Tamhund.
2. vakt- og vokterhunder
4. dachs
6. drivende hunder
7. stående fuglehunder
8. apporterende hunder
Tamhund ("Canis lupus familiaris"), i Norge også kalt hund, bisk, bikkje, kjøter og menneskets beste venn'", er i realiteten en domestisert ulv som mennesket med årene har utviklet til forskjellige raser og varianter gjennom selektiv avl. Ingen annen art viser et slikt mangfold av variasjon som denne underarten gjør. Mennesker holder hunder hovedsakelig til selskap, gjeting, jakt, vakthold og avl. 
Hundens opprinnelse.
a>, men vi vet ikke fra hvilke(n) underart(er) hunden nedstammer.
Hunden var i følge Peter Savolainen med stor sannsynlighet det første dyret mennesket domestiserte. Hundens opprinnelse hersker det imidlertid fortsatt en viss uenighet om, selv om moderne forskning med DNA for lengst har fastslått at ulven ("Canis lupus") er tamhundens progenitor. Fra hvilke(n) underart(er) hunden nedstammer, er imidlertid fortsatt uklart. "C. l. variabilis" har i så måte vært et mulig alternativ. Noen mener også at den kan nedstamme fra en nå utdødd art eller underart. I dag regner de fleste imidlertid tamhunden som en egen underart (ref. benevnelsen "C. l. familiaris").
Tamhundens utvikling begynte trolig for omkring 76 000-135 000 år siden. Det har moderne forskning gjennom studier med såkalt mtDNA slått fast med en rimelig grad av sikkerhet. På den tiden benyttet mennesket fortsatt klubbe, øks, spyd og kniv når de jaktet. Hvor lang tid det tok før de første hundene kunne regnes som tamhunder (domestiseringsprosessen) er imidlertid fortsatt uklart. Nyere forskning har antydet at hunden trolig var domestiset for cirka 12 000-15 000 år siden, men at prosessen kan ha startet alt for omkring 40 000 år siden. På dette området forskes det fortsatt ganske intenst, så overraskende svar kan dukke opp i samband med utviklingen av ny teknologi og nye forskningsprosjekter. Nylig oppdaget et internasjonalt team av forskere restene av en hund som kan dateres 31 700 år tilbake i tid, og det støtter teorien om en tidligere domestisering enn før antatt.
Forskning gir nye svar.
Den grenen på det evolusjonære stamtreet som ledet fram hundedyr, ulver og (med tiden) tamhunder oppsto for omkring 40-60 millioner år siden. Lenge trodde man at domestiseringen av hunden skjedde for omkring 12 000-15 000 år siden, men ny forskning og nye teknikker har vist oss at selve prosessen må ha startet ganske mye tidligere.
Et forskningsteam ledet av Peter Savolainen ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm (Sverige) har ganske nylig avdekket at moderne hunder sannsynligvis nedstammer fra 5 distinkte ulvetisper. Teamet har studert en rekke prøver fra hunder og ulvers såkalte mitokondrielle DNA (mtDNA). De fant ut at alle hunder kan deles inn i 5 ulike genetiske grupper, der 3 av gruppene omfatter mer enn 95% av prøveresultatene. Disse gruppene går imidlertid helt på tvers av alle de grupper vi kjenner i dag. Den største forskjellen i sekvensielt DNA ble målt på hunder fra det fjerne Østen, noe som kan peke mot at hunden som sådan oppsto der. Savolainen selv mener å tro at den må ha vært i Kina, men noe endelig bevis for det finnes fortsatt ikke. Om man følger dataene bakover i tid, finner man at hunder blant de mest vanlige av gruppene trolig delte en felles stammor for ca. 40 000 år siden. Savolainen mener derfor at det er trolig at domestiseringen begynte omtrent da. Savolainen forteller imidlertid at han fant flere såkalte subgrupper blant de større gruppene, noe han tolker som bevis for at flere av ulvtispens etterkommere først ble domestisert for ca. 15 000 år siden. Både resultater og tolkningen av dem er omstridt blant forskere og kynologer verden rundt.
Savolainen m.fl. har i november 2011 publisert en ny studie som sterkt indikerer at ulven først ble domestisert i det sørlige Sørøst-Asia, nærmere bestemt i et område sør for Yangtse elva.
"Canis familiaris".
De eldste skjelettrester som er funnet etter hunder, er ca. 30 000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon ("Homo sapiens sapiens" – nåtidsmennesket). Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen "Canis familiaris". I steinalderens ertebøllekultur ble også hunder gravlagt med gravgaver, og strødd med oker, noe som viser at båndene mellom hund og menneske må ha vært tette. Det er derfor logisk å anta at (tam)hunder nedstammer fra ville canider.
Det eksisterer en rekke teorier om hva som egentlig skjedde. Kanskje oppdaget mennesket individuelle forskjeller blant ulvene, og at avkom fra bestemte individer ga bestemte egenskaper. Spesielt langbeinte ulver hadde eksempelvis større suksess i jakten på byttedyr i åpent terreng enn mer kortbeinte ulver. Kanskje søkte mennesket å fremme disse egenskapene gjennom selektiv avl. Kanskje er myndene et resultat av dette, eller kanskje ikke. Med tiden må det ha dukket opp forskjellige raser, men neppe slik vi tenker oss dagens hunderaser. Den prosessen begynte nok først mye senere, kanskje først for omkring 8 000-10 000 år siden.
Selektiv og tilfeldig avl har med årene ført til flere «raser», både gjennom evolusjon og mutasjon. Domestiseringen av hunder har således skjedd gjennom genetiske endringer over utallige generasjoner. Denne prosessen kan sees på som et tilfelle av evolusjon, nærmere bestemt i form av kunstig seleksjon.
Varangerhunden.
Funnet av den såkalte varangerhunden ("C. l. varangensis", "C. f. varangensis") er det eldste bevis man har for tamhunder i Norge. Varangerhunden ble funnet i Sør-Varanger og er datert ca. 5 000-7 000 år tilbake i tid. Man antar at denne hundetypen må ha vært ganske vanlig på Nordkalotten en gang i tiden. Varangerhunden viser en rekke fellestrekk med den opprinnelige lapphunden. Begge mangler blant annet 2. premolar på begge sider i overkjeven, et særtrekk de forøvrig deler med norsk lundehund og noen andre eurasiske urhunder.
Systematikk og klassifisering.
a> er henholdsvis en av verdens minste og største hunderaser.
I systematikken er tamhunden klassifisert som en underart til arten ulv ("Canis lupus"). Den har derfor fått det vitenskapelige navnet "C. l. familiaris". Ulven er én av flere såkalte virkelige hunder og tilhører gruppen av hundelignende canider (Canini), som er én av to grupper med hundelignende rovpattedyr i hundefamilien (Canidae). Rovpattedyrene tilhører klassen av pattedyr (Mammalia) som er virveldyr (Vertebrata). Virveldyrene tilhører ryggstrengdyrene (Chordata) i dyreriket (Animalia).
Det har lenge vært debatt omkring tamhundens klassifisering som en underart av ulv, fordi dette i realiteten gjør de hunderasene vi kjenner til varianter og subvarianter. Den enorme variasjonen av hunderaser har imidlertid gjort det vanskelig å forstå. Noen mener derfor fortsatt at det er mer riktig å klassifisere tamhunden som en egen art ("Canis familiaris"), slik Carl von Linné gjorde det i 1758. Moderne forskning på hundens DNA har imidlertid slått fast at så ikke er tilfelle. Hunder og andre ulver (herunder også dingo) deler minimum 99,8% av sitt mtDNA. Til sammenligning deler ulven og dens nærmeste andre slektning prærieulven ca. 96%. Det betyr i praksis at en chihuahua og en grand danois begge er en nærmere slektninger av nordamerikansk steppeulv og vanlig ulv enn prærieulven er, til tross for prærieulvens langt større visuelle likhet. Derfor ble tamhunden reklassifisert som en underart av ulv i 1993.
Slektskapet til ulv.
Ingen vet sikkert fra hvilken underart hundene nedstammer. "Zeuner" argumenterer i 1963 for den asiatiske ulven ("Canis lupus pallipes"). "Olsen" og "Olsen" argumenterer i 1977 for den mongolske ulven ("Canis lupus chanco"). "Clutton-Brook" (1984) argumenterer imidlertid både for den arabiske ulven ("Canis lupus arabs") og den europeiske ulven ("Canis lupus lupus") som stamfar til våre tamhunder. Det kan imidlertid vise seg å være en kombinasjon, og at forskjellige raser derfor nedstammer fra forskjellige underarter i ulvarten. Stadig flere forskere argumenterer for nettopp dette. Studier med mtDNA viser at tamhunden nedstammer fra minst fire ulevtisper.
Nye studier utført av indiske forskere viser at hunden ikke kan stamme fra India, slik Zeuner og Olsen og Olsen argumenterte for (se ovenfor). Det viser seg nemlig at den indiske delen av disse ulvene er egne ulvearter, som har eksistert i henholdsvis 400 000 og 800 000 år. Vi kjenner bare til tre arter med ulv fra før, så dette er en utrolig stor hendelse. Spesielt tatt i betraktning at vi snakker om to store rovpattedyr som vi har kjent til gjennom mange tiår, men altså ikke forsket på før nå. Kanskje vil forskningen om ikke så lenge gi oss nye svar på hundes opprinnelse og utvikling.
Slektskap mellom raser.
Det kan kanskje komme overraskende på mange hundefolk, men moderne forskning har gjennom studier av hundens såkalte mitochondriale DNA (mtDNA) avslørt et heller forbløffende slektskap mellom endel kjente og kjære hunderaser. Schäferhund f.eks., viser seg genetisk å være en nærmere slektning til mastiffer, boxer og andre mer typiske vokterhunder (ref. FCI gruppe 2) enn de fårehunder den vanligvis klassifiseres sammen med (ref. FCI gruppe 1). På den annen side viser studien også at raser som greyhound, irsk ulvehund, borzoi og sankt bernhardshund har fårehundblod i årene. Kanskje må (bør) vi derfor revurdere vårt syn på flere av rasene, i alle fall hva alder angår. Studien viser nemlig at såkalte urgamle raser som grå elghund, faraohund (av mange fram til nå holdt som verdens eldste hunderase) og ibizahund kanskje ikke er eldre enn 150-200 år gamle i sin nåværende form, mens kynologer verden over har holdt dem for å være urgamle.
Studien ble foretatt av "Dr. Elaine Ostrander", genetiker ved "Fred Hutchinson Cancer Research Center" ("University of Washington"), i samarbeid med kollega "Dr. Leonid Kruglyak".
Grupper, raser og varianter.
I 1984 godkjente FCI den franske eksteriørdommeren og professoren "Raymond Triquets" forslag om å etablere en teknisk zoologisk definisjon for begrepene "gruppe", "rase" og "variant" innen rasehundmiljøet. Før 1800 hadde ikke disse begrepene noen særlig relevans, men den kraftige veksten i antallet raser og varieteter mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, gjorde at disse begrepene ble stadig mer relevante for folks bevissthet og forståelse av tamhunden.
Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formål hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for å bistå som apportør under fuglejakt med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike raser over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden, og med det etter hvert bli en annen hund — en slags varietet av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og agility eller bruksegenskaper som spor- og feltsøk m.v. Et minst like stort problem er dagens ønske om «"barnevennlige og snille"» hunder, nærmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vært avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig å vokte, får totalt endret sin karakter og ender opp som et «"eksteriørmessig objekt"» uten de bruksegenskaper det kanskje tok århundrer å forme.
For å unngå "uønskede varianter" og dannelsen av nye "uønskede raser", har kennelklubbene utarbeidet såkalte «"rasestandarder"» for hver enkelt hunderase som anerkjennes. Utstillinger, konkurranser og mesterskap innebærer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfører, naturligvis og dessverre, også en viss risiko for at eksemplarer av overdrevne typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «"personlige meninger"» i større grad enn ønskelig. Her er det selvsagt et problem at "oppdretter" og "dommer" i mange tilfeller også er en og samme person.
Hva er en renraset hund?
«"En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter."» I betydning, «"hunder er sosialhistorie som kan bjeffe".»
Med det mente hun at såkalte «"raserene hunder"» kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk øyeblikk. De såkalte «rasestandardene» er altså skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske øyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av århundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altså menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene får utvikle seg fritt, uten menneskelig påvirkning, går de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne «standarden» er således også grunnlaget for å hevde at tamhunden ikke er en art ("Canis familiaris"), men en underart ("Canis lupus familiaris").
Hundens bruksegenskaper.
Hundens bruksegenskaper er svært allsidige. I dag trenes det til og med opp hunder som kan oppdage alvorlige sykdommer, som kreft, på et langt tidligere stadium enn noe instrument kan klare det. Vi kjenner alt til såkalte epilepsihunder; hunder som er trenet til å varsle om et kommende anfall, dempe fallet om pasienten faller, og til å hente hjelp om det blir nødvendig. Det kan virke som om bare fantasien vår setter en stopper for hundens mange egenskaper.
Familiehunder.
De langt fleste hunder er primært rene familiehunder, hvis oppgaver ikke er annet enn å glede og hygge. Studier har vist at hundens terapeutiske påvirkning på mennesker gjerne er mer positiv enn folk flest har vært klar over. Barn som vokser opp med hund i huset lærer seg f.eks. ofte tidligere å måtte ta hensyn. Noen hunder har også sekundæroppgaver som brukshunder, f.eks. som jakthunder, trekkhunder eller kløvhunder.
Brukshunder.
En brukshund er en hund som per definisjon benyttes til å løse forskjellige oppgaver. Mange tenker på brukshunder som enten tjenestehunder eller gjeterhunder, men den mest typiske brukshunden er en vokterhund. Dette er hunder som aktivt eller passivt passer på husdyr på beite eller vokter over eiendeler. Det finnes både sivile og offentlige tjenestehunder. En offentlig tjenestehund kan f.eks. være en militær tjenestehund eller en politihund trent for ulike oppgaver, eksempelvis som patruljehund, narkotikahund eller en bombehund. En sivil tjenestehund kan være en servicehund med ulike oppgaver, for eksempel som førerhund, hjelpehund eller terapihund.
Hundesport.
Hundesport er sportsformer der hunder inngår som et element. Hundeveddeløp, lure coursing, hundekjøring, hundekløving, agility, flyball og hundefrisbee er alle eksempler på hundesport, selv om ikke alle er konkurranseidretter.
Utstilling.
Hundeutstillinger er populære arenaer for folk som liker å konkurrere om hvem som har de mest rasetypiske hundene. En kvalifisert dommer bedømmer hver enkelt hund i henhold til en forhåndsdefinert og godkjent rasestandard for rasen, og deretter bedømmes hundene individuelt mot hverandre kjønnsvis, aldersvis, rasevis, gruppevis og til slutt om hvem som er den beste utstillingshunden på den aktuelle utstillingen.
Hundesykdommer.
Hundesykdommer er et fellesbegrep for en rekke plager som kan oppstå hos hunder. Per 2010 fantes det fler enn 370 slike arvelige lidelser, og nye oppdages hvert år. Nedenfor er noen av de vanligste og mest alvorlige sykdommene listet opp. Flere av disse kan det vaksineres mot, andre igjen kan være arvelig belastet, smittebærende og/eller akutte. Ved hundesykdommer bør man søke hjelp hos veterinær.
Arvelige sykdommer.
Med arvelige sykdommer menes sykdommer som er helt eller delvis arvelig belastet.
Overførbare sykdommer.
a> er en av de mest fryktede sykdommene hunder kan få, selv om vi ikke har dette viruset i Norge.
Med overførbare sykdommer menes sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier.
Forgiftninger og farlig føde.
Endel (menneske)mat og godsaker (såkalt "snacks") som vi mennesker liker, og til og med i noen tilfeller anser som sunn, kan være direkte livstruende for hunder. Alle kjemikalier må også regnes som farlige for hunder, dersom ikke annet er spesielt notert. Noen kjemikalier er imidlertid farligere enn andre, spesielt de hunden kan mistolke.
Fakta om hunder.
I Norge er det ca. 560 000 hunder, hvorav ca. 400 000 er rasehunder. Hunder veier normalt fra 0,5 til over 100 kg, avhengig av rase og kjønn. Tispene har normalt løpetid 1-2 ganger årlig, avhengig av rase. Fruktbarheten er på topp omkring 11.-13. dag i løpetiden, og tispene går drektige i ca. 63 døgn før valpene fødes. I de første 8 ukene etter fødselen lærer så tispa valpene alt de trenger for å klare seg resten av livet. Å ta valpene fra tispa før denne tiden er omme, kan derfor medføre en viss risiko.
Tilvekst.
Ulike raser har store forskjeller i tilvekstperioden. Små raser blir fortere utvokst enn store raser. En liten hund, f.eks. en dvergpuddel, kan være ferdig utvokst alt ved 6-7 måneders alder, mens store raser, f.eks. en irsk ulvehund, trenger opp mot 36 måneder før de er utvokst. Allikevel blir de store rasene tidligere gamle enn de små, som kan forventes å leve opp mot dobbelt så lenge i noen tilfeller.
De mer enn 400-600 rasene som eksisterer rundt om i verden har oppstått som et resultat av avl på bestemte egenskaper, enten jakt, vakt, gjeting eller selskapsformål, der kombinasjoner også har vært vanlig. Utseende har dessuten hatt betydning for endel av rasene.
Hund kontra menneske.
Hunder tygger ikke maten slik vi mennesker tygger, men svelger den nærmest umiddelbart. Dette skyldes at hundens fordøyelse først starter når maten når magesekken. Hunder har ikke fordøyelsesenzymer i spyttet, slik vi har, og har derfor ikke behov for å tygge maten, annet enn for å dele den opp for enklere å kunne svelge den. På grunn av denne og en rekke andre forskjeller mellom hund og menneske, er derfor ikke menneskets kostholdsvaner særlig egnet for hunder. Nedenfor er en tabell med andre sammenligninger.
Hundens anatomi.
Hundens anatomi varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.
Hundekroppen kan anatomisk bli studert ved enten "regional tilnærmning" eller en "systemisk tilnærming".
Moderne hundeavl.
a> er et eksempel på en rase som med årene har fått problemer med såvel ører som øyne.
Moderne avl med hunder begynte i England på 1800-tallet og var et produkt av det overskuddssamfunnet som da oppsto. Folk fikk rett og slett mer fritid, tid til annet enn å arbeide for føden. En rekke nye hunderaser ble skapt på denne tiden, og fenomenet spredde seg raskt til andre land. De nye rasene som oppsto bar i stor grad preg av å være avlet for fritidssysler og eget behag.
Før den tid var hunder stort sett å betrakte som arbeidshunder. Noen unntak var det nok, f.eks. blant adel og rikfolk, som kunne ta seg råd til å holde hunder for fornøyelsens skyld og dessuten hadde nok fritid.
Kennelklubber og rasestandarder.
Eksplosjonen av nye hunderaser på 1800-tallet førte til opprettelsen av en rekke raseklubber og nasjonale kennelkubber mot slutten av dette århundret. Først ute var man i England, der The Kennel Club ble etablert i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet i 1898 og er nasjonalt stambokregister for Norge. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var å sikre rasestandardene som oppsto i kjølvannet av de mange nye hunderasene. Holdningsendringene som fant sted på 1800-tallet fikk derfor stor betydning for en rekke hundetyper.
Rasestandarder var i seg selv ikke et nytt fenomen. Fra gresk historie kjenner man til mer enn 2 000 år gamle typebeskrivelser, som nøye anga de egenskapene som de gamle hellenerne la til grunn for sine avlsprinsipper. Fra Sahelområdet i Syd-Sahara har vi også blitt kjent med at nomadiske tuareger har hatt en slags «rasestandard» for sine azawakher, om enn ikke nedskrevet. Der har kunnskapen gått i arv fra far til sønn, omtrent på linje med kunnskap om jakt eller spiselige urter. Denne tradisjonen har overlevd like inn i vår tid, men om vestens interesse for tuaregenes landrasen vil kunne bevare denne hunden er vel tvilsomt. Hellenere og tuareger var nok mest opptatt av de praktiske arveegenskapene, selv om man fra tuaregenes tradisjon også kjenner til at de skjønneste hundene gjerne ble kalt «"oscas"». Lignende avlstradisjoner er også kjent fra Asia, blant annet fra Korea og Japan.
Nakenhunder.
a> har dominante arveanlegg som utløser hårløsheten
Nakenhunder er for mange en raritet. Det er hunder som ikke har pels, eller eventuelt svært lite behåring på kroppen. Årsaken til dette finner man enten i et dominant eller et recessivt gen (arveanlegg) som forårsaker hårmangel. Det er imidlertid ikke slik at alle såkalte nakenhunder kun føder hårløse eller delvis hårløse avkom, for i et valpekull fødes det som regel også normalt behårede valper. Nakenhundraser er altså ikke alltid hårløse.
Når disse rasene oppsto vet man ikke, men det må være svært lenge siden. I Kina er det funnet arkeologiske bevis for nakenhunder som dateres ca. 10 000 år tilbake i tid, men dette beviset kan selvfølgelig ikke tas til inntekt for noen av dagens nakenhundraser.
Hvor mange ulike nakenhundraser som finnes vet man ikke sikkert, men det er mange flere enn de tre hunderasene som FCI anerkjenner. Amerikansk nakenterrier er den eneste rasen man kjenner opphavet til, og den ble skapt mot slutten av 1900-tallet. Det er også den eneste nakenhundrasen som har recessive arveanlegg for hårløshet. De andre nakenhundrasene har alle dominante arveanlegg som utløser hårløsheten. Noen er imidlertid enten utdødd eller i ferd med å dø ut, av årsaker som ikke er kjent.
Ekstremavl.
Ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer eller grupper (raser, varianter m.m.) av individer. Ekstremavl kan derfor sies å være et resultat av menneskelige ønsker uten andre praktiske formål enn det visuelle.
Eksempler på fysiologisk ekstremavl er for eksempel avl på individer med spesielt stor pelsprakt, korte ben, lang rygg, store ører, kort snuteparti m.v. Eksempler på psykologisk ekstremavl er avl på individer med høy aggresjon, manglende bitehemninger eller liten toleranse for andre dyr m.v. Ekstremavl foregår innen all avl, men kommer spesielt til uttrykk der eksteriøret har stor betydning.
Hunderaser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops og puddel m.fl. er produkter av den holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder (designerhunder). For å oppnå dette ble det avlet på bestemte eksteriørmessige og anatomiske egenskaper. Allikevel kan man ikke kalle det ekstremavl. Det blir det først når de arvemessige egenskapene fører til manglende funksjonalitet hos individene.
Ekstremavl har ført til at enkelte hunderaser eller individer ikke lenger kan føde sitt eget avkom uten gjennom keisersnitt. Noen har også store problemer med å puste og spise normalt. Andre tåler dårlig varme og kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt. Noen har fått rygger som er så lange at de lett får prolaps, bein som er så korte at de intime kroppsdelene er svært utsatt for skader, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for kronisk eksem, øyne som nesten faller ut av øyenhulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke lenger er plass til alle de 42 tennene hunder skal ha.
Hunderaser.
a> er trolig «verdens mest populære familiehund»
Begrepet "hunderase" brukes gjerne for å beskrive såkalte "raserene hunder", men nedenstående informasjon er av mer generell karakter og gjelder uansett rase eller blandingsforhold.
Å velge rase som passer.
Det å velge en rase som passer kan være et vanskelig valg, om man først har bestemt seg for å bli hundeeier. Dessverre ser man alt for ofte at den jevne familie velger feil rase, med det resultat at hunden enten blir mistilpasset i sitt miljø, omplassert eller i verste fall avlivet. De langt fleste som anskaffer seg hund skal primært ha en familiehund, men det finnes også de som leter etter den perfekte utstillings-, lydighets- eller brukshunden og som setter seg ekstra godt inn i blodslinjer, spesielle kombinasjoner og oppdrettere. Noen er også allergiske mot hunder, noe som gjør det vanskelig å ha hund.
Valgets kvaler.
Når man velger rase er det viktig å velge en som passer til ens egen situasjon, miljø, aktivitets- og kompetansenivå. Det er således både dumt og naivt å tro at alle retrievere er lydige og veltilpassede fordi naboen har en slik flink hund. Slikt krever kunnskap og trening. Likeledes er det dumt å velge en krevende og energisk gjeterhund om man skal ha en rolig, snill og avbalansert familiehund og turvenn. Om man derimot er sauebonde og trenger en medhjelper, er disse rasene kanskje ideelle. Likeledes er det dumt å velge en typisk jakthund, som vorstehhund eller haldenstøver, om man ikke selv er beredt til å trene eller gå lange turer hver dag, selv om man jakter et par uker på høstparten. Energiske hunder passer best sammen med energiske mennesker, likesom bedagelige hunder passer best sammen med bedagelige mennesker. Om du som et bedagelig menneske ønsker å skaffe hund for å få et mer aktivt liv, bør du altså først legge om livsstilen og så eventuelt skaffe deg en hund som passer etter at dette har lyktes.
Barnevennlige raser.
a> blir av mange holdt for å være «verdens snilleste hund»
Det finnes ikke noe slikt som en barnevennlig hunderase.
Forskjellige hunderaser har imidlertid større og mindre potensial til å omgås barn, men dette er også avhengig av at hundeeieren er tilstrekkelig ansvarsbevisst. Man må aldri anskaffe en hund til et barn, selv om barn kan ha aldri så godt av å vokse opp i et hjem der det finnes en hund. Hunder er kun tillatt å holde for voksne, ansvarsbevisste mennesker. Hunder må heller aldri få være alene med barn, ikke engang for et såkalt «øyeblikk». Statistikken viser nemlig at det er i disse såkalte «øyeblikkene» at fatale hendelser oppstår. Det hjelper ikke hvor snill og omgjengelig hunden er til daglig, den kan ta feil og på et såkalt «øyeblikk» lemleste for livet eller i verste fall drepe.
Golden retriever har av mange blitt kalt «verdens snilleste hund», og snill er den. Den tilhører helt klart en av de hunderasene som har størst potensial til å omgås barn. Det forhindrer imidlertid ikke at også denne hunden figurerer på listene over de hunderasene som hvert år biter og skader flest barn. Dette skyldes i de fleste tilfeller et uansvarlig eierskap. Uansvarlig i den betydning at eierne mangler erfaring og derfor tillegger hunden en grad av fornuft som altså ikke eksisterer. Grunnregelen er derfor at alle hunder trenger konstant tilsyn når de ferdes der det finnes barn.
Allergivennlige raser.
a> blir av noen hevdet å være allergivennlig, men dette støttes ikke av forskningen
Hundeallergi er egentlig bare et annet ord for pelsdyrallergi. Slik allergi kan utløses av alle pelsdyr, uansett art. Hunder er intet unntak, siden alle pelsdyr produserer allergener – også nakenhunder og hunder med voksende pels. Det finnes således ingen "allergirene pelsdyr". Statistisk reagerer imidlertid færre på hunderaser av typen boxer og puddel, uten at man vet hvorfor. Dette kan således være en statistisk tilfeldighet.
Forskningen viser at det ikke er grunnlag for å anta at det finnes såkalte "lavallergene hunderaser" eller pelsdyr, slik noen har hevdet. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte mennesker kun reagerer på bestemt pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhører sjeldenheten. Er man sterkt allergisk kan man reagere på alle typer pelsdyr, selv i hus hvor det ikke har bodd slike dyr på flere måneder.
Hovedallergenet, som heter "Can d 1", er funnet i celler i hud, hår, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er også funnet hos alle undersøkte hunderaser, og det er like stor variasjon på mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er også i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krøtter osv. Om dyrene er små eller store har heller ingen betydning.
Dersom man likevel "må ha" en hund, eller et annet pelsdyr, bør man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor må trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er å foretrekke framfor dyr som har pels som røyter eller helt mangler behåring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler på slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, old english sheepdog, puddel, weaten terrier og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for også slike dyr har allergener som kan (vil) utløse allergiske reaksjoner.
Norske hunderaser.
a>» og «Norges mest populære jakthund».
Det finnes sju norske hunderaser, hvorav fire er spisshunder og tre er drivende hunder (også kalt støvere). Grå elghund er Norges nasjonalhund, og en av våre aller mest populære hunderaser.
Man har lenge trodd at de norske spisshundene var svært gamle. Elghunden ble for eksempel hevdet av mange å stamme fra tiden før vikingtiden, men moderne forskning med DNA har for lengst slått fast at dette ikke kan medføre riktighet. Elghunden ble, som så mange andre hunderaser i verden, skapt i Norge på 1800-tallet. Buhunden er trolig den eldste av de norske hundene, men heller ikke denne er særlig gammel. Den mest eksotiske hunderasen er allikevel den lille, tøffe lundehunden, med sin unikt fleksible anatomi. Den minner virkelig om en urhund, selv om heller ikke denne er særlig gammel i sin nåværemde form. Rasen ble reddet fra utryddelse for kun få år siden. De norske harehundene er altså nesten like gamle som spishundene våre.
Populære hunderaser.
a> er «Norges mest populære hunderase»
Nedenfor finner du en liste over de ti mest populære hunderasene i Norge. Listen baserer seg på faktaopplysninger utgitt av Norsk Kennel Klub og er et gjennomsnitt av norske registreringer målt over to ulike fem års perioder (2000–2004 og 2002–2006)) med et avvik på to år. Antall registreringer for hele perioden er oppgitt for hver rase mellom parentesene. Endringer i plassering vises i høyre kolonne.
NKKs statistikk viser tydelig at norske hundeeiere fortsatt er svært opptatt av brukshunder (jakt, gjeting og ulike former for hundesport dominerer), sammenlignet med mange andre vestlige land. Det er imidlertid en gryende tendens til at typiske selskapshunder (spesielt små hunderaser) er i ferd med å bli mer populære også i Norge. I så måte figurerer det nå to slike hunder på Norges «ti-på-topp» liste. Kikker man nærmere på NKK-statistikken finner man at flere typiske småhunder ligger godt an, samtidig som gruppen er den som øker mest i Norge. Populære fårehunder som schäferhund (spesielt) og border collie taper nå terreng fra år til år. Statistikken viser også at terriere, spisshunder og molossere (rotweiler, berner sennenhund og boxer spesielt) øker i popularitet, mens stående fuglehunder ser ut til å tape litt terreng (selv om gordon setter øker). Også mynder (whippet i all vesentlighet) øker betydelig i prosent, men antallene for denne gruppen er svært beskjedene sammenlignet med de andre.
Forbudte hunderaser.
a> med 29. Statistikken er imidlertid ikke helt korrekt siden begrepet pitbull brukes på den statistikken som i USA referer til alle lignende raser.
I mange land har flere hunderaser gjennom det siste tiåret blitt forbudt å holde, fordi lokale myndigheter regner hundene det gjelder som spesielt farlige. Forbudet omfatter gjerne flere såkalte "kamphundraser", men mange land har også forbudt blandingshunder der forbudte raser eller ulv inngår.
Foranledningen til forbudet var gryende ulovlige etableringer av kamphundmiljøer rundt om, der regulære hundekamper ble arrangert for profittens (gambling) eller fornøyelses skyld. Disse miljøene etablerte seg først i USA, men spredte seg så raskt til andre land i den industrialiserte delen av verden. Et vesentlig problem var at miljøet stjal andre folks hunder for å kunne arrangere kamper mot sine egne kamphunder. I land der kamper mellom dyr alt vart forbudt, ble det derfor fokusert på et totalforbud mot noen hunderaser for å få bukt med problemet. De nordiske landene var i så måte relativt tidlig ute med et forbud mot visse raser. Den første hunden som ble forbudt i Norge var amerikansk pitbullterrier i 1991. I 2003 kom forbudet mot 4 nye hunderaser, samt blandinger der enten disse eller ulv inngår. Det er derfor et interessant faktum at Saarloos wolfhond er lovlig, selv om den stammer tilbake til blandinger mellom schäferhund og ulv. Amerikansk staffordshireterrier ble forbudt fordi den ble og/eller kunne bli benyttet til å «gjemme» ulovlig oppdrett av pibull, pluss en rekke angrep på andre hunder, og innblanding i gatebråk. Dette forbudet kom i 2004, og rasepresentanten for amerikansk staffordshire terrier, Kjersti Roland, uttalte i 2002 seg at det trolig finnes 1000 ulovlige pitbullterriere i Norge som ikke er født og ikke har bodd i Norge siden 1991.
Raser som er forbudt i Norge.
I Norge er det forbudt å avle, selge, innføre og omplassere enkelte hunderaser, men hunder som har vært i Norge siden året disse ble forbudt, får fullføre livssyklusen. Det er i Norge også forbudt å holde ulv eller blandinger mellom hund og ulv, men eiere av slike kan beholde dyr som er født og oppvokst i Norge før forbudet.
Det er også forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, uansett rase eller blanding. Forbudet omfatter også enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.
Aggresjon hos tamhund.
Det er to typer aggresjon hos tamhunden, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr.
Hundebitt.
Hundebitt er et utbredt problem i hele verden. Hvert år blir mange hundre tusen mennesker bitt. I Norge og mange andre land føres det ingen offentlig statistikk over hundebitt, men det er anslått at cirka 5 000 mennesker årlig søker legebehandling for slike hendelser her i landet (Nasjonalt folkehelseinstitutt). Man vet imidlertid nærmest ingenting om verken alvorlighetsgraden, hundene det gjelder, eierskapet eller årsakssammenhengene.


Azawakh.
Azawakh (FCI #307) kalles idii n'illeli av tuaregene og er opprinnelig en landrase av afroasiatisk type. Azawakh er Malis nasjonalhund.
Azawakh regnes som den mest opprinnelige av alle myndene. Den er også kjent som afrikansk mynde og tuareghund i Norden. I sitt naturlige habitat lever den nærmest som pariahunder, i og rundt landsbyene og leirene til nomadene. Hundene regnes som landsbyhøvdingens eiendom.
Opprinnelse.
Tuaregene omtaler denne hunden som "idii n'illeli". De flotteste og mest eksotiske eksemplarene blir kalt "oskas" eller "idii-idii". I Norge og ellers i verden kalles den "azawakh", men det ville kanskje vært mer korrekt å kalle den "vestafrikansk jaktmynde", siden typen stammer fra landområder som regnes som sentrale i Vest-Afrika.
Azawakh regnes som tuaregenes jakthund og er egentlig en endemisk landrase for det søndre Sahara og sentrale deler av Sahel – en hundetype som lever naturlig i et begrenset geografisk landområde.
Tuaregene er opprinnelig et berbisk nomadefolk som utvandret til det sørlige Sahara og Sahel fra mer nordlige strøk i Afrika, trolig Libya. Man antar at de har bragt med seg denne spesielle hunden fra disse strøkene, men man kjenner ikke til noen detaljer omkring tiden før utvandringen. Man vet imidlertid at nomadiske tuareger i mer enn 1 000 år har holdt slike hunder, og da spesielt i visse områder av Mali, Burkina Faso og Niger. Det gjør rasen unik i verdenssammenheng, fordi man kan være rimelig sikker på at denne hunden har endret seg svært lite i dette tidsrommet. Azawakh regnes derfor som den mest opprinnelige av alle myndene.
Azawakh er en primitiv hund som må betegnes som en kynologisk sjeldenhet, men ingen vet nøyaktig når og hvor den oppsto. Den kan vise seg å være like gammel som saluki og sloughi, og har således trolig sitt ur-opphav i Orienten, uten at dette er særlig godt dokumentert. Kunnskapen om avl og utvelgelse har tradisjonelt gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner. I sitt naturlige habitat lever disse hundene i en slags fri pariahhundtilværelse, der de kan formere seg fritt. Tuaregenes utvelgelsesprinsipper sørger imidlertid for at kun et fåtall valper får leve opp. Hundene er landsbyhøvdingens eiendom og regnes som svært verdifulle.
I mangel av kunnskap om rasens egenart ble hundetypen i mange år kalt "tuareg sloughi", i det man trodde at den var en sydlig variant av sloughi. Etterhvert innså man imidlertid at dette var en egen hunderase, med helt andre og mer primitive kvaliteter enn sloughi. Moderne forskning med mtDNA har siden fastslått at azawakh har mer til felles med tradisjonelle pariahunder av sub-saharisk opprinnelse (såkalte bush- og senjihunder, for eksempel basenji, enn med andre mynder, som den kun har et fjernt slektskap til (til trots for store morfologiske likheter med disse). Dette opphavet deler den med sloughi, som altså er nært beslektet.
Azawakh har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B variant (GPIB) som foruten hos sloughi og en håndfull andre sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske) bare opptrer hos rever, sjakaler og italienske ulver. Tilstedeværelsen av GPI-B antyder en urgammel differensiering av azawakh fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag).
Hunderasen er oppkalt etter Azawakhdalen (Azaouakh), som ligger på den nigerianske høysletten. Det var der denne hunden først ble "«oppdaget»" av oss i vesten, og det er der man siden har funnet de mest enhetlige representantene for rasen.
Til Europa kom rasen først mot slutten av 1960-tallet, og da spesielt til Frankrike, som derav regnes som rasens hjemland og står ansvarlig for rasestandarden. Opprinnelseslandet er imidlertid Mali. Tidlig på 1970-tallet ble det dessuten importert hunder til både Tyskland og det tidligere Jugoslavia, der det ble igangsatt avlsarbeide. Franske og tysk-jugoslaviske linjer er derfor de mest framtredende i dag, selv om også andre land har begynt et visst oppdrett med rasen. Den første rasestandarden ble publisert i 1981 under navnet «sloughi-azawakh», men fra 1986 het den kun "azawakh".
De første azawakhene kom til Skandinavia fra Tyskland i 1989/1990, da to hunder ble importert til Sverige. Det skulle imidlertid gå mange år før det første valpekullet ble født her. Det så dagens lys i Sverige den 29. september 2001.Det første kullet i Norge ble født 2. juli i 2011. Pr. januar 2005 var kun 2 eksemplarer av rasen blitt innført hit, begge tisper. En hannhund (valp) ble imidlertid importert fra Skottland til Stavanger-distriktet på høstparten i 2005. Det ble også importert av tispevalp fra Tyskland i januar 2006. Siden har det kommet noen få hunder til.
Beskrivelse.
thumb
Det er europeere, som gjennom selektiv avl, har gjort denne hunden til en vanlig hunderase, gjennom å gi den en definert rasestandard og drive avl etter vestlige prinsipper. Standarden er basert på sju individer som opprinnelig ble importert til Frankrike mot slutten av 1960-tallet. Hunderasen som sådan er basert på grunnleggende avl med 13 individer, for det meste importert til Europa på 1970- og 1980-tallet, blant annet de sju som opprinnelig ble importert til Frankrike.
"«Raske nok til å fange en gasell, hare eller villsau, modige nok til å skremme store rovdyr, utrettelige som en kamel og vakre som en arabisk hest.»"
Om man ser bort fra at denne hunden har hengende ører, er den trolig den hunderasen som anatomisk sett, både gjennom sitt ekstreme ytre og sin karakteristiske haleføring, gir størst assosiasjoner til tesem – selveste urmynden.
Rasestandarden.
Standarden har i senere tid møtt sterk kritikk fra flere kynologer og forskere, fordi den ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til den opprinnelige landrasen, verken eksteriørmessig eller atferdsmessig. Man kan derfor se at såkalte "raserene individer" i henhold til dagens rasestandard (datert 22. august 1994) er i ferd med å gi moderne avlsindivider uønskede avvik i forhold til den opprinnelige landrasen. Dette gjelder spesielt hundens primitive atferd, men også ekteriørmessige detaljer som størrelse og utfarging er avvikende. FCI har blant annet utelatt å godkjenne mange av landrasens naturlige utfarginger. Gjeldende rasestandard er derfor under sterkt press for å bli endret, slik at den for framtiden vil kunne ivareta rasens egenart.
Kroppen.
Azawakh er en mellomstor korthåret kvadratisk mynde med ekstreme proporsjoner. For ukyndige kan disse hundene virke nærmest utsultede, men de skal være så slanke. Hannene blir normalt 64–74 cm i skulderhøyde og veier typisk 20–25 kg, mens tispene er cirka 4 cm lavere og skal veie omkring 15–20 kg.
Kroppen er kvadratisk med rett overlinje og godt markert manke. Kort lende, markerte hofteben, som ofte er høyere eller minst like høy som manken. Opptrukket buklinje og rommelig brystkasse med godt hvelvede og tydelig synlige ribben. Halen er lang, tynn og tørr, og behåret med hvit haletipp. Den bæres enten hengende som en sabel eller i en høy krøll over ryggen. Beina er lange og tørre og lårene lange og muskuløse med flat muskulatur. Lange, muskuløse skuldre med meget åpen skuldervinkel. Meget åpne vinkler i bakbena.
Hodet er langt, tørt og godt utmeislet og bæres på en stolt måte. Skallen er nesten flat og langstrakt, med svakt markert pannefure og godt markert nakkeknøl. Meget svak stopp. Sort eller brun nesebrusk. Den har tynne, tørre lepper som er sorte eller brune, og lange, kraftige kjever med forstørrede rovtenner. Halsen er lang, elegant og muskuløs, lett buet og tørr. Øynene er mandelformede og skråner svakt oppover, ganske store og mørke, eller ravfarget i nyanse med pelsfargen. Ørene er relativt små og henger tett inntil kinnet, ganske brede ved ansatsen, trekantede med avrundede spisser. De heves når hunden er oppmerksom.
Pelsen.
Pelsen, som helt mangler underull, er kort og glatt tilliggende til kroppen. Den kan variere i farge fra nærmest hvit, krem-hvit og sandfarget via rød og rød-brun til nærmest sort i alle nyanser og kombinasjoner, men FCI godtar kun farger i spekteret lys sobel til mørk rødbrun. Sort brindling er tillatt, men såkalt "partyfarging" (polkadott) tillates ikke, selv om dette er en naturlig utfarging hos den opprinnelige landrasen. Sort aniktsmaske, hvitt bliss og hvitt i brystet er tillatt. Hvite sokker er ønskelig, og hvite tegninger på tærne er obligatorisk for rasestandarden, men dette ikke like naturlig hos den opprinnelige landrasen.
Bruksområde.
Azawakh har opprinnelig blitt avlet som vokterhund og jakthund, og den er i dag den eneste mynderasen som klassifiseres som vakthund.
Vokterhundegenskapene hos denne hunden er sterke. I sitt naturlige habitat vokser valpene opp sammen med buskapen og knytter sterke bånd til disse. Hundene vil siden vokte og beskytte husdyra mot ville rovpattedyr og uønskede inntrengere, sammen med landsbybeboernes andre eiendeler, fordi de regnes som en del av flokken. Rasen, som gjerne vokter i flokk, har en konfronterende atferd og vil aktivt angripe de som ikke respekterer dens territorium. Denne typen vokterhunder kalles gjerne "territorialvoktere". I dette begrepet ligger det at hundene snarere vokter et territorium enn husdyra, i kontrast til såkalte "flokkvoktere".
Som jakthund ligger rasens styrke i en kombinasjon av dens samarbeidsegenskaper, hurtighet, spenst, stamina og størrelse. Den brukes til hetsjakt på all slags ørkenvilt (helst parvis eller i små flokker på 3-5 hunder), men denne jaktformen er ikke lenger tillatt i mange vestlige land. Et rasetypisk særtrekk er at denne hunden aldri dreper byttet selv, men kun nedlegger det og holder det fast til eieren kommer. Dette har vært en nødvendig egenskap å utvikle i de varme strøkene tuaregene tradisjonelt jakter, om ikke kjøttet skulle bli ødelagt.
En azawakh er typisk svært spenstig og smidig. Bevegelsene er nærmest katteaktige og feminine. Den tilhører ikke de hurtigste myndene hva toppfart angår over en rett kort strekning, men den kan allikevel oppnå en topphastighet på mer enn 60 km/t. I ulent terreng er den usedvanlig fotsikker og bevegelig, og den kan gjøre lynhurtige manøvrere i stor fart. Rasen tilhører også de mest utholdende myndene og kan holde en jakt gående i 4–5 timer i strekk om den er skikkelig trent. Den tåler dessuten intens varme og (til tross for den tynne pelsen) kulde ned mot −10 °Celsius.
Azawakh kan utgjøre en ypperlig familiehund for folk med erfaring og kunnskap om primitive hunder, men den bør definitivt ikke være et førstevalg for andre. Den krever mye oppmerksomhet og tidlig og grundig sosialisering om den skal bli en harmonisk utstillingshund. Den er også meget godt egnet til lure coursing og en rekke andre former for hundesport, men den er kanskje ikke et like typisk valg for en som ønsker seg en terapihund, selv om noen også har lykkes med det.
Man må uansett være klar over at dette er en hunderase med svært lange tradisjoner som vakthund. Den vil instinktivt vokte i og rundt hjemmet og det habitat den regner som sitt domene (bil, hytte, campingvogn m.v.), selv om graden nok vil kunne variere fra individ til individ.
Atferd.
Azawakh er en nådeløs hund med sterk flokkmentalitet og psyke, stor voktertrang og et heftig, men reservert temperament. Den har beholdt en stor grad av primitiv atferd, noe som blant annet medvirker til at overlevesestrangen er høyt utviklet. Dette er en type atferd som gjør rasen uegnet som familiehund for folk flest, selv om de «rette menneskene» kan finne «den perfekte familiehunden» nettopp blant denne typen hunder. Azawakh har imidlertid utpreget rovdyratferd (stimuleres i lateral hypothalamus) i forhold til mange andre hunder, noe mange mennesker kan oppfatte som tradisjonell sinneatferd (stimuleres i medial hypothalamus). Rovdyratferden gir seg typisk utslag i et kraftfullt og utagerende kroppsspråk og territorial atferd med dominant holdning.
Skal man holde en slik hund må man ta en rekke hensyn, som andre hundeeiere gjerne ikke tenker særlig mye over. Det ekstreme utseendet gjør sitt til at hunden ofte tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Rasens primitive holdning gjør imidlertid møter med fremmede vanskelig. Det strider mot dens natur å bli konfrontert av andre enn sine egne, noe den tydelig tilkjenngir gjennom kroppsspråket. Dette er klassisk rovdyradferd som ikke må forveksles med tomme trusler og redsel. Den vil forsvare seg og «flokkens interesser» uten nølen og om nødvendig med livet som innsats. Det må heller ikke forveksles med vanlig aggresjon, for den vil ikke selv oppsøke slike situasjoner.
En azawakhs tillit er noe man må gjøre seg fortjent til. Den bygger på gjensidig respekt og forståelse og tar tid å bygge opp. En azawakh vil aldri møte en fremmed med logrende hale og vennlige slikk, men med voktsomhet og stor skepsis, ofte tilkjennegitt med høylydt snerring og dyp knurring. Fremmede vil således ikke få oppleve denne hundens umåtelige hengivenhet og toleranse, slik den gjerne er overfor familien og dens aller nærmeste venner, selv om også slike hunder selvsagt kan trenes opp til å bli håndtert av andre. Om man skal ha den på utstilling er dette også en absolutt nødvendighet, men alle kan som regel se at den trives svært dårlig når den håndteres av fremmede, eksempelvis en eksteriørdømmer. Tidlig og mye sosialisering er nøkkelen til dette.
Den letteste måten å skape tillit og respekt til en azawakh skjer fra valpestadiet av. Den trenger en tydelig, men mild og balansert leder som gir den klare grenser og kommuniserer på en så naturlig måte som mulig med den. Den trenger å kjenne sin plass i flokken og må behandles som et fullverdig og repektert medlem om den skal trives. I den grad man lykkes kan man oppleve den nærmest perfekte familiehund. Om man derimot velger å dominere den psykisk og fysisk vil man aldri få oppleve hva som bor i denne flotte hunden.
Rasens kroppsspråk er ofte mer komplekst enn hos hunder flest. Den ligner på ville hundedyrs måte å kommunisere på. Lydforrådet er variert, tydelig og gjerne svært vokalt. Den varsler med ulike lyder og intensitet, alt etter hva den ser, hører eller lukter. Den skiller også mellom varsling på eget domene og nøytral grunn, der den ikke er like voktsom. Det er selvsagt individuelle forskjeller hundene i mellom, men vokaliseringen kan medføre problemer om en bor i ei blokk eller i tett bymessig bebyggelse.
Azawakh regnes som tolerant og flink med egne barn, men må kontinuerlig kontrolleres når andre er tilstede. Den er typisk leken og inviterer ofte selv til lek. Den elsker å løpe løs, noe den også trenger for å holde seg i god fysisk form. Når den ferdes løs i skog og mark vil den normalt holde seg innen synsvidde, og om man treffer på andre folk vil den på grunn av sin primitive natur normalt trekke seg unna, selv om den kanskje vil varsle. Slike hunder bør imidlertid aldri slippes løs der det ferdes mye folk eller andre dyr.
Annet.
Azawakh er en utrydningstruet landrase. Organisasjonen Accociation Burkinabé Idi du Sahel (A.B.I.S.) arbeider for å redde den i dens naturlige habitat, blant de muslimske nomadene i Sør-Sahara og Sahel.
Denne hunderasen er naturlig territorial og kan virke aggressiv og pågående overfor fremmede, men den regnes ikke som farlig. Atferdens skyldes rasens naturlige skepsis til fremmede elementer, og har med dens overlevelesinstinkt å gjøre. Slik atferd er naturlig blant ville, semiville og primitive hunder, som normalt bare blir farlige dersom de tvinges til å forsvare seg.
Noe av det mest kritiske for rasens framtid er vestens tendens til å ville endre dens primitive karakter, for slik å gjøre den mer attraktiv og tilgjengelig for et større publikum. Endringer i atferden vil trolig føre til at tuaregenes 1 000 årige tradisjon med å forme denne spesielle hunden går tapt. Alt nå kan man registrere forskjell mellom hunder som lever i sitt naturlige habitat og hunder som er avlet fram etter eksteriørmessige prinsipper her i vesten.


Forsvarsdepartementet (USA).
Forsvarsdepartementet (engelsk "Department of Defense") er et departement i den amerikanske regjeringen. Departementet har ansvar for landets forsvar og administrerer det amerikanske militærvesenet. Forsvarsdepartementet ledes av en sivil statsråd utnevnt av den amerikanske presidenten og har sitt hovedkvarter i The Pentagon.
Historie.
Forsvarsdepartementet ble vedtatt opprettet 26. juli 1947 etter en mangeårig debatt om rivalisering mellom forsvarsgrenene. Det ble opprettet ved å samle Krigsdepartementet, Marinedepartementet og Flyvåpendepartementet i ett felles departement. Departementet fikk opprinnelig navnet "National Military Establishment", men dette ble endret i 1949 fordi den engelske forkortelsen "NME" hadde den uheldige uttalelsen "enemy" («fiende» på norsk).
Organisering.
Forsvarsdepartementet består idag av forsvarsgrenene Armeen, Marinen, Marinekorpset og Flyvåpenet, samt en rekke halvmilitære eller sivile etater og kontorer. Forsvarsgrenene er fortsatt organisert i egne departementer (Marinen og Marinekorpset er begge underlagt Marinedepartementet), med hver sin minister som rapporterer direkte til forsvarsministeren.
Operativ kommando.
Den amerikanske presidenten er militærvesenets øverstkommanderende. Kommandolinjen går fra presidenten, via forsvarsministeren, til regionale kommandoer ledet av fire-stjerners offiserer som kommanderer alle amerikanske styrker i sin region. Sjefen for Den militære sjefsnemnd, sjefene for forsvarsgrenene og ministrene for militærdepartementene inngår ikke i kommandolinjen.
I krigstid har Forsvarsdepartementet også kontrollen over Kystvakten, som vanligvis tilhører det amerikanske Sikkerhetsdepartementet. Dette har imidlertid ikke skjedd siden andre verdenskrig.
Budsjett og bemanning.
Forsvarsdepartementets årlige budsjett er rundt 375 milliarder dollar, men dette beløpet inkluderer ikke ekstrabevilgninger som Kongressen vedtar flere ganger gjennom året. I tillegg kommer store deler av det nasjonale etterretningsbudsjettet, som er et selvstendig budsjett som holdes hemmelig.
Departementet har rundt tre millioner ansatte, inkludert 2,3 millioner militære tjenestemenn og 700 000 sivilt ansatte.


Ærfugl.
Ærfugl ("Somateria mollissima") er en stor kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien.
Den norske ærfuglbestanden er på ca. 190 000 par (2004) og er forholdsvis stabil, men bestandsutviklingen varierer mellom de forskjellige deler av landet, og på Svalbard har det vært en bekymringsfull nedgang i bestanden. I Norge er ærfuglen totalfredet i mesteparten av landet, uten om Østfold, Vestfold, Buskerud, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylke hvor du kan jakte på den fra 01.10 til 30.11. Ærfuglen er svært utsatt for oljesøl når den skifter vingefjær, en annen kritisk fase er rugetiden da hunnen og eggene er lett bytte for mink, rødrev, oter, kråke, måse og andre predatorer.
Utseende.
Ærfuglen har ei gjennomsnittlig kroppslengde på 58 cm og er noe større enn ei stokkand. Ærfugl veier i gjennomsnitt 2,2 kg. Hannen er som regel større enn hunnen. På land kan de se ut som noe treige og klossete fugler, men disse fuglene er dyktige svømmere og dykkere, som selv kommer til rette ved sterk sjøgang. Ærfuglen har et karakteristisk tilspisset hodeform som er lett igjenkjennelig og som skiller de fra de andre andefuglene.
Ærfuglen har en tydelig kjønnsdimorfisme når det gjelder fjærdrakt. I praktdrakt er hannen overveiende hvit på bryst og rygg. På brystet et fjærene lettere rosafarget. Buken, kroppssidene, bakpartiet, stjerten og issen er svart. Ærfuglhannen er den eneste andefuglen i norsk fauna som har hvit rygg og svart buk. Nakkesidene er grønne. Fra juni-september skifter hannen fjærdrakt og har da et ganske forskjellig utseende fra praktdrakten. Da har den en mørk brunsvart fjærdrakt med stedvise hvite fjærpartier.
Hunnen har en helårig mørk- til gulbrunlignende kamuflerende fjærdrakt med tydelige svarte tverrbånd. Hals og hode mangler tverrbåndene og er dermed kun farget brunt. Nebbet er hos hannen grønnlig imens hos hunnen grønn til brunlig grønn. Øyenfargen hos begge kjønn er brun. Ungfuglen ligner hunnen i fjærdrakt.
Utbredelse og taksonomi.
Ærfuglen fins langs kysten av Nord-Amerika, Nord-Europa og Sibir. De europeiske hekkeområdene omfatter hele Fennoskandia, Svalbard, Jan Mayen, Island og den nordlige delen av De britiske øyene.
Populasjonen i norske område.
Helgeland har blitt regna som ærfuglen sitt kjerneområde i Norge, men har blitt holdt som «husdyr» på strekninga fra Sommarøy i Troms til Vikna i Nord-Trøndelag. Mesteparten fins nord for Stadt. Størrelsen på den norske populasjonen av ærfugl er estimert til omtrent 190 000 par (2004). Utviklinga av bestanden har variert mellom de ulike delene av landet, et grunntrekk er fall i populasjonen i nord og stabilitet og økning i sør. I en rapport fra NINA i 2002 kom det frem at det er observert en signifikant negativ utvikling mellom Saltfjorden og Smøla. Dette samsvarer med utviklinga som har blitt observert i bestanden av hekkende par i området.
På Svalbard har det vært et bekymringsfullt fall i populasjonen. Der er fuglen særs utsatt for uro og predatorer som polarmåse og fjellrev. I 1989 var forekomsten estimert til ca. 20-25 000 par.
Levevis.
Om lag 40 % av hunnene lever i parforhold om vinteren, hannene tar seg av og beskytter hunnen slik at hun er i god form til våren. I mars begynner paringssesongen og hannene kurtiserer hunnene med det velkjente «a-oh! a-oh!» som kan høres langs kysten og inn i fjordene om våren.
De første hunnene går iland for å starte eggleggingen i april-mai. Kort tid etter forlater hannene hekkeområdet og drar til mytingsområdene. Reiret legges på bakken hvor hunnen lager en fordypning som gjerne kles med lyng og tare, i løpet av rugingen forer hunnen reiret med dun som hun napper fra brystet.
Ærfuglunger i Borgenfjorden, juli 2004
Ærfuglen legger 4–6 egg og rugingen varer 25–28 døgn, hunnen trykker hardt på reiret og er lett bytte for predatorer som mink og rev hvis de finner reiret. For å unngå predasjon er reirene ofte på holmer og små øyer. I løpet av rugetiden tar ikke hunnen til seg føde og taper om lag 1/3 av kroppsvekten.
Etter klekking tar hunnen ungene ned til fjæra hvor de lever av tangsprell og andre smådyr de finner i vannet. Her kan de få selskap fra andre hunner med og uten unger.
I en 3–4 ukers periode i juli–september feller andefugler de ytre vingefjærene og kan ikke fly. I denne "myteperioden" er fuglene sårbare og samles gjerne på steder hvor de er beskyttet. Typiske mytingsområder er rundt holmer og skjær ytterst på kysten, men det er også mange som myter inne i fjorder som Trondheimsfjorden.
I oktober samles ærfuglene på sine tradisjonelle overvintringsplasser. Gode overvintringsplasser er ikke mer enn 15–20 meter dype og har gjerne litt strøm da dette gir gode vekstvilkår for byttedyrene. På gode steder kan det være flokker på flere hundre ærfugl som overvinter. I Trondheimsfjorden er det også mange ærfugl fra Østersjøen som overvintrer.
Næring.
Ærfuglene er gode dykkere som spiser bunndyr som blåskjell, sjøstjerner, krabber, kråkeboller, børstemark osv. De kan dykke ned til 30 meter og dykk varer fra 30 sekunder til 1,5 minutt. Under dykkingen «flyr» den gjennom vannet med kjappe, rykkvise vingeslag. Ærfuglene kan også gå på bunnen. Når dykket er ferdig lar ærfuglen seg flyte passivt opp som en kork.
Matbehovet er stort, dagsbehovet hos en voksen fugl er hele 2300 kJ (555 kcal) som tilsvarer ¼ av behovet til en voksen person. Ærfuglen må ta med større byttedyr til overflaten hvor de bearbeider maten ved å knuse skjell, rive av klør og så videre, her er de utsatte for at måker stjeler maten – kleptoparasittisme.
Edderdun.
Dunet ærfuglen fôrer reiret sitt med er myke, og er derfor mye ettertraktet som fyll i dyner og lignende. Edderdun skiller seg fra andre typer ved at de ikke har stilk, men mothaker som hekter seg i hverandre, slik at de danner en mjuk, sammenhengende dott.
Dunsanking har vært en viktig næringsvei langs kysten, og fugler og menneske har utviklet et samspill som begge har nytte av. Man lokker fugler til seg ved å bygge tørre skjul av stein eller tre. Tørka tang formet som reir tiltrekker også fuglene, og hindrer i tillegg at de blander mose og gras i dunet. Menneske lager så lite bråk som mulig når fuglene slår seg til i reira, og opptrer senere som voktere mot rovdyr. Når fuglene forlater reira blir duna samlet sammen, renset og brukte som fyll.
Det drives fortsatt noe ærfuglrøkt i Norge. På Island er næringa mer industrialisert; der blir tusenvis av fugler gjerda inn mot rovdyr og dunet renset med maskin. Et reir gir om lag 15 gram dun, til ei dyne går det med 1 kg dun slik at det trengs 60–70 reir til ei dyne.
Historie.
Ærfuglen kan være ett av de eldste husdyra i Norge. Arkeologer har funnet spor etter ærfugl i kjøkkenmottinger fra steinalderen og på helleristninger i Nord-Norge, og rester av dun som dynefyll fra senere tider, blant annet i Osebergfunnet.
I vikingtida var egg og dun handelsvare, noe Ottar fra Hålogaland fortalte om. "Egils saga" beskriver Torolv Kveldulvsson som eier av eggvær. "Sagaen om Olav den hellige" forteller at krangel om et delt utvær der ærfugler holdt til førte til at Hårek på Tjøtta brente Grankjell på Dønna inne; sønnen til Grankjell drepte deretter Hårek som hevn.
Det fins videre skriftlige kilder tilbake fra 1400-tallet og senere om verdien av egg- og dunvær for de brukene som hadde bruks- eller eigedomsrett på slikt. Dunet steig i verdi på 1500-talet, da det ble vanlig med dyner enn med skinnfeller i senga, og rikfolk over hele Europa krevde edderdun i sengetøyet sitt. Ofte tilhøyrde dunet væreierene; husmenn hadde plikt til å sanka det for de, eller betalte en del av leia si i dun. I 1900 ble det produsert rundt ett tonn edderdun på Helgeland.
Utviklinga av kunstfiber og gåsehold i stor stil førte til mindre etterspørsel etter det kostbare dunet. Synet på edderdun som den ypperste formen av luksus har likevel holdt seg ved lag. For ei dyne får produsenten opptil 14 000 kroner, mens utsalgsprisen kan være 30 000 kroner i eksklusive forretninger (2007).


Sikkerhetsdepartementet (USA).
Det amerikanske sikkerhetsdepartementet (Department of Homeland Security) er et departement i den amerikanske regjeringen med ansvar for indre sikkerhet. Departementet ble opprettet 25. november 2002 som en følge av terrorangrepet 11. september 2001.


Kristin Størmer Steira.
Kristin Størmer Steira (født 30. april 1981 i Mo i Rana) er en norsk langrennsløper. Hun er født i Rana og oppvokst i Tana, og bor nå i Oslo. Hun representerer IL Forsøk. Hun er olympisk mester i stafett fra OL 2010.
Karriere.
Kristin Størmer Steira markerte seg for første gang i internasjonal sammenheng i sesongen 2002/2003, med flere plasseringer blant de ti beste i verdenscupen.
Størmer Steira som nummer fem ved 17 km av kvinnenes 30 km i ski-VM 2011, en plassering hun forsvarte helt til mål.
Det store gjennombruddet kom i sesongen 2004/2005. 22. januar 2005 vant hun sitt første løp i verdenscupen, dobbel jaktstart i italienske Pragelato. Under VM i Oberstdorf senere på vinteren, gikk hun på det norske vinnerlaget i stafett, og hun tok en individuell bronse i dobbel jaktstart.
Under OL i Torino 2006 var hun den jevneste norske langrennsjenta, med tre individuelle fjerdeplasser. Hun var tilsammen 24 sekunder fra tre medaljer, men måtte reise hjem uten medalje. Foran sesongen 2006/07 var hun overtrent, men hun kom sterkt tilbake med etappeseier og 7. plass totalt i den første Tour de Ski.
Under VM 2007 i Sapporo tok hun sølv på 30 km fellesstart i tillegg til bronse på 15 km jaktstart og 4 x 5 km stafett.
Steira hadde en god start på 09 og hun gikk i brudd på 15 km fristil, fellesstart i La Clusaz, og vant. Hun ble nummer ni i Tour de Ski, og tok også en niendeplass i verdenscupen sammenlagt.
Under NM i friidrett på Lillehammer i 2009 tok hun NM-gull på 5000 meter.
Steira hadde en god start også på 10 hvor hun ble nummer fem sammenlagt i Tour de Ski. Sesongen sett under ett ble hun nummer seks i verdenscupen sammenlagt og nummer tre i distansecupen.
I OL 2010 kjempet hun om bronsemedalje på 15 km duatlon, men ble slått på målstreken av Justyna Kowalczyk. Hun ble olympisk mester i 4 x 5 km stafett i OL 2010 i Vancouver. Hun gikk tredje etappe på det norske laget som ellers bestod av Vibeke Skofterud, Therese Johaug og Marit Bjørgen.


Bedřich Smetana.
Bedřich Smetana (født 2. mars 1824 i Litomyšl, død 12. mai 1884 i Praha) var en tsjekkisk komponist og musikklærer.
I årene 1843 til 1847 arbeidet han som musikklærer i Praha, mens han studerte klaver under Josef Proksch. Sammen med direktøren for musikkonservatoriet i Praha, Johann Friedrich Kittl og musikkhistorikeren August Wilhelm Ambros stiftet Smetana og Proksch en musikalsk patriotisk gruppe, som tilsluttet seg idealene i nyromantikken som blant andre Richard Wagner førte an. I 1848 fikk han midler fra Franz Liszt til å åpne egen musikkskole i Praha.
Av politiske årsaker forlot Smetana Praha i 1856, og slo seg ned i Göteborg i Sverige. Der virket han som musikklærer og dirigent. I 1861 vendte han tilbake til Praha, og i 1863 åpnet han nok en musikkskole, denne var viet arbeidet for utbredelse av tsjekkisk musikk. I denne perioden var han svært aktiv, og hadde en rekke oppdrag som dirigent, musikkritiker og ikke minst som pådriver i en rekke foreninger og institusjoner som arbeidet med nasjonalromantisk musikk.
Smetana var syk av syfilis. I 1874 hadde sykdommen gjort ham døv, og han trakk seg unna offentligheten. Til tross for dette fortsatte han å komponere, og "Má vlast" ("Mitt land") ble skrevet hovedsakelig etter dette. Han skrev også en strykekvartett, "Z mého života" ("Fra mitt liv"), som er et selvbiografisk verk hvor man kan høre hvordan komponisten var plaget av tinnitus.
Etter hvert ble han sinnssyk, og kort tid før sin død ble han lagt inn på mentalsykehuset hvor han døde 12. mai 1884. Han er gravlagt på gravlunden Vyšehrad i Praha.
Smetanas arbeider omfatter blant annet åtte operaer hvor mest kjente er "Den solgte brud" Syklusen "Má vlast" består av seks symfoniske dikt, hvorav den ene, "Vltava" (bedre kjent som "Moldau") er kanonisk. Musikken har gjerne preg av tsjekkiske danserytmer, og melodiene kan ha preg av folkemusikk. Han har hatt stor påvirkning på Antonín Dvořák, som også i stor grad har brukt tsjekkiske temaer i sine arbeider.


Italiensk mynde.
Italiensk mynde er en hunderase som antas å stamme fra småvokste eksemplarer av urgamle egyptiske mynder, selv om dette ikke kan fastslås med sikkerhet. Fra renessansen finnes er rekke malerier der slike småvokste hunder inngår som et dekorativt element, spesielt i forbindelse med kvinneportretter.
Opprinnelse og alder.
Rasens opprinnelsesland og hjemland regnes for å være Italia, der den gjerne omtales som "liten italiensk mynde". Rasen kan ha røtter som småvokst mynde fra mer enn 2 000 år tilbake i tid, uten at dette kan dokumenteres. Trolig har den oppstått i og rundt grensestrøkene mellom det gamle Hellas og Tyrkia, noe som styrker teorien om at disse hundene har sin opprinnelse fra Orienten. Mange mener at småvokste greyhounder kan være opprinnelsen, men det er ikke sikker kunnskap.
Denne lille hunden er kjent fra tallrike historiske malerier, der den gjerne inngår som et dokorativt element, ofte sammen med adel og rikfolk i form av et kvinneportrett. Slike hunder skal blant annet ha vært følgesvenner for kongelige som Frederik den Store av Preussen, Katarina den Store av Russland og dronning Victoria av England.
Dagens utgave er skapt av kontinentale oppdrettere, med hovedvekt på italienske, østerrikske og tyske linjer. Rasen ble først anerkjent av den amerikanske kennelklubben i 1886. Som mynde er den middels populær, også i Norge.
Utseende, anatomi og fysikk.
Hunden er korthåret, langbent og kvadratisk, og minner om en greyhound i miniatyr. Pelsen kan være sort, grå, skifergrå eller gul (isablla) i alle nyanser. Hvitt er tillatt på brystet og potene.
Dette er en livlig og grasiøs hund og lynhurtig - en typisk mynde på alle måter, som står godt på egne bein. Dens lette bevegelser og mangel på dverghundpreg gjør bildet av grasiøs eleganse nærmest fullkomment.
Bruksområde.
I Frankrike og Tyskland har rasen blitt brukt til hetsjakt på småvilt, ofte sammen med jaktfalk. Hundene skal, til tross for størrelsen, være dyktige jakthunder den dag i dag. Ingen vet om rasen opprinnelig var avlet for jakt eller sosiale formål, men den ble trolig brukt til begge. I dag er den først og fremst en meget hendig familiehund, men den har også en rekke kvaliteter innen hundesport. Den er også ofte å se som utstillingshund.
Lynne og væremåte.
Den kan være litt reservert overfor fremmede og passer kanskje dårlig for familier med små barn, dersom de ikke har rukket å lære seg å respektere hunder. Hunden regnes imidlertid som både snill og tålmodig, også med barn, så dette har nok mest med hundens skjøre anatomi å gjøre. Enkelte eiere overbeskytter disse hundene, men de klarer seg utmerket sammen med andre hunder.


Corrib.
Corrib (irsk An Choirib) er en elv i Republikken Irland. Den renner fra Lough Corrib, gjennom byen Galway og ut i Galwaybukten. Elven er bare omkring 6 km lang, og er dermed en av de korteste elver i Europa. Den har også en av de sterkeste strømmene blant europeiske elver, spesielt etter noen dager med regnvær.
Tidligere het elven "Gaillimh", som er det irske navnet på Galway. Antagelig har elven gitt navn til byen, og så har den selv fått nytt navn senere. Det er ukjent hvor navnet kommer fra, men den eldste kjente legenden forteller at den fikk navn etter datteren til en av firbolgs høvdinger, som druknet i elven. En senere teori er at navnet kommer fra "gaill", som betyr "utlending", ettersom det var normannere som grunnla Galway by. Denne teorien stemmer ikke, ettersom elven hadde navnet Gaillimh lenge før byens grunnleggelse. Den første bosetningen der byen nå ligger het "Dún Bun Gaillimhe", "byen/festningen ved Galways munning".
Det nye navnet kommer fra innsjøen elven kommer fra. Den het opprinnelig "Lough Orbsen", etter en av firbolgs ledere, og Corrib er en forvanskning av dette ved at "ch"-lyden i "lough" har smittet over på "orbsen".
Både elven og innsjøen er gode fiskesteder.


Fir Bolg.
Firbolg, Fir Bolg eller Fir Bholg, "mennene fra Bolg" er i keltisk mytologi en gudelignende stamme på Irland som skal ha levd og hersket over øya i forhistorisk, mytologisk tid.
De skal ha levd i strid med både demonene fomorierne og alvefolket Tuatha de Danaan, inntil de siste utslettet firbolg.


Lough Corrib.
Lough Corrib (irsk: Loch Coirib) er en innsjø (engelsk: "lough") grevskapet Connacht vest i Irland. Elven Corrib knytter innsjøen sammen med havet ved Galway. Innsjøen består av to deler, et mindre og grunt basseng i sør, og et større og dypere basseng mot nord, forbundet med et smalt sund.
Innsjøen er 200 km² stor og er den nest største innsjøen i Irland etter Lough Neagh.
William Wilde, som var far Oscar Wilde skrev en bok om innsjøen som ble gitt ut i 1867. Han bygde fritidsbolig kalt «Moytura House» ved bredden av innsjøen.
Den første irske kanalen for båter, Friar's Cut, ble gravd i det 12. århundre mellom Lough Corrib og havet ved Galway.
Innsjøen har besøk av både turister og sportsfiskere, men i 2007 ble sjøen forurenset av protozoen Cryptosporidium som smittet et større antall innbyggere i Galway og noen andre områder med vannforsyning fra innsjøen, og ga dem diare.
Lough Corrib fikk status som Ramsarområde i 1996 i henhold til Ramsar-konvensjonen om bevaring av våtmarker.
Navnet Loch Corrib.
"Loch Coirib" er en forvanskning av "Loch nOirbsean", som etter sagnet er oppkalt etter Tuatha Dé Danann figuren Orbsiu Mac Alloid (som ellers kalles Manannán Mac Lir). På irsk gaelisk kalles sjøen "An Choirib".
Øyer.
Kart fra 1846 fra britisk marine.
Lough Corrib er kjent for sine 365 øyer. Den mest berømte er Inchagoil. Det er fin utsikt mot fjellene i Connemara. På øya er det mange idylliske stier og små sandstrender. Restene av et gammelt kloster må ha en historie som man vet lite om. Det er også fire-fem hustufter og en gammel gravplass som bevis for tidligere bosetning. Fremdeles står to kirker, den ene fra det 12.århundre kalles St.Patrics kirke.
En annen kjent øy i innsjøen er Caislean-na-Circe, mellom Maam and Doon.
Eksterne lenker.
Corrib


Titan (gud).
Titaner (gresk "titan," flertall "titanes," latin "titan") var ifølge gresk mytologi guder som levde før og samtidig med de olympiske gudene.
Myten.
Titanene var barn av urgudene Himmelen, Uranos, og Jorden, Gaia. Det var 12 av dem: Okeanos, Thetys, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Foibe, Mnemosyne og Kronos.
Uranos holdt mange av barna sine innesperret, men titanen Kronos gjorde opprør, kastrerte Uranos og tok selv makten.
Senere gjentok historien seg: Kronos fikk barn med sin søster Rhea, men svalgte dem i frykt for at de skulle skade ham.
Rheia klarte å gjemme unna Zevs, som så drepte Kronos og befridde søsknene sine.
Zevs og søsknene bekjempet deretter titanene i titankrigen, inntok fjellet Olympos og tok makten som de olympiske gudene, de fremste av de greske gudene.
Romersk mytologi.
Titaner var ifølge romersk mytologi de første sønnene til Jorden, Tellus (Terra).
Kronos blir samsvart med guden Saturn i romersk mytologi.
I andre sammenhenger brukte romerne Titan som navn på den greske guden Uranos.
Etymologi.
Ulike kilder mener det greske ordet "titanos" betyr «de som strides» eller «hevnere».
I moderne språkbruk betyr "titan" imidlertid «kjempe», gjerne en ruvende skikkelse innenfor et fagområde. Dette betydningen kan skyldes forveksling med gudekjempene, gigantene, eller at titanene også ble oppfattet som kjempestore.
Titanen Atlas hadde blant annet som oppgave å bære himmelen på sine skuldre, og må derfor ha vært svært stor.
Saturns måner.
Den største månen til planeten Saturn heter Titan.
Av de totalt 33 saturnmånene er Tethys, Rhea, Hyperion og Iapetus oppkalt etter titaner ved samme navn – søsknene til Kronos (= Saturn) – mens Atlas, Promethevs og Epimetheus er oppkalt etter sønnene til titanen Iapetos.
Det er den engelske skrivemåten som blir brukt for månene.


Tuatha de Danaan.
Tuatha Dé Danann‎ (enten "Danus folk" eller "gudinnen Danas folk") var et mytisk folk på Irland som har blitt beskrevet som «prototypen på de underjordiske, eller selve alvefolket.»
kjent særlig fra "Invasjonenes bok" fra det 1100-tallet. I tradisjonen om invasjoner, som begynner med "Lebor Gabála Érenn", er de den femte gruppen som bosetter seg på Irland, og erobrer øya fra Fir Bolg.
Det fortelles lite om deres historie før de kom til Irland. Det som nevnes er at de kom fra fire byer: Falias, Gorias, Murias og Finias. Der hadde de tilegnet seg okkulte kunnskaper. Da de kom til Irland, angivelig tidlig i mai, brente de båtene de kom i for ikke å bli fristet til å vende hjem igjen. "Invasjonenes bok" forteller at de kom flyvende som ånder i luften, mens andre kilder forteller at de kom vestfra, seilende på skyer over Atlanterhavet. Tuatha de Danaan grep senere i enkelte tilfeller inn i kriger, alltid på de rettferdiges side. De hadde da evnen til å gjøre seg usynlige, og hadde brennende lanser og magiske hvite skjold.
Bakgrunn.
Tuatha Dé Danann er antatt å være avledet fra de førkristne gudene på Irland. Da de overlevende fortellingene ble skrevet ned hadde Irland vært et kristent land i århundrer allerede, og Tuatha Dé ble presentert som dødelige konger, dronninger og helter fra en fjern fortid; imidlertid er det mange hentydninger til deres tidligere guddommelige status. Et dikt "Leinsterboken" lister mange av Tuatha Dé, men ender med «Skjønt [forfatteren] enumerater (menneskeliggjør) dem, han dyrker dem ikke». Goibniu, Creidhne og Luchta er referert til som "Trí Dé Dána" («håndverkets tre guder»), og Dagdas navn er tolket i middelaldertekster som «den gode gud». Selv etter at de var erstattet som herskere av Irland opptrer figurer som Lugh, Morrígan, Aengus og Manannán mac Lir i fortellinger flere århundrer senere, og viser alle tegn på udødelighet. De har også mange paralleller over den keltisktalende verden: Nuada er beslektet med den britonske guden Nodens; Lugh er en refleks av den pankeltiske guddomen Lugus; Tuireann er beslektet med galliske Taranis; Ogma til Ogmios; Badb til Catubodua.
Navnet.
Oversettelsen av Tuatha Dé Danann som «folket til gudinnen Danu» er nødvendigvis upresist. Gammelirsk "tuath" (flertall "tuatha") betyr «folk, stamme, nasjon»; og "dé" er genitivform av "día", «gud, gudinne, overnaturlig vesen, objekt for dyrkelse» (de er ofte referert til som ganske enkelt Tuatha Dé, en frase som også benyttet for å referer til israelittene i de tidlige kristne tekstene).
"Danann" er også et genitiv for hvor nevneform ikke er dokumentert. Det har blitt rekunstruert som Danu, som er ved analogt med Anu som er forstått som en kvinnenavn. Navnet på elven Donau er antatt å være av keltisk opprinnelse og keltiske elveguddommer er som regel av hunkjønn; hinduistisk mytologi har en gudinne kalt Danu, som kan være en urindoeuropeisk parallell. Denne rekonstruksjonen er imidlertid ikke akseptert overalt. Det er også skrevet "Donann" and "Domnann", som kan være knyttet til Fir Domnann («menn fra Domnainn»), et folk assosiert med Fir Bolg i mytene, som er historisk dokumentert i Connacht og kan være beslektet med britonske Dumnonii.
Landnåm og erobring.
Tuatha Dé Danann var etterkommere fra Nemed, høvding av en foregående bølge av innflyttere til Irland. De kom fra fire nordlige byer, Falias, Gorias, Murias og Finias, hvor de hadde skaffet seg sine okkulte ferdigheter og egenskaper. De kom til Irland den 1. mai, datoen for festivalen til Bealtaine, på mørke skyer, skjønt senere versjoner har rasjonalisert dette ved å si de brente deres skip for å gjøre det umulig å dra tilbake dit de kom fra, og «skyene» var røyken fra de brente skipene.
Ledet av sin konge Nuada, kjempet de det første slaget ved Slaget ved Mag Tuired hvor de beseiret og fordrev Fir Bolg, som da bodde Irland. I slaget mistet Nuada en arm til deres kjempe Sreng. Ettersom Nuada ikke lenger var «plettfri» kunne han ikke lenger fortsette som konge og ble erstattet av den halvt-fomoriske Bres som ble en tyrann. Legen Dian Cecht erstattet Nuadas arm med en av sølv og han ble da gjeninnsatt som konge. Imidlertid var Dian Cechts sønn Miach misfornøyd med ordningen og han siterte en fordømmelse, «ault fri halt dí ⁊ féith fri féth» («fuget til fuge av det og festet fast»). Det førte til at kjøttet vokste over protesen av sølv i løpet av ni dager og netter. I et utbrudd av sjalu raseri drepte Dian Cecht sin egen sønn. På grunn av Nuadas gjeninnsetting som leder klagde Bres til sin familie og far, Balor, konge av fomoriere.
I det andre slaget ved Mag Tuired nedkjempet de fomorie-folket, en stamme demoner eller troll. Nuada ble drept av den fomoriske kongen Balors giftige øye, men Balor ble selv drept av Lugh, kjempen til Tuatha Dé, som da tok over som konge.
Et tredje slag ble utkjempet mot en påfølgende tredje invasjonsbølge, milesiere fra nordvest fra Den iberiske halvøy (dagens Galicia (Spania) og nordlige Portugal), etterkommere av Míl Espáine (som er antatt å representere goideliske keltere). Milesiere møtte tre gudinner fra Tuatha Dé Danann, Ériu, Banba og Fodla, og disse ba om at den grønne øya skulle bli navngitt etter dem; Ériu er opprinnelsen til den moderne navnet til Irland, Éire, og Banba og Fodla blir fortsatt tidvis brukt som poetiske navn på øya.
Gudinnenes tre ektemenn, Mac Cuill, Mac Cecht og Mac Gréine, som var konger av Tuatha Dé Danann, ba om en fredsavtale på tre dager, og hvor milesierne lå ved anker ni bølgedistanse fra kysten. Tuatha Dé Danann frammanet en magisk storm i et forsøk på å drive skipene vekk. Milesiernes poet Amergin fikk sjøen til å legge seg med sine vers, deretter gikk hans folk i land og beseiret Tuatha Dé Danann ved Tailtiu. Da Amergin ble tilkalt for dele inn landet mellom Tuatha Dé Danan og hans eget folk, tildelte han dyktig den delen over bakken til milesierne og den delen som lå under bakken til Tuatha Dé Danann.
Tuatha Dé Danann ble ledet ned i bakken i Sidhe-gravhaugene av Dagda.
Tuatha Dé Dananns enekonger av Irland.
Det følgende er en legendarisk kronologi fra "Annalene av de fire mesterne"; basert på lengden av regimene som ble gitt i Seathrún Céitinns "Forus Feasa ar Erinn". Nuadas opprinnelige regime er ikke medregnet på grunn av upresise opplysninger.


Drøbak.
Drøbak (av «drøye bakker») er en tidligere kjøpstad, nå by på østsiden av Drøbaksundet i Oslofjorden midtveis mellom Oslo og Moss. Drøbak er administrasjonssenteret i Frogn kommune i Akershus som har 14 622 innbyggere per 1. januar 2010. Tettstedet Drøbak har innbyggere per 1. januar.
Historie.
Drøbak og Frogn ble skilt ut fra Ås prestegjeld ved kgl. res. 8. september 1823.
Drøbak fikk kjøpstadrettigheter 20. august 1842 og ble dermed en by; den eneste i Akershus på den tiden. I 1962 bestemte Schei-komiteen at Drøbak skulle opphøre som egen kommune og innlemmes i Frogn landkommune. Dermed hadde ikke Drøbak lenger bystatus i juridisk forstand. Drøbak fikk tilbake bystatusen i 2006, etter vedtak i kommunestyret.
Oslofjorden er på det smaleste i Drøbaksundet, og når det er strenge vintre kan fjorden fryse igjen fra Drøbak til Oslo. I gamle dager fungerte derfor Drøbak som vinterhavn for Oslo. Av forsvarshensyn ble det på 1800-tallet bygget en undersjøisk molo – Drøbakjeteen, på Hurum-siden av sundet slik at fremmede krigsskip skulle tvinges østover i passasjen hvor de norske forsvarsverkene var sterkest.
Blücher.
En viktig hendelse i Drøbaks historie, var senkingen av den tyske krysseren Blücher under det tyske angrepet på Norge morgenen den 9. april 1940. Krysseren transporterte tyske soldater og byråkrater for en planlagt overtagelse av Oslo. Men kommandant Eriksen på Oscarsborg festning, som ligger på andre siden av Drøbaksundet, gav på eget initiativ ordren om å beskyte krysseren. Krigsskipet ble senket og dette forsinket den tyske invasjonen. Det var nok til at regjering, storting og kongefamilie kunne evakueres, og gullreservene ble reddet unna okkupantene.
Turisme og kultur.
Det gamle bageri er et populært spisested ved torget i Drøbak.Drøbak er kjent både som badeby og nisselandsby, og har en ikke ubetydelig turisme. Byen har mange pittoreske, gamle hus. Mange av dem er påbyggede stuebygninger fra sent 1600-tall og fremover. De mange kunstgallerier, småbutikker og utstillinger trekker mange besøkende til byen sommerstid. Da er torget og spesielt stranda full av mennesker. Byen har også julenissens postkontor.
Ved Badeparken ligger Drøbak kirke, kalt Vår Frelsers kirke, som ble innviet 29. oktober 1776. Kirken er inspirert av Vår Frelses kirke i Kristiania, den nåværende Oslo Domkirke. Kirken er arkitektonisk litt av en severdighet. Rokokko i tre. Få slike kirker står igjen.
Follo museum ligger i Drøbak.
Torkildstranda sør mot Elle tåkeklokke.
Drøbak blir gjerne kalt «badebyen», dette fordi byen har mange strender og var i gamle dager et populært badested for Oslobeboere. Av strender i Drøbak er det verdt å nevne: Badeparken, Parrstranda, Torkildstranden og Skiphelle.


Riksrådet.
Riksrådet var betegnelsene på de riksorganer i Norge, Sverige og Danmark hvor de fremste av adelen og geistligheten var representert.
Det norske riksrådet hadde sin opprinnelse i kongsrådet på 1200-tallet. Da var det en større rådgivende forsamling som skulle rådgi kongen ved større saker. Det egentlige riksrådet, som oppstod på 1300-tallet, var en selvstendig organisasjon med stor makt. De valgte konger (herav har vi ordet valgkongenes tid) vedtok håndfestninger og ivaretok i stor grad regjeringen av landet under kongens mindreårighet. Dets største betydning hadde det på 1400- og 1500-tallet. I Norge bestod det frem til reformasjonen i 1537.
Ved Christian IIIs håndfestning 1536 opphørte det norske riksrådet.


Balor.
Balor er en krigs- og dødsgud i keltisk mytologi, spesielt kjent fra den irske mytologien. Han var sønn av Buarainech, og var gift med Cethlenn. Han fremste kjennetegn var at han var enøyd, og at han normalt holdt dette øyet lukket da enhver som møtte hans blikk døde.
Ifølge et profeti skulle Balor bli drept av sitt barnebarn. Han låste derfor sin datter Ethlinn inn i et tårn laget av krystall, slik at hun ikke skulle få barn. Men Cian, en av Tuatha de Danaan, kom seg med hjelp fra druidinnen Birog inn i tårnet. Ethlinn fødte deres sønn, men Balor kastet gutten i havet. Birog reddet ham, og gav ham til Manannan mac Lir, som ble guttens fosterfar. Balors dattersønn fikk navnet Lugh Lamhfada, og ble regnet som en av Tuatha de Danaan.
Lugh ledet Tuatha de Danaan i andre slag ved Magh Tuireadh, hvor de kjempet mot fomorierne. Balor deltok selv i slaget, og ble avvæpnet av Ogma. Guden brukte da sitt blikk for å drepe kong Nuada. Lugh kastet da skjebnens spyd i Balors øye og drepte ham.
Balor i Dungeons & Dragons.
I fantasirollespillet Dungeons & Dragons er Balor navnet på en av de sterkeste demonene, Tanar'ri. Figuren har ingen åpenbar inspirasjon fra keltisk mytologi.


Cethlenn.
Cethlenn (Cathlionn, Kethlenda, Kehlen'") var i keltisk mytologi, og spesielt i den irske mytologien, guden Balors hustru. De hadde datteren Ethlinn sammen. De tilhørte en gruppe kjempestore mytiske skikkelser som ble kalt "fomorianerne" ("Fomorians").
Byen Enniskillen er oppkalt etter henne; det irske navnet "Inis Ceithleann", som er forvansket til Enniskillen, betyr "Cethlenns øy".


Fomoire.
Fomoire var i irsk mytologi en slekt av kjemper eller demoner som levde på Irland før andre folkeslag kom. De ble regnet som Noahs etterkommere gjennom hans sønn Kam. Ifølge en tekst fra det 1000-tallet, "The Book of the Dun Cow", hadde de mannskropper og geitehoder.
De første som invaderte Irland var partholonierne, som fomorierne drepte ved å nedkalle en pest. Deretter kom nemedierne, som ble tatt som slaver. Den tredje gruppen var firbolg, som viste seg jevnbyrdige med fomorierne, og levde side om side ved dem.
Dette fortsatte inntil det opprinnelige alvefolket Tuatha de Danaan kom for å rydde og vinne landet. De utslettet firbolg, og i Slaget ved Mag Tuired slo de fomorierne. De skal ha gitt tronen til Bres, som var fomorier, for å skape fred, mens resten av fomorierne fikk bosette seg i Connacht. Bres utviklet seg til en tyrann, og da han ble drept kom Nuada, som tidligere hadde vært konge, tilbake til makten. Legenden forteller at det ble inngått noen blandede ekteskap mellom de to gruppene.


Enniskillen.
Enniskillen er administrasjonsbyen i grevskapet Fermanagh i Nord-Irland. Den ligger i midten av grevskapet, på øya som skiller øvre og nedre del av Lough Erne. Byen er også administrasjonssenter for distriktet Fermanagh.
Enniskillenbomben.
Fram til 1987 hadde Enniskillen vært nokså uberørt av konflikten i Nord-Irland. På Remembrance Sunday, i november 1987, sprengte Det provisoriske IRA en bombe i byen, som drepte 11 tilfeldige sivile. Et av ofrene var sykepleieren Anne-Mariw Wilson, og hennes far Gordon Wilson ble etter tragedien en leder i arbeidet for fred i Nord-Irland. PIRA hevdet senere at deres mål hadde vært en avdeling britiske soldater som deltok i markeringen av Remembrance Sunday. Enniskillenbomben har i ettertid blitt sett som et veiskille i den irske fredsprosessen, da den førte til en isolering av den mest radikale delen av PIRA og en styrking av mer moderate krefter som ønsket å forhandle. I 1997 kom Sinn Féins leder Gerry Adams med en offentlig beklagelse for bomben.


Remembrance Sunday.
Kenotafen i London etter markeringen av Remembrance Sunday og Remembrance Day 2004
"Remembrance Sunday" er i Storbritannia den søndagen som faller nærmest – før eller etter – 11. november, dagen da våpenhvilen som endte første verdenskrig ble inngått i 1918. Selve 11. november kalles "Armistice Day" ("våpenhviledagen") eller "Remembrance Day", men da dette ikke er en offentlig høytidsdag er feiringen lagt til nærmeste søndag. Selv om dagen opprinnelig er knyttet spesifikt til første verdenskrig, hedres de falne i alle kriger Storbritannia har vært med i.
Dagen markeres i de fleste byer og landsbyer i Storbritannia med seremonier ved krigsminnesmerker. Veteranforeningen Royal British Legion, ungdomsorganisasjoner, spesielt speiderne, og militære styrker står gjerne for organiseringen av markeringene sammen med lokale myndigheter. Tradisjonelt legges det ned kranser av røde valmuer (normalt kunstige, ettersom virkelige valmuer mister kronbladene meget raskt), og man selger røde valmuer (også kunstige) til å ha på jakkeslaget. Valmuene er et symbol med sterk forbindelse til første verdenskrig, ettersom mange av de hardeste slagene sto i områder i Flandern som før krigen var fulle av slike blomster. Besøker man Storbritannia i tiden rett etter 11. november vil man i så godt som alle kirker, og ved mange minnesmerker andre steder, se disse valmuene.
Klokken 11.00, som er tidspunktet for inngåelsen av våpenhvilen, er det to minutters stillhet over hele landet. Dette markeres normalt av at en trompetblåser signaliserer tappenstrek ved begynnelsen av de stille minuttene, og blåser reveljen etter dem.
Den viktigste seremonien er den som holdes med Kenotafen i London. Der legger monarken, statsministeren og andre nasjonale ledere ned kranser. Seremonien overføres alltid direkte av BBC.
Fra 1919 og fram til 1950-årene var det vanlig at seremoniene ble holdt på selve våpenhviledagen, uansett hvilken ukedag den kom på. Deretter ble den flyttet til "Rememrbrance Sunday". Siden 1995, da man markerte at det var 50 år siden andre verdenskrig sluttet, har det vært vanlig med seremonier begge dager, såfremt de ikke sammenfaller.


Den provisoriske IRA.
Den provisoriske irske republikanske armé (PIRA, irsk Óglaigh na hÉireann, engelsk Provisional Irish Republican Army, også kalt "Provos") er en paramilitær organisasjon med hovedtyngde i Nord-Irland og endel medlemmer i Republikken Irland. Den ble dannet i 1969 som en følge av en splittelse i det opprinnelige IRA, og var den klart største av de irske, republikanske, paramilitære grupperingene. En britisk undersøkelse som evaluerte den britiske hærens operasjoner i Nord-Irland, beskrev PIRA som en "profesjonell, målrettet, meget kompetent og motstandsdyktig" organisasjon. Den konstaterte også at britene ikke hadde lykkes i å beseire IRA militært.
Det opprinnelige IRA: 1919-1969.
Det opprinnelige IRA ble dannet tidlig på 1900-tallet, og IRA kjempet da mot britiske soldater under den irske uavhengighetskrigen 1919-1921. Den anglo-irske traktat avsluttet den irske borgerkrigen, men forårsaket en splittelse i IRA og førte til en irsk borgerkrig. Den delen av IRA som støttet traktaten, ble til den irske fristatens hær, mens den delen av IRA som motsatte seg traktaten, fortsatte sin motstand, fremdeles under navnet IRA. IRA nektet fremdeles å anerkjenne den irske fristaten (senere republikken), og fortsatte sin kamp for å opprette en uavhengig, irsk republikk som skulle omfatte hele øya Irland.
På slutten av 1950-tallet innledet IRA en grensekampanje mot sikkerhetsstyrker i Nord-Irland, i den hensikt å fremtvinge en gjenforening av Irland. Denne kampanjen slo feil, og den ble avsluttet i 1962. Konsekvensen var et svært svekket IRA, og mange republikanere ønsket andre, ikke-voldelige metoder for å oppnå målet om et gjenforent Irland. Ledelsen i IRA gikk mer og mer bort fra å anse IRA som en ren militant, republikansk organisasjon, og forsøkte å endre organisasjonen til å bli en politisk bevegelse med en marxistisk ideologi. Dette forarget store deler av IRA, som anså kommunisme som en "ukristelig" ideologi, og som så på IRA som en militær organisasjon, ikke en politisk. Kimen til splittelse var dermed sådd.
Borgerrettsbevegelse og økt uro i Nord-Irland: 1968/1969.
Katolikker i Nord-Irland var på 1960-tallet utsatt for betydelig diskriminering. Dette var tydelig både innen tilgang til jobb og bolig, men var spesielt tydelig gjennom den nord-irske valgordningen, som medførte at katolikker hadde langt mindre representasjon enn protestanter. Mot slutten av 1960-tallet ble borgerrettsbevegelser stadig mer aktive i Nord-Irland, inspirert av amerikansk borgerrettsbevegelse og Martin Luther King. Disse bevegelsene arrangerte store borgerrettsmarsjer gjennom hele Nord-Irland, for å oppnå likestilling mellom katolikker og protestanter. Disse marsjene ble utsatt for omfattende aggresjon fra unionistisk side, og sivile borgerrettighetsaktivister ble ved flere anledninger angrepet av protestanter bevæpnet med klubber. Katolikkene oppfattet det nord-irske politiet (som nesten utelukkende bestod av protestanter) som partiske og til dels delaktige i volden mot katolikker. Samtidig tiltok unionistisk aggresjon mot katolikker. UVF ble dannet i 1966 og gjennomførte flere sekteriske angrep mot katolikker i tiden som fulgte. Opptøyene i Nord-Irland tiltok også kraftig. Katolske samfunn ble utsatt for voldsomme angrep fra protestanter, spesielt i Belfast og Derry, og flere familier ble brent ut av sine hjem.
I 1969 var det spesielt voldsomme opptøyer flere steder i Nord-Irland, og i løpet av kort tid ble over 1500 katolske familier brent ut av sine hjem i Belfast alene. IRA hadde tradisjonelt hatt rollen som katolikkenes forsvarere i Nord-Irland, men var i 1969 ikke i stand til å beskytte katolikkene mot unionistisk aggresjon. Veteraner i IRA la skylden på den Dublin-baserte ledelsen, som ønsket å presse IRA mer mot en politisk, ikke-voldelig rolle. De hevdet at det i flere år hadde vært åpenlyst at det ville komme til store sekteriske opptøyer og angrep i Nord-Irland, og mente at ledelsen ikke hadde forberedt forsvaret av katolikkene godt nok. Etter denne fiaskoen ble Cathal Goulding (daværende øverstkommanderende i IRA) i september konfrontert av ledende IRA-medlemmer fra Nord-Irland. Dette resulterte i at IRAs avdelinger i nord i stor grad disassosierte seg fra ledelsen i Dublin, og de begynte arbeidet med å forberede forsvaret av katolikker uavhengig av ledelsen. IRA hadde i folkets øyne tapt ansikt som en følge av 1969, men var likevel fremdeles en samlet organisasjon.
Splittelse i IRA 1969: Det provisoriske IRA opprettes.
På slutten av 1969 ble det avholdt en ekstraordinær IRA-konvensjon i Irland. Ledelsens hensikt med konvensjonen var å endre konstitusjonen til IRA, for å endre IRA fra en militær til en politisk organisasjon. Resultatet av konvensjonen var en dramatisk endring i konstitusjonen, slik at medlemmer i IRA kunne sitte i folkevalgte forsamlinger, dersom de ble valgt inn. IRA anerkjente på det tidspunktet hverken parlamentet i Dublin, «an Dail», eller Stormont, og heller ikke det britiske parlament. Medlemmer kunne stille til valg, men skulle altså avstå fra å ta setene, dersom de ble valgt inn.
Dette var en svært dramatisk endring for mange republikanere. Mange republikanere var allerede fremmedgjort av ledelsens kommunistiske ideologi, og disillusjonert etter IRAs manglende evne til å forsvare katolikker i Nord-Irland i 1969. Etter denne endringen i konstitusjonen var splittelse uunngåelig. Etter IRAs konvensjon samlet Seán MacStiofán flere IRA-medlemmer i Nord-Irland, avholdt en egen konvensjon og opprettet dermed Den Provisoriske IRA. Den gjenværende IRA under Cathal Goulding ble heretter kjent som Den Offisielle IRA(OIRA). De fleste IRA-avdelingene i Nord-Irland valgte å gå over til PIRA, og flere konverterte etterhvert fra OIRA til PIRA.
Etter splittelsen fikk OIRA kallenavnet "Stickies", pga klistermerkene de delte ut for å minnes påskeopprøret i 1916. PIRA på sin side vedtok å droppe "Provisiorisk" fra organisasjonsnavnet i 1970, og gikk tilbake til å hete IRA. Imidlertid var kallenavnet "Provos" så utbredt at de uformelt fremdeles ble kalt PIRA.
Aktivitet 1969-1986.
Etter erfaringene fra opptøyene i 1969 og splittelsen fra det gamle IRA hadde PIRA i starten av 1970 3 mål. Det klart viktigste var forsvar av katolske områder i Nord-Irland før sommeren, når protestantene startet sin marsj-sesong. Det var av avgjørende viktighet å avverge en gjentagelse av 1969, når katolikker hadde blitt utsatt for omfattende voldshandlinger. Deretter skulle IRA gjennomføre gjengjeldelsesangrep mot britiske styrker dersom disse trakasserte den katolske befolkningen. Til slutt, når IRA hadde vokst seg sterke nok, skulle de gjøre seg klar for en offensiv mot britiske styrker for å presse britiske soldater ut av Nord-Irland, men dette var enda ikke en prioritert målsetning.
Den første målsetningen ble satt på prøve sommeren 1970, når katolske områder igjen ble angrepet av unionistiske gjenger med brannbomber og skytevåpen. IRA var denne gangen bedre forberedt, og stanset unionistiske angrep mot flere katolske områder i Belfast. Dette var av avgjørende viktighet for PIRAs videre eksistens, ettersom de igjen ble plassert i rollen som katolikkenes forsvarer i Nord-Irland. I befolkningens øyne var tilliten i stor grad reparert igjen etter fiaskoen i 1969.
Britiske tiltak som portforbud og internering bidrog også til økt rekruttering til IRA. I 1972 ble 14 sivile demonstranter skutt og drept av britiske soldater i det som skulle bli kjent som Bloody Sunday. Dette bidro også sterkt til å vende den katolske befolkningen mot de britiske soldatene, og førte igjen til en ytterligere økning i rekruttering til IRA.
Etterhvert som IRA vokste seg sterkere, ble de også mer offensive og gjennomførte en rekke angrep mot britiske soldater og andre sikkerhetsstyrker. Slike angrep ble gjennomført i byer som Belfast og Derry, men spesielt effektiv var denne taktikken i rurale områder med hovedsakelig katolske innbyggere. Spesielt Armagh var beryktet for bakholdsangrep, og i lange perioder var britiske soldater forhindret fra å patruljere disse områdene uten å bli flydd inn med helikopter. IRAs største suksess mot britiske styrker kom i 1979 ved Warrenpoint, der 18 britiske soldater ble drept i ett bakhold.
I 1972 begynte også IRA å ta i bruk bilbomber. Disse bombene ble som oftest brukt for å ramme økonomiske mål, innledningsvis i Nord-Irland, deretter også i Storbritannia. Hensikten med angrepene var å forårsake størst mulig økonomisk tap for britene, for å gjøre det for kostbart for dem å opprettholde nærvær i Nord-Irland. Underavdelingene som gjennomførte angrepene hadde strenge ordre om å unngå sivile tap. Imidlertid mistet flere sivile livet som en følge av disse angrepene, ofte fordi IRA overvurderte sikkerhetsstyrkenes evne til å hurtig evakuere sivile fra angrepsstedet etter at advarselen var ringt inn, og dermed ringte inn advarslene for sent. Derry og Belfast ble spesielt utsatt for kraftige bombeangrep, som under Black Friday eller angrepet på La Mon.
Siden bilbombene spredte deler av biler langs asfalten var amputasjon av ben en vanlig skade for de som var i nærheten. Innbyggerene i Belfast lærte seg til å høre forskjell på lyden av en bilbombe og andre bomber.
Avisen "An Phoblacht" støttet IRA, og hadde en ukentlig spalte under tittelen «War news» hvor organisasjonens siste aksjoner ble presentert og hyllet.
Armalite and Ballot Box, ny splittelse: 1986.
IRA hadde håpet på en kortvarig krig som skulle være over innen midten av 70-tallet. Etterhvert ble det imidlertid klart at IRA og britene befant seg i en fastlåst situasjon hvor ingen av partene så ut til å være i stand til å slå den andre militært. Mange republikanere etterlyste en ny strategi for å løse situasjonen. Flere republikanere, blant annet Gerry Adams, hadde i lengre tid argumentert for å oppheve den selvpålagte abstensjonismen som forhindret medlemmer av IRA/Sinn Fein å delta i folkevalgte forsamlinger. Dette var det samme forslaget som hadde splittet det gamle IRA i 1969.
Nå hadde imidlertid IRA gjennomført hemmelige samtaler med britene siden midten av 70-tallet, som ledet flere republikanere til å tro at politikk og samtaler kunne føre frem. Samtidig hadde Sinn Fein hatt gode valgresultater i Nord-Irland etter at Bobby Sands ble valgt inn som MP til det britiske parlamentet. Abstensjonismen forhindret dem imidlertid fra å bruke setene de hadde vunnet i valget. I 1986 ble det gjennomført en ny Armekonvensjon, hvor IRAs konstitusjon ble tatt opp til avstemning. Avgjørelsen som ble tatt var å oppheve abstensjonismen for det irske underhuset. Sinn Fein og IRAs nye strategi ble kjent som "Armalite & Ballot-Box"-strategien. Den væpnede aktiviteten skulle fortsette, men man skulle føre en politisk kampanje parallelt med væpnet aktivitet.
Dette var imidlertid fortsatt et kontroversielt tema for mange medlemmer, og en konsekvens av konvensjonen var en ny splittelse. Utbryterene kalte seg Continuity IRA, og nektet fremdeles å anerkjenne det irske underhuset. Denne utbrytergruppen utgjorde imidlertid bare en liten del av IRA.
Våpenhvile og fredsprosess: 1993-1998.
Elementer fra IRA hadde i lengre tid bedrevet hemmelige forhandlinger med både irske og britiske myndigheter med sikte på å avslutte den væpnede konflikten i Nord-Irland. Disse forhandlingene førte blant annet til Downing Street-erklæringen av britiske og irske myndigheter i 1993. Denne erklæringen slo fast at det var opp til befolkningen i Irland og Nord-Irland å avgjøre hvorvidt Nord-Irland skulle forbli i union med Storbritannia, eller gjenforenes med Irland. Den slo også fast at Storbritannia ikke ville blande seg inn i denne prosessen og ville akseptere alle avgjørelser som ble støttet av en majoritet av folket i Nord-Irland. Bl.a. på bakgrunn av denne uttalelsen erklærte IRA en våpenhvile i 1994 uten å angi noen tidsbegrensning. Denne våpenhvilen skulle vare helt frem til 1996.
I tillegg til Downing Street-erklæringen var en av forutsetningene for våpenhvilen at Sinn Fein skulle kunne delta på lik linje med andre partier for å forhandle frem en fredsavtale. Da dette ikke skjedde og Sinn Fein fremdeles ble holdt utenfor samtalene, opphevet IRA våpenhvilen. De gjennomførte etter dette flere bombeangrep mot økonomiske mål i Storbritannia, og forårsaket skader for flere hundre million pund. Hensikten med disse angrepene var ikke å drepe sivile, men å påføre Storbritannia så store økonomiske kostnader som mulig. IRA var svært opptatt av å unngå sivile dødsfall under angrepene, for å unngå å miste støtte blant befolkningen.
I 1997 førte regjeringsskifte i Storbritannia til at Tony Blair erstattet John Major som statsminister. Tony Blair ble oppfattet som betydelig mer åpen overfor republikanere enn det John Major hadde vært, og hans regjering sa også at dersom IRA innførte en ny våpenhvile ville dørene være åpne for Sinn Fein. Samtidig førte et nytt regjeringsskifte i Irland til at holdningene til Sinn Fein myknet også der. På bakgrunn av dette inngikk IRA i 1997 igjen våpenhvile, og denne gangen ble Sinn Fein sluppet inn i varmen. Dette førte til den såkalte Belfast-avtalen/Good Friday Agreement, som blant annet medførte at alle parter avsto fra bruk av vold.
Avvæpning av IRA fortsatte imidlertid å være et problem i flere år etter Belfast-avtalen. Avvæpning av paramilitære grupper etter avslutning av væpnede kampanjer var ikke vanlig i Irland, tidligere hadde man godtatt at våpnene ble "dumpet". IRA var også bekymret for at en avvæpning i forkant av en fullstendig fungerende fredsavtale ville bli tolket som en overgivelse blant sine egne, noe som kunne ha forårsaket en stor splittelse. I 2001 erklærte derfor IRAs armeråd istedet at våpnene deres var plassert "utenfor deres rekkevidde", og at de hadde gjort dette for å redde fredsprosessen.
Amerikas forente stater har etter at det var klart at våpenhvilen var varig strøket PIRA fra den offisielle amerikanske listen over terrororganisasjoner.
Ny Splittelse.
Belfastavtalen forårsaket ytterligere en splittelse, der de medlemmene som ikke støttet våpenhvilen brøt ut og dannet den nye organisasjonen Real IRA. Disse utgjorde imidlertid en meget liten del av IRA, og har begrenset støtte.
Avslutning av væpnet kamp.
Den 28. juli 2005 annonserte PIRA at deres væpnede kamp skulle avsluttes permanent. Det ble gitt ordre om at alle våpen organisasjonen råder over skulle ødelegges snarest mulig, og at to vitner fra kirken, en protestant og en katolikk, skulle være tilstede når våpen ble ødelagt.
Alle medlemmer av PIRA ble beordret til å umiddelbart stoppe enhver voldelig aktivitet, og ble oppfordret på det sterkeste til å istedet vie seg til partiet Sinn Feins arbeid.


VM i fotball 1998.
VM i fotball 1998 ble spilt i Frankrike. Turneringen ble vunnet av, som slo 3–0 i finalen. Dette var Frankrikes første VM-tittel og ble dermed det sjuende landslaget (etter,, Brasil, og) som ble verdensmestre.
Turneringsformatet var endret fra forrige VM. Antall lag i sluttspillet ble utvidet fra 24 til 32. De 32 lagene spilte i 8 kvalifiseringsgrupper og de to beste lagene i hver gruppe gikk videre til cupspillet.
Davor Suker fra ble toppscorer med seks mål.
Norge deltok for tredje gang i VM, og kvalifiserte seg til 8.-delsfinalen hvor laget ble slått ut av Italia.
Deltakende land og seeding.
Siden det var to flere lag i pot 3 enn pot 4, måtte to av disse komme i samme gruppe, på forhånd bestemt å være gruppen til Brasil eller Argentina (for å hindre tre europeiske lag i samme gruppe). Norge ble sist trukket ut fra pot 3, og havnet dermed i samme gruppe som Skottland, i Brasils gruppe.
Kvalifiseringmessig hadde Europa 14 plasser + arrangørlandet til dette mesterskapet for første (det var første mesterskap med 32 lag) og siste gang: Etter mesterskapet ble dette satt ned til 13 plasser, mens Asia gikk fra 3,5 til 4,5 plasser.
Fire nasjoner var i VM for første gang:, og


Vincens Lunge.
Vincens Lunge (født ca. 1486 i Danmark – død 3. januar 1536 i Trondheim, Norge) var en framtredende adelsmann, medlem av riksrådet og var den fremste representanten til kong Fredrik I i Norge.
Han var gift med Nils Henriksson og Fru Inger til Austråtts datter "Margrete" (ca 1495-1550).
Under Fredrik I ble Lunge sendt av sted til det nordafjelske Norge for å få disse landsdelene til å innordne seg under den nye kongen. Men for å kunne gjennomføre oppdraget måtte Lunge godta strenge krav fra det norske riksrådet. For det første krevde riksrådet at ingen som ikke var av norsk herkomst kunne sitte som høvedsmann på norske festninger eller inneha norske len. For det andre underkjente riksrådet alle kongens disposisjoner som ugyldig før kongen hadde gitt sin håndfestning. Han var en hensynsløs lykkejeger av internasjonalt tilsnitt. Han spilte en av hovedrollene i dramaet som førte til Norges selvstendighetstap 1536–37.
I 1528 overtok Lunge cistercienserklosteret Nonneseter. Dette er den største gaven en norsk konge noen gang har gitt til en privatperson. Det var et resultat av hans nære forbindelse til Kong Frederik I som kalte Lunge ned til Danmark og tvang ham på et møte i Flensburg høsten 1528 til å oppgi Bergenhus, men lot ham beholde Sogn, Jemtland og Vardøhus len og skjenket ham dessuten som kompensasjon Nonneseter kloster med alt dets gods, slik at Lunge i tiden etter kunne bygge om klosteret i Bergen til sin befestede residens Lungegården. Det fortelles også at Vincens Lunge røvet et større parti tørrfisk i Finnmark fra erkebiskopens stedfortreder, Per Hemmingsen. For denne ugjerningen ble Lunge arrestert og dømt fra livet for påstått misbruk av myndighet. Men mest sannsynlig hjalp erkebiskopen ham ut av krisen.
Han ble drept i Trondheim i julen 1535 etter ordre fra erkebiskop Olav Engelbrektsson og hans menn.
Litteratur.
Lunge, Vincens
Lunge, Vincens
Lunge, Vincens


Gordon Wilson (1927–1995).
Gordon Wilson (født 25. september 1927 i Manorhamilton i County Leitrim i Irland, død 27. juni 1995) var en nord-irsk fredsaktivist. Hans offentlige engasjement i konflikten i Nord-Irland begynte etter at hans datter Anne-Marie Wilson ble drept av en terrorbombe som ble sprengt av Det provisoriske IRA i Enniskillen på "Remembrance Sunday" i 1987.
Han var selv tilstede da bomben gikk av, og lå begravd under restene av huset som ble sprengt sammen med datteren. Under et intervju som ble vist på BBC fortalte han om sin siste samtale med sin døende datter mens de lå fastklemt. Han ba samtidig lojalistene innstendig om ikke å ta hevn.
I 1993 ble han utnevnt til senator i Republikken Irland etter å ha blitt nominert av den daværende taoiseach, Albert Reynolds. Han møtte flere ganger medlemmer av Sinn Féin, PIRA og lojalistiske paramilitære grupper for å diskutere mulighetene for fredelige løsninger.


Stemmegaffel.
Stemmegaffel som angir kammertonen a'=440 Hz
En stemmegaffel er en stålgaffel med to tinder, som ved anslag frambringer en klar tone i en bestemt tonehøyde med få overtoner. Vanlige stemmegafler klinger i kammertonen a' = 440 Hz, og blir brukt ved stemming av musikkinstrumenter, og ofte av kordirigenter når de skal angi starttoner for koret. Det finnes imidlertid stemmegafler med forskjellige toner, og det er f.eks vanlig at perkursjonister bruker slike ved stemming av pauker. Stemmegaffelen ble oppfunnet i 1711 av trompetisten John Shore.
Stemmegaffelen alene gir fra seg en svak tone, som bare såvidt er hørbar med mindre man holder enden helt inntil øret. Setter man stemmegaffelen mot en hard flate som da blir et stivt membran, for eksempel en bordplate, blir lyden kraftig forsterket.
De to tindene svinger i mottakt, slik at gaffelen alltid er symmetrisk om lengdeaksen. Gaffelen er en enkel mekanisk resonator med tindene som masse og deres felles bøyestivhet som fjær. Disse størrelsene bestemmer til sammen resonansfrekvensen til stemmegaffelen. Området på sidene av festepunktet til de to tindene utgjør en subtil mekanisk transformator idet stammen tvinges til små bevegelser langs gaffelen med svært små, men til gjengjeld kraftfulle bevegelser. Disse bevegelsene eksiterer det harde membranet som gaffelen kan settes mot.
Frekvensberegning.
Forholdet formula_2 i ligningen over kan omskrives som
formula_3 hvis tindene er sylindriske med en radius "r", og
formula_4 hvis de har et rektangulært tverrsnitt med sidekant "s".


Forfalskning.
Forfalskning er rettsstridig endring av penger, dokumenter, verdipapirer eller lignende. Det er i juridisk forstand forskjellig fra falsk, som er fremstilling av uekte penger eller lignende. En gjenstand som er forfalsket kalles en "forfalskning".
En kopi av et kunstverk er ikke en forfalskning med mindre kopien er beregnet på bedrageri. Eksempelvis var romerske kopier av antikkens greske kunst ikke forfalskninger, og heller ikke det som Académie de France i Roma utførte. Først da en del malere på 1800-tallet kopierte italienske mestre for å kunne selge disse som ekte, var det de første kjente forfalskninger av kunst på gang med den hensikt å bedra sine kunder.
Stephan Tschudi-Madsens relativt korte bok fra 1963, "Den ukjente Tidemand: blad av forfalskningens historie", fortelles det om kunstforfalskningens historie. De norske düsseldorferne, J.C. Dahl, Frits Thaulow, Christian Krohg, og ikke minst Edvard Munch har blitt forfalsket.


Riksvei.
Riksvei 19 ved Skoppum i Vestfold
Gamle Riksvei 7 ved Kvam
Riksvei er en veiklassifisering som finnes i mange land. Definisjonen på riksvei varierer fra land til land, men riksvei er i de fleste land veier som binder landsdeler/regioner sammen samt binder landet til landene rundt. På de norske riksveiene er det staten som dekker utgiftene til planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold og drift samt utgifter til ekspropriasjon av eiendom for å utføre de nevnte oppgavene. Riksveiene i Norge administreres av Vegdirektoratet.
Historie.
Ordningen med riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført i 1931. Fra 1912 hadde veiene vært inndelt i hovedveier og bygdeveier.
Regionsreform av riksveinettet.
Etter at forvaltningsreformen trådte i kraft den 1. januar 2010 ble de fleste riksveier som ikke var stamveier (kalt "øvrige riksveier") overført til regionene (fylkene) og ble fylkesveier. De eneste riksveiene man da hadde var stamveiene. Dermed ble det ikke forskjell på riksvei og stamvei og følgelig ikke lenger behov for begrepet "stamvei". 17 200 km riksvei (og 78 ferjesamband) ble omgjort til fylkesvei og gitt til fylkene, mot en kompensasjon på 6,9 milliarder kroner.
Fakta.
Det var i 2007 i alt 27 343 km riksveier i Norge. Dette utgjorde 29,4 % av de 92 946 km offentlige veiene i Norge. Etter 1. januar 2010 finnes det 10 451 km riksveier i Norge. Fylkene har etter forvaltningsreformen rundt 44 000 kilometer vei.
Riksveier deles i Norge inn i to kategorier: europaveier og andre riksveier. Alle riksveier er merket med grønne skilt med hvit skrift, europaveiene har dessuten en E foran riksveinummeret. Alle riksveier er asfaltert. Før 2010 fantes det noen unntak for veier med spesiell status eller vern, disse veiene ble alle omklassifisert til fylkesvei.
I Norge har (per april 2011) 69 prosent av riksveinettet har en årsdøgntrafikk (ÅDT) som er lavere enn 4 000 kjøretøy, hvorav halvparten har en ÅDT lavere enn 1 500 kjøretøy. Om lag 11 prosent har en ÅDT høyere enn 12 000 kjøretøy. Om lag 6 900 km (66 prosent) av riksveinettet i Norge har en veibredde som er smalere enn 8,5 meter. Rundt 1 660 km av riksveinettet mangler gul midtlinje. Dette er veger som i hovedsak har vegbredde mindre enn 6 meter. Om lag 2 500 km (24 prosent) av riksveinettet har fartsgrense lavere enn 80 km/t, mens om lag 1 150 km (11 prosent) har fartsgrense 90 eller 100 km/t. I 2014 vil det stå igjen 20 punkter på riksveinettet med fri høyde lavere enn 4,2 meter, fordelt på 10 underganger og 10 tunneler (20 km). Etter åpningen av Hardangerbrua og Kvivsvegen i heholdsvis 2013 og 2012 vil antall riksveiferjesamband reduseres fra 18 til 16. I 2014 vil det stå igjen om lag 400 kjente skredpunkter på riksveinettet. På riksvegnettet er det nå nærmere 500 tunneler. Lengden på disse, hovedløp og ramper, er om lag 550 km. I perioden 2004–2009 var det i gjennomsnitt 105 drepte og 300 hardt skadde per år på riksveinettet. I løpet av perioden 2010–2013 er det planlagt åpnet 54 km firefeltsveger hvilket vil resultere i at riksvegnettet per 1. januar 2014 har om lag 540 km med firefeltsveger.


Konghelle.
Konghelle (svensk "Kungahälla") var i middelalderen en by i det daværende norske landskapet Båhuslen, avstått til Sverige i 1658. Som grenseby mot Sverige og Danmark var den strategisk viktig, og på 1100-tallet var den tidvis kongelig residensby og landets faktiske hovedstad.
Historie.
Middelalderbyen lå ved Nordre elv ca tre km vest for den nåværende byen Kungälv. Stedet har antagelig hatt tidlig bosetning og kan ha vært en kongsgård på 900-tallet, men de eldste arkeologiske funnene er datert til 1100-tallet. Borgen Ragnhildsholmen og Kastelle kloster ble senere anlagt nær byen. Det tidligere byområdet inngår nå i den nåværende gårdseiendommen Kastellegården, som har navn etter klosteret.
Byen er første gang omtalt skriftlig av Orderic Vitalis omkring 1140, da som en av seks viktige byer i Norge.
På grunn av byens strategiske beliggenhet ved Norges sørgrense ble Konghelle tidlig et kongelig maktsentrum. Snorre Sturlasson forteller at kong Sigurd Jorsalfare bosatte seg der, befestet byen med et kastell med vollgrav og oppførte en kirke. Det er usikkert hvor kastellet lå, men det antas at det kan ha vært på den nåværende "Klosterkullen" ved Kastellegården. Konghelle var ikke bare kongenes by, men også en viktig kjøpstad.
I år 1135 ble Konghelle angrepet og herjet av vendiske styrker. De brente kastellet og kirken og plyndret byen, og ifølge Snorre skal de ha røvet med seg et relikvieskrin med en flis av Kristi kors, gitt til kirken av kong Sigurd Jorsalfare. Nærmere et århundre senere skrev Snorre at byen aldri kom seg helt etter angrepet. Isteden ble Bergen den dominerende byen i Norge, hvilket sannsynligvis ville ha skjedd uansett på grunn den viktige handelen med Nord-Norge. Omtrent samtidig ble Konghelle nevnt i engelske kilder som en norsk by.
Fra midten av 1200-tallet ble Konghelle enda viktigere som rikets sørlige utpost under kong Håkon IV Håkonsson. Han oppførte en borg med ringmur på Ragnhildsholmen for å forsvare byen. Borgen ble en effektiv sperring i det nordre elveløpet, som på den tid bare kaltes "Elven". Under kong Håkons IVs tid ble også et franciskanerkloster bygget, samtidig som det eldre augustinerklosteret Kastelle kloster fra 1100-tallet ble ombygget.
Mot slutten av århundret innledet kong Håkon V Magnusson en mer aktiv utenrikspolitikk rettet mot sør og øst, og i nærheten av Konghelle anla han den sterke Båhus festning. Tidlig på 1300-tallet var Konghelle en kort tid et sentrum i hertugdømmet til den svenske Erik Magnusson av Södermanland, kong Håkon Vs svigersønn. Erik ble far til Magnus Eriksson, senere konge av både Norge og Sverige.
Modell av Båhus festning med byen Konghelle etter flyttingen i 1612
Etter at Båhus festning ble bygget senere på 1300-tallet, mistet Konghelle mye av sin tidligere betydning. Byen brant ned i 1612 og ble senere flyttet til "Bagaholmen" eller "Fästningsholmen" ved Båhus festning. Navnet ble etterhvert uttalt «Kongell», og etter flyttingen ble også skrivemåten «Kongelf» vanligere. Da byen ble svensk i 1658, ble navnet Kungälv innarbeidet.
Kongelig møtested.
Konghelle var i middelalderen et viktig møtested for forhandlinger mellom nordiske konger. Snorre skriver at Olav Tryggvasson i år 998 her møtte den svenske dronning Sigrid Storråde for å drøfte ekteskap. Hun avslo imidlertid Olavs krav om å la seg kristne, og de skiltes derfor i uvennskap.
Omkring 1020 møttes Olav Haraldsson Digre av Norge og Olof Skötkonung av Sverige i Konghelle for å forhandle om en fredsavtale. Her sluttet han i 1025 forbund med den svenske kong Anund Jakob, før de neste år angrep danekongen i Skåne. Ifølge Snorre fant også "trekongemøtet" i 1101 sted i Konghelle. Der møttes Magnus Berrføtt av Norge, Inge Stenkilsson den eldre av Sverige og Erik Eiegod av Danmark for å slutte fred. Snorre forteller at kong Inges datter Margareta samtidig ble giftet bort til kong Magnus for å bekrefte freden.
Arkeologi.
Arkeologiske utgravninger av Ragnhildsholmen og Kastelle kloster ble gjort på slutten av 1800-tallet og fram til våre dager. Ruinene er åpne for publikum.


Stivkrampe.
Stivkrampe (tetanus'") er en sykdom i nervesystemet som forårsaker kramper, og er en av flere sykdommer vi vaksinerer barn mot. Stivkrampe forårsakes av en infeksjon med stivkrampebakterien ("Clostridium tetani") som danner et giftig toksin. Det er spesielt toksinet som er sykdomsfremkallende. Stivkrampe er en meget alvorlig sykdom. Det er også en reisesykdom, og det er større fare for å få sykdommen ved reising til enkelte land, særlig i varmere strøk
Tilstanden.
Stivkrampe / tetanus er en sykdom i nervesystemet som forårsaker kramper, det skyldes tetanusbakterier som finnes i jord, skitt og gjødsel. Den kan smitte gjennom sår som forurenses. Det vaksineres mot sykdommen i barnevaksinasjonsprogrammet fordi sykdommen har høy dødelighet. Stivkrampebakterien er en grampositiv, anaerob bakterie som danner sporer. Den erverves gjennom kontakt med jord eller avføring fra dyr eller mennesker.
Tetanusbaterien angriper nervesystemet og gir muskelstivhet og smertefulle kramper og er dødelig. Den produserer en gift som skader de motoriske nerveendeplatene uten samtidig å skade acetylkolinet, dette fremkaller voldsomme kramper, såkalt tetani. Det er altså toksinet bakterien skiller ut som er farlig, da det lammer både det motoriske og det sensoriske nervesystemet. I nyfødtperioden kan navlen være inngangsport. Senere i livet kan sporene komme inn i kroppen gjennom forurensede sår.
De fleste barn blir vaksinert. Sykdommen opptrer derfor i dag oftest som sporadiske tilfeller etter sårskader. Bakterien finnes i jordsmonn og i tarmen hos mennesker. Den finnes også i tarmen hos dyr, særlig gressende dyr. Siste dødsfall med stivkrampe i Norge var i 1981. Men bakterien finnes i jordsmonnet i hele Norge. Mange smittes ved at bakterien overføres etter dype sårskader som bittsår, stikksår eller spikertramp, eller ved at jord kommer inn i rifter eller sår i huden. Sykdommen smitter ikke fra person til person.
Stivkrampe som reisesykdom.
Stivkrampe er en sjelden sykdom, men en sjelden gang kan det skje at noen får stivkrampe som reisesykdom, som også kalles stivkrampe ved reising eller reiseassosiert stivkrampe. Særlig hvis du skal ha mye kontakt med befolkningen eller leve primitivt utenfor byene. Du kan beskytte deg mot sykdommen med reisevaksine mot stivkrampe hvis du er uvaksinert. Eller ved å oppdatere vaksinen, hvis det er mer enn 5-10 år siden du tok den siste i 11-12 års alderen. En slik reisevaksine mot stivkrampe er også aktuelt ved utenlandsreiser til de fleste andre land. Ved vaksinering før reiser brukes den såkalte duovaksinen, som samtidig også er en vaksine mot difteri.
Historie.
I en del av historien om stivkrampe kan det nevnes at under de første månedene av første verdenskrig ble lagrene for stivkrampevaksine raskt tømt. To tusen tyske og et stort antall britiske soldater ble rammet av stivkrampe. De britiske styrkene mistet 32 mann for hver 1000 soldat som ble såret. På slutten av første verdenskrig, etter at amerikanske soldater var vaksinert mot stivkrampe, ble det rapportert til sammen kun fire tilfeller av tetanus.
Det første tetanusantiserum ble framstilt i Tyskland i 1890 ved at tetanusantitoksin ble fremstilt fra hesteserum etter aktiv immunisering. I Norge ble vaksinen innført i barnevaksinasjonsprogrammet i 1952. i Vaksinen består av avgiftet og renset tetanustoksin.
I 1994 var 80% av alle verdens barn vaksinert mot tetanus i første leveår. Likevel var ikke mer enn 50% av barna beskyttet fordi mødrene deres ikke hadde vært vaksinert mens de gikk gravide. Da kunne de heller ikke overføre beskyttende antistoffer til barnet. Manglende vaksinasjonsdekning av mødrene rammer også kvinnene selv. Hvert år dør anslagsvis 30 000 – 60 000 kvinner på grunn av stivkrampe som oppstår i forbindelse med fødselen.
Fattige land bærer hovedbyrden av tetanus. Årsaken til sykdommen er uhygieniske forhold i forbindelse med fødselen. Det er likevel ikke akseptabelt å vente på at den generelle levestandarden skal øke, ettersom vi nå har en effektiv vaksine som kan forhindre alvorlig sykdom.
I India for eksempel, hvor fattigdom er utbredt over hele landet, er den generelle vaksinasjonsdekningen mot stivkrampe god (ca. 80%). Likevel ser man 40000 – 60000 dødsfall hvert år på grunn av tetanus. 70% av dødsfallene skjer imidlertid i fire av Indias delstater hvor vaksinasjonsdekningen er dårlig.
Ett problem ved tetanusvaksinen, som delvis forklarer den lave globale vaksinasjonsdekningen, er behovet for gjentatte booster-doser. Det arbeides i flere land aktivt med å utarbeide en endose vaksine.
Tegn.
Avhengig av hvor mye bakterier du får i såret tar det fra tre dager til tre uker før du blir syk. Bakterien angriper nervesystemet og gir stive muskler og smertefulle kramper. Det starter med stivhet i kjevene og muskulaturen i ansiktet. Det kan se ut som den syke ler eller hever øyenbrynene. Etter hvert utvikles kramper i musklene i hele kroppen. Dette går også utover musklene som vi puster med.
Undersøkelser.
Sykehistorien og symptomene er ofte typiske. Dyrkning eller andre prøver gir alltid usikre resultater. Diagnosen stilles derfor ved at legen undersøker pasienten og gjør en vurdering.
Tiltak.
De fleste får stivkrampevaksine som effektivt forhindrer sykdommen. I tillegg vaksineres det etter spesielle regler ved sårskader. Vaksine mot stivkrampe har vært en del av barnevaksinasjonsprogrammet siden 1952. Etter grunnvaksinasjonen er bortimot 100 prosent av de vaksinerte beskyttet mot stivkrampe i 10 år.
Etter 5-10 år kan beskyttelsen svekkes, og da bør voksne vurdere å oppdatere stivkrampevaksinen.
Stivkrampe er også en reisesykdom. Det er større fare for å få sykdommen ved reising. Ved utenlandsreiser til de fleste land bør du vurdere å oppdatere stivkrampevaksinen. En slik ((**))reisevaksine mot stivkrampe er aktuell hvis det er mer enn 5-10 år siden du tok siste stivkrampevaksine, vanligvis i 11-12 års alderen, eller hvis du ikke tidligere er vaksinert. Vaksinen er særlig aktuell dersom du skal ha mye kontakt med naturen og befolkningen der du skal reise, eller planlegger å leve primitivt utenfor byene. Ved vaksinering før reiser brukes den såkalte duovaksinen, som samtidig også er en vaksine mot difteri.
En pekepinn på om reisevaksinen er anbefalt for det landet du skal til, får du ved å se på den reisevaksinasjonsoversikten som gjelder til enhver tid.
Det er den høye dødeligheten ved infeksjonssykdommen som er årsaken til at vaksine anbefales. Gravide bør vaksineres hvis det er god grunn for det. Det finnes prinsipper for sårskadebehandling som må følges, særlig ved større skader. Prinsippene for vanlig sårskadebehandling tar sikte på å avklare om du trenger å sy, om det kan eller bør sys med en gang, om du trenger påfylling av stivkrampevaksine og om videre behandling skal følge prinsippene for sårbehandling eller sårinfeksjonsbehandling.
De som rammes av sykdommen skal behandles ved omfattende revidering av såret, hvis det er nødvendig. Spesifikke immunoglobuliner mot stivkrampebakterien kalles også antitoksin mot tetanus. Ved stor fare for smitte bør dette gis så fort som mulig, sammen med tetanusvaksine.
Egenomsorg.
Får du et sår så følg vanlige råd for sårbehandling. Er du redd du har fått stivkrampe eller at du kan få det, så bør du legge merke til om du blir stiv eller får kramper i tyggemuskelen / kjeven. Det starter ofte her.
Tiden etterpå.
Stivkrampe er en alvorlig sykdom. Hvis vi ikke vaksinerte ville skadene i samfunnet bli betydelige. Mellom 10 og 90 prosent dør av denne sykdommen slik den rammer i dag. Dødeligheten er størst hos barn og eldre. Dødeligheten øker hvis du har fått mange bakterier i deg, og hvis det går kort tid fra såret oppstod til du utvikler symptomer. Ubehandlet vil rundt 50 prosent dø av et naturlig sykdomsforløp av infeksjonen.


Andefamilien.
Andefamilien (Anatidae) er ei delgruppe andefugler. Andefamilien har en kosmopolitisk utbredelse, og fins på alle verdens kontinenter med unntak av Antarktis. Disse fuglene er tilpassa et liv i vatn ved å ha svømmeføtter og har føttene plassert langt bak på kroppen, noe som fører til en vraltende gange. Disse fuglene varierer i størrelse, fra beltedvergand som er 26,5 cm lang og veier 164 gram, til trompetersvane som kan bli 183 cm og veie hele 17,2 kg.
Mange av artene viser kjønnsdimorfisme, hvor hannen har en fargerik fjærdrakt, mens hunnen har ei kamuflerende fjærdrakt. Men hos svanene, gjessene og plystreendene har hannen og hunnen lik fjærdrakt.
De fleste er generelt planteetere som voksne, og lever av ulike typer vassplanter, dog enkelte arter har tilpassa seg til å ete fisk, eksempelvis laksand og siland.
Taksonomi.
Andefamilien danner sammen med gjeterfugler og skjæregås gruppa andefugler. Tidligere har skjæregåsa også vært regnet som en del av andefamilien, men regnes nå som ei egen delgruppe andefugler. Andefamilien er søstergruppe både til gjeterfuglene og skjæregåsa.
Slektskapet innad i gruppa er uklart da morfologiske og mtDNA-undersøkelser ikke gir entydige svar.


Kammermusikk.
Kammermusikk er betegnelse for musikk fremført av noen få utøvere, i motsetning til musikk for orkester. Kammerorkesteret og -verkene har navn etter hvor mange musikere som medvirker, for eksempel snakker man om en duett, trio, kvartett, kvintett, sekstett, septett, oktett og nonett osv. Instrumentsammensetningen i kammerorkestre kan variere, men har sjelden mer enn ti utøvere. Den mest vanlige formen er strykekvartetten som består av to fioliner, bratsj og cello. Musikken fremføres gjerne i mindre og mer intime lokaler enn for eksempel en konsertsal. Kammermusikk blir oftest spilt uten dirigent, og har derfor ofte et solistisk preg.
Historikk.
Opprinnelig ble begrepet kammermusikk brukt om musikk som ble fremført ved hoffene, i motsetning til kirkemusikk. I barokken ble begrepet utviklet og avgrenset til kun å omfatte ren instrumentalmusikk arrangert for små besetninger. I wienerklassisismen ble formen videreutviklet, først og fremst strykekvartetten. Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart skrev gjerne strykekvartetter som kunne framføres av amatører for hyggens og atspredelsens skyld, og ofte var de ikke beregnet for offentlig framførelse. Disse verkene har gjerne form som en sonate.
Ludwig van Beethoven skrev også kammermusikk beregnet for «hjemmebruk», men hans senere strykekvartetter er komplekse arbeider og er oftest regnet for å være for vanskelige for amatører. I romantikken ble kammermusikken videreutviklet som musikk for profesjonelle ensembler.


Fugler.
Fugler (Aves) er tobeinte, varmblodige virveldyr som nedstammer fra de skjellkledte, øglelignende sauropsidene. Fugler karakteriseres imidlertid av en fjærkledt kropp, et hode der munnen former et nebb av hornstoff, forlemmer som har utviklet seg til vinger, og en hul beinbygning som gjør individet svært lett i forhold til størrelsen. Den siste resten av skjellkledningen som dekket deres fjerne forfedre, finnes på lemmene deres, men hos noen arter er også disse sporene forsvunnet. I de tilfeller er lemmene dekket av fjær.
Avhengig av hva man regner som en art, finnes det i dag mer enn 10 000 fuglearter i verden. Fuglene varierer mye i størrelse. Den minste arten er bikolibri som kun veier omkring 2 g, mens den største er strutsen som kan veie opp mot 100 kg.
Fugler er svært forskjellige, også med hensyn til ernæring. De fleste artene er dagaktive, men noen er også nattaktive, for eksempel ugler. Noen arter er svært gode flygere som kan være på vingene i flere år (seilere), uten å være nedenom landjorden, mens andre tilbringer hele eller store deler av livet på bakken (kivier), trærne (kakapo) eller i tilknytning til vann (pingviner, andefugler). Mange trives best i tropiske eller subtropiske strøk, mens andre har tilpasset seg den tempererte eller til og med arktiske sonen på kloden.
Karakteristikk.
Vanlige karakteristikker av fugler inkluderer et hardt nebb uten tenner, legging av hardskallede egg, høyt stoffskifte, og et lett, men sterkt skjelett. De fleste fugler kan fly, selv om enkelte arter, særlig på øyer, har mistet denne evnen. De største/tyngste fugler som kan fly er svaner og stortrapper. Fugler som ikke kan fly, inkluderer pingviner, strutsen, kivier og de utdødde artene geirfugl og dodo. Fugler uten flygeevne blir lett truet av utryddelse når mennesker eller andre pattedyr inntar leveområdene deres.
Åndedrett hos fugler.
Fugler har 9 par luftsekker i tillegg til luftrør og lunger. Disse luftsekkene er festet både i den fremre og den bakre enden av fuglen. Lungene hos en fugl består ikke av alveoler. De har lange rør som luften går rett gjennom. Dermed får de frisk luft i lungene hele tiden, istedet for at gammel luft blir igjen i lungene slik det gjør hos mennesket. Særlig i stor høyde kommer denne mekanismen til sin rett, da det gjelder å oppta tilstrekkelig oksygen fra lufta når de flyr. I strupehodet hvor luftrøret deler seg i to bronkier finner vi stemmeapparatet deres, kalt syrinx (fuglene mangler stemmebånd).
Egglegging.
I motsetning til pattedyr føder ikke fugler levende avkom, men legger egg. Fuglen har utviklet seg videre fra reptildyr som også legger egg. Hos de fleste artene er det kun den venstre eggstokken som utvikles og produserer egg, da høyre eggstokk tilbakedannes under utviklingen. Primitive fugler som kivier har imidlertid to funksjonelle eggstokker. Fuglenes egg representerer høydepunktet av |eggets utvikling blant de eggleggende virveldyrene (blant anamniotene har de eggleggende bruksfiskene kommet temmelig langt med egg som befinner seg inne i en beskyttende kapsel av hornstoff). De første amniotenes egg hadde ikke hardt skall, istedet var de dekket av en membranaktig hinne.
Kyllinger.
Nyklekkete kyllinger er utstyrt med en forhornet eggtann og enten en drakt av dun eller en naken hud som blir dekket av dun etterhvert. Selv om eggene i reiret er lagt til forskjellige tider er klekkingen som regel temmelig synkron. Deres temperaturregulering er dårlig, skjønt de takler kulde langt bedre enn varme. Tidligere hadde man kun klart å påvise REM-søvn hos kyllinger og fikk ut fra at det ikke forekom hos eldre individer, men man har i ettertid også funnet denne typen søvn også hos en del voksne fugler selv om den utgjør en meget liten del av søvnen. Det er derfor mest sannsynlig at REM-søvnen har utviklet seg uavhengig hos fugler og pattedyr. En annen parallell er at fugler er i stand til å sove med bare en hjernehalvdel om gangen dersom situasjonen skulle kreve det akkurat som havpattedyrene, skjønt man enda ikke har påvist fuglenes valgfrihet hos sistnevnte.
Kromelk.
I tillegg til virveldyr som pattedyr, et fåtall ciklider ("Symphysodon discus" og "Uaru amphiacanthoides"), ormepadden "Boulengerula taitanus" og noen trefrosk som gir rumpetrollene sine ubefruktede egg, er også noen fugler i stand til å mate avkommet med egenprodusert næring. Denne blir skilt ut av egne kjertler og kalles for kromelk. Kromelk finner en kun hos duer, flamingoer og keiserpingvinen (selv om pingviner mangler kro). Den er en tykk væske som gulpes opp og er en fullgod næring tilpasset avkommet i samme grad som tilfellet er hos pattedyr og pattedyrmelk. Siden fenomenet forekommer hos tre forskjellige ordener av fugler med helt ulikt levevis er det klart at kromelk har oppstått tre ganger uavhengig av hverandre.
Øyet.
Øyet hos fuglene har i motsetning til øyet hos pattedyr ikke en rund form, men en konkav. Dette gir mindre bevegelsesfrihet men desto bedre syn. En ring av små bein rundt hvert øye gir feste for øyemuskler. Fugleøyet ser ut til å være det best utviklete av alle virveldyrøyne. Selv om de er utstyrt med både et øvre og et nedre øyelokk, benytter de eller fleste en blinkhinne ved blunking, ugler er en av de få som blunker på samme måte som pattedyr. Blinkhinnen beskytter øyet under flyging, og fungerer både som solbriller og beskyttelse mot vær og vind. Hos dykkende fugler kan den til og med brukes som dykkerbriller som bidrar til skarpt syn under vann, i tillegg til at disse fuglene ofte har en svært fleksibel linse som kan krummes nok til å se skarpt både i vann og i luft. Videre spesialiseringer er to fovea på netthinnen, i motsetning til oss som bare har en. Dagaktive fugler kan dessuten oppfatte ultrafiolett og polarisert lys.
Øret.
Som hos alle tetrapoder, med unntak av pattedyrene, har fuglene bare et øreben. Sneglehuset er ikke spiralformet som hos pattedyr (kloakkdyr har heller ikke spiralformet sneglehus), og ytre ører mangler. Uglenes karakteristiske ansikt har imidlertid samme funksjon som pattedyrenes ytre øre; å kanalisere lyden inn i øregangene. I tillegg er øreåpningene deres asymmetriske, hvilket gir dem tredimensjonal hørsel. Dette kombinert med en meget skarp hørsel gjør dem i stand til å oppdage og fange byttedyr selv uten å se dem, f.eks. under snøen. Andre fugler er i stand til å høre meget lavfrekvente lyder, noe som hjelper dem med navigeringen når de flyr ved at de gjenkjenner "lydlandskap" som er karakteristiske for ulike områder i trekkruten. Fugler som hekker i huler, fortrinnsvis fettfuglen (Steatornis caripensis) og en gruppe seilere (Collocaliini) har som enkelte pattedyr utviklet ekkolokalisering til å orientere seg i stummende mørke. Det er i tillegg indisier på at pingviner er i stand til å oppdage byttedyr via ekkolokalisering.
Fuglenes hørsel svekkes ikke med alderen ettersom hårcellene i det indre øret er i stand til å fornyes etterhvert som de gamle slites ut.
Evolusjon.
Fuglenes nærmeste nålevende slektninger er krokodillene. Blant fossile arter er dinosaurene nærmere beslektet med fuglene enn med noen andre nålevende grupper.
Vanligvis regnes urfuglen ("Archaeopteryx lithographica") som den første fugl.
Dette fordi denne arten, som levde i jura (for ca. 150 millioner år siden), allerede hadde fjær.
I den senere tid har man også funnet dinosaurer som åpenbart hadde fjær, men "Archaeopteryx" er den eldste slekten man kjenner med lange vingefjær, og ekspertene er generelt enige om at den kunne fly. Likevel skilte den seg fra dagens fugler ved å ha munn med tenner i stedet for nebb, tre frie klør på vingene og en lang hale med knokler, ikke bare halefjær som moderne fugler. Spørsmålet om hva som er den første fuglen, er derved et rent skjønnsspørsmål som bare gjelder "navnet" «fugl», selve slektskapsforholdene mellom disse gruppene er i det store og hele fullstendig ubestridt.
Fylogeni.
Grunnleggende fylogeni for fugler, forenklet etter Chiappe, 2007
Inndeling.
Mer enn halvparten av alle fugler hører til spurvefuglene.


Virveldyr.
Virveldyr eller vertebrater er en betegnelse på dyr med et indre skjelett med ryggvirvler. Gruppens latinske kommer fra "vertebra" – ryggvirvel. Med sine 60 000 arter den største gruppen av ryggstrengdyr.
Det er også den dyregruppen som er best undersøkt, ikke minst fordi den omfatter oss selv.
Sammenliknet med resten av dyreriket er virveldyr imidlertid en nokså liten gruppe (kun 5 % av alle kjente arter er virveldyr, og kun et halvt prosent av alle antatte arter).
Egenskaper.
Virveldyr er kjennetegnet ved en rekke egenskaper som skiller dem fra de andre ryggstrengdyrene.
Disse oppstod hos virveldyrenes stamfar, og er bevart i alle virveldyrarter i mer eller mindre uendret form.


Lödöse.
Lödöse er et svensk tettsted i Lilla Edet kommune i Västra Götalands län i landskapet Västergötland. I år 2005 hadde tettstedet 1 265 innbyggere.
Lödöse var den viktigste havnebyen på den svenske vestkysten i 500 år. Allerede på midten av 1000-tallet begynte stedet å få bymessig form. Lödöse nevnes første gang på 1100-tallet av den danske historikeren Saxo, og i Knyttlingasagan er det en by med tre kirker, kastell, kongsgård og en myntverksted. I løpet av 1200-tallet ble kastellet ombygd til et boranlegg, Lödösehus, som administrativt sentrum for Västergötland, Dal og Värmland. Lödösehus mistet sin betydning da Magnus Eriksson bygget Lindholmen 1330, (en borg ved Göta älv) og Älvsborg 1360. Lödöse kalles iblant Göteborgs forløper, Gamla Lödöse.
Lödöse i Västergötland var som Sveriges eneste havn i vest veldig viktig for forbindelsene vestover. Dets make finnes i Kalmar og Söderköping, skiller seg mye fra Skara i Västergötland som var en innlandsby. I Lödöse bedrev internasjonal handel med andre skandinaviske folk og tyskere, engelskmenn og hollendere. Tyskerne ble den dominerende handelsparten. Man importerte varer som ikke kunne frembringes i Sverige og således Västergötlands dyreproduksjon, men også tømmer og jern. Kongsmakten bygde borgen – Lödösehus – og startet myntverk vist dens interesse over å ha kontroll med byen, men de geografiske betingelsene ved vestgrensen gjorde at byens styrelse mange ganger gjorde selvstendige beslutninger, fordi sentralmaktens representanter var for langt borte. Her som i det senere anlagte Nya Lödöse kom en tiggerorden – dominikanerne – til å etablere seg 1243, en kirkeinstitusjon ved siden av menighetskirkene og hospitalet. Det er senere ikke omtalt første gang i 1286. Byen flyttet i 1473 til Göta älvs utløp (nåværende Gamlestaden) for å unngå den norske kontrollen og beskatningen ved Kungälv, der Bohus fästning var som en lås for alle sjøfarende. Nordmennene hadde til og med en landtunge på den svenske siden av elven. Noen borg var det ikke behov for bygge i Nya Lödöse, da Älvsborg var i nærheten. En treborg som av Gustav Vasa ble bygget om til en stenborg.
I dag hører Lödöse til Lilla Edets kommune. Mange funn fra middelalderen gjort fra området finnes i dag på Lödöse museum hvor disse er utstilt.
I juni hvert år spilles det middelalderske teaterstykket "Vid Ljuda Os" på en friluftsscene bak Lödöse Museum. Teaterstykket som arrangeres av "Studieförbundet Vuxenskolan" og framføres av et 70-talls amatørskuespillere. Teaterstykket handler om kong Magnus Eriksson og hans dronning Blanka av Namur, om stedets spedalske og Heliga Birgitta. "Ljuda" er elv som renner gjennom Lödöse og "os" er et gammelt ord som betyr elvemunning.


Tuareg.
Tuaregene er opprinnelig et berbersk nomadisk folk som utvandret fra det nordlige Afrika (trolig Libya) til Sahel-området på 400-tallet e.Kr. I dag kan man imidlertid ikke lenger kalle tuaregene for et eget folk, men snarere en språkgruppe. Det opprinnelige folket har gjennom århundrene blandet seg med andre afrikanske folkeslag og derav sluttet å eksistere som en homogen folkgruppe. Tuareger flest er muslimer.
Tuaregene kan være etterkommere av det folket den greske historikeren Herodotus kalte «garamantene». De hadde et kongedømme i dagens Ferran-område i Libya. Området het tidligere Germa.
Tuaregopprøret.
Tuaregene var tradisjonelt et omvandrende gjeterfolk, men må nå mer regnes som et folk med faste bosetninger. De holder kyr og gjeiter, dyr som har forutsetninger for å livnære seg i det karrige landskapet like syd for Sahara-ørkenen. Folk i dette området har av FN vært regnet blant de fattigste på jorden.
Tuaregspråk.
Det folket vi i dag kaller tuareger snakker et språk som kalles "tamasheq", som er en av fem grunnleggende dialekter i den berberske språkgruppen. Tamasheq har fire dialekter, en nordlig og tre sydlige. Den nordlige tales av tuareger i Algerie, Tunisia og Libya, mens de sydlige tales av tuareger i Mali, Niger, Burkina Faso og Nigeria. Alt i alt teller tuaregene ca. 1,25 millioner mennesker, hvorav ca. 700 000 har tilhold i Niger og ca. 350 000 i Mali. De resterende fordeler seg stort sett på landene Algerie, Tunisia, Libya med ca. 60 000 og Burkina Faso med ca. 140 000. Tuaregenes skriftsystem kalles Tifinagh.Tuareger har en rik kultur som går lang tilbake til oltiden Mali imperiet. Tallrike legender forteller om deres fortid. I dag er tuaregene mest kjent i Mali for deres opprør mot sentrale myndigheter. Det er inngått en rekke avtaler mellom ledere for tuaregsopprøre og sentrale myndighter i Mali (Keita 1998:11-14). Konflikten med sentrale myndigheter bærer i seg elementer av politisk og økonomisk marginalisering, kamp om kontroll over illegal virksomhet, etnitisitet og religiøs fundamentalisme i kombinasjon med svært vanskelig klimatiske forhold (UD).
Ørkenens gull.
Tuaregene er kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen.
Tuaregene er kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen, der de gjennom århundrer har ferdes med «ørkenens gull» – salt – fra de fjerne og utilgjengelige saltgruvene i Sahara til mer tilgjengelige handelssentra. Etniske tuareger grunnla byen Timbuktu i Mali omkring år 1100 e.Kr. Byen ble et slags senter for tuaregenes saltkaravaner og handel med gull og slaver. Selv den dag i dag kan man oppleve tuaregenes saltkaravaner i Sahara.
Det blå folket.
Tuaregene er også kjent for sin bruk av det blå fargestoffet indigo i sine tekstiler. Blant annet er tagelmusten, et kombinert plagg som både fungerer som slør og som turban et viktig plagg for mannlige tuareger. I Vesten ble tuaregene lenge kalt «det blå folket». Bruken av indigo-fargede tekstiler gjør nemlig at tuaregene framstår som blå på kroppen, fordi fargen trekker inn i de øverste hudlagene og ikke lar seg vaskes av.
Sør i Tunisia, i den nordlige delen av Sahara bor det en gruppe tuareger i huler i bakken. Hulene er gravd ut (ned) i den forholdsvis harde sanden ørkenen der består av. Det første man får øye på dersom man besøker disse menneskene, er tv-antennene som stikker opp av bakken. Huleinngangene får en først øye på når man kommer ganske nært. Den finnes sågar et hotell der, gravd ut på tradisjonelt vis. Landskapet rundt ligner til forveksling på et månelandskap, og derfor ble det også benyttet under innspillingene av den første Star Wars-filmen. Skuespillerne som var med bodde sågar i hotellet under innspillingen. Temperaturen i disse hulene holder seg konstant året rundt, selv om det kan bli både svært varmt og kaldt i ørkenen.
Betegnelsen «tuareg» kan komme av den beduinske uttalen av det arabiske ordet «tawariq» (entall tarqi), som betyr «forlatt av Gud». De bruker ikke ordet tuareg om seg selv, men kaller seg enten «imouhar/imuhagh/imashaghen» eller «kel tamasheq/tamajaq». Førstnevnte betyr «de frie», sistnevnte «fra tamasheq» eller «folk av tamasheq». Av og til kan tuareger også omtales som «Tamust», som betyr «nasjonen».
Skikkene.
Samfunnet er oppbygd hierarkisk. Det finnes adelige og vasaller, og tidligere også slaver ("Iklan": ofte fangede svarte afrikanere, i motsetning til mer lyshudede tuareger). Hos tuaregene er det mennene som bærer ansiktsslør, noe som ellers er svært fremmed for islamsk sedvane. Det dreier seg om å tildekke munnen, ettersom kroppsåpninger oppfattes som urene. Kvinnenes ansikt er på berberevis utildekket, men med en liten duk kan kvinnene tildekke munnen i nærvær av menn av høy rang (som f.eks. i nærvær av svigerfar).Tuareger er muslimer men de har også de beholdt mange av skikkene og ritualene fra pre-islamsk tid som alle andre stammer i Mali.
Hundene.
Adelige tuareger har alltid holdt jakthunder av myndetypen. Mens berbere og beduiner har hatt sine sloughi og saluki, så har tuaregene hatt sin Idii N'illeli. Her i Vesten er imidlertid denne hunderasen blitt kjent som azawakh. Tuaregenes strenge avlsprinsipper gjennom mer enn 1 000 år gjør den trolig til den mest opprinnelige av alle mynder i dag.
Disse hundene tilhører en landrase og har fungert som vakthunder i og rundt tuaregenes leire. Hundene lever fritt og har en primitiv atferd. Hundene formerer seg også fritt, men gjennom århundrene har tuaregene bare latt de beste hannvalpene få leve opp, og unntaksvis tisper som har blitt plukket ut til framtidig avl. De skjønneste eksemplarene kaller tuaregene «oscas» eller «idii-idii». Valpene som får leve gis en næringsrik blanding av geitemelk og hirse. De plasseres tidlig i kveet sammen med produksjonsdyra og vokser opp med en sterk tilknytning til disse. Som voksne individer lever hundene i en slags paria-tilværelse i og rundt boplassene. De forsvarer både bufe og eiendom mot ville dyr og tyver, og regnes som svært effektive og fryktløse vakthunder.
Kunnskapen om utvelgelse har blitt nedarvet fra far til sønn gjennom utallige generasjoner, men i dag er det trolig kun et fåtall eldre som besitter den. De siste tiårene har det vært reell fare for at denne kunnskapen kan gå tapt. En gruppe tyske forskere og eksperter dannet derfor i 1992 en organisasjon for å ta vare på kunnskapen om disse hundene i sitt egentlige habitat. "Association Burkinabé Idi du Sahel" (A.B.I.S.) gjør dette gjennom å bygge infrastruktur og gi medisinsk støtte til befolkningen. Hvert år organiserer organisasjonen ekspedisjoner til Sahel, der et av målene også er å styrke kunnskapen om disse meget spesielle hundene.


Domestisering.
a> er blant de første domestiserte dyrene vi kjenner til
Domestisering (lat. "domesticus" = «som gjelder huset») er den prosess dyr, planter og andre organismer gjennomgår når de tilpasses til et menneskeskapt miljø, f.eks. til et liv som husdyr eller nytteplante. Domestisering skaper endringer. Domestiserte dyr, planter og organismer vil derfor være annerledes enn sine ville artsfrender. Domestiseringen skjer gjennom genetiske endringer over generasjoner. Prosessen kan sees på som et tilfelle av evolusjon (nærmere bestemt selektiv utvelgelse).
Domestisering av planter.
De første kulturplantene har trolig blitt rekruttert fra de artene som fantes i nærheten av jegerenes og sankernes boplasser. Nøyaktig når og hvor domestisering begynte, er for de fleste kulturplanters del ukjent. En vet likevel med sikkerhet at de eldste plantene har vært dyrka i mer enn 10 000 år. Blant de eldste kulturplantene er bygg, hvete, ris, durra, lin, hamp, vindrue, te og eple. Eksempler på yngre kulturplanter er kaffe, ananas, sukkerbete og tomat.
Stedet der dyrking og foredling begynte, må en trolig søke der arten lever naturlig i dag. Noen områder kan skilles ut som særlig betydningsfulle leverandører av kulturplanter: Midtøsten, Sentralasia, India, Sørøst-Asia, Nordlige Kina, Øst-Afrika, Middelhavsområdet, Mellomamerika og Peru.
Ved foredling har de fleste kulturvekster fjerna seg mye fra utgangspunktet. De fleste vil ikke kunne konkurrere i naturlige økosystemer.
Kulturplanter som hører naturlig hjemme i nordeuropeisk flora er f.eks. kål, raps, beter, persille, dill, karve, kløver og lin. I dag dyrkes et stort antall innførte kulturvekster på friland i Norge, og dessuten mange arter i drivhus.
Den tiltakende globaliseringa av jordbruksproduksjonen har ført til at bønder mange steder har skifta ut lokale kulturplanter med importerte arter med antatt større avling. Flytting av arter innebærer en risiko bl.a. for spredning av sjukdommer. I dag kommer det alt overveiende av verdens matproduksjon fra kun et tjuetall arter. På den andre siden tas stadig nye arter i bruk – ikke minst for medisinske formål.
Domestisering av dyr.
Domestisering og temming er ikke det samme, selv om domestiserte dyr benevnes ofte som tamdyr. Selv om en har funnet mange ulikheter på ville og domestiserte dyr har en ikke oppdaget at opprinnelige egenskaper har blitt borte på veien. I nesten alle tilfeller har ulikheten i adferd mellom vill og domestisert type vært kvantitative, og kan best forklares med endringer i responsterskelen (Price, 1999).
En regel som pleier å gå igjen innen domestisering av dyr er livslang tilstedeværelse av atferd som deres ville slektninger vokser fra i voksen alder. Også hjernens størrelse blir berørt, og domestiserte dyr vil etterhvert få mindre hjerner enn deres ville forfedre.
Tidslinje for domestisering av dyr.
Hunden var trolig det første dyret som ble domestisert, men nøyaktig når vet man ikke med sikkerhet. Prosessen har imidlertid trolig startet tidligere enn før antatt, kanskje alt for cirka 40 000 år siden. Hunden er derfor det eneste dyret som har blitt domestisert under den såkalte «jeger/sanker» perioden i menneskenes kulturelle utvikling (Brisbin og Risch, 1997). At et internasjonalt team av forskere nylig avdekket restene av en hund som kan dateres 31 700 år tilbake i tid, støtter teorien om tidligere domestisering. På Kypros er det funnet arkeologiske bevis som indikerer at domestiseringsprosessen av villkatten kan ha startet alt for omkring 10 000 år siden. Domestisering av smådyr begynte trolig ikke før for ca. 2 500 år siden.


Badeand.
En badeand er et leketøy som ligner en andunge, framstilt av gummi eller gummilignende materialer. Vanligvis er badeanda laget slik at den kan flyte, og er beregnet til å leke med i badekaret.
Mens den klassiske badeanda er gul med rødt nebb og er laget for å være en barneleke, kommer det nå badeender i mange utførelser og farger. Disse har blitt populære samleobjekter blant entusiaster.
Badeand-race har tidvis blitt arrangert av veldedige organisasjoner: Bidragsytere «kjøper» badeender, som så blir sluppet ut i en elv i hundretusenvis. Denne praksisen har etter hvert avtatt noe, ettersom miljøvernere påpeker de konsekvensene denne forsøplingen av vassdragene innebærer.
I 1992 ble en container som inneholdt 29 000 badeender mistet overbord fra et frakteskip i Stillehavet. Vind og havstrøm førte tusenvis av badeender til strendene i Alaska, og noen hundre fortsatte gjennom Beringstredet, hvor de innefrosset i de arktiske ismassene driver over Nordpolen. Badeender fra dette partiet har mange år senere blitt funnet på strender langs USAs atlanterhavskyst fra Maine til Massachusetts, og bringer ny og verdifull kunnskap om havstrømningene. Badeendene har vist seg å kunne holde seg flytende til tross for å ha blitt utsatt for påvirkning av naturkreftene i årevis, ettersom de er laget for å tåle å bli gnagd på av små barnetenner.


Foreign and Commonwealth Office.
Foreign and Commonwealth Office (forkortet "FCO" eller "Foreign Office"; norsk: "Fremmed- og Samveldekontoret") er Storbritannias utenriksdepartement. Kontoret ledes av statssekretæren for fremmed- og samveldesaker ("Secretary of State for Foreign and Commonwealth Affairs"). FCO ble opprettet i 1968 gjennom sammenslåingen av Samveldekontoret og "Foreign Office". Dette ble etablert i 1782, da det tidligere såkalte "Southern Department" fra 1660 ble omdannet til "Home Office", samtidig som "Northern Department" ble det nye "Foreign Office". De to tidligere departementene hadde de samme ansvarsområdene, men hadde oppgavene fordelt geografisk.


Pepper.
Nærbilde av grønne, hvite og svarte pepperkorn
Pepper er betegnelse på en rekke fullstendig forskjellige planter som blir benyttet som krydder i mat og gir en "sterk" smaksopplevelse på grunn av den reaksjon deres kjemiske sammensetning utløser på tungen. Pepper er verdens mest solgte krydder.
Importen av pepper av slekten Piper til Norge har på 2000-tallet variert fra 380 til 670 tonn per år (1999–2009), av dette omtrent halvparten knust eller malt og halvparten hel. Importen har vist økning, med unntak av 2009 med svært lave tall. Mer enn halvparten av importen kommer fra India, mens Indonesia og Malaysia er andre store opprinnelsesland. Mindre mengder importeres fra Brasil, Chile, Guatemala, Kina, Marokko, Mexico, Pakistan, Tyrkia, Vietnam, fra enkelte andre ikke-europeiske land i svært små mengder, og fra noen europeiske land. Importen utgjør et forbruk per innbygger på drøyt 100 gram per år.
Pepper er også slang for det syntetiske narkotikumet amfetamin.


Ryggstrengdyr.
Ryggstrengdyr er en dyregruppe som omfatter virveldyr samt våre nærmeste virvelløse slektninger: kappedyr og lansettfisker.
Av utdødde representanter kan conodontene nevnes.
Ryggstrengdyrene har navnet sitt etter ryggstrengen ("chorda dorsalis" eller "notokord"). Dette er en elastisk støttestav som ligger over tarmkanalen. Funksjonen er sannsynligvis å holde dyrets lengde konstant ved bevegelse, noe som kan forklare hvorfor ringmuskellaget (som oppstod i bilaterienes stamart) gikk tapt, i og med at det hadde samme funksjon. Ryggstrengen er hos pattedyr kun bevart som små væskefylte «puter» i mellomvirvelskivenes brusk. Over ryggstrengen ligger ryggmargen, som på dette stadiet kalles "nevralrøret", fordi det dannes som et enkelt væskefylt rør. Opprinnelsen til dette røret er usikker, men en teori går ut på at det har sin opprinnelse i en fjern larveform kledd med ciliehår. Med unntak av enkelte hemichordater er dette et trekk ryggstrengdyrene er alene om, og som har tillatt en sterk utvikling av nervesystemet. Enda en egenskap de ryggstrengdyrene deler med de fleste hemichordater, men ingen andre nålevende dyr, er tilstedeværelsen av en gjelletarm med gjellespalter. Hvordan gjelletarmen oppstod, er ikke kjent, men før den begynte å ta seg av gassutvekslingen mellom dyret og omgivelsene som en tilleggsfunksjon, var dens rolle å filtrere vannet for næringspartikler, et levesett som viser at ryggstrengdyrenes forfedre stort sett levde som passive filtrerere. Dette gjelder trolig for hele deuterostomienes stamform. Hos enkelte ryggstrengdyr finner vi en innvendig bukfure ventralt i gjelletarmen, kalt "endostyl". Det er en ciliekledd og slimproduserende renne som spiller en viktig rolle ved filtreringen av partikler fra vannet. Hos hemichordatene kan vi hos noen arter se begynnelsen på denne strukturen, som er fullt til stede hos kappedyrene og lansettfiskene. Også hos niøyelarver finnes vi en tilsvarende struktur, skjønt det ikke er helt sikkert hvorvidt dette er et opprinnelig trekk eller om den er oppstått sekundært. I alle fall viser forekomsten og den felles funksjonen av denne bukfuren hos såpass forskjellige grupper at den er et opprinnelig trekk ved ryggstrengdyrenes bygning. Hos de resterende medlemmene av Chordata er denne anatomiske detaljen blitt videreutviklet til skjoldbruskkjertelen.
En annen bemerkelsesverdig egenskap ved ryggstrengdyrene er at anatomien deres er snudd opp–ned i forhold til andre bilaterale dyr. Dette fører til at nervesystemet deres ligger på ryggsiden og blodkarsystemet på buksiden, stikk motsatt av hva som er tilfellet hos andre dyr. En mulig forklaring er at en stamart en gang i fjern fortid begynte å leve «med buken i været», uvisst av hvilken grunn.


Svart pepper.
Svart pepper er et krydder fremstilt av fermenterte, tørkede og umodne røde bær, kalt pepperkorn, fra planten "Piper nigrum". Det finnes imidlertid også en rekke andre kryddersorter som ofte omtales under samlebetegnelsen pepper i en mer utvidet forstand.
Hva gjelder svart pepper, kan pepperkornene også bearbeides på annet vis. Hvis de som umodne og grønne tørkes og konserveres i eddik blir resultatet grønne pepperkorn. Hvis de er modne og tørkede og uten skalldelen, får man hvit pepper.
Svart pepper er ett av de vanligste krydder i det europeiske og de europeiskinspirerte kjøkken. Krydderet har vært kjent og skattet siden oldtiden på grunn av sin sterke smak. Den sterke smaken skyldes det kjemiske stoffet "piperin".
Med "pepper" menes i dagligtalen de malte svarte pepperkornene som ledsages av bordsalt på de fleste middagsbord i store deler av verden.
Et kjerringråd var at pepper kan brukes til å stoppe blødninger.


Sahel.
Sahel (av arabisk ساحل, "sahil", som betyr grense eller bredd) utgjør det tørre savannebeltet rundt Sahara-ørkenen og befinner seg i Senegal, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger, Nigeria, Tsjad, Sudan, Etiopia, Eritrea, Djibouti og Somalia.
Med «Sahel» mener man som regel det tørre savannebeltet sør for Sahara-ørkenen, men i ordets rette betydning gjelder også beskrivelsen «sahel» for et tilsvarende belte nord for Sahara. Man refererer gjerne også til Sahel når man sier Vest-Afrika. For omkring 12 500 år siden var Sahel en del av Sahara-ørkenen. Området får årlig ca. 150–500 mm nedbør og består for det meste av savanne. Bofaste bønder og nomader har levd i gjensidig avhengighet og konflikt i dette området i århundrer.


Bohus fästning.
Grenseområdet mellom Norge, Sverige og Danmark inntil 1658. Båhus på Bagaholmen ligger ved "9".
Bohus fästning, (norsk: Båhus festning), (opprinnelig norrønt "Bágahús" etter "Baga"holmen som den ligger på, deretter Båhus'"), festningsruin beliggende på en 40 meter høy klippe på Bagaholmen i Göta älvs nordre utløp Nordre älv, ved Kungälv i Sverige. Festningen ble bygd som Norges grensefestning mot Sverige i middelalderen og var på 1400-tallet landets sterkeste festning. Den har gitt navn til lenet Båhuslen, senere det svenske landskapet Bohuslän.
Påbegynt i 1308.
Den norske kongen Håkon V Magnusson startet byggingen av festningen i 1308 for å overvinne Ragnhildsholms festning like ved, som den svenske hertug Erik av Södermanland hadde kontroll over. «Huset» (festningen), som til å begynne med var av tre, ble etterhvert kraftig forsterket med bruk av stein og ble etterhvert et av Nordens sterkeste festningsverk. Borgen som kontrollerte grenseelven Göta älven ble snart en av Norges viktigste. Bagaholm – holmen hvor festningen ligger – var opprinnelig et tingsted for Vikens lagdømme. Høvedsmannen på Bohus styrte først over søndre og senere også nordre del av dette landskapet, som etter hvert fikk navnet etter borgen, Bohuslen.
Stor rolle for naborikene.
Bohus kom til å få stor betydning for begge naborikenes forhold til hverandre, fredelige såvel som fiendtlige. På Bohus trådte det norske riksrådet sammen i 1331 for å erklære Magnus Eriksson myndig. Der ble hans sønn Håkon VI Magnusson hyllet i 1344 som Norges konge, og der mottok Håkons enke dronning Margrete i 1388 de svenske stormennenes tilbud om Sveriges krone. Året etter ble den svenske kongen Albrekt av Mecklenburg avsatt og satt i fangenskap på festningen. På Bohus ble den svenske stormannen Karl Knutsson Bonde utropt til norsk konge 1449. 1455–56 var slottet et trygt tilfluktssted for dansker og nordmenn under den svenske anføreren Tord Bonde.
Beleiret 14 ganger.
Festningen er blitt beleiret hele 14 ganger, men aldri inntatt av fiendtlige styrker. På 1400-tallet ble den regnet for Norges sterkeste festning. Den hadde fire høye hjørnetårn og en sammenhengende, tre meter bred ringmur som lå tilpasset i terrenget i en høyde av 8 til 12 meter. Første gang borgen ble beleiret var i 1482. Den danske adelsmannen Jørgen Lauritssøn, som var høvedsmann på festningen, nektet å overgi borgen til Det norske riksrådet i forbindelse med valget av ny konge. Kristian II beleiret den i 1531, og svenskene forsøkte fem ganger i løpet av den nordiske sjuårskrigen (1563–70) å storme festningen. Lengst kom de i mars 1566, da Nils Boije og Nils Sture etter flere forsøk lyktes sammen med 250 soldater å innta et av hovedtårnene, «Fars hatt» som også fungerte som kruttkammer. Idet tårnet ble inntatt, ble imidlertid tårn og soldater sprengt i luften, den såkalte «svenskesmellen» eller «"Den bohusiska smällen"».
a>-tallet. I kjelleren er fangehull helt uten lystilførsel.
Under beleiringen ble borgen påført store skader, men ble raskt bygget opp som en mer tidsriktig renessanseborg. Forbedringer og tilbygg fortsatte i 1595 og 1605 samt i 1645, da svenskene under den såkalte Hannibalsfeiden beskjøt borgen. Festningen fikk en slottspreget borgkjerne med tre formede tårntak og høye murbastioner. Det sydvestre tårntaket het «Mors lue», og et firkantet tårn i nordvestre hjørne ble kalt «Fars hatt». Midt på vestre side reiste «Det røde tårnet» seg, der kirken var. Sett utenfra var festningen bygd som en uregelmessig syvkant. Slik så Bohus ut da det kom i svensk eie gjennom freden i Roskilde i 1658 og Karl X Gustaf holdt sitt inntog der den 30. mars.
Under den såkalte Gyldenløvefeiden kom festningen igjen under en siste beleiring, den vanskeligste av alle. Det varte i nesten to måneder (25. mai-22. juli 1678). Beleirerne var over 10 000 nordmenn under Gyldenløve. Beskytningen var intens, hele 20 000 til 30 000 kanonkuler, 2 265 bomber, 161 glødende kuler, 600 granater og 79 kurver med håndgranater ble avfyrt mot borgen. Den ville nok ha overgitt seg dersom ikke G.O. Stenbock var kommet til unnsetning. Rundt 1 000 norske soldater mistet livet i forsøkene på å innta festningen, mens de svenske tapene var på noen hundre. Festningen ble på nytt utbygd og var frem til 1700 residens for Bohusläns landshøvding, men mistet mye av sin militære betydning ettersom den ikke lenger var noen grensefestning. Under Karl XIIs regjering ble administrasjonen av Bohuslen flyttet til Göteborg. Han lot også kanonene flytte til Sundsborg (ved Svinesund), der han anla et «sterkt grensevern mot Norge». Etter hans død fikk Bohus tilbake sin bestykning.
Benyttet som fengsel.
Modell av Bohus festning før det ble overgitt til svenskene
Etter dette ble festningen en tid benyttet som fengsel. Borgens mest kjente fange var pietisten og predikanten Thomas Leopold som satt fengslet i flere perioder, totalt 42 år, hvorav 32 på Bohus, for sin formentlige vranglære. I 1789 var Sverige i økonomiske vanskeligheter, og Kungälvs innbyggere fikk da rett til å ta byggesten derfra; og i forbindelse med dette besluttet man at festningen skulle rives. Det eneste som ble spart var tårnet «Fars hatt». Raseringen ble stanset i 1796, men Kungälvs innbyggere fikk allerede året etter på nytt rett til å forsyne seg med stein. På 1800-tallet forsøkte man å bygge om «Fars hatt» til en mølle inntil Karl XIV Johan satte en stopper for videre ødeleggelser i 1838. Omfattende utgravnings- og konserveringsarbeider ble utført i årene 1898 til 1904. I 1934 ble et omfattende renoveringsarbeid påbegynt, og blant annet oppførte man hovedporten igjen.
Bohus fästning som turistmål.
I dag er Bohus festning åpen for allmennheten mellom april og september og er et populært turistmål i sommersesongen. Blant mye annet kan Thomas Leopolds celle besøkes.
700-årsjubileum 2008.
I 2008 ble festningens 700-årsjubileum feiret.


Berbere.
Berbere er det vestlige navnet på urfolket som holder til i Nord-Afrika. Navnet er hentet fra arabisk, og betydningen er usikker. Selv kaller de seg helst "imazighen" (entallsform "amazigh"), som direkte oversatt betyr «frie menn».
Berbere finnes fra Israel og Egypt i øst til Atlanterhavet i vest, og fra Spania og Middelhavet i nord til Burkina Faso og Nigeria i sør. De er oppdelt i mange ulike stammer, men er hovedsakelig bosatt i Marokko (rifkabyler), Algerie (kabyler), Tunisia (zuaver) og Sahara/Sahel (tuareger).
Berberne er tradisjonelt nomadiske og tilhører den afroasiatiske språkfamilien. De oppsto som folkegruppe i Øst-Afrika for mer enn 10 000 år siden, og er således det opprinnelige folkeslaget i Nord-Afrika. På 600-tallet og 1100-tallet ble de imidlertid fortrengt av innvandrende arabere, og har siden stort sett hatt tilhold i fjell- og ørkenområdene i det nordlige Afrika. De er altså ikke arabere, men som oftest muslimer. De har også en kristen minoritet.
Berberne utgjorde ca. 11 millioner mennesker i 2001, men antallet er høyst usikkert, og snakker 26 ulike dialekter av det berbiske språket kalt "tamazight". Noen hevder det kan være så mange som 50 millioner berbere, men noen ordentlig oversikt finnes ikke. Det berberske alfabetet kalles "tifinagh".
Tradisjonelt er berbernes interne politikk sekulær og pro-vestlig, noe som har endret seg endel i nyere tid. Dette må ses i sammenheng med forfølgelse av berbere i Egypt, Algerie og Marokko, og med den vestlige støtten til og/eller passiviteten overfor denne. Spesielt har Frankrike vært kjent for å forhindre nærmere undersøkelser når Algeries brudd på menneskerettigheter har kommet på dagsordenen.


Uti vår hage.
"Uti vår hage" er en norsk TV-serie av og med Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen. Serien består av humoristiske novellefilmer hvor hver episode har en hovedhistorie og flere små historier som flettes inn i hovedhistorien. Det er produsert to sesonger av serien, hvor andre sesong går under navnet "Uti vår hage 2". Første sesong bestod av seks episoder og ble vist første gang på NRK1 i september-oktober 2003 mens andre sesong ble vist første gang på NRK1 i januar-mars 2008 og bestod av syv ordinære episoder samt en spesialepisode. "Uti vår hage 2" ble kåret til beste humorprogram under Gullruten 2008 og beste forestilling på tv/film under Komiprisen 2008. Den første sesongen med Uti vår hage var den første serien der de tre komikerne jobbet sammen.
Episodeoversikt sesong 2.
"Episode 8 var en spesialepisode som inneholdt scener og sketsjer som var blitt klipt bort fra de øvrige episodene, og kommentarer fra de tre serieskaperne."
Handling.
Se hovedartikkel: Episoder av Uti vår hage.
Oppbygging av episodene.
Hver episode er laget som en 30 minutter lang novellefilm med en sentral historie som danner hovedlinjen for handlingen. Ut fra enkelte av rollefigurene eller tilfeldige hendelser i hovedhistorien fortelles det i tillegg små bihistorier som i utgangspunktet ikke har noe med det egentlige handlingsforløpet å gjøre. I enkelte tilfeller kan en bihistorie vies nesten like mye tid i filmen som hovedhistorien som for eksempel historien om homøopatene i episoden "Ridderreiser" i sesong 1. I hver episode presenteres det stort sett et helt nytt persongalleri med helt nye rollefigurer. Enkelte rollefigurer kan imidlertid dukke opp i flere episoder som danskene med språkproblemer som var med i to episoder i sesong 1 og Harald Eias tolkning av rollefiguren Lena fra Døden på Oslo S som har dukket opp i episoder i begge sesongene. Eia, Johansen og Antonsen spiller de fleste av rollene selv, og spiller flere roller hver per episode. I tillegg brukes det andre skuespillere og statister og i tillegg kjente personer som spiller seg selv i selvparodierende gjesteroller. Disse rollene kan være sentrale i episoden, som rollene til Pål Bang-Hansen og Yngve Hågensen i henholdsvis episode 2 og 5 i sesong 1, eller en mindre birolle.
Serien bruker en del innslag fra norske TV- og radio-programmer, både fiktive og autentiske. I de fiktive innslagene brukes normalt programmenes egentlige programledere som omtaler saker i handlingen eller intervjuer rollefigurene. Blant programmene som er blitt brukt til fiktive innslag er Norge i dag og Frokost-TV. Autentiske innslag er blant annet hentet fra Du skal høre mye og Holmgang. Serien bruker også ofte fortellerstemmer hvor enten rollefigurene selv forteller eller deler av hendelsesforløpet kommenteres av utenforstående stemmer, gjerne på samme from som blir brukt i forbrukerprogram.
Episodene avsluttes som regel med at en sang som har en tilknytning til episoden avspilles mens de ulike rollefigurene fra episoden mimer til den.
Vignett.
Seriens åpningsvignett er inspirert av vignetten til den amerikanske TV-serien Sopranos. Vignetten viser en røkende bilsjåfør, spilt av Albert Berglund, som kjører gjennom bygater og på turen passerer en rekke av rollefigurene som dukker opp i løpet av sesongen. Turen ender opp i en hage. Kjenningsmelodi og åpningsmelodi er den svenske folkevisen «Uti vår hage». Sangen er laget av Spitfire consumer music som bruker opptak fra et norsk pikekor i en versjon inspirert av «Woke Up This» av Alabama 3 som er kjenningsmelodi for Sopranos.
Produksjon.
Første sesong av serien ble produsert av Dropout Productions for NRK med Ole Martin Hafsmo som hovedregissør og Lars Hognestad som produsent. I tillegg til Eia, Johansen og Antonsen, bidro Alice Sommer som manusforfatter. NRK har selv produsert andre sesong av serien, mens Tore Vinje Brustad bidrar som manusforfatter. Ole Endresen er regissør for fire av episodene, mens Andreas J. Riiser og Eskil Vogt regisserer de øvrige. Eirik Ingstad Sandberg var prosjektleder. Christina Rezk Resar bidro på de to første episodene
DVD-utgivelser.
Første sesong ble gitt ut på DVD 4. februar 2004. Episodene på utgivelsen var redigert noe i forhold til det som ble vist på fjernsyn. Blant annet var avslutningsscenene hvor rollefigurene mimer til en sang klippet bort, som er med på DVD-en som nå selges. Utgivelsen inneholdt ekstramateriale som kommentatorspor, slettede scener og enkelte sketsjer fra TVTV med Atle Antonsen og Kristopher Schau.
Direktesending på internett.
I forbindelse med førstegangs visning av episodene i sesong 2, blir det laget spesialsendinger på internett. I sendingen forteller de tre skaperne om serien, viser klipp som ikke ble med i serien og svarer på innsendte spørsmål. Sendingene, som varer om lag en time, går direkte og sendes etter visning av hver episode.
Skuespillere.
De fleste rollene spilles av Eia, Johansen og Antonsen selv. I tillegg brukes kjente og ukjente skuespillere, statister og kjente personer som spiller seg selv. I enkelte episoder er det også brukt skuespillere med Downs syndrom hentet fra teatergruppa Frøya. I episoden "Frelseren" fra sesong 1 hadde disse skuespillerne en sentral rolle.


VM i fotball 1994.
VM i fotball 1994 ble arrangert i USA. Det ble vunnet av, som i finalen slo 3-2 på straffesparkkonkurranse, etter at det sto 0-0 etter ordinær tid og etter ekstraomganger.
Det ble satt en klar publikumsrekord under dette verdensmesterskapet, med et gjennomsnittlig tilskuertall på nesten 69 000. Den gamle rekorden var fra 1950. Det totale tilskuertallet for sluttspillet er fremdeles rekord, selv om sluttspillet ble utvidet fra 24 til 32 lag fra og med 1998.
De 24 lagene spilte i seks kvalifiseringsgrupper à fire lag. 16 lag kvalifiserte seg til det avsluttende cupspillet: de to beste lagene i hver gruppe pluss de fire av lagene som kom på tredje plass i sin gruppe med mest poeng og målscore mot de to beste lagene i vedkommende gruppe.
Dette var første gang fotball-VM ble arrangert utenfor Europa og Latin-Amerika, og for andre gang i historien deltok Norge.
Deltakernasjoner.
Hellas, Nigeria og Saudi Arabia kvalifiserte seg for mesterskapet for første gang. Russland deltok også for første gang som egen nasjon etter oppløsningen av Sovjetunionen. De regjerende mesterne Vest-Tyskland ble forent med sine østtyske kolleger, og representerte et forent Tyskland for første gang siden VM i 1938.
Som et resultat av sterke prestasjoner av afrikanske lagene i 1990, ble Afrika gitt tre plasser for første gang, herfra kom Nigeria, Kamerun og Marokko.
Norge ble kvalifisert for første gang siden 1938, Bolivia for første gang siden 1950, og Sveits for første gang siden 1966.
Kvalifiseringen for både og ble påvirket av politiske hendelser. Nasjonen ble oppløst i 1992, og laget fullførte sin kvalifiseringsgruppe under navnet "Representasjon av tsjekkere og slovaker" (RCS), men klarte ikke å kvalifisere seg for mesterskapet. Jugoslavia ble suspendert fra internasjonal idrett i 1992 som en del av FN-sanksjonene mot landet som følge av Jugoslaviakrigene. Sanksjonene ble ikke opphevet før i 1994, og da var det ikke lenger mulig for laget å kvalifisere seg.
Blant andre lag som ikke klarte å kvalifisere seg var og (som ble nr 4 i forrige VM). og mislyktes begge for andre gang på rad i å kvalifisere for turneringen, mens mislyktes for å kvalifisere seg for første gang siden 1970. Dette var den eneste VM-finalen siden 1938 der verken England eller Skottland (eller faktisk noen av de britiske nasjonene) kvalifiserte seg, selv om Irland klarte dette.
Seeding.
Sammensetningen av de fire pottene var basert på FIFA-rankingen (etablert i 1993) og på de kvalifiserte lagenes resultater i de tre foregående mesterskapene.
Gruppe E.
18. juni 1994
19. juni 1994
23. juni 1994
24. juni 1994
28. juni 1994
Oversikt.
I åttedelsfinanelene spilte de fire gruppetreerne mot fire gruppevinnere, mens de to gjenværende gruppevinnerne møtte to gruppetoere. De gjenværende fire gruppetoerne ble satt opp mot hverandre.
Åttendedelsfinaler.
2. juli 1994
3. juli 1994
4. juli 1994
5. juli 1994
Kvartfinaler.
9. juli 1994
10. juli 1994
Semifinaler.
13. juli 1994
Bronsefinalen.
16. juli 1994
Finalen.
17. juli 1994


Tanjungkarang.
Tanjungkarang var frem til tidlig 1980-tall en viktig by helt sør på øya Sumatra i Indonesia. Da ble den slått sammen med havnebyen Telukbetung, som den var vokst sammen med. Det nye navnet på tvillingbyene er Bandar Lampung, som er hovedstad i provinsen Lampung.
Den 27. august 1883 ble begge byene fullstendig dekket av vulkansk aske da vulkanøya Krakatau i Sundastredet mellom Sumatra og Java hadde sitt katastrofale utbrudd.


Norsk Kennel Klub.
Norsk Kennel Klub (NKK) er hundeeiernes organisasjon. NKK har til formål å ivareta hundens og hundeholdets interesser i Norge, samt å bidra til å fremme positive aktiviteter med hund og utviklingen av den enkelte hunderase. NKK skal også arbeide for etisk og praktisk riktig behandling av hunder, og for at avl av hunder skjer i ønsket retning, både når det gjelder rasestandard og rasenes sunnhet. NKK er Norges nasjonale stambokregister for hunder og ble stiftet i Kristiania (Oslo) i 1898. NKK er en ideell organisasjon, og klubben fungerer som en paraplyorganisasjon for det organiserte hundemiljøet i landet. NKK har i dag gjennom sine 220 medlemsklubber ca. 85.000 medlemskap. Medlemsklubbene er dels raseklubber og dels lokale klubber som driver forskjellige former for hundesport. NKK er er tilsluttet Fédération Cynologique Internationale (FCI) og er medlem av Nordisk Kennelunion.
Bakgrunn og dannelse.
Det var opprinnelig jegere som tok initiativet til dannelsen av en nasjonal kennelklubb i Norge. I jakthundmiljøet vokste det frem et behov for en stambok for hunder. For at man skulle komme videre i arbeidet med å foredle jakthundrasene og avle frem mer konstante hunderaser var en stambok uunnværlig.
Det vokste raskt frem et miljø som var engasjert i arbeidet med avl av renrasede og dyktige jakthunder. Helt fra etableringen av NKK var formålet å ivareta og foredle de enkelte hunderaser.
«§ 1. Klubbens formaal er forædling av vore hunde og forøvrig varetagelse av kynologiske interesser.»
- Avholdelse av utstillinger og prøver.
- Anskaffelse og utleie av raserene stamdyr.
Det var først og fremst jakthundmiljøet som var opptatt av klubben de første årene, men det vokste også relativt fort opp et miljø rundt selskapshundrasene. Den første norske hundeutstillingen ble avholdt i 1877 og arrangert av Norges Jeger- og Fiskerforbund. NKKs første utstilling ble avholdt i Kristiania i 1898.
NKK vokste raskt og stadig ble det stiftet nye spesialklubber. I 1938 var antallet samarbeidende klubber kommet opp i 20. I 1997 var 62 raseklubber, 21 fuglehundklubber og 127 bruks- og lokale hundeklubber samarbeidende med NKK.
Gruppene.
I realiteten er gruppe 4 og 6 slått sammen til gruppe 4/6 hos NKK, men siden disse er separerte grupper hos FCI har vi valgt å presentere de slik også her.


Terrorbalanse.
Terrorbalanse (engelsk: "Mutual Assured Destruction", forkortet til "MAD") er et uttrykk som ofte blir brukt om situasjonen under den kalde krigen. Det betydde at hvis en av supermaktene (henholdsvis USA og Sovjetunionen) angrep motparten med atomvåpen ville den andre fortsatt ha krefter nok til å gjøre gjengjeld, noe som ville ført til at begge parter ville blitt så godt som utryddet. Frykten for et kjernefysisk mareritt holdt derfor maktbalansen mellom øst og vest i ro og forhindret krig.
Landene hadde brukt enorme summer på å opprettholde "terrorbalansen". Pengene kunne i stedet vært brukt til å bedre levevilkårene for folk. Da kommunistfrykten i Vest-Europa minsket mot slutten av 1980-årene, endret alt seg. Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 var grunnene til at folk ikke fryktet kommunismen i like stor grad som tidligere. Stormaktene kunne nå fokusere på sine egne interesser og ressurser og den kalde krigen var så godt som over.


Norges Jeger- og Fiskerforbund.
Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) er landets eneste riksdekkende interesseorganisasjon for jegere og sportsfiskere, og et av de viktigste miljøene for formidling av kunnskap om jakt og fiske i Norge. Forbundet ble etablert i 1871.
Forbundet har ved inngangen av 2009 i overkant av 117 000 medlemmer, fordelt på nesten 600 lokalforeninger og 19 fylkeslag. Forbundet rådspørres av myndighetene i alle større saker av betydning for norske jakt- og fiskeinteresserte; endringer i lover og forskrifter, jakttider, jakthundbruk, spørsmål om våpen og ammunisjon, regulering i bruken av fiskeredskaper, etablering av verneområder, inngrep i naturen osv.
Viktigst for forbundet er å sikre allmenhetens tilgang til jakt- og fiskemulighetene også i framtiden. Derfor har de et sterkt engasjement innen naturforvaltning og ulike jakt- og fiskepolitiske spørsmål. Forbundets visjon er "Jakt- og fiskeglede til alle – for alltid", mens løftet til medlemmene er at "vi gjør deg til en bedre jeger og fisker".
NJFF er også landets største aktør innen jegeropplæring, og utdanner omtrent tre fjerdedeler av alle som tar jegerprøven i løpet av et gitt år – og er samtidig instans for utdanning og godkjenning av alle norske jegerprøveinstruktører. De har også en rekke kurs innen andre fagområder, som fluefiske, jakthunddressur etc.
Forbundet utgir bladet Jakt & Fiske, som er landets største og eldste magasin for jegere, sportsfiskere og friluftsfolk.
Fylkeslag og lokallag.
Forbundet har fylkeslag i hvert fylke som igjen har lokallag i kommunene.


Gerd Brantenberg.
Gerd Brantenberg, f. i Oslo 1941, oppvokst i Fredrikstad, examen artium ved Fredrikstad høyere allmenskole 1960, au pair i Edinburgh (1960–61), Certificate of Proficiency og London Stage III ved Royal High Commercial Institute i Edinburgh 1961, cand.philol. ved Universitetet i Oslo 1970 med engelsk (hovedfag), historie og statsvitenskap. Lektor v/ St. Hallvard gymnas i Drammen 1971, Tårnby Gymnasium i København (1971–74) og Sinsen v.g. skole i Oslo (1974–82). Tillitsvalgt her for Norsk Lektorlag. Styremedlem i Den norske Forfatterforening (1981–83), og Norsk Forfattersentrum (2004-6). Aktiv i den nye kvinnebevegelsen i 70- og 80-årene i Danmark og Norge, bl.a. med driften av kvinnehusene i København og Oslo, opprettelsen av Kvindehøjskolen i Danmark og av krisesenterbevegelsen i Norge 1976. Medstifter av Tverrlitterært Kvinneforum (TK) i 1978. Aktiv i driften av TK frem til nedleggelsen i 1991. Medarrangør av the 2nd International Feminist Book Fair i Oslo i 1986, og Nordisk Forum på Blindern i 1988. Bosatt på Tjøme (1995–2000), og initiativtaker/ medredaktør av ”Tjúma” – årbok for Tjøme Historielag (2000–08) m/ Gøthe Gøtesen. Styremedlem i Aschehougs forfatterklubb (2006–10). Utbredt foredragsvirksomhet i inn- og utland. Div. skoleturnéer.
Med sin debutroman ”Opp alle jordens homofile” (1973) var GB den første i Norge som skrev en bok om de homofiles vilkår under fullt navn. Boken fikk begeistret mottakelse i homofile kretser, selv om den karikerte nettopp disse. ”Egalias døtre” (1977) – en satire over patriarkatet – ble en internasjonal suksess. Flere turnéer med denne bl.a. i Tyskland (1982) og i USA og Canada (1986). Boken er oversatt til 11 språk og har pr. 2011 solgt i ca. 700 000 eksemplarer, og var en av de største norske internasjonale boksuksessene på 80-tallet. Dramatisert på Club 7 (Scene 7) i 1982.
Litterært gjennombrudd i Norge fikk GB med sin barndomsskildring i ”Sangen om St.Croix” (1979), som ble fulgt opp av ”Ved Fergestedet”, som skildrer ungdomstiden på ”Den gule anstalt” (realskole og gymnas) i Fredrikstad og ”For alle vinder” (St.Croix-trilogien). I den historiske romanen ”Augusta og Bjørnstjerne” (1997) forteller forfatteren om lensmannsdatteren Augusta Mjøen (forfatterens oldemor) og hennes kjærlighetsforhold til Bjørnstjerne Bjørnson. Og i romanen ”Landssvikersken” (2003), som munner ut i en kritikk av landssvikopgjøret, knyttes alle tråder i denne romansyklusen.
De fleste av GB`s bøker er oversatt til andre språk.
GB har i siden tidlig på 80-tallet vært fast gjesteskribent i diverse aviser og tidsskrifter med månedlige bidrag i Fredriksstad Blad og Tønsbergs Blad m.fl., i alt ca. 600 artikler.
GB er bosatt i Oslo, der hun har bodd det meste av sitt liv.
Egalia. Dansical. Scene 7, Klubb 7, 1982-3 (regi: Sessa Sidselrud)
Nattradio. Hørespill. TK 1987 og Det åpne teater (regi: Nicole Macé)
Hjem til jul. Kortfilm v/ Oslo Kinematografer 2000-01 (regi: Frank Mosvold)
Jenter som kommer. Revy m/ medforfattere Gamlebyen, Fredrikstad 2000 (regi: Hanne Tømta)
The Beatles kommer til Norge. Miniatyrteater v/ Fr.stad Museum 2006-07 (regi: Gerd Brantenberg. Assistent: Eva Mjøen Brantenberg).
Div. utgitt i forskjellige antologier. Bl.a. ”Anne og Anne kommer hjem til jul” (”Kjærlighet i rosebedet”, Grøndahl & Sønn 1980), og andre utopiske satirer om Anne og Anne (bl.a. i ”Happy Ending”, Gyldendal 2003). ”Frøken Detektiv og de mystiske menn” (”Byen som sluttet å plystre”, Hvitveis Forlag 1991), ”Barnet som elsket fru Samuelsen” (”Den sommeren”, Bedriftsøkonomens forlag 1991), ”En julefortelling” (= Fredrikstad 2010).
Div. feministiske kampsanger – spredt rundt om, og noen trykket i antologier. Antall: Ca.: 20.
Fast gjesteskribent med månedlige bidrag i Fredriksstad Blad og Tønsbergs Blad fra henholdsvis 80-, 90- og 2000-årene frem til nedleggelsen av disse spaltene. Lokalhistoriske artikler i ”Tjúma” 2000-08. Bidrag til årbøker for Sauda Sogelag, ”Bøgda Vår” (Oppdal) og ”Årbok for Gjøvik”. Div debattartikler, bl.a. i Aftenposten de senere år. I alt ca.300 artikler.


Obelisk.
Obelisk (fra gresk "obeliskos" = «stekespyd», diminutivformen av "obelos" = «spyd») er en høy, slank søyle med et kvadratisk tverrsnitt som spisses til oppad og ender i pyramideformet topp. Opprinnelig var obelisken skåret eller hogget ut som en sammenhengende stein, en såkalt "monolitt", i polert granitt, men de fleste av de store, moderne obelisker er støpt eller bygget av flere steiner. Begrepet "stela" (flertall av "stelae") er generelt benyttet for andre monumentale søyler med inskripsjoner uten klassisk, obeliskisk form.
Mytologi.
Obelisken er et symbol på den skapende kraft og selvsagt også et åpenbart fallisk symbol. Opprinnelig var obelisken et kultsymbolet for den egyptiske solguden Ra. Som monolitt ble obelisken sett på som en hellig stein. I Det nye rike i Egypt ble obeliskene satt i par ved templene. Muligens ble den bibelske mytologien om Jakin og Boas, de to søyler ved Salomons tempelport, avledet herfra. Obelisker kalles også for «Solens finger» og har sannsynligvis også vært benyttet (og brukes i dag) som solur.
Pyramidetoppen kalles også for "pyramidion", ‘den lille pyramide’, og ble av egypterne sett på som et symbol på verdens skapelse og som solen selv. Antagelig har spissen vært belagt med gull slik at den strålte i solen. Som opphøyde minipyramider har små obelisker også vært brukt som gravsteiner.
Størrelse.
Obeliskens ideelle forhold mellom bredde og høyde er 1:10. Størrelsen på de opprinnelige obelisker kan variere fra små steinstøtter på under en meter til kjempemonolitter på opptil 30 meter. Den største av disse veier bortimot 500 tonn.
Utførelse.
Obelisk fra Luxor plassert ved Place de la Concorde i Paris, Frankrike.Man har funnet et steinbrudd ved Aswan, sør for Cairo i Egypt hvor man kan se en enorm, men uferdig obelisk som aldri ble hugget fri fra klippen. Vi vet ikke helt hvordan datidens egyptere klarte å skjære eller hogge i granitt når de kun hadde tilgang på bløte metaller som kobber og bronse, men muligens ble sand benyttet til skjære monolitten fri. Det neste problemet er å få obelisken reist i loddrett posisjon. Å reise en 500 tonn tung obelisk uten at den knekker eller velter er prestasjon. En teori går på at de ble rettet opp ved hjelp av skip på Nilen, en annen at man har gravd og fylt sand under inntil steinen til slutt kunne vippes opp i loddrett posisjon.
Egypt.
Den eldste tempelobelisk som fortsatt står erigert er Senusret I av 12. dynasti ved Heliopolis, ca 20 meter høy. Obelisker var en prominent del av arkitekturen i det gamle Egypt. De ble plassert i par ved inngangen til templene. Man kjenner til at 27 oldtidsobelisker som har overlevd, foruten en ikke komplett obelisk funnet delvis uthogget i steinbruddet ved Aswan.
Den egyptiske obelisk symboliserte solguden Ra og i løpet av den kortvarige reformasjonen til Akhenaton ble den sagt at den var en forsteinet solstråle av guden Aton. Man tenkte seg at guden eksisterte innenfor strukturen.
Romerne ble fullstendig forgapt i obelisker i den grad at det er nå mer dobbelt så mange obelisker stående i Roma som i Egypt.
Ikke alle egyptiske obelisker som ble reist opp på nytt i det romerske imperiet ble satt opp i Roma. Herodes den store imiterte sine romerske beskyttere og reiste en egyptisk obelisk i rød granitt i hippodromen i hans store nye by Caesarea i det nordlige Judea. Den ble oppdaget av arkeologer og har blitt gjenreist på sitt opprinnelige sted.
I Konstantinopel fraktet den østlige herskeren Theodosius en obelisk i 390 e.Kr. og fikk den satt opp i sin hippodrom på en spesielt bygd base og hvor den senere ble utsatt for korsfarere og Seldsjukker, men står fortsatt i det moderne Istanbul.
Roma.
Roma er likevel obeliskenes verdenshovedstad. Den mest prominente er 25,5 meter høye obelisk som står i på Petersplassen i Roma. Obelisken har stått der siden år 37 e.Kr. på det stedet som var veggen i Neros sirkus, flankert av Peterskirken. Plinius den eldre har i sitt historieverk "Naturalis Historiae" referert til transporten av obelisken fra Egypt til Roma på ordre av keiser Gaius (Caligula) som enestående hendelse. Lekteren som fraktet obelisken hadde en ekstra stor mast som armene til fire menn ikke kunne favne rundt. Hundre og tyve linseskjepper var nødvendig som ballast. Etter å ha gjort sin tjeneste var den gigantiske lekteren ikke lenger nødvendig. Den ble fylt med stein og sement og senket for å forme grunnen til en kai i den nye havna i Ostia.
Gjenreisningen av obelisken fikk også selv Michelangelo til å verge seg, men pave Sixtus V var bestemt på å reise den foran St. Peterskirken, selv om kirkeskipet var ennå ikke bygget, og fikk en replika i tre reist på stedet bare måneder etter at han ble valgt. Det ble gitt flere forslag på hvordan obelisken kunne reises, men Domenico Fontana, Giacomo Della Portas assistent ved konstruksjonen av basilikaen, presenterte for paven en liten modellkran i tre og en liten modellobelisk i bly som paven selv var i stand til å reise ved å skru på et lite hjul med en finger. Fontana fikk derfor prosjektet som følge av sin anskuelige demonstrasjon. Obelisken, som hadde vært delvis nedgravd de siste århundrer, ble utgravd og mellom den 30. april og 17. mai 1586 flyttet på tromler til Piazza, noe som krevde bortimot 1000 arbeidere, 150 trekkhester og 47 kraner. Selve reisningen ble satt til 14. september, på festen for korset opphøyelse, noe samlet en stor menneskemengde. Det var en ingeniørprestasjon som gjorde Fontana berømt, og som han utdypet i en bok, "Della Trasportatione dell’Obelisco Vaticano et delle Fabriche di Nostro Signore Papa Sisto V" (1590), illustrert med praktfulle graveringer.
En annen obelisk står foran kirken Trinitá dei Monti og på toppen av Spansketrappen i Roma. I tillegg er det enda en berømt obelisk i Roma, skulpurert som om den blir båret på ryggen av elefant. Roma tapte en av sine obelisker som hadde dekorert Isis-tempelet i Egypt og som ble oppdaget på 1500-tallet. Mediciene krevde den for Villa Medici, men i 1790 greide de å flytte den til Boboli-hagene tilknyttet Palazzo Pitti i Firenze og etterlot en replika på dets sted.
Ytterligere flere av de opprinnelig egyptiske obelisker har blitt fraktet sjøvegen og gjenreist over hele verden. Det beste eksempelet utenfor Roma er paret av de såkalte 21 meter lange «Kleopatras nåler» som står i London og New York, og den 23 meter lange obelisken på Place de la Concorde i Paris.
Romerne har også hogget deres egne obelisker i egyptisk stil og det er fem kjente historiske romerske obelisker i Roma.
Assyria.
En obelisk form er kjent fra den tidlige assyriske sivilisasjon, representert ved "Den sorte obelisk" til kong Shalmaneser III fra 9. århundre f.Kr., nå på British Museum, London.
Aksumitiske obelisker.
Et antall av obelisker ble hogget ut i det forhistoriske kongdømmet Aksum i Etiopia. Det beste eksempelet er den 24 meter høye obelisken i Aksum, hogget ut i det 4. århundre, men ble herjet av italienerne etter Den andre italiensk-abussinitiske krig og fraktet til Roma i 1937 hvor den ble reist på Piazza di Porta Capena. I 2003 aksepterte den italienske regjeringen å returnere tyvgodset og den ble i 2005 fraktet tilbake til Aksum.


Saksofon.
Saksofon (eller saxofon, forkortet sax) er et treblåseinstrument vanligvis lagd av messing, og med et enkelt rørblad (også kalt «rør» eller «flis»). Instrumentet brukes ofte innen populærmusikk, storband, blues, korps og jazz, og rene saxofonensembler, ofte saxofonkvartetter, selv om den fra starten var tiltenkt å være et orkester- og militærkorpsinstrument. Personer som spiller saksofon kalles "saksofonister".
Saksofonen ble oppfunnet av den belgiskfødte klarinettisten og instrumentmakeren Adolphe Sax i midten av 1840-årene. Den ble presentert for verden for første gang på en utstilling i Brussel i 1841. I redsel for at andre musikere skulle kopiere instrumentet turde han ikke vise det frem og spilte bare et kort musikkstykke bak et skjermbrett.
Adolphe Sax tok ikke patent på den før den 17. mai 1846.
Til verdensutstillingen i Paris i 1855 ble instrumentet formelt presentert for publikum av Adolphe Sax og dette ble et av utstillingens mest populære objekter.
Sax tegnet i utgangspunktet fjorten ulike typer saksofoner, men ikke alle ble realisert. I dag er sopran-, alt-, tenor- og barytonsaksofonene er de klart mest brukte.
Saksofonen består av tre hoveddeler: munnstykke, hals og kropp. Munnstykket er normalt produsert i ebonitt, et metall (stål, jern, messing, gull og sølv er utbredt). På munnstykket sitter et enkelt rørblad, normalt av bambus. Halsen og kroppen består hovedsakelig av metall, normalt lakkert eller forsølvet messing.
Saksofonen har tyve fingerhull som er dekket av et klaffesystem. Klaffene er normalt dekket av dyrehud på innsiden. Knotter av filt og kork gjør at mekanikken ikke skader instrumentkroppen. Selv de minste forskyvninger i klaffesystemet kan gjøre saksofonen ustemt og vanskelig å spille. Dette gjør saksofonen til et komplisert instrument å vedlikeholde og å reparere.
Saksofonen er et transponerende instrument, og noteres i G-nøkkel. Normalomfanget for saksofonen er fra B♭ under notelinjene til Fiss tre hjelpelinjer over notelinjene. Høyere toner, toner i det såkalte altissimoregisteret, kan spilles ved en del trening og kan rekke flere oktaver over normalomfanget. Mange kjente, klassiske verk krever dette.
Saksofon er i dag et populært instrument, mye på grunn av dens særegne klang. Den fyldige klangen er lett å frembringe, noe som gjør at instrumentet er godt egnet for musikanter som ønsker et profesjonelt lydbilde etter kort tid. Mekanikken er svært logisk bygget opp, og gjør at saksofonen er et av de få instrumentene hvor man kan lære seg et virtuost spill ved å holde jevn luftstrøm og bevege fingrene.


Magnus Orknøyjarl.
Magnus Orknøyjarl (Magnus Erlendsson) (født ca. 1076, død 16. april 1115) led martyrdøden og ble deretter helgenkåret. Han er den eneste norske helgen med pavelig anerkjennelse i tråd med den moderne helligkåringsprosessen. Utenfor Norden regnes han som en skotsk helgen.
Tidlig liv.
Gjennom sin farmor Ingebjørg jarlemor var Magnus i slekt med de norske kongene Olav den Hellige og Harald Hardråde. Magnus var sønn av Erlend Torfinnson, som styrte Orknøyene sammen med sin tvillingbror Pål etter deres fars død i 1064. Erlend hadde to sønner, Erling og Magnus, og tre døtre. Den ene av døtrene var Gunhild, som ble mor til Ragnvald Orknøyjarl. Pål hadde sønnen Håkon og flere døtre. Under deres styre var det det en periode med fredelige tider på Orknøyene, og de hadde et godt forhold seg imellom.
Da sønnen ble voksne brøt det ut strid, som endte med at Håkon måtte forlate øyene. Han kom først til Olav Kyrre i Norge, og dro så videre til Sverige. Ifølge legenden ble han der spådd av en sannsiger, som lovte at han skulle bli enejarl på øyene og stamfar til en stor slekt.
Etter Olav Kyrres død kom Håkon til Magnus III Barfot, og egget ham til å dra over havet for å hevne sin farfar Harald Hardrådes død i England i 1066. Samtidig skulle det ordnes slik at Håkons far fikk makten alene på øyene. Kongen kom til Orknøyene i 1098, og tok begge jarler til fange og sendte dem til Norge. Kongens åtte år gamle sønn Sigurd ble nominelt jarl over øyene, og noen nordmenn ble utnevnt til hans rådgivere. De tre jarlesønnene måtte slå følge med kongen, og fikk rang av skutilsveiner.
Mens Håkon og Erling kjempet om makten skal Magnus også ha vært med i striden. Men da han ble tatt med av Magnus Barfot skal han ha hatt en religiøs krise. Magnus ble tvunget til å delta i tokter mot den skotske vestkysten og videre nedover i England og Wales. Ved Anglesey møtte de en walisisk flåte ledet av to jarler, og Magnus nektet å slåss mot dem. Han holdt seg i skipet, og sang Davidssalmene mens kampen stod.
Dette førte til et umulig forhold mellom kongen og jarlesønnen, og en tid senere hoppet Magnus i vannet utenfor Skottland og svømte i land. Han fikk bo hos Edgar av Skottland; de to var i slekt da de begge nedstammet fra Malcolm II.
Edgars hushold var dypt religiøst; både hans mor Margareta av Skottland og hans bror David I av Skottland regnes som helgener. Magnus fant dermed et miljø hvor han kunne finne svar på sine religiøse funderinger. I anger over sine synder levde han en tid i bot hos en walisisk biskop.
I 1105 giftet han seg med en ung kvinne av fornem slekt. William av Worcester skrev på 1400-tallet at hun het Ingarth, noe som tyder på at hun var av nordisk slekt. De avla løfter om at de skulle leve sammen som bror og søster, et kyskhetsløfte Magnus ofte skal ha blitt fristet til å bryte.
Pål og Erlend døde i Norge, og Magnus' søster Gunhild ble giftet bort til høvdingsønnen Koll på Jæren. Magnus kunne ikke vende tilbake til øyene så lenge Magnus Barfot levde. Han var en tid i England, men for det meste oppholdt han seg i Skottland. På Bartolomeusnatten, den 24. august 1103, falt Magnus Barfot under sitt andre Vesterhavstokt. Magnus' eldre bror Erling falt sammen med ham. Kongssønnen Sigurd, senere kjent som Sigurd Jorsalfare, dro tilbake til Norge for å bli hyllet som konge, og han utnevnte Håkon Pålsson til jarl på øyene.
Jarl.
Magnus ankom senere til øyene, og krevde sin farsarv. Bøndene likte ham godt, og han hadde også mektige slektninger og andre som støttet kravet. Håkon ville først ikke dele makten, men venner av dem begge la press på ham og fikk han til å si at Magnus skulle få sin del dersom begge de norske kongene gikk med på det. Sigurd var på sin Jerusalemsferd da Magnus kom til Norge for å få kongenes støtte, men Eystein Magnusson utnevnte ham til jarl over halve Orknøyene.
Derettet fulgte noen fredelige år. Magnus var kjent som en streng men rettferdig hersker, som vernet allmuen. Han skaffet seg uvenner blant en del storbønder som fortsatt drev med vikingtokter; de søkte seg til Håkon, som foretrakk de tradisjonelle verdier fremfor Magnus' kristne syn. Magnus ser ut til å ha veket unna for Håkon i noen år. "Magnussagaen" forteller at han reiste til England, og han var et års tid hos Henrik I, som var gift med den skotske kongens søster Matilda. Med støtte fra venner på fastlandet dro han tilbake til øyene for å ta sitt jarledømme tilbake, etter at Håkon hadde lagt hele øygruppen under seg igjen. En kortere saga, "Orknøyingasagaen", forteller ikke om dette Englandsoppholdet.
Igjen klarte venner av Magnus og Håkon å få til et forlik. I fasten 1115 møttes de på tingstedet på Hrossay, og det ble avtalt at de i den stille uke skulle møtes igjen på Egilsay for å komme frem til en endelig avtale. Hver av dem skulle bringe to skip og et avtalt antall menn. Magnus kom først, med det avtale antall, men skjærtorsdag kom Håkon med åtte skip. Magnus befalte sine menn å ikke kjempe mot overmakten, og alle unntatt tre forlot Egilsey. Magnus våket gjennom natten, og på morgenen langfredag tok han imot nattverden.
Da de to søskenbarna møtte hverandre tilbød Magnus seg å forlate øyene for godt, og reise til Roma eller Jerusalem for å gjøre bot for begges synder. Håkon avslo dette. Magnus tilbød seg da å gå i fangenskap i Skottland på livstid. Da også dette ble avslått bad han om å bli blindet eller lemlestet, for at ikke fetteren skulle få hans liv på samvittigheten.
Håkon gikk med på det siste tilbudet, men høvdingene hans godtok det ikke, og ropte at de ville drepe en av dem for å få en enkelt jarl over øyene. Håkon skal da ha sagt «Drep ham da, for heller vil jeg råde for land og rike enn dø så brått». Merkesmannen Ofeig fikk ordre om å drepe Magnus, men nektet. Håkon truet så kokken Lidolv til å henrette Magnus, som bad for sine mordere og velsignet sverdet. Ifølge sagaen gråt kokken da han drepte Magnus med to sverdhogg. Håkon fikk liket gravet ned der hvor det falt, på et steinete sted. Det skal etter kort tid ha begynt å spire gress der, slik at det ble en vakker grønn eng.
Helgen.
Magnus' mor Thora fikk så lov av Håkon til å flytte liket dit hun ville, og han ble lagt i Kristkirken i Birsay, dengang kalt Byrgesherad. Det oppsto raskt et ry om hellighet, og mange kom for å be ved hans grav, både folk fra Orknøyene og pilegrimer fra Shetland og Skottland. Det ble fortalt om mirakler, og selv om Magnus ble drept av maktpolitiske grunner, ble han raskt regnet for å være en kristen martyr og helgen.
Mens Håkon fortsatt levde, forgikk valfarter til Magnus' grav i smug, og biskop Vilhelm den gamle kalte det for overtro. Men etterhvert mente han selv å ha følt helgenens makt, og tillot kulten. Da relikviene ble overført til Olavskirken i Kirkwall i 1135, deltok biskopen selv.
Overføringen, eller "translasjonen", av relikviene, fikk en stor betydning. En ny brikke i spillet om Orknøyene hadde nemlig bosatt seg der. Ragnvald Kale Kollson, Magnus nevø, krevde sin onkels del av øyene. Han begynte i 1137 å bygge St. Magnuskatedralen, og bispestolen ble flyttet til Kirkwall.
I 1919 fant man under restaurering av katedralen to skjeletter innmurt i pilarene i koret. Det antas at dette er relikviene av Magnus og Ragnvald; sistnevnte ble også regnet som hellig. Den ene hodeskallen hadde kvestelser som svarer til sagaens beskrivelse av Magnus' skader. Det var muligvis under reformasjonen at man valgte å skjule knoklene. Siden er de igjen lagt til hvile i katedralen.
Minnedagen er 16. april, dødsdagen. Den er merket av på den norske primstaven, og i Den katolske kirke markeres den i Norge og i Aberdeen bispedømme. Det ble reist flere kirker viet til Magnus, blant annet en i City Of London som ble gjenoppbygget av Christopher Wren etter bybrannen i 1666. I Norge finner man St. Magnus kirke, den katolske sognekirken på Lillestrøm.
Den 11. juli 1898 ble Magnus helligkåret av pave Leo XIII sammen med 18 andre i gruppen «Adomnn av Iona og hans 18 skotske ledsagere». Han er den eneste norske helgen som er helligkåret på denne måten; det finnes også andre med pavelig godkjenning, men Magnus er den eneste som er helligkåret etter moderne regler. Utenfor Norden regnes han riktignok som en skotsk helgen.


Norsk språkhistorie (19. århundre).
Norsk språkhistorie i det 19. århundre
Nyskapingslinjen: Ivar Aasen.
Bondesønnen Ivar Aasen fra Sunnmøre skapte et nytt skriftspråk bygd på dialektene. Han ville at landsmålet skulle være skriftspråket for dem som bodde på landet og for landet Norge. Mange vil hevde at Ivar Aasen er den enkeltpersonen som har betydd mest for norsk språkutvikling.
Nasjonalistisk målsyn.
Ivar Aasen og nasjonalromantikerne mente at eget språk var et av de viktigste kjennetegnene på en nasjonalstat. Et eget skriftspråk er med å skape identitet som selvstendig nasjon. Han mente at skriftspråket skulle bygge på de levende dialektene. Aasen hevdet at talemålene hadde en ubrutt tradisjon fra norrøn tid og fram til samtiden. Denne «glemte» forståelsen føyde seg godt inn i nasjonalromantikkens program om å finne tilbake til det ekte norske.
Aasens kongstanke var at det nye skriftspråket skulle bygge på det han kalte «Folkemaalet», altså på talemålet til vanlige folk; bønder og fiskere. Skriftspråket skulle ikke bygges bare på en én av dialektene (slik enkelte mente), men på en samlende normal av alle dialektene. For å kunne kartlegge de dialektene og lage en slik norm, besøkte han til fots eller med hest vestlandet, agderfylkene, telemark og østlandet utenom byene. I 1853 gav han ut "Prøver af Landsmaalet". Her hadde han konstruert et skriftspråk bygd på en samlende norm av de norske dialektene som jo gikk tilbake til norrønt. Senere gav Ivar Aasen ut både grammatikk og ordbok på det nyskapte skriftspråket.
Skriftspråket til Aasen skulle renses for fremmedord; spesielt for tyske lånord fra hansatiden. Dette er grunnen til at nynorsk i dag er skeptisk overfor substantiv som begynner på an- og be-, og likeledes substantiv som slutter på -het og -else. En slik holdning til språket kalles purisme.
Et eksempel i dag på et land som har en puristisk språkpolitikk, er Island. Her erstatter en nye lånord med allerede eksisterende islandske ord.
Folkeopplysende mål.
For Ivar Aasen var det en viktig tanke at kunnskap best kan formidles på folkets eget språk. Han glemte selv aldri den sosiale klassen han selv tilhørte; og han mente at skulle bøndene kunne ta aktivt del i utviklingen av samfunnet, måtte de kunne lese og skrive. Dette var mye lettere på et skriftspråk som lå nær deres eget talemål.
Demokratisk målsetting.
Ivar Aasen mente som mange andre på den tiden at Norge ikke kunne kalles for et ordentlig demokrati før bønder og folk flest var med styre og stell, lokalt og nasjonalt. For å kunne hevde seg, trengte folk ikke bare kunnskap, men eget fullverdig språk. Dette var en viktig drivkraft for Aasen da han laget landsmålet. Parlamentarismen var en viktig seier for dem som hadde kjempet for folkestyret.
Fornorskingslinjen eller utviklingslinjen: Knud Knudsen.
Læreren Knud Knudsen var husmannssønn fra Sørlandet og regnes som «far til riksmålet og bestefar til bokmålet» (Einar Lundeby). Han var den viktigste representanten og utvikleren av den linjen som ville ha gradvis fornorsking bygd på den dannede dagligtale. Dette definerte Knudsen som «den almindeligste Uttale af Ordene i de Dannedes Mund.» Dette talemålet i overklassen bygde på dansk skrift, men med norske lyder og en del norske ord. Knudsen selv brukte begrepet «den landsgyldige norske uttale». Siden dette var overklassens talemål, regnet han med at det hadde nok prestisje til å bli akseptert som grunnlag for fornorskingen. Selv om den dannede dagligtalen var sterkt preget av dansk, hadde det altså klare innslag av norsk. Knud Knudsen regnet med at fornorskingen etter hvert ville føre skriftspråket nærmere folkemålet; altså slik vanlige folk snakket.
Knud Knudsen og Ivar Aasen var begge enige om at de ville ha vekk det danske skriftspråket, men de var uenige om hvordan. Knudsen hadde liten tro på at Aasens revolusjonære prosjekt; som var et fullstendig brudd med det skriftspråket som hadde fungert i 400 år, ville få gjennomslag. Derfor kalte han Aasens vei for «Bråhastens vei». Men han regnet ikke Aasen som en konkurrent, men snarere at de to tilnærmingsmåtene var som to elver som en gang ville flyte sammen til ett norsk språk (framtidsnorsk). I dag vet vi at det er langt fram til at dette kan bli en realitet. I kapitlet om 1900-tallet skal vi se nærmere på denne ideen om ett språk; kalt samnorsk.
Knud Knudsen var lærer ved Katedralskolen i Oslo og opplevde de pedagogiske problemene som var forbundet med et dansk skriftmål i skolen. Han oppdaget at elevene hadde problemer med å forstå når de leste dette språket. Og hvordan skulle elevene lese dansken høyt?
For at det nye skriftspråket skulle være lett å forstå og lese, gjorde han seg til talsmann for det ortofone prinsipp i fornorskingen. Med det ortofone prinsipp, eller det lydrette prinsipp, menes at det er overensstemmelse mellom talespråk og skriftspråk; altså at en skriver slik en snakker. Faktum var at den skrevne dansken på denne tiden hadde ganske mange ord med stumme bokstaver; det vil si at de ikke ble uttalt. Moderne norsk er ortofont et godt stykke på vei, men ikke slik som finsk, som er et ortofont språk. Moderne engelsk er i relativt liten grad ortofont.
I likhet med Aasen var Knudsen purist, dette både av nasjonale og pedagogiske grunner. Han laget derfor en rekke norske avløserord for fremmedord.
Dikterne og det norske språket.
Selvsagt var Knudsen og Aasen ikke de eneste som var opptatt av språkspørsmål på 1800-tallet. Både Henrik Wergeland og eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe var forløpere for utviklingslinjen til Knudsen.
Henrik Wergeland var opptatt av å bedre kårene for de fattige og eiendomsløse. Han mente at dette kunne gjøres gjennom folkeopplysing, og da var det viktig å fornorske dansken slik at folk kunne lese og forstå.
I 1840-årene gav Asbjørnsen og Moe ut sine samlinger av norske eventyr og sagn. Problemet deres var hvilken målform de skulle gi ut disse på. Det var uaktuelt å publisere eventyrene og sagnene på dialekt; for da ville mange av leserne i byene ha problemer med å forstå. Aasen sitt landsmål var ennå ikke klart, og Asbjørnsen og Moe synest heller ikke at et rent dansk var egnet til å uttrykke noe som til de grader var norsk. Løsningen ble dansk grammatikk og rettskriving, men når det gjaldt ordvalg og setningsbygning, lot de seg påvirke av norsk. Senere brukte de norske diftonger (bein – ben) og harde konsonanter ("p", "t", "k" for "b", "d", "g"). Eventyrene har derfor spilt en viktig rolle i fornorskingen av dansk.
Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var begge opptatt av språkspørsmål. Selv om begge skrev på dansk, var de i perioder opptatt av norsk språktone og norske ord og uttrykk i det de skrev.
Arne Garborg og Aasmund Olavsson Vinje derimot, tok i bruk det nye landsmålet i diktningen sin.
Jamstillingsvedtaket og målparagrafen.
I 1885 kom jamstillingsvedtaket som sidestilte riksmål (i dag bokmål) og landsmål (i dag nynorsk). Dette vedtaket gjelder også i dag, og skal sørge for at bokmål og nynorsk er likestilt i offentlig språkbruk. Vedtaket i 1885 er bakgrunnen for at du fikk opplæring i begge målformer i grunnskolen. I den yrkesfaglige norskopplæringen i videregående skole slipper du å måtte skrive på sidemålet, men du skal fortsatt lese tekster på det.
En annen konsekvens av jamstillingsvedtaket er at offentlige instanser plikter å svare deg i samme målform som du bruker. Du velger selv om du skal levere selvangivelse eller «sjølvmelding», og du kommer til å bli innkalt til militæret enten på bokmål eller nynorsk.
Målparagrafen fra 1892 bestemte at det enkelte skolestyrer selv kunne avgjøre om de ville bruke landsmål eller riksmål i skolen. Hvis minst 10 av foreldrene krever det, har elevene i grunnskolen i dag rett til å gå i egne nynorsk- eller bokmålsklasser.
På slutten av 1800-tallet begynte de første skolekretsene å gå over til landsmål. Og i 1880 kom den første læreboka på landsmål. Det var landsmålet som hadde mest vind i seilene inn i et nytt århundre.
Eksterne lenker.
19. århundre


Continuity IRA.
Continuity IRA (CIRA, Continuity Irish Republican Army, "fortsettelses-IRA"; irsk Óglaigh na hÉireann) er en republikansk paramilitær organisasjon i Nord-Irland og Republikken Irland. Den ble opprettet i 1986, etter en splittelse i Det provisoriske IRA (PIRA). Årsaken til splittelsen var uenighet om hvorvidt valgte representanter fra Sinn Féin, partiet som er knyttet til PIRA, skulle møte i det irske underhuset.
Det ble på Sinn Féins årlige konferanse i 1986 besluttet at man skulle avslutte politikken med å avstå fra å møte i det irske underhuset. En fraksjon var sterkt uenige i dette, og gikk fra konferansen. De grunnla sitt eget parti, Republican Sinn Féin, og den nye paramilitære gruppen CIRA. Disputten kan tildels sees som en strid mellom ledelsen i Nord-Irland, under Gerry Adams, og den sørlige ledelsen under Ruairi Ó Brádaigh. Sistnevnte var en av de som brøt ut.
CIRA er motstandere av Langfredagsavtalen fra 1998, og PIRAs våpenhvile fra 1997. Per. januar 2005 har de fortsatt ikke annonsert noen våpenhvile.
I likhet med andre grupper som er opprettet etter splittelser i IRA regner CIRA seg som den sanne arvtager etter det IRA som kjempet i uavhengighetskrigen 1919–1921. De bruker også det samme irske navnet som de andre gruppene, "Óglaigh na hÉireann" ("De irske frivillige"). Det er få republikanere som anerkjenner CIRA som den virkelige arvtageren, og de har få liten støtte i befolkningen.
CIRA har vært involvert i en rekke bombeattentater, snikmord og kidnappinger. De har også drevet utpressing og utført ran for å finansiere virksomheten. Målene har først og fremst vært sikkerhetsstyrkene i Nord-Irland og lojalistiske grupper. Gruppen har også utført terroraksjoner i protestantiske områder i Nord-Irland. CIRA hevder selv at den aldri har drept uskyldige sivile, og det er heller ikke dokumentert noen sivile dødsfall etter gruppens aksjoner utenom medlemmer av lojalistiske paramilitære grupper. Per. 2004 ble det antatt at CIRA ikke lenger hadde mulighet til å gjennomføre angrep i Storbritannia, men at de fortsatt hadde muligheter i Nord-Irland. Ifølge amerikansk etterretning har CIRA færre enn 50 aktive medlemmer.
Gruppen har fått en del støtte fra irsk-amerikanere i Amerikas forente stater. 13. juli 2004 ble den offisielt betegnet som en terrororganisasjon i USA, og det er dermed forbudt for amerikanske borgere å støtte den finansielt. Finansinstitusjoner i USA har også plikt til å stoppe forsøk på å betale ut penger til slike organisasjoner. Kjente medlemmer av CIRA kan ikke få visum til USA.
Det er også mulig at CIRA har fått tak i våpen fra Balkan, kanskje i samarbeid med Real IRA.


Opprøret i Belize 2005.
Et sammenstøt mellom opprørspoliti og demonstranter i Belmopan 21. januar.
I midten av januar 2005 brøt det ut opptøyer i Belizes hovedstad Belmopan. Opptøyene ble forårsaket av offentliggjøringen av et nytt nasjonalbudsjett som innebar et høyere skattenivå og irritasjon mot det styrene partiet (People's United Party) for Belizes forverrede økonomiske situasjon.
13. januar 2005 offentliggjorde Said Musas regjering sitt budsjett for 2005-2006. Dette budsjettet inneholdt blant annet en økning av skattene på næringslivet og varehandelen, blant annet en 11 prosents økning av eiendomssalgsskatten, en fem prosents økning for finanssektoren, 80 prosents økning på tobakk og 100 prosents økning på rom. Disse skatteøkningene kommer på toppen av en tilsvarende skatteøkning i 1998, på toppen av det hele føler befolkningen at Belizes økonomiske situasjon har forverret seg de siste årene, på grunn av mangel på økonomisk kontroll og korrupsjon.
Dette var grunnen opptøyer utenfor parlamentsbygningen den 15. januar, disse opptøyene fortsatte resten av uken.
20. januar ba landets næringsliv og fagforeninger om en to-dagers nasjonalstreik. Siden arbeidere ikke hadde møtt til arbeid ble større deler av Belizes vannforsyning skrudd av. 21. januar rapporterte lokale nyhetsformidlere om spredde demonstrasjoner i hovedstaden Belmopan. Det ble også rapportert om ildspåsettelse og veisperringer utført av demonstrantene. Statsansatte ble møtt med stenkasting da de prøvde å komme seg på jobb. Derfor ble politiet og militære utkalt for å holde demonstrasjonen under kontroll. Myndighetene skal ha installert videokameraer på utsiden og barrikadert regjeringsbygg
Dette er tredje gang Belize blir rammet av opptøyer, den første gangen var i 1950-årene, den andre i 1980-årene, da det ble foreslått å avstå en del av landet til Guatemala.
En stor lovlig demonstrasjon fant sted 21. januar i Belmopan. Regjeringspartiet (PUP) har også planlagt en mot-demonstrasjon. En demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen endte voldelig da demonstranter kastet sten mot politiet, som svarte med gummikuler og tåregass. Flere demonstranter ble arrestert. Demonstrasjonen skulle vært avsluttet kl. 15:00 men demonstrantene fikk en ekstra time på seg av politiet. Da demonstrasjonen ikke var avsluttet kl. 16:00 og folkemengden ikke ville spre seg iverksatte politiet "opprørslovgivningen" ("Riot Act") og opprørspoliti begynte å spre demonstrantene med makt. Enkelte fagforeningsmedlemmer ble fjernet av opprørspolitiet med tvang. Politiet skal ha oppført seg bra, selv om enkelte politimenn skal ha brukt unødvendig mye makt.


Kanel.
Kanel er en art av kaneltreslekten og et krydder som skrapes av innsiden av barken på arten Ceylonkanel "(Cinnamomum zeylanicum)", og av den noe mer bittersmakende kassiakanel "(Cinnamomum cassia)".
Trærne av Ceylonkanel blir fra 10 til 15 meter høye, og som det latinske navnet røper, vokser "Cinnamomum zeylanicum" på Sri Lanka, som tidligere het Ceylon. "Cinnamomum zeylanicum" regnes som ekte kanel, og har finere og søtere aroma og kjennetegnes ved at farven er brungul og pulveret ligner konsistensen til melis. Kanelstengene har fine, tynne vegger.
Varianter.
Det finnes en rekke arter av kaneltreet, men det er særlig de som nevnes her som forbindes med krydderret og handelsvaren kanel.
Den beste kanelen anses å være den som kommer fra Sri Lanka (ceylonkanel), men kaneltreet dyrkes også for eksempel rundt Tellicherry i Tamil Nadu i India, på Java, Sumatra og Borneo i Indonesia, på de vestindiske øyer, i Brasil og i Egypt. Ceylonkanel av utsøkt kvalitet har svært tynn og glatt bark, med en lett gulaktig brunfarge, sterkt utpreget lukt, og en særlig søt, varm og aromatisk smak. Den får et særpreg som skyldes en aromatisk olje som barken inneholder i en konsentrasjon på 0,5 til 1,0 prosent.
En noe skarpere kanel stammer fra Kina, og heter kassiakanel ("Cinnamomum cassia"). Frem til 1960-årene var Vietnam viktigste kilde for denne varianten, men under og etter Vietnamkrigen overtok høylandet på Sumatra meget av produksjonen av en variant av denne arten. Pulveret er grovere og stengene har kraftigere vegger. Det er som oftest kassiakanel som selges i Skandinavia.
Bruk.
Kanel anvendes både i ren form og ofte i krydderblandinger som curry og garam masala. Det anvendes også ved produksjonen av visse typer sjokolade og noen likører. Parfymeindustrien benytter kanelolje i noen luktsammensetninger.
Den medisinske effekten av ekte kanel ("Cinnamomum zeylanicum" eller "Cinnamomum verum") har vært kjent i flere tusen år. Kanel inneholder virus-, sopp- og bakteriehemmende stoffer, og har blant annet vært benyttet både som middel mot diaré og mot infeksjoner.
En nyere oppdagelse er at kanel kan forbedre glukose- og lipidmetabolisme hos personer med diabetes type 2 eller redusert glukosetoleranse. Effekten skyldes vannløselige polyfenolpolymerer, og ikke de dominerende forbindelsene i den essensielle oljen.
Forsøk kan tyde på at kassia er noe mer virkningsfull i denne sammenhengen enn ekte kanel.
Ordet kanel kommer fra "canella" som på italiensk betyr «lite rør», etter utformingen av barken som krydderet skrapes ut av.
Kanel kan være skadelig i doser over 3 gram.
Historisk bruk.
Kanel har vært kjent fra antikkens tid. Krydderet var den gang så verdsatt at det ble regnet som en passende gave til monarker og andre makthavere. Kanelen ble fraktet fra Egypt til Kina 2000 år før Kristus. Kanel blir nevnt i Bibelen, i andre mosebok 30:23, hvor Moses blir kommandert å bruke både kanel og cassia i den hellige olje. Krydderet var i bruk blant grekerne 400 år før Kristus, og nevnes blant annet av Herodot.
I 1606 omtales kanelbark i Bergen.
Forbruk i Norge.
Importen av kanel til Norge har på 2000-tallet ligget på om lag 150 tonn per år (1999–2009), av dette en økende andel knust eller malt (to tredeler de siste årene). Mer enn halvparten av importen kommer fra Indonesia, en betydelig andel fra India, mens Sri Lanka, Tyrkia, Vietnam og noen andre land står for mindre andel av importen. Importen utgjør et årlig forbruk per innbygger på 30-40 gram.
Kanelolje.
Kaneloljen er en selvstendig handelsvare for seg, og utvinnes ved at man slår lett på barken og lar den gjennomtrekkes av saltvann, og så destillerer det hele. Den er gyldengul av farge.


Aurskog.
Aurskog er et geografisk område i den nordre delen av Aurskog-Høland kommune i Akershus. Aurskog-området består av tettstedet Aursmoen, stedene Aurskog, Finstadbru og Lierfoss. Aurskog og tettstedet Aursmoen har i dag mer eller mindre vokst sammen, og blir av Statistisk sentralbyrå listeført under navnet Aursmoen. Handelssentrum, skoler og idrettsanlegg ligger i dag på Aursmoen.
Historie.
Aurskog var tidligere en selvstendig kommune, opprettet som Aurskog formannskapsdistrikt i 1837. Kommunen ble delt i to 1. juli 1919 da Blaker ble skilt ut som egen kommune. Aurskog hadde 3 102 innbyggere etter fradelingen. 1. januar 1966 ble Aurskog kommune del av dagens Aurskog-Høland kommune som også består av de tidligere kommunene: Nordre Høland, Setskog og Søndre Høland.
Aurskog het tidligere Urskog, forandret ved kongelig resolusjon 6. januar 1908.
Næringsvirksomhet og aktiviteter.
Aursmoen er handelsområdet, og har i tillegg til to små butikksentre et antall butikker av variert art. I de senere år (fra 2004) har mange lagt merke til at stedet, som har ca. 5 000 innbyggere, har hele tre dagligvarebutikker (Kiwi, Coop og Rema 1000).
Aurskog har en nyåpnet (2005) golfbane, Aurskog Golfpark. Bygdas idrettslag, som forøvrig er Aurskog-Høland kommunes største forening, heter Aurskog-Finstadbru Sportsklubb. I 1987 ble Aurskog IL og Finstadbru IF slått sammen til Aurskog-Finstadbru Sportsklubb (AFSK).
Kjente bedrifter i bygda er trykkeriet PDC Tangen (nå skiftet navn til 07Gruppen), Stenqvist emballasje og Nammo Bakelittfabrikken som produserer treningsammunisjon. Renor AS som er ett behandlingsanlegg for farlig avfall. I 1999 begynte Think Nordic AS serieproduksjon av den elektriske bilen Think i Aurskog, men denne virksomheten ble flyttet til Finland høsten 2009. Betydelig næringsvirksomhet på Finstadhagan næringsområde.


Greyhound.
Greyhound er for mange selve prototypen på en mynde. Typen oppsto trolig i Orienten og kom til vesten via Lilleasia gjennom folkevandingene. Denne hunden, som er blant de mest populære myndene i Norge, ble tidligere også kalt engelsk mynde og er av mange kjent som den aller beste veddeløpshunden.
Opprinnelse og alder.
I dag regnes Storbritannia som både opprinnelsesland og hjemland for denne hunderasen. Vår første kjennskap med typen får vi imidlertid fra de gamle egyptiske kongegravene til Tutankhamon, Amenhotep II, Thutmoses III, dronning Hatshepsut og Kleopatra i det gamle Egypt, men det finnes også grottetegninger som viser greyhoundlignende hunder fra mer enn 8 000 år tilbake i tid.
Romerne fikk denne hunden fra kelterne i det gamle Gallia (som tilsvarer dagens Frankrike). Den kom således til England alt på 40-tallet e.Kr. Derfra ble den siden eksportert til fjerne land som Persia og Kina, men den fikk trolig sin endelige utforming av engelskmennene. Moderne forskning har imidlertid fastslått at dagens greyhound ikke på noen måte er en urgammel hunderase, slik mange har trodd. Slektskapet til ulven er fjernt sammenlignet med myndetyper som afghansk mynde, azawakh, sloughi og saluki (som regnes som de eldste myndene). Faktisk viser en relativt ny studie at greyhound er mye nærmere beslektet med fårehunder enn med disse myndene og ulv (Heidi G. Parker m.fl., 2004).
Mange mener at navnet "greyhound" kan stamme fra det gamelsaksiske uttrykket "grei", som betyr "fin" eller "vakker", uten at man kan si dette med sikkerhet. Det er også usikkert knyttet til typens opprinnelse. De gamle romerne trodde at hunden kom fra transalpine strøk i Gallia, men gallerne selv mente den kom fra det gamle Hellas (jf. navnet "greek hound", som også kan være opphavet til navnet greyhound). Det er imidlertid mer trolig at typen oppsto på det store åpne slettelandskapet i Orienten. Derfra har den så trolig blitt spredd til vår del av verden, gjennom de mange folkevandringene opp gjennom tiden, men akkurat når og hvordan har man ikke særlig mye kunnskap om. Typen har imidlertid holdt seg relativt konstant i flere tusen år, selv om hunderasen altså ikke er særlig gammel.
Utseende, anatomi og fysikk.
Til mynde å være er greyhound en stor hund. Hannene blir gjerne omkring 71-76 cm i mankehøyde og kan veie så mye som 40 kg. Tispene blir gjerne 68-71 cm høye og veier gjerne ca. 5 kg mindre.
Greyhound er en kraftig, høyreist og langstrakt hund med generøse proporsjoner. Den er harmonisk og muskuløs, og har et langt hode på en lang hals og tørre, godt tilbakelagte skuldre. Greyhound er en utpreget sprinter og har som sådan en mer bulende og eksplosiv muskulatur enn mynder flest. Brystet er dypt og kroppen rommelig med et hvelvet lendeparti. Bakbeina er meget muskuløse og kraftige. Pelsen er kort og glatt og kommer i en rekke farger og kombinasjoner. Både brindle og såkalt polkadott (partyfarget) er tillatt.
I dag finnes det to typer greyhound. Den vi kjenner i Norge er avlet for sine eksteriørmessige kvaliteter og er gjerne høyere og slankere bygget enn de som blir avlet for sine kvaliteter som veddeløpshunder. De sistnevnte er gjerne mer kompakte og har en ennå mer bulende og eksplosiv muskulatur.
Bruksområde.
Greyhound er en typisk gruppejeger og ble hovedsakelig benyttet til jakt på hjortedyr og hare i Europa. I våre dager er den først og fremst kjent som en kjærlig familiehund og en fremragende løpshund. Den er også en populær utstillingshund over hele verden.
En veltrent greyhound kan komme opp i en toppfart på mer enn 70 km/t og regnes som verdens hurtigste hund. Den er en utpreget sprinter, som kan eksplodere i fart og kraftutfoldelser, men den mangler stamina. Ingen annen rase benyttes mer til hundeveddeløp enn greyhound. Slik hundesport er «"big business"» i land som USA, Storbritannia, Spania og Australia, der totalisatorspill tillates, om enn kanskje ikke alltid til rasens beste. Rene veddeløpshunder framstår gjerne som mer kompakte og mindre av vekst enn de hunder vi kjenner fra Norge og andre land der denne sporten ikke er særlig utbredt.
Lynne og væremåte.
Greyhound er en rolig og velbalansert hund, som passer bra i de fleste familiesituasjoner. Den kan kanskje virke litt stor for mange, men det er vanligvis en meget rolig og behersket hund som ikke gjør mye av seg innendørs. For fremmede kan den virke litt fjern og uinteressert, men den er sjelden dominant og territorial. Som gjest i huset blir man raskt akseptert, selv om det kan gå noen minutter før den vil la seg kjæle med. Den er regnet som flink med egne barn, men liker kanskje ikke å ha for mye støy rundt seg. Den passer derfor best for familier der barna har rukket å bli store nok til å forstå og respektere de behov denne hunden har.
Om kostholdet er riktig trenger man ikke å regne med særlig mye pelsstell. En gang i uken holder som regel. Rasen er også nøysom i kosten, størrelsen tatt i betraktning. Ei heller treningsbehovet er avskrekkende, selv om mynder flest gjerne trener både mye og ofte om de får lov. På vinterstid trenger den gjerne et godt og varmt hundedekken om den skal være ut under våre hjemlige forhold. Et slikt dekken bør beskytte godt i lungeregionen og lendepartiet.
Annet.
På grunn av rasens ekstreme anatomi er denne hunden kjent for lett å få problemer i fordøyelseskanalen, og da spesielt såkalt magedreining. Riktig kosthold og trening motvirker disse problemene. De bør derfor få en kvalitetsdiett beregnet på hunder, helst fordelt på mer enn ett daglig måltid. Trening eller anstrengelser i forbindelse med, eller nært opp til måltidene bør unngås.


Strategic Support Branch.
Strategic Support Branch (SSB) er angivelig en hemmelig avdeling i den amerikanske etterretningsetaten Defense Intelligence Agency som er beskjeftiget med menneskelig etterretning. Avdelingen ble beskrevet i en artikkel i «The Washington Post» 23. januar 2005. SSB skal ha blitt opprettet i 2002 av forsvarsminister Donald Rumsfeld for å gi forsvarsdepartementet større kontroll over etterretningsoperasjoner på bekostning av CIA.


Middelnedertysk.
Middelnedertysk er et utviklingsstadium i nedertysk, og utviklet seg fra gammelsaksisk og kjennes i skriftlig form siden 1225/1234 gjennom verket "Sachsenspiegel" (Saksenspeilet). Det ble meget utbredt og ble talt i dagens Nord-Tyskland og Nederland. Språket var beslektet med sitt sydlige nabospråk: Middelhøytysk.
Under begrepet middelnedertysk ble i tidlig moderne germanistikk både middelnederfrankiske og middelnedersaksiske dialekter sammenfattet. Begrepet middelnedersaksisk viser til den saksiske stammen, som levet mellom Zuidersee og Pommern, og i de saksiske hertugenes rike.
Det middelnedertyske språk var i hansatiden fra ca. 1300 til ca 1600 det førende skriftspråk i den nordlige del av Sentral-Europa og tjente som lingua franca i hele Nord-Europa fra London i vest til Novgorod i øst, og fra Bergen i nord til Westfalen i syd. Det ble også, ved siden av latin, brukt i diplomatiet og for juridiske dokumenter. Hansaforbundets korrespondanse brukte middelnedertysk. På Gotland, i Riga, Reval (Tallinn) og Dorpat (Tartu) var middelnedertysk et fremtredende språk. Dette resulterte i en sterk innflytelse på de skandinaviske språk (dansk, svensk og norsk), som har opptatt en stor del av sitt moderne ordforråd fra nedertysk. Mange nordister anslår at over halvparten av det skandinaviske ordforrådet er av nedertysk opprinnelse.
Opprinnelig utviklet det nedertyske skriftspråk seg i den østfalske kulturelle høyborg Braunschweig, hvor det utvilsomt også ble utsatt for betydelig høytysk innflytelse. Senere forflyttet språkets tyngdepunkt seg nordover til hansestedene.
Det middelnedertyske språks ordforråd er beskrevet i "Mittelniederdeutsches Handwörterbuch".


Johnny Carson.
John William «Johnny» Carson (født 23. oktober 1925 i Corning i Iowa, død 23. januar 2005 Malibu i California) var en amerikansk skuespiller, komiker og forfatter fra Nebraska som var best kjent som programleder for talkshowet "The Tonight Show starring Johnny Carson" fra 1962 til 1992, da han ble erstattet av Jay Leno.
Etter suksessen med "The Tonight Show" trakk Carson seg tilbake og levde et forholdsvis anonymt liv i Malibu i California, hvor han døde av emfysem 23. januar 2005. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1992 mottok han Presidentens frihetsmedalje av daværende president George H.W. Bush. Fikk en plass i Television Hall of Fame i 1987.
13. mai 1994 gjorde Carson sin siste tv-opptreden hos David Lettermans Late Show with David Letterman en ukes show i Los Angeles. Letterman starter med å si: Mine damer og herrer, her med kveldens Top Ten List, programlederen for The Tonight Show i 30 år, Johnny Carson. Calvert DeForest kommer ut med listen og alle ler og regner med at det bare er en vits fra David Letterman. Men listen han får fra Calvert DeForest er blank, så Letterman ber "Johnny" komme ut med det ordentlige listen. Publikum tror fortsatt det er en spøk, men når de ser at det faktisk er Johnny Carson som kommer med Top Ten List bryter applausen løs.
Carson skrev vitser til David Letterman så sent som i 2005, i en protest mot at NBC gjorde Jay Leno til hans arvtaker til "The Tonight Show" istede for David Letterman.
Letterman fremførte få dager etter Carsons død, en monolog der alle vitsene var skrevet av Johnny Carson, som en hyllest til sitt store forbilde. De hadde også Carson produsent Peter Lassally som fortalte hvordan det var å jobbe sammen med Johnny i 22 år. Hans orkesterleder fra NBC Orchestra Doc Severinsen var også gjest, og sammen med Tommy Newsom, Ed Shaughnessy og The CBS Orchestra fremførte de Carsons favorittsang Here's That Rainy Day
Carson hadde et eget produksjonsselskap som heter Carson Productions som ble etablert tidlig i 1980 for i all hovedsak produsere The Tonight Show starring Johnny Carson. Produserte også Late Night with David Letterman sammen med NBC Productions og David Lettermans Worldwide Pants Incorporated, fra 1982 til 1993.


Dopplereffekt.
Et objekt beveger seg fra høyre til venstre mens det sender ut bølger. Bølgelengden blir kortere til venstre og lengre til høyre.
Dopplereffekten er den tilsynelatende endringen i frekvens eller bølgelengde av en bølge som registreres av en observatør som beveger seg relativt til bølgens kilde. For bølger som forplanter seg i et medium, for eksempel lydbølger, betraktes observatørens og kildens bevegelse relativt til mediet bølgene forplanter seg gjennom. Den totale Doppler-effekten kan derfor skyldes både bevegelse av kilden og av observatøren. Hver av disse analyseres separat.
At en slik effekt eksisterte ble først foreslått av Christian Andreas Doppler i 1842 i monografien "Über das farbige Licht der Doppelsterne und einige andere Gestirne des Himmels". Hypotesen ble først testet for lydbølger av den nederlandske vitenskapsmannen Christoph Hendrik Diederik Buys Ballot i 1845. Ved hjelp av et jernbanetog og hornblåsere kunne han bekrefte at tonehøyden var høyere når hornet nærmet seg lytteren og lavere når det fjernet seg. Armand-Hippolyte Fizeau oppdaget det samme fenomenet hos elektromagnetiske bølger i 1848, uavhengig av Doppler og Buys Ballot. I Frankrike kalles effekten av og til «effet Doppler-Fizeau».
Det er viktig å ha klart for seg at bølgene som kilden "sender ut" ikke endrer frekvens. Følgende analogi illustrerer dette: Noen kaster baller på deg. Hvert sekund kaster vedkommende en ny ball i hodet på deg, og vi antar at ballen farer gjennom lufta med en konstant hastighet. Står ballkasteren stille vil du få en ball i hodet hvert sekund. Står ballkasteren på en tralle som triller mot deg vil han være litt nærmere for hver ball han kaster. Hver ball har derfor en litt kortere strekning å tilbakelegge. Og det vil gå litt mindre enn et sekund mellom hver ball som treffer deg i hodet. Og det oppleves som om ballkasteren kaster oftere. Det motsatte er tilfelle dersom ballkasteren triller fra deg. I virkeligheten er det "bølgelengden" som endres. Som en konsekvens endres den oppfattede frekvensen.
hvor "v" er hastigheten bølgene forplanter seg med i mediet og "v"s, r er kildens hastighet relativt til mediet (positiv hvis bevegelsen er mot observatøren, negativ hvis den er fra) radialt til observatøren.
Fizeau gjorde snart det første forsøket på å utvide Dopplers analyse til lys. Imidlertid trenger ikke lysbølger noe medium for å bevege seg og en korrekt forståelse av Doppler-effekten for lys forutsetter bruk av Den spesielle relativitetstorien. Se relativistisk dopplereffekt.
Bruksområder.
Et stasjonær mikrofon fanger opp lyden fra de to politibilene med forskjellig tonehøyde. Tonehøyden avhengig av deres bevegelsesretning i forhold til mikrofonen.
I hverdagen.
hvor "v"s er bølgekildens hastighet relativt til mediet og formula_4 er vinkelen mellom kildens fartsretning og siktelinja mellom kilde og observatør.
Astronomi.
Dopplereffekten for lys har hatt stor anvendelse innen astronomi. Den har blitt brukt til å måle hastigheten som stjerner og galakser nærmer eller fjerner seg fra oss med. Dette brukes til å oppdage at en tilsynelatende ensom stjerne i virkeligheten er binær og til og med måle rotasjonshastigheten til stjerner og galakser.
Bruken av Doppler-effekten for lys innen astronomi avhengenger av det faktum at stjernenes spektralområde ikke er kontinuerlig. De har absorbsjonslinjer ved vel definerte frekvenser som svarer til de energier som kreves for å heve elektroner i forskjellige grunnstoffer fra et nivå til et annet.
Dopplereffekten sees ved at absorbsjonslinjene ikke alltid er ved de frekvensene de er i spektralområdet i en stasjonær lyskilde. Siden blått lys har en høyere frekvens enn rødt lys har absorbsjonslinjene fra et objekt som nærmer seg et blåskift, og tilsvarende finner vi et rødskift hos objekter som fjerner seg.
Blant de nærmeste stjernene er den største radiære hastigheten relativt til sola +308 km/s (BD-15°4041, også kjent som LHS 52, 81.7 lysår unna) og -260 km/s (Woolley 9722, også kjent som Wolf 1106 og LHS 64, 78.2 lysår unna). Positiv radiær hastighet betyr at stjernen fjerner seg fra sola, negativ at den nærmer seg.
Radar.
Dopplereffekten brukes også i enkelte typer radar for å måle objekters hastighet. En radarstråle rettes mot et bevegelig objekt – for eksempel en bil, etter som radar ofte brukes av politiet for å dokumentere ulovlige hastigheter – når det beveger seg mot radarkilden. Hver bølge beveger seg en litt kortere distanse enn den foregående før den treffer bilen og reflekteres til et punkt nær kilden. Avstanden mellom hver mottatte bølge er derfor litt mindre og bølgelengden minsker. Tilsvarende øker den reflekterte bølgelengden hvis objektet fjerner seg. Uansett kan man bruke dette Doppler-skiftet til å beregne bilens hastighet.
Medisinsk bildedanning.
Et ekkokardiogram kan, med noen begrensninger, gi opplysninger om bevegelseshastigheter og -retninger i blod og hjertevev ved hjelp av Dopplerultralyd. En begrensning er at ultralydstrålen bør være noe nær parallell med bevegelsesretningen. Hastighetsmåling gjør det mulig å bedømme funksjon i hjerteklaffene, finne åpninger i hjertets skillevegger og å beregne hjertets slagvolum. Man kan også måle hastigheten på hjertemuskelens sammentrekning med vevsdoppler.
Doppler ultralyd med høyttaler i medisin.
Selv om alle former for hastighetsmåling innen medisinsk bildedanning kalles "Doppler", er det ofte faseforskyvning som måles, ikke frekvensforskyvning som ved Dopplereffekten.
Blodstrømshastigheter måles også innen andre greiner av medisinsk ultralyd, som obstetrikk og nevrologi. Da benyttes en enkel sonde som kun sender ut en smal ultralydstråle. Den returnerete ultralyden blandes med samme frekvens i motfase, og frekvensforskyvningen benyttes til å forsterkes og gis som lyd i en høyttaler eller øreplugg. Blodlegemene som beveger seg i blodårer kan høres som et sus som får et høyere toneleie med større fart på blodet. Ved dårlig blodsirkulasjon i bena kan man få inntrykk av blodstrømmen ved slik bruk av enkle doppler-ultralydapparater. Dersom det er vanskelig å høre turbulens i årene ved måling av blodtrykk, kan ultralyd-doppleren brukes i stedet for stetoskopet.
Ved svangerskapskontroller er det viktig å registrere fosterlyd og telle fosterets puls. Tidligere var det vanlig å benytte et jordmorstetoskop til dette. Det er et dreiet rør i tre med kjegleformet del mot kvinnens mavehud. Den andre enden er en flatere plate der hullet i spissen av "kjeglen" bør ligge rett ut for undersøkerens øregang. Siden ca. 1972 er det blitt stadig vanligere i stedet å bruke enkle ultralyddopplere til dette. Når ultralydstrålen treffer fosterets hjerteklaffer blir det et spesielt kraftig lydbilde i takt med fosterets hjerteslag.
Doppler i bøker.
Erlend Loe har skrevet en bok som heter Doppler. Den handler om en mann som ikke er på bølgelenge med familien og de andre i samfunnet. Han skrev også en oppfølger som heter Volvo Lastvagnar.


Defense Intelligence Agency.
Defense Intelligence Agency (DIA) er en føderal etterretningsetat i det amerikanske forsvarsdepartementet. Den ble opprettet i 1961, holder til på Bolling Air Force Base og har over 7 000 ansatte. Etatens oppdrag er å tilveiebringe betimelig og objektiv etterretning til stridsmenn, politikere og militære strateger. Etatens direktør er øverste rådgiver for forsvarsministeren og sjefen for forsvarets sjefsnemnd innen spørsmål om militær etterretning.


Ukmergė kommune.
Ukmergė er en litauisk kommune som ligger omkring 70 km nordnordvest for hovedstaden Vilnius. Tettstedet er kjent siden 1225.
Kommunen som er sterkt dominert av byen med samme navn, er kjent for sin tre- og møbelproduksjon og øvrig industri. En norskeid metallbedrift er etablert i Ukmergė.
Europavei 272 Vilnius–Panevėžys går gjennom kommunen.


Brasiliansk peppertre.
Den brasilianske krydderplanten brasiliansk peppertre ("Schinus terebinthifolius") tilhører sumakfamilien ("Anacardiaceae"). Bærene kalles "rosa pepper" og benyttes som et krydder. Det dreier seg imidlertid ikke om pepper i engere forstand, det vil si det dreier seg ikke om pepperfamilien ("Piperaceae"). Rosa pepper har en mild aromatisk smak.
Det brasilianske peppertreet kan bli inntil ni meter høyt og har en avrundet krone med grønnlig bronsefargede blad. Fruktene er små grønne bær som blir rødlige ved modning.


Medievitenskap.
Logo for medievitenskap ved Universität Bayreuth, 2009
Aviser som nyhetskilde, konsumeres ofte med kaffe.
Fjernsynets effekt, her fra Israel 1968.
Medievitenskap er systematiske undersøkelser av massemediene, og omhandler hvilke effekter mediene har på individ og samfunn. Medievitenskapen var i begynnelsen et emne innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men er nå blitt en selvstendig tverrfaglig disiplin, som henter inspirasjon fra flere andre områder, blant annet psykologi, kunstteori, sosiologi, statsvitenskap, informasjonsteori og økonomi.
Publikumforskning har alltid vært en stor del av medievitenskapen. Når medievitere holder på med publikumforskning er det sjelden at de henter inspirasjon og tenkemåte fra bare ett perspektiv, men henter litt fra flere. I dag er det kulturelle studier og resepsjonsforskning som er vanligst.
Forskningutvikling.
Da man startet å forske på hvordan publikum ble påvirket av mediene i USA på 1920-tallet var det den tids radionettverk, som også den gang var kommersielle kanaler basert på reklamekroner, som ønsket å finne ut hvordan de best kunne nå ut til sitt publikum. De første årene var forskningen basert rundt tankegangen om mediene som effekt, altså effektforskning. Effektforskningen hadde mye til felles med litteraturkritikken, ett perspektiv som ble hentet fra litteraturvitenskapen, hvor publikumforskerne analyserte et verk for å finne ut hvilken innvirkning det hadde på leseren. Innen denne tradisjonen dominerte tanken på mediene som svært mektige og innflytelsesrike aktører som øvde stor påvirkning mot publikum. I tråd med behaviorismens stimulus-respons tankegang, tenkte forskerne seg medienes budskap som en direkte påvirkning på publikum og at resultatet av dette kunne måles som holdnings og adfersendringer, det vil si konkrete og gitte effekter.
Effektforskningen.
Effektforskning er undersøkelser om hvorvidt medias innhold påvirker brukerne. Medieforskning har helt siden starten vært opptatt av medias makt til å påvirke publikum. Studier av mediepåvirkning har tradisjonelt vært fokusert på effekt, definert som endringer i handlinger eller meninger. Disse sammenhengene undersøker effektforskningen.
Effektforskningen blir gjerne delt inn i fire faser, der metode og syn på medias innvirkning varierer sterk. Utover i fase 2, eller på 1930-tallet ble det reist en del kritikk mot effektforskningen som gikk på at effektforskningen så på publikum som passive «offer» og at forskningsmetoden var kvantitativ og ikke empirisk.
Bruksstudier.
Slik oppsto bruksstudiene ("Uses & Gratifications") som en kritikk mot effektforskningen på 1940-tallet. Innen bruksstudiene så man på "hvordan publikum bruker mediene". I motsetning til effektforskningen ble publikum sett på som aktive. Bruksstudiene hadde en kvalitativ tilnærming, men ble kritisert for å være veldig psykologisk slik som effektforskningen er mer sosiologisk. En av de første undersøkelsene med en bruksstudietilnærming var Herta Herzogs "What do we really know about daytime serial listeners?" som var en undersøkelse av hjemmeværende kvinner som lyttet på radiohørespill. På 1960- 1970-tallet fikk retningen navnet "Uses & Gratifications"
Kulturelle studier.
På 1970-tallet oppsto kulturstudier-tradisjonen ved Centre for Contemporary Cultural Studies ved Universitetet i Birmingham, som ble ledet av teoretikeren Stuart Hall. Perspektivet var veldig inspirert av marxisme og Frankfurterskolens kritikk av kulturindustrien. Elementer som publikums samfunnsklasse, kjønn, sosiale bakgrunn og andre kontekstuelle elementer var viktig. Kulturstudie-forskere interesserer seg for kulturen, og spesielt samtidskulturen. Man interesserer seg for hvordan man gjør hverdagslige enkelthandlinger i forskjellige kulturer og hvorfor man utfører dem. Alt som kan sies å være en del av kulturen slik som film, fotografi, hårfrisyrer og klesmoter, leses og tolkes på samme måte som en litteraturviter analyserer en litterær tekst.
Innen denne tradisjonen ble mottakerne ansett som mer aktive, særlig i betydningen aktive fortolkere av medias budskap. Og dette er nettopp essensen i Halls modell, den kjente koding/dekoding-modellen, som bør presenteres i forbindelse med kulturstudier. Stuart Halls modell gjør kommunikasjon til noe mer komplisert enn en direkte overføring av et budskap. Hall trekker inn flere aspekter i sin modell, blant annet vektlegger han mottakerne og deres ulike forutsetninger for å motta, behandle og svare på informasjon. Meningen til budskapet dannes hos mottaker og er ikke nødvendigvis i samsvar med avsenders intensjoner. Modellen er ikke enveis og lineær i samme forstand som overføringsmodellen, men trekker inn betydningen av tilbakemelding, kontekst, kultur og ideologi.
Kulturstudier-tradisjonen presenterte en skjerpet interesse for medietekstene sine betydingsstrukturer. Mange av arbeidene innenfor kulturelle studier brukte Stuart Hall sin tese om "innkoding" og "dekoding" som utgangspunkt. Hall mente at senderen koder teksten på en bestemt måte som er preget av hans tid, kulturelle normer og politiske interesser, mens mottakeren på eget tilsvarende grunnlag dekoder teksten.
Kulturstudier-perspektivet har vært veldig viktig de siste 15-20 årene.
Resepsjonsforskning.
Resepsjonsforskning har mye til felles med kulturelle studier og oppsto i den samme tidsperioden. Den har også hentet mye fra bruksstudiene som mange av de tidlige resepsjonsforskerne også drev med. Resepsjonsforskningen konsentrerte seg hovedsakelig om fjernsynet som massemedium og hvilke meninger og opplevelser publikum får ved å se på. Resepsjonsanalyse brukte en kvalitativ tilnærming for å studere publikum empirisk. Innen resepsjonsforskningen oppstår mening i interaksjonen mellom spesifikke publikum og konkrete program.
Etnografisk publikumsorskning.
Det er litt usikkerhet om etnografisk publikumforskning kan sies å være en del av rsepsjonsforskning eller en egen forskningstradisjon.
Utdanning i Norge.
En medieviter er en som har hovedfag, mastergrad eller doktorgrad i medievitenskap. Det utdannes medievitere ved Universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim.


Europavei 272.
Europavei 272 er en europavei av klasse B som går fra Klaipéda – Palanga – Šiauliai – 382;ys – Ukmergé – Vilnius.
Mellom Panevéžys og Vilnius har E272 motorveistandard.
Eksterne lenker.
E272


Paprika.
Paprika er en stor variant av chilipepper og er vanlig i matlaging. Paprika er en frukt i botanisk forstand, men brukes som grønnsak i matlaging.
Den finnes i sterkere og svakere varianter i forskjellige farger, du finner de i blant annet rød, gul, grønn, oransje osv.
At paprikaen mangler den styrken som kjennetegner chillipepper skyldes en resessiv genvariant, noe som ble oppdaget og utviklet i Ungarn, som den dag i dag er kjent for sin paprikadyrkning og sitt paprikapulver.
På engelsk kalles paprika; "bell-pepper", som viser til den klokkeformede fasongen. Paprika er den mildeste av pepperfruktene, og smaken er søt og aromatisk. I de fleste tilfeller kan paprika erstattes av de milde chili-typene som mange mener er langt mer aromatiske.
Paprika inneholder usedvanlig mye C-vitamin, sammenlignet med tomat. Det var den ungarske naturviteren Albert Szent-Györgyi som først oppdaget dette i 1932. Som følge av oppdagelsen fikk han nobelprisen i 1937.


Beringstredet.
Beringstredet er et strede som skiller Kapp Dezjnjov i Russland, det østligste punktet (169°43' vest) på det asiatiske kontinentet, og Cape Prince of Wales i Alaska, det vestligste punktet (168°05' vest) på det nordamerikanske kontinentet, med breddegrad over 65° 40' nord, litt sør for polarsirkelen. Stredet er 82 km bredt på det smaleste, og rundt 30–50 meter dypt.
Geografi og vitenskap.
Beringstredet er omkring 90 km bredt, med en gjennomsnittlig dybde på 30–50 m, og en maksimal dybde på bare 90 meter. Beringstredet binder sammen Tsjuktsjerhavet i nord (en del av Nordishavet) med Beringhavet i sør (del av Stillehavet). Den første som passerte stredet var den russiske oppdageren Semjon Dezjnjov i 1648. Men hans oppdagelse ble glemt og stredet ble i stedet oppkalt etter den danskfødte oppdageren Vitus Bering, som krysset stredet i 1728.
Man antar at det har eksistert en landbro over Beringstredet under istiden. Landbroen ble dannet fordi isen lagret så store mengder med vann at vannivået på den tid lå mye lavere enn det gjør nå. Dette åpnet for at mennesker og dyr hadde mulighet til å krysse den. Enkelte forskere tror imidlertid at menneskene under istiden krysset det nåværende stredet langs kysten av Aleutene lenger sør.
Befolkning.
Området har en spredt befolkning. Diomedesøyene ligger i midten av Beringstredet, og landsbyene i Little Diomede har en skole som er en del av Alaskas skoledistrikt. På grunn av datolinjen mellom de to øyene har den russiske og den amerikanske siden ulike datoer, til tross for avstanden på bare 1,5 km.
Området tilhører Nome Census Area, som har en befolkning på 9 000 mennesker. Det er ingen veier fra Beringstredet til hovedstaden i Alaska. Fly er den vanligste transportmåten, men båt er også et alternativ. Nome er den største byen i området. Det går sjelden fly over stredet, på grunn av russisk politikk som bare godtar turister i organiserte turer, og med spesiell tillatelse.
Den russiske kysten tilhører det autonome området Tsjukotka, hvor underdistriktene "Providenskij" med 4 500 innbyggere og "Tsjukotskij" med 5 200 innbyggere ligger inn til Beringstredet. Disse områdene er også uten veier.
Ekspedisjoner.
I juli 1989 krysset den britiske ekspedisjonen "Kayaks Across The Bering Strait" Beringstredet. Dette var første gang stredet ble krysset i kajakk. De startet i Wales i Alaska og kom i land i Kapp Dezjnjov i Sibir. De fire ekspedisjonsmedlemmene var Robert Egelstaff, Trevor Potts, Greg Barton og Peter Clark. Bragden var med i filmen «Kayaking Into Tomorrow» (1989).
I 1998 bleden russiske eventyreren Dmitrij Sjparo og hans sønn Matvej de første i moderne tid som krysset stredet på frossen is på ski.
I mars 2006 krysset briten Karl Bushby og den fransk-amerikanske eventyreren Dimitri Kieffer stredet til fots på den 90 km lange isen, på 15 dager. De ble arrestert da de kom i land, fordi de kom inn i Russland uten å gå gjennom en grensekontroll.
I 1987 svømte Lynne Cox mellom de to øyene Diomede Island og Little Diomede i +4 °C vann, under det siste året av den kalde krigen.
Bro eller tunnel.
Det har vært foreslått å bygge en bro over eller tunnel under Beringstredet, for å binde sammen Alaska og Sibir. I april 2007 ble det presentert planer om en tunnel. Veiprosjektet er vurdert å koste 65 milliarder og vil ta 20 år å fullføre. Den foreslåtte tunnelen vil være 109 km lang og gå opptil 55 meter under havoverflaten. Planene omfatter kjørevei og toglinje, olje/gassrør og elektriske ledninger og fiberoptikk-kabler inne i tunnelen. Noen tror at opptil 3 % av verdens handelslast til slutt vil bli transportert gjennom tunnelen. Bare det å utvikle teknologien til å bygge en slik tunnel er anslått til å koste 120 millioner, og dette må være klart før prosjektet kan begynne.
Historikk og politikk.
Little Diomede Island (USA, til venstre) og Big Diomede Island (Russland, til høyre)
Under den kalde krigen markerte Beringstredet grensen mellom USA og Sovjetunionen. Tradisjonelt hadde de innfødte i området jevnlig krysset grensen fram og tilbake for «rutinebesøk, møter og for å drive handel», men ble forhindret fra dette under den kalde krigen. Grensen ble kjent som «The Ice Curtain» (Isteppet), som en parallell til Jernteppet i Europa. Lynne Cox svømte symbolsk over stredet, og ble gratulert av Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov.


Vilnius landkommune.
Vilnius landkommune er en litauisk kommune som omkranser hovedstaden Vilnius i nord, øst og sør.
De største tettstedene er Nemencine, Skaidiskes og Rudamina.
Kommunen har store polsk- og hviterussisktalende språklige minoriteter.
Europavei 272 Vilnius–Panevezys går gjennom kommunen.


Sichuanpepper.
Sichuanpepper eller Szechuanpepper ("Zanthoxylum piperitum", "Zanthoxylum simulans", "Zanthoxylum sancho" og andre i samme slekt) tilhører ikke den egentlige botaniske pepperfamilien, men rutefamilien.
Navnet kommer av at den i utstrakt grad benyttes i det kinesiske "Szechuankjøkkenet" (Szechuan er en eldre transkripsjon av provinsen Sichuans navn). I Kina er den best kjent under navnet "huājiāo" (花椒; «blomsterpepper»); mindre i bruk er navnet "shānjiāo" (山椒; «fjellpepper».
Planten dyrkes også i andre fjellområder i samme region, for eksempel i Himalaya, og krydderet inngår også i matskikkene i Tibet og Bhutan. I Japan benytter man tørkede og pulvermalte blader av varianten "zanthoxylum sancho" i supper og nudelretter for å fi dem en viss krydderstyrke.
Smaken er ikke så skarp som vanlig svart pepper eller chilipepper, men gir en slags prikkende nummenhet, som skyldes at krydderet inneholder tre prosent hydroxy-alpha-sanshool.
Sichuanpepper er også en tradisjonell ingrediens i den kinesiske krydderblandingen "femkrydderpulver", i malasaus, og i den japanske blandingen av syv kryddersorter som kalles "shichimi togarashi".
Ikke pepper.
Den sterke smaken får ta ansvaret for at krydderet på mange språk omtales som om det var en peppervariant. I virkeligheten hører den botanisk til rutefamilien, og er dermed mye nærmere beslektet med appelsin og sitron enn med pepper.


Frank Sinatra.
Francis Albert «Frank» Sinatra (født 12. desember 1915 i Hoboken i New Jersey, død 14. mai 1998) var en amerikansk sanger og skuespiller som blir oppfattet som av én av de aller best vokalister på sin tid, spesielt anerkjent for sin perfekte frasering og timing. Mange kritikere plasserer ham på siden av Bing Crosby, Elvis Presley, og The Beatles som de viktigste navnene innenfor populærmusikk på midten av 1900-tallet.
Han var far til sangerinnen Nancy Sinatra. Han var gift fire ganger, blant annet med skuespillerne Ava Gardner og Mia Farrow.
I en alder av 37 år startet Sinatra sin andre karriere som filmskuespiller, og ble anerkjent som en filmpersonlighet betydelig tøffere enn hans behagelige sangstil. Sinatra hadde også en større-enn-livet framtreden i øynene på sitt publikum, særlig det amerikanske, og som «The Chairman of the Board» ble han et amerikansk ikon, kjent for sin arrogante, noen ganger selvgode framtreden, tydeliggjort i hans signatursang «My Way».
Etter en film- og musikkarriere som på slutten av 1960-tallet og begynnelsen på 1970-tallet som gikk i nedadgående retning la Frank Sinatra opp i 1971, for så i 1973 og gjøre comeback. Han spilte inn flere album og fikk til slutt en megahit i 1980 med «(Theme From) New York, New York»
Albumet "In the Wee Small Hours" regnes som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. På 1960-tallet sang han sangen "I Won't Dance".
Sinatra var sammen med Dean Martin og Sammy Davis Jr. supergruppa The Rat Pack.
Biografi.
Sinatra var enebarn av en stille far og en talentfull og emosjonell mor, som jobbet på deltid i en abortklinikk. Sinatra bestemte seg for å bli en sanger etter å ha hørt Bing Crosby synge i radioen. Han begynte å synge i små klubber i New Jersey før han endelig fikk oppmerksomheten til trompetisten og orkesterlederen Harry James. Som plateartist på Columbia Records hadde han blant annet den norskættede Axel Stordahl som orkesterleder. Han har fått tre stjerner på Hollywood Walk of Fame for film, musikk og TV.


Karve.
Karve eller kummin er et krydderfrø som benyttes for å smaksette brød, sterke alkoholholdige drikker som f.eks. akevitt, gryteretter og annen mat. Frøet kommer fra den botaniske familien apiaceae, og har en smak som kan ligne litt på anis.
Planten vokser både i Europa og i Asia; det er mulig at den kom til Europa sist.
Det norske ordet karve er en versjon av det som på engelsk er blitt "caraway", det greske "karví", og det franske "carvi". Det er sannsynlig at ordet er kommet til Vest-Europa via arabisk "karawya" (كراويا). Jamfør den arabiske forstavelsen "al-" (bestemt artikkel på arabisk) som går igjen i krydderets navn på portugisisk "alcaravia" og spansk "alcaravea".
Skal ikke forveksles med spisskummin


Oregano.
Oregano er navnet på planter i oregano-slekta i leppeblomstfamilien. På norsk kalles den også kung og bergmynte. Navnet "oregano" kommer av gresk "oros" (= fjell) og "ganos" (= pryd). I bladene er det små rom med lett fordampende olje, som holder seg på plass også etter tørking. I antikkens Hellas brukte man kung mot epilepsi, og grodde vill oregano på en grav, var det et tegn på at avdøde hadde det bra. Både grekere og romere flettet kranser av kung og festet på brudepar, trolig som vern mot vonde makter. Germanerne regnet kung som en beskyttelse mot trolldom. Siden barselkvinner var særlig utsatt for vonde makter, tilsatte man kung i f.eks fotbad for den som skulle føde.
Bruk.
Oregano har vært brukt i øl for å forebygge surhet, og til å farge alunbeiset garn rødt. Lagt mellom klesplagg holdt den møll unna. Som te hjalp den mot hoste, og som destillert olje mot tannverk.
Mest kjent hos oss er merian, bergmynte og gresk oregano som er en variant av bergmynte.
Merian og gresk oregano regnes for å være de beste å bruke som krydder. Det finnes for øvrig flere andre arter i denne familien, og dessuten et utall krysninger og dyrkningssorter av bergmynte, som varierer noe i utseende og ikke minst smak.
Opprinnelse og utbredelse.
Oregano kommer fra middelhavsområdet. Flere arter oregano er herdige også i Norge, og i Sør-Norge vokser det flere steder forvillet bergmynte.


Real IRA.
Real IRA (RIRA, "Real Irish Republican Army, irsk "Óglaigh na hÉireann", "Det virkelige IRA") er en republikansk paramilitær gruppe i Nord-Irland. Den ble grunnlagt av utbrytere fra Det provisoriske IRA (PIRA) etter at sistnevnte kunngjorde en våpenhvile i 1997.
Real IRA tiltrakk seg først misfornøyde PIRA-medlemmer fra det sørlige Armagh, som er et kjerneområde for radikale republikanere. Deres anliggende var i første omgang PIRAs våpenhvile, og i 1998 ble deres problemer med PIRA forsterket da langfredagavtalen ble inngått. Den første lederen var Michael McKevitt, som tidligere hadde vært kvartermester i PIRA. Han har senere blitt fengslet etter anklager om å beordre terrorangrep.
Kort tid etter grunnleggelsen utførte Real IRA terrorangrep av samme type som PIRA hadde utført før våpenhvilen. Forskjellen var at RIRA ikke hadde noen nevneverdig støtte i befolkningen, og derfor ikke hadde gode skjulesteder og lå åpen for infiltratører. Dermed kunne sikkerhetsstyrkene i Nord-Irland og Gardaí, politiet i Republikken Irland, arrestere flere ledende medlemmer allerede i første halvdel av 1998.
På tross av arrestasjonen klarte Real IRA å utføre et stort bombeangrep i Omagh den 14. august 1998. 28 ble drept av bomben, som førte til massiv fordømmelse over hele Irland. Flere av medlemmene falt fra, og sikkerhetsstyrkene fikk tips som førte til flere arrestasjoner. Allikevel ble bare en person dømt for bombeangrepet, og i januar 2005 besluttet en britisk appelldomstol at dommen var usikker og derfor må vurderes på nytt.
Vinteren 1998 kunngjorde Real IRA en våpenhvile. Dette vakte en viss oppsikt, ettersom det var nettopp på grunn av spørsmålet om våpenhvile gruppen hadde oppstått, og situasjonen hadde ikke endret seg nevneverdig i tiden som hadde gått. I 2000 brøt de våpenhvilen med flere spektakulære angrep, inkludert en bombe i en drosje ved BBC Television Centres lokaler i London og et angrep med rakettdrevet granat mot MI6s hovedkvarter.
Siden 2000 har Real IRA blitt ytterligere svekket. De har vært utsatt for flere infiltratører, og har vært ute av stand til å utføre større terrorhandlinger. Høsten 2003 oppfordret de fengslede lederne til å kunngjøre en ny våpenhvile. De sa samtidig at de mistenkte at økonomiske midler hadde blitt misbrukt av andre i gruppen i deres fravær. Oppfordringen ble ikke fulgt. Senere angrep har inkludert 15 brannbomber mot eiendommer i Belfast i desember 2004, noe en del har sett som et tegn på økende støtte. Det er uklart hvilke konsekvenser det får at PIRA i juli 2005 kunngjorde at de permanent avbrøt den væpnede kampen.
7. mars 2009 angrep Real IRA Massereene Barracks og drepte to britiske soldater, såret ytterligere to soldater og to sivile pizzabud. Dette var gruppens viktigste aksjon på mer enn ti år.
32 County Sovereignty Movement anses for å være Real IRAs politiske gren.


Vladimir Ivasjko.
Vladimir Antonovitsj Ivasjko ("Влади́мир Анто́нович Ивашко́"; født 28. oktober 1932 i Poltava i Ukraina, død 13. november 1994) var kortvarig fungerende generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i perioden 24. august 1991–29. august 1991, etter Mikhail Gorbatsjov sa fra seg stillingen i etterkant av augustkuppet. I denne perioden var Sovjetunionen i ferd med å gå i oppløsning, og statskuppet ble stoppet.


Delta (bokstav).
Delta (Δ, δ) er den fjerde bokstaven i det greske alfabetet. Den store bokstaven skrives som: Δ og den lille som: δ. I det greske tallsystemet har delta verdien 4. Tegnet er avledet av den fønikiske bokstaven dalet (20px) og i det kyrilliske alfabetet er det tilsvarende tegnet Д (minuskel: д).
På moderne gresk representerer delta et tonende dental frikativ, (som "th" i det engelske ordet "th"is) mens delta på gammelgresk representerer en tonet dental plosive.
Delta brukes for å stave 'D' i NATOs fonetiske alfabet.
Datamaskin.
I unicode er Δ U+0394 og δ er U+03B4.


Epsilon.
Epsilon (Ε, ε) er den femte bokstaven i det greske alfabetet.
I matematikken blir ε brukt for å representere et meget lite, positivt tall.


Zeta.
Zeta (Ζ, ζ) er den sjette bokstaven i det greske alfabetet.


Helena (keiserinne).
Helena (ca. 257–337) var keiser Constantius Chlorus' gemalinne.
Hun var mor til Konstantin den store og fant ifølge legenden Kristi kors under en pilegrimsreise til Det hellige land. Hun avbildes med korset eller tre-fire korsnagler.
Hennes festdag er 18. august. Øya Sankta Helena er oppkalt etter henne.


Åmot (andre betydninger).
Åmot er navn på en rekke større og mindre steder i Norge. Navnet finnes også i Sverige. Ordet "åmot" er sammensatt av "å" (elv) og "mot", og betyr «sted der to elver møtes». Navnet brukes hovedsakelig om området mellom de to elvene. Åmot er også i bruk som etternavn, oftest på formene Aamot eller Aamodt.


BCG-vaksine.
BCG-vaksine er en suspensjon av "Bacille Calmette Guérin", som er en svekket versjon av bakterien "Mycobacterium bovis", som igjen er en slektning av "Mycobacterium tuberculosis", bedre kjent som tuberkulose-bakterien eller tuberkelbakterien. Det er den eneste kjente vaksinen mot tuberkulose.
Historikk.
Camille Guérin og Albert Calmette produserte BCG-vaksinen på Pasteur-instituttet i Paris i 1921. BCG-vaksinen ble gitt til spedbarn i Frankrike og flere andre land de neste ti årene.
I Norge var BCG-vaksinasjon påbudt for alle i aldersgruppen 12–14 fra 1947 til 1995.
Effektivitet.
I Norge gir BCG-vaksinen 80 % beskyttelse mot tuberkulose, men andre land har varierende resultater.
Bivirkninger.
Det er normalt at en får en opptil 1 cm stor byll som kan væske. Reaksjonen går tilbake etter 2–3 måneder, og en får et synlig arr. Dette skjer imidlertid ikke med alle.


Mantoux-metoden.
Mantoux-metoden er en metode for å teste om en pasient har tuberkulose. Metoden er oppkalt etter den franske legen Charles Mantoux.
Prøven utføres ved at et tuberkulin injiseres under huden på pasienten som skal testes. Etter 72 timer måles størrelsen på reaksjonen. Skjer det ingen reaksjon er testen negativ.
Prøven blir også brukt før det blir gitt BCG-vaksinen i 9. klasse.


Konflikten i Nord-Irland 1968–1997.
Konflikten i Nord-Irland 1968–1997 (på engelsk kjent som The Troubles) betegner den mest intense perioden med indre konflikt i Nord-Irland. Den starter med framveksten av borgerrettsvegelsen i 1968 og bruken av britiske militærstyrker i regionen fra 1969, og går fram til Det provisoriske IRAs annonsering av våpenhvile i 1997.
Bakgrunn.
Ved opprettelsen av Den irske fristaten i 1922 ble seks grevskaper i nord utskilt som en egen enhet, Nord-Irland. Denne delen av øya forble under britisk administrasjon. Den irske republikanske armé motsatte seg dette, og førte væpnet kamp for innlemmelse av Nord-Irland i Fristaten og senere i Republikken Irland.
Etter en periode med hyppige terrorangrep rett før og under andre verdenskrig, roet konflikten seg betraktelig ned i slutten av 1940-årene. Like fullt forble befolkningen i Nord-Irland delt. På den ene siden sto katolikker, hvor et klart flertall var republikanere og nasjonalister; på den andre protestanter, hvorav de fleste var unionister og lojalister. Det kjennetegner konflikten i Nord-Irland at det som i første rekke er en politisk strid om nasjonal tilhørighet hele tiden har sterke religiøse undertoner, og at kirketilhørighet normalt er viktigste skillelinje.
På slutten av 1960-tallet var det i Nord-Irland ikke spørsmålet om nasjonal tilhørighet som sto øverst på dagsorden, men borgerrettigheter. Man hadde helt siden før opprettelsen av Nord-Irland som en egen enhet registrert at arbeidsløshet og fattigdom var svært mye mer utbredt blant katolikker enn protestanter. Det var også problemer med valgordningen; det britiske systemet med valgkretser som velger én representant ble misbrukt, såkalt "gerrymandering", slik at det i protestantiske områder var små "valgkretser", og i katolske store. I Londonderry, en by med katolsk flertall, valgte katolikkene bare en liten andel av byrådet, og de var også underrepresentert i de aller fleste andre områder.
Borgerrettsbevegelsen.
I 1968 oppsto en borgerrettsbevegelse, inspirert særlig av afro-amerikanernes bevegelse i Amerikas forente stater. Den startet som en fredelig bevegelse, som krevde like rettigheter i politikk, arbeidsliv og på andre områder.
Bevegelsen ble møtt med aggressiv motstand fra protestantisk hold, og ble sett som en front for militant republikanisme. Dette var antagelig ikke en korrekt vurdering i utgangspunktet; tvert i mot var IRA skeptiske fordi bevegelsen tok oppmerksomhet bort fra kampen for et forent Irland, og forsøkte å skape andre levekår innenfor rammen av en delt øy. Personer som Ian Paisley og andre unionistledere arrangerte motdemonstrasjoner, som ved flere tilfeller angrep borgerrettsdemonstrantene. Særlig alvorlig var hendelsen ved Burntollet under marsjen til Derry. Borgerrettsbevegelsen arrangerte en marsj fra Belfast til Londonderry, som ble angrepet av motdemonstranter ved Burntollet. Politiets reservestyrke B Specials var tilstede, og i stedet for å gå mellom sluttet de seg til angrepet. Dette førte til en kraftig tilspissing av konflikten, og til at militante republikanere fikk gehør for sin argumentasjon om at væpnet motstand var eneste vei fram til målet.
Militær intervensjon.
I 1969 hadde problemene vokst seg stadig større, og det brøt ut opptøyer i flere byer, spesielt Belfast og Londonderry. Politiet stilte seg gang på gang på protestantisk side. Ved flere tilfeller brukte politiet metoder som var svært uegnet til å stagge gemyttene, som i Belfast der de brukte pansrede kjøretøy med maskingeværer. De var altfor kraftige og ukontrollerbare til å bruke i et bymiljø. Et av de første dødsofrene var en gutt som ble truffet av en kule fra et av disse maskingeværene mens han lå i sin seng; samme kveld som dette skjedde ble en politistasjon truffet av politiets kuler, avfyrt mange hundre meter unna.
Det ble etterhvert klart at man måtte ha en mer nøytral styrke som kunne håndtere problemet, og britiske militærstyrker ble derfor satt inn.
Den første tiden etter at britiske styrker ble satt inn kalles ofte «hvetebrødsdagene» ("the honeymoon"). Katolikker mottok soldatene som befriere, som beskyttet dem mot protestantiske herjinger. Soldatene fikk servert te og smørbrød, og ble generelt akseptert i de katolske områdene. Protestantene på sin side var svært skuffet over utviklingen.
Denne perioden endte raskt, og situasjonen utviklet seg til en lavintensitetskrig mellom britiske styrker og IRA. Dette ble forsterket fra Det provisoriske IRA (PIRA) ble opprettet senere i 1969. Soldatene gikk fra å bli sett som befriere til å bli sett som en okkupasjonsstyrke.
I flere byer ble det opprettet såkalte "no-go areas", der soldatene ble stengt ute med barrikader. Mest kjent er Bogside i Londonderry, men også andre steder ble slike områder opprettet. Politiet ble slått tilbake fra Bogside etter flere dagers gatekamper, og militære styrker måtte bruke beltekjøretøyer (i republikansk historieskrivning "tanks" (stridsvogner), men egentlig militære bulldosere) for å bryte barrikadene.
Nye terrorhandlinger.
PIRAs rolle var i første omgang å fungere som beskyttere for den katolske befolkningen. Dette ble ikke alltid tatt like godt imot; mange følte at tilstedeværelsen av væpnede republikanere i boligområder førte til større problemer med soldatene. Samtidig var det mange som ønsket dem velkommen, ettersom protestantiske grupper flere steder hadde brent ned store mengder katolske hjem. I Belfast hadde flere hundre familier i området nær Falls Road blitt hjemløse etter brannbombeangrep mot hjemmene deres.
Nokså raskt gikk PIRA over til en offensiv rolle, og de tok da i bruk den metode IRA tidligere hadde brukt mot britene, terrorisme. Først var de begrenset til attentater i Nord-Irland, men de begynte snart også å plassere ut bomber i England. Terrorhandlingene var både målrettede bomber mot sikkerhetsstyrker og politikere, og rene terrorbomber som også rammet tilfeldige sivile.
Myndighetene forsøkte i 1971 å få problemet under kontroll ved å bruke en metode som tidligere var utprøvd mot IRA, nemlig internering uten rettssak. Personer som var mistenkt for å ha tilknytning til terroristgrupper kunne interneres på ubestemt tid, inntil det ble avklart om de utgjorde en sikkerhetsrisiko eller ikke. Det er i ettertid klart at mange uskyldige ble offer for denne ordningen, og den skapte stor bitterhet og dermed grobunn for økt rekruttering til PIRA. En del har i ettertid sagt at når man uansett ble regnet som terrorist kunne man like godt bli det, og få en sjanse til å kjempe tilbake.
Bloody Sunday 1972.
I 1972 drepte britiske fallskjermsoldater 14 demonstranter i Londonderry under det som er blitt kjent som «Bloody Sunday». Dette første til en ytterligere tilspissing av forholdene, hovedsakelig fordi den ble utført av den regulære britiske hæren, og ikke av paramilitære grupper, samt i full offentlighet.
15. juni 2010 ble en rapport bestilt av daværende statsminister Tony Blair i 1998 lagt fram. Rapporten var ført i pennen av den engelske høyesterettsdommeren lord Saville. Lord Saville hadde gjennomgått mer enn 5 000 sider dokumentasjon og uttalelser fra rundt 2 500 personer. I tillegg hadde undersøkelseskommisjonen gått gjennom 920 muntlige vitnebeskrivelser og 110 videoopptak. Rapporten konkluderte med at alle ofrene under «Bloody Sunday» var uskyldige og legger all skyld på det britiske militære. I følge rapporten var det også den britiske hæren som skjøt først.
Den britiske statsministeren, David Cameron uttalte at det som skjedde i Londonderry ikke kunne forsvares og beklaget på vegne av regjeringen og hele landet.
Marsjer.
Gjennom hele konfliktperioden hadde de mange marsjer som ble arrangert av forskjellige grupper, spesielt Orange Order og andre lojalistiske grupper, som førte til oppblussing av konflikten. Det var lenge et krav at disse gruppene ikke måtte få marsjere gjennom katolske områder, da det var uunngåelig at det endte i opptøyer når det skjedde. Det ble også ansett som urettferdig at republikanske grupper ble pålagt sterke begrensninger på sine marsjer, mens lojalistene fritt kunne marsjere gjennom katolske områder mens de sang anti-katolske sanger.
I senere år, særlig etter 1997, har man begynt å legge restriksjoner også på de lojalistiske marsjene. I 2006 forsøkte lojalister å gjennomføre en marsj gjennom Dublin, noe som førte til gateopptøyer og gatekamper mellom motdemonstranter og politi. Marsjen ble avlyst.
Våpenhvile.
I 1997 annonserte PIRA at de startet en våpenhvile. Britiske myndigheter svarte med å si at dersom den ble varig ville man være villig til å starte innledende samtaler. En del medlemmer av IRA var uenige, og dannet Real IRA, som fortsatt er aktive.
Flere ledere i PIRA og den politiske fløyen Sinn Féin ble løslatt fra fengsel, og man startet de innledende samtalene. Disse munnet i 1998 ut i langfredagsavtalen, som var et første formelt skritt i fredsprosessen.


Den britiske monarken.
Den britiske monarken er statssjef i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og i britiske oversjøiske territorier og kronbesittelser. Monarken er etter eldre britisk teori den såkalte «kilden» ("fount") til den utøvende, dømmende og (som "Konge/Dronning i Parlament") lovgivende makt. Realiteten er at både kongemakten og de andre statsorganene er underlagt folkestyret gjennom Parlamentet som nasjonalforsamling. Den britiske monarken har også formell posisjon som den høyeste lederen av Den engelske kirke, samt er overhode for Samveldet av nasjoner og statssjef i 15 andre samvelderiker.
Monarkens rolle er idag hovedsakelig seremoniell med symbolsk betydning. Storbritannias politiske system er basert på Westminster-modellen og parlamentarisme, der monarken ikke lenger har politisk og reell makt, men er underlagt konstitusjonell sedvane.
Monarken er i teorien også «kilde» til rettvesenets myndighetsutøvelse ("fount of justice"), og rettslig påtale finner sted i monarkens navn. Dommere fatter sine avgjørelser i monarkens navn. Monarken kan etter konstitusjonell sedvane ikke stilles for retten. Det er imidlertid lite tenkelig at monarken kan opptre i strid med konstitusjonell sedvane, strengere straffebud eller sentrale sivilrettslige regler, uten at det vil medføre sanksjoner mot vedkommende, spesielt et krav om at vedkommende må fratre posisjonen som monark.
Suksesjon.
Den nåværende monarken er dronning Elisabeth II (siden 6. februar 1952) og hennes etterfølger er etter britisk rett Charles, prinsen av Wales (sønn av dronningen, født 14. november 1948).
Den nåværende monarkens tittel i Storbritannia er "Elisabeth den Annen, av Guds Nåde, av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og Hennes andre Riker og Territorier Dronning, Overhode av Samveldet, Forsvarer av Troen."
Tittelen "Troens Forsvarer" stammer tilbake til 1500-tallet. Henrik VIII ble gitt tittelen av paven, pga. en bok han gav ut i 1521, der han fastslo at paven var Kirkens øverste leder. Troen han forsvarte var altså katolisismen. Da Henrik brøt med den katolske kirke i 1530, trakk paven tittelen tilbake, siden Henrik nå var blitt en «troens angriper». I 1544 gav parlamentet Edvard VI tittelen "Troens Forsvarer", siden han nå forsvarte den protestantiske kirken mot katolisismen, og tittelen har fulgt den biritske monarken siden, siden monarken er den engelske kirkens øverste leder. Tittelen forkortes «Fid. Def.» eller «F.D.»(la. "fidei defensor") på alle britiske mynter.
Arverett til den britiske tronen er begrenset ved en lov av 1701 ("Act of Settlement") til protestantiske etterkommere av kurfyrstinne Sofia av Hannover, hvor mannlige arvinger har forrang foran kvinnelige og arvinger som har ektet katolikker er ekskludert.
Eksterne lenker.
Monarken


Den engelske kirke.
Den engelske kirke (Church of England, forkortes CofE) er den offisielle kirken i England og modergrenen i Den anglikanske kommunion samt grunnleggende medlem i Porvoo-fellesskapet.
Struktur.
Kirkens overhode er den britiske monarken, mens erkebiskopen av Canterbury er den geistlige lederen.
Den engelske kirke anser seg for å være både reformert (men ikke protestantisk) og katolsk (men ikke romersk-katolsk): Reformert i den grad den har vært påvirket av Reformasjonens prinsipper og at den ikke anerkjenner pavelig autoritet; og katolsk for så vidt den regner seg som den ubrutte videreføring av den tidlige apostoliske og senere middelalderske kirken.
Den engelske kirke har en lovgivende forsamling kalt Generalsynoden. Prinsipiell lovgivning må imidlertid gå igjennom det britiske parlamentet. Kirken har også sin egen dømmende makt, de ekklesiastiske domstoler, som utgjør en del av det britiske rettssystemet.
I tillegg til England strekker kirkens virkekrets seg til øya Man og Kanaløyene.
Bispedømmer.
Den engelske kirke har to bispedømmer hvor overhyrden har tittelen erkebiskop, York og Canterbury. Disse omtales offisielt som bispedømmer og ikke erkebispedømmer, men den gamle betegnelsen brukes mest både av historiske årsaker og på grunn av overhyrdens tittel.
I tabellen nedenfor er det angitt både når bispedømmene ble opprettet og når de ble reformert (opphørte å være katolske bispedømmer). Der kolonnen reformert er fylt ut med en strek dreier det som om et bispedømme opprettet etter reformasjonen. På grunn av gjeninnsettelsen av katolske biskoper under Maria Tudor er det i enkelte tilfeller oppgitt to årstall for reformasjonen.
Eksterne lenker.
Engelske kirke


Egil Tynæs.
Egil Kristian Tynæs (født 12. august Lillehammer, Norge 1941, død 2. juni Badghis, Afghanistan 2004) var en norsk lege. Han og fire andre medarbeidere som jobbet for Leger uten grenser ble drept i et bakholdsangrep på bilen de kjørte med i Badghis, Afghanistan 2. juni 2004. Representanter fra Taliban påtok seg raskt ansvaret for attentatet, men senere etterforskning tyder på at drapene heller var resultat av maktkamper mellom lokale krigsherrer og guvernører. En lokal politisjef har sittet i varetekt i Kabul etter drapene. Drapene førte til at Leger uten grenser trakk seg ut av Afghanistan, hvor de hadde vært siden begynnelsen av 80-tallet.
Tynæs jobbet til daglig som overlege ved legevakten i Bergen. Han ble drept under sitt andre oppdrag i Afghanistan for Leger uten Grenser, det første var i Baharak i 2002. Tynæs jobbet også et år på Grønland som lege og et år i Georgia, 1993-94 etter Sovjets fall. Før han begynte å jobbe på legevakten, drev Tynæs et legekontor i Bergen i en tiårs periode. Tynæs jobbet også med antroposofisk medisin, og var den første lederen for en antroposofisk legeforening i Norge.


Belfast.
Belfast (irsk Béal Feirste, "Farsets munning") er den største byen i Nord-Irland. Siden 1973 har byen vært et administrativt distrikt, som også omfatter omegnen.
Byen har sitt irske navn etter elven Feirste, som nå for det meste går i rør under byen; elven Lagan er nå den viktigste i området. Byen ligger ved munningen av Lagan, ved Belfast Lough. Den er omgitt av fjell, blant annet Black Mountain, Cavehill og Castlereagh Hills.
Sentrum har i senere år blitt opprustet kraftig, spesielt området ved elven. Mye av det er bilfritt. De viktigste bygningene er fra viktoriansk og edvardiansk tid; spesielt fremtredende er Queen's University (1849, rådhuset (1903) og Ulster Bank (1860).
Byen har verdens største tørrdokk, ved Harland and Wolff skipsverft. De to enorme kranene Samson og Goliath er kjente landemerker. Verftet er spesielt kjent for å ha konstruert RMS «Titanic».
Byen har to flyplasser: George Best Belfast City Airport ved Belfast Lough, og Belfast International Airport ved Lough Neagh.
Irsk og britisk.
Byen har lenge vært delt i katolske og protestantiske områder. Etter at "the troubles" startet i slutten av 1960-årene har det blitt opprettet sperringer mellom bydeler, og store deler av disse er fortsatt på plass, selv om det siden Det provisoriske IRA annonserte våpenhvile i 1997 har vært betraktelig mer fredelig i byen.
Noen områder er kjent for sine politiske veggmalerier. I det protestantiske området rundt Shankill Road finner man malerier som uttrykker lojalitet til Storbritannia, mens det i katolske områder som Falls Road og Ardoyne er republikanske idealer som fremstilles. Massive mønstringer av britiske og irske flagg markerer hvilke grupperinger som bor i de ulike byområdene.
Til tross for problemer med opptøyer og terrorisme har Belfast vært et trygt reisemål. Få turister har omkommet i terrorangrep, som stort sett har vært rettet mot politiet og militæret eller mot områder hvor stort sett bare lokalbefolkningen ferdes. I tillegg har andre former for kriminalitet vært mindre utbredt i bykjernen enn i andre byer av Belfasts størrelse, på grunn av det enorme politioppbudet som er tilstede.
Kultur og idrett.
Som i resten av Storbritannia er fotball en meget stor idrett også i Belfast. De to største klubbene på herresiden er Glentoran F.C. og Linfield F.C.. Glentoran, eller «Glens» som de kalles, er fra Øst-Belfast, mens Linfield holder til i den sørlige delen av byen. De to har dominert nord-irsk fotball helt siden Belfast Celtic ble oppløst i 1949, og sammen er de kalt Belfast's Big Two. Glentoran og Linfield spiller alltid kamp mot hverandre 26. desember eller Boxing Day som er en tradisjonsrik fotballdag i hele Storbritannia. Normalt sett er det akkurat denne kampen som har det høyeste antall tilskuere i løpet av den nord-irske sesongen. Belfast Giants er en ishockeyklubb i Belfast.


Charles, prins av Wales.
Prins Charles, "Prince of Wales"
Prins Charles, "Prince of Wales" (Charles Philip Arthur George, født 14. november 1948) er den eldste sønnen av dronning Elisabeth II av Storbritannia og prins Philip. Han er nærmeste arving til den britiske tronen.
Prins Charles fikk i 1958 tittelen "Prince of Wales", som ofte blir oversatt til prins av Wales, men siden ordet "prince" på engelsk brukes for både fyrste og prins, er oversettelsen fyrste av Wales.
Fyrstehus.
På farssiden tilhører Charles huset Glücksburg, som er samme familie som det danske og norske kongehuset. Huset Glücksburg er en yngre linje av huset Oldenburg som nedstammer fra Christian III av Danmark og Norge, og som igjen kom på tronen i Danmark i 1863 med Charles tippoldefar Christian IX av Danmark, etter et fravær fra tronen siden 1500-tallet. Charles's oldefar ble imidlertid samme år valgt til konge av Hellas som Georg I av Hellas. Charles' far, prins Philip, ble derfor født som prins av både Danmark og Hellas. Charles nedstammer fra fem konger i mannslinjen: Christian I av Danmark, Fredrik I av Danmark, Christian III av Danmark, Christian IX av Danmark og Georg I av Hellas. Hans forfedre i mannslinjen var fra 1500-tallet til 1800-tallet hertuger i en rekke små, ikke-suverene hertugdømmer i Schleswig-Holstein.
I 1952 bestemte Charles' mor, Elisabeth II av Storbritannia, at kongefamilien i Storbritannia fortsatte ville bruke "navnet" Windsor, som opprinnelig hadde blitt tatt som navn av Georg V av Storbritannia for seg selv og sine etterkommere i mannslinje i 1917, dvs. for den britiske grenen av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Når Charles har brukt etternavn, har han imidlertid brukt Mountbatten-Windsor. Mountbatten er det etternavnet hans far, prins Philip, tok rett før han giftet seg i 1947, og er en oversettelse av Battenberg, som Philip nedstammer fra gjennom sin mor Alice av Battenberg.
Ekteskap og barn.
Charles var gift med Diana fra 29. juli 1981 til skilsmissen 28. august 1996. Paret fikk to sønner, prins William og prins Harry.
Den 9. april 2005 giftet Charles seg med Camilla Parker Bowles i en borgerlig vielse i Windsor rådhus. Seremonien ble fulgt av en religiøs velsignelse i St. George's Chapel i Windsor slott.
Titler.
Charles fikk i 1958 tittelen "Prince of Wales", tittelen som vanligvis gis til monarkens eldste sønn. I en seremoni 1. juli 1969, samme år som han fylte 21 år, ble han innsatt som "Prince of Wales".
Som britisk tronarving bærer Charles titlene "Prince of Wales", og jarl av Chester, hertug av Cornwall, hertug av Rothesay, jarl av Carrick, baron av Renfrew, "herre over Øyene" og "prins og Great Steward av Skottland".
Han tituleres "Hans Kongelige Høyhet Prinsen av Wales", unntatt i Skottland, der han tituleres "Hans Kongelige Høyhet Hertugen av Rothesay".
Interesser.
Charles er opptatt av biodynamisk jordbruk og interesserer seg for filosofi og arkitektur. Han har ved flere anledninger kritisert moderne britisk arkitektur og kritisert arkitekter for å ikke ta hensyn til omliggende bebyggelse og miljø.
Utmerkelser.
Charles er innehaver av en lang rekke ordener. I 1978 ble Charles tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.


Den gresk-katolske kirke.
Med den gresk-katolske kirke siktes det enten
Gresk-katolske kirke


Transponering.
Å transponere vil si å skrive om eller spille et musikkstykke eller en stemme i en annen toneart enn den opprinnelig var skrevet for. Gitarister kan ofte enkelt transponere ved å feste en capo til gitarhalsen. Ellers krever transponering god kjennskap til harmonilæren. Transponering anvendes typisk for å tilpasse en melodi til instrumentets register eller sangerens stemmeleie eller hvis musikeren spiller bedre i en toneart enn en annen.


Defense Advanced Research Projects Agency.
Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA; norsk: "Forsvarets avanserte forskningsprosjektetat") er en etat i det amerikanske forsvarsdepartementet med ansvar for å utvikle ny teknologi for militæret. Etaten ble opprettet i 1958 under navnet Advanced Research Projects Agency (ARPA). Navnet ble endret til DARPA i 1972, tilbake til ARPA i 1993 og tilbake til DARPA i 1996. Etaten sto bak utviklingen av ARPANET (som vokste til Internett), BSD og IP.
DARPA arrangerer konkurransen DARPA Grand Challenge.


TCP/IP.
TCP/IP (forkortelse for "Transmission Control Protocol/Internet Protocol") er en gruppe kommunikasjonsprotokoller som benyttes for å koble sammen datamaskiner i nettverk, blant annet på Internettet. TCP/IP består av flere protokoller; de to viktigste er Transmission Control Protocol og Internet Protocol.
TCP/IP er blitt en de facto standard for å sende data over nettverk.
Protokollen ble utviklet av Robert E. Kahn og Vinton G. Cerf.


Stein Knutsen.
Stein Knutsen (født 11. mars 1946), var ordfører i Vestre Toten kommune for Arbeiderpartiet fra 1995 til 2011.
Stein Knutsen er oppvokst i Bergen og utdannet lærer. Han er bosatt på Eina og har to voksne sønner. Han var skolesjef i Vestre Toten kommune før han ble ordfører.


National Geospatial-Intelligence Agency.
National Geospatial-Intelligence Agency (NGA) er en amerikansk etat underlagt forsvarsdepartementet med ansvar for geografisk etterretning, inkludert bildeetterretning, geodesi, kartografi og fotogrammetri.
NGA har sitt hovedkvarter i Bethesda i delstaten Maryland.


U.S. Special Operations Command.
U.S. Special Operations Command (SOCOM) er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen har ansvaret for USAs spesialstyrker og har sitt hovedkvarter på MacDill Air Force Base i Tampa, Florida.
SOCOM har ansvaret for mange avdelinger blant annet Delta Force, Army Rangers og Navy Seals.


U.S. Strategic Command.
U.S. Strategic Command (STRATCOM) er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen har ansvaret for USAs strategiske styrker (atomvåpen) og militære operasjoner i verdensrommet, datanettoperasjoner, informasjonskrigføring og strategisk etterretningsanalyse.
Kommandoen har ansvar for både varsling av og forsvar mot rakettangrep. Den skal også avskrekke og forsvare mot spredning av masseødeleggelsesvåpen.
STRATCOM har sitt hovedkvarter på Offutt Air Force Base i Nebraska.


Østensjøbanen.
Kart fra 1928 med Østensjøbanens tidligste trasé
Østensjøbanen er en strekning på T-banen i Oslo. Den trafikkeres av linje 3, med endestasjon Mortensrud.
Historie.
a> ca. 1930, den gang strekningen ble trafikkert av trikk
I 1926 ble det lagt linje fra Vålerenga og «trikkesløyfa» på Oppsal åpnet for sporvogn, i all hovedsak i egen trasé (f.o.m Brynseng) og dermed som en bybane. Banen skulle betjene den såkalte «Østensjøbyen»: Oppsal, Bøler og Manglerud, hvor både drabantbyen(e) og banen tok sitt navn fra Østensjøvannet like ved. Etter Lambertseterbanen ble åpnet i 1957 og Manglerud fikk egen stasjon betjente banen kun områdene på østsiden av Østensjøvannet. Trikkelinjen ble forlenget til Bøler i 1958. Strekningen ble så ombygget til strømskinne-system fra Brynseng, og åpnet som en del av T-banenettet i 1966. Den ble også forlenget til Skullerud via Bogerud i 1967, og dermed var all større bebyggelse sørøst i Oslo (som i dag ligger i Bydel Østensjø) på daværende tidspunkt dekket.
Videre utbygging.
Oslo kommune regulerte imidlertid inn nye boligområder ytterligere sørøst i byen noen år senere, alle som i dag ligger i Bydel Søndre Nordstrand. På Mortensrud m/Lofsrud og Bjørndal enda litt lenger sør ble det startet utbygging på midten av 80-tallet. På 2000-tallet startet man også planleggingen med ytterligere utbygging øst for Bjørndal (på andre siden av E6) med områdene Stensrud.
Avstand fra Jernbanetorget i antall km i parentes. Mortensrud stasjon er 13,0 km fra Jernbanetorget
Passasjermessig skisserte rapporten: «Samlet antall påstigende per virkedøgn på de seks nye metrostasjonene frem til Gjersrud-Stensrud er beregnet til i nærmere 14.000, i gjennomsnitt ca. 2.300 påstigende per stasjon. Dette er høyere enn på de fleste stasjonene langs Østensjøbanen i dag.»
Dette prosjektet er imidlertid ikke med i Oslopakke 3.


The Washington Post.
«The Washington Post» er den største og eldste avisen i Washington, DC, den ble grunnlagt i 1877. Avisen ble verdenskjent på 1970-tallet gjennom Watergate-skandalen da journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein avslørte skittent spill i valgkampanjen til president Richard Nixon.
Pr. 30. september 2003 hadde «The Washington Post» et daglig opplag på 768.023. Den er USAs femte største avis etter opplag.
Avisen eies av The Washington Post Company, som også eier nyhetsmagasinet "Newsweek".
1877-1933.
Avisen ble grunnlagt i 1877 av Stilson Hutchins. I 1880 kom søndagsutgaven og ble dermed byens første avis som utkom syv dager i uken. I 1889 solgte Hutchins avisen til Frank Hatton, en tidligere Postmaster General, og Beriah Wilkins, en tidligere kongressmann for Demokratene fra Ohio. For å promotere avisen spurte de nye eierene lederen av United States Marine Band, John Philip Sousa, om å komponere en marsj til premieutdelingen for avisens essaykonkuranse. Sousa forfattet marsjen "The Washington Post" som fortsatt er en hans mest kjente verker. Under den spansk-amerikanske krigen i 1899 trykte "The Post" Clifford K. Berrymans klassiske illustrasjon "Remember the Maine", som ble krigsropet til amerikanske sjøfolk under krigen. Berryman trykte i 1902 den kjente vitsetegningen i "The Post" — «Drawing the Line in Mississippi». Denne vitsetegningen viser President Theodore Roosevelts medfølelse for en liten bjørneunge som inspirerte New York butikkeier Morris Michtom til å skape teddybjørnen.
Wilkins overtok Hattons andel av avisen i 1894 da Hatton døde. Etter Wilkins' død i 1903 drev hans to sønner, John og Robert, "The Post" i to år før de solgte avisen i 1905 til John Roll McLean som var eier av "Cincinnati Enquirer". Under Woodrow Wilsons presidentperiode ble "The Post" kreditert med den «mest berømte trykkfeilen i en avis» i Washingtons historie, i følge tidskriftet Reason; "The Post" hadde tenkte å skrive at President Wilson hadde «entertaining» (underholdt, middagsselskap, el.l.) hans fremtidige kone Fru Galt, men istedet ble det skrevet «entering Mrs. Galt» («gå inn i» Fru Galt). Når John McLean døde i 1916 ble avisen overført til en trust da han hadde liten tro på at hans playboysønn Edward «Ned» McLean kunne administrere sin arv. Ned gikk rettens vei får å bryte trusten, men under hans ledelse ble avisen ruinert.
1933-1996.
The Washington Post ble kjøpt i en konkursauksjon i 1933 av et av medlem av Federal Reserves styre, Eugene Meyer, som gjenopprettet avisens finansielle helse og dens rykte. I 1946 ble Meyer etterfulgt som utgiver av sin svigersønn Philip Graham.
I 1954 konsoliderte "The Post" sin possisjon ved å kjøpe opp og fusjonere med sin siste morgenavisrival, "Washington Times-Herald". (Den fusjonerte avisen fikk offisielt navnet "The Washington Post and Times-Herald" frem til 1973, selv om "Times-Herald" delen av navnetittelen ble mindre og mindre fremtredende etter 1950-årene.) Fusjonen førte til at "The Post" hadde to gjenværende konkurrenter, aftenavisene "Washington Star" ("Evening Star") og "The Washington Daily News", som fusjonerte i 1972 og opphørte i 1981. "The Washington Times", etablert i 1982, har vært en lokal rival med et opplag () på omtrent en syvende del av opplaget til "The Post".
Etter Grahams død i 1963 ble kontrollen av The Washington Post Company overført til Katharine Graham, hans kone og Meyers datter. Ingen kvinne hadde tidligere drevet en i nasjonalt fremtredende avis i Amerikas forente stater. Hun beskrev sin egen uro og mangel på selvtillit basert på sitt kjønn i sin selvbiografi. Hun ga ikke sin datter oppgaver i avisen slik som hun gjorde for sin sønn. Hun var avisens utgiver fra 1969 til 1979 og ledet The Washington Post Company frem til tidlig på 1990-tallet som styreleder og CEO. Etter 1993 beholdt hun tittelen som leder av formannskapet frem til hennes død i 2001.
Under hennes periode i "The Post" har avisen økt i nasjonal anerkjennelse gjennom effektiv undersøkende journalistikk. Mest notabelt er at de forsikret seg om at "The New York Times" ikke dekket saker som The Pentagon Papers og Watergate-skandalen bedre enn "The Post". Sjefredaktøren Ben Bradlee la avisens omdømme og resurser bak journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein som i en lang serie med artikler, hakket bit for bit i historien bak 1972-innbruddet i kontorene til Democratic National Committee i Watergate-hotellkomplekset i Washington. "The Post utholdende dekning av historien, som resulterte til sist i å spille en hovedrolle i prosessen som førte til at President Richard Nixon gikk av, førte til at avisen ble tildelt Pulitzerprisen i 1973.
I 1972 ble «Book World»-seksjonen introdusert med den pulitzerprisvinnende kritikeren William McPherson som den første redaktør. Blandt de fremtredende skribentene var Pulitzerprisvinnende kritikere som Jonathan Yardley og Michael Dirda, hvorav Dirda skapte seg en karriere som kritiker ved "The Post". «Book World» sitt liv som en egen avis i avisen tok slutt i 2009 etter 37 år i avisen. Den siste utgave kom søndag 15. februar 2009. Kritikker av bøker blir dog fortsatt trykket, men nå i «Outlook»-seksjonen på søndager og i «Style»-seksjonen resten av uken i tillegg til online i nettavisen.
I 1980 publiserte "The Post" den dramatiske historien «Jimmy's World», som beskrev livet til en 18 år gammel heroinmissbruker i Washington som journalisten Janet Cooke vant berømmelse samt en Pulitzerpris for. Videre undersøkelser viste dog at historien var oppspinn. Pulitzerprisen ble returnert.
Donald Graham, Katharines sønn, etterfulgte henne som utgiver i 1979 og ble tidlig på 1990-tallet både CEO og styreleder. Han ble etterfulgt i 2000 som utgiver og CEO av Boisfeuillet Jones, Jr., med Graham fortsatt som styreleder.
Fra 1996.
I 1996 etablerte avisen sin egen nettside.
I 2010 hadde avisen sin første forsidereklame, med sitt lokale fokus som hovedårsaken: Capital One reklamen ble kjørt for å bemerke omdøpingen av Chevy Chase Bank, en bank Capital One kjøpte i 2009. I følge avisens reklamesjef var reklamen «en type kampanje med særs lokalt viktig informasjon for våre lesere».
Eksterne lenker.
Washington Post


The Washington Post Company.
The Washington Post Company er et amerikansk medieselskap, grunnlagt i 1947, som eier aviser, tidsskrifter og TV-stasjoner. Selskapet er mest kjent som eier av avisen «The Washington Post» og nyhetsbladet "Newsweek". The Washington Post Company har sitt hovedkontor i Washington, DC.
Eksterne lenker.
Washington Post Company


Varg veum.
Varg veum eller varg i veum (norr.: "vargr í véum") er et norrønt uttrykk, som direkte oversatt betyr "ulv i helligdommene" eller "ulv i tempel", og som ble brukt om personer som ble lyst fredløs etter å ha begått en forbrytelse på et hellig sted eller på et rettssted.


Sirene (mytologi).
Sirene er navnet på et vesen fra gresk mytologi. De finnes først omtalt i skrift i Odysseen som vesener som prøver å lokke sjøfolk med sin sang. Her er de imidlertid ikke beskrevet. Sirenene avbildes i gresk kunst som fugler med menneskehode, senere som fugler med kvinnelig torso og hode. Deres navn er "Parethenope, Ligea og Leukosia". Mot slutten av oldtiden endrer de skikkelse til kvinner med fiskehale.
I senere tid er ordet sirene også blitt et synonym for havfrue.
I våpenskjold og heraldisk teori er sirene brukt som betegnelse på en havfrue med hale kløvd i to, blant annet i slektsvåpenet til den dansk-franske adelsslekten "de Serene d'Acqueria".
En annen oppfattelse av sirenen (menneskefuglen) i kunsten er at den er et symbol på sjelen.


Sirene (apparat).
Sirene er et apparat som benyttes til å måle en tones svingtall. Den eldste utformingen er et rent mekanisk apparat som måler antall svingninger i en elastisk membran over et gitt tidsrom. En pneumatisk sirene ble oppfunnet av Cagniard-Latour i 1819.


Hilde Frafjord Johnson.
Hilde Frafjord Johnson (født 29. august 1963 i Arusha, Tanzania) er en norsk diplomat og tidligere politiker (KrF). Frafjord Johnson var utviklingsminister i Kjell Magne Bondeviks første og andre regjering og er siden juni 2011 FNs spesialutsending til Sør-Sudan med ansvar for alle FNs operasjoner i det nye landet.
Biografi.
Hilde Frafjord Johnson er cand.polit. med hovedfag i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo fra 1991, og med historie og statsvitenskap i fagkretsen. Hun har jobbet som journalist og som konsulent i Ressursavdelingen i Utenriksdepartementet. Hun har hatt flere verv i Kristelig Folkeparti og var nestleder i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) 1986–1987.
Hun var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 1993–2001, begge perioder med sete i Stortingets energi- og miljøkomité. Frafjord Johnson var statsråd for utviklings- og menneskerettighetssaker i Utenriksdepartementet i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000 og statsråd for utviklingssaker i samme departement i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005. (I perioden 2001–2005 tillå det konstitusjonelle ansvaret for menneskerettighetssaker statsråden for utenrikssaker, Jan Petersen, skjønt Frafjord Johnson hadde et tilretteleggeransvar for disse sakene.) Fra perioden som politiker huskes hun for historisk høy satsning på bistand og for hennes svært aktive rolle i forsøket på å få i stand en fredsavtale i Sudan. Hun var en av arkitektene bak Comprehensive Peace Agreement (CPA) for Sudan i 2005.
Johnson var fra mars 2006 til juni 2007 engasjert som spesialrådgiver i Afrikabanken, med ansvar for land som kommer ut av krise og konflikt, samt for å utvikle ny strategi for bankens virksomhet. I 2007 ble hun utnevnt til nestleder (Deputy Executive Director) i UNICEF. Johnson ble dermed den høyest plasserte nordmann i FN-systemet.
Johnson har skrevet flere fagartikler innen sosialantropologi og utga i januar 2011 en bok om fredsprosessen i Sudan: "Waging Peace in Sudan. The Inside Story of the Negotiations That Ended Africa's Longest Civil War" (Sussex Academic Press, 2011).
I juni 2011 ble hun utnevnt som FNs spesialutsending til Sør-Sudan med ansvar for alle FNs operasjoner i det nye landet.


Anis.
Anis er en ettårig urteplante. Anisplanten blir fra 30 til 50 cm høy. Anisen kommer opprinnelig fra middelhavsområdet men kan gro også i kaldere klimaer.
Bruk.
Anisens frø benyttes som krydder i brød og søtt bakverk, og i sterke alkoholholdige drikker som for eksempel arak, anisette, absint, galliano, ouzo og Pastis.
Planten kan også spises som en grønnsak. Stilken kan minne om selleri.
Anisolje.
Ved destillasjon av anisfrukten utvinnes anisolje, som også kan benyttes medisinsk. Det mest markante virkestoffet i anisoljen (inntil 90 prosent) er anethol, C10H12O eller C6H4[1.4](OCH3)(CH:CH.CH3). Stoffet benyttes også i duftindustrien.
Anis fra tysk flora (1885)
Kinesisk stjerneanis.
Kinesisk stjerneanis inneholder også anethol, men er ikke en botanisk artsfrende til anis. Men ettersom den har lignende smak og aroma, er den blitt et billigere alternativ i Vesten såvel som ved baking som ved likørproduksjon.


Tastelås.
Tastelås eller tastesperre er en funksjon som ofte forekommer på bærbare elektroniske artikler og mobiltelefoner. Tastelåsen reduserer risikoen for at uønskede operasjoner blir utført når man oppbevarer gjenstanden i for eksempel en lomme, veske e.l.
På mobiltelefoner er det ofte en tastekobinasjon som må trykkes for at tastelåsen skal tre i kraft. På andre artikler, som for eksempel bærbare CD-spillere er det ofte en liten bryter man kan trykke på.


Stjerneanis.
Stjerneanis (latin: "Illicium verum") kalles også kinesisk stjerneanis for å skille den fra japansk stjerneanis som er giftig. Stjerneanis er et krydder som minner sterkt om anis i smak. Krydderet utvinnes fra frukten av planten.
Den inngår i stjerneanisslekten, som kan valgfritt henføres enten til kadsurafamilien eller til stjerneanisfamilien.
Planten benyttes i det kinesiske kjøkken, og i mindre grad i Sørasia og Indonesia.
Stjerneanis inngår også som ett av krydrene i det kinesiske femkrydderet.
Frøene kan også tygges etter måltidet for å fremme fordøyelsen.
Stjerneanis inneholder anethol, samme ingrediens som gir den botanisk ubeslektede anisen sin smak.
Dermed er den også blitt tatt i bruk i Vesten når man leter etter et billigere alternativ til anis for bakverk og i likørproduksjon.
Stjerneanis er også blitt benyttet medisinsk, da gjerne i te – den skal ha en virkning mot kolikk og revmatisme.


Japansk stjerneanis.
Japansk stjerneanis ("Illicium anisatum") er en giftig plante som benyttes som røkelse i Japan. Den tilhører samme botaniske familie som det populære krydderet kinesisk stjerneanis. Den inngår i stjerneanisslekten, som kan valgfritt henføres enten til kadsurafamilien eller til stjerneanisfamilien.
Giftstoffet i japansk stjerneanis er anisatin, som fører til sterk betennelse av nyrer, urinveier og fordøyelsesorganer.


Kardemomme.
Kardemomme er en flereårig urt i ingefærfamilien. Med kardemomme menes som regel grønn kardemomme ("Elettaria cardamomum"), et kraftfullt aromatisk krydder som botanisk hører hjemme i artsfamilien "Zingiberaceae". Planten kan bli fra to til fire meter høy. I India kalles krydderet også «elaichi». Det finnes også en beslektet art ved navn svart kardemomme.
De grønne frøkapslene tørkes og frøene benyttes i det indiske kjøkken (og i asiatisk matlaging for øvrig) enten hel eller malt. I malt form er kardemomme en ingrediens i karri. I Midtøsten benyttes ofte kardemomme som smakstilsetning til kaffe – i Iran til te. Kardemomme er også en ingrediens i urtete fra India.
Man vet at kardemomme var i bruk omkring 700 år f.Kr. Den ble importert til Europa første gang omkring 1200-tallet. Nå dyrkes planten i India, Nepal, Sri Lanka, Thailand og i Sentralamerika.
Kardemomme har en sterk smak, med en flagrans som kan minne om eukalyptusolje, men som er mer kompleks.


Svart kardemomme.
Svart kardemomme, også kalt brun kardemomme eller nepalkardemomme ("Amomum subulatum") tilhører likesom sin slektning grønn kardemomme den botaniske familien "Zingiberaceae". Den brukes på samme måte som den indiske grønne kardemomme (det er denne man tenker på når man på norsk sier "kardemomme"), men den har helt forskjellig smak. Forskjellen er så markant at man ikke kan bruke de to kryddersortene om hverandre.


Peppermynte.
Peppermynte ("Mentha x piperita") er en hybrid i mynteslekten. Den er en hardfør og vakker urteplante med mørkegrønne blad og rødlige stilker som blir inntil 60 cm høye. Blomsteraksene er rosalilla og hele planten dufter sterkt.
Som nyttevekst ble den først beskrevet i 1696 av den engelske naturforsker John Ray. Plantens medisinske verdi ble snart anerkjent, og den blir nå dyrket over hele verden.
Dyrking og formering.
Peppermynte trives på åpne plasser i godt gjødslet, fuktig jord. Den kan ikke såes fra frø da den er steril, i og med den er en hybrid mellom grønnmynte og vassmynte. Frø som går under navnet «peppermynte» er ofte grønnmynte. Plant biter av utløperne med røtter 5 cm dypt om våren når det ikke lenger er fare for frost. Det er fornuftig å grave den ned i en beholder uten bunn for å hemme rotspredningen som ellers kan ødelegge for andre planter. Peppermynte kan godt dyrkes i egen beholder. Vann godt og klipp regelmessig.
Bruk.
Oljen som utvinnes fra planten brukes som smertestillende middel ved forstuinger, sår og tannpine. Peppermynteolje brukes som smakstilsetning i konfekt, kaker og desserter. Peppermynteblad tilsettes fruktsaft og fruktsalat, og drysses på ertesuppe, gulrøtter eller squash. Peppermynteis er forfriskende og velsmakende, og iste av peppermynteblad virker svalende på varme sommerdager. Peppermynte er også en appetittvekker.
Peppermynteolje inneholder stoffer som ser ut til å redusere kramper i fordøyelseskanalen. Når peppermynteolje smøres på huden, kan det føre til en varmere hudoverflate, noe som kan lindre smerter under huden.


Jeremy Wotherspoon.
Jeremy Lee Wotherspoon (født 26. oktober 1976 i Humboldt, Saskatchewan) er en kanadisk skøyteløper.
Wotherspoon tok sine første seire i verdenscupen i 1997. I 1998 tok han sølvmedalje på 500 meter under OL i Nagano.
I perioden 1998-2004 dominerte han sprintøvelsene. Han har satt 15 verdensrekorder på 500, 1000 meter og sprint firkamp. Han har vunnet sprint-VM 4 ganger (1999, 2000, 2002 og 2003), og har 11 sammenlagtseire i verdenscupen (6 på 500 meter og 5 på 1000 meter). Under OL 2002 i Salt Lake City var Wotherspoon favoritt til å vinne 500 m, men han falt i starten av det første løpet, og da hjalp det lite at han hadde beste tid i det andre løpet.
21. februar 1999 ble han den første til å underskride 140 poeng i sprint firkamp da han gikk serien 34,76 – 1.08,66 – 34,93 – 1.08,58 (totalt 138,310) i Calgary. 2. mars 2001 ble han den første til å gå en runde på under 25 sekunder da han gikk andrerunden på 24,79 på 1000 m under WC-avslutningen i Calgary.
I 2007 tok Wotherspoon en pause fra skøytene. Han kom tilbake foran sesongen 2007/08, bedre forberedt enn noengang. Han startet sesongen med å sette ny verdensrekord på 500 m med 34,03 under verdenscupåpningen i Salt Lake City.


Langhus (sted).
Langhus er et sted i Ski kommune i Akershus med ca. 12 000 innbyggere og er spredt utover et relativt stort område. Langhus dekker områdene Bøleråsen, Langhus og Vevelstad. Langhus har et senter, Langhussenteret, to togstasjoner (Vevelstad og Langhus), kirke, ungdomsskole, tre barneskoler, et eldrehjem (Langhus bo- og servicesenter) og idrettsanlegg. Langhus var tidligere et eget tettsted, men har nå vokst inn i tettstedet Oslo, hvor det utgjør den sydligste delen øst for Oslofjorden.
Stedet har vesentlig vokst fram etter 1980, og vokser fortsatt. 2. mai 1977 ble det opprettet postkontor på Langhus med postnummer «1405 Langhus». Ved nedleggelsen av Langhus postkontor 1. juni 1991 overtok Vevelstad postkontor navnet Langhus og postnummeret 1405. 1405 er i dag i bruk for både Langhus og Vevelstad. I dag er postkontoret flyttet inn i den lokale matbutikken, på Langhus Nærsenter.
Personer og band med tilknytning til Langhus.
Fotballspillerne Anders og Thomas Michelsen, Glenn Arne og Bjørnar Hansen, Kenneth og Ronny Løvlien, Kjetil Nilsen, Aleksander Ruud Tveter (som alle har spilt i toppklubber) vokste opp og/eller spilte for Langhus i unge år.


Bonnie Blair.
Bonnie Kathleen Blair (født 18. mars 1964 i Cornwall, New York) er en amerikansk skøyteløper.
Bonnie Blair deltok i OL fire ganger, og tok hele fem gullmedaljer og en sølvmedalje.
I sprint-VM tok hun medalje hele 9 ganger (3 gull, 4 sølv, 3 bronse).
I 1992 mottok hun Oscarstatuetten.


Muskat.
Muskat eller muskatnøtt ("Myristica fragrans"), kommer fra muskattreet, som er en art i muskatnøttslekten og opprinnelig hjemmehørende på Bandaøyene i Molukkene. Øyene kalles også "Krydderøyene" og ligger i Indonesia. Muskattreet dyrkes også på andre indonesiske øyer, og har også blitt plantet i Sør-Amerika og Vestindia – som på Grenada, der muskat er den viktigste eksportartikkelen ved siden av bananer og kakao.
Beslektede varianter inkluderer papuamuskat ("Myristica argentea") fra Ny-Guinea og Bombay-muskat ("Myristica malabarica") fra India. Begge benyttes gjerne i krydderblandinger basert på "Myristica fragrans" for å tilføre smaksvariasjoner.
Beskrivelse.
Muskattreet er 10-20 meter høyt, har mørkegrønne ovale blader og klaser av små gule, konvallignende blomster.
Krydder.
Muskat er et fint mildt, men sterkt aromatisk krydder som gjerne brukes med tilbakeholdenhet slik at den ikke dominerer. Bruken av muskatblomme og muskatnøtt kan variere noe.
Rusmiddel.
Muskattnøtt med frø (muskatt) og det røde frødekket som gir opphav til krydderet "muskattblomme" eller "macis".
Muskat inneholder det hallusinogene stoffet myristisin, som forårsaker en LSD-liknende rus. I lave doser er ikke muskat farlig. Men store doser på 15 gram eller mer er farlige, og kan fremkalle anfall, kvalme, dehydrering og generell smerte i kroppen. Ved doser på rundt 8 gram er muskat et mildt til medium hallusinogen, som gir visuelle hallusinasjoner og mild eufori på linje med den man får av marijuana. Muskat inneholder kjemikalier som hindrer hjernen i å stoppe aminosyrer som finnes i vanlig mat, fra å påvirke hjerne og kropp. Tester har vist at muskat ved større mengder reagerer med kroppen mye på samme måte som ecstasy (MDMA). Imidlertid er muskat lite utbredt som rusmiddel, på grunn av sin sterke smak og sandaktig konsistens. Det er også risiko for potensielt smertefulle fysiske bivirkninger og muskatpsykose (se under), og det tar meget lang tid før rusen inntrer, samt at selve rusen kan vare over flere dager. En bruker vil ikke oppleve en rus før seks til sju timer etter muskaten er tatt inn (oralt), og rusen selv varer opptil to døgn, mens ubehagelige bivirkninger kan vare inntil tre dager etterpå.
Ved store inntak kan man risikere såkalt «muskatpsykose», en akutt psykisk ubalanse gjenkjent ved hallusinasjon, stress, dødsangst og irritasjon. Noen tilfeller har resultert i sykehusinnleggelse.
Selv i små doser kan muskat være giftig. Inntak av så lite som 1/2 gram kan resultere i tørr munn, høy puls, feber og diaré. Det har amfetaminliknende effekter og kan lede til store inntak av vann. Det finnes ingen spesifikk motgift, annet enn hvile. Det kan ta 24 timer eller mer før man er i form igjen.
Muskat er ekstremt giftig ved intravenøst inntak. Muskat kan også føre til leverskader ved langvarig bruk. Tidligere har muskat blitt brukt som abortmiddel. Det kan være dødelig hvis man bruker det regelmessig i store kvanta, men det er ingen problemer med de små dosene man bruker under matlaging.
Eteriske oljer.
Den essensielle oljen blir produsert ved dampdestillering av muskatnøtten.


Paprikaslekta.
Chili (eller chillipepper, eller spansk pepper) er en plante hvis avling kan brukes både som grønnsak og som et sterkt krydder. Navnet kommer fra "chilli" på det meksikanske språket nahuatl. Chilien stammer fra Mexico, der man har nytt chilipepper de siste 9000 år.
Ikke pepper.
På grunn av den sterke smaken og fordi planten brukes som krydder, omtales chili ofte som chilipepper. Chili er imidlertid ikke en peppervariant. Botanisk hører planten til en helt annen familie enn pepper. Navnet "spansk" pepper har ikke med Spania, men med det spansktalende Amerika å gjøre.
"Capsaicin".
Chilifrukten inneholder stoffet capsaicin. Dette stoffet virker voldsomt sterkt på mennesker og andre pattedyr, men ikke på fugler. Capsaicin stimulerer nerver i huden og tungen som normalt reagerer på varme og smerte og hjernen narres til å fornemme det som om man brenner. Ut fra chilifrukten er det utarbeidet en skala for å bedømme en capsaicinbasert smaksstyrke: Scovilleskalaen.
Capsaicin brukes i smerteforskning til å drepe nerveender. Chili har den positive bieffekt at den kan være bakteriedrepende.
I pepperspray til selvforsvar er virkestoffet capsaicin.


Akademika.
Akademika AS er en norsk bokhandelkjede med fokus på fagbøker og læremidler. Selskapet ble stiftet i 1952, og har pr. 2012 totalt mer enn 100 ansatte og 25 butikker,


Belfastavtalen.
a> hvor den historiske avtalen ble undertegnet
Belfastavtalen (oftest kalt Langfredagsavtalen, enkelte ganger Stormontavtalen) var en prinsippavtale om fredsprosessen i Nord-Irland mellom den britiske og den irske regjeringen som ble signert 10. april 1998, og som ble støttet av de fleste politiske partier i Nord-Irland. Den ble bekreftet gjennom separate folkeavstemninger i Nord-Irland og Republikken Irland i mai 1998.
Hovedpunkter.
Enkelte av hovedpunktene ble bevisst vagt formulert, slik at man kunne få alle grupper til å akseptere avtalen. Dette har ført til at det har vært vanskelig å få gjennomført noen av punktene, spesielt avvæpningen av paramilitære grupper. Dette skulle vært gjort innen mai 2000, men pr. januar 2005 er prosessen ikke fullført, og bare symbolske mengder våpen er ødelagt. Det har dog hatt den effekt at det har vært en enorm nedgang i voldelige hendelser knyttet til konflikten.
Folkeavstemninger.
I mai 1998 ble det holdt separate folkeavstemninger i Nord-Irland og Republikken Irland, for å bekrefte avtalen. «Ja»-siden vant en klar seier i begge avstemninger, men i Nord-Irland stemte hele 29 % «nei». Dette var for det meste unionister som var motstandere av at det, i deres øyne, ble gitt etter for krav fra nasjonalister og republikanere. Ut fra meningsmålinger ser det allikevel ut til at et lite flertall av unionistene stemte «ja».
I Republikken ble folkeavstemningen utført som en avstemning om en grunnlovsendring, det 19. tillegg til Grunnloven. Dette tillegget var både en godkjenning av Belfastavtalen, og bortfall av det territorielle kravet på Nord-Irland i Grunnlovens §§ 2 og 3. Det var også arrangert folkeavstemning om Amsterdamavtalen samme dag.


Tørdal.
Grønn stiplet linje angir grensa mellom bygdene Tørdal og Drangedal.
Tørdal er ei bygd som dekker øvre del (ca 35 %) av Drangedal kommune i Telemark. Tørdal er også et prestegjeld, og et delområde bestående av grunnkretsene Bostrak, Lia, Bø, Lone, Homleid og grenda Tørdal.
Bygdesentrum er Bø, ca 20 km nord for kommunesenteret Prestestranda. Andre tettbebyggelser er Bostrak og Grova, henholdsvis ca 11,5 og 28,5 km nord for Prestestranda. Utfartsområdene Gautefall og Søvassmarka ligger også i Tørdal.
Historie.
Navnet Tørdal kommer av tyri og betyr «Furudalen». I gårdsmatrikkelen av 1886 bemerkes det at navnet på den tid også ble skrevet som "Tørredal" og "Tørrisdal". En kjent historisk person fra bygda skal ha vært småkongen og bondelederen Hallvard Gråtopp. I middelalderen, fram til 1200-tallet, hørte Tørdal til datidens Telemark, mens resten av Drangedal hørte til Grenland – "Grenafylke".


Shani Davis.
Shani Earl Davis (født 13. august 1982 i Chicago) er en amerikansk skøyteløper. Han deltok i Vinter-OL 2002 på det amerikanske kortbanelaget.
I 2003 vant han det nordamerikanske mesterskapet i skøyteløp på 400-meters bane, og kvalifiserte seg dermed til deltakelse i VM. Han deltok her, men hevdet seg ikke i toppen.
I 2004 tok han sølvmedaljen i VM etter landsmannen Chad Hedrick. I mars 2003 vant han 1500 meter i VM på enkeltdistanser i Seoul.
I januar 2005 ble han nordamerikansk mester for tredje gang på rad, og satte ny verdensrekord på 1500 meter (1.43,33). I februar 2005 vant han allround-VM i Moskva. Han ble dette året tildelt Oscarstatuetten.
Karrierens foreløpige høydepunkt er seieren på 1000 meter under OL 2006 i Torino.
Davis vant sprint-VM i Moskva 2009 og ble dermed den andre mannlige løperen gjennom tidene som har blir verdensmester både i allround og sprint.
Sammenlagt i Verdenscupen i hurtigløp på skøyter.
Sort-markert rubrikk = Ikke avholdt konkurranser for sesongen.
– = ikke deltatt på distansen for nevnte sesong.


Cayennepepper.
Cayennepepper er et veldig sterkt krydderpulver. Det kalles også "guineapepper", og er en variant av chilipepper. Pulveret kan fremstilles av frukten av en rekke beslektede planter av søtvierfamilien, som for eksempel "Capsicum baccatum" og "Capsicum frutescens". Noen varianter som går under navnet guineapepper lages av planter i ingefærfamilien. Smaksstyrke er gitt i Scovillegrader.
Ordet "cayenne" kommer fra indianerspråket tupi (det nordlige Søramerika i områdene rundt Amazonas), og betegner "kyinha" nettopp dette sterke krydderet. Navnet har neppe noe med hovedstaden i Fransk Guyana å gjøre.
Ikke pepper.
Den sterke smaken får ta ansvaret for at krydderet på mange språk omtales som om det var en peppervariant. I virkeligheten hører den botanisk til en helt annen artsfamilie.


Newsweek.
"Newsweek" er et ukentlig amerikansk nyhetsmagasin. Det er USAs nest største ukeblad etter "Time" og foran "U.S. News & World Report". Magasinet ble grunnlagt 17. februar 1933 under navnet "News‑Week". Det ble kjøpt opp av mediekonsernet The Washington Post Company i 1961.
"Newsweek" utgis i New York og distribueres over hele USA. Det utgis også egne versjoner på japansk, koreansk, polsk, russisk, spansk og arabisk, samt en engelskspråklig internasjonal utgave. I 2003 hadde magasinet et opplag på 4 millioner, inkludert 3,1 millioner i USA.
I oktober 2012 kunngjorde magasinet at det skal slutte å utkomme på papir og at det fra 1. januar 2013 går over til digitalt format under navnet "Newsweek Global".


Habanero chili.
Habanero ("Capsicum chinense" Jacquin) (spansk, "fra Havanna") er en skarp variant av chilipepper. Umoden er den grønn, men fargen som moden frukt varierer. Den kan da være orange og rød, og i noen tilfeller også hvit, brun eller rosa. En moden "habanero" er gjerne 2–6 cm lang. Smaksstyrke er gitt i Scovillegrader, og Habanero'en ligger på 100,000 til 350,000 SHU. Til sammenlikning ligger verdens sterkeste chili, Trinidad Scorpion Butch T-pepperen på 1,463,700 SHU, og paprika er den svakeste på 0 SHU.
"Habaneros" antas å stamme fra Cuba, og ble senere introdusert på Yucatanhalvøya i Mexico, der rundt 1500 tonn innhøstes hvert år. Ellers produseres den i Belize, Costa Rica og noen amerikanske stater som Texas, Idaho og California.
Ikke pepper.
Selv om "habanero" er en variant av chilipepper, dreier det seg ikke om pepper i botanisk forstand. Den sterke smaken får ta ansvaret for navnebruken. I virkeligheten dreier det seg om en helt annen artsfamilie.


Matt Groening.
Matthew Abram Groening (født 15. februar 1954 i Portland, Oregon i USA) er en amerikansk tegneserietegner og skaperen av animasjonsseriene "The Simpsons" og "Futurama".
Tidligere i karrieren skapte Groening tegneserien "Life in Hell", som fortsatt publiseres i mange aviser.
Groening hentet mange av navnene til TV-serien «The Simpsons» fra sitt eget liv: foreldrene hans heter Homer og Margaret (Marge) og hans yngre søstre heter Lisa og Maggie. Andre navn i serien er hentet fra Groenings hjemby Portland i Oregon. Montgomery Burns er faktisk basert på Fred Olsen.


Norsk Terrier Klub.
Norsk Terrier Klub "(sic)" (NTK'") ble stiftet 18. desember 1933, og er topporgan for terriere i Norge.
airedaleterrier, amerikansk staffordshireterrier, australsk terrier, bedlingtonterrier, borderterrier, bull terrier, cairn terrier, ceskyterrier, Dandie Dinmont terrier, engelsk toyterrier, glatthåret foxterrier, ruhåret foxterrier, irish glen of imaal terrier, irsk terrier, Jack Russell-terrier, kerry blue terrier, lakelandterrier, manchesterterrier, miniatyr bullterrier, norfolkterrier, norwichterrier, parson russell-terrier, sealyhamterrier,skotsk terrier, skye terrier, irish softcoated wheaten terrier, staffordshire bullterrier, tysk jaktterrier, welshterrier og west highland white terrier.


Radka Toneff.
Ellen Radka Toneff (født 25. juni 1952, død 21. oktober 1982) var en norsk jazzmusiker og komponist.
Bakgrunn og arbeid.
Radka Toneff ble født i Oslo og vokste opp på Lambertseter i Oslo og på Kolbotn. Radka Toneff var datter av den bulgarske folkesangeren Toni Toneff og hadde norsk mor. Fra 1975 til 1980 var hun med i jazzkvintetten "Radka Toneff Quintet" sammen med blant andre Arild Andersen og Jon Eberson. I 1980 deltok hun i Melodi Grand Prix der hun fremførte sangen "Parken" av Ole Paus. Hun deltok i Melodi Grand Prix 1981 som medlem av gruppa Darlings sammen med Gudny Aspaas, Inger Lise Rypdal og Sidsel Endresen. Gruppa fremførte «Født på ny».
Radka Toneff fikk Spellemannprisen 1977 som beste vokalist for platen "Winter poem". Etter sin død fikk hun Norsk Jazzforbunds Buddy-pris i 1982 og Spellemannprisen 1993 i klassen jazz for "Live in Hamburg". Hun blir fremdeles ansett som en av Norges aller fineste jazzvokalister. Musikkprisen Radka Toneff Minnepris er basert på et minnefond, forvaltet med royalty-inntekter av hennes "Fairytales" og "Live in Hamburg".
Radka Toneff hadde et langvarig forhold til jazzmusikeren Arild Andersen. Hun var kjæreste med jazzmusikeren Audun Kleive like før hun tok sitt eget liv.
Hennes samarbeidsplate med Steve Dobrogosz, Fairytales (Odin Records, 1982), ble i 2011 kåret til tidenes norske plate av 100 norske musikere på oppdrag fra Morgenbladet.


Homer Simpson.
Homer Jay Simpson er hovedfiguren i TV-serien "The Simpsons". Serien er skapt av den amerikanske tegneren Matt Groening. Homer er faren i Simpson-familien og er gift med Marge Simpson. Sammen har de barna Maggie Simpson, Lisa Simpson og Bart Simpson. Skuespilleren Dan Castellaneta spiller Homer sin stemme.
Familie.
Homer er født i Toronto 12. mai 1956, men vokste opp i Springfield. Fødselen fant sted i Toronto fordi moren hans nektet å føde på et «økologisk farlig» amerikansk sykehus, noe som kan tilskrives hennes rebelske 1960-tallsnatur. Homer har to halvsøsken, Herb Powell og Abbie. Abbie er datteren til en kvinne Abraham møtte mens han var stasjonert i Storbritannia under andre verdenskrig.
Homer er gift med Marge. Sammen har de barna Bart, Lisa og Maggie. Da Homer fant ut at Marge var gravid med Bart rev han av seg halvparten av håret. Det resterende ble revet av da han fant ut at Marge var gravid med Lisa og etter dette hadde han kun tre hårstrå igjen. Ett hårstrå ble revet av da han fant ut at Marge var gravid med Maggie. Etter dette har han kun hatt to hårstrå på hodet. En annen potensiell årsak til at hans hårmangel og fedme, kan være at han lot seg utsette for et militært medisinsk eksperiment for å unngå en middag med Marges søstre, Patty og Selma.
Alder.
Det har vært antydet i "Simpsons" at Homer er mellom 36 og 39 år gammel. I episoden «Kill the alligator and run» forteller en test at Homer kommer til å dø som 42-åring. Da sier Homer «Bare tre år igjen å leve!». I episoden «The Homer they fall» sier Marge at Homer er 38 år. Det bør nevnes at verken Homer eller Marge har hukommelse for tall som er pålitelig. Flere episoder har referert til Homers fødselsdato som 12. mai 1956, 10. mai 1955 og 20. mars 1955. I senere episoder er det bare Homer selv som husker sin fødselsdag. Han hevder det er samme dag som Santa's Little Helpers fødselsdag; selv om ingen i Simpson-familien var til stede under Santas Little Helpers fødsel.
Adresse.
Adressen til Homer og hans familie er 742 Evergreen Terrace, Springfield. Flere alternative husnummer i Evergreen Terrace er nevnt i forskjellige episoder. Numrene er blant andre 59, 72, 94, 723, 743, 763, og 1094, i tillegg til 430 Spalding Way.
I episode nr. 299 blir Homers epostadresse oppgitt som: chunkylover53@aol.com. Epostadressen tilhører "Simpsons"-medskaper David X. Cohen, og kan bli mailet til for å få Homer-lignende svar.
Personlighet.
Homers grunnleggende personlighetstrekk ble tydelige allerede i ung alder. Han ble oppdratt av faren sin, etter at moren forlot dem da Homer var omtrent seks år. Homer sov seg igjennom skolen, og ble uteksaminert til tross for at han ikke bestod naturfag for stryk-kandidater omtrent tyve år senere. Årsboken fra avslutningsåret avslører mangel på interesse i sport og andre aktiviteter. Homer sier i boken; «I can't believe I ate the whole thing». På videregående ble Homer forelsket i Marge, som han senere giftet seg med (senere får de begge vite at de traff hverandre på en sommerleir mange år tidligere). Etter han bestod naturfag for stryk-kandidater begynte Homer på Springfield University under tvang fra arbeidsplassen og fullførte. Homer strøk på eksamen, men fikk hjelp av tre nerdevenner som hacket karakterutskriften hans. Arbeidslivet har blitt forstyrret av blant annet klovneskole, livvaktskole, skole for suksess, the Lanley Institute of Monorail Conducting og grunnleggende familieegenskapkurs.
Hans karakteristiske nynning/synging hører man ofte når han er på vei til sin rosa bil
Homers ett minutts oppmerksomhet passer til hans intensivitet, hengivenhet for hobbyer, firmaer eller andre prosjekter. Selv om Homer fra naturens side er en lat person, er han likevel kapabel til å legge mye innsats ned i enkeltprosjekter, selv om det er bare for en uke eller mindre. Gode eksempler er da han gjorde om garasjen sin til en bar, bare for å terge den lokale bartenderen Moe Szyslak; da han brukte en hel uke på å studere Thomas Edison; og da han forsøkte å avdekke en sammensvergelse om å selge Springfields baseballag (Homer protesterte mot salget utenfor stadion ved å sultestreike).
Helse.
Hvis man ser på alt som Homer Simpson har gått igjennom så kan man si at han er heldig som i det hele tatt lever.
I tillegg lider han av «Homer Simpson-syndromet». Dette betyr at hodeskallen hans er like tykk som et vanlig menneske med en footballhjelm på hodet, og gjør at han kan ta i mot mange slag uten å falle om. Moe trente Homer i boksing (mot uteliggere), men Homers boksekarriere endte da han nesten ble drept av Drederick Tatum. Homer er blitt skutt fire ganger i hodet av en spikerpistol. Han har blitt påkjørt av Marge. Homer ble også banket opp av sykehuspersonalet første gang han ble alkoholforgiftet.
Homer lider også av flere arvelige sykdommer som for eksempel at han er skallet, men også det mannlige «Simpson-dumhetsgenet», tykke fingre (unormalt korte og tykke fingre) og «Simpson-rumpa» (en stor rumpe som gjør at han må bruke ballongbukser), disse sykdommene har han gitt videre til barna sine. Homer er også langsynt (av og til), da bruker han lesebriller når han leser en bok eller en avis.


Multippel sklerose.
Multippel sklerose (fork. MS'") er per i dag diagnostisert som en kronisk, uhelbredelig nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen), som oftest kvinner mellom 25 til 45 år. De vanligste symptomene er nedsatt førlighet, dårlig syn, lammelser og koordinasjonsvansker, men pasientene har ulike symptomer alt etter hvor i hjernens eller ryggmargens myelin betennelsen(e) oppstår.
Klassifisering.
Illustrasjon (engelsk) som viser de forskjellige forløpsformer ved multippel sklerose
Hjerneaktiviteten til en multippel sklerosesyk i løpet av et år.
Det finnes per i dag ingen kur for å helbrede sykdommen, men det finnes medisiner (Beta-interferon og glatirameracetat) som begrenser eller forsinker sykdomsprossessen og som i dag brukes til nydiagnoserte. Dessuten kan episodene med forverringer (Schub) behandles med intravenøs eller peroral tilførsel av binyrebarkhormoner (som f.eks. metylprednisolon). Ellers er behandling av symptomer viktig. Det er også et voksende antall ms-diagnoserte som tar behandling for CCSVI, som det i dag forskes på kanskje har en sammenheng med Multippel Sklerose.
MS diagnostiseres ved hjelp av billeddiagnostikk (MR), en viss type EEG-undersøkelse (visuell fremkalt respons, VEP) og en undersøkelse av væsken som omgir hjernen og ryggmarg (elektroforese) samt sykehistorien og en nevrologisk undersøkelse.
Man kjenner per i dag ikke årsaken til sykdommen. Forskningen forlater teorien om at den skyldes virus eller bakterier og heller nå mer mot at den skyldes en genfeil og at det kan være en autoimmun sykdom. Det spekuleres i om MS kan være arvelig da det ses en økt prevalens blant slektninger hos de som er affisert. Hos eneggede tvillinger hvor den ene har MS, er det 30 % sjanse for at den andre også har sykdommen. MS er ikke vist å være smittsom, men teorien om at den kan utløses av en virusinfeksjon finnes.
Det er også en økende interesse for om det er en sammenheng mellom CCSVI og Multippel Sklerose. Dette finnes det behandling for i dag i enkelte land.
Epidemiologi.
Kart som viser den globale utbredelse av sykdommen (engelsk), hvor hyppigheten tiltar med økende avstand fra ekvator
I Nord-Europa, det kontinentale Nord-Amerika og Australasia er prevalensen av multippel sklerose 1:1000, mens hyppigheten på den arabiske halvøy, i Asia og i det kontinentale Syd-Amerika er betydelig lavere. I Afrika syd for Sahara er MS ekstremt sjelden. Med enkelte viktige unntak ser man en nord-syd gradient på den nordlige halvkule, og en syd-nord gradient på den sydlige halvkule, hvor MS er langt mer uvanlig i områder omkring ekvator. Klima, diett, geomagnetisme, toksiner, eksponering for sollys, genetiske faktorer og infeksjonssykdommer har alle blitt diskutert som mulige årsaker for disse regionale forskjellene. Miljøfaktorer i barndommen kan spille en viktig rolle ved utviklingen av sykdommen senere i livet. Dette konseptet er basert på flere studier av migranter, som viser at dersom migrasjon forekommer før 15-årsalderen, får migranten (nesten) den samme risiko for sykdom som er i den region vedkommende immigrerer til. Dersom migrasjonen finner sted etter fylte 15 år, beholder migranten en risiko for utvikling av MS tilsvarende risikoen i det området vedkommende har emigrert fra. I tillegg viser det seg at tobakksrøyking er en uavhengig risikofaktor for utvikling av MS.
MS opptrer hovedsakelig i mennesker av kaukasisk rase (hvite personer). Hyppigheten er tyve ganger lavere hos inuittene i Canada enn hos andre canadiere som bor i det samme området. Sykdommen er også sjelden hos indianerne i Nord-Amerika, de australske aboriginer og i Māori-folket på New Zealand. Disse eksemplene peker i retning av at den genetiske bakgrunnen har en viktig betydning i utviklingen av MS.
Som man ser ved flere autoimmune sykdommer, er også MS mer hyppig blant kvinner enn menn, kjønnsfordelinga er ca. 2:1. Hos barn (som sjelden utvikler MS) er forholdstallet opptil 3:1. Hos personer over femti år er hyppigheten lik hos menn og kvinner. Debuttidspunktet for sykdommen er vanligvis i tidlig voksen alder (20–40 år), sjelden før 15-årsalderen eller etter fylte 60 år.
Som nevnt tidligere, er det en genetisk komponent ved MS. I gjennomsnitt vil en av 25 søsken av en person med MS også utvikle sykdommen. Nesten halvparten av eneggede tvillinger av MS-rammede personer vil få tilsvarende sykdom, hos toeggede tvillinger vil dette inntreffe hos kun en av tyve. Hvis en av foreldrene rammes av MS, har hvert barn en risiko på 1:40 for å utvikle sykdommen senere i livet.
Tegn og symptomer.
MS kan forsårsake en rekke tegn og symptomer, inklusive nedsatt følesans (hypestesi), nedsatt muskelstyrke (pareser), muskelspasmer og andre bevegelsesforstyrrelser, problemer med koordinasjon og balanse (ataksi), problemer med tale (dysartri), synsproblemer - herunder nedsatt synsstyrke (nedsatt visus) og dobbeltsyn (diplopi), kronisk tretthetssyndrom, akutte eller kroniske smerter, blæreforstyrrelser, tarmforstyrrelser, kognitive forstyrrelser, emosjonelle forstyrrelser (depresjon). Et vanlig brukt mål på sykdomstilstand og progresjon er Expanded Disability Status Scale eller EDSS.
I innledende stadier av sykdommen er anfallene ofte milde (evt. asymptomatiske) og forbigående, og leder ikke i alle tilfeller til kontakt med helsevesenet, og symptomene blir ofte kun gjenfortalt ved senere kontakter. De mest vanlige debutsymptomene er endret følesans (33 %), synstap - helt eller delvis (synsnervebetennelse) (16 %), nedsatt muskelstyrke (13 %), dobbeltsyn (7 %), påvirket gangfunksjon (5 %) og balanseforstyrrelser (3 %). Dog er andre, mer sjeldne initielle symptomer også beskrevet som afasi eller psykose. Ca. 15 % har multiple symptomer ved første kontakt til helsevesenet. Hos noen er det første MS-anfallet forutgått av en infeksjon, fysisk traume eller ekstrem fysisk belastning.
Diagnostikk.
Det kan være vanskelig å etablere diagnosen multippel sklerose i tidlige stadier av sykdommen. Diagnosen kan kun stilles dersom det er påvist to anatomisk separate demyeliniserende hendelser adskilt i tid minimum 30 dager. McDonald-kriteriene er en internasjonalt brukt standardisering av diagnose-kriteriser, som tar i bruk kliniske opplysninger, laboratorieundersøkelser og bildediagnostikk.
En annen test som kan komme til å bli viktig i fremtiden er måling av antistoffer rettet mot myelin-proteiner som f.eks. myelin oligodendrocytt glykoprotein (MOG) og myelin basisk protein (MBP). Per i deg (2006) har disse testene ingen etablert rolle i diagnostikken av MS.
Det er også mye forskning som tyder på at en undersøkelse av venene for å eventuelt avdekke CCSVI kan bli en faktor som man bør ta inn som en faktor i MS. Per i dag (2010) har ikke denne undersøkelsen fått en etablert rolle i diagnostikken av MS, men det er mange MS-rammede som ønsker dette undersøkt.
De medisinske tegn og symptomer ved MS kan være identiske ved andre sykdommer, som f.eks. hjerneslag, hjernebetennelse, infeksjoner som f.eks. Borreliose (som kan gi identiske lesjoner på MR og tilsvarende funn i cerebrospinalvæsken),
svulster, og andre autoimmune sykdommer, som f.eks. lupus. Ytterligere tester kan være påkrevd for å avgrense MS fra disse sykdommene.
Diagnosen MS stilles på bakgrunn av de kliniske funn, sykehistorie og tilleggsundersøkelser, hvor billeddiagnostikk (MR), nevrofysiologiske undersøkelser (VEP) og undersøkelse av cerebrospinalvæsken (elektroforese) er viktig.
Behandling.
Per i dag (2011) finnes det ingen kurativ behandling for MS. Mange pasienter klarer seg godt uten noen form for behandling, som især er fordelaktig fordi mange av de tilgjengelige legemidlene på markedet har alvorlige bivirkninger og har spesielle risikomomenter knyttet til seg. Det amerikanske Food and Drug Administration (FDA) (noenlunde tilsvarende Statens legemiddelverk) har godkjent tre medisiner som inneholder beta-interferoner ("Avonex" fra Biogen Idec, "Betaseron" fra Berlex, og "Rebif" fra Serono) for behandling av den relapserende-remitterende form for MS. Beta-interferoner har vist seg å redusere antall anfall av sykdommen og senker sannsynligvis progresjonen av de fysiske handikap. Pasienter som får denne behandlingen får tilsynelatende kortere og mindre alvorlige anfall. FDA har også godkjent en syntetisk form for myelin basic protein, som kalles copolymer I, som markedsføres under navnet "Copaxone", også for behandlingen av relapserende-remitterende MS. Copolymer I har få bivirkninger, og studier indikerer at dette legemiddelet kan redusere antall anfall med nesten en tredel. Et immunosuppressivt preparat, mitoxantrone (produktnavn: "Novantrone") er godkjent av FDA for behandlingen av progredierende og fremskredne former for MS.
Selv om binyrebarkhormoner ikke påvirker sykdomsforløpet over lengre tid, så kan de redusere varigheten og alvorlighetsgraden av anfallene hos noen pasienter. Spastisitet, som kan opptre som en vedvarende stivhet p.g.a. økt muskeltonus eller som spasmer som kommer og går, vil vanligvis kunne behandles med muskelavslappende eller beroligende legemidler som f.eks. baklofen, tizanidin, diazepam, clonazepam og dantrolene. Fysioterapi og fysisk aktivitet kan være med til å opprettholde gjenværende funksjoner, og man kan oppleve at forskjellige hjelpemidler, som f.eks. droppfotskinne, stokk og rullator kan være med til å opprettholde mobilitet og derfor autonomi. Det er viktig å unngå overdreven fysisk aktivitet og varme, i det dette kan fremprovosere fysiologisk fatigue, et tretthetsfenomen. Hvis psykologisk betingede tretthetsfenomener oppstår, kan antidepressiva være til hjelp. Andre preparater som kan avhjelpe fatigue inkluderer bl.a. amantadine ("Symmetrel"), pemoline ("Cylert") og det fortsatt eksperimentelle preparatet aminopyridine.
Selv om det ved anfall som rammer synfunksjonen spontant kan oppstå bedring, blir det i noen tilfeller brukt en kortvarig behandlingsforløp med intravenøs metylprednisolon (Solu-Medrol), etterfulgt av peroral behandling med binyrebarkhormoner.
Man kan også få tatt utblokkering av vener pga CCSVI i enkelte land, som har for mange hatt en positiv effekt.
I den senere tid har bruken av medisinsk marijuana blitt promotert som lindrende på MS-symptomer som smerte og spastisitet. De dokumenterte vitenskaplige forsøkene som er blitt utført rundt emnet ikke viser noen større direkte effekt.


Metropol TV.
Metropol TV var en reklamefinansiert TV-kanal for Oslo som hadde sendinger fra 1999 til 2002. Til tross for at den var rettet mot befolkningen i Oslo kunne den sees i store deler av landet gjennom diverse kabel-TV-tilbud. Målgruppen var «urbane» folk mellom 15 til 29 år. Målgruppen lå forholdsvis nært opp til NRK2.
Kanalen ble ledet Jan Erik Pedersen mens Leif Holst Jensen var programsjef.
Programmer som gikk på kanalen var blant annet: "En L.U.N. aften med Golden og Antonsen", "Håvard Lilleheie Show" og "Frem fra trengselen". Hver ukedag hadde kanalen en 90 minutters direktesending fra Cafe Børsen i Oslo.
Anders Hornslien og Sarah Natasha Melbye var blant de mest profilerte programlederne i kanalen.
Kanalen begjærte seg konkurs den 27. februar 2002 og stanset sine sendinger samme dag. Bakgrunnen var et underskudd på 45 millioner. Kanalen hadde forholdsvis svake seertall, blant annet så ble premieren på "Respatex" kun sett av 2000 personer.


Lagan.
"Se også Lagan (elv), Lagan (by) og Lagan (tettsted)."
Lagan Weir i Belfast, ved utløpet av elven
Lagan er en elv i Nord-Irland. Den er omkring 64 km lang, og renner fra Slieve Croob i Down til Belfast, hvor den renner ut i Belfast Lough, en fjordarm fra Irskesjøen. Elven danner grense mellom grevskapene Antrim og Down.
Selv om navnet Belfast kommer fra det irske navnet "Béal Feirste", munningen av Farset, har Lagan i moderne tid vært en viktigere og synligere elv i byen enn Farset. I 1994 ble et større sluseprosjekt som kunstig stabiliserer vannstanden i Lagan, "The Lagan Weir", ferdigstillet.


Foyle.
Foyle er en elv i Nord-Irland. Den renner gjennom grevskapet Londonderry, og ut i Lough Foyle, en fjordarm fra Atlanterhavet, ved Londonderry by.


Bann.
Bann er den lengste elven i Nord-Irland. Den er delt i to av innsjøen Lough Neagh. Øvre Bann renner fra Mournefjellene ned i Lough Neagh, mens nedre Bann renner fra innsjøen og ut i havet ved Coleraine. Den totale lengden er omkring 129 km.
Bann finnes også som by i Tyskland(Kilde: Google Earth)


Jalapeño.
Jalapeño er et sterkt krydder som kommer fra en liten til middels chilipepperfrukt som er variant av den botaniske arten "Capsicum annuum".
Sammenlignet med annen chilipepper hører dette krydderet hjemme i den mildere delen av skarphetsskalaen. Den rangeres fra 2 500 til 8 000 på Scovilleskalaen.
Denne chilien har navn etter den meksikanske byen Xalapa de Enríquez, som også blir stavet "Jalapa". Den brukes ofte nedlagt i lake. Røkt jalapeño kalles chipotle.


Ají.
Ají er et sterkt krydder laget av den art av chilipepperen som kalles "Capsicum baccatum". Det gror i mange deler av Søramerika, ikke minst i Peru. Størrelsen på frukten, den delen av planten som omdannes til krydder, blir inntil 10 cm lang. Fargen er gul eller rød. På Scovilleskalaen, som måler skarphet, ligger styrken på mellom 10 000 og 15 000.
Det finnes svært mange varianter av Ají.


Rollo av Normandie.
Rollo (ca. 860 – ca. 932) var en vikinghøvding over et område som senere ble kjent som Normandie. I noen kilder blir han også omtalt som "Robert av Normandie". Rollo ble stamfar til den berømte normanniske herskerslekten.
Navnet Rollo er et Frankisk-latin navn som trolig stammer fra det norrøne navnet Hrólf (Rolv) (jamfør latiniseringen av Hrólf Kraki til Roluo i Gesta Danorum).
"Rollo" er oppført i flere skriftlige samtidskilder. Han var leder for de store styrkene av «normannere» som tidlig på 900-tallet erobret området ved munningen av elva Seine i Frankrike. For at de skulle flytte bort ble Rollo gjennom Saint-Clair-sur-Epte-traktaten i 911 forlent av Karl den Enfoldige med grevskapet Rouen som deretter ble utvidet til det «nordiske» hertugdømmet Normandie. Hertug er imidlertid en anakronistisk tittel som aldri ble brukt om Rollo. Greve av Rouen passer bedre for å beskrive Rollos myndighetsområde men tittelen Greve blir heller aldri brukt om Rollo. Derimot brukes "princeps Nortmannorum" i samtidige kilder både om Rollo, og sønnen Vilhelm Langsverd som omkring 927 overtok lenet. Rollo kan ha levd noen år etter dette men han er sikkert avgått med døden en gang før 933. Hans statue står oppført i dagens Rouen ved kirken St Ouen.
Rollos bakgrunn er sterkt omdiskutert. Den ikke spesielt etterrettelige normanniske historieskriveren Dudo av Saint-Quentin, som er hovedkilden, mener at Rollo var en fordrevet dansk kongssønn, sønn av en «kong Erik». Skriftlige kilder i kristne Europa skilte ikke mellom de nordiske rikene slik at denne påstanden om opprinnelessted bør kanskje betviles. Uansett har den ikke spesielt etterrettelige norske og islandske sagaoverlevering knyttet ham til Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal forskere genteste to av hans etterkommere for å slå fast hvor han har sitt opphav.
Kilder.
Rollo av Normandie


Malagueta.
Malagueta er et sterkt krydder som kommer fra en liten chilipepperfrukt som er variant av den botaniske arten "Capsicum annuum" (varianten "pendulum"). Fargen er grønn som umoden; som moden er den rød.
Den er kjent fra Brasil, rangeres med over 50.000 på Scovilleskalaen.


Rocotopepper.
Rocotopepper (eller locotopepper) er en variant av chilipepper; det latinske navnet er "Capsicum pubescens" (det siste ordet betyr 'hårete'). Dette krydderet er blitt dyrket i Peru, Ecuador og Bolivia i tusener av år. "Rocotopepperen" ("Locoto" er den bolivianske formen) dyrkes også blant annet i Mexico. Der dyrkes særlig varianten "canario".
Det var inkaindianerne som begynte å benytte planten for over 500 år siden. Den brukes fremdeles i lokal matlaging i Andesregionen. Den modne rocotoen er enten rød eller gul.
Genetisk er den også beslektet med noen av de viltvoksende chilivarianter i Søramerika ("Capsicum cardenasii", "Capsicum tovarii", "Capsicum eximium").
Rocotopepperen blir meget skarp, med verdier på fra 30 000 til 100 000 på Scovilleskalaen.
De navn og varianter som finnes i forskjellige dyrkingsområder, er "chile caballo" (Mexico), "manzano" (Mexico), "chile perón" (Mexico), "peteñero" (Honduras), "chamburato" og "canario" (Mexico), "Locoto" (Bolivia), "panameño" (Costa Rica) og "rocoto" (Peru, Chile, Ecuador).
Ikke pepper.
Den sterke smaken får ta ansvaret for at krydderet omtales som om det var en peppervariant. I virkeligheten hører den botanisk til en helt annen artsfamilie.


Coleraine.
Coleraine er en by i grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Den ligger ved elven Banns munning, og er administrasjonsby for distriktet Coleraine.
University of Ulster har en stor avdeling i byen.
På den ca. 60 m høye haugen Mountsandel er det funnet rester av trehus fra omkring 7000 f.Kr.
Se også.
Grevskapet Coleraine


Coleraine (grevskap).
Coleraine var et grevskap i dagens Nord-Irland. Det var det eneste av de opprinnelige 32 grevskapene som ble avskaffet før det 20. århundre.
Det ble opprettet av John Perrot i 1585, under Elisabeth I av England, og lå mellom elvene Bann og Foyle. Det skulle egentlig administreres fra byen Coleraine, men tinghuset og fengselet, de første offentlige bygningene, ble i stedet reist i Desertmartin. Engelskmennene hadde i den første tiden liten kontroll over området, men i 1607 ble nesten all eiendom i grevskapet konfiskert fra de irske eierne. I 1609 ble det gitt til laugene i City of London, og bosetningen i Ulster startet i området.
I 1613 ble Coleraine og deler andre grevskaper innlemmet i det nyopprettede grevskapet Londonderry.


Menneskelig etterretning.
Menneskelig etterretning (HUMINT) er en etterretningsdisiplin som baserer seg på innsamling av informasjon ved å utspørre eller spore personer, eller ved å benytte mer eller mindre uredelige teknikker for å få noen til å avsløre informasjon.
Blant kjente organisasjoner som beskjeftiger seg med HUMINT er CIA, National Clandestine Service og MI6.


Coleraine (distrikt).
Coleraine (irsk Cúil Raithin) er et distrikt i Nord-Irland. Det dekker deler av grevskapene Londonderry og Antrim, og administreres fra byen Coleraine.


Gul rocotopepper.
Gul rocotopepper, chile caballo eller canario er en variant av krydderplanten "Capsicum pubescens", en av artene av chilipepperen. Den grupperes gjerne som en av de mange typer rocotopeppere. Den dyrkes nå fortrinnsvis i Mexico, men finnes også i Andesfjellene som den antas å stamme fra.
Ikke pepper.
Den sterke smaken får ta ansvaret for at krydderet omtales som om det var en peppervariant. I virkeligheten hører den botanisk til en helt annen artsfamilie.


Peruansk villpepper.
Peruansk villpepper eller Río Mantaro-pepper ("Capsicum tovarii") er en viltvoksende nær slektning av "Capsicum pubescens". Peruansk villpepper foretrekkes ikke ved produksjon av chilipepper; "Capsicum pubescens"-artens rocotopeppervarianter er langt mer populære som krydder.
Ikke pepper.
Den sterke smaken får ta ansvaret for at planten omtales som om det var en peppervariant. I virkeligheten hører den botanisk til en helt annen artsfamilie.


Portrush.
Portrush er en by i Antrim i Nord-Irland. Den er en kystby, med turisme som viktigste næringsvei. Det er blant annet åpnet et stort badeland, "Waterworld".
I den ene enden av den lange sandstranden har bølgene skapt uvanlige former i den myke kalksteinen, blant annet den mer enn femti meter lange hulen "Cathedral Cave".
Mange av studentene ved University of Ulster i Coleraine bor i Portrush.
Royal Portrush Golf Club er internasjonal kjent.


Kattefamilien.
Kattefamilien (Felidae) kalles også kattedyr, katter og felider. Dette er en gruppe med kattelignende rovpattedyr som tilhører rovpattedyrene. Katter finnes naturlig nesten alle steder på Jorden, unntatt i Antarktis og i det sørlige Oseania og på Madagaskar.
Stamfedrene til denne familiegruppen oppsto trolig under oligocen, men moderne kattedyr oppsto trolig først for omkring 10-12 millioner år siden. Familien inkluderer en utdødd og tre nålevende underfamilier, hvorav 18 slekter og 37 arter fortsatt eksisterer.
Beskrivelse.
a>en er det største kattedyret. Den kan bli over 300 kg tung.
a>en er det minste kattedyret. Den blir vanligvis 1-2 kg tung
Felidene regnes som de mest spesialiserte av alle rovpattedyrene, fordi disse artene stort sett livnærer seg av byttedyr de selv har nedlagt og drept.
Katter har en langstrakt kropp med svært myk anatomi. Et fellestrekk hos alle katter er et relativt rundt hode med svært kraftige kjever og et forholdsvis kort snuteparti som er utstyrt med trykkfølsomme værhår. Kjevene er utstyrt med 28-30 tenner (3/3, 1/1, 2-3/2, 1/1). Fortennene er små og meiselformede. Hoggtennene varierer fra middels store til enorme hos den utdødde sabeltanntigeren. De øvre hoggtennene er alltid størst. Første premolar mangler; den andre, når den finnes, er bakovervendt. Molarene er små og enkle i strukturen. Rovtennene er imidlertid svært godt utviklet og kinntennene er av skjæretypen, siden katter ikke knuser maten.
Alle kattedyr har også klør som kan trekkes inn og beskyttes, unntatt geparden. Det har bidratt til å forsterke inntrykket av at gepard var den mest primitive av dagens katter, men nå har ny forskning avdekket at dette nok ikke er tilfellet allikevel. Kattene er stort sett dyktige klatrere, men de er ikke særlig utholdende når de løper. Sammen med gepard er løvene regnet som de dårligste klatrerne. Kattens anatomi er utrustet for spenst og sprint, og hurtigst av alle er geparden. Den kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t.
Det største og minste kattedyret som finnes i dag er henholdsvis tiger og rustflekkatt. Løver er det eneste kattedyret som lever i et sosialt hierarki. Alle andre arter lever stort sett som solitære predadorer som primært jakter alene.
Atferd.
Katter er vanligvis solitære og normalt natt- eller skumringsaktive, men flere arter jakter også om dagen. Spesielt gjelder dette løve og gepard, og i en viss utstrekning også noen andre arter. Løver er dessuten sosiale og danner flokker. Av og til kan også geparder danne små «unkarsflokker» (2-3 dyr) for en kort periode, som regel mellom søsken.
Hørsel og syn er de to viktigste sansene kattene bruker for å lokalisere byttedyr, men også følelse og lukt er viktig. Før byttet angripes smyger katten så nært opp til det som mulig, siden de ikke er særlig utholdende. Under selve angrepet brukes kun synet og hurtigheten. Angrepet skjer gjennom en kort sprint eller et byks. Vanligvis slår kattene byttet over ende med en kombinasjon av fart og vekt. Deretter kutter de av surstofftilførselen gjennom å bite/klemme over strupen, slik at byttet dør av kvelning. Små bytter drepes gjerne momentant. Jaguaren, som har de kraftigste kjevene av alle kattedyra, penetrerer hodeskallen på byttet med hoggtennene og dreper det momentant. Denne teknikken er imidlertid uvanlig blant andre store kattedyr.
Domestisering.
Villkatten er det eneste kattedyret som har blitt domestisert. Tamkatten oppsto som et resultat av dette for mer enn 4 000 år siden. Forskerne er usikre på akkurat når, men de mener å kunne bevise at det skjedde i de grøderike områdene i Midtøsten og Nordøst-Afrika. I så måte har man funnet de eldste bevisene på denne prosessen i arkeologiske funn på Kypros. Selve prosessen kan ha startet for mer enn 10 000 år siden og ha vært en parallell handling som fant sted over et bredt område, trolig i sammenheng med at det ble vanlig med korndyrking. Man vet også at geparden ble temmet alt for omkring 5 000 år siden, men den har aldri blitt domestisert.
Evolusjon og klassifisering.
Den første katten, kanskje "Proailurus lemanensis" eller en slektning av denne, utviklet seg fra gruppen miacider under oligocen. Noen hevder at "Proailurus" ga opphav til "Pseudaelurus", som så splittet seg i to linjer; Machairodontinae og "Pseudaelurus" (sistnevnte også kjent under pseudonymene "Ailuromachairodus", "Metailurus", "Sansanailurus" og "Schizailurus"). Denne utviklingen er imidlertid svært usikker.
Blant kattedyrene er det beskrevet 12 utdødde slekter uten tilhørighet til en spesiell gren (underfamilie); "Aelurogale", "Aeluropsis", "Amphimachairodus", "Dinobastis", "Mellivorodon", "Pratifelis", "Proailurus", "Pseudaelurus", "Sivaelurus", "Vinayakia", "Vishnufelis" og "Tungurictis". Alle må imidlertid regnes som usikre med hensyn til klassifiseringen.
Den første grenen som oppsto i kattefamilien var sabeltannkatter (Machairodontinae), men disse kattene døde ut mot slutten av siste istid. Smilodon var en blant mange slekter i denne gruppen.
Moderne kattedyr.
Det eldste fossile bevis vi har for moderne kattedyr er omkring 3-5 millioner år gammelt, men molekylære funn tyder på at gruppen har felles opprinnelse for omkring 10-12 millioner år siden.
Den grenen som oppsto først var geparder (Acinonychinae). Denne grenen ser ut til bare å ha bestått av en slekt, nemlig gepardslekten ("Acinonyx"), som igjen ser ut til å ha bestått av fire arter, hvorav tre ("A. aicha", "A. intermedius" og "A. pardinensis") er utdødd. Gepard ("A. jubatus") er derfor eneste overlevende art i denne gruppen. Ny forskning antyder imidlertid at geparden kan ha et felles opphav med "Puma concolor" (puma) og "P. yaguarondi" (jaguarundi), separert for omkring 6,9 millioner år siden. Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997 og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.
Den neste grenen som oppsto var gruppen av mindre kattedyr (Felinae). Denne grenen viser det største mangfoldet og inkluderer flest slekter og arter. Den første slekten som oppsto kan ha vært "Felis", men det hersker fortsatt stor uvitenhet omkring rekkefølgen på slektene i denne gruppen.
Den siste grenen som oppsto var i følge denne teorien store kattedyr (Pantherinae). Dette skal ha skjedd for omkring 3 millioner år siden, da slekten med brølekatter ("Panthera") dannet seg.
Tidligere fylogeni.
Fylogeni etter Wesley-Hunt og Flynn, 2005.
Ny teori om opprinnelsen.
Det er fortsatt usikkerhet knyttet til klassifiseringen av kattedyrene, men en DNA-studie gjengitt i en artikkel i BBC og National Geographic News tar oss en skritt nærmere. Resultatene antyder at dagens moderne katter fikk sin opprinnelse i Asia for cirka 11 millioner år siden. Den hevder at linsangene er den moderne kattenes nærmeste slektninger. Hypotesen legger til grunn at åtte linjer danner grunnlaget til alle moderne kattedyr. Konklusjonene fra denne studien har i senere tid fått stadig større internasjonal tilslutning, og blir blant annet tatt til etterretning av IUCN.
Den første grenen som oppsto var i følge den nye teorien Pantherinae (panterlinjen), tett fulgt av en gruppe bestående av baykatt, asiagullkatt og marmorkatt (baykattlinjen). Studien mener også å kunne bevise at de moderne kattenes progenitor utvandret fra Asia til Afrika for omkring 8 millioner år siden. Der skal ei afrikansk linje med karakal, afrikagullkatt og serval ha oppstått (karakallinjen). Denne skal siden ha ført til dannelsen av ozelotlinjen. Studien antyder også at katten krysset Beringstredet til Nord-Amerika for omkring 8 millioner år siden, og beveget seg sørover mot Sør-Amerika, via den panamaiske landbrua.
Den siste linjen som dannet seg var den såkalte tamkattlinjen, som inkluderer de små villkattene. Tamkatten oppsto fra minst fem forskjellige individer i denne linjen. Dette støttes også av annen ny forskning, for eksempel Driscoll m. fl.
Moderne fylogeni.
Fylogeni etter Johnson m. fl., 2006.
Inndeling etter Felid TAG.
Inndelingen nedenfor er i henhold til Felid TAG (Taxonomic Advisory Group) konferansen som fant sted i mars 1996 og inkluderer derfor ikke utdødde arter. På denne konferansen ble det stadfestet at det på daværende tidspukt fantes 259 beskrevne underarter i kattefamilien, hvorav 235 ble anbefalt revidert med hensyn til sin status som underart. Det var altså en generell oppfatning blant forskerne at mange av disse ikke klassifiserer til en status som egen underart. Imidlertid er det vanskelig å gjøre noe med problemet før fullstendige biologiske og genetiske analyser foreligger.
De fleste artene ble i 2008 revidert med hensyn til klassifisering, men dette reflekteres nødvendigvis ikke i listen nedenfor og av artsbeskrivelsene. Eksempler på arter som har blitt oppdatert er for eksempel snøleopard og jaguarundi. Begge er nå plassert i andre slekter enn tidligere, som følge av ny kunnskap om disse artene. Gepardslekten ("Acinonyx") er dessuten flyttet til underfamilien mindre kattedyr (Felinae).
Noen vil sikkert savne tamkatten og iriomotekatten fra listen nedenfor, men disse anerkjennes ikke som egne arter og står derfor ikke oppført her. Tamkatten regnes som en genetisk variant av afrikansk villkatt, mens iriomotekatten nå er en offisiell underart av leopardkatten. Den ble tidligere regnet som en egen art, men moderne forskning på DNA har avslørt at så ikke er tilfellet. Om iriomotekatten hersker det imidlertid fortsatt en viss forvirring og usikkerhet.


Møre bispedømme.
Møre bispedømme ble opprettet 18. september 1983 da Sunnmøre ble overført fra Bjørgvin bispedømme, og Nordmøre og Romsdal fra Nidaros bispedømme. Molde er bispesete, og Ingeborg Midttømme biskop.
Geografisk samsvarer bispedømmets grenser med grensene til fylket Møre og Romsdal. At førstnevnte likevel heter «Møre» kommer av et kompromiss der Sunnmøre, med cirka halvparten av innbyggerne, aksepterte at bispesetet ble lagt til Molde, fremfor Ålesund, mot at Romsdal ikke ble med i navnet.
Møre bispedømme har også et aktivt ungdomsråd, som består av ungdommer bosatt innenfor bispedømmets grenser. Disse velges på bispedømmets Ungdomsting blant delegater fra menighetene og ungdomsorganisasjonene. Ungdomsrådet fungerer som et rådgivende organ til bispedømmerådet og biskopen i ungdomsspørsmål, og som en ressurs for menigheter, da ungdomsrådet også arrangerer inspirasjonssamlinger og kurs for ungdommer i menigheter tilknyttet bispedømmet.
Ungdomsrådet i Møre bispedømme.
Ungdomsrådet er et rådgivende organ for Møre bispedømmeråd og Møre biskop i ungdomsspørsmål. Ungdomsrådet består av maksimalt seks medlemmer og to varamedlemmer fra menighetene og to medlemmer og ett varamedlem fra ungdomsorganisasjonene i fylket. Rådet sender også to delegater til Ungdommens kirkemøte.
Én gang i året avholdes Ungdomstinget, som er det øverste organet i ungdomsstrukturen i bispedømmet. De siste årene har dette blitt avholdt sammen med festivaler arrangert av de kristelige organisasjonene, som NMS U og KFUK-KFUM. Her legger ungdomsrådet frem sin årsrapport, de viktigste sakene diskuteres i plenum eller i grupper, og det avholdes valg. I dette valget velges ca halvparten av ungdomsrådet hvert år, slik at en har en viss kontinuitet i arbeidet. Som medlem sitter man i to år, mens varamedlemmer kun sitter i ett. Hver menighet og ungdomsorganisasjon i bispedømmet kan sende to delegater med tale- og stemmerett, og eventuelt flere med observatørstatus. Lederen i ungdomsrådet velges internt ved første møte etter Ungdomstinget.


Portstewart.
Portstewart er en kystby i grevskapet Derry i Nord-Irland. Den sees ofte som en flottere versjon av nabobyen Portrush, som ligger i rett over grensen til Antrim. Turisme er en viktig næringsvei. Byen er spesielt kjent for sine fine strand, som er spesielt populær blant surfere. Den er omkring 3 km lang, og eies av National Trust.
Byen har tre golfbaner, som alle tilhører Portstewart Golf Club. Å spille golf der er en spesiell utfordringer, på grunn av den sterke vinden som nesten alltid blåser inn fra Atlanterhavet.
Tidligere bodde mange av studentene fra University of Ulster i Coleraine i Portstewart, men etter at byen popularitet har økt er det få studenter som har råd til å bo der.
På klippen som ruver over den vestlige enden av strandpromenaden ligger et kloster med en internatskole.


Futhark.
Futhark (norrønt "Fuþark", med runer) brukes vanligvis som betegnelse på den første runerekken, som inneholdt 24 tegn.
Navnet Futhark er en nyere konstruksjon, og er tatt fra uttalen på de seks første tegnene: F - U - Þ - A - R - K. Disse tegnene beholdes i stor grad i de senere runerekkene, og disse betegnes også ofte som futhark'er og ikke som alfabeter.
Den eldre futharken.
Kart over runefunn med den eldre futharkens runer.
Den eldre futharken besto av 24 runer. Den kalles også for den urnordiske, urgermanske eller samgermanske futharken og var i bruk hos alle germanske folk. I Sverige er det funnet futharker som i prinsippet er fullstendige på Kylversteinen fra Gotland, datert til rundt 400 e.Kr., som kan være den eldste kjente futharken i verden. Vadstenabrakteaten fra Östergötland er noe senere, rundt 450-550 e.Kr., Mariedammbrakteaten fra Närke fra omtrent samme tid, og Grumpanbrakteaten fra Västergötland er fra 500 e.Kr. I Danmark finnes det ufullstendige futharker på Lindkærbrakteaten (400-650 e.Kr.), Gudmebrakteaten (400-650 e.Kr.) og muligens også på den udaterte Roskildebrakteaten som ble funnet så sent som i 1997. På det europeiske fastlandet er det funnet fire ufullstendige urgermanske futharker: Den ungarske Aquincumspennen i Budapest (ca. 500 e.Kr.), Charnayspennen i Frankrike (ca. 520-570 e.Kr.), Brezapilaren i Bosnia (ca. 550 e.Kr.) og Beuchtespennen i Niedersachsen (ca. 560-590 e.Kr.).
f u þ a r k g w h n i j p e/ï R/z s t b e m l ŋ d o ?.
f u þ a r k g w: h n i j e/ï p R/z s: t b e m l ŋ o (d).
f u þ a r k g w: h n i j e/ï p – –: t b e m l R o d'".
Man kjenner til rundt 300 innskrifter som benytter denne runeraden. De fleste er fra den sørlige delen av Skandinavia. Funnene er generelt vanskelig å tolke. Gjennom Kylversteinens og Vadstenabrakteatens futharker kunne runologene gjenskape runenes innbyrdes ordning og gjøre inndelinger.
Hvor og når den eldre futharken oppstod.
Lansespissen fra Kovel i Ukraina
Det er ikke kjent når og hvor den eldre futharken ble skapt. Det regnes som sannsynlig at dette skjedde en gang i løpet av de første århundrene e.Kr, og forskerne mener å kunne datere de eldste runeinskripsjonene til det andre århundret etter vår tidsregning.
Det er generell enighet om at ethvert skriftsystem gjennomgår en utvikling og abstrahering fra piktografiske symboler, og at dette også gjelder for futharken. Man mener å se forløpere til runene i en del av de symboler man finner i helleristninger. Det er i tillegg påpekt en rekke likheter mellom runetegnene i futharken og de greske eller latinske alfabeter. Det er generelt en enighet i forskermiljøene om at runene har blitt noe påvirket i hvert fall av det latinske alfabetet, men ikke enighet om hvor stor denne påvirkningen har vært.
Relativt gamle funn av objekter med runeinskripsjoner er gjort i Østeuropa, blant annet er et lansehode fra 200-tallet funnet i Kowel i Ukraina, en ring datert til mellom år 250 og år 400, funnet i Pietroassa i Romania, og et lansehode funnet Dahmsdorf-Müncheberg i Brandenburg, Tyskland. Disse funnene har ledet til teorier om at runene ble skapt i dette området av goterne, for eksempel i området rundt Donau eller Wisła. En annen teori går ut på at de germanske stammene i Danmark, muligvis sør i Jylland, oppfant runene. En tredje teori går ut på at utspringet til futharken ligger i Alpene.
Negauhjelmens inskripsjon (lest fra høyre til venstre)
Hvorfor den eldre futharken oppstod.
Det finnes flere teorier om hvorfor skrivesystemet oppstod. Runene har fra starten av vært benyttet dels til økonomiske og administrative behov, og dels i kultisk eller i religiøse sammenhenger, og det har vært en pågående diskusjon i fagmiljøene hvilket av disse som var den primære drivkraften for at futharken ble laget. Den danske professoren Anders Bæksteds syn har vært at motivasjonen primært har vært pragmatisk, og drevet av at samfunnet ble så administrativt komplekst at behovet for et skriftspråk oppstod. Hans syn har siden 1950-tallet hatt gehør i forskermiljøene.
Den danske forskeren Preben Meulengracht Sørensen har i nyere tid foreslått at runene oppsto fra et behov å markere politisk uavhengighet overfor Romerriket ved å ha et eget skriftspråk, og hevder det ikke var et udekket, reelt behov for et skriftspråk i Norden før det store religionskiftet på 1000-tallet.
Den eldre futharkens tre slekter.
Den eldre futharken er oppbygd av tre grupper med åtte runer i hver gruppe («slekter»), eller et system der runene deles inn i 8 x 3. Gruppene er "Frøys ætt", "Hagals ætt" og "Tyrs ætt". Hver ætt begynner med gruppenavnets førsterune.
Runenes navn.
Ut av manuskripter om runer fra middelalderen kan vi lese at hver enkelt rune i Futharken hadde et navn, som også var et ord brukt i norrøn dagligtale. Selv om man kun kjenner disse fra senere kilder antas det at navnene har fulgt futharken fra den ble skapt. Disse har blant annet fungert som mnemoniske verktøy, og runens lyd har i de fleste tilfeller vært lik ordets første bokstav. Unntakene er runene Ing og Elgr. Man antar at runen Ing stod for "ng", og at Elgr stod for en nasal R (som i engelsk "red"), og runenes lyd kommer her senere i ordet. I runeinskripsjoner forekommer det at enkeltruner blir brukt som ideogrammer, fremfor at hele ordet skrives ut med enkeltruner.
Kilde: (navn merket med * er konstruerte)
Unicode.
Unicodetegnsettet har oppføringer for runetegnene.


Limavady.
Limavady er en by i grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Den er administrasjonssenter for distriktet Limavady.
Byen er mest kjent for at det var der melodien «A Londonderry Air» ble skrevet ned. Det ble gjort i 1851 av Jane Ross. Det er satt en rekke tekster til melodien, med «Danny Boy» som den kanskje mest kjente.


Norsk Myndeklubb.
Norsk Myndeklubb (NMK) ble stiftet 11. mars 1946 under navnet "Norsk Afghaner Klubb". Klubben er er tilsluttet Norsk Kennel Klub og er topporgan for mynderasene afghansk mynde, azawakh, borzoi, italiensk mynde, polsk mynde, saluki, skotsk hjortehund, sloughi, spansk galgo, ungarsk mynde og whippet.
Historie.
Det var "Isabella Cavallini Tønnesen", som drev oppdrett med afghaner, som tok initiativet til dannelsen av klubben. Alt i startfasen ble mulighetene for å stifte en klubb som omfattet alle mynder undersøkt, men først i 1957 ble borzoi og whippet inkludert. Klubben byttet da navn til "Norsk Whippet, Russisk og Afghansk Myndeklubb" (NWRAMK).
I 1971 hadde klubben ca. 200 medlemmer, men antallet steg drastisk når Norsk Kennel Klub (NKK) i 1972 vedtok at klubben også skulle omfatte rasene irsk ulvehund, italiensk mynde, saluki og skotsk hjortehund. I 1975 fikk klubben NKKs godkjennelse til også å inkludere rasene faraohund, ibizahund og sloughi. Noen av disse rasene har siden forlatt klubben og dannet sine egne klubber. Greyhound-folket startet Norsk Greyhoundklubb alt i 1952, og var således aldri med. Norsk Irsk Ulvehundklubb ble dannet i 1977. Podenco-folket startet Podencoklubben i 1990. Den organiserer rasene Etnahund, faraohund, ibizahund, podenco canario og podengo portugues.
Klubbens første lokalavdeling ble stiftet i Trøndelag samme år som ulvehundene forsvant til sin egen klubb. I 1990 byttet så klubben navn til det mer kortfattede; "Norsk Myndeklubb".


Limavady (distrikt).
Limavady (irsk Léim an Mhadaigh) er et distrikt i grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Administrasjonssenteret er byen Limavady.
Elven Roe renner gjennom distriktet, som strekker seg fra Sperrinfjellene i sør til Benonestranden ved Atlanterhavet. Denne stranden var den første i Nord-Irland som fikk et blått flagg for sin høye kvalitet.


VM i fotball 1990.
VM i fotball 1990 ble arrangert i Italia. Det ble vunnet av, som slo 1-0 i en finale mellom forrige VMs to finalister. Denne gangen med motsatt utfall.
Med sin tredje tittel (og tre andreplasser) ble Tyskland tidenes mestvinnende nasjon i VM, inntil vant sitt 4. mesterskap i 1994. Tysklands manager, Franz Beckenbauer, ble den andre spilleren, etter Mário Zagallo, som ble verdensmester både som spiller (i 1974) og som manager.
Turneringsformatet var uendret fra 1986: 24 kvalifiserte lag spilte i seks grupper à fire lag. 16 lag gikk videre til cupsluttspillet: de to beste lagene i hver gruppe pluss de fire beste tredjelagene.
VM ble innledet med en overraskelse. Tittelforsvareren Argentina tapte 0-1 for i åpningskampen. Kamerun ble mesterskapets store overraskelse, de ble den første afrikanske nasjonen som gikk til kvartfinalen, hvor de tapte 2-3 på overtid for etter å ha ledet 2-1. Kameruns Roger Milla, som gjorde comeback spesielt for VM, ble en internasjonal superstjerne i en alder av 38, lenge etter at toppspillere vanligvis legger opp.
Argentina kom sterkt tilbake etter tapet, og gikk helt til finalen. På vei til finalen slo de ut Brasil i åttendedelsfinalen, og i semifinalen ble de første lag som scoret mot, da de vant på straffekonkurranse, da stillingen etter ekstraomgangene var 1-1.
Italieneren Salvatore Schillaci ble toppscorer med seks mål, ett mål i hver kamp han spilte. 'Toto' hadde faktisk bare spilt én kamp for Italia før VM.
Trivia.
I Norge ble flere av kampene sendt uten kommentatorer fordi NRK var i streik. I 1990 startet streiken 02.00 natt til tirsdag 19. juni, og den varte i 25 dager.
Oversikt.
I åttedelsfinanelene spilte de fire gruppetreerne mot fire gruppevinnere, mens de to gjenværende gruppevinnerne møtte to gruppetoere. De gjenværende fire gruppetoerne ble satt opp mot hverandre.
Åttendedelsfinaler.
23. juni 1990
23. juni 1990
24. juni 1990
24. juni 1990
25. juni 1990
25. juni 1990
26. juni 1990
26. juni 1990
Kvartfinaler.
30. juni 1990
30. juni 1990
1. juli 1990
1. juli 1990
Semifinaler.
3. juli 1990
4. juli 1990
Bronsefinalen.
7. juli 1990
Finalen.
8. juli 1990


Dungiven.
Dungiven er en liten by i grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Den ligger ved foten av Sperrinfjellene.
Byen har sin opprinnelse som en festning tilhørende O'Cahan-familien. Ruiner etter deres festningsverker er inkorporert i et slott fra det 19. århundre, som også ligger i ruiner. Under bosetningen i Ulster i det 17. århundre ble den gitt til Skinners' Company.
I 1971 ble det forsøkt å opprette et eget parlament for Nord-Irland i Dungiven.
Dungiven Priory.
Rett utenfor byen ligger "Dungiven Priory". Det ble grunnlagt som et augustinerkloster av O'Cahan-familien i 1100. I kirken finnes graven til Cooey na Gall O'Cahan, som døde i 1385. Den regnes av mange som den fineste middelaldergrav i Nord-Irland. Familien bygde et forsvarstårn i vestenden av kirken. Senere, da Skinners' Company eide byen, ble dette utvidet til en to og en halv etasjer høy befestet herregård, som ble bebodd av Sir Edward Doddington.
Kirken har ikke vært i bruk siden 1711, men det kommer stadig pilegrimmer til stedet. Utenfor kirken står en uthulet stein, opprinnelig en kvernstein brukt av munkene, og tilreisende henger ofte tøystykker i treet over denne steinen. Det er uklart når denne tradisjonen oppsto, men Dungiven er et populært sted å reise til for å be om helbredelse fa fysiske lidelser.


Prikkperikum.
Prikkperikum eller johannesurt (latin: " Hypericum perforatum") er en flerårig urt i perikumslekten av perikumfamilien "(Clusiaceae)". Den blir 20-80 cm høy, og har eggrunde og svakt perforerte små blad, og sterkt gule blomster med fem kronblad. Stilken er grå nederst og grønn øverst, og tidvis betydelig greinet.
Prikkperikum i blomst i skråning nær hagemiljø, Oslo.
Prikkperikum har helt siden oldtiden vært en kjent og mye benyttet medisinplante. Hippokratus, Dioskurides og Paracelsus mente planten virket helbredende ved nervøse forstyrrelser. Paracelsus, som var en av historiens mest berømte leger, skrev følgende: «Enhver lege bør vite at Vår Herre har lagt en stor hemmelighet i denne urten, for å beseire de ånder og fantasier som driver mennesker til randen av fortvilelse.»
Prikkperikum vokser vilt i store deler landet. Det har blitt funnet prikkperikum så langt nord som til Sør-Varanger. Stengelen er oppreist og vedaktig med parvis motsatte blader. Planten blomstrer fra juli og utover hele sommeren med gule blomster som vokser i klaser. Blomstene inneholder stoffet hypericin, som kan ses som små prikker i kronbladene. Det latinske navnet antyder at bladene er perforerte, noe som kan bero på disse dråpene av hypericin.
Det er lett å identifisere denne planten: Hvis man gnir en blomst i hånden blir fingrene farget røde av hypericinet. Stengelen har to kanter, noe som skiller den fra slektningen firkantperikum ("Hypericum maculatum"), som har fire. I motsetning til firkantperikum har dessuten prikkperikum få eller ingen svarte prikker på kronbladene. Prikkperikum kan derimot ha noe svarte prikker på de godt skjulte begerbladene under kronbladet.
Bruk av planten.
Prikkperikum blir brukt som krydder til brennevin, og det er denne planten Ulf Lundell synger om i sangen "Öppna landskap". Når de gule blomstene blir lagt i brennevin blir brennevinet farget krafting rødt, noe som i tidligere tider har ført til en tro på at planten har magisk kraft. På grunn av denne rødfargen har planten også fått navn etter døperen Johannes – man mente rødfargen var Johannes’ blod – og vi ser dette går igjen i de svenske, engelske og tyske navnene på planten. Gjennom tidene har planten blitt brukt som universalmedisin mot en lang rekke plager.
I våre dager påstås prikkperikum å ha en effekt mot "tungsinn", altså lette depresjoner, og dette har etter hvert blitt gjenstand også for seriøs forskning. Det finnes seks naturlegemidler basert på prikkperikum tillatt solgt gjennom apotek i Norge.
Bruk av planten er kjent for å virke fotosensibiliserende, noe som kan føre til utslett i forbindelse med soling. Dessuten er det påvist at prikkperikum hemmer effekten av visse legemidler, deriblant proteasehemmere og betablokkere, og det foreligger mistanke om at en rekke andre legemidler også får svekket effekt ved samtidig bruk av preparater av denne planten. Hormonelle prevensjonsmidler er trolig det best kjente eksempelet på dette.
Forsiktighetsregler.
Blant naturlegemidlene er det preparater med Johannesurt som vi vet mest om og som har flest interaksjoner. Johannesurt-preparater bør derfor ikke brukes i samme tidsrom som du bruker andre legemidler.
Bruk av johannesurt og p-piller kan medføre gjennombruddsblødninger og graviditet.
Alvorlige bivirkninger kan oppstå ved samtidig bruk av visse antidepressive legemidler (serotoninreopptakshemmere, SSRI'er) og midler mot migrene (triptaner) som får en forsterket effekt.


Roger Milla.
Albert Roger Mooh Milla (født 20. mai 1952 i Yaoundé) er en kamerunsk tidligere fotballspiller.
Roger Milla var en av de store overraskelsene under VM-sluttspillet i Italia i 1990. Den tilårskomne Milla overrasket sammen med de fleste ved å nå en VM-kvartfinale som første afrikanske lag. Kamerun spilte oppofrende og tapte kvartfinalen mot først etter ekstraomganger. Milla var en sterkt medvirkende årsak med sine fire mål i løpet av turneringen. Kamerun overrasket stort i åpningskampen, da de slo de regjerende verdensmestrene.
I en alder av 42 år ble Milla også tatt ut i Kameruns tropp til VM-sluttspillet i USA i 1994. Der scoret han et mål mot, og satte dermed rekorden for eldste målscorer i et VM-sluttspill.


Newry.
Utsikt over Newry fra sentrum av byen
Newry (irsk: An tIúr, norsk: barlind) er en by i Nord-Irland. Den ligger dels i Armagh og dels i Down, og er administrasjonssenter for distriktet Newry and Mourne.
Byen oppsto omkring et cistercienserkloster som ble grunnlagt i 1144. Den fikk etterhvert charter som markedsby, og en garnison ble plassert der. I 1742 ble Irlands første kanal, Newrykanalen, mellom Lough Neagh og Newry åpnet, og byen fikk charter som havneby. I forbindelse med Elisabeth II av Storbritannias gulljubileum i 2002 fikk den status som "city".
De mest fremtredende bygningene er den katolske katedralen og rådhuset. Elven Newry renner under rådhuset som er bygd over en bro. Katedralen har et temmelig normalt utseende på utsiden, men inne er den rikt dekorert med mosaikker, noe som bringer tankene til østlige kirker mer enn til tradisjonell irsk kirkekunst. To av Irlands eldste kirker står i Newry.
Byen regnes som ett av de beste steder å handle i Nord-Irland, og mange reiser av den årsak dit fra andre deler av provinsen og fra Republikken.
Distriktet Newry and Mourne har den høyeste andelen katolikker blant Nord-Irlands distrikter, og dette fører til at byen har et byråd som er dominert av Social Democratic and Labour Party og Sinn Féin.
Det irske navnet på byen, "An tIúr", er en moderne, sammentrukket form. Den eldre formen er "An Iubhir Chinn Traha", som betyr "barlinden ved enden av stranden". Dette er en henvisning til legenden om at St. Patrick skal ha plantet en barlind på stedet i det 5. århundre.


Extensible Messaging and Presence Protocol.
Extensible Messaging and Presence Protocol (XMPP) (formerly named Jabber) er en åpen, XML-basert internettprotokoll for direktemeldinger og tilstedeværelsesinformasjon. Jabber-basert programvare er i bruk på tusenvis av tjenere over hele internett, og brukes av over ti millioner mennesker verden over, ifølge Jabber Software Foundation.
Jeremie Miller startet prosjektet i 1998, og det første offentlige programslippet skjedde i mai 2000. Prosjektets hovedprodukt er "jabberd", en tjener som Jabber-klienter kan koble seg til for å komme seg på Jabber. Denne tjeneren kan enten danne et privat Jabber-nettverk (eksempelvis bak en brannmur), eller den kan tilslutte seg det globale, offentlige Jabber-nettverket.
Transportører.
Et nøkkelkonsept bak Jabber-systemet er "transportører", også kjent som "gateways", som tillater brukere tilgang til direktemeldingsnettverk som bruker andre protokoller, slik som AIM, ICQ, MSN Messenger og Windows Messenger, SMS eller e-post. Til forskjell fra multiprotokoll-klienter som Gaim eller Kopete, gir Jabber denne tilgangen på tjenernivå ved å kommunisere over spesielle transporttjenester som kjører på en tjener langt borte. Enhver Jabber-bruker kan «registrere seg» hos en av disse transportørene ved å oppgi nødvendig informasjon for å logge seg på det bestemte nettverket, og kan deretter kommunisere med brukere av det nettverket som om de også var Jabber-brukere. Dette betyr at enhver klient med fullstendig støtte for Jabber-protokollen kan brukes for å koble seg på ethvert nettverk som en transport eksisterer for, uten at det behøves noe ekstra kode i klienten. Transportsystemet er ment å lette overgangen til Jabber mens markedet ennå er fullt av proprietære direktemeldingstjenester.
Standardiserte direktemeldinger.
Grunnlaget for Jabber-protokollen, som nå styres av Jabber Software Foundation, har blitt sendt som et standardiseringsforslag til IETF under navnet XMPP, og blitt godkjent som den offisielle standarden for direktemeldinger. SIMPLE, en konkurrerende standard basert på SIP-protokollen, konkurrerer om den samme statusen.
Jabber-klienter.
Her lister vi opp en rekke klienter som støtter Jabber.


Chamonix.
Chamonix-Mont-Blanc, eller Chamonix, er en by med ca. 10 000 innbyggere. Byen ligger ved foten av Mont Blanc i départementet Haute-Savoie i regionen Rhône-Alpes, sør-øst i Frankrike. Chamonix er et populært vintersportsted og regnes som "ekstremsportens" hovedstad i Europa. De første olympiske vinterlekene ble avholdt her i 1924.
Geografi.
Chamonix er lokalisert og ligger på ca 1030 moh. Chamonix-dalen løper nord-øst til syd-vest og igjennom dalen renner elven Arve. På den sør-østlige siden av Chamonix ligger Mont Blanc, det høyeste fjellet i Vesteuropa med sine 4807 moh. Mens på den nord-vestlige siden av byen ligger fjelltoppen Le Brévent (2525 moh.). En rekke andre landsbyer hører også innunder kommunen, blant disse er: Les Bossons (1012 moh.), Les Praz (1060 moh.), Argentière (1252 moh.) og Le Tour (1462 moh.). Chamonix grenser til Aostadalen i Italia gjennom Mont Blanc-tunnelen og Martigny i Sveits igjennom Col de Montets passet (1461 moh.).
Severdigheter.
Sør for Chamonix ligger flere fjeltopper, blant annet Aiguille du Midi (3842 moh.) og Mont Blanc (4807 moh.). For å komme opp til Mont Blanc må man benytte en gondolbane halvveis opp. Etter det kan man klatre opp langs isbreer. Det er også mulighet til å ta hele gondolbanen til toppen av Aiguille du Midi. Derfra ser man over til Mont Blanc.


Franz Beckenbauer.
Franz Anton Beckenbauer (født 11. september 1945 i München) er en tidligere tysk fotballspiller.
Beckenbauer, som gikk under navnet "der Kaiser" («keiseren»), spilte for FC Bayern München og debuterte på mot i 1965. Den unge Beckenbauer ble raskt en stjernespiller, og utmerket seg under VM i fotball 1966 i England, da Vest-Tyskland fikk sølv.
Etter å ha vært midtbanespiller, utviklet Beckenbauer en ny rolle, liberoen, en posisjon hvor ble legendarisk. Liberoen (den frie mannen) lå gjerne bakenfor forsvaret som en slags sweeper så lenge motstanderen angrep. Straks hans eget lag fikk ballen, ble han hjernen bak sitt eget lags angrepsspill. Beckenbauer utførte disse oppgavene med stor eleganse og overlegen arroganse.
I 1972 var Beckenbauer lagkaptein da Vest-Tyskland ble europamestre, og da de vant VM i fotball 1974 på hjemmebane i Beckenbauers hjemby München.
I Bayern München høstet Beckenbauer store triumfer. Laget vant blant annet serievinnercupen tre år på rad (1974–1976) og flere liga- og cupmesterskap. Mot slutten av karrieren flyttet Beckenbauer til USA, der han spilte for New York Cosmos, men gjorde comeback i Bundesliga for Hamburger SV i 1980. Beckenbauer la opp som spiller i 1982.
I 1984 ble Beckenbauer landslagstrener, og ledet laget til finalen i VM i fotball 1986, der de tapte for, og vant VM i fotball 1990 etter å ha slått Argentina 1-0 i finalen. Etter VM-seieren gikk Beckenbauer av som landslagssjef.
I 1994 ble Beckenbauer president i Bayern München, og han hadde en ledende rolle da Tyskland fikk tildelt VM i fotball 2006.
Beckenbauer har fremdeles en sentral rolle innen tysk fotball som leder, men også som kommentator. Han blir av mange betraktet som Tysklands beste fotballspiller gjennom tidene.
Etter å ha gjort en mobiltelefonreklame, forlangte Beckenbauer å få nummeret 666666. Straks angret han, ettersom ham begynte å få oppringinger fra folk som strodde nummeret var til en sexlinje.
Beckenbauer har vært gift tre ganger og har fem barn. En av dem, Stefan, har også vært profesjonell fotballspiller.
Classic XI.
På FIFA 07 FIFA 08 FIFA 09 FIFA 10 og FIFA 11 var han med på laget Classic XI. Der er blant annet Zico, Rudi Völler Eric Cantona
Thomas Ravelli og Abedi Pele.


Caterham.
Caterham er et engelsk bilmerke som produseres av Caterham Cars Ltd, stiftet i 1973.
Bilmerket stammer fra Lotus, ved at salget av "Lotus Seven" sviktet, og Lotus ønsket å legge ned produksjonen av denne, og heller satse på bl.a. "Lotus Elite". En Lotus-forhandler, Graham Nearn, tilbød seg å kjøpe rettighetene til navnet, samt hele produksjonslinjen av denne serien og de ansatte. Dette gikk Lotus med på, og Graham Nearn valgte navnet Caterham, etter stedet der fabrikken lå (Caterham Hill).
Satsningen viste seg å være lønnsom.
Bilen het fortsatt "Super Seven", men i 1994 startet de også produksjonen av en større og mer moderat sportsbil, "Caterham 21".
I 2005 solgte Nearn selskapet til et engelsk investeringsselskap, "Corven Ventures".


Afghansk mynde.
Afghansk mynde eller afghaner er en forholdsvis stor mynde med en utrolig pelsprakt, og mange regner den derfor for å være en av verdens vakreste hunder. I sin opprinnelse er den svært gammel, men dagens vestlige variant er formet av kontinentale oppdrettere på slutten av 1800-tallet og 1900-tallet.
Opprinnelse.
Den opprinnelige afghaneren (afghansk aboriginal) oppsto trolig i grensestrøkene mellom Afghanistan, Pakistan og India, der den fortsatt finnes i en rekke lokale varianter og er kjent under en rekke navn, som for eksempel balkh tazi, barutzy hound, baluchi hound og kabul tazi. Kynologene tror den må ha kommet dit fra mer sentrale strøk i Orienten, men dette er kun en teori. I disse strøkene finnes den også som en korthåret variant.
De afghanske myndene vi kjenner fra Europa er kun en vestlig variant av de opprinnelige hundene som kom hit. I all sin prakt er disse avlet for sitt eksteriør, og kan ikke sammenlignes med de afghanere vi finner i Afghanistan. Om man ønsker seg er hund av mer opprinnelig type, bør man derfor kikke på en av de tre variantene vi kjenner som bakhmull, khalag tazi og kyrgyz taigan.
Hvor gammel afghaneren er vet ingen med sikkerhet, men den er trolig svært gammel i sin opprinnelse. Lignende hunder har blitt avbildet i grottetegninger i Afghanistan som dateres tilbake ca. 4 000 år i tid, så trolig må rasen som sådan ha oppstått for omkring 5 000 år siden. Den er altså opprinnelig en av våre eldste hunderaser av type.
Noen mener denne hunden kom til Afghanistan fra Midtøsten en gang i tiden, og at den har et felles opphav med saluki, sloughi og azawakh. Moderne forskning med DNA har imidlertid vist at et slikt felles opphav ikke er særlig nært. Afghaneren står sloughi og azawakh genetisk nærmere enn den gjør saluki, men allikevel så fjernt at man ikke kan snakke om et reelt slektskap i vår terminologi. Afghaneren er også nærmere beslektet med ulv enn hva saluki er, noe som sannsynligvis også gjør den eldre som hund (Heidi G. Parker m.fl., 2004). Studien viser også at afghaneren i en viss grad er beslektet med molossere, om en i liten grad.
De første afghanerne kom til Europa mot slutten av 1800-tallet, men rasen kan ikke regnes som etablert her før etter første verdenskrig. Storbritannia regnes i dag som rasens hjemland og står ansvarlig for rasestandarden.
Beskrivelse.
Den flotte og meget karakteristiske pelsen gjør rasen til en av verdens vakreste og mest iøynefallende hunder. Den er kvikk og opplagt og har en fjærlett og spenstig gangart, som trolig bare finner sin like hos rasen azawakh. Hannene blir omkring 68-74 cm høyre og veier normalt ca. 27 kg. Tispene blir ca. 63-69 cm høye og veier normalt omkring 23 kg. Regn med mye pelsstell.
Afghaneren gir et bilde av styrke og verdighet, i kombinasjon med fart og kraft. Kroppen er høyreist og stolt, mer kvadratisk enn rektangulær. Hodet bæres høyt og er langt og flatt og har tydelig nakkeknøl. Det bæres stolt på en lang og sterk nakke. Ryggen er rett, muskuløs og har moderat lengde. Brystkassen dyp med godt buede ribben. Pelsen er lang og har meget tynn struktur på brystkassen, for- og bakbein og flankene. Hos voksne hunder skal pelsen være kort og tett fra skuldrene og bakover langs sadlen. Lang pels fra pannen og bakover, som har en tydelig silkeaktig hårtopp. Rikelig med pels på ører og bein, men kort langs snutepartiet. Alle farger er tillatt.
Afghaneren hører til de myndene som har best stamina. Den kan holde en jakt gående i høyt tempo i timevis, og er sterk og energisk. Den har meget god kroppskontroll og er svært bevegelig og godt balansert i alle situasjoner. De anatomiske forskjellene mellom bakhmull og tradisjonell vestlig afghaner (som er bekrevet på denne siden), som altså opprinnelig var en og samme hund, er blitt så store at det gir alvorlig grunn til ettertanke med hensyn til sistnevnte, som iflg. mange kynologer nå mener er i ferd med å bli usunn og uharmonisk som mynde.
Bruksområde.
Den lange, varme og høyst særpregede pelsen må ha utviklet seg i og omkring de golde og kalde afghanske høyslettene. Der har disse hundene hovedsakelig blitt brukt som vakt- og hushunder, men også til hetsjakt på ville klovdyr, ørkenrev og kanin, ja til og med som gjeterhunder. Det er altså en meget allsidig rase vi snakker om.
I dag er denne hunden først og fremst en god familiehund, men den er også ofte å se på hundeutstillinger rundt om i verden. I Norge er også lure coursing en populær sport for rasen, som er en av de mest populære myndene.
Atferd.
Mot de den kjenner og er glad i er denne hunden hengiven og lojal til det ubegripelige. Overfor fremmede er den litt mer reservert og skeptisk av natur, men ikke på noen måte uvennlig. Afghaneren er en familievennlig og snill hund, som også er ganske flink med barn.
Den gjør ikke mye av seg innendørs, men med en slik pels må man regne med endel stell. Til gjengjeld tåler rasen godt kulde. Utendørs er det en svært livlig og aktiv hund, som gjerne jager naboens katt om sjansen byr seg. Den har fortsatt en god del jaktinstikt i seg, så den vil jage om muligheten er der. Den er imidlertid grei med andre hunder, men trenger en god del fysisk trening for å forbli harmonisk og trives maksimalt.
Annet.
Rasen har et krevende pelsstell, men som mynder flest er det en sunn hunderase.


Caracas.
Caracas er hovedstad i Venezuela. Byen ligger nord i landet, nært det Karibiske hav. I 2004 hadde den en befolkning på 1,7 millioner innbyggere. Med omkringliggende byer og tettsteder er befolkningen 3,6 millioner.
Caracas er fødeby for Francisco de Miranda ("1750") og "El Libertador" Simón Bolívar ("1783").
Historie.
Caracas ble grunnlagt i 1567 under navnet "Santiago de León de Caracas" av den spanske oppdagelsesreisende Diego de Losada.
Et jordskjelv ødela Caracas den 26. mars 1812. Myndigheten i byen forklarte at dette var Guds hevn mot dem som gjorde opprør mot den spanske kronen.
Med økende utvinning av olje i Venezuela i første halvdel av det 20. århundre, vokste byen frem som et økonomisk senter. Byen var også et knutepunkt for trafikken mellom Europa og Sør-Amerika. Overlydsflyet Concorde hadde blant annet en periode ukentlige flygninger til Caracas.
Byen har to store fotballstadioner: Brigido Iriarte Stadion med 25 000 tribuneplasser og Olympiastadion med 35 000 plasser.


Antrim.
Antrim er en liten by i grevskapet Antrim i Nord-Irland. Den er administrasjonssenter for distriktet Antrim. Her ligger Kilroot kraftverk, som er et varmekraftverk og det viktigste og kraftigste i hele Nord-Irland.
I 1649 ble byen brent ned av general Monro. Den motsto angrep fra United Irishmen under det irske opprøret i 1798. Et 27 m høyt, rundt tårn er alt som står igjen av et kloster fra det 10. århundre. Veggene er over en meter tykke, og sammenholdt med datering av tårnet tyder dette på at det ble bygget som et tilfluktssted under vikingangrep.
Misjonæren og forfatteren Alexander Irvine (1863–1941) vokste opp i Antrim. Huset han bodde i ligger i en smal sidegate til hovedgaten, og er merket med en blå plakett.


Julija Tymosjenko.
Julija Volodymyrivna Tymosjenko, eller "Julia Timosjenko" (ukrainsk Юлія Володимирівна Тимошенко) (født 27. november 1960 i Dnipropetrovsk i Ukraina) er en ukrainsk politiker og leder for partiet "Moderlandet" (Батьківщина). Hun var Ukrainas statsminister fra 18. desember 2007 til 4. mars 2010, da regjeringen ble avsatt gjennom mistillitsvotum i nasjonalforsamlingen Verkhovna Rada. Tymosjenko var også landets statsminister fra 24. januar til 8. september 2005.
Hun ble betegnet som oransjerevolusjonens dronning. Tymosjenko har tidligere vært visestatsminister da Viktor Jusjtsjenko var statsminister i landet.
Tymosjenko regnes som en av de mest vestligorienterte og liberale politikerne i Ukraina. Hun fikk tilnavnet «gassprinsessen» da hun ble rik gjennom privatiseringer av landets energisektor mens hun var energiminister. Det antas at hun har en formue på rundt 60 milliarder kroner. (VG 19. desember 2007)
Hun var motstander av det Russlandsvennlige Kutsjma-regimet, og bekjentgjorde at hun ville rettsforfølge medlemmer av det gamle regimet for korrupsjon. Den 8. september 2005, ble hun og hennes regjering avsatt av president Jusjtsjenko etter en rekke fratredener sentralt i styringsverket og beskyldninger om korrupsjon. Den 18. desember 2007 ble hun igjen valgt til statsminister i Ukraina. Valget viste et knappest mulig flertall for henne, hun fikk 226 av de 450 stemmene i nasjonalforsamlingen. Mens forholdet mellom president Jusjtsjenko og Tymosjenko har forverret seg, har Tymosjenko forbedret sitt forhold til Russland og statsminister Vladimir Putin.
Tymosjenko var kandidat til presidentvalget i Ukraina i 2010, der hun stilte for alliansen Julija Tymosjenkos blokk. I første valgomgang 17. januar fikk hun med 25,1 % nest flest stemmer og gikk videre til andre valgomgang 7. februar. I andre valgomgang fikk Viktor Janukovytsj 49 % av stemmene, mot 45,5 % for motstanderen Tymosjenko.
Tymosjenko ble i oktober 2011 dømt til sju års fengsel for maktmisbruk. Ifølge retten «gikk hun utover sine fullmakter da hun som statsminister inngikk gasskontrakter med Russland». Påtalemyndigheten mener kontraktene skadet Ukraina økonomisk.


Bushmills.
Bushmills er en by i grevskapet Antrim i Nord-Irland. Den er best kjent for Old Bushmills Distillery, som ble grunnlagt i 1608 og dermed er verdens eldste lovlige destilleri som fortsatt er i drift.


Glengormley.
Glengormley er en by i Antrim i Nord-Irland. Den ligger helt inntil grensen til Belfast, omkring en mil fra Belfast sentrum, og regnes som en forstad. Byen vokste opp rundt stedet hvor veiene fra Belfast til Antrim by og Ballyclare skiller lag.
Det irske navnet, "Gleann Gorm Liath", betyr "den blågrønne dalen".
9. november 1991 ble to katolske kvinner, mor og datter, drept i et brannbombeangrep mot deres hjem i Glengormley. En lojalistisk gruppe stod bak, men det har ikke blitt klart hvilken.


Oransjerevolusjonen.
Oransjerevolusjonen førte Viktor Jusjtsjenko inn i presidentstolen.
Oransjerevolusjonen (ukrainsk "Помаранчева революція") er betegnelsen på presidentvalget i Ukraina i 2004. Etter beskyldninger om at sittende statsminister Viktor Janukovytsj hadde bedrevet valgfusk i 2. valgomgang, samlet opposisjonstilhengerne seg foran Ukrainas parlament Verkhovna Rada i Kiev hvor de blant annet etablerte en teltleir. Disse tilhengerne støttet utfordreren Viktor Jusjtsjenko og viste sin støtte ved å bære oransje klesplagg, som skjerf og luer. Denne støtten førte til at en 3. valgomgang ble avholdt hvor Jusjtsjenko gikk av med seieren. Han ble innsatt som Ukrainas president den 23. januar 2005.


Svartfrøpepper.
Svartfrøpepper er en art av chilipepper, og klassifiseres som en variant av "Capsicum pubescens" (skjønt man også finner de alternative botaniske navnene "Capsicum grandiflorum" og "Capsicum lanceaefolium"). På engelsk brukes navnene "black-seeded pepper" og "large-flowered pepper", på spansk "chile jutiapa", "manzana" eller "llata". Denne krydderveksten dyrkes ikke bare på det amerikanske kontinent, men også i Kina: "Da hua ye la jiao", "Hei zi ye la jiao".
Ikke pepper.
Den sterke smaken får ta ansvaret for at krydderet på mange språk omtales som om det er en peppervariant. I virkeligheten hører den botanisk til en helt annen artsfamilie.


Adler.
1913 Adler. "Firda Billag".1939 Adler Trumf Junior
Adler var en tysk bilprodusent fra 1900 til 1940. Ordet "Adler" er tysk og betyr ørn. Grunnlegger er Heinrich Kleyer.
Fabrikken produserte biler, sykler, skrivemaskiner og motorsykler. Før første verdenskrig brukte de to- og firesylindrede motorer fra 1032 til hele 9081 ccm. Fra 1902 bygde de egne motorer. Bilene deres vant mange billøp, bl.a. med grunnleggerens sønner, Erwin og Otto.
Fra 1938 og frem til siste krig ble Adler biler montert ved Den Norske Automobilfabrikk på Kambo,
Etter andre verdenskrig konsentrerte de seg om å lage motorsykler.


Koriander.
Koriander er en urteplante der både bladene (som friske) og frøene (som tørkede) kan benyttes til krydder. Smak og lukt er så forskjellig at man ikke bruker disse bestanddelene om hverandre, derfor kan man si at koriander er "to" kryddersorter.
Bruk.
I Europa spiller frøene den største rolle (når man i Europa snakker om koriander tenker man helst på frøene), mens i asiatisk kokekunst fremfor alt benytter bladene. I Mexico brukes koriander, "cilantro", hyppig, og der benyttes bladene.
Koriander inngår blant annet i krydderblandingen garam masala.
Etymologi.
Koriander er også kjent under en rekke andre betegnelser: Arabisk persille, kinesisk persille, havekoriander, krydderkoriander, indisk persille og mange flere. Det spanske navnet er "cilantro", som man ofte hører på engelsk, og av og til på norsk.
Navnet skal være avledet av de greske ordene "coris" (vegglus) og "amon" (anis). En annen forklaring av annet ledd er ar det kommer fra "-ander" (-lignende, det vil si "veggluslignende").
De knuste bladenes lukt skal etter sigende minne om vegglus, og bærenes lukt om anis.


Finn Jebsen.
Finn Marum Jebsen (født 22. april 1950) er en norsk næringslivsleder.
Han er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen fra 1974 og har en mastergrad i bedriftsøkonomi fra University of California, Los Angeles (UCLA) fra 1976.
Han har vært ansatt i Orkla-konsernet siden 1980 og medlem av konsernets hovedledelse siden 1984. Mer spesifikt var han siviløkonom i konsernutvikling i Orkla Industrier 1980–1981, økonomidirektør i Orkla Industrier 1981–1984, administrerende direktør for Orkla Industrier og Orkla Borregaards investeringsvirksomhet 1984–1988, konsernansvarlig for Orkla Borregaards industrivirksomheter 1988–1991, konsernansvarlig for varierende deler av Orklas industrivirksomheter 1991–1994, administrerende direktør for Orkla Brands og Denofa-Lilleborg 1994–1997, konsernansvarlig for Orklas merkevareområde 1997–2001, konsernsjef i Orkla Drikkevarer 2001–2005 og konsernansvarlig for finansielle investeringer 2001–2005. Før han tok over som konsernsjef i 2001, hadde han altså ansvaret for hele Orklas merkevareområde, hvilket utgjør over 80 % av industriomsetningen i konsernet. 25. januar 2005 måtte Jebsen gå av som konsernsjef i Orkla etter at det oppsto uenighet mellom ledelsen i konsernet og deler av styret om hvorvidt ledelsen hadde lagt frem all relevant informasjon for styret og bedriftsforsamlingen i forbindelse med et oppkjøp av Elkem.


VM i fotball 1986.
VM i fotball 1986 ble arrangert i Mexico. Det ble vunnet av, som slo 3-2 i finalen i Mexico by.
Turneringen var opprinnelig lagt til Colombia, men etter at Colombias myndigheter i 1983 besluttet at de ikke hadde råd til å arrangere VM, ble Mexico valgt som arrangør, og ble dermed det første landet som arrangerte VM for andre gang. Det var bare 16 år siden forrige gang Mexico hadde VM, i 1970.
Turneringsformatet ble endret fra 1982: 24 lag spilte fremdeles i seks kvalifiseringsgrupper à fire lag, men den andre runden ble nå erstattet med et avsluttende cupspill mellom de seksten beste lagene (de to beste lagene fra hver gruppe pluss de fire beste tredjelagene).
Turneringens store spiller var Diego Maradona. Han ledet Argentina til VM-tittelen. Han huskes aller best for det som skjedde i kvartfinalen mot, der han scoret begge Argentinas mål i 2-1-seieren. Det ene målet ble scoret, ifølge ham selv, med «Guds hånd» (han scoret med hånden uten at dommeren så det), og det andre målet kom etter at han hadde driblet seg gjennom hele Englands banehalvdel, forbi det meste av laget.
Tyskland vant i semifinalen mot, men tapte sin andre VM-finale på rad.
Englands Gary Lineker ble VM-turneringens toppscorer med seks mål.
s landslag gikk til streik under sluttspillet. Spillerne nektet å trene mellom lagets første og andre kamp (mot England og), og ble overraskende utslått av. og deltok i VM for første gang, men begge lagene måtte reise hjem etter tre strake tap.
Oversikt.
I åttedelsfinanelene spilte de fire gruppetreerne mot fire gruppevinnere, mens de to gjenværende gruppevinnerne møtte to gruppetoere. De gjenværende fire gruppetoerne ble satt opp mot hverandre.
Åttendedelsfinaler.
15. juni 1986
15. juni 1986
16. juni 1986
16. juni 1986
17. juni 1986
17. juni 1986
18. juni 1986
18. juni 1986
Kvartfinaler.
21. juni 1986
21. juni 1986
22. juni 1986
22. juni 1986
Semifinaler.
25. juni 1986
25. juni 1986
Bronsefinalen.
28. juni 1986
Finalen.
29. juni 1986


Gary Lineker.
Gary Winston Lineker (født 30. november 1960 i Leicester) er en engelsk tidligere fotballspiller.
Lineker ble betraktet som en av verdens fremste angripere på 1980-tallet. Han ble toppscorer i VM i fotball 1986 med 6 mål, og scorte 4 mål i VM i fotball 1990. Etter karrieren har Lineker blitt en populær ekspertkommentator.


Synkopetiden.
Synkopetiden er den delen av norsk språkhistorie som ligger mellom urnordisk og norrønt (gammelnordisk). Det er allmenn enighet om at synkopetiden begynner ca. år 500 e.Kr., men sluttidspunktet settes av noen til ca. 800 e.Kr. (bl.a. Didrik Arup Seip), av andre til ca. 700 e.Kr. (bl.a. Gustav Indrebø). Navnet på perioden er dannet av ordet "synkope", som vil si bortfall av staving eller vokal inni et ord (når dette hender med enden til et ord kalles det apokope).
Et eldre navn på perioden er "Eldre urnordisk", idet perioden ble regnet som del av den urnordiske tida. Denne betegnelsen er mindre vanlig nå.
Innskriftene ble skrevet i eldre runer til ca. 700, da yngre runer ble tatt i bruk.


Aero.
"For Aero i Windows Vista, se Windows Vista"
Aero var et tsjekkisk bilmerke.
Bilen ble lagd mellom 1929 og 1939 på en fly- og karosserifabrikk i Praha, eid av en "Dr. Kabes".
Den første bilen de lagde hadde en vannavkjølt en-sylindret totakts-motor på 499 ccm. Deretter lagde de en to-sylindret motor med 660 ccm, og senere en større to-sylindret på 998 ccm. Den siste modellen de ladge hadde en fire-sylindret motor på 1997 ccm, med 50 hk.
Mange billøp ble vunnet i denne perioden med Aero sine biler.
Aero prøvde å komme i gang med bilproduksjon etter 2. verdenskrig, men myndighetene stoppet dette forsøket.


Allehånde.
Allehånde er et krydder som har sitt navn fra en opplevelse av at den kombinerte smaken av kryddernellik, pepper, kanel og muskat.
Det er sterkt som svart pepper, mellom 100 og 500 på Scovilleskalaen.
Allehånden kom til Europa fra Jamaica, der spanske oppdagelsesreisende kom over den tidlig på 1500-tallet. Fremdeles er det nesten utelukkende i Jamaica at allehåndeplanten dyrkes.


Mastergrad.
Mastergrad er i mange land betegnelsen på en høyere grads utdanning, i regelen av minst 4–5 års varighet totalt. Graden er vanligvis det andre nivået i en utdanning ved et universitet eller høgskole. Graden kan være undervisnings- og eksamensbasert i sin helhet, bare basert på oppgaveskriving (det er da snakk om som regel 1–2 årige grader man tar på toppen av annen utdannelse) eller, som oftest, basert på en kombinasjon av undervisning/eksamen og oppgaveskriving. Mens det i Norge er normalt (men ikke alltid et krav) å skrive en «masteroppgave» er ikke dette nødvendigvis alltid en del av en mastergrad andre steder. Den norske betegnelsen kommer av det engelske ordet "master" (norsk: «mester»). Betegnelsen mastergrad brukes også gjerne som en generell betegnelse på utdannelser av dette omfanget, uavhengig av de eksakte gradsbetegnelsene; dette gjelder særlig i internasjonale sammenhenger der lokale og lite kjente betegnelser må oversettes til mer kjente begreper. I Norges brukes gjerne uttrykket eksamen av høyere grad som generell betegnelse på dette nivået.
Mastergrader i Norge.
Betegnelsen ble frem til den norske kvalitetsreformen i 2003 lite brukt ved norske universiteter, men som en konsekvens av kvalitetsreformen er mange av de tidligere titlene og gradene avskaffet og erstattet av mastergrader og bachelorgrader. Mastergraden tildeles ved både høgskoler og universiteter i Norge.
Mastergraden kan enten fåes ved en studiemodell på 3 år (Bachelorgrad) + 2 år, eller direkte ved en 5-årig høyere utdanning. Totalt sett består en mastergrad normalt av 300 studiepoeng, d.s.s. 100 vekttall.
Norske mastergrader blir ofte oversatt til Master of Philosophy (MPhil) eller Master of Arts (MA) for humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, og Master of Science (MSc) for realfag og teknologiske fag.


Moyle (distrikt).
Moyle er et administrativt distrikt i Antrim i Nord-Irland. Det har det laveste befolkningstallet blant alle administrative distrikter i Det forente kongerike. Administrasjonssenteret er Ballycastle.
Tre av de mest kjente naturområdene i Nord-Irland ligger i distriktet: Glens of Antrim, Rathlin Island og Giant's Causeway. Sistnevnte er et verdensarvsted.


Ballycastle.
Ballycastle er en liten by i grevskapet Antrim i Nord-Irland. Den er administrasjonssenter for distriktet Moyle.
Ved havnen står et minnesmerke for Guglielmo Marconi, som i 1898 gjorde sitt andre forsøk med å sende trådløse signaler over vann, fra Ballycastle til Rathlin Island. Det er båtforbindelse til øya fra Ballycastle.
Byen er kjent for sin Ould Lammas-festival, som avholdes årlig i august.
Ballycastle museum er viet til dallandskapets kulturhistorie.
Nær byen renner elvene Margy, Carey og Glenghesk, som er gode elver for lakse- og ørretfiske.


Sapa (selskap).
Sapa AB er et svensk aluminiumselskap som ble etablert i 1963. Selskapet utvikler og produserer aluminiumprofiler gjennom ekstrudering, profilbaserte byggesystemer og valsede aluminiumplater for bruk i varmevekslere i biler.
I 2004 hadde Sapa 7400 ansatte fordelt på fabrikker i Sverige, Danmark, Polen, England, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike, Portugal, USA og Kina.
Sapa inngår i dag i Orkla-konsernet. Tidligere var Elkem er majoritetseier i Sapa og hadde på det meste om lag 73% av aksjene.


Armagh (distrikt).
Armagh (irsk Ard Mhacha) er et distrikt i grevskapet Armagh i Nord-Irland. Distriktet omfatter både selve byen og omegnen, og har siden 1995 status som "city".
Armagh er erkebipesete for både Den katolske kirke og Den irske kirke (anglikansk). I begge kirker er erkebiskopen av Armagh primas for hele Irland. Dette har ikke blitt endret etter at øya ble delt i Nord-Irland og Republikken Irland, på grunn av byens kirkehistoriske betydning; det skal ha vært St. Patrick selv som etablerte den som den irske kirkens hovedstad.


Armagh.
Armagh er en by i grevskapet Armagh i Nord-Irland. Den var tidligere administrasjonsby for grevskapet, og er nå kjernen i distriktet Armagh, som har status som "city". Distriktet omfatter også området rundt byen.
Byen er erkebispesete for både Den katolske kirke og Den irske kirke (anglikansk). Begge har i tillegg til erkebispetittelen også tittelen "Primas for hele Irland". Dette har ikke blitt endret etter at øya ble delt i Nord-Irland og det som i dag er Republikken Irland, ettersom byen ifølge tradisjonen ble etablert som kirkelig hovedstad av St. Patrick selv i det 5. århundre.
Armagh ble etter tradisjonen grunnlagt i 444 av St. Patrick. Den irske overkongen Brian Boru er gravlagt i kirkegården som i dag tilhærer den anglikanske katedralen. Han falt i slaget ved Clontarf, som regnes som slutten på vikingenes maktperiode i irsk historie.
Queen's University etablerte en avdeling i Armagh i 1995. Byen har en lengre tradisjon for forskning, med Armagh Observatory fra 1790 og Armagh Planetarium fra 1968.
North-South Ministerial Council, et organ som ble opprettet etter at Belfastavtalen ble inngått i 1998, har sete i Armagh. Rådet har representanter for myndighetene i både Nord-Irland og Republikken, og arbeider for å iverksette tiltak som er en del av fredsprosessen.


Kubikkmeter.
Kubikkmeter er en avledet SI-enhet for måling av volum og er derfor et hulmål.
En kubikkmeter er volumet av en kube hvor hver side er en meter lang, og tilsvarer 1000 liter.
En kubikkmeter rent vann ved standard lufttrykk og en temperatur på 3,98°C har en masse på 1000 kg (ett tonn), og ved 25°C en masse på 997,0 kg.
Kubikkmeter brukes blant annet til å angi volum av rom, haller, lasterom, flyttelass og svømmebasseng.


Kubikkdesimeter.
Kubikkdesimeter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkdesimeter er volumet av en kube hvor hver side er en desimeter (10 centimeter) lang.
Kubikkdesimeter brukes lite. En liter, som er lik en kubikkdesimeter, brukes i stedet.


Ukrainas president.
Ukrainas president (på ukrainsk, Президент України, "Prezydent Ukrajiny")
er statssjefen og utøver dette embedet. Presidenten er garantisten for statens suverenitet og landets udelelighet, og forholder seg til Ukrainas grunnlov samt borgernes rettigheter og frihet.
Liste over presidenter av Den ukrainske folkerepublikk.
Den ukrainske folkerepublikk oppstod etter Oktoberrevolusjonen og varte til Freden i Riga mellom Polen og Bolsjevik-Russland i mars 1921.


Kubikkcentimeter.
Kubikkcentimeter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkcentimeter er volumet av en kube hvor hver side er en centimeter lang.
Symbolene cc og ccm (begge fra engelsk "cubic centimetre") er ikke en del av SI-systemet, men brukes en del i norsk.
Kubikkcentimeter brukes blant annet til å angi motorvolum, men ellers brukes enheten lite. En milliliter, som er lik en kubikkcentimeter, brukes som regel i stedet.


Kubikkmillimeter.
Kubikkmillimeter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkmillimeter er volumet av en kube hvor hver side er en millimeter lang.
Kubikkmillimeter brukes til å angi små volumer.


Bebeto.
José Roberto Gama de Oliveira, kjent som Bebeto (født 16. februar 1964) er en tidligere brasiliansk fotballspiller og trener. Han var med på laget som vant VM i 1994.
Bebeto la opp i 2002. Han scoret 39 mål på 75 A-landskamper for. Han deltok i tre VM-sluttspill. I 1994 var han en av mesterskapets beste spillere, og scoret tre mål for Brasil, som dette året ble verdensmestre. Han gjentok den samme bedriften fire år senere, da Brasil kom på andre plass.


Ardglass.
Ardglass er en kystby i Down. Det irske navnet, "Ard Glas", betyr "den grønne høyden".
I middelalderen var byen viktig, spesielt som havn for fiskere. Det ser dog ut til at det ikke ble konstruert noen strukturer i havnen før etter 1812, da godseieren William Ogilvie fikk reist et havneanlegg. Den ble senere utvidet med en større pir og et fyrtårn. Under en kraftig storm i 1838 falt enden av piren med fyrtårnet ned i havet. Arbeidet med nybygging varte til 1885, og det er dette anlegget som står i dag. Havnen brukes fortsatt av mange fiskere.
Ardglass har fire tårnhus fra middelalderen, flere enn noen annen by i Irland. Dette er et resultat av byens betydning i senmiddelalderen. Det har også flere varehus fra det 15. århundre. Disse ble blant annet brukt i forbindelse med korneksport. Befestninger fra det 15. århundre er delvis bevart, blant annet Jordans slott, Kongens slott og Cowd slott, som tilhører en ring av festninger som ble bygget for å forsvare havnen.


Underart.
a> ("Parus major newtoni") har bredere svart stripe på buken enn nominatunderarten.
Underart (latin "subspecies", forkortet "ssp.") er en kategori brukt i den biologiske systematikken. En art har enten ingen underarter, eller flere, aldri bare én. Arter med flere underarter kalles "polytypiske". I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere underarter, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. To underarter lever altså aldri i det samme området, hvis en ser bort fra smale overgangssoner der utbredelsen til flere underarter kan møtes.
Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle underart. Grunnen til dette er litt forskjellig hos underarter sammenlignet med kategorier over artsnivået (som slekter eller familier), se rase.
Noen av underarter er så forskjellige, at man forventer at de over tid vil utvikle seg til forskjellige arter. I disse tilfellene er underartene et tegn på at den respektive arten befinner seg midt i en artsdannelsesprosess.
I paleontologien benytter man seg av og til av underarts-kategorien for å markere grensen i tid mellom fossiler som antakeligvis hørte til den samme arten, men som kan skilles fra hverandre. Til forskjell fra underarter som sameksisterer i dag, gir slike "paleontologiske underarter" altså ikke uttrykk for geografisk variasjon i arten, men for variasjon i tid.
Underarter beskrives på samme måte som arter, og har egne typer.
Dagens situasjon.
I de siste tiårene er det biologiske artsbegrepet delvis blitt erstattet med et fylogenetisk artsbegrep. Dette fører til at populasjoner som tidligere ble regnet som underarter blir omdefinert til arter, noe som igjen har ført til en sterk økning av antall arter i mange grupper. Gråmåsen ("Larus argentus") er for eksempel blitt splittet i seks arter, og storsalamander ("Triturus cristatus") er blitt splittet i fire geografisk adskilte arter.
Utviklingen innenfor molekylærgenetikk er en annen årsak til at mange av dagens biologer går bort fra å bruke begrepet underart. Det viser seg ofte at tidligere definerte underarter var basert på variasjoner i farge og kroppsbygning, som ikke har samsvar med genetiske særtrekk. Samtidig avslører molekylærgenetikken såkalte kryptiske arter. Dette innebærer at populasjoner som ikke kan adskilles ved hjelp av morfologi, kan ha vært forplantningsmessig isolert i lang tid. Selv om de tidligere ikke en gang har vært regnet som underarter, kan det være riktig å betrakte dem som adskilte arter.
Det er blitt hevdet at det er en tredje grunn til at biologer nå splitter opp tidligere arter. Arter har mye høyere status enn underarter hos de som vedtar lover, og bevilger penger til forskning. Hvis en biolog beskriver en «ny» art, er det lettere å få vedtatt vernetiltak, og å få midler til å forske videre på arten.
Nomenklatur innenfor zoologi.
De ulike underartene av nøttekråke har ulik tykkelse på nebbet.
Underarter av dyr har tredelte (trinære) vitenskapelige navn, det vil si at det tilføyes et ekstra epitet til det vitenskapelige artsnavnet. Et eksempel er sibirnøttekråke, "Nucifraga caryocatactes macrorhynchos".
Underarten som typen av arten tilhører kalles nominatunderart, og har to like epiteter i det vitenskapelige navnet. Linné beskrev arten nøttekråke fra et eksemplar av den europeiske underarten, som derfor heter "Nucifraga caryocatactes caryocatactes".
De samme reglene for skrivemåte gjelder som for artsnavn. Det første leddet, slektsnavnet, skal ha stor forbokstav, og epitetene liten forbokstav. Epitetene er adjektiver som skal bøyes i samme grammatiske kjønn som slektsnavnet. Navnet skal normalt skrives med "kursiv".
De vitenskapelige navnene på underarter brukes bare når det er absolutt nødvendig, og da blir navnene forkortet når det ikke er mulig å misforstå. Den japanske underarten av nøttekråke heter for eksempel "N. c. japonica", og underarten i Himalaya "N. c. hemispila".
Nomenklaturkoden for zoologi opererer kun med kategorien "subspecies" for grupper med lavere rang enn art. Likevel brukes av og til de uformelle kategoriene form og rase. Den siste kategorien brukes nå kun om husdyr.
Nomenklatur innenfor botanikk.
Innenfor botanikk angis kategorien "subspecies" med forkortelsen «subsp.», men det er også vanlig å bruke «ssp.» Denne typen forkortelser skal ikke stå i kursiv. Nominatunderarten har det samme vitenskapelige navnet som arten, og har ingen spesiell betegnelse.
Et eksempel er Fôrkål "Brassica napus", som har de to underartene Raps "Brassica napus ssp. oleifera" og Kålrot "Brassica napus ssp. rapifera".
Innenfor botanikk definerer nomenklaturkoden flere kategorier med lavere rang enn art, se varietet og form. I tillegg har kultivarer sin egen nomenklaturkode.


Bjarne Håkon Hanssen.
Bjarne Håkon Hanssen (født 1. november 1962 i Bangsund sør for Namsos) er en norsk kommunikasjonsrådgiver og tidligere politiker (Ap). Han var landbruksminister fra 2000 til 2001, arbeids- og inkluderingsminister fra 2005 til 2008 og deretter helse- og omsorgsminister fram til endringene i regjeringen etter stortingsvalget i 2009. Hanssen var fylkesordfører i Nord-Trøndelag fra 1995 til 1997, da han ble valgt inn på Stortinget. Han stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i stortingsvalget i 2009.
Bakgrunn.
Bjarne Håkon Hansen er utdannet lærer ved Levanger Lærerhøgskole. Mellom 1980 og 1982 var han leder for Arbeidernes ungdomsfylking i Nord-Trøndelag. Senere på 1980-tallet ble Hanssen den første lederen i Namdal lokallag av Norsk atferdanalytisk forening.
Hanssen drev med judo fra han var 10 til han var 20 år, og tok bronsemedalje i judo-NM.
Politisk liv.
Hanssen var fylkesordfører i Nord-Trøndelag fra 1995 til 1997. Han ble innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag i 1997, men var vararepresentant i perioden 1993-1997. Han har også vært nestleder i Næringskomiteen på Stortinget (1997–2001). Han ble gjenvalgt i 2005, mens han var statsråd møtte Arild Stokkan-Grande i hans sted på Stortinget. 13. august 2008 offentliggjorde Hanssen at han ikke ville ta gjenvalg på Stortinget i 2009.
Hanssen var landbruksminister i Jens Stoltenbergs 1. regjering mellom 2000 og 2001 og arbeids- og inkluderingsminister fra 2005 til juni 2008. Den 20. juni 2008 fulgte han etter Sylvia Brustad som helse- og omsorgsminister.
Avgang høst 2009.
Tre uker etter stortingsvalget 2009, på 8. oktober 2009 kunngjorde han at han ikke ville fortsette som minister i Stoltenbergs nye regjering, til tross for at han hadde hadde sagt det motsatte under valgkampen og etter valget. Han karakteriserte det ovenfor pressen som hvit løgn. Noe etter det kunngjorde rådgivingsselskapet First House AS at Hanssen skal bli partner der.
Diskusjonen blusset opp igjen i juli 2010 etter at det ble kjent at Hanssen hadde medvirket i strategien til barnehagekonsernet Espira sin kampanje mot et forslag fra regjeringen om nye utbytteregler for private barnehager. Forslaget hadde blitt diskutert allerede mens Hanssen satt i regjeringen.
Politiske saker.
En av Hanssens kampsaker som landbruksminister var reduksjon av matvaremomsen fra 24 til 12 prosent, for å gjøre matvarer billigere for forbrukerne. I ettertid viste det seg at mye av reduksjonen falt bort i mellomleddene. Under hans periode som landbruksminister så Mattilsynet seg i en periode nødt til å stenge grensene for utenlandsk kjøtt en periode på grunn av munn- og klovsyke i EU-området.
Som arbeids- og sosialminister har han kjempet for at trygdede skal komme seg i jobb, og har i den forbindelse gjort seg bemerket ved til stadighet å bruke uttrykket «Komme seg opp om morran!» om dem som er underlagt velferdsordninger fra staten.
Akademikerstreiken sommeren 2006.
Hanssen høstet sterk kritikk da han grep til tvungen lønnsnemnd 7. juni 2006 i konflikten der Akademikerne streiket for sine krav. En lovlig arbeidskonflikt ble avsluttet uten forvarsel grunnet dyrehelsehensyn. Spørsmålet om begrunnelsen for lønnsnemnden var innenfor regelverket ble vurdert prøvd i Arbeidsretten.
Kritikk og kontroverser.
Det vakte oppmerksomhet i mediene da han i februar 2002, på Fredrik Skavlans talkshow-program, "Først & sist" fortalte den svenske forfatteren Liza Marklund at: «...det er få som er like vakre som deg som kaller seg feminister i Norge». Uttalelsene skapte så mye rabalder at hans kandidatur som nestleder i Ap ble trukket i tvil.
Det vakte også oppmerksomhet i media at Hanssen som helseminister i et intervju i Verdens Gang i januar 2009 fortalte at han hadde kontaktet healeren Joralf Gjerstad, også kjent som «Snåsamannen», for å kurere sin sønn i 1997.


Liste over Brasils presidenter.
Dette er en liste over Brasils presidenter.
Se også.
Brasils presidenter


Jukka-Pekka Saraste.
Jukka-Pekka Saraste (født 22. april 1956) er en finsk dirigent. Han er sjefdirigent for Oslo-filharmonien, en stilling han har hatt siden 2006.
Saraste har sin utdannelse ved Sibelius-akademiet i Helsingfors. Han var sjefdirigent for Finlands Radios symfoniorkester fra 1987 til 2001, og sjefdirigent for Toronto Symphony Orchestra fra 1994-2001. Saraste har dessuten vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra, leder for Det Finske Kammerorkester samt kunstnerisk rådgiver for Lahtis Symfoniorkester. Han gjestedirigerer jevnlig de ledende orkestrene i verden. Saraste regnes som en forkjemper for finsk musikk, og har spilt inn Jean Sibelius' samlede verker med Finlands Radios symfoniorkester. Han har foretatt flere plateinnspillinger, deriblant en DVD-innspilling av Jean Sibelius' 5. symfoni med Oslo-filharmonien våren 2008.
I august 2006 etterfulgte han André Previn som sjefdirigent for Oslo-filharmonien.
Saraste er bosatt i Helsingfors.


Trakeotomi.
Inngrepet utføres tradisjonelt av kirurger, ØNH leger eller kjevekirurger som åpen kirurgisk trakeotomi. Med denne teknikken legges et hudsnitt på halsen over trakea og trakea blottlegges. Så klippes eller skjære et hull i trakea hvor en tube eller en kanyle føres inn.
I 1985 beskrev P. Ciaglia en ny teknikk som kalles Perkutan Dillatasjons Trakeotomi (PDT). Med denne teknikken punkteres trakea gjennom huden med en hul nål. Gjennom nålen føres en mandreng som fungerer som ledetråd for utstyr til å dillatere hullet i trakea. Deretter føres en tube eller kanyle over mandrengen inn i trakea. Denne teknikken er identisk med den såkalte Seldinger teknikken som også benyttes ved innleggelse av større kateter i blodårer. Perkutan Dillatasjons Trakeotomi har i dag i stor grad overtatt for kirurgisk trakeotomi og utføres i hovedsak av anestesileger ved sykehus i Norge.
I akuttsituasjoner hvor en person får plutselig blokkering av luftveiene og man ikke på annen måte får åpnet luftveiene kan det også utføres en såkalt nødtrakeotomi eller cricotyroidectomi. Dette inngrepet har likhetstrekke med teknikken ved Perkutan Dillatasjons Trakeotomi. Alle disse inngrepene skal kun utføres av trenet helsepersonell.


Oscar.
Fra den første utdelingen i 1929
Oscar er kallenavnet på den prestisjetunge filmprisen Academy Awards. Prisen deles ut hvert år i Hollywood av det amerikanske filmakademiet "Academy of Motion Picture Arts and Sciences", ofte bare forkortet til Akademiet. Første gang prisen ble delt ut var i 1929.
Oscar er også kallenavnet på selve statuetten. Det er en 34,4 cm høy figur av forgylt metall som forestiller en mann som står på en filmrull og holder et sverd foran seg. Den er designet av Metro-Goldwyn-Mayers scenograf Cedric Gibbons (som selv fikk prisen tolv ganger), og ble først utformet av skulptøren George Stanley. Den ble først kalt «Academy Award of Merit», og opprinnelsen til Oscar-navnet er litt ullent. Den mest populære teorien er at bibliotekaren til Akademiet, Margaret Herrick, mente den lignet hennes onkel Oscar. Navnet ble først brukt i en artikkel av skribenten Sidney Skolsky i 1934 om at Katharine Hepburn hadde vunnet statuetten. Akademiet tok ikke i bruk navnet selv før i 1939, og har i dag omfavnet det helt.
Historie.
Den første Oscar-utdelingen fant sted under en bankett i Blossom Room i Hollywood Roosevelt Hotel 16. mai 1929. Før de første utdelingene ble vinnerene gitt ut til aviser slik at de kunne trykke resultatetene i 23:00 utgavene sine. Men etter at Los Angeles Times i 1940 trykket resultatetene for tidlig, slik at de ankomne gjestene kunne lese hvem som vant før prisen ble delt ut, innførte Akademiet hemmelig avstemming med lukkede konvolutter slik vi kjenner de i dag.
Interessen for utdelingen har alltid vært stor, og fra og med den andre utdelingen ble den overført i media (en times live-sending på en radiostasjon i Los Angeles). Prisen ble delt ut på en bankett frem til 1942, da det stadig høyere oppmøte krevde at de gikk over til utdeling i en teatersal. Dette har fortsatt frem til i dag. I 1943 ble utdelingen sendt på radio over hele landet, og også oversjøs slik at utstasjonerte amerikanske soldater kunne få med seg resultatene. 19. mars 1953 ble utdelingen sendt på TV for første gang fra RKO Pantages Theatre i Hollywood på NBC. Bob Hope var den første fjernsynsoverførte programlederen. I 1966 ble Oscarutdelingen for første gang vist i farger.
I 2002, den 74. Oscar-utdelingen, flyttet utdelingen til Kodak Theatre som er ovenfor gaten til Hollywood Roosevelt Hotel, der de først ble holdt. Utdelingen blir vist på ABC, som har senderettighetene frem til 2008.
I løpet av Oscars karriere har utdelingen bare blitt utsatt tre ganger. Første gang var i 1938, da en flom utsatte utdelingen i en uke. I 1968 ble den utsatt to dager for å ære Martin Luther King, som ble begravd 8. mai, dagen utdelingen var satt opp. I 1981 ble utdelingen utsatt en dag etter at president Ronald Reagan hadde blitt skutt under et attentatforsøk.
Under den første utdelingen ble det lagt ut billetter for salg for $5, i tillegg til de inviterte gjestene. I dag må du være spesielt invitert for å være tilstede på utdelingen, og ingen billetter blir lagt ut for salg.
Nominasjoner.
I januar sender Akademiet ut forslagslister til sine medlemmer. For at en film kan foreslås må den være gitt det foregående året og vare mer enn 40 minutter (bortsett fra kortfilmene). Medlemmene fyller ut sine forslag, og sender så tilbake listene til PricewaterhouseCoopers, som er leid inn av Akademiet for å sikre avstemmingen, innen to uker. Forslagene blir telt opp og i den siste uken i januar offentliggjør Akademiet hvem eller hva som har blitt Oscarnominerte i de forskjellige kategoriene (de som har blitt foreslått flest ganger). Nye lister blir sendt ut til medlemmene i begynnelsen av februar, og medlemmene har to nye uker på seg til å velge sine favoritter. Ikke alle kan stemme på alt, men hvem du kan stemme på bestemmes av yrket ditt. Prisen for beste filmregissør kan bare bli stemt på av regissører osv. Disse resultatene er det bare to personer hos PricewaterhouseCoopers som vet om før konvoluttene åpnes under utdelingsseremonien.
For å sikre sine filmer oppmerksomheten de mener de fortjener, starter filmselskapene kampanjer for sine filmer. Det har tidligere vært mange kontroverser med denne kampanjen, siden de store filmselskapene bruke mye penger på gaver i forbindelse med disse kampanjene. Men Akademiet har strammet inn reglene de siste årene, og filmselskapene bruker nå tid og krefter på å få akademimedlemmene til å se filmene deres, enten via speisielle visninger eller utsendelse av DVDer.
I tillegg til prisene som blir stemt frem, bestemmer styret i Akademiet hvem som skal nomineres til vitenskapelige og tekniske priser, samt hvem som skal få æres- og spesialpriser. Blant spesialprisene er «Irving G. Thalberg Memorial Award», en pris gitt til en produsent som har produsert høykvalitetsfilmer over en lang periode. «The Jean Hersholt Humanitarian Award» blir gitt til en som har stilt bransjen i et positivt lys med sitt humanitære arbeide. «The Gordon E. Sawyer Award» blir gitt til en som har tekniske bidrag som har tjent bransjen godt. Den første er en bronsjebyste av Thalberg, de to siste er Oscarstatuetter. Disse blir ikke nødvendigvis delt ut hvert år. Det deles også ut æres- og spesialpriser, som blir bestemt fra år til år.
De vitenskapelige og tekniske prisene bestemmes av styret etter råd fra en komite bestående av fagmennesker. Disse trenger ikke være knyttet opp mot en bestemt film, men kan fortjenes over tid.


Simón Bolívar.
Simón José Antonio de la Santísima Trinidad Bolívar Palacios y Blanco (født 24. juli 1783 i Caracas i det nåværende Venezuela, død 17. desember 1830) var en søramerikansk general og nasjonalist. Bolívar befridde store deler av visekongedømmet i Ny-Granada, det som i dag er Venezuela og Colombia, og visekongedømmet i Peru fra det spanske veldet. Sammen med sin general Antonio José de Sucre deler han æren for å ha befridd Ecuador. Bolívar er fremdeles en sterkt symbolpreget figur med heltestatus i Latin-Amerika.
Liv og gjerning.
Bolívar var en av de aller viktigste personer i de latinamerikanske landenes frigjøringskamp mot spansk kolonivelde. Han var kjent som både «besværlighetens mann» («el hombre de las dificultades») og befrieren («El Libertador»).
Bolívar ble født i San Mateo i staten Aragua, som den gang var en del av "provinsen" Caracas (og ikke byen Caracas), som sønn av Juan Vicente Bolívar y Ponte og María de la Concepción Palacios y Blanco, som kom fra aristokratiet. Han fikk god utdannelse, særlig fra en av lærerne, Simón Rodríguez. Takket være ham fikk Bolívar undervisning i 1700-tallets filosofiske strømninger, særlig opplysningstidens tanker og i klassisk gresk og romersk filosofi.
Søsteren Juana giftet seg med deres onkel på morssiden, Dionisio Palacios y Blanco. De fikk to barn. Broren Juan Vicente, som døde i 1811, hadde tre barn utenfor ekteskap. Simón Bolívar tok seg av disse barna og deres mor etter brorens død, og han hadde et spesielt nært forhold til nevøen Fernando, som selv fikk tre barn.
Reiser til Europa.
Da han var ni år gammel mistet Bolívar sine foreldre, og ble oppfostret hos sin onkel Carlos Palacios. For å få fullført utdannelsen ble han 15 år gammel i 1799 sendt til Spania sammen med sin venn Esteban Escobar. Underveis gjorde han et opphold i Mexico by hvor han møtte visekongen av Ny-Spania som ble opprørt og bekymret over den unge Bolívars tale om selvstendighet for Sør-Amerika. Bolívar nådde fram til Madrid i juni samme år og bodde hos en annen onkel, Esteban Palacios.
I Spania lærte Bolívar å kjenne María Teresa Rodríguez del Toro y Alayza, og de giftet seg etter kort tid i 1802. Allerede i 1803, etter at de var vendt tilbake til Venezuela, døde María Teresa av gul feber. Hennes død gikk sterkt inn på Bolívar, og han sverget på aldri mer gift seg, noe han også holdt.
Etter at han mistet sin hustru vendte Bolívar i 1804 tilbake til Spania med sin lærer og venn Simón Rodríguez. Han var tilstede da Napoléon Bonaparte utropte seg selv til fransk keiser og overvar også Napoleons kroning som italiensk konge i Milano. Bolívar mistet all respekt for Napoleon som han mente hadde forrådt de republikanske ideer. Det var på hellige berg i Roma at Bolívar sverget på å ikke hvile før Amerika var blitt fri.
Selvstendighetskampen.
Bolívar vendte tilbake til Venezuela i 1807 etter et besøk i USA. I 1808 utpekte Napoleon sin bror Joseph Bonaparte som konge av Spania. Det førte til folkeopprør i Madrid og den spanske frihetskrig 1808-1814 begynte. I både Amerika og Spania oppsto det lokale grupper som kjempet imot den nye kongen. I motsetning til de spanske frigjøringsgruppene kjempet de amerikanske mot kongens makt, og ikke utelukkende mot personen Joseph Bonaparte.
Det samme året erklærte myndighetene i Caracas sin selvstendighet fra Spania. Bolívar ble sendt til England sammen med Andrés Bello og Luis López Méndez på diplomatisk oppdrag. Han vendte tilbake til Venezuela og den 3. juni 1811 talte han for amerikansk selvstendighet i Det patriotiske selskap ("Sociedad Patriótica"). Den 13. august seiret de patriotiske styrkene ved Valencia under kommando av Francisco de Miranda.
Den 24. juli 1812 ga Miranda opp etter flere militære feiltagelser. De ledende revolusjonære utleverte ham til de spanske styrker og Bolívar ble tvunget til å flykte til Cartagena de Indias. Der skrev han sitt berømte "Cartagena-manifest" hvor han oppfordret Ny-Granada ("Nueva Granada") til å hjelpe Venezuela i frihetskampen da deres sak var den samme, og at Venezuelas frihet sikret friheten for Ny-Granada (Colombia). Bolívar fikk støtte fra Ny-Granada og invaderte Venezuela i 1813. Han gikk inn i Mérida den 23. mai og ble utropt til folkets befrier. Han inntok Caracas den 6. august og erklærte to dager senere Venezuelas andre republikk.
Simón Bolívars gravmonument i nærheten av Santa Marta, Colombia
Etter utallige stridigheter måtte Bolívar igjen flykte og fikk i 1815 beskyttelse på Jamaica der han skrev sitt "Brev fra Jamaica". Samme år reiste han til Haiti og ba president Alexandre Sabès Pétion om hjelp og støtte i det spansk-amerikanske spørsmål. I 1817 vendte han med haitisk hjelp tilbake til Sør-Amerika for å fortsette kampen. I 1819 lyktes han i å befri Venezuela. Deretter marsjerte han over fjellene til Colombia og beseiret spanjolene også der, hvoretter han proklamerte opprettelsen av republikken Gran Colombia (Colombia, Venezuela, Panama og Ecuador), med ham selv som president. Målet var likevel å befri hele Sør-Amerika fra spanjolenes åk. Da frigjøringshelten San Martin («El Gran Libertador») befridde Perus hovedstad Lima i 1521, tok han straks kontakt for å komme på offensiven.
Den 26. juli og 27. juli 1822 holdt Bolívar og Jose San Martin tre møter i Guayaquil for å diskutere strategien for å befri resten av Peru. Ingen vet hva som skjedde ved de hemmelige møtene mellom de to latinamerikanske heltene, men de mislyktes i å skape en solidarisk politikk for hele det søramerikanske kontinentet mot utenlandsk styre. Bolívar vegret seg for å føre styrker til Peru, men tilbød likevel hjelp i form av 1400 soldater, noe San Martin bedømte som utilstrekkelig. Samtidig mistenkte han antagelig at Bolívar var tilbakeholden fordi han selv ville befri Peru. San Martin vendte derfor tilbake til Argentina.
I 1823 tok Bolívar kommandoen over invasjonen av Peru, og i september kom han til Lima med general Sucre. Den 6. august 1824 beseiret de sammen den spanske hær i slaget ved Junin. Den 9. desember tok Sucre den siste spanske befestning i slaget ved Ayacucho, og det spanske styre i Sør-Amerika var dermed opphørt.
Bolívars død.
Bolívars dødsleie av den venezuelanske maleren Antonio Herrera Toro
Svekket av krigsskader og syk av tuberkulose døde Simón Bolívar den 17. desember 1830 i byen Santa Marta i Colombia etter en anstrengende reise fra Bogotá på elven Magdalena. «Jeg innser nå at jeg har pløyd havet» skal Bolívar, desillusjonert og svekket av sykdom, ha uttalt på sitt dødsleie.
I 1842 ble hans jordiske levninger ført fra Santa Marta til Caracas, hvor det ble reist et monument.
Ettermæle.
Landet Bolivia er oppkalt etter Bolívar.
I det moderne Latin-Amerika påberoper både Venezuelas president Hugo Chavez og FARC, den største geriljaorganisasjonen i Colombia, seg arven etter Bolívar, og har stiftet politiske organisasjoner som bruker Bolívars navn.
Frimureren Bolívar.
Bolívar var en meget ivrig frimurer. I 1803 ble han opptatt i losjen Logia Lautaro i Cadiz i Spania, her fikk han sine tre første grader i frimureriet. I sin tid i Paris, omkring 1804 til 1807, ble Bolívar opptatt i York-riten og i Den skotske rite. Han grunnla i 1824 losjen "Orden og frihet nr. 2" i Peru, og nådde i sitt eget frimurerliv å motta den 30. grad (Kadosh-ridder) i Den skotske rite.


Edinburgh.
Edinburgh ˈɛdɪnb(ə)ɹə (skotsk-gælisk Dùn Èideann) er hovedstad og nest største by i Skottland (etter Glasgow). Administrativt utgjør den sammen med omegnen regionen City of Edinburgh. Den ligger ved bredden av Firth of Forth.
Byen har vært Skottlands hovedstad siden 1437, og er nå sete for Skottlands parlament, som ble gjenopprettet i 1999. Både den gamle og den nye byen ble tatt inn på UNESCOs liste over Verdensarven i 1995.
Byens navn.
Man mener at byens navn kommer fra brytonisk "Din Eidyn", "Eidyns fort". Dette stammer fra tiden da området tilhørte Gododdin, i tidlig middelalder.
Etter å ha blitt tatt av anglere fra Bernicia ble navnet endret til "Edin-burh". Enkelte har hevdet at dette betyr "Edwins fort", etter Edwin av Northumbria, men navnet ser ut til å være fra hans tid, og det er større grunn til å tro av det er en forvanskning av det brytoniske navnet.
Byen har også kallenavnet "Auld Reekie" ("Gamle røykfylte"). Den neoklassiske arkitekturen og den skotske opplysningstiden i det 18. århundre har gitt den kallenavnet "Det nordlige Athen". En forfatter har antydet at "Det sydlige Reykjavik" hadde vært mer passende.
Det moderne gæliske navnet, "Dùn Èideann", har også blitt forvansket som "Dunedin", et navn byen til tider har gått under.
Mange skotter bruker kallenavnet "Embra", og dikteren Robert Fergusson kalte byen "Edina".
Det historiske sentrum er delt i to av Princes Street Gardens. Mot sør domineres bybildet av Edinburgh slott, som står på en vulkansk klippe. Nedenfor slottet ligger gamlebyen, som følger åsryggen. Mot nord ligger den nye byen. Parkanlegget ble påbegynt i 1816 på myrland som tidligere hadde vært en innsjø, "Nor'Loch".
Havna.
Edinburghs havn ligger i Leith, nordøst i byen. Bydelen har en særegen karakter, og det var stor motstand da den ble innlemmet i City of Edinburgh i 1920, fordi den da ble knyttet nærmere til storbyen. I Leith lå Norges og verdens første sjømannskirke. Den norske sjømannsmisjonen (i dag Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet) startet arbeidet sitt der ved presten Johan Storjohann allerede i 1863, og i 1868 stod det første kirkebygget ferdig. I 1864 var det anløp av hele 520 norske skip til havnen i Leith. Sjømannsmisjonens stasjon i Leith ble opprettet i 1865. Sjømannsmisjonens arbeid i Leith ble stanset i 1975, men kirken er vernet og i dag holder en kunstskole hus der (The Leith School of Art i 25-27 North Junction Street). Leith har i 2009 ca. 90 000 innbyggere. Grensen mot Edinburgh markeres av gaten London Road. Fra London Road går det to gater nordøstover og inn i Leith, Leith Walk og Easter Road. Den er fortsatt en egen by, men administreres sammen med Edinburgh.
Festivaler og arrangementer.
Edinburgh er base for flere verdenskjente arrangement. Blant disse er Edinburgh Festival, som er et samlebegrep på eksplosjonen i festivaler som skjer i august hvert år – blant disse er Edinburgh Fringe Festival, Edinburgh Book Festival, Edinburgh Film Festival og Edinburgh Military Tattoo.


Golden Raspberry Awards.
Golden Raspberry Awards eller Razzies er en filmpris som ble dannet av John J. B. Wilson i 1980, som et motstykke til Oscarprisen. Prisen gis til "dårligste" skuespiller, manus, sang, regissering og film som filmindustrien tilbyr det aktuelle året. De forskjellige prisene stemmes fram av medlemmene av «the Golden Raspberry Award Foundation». Tradisjonelt blir de nominerte til prisene annonsert dagen før the Motion Picture Academy utlyser sine nominerte til Oscarprisene, og likeledes blir prisene også gitt ut dagen før Oscarseremonien.
Bemerkelsesverdige «vinnere».
De eneste to skuespillerne som er nominert både for Oscar og Razzie for den samme rollen er James Coco for "Only When I Laugh" i 1982 og Amy Irving for "Yentl" i 1984. Ingen av dem vant noen av prisene.


Den 77. Oscar-utdelingen.
Den 77. Oscar-utdelingen fant sted søndag 27. februar 2005, for å hedre de beste prestasjonene innen film fra 2004. Seremonien ble holdt i Kodak Theatre i Hollywood, California. Programleder var komikeren Chris Rock.
Teknisk.
Sidney Lumet fikk årets æres-Oscar.
Nominasjoner.
Listen over nominasjonene ble offentliggjort tirsdag 25. januar 2005.
Flest nominerte.
Listen nedenfor viser oversikten fordelt på antall nominasjoner for hver film. Bare de filmene med tre eller flere nominasjoner er tatt med.
Eksterne lenker.
Oscar-utdelingen


Sørumsand.
Sørumsand er et tettsted og administrasjonssenteret i Sørum kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Glomma. Fetsund ligger 10,5 kilometer sørover, og Lillestrøm ligger 18 kilometer sørvest for Sørumsand.
Skole.
Sørumsand har barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Sørumsand skole og området rundt har etter tusenårsskiftet vært i stor endring. Skolebygningen er blitt betydelig større, og i tillegg til skole og SFO omfatter området nå en barnehage. Skolen ligger i enden av Skoleveien, omtrent 10 minutters gangtid fra Sørumsand stasjon.
Bingsfoss ungdomsskole ligger rett i utkanten av Sørumsand sentrum, ved grensen til Glomma. I likhet med barneskolen, har området også vært igjennon en omfattende renoveringsprosess etter tusenårsskiftet.
Sørumsand videregående skole ligger 1-2 minutters gangtid unna Sørumsand stasjon, og tilbyr i moderne lokaler opplæring i Design og håndverk, Elektrofag, Medier og kommunikasjon, Restaurant og matfag, Service og samferdsel og Teknikk og industriell produksjon. Skolen omsluttes i stor grad av elever fra Sørumsand, Fetsund, Blaker, Bjørkelangen, Aurskog-Høland, Jessheim og Lillestrøm.
Orderud-saken.
Sørumsand er kanskje mest kjent for Orderud-saken som rystet landet i 1999 med et makabert trippeldrap som er en av norgeshistoriens grovere mordgåter.
Sørum har vært åsted for trippeldrap før: I 1983 ble tre mennesker drept i et hus som gjerningsmannen så tente på. Han ble senere dømt til 20 års fengsel.
Annet.
I Sørumsand sentrum finner man alt fra matvare- og klesbutikker til treningssenter, postkontor og museumsjernbanen Tertitten.
En kjent figur fra Sørumsand (Sørum) er tegneseriefiguren 91 Stomperud, som er utstilt i stasjonsområdet ved Sørumsand stasjon på Tertitten. Se også: Transportsystemer inn til og i Haldenvassdraget


Rosmarin.
Rosmarin er en staude. Den er en eviggrønn halvbusk, med smale grågrønne blader som kan minne noe om bladene på nåletrær. I sin ville form er blomstene lyseblå, men det finnes en rekke kultivarer som kan ha hvite eller lyserøde blomster. Under gode forhold blir planten en drøy meter. Planten vokser vilt i middelhavsområdet.
Rosmarin er en aromatisk urt, og dyrkes for smakens skyld. Bladene brukes da friske eller tørket som krydder. Bare i milde vintre kan den overvintre langs kysten av Sørlandet og Vestlandet i Norge.


Ørnulf Opdahl.
Ørnulf Opdahl (født 5. januar 1944 i Ålesund) er en norsk billedkunstner, som nå er bosatt på Godøy i Giske kommune like utenfor Ålesund. Studier av figurer og landskaper i malerier og litografier står sentralt i arbeidene til Opdahl, og særlig arbeidene med kystlandskaper har gitt Opdahl omtale som en stor romantiker i norsk samtidskunst.
Kunstnerens meritter omfatter en lang rekke kollektiv- og separatutstillinger i inn- og utland, samt oppkjøp av de fleste faste, offentlige kunstsamlingene.
Opdahl har sin utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og fra Statens Kunstakademi, hvor han senere, i årene 1985–92, var professor.


Empedokles.
Empedokles (født ca 492 i Akragas – død 432 f Kr) var en gresk filosof, politiker, poet og lege.
Biografi.
Empedokles kom fra den greske kolonien Akragas på Sicilia, dagens Agrigento, i Magna Graecia og født inn i en aristokratisk familie (faren het Meto). Han var aktiv i byens demokrati og en motstander av tyranni, og ble landflyktig etter at hans parti mislyktes. I landflyktighet valgte han å reise rundt som omreisende vismann og profet, i stedet for å konspirere for å gjenvinne makten i hjembyen.
Empodokles grunnla visst nok den italiske legeskole, som senere skulle påvirke både Platon og Aristoteles. Empedokles hadde en krets med tilhengere, og sofisten Gorgias var i en tidlig fase elev av ham.
De som har overlevert Empedokles’ ord, blant annet Diogenes Laërtius, forteller mange underlige historier om ham. Han utførte angivelig mirakler ved hjelp av magi. Visst nok kunne han beherske vindene, gjenoppvekke døde, og den mest kjente beretningen om ham er det han utførte for å bevise at han var en gud: Han hoppet i vulkanen Etna og døde. Det eneste som var igjen av ham var en sandal.
I motsetning til sin læremester Pythagoras skrev Empedokles ned sine ord. Han skrev dem ned i verseform (heksameterdikt) som vi har fått overlevert i fragmenter. Vanligvis er det to verk som tillegges ham, "Om naturen" ("Peri Physeos") og "Renselser" ("Katharmoi"), men i lys av de funn og arbeider som er gjort på 1990-tallet, de såkalte Strasbourg-papyrusene, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt de er to. Mye tyder på at de er to deler av ett og samme verk.
Det er innslag av eleatisk, pytagoreisk og orfisk tenkning hos Empedokles. Enkelte kategoriserer ham blant pytagoreerne (Pythagoras holdt til i Kroton, en by i Sør-Italia, ikke langt fra Akragas) fordi han krevde av sine tilhengere at de skulle holde hans lære hemmelig, og fordi han forfektet en form for sjelevandringslære, men det vanlige er å regne ham blant eleatene.
Filosofi.
To viktige spørsmål for filosofien som Empedokles forsøker å gi svar på er Hvordan ble verden slik som den er? Og hvordan fikk den de skapningene som bebor den? Begge spørsmål forsøker "Om naturen" å besvare, og det første spørsmålet besvarer hans kosmologi, og det andre hans lære om evolusjonen.
Kosmologi.
Empedokles’ kosmologi består av to hovedkomponenter. På den ene siden forsøker han å forklare hva verden består av og på den andre siden forsøker han å forklare hvorfor og hvordan forandringer skjer.
Han er den første av før-sokratikerne som sammenstiller alle fire elementer, eller "røtter" som Empedokles selv benevner dem: Jord, Vann, Luft og Ild. Denne elementteorien ble stående helt til renessansen. Alkymistene prøvde å lage gull basert på denne teorien(gull er et grunnstoff og kan ikke produseres). Zevs representerer luften, Hera ilden, Hades jorden og Nestis vann. Dette er verdens bestanddeler og de er uforgjengelige, men kan blandes i ulike forhold for å danne ulike skiftende stoffer.
Verden forandrer seg i kosmiske sykluser. Akkurat slik som hans dikt består av gjentakelser, så gjentar disse syklusene seg. På ett tidspunkt forener alt seg og blir ett ("kosmos"), og på et annet tidspunkt faller alt fra hverandre og blir en pluralitet ("kaos"). Dette forklarer hvorfor alt har en slags nyhet ved seg selv om det bare er faser i en evigvarende realitet. Når Empedokles så skal forene hva som frembringer denne foreningen og denne oppsplittingen bruker han erfaringen.
Kjærlighet og vennskap (gr "philotita") synes å forene, mens ting synes å falle fra hverandre ved hatets strid ("neikos"). Dermed konkluderer han med at verden opptrer i ulike faser fordi kjærlighet og strid veksler.
Sitatet over viser at Empedokles også betraktet kjærlighet og strid som grunnleggende ved siden av de fire elementene/røttene. Alt annet er midlertidig.
Konsekvensen av denne måten å tenke seg verdens forandring på er at den avviser skapelsen som en engangshendelse slik som i den kristne læren om Creatio ex nihilo. Skapelsen er gjentagende, og det finnes ikke et opprinnelig startpunkt (tidens begynnelse hos f eks Augustin).
Evolusjon?
Disse søker tydeligvis forening. De har forenet seg tilfeldig, f eks vesener med oksekropp og menneskeansikt, menneskekropp og oksehode (slik som minotaurusen) og hermafroditter (vesener som har både mann- og kvinnekjønn). Hvordan skal dette forstås?
Det kan forstås som en form for evolusjon. Hvis vi tenker oss at verden enten streber mot kosmos eller at den streber mot kaos (se over) så tenker han seg evolusjonen som en vorden i en eller annen retning.
Når ting vokser sammen så er det i retning av kosmos. Alt vokser sammen til et stadium hvor det er tilstrekkelig enhet slik at koherente dyr og planter kan formes med gjenkjennbare lemmer og organer. Dess mer preget av kjærlighet elementene blir, jo mer oppstår det mer koherente mennesker og dyr som er bedre egnet for overlevelse.
Ved strid faller alt i kaos, og kroppene til de velformede vesenene faller fra hverandre til ikke overlevelsesdyktige deler. Det skjer fordi det ikke lengre er tilstrekkelig differensiering, det er ikke lengre nok variasjon til å lage en organisk kropp av forskjellige lemmer.
Denne skapelsen (både at de faller sammen til en enhet og en mangfoldighet igjen) gjentar seg, for Empedokles sier at fødselen til de dødelige er tofoldig. Til sist går hele verden under.
Virkningshistorie.
Empedokles' teori om de fire røttene fikk tilslutning fra Aristoteles, som videreutvilket den. Gjennom aristotelisk filosofi beholdt den gjennomslagskraft, om enn etter hvert avtagende, helt frem til renessansen.


Agnostisisme.
Agnostisisme (fra gr. "a", «ingen», og "gnosis", «kunnskap») er en betegnelse på et filosofisk syn om at enkelte konsepters sannhetsverdi og eventuelle egenskaper ikke kan kjennes, bevises eller motbevises. Agnostisisme omfatter oftest problemstillinger rundt overnaturlige og oversanselige fenomener relatert til metafysikk og teologi, eller annet utenfor menneskets erfarte virkelighet; for eksempel guddommers eksistens, synske evner, ånder eller tilværelsens mening. Synet kan også gjelde det som vanligvis anerkjennes som virkelig.
Uttrykkene "agnostisisme" og "agnostiker" ble først tatt i bruk av Thomas Huxley i 1869, og brukes til å beskrive de som ikke er overbevist om guddommenes eksistens.
Agnostisismens forhold til andre syn på Gud.
Agnostisisme må ikke forveksles med et syn som spesielt står i motsetning til doktrinene om kunnskap og gnostisisme – dette er religiøse begreper som ikke er direkte relatert til agnostisisme.


Olympos.
Olympos sett fra byen Litochoro
Olympos (gresk: Όλυμπος, også kjent som "Ólymbos", Olympen eller "Olympus", på gresk kart "Oros Olympos") (2 917 moh.) er et fjell øst i Hellas og det høyeste i landet.
Ifølge gresk mytologi levde de greske gudene på toppen av Olympos, rett over skyene. Her var det tordenguden Zevs som regjerte sammen med kona Hera over de andre olympiske gudene. Fjellet ble først besteget i 1913, da det tidligere ble det ansett som blasfemisk å klatre opp på gudenes fjell.
Fjellet er lokalisert på grensen av Thessalia og greske Makedonia, rundt 100 km fra Thessaloniki, den nest største by i Hellas. Olympos har 52 topper. Den høyeste toppen er Mytikas, som betyr «nese», og stiger 2 917 meter. Det er en av de høyeste i fjelltoppene i Europa i henhold til topografisk betydning. Olympos er kjent for en meget rik flora med mange arter. Det er gresk nasjonalpark og verdens biosfærereservat


Miles Davis.
Miles Dewey Davis III (født 26. mai 1926, død 28. september 1991), født i Alton, Illinois, var en amerikansk jazztrompetist, komponist og multi-instrumentalist. Han var en av de mest innflytelsesrike, innovative og originale musikere i det 20. århundre.
Miles Davis hadde en umiskjennelig stil og et umåtelig spektrum som rakk fra bebop og cool jazz over modal jazz til jazz-rock fusion. I de tre sistnevnte var Davis den sentrale personlighet. Plateutgivelser og konserter med forskjellige band ytet viktige bidrag til at jazzen ble kunstnerisk akseptert. Han ble kjent for sin langtrukne, melodiske stil og for sitt lakoniske og til tider kontroversielle vesen. Etter hvert ble han et symbol for musikkens kommersielle og kunstneriske potensial.
Miles Davis stammet fra velhavende foreldre, faren var tannlege. Han begynte å spille musikk i en alder av 13 år. Kort tid etter, begynte han å opptre i Jazzlokaler. I St. Louis traff han Charlie Parker og Dizzy Gillespie, som engasjerte ham for en konsert – på denne tiden var stilretningen bebop. Davis dro deretter til New York for å studere klassisk musikk på Juilliard. Om kveldene spilte han jazz i klubbene. 1945 ble hans første plate innspilt. Han begynte å opptre i bandene til Parker og Gillespie. Han startet sitt eget band og ga på 1950-tallet ut flere plater. På denne tiden hadde han også en krise fordi han begynte å bruke heroin, som det lyktes ham å løse seg fra.
I 1967 møtte han Betty Mabry, som ble hans andre kone. De var bare gift et år, men hun fikk stor betydning for ham.
I de følgende årtier spilte han med jazzens størrelser. Han utviklet stadig nye retninger innen jazzen og blandet forskjellige stilretninger i sin musikk. Davis regnes i dag som gudfaren for musikksjangeren fusion, som er en herlig miks av rock og jazz. Hans album Bitches Brew fra 1969 regnes som en av de første virkelige fusion platene. Slik virket han også stildannende for andre musikere. Davis døde i Santa Monica i 1991.
Priser og utmerkelser (utvalg).
Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Kyklop.
a>", ved Johann Heinrich Wilhelm Tischbein, 1802 (Landesmuseum Oldenburg)
De første kyklopene.
Disse var avkom av Uranos og Gaia. I følge Hesiod var de sterke, sta og motbydelige. Mytene navngir tre kykloper; Arges, Brontes og Steropes som betyr torden, lyn og lys. Uranos fryktet styrken deres og stengte dem inne i Tartaros. Seinere slapp en annen sønn av Uranos og Gaia – Kronos – dem fri. Etter at de hadde hjulpet Kronos med å styrte og kastrere faren, ble de igjen innstengt i Tartarus. Herfra ble de satt fri av Zevs for å smi lyn for ham, til bruk i kampen mot Kronos og de andre titanene.
Kyklopene skapte også Poseidons trefork, Artemis’ pil og bue, og hjelmen som Hades ga til Persevs. De var også smedsvenner hos Hefaistos. Kyklopene ble drept av Apollon etter at Zevs hadde drept sin egen sønn Asklepios med et lyn smidd av dem.
Senere sagn sier at det er kyklopene som har bygd de gigantiske steinmurene som står igjen etter Tiryns og Mykene. Det heter seg også at lyden som kommer fra aktive vulkaner er kyklopene som arbeider.
De andre kyklopene.
I følge denne myten er kyklopene enøyde kjemper som bor på ei øy. En navngitt kyklop, Polyfemos, var sønn av Poseidon.
I Homers Odysseen kommer Odyssevs til kyklopøya og finner ei hule, der de forsyner seg av mat som står framme. Det viser seg å være hula til Polyfemos, som kommer hjem og stenger utgangen for mennene. Deretter begynner han å ete dem – to hver dag. Odyssevs byr Polyfemos å drikke en sterk vin han har med seg, og når kyklopen i godt lune spør om fremmedkarens navn, svarer Odyssevs: «Ingen». Når Polyfemos har sovna, tar mennene et herda spyd som de kjører ned i øyet til kyklopen. Kjempa setter i å skrike, slik at naboene hans spør om det er noen som plager han, siden han skriker slik. Polyfemos sier at «Ingen» plager han, og dermed kommer ingen han til unnsetning.
Den blinda Polyfemos er bestemt på å ikke la mennene slippe ut, men de kommer seg ut av hula ved å henge seg fast i ulla under buken på kjempesauene når de skal ut på beite. Polyfemos stryker over ryggen på hver sau for å forsikre seg om at mennene ikke rir dem.
Opphav.
Siden kyklopene er kjent for sin smedkunst, har noen forskere foreslått at opphavet til de enøyde kyklopene kan komme av at smeder brukte en skinnlapp over det ene øyet for å beskytte seg mot gnister.
Den andre generasjonen av kykloper har lite med de første å gjøre. De nevnes aldri i forbindelse med smiing. Mange mener at Polyfemos ikke var kyklop før Homer gjorde han til det i Odysseen. Ett forslag er at Polyfemos har tilhørt triamantene, som i kretiske sagn var menneskeetende uhyrer som hadde et tredje øye i bakhodet.


Hermes.
a>.Hermes (gresk: Ἑρμῆς) er i gresk mytologi gudenes budbringer, og gud for handel, tyveri, husdyrhold, veier, reise, herolder, gjestfrihet, diplomati, språk, skrift, overtalelse og lureri, idrett og idrettskonkurranser, treningssteder, astronomi og astrologi. I romersk mytologi tilsvarer han Merkur. Hermes er den eneste av olympierne som kommer ned i dødsriket.
Hermes’ symboler (se også Hermes i kunsten) er enten bevingede sko eller en merkurstav enten med vinger, omslynget av slanger eller begge deler. Hermes fremstilles ofte kledd i mantel, hjelmlignende hatt og bevingede sko og bærende på en heroldstav.
Hermes har en lang historie, og han har hatt flere roller. I begynnelsen var Hermes en fruktbarhetsgud, og ble ofte framstilt med fallossymboler. I senere tid fikk han de klassiske kjennetegnene og rollene.
Hermes' roller.
Hermes' beskjedne rolle i gudenes hierarki er på ingen måte reflektert i historiene. Han er ofte med i historier, og spiller hovedrollen i flere av dem, sannsynligvis flere enn for eksempel Hera, dronningen av gudene. Hermes har ofte blitt tildelt rollen som en som leder de andre gudene opp i stry, gjerne ved å stjele redskaper fra dem. I motsetning til Loke, er imidlertid ikke grunn til å tvile på Hermes' lojalitet. Hermes har spilt en viktig rolle i flere helter og guders historie, deriblant Dionysos og Persevs.
Samtidig er Hermes langt mer komplisert enn som så. Han omtales av Porfyrios som «representanten for fornuft og tale, som både mestrer og tolker alle ting.» Som guden for veltalenhet, tolkning og fornuft, ble Hermes en viktig gud for demokratiet i Aten, og også for advokater og politikere generelt.
Tyvenes gud.
Hermes ble tyvenes gud da han allerede som nyfødt viste seg å ha et talent for det å stjele. Hermes er sønn av Zevs og datteren av titanen Atlas, nymfen Maia, en av pleiadene, de syv nymfene som Zevs senere forvandlet til stjerner.
Hermes ble født i en hule i fjellet Kyllene i Arkadia. Allerede som nyfødt stjal han kyrene til Apollon og fikk dem til å gå baklengs inn i hulen, slik at det skulle se ut til at de hadde gått motsatt vei. I en annen versjon plasserte han sko på dem. Hermes ofret to av kyrne, og brukte innvollene sammen med et skilpaddeskjold til å finne opp lyren. Apollon oppdaget etter hvert at Hermes sto bak tyveriet, men bare ved bruk av sine profetiske evner. Hermes nektet, så Apollon tok ham med til Zevs, som forlangte at Hermes sa hvor kyrene var. Hermes innrømmet det hele, men da Apollon fikk se Hermes' lyre, byttet han bort buskapen for instrumentet. Hermes ble dermed husdyrenes gud, mens Apollon ble musikkens gud.
Hermes ble etter denne historien tyvenes gud, og han har siden hatt en lang liste over ting han har stjålet. Som handelsmennenes og landeveienes gud var det også naturlig for Hermes å også bli tyvenes gud.
Gudenes sendebud.
Hermes var gudenes budbringer og de reisendes gud, og han hadde flere attributter assosiert med reising, blant annet sandaler, en bredbremmet reisehatt (petasos) og en kappe.
Hans sandaler og hatt var ofte avbildet med vinger, fordi had hadde fått dem av gudene for å reise med vindens hastighet. Som sendebud hadde Hermes ofte bruk for diplomatiske egenskaper, og som gud for veltalenhet og handel hadde han en naturlig fordel.
Mange av oppdragene Hermes ble sendt på var for å hjelpe Zevs i dennes utenomekteskapelige eskapader. Hermes var flink til å forhandle med, smugle ut og ellers få til rett resultat med mennesker til både Zevs' og hans egen vilje.
En mer alvorlig del av Hermes' portefølje var at han var kjent som "Psykopompos", «Sjelefrakter». Han hadde som oppdrag å føre menneskenes ånder til Hades. Merkurstaven han også har på mange avbildninger har to slanger som vikler seg inn i hverandre, dette er symboler på jorden og underverdenen.
Søvn og drømmer.
Hermes har også vært herre over søvnen, det var han som sendt drømmene til menneskene. Denne rollen ble etter hvert overført til Hypnos (søvn) og hans sønn Morfevs (drøm). Hermes har likevel brukt søvn og drømmer som verktøy. I et av de mest kjente sagnene om Hermes brukte han evnen som søvnbringer da han reddte Io, en av Zevs' mange elskerinner. Hera forvandlet Io til en ku og fikk kjempen Argos, som hadde 100 årvåkne øyne, til å holde øye med kua. Hermes spilte på en sølvfløyte som fikk kjempen og alle dens øyne til å sovne, en etter en. Deretter kappet Hermes hodet av Argos og befridde Io. I følge historien skal Hera ha blitt så sint da hun hørte at Io hadde kommet seg unna at hun tok alle Argos’ øyne og spredte dem ut over påfuglens hale. Påfuglen ble da et symbol på Hera.
Andre roller.
a>.Hermes fikk et stort antall barn. Blant disse er Pan og Hermafroditos. Pan er som oftest regnet som sønn av Hermes, men moren varierer. Hermaforditos er det imidlertid ingen tvil om. Navnet er en sammenslåing av de to gudene Hermes og Afrodite. Hermofraditos var tvekjønnet, originalt gutt, men etter hvert med kvinnelige former. En av historiene forteller at en nymfe forelsket seg i ham og holdt tak i ham helt til de to kroppene ble gjort om til én. Eros er muligens sønn av Hermes og Afrodite, men dette ble aldri bekreftet.
I hellenistisk Egypt ble Hermes Trismegistos en sammenslåing av Hermes og Tot, den egyptiske guden for visdom og skrivekunst. Da Tot ikke hadde noen spesielle trekk utover talegave og skriftens gud som minner om de typiske Hermes-trekkene, viser det at Hermes ble forskjellig tilbedt forskjellige steder. Hermes har også blit knyttet til Anubis i guddomen Hermanubis.
Hermes brukte fra tid til annen magi for å løse situasjoner i mytene. Magien kunne variere mellom enkle formularer til kjærlighetsmagi, særlig med lureri involvert, og det meste imellom. Hermes ble også delvis knyttet til magi i hermetismen, som egentlig var knyttet til Hermes Trismegistos (se over). Hermes' egenskap å kunne lukke og åpne opp forskjellige krukker, blant andre en Ares ble fanget i, var også tillagt ham i stor grad. Via Hermes Trismegistos har ordet «hermetisk» kommet fra Hermes.
Hermes i legender og litteratur.
Hermes har spilt en viktig rolle i flere legender, som oftest enten etter eget initiativ eller som Zevs' sendebud.
I litteraturen har han også dukket opp. I stykket Freden av Aristofanes er Hermes den eneste guden som er tilstede, da de andre har flyttet langt fra Athen og byens mas om krig. Han er også med i stykket Plutos, helt mot slutten, av samme forfatter. Hermes spiller også en liten rolle i Prometevs i lenker av Aiskhylos.
Hermes i kunst og vitenskap.
a>, fra senarkaisk tid i det 5. århundre f.Kr.
Hermes har blitt forskjellig framstilt gjennom antikken, og i hovedsak kan man si at han ble yngre med tiden. I arkaisk tidsperiode ble han vanligvis fremstilt som en voksen mann med skjegg. Ettersom den arkaiske tidsperiode er kjent for sine kouros, er det grunn til å mistenke at han i den tiden ble oppfattet som en voksen mann. Hermes ble ofte framstilt som gjeter eller i reiseklær. Hermes' forhold til det å reise ble også personifisert gjennom herma, det vil si steinblokker med hode, som oftest av Hermes, som markerte når man var halvveis mellom to byer. Hermaene hadde også som funksjon å skremme bort onde ånder for de reisende. Det var ikke uvanlig at hermaene hadde fallos.
I klassisk tid forandret bildet seg totalt. Hermes ble fremstilt som en ung gutt, for det andre var han som oftest naken, med unntak av kjennetegn som bevingede sko eller hjelm. Han ble også i større grad representert som taler eller i gymnasion. Både i arkaisk og klassisk tid var det vanlig å forbinde Hermes med naturen framfor byen, gjerne med nymfer og/eller Pan, Apollon eller Dionysos.
Hermes har siden Renessansen i hovedsak blitt framstilt som ung og skjeggløs.
I moderne sammenheng.
Hermes er delvis opphavet til det greske ordet hermeneutikk, studiet av tolkningen av en tekst eller et objekt, det vil si studiet av hvordan mennesker forstår et skriftlige verk avhengig av eget ståsted, avsenders mening og så videre. Dette forsterker Hermes' rolle som ordkunstner.
Som handelsmennenes gud har Hermes lenge vært assosiert med handelsstanden, og hans Kērukeion ble fort et symbol på handel og handelsfolk. Hermes' rolle som budbringer har gjort ham assosiert med diverse budbringerfirmaer i moderne tid.
Hermes har også blitt assosiert med legekunsten, blant annet har han et legemiddelfirma oppkalt etter seg. Dette bygger i all sannsynlighet på en misforståelse. Apollon var legekunstens gud, men etter hvert tok Asklepios over. Asklepios hadde en stav som minnet om merkurstaven, men den hadde bare én slange. De to brukes fortsatt om hverandre for å symbolisere legekunst.
I Norge ble Hermes også fremstilt ofte på reklame på kino, da firmaet Sverdrup Dahl A/S hadde enerett på kinoreklame. Firmaet hadde en logo av en springende Hermes.
I populærlitteraturen har Hermes dukket opp flere steder. Han er blitt en tegneseriehelt i Marvel-universet, og han har indirekte vært med som faren til en av karakterene i boken og filmen «Percy Jackson og lyntyven».
Ikonografi.
Som oftest er Hermes lett å kjenne igjen fordi han er i klassisk kunst framstilt som den utseendemessig yngste av gudene, Eros unntatt. Riktignok er også Dionysos avbildet som ung, men det er svært sjelden at ingen av dem er avbildet uten kjennetegn, og Hermes har kort hår, mens Dionysos ofte har langt.
I romerske veggmalerier var det ikke uvanlig å avbilde bare attributtene til Hermes, for å vise at han var velkommen i huset (for eksempel i «Casa dell'Efebo» i Pompeii). Dette var imidlertid ikke spesielt for Hermes, men vanlig for alle guder.


Zevs.
Zevs eller Zeus er gudenes konge og gud for himmelen og torden i den greske mytologi. Zevs, hersker av Olympen, er kjent for sin attributt lyn- og tordenkilen, ørnen som hans hellige fugl, for sitt begjær etter jordiske og guddommelige kvinner, og for hustruen Heras sjalusi.
Etymologi.
Zevs fra gresk "Zeús" (Ζεύς) eller "Días" (Δίας) i betydning «hellig konge». Zevs er det eneste gudenavn i gresk mytologi vi vet med sikkerhet har en indoeuropeisk rot, "*Dieus", også "*Dieus phter", sammenlign med sanskrit "Dyaus Pitar", latin "Jup(p)iter". Beslektet er også det nordiske gudenavnet Ty (Týr) fra germanske "Ziu", "Tiw", "Tiwaz", indoeuropeiske "*Tīwa-", og som likeledes er det eneste norrøne gudenavn som representerer et opprinnelig indoeuropeisk grunnord som kan bety «dag» eller «himmel». Ty er derfor sannsynligvis en yngre variant av indoeuropeisk himmelgud, selv om mange av hans funksjoner og betydning ble overtatt av Tor (Þórr), som tordengud, og Odin, som fryktinngytende krigsgud, i jernalderen.
For romerne var han Jupiter, eller i full betegnelse "Jupiter Optimus Maximus", latin for "Jupiter den høyeste, største". Jupiter er en avledning av "Jove" og "Pater" (latin for far).
I tillegg til Zevs’ indoeuropeiske opprinnelse har den klassiske Zevs også tatt opp i seg visse ikonografiske karakteristika som septeret fra kulturer i oldtidens Østen.
Ruiner av Zevstempelet i Olympia.
Betydning og titler.
Zevs hadde en stor betydning i den greske olympiske gudeverden. Han er far til mange av heroene og heroinnene ("se liste lengre nede") og opptrådte i mange av deres fortellinger. Selv om han var guden for himmel og torden var han også den helligste kulturfiguren, og som sådan var han personifiseringen av den greske religiøse tro og arketypiske greske hellighet. Hans bolig var på fjellet Olympos.
Zevs-kult.
a> skapte den 12 meter høye statuen av Zevs ved Olympia ca. 435 f.Kr. Dette var kanskje den mest berømte skulpturen i antikke Hellas, her i en tenkt utgave på en gravering fra 1500-tallet.Olympia var hovedsenteret hvor alle grekere møttes for å vise ære og respekt for sin øverste gud. Feiringen foregikk på samme sted på Peloponneshalvøya hvert fjerde år, og under festivalen ble også de berømte atletiske lekene arrangert, forlenget til våre dagers Olympiske leker. Der var det også et alter for Zevs som var laget av asketre, ikke stein – og her samlet det seg rester fra ofrede dyr gjennom mange århundrer.
Alle større byer i den hellenistiske verden hadde helligdommer ved utkanten. Titlene nevnt over kunne bli funnet i et hvilket som helst tempel fra Lilleasia til Sicilia. Bestemte ritualer ble holdt i dagliglivet, eksempelvis som å ofre et hvitt dyr over et opphøyd alter. Samtidig kunne ulike byer ha Zevs-kulter som ble håndtert på ulikt vis.
Lokale Zevs-kulter.
I tillegg til de panhellenistiske titler og konsepter listet ovenfor, kunne lokale kulter ha sine egne oppfatninger om gudenes konge.
På Kreta ble Zevs dyrket i et antall grotter ved Knossos, Ida og Palaikastro. Fortellingene om Minos og Epimenides antyder at disse grottene en gang ble benyttet av konger og prester for å spå og tolke spådommer. På Kreta ble Zevs representert i billedkunsten som en langhåret ungdom heller enn som en moden voksen, og det ble sunget hymner til "ho megas kouros" ("den store ungdom"). Med kouretene, en ansamling av ekstatiske og bevæpnede dansere, voktet han over den omfattende militær-atletiske treningen og de hemmelige ritualene ved de kretiske paideia (lærested, et ord som har gått inn våre dagers Encyclo"paedia").
Den hellenistiske skribenten Euhemrus skal ha kommet med en teori om at Zevs opprinnelig hadde vært en enekonge på Kreta og etter hans levetid hadde hans storhet langsomt blitt gjort om til en hellighet. Verkene til Euhemrus er ikke bevart, men de første kristne skribentene omfavnet denne tankegangen med entusiasme.
300px
"Før-gresk mynt fra Elis med bilder etter Fidias
"statue av Zevs i Olympias Zevstempel"
I henhold til lokale kulter hadde Zevs sete på fjellet Lykaion («det skinnende fjellet»), den høyeste toppen på Arcadia, og samtidig er han forbundet med Lycaon («ulvemannen»), en merkelig kult med bisarre, kannibalistiske ritualer. I følge Platons "Republikken" kunne en bestemt klan samles på fjellet for ofre til "Zevs Lykaios" hvert åttende år, der innvollene fra en dødelig ble blandet sammen med innvollene fra et dyr. Den som spiste det menneskelige kjøttet skulle etter sigende bli forvandlet til en ulv og den eneste måten å bli menneske igjen på var å avholde seg fra å spise menneskekjøtt inntil den åtteårige syklusen hadde endt.
Selv om etymologien vitner om at Zevs opprinnelig var en himmelgud, har mange greske byer æret en Zevs som hadde tilholdssted under jorden. Athenerne og grekere på Sicilia æret "Zevs Meilichios" («vennlig» eller «behagelig»), mens andre byer hadde "Zevs Chthonios" («jordlig»), "Katachthonios" («under jorda»), og "Plousios" («rikdom-bringer»). Disse guddommene kunne bli visualisert på ulikt vis som slanger eller menneske. De kunne også motta offer av svarte dyr som ble nedsenket i dype grøfter eller hull i bakken, som guddommer som Persefone og Demeter, og som heroene i deres katakomber. Olympiske guder, derimot, mottok vanligvis hvite offerdyr på opphevet alter.
I noen tilfeller var ikke byene helt sikre på om den «daimon» som de ofret til var en hero eller en underjordisk Zevs. Helligdom ved Lebadaea i Boeotia kunne tilhøre heroen Trophonius eller til Zevs.
Zevs' orakler.
Selv om de fleste orakler vanligvis var dedikert til Apollon, heroene, eller gudinner som Themis, var noen orakler dedikert til Zevs.
Orakelet ved Dodona.
Zevs-kulten ved Dodona i Epirus, hvor det er gjort funn som viser religiøs aktivitet fra det 2. årtusen og framover, var sentrert rundt et hellig eiketre. Da det litterære verket "Odysseen" ble satt sammen ca. år 750 f.Kr. ble ritualene utført av barfotede prester kalt Selloi som lå på marken og observerte raslingen i løvet og greinene. På den tiden da Herodotus skrev om Dodona hadde kvinnelige prester kalt peleiadene («duer») erstattet de mannlige prestene.
Zevs' hustru ved Dodona var ikke Hera, men gudinnen Dione, hvis navn er en feminin utgave av «Zevs». Hennes status som en titaninne antyder at hun kan ha vært en mektig pre-hellenistisk guddom og kanskje den opprinnelige beboer av orakelet.
Orakelet ved Siwa.
Orakelet ved Ammon ved Siwa-oasen i Egypt lå utenfor den greske verden fram til Alexander den stores dager, men den dukket allerede opp i den greske bevissthet i den arkaiske tidsalder. Herodotus nevner konsultasjoner med "Zevs Ammon" i sine opptegnelser av den persiske krig. Zevs Ammon ble spesielt favorisert av Sparta, hvor et tempel til ære for ham eksisterte da den peloponnesiske krig ble utkjempet.
Andre Zevs-orakler.
De chthoniske Zevs'er, eller heroer, Trophonius og Amphiaraus har etter sigende begge gitt orakler ved kultsteder.
Zevs og fremmede guder.
Zevs var ekvivalent til den romerske gud Jupiter og assosiert i sammensatte klassiske forestillinger med ulike guddommer som den egyptiske Ammon og den etruskiske Tinia. Sammen med Dionysus, absorberte han rollen som den øverste frygiske gud Sabazios i den sammensmeltede guddom kjent i Roma som Sabazius.
Fødsel.
Faren til Zevs het Kronos og var hersker over universet. Han var redd at en av sønnene skulle ta makten fra ham. Derfor svelgte han alle barna etter hvert som de ble født. Da Zevs ble født, ville moren redde sønnen sin. Derfor pakket hun en stein inn i barneklærne og gav pakken til Kronos. Han trodde at det var det nyfødte barnet
og slukte steinen. Barnet ble skjult i en grotte på Kreta. Da Zevs ble voksen, tvang han faren til å gulpe opp alle søskene sine. Disse hevnet seg ved å forvise faren,
Zevs blir gudenes konge.
Da Zevs ble voksen, tvang han Kronos til å gulpe opp sine brødre og søstre, i motsatt rekkefølge av svelgingen: først steinen, som ble plassert på Pytho under dalførene ved Parnassus som et tegn for de dødelige, deretter de øvrige barna. I noen versjoner ga Metis Kronos et brekkmiddel som tvang ham til å kaste opp barna, eller Zevs skar opp sin fars buk.
Da Zevs hadde frigjort sine brødre og søstre, gikk han til kamp mot den eldre gudegenerasjonen titanene og drepte deres vokter Campe. I takknemlighet ga kyklopene ham torden og tordenslaget eller lynet, som Gaia hittil hadde holdt skjult. Sammen med sine brødre og søstre, og alliert med gigantene, hecatonchirene og kyklopene, overmannet de Kronos og de andre titanene. De beseirede titanene ble kastet ned i den mørke underverden kjent som Tartarus.
Man kan se på denne striden mellom far og sønn om den guddommelige makt som en allegori for kampen mellom de etablerte før-grekiske folkene og de invaderende grekerne, og som grekerne gikk Zevs av med seieren. Deretter delte han makten med sin to brødre: Zevs hersket i himmelen, Poseidon i havet og Hades i underverdenen (de dødes sted). Jorden, Gaia, ble overlatt til dem i henhold til deres evner, noe som forklarer hvorfor Poseidon var «Jord-rysteren» (gud for jordskjelv) og Hades krevde menneskene når de døde.
Gaia var opprørt over hvordan Zevs hadde behandlet titanene, ettersom de var hennes barn. Etter at han hadde erobret tronen som gudenes konge, måtte han gå i kamp med noen av Gaias andre barn, monstrene Tyfon og Ekidna. Han beseiret Tyfon og fanget ham under et fjell, men lot Ekidna og hennes barn beholde livet for å være en utfordring for framtidige heroer.
Hera. Tegning fra Meyers Konversationslexikon.
Zevs og Hera.
Zevs var Heras bror og ektefelle og den eneste grunnen til deres fellesskap var sønnen Ares, krigsguden, deres eneste barn sammen. Hera fødte imidlertid barn med andre menn, Hefaistos, Eileithyia og Hebe. Zevs' erobringer av nymfer og mytiske dødelige kvinner som ble stammødre til hellenistiske dynastier, er berømte. Olympisk mytografi har til og med kreditert ham for forbindelser med Demeter, Latona, Dione og Maia. Og med dødelige: Semele, Io, Europa og Leda. Se fullstendig liste på høyre side.
Mytiske anekdoter har beskrevet Hera som voldsomt sjalu over Zevs' amorøse erobringer og en uforsonlig fiende av Zevs’ elskerinner og deres barn med ham. En periode hadde en nymfe ved navn Echo jobben med distrahere Hera med utrettelig kakling og snakking for å skjule hans sidesprang, og da Hera likevel oppdaget forbindelsen forbannet hun Echo til å gjenta ordene for andre.
En fortelling beskriver hvordan Zevs lå med Mete, og deretter ble grepet av frykt for hva Hera kunne finne på når hun oppdaget dette. Zevs forvandlet Mete til en flue og slukte henne. Mete var allerede blitt gravid. Da tiden for fødselen kom, begynte Zevs å få voldsomme smerter i hodet, og tilkalte Hefaistos, som ble bedt av Zevs om å kløyve hodet hans. Ut av hodet hans kom Athene – fullt utvokst, i rustning og med våpen. Mete ble værende i magen hans, og det sies at hver gang Hera hørte at magen hans rumlet forlot hun rommet i raseri.
Zevs og menneskene.
Zevs' forhold til menneskene var både ambivalent og komplekst. I noen gjengivelser av mytologien sies det at han skapte menneskene av myrene på øya Egina, som selskap for sin sønn Aiakos. En annen variant forteller at menneskene ble skapt samtidig som dyrene av Prometeus og Epimeteus. Den minst begavede av de to, Epimeteus, lyktes å gi alle gode attributter til dyrene, hvilket tvang Prometeus til å ta ilden fra gudene og gi den til menneskene. Under alle omstendigheter mislikte Zevs både Prometeus og menneskene for tapet av ilden, og han skapte til slutt kvinnen for å plage menneskene, se myten om Pandora.


Apollon.
Apollon (gresk Ἀπόλλων – Apóllōn eller Ἀπέλλων – Apellōn) er i gresk og romersk mytologi en av de mest betydningsfulle av de olympiske guder og med flest sider knyttet til sin guddom. Som idealet av "kouros" (en skjeggløs yngling) har Apollon blitt anerkjent som en gud av lyset og solen, sannhet og profeti, bueskyting, medisin og helbredelse, musikk, poesi og kunstartene, og mer.
Apollon er sønn av Zevs og Leto, og har tvillingsøsteren Artemis, den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Apollon er kjent i den greskpåvirkede etruskiske mytologien som Apulu. Apollon ble dyrket både i antikkens Hellas og i Romerriket, i tillegg til i den moderne hellenistiske nypaganisme (nyhedendommen).
Som beskytter av Delfi ("Pythianske Apollon") var Apollon er en spådomsgud — den profetiske guddom av Delfis orakel. Medisin og helbredelse ble knyttet til Apollon, enten gjennom guden selv eller indirekte ved hans sønn Asklepios. Apollon ble også sett som en som kunne påføre dårlig helse og dødelig pest foruten å være den som hadde muligheten til å helbrede. Blant gudens religiøse endringer var at han ble assosiert med herredømmet over de greske kolonistatene som spredte seg langs kysten av Middelhavet, foruten å bli beskytter av gjetere og dyreflokker. Som leder av musene ("Apollon Musagetes") og leder for deres kor fungerte Apollon som beskytter av musikk og poesi. Hermes oppfant lyren for ham, og instrumentet ble en vanlig attributt for Apollon. Hymner som ble sunget til Apollons pris ble kalt for "paeaner".
I hellenistiske tider, særlig i løpet av 200-tallet f.Kr. som "Apollon Helios", ble Apollon identifisert blant grekerne med Helios, solguden, og hans søster Artemis ble tilsvarende lik Selene, månegudinnen. I latinske tekster har forskeren Joseph Fontenrose imidlertid erklært seg ute av stand til å finne noen sammensmelting med Sol blant de augustinske poeter i det første århundre. Selv ikke i besvergelsene til Æneas og Latinus i "Æneiden" XII (161-215). Apollo og Helios/Sol forble atskilte vesener i de litterære og mytologiske tekstene fram til 200-tallet e.Kr.
Etymologi.
Apollon-navnets etymologi er usikker. Flere tilfeller av populær etymologi forkommer blant antikkens forfattere. Platon i "Cratylus" forbinder navnet med ἀπόλυσις, «forløselse», «frelse», med ἀπόλουσις, «renselse», «rettferdiggjøring», og med ἁπλοῦν, «enkel», «troskyld», særlig i referanse til den thessalianske formen av navnet, Ἄπλουν, og endelig med Ἀει-βάλλων, «evig-skytende».
Hesykhios av Alexandria forbinder navnet Apollon med doriske απελλα som betyr «forsamling», slik at Apollon kunne være guden for det politiske liv, og gir også forklaringen σηκος, «fold, kve, innhegning», hvilket kan bety at Apollon er guden for dyreflokker og gjetere. Det er også mulig at "apellai" er avledet fra en eldre form av Apollon som kan bli likestilt med Appaliunas, en gud fra Anatolia hvis navn muligens kan bety «løvefar» eller «lysfar». Grekerne assosierte senere Apollons navn med det greske verbet απολλυμι ("apollymi") i betydningen «å ødelegge».
I tillegg har det blitt foreslått at Apollon kommer fra den hurrittiske og hettittiske guddommen Aplu som var omfattende dyrket i «pestårene». Det er foreslått at Aplu kommer fra akkadisk "Aplu Enlil" som betyr «Sønn av Enlil», en tittel som ble gitt til guden Nergal, en underjordsgud i mesopotamisk mytologi, som var knyttet til Shamash, en mesopotamisk solgud.
Apollonkultens opprinnelse.
a>. I dag Borghesesamlingen; anskaffet 1807.
Det synes som både den greske og den etruskiske Apollon kom til egeisk kultur i løpet av jernalderen, det vil si tiden mellom rundt 1100 f.Kr. til 800 f.Kr., fra Anatolia. Homer plasserer ham på Trojas side mot akajerne under trojakrigen, og han har nær tilhørighet med den luviske guddom Appaliunas som i sin tur synes å ha reist vestover fra ytterligere lengre øst.
Hurrittene og hettittene dyrket guden Aplu i sen bronsealder (fra 1700 f.Kr. – 1200 f.Kr.); Aplu var på samme måte som Apollon en gud for pest og sykdom, og minner om museguden "Apollon Smintheus". Her er en apotropisk situasjon hvor en gud som opprinnelig brakte med seg pest ble fremmet for å overkomme og fjerne den, og over tid gjennom sammensmelting med den mykenske helbredelsesguden Paieon. Paean var i "Iliaden" den greske helbreder av de skadete gudene Ares og Hades, og gudens navn utviklet seg senere til å bli et eget begrep for en bestemt form for poesi og korsang. I andre skrifter ble ordet etterhvert et epitet av Apollon i hans egenskap som gud for helbredelse, men det er nå kjent fra Linear B at Paean opprinnelig ble oppfattet som en egen gud.
Hos Homer brukes både guden Paieon og sangformen Paean til både apotropeiske takksigelser og triumf; i senere poesi ble Paean fremmet individuelt som en gud for helbredelse. Det er tilsvarende vanskelig å skille Paean eller Paeon i form av «helbreder» fra Paean i betydningen «sang».
Slike sanger ble opprinnelig adressert til Apollon, og senere til andre guder, som Dionysos, Helios, Asklepios. En gang rundt 300-tallet f.Kr. ble paean kun en religiøs besvergelse, som enten skulle tjene til å anrope eller å be om beskyttelse mot sykdom og uhell, eller som takksigelser etter at en slik beskyttelse hadde blitt fremmet. Det var på denne måten at Apollon ble anerkjent som guden for musikk. Apollons rolle som den drepte Python førte til hans tilknytning til krig og seier; således ble den romerske sedvane for at en paean ble sunget av hæren på marsj og før de gikk i slag, når en flåte forlot havnen og dessuten etter at et seier hadde blitt vunnet.
Apollons forbindelser til orakler ble i en lignende sammenheng etablert i og med ønsket om å kjenne utfallet av sykdom.
Etterhvert ble Apollon altså en gud for musikken og lyren; men også helbredelse tilhørte hans domene: han var far til Asklepios, medisinens gud. Musene var en del av hans følge slik at musikk, historie, poesi og dans tilhørte ham.
Som en gud for kolonialisering ga Apollon orakelmessig råd om kolonier, særlig under kolonitidens høydepunkt da mange grekere reiste ut, rundt 750–550 f.Kr. I henhold til gresk tradisjon hjalp de kretiske eller arkadianske kolonistene til å grunnlegge byen Troja. Imidlertid kan denne fortellingen reflektere en kulturell innflytelse som hadde den motsatte retning. Hettittisk kileskrift nevner en gud i Lilleasia kalt for Appaliunas eller Apalunas i forbindelse med byen Wilusa, bevitnet i hettittiske inskripsjoner, og som nå er generelt anerkjent som å være identisk med det greske "Ilion" (= Troja) av de fleste forskere. I denne fortolkningen hadde Apollons tittel som Lykegenes blitt lest som ganske enkelt «Født i Lykia», som faktisk løsriver gudens antatte forbindelse med ulver (noe som kan være en folkelig etymologi).
I litterære sammenhenger representerte Apollon harmoni, orden og fornuft — karakteristikker som var motsatte av de til vinens gud, Dionysos, som representerte ekstase og kaos. Kontrasten mellom rollene til disse gudene er reflektert i adjektivene «apolloniansk» og «dionysiansk». Imidlertid tenkte grekerne på disse kvalitetene som utfyllende for hverandre: de to gudene er brødre og når Apollon om vinteren dro til "Hyperboræ" ville han etterlate det delfiske orakel til Dionysos. Denne kontrasten synes å bli framstilt på de to sidene av Borghesevasen (i dag i Louvre).
Apollon er ofte assosiert med "den gyldne middelveg", som er det greske idealet for moderasjon og en dyd som står i opposisjon til grådighet og fråtseri.
Kultsteder, orakler og festivaler.
Apollons kult var allerede godt etablert på den tiden da skriftlige kilder oppsto, ca 650 f.Kr.
De fleste av de olympiske guddommene hadde ett kultsted; mens Apollon hadde to kultsteder med stor innflytelse: Delos og Delfi. I sitt kultiske uttrykk var "den delianske Apollon" (av Delos) og "den pythianske Apollon" (av Pythia i Delfi) så ulike at de like gjerne kunne ha vært to separate helligdommer. Apollon hadde et berømt orakel i Delfi, og andre kjente i Klaros og "Branchidæ" (Didyma), begge i Jonia. Hans orakelhelligdommer i Abai i Fokis – hvor han var kjent ved det toponymiske tilnavnet "Abaeus" (Ἀπόλλων Ἀβαῖος, Apollon Abaios) – var viktig nok til å bli konsultert av Krøsus.
Stedsnavn knyttet til Apollon i den greske verden er "Apollodorus" eller "Apollonios"; og bynavnet "Apollonia" finnes også flere steder.
De viktigste festivalene til Apollons ære var Boedromia, Karneia, Carpiæ, Dafneforia, Delia, Hyacinthia, Metageitnia, Pyanopsia, Thargelia og "Den pythianske festival".
Apollons «liv og gjerninger».
Da Hera oppdaget at Leto var blitt gravid og at hennes ektemann Zevs var faren, forbannet hun Leta fra å kunne føde på «terra firma» (fast land) eller en hvilken som helst øy. På sine vandringer fant Leto den nydannede flytende øya Delos som verken var fastland eller en riktig øy, og hun fødte der. Øya var omgitt av svaner. Etterpå festet Zevs Delos til bunnen av havet og gjorde den til en riktig øy. Denne øya ble senere et helligsted for Apollon.
Det er også sagt at Hera kidnappet Ilithyia, gudinnen for barnefødsler, for å forhindre Leto fra å kunne føde. Andre guder lurte Hera til å la Ilithyia gå ved å tilby henne et halsbånd, åtte meter langt og av rav.
Mytologiene er samstemte om at Artemis ble født først og deretter støttet sin mor i å føde Apollon, eller at Artemis ble født en dag før Apollon på øya Ortygia og at hun hjalp Leto over sjøen til Delos den neste dagen for at Apollon skulle bli forløst. Apollon ble født på den syvende dag (ἡβδομαγενης) i måneden "Thargelion" — i henhold til tradisjonen på Delos — eller av måneden "Bysios" — i henhold til tradisjonen i Delfi. Den syvende og tolvte, dager som har ny- og fullmåne, ble senere også holdt hellig til Apollons ære.
Fire dager gammel dragedreper.
Apollon dreper Tityos.Urne fra ca 450 f.Kr.
Hera sendte den ktoniske dragen Python som levde i Delfi ved siden av en kilde for å jage Leto til døde over hele verden. For å kunne beskytte sin mor ba Apollon smedguden Hefaistos om bue og piler. Etter å ha fått disse fikk Apollon slangen innstengt i hulen i Delfi. Apollon var fire dager gammel da han drepte Python i hulen. Dette var den kilden som ga fra seg damp som førte til at orakelet i Delfi kunne gi profetier. Apollon drepte Python, men ble straffet for det, ettersom slangen var et av Gaias barn.
Hera sendte da kjempen Tityos for å få Leta drept. Denne gangen gikk Apollon sammen med sin søster Artemis for å beskytte moren. I løpet av slaget kom Zevs endelig til hjelp og kastet Tityos nedover til underverdenen Tartaros. Der ble han festet til steingulvet, dekket et område som utgjorde 36 km, og hvor to gribber hver dag spiste av leveren hans.
Admetos.
Zevs felte Apollons sønn Asklepios med et lynnedslag for å ha vekket Hippolytos til livet fra døden (og med det overskredet Themis (les, orden) ved å stjele fra Hades det som var hans). Deretter drepte Apollon som hevn Kyklop som hadde smidd Zevs' lyn. Apollon ville ha blitt forvist til Tartaros for alltid, men ble isteden dømt til et års hardt arbeid som straff, takket være at hans mor Leto grep inn. I løpet av denne tiden tjenestegjorde han som gjeter for kong Admetos av Ferai i Thessalia. Admetos behandlet Apollon godt og ble som gjenytelse gitt store fordeler av guden.
Apollon hjalp Admetos med å vinne Alkestis, datter av kong Pelias og lyktes senere med å overbevise Skjebnen om å la Admetos leve ut over sin tid. Vilkåret var at en annen måtte ta Admetos' plass, men da det ble tid for Admetos å dø nektet hans foreldre, som han hadde antatt ville være glade for å dø i hans sted, å samarbeide. Isteden tok Alkestis hans plass, men Herakles greide å «overtale» Thanatos, dødsguden, å sende henne tilbake til de levendes verden.
Trojakrigen.
Apollon skjøt piler infisert med pest mot den greske leirplassen i løpet av trojakrigen som gjengjeldelse for Agamemnons fornærmelser mot Kryses. Apollons krevde at Kryses' datter Kryseis måtte settes fri. Grekerne føyde seg, noe som indirekte førte til Akilles' raseri, noe som er kjernen i "Iliaden".
Da Diomedes skadet Æneas ("Iliaden") kom Apollon til hans redning. Først forsøkte Afrodite å redde ham, men Diomedes skadet også henne. Æneas ble deretter skjult i en sky av Apollon som tok fraktet ham til Pergamos, et hellig sted i Troja.
Apollon hjalp også Paris med å drepe Akilles ved å lede pilen fra hans bue inn i Akilles' hæl. En tolkning av hans motiv er at det var i hevn for Akilles' helligbrøde. Akilles haddedrept Troilos, Apollons sønn med Hekabe, på selve alteret i Apollons eget tempel.
Niobe.
Niobe, en dronning av Theben og hustru av en av Zevs' sønner, Amphion, skrøt av at hun var bedre enn Leto ettersom hun hadde fjorten barn (niobidene), syv sønner og syv døtre, mens Leto kun hadde én av hver.
Apollon drepte hennes sønner mens de øvde seg i idretter, inntil den siste ba for sitt liv. Hans søster Artemis drepte Niobes døtre. Apollon og Artemis brukte forgiftede piler for å drepe dem. I noen versjoner av myten ble et antall niobider spart, vanlisvis Kloris. Amphion skal, ved synet av sine døde sønner, enten ha drept seg selv og blitt drept av Apollon etter å ha sverget hevn. En knust Niobe flyktet til fjellet Sipylos i Lilleasia og ble forvandlet til stein mens hun gråt. Hennes tårer dannet elven Achelos. Zevs gjorde menneskene i Theben til stein slik at ingen begravde niobidene før den niende dagen etter deres død, da gudene selv gravla dem.
Elskere og barn.
1690. Den skildrer det øyeblikk hvor Apollon fanger Dafne; til hans sorg blir hun forvandlet til et tre.
"Apollo og Hyakinthos"Jacopo Caraglio; italiensk gravering fra 1500-tallet.
Kjærlighetsaffærene som tilskrives Apollon tilhører en sen fase i utviklingen av den greske mytologien. Deres fargerike, anekdotiske kvaliteter har gjort dem til favoritter blant malere siden renessansen slik at de står fram som mer prominente i den moderne forestilling. Svært få av de erotiske forbindelsene fører noe godt med seg, men ofte død og elendighet til de involverte.
Fortellingen om Apollon og Dafne fortelles i flere varianter. Apollon jagde nymfen Dafne, datter av elveguden Peneios, som hadde hånet ham. I Ovids versjon, beregnet på et romersk publikum, erter "Phoebus Apollon" Cupid for å leke med en voksen manns våpen. Cupid hevner seg ved å skyte en gullpil i Apollon, og samtidig skyte en blypil i Dafne. De to ulike pilene gjorde at Apollon ble forelsket i Dafne, mens hun ble frastøtt av Apollon. Når Dafne blir jaget av den kåte Apollon ber hun til jordmoderen, eller alternativt til sin far, elveguden, om hjelp, og han forandrer henne til et laurbærtre som siden ble hellig for Apollon.
Apollon hadde en affære med en menneskelig prinsesse ved navn Leukothea, datter av Okeanos og søster av Klytia. Leukothea elsket Apollon som forkledde seg som Leukotheas mor for å få tilgang til hennes soverom. Klytia, sjalu på sin søster da hun ville ha Apollon for seg selv, fortalte Okeanos sannheten, og forrådte således sin søsters tillit. Rasende ga Okeanos ordre om at Leukothea skulle begraves levende. Apollon nektet å tilgi Klytia for å ha forrådt hans elskede, og den sørgende Klytia visnet og døde langsomt. Apollon forvandlet henne til solsikke som hver dag følger solen.
Marpessa ble kidnappet av Idas, men ble også begjært av Apollon. Zevs fikk henne til å velge mellom dem, og hun valgte da Idas av den grunn at Apollon, som udødelig, ville gå trett av henne når hun ble gammel.
Kastalia var en nymfe som Apollon elsket. Hun flyktet fra ham og stupte ut i en kilden ved Delfi ved foten av fjellet Parnassos som er navngitt etter henne. Vann fra denne kilden var hellig og ble benyttet til å rense templene i Delfi og inspirere poeter.
Med Kyrene hadde Apollon en sønn ved navn Aristaios som ble en hyrdegud og beskytter av krøtter, frukttrær, jakt, jordbruk og bihold. Han var en kulturhelt (mytologisk helt som ble dyrket av en spesiell gruppe) som lærte menneskeheten kunnskapen om meieri og bruken av nett og feller i jakt, foruten å kultivere oliven. Kyrene hadde kommet i nærkamp med en løve og Apollon ble da forelsket i henne. Han tok henne med seg til Nord-Afrika og grunnla byen Kyrene i Lybia etter henne.
Med Hekabe, hustru til kong Priamos av Troja, fikk Apollon en sønn kalt for Troilos. Et orakel spådde at Troja ville ikke bli beseiret så lenge Troilos nådde alderen av tyve år levende. Han ble da tatt i bakhold av Akilles og drept.
Apollon ble også forelsket i Kassandra, datter av kong Priamos og dronning Hekabe av Troja, og halvsøster av Troilos. For å forføre henne lovte han Kassandra spådomskunsten, men hun avviste ham etterpå. Rasende ga Apollon henne likevel evnen til å kjenne framtiden, men med den forbannelse at hun bare kunne se framtidige tragedier og at ingen ville tro henne.
Koronis, datter av Phlegyas, konge av lapithene, var en annen av Apollons erotiske forbindelser. Mens hun var gravid med Apollons sønn Asklepios ble Koronis forelsket i Ischys, sønn av Elatos. En kråke informerte Apollon om hva som var på gang, men han trodde ikke på fuglen og gjorde alle kråker svarte (hvor de tidligere hadde vært hvite) som straff for å spre falske rykter. Da han fant ut den rette sammenhengen sendte han sin søster Artemis for å drepe Koronis (i andre versjoner dreper han henne selv). Som et resultat gjorde han kråkene hellige og da dem oppgaven med å kunngjøre viktige dødsfall. Apollon reddet barnet og ga ham til kentauren Keiron for fostring. Phlegyas var rasende over sin datters død og brente Apollontempelet i Delfi og da drepte Apollon ham for ugjerningen.
I Euripides' drama "Ion" blir Apollon far til Ion med Kreusa, hustru til Xuthos. Kreusa forlot Ion i villmarken, men Apollon ba Hermes berge barnet og føre ham til orakelet i Delfi hvor han ble oppfostret av en prestinne.
En annen av hans forbindelser var med Akanta, ånden til akanthustreet. Da hun døde forvandlet Apollon henne til en solelskende plante.
Mannlige elskere.
Apollon, som fremsto som personifiseringen av den evige skjeggløse ynglingen (kouros), var den mest aktive av alle de greske gudene når det gjaldt kjærlighetsforhold til andre menn. De homoerotiske historiene kan ha sin forklaring i at Apollon var gud for "palaestra", det atletiske samlingsstedet for unge menn, hvor de kom sammen for å konkurrere nakne. Mange av Apollons mannlige elskere led tragiske død som resultat av uhell.
Hyakinthos var en av Apollons mannlige elskere. Han var en prins fra Sparta, vakker og atletisk. Paret kastet diskos da en av disse kastet av Apollon ble blåst ut av kurs av en sjalu Zephyros. Den traff Hyakinthos i hodet og drepte ham øyeblikkelig. Da Hyakinthos døde ble Apollon etter sigende fylt med sorg og i raseri omdannet han Zephyros til en vind slik at han aldri kunne berøre eller snakke med noen igjen. Av Hyakinthos' blod skapte Apollon en blomst som ble navngitt etter ham som et minne om hans død, og hans tårer flekker blomsterbladene med άί άί, det vil si «akk og ve», et utrop for å uttrykke bedrøvelse og sorg. Hyakinthos' festival var en feiring i Sparta.
En annen mannlige elsker var Kyparissos, en etterkommer av Herakles. Apollon ga ham en tam dåhjort som følge, men Kyparissos drepte dyret ved et uhell med et kastespyd da det lå og sov. Kyparissos ba Apollon om å la hans tårer falle til evig tid og Apollon innvilget ønsket ved å forhandle ham til et tre navngitt etter ham. Treets sevje skal i sitt vemod ha formet tåredråper på trestammen.
Hermes og hans mor Maia. Amfora fra ca 500 f.Kr.
Hermes skaper lyren.
Fortellingen om Hermes finnes i den homeriske hymnen til Hermes. Hermes ble født på fjellet Kyllini i Arkadia. Hans mor, Maia, hadde i all hemmelighet blitt gjort gravid av Zevs.
Maia tullet den nyfødte inn i klede, men Hermes slapp unna da hun sov. Hermes løp til Thessalia hvor Apollon hadde sine krøtter på beiting. Den nyfødte Hermes stjal flere av hans kuer og tok dem med til en hule i skogen i nærheten av Pylos og dekket deres spor. I hulen fant han en skilpadde som han drepte, fjernet det som var på innsiden og av kyrenes innvoller og skilpaddens skall konstruerte han den første lyre. Apollon klagde til Maia at hennes sønn hadde stjålet hans kyr, men Hermes hadde allerede hadde kommet tilbake til morens kleder og Maia nektet å tro på Apollons anklager. Zevs blandet seg inn, hevdet at han hadde sett hendelsene, og tok Apollon i forsvar. Hermes begynte da å spille musikk på lyren han hadde oppfunnet. Apollon, guden for musikk, ble forelsket i instrumentet og tilbød å bytte lyren mot kyr. Således ble Apollon en mester med lyren.
Apollon og Marsyas. Relieff, 4. årh f.Kr.
Musikalsk kappestrid mot Pan og Marsyas.
Pan var dristig nok til å sammenligne sin musikk med Apollons, og utfordret ham til en konkurranse om hvem som var best. Fjellguden Tmolos ble valgt som oppmann. Pan blåste på sine piper, og med hans rustikke melodi ga han stor tilfredsstillelse til seg selv og sin trofaste følgesvenn Midas som var tilstede. Deretter strøk Apollon strengene på sin lyre. Tmolos erklærte straks seieren til Apollon, og alle, unntatt Midas, var enig i dommen. Midas protesterte og stilte spørsmål ved rettferdigheten i avgjørelsen. Forarget over klagene skapte Apollon eselører på samtlige.
Marsyas var en satyr som utfordret Apollon i musikk. Han hadde funnet en aulos, dobbeltfløyte, som var blitt lagt til side etter at den var blitt oppfunnet av Atene, ettersom den hadde fått kinnene til å bli oppblåste. Konkurransen ble bedømte av musene. Etter at de begge hadde opptrådt ble de begge erklært likestilte i dyktighet inntil Apollon besluttet at de begge skulle spille og synge på samme tid. Da Apollon spilte lyre var det ganske lett for ham å gjøre, men det var umulig for Marsyas å spille og synge samtidig. Apollon ble erklært som vinner på grunn av dette. Deretter flådde Apollon Marsyas levende i en hule i nærheten av Kelainai (Celaenæ) i Frygia for hans hybris ved å utfordre en gud. Han naglet deretter Marsyas’ lodne skinn til et furutre i nærheten. Marsyas' blod ble forvandlet til elven Marsyas. I en annen versjon av historien vant Apollon fordi han kunne spille sitt instrument, lyren, opp ned. Marsyas kunne ikke gjøre dette med sitt instrument, dobbeltfløyten, og Apollon hengte ham deretter opp i et tre og flådde ham levende.
Apollon hadde også en lyrekonkurranse med sønnen Kinyras. Kinyras tok sitt eget liv da han tapte.
Andre bragder.
Apollon ga ordre via orakelet i Delfi at Orestes skulle drepe sin mor Klytaimnestra og hennes elsker Aigisthos. Orestes ble straffet voldsomt av erinyerne (furier, de kvinnelige personfiseringene av hevn) for denne forbrytelsen. Nådeløst forfulgt av furinene ba Orestes om hjelp fra Athene som besluttet at han skulle bli dømt av en jury av sine egne og med Apollon som hans forsvarer.
I "Odysséen" lander Odyssevs og hans overlevende mannskap på en øy hellig for Helios, solguden, hvor han holdt sine hellige kyr. Selv om Odyssevs advarer sine menn (slik Teiresias og Kirke hadde fortalt ham), drepte de og spiste en del av kyrne og Helios fikk Zevs til ødelegge skipet og hele mannskapet, Odyssevs unntatt.
Apollon drepte aloidene da de forsøkte å storme Olympen, gudenes eget fjell Olympos.
Det ble også sagt at Apollon red på ryggen av en svane til landet til hyperboreerne i løpet av vintermånedene, en svane som han også lånte ut til sin elsker Hyakinthos til å ri på.
Apollon gjorde Kifisos (Cephissus) om til et havmonster.
Attributter.
a>, Tunisia, slutten av 100-tallet e.Kr.
Apollons mest vanlige attributter var buen og pilen. Andre attributter var kithara (en avansert utgave av lyren), plekter og sverdet. Andre vanlige symboler var den hellige tripod som representerte hans profetiske evner. Pythianske leker ble holdt i Apollons ære hvert fjerde år i Delfi. Laurbærplanten ble benyttet i sonende ofringer og for å lage en krans for vinneren av disse lekene. Palmen var også hellig for Apollon ettersom han var født under en palme i Delos.
Dyr som var hellig for Apollon var ulver, delfiner, rådyr, svaner, sangsikader (symboliserte musikk og sang), hauker, ravner, kråker, slanger (henspiller til hans funksjon som gud for spådommer), mus og griffer. Griffene var mytiske ørneløver som var hybrider av østlig opprinnelse.
Gresk-romerske tilnavn og kulttitler.
Apollon hadde, som andre greske guddommer, flere epiteter (beskrivende tilnavn) som reflekterte ulike roller, plikter og aspekter ved ham. Han er kjent ved mange ulike navn i greske myter, men kun et lite antall i latinsk litteratur, hvorav den viktigste var "Phoebus" («Den skinnende») som var svært vanlig hos både grekere og romere i Apollons rolle som lysets gud.
I Apollons rolle som helbreder omfattet hans benevnelser "Akesios", "Iatros", og "Acestor" i betydning helbreder. Han ble også kalt for "Alexicacus" («hindrer ondskap») og "Apotropaeus" («han som avverger ondskap»), og ble overført av romerne som "Averruncus" («forhindrer ondskap»). Som en pestgud og bekjemper av rotter og gresshopper ble Apollon kjent som "Smintheus" («musefanger») og "Parnopius" («gresshopper»). Romerne kalte ham også "Apollo Culicarius" («fordriver av dverger»). I hans rolle som helbreder refererte romerne til Apollon som "Medicus" («legen»), og et tempel ble dedikert til Apollo Medicus i Roma, sannsynligvis ved siden av tempelet til Bellona. Som solguden ble han dyrket som "Ægletes", den strålende gud.
Som bueskytternes gud var Apollon kjent som "Aphetoros" («gud av buen») og "Argurotoxos" («med sølvbuen»). Romerne refererte til Apollon som "Articenens" («bærer buen») og som gjeternes gud var Apollon kjent som "Nomios" («vandring»). Som beskytter av veger og hjem var han "Agyieus".
Apollon var også kjent som "Archegetes" («leder av opprettelsene») som den som ført tilsyn med koloniene. Han var kjent som "Klarios" (fra dorisk "klaros", «fordelingen av land/jordeiendom») for hans overvåking av byer og kolonier.
Han var kjent som "Delphinios" («Delfineren»), betydningen «fra skjødet/livmoren» i sin tilknytning til "Delphoi" (Delphi). Ved Delfi var han også kjent som "Pythios" («Pytianeren»), som også betydde at han var fra Delfi. "Kynthios", et annet vanlig epitet, stammer fra hans fødsel på fjellet Kynthos. Han var også kjent som "Lyceios" eller "Lykegenes", noe som betydde enten «ulvaktig» eller «fra Lykia» – Lykia var det sted hvor en del postulat hevder at hans kult hadde sin opprinnelse.
Som gud knyttet til profetier var Apollon kjent som "Loxias" («den gåtefulle»). Han var også kjent som "Coelispex" («han som vokter himlene») for romerne. Apollon ble tilskrevet epitet "Musagetes" som leder av musene, og "Nymphegetes" som leder av nymfene.
"Acesius" var Apollons epitet for dyrkelsen av ham i Elis hvor han hadde et tempel i "agora". Dette tilnavnet, som har samme betydning som "akestor" og "alezikakos", karakteriserte guden som avverger av ondskap. "Acraephius" eller "Acraephiaeus" var hans epitet ved dyrkelsen av ham i den boiotiaske byen Acraephia, etter sigende grunnlagt av hans sønn Acraepheus. "Actiacus" var hans epitet i Actium, et av de viktigste stedene for hans dyrkelse.
Apollon i kunsten.
I kunsten ble Apollon avbildet som vakker og skjeggløs ung mann, ofte med en kithara (som "Apollon Kitharoedos") eller en bue i hånden, eller tilbakelent mot et tre ("Lukianske Apollon" eller "Apollon Sauroctonos"). Apollon fra Belvedere ("Apollo di Belvedere") er en marmorstatue som ble gjenfunnet på slutten av 1400-tallet; i århundrer ble den ansett som essensen av idealene fra den klassiske antikken. Marmorstatuen er en hellenistisk eller romersk kopi av en original bronsestatue av den greske skulptøren Leochares og ble gjort en gang mellom årene 350 f.Kr. og 325 f.Kr.
Den legemsstore statuen «Adonis» (vist til høyre) ble funnet i 1780 på stedet til en "villa suburbana" i nærheten av Via Labicana i den romerske forstaden Centocelle. Den ble identifisert som apollonfigur av moderne forskere. Den var sannsynligvis aldri ment å være et kultobjekt, men var en pastisj av flere modelltyper fra mellom 300-tallet f.Kr. og sen hellenistisk tid, og dens hensikt var å behage en romersk stormann på 100-tallet e.Kr. som stilte den ut i sin villa.
Fra slutten av 200-tallet e.Kr. finnes en gulvmosaikk fra Thysdrus i Tunisia som avbilder en "Apollon Helios" med skinnende stråleglans, skjønt gudens hellige nakenhet er nå skjult bak en kappe, en konvensjonell anstendighet som økte i den senere keisertiden. En annen haloistisk Apollon i mosaikk fra Hadrumentum (Tunisia) er nå i Sousse. Konvensjonene til denne representasjonen, hodet noe til siden, leppene delvis skilt, store øyne, krøllet hår med lokker i nakken, utviklet seg på 200-tallet f.Kr. for avbildning av Aleksander den store. En tid senere etter denne mosaikken ble gjort, ble de første bildene av Jesus Kristus skapt, også uten skjegg og med en stråleglans.
Romerriket viderefører Apollon-dyrkelsen.
Den romerske dyrkelsen av Apollon ble arvet og overtatt fra grekerne. Som en hovedsakelig gresk gud hadde Apollon ingen direkte romersk tilsvarighet, skjønt senere romerske poeter referer ofte til ham som Phoebus. Det var en tradisjon at det delfiske orakelet ble konsultert så tidlig som i perioden med det romerske kongedømme under regimet til Lucius Tarquinius Superbus. Ved en pestfarsott på 480-tallet f.Kr. ble det første tempelet for Apollon etablert i Roma ved området som tilsvarer Circus Flaminius, og erstattet en eldre kult der kjent som «Apollinare».
I løpet av andre punerkrig i år 212 f.Kr. ble "Ludi Apollinares" («Apollonianske leker») opprettet til hans ære; etter instruksjoner fra et profeti tilskrevet til en Marcius. Keiser Augustus betraktet seg som under Apollons særlige beskyttelse og lot det bli sagt at keiseren var gudens sønn. I og med dette ble dyrkelsen av Apollon utviklet og han ble av de mest betydningsfulle gudene i Roma.
Etter slaget ved Actium, som ble utkjempet i nærheten av et Apollontempel, lot Augustus hans helligdom utvides, dedikerte en del av seiersbyttet til ham, og instituerte femårige leker til hans ære. Han reiste også et nytt tempel for guden på Palatinerhøyden. Ofringer og bønner på Palatinerhøyden til Apollon og Diana dannet kulminasjonen i lekene "Ludi Saeculares" («Sekulære leker») som ble holdt i år 17 f.Kr. for å feire begynnelsen av en tidsalder.
Keltiske tilnavn og kulttitler.
Apollon ble dyrket over hele Romerriket. I de tradisjonelle keltisktalende landområdene ble han som regel sett på som en solgud og en gud for helbredelse. Han ble ofte gjort lik gamle keltiske guder av samme karakterer og egenskaper.
Apollon i nyere tid.
Apollon har ofte figurert i kunsten og litteraturen i tiden etter antikken. Poeten Percy Bysshe Shelley komponerte «Apollons hymne» i 1820 og gudens instruksjoner av musene dannet emne for Igor Stravinskys "Apollon musagète" (1927–1928).
I moderne tid ble NASAs månelandingsprogram på 1960-tallet oppkalt etter Apollon, og gitt navnet Apollo-programmet.
Sekundære kilder.
"(Denne artikkelen er oversatt fra engelsk wikipedia. Litteraturlisten er opprettet til den engelske versjonen av artikkelen)"


Hades.
Hades (gresk ᾍδης (eldre form Ἀϝίδης), "Hadēs", opprinnelig Ἅιδης, "Haidēs" eller Άΐδης, "Aidēs" (dorisk Ἀΐδας "Aidas"), i betydning «den usette» var den antikke greske guden for underverden eller dødsrike. Genitiv ᾍδου, "Haidou", var en elisjon (utelatelse) for å angi lokalitet: «[huset/herredømmet] til Hades». Etter hvert kom nevneformen til betegne de dødes bosted. I gresk mytologi er Hades den eldste sønnen til Kronos og Rhea. I henhold til myten beseiret Hades, sammen med sine brødre Zevs og Poseidon titanene og krevde herredømme over hele kosmos og verden: herredømmet over henholdsvis underverden, luften og havet, mens selve landejorda, lenge tilhørende Gaia, var tilgjengelig for dem alle tre.
Hades ble også kalt for «Plouton» (gresk: Πλούτων, genetiv: Πλούτωνος, i betydningen «Den rike»), et navn som romerne latiniserte til Pluto. Romerne kunne assosiere Hades/Pluto med deres egne ktoniske guder, Dis Pater og Orcus. Den tilsvarende etruskiske gud var Aita og hvor de døde ble overført til" hinthial" (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»). Symboler knyttet til Hades var «Usynlighetskappen», (Ἄϊδος κυνέην "(H)aidos kuneēn", bokstavelig «Hades' hundeskinn»), også kjent som «Hades' kappe» og «Mørkets ror»; og en trehodet hund ved navn Kerberos som voktet inngangen til Hades' rike. Begrepet «hades» i kristen teologi (og i det greske "Nytestamente") er en parallell til det hebraiske "sheol" (שאול, «grav» eller «jordhull»), og referer til de dødes oppholdssted. Det kristne konseptet om helvete er mer beslektet med det greske konseptet om "Tartaros", en dyp, dyster del av «hades» benyttet som et fangehull og preget av kval, pine og lidelser. I norrøn mytologi regjerte Hel underverdenen.
Guden av dødsrike.
I gresk mytologi var Hades («den usette»), guden for underverden, sønn av titanene Kronos og Rhea. Han hadde tre søstre, Demeter, Hestia, og Hera, foruten også to brødre, Zevs, den yngste av de tre, og Poseidon, som kollektivt utgjorde de seks opprinnelige olympiske gudene. Da de ble voksne klarte Zevs å tvinge sin far til gulpe opp sin søsken som han hadde svelget. Etter de seks yngre gudene ble løslatt allierte de seg for sammen å utfordre de eldre gudene for makten over kosmos, det skjedde i "Titanomachien", den hellige, mytiske krigen mellom gudene.
Poseidon og Hades hadde mottatt våpen fra de tre kykloper for å hjelpe dem i krigen: Zevs fikk tordenstrålen, Hades fikk usynlighetskappen og Poseidon fikk treforken. Natten før det første slaget hadde Hades satt sin hjelm på og usynlig hadde han gått over til titanenes leir og ødelagt deres våpen. Krigen varte i ti år og endte med at de yngre gudene var seierrike. Etter deres seier, i henhold til et berømt avsnitt i "Iliaden" (xv.187–193), hadde Hades og hans to brødre, Poseidon og Zevs, trukket lodd for hvilket herredømme de skulle ha. Zevs fikk himmelen, Poseidon fikk havet og Hades mottok underverden, det usette rike hvor de døde går til etter å ha forlatt denne verden, foruten at han var herre over alle ting under jordens overflate.
Hades fikk til sist sin dronning i Persefone ved lureri, en fortelling som knytter de gamle eleusinske mysterier med det olympisk gudeverden i en opphavsmyte for dødsriket. Helios fortalte den sørgende Demeter at Hades ikke var verdig som ektefelle for Persefone. I henhold til en homersk hymne til Demeter: «Aidoneos, herskeren over mange, er ingen upassende ektemann blant de dødeløse guder for ditt barn, være din egen bror og født i den samme slekt; også, for ære, han har den trdje del av hva han mottok da delingen ble gjort i førstningen, og er utpekt herre av de blant som han oppholder seg ved.»
Til tross for de moderne konnotasjonen av døden som det onde, var Hades faktisk tilbøyelig i mytologien til å opptre uegennyttig. Han ble ofte framstilt som passiv framfor ond; hans rolle var ofte å opprettholde balansen. Han nektet strengt sin undersåtter å forlate sitt rike og bli svært sint om noen forsøkte å dra derfra, eller om noen forsøkte å stjele sjeler fra underverden. Han vrede var like fryktelig på de som forsøkte å snyte døden eller på andre vis gå imot ham, slik Sisyfos og Peirithos fant ut i deres sorg. Ved siden av Herakles var den eneste andre levende som reiste til underverden var alle helter: Odyssevs, Aineias (fulgt av sybilene), Orfeus, Thesevs med Peirithos, og i en senere romanse, Psyche. Ingen av dem var tilfreds med hva de ble vitne til i de dødes rike.
Kult.
Detalj av en romersk statue av Hades som viser hans trehodete hund Kerberos.
Hades, guden for de døde, var fryktinngytende figur for de som fortsatt levde. Det var ingen hast å møte ham, de var forbeholden å sverge eder i hans navn, og vendte bort sine ansikter når de ofret til ham. Ettersom det for mange bare det å si ordet «Hades» var skremmende i seg selv, ble det benyttet eufemismer isteden. Ettersom mange kostbare mineraler kom fra jorden, det vil si fra «underverden» styrt av Hades, ble han betraktet som den som kontrollerte disse også, og ble referert til som "Plouton", Πλούτων, «den rike», derav det romerske ordet Pluto. Den greske dramatikeren Sofokles forklarte referansen til «den rike» med disse ordene: «det dystre Hades beriker seg selv med vår stønn og tårer». I tillegg ble han kalt for "Klymenos" («beryktet»), "Polydegmon" («den som mottar de mange»), og kanskje også "Eubouleos" («godt råd» eller «velmenende»),
Selv om Hades var en olympisk gud tilbrakte han det meste av sin tid i sitt mørke rike. Overveldende i kamp, han viste sin villskap i "Titanomachien", krigen mellom olymperne mot titanerne, som etablerte Zevs som øverste gud.
Fryktet og avskydd legemliggjorde Hades den ubarmhjertig døden som endemål: «Hvorfor avskyr vi Hades mer enn noen annen gud, om ikke ettersom han er så ubøyelig og stiv?» Det retoriske spørsmålet er stilt av Agamemnon i "Iliaden". Hades er imidlertid ikke en ond gud, for selv om han var streng, grusom og uten nåde, var først og fremst rettferdig. Hades styrte underverden og var derfor assosiert med død og fryktet av menneskene, men var ikke Døden i seg selv — den egentlige legemliggjøringen av Døden var Thanatos.
Når grekerne formidlet Hades, slo de sine håndflater mot bakken for å sikre seg at han ville høre dem. Svarte dyr, som svarte sauer, ble ofret til ham, og den store heftigheten som avvisningen av menneskeoffer ble uttrykt i mytene synes å hentyde en uuttalt minne fra en fjern fortid. Blodet fra alle khtoniske (underjordiske) ofringer omfatte de som forsonet Hades ved å legges i en grop eller sprekk i bakken. Person som ofret måtte dessuten vende bort sitt ansikt.
En antikk kilde sier at Hades eide Usynlighetskappen; hans vogn, trukket av fire svarte hester, var også et fryktsomt og imponerende syn. Hans andre attributter var plantene narsiss og sypress, nøkkelen til Hades og Kerberos. Han trone var gjort ibenholt.
Filosofen Heraklit, som forente motsetninger, erklærte at Hades og Dionysos, selv essensen av det uforgjengelige "zoë" (fra gresk ζωή, i betydningen «liv»), er den samme guden. En annet bevis som den ungarske filologen Karl Kerenyi forteller er at den sørgende gudinne Demeter nektet å drikke vin, noe som var en gave fra Dionysos, etter Persefones bortførelse. På grunn av denne assosieringen og som antyder at Hades kan faktisk ha vært et «dekknavn» for en underverdens Dionysos. Kerenyi foreslår ytterligere at denne dualistiske identiteten kan ha vært kjent for de som i kontakt med mysteriene. En av epitetene til Dionysos var «Chthonios», som betyr «han i undergrunnen».


VM i fotball 1930.
Det første verdensmesterskapet i fotball ble arrangert i 1930. Mesterskapet ble arrangert av de regjerende olympiske mesterne. Uruguay ble tidenes første verdensmestre ved å slå 4–2 i finalen.
Det første verdensmesterskapet er det eneste i historien det ikke var kvalifiseringsspill for å delta i, lagene ble invitert. På grunn av den tidkrevende, strabasiøse og kostbare reisen over Atlanteren valgte svært få europeiske lag å delta. To måneder før turneringen startet var ingen europeiske lag påmeldt. FIFAs president, Jules Rimet, grep inn, og fire lag (,, og Jugoslavia) tok turen.
De tretten lagene spilte i fire grupper, og 13. juli 1930 vant Frankrike 4-1 over.
De fire gruppevinnerne, Argentina, Jugoslavia, Uruguay og, gikk videre til semifinalene.
I begge semifinalene ble resultatet 6-1. Argentina slo USA, og Uruguay tok seg av Jugoslavia.
Den første VM-finalen ble spilt på Estadio Centenario i Montevideo 30. juli. Resultatet ble 4-2 til Uruguay, som dermed var blitt både olympiske mestere og verdensmestere. VM-trofeet ble for første gang delt ut av Jules Rimet, som troféet senere skulle bli oppkalt etter.
Semifinaler.
26. juli 1930
Finale.
30. juli 1930


Politiets utlendingsenhet.
PUs hovedoppgaver er registrering av asylsøkere, undersøkelser omkring asylsøkerens reiserute, fastsetting av identitet, forberedelser og iverksetting av alle negative vedtak i asylsaker og koordinering og kvalitetssikring av alle uttransporteringer fra Norge.
PU driver Trandum utlendingsinternat. Her anbringes personer som skal sendes ut av landet og personer hvor det er tvil om identitet. Utlendingsloven gir grunnlag for fengsling (forvaring) av personer som skal sendes ut (utlendingsloven § 41) og i saker hvor det er tvil om korrekt identitet (utlendingsloven § 37).


Storbritannias politi.
Storbritannias politi utgjøres av et antall selvstendige politistyrker som opererer i Storbritannia. De fleste er regionale, og betjener ett eller flere grevskap. I tillegg finnes noen enheter som har riksdekkende oppgaver innenfor spesielle felt.
Politistyrker.
Det britiske politiet kan deles i tre grupper: Regionale, nasjonale og lokale, spesialiserte styrker.
Regionale styrker.
De regionale styrkene dekker ett eller flere grevskap (England), regioner (Skottland) eller hovedområder (Wales). Nord-Irland har en styrke som dekker hele provinsen. De omtales også som "Home Office forces", ettersom de formelt er underlagt Home Office, det britiske innenriksministeriet.
Disse styrkene består av tre deler: Det uniformerte politiet ("Uniformed Branch"), kriminalpolitiet ("Criminal Investigation Department") og overvåkingspolitiet ("Special Branch").
Nasjonale styrker.
De nasjonale styrkene, siden 2005 også kjent som "spesialstyrker", håndhever loven innenfor et spesielt virkefelt der de har spesialkompetanse.
Lokale, spesialiserte styrker.
De lokale og spesialiserte styrkene har for det meste sitt opphav i private vekterstyrker som på et tidspunkt fikk full eller delvis politimyndighet. Slike styrker finnes i en rekke havneområder og parker, samt på noen andre steder.
Historie.
London-politiet er også kjent som Scotland Yard
Storbritannia har hatt konstabler som har håndhevet loven siden angelsaksisk tid, men en moderne politistyrke ble først opprettet på begynnelsen av det 19. århundre. Det ble da innført et riksdekkende system basert på lokale politistyrker bygget opp over samme mønster, dog med en del variasjoner. Malen for de nye styrkene var Marine Police, en liten enhet som hadde blitt dannet i Wapping mot slutten av det 18. århundre.
I Glasgow i Skottland begynte man i det 18. århundre å arbeide for å få opprettet en politimyndighet. "Glasgow Police Act" ble vedtatt av Parlamentet i 1800, og dermed ble City of Glasgow Police opprettet. Styrken ble finansiert av skattepenger. Opprettelse av tilsvarende politistyrker andre steder i Skottland fulgte, og i 1857 ble Police (Scotland) Act vedtatt. Den nye loven krevde at hvert grevskap og hver burgh opprettet en politistyrke, enten alene eller sammen med andre grevskaper eller byer.
I 1812, 1818 og 1822 ble forholdene i London gransket av komitéer. Innenriksministeren, Robert Peel, baserte seg på disse granskningene da han i 1829 fikk gjennom "Metropolitan Police Act". 29. september samme år ble Metropolitan Police Service opprettet, som en politistyrke som skulle håndheve loven på en mer profesjonell måte enn tidligere enheter som hadde vært preget av skjønnsmessig behandling av sakene. Den nye styrken var upersonlig, byråkratisk og hierarkisk. Den skilte seg fra de politistyrker som ble opprettet i andre europeiske land ved at den var strengt sivil. Konstablene ble bare bevæpnet med køller, og man brukte et minimum av sivile konstabler. Styrken var uavhengig av lokale myndigheter, men kommissæren var ansvarlig overfor innenriksministeren. Konstablene ble raskt kjent som "peelers" eller "bobbies", begge kallenavn etter Robert Peel.
I 1835 kom "Municipal Corporations Act" som åpnet for lokale politistyrker andre steder, og i 1839 og 1840 kom ytterligere lover. Den første styrken ble opprettet i Wiltshire i 1839. Da "County and Borough Police Act" kom i 1856 og gjorde det obligatorisk å ha en lokal politistyrke som var underlagt sentral inspeksjonsmyndighet, fantes det omkring 30 slike styrker. I 1860 var antallet over 200 i England og Wales, mens man i Nord-Irland opprettet den mer sentraliserte og paramilitære styrken Royal Irish Constabulary.
Metropolitan Police fikk en detektivenhet i 1842. Denne ble rammet en Turf-svindelskandalen i 1877, og året etter ble den omorganisert til Criminal Investigation Department (CID).
Med "Police Act" av 1890 fikk konstablene en obligatorisk pensjonsordning. Under første verdenskrig ble det dannet fagforeninger, som ble oppløst ved "Police Act" av 1919 som en følge av streiker i 1918 og 1919. I stedet ble Police Federation of England and Wales dannet.
Selv om det ble forsøkt å reformere systemet, var det før andre verdenskrig fortsatt mer enn 200 forskjellige styrker, og før den store reorganiseringen gjennom "Police Act" av 1964 gjensto 117. Den nye loven omorganiserte disse til 49 større styrker, hvor noen dekket to eller flere grevskap eller store byområder.
Reformen ble ikke tatt godt imot av alle, fordi man følte at det ble større avstand mellom befolkningen og politiet når de små enhetene forsvant, og at politiet dermed ikke sto ansvarlige overfor lokalmiljøet slik de var tidligere. Samtidig ser man at styrkene ble mer effektivt organisert, slik at det ble lettere tilgang til politiet, og at de raskere kunne svare på henvendelser. Man har forsøkt å analysere hva summen av dette blir, men har ikke klart å komme frem til objektive målestokker som gjør det mulig å avgjøre om reformen førte til en forbedring eller ikke.
Den siste større reformen kom i 2006, da Serious Organised Crime Agency (SOCA) ble opprettet. Den nye styrken har blitt sammenlignet med det amerikanske FBI, men er ikke en direkte parallell; SOCA arbeider ikke med terrorisme- og mordsaker.
Kontrollmyndighet.
I England og Wales har hver politistyrke en "police authority" som kontrollerer styrkens arbeid og sørger for finansiering av den. De har også et ansvar for å etterse at samfunnet får best mulig service fra politiet. Den normale sammensetningen av en slik kontrollmyndighet er tre magistrater, ni medlemmer fra lokalrådene og fem uavhengige medlemmer.
I Nord-Irland har Northern Ireland Policing Board kontrollmyndighet.
I Skottland er det opprettet organer for hver enkelt styrke med representanter for regionene styrken opererer i. Fife Constabulary og Dumfries and Galloway Constabulary er spesielle, da de dekker kun én enkelt region hver.
Finansiering.
Da Metropolitan Police Service ble grunnlagt i 1829 ble styrken finansiert gjennom en "Police Rate", en ekstraskatt som ble innkrevd fra de som bodde i området. Denne finansieringsmetoden spredde seg i løpet av de neste tretti årene til andre deler av landet.
Da "Police Authorities" ble opprettet fikk disse ansvaret for å finansiere styrken. Dette gjøres tildels gjennom å kreve inn en skatt fra grevskapene. Denne skatten betales av borgerne gjennom deres "council tax". De får også bevilgninger fra innenriksministeriet. Bevilgningens størrelse bestemmes av lokale behov og hvilke strategier som er utarbeidet for politiets arbeid i perioden det bevilges for.
I budsjettåret 2005–2006 var det anslått at politiet ville bruke 4395 millioner pund. I tillegg kommer ekstraordinære bevilgninger.
Kontroverser.
I etterkrigstiden har det britiske politiet vært gjennom en rekke kontroverser og skandaler. I 1970-årene ble det avslørt korrupsjon, i 1980-årene var politiets handlemåte under opptøyer og streiker omstridt og i 1990-årene var det særlig kravet om at politiet må stå til rette for sine handlinger og være underlagt offentlig kontroll som preget debatten.
Bevæpning.
Britisk politi er normalt ikke bevæpnet. Unntakene er politiet i Nord-Irland, på flyplasser, ved atomreaktorer og noen spesielle livvakttjenester. Det pågår en kontinuerlig debatt om bevæpning av politiet.
I 1995 stemte medlemmene av Police Federation of England and Wales over spørsmålet om rutinemessig bevæpning. Over 75% stemte mot. Men i annen halvdel av 1990-årene var det en kraftig økning i væpnet kriminalitet, noe som ser ut til å ha ført til en holdningsendring. I 2000 ble rutinemessig bevæpning gjeninnført i Nottingham, for første gang siden 1936, på grunn av en rekke gjengrelaterte skyteepisoder i to boligområder. Mot slutten av 2005 ble en konstabel skutt ned og drept i Bradford, noe som førte til en ny debatt om spørsmålet. Police Federation planlegger pr. 2006 en ny avstemning.
Alle politistyrker i England og Wales har elektrovåpen tilgjengelig, men bruken av disse må autoriseres på samme måte som skytevåpen.
Standardutstyret for vanlige konstabler er en uttrekkbar batong. I alle unntatt to regionale styrker har de også med seg CS-spray i små, individuelle beholdere.
I Nord-Irland er alle konstabler på grunn av konflikten rutinemessig bevæpnet. Etter at Belfastavtalen ble inngått er det et ønske om gradvis utfasing av dette.
Bevæpning i London.
Tjenestemenn på nattpatruljer i noen deler av London ble ofte utstyrt med Webley revolvere, og etter Sidney Street-beleiringen også halvautomatiske Webley-pistoler, fra 1884 og de neste femti årene. Årsaken var mordet på to konstabler. Hver enkelt konstabel kunne velge om det skulle bæres våpen eller ikke. Denne praksisen tok slutt i juli 1936, og fra da av ble våpen delt ut av en sersjant når det var god grunn til det, og kun til tjenestemenn som hadde våpentrening.
Spørsmålet om rutinemessig bevæpning kom igjen opp etter Derek Bentley-saken i 1952 og mordet på tre konstabler i London i 1966, den såkalte Braybrook Street-massakren. Etter sistnevnte hendelse ble omkring 17% av tjenestemennene i London gitt tillatelse til å bære våpen.
I 1980-årene ble flere sivile drept av politiet under tvilsomme omstendigheter, og kontrollen ble igjen strammet inn. De som fikk fortsette å bære våpen måtte gjennom et strengere treningsprogram, som etterhvert også omfattet instruktører fra SAS. Omkring 7% av tjenestemennene i London har slik trening pr. 2006. Bevæpning kan kun skje under strenge retningslinjer. Unntaket er Specialist Firearms Command (CO19), en taktisk spesialenhet.
For at bevæpning skal kunne skje raskt ved behov er det vanlig at våpen transporteres i sikrede skrin i "Armed Response Vehicles" (ARVs). Disse ble innført i 1991, etter modell av "Instant Response Cars" som ble innført av West Yorkshire Police i 1976. I 1991 ble det utført 132 væpnede oppdrag i London.
Uniform.
Politi i London med tradisjonell hjelm og moderne jakker
Det er mindre variasjoner mellom de forskjellige styrkene, men grunnuniformen er stort sett den samme i alle styrker. Den er inspirert av uniformen til Metropolitan Police, og forandringer i stilen har stort sett først kommet i den styrken og deretter spredd seg. Basisfargen er en svært mørk blåfarge, så mørk at den ofte oppfattes som svart; i enkelte tilfeller bruker man faktisk svarte plagg. Fargen har gitt politiet kallenavnet «boys in blue».
Den formelle uniformen har en jakke med åpen hals, med eller uten belte (varierer mellom styrkene), og bukser eller skjørt. Skjorten er hvit eller lys blå, og bæres med svart slips. Slipset er av sikkerhetsgrunner vanligvis festet med klemme eller strikk. Skjortefargen var tidligere blå i de fleste styrker, men da Metropolitan Police skiftet til hvit i 1980-årene fulgte de fleste andre etter. Offiserer av høyere rang har alltid brukt hvite skjorter, og i en del styrker har også kvinnelige konstabler gjort det. I noen styrker bærer kvinner et svart og hvitt tørkle i stedet for slips.
Frem til 1980-årene ble den formelle uniformen også brukt til hverdags, men den brukes nå mest til spesielle anledninger. Arbeidsuniformen består av hvit skjorte, enten med åpen hals eller med slips/tørkle, bukser for begge kjønn og en genser eller jakke. Noen styrker bruker feltbukser og militærstøvler. Tidligere bar man frakk når det var dårlig vær, men dette er erstattet av vannavstøtende plagg i sterke farger. Disse brukes også ofte under oppdrag i sterkt trafikkerte områder, for å oppnå økt synlighet. De fleste bærer også skuddsikker vest i tjeneste.
På hodet bærer menn en vanlig uniformslue med skygge, mens kvinner bærer en hatt av bowlertype. Alle bærer et sjakkmønstret bånd i svart og hvitt rundt hodeplagget, unntatt City of London Police som bruker rødt og hvitt. Konstabler i trafikktjeneste bærer et hvitt trekk på luen. På fotpatruljer bærer mannlige konstabler den tradisjonelle koniske hjelmen, unntatt i Skottland hvor den er avskaffet. Formen på hjelmen varierer noe mellom de forskjellige styrker.
Transport.
Det typiske bildet på en britisk politikonstabel er en «bobby» som patruljerer alene til fots. Frem til 1964 var dette et temmelig nøyaktig bilde på tilstanden i byene; man hadde i byene noen spesielle enheter som hadde biler, men det var for det meste på landet at man kunne se politikjøretøy – og selv der det var store avstander å dekke var det mer vanlig med sykler. Med "Police Act 1964" ble dette endret, og politiet ble i stadig økende fra motorisert. I en periode forsvant fotpatruljene nesten fullstendig, noe som vakte sterke reaksjoner, og man har begynt å gjeninnføre dem, gjerne med assistanse fra frivillige.
Hestepatruljer er vanlige i flere byer. De brukes både til rutinepatruljer og ved spesielle tilfeller, som under demonstrasjoner og opptøyer. Offensiv bruk av hester under opptøyer regnes som bruk av våpen, og må godkjennes av ansvarlig offiser. Dersom slik tillatelse ikke foreligger kan hestene kun brukes defensivt, først og fremst ved at de ridende konstablene får overblikk over situasjonen og veileder mannskapene som er til fots.
Patruljebilene kalles ofte "panda cars" («pandabiler»), fordi de opprinnelig var malt i svart og hvitt. Det er nå vanlig at de er i kraftige farger, særlig gult, for å være mer synlige i trafikken. Kraftigere utrykningsbiler er kjent som "jam sandwiches", «syltetøysmørbrød», fordi de i London og noen andre steder har en rød stripe midt på og derfor minner ut om syltetøy klemt mellom to loffskiver (se bilde øverst i artikkelen). Bilene er normalt bemannet av en eller to konstabler.
Alle politistyrker har i tillegg til vanlige patruljebiler også "Armed Response Vehicles", «bevæpnede responskjøretøy», hvor våpen fraktes i sikre kasser. Det er også vanlig med et utvalg av umerkede biler.
De regionale styrkene har også tilgang til luftstøtte, normalt i form av helikoptre. Noen styrker har også småfly.
Fremtidens politi.
I september 2005 ble det i en rapport fra HM Inspectorate of Constabulary som ble overlevert til daværende innenriksminister Charles Clarke hevdet at ordningen med 43 regionale styrker i England og Wales ikke lenger svarer til behovet, fordi enkelte av styrkene er for små. Per 2005 hadde nitten av dem færre enn 2000 tjenestemenn, og rapporten hevder at styrker med mer enn 4000 er mest effektivt både i forhold til oppgavene som skal utføres og økonomisk. Bare noen få styrker er over grensen på 4000, nemlig Metropolitan Police, Greater Manchester Police, Merseyside Police, Northumbria Police, Thames Valley Police, West Midlands Police og West Yorkshire Police.


Ravnanger ungdomsskole.
Ravnanger ungdomsskole er en offentlig ungdomsskole på Askøy i Hordaland. Det er kommunens nyeste og ble tatt i bruk høsten 1985, og i 1987 ble gymsalen med garderober og Ravnanger grendahus tatt i bruk. Noen få år senere var også fotballbanen og tilhørende friidrettsanlegg med tartandekke klar til bruk etter en formidabel dugnadsinnsats av idrettslagene Vestsiden og Ask Friidrett i samarbeid med kommunen. I de senere år har Ask Friidrett arrangert junior-NM og B-NM på det som nå kalles Ravnanger idrettspark. Sammenkoblingen av idrettsanlegg, grendahus og skole gjør at skolen er svært mye brukt både til hverdag og fest.
Elevene som begynner ved denne ungdomsskolen kommer fra barnetrinnene ved Tveit skole, Strusshamn skole, Haugland skole, Davanger skole og Hanøy skole. Ravnanger skolekrets er i vekst. Skoleåret 2008/09 er det 327 elever ved skolen. Neste skoleår er det en forventet økning til over 360 elever. Nytt skolebygg med økt kapasitet åpnes offisielt 9. mars 2009. fra -2012 Rektor ved skolen er Trude Hovi
Ny idrettshall.
Askøy Forum er nå ferdig, og er en idrettshall som kan deles inn i tre mindre haller. Ravnanger ungdomsskole leier hallen til gymnastikktimer.


Udon Thani.
Udon Thani (อุดรธานี) er en by i det nordøstlige Thailand, i området Isan. Den har en befolkning som i 2005 beregnes til 247.000. Udon Thani er også provinshovedstad i provinsen Udon Thani.
Byen ligger ca 600 km nordøst for Bangkok, og har god flyforbindelse og kan også nås via firefelts motorvei. Avstanden til "Vennskapsbroen" over Mekong til Laos, nabolandet i nord, er ca 50 km.
Hovednæringsveien i området er landbruk, særlig ris og sukker.
Udon Thani-området var bebygd allerede 6000 år f.Kr. Thailands eldste boplass, Ban Chiang, ligger ca 50 km øst for Udon Thani.
Lenge ble området behersket av Laos (Lan Xha-riket) eller Khmer-riket. På 1700-tallet var området under burmesisk dominans.
Under en stor del av Vietnamkrigen var mange amerikanske soldater stasjonert her, og det hadde ikke bare positive økonomiske konsekvenser. Etter hvert har barene som betjente soldatene blitt stengt, og det er kommet tilbake en atmosfære bedre egnet til å tiltrekke seg familieturisme.
Prostitusjon av mindreårige.
Udon Thani er en frihavn ("haven") for prostitusjon av mindreårige, hevder endel thailandske sosialarbeidere. (Vilkårene som fører til prostitusjon av endel laotiske barn, kan sammenlignes med vilkårene som førte til en tilsynelatende økning rundt 1990, med hensyn til prostitusjon av mindreårige.)


Ballynahinch (Down).
Ballnahinch er en by i grevskapet Down i Nord-Irland. Den begynte som et kursted, men har utviklet seg til en markedsby for landbrukere i omegnen.
Byen ble grunnlagt i det 17. århundre av Sir George Rawdon, og hans familie eide det meste inntil opprøret i 1798. Slaget ved Ballynahinch betydde sluttet for United Irishmen, bevegelsen som sto bak opprøret.
I januar 1997 ble tre soldater som var utenfor tjeneste nesten drept av en PIRA-bombe. En av dem sjekket rutinemessig under bilen sin, og kom borti kvikksølvmekanismen som utløste bomben som var plassert der. Heldigvis for soldatene var bomben konstruert for å drepe personer inne i bilen, og sprengkraften gikk derfor oppover og ikke utover.
Hovedveien A24 mellom Belfast og Newcastle går gjennom byen. En langvarig kampanje for å få den lagt utenom byens sentrum har pr. januar 2005 ikke ført frem. Siden 1990-årene har en rekke tiltak blitt satt i verk for å kontrollere trafikken, men mengden kjøretøy som passerer gjennom sentrum betyr at Ballynahinch er sterkt preget av trafikkvansker.


Newcastle (Nord-Irland).
Newcastle er en kystby i grevskapet Down i Nord-Irland. Den er kjent for sin sandstrand, golfbanen til Royal County Down Golf Club og Route 66 Automobile Museum.
Sør for byen ligger Mournefjellene. Naturområdene Tollymoreskogen og Donardparken, med Slieve Donard, tiltrekker mange fotturister.


Down (distrikt).
Down (irsk An Dún) er et distrikt i grevskapet Down i Nord-Irland. Administrasjonssenteret er Downpatrick


Harvey Keitel.
Harvey Keitel (født 13. mai 1939) er en amerikansk filmskuespiller med polsk-rumensk bakgrunn. Han startet skuespillerkarrieren i 1967, men slo ikke gjennom før han begynte å spille diverse forbryterroller på 1970-tallet. Han har spilt i blant annet "Taxisjåføren" (1976), "The Last Temptation of Christ" (1988), "Thelma & Louise" (1991), "De hensynsløse" (1992), "The Piano" (1993), "Pulp Fiction" (1994), "Odyssevs' blikk (1995), "From Dusk Till Dawn" (1996), "Little Nicky" (2000) og "National Treasure" (2004).


Captain Beefheart.
Captain Beefheart i Toronto i 1974
Don Van Vliet (født Donald Glen Vliet den 15. januar 1941 i Glendale i California, død 17. desember 2010) var en amerikansk musiker og kunstmaler bedre kjent under pseudonymet Captain Beefheart.
Don Van Vliet arbeidet periodevis sammen med Frank Zappa som han kjente fra skoletiden. Eksempler kan finnes på platene "Hot Rats", "Bongo Fury" og andre. De hadde tidlig hatt planer om å lage en film sammen kalt "Captain Beefheart Meets the Grunt People". Siden ble han da kalt Captain Beefheart.
Captain Beefheart og Magic Band opptrådte i Oslo på Club 7 den 10. april 1972 og i Chateu Neuf den 30. oktober 1975.
Etter rundt 20 år i rockbransjen ble Van Vliet lei av ikke å få den oppmerksomheten som han syntes han fortjente. I 1982 trakk han seg tilbake fra musikken og flyttet med sin kone til Mojaveørkenen for å konsentrere seg om kunstmaling. Allerede som barn ble han betraktet som vidunderbarn på grunn av sine anlegg for å tegne. I 1954 ble han tilbudt et stipend for å studere i Europa, noe som foreldrene hans imidlertid avslo. Han hadde flere utstillinger, også en del steder i Europa. Van Vliet kunne leve bedre av maleriene enn av musikken, noen av bildene hans ble solgt for mer enn US $.
Han ble syk tidlig på 90-tallet, måtte bruke rullestol og etterhvert ble det fastslått at han led av multippel sklerose. Og dødsårsaken i desember 2010 ble også beskrevet som komplikasjoner som følge av denne sykdommen.


Los Angeles Times.
Los Angeles Times (ofte kalt LA Times) er en amerikansk avis utgitt i Los Angeles i California. Med et daglig opplag på 965 633 (2002) er "LA Times" landets nest største storbyavis (etter "The New York Times"). Avisen eies av mediekonsernet Tribune Company og ble grunnlagt i 1881.


Boeing 707.
Boeing 707 var Boeings første kommersielle jetfly. Prototypen, med kjælenavnet "Dash 80", fløy jomfruturen den 15. juli 1954 som "Model 367-80". Flyet var drevet frem med fire Pratt & Whitney JT3 jetmotorer.
Den første kommersielle flyvningen ble gjennomført av Pan-Am 26. oktober 1958 med åpningen av en transatlantisk jetrute fra New York til Paris.
Gjennom en rekke oppgraderinger, blant annet en videreutvikling av motorene, ble etter hvert rekkevidden til flyene økt. Flyet ble produsert i 1 010 eksemplar frem til 1991.
Air Force One.
Tre spesialbygde "707-120" og to spesialbygde "707-320B" ble levert til det amerikanske forsvaret for å fly regjeringsmedlemmer. De to sistnevnte ble brukt til å fly presidenten som "Air Force One". I 1990 ble alle fem flyene erstattet av to spesialbygde Boeing 747.


Tribune Company.
Tribune Company er et amerikansk mediekonsern grunnlagt i 1847, med hovedkontor i Chicago i Illinois. Selskapet eier avisene «Chicago Tribune», «Los Angeles Times» og «The Hartford Courant», baseballaget Chicago Cubs og en radio- og TV-stasjon. I tillegg er Tribune Company deleier i TV-selskapet The WB Television Network.


Glukose.
Glukose, også kalt druesukker, er et karbohydrat med den kjemiske formelen C6H12O6. Glukose er den forbindelsen plantene fremstiller i fotosyntesen. Glukose spiller i tillegg en viktig rolle under celleåndingen. Glukose er et monosakkarid (mono = en), og er den mest utbredte sukkerarten i planteriket. Glukose og fruktose er byggesteiner i sukrose (sakkarose), som er et disakkarid (di = to). Sukrose er det sukkeret vi bruker mest i dagliglivet og kalles også for bordsukker. Glukose inngår videre som byggestein i sammensatte sukkerarter og i polysakkarider som cellulose og stivelse.
Alle karbohydrater, unntatt kostfiber (cellulose), blir omdannet til glukose i kroppen. Menneskekroppen kan kun ta opp monosakkarider (glukose, fruktose eller galaktose). Denne prosessen begynner allerede i munnen og fortsetter i tynntarmen. Når karbohydratene er brutt ned går de med blodet til leveren og omdannes der til glukose. Derfra går glukosen ut i blodbanen, og føres rundt til alle cellene ved hjelp av hormonet insulin. Noe av glukosen blir lagret i lever og muskler som stoffet glykogen, og er en reservekilde når vi trenger det.
Bindingene mellom sukkerenhetene (monomerene) i sammensatte sukkerarter bestemmer om kroppen klarer å dele dem opp til monomerer, for så å ta dem opp. Som regel klarer kroppen å bryte alle alfa-bindinger, men ingen beta-bindinger. Stivelse inneholder bare alfa-bindinger og kan derfor brukes til energi. Cellulose er lange glukosekjeder med beta(1,4)-bindinger imellom seg, og kan derfor ikke nedbrytes og absorberes. Fiber fungerer derfor ikke som et sukker for oss, men det har andre effekter som bl.a. økt "peristaltikk" (bevegelse) i tarmene.
Et unntak fra regelen er laktose som består av glukose og galaktose bundet sammen med en beta (1,4)-binding, men som nesten alle barn og de fleste voksne i Europa, Midtøsten og India likevel kan spalte via enzymet laktase. Voksne personer som helt eller delvis mangler dette enzymet får det som kalles "laktoseintoleranse". I ur-amerikanske (99%), øst-asiatiske (>90%) og afrikanske folkeslag (20%-90%) er forekomsten av laktoseintoleranse generelt høyere enn i europeiske folkeslag (2%-20%).


The New York Times.
"The New York Times" er en amerikansk avis utgitt i New York og distribuert over hele USA og i mange andre land. Den ble grunnlagt den 18. september 1851 av Henry Jarvis Raymond og George Jones. Raymond var også en av grunnleggerne av nyhetsbyrået Associated Press i 1856. Avisens opplag er 1 132 000 på ukedager og 1 682 100 på søndager (2003).
"The New York Times" har sitt hovedkontor i New York. Avisen har 16 lokalkontorer i New York-regionen, 11 nasjonale kontorer og 26 internasjonale kontorer.
Adolph Ochs kjøpte "The New York Times" i 1896 og under hans lederskap fikk avisen internasjonal rekkevidde, utbredelse og omdømme. Etter at hovedkontoret ble flyttet til et nytt høyhus på New Yorks 42. gate ble området omdøpt til Times Square i 1904. Avisen eies idag av mediekonsernet The New York Times Company, hvor etterkommere av Ochs fortsatt har en dominerende rolle.
Stil.
Avisen benytter fullformat. I artiklene brukes vanligvis høflighetsform framfor bare etternavn ved omtale av personer (unntatt i sportsseksjonen). Overskriftene har tradisjonelt vært ordrike, ofte ledsaget av forklarende underoverskrifter, men dette er noe avisen nå beveger seg bort i fra. Andre eksempler på "Times konservative stil er den sene overgangen fra seks til åtte spalter og motviljen mot fargefotografier – det første forsidebildet i farger kom 16. oktober 1997. De dagene avisen ikke har et større førstesideoppslag plasseres den viktigste saken oftest i forsidens øvre høyre spalte.
Overskriftene er satt i ulike variasjoner av Cheltenham, mens brødteksten er satt i 8,7 punkts Imperial.
Eksterne lenker.
New York Times
New York Times


Luftrør.
Luftrøret (anatomisk "trachea" eller "trakea") er en transportkanal for luft (oksygen) som forbinder munnhulen og svelget/pharynx med lungene. Røret begynner i strupen og strekker seg fra strupehodet til høyre og venstre hovedbronkus.
Veggen i luftrøret er forsterket med bruskringer som holder røret åpent. Innsiden av luftrøret er kledd med spesialiserte slimhinneceller med flimmerhår som blant annet hjelper til med å transportere partikler opp fra luftveiene. Dette overflatelaget er der forkjølelses og influensavirus angriper.
I øvre deler av luftrøret er det nerveforsyning til følelegemer som gjør at vi kjenner at det er noe på slimhinnen og som utløser hosterefleksen.
Ved nedre ende av luftrøret deles det i høyre og venstre hovedbronkus. Høyre hovedbronkus har en nesten vertikal retning, mens venstre hovedbronkus går mer horisontalt. Derfor vil fremmedlegemer oftest fortsette ned høyre hovedbronkus.
Spiserøret ligger rett bak luftrøret. Den øverste del av hovedpulsåren passerer foran nedre del av luftrøret og bakover på venstre side, like over venstre hovedbronkus.
Luftrøret oppstod i stamarten til de landlevende virveldyrene. Tidligere i evolusjonen (og den dag i dag hos mange fiskearter, som f.eks. lungefisker) måtte luftstrømmen til og fra lungene gå via spiserøret.


The New York Times Company.
The New York Times Company er et amerikansk mediekonsern grunnlagt av Henry Jarvis Raymond og George Jones i 1851. Selskapet eier blant annet «The New York Times», «International Herald Tribune», «The Boston Globe» og 16 andre aviser, åtte TV-stasjoner og to radiostasjoner. The New York Times Company har også en andel i baseballaget Boston Red Sox.
Eksterne lenker.
New York Times Company


Telekommunikasjon.
a> og ble avtegnet som prikker og streker på papirrullen.
Telekommunikasjon er kommunikasjon ved hjelp av tegn, lyd og bilder over større avstander. Begrepet gjelder særlig formidling av budskap med elektromagnetisk teleteknikk som telegrafi, telefoni, radio, fjernsyn, datakommunikasjon, datanettverk og alarmtjenester, men telekommunikasjon omfatter også andre hørbare og synlige innretninger som jungeltrommer, varder, semaforering og annet. Post, bøker, aviser, foto og film regnes ikke som telekommunikasjoner.
Moderne samfunn er helt avhengig av velfungerenede telekommunikasjoner, og industri og aktiviteter som er knyttet direkte til telekommunikasjoner, utgjør nesten 3 % av verdens totale økonomi. De tradisjonelle informasjonskanalene og telekommunikasjonsmidlene vil i framtida trolig konvergere, det vil si smelte sammen til ett medium.
Teleteknikk.
Enkeltdelene i et telekommunikasjonssystem består av en sender, et transmisjonsmedium (linje) og en mottaker. En eller flere kanaler kan realiseres i et transmisjonsmedium (se baseband, bredbånd og multipleksing). Senderen er en innretning som omdanner eller koder meldingen til et fysisk overførbart signal. Transmisjonsmediet, på bakgrunn av sin natur, vil sannsynligvis endre og gjøre signalet dårligere på veien fra senderen til mottakeren. Mottakeren har en dekodingsmekanisme som er i stand til å gjenskape beskjeden dersom en viss grense for degradering av signalet er ikke er oversteget. I noen tilfeller er den endelige "mottaker" øyet og/eller øret (eller i enkelte tilfeller andre sanseorganer) og gjenskapingen av meldingen blir gjort i hjernen.
Telekommunikasjon kan gå fra punkt-til-punkt, punkt-til-flere-punkt eller kringkasting. Kringkasting er kommunikasjon som går fra en sender til mange mottakere. Punkt-til-flere-punkt er en mindre form for kringkasting. Eksempler på kringkasting er fjernsyn og radio, mens et eksempel på punkt-til-flere-punkt kommunikasjon kan være bruk av mindre radiosamband (f.eks. jaktlag).
En av oppgavene for en telekommunikasjonsingeniør er å analysere fysiske egenskaper for linje eller transmisjonsmedium, og de statistiske egenskaper til en melding for å utvikle den mest effektive koding- og dekoding-mekanismene.


Anestesilege.
Anestesilege eller narkoselege er en spesiallege i faget anestesiologi (en anestesiolog). Anestesileger er tradisjonelt ansvarlige for å gi pasienter narkose og bedøvelse i forbindelse med kirurgiske inngrep. I Norge har anestesileger imidlertid også ofte ansvar for avansert smertebehandling, intensivbehandling av alvorlig syke pasienter og akuttmedisin. Alle leger som jobber i luftambulansetjenesten Stiftelsen Norsk Luftambulanse er for eksempel anestesileger.
Den første anestesilegen i Norge var Otto Mollestad (1908–1973) som begynte som anestesilege ved Rikshospitalet i Oslo i 1946. I dag er det anestesileger på alle norske sykehus som driver kirurgi. Det tar minst 5 år å bli godkjent som spesiallege i anestesiologi i Norge.


Norsk Telegrambyrå.
Norsk Telegrambyrå (NTB) er et norsk nyhetsbyrå. Det ble etablert 1. september 1867 av danske Alfred Fich på oppdrag fra det tyske telegrambyrået Wolffs i Berlin, etablert og eid av den tyske pressemannen Bernhard Wolff.
Historie.
Frem til 1918 fikk NTB utenriksstoffet levert av Wolffs som sammen med franske Agence Havas (etter 1945 AFP) og britiske Reuters dominerte byråmarkedet i Europa.
Fra starten hadde byrået tre norske kunder som fikk levert 120 ord hver dag. Fich overtok byrået i 1868. Byråets første bestyrer, Jens Gran, kjøpte byrået i 1880. I 1888 solgte han det videre til "V. M. Schlytter" og hans svigersønn Tycho Kielland. Kielland var leder av byrået fram til sin død i 1904, sammen med kona Anna Kielland. Etter Kiellands død overtok kona Anna fram til 1918. Da solgte hun og "V. M. Schlytter" byrået til et aviseid aksjeselskap, A/S Norsk Telegrambureau. Selskapet ble etablert etter initiativ fra Norsk Presseforbund etter utallige klager på stoffet og prisene til telegrambyrået. Det nye NTB sikret seg en avtale om å levere utenriksstoff fra Reuters. Per Wendelbo ble det nye NTBs første sjefredaktør.
Under andre verdenskrig overtok de tyske okkupantene byrået som ble gjort om fra en nyhetsformidler til en propagandakanal. På folkemunne het byrået «Not To Believe».
Eiere.
Byrået eies i dag av Edda Media (26,1 prosent), Schibsted (20,6 prosent), A-pressen (20,5 prosent) og NRK (10,5 prosent). NTBs hovedoppgave er å levere aktuelle nyheter til norsk presse og kringkasting. Det er landets største nyhetsbyrå, og har en dominerende posisjon på sitt område, selv om det har møtt stadig sterkere konkurranse fra blant annet Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). På 2000-tallet ble det diskutert en fusjon mellom de to selskapene, men den ble ikke noe av.
Samarbeidspartnere.
NTB har flere samarbeidspartnere, deriblant ANB og Scanpix Norge.
ANB-NTB.
1. januar 2007 inngikk ANB allikevel samarbeid med NTB. NTB overtok den løpende nyhetstjenesten som ANB hadde levert, mens ANB konsentrerte seg om levering og videredistribusjon av eksklusive saker og tjenester til abonnentene.
Scanpix Norge.
NTB har et nært redaksjonelt samarbeid med NTB scanpix, der NTB er eneeier etter at de i 2010 kjøpte de resterende 50,1 prosent av aksjene fra Schibsted.
Produkter.
NTBs hovedprodukt er den løpende nyhetstjenesten, som dekker områdene innenriks, utenriks og sport. I tillegg leverer NTB en lang rekke spesialtjenester innenfor kultur og underholdning, feature, personalia, tips og lignende.
Snaut 100 personer har sitt daglige virke i NTB. Pål Bjerketvedt har siden 2004 vært sjefredaktør og administrerende direktør.


Associated Press.
Associated Press (AP) er et amerikansk nyhetsbyrå grunnlagt i mai 1846. Byrået fungerer som et kooperativ eier av en rekke aviser, som både bidrar med nyhetsstoff og benytter stoff skrevet av byråets egne journalister.
Per 2004 anvendes byråets nyhetsstoff av 1700 aviser, samt 5000 radio- og TV-stasjoner. APs fotoarkiv inneholder 10 millioner bilder.


Agence France-Presse.
AFP infodesk ved GSMA i Barcelona, 2008.
Agence France-Presse (AFP) er et fransk nyhetsbyrå grunnlagt i 1835 av Charles-Louis Havas.
Det har hovedkontor i Paris og regionale sentra i Washington, Hongkong, Nikosia og Montevideo. AFP har 4 000 ansatte i totalt 165 land, inklusive korrespondenter og 110 kontorer over hele verden. Byrået selger nyheter på fransk, engelsk, arabisk, spansk, tysk, portugisisk og russisk.


High Definition TV.
High-Definition Television (HDTV) er en digital-TV-standard som blir stadig mer vanlig. HDTV sendes kun i 16:9, et format som også er kjent som «widescreen» eller «bredformat». Oppløsningen er mye bedre enn hva de analoge formatene kan vise. HDTV krever egnede TV-er som kan vise disse høykvalitetsbildene.
Også på lydsiden har standarden fordeler: Lyden kan sendes i blant annet Dolby Digital 5.1, som betyr fem kanaler (i motsetning til to i stereo).
Oppløsning og frekvens.
Sammenlignende arealoversikt. Det blå og røde området er HDTV.
Følgende formater er definert.
Bokstaven «i» etter sifrene står for interlaced, og betyr at de horisontale linjene oppdateres annen hver gang. I løpet av to oppdateringer vil dette skape et helt bilde.
«p» står for progressivt, da genereres bildet i løpet av én oppdatering.
Plattformer.
Pr dags dato er det fire teknologier tilgjengelig for sending/mottak av digitale TV-signaler.
All HDTV krever på samme måte som vanlig digital-TV en mottakerboks eller en TV med integrert digitaltuner.
Standarder.
Oversikt over standarder omkring i verden. Klikk på kartet for å se en større utgave.
På samme måte som med analog SDTV, har digital-tv/HDTV ulike standarder, ut ifra hvor i verden man er. En forskjell fra «standard-krigen» ved SDTV er imidlertid at man med HDTV har full enighet om bildeoppløsningen / definisjonsstandardene.
Det må dog nødvendigvis ikke være HDTV man sender over disse standardene. SDTV kan gjøres digitalt, og sendes bl.a DVB, ATSC og ISDB.
HDTV i Norge og Skandinavia.
Det er flere HDTV-kanaler som har Norge og Skandinavia som mottakergruppe. Avhengig av hvilken TV-leverandør man benytter har man i Norge tilgang til TV1000 HD, Viasat Sport HD, Canal+ HD, TVNorge HD, TV 2 HD MTVNHD, BBC HD, Voom HD, Discovery HD, National Geographic HD, History Channel HD, Eurosport HD, Silver HD og SVT HD. Enkelte av disse kanalene er også tilgjengelig i resten av Skandinavia. Canal Digital lanserte sin første godkjente HDTV-dekoder for MPEG-4 og MPEG-2 1. februar 2007. I Norge lanserte Viasat sine HD-kanaler og HD-mottakere 15. januar 2008. NRK la i januar 2007 ut QuickTime- og Windows Media-filer i HD-kvalitet til nedlasting på deres internettsider, nrk.no. 3. oktober 2008 lanserte TVNorge sin HD-kanal TVNorge HD, og ble den første TV-kanalen med hovedkontor i Norge med egen HD-kanal. 24. juni 2009 sendte TV 2 "Allsang på Grensen" som sitt første program i HD på HD-kanalen TV 2 HD. Denne kanalen distribueres av RiksTV, Canal Digital og Get. NRK visste ingen ting om denne lanseringen.
I tillegg sender European High Definition Media Group de pan-europeiske kanalene HD1, HD2 og HD5, som også kan mottas i Skandinavia.
Generelt vil TV-apparater som selges i Norge i dag ha høy nok oppløsning til å vise HDTV hvis TV-en er merket «HD ready», som viser at apparatene viser signaler i oppløsningen 1280 x 720p (progressivt) eller 1920 x 1080i (interlaced). Mye tyder på at dette vil bli det vanligste kringkastingsformatet det nærmeste tiåret. Det er derfor viktig å forvisse seg om dette hvis man skal kjøpe et apparat for fremtiden. Videoer i formatene 1920 x 1080p («full HD») krever tilsvarende TV (og videoavspillere) for å utnytte formatet maksimalt, men disse apparatene skalerer ned signalet til HD ready-formatet.
HD-klare CRT TV-er har vanligvis en oppløsning på 1080i og oppskalerer 720p til 1080i. HD-klare LCD TV-er har vanligvis 720p oppløsning og nedskalerer 1080i til 720p.
Microsoft har lansert en ny standard kalt WMVHD. Dette er høykomprimert HD som vil kunne distribueres gjennom DVD-plater. Imidlertid vil det kreve en spesielt tilpasset DVD-spiller.
Flere alternative DVD-formater har kapasitet til å ha normalkomprimert HD-materiale.
Blu-ray har offisielt vunnet formatkrigen mellom Blu-ray og HD DVD. Derfor er høyoppløselige filmer bare tilgjengelig på Blu-ray-plater.
Disse formatene krever egne avspillere og er ikke kompatible med dagens DVD-spillere. Microsoft lanserte i sin tid en HD DVD-spiller til sin Xbox 360. P.t. finnes Blu-ray-spillere fra Samsung, Panasonic, LG, Onkyo, Phillips, Pioneer, Yamaha, Sony og Harman Kardon på det norske markedet. Dessuten er Blu-ray-spiller inkludert i Sonys Playstation3.
De norske videodistributørene har begynt å lansere sine titler på Blu-ray i tillegg til DVD. Antallet tilgjengelige titler på Blu-ray øker stadig – det utgis fortløpende eldre filmer som før var kun tilgengelige på DVD.
har tatt i bruk HD i sine produksjoner for og, og tilbyr WMVHD streaming på nett. Filmene produseres i 720p formatet, og komprimeres til 5200 kbps i WMVHD format.
HDTV i utlandet.
Både Japan og USA ligger langt frem i forhold til Europa på dette området. Japan har hatt en analog versjon av høyoppløselig TV tilgjengelig i flere år.
BSkyB har annonsert at de skal starte to sportskanaler i HDTV i Storbritannia og Irland, i tillegg til en HDTV versjon av den allerede tilgjengelige kanalen Sky One tidlig i 2006. National Geographic vil også være tilgjengelig i Skys programpakker. BBC startet sine prøvesendinger i 2006. Sky Italia annonserte at de skal starte en HDTV-kanal, også dette i 2006.


Nyhetsbyrå.
Et nyhetsbyrå er et foretak som produserer og formidler nyhetsstoff, og ofte også bilder, til pressen og andre massemedier. Blant de største og mest kjente nyhetsbyrå er Reuters, Agence France-Presse (AFP), Agenzia Nazionale Stampa Associata (ANSA) og Associated Press (AP).
Norges første nyhetsbyrå het Norsk Telegrambyrå (NTB), og ble grunnlagt i 1867.


Rostrevor.
Rostrevor er en by i grevskapet Down i Nord-Irland. Den ligger ved Carlingford Lough og Slieve Martin.
Utenfor byen står megalittene Cloughmore og Kilfeaghan dolmen.


Banbridge.
Banbridge er en by i grevskapet Down i Nord-Irland. Den ligger ved elven Bann og hovedveien A1. Den vokste opp omkring en skysstasjon og linindustri. Byen er administrasjonssenter for distriktet Banbridge.
Byen er kjent for en veiundergang fra 1834, kalt "The Cut", som går under hovedgaten. Den er blant de tidligste i sitt slag, og ble konstruert for at hestekjerrer skulle slippe å kjøre opp en bratt bakke.
Nær Banbridge ligger Lisnagade fort og Loughbrickland crannog, som ble konmstruert omkring år 500.
Kaptein Francis Crozier ble født i Banbridge, og det står en statue av ham ved sentrum. I 1840-årene var han kaptein på HMS «Terror», og ledet en ekspedisjon som utforsket Antarktis.


Banbridge (distrikt).
Banbridge er et distrikt i grevskapet Down i Nord-Irland. Administrasjonssenteret er byen Banbridge. Distriktet strekker seg fra Slieve Croob i øst til elven Bann i vest. Hovedveien mellom Dublin og Belfast, i Nord-Irland kalt A1, går gjennom distriktet.


George Soros.
George Soros, opprinnelig navn György Schwartz (født 12. august 1930 i Budapest) er en amerikansk finansmann og filantrop. Han stiftet Quantum-fondene sammen med Jim Rogers i 1969. Han vokste opp i Ungarn, og overlevde krigen trass sitt jødiske opphav. Soros utvandret til London i 1953, og videre til New York i 1956.
Sors ble kjent innen finansverden da han under valutauroen i 1992 tjente en milliard britiske pund på å ta posisjoner der han tjente penger dersom pundet svekket seg.
Mer nylig er han kjent for sin rolle i roserevolusjonen i Georgia. Han bevilget store summer til demokratenes kandidater før presidentvalget i 2004 for å hindre at George W. Bush ble gjenvalgt som USAs president. Soros driver stiftelsen Soros Foundation, som blant annet finansierer Open Society Institute. Soros startet sitt filantropiske arbeid i øst-Europa midt på 1980-tallet, for å støtte sivilsamfunnet mot det kommunistiske regimet.
Soros har skrevet flere bøker, blant annet "Alchemy of Finance" og T"he New Paradigm for Financial Markets". Begge bøkene drøfter vitenskapsfilosofi. Soros hevder at de naturvitenskapelige metodene som matematikk og statistikk kommer til kort i samfunnsfagene, som preges av at observatørene også er aktører. Deres evne til å observere klart blir dermed dårligere. Denne tendensen er særlig sterk innen finansverdenen, hvor prisene på finansaktiva påvirkes av hvordan de blir oppfattet av markedsaktørene. Samtidig blir oppfatningen påvirket av prisene. Denne mekanismen kaller Soros refleksivitet.
Formuen hans ble i 2008 anslått av Forbes til å være på over 45 milliarder kroner.


Diazepam.
Diazepam er et legemiddel i gruppen benzodiazepiner og er et hypnotikum (sovemiddel), sedativum (beroligende), anxiolytikum (angstdempende) og antiepileptikum (krampestillende). Det gis som tabletter, dråper, stikkpiller eller injeksjon. På grunn av deres effekt på sentralnervesystemet er diazepam og andre benzodiazepiner gjenstand for misbruk. I klinisk praksis anvendes diazepam mest mot angst, uro og søvnvansker.
For noen epilektikere er det ikke uvanlig å ha rektal stesolid (rektalsprøyte) lett tilgjengelig. Medisinen er egnet for å stoppe noen former for epileptiske anfall på en rask måte.


Ballinakill.
Ballynakill er en liten by i Laois i Republikken Irland. Den oppsto som en markedsby, og har et rettlinjet gatenett fra det 18. århundre.
Byen har et slott, Ballinakill slott.


Montevideo.
Plaza de la independencia 1900
Tysk kart over Montevideo fra 1888
Montevideo er hovedstad, langt den største byen og hovedhavn i Uruguay.
Befolkning.
Befolkningen i Montevideo utgjør 1,5 millioner. Derav er 1/3 av italiensk avstamning, og en stor del av den øvrige befolkninga er av europeisk avstamning, som samlet utgjør 88% av bybefolkninga. Montevideos befolkning utgjør 44% av hele landets befolkning, og den omkringliggende provinsen Canelones, som for en stor del utgjøres av forsteder, utgjør 12%. Urfolket i Uruguay ble stort sett utryddet som følge av den europeiske koloniseringen, og det er praktisk talt ingen etterkommere tilbake. 5% av befolkningen er mestiser (av både urfolks- og europeisk avstamning). 4% er av afrikansk avstamning, og denne befolkningen lever i stor grad avsondret fra resten av befolkningen. Den største delen av befolkninga er katolsk, mens den jødiske befolkningen på over 40 000 både er vel integrert og aktiv.
Kilde: og fra tallene for 1963: "Instituto Nacional de Estadística de Uruguay"
Beliggenhet og klima.
Montevideo befinner seg i den sørlige delen av landet, på nordbredden av den store elvemunningen "Río de la Plata". Byen befinner seg på 34,5° sørlig bredde, og 56° vestlig lengde.
Klimaet er mildt, med en snittemperatur på omtrent 13°C, med sommertemperaturer på 40°C og mer om sommeren.
"18 de Julio", byens hovedgate og en av de fineste i Sør-Amerika strekker seg fra Plaza Independencia ved kanten av "Ciudad Vieja", Gamlebyen, mot strøket "Cordón".
Historie.
Bakgrunnen for bygrunnleggelsen må forstås ved rivaliseringen mellom de spanske og portugisiske koloniene i Sør-Amerika. Portugiserne grunnla byen Colonia del Sacramento i 1680, lengre inn i elvemunningen, på tross av spanske krav på området. Spanjolene kasted portugiserne ut av et nærliggende fort i 1724, og så grunnlag den spanske guvernøren i Buenos Aires byen Montevideo 24. desember 1726 for å hindre ytterligere portugisisk ekspansjon inn i Río de la Plata-munningen.
I 1828 ble byen hovedstad i Uruguay. Det finnes i alle fall to forklaringer på navnet "Montevideo": Den første mener det kommer fra portugisisk "Monte vide eu", altså «jeg ser et fjell». Den andre er en spansk kartlokalisering kalt «Monte VI De Este a Oeste», som betyr «det sjette fjellet fra øst mot vest». Det opprinnelige navnet var San Felipe y Santiago de Montevideo, etter helgenene Filip og Jakob.
Fra tidlig 1800-tall kom byen under sterk innflytelse fra britene, dette for å unngå å komme under handelsmessig kontroll fra Argentina og Brasil. Byen ble gjentatte ganger beleiret av den argentinske diktatoren Juan Manuel de Rosas mellom 1838 og 1851. Mellom 1860 og 1911 bygde britene et omfattende jernbanenett mellom byen og resten av landet.
Under 2. verdenskrig var Montevideo åsted for en kjent episode. Et mindre tysk slagskip, Admiral Graf Spee, søkte tilflukt etter et slag mellom tyske og britiske skip i Río de la Plata 13. desember 1939, trakk skipet seg inn i til havn i Montevideo. For å redde mannskapet fra det han trodde var et tapt slag, senket kaptein Hans Langsdorff skipet 17. desember. To dager senere begikk han selvmord.
Siden 2005 har borgermesteren, "Intendente Municipal", vært Ricardo Ehrlig fra partiet Frente Amplio, som med 56% av stemmene slo Pedro Bordaberry fra Partido Colorado, som bare fikk 26% av stemmene.
Montevideo har en naturlig havn, i motsetning til sin østlige nabo Buenos Aires.
Vekst/økonomi.
Montevideo begynte som en liten bosetting. I 1860 hadde Montevideo en befolkning på 37 784. I 1884 hadde befolkningen vokst til 104 472, et tall som inkluderer mange nyinnvadrede europeere. Handel var på dette tidspunkt byens viktigste inntektskilde, og den utviklet seg til å bli en konkurrent for Buenos Aires. Tidlig på 1900-tallet kom det et stort antall innvandrere, for det meste fra Spania og Italia, og i 1908 var 30% av befolkningen født i utlandet.
Ved midten av det 20. århundre førte militærdiktatur og økonomisk stagnasjon til en økonomisk tilbakegang som fremdeles kan merkes i dag. Mange fattige fra landsbygda oversvømmet byen, mange av dem bosatte seg i "Ciudad vieja", Gamlebyen. Nylig har et økonomisk oppsving og sterkere handelsforbindelser med nabolandene ført til en sterkere utvikling i jordbruket og håp om større vekst og velstand.
I 2004 hadde byen en befolkning på 1,35 millioner av en totalbefolkning i Uruguay på 3,43 millioner. Storbyområdet har ca. 1,8 millioner mennesker.
Montevideos lufthavn er Aeropuerto Internacional Carrasco.
Instituttet Mercer Human Rescource Consulting ranket i April 2006 Montevideo som den byen i Latin-Amerika med best livskvalitet.
Bydeler.
Kart over Montevideo
Sport.
Montevideo var vertsby for Fotball-VM i 1930, og fotballarenaen Estadio Centenario ses av mange på som en helligdom i verdensfotballen. To av de viktigste lagene i Sør-Amerika, nemlig Peñarol og Club Nacional de Football (Nacional] hører hjemme i Montevideo.
Bybilde.
Montevideo har en uvurderlig arkitektonisk arv, fra empire-stilen fram til postmodernismen i bygg som TV-tårnet Torre Antell og World Trade Center Montevideo. Sør-Amerikas eldste skyskraper, Palacio Salvo dominerer sjøfronten sett fra Montevideo-bukta.
De to første monumentalbyggene i byen er Catedral Metropoliana og Rådhuset, begge med fasaden mot Plaza Matriz i Gamlebyen. I bydelen Pocitos, nær stranda, finnes mange vakre bolighus bygd av arkitektene Bello og Reborati mellom 1920 og 1940. Dette strøket skiftet imidlertid karakter da ulike boligbygg ble reist her i 1970- og 1980-årene.
Samarbeidsbyer.
Buenos Aires, Argentina
Porto Alegre, Brasil
La Paz, Bolivia
La Plata, Argentina
Québec (by), Canada
Rosario, Argentina
St. Petersburg, Russland
São Paulo, Brasil
Wellington, New Zealand


Liste over hunderaser gruppevis (FCI).
Liste over hunderaser som inngår i underarten "Canis lupus familiaris", herunder også rasevarieteter, noen grunnleggende blandingsraser og pariahhunder. Alle raser blir nødvendigvis ikke listet opp her, men de som inngår hos FCI og NKK har blitt inkludert pr. 1. mars 2005. I tillegg listes opp en rekke raser som ikke anerkjennes av FCI, men som kan være anerkjent av nasjonale kennelklubber andre steder i verden.
Raser som er merket med rød skrift er ikke opprettet ennå. Klikk på navnet for å opprette artikkel om den aktuelle rasen, men orienter deg litt før du begynner. Hunderaser med blå skrift er opprettet.
Bruks-, hyrde- og gjeterhunder (FCI gruppe 1).
Informasjon om bruks-, hyrde- og gjeterhunder
Kveghunder unntatt sveitsiske kveghunder (seksjon 2)
Pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder (FCI gruppe 2).
Informasjon om pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder
Spisshunder som ikke anerkjennes.
Disse hundene kan ha oppnådd lokal anerkjennelse i hjemlandet, men mangler internasjonal anerkjennelse.
Pariahhunder og dingo.
Informasjon om pariahunder og dingo som ikke er listet andre steder på denne siden. Disse hundene, som er svært gamle av opprinnelse og nære slektninger av spisshundene, anerkjennes av og til som ordinære hunderaser av nasjonale kennelklubber som kan være tilsluttet FCI.
Drivende hunder og sporhunder (FCI gruppe 6).
Informasjon om drivende hunder og sporhunder
Stående fuglehunder (FCI gruppe 7).
Informasjon om stående fuglehunder
Apporterende hunder (FCI gruppe 8).
Informasjon om apporterende hunder
Blandingshunder.
Informasjon om blandingsraser som reproduseres og kan bli anerkjent som egne raser


Portlaoise.
Portlaoise, tidligere kalt "Maryborough", er administrasjonsbyen i grevskapet Laois i Republikken Irland. Den ble grunnlagt som "Fortet Maryborough" av dronning Maria I av England og Irland i 1556.
Over hele byen finnes det spor etter tiden som garnisonsby. Det gamle fengselet har blitt omgjort til et kultursenter.
Utsikt fra Dunemaseklippen mot den lokale kirkenI nærheten av byen ligger Dunamaseklippen, en keltisk befestning som skal ha blitt bemerket av Ptolemaios på det 100-tallet. I 845 ble den daværende besetningen plyndret av vikinger. Det ligger også tre herregårder i nærheten: Emo Court, fra det 18. århundre og tegnet av James Gandon, Ballyfin House, som nå er en privatskole, og Mountmellick.
Portlaoise fengsel er et høysikkerhetsfengsel som særlig har vært brukt til terrorister fra Nord-Irland. Etter at amnestiet som ble nedfelt i Belfastavtalen trådte i kraft har det vært færre fanger innen denne kategorien.


Press Association.
Press Association er et britisk nyhetsbyrå grunnlagt i 1868. Byrået ble stiftet av et konsortium av regionale aviser som et kooperativ med korrespondenter i alle de store byene i Storbritannia og Irland. Selskapet eies fortsatt av disse avisene. Press Association har sitt hovedkontor i London og et landsdelskontor i Howden.
Byrået er Storbritannias største leverandør av nyhetsstoff, sportsnyheter og bilder. Det leverer nyhetstjenester til alle landets nasjonale og regionale aviser, kringkastingskanaler og Internett-redaksjoner.


Anion.
Et anion er et negativt ladet ion, det vil si at det er flere elektroner enn protoner i partikkelen. Anioner danner salter sammen med sine positive motstykker, kationer.
I jordsmonnet er anioner de som lettest lar seg vaske ut, da de ikke klebes fast på overflaten av leir- eller humus-kolloider. Dette gjør at det er problemer med å holde planter forsynt med stoffene nitrogen og fosfor.
Negative fosforioner, fosfat (HPO42− og H2PO4−), går likevel i forbindelse med kalsium og danner det nesten uløselige stoffet råfosfat, Ca3(PO4)2. Dermed lagres det som en reserve i jorden. Det samme skjer ikke for det negative nitrogenionet, nitrat (NO3−), som forblir oppløst og flyter bort med grunnvannet.


Kation.
Et kation er et "positivt" ladd ion, det vil si at det er flere protoner enn elektroner i partikkelen. Et kation består ofte av et enkelt, positivt ladd metall-atom. Kationer danner salter sammen med sine negative motstykker, anioner.


Builth Wells.
Builth Wells (walisisk: Llanfair-ym-Muallt) er en by i Powys i Wales. Den var tidligere administrasjonsby for Brecknockshire, og ligger ved elven Wye.
Byen vokste fram som en markedsby og kursted. Royal Welsh Showground, hvor Royal Welsh Show arrangeres, ligger i Builth Wells.
I 1993 var Builth Wells vertskap for den nasjonale Eisteddfod.


Carl Schmitt.
Carl Schmitt (født 11. juli 1888 i Plettenberg, Westfalen, død 7. april 1985 samme sted) var en tysk katolsk filosof og rettsteoretiker. Han hadde den akademiske tittelen prof. dr. jur.
Han er en av de mest kjente og omstridte stats- og folkerettsjurister i det tyvende århundre. Han argumenterer bl.a. for at diktatur kan være mer meningsfullt demokratisk enn demokrati, og er særlig blitt oppfattet som fascismens maktfilosof. Han var også en av de viktigste kritikere av politisk liberalisme. Schmitt ble sett på som en moderne Machiavelli, og brydde seg ikke om å foreta moralske vurderinger. Han hevdet at siden de liberale ikke var i stand til å akseptere makt og konflikter som de grunnleggende realitetene i den politiske prosessen, hadde de falsifisert politikkens natur og det politiske språket, og de mente at fornuftig diskusjon og økonomisk innrømmelser kunne løse alle konflikter. De hadde videre hevdet den oppfatning at staten var en sammenslutning som var avhengig av kompromisser mellom sosiale grupper. Denne teorien hadde under Weimarrepublikken gjort Tyskland til en usammenhengende masse administrative enheter som regjeringen og Riksdagen ikke greide å styre. En av hans sterkeste meningsmotstandere var den østerrikske juristen Hans Kelsen.
Schmitt mente også at krig følger av fiendeskap. Krig kan således rettferdiggjøres av den eksistensielle følelsen av at den gruppa en tilhører, er truet av fienden og må forsvare seg, eventuelt ved et angrep. Gode ledere er dermed de som klarer å samle folket og sende dem mot en fiende.
Schmitts arbeider streifer ved siden av stats-, forfatningsrett og filosofi også disipliner som statsvitenskap, sosiologi, historie, teologi og germanistikk.
Liv.
Etter studier i stats- og rettsvitenskap i Berlin, München og Strassburg tok han 1915 den juridiske doktorgrad og habiliterte seg ved universitetet i Strassburg. I 1921 ble han tilknyttet universitetet i Greifswald, og utga avhandlingen "Die Diktatur", hvor han undersøker det statsrettslige grunnlaget for Weimarrepublikken, og tydeliggjør rikspresidentens sterke stilling.
I 1922 ble han professor ved universitetet i Bonn, hvor han med sitt skrift "Politische Theologie" konkretiserte sin autoritære statsteori, som utgikk fra hans katolske grunnholdning. I "Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus" rettferdiggjør han utviklingen av autoritære styresett.
Fra 1926 var han professor ved handelshøyskolen i Berlin, frem til han 1932 vendte tilbake til universitetet i Bonn, hvor han i skriftet "Der Begriff des Politischen" videreutvikler sin statsrettslære. Samme år representerte han den tyske riksregjeringen under Franz von Papen, som han var en personlig venn av, under prosessen mot den suspenderte sosialdemokratiske prøyssiske regjeringen.
Mellom 1933 og 1945 var han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin. Han ble først utnevnt til prøyssisk statsråd og var redaktør for "Deutsche-Juristen-Zeitung", men etter at en nasjonalsosialistisk avis hadde sitert tidligere uttalelser av ham hvor han kritiserte nasjonalsosialistenes raselære, ble han isolert i økende grad fra omkring 1937. Etter krigen forble han vitenskapelig og politisk isolert, men viet seg til folkerettslige studier og utga på 50-tallet et av sine hovedverk, "Der Nomos der Erde".
Eksterne lenker.
Schmitt, Carl
Schmitt, Carl
Schmitt, Carl
Schmitt, Carl


Gottfried Benn.
Gottfried Benn (født 2. mai 1886 i Mansfeld, Westprignitz, Brandenburg, død 7. juli 1956 i Berlin) var en tysk ekspresjonistisk dikter, forfatter og essayist. Han var sønn av presten Gustav Benn og Caroline Jequier og ble utdannet til lege.
Brev.
Et stort antall brev er også offentliggjort, bl.a. brevvekslingen med Friedrich Wilhelm Oelze.


Ernst Jünger.
Ernst Jünger (født 29. mars 1895 i Heidelberg, død 17. februar 1998 i Riedlingen) var en tysk forfatter. Han anses av mange som en av de fremste representanter for tysk nasjonalisme, konservatisme og aristokrati i diktningen.
Under første verdenskrig var han infanterioffiser i den tyske arméen, og ble flere ganger dekorert for tapperhet i strid, han mottok bl.a. Ritterkreuz des Hausordens von Hohenzollern, Pour le Mérite og Jernkorset 1. klasse. og etter krigen skrev han boken "In Stahlgewittern; ein Kriegestagebuch", av André Gide kalt «den utvilsomt vakreste bok om krigen jeg kjenner». Jean-Paul Sartre skal ha sagt at «jeg hater ham, ikke som tysk, men som aristokrat».
Han avviste tilbud om en politisk karrière under den nasjonalsosialistiske regjeringen. I boken "På marmorklippene" advarte han mot den forringelse av menneskeverdet han så i samtiden. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han som infanterikaptein i Frankrike. Jünger mottok en rekke andre utmerkelser, bl.a. Große Bundesverdienstkreuz i 1959, Schiller-Gedächtnispreis, byen Verduns fredsmedalje og Frankfurts Goethe-pris.


Fluoksetin.
Fluoksetin er et antidepressivum innenfor gruppen av selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI). Medikamentet er mest kjent under merkenavnet "Prozac", mens det i Norge markedsføres som "Fontex" og "Fluoxetin".
Farmakologiske egenskaper.
"For klinisk bruk, virkningsmekanisme og bivirkninger se artikkel om selektive serotoninreopptakshemmere."
Fluoksetin har mye lengre halveringstid (flere døgn) enn andre antidepressiva. Den aktive metabolitten norfluoksetin er i tillegg et SSRI som elimineres enda langsommere fra kroppen (halveringstid 8-9 dager). Selv om den antidepressive effekten er best dersom medikamentet tas hver dag, kan fluoksetin doseres sjeldnere enn andre antidepressiva, og konsekvensen av å hoppe over enkelte doser er mindre. Enkelte psykiatere hevder det er den lange halveringstiden er den vesentligste egenskapen som gjør fluoksetin overlegent andre tradisjonelle antidepressiva. Den langsomme eliminasjonen bidrar også til mindre ubehag i forbindelse med avslutning av behandlingen.
Fluoksetin er en potent hemmer av CYP2D6. Dette medfører interaksjon med en en rekke andre legemidler, som på grunn av langsommere eliminasjon hoper seg opp med økt fare for bivirkninger og toksisitet.
Mens de fleste andre SSRI ikke lenger anbefales til personer under 18 år på grunn av økt selvmordsfare og aggresivitet, godkjente den sentrale europeiske legemiddelmyndigheten EMEA i juni 2006 at fluoksetin kan forskrives til barn, helt ned til 8-årsalderen. Konklusjonen er at fordelene oppveier ulempene hos barn med moderat til alvorlig depresjon når psykologisk behandling ikke har ført fram. Forutsetningen er at medikamentet skal kombineres med pågående terapi.
"Prozac" som fenomen.
Da legemiddelprodusenten Eli Lilly kom på markedet med "Prozac" i 1988, ble det en umiddelbar suksess på grunn av de få bivirkningene, den lave toksisiteten og sin tilsynelatende meget gode effekt mot en rekke psykiske lidelser. Millioner av pasienter verden over har brukt medikamentet. "Prozac" brukes i den engelskspråklige verden som betegnelse på alle SSRI, mens begrepet "Lykkepille" har slått mer gjennom i Skandinavia. Kritikere har sett på "Prozac"s voldsomme popularitet som et faresignal i samfunnet, hvor medikamenter ses som løsning på et hvert personlig problem, eller hvor man kan ta "en pille for alt som er ille". Spesielt i amerikansk offentlighet har prozac blitt en metafor for et samfunn som bedøver seg for å unngå ubehagelige inntrykk.
"Prozac" har også hatt en sentral plass i kulturlivet på 1990-tallet. Mest kjent er Elizabeth Wurtels selvbiografiske bok og film Prozac nation. Regissøren Lars von Trier har stått frem og fortalt at han har hatt god nytte av å bruke "Fontex" under innspillingen av filmene Idioterne og Dancer in the Dark.


VM i fotball 1934.
VM i fotball 1934 ble arrangert i Italia. For første gang måtte landene kvalifisere seg for å delta i sluttspillet. Antallet deltakernasjoner var doblet fra forrige gang, men bare 10 av de 32 nasjonene kom utenfra Europa. ble verdensmestre på hjemmebane etter å ha slått 2-1 i finalen.
Det er blitt hevdet at Benito Mussolinis innflytelse strakk seg så langt som til å utnevne dommere til Italias kamper. Det ble sagt at den svenske dommeren som dømte semifinalen og finalen møtte Mussolini før kampene, og omdiskuterte avgjørelser falt alltid i Italias favør. Enkelte dommere dømte så klart for Italia at de ble suspendert i hjemlandene etter VM-turneringen.
De regjerende verdensmestrene avslo invitasjonen om å delta, et svar på europeernes lunkne holdning fra det forrige verdensmesterskapet i 1930.
Den innledende runden ble spilt som en cuprunde, der åtte europeiske lag:, Tsjekkoslovakia,, Italia, Østerrike og gikk videre.
I kvartfinalene fikk man den første omkampen i noe verdensmesterskap etter at det sto 1-1 mellom Italia og Spania etter ekstraomganger. Italia vant omkampen 1-0, og slo deretter Østerrike med de samme sifrene. Tsjekkoslovakia gikk til finalen ved å slå Tyskland 3-1.
Finalen ble spilt på Del Partiti stadion. Etter 70 minutter ledet Tsjekkoslovakia 1-0. Italierne utlignet før sluttsignalet gikk, og scoret vinnermålet på overtid.


Klomipramin.
Klomipramin er et antidepressivum innenfor gruppen av trisykliske antidepressiva.


Klometiazol.
Klometiazol er et medisinsk preparat innenfor gruppen av andre hypnotika-sedativa. I Norge markedsføres preparatet under produktnavnet Heminevrin.


The Times.
"The Times" er en britisk dagsavis med hovedkvarter i London, grunnlagt i 1785 av John Walter. Avisen har tradisjonelt stått for et moderat konservativt grunnsyn (sentrum-høyre) og vært en støttespiller for det konservative partiet i Storbritannia, men støttet Labour ved parlamentsvalgene i 2001 og 2005. I dag eies avisen og søsteravisen The Sunday Times av mediebaronen Rupert Murdoch's selskap News Corporation, gjennom News International Ltd.
"The Times" er den originale «Times-avisen». Andre aviser i verden bruker ofte navnet. Utenfor Storbritannia blir avisen tidvis referert til som «The Times of London» (i betydningen «som kommer ut i London») for å skille den fra sine «avleggere» med liknende navn. Aviser som "The New York Times", "The Los Angeles Times", "The Times of India" og "The Irish Times" har lånt sine navn fra forbildet i London, og uformelt går disse avisene ofte selv under benevnelsen «The Times» i sine respektive geografiske områder.
De første årene.
The Times ble grunnlagt under navnet "The Daily Universal Register" i 1785, av John Walter. På grunn av lavt opplag, ble navnet fra 1. januar 1788, etter 940 utgaver, endret til The Times. Grunnleggeren var også avisens første redaktør. I 1803 pensjonerte han seg, og overdro da redaktørtittelen og eierskapet til sin sønn, som også het John Walter. Avisens historisk tidlige fokus på nyheter fra kontinentet, og da spesielt Frankrike, hjalp til med å bygge dens posisjon hos politikere og finansfolk.
Avisen gjorde bevisst bruk av kjente personer innen politikk, vitenskap, litteratur og kunst for å bygge opp et renommé som et seriøst og etterrettelig nyhetsorgan. I sin barndom hadde avisen langt større inntekter og overskudd enn sine rivaler, og kunne derfor betale vesentlig bedre for informasjon og gode skribenter.
1800-tallet.
I 1809 ble John Stoddart utnevnt til redaktør, i 1817 ble han erstattet av Thomas Barnes. Under Barns, og hans etterfølger fra 1841, John Thadeus Delane, økte avisens anseelse i det politiske og finansielle miljøet i London.
The Times var den første avisen som sendte korrespondenter til utlandet. Det var også den første avisen som sendte ut krigsreportere for å dekke særlige konflikter. W. H. Russell, som var avisens korrespondent under Krimkrigen, fikk spesiell stor innflytelse med sine reportasjer.
Andre hendelser på 1800-tallet var avisens motstand mot avskaffelsen av loven som beskyttet britiske bønder mot billig import av korn fra utlandet, samt avisens tilbakeholdenhet i forhold til å støtte ofrene for potetpesten i Irland. Avisen var entusiastisk med hensyn til den store reformloven som ble vedtatt i 1832, der antallet stemmeberettigede ble økt fra 400.000 til 800.000 personer. Under den amerikanske borgerkrigen, presenterte avisen overklassens synspunkter. Avisen støttet løsrivelse av sørstatene, men ikke slavehold.
Konkurranse og økonomiske problemer.
Den tredje John Walter overtok eierskapet til avisen fra sin far i 1847. Familien Walter var blitt mer og mer konservativ, men avisen fikk stort sett fortsette sin redaksjonelle linje på selvstendig grunnlag. På 1850-tallet fikk den mer og mer konkurranse fra Penny-pressen, særlig "The Daily Telegraph" og "The Morning Post".
Avisen fikk økonomiske problemer i 1890, men ble reddet av sin energiske redaktør Charles Fredric Moberly Bell. Under hans medstyre (1890–1911), ble The Times forbundet med salg av Encyclopædia Britannica, som brukte svært aggressive, amerikanske salgsmetoder. Men på grunn av juridiske konflikter mellom eierne i Britannica, ble avisens bånd med leksikongiganten kuttet. Samme år ble avisen kjøpt av Alfred Harmsworth, senere Lord Northcliffe, en fremadstormende avismagnat.
Mellomkrigsårene.
Den 8. mai 1920, ved redaktøren Wickham Steed, hadde The Times en lederartikkel på førstesiden som støttet den Antisemittisme forfalskningen The Protocols of the Learned Elders of Zion, og mente jødene var den største faren i verden. Året etter ble lederartikkelen dementert, da Philip Graves, avisens Konstantinopel-korrespondent, kunne avsløre at protokollene var en forfalskning.
I 1922 kjøpte John Jabob Astor The Times. Gjennom 30-tallet gikk den sterkt inn for forhandlinger med Hitler-Tyskland, og var en av Neville Chamberlains tilhengere.
Avisen ble i 1967 solgt til den kanadiske mediebaronen Roy Thomson, og avisen dedikerte for førstesiden til nyheter (tidligere inneholdt den hovedsakelig annonser rettet mot et pengesterkt publikum). The Thomson Corporation fusjonerte avisen med "The Sunday Times" og laget selskapet Times Newspapers Limited.
Problemer med fagforeningene.
Ledelsen hos The Thomson Corporation hadde problemer med typografenes fagforening. Kravene fra foreningen ble stadig vanskeligere å imøtekomme. Fra 1. desember 1978 til 12. november 1979 var utgivelsen av avisen innstilt på grunn av en streik. Man så det nødvendig å finne en kjøper som kunne garantere fortsatt utgivelse, samt kunne gjennomføre den teknologiske utskiftingen som var nødvendig.
Flere mulige kjøpere dukket opp, inkludert Robert Maxwell, Tiny Rowland og Lord Rothermere, men det var bare en kjøper som virkelig var i posisjon til å kunne gjennomføre selgerens ønske, mediebaronen Rupert Murdoch. Ved hans oppkjøp ble The Times, og søsteravisen The Sunday Times, sikret fremtidig drift.
Murdochs inntreden.
I 1981 ble The Times og The Sunday Times kjøpt av Rupert Murdochs selskap News International.
Straks etter kjøpet begynte den nye eieren å gjøre om på avisen. Det første trekket var å erstatte redaktøren William Rees-Mogg med Harold Evans. Men den kanskje viktigste endringen var anskaffelsen av ny teknologi og innføringen av nye krav til effektivitet. I perioden mars til mai 1982, etter en avtale med fagforeningen, ble trykkpressene som siden 1800-tallet hadde produsert avisen, erstattet med et moderne rotasjonstrykkeri basert på fotoplater. Dette gjorde det mulig å redusere antallet ansatte i trykkeprosessen med ca halvparten.
I 1986 fikk journalistene mulighet til å redigere avissidene selv. Avisen flyttet også fra Gray’s Inn Road ved Fleet street, til nye kontorer i Wapping.
Mindre formell.
I juni 1990 sluttet avisen å bruke høflighetstitlene (”Mr”, ”Mrs”, og ”Miss” som prefiks for personer fremdeles i live) før fulle navn ved første referanse, men fortsatte å bruke dem ved videre referanse til for- eller etternavn senere i artiklene.
Formatendring.
I november 2003 begynte man å produsere avisen i både fullformat og tabloidformat. Den 13. september 2004 ble fullformatversjonen tatt ut av produksjon, og avisen var kun å få i tabloid. Søsteravisen "The Sunday Times" opprettholder fremdeles fullformatet.
Priskrig.
I 1993 startet News International en priskrig på aviser. Prisen på The Times ble redusert fra 45p til 30p (ca kr 3,50). Dette for å øke markedsandelen, samt påføre konkurrentene som fulgte etter et økonomisk tap. Priskrigen ble avblåst i september 2005, da avisen satte opp prisen til det samme som konkurrentene "The Daily Telegraph" og "The Guardian" hadde.
Font.
The Times står bak skrifttypen Times New Roman som ble utviklet i samarbeid med Monotype Corporation.
I november 2006 gikk avisen over til å trykke overskrifter i en ny font, Times Modern.
Kryssord.
Avisen har daglig to kryssord. Det ene kryssordet er kryptisk, og kjent over hele det britiske samveldet som et av de mest utfordrende. Det andre Times 2 er et enkelt kryssord basert på synonymer, slik de fleste norske kryssord er oppbygd.
Avisen har også daglig to soduko, også her forsøker man å presentere en enkel og en kjempekomplisert oppgave.
Opplag.
Avisen hadde i november 2005 et gjennomsnittlig daglig opplag på 692 581. I løssalg lå The Times dermed foran hovedkonkurrenten "The Daily Telegraph", som på grunn av sine 300.000 abonnenter likevel hadde et høyere samlet opplag på 905 955 eksemplarer.
Tradisjonelle tabloidaviser har større opplag. I England er den største på hverdager og lørdager "The Sun" som har et opplag på 3.274.855.
Internett.
The Times startet med nyhetsformidling over internett i 1994 gjennom søsterselskapet Delphi. Fram til juni 2010 hadde avisen et fullverdig nyhetstilbud på internett. Fra 15. juni 2010 har The Times tatt betalt for nyheter på nett, og nettrafikken har stupt.


News International.
News International er et britisk avisforlag etablert i 1981. Foretaket er et datterselskap av News Corporation, som eies av mediemagnaten Rupert Murdoch.
News International utgir blant annet «The Times», «The Sunday Times» og «The Sun». News International gav også ut søndagsavisen «News of the World» som ble nedlagt 10. juli 2011.


Fenytoin.
Fenytoin er et medisinsk preparat til behandling av epilepsi, som tilhører gruppen av hydantoinderivater. I Norge markedsføres fenytoin under produktnavnet "Epinat".


News Corporation.
News Corporation er et internasjonalt mediekonsern grunnlagt i 1979. Selskapets største eier og administrerende direktør er mediemagnaten Rupert Murdoch. Det var tidligere basert i Australia, men er nå registrert i den amerikanske delstaten Delaware og notert på New York–børsen og London-børsen.
Selskapet hadde pr 31.7.2007 eiendeler tilsvarende 62 milliarder amerikanske dollar, og en årlig inntekt på 28 milliarder amerikanske dollar. Selskapet deler sin forretningsvirksomhet inn i åtte segmenter: Film, TV, KabelTV, Kringkastet satellitt tv, magasiner, aviser, forlagsvirksomhet, og annen virksomhet (som bl.a. inkluderer restauranter, sportsklubber og den australske rugby ligaen). Selskapets virksomhet foregår hovedsakelig i USA, Europa, Storbritannia, Australia, Asia og i Stillehavet. (Pressemelding om selskapet, i forbindelse med overtakelsen av Wall Street Journal)
India.
Radio City (Indisk radio stasjon)(20% eies gjennom STAR TV – Privat FM nettverk med stasjoner i 20 indiske byer)


Time Warner.
Time Warner er verdens største mediekonsern. Selskapet har store interesser innen Internett, forlagsvirksomhet, film, telekommunikasjon og kringkasting. Det har sitt hovedkvarter i skyskraperkomplekset Time Warner Center i New York i Amerikas forente stater. Det ble stiftet 10. januar 1990 gjennom sammenslåingen av Time Inc. og Warner Communications. I 1996 fusjonerte selskapet med Turner Broadcasting System og i 2000 med America Online.


AOL.
AOL sine kontorer i Mountain View, California.
AOL (tidligere America Online) er en amerikansk mediebedrift og internettleverandør. Selskapet ble grunnlagt i 1985 og eies i dag av Time Warner. AOL var et av de første selskapene som tilbød tilgang til internett for allmennheten. I dag står AOL også bak snakkeprogrammet "AOL Instant Messenger".
AOL tilbyr mobiltjenester under merkenavnet "AOL Mobile".


Pepsi.
Pepsi (også kalt Pepsi-Cola) er en amerikansk kullsyreholdig brus produsert av PepsiCo. Den er hovedkonkurrenten til Coca-Cola.
Pepsi ble funnet opp på 1890-tallet av farmasøyten Caleb Bradham. Drikken ble opprinnelig laget for å kurere fordøyelsesbesvær, og Bradham tok navnet Pepsi fra den medisinske betegnelsen dyspepsi.
Pepsi Max.
Pepsi Max er en sukkerfri cola produsert av PepsiCo som et alternativ til vanlig Pepsi og Pepsi Light.
Historie.
Pepsi Max ble introdusert i Storbritannia og Italia i april 1993. I september ble den lansert i Irland, og i desember stod Frankrike, Nederland og Australia for tur. Ved utgangen av 1994 ble Pepsi Max solgt i rundt 20 land, blant annet i Norge, og ved utgangen av 1995 var dette antallet mer enn doblet.
Pepsi Max har ikke blitt solgt i USA fordi en av hovedingrediensene, Acesulfam K, ikke er godkjent av Food and Drug Administration.
Ingredienser.
Vann, karbondioksid, farge (karamell E 150d), søtstoffer (aspartam*, acesulfam K), syrer (fosforsyre, sitronsyre), surhetsregulerende middel (natriumcitrat), aromaer (bl.a. koffein). *Inneholder en fenylalaninkilde.


PepsiCo.
PepsiCo er et internasjonalt mat- og drikkeforetak grunnlagt i 1965. Selskapet produserer, markedsfører og selger et mangfold av leskedrikker, samt salte, søte og kornbaserte snacksvarer og andre matvarer. Selskapet eide tidligere også hurtigmatkjedene Kentucky Fried Chicken, Pizza Hut og Taco Bell. PepsiCos viktigste produkter er idag Pepsi, 7 Up, Quaker Oats, Gatorade, Frito-Lay og Tropicana.
PepsiCo sammenlignes ofte med rivalen The Coca-Cola Company, og til tross for at det selges mer Coca-Cola enn Pepsi, har PepsiCo tre ganger så mange ansatte og større omsetning enn The Coca-Cola Company.


Time (tidsenhet).
Time er en måleenhet for tid som utgjør eksakt 60 minutter, eller 3600 sekunder. Ett døgn består normalt av 24 timer. Den internasjonale forkortelsen av time er "h" (av latin "hora" = «time»), men i Norge brukes ofte "t" (som internasjonalt betegner tonn).
Én time er eksakt definert som 3600 sekunder, i motsetning til lengre tidsenheter som døgn, uke, måned og år, som er definert astronomisk og varierer i lengde.
I undervisning brukes ordet "time" også om perioden undervisningen varer, og man kan for eksempel si «timen varte i 45 minutter».
Ordet "time" har sin opprinnelse i norrøne "tími", som betyr «tid, gang». Legg merke til at det engelske ordet "time" betyr «tid», og at tidsenheten time heter "hour".


Tidningarnas Telegrambyrå.
Tidningarnas Telegrambyrå AB (TT) er et svensk nyhetsbyrå. Det ble opprettet i 1921 av en gruppe storbyaviser som overtok det tidligere telegrambyrået "De förenade byråerna" (DFB). Forfatteren Stieg Larsson jobbet i mange år på byrået.


Kubikkilometer.
Kubikkilometer er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkilometer er volumet av en kube hvor hver side er en kilometer lang.
Kubikkilometer brukes blant annet til å angi volum av innsjøer i forbindelse med vannkraft.


Salto Angel.
Salto Angel i Venezuela er verdens høyeste foss
Salto Ángel, som oversatt fra spansk betyr Englefossen, er verdens høyeste frittfallende foss. Totalt er den 978 meter høy med et uavbrutt fall på 807 meter. Den ligger i nasjonalparken Canaima i Venezuela, i en sideelv til Caroní. Angelfossen fikk navnet sitt etter den amerikanske piloten Jimmie Angel (1899–1956), som oppdaget fossefallet ved en tilfeldighet i 1933, under en av sine mange flyturer på jakt etter gull.


Kubikkhektometer.
Kubikkhektometer er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkhektometer er volumet av en kube hvor hver side er en hektometer (100 meter) lang.
Kubikkhektometer brukes til å angi volumet av store vannmasser, som f.eks. volumet av vannreservoarer, men brukes ellers lite. Enhetene kubikkmeter og kubikkilometer brukes i stedet.


Amerikansk hjortehund.
Amerikansk staghound aksepteres ikke som en egen hunderase, men er i virkeligheten en «lurcher», der flere linjer har blitt renavlet gjennom mange generasjoner. Basistypen er en stor mynde, men også flere andre raser har bidratt til denne hunden.
Opprinnelse og alder.
Amerikansk staghound er snarere avlet for sin funksjonalitet som jakthund enn for sin type. Den har gjennom mange tiår blit benyttet til hetsjakt på alt fra ulv og prærieulv, til hjort og hare. Opprinnelig var det en skotsk hjortehund/greyhound mix som ble krysset med typer av et mer lokalt preg, trolig støvere og terriere. Mynde utgjør imidlertid størsteparten av blodslinjene.
Det sies at amerikanerne allerede mot slutten av 1600-tallet begynte med avl på disse blandingshundene, men dette kan ikke bekreftes. Dagens stamlinjer skal for det meste stamme fra 1800-tallet, men heller ikke dette har latt seg bekrefte. Det finnes nemlig ikke et stambokregister for denne hunden, selv om nok mange oppdrettere kan ha oversikt over blodslinjene. Man kan således konstatere at staghound, selv om den ikke anerkjennes som en egen rase, har eksistert lenger enn de fleste av dagens hunderaser. Som type er den imidlertid ganske varierende. Til sammenligning er gjerne irske og engelske lurchere bastarder i første, andre eller tredje ledd.
Utseende, anatomi og fysikk.
Av utseende minner staghound mye om skotsk hjortehund, men i motsetning til denne kan en staghound være både stri- og korthåret, ja til og med ha blanding. Flere fargevarianter er også aktuelle. Staghound er ofte stor. Hannene kan bli omkring 70-85 cm i mankehøyde, men størrelsen varierer nokså mye. En velvoksen hann kan veie opp mot 45 kg, men også ned mot 29-30 kg, kanskje det beste bevis for at dette ikke er en homogen rase.
Det sies at disse hundene har fått hurtigheten til en greyhound og det milde temperamentet til hjortehunden. Den er utholdende og svært jaktvillig.
Bruksområde.
Staghound er først og fremst avlet for hetsjakt på småvilt og små hjortedyr, men holdes i noen grad også for sosiale formål. Den har både hurtighet, stamina og pågangsmot til å utstå en lang og tøff jakt. Den skal også være en ypperlig familiehund.
Lynne og væremåte.
Staghound er rastløs av natur og trenger mye mosjon. Den skal være godlynt og snill, men fordi den er en blandingshund varierer naturligvis temperamentet mye i forhold til hvilke blodslinjer den kommer fra.


Briskebybanden.
Briskebybanden, populært kalt «Banden», er en supporterklubb for adeccoligalaget Hamarkameratene. Foreningen ble stiftet i 1997 av Sigurd Blystad, og hadde i slutten av 2006 617 medlemmer. Dagens leder heter Marius Frang.
Supporterklubben er uavhengig, men samarbeider med fotballklubben. Bandens plassering på hjemmebanen Briskeby er på Felt A på den gamle sittetribunen. Fra 1997 til 2008 var Briskebybanden plassert på motsatt langside mot Fredvang Allé, bortsett fra enkelte kamper der denne langsidene var stengt på grunn av bygging.
Briskebybandens «hatlag» er Kongsvinger, Raufoss og Vålerenga. Grunnen til at VIF er et av lagene har med den sterke hockeyrivaliseringen mellom Storhamar og Vålerenga på 80- og 90-tallet å gjøre. Mange av Storhamar-supporterne har tatt med dette til fotballbanen.
Et av Ham-Kams motto er "ett liv – ett lag", som kommer fra en av Briskebybandens sanger: "Ett liv, ett lag, to farger – og det er grønt og hvitt."


Australsk kenguruhund.
Australsk kenguruhund er i likhet med amerikansk staghound en «lurcher», en blandingshund der 2 ulike mynder utgjør basis, men også andre raser kan inngå.
Opprinnelse og alder.
Benevnelsen «kenguruhund» må nok tilskrives hundens fartsegenskaper og spenst, snarere enn måten å løpe på. Trolig ble «rasen» unnfanget i Australia en gang mot slutten av 1800-tallet. Man tror de som startet prosess hadde erfaring med lurchere fra England. Trolig er denne hunden opprinnelig en krysning mellom skotsk hjortehund og greyhound, men den har trolig ogsåinnslag fra andre hunderaser. I så måte har terriere tradisjonelt vært endel benyttet.
Utseende, anatomi og fysikk.
Kenguruhunden har mye til felles med skotsk hjortehund og greyhound. Det er umulig å si noe konkret om størrelsen, fordi den varierer ganske mye, annet enn at den er relativt stor til mynde å være. Pelsen er glatt og forekommer i mange farger og kombinasjoner. Grå til gråbrun er mest vanlig.
Bruksområde.
Kenguruhunden er først og fremst avlet for hetsjakt på kanin og annet småvilt, men den holdes i noen grad som familiehund. Den skal være svært hurtig, utholdende og energisk.
Lynne og væremåte.
Man kan ikke si noe konkret om lynnet, annet enn at det nok varierer med blodslinjene. Tradisjonelt regnes kombinasjoner med mynder som rolige og vennlige familiehunder.


Norsk Kvinnesaksforening.
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) er en norsk politisk organisasjon etablert i 1884 for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». Det er Norges eldste feministiske organisasjon og Norges eldste organisasjon som jobber for likestilling. Organisasjonen ledes av Torild Skard.
Arbeidsoppgaver.
NKF arbeider hovedsakelig gjennom konstruktiv dialog med myndighetene (dvs. som lobbyorganisasjon), i dag særlig som høringsinstans i spørsmål som berører kvinner. NKF har kjempet for saker som kvinnelig stemmerett i Norge, rett til arbeid, fjerning av samskatten, rett til lik skolegang og etablering av Likestillingsrådet (forløperen til Likestillings- og diskrimineringsombudet).
NKF tok også initiativ til etableringen av Norske Kvinners Sanitetsforening, Norges største kvinneorganisasjon. Norsk Kvinnesaksforening var historisk tett knyttet til partiet Venstre og var lenge den sentrale kvinnesaksforeningen på borgerlig side. Foreningen er partipolitisk nøytral og favner politisk bredt.
Norsk Kvinnesaksforening er tilsluttet International Alliance of Women (IAW), som NKF deltok i etableringen av i 1904, og er også medlem av European Women's Lobby. NKF er også tilsluttet FOKUS.
Historie.
Organisasjonen ble etablert i 1884 av lærerinnen Gina Krog og redaktør og stortingsmann Hagbart Berner. Berner ble foreningens første "Formand", mens Krog ble dens første "Viceformand". Fredrikke Marie Qvam og Randi Blehr, begge gift med norske statsministre, var også sentrale i startfasen. Ragna Nielsen var så formann en tid, før sedelighetsdebatten splittet ledelsen, og Anna Bugge ble ny formann. Andre involverte var Margrethe Vullum og Pylle Horst.
Foreningen ga i perioden 1885-1927 ut bladet Nylænde, siden 1950 medlemsbladet Kvinnesaksnytt, samt Kvinns, et mer uformelt blad (siden 1977). I 1896 ble Norske Kvinners Sanitetsforening stiftet etter initiativ fra NKF, for å arbeide med humanitære forhold. Viktige kampsaker har vært stemmerett (fram til 1913), rett til arbeid (30-tallet), fjerning av samskatten (50-tallet), rett til lik skolegang (60-tallet), etablering av Likestillingsrådet (70-tallet). Norsk Kvinnesaksforening hadde både stor betydning for likestillingspolitikken i Norge, og var også banebrytende i FNs arbeid med likestilling.
NKF har samarbeidet spesielt mye med Landskvinnestemmerettsforeningen og etterhvert, Norske Kvinners Nasjonalråd. Den har vært ledet av blant andre Randi Blehr, Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Torild Skard.
Norsk Kvinnesaksforening var historisk den viktigste organisasjonen innen den borgerlige kvinnebevegelsen. Den borgerlige kvinnebevegelsens sentrale kampsaker, som rett til å ta examen artium og stemmerett, appellerte ikke i samme grad til arbeiderbevegelsens kvinner, og arbeiderklassekvinner var i liten grad representert i foreningen, men stiftet egne organisasjoner. De fleste tidlige medlemmene i NKF var tilknyttet Venstre, flere av dem gift med ledende politikere, og 21 stortingsmenn (sic!) for partiet skrev under på et støtteopprop for organisasjonen ved grunnleggelsen. Norsk Kvinnesaksforening har sett det som sin viktigste oppgave å være påvirker overfor myndighetene gjennom en konstruktiv dialog om politikkutforming, noe som ikke engasjerte like mange under den andre bølgen feminisme på 1970-tallet da andre organisasjoner prioriterte bl.a. demonstrasjoner som arbeidsform. I dag fungerer organisasjonen særlig som høringsinstans og diskusjonsforum for kvinnespørsmål.
I 1972 meldte Norsk Kvinnesaksforening seg ut av Norske Kvinners Nasjonalråd. I 1974 ble betegnelsen formann byttet ut med leder.
Organisasjonen eier egne kontor- og møtelokaler i Majorstuveien 39 i Oslo.
Æresmedlemmer.
a> ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet i 1884
Gina Krog-prisen.
Siden 2009 har foreningen utdelt Gina Krog-prisen, oppkalt etter sin medgrunnlegger og første "viseformann" Gina Krog.
Eksterne lenker.
Kvinnesaksforening


Norges Birøkterlag.
Norges Birøkterlag er en norsk faglig organisasjon for birøktere, med lokallag i alle fylker i Norge. Organisasjonen har hovedkontor på Kløfta, hvor de er samlokalisert med Honningcentralen AL.
Norges Birøkterlag ble stiftet i 1884 og har lokallag i alle fylker i landet. Organisasjonen er åpen for alle som har interesse for birøkt.
Medlemsbladet "Birøkteren" gis ut 11 ganger pr år, og inneholder aktuelle saker om birøkt, forteller om lover og regler, minner om sesongens operasjoner i bigården. Laget arrangerer kurs og møter, gir veiledning og opplæring for medlemmene, og gir informasjon om aktuelle varroabekjempelsesmetoder og annet sykdomshindrende arbeid, samt hjelp ved utbrudd av sykdom. Medlemmene kan også benytte seg av Norges Birøkterlags avlsarbeid og parestasjoner.
Eksterne lenker.
Birøkterlag
Birøkterlag


Caersws.
Caersws (walisisk: Caersŵs) er en liten landsby ved elven Severn i Powys, Wales. Stedet har en jernbanestasjon på linjen mellom Aberystwyth og Birmingham.
Fotballaget Caersws FC spiller i den walisiske ligaen.
Man mener at det romerske fortet "Mediomanum" lå ved Caersws, men stedet er ikke sikkert identifisert.


Hay-on-Wye.
Hay-on-Wye (walisisk: Y Gelli Gandryll) er en markedsby i Powys, Wales. Den kalles ofte "bøkenes by", ettersom den har hele 41 bokhandler, hvorav de fleste selger brukte bøker. Med bare omkring 1300 innbyggere er det ingen andre steder som kommer i nærheten av dette forholdet mellom antall bokhandler og innbyggere.
Bybebyggelsen fortsetter inn over grensen til England, der den heter Cusop. De to delene administreres hver for seg.
Kong Richard Booth.
Fenomenet med bokhandler er et nytt element i byen. Det startet da Richard George William Pitt Booth den 1. april 1977 som et PR-stunt erklærte Hay-on-Wye som en selvstendig republikk, med seg selv som konge. At han ikke valgte den mer logiske tittelen president skyldes antagelig at det kan gjøres mer ut av en kongetittel; han lar seg blant annet avbilde på «offisielle» fotografier med en toalettsugekopp som septer. Han innsatte også hesten sin som statsminister fra samme dato.
Booth selger også billige titler til turister. I motsetning til andre som selger titler i Storbritannia gjør han ikke forsøk på å fremstille det som ekte titler.


Verdens Sosiale Forum.
a> på Verdens sosiale forum i Porto Alegre 2003
Verdens sosiale forum ("World Social Forum" (WSF)) er en internasjonal samling for politiske aktivister som ønsker å gjøre den globale politikken mer sosial, en bevegelse også kjent som anti-globaliseringsbevegelsen. Det ble startet i 2001 som en motpol til Verdens økonomiske forum som arrangeres i Davos i samme tidsrom. På forumet møtes aktivister fra hele verden for å diskutere sosialpolitiske spørsmål, utveksle erfaringer og legge strategier.
Inspirert av WSF har det i Europa flere ganger blitt arrangert Europas Sosiale Forum. Her i landet har Norges Sosiale Forum – også kalt Globaliseringskonferansen – flere ganger samlet over tusen mennesker til konferanse i Folkets Hus i Oslo.
Arrangementsteder.
De første tre forumene ble avholdt i Porto Alegre, Brasil i 2001, 2002 og 2003. Forumet har fått støtte fra organisasjoner som ATTAC, Arbeidernes parti i Brasil (PT) og De jordløses bevegelse. Det fjerde forumet ble avholdt i Mumbai i India mens det femte forumet igjen ble avholdt i Porto Alegre perioden 26. til 31. januar 2005. Her var det om lag 155 000 registrerte deltakere. I 2006 vil forumet bli holdt samtidig i byene Caracas i Venezuela, Bamako i Mali og Karachi i Pakistan. I 2007 vill WSF arrangeres i Afrika.


Mercosur.
Mercosur eller Mercosul (spansk: "Mercado Común del Sur", portugisisk: "Mercado Comum do Sul", engelsk: "Southern Common Market") er et frihandelssamarbeid mellom Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay, og ble etablert i 1991. Formålet er å fremme frihandel samt bevegelse av mennesker og varer, arbeidskraft og kapital mellom disse landene. Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador, Peru og Venezuela har assosiert medlemsstatus.
I desember 2004 slo Mercosur seg sammen med handelsblokken CAN (De Andiske land) og dannet Søramerikanske nasjonenes forbund, som er dannet etter mønster av Den europeiske union.


Terriere.
Terriere er en gruppe hunder viss morfologi og anatomi har en rekke fellestrekk, men der størrelsen varierer mye. Terriere er opprinnelig jakthunder, men de fleste rasene er også populære familiehunder. Noen har også blitt avlet fram som gårdshunder og kamphunder. Terriere er kjent for å ha en energisk væremåte og et livlig temperament. Hundene inngår i FCIs gruppe 3, som er delt inn i fire seksjoner.
Bakgrunn.
a> regnes som en av de eldste terrierrasene
a>. Frem til 1985 var forxterrier en rase, med to pelsvariasjoner, Ruhåret og glatthåret.
Forskere og kynologer er enige om at nesten alle terriere kan føre sitt opphav tilbake til Storbritannia. Det hersker imidlertid en viss usikkerhet om opprinnelsen av begrepet "terrier", selv om de fleste er enige om at det stammer fra det latinske ordet "terra", som betyr "jord", og nok har sammenheng med at disse hundene ofte jaktet på byttedyr i jordganger under bakkenivået.
Det er stor usikkerhet knyttet til typens opprinnelse. Den nå utdødde old white english terrier var vanlig i England før 1850, men hvordan den oppsto og hvor den kom fra vet man ikke. Flere har imidlertid antydet at den kunne ha vært en fjern etterkommer av den for lengst utdødde Talbothunden. Dette var en stor støverlignende hundetype som fantes i England alt på Vilhelm erobrerens tid.
Den første skriftlige kilden som nevner terriere stammer fra boka "The Boke of St. Albans" ("The Bokys of Haukyng and Huntyng; and also of coot-armuris"), første gang publisert i 1486, der "Dame Juliana Berners" nevner «terroures» som en gruppe jakthunder. "Dr. John Caius" nevner «terrars» i en avhandling om britiske hunder, "De Canibus Brittanicus", skrevet på latin i 1570 (oversatt av Abraham Fleming i 1576). Han hevder at dette var en gruppe hunder som egnet seg til jakt på flere dyrearter. Han hevdet dessuten at hundene ofte ble kategorisert i henhold til det viltet hundetypen egnet seg til å jakte på.
Jakthundene.
Man har antatt at terriere som type oppsto i middelalderen. De eldste typene er gjerne småvokste og benvenes ofte som jaktterriere. Dette var opprinnelig hunder som ble avlet for jakt på byttedyr som søkte tilflukt i hi og underjordiske ganger, derfor måtte de ha mot og lynhurtige reflekser. Jaktterriere regnes derfor som hetsende hihunder. På grunn av disse ferdighetene ble de også i stor grad benyttet til å utrydde skadedyr, f.eks. rotter, rev, grevling og oter. Dette kommer også til uttrykke i enkelte av rasenavnene, f.eks. hos foxterrier (reve terrier), cairn terrier (steinrøys terrier) og border terrier (grense terrier) med flere. De fleste har imidlertid fått et rasenavn som peker til stedet der rasen oppsto.
Mange av disse små terriertypene har en ruhåret pelstype, ofte med øyenbryn, barter og rik behåring nedover beina. Dette skyldes ofte at de har jobbet som rottedrepere. Pelsen skulle være en slags «"rustning"» mot angrep fra rottene. Flere raser har også i utstrakt grad vært benyttet til revejakt, ofte i samarbeide med flokker av såkalte foxhound (en engelsk støvertype). Disse terrierne har gjerne en korthåret (glatt) pelstype der hvit er grunnfargen. Dette for at jegere og revehundene ikke skulle ta feil av terrieren og reven under jakten. Mange av disse hadde også jobb som renholdere og rottedrepere på båter. Slik ble terriergener spredd til stadig nye steder. Kerry blue terrier har skjegg, så den ikke skal bli skadet når den jakter på grevlig og rotter.
Kamphundene.
Det som får hunder til å slåss er dominans. På 1800-tallet oppsto det et nytt fenomen blant vanlige mennesker, nemlig at hundene ikke lenger bare skulle være nyttedyr, men også benyttes til underholdning. Dette resulterte i de såkalte «moderne kamphundene» (bull terriere), som ble avlet fram gjennom å krysse spesielt iherdige terrierraser med bulldograser. Den engelske staffordshire bullterrieren er i så måte nærmest for en stamfar å regne, men også vanlig bull terrier oppsto omtrent samtidig. Også amerikanske pitbull terrier er et eksempel på disse hunderasene, som nå mer opplever å bli forbudte i flere land. Fellsestrekkene er en forholdvis liten og kompakt, med en muskuløs kropp og et rundt hode.
Opprinnelig ble slike hunder brukt til kamper mellom hunder og okser, men etter hvert ble også regulære hundekamper vanlig. Slike kamper foregikk i såkalte kampgroper (på engelsk kalt "pits" – derav navnet "pitbull"), der hundene i lag med sine eiere og en dommer. Det hendte at en hund kunne bli drept i kamp, den ble da erklært «dead game» (omkommet i kamp).
Ekte og uekte terriere.
FCIs inndeling i grupper har lenge vært grunnlag for debatt. Mange mener for eksempel at de såkalte "bullterrierene" ikke egentlig hører hjemme sammen med «ekte» terriere, men heller skulle vært plassert i gruppe 2. Andre, på sin side, hevder at pinschere og schnauzere best passer sammen med terriere.


Blandingshunder.
En blandingshund kalles også ofte hundebastard, kjøter eller gatemix. Det er normalt en tilfeldig krysning mellom to eller flere ulike (ofte populære) hunderaser.
Begrepet "hundebastard" benyttes egentlig om blandinger der rasene er uspesifisert (ukjente), mens begrepet "kjøter" gjerne er et nedsettende uttrykk som brukes om uvanlig stygge eller uberegnelige blandingshunder.
Såkalte ulvehybrider.
Såkalte ulvehybrider oppstår når en hund parer seg med en ulv, men det er ikke korrekt å kalle avkommet hybrider. De blir bastarder, fordi hybridisering bare kan skje nå to ulike arter krysses – eksempelvis ulv og prærieulv eller tamhund og rødulv. Slikt avkom blir vanligvis sterilt. Det finnes imidlertid et unntak fra regelen. Dersom artene enten er i ferd med å «smelte sammen» til, eller «oppstå som ulike» arter, kan avkommet bli forplantningsdyktig.
Krysninger mellom underarter av samme art blir bastarder. Vanlig ulv og og hund tilhører samme art og avkommet blir derfor bastarder. Slikt avkom blir forplantningsdyktig.
Eksempler på uønsket kryssavl.
Årsaken til blandingshunder er sjelden ønsket om å krysse to ulike raser, men som regel regel løshunder og uansvarlig eierskap.
Hvert år leder uønsket kryssavl mellom hunder til at det fødes en rekke valper som er uønsket, med alle de bekymringer og ekstra kostnader det skaper for eierene. Slike valper blir gjerne enten gitt bort eller avlivet i Norge, men i mange andre land havner de på gata som løshunder. Der fortsetter de å formere seg ukontrollert, og i mange tilfeller blir de til et samfunnsmessig problem.
Etter hvert som nye generasjoner av såkalte gatehunder fødes og utvikler seg, endrer hundene utsende og karakter, og det kan se ut som om de til slutt vil ende opp med et tilnærmet likt utseende. Slike hunder kalles gjerne pariahhunder.
Eksempler på ønsket kryssavl.
Dette er blandinger som bevisst er krysset for å oppnå bestemte egenskaper. Slik kryssavl leder til «nye raser» om det genetiske materialet utvikles i en slik grad at de nye rasene oppnår en stor nok genpool til å bli levedyktige uten en for stor grad av innavl.


Lurcher.
Lurcher er tradisjonelt en blandingshund mellom skotsk hjortehund, greyhound og en eller flere terriertyper, men i dag kalles gjerne alle blandinger der hjortehund inngår for en lurcher. Mange bruker også betegnelsen så lenge det inngår ei mynde i blandingen.
Opprinnelse og alder.
Lurcheren har sin opprinnelse fra middelalderen i Storbritannia, da det ikke var tillatt for andre enn konge og adel å holde mynder. Lurcher betyr krypskytter, så denne hunden kan kalles en krypskytterhund.
Tradisjonelt skulle lurcher være en blanding mellom skotsk hjortehund, greyhound og en eller flere terriertyper, men nå mer er det en hvilken som helst blanding mellom en mynde og en eller flere andre hunderaser. En god lurcher var mye verd i tidligere tider, i det man primært benyttet disse hundene til å supplere matforrådet på en ulovlig måte. Lurchere har således alltid vært synonymt med tyvjakt på de britiske øyer, der viltet gjerne tilhørte konge, adel og rikfolk i tidligere tider.
I noen grad førers visse linjer av lurchere videre. Det fortelles blant annet at det skal finnes linjer som går tilbake til tidlig 1800-tallet i både Storbritannia og Irland. I USA finnes også en lurcher som kalles amerikansk staghound, hvilket tyder på et opphav fra hjortehund. Likeledes finnes det i Australia en såkalt australsk kenguruhund som også skal ha sitt opphav fra hortehund. Begge disse lurcherblandingene skal ha linjer som går langt tilbake i tid, uten at dette har latt seg verifisere.
Utseende, anatomi og fysikk.
Lurcher skal alltid ha myndepreg, men naturlig nok varierer både utseende, anatomi og fysikk mye, alt etter hvilke hundetyper som er inngår i blandingen. Lurchere er gjerne nesten like hurtige som mynder, men ofte mer utholdende og røffe. Den skal tåle mer og orke mer.
Bruksområde.
Lurcher har først og fremst vært arbeirklassens jakthund på rådyr, hare og annet småvilt på de britiske øyene. Den er tradisjonelt en hetsende hund, men avhengig av blanding bruker den såvel lukt som hørsel når den jakter.
Lynnne og væremåte.
Det er nærmest umulig å gi en beskrivelse av lurcherns lynne og væremåte, fordi dette naturlig nok varierer med både blandingen og individet. En «ekte» lurcher skal imidlertid være tøff, pågående og lojal til «the bitter end». Den skal ha jaktinstinkt, men må kunne kontrolleres. Lurchere er ofte litt sky og skeptiske av natur.


Greyster.
Greyster er en blandingshund der vorstehhund iblandes greyhound for å oppnå en hurtig hundetype med god utholdenhet. Denne hundetypen er norsk og benyttes først og fremst til konkurranser i hundespannkjøring av trekkhundmiljøet.
Opprinnelse og alder.
På 1980-tallet begynte en gruppe mennesker i trekkhundmiljøet å eksperimentere med å krysse inn greyhoundblod i vorstehhund, for å oppnå en hurtig hund med god stamina. Det er på det rene at vorstehhund iblandes greyhound for å oppnå større hurtighet, men det egnentlige blandingsforholdet rasene i mellom er ukjent. Noe hevder også at pointer har blitt blandet inn for å gjøre hundene fysisk mindre, siden greyhound er betydelig større enn vorstehhund.
Den kjente hundekjøreren Lena Boysen Hillestad har vært sentral i arbeidet med å få fra denne hunden, og hennes arbeider har blitt kronet med heder og ære både nasjonalt og internasjonalt. I dag har man lite å stille opp med i de korte trekkhundkonkurransene om man ikke bruker en såkalt greyster. Boysen Hillestad har vunnet 14 VM, 13 EM og 20 NM i nordisk stil.
Utseende, anatomi og fysikk.
Den ligner en storvokst vorstehhund, men har kraftigere fysikk og lengre lemmer. Spesielt lårene er meget kraftige.
Bruksområde.
Den er avlet for konkurranser i hundespannkjøring, men fungerer også godt som familiehund.


VM i fotball 1938.
VM i fotball 1938 ble spilt i Frankrike, den andre turneringen på rad i Europa. forsvarte verdensmestertittelen ved å slå 4-2 i finalen.
FIFAs beslutning om å arrangere mesterskapet i Frankrike skapte store protester i Sør-Amerika, der man trodde at arrangementet skulle foregå annen hver gang i Europa og Sør-Amerika. Som en følge av dette deltok verken eller i mesterskapet.
For første gang var vertsnasjonen og tittelforsvarerne (Italia) automatisk kvalifisert, og 15 nasjoner deltok. Østerrike var kvalifisert, men trakk seg da de på grunn av Anschluss var blitt en del av Tyskland, så gikk automatisk til kvartfinalen. I fem av de sju kampene i første runde måtte man ty til ekstraomganger for å få en avgjørelse, og i to av oppgjørene trengte man omkamp. I omkampene vant 4-2 over, mens Cuba avanserte til neste runde på s bekostning.
deltok for første gang i et verdensmesterskap, men ble slått ut i første runde av Italia. Kampen endte 2–1 etter ekstraomganger. Arne Brustad scoret det norske målet, og scoret et mål til like før slutten av ordinær tid, men dette målet ble annullert for offside. Kampen ble en reprise på oppgjøret mellom lagene to år tidligere i semifinalen under Sommer-OL 1936, der også Brunstad scoret det norske utligningsmålet og Italias vinnermål til 2-1 kom tidlig i første ekstraomgang. Italia har senere vunnet over Norge i USA i 1994 og i Frankrike i 1998, og er til nå det eneste landet som har slått Norge i et VM-sluttspill.
Sverige, som kom direkte til kvartfinalen, vant hele 8-0 over Cuba. Vertsnasjonen ble slått av Italia, og Sveits røk ut for Ungarn. holdt til uavgjort, men i omkampen vant Brasil 2-1.
I semifinalene vant Ungarn overbevisende 5-1 over Sverige, mens Italia slo Brasil i det første av mange spennende VM-oppgjør mellom disse nasjonene.
Finalen ble spilt på Stade Colombes i Paris. Italia tok tidlig ledelsen, men Ungarn utlignet i løpet av to minutter. Ved pause ledet Italia 3-1, og vant til slutt 4-2. Italia ble det første laget som forsvarte VM-tittelen.
Semifinaler.
16. juni 1938
Bronsefinale.
19. juni 1938
Finale.
19. juni 1938


Ystradfellte.
Ystradfellte (walisisk for «Melltes dalbunn») er en liten landsby i Powys, Wales. Den ligger ved elven Mellte i Brecon Beacons. Landsbyen er et populært turistmål, da den er et godt utgangspunkt for fotturer.
Det er laget en oppmerket sti lands Mellte, kalt "Waterfalls Walk". Den passerer elvens to største fosser, Sgwd Clun-gwyn og Sgwd Isaf Clun-gwyn. Ved en mindre foss, Sgwd yr Eira, går stien bak fossefallet.


Mellte.
Mellte er en elv i Wales. Den starter der elvene Llia og Dringarth renner sammen, og renner så sørover gjennom Ystradfellte før den renner inn i Neath.


Llanrhaeadr-ym-Mochnant.
Llanrhaeadr-ym-Mochnant er en landsby i Powys, Wales. Den ligger ved elven Rhaeadr, ved Berwynfjellene.
Landsbyen er kjent som sognet til William Morgan, den første som oversatte Bibelen til walisisk. Den største severdighetene er Pistyll Rhaeadr, som er det høyeste fossefallet i Wales, og som er kjent for en naturlig steinbue skapt av vannstrømmen.


Hellandsberg.
Hellandsberg (lulesamisk: "Ájládde") er et sted i Tysfjord kommune i Nordland, ytterst på vestsiden av Hellemofjorden, og er preget av spredt bebyggelse. Det har småbåthavn, nedlagt dampskipskai, og hadde til 2009 anløp av lokalbåten to ganger daglig. Stedet er forbundet med fylkesvei 682 fra Drag (6 kilometer). Kirken for Drag/Helland sogn ligger på Hellandsberg.


Llangollen.
Llangollen () er en liten by i Denbighshire, Wales. Den er kjent for Llangollenkanalen, som forbinder byen med Nantwich i England. Elven Dee renner gjennom byen.
I 1908 var byen vertskap for den nasjonale Eisteddfod. Senere har man startet med en årlig internasjonal eisteddfod i Llangollen.
Rainhillkonkurransen, en test av damplokomotiver som ble utført ved Rainhill utenfor Liverpool i 1829, ble gjenskapt i Llangollen i 2002. Dette ble gjort på Llangollenbanen, en gammel strekning som nå er en turistattraksjon.


De Havilland Canada.
de Havilland Canada (DHC) var et selskap i Toronto, Canada som produserte propellfly. Selskapet ble senere solgt til Boeing og i 1992 videresolgt til det Canadiske selskapet Bombardier hvor det nå inngår i aerospace-divisjonen. DHC ble dannet i 1928 av britiske de Havilland Aircraft.


St Asaph.
St Asaph ((walisisk Llanelwy'")) er en by i Denbighshire, Wales. Den ligger ved elven Elwy.
Byen vokste fram omkring en keltisk kristen helligdom som ble grunnlagt av St. Kentigern i det 6. århundre. Den har Storbritannias minste katedral, St. Asaphs katedral, som ble reist i det 14. århundre. Den er viet til Asaph, bispedømmets andre biskop.
Som katedralby hadde St Asaph tidligere status som ("city"), men den har nå status som ("town"). Det ble gjort forsøk på å få tilbake denne statusen i 2000 og 2002, men Newport gikk av med seieren i konkurransen som ble arrangert i forbindelse med dronning Elisabeth IIs gulljubileum.


Safran.
Safran er et krydder som består av de tørkede arrene fra safrankrokusen ("Crocus Sativus" L.). Dette er et av de mest kostbare krydderene som finnes. Til ett kilo safran kreves minst 70 000 krokuser, eller omtrent 150 000 til 200 000 arr, som må plukkes og renses for hånd. Tidligere var Spania en stor eksportør av safran, men i dag har Iran 95% av verdensmarkedet med en eksport på omkring 180 tonn safran i 2004-2005. Safran høstes i løpet av to intensive uker i månedskiftet oktober/november. Safran brukes i hovedsak som smakstilsetting i mat, som krydder og i kjemisk prosessindustri.
Historie.
«Ingenting forfalskes så meget som safran» skrev Plinius omkring år 70 e. Kr. Slikt fusk ble strengt straffet. Det var gjerne gurkemeie eller saflor man benyttet for å narre folk. Første gang safran nevnes er på sumeriske leirtavler fra 4000 f.Kr. Man tror at safranblomsten kommer fra Asia, men en del historikere tror den kommer fra Hellas.
Safran nevnes også i Det gamle testamente, i "Høysangen" 4,14: "Nardus og safran, kalmus og kanel med alle slags viraktrær, myrra og aloëtrær og alle de beste velluktende urter." Etter Romerrikets fall forsvant safranen fra Europa. Men den vendte tilbake under korsfarertiden, da korsridderne stiftet bekjentskap med det arabiske kjøkken. Til Norge kom safran trolig på 1600-tallet.
Matretter.
Safran er en av de tre viktigste ingrediensene i Paella og gir den gule fargen.
I Europa benyttes safran nå gjerne i mange matretter, for eksempel den franske fiskesuppen "bouillabaisse", den italienske risretten "risotto alla milanese" og den spanske "paella". I Iran blir gjerne risretter forfinet med safran. Til desserter som saffranis og panna cotta gir det en god smak og fin gul farge. Den beste safranen hevdes av noen å være en variant fra Sørfrankrike, "Gâtinais-safran", men iransk safran fra Khorasan sies å ha en jevn og høy kvalitet.
Kjennetegn.
For å være sikker på god safran skal du bare handle inn hele pistiller. Kjøper du malt safran kan du ikke være sikker på kvaliteten. Safrantrådene (filament, merker, pistiller) har en klar og intensiv rødfarge (ingen annen farge, eller svært lite av de gule delene). Safrantråder må være tørre og skjøre ved berøring. Safranaromaen er sterk og frisk, aldri med muggsmak. Man fastsetter safranens kvalitet via en internasjonal ISO-standard: 3632-1 og 2: 1994. Da måler man fargestyrke, smak og aroma.


Borzoi.
Borzoi (Russkaya Psovaya Borzaya) tilhører myndene og er i Norge også kjent som russisk ulvehund. Den tilhører de nordlige mynderasene og er en av de største myndene.
Opprinnelse og alder.
Disse storvokste og praktfulle hundene ble i lang tid skattet av det russiske aristokratiet for sin skjønnhet og sine jaktevner. Russland er da også regnet som både rasens opprinnelsesland og hjemland.
Til mynde å være er den ikke spesielt gammel. Mange tror rasen kom til Russland fra det gamle Arabia på 1600-tallet. Russerne selv hevder at den trolig nedstammer fra chortaj, som er en annen russisk mynde. Det er imidlertid mer sannsynlig at borzoi, chortaj og polsk mynde har en felles forfar, siden alle plutselig dukker opp i historiske kilder fra 1600-tallet. Navnet «borzoi» oversettes direkte som «rask som vinden» og kommer av det russiske «Borzaja Sobaka». På russisk kalles denne hunden «Russkaya Psovaya Borzaya», som rett og slett betyr russisk langhåret mynde. Dagens hunder er trolig også iblandet linjer fra kaukasisk mynde, som stammer fra områdene rundt Krim og foten av Kaukasusfjellene.
Den tidligst kjente beskrivelsen av en borzoi stammer fra 1650-tallet. Etter første verdenskrig og den russiske revolusjonen ble rasen nærmest utryddet. Hundene kom til England i ca. 1887, fra den berømte Perchinokennelen, som tilhørte Storhertug Nikolai Nikolaievitch av Russland] Det engelske oppdrettet av ble grunnlagt på 1890-tallet og var ledet av hertuginnen av Newcastle.
Den første rasestandarden (russisk) for rasen ble publisert i 1951 og var basert på kritikker av mer enn 700 mynder i årene 1946–1950, gjort av eksteriørdommer Constantin Esmont og hans kollega A. M. Lerkhe. Rasen aksepteres av FCI.
Utseende, anatomi og alder.
Borzoi er en av de største myndene. Hannene kan bli mer enn 80 cm i skulderhøyde, mens tispene gjerne blir ca. 5 cm lavere. Vekten er ca. 35-45 kg, avhengig av kjønn. Kroppen er dekket med en lang og silkemyk, lett bølget (lokket) pels, som kan komme i flere fargekombinasjoner. En slik pels krever naturlig nok en god del stell, men riktig gjort blir pelsstellet gjerne en kosestund for både hund og eier. Helhetsinntrykket skal være imponerende. Den er lett rektangulær og smal og flat i kroppen. I størrelse er det bare den irske ulvehunden og den skotske hjortehunden som overgår den i størrelse blant myndene.
Store hunder blir gjerne ikke så gamle som små. Det regnes derfor som en formidabel alder om denne rasen blir 10 år gammel.
Bruksområde.
Rasen er opprinnelig avlet til hetsjakt på ulv, hare og rødrev. Slik jakt foregikk gjerne tilsammen med jegere til hest. I dag skattes rasen imidlertid først og fremst som en sosial og kjærlig familiehund, men den er også en hyppig gjest å se på hundeutstillinger verden over. Også i Norge.
Lynne og væremåte.
Borzoi er en typisk mynde på alle måter. Noe reservert overfor fremmede og skeptisk til nye ting og hendelser. Den regnes som intelligent og lettlært, og svært hengiven overfor sine egne og deres nærmeste venner. Lydighetstrening bør foregå etter prinsippet om gjensidig respekt mellom hund og eier, da disse hundene har et sart sinn. Borzoi er snill mot barn, men liker ikke bråk og støy rundt seg. Den passer derfor best i familier med litt større barn. Den regnes som rolig og avbalansert, nærmest tilbakeholden, men i en presset situasjon vil den forsvare både seg selv og sine eiere.
Annet.
Rasen kan være sensitiv for magedreining og trenger et sunt og næringsrikt kosthold for å forebygge, gjerne gjennom flere daglige måltider. Pelsen er middels krevende.


Telefon.
Telefon (av gresk "tele", fjern og "phono", lyd) er en telekommunikasjonsinnretning som overfører lyd ved hjelp av elektriske signaler.
Ikke-elektriske telefoner.
Telefon kan anses for å være enhver mekanisme som er egnet til å transportere lyd over lengre avstander. I så måte ble telefonen funnet opp av kineseren Kung-Foo-Whing i 968. Han overførte lyd gjennom rør, en metode som man blant annet kjenner fra kommunikasjon mellom bro og maskinrom på skip.
Sammenkobling av to membraner med en tråd for overføring av lyd ved hjelp av vibrasjoner har vært kjent i århundrer, og er også et prinsipp man kunne se igjen i 1900-tallets barns lek med hermetikkbokser og matpapir.
Elektromagnetiske telefoner.
Vanligvis krediteres Alexander Graham Bell for oppfinnelsen av telefonen, da han bygde en slik i Boston i 1876. Imidlertid hadde han på det tidspunktet ikke utviklet den mer enn amerikansk-italieneren Antonio Meucci hadde gjort i 1849. Meucci slet med å løse enkelte problem med sin oppfinnelse, og den ble aldri noen kommersiell suksess. En rekke andre oppfinnere arbeidet også med telefoner før Bells gjennombrudd i 1876. Bell skal, om han ikke fant opp metoden å overføre lyd på, i hvert fall krediteres for å ha funnet opp et velfungerende telefonsystem.
Det fortelles at en eldre, betydningfull herre fikk demonstrert nyvinningen, og erklærte at dette ikke kunne bli noe annet enn et leketøy.
Telefoni i Norge.
Konsul Joakim Anderssen (1829 – 1909) kjøpte en telefon på verdensutstillinga i Philadelphia i 1876 direkte av Alexander G. Bell samme året som Bell fant opp nyheten. Den ble montert for kommunikasjon mellom Anderssens firma og hans private hjem i 1876 i Ålesund. Første samtale foregikk mellom far og sønn. Den historiske samtalen skjedde fire år før telefonen offisielt kom til Norge.
I 1880 åpnet International Bell Telephone Company det første norske telefonanlegget med sentraler i Oslo og Drammen. Selskapet drev etter konsesjon av kommunene. Ikke lenge etter ble det opprettet lokale telefonforeninger og -selskaper som private kooperativer i flere kommuner rundt om i Norge. Fra omkring århundreskiftet kom staten sterkere med, og Telegrafverket overtok etter hvert i alt 200 private telefonanlegg.
I løpet av første halvdel av 1900-tallet bygde Telegrafverket ut et landsomfattende rikstelefonnett. I Norge ble den første automatiske telefonsentralen satt i drift i Skien i 1920. I 1953 ble den første radiolinjen for telefoni tatt i bruk mellom Trondheim og Steinkjer.
Da det siste private selskapet, Andebu Telefonselskap, ble kjøpt i 1974, fikk Televerket totalt monopol over nettet. Alle utenlandsforbindelsene ble helautomatisert fra 1985. Televerkets enerett til å selge telefonapparater i Norge opphørte i 1988.
Mobiltelefoni.
OLT-nettet (Offentlig Landmobil Telefoni) med VHF-apparater og manuelle sentraler fungerte fra 1966 til 1990. Det første automatiske mobiltelefonettet NMT-450 åpnet 1981 og ble stengt i 2004. NMT-900-nettet ble åpnet i 1986 og ble stengt i 2001. I 1991 fikk både NetCom og Televerkets Tele-mobil lisens for å besørge GSM-mobiltelefoni i Norge.
Bredbåndstelefoni.
Etter at det ble vanlig å ha bredbåndstilkopling hjemme, har flere og flere norske hjem gått over til bredbåndstelefoni, vanligvis med analoge telefonapparater og et adapter mot Internett.
Elektromagnetiske telefoner.
Enkelt fortalt fungerer elektromagnetiske telefoner ved at en mikrofon omdanner lydbølger til strømvariasjoner på senderstedet. Strømmen overføres til mottakerstedet, der strømvariasjonene omdannes til lydbølger ved hjelp av en høyttaler. Systemet kan knyttes til bildet øverst på siden, og systemet benyttes delvis i nødtelefonsystemer på skip, delvis i gruver, og er basis for et lett felttelefonapparat benyttet av US-Marines (TA-1)
Telefonens oppbygging og virkemåte.
thumb
thumb
Den enkleste telefonen er bygd slik at samme del virker som sender og mottaker. Det fungerer omtrent som to blikkbokser med en stram snor mellom, men i en elektrisk telefon blir membranens bevegelser til elektrisitet som sendes gjennom ledningen og gjenskapes til bevegelse i den andre enden.
Over litt lengre avstand enn noen få hundre meter vil dette bli i dårligste laget og man kom raskt frem til at man hadde behov for en mikrofon (lat. "liten lyd"). Kullkornsmikrofonen baserer seg på at når en membran er i kontakt med kullpartikler vil bevegelsene i membranen endre motstanden i kullet noenlunde likt med lydens bevegelse av membranen. Allerede i 1892 fikk White patent på en mikrofon som knapt kan sies å ha endret seg senere. Mikrofonen benyttes fortsatt i enkle dørtelefonanlegg.
Ved å koble disse to elementene sammen med et batteri fikk man en talekrets med bra lyd over avstander på noen kilometer. Man fant omtrent samtidig ut at ved å isolere mikrofonen og batteriet fra telefonkretsen ved hjelp av en liten transformator så kunne man opprettholde god lydkvalitet på lange strekninger. Derfor kom taletransformatoren eller "induksjonsrullen" inn som en del av apparatet. (Dette er utelatt på f.eks. dørtelefoner fortsatt, da disse kun fungerer over korte avstander.) Induksjonsrullen var i all enkelhet en "trådsnelle" med to forskjellige tråder viklet på, ofte et par hundre omdreininger med litt tykkere tråd til mikrofonviklingen (diameter ca 0,2 mm) og 3 – 8 ganger så mange viklinger med tynnere tråd til høretelefonsiden. For å øke den magnetiske virkningen var hullet i trådsnellen fylt med en bunt glødet jerntåd.
Denne koblingen ville kunne fungere som talekrets i dagens analoge telefoner.
Vekselstrømsklokka.
Magneten sender hele tiden ut magnetfelt slik at ankeret vil ha en polarisering i forhold til elektromagnetene. Når vekselstrømmen går den ene veien, trekkes ankeret til den ene siden; så fort strømmen snur, trekker ankeret til den andre siden. Dette får ikke skje fortere enn at vi rekker å flytte på ankeret og hammeren, derfor har ringestrømmen vanligvis en frekvens på 15-30 Hz. Normalt i Norge er 25 Hz ringefrekvens, mens i USA er det mer vanlig med 20 Hz. (Når vi kaller dette for klokke er det fordi hammeren ofte er montert slik at den slår på en eller to klokker/bjeller.)
For å unngå å slippe likestrøm gjennom ringeklokka har moderne telefoner en kondensator koblet inn i ledningen til klokka. Kondensatoren har relativt liten motstand for vekselstrøm, men slipper ikke igjennom likestrøm.
Ringestrøm.
For at telefonen skal gi fra seg en ringelyd sendes det en vekselstrøm ut til telefonen. Normalt er dette 25 Hz og ca 90 V. Avvik kan forekomme i ulike systemer. Siden denne spenningen er så høy at det kan være skadelig, sendes det normalt ikke lengre intervaller enn 1 sekund. På felttelefoner og andre manuelle telefonsystemer genereres ofte denne ringestrømmen ved at man manuelt sveiver en liten generator. Den elektriske effekt som leveres ut er oftest lav. (Under 5 W.)
Automatisering.
De aller tidligste apparatene hadde ingen taster, men ved hjelp av en sveiv ble elektrisk strøm generert i apparatet og som videre utløste et ringesignal på den manuelle telefonsentralen apparatet var tilknyttet. Apparater var tilknyttet bemannede lokalsentraler, og selv langt utpå 1980-tallet var det mange norske bygder som hadde slike telefonsentraler, bl.a. Nordlenangen sentral i Troms. Abonnenten, f.eks. Nordlenangen 17c måtte sveive på apparatet for å komme i kontakt med sin lokalsentral og muntlig bestille sin telefonsamtale. Dette prinsippet ble også brukt på felttelefoner i Forsvaret som har vært i bruk til 1990-tallet. Televerket var ikke ferdig med automatiseringen i Norge før i 1985 da siste sentral i Balsfjord fikk summetone. Ingen regel uten unntak, en liten telefonsentral i Karasjok forble manuell til den ble nedlagt i 1993.
Etter sveiveapparatene kom nummerskiveapparatene som genererte et analogt nummersignal til automatiske telefonsentraler.
Eldre automatapparater.
En eldre telefonmodell med nummerskive.
Systemet med automatisk nummervalg ble funnet opp allerede i 1888 (patent i 1891) av Almon Brown Strowger (1839 – 1902). Første automatiserte telefonsentral i Norge ble Skien i 1920. Det siste serieproduserte norske telefonapparatet med nummerskive ble produsert fra 1967, og først avløst av tastetelefoner på begynnelsen av 1980-tallet, blant annet av den såkalte «tastafonen». Noen av disse apparatene brukte de samme impulsene som den gamle nummerskiva, men toneknappvalg overtok etterhvert som sentralene ble modernisert. I 1997 var telenettet i Norge helt digitalisert og alle kunne fra da av bruke moderne telefoner.
Toneknappvalg (DTMF).
Etter hvert tok tonesignaleringen over, og dette systemet er bygget opp slik at det ved hvert tastetrykk sendes ut to toner samtidig (derav begrept DTMF, det vil si Dual Tone Multiple Frequency).
Bokstavene har ikke kommet i vanlig bruk, men blir benyttet blant annet av det amerikanske forsvaret.
Telefonrøret.
Telefonrøret, som er kommet med på de avbildede telefonene, ble funnet opp da en svenske bandt høyttaleren og mikrofonen til en pinne slik at han kunne ha en hånd ledig mens han pratet. Telefonrøret (mikrotelefonen) fikk raskt utbredelse i Skandinavia, og var vanlige allerede før 1905. Spesielt i USA var motstanden mot telefonrøret stor, fordi man da vanskelig kunne regulere avstanden til mikrofonen, Offentlige telefoner fikk der telefonrør først utpå 1930-tallet.
Lyd begge veier i et ledningspar.
Vi både sender og mottar gjennom samme ledningspar. Dette medfører at vi hører oss selv i egen telefon. Dette kalles sidetone. Ved spesielt lange eller dårlige forbindelser kan vi få ekko. Dette er vanskelig å fjerne helt, og tar vi bort sidetonen slik at vi ikke hører oss selv, vil vi automatisk øke volumet,og begynne å rope. Blir sidetonen for sterk, senker vi stemmen, og det blir vanskelig å høre oss for de i "andre enden". For å dempe sidetonen, ble det innført sidetonedemping i telefoner fra 1930-tallet. For å oppnå dette, ble det laget såkalte hybridkoblinger.
thumb
Ved telefoni over datanettet, såkalt VOIP- og IP-telefoni, blir sidetonen mindre fordi man kan sende data begge veier uten at disse forstyrrer hverandre. Når man likevel opplever ekko og dårlig lyd, skyldes dette ofte mangler ved programvare og/eller utstyr. Følgende enkle skjema er benyttet for å koble en gammeldags telefon til PC'ens lydkort, og har vist seg å overføre perfekt lyd med Skype når det er koblet til en maskin, men er helt uholdbart til en noe eldre maskin med annet operativsystem.
Telefonstikkontakt og propp.
De vanligste i Norge var 3 pins for automattelefoner og 6 pins for manuelle telefoner.
Hvert land har stort sett sin egen standard for propp og telefonstikkontakt.
Disse er i dag erstattet med såkalte RJ-45 kontakter som er like med kontakter brukt for datanettverk. Tilkoblingene kan variere, men i de senere år har de to midterste blitt brukt til analoge telefoner. Analoge telefoner vil normalt fungere om ledningene blir byttet om, men standard tilkobling vil være at venstre leder er positiv i forhold til høyre leder. Lederene blir omtalt som
La, L2, eller Tip for den positive, og Lb,L1 eller Ring for den negative. Målt iforhold til jord er Lb mest positiv. Linjespenningen kan variere, men er normalt ca 48V (24-60V) når telefonen ikke er i bruk. Når telefonen ringer sendes det ut vekselspenning som kan være over over 100V. Normal ringefrekvens i Norge er 25Hz.


Vær (meteorologi).
Vær omfatter alle de forskjellige kortvarige fenomenene som opptrer i atmosfæren til et himmellegeme. De mest vanlige fenomenene på Jorden inkluderer vind, tordenvær, regn, sludd, hagl og snø, som opptrer i troposfæren eller de lavere delene av atmosfæren. Været drives av forskjeller i energien fra solen. Fordi sollys treffer jorden med varierende vinkel blir forskjellige steder oppvarmet i varierende grad. Dette forårsaker temperaturforskjeller som fører til global vind og indirekte også alle andre værfenomen. Direkte årsaker til vær er variasjoner i temperatur, fuktighet, atmosfærisk trykk, skydekke, vind og høyde. Alle bortsett fra høyde er påvirket, i varierende grad, av forskjeller i oppvarming.
Værvarsling.
Værstasjoner rundt om på jorden observerer været kontinuerlig og melder om forholdene ved hjelp av ulike kodesystemer. Værsystemer er av natur kaotiske systemer. I praksis betyr dette at meteorologi bare kan forutsi været noen få dager inn i fremtiden. Det var i forbindelse med studier av værsystemer at kaosteori først ble formulert av Edward Lorenz. Nylig har det vist seg at den teoretiske avstanden frem i tid som det er mulig å forutsi været ikke er så liten som man tidligere antok. Forskning indikerer at problemer med formlene som brukes i dagens modeller er den begrensende faktoren for nøyaktigheten av værvarsligen, og ikke værets kaotiske natur. Men selv bedre modeller vil øke varslingstiden med i høyden en uke. Imidlertid jobber forskere kontinuerlig med å øke perioden på værvarslene. I de siste ti årene er det utivklet modellverktøy som gjør det mulig å varsle mer generelle avvik fra klimatologiske midler over perioder fra uker til årstider, som for eksempel hvorvidt temperatur og nedbør vil bli over eller under normalen et godt stykke frem i tid. Disse værvarslene har blitt stadig mer nøyaktige.
Værvarsling er et område som er gjenstand for aktiv forskning, drevet fremover av fordelene en oppnår med nøyaktige værvarsler. Kaosteori sier at små forskjeller i de initielle forholdene vokser eksponentielt over tid, inntil været er veldig forskjellig fra hva det ville ha vært dersom de initielle forholdene var ørlite annerledes. Meteorologene har tatt konsekvensen av den atmosfærens fundamentalt kaotiske natur og bruker en teknikk som kalles "ensemblevarsling". Dette går ut på at en beregner været fremover for en rekke utgangsscenarier som er noe forskjellige, men alle sannsynlige ut fra gjeldende observasjoner. Denne samlingen med forskjellige fremskrevne scenarier, "ensemblet", kan brukes til å si noe om usikkerheten i værvarslet. Hvis alle de fremskrevne scenariene er nokså like, indikerer det at værvarslingen har høy grad av sikkerhet.


Uniform.
En uniform er et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon for en organisasjon eller gruppe. En uniform har ofte elementer som viser bærerens rang og/eller funksjon i fellesskapet.
Yrkesgrupper som ofte bærer uniform er militære, politi, vektere, brannkorps, skipsmannskap, buekorps, tjenere, og fanger. Tilsvarende vil fotballag og liknende kle seg likt. Det gjelder også helsepersonell og flere andre yrker. Også skoleelever bruker uniform noen steder i verden.


VM i fotball 1954.
VM i fotball 1954 ble arrangert i Sveits. Mesterskapet ble vunnet av, som slo 3-2 i finalen. Det var Tysklands første VM-tittel.
For første gang var det TV-overføring av kampene, og det ble utgitt spesielle mynter i forbindelse med arrangementet. Det ble tatt i bruk et nytt seedingsystem i gruppespillet, slik at de to høyest rangerte lagene i hver gruppe slapp å møte hverandre. 16 lag var kvalifisert for turneringen, og disse lagene spilte i fire grupper à fire lag. De to beste lagene i hver gruppe gikk videre til kvartfinalene. I gruppespillet ble det spilt ekstraomganger hvis kamper endte uavgjort, og ved poenglikhet mellom nr. 1 og 2 ble gruppevinneren bestemt ved loddtrekning. Ved poenglikhet mellom nr. 2 og 3 ble det spilt omkamper. I omkampene vant 4-1 over, mens slo med hele 7-2.
I kvartfinalene vant favorittene Ungarn over 4-2 i en av VM-historiens styggeste kamper, som i ettertid ble omtalt som Slaget i Bern. Tittelforsvarerne slo ut av mesterskapet, Vest-Tyskland sendte hjem med 2-0, og Østerrike greide å slå vertsnasjonen i VM-historiens mest målrike kamp (7-5).
I den ene semifinalen vant Vest-Tyskland 6-1 over Østerrike, mens kamen mellom Ungarn og Uruguay ble svært spennende. Det sto 2-2 ved full tid, og i ekstraomgangene sørget Sándor Kocsis med sine to mål for at Ungarn gikk til finalen. Dette var Uruguays første VM-tap noensinne.
Finalen mellom Vest-Tyskland og Ungarn ble sett av 60 000 tilskuere på Wankdorf Stadion i Bern. På papiret så det ut som en lett match for Ungarn. Ungarn hadde ikke tapt på 31 kamper, og hadde scoret 25 mål på deres vei mot finalen. Lagene hadde møtt hverandre i innledningsrunden, og da hadde Ungarn vunnet hele 8-3. Finalen ble imidlertid langt jevnere. Det første målet kom oppskriftsmessig ved Puskas etter 6 minutter, og 3 minutter senere stod det 0-2 ved Czibor. Tyskland derimot kom raskt tilbake ved Morlock i det 11. minutt, og så utlignet de i det 18. ved Rahn. 2-2 ved pause. I andre omgang scoret Rahn sitt og tyskernes tredje mål i det 84. minutt. I Tyskland ble seieren senere kjent som «Das Wunder von Bern», «Miraklet i Bern». For første gang siden 2. verdenskrig hadde tyskerne noe å feire, og noe å være stolt over.
Toppscorer i turneringen med 11 mål ble Ungarns Sándor Kocsis som forbedret den tidligere scoringsrekorden fra Ademir Menez i 1950 med tre mål.
Kvartfinalene.
26. juni 1954
26. juni 1954
27. juni 1954
27. juni 1954
Semifinalene.
30. juni 1954
30. juni 1954
Bronsefinalen.
3. juli 1954
Finalen.
4. juli 1954


Krydderurt.
Krydderurter er urter som har en kraftig aroma, og som brukes i matlagningen som tilsetning for smakens del. Man skiller mellom krydderurter og krydder, da krydder er bær, frukter, frø, bark, blad, røtter eller andre deler av planter med vedaktige stengler, for eksempel trær og busker. Krydderurter er urter i ordets egentlige forstand, det vil si planter hvor stenglene ikke danner ved. Det er oftest bladene eller bladaktige plantedeler som brukes i matlagningen. Noen grensetilfeller, såkalte halvbusker, faller inn under begge kategoriene, for eksempel timian, rosmarin og lavendel.
Videre skiller man krydderurter fra grønnsaker ved at krydderurtene brukes i mindre mengder og da som tilsetning for å påvirke smaken, snarere enn for å gi volum og konsistens.
Mange krydderurter har sitt opphav i sydligere deler av Europa, men noen arter vokser vilt eller forvillet også i Norge, som for eksempel kvann ("Angelica archangelica") og prikkperikum ("Hypericum perforatum"). Klostervesenet var en effektiv distributør av urter av ymse slag, ettersom klosterhagene ofte hadde store urtegårder. Rundt ruinene av gamle klostre finnes det derfor ofte forvillede krydderurter, som for eksempel på Hovedøya i Oslofjorden. Dyrking av urter er en hobby for mange hageeiere.
Noen krydderurter har også ord på seg for å ha medisinske egenskaper, og har blitt brukt som husremedier mot forskjellige plager. Selv om mange planter rett nok blir brukt til droger, er det jevnt over lite vitenskapelig belegg for at plantene i urtehagen har en effekt mot spesifikke plager utover at de tilfører kroppen antioksidanter og vitaminer.


Southampton.
Southampton er en by og et distrikt i det sørøstlige England. Den ligger omtrent midt mellom Portsmouth og Bournemouth. Byen var tidligere en del av Hampshire, men siden 1. april har den vært administrert som en enhetlig myndighet.
Distriktet omfatter flere bosetninger utenom selve Southampton by, blant annet Bassett, Bitterne, Millbrook, Shirley, Swaythling, Wollston, Totton og Eling.
Byen ble kraftig bombet under andre verdenskrig, og mange historiske bygninger ble ødelagt. Deler av den gamle bymuren er bevart, samt byporten "Bargate" i nordenden av muren.
University of Southampton og Southampton Solent University (tidligere Southampton Institute) er de fremste lære- og forskningssentrene i byen. Ordnance Survey, det britiske kartverket, har sitt hovedkvarter i Southampton.
Havnen er den viktigste på Englands sørkyst, og brukes både til kommersiell trafikk og til fritidsbåter.
Byens fotballag er Southampton FC, kjent som "The Saints". Det var en av lagets spillere, Charles William Miller, som grunnla Brasils første fotballklubb.
Historie.
Southampton og Portsmouth ca. 1888
Man har funnet spor etter bosetninger fra steinalderen i området, men den første permanente bebyggelsen er fra romersk tid. Byen var da kjent som "Clausentum", og var havneby for Winchester og Salisbury.
Angelsakserne flyttet sentrum over elven Itchen, til stedet hvor byen ligger nå. Southampton fortsatte å være en viktig havn. I 1014 skal Knut den store ha slått den angelsaksiske kongen Ethelred den rådville. Det var under dette slaget Knut sies å ha kommandert tidevannet til å stoppe. Etter normannernes erobring av England ble Southampton den viktigste havnen for transport mellom Winchester, som var Englands hovedstad i en periode, og Normandie.


Kubikkdekameter.
Kubikkdekameter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkdekameter er volumet av en kube hvor hver side er en dekameter (10 meter) lang.
Kubikkdekameter brukes noe til å angi volumet av store vannmasser, som f.eks. volumet av vannreservoarer, men brukes ellers lite. Enhetene hektoliter, kubikkmeter og kubikkilometer brukes i stedet.


VM i fotball 1950.
VM i fotball 1950 er det eneste som ikke hadde en enkelt finalekamp. Fra og med dette året ble selve vinnerpokalen kalt Jules Rimet-trofeet, for å markere 25-årsjubileet for Rimets tid som president i FIFA. Mesterskapet ble vunnet av, som også vant det første mesterskapet i 1930.
På grunn av andre verdenskrig hadde det ikke blitt arrangert noe verdensmesterskap siden 1938. Mye av Europa lå fremdeles i ruiner etter krigens ødeleggelser. Dermed fikk Brasil, det eneste søkerlandet, æren av å arrangere mesterskapet. Gruppespillet var uvanlig i 1950, med grupper à 2, 3 og 4 lag. Dette skyldtes at enkelte nasjoner som var kvalifisert, trakk seg fra turneringen. trakk seg etter at FIFA nektet laget å spille barbeint. Tyskland og Japan, som begge var okkupert, ble nektet å delta.
De britiske nasjonene kunne nå delta, etter at de hadde meldt seg inn i FIFA igjen fire år tidligere, etter 17 års selvvalgt eksil.
var blant forhåndsfavorittene, men de gikk på et overraskende 1-0-tap mot. De tapte også for, og ble følgelig slått ut.
a> utgitt til minne om mesterskapsfinalen
I finalegruppen deltok de fire gruppevinnerne, Spania, og Uruguay. Sammenlagtvinneren av denne gruppen ville bli utropt til verdensmester. Brasil innledet med storseire mot Sverige og Spania (7-0 og 6-1), og var store favoritter foran den avgjørende kampen mot Uruguay. De trengte bare uavgjort for å sikre seg troféet. Brasil tok ledelsen i kampen, men Uruguay kom sterkt tilbake og vant 2-1. Dermed hadde de sikret seg verdensmestertittelen for andre gang.


Tórshavn.
Tórshavn (, dansk: "Thorshavn") er Færøyenes hovedstad, og ligger på østkysten av hovedøya Streymoy, i le av øya Nólsoy. Byen ble grunnlagt av norske landnåmsmenn i 825, og vokste opp omkring tingstedet på halvøya Tinganes. Tinganes er fremdeles sete for Lagtinget (Løgtingið). I motsetning til mange andre nordiske byer med trehusbebyggelse, har Tórshavn aldri vært rammet av en omfattende bybrann. Derfor finnes det i gamlebyen mange hus fra 1500- og 1600-tallet.
Byen er landets kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum. Ved kommunesammenslåinger har Kaldbak (1976), Hvítanes og Hoyvík (1978), Argir (1997), Kollafjørður (2001), Kirkjubøur, Hestur og Nólsoy (2005) blitt deler av Tórshavnar kommuna, men kun Hoyvík i nord og Argir i sør kan betraktes som egentlige bydeler. Tórshavn hadde 12 384 innbyggere den 1. januar 2009, mens medregnet Argir og Hoydal hadde byen 17 759 innbyggere. Tórshavnar kommuna nådde 20 000 innbyggere den 21. august 2009.
Navn.
Byens navn kommer fra det norrøne "Þórshöfn", som refererer til guden Tor ("Þórr", moderne færøysk: "Tór"). Dette vitner om at byen ble grunnlagt lenge før kristendommens inntreden på Færøyene omkring år 1000. Navnet har senere fått danske og anglifiserte skrivemåter i form av "Thorshavn" og "Thorshaven". De fleste færøyinger omtaler Tórshavn bare som "Havn", og det gjenspeiler seg til og med i offisielle navn som "Havnar Framburðsfelag" og mange bedriftsnavn.
I det færøyske kasussystemet bøyes Tórshavn i henhold til reglene for endelsen "havn". Dette gjør at navnet ikke får noen ny endelse i dativ og blir "í Tórshavn". Genitivsformen er "Tórshavnar", både brukt i kommunens navn og i betydningen «til»: "til Tórshavnar". Bokstaven "Ó" uttales som.
Geografi.
Tórshavn er geografisk lokalisert midt i øyriket, på østkysten av den største øya, Streymoy, på 62° nordlig bredde og 6° vestlig lengde. I øst ligger den forholdsvis flate øya Nólsoy, som effektivt skjermer byens naturlige havn. Uten Nólsoy ville utviklingen av Tórshavn som havneby trolig aldri ha funnet sted. Halvøya Tinganes deler havnen inn i Eystaravág og Vesteravág. Den lille elven Sandá har sitt utløp ved Sandagerði, og danner skillet mellom Tórshavn og Argir.
Tórshavn som byområde har med tiden vokst seg utover sine opprinnelige grenser, slik at nabobygdene Argir og Hoyvík i dag er å betrakte som bydeler. Statistikkmessig, eksempelvis med innbyggertall, regnes disse stedene dog fremdeles som selvstendige fra hverandre.
Nordvest for byen ligger fjellet Húsareyn (347 moh.), og i sørvest Kirkjubøreyn (351 moh.) ved bygda Kirkjubøur. Streymoys sydspiss kalles Kirkjubønes. Før fergehavenen Gamlarætt ble bygd like i nærheten av Kirkjubøur, gikk fergen fra Tórshavn til Hestur, Koltur og Sandoy rundt Kirjubønes. Tórshavn ligger i et av de flatere områdene på Færøyene, og havklipper er det få av, spesielt i umiddelbar nærhet av byen.
Klima.
Tórshavn har et relativt temperert og stabilt atlanterhavsklima, i all hovedsak med jevne temperaturer hele året. Gjennomsnittstemperaturen i perioden 1961–1990 lå på 6,5 °C. Det pleier ofte å legge seg tåke over fjorden, og i 1961–1990 lå det årlige gjennomsnittet på 40 tåkedager, 49 frostdager og 44 snødager. Den årlige nedbørsmengden overstiger alltid 1 000 mm.
Utdanning.
Tórshavn er sentrum for utdannelse og pedagogiske institusjoner på Færøyene. Grunnskolen på Færøyene kalles "Fólkaskúlin", og her undervises det på færøysk, mens det er opplæring i fremmedspråkene dansk, engelsk og tysk fra henholdsvis 3., 4. og 8. klasse. De fleste 1. klassinger på Færøyene starter sin skolegang nettopp i Tórshavn.
I byen ligger det flere høyere utdannelsesinstitusjoner. I 1937 ble det opprettet en videregående skole i form av et kurs. I 1964 ble kurset utvidet til et reelt gymnasium som fortsatt befinner seg i Hoyvík, nemlig Føroya Studentaskúli og HF-skeið, som i dag er Færøyenes største videregående skole. I Tórshavn ligger også handelsskolen Føroya Handilsskúli som tilbyr en rekke utdannelser, en teknisk skole, samt navigasjons- og maskinmesterskolen Vinnuháskúlin.
Aller viktigst er allikevel Fróðskaparsetur Føroya, Færøyenes eneste universitet, hvor det er mulig å studere naturfag, færøysk språk, samfunnsfag og historie. Færøyenes lærer-, pedagog- og sykepleierskoler er underordnet universitetet.
Andre skoler er folkehøyskolen Føroya Fólkaháskúli, som ble grunnlagt i 1889 av selvstyrepolitikeren, forfatteren og dikteren Símun av Skarði. Skarði har blant annet skrevet Færøyenes nasjonalsang, «Tú alfagra land mítt». Hovedstaden er også sentrum for landets musikkskole.
Samferdsel.
Tórshavn er den viktigste havnen på Færøyene, og har fergeforbindelser til de fleste av øyene. Man kan også komme til Tórshavn fra utlandet, vel å merke om man velger sjøveien. Byhavnen er hjemhavn for MS «Norröna», en moderne ferge som seiler til Danmark og Island. Havnen har omtrent 2 kilometer kaiplass i alt.
Det eneste offentlige transportmiddelet er buss. Foruten trafikken inne i selve byen, forbinder bussene Tórshavn med de øvrige tettstedene i øyriket. Busstrafikken ivaretas av to selskaper, de røde og blå linjene, hvor Bussleiðin (rød) har fire linjer innenfor bygrensene og til forstedene samt en skolebussordning, mens Bygdaleiðir (blå) trafikkerer rutene til de øvrige tettstedene. Bybussene i Tórshavnar kommuna har vært gratis siden januar 2007. Bybussene trafikkerer også strekningen til Vágar lufthavn via Vágatunnilin.
I Tórshavn har man også taxiselskapene Bil-Mini Taxi og Havnar Taxi. Atlantic Airways opererer med helikopterforbindelse mellom Tórshavn og de mest avsideliggende bygdene i landet.
Politikk.
Midt i havneområdet ligger halvøya Tinganes, hvor Lagtinget, som er et av de eldste parlamenter i verden, opprinnelig lå. I dag er Tinganes hjemsted for Færøyenes regjering. Lagtinget ble flyttet til sentrum av byen i 1856. Riksombudsmannen på Færøyene har sitt sete i sentrum av byen, og representerer Danmark i landet. Tolv andre land er representert med konsulater i Tórshavn: Brasil, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Nederland, Norge, Russland, Storbritannia og Sverige.
Tórshavn er administrasjonssentrum i Tórshavnar kommuna. Bygningen som nå tjener som Tórshavns rådhus, ble opprinnelig bygd som kommunal skole i 1894. Kommunens innbyggere velger i november hvert fjerde år et kommunestyre, ofte omtalt som byråd ("býráð"), for kommunen. Kommunestyret tiltrer 1. januar året etter. Tidligere var Færøyene delt inn i valgkretser ved lagtingsvalg. Disse valgkretsene baserte seg på øyenes regioner, slik at Suðurstreymoy med Tórshavn hadde desidert flest mandater. Dessuten var Tórshavn dominerende innenfor valgkretsen sammenlignet med andre steder. Ordningen med valgkretser ble avskaffet fra og med lagtingsvalget 2008, hvor stemmegivningen i Tórshavn var totalt avgjørende og førte til at 12 av de 33 lagtingmedlemmene kom fra tidligere Suðurstreymoy valgkrets, mot de maksimale 10 i 2004.
Byen har lavest valgoppslutning i landet, men denne er fortsatt svært høy sammenlignet med øvrige nordiske land og byer. Tórshavns velgere har også en tendens til å stemme mer i retning venstresiden i politikken enn resten av landet, og i kommunestyret er styrkeforholdet 8 (T og JF) mot 5 (FF og SB). Viseborgermester Bogi Andreassen meldte overgang fra Tjóðveldi til Fólkaflokkurin i 2011. Borgermester er Heðin Mortensen (JF) fra Tórshavn.
Næringsliv.
a> i 2003. Banneret hilser velkommen til byen
Tórshavn er sentrum for industri og handel på Færøyene, og avspeiler også landets største næring, fiskeriet, med fiskerihavn, flere fiskefabrikker og et skipsverft. Utover dette har byen også flere maskinfabrikker, bryggeriet Restorffs Bryggjarí, Færøyenes eneste meieri, såvel som servicebedrifter og to store kjøpesentre. Landets eneste gågate, Niels Finsens gøta, ligger sentralt i byen, og er en viktig handlegate. I enden av gaten ligger torget Vaglið med H.N. Jacobsens Bókahandil. Byen har også hovedkontoret til den offentlige posttjenesten Posta (før 6. august 2009 kalt Postverk Føroya), som også står for frimerkeutgivelser. Færøyske frimerker er populære blant filatelister, og mange frimerker eksporteres til samlere over hele verden. Virksomheten beskjeftiger ca. 290 medarbeidere.
På 1960-tallet fant en enorm utvikling i Tórshavn sted, både økonomisk og i infrastrukturen. Dette medførte mange nye skoler samt nye veier og hoteller. Etter 30 år med vekst rammet en økonomisk krise Færøyene, og byens fiskerinæring fikk hard medfart. Svært mange færøyinger utvandret, og Tórshavn opplevde for første gang på mange hundre år et fall i folketallet. Mange har aldri kommet tilbake, men folketallet har allikevel steget igjen, og på slutten av 1990-tallet var økonomien stabilisert.
Nest største næringsvei på Færøyene er turismen. Det kan nevnes især to hoteller i Tórshavn, Hotel Føroyar og Hotel Hafnia, hvor sistnevnte ligger midt i byen. Det finnes dessuten også noen mindre hoteller i byen, samt en campingplass.
Tidlig historie.
Utsikt fra amtmannens bolig i slutten av 1890-årene
Kildematerialet for Tórshavns tidlige historie er svært sparsomt, ettersom det ikke finnes noen skriftlige kilder fra byens første 600 år. Stedet er første gang omtalt i Færøyingesaga, og er sannsynligvis grunnlagt i tiden rundt de første bølgene av landnåm på øyene. Færøyingasaga kan fortelle at norske emigranter som flyktet fra Harald Hårfagres hardstyre bosatte seg på Færøyene på 800-tallet. De etablerte et eget tingsted på Tinganes i Tórshavn allerede samme århundre. Lagtinget på Tinganes er, på bakgrunn av dette, en av verdens eldste, lovgivende forsamlinger. Etterhvert ble det også etablert tingsteder på de største av de andre øyene, noe som la grunnlaget for dagens regioner, sysler (politidistrikter) og prestegjeld.
Tingstedene ble ofte lagt til nøytrale og ubebodde steder, slik at ingen kunne dra fordeler av, eller kreve eierskapet til, tinget. Det ble holdt vår- og høstting, og disse var oftest på to forskjellige steder. Øyboerne møttes på Tinganes hver sommer, hvor de overnattet i telt. Vikingtiden sluttet ved Olav den helliges død i slaget på Stiklestad i 1035, og Tinganes ble liggende nært et stadig voksende handelssted. I 1075 ble Tórshavn første gang nevnt skiftlig, og betraktes derfor som en av Nord-Europas eldste hovedsteder.
Gjennom hele middelalderen utgjorde Tinganes størstedelen av Tórshavn. Den tilhørte to bønders utmark, selv om Tórshavn, ulikt de øvrige færøyske bygdene, aldri var et bondesamfunn. I 1271 ble et kongelig handelsmonopol etablert i Tórshavn av den norske kronen, og flere embetsmenn slo seg ned på stedet. I løpet av 1100-tallet ble all handel mellom Norge og Færøyene sentralisert i Bergen. Ifølge et dokument fra 1271 seilte to skip regelmessig til Tórshavn fra Bergen med salt, tømmer og korn i lasten. Tórshavn hadde derfor mer kontakt med omverdenen enn de andre bygdene. Under det norske, og senere det danske styret, ble Tórshavn gjort til sete for kongsmaktens utsendinger. Alle disse faktorene medvirket til at Tórshavn utviklet seg i en annen retning enn de andre bygdene.
1500 til 1800.
Kilder nevner først faste bebyggelser i Tórshavn etter reformasjonen i slutten av 1530-årene. I andre halvdel av 1500-tallet ble Færøyene relativt ofte utsatt for sjørøvere, og å beskytte byen og dens handel ble derfor gitt høy prioritet. Det ble opprettet en garnison og forsvarsanlegg. Omkring 1580 bygde Magnus Heinason den lille skansen ved byen, Skansin. Dette gjorde ham til nasjonalhelt, ettersom byen ble fri for sjørøvere en tid. Senere ble små befestninger oppført på Tinganes.
I 1584 hadde Tórshavn 101 innbyggere. Innbyggerne var delt i tre like store, sosiale grupper av henholdsvis bønder med deres familier og hjelpere, handels- og administrasjonsfolk, samt folk som eide hverken land eller andre goder. De sistnevnte inkluderte landløse arbeidsfolk fra andre bygder, som i denne perioden kom til Tórshavn for å søke arbeid. Disse ble dessuten pålagt ulønnet vakthold på Skansin, og det de hadde av klær og mat var avhengig av landeierne. Grunnet dette ble fattige mennesker i Tórshavn ofte omtalt i nedlatende ordelag som tiggere. Fiskeriet ble til slutt deres levebrød.
I 1655 ble statsmannen Christoffer Gabel tildelt Færøyene av Frederik III av Danmark og Norge. Gabelfamiliens herredømme fra 1655 til 1709 er kjent som Gabeltiden ("Gablatíðin"). Det er trolig det dystreste kapittelet i Tórshavns historie. Gabels administrasjon undertrykte Tórshavns befolkning på forskjellige måter: Monopolhandelen var i familiens hender, og det var ikke tilmålt den færøyske befolkningens behov. Folk fra hele landet brakte varene sine inn til byen, og måtte nøye seg med hvilken som helst pris. Samtidig var importerte varer begrenset og dyre. Det kom svært mange klager fra øyfolket for urettferdig behandling fra den sivile administrasjonen i Tórshavn. De det ble klaget på, inkluderte ikke bare de personene som var ansvarlige for handelsmonopolet, men også fogden og andre. Det var i denne perioden, i 1673, at Tinganes ble rasert av en brann. Et kruttlager gikk i luften, mange hus brant helt ned, og mange færøyske nedtegnelser forsvant sammen med Gabels dokumenter.
Levekårene i Tórshavn forbedret seg da handelsmonopolet gikk over til å bli et kongelig monopol igjen i 1708. Monopolutsalget ble forsynt med varer fra København tre ganger i året. Dog ble Tórshavn rammet av en koppeepidemi i 1709 som tok livet av 250 av byens 300 innbyggere. Det var i andre halvdel av 1700-tallet at Tórshavn virkelig begynte å utvikle seg til en liten by. Dette var mens Niels Ryberg stod for handelsmonopolet. Fra 1768 og de neste tjue årene stod Ryberg for en handel som primært baserte seg på smugling til England, en virksomhet som var muliggjort av den engelsk-franske konflikten. Ryberg var den første personen som tenkte på å få økonomisk profitt fra fiskeriet, en næring som senere ble en svært viktig økonomisk faktor for øyene.
1800 til i dag.
a> åpnet bakeriutsalget for Restorffs Bakarí på hjørnet mellom Sverrisgøta og Tórsgøta i 1906, mens selve bakeriet lå i kjelleren i huset bak
På begynnelsen av 1800-tallet hadde folketallet steget til omkring 500, og i 1856 ble frihandelen innført på Færøyene, hvilket åpnet øyene for andre land, og totalt forandret de økonomiske forholdene. Jorden det ble drevet landbruk på var utleid til bygdeboerne, som senere kunne kjøpe den om de ønsket det. Disse små jordstykkene styrket folks livsgrunnlag betydelig. Helt siden da har byen vært Færøyenes hovedstad, og i 1909 fikk Tórshavn kjøpstadrettigheter på samme måte som tilsvarende byer i Danmark. I 1929 ble en mer moderne havn bygd ved Tórshavn, noe som gjorde det mulig for større skip å legge til.
Under britenes okkupasjon av Færøyene under andre verdenskrig, ble Skansin brukt som hovedkvarter for Royal Navy. Okkupasjonen var avklart med færøyingene på forhånd, og de britiske soldatene ble godt mottatt da de ankom Tórshavn. Okkupasjonen skånet Tórshavn i stor grad mot krigens herjinger, selv om tyskerne bombet byen flere ganger.
I dag er Tórshavn velstående og full av aktivitet med mange av de elementene som gjør en by til en moderne hovedstad.
Kultur.
Den færøyske kulturen er i høysetet når det årlig i slutten av juli feires Ólavsøka (Olsok) i Tórshavn. Her dyrkes både tradisjonell, færøysk dans og kapproing i tradisjonelle, færøyske båter, som har vært hovedbegivenhet for festlighetene siden slutten av 1800-tallet. En annen båtkonkurranse er Sommerfestivalen som avholdes hvert år ved Ólavsøka, hvor det færøyske flagget blir ført gjennom byen av menn til hest, og det forøvrig avholdes sportsarrangementer, konserter og lignende.
8. mai 1983 ble kulturhuset Norðurlandahúsið (Nordens Hus) tatt i bruk, etter at utformingen av selve bygget var resultat av en arkitektkonkurranse startet av Nordisk Ministerråd. Særlig Erlendur Patursson var en foregangsmann i prosjekteringen av bygget. I Norðurlandahúsið arrangeres det konserter, teaterforestillinger, utstillinger og annet, og ofte folkemøter, paneldebatter og lignende i forkant av valg. Av øvrige museer kan nevnes kunstmuseet Listasavn Føroya, nasjonalmuseet Føroya Fornminnissavn, samt den alternative kunstutstillingen i Skipasmiðja, en tidligere verftshall ved Tórshavns skipsverft.
I Tórshavn finnes et aktivt musikkliv med blant annet en musikkskole, Færøyenes symfoniorkester, samt Tórshavn Jazz Festival som har blitt arrangert årlig siden 1983. Selv om det ikke er noen egentlige spillesteder i byen, er det ofte levende musikk på flere av byens barer og kafeer i helgene, hvilket bidrar til et festlig natteliv i en av verdens minste hovedsteder.
Tórshavn er samlingspunkt for massemediene i landet. Den offentlige kringkasteren Kringvarp Føroya (tidligere Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya) og Færøyenes to største aviser, Sosialurin og Dimmalætting, har begge sine redaksjoner beliggende i byen.
Byens største forfatteren er William Heinesen (1900–1991). Hans roman "De fortapte spillemenn" (1950) er en komisk-vemodig oppvekstskildring og kunstnerroman fra byen slik den var tidlig på 1900-tallet.
Religion.
Tórshavn er Færøyenes religiøse midtpunkt. Færøyene er i seg selv et svært religiøst samfunn, med et stort flertall av troende kristne. Til tross for at Tórshavn er det tettstedet ble høyest innvandring (1 117 fra andre bygder og 556 fra utlandet i 2008), er andelen medlemmer av Fólkakirkjan 83,6 prosent, mot 83,1 prosent i hele landet. 1. januar 2008 hadde Fólkakirkjan 15 590 medlemmer i Suðurstreymoyar prestagjald, fordelt på Suðurstreymoyar vestara og Suðurstreymoyar eystara prestagjald. Tórshavn domkirke er sete for Færøyenes biskop og Suðurstreymoyar eystara prestagjald, mens Vesturkirkjan betjener Suðurstreymoyar vestara prestagjald. En katolsk menighet benytter Mariukirkjan. Det finnes ingen ikke-kristne trossamfunn i byen.
Arkitektur.
Generelt er Tórshavn arkitektonisk preget av at den har vokst fra å være en fiskerbygd til en hovedstad i svært hurtig tempo, hvilket har skapt en blanding av gamle og nye stilarter. Den færøyske byggteknikken er allikevel fortsatt holdt i hevd, og mange steder brukes de tradisjonelle gresstakene fortsatt. De fleste husene med gresstak ligger i den gamle bydelen omkring Tinganes, men man kan også se dette på blant annet Norðurlandahúsið. Utover dette har det i de senere årene blitt skapt en stil på Færøyene hvor man maler husene i ulike, iøynefallende farger. Da denne stilen ble utbredt, aksepterte man det fra myndighetenes side, og et eksperimentelt prosjekt med hus i denne stilen ble påbegynt i den nordlige delen av Tórshavn. Et annet eksempel på nyere byggestil kan betraktes i form av Vesturkirkjan fra 1975.
I den nyere delen av byen ligger det arkitektonisk spesielle kjøpesenteret SMS med 28 butikker, hvor taket er lagd av glass designet av kunstneren Tróndur Patursson fra Kirkjubøur.
Sport.
Sentrum for sport på Færøyene er området Gundadalur, som ligger midt i byen. Der ligger fotballbanen Tórsvøllur med plass til 6 000 tilskuere, som fungerer som hjemmebane for Færøyenes herrelandslag. I området ligger også to andre fotballbaner, innendørs tennisbaner, badmintonbaner og en svømmehall. Byen har flere fotballklubber, inkludert tre klubber som spiller i Vodafonedeildin 2009, nemlig HB Tórshavn, B36 Tórshavn og Argja Bóltfelag. Øvrige klubber med tilknytning til byen er Nólsoyar Ítróttarfelag, FC Hoyvík og Undri FF. Byen er dessuten hjemsted for sjakklubben Havnar Talvfelag og de tre håndballklubbene Kyndil, Neistin og H71.


DB.
db.
ȸ, db (bokstav)


Kubikkterameter.
Kubikkterameter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkterameter er volumet av en kube hvor hver side er en terameter (en milliard kilometer) lang.
Kubikkterameter er en enhet som representerer et volum som er for stort til at enheten har særlig praktisk anvendelse.
En kube med et volum på en kubikkterameter vil kunne romme den innerste delen av solsystemet til og med asteroidebeltet, mellom planetene Mars og Jupiter.


West Hollywood.
West Hollywood er en by i Los Angeles County i den amerikanske delstaten California. West Hollywood ble stiftet i 1984 og grenser til byene Los Angeles og Beverly Hills.
Før West Hollywood ble en egen enhet (kommune) i 1984, var området en enklave midt i byen Los Angeles. Den var da direkte underlagt Los Angeles County (fylket). Mens byen Los Angeles hadde innført strenge lover mot gambling og annet, var West Hollywood–området uavhengig av disse reglene, og området tiltrakk seg derfor en rekke nattklubber og kasinoer. West Hollywood tiltrakk seg også en rekke kunstnere og homofile, som likte områdets friheter.
Byen har idag rundt 35 000 innbyggere.
Den 2,5 km lange delen av Sunset Boulevard som passerer gjennom West Hollywood (mellom Crescent Heights Boulevard og Doheny Drive), også kjent som Sunset Strip, er senter for West Hollywoods natteliv med barer, restauranter og konsertsteder.


Hasard.
a> er et form for hasardspill.
Hasard (også hasardspill, gambling, lykkespill, vågespill eller sjansespill) er spill om penger eller lignende. De fleste spill hvor det spilles om penger spilles det slik at spillerne satser et bestemt beløp til en "pott" for å kunne være med å spille og får utbetalt etter om man vinner eller ikke. Ordet «hasard» stammer fra arabisk, og betød opprinnelig «terningen». Dette er også utgangspunktet for spillet hasard, som er et terningspill.
Typiske former for hasard er hesteløp, kortspill og spilleautomater.
Språklig brukes «hasard» eller «hasardspill» om situasjoner med svært høy risiko, ofte der både eget og andres liv settes i fare.
I Norge er lovverket restriktivt til pengespill og i dag har Norsk Tipping på Hamar statlig nasjonalt monopol på flere former for denne typen spill. I tillegg står bookmakere for ulike former for pengespill.


Lykkespill.
"Lykkespill" var en norsk krimserie i tre episoder som gikk på NRK i desember 1977. Dette var den fjerde krimserien med etterforskerne Helmer & Sigurdson. "Lykkespill" ble skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, og hovedrollene ble spilt av Alf Nordvang og Anders Hatlo.
"Lykkespill" starter med at en leiegårdsbeboer blir funnet død i sitt kjøkken etter at han satte på en ny stekepanne han hadde vunnet på bingo. Stekepannen var plassert blant premiene og en mystisk, skallet person påla bingolederen å gi den til den som senere ble offeret.
Handling.
Under et besøk hos enkefru Halvorsen i Tøyengata, blir pensjonist Brockmann og hans venninne, Agathe Skram, vitne til et mord. De hygger seg med Nitimen og morgenkaffe, kaster et blikk ut av vinduet, og ser en mann segne om på kjøkkenet i en leilighet tvers over gata.
Politiet anser først dødsfallet som naturlig, mens Brockmann iverksetter grundigere undersøkelser. Snart er Helmer & Sigurdson i gang med å etterforske et mord der sporene stadig leder til en mystisk og ukjent skallet mann.


Psykoanalyse.
Freuds sofa, hvor hans pasienter lå mens de deltok i psykoanalyse
Psykoanalyse kan sikte til både en form for psykoterapi og en form for psykologiske teorier.
Psykoanalyse som metode for behandling av psykiske lidelser, og da spesielt hysteri, ble utviklet av Sigmund Freud og hans elever rundt 1900. Psykoanalyse som en personlighetsteori vokste ut fra erfaringene med psykoanalyse som behandlingsform. Disse personlighetsteoriene vektlegger i stor grad rollen ubevisste prosesser spiller for motivasjon og utvikling av personlighet. «Karakter er skjebne», sa Freud.
Freudiansk personlighetsteori, en topografisk modell, deler personligheten inn i Id (det'et- driftene), Ego (jeg'et), og Superego (samvittigheten).Herfra kommer begrepet det "under"bevisste i motsetning til det Ubevisste. Konflikter mellom disse dynamiske kreftene i personligheten vil påvirke personlighetsutvikling og utvikling av psykiske lidelser. Freud mente at psykiske lidelser oppstår på grunn av traumer og ubevisste og uløste konflikter i personligheten. Disse uløste konfliktene antaes ofte å stamme fra tidlig barndom.
Psykoanalytikere som var samtidige og som etterfulgte Freud grunnla psykoanalytiske teorier som var inspirert av Freuds psykoanalyse. Særlig kjent på dette området er Carl Gustav Jung og Alfred Adler, Anna Freud, Melanie Klein.
Som terapi er psykoanalyse en behandlingsmetode hvor terapeuten gjennom samtale,empati,lytting,klargjøring og tolkninger får fram lag for lag av det ubevisste tidligere hendelser og konflikter hos pasienten. Sentrale teknikker og begreper i psykoanalytisk behandling er fri assosiasjon og drømmeanalyse (som Freud kalte kongeveien til det underbevisste) for å få innsikt i ubevisste. I mange moderne psykoanalytiske retninger er også terapeutens motoverføringer gjenstand for stor interesse.
I en «ekte» psykoanalyse skal behandlingen være minimum fire ganger ukentlig og pasienten skal ligge strak ut. Analytikeren sitter bak, slik at pasienten (analysanden) ikke ser ham eller henne.
Metoden og teorien ble utviklet av Freud, og har senere blitt videreutviklet av mange. Psykoanalysen har tatt form av kulturen den har utviklet seg i. I USA utviklet blant annet ego-psykologien seg; grunnleggende er Heinz Hartmann (1894–1970), Otto Kernberg, Gertrude og Rubin Blanck, Steven Mitchell og Jay. R Greenberg. Også i USA utviklet også selvpsykologien seg representert ved blant annet Heinz Kohut. Også interpersonlig psykoanalyse i Chicago representert ved Harry Stack Sullivan (1892–1949) og Erich Fromm. I England ble den britiske objektrelasjonsskolen utviklet; representert blant annet Ronald Fairbairn, Donald Winnicott, Michael Balint (1898–1970), Harry Guntrip. Også den kleinianske tradisjonen står meget sterkt i England. I Frankrike kan nevnes Jacques Lacan (1901–1981). Psykoanalytisk teori har omfattende og svært fruktbar teoridannelse, og er snart et globalt fenomen. I østen er det stigende interesse for psykoanalytisk tekning.
Utøvelse.
Psykoanalytiker referer til en person som er utdannet til å utføre psykoterapeutisk behandling av pasienter med psykiske lidelser basert på psykoanalytiske prinsipper. Behandlingsmetoden ble utviklet av den østerrikske nevrologen Sigmund Freud i Wien omkring år 1900. Opprinnelig var opplæringen et tilbud utelukkende til leger. I dag opererer psykoanalytiske foreninger i forskjellige land med delvis ulike krav. I Norge gis utdanningen av Norsk Psykoanalytisk Institutt, og utdanningen er forbeholdt leger og psykologer. Flere av Freuds elever som brøt med hans teorier, utviklet egne psykoterapeutiske metoder. Terapeuter som baserer seg på disse refereres gjerne til med andre termer enn "psykoanalytiker" (for eksempel jungiansk terapeut og adleriansk terapeut).


Underbevissthet.
Underbevissthet er den psykologiske betegnelsen på den delen av sinnet som rommer tanker og følelser som en person ikke har bevisst kontakt med, men som er til stede i form av ikke-bevisste minner og opplevelser. Det bevisste er det som vi styrer selv, men underbevisstheten er det som vi ikke selv kan styre. Noen ganger kan denne underbevisstheten få oss til å gjøre ting vi senere vil angre på. En behandlingsmetode for dette er blant annet psykoanalyse.


Desibel.
Desibel er en dimensjonsløs måleenhet og angis som dB. En dB er en tiendedels Bel.
Måleenheten Bel beskriver den (basis 10)-logaritmiske verdien av et forhold (ratio) mellom to størrelser av samme dimensjon. Forholdet kan beskrives som W2/W1, hvor verdien av W2 er den egentlige måleverdien som interesserer oss og W1 tjener som en fast referanse. dB-tallet er ti ganger større enn Bel-tallet.
Desibel er en bekvemmelighets-måleenhet; den er praktisk, men ikke nødvendig. Den er ikke opptatt i SI-systemet.
Opprinnelig ble enheten Bel innført for å få et logaritmisk mål på elektriske energi- eller effektnivåer innen telefonteknikken. Det logaritmiske målet Bel er praktisk for å redusere spennvidden i tallverdiene og i antall sifre for måleverdiene som angis. Fremfor alt er det praktisk å addere dB-verdier i stedet for å multiplisere lineærverdier, noe som det logaritmeiske målet tillater.
Effektmål.
Bel B = log(W2/W1) hvor logaritmens basis er 10 og W2 og W1 er effektmål.
Enheten Bel viste seg med tiden å gi upraktisk små tall, slik at målet for Bel ble ganget med 10 og den nye enheten ble kalt desibel. Desi kommer fra latin "decimus", som betyr tiende(del). Slik oppstod dB som den brukes i dag som
Når W2 er dobbelt så stor som W1 er W2/W1 = 2 og W2/W1 angis som 3.01 dB siden log(2) = 0.301.
Lineært mål.
(Effekten uttrykkes som W = U*I, og U og I endres proporsjonalt.) Av den grunn er formelen for beregning av lineære størrelser som spenning og strøm gitt av
dB = 20*log(L2/L1) hvor L2 og L1 altså er spenning eller strøm. (L står her for lineært mål.)
Når L2 er dobbelt så stor som L1 angis L2/L1 altså som 6.02 dB.
Strøm eller spenning tilført en motstand.
Når det gjelder endring av effekten som tilføres en motstand på grunn av endring av en spenning eller strøm blir dB-målet for endringen av spenningen og effekten det samme. Dobles spenningen (en øking med 6 dB) firedobles tilført effekt (også en økning med 6 dB).
Fortegn og siffer.
Når målestørrelsen er lik referanseverdien blir dB-verdien alltid 0. En negativ dB-verdi angir at målestørrelsen er mindre enn referansestørrelsen i verdi. dB-verdier bør til vanlig ikke angis med mer enn ett siffer etter komma da videre siffre blir ganske usignifikante i verdi. Over er det brukt to siffre kun for å understereke at 3 og 6 ikke er heltall.
Fastlagte referanser, suffix.
En dB-verdi har ofte en bokstavsuffiks som angir hva referanseverdien er. Suffikser er fastlagt i normer eller gjennom allmenn enighet. For dBV er referansen 1 V rms vekselspenning (lineærmål). dBm er en forkortelse for dB referert til 1 mW (effektmål). dBm brukes også ofte som et spenningsmål og baserer seg på 600 Ohms last som er en standardlast i telefonteknikken. 0 dBm (altså referanseverdien) er slik lik 0.7746 V. Denne spenningen produserer 1 mW effekt i en 600 Ohms last. dBm kalles ofte dBu eller dBv og er mye brukt i elektronikken som spenningsmål, uavhengig av den aktuelle lastmotstanden.
Forsterkere.
For forsterkere blir forsterkningsmengden, eller kort "forsterkningen" angitt i dB. Her brukes inngangsstørrelsen som referanseverdi og utgangsstørrelsen som måleverdi. Det kan dreie seg om forsterkning av effekt, spenning eller støm.
dB i akustikk.
Bruk av dB som måleenhet har også funnet innpass i andre grener i teknikken, spesielt i akustikken. Der kalles dB-verdien lydstyrkenivå for lineært mål lydtrykk rms, og referansen er alltid 20 µP (mikroPascal), definert ut fra det svakeste lydtrykket som unge mennesker kan høre ved 1000 Hz. Vi hører noe bedre ved 3000-4000 Hz.
I akustikken kalles effekt-transporten, som har en retning, altså er vektoriell, "lydintensitet" og måles i Watt per kvadratmeter W/m^2. Det logaritmiske dB-målet kalles "intensitetsnivået" og har referanseverdien 10^-12 W/m^2. Kilder avgir en effekt målt i Watt og dens intensitetnivå i dB angis med referanseverdien 10^-12 W.
I psykoakustikken brukes forskjellige såkalte veiekurver som er standardiserte, og som betoner eller legger mindre vekt på forskjellige deler av frekvensområdet. Målene oppgis som dBA, dBB, dBC og dBD (eller dB(A), dB(B) osv.), definert av IEC. dBZ er en ny norm for et uveiet frekvensområde, der grensefrekvensene er fastsatt for å unngå differanser i målinger. IEC 61672 fra 2003 setter grensefrekvensene; uten noen norm setter hver måling sine egne grensefrekvenser. I forbindelse med støybekjempelse brukes som regel dBA (jf. f.eks., dvs. en lydnivåskala som legger størst vekt på de frekvenser mennesker hører best. A-veide lydmålinger vil imidlertid undervurdere støy som domineres av lavfrekvente lyder, f.eks. fra vindturbiner eller lastebiler på tomgang.
Lydnivåer angitt uten veiekurvens suffiks eller annen referanse er høyst suspekte, men i f.eks. offentlige dokumenter om støy er det gjerne underforstått at en med "dB" mener "dBA".
dB i antenner.
For yagiantenner (til FM radio, UHF TV og digitalt bakkenett) brukes et dB-mål for antennens forsterkning. dB-målet sier hvor mye mer effekt som antenna leverer i forhold til når kun selve dipolen brukes alene.
Gyldighet.
Brukt alene er dB ikke noen fast definert måleenhet. Enten må referanseverdien være gitt av konteksten eller en kjent suffix må være tilføyd. Det må også gå klart frem av sammenhengen om det dreier seg om effekt(energi)-dB eller lineære størrelser. En kan i en tekst fritt definere sine egne suffixer som da er gyldige for hele denne teksten. I praksis brukes ikke dB for likestrømsverdier selv om definisjonene ikke har noe mot det. dB brukes nesten utelukkende for signaler angitt med RMS-verdier.
Opprinnelse.
Enheten ble innført 1923 eller 1924 av Bell Telephone Laboratories og er oppkalt etter firmaets grunnlegger Alexander Graham Bell (3. mars 1847 – 2. august 1922), amerikansk vitenskapsmann og oppfinner. Noe før dette var den likeverdige betegnelsen TU for Transmission Unit i bruk.
Neper.
Et tilsvarende mål hvor naturlige logaritmer med basis e ≈ 2.71828 brukes, kalles Neper. Symbolet er Np.
Neper er i utgangspunktet definert for lineære størrelser som spenning, strøm og lydtrykk.
Som ved dB dreier det seg alltid om vekselstørrelser med rms-verdier.
Omregning er lett. 1 Np ≡ 20 / ln(10) = 8.685 dB, eller 0.8685 Bel.
Selv om det kan gjøres, er Neper knapt i bruk for effekt- (energi-) mål.
Neper er i det hele tatt nesten ikke i bruk.
Betegnelsen Neper stammer fra John Napier, som fant opp bruk av logaritmer.


En flyktning krysser sitt spor.
"En flyktning krysser sitt spor" er en roman av Aksel Sandemose, utgitt 1933. Den handler om Espen Arnakke, som har drept en mann, John Wakefield. Ettersom Espen er oppdratt til å fortrenge seksualitet og følelser takler han ikke forhold med kvinner. Han blir uansett håpløst forelsket tre ganger, men tåler det ikke. John Wakefield kaprer en av forelskelsene hans, Eva. En beruset og sint Espen dreper sin gode venn som følge av dette. Han bruker resten av livet på å finne ut hvorfor. Han ble oppdratt til angst for seksualitet og følelser, og han fortrengte disse følelsene. Her formulerer Sandemose Janteloven, de uformelle, men allikevel svært gjeldende lovene i samfunnet og da særlig i småbyene. Mordet det snakkes om ble begått av Espen Arnakke i en tidligere roman "En sjømann går i land" (1931). "En flyktning krysser sitt spor" er et ruvende verk i norsk litteraturhistorie, og et dybdepsykologisk innblikk i samfunnets undertrykkelse og underkuelse av individet, noe som var typisk for nyrealismen.


Bel.
Bel (symbol: B) er en måleenhet for logaritmen til forholdet mellom to effekter. Den brukes mest som desibel. Enheten er oppkalt etter Alexander Graham Bell.


Wall Street.
Wall Street er en gate i Financial District, lengst sør på Manhattan i New York. Her ligger blant annet New York-børsen og en del større forretnings- og meglervirksomheter. Wall Street blir regnet som verdensøkonomiens sentrum.
Gatenavnet kommer av at det var her nordgrensen på 1600-tallet for bebyggelsen i Ny Amsterdam løp. Det var satt opp et langt gjerde her. Over tid har Wall Street også blitt navnet på nabolaget som omgir gaten og er også blitt en betegnelse (eller et metonym) for «finansinteressene» til den amerikanske finansverden som er sentrert i New York City. Med anker i Wall Street er New York City et av de viktigste finanssentrene i verden.
I 1920 var gaten åsted for Wall Street-attentatet, hvor 38 mennesker omkom.


Bjørn Vassnes.
Bjørn Roar Vassnes (født 1951) er en norsk forskningsjournalist, musiker og tekstforfatter.
Han har hovedfag i engelsk litteratur fra Universitetet i Tromsø. Vassnes har jobbet i NRK, hvor han var med på å starte vitenskapsmagasinet Schrödingers katt. Han har også vært ansatt ved Universitetet i Bergen, har utgitt en rekke bøker og vært fast skribent i Morgenbladet og Klassekampen. Vassnes har engasjert seg i ulike debatter om kunnskap og kultur.
Vassnes var med i folkrock-gruppa Erter, Kjøtt og Flesk på 1970-tallet sammen med blant andre Turid Pedersen. De to startet bandet Nøkken sammen i 1979, og utgjør fortsatt kjernen i gruppa. Vassnes spiller gitar og skriver de fleste av Nøkkens tekster. Idag er han arrangør og musiker i verdensmusikkgruppa Vindrosa, som debuterte i 2011 med albumet "Østenfor sol".
Sammen med Jens Harald Eilertsen startet Vassnes i 2007 MARG, det eneste norske allmennkulturelle tidsskriftet utenfor Oslo, og forlaget Margmedia.
I 2010 fikk han Fritt Ords honnør. I 2011 fikk han journalistprisen Gullpennen.


Citalopram.
Citalopram er et antidepressivum innenfor gruppen av selektive serotoninreopptakshemmere. I Norge markedsføres legemiddelet som "Cipramil", "Citalopram" og "Desital". Escitalopram ("Cipralex") er S-enantiomeren av citalopram.
Farmakologiske egenskaper.
"For virkningsmekanisme og bivirkninger se artikkel om selektive serotoninreopptakshemmere."
Citalopram metaboliseres av enzymet CYP2C19. På grunn av genetisk variasjon i dette enzymet kan effekten og bivirkningene variere sterkt fra person til person ved samme dose. En genetisk analyse fro CYP2C19 kan være nyttig for å kunne finne riktig dose.
Stereokjemi.
Citalopram har et kiralt karbonatom hvor det er bundet en 4-Fluorfenylgruppe og en N.N-dimetyl-3-aminopropylgruppe. På grunn av dette finnes det to enantiomere av citalopram, "S"-(+)-citalopram og "R"-(-)-citalopram.
Citaloprampreparater består av en racemisk blanding av av "R"- og "S"-citalopram. Det er bare "S"-enantiomeren som har den ønskede antidepressive effekten. Legemiddelprodusenten, som hadde det opprinnelige patentet på citalopram, markedsfører nå ren "S"-citalopram (generisk navn escitalopram) som "Cipralex". Hensikten er å gi mer spesifikk antidepressiv effekt og mindre bivirkninger, men dette er ikke tilstrekkelig dokumentert i gode produsentuavhengige studier. Ekvivalent dose escitalopram er halvparten av tilsvarende citalopramdose.


Djengis Khan.
Djengis Khan (ca 1167– 25. august 1227) var mongolsk høvding (Khan), hersker og erobrer av det mongolske rike. Ved Djengis Khans død strakte imperiet seg fra det Kaspiske hav i vest til Stillehavet og det nordlige Kina i øst. Under hans etterkommere ble imperiet ytterligere utvidet.
Temüjin – barndom og ungdom.
Djengis Khans barndomsnavn var Temüjin. Fødselsåret er ikke sikkert, men antageligvis var det rundt 1167 (andre forslag er 1155 og 1162). Foreldrene var Yesukai og Hoelun. Yesukai var stammehøvding for Kiyad, mens moren, Hoelun, kom fra stammen Olkunut. Han hadde brødrene Kassar, Khaji'un og Temuge, søsteren Temulin og halvbrødrene Belgutai og Bektair.
I niårsalderen ble han forlovet med Börte, og han tilbrakte noen år i hennes stamme inntil hans far ble voldsomt syk og døde, angivelig forgiftet av en gruppe av nabofolket tartarer som han ved et tilfeldig møte hadde delt mat med. Temüjin vendte da tilbake til sin mor og familie, men var for ung til å kunne hevde seg i arvestridighetene som oppstod. Det endte med at stammen samlet seg om en ny leder, mens Hoelun og barna måtte klare seg alene. De neste årene var harde, og den lille familien overlevde av jakt, sanking og fiske. Temüjin, med hjelp fra Kassar, skal i denne tiden ha drept halvbroren Bektair fordi han stjal en lerke og en fisk fra ham. En annen viktig episode er at Temüjin ble tatt til fange av Taychiutene og var der som slave, med en tung treklave om hode og håndledd, til han lyktes i å stikke av ved å slå ned sin vokter med treklaven, og fikk hjelp av en familie som bodde litt for seg selv til å holde seg skjult for sine forfølgere.
Litt om litt greide Temüjin å samle en stamme rundt seg med nød, og han giftet seg med Bourtai/Börte. Kort tid senere ble hun bortført i et raid av merkitene(muligens en hevn for at Temüjins mor, Hoelun, ble røvet på tilsvarende vis 20 år tidligere fra de samme merkitene). Temüjin unnslapp raidet og samlet sammen en hær bestående av nomader og gjetere som han personlig rekrutterte, og allierte stammer. Med 12000 mann angrep de merkitene, som ble spredt for alle vinder, og Bourtai/Börte ble hentet tilbake. Seieren var overveldende, og Temujin fikk styrket sin status. Han var nå ansett som en av de ledende høvdinger i Mongolia.
Stammesamling – Djengis Khan.
Jamuka, Temujins barndomsvenn og helt siden 1190 ledende høvding blant mongolene,hadde deltatt i angrepet på merkitene som Temujins allierte. men nå som Temujin var en stigende stjerne, betraktet han Temüjin som en farlig rival, og marsjerte mot Temujins leir med 20-25000 mann. Temujin måtte flykte,men lyktes i å samle andre av sine gamle allierte rundt seg for et motangrep. I denne tilspissede situasjonen ble Jamuka av sine følgesvenner valgt som Gur Khan, universell hersker i 1201. Men denne nyvunnede posisjonen hjelper ham ikke da de to store koalisjonene møtes til et stort slag i det østlige Mongolia i 1202.Temujin seiret, og Jamuka måtte flykte.
Gjennom oppbyggingen av allianser forut for angrepet på merkitene, knyttet Temujin til seg sin fars anda (svoren venn) Toghril – Khan
over keratene – også kjent under den kinesiske tittelen Wang Khan, som
han fikk som offisiell tittel av keiseren av Jin-imperiet i 1197.
Etter det vellykkede slaget mot Jamuka ville Toghril styrke alliansen mellom ham og Temüjin gjennom giftemål mellom deres barn. Nilka, Toghrils sønn og arving, fryktet at denne alliansen ville føre til at det var Temujin og ikke han som ville arve Khan-tittelen. Nilka lyktes i å så tvil i Toghril om Temujins lojalitet,samtidig som han får Jamuka, som bygger opp nye allianser mot Temujin i sør, til å overtale ham til å skifte side. Men Toghrul, som er blitt en gammel mann, er i villrede. Jamuka setter sin lit til å rive til seg Temujins viktigste allierte, og venter. Imens får Temujin nyss om hva som foregår, samler sine menn og går til angrep. Både Toghril, Jamuka og Nilka må flykte, og søker tilflukt hos Jamukhas allierte Naimanene. Men naimanske vakter kjenner ikke Toghrul og dreper ham. Nilka flykter vestover på egen hånd, men blir drept i Kashgar i Uigur.
Etter Toghruls flukt tar Temujin selv tittelen Wang Khan. Naimanene beseirer han ved krigslist i 1204. Jamuka flykter videre til merkitene, men også de blir beseiret av Temujin kort etter. Jamuka ble forrådt, fanget og henrettet i 1206.
Ifølge Mongolenes hemmelige historie tilbød Temüjin ham livet,
på tross av hans svik, men han avslo og valgte døden, og reddet dermed sin ære
I 1206 var så alle mongoler samlet under én hersker, og Temüjin ble gitt tittelen
Dsjengis Khan (han er således den første og eneste med
denne tittelen). Tittelen kan tolkes som "Den største hersker". Det var en oppkonstruert tittel, der "dsjengis" kan være beslektet med ordet for hav og stor innsjø, "tengis". Hav var gjenstand for stor ærefrykt, og da Altan khan på 1500-tallet ønsket å ære den øverste buddhistiske dignitæren, kalte han ham Dalai lama, som er den mongolske versjonen av lamaens tibetanske tittel, og der "dalai" nettopp betyr «hav, stor innsjø». Det kan også dreie seg om en oppkalling etter en uigursk hersker ved navn Dengis, eller Attilas sønn Dengizikh, et navn som muligvis motsvarer moderne mongolsk "tengis-ikh" (= hav-stor).
Erobring av nordlige Kina og Korezm.
Etter samlingen av de mongolske stammene gikk Djengis Khan til angrep utenfor Mongolia. Første felttog var mot Tangut-riket Xi Xia, nordvest for Kina. I 1209 godtok Tangut-keiseren Dsjengis Khans overhøyhet.
Neste felttog var mot det kinesiske nordriket, Jin, i 1211-1213. Den mongolske hæren herjet og plyndret landet, men greide ikke å innta den sterkt befestede hovedstaden Zhongdu i første omgang. De beleiret byen både vinteren 1213/14 og i 1214/1215, sultet befolkningen til å overgi seg i 1215, og brente byen ned til grunnen. (Dagens kinesiske hovedstad Beijing ble senere bygget på det samme stedet, påbegynt av Kublai Khan, Dsjengis Khans barnebarn.)
Keiseren over Jin, Xuan Song, hadde etter den første beleiringsvinteren flyktet og flyttet sin hovedstad til Kaifeng, hvor han fikk noen få år før mongolene kom tilbake.
Det neste store felttoget var vestover i 1219 mot Khorezm/Kwarezm, etter at herskeren der, Muhammed II, i sin grusomhet og overmot drepte en gruppe på minst 100 mann (noen sier 450), som var utsendinger fra Dsjengis Khan, som ønsket å opprette handelsforbindelser. Hele den mongolske hæren på 200.000 mann ble sendt ut for å hevne fornærmelsen. På veien erobret de også det svake nabolandet Kara Kitay (dagens Uigur). I 1220 krysset de grense-elven Jaxartes (dagens Syr Darja) og invaderte Korezm. Bukhara, Samarkand og Balkh ble herjet og plyndret. Flere millioner av landets innbyggere ble massakrert på kort tid.Muhammed ble drevet på flukt, og fant sin død på en øy i Kaspihavet. Hans arvtager Jalal ad- Din flyktet med en styrke mot India, men ble tatt igjen ved Indus av mongolene og beseiret i et større slag. ad- Din flyktet videre mot vest til Armenia, der han for en kort stund erobret seg en egen ministat, før han ble myrdet i 1231. Mongolene forfulgte ham ikke videre, men konsoliderte seg i det nordlige Korezm (Sentralasia). Persia, som også var underlagt Korezm, fikk inntil videre seile sin egen sjø. Persia opplevde dermed en kort periode med selvstendighet, inntil mongolene kom tilbake og fullbyrdet erobringen av det tidligere Korezm i 1236.
Etter erobringen av Sentralasia helt fram til Kaspihavet ble det sendt ut en svær ekspedisjons-styrke vestover og nordover gjennom Kaukasus og det sørlige Russland for å rekognosere og finne ut hvilke muligheter som kunne finnes der. De kom til Krim og Kiev, og knuste enhver motstand, før de vendte om og red tilbake til Mongolia i 1223.
Det siste felttoget til Djenghis Khan var en straffe-ekspedisjon til Xi Xia. Landet var etter nederlaget i 1209 mongolenes vasallstat, men landets general hadde avslått å gi mongolene hjelp til å beseire Khorezm. Nå skulle det hevnes. XI Xia falt, og befolkning og byer ble utslettet. I dag er det få spor igjen etter Xi Xia og befolkningen tangutene.
Med seieren over tangutene ville Djengis Khan gå videre med endelig erobring av Jin-riket. Men under den siste formelle handling for å markere beseiringen av det erobrede XiXia-riket: Xi Xia-keiserens formelle overgivelse (og påfølgende henrettelse), ble Djengis Khan syk, og døde. Jin-riket fikk leve videre enda noen år.
Djengis Khans død.
Djengis Khan døde i 1227, og han ble gravlagt på en hemmelig plass i det østlige Mongolia, av et gravfølge
som ifølge en legende drepte alle mennesker og dyr som kom i dets vei. Mongolene sørget over tapet av sin hersker og sa at ingen leder noensinne ville være større enn Djengis Khan.
Etter Djengis Khan.
Det enorme riket ble etter Djengis Khans ønske delt opp i 4 deler, en til hver av Bortais gjenlevende sønner, Jochi, Chagatai, Ogedei og Tolui. Da Jochi døde flere måneder før Djengis Khan, gikk arven videre til hans sønner. Ogedei var offisielt Dsjengis Khans etterfølger. Sønner av andre koner ble tilgodesett med høye stillinger, men bare førstehustruens sønner ble formelt overhoder.
Mongolkrigene fortsatte med uforminsket styrke i lengre tid, i Korea og det sørlige Kina, men spesielt i Persia, Midtøsten og Russland var krigene langvarige. Men også disse områdene ble underlagt mongolene. Et forsøk på å ta Japan strandet pga. storm (Begrepet kamikaze, som betyr guddommelig vind, stammer herfra).
Styresett og samfunnstruktur i det mongolske imperiet.
Mongolene er tradisjonelt stammefolk og nomader, men kom til
å herske over gamle høykulturer, slik som Kina og Persia.
Ethvert imperium som skal ha noe varighet trenger byråkrati
og mongolene gikk etter hvert, etter Dsjengis Khan, inn som
et herskende sjikt i de underkuede rikene.
Den Kinesiske kulturen greide med forbløffende hastighet å slå tilbake
etter de mongolske herjingene, slik at allerede Kublai Khan må betraktes
som en kinesisk, ikke mongolsk, hersker.
Områder i Persia slet mer med å reise seg igjen etter den mongolske okkupasjonen.
Karakorum, mongolenes hovedstad under Dsjengis Khan, var ikke
en by i egentlig forstand, men mer en mongolsk teltleir utenom det vanlige.
Militær teknikk og organisering.
Kjernen i mongolenes hær bestod av kavaleri utstyrt med
sammensatte buer, lanser, spyd og sverd. De behersket et vidt spekter
av militære strategier og var eksperter i raske
angrep, knipetangsmanøvrer og falske tilbaketog for å oppløse
fiendens stridsorden. I tillegg kom en omfattende etterretning, i stor
grad i form av handelsmenn. Mongolenes viktigste våpen var
likevel frykt – folk og herskere i fiendeland var for
paralysert av frykt til å gjøre effektiv motstand, noe mongolene
bevisst nørte opp under ved massakrer, massevoldtekter,
og bruk av fanger som levende skjold.
Mongolenes kavaleri under Dsjengis Khan var strengt oppdelt
etter titallssystemet, dvs. i enheter på 10, 100, 1000 og
10 000, hvor 10 000 ryttere var en egen taktisk enhet. Etter
felttoget i Kina tok de også i bruk en avdeling kinesiske
Mongolenes store militære problem før Dsjengis Khan var
stammemotsetninger. Dsjengis Khan løste dette ved organisere
hæren på tvers av stammer, dvs.ved å bryte opp stammestrukturen,
men uten å bryte ned den øvrige sosiale struktur
– en høvding var og skulle fortsatt være høvding og
Dsjengis Khans rykte som en trofast, storsinnet og mektig
venn, og en grusom og hensynsløs fiende, gjorde at
svært mange stammefolk sluttet seg til ham, ikke bare mongoler,
f.eks. bestod betydelige deler av hæren av tyrkiske krigere.


Clwyd.
Clwyd er et bevart grevskap i Wales. Det omfatter de tradisjonelle grevskapene Denbighshire og Flintshire, og deler av Merionethshire.
Fra 1974 til 1994 var det er administrativt grevskap, og var delt i seks distrikter.


Abell 1835 IR1916.
Galaksen Abell 1835 IR1916 er det objektet som ligger lengst borte fra Jorden som er mulig å se med teleskop. Den befinner seg ca. 13 milliarder lysår borte, og ble oppdaget våren 2004 av det europeiske romobservatoriets (ESO) teleskop «Very Large Telescope». Galaksen kan kun ses vha. infrarødt lys.


Det Ostindiske kompani.
Det Ostindiske kompani var navnet på flere historiske europeiske selskaper stiftet med monopol på handel i østen for sine respektive land.


Dyfed.
Dyfed er et bevart grevskap i Wales. Området tilsvarer omtrent det som før normannernes erobring utgjorde kongedømmet Dyfed.
I 1974 ble det et administrativt grevskap, som dekket de tradisjonelle grevskapene Cardiganshire, Carmarthenshire og Pembrokeshire. Det var delt inn i seks distrikter.
I 1996 ble det oppløst, og de tre tradisjonelle grevskapene (Cardiganshire nå under navnet Ceredigion) ble administrative hovedområder. Dyfed eksisterer dermed først og fremst som en enhet i seremonielle sammenhenger, og i enkelte fellestjenester som Dyfed-Powys Police.
Dyfed er også et walisisk mannsnavn.


Ranong.
Ranong (ระนอง) er provinshovedstaden i provinsen Ranong i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 24.600.


Det britiske Ostindiske kompani.
Det Ostindiske kompani eller Det engelske Ostindiske kompani, etter 1707 Det britiske Østindiske kompani (engelsk: "Honourable East India Company") var et handelskompani stiftet 31. desember 1600 ved kongelig konsesjon av dronning Elisabeth I. I løpet av de neste 250 årene ble selskapet et av verdens mektigste foretak.
India.
Selskapets virksomhet var i hovedsak rettet mot India, der det tilegnet seg forvaltningsmessige og militære oppgaver.
Kompaniets periode som territorialmakt på det indiske subkontinentet regnes fra Slaget ved Plassey i 1757, hvor sir Robert Clive tilegnet seg retten til å skattlegge det rike Bengalen. Selv om slaget i seg selv var av begrenset størrelse, regnes det som starten på en 100-årsperiode hvor britene erobret store deler av dagens India, Pakistan og Bangladesh.
Kompaniet opererte som overhode i India frem til 1858, da staten etter et opprør året før overtok det formelle ansvaret, etter å ha gradvis påført Kompaniet større grad av statlig kontroll.
Kina.
Storbritannia hadde et enormt handelsunderskudd overfor Qing-Kina på 1700-tallet. I 1773 skaffet Ostindiakompaniet seg britisk enerett på opiumhandel i Bengalen, med tanke på Kina. Men opiumhandel var forbudt i Kina, så britiske skip kunne ikke ta med seg denne varen. Dermed ble den indiskproduserte opiumen solgt i Calcutta til handelsfolk som gikk med på å frakte den til Kina på eget ansvar.
Det kinesiske forbudet mot opiumimport ble gjentatt i 1799, men det fikk ikke has på den utstrakte smuglingen. Handelshus/smuglerselskaper som Jardine og Matheson and Company, Ltd. smuglet inn ca 900 tonn i året. Smuglingen pågikk via øya Lintin i Perleflodens delta, og i 1825 var inntekten – som ble betalt til Kompaniets faktorie i Guangzhou, kommet opp i nesten det beløp som britene betalte kineserne for deres te. I 1838 ble det smuglet nær 1400 tonn opium i året. Da innførte kineserne dødsstraff mot opiumssmugling og satte inn en håndfast guvernør, Lin Zexu, i kampen mot smuglingen. Dette førte snart til første opiumskrig, som førte til britisk erobring av Hongkong og åpning av det kinesiske marked for de britiske narkotikahandlere.
Britiske Østindiske kompani
Britiske Østindiske kompani


Spice Girls.
Spice Girls er en engelsk jentegruppe, regnet som verdens mest fremgangsrike innenfor sin genre i pop-musikken. Bandet kalte seg opprinnelig «Touch» (1994), men byttet navn i 1996 til «Spice Girls». Jentene solgte i løpet av 1990-tallet mer enn 80 millioner album og singler før gruppen ble oppløst i 2001. Hver enkelt av de fem jentene tjente minst 20 millioner pund i løpet av bandets storhetstid. 28. juni 2007 ble det offentliggjort at Spice Girls skulle dra på en ny turné sammen, men tar ikke turen innom Norge. Bekreftelsen kom etter lange spekulasjoner om en gjenforening.


Per Haukeli.
Per Haukeli (født 25. juni 1958 i Kongsberg) er en norsk lyriker.


Det danske Ostindiske kompani.
Festningen Dansborg i Trankebar, nå Tharangambadi, i Tamil Nadu
Det danske Ostindiske kompani (også kjent som Dansk Ostindia) ble stiftet i 1616, som et handelskompani av kong Christian IV av Danmark-Norge for å opprette en dansk handel med datidens India. Den 17. mars 1616 fikk kompaniet kongelig tillatelse til å føre krig, inngå traktater og til å anlegge kolonier så vel som festninger, mellom Kapp det gode håp i vest til Magellanstredet i øst på vegne av Danmark-Norge. Den første dansk-norske ekspedisjonen ble ledet av den unge adelsmannen Ove Gjedde. Denne ekspedisjonen resulterte i at Danmark skaffet seg sin første koloni på den indiske halvøy, Trankebar i 1620. Det første danske Ostindiske kompani ble avviklet i 1650 av kong Frederik III, for så å bli gjenopprettet av hans sønn Christian V 20 år senere. I 1729 ble selskapet nedlagt for deretter å bli omgjort til det Asiatisk Kompagni et år senere.
Historie.
De som står bak selve opprettelsen av det danske kompaniet var to nederlendere: Jan de Willum og Herman Rosenkranz. Willum og Rosenkranz allierte seg med de rike København-borgerne for å danne grunnlaget for et dansk ostindisk kompani, noe de også greide. Med dette samarbeidet på plass, tok det ikke lang tid før Christian IV gikk inn for planene deres og gav dem tillatelse til å opprette kompaniet.
Kompaniets første ferd skyldtes at eventyreren Marselis de Boschouwer hadde forhandlet med Christian IV på vegne av Keiseren av Ceylon, dagens Sri Lanka, som var på jakt etter allierte mot Portugal. Christian IV gikk med på å alliere seg med Ceylon, og med dette lå alt klart for kompaniets første ekspedisjon som kom til å bli ledet av adelsmannen Ove Gjedde. Når ekspedisjonen ankom reisens mål viste det seg raskt at den mektige keiseren som Boschouwer hadde fablet om, ikke var noe mer enn en lokal konge som ikke var interessert i å ratifisere noen avtale med danskene. Men etter mange løfter så vel som trusler fra Gjeddes side, inngikk de likevel en avtale der kongen avstod landområdet Trincomalee til Danmark, pluss at landene inngikk en handelsavtale med hverandre. Trincomalee-kolonien ble aldri noen suksess, og ble etter hvert helt oppgitt.
På fastlands-India hadde danskene mer hellet med seg siden de greide å opprette en allianse med naik-kongedømmet Tanjore. Denne avtalen gikk blant annet ut på at Danmark fikk byen Trankebar som ville bli danskenes hovedsete i Asia fra 1620 frem til 1845. Etter overtakelsen av Trankebar reiste Gjedde og han menn raskt et fort med navnet Dansborg. Dette fortet har holdt seg helt frem til i dag og blir nå nyttet som et museum om danskenes koloni-tid i India.
Danskene ble raskt en del av den regionale handelen i Asia. Hvorav de blant annet kjøpte tekstiler i India for deretter å bytte det mot krydderier på Sulawesi og Java. Etter hvert så greide de også å opparbeide seg en enorm gjeld der de drev handel. Denne gjelden var desidert verst på 1640-tallet. På grunn av denne gjelden kom det til flere stridigheter mellom danskene og kongen av Tanjore, noe som førte til at Trankebar ble beleiret gang på gang. Men fortet Dansborg holdt alltid stand mot de indiske styrkene til Tanjore.
Hovedproblemet for det danske kompaniet var at alt for mange av skipene som seilte mellom Europa og Trankebar forliste. Dette førte til at kompaniet ble et rent pengesluk for danskene, og derfor ble det første kompaniet avviklet av kong Frederik III i 1650. Verken kongen eller de gjenværende investorene var interessert i å bruke mer kapital på det store sjansespillet i Østen.
Etter at kompaniet var oppgitt av Danmark, var der rundt hundre gjenværende europeere i Trankebar. Etter hvert tok de til med var å drive en skjult slavehandel, der de kjøpte slaver i India og solgte dem til krydderøyene i dagens Indonesia. Det økonomisk mest innbringende de tok seg til, var likevel kaprerdrift i Bengalbukta. Dette eskalerte slik at Trankebar etter hvert ble betraktet som en piratby. Slik var situasjonen i Trankebar helt frem til 1668 da det endelig kom et nytt skip fra Danmark. Skipet greide å returnere til hjem igjen i 1670 fullastet av asiatiske varer. Denne suksessen var nok til å få den nye kongen Christian V til å få øynene opp for Asia, noe som skapte ny interesse for Østen i Danmark og førte til at kompaniet ble gjenopprettet i 1670.
I 1729 ble selskapet nedlagt for deretter å bli omgjort til det Asiatisk Kompagni et år senere.
I 1772, mistet kompaniet sitt monopol på handelen, og i 1779, ble kompaniet omgjort til en kronkoloni.
Under Napoleonskrigene angrep den britiske flåten København. Dette førte til at britene stakk av med hele den danske flåten så vel som øya Helgoland. Til slutt så tok Danmark å solgte sine besittelser i India til Storbritannia i 1845, en handling som endte den danske tilstedeværelsen i India for godt.


NUTS.
NUTS (engelsk Nomenclature of Territorial Units for Statistics, opprinnelig fra fransk nomenclature des unités territoriales statistiques) er en standardkode for administrative understatlige enheter, til bruk i Eurostat-statistikk siden 1980. Standarden ble utviklet at Den europeiske union, og dekker derfor kun medlemslandene i detalj. Eurostat har også utviklet et hierarki for samtlige søkerland siden 1980, men denne delen av standarden er ikke endelig fastlagt. Kodene tilsvarer ikke nødvendigvis de reelle administrative enhetene i landene. Dette skyldes blant annet at man ved grenseendringer ofte beholder de gamle enhetene i statistisk sammenheng, for å kunne sammenligne målinger over tid.
Utenfor EU.
Den tilsvarende standarden i Amerikas forente stater heter FIPS.
Norsk anvendelse.
I norsk statistikk svarer fylkene til NUTS 3-nivået. SSB har også produsert statistikk på NUTS 2-nivå, med en inndeling av Norge i syv regioner. SSB har også foreslått en inndeling på NUTS 4-nivå, med Norge inndelt i 90 økonomiske regioner. Eurostat opererer ikke med NUTS 4, men har istedet to lokale inndelinger, LAU1 og LAU2 (fra engelsk "Local Administrative Unit"). Norske kommuner ville tilsvare NUTS 5-nivå, eller LAU2.


GM.
GM og Gm kan refere til


TM.
TM og Tm kan referere til


Kanchanaburi.
Kanchanaburi (กาญจนบุรี) er provinshovedstaden i provinsen Kanchanaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 63.700.
Den ligger ved elven Kwai, gjort kjent ved filmen "Broen over Kwai" fra 1957. Luksustoget Eastern and Oriental Express går via Kanchanaburi og stanser der for at de reisende skal få ta en elvebåtsekskursjon til jernbanebroen som er gjenreist der japanernes krigsfanger først bygde den under annen verdenskrig (1942). (I filmen ble broen sprengt av sabotører fra krigsfangenes egne rekker – i virkeligheten ble den bombet av allierte fly og så raskt gjenoppbygd.) Broen krysser egentlig elven "Kwai Yai", noen kilometer over punktet der den flyter sammen med Kwai Noi, rett ved Kanchanaburis sentrum, og de to danner elven "Mae Klong" som flyter videre ned til Siambukten.
Før 1960 ble Kwai Yai betraktet som det øvre løp av Mae Klong – således var ikke "Kwai" et navn som ble benyttet om elven på det aktuelle sted på 1940-tallet.


Tha Maka.
Tha Maka er en by i provinsen Kanchanaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 52.900.


Hans Ø.
Hans Ø (grønlandsk: "Tartupaluk", dansk: "Hans Ø", engelsk: "Hans Island") er en tre kilometer bred ubebodd øy som ligger mellom nordvestsiden av Grønland og den kanadiske øya Ellesmere Island. Øya er en kalkstensklippe med et areal på 1,3 km². Den ligger på
80°49′ N 66°30′ V, omtrent 350 km nord for den nordligste grønlandske bosetningen Qaanaaq (Thule). Nærmeste kanadiske tettsteder er eskimobosetningen Ausuittuq (Grise Fjord), 700 km sør og verdens nordligste bemannede sted, radio- og værstationen Alert, 200 km nord. Det er normalt kun mulig å komme til øya med båt på spesielt milde somre. Det var en amerikansk ekspedisjon på 1870-tallet som ga øya navn etter den grønlandske guiden Hans Hendrik Suersaq.
Siden 1973 har det vært en prinsipiell strid om øya mellom Canada og Danmark. I august 2005 sendte Canada to krigsskip til området, en måned etter at landets forsvarsminister hadde besøkt øya.


Narathiwat.
Narathiwat (นราธิวส) er provinshovedstaden i provinsen Narathiwat i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 47.800.
Den er en kystby og ligger mot Siambukten (som er del av Sørkinahavet). Den ligger 1.500 km sør for Bangkok, men bare 65 km fra grensen til Malaysia. Blant næringsveiene er kokosnøtt, som blant annet benyttes til fremstilling av tapioka. Innhøsting fra kokospalmene skjer ved at dresserte apekatter kaster ned kokosnøttene.
Området tilhørte tidligere Malaysia. Det er et vesentlig innslag av malayer og kinesere i byen, og byen har også et noe utenlandsk preg fordi islam står sterkt her. Resten av landet er overveiende buddhistisk.


Narathiwat (provins).
thumb
thumb
Lansitreet er viktig i landbruket.
Changwat Narathiwat (นราธิวส) er den østligste provinsen i det sørlige Thailand. Den grenser mot provinsene Pattani i nord og Yala i vest. I sør grenser provinsen dessuten mot Malaysia.
Provinshovedstaden heter også Narathiwat, mens Ra-ngae, Tak Bai og Sungai Kolok er andre større byer. Befolkningen anslås (2005) til 752 000, og areralet er 4 475,0 km². Majoriteten på ca 81 % er muslimske malayere, mens resten er buddhistiske thaier.
Moskeen Matsayit Wadin Husen (Masjid Wadi Hussein) nordvest for hovedstaden er en av de viktigste i sør-Thailand, mens Wat Chonthara Sing-he er et sentralt buddhistisk tempel i Tak Bai nær grensen til Malaysia. Kongen har en sommerresidens utenfor Narathiwat by.
Geografi og administrativ inndeling.
Provinsen ligger helt sørøst i Thailand, langs Siambukten. I vest går den malayiske fjellkjeden med to viktige nasjonalparker: Budo-Sungai Padi i nord (294 km²) som er delt i to separate verneområder i hnhv nord og sør, samt Namtok Sipo Nasjonalpark med fossefallet Sipo i vest. Det er tropisk regnskog med malayiske biotoper i fjellene.
Kommunen Ra-ngae er den mest folkerike med ca 145 000 innbyggere, fulgt av Narathiwat (110 000), Su-ngai Kolok (71 000), Tak Bai (65 300), Reso (63 000), Su-ngai Padi (55 000), og Bacho (48 000).
Samferdsel og økonomi.
Riksvei 42 går nordover fra hovedstaden Narathiwat til Pattani i naboprovinsen. Det er lokal flyplass i Narathiwat, og hovedjernbanen Bangkok-Singapore går midt gjennom provinsen med stasjon i Ra-ngae.
Treslaget Lansitre "(Lansium domesticum)" er et mye brukt frukttre innen hagedyrking. Ellers dyrkes kokosnøtter, bananer og andre tropiske fruktslag. Fiske er viktig langs kysten.
Det er noe turisme knyttet til strendene Talo Laweng Beach og Narathat Beach, samt nasjonalparkene i fjellområdene.


Siambukten.
Siambukten (også kalt Thailandbukten) er den nordvestlige delen av Sørkinahavet (i Stillehavet). Den er omgitt av Malaysia, Thailand, Kambodsja og Vietnam. Den nordlige delen av bukten er "Bangkokbukten" ved munningen av Chao Phraya-elven, nær Bangkok. Bukten dekker omkring 320.000 km². Det er vanlig å definere den med en linje over havet fra Bai Bung-neset i det sørligste Vietnam (sørvest for Mekongflodens utløp) til den malaysiske byen Kota Bahru på Malakkahalvøya.
Siambukten er relativt grunn, med en gjennomsnittlig dybde på 45 meter og maksimal dybde på bare 80 meter. Dermed blir vanngjennomstrømning og -utveksling langsom, og den sterke tilførsel av ferskvann fra mange store elver fører til lav saltholdighet (3,05-3,25%) og til høy sedimentering. Bare ved større dybde flyter vann med større saltholdighet (3,4%) videre inn i Sørkinahavet. De viktigste elvene som tømmer seg i havet i Siambukta er Chao Phraya (og med den også den store sideelven Ta Chin) og Meklong-elven ved Bangkokbukten, og Tapi-elven i Bandonbukten i sørvest.
Siambukten hat mange korallrev, og med dem følger dykkerturisme. Blant de mest populære turistmålene i eller ved Siambukten er Ko Samui i Surat Thani-provinsen, og Ko Tao – begge er øyer i Thailand.
Bukten har også oljefelter og i noen mindre grad naturgass.


Mekong.
Kart over Mekongfloden og dens dreneringsområde
Fra en av sidearmene av Mekongdeltaet i Vietnam
Mekong er en av verdens største elver. Den er den tolvte i lengde og den tiende i vannføring – floden fører hvert år med seg 475  km³ vann. Elven har et tilfangsområde på 795 000 km². Fra Tibet renner den gjennom Kinas Yunnan-provins, Burma (Myanmar), Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam. I store deler av elveløpet er navigasjon vanskelig, andre steder helt umulig, på grunn av store årstidsvariasjoner av vannføring og en rekke stryk og fosser.
Den 2 198 km lange delen som renner gjennom Kina kalles "Láncāng Jiāng" på kinesisk.
Større byer ved Mekong er Vientiane (hovedstad i Laos) og Phnom Penh (hovedstad i Kambodsja). Nærmere 90 millioner mennesker er avhengige av elven.
Mekongfloden munner ut i et enormt delta som begynner i det sørlige Kambodsja og brer seg enda mer utover i bredden i Vietnam.
Utspring og øvre løp.
Geografer kan ikke enes om hvilken øvre bekk/elv som skulle betraktes som Mekongs kilde. Det gjør at det ikke hersker enighet om elvens lengde. Uansett har elven har sitt utspring et sted i fjellene i fylket Zadoi i det autonome tibetanerprefekturet Yushu i den delen av det historiske nordlige Tibet som i dag ligger i den kinesiske provinsen Qinghai, rundt 5.200 moh.
Elvens utspring er på det tibetanske høyland, i den kinesiske provins Qinghai. Deretter flyter elven gjennom provinsen Yunnan. Det er under bygging eller planlegging så meget som åtte demninger over et strekk på 800 kilometer.
Om lag halvparten av elvens samlede lengde ligger i Folkerepublikken Kina. På ca 500 moh forlater den Kina og blir så for rundt 200 km grenseelv mellom Myanmar og Laos. Ved slutten av denne strekning forener elven Ruak seg i Mekong, på det punkt der grensene mellom de tre land Laos, Myanmar og Thailand møtes. Dette sted markerer overgangen mellom øvre og nedre Mekong.
Nedre løp.
Fra dette punktet utgjør Mekong grense mellom Laos og Thailand, tar så en sving inn mellom dype gjuv og med raske stryk gjennom deler av det nordvestre Laos til den sør for byen Luang Prabang roer seg på en bred elveslette og fortsetter nå som en rolig flod som bidrar avgjørende til det laotiske slettelandets fruktbarhet, og som tillater skipstrafikk. Mekong blir herfra den viktigste trafikkåren i området. Lenger sør blir Mekong atter grenseflod mellom Laos og Thailand. Den flyter forbi den laotiske hovedstad Vientiane. Et godt stykke sør i Laos blir den igjen helt laotisk der den renner gjennom regionen "Si Phan Don" («fire tusen øyer») og byen Pakxé. I Si Phan Don-området er det en rekke fosser, med fall på inntil femten meter.
"Sambor"fallene nær den kambodsjanske byen Kratie er de siste før elven blir seilbar uavbrutt helt ut til kysten. Herfra endrer landskapet seg til en flat slette som begunstiger intensivt jordbruk, særlig ris, men også mais, sukkerrør, tobakk og frukt.
Et lite stykke nord for den kambodsjanske hovedstad Phnom Penh munner elven Tonle Sap, som er utløpet av den store innsjøen av samme navn, ut i Mekong.
Tonle Sap representerer en geografisk sjeldenhet: Denne elven skifter retning avhengig av vannstand og årstid. Når Mekong er særlig stor og vannrik trenger dens elvevann inn mange av de tilliggende sideelvers lavere løp, og hva gjelder Tonle Sap renner den i flere måneder flere år fra Mekong og inn i Tonle Sap-sjøen.
Rett sør for Phnom Penh deler elven seg i to løp som løper parallelt videre, Bassac og den egentlige Mekong.
Mekongdeltaet.
Fra Kambodsja flyter Mekong, som nå er rundt én kilometer bred, over grensen til det sørlige Vietnam. Sør for Thành Phố Hồ Chí Minh (Hồ Chí Minh-byen; tidligere "Saigon") utbrer elven seg med tvillingelvene "Tiền Giang" (eller "Sông Tiền" – «Øvre Mekong») og "Hậu Giang" eller "Sông Hậu" («Nedre Mekong») over det 70 000 km² brede Mekongdeltaet og strømmer inn i Sørkinahavet.
Vietnameserne differensierer mellom ni hovedarmer i Mekongdeltaet, og derav kommer det vietnamesiske tilnavnet "Song Cửu Long", «Nidragefloden».
Deltaområdet er naturlig nok svært flatt. På grunn av de avleiringer som elven fører med seg, og som farver vannet gulbrunt, er det uhyre fruktbart og utgjør Vietnams sørlige riskammer. Deltaet er tett befolket, og bundet ytterligere sammen med et tett nettverk av kanaler som tildels ligger flere meter over markene. Mekongdeltaet har få faste bilveier; en av dem er nasjonalvei 1 som går sør til byen Cà Mau.
Storparten av handelen og omlastningen av varer skjer til vanns; det skjer blant annet på de kjente «flytende markeder», der handelen skjer på båter som ligger tett i tett.
Den sørligste delen av Mekongdeltaet, som man kan regne som de ca 70 km mellom Ca Mau og kysten av Sørkinahavet og Thailandbukten, er i stor grad gjennomtrukket av sumpland som bare er farbart med båter.
I 2001 ble Vietnams første bro over Mekong bygd. Det var en teknisk stor utfordring ettersom grunnforholdene ikke gav den fasthet som kunne vært ønskelig. Dermed slipper man nå å kan man nå å stole utelukkende på fergene for vestfra å nå byer som Cần Thơ, Mỹ Tho, Long Xuyen og Rach Gia.
Historie.
Mekong er ingen lett elv å navigere, og det er grunnen til at den i lange strekk har vært mer skillende enn forenende for de folk som har bebodd dens bredder. De tidligst belagte bosetninger dateres til 2100 f.Kr., med Ban Chiang som et utmerket eksempel på områdets tidlige steinalderkultur. Den tidligste belagte sivilisasjon var india-khmerske Funankulturen fra det første århundre, i Mekongdeltaet. Utgravninger ved Oc Eo, nær det moderne An Giang, har funnet mynter fra så langt unna som Romerriket. Det ble fulgt av khmer-staten Chenla fra omtrent 500-tallet. Khmerriket med tyngdepunkt i Angkor var den siste indifiserte stat i regionen. Fra tiden rundt Khmerrikets fall ble Mekong frontlinjen mellom de fremvoksende stater i Siam og Tonkin (Nord-Vietnam), med Laos og datidens Kambodsja (som da strakk seg helt ned til elveutløpet) som ble dratt enn den ene, enn den annen, retning mellom dem.
Den første europeer som nådde Mekong var portugiseren Antonio de Faria i 1540; et europeisk kart fra 1563 viser elveløpet, selv om det blir gjettverk hvor lenger nord for deltaet man kommer. Den europeiske interesse var sporadisk: Spanjoler og portugisere sendte noen misjonsekspedisjoner og handelsekspedisjoner, hollenderen Gerrit van Wuysthoff ledet en ekspedisjon innover så langt som til Vientiane i 1641-42.
Franskmennene ble seriøst interessert i regionen mot midten av 1800-tallet; de erobret Saigon fra vietnamesiske erobrere i 1861, og etablerte et protektorat over Kambodsja i 1863.
Den første systematiske utforskning kom med den franske Mekongekspedisjon ledet av Ernest Doudard de Lagrée og Francis Garnier, som trengte fra utløpet og så langt nordover som til Yunnan mellom 1866 og 1868. De fant ut at elven hadde for mange fosser og stryk til noensinne å kunne utvikles til noen brukbar ferdselsåre. Elvens kildeområder ble funnet av Pjotr Kusmitsj Kozlov i 1900.
Fra 1893 utvidet franskmennene sin kontroll over elven til inn i Laos, og etablerte Fransk Indokina under 1900-tallets første tiår. Denne kontrollen vedvarte til Indokinakrigene.
Etter Vietnamkrigen forhindret motsetningene mellom den amerikanskstøttede thairegjeringen og de nye kommunistiske regjeringer i de øvrige landene at det kom til noer samarbeid om utnyttelsen av elven.
Fauna.
Mekongbassenget er et av de rikeste biodiverse områder i verden. Mer enn 1200 arter av fiskeslag er identifisert, men i virkeligheten kan det dreie seg om hele 1700. Fiske er en svært viktig næringsvei i området, og fisk en viktig proteinkilde for det lokale kosthold. Anslagsvis 120 fiskeslag inngår i den lokale handel, men for det meste dreier fisket seg om 10-20 arter.
Øvre Mekong, det vil si elven ovenfor grensepunktet Burma-Thailand-Laos, er relativt klar og rask. Snøsmeltingsvannet garanterer en relativt jevn vannføring gjennom hele året. Vannet er nøytralt, med en pH på mellom 6,9 til 8,2. Nutrientnivået er lavt.
Nedre Mekong har uklart vann, særlig under regntiden. Erosjon gjør at vannet er rusten til beige av farve på grunn av jorden som føres med. Elvetemperaturen i Nedre Mekong er på mellom 21,1 til 27,8 °C. med en pH som svinger mellom 6,2 og 6,5.
Elvens to hovedbiotoper følger skillet mellom øvre og nedre elveløp. Fisken i den raske øvre Mekong er dominert av forskjellige smerlinger ("Cobitidae"), fjellmaller ("Sisoridae"), «hillstream loach» ("Homalopteridae") og karpe ("Garrinae"). De mer sedate midlere og nedre deler av floden er dominert av karper ("Cyprinidae"), maller ("Siluridae, Clariidae, Schilbeidae, Bagridae, Sisoridae" og "Akysidae") og «murrels» ("Chanidae" og "Ophicephalidae").
Ingen annen flod er hjem til så mange arter svært store fisker. Blant de største kan nevnes syvstripet barbe ("Probarbus jullieni"), som kan ble 1,5 meter lang og veie 70 kilo, «giant pangasius» ("Pangasius sanitwongsei"), «Siamese giant carp» ("Catlocarpio siamensis") og den endemiske mekongkjempemallen ("Pangasianodon gigas") – de tre sistnevnte kan bli ca 3 meter lange og 300 kilo tunge. Alle disse artene er på rask tilbakegang, både på grunn av demninger, flomkontroll og overfiske.
En art av elvedelfinen, Irrawaddydelfinen ("Orcaella brevirostris"), var en gang alminnelig langs hele den nedre Mekong. Men nå er den svært sjelden.
Blant andre våtlandspattedyr som har vært å finne langs elven er indisk fiskeroter ("Lutra perspicillata") og fiskerkatt ("Prionailurus viverrina").
Den utrydningstruede siamesiske krokodille ("Crocodylus siamensis") er meget sjelden, men observes av og til langs Mekong.
Bærekraftig utvikling.
Mekong River Commission, et arbeidsfellesskap bestående av regjeringsrepresentanter fra Kambodsja, Laos, Thailand og Vietnam, har som målsetting å fremme den bærekraftige utvikling av Mekongbekkenet.
Den kinesiske regjering bygger for tiden (2009) en rekke demninger for hydroelektrisk utnyttelse av elven langs dets øvre løp. Landene langs det nedre løp frykter at denne reguleringen vil få skjebnesvangre følger lenger sør, ikke minst at de sesongmessige nyttige og nødvendige oversvømmelsene uteblir.


Chao Phraya.
Chao Phraya danner vestre og sørlige collgrav rundt byen Ayuttayah.
Chao Phraya (แม่น้ำเจ้าพระยา, "Mae Nam Chao Phraya") er en større elv i Thailand, som renner gjennom det sentrale lavlandet og tømmer seg i Bangkokbukten, den nordligste delen av Siambukten. På gamle kart kalles elven gjerne "Menam" eller "Mae Nam", som betyr «elv». Navnet "Chao Phraya" er også en thailandsk adelstittel. Man kan eventuelt betegne elven som «Kongeelven».
Total lengde fra øverst i tilførselselva "Ping" til utløpet i Siambukten er 1 020 km. Den begynner der tilførselselvene Ping og Nan møtes i byen Nakhon Sawan i Nakhon Sawan-provinsen. Nan og dens største sideelv Yom løper nesten parallelt fra Phitsanulok til Chumsaeng i den nordlige delen av Nakhon Sawan-provinsen. Den største sideelven til Ping er elven Wang. I alt dekker Chao Phrayas elvesystem et nedslagsfelt på 160 000 km².
Selve Chao Phraya løper fra nord til sør 370 km fra Nakhon Sawan til Bangkok og sitt elveutløp i Siambukten. Imidlertid deler den seg i provinsen Chainat slik at en sidearm, kalt Tha Chin-elven, renner parallelt med hovedelven og tømmer seg i havet omkring 35 km vest for Bangkok ved Samut Sakhon. I dette området er det gravd et stort antall kanaler (kalt "khlong") som betjener de omfattende rismarkene.
De største byene langs elven er Bangkok, Uthai Thani, Chainat, Singburi, Ang Thong og Ayutthaya. Vassdraget gir drenering og irrigasjon til store deler av jordbruksproduksjonen i Thailand, med en meget betydelig dyrking av ris i elveløpene. Særlig midtre løp fra Bangkok og nordover til Nakhon Sawan har meget stor irrigasjon og jordbruksproduksjon. Vassdraget har vært hovedområde for  000 år med bysivilisasjoner, medregnet Dvaravati-kulturen fram til ca 700-tallet, deretter hinduriker fram til 1000-tallet, avløst av khmer-kulturen fram til 1300-tallet. Deretter fulgte det thai-dominerte Ayutthayariket fra midt på 1300-tallet, og endelig dagens kongedømme fra 1770-tallet i Thonburi og deretter Bangkok.
Sideelver.
Reguleringen utnyttes til irrigasjon, flomkontroll og vannkraft.


Sungai Kolok.
Sungai Kolok er en by i provinsen Narathiwat i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 42.800.
Den er ved grenseovergangen mellom Thailand og Malaysia for den østlige jernbanelinjen og hovedveien mellom de to landene.


Yala.
Yala (ยะลา) er provinshovedstaden i provinsen Yala i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 93 600.
Yala ligger tett ved Thailands grense til Malaysia, og de fleste innbyggerne er kinesere eller muslimske malayer.
Hovedsysselsettingen er knyttet til handelen med Malaysia, og handelen domineres av kineserne. Dessuten er det gummiplantasjer i omegnen..


Pattani.
Pattani (ปัตตานี) (malay: "Petani") er hovedstaden i provinsen Pattani i det sørøstlige Thailand. navnet "Petani" på malay betyr «bonde».
Byen er en havneby ved lagunen Ao Pattani i Siambukten, og har langstrakte strender langs havet i nord og øst. Elven Mae Nam Pattani renner ut i byen, den har sine utspring i de malayiske fjellene i provinsen Yala lengre sør.
Befolkningen anslås (2005) til 49 100, mens selve kommunen har 120 000 innbyggere.
Pattani er de thailandske muslimers viktigste sentrum. I 2004 og 2007 var det uroligheter i byen knyttet til islamske opprør mot angivelige overgrep fra den politisk dominerende thai-minoriteten i Pattani-provinsen.
Det er lokal lufthavn i Pattani, og riksvei 42 (Asian Highway 18) fra Hat Yai til Singapore går gjennom byen.


Yaring.
Yaring er en by i provinsen Pattani i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 31.100.


Hat Yai.
Hat Yai (หาดใหญ่) er største by i provinsen Songkhla i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 191.700. Det sammenvokste byområdet mellom provinshovedstaden Songkhla og Hat Yai har over 700.000 innbyggere og er således Thailands nest største konurbasjon, bare overgått av Bangkok i folketall.
En stor del av befolkningen er muslimer, og det er også mange med etnisk kinesisk bakgrunn.
Hat Yai har internasjonal flyplass, og ligger ved jernbanelinjen som fører fra Bangkok sørover til Malaysia og videre til Singapore. Det er en egen forbindelse mellom Hat Yai og Kuala Lumpur. Byen er et populært mål for shopping og forlystelse, ikke minst for kinesere fra Malaysia.


Sadao.
Sadao er en by i provinsen Songkhla i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 46.200.
Den er siste større by på den vestre hovedveien til Malaysia.


Singha Nakhon.
Singha Nakhon er en by i provinsen Songkhla i det sørlige Thailand. Byen hadde en befolkning på 35 718 etter folketellingen i 2000.


PM.
PM, Pm og pm kan referere til


Songkhla.
Songkhla–distriktet ligger midt i provinsen av samme navn.
Na Songkhla-familiens residens er idag nasjonalt museum.
Songkhla (สงขลา; malayisk Singora) er hovedstaden i provinsen Songkhla i det sørlige Thailand. Den het tidligere Sinhgala, "Løvebyen". Befolkningen anslås (2005) til 86 900, men kommunen har 165.000 innbyggere.
Det sammenvokste byområdet mellom Songkhla og Hat Yai har over 700.000 innbyggere og er således Thailands nest største konurbasjon, bare overgått av Bangkok i folketall.
Songkhla er en kystby og ligger på en landtunge. På østsiden er Siambukten (som er del av Sørkinahavet), og på innsiden er et innlandshav ved navn Songkhlasjøen "(Thale Sap)". Avstanden til hovedstaden Bangkok er rundt 720 km.
Hat Simila (Simila Beach) er en populær badestrand med betydelig turisme. Songkhla er en av Thailands eldste byer, og har i århundrer vært en viktig handelsby. Den er den viktigste havnebyen på østkysten av Thailand.
Hovedbestanden av den kritisk truede malaysiatigeren finnes syd for Songkhla, sydover inn i de sentrale fjellstrøkene på Malayahalvøya i Malaysia.
Japanske styrker landet i Songkhla 8.desember 1941, ogstarett dermed det malayiske felttoget som endte med okkupasjonen av Malaysia og Singapore.


Phatthalung.
Phatthalung (พัทลุง) er provinshovedstaden i provinsen Phatthalung i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 43.500.
Phattalung ligger ved de sørlige utløperne av Tenasserimfjellene på Malakkahalvøya. Øst for byen er den ca 1.250 km² store ferskvannsjøen Thalee Luang, som har en kort forbindelse med Siambuken ved Songkhla. Det er et risdyrkende område. Avstanden til grensen til Malaysia i sør er omkring 100 km.


Nakhon Si Thammarat.
Nakhon Si Thammarat (นครศรีธรรมราช, lokalt omtalt bare som Nakhon, tidligere Ligor, Tampohn Ling, legendarisk navn Chawaka) er provinshovedstaden i provinsen Nakhon Si Thammarat i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 120.800.
Nakhon Si Thammarat er innfallsborten til de muslimske sørlige delene av Thailand. Byen er ca a 780 km sør for Bangkok på en fruktbar kystslette ved Siambukten. Tidligere var den en kystby, men intensiv sedimentering har ført til at den nå er mer enn 26 km inn i landet.
Historikere går ut fra at byen på 700-tallet (da den het "Ligor") var sentrum for Srivijayariket. Ennå på 1200-tallet var den en viktig handelsby for handelen med Ceylon og Sørindia. I 1292 erobret kong Ramkhamhaeng området og innlemmet det i sitt kongedømme Sukothai. Da det riket gikk under i 1350, ble Nakhon Si Thammarat del av Ayutthayariket. I 1516 tillot kong Rama Thibodi II at portugiserne etablerte et handelskontor her.
Nakhon Si Thammarat er et viktig sentrum for thailandisk kunsthåndverkwerk, blant annet for gullsmedkunst og nielloteknikk. Området har også fruktdyrking og bergverk i Khao Luang-fjellene.


Surat Thani.
Den katolske St Raphael-katedralen i Surat Thani.
Surat Thani er provinshovedstaden i provinsen Surat Thani og senter for kommunen av samme navn, i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 127.200.
Det er flyplass i Phunphin kommune, 25 km vest for byen, og Phunphin har også hovedjernbanestasjon på den nord-sør-gående jernbanelinjen Bangkok-Singapore. Fra Surat Thani går det ferjer til turistøyene Ko Samui og Ko Pha-ngan.
Bank of Thailand og Thailands statistikkbyrå har regionale kontorer i byen. Det er større militæranlegg i Surat Thani, med hovedkvarteret for 4.Arme og en luftforsvarsstasjon.
Det er en egen campus for Prince of Songkla University 9 km sørøst for Surat Thani, ogher ligger også Surat Thani Rajabhat University og et medisinsk forskningssenter like. Surat Thani har også en egen skole for offentlig ansatte (School og Public Administration), samt en teknisk høyskole.


Ko Samui.
Stranden "Lipa Noi" på Ko Samui
Ko Samui, også skrevet Koh Samui, (th. เกาะสมุย) er en øy i Siambukten, i provinsen Surat Thani i det sørlige Thailand. Befolkningen på øyen anslås til 55 000 (2009). Det er Thailands tredje største øy med et areal på 228,7 km². Den er rik på natur ressurser, hvite sandstrender, korallrev og kokosnøtter.
De første backpackerne kom med en kokosnøttbåt på 70-tallet, og på åttitallet var det noen få primitive bungalower til utleie. Stedet var da et yndet sted for backpackere, men har etterhvert utviklet seg mot masseturismen.
Den største byen er Chaweng på østsiden av øya. Det administrative senteret på øya ligger i havnebyen Nathon på vestkysten, hvor ferge- og båtsamband knytter øya til fastlandet ved Donsak og naboøyene Koh Pha-ngan og Koh Tao.
Den sørlige og vestlige delen av Samui er fremdeles delvis urørt med lange, hvite strender med få eller ingen turister. Strekningen Lamai (på sydøst) til Maenam (nord) er hovedområdene for turister og luksushoteller.
Koh Samui har en egen flyplass som er eid av Bangkok Airways. Flyplassen ble i 2007 modernisert med nye bygninger både for avreise og ankomst. I 2008 begynte også Thai Airways med to daglige flygninger fra Bangkok til Koh Samui.
Like vest for Samui finnes øygruppa Angthong, som er fredet som Angthong National Marine Park.
Øygruppa Angthong var i sin tid inspirasjonskilden til Alex Garlands roman "Stranden" ("The Beach"), som senere ble filmatisert med Leonardo DiCaprio i hovedrollen. Filmen ble innspilt på Maya Beach på øya Koh Phi Phi Leh, som ligger mellom Koh Phuket og fastlandet i Krabi provinsen.


Chumphon.
Chumphon (ชุมพร) er provinshovedstaden i provinsen Chumphon i det sørlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 55.900.
Byen er oppkalt etter prins Chumphon, en av kong Rama V Chulalongkorns sønner. Han regnes som grunnleggeren av Siams marine.
Chumphon ligger ca 7 km fra østkysten ved Siambukten. Dette er hvor den malayiske halvøy er på sitt smaleste. Kra-eidet er her bare 40 km bredt fra i vest Sungbei Bati ved Andamanhavet i Myanmar til østkysten. Hovedstaden Bangkok i nordøst er drøyt 460 km unna.
Ved Chumphon blir det thailandske buddhistiske kjerneområdet gradvis avløst av det muslimske syden.
Chumphon er utgangspunkt for overfarten til ferieøya Koh Tao. Stranden ved Chumphon er en av Thailands vakreste.
I 1989 ble Chumphonområdet rammet av en tyfon som ødela praktisk talt alle plantasjene der. Men det tok ikke lang tid før dette tilbakeslaget ble overvunnet, takket være landets fruktbarhet.


Prachuap Khiri Khan.
Prachuap Khiri Khan (ประจวบคีรีขันธ์)¨) er provinshovedstaden i provinsen Prachuap Khiri Khan i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 33.500.
Den er en kystby og ligger mot Siambukten (som er del av Sørkinahavet). Det er ca 280 km til hovedstaden Bangkok herfra. Noe sør for byen er det sted der Thailand er på sitt smaleste. Fra kysten til grensen til Myanmar er det bare 13 km.
Hovednæringsveier er særlig fruktdyrking og fiske, og det er også en utstrakt handel med Myanmar (og mye smugling).
Under annen verdenskrig landsatte Japan tropper ved Prachuap Khiri Khan. Den øverstkommanderende i Bangkok oppfordret de thailandske styrker til å overgi seg, men de angrep japanerne og slo dem på flukt (8. desember 1941.


Hua Hin.
Hua Hin (th. หัวหิน) er en by i provinsen Prachuap Khiri Khan i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 73 000.
Den er en kystby og ligger mot Siambukten (som er del av Sørkinahavet). Hua Hin er den eldste badeferiebyen i Thailand. Kong Prajadhipok (Rama VII) bygde et sommerpalass der. Nå har byen mange førsteklasses hoteller.


Cha-am.
Cha-am (th. ชะอำ) er en by i provinsen Phetchaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 49.400.
Den er en kystby helt nord på Malayahalvøya og ligger mot Siambukten (som er del av Sørkinahavet). Både jernbanen og hovedveien fra Bangkok mot Malaysia går gjennom eller rett ved byen. Det er en liten flyplass i Hua Hin, som ligger ca. 2 mil sør for Cha Am.
Det er en stille og rolig badeby selv om Thaier fra Bangkok liker å dra dit i helgene.


Sattahip.
Sattahip er en kystby i provinsen Chonburi i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 65.400.
Den har en av de få dypvannshavnene i nærheten av Bangkok.


Isan.
Isan (thai: อีสาน (IPA: [iːsǎːn]), også romanisert som Isaan, Issan og Esarn) er et navn på hele det nordøstlige Thailand. Det ligger på Khoratplatået og er omgitt av Mekong-floden i nord og øst (på den andre siden av Mekong ligger Laos), og mot sør av Kambodsja. Mot vest, vest for Phetchabunfjellene, er det det nordlige og sentrale Thailand.
Dette er Thailands fattigste region. Hovednæringsvei er landbruk.
Hovedspråket i området er isan (som er svært nært beslektet med laotisk og også thai), men thai er også utbredt og snakkes av de fleste siden det er undervisningsspråk i skolevesenet. I de sørlige områder tales også khmer. Stordelen av befolkningen er av laotisk etnisitet.


Chaiyaphum.
Chaiyaphum er provinshovedstaden i provinsen Chaiyaphum i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 58 400.
Byen ligger 340 km nordøst for Bangkok.
Byen var fra de første tider av Sukhothai en gjennomgangsstasjon for khmertropper og laotiske tropper. Kanskje er dette grunnen til at det her allerede på 1100-tallet ble bygd et sykehus.
Senere ble byen underlagt det lokale fyrstedømmet med sete i Nakhon Ratchasima. Kommandør Phraya Phakdi Chumphon løsrev seg i 1824 og overgav byen (som da fremdeles het Ban Luang) til kong Rama III. Som takk ble han det første overhodet i byen, som nå fikk navnet Chaiyaphum. Da laotene kort tid etter angrep Bangkok, måtte de også kjempe mot Phraya Phakdi Chumphon. Laotenes hovedstyrke ble slått tilbake, men en rest av dem klarte å erobre Chaiyaphum og drepe Chumphon.


Chum Phae.
Chum Phae er provinshovedstaden i provinsen Khon Kaen i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 46.300.


Mukdahan.
Mukdahan (มุกดาหาร) er provinshovedstaden i provinsen Mukdahan i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 40.500.
Byen ligger ved Mekongelven som skiller Thailand fra nabolandet Laos. På den andre bredden av Mekong er en av Laos' viktigste byer, Savannakhet.


Ang Thong.
Ang Thong er provinshovedstaden i provinsen Ang Thong i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 14 400. Byen ligger ved den store elven Chao Phraya, drøyt nord for hovedstaden Bangkok.
Hovedproduktet i jordbruket i Ang Thong er ris. Det produseres og selges også regionalt kunsthåndverk, særlig små dukker og håndtrommer av forskjellig størrelse. I byen ligger tempelet Wat Pa Mpok, med en 22 meter lang liggende Buddha.
Under Ayutthaya-tiden var Ang Thongen viktig utpost og spilte en viktig rolle ved kampene mot burmesiske invasjonsforsøk.


Ayutthaya.
Ayutthaya (eller Ayudhia, Phra Nakhon Si Ayutthaya, พระนครศรีอยุธยา), er provinshovedstaden i provinsen Phra Nakhon Si Ayutthaya i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 82 000.
Den er den gamle hovedstad i Siam, og på 1700-tallet var den en av Sørøstasias viktigste byer. Den ligger ved den store elven Chao Phraya.
Historie.
Ayutthayas ovale byplan er typisk sørøstasiatisk, og elver og kanaler skapte tidlig naturlige vollgraver rundt hele byen.
Tempelet Wat Rat(cha)burana i Ayutthaya har tydelig arkitektonisk khmer-inspirasjon.
Byen var grunnlagt av khmerene, og i 1350 utvidet fyrst U Thong byen og gjorde den til hovedstad i sitt kongerike, etter at den gamle hovedstaden, Sukhothai, var gått under. Ayutthaya var deretter i mer enn 400 år residensbyen for i alt 33 konger, som behersket et siamesisk område av vekslende størrelse. Kongene fortsatte hele tiden med å utvide byen. Gamlebyen omgis av tre elver, og en ytterligere kanal skapte tidlig en fullstendig naturlig «vollgrav» av elver rundt hele byen. ELvene er Chay Phraya, Lopburi og Pa Sak.
I sin blomstringstid var Ayutthaya en verdensby med tre kongepalasser, 375 tempelanlegg, 94 byporter og 29 forsvarsfort. Franskmenn, portugisere, briter, nederlendere og japanere hadde sine egne bydeler, atskilt fra de rundt én millioner siamesiske byborgere. Europeerne hadde sine egne kirker. St. Josefskatedralen fra 1700-tallet er fremdeles bevart. Det eldste tempelet er khmer-tempelet Wat Phra Chao Phanan Choeng fra tidlig 1300-tall før kongetiden. Ellers er det bevart flere historiske bygninger fra tidlig kongetid: kongepalasset Wat Phra Si Sanphet fra 1300-tallet, det meget store tempel- og palassanlegget Wat Phra Maha That fra 1300-tallet, Wat Ratburana med tydelig arkitektonisk khmer-påvirkning, og det buddhistiske tempelet Wihan Phra Mongkon Bopit av nyere dato.
Byens rikdom kom fra det rike jordbrukslandet i området og fra skatter og avgifter som ble ilagt handel og transport. Byen hadde handelsforbindelser med Kina, Java, Malaysia, India, Sri Lanka, Persia, Japan, Portugal, Frankrike, Holland og England. Den enorme utviklingen innen arkitektur, malerkunst og litteratur understreker veldstanden. Gull var i utstrakt bruk, som bokbindernes bruk av bladgull, på malerier, og til og med på hele bygninger.
Byen var beskyttet ev kanaler, jordvoller og palisader, og motstod mange angrep fra burmeserne. Men den 7. april 1767 klarte de å erobre, utplyndre og rasere byen. Ayutthaya kam seg aldri etter denne katastrofen, og kort tid etter grunnla general Taksin den nye hovedstaden Thon buri, på vestbredden av elven Chao Phraya. General Chao Phraya Chakri flyttet hovedstaden til Bangkok på elvens østbredde i 1782, ettersom elven da ville danne en naturlig forsvarslinje mot angripende burmesere.


Samut Prakan.
Samut Prakan er provinshovedstaden i provinsen Samut Prakan i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 388.900.
Den er en kystby og ligger ved elvemunningen til elven Chao Phraya ved Bangkokbukten nord i Siambukten (som er del av Sørkinahavet)


Chiang Mai.
Chiang Mai (เชียงใหม่), noen ganger transkribert '"Chiangmai'") er provinshovedstaden i provinsen Chiang Mai i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 201 000. Chiang Mai var hovedstaden for kongedømmet Lanna (1296–1768) hvor Lanna kulturen gjør Chiang Mai til et av de mest besøkte turistdestinasjoner i Thailand.
Chiang Mai er den viktigste byen i Chiang Mai som provins og er den 2. største byen i Thailand. Den ligger rundt 800 km nord for Bangkok, ved Ping-elven og omgitt av noen av landets høyeste fjell. Byen har en ny og moderne international flyplass som ligger lett tilgjengelig fra sentrum og ligger ved foten av fjellet Doi Suthep.
I løpet av de siste årene har Chiang Mai utviklet seg fra å være mest kjent for templer, håndverk, tradisjonell massasje og gastronomi, til å bli en moderne by som satser på god veiutvikling, teknologi og utdannelse.


Samut Songkhram.
Samut Songkhram (สมุทรสงคราม) er provinshovedstaden i provinsen Samut Songkhram i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 35 100.
Byen ligger ca 60 km sørvest for hovedstaden Bangkok, nær elven Klongs utløp i Siambukten.
Områdets hovedprodukt er salt, som utvinnes fra tallrike fordampningssjøer. Området er også kjent for sine mange palmetrær – ett av mange i Thailand, men i området rundt hovedstaden ett av de få med slik rik og grønn vegetasjon.
Kong Rama I ble født her, og det ble ifølge legenden også kong Rama II.


Em.
EM og Em kan sikte til


Phetchaburi.
Phetchaburi er provinshovedstaden i provinsen Phetchaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 46.600.


Pran Buri.
Pran Buri er en by og distrikt i provinsen Prachuap Khiri Khan i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 47.300.
Byen ligger langt nord på Malayahalvøya, og ved jernbanelinjen og hovedveien mellom Bangkok og Malaysia. Den ligger ved elva Pran ikke langt fra dens utløp i Siambukten.


Ban Pong.
Ban Pong er en by i provinsen Ratchaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 57 600.
Ban Pong er et jernbaneknutepunkt. Togene fra Bangkok og sørover til Malaysia og Singapore, blant annet den luksuriøse "Eastern and Oriental Express", passerer gjennom byen. Herfra går også toglinjer nordover og vestover.


S-båndet.
S-båndet er radiofrekvensområdet i øvre del av UHF-området og nedre del av SHF-området mellom 2 og 4 GHz.
Frekvensområdet fra 2,4 GHz til 2,4835 GHz brukes bl.a. til trådløst datasamband og trådløse telefoner.


HM.
HM, Hm og hm kan sikte til


Nm.
NM, Nm og nm kan referere til


Aberystwyth University.
Aberystwyth University (tidligere University of Wales, Aberystwyth, walisisk Prifysgol Cymru, Aberystwyth, ofte kalt "Aber") ligger i byen Aberystwyth på vestkysten av Wales. Det ble grunnlagt i 1872 som "University College of Wales", og var det første lærested på universitetsnivå i Wales.
Ved grunnleggelsen var det underlagt University of London, men ved grunnleggelsen av University of Wales i 1893 knyttet det seg til dette.
Faget internasjonal politikk ble startet i 1917 i Aberystwyth, før det fikk sitt eget institutt i 1919. Instituttet for internasjonal politikk er fortsatt blant verdens mest berømte og velrenommerte.
I 2003 hadde universitetet omkring 7000 studenter.


Zm.
Zm og zm kan referere til


Ym.
Ym og ym kan referere til


University of Wales.
University of Wales (walisisk Prifysgol Cymru) var et universitet i Wales. Det ble etablert i 1893 og opphørte som selvstendig universitet i 2011. Newport og Glyndŵr University som var en del av University of Wales, ble selvstendige universiteter, og Swansea Metropolitan University ble slått sammen med Trinity Saint David.
Den siste kansleren for universitetet var Charles, prinsen av Wales.
Referanser.
Wales


University of Wales, Bangor.
University of Wales, Bangor (UWB) er en avdeling av University of Wales. Det ligger i Bangor i Gwynedd, Wales.
Det har pr. januar 2005 omkring 8000 studenter. I tillegg kommer en del studenter tilknyttet universitetet som deltar i et samarbeidsprosjekt med Mediterranean College i Athen.
Historie.
Universitetet ble grunnlagt under navnet "University College of North Wales" den 18. oktober 1884. Det fikk sitt formelle charter året etter. Det opprinnelige lokalet var en gammel skysstasjon, som hadde god plass til de 58 studentene og de ti i staben. I 1911 flyttet universitetet til en ny og mye større bygning, som nå er den gamle delen av "Main Arts Building".
I 1967 holdt Maharishi Mahesh Yogi en forelesning om transcendental meditasjon. Under denne forelesningen fikk medlemmene av The Beatles vite at deres manager Brian Epstein var død.
I 1996 ble det walisiskspråklige universitetet Coleg Normal innlemmet.
Wales Bangor


Paroksetin.
Paroxetin er et legemiddel mot depresjon som tilhører gruppen selektive serotoninreopptakshemmere. I Norge markedsføres preparatet som "Seroxat" og "Paroxetin". 'Paroksetin er også godkjent til bruk mot tvangslidelse, panikklidelse, sosial angstlidelse, generalisert angstlidelse og posttraumatisk stresslidelse.
Virkning.
Ved depresjoner er det for lavt nivå av signalstoffet serotonin i den synaptiske kløften mellom nerveceller i hjernen. Dette fører til at det ikke overføres signal fra "avsender cellen" til "mottaker cellen". På "avsender cellen" sitter det et protein som fører serotonin tilbake inn i cellen. Dette er et serotonin reopptak. Som navnet på gruppen tilsier, hemmer paroksetin selektivt reopptaket av serotonin til "avsender cellen" og dette fører til økt nivå av serotonin i den synaptiske kløften.
Bivirkninger.
Kvalme, oppkast og diaré (oppstår gjerne når man begynner å ta Paroksetin, men dette går som regel over). Noen opplever redusert seksualdrift og vektøkning. Siden medikamentet gir øket initiativ og øket aktivitetsnivå før pasienten får bedret stemningsnivå, kan risikoen for selvmord øke noe den første tiden av behandlingen. Disse bivirkningene er felles for alle serotonin reopptakshemmerene.


ISTAR.
Konseptet ISTAR innebærer innsamling av informasjon fra en rekke forskjellige kilder og for en rekke forskjellige formål. ISTAR-virksomhet skjer ofte på tvers av våpenarter og forsvarsgrener, og kan omfatte alt fra bruk av rekognoseringssatellitter og overvåkningsfly til lokaliseringsradarer og spesialstyrker på bakken. C4ISTAR er en utvidelse av begrepet.


University of Wales, Newport.
University of Wales, Newport er et universitet i Newport i Wales. Det ble grunnlagt som "Mechanics Institute" i 1841, og har siden vokst. I 1996 fikk det status som universitet, og ble tilsluttet University of Wales. Da University of Wales opphørte i 2011, ble universitetet et selvstendig universitet.
Universitet holder til på to steder, i Allt-yr-Yn, som er et boligområde, og i Caerleon, som er et sted med røtter i romersk tid. Det er kort vei mellom de to stedene, og studentene kan benytte en gratis busstjeneste.
Eksterne lenker.
Wales, Newport


Swansea University.
Swansea University (walisisk Prifysgol Abertawe) ble grunnlagt i 1920 under navnet "University College, Swansea".
Universitetet ligger på nordsiden av Swanseabukten, øst for Gowerhalvøya og rett utenfor Swansea by.
I 2001 begynte det å bruke navnet "Swansea University" og har søkt om rett til å dele ut universitetsgrader på selvstendig grunnlag. Dette er ikke godkjent pr. januar 2005, og det nye navnet er således ikke offisielt.
Pr. 2004 var det i overkant av 10 300 studenter.
Wales Swansea


Bakhmull.
Bakhmull er i realiteten en «renavlet» såkalt "afghansk aboriginal" (opprinnelig afghansk mynde). Det er en ren jakthundvariant av den i vesten mer kjente afghansk mynde, men rasen anerkjennes ikke som sådan av vestlige kennelklubber. Bakhmull regnes imidlertid som mer opprinnelig enn våre vestlige afghanere, og den er også mer populær i mange land utenfor Europa.
Opprinnelse.
Rasen som sådan er utvilsomt meget gammel og nedstammer trolig fra orientalske mynder. Bakhmull er i realiteten en russisk afghansk aboriginal, en hund som primært blir avlet for sine jaktegenskaper. Den første rasestandarden for bakhmull ble publisert i Russland i 1985, og siden revidert i 1997.
Bakhmull stammer opprinnelig fra fjellstrøkene i Sentralasia, nærmere bestemt fra det nordlige India. Den kom imidlertid tidlig til Afghanistan, der den ble kultivert av lokale stammefolk med tilhold i fjellstrøkene mellom Afghanistan og Pakistan. Den har et felles opphav med afghansk mynde, khalag tazi og kirgisisk mynde, men må på ingen måte sammenstilles med de «designerversjonene» av afghaneren vi kjenner fra vesten.
Noen kynologer hevder at bakhmull og khalag tazi er lokale varieteter av samme hund, f.eks. "Natalia Gherasiova" som eier kennel og selv driver utstrakt oppdrett med bakhmull i Russland. Det var også hun som skrev den reviderte standarden for bakhmull i 1997. Hennes hund «Rad-o-Bark», sønn av den opprinnelige «King of Karizamir» som ble imported fra Afghanistan i 1974 og dannet grunnlaget for rasen kalt bakhmull, ble valgt som modell for standarden. Hvorvidt bakhmull og khalag tazi er varieteter eller egne raser er imidlertid uklart i øyeblikket.
Beskrivelse.
David-el-Bark, russisk og eurasisk champion 1993 og 1995
Bakhmull er harmonisk bygget og har en forholdsvis langstrakt kropp med lange muskuløse bein og solid benstruktur. Brystkassen er dyp og bred. Mankehøyden er noe høyere enn lendet. Hodet er verken smalt eller bredt til mynde å være, men gir et distingvert inntrykk. Snutepartiet er rett og kjevene kraftige. Ørene har lang silkeaktig behåring og er lange og hengende. Hodet bæres stolt på en lang og muskuløs nakke. Ryggen er lang, rett og forholdsvis bred. Halen er lang og bæres gjerne i en krøll. Hannhunder blir gjerne omkring 68-73 cm i skulderhøyde, mens tispene gjerne er ca. 3 cm lavere.
Bakhmull
Rasen har tykk lang pels som gir et helt annet inntrykk enn de showpregende afghanerene vi kjenner her i vesten. Selv om den angoralignende pelsen er både tykk og lang, trenger den ikke mye vedlikehold sies det. Pelsen er alltid lys, normalt hvit, elfenbeinshvit eller lys fawn (aldri sort eller brindlet), med en korthåret sadel (som ikke må trimmes) av mørkere lysebrunt eller gråbrunt.
De anatomiske forskjellene mellom bakhmull og tradisjonell vestlig afghaner, som altså opprinnelig var en og samme hund, er blitt så store at det gir alvorlig grunn til ettertanke med hensyn til sistnevnte. Den er et klart bevis for at rasestandarder ikke nødvendigvis sikrer en rases opprinnelighet, slik hensikten er.
Bruksområde.
Bakhmull er primært avlet som jakthund, men har også kvaliteter som vakthund og familiehund. De jakter gjerne parvis eller alene, og bare sjelden i flokk. De skal være meget dyktige jakthunder, og hundene brukes fortsatt som vakthunder i sitt naturlige habitat. Hetsjakt med denne hunden foregår på fjellgeit, vær, ulv, rødrev og hare.
Atferd.
Bakhmull sies å være snill med folk, men vaktsom og skeptisk overfor andre dyr. Den skal være en god og snill familiehund som trenger mye mosjon og stor frihet. Hannene er ofte dominante overfor andre hunder, mens tispene er mer skye og feminine i sin væremåte.
Annet.
I dag er rasen spesielt tallrik i Russland, og da spesielt i og rundt Moskva, der det drives oppdrett av disse hundene. Stammen i den russiske oppdrettet kom opprinnelig fra den kongelige kennelen «Karizamir» i Afghanistan på 1970-tallet.


Medway (Kent).
Medway (også kalt Medway Towns, "Medwaybyene") er en enhetlig myndighet i Kent, England. Distriktet er dannet gjennom en union av byene Chatham, Gillingham og Rochester. Byene ligger på begge sider av elven Medway.
Historie.
Distriktet har historisk sett vært dominert av Rochester, som er en katedralby, og Chatham, hvor marinen i lang tid har hatt flere baser.
Rochester ble grunnlagt av romerne, under navnet "Durobrivae", for å kontrollere stedet hvor Watling Street krysser elven. I 604 ble Rochester bispedømme opprettet av Justus, som 20 år senere ble erkebiskop av Canterbury. Den ble ombygget og utvidet under normannerne, som også bygde et slott i byen.
Under Henrik VIII grunnla Royal Navy en base, som var i drift inntil 1984. For å beskytte den ble det konstruert flere fort, blant annet Great Lines, Fort Amherst, Fort Pitt og Fort Borstal. De fleste av bygningen som står i dag er av langt senere dato. Blant skipene som ble bygget og sjøsatt der var HMS «Victory» (1765), admiral Nelsons flaggskip i slaget ved Trafalgar. Sir Francis Drake lærte sjømannskap på Medway, og Nelson startet sin karriere i Chatham som 12-åring. William Adams, den første engelskmannen som kom til Japan, var født i Gillingham.
En rekke gamle bygninger er bevart, som Guildhall fra 1697 (nå et museum), Corn Exchange fra 1698, Tudorhuset Watts Charity og Satis House og Old Hall som begge ble besøkt av Elisabeth I i 1573. I distriktet er det totalt 82 registrerte oldtidsminner, 832 bevaringsverdige hus og 22 verneområder.
Charles Dickens var fra området, og Rochester hadde et museum viet til ham, som ble stengt i 2004.
Administrativ historie.
Gjennom det 19. århundre kom flere forslag om å forene Medwaybyene under en felles administrasjon. I 1903 ble "Borough of Gillingham" opprettet som et første skritt. I 1928 ble Rainham innlemmet i Gillingham. Så gikk det helt til 1974 før neste endring kom; da ble resten av området samlet under "Medway District Council", mens Gillingham ble stående utenfor. I 1982 fikk Rochester status som "city". Så, i 1998, ble Gillingham innlemmet i distriktet. På grunn av en glipp i den siste sammenslåingen mistet Rochester sin status som "city". Medway søkte om å bli oppgradert i 2000 og 2002, men nådde ikke opp i konkurransen som ble holdt i anledning dronning Elisabeth IIs gulljubileum. Rochester har søkt om å få tilbake status som "city", men pr. januar 2005 er dette ikke avklart.


Runar Berg.
Runar Berg (født 7. oktober 1970 i den Haag, Nederland) er en norsk fotballspiller som spilte på midtbanen for Glimt før han la opp mandag 20.september 2010. Tidligere hadde han spilt for Rosenborg, Tromsø, Lyn og den italienske klubben Venezia. Berg har vunnet alt som kan vinnes i Norge, og har i tillegg spilt fem kamper for det norske landslaget. Hans styrker på banen er teknikk, overblikk, presise pasninger og engasjement. Han har også toppet både spillerbørser og kortbørser i Norge.
Han er sønn av den tidligere midtbanekjempen Harald Johan «Dutte» Berg, og bror til Ørjan, Arild og Terje Berg.
Han var Bodø/Glimts kanskje viktigste spiller på banen de siste 20 årene, og selv om karrieren er over fremstår han som en enormt viktig støttespiller utenfor banen.
Da Bodø/Glimt og andre idrettsklubber i Bodø slet med økonomien sesongen 2006 delte Runar ut 100 000 kr av egen lønn til Grand Bodø (15 000 kr) Bodø Håndballklubb – BHK (15 000 kr) Bodø/Glimt (50 000 kr) og barneavdelingen på sykehuset (20 000 kr).
Runar er den spilleren som har spilt flest kamper for Bodø/Glimt med 478 pr. 24. juli 2008.
Foran 2009 sesongen valgte Berg å ikke heve sin lønn på 750 000, for å hjelpe klubben sin ut av økonomiske problemer.
Det var etter en kamp mot Sandnes Ulf 19.September 2010 Berg ble byttet ut, og da den 17 år gamle innbytteren Daniel Berntsen hadde et godt innhopp innså han at det var på tide å slippe til nye krefter. Med dette la den siste av de tre legendariske Berg brødrene skoen på hylla, og en epoke var over i norsk fotball.
20. September 2010 la Runar Berg offisielt opp.
13. Mars 2012 offentliggjør Berg at han gjør comeback. Han skal spille 2012-sesongen for bydelslaget IK Junkeren.


Roehampton University.
Roehampton University er et universitet i Roehampton i Wandsworth i London i England.
1. januar 2000 ble Roehampton en del av "Federal University of Surrey", og skiftet navn til "University of Surrey Roehampton". Den andre delen av føderasjonen var University of Surrey i Guildford.
Mot slutten av 2003 ble det annonser at Roehampton ville søke om status som uavhengig universitet. Søknaden ble levert i mars 2004, og 23. juni 2004 ble det annonsert at den var godkjent. Fra august 1. august 2004 har det vært selvstendig under navnet Roehampton University.


Pl.
PL, Pl og pl kan referere til


NL.
NL, Nl og nl kan referere til


ML.
ML, Ml og ml kan referere til


Zl.
ZL, Zl og zl kan referere til


EL.
EL, El og el kan blant annet bety


GL.
GL, Gl og gl kan sikte til


Hl.
HL, Hl og hl kan sikte til


Kl.
KL, Kl og kl kan referere til


John Logie Baird.
Byste av John Logie Baird
John Logie Baird (født 14. august 1888 i Helensburgh, Skottland, død 14. juni 1946) ble utdannet ved University of Glasgow, og var den første som klarte å lage en TV som kunne vise bevegelige bilder. Demonstrasjonen fant sted i London 26. januar 1926.
Se også.
Liste over oppfinnere


VM i fotball 1958.
VM i fotball 1958 ble igjen arrangert i Europa, denne gang i Sverige. vant mesterskapet etter å ha slått 5-2 i finalen. Verdensmesterskapet ble det store gjennombruddet for superstjernen Pelé, som med tiden skulle bli betraktet som verdens beste fotballspiller gjennom alle tider. Dette ble det første VM i fotball hvor vinneren kom fra et annet kontinent enn arrangørlandet.
For første gang deltok i VM, og alle de britiske nasjonene (, og). Turneringsformatet ble endret fra 1954: Det var fremdeles seksten lag som spilte i fire kvalifiseringsgrupper, men denne gangen spilte alle lagene i gruppen mot hverandre, uten ekstraomganger ved uavgjort resultat. Hvis to lag hadde like mange poeng, skulle ikke målforskjellen, det skulle i stedet spilles omkamper for å avgjøre hvilke lag som gikk videre til kvartfinalene.
I Gruppe D spilte ikke Pelé før i den siste av Brasils gruppekamper, mot Sovjetunionen. Han noterte seg ikke på scoringslisten, men Brasil vant 2-0, og vant gruppen med to poeng. I denne gruppen ble det spilt omkamp mellom Sovjetunionen og England, og Anatolij Iljins mål i det 67. minutt sendte England ut av VM.
Det måtte også spilles omkamper i gruppe A (Nord-Irland slo og gikk sammen med til kvartfinalene) og i Gruppe C (Wales slo, og gikk videre sammen med Sverige).
vant Gruppe B, ikke minst på grunn av Just Fontaines farlige skuddfot. Han scoret seks mål på de tre første kampene. Jugoslavia sikret seg andreplassen i gruppen.
I kvartfinalene fortsatte Just Fontaine scoringsshowet med to nye mål da Frankrike slo ut Nord-Irland. Vest-Tysklands Helmut Rahn sikret tysk avansement med kampens eneste mål mot, mens Sverige sendte Sovjetunionens lag hjem. I den siste kvartfinalen scoret Pelé kampens eneste mål mot Wales.
I semifinalen imponerte svenskene igjen ved å beseire Vest-Tyskland med 3-1. Fontaine puttet på enda et mål i Frankrikes kamp mot Brasil, men det var ikke nok til å stoppe Brasil. Med hat trick av Pelé vant Brasil hele 5-2. I bronsefinalen scoret Fontaine ytterligere fire mål da Frankrike slo Vest-Tyskland 6-3. Dermed hadde Fontaine scoret 13 mål i løpet av VM-turneringen, en rekord som fremdeles står.
Finalen ble spilt på Råsunda stadion i Solna. 50 000 tilskuere var vitne til at Sverige tok ledelsen allerede etter fire minutter. Brasilianerne kom sterkt tilbake, og Vava scoret to mål før pausen. I andre omgang var Pelé den store stjernen med to nye mål. Sluttresultatet ble 5-2 til Brasil, som for første gang kunne reise hjem med Jules Rimet-pokalen.
Kvartfinalene.
19. juni 1958
19. juni 1958
19. juni 1958
19. juni 1958
Semifinalene.
24. juni 1958
24. juni 1958
Bronsefinalen.
28. juni 1958
Finalen.
29. juni 1958


Råsundastadion.
Råsundastadion er en fotballstadion i Solna i Sverige. Den ble innviet i 1937. Den opprinnelige publikumskapasiteten var 40 000 men til VM i fotball 1958 ble den utvidet til å kunne romme drøyt 50 000 tilskuere. I dag er kapasiteten 36 000. Råsunda er Sveriges nasjonalarena for fotball og hjemmebane for AIK.
Publikumsrekorden er 52 943, en rekord som ble satt 26. september 1965 under VM-kvalifiseringskampen i fotball mellom og.


Photharam.
Photharam er en by i provinsen Ratchaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 36.200.


Tak (by).
Tak (på thai: ตาก) er provinshovedstaden i provinsen Tak i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 24.100.


Ratchaburi.
Ratchaburi er hovedstaden i provinsen Ratchaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 92 400.


Mae Sot.
Mae Sot er en by i provinsen Tak i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 44.700.
Den ligger få kilometer fra grensen til Myanmar, på hovedveien mellom Bangkok og Myanmars hovedstad Yangon.


Phichit.
Phichit er provinshovedstaden i provinsen Phichit i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 35 800.


Uthai Thani.
Uthai Thani (อุท้ยธานี) er provinshovedstaden i provinsen Uthai Thani i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 17.510..
Byen ligger ved Maenam Sakaekrang nær den store elven Chao Phraya, ca 230 km nord for Bangkok am Maenam Sakaekrang. Dette er et rikt jordbruksområde med ris- og fruktdyrking. Her bearbeides også bambusprodukter.


Chainat.
Chainat (ชัยนาท) er provinshovedstaden i provinsen Chainat i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 15.500.
Byen, som har vært et handelssted i århundrer, ligger ved den store elven Chao Phraya.


Sam Phran.
Sam Phran er en by i provinsen Nakhon Pathom i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 37 100.


Krathum Baen.
Krathum Baen er en by i provinsen Samut Sakhon i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 72 800.


Pathum Thani.
Kart over kommunens beliggenhet i provinsen.
Pathum Thani er provinshovedstaden i provinsen Pathum Thani i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 27.900.
Shinawatra-universitetet sin campus i Pathum Thani.
Pathumthani ligger i et fruktbart område ved elven Chao Phraya, sør i provinsen og på vestsiden av elven. Byen ligger 45 km nord for Bangkok. Ved siden av ris dyrkes det særlig appelsiner i store plantasjer i omegnen. To universiteter har campus her: Asian Institute of Technology og Shinawatra University.
Pathumthani var opprinnelig en bosetning for Mon-folket som innvandret fra Burma på 1600-tallet.


Singburi.
Singburi er provinshovedstaden i provinsen Singburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 20 000.
Byen ligger ved den store elven Chao Phraya, og er rundt 140 km fra Bangkok.
Singburi er en av Thailands eldste byer, og den første bosettingen der går tilbake til Dvaravati-tiden.
I 1895 oppstod den nåværende provinsen Singburi da kong Rama V Chulalongkorn slo den gamle provinsen av det det med naboprovinsene Inburi og Promburi.


Lopburi.
Kart som viser kommunens plassering i provinsen Lopburi.
Prang Sam Yot er et khmer-tempel, trolig fra 1100-tallet.
Byport til gamlebyen i Lopburi.
Lopburi, også kjent historisk som "Lawo" eller "Lavo", er provinshovedstaden i provinsen Lopburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 57.800. Byen ligger ved elva Lopburi, og er en gammel residensby for Ayutthaya-kongene.
Sølvmynter fra Dvaravati-perioden 600-800, funnet i Lopburi.
Chao Phraya Wichayen, residens for den greske ambassadør Konstantin Phaulkon fram til 1688.
Dører i buddhistisk skriftskap, fra kong Narais periode, avbidler en vestlending og en muslim. Trolig forestiller motivet kong Ludvig XIV av Frankrike og mogul Aurangzeb av India. Lopburi Nasjonalmuseum.
Næringslivet preges av turisme og noe sementindustri øst for byen, mot grensen til provinsen Saraburi. Områdene rundt Lopburi er svært fruktbare, og området har historisk vært rikt på kobber og jernmalm. Byen har forbindelse via jernbane til Bangkok i sør og Khon Kaen i øst.
Historie.
Lopburi har vært bebodd i alle fall siden den hinduistiske Dvaravati-perioden (500-1100), og er trolig omtrent like gammel som Nakhon Pathom, som ofte regnes som Thailands eldste by. Det er funnet 6 000 år gamle steinredskaper og keramikk fra omkring 2000 f.Kr ved Lopburi. Tilsvarende gamle graver av menn inneholder både statusgjenstander og skjelettet av en hund. Tusen år senere ble det produsert kobber til våpen og prydgjenstander her.
Det er funnet svært mange mynter, kunst og andre rester av Dvaravati-kulturen tilbake til 700-tallet. På denne tiden kaltes byen "Lawo", og hadde trolig en helt distinkt kultur som strakk seg inn i hindurikets periode. På 900-tallet ble området erobret av khmer-riket, og var sannsynligvis en slags administrativ utpost. Khmer-herskerne reiste Phrang Khaek, en hinduistisk helligdom, San Phra Kan, Wat Phra Si Ratana Mahathat og Wat Nakhon Kosa (1100-tallet), samt tempelanlegget Phrang Sam Yot, som er avbidldet på Thailands 500B-seddel.
På 1200-tallet ble byen inntatt av herskerne i Sukhotai, men khmer-innflytelsen på kultur og arkitektur fortsatte å gjøre seg gjeldende, også inn i Ayutthaya-perioden fra 1400-tallet. På midten av 1600-tallet var byen en befestet residens i oppgangstidene under kong Narai av Ayutthaya, og tjente som hovedstad mens hollandske styrker truet Ayutthaya. I året 1666 reiste Narai sitt palass Phra Narai Ratchaniwet i fransk-khmer stil, og kongen residerte her til sin død i 1688, og tok imot Frankrikes Chevallier de Chaumont og andre utenlandske amabssadører i palasset. Kong Narai satset sterkt på produksjon av jern, våpen og redskaper i byen, med hjelp fra franske, indiske og persiske gruvekyndige. Hans etterfølger Phetracha av Ayutthaya ble den siste residerende kongen her. Kongeperioden f.o.m Narai var kjennetegnet av stor handel og politisk kontakt med utlandet, og produksjon av bevart litteratur. Det ble slått sølvmynter og skrevet buddhistiske skrifter som ble oppbevart i byens templer.
På denne tiden bodde utenlandske ambassadører i nordvest i et eget strøk, deriblant den greske ambassadør Konstantin Phaulkon inntil sin død 1688. Hans hjem har avdekket funn av alt fra kristne kirkegjenstander til porselen fra Ming- og Ching-dynastiene. I 1676 ble det undertegent en avtale mellom Siam og Frankrike i byen, og anlagt et fransk sykehus. Også sendebud fra Kina, Japan, India og Iran har bosatt seg i residensbyen. Det lå en kirke for St. Paulus i byen, og øst for denne lå jernverket. Både kristendom og islam ble akseptert i byen. En inskripsjon fra kong Narai's periode nevner ni utenlandske leger i byen, og det ble drevet utstrakt framstilling av naturlige medisiner her.
Etter at kongedømmet ble fornyet og flyttet fra Ayutthaya til Thonburi ved dagens Bangkok på 1770-tallet, sank Lopburi raskt i betydning. En ny by ble bygget opp lit øst for gamlebyen fra 1940.


Nakhon Nayok.
Nakhon Nayok er provinshovedstaden i provinsen Nakhon Nayok i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 21 300.


Si Racha.
Si Racha er en by i provinsen Chon Buri i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 178 900.
Den er en kystby og ligger mot Bangkokbukten nord i Siambukten (som er en del av Sørkinahavet).


Trat.
Trat er provinshovedstaden i provinsen Trat i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 21.600.


Buriram.
Buriram er provinshovedstaden i provinsen Buriram i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 31.600.
Buriram betyr "lykkens by" på thai.


Det Udom.
Det Udom er en by i provinsen Ubon Ratchathani i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 35.700.


Nakhon Phanom.
Nakhon Phanom er provinshovedstaden i provinsen Nakhon Phanom i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 34.600.
Byen ligger ved Mekongelven som skiller Thailand fra nabolandet Laos.
Under Vietnamkrigen kom mange flyktinger fra Indokina til Nakhon Phanom-området. USA hadde her en militærbase og et anlegg for avlytting av radiokommunikasjon.


Sakhon Nakhon.
Sakhon Nakhon er provinshovedstaden i provinsen Sakhon Nakhon i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 76.200.


Khon Kaen.
Khon Kaen er provinshovedstaden i provinsen Khon Kaen i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 147.600.
Byen ligger ved jernbanelinjen og ved hovedveien fra hovedstaden Bangkok til grensebyen Nong Khai ved Mekong, nær Laos' hovedstad Vientiane.


Ban Phai.
Ban Phai er en by i provinsen Khon Kaen i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 35.600.
Byen ligger ved jernbanelinjen og ved hovedveien fra hovedstaden Bangkok til grensebyen Nong Khai ved Mekong, nær Laos' hovedstad Vientiane.


Samut Sakhon.
Samut Sakhon er provinshovedstaden i provinsen Samut Sakhon i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 63.500.
Den er en kystby og ligger mot Siambukten (som er del av Sørkinahavet)..


Suphanburi.
Suphanburi (สุพรรณบุรี) er provinshovedstaden i provinsen Suphanburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 53.400.
Suphanburi kan muligens være det stedet for legendariske Suvannabhumi som nevnes i svært gamle buddhistiske tekster. Men den første bosetting som er historisk belagt, er fra Dvaravati-perioden, da byen var kjent under navnet "Mueang Thawarawadi Si Suphannaphumi". Den ble grunnlagt mellom 877 og 882. Senere ble den kalt "U Thong", og var hjembyen til prins U Thong, grunnlegger av Ayutthayariket. Det var kong Khun Luang Pha Ngua som til slutt gav byen det navn den har i dag. Suphanburi var en viktig grenseby, og også åsted for flere slag mellom thailenderne og burmeserne.


Kamphaeng Phet.
Kamphaeng Phet (กำแพงเพชร) er provinshovedstaden i provinsen Kamphaeng Phet i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 58 800.
Kamphaeng Phet ligger ca 360 km nordvest for Bangkok ved Ping-elven, nær et område med olje- og naturgassforekomster. Byen ble grunnlagt i 1347 av kong Liu Thai (1347–1368) som sørlig forpost for kongedømmet Sukhothai. Den var i mange århundrer en viktig garnisonsby.


Phrae.
Phrae er provinshovedstaden i provinsen Phrae i det nordlige Thailand. Befolkningstallet anslås til 38 500 (2005).


Samkamphaeng.
Samkamphaeng er en by i provinsen Chiang Mai i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 33 000.
Byen ligger få kilometer øst for Chiang Mai.


Mae Hong Son.
Wat Chong Kham i Mae Hong Son
Mae Hong Son er provinshovedstaden i provinsen Mae Hong Son i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 9 100.
Byen ligger hele 1 500 moh og er således en av Thailands høyest beligggende. Den ligger i et fjellområdet omgitt av jungel og regnskog. Handelen med Myanmar er viktig for byen, men etterhvert er også turistindustrien blitt av en viss betydning.
Opprinnelig tilhørte byen Lan Na-riket.


Sansai.
Sansai er en by og distrikt i provinsen Chiang Mai i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 37 500.
Den ligger få kilometer nord for Chiang Mai.


Lamphun.
Lamphun er provinshovedstaden i provinsen Lamphun i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 41.800.


Chiang Rai.
Chiang Rai (เชียงราย) er provinshovedstaden i provinsen Chiang Rai i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 78.800.
Byen ble grunnlagt av kong Mengrai i 1262 og var Lannathai-kongedømmets første hovedstad, før den kort tid etter ble lagt til Chiang Mai lenger sør. I 1432 dukket "smaragdbuddhaen" (i virkeligheten er den ikke en smaragd, men av jade), Thailands mest skattede religiøse fremstilling, opp i Chiang Rai da et lyn slo ned i "Wat Phra Kaew"-tempelet slik at et stuccodekke ble avdekket.


Rayong.
Rayong er provinshovedstaden i provinsen Rayong i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 119.100.
Den er en kystby og ligger mot Siambukten (som er del av Sørkinahavet).


Klaeng.
Klaeng er en by i provinsen Rayong i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 16 781.


Chanthaburi.
Chanthaburi er provinshovedstaden i provinsen Chanthaburi i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 99.900.


Kalasin.
Kalasin er provinshovedstaden i provinsen Kalasin i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 55.100.


Roi Et.
Roi Et (Thai:ร้อยเอ็ด) er en by i det Nordøstre Thailand og er i tillegg provinshovedstaden i provinsen Roi Et. Befolkningen anslås til ca. 39 300 (2005).
Samferdsel.
Roi Et ligger ca. 520 km nordøst for Bangkok. Dit er det mulig å komme seg meg bil eller buss, da busstransporten er god og foregår med moderne busser. Byen har også en flyplass, Roi Et lufthavn, som har flyvninger til Bangkok.


Surin.
Surin er provinshovedstaden i provinsen Surin i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås til 46.700 (2005).
Surin blir også kalt elefanthovedstaden i Thailand. Hvert år arrangeres det en elefantfestival i november med ca. 500 elefanter.


Chonburi.
Chonburi (ชลบุรี) er provinshovedstaden i provinsen Chonburi i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 219.200.
Byen er ca 100 km sør-øst for Bangkok. Chonburi betyr "vannbyen". Den er en kystby og ligger øst i Bangkokbukten nord i Siambukten (som er del av Sørkinahavet).


Phra Phutthabat.
Phra Phutthabat er en by i provinsen Saraburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 57 000.


Wichian Buri.
Wichian Buri er en by i provinsen Phetchabun i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 24.552.


Saraburi.
Bildet viser provinshuset i Saraburi.
Saraburi er provinshovedstaden i provinsen Saraburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 83 000. Byen har en meget betydelig industri, med stor produksjon av sement og andre produkter fra steinindustri. Riksvei 1 til østre Thailand går fra Bangkok via Saraburi. Vest for byen ligger det store tempelanlegget Wat Phra Buddhabat.


Nonthaburi.
Nonthaburi er provinshovedstaden i provinsen Nonthaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 375.900.


Phra Pradaeng.
Phra Pradaeng er en by i provinsen Samut Prakan i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 171.300.


Nakhon Pathom.
Phra Pathom Chedi er med 127 meter verdens høyeste buddhistiske pagode.
Nakhon Pathom er provinshovedstaden i provinsen Nakhon Pathom i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 117 900. Byen ligger ca 65 km vest for Bangkok, langs motorvei 4 og 323, og er plassert midt mellom nedre deltautløp av The Chin og Mae Klong.
Nakhon Pathom er trolig Thailands eldste by, og grunnlagt før hinduperioden, antakelig tidlig på 500-tallet eller tidligere. Her finner vi tempelanlegget Phra Pathom Chedi fra 500-tallet, da byen inngikk i Dvaravati-kulturen. Tempelet har verdens høyeste buddhistiske tårn [chedi] med en høyde på 127 meter. Tempelanlegget er et betydelig buddhistisk senter og en stor attraksjon for turisme og pilegrimsreiser.
Byen ble inntatt av khmerene tidlig på 1000-tallet og ødelagt av burmeserne i 1057. Palassanlegget Saman Chandra ble anlagt for Rama VI (1910–1925) og har godt bevarte parkanlegg vest i byen. Her ligger også Silpakorn-universitetet.


Sukhothai.
Sukhothai er provinshovedstaden i provinsen Sukhothai i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 40.200.


Takhli.
Takhli er en by i provinsen Nakhon Sawan i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 42.700.
Byen ligger ved jernbanelinjen mellom Bangkok og Chiang Mai.


Phayao.
Phayao er provinshovedstaden i provinsen Phayao i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 21.100.


Uttaradit.
Uttaradit er provinshovedstaden i provinsen Uttaradit i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 58.300.
Uttaradit har vært omkjempet i flere hundreår mellom Ayutthaya-riket og Burma.
I 1967 ble bykjernen nesten fullstendig ødelagt under en storbrann. Gamlebyen er senere blitt gjenoppbygd i gammel stil, og en mer moderne bydel oppstod i de øvrige deler av byen.


Phra Samut Judee.
Phra Samut Judee er en by i provinsen Samut Prakan i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 30.500.


Pak Kret.
Pak Kret (thai: ปากเกร็ด) er en by i provinsen Nonthaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås til 182 900 (2005).


Bang Lamung.
Bang Lamung er en kystby i provinsen Chonburi i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 39.600.
Byen ikke langt fra Pattaya, ligger øst i Bangkokbukten som er den nordlige delen av Siambukten. Det er et område i sterk økonomisk vekst.


Pattaya.
Utsyn over det nordlige Pattaya, høsten 2004.
Pattaya ligger i provinsen Chonburi.
Pattaya ligger i kommunen Bang Lamung.Strand i Pattaya
(thai: พัทยา, uttale: //) er en by i provinsen Chonburi i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2007) til 101 378. Da er det ikke inkludert arbeidere fra andre steder i landet som fortsatt er registrert i sin hjemby og langtidsboende fra utlandet.
Pattaya er en kystby og ligger mot Siambukten (som er del av Sørkinahavet). Flere andre byer ligger like ved, blant annet Bang Lamung
Pattaya er en av de mest kjente turistdestinasjonene i Thailand, med 5 mill. besøkende i 2004.
Opprinnelig var Pattaya en liten fiskerlandsby, inntil de rike i Bangkok "oppdaget" stedet på 1960 og begynte å benytte den som feriested. Ikke lenge etter begynte amerikanske soldater tilknyttet flybasen U Ta Pao i Rayong å benytte den som til "Rest and Recreation" (R&R). Byen vokste raskt, ikke minst på grunn av nattelivet og go-go-barer. Da amerikanerne forlot området etter Vietnamkrigen ble byen kastet inn i en krise. Men så ble den oppdaget av europeisk masseturisme. Selv om sexturismen fremdeles er nokså synlig, forsøker Pattaya nå å presentere seg som et egnet sted for familieturisme. Av aktiviteter som passer for turister som ikke søker go-go og natteliv kan en nevne attraksjoner som Sri Racha Tiger Zoo, over 20 golfbaner, Nong Nooch Tropical Garden og flere familieparker.
Strender.
Pattaya Beach ligger langs Beach Road og går helt fra nord til sør Pattaya.
Jomtien Beach ligger lengre sør fra Pattaya sentrum. Denne stranden strekker seg flere km.
I Pattaya finnes et norsk konsulat som betjener den stadig økende turiststrøm og det ikke ubetydelige antallet fastboende norske i denne delen av Thailand.
Også Den norske Sjømannskirke er representert i Pattaya.


Sa Kaeo.
Sa Kaeo (สระกัว) er provinshovedstaden i provinsen Sa Kaeo i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 28 500.
Sakaeo ligger øst i Thailands sentralregion og rundt 220 km fra hovedstaden Bangkok. Byen er sentral for handelen med Kambodsja, som avvikles over den mindre grensebyen Aranyaprathet.


Sisaket.
Sisaket er provinshovedstaden i provinsen Sisaket i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 44.800.


Amnat Charoen.
Amnat Charoen (อำนาจเจริญ) er provinshovedstaden i provinsen Amnat Charoen i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 34.800.
Byen ligger 583 km øst for Bangkok, og bare noen få km fra Mekong-elven som skiller Thailand fra Laos.
Amnat Charoen fikk bystatus under regjeringstiden til kong Rama III. Den ble først administrert fra Nakhon Khemarat, og senere fra Ubon Ratchathani.
Byen ble provinshovedstad da området ble utskilt fra provinsen Ubon Ratchathani den 12. januar 1993.
Rett utenfor byen er "Phra Mongkhon Ming Muang" en buddhistisk helligdom med en 20 m. høy sittende Buddha (støpt i 1965) i den vakre Buddha Uttayan-parken.


Tha Bo.
Tha Bo er en by i provinsen Nong Khai i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 35.300.
Den ligger ved Mekong og ikke langt fra den laotiske hovedstaden Vientiane.


Nongbua Lamphu.
Nongbua Lamphu (thai: หนองบัวลำภู) er provinshovedstaden i provinsen Nongbua Lamphu i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 37 000.


Yasothon.
Yasothon (ยโสธร) er provinshovedstaden i provinsen Yasothon i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 21.600.


Loei.
Loei er provinshovedstaden i provinsen Loei i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 35.300. Byen ligger ca 50 km. fra grensen til Laos.
Den ble grunnlagt i 1853 som by av kong Rama IV.


Nong Khai.
Nong Khai er provinshovedstaden i provinsen Nong Khai i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 63.600.
Byen ligger ved "Vennskapsbroen" over Mekongelven som skiller Thailand fra nabolandet Laos.


Katharalak.
Katharalak er en by i provinsen Sisaket (provins) i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 36.600.


Prachinburi.
Prachinburi er provinshovedstaden i provinsen Prachinburi i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 32.600.


Lam Luk Ka.
Lam Luk Ka er en by i provinsen Pathum Thani i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 60.700.
Byen ligger i utkanten av Bangkoks storbyområde.


Bang Bo Thong.
Bang Bo Thong er en by i provinsen Nonthaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 41.600.


Mae Chan.
Mae Chan er provinshovedstaden i provinsen Chiang Rai i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 37.700.


Bang Kruai.
Bang Kruai (บางกรวย) er en by i provinsen Nonthaburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 78.300.


Pak Chong.
Pak Chong er en by i provinsen Nakhon Ratchasima i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 49 000.


Na Klang.
Na Klang er en by i provinsen Nongbua Lamphu i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 31 000.


Maha Sarakham.
Maha Sarakham er provinshovedstaden i provinsen Maha Sarakham i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 51 600.


Ubon Ratchathani.
Ubon Ratchathani er provinshovedstaden i provinsen Ubon Ratchathani i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 122.500.
"Ubon", som er kortform av bynavnet, ligger ca 630 km nordøst for hovedstaden Bangkok, henimot grensene mot Laos og Kambodsja.
Området var lenge behersket av khmerene, før Ayutthayariket under Rama Thibodi beseiret dem. Etter at Arutthaya ble ødelagt av burmeserne i 1767 tilvandret også andre folkestammer Ubon, dom Kha- og Suai-folkene. Kong Rama I fikk tyve år etter de lokale ledere til å organisere en sentral bosetting som lot seg forsvare bedre enn de spredte landsbyene folk inntil da bodde i. Den leder som lyktes i det, skulle få adelstittel. I 1786 klarte Thao Khamphong å anlegge denne større sentrale bosetningen. Den fikk navnet Ubon Ratchathani. Senere ble den flyttet til sin nåværende beliggenhet.
Det antas at byen vil få langt større økonomisk betydning enn den har i dag. Meget av Thailands handel med Laos, Kambodsja og Vietnam er tenkt knyttet til denne byen.


Chachoengsao.
Chachoengsao er provinshovedstaden i provinsen Chachoengsao i det østlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 49.700.
Chachoengsao ligger ved elven Maenam Bang Pakong 24 km overfor der den tømmer seg i Siambujten. Byen er ca 100 km øst for Bangkok.
Risdyrking er viktigste næringsvei i området, men der utover dyrkes også sukkerrør, soja og korn. Og ikke minst fruktdyrking er en viktig næringsvei. Det er også en tiltagende industrialisering.
Byen ble grunnlagt under kong Maha Chakrapat i 1549. Her ble mange rekrutter til hæren utdannet.
Blant stedets severdigheter kan nevnes det buddhistiske tempelanlegget Wat Sothon Wararam Woravihan, som ble restaurert i 1999. Det går tilbake til Ayutthayatiden. Her er en forgylt Buddha i meditasjonspositur (Luang Po Sothon), ca 1,65 m.


Khlong Luang.
Khlong Luang er en by i provinsen Pathum Thani i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 118 600.


Ban Phaeo.
Ban Phaeo er en by og et distrikt ("amphoe") i provinsen Samut Sakhon i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 41.900.


Phitsanulok.
Phitsanulok (th. พิษณุโลก) er provinshovedstaden i provinsen Phitsanulok i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 103.400.


Kaeng Khoi.
Kaeng Khoi er en by i provinsen Saraburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 30.300.
Byen ligger ved jernbanelinjen og hovedveien fra Bangkok til Isanområdet, evs. den nordvestlige regionen av landet.


Nakhon Ratchasima.
Nakhon Ratchasima er provinshovedstaden i provinsen Nakhon Ratchasima i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 208.800.
Nakhon Ratchasima ligger på en slette i den vestlige delen av landsdelen Isan. Avstanden til Bangkok er drøye 250 km.
Nakhon Ratchasima er Isans viktigste by. Omkring 60% av befolkningen i Isan bor Nakhon Ratchasima-området. Blant dem er også mange flyktninger og innvandrere fra Laos og Kambodsja.
Silkeproduksjon er en viktig næring i området.
Nakhon Ratchasima ble regnet som en forpost mot khmerene fra begynnelsen av 1300-tallet. Under kong Narai ble landets befestninger utbygd i annen halvdel av 1600-tallet, deriblant i Nakhon Ratchasima.
Under Vietnamkrigen hadde det amerikanske flyvåpen en base her, og fløy tokter over Nord-Vietnam og Kambodsja.
Etter offiserskuppet i april 1981 organiserte general Prem motstanden herfra.


Warin Chamrap.
Warin Chamrap er en by i provinsen Ubon Ratchathani i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 43.100.


Nakhon Sawan.
Nakhon Sawan er provinshovedstaden i provinsen Nakhon Sawan i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 99.200.


Phetchabun.
Phetchabun er provinshovedstaden i provinsen Phetchabun i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 50.700.
Phetchabun ligger ca. 350 km nordøst for Bangkok. Byen ligger i et vakkert landskap med stor jordbruksprodukjon. Her er også fjell dekket av regnskog.


Bang Sao Thong.
Bang Sao Thong er en by i provinsen Samut Prakan i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 31.200.


Nong Khae.
Nong Khae er en by i provinsen Saraburi i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 41 100.


Medisinsk urt.
Medisinske urter er planter som dyrkes fordi drogen kan brukes til å forebygge, lindre eller lege sykdommer. I denne sammenhengen tolkes urtebegrepet vidt, og "medisinske urter" omfatter også planter som ikke er urter i ordets egentlige forstand. I praksis betyr det alle planter.
Urtemedisin er i dag ikke minst viktig innen tradisjonell kinesisk medisin (TKM), og i Kina er TKM en del av det anerkjente, offisielle helsevesen på linje med vestlig skolemedisin og tilhørende moderne legemidler.
Norske forhold.
Statens legemiddelverk definerer alle medisinske urter som legemidler, med mindre de er eksplisitt definert som handelsvare i "Forskrift om legemiddelklassifisering". Noen urter er reseptpliktige. Klassifiseringen som legemidler innebærer blant annet at plantene ikke kan markedsføres som næringsmidler eller naturmidler, og at preparater som inneholder ekstrakt eller konsentrat fra planten ikke kan legges frem for salg uten markedsføringstillatelse for legemidler.
For noen planter er det bruken av dem som avgjør hvordan de klassifiseres. For eksempel er rosmarin en handelsvare når den blir brukt som krydder, mens den regnes for legemiddel ved bruk for andre formål. Stevia er legemiddel om planten skal brukes av mennesker, men naturmiddel når planten brukes (eller markedsføres) til dyr.
Bruk av plantene.
Før utviklingen av syntetiske medisiner, ble plantene brukt som remedier mot sykdommer. Man laget infus, uttrekk, dekokt, avkok, tinkturer, omslag eller kompresser. I noen tilfeller hadde disse preparatene effekt, i andre ikke. Empiriske erfaringer har ikke nødvendigvis vært grunnlaget for bruken. En plantes status som medisinplante kan vi i noen tilfeller finne igjen i plantens taksonomi: Artsnavnet "officinalis", som for eksempel i Valeriana officinalis, legevendelrot, kommer av det latinske "officina" (verksted, apotek), og refererer til planter som var tatt inn i farmakopéen. Preparater med Valerina er i dag klassifisert og godkjent som naturlegemidler av Statens Legemiddelverk i Norge, først og fremst med tanke på egenpleie.
Planter har også dannet grunnlaget for utvikling av mange av legemidlene som selges kommersielt. For eksempel foreskrev den greske legen Hippokrates uttrekk av barken på hvitpil ("Salix alba") som middel mot smerter under barnefødsel. På 1800-tallet klarte man å isolere salisylsyre fra pilebarken, og i 1890-årene brukte legemiddelprodusenten Bayer salisylsyre i produksjonen av aspirin.
Selv om det ikke er noen heksekunst å lage uttrekk eller tinktur av bark fra hvitpil og få et effektivt middel mot hodepine, betyr det ikke at man bør gjøre det. Utenfor laboratoriet er det umulig å kontrollere styrken på det preparatet man sitter igjen med, ettersom konsentrasjonen av virkestoffer i medisinplantene varierer, blant annet ut fra miljømessige forhold som jordsmonnet planten vokser i, tilgangen på lys og vann, årstid, klima og så videre. Overdoser, feilmedisinering og forgiftning er like alvorlig uansett måte preparatet er framstilt på.
Det kan synes som om det har utbredt seg en tro på at bruken av planter er "ufarlig", eller iallfall "sunnere" enn bruken av syntetiske legemidler. Det er mulig at dette bunner i en oppfatning om at ting som er "naturlige" også er "sunne", mens inntak av syntetiske stoffer er forbundet med fare og menneskelig lidelse? Denne troen kan få fatale konsekvenser: Det finnes planter som er direkte livsfarlige selv om de er aldri så naturlige. For eksempel er storhjelm "(Aconitum napellus)" og selsnepe "(Cicuta virosa)", som begge er utbredt i Norge, dødelig giftige selv i små mengder.
Kjerringråd.
Også i våre dager er bruk av urter i behandlingen av helseplager populært. Man drikker kamillete for å sove godt om natten, senneste mot forstoppelse og så videre. Dessuten selges det en rekke naturmidler av ulike urter, for eksempel av hvitløk, solhatt og prikkperikum, som skal virke mot ulike plager. Det er verd å merke seg at beskrivelser av effekten av slike remedier i all hovedsak er basert på tradisjonell bruk og kjerringråd, ikke på fagmedisinsk dokumentasjon. En rekke naturmidler og medisinske urter har imidlertid god effekt. I Norge er det imidlertid et problem å legge frem studier og vitenskapelig dokumentasjon for effekt, ettersom produktet da vil bli klassifisert som legemiddel og få omsetningsforbud.
Det at et naturlegemiddel får markedsføringstillatelse fra legemiddelverket betyr at det har blitt testet for mulige skadevirkninger, ikke at det nødvendigvis har en medisinsk effekt. Hvorvidt slike preparater virker slik de blir påstått å gjøre er i de fleste tilfeller et åpent spørsmål, ofte finnes det ikke vitenskapelig belegg for å tilråde bruken av disse midlene. Imidlertid krever Markedsføringsloven at alle påstander som brukes i reklame skal kunne dokumenteres.
Det foregår seriøs (og useriøs) forskning på effekten av naturmidler og medisinske urter. Ofte har de en effekt, men i mange tilfeller er ikke effekten større enn ved bruk av placebo.
Medisinske urter i historien.
Urter har vært brukt som medisin fra de tidligste tider. Asklepios skal ha blitt lært opp i bruken av legende urter av kentauren Chiron, og denne kunnskapen skal være videreført til senere utøvere av medisin. De første oppskrifter og beskrivelser av planter som vi kjenner stammer fra antikken. Et viktig arbeid er Theophrastus bøker Enquiry into Plants og De Causis Planetarum. Begge verkene består av flere bøker og er et forsøk på å klassifisere plantene. Theophrastus levde fra ca. 370 – ca. 288 f. Kr. og arbeidet sammen med Aristoteles. Gjennom tidene ble det gjort en rekke forsøk på å klassifisere planter. En vet ikke hvor mange av bøkene som hadde illustrasjoner, for det er bare teksten som har overlevd i de fleste tilfellene. På engelsk er det vanlig å bruke betegnelsen «herbal» både på bøker som inneholder navn og beskrivelser av planter generelt og på samlinger som beskriver plantenes medisinske egenskaper. På norsk vil bøker som beskriver plantenes medisinske egenskaper bli kaldt urtebøker, mens herbarium er brukt på botaniske verk og bøker som inneholder tørkede planter.
De tidligste bøkene var ment som en guide for å finne de rette plantene. En prøvde i begynnelsen å avbilde plantene så naturalistisk som mulig. Men plantene ble så ofte kopiert, og alle var ikke like flinke, så etter hvert var bildene blitt dekorasjoner til teksten. Med renessansen kom en tilbakevending til naturalismen. Det var ikke før på 1700-tallet at en vendte blikket fra plantenes nyttige funksjon og til den mere artistiske og vi får plantemalere, men samtidig finner vi de nøyaktig illustrerte, botaniske bøkene.
Dioskorides.
Fra manuskriptet i Wien, Codex med. Gr. 1
Et klenodium er det manuskriptet som kalles Der Wiener Dioskorides og som finnes i Nasjonal Biblioteket i Wien. En har her bevart et manuskript fra 512 med en usedvanlig høy kvalitet. Manuskriptet har ca 500 illustrasjoner, for det meste av planter men også av noen dyr og fugler. Det er godt kjent fordi det er utkommet i faksimileutgaver. Dioskorides var en lege og farmakolog som levde i det første århundre og som skrev Materia medica en av de første farmasøytiske ”oppskriftsbøker”. Manuskriptet i Wien, Codex med. Gr. 1, skal være den første kopien med bilder. Dette manuskriptet er av en slik kvalitet at det ikke finnes noe som kan måle seg med det inntil 1400-tallet. Det ble laget som en gave til Juliana Anicia etter at hun hadde reist Polyeuktoskirken i Konstantinopel. I manuskriptet finnes også et dedikasjonsbilde til henne. Manuskriptet har på første side en påfugl. Blad 2v er viet legene med Chiron i midten og Machaon, Asklepios sønn til venstre. På blad 3v er Galen omgitt av farmasøyter, med Dioscorides til høyre. En plante som det knytter seg mange myter til er alrune eller mandragora. På Blad 4v ser vi Dioscorides motta alruneroten og hvordan hunden som har gravet den opp dør. På blad 5 v. blir alruneroten holdt opp av Epinonia og tegnet mens Dioscorides beskriver den.
Bildene i boken er av varierende kvalitet og er sannsynligvis ikke tegnet av den samme kunstneren. Det kan se ut som om de ikke er tegnet direkte fra naturen, men fra eldre illustrasjoner. Tegningene er mye mer naturalistiske enn det som er vanlig i bysantinsk kunst.
Manuskriptet har vært basis for kunnskapen til leger og farmasøyter og en rekke av plantene er fortsatt å finne i moderne europeiske farmakopeer. Det er med ærefrykt en ser på et slikt verk og opplevelsen av å se planter og tekst i et manuskript så gammelt og så godt bevart er stor, og det er med stor rett på Unescos liste over verdens kulturminner.
Senere urtesamlinger.
Mengden av urtebøker er utrolig stor. Mange av dem har vært brukt i apotekene. Det kan se ut som om latin og tysk er de språk som er mest brukt i disse verkene, og det vitner om at farmasi og apotek har hatt en sterk tilknytning til det tysktalenede område. Noen bøker har kopperstikk, noen er håndkolorerte og noen er malte manuskripter. Men de to første er i flertall. Det ser ut som om mengden forskjellige bøker blir økt utover 1500-tallet, sannsynligvis fordi det da er mulig å trykke bøker.
Når det gjelder Danmark, Norge kan en nevne Henrik Smid (1490-1563) og Simon Paulli(1603-1680). Eksemplarer av begges bøker finnes også i Bergen. I et brev fra 25. juli 1645 bad Christian IV legene ved Københavns Universitet om å lage og la trykke et herbarium på dansk. I 1648 utkom Simon Paullis bok Flora Danica eller Dansk Urtebok. Boken gir et verdifullt bilde av tidens lege- og apotekerkunst. Den er i 4 hovedavsnitt etter et system som er basert på de fire årstidene og har en rekke tresnitt. Simon Paulli var født i Rostock og hadde studert både i Tyskland og i Frankrike.
Det samme året han publiserte Flora Danica ble han professor i anatomi, kirurgi og botanikk i København. I tillegg til den eksisterende kunnskapen inneholder boken hans også erfaringer fra egen praksis. Boken hadde plantenavn både på latin, tysk og dansk og da Linné brukte en kopi som student i Lund har han føyet til de svenske plantenavnene.
I tillegg til de rene urtebøkene finnes også farmakopene som blir laget for det enkelte land og som også inneholder beskrivelser av planter og oppskrifter på hvordan de skal tilberedes og brukes. På Svaneapoteket i Bergen er det fortsatt oppbevart en stor samling av tørkede planter og andre droger på klare glass. Disse ble brukt til undervisning for at en skulle lære å kjenne igjen drogenes form og lukt. Det skal bare finnes en lignende, på Norsk Farmasihistorisk Museum. Dette viser hvor viktig planter var som innholdstoff i medisinen.
Kloster og apotekerhager.
Når en skulle opprette et nytt kloster lette en etter fruktbart land, god vannforsyning, godt klima, fredfulle omgivelser, sikkerhet og et naturlig vakkert landskap. Det var svært viktig å få anlagt en hage enten det skulle være et kloster for eremitter eller om klosteret skulle huse flere hundre munker. Hagene ble sett på som et tilbaketrukket paradis. I disse hagene ble det dyrket medisinplanter. Det finnes få skriftlige kilder som beskriver dette, muligens fordi urtehagen var så vanlig at det ikke var nødvendig å beskrive dem. Det var også vanlig at det var ansatt farmasøyter som tilberedte plantene. Munkene har også visst hvordan plantene skulle brukes som medisin. I klostrenes bibliotek fant en foruten klassiske og kirkelige verk, naturvitenskapelige, medisinske og legekyndige verk. Klosterplanene fra St. Gallenklosteret ble etter hvert brukt som mønster for klostrene. Her finnes både legekontor og apotek med tilhørende urtehage. Etter hvert som utbredelsen av apotek utenom klostrene ble større, ble tradisjonene med å dyrke medisinske planter overtatt av apotekerne.
Apoteker "Johan de Besche", sendte sin sønn "Johan Carl de Besche" til Carl von Linné for at han skulle lære om planter, og senere anla J.C. de Besche en ny have på den gamle apotekerhavens grunn og bygget sin privatbolig der. Denne haven kjent under navnet Maartmannshaven etter en senere eier gift med en av de Besche familiens døtre er en av de mest kjente apotekerhavene i Norge.
En unik kilde fra hagen er et herbarium, Herbarium Vivum, med årstallet 1719 som har vært i de Besche familien, men som nå finnes i Bergen Museums samlinger. Herbariet har 380 sider med over 700 pressede planter. Plantene er svært godt bevart og like viktig er at de er navnet. Her finnes både medisinplanter, nyttevekster og typiske hageplanter. Selv om mange av dem må ha vært samlet et sted med et bedre klima, kan en anta at mange av dem har vært brukt i de bergenske haver. Bergen har også hatt andre apotekerhaver. Løveapoteket har hatt sin, men det er vanskeligere å påvise hvor den har vært plassert.
Betydningen av plantene må ha vært stor både økonomisk og for trivsel og helse. Tildels er de det fortsatt, såvel for apotek som for helskostforretninger – og for deres kunder.
Moderne bruk i andre land og kulturer.
I følge Verdens Helseorganisasjon dekker 80 prosent av jordens befolkning sine daglige medisinske behov gjennom planter. I jordas folkerike nasjoner som India og Kina, samt store i deler av Asia, Syd-Amerika og Afrika, er bruk av urter utstrakt. Dette skyldes blant annet at farmasøytiske spesialpreparater er dyre i innkjøp og vanskelig å få tak i. Dessuten er bruk av urter dypt rotfestet i folks lokale kultur, og den medisinske bruken administreres stort sett av lokale, urtekyndige som leger, medisinmenn, sjamaner og kloke koner. Verdens helseorganisasjon har startet et program for å dokumentere bruk og virkning av tradisjonell plantemedisin. Dette arbeidet koordineres fra Verdens helseorganisasjon i Genève. Målet er å ta vare på den rike erfaring fra urtetradisjoner i forskjellige land og hjelpe fattige land med å ivareta nyttige urtetradisjoner.
Helsemyndighetene i land som bl.a Mali, Malawi, Zambia og Sierra Leone ønsker også å få økt kunnskap om medisinplantene mht. bruksområde og innholdsstoffer. Et fremtidig mål er å lage en oversikt over alle planter som blir benyttet i folkemedisinen. Denne kunnskapen ble tidligere overført muntlig fra generasjon til generasjon, kan nå samles skriftlig. Mali har etablert et eget Department of Traditional Medicine (DMT) som bl.a samarbeider med medisinmenn om utvikling av forbedrede, tradisjonelle medisiner. Disse standardiseres og selges kun fra apotek, noe som skal sikre god produksjonskvalitet. I dag er to leger tilknyttet DMT og de tar imot, behandler og følger opp pasientene som bruker medisinplanter.
Medisinmenn (og -kvinner) er bærere av kunnskapen om plantemedisin i en rekke land og har en viktig funksjon i helsearbeidet. Mens slik virksomhet til dels var forbudt i kolonitiden i Afrika og fra 1833 i India, er den igjen ansett som nødvendig for å bedre befolkningens helse og det er etablert samarbeid mellom medisinmenn og leger.
I tillegg til de rent helsemessige betraktninger, har tilgangen til plantemedisin også med kultur og økonomi å gjøre. I Mali går 90% av helsebudsjettet til import av medisinske spesialpreparater, som bare 10% av befolkningen nyter godt av. 80% av befolkningen har medisinmannen som lege og bruker tradisjonelle plantemedsiner i behandlingen. Mens legedekningen er 1 pr 20 000 innbygger, er det 1 medisinmann pr 500.
Betenkeligheter forbundet med kulturkollisjonen.
Innen farmakognosi søker å bruke kunnskapen om planter som blant annet medisinmenn innehar til ny forskning. For forskere og farmasøytiske selskaper øker sjansen for å finne kommersielt interessante planter og virksomme medisinske stoffer drastisk når de lar seg lede av tradisjonell kunnskap som medisinmenn sitter inne med. Problemet for mange økonomisk fattige, men biologisk rike land, er at de ikke har et lovverk som regulerer tilgangen til de biologiske ressursene. Et slikt lovverk, sammen med FNs konvensjon om biologisk mangfold, ville kunne sikre at deler av inntektene fra medisiner laget i Vesten hadde gått til lokalsamfunnene og landet selv. Rent yrkesetisk er man derfor ikke glad for at forskere tar med seg biologisk materiale ut av landet, for så å samarbeide med farmasøytisk industri om å kommersialisere medisinske virkninger av planter. Disse landene blir invadert av vestlige selskaper innenfor bio- og agroteknologi, kosmetikk og legemidler med sterke forbindelser til vestlige myndigheter, universiteter, forskningsinstitusjoner, museer og botaniske hager. USA er ledende, og i likhet med andre OECD-land gis det offentlig støtte til jakten på kommersielt utnyttbart, biologisk mangfold til selskaper som Monsanto, Glaxo-Wellcome og American Cyanamid. Resultatet er tusenvis av vestlige patenter på alt fra medisinsk virksomme stoffer til kjente varianter av de viktigste matplantene. Verdien er flere ti-talls milliarder dollar årlig. I sin ytterste konsekvens risikerer medisinmenn at bruken av tradisjonelle planter og urter kommer i konflikt med vestlige patentrettigheter og må opphøre.


Taktisk politienhet.
En taktisk politienhet er en eliteavdeling i en politietat som er spesialtrent for å takle farlige og vanskelige situasjoner, som terrorisme, gisselsituasjoner, bevæpnede gjerningsmenn osv.
Den svenske tilsvarende enheten heter Nationella insatsstyrkan, mens den norske heter Beredskapstroppen. I USA brukes ofte betegnelsen "SWAT".


Opprørspoliti.
Amerikansk opprørspoliti i Washington, DC
Opprørspoliti er politi som er utstyrt for å håndtere opprørssituasjoner eller demonstrasjoner.
I mange land som er preget av hyppig politisk uro har politiet egne avdelinger som har spesielt utstyr og trening for å takle opptøyer. I andre land, som Norge, er det vanlig politi som utstyres spesielt i forbindelse med slike situasjoner. Opprørspolitifolk har kroppspansring og ofte skjold, og er bevæpnet med batonger og tåregass for å få kontroll over voldelige demonstrasjoner. I noen land brukes hester og vannkanoner i tillegg for å få kontroll over folkemengder. I den senere tid har opprørspolitiet i mange land lagt om taktikken til å ta ut enkeltpersoner, fremfor å prøve å kontrollere en hel folkemengde. Dette gjøres ved at nøkkelpersoner identifiseres av observatører, som så gir beskjed til opprørspolitiet via sambandet. To eller tre politifolk vil så gå inn og uskadeligjøre disse personene, mens de blir støttet av tåregass.


Ali al-Haidri.
Ali al-Haidri (død 4. januar 2005) var guvernør i Bagdad, Irak.
Al-Haidari unnslapp så vidt å bli myrdet i et attentat i begynnelsen av september 2004 i Bagdad, men han ble myrdet av ukjente væpnede menn under et nytt attentat-forsøk i Bagdad. Bakholdsangrepet fant sted tidlig i 2005. Bare timer før al-Haidri ble drept, ble minst ti andre irakere, åtte av dem politimenn, drept i en kraftig eksplosjon ved en irakisk politi-sperring i sentrum av hovedstaden Bagdad.


Afghansk aboriginal.
Afghansk aboriginal kan sies å være en slags opprinnelig myndetype (ur-afghaner) som har spredd seg utover fra de sentrale steppe- og fjellstrøkene mellom Afghanistan, Pakistan og India, uten at den i dag eksisterer som en bestemt definert hunderase. Flere myndetyper har trolig en opprinnelse fra denne hundetypen, og ennå flere hunderaser har blodslinjer som kan føres tilbake til dit.


De Havilland Canada DHC-6 Twin Otter.
De Havilland Canada DHC-6 Twin Otter
de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter er et tomotors turbopropfly som ble bygget av flyfabrikken de Havilland Canada. Utviklingen av flyet begynte i 1964. Den første versjonen fikk typebetegnelsen DHC-6-100 og ble innkjøpt blant annet av det norske luftforsvaret. Senere kom versjonen DHC-6-200 som hadde forbedrede kortbaneegenskaper, en forlenget nese samt et modifisert bakre bagasjerom. Den siste versjonen, DHC-6-300, hadde kraftigere motorer, noe som forbedret ytelsene ytterligere.
Det er mulig å erstatte landingshjulene på Twin Otter med flottører eller ski, noe som gjør at flyet er populært i områder uten flyplasser, f.eks. i Alaska, nordlige Canada samt i Arktis og Antarktis.
Eldre Twin Otter fly kan bygges om slik at de får større passasjervinduer. Denne typen omtales ofte som «Vistaliner» og brukes mye til turistflygning.
Propellbladene kan vris slik at lufta sendes fremover. Dette gir bedret mulighet for nedbremsing etter landing, og mulighet for å rygge på bakken uten hjelp av traktor.
Det ble produsert tilsammen 844 Twin Otter da produksjonen opphørte i 1988, Det antas at ca. 550 fortsatt er i bruk (2006). Ifølger "Airliner World" januar 2007 foreligger det konkrete planer om at produksjonen skal gjenopptas og de første som vil få betegnelsen Twin Otter–400 vil være på markedet 3. kvartal 2008.
Twin Otter i Norge.
Twin Otteren spilte en sentral rolle i utviklingen av det norske kortbanenettet. Flyet bruker relativt lite rullebane på take-off og landing, noe som gjorde at man kunne bygge små og enkle flyplasser mange steder i Norge. Dette medførte en kraftig forbedring av kommunikasjonene flere steder i distrikts-Norge. Widerøe hadde i mange år en stor flåte av Twin Otter-fly. Den siste Twin Otteren ble tatt ut av rute i mars 2000 da Båtsfjord fikk en ny flyplass som kunne ta imot større propellfly.
I alt fem Twin Ottere ble anskaffet til den norske 719 skvadronen. De siste av disse ble solgt til utlandet i 2001, noe som markerte den foreløpige slutten på bruk av Twin Ottere i Norge. Ifra det siste salget i 2001 til 2006 fantes det ingen norskregistrerte eksemplarer.
kjøpte i 2006 en av de gamle Twin Otterene til Forsvaret, og den 17. april 2006 landet flyet på Sandefjord lufthavn. Flyets base blir Jarlsberg flyplass utenfor Tønsberg.
Bruk av Twin Otter etter ulykken i 2006.
Tidligere militær (Luftforsvarets 719 skv), nå norsk sivilregistrert Twin Otter på Jarlsberg flystevne 26. august 2007
Det var to tidligere Twin Otterfly fra Luftforsvaret som ble kjøpt tilbake fra USA. Disse norske Twin Otterne benyttes nå i hovedsak til å løfte fallskjermhoppere, en av dem opererer fast fra Jarlsberg ved Tønsberg.
I utlandet benyttes Twin Otter fortsatt til transport av personell og utstyr, i hovedsak er flyene da utstyrt med spesielle store «Tundra-hjul» (som kan lande på grus og snø), skiunderstell eller amfibiske flottører for landing på sjø og land. Flyene benyttes mest i forbindelse med spesielle oppdrag i polare områder og i områder uten opparbeidete landingsbaner. Flottørutstyrte, amfibiske Twin Ottere benyttes særlig for transport til områder hvor det ikke finnes landingsbaner, for eksempel til enkelte av de greske øyene, til polare områder og lignende. Noen flottørutstyrte Twin Ottere benyttes også som «Brannbombere» for å slukke skogbranner.
Produksjonen av Twin Otter ved de Havilland Canada har opphørt, det samme har Bombardier som overtok ansvaret for produksjonen av flyet. Nå er ny produksjon startet opp igjen av selskapet "Viking Air Aircraft Ltd". for å dekke behovet i dette markedet.
På bakgrunn av den fortsatte produksjonen av Twin Otter (Mark 400), kan man si at de grundige norske granskingene som er foretatt, kan være til nytte for å trygge framtidig luftfart som forutsatt i FNs krav, selv om den siste granskingen ikke var i henhold til de oppsatte kravene til ICAO.
Eksterne lenker.
De Havilland Canada DHC-6 Twin Otter


Banjara.
Banjara er ei forholdsvis stor mynde som opprinnelig regnes for å komme fra Rajasthandistriktet i India. Den har et meget særpreget bjeff.
Opprinnelse og alder.
Rasen har navn etter et stammefolk med samme beskrivelse, banjarene. Noen mener at denne mynden og Vaghari er varieteter av samme hund, men det vet man ikke særlig mye om. Sistnevnte er uansett mye mindre, så i såfall må de være snakk om varieteter med svært ulik utvikling over mange år.
Utseende, anatomi og fysikk.
Banjara sies å ligne mye på saluki, noe som nok må tilskrives den fjærhårende pelsen på ørene, nederst på beina og på halen. Pelsen er kort og skal være sort, nærmest blåsort, med islag av grå eller brune striper. Den er kraftig bygget og har et mer kvadratisk snuteparti enn saluki. Rasen skal dessuten ha et meget særpreget bjeff, som ligner mer på et drønn.
Banjara blir normalt mellom 64-74 cm i mankehøyde og veier ca. 23-30 kg, avhengig av om det er ei tispe eller en hannhund.
Bruksområde.
Denne hunden er en utpreget jakthund som først og fremst benyttes til hetsjakt på småvilt og mindre hjortedyr, men den skal også være en meget god vakthund. Som familiehund vet man lite om dens egenskaper, men ut i fra de beskrivelser som finnes kan man anta at den ikke passer for andre enn spesielt interesserte.
Lynne og væremåte.
Rasen er svært aktiv og en dyktig vakthund sies det. Lojal og tillitsfull mot familie og de den kjenner godt, men skeptisk og vaktsom ovenfor fremmede.
Annet.
Rasen skal være meget nøysom i kosten.


Sperregrense.
Sperregrense er en ordning i forbindelse med valg som brukes for å forhindre for stor spredning av stemmene det velges representanter til. Ordningen er mest kjent i forbindelse med valg til nasjonalforsamlinger. Sperregrensen er satt til en prosentandel av stemmene, og et parti som kommer under grensen, vil ikke kunne bli representert i parlamentet, eller ikke kunne bli tildelt utjevningsmandater (som i Norge). I Norge er sperregrensen på fire prosent og et parti som havner under grensen, deltar i fordelingen av de 150 distriktsmandatene, men ikke av de 19 utjevningsmandatene.
Sperregrensen i Norge.
I Norge er det en sperregrense på fire prosent for å kunne bli tildelt ett av de 19 utjevningsmandatene ved stortingsvalg (Grunnloven § 59). Det gjelder derimot ingen sperregrense ved fordelingen av de 150 distriktsrepresentantene. I praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av
førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette gjøres for å forhindre at små partier blir
Ved Stortingsvalget 2009 og Stortingsvalget 2001 fikk Venstre 3,9 % oppslutning på landsbasis. To representanter ble valgt inn som distriktsrepresentanter, men partiet fikk ikke ta del i kampen om de åtte (i 2001) eller nitten (i 2009) utjevningsmandatene i landet for øvrig ettersom det lå under sperregrensen. Steinar Bastesen fra Kystpartiet kom inn på Stortinget samme år med bare 1,7 % på landsbasis, men 10,9 % av stemmene i Nordland.
Sperregrensen i Danmark.
Der ble første gang brukt en sperregrense ved folketingsvalg i Danmark ved valget 22. september 1953. Dengang innebar regelen at et parti minst skulle ha 60 000 stemmer på landsplan for å bli representert. Regelen medførte at De Uafhængige med 58 573 stemmer (2,70 prosent av gyldige stemmer) ikke oppnådde representasjon i Folketinget.
Det er normalt 2 prosent-regelen, som er lettest å oppfylle, og da 2 prosent av stemmene normalt er tilstrekkelig til 4 mandater, har de danske folketingspartier normalt alltid minst 4 mandater i Folketinget.
Som en følge av København-Bonn-erklæringene i 1955 ble det danske mindretalsparti i Tyskland, Sydslesvigsk Vælgerforening, fritatt for sperregrensen ved valg til landdagen i Slesvig-Holsten. Det tyske mindretalsparti i Danmark, Slesvigsk Parti, er ikke på samme måte formelt fritatt for sperregrensen til Folketinget, men partiet er dog fritatt for underskriftsinnsamling for å bli oppstillingsberettiget. Uansett sperregrensen på 2 prosent har partiet mulighet for å bli representert i Folketinget gjennom et kretsmandat i Sydjyllands Storkreds. Hertil kreves ca. 25 000 stemmer, svarende til ca. 5 prosent i Sydjylland og 0,6 prosent på landsplan. Ved de seneste lokalvalg i Sønderjylland har partiet imidlertid kun oppnådd ca. 4 600 stemmer.
Sperregrensen i andre land.
I noen land beskyldes de største partiene for å bruke sperregrensen til å hindre nye opposisjonspartier i å etablere seg. I Tyrkia har man f.eks. hatt en grense på 10 prosent for at et parti i det hele tatt skal kunne være representert i parlamentet, noe som fører til at det er svært vanskelig for et nytt parti å få innpass. I andre land, f.eks. Italia, har mangel på sperregrense ført til at en mengde småpartier er representert i parlamentet, noe som i lange perioder har gjort det vanskelig å etablere et styringsdyktig flertall, med stadige skifter av regjering som resultat. Israel og Nederland er stater som utgjør én enkeltkrets ved valg til nasjonalforsamlingen. Dette gjør at valg til nasjonalforsamlingen i disse landene er mer representative fordi alle partier har reell sjanse til representasjon, og fordi alle stemmer teller likt. Men på den annen side blir det ofte et uoversiktlig partibilde med mange småpartier. Det kan da være vanskelig og utfordrende å danne en stabil flertallsregjering, fordi denne da vil måtte bestå av en rekke småpartier med mange forskjellige særinteresser.


Yoctogram.
Yoctogram er en SI-enhet for måling av masse.
Et yoctogram er lik 10−24 gram.


Zeptogram.
Zeptogram er en SI-enhet for måling av masse.
Et zeptogram er lik 10−21 gram.


Attogram.
Attogram er en SI-enhet for måling av masse.
Et attogram er lik 10−18 gram.


Yottagram.
Yottagram er en SI-enhet for måling av masse.
En yottagram er lik 1024 gram.


Gigagram.
Gigagram er en SI-enhet for måling av masse.
Et gigagram er lik 109 gram, en milliard gram.
Gigagram brukes lite i praksis. Enhetene kilogram og tonn brukes i stedet.


Teragram.
Teragram er en SI-enhet for måling av masse.
Et teragram er lik 1012 gram, en billion gram.


Petagram.
Petagram er en SI-enhet for måling av masse.
Et petagram er lik 1015 gram.


Zettagram.
Zettagram er en SI-enhet for måling av masse.
Et zettagram er lik 1021 gram.


Megagram.
Megagram er en SI-enhet for måling av masse.
Et megagram er lik en million gram, som er lik tusen kilogram, som er lik et tonn.
Megagram brukes lite i praksis. Enhetene kilogram og tonn brukes i stedet.


Ubon Ratchathani (provins).
right
Ubon Ratchathani (อุบลราชธานี) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 1 939 000.
Provinshovedstaden heter også Ubon Ratchathani. I denne provinsen renner de mektige elvene Mekong og Mun sammen.


Femtogram.
Femtogram er en avledet SI-enhet for masse.
Et femtogram er lik 10−15 gram.


Picogram.
Picogram er en SI-enhet for måling av masse.
Et picogram er lik 10−12 gram.


Nanogram.
Nanogram er en SI-enhet for måling av masse.
Et nanogram er lik 10−9 gram.


Exagram.
"Ordet "Eg" har flere betydninger."
Exagram er en SI-enhet for måling av masse.
Et exagram er lik 1018 gram.


VM i fotball 1962.
I 1962 kom VM i fotball tilbake til Sør-Amerika. Mesterskapet ble arrangert i Chile og ble vunnet av, som forsvarte mesterskapet ved å slå 3-1 i finalen.
Bare tre nasjoner kjempet om å få arrangere mesterskapet, ett land i Europa (Vest-Tyskland) og to i Sør-Amerika (Argentina og Chile). Chile ble valgt, og landet måtte bygge nye stadioner til mesterskapet etter et stort jordskjelv to år tidligere. Man beholdt turneringsformatet fra 1958, med de 16 kvalifiserte lagene i 4 grupper â 4 lag. De to beste lagene i hver gruppe gikk til kvartfinalene.
Allerede i innledningsrunden mistet Brasil sin kanskje største spiller, Pelé. Han rakk bare å spille de to første kampene. Han ble imidlertid erstattet av Garrincha, som fikk et lysende mesterskap.
Brasil vant gruppen, og gikk videre sammen med Tsjekkoslovakia. De andre lagene som gikk til kvartfinalene var,, og.
«Slaget om Santiago». Kampen mellom Italia og Chile ble en stygg affære.
Det ble flere stygge episoder i kampen mellom Italia og Chile (slaget om Santiago). Selv om bare to spillere ble utvist, trengte lagene assistanse fra politiet for å komme seg trygt bort fra banen.
Overraskende slo Chile ut Sovjetunionen, og sikret seg plass i semifinalen. Der skulle de møte Brasil, som slo England etter blant annet to mål av Garrincha. Til den andre semifinalen gikk Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, som begge vant 1-0 mot henholdsvis Vest-Tyskland og Ungarn.
Snaue 6000 tilskuere møtte opp for å se Tsjekkoslovakia slå Jugoslavia 3-1. Samtidig var hele 76 600 tilskuere til stede for å se Brasil slå vertene 4-2. Chile vant senere bronsefinalen 1-0 over Jugoslavia.
Finalen ble spilt på Estadio Nacional i Santiago de Chile. Etter 15 minutter måtte Brasils keeper se ballen gå forbi seg, og laget lå under 1-0. Som i den forrige finalen kom imidlertid Brasil tilbake, og utlignet to minutter senere etter mål av Amarildo. I annen omgang ble brasilianerne for sterke, og mål av Zito og Vava sikret Brasil seier med resultatet 3-1. Det var andre gang et land lyktes med å forsvare VM-tittelen.
Lagene måtte ha politiassistanse etter at kampen mellom Italia og Chile var slutt. Kampen blir kamt «Slaget om Santiago»
Kvartfinalene.
11. juni 1962
11. juni 1962
11. juni 1962
11. juni 1962
Semifinalene.
12. juni 1962
12. juni 1962
Bronsefinalen.
15. juni 1962
Finalen.
16. juni 1962


Stråmann.
En stråmann er en menneskeformet dukke laget av strå stappet inn i klær eller noe annet passende. Stråmenn har blitt brukt både som fugleskremsler og kamptreningsmål. Dette har ført til at ordet «stråmann» har fått mange metaforer knyttet til personer eller ting som er svake eller lite effektive, spesielt i tilfeller der målet ble skapt med hensikt til å være svakt.
I rodeo er f.eks. en «stråmann» en dukke som brukes som distraksjon hvis rytteren må flykte fra oksen.
Retorisk (og uformell) logikk.
I retorikk og logikk er "stråmann" eller "stråmannsargumenter" en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som det er lett å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.
Handel.
I forbindelse med et kjøp, der den reelle kjøper ønsker å være anonym (for eksempel ved en kunstauksjon), blir den person som opptrer på kjøperens vegne under handelen gjerne betegnet som en «stråmann». Stråmannen har i slike tilfelle en begrenset fullmakt fra oppdragsgiveren, og han kan ha direkte telefonkontakt med oppdragsgiveren under handelen.
Avgjørelsestaking.
Et «stråmannsforslag» er et enkelt utkast, hvis hensikt er å skape diskusjon om ulempene ved dette, og dermed fremprovosere nye og bedre forslag.


FM-båndet.
FM-båndet er et kringkastingsbånd på VHF-området og strekker seg fra 87,5–108 MHz.
Tidligere dekket det europeiske FM-båndet kun 87,5 MHz til 104 MHz som det kan ses på eldre radiomottakere.
Det kalles "FM-båndet" fordi hensikten er at man kun sender radiofoni via FM (frekvensmodulasjon). Radiofoni via FM har den fordel at den da oppnår mindre støy og forvrengning. Ulempen med FM er at modulasjonsformen krever en større båndbredde for radiokanalene, men det er det plass til på FM-båndet.
Historisk.
Amatørradiostasjonen W1XOJ var den første eksperimentielle FM-radiostasjon som fikk tillatelse av FCC (Federal communications commission) i 1937 i Amerikas forente stater.


Nakhon Si Thammarat (provins).
right
Nakhon Si Thammarat (นครศรีธรรมราช) er en provins i det sørlige Thailand. regnet fra nord grenser den mot naboprovinsene Songkhla, Phattalung, Trang, Krabi ogd Surat Thani.
Befolkningen anslås (2005) til 1 544 000. Arealet er 9 943,5 km². Provinshovedstaden i provinsen heter også Nakhon Si Thammarat.


Santiago de Chile.
Santiago de Chile er Chiles hovedstad og sentrum i landets største storbyområde, Gran Santiago. Bygen ligger 520 moh i Valle Central. Selv om Santiago er hovedstaden, møtes landets lovgivende myndigheter i byen Valparaíso.
Byen har 5 428 590 innbyggere. Dette utgjør omtrent en tredel av Chiles totale befolkning.
Etter rundt to tiår med uavbrutt økonomisk vekst ble Santiago forvandlet til et av Latin-Amerikas mest moderne metropoler, med høyhusarkitektur og stor forstadsutvikling. Byen har moderne transportinfrastruktur, med en undergrunnsbane og Costanera Norte, en bompengebasert motorvei som går under bysentrum og forbinder byens østre og vestre deler med en 25 minutters biltur. Santiago er hovedkvarter til flere nasjonale og internasjonale selskaper og er et regionalt finanssenter.
Historie.
Santiago ble grunnlagt av Pedro de Valdivia 12. februar 1541 og fikk da navnet "Santiago de Nueva Extremadura". Valdivia valgte stedet på grunn av det behagelige klimaet og fordi byen lett kunne forsvares. Elva Mapocho var en periode delt i to slik at det ble dannet en øy midt i elvestrømmen.
Klima.
Santiago har et mildt middelhavsklima med en relativt varm sommer, hvor temperaturen kan stige til 35°C. Vintrene er fuktige med typiske dagstemperaturer på mellom 2°C til 15°C. Gjennomsnittlig nedbør er 360 mm per år.


Amnat Charoen (provins).
Amnat Charoen på kart over Thailand
Amnat Charoen (อำนาจเจริญ) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 387 000. Arealet er 3 161,2 km².
Provinshovedstaden heter også Amnat Charoen.
Provinsen ligger helt øst i Isan, og grenser til Mekong-elven som skiller Thailand fra Laos. Dette er en av Thailands yngste provinser, utskilt fra provinsen Ubon Ratchathani den 12. januar 1993. Den var i eldre tider selvstendig bystat under kong Rama III.


Ang Thong (provins).
Ang Thong (อ่างทอง) er en provins i det sentrale Thailand. Hele provinsen er lavtliggende landbruksmark langs elva Chao Phraya, uten fjell eller skogsområder. Arealet er 968,4 km², mens provinsen har en anslått folkemengde (2005) på ialt 319 000. Provinsen er blant de minst folkerike i Thailand, men med stor befolkningstetthet like nord for Bangkok. Provinshovedstaden heter også Ang Thong.
Småbyen Ban Phae er kjent for sitt kunsthåndverk med produksjon av trommer kalt "klawng".


Frekvensmodulasjon.
Frekvensmodulasjon (FM) er informasjon som skal overføres preget inn på bærebølgen som en variasjon av dens frekvens.
Amplituden av bærebølgen er konstant, mens frekvensen varierer. Den svinger omkring en middelverdi, f.eks. slik at den er høyere i den positive halvperioden av det modulerende lavfrekvenssignalet og lavere i den negative. Modulasjonsgraden er gitt av frekvensdeviasjonen som er differansen delta f mellom høyeste frekvenssving ut fra bærebølgen og bærebølgen selv.
FM brukes vanligvis på VHF-frekvenser for høykvalitetskringkasting av musikk og tale, bl.a. på FM-båndet. Som smalbåndsradio brukes det for talekommunikasjon på kommersielle og amatørradiostasjoner.
For kringkasting er maksimal deviasjon 75 kHz, mens den for vanlig kommersielt utstyr er 5 kHz. Med frekvenssvinget forstår man totalt utsving fra bærebølgen, altså to ganger deviasjonen, dvs. ±75 kHz for kringkasting og ±5 kHz for vanlig utstyr.
Radioamatører er i stor grad gått over til 2,5 kHz deviasjon for FM-repeatere på 145 og 434 MHz. Dette skyldes overgang til 12,5 kHz kanalavstand.
FM brukes også for syntetisering av lyd på hørbare frekvenser. Denne teknikken, som kalles FM-syntetisering, ble populær da de første digitale syntetisatorene kom på markedet, og ble standard for mange generasjoner av lydkort på personlige datamaskiner.
I Norge anbefaler en arbeidsgruppe (Digitalradiogruppen) oppnevnt av Medietilsynet etter brev fra Kultur- og kirkedepartementet at FM-nettet skal slukkes i 2014 til fordel for DAB.


Mudhol.
Mudhol er en korthåret varietet av caravanhund og tilhører myndene. Rasen ble anerkjent under navnet «mudhol» i 1969 av Indian National Kennel Club (INKC). Kennel Club of India (KCI), som er medlem av FCI, anerkjente den som caravanhund i 1993, men den er ikke internasjonalt anerkjent ennå. Rasenavnet stammer fra stedet Mudhola i det nordre Karnataka i India. En fjærprydet variant anerkjennes under navnet pashmi.
Opprinnelse og alder.
Opphavet til denne hunden har fellestrekk med azawakh, sloughi, saluki og tazi, men ingen vet sikkert om det finnes et slektskap mellom disse. Den har også hodetrekk som peker i retning av chortaj. Den opprinnelige hunden er trolig mange århundre gammel, men ikke under navnet mudhol. Den er en renavlet nyskapning fra det nordlige Karnataka og deler av Mahrashtra. Korthåret caravanhund er imidlertid mest utbredt på Deccan-platået i India.
"Kennel Club of India" (KCI) publiserte rasestandarden i 1995. I India stilles caravanhund og mudhol ut som om de var samme hund, så kan man diskutere hvorvidt det var riktig å benytte navnet mudhol i rasestandarden. Denne hunden har vært kjent under navnet caravanhund i mer enn 300 år, både i og utenfor India. Det finnes også en fjærhåret varietet, kalt pashmi. Også den stilles ut som mudhol eller caravanhund.
Utseende, anatomi og fysikk.
Mudhol (caravanhund)
Mudhol er korthåret og ligner mye på sloughi og azawakh hva utseende angår, men har også fellestrekk med saluki.
Kroppen er langstrakt som en saluki, men lettbygget som en azawakh og har fellestrekk med denne rasens springende og elastiske gangart. Hannene blir omkring 66-74 cm i skulderhøyde, mens tispene normalt ligger på omkring 55-66 cm i høyde. Vekten varierer med høyden, fra ca. 15-25 kg. Fargene varierer fra sandfarget til nærmest sort, gjerne med hvite tegninger som en azawakh. Også brindle er vanlig.
Bruksområde.
Fra gammelt av har denne hunden vært avlet som jakt- og vakthund av nomadene, som en gang i tiden ferdet langs Silkeveien i det fjerne Østen. Rasen er meget hardfør og tøff, og godt tilpasset sitt naturlige miljø. Den er svært hurtig og utholdende, og krever endel mosjon for å trives.
I dag er den er framfor alt en arbeidshund i India, hvor den tåler såvel de tøffe vintrene som de varme sommerene godt. Mudhol er bl.a. mye benyttet som politihund. Den er uten tvil veltilpasset i sitt miljø, og den skal være en meget dyktig jakthund på småvilt. Det er først og fremst hetsjakt på hare, rødrev, sjakal og svartbukk man benytter denne hunden, men den brukes også som vakthund. Den er uredd og pågående, og varsler villig når det kommer fremmede.
Lynne og væremåte.
Mudhol og caravanhund har et mildere temperament enn pashmi, som skal ligne mer på azawakh hva temperament angår. Den er allikevel mer skeptisk til fremmede enn mynder flest. Den er lojal og hengiven overfor de den kjenner godt og liker. Rasen regnes ikke som spesielt barnevennlig, men skal være grei og tolerant omkring egne barn.
Annet.
I dag er rasen mest tallrik i landsbyene på Deccanplatået. Den er sparsom utenfor India, men på ingen måte utrydningstruet. Noen hunder har blitt eksportet ut av India, men de er svært fåtallige.


Fosfat.
Fosfat er en betegnelse for fosforsyrenes salter og for organiske forbindelser som inneholder fosfatgrupper. Ionet PO43- blir også kalt et fosfat. I de fleste tilfeller menes ortofosforsyrens (alminnelig fosforsyre, H3PO4) salter, for eksempel natriumfosfat Na3PO4, kaliumfosfat og kalsiumfosfat.
Ved delvis nøytralisering av fosforsyren får en hydrogen- eller dihydrogenfosfater. Disse kan reagere med både syrer og baser, mange bufferløsninger inneholder derfor hydrogenfosfater.
Eksempler.
Andre fosfater er Poly- og Pyrofosfater.
Biokjemisk betydning.
Fosfatenene har stor betydning for livet da hele stoffskiftet er avhengig av fosfationer. Fosfater tar for eksempel del i oppbygningen av DNA, RNA, adenosinfosfater (AMP, ADP og ATP) som er biologiske nøkkelmolekyler.
Siden fosfat er så viktig, må stoffet være til stede i alle ledd av næringskjeden, helt fra grønne planter og til rovdyrene. Fosfaten kan frigis gjennom hydrolyse av ATP eller ADT til pyrofosfat (P2O74−, forkortet PPi innen biokjemi) respektive uorganiskt fosfat. Fosfoanhydridbindningene i ATP og ADP og andre nukleoside di- og trifosfater inneholder høye mengder energi som gir dem sin viktige rolle i alle levende organismer.
Mineraler.
Enkelte fosfater finnes naturlig som mineraler. Det vanligste fosfatmineralet er apatitt som også er den viktigste kilden for fosfor i naturen. Se liste over mineraler.


Marxisme.
Marxisme er en betegnelse for en rekke politiske og filosofiske teorier utarbeidet av de tyske filosofene Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels, og senere tolkninger og videreføringer av disse teoriene.
Grunnsteinen i marxismen slik den er formulert i "Det kommunistiske manifest" fra 1848, er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser med motstridende interesser, mens bare én klasse dominerer samfunnet. I Marx' og Engels' tid sto klasseskillet mellom arbeiderklassen og det dominerende borgerskapet. Gjennom industrialiseringen har borgerskapet tilegnet seg produksjonsmidlene, som sentraliseres i de store fabrikkene. Som resultat av denne utviklingen tvinges arbeiderne til evigvarende lønnsarbeid.
Virkeliggjøring og fremmedgjøring.
Den marxistiske historieoppfatningen tar utgangspunkt i at samfunnets og individenes bevissthet er et resultat av de materielle forholdene de er en del av. Produksjonsmidler og deres fordeling – produksjonsforholdene – står dermed sentralt. Marx og Engels ser på arbeid som menneskets måte å virkeliggjøre seg selv på. Ifølge deres tenkning utfolder mennesket sine evner, for eksempel kreativitet, gjennom arbeid.
Industrialiseringen og automatiseringen den har medført hindrer arbeiderne i å virkeliggjøre seg selv gjennom arbeid. Arbeideren er blitt et tilbehør til maskinene, og arbeidets eneste mål er akkumulering av kapital. Denne prosessen er kjent under begrepet "fremmedgjøring".
Basis og overbygning.
Det er samfunnets basis, bestående av produksjonsforhold, produksjonsmidler og produktivkreftene, som danner grunnlag for overbygningen. Det vil si at lover, politiske institusjoner og de herskende ideene i samfunnet alltid gjenspeiler maktforholdene i samfunnet.
Produktivkreftene er i stadig utvikling, og ifølge Marx og Engels vil overbygningen etter hvert bli et hinder for denne utviklingen. Engels spår økt monopolisering og sentralisering av kapital og statskapitalisme. Automatiseringen medfører økt produksjon, men samtidig økt arbeidsledighet. Fattigdommen på den ene siden og overproduksjonen på den andre er, ifølge marxismen, en av kapitalismens store selvmotsigelser. Stadig større deler av borgerskapet vil tape i konkurransen, fram til borgerskapet til slutt blir en overflødig klasse.
Revolusjon.
Når produktivkreftene står i konflikt med statens institusjoner og dens lover, vil den herskende klassen vise seg som reaksjonær og prøve å stoppe utviklingen med alle midler. Marx og Engels argumenterer for nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, der arbeiderklassen tar styringen over staten og produksjonsmidlene for å overføre dem til fellesskapet.
Denne typen tenkning har vært grunnlaget for samfunnssystemer som kommunisme og sosialisme, og har i større eller mindre grad preget nær sagt alle teoretiske fag, særlig sosiologi, samfunnsvitenskap og medievitenskap, og påvirket den politiske samfunnsforståelse og moderne historie de siste hundre år.


Tømmer.
Tømmer er hele trestammer eller stokker som er kappet i visse lengder alt etter hva det skal brukes til, og som passer til industriell videreforedling, som regel sagbruk eller papirfabrikk. eller andre spesielle formål som kjemisk videreforedling på Borregård. I Norden utgjør gran og furu de største tømmervolumene. Tømmer fra løvtrær som for eksempel bjørk, utgjør bare et lite volum, men har stor interesse i nisjemarkeder som innredning og møbelproduksjon.
Spesialtømmer.
Dette er som regel ekstra store, rette og lange stokker uten feil og med spesielle egenskaper. Spesialtømmeret inndeles i flere undergrupper alt etter hva det skal brukes til. Som eksempel kan nevnes finér (eller finértømmer), stolpetømmer og laftetømmer.
Sagtømmer.
Sagtømmer (også kalt skurtømmer) er tømmerstokker som er lange, tykke og rette nok til å kunne skjæres til planker og bord (trelast, skurlast) på et sagbruk. Det er som regel de nedre delene av en trestamme som egner seg best, men det må ikke forekomme store feil slik som råte, stor krok eller skader av forskjellig slag. På store fine trær kan det bli sagtømmer nesten opp til toppen av treet. Mesteparten av sagtømmeret i Norge kommer fra gran og furu, men det er også et marked for sagtømmer av bjørk og andre treslag.
Når sagtømmeret er blitt til planker og bord, blir mye av det brukt som byggemateriale. Opp i gjennom tiden har det stort sett vært mindre bygninger og hus, men nå er bruken av trevirke til å bygge store hus i mange etasjer økende. Det bygges også store bygg som sportshaller og lignende med bruk av limtre. Dette skyldes i hovedsak bedre brannforebyggende tiltak og erkjennelsen av at trevirke er et meget miljø- og klimavennlig byggemateriale.
Massevirke.
(også kalt slip eller sliptømmer) er som regel det tømmeret som ikke kan brukes til sagtømmer på grunn av korte lengder, liten diameter, krok, råte eller andre feil/skader. Navnet kommer av at det lages tremasse eller ren cellulose av dette tømmeret, i eldre tid ved sliping, og av dette kan det lages bygningsplater, papir, papp, kartong og lignende.
Bygningsplater er trefiberplater av forskjellig hardhet. Trefibre presses sammen under høy temperatur og høyt trykk. Platene kan males eller belegges med forskjellige plaststoffer eller finér.
Energivirke.
Energivirke er alle former for mindreverdig trevirke/tømmer som kan brukes til brensel. Det kan være døde/tørre stammer, stokker/stammer med mye råte eller andre skader og stammer eller hele trær som er for små til å gi tømmer. Vanligvis flises alt slikt virke for å kunne leveres som bulkvare til flisfyringsanlegg, men det kan også gå til anlegg som lager pellets eller briketter for fyring i pelletskaminer eller vanlige vedovner.
GROT – forkortelse for greiner og topper etter hogst. Det kjøres fram til bilvei og legges til tørk over sommeren, deretter flises alt og leveres som bioenergi.


Cubansk peso.
Amerikanske dollar (ISO 4217 kode USD) var inntil 14. november 2004 offisiell valuta, men fra denne datoen ble ikke lenger dollaren gyldig betalingsmiddel. Du kan få vekslet Amerikanske dollar på større hoteller i landet og får da 0,9 «konvertible peso» for en dollar.


Guildford (distrikt).
Guildford er et administrativt distrikt i Surrey, England. Administrasjonssenteret er byen Guildford.


Chiang Mai (provins).
tempelet Wat Pratat Doi Suthep.
thumb
utsikt over byen Chang Mai og Ping-sletta fra vest. Fjellkjeden i det fjerne ligger øst for elvedalen. Flyplassen sees midt i bildet.
Chiang Mai (เชียงใหม่) er en provins i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 1 764 500.
Provinshovedstaden som også heter Chiang Mai, er en av Thailands viktigste byer og et viktig trafikknutepunkt.
Geografi og natur.
Chiang Mai er med 20 107 km² Thailands nest største provins, og ligger i sin helhet i nedbørfeltet til elven Mae Nam Ping, som lengre nede renner ut i Siambukten ved Bangkok. Provinsen omfatter elvedalen og to fjellrekker på hver side av dalen – fjellkjeden Tanen Taunggyi i vest er den lengste og når opp i 1500-1800 meter, fjellkjeden øst for dalen er kortere men når opp i 2000 meter.
Fjellet Doi Hua Mae Raeng helt i nord er landets høyeste med 2 249 moh., mens Doi Luang lengre sør når opp i 2 205 meter.
Det er ingen naturlige, større innsjøer, men elven er demmet opp ved Mae Taeng 50 km nord for Chiang Mai, ved demningen Mae Ngat. I fjellene er det en rekke nasjonalparker: I vestfjellene finner vi parkene Huai Nam Dang og Doi Inthanon, i øst ligger (fra nord mot sør) Si Lanna, Khun Chae, Doi Khuntan, og Mae Ping.
Samferdsel og økonomi.
Riksvei 107 går gjennom elvedalen nord-sør, mens riksvei 11 starter i Chiang Mai og går sørover til bangkok. Deet er jernbaneforbindelse fra Chiang Mai til Bangkok, og en internasjonal flyplass i Chiang Mai.
Turisme er en stor næringsvei, kosnentrert rundt byen Chiang Mai og natur- og trekkingopplevelser i fjellene. Rundt hovedstaden er det godt utbygde turistfasiliteter rundt severdigheter som templene Wat Pa Lan og Wat Phra That Haripunchai, som begge ligger sør for Chiang Mai i den nære naboprovinsen Lamphun. Det dyrkes orkideer og arrangeres elefantsafari og andre naturbaserte aktiviteter nord for Chiang Mai, og her ligger også tempelet Wat Phra That Doi Suthep.
Det drives betydelig jordbruk og skogsdrift i provinsen.


Fernando de Noronha.
Dois Irmãos og stranda do Sancho
Fernando de Noronha ligger i Atlanterhavet, og er et øyrike som tilhører Brasil. Det ligger om lag 354 km fra kysten av Brasil. Administrativt er det en kommune i delstaten Pernambuco. Øygruppen står på UNESCOs liste over verdensarv.
Historie.
Det strides om hvem som fant øyene først. Portugiserne og spanjolene hevder begge å ha oppdaget øygruppen på 1500-tallet. Navnet "Fernando de Noronha" er portugisisk og derfor mener mange at det er portugisere under den oppdagelsesreisende Fernão de Loronha som skal ha æren for funnet av disse øyene. På 1700-tallet kriget franskmennene, nederlenderne og portugiserne om øygruppen. De så på det som en inngangsport til «Den nye verden», Sør-Amerika. Nederlenderne kapret hovedøya og bygde en borg (fort) på en klippe, og en stor mur rundt øya. Idag er det bare ruiner igjen av borgen, og muren er nesten helt borte.
Løvegrotten.
I havet under klippen med borgen på ligger det en grotte som lager lyder når vannet går inn og ut. Lydene kommer når vannet presser luften som befinner seg inne i grotten ut av den trange åpningen. Lyden høres ut som en mørk stemme som stønner. Før man visste hva dette var for noe, var det mange som ble redde når de nærmet seg fra havet. Mange trodde det var sjømonstre. Borgen til nederlenderne ble også brukt som fengsel. Noen fanger ble henrettet ved å bli hengt ned i grotten. Denne merkelige grotten har fått navnet «Løvegrotten», etter brølet den sender ut.
Dyreliv/sjøliv.
Fernando de Noronha er et av verdens beste steder for å se delfiner. Det er mange delfiner som holder til i området og det er spesielt én bukt som har veldig mange delfiner som kommer inn om morgenen for å hvile. Denne har fått tilnavnet Delfinbukten. Om sommeren kommer det inntil 2000 delfiner inn i bukta, mens det under regntiden bare kommer i overkant av 100. Delfinene kommer normalt mellom klokken 5 og halv 8 om morgenen for å hvile. Det er da ikke lov til å bade i bukta, som er fredet for at delfinene ikke skal forsvinne. Etter at de har hvilt ut i noen timer drar delfinene ut igjen på havet.
Øygruppen er også et fint sted for skilpaddeobservasjoner, og da spesielt suppeskilpadder. Disse spiser alger som lever på visse korallrev i havet rundt Fernando de Noronha. Skilpaddene legger egg på en av strendene år etter år.
Det er også et rikt liv av sjødyr under havoverflaten. Det er mye på grunn av vulkanen som er på hovedøya. Bunnen av vannet utenfor er dekket av stivnet lava.
Demografi.
Fernando de Noronha har innbyggere () fordelt på km². Det gir en befolkningstetthet på innb./km².


Tak (provins).
right
Et kabark-tre, Thailands høyeste (50 meter), 16 meter i omkrets.
thumb
Tak (ตาก) er en provins i det nordlige Thailand. Provinsen grenser mot Myanmar i vest, og ellers mot naboprovinsene Mae Hong Son, Chiang Mai, Lamphun, Lampang, Sukhothai,Kamphaeng Phet, Nakhon Sawan, Uthai Thani, og Kanchanaburi.
I areal er den med 16 406,5 km² den fjerde største landets største provinser, og ligger i et fjellrikt område med lav bosettingstetthet. Befolkningen anslås (2005) til 540 000, hvorav en fjerdedel tilhører ulike fjellstammer. Provinshovedstaden heter også Tak.
Provinsen har flere flyktningleirer for flyktninger fra Myanmar.
Historie.
Provinsen var selvstendig kongedømme før Sukhothai-perioden (dvs før 1238), med høydepunktet i det første århundret e.Kr. På 400-tallet ble hovedstaden flyttet ned til byen Lavo i dagens provins Lopburi. Siden kom området etter krigføring inn i kongedømmet Sukhothai. På 1500-tallet mistet Ayutthayakongedømmet disse vestlige provinsene til Burma, men før dette var kong Taksin tidlig i sin karriere guvernør i Tak-provinsen. Han het opprinnelig Sin, og på grunn av guvernørperioden tok han navnet "Tak-Sin".
Geografi og natur.
Den kunstige demningen Bumibol (Bumhipol) i Ping-elven danner her innsjøen Khuan Phumiphon. Ping-elven renner gjennom den nordøstlige delen av provinsen etter å ha hatt sitt utspring i Chiang Mai i nord, og renner videre sørover til den inngår i Chay Phraya og renner ut i Siambukten ved Bangkok.
Det er videre en kunstig innsjø (Nam Chon) helt i sør. Provinsen utenom elvedalene består i stor grad av høyslette og fjell som danner en grensen mot Myanmar. Fjellene er skogdekte med rikt dyreliv, inklusive elefant og tiger. Viltreservatet Thung Yai Narasuan inngår sammenhengende i en helhet med naboprivinsen Uthai Thanis viltreservat Huai Kha Khaeng Wildlife Sanctuary, som er Verdensarv.
I fjellene i vest vokser Kabarktreet, som er et gigantisk tropisk urskogstre på opptil 50 meters høyde. Det vokser også teak og andre eksotiske treslag, og skogsdrift har en viss betydning.
Samferdsel og økonomi.
Riksvei 1 går gjennom provinsen ved hovedstaden Tak, mens riksvei 105 går nordover gjennom provinsen. Det er flyplasser ved Tak og ved Mae Sot i vest nær Myanmar-grensen. mae Sot har daglige flygninger til Bangkok, som ligger 420 km mot sørvest. Riksvei 105 går over grensen til Myanmar her, og ender i kystbyen Moulmein.
Storfehold og dyrking av ris, mais og grønnsaker er hovedlevevei. Det drives også gruvedrift med bryting av edelstener og granitt. Bhumibol-dammen i Sam Ngao kommune er også en populær severdighet. I sør (Umphang kommune) er det naturbasert turisme knyttet til viltreservatene og de mange severdige fossefallene ovenfor Nam Chon-reservoaret.
Loy krathong-festivalen i Tak trekker en god del thailandske innenriksturister og tilreisende.


Udon Thani (provins).
right
Udon Thani (อุดรธานี) er provins i det nordøstlige Thailand. Den har en befolkning som i 2005 beregnes til 1 636 000.
Provinshovedstaden heter også Udon Thani.


Verdens økonomiske forum.
Verdens økonomiske forum (engelsk "World Economic Forum (WEF)", tysk "Weltwirtschaftsforum" (WWF), fransk "Forum économique mondial" (FEM)) er en Genève-basert stiftelse, hvor det årlige toppmøtet samler toppledere i de største bedriftene, noen nasjonale politiske ledere samt en del utvalgte intellektuelle og journalister. Toppmøtet holdes vanligvis i Davos i Sveits og samler omkring 2000 deltakere. Stiftelsen ble etablert i 1971 av Klaus M. Schwab, som er en sveitsisk professor i økonomi.
I 2005 etablerte WØF fellesskapet Young Global Leaders, etterfølgeren til Global Leaders of Tomorrow, bestående av personer under 40 år fra hele verden og forskjellige fag og sektorer som utviser lederskap.


Marit Arnstad.
Marit Arnstad (født 4. mai 1962 på Skatval) er en norsk advokat og politiker (Sp). Hun var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1993–1997 og 2001–2005, olje- og energiminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000 samt parlamentarisk leder 2003–2005. Siden 18. juni 2012 er hun Norges samferdselsminister.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Hun er datter av ligningsrevisor og bonde Arne Arnstad (1932–1980) og sykepleier Aasta Auran (1938–), tvillingsøster av Eli Arnstad (1962–), svigerinne av Iwar Arnstad (1961–), sønnedatter av Peder J. Arnstad (1903–1979), brordatter av Per Magnar Arnstad (1937–) og søskenbarn av Ellen Arnstad (1965–). Arnstad-slekten fra Arnstad vestre (gnr. 40/1) på Skatval har fostret mange betydelige Senterparti-politikere fra mellomkrigstiden og frem til i dag.
Arnstad har examen artium fra Ole Vig videregående skole fra 1981 og juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1991. Hun var medarbeider i JURK i 1984, personlig rådgiver for Kristin Hille Valla i Miljøverndepartementet 1989–1990, leder i Statens naturforvaltningsråd 1990–1994 og førstekonsulent i Miljøverndepartementet i 1992. Advokatfullmektig var hun i Wiersholm, Mellbye & Bech 2000–2001 og Schjødt 2006–2008, før hun ble fast advokat i sistnevnte i 2008. Høsten 2009 ble firmaet en del av Arntzen de Besche.
Arnstad har en rekke styreverv, blant annet er hun er styreleder ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, styreleder i Statskog, nestleder i styret i Statoil ASA, styremedlem i Aker Seafoods ASA, nestleder i Polaris Media ASA og styremedlem i Maja Teknobygg AS.
Politisk arbeid.
Arnstad var leder i Nord-Trøndelag Senterungdom 1979–1981, Senterungdommens nestleder 1982–1985 og Senterungdommens leder 1986–1988. Som leder i Senterungdommen var Arnstad også medlem av Senterpartiets sentralstyre. Hun var senere styremedlem i Nei til EF 1989–1993 og medlem av rådet for samme organisasjon 1990–1997.
Hun var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1993–1997 og 2001–2005, herunder parlamentarisk leder for Senterpartiet 2003–2005. Hun var olje- og energiminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000. Arnstad valgte å ikke stille til gjenvalg til Stortinget i 2005, hovedsakelig for å kunne satse på en yrkeskarrière utenfor politikken. Etter dette har hun ofte blitt trukket frem som kandidat ved partileder- og statsrådsbytter i Senterpartiet, og Arnstad har ikke vært avvisende til en fremtidig tilbakekomst i rikspolitikken.
Arnstad kom tilbake til politikken som styremedlem i Nord-Trøndelag Senterparti i 2010, og ble 1. nestleder året etter. Hun er ventet å utfordre Lars Peder Brekk om førsteplassen på partiets stortingsliste i fylket foran stortingsvalget 2013. Arnstad ble utpekt som samferdselsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 18. juni 2012.


Gordisk knute.
Gordisk knute er navnet på en trylleknute som fantes i Zevs’ tempel i oldtidsbyen Gordion (Gordium) i Frygia i Lilleasia. Denne knuten befant seg mellom åk og stang på en vogn. Etter sigende skal vognen ha tilhørt en konge ved navn Gordios. Sagnet sier at den som greide å løsne knuten skulle bli herre over Asia. Gjennom hundrevis av år var det mange som forsøkte seg uten å klare det. Til slutt kom Aleksander den Store forbi i 334 f.Kr. Som de fleste andre problemer denne mannen hadde, ble også dette problemet løst med sverdets makt, han hogg knuten tvers av.
Uttrykket «gordisk knute» brukes ofte om vanskelige og øyensynlig umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte midler.
Anekdoten er beslektet med historien om Columbi egg.


Chumphon (provins).
thumb
thumb
Changwat Chumphon (ชุมพร) er en provins ved Siambukten i det sørlige Thailand. Fra nord (med klokken) grenser den mot provinsene Prachuap Khiri Khan, Surat Thani og Ranong. I vest grenser den også mot Burma.
Arealet er 6 009 km², og befolkningen anslås (2005) til 512 000. Provinshovedstaden heter også Chumphon og har 33 522 innbyggere (2005).
Geografi og administrativ inndeling.
Chumphon ligger langs Siambukten med den sentrale fjellkjeden Tenasserim Range i vest. Helt i sørvest når fjellene opp i 1 028 moh. (Khao Man Sao), mens de lengre nord ligger på 400-600 meter. Fjellområdene er delvis dekket av tropisk regnskog.
En åpning i fjellkjeden – Kra-eidet (Isthmus of Kra) – skaper en lavlandsåpning mellom fjellene fra bukten Pak Chan i Andamanhavet og over til Siambukten. I middelalderen ble varer fra skip i Indiske hav fraktet landveien over Kra-eidet og lastet om i Siambukten for å unngå Malakka-stredet.
Størst i utstrekning er Tha Sae, etterfulgt av Phato og Sawi. Størst folketall har hovedstadsdistriktet Chumphon.
Samferdsel og økonomi.
Riksvei 41 (Asian Highway 2) går gjennom provinsen nord-sør, med full motorveistandard. Jernbanen Bangkok-Singapore går også gjennom provinsen langs kysten, med daglige avganger til Bangkok. Provinsen har ingen flyplasser.
Det dyrkes også naturgummi, og drives kystfiske i Siambukten. Landbruket består ellers av mye grønnsaks- og krydderdyrking langs kystsletten og i dalene langs elvene Lang Suan (sør) og Rao Ro (nord).


Chachoengsao (provins).
Kart over Thailand hvor Chachoengsao er markert med rødt
Chachoengsao (ฉะเชิงเทรา) er en provins i det østlige Thailand.
Provinsen ligger umiddelbart øst for provinsen Bangkok, og er en av de seks provinsene som utgjør metropolen Stor-Bangkok.
Befolkningen anslås (2005) til 669 000.


Aylesbury Vale.
Aylesbury Vale (også kjent som "Vale of Aylesbury") er et administrativt distrikt i Buckinghamshire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Aylesbury, som ligger omtrent midt i distriktet. Det ble opprettet 1. april 1974 ved at de eldre distriktene Aylesbury and Buckingham, Aylesbury landdistrikt, Buckingham landdistrikt, Wing landdistrikt og deler av Winslow landdistrikt ble slått sammen.
Landskapet er flatt, for det meste med leirjord som ble dannet på slutten av siste istid.


VM i fotball 1966.
1966 var året da VM i fotball kom hjem til England, landet der fotballspillet ble oppfunnet. ble verdensmestre etter en kontroversiell finale mot. Eusébio fra ble turneringens toppscorer med sine ni mål.
Turneringsformatet ble ikke endret fra 1962: Seksten lag spilte i fire grupper, og de to beste lagene i hver gruppe gikk videre til kvartfinalene.
Verdensmesterskapet fikk en temmelig uvanlig helt utenfor banen, hunden «Pickles». Like før VM-turneringen startet, hadde Jules Rimet-pokalen blitt stjålet fra et utstillingslokale. «Pickles» greide å snuse pokalen frem, innpakket i avispapir lå den gjemt blant noen busker i London.
Verdensmesterskapet i England samlet flere tilskuere enn noe tidligere mesterskap, men det ble et verdensmesterskap med få scoringer, siden lagene hadde begynt å spille langt mer taktisk og defensivt. England var klare eksponenter for denne nye stilen, og vant Gruppe A etter å ha scoret fire mål og ikke sluppet inn noen. Uruguay var det andre laget som gikk videre fra denne gruppen.
Fra Gruppe B gikk Vest-Tyskland og videre.
Nordvest i England, på Old Trafford i Manchester og på Goodison Park i Liverpool ble kampene i Gruppe C spilt. Herfra gikk Portugal og videre, mens og måtte vende nesen hjemover.
Den største overraskelsen kom i Gruppe D, der slo 1-0 og gikk videre sammen med. endte sist her.
I kvartfinalen vant Vest-Tyskland enkelt 4-0 mot Uruguay. Det virket lenge som om Nord-Korea skulle avfyre en ny kjempesensasjon da de etter 22 minutter ledet hele 3-0. Portugal greide imidlertid å snu kampen, mye takket være en av mesterskapets største stjerner, Eusébio. Han scoret fire mål i kampen, og med Augustos mål i det 78. minuttet vant Portugal 5-3.
I de to øvrige kvartfinalene vant Sovjetunionen 2-1 over Ungarn, mens Geoff Hurst scoret kampens eneste og avgjørende mål for England mot Argentina.
Begge semifinalene endte 2-1: Franz Beckenbauer scoret vinnermålet for Vest-Tyskland i kampen mot Sovjetunionen, mens Bobby Charlton scoret begge målene i Englands seier over Portugal.
Kvartfinalene.
23. juli 1966
23. juli 1966
23. juli 1966
23. juli 1966
Semifinalene.
25. juli 1966
26. juli 1966
Bronsefinalen.
28. juli 1966
Finalen.
30. juli 1966
Finalen ble spilt på Wembley i London og ble sett av 97 000 tilskuere.
Etter 12 minutter hadde Helmut Haller sendt Vest-Tyskland i ledelsen, men Geoff Hurst utlignet fire minutter senere. Martin Peters gav England ledelsen i det 78. minutt, og det virket som om England skulle bli verdensmestre på hjemmebane da dommeren blåste for frispark til Vest-Tyskland. Ballen ble sendt mot målet, og Wolfgang Weber greide å pirke den over målstreken.
Stillingen var 2-2 etter ordinær tid, og det måtte spilles ekstraomganger. I det 98. minutt tegnet Hurst seg på scoringslisten igjen, da skuddet hans traff tverrliggeren og spratt ned på mållinjen. Ballen ble dømt i mål, en omdiskutert avgjørelse. I det 120. minutt, samtidig som publikum var i ferd med å løpe inn på banen for å feire seieren sammen med laget, scoret Hurst sitt tredje mål. Geoff Hurst er den eneste spilleren som har scoret tre mål i en VM-finale.
England ble overrakt Jules Rimet-pokalen fra Dronning Elizabeth og kunne feires som verdensmestre.


Benjaminprisen.
Benjaminprisen er en antirasistisk pris som ble innstiftet i 2002. Prisen har fått etter Benjamin Hermansen som ble drept, bare 15 år gammel, på Holmlia i Oslo i 2001. Drapet var rasistisk betinget. Prisen deles ut hvert år i forbindelse med den internasjonale holocaustdagen 27. januar. Det var på denne datoen de sovjetiske styrkene befridde konsentrasjonsleirene i Auschwitz og Birkenau.
Prisen er på 100 000 kroner samt en miniatyr av bysten av Benjamin Hermansen på Holmlia. Ivar Sjaastad har laget skulpturen.
Utdanningsdirektoratet administrerer arbeidet med prisen.
Juryen består av Marit Hermansen og representanter for Antirasistisk senter, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sametinget, Utdanningsforbundet, Foreldreutvalget for grunnskolen og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og Elevorganisasjonen


Tamkatt.
Tamkatt ("Felis silvestris catus") er også kjent som huskatt, pusekatt, kattepus og bare katt eller pus. Tamkatten har også i noen grad gått under det vitenskapelige navnet "F. s. domesticus". Den er et lite rovpattedyr i kattefamilien, som nå regnes som en variant av afrikansk villkatt ("F. s. lybica").
Katten har trolig vært et husdyr i nærmere 10 000 år, og den er verdens mest populære kjæledyr. Som hunden blir også tamkatten inndelt i raser, men ulikt hundens store variasjoner er det kun mindre synlige forskjeller mellom katterasene.
Opprinnelse.
a> med godt utviklet syn, hørsel og lukt.
En DNA-studie gjengitt i en artikkel i BBC og National Geographic News tar oss et skritt nærmere kattedyrenes opprinnelse. Analysene antyder at dagens moderne katter fikk sin opprinnelse i Asia for omkring 11 millioner år siden.
Den første grenen som oppsto var i følge den nye teorien Pantherinae (panterlinjen), tett fulgt av en gruppe bestående av baykatt, asiagullkatt og marmorkatt (baykattlinjen). Studien mener også å kunne bevise at de moderne kattenes progenitor utvandret fra Asia til Afrika for omkring 8 millioner år siden. Der skal ei afrikansk linje med karakal, afrikagullkatt og serval ha oppstått (karakallinjen). Denne skal siden ha ført til dannelsen av ozelotlinjen. Studien antyder også at katten krysset Beringstredet til Nord-Amerika for omkring 8 millioner år siden, og beveget seg sørover mot Sør-Amerika, via den panamaiske landbrua.
Tamkattens opprinnelse.
Den siste linjen som dannet seg var den såkalte tamkattlinjen, som inkluderer de små villkattene. Tamkatten oppsto fra minst fem forskjellige individer i denne linjen. Dette støttes også av annen ny forskning, for eksempel Driscoll m. fl. Forskerne hevder også at det er trolig at (alle) tamkattens linjer var latente i villkatten for 70 000-100 000 år siden. Om dette skal legges til grunn må tamkatten klassifiseres som en variant av afrikansk villkatt, noe den blir i dag. Om derimot afrikansk villkatt klassifiseres som en egen art, slik noen har hevdet at den bør, må tamkatten klassifiseres som en underart.
Systematikk og klassifisering.
I systematikken blir tamkatten også av og til oppført som "Felis catus", men en slik beskrivelse indikerer at den er en egen art, noe moderne forskning har fastslått at den ikke er. I juni 2007 slo Cat Genome Project fast at tamkatten har felles aner med afrikansk villkatt som dateres 131 000 år tilbake i tid. Dette betyr imidlertid ikke at tamkatten oppsto da, men kun at en av linjene som førte fram til tamkatten kan føres så langt tilbake i tid.
Beskrivelse.
Tamkatten har en langstrakt og smidig pelskledd kropp, med en forholdsvis lang hale og et rundt hode med svært bevegelige stående ører. Anatomien er svært smidig. Ørene, som er et viktig signalinstrument katter i mellom, beveges uavhengig av hverandre, av 32 individuelle muskler. Lemmene er middels lange i forhold til kroppen og ender opp i små potekledte runde føtter med tær som har inntrekkbare kvasse klør.
Pelsen kan være lang, halvlang eller kort. Noen rasekatter kan også være pelsløse eller ha pels med andre særtrekk, f.eks. krøller.
Tamkatten veier normalt 2,5–7,5 kg når den er i god trim, selv om enkelte rasekatter kan bli mye større. Maine Coon regnes for å være den største og kan i så måte veie over 10 kg. I senere år har det dessuten blitt stadig mer populært å avle fram nye hybrider, f.eks. mellom tamkatt og jungelkatt. Slike katter blir gjerne større enn normalt i de første generasjonene (F1-F4), avhengig av hvilken art som brukes i hybridiseringsfasen.
Tamkattens levetid varierer, men det er ikke uvanlig at huskatter blir 15–20 år gamle. Som alle kattedyr, unntatt gepard, har også tamkatten klør som kan trekkes inn.
Atferd.
Katter er normalt solitære dyr. Leveområdet (territoriet) overlapper gjerne andre katters territorium. Hankattens territorium er større og kan overlappe flere hunner. Hunnkattene har vanligvis et mindre leveområde (ofte på 0,3-0,4 km²) enn hannkattene (ofte 2 km²), til gjengjeld er det oftere at hunnkattene, spesielt drektige, forsvarer mindre deler av området som et revir. Med unntak av løpetid er det sjelden hannkattene forsvarer sitt revir, og da stort sett for å markere sosial rang. I områder med mange katter, som oftest i byer, hender det ofte at katter aksepterer hverandres nærvær innen samme leveområde.
Kommunikasjon.
Kattene har også utviklet en form for kommunikasjon som baserer seg blant annet på lyder, berøring, lukt og kroppsspråk. Kattens hørsel er svært godt utviklet, faktisk bedre enn hundens. Katter kan normalt høre lyder i området 45–64 000 Hz (60 dB SPL), noe som tilsvarer 10,5 oktaver. Til sammenligning er hundens 67–45 000 Hz. Kattenes hørsel er mest sensitiv for lyder rundt 8 000 Hz, mens menneskeøret til sammenligning er mest sensitivt for lyder rundt 3 000 Hz.
Lydene har vært gjenstand for studium gjentatte ganger, og det er etablert at kattens mjauing har forskjellig betydning i forhold til trykk. I tillegg til mjauing kan katten knurre, male og lage en rekke andre lyder.
Lukt er som oftest knyttet til feromoner katten bruker til å markere områder, enten for å vise sitt revir eller leveområde, eller for å markere at katten nylig har vært her. Kattens markering kan foregå gjennom kjertler i kroppen eller gjennom urin og ekskrementer. Som oftest er urinering og ekskrementer forbeholdt utemarkering, men dette kan forandre seg dersom katten føler seg truet. Katter legger seg ofte oppe i eierens klær dersom de er komfortable med denne, fordi klærne lukter av eieren.
Kroppsspråk brukes for å markere følelser. Det er i hovedsak fire måter katter markerer på, med ørene, ansiktet, kroppen og halen. Ørenes posisjon er i hovedsak delt inn i om de er forover og nedover(defensive) eller bakover (offensive). Øyekontakt er også viktig, og stirring uten blunking er som oftest et truende signal. Høy rygg indikerer også frykt og forsvarsmekanisme, mens når kattene «logrer» med halen er den utilpass. Kattens kroppsspråk er derfor som oftest markant forskjellig fra hundens, da ører som ligger bakover, lavt hode og høy bakpart hos hundene ofte kan bety underkastelse, mens de samme trekkene hos en katt ofte betyr frykt og defensiv-aggressiv positur.
Berøring består i hovedsak av slikking eller stryking av et annet individ. Som oftest betyr dette enten trøst, da fra mor til kattunge, eller underlegenhet. Nesekontakt og snusing er tegn på tillit, fordi det indikerer en ubeskyttet nese.
Domestisering.
Man har regnet med at villkatten ble domestisert for omkring 3 500-10 000 år siden. De eldste arkeologiske bevis man har hatt for tamme katter har vært omkring 4 000 år gamle og stammer fra Egypt. I 2001 oppdaget man imidlertid ei 9 500 år gammel menneskegrav på Kypros, som inneholdt et nær komplett skjelett av en katt som åpenbart hadde vært tam. En osteologisk undersøkelse av skjelettet viste at katten må ha vært omkring 8 måneder gammel og trolig av arten "Felis silvestris cf. lybica", men man kunne ikke avgjøre kjønnet. Dette har reist spørmål om domestiseringsprosessen av katten har begynt tidligere enn antatt til nå.
Domestiseringen av villkatten fant trolig sted i området mellom Egypt og Svartehavet. Etter at katten ble temmet og domestisert har så tamkatten spredt seg til alle deler av verden, unntatt Antarktika. Videre tror man at tamkatten kom til Norden for mer enn 1 000 år siden.
Etterhvert som tamkatten spredte seg har den blandet seg med lokale villkatter i de områdene den kom til. Hybridisering, spontan mutasjon og domestisering har så dannet grunnlaget for stadig nye varianter. Eksempler på et slikt opphav finnes fortsatt, i det flere av dagens populære katteraser har oppstått gjennom bevisst hybridisering og mutasjoner man ikke på forhånd kunne forutse.
Bengalkatt er i så måte et eksempel. Rasen ble «skapt» på 1960-tallet og er et resultat av bevisst kryssing mellom viltlevende leopardkatt ("F. p. bengalensis") og flere tamkattraser (først med amerikansk korthår, siden (etter 1973) blandet man også inn siameser, egyptisk mau og burmeser). Det første avkommet var altså ekte hybrider.
Selv om katten aldri har blitt domestisert i samme grad som hunden, har den levd med mennesker i flere tusen år. Man kan si at det var katten selv som tok initiativet til å gå fra vill til tam. De valgte frivillig å bo sammen med mennesker, men beholdt sin uavhengighet. Det har vært et gjensidig nytteforhold hvor katten har fått mat og beskyttelse i bosetningene, mens den har holdt mus, rotter og andre smådyr borte fra korn- og matlagre. Tamkatten kan derfor settes i sammenheng med at menneskene ble bofaste og begynte å dyrke korn. I motsetning til hunden er ikke katten et flokkdyr, og den har ikke blitt sosialisert inn i «menneskeflokken» på samme måte som hunden. Katten blir sett på som uavhengig og mystisk, noe som også preger menneskenes behandling av den.
Historie.
De gamle egypterne utviklet forholdet til katten, som de kalte "mau", som ble et hellig dyr i denne kulturen. Mau er altså synonymt med katt, i betydningen «den som ser» (i mørket). Dette har sammenheng med katteøynenes evne til å reflektere lys. De gamle egypterne trodde derfor at katten kunne beskytte dem i mørket og mot døden. Høyden av kattedyrkelsen var rundt år 400 f.Kr. med gudinnen Bast. Gudinnene Mafdet og Mehit assosieres imidlertid også med katter.
Bast hadde en kvinnes kropp og hodet til en katt. Hun var assosiert med egenskaper som moderlighet, fruktbarhet, eleganse og skjønnhet. Basts viktigste tempel, som var i byen Bubastis, huset mange katter og statuer av katter. Straffen for å drepe en katt var døden, og katter som døde ble noen ganger mumifisert. Senere kulturer har også hatt et religiøst forhold til katter, bla den kristne, der katter ofte har blitt forbundet med hekseri. Mange mennesker er fremdeles redd for å krysse sporet til en svart katt.
Det første beviset man har for domestiserte katter i Egypt stammer fra et gravsted i Saqqara. Graven, som dateres til perioden 2500-2350 før Kristus, inneholdt blant annet en illustrasjon som viser en katt med halsring. Katten var imidlertid neppe bare et kjæledyr, men snarere også et middel egypterne kunne bruke i sine ofringer. Det er funnet bevis for dette gjennom at mange av de mumifiserte kattene som er gjenfunnet i moderne tid viser seg å være unge dyr med brukket nakke.
Inndeling av tamkatten.
Tamkatter kan deles inn på mange måter. I dag er det mest vanlig å skille mellom skålte "alminnelige huskatter" (katter som formerer seg fritt) og "rasekatter" (katter som formerer seg med menneskelig assistanse). Videre deler man gjerne disse inn som "korthårede" og "langhårede" individer, samt kjønn. Rasekatter deles videre inn i katteraser og varianter.
Huskatter.
Huskatter er i realiteten bastarder, en blanding mellom frittgående katter som har fått formere seg fritt. Den er sannsynligvis den mest alminnelige kattetypen. For mange har huskatten dessuten vært et nyttig redskap, f.eks. i kampen mot små skadedyr som rotter og mus, og det finnes vel knapt et gårdsbruk i landet som ikke har katt. I byer og tettbygde strøk kan imidlertid huskatten bli til sjenanse om den får formere seg og ferdes fritt omkring. Barns sandkasser er i så måte et utsatt sted, fordi katten kan søke dit for å gjøre sitt fornødne. Idag anbefales det at frittgående katter som ikke skal brukes til avl, blir sterilisert. Til katter som tilbringer mye tid inne, finnes det kattedoer. Disse fylles med kattesand som kastes før lukten blir ubehagelig. Huskatter får gjerne spesiell kattemat, som kjøpes i spesialbutikker eller hos dagligvarehandleren.
Rasekatter.
Rasekatter, slik man forestiller seg de mange ulike katterasene i dag, oppsto først sent på 1800-tallet. Ved den første katteutstilling i Crystal Palace i London i 1871 ble det vist fram 25 klasser med katter, men svært få rasekatter slik vi kjenner dem. Europeisk korthår og perser var med, samt en tidlig variant av burmeser. Man kan derfor konkludere med at rasekatter er et resultat av den økte velstanden som oppsto i Europa på 1800-tallet, i likhet med de mange hunderasene som ble skapt på denne tiden.
Rasekatter pleier ikke å ferdes fritt omkring, fordi de ofte er svært kostbare. De er imidlertid like dyktige jegere som huskatten, selv om flere av rasene ikke har en pels som passer særlig bra på våre breddegrader. Norsk skogkatt er et eksempel på en rasekatt som passer inn i vår fauna og som tåler godt det nordiske klimaet.
Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR), som organiserer rasekattklubbene i Norge, anerkjenner 37 katteraser, men disse må på ingen måte forveksles med en komplett liste over alle såkalte renrasede katter (rasekatter). NRR er tilsluttet Fédération Internationale Féline (FIFé), som er et internasjonalt forbund som organiserer en rekke nasjonale rasekattforbund. Det finnes imidlertid flere slike internasjonale rasekattforbund, der andre katteraser kan være representert.
Kattehold.
Tamkatten er et utmerket kjæledyr og har vært det gjennom årtusener, men den er ingen barneleke. Katter som trives blir der de er, mens katter som vantrives flytter. Dette gjelder både huskatter og rasekatter, om de fritt får gå ut. Ofte er det lite som skiller trivsel fra vantrivsel, for tamkatten er sær, egenrådig og ganske så sta. Når den gnir seg inntil beina dine er det for å markere at du er kattens eiendom, og ikke omvendt. Flytter du på matkoppen, vannkoppen eller kattedoen og overser kattens reaksjonsmønster, kan du risikere at den går hen og finner seg et nytt hjem. Katten trives ikke særlig godt i andre katters selskap, selv om den kan akseptere å ha andre katter rundt seg. Får den velge selv, forsvinner imidlertid alle konkurrentene.
Kastrasjon.
Katten har en enorm reproduksjonsevne, og løskatter kan produsere flere kull i løpet av kort tid. Av hensyn til katten bør man sterilisere/kastrere den så snart den er gammel nok (med mindre den skal brukes til avl). Daglig leveres kattunger inn til avliving hos veterinærer rundt i landet, og det er store mørketall. Man kan stadig lese om oppfinnsom dumping av kattunger – for eksempel å dumpe de levende i en pappeske i en søppelcontainer.
I tillegg vil en sterilisert/kastrert katt slåss mindre, da den ikke lenger produserer hormonene som gjør den territorial. Kastrerte katter vil også sjeldnere gå langt hjemmefra.
Organisasjoner som f. eks. Dyrebeskyttelsen tar seg av eierløse katter rundt i landet og hjelper til med å skaffe dem nye hjem. Likevel har slike organisasjoner sjelden kapasitet til å ta seg av alle. De som ikke blir tatt imot går en usikker fremtid i møte, og ender som oftest opp som villkatter eller også blir avlivet.
Id-merking av katt.
Hvis en forkommet, påkjørt eller skadet katt leveres til veterinær, blir den ofte avlivet fordi man ikke finner eier og kan spørre om noen ønsker å betale for behandling. I august 2009, sendte Mattilsynet på vegne av Landbruks- og matdepartementet ut et forslag til ny forskrift om id-merking av katt til høring. Forslaget innebærer obligatorisk id-merking med mikrobrikke.
Nesten alle høringsinstanser var positive til merking. Mattilsynet valgte allikevel ikke å anbefale annet enn frivillig merking, av frykt for administrasjon og offentlige kostnader.
Sykdommer og parasitter.
De fleste tamkatter som er frittgående er infisert med den encellede parasitten Toxoplasma gondii, som forårsaker toksoplasmose hos mennesker og dyr. Katt er hovedvert for parasitten og derfor den som sprer eggene. Folkehelseinstituttets statistikk angir at minimum 29 barn dør eller får hjerneskade årlig på grunn av smitte med denne parasitten mens moren er gravid, tamkatt er dermed det dyr som (indirekte) forårsaker flest dødsfall og alvorlige skader på mennesker i Norge. Katten kan selvfølgelig selv ikke anklages for dette. Det er på grunn av denne parasitten sterkt frarådet å la katt slippe inn i sauefjøs og grisehus, en svært vanlig årsak til kasting (abort) hos sau.


Eastern and Oriental Express.
The Eastern & Oriental Express er navnet på et luksuriøst passasjertog som trafikkerer en gang ukentlig (pr. 2005) mellom Singapore og Bangkok - men også forlengelser som omfatter andre destinasjoner i det nordlige Thailand inkludert Chiang Mai står på selskapets rutetabell. Togreisen er et «produkt» som har den sagnomsuste Orientekspressen som forbilde.
Singapore – over Johorstredet og inn i Malaysia, stans i hovedstaden Kuala Lumpur – (ekskursjon til Penang) – over grensen til Thailand, via Ban Pong der det gjerne gjøres en avstikker til Kanchanaburi ved elven Kwai (ekskursjon, båttur på elva) – Bangkok.


Chiang Rai (provins).
Kart over Thailand hvor Chachoengsao er markert med rødt
Chiang Rai ble etter legenden grunnlagt av kong Mengrai.
Chiang Rai (เชียงราย) er den nordligste provinsen i Thailand, og ligger langs elver som renner ut i Mekong. Den grenser, fra nord mot sør og med klokken, til Myanmar og Laos, og følgende provinser: Phayao, Lampang, og Chiang Mai. Provinshovedstaden heter også Chiang Rai.
Arealet er 11 678,4 km², og befolkningen anslås (2005) til 1 494 000.
Om lag 12,5 % av befolkningen tilhører nasjonale minoritetsgrupper som det er flere av i det nordlige Thailand.
Geografi og natur.
Provinsen ligger høyt til fjells, gjennomsnittselevasjonen er 580 moh. Den nordlige delen av provinsen tilhører det såkalte "gylne triangel", grensetraktene med tropisk regnskog, skogsdrift og opiumsdyrking mellom Thailand, Myanmar og Laos, som er preget av lovløshet og grensesmugling. Grensen mot Laos følger Mekongelven.
Doi Luang Nasjonalpark i sør er en av Thailands største, og vest for denne løper en fjellrekke rett nord-sør som når opp i 1 999 moh. helt i sørvest og ellers løfter seg inntil 1 668 meter.
Samferdsel og økonomi.
Riksvei 1 går fra Chiang Rai og sørover til Bangkok, mens riksvei 118 går vestover til Chiang Mai. Det går også en stamvei nordover og inn i Myanmar.Det er en lokal flyplass i Chiang Rai.
langs Mekong er det god jordbruksmark, og i fjellene drives noe skogsdrift.
Historie.
Etter legenden ble Chiang Rai grunnlagt av kong Mengrai, fordi elefanten hans likte området. Tidligere hadde området i århundrer vært del av kongedømmet Lannathai. Etter at Lannathai ble inkorporert i Thailand forble det en autonom region administrert fra Chiang Mai. Chiang Rai ble en egen thailandsk provins i 1910.


Chippiparai.
Chippiparai er en mynde som stammer fra det sydlige India. Indiske kynologer forteller imidlertid at den i sin opprinnelige form er på randen til total utryddelse.
Opprinnelse.
Chippiparai er i sin opprinnelse trolig mange hundre år gammel. Som rase har den sitt utspring i det distriktet vi kjenner som Thanjavur i Tamil Nadu, men den skal være nærmest utryddet i sin opprinnelige form.
Dagens chippiparai er derfor ikke nødvendigvis identisk med den opprinnelige hunden, men snarere en moderne krysning der de opprinnelige blodslinjene inngår som et vesentlig element. Det skal fortsatt eksistere noen få ekte chippiparai hunder, men de skal aldri være å se på hundeutstilling. Der florerer i stedet den mer moderne blandingen med samme navn, som skal være forholdsvis tallrik i hjemlandet.
Beskrivelse.
Den moderne varianten av rasen har en kompakt og strømlinjeformet kropp, bygget for fart og hetsjakt på småvilt og hjortedyr.
Chippiparai er ikke særlig stor til mynde å være, men svært muskuløs og spenstig. Mankehøyden ligger normalt på ca. 50-60 cm og vekten er omkring 15-25 kg. Den skal være svært motstandsdyktig overfor forskjellige klimaforhold og skiftninger i været, og dessuten meget nøysom i kosten. Aksepterte farger på utstilling er hvit og lys brun (fawn), men dette gjelder altså ikke den opprinnelige typen. Den skal være sølvgrå i fargen og ha en korthåret og fin pelsstruktur.
Bruksområde.
Rasen er en dyktig jakthund på småvilt og hjortedyr, men brukes også som vakthund for buskap og eiendeler.
Atferd.
Chippiparai skal være en typisk enmannshund og den er naturlig skeptisk og reservert overfor fremmede. Den er selvstendig og egenrådig, og den passer dårlig som familiehund for folk flest. Den trenger mye mosjon, men lite stell ellers.


Bracknell Forest.
Bracknell Forest er en enhetlig myndighet i England. Administrasjonssenteret er Bracknell.
Distriktet ble opprettet under navnet "Bracknell district" 1. april 1974, og ble da administrert som en del av Berkshire. 1. april 1998 ble alle distrikter i Berkshire omgjort til enhetlige myndigheter.


Centigram.
Centigram er en SI-enhet for måling av masse.
Et centigram er lik en hundredel av et gram, som er lik ti milligram.
Centigram brukes sjelden i praksis. Enhetene gram og milligram brukes i stedet.


Desigram.
Desigram er en SI-enhet for måling av masse.
Et desigram er lik en tidel av et gram, som er lik 100 milligram.
Desigram brukes sjelden i praksis. Enhetene gram og milligram brukes i stedet.


Accra.
Accra er hovedstaden i Ghana. Byen har 2 291 352 innbyggere (2012), og er landets største by.
Accra ble grunnlagt av Ga-folket på 1400-tallet som et handelssentrum for handelen med portugiserne som anla et fort der. Deretter fulgte svensker, hollendere, franskmenn, briter og dansker frem til slutten av 1600-tallet.
Accra sentrum - Makola Market
I 1877 erstattet Accra byen Cape Coast som hovedstad for den britiske kolonien Gullkysten. Etter at det hadde blitt anlagt jernbane inn i landet fra Accra, ble byen det økonomiske sentrum i kolonien, og den er fortsatt Ghanas finanssentrum.
Man finner også spor etter dansk-norske slavehandlere i byen. Fortet Christiansborg er bevart og er i dag presidentpalass og regjeringskontor. Det er ikke mulig å se slottet, selv på avstand, hvis du ikke har avtale med presidenten, I byen ligger også National Museum of Ghana og Central Library of Ghana. University of Ghana ligger i Legon, omkring 13 km nord for Accra.
Hovedhandlegaten kalt Oxford Street (Cantonments Road) har mange butikker og restauranter. Men skal man handle er Makola Market som ligger sentralt stort og innholdsrikt. Rundt Nkrumah Circle finnes også et stort marked. Selve markedet en liten versjon av det andre, men rett over postkontoret finner man det største utbudet av mobiltelefoner enten det er brukte eller nye.
Mot vest finner man fyrtåret James Fort Lighthouse. Det har nylig blitt pusset opp og lyser nå opp også om dagen i sine røde og hvite farger. Nedenfor en koselig fiskelandsby, innover mot byen finner man flere tollkontorer og importfirmaer, mye er nedlagt og noe er i bruk, Du finner James Fort og Ussher Fort. Det første har man til og med fjernet navneplaten på. Men her satt den første presidenten etter at han ble styrtet. Begge fortene er kjent for å huse slaver før de ble sendt til Amerika. Videre innover finner man minneparken Nkrumah Memorial, til minne om den første presidenten i det frie Ghana. Monumentet, skulpturene, parken og bassengene er verd en tur. Det finnes også et museum, hvor historien det forteller mer mer interessant enn de tingene som vises. Videre vestover finner man et stort marked for brukskunst; National Culture Center og så kommer man til Independence Square med 'triumfbuen' og en stor idrettsarena. Videre kommer man til Ozu Castle, som man dessverre ikke får hverken se eller ta bilder av.
Rundt byen i nord går en motorvei, på kartet mitt kalt Kwame Nkrumah Motorway, men jeg har sett at den eller forlengelsen av den mot vest heter George Bush Motorway. Det er lett å komme rundt i byen med egen bil, ser man bort i fra store køer stor del av døgnet. Det går en grei vei vest til øst langs vannet, du ser ikke vannet så mye men det er ikke langt unna. Innefor Nhruma Circle som er den indre byen går det en ringvei. Den starter ved strandveien litt syd for Osu (Oxford Street og krysset Danquah Circle) og går opp til Nkrumah Circle og til Lamptey Circle, før den knekker ned og stopper på kystveien litt vest for James Fort Lighthouse. Fra La Beach går det en ringvei over Burma Camp (militærleir), forbi flyplassen og opp til Achimoto på motorveien rett nord for Nhrumah Circle.
Det går små busser kalt TroTro over alt, de koster lite og de er greie å ta. Det er endel sentrale utgangspunkt for disse, men stort sett er de lønnsomme hvis d skal langt i en retning. Taxi er rimelig, man blir bedt om en sum og bør prute. Ofte er forslaget det dobbelte av det han vil kjøre for. Taxameter finnes ikke, ca. 1 cedi (3,30 kroner) pr. kilometer er veiledende takst. De har tendens til å skru opp prisen for utlendinger, som så mange andre steder i verden, men begynn å gå mot en ny taxi og prisen blir riktig. På flyplassen må taxiene betale en avgift for å stå og vente, så det vil ofte koste 3-5 cedier mer enn vanlig. Men det er få steder som bør koste mer enn 10 cedier. Taxiene er ofte veldig små, de fleste bilene har du aldri sett i Norge. De er som regel britiske eller japanske. Det er mange ulike selskaper som har sine særegne farger på bilene, men felles for alle er at skjermene og området rundt alle 4 hjulbuene er oransje,
Strendene ligger i øst, ca 8 km fra Independence Square med den store triumfbuen som markerer frigjøringen i 1957. Du finner spesielt 3 strender det er verd å merke seg på rekke og rad. Først har vi La Palm Royal Beach Hotel med mange fine bassenger og stranden La Beach utenfor. Litt senere komme stranden som er mest besøkt; Coco Beach, her er det strandresturanter og liggestoler fra mange ulike tilbydere. Så har vi Lambadi Beach med Lambadi Beach Hotel, med svømmebasseng i flere høyder med fossefall. Stendene er forholdsvis langgrunne, som gjør bølgene mindre enn vanlig langs Guineabukta med mange bratte strender, med bølger som gjør det vanskelig å bade.
Forsvarskommisjonen til Organization of African Unity har sitt hovedkvarter i Accra.
Den viktigste flyplassen er Kotoka internasjonale lufthavn. Når du lander her, blir du hilst velkommen på det lokale språk; AKWAABA. Til å være en multimillion by, er det en liten flyplass med få daglige ankomster/avganger. Det er to terminaler vegg i vegg. Hvis du må sjekke inn i den gamle terminalen, står ikke flighten på skjermen i hovedterminalen.


Cape Coast.
Cape Coast (tidl. portugisisk navn "Cabo Corso") er en by i Ghana, ved Guineabukta. Den er hovedstad for Central Region. Byen ligger ca. 165 km vest for Accra
Historie.
Byen ble opprinnelig grunnlagt av portugiserne på begynnelsen av 1600-tallet som en handelsstasjon. Det ble først bygget et handelsfort og byen vokste fram rundt dette fortet. Portugiserne handlet opprinnelig med Ashanti og andre folkegrupper om gull, jordbruksvarer og liknende. Senere utviklet Cape Coast seg til en av de sentrale handelsstasjonene for slavehandel. Senere ble byen overtatt av nederlenderne, som bygde ut fortet til et slott i 1637. Slottet ble bygget ut ytterligere av svenskene i 1652 og erobret avbritene i 1664. Danmark-Norge kontrollerte også Cape Coast en periode. Britene brukte Cape Coast som sitt hovedsete for sine Gullkystoperasjoner, før de i 1877 gjorde Accra til hovedstad for Gullkysten. Cape Coast Castle er fremdeles bevart i byen og står nå på UNESCOs liste over verdensarven. Et annet fort fra 1820, Fort William, ligger på en høyde over byen.


Villkatt.
Vilkatt ("Felis silvestris") er en art som tilhører slekten småkatter ("Felis"). Arten er utbredt over store deler av Afrika og Eurasia.
Tamkatten (gjerne kalt huskatt i Norge) er en genetisk variant av underarten afrikansk villkatt, som i seg selv er en av fem anerkjente underarter av villkatt. Villkattens nærmeste slektning er i følge Carlos A. Driscoll med flere sandkatten.
Beskrivelse.
Villkatten kan minne om en litt stor huskatt. Den har en typisk kamuflasjefarget grå/gråbrun (Europa) eller grå/rødgul (Asia, lysere i Afrika) stripet (tabby) eller prikket (Asia) kort og myk pels, som kan variere i både fargenyansene og tykkelsen. Generelt kan man hevde at katter i tempererte strøk har kraftigere pels enn katter i varmere strøk. Europeisk villkatt har dessuten en noe bredere skalle enn de andre underartene. Kroppen er langstrakt og anatomien smidig.
Hunnkattene veier normalt 2,7-4 kg. Den afrikanske hunnen veier ca. 4 kg i snitt, mens den europeiske i snitt veier 3,5 kg og den asiatiske ca. 2,7 kg. Hannen veier ca. 5 kg i snitt (den asiatiske ca. 4 kg). Hodet er rundt i formen og snutepartiet relativt kort (butt). Kroppslengden er normalt ca. 50-75 cm og halen ca. 21-35 cm lang. De har fem tær på frambeina og fire på bakbeina, alle med inntrekkbare klør.
Villkattens tenner er spesialiserte på å fange og drepe byttedyr. Hoggtennene i overkjeven henger ned og er nesten rette og ideelle til å penetrere med, mens hoggtennene i underkjeven står opp og er svakt buede og ideelle til å holde fast med. Molarene er formet for å kutte. Siden kattene mangler tenner til å knuse/mose føden med, svelger de byttet i biter.
Atferd.
Villkatten lever solitært utenom paringstiden og er normalt nattaktiv, selv om den kan være aktiv på dagtid i områder der det normalt ikke ferdes mennesker. Dette gjelder spesielt for den asiatiske populasjonen. Hannenes territorium er større og overlapper gjerne flere hunners. Afrikanske hanner kan ha et territorium som strekker seg opp mot 4,3 km², mens den europeiskes normalt er mindre enn 3 km². Begge kjønn forsvarer territoriet mot artfrender av samme kjønn.
Kommunikasjon.
Villkatten kommuniserer med lyd, kroppsspråk, urinering og duft, som avsettes fra duftkjertler dyret har på framhodet, munnvikene og ved haleroten. Slik atferd er årsaken til at tamkatter gjerne «stanger» (gnir hodet sitt) mot møbler og folk den kjenner godt, for slik å markere at «dette er mitt». Kroppsspråket er utviklet med ulike kroppslige positurer, der ører og haleføring gir viktige signaler sammen med ulike lyder.
Ernæring.
Villkatten jakter mest smågnagere, som rotter og mus, men den europeiske underarten ser ut til å foretrekke kaniner. I tillegg spiser de fugl, egg, små reptiler, amfibier og større insekter. Den europeiske villkatten spiser sogar kadaver. Selv er de utsatt for å bli spist av rødrev, ulv, større katter og store rovfugler.
Reproduksjon.
Hannkattenes territorium overlapper gjerne flere hunners. I Afrika har en hannens territorium blitt observert å være 4,3 km², men dette varierer i henhold til habitatet.
Villkatten parer seg til forskjellige tider på året, avhengig av lokasjon. Når en hunnkatt er brunstig vil flere hanner konkurrere om retten til å pare seg. Hunnen kan imidlertid pare seg med flere hanner, herunder også få avkom etter forskjellige fedre i samme kull. Hun går drektig i 56-68 dager og føder typisk 1-8 unger (3-4 i snitt). Ungene er blide ved fødselen. Øynene åpner seg etter cirka 10 dager. Mora dier ungene i omkring 10-12 uker. Ungene blir imidlertid sammen med more til de blir omkring 5 måneder gamle. Hunnene blir forplantningsdyktige da de er omkring 10-11 måneder gamle, hannene når de er 9-22 måneder.
Det er kjent at europeisk villkatt kan leve til den blir omkring 15 år gammel (11 år i Skottland) i vill tilstand, og opp mot 20-30 år i fangenskap.
Utbredelse.
Villkatten er utbredt i hele savannebeltet i Afrika, deler av de eviggrønne skogene i Europa (inkludert det nordlige Skottland), Midtøsten, Kaukasus, og i de sørveste delene av Asia til sentrale strøk i Kina og deler av Mongolia. I tidligere tider hadde arten en betydelig større utbredelse. Det er blant annet gjort arkeologiske funn av villkatt i Norge, i Vistehola, men arten regnes som utdødd i Skandinavia.
Habitat.
Villkatten trives i en rekke ulike habitater, inkludert i tempererte soner med snødybder på inntil 20 cm. I Afrika finnes den nærmest alle steder, unntatt i full ørken, regnskogen ved Ekvator og langs kysten av Namibia. I ørkenstrøk finnes den bare med nærhet til vann og fjell, opp til høyder nærmere 5 000 moh (Asia). I Asia trives den i krattkledte ørkenstrøk og savanner, men ikke på gresskledte stepper og i alpine strøk. I Europa trives den i de evigrønne skogene.
Systematikk.
Klassifiseringen av villkatten er kompleks og omdiskutert. Fem underarter aksepteres nå internasjonalt, mot tre tidligere. Det er imidlertid fortsatt uklart om "F. s. lybica" og "F. s. silvestris" bør klassifiseres som egne arter. I sonene mellom underartene eksisterer villkatten trolig som blandinger.
Moderne forskning (ref. Driscoll med flere) antyder at villkatten og sandkatten har en felles progenitor. Europeisk villkatt ("F. s. silvestris") oppsto i følge studier med mtDNA for omkring 230 000 år siden, trolig i området mellom Svartehavet, Kaspihavet, Middelhavet og Egypt.
Underarter og varianter.
Nedenfor er ei liste med underarter og varianter. Av disse har fem internasjonal anerkjennelse som egne underarter. De andre må derfor betraktes som varianter av disse. En underart, kinesisk fjellkatt ("F. s. bieti"), kan være en egen art og har tidvis blitt klassifisert som dette, men det trengs mer forskning på denne katten før dette spørsmålet kan endelig avgjøres. Også europeisk villkatt ("F. s. silvestris") har av noen blitt hevdet å være en egen art ("F. silvestris"), men en slik klassifisering har savnet internasjonal aksept. Det er dessuten usikkert om alle variantene fortsatt er levedyktige. Tamkatten (huskatten) regnes som en variant.


Dekagram.
Dekagram er en SI-enhet for måling av masse.
Et dekagram er lik ti gram, som er lik en hundredel av et kilogram.
Dekagram brukes sjelden i praksis. Enhetene gram og kilogram brukes i stedet.


Hektogram.
Hektogram er en SI-enhet for måling av masse.
Et hektogram er lik hundre gram, som er lik en tidel av et kilogram.
Hektogram brukes blant annet til å angi vekten på matvarer, som for eksempel pålegg i løsvekt.


Summetone.
Summetone er et telefonisignal som brukes til å indikere overfor brukeren at linja er i orden og telefonsentralen er klar til å motta nummer. Sentralen har oppfattet at røret er tatt av og har koblet til en summetonesender og siffermottakere for sifferpulser (fra fingerskive) og tonesignalmottaker (fra tastatur med * og #).
Tonene avbrytes straks sentralen oppfatter første siffer. Dersom abonnenten ikke gir inn noe siffer, vil sentralen etter ca 2 minutter koble ned og parkere forbindelsen. Abonnenten får da opptattsignal direkte fra linjekretsen i sentralen og siffermottakere og velgere frigjøres. Parkeringstilstanden oppheves ved at abonnenten legger på.
Summetonen kom som et resultat av automatiseringen av telefonsentralene. Med manuelle sentraler svarte ekspedienten på sentralen. I de første automatsentralene fikk abonnenten ingen idikasjon og ble forvirret – «er alt i orden, har jeg forbindelse?»
Summetonen har variert over tid og mellom de enkelte land. Enkelte har modulerte toner, andre summetoner ble hentet direkte ved nedtransformering fra lysnettet, noe som i Norge ville ha gitt en frekvens på 50Hz.
I de fleste europeiske land (herunder Norge) er tonen nå 425Hz.
"Opptatt-tone" er en avbrutt tone på 425Hz og indikerer at anropt abonnenent er opptatt eller at det ikke finnes ledige linjer frem til abonnnenten.
"Ringetonen" en avbrutt tone som indikerer at apparatet hos tilringt abonnent ringer.
425Hz ligger nær kammertonen på 440Hz. Det sies at erfarne musikere kan stemme etter summetonen.
I moderne mobiltelefoner brukes ikke summetone. Her er det et display der en normalt kan se om telefonen er i orden og tilknyttet et mobilnett. Abonnenten taster nummeret og «send-tasten». Tonen brukes imidlertid som før til ringetone, opptattone osv.


Holmlia.
Holmlia tilhører den sør-østre bydelen Søndre Nordstrand, og er blant Oslos største og nyeste drabantbyer/boligstrøk. Avstand til bysenteret, er omtrent én mil. Området består av omkring 4 500 leiligheter med tilsammen ca. 12 000 beboere og ble hovedsakelig utbygd i 1980-årene. Den første innflyttingen i forbindelse med drabantbyutbyggingen skjedde høsten 1980 på Sloreåsen. Holmlia-navnet stammer fra togstasjonen med samme navn på Østfoldbanen, som igjen er konstruert fra gården Holm kombinert med husmannsplassen Lia. (Det første forslaget, "Holm stasjon", ble avvist av Jernbaneverket fordi Vestfoldbanen allerede hadde en Holm stasjon.) Holmlia har en sentral beliggenhet; det tar 13 minutter med tog til Oslo S. Området er omgitt av mye skog og har gode turmuligheter.
Stasjonsområdet med trappen er tegnet av NSB Arkitektkontor v/ Arne Henriksen. Prosjektet mottok Houens fonds diplom for 1988. Den nye Holmlia stasjon (som ble anlagt noen hundre meter nord for den gamle stasjonen) ble tatt i bruk i juni 1982.
Befolkning.
Gjennomsinittsalderen til Søndre Nordstrands beboere, er lav. Nesten halvparten av beboerne er under 30 år, og ca. 27% er barn under 15 år.
Holmlia er et av de mest internasjonale strøkene i Norge, og representerer mange ulike nasjonaliteter. Christofer Owes mye omtalte Naive Norge-dokumentar som ble vist på TV 2 julen 2006, undersøkte flere ulike miljøer, men ikke alle var enige i at dette skulle belyses. Noen beboere synes å være uenige i medienes fremstilling av Holmlia, som de ofte mener dekker de negativt rettet sakene, mens andre beboere synes det var bra at dokumentaren også viste hvilke kulturkonflikter som kan oppstå i borettslag og sameier med mange forskjellige nasjonaliteter.
Holmlia Idretts- og svømmehall – kommunalt og åpent for både barn og voksne.
Holmlia senter.
Senteret ble åpnet i desember 1982. Området foran Holmlia senter er knutepunkt for flere bussruter. Senteret består av flere bygninger rundt en åpen plass og
har et utvalg butikker som dagligvarehandel, Vinmonopol, bokhandel, blomsterbutikk osv. Holmlia politipost, som ble opprettet i 1984, har også kontorer på senteret. Politiposten er et "servicekontor" for Manglerud politistasjon og er en del av stasjonenens kriminalitetsforebyggende arbeid.
Søndre Aas gård.
Søndre Aas Gård og Miljøsenter ligger i Rosenholmveien 11 og er en miljøgård for barn og voksne i alle aldre. Gården ble overtatt av Oslo kommune i 1970 og planen var at det skulle bygges boliger på området. Ansatte ved Ungdomskontoret grep fatt i saken og det ble etter hvert et levende miljø på gården. Den har i dag 18 hester av forskjellige norske raser, gammelnorske spelsauer går ute hele året. To purker bor på gården og formerer seg stadig. Gården har ellers flere forskjellige typer høns og påfugl


Kaikadi.
Kaikadi er ei indisk mynde som minner litt om whippet, men den skal ikke være en slektning. Likheten har trolig kun med størrelse å gjøre. Noen hevder at det er en god del terrierblod i denne hunden, men man vet egentlig ingen ting om opphavet.
Opprinnelse og alder.
I sin opprinnelige form skal rasen være utdødd, men det eksisterer fortsatt hunder under denne betegnelsen i India. Navnet har den fått etter en nomadisk stamme (samme navn) som lever i Maharashtra-området. Også språket dette folket snakkes kalles kaikadi. Trolig er dagens hunder en krysning mellom den nå utdødde mynden og andre raser (som terrier).
Utseende, anatomi og fysikk.
Kaikadi har ei mye rettere overlinje enn whippet, nesten som en azawakh. Fargene kan være hvit, gyllenbrun eller sort sies det.
Den er liten til mynde å være, med en mankehøyde på maksimalt ca. 40 cm, noe som forsterket intrykket av at denne mynden kanskje ikke er en ren mynde, men en blanding. Pelsen er trolig lang eller semi-lang, for det fortelles at den trenge ganske mye vedlikehold.
Bruksområde.
Kaikadi skal være en meget god vakthund, men er trolig i sin opprinnelse avlet for hetsjakt på småvilt.
Lynne og væremåte.
Kaikadi er voktsom og skeptisk og ikke så rent lite sky overfor fremmede, men sies å være lojal og hengiven overfor de den regner som en del av flokken.


Wilhelmshaven.
Wilhelmshaven er en by i Niedersachsen, Tyskland, med ca. 81 000 innbyggere. Det er en av den tyske marinens viktigste marinebaser. Dessuten ligger en rekke forskningsinstitusjoner innen havgeologi, -biologi og fugleforskning her.
Historie.
Området som idag utgjør byen ble kjøpt av den prøyssiske stat fra storhertugdømmet Oldenburg i 1853, som støttepunkt for den prøyssiske marine ved Nordsjøen. Havneanlegget ble bygget fra 1856. Byen fikk sitt navn den 17. juni 1869, da den ble oppkalt til ære for kong Wilhelm av Preussen.
Som følge av Loven om Stor-Hamburg ble byen 1. april 1937 slått sammen med den oldenburgske byen Rüstringen. I 1938 ble bygrensene utvidet ytterligere, da kommunen Kniphausen ble innlemmet i Wilhelmshaven.
Under andre verdenskrig ble byen sterkt skadet, og flyktninger fra Øst-Tyskland kom til byen.
Politikk.
Byen fikk bystatus i 1873 og dermed sin egen borgermester. Siden 1919 er den en såkalt kretsfri by, og dermed fikk borgermesteren tittelen overborgermester.
Wilhemshaven har følgende vennskapsbyer: Vichy i Frankrike (fra 1965), Norfolk i USA (fra 1976), Dunfermline i Skottland (fra 1979), Tsingtao i Kina (fra 1992) og Bad Harzburg i Tyskland (fra 1988).


Uttaradit (provins).
right
Phraya Pichai Dap Hak-monumentet i Uttaradit by.
thumb
Uttaradit (อุตรดิตถ์) er en provins 490 km nord for Bangkok i det nordlige Thailand. Den grenser til Laos i øst, og ellers med klokken til naboprovinsene Sukhothai, Phrae, Nan, og Phitsanulok.
Befolkningen anslås (2005) til 511 100, mens arealet er 7 838,6 km². Provinshovedstad er byen Uttaradit som ligger helt vest i provinsen.
Geografi og natur.
Provinsen ligger i dalen og nedbørsområdet til en del av Nan-elven (Mae Nam Nan), som har sitt utspring og mesteparten av sitt løp i den nordlige naboprovinsen Nan. Nordvest i provinsen er Nan oppdemmet av Siritik-demningen, som skaper den 250 km² store kunstige Sap-Neua-sjøen Thaleh Sap Neua.
Nord og sør for elven løper to fjellkjeder, som når 1 465 moh i nordvest (Doi Phaya Fo), og 1 564 meter i sørøst (Khao Mun Ram). Langs østgrensen mot Laos løper Luang Prabang-fjellene. I elvedalen når enkelte høysletter opp i drøye 1 000 meter.
Provinsen har bare en liten nasjonalpark helt i øst – Sok Yai. Det er tropisk regnskog og fjellskog i fjellene, særlig i øst. det er innslag av både lauvskog og barskog, i høydene med bestander av fjellgeit og hare.
Historie.
Uttaradit er et eldgammelt handelssted på Nan-elven. I Sukhothai-perioden 1238-1438 bestod provinsen av en rekke bystater som var kontrollert av kongen av Sukhothai. Uttaradit har vært omstridt i flere hundreår mellom 1350 og 1767 i rivalisering mellom Ayutthaya-riket og Burma. På 1700-tallet tok herskeren av Phichai kontroll over området og frigjorde det fra burmeserne.
Samferdsel og økonomi.
Riksvei 11 går gjennom provinsen nord-sør, på vei fra Chiang Rai til Bangkok. Også jernbaneforbindelsen Chiang Mai-Bangkok går gjennom provinsen parallelt med riksveien. Det er en lokal, mindre flyplass ved Uttaridit.
Den dominerende næringsveien og inntektskilden har i århundrer vært skogsdrift etter treslaget teak. Foruten landbruk har provinsen en del turisme, knyttet til naturopplevelser og templene Wat Phrayuon Budhabathyukol, og Wat Thatanon. I Laplae-kommunen har tempelet Wat Phra Thaen Sila At en laterittblokk som dyrkes religiøst av lokale tilreisende buddhister, under henvisning til at Buddha selv hadde søkt opplysning her ved denne steinblokken.


Western (Ghana).
Western Region er en av Ghanas regioner. Administrasjonssenteret er Sekondi. Regionen dekker et område som strekker seg fra grensen mot Elfenbenskysten i vest inn til Central Region i øst. Den inkluderer landets sørligste punkt, Cape Three Points.
Regionen har Ghanas største regnmengde, frodige skoger og fruktbar landbruksjord. Det finnes flere gullgruver.
Kulturelt domineres regionen av nzema, en gren av akan-kulturen. De viktigste afrikanske språkene er fante og nzema. Kristendom er viktigste religion, men tradisjonell fetisjkult er også utbredt.
Kwame Nkrumah, Ghanas første statsoverhode, ble født i Nkroful i Western Region. Han arbeidet i 1930-årene som lærer i Axim.
De viktigste elvene er Ankobra, Pra og Tana. Sistnevnte markerer over en strekning den vestlige riksgrensen.
Regionen er kjent for landsbyen Nzulezo, som er bygget på stokker og plattformer over vann. Ankasa verneområde er et beskyttet naturområde. Det finnes flere fort bygget av forskjellige europeiske koloniherrer fra 1512 og utover.


Nord-Lenangen.
Nord-Lenangen er ei bygd på østsida av fjorden Nord-Lenangen ved Ullsfjorden i Lyngen kommune i Troms.
Nord-Lenangen ligger 10 mil nord for Tromsø (vei), 1,5 time med hurtigbåt.
Mellom bygda og Lyngenfjorden i øst ligger det høyeste fjellet i Nordlenangen, Tverrbakktind (1390 moh), og fjellene Synbakktind (ca. 1130 moh), Hattetind (ca. 1330 moh) og Store Galten.
Nord-Lenangen er et tradisjonelt fiskevær. Tidligere har det vært et fiskebruk og en rekefabrikk i bygda. Fiskebruket ble lagt ned etter lang tid med dårlige tider og kraftig modernisering i fiskeindustrien. I tillegg kom det mange nye krav til strukturen i fiskenæringen både på land og på sjøen. Rekefabrikken var den mest lønnsomme delen av konsernet "Uniprawns" men etter en vanskelig investering konsernet gjorde på Skjervøy ble konsernet overtatt av andre eiere som valgte å legge ned fabrikken i Nord-Lenangen.
Nord-Lenangen har har med hjelp av det kommunale initiativet "Innovation Ytre Lyngen" gått igjennom en revitalisering og en ansiktsløftning etter at hjørnesteinsbedriften «rekefabrikken» ble nedlagt. Arbeidsplassene i bygda begynner å komme tilbake og optimismen begynner å komme tilbake i bygda.
Bygda er en del av de kjente Lyngsalpene og ett av satsingsområdene er turisme, med fjellsport og ski.


TONO.
TONO forvalter lydfestings- og fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge på vegne av komponister, tekstforfattere og musikkforlag.
Ved opprettelse av en forvaltningskontrakt med TONO, overlater man til TONO eksklusivt å forvalte de økonomiske rettigheter i forbindelse med fremføring og lydfesting av musikkverk man har rettigheter i. Forvaltningsavtalen innebærer at alle avtaler med brukere (type film- og fonogramprodusenter/konsertarrangører/media) skal gjøres gjennom TONO på vegne av rettighetshaverene. Medlemstallet var ved utløpet av 2008 ca 16 000 norske rettighetshavere.
Ved gjensidighetsavtaler med ca 60 tilsvarende selskaper internasjonalt, organisert under paraplyorganisasjonen CISAC, forvalter TONO i praksis hele verdensrepertoaret. Organisasjonen ble stiftet i 1928 under navnet Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå. Forvaltningen av innspillingsrettigheter overdrar TONO videre til NCB (Nordisk Copyright Bureau).
Juridisk.
Norge er tilsluttet Bernkonvensjonen til beskyttelse av litterære og kunstneriske verk. Konvensjonens bestemmelser er i praksis gjennomført i Lov om opphavsrett til åndsverk 12. mai Nr.2 1961 (åndsverkloven). Loven gir opphavsmannen enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, og dermed også enerett til å gi samtykke til slik anvendelse. Verket gjøres tilgjengelig for allmennheten når det fremføres offentlig (åndsverkloven §2). Et prinsipp i Bern-konvensjonen er at utenlandske opphavsmenn, hvis land er tilsluttet konvensjonen, skal ha den samme beskyttelsen som de nasjonale opphavsmenn (det såkalte nasjonalitetsprinsippet).
Virksomheten.
TONO gir, på rettighetshavernes vegne, tillatelse til bruk av musikk ved kringkasting og annen offentlig fremføring. For dette innkreves et vederlag. Det er ansvarlig arrangør for fremføringen som betaler vederlag. På grunnlag av rapportering fra arrangørene og kringkastingsselskapene, avregnes vederlaget individuelt til rettighetshaverne i de fremførte verkene. I 2005 ble NOK 218 579 908 overført til rettighetshaverne, noe som tilsvarer ca. 83 % av det innkrevde vederlag. TONO er en non-profit organisasjon.
TONO har som mål å bidra til at eksisterende og nye bruksområder for musikk er levedyktige på markedet. TONO har derfor utarbeidet et system som gjør det enkelt å få tillatelse til fremføring. Representanter finnes i hver kommune og standardtariffer er utviklet for rask saksbehandling. Med musikkens spredning på Internett har det tradisjonelle bruksområdet utvidet seg. Dette har ført til økte utfordringer for å beskytte opphavsretten. TONO følger nøye med på den teknologiske utviklingen og sørger for at rettighetshavere får vederlag for offentlig fremføring for alt fra nettradioer til podcasting og nett-TV, samt ved ordinær nedlasting.
EDVARD-prisen.
TONO har siden 1998 utgitt Edvard-prisen til musikere og komponister som har bidratt til eksponering av norsk tekst og musikk, samt TONOs organisasjon.
Piracy kills music.
I februar 2007 gikk TONO sammen med GramArt, MFO, Norsk Artistforbund og FONO i kampanjen «Piracy kills music». Kampanjen ble gjennomført som et initiativ fra musikkbransjen mot ulovlig fildeling og nedlasting. Formålet var å sette fokus på de samfunnsmessige konsekvensene, samt mane til en holdningsendring blant unge mellom 13 og 25 år. Kampanjen fikk bred støtte blant artistene og allerede i begynnelsen av kampanjen stilte 114 norske artister seg bak initiativet. Nettstedet for kampanjen piracykillsmusic.no er nå nedlagt
NORCODE.
TONO bedriver internasjonal bistandsarbeid for å styrke opphavsrett gjennom NORCODE
Napster-saken.
TONO m.fl. fikk i 2005 medhold av en enstemmig Høyesterett i «Napster-saken». Ansvarlig person for Napster.no ble kjent erstatningsansvarlig for å ha medvirket til brudd på de bestemmelser i åndsverkloven som beskytter komponister og tekstforfattere mot ulovlig tilgjengeliggjøring av deres verk. Dommen resulterte i at låtskrivere, plateprodusenter og artister ble tilkjent erstatning for ulovlig bruk av deres musikk. Årsaken var at Napster.no hadde tilgjengeliggjort lenker til ulovlig opplastede musikkfiler. Hvorvidt det medfører tilgjengeliggjøring å lenke til lovlig utlagt musikk, tok Høyesterett ikke stilling til.
Kritikk.
TONO har høstet kritikk for at de forsøker tøye Åndsverkslovens bestemmelser ved hjelp av kreativ juss for å øke egne inntekter. For eksempel hevder de det syn at all spilling av musikk utenfor en sluttet krets personer skal være avgiftsbelagt ettersom de tolker det som en offentlig fremføring. Hvis firmabiler har radio, ønsker TONO også avgiftsbelegging av dette. Dessuten tolker de det at en PC har muligheten til å spille musikk fordi den har lydkort som et avgiftsgrunnlag. Derfor har de sendt ut pengekrav mot 100 000 bedrifter om å betale avgift for å ha PC.
I henhold til notater på TONOs hjemmesider ble det ikke sendt pengekrav mot 100 000 bedrifter, men et informasjonsbrev hvor bedriftene ble anmodet om å inngå fremføringsavtale med TONO dersom de hadde mer enn et visst antall ansatte og det ble fremført musikk for disse, eksempelvis i kantine eller gjennom bedriftens dataanlegg. Bedrifter med mindre enn 30 ansatte slapp vederlag for eventuell fremføring for de ansatte.
TONO regner også internettlenking til nettradioer som vederlagspliktig offentlig fremføring.
Professor i opphavsrett Olav Torvund har hevdet at «TONO har vært også en av de fremste talsmenn for å kvele Internett gjennom å hevde at det å publisere referanse til et verk (lenking) er en fremføring av det verk som det vises til.»
Gjennom den såkalte Napster-saken søkte TONO m.fl. å få dom for at det medfører opphavsrettslig tilgjengeliggjøring å lenke, herunder til materiale som rettighetshaverne selv har lagt ut på nettet. Dersom TONO m.fl. hadde fått medhold i denne anførselen, kunne TONO ha krevd vederlag fra alle som lenker til nettsteder inneholdende tekst og musikk som forvaltes av TONO. Høyesterett valgte imidlertid å ikke ta stilling til denne anførselen idet napster's lenker ledet til ulovlig utlagt materiale. Napster ble derfor kun holdt ansvarlig for å ha medvirket til ulovlige tilgjengeliggjøring, et resonnement som våren 2009 også ble lagt til grunn i den svenske Pirate Bay-saken. Iflg. Høyesterett beror spørsmålet om en lenke er å regne som tilgjengeliggjøring, på hvordan lenken fungerer.


Norsk elghund grå.
Norsk elghund grå (FCI #242) er en norsk spisshundrase med lange tradisjoner som jakthund på storvilt. Rasen kalles også grå elghund og gråhund. Den er en av Norges mest populære hunderaser, men må regnes som eksotisk utenfor Norden. Hunderasen er valgt til «Norges nasjonalhund».
Opprinnelse og alder.
Grå elghund er avlet for jakt på elg og annet storvilt, men denne hunden har også en rekke andre flotte kvaliteter som brukshund. Mange har ment at denne hunden må være en direkte etterkommer av torvmosehunden, som eksisterte i Norden for mer enn 5 000 år siden, men dette er ikke tilfellet. Andre har hevdet at røttene strekker seg tilbake til tiden lenge før vikingtiden (800–1050 e. Kr.), men også dette er kun en myte.
Grå elghund er en moderne hunderase skapt (eller forsøkt gjenskapt) gjennom selektiv avl på 1800-tallet. Av type minner den riktig nok om de urnordiske spisshundrasene, men genetisk tilhører den de moderne europeiske hunderasene. Faktisk er slektskapet til nevnte urnordiske hunder like fjernt som hos andre moderne europeske hunderaser. Det viser en rekke nye DNA-studier. Det er derfor klart at grå elghund er en «ny» hund, mellom 100 og 200 år gammel. Dette stemmer bra med hva vi vet om rasen på 1800-tallet og må tilskrives den ekspansjonen i hundeavl som fant sted på den tiden. Grå elghunds manglende «alder» som type støttes også av annen moderne forskning, blant annet en større studie av såkalt renrasede tamhunder gjort av Heidi G. Parker m.fl.
Hunderasen ble første gang vist på en utstilling i Kristiania (Oslo) i 1877, der elghunden "Grant" vant. Den mest kjente grå elghunden er imidlertid "Bamse", eller "Gamle Bamse Gram" som han ble kalt. Den var eid av konsul "Jens Gram" ved Ask gods på Ringerike. Bamse regnes som rasens progenitor og er den eldste grå elghunden man kjenner til i rasens stamtre. Bamse ble født i 1865 og var tilstede på utstillingen i 1877, men deltok ikke (Jens Gram var selv dommer på utstillingen). I 1913 ble de første hundene av denne rasen eksportert til USA, der den har oppnådd et visst fotfeste og full anerkjennelse av American Kennel Club. Siden har rasen blitt eksportert til en rekke land utenfor Norden.
Det finnes også en sort variant av rasen, som kalles norsk elghund sort. Den skiller seg fra grå elghund på flere punkter og har derfor fått en egen rasestandard.
Utseende, anatomi og fysikk.
Norsk elghund grå er en typisk spisshund, med tett kort kropp, kvadratisk bygning og god reisning. Full av kraft og stolthet. Mørke trygge øyne, opprettstående spisse ører. Halen bæres stramt opprullet over ryggens midtlinje. Hårlaget er tett og rikt, men ikke strittende. Den er meget robust, hardfør og utholdende, og tåler såvel regn som kulde meget godt. Rasen har en idealhøyde på 52,5 cm (+3/-4) for hanner og 49,5 cm (+3/-4) for tisper.
Bruksområde.
Grå elghund er en skjellende hund som har vært brukt til nær sagt alle former for storviltjakt, men er først og fremst avlet for jakt på elg og bjørn. Grå elghund blir brukt i to ulike jaktformer.
Løshund: Hunden stiller elgen ved å lose slik at elgen blir stående. Jegeren kan på den måten komme seg på skuddhold uten at dyret (elgen/hjorten) blir skremt bort.
Bandhund: Hunden leder jegeren stille frem til storviltet, slik at jegeren kan komme seg på skuddhold uten at dyret oppdager ekvipasjen.
Grå elghund er dessuten en meget god sporhund og vakthund, og har tradisjonelt vært en viktig gårdshund og en populær familiehund.
Lynne og væremåte.
Grå elghund har godt gemytt, er hengiven overfor sin egne og trivelig å holde som familiehund. Den liker å ha en sterk leder og trenger kontinuerlig mosjon og hjernetrim for å trives. Den er lett å dressere, men er først og fremst en god jakthund og turkamerat. I røyteperioden vår og høst trenger den daglig pelsstell.
Annet.
Grå elghund er en vanlig hund i Norden, men utenfor dette området regnes rasen som eksotisk. I Storbritannia har den imidlertid fått et miljø. Pelsen trenger jevnlig vedlikehold.
Det kan også nevnes at Synnøve Finden holdt grå elghunder gjennom store deler av livet, selv om hun nok er best kjent som yster, og da kanskje spesielt av pultost.


Elghunder.
Elghunder er en fellesbetegnelse for en gruppe jakthunder som man tradisjonelt jakter elg og annet storvilt med. De kalles derfor også storvilthunder.
Disse hundene hører normalt til gruppen med spisshunder, men det jaktes også elg og annet storvilt, eksempelvis bjørn, hjort og reinsdyr, med andre typer, både stående fuglehunder og støvere. Betegnelsen kan derfor referere til flere ulike hunderaser.
Tradisjonelle elghundraser.
Nedenfor følger de ni mest brukte elghundrasene i Norden.
Treskjellende storvilthunder.
De fleste treskjellende spisshunder har også gode egenskaper som elghunder.


Norsk buhund.
Norsk buhund er en gammel og allsidig norsk spisshundrase, med røtter tilbake til 5-600 tallet.
Opprinnelse og alder.
Selve navnet kommer av det urnorske ordet "bu", underforstått "busetting". Buhunden er således en gammel gårds- og gjeterhund. Typen har trolig eksistert i Norge siden før vikingtiden (800-1050 e. Kr.), men som hunderase er den av nyere dato. Alt mot slutten av 800-tallet er det registrert buhundlignende hunder på både Shetlandsøyene, Island og Grønland, dit de kom med norske vikinger og busettere. Man mener at buhunden derfor er en viktig stamfar for både Sheltie og islandsk fårehund, men graden av slektskap er uklart.
På begynnelsen av 1900-tallet var rasen i sterk tilbakegang i Norge, dels fordi nye importerte raser ble stadig mer populære, og dels p.g.a. utblanding av blodslinjene som følge av at ingen drev organisert avl med rasen lenger. Rasen ble reddet takket være innsatsen til statskonsulent Jon Sæland, som i 1926 hadde utarbeidet en skikkelig rasebeskrivelse. I dag finner man buhund over store deler av verden, takket være Sælands innsats.
Utseende, anatomi og fysikk.
Norsk buhund er en typisk spisshund, litt under middels stor og med en kort, kompakt og kraftig kropp. Den har tett stående pels og spisse ører. Halen bæres i en krøll over rygglinjen. Størrelsen for hannene er ca. 43-47 cm i mankehøyde, mens tispene er ca. 41-45 cm høye. Vekten skal være tilpasset størrelsen. Fargevariantene er blakk, svart og rød. Førstnevnte kan variere fra hvetefarget til rødgul, med eller uten sorte hårtupper. Hvitt bles, halsring og hvitt på føttene forekommer.
Bruksområde.
Gravfunn fra vikingtiden viser at spisshunder av buhundtype var vanlig i Norge på den tiden. Den ble først brukt som gjeterhund og gårdshund. I dag bruker vi den både som gjeterhund, gårshund og selskapshund. Rasen har også i noen grad vært benyttet som jakthund på elg og hjortedyr, ja til og med på fugl. Den har også gode egenskaper som vakthund. I dag skattes buhunden først og fremst som god og trivelig selskapshund. Den er også hyppig å se på som utstillingshund på hundeutstilling i våre dager.
Lynne og væremåte.
Buhunden er meget energisk av natur og trives best når den får regelmessig mosjon og hjernetrim. Man skal også huske på at buhund har vært avlet som vakthund gjennom mange hundre år, så at den varsler når noe skjer, må man regne med. Som familiehund er den regnet for å være både barnekjær og leken, og like lojal og hengiven mot alle i familien. Den er praktisk i størrelse og normalt grei mot andre hunder og dyr.
Andre fakta.
Buhundene har et sterkt gjeterinstinkt. Graden av dette varierer fra hund til hund. Det vil si at så lenge den får nok mosjon og fysisk og psykisk aktivitet, så vil den trives.
Slik som flere andre raser, så "kan" det gå igjen enkelte arvelige hofteproblemer og øyeproblemer.


Norsk lundehund.
Norsk lundehund er trolig en svært gammel norsk spisshundtype med helt spesielle anatomiske egenskaper og forutsetninger til å fange lundefugl i ulendt terreng. Hunderasen regnes i dag som en av verdens mest sjeldne.
Opprinnelse og alder.
Noen mener at buhund var en viktig progenitor for lundehunden. Buhunden er større og sterkere, så man kan tenke seg at selektiv avl på små individer med spesielle (anatomiske) egenskaper kan ha dannet grunnlag for lundehunden. Teorien er imidlertid ikke bevist. En annen teori er at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kanskje er en etterkommer av en forhistorisk hundetype som benevnes vitenskapelig som "Canis forus". I så fall må lundehundens røtter gå tilbake til tiden før siste istid. Det finnes imidlertid ingen vitenskapelig dokumentasjon som støtter en slik teori. En tredje teori er at lundehunden nedstammer fra såkalte urhunder. Rasens ekstreme anatomi er til støtte for denne teorien, siden lundehundens mange anatomiske særtrekk også er kjent blant urhunder, men heller ikke denne teorien er bevist.
De første skrevne kilder vi har om lundehund går tilbake til slutten av 1500-tallet, men typen som sådan er mye eldre. Alle nålevende lundehunder kan henledes til Værøy, ei øy på ca. 18 km² i flateinnhold som ligger ytterst i Lofoten.
Petter Dass beskriver lundefangst med hund i Nordlands Trompet på slutten av 1600-tallet. Hendelsen foregår på Lovund i Nord-Helgeland. Det var vanlig at bøndene på Lovund og Røst holdt 10-12 lundehunder hver omkring 1830. Mot slutten av 1800-tallet ble lundefangst med hund byttet ut med mer moderne teknikker, som bruk av nett. Det førte til stor reduksjon av bestanden av lundehund.
I 1940 fantes kun omkring 50 lundehunder, alle lokalisert i Måstad. I 1939 ble en hannhund og tre tisper derfra sendt til en oppdretter på Hamar. Dette ble rasens redning, i det alle hundene i Måstad døde av valpesyke i 1941, etter å ha blitt smittet av en tysk schäferhund. På den tiden fantes også cirka 60 lundehunder på Hamar, men også disse døde senere av valpesyke. Bare en hund overlevde. Før dette skjedde hadde imidlertid noen hunder blitt sendt fra Hamar til Måstad. Disse ble rasens redning. Dagens lundehunder er derfor alle etterkommere av disse hundene.
Utseende, anatomi og fysikk.
Lundehunden har seks tær på hver fot
Foruten at lundehunden har minst seks tær på hver fot, har den også en rekke andre anatomiske særtrekk. Mange av disse særtrekkene finner man ellers kun hos ville hunder. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer for eksempel slik at denne hunden kan lukke øret for skitt og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan bøye armene ut så mye som 90 grader fra kroppen, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Slike anatomiske særtrekk finner man ellers hos Ny-Guinea syngehund, borneohund og dingo. Et annet særtrekk er at lundehunden mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske varangerhunden.
Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir ca. 35-38 cm i mankehøyde, og tispene ca. 32-35 cm. Vekten på en hannhund er ca. syv kilo, mens tispene veier ca. én kilo mindre.
Disse tallene finner man i Norsk Kennel klubs standard for rasen. Det er likevel et faktum at mange hunder, særlig hanner, var adskillig større. En stor hannhund kunne være opp mot 11 kilo. Disse store og kraftige hannene ble tidligere brukt under jakten på tolen – lundefuglens årsunger. Når disse skulle forlate reiret om høsten, kastet de seg ut fra klippene høyt over vannet. Mange av dem, flere hundre, nådde ikke vannet; de slo seg i svime mot steinene, og disse var det hundenes oppgave å hente. Hundene sprang opp og ned fjellsiden i fjorten dager og hentet tole, som da den var svært fet og mør, var en delikatesse. Lundehunder har også blitt brukt mye til å finne lundefuglegg, og er derfor eksepsjonelt flinke til å finne og hente disse uten å knuse dem.
Overpelsen er tett og stri, mens underpelsen er bløt. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.
Bruksområde.
Norsk lundehund er opprinnelig avlet som jakthund på lundefugl, men den er nå fredet i Norge. I dag er den derfor først og fremst en god og gøyal sosial følgesvenn og familiehund, som også stadig oftere er å se rundt på hundeutstilling.
Lynne og væremåte.
Lundehunden er årvåken, energisk og livlig, og hengiven og trofast mot de den kjenner.
Annet.
I en tid var stammen av lundehunder i Norge så lav at eksport ikke ble tillatt. Først etter at stammen passerte 200 hunder ble det åpnet opp for eksport igjen. Rasen, som fortsatt er utrydningstruet, er svært sjelden utenfor Norge. Lundehunder blir gjerne gitt urnorske navn fra mytologien. Pelsen trenger i likhet med andre hunderaser jevnlig kontroll og vedlikehold.


Ghanas regioner.
Ghanas regioner er ti administrative områder som det vestafrikanske landet Ghana er inndelt i.


Khon Kaen (provins).
right
Gullregn "(Cassia fistula)", som er provinsens symbol. Rosaregn "(Cassia bakeriana)" er også et vanlig tre i provinsen.
thumb
Khon Kaen (ขอนแก่น) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 1 808 600, og dermed er dette en av landets tredje mest folkerike provins. Provinsens totale areal er 10 886,0 km².
Provinsen ligger på det såkalte Korat-platået, som er overveiende ca 200 moh. Provinshovedstaden heter også Khon Kaen.
Den første byen i området ble grunnlagt i 1783 da Rajakruluang slo seg ned ved dagens "Ban Bung Bomnear" med 330 andre. Kong Rama I utnevnte Rajakruluang til områdets første guvernør da han begynte å knytte Isan-området sterkere til Siam (Thailand). Byen ble flyttet seks ganger til den i 1879 havnet der den nå ligger – stedet heter nå Nuang Kaw.
Byen Khon Kaen ble provinsens administrative sentrum på begynnelsen av 1900-tallet.


Nkroful.
Nkroful er en landsby nær Axim i Ghana. Den ligger omkring 5 km inn i landet fra kystmotorveien.
Landsbyen er mest kjent som fødestedet til Kwame Nkrumah, det uavhengige Ghanas første president. Etter hans død i 1972 ble han også gravlagt i byen, men etter en tid ble hans legeme flyttet til et mausoleum i Accra. Hans første gravsted og monumentet som står der er bevart, og er en turistattraksjon.
Det lokale språket er nzema, men fante og engelsk tales også.


Max Weber.
Maximilian Carl Emil Weber (uttales [maks ˈveːbɐ]) (født 21. april 1864 i Erfurt i Tyskland, død 14. juni 1920 i München) var en tysk økonom og sosiolog. Webers viktigste verker omhandler religionssosiologi og politisk sosiologi, men han skrev også mye innen økonomi.
Webers syn på metodebruk står sterkt innen sosiologien idag. Han var metodologisk individualist og ved bruk av "«idealtyper»" analyserte og beskrev Weber blant annet slike ting som et byråkratiets funksjonsmåte.
Biografi.
Max Weber ble født inn i en rik tysk middelsklassefamilie i 1864. Han var eldst av syv barn og faren deres, Max Weber Sr., var med i ledelsen til Det Nasjonalliberale Partiet. Hjemmet deres var hyppig besøkt av flere av datidens Tysklands offentlige personer og intellektuelle, noe som preget oppveksten. Max Webers yngre bror, Alfred, ble også sosiolog og økonom. Før Weber startet på universitetet hadde han lest alle 40 verk av Goethe og flere andre større klassiske verker.
Han var gift med Marianne Weber.
Vitenskapelig gjerning.
Weber studerte i Heidelberg, Göttingen og Berlin. Han ble professor i juss i Berlin i 1893, og var samtidig professor i økonomi i Freiburg. Fra 1896 til 1898 var han professor i Heidelberg, men fikk et nervøst sammenbrudd som varte i fem år – og i den perioden maktet han ikke å arbeide. Hans fortsatte virksomhet skjedde privat til hans siste leveår, og han virket da i Wien og München som professor.
Politiske holdninger.
Han trakk seg fra den pangermanske liga fordi den ikke var nasjonal nok for ham. Og i 1895 holdt han sin innsettelsesforelesning da han ble professor ved universitetet i Freiburg, knappe tretti år gammel. Her hevdet han i fullt alvor at England ikke hadde sosiale problemer fordi landet var så rikt, og at rikdommen skyldtes at det hadde et imperium, og dermed steder som Australia der det kunne dumpe sine uønskede elementer, f.eks. folk fra Irland, og proletarer. Koloniene skaffet England billige råvarer og sikret avsetning for eksportvarer. Weber konkluderte med at årsaken til at England hadde et imperium, var Royal Navy, den britiske marine. Følgelig måtte også Tyskland skaffe seg en krigsflåte stor nok til å påføre Royal Navy så mye skade at England i neste krig ville tape for Frankrike eller Russland. Talen ble møtt med stormende jubel, enda hvert eneste ledd i argumentasjonsrekken var feil, helt fra påstanden om at britene ikke hadde sosiale problemer. Tvert om ville England hatt "færre" sosiale problemer uten de enorme utgiftene som gikk med til å opprettholde imperiet. Helt på slutten av imperialismen i Europa, var det fattigste landet på kontinentet Portugal med sitt imperium i Afrika, mens de rikeste landene var Sverige og Sveits – sistnevnte har aldri hatt kolonier overhodet.
Webers sosiologi.
Max Weber var en antipositivist, han mente at sosiologien måtte bruke andre metoder enn naturvitenskapen. For Weber var samfunnet bygd opp av individer som gjør meningsfulle handlinger. For å forstå sosiale fenomener må man ifølge Weber alltid forstå hva individene selv legger i handlingen. Dette mente han måtte være grunnleggende for sosiologien og var et viktig skille fra naturvitenskapene: fysikere trenger ikke å forklare hva en planet legger i sine handlinger for forklare dens bane rundt Sola, mens en sosiolog må altså forholde seg til sitt studieobjekts meninger. Sosiologien handlet altså om å forstå, fortolke og forklare handlinger, og å forklare konsekvensene.
Weber skilte mellom "faktisk meninger", "gjennomsnittlig mening" og "idealtypisk mening".
Den "faktiske meningen" er det hvert enkelt individ mener selv med sine handlinger. For at dette er mulig å finne ut av kreves det innlevelse og empati. Det er ikke mulig å få en full identifikasjon med individet, men man må kunne rekonstruere situasjonen og forstå personens mål og oppfatninger. Weber skiller mellom intuitiv og forklarende forståelse, og mellom rasjonell og emosjonell forståelse. Ved å undersøke flere "faktiske meninger" kan man utvikle "gjennomsnittlig mening" og "idealtypisk mening".
Forskjellen mellom gjennomsnittlig og idealtypisk mening er at idealtypisk mening bygger på modeller av samfunnet hvor man har sortert individene inn i typiske grupper, som feks. gifte kvinner, single kvinner, gifte menn og single menn. Å utvikle idealtyper var en metode for å forstå samfunnet bedre, samtidig som idealtyper for Weber kun var modeller og ikke noe som virkelig eksisterte. Om vi mener vi har forstått hva individene legger i sine handlinger, da sier Weber at man har grunnlagt et "meningsadekvat grunnlag". Vi kan ikke vite helt sikkert om vi har rett og derfor må meningsadekvans (det man tror er individenes meninger med handlingene) underbygges av kausaladekvans (det man mener er sannsynlige konsekvenser av handlingen, både intenderte og uintenderte), feks ved statistikker om sosiale fenomener. For Weber må man altså kombinere kvalitativ metode og kvantitativ metode for å forstå sosiale fenomener. Dette prinsippet står sterkt inne sosiologien i dag.
Weber var en tilhenger av Davide Humes skille mellom er og bør – han mente at vitenskapen ikke skulle eller kunne ta stilling til verdier. Verdier er for Weber noe hver enkelt tar stilling til gjennom eksistensielle valg, men vitenskapen kunne peke på hvilke virkemidler som mest effektivt kunne oppnå visse verdier. Han anerkjente også at verdier kunne avgjøre hvilke temaer forskere velger å undersøke nærmere, at vitenskapen selv var en sosial aktivitet regulert av verdier og at resultatene fra forskning kunne påvirke folks verdier, men dette skulle aldri være tilsiktet. Han mente at universitetene ikke skulle "danne" folk, men "utdanne" dyktige fagfolk.
Herredømmetyper/makttyper.
Max Weber definerte makt som «Evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der man møter motstand» Han definerte en stat som «en enhet som har monopol på legitim bruk av fysisk makt», en definisjon som er blitt grunnleggende i vestlig statsvitenskap.
Historiesyn.
Weber hadde et kontingent historiesyn. Det betyr at han mente at historien ikke nødvendigvis trengte å bli slik den er blitt. Dette er også et ikke-teleologisk historiesyn og bryter med forestillingen om at historien har en forutbestemt retning som man finner i både Kristendommen og den materialistisk historieforståelse. For Weber var historien drevet av "multikausalitet", det var altså ikke bare én årsak som driver historien fremover, men mange. Han hadde både et materialistisk og et idealistisk historiesyn, han mente altså at historien både var motivert av sosiale årsaker og ideer.
For å avdekke historiske årsaker måtte man "sammenligne samfunn" og analysere historien ved bruk av "kontrafaktisk metode.
Modernitetsteori.
Max Webers store substansielle prosjekt er å finne ut av hva det moderne samfunnet er. For Weber knyttet det seg en særegen rasjonalitet til det moderne samfunnet i Vest-Europa og han prøver å forstå hvorfor denne vokser frem akkurat der.
Den "formale rasjonaliteten" går ut på at alt kan og skal kalkuleres, systematiseres, effektiviseres og rasjonaliseres. Den formale rasjonaliteten blir et mål i seg selv og går på tvers av verdier og materiell rasjonalitet (menneskelige behov). Særlig innen to områder mente han at denne rasjonaliseringen var tydelig: naturvitenskapen og innen business.
For at denne typen kapitalisme skulle kunne vokse frem var det en rekke institusjonelle betingelser som måtte være tilstede: uregulerte markeder, privat eiendomsrett over produksjonsmidlene, rasjonell vitenskap og teknologi, kommersialisering av sosiale relasjoner, ledig arbeidskraft, en rasjonell stat og en rasjonell rett. Til sammen skapte dette forutsigbare betingelser for den rasjonelle kapitalismen.
Weber mente at fremveksten av den rasjonelle kapitalismen hovedsakelig hadde to materialistiske og to idealistiske årsaker.
Det moderne samfunnet gir individet en ny plass: I det tradisjonelle samfunnet var individet sterkt knyttet til familien/klanen/tradisjonen og hadde sin gudgitte plass i samfunnet. I det moderne samfunnet var selv verdiene rasjonalisert og dette gjør at samfunnet deles opp i forskjellige verdisfærer (kunst, vitenskap, økonomi, politikk, religion). Individet tilhører ikke lengre én verdisfære, men må velge en. Om man bestemmer seg for å vie livet sitt til politikk, vil man kanskje begynne å lure på hvordan det ville vært om man heller ble kunstner, eller om man heller fokuserte mer på familielivet. De forskjellige verdisfærene gjør at folk må ta valg og aldri kan gjennomføre alt man vil i livet og knapt noen vil dø mett av dage.
Weber har to hovedbekymringer når det kommer til moderniteten.
Religionssosiologi.
Innen religionssosiologi er han kjent for å bryte med det reduksjonistiske preget hele studiet av religion hadde fått på grunn av tenkere som Sigmund Freud, Karl Marx og Emile Durkheim.
Kritikk av Weber.
Hans teser om sammenhengen mellom protestantismen og dannelsen av kapitalismen oppnådde stor popularitet, men de ble også kritisert fra flere ulike hold.
Eksterne lenker.
Weber, Max
Weber, Max
Weber, Max
Weber, Max
Weber, Max


Kalasin (provins).
right
thumb
Kalasin (กาฬสินธุ์) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 1 084 100. Arealet er 6 946,7 km².
Lam pao-demningen i nord danner en stor, kunstig innsjø av samme navn, som deler provinsen i to. ferjer krysser reservoaret, som gungerer som flomvern og reservoar for risdyrkingen i landbruket.
provinsen er kjent for landets største dinosaurfelt med ca 120 millioner år gamle funnsteder for en rekke artrer aav dinosaurus i Phu Kum Khao (Sahatsakhan kommune).
Den første byen i området ble grunnlagt i 1793. Provinsen ble opprettet i 1959 da den ble skilt ut fra provinsen Maha Sarakham.
Landbruk dominerer økonomien, med dyrking av ris og maniok. Inntektsnivået er lavt, og det er lite utbygd turisme.
Administrativ inndeling.
Disse kommunene er igjen inndelt i 134 underdistrikter (tambon), og 1 509 landsbyer (muban).


Louvre.
Louvre, fransk Musée du Louvre er et av verdens største museer og det mest besøkte kunstmuseum i verden. Det er i seg selv et historisk monument og et sentralt landemerke i Paris på høyrebredden av elven Seinen i distriktet 1. arrondissement. Rundt objekter fra forhistorisk tid og fram til 1800-tallet er utstilt på et område som dekker kvadratmeter. Louvre var opprinnelig festning i Paris som ble bygd på slutten av 1100-tallet. Bygningen ble påbegynt utvidet i 1546, og arbeidet pågikk helt frem til 1800-tallet. Deler av slottet ble innviet som museum i 1793. Etter en større restaurering på 1980-tallet, ble slottet åpnet for offentligheten, og hele slottet brukt som museum, i 1993. Her kan blant annet Leonardo da Vincis maleri av "Mona Lisa" betraktes. Louvre er rangert som verdens mest besøkte museum, med et besøkstall på rundt 8.8 millioner i 2011.
Museets bygning er "Palais du Louvre" som begynte sin historie som en festning bygget på slutten av 1100-tallet under kong Filip II August av Frankrike. Levninger av festningen er fortsatt synlig i museets kjelleretasje og fundament. Bygningen har blitt utvidet gjentatte ganger for å bli dagens Palais du Louvre. I 1682 valgte kong Ludvig XIV Château de Versailles som sitt bosted framfor Louvre, og etterlot palasset i Paris som et sted for å oppbevare den kongelige kunstsamling, inkludert fra 1692 en samling av antikke skulpturer. I 1692 ble bygningen overtatt av "Académie des Inscriptions et Belles Lettres" (et litterært akademi) og "Académie Royale de Peinture et de Sculpture" (Det kongelige akademi for maleri og skulptur) som i 1699 holdt det første av rekke salonger. Kunstakademiet ble værende i Louvre i hundre år. I løpet av den franske revolusjonen besluttet nasjonalforsamlingen at Louvre skulle heretter bli benyttet som et museum som viste fram nasjonens mesterverker.
Museet åpnet den 10. august 1793 med en utstilling på 537 malerier, flertallet av disse var verker som hadde tilhørt kongen og konfiskert kirkeeiendom. På grunn av strukturelle problemer med bygningen, ble museet stengt i 1796 og fram til 1801. Størrelsen på samlingen økte under Napoléon Bonaparte og museet ble omdøpt til "Musée Napoléon". Etter at Napoléon ble beseiret i slaget ved Waterloo, ble mange verker som var blitt konfiskert av hans soldater levert tilbake til deres opprinnelige eiere. Samlingen økte ytterligere under styrene til Ludvig XVIII og Karl X og under det andre franske keiserdømme ved 20 000 nye objekter. Beholdningen har siden vokst stødig ved donasjoner og gaver siden den tredje franske republikk. Per 2008 er samlingen delt i åtte avdelinger: Egyptiske oldtidsgjenstander; fra Midtøsten; greske, etruskiske, og romerske antikke kunstobjekter; islamsk kunst; skulptur; dekorativ kunst; malerier; trykk og tegninger.
Middelalderen og renessansen.
Den eneste delen av middelalderens Louvre som fortsatt er synlig.
Bygningen "Palais du Louvre" som huser museet begynte som en festning reist av Filip II August på slutten av 1100-tallet, og levninger av den opprinnelige festningen er fortsatt synlig i museets kjelleretasje og fundament. Om dette var den første bygningen på stedet er ikke kjent, men det er mulig at kongen endret et eksisterende befestet tårn. Selv om det har vært hevdet at ordet «louvre» kan referere til strukturens status som det største i Paris på slutten av 1100-tallet, fra fransk "L'Œuvre", «mesterverk», – eller til dets lokalisering i en skog, fra fransk "rouvre", «eik» – mener det autorative franske leksikonet Larousse at det er avledet fra en assosiasjon til ulvejakt, via latin "lupus", østromersk "lupara".
"Palais du Louvre" ble endret hyppig gjennom hele middelalderen. På 1300-tallet endret Karl V bygningen til også å fungere som en kongelig residens og i 1546 lot Frans I stedet i fransk renessansestil. Frans I skaffet det som kom til å bli kjernen i Louvres samlinger, inkludert og særlig Leonardo da Vincis "Mona Lisa". Etter at Ludvig XIV valgte Versailles som sin kongelige residens, minsket endringene av bygningen. Samtidig gjorde kongens utflyttingen til at bygningen kunne bli et oppholdssted for kunst og kunstnere.
På midten av 1700-tallet kom det mange forslag på å opprette et offentlig kunstgalleri og hvor kunstanmelderen La Font de Saint-Yenne i 1747 utga et opprop for framvisningen av den kongelige samlingen. Den 14. oktober samtykte Ludvig XV og godkjente at 96 objekter fra den kongelige samlingen kunne stilles ut i "Galerie royale de peinture" i Palais du Luxembourg. En hall ble åpnet ved Le Normant de Tournehem og marquis de Marigny for offentlig framvisning av "Tableaux du Roy" på onsdager og lørdager, og inneholdt Andrea del Sartos "Nestkjærlighet" og arbeider av Rafael; Tiziano; Veronese; Rembrandt; Poussin eller Van Dyck, inntil det ble stengt i 1780 som et resultat av kongens gave til greven av Provences palass i 1778. Det kom mange forslag om å gjøre Louvre om til et museum, men det kom ikke til noen enighet. Således var museet fortsatt ufullført fram til den franske revolusjonen.
Den franske revolusjonen.
I løpet av den franske revolusjonen ble Louvre omgjort til et offentlig museum. I mai 1791 erklærte "Assemblée nationale constituante", den nasjonale konstituerte forsamling, at Louvre skulle være «et sted som førte sammen monumentene fra alle vitenskaper og kunstarter». Den 10. august 1792 ble Ludvig XVI fengslet og den kongelige samlingen i Louvre ble nasjonale eiendom. På grunn av frykt for vandalisme eller tyveri uttalte nasjonalforsamlingen at utbedring av museet var presserende. I oktober begynte en komité for å «bevare den nasjonale minne» å sette sammen en samling for utstilling.
Åpning.
a>s «Psyche vekket til live av Cupids kyss» ble bestilt i 1787, donert i 1824.
Museet ble åpnet den 10. august 1793, den første årsdagen etter at monarken var blitt henrettet. Folk fikk fri tilgang tre dager i uken, noe som var «oppfattet som en betydelig prestasjon og ble generelt verdsatt». Samlingen besto av 537 malerier og 184 andre kunstobjekter. Tre fjerdedeler kom fra de kongelige samlinger, resten fra konfiskerte eiendom etter de "émigrés" (de som har «emigrert ut», underforstått de som av politiske grunner rømte landet, som adelen gjorde under revolusjonen) og kirkeeiendommer (som ble erklært som "biens nationaux", «nasjonal eiendom», under revolusjonen). For å øke og organisere samlingen bevilget republikken 100 000 livres i året. I 1794 begynte Frankrikes revolusjonære hærer å frakte med seg erobret kunst fra hele Europa, som de antikke skulpturene "Laokoon-gruppen" og "Apollo Belvedere", for å etablere Louvre som et museum og som et «tegn på en populær hersker».
De første dagene var hektiske; kunstnere bodde i bygningen, og malerier som ikke var merket på hva det var hang fra «ramme til ramme fra gulvet til taket». Bygningen ble stengt i mai 1796 grunnet strukturelle mangler. Det ble åpnet på nytt den 14. juli 1801 etter utbedringer og med ny belysning og søyler, og kunsten arrangert kronologisk.
Napoléon Bonaparte.
Under Napoléon ble en nordlig fløy parallell til "Grande Galérie" påbegynt, og samlingen vokste ytterligere via erobringer fra franskokkuperte områder. Som følge av krigføringen i Egypt i 1798–1801 utpekte Napoléon museets første direktør, Dominique Vivant Denon. Som hyllest til Napoléon selv ble museet omdøpt til «Musée Napoléon» i 1803, og nye ervervelser av spanske, østerrikske, nederlandske, og italienske verker kom til, enten som tyvegods eller grunnet egne avtaler som Tolentino-traktaten, en fredsavtale som pave Pius VI ble tvunget til å undertegne etter den seierrike franske invasjon i Nord-Italia. Etter det franske nederlaget i slaget ved Waterloo forsøkte de tidligere eierne av kunstverkene å få dem tilbake. Administratorene i Louvre var lite villige til å samarbeide, og skjulte mange verker i deres private samlinger. Som svar sende utenlandske makter sendebud til London for å søke støtte og hjelp, og mange objekter ble levert tilbake, selv en del som hadde vært restaurert ved Louvre. I 1815 kom Ludvig XVIII endelig til enighet med Italia for å beholde slike kunstobjekter som Veroneses "Bryllupet i Kana" som ble byttet for en Le Brun eller tilbakekjøp fra Albanisamlingen.
Gjenreisingen og det andre republikk.
a>" kom Louvres samling under styret til Ludvig XVIII.
Under gjenreisningen (1814–1830) skaffet Ludvig XVIII og Karl X til sammen 135 kunstgjenstander til en verdi av 720 000 francs og opprette avdelingen for egyptiske oldtid ledet av egyptologen Jean-François Champollion, økte med mer enn 700 verker med anskaffelsen av Durand-, Salt- og den andre Drovetti-samlingene. Det var mindre enn beløpet som ble benyttet for restaureringen av Versailles, og Louvre ble relativt skadelidende i forhold til resten av Paris.
Etter opprettelsen av den andre franske republikk i 1848, allokerte den nye regjeringen to millioner francs for reparasjonsarbeid og beordret ferdiggjøringen av "Galerie d'Apollon", "Salon Carré", og "Grande Galérie". I 1861 kjøpte Louis Napoléon Bonaparte 11 835 kunstobjekter, inkludert 641 malerier fra Campanasamlingen. I løpet av den andre republikken, mellom 1852 og 1870, vokste den franske økonomien; ved 1870 hadde museet lagt til ytterligere 20 000 nye gjenstander til sine samlinger, "Pavillon de Flore" og "Grande Galérie" ble modernisert og ombygget av arkitektene Louis Visconti og Hector Lefuel.
Tredje republikk og verdenskrigene.
Under den tredje franske republikk skaffet Louvre seg nye gjenstander hovedsakelig via donasjoner og gaver. "Société des Amis du Louvre" donerte "Pietà of Villeneuve-lès-Avignon", et framstående maleri fra 1400-tallet, og i 1863 avdekket en ekspedisjon den antikke skulpturen "Nike fra Samothrake" i Egeerhavet. Dette statuen, skjønt hardt skadet, har vært fast utstilt siden 1884. 535 objekter fra "Collection La Caze" ble donert i 1869, blant disse var det verker av Chardin; Fragonard; Rembrandt – som "Batseba i badet" – "Gilles" av Watteau.
Museet ekspanderte langsommere etter den første verdenskrig, og samlingene fikk ikke mange nye betydelige anskaffelser; unntakene var Georges de La Tours "Saint Thomas" og baron Edmond James de Rothschilds (1845–1934) donasjoner av 4 000 graveringer, 3 000 tegninger og 500 illustrerte bøker. Under den andre verdenskrig fjernet museet det meste av sin kunst og skjulte de mest verdigfulle gjenstandene. Den 27. august 1939, etter to dager med pakking, begynte lastebiler å forlate Paris. Ved den 28. desember hadde museet fjernet det meste av sine gjenstander, unntatt de som var for tunge og mindre betydningsfulle malerier som var etterlatt i kjelleren. "Mona Lisa" var blant de viktige gjenstandene som ble fraktet i trygghet. Tidlig i 1945, etter at Frankrike var blitt frigjort, begynte kunstgjenstandene å bli levert tilbake til Louvre.
"Grand Louvre" og pyramidene.
I 1874 hadde Palais du Louvre oppnådd sin nåværende form som et bortimot rektangulært struktur med Sullyfløyen i øst som fortsatte det kvadratiske "Cour Carrée" og de eldste delene av Louvre; og to fløyer som pakket inn "Cour Napoléon", Richelieufløyen i nord og Denonfløyen, som grenset mot Seinen i sør. I 1983 hadde den franske presidenten François Mitterrand foreslått, som et av de storslåtte prosjektene i Grand Louvre-planen for å renovere bygningen og dessuten omplassere finansdepartementet, noe som gjorde det mulig å ha utstillinger i hele bygningen. Arkitekt I.M. Pei ble gitt prosjektet og foreslo en pyramide bygd av glass som skulle stå over en ny hovedinngang til museet på plassen foran Lovure, "Cour Napoléon". Pyramiden og den underjordiske vestibyle ble innviet den 15. oktober 1988. Den andre fasen i Grand Louvre-planen, "La Pyramide Inversée" («Den omvendte pyramide») ble fullført i 1993. Per 2002 har betjeningens antall doblet seg siden fullførelsen. Louvre er i dag det tredje største kunstmuseet i verden - etter Metropolitan Museum of Art i New York og Eremitagen i St. Petersburg.
Palais du Louvre og Pyramiden som ble fullført i 1989 (nattbilde)
Palais du Louvre og Pyramiden (dagbilde)
Museet i dag.
"Musée du Louvre" inneholder mer enn 380 000 objekter og viser fram rundt 35 000 kunstverker i åtte avdelinger med mer 60 600 m2 dedikert til faste utstillinger. Louvre stiller ut "objet d'art" (kunstobjekter), skulpturer, tegninger og arkeologiske funn. Det er det mest besøkte museum i verden med gjennomsnittlig 15 000 besøkende om dagen, hvorav 65 prosent er utenlandske turister. Louvre fikk økt interesse grunnet den populære underholdsningsromanen "Da Vinci-koden" (2003) og filmen av samme navn (2006). Museet fikk en inntekt på 2,5 millioner dollar ved å tillate filmselskapet å filme i sine gallerier.
Administrasjon.
a>" er Louvres mest populære attraksjon.
Louvre er eid av de franske myndigheter, men har siden 1990-tallet blitt mer uavhengig. Siden 2003 har det blitt krevet av museet å skaffe midler for prosjekter.. Ved 2006 hadde bevilgningene fra myndighetene dalt fra 75 prosent av budsjettet til 62 prosent. I 2008 skaffet den franske regjeringen 180 millioner dollar av Louvres årlige budsjett på 350 millioner dollar; det gjenværende kom fra private bidrag og billettsalg.
Louvre har en stabb på rundt 2000 ansatte, ledet av direktør Henri Loyrette som rapporterer til Departement for kultur og kommunikasjon. Under Loyrette, som erstattet Pierre Rosenberg i 2001, har Louvre fått en annen politikk som tillater museet å leie ut og samtidig selv låne flere verker enn tidligere. I 2006 lånte museet ut rundt 1300 verker, noe som gjorde at det selv kunne låne inn flere utenlandske verker enn tidligere. Fra 2006 til 2009 lånte Louvre kunstverk til amerikanske High Museum of Art i Atlanta, og mottok en betaling på 6,9 millioner dollar som ble benyttet for renovasjoner. I tillegg førte åpningen av Louvre Abu Dhabi til ytterligere inntekter for museet. Loyrette har forsøkt å utbedre svake punkter i samlingen gjennom inntekter generert fra utlån av kunst og ved å garantere at «20 prosent av billettinntektene vil bli tatt årlig for anskaffelser». Han har større administrativ frihet for museet og oppnådd at 90 prosent av galleriene er åpne daglig i motsetning til 80 prosent tidligere. Han sørget for utvidede åpningstider og fri adgang på fredagskveldene, og en økning i budsjettet for nyanskaffelser på 36 millioner dollar fra tidligere 4,5 millioner dollar.
Louvre-Lens.
I 2004 besluttet franskmennene å bygge et satellittmuseum av Louvre på stedet til en forlatt kullgruve i den tidligere gruvebyen Lens. Årsakene var blant annet å avlaste Louvre i Paris, øke det totale antallet besøkende og bedre økonomien i det industrielle nord av Frankrike. Seks franske byer ble vurdert for prosjektet: Amiens, Arras, Boulogne-sur-Mer, Calais, Lens, og Valenciennes. I 2004 valgte den franske statsministeren Jean-Pierre Raffarin å lokalisere den nye bygningen til Lens, kalt for Le Louvre-Lens. Museets tjenestemenn har anslått at den nye bugningen som kan ta imot rundt 600 kunstverker, vil tiltrekke seg rundt 500 000 besøkende årlig for den opprinnelige planlagte åpningen i 2009. Grunnet at konstruksjonen for bygningen har trukket ut i tid, vil Louvre-Lens først åpne sine dører i 2012. På grunn av utsettelsen synes det som om forventningene har økt.
Louvre Abu Dhabi.
I mars 2007 annonserte Louvre at et eget museum ville bli bygget og fullført i 2012 i Abu Dhabi. En avtale som strekker seg over 30 år, signert av den franske kulturminister Renaud Donnedieu de Vabres og sjeik Sultan bin Tahnoon Al Nahyan, vil etablere museet i sentrum av Abu Dhabi i bytte for 832 000 000 euro eller 1,3 milliarder amerikanske dollar. Louvre Abu Dhabi er designet av den franske arkitekten Jean Nouvel og ingeniørfimatet Buro Happold. Det vil oppta 24000 m2 og bli dekket av et tak som vil ligne en flygende tallerken. Frankrike har inngått en avtale om rotasjon av mellom 200 og 300 kunstgjenstander i løpet av en 10-årsperiode; å skaffe ledelseekspertise; og utføre fire midlertidige utstillinger om året i de neste 15 årene. Kunsten vil komme fra flere museer, blant annet Louvre, Pompidou-senteret, Musée d'Orsay, Versailles, Musée Guimet, Musée Rodin, og Musée du quai Branly.
Samlinger.
a>, ca 2600 og 2350 f.Kr.
"Musée du Louvre" inneholder mer 380 000 objekter og viser fram 35 000 kunstgjensteander i åtte departementer.
Egyptiske oldtidssobjekter.
Avdelingen som består av over 50 000 gjenstander omfatter objekter fra sivilisasjonene ved Nilen fra 4000 f.Kr. og fram til 300-tallet e.Kr. Samlingen, som er blant de største i verden, gir et tverrsnitt av livet i Egypt som strekker seg fra oldtidens Egypt, Mellomriket, Det nye riket, koptisk kunst, og romersk, ptolemeerske, og bysantinske periodene. Den egyptiske avdelingens opprinnelse ligger i den kongelige samlingen, men ble kraftig øket av Napoléon Bonapartes ekspedisjon i 1798 sammen med Dominique Vivant, den framtidige direktøren av Louvre. Etter at Jean-François Champollion oversatte Rosettasteinen, bestemte Karl X at det skulle opprettes en egyptisk avdeling. Champollion rådet oppkjøpene av tre samlinger, Durand-, Salt- og Drovettisamlingene; disse tilleggene la til 7000 verker. Veksten fortsatte med anskaffelser av Auguste Mariette, grunnlegger av Det egyptiske museet i Kairo. Etter utgravninger ved Memfis i Egypt sendte Mariette tilbake kasser med arkeologiske funn, inkludert "Sittende skriver".
Voktet av "den store sfinksen" (ca 2000 f.Kr.) er samlingen huset i mer enn tyve rom. Beholdningen består av kunst, skriftruller av papyrus, mumier, redskaper, klær, smykker, spill, musikalske instrumenter, og våpen. Gjenstander fra oldtiden omfatter "Gebel el-Arak-kniven" fra 3400 f.Kr., "Sittende skriver" og "Hodet til kong Djedefre". Kunst fra Mellomriket, «kjent for sine gullarbeider og status», bevegde seg fra realisme til idealisme; er belyst av skiferstatuen av Amenemhatankh og "Offerbærer" gjort i tre. Seksjoner for Det nye kongedømme og koptiske Egypt er dype, men statuen av gudinnen Nefthys og avbildningen av gudinnen Hathor i kalkstein demonstrerer stemningene og rikdommen i Det nye kongedømmet.
Midtøsten.
Antikviteter fra Midtøsten, den nest nyeste avdelingen, daterer seg fra 1881 og presenterer en overblikk av tidlige sivilisasjoner i Midtøsten og «de første bosetninger» før islam la seg over området. Avdelingen er delt inn i tre geografiske områder: Levanten, Mesopotamia (Irak), og Persia (Iran). Samlingens utviklingen samsvarer med arkeologiske arbeide som Paul-Émile Bottas ekspedisjon i 1843 til Khorsabad og oppdagelsen av palasset til Sargon II.Disse funnene utgjør grunnlaget for Det assyriske museum i Frankrike, forgjengeren i til dagens avdeling for Midtøsten.
Museet inneholder utstillinger fra Sumer og byen Akkad, med monumenter som prinsen av Lagasjs "Gribbenes stele" fra 2450 f.Kr. og stelen som ble reist av Naram-Sin, konge av Akkad, for å feire en seier over barbererne fra Zagrosfjellene. Den 2,25 meter høye "Hammurabis lover", gjenoppdaget i 1901, viser babylonske lover prominent slik at ingen mann skulle hevde sin uvitenheten.
Den persiske andelen av Louvre inneholder verker fra den arkaiske perioden, som "Gravhode" og persiske "Bueskytterne til Darius I". Denne seksjonen inneholder også sjeldne objekter fra Persepolis som også ble lånt ut til British Museum for dennes store utstilling om Oldtidens Persia i 2005.
a>" («bevinget Seier»), marmor (hode er gått tapt), ca. 190 f.Kr.
Gresk, etruskisk, og romersk.
Avdelingen for gresk, etruskisk og romersk kunst viser objekter fra Middelhavet som dateres fra neolittisk tid og fram til 500-tallet e.Kr.. Samlingen strekker seg fra den neolittiske kykladisk sivilisasjonen i øygruppen i Kykladene i Egeerhavet (Kykladisk kunst) og fram til Romerrikets nedgang. Denne avdelingen er Louvres eldste og begynte med den kongelige samlingen, hvor en del ble anskaffet under kong Frans I. I begynnelsen fokuserte samlingen hovedsakelig på marmorstatuer, som "Venus fra Milo". Verker som "Apollo Belvedere" kom til under Napoleonskrigene, men disse objektene ble levert tilbake etter Napoléon Bonapartes fall i 1815. På 1800-tallet skaffet museet seg verker som vaser fra Durandsamlingen, brosearbeider som "Borghesevasen" fra Bibliothèque nationale.
Arkaisk tid er demonstrert i smykker og objekter som "Fruen av Auxerre", en liten statue i kalkstein fra 640 f.Kr.; og den sylindriske "Hera fra Samos", ca 570-560 f.Kr. Etter 300-tallet f.Kr. økte fokuset på den menneskelige form i antikkens greske kunst, belyst av blant annet "Borghesegladiatoren". Louvre har mesterverker fra den hellenistiske tiden, blant annet "Nike fra Samothrake", en framstilling av den personifiserte seier i form av en gudinne med vinger, ca 190 f.Kr., og "Venus fra Milo", fremmet i sin tid som selve essensen av kvinnelighet, formet i marmor. Den lange "Galerie Campana" viser fram en framstående samling av mer enn et tusen greske vaser. I galleriene som ligger parallelt med Seinen er det meste av Louvres romerske statuer utstilt. Romerske portretter er representative for sjangeren: det belyses med blant annet portretter av Marcus Vipsanius Agrippa og Annius Verus; blant bronsene finnes greske "Apollo av Piombino".
Skrin i elfenbein og sølv, muslimske Spania, 966
Islamsk kunst art.
Samlingen med islamsk kunst, museets nyeste, strekker seg over «tretten århundre og tre kontinenter». Samlingen består av keramikk, glass, metallarbeid, trevare, elfenbein, tepper, tekstiler og miniatyrer, inkluderer mer 5000 verker og 1000 potteskår. Disse var opprinnelig en del av avdelingen for dekorativ kunst, men ble skilt ut i en egen avdeling i 2003. Blant verkene er "Pyxide d'al-Mughira", en eske i elfenbein fra 900-tallet fra Andalusia; "Dåpsskålen til Saint-Louis", et gravert fat i messing fra mellom 1200- og 1300-tallet og fra Mamelukk-sultanatet i Kairo; og iranske "Shroud av Josse" fra 900-tallet. Samlingen inneholder tre sider "Shahname", en episk bok med dikt av Firdausi på persisk, og et syrisk metallarbeid kalt for "Barberinivasen".
Skulptur.
Skulpturavdelingen består av verker som er skapt før 1850 og som ikke tilhører avdelingen for gresk, etruskisk og romersk kunst. Louvre har vært et oppbevaringssted for skulpturer siden det var et palass; imidlertid har kun antikk arkitektur vært framvist inntil 1824, unntatt for Michelangelos "Dødende slave" og "Opprørske slave". I begynnelsen besto samlingen av kun 100 objekter, resten av den kongelige skulptursamlingen var ved Versailles. Den forble liten fram til 1847 da Léon Laborde ble gitt kontroll over avdelingen. Han utviklet middelalderseksjonen og kjøpte først statuer og skulpturer fra denne epoken til samlingen; henholdsvis "Kong Childebert" og "Stangadøren". Samlingen var en del av avdelingen for antikviteter fram til den ble gitt selvstyre i 1871 under Louis Courajod, en direktør som organiserte en bredere representasjon av franske verker. I 1986 ble alle verker fra før 1850 relokalisert til det nye Musée d'Orsay. Grand Louvre-prosjektet førte til at avdelingen ble delt i to utstillingsområder; den franske samlingen som er vist i Richelieufløyen og de øvrige, utlandske verkene i Denonfløyen.
Samlingens representasjon av franske skulpturer består av romanske verker som "Daniel i løvenes hule" fra 1000-tallet og "Jomfruen fra Auvergne" fra 1100-tallet. På 1500-tallet førte innflytelsen fra italiensk renessanse til at fransk skulptur ble mer behersket, som eksempelvis i Jean Goujons basrelieffer og Germain Pilons "Nedstigningen fra korset" og "Kristus' gjenoppstandelse". 1600- og 1700-tallene er representert med Étienne Maurice Falconets "Badende kvinne" og "Amour menaçant" og François Anguiers obelisker. Nyklassisistiske verker omfatter Antonio Canovas "Psyche vekket til live av Cupids kyss" (1787).
Dekorativ kunst.
Samlingen for "Objets d'art" eller dekorativ kunst strekker seg fra middelalderen og fram til midten av 1800-tallet. Avdelingen begynte som en underdel av avdelingen for skulptur, basert på kongelig eiendom og overføringen av verker fra klosterkirken Saint-Denis, gravstedet for de franske monarker og som oppbevarte kroningsverdet til kongene av Frankrike. Blant den spirende samlingens mest verdsatte verker var pietre dure-vaser og bronsearbeid. Overtagelsen av Durandsamlingen i 1825 skaffet «keramikk, emaljer og glassmalerier», og 800 verker ble gitt av Pierre Révoil. Ved begynnelsen av romantikken kom det en fornyet interesse i renessansen og middelalderens kunst. Sauvageotdonasjonen utvidet avdelingen med 1500 verker fra middelalderen og keramikk av typen fajanse. I 1862 førte overtagelsen av Campanasamlingen til at gullsmykker og majolicaer (tinnglasert keramikk), hovedsakelig fra 1400- og 1500-tallet.
Verkene er stilt ut i Richelieufløyens første etasje og i Apollogalleriet, som fikk navn av maleren Charles Le Brun som fikk i oppdrag av solkongen Ludvig XIV å dekorere området i et soltema. Middelaldersamlingen inneholder også kroningskronen til kong Ludvig XIV, Karl Vs septer, og en vase fra 1100-tallet gjort i porfyr. Beholdningen av renessansekunst består av blant annet Giambolognas "Nessus og Deianira" i bronse og veggteppet "Maximillians jakt". Fra senere perioder, høydepunkter er blant annet Madame de Pompadours Sèvres-vasesamling og Napoleon IIIs leiligheter.
Maleri.
Malerisamlingen på Louvre har mer enn 6000 verker fra 1200-tallet og fram til 1848. Bortimot totredjedeler er av franske kunstnere, og mer enn 1200 er nordeuropeiske kunstnere. Italienske malerier utgjør hovedsakelig arven fra samlingene til Frans I og Ludvig XIV. Annet er ikke returnerte kunstverk fra Napoléons tid, og del er også anskaffet senere.
Samlingen begynte med Frans I som skaffet seg verker fra italienske mester som Rafael og Michelangelo, og fikk Leonardo da Vinci til sitt hoff. Etter den franske revolusjonen utgjorde den kongelige samlingen kjernen i Louvre. Da jernbanestasjonen "d'Orsay" ble omgjort til Musée d'Orsay i 1986, ble samlingen delt, og verker fullført etter 1848 ble flyttet over til det nye museum. Franske og nordeuropeiske verker er i Richelieufløyen og "Cour Carrée"; spanske og italienske malerier er i første etasje i Denonfløyen.
Eksempler på den franske skole er "Avignon Pietà" av Enguerrand Quarton; anonymt maleri av "Kong Jean le Bon" (ca. 1360), muligens det eldste uavhengige portrett i vestlige maleri som har blitt bevart fra den postklassiske tiden; Hyacinthe Rigauds "Luvig XIV"; Jacques-Louis Davids "Keiserkroningen"; og Eugène Delacroixs ikoniske "La Liberté guidant le peuple" «Friheten fører folket». Nordeuropeiske verker omfatter Johannes Vermeers "Kniplersken" og "Astronomen"; Caspar David Friedrichs "Treet med kråker"; Rembrandts "Nattmat hos Emmaus", "Batseba i badet", og "Den slaktede okse".
Italienske bilder er bemerkelsesverdige, særlig renessansesamlingen. Verkene omfatter Andrea Mantegna og Giovanni Bellinis "Golgata", som reflekterer realisme og detaljer «ment for å avbilde betydningsfulle hendelser av en dypere åndelig verden». Samlingen av verker fra høyrenessansen omfatter Leonardo da Vincis "Mona Lisa", "Jomfruen og barnet med sankt Anne", "Sankt Johannes døperen", og "Madonna i grotten". Caravaggio er representert av "Spåmannen" og "Jomfruens død". Fra 1500-tallets Venezia vises Tiziano Vecellios "Le Concert Champetre", "Gravleggingen" og "Tornekroningen".
La Caze-samlingen, testamenterisk gave til Louvre i 1869 av Louis La Caze var den største bidraget fra en enkeltperson i Louvres historie. Gaven består av Antoine Watteaus "Gilles", stående portrett av en skuespiller av "commedia dell'arte". I 2007 ble denne gaven emnet for utstillingen "1869: Watteau, Chardin... entrent au Louvre. La collection La Caze". har blitt digitalisert av Det franske senteret for forskning og restaurering for museene i Frankrike.
Trykk og tegninger.
Avdelingen for trykk og tegninger består av kunst på papir. Bakgrunnen for samlingen var 8600 verker i den kongelige samlingen ("Cabinet du Roi"), som ble økt av statlige bevilgninger, kjøp som 1200 verker fra Fillipo Baldinuccis samling i 1806, og donasjoner.
Avdelingen ble åpnet den 5. august 1797 med 415 bilder som ble vist fram i "Galerie d'Apollon". Samlingen er organisert i tre seksjoner: kjernen "Cabinet du Roi", 14 000 kobbertrykkplater, og donasjoner fra Edmond de Rothschild, som består av 40 000 trykk, 3000 tegninger, og 5000 illustrerte bøker. Beholdningen er stilt i Pavillon de Flore; grunnet papirmediets skjørhet er det kun en del som blir vist fram om gangen.
Lokalisering og tilgang.
a>, hurtigtog, er ikke vist. Landemerker er i svart.
Museet Louvre ligger i sentrum av Paris på den høyre bredden av Seinen. Tilstøtende til Louvre i 1. arrondissement, er det ødelagte Palais des Tuileries, i dag en park som ble opprettet i 1564 av Katharina de' Medici, formet av André Le Nôtre i 1664. Parkanlegget huset Galerie nationale du Jeu de Paume, et museum for samtidskunst som ble benyttet for å lagre jødisk kultureiendeler fra 1940 til 1944. Parallelt til Jeu de Paume ligger Orangerie, hjemmet til de berømte maleriene av vannlinjene til Claude Monet, "Nymphéas".
Louvre ligger noe skrått av "Axe historique", den historiske akse i Paris som går rundt 8 km i vestlig retning fra byens sentrum og er også kjent som «Voie Triomphale» (triumfruten). Den begynner øst i Louvres borggård og strekker vestover langs Champs-Élysées. I 1871, da Tuileriene ble brent av Pariskommunen ble det oppdaget at Louvre var noe skjev i forhold til den historiske asken til tross for tidligere opptreden av det motsatte.
Man kan komme til Louvre via Palais Royal – Musée du Louvre med Paris Metro eller stasjonen Louvre-Rivoli.
Det er tre innganger til Louvre: hovedinngangen i glasspyramiden, en inngang fra Carrousel du Louvre, et underjordisk butikksenter, og en inngang ved Porte des Lions (i nærheten av den vestlige enden av Denonfløyen).
Under hovedinngangen til museet er Carrousel du Louvre, et kjøpssenter operert av Unibail-Rodamco. Blant andre butikker ligger den første Apple-butikken i Frankrike her, og ikke minst spisestedet McDonald’s, det sistnevnte førte til bestyrtelse da den ble åpnet så nært Frankrikes stolthet Louvre ettersom den amerikanske hurtigmatkjeden representerte dårlig smak i franskmenns øyne.
Det er tillatt å bruke kamera og video på innsiden av Louvre, men ikke bruk av blitz.


Golfstrømmen.
Golfstrømmen er en varm havstrøm som fører vann fra Det karibiske hav mot nordøst tvers over Atlanterhavet. Strømmen når Europa ved Irland og sender en arm syd for England opp gjennom Den engelske kanal og videre inn i Nordsjøen. Hovedstrømmen passerer mellom Skottland og Island og følger deretter Norges kyst nordover. Etter Nordkapp bøyer en gren av strømmen mot øst og slutter med å ramme Murmansk ved Nordishavet.
Golfstrømmen drives ikke kun av vestavindene, men også av at en kald, saltmettet dyphavsstrøm fører betydelige mengder polvann fra Arktis sørover til Sydatlanteren. Det skaper plass for at varmt overflatevann kan strømme mot nord.
Havstrømmenes styrke oppgis i Sverdrup (Sv), oppkalt etter den norske oseanografen og meteorologen Harald Ulrik Sverdrup. 1 Sv tilsvarer en havstrøm på 1 million kubikkmeter vann pr. sekund. Til sammenligning er total avrenning fra alle verdens elver på ca. 1.2 Sv. På det meste har Golfstrøm-systemet en styrke på 40 Sv. Dette skjer utenfor Cape Hatteras på USAs østkyst. Her transporterer Golfstrømmen ca. 50 tusen ganger mer varme enn det totale energiforbruket i Norge. Når Golfstrømmen passerer Færøyene, er styrken redusert til 8.5 Sv.
Daglig frakter Golfstrømmen like mye varme til Europa som verdens forbruk av kull i ti år. Golfstrømmen kan øke den daglige distansen et skip tilbakelegger med opp til 210 km.
I Stillehavet finnes en tilsvarende havstrøm, Kuroshiostrømmen, som fører varmt vann fra Sørkinahavet via Japan til Alaska og Canada. Den er drevet av kaldt bunnvann som strømmer mot syd.
Golfstrømmen har lenge fått æren for at gjennomsnittstemperaturen i Norge er 5-10°C høyere enn andre steder på samme breddegrad, men klimamodeller utarbeidet av en forskergruppe ved "Bjerknessenteret for klimaforskning" viser at det ikke finnes noen entydig sammenheng mellom styrken på Golfstrømmen og klimaet i Norge. I stedet viser modellene at de overveiende sørvestlige vindene har mer å si enn før antatt. Rocky Mountains skal ha en nøkkelrolle ved å styre vestlige vinder sørover hvor luftmassene absorberer varme og fuktighet før de blåser videre mot nordøst.
Likevel er Golfstrømmen delaktig i oppvarmingen av Norge, og en av grunnene til at den er så effektiv er at strømmen er ustabil – nærmest kaotisk – og bruker opp til ti ganger så lang tid langs kysten enn den ellers ville gjort og derfor rekker å avgi mye varme til atmosfæren og de framherskende vestavindene.


VM i fotball 2010.
VM i fotball 2010, det 19. verdensmesterskapet i fotball, ble arrangert i Sør-Afrika fra 11. juni til 11. juli 2010. Dette var første gang fotball-VM ble avholdt på det afrikanske kontinentet. Bare afrikanske land fikk søke om å arrangere verdensmesterskapet, og i 2004 valgte det internasjonale fotballforbundet, FIFA, Sør-Afrika som vertsnasjon fremfor Marokko og Egypt. Kampene ble spilt på ti stadioner i ni byer rundt om i landet, og finalen ble spilt på Soccer City i Sør-Afrikas største by, Johannesburg.
32 lag ble valgt ut til å delta gjennom en verdensomspennende kvalifiseringsrunde som begynte i august 2007. I første runde av turneringen kjempet lagene for poeng i round robin-grupper bestående av fire lag, og de to beste lagene i hver gruppe gikk videre. Disse 16 lagene avanserte til sluttspillet, hvor tre utslagsrunder bestemte hvilke to lag som skulle møte hverandre i finalen.
Regjerende europamester, som aldri før hadde blitt verdensmester, vant turneringen. I finalen slo de, som var VM-finalist for tredje gang, 1–0 etter scoring av Andrés Iniesta i annen ekstraomgang. Vertsnasjonen Sør-Afrika ble slått ut i gruppespillet i likhet med finalistene fra forrige VM, og. Andre store VM-nasjoner som, og røk ut i sluttspillet. ble det eneste ubeseirede laget i turneringen.
Dette var første gang en europeisk nasjon vant turneringen utenfor sitt eget kontinent, så vel som første gang at to ulike europeiske lag ble verdensmestere på rad. Med 204 av FIFAs da i alt 208 medlemsland som deltok i kvalifiseringen til verdensmesterskapet, deler turneringen rekorden for flest deltakerland i et sportsarrangement i verden sammen med sommer-OL 2008.
Valg av vertsnasjon.
Sørafrikanere feirer at landet ble tildelt mesterskapet.
Den 14. mai 2004 trakk Tunisia søknaden, da det ble klart at de ikke ville få tillatelse til å dele arrangementet med Libya. Libya ble senere utelatt av FIFA i den avgjørende stemmerunden siden søknaden deres ikke var bra nok for å holde mesterskapet alene.
I 2006 og 2007 sirkulerte rykter i ulike nyhetskilder om at fotball-VM 2010 kunne bli arrangert i et annet land. Enkelte personer, inkludert Franz Beckenbauer og noen FIFA-ledere, uttrykte bekymring over planleggingen, organiseringen og tempoet på Sør-Afrikas forberedelser. FIFA-tjenestemenn uttrykte imidlertid gjentatte ganger sin til Sør-Afrika som vertsnasjon og sa at en beredskapsplan bare eksisterte for å dekke over naturkatastrofer, slik det hadde vært i tidligere VM.
Etter apartheid-tiden.
Det ble reist spørsmål om dette verdensmesterskapet kunne bedre raseforholdene i Sør-Afrika i lys av dødsfallet til Eugene Terreblanche. Det vrimlet av kommentatorer som hadde forskjellige meninger om at mesterskapet ville få innvirkning på raseforholdene i landet. Det ble blant annet trukket paralleller til rugby-VM 1995, som Sør-Afrika vant på hjemmebane.
Kvalifisering.
Trekningen til VM-kvalifiseringen for fotball-VM 2010 ble arrangert i Durban den 25. november 2007. Som vertsnasjon kvalifiserte seg automatisk for mesterskapet, og som for forrige turnering, ble ikke regjerende mester automatisk kvalifisert, og måtte derfor kvalifisere seg på vanlig måte. 204 av 208 FIFA-landslag deltok i kvalifiseringen til mesterskapet.
Gjennom en lang kvalifisering fant det sted flere kontroverser. I den andre kampen i den europeiske play-off-kampen mellom og tok den franske kapteinen Thierry Henry ballen med hånden, før han sendte ballen til en umarkert William Gallas som satte ballen i mål og sendte Frankrike til VM. Irland ville på grunn av dette ha omkamp, men FIFA avviste etterhvert anmodningen. Irland forespurte seg også om å inngå som en enestående 33. VM-deltaker, men de trakk senere dette kravet. Som et resultat av denne dommerfeilen, kunngjorde FIFA at de vurderte å starte med å bruke kamerateknologi eller ekstra assistendommmere for å unngå dette i VM, men de bestemte senere at dette ikke ville bli brukt allerede i 2010.
Også i andre play-off-kamper ble det kontroverser. klaget over s vinnermål i playoffen mellom femteplassen i CONMEBOL-kvalifiseringen og fjerdeplassen i CONCACAF-kvalifiseringen da det viste seg at det skulle vært dømt offside før den avgjørende scoringen, mens i kampen mellom og i november 2009, ble det voldelig både på og utenfor banen.
Totalt er 32 land med, slik det har vært siden 1998, og mesterskapet i Sør-Afrika ble det første VM i historien som ikke hadde med debutantnasjoner.
CAF (Afrika).
Kvalifiseringen fra CAF begynte 13. oktober 2007 med utslagsrunder for å begrense antallet land til 48. Disse ble så fordelt ut i tolv grupper à fire lag.
De tolv gruppevinnerene og de åtte beste av toerne avanserte til neste runde, og ble plassert i fem grupper à fire lag, der kun gruppevinnerne kvalifiserte seg til mesterskapet, i tillegg til Sør-Afrika, som er vertsnasjon.
AFC (Asia).
Kvalifiseringen fra AFC begynte i oktober 2007 med to utslagsrunder for å begrense antallet land fra 43 til 20. Landene ble så fordelt på fem grupper à fire lag. Vinnerne og toerne gikk videre til de to siste finalegruppene, der vinnerne og toerne kvalifiserte seg til mesterskapet, mens de to treerne gjorde opp mellom seg om retten til videre playoff mot fra Oseania.
CONMEBOL (Sør-Amerika).
Kvalifiseringen fra CONMEBOL begynte i oktober 2007. Ti nasjoner spilte mot hverandre to ganger, der de fire beste nasjonene ble direkte kvalifisert. Laget på 5. plass, spilte playoff mot, som ble nummer fire i den nordamerikanske kvalifiseringen, og Uruguay vant med 2–1 sammenlagt.
OFC (Oseania).
Kvalifiseringen fra OFC begynte i august 2007 under Stillehavslekene. Medaljørene fra denne turneringen (, og) gikk sammen med i en gruppe der de begge spilte mot hverandre to ganger. New Zealand vant og fikk dermed muligheten til å spille playoff mot, der de vant 1–0 sammenlagt.
UEFA (Europa).
Kvalifiseringen fra UEFA begynte i august 2008. 53 nasjoner kjempet om 13 plasser i ni grupper på fem eller seks lag. De ni gruppevinnerene gikk direkte til mesterskapet, mens åtte av ni toere gikk videre til innbyrdes playoff., som ble nummer to i sin gruppe, ble dårligste toer, og fikk dermed ikke spille playoff.
CONCACAF (Nord-Amerika, Sentral-Amerika og Karibia).
Kvalifiseringen fra CONCACAF begynte i februar 2008 med to utslagsrunder. De tolv nasjonene som var igjen ble plassert i tre grupper á fire nasjoner, der de to beste gikk videre til siste runde. I den siste runden møtte de seks beste nasjonene hverandre, hvorav de tre beste gikk til VM, mens nummer fire, gikk til playoff mot, der de tapte 2–1 sammenlagt.
Forberedelser.
I alt fem nye stadioner ble bygget for mesterskapet, og fem av de eksisterende stadionene ble oppgradert for å tilfredsstille FIFAs krav. De totale byggekostnadene var ventet å bli 8.4 milliarder rand (litt under 7 milliarder kroner).
I tillegg til å bygge og oppgradere arenaene som skulle brukes, forbedret også Sør-Afrika sin offentlige transportinfrastruktur i vertsbyene, inkludert metroen i Johannesburg og undergrunnsjernbanen Gautrain. Veiene i tilknytning til byene ble også kraftig forbedret. I mars 2009 rapporterte Danny Jordaan, som var presidenten i organisasjonskomiteen, at alle stadionene som skulle brukes i mesterskapet var i rute til å bli fullført innen seks måneder.
Landet iverksatte også tiltak for å sikre trygghet og sikkerhet for tilskuere i henhold til FIFAs strenge krav. Dette inkluderte også at flytrafikken i områdene rundt stadionene skulle begrenses.
Ved seremonien for å markere 100 dager før arrangementet, roste FIFA-president Sepp Blatter arbeidet til organisasjonskomiteen og Sør-Afrika for deres villighet til å bli ferdig med forberedelsene i tide.
Streik.
Den 8. juli 2009 gikk 70 000 bygningsarbeidere som arbeidet på de nye stadionene ut i streik. De fleste av arbeiderne fikk 2500 rand per måned (ca 2000 norske kroner), men fagforeningene i Sør-Afrika hevdet at noen av arbeidstakerene ble grovt underbetalt. En talsmann for National Union of Mineworkers sa til SABC at streiken ville fortsette til FIFA hadde gått inn for å stoppe underbetalingen. Streiken ble raskt avblåst, og arbeidere var tilbake på jobb innen en uke etter den startet. Det var ingen flere streiker og alle stadionene og byggeprosjektene ble fullført i tide til avspark året etter.
Prispenger.
For første gang i VM-sammenheng vil det også bli betalt ut kompensasjon til klubblagene, til sammen 26 millioner euro (omtrent 250 millioner kroner).
Dette ble avtalt etter at blant andre Newcastle United fikk kompensasjon på etter en skade Michael Owen pådro seg under Fotball-VM 2006.
Baner og spillesteder.
I 2005 ga arrangørene en foreløpig liste over 13 baner som skulle brukes i VM: Bloemfontein, Cape Town, Durban, Johannesburg (to baner), Kimberley, Nelspruit, Orkney, Polokwane, Port Elizabeth, Pretoria og Rustenburg. Dette antallet ble redusert til 10 spillesteder, og beslutningen ble offisielt kunngjort av FIFA den 17. mars 2006.
Det ble rapportert at høyden over havet på av flere av banene påvirket bevegelsen til ballen og spillernes ytelse, selv om FIFAs medisinske sjef bagatelliserte dette. Seks av ti baner lå over 1200m over havnivået, med de to banene i Johannesburg (Soccer City og Ellis Park) på det høyeste (1750 m).
Dommere.
5. februar 2010 offentliggjorde FIFA listen over de 30 dommerne som skulle dømme i VM. To av dem ble fjernet fra listen etter at assistentene deres ikke besto de fysiske testene. Uruguayanske Martín Vázquez ble kalt inn som erstatter, og den endelige listen omfatter dermed 29 dommere fra 26 forskjellige land.
29. juni opplyste FIFA om at 19 av 29 dommerteam ble igjen i Sør-Afrika etter åttedelsfinalene. Dommerne som bare hadde vært reservedommere, ble sendt hjem. Det ble også Roberto Rosetti og Jorge Larrionda, etter at de gjorde store feil i sine åttedelsfinaler 27. juni. Massimo Busacca, Koman Coulibaly og Stéphane Lannoy ble også sendt hjem. Den engelske dommeren Howard Webb ble valgt ut til å dømme finalen, og ble dermed den første dommeren som dømte både finalen i UEFA Champions League og VM-finalen samme år.
"Dommere i kursiv tekst var bare reservedommere under mesterskapet."
Tropper.
Som i Fotball-VM 2006 består alle de 32 troppene av 23 spillere hver, der tre av spillerene skal være påmeldt som målvakter. Hvert fotballforbund sendte inn og bekreftet sin endelige tropp innen den endelige fristen som var 1. juni. Etter denne fristen var det kun lov å gjøre mindre endringer på skadede spillere inn til ett døgn før deres første kamp i mesterskapet.
Av de 736 spillerne som deltok i mesterskapet kom over halvparten fra en av de fem store europeiske ligaene, som England (117 spillere), Tyskland (84), Italia (80), Spania (59) og Frankrike (46). De engelske, tyske og italienske troppene var kun bestående av hjemlige spillere, mens kun hadde null spillere fra sin hjemlige liga. Tilsammen var det tatt ut spillere fra 52 forskjellige fotballserier. FC Barcelona fra Spania var den klubben som hadde flest spillere i VM, da 13 spillere fra deres klubb deltok.
Seeding.
Seedingen til mesterskapet ble offentliggjort av FIFA den 2. desember 2009. Seedingen var basert på FIFA-rankingen per oktober 2009, så også hvordan lagene hadde spilt etter VM 2006 ble avgjørende. Regjerende sølvmedaljør har ikke hatt gode år siden forrige VM og ble dermed ikke toppseedet. Syv nasjoner pluss Sør Afrika ble toppseedet, mens resten av pottene ble gruppert per verdensdel. Dette blir gjort for at land fra samme verdensdel ikke skal kunne møte hverandre og for å få mest fordelte grupper. Det vil si at ingen av de tre søramerikanske lagene kunne komme i gruppe med Brasil eller Argentina. Dette ble løst ved at de to første afrikanske lagene som ble trukket ut, ble plassert i gruppene der Brasil og Argentina allerede var plassert. Sør-Afrika kunne på sin side ikke møte afrikanske lag, og ble automatisk plassert i Gruppe A.
Trekningen av gruppene til mesterskapet fant sted den 4. desember 2009 i Cape Town.
Gruppespill.
I gruppespillet ble de trettito lagene delt inn i åtte grupper med fire lag. Hver gruppe bestod av seks kamper, der hvert lag spilte en kamp mot hver av de andre lagene i samme gruppe. Lagene ble tildelt tre poeng for seier, ett poeng for uavgjort og null poeng for tap. Lagene som endte som nummer en og to hver gruppe kvalifiserte for sluttspillet.
De søramerikanske lagene gjorde det sterkt i gruppespillet og alle fem lagene avanserte til utslagsrundene (fire som gruppevinnere).
Av de seks afrikanske lagene, vant kun tre av de noen kamper, og kun en nasjon () kom seg til videre til utslagsrundene. Dette ble sett på som skuffende av blant annet observatøren Roger Milla.
Bare seks av 13 lag fra Europa gikk videre til sluttspiller, noe som var en rekordlav andel europeiske lag siden åttedelsfinalen ble innført i 1986. Begge finalistene fra forrige VM, og, ble eliminert i den innledende fasen av mesterskapet, noe som er første gang i VMs historie For Sør-Amerika derimot var gruppespillet en positiv opplevelse, alle fem lag gikk videre til cupspillet, hvorav fire vant sin gruppe. endte turneringen som det eneste ubeseirede laget etter at de spilte tre uavgjorte kamper, selv om de endte bak og, og ble eliminert.
Rekkefølgen mellom lagene.
For VM bruker FIFA følgende kriterier for å avgjøre rekkefølgen mellom lagene.
Lagene på første og andre plass (merket med grønn) kvalifiserte seg for sluttspillet.
Alle tider er sørafrikansk standardtid (UTC+2)
Gruppe A.
Fra åpningskampen i mellom og
Sluttspillet.
Ettersom alle de seks europeiske lagene møtte hverandre i åttedelsfinalen, var det kun tre europeiske lag igjen i kvartfinalen – igjen historisk lavt. Sør-Amerika fikk på sin side med seg fire lag til kvartfinalen, også dette var det maksimale, da Chile og Brasil møtte hverandre i åttedelsfinalen. Det siste laget til kvartfinalen var Ghana, som nå skulle representere Afrikas ære. I kvartfinalene snudde imidlertid trendene totalt: De tre europeiske lagene slo alle ut tre lag fra Sør-Amerika, noe som tippet mesterskapet i klar europeisk favør, og ble en stor skuffelse for Argentina og Brasil. I den siste kvartfinalekampen slo Uruguay ut Ghana på straffespark, etter noe usportslig spill på slutten av siste ekstraomgang. Siden både Ghana, Argentina og Brasil nå var ute, ble det klart at det for første gang var et "annet" lag enn de to sistnevnte som skulle vinne VM utenfor sitt eget kontinent. Til slutt endte mesterskapet med europeiske lag på de tre øverste plassene: Gull til Spania, sølv til Nederland, og bronse til Tyskland. I cupspillet var altså de eneste som slo ut europeiske lag nettopp andre europeiske lag, noe de færreste hadde trodd etter gruppespillet.
Målskårere.
Siphiwe Tshabalala fra var den første spilleren til å score i mesterskapet, i kampen mot. Daniel Agger fra ble kreditert det første selvmålet i tapet mot. Den spissen Gonzalo Higuaín var den eneste spilleren til å score et hat-trick i turneringen, i Argentinas 4-1 seier over. Det var det 49. hat-tricket i VMs historie.
skårte færrest mål for en mester å være, med åtte. Den tidligere rekorden for minst scoringer var 11, satt av i 1994, i 1966 og i 1934. I tillegg hadde Spania kun tre forskjellige målscorere, med tre, men de hadde også færrest baklengsmål for en mester å være med to, lik som Italia (i 2006) og (i 1998). Spanias seier markerte også første gang at et lag vant VM uten å slippe inn mål i utslagsrundene.
De fire toppskårerene hadde fem mål hver, og kom alle fra en av de lagene som på topp fire, (,, og). Gullballen gikk til Thomas Müller fra som hadde tre målgivende pasninger, noe de andre ikke hadde. Sølvballen gikk til David Villa fra som spilte totalt 635 minutter, og Bronseballen til Wesley Sneijder fra, som spilte 652 minutter. Diego Forlán fra hadde fem mål og en målgivende pasning på 654 minutter. Ytterligere tre spillere scoret fire mål hver.
Kun 145 mål ble scoret i mesterskapet, det laveste antall scorede mål siden VM fikk 32 lag. Dette fortsatte en nedadgående trend siden den første finalen med 64-kampsformatet ble avholdt 12 år tidligere, med 171 mål i Frankrike 1998, 161 i Japan 2002 og 147 i Tyskland 2006.
Disiplin.
Tilsammen 28 spillere ble suspendert etter å ha blitt utvist. 13 spillere fikk to gule kort, syv spillere fikk først et gult, etterfulgt av et rødt, mens åtte spillere fikk direkte rødt kort. Det ble delt ut tilsammen 260 gule kort i løpet av turneringen.
All-Star lag.
All-Star-laget ble stemt frem av internettbrukere verden over, som ble invitert til å bestemme et lag i 4-4-2 pluss beste trener, som de mente var VMs beste spillere.
Seks av elleve spillere kom fra vinnerne, sammen med treneren. Resten av laget bestod av spillere fra, og.
Ranking etter mesterskapet.
Kort tid etter finalen kunngjorde FIFA en ranking over det de mente var de beste lagene. Rankingen baserte seg på resultater og kvaliteten på motstanderene.
Maskot.
Den offisielle maskoten til mesterskapet er Zakumi (født), en antropomorf leopard med grønt hår. Maskotens farger, gul og grønn, gjenspeiler to av stripene i vertsnasjonens flagg. Maskotens navn kommer av "ZA" som er ISO 3166-1-koden til Sør-Afrika og "kumi", som på mange afrikanske språk betyr «ti».
Zakumis fødselsdag er på samme dag som den offisielle høytidsdagen for ungdommer som markerer dagen for Soweto-opprøret, og fødselsåret (1994) er året det for første gang ble gjennomført et ikke-rasistisk valg i Sør-Afrika. Han vil altså bli 16 år i løpet av mesterskapet.
Det offisielle mottoet til Zakumi er: «"Zakumi's game is Fair Play"» («Zakumis spill er fair play»).
Offisiell sang.
Den offisielle sangen til VM 2010 var «Waka Waka», sunget på både engelsk og spansk av den colombianske sangeren Shakira og det sørafrikanske bandet Freshlyground. Sangen er basert på en tradisjonell afrikansk soldatsang ved navnet «Zangalewa». Shakira og Freshlyground fremførte sangen under Kick Off-konserten i Soweto 10. juni, dagen før mesterskapet ble sparket i gang. Den ble også sunget på åpningsseremonien 11. juni og ble fremført før finalen den 11. juli.
Matchball.
Jabulani, den offisielle matchballen til mesterskapet
Den offisielle fotballen for fotball-VM 2010 hadde navnet «Jabulani», og var laget og designet av Adidas. Navnet Jabulani betyr «feire» på zulu, et av Sør-Afrikas offisielle språk. Tallet elleve spiller også en fremtredende rolle i den nye ballen: Det er den ellevte matchballen som er produsert av Adidas, den inneholder elleve farger (en for hver spiller på banen) og det er elleve offisielle språk i Sør-Afrika. Dessuten vil arrangementet starte på den ellevte dagen av juni og ende på den ellevte dagen i juli.
Det kom også massiv kritikk av ballen, og FC Barcelonas keeper Víctor Valdés var en av de som sa: «Jeg er redd for ballen, den er uforutsigbar!» Også s keeper Julio Cesar, og s trener Diego Maradona klaget på at ballen var uforutsigbar og at ballen favoriserte angripere.
Vuvuzela.
Under mesterskapet gikk det fra start til slutt en diskusjon om bruken av vuvuzela, et langt horn, blåst av fans under kampene. Mange spillere klaget over støyen som hornene medførte, blant andre s Patrice Evra, som la skylden på støyen for lagets dårlige prestasjoner, s Lionel Messi, som klaget på at lyden vanskeliggjorde kommunikasjonen mellom spillerene på banen, og kringkastingsselskaper, som klaget over at kommentatorenes stemmer ble overdøvet av lyden.
Også TV-seere klaget over at lyden fra arenaene kun inneholdt lydene av vuvuzela og at de naturlige lydene av folk på tribunen derfor ble overdøvet. En talsmann for ESPN sa at de vurderte å gjøre endringer på lydnivået for å minimere støyen på deres sendinger. Også BBC undersøkte muligheten for å tilby sendinger uten vuvuzela-lyd.
Kringkasting.
Fotball-VM 2010 var ventet å bli den mest sette TV-begivenheten i historien. Hundrevis av kringkastere som representerte ca 70 land overførte VM til et TV-publikum som FIFA forventet å overgå 26 milliard mennesker, en gjennomsnitt på ca 400 millioner seere per kamp. FIFA regnet med at rundt 700 millioner seere ville se VM-finalen.
Nye former for digitale medier har også gitt seerne dekning gjennom alternative midler. «Kampene sendes live på mobiltelefoner og datamaskiner og VM 2010 får derfor mer online dekning enn noe stort sportsarrangement til nå», sa Jake Coyle i Associated Press før mesterskapet.
I Norge hadde TV 2 i gjennomsnitt 282 000 seere i gruppespillkampene som begynte klokken 16.00, og 690 000 seere under de kampene som begynte 20.30. Gjennomsnittlig hadde kanalen 480 000 seere gjennom mesterskapet. Under finalen så over 1.3 millioner kampen, noe som gjorde det til det åttende mest sette programmet i TV-kanalens historie.
Kamerateknologi.
Sony-teknologi ble brukt til å filme kampene i verdensmesterskapet. Ifølge FIFA ville inntil 25 av kampene bli filmet med 3D-kameraer. Sony skal ha levert flere kameraer av selskapets flaggskip HDC-1500 samt sin nye HDC-P1-enheter, et kompakt kamera av typen "point-of-view" (POV) med 2/3" linse. 3D-kampene ble vist for FIFA av Host Broadcast Services.


Romfarer.
En romfarer (eller "astronaut/kosmonaut") er betegnelsen på en person som reiser utenfor jordas atmosfære (foretar romferd). Romferder har lenge vært en av menneskets drømmer. I 1865 skrev den franske forfatteren Jules Verne romanen «Reisen til månen» som beskrev romfarere som ble skutt ut av en gigantisk kanon og landet på månen. I 1902 kom filmen «Reisen til månen» som delvis er basert på Vernes roman. Det var imidlertid først etter andre verdenskrig at teknologien gjorde det mulig å begynne med utforskning av verdensrommet. Det tyske gjengjeldelsesvåpenet V-2 var det første menneskeskapte objektet som nådde rommet, og etter krigen sikret USA seg den tyske forsker-ekspertisen bak V-2 med Wernher von Braun i spissen. Sovjetunionen og USA hadde hvert sitt romprogram, og etter Sovjetunionens suksess med satellitten Sputnik 1, startet det som er blitt kalt romkappløpet. Romkappløpet kulminerte da det amerikanske månelandingsfartøyet «Eagle» fra Apollo 11 landet på månen 20. juli 1969. Senere innledet USA og Sovjetunionen et samarbeide om den ressurskrevende romforskningen, et samarbeid romfarere fra mange nasjoner har nytt godt av.
Romferd.
Definisjonen på hvor grensen mellom atmosfæren og verdensrommet går, varierer. Fédération Aéronautique Internationale (FAI) bruker 100 kilometers høyde som grense, mens NASA og US Air Force tildeler «astronautvingen» til de som har vært over 80 kilometers høyde. I denne høyden kan ikke et fly kontrolleres aerodynamisk, og blir derfor definert som romfartøy. Med det amerikanske eksperimentflyet North American X-15 fikk 8 piloter «astronautvingen» i perioden 1962 til 1967 etter å ha nådd høyder over 80 km.
Historie.
For å lære mer om hvordan levende organismer påvirkes av romferder gjennomførte både Sovjetunionen og USA en rekke oppskytinger med dyr. Allerede i 1947 skjøt USA opp en kapsel med fluer, og i 1949 ble Rhesus-apen «Albert 2» sendt ut i rommet. Begge disse eksperimentelle ferdene ble utført med V-2 raketter. Mest kjent av disse «dyre-astronautene» er kanskje den sovjetiske hunden Laika, som ble skutt opp i «Sputnik 2» den 3. november 1957. Laika overlevde ikke ferden, men forsøkene viste at romferder med levende passasjerer var mulig. Laika ble den første levende skapning som gikk i bane rundt jorden.
De første romfarerne.
Alan Shepard like etter landingen med «Freedom 7»
Verdens første romfarer var kosmonauten Jurij Gagarin. Den 12. april 1961 ble han skutt opp i et Vostok 3KA romfartøy. Ferden fikk navnet «Vostok 1», og romkapselen fullførte ett kretsløp rundt jorden. Gagarin var i rommet i 1 time og 48 minutter før han i 6 km høyde forlot romkapselen og landet trygt i fallskjerm. FAI krever at piloten skal lande sammen med romfartøyet for at det skal kunne defineres som romferd, og sovjetiske myndigheter holdt derfor detaljene om landingen hemmelig i mange år.
Sovjetunionens suksess med «Vostok 1» bidro til å øke USAs innsats i romkappløpet, og 5. mai 1961 gjorde Mercury 3 med Alan Shepard ombord en vellykket romferd. Shepard ble dermed den første amerikaner – og andre menneske i rommet. I motsetning til «Vostok 1» gjorde ikke Shepards romkapsel «Freedom 7» noe kretsløp rundt jorden, men steg til en høyde av 187 km og falt ned igjen (ballistisk bane). Hele ferden varte ca. 16 minutter. Shepard var senere kommandør på «Apollo 14»-ferden, og var det femte mennesket som gikk på månen.
20. februar 1962 greide amerikanerne å få et menneske i bane rundt jorden. Med «Mercury 6»-ferden gjorde John Glenn i «Friendship 7» 3 kretsløp rundt jorden. Senere var han – i en alder av 77 år – med romfergen «Discovery» på STS-95 den 29. oktober 1998, og ble dermed den eldste romfarer noensinne.
Den 16. juni 1963 ble «Vostok 6» skutt opp med kosmonauten Valentina Teresjkova ombord. I likhet med de tidligere sovjetiske romferdene foregikk oppskytingen fra Bajkonur kosmodrom i nåværende Kasakhstan. Hun var den første kvinnelige romfarer, og ferden varte i 2 dager og 23 timer.
Kappløpet mot månen.
Etter at USA hadde avsluttet Mercury-programmet fortsatte de med Gemini-programmet. Gemini (Tvilling) hadde – som navnet antyder – plass til to astronauter i romkapselen. Amerikanerne hadde trappet opp anstrengelsene for å slå Sovjetunionen i kappløpet til månen. Gemini var et skritt videre mot dette målet, og 10 bemannede romferder ble gjennomført.
Etter Gemini tok Apollo-programmet over. Julaften 1968 kunne romfarerne ombord i Apollo 8 som første mennesker se månens bakside. 20. juli 1969 landet månelandingsfartøyet «Eagle» fra Apollo 11 på månens overflate med Neil Armstrong og Buzz Aldrin ombord. Neil Armstrong fikk som fartøykommandør æren av å være det første menneske som satte sin fot på månen. Etter dette ble det sovjetiske månelandingsprogrammet lagt ned. Etter at måneferden Apollo 17 var avsluttet i desember 1972, har ingen mennesker forlatt Jordens gravitasjonsfelt.
Christer Fuglesang ombord i romfergen «Discovery»
Romstasjoner.
Den første romstasjonen var den sovjetiske Saljut 1 som ble skutt opp i april 1971. Saljut 1 var bemannet 24 av de 175 døgnene den var i rommet. USAs Skylab var den andre bemannede romstasjonen, og ble skutt opp 14. mai 1973. Skylab var i rommet i 2 249 døgn, og den var bemannet i 171 døgn. Både Saljut-programmet og Skylab besto av romstasjoner som ble skutt opp komplett i ett stykke.
Den Sovjetiske romstasjonen «Mir» var den første som besto av moduler som ble sammenbygd i rommet. Den var også den første permanent bemannede romstasjonen, og var i drift fra 1986 til 2001. Kosmonautene som var stasjonert her da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, opplevde noen nervepirrende uker før situasjonen på bakken ble avklart. De returnerte med en annen nasjonalitet enn da de dro. Etter 1991 slet den russiske romfartsorganisasjonen Roskosmos med dårlig økonomi. Russlands romferge-prosjekt «Buran» ble skrinlagt i 1993, og samarbeid med USAs NASA ble innledet. I perioden 1994 - 1995 tilbrakte den russiske kosmonauten Valerij Polyakov 437 dager og 17 timer ombord i «Mir», noe som er historiens lengste sammenhengende opphold i rommet.
I dag er Den internasjonale romstasjonen (ISS) den eneste romstasjonen i rommet. Stasjonen er satt sammen av moduler fra flere romfartsorganisasjoner, og romfarere fra mange nasjoner har oppholdt seg her.
Det nye årtusen.
a> og «Spirit of St. Louis»
28. April 2001 var den amerikanske forretningsmannen Dennis Tito med på den russiske romferden Sojuz TM-32 til den internasjonale romstasjonen. Dette var første gang en privatperson ble romfarer. Han dekket alle omkostningene selv, og ble kjent som "verdens første romturist". Dennis Tito oppholdt seg 23 dager på ISS før han returnerte til jorden med Sojuz TM-31 6. mai 2001.
Den 15. oktober 2003 ble Kina den tredje nasjonen som har sendt mennesker ut i rommet. I romfartøyet «Shenzhou 5» gjorde jagerpiloten Yang Liwei 14 kretsløp rundt jorden på en romferd som varte i 21 timer. Selv om noen vestlige medier omtaler Yang Liwei som «taikonaut», bruker offisielle kinesiske kilder betegnelsen astronaut.
Frem til 2003 ble romfarere valgt ut, trent og godkjent utelukkende av det militære eller av statlige romfartsorganisasjoner. I juni 2004 forandret dette seg da Mike Melvill i SpaceShipOne foretok den første privatfinansierte bemannede romferd. I oktober samme år vant SpaceShipOne "The Ansari X-Prize" (10 millioner US Dollar) for å ha fullført to bemannede romferder med samme fartøy i løpet av to uker.
I 2006 ble svensken Christer Fuglesang første skandinav i rommet. Han var med romfergen «Discovery» som ESAs ferdspesialist på STS-116. Ferden gikk til ISS, og varte fra 9. til 22. desember (12 dager og 20 timer). I løpet av turen gjennomførte Christer Fuglesang tre romvandringer.
Sir Richard Bransons selskap "Virgin Galactic" planlegger å bygge et romfartøy med kapasitet til seks romturister. Selskapet samarbeider med Burt Rutan (designeren av SpaceShipOne) og kaller det kommende romfartøyet SpaceShipTwo. Hvis dette skulle bli en realitet, betyr det at alle som er i stand til å betale billetten kan bli romfarere. Billettprisen starter på 200 000 US dollar (februar 2009).
Siden Jurij Gagarins romferd i 1961 har over 500 menn og kvinner gjort seg fortjent til tittelen «romfarer». 22 romfarere har omkommet i ulykker i forbindelse med romferder.
Faremomenter.
Romfergens vindu etter sammenstøt med romsøppel
Selv med dagens teknologi er det å være romfarer en risikabel beskjeftigelse. Rent bortsett fra den opplagte ulykkesrisikoen under oppskyting og tilbakevending, er romfarere eksponert for mange farer under oppholdet utenfor atmosfæren. Det er for tiden anslagsvis 110 000 objekter større enn 1 cm som går i bane rundt jorden. Disse objektene kalles gjerne "romsøppel", og er etterlatenskaper fra satellitter og tidligere romferder. På grunn av tilnærmet vakuum i rommet er en spesialkonstruert romdrakt nødvendig for å kunne bevege seg utenfor romfartøyet. Drakten er naturlig nok ikke like robust som veggene på romfartøyet, og selv små partikler kan perforere den og forårsake personskade samt innvendig trykkfall. Et menneske vil miste bevisstheten etter 15 - 20 sekunder i vakuum, og døden vil inntreffe etter få minutter. Objekter på størrelse med en tennisball eller mer, kan være livstruende for astronauter inne i romfergen eller ISS. US Air Force Space Command overvåker mye av romsøppelet, og varsler NASA hvis et kjent objekt er på kollisjonskurs med et romfartøy.
Siden romfarerne er utenfor den beskyttende jordatmosfæren er kosmisk stråling og solstormer også en risiko. I rommet utsettes astronautene for anslagsvis 27 ganger høyere strålingsdoser fra kosmisk stråling enn en person på jordoverflaten. Solen har fra tid til annen utbrudd og slynger ut store mengder høyenergi-partikler og intens stråling. Jordens magnetfelt – magnetosfæren – gir en viss beskyttelse, men særlig på romferder til månen eller Mars kan romfarerne være i livsfare om de skulle bli truffet av en solstorm.
Utdanning.
For å bli kvalifisert til astronaut-trening stilles det strenge krav til både fysisk og psykisk skikkethet.
NASA (USA).
De syv første astronautene i Mercury- og Gemini-programmet ble rekruttert fra det amerikanske flyvåpenet. Alle kandidatene hadde lang fartstid som testpiloter.
Apollo-programmet benyttet også militære testpiloter, men disse fikk etterhvert selskap av sivile astronauter med akademisk bakgrunn. Etter hvert som romfergeprogrammet tok form, innså NASA at mer spesialisering var nødvendig. Til det flytekniske blir fortsatt piloter fra flyvåpenet foretrukket, mens ferdspesialistene blir rekruttert fra vitenskapsmiljøet.
Kandidater som består den ukelange opptaksprøven får tittelen astronaut-kandidater og starter det 2-årige treningsprogrammet for å bli astronauter. Fullført astronaut-trening er allikevel ingen garanti for at kandidaten vil bli akseptert som astronaut. De som blir akseptert mottar «astronautvingen» i sølv. Denne blir erstattet med en i gull etter første romferd.
Roskosmos (Russland).
I likhet med USA rekrutterte russerne kosmonautene sine fra flyvåpenet. Særlig var testpiloter ønsket. Jurij Gagarin var major i flyvåpenet da han var med på Vostok 1-ferden. På grunn av mindre åpenhet er det vanskelig å fastslå eksakte opptakskrav hos Roskosmos. Det som vites er at alle de 5 "romturistene" (jan. 2008) som reiste med russiske romfartøy, gjennomgikk grundige tester og treningsprogram før de fikk tillatelse til å bli med på romferdene.
ESA (Europa).
Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har ikke egne romfartøy til bemannede ferder, men leier istedet plass hos NASA eller Roskosmos. ESA har for tiden (januar 2008) besatt 13 av 16 astronautstillinger. Halvparten har bakgrunn som militære testpiloter, mens den andre halvparten er forskere innen fysikk og medisin. De 16 stillingene fordeles slik: Frankrike, Tyskland og Italia har fire plasser hver, mens de fire siste plassene fordeles mellom de øvrige medlemslandene.
CNSA (Kina).
Kinesiske astronauter (eller "taikonauter") har hittil vært rekruttert fra det kinesiske flyvåpenet.


Spansk galgo.
Spansk galgo er også kjent som spansk mynde og galgo español. Rasen stammer som navnet sier i fra Spania, der den har røtter som strekker seg tilbake mot maurernes invasjon på 800-tallet.
Opprinnelse og alder.
Spansk galgo er en gammel mynderase som trolig kom til den iberiske halvøy med maurerne på 800-tallet. Opphavet er således trolig sloughi og podenco (ibizahund), men på 1800-tallet har også greyhound blitt krysset inn. Først da fikk rasen sin endelige utforming.
Den spanske adlen skattet disse hundene for deres egenskaper som jakthunder og sosiale følgesvenner. På 1600-tallet og 1700-tallet ble mange hunder eksportert til bl.a. Irland, der man fortsatt finner spor av den i form av den populære lurcheren.
Utseende, anatomi og fysikk.
Det er forskjell på de galgos som avles for sitt eksteriør og på de som avles for jakt og veddeløp. De sistnevnte er gjerne kraftigere og mer kompakt bygget.
Rasen har mye til felles med greyhound hva utseende angår, men den er ca. 10 cm lavere og litt mer rektangulær i formen. Muskulaturen er flat og langstrakt, i motsetning til greyhoundens mer bulende og mer eksplosive muskulatur. Det indikerer at denne hunden har mer stamina enn greyhound. Den gir også et mer langbeint uttrykk. Skallen er flat og ørene er noe større og høyere ansatt enn hos greyhound. Mye taler allikevel for at disse hundene har et felles opphav.
Spansk mynde skal være elegant å se til, hurtig og ha lange, vakre linjer. Rasen finnes i to pelsvarianter, en korthåret og en ruhåret. Sistnevnte har middels lang pels og antydning til skjegg. De fleste farger og kombinasjoner er tillatt.
Hannene blir ca. 62-70 cm i skulderhøyde, tispene ca. 60-68 cm. Vekten ligger på ca. 25-30 kg hos hannhunder og 20-25 kg hos tisper.
Bruksområde.
Spansk mynde er avlet for hetsjakt på hare og annet småvilt, og jakter best alene. I Spania drives det fortsatt endel hetsjakt med mynder, selv om dette nå er forbudt i de fleste andre vestlige land.
Spansk mynde er også ofte å se på veddeløpsbanen, spesielt i hjemlandet. Totalisatorspill er tillatt og meget populært i Spania. I vesten forøvrig er denne hunden først og fremst en god familiehund, dernest en sjelden og meget vakker utstillingshund. Den skal også ha meget gode egenskaper i lure coursing.
Lynne og væremåte.
Spansk mynde har et mildt lynne, men er gjerne litt egenrådig og ofte litt sky og skeptiske til fremmede. Den regnes imidlertid som en god og snill familiehund, som er rolig inne og aktiv ute. Den er nøysom i kosten og ofte svært flokkorientert.
Rasen er populær i Spania, hvor den forekommer i rikelig antall, men den er fortsatt ganske sjelden utenfor hjemlandet. Som type har den alle særtrekkene til vestlige mynder.
Annet.
Rasen trenger endel mosjon for å trives, samt regelmessig børsting. I Norge organiseres rasen av Norsk Myndeklubb.


Roi Et (provins).
thumb
thumb
Roi Et (ร้อยเอ็ด) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 39 300.
Provinshovedstaden heter også Roi Et.
Navnet "Roi Et" betyr 101, og viser til de opprinnelig elleve byene om omgav hovedbyen, og de elleve byportene. For å understreke byens betydning ble tallet overdrevet.
Det var bosetting i området allerede på Khmerrikets tid, noe flere ruiner bærer vitnemål om. Men den virkelig oppblomstring kom da laoter fra Champasak bosatte seg nær Suwannaphum i Ayutthayakongedømmets storhetstid. Kong Taksin flyttet byen (den nåværende provinshovedstaden) til der den i dag ligger, og den hadde da navnet Saket Nakhon.


Og dagen inntil nå er god.
"Og dagen inntil nå er god" er en bok av Bertine Zetlitz, utgitt på forlaget Aschehoug i 2000. Fotografiene i boken er tatt av Nils Vik.
Boken er gitt ut i etterkant av plateutgivelsen "Beautiful So Far", og består av 23 sangtekster på engelsk og 23 prosatekster på norsk. Prosatekstene tar utgangspunkt i sangstekstene.
På bakgrunn av sitt kjennskap til kjendislivets og musikkbransjens verden, og med forankring i en reflekterende og litterær tone, fanger hun en tidsånd av identitetsglidninger, frekk kvinnelig arroganse og undrende, utprøvende refleksjon. Boken kan også leses som en særegen og tankefull refleksjon fra et ståsted midt i popbransjens galskap og flimrende kaos.
Mange av tekstene handler om makt og overgrep. Verden hun skriver om svever et sted mellom drøm, eventyr og en voldelig amerikansk roadmovie. Her troner en sterk, kynisk og morderisk kvinne som kommanderer menn, men som også kan vise svakhet i kjærlighet.


Polsk mynde.
Polsk mynde er også kjent som chart polski og stammer som navnet sier i fra Polen. Dette er en av de større myndene vi kjenner til, men akkurat hvor og når den oppsto har vært et tema for debatt i lang tid.
Opprinnelse og alder.
Mange mener at polsk mynde har eksistert i Polen siden tidlig på 1500-tallet, men slike hunder omtales alt i kilder fra 1100-tallet. Trolig nedstammer den fra orientalske mynder. Russerne mener imidlertid den må være en etterkommer og nær slektning til chortaj, hvilket virker sannsynlig når rasene sammenlignes. Chart er imidlertid større, så kanskje ble andre mynder og lokale hunder krysset inn på 1800-tallet.
De tidligste beskrivelsene stammer fra 1600-tallet (Gostomski), og hunden har vært flittig avbildet på malerier gjennom hele 1800-tallet. Rasen betraktes av mange som en nær slektning av både saluki og tazi, men dette slektskapet er kanskje ikke like nært som mange har trodd. I Polen kjente man til mynder alt 1100-tallet, men at dette var neppe samme hunden. Noen mener også rasen kan være en etterkommer av middelalderske greyhounder, som ble benyttet i krig, og mer langhårede østlige myndetyper, men dette vet ingen særlig mye om. Det er imidlertid slik at både chart, chortaj og borzoi har en rekke anatomiske likheter. De dukker alle plutselig opp i historiske kilder fra 1600-tallet, innenfor et forholdsvis homogent geografisk område. Russiske kynologer har lange ment at chart og chortaj egentlig var samme hund, samtidig som en rekke kynologer mener at chortaj og borzoi har hatt en felles stamfar. Det er derfor et åpent spørsmål om disse tre hunderasene før 1600 var en og samme hund.
Rasens popularitet har vært varierende under århundrene. Av og til som den mest betydningsfulle hunderasen i Polen, og til andre tider, særlig under de 2 verdenskrigene, nær ved å bli utryddet. Malgorzata Szmurlo, senere også med hjelp av sin søster, Izabella Szmurlo, må kunne sies å ha vært sentrale i arbeidet med å redde rasen. De søkte rundt etter eksemplarer i Polen og Ukraina, og klarte i 1977 å bringe fram sitt første valpekull. Dette var trolig redningen for rasen, som siden har fått stadig større og større oppslutning. At ukraisnke mynder ble krysset inn, tyder også på at russerne kan ha rett med hensyn til chortaj.
Som tilfellet var med mange raser, ble den polske mynden reddet for ettertiden ved et uegennyttig og fortjenstfullt arbeid av raseentusiaster i hjemlandet. Den gjeldende standarden ble fastsatt av FCI så sent som i 1989. Kun få hunder eksisterer i Skandinavia, hvorav noen i Norge.
Utseende, anatomi og fysikk.
Polsk mynde tilhører de største myndene. Hannene kan bli omkring 70-80 cm i skulderhøyde, mens tispene er ca. 68-75 cm høye. Vekten ligger vanligvis på ca. 25-40 kg, avhengig av kjønn.
Polsk mynde er en stor, sterk og muskuløs hund med svakt rektangulær kroppsbygning. Den er større og kraftigere enn de fleste andre mynderasene. I sakte gange er denne rasen kjent for å gå i passgang, men når takten økes skal den gå over til diagonalgang. Karakteristisk er også at rasen snorer i langsomt trav.
En særegenhet er den svært tålige huden disse hundene har. Den sies å være langt sterkere enn for andre vestlige mynder, som lett får rift og flenger. Også pelsen i seg selv er spesiell, i og med at hårene er meget hårde (strie) og glatte (ikke rue). lengden kan variere noe og er gjerne litt lengre ved skulderene, bak på lårene og på undersiden av halen. Alle farger er tillatt, også kombinasjoner.
Bruksområde.
Rasen ble opprinnelig brukt til hetsjakt på hare, rødrev og ulv i hardt klima og vanskelig terreng, men i våre dager er den først og fremst en hyggelig og spesiell familie- og utstillingshund. I middelalderen jaktet man gjerne fra hesteryggen, gjerne med et helt kobbel av hunder. Ofte benyttet man også jaktfalk. Hetsjakt er imidlertid ikke lenger tillatt i Polen.
Rasen er også kjent for å ha gode vaktegenskaper og har vært benyttet som vakthund gjennom lang tid.
Lynne og væremåte.
Rasen regnes som selvstendig og noe reservert overfor fremmede, i større grad enn mynder flest. Overfor familien og dens nærmeste venner regnes den derimot som både tolerant, mild og hengiven. Rasen er nøysom i maten, i likhet med de fleste mynder.
Annet.
Rasen er meget sjelden utenfor hjemlandet.


Ungarsk mynde.
Ungarsk mynde er kjent som Magyar Agàr i hjemlandet, og har svært mye til felles med greyhound, men den er noe mindre i størrelse. Den har røtter tilbake til 800-tallet i Ungarn.
Opprinnelse og alder.
"Agár" betyr rett og slett mynde. Det hersker stor usikkerhet med hensyn til opphavet til denne hunderasen, som noen mener den nedtammer fra gamle asiatiske mynder som ble innført til Europa på 800-tallet. Der ble de krysset med lokale raser. Også de gamle madjarenes jakthunder, som man mener var av nordafrikansk sloughi opphav, har med stor sikkerhet blitt krysset inn på 1200-tallet.
Denne mynden ble først og fremst skattet av overklassen i det gamle Ungarn. De drev med jakt på hare og kanin, og i noen grad også på større vilt og fugl. Det skal også ha eksistert en mindre variant av rasen. Også bøndene benyttet nemlig disse hundene til jakt en gang i tiden, men jakt på hare ble forbudt i Ungarn på 1800-tallet. Etter dette forsvant rasen nesten helt.
Mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet bestemte man seg for å forsøke å redde rasen, gjennom kryssavl med greyhound. Den regnes imidlertid ikke for å ha blitt fullt restituert før omkring 1960. I 1966 ble rasen anerkjent av FCI.
Utseende, anatomi og fysikk.
Ungarsk mynde minner mye om greyhound, men er mindre og ikke like hurtig. Den har en langstrakt og muskuløs, strømlinjeformet kroppsbygning, med lange smale lemmer og kraftig lårmuskulatur, dyp brystkasse og godt opptrukket buk. Den har rett rygglinje og buet lendeparti. Halen er lang og bæres sabelformet. Hodet er langt og smalt (kileformet) og har rosenformede hengeører.
Pelsen er kort og glatt, men tykkere på vinteren. Alle farger er tillatt, også partifarget (flekket) og brindlet (tigret).
Hanner blir ca. 65-70 cm i skulderhøyde, tispene noe mindre. Vekten ligger normalt på ca. 30 kg hos hanner og ca. 25 kg hos tisper.
Bruksområde.
Tradisjonelt er dette en hetsende jakthund på småvilt, rev og hjortedyr, men rasen har også vist seg dugelig på sporing. I Norge er den først og fremst en ypperlig familie- og utstillingshund.
Lynne og væremåte.
Ungarsk mynde er en tøff, aktiv og svært besluttsom hunderase. Den er meget sosial og regnes som flink med sin egen families barn, men er gjerne noe skeptisk til fremmede. Den blir en ypperlig familiehund, som ikke gjør så mye av seg innendørs. Man må imidlertid regne med å gi den endel mosjon. Den trenger en tydelig, men tålmodig leder og kan være noe følsom av natur.
Annet.
Rasen er følsom for kulde, og bør børstes to ganger i uken.


Mary-Kate og Ashley Olsen.
Ashley og Mary-Kate Olsen på Tribeca Film Festival 2011.
Mary-Kate Olsen" og "Ashley Fuller Olsen er to tvillingsøstre fra USA (født 13. juni 1986) som er skuespillere sammen og etterhvert hver for seg. De har medvirket i filmer og TV-serier siden de var småbarn, men fikk sitt store gjennombrudd i TV-serien "Under samme tak" ("Full House"). Skjønt de er meget like er de egentlig toeggede tvillinger.
Karriere.
Søstrene ble født i 1986 i Sherman Oaks i California. Slekten Olsen er av dansk og norsk opprinnelse. Da tvillingene Olsen var ni måneder gamle tok deres mor dem med til prøvespill for rollen som Michelle Tanner i TV-serien "Under samme tak". Egentlig var det allerede funnet et par som skulle spille Michelle i den nye serien, men produsentene ombestemte seg da de fikk se tvillingene Olsen.
Publikum ble så begeistret i Mary-Kate og Ashley Olsen slik at det var grunnlag for flere TV-serier hvor de begge kunne spille samtidig. I 1993 kom deres første film, "To grandmothers house we go", og i 1995 gjorde de filmen "It Takes Two". I løpet av de neste årene spilte de inn rundt tretti filmer som ble gitt ut direkte på video. "Nickelodeon Kid’s Choice Awards". I 2001 kom deres tredje komedieserie, "So Little Time", hvor de spilte tvillingene Chloe og Riley Carlson, som bodde i California med sine fraskilte foreldre og en nysgjerrig hovmester.
I 2004 hadde de hovedrollene i filmen "New York minute" hvor de spilte tvillingsøstrene Jane og Roxy Ryan.
Søstrene startet også foretaket Dualstar Entertainment med Robert Thorne som arbeidet for tvillingene i femten år. Før de fylte 10 år var Mary-Kate Olsen og Ashley Fuller Olsen de yngste millionærer i USA som selv har tjent sine egne penger. I dag har tvillingene kjøpt ut Robert Thorne og eier selv hele foretaket. Dualstar selger og lanserer alle produkter som markedsføres i tvillingenes navn, eksempelvis filmer, bøker, sminke, plater og klær. I dag omsetter foretaket for to milliarder i året.
Søstrene Olsen har designet klær for jenter mellom fire til fjorten år for den amerikanske billigkjeden Wal-Mart under navnet «Mary-Kate and Ashley: Real fashion for real girls». Etter det har de beveget seg oppover på motestigen med merket «The Row» samt undermerket «Elizabeth & James» (oppkalt etter to av søsknene sine).
I dag er tvillingene interessert i å gjøre karriere enkeltvis.
I oktober 2008 utgir søstrene Olsen boken, Influence der de har intervjuet en rekke store moteskapere.
Søstrene har en eldre bror, Trent, en lillesøster, Elisabeth samt to halvbrødre Taylor og Jake. Foreldrene ble skilt i 1995 og faren fikk halvbrødrene med sin nye hustru Martha Mackenzie-Olsen.


Axim.
Axim er en kystby i Ghana. Den ligger 63 km vest for havnebyen Takoradi, sør for kystveien til Elfenbenskysten. Byen var tidligere hovedstad i kongedømmet Axim.
Et portugisisk fort, San Antonio de Axim, er bevart i byen og er åpent for publikum. Det ble bygget av portugisiske kolonister på begynnelsen av det 16. århundre, og senere endret av nederlendere. Utenfor kysten ligger flere øyer, hvorav en er forbundet med fortet via en undersjøisk tunnel.
Det er også to store herregårder fra den britiske perioden, bygget for velstående tømmereksportører.
Axim styres tradisjonelt av en "omanhene", en høvding som skal være av utenlandsk herkomst. Denne tittelen eksisterer fortsatt, men har for det meste kun seremoniell betydning.
Økonomien domineres av fiskerflåten, turisme, kokosnøtter og gummiplantasjer.
I august hvert år holdes "Kundumfestivalen", som sammenfaller med den beste fisketiden. Mange tilreisende, også fra nabolandene, kommer da for å delta i festen, for å fiske og for å drive handel.
Kulturelt tilhører Axim nzema, en gren av akan-kulturen. Unntaket er kongen, som tilhører biffeche. De vanligste språkene er nzema, fante og engelsk. Kristendommen er den dominerende religion, fordelt på Den anglikanske kirke, Den katolske kirke, Den presbyterianske kirke, Pinsekirken og mindre sekter. Det finnes også en moské og en rekke fetisjprester.


Den røde armé.
Den røde armé, egentlig "Arbeidernes og bøndenes røde hær" (på russisk RKKA – Rabotsje-Krestjanskaja Krasnaja Armija, РККА: Рабоче-Крестьянская Красная Армия), var betegnelsen som ble brukt om de væpnede styrkene som ble opprettet av bolsjevikene etter den russiske borgerkrigen i 1918. Denne hæren ble så Sovjetunionens væpnede styrker etter opprettelsen av unionen i 1922. Den røde armé ble stiftet og organisert av Leo Trotskij, og omfattet raskt nesten 4 millioner mann (under borgerkrigen). Til å begynne med besto Den røde armé av arbeidere, tidligere soldater, intellektuelle og svært mange bønder som var redde for å miste jorda de hadde tilegnet seg under den russiske revolusjonen.
I begynnelsen var deltakelse i hæren basert på frivillighet, og man hadde verken grader eller utmerkelser av noe slag. Offiserene ble valgt gjennom en demokratisk prosess. 29. mai 1918 ble det imidlertid obligatorisk for menn i alderen 18 til 40 år å verve seg.
Foruten den russiske borgerkrigen deltok den røde armé også i Den polsk-sovjetiske krig, samt invadering av andre ferske stater fra det tidligere Tsar-Russland, beliggende i Kaukasus og Sentral-asia.
Etter 2. verdenskrig – i 1946 – skiftet styrkene navn til Sovjethæren.
Navnet spiller på kommunismens symbolfarge rødt.
Etter Sovjetunionens opprettelse i 1922.
Stalins utrenskninger i det sovjetiske offiserskorpset på 1930-tallet fjernet mange av hærens dyktigste menn. Like fullt deltok den røde armé kamper mot Finland i Vinterkrigen 1939-1940 og mot japanerne ved Khalhin Gol i det nordlige Mongolia. Vinterkrigen viste hvor dårlig organisert den røde armé var, og dette var en direkte faktor til at Hitler valgte å invadere Sovjetunionen.
Ved Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble det raskt tydelig hvor dårlig organisert og trent hæren var. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner soldater, skapte det tyske angrepet panikk og kaos på sovjetisk side. Den røde armé klarte ikke å hindre at Wehrmacht i desember 1941 hadde nådd utkanten av Moskva og tatt hundretusener av sovjetiske soldater til fange. Krigslykken snudde gradvis i russernes favør det påfølgende året og i mai 1945 kunne soldater fra den røde armé heise sovjetflagget over riksdagen i den tyske hovedstaden Berlin.
Den røde armé har i ettertid fått mye av æren for at Wehrmacht ble presset tilbake, og at aksemaktene tapte annen verdenskrig. Den røde armés omdømme er imidlertid sterkt tynget av utallige bevis på at de sovjetiske soldatene gjorde seg skyldige i grove krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og brudd på menneskerettighetene. Den røde hær stod blant annet bak omfattende etnisk rensning av millioner av mennesker, deltok i massakrer og i deportasjon av millioner til Stalins konsentrasjonsleirer, Gulag.


Kubikkpetameter.
Kubikkpetameter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkpetameter er volumet av en kube hvor hver side er en petameter (en billion kilometer) lang.
Kubikkpetameter er en enhet som representerer et volum som er for stort til at enheten har særlig praktisk anvendelse.


Kubikkexameter.
Kubikkexameter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkexameter er volumet av en kube hvor hver side er en exameter (en billiard kilometer) lang.
Kubikkexameter er en enhet som representerer et volum som er for stort til at enheten har særlig praktisk anvendelse.
En kube med et volum på en kubikkexameter vil kunne romme hele vår galakse, Melkeveien, mange ganger på tvers, på langs og i høyden.


Kubikkzettameter.
Kubikkzettameter er en avledet SI-enhet for måling av volum.
En kubikkzettameter er volumet av en kube hvor hver side er en zettameter (en trillion kilometer) lang.
Kubikkzettameter er en enhet som representerer et volum som er for stort til at enheten har særlig praktisk anvendelse.


Ankobra.
Ankobra er en elv i Ghana. Den har sitt utspring ved Wiawso, og renner omkring 190 km sørover til Guineabukta. Den har tidevannsforskjell opp til Tomento. Elvene som renner inn i Ankobra er Fure, Mansi og Bonsa.
Elven er navigerbar for småbåter omkring 80 km inn i landet. Over dette har den en rekke stryk. Det er foreslått å anlegge kraftverk i den øvre delen.


Kumasi.
Kumasi er administrasjonssenteret i Ashanti i Ghana, og er landets nest største by. Den er kjent som "The Garden City" på grunn av den varierte floraen i området, og ligger i den sentrale delen av landet, omkring 250 km (kjørestrekning) fra Accra.
Omkring 32 km nord for Kumasi ligger Bosumtwisjøen, den største naturlige innsjøen i Ghana.
Kumasis mest kjente bysbarn er FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan.
Historie.
Utsikt over markedet og en sentral del av byen.
Byen ligger i et regnskogsområde, men det har vært ryddet siden steinalderen. Tidlig i det 17. århundre var Kumasi en ubetydelig landsby, men under Osei Tutu ble den hovedstad for ashantikonføderasjonen. Byens hersker, "kumasehene", var også hersker over den mektige konføderasjonen.
Ifølge ashantienes legender var det i Kumasi Okomfo Anokye mottok Den gylne stol fra gudene, som et symbol på ashantifolkets sjel. Byens største sykehus heter Komfo Anokye Teaching Hospital, og ligger ved stedet hvor han skal ha mottatt stolen.
I 1874 ble deler av byen, inkludert det kongelige palasset, ødelagt av britiske styrker. Med unntak av opprørstider ble ashantienes konge tolerert av britene, og hadde en viss makt i regionen. Byen er fortsatt sete for ashantienes konge, som siden Ghana ble selvstendig i 1957 først og fremst har hatt en seremoniell rolle.
Demografi.
Den største etniske gruppen er ashanti, men på grunn av tilflytting fra andre deler av landet har andre grupper vokst.
Omkring 80 % av befolkningen er kristne og omkring 20 % muslimer; et lite antall mennesker tilhører den tradisjonelle religionen. Byen er anglikansk bispesete og katolsk erkebispesete.
Økonomi.
På grunn av rike gullårer i området er Kumasi blant de rikeste byene i Ghana. Andre viktige varer er tømmer og kakao. 50 % av Ghanas tømmerindustri er lokalisert i Kumasi, med mer enn 4000 ansatte.
Infrastruktur.
Kumasi har ett offentlig sykehus, Komfo Anokye Teaching Hospital, med 736 senger (1992). I tillegg var det pr. 1992 fem offentlige klinikker og 57 private klinikker.
Kwame Nkrumah University of Science and Technology of Ghana (tidligere "Kumasi College of Technology") ligger i Kumasi.
Fra byens flyplass går det innenriks- og militær trafikk.
Severdigheter og kultur.
National Cultural Centre er et museum viet til byens og ashantifolkets historie og kultur. Det har utstillinger av samtidskunst, museumsgjenstander og en rekonstruksjon av en tradisjonell landsby. Senteret ble åpnet i 1951 som "Ashanti Cultural Center". I 1963 la president Kwame Nkrumah det under regjeringens ansvar, og ga det nytt navn.
Det er også et militærmuseum i Kumasi Fort, som ble bygget av britene i 1897.
Den lokale fotballklubben er Kumasi Asante Kotoko, som har vunnet flere nasjonale og internasjonale turneringer. De har et stadion som bygget i 1959 og renovert i 1978. Med 100 000 sitteplasser er det landets største idrettsarena.


VM i fotball for kvinner.
VM i fotball for kvinner er den viktigste turneringen i internasjonal kvinnefotball. Verdensmesterskapet arrangeres hvert fjerde år av FIFA, idrettens øverste organ, og ble første gang arrangert i 1991.
Historie.
VM i fotball for kvinner er en av de seneste tilskuddene til internasjonale fotballturneringer. Da det endelig ble arrangert, hadde allerede EM, Asiamesterskapet og Oseaniamesterskapet for kvinner blitt arrangert. Tidligere på året i 1991 ble også både Sudamericano Femenino og Asiamesterskapet blitt arrangert.
Imidlertid var det gjennomført gjentatte uoffisielle mesterskap og turneringer, fra 1970 til det siste i 1988. Alle var basert på invitasjon, og det var dermed ingen kvalifisering. I de tidligere var det med ikke-FIFA-godkjente land, som Polynesia/Hawaii, og B-lag. I det siste mesterskapet for inviterte lag var det 12 lag, alle medlemmer av FIFA, og ingen B-lag. Denne turneringen ble vunnet av Norge i finalen mot Sverige. I motsetning til UEFA, valgte ikke FIFA å godkjenne noen av de uoffisielle VM.
i tillegg til vertslandet, Kina
Mesterskapet ble gjennomført etter samme mønster som VM for menn, med innledende puljer. Derfra gikk åtte lag videre til kvartfinaler, så fire lag til semifinaler og finaler. I den første finalen møttes USA og Norge, og USA ble den første verdensmesteren i fotball for kvinner. Neste mesterskap ble gjennomført i 1995 i Sverige. Fordelingen i forhold til de overnasjonale særforbundene var den samme, bortsett fra at UEFA-landene fikk en færre, mens CONCACAF fikk en mer. Ettersom Sverige var vert, fikk likevel UEFA med fem land i sluttspillet. Denne gangen var det Norge som vant, etter å ha slått Tyskland med 2–0 i finalen.
VM i 1999 ble utvidet til 16 lag; UEFA fikk to ekstra plasser, til seks, mens CAF økte sin kvote fra én to to og AFC fra to til tre. Mesterskapet gikk i USA, en tilskuermessig storsuksess: over 35 000 tilskuere i snitt så kampene, og finalen mellom USA og Kina hadde over 90 000 tilskuere. USA vant kampen på straffesparkkonkurranse etter at lagene hadde spilt 120 målløse minutter.
VM 2003 skulle vært arrangert i Kina, men på grunn av frykt for SARS i landet, ble mesterskapet flyttet til USA fire måneder før avspark, og Kina ble derfor gitt 2007-mesterskapet som kompensasjon. Utsettelsen skjedde så sent at det ikke var mulig å gi USA en friplass som vertsnasjon, men USA hadde allerede kvalifisert seg. Likevel ble ikke tilskuertallene i nærheten av 1999-mesterskapet, noe på grunn av at mindre stadioner ble bukt. Kina fikk sin friplass, men ville uansett vært gode nok i Asiamesterskapet til å nå turneringen. Ellers fikk CONMEBOL to deltakere for første gang; plassen deres ble tatt fra UEFA.
USA startet igjen turneringen med fire seire, men tapte semifinalen 0–3 for Tyskland, som også hadde vunnet fire kamper på rad og blant annet slått Russland 7–1 i kvartfinalen. På den andre halvdelen av tablået slo Sverige og Canada ut gruppevinnerne Brasil og Kina. Sverige snudde 0–1 til 2–1 i semifinalen, men tapte mot Tyskland i finalen på golden goal. Golden goal-regelen ble avskaffet året etter, og dette var siste gang regelen ble brukt på seniornivå.
VM i 2007 ble dermed arrangert i Kina. Lagfordelingen mellom forbundene var nesten identisk med 2003, men Japan, som tredje beste lag i AFC utenom vertsnasjonen, måtte ut i en utslagskamp mot Mexico fra CONCACAF. Dette var første gang det spiltes en interkontinental kamp i VM-kvalifiseringen.
Brasil nådde finalen for første gang etter å ha slått USA 4–0 i semifinalen. I den andre semifinalen møttes Norge og Tyskland, begge lag som hadde klart å nå semifinalen for fjerde gang av fem mulige, og de regjerende mestrene Tyskland vant 3–0. Finalen var lagt til det mindre Hongkou Stadion og bare 31 000 så Tyskland forsvare sin tittel ved å slå Brasil 2–0. Tilskuersnittet for hele turneringen var, som i 1999, over 35 000.
Mesterskapet i Tyskland i 2011 var det sjette i rekken, men bare det andre VM arrangert i Europa.
Format.
I 1999 ble antall lag økt fra 12 til 16. Det var snakk om å øke antall lag fra 16 til 24 etter VM i 2007, men FIFA-sjef Sepp Blatter gikk sterkt ut mot det etter at Tyskland slo Argentina 11-0. Derfor er det også 16 plasser å spille om til VM i Tyskland i 2011.
De 16 plassene ble fordelt som i 2007, men med det unntak at UEFA nå må spille kvalifiseringen som AFC måtte igjennom i 2007, mot CONCACAFs 3. beste lag. Tross at ni av de beste 16 lagene på FIFAs verdensranking for kvinner er UEFA-medlemmer, kan UEFA altså maksimalt få seks lag i VM. Tilsvarende er fire av de beste 14 lagene på rankingen AFC-medlemmer, men AFC kan maksimalt få tre lag i VM.
Lagene blir fordelt i fire grupper á fire lag, der de to beste i hver gruppe går videre til kvartfinale. Deretter blir taperne i hver kamp slått ut av mesterskapet. Om det er uavgjort etter 90 minutter, spilles det ekstraomganger, og om det fortsatt ikke er noen avgjørelse kåres vinneren i straffesparkkonkurranse. Lag som møtes i gruppespillet kan ikke møtes igjen før i finalen.
Tilskuerrekord.
De 10 kampene med flest tilskuere


Kirgisisk mynde.
Kirgisisk mynde (kirgizskaya borzaya) er en gammel mynderase som kommer fra fjelltraktene mellom Kirgisistan og Kina. Den er også kjent som kyrgyz taigan eller bare taigan. Hunderasen regnes som en «nasjonalskatt» i hjemlandet.
Opprinnelse.
Taigan er en utpreget fjellmynde som kan ha eksistert som en homogen hunderase i mer enn tusen år, men dette savner dokumentasjon. Typen tilhører den antikke sentralasiatiske gruppe av mynder. Den kan være en nær slektning av afghansk mynde, tazi og saluki, men slektskapet har ikke blitt dokumentert. Taigan finnes først og fremst i Tien-Shan-fjellene i Kirgisistan, hvor den har sitt naturlige tilhold i 2 000–4 000 meters høyde. Den er ikke tallrik.
På kirgisisk betyr "taigan" rett og slett "rask" eller "hurtig". Den går også under navn som "kyrgyz borzoi" og "kirgizskaya borzaya". Hunderasen ble erklært å være en «nasjonalskatt» i 1996, og siden 18. juni 1998 har det ikke vært tillatt å eksportere hunder ut av Kirgisistan, uten spesialtillatelse fra den kirgisiske myndigheter. Oppdrett med rasen skjer også i de baltiske landene.
"Zwiazek Kynologiczny w Polsce" (Polsk kennelkubb) er medlem av FCI og har siden mars 2006 anerkjent rasen, som nå kan stilles på nasjonale hundeutstillinger i Polen. Dette er et første skritt på veien til full internasjonal anerkjennelse. Rasen anerkjennes ikke av FCI per 2011, men den har en nasjonal rasestandard fra 1995.
Norges første taigan het Lucas (f. 1992) og kom til Norge fra Argentina, der han ble adoptert av Rosa Rovira som siden flyttet til Norge.
Den 28. november 2003 ble to taiganvalper gitt i gave til henholdsvis Kong Harald V og daværende statsminister Kjell Magne Bondevik under et statsbesøk i Norge av daværende president i Kirgisistan, Askar Akajev. Dagbladet skrev da fyldig om de komplikasjonener gaven avstedkom på grunn av norske importregler.
Beskrivelse.
Rasen har mye til felles med afghaneren hva anatomi og eksteriør angår, men er generelt noe lengre i kroppen. Hannene skal være minst 65 cm i skulderhøyde, mens tispene gjerne er ca. 5 cm lavere. Vekten ligger normalt på 15-25 kg, avhengig av kjønn.
Pelsen er lang og tett i strukturen med et silkeaktig preg, kort over ryggen. De lange hårene kan bølge noe, men skal ikke krølle. Pelsen på labbene er svært tett og oljeaktig stri, formet nærmest som en «sko» for å beskytte. Den tette pelsen, som er kortere enn hos afghaneren, trengs i de høydene disse hundene vanligvis ferdes, og den er et resultat av århundrers tilstedeværelse på den golde og kalde taigaen og de omliggende høyslettene i grensestrøkene mot Kina, Kasakhstan og landene rundt. Fargene kan variere fra blek brun til sort, med eller uten innslag av hvitt.
Bruksområde.
Taigan er en dyktig hetsende jakthund som ofte jakter sammen med dressert kongeørn. De læres opp fra de er små og jakter også alene. Denne mynderasen er kjent for aktivt å bruke luktesansen når den jakter, noe som ellers ikke er like vanlig blant mynder. Når den jakter, vil den typisk slå ut omkring 170–200 meter fra eieren, i en rask sprint for å nedlegge et bytte og så halse for å varsle jegeren om den lykkes.
Taigan jakter tradisjonelt på fjellgeit og andre ville klovdyr, stepperev, rødrev, grevling, ulv, hare og annet småvilt. Det fortelles også at en taigan alene kan drepe en ulv, men dette har aldri blitt dokumentert. Hunderasen har også gode egenskaper som vakthund.
Atferd.
Taigan er normalt sky og skeptisk til fremmede, men skal være en hengiven og lojal familiehund. Det fortelles at hannene ofte er dominante overfor andre dyr.
Referanser.
__NOTOC__


Slackware.
Slackware er en Linux-distribusjon laget av Patrick Volkerding og Slackware Linux, Inc. Slackware var en av de tidligste distribusjoner av Linux, og er den eldste som fremdeles vedlikeholdes.
Slackwares mål er designstabilitet og enkelhet, og å være den mest Unix-like distribusjonen av Linux ved å bruke rene tekstfiler til konfigurering og ved å gjøre så få endringer av upstream programvarepakker som mulig.
Navn.
Navnet «Slackware» henger sammen med at distribusjonen startet som et uforpliktende privatprosjekt. For å hindre den fra å bli tatt for alvorlig i startfasen, ga Volkerding den et humoristisk navn som ble hengende igjen selv etter at Slackware ble et seriøst prosjekt.
«slack» henviser her til Church of the SubGenius, hvor «slack» er selve essensen. Flere slackware-bannere har også en piperøykende pingvin som henviser til J.R. «Bob» Dobbs.
Historie.
Slackware kom opprinnelig fra Softlanding Linux System (SLS), den mest populære av de opprinnelige Linux-distribusjonene. SLS dominerte markedet før utviklerne besluttet å endre det kjørbare formatet fra a.out til ELF. Dette var ikke en populær avgjørelse blant SLS sine brukere på det tidspunktet. Patrick Volkerding ga da ut en modifisert versjon av SLS som han kalte Slackware. Den første Slackware-versjonen, 1.00, ble gitt ut 16. juli 1993. Den ble gjort tilgjengelig som 3½" diskettbilder som kunne lastes ned fra anonymt FTP.
I 1999 gikk Slackwares utgivelsesnummer direkte fra 4 til 7. Dette ble forklart av Patrick Volkerding som et PR-stunt for å vise at Slackware var minst like oppdatert som andre Linux-distribusjoner, da mange lå rundt versjonnummer 6 på den tiden.
I 2005 ble GNOME-skrivebordsmiljøet droppet fra fremtidige utgivelser av Slackware. Dette ble ansett av endel i Linux-miljøet som en betydelig endring fordi GNOME ble brukt i svært mange Linux-distribusjoner. For å bøte på dette begynte mange dugnadsbaserte prosjekter å tilby komplette GNOME-distribusjoner for Slackware.
I 2009 ble den første offisielle 64-bitsversjonen av Slackware lansert. Entusiaster kunne prøve ut denne allerede i mai, selv om den ikke ble lansert offisielt sammen med versjon 13.0 før 26. august. Mesteparten av arbeidet med x86-64-versjonen blir kreditert til Eric «AlienBOB» Hameleers.
Designfilosofi.
Mange designvalg i Slackware kan bli ansett som eksempler på KISS-prinsippet («Keep It Simple, Stupid»). I denne sammenhengen henspiller «enkelt» til at systemet er konsekvent og transparent heller enn brukervennlig. Det meste av programvaren i Slackware bruker konfigurasjonsmekanismer som er lagd av programvarens opprinnelige utviklere, og det er få distribusjonsspesifikke mekanismer. Dette er årsaken til at det er så få GUI-verktøy for å konfigurere systemet, og dette kommer naturligvis på bekostning av brukervennlighet. Kritikere vurderer distribusjonen som tidkrevende og vanskelig å lære, mens tilhengere ser den som fleksibel og gjennomsiktig, og de setter pris på erfaringen de får i læringsprosessen.
Pakkeadministrering.
Slackwares pakkeadministreringssystem kan installere, oppgradere og fjerne pakker fra lokale kilder, men gjør ingen forsøk på å spore og administrere deler den er avhengig av, og er derfor avhengig av at brukeren sikrer at systemet har alle mappene og programmene som kreves av den nye pakken. Hvis noen av disse mangler, kan man risikere at det ikke kommer noen indikasjoner på problemet før man forsøker å ta i bruk programvaren.
Slackware-pakker er gzippede tar-filer med filnavn som slutter på.tgz og.txz. Fra versjon 13.0 ble standardpakkeformatet endret til.txz, selv om enkelte pakker relatert til pakkebehandling fremdeles er i.tgz. Hovedgrunnen for dette bytte var fordi lzma-algoritmen komprimerer bedre, samtidig som ytelsen ikke er nevneverdig dårligere enn gzip. En pakke inneholder filer som trengs i programvaren som installeres, såvel som ekstra filer som brukes av Slackware sin pakkeadministrasjon. Filene som danner en del av programvaren som installeres, er organisert slik at, når de er åpnet inn i en rotkatalog, blir filene plassert i sine installert plasseringer. De andre filene er de plassert under install/-katalogen i pakken.
To filer blir ofte funnet i install/-katalogen, som er slack-desc- og doinst.sh-filene. Disse er ikke satt direkte inn i filsystemet på samme måte som de andre filene i pakken. slack-desc-filen er en enkel tekstfil som inneholder en beskrivelse av pakken som blir installert. Dette brukes når du ser på pakker ved hjelp av pakkeadministratoren. doinst.sh-filen er et shell-skript som vanligvis er ment for å kjøre kommandoer, eller gjøre endringer som ikke kunne ha vært gjort bedre ved å endre innholdet i pakken. Dette skriptet er kjørt på slutten av installasjonen av en pakke.
Brytningen fra avhengigheter.
Mens Slackware i seg selv ikke inkluderer verktøy for automatisk å løse avhengigheter for brukeren ved å automatisk laste ned og installere dem, finnes det noen tredjeparts programvareverktøy som kan gi denne funksjonen, slik som APT gjør for Debian.
Swaret og slackpkg ble inkludert som ekstrapakker til Slackware 9.1 på sin andre CD, men ble ikke installert som standard. Swaret ble fjernet fra distribusjonen fra og med Slackware 10.0, men er fortsatt tilgjengelig som en tredjeparts pakke.
slapt-get er et kommandolinjeprogram likt APT. Men mens slapt-get ikkw gir avhengighetløsninger for pakker inkludert i Slackware distribusjonen, gir det et utgangspunkt til å bryte fra avhengigheter. Flere pakkekilder og Slackware baserte distribusjoner drar nytte av denne funksjonaliteten.
Alternativt gir NetBSDs pkgsrc støtte for Slackware, i tillegg til andre UNIX-like operativsystemer. pkgsrc gir en avhengighetsløsning for både binær- og kildepakker.
Versjoner.
Den siste utgitte versjonen av Slackware (x86/x86-64) er 13.37. Det er også en test-/utviklersversjon av Slackware kalt «gjeldende» ("current").
Maskinvarearkitekturer.
Slackware er primært utviklet for x86-PC-er, og fra versjon 13.0, x86-64-hardwarearkitektur. Men det har tidligere vært offisielle porter til DEC Alpha- og SPARC-arkitekturer. Per 2005 er det én offisiell port til 390-arkitekturen. Det finnes også uoffisielle porter til ARM, Alpha, SPARC, PowerPC og x86-64-arkitekturen (Slamd64 og Bluewhite64).
Tredjeparts.
Oppbevaringsteder for brukerens vedlikeholdte, tredjeparts Slackware-pakker leveres av og, som omfatter dels nyere versjoner av programvarer, dels programvare som ikke er utgitt i noen form av Slackware utviklerene. Disse oppbevaringstedene blir ofte brukt i forbindelse med tredjeparts pakkeadministrasjonsprogramvare, som for eksempel Swaret og slapt-get.
Dropline GNOME, og er prosjekter beregnet til å tilby Slackware-pakker for GNOME. Disse prosjektene finnes fordi Slackware ikke offisielt inkluderer GNOME, men et stort antall brukere foretrekker å ha GNOME installert uten å måtte gå gjennom den tidkrevende prosessen med å kompilere den fra kildekode.
Et annet prosjekt for å bygge GNOME er det automatiserte byggeskriptet SlackBot.
I tillegg til de uoffisielle pakkeoppbevaringsstedene nevnt ovenfor, det er et relativt nytt prosjekt kalt, hvis mål er å tilby byggeskripter for kompilering av add-on-programvare og skape Slackware-pakker.


Shaanxi.
Shaanxi (kinesisk: 陕西, pinyin: "Shǎnxī") er en provins i Folkerepublikken Kina med 36 millioner innbyggere.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 陕 for "Shan".
Romanisering og navn.
Etter Hanyu Pinyin-reglene skulle man, dersom man ikke medtok tonemerkene, for både "Shaanxi" og naboprovinsen "Shanxi" ha stavet navnene som «Shanxi»; forskjellen er i tonene: "Shānxī" og "Shǎnxī". For at forskjellen skulle være tydelig også uten tonemerker, valgte man stavingen «Shaanxi» (dette er forsåvidt også i pakt med romaniseringen Gwoyeu Romatzyh utviklet av Yuen Ren Chao) for provinsen Shǎnxī, mens «Shanxi» benyttes for provinsen Shānxī.
Med dette er «Shaanxi» det eneste kinesiske provinsnavnet som ikke romaniseres etter pinyin-regler.
Navnet kommer fra fylket 陕 "Shǎn", et fylke som ligger i naboprovinsen Henan, og fra 西 "Xi", som betyr «vest». Det gir: «Vest for [fylket] Shan».
Administrasjon.
Shaanxi er delt inn i 10 enheter på prefekturnivå (Én subprovinsiell by og 9 byprefekturer).
Disse 10 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 107 enheter på fylkesnivå (24 distrikter, 3 byfylker og 80 fylker). Disse er igjen inndelt i 1745 enheter på kommunenivå (917 bykommuner (towns), 680 kommuner (townships) og 148 subdistrikter).
Historie.
De første mennesker bosatte seg her for 1,15 millioner år siden og trengte så nedover og øst langs Guleelven. Shaanxi anses som en av de betydeligste vugger for den kinesiske sivilisasjon. Over 13 dynastier har hatt sine residenser i området, blant dem Zhou-, Qin-, Han- og Tang-dynastiene.
Den 2. februar 1556 ble provinsen rammet av det som anses å ha vært historiens kraftigste jordskjelv. Også naboprovinsene ble rammet; 830.000 menneskeliv gikk tapt.
Under dunganopprørene ble provinshovedstaden Xi’an i 1862 beleiret av inntrengende Taiping-opprørere fra sør, og året etter av muslimske hui. Frem til 1872 kontrollerte hui-kineserne særlig provinsens nordlige og vestlige deler, men også noen områder sørpå, og andre deler av det nordlige Kina. Under disse muslimske opprørene ble mange millioner drept, både hui- og han-kinesere. Dat det hele var over, var det svært få muslimer igjen i Shaanxi.
Mot slutten av 1911 ble også Xi'an grepet av revolusjonsbølgen, og provinsen Shaanxi erklærte seg uavhengig fra den keiserlige sentralregjering. Etter opprettelsen av Republikken Kina ble Shaanxi fra 1916 borgerkrigsslagmark mellom de nordlige militarister, kuomintangstyrker og kommunistiske styrker. Ca 1920 var det Anhui-klikken som dominerte, men rundt 1924 styrte Zhiligeneralene og 1926 Kuominchun. I den nordlige delen av provinsen etablerte kommunistene sitt sterke støttepunkt og sentrum i og rundt Yan'an i 1935 – område var endepunktet for "Den lange marsjen".
Geografi og klima.
Den nordlige del av Shaanxi er del av en ørken som dominerer store deler av Indre Mongolia. Sønnenfor, io provinsens sentrale deler, er et løssplatå. Qinlingfjellene løper på tvers, fra øst til vest, i de sørlige sentrale deler, og sør for fjellene er klimaet subtropisk.
Det nordlige Shaanxi er kaldt om vinteren, og svært varmt om sommeren. Vinter og vår er tørre årstider. Den sørlige del av provinsen får mnest regn.
Årlig middeltemperatur er mellom 9°C og 16°C – i januar er spennet mellom −11°C til 3.5°C, og i juni fra 21°C til 28°C.


Challenger (romferge).
"Challenger" eksploderer 73 sekunder etter oppskytning..
Minnestein for de døde i "Challenger"-ulykken.
"Challenger" (fartøybetegnelse: OV-099) var den andre romfergen (etter "Columbia") som ble tatt i bruk av NASA. Fergens første ferd begynte 4. april 1983, men ved den 10. oppskytningen – 28. januar 1986 – gikk det imidlertid galt; årsaken viste seg å være en sviktende O-ringpakning av gummi på en av de to faststoffmotorene. Gummien hadde blitt sprø pga. en periode med ekstrem kulde ved Cape Canaveral. Romfergen gikk i oppløsning og alle de sju astronautene ombord omkom, blant dem den 37 år gamle læreren Christa McAuliffe.
En tilsvarende katastrofe kunne ha skjedd i 1995, da de samme O-ringene som ble skjebnesvangre for "Challenger" ble skadet på romfergen "Atlantis" under oppskytning.
NASA fryktet for sikkerheten til romfergen "Discovery", som var i bane da skaden ble funnet på "Atlantis". Heldigvis skjedde ingenting.


Harry Stack Sullivan.
Harry Stack Sullivan (født 21. februar 1892 i Norwich, New York, død 14. januar 1949) var en amerikansk lege og psykiater kjent for sine teorier knyttet til psykoanalyse.
Sullivan, Harry Stack
Sullivan, Harry Stack
Sullivan, Harry Stack
Sullivan, Harry Stack


Torstein Knarresmed.
Torstein Knarresmed var antakelig en båtbygger fra Rovde på Sunnmøre, som var fiende av Olav den hellige, ettersom han hadde stjålet et skip fra ham. Båtbyggeriet lå ved sjøen i en bukt som er kalt Knardal, et navn mange av innbyggerne også har. Flere funn etter et skipsbyggeri for knarrskip er gjort der, og ble beskrevet allerede i «Strøms Beskrivelse av Søndmøre».
I følge Snorre var Torstein den første som hogg kongen under slaget ved Stiklestad. Han hogg kongen med øks rett over det venstre kneet. Finn Arnesson drepte da straks Torstein.


Vest-Afrika.
I tillegg regnes Tsjad og Vest-Sahara enkelte ganger med, selv om de økologisk og kulturelt har mer til felles med Nord-Afrika. Grensene mellom landene i regionen er i stor grad bestemt av kolonitidens grenser, og tar derfor ikke hensyn til grenser mellom forskjellige etniske grupper.
Den sørlige og vestlige grensen er definert av Atlanterhavet, eller mer presist Guineabukta. Mot nord grenser regionen mot Sahara. Den østlige grensen er vanskeligere å definere, og trekkes på forskjellige steder alt ettersom hvilke kriterier som legges til grunn.


Bolgatanga.
Bolgatanga (oftest kalt bare Bolga) er en by i Ghana. Den er administrasjonssenter for Upper East Region, og er den viktigste byen mellom Tamale 161 km lenger sør og grensen til Burkina Faso 45 km mot nord. Det er omkring 30 km til grensen til Togo.
Bolga er kjent som det nordlige Ghanas håndverkssentrum, og har et stort marked midt i byen. I tillegg til slikt man kan få kjøpt overalt i Ghana, lages og selges de særegne "Bolgahattene" der.


John Kufuor.
John Agyekum Kufuor (født 8. desember 1938) var Ghanas president fra 2001 til 2009. Han ble innsatt 7. januar 2001, og etterfulgte da Jerry Rawlings, som hadde vunnet over ham i 1996. 7. desember 2004 ble han gjenvalgt med 53 % av stemmene mot 44 % for hans største motstander. Hans innsettelse i 2001 var den første fredelige overlevering av makten siden Ghana ble uavhengig i 1957.
Han er utdannet ved University of Oxford i England, og er praktiserende katolikk.
Kufuor tilhører partiet New Patriotic Party, som er landets største parti. Hans politiske hovedsak er økonomisk reform, og han har også sikret større pressefrihet i landet. Hans motstandere sier ofte at han er «kjedelig». Til dette har han svart at «hvis kjedsommelighet gir oss fred og stabilitet, slik at folk kan holde på med sine vanlige sysler og leve med verdighet, da vil jeg si: La oss få mere kjedsommelighet».


VM i fotball 1970.
VM i fotball 1970 ble arrangert i Mexico. ble verdensmestre ved å slå 4-1 i finalen. Det var Pelés tredje og siste VM-tittel.
Turneringsformatet var det samme som i 1966: De 16 kvalifiserte lagene var inndelt i fire grupper à fire lag. De to beste lagene i hver gruppe avanserte til kvartfinalene.
Siden dette var Brasils tredje VM-tittel (de hadde allerede vunnet 1958 og 1962), vant de Jules Rimet-pokalen til odel og eie. Brasils trener, Mario Zagallo, ble den første fotballspilleren som ble verdensmester både som spiller (1958, 1962) og trener.
Brasils høyreving Jairzinho scoret i samtlige av Brasils seks kamper (i åpningskampen mot scoret han to), en prestasjon som ingen har greid å gjenta. Mesterskapets store spiss var imidlertid Gerd Müller med hele 10 mål i løpet av turneringen. Müller lagde hattrick i to kamper på rad, mot og i gruppespillet. Han scoret imidlertid ikke i tyskernes siste kamp (bronsefinalen) mot.
Kampens mest minneverdige øyeblikk, av mange regnet som et av de største øyeblikkene i verdensmesterskapets historie, var Italias seier (4-3) over Vest-Tyskland i semifinalen. Italia ledet 1-0 til kampens 90. minutt, da Karl-Heinz Schnellinger scoret utligningsmålet på overtid. I ekstraomgangene skiftet det fra tysk ledelse (2-1) til italiensk ledelse (3-2), da Gerd Müller igjen utlignet, før Gianni Rivera avgjorde kampen med sitt mål i det 111. minuttet.
Kvalifiseringsturneringen for dette verdensmesterskapet utløste den korte fotballkrigen mellom Honduras og El Salvador.
Kvartfinalene.
14. juni 1970
14. juni 1970
14. juni 1970
14. juni 1970
Semifinalene.
17. juni 1970
17. juni 1970
Bronsefinalen.
20. juni 1970
Finalen.
21. juni 1970


Jerry Rawlings.
Jerry John Rawlings (født 22. juni 1947) var Ghanas president to ganger, først i 1979 og deretter fra 1981 til 2000. Store deler av tiden satt han som leder for et militærstyre. Han har blitt beskrevet som en «vennligsinnet diktator».
Rawlings var "flight lieutenant" i det ghanesiske forsvaret. Han kom til makten etter et blodig militærkupp den 4. juni 1979. Noe av det første han gjorde som formann for De væpnede styrkers revolusjonære råd var å henrette de tidligere diktatorene Acheampong, Afrifa og Akuffo for forskjellige forbrytelser de hadde begått mens de satt i presidentembetet. I begynnelsen av sin tid som president fremmet han populistiske reformer, som sosialistisk økonomi og tiltak mot korrupsjon. Etter bare fire måneder ga han makten fra seg, og den demokratisk valgte Hilla Limann tok over.
31. desember 1981 sto han bak et nytt statskupp. Hans politikk var nå mer moderat, og han fremmet blant annet tanker om frie markedskrefter. Selv om hans økonomiske politikk førte til at Ghana oppnådde langt bedre resultater enn andre afrikanske land, var det også en rekke brudd på menneskerettighetene under hans styre. Han stilte til valg i 1992 og 1996, og vant begge ganger. Valgene var preget av uro, men observatører konkluderte med at de var innenfor grensen for hva som kan kalles et fritt valg.
I 2000 stilte han ikke til gjenvalg, og hans visepresident John Atta Mills ble slått av John Kufuor, som selv hadde tapt mot Rawlings i 1996.


Stikling.
Å ta stiklinger er en metode for vegetativ formering av planter. Man skjærer en stikling, det vil si en bit av plantestengelen, og setter denne enten i vann eller i jord for å få den til å slå rot.
Hovedregelen for en god stikling er at et bladfeste er under jorden, og 2-3 over. Man kan også ha færre bladfester over og under jorda. Er det mange blader kan det være greit å fjerne de største. Planta har ikke lenger noe rotsystem, og vil derfor bruke mer energi for få nok næring. Sett stiklingene i såjord med ekstra sand. De bør stå beskyttet og rundt 20 grader, godt med lys.
Man kan ta stiklinger ved å toppe plantene. I tillegg til å få stiklingsmateriale, får man kraftigere vekster og flere blomster.
Noen planter bruker bare noen uker på å få røtter, mens andre kan bruke flere måneder.
Fordelen med vegetativ formering av planter er at den nye planten blir genetisk lik opphavet. Dette kan være viktig dersom man ønsker å beholde bestemte dyrkningssorter av en plante. En annen metode for vegetativ formering er avlegging.


Uthai Thani (provins).
thumb
thumb
Uthai Thani (อุทัยธานี) er en provins i Tanen Taunggyi-fjellene i det nordvestlige Thailand. Regnet fra nord, med klokken, er naboprovinsene Nakhon Sawan, Chai Nat, Suphan Buri, Kanchanaburi og Tak.
Befolkningen anslås (2005) til 381 400, og arealet er 6 730,2 km². Provinshovedstaden heter også Uthai Thani. Det er ingen hovedveier, jernbaner eller flyplasser knyttet til provinsen, men riksvei 1 passerer nedover mot Bangkok bare 2 km øst for provinsgrensen.
Geografi og natur.
Provinsen er geografisk delt i to – den vestlige halvdelen er fjellområde i Tanen Taunggyi-fjellene i 1 000-1 500 meters høyde, mens den østlige halvparten er lavland omkring sideelver til den thailandske hovedelven Mae Nam Chao Phraya, som renner ut ved Bangkok. provinsen har ingen større innsjøer.
I vest er det skogdekte fjellandskaper, og Huai Kha Khaeng Wildlife Sanctuary (2 574 km²) ble i 1991 erklært som en del av Verdensarven. her finner vi de fleste dyrene i Sørøst-Asia, inkludert elefant, tiger og asiatisk svartbjørn.


Nakhon Nayok (provins).
right
Nakhon Nayok er en provins i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 263 200.
Provinshovedstaden heter også Nakhon Nayok.


VM i fotball 1974.
VM i fotball 1974 ble arrangert i Vest-Tyskland. Det ble vunnet av, som slo 2-1 i finalen. Mesterskapet var Vest-Tysklands andre, de hadde tidligere vunnet i 1954.
Dette var første gang det nye trofeet, "FIFA World Cup", ble utdelt. Det forrige trofeet, Jules Rimet-pokalen, ble vunnet til odel og eie av i 1970, etter at Brasil var blitt verdensmestre for tredje gang.
Turneringsformatet ble endret fra sist VM i 1970: De 16 kvalifiserte lagene ble inndelt i fire grupper à 4 lag. De to beste lagene i hver gruppe avanserte til andre runde, der de ble inndelt i to grupper à fire lag. Vinnerne av hver gruppe spilte mot hverandre i finalen, mens gruppetoerne spilte om bronsemedaljene.
I første runde ble det spilt et politisk ladet oppgjør mellom de to tyske statene i Hamburg. Østtyskerne vant 1-0, men de ble utslått i annen runde. Vest-Tyskland ble anført av Franz Beckenbauer og Gerd Müller, som scoret vinnermålet i finalen. Selv om Nederland kom på andreplass, var det den nederlandske stjernen Johan Cruyff og deres totalfotball som fikk mest oppmerksomhet.
s Grzegorz Lato ble mesterskapets toppscorer med sju mål.
Bronsefinalen.
6. juli 1974
Finalen.
7. juli 1974


Samut Songkhram (provins).
right
Changwat Samut Songkhram (สมุทรสงคราม) er en provins i det sentrale Thailand, innerst i Siambukten. Provinsen grenser mot følgende thailandske provinser fra nord mot sør, med klokken: Phetchaburi, Ratchaburi og Samut Sakhon.
Provinsen er med 416,7 km² i utstrekning den minste i hele Thailand, og består av bare tre kommuner ("Amphoe/Thesaban"). Befolkningen anslås (2005) til 204 700.
Provinshovedstaden heter også Samut Songkhram.


Maha Sarakham (provins).
thumb
thumb
Maha Sarakham (มหาสารคาม) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 951 600. Arealet er totalt 5 291,7 km².
Provinshovedstaden heter også Maha Sarakham. Provinsen ble kolonisert i 1865, og ble erklært provins formelt i 1868.
Provinsen består for det meste av rismarker rundt elven Chi, bare i nordøst er det noe høydedrag opp til 230 moh.
Guvernør siden 2007 er Rangsan Phia-rotwong.


VM i fotball 1978.
VM i fotball 1978 ble arrangert i Argentina. Det ble vunnet av, som slo 3-1 i finalen, etter ekstraomganger. Dette var Argentinas første VM-tittel, som ble det sjette landet (etter,, og) som ble verdensmestre.
Man beholdt turneringsformatet fra 1974: De 16 kvalifiserte lagene ble inndelt i grupper à fire lag. De to beste lagene i hver gruppe gikk videre til andre runde, der de ble inndelt i to grupper à fire lag. Gruppevinnerne spilte finalen, mens gruppetoerne gjorde opp om bronsemedaljene.
Nederland tapte sin andre VM-finale på rad, også denne gang mot vertsnasjonen. Argentinas Mario Kempes ble turneringens toppscorer med sine seks mål.
I kampen mot Nederland scoret s Archie Gemmill et vakkert mål som senere ble gjort til en minneverdig scene i filmen "Trainspotting". Skottland måtte vinne med tre mål for å gå videre til andre runde, og Gemmill økte ledelsen til 3-1. Nederland reduserte senere til 2-3, og hindret skotsk avansement.
Bronsefinalen.
24. juni 1978
Finalen.
25. juni 1978


Smart antenne.
Smarte antenner, også kjent som adaptive array antenner, multiple antenner og nå også innen MIMO er en serie små antenner sammenkoblet med signalprosseseringsalgoritmer som gjør det mulig å gjenfinne romlige egenskaper ved signalet som antennens retningsvirkning. Dette kan igjen benyttes til å forme en smal antennelobe som kan rettes mot og følge et stort mål, som kan være et fartøy eller liten en mobiltelefon.
Retningsendringer og lobeforming oppnås ved å justere tidsforsinkelsen mellom de forskjellige elementene i antennen. Dersom en bølgefront skal sendes ut fra antennen på skrå til siden, kan man se for seg en bølgefront i samme retning som passerer antennen. Dersom hvert antenneelement gir en impuls når bølgetoppen er ved elementet, vil interferens mellom impulsene fra alle elementene gi en bølgefront i samme retning. Denne teknikken er kjent som stråleforming.
Smarte antenner benyttes blant annet innen akustiske systemer, radarteknologi, radioastronomi og radioteleskop. Videre er de mye i bruk innen mobile systemer så som som W-CDMA og UMTS der en finner antenne på basestasjonene.
En fordel med smarte antenner er at de ofte kan utformes mer kompakte og med en enklere geometri enn tradisjonelle antenner. Et eksempel er på fly. En større radarantenne er tradisjonelt en del av en parabol som må rotere om den skal scanne rundt horisonten. Endel nyere radarantenner på fly er formet som en bom eller «stokk» som monteres langs flyets lengdeakse. Et kjent eksempel er den karakteristiske bommen fra halen på Lockheed P-3 Orion overvåkningsfly. De inneholder mange elementer som elektronisk kan sende og ta imot radarsignalene i alle retninger ved hjelp av elektronisk tidsforskjell mellom elementene.


VM i fotball 1982.
VM i fotball 1982 ble arrangert i Spania. Det ble vunnet av, som slo 3-1 i finalen. Med sin tredje verdensmestertittel (etter 1934 og 1938), fikk Italia like mange VM-titler som.
Turneringsformatet ble endret fra 1978. For første gang deltok 24 lag i sluttspillet, og disse ble inndelt i seks grupper à fire lag. De to beste lagene i hver gruppe gikk videre til den andre runden, der de ble delt opp i fire grupper à tre lag. Vinnerne av hver gruppe gikk så videre til semifinalene. Dette var det eneste verdensmesterskapet der denne ordningen ble brukt.
En av kampene som huskes best fra mesterskapet, er semifinalen mellom Tyskland og. Kampen inneholdt et fryktelig øyeblikk da den tyske målvakten Harald Schumacher angrep franskmannen Patrick Battiston på vei til å score et opplagt mål, slik at Battiston ble liggende bevisstløs. Franskmennene ble sjokkert da dommeren ikke en gang gav dem frispark, og langt mindre gav Schumacher det røde kortet han fortjente. Kampen hadde også sportslige høydepunkter. Etter at det sto 1-1 etter full tid, scoret Frankrike to mål i løpet av ekstraomgangene, og tok ledelsen 3-1. Men tyskerne gav ikke opp, og greide å gjenopprette likevekten med to mål. Etter ekstraomganene sto det 3-3, og Tyskland vant den påfølgende straffesparkkonkurransen..
Etter et overraskende tap for i åpningskampen visste Vest-Tyskland at en ettmålsseier over Østerrike i gruppens siste kamp ville sende begge lagene til andre runde på bekostning av Algerie, siden Algerie allerede hadde spilt alle sine tre kamper. Det var nøyaktig dette som skjedde, tyskerne fikk et tidlig mål, og resten av kampen bedrev lagene ved å sparke ballen frem og tilbake. Dette førte til at man bestemte at de siste kampene i gruppespillet skulle spilles samtidig, fra og med 1986.
Italias Paolo Rossi ble toppscorer med seks mål.
Semifinalene.
8. juli 1982
8. juli 1982
Bronsefinalen.
10. juli 1982
Finalen.
11. juli 1982


Paolo Rossi.
Paolo Rossi (født 23. september 1956 i Prato) er en tidligere italiensk fotballspiller.
Han spilte 48 landskamper for, og scoret 20 mål. Han ble verdensstjerne da han både ble toppscorer og ble kåret til mesterskapets beste spiller under VM 1982. Samme år ble han også kåret til årets spiller i Europa.
Han spilte for flere forskjellige Serie A-klubber, og vant flere trofeer med Juventus, blant annet Cupvinnercupen (1984) og Mesterligaen (1985).


VM i fotball 2002.
VM i fotball 2002 ble arrangert i Sør-Korea og Japan fra 31. mai til 30. juni. Det var det 17. verdensmesterskapet siden starten i 1930. For første gang i historien ble VM organisert av to land, og for første gang ble det ikke arrangert i Europa eller Amerika. Turneringen var tilegnet alle verdens barn. ble verdensmestre for femte gang, og for tredje gang i historien vant et land VM på fremmed kontinent. Forrige gang var i 1958.
Turneringsformatet var uendret fra 1998: 32 lag ble delt inn i åtte grupper à fire lag. Åtte gruppevinnere og de åtte gruppetoerne kvalifiserte seg til cupsluttspillet.
Mange av forhåndsfavorittene til mesterskapet ble slått ut tidlig i turneringen. Verken, eller overlevde den første runden, og og ble slått av Sør-Korea. Tre lag kom til kvartfinalen for første gang:, og Sør-Korea. Tyrkia og Sør-Korea gikk helt til semifinalen.
Til slutt var det likevel to store fotballnasjoner som skulle møtes i finalen. Den mestvinnende nasjonen, Brasil, skulle møte nasjonen med nest best VM-resultater, Tyskland. Brasil vant 2-0, og sikret seg sin femte tittel, ny rekord. Finalen i 2002 var utrolig nok første gang Brasil hadde møtt Tyskland i en VM-kamp. Ronaldo ble toppscorer med sine åtte mål.
Deltakere.
Følgende 32 land, oppdelt i de forskjellige forbundene, kvalifiserte seg til sluttspillet. Regjerende verdensmester Frankrike og de to vertslandene Sør-Korea og Japan var automatisk kvalifisert og deltok ikke kvalifiseringa.
Første runde.
Gruppe A, B, C og D spilte i Sør-Korea, mens gruppe E, F, G og H spilte i Japan.


Afrikansk-amerikanere.
Fordelingen av raser i USA i folketellingen i 2000. Svarte, markert i mørkerødt, utgjorde 12,3 %
Afrikansk-amerikanere (engelsk, "African Americans"), også omtalt som afroamerikanere ("Afro-Americans") eller svarte amerikanere ("Black Americans"), er betegnelser på den befolkningen i USA som i større eller mindre grad stammer fra den svarte befolkningen i Afrika, også kjent som negre. De fleste er etterkommere etter afrikanske slaver som ble bragt til det amerikanske kontinentet under den transatlantiske slavehandelen.
I folketellingen i 2000 var det 36,6 millioner mennesker som identifiserte seg som afrikansk-amerikanere, hvilket vil si 12,3 % av befolkningen. 54,8 % bodde i sørstatene, 17,6 % i nordøst, 18,7 % i midtvesten og 8,9 % i vest.
Terminologi.
a> bidro avgjørende til utbredelsen av uttrykket «afrikansk-amerikanere» på slutten av 1980-tallet
Afrikansk-amerikanere har gått under en rekke begreper. I slavetiden brukte man lenge begrepet "afrikanere", selv om det dreide seg om personer hvis forfedre hadde bodd i Amerika i flere generasjoner. Ordet "afrikanere" gikk ut av bruk tidlig på 1800-tallet. I løpet av 1700-tallet kom også ordet "Negro" (neger, fra latin for svart) i bruk; både afrikaner og neger ble stort sett oppfattet som nøytrale og ble brukt både av de hvite og av de svarte selv. På 1800-tallet var også ordet «nigger», som etterhvert ble sett på som sterkt rasistisk, vanlig blant hvite amerikanere, og ordet har holdt seg som et rasistisk uttrykk, brukt i brede lag av befolkningen særlig i sørstatene opp til 1970-tallet.
På 1800-tallet ble "Colored" (farget) lansert som et høflig ord som var ment å ikke være støtende. Dette ordet ble brukt et godt stykke inn i 1900-tallet, men ble så gradvis erstattet av "Negro" som det mest høflige uttrykket. Personer som tidligere ble omtalt som mulatter, altså personer med blandet opphav, ble fra ca. 1930 definert og omtalt som negre, på grunn av en-dråpe-regelens økte gjennomslag. Fra slutten av 1950-tallet begynte enkelte å protestere mot "Negro", men ordet var vanlig til 1970-tallet og ble brukt av f.eks. Martin Luther King (i talen «I Have a Dream» bruker han ordet 15 ganger). "Negro" brukes fremdeles i endel institusjonsnavn som United Negro College Fund.
Ordene "Black" og "African", som så sent som på 1950- og 1960-tallet ble regnet som nedsettende av mange, særlig innen den eldre generasjonen svarte, ble gradvis tatt i bruk på 1960- og 1970-tallet, ikke minst takket være «Black is beautiful»-bevegelsen og en økende identifisering med det afrikanske kontinentet. Samtidig med at "Black" fikk økt popularitet foretrakk et mindretall "Afro-American" (afroamerikaner). På slutten av 1980-tallet ble "African American", på samme form som andre nasjonalitetsbetegnelser i USA, det mest høflige uttrykket. Uttrykket ble popularisert av Jesse Jackson og andre svarte lederskikkelser, og raskt tatt i bruk av ledende medier i USA. Ordet Black foretrekkes likevel av mange svarte selv, men unngås som regel i media og av myndighetspersoner. Situasjonen er dermed at "African American" og "Black" er mest gangbare, litt avhengig av sammenheng, mens "Colored, Negro, African" og "Afro-American" regnes som datert av de fleste, og nigger regnes som rasistisk. Det finnes også en rekke andre rasistiske uttrykk for svarte i USA. Siden uttrykkene for svarte amerikanere har variert så mye er det delte meninger blant svarte amerikanere om hvilke uttrykk som er best, og enkelte velger også bruke uttrykk som er mindre brukt i dag, slik som "Colored", "African", "Afro-American" og "Negro".
Historie.
a> i 1863, som har blitt pisket av oppsynsmannen på plantasjen
Fra «kontrakstjenere» til slaver.
De første kjente svarte afrikanerne ankom Britisk Nord-Amerika i 1619 som kontraktstjenere i Jamestown, Virginia. Ettersom engelske nybyggere døde på grunn av de harde forholdene i kolonien, ble stadig flere afrikanere hentet som arbeidere. Afrikanerne hadde i mange år samme juridiske status som fattige engelske kontraktstjenere, som hadde forpliktet seg til flere års arbeid som betaling for reisen til Amerika. Afrikanere kunne dyrke jorden eller oppdrette husdyr for å kjøpe friheten sin De stiftet familier, giftet seg med andre afrikanere og noen ganger med den indianske urbefolkningen eller med engelske nybyggere På 1640- og 1650-tallet eide flere afrikanske familier gårder rundt Jamestown og noen ble velstående etter koloniale forhold.
Et rasebasert slaverisystem utviklet seg ikke fullt før på 1700-tallet. Den transatlantiske slavehandelen hadde sin storhetstid på 1700-tallet og de første årene på 1800-tallet. I 1775 utgjorde afrikanerne inntil 20 % av befolkningen i de amerikanske koloniene, og var den nest største etniske gruppen etter engelskmennene Etter at innføring av nye slaver ble forbudt i 1807, fortsatte slavehandelen internt i USA, både med importerte slaver, men også med barna som ble solgt videre som slaver. Det var ganske vanlig at hvite slaveeiere eller oppassere satte barn på svarte kvinner, for å sørge for flere slaver. Barn av slavekvinner ble automatisk slaver. I USA utviklet den såkalte en dråpe-regelen seg, som innebar at alle med synlig svart avstamning ble regnet som «negre».
Borgerkrig og emanispasjon.
I 1860 var det 3,5 millioner afrikanske slaver og rundt en halvt million frie svarte, "«freemen»", i USA I 1863, under Den amerikanske borgerkrigen, undertegnet president Abraham Lincoln Emansipasjonserklæringen, som erklærte at alle slaver i stater som hadde brutt ut av unionen var frie Nordstatene tvang igjennom beslutningen med militærmakt, og Texas var den siste staten hvor slavene ble frigitt, i 1865
Raselover.
Tiden etter borgerkrigen var i begynnelsen en tid der forholdene for de svarte bedret seg, men på slutten av 1800-tallet innførte sørstatene en rekke rasistiske lover (Jim Crow-lovene) for å tvinge gjennom rasesegregering og forhindre svarte fra å få politisk makt De fleste svarte føyde seg etter de undertrykkende lovene. Samtidig grunnla de egne svarte institusjoner, som skoler, klubber og forretningsforetak, for å opprettholde selvrespekt og verdighet
Raselover og vold mot svarte økte sterkt i omfang fra slutten av 1800-tallet. USAs høyesterett opprettholdt rasesegregering i dommen Plessy v. Ferguson i 1896. Svarte afrikanere, særlig i sørstatene, levde ofte i stor fattigdom, gjerne som fattige gårdsarbeidere under forhold som ikke var særlig forskjellige fra slavetiden. Dette førte til en stor migrasjonsbølge på begynnelsen av det 20. århundre, der mange svarte forlot sørstatene til fordel for nord, vest og midtvesten. I det nordlige USA oppstod samtidig en intellektuell og kulturell elite innen den svarte befolkningen, som stod i spissen for kampen mot diskriminering og vold mot svarte.
Borgerrettsbevegelsen.
Borgerrettsbevegelsen (1955–1968) gikk inn for å avskaffe rasistisk diskriminering av svarte, særlig i sørstatene. I 1964 ble Borgerrettsloven vedtatt. Den forbød diskriminering på offentlige steder og i arbeidslivet. Stemmerettsloven fra 1965 gav de føderale myndighetene større makt over gjennomføringen av valg for å sikre at svarte fikk stemme. I 1966 oppstod Black Power-bevegelsen, som var aktiv til 1975 og hadde som mål å øke svartes politiske makt, forbedre deres økonomiske stilling og frigjøre dem fra de hvites makt. Black is beautiful-bevegelsen på 1960- og 1970-tallet bidro til å gjøre yngre svarte stolte av sin svarthet og de historiske båndene til Afrika, og avviste det de så som en underdanig holdning til hvite blant den eldre generasjonen.
Siden 1970-årene har det oppstått en stadig voksende afroamerikansk middelklasse. Statistisk sett er afroamerikanerne fortsatt underrepresentert innen politikken og i ledende stillinger i samfunnet, sammenlignet med hvite nordamerikanere. Samtidig er afroamerikanere overrepresentert på statistikk over narkotika, kriminalitet og fattigdom. Av personer som sitter i fengsel i USA utgjør svarte amerikanere den klart største etniske gruppen.
Den første afroamerikanske president.
I 2008 ble Barack Obama valgt til president i USA, som den første med svart afrikansk bakgrunn, om enn utypisk for de fleste svarte amerikanere. Faren hans var kenyaner, moren hvit amerikaner. I tillegg har han et arabisk fornavn og tilbrakte 4 år av barndomen i Indonesia. Obama selv har beskrevet seg som av «blandingsrase» (mutt).
Demografi.
I 1790, da den første amerikanske folketellingen ble holdt, utgjorde svarte amerikanere, både slaver og frie, ca. 760 000 mennesker, rundt 19,3 % av befolkningen. I 1860, ved starten på den amerikanske borgerkrigen, hadde antallet svarte amerikanere økt til 4,4 millioner, men prosentandelen hadde sunket til 14 % av befolkningen i landet. Det overveiende flertallet var slaver, mens bare 488 000 var «freemen», frie. I 1900 hadde den svarte befolkningen blitt doblet til 8,8 millioner.
I 1910 bodde rundt 90 % av alle svarte i sørstatene, men store antall flyttet nordover for å søke bedre jobbmuligheter og leveforhold, og for å unnslippe rasistiske lover og rasemotivert vold i sørstatene. «Den store migrasjonen», som den ble kalt, varte helt fra 1890-tallet til 1970-tallet. Fra 1916 og frem til 1960-tallet flyttet mer enn seks millioner svarte nordover. Men på 1970- og 1980-tallet snudde trenden.
Tabellen under viser hvordan den svarte amerikanske befolkningen relativt sett ble redusert i forhold til andre etniske grupper frem til 1930, og siden har økt.
I 1990 hadde den afrikansk-amerikanske befolkningen nådd 30 millioner og utgjorde 12 % av befolkningen, omtrent samme andel som i 1900. Per 2006 utgjorde den afrikansk-amerikanske befolkningen 12,9 av befolkningen i følge CIA World Factbook. Definisjonen av afrikansk-amerikanere har likevel vært omstridt i flere tiår.
Ved folketellingen i 2000 bodde 54,8 % av svarte amerikanere i sørstatene. 17,6 % bodde i nordøst og 18,7 % i midtvesten. Bare 8,9 % av svarte amerikanere bodde i de vestlige statene. Vesten har likevel en betydelig svart befolkning i visse områder. California har USAs femte største afro-amerikanske befolkning, etter New York, Texas, Georgia og Florida. I følge folketellingen i 2000, oppgav 2,05 % av svarte amerikanere også å ha latinamerikansk opprinnelse. Mange av disse er immigranter eller etterkommere etter immigranter fra Brasil, Puerto Rico, Den dominikanske republikk, Cuba og andre latinamerikanske land.
De eneste egenrapporterte gruppene som er større enn afroamerikanere er irsk-amerikanere og tysk-amerikanere. Fordi de fleste afrikansk-amerikanere nedstammer fra slaver, og man sjelden vet hvor i Afrika forfedrene kom fra, velger noen å identifisere seg bare som amerikanere.
Rundt 58 % av afro-amerikanere bodde i byområder i 2000. Med over 2 millioner svarte, hadde New York City den største afro-amerikanske bybefolkningen i 2000. Chicago kommer på andreplass, med nesten 1,6 millioner afro-amerikanske innbyggere, eller 18 % av befolkningen. Blant byer med mer enn 100 000 innbyggere, hadde Gary (Indiana)Gary i Indiana den prosentmessig største svarte befolkningen, med 84 %. Gary ble fulgt av Detroit (82 %). Andre store byer med afro-amerikansk majoritet er New Orleans (67%), Baltimore (64%) Atlanta (61%), Memphis, Tennessee (61%) og Washington, D.C. (60%).
Majoritetsreligionen blant svarte amerikanere er protestantisk kristendom. Mange er tilsluttet historisk svarte kirker. I følge Pew Forum Religious Landscape Survey i 2008, var 92 % av tilhengerne av historisk svarte kirker svarte Av tilhengere av de svarte kirkene var 64 % baptister, 14 % pinsevenner, 9 % metodister og 3 % tilhørte andre retninger Det er rundt 12 millioner svarte baptister i USA, fordelt på fire trossamfunn, deriblant National Baptist Convention (5 millioner) og National Baptist Convention of America (3,5 millioner). Det er 6 millioner metodister, de største sektene er African Methodist Episcopal Church (2,5 millioner) og African Methodist Episcopal Zion Church (1,4 millioner). Pinsevenner er hovedsakelig organisert i Church of God in Christ (5,5 millioner). Rundt 16% av svarte kristne er medlemmer av historiske hvite protestantiske kirkesamfunn.
Antallet katolikker ligger mellom 2,3 og 3 millioner.
22 % av alle Jehovas vitner i USA var svarte.
Antall afroamerikanske muslimer ligger mellom 2 og 2,5 millioner.
Afroamerikanere utgjør anslagsvis 30 % av alle muslimer i USA. De fleste er konvertitter, og utgjør den største gruppen konvertitter med 59 % etter hvite som utgjør 34 % 48 % var sunnimuslimer, 34 % var ikke tilknyttet noen spesiell retning og 15 % tilhørte andre retninger (herunder shia og Nation of Islam). Mange har konvertert fra Nation of Islam til mainstream-islam de siste årtiene, og sluttet seg til American Society of Muslims. Det er rundt 250 000 tilhengere av Warith Deen Mohammed, og mellom 10 og 20 000 tilhører Louis Farrakhans gjenopplivede svarte separatistsekt Nation of Islam.
Det er rundt 200 000 svarte jøder, organisert i Alliance of Black Jews.


VM i fotball 2006.
Sluttspillet for VM i fotball 2006 ble arrangert i Tyskland mellom 9. juni og 9. juli. Åpningskampen ble spilt i München, mens finalen ble spilt i Berlin. tok sin fjerde verdensmesterskapstittel etter å ha slått i en finale som ble avgjort ved straffesparkkonkurranse (5–3) etter at det sto 1–1 etter ordinær tid og ekstraomganger. Vertsnasjonen ble nummer tre i mesterskapet, og ble nummer fire.
Diskusjon om tildelingen av verdensmesterskapet.
Zinedine Zidane scorer på straffesparket i semifinalen mellom Frankrike og Portugal.
Beslutningen om å tildele mesterskapet til Tyskland var omdiskutert, ettersom det var forventet at det ville bli tildelt et afrikansk land (sannsynligvis Sør-Afrika), og FIFA-president Sepp Blatter hadde lagt stor prestisje i å få tildelt mesterskapet til Afrika. Etter at mesterskapet ble tildelt Tyskland, uttalte FIFA at man ønsket å innføre et system hvor arrangementet roterer mellom de ulike kontinentale forbundene. Dette førte til at Afrika var garantert mesterskapet i 2010, og Sør-Amerika fikk mesterskapet i 2014. Neste verdensmesterskap ble derfor arrangert i Sør-Afrika i 2010.
Imidlertid ble praksisen kortvarig, det var kun et søkerland til 2014, og samme dag som Brasil fikk mesterskapet tildelt, uttalte FIFA at det roterende systemet ble lagt vekk, i den form at kontinentet var bestemt på forhånd. I stedet innførte man med en praksis at kontinentet må være et annet enn de to siste mesterskapene.


Bombardier Q Series.
Bombardier Q Series eller Dash 8 tidligere kalt de Havilland Canada DHC-8, er en serie av tomotors turbopropfly som produseres av Bombardier i Canada. Flyet finnes idag i fire varianter og ble utviklet av de Havilland Canada på begynnelsen av 1980-tallet. Flyet inneholder mange designløsninger fra forløperen Dash 7. Dette var det første prosjektet hvor de Havilland Canada brukte vindtunneltester og dataprogrammer som CAD og CAM for å utvikle et fly. Fra 1996 begynte man å montere aktivt støy- og vibrasjonsdempende utstyr i passasjerkabinen, og flytypen har derfor blitt omdøpt til Bombardier Q Series (Q står for quiet). I Norge brukes Dash 8 av Widerøe.
En rekke hendelser i 2007 ga flyet, flyprodusenten Bombardier og selskapet SAS massiv dekning i den skandinaviske pressen. Årsaken var en rekke landingsuhell hvor deler av understellet helt eller delvis sviktet, hvor man i ettertid har reist spørsmål om flyets sikkerhet og tilssynsmyndighetene. Det hele endte med at konsernledelsen i SAS besluttet å ta Dash 8-Q400-flyene ut av flåten til SAS Sverige og SAS Danmark for godt. SAS-selskapet Widerøe fortsetter å fly Q400, men bytter ut sine gamle Q400-maskiner med nye.
Flyets utvikling.
På 1970-tallet investerte de Havilland Canada tungt på prosjektet Dash 7 og skapte det som til sist ble et større firemotors versjon av deres Twin Otter, men med forbedrede STOL–egenskaper, noe som har blitt Havillands kjennemerke. Ved å bruke fire middels sterke motorer med store propeller fikk man redusert støynivået til et minimum, noe som sammen med de forbedrede STOL–egenskapene, gjorde at Dash 7 ble ettertraktet for å fly fra mindre bynære flyplasser. Likevel tok bare en håndfull flyselskaper i bruk Dash 7, siden de fleste regionale flyselskapene kun var interessert i operasjonskostnadene i motsetning til STOL–egenskaper.
I 1980 svarte de Havilland ved å kutte ut STOL–egenskapene og videreutviklet den grunnleggende konstruksjonen basert på Dash 7 til bare å bruke to kraftige motorer. Motorene ble utviklet av Pratt & Whitney Canada under betegnelsen PT7A-2R, og disse var over dobbelt så kraftige som deres tidligere modell PT6. PT7A-2R–motorene har senere gått under betegnelsen PW120. Da den første prototypen av Dash 8 rullet ut av fabrikken den 19. april 1983 hadde man foretatt over 3 800 timer med testing av både konstruksjonen og systemene over en to–årsperiode med fem forskjellige motorversjoner av typen PW100. Sertifikasjonen av PW120 ble foretatt sent i 1983.
Markante kjennetegn ved konstruksjonen Dash 8 var den store T–formede halefinnen, som var beregnet til å holde halen fri for luftstrømmer fra motorene under takeoff, det relativt høye vingefestet, de forlengede motornacellene som også inneholdt landingsunderstellet, samt den spisse neseprofilen. Den første flyvningen skjedde den 20. juni 1983 og flyet gikk først inn i tjeneste hos NorOntair i 1984. Piedmont Airlines, tidligere Henson Airlines, var den første amerikanske kunden til Dash 8, mens Scandinavian Airlines System bestilte sine første Dash 8 Q400–fly i 1998 som en erstatning for sine Fokker 50.
Dash 8 hadde forbedrede marsjegenskaper og var i tillegg billigere i drift i forhold til Dash 7, samt at Dash 8 ble billigere i vedlikeholdet siden den til sammenligning bare hadde to motorer. Dash 8 hadde den laveste driftskostnaden per passasjerkilometer av noen annen sammenlignbar flytype fra samme periode. Flytypen hadde noe høyere lydnivå i forhold til Dash 7, og samtidig ikke like gode STOL–egenskaper som tidliger modeller fra DHC, men Dash 8 kunne likevel operere fra mindre flyplasser med en rullebane på 800 meter, mot 600 meter lengde på en fullastet Dash 7.
Flytypen i drift.
Dash 8 ble introdusert i en mer eller mindre fordelaktig tid innenfor flyindustrien på 1980-tallet, hvor de fleste flyselskapene var under en prosess med å anskaffe nye fly til deres stadig voksende flåte. Den eldre generasjonen av regionale fly fra 1950– og 1960-tallet nærmet seg pensjonsalderen, noe som førte til store salgstall. Som et resultat av dette fikk de Havilland Canada et problem med å møte etterspørselen med den daværende produksjonen.
I 1988 kjøpte Boeing opp selskapet i et forsøk på å forbedre produksjonen ved DHCs produksjonslokaler på Downsview Airport i Toronto, samt for å styrke sin posisjon til å konkurrere mot en ny kontrakt for å produsere store interkontinentale passasjerfly for Air Canada. Dette selskapet var i denne perioden eiet av staten, og både Boeing og Airbus konkurrerte tungt via politiske kanaler for å få kontrakten. Denne ble til slutt vunnet av Airbus, som fikk en ordre på 34 Airbus A330 og Airbus A340 i en kontroversiell avgjørelse. Påstandene om bestikkelser er i dag kjent som "«Airbus affair»". Etter Boeings feilslåtte forsøk la selskapet de Havilland Canada ut for salg. Selskapet ble til slutt kjøpt opp av Bombardier i 1992.
Markedsetterspørselen etter kortdistanses passasjerfly var på denne tiden så stor at Aerospatiale i Frankrike slo seg sammen med Alenia i Italia til det nye selskapet ATR. Deres felles mål var å kombinere sin kunnskap for å konkurrere direkte opp mot Dash 8. Resultatet ble ATR 42, og dette var i starten billigere i drift enn Dash 8, før de Havilland Canada svarte med oppdaterte versjoner. Andre selskaper konkurrerte med mindre utgaver av samme konstruksjon, som for eksempel Saab 340 og Embraer Brasilia, men disse ble ikke introdusert før etter at markedet allerede var mettet.
Konkurranse mot regionale jetfly.
Introduksjonen av regionale jetfly forandret salgsbildet. Til tross for at jetfly er dyrere i drift enn turboprop–fly kan disse operere på strekninger som ikke er skikket for propellfly. Turboprop–fly har et lavere drivstofforbruk og kan operere fra kortere rullebaner enn jetfly, men disse har dyrere kostnader innen motorvedlikehold samt kortere rekkevidde og lavere marsjfart.
Markedet for å erstatte de daværende turboprop–flyene med nye økte igjen på midten av 1990-tallet, og de Havilland svarte med å introdusere et nytt og forbedret design under navnet «Series 400». Bombardier hadde allerede da kjøpt opp selskapet og droppet DHC–navnet, slik at den nye serien fikk navnet Bombardier Q400.
Da de høye oljeprisene økte billettprisene på kortdistanseflyvning i 2006 begynte flere flyselskaper som hadde kjøpt regionale jetfly å revurdere turbopropfly, som bruker rundt 30% mindre drivstoff enn regionale jetfly. Selv om markedet ikke er like robust i 2007 som
på 1980-tallet da de første versjonene av Dash 8 ble introdusert, så har salget av både Bombardier Q400 og ATR–seriene økt. Q400 har for øvrig en marsjfart tilnærmet de fleste regionale jetfly, og har med sine moderne motorer og systemer et mindre vedlikeholdsbehov, noe som minsker forskjellen mellom turbopropfly og regionale jetfly.
Dash 8 Q400 kan gå i overskudd selv med rundt 1/3 av passasjerantallet, noe som gjør flyet attraktivt på ruter med varierende passasjerantall hvor flere seter kan være tomme på enkelte flyvninger. De fleste kortdistanseruter er på mindre enn 500 kilometer, så den tiden man bruker på å taxe, takeoff og lande tar vekk fordelen regionale jetfly har med høyere marsjhastighet. Med en marsjfart på 685 km/t tilnærmet jetflyets hastigheter, kan Q400 erstatte disse uten å endre rutetabellene
Alle Dash 8–modeller levert fra og med andre kvartal i 1996 inkluderer et aktivt lyd og vibrasjonsbekjempelsessystem (Noise and Vibration Suppression, NVS), som ble skapt for å redusere støy og vibrasjoner mot kabinen på høyde med standardene innen jetfly. For å fremheve disse flyenes egenskaper har Bombardier endret navnet på Dash 8–modellene til Q for "quiet". (Q100, Q200, Q300 and Q400). Bombardier har valgt ut Q400 i en aggressiv markedsføring, hvor de også startet en for å markedsføre flyet.
Problemer med landingsunderstellet.
Den 12. september 2007 anbefalte Bombardier at alle Q400–fly med over 10 000 landinger skulle bli satt på bakken for at landingsunderstellet kunne bli inspisert etter to ikke–dødelige ulykker på tre dager involverte landingshjul på Q400–serien. Begge disse flyene var operert av Scandinavian Airlines System, som var en tidlig kunde av denne modellen. Dette rammet over 60 av totalt 140 fly av denne typen i aktiv tjeneste, men de flyene som ble operert av både SAS og Widerøe ble satt inn igjen tidlig i oktober 2007. SAS har også varslet at de vil kreve erstatning fra Bombardier etter problemene som Dash–flyene har forårsaket. Landingsunderstellet har for øvrig vist seg for å være en alvorlig svakhet ved modellen, med blant annet fire tilfeller bare i Danmark. Etter et tilfelle i København den 27. oktober samme år, innførte luftfartsmyndighetene i Skandinavia flyforbud for alle Dash 8 Q400–fly. "Se forøvrig notable hendelser og ulykker (under)."
100–serien.
Air Canada Jazz (42), Air Creebec (5), Air Iceland (2), Air Inuit (8), Air Labrador (3), Air Marshall Islands (1), Arctic Sunwest (2), Asia Pacific Airlines (PNG) (2), AIRES (4), Hawkair (3), Era Aviation (4), Freedom Airlines (12), Island Air (9), Leeward Islands Air Transport (5), North Cariboo Air (4), Olympic Airlines (4), Perimeter Aviation (3), Piedmont Airlines (46), Provincial Airlines, Regional One (4), Widerøe (20), Airlines PNG (7), QantasLink (9). Ryūkyū Air Commuter, National Jet Systems (1), Cirrus Airlines (4), Royal Bengal Airlines (2), United Airlines (1). Rundt 21 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 100–serien.
200–serien.
Air Niugini (4), QantasLink (3), Surveillance Australia, Horizon Air (23), Mesa Airlines (28) South African Express (7),Island Aviation Services (2) and CommutAir as Continental Connection (4). Rundt 14 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 200–serien.
300–serien.
Bahamasair (8) (Launch Customer), Air Canada Jazz (25), AIRES (4), Air New Zealand (18) with 5 on order, Air Nostrum (9), Air Philippines (3), Air Southwest (5), Air Nippon Network (5), Augsburg Airways (6), Surveillance Australia (2), Austrian Arrows (12), Cirrus Airlines (4), Caribbean Star Airlines (9), Denim Air (11), Flybe (6), InterSky (6), Leeward Islands Air Transport (9), Piedmont Airlines (11), QantasLink (8), Sunstate Airlines (8), Uni Air (10), Aero Contractors (5), Voyageur Airways (5), Bahamas Air (8), South African Express (7), Petroleum Air Services (4), Air Nelson (21) Caribbean Airlines (5) Widerøe (7), GMG Airlines (1), Philippine Airlines (2), Air Philippines (1), Arik Air (3), Flybaboo (2). Rundt 11 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 300–serien.
400–serien.
Air Nippon Network (9), Air Tahoma (6), Augsburg Airways (5), Austrian Arrows (10), Croatia Airlines (4 on order), Flybe (33), Horizon Air (33), Japan Air Commuter (8), Porter Airlines (4), Scandinavian Airlines System (24), Sunstate Airlines (QantasLink) (7), GMG Airlines (2),Jeju Air (5), Tassili Airlines (2, and 6 in order), Widerøe (8), Luxair (3), Royal Jordanian (2),and Colgan Air (15). Rundt 17 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 400–serien.
Andre bruksområder.
To brukte Q400–fly innkjøpt fra Scandinavian Airlines System ble modifisert av canadiske Cascade Aerospace til Frankrikes Sécurité Civile, som er den franske versjonen av Sivilforsvaret, til bruk som vannbombefly i skogbrannsesongen og ellers som rent fraktefly. Disse flyene kan droppe rundt 10 000 liter vann. Selskapet Neptune Aviation i Montana har anskaffet et Q300 som protoype for et fremtidig vannbombefly basert på Q200/Q300 for å erstatte den nåværende Lockheed P-2 Neptune.
Dash 8 i populærkultur.
Dash 8 var det første artificial intelligence (AI) fly i spillet Flight Simulator 2002, implementert som en lav-kvalitet, traffic-only modell. Brukere konverterte modellens konfigurasjonsfiler for å gjøre det til et flygedyktig fly i simulatoren, en modifikasjon som også virket i den påfølgende 2004 utgaven. Flyet ble utseendemessig laget for Airwave, American Pacific og Orbit Airlines.
Eksterne lenker.
De Havilland Canada DHC-8 Dash 8


VM i fotball for kvinner 1991.
VM i fotball for kvinner 1991 ble arrangert i Kina. Mesterskapet var det første VM i fotball for kvinner, og besto av 12 lag fra samtlige av FIFAs seks kontinentale særforbund. Mesterskapet ble vunnet av USA som beseiret Norge med 2-1 i finalen. Sverige vant bronse etter seier over Tyskland i bronsefinalen.
Kvalifisering.
Samtlige særforbund brukte kontinentalmesterskapet sitt som kvalifisering til VM. Oseaniamesterskapet er i noen tilfeller alternativt kalt VM-kvalifisering Oseania. Fordelingen og kvalifiseringen ble slik.
Vertsland: Kina.
AFC: To land: Japan og Taiwan
De to beste landene i Asiamesterskapet 1991 med unntak av Kina.
CAF: Ett land: Nigeria
Vinneren av Afrikamesterskapet 1991.
OFC: Ett land: New Zealand
Vinneren av Oseaniamesterskapet 1991.
UEFA: Fem land: Tyskland, Norge, Danmark, Italia og Sverige.
De fire semifinalistene i Europamesterskapet i 1991 og det laget som gjorde det best i kvartfinalen av taperne.
CONCACAF: Ett land:USA
Vinneren av CONCACAF's Women's Championship 1991.
CONMEBOL: Ett land: Brasil
Vinneren av Sudamericano Femenino 1991.


VM i fotball for kvinner 1995.
VM i fotball for kvinner 1995 ble arrangert i Sverige mellom den 5. og 18. juni 1995. Mesterskapet var det andre offisielle VM for kvinner arrangert av FIFA. Mesterskapet ble vunnet av Norge. Til forskjell fra forrige VM var CONCACAFs plasser økt fra en til to på bekostning av UEFA. Antall lag var fortsatt 12, men det ble økt til 16 etter denne turneringen.
Finalen ble sett av 17 158 tilskuere.
Kvalifisering.
Australia, Canada og England debuterte i VM i dette mesterskapet.
Turneringen.
Lagene i turneringen ble delt opp i tre grupper a fire lag. De to beste fra hver pulje og de to beste treerne kom videre til kvartfinalespillet. Det ble noen likheter i inndelingen i forhold til forrige VM. Blant annet var tre av de fire lagene fra gruppe A i samme gruppe (gruppe B) i 1991. Også Danmark og Kina møttes i forrige VM.


Dekaliter.
Dekaliter er en SI-enhet for måling av volum.
En dekaliter er ti liter.
Dekaliter er en lite brukt måleenhet. Enhetene liter, hektoliter og kubikkmeter brukes i stedet.


VM i fotball for kvinner 1999.
VM i fotball for kvinner 1999 ble arrangert i USA, og vertslandets lag ble verdensmestre. Finalen mellom USA og Kina, som ble spilt på Rose Bowl i Pasadena, California og vunnet av USA på straffesparkkonkurranse, var historiens best besøkte idrettsarrangement for kvinner, med offisielt publikumstall på 90 185.
Gruppe C.
Norge brente en rekke sjanser mot Russland, men vant likevel 2-1 etter to tidlige mål. Deretter vant Norge 7-1 over Canada, med seks forskjellige målscorere, i en kamp hvor Dagbladet kåret tomålsscorer Ann Kristin Aarønes til banens beste. Norge var klare for kvartfinale med en kamp igjen, og de feiret med å slå Japan 4-0.


Hektoliter.
Hektoliter er en SI-enhet for måling av volum.
En hektoliter er hundre liter.
Hektoliter brukes blant annet innen fiskerinæringen. I dagligdagse sammenhenger brukes normalt liter og kubikkmeter i stedet.


Apostelen Paulus' omvendelse.
a>"» i Santa Maria del Popolo i Roma
Apostelen Paulus' omvendelse (på norsk også kalt Pålsmesse, Pål med bogen og Pål skytter) er en kristen festdag som feires 25. januar. Dagen markerer den senere apostelen Paulus' omvendelse til kristendommen.
I norsk folketro het det at arbeide som ble påbegynt denne dagen ville mislykkes. Viste sola seg denne dagen, ble det en god sommer. Den er merket av på primstaven.
Historie.
Festen har sin opprinnelse i Frankrike på slutten av det 6. århundre. Den ble innstiftet i forbindelse med translasjon av noen av hans relikvier dit. Før dette fantes det en annen translasjonsfest, i forbindelse med overføringen av relikvier fra katakombene til kirken St. Paulus utenfor murene i Roma. Men fra det 6. århundre utviklet den seg i en slik retning av tranlasjonen ble skjøvet i bakgrunnen, og omvendelsen ble satt i sentrum.
I Roma ble festen innført i det 11. århundre.
Internasjonalt her festen markert slutten på Bønneuken for kristen enhet. Norge har stått utenfor dette, da man valgte en annen uke de årene et slikt arrangement fant sted.
Paulus omvendelse


Kiloliter.
Kiloliter er en SI-enhet for måling av volum.
En kiloliter er tusen liter, som er lik en kubikkmeter.
Kiloliter er en lite brukt enhet. Enheten kubikkmeter, som representerer det samme volumet, brukes i stedet.


VM i fotball for kvinner 2003.
VM i fotball for kvinner 2003 ble arrangert i USA og vunnet av Tyskland. Turneringen var opprinnelig tildelt Kina, men turneringen ble flyttet til USA på grunn av utbruddet av SARS i Kina i 2003.
Som kompensasjon for å miste mesterskapet, beholdt Kina sin automatiske plass i sluttspillet som vertsnasjon, og ble utpekt som arrangør av neste verdensmesterskap i 2007.


VM i fotball for kvinner 2007.
VM i fotball for kvinner 2007 ble arrangert i Kina fra 10. til 30. september. Opprinnelig ble Kina tildelt mesterskapet i 2003, men utbruddet av lungesykdommen SARS i Kina tvang fram en flytting av mesterskapet til USA. FIFA tildelte umiddelbart mesterskapet i 2007 til Kina. Tyskland ble verdensmester etter å ha beseiret Brasil med 2-0 i finalen. Tyskland vant alle sine seks kamper uten å slippe in et eneste mål. De fikk målforskjellen 21-0. USA ble bronsemedaljører, de beseiret Norge med 4-1 i bronsefinalen.


Multipleksing.
Innenfor telekommunikasjon, er multipleksing (MUX-ing) det å kombinere to eller flere informasjonskanaler i en felles transmisjonsmedium ved å bruke maskinvare kalt en multiplekser (eller MUX). Det motsatte av dette er kjent som demultipleksing eller invertert multipleksing.
George O. Squier (1863–1934) oppfant prinsippet i 1910 ved å bruke en bærefrekvens til å kombinere flere telefonsignaler i én telefonlinje.
I elektronisk kommunikasjon, er de to basisformene av multipleksing tidsdelt multipleksing (TDM)) og frekvensdelt multipleksing (FDM). Innenfor optisk kommunikasjon kalles analog FDM bølgelengdemultipleksing, ofte omtalt med den engelske betegnelsen wavelength division multiplexing (WDM).
Innenfor koding av videosignaler er multipleksing prosessen med å kombinere flere lyd- og/eller bildestrømmer i en signalstrøm. Det motsatte av dette, å dele strømmene inn i sine opprinnelige separate signalstrømmer, er kalt demultipleksing.
Innenfor spektroskopi er uttrykket brukt i en sammenheng til å indikere at et eksperiment er utført med en blanding av flere frekvenser på en gang og at resultatet ble avdekket etter bruk av Fouriertransformasjon.


Liste over Ghanas statsoverhoder.
Ghana ble selvstendig i 1957. De første tre årene var landet underlagt den britiske monarken, med en guvernør som stedfortreder. I 1960 ble landet republikk, og har siden hatt en president som statsoverhode. De fleste av presidentene har vært militærdiktatorer, og har styrt som formann for et revolusjonært råd.
Presidenter og militærdiktatorer fra 1960.
Ghana
Statsoverhode


Software Innovation.
Software Innovation er et skandinavisk selskap opprettet i 1984, og er blant de internasjonalt ledende leverandørene av programvare for informasjonshåndtering, dokumentkontroll og saksbehandling.
Selskapet har i dag omlag 300 ansatte fordelt på kontorer i Oslo, Stockholm, København og Bangalore. Programvaren selges og leveres også gjennom et voksende globalt partnernettverk.
Software Innovations standard bransjeløsninger er bygget på Microsoft SharePoint og Office - markedets ledende plattform for samhandling. Software Innovation tilbyr tre produkter, ProArc, 360° og DocuLive, som i dag brukes av mer enn 400 virksomheter i privat og offentlig sektor.
Produktene er utviklet i tett samarbeid med innovative kunder og partnere innenfor sektorer som offentlig forvaltning, olje og gass, energi og engineering.
Software Innovation ble i 2011 utnevnt til “Global Government Partner of the Year” og “Årets norske programvarehus” av Microsoft.


Grillkrydder.
Grillkrydder er en betegnelse på en rekke smakstoffer som blandes sammen, og brukes på grillretter som for eksempel kjøtt. Grillkrydder består i hovedsak av chilikrydder, salt, pepper og paprika basilikum.
Grillkrydder er til sammenligning veldig likt Piffi. Dette er et krydder som egner seg best til pommes frites og gatekjøkkenmat.


Gardarike.
Gardarike (norrønt Garðaríki'") er i norrøn sagalitteratur et rike som i dag vil tilsvare Russland og Ukraina ved byene Novgorod og Kiev.
Navnet ble brukt på området til øst-slaverne av vikingene fra Norden. Navnet betyr «riket med borgene». På reisene gjennom Øst-Europa, til blant annet Miklagard eller Jorsalaland, støtte vikingene på tallrike slaviske byer med «borg» i navnet ("-gard" eller "-grad").
Ettersom vikingene særlig handlet med de nordre russiske områdene, skildrer sagaene Holmsgard (Hólmgarður, Novgorod) som hovedstaden i Gardarike. Andre byer som blir nevnt er Aldeigjuborg (Staraja Ladoga), Kœnugardr (Kiev), Pallteskja (Polotsk), Smaleskia (Smolensk), Surdalar (Suzdal), Moramar (Murom) og Rostofa (Rostov Veliki).
Videre utvikling.
Etter hvert ble Gardariket til den første russiske statsdanningen. Handelsmenn og bosettere fra dagens Sverige ble kalt rusar. Den første russiske staten ble kalt Kiev-Rus. Etter hvert utviklet det seg til Republikken Novgorod. Novgorodriket eller Gardarike begynte på 1300-tallet å ekspandere nordover, først rundt innsjøene Ladoga og Onega, så langs Hvitehavskysten og på 1500-tallet langs kysten av Kola.
I Skandinavia og på Island kalt de russiske landa for Gardarike helt frem til 1200-tallet. Et annet navn var Store-Svitjod, som ble brukt i Snorri Sturlusons Ynglingesaga. Svitjod var et navn på et rike i Sverige.


Kamphaeng Phet (provins).
thumb
thumb
Kamphaeng Phet (กำแพงเพชร) er en provins i det nordvestlige Thailand, langs elven Mae Nam Ping 70 km nedenfor grensen til Chiang Mai. Provinsen grenser til provinsene Tak, Chiang Mai, Sukhothai, Phitsanulok, Phichit, og Nakhon Sawan.
Arealet er 8 607,5 km², mens befolkningen anslås (2005) til 912 500 innbyggere. Provinshovedstaden heter også Kamphaeng Phet.
Provinsen ligger i fjellkjeden Tanen Taunggyi, som litt lengre vest går over i Myanmar.


Buriram (provins).
right
thumb
Buriram (บุรีรัมย์) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 1 613 000, som gjør den til landets tiende mest folkerike provins. Arealet er 10 322,9 km².
Buriram hadde bosetting helt fra det var del av Khmer-riket, og har mange ruiner som vitner om den tid. Den største av dem er på en utdødd vulkan, og er beskyttet i historieparken Phanom Rung.


Yasothon (provins).
right
Yasothon (ยโสธร) er en provins i det nordøstlige Thailand (kalt Isan-området). Befolkningen anslås (2005) til 543 800.
Provinsen ble opprettet den 1. mars 1972, da den ble utskilt fra provinsen Ubon Ratchathani.


Steria.
Steria er et av de 10 største it-konsulentselskapene i Europa med 20 000 medarbeidere i 16 land, inkludert 532 medarbeidere i Norge. Selskapet er børsnotert i Frankrike og omsatte i 2007 for 11,3 milliarder kroner. 16 prosent av selskapet eies av de ansatte. Hovedtjenestene er rådgiving, systemintegrasjon og drift.
Steria-konsernet ble grunnlagt i 1969 av Jean Carteron. Den norske delen av Steria stammer fra tidligere "Bull", der konsulentvirksomheten ble skilt ut i 2001 under navnet "Integris AS". Integris ble senere samme år kjøpt opp av Steria.
Etter stor vekst, blant annet gjennom oppkjøp, har Steria i dag kontorer i 16 land: Belgia, Danmark, Frankrike, India, Kina, Luxemburg, Marokko, Norge, Polen, Singapore, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike.
Adm. dir. i Norge er pr. juni 2008 Kjell Rusti.
2008 – Passerer 20 000 medarbeidere
2007 – Kjøper det britiske outsourcingsselskapet Xansa, og har etter oppkjøpet 18 000 medarbeidere i 16 land. Deriblant 5000 i India.
2006 – Passerer 10 000 medarbeidere
2005 – Etablering av Steria-kontor i Polen. Oppkjøp av Mummert Consulting i Tyskland
2004 – CIC-securities kårer Steria til Europas beste it-konsulentselskap for andre året på rad. Etablering av Steria-kontor i Hongkong.
2003 – CIC-securities kårer Steria til Europas beste it-konsulentselskap
2002 – Passerer 1 milliard euro i omsetning
2001 – Kjøper Bulls europeiske konsulentdivisjon Integris.
2000 – Inngår kontrakt med Cegetel, HP og JD Edwards for å tilby on-line ASP-tjenester. Kjøper Experians outsourcingsvirksomhet Fusjon med TECSI. Kjøper EQUIP gruppen.
1999 – Etablerer et datterselskap sammen med Atos innen nettbanksystemer. Etablerer datterselskapene Steria UK og Steria Asia i Singapore. Åpner et kontor i Düsseldorf, Tyskland. Noteres på Second Marché på børsen i Paris.
1998 – Francois Enaud utnevnes til styreleder og konsernsjef.
1994 – Utvikler et styringssystem for betaling mellom banker "Centrale des Réglements Interbancaires".
1993 - Implementerer informasjonssystemet på Jakartas flyplass.
1990 – Etablerer datterselskap og kontor i Tyskland, Spania og Saudi-Arabia.
1987 – Utvikler systemet for å styre førerløse tog for Paris RER A-linje.
1986 – Inngår den største eksportkontrakt som noensinne hadde vært vunnet av en fransk virksomhet: Komplett automatisering av sentralbanken i Saudi Arabia.
1981 – Vinner kontrakt som hovedentreprenør i forbindelse med Télétel 3V-prosjektet, som markerte starten på lanseringen av Minitel i Frankrike
1978 – Sterias internasjonale ekspansjon starter med etableringen av datterselskap i Sveits.
1973 – Inngår kontrakt om automatiseringsprosjekt for Agence France Presse.
1969 – Steria grunnlegges av Jean Carteron.


Maxwells likninger.
Maxwells likninger er fire likninger, samlet av James Clerk Maxwell i 1865, som er grunnlaget for all klassisk elektromagnetisme. De beskriver og forklarer sammenhengen mellom elektriske- og magnetiske felter og hvordan disse forholder seg til materie.
Maxwells likninger har som konsekvens at lys er elektromagnetiske bølger som beveger seg med konstant fart (lysfarten). Likningene er Lorentz-invariante og kompatible med både spesiell- og generell relativitetsteori. På atomnivå gjelder ikke likningene lenger og de må erstattes med kvanteelektrodynamikk.
Matematisk formulering.
Matematisk sett er Maxwells likninger partielle differensiallikninger og kan skrives både på differensialform og integralform. I tillegg til de fire likningene trengs også to materiallover som er spesifikke for materialene en studerer.
Materiallover.
Maxwells likninger kan ikke løses uten to tilleggsbetingelser som beskriver materialet. Disse kommer i form av polarisasjonstetthet P (måles i coulomb per kvadratmeter) og magnetiseringstetthet M (måles i ampere per meter).
D- og B-feltene er relatert til E og H ved
formula_24 er
den elektriske susceptibiliteten til materialet,
formula_25 er
den magnetiske susceptibiliteten til materialet,
"ε" er permittiviteten til materialet og
"μ" er permeabiliteten til materialet.


St. Paul.
St. Paul eller St. Paulus kan vise til en rekke helgener. Det kan også være feilaktig brukt om en saligkåret person ved navn Paul.


Vanilje.
Vanilje er en smakstilsetning som fremstilles av "vaniljeorkidéer". Vaniljeslekten omfatter rundt 50 arter, men bare "Vanilla planifolia" produserer «ekte» vanilje. Planten tilhører marihåndfamilien og er en orkide. Den er hjemmehørende i Papantla i Mexico, hvor den ble dyrka av totonakerne, men dyrkes nå over store deler av verdens tropiske strøk. Andre arter som benyttes er for eksempel "Vanilla pompona" og "Vanilla tahitiensis". Madagaskar produserer i dag mesteparten av verdens vanilje.
Vanilje brukes ofte i desserter, som crème brûlée, vaniljepudding, eller vaniljeis.


Hilla Limann.
Hilla Limann (født Hilla Babini 12. desember 1934, død 23. januar 1998) var president i Ghana fra 24. september 1979 til 31. desember 1981.
Limann ble født i en fattig familie i det nordlige Ghana. Han klarte å få en god utdannelse, og startet en akademisk karriere. Etterhvert fikk han en stilling i diplomatiet, og ble Ghanas ambassadør til Sveits.
I juni 1979 ledet Jerry Rawlings et statskupp i Ghana, og innsatte seg selv som president. I september samme år trådte han tilbake, og Limann ble valgt til president som kandidat for People's National Party. I sin økonomiske politikk var han moderat, og han støttet demokratiske verdier og pan-afrikanisme.
31. desember 1981 ledet Rawlings et nytt statskupp, og etter å ha avsatt Limann ble han selv igjen president. Limann fortsatte å bo i Ghana, og i 1992 stilte han til valg mot Rawlings, men tapte.


Charles Noble Arden-Clarke.
Sir Charles Noble Arden-Clarke (født 1898 i India, død 1962) var en britisk koloniadministrator.
Arden-Clarke ble utdannet ved Rossall School. I 1917 gikk han inn i Machine Gun Corps, en ny avdeling som kjempet på vestfronten. Han gjorde deretter militær tjeneste andre steder fram til 1920, da han gikk inn i Colonial Administrative Service.
Han var kommisjonær i Bechuanaland (dagens Botswana) fra 1937 til 1942. Fra 1949 til 1957 var han den siste guvernøren for Gullkysten, og han fortsatte der som første generalguvernør i Ghana fram til 24. juni 1957 da han fikk avløsning.
I 1946 ble han adlet.
Arden-Clarke, Charles Noble
Arden-Clarke, Charles Noble
Arden-Clarke, Charles Noble


Timian.
Timian er en gruppe aromatiske krydderurt-arter som kan bli opptil 40 cm høye. Den er hjemmehørende i Europa, Nord-Afrika og Asia.
Bruk.
Vanlig timian er et meget utbredt kjøkkenkrydder.
Sitrontimian er også et populært krydder.
Derimot er "Thymus pseudolanuginosus" og "Thymus serpyllum" uegnet som krydder, men er populære hagevekster.
Timian benyttes gjerne til smakssetting av kjøtt, supper og stuinger. I det franske kjøkken er det en viktig bestanddel i en "bouquet garni" og i "Herbes de Provence". Den benyttes også utstrakt i det vestindiske kjøkken. I Jordan inneholder krydderblandingen "zahtar" timian.


Joseph Arthur Ankrah.
Joseph Arthur Ankrah (født 18. august 1915, død 25. november 1992) var Ghanas statsoverhode fra 1966 til 1969.
Ankrah var general i den ghansiske hæren. Etter kuppet som avsatte Kwame Nkrumah i 1969 ble han innsatt som formann for National Liberator Council, og dermed som statsoverhode.


Bøker i Bibelen.
Det er 66 bøker i Bibelen. 39 i det gamle testamente og 27 i det nye testamente.


Kanchanaburi (provins).
thumb
thumb
Kanchanaburi (กาญจนบุรี) er en provins i det sentrale Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 896 200. Arealet er totalt 19 483,2 km², som der det tredje største i Thailand.
Provinshovedstaden heter også Kanchanaburi. Byen ligger der elvene Khwae Noi og Khwae Yai gårsammen i Mae Klong. her bygde krigsfanger Broen over Kwai i japansk fangenskap i 1942, og det er en krigskirkegård utenfor byen.


Teskje (mål).
Teskje eller teskei er en enhet for måling av volum.
Teskje er ikke en SI-enhet.
En teskje er definert som fem milliliter (5 ml).
Teskje er en enhet som hovedsakelig brukes til å måle opp små mengder i forbindelse med matlaging.
Når en skal måle opp en teskje er det viktig å bruke et mål som nøyaktig angir fem milliliter fremfor å bruke en tilfeldig teskje.


Kryddermål.
Kryddermål er en enhet for måling av volum.
Kryddermål er ikke en SI-enhet.
Et kryddermål er definert som en milliliter (1 ml), som er lik en kubikkcentimeter.
Kryddermål er, som navnet tilsier, en enhet som hovedsakelig brukes til å måle opp krydder og andre små mengder tørrvarer i forbindelse med matlaging.


Barneskje (mål).
Barneskje (også kalt dessertskje i matoppskrifter)er en enhet for måling av volum. På engelsk det er "Children Spoon".
Barneskje er ikke en SI-enhet.
En barneskje er definert som ti milliliter (10 ml), som er lik en centiliter (1 cl).
Barneskje er en enhet som hovedsakelig brukes til å måle opp små mengder i forbindelse med matlaging.
Når en skal måle opp en barneskje er det viktig å bruke et mål som nøyaktig angir ti milliliter fremfor å bruke en tilfeldig barneskje.


Spiseskje (mål).
Spiseskje er en enhet for måling av volum.
Spiseskje er ikke en SI-enhet.
En spiseskje er definert som 15 milliliter (15 ml).
Spiseskje er en enhet som hovedsakelig brukes til å måle opp små mengder i forbindelse med matlaging.
Når en skal måle opp en spiseskje er det viktig å bruke et mål som nøyaktig angir femten milliliter fremfor å bruke en tilfeldig spiseskje.


Ts.
TS, Ts og ts kan referere til


New Patriotic Party.
New Patriotic Party (NPC, engelsk for "Ny patriotisk parti") er det styrende partiet i Ghana (pr. januar 2005. Det er et sentrumsparti, og regnes som noe mer liberalt enn den største konkurrenten, National Democratic Congress.
President John Kufuor tilhører partiet. Etter hans første periode som president, fra 2001 til 2004, hadde partiet betydelig framgang i parlamentsvalget, og har pr. januar 2005 122 av 200 seter i nasjonalforsamlingen.


Pink Floyd.
Pink Floyd er et britisk, progressivt rockeband som var et ledende rockeband i sin tid. Med dype tekster, et pompøst lydbilde og sceneshow spekket med effekter er Pink Floyd blitt et av rockehistoriens største suksessband og har solgt over 200 millioner album over hele verden.
De mest kjente utgivelsene fra Pink Floyd er "The Piper at the Gates of Dawn" (1967), "The Dark Side of the Moon" (1973), som lå på «Billboard Top 200» i 740 uker (mer enn 14 år) uten å falle ut en eneste gang (1500 uker totalt), "Wish You Were Here" (1975) og "The Wall" (1979). Bandet ble tidlig utsatt for interne konflikter, først i 1968 da bandets første frontfigur, Syd Barrett, måtte forlate bandet på grunn av (ifølge et intervju av hans søster i 2008) psykiske lidelser og angst for folkemengder. I 1981 sluttet Richard Wright, etter at Roger Waters hadde presset ham ut av bandet i forbindelse med innspillingen av "The Wall" i 1979. Waters erklærte bandet offisielt for oppløst i 1985, men etter en lengre juridisk strid fikk David Gilmour og Nick Mason rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, men ble ikke fullverdig medlem igjen før i 1994, da det hittil siste studioalbumet, "The Division Bell", ble utgitt. Etter den tid var de fortsatt svært populære og samlet store folkemengder på store stadion og toppet hitlistene. Bandet gikk fra å være innovative og nyskapende undergrunnsrockere til å bli et av verdens største og mest populære band. Siste gang bandet opptrådte samlet var i anledning Live 8 i London, 2. juli 2005. Dette var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright sto sammen på scenen.
Oppstarten (1964-1966).
Pink Floyd startet som et annerledes psykedelisk band tidlig på 1960-tallet. Arkitekturstudentene Roger Waters og Nick Mason, begge i begynnelsen av 20-årene, møtte hverandre på Regent Street Polytechnic School i London. De begynte å spille sammen, Waters da på gitar og Mason på trommer, og i 1964 ble en annen student på samme alder, Richard Wright, med. I starten spilte han stort sett blåseinstrumenter. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter. Metcalfe spilte bassgitar og Keith Noble og Juliette Gale sang. De lekte med forskjellige bandnavn, inkludert Sigma 6 og The Architectural Abdabs. De spilte nesten utelukkende rhythm and blues-coverlåter i gymsaler og andre små lokaler.
Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette mot en potensiell musikkarrière. To lokale musikere ved navn Syd Barrett og Bob Klose erstattet Metcalfe, Noble og Gale.
Barrett ble bandets rytmegitarist/vokalist og Bob Klose spilte sologitar og sang på enkelte låter. Waters gikk fra å spille vanlig gitar til å spille bassgitar, mens Wright begynte å spille tangentinstrumenter. Barrett ga bandet navnet The Pink Floyd Sound, oppkalt etter to blues-musikere som henholdsvis het Pink Anderson og Floyd Council. Navnene ble funnet på en plate Barrett hadde liggende hjemme. De droppet relativt kjapt ordet «Sound» i navnet, og var lenge kjent som The Pink Floyd, før de til slutt kuttet navnet ned til bare Pink Floyd. Barretts sans for pop og psykedelisk musikk preget lydbildet, og den sterkt blues-orienterte Bob Klose forlot bandet før 1965, rett og slett fordi han ikke likte den nye musikalske retningen Barrett hadde dratt bandet inn i. Syd Barrett tok raskt kontrollen og ble bandets store kreative kraft og ledende gitarist.
Syd Barrett-perioden (1966-1968).
Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd, begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som låtskriver åpenbarte seg tidlig. «Lucy Leave» og en cover av Slim Harpos «I'm a King Bee» var de første innspillingene, men disse ble aldri offisielt gitt ut. Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumenttaler med utradisjonelle rytmer og melodier. I 1966 begynte de å spille på nattklubber i Londons undergrunnsmiljøer, og de benyttet seg av lys-show for å forsterke de psykedeliske effektene musikken ga. De hadde på samme tid et meget rødt lydbilde. De fremførte blant annet sangen «Interstellar Overdrive», som var godt likt i Storbritannia, men som ble sterkt mislikt andre steder i Europa.
Etter hvert som Pink Floyd skapte seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, og spesielt i den viktige undergrunnsklubben U.F.O., ble de lagt merke til av Peter Jenner og Andrew King. Disse ble bandets første managere og de inngikk et forretningssamarbeid gjennom selskapet Blackhill Enterprises.
Etter hvert som Pink Floyd i løpet av 1966 begynte å opparbeide seg et eget sangrepertoar, gikk Jenner og King til plateselskapene på frierferd. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for See for Miles Records, hvor de to låtene «Interstellar Overdrive» og «Nick's Boogie» ble foreviget i filmen "Tonite Let's All Make Love in London". Filmmusikken ble senere gitt ut under tittelen «Pink Floyd Live in London 66' 67'»
Mye av musikken fra denne tiden har tydelige elementer som gjør at den kan karakteriseres som hardrock. Det var en produsent i plateselskapet EMI, Norman Smith, som ble oppmerksom på Pink Floyd og som startet arbeidet med å få dem knyttet til selskapet. Den 4. mars i 1967 undertegnet bandet formelt kontrakten til utgiveren Harvest, et datterselskap av EMI. 11. mars 1967 ble deres første singel «Arnold Layne» sluppet og den nådde 20. plass på den britiske hitlisten. Sangen handler om en mann som sprang rundt og stjal dameundertøy fra tørkestativene om natten, en beryktet person fra området hvor Barrett og Waters vokste opp. Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som plateprodusent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensial. Oppfølgeren ble den kaleidoskopiske låten «See Emily Play», senere spilt inn i coverversjon av David Bowie på albumet "Pinups", som nådde 6. plass på den britiske hitlisten og som ble liggende på listen i hele 7 uker.
Pink Floyds debutalbum "The Piper at the Gates of Dawn" ble sluppet den 5. august i 1967. De hentet mye av sin inspirasjon fra de landlige omgivelsene rundt byen Cambridge, hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour. David Gilmour var gitarist i bandene Joker's Wild, Flowers, Bullitt og The Crew, og skulle senere spille en viktig rolle i bandets fremtidige ferd mot stjernestatusen. Barrett skrev alle tekstene på albumet, bortsett fra på Roger Waters' «Take Up Thy Stetoscope and Walk». Barrett hentet inn elementer fra engelsk og kinesisk litteratur i tekstene, som likevel fremsto som svært surrealistiske. "The Piper at the Gates of Dawn" overrasket stort og nådde 6. plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått til i hjemlandet.
Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første av to psykedeliske albumet fra Pink Floyd, og grunnen var enkel: Syd Barrett brukte store mengder narkotika for å stimulere fantasien. Det bidro til å gi låtene særpreg. Da misbruket var på det høyeste, tok han LSD daglig og i stadig større doser. Dette medførte at Syd Barrett ble mer og mer upålitelig og fikk en skrantende mental helse som stadig ble forverret. Barrett fremsto tidvis som åndsfraværende både på konserter og i studio. Han kunne stå og stirre ut i løse luften, eller skru på gitarstrengene til de var helt ustemte, mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen, isolerte verden og skeiet ofte ut med å spille arrangementer live som ikke var i tråd med det bandet egentlig skulle fremføre.
En av de siste musikalske fremføringene for Pink Floyd hvor Barrett deltok, stod han helt alene foran på scenen og dro fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Lyden av dette ble senere lagt til en låt på albumet "A Saucerful of Secrets", kalt «Jugband Blues». Dette var den eneste låten Barrett skrev for det kommende albumet, og den siste han skrev for Pink Floyd. Barretts siste ord lyder «And what exactly is a dream, and what exactly is a joke» («Hva er egentlig en drøm, og hva er egentlig en spøk»).
De andre bandmedlemmene fant det nødvendig å finne en person som kunne hjelpe bandet videre. Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» solgte svært dårlig, fikk en felles venn av bandet, David Gilmour, tilbud av Nick Mason om å bli Pink Floyds femte medlem i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og de to hadde lært å spille gitar i fellesskap, da de gikk på skole i Cambridge. Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da det var hans materiale og hans person som hadde fått dem dit de var. Den egentlige ideen om at Gilmour skulle erstatte eller supplere Barrett på konserter, mens Barrett skulle sitte hjemme og fortsatt skrive låter, viste seg å ikke være mulig å utføre; og noen måneder senere lot de være å plukke ham opp på vei til øving. Han ble kort tid etter, den 6. april i 1968, sparket som medlem og Syd Barrett var dermed formelt sett ikke lenger en del av Pink Floyd, mens David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger.
Managerne Peter Jenner og Andrew King vraket Pink Floyd ettersom de mente bandet hadde mistet sin drivkraft. De valgte å satse videre på Syd Barrett som soloartist, uten at det betydde slutten på Pink Floyd.
Eksperimentell periode (1968-1972).
Syd Barrett hadde skrevet nesten hele "The Piper at the Gates of Dawn", men bare én av hans sanger, «Jugband Blues», var å finne på bandets neste plate, "A Saucerful of Secrets", som ble sluppet i juni 1968. I tillegg ble også to andre låter av Barrett spilt inn for albumet, men «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» ble droppet av de resterende bandmedlemmene. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelige av Peter Jenner.
Etter at Barrett forsvant, måtte de andre bandmedlemmene skrive sanger på egen hånd. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som gjorde dette, men begge fant etter hvert ut at de ikke maktet å etterligne stilen til Syd Barrett. Derfor måtte de finne sin egen måte å skrive låter på. På "A Saucerful of Secrets" ble tittelsporet kreditert alle medlemmene i bandet, og her fant den progressive rockestilen sitt fotfeste. «Set the Controls for the Heart of the Sun» skrevet av Roger Waters, var også en låt der bandets eksperimentering med nye musikkstiler var tydelig.
Pink Floyd ble også involvert i filmmusikk. I 1969 kom albumet "Music From the Film More". Det ble spilt inn i løpet av en uke. Både folkrock, hardere rockelåter, psykedelisk musikk, blues, akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet. Samme år gikk de i studio for å spille inn sin neste plate "Ummagumma". Dette var et dobbeltalbum som besto av en halvpart live-opptak og en halvpart studio-opptak. Live-opptakene ble gjort i Kent, Birmingham og Manchester i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av musikalske eksperimenter fra hver av de fire bandmedlemmene, der hver av dem hadde en halv LP-side hver til disposisjon. "Ummagumma" nådde 5. plass på hitlistene.
I 1970 kom "Atom Heart Mother". Albumet nådde førsteplass på albumlisten i Storbritannia. Likevel har David Gilmour senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket», og tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Likevel var "Atom Heart Mother" et musikalsk vendepunkt og ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet, et 23 minutters verk, er til dels preget av orkestreringen og koringen som produsenten Ron Geesin skrev til sangen. Denne utviklingen fortsatte i bidragene til filmen "Zabriskie Point" som kom samme år.
Bandets lydbilde var mer ensrettet på "Meddle" som kom i 1971. Den episke, over 23 minutter lange «Echoes», og den rytmiske «One of These Days» blir i Pink Floyd-litteraturen beskrevet som noe av det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd har gitt ut. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemming i 2004 kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider. Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer pop-jazz-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3. plass for "Meddle" på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen "Live at Pompeii".
"Obscured By Clouds", ble sluppet i 1972 som filmmusikken til filmen "La Valleé (The Valley)". Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde sjette plass på listene der. Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med "The Dark Side of the Moon". Med flere kortere sanger var "Obscured By Clouds" et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. «Childhood's End» ble skrevet av David Gilmour, og er den siste låten på et Pink Floyd-album før "A Momentary Lapse of Reason" hvor Roger Waters ikke bidro til teksten.
Gjennombruddsperioden (1972-1977).
"The Dark Side of the Moon" er trolig Pink Floyds største suksess gjennom alle tider, og har i flere avstemninger blitt kåret til tidenes beste album. Den lå i 741 uker (derav 591 sammenhengende uker fra 1973 til 1988) på USAs Topp 200 Billboard hvor plata nådde førsteplassen. "Dark Side of the Moon" satte mange nye rekorder som følge av dens suksess, og ble følgelig en av verdens mest solgte plater gjennom alle tider. I Pink Floyds hjemland, England, er det antatt at hver fjerde husstand har en versjon av albumet.
For første gang skrev Roger Waters samtlige tekster på et Pink Floyd-album. Platen var opprinnelig et konseptalbum som tok for seg alle de forskjellige påkjenningene en går igjennom i løpet av livet. Sammen satte medlemmene opp en liste av temaer: «Breathe» handler om leve livet når du har sjansen; «On the Run» handler om det å reise, og spesielt frykt for å fly; «Time» tar for seg det å bli eldre, og tidens relativitet; «The Great Gig in the Sky» (opprinnelig kalt «Mortality Sequence» og «Religious Theme» gjennom innspillingen) handler om døden og religion; «Money» snakker om rikdommen som ofte kommer med det å være berømt; «Us and Them» tar for seg voldelige konflikter i et samfunn; og «Brain Damage» omtaler samfunnets økende problem med sinnslidelser og nevroser, og hvordan de gjerne kan være resultatene av disse temaene.
Takket være en ny 16 kanalers miksepult og arbeidet studiotekniker Alan Parsons og bandet la ned på "The Dark Side of the Moon", satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk. Selv om Pink Floyd helt fra starten av ikke hadde vært et band drevet frem av singler, ble «Money» en topp 20-låt i USA.
På dette tidspunktet var Pink Floyd blitt verdensstjerner, men de var svært usikre på hvordan de skulle følge opp suksessen fra "Dark Side Of The Moon". Etter at bandet skrinla et albumprosjekt der huslige gjenstander skulle være de eneste instrumentene, startet innspillingen av "Wish You Were Here" i 1975. Som "Dark Side Of The Moon" ble det et tema-album om fraværenhet, men også musikkindustrien fikk gjennomgå. I tillegg til det klassiske tittelsporet «Wish You Were Here», inneholder også plata det som av Pink Floyd-fansen blir regnet som bandets beste sang noensinne, «Shine On You Crazy Diamond». Teksten er en hyllest til Syd Barrett fra Roger Waters som alltid hadde hatt dårlig samvittighet over å ha vært med å skvise ut sin tidligere venn fra bandet. Musikken er skrevet av alle i bandet, unntatt Nick Mason. Albumet inneholder også de episke «Welcome to the Machine» og «Have a Cigar» (sunget av Roy Harper), som viser Waters' syn på plateindustrien. Bandet oppnådde sitt første transatlantiske nummer 1-album med "Wish You Were Here".
Roger Waters-perioden (1976-1985).
Roger Waters fortsatte å tilrive seg mer kontroll i bandet, og "Animals" fra 1977 var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' samfunnssyn. Albumet er til en viss grad basert på George Orwells suksessroman "Animal Farm". Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder (de kyniske forretningsmennene), griser (Korrupte politikere og moralister) og sauer (Resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). Låten «Dogs» var den eneste som Waters ikke ble kreditert for alene, men David Gilmour var likevel svært sentral på albumet. I tillegg til at hans gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskriving, og mindre om å øve for å bli en bedre musiker. Albumet kom på 2. plass i Storbritannia og 3. plass i USA
Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på "The Wall". Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettstadioner, hvor han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i Montreal i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på "The Wall", som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum. Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Waters beskyldte Wright for å være mer opptatt av å feriere enn å komponere musikk for gruppen. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet. Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turnéen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap. Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Låten «Another Brick in the Wall, part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble "The Wall" fulgt opp av filmen ' regissert av Alan Parker, med Bob Geldof i hovedrollen.
I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. "The Final Cut" viste enda tydeligere Waters' enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters – fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere. Gilmour sang bare på låten «Not Now John», de øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har "The Final Cut" en høy status blant mange av bandets tilhengere.
David Gilmour-perioden (1985-1995).
Etter uenigheter omkring kontraktsforhold med plateselskapet og manager Steve O'Rourke valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på en solokarriere. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spille inn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved å ha forlatt bandet hadde svekket sine sjanser juridisk, ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene til "The Wall", så vel som til den oppblåsbare grisen fra "Animals". (De gjenværende medlemmene omgikk dette ved å gi grisen to testikler). Gilmour og Mason beholdt de andre rettighetene, og retten til å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale en viss sum til hverandre for konsertbruk av låter skrevet av motparten.
Da "A Momentary Lapse of Reason" ble utgitt i 1987 var også Richard Wright tilbake i bandet, selv om han foreløpig bare ble regnet som studiomusiker. Både han og Nick Mason spilte lite under innspillingen. Konflikten med Roger Waters hadde satt så store spor hos dem at de ikke klarte å fungere som gode musikere i studio. Studiomusikere måtte stort sett spille deres instrumenter. Selv om albumet fikk variable mottakelser var det en salgsmessig opptur i forhold til "The Final Cut". I tillegg fikk bandet en radiohit med «Learning to Fly». Også den påfølgende turneen ble en gedigen suksess, og den endte først i 1990, tre år etter at den hadde startet. Da livealbumet "Delicate Sound of Thunder" ble utgitt i 1988, var Wright igjen blitt fullverdig medlem av Pink Floyd.
I 1994 ble "The Division Bell" utgitt. Albumet ble godt mottatt av de fleste kritikere, og solgte enda bedre enn den foregående utgivelsen. David Gilmour var nå den dominerende kraften i Pink Floyd, men fikk hjelp med tekstene fra sin nåværende kone Polly Samson. Samtidig var Richard Wright og Nick Mason mer sentrale enn på mange år. "Division Bell" er det siste studioalbumet som er gitt ut av Pink Floyd. Samme år var Pink Floyd på en større verdensturné som kulminerte med 15 utsolgte konserter i London. På livealbumet "P*U*L*S*E" som kom i 1995 var blant annet hele "Dark Side of the Moon" og Syd Barrett-låten «Astronomy Domine» med.
Dødperioden (1995-2005).
I 1996 ble bandet tatt opp i Rockens æresgalleri, hvor bandet spilte «Wish You Were Here» med Billy Corgan (fra The Smashing Pumpkins).
Roger Waters hadde et særdeles dårlig forhold til resten av Pink Floyd etter at han forlot bandet, men han klarte likevel gjennom mellommannen James Guthrie å samarbeide med de andre medlemmene om utgivelsen av samlealbumet "Echoes" i 2001. Etter hvert fikk Waters reparert vennskapet til Nick Mason. Mason opptrådte som gjestemusiker på to av Roger Waters' solokonserter i 2002. Samme år opptrådte Richard Wright på noen av David Gilmours solokonserter.
Bandets langvarige manager Steve O'Rourke døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i oktober 2003, mens den amerikanske komponisten Michael Kamen, kjent for sitt arbeid med og som en av få som samarbeidet med både David Gilmour og Roger Waters etter 1985, døde i november samme år.
Nick Mason ga i 2004 ut boken "«Inside Out: A Personal History of Pink Floyd»". Mason dro på en utgivelsesturné til forskjellige europeiske og amerikanske byer hvor han promoterte den med intervjuer, signerte bøker og møtte fans. Boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt.
Gjenforeningen under Live 8 (2005-).
Pink Floyd lå brakk etter 1995, selv om bandet offisielt aldri har blitt oppløst. Men 2. juli 2005 maktet Bob Geldof å få Gilmour, Mason og Wright til å opptre sammen med Waters i forbindelse med Live 8. Det var første gang de fire hadde stått på scenen sammen siden 1981. De spilte «Breathe», «Money», «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb». Banneordet «"Bullshit"» i sangen «Money» var eneste banneord MTV valgte ikke å sensurere under sin sending av konserten. I november 2005 ble en DVD utgitt med konsertopptakene fra Live 8-konserten, i tillegg fra opptak da bandet øvde inn låten «Wish You Were Here» i forkant av gigantkonserten. Roger Waters har også siden sagt på sine nettsider' at han kan være klar for å fortsette å spille sammen med Pink Floyd.
16. november 2005 ble Pink Floyd tatt opp i «UK Music Hall Of Fame», det nystartede britiske svaret på Rockens æresgalleri, hvor Nick Mason og David Gilmour tok imot prisen fra Pete Townshend, mens Roger Waters deltok på satellitt fra Roma. I 2006 har David Gilmour og Roger Waters holdt sine respektive turnéer, med til dels eget produsert materiale og låter fra Pink Floyd-æraen. De har også blitt akkompagnert av Nick Mason og Richard Wright samt andre kjente gjesteartister i sine besetninger.
31. mai 2006 var både Nick Mason og Richard Wright med på en av David Gilmours konserter i Royal Albert Hall i forbindelse med turnéen som fulgte utgivelsen av albumet On An Island. De fremførte «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb» sammen. Gilmour ga i 2007 ut DVD-en Remember That Night fra konsertene i London, men sangene der Mason spilte ble ikke inkludert, men alle de fire gjenlevende Pink Floyd-medlemmene medvirket i en dokumentarfilm som ble laget i forbindelse med utgivelsen.
Nick Mason spilte også sammen med Roger Waters på noen konserter på sistnevntes "Dark Side of The Moon"-turné i 2006 og 2007. Til en av konsertene var Richard Wright også invitert, men Wright avslo på grunn av jobbing med et soloprosjekt.
Syd Barrett døde 7. juli 2006 og de fire gjenlevende medlemmene av bandet sendte ut en felles pressemelding der de gav uttrykket for savnet av sin tidligere bandkamerat. 10. mai 2007 ble det arrangert en minnekonsert i London der Roger Waters fremførte «Flickering Flame» sammen med multiinstrumentalisten Jon Carin, som etter Pink Floyd-bruddet på 1980-tallet har samarbeidet med alle de fire medlemmene. Senere samme kveld dukket Carin opp på scenen sammen med de tre medlemmene av Pink Floyd som fremdeles har rettighetene til bandnavnet. Wright, Gilmour og Mason fremførte bandets første single «Arnold Layne». Dette ble siste gang de tre som var bandmedlemmer fra slutten av 1980-tallet opptrådte sammen.
Høsten 2007 ga Pink Floyd ut en nyversjon av debutalbumet "The Piper at the Gates of Dawn", som blant annet inneholdt uutgitte versjoner av «Interstellar Overdrive» og «Matilda Mother», samt en reproduksjon av en notisblokk Syd Barrett hadde benyttet midt på 1960-tallet.
Roger Waters har fortsatt utgivelsen av to studioalbum til gode, men jobber også med å utvikle en Broadway-musikalversjon av The Wall, hvor det blir skrevet nytt materiale som skal legges til.
26. august 2008 mottok Pink Floyd Polarprisen for 2008 på én million svenske kroner. Roger Waters og Nick Mason representerte bandet.
Richard Wright døde 15. september 2008 av kreft, 65 år gammel, etter kort tids kamp mot sykdommen.
12. mai 2011 holdt Roger Waters en fremføring av "The Wall" showet i London. På sangen «Comfortably Numb» fikk han besøk av David Gilmour som sang refrenget og spilte sologitar mens han stod på en heisekran (synlig for publikum) bak den høye veggen.
På slutten av samme show hvor «Outside the Wall» ble fremført, ble også Nick Mason med og spilte tamburin, mens Gilmour spilte mandolin. Waters innrømte etter sangen at han 30 år tidligere hadde vært en vanskelig person å arbeide sammen med, men at tidene hadde nå forandret seg. Gilmour og Mason smilte godt av Waters' kommentar.


Kaffekopp (mål).
Kaffekopp er en enhet for måling av volum.
Kaffekopp er ikke en SI-enhet.
Enheten kaffekopp har ikke noe eget symbol.
En kaffekopp er definert som 150 milliliter, som er lik 1½ desiliter.
Kaffekopp er en enhet som av og til brukes i matlaging. Enheten forekommer særlig i eldre matoppskrifter. På enkelte kaffetraktere har kolben og/eller vanntanken en skala som er inndelt i kaffekopper.


Tekopp (mål).
Tekopp er et drikkekar til te. Tekopper kan være laget av glass, keramikk eller plast. De har normalt en hank i siden og en tilhørende skål, men det forekommer tekopper fra 1700-årene uten hank.
Det kan være vanskelig å skille mellom kaffekopper og tekopper, og ofte, særlig i nyere servicer, kan samme kopp være beregnet til begge deler. I noen servicer kan kaffe- og tekopper ha samme form, men forskjellige størrelser. En hovedregel er at tekoppene skiller seg ut ved at de er laver, videre og ofte mer halvkuleformet enn kaffekopper. Tekopper rommer gjerne litt mer enn kopper som er beregnet bare til kaffe, og de kan romme fra 0,2 til 0,5 liter. Ekstra store tekopper kalles ofte frokostkopper.
Tekopp som måleenhet.
Tekopp er også brukt som måleenhet, særlig i oppskrifter.
Tekopp er ikke en SI-enhet.
Enheten tekopp har ikke noe eget symbol.
En tekopp er definert som 250 milliliter, som er lik 2½ desiliter, som er lik ¼ liter
Tekopp er en enhet som av og til brukes i matlaging. Enheten forekommer særlig i eldre matoppskrifter.


Irsk ulvehund.
Irsk ulvehund (ig. Cu Faoil) tilhører myndene og er en kjempestor hetsende jakthundrase, hvis røtter stekker seg mot år 1 e.Kr. Den er en av verdens største hunderaser, opprinnelig avlet for å jakte ulv. Irsk ulvehund er Irlands nasjonalhund.
Opprinnelse og alder.
Rasen kommer fra Irland og har oppsto trolig f. Kr. Kelterne kalte denne hunden "Cu Faoil". P.g.a. massiv eksport til mange lands konger og statsoverhoder, ble rasen for en tid forbudt å holde for andre enn de mektige og rike. Det ble nesten dens bane. I først halvdal av 1800-tallet var rasen nesten utdødd. En offiser med navn G. A. Graham (kaptein) reddet rasen, i nært samarbeid med major Garnier. De beste tispene ble paret med bl.a. grand danois, skotsk hjortehund og borzoi for å finne tilbake til ulvehundens opprinnelige form og størrelse. I 1881 hadde dette avlsarbeidet ført frem til den rasen vi nå kjenner som irsk ulvehund
Første gang vi hører om irske ulvehunder i skriftlige kilder er i et brev fra Symmachus til sin bror Flavianus skrevet i år 39 e.Kr. Han takker for de 7 ulvehundene han hadde mottatt (fra England). I år 391 f. Kr. skal flere eksemplarer ha blitt sendt til Roma, hvor alle romere «"fikk beskue dem i beundring"». Hvorvidt vi snakker om ulvehund eller greyhound er uklart, men hundene var trolig korthårede.
Utseende, anatomi og fysikk.
Irsk ulvehund Ulvehunden er en meget storvokst hund, som i noen tilfeller kan måle 1 meter i skulderhøyde. Slik høyde er imidlertid ikke vanlig. En hannhund på 85 cm eller mer blir normalt regnet som stor. Tispene skal være minimum 71 cm i mankehøyde og veie minst 41 kg. Hannene skal være minimum 79 cm og veie minst 54,5 kg.
Historisk sett hadde trolig disse hundene kort pels. Først i 1841 hører vi om en stor hunderase med krøllet myk pels i de skriftlige kildene. I dag er pelsen mer stri og hard på kroppen, bein og hodet, og særlig stri og lang over øynene og under haken. Fargene kan være tigret (brindle), rød, svart, helvit, gul, eller enhver farge som finnes hos skotsk hjortehund.
Bruksområde.
I dag skattes ulvehunden først og fremst som en ypperlig familiehund, som også ofte er å se som utstillingshund. Noen har også med stort hell brukt denne store kraftige hunden som kløvhund. Irsk ulvehund ble trolig opprinnelig avlet for hetsjakt på ulv og annet storvilt, og til tross for den enorme størrelsen er dette en meget hurtig og forholdsvis utholdende hund.
Lynne og væremåte.
Irsk ulvehund er en godmodig og meget tålmodig kjempe, en prima hund for barnefamiler når plassen tillater det og så lenge man ikke glemmer at dette er et meget stort og kraftig rovpattedyr. Den er lojal som få og hengiven overfor de den kjenner og liker, men ofte litt reservert og avmålt overfor fremmede. Den er er også en habil vakthund, selv om ikke dette er dens naturlige virke.
I hjemmet gjør den typisk meget lite av seg, fordi den er så rolig og harmonisk. Pelsen trenger stell på ukebasis, men må regnes som enkel å stelle. Utrolig nok er denne kjempen av en hund heller ikke så glupsk i matveien som man kanskje kunne forvente, selv om nok dette har stor sammenheng med hvor aktivt den lever. Som sådan trenger den verken mer eller mindre mosjon enn hunder flest, men den trives med å få løpe ut skikkelig en gang i blant. Rent klimamessig ser den også ut til å tåle norske forhold godt, så lenge snødybden vinterstid ikke blir for stor. Med en slik tyngde faller den da lett igjennom.
Annet.
På grunn av rasens enorme proporsjoner og anatomi er den kjent for lett å få magedreining om man ikke tar nødvendige forholdsregler. Den trenger et sunt og næringsrikt kosthold, beregnet på hunder. Den bør få minimum 2 måltider for dagen, gjerne 3 om det er mulig. Trening og anstrengelser må ikke skje tett opp til måltidene.


Symfoni.
En symfoni er en musikalsk komposisjon for orkester i flere satser. Ordet stammer fra gresk "syn" (sammen) og "fon" (lyd).
Historie.
Symfonien – som vi kjenner den i dag – stammer fra begynnelsen av 1700-tallet. Det antas at opprinnelsen var den italienske overtyre (i motsetning til den franske overtyre).
Tidlige symfonier besto av 3 satser med tempoene rask-langsom-rask. De betydeligste komponistene av den førklassiske symfoni er italieneren Giovanni Battista Sammartini, Johann Stamitz (Mannheimskolen) og Georg Christoph Wagenseil (Wien). Mannheim og Wien var de to store sentrene for symfonier. Her ble i løpet av 1700-tallet symfoniens form utvidet ved at en menuett ble innført som ny sats før finalesatsen,
I det 19. århundre ble symfonien ført videre i den «romantiske periode», for eksempel av Franz Schubert, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Carl Maria von Weber, Robert Schumann, Hector Berlioz og Franz Liszt.
Johannes Brahms fortsatte der Beethoven, Schumann og Mendelssohn slapp. Symfoniene vokste tidsmessig og ble til den sentrale musikkform i mange orkester, som ble kalt symfoniorkester. Andre viktige komponister på slutten av 1800-tallet var Anton Bruckner, Antonín Dvořák, Pjotr Illitsj Tsjajkovskij og Camille Saint-Saëns.
I det 20. århundre finner en komponister som Sergej Rachmaninov og Carl Nielsen, som fortsetter med den tradisjonelle 4-sats symfonien. Andre komponister prøver nye veier som Gustav Mahler, som i sin 2. symfoni bruker 5 satser og i andre bruker kor, solo og andre nyskapelser. Jean Sibelius' 7. symfoni har bare 1 sats.


Østens kirke.
Østens kirke eller den assyriske kirke er et kristent autokefalt kirkesamfunn som bare anerkjenner de to første økumeniske konsilene (Nikea i 325 og Konstantinopel i 381). Den erklærte seg for selvstendig i 424 og forkastet konsilet i Efesos i 431. Den er derfor ikke i kommunion med noen annen kirke. Kirken ledes av katolikos-patriarken av Østens kirke.
Østens kirke går tilbake på det oldkirkelige katolikatet Selevkia-Ktesifon, dvs. på de kristne menighetene som lå øst for (Øst-)Romerriket (derav navnet). Den hadde sin hovedvekt i Perserriket, men vant medlemmer helt til Øst-Asia. Dermed var den i middelalderen den kristne kirken med størst geografisk utbredelse.
Navn.
Østens kirke betegner seg offisielt som «apostolisk» og «katolsk». "Katolsk" uttrykker her ikke noen bånd til den katolske kirke, men betyr "universell". "Apostolisk" viser til at kirken anses som grunnlagt gjennom Jesu apostler.
Opphav (antikken).
Østens kirke utviklet seg i de arameisk-talende områdene i Mesopotamia, øst for Romerrikets østgrense (dagens Irak, sydøstlige Tyrkia, østlige Syria og vestlige Iran). Ifølge tradisjonen ble kirken grunnlagt gjennom misjoneringen av tre av Jesu disipler: apostelen Tomas ("Mar Toma"), Taddeus (arameisk "Mar Addai"; usikkert om Taddeus av Edessa eller Judas Taddeus), og apostelen Bartolomeus ("Mar Bar Tulmay"). Til dels knyttes også apostelen Peter til kirken siden han skal ha talt til menigheten i Babylon.
De kristne i Mesopotamia sognet opprinnelig til patriarkatet Antiokia. Den persiske metropolitten fikk etter hvert tittelen "katolikos", som betegnet en stedfortreder av patriarken av Antiokia i et område som lå utenfor Romerriket. Metropolittens/katolikos’ sete lå i hovedstaden Selevkia-Ktesifon.
Den dominerende religionen i Perserriket under Sasanide-dynastiet var zoroastrismen, men den kristne minoriteten i Mesopotamia ble tolerert. Siden Perser- og Romerriket var fiendtlige stater, ble imidlertid de kristnes situasjon forverret da Romerriket gjorde kristendommen til statsreligion i 380. Perserne mistenkte de kristne for å være loyale mot den romerske fienden. Det kan være en av grunnene til at Østens kirke kuttet båndene til den antiokenske moderkirke ved å erklære seg for selvstendig i 424 og utrope sin katolikos til patriark.
Kirken har aldri akseptert den såkalte nestorianske lære om Jesu to personer. Men Østens kirke nektet å etterkomme konsilet i Efesos’ beslutning (431) om å ekskommunisere patriark Nestorios av Konstantinopel – fordi de mente at kritikken mot Nestorios var konstruert. (Senere tids forskning har bekreftet dette synet: Nestorianismen, slik den ble fordømt på Efesos-konsilet, var for en stor del en teologisk stråmann.) Enkelte av kirkens representanter, f.eks. Barsauma av Nisibis (400–495), så seg riktignok politisk tjent med å fronte deler av Nestorios' lære. Dette økte akseptansen for Østens kirken hos de persiske makthaverne, siden det samtidig førte til en økende fordømmelse gjennom og avstand fra Romerrikets kirke.
Det er altså ikke historisk korrekt at splittelsen mellom Østens kirke og Romerrikets kirke skjedde "på grunn av" eller "på" eller "etter" konsilet i Efesos. Østens kirke hadde heller ikke vært representert på de tidligere romerske konsilene (Nikea i 325 og Konstantinopel i 381), men vedtok å aksepterte deres beslutninger på kirkens egen synode i Selevkia-Ktesifon i 410. Bruddet skjedde allerede i 424 og hadde dermed lite med konsilet og Nestorios å gjøre. Fordømmelsen gjennom den romerske kirke begynte riktignok først etter 431.
Viktige lærde som var del av og/eller påvirket Østens kirke, var Afrahat (270–350), Efraim Syreren (306–373), Teodor av Mopsvestia (350–428), Narsai av Nisibis (410–502) og Babai den store (551–628). De assyriske kristne utviklet en stor teologisk, filosofisk og vitenskapelig aktivitet, som bl.a. bestod i å videreformidle, oversette, tolke og videreutvikle viktige skrifter på disse områdene. Assyriske kristne var bl.a. respresentert ved skolen i Edessa/Nisibis og akademiet i Gundishapur, som var datidens viktigste forsknings- og læresteder. For sin kunnskapsrikdom var assyriske kristne vel ansett, og fungerte delvis som rådgivere i viktige posisjoner hos såvel arabiske som mongolske herskere. Det er assyrernes fortjeneste at kunnskapen om antikkens filosofer (Aristoteles m.fl.) ble bevart: Kunnskapen hadde gått tapt i Europa i løpet av 600-tallet, men ble gjeninnført 600 år senere fra den arabiske verden – som hadde lært om den gjennom assyrernes oversettelser.
Blomstrings- og nedgangstid (middelalderen).
Mesopotamias islamisering på 600-tallet førte ikke til noen vesentlig endring: Østens kirke forble et tolerert mindretall, men måtte akseptere noen innskrenkninger og høyere skatter. Likevel opplevde den fra 600- til 1300-tallet en usedvanlig blomstringstid, da den omfattet opptil 27 metropolitanseter og over to hundre bispedømmer mellom Middelhavet i vest og Gulehavet i øst, Mongolia i nord og Sumatra i sør. Langs hele silkeveien lå assyriske bispeseter (f.eks. i Samarkand, Tasjkent, Bukhara, Kashgar). Selv om kirken i hele dens utbredelsesområde utgjorde en religiøs minoritet, hadde den flere millioner tilhengere. Innskriften på Xi'anstelen fra 781 i datidens kinesiske hovedstad Chang'an beskriver f.eks. hvordan biskop Alopen i 635 brakte kristendommen fra Persia til Kina under keiser Tang Taizong.
Nedgangstiden begynte i 1368, da Ming-dynastiets første keiser utviste de kristne fra Kina. Under mongolherskeren Timur Lenk ble de utsatt for blodige forfølgelser. De gjenværende kristne assyrerne trakk seg tilbake til et lite område mellom Amid (dagens "Diyarbakır" i Tyrkia), Urmiasjøen (i dagens Iran) og Kirkuk (i dagens Irak), med tyngdepunkt i Hakkâri-fjellene og rundt Mosul. Katolikos-patriarken ble nå også assyrernes politiske overhode, og tittelen ble i løpet av 1400-tallet arvelig, dvs. gikk fra onkel til nevø. Motstand mot arvefølgen og skiftende allianser med den katolske kirke førte til splittelsen av kirken i opptil tre konkurrerende linjer: lavlandets patriarkat (1552–1804), fjellenes patriarkat (1552–nå) og det kaldeiske patriarkatet av Babylon (1681–nå).
Isolert fra det assyriske kjerneområde overlevde Østens kirke også blant de såkalte tomaskristne langs den indiske Malabarkysten, der 1500-tallets katolske misjonærer til sin forbauselse traff på kristne. Disse ble dels innlemmet i den katolske kirke, men beholdt sin assyriske ritus (se den syro-malabariske kirke); dels gikk de over til den vestsyriske ritus og underla seg den syrisk-ortodokse patriarken av Antiokia (se den syrisk-ortodokse kirke av Malankara). En delgruppe av den syro-malabariske kirke gjenopprettet imidlertid kontakten med Østens kirke på 1800-tallet og utgjør siden et eget erkebispedømme.
Forfølgelse og diaspora (1900-tallet).
Under første verdenskrig ble omlag 100 000 assyriske kristne drept i ungtyrkernes folkemord på armenerne og assyrerne, blant disse nesten alle kirkens biskoper. Mange av de overlevende flyktet til Irak, der forfølgelsen imidlertid fortsatte etter det britiske mandatets utløp i 1933. Igjen måtte mange assyrere flykte, nå hovedsakelig til USA, dit også katolikos-patriark Shimun XXIII utvandret.
Shimun XXIII innførte i 1964 en reform, som bl.a. innebar innføringen av den julianske kalender, forkortingen av fastetiden og enkelte liturgiske endringer. I Irak og India var det imidlertid motstant mot det som ble oppfattet som «vestliggjøring», og metropolitten av India, Thomas Darmo, opprettet i 1964 en konkurrerende kirke, "Østens gamle kirke". Fire år senere lot han seg utnevne til dennes katolikos-patriark. Andre kritikkpunkter omfattet arveligheten av katolikos-embetet og at patriarken ikke hadde returnert til Irak. Ingen av uenighetene berører noen egentlige trosspørsmål.
Shimuns valgte etterfølger og nåværende katolikos-patriark, Dinkha IV, har prøvd å gjenforene kirken. Han har lyktes å forsones med den nåværende metropolitten av India, Aprem Mooken. Thomas Darmos etterfølger som katolikos-patriark av Østens gamle kirke, Addai II, som har en viss støtte fremfor alt i Irak, har imidlertid så langt nektet å bli med på en gjenforening.
Shimun XXIII og Dinkha IV har etablert gode relasjoner til andre kirker, spesielt den katolske (inkludert den kaldeiske), men også den syrisk-ortodokse. 1997 opphevet Dinkha og den syrisk-ortodokse patriark av Antiokia de gjensidige bannlysingene, som deres kirker hadde uttalt 1500 år tidligere.
Karakteristikker.
Kristologien til Østens kirke lærer at Jesu menneskelige og guddommelige natur eksisterer ved siden av hverandre, forent i samme person. Maria betegnes som "Jesu mor", men ikke som "Guds mor". Dette har av de efesiske kirkene blitt tolket som utslag av nestorianisme, men Østens kirke har aldri hevdet av Jesus var to personer eller to uforenlige naturer.
Gudstjenestene holdes tradisjonelt på arameisk. Liturgien ble utformet av misjonærene Addai og Mari i det 3. århundre samt av Teodor av Mopsvestia (350–428). Apokatastasis er en del av liturgien. Under gudstjenesten benyttes røkelse.
Hver søndag feires nattverd ("qurbana"). Et særtrekk er at en del av nattverdsbrødet alltid blandes inn i den nye deigen. Denne tradisjonen går angivelig helt tilbake til Jesu og apostlenes påskemåltid.
Østens kirke praktiserer apostolisk suksesjon. Biskoper, men ikke prester må leve i sølibat. Også munker levde sølibatær, men kirkens klostre eksisterer ikke lenger. Biskopene levde frem til 1900-tallet rent vegetarisk. Mødre av potensielle biskoper spiste derfor ikke kjøtt under graviditeten. Kvinner som ble født etter slike vegetariske graviditeter hadde delvis fremtredende politiske roller i samfunnet.


Kjernefysikk.
Kjernefysikk er den delen av fysikken som forsøker å beskrive de indre forholdene i en atomkjerne.
De første kjernefysiske eksperimentene ble utført av Ernest Rutherford på slutten av 1800-tallet. Han sendte en stråle av alfapartikler inn mot en tynn folie av gull. Observasjonene hans ledet til kunnskapen om at atomet måtte ha en indre struktur med en ørliten positivt ladet kjerne i midten.
Enda er ikke dynamikken i atomkjernen fullt ut forstått, men man har teoretiske beskrivelser som fungerer tilfredsstillende med visse begrensninger. Den mest dekkende, og samtidig mest generelle beskrivelsen, er en skallmodell på linje med skallmodellen for atomet. Man vet i dag at atomkjernen består av positivt ladete protoner, og elektrisk nøytrale nøytroner. Disse er igjen bygd opp av kvarker.
Kjernefysisk aktivitet.
Kjernefysisk aktivitet er det som skjer når atomer splittes (fisjon), og når de smeltes sammen (fusjon).
Fisjon.
Fisjon er det som skjer når atomer (som regel Uran- eller Plutoniumatomer) spaltes og frigjør energi. Denne teknologien brukes i Kjernekraft og Atombomber som Little Boy og Fat Man, som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki av amerikanerne under den andre verdenskrig.
Fisjon foregår når for eksempel et Uranatom splittes opp av nøytroner som treffer atomets kjerne. Dersom nøytronet treffer kjernen for fort vil det gå rett igjennom. Det må derfor ha en slik hastighet at nøytronet trekker inn i kjernen, og setter i gang splittingen av atomet. Det var den tyske fysikeren Lise Meitner som skjønte hva som skjedde da et nøytron traff Urankjernen.
Når nøytronet treffer kjernen, starter atomets nøytroner å frigjøre seg, som igjen treffer andre atomer. Hvert treff forårsaker energi, og siden antallet treff øker til mange tusen i sekundet, øker energien voldsomt.
formula_1
Der m er massen og c er lysets hastighet (3,0 * 108 m/s).
Fisjon foregår også med Plutonium som drivstoff, men Plutonium er både mer sjeldent og dyrere, siden det ikke eksisterer på jorden, slik Uran gjør.
Anvendelse av fisjon.
Fisjon brukes mye i kjernekraft, men det brukes også i atombomber.
Hvordan utløse fisjon.
Det er flere måter å utløse fisjon på. I kjernekraftverk er det en nøytrongenerator som sender en strøm av nøytroner mot uranet, mens det i atombomber er en kule av uran eller plutonium rundt en nøytrongenerator, som aktiveres av en sjokkbølge.
Fisjon forekommer blant annet når en radioaktiv isotop utsettes for en sjokkbølge. Det kan også forekomme når plutonium kommer over den kritiske massen.
Fusjon.
Fusjon er nøyaktig det motsatte av fisjon, nemlig at atomer smeltes sammen. Fusjon er mye vanskeligere å utløse enn fisjon. Det har kun lyktes forskere å observere fusjon i brøkdelen av et sekund pga de enormt høye temperaturene som kreves.
Drivstoffet for fusjon er som regel deuterium og tritium. Begge stoffene er isotoper av hydrogen.
Begge stoffene har også til felles at de ved standard atmosfære og temperatur, at de er gasser. Dette gjør det vanskelig å lagre dem, og de blandes dermed med litium.
Deuterium kan ta plassen til hydrogen i vanlig vann (H2O), og skaper dermed tungtvann.
Anvendelse av fusjon.
Fusjon anvendes mest i moderne kjernefysiske våpen, også kjent som hydrogenbomber. Fusjon er også det som foregår i stjerner, som f.eks. solen.
Hvordan utløse fusjon.
Fusjon er meget vanskelig å utløse, siden det krever enorm temperatur og trykk. Det utløses i hydrogenbomber ved hjelp av en atombombe som bruker fisjon. Denne øker da temperatur og trykk så enormt at en plutoniumstav begynner å fisjonere, hvilket igjen starter fusjonen. Fusjon er mer effektivt bl. a. fordi det har høyere effektivitet.


General Motors Corporation.
General Motors Corporation (GM eller GMC) er et bilkonsern fra USA, det største i verden i antall produserte biler i 2006 og nr. 2 målt etter antall solgte biler etter 1. halvår 2007 (etter Toyota). GM er ikke størst på fortjeneste, det er for øyeblikket Porsche.
General Motors ble grunnlagt i 1908, og har i dag ca. 327 000 ansatte over hele verden. Hovedkvarteret ligger i Detroit, Michigan, USA, men produksjon av biler og lastbiler foregår i hele 33 forskjellige land. I 2005 ble det solgt 9,17 millioner GM-biler og -lastbiler i hele verden.
Konkursbeskyttelse i 2009.
Den 1. juni 2009 søkte GM om konkursbeskyttelsen under chapter 11 i henhold til USAs konkurslover, noe som var USAs største industrikonkurs noensinne. Som en redning gikk den amerikanske stat inn som eier av 61 prosent av GM etter å ha skutt inn 50 milliarder dollar, og begynte en reorganisering. Etter reorganiseringen ble Pontiac merket tatt ut av produksjon mens SAAB og Hummer merkene ble solgt til andre bilfabrikanter. Selskapet ble børsnotert igjen i november 2010, hvor den amerikanske stats eierandel i GM samtidig gikk ned fra 61 til 33 prosent.


Brighton and Hove.
Brighton and Hove er en enhetlig myndighet i England. Den ble opprettet 1. april 1997, da byene Brighton og Hove ble slått sammen. De to byene hadde allerede tidligere vokst sammen, slik at de utgjorde et stort urbant område.
Distriktet fikk status som "city" i 2000.
De to kystbyene har tilsammen 11 km med strandlinje, med det mange underholdningstilbud og spisesteder.
De har en felles fotballklubb, Brighton & Hove Albion FC.


Saluki.
Saluki kalles også persisk mynde. Andre steder er den den også kjent som sag-i-tazi og saluqi. Hunderasen regnes som den eldste mynden av type og stammer som sådan fra Midtøsten, der kynologene skiller mellom de to typene "persisk" (nordlig) og "arabisk" (sydlig). Typen ble avbildet alt for omkring 5 000-6 000 år siden, men den kan være enda eldre. Typen kan imidlertid ikke tas til inntekt for rasens alder.
Opprinnelse og alder.
En persisk poet kalt Abu Newas skrev i ca. år 800 e. Kr.: «"Å, min kjære jeger, bring meg mine hunder, som jeg fikk av kongene i Saluk".» Noen mener det er forklaringen på navnet "saluki", men det har vært umulig å bevise dette. Andre mener navnet stammer fra en forsvunnet by i Jemen med navnet "Saluk", men også dette har vært håpløst å dokumentere. Dagens betydning av navnet er rett og slett "jakthund" eller "hurtig jakthund".
Saluki har gjennom alle tider vært regnet som beduinenes jakthund. Beduiner er tradisjonelle arabiske nomader som siden «tidenes morgen» har holdt hunder. De holder tradisjonelt til over hele Midtøsten og i deler av det nordøstlige Afrika. Man har derfor regnet Midtøsten som salukiens arnested.
I oldtidens Egypt ble slike hunder regnet som en farao verdig. Saluki har alltid vært høyt verdsatt blant beduiner og andre stammefolk. Tradisjonen sier at en aldri solgte en slik hund, men den ble av og til gitt i gave, som tegn på stort vennskap og takknemlighet. Salukier kunne av og til også byttes mot andre attraktive verdier, f.eks. et par nye koner eller en flokk kameler.
Det er funnet avbildinger av myndelignende hunder med fjærhårede ører i egyptiske graver som dateres tilbake til år 2 100 f.Kr. Imidlertid hevdes det, blant andre av Gail i Indian Kennel Gazette 1996, at den opprinnelige salukien ble ødelagt gjennom innkryssning av greyhound. Dagens hunder skal derfor ikke være representative for rasens egenart hevder han, men rasen regnes allikevel som en av verdens eldste hunderaser. Mange kynologer mener imidlertid at tazi, en nær slektning som holder til lenger mot nord, er mer lik den opprinnelige salukien. En studie publisert i "Science" den 21. mai 2004 viser at saluki er en svært gammel hund, som er ganske nært beslektet med ulv og viser få tegn til innblanding av greyhound (slik Gail hevdet). Studier viser imidlertid også at afghansk mynde trolig er eldre enn saluki, idet denne er ennå nærmere beslektet med ulv (Heidi G. Parker m.fl., 2004). Tazi var ikke representert i denne studien, så det er umulig å si noe om dette forholdet. Det er derimot tidligere fastslått at afghaneren er nærmere beslektet med sloughi og azawakh enn med saluki, så man har grunn til å tro at også disse hundene må være eldre. Om de er ennå eldre enn afghaneren, eller befinner seg mellom denne og saluki, vet man imidlertid ingen ting om.
I moderne tid kom rasen til Vesteuropa omkring midten av 1800-tallet (til England i ca. 1840), men det varte til etter 2. verdenskrig før den kan regnes som fast etablert. De gamle romerne kan imidlertid har ført rasen til Italia alt omkring år 200 f.Kr. Det var imidlertid trolig engelske og franske offiserer som først førte rasen hit med tanke på avl, og den har nå rukket å bli en stadig mer populær selskaps- og utstillingshund i store deler av verden.
Utseende, anatomi og fysikk.
Generelt kan man si at de persiske typene er noe større og tyngre enn de arabiske, men begge finnes i to pelsvarianter, langhåret og korthåret. Langhåret er mest vanlig å se i vesten. Den korthårende varieteten ser dessuten ut til å være mer representert i sydlige strøk enn i de nordlige.Den korthåret typen blir som oftest kalt, Sloughi. Sloughien er mer aggressiv enn salukien, og dermed passer mye bedre til vakthund.
Saluki skal gi inntrykk av eleganse, ynde, styrke, energi og hurtighet. Dens uttrykk er verdig, intelligent og selvstendig, med et fjerntskuende, nærmest tankefullt blikk. Den finnes foruten de to pelsvariantene også i en rekke fargevarianter og kombinasjoner. Kroppsformen er lett rektangulær. Hannene blir omkring 58-71 cm i skulderhøyde og veier gjerne 20-23 kg. Tispene er noe mindre, typisk 17-20 kg.
Langhåret hann med sparsomt beheng
Bruksområde.
Saluki er først og fremst beduinenes jakthund på gaseller og småvilt i ørkenen. Slik jakt skjedde ofte med ryttere og i samarbeid med jaktfalk. Saluki er hurtig og svært utholdende til mynde å være. Den er også en habil vakthund, men i dag er rasen først og fremst å regne som en spennede familiehund med et stadig større publikum. Den er stadig oftere å se som utstillingshund og er svært godt egnet til flere former for hundesport, f.eks. til lure coursing og flyball.
Lynne og væremåte.
Saluki regnes som trofast, lojal og totalt hengiven overfor de den regner som en del av flokken, men er gjerne litt skeptisk og noe sky overfor fremmede. Slike hunder utvikler gjerne stor personlighet, men de er også gjerne mer uavhengige i sin framferd. Saluki er derfor ikke et typisk førstevalg for nybegynnere, men for erfarne hundefolk blir den gjerne en usedvanlig flott familiehund. Dette betyr naturligvis ikke at førstegangskjøpere bør unngå å velge saluki, men snarere at dette er en rase som er mer krevende å holde enn typiske nybegynnerraser.
Rasen regnes som grei, leken og tolerant med egne barn, men slike hunder vil forsvare flokkens interesser om den skulle mene at det er nødvendig. Rasen er i ferd med å bli en av de mest populære mydene i Norge.


Sloughi.
Sloughi er også kjent som salugi, berberhund og (noe feilaktig) som arabisk mynde i Norge. Den regnes som en urgammel rase med mulig opprinnelse fra Orienten, men ingen vet i øyeblikket nok om denne myndens opprinnelse. Sloughi regnes imidlertid som berbernes jakthund.
Opprinnelse.
Sloughi har vært berbernes (av romersk: "barbar") jakthund gjennom århundrer. FCI regner Marokko som rasens hjemland. Den kalles også "arabisk mynde", men det er trolig mer korrekt å kalle den "nordafrikansk mynde", for den har tradisjonelt vært utbredt blant berbere i det nordlige Sahara, fra Libya i øst til Marokko i vest. På arabisk og tamazight kalles rasen "Sloughi Moghrebi", som betyr "mynde fra Maghreb".
Berbere er det opprinnelige folket i Nordafrika, et nomadisk stammefolk som siden har blitt invadert av araberne. I dag holder berberne først og fremst til i Marokko, Algerie, Tunisia og deler av Libya. Sloughien er mest tallrik i Maghreb og det nordlige Sahelbeltet og fjellstrøk som inngår i disse landene. I rasens opprinnelige habitat finnes det også en fjelltype, med utbredelse blant berbere i Atlasfjellene. Den er generelt noe større og tettere bygd enn ørkentypen.
Ingen vet nøyaktig hvor gammel denne mynden er, men mange mener den må være flere tusen år gammel i sin opprinnelse. Nyere genforskning ser ut til å kunne støtte denne antakelsen. Noen mener også at den kan nedstamme direkte fra tesem, den gamle egyptiske urmynden, men dette lar seg neppe dokumentere. Kan hende er den like gammel som saluki, som lenge ble regnet som en meget nær slektning. Ny forskning har imidlertid slått fast at dette ikke medfører riktighet. Sloughiens nærmeste genetiske slektning er azawakh, og de har kun fjernt slektskap med saluki.
Hunder av denne rasen har tradisjonelt tilhørt rike og mektige berbiske stammehøvdinger, som gjerne har holdt en liten flokk av slike hunder til jakt- og vaktformål. Franske soldater bragte rasen med seg til Frankrike omkring 1860, etter krigen i Algerie, men rasen er ikke tallrik noen steder. Noen hunder har blitt importert til Europa og USA, der de har dannet grunnlaget for vestlig avl. I Norge var det 14 voksne individer per 2008. I alt er det født fem kull i Norge, hvorav to på begynnelsen av 1990-tallet og de resterende tre etter 2005.
Beskrivelse.
Sandfarget sloughi med svart maske – dette er den mest utbredte fargen
Sloughi tilhører de mest opprinnelige jaktmyndene og har mye til felles med azawakh, som den også er i nær slekt med. Sloughien er noe tyngre bygget og har litt lengre rygg, men likheten er slående. Lenge trodde man at azawakh var en mer sydlig variant av sloughien, og azawakhen var en periode kjent som "touareg sloughi", men ny kunnskap slo fast at det dreide seg om to separate raser. Rasene har også ganske ulikt lynne og ulike pelsfarger – men det sistnevnte er mest utpreget i vestlige land, hvor azawakhen har færre godkjente farger og tegninger enn i sitt opprinnelige leveområde.
Sloughi er hurtig i sine bevegelser og bemerkelsesverdig utholdende til mynde å være, noe som nok skyldes dens mer kvadratiske form og den lange flate muskulaturen. Dette er i seg selv et tegn på gammmel opprinnelse. Sloughi kan oppnå en toppfart på mer enn 60 km/t og har lynhurtige bevegelser, spesielt i ulendt terreng og ved plutselig endring av retning. Som mynde er den allikevel mer utholdende enn hurtig, spesielt sammenlignet med veddeløpsraser som greyhound og spansk galgo.
Sloughi gir et svært edelt og høyverdig inntrykk, samtidig som den er robust og rustikk av type. Den har en spenstig og svært smidig kropp, med stram hud og tørr muskulatur. Den er mindre enn en greyhound og mer kvadratisk og høyreist i formen, men gjerne noe større enn saluki. Pelsen er kort og glatt, uten underull, og som oftest sandfarget, i nyanser fra lys til rødlig sand, med eller uten svart maske. Brindle, svart mantel og svarte hårspisser finnes også. Hannene blir ca. 66-72 cm i skulderhøyde, idealhøyde 70 cm; tispene ca. 61-68 cm, idealhøyde 65 cm. Vekten er normalt ca. 17-32 kg, avhengig av kjønn og type.
Bruksområde.
Sloughi har tradisjonelt vært berbernes jakthund på gaseller og annet ørkenvilt, og den er både sterk og utholdende i sin jaktform – hetsjakt (forbudt i Norge). I sitt naturlige habitat i Atlasfjellene i Nord-Afrika er det ikke uvanlig se se sloughi jakte på småvilt sammen med en annen berberhund, nemlig aïdi. De utfyller hverandre gjennom at aïdien bruker sin utmerkede luktesans til å spore opp byttet, mens sloughien nedlegger det gjennom sine fremragende sprintegenskaper. Sloughien jakter også svært godt i samarbeid med jaktfalk.
Sloughi er dessuten kjent for å ha gode egenskaper som både vakthund og vokterhund, men den er også en god familiehund og en flott og meget sjelden utstillingshund. Sloughien gjør det også bra innen hundesport, som lure coursing og Racing.
I Marokko er forbudet mot hetsjakt med mynder nylig opphevet for sloughiens del. Hetsjakt med sloughi er nå tillatt etter søknad, og i organiserte former. Hensikten med å tillate sloughien å jakte på tradisjonelt vis bunner i et ønske om å ta vare på denne eldgamle nasjonalrasens bruksegenskaper, og å motvirke rasens stadig minskende utbredelse i Marokko.
Atferd.
Rasen har en enestående stilling i det muslimske samfunnet, der hunder for det meste betraktes som urene. En sloughi, derimot, behandles gjerne som et høyt aktet familiemedlem og bor gjerne sammen med sin eier i huset, noe som er utenkelig for andre raser enn mynder.
Sloughi er naturlig ganske reservert og gjerne noe skeptisk til fremmede, som kan oppleve den som sky eller likegyldig. Den kan være territorial, spesielt hannene. Dette er neppe en ideell rase for nybegynnere, men for erfarne hundefolk blir den en ypperlig familiehund. Den regnes som tolerant og leken med egne barn og har gjerne stor personlighet. Som mynde tilhører den klart de mest uavhengige typene, men den er meget lojal og trofast mot de den kjenner. For medlemmene i familien (flokken) vil den være totalt hengiven.
Annet.
Rasen tåler dårlig kulde og regn, men har få problemer med varme. Helsemessig er dette en sunn rase, men arvelig progressiv retinal atrofi (også kalt PRA eller nattblindhet) kan forekomme. Man håper imidlertid at denne sykdommen kan avles vekk på verdensbasis i løpet av få generasjoner. PRA er til nå ikke kjent i Norge hos sloughi.


Kazan.
Kazan (russisk: Каза́нь; tatarisk: Казан) er hovedstaden i den russiske delrepublikken Tatarstan. Byen har 1,5 millioner innbyggere, og er det viktigste senteret for tatarisk kultur.
Kjente norske idrettsutøvere som Pål Hanssen (bandy) og Jørgen Jalland (fotball) har spilt for klubber i byen.


Lindisfarne.
Lindisfarne (også kalt Holy Island) er ei øy rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England. Området er langgrunt, og øya består av stort sett sand, i tillegg til en fjellknaus med et slott på. Ved lavvann har øya fastlandsforbindelse i form av en bilvei som ligger under vann ved flo. Øya har sin egen avgiftsbelagte parkeringsplass. Det er 162 fastboende personer på øya (2004).
Store deler av øya er fredet som naturreservat, for å beskytte fuglelivet der. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området.
Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av St. Aidan, som hadde blitt sendt fra Iona på forespørsel fra kong Oswald av Northumbria ca 635. Det ble en base for kristningen av det nordlige England, og det ble også med hell sendt misjonærer til Mercia. Northumberlands skytshelgen, St. Cuthbert, var abbed i klosteret.
Fra begynnelsen på det 7. århundre produserte munkene der illuminerte manuskripter. Det mest kjente av disse, Lindisfarneevangeliene, er en illustrert utgave av de fire evangeliene. I det 10. århundre la en munk ved navn Eadfrith til en gammelengelsk oversettelse, slik at boken også er en av de tidligste engelske utgaver av evangeliene. Illustrasjonene er i keltisk stil. Boken er nå i British Library i London.
I år 793 ble munkene ved klosteret på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som markerer starten av vikingtida. En av tingene som ble stjålet var innbindingen til Lindisfarneevangeliene, som var i edelt metall. Etter angrepet flyktet munkene, og tok med relikviene til St. Cuthbert, som nå ligger i Durhamkatedralen.
I normannisk tid ble klosteret gjenopprettet, og var i drift inntil det ble oppløst av Henrik VIII i 1536. Det er nå en ruin, som forvaltes av English Heritage. Sognekirken som ligger ved siden av er i bruk.


Bok.
Bok (av norrønt "bók") er en sammenbinding av flere blad av papir, pergament eller annet egnet materiale. Materialet er sammenføyd langs en side, ryggen, og som regel innbundet i et mer robust materiale. I overført betydning kan "bok" også betegne et litterært verk.
Historie.
De eldste nedskrevne tekstene som er bevart, er risset inn i harde materialer, som stein eller keramikk, eller i bløt leire som har blitt bevart på grunn av gunstige omstendigheter. Slike tekster blir på grunn av mediets begrensning oftest korte. I tillegg til disse vet man at det ble brukt andre medier, som vokstavler.
Pergamentruller, og etterhvert papyrusruller, ga en mulighet for å skrive ned lengre tekster, og til å spre disse eller samle dem i biblioteker.
I de første århundrer etter Kristi fødsel ble boken, på latin kalt kodeks (codex), innført som vanligste medium. Det er uklart akkurat når den oppsto; noen hevder at Julius Cæsar brettet bokrullene han skrev "Gallerkrigene" på slik at de ble en slags bok i trekkspillform, i stedet for en normal rull. En bok er betraktelig lettere å transportere og oppbevare enn ruller. Allikevel var antallet bøker som kunne produseres begrenset, både på grunn av materiellkostnader og arbeidsinnsatsen som skulle til for å kopiere dem for hånd.
I midten av det 15. århundre ble blokktrykking tatt i bruk i Europa. Teknikken går ut på at man skjærer ut eller graverer inn en hel side på en tre- eller metallblokk, sverter denne og trykker siden. Dette betød at man ved å lage én blokk kunne lage mange kopier av hver side. Allikevel var det en stor arbeidsinnsats som skulle til for å trykke en bok.
Omkring 1045 hadde den kinesiske oppfinneren Bi Sheng laget utskiftbare typer. Han satte ned disse typene i former med varm voks, og når voksen hadde stivnet kunne han trykke hele siden.
I Europa skulle det gå fire århundre til før man utviklet trykking med utskiftbare typer. Johann Gutenberg utviklet metoden i 1450-årene, og i 1455 kunne han begynne masseproduksjon av Bibelen.


Giacomo Leopardi.
Giacomo Leopardi (født 29. juni 1798, død 14. juni 1837) var en italiensk dikter.
Han ble født i Recanati, og var sønn av Monaldo Leopardi, som var greve av en liten landsby i Marche, som da ble styrt som en del av Pavestatene. Hans mor var markisen Adelaide Antici. Giacomo vokste opp i isolasjon, normalt bare omgitt av sin far og noen prester som underviste ham. Faren influerte ham sterkt som dikter, og var svært interessert i litteratur. Selv om han hadde tapt det mest av sin arv i feilslåtte forretningsprosjekter klarte han å ta varepå en kostbar boksamling, som ble åpnet for publikum i 1812.
Giacomos ensomhet, som ble forverret av familiens stive manerer, førte til at han tilbrakte mye av sin tid med å lese i farens bibliotek. Da han var to år gammel trengte han ikke lenger lærere, og da han var 17 hadde han enorme kunnskaper innen en rekke fag. Blant annet lærte han seg minst syv språk, historie, filosofi, filologi, naturvitenskap og astronomi. Hans lange dager i det usunne klimaet i biblioteket kan ha bidratt til at han utviklet astma og skoliose. Han hadde også svekket syn etter å ha lest i skinnet fra et stearinlys på mørke kvelder.
Han startet sin skrivende karriere som oversetter, for det meste av klassiske verker. Blant annet ga han ut en oversettelse til italiensk av Horats' "Ars poetica". Han skrev også noen mindre vitenskapelige avhandlinger. I 1816 skrev han til det litterære tidsskriftet «Biblioteca Italiana», og forsvarte italienske klassisister mot angrep fra Madame de Staël. På dette tidspunkt hadde han begynt å skrive poesi. Hans stil var neoklassisk, noe som moderne i tiden. Han begynte å skrive "Zibaldone", som er en stor samling av tanker og dikt, og han begynte også en langvarig korrespondanse med Pietro Giordani.
Det er mulig at han ble forelsket i sin kusine Gertrude Cassi, som var gift. Hans "Diario d'amore" ("Kjærlighetens dagbok") er fra den tiden det i så fall skjedde. Natalino Sapegno, en av de fremste italienske litteraturkritikerne, mener at det heller er en mer generell ungdommelig utforsking av romantisk kjærlighet som ligger bak verket.
I 1819 forsøkte han å rømme hjemmefra, men faren oppdaget det og stanset ham. I brev forteller han om sin dårlige fysiske forfatning, blant annet midlertidig blindhet som hindret ham i å lese. Etter at denne tilstanden hadde gått over skrev han deler av samlingen "Idilli" ("Idyller"), inkludert «L'infinito» og «Alla luna». I 1822 fikk han endelig lov til å reise fra Recanati, og dro til Roma. Der fant han ikkenoen jobb, og reiste snart ulykkelig tilbake. Men under oppholdet hadde hans verker blitt kjent i Roma, og mange satte pris på poesien.
Etter hjemkomsten skrev Leopardi "Operette morali",der han nedfelte sine mest dystre filosofiske tanker. Hans pessimisme kommer i dette verket klart fram.
I 1825 dro han til Milano, og skulle aldri mer vende tilbake til Recanati. Han jobbet en periode for redaktøren Fortunato Stella. Deretter fulgte han etter grevinnen Teresa Malvezzi, som han var fascinert av, til Bologna, og så videre til Firenze. Der møtte han Alessandro Manzoni, den andre store italienske dikteren fra denne perioden. Under et opphold i Pisa skrev han "A Silvia" ("Til Silvia").
I 1830 klarte noen venner å sikre et stipend til Leopardi, noe som førte til at han endelig kunne føle seg frigjort fra Recanati. Samlingen "Canti" ("Sanger"), utgitt i 1831, innneholder de fleste av hans dikt. Han slo seg ned i Firenze. Der forelsket han seg i den gifte kvinnen Fanny Targioni Tozzetti, som ikke gjengjeldte hans kjærliget. Han møtte også Antonio Ranieri, en napolitaner i eksil.
Senere reiste han til Napoli for å besøke Ranieri, som hadde flyttet hjem. I Napoli fikk han et godt, men antagelig ikke romantisk, forhold til Ranieris søster Paolina, og et nært vennskap med Basilio Puoti. Han ble også meget glad i iskrem, som han i Napoli smakte for første gang.
Etter noen måneders opphold i Napoli døde han der, etter å ha utviklet ødemer.
Leopardi, Giacomo
Leopardi, Giacomo


Klaksvík.
Deler av havneområdet i Klaksvík.
a> ved havneområdet i Klaksvík i mai 2008.
Klaksvík (, dansk: "Klaksvig") er Færøyenes nest største by. Den ligger på Borðoy, den største av Norðoyar. Klaksvík er Færøyenes fiskerihovedstad, og regnes som hovedbyen på Norðoyar. Byen har imidlertid ikke noen lang historie som by, men vokste derimot frem i rekordfart etter etableringen av det kongelige danske handelsmonopols filial på stedet. Siden 1913 har Klaksvík vært preget av rederi- og handelsviksomheten J.F. Kjølbro. Klaksvík ble Færøyenes nest største by omkring 1940, og ble i etterkrigstiden kjent for Klaksvíkstriden. 1. januar 2010 hadde byen 4 591 innbyggere.
Geografi.
Byen ligger i en dal mellom to fjorder, den lille Vágur og den større Borðoyarvík. Omkring byen ligger fjellene Myrkjanoyrarfjall (689 moh.), Háfjall (647 moh.), Hálgafelli (503 moh.) og Klakkur (414 moh.). Byen er oppkalt etter fjellet Klakkur, som igjen kommer fra substantivet "klakk", «bergnabb». Klaksvík har et relativt temperert og stabilt atlanterhavsklima, i all hovedsak med jevn temperatur hele året.
Utdanning.
Byen har to grunnskoler, nemlig Skúlin við Ósánna og Skúlin á Ziskatrøð. Førstnevnte ble oppført for 300 elever i 1973, mens sistnevnte ble bygd for 800 elever i 1960 (ombygd i 1972). I skoleåret 2009/2010 hadde de henholdsvis 331 og 395 elever. Begge skolene underviser elever fra 1. til og med 9. skoleår, mens undervisning for 10. skoleår er samlet på Ziskatrøð. I tillegg har byen sin egen musikkskole, Klaksvíkar Tónlistarskúli, som driftes som et fritidstilbud for barn og ungdom i hele regionen av Klaksvíkar kommuna.
Av institusjoner for høyere utdanning lokalisert i byen finner man yrkesskolen Tekniski Skúlin í Klaksvík, sjømannsskolen Klaksvíkar Sjómansskúli og husholdssskolen Húsarhaldsskúli Føroya. Den første tilbyr en mengde yrkesrettede studieretninger på videregående nivå, inkludert elektronikk, mekanikk, snekring og tømring. Sjømannsskolen har utdanningsløp for skipper, sjømann og skipskokk. Husholdssskolen kan sammenlignes med en folkehøgskole, og har en historie som strekker seg tilbake til 1952. Skolen eies privat av den lokale husmorsforeningen, Klaksvíkar Húsmøðrafelag.
Føroya Fólkaháskúli var den første skolen på Færøyene som underviste på færøysk, og hadde tilhold i Klaksvík fra 1899 til 1909, da den flyttet til Tórshavn.
Samferdsel.
Man kommer til Klaksvík fra hovedstaden Tórshavn ved å kjøre over øyene Streymoy og Eysturoy. Fra Leirvík til Klaksvík er det siden 2006 en undersjøisk tunnel, Norðoyatunnilin. Reiser man videre mot nordøst kommer man til øya Viðoy. Helt i nord ligger Viðareiði, med Kapp Enniberg, Færøyenes nordligste punkt.
Politikk.
Klaksvík er administrasjonssentrum i Klaksvíkar kommuna. Rådhuset ligger i sentrum av byen, og foruten å huse kommuneadministrasjonen fungerer bygningen også som møtelokaler og kontorer for kommunestyret. Kommunestyret velges av kommunens innbyggere for fire år av gangen, og omtales gjerne som byråd ("býráð"). Kommunestyret tiltrer ved neste årsskifte etter et valg.
Byen har blant den laveste valgoppslutningen i landet, men denne er fortsatt svært høy sammenlignet med øvrige nordiske land og byer. I Klaksvík har Fólkaflokkurin svært høy oppslutning, både ved valg til kommunestyret og Lagtinget. I 2008 fikk partiet henholdsvis 41,4 % (kommunestyret) og 28,4 % (Lagtinget) av stemmene i Klaksvík, og Gunvá við Keldu (FF) er borgermester. Hun er datter av Jógvan við Keldu. Ellers har også Tjóðveldi sterkt rotfeste i byen, spesielt ved kommunestyrevalg.
Forrige kommunestyrevalg ble avviklet 11. november 2008, og valgte kommunestyre med virkning fra 1. januar 2009. Merk at tallene er for kommunen som helhet.
Næringsliv.
Byen har siden 1913 vært preget av rederi- og handelsviksomheten "J. F. Kjølbro", som utviklet seg med fiskeforedling, handel og håndverk. Fiskeflåten har flere trålere og mange små linebåter. Av andre fiskerivirksomheter kan det nevnes et røykeri, saltfisklager, frysehus, bryggeri, garn- og snørefremstilling, et reparasjonsverft, med mer. I tillegg til fiskeindustri har Klaksvík et bryggeri, Föroya Bjór.
Historie.
Klaksvík har historie tilbake til vikingtiden. Opprinnelig var det fire gårder (eller grender) i området. På Borðoyarvíks østlige bredde finnes det ruiner av en gård som ble begravet av snøskred den 12. mars 1745, og på samme dato i 1765. Lengre ute ligger "Íslendingatoftir", med noen utgravde vikingtomter. I 1801 var det bare 88 innbyggere, men fra 1838 kom utviklingen virkelig i gang, etter at Den kongelige monopolhandel opprettet en filial i Klaksvík. Byen ligger ved en særdeles velbeskyttet bukt, og ble derfor godkjent som vinterhavn for havgående skip. Det førte til at mange sjøfolk flyttet til stedet. Dette ble starten på den utviklingen som har gjort Klaksvík til Færøyenes viktigste fiskerihavn. Omkring 1940 ble Klaksvík Færøyenes nest største by, og gikk dermed forbi Tvøroyri på Suðuroy.
1955 var året da de danske og færøyske myndighetene hadde besluttet å fjerne byens danske lege fra sykehuset. Han var godt likt av befolkningen, men ble beskyldt for å ha vært nazivennlig av myndighetene. For å dempe uroen ble over 100 politifolk sendt til Klaksvík, som fikk borgerne til minelegge innseilingen til havnen. Før det inntraff noen større konfrontasjon ble det inngått politisk forlik. Opprøret bunnet allikevel langt dypere enn den syntes å gjøre; det var et spørsmål om Færøyenes uavhengighet.
Kultur.
Blant byens severdigheter er Christianskirkjan bygd i 1963. I kirken finnes det en 4000 år gammel, hellig stein. Opprinnelig skal denne steinen ha vært en offerskål i et tempel i Danmark. Klaksvík har en årlig byfest begynnelsen av juni, samt en stor "open air"-festival som avvikles hvert år i august.


Dietrich Bonhoeffer.
Dietrich Bonhoffer (IPA [ˈdiːtrɪç ˈboːnhœfɐ]) (født 4. februar 1906, død 9. april 1945) var en tysk luthersk teolog, prest og aktiv i den tyske motstandskampen mot nasjonalsosialistene.
Han ble født i Breslau i 1906, som det sjette av Karl Bonhoeffers og Paula von Hases åtte barn. Hans far var en av sin tids førende psykiatere og neurologer. Familien hadde mange kontakter innen den tyske offisersklassen. I 1911 flyttet familien til Berlin, der Bonhoeffer avla grunneksamen ved Berliner Grunewald-Gymnasium i 1923. Deretter begynte han på teologistudiet i Tübingen. Dette gjorde han unna på langt under normal tid, og fikk sin eksamen som 21-åring.
1928-1932.
I 1928 ble han vikar i den tyske evangeliske kirken i Barcelona, og i 1929 assistent ved universitetet i Berlin. Her gjorde han seg bemerket med utgivelsen av verket "Akt und Sein". Etter dette fulgte ett år ved "Union Theology Seminar" i New York. Da han kom tilbake til Tyskland fikk han i 1931 en lærerstilling ved universitetet i Berlin, og i november samme år ble han ordinert til prest.
I årene som fulgte markerte Bonhoeffer seg som en kraftig og uredd kritiker av den tyske nasjonalsosialismen og den voksende makt Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti fikk i samfunnet. I april 1933 offentliggjorde han et skrift, "Die Kirche vor der Judenfrage", der han på teologisk grunn gikk i rette med det økende jødehatet som vokste frem rundt ham. Som en av de aller første talte han sterkt imot den antisemittisme Hitler og hans maktfeller i økende grad gjorde til politisk virkelighet. Han var hovedforfatter sammen med Hermann Sasse på den lutherske Bethelbekjennelsen i 1933 som klart tok avstand fra nazistenes jødehat.
1933-1939.
I oktober 1933 reiste han til England, hvor han var prest i to tyskspråklige kirker syd i London. Her knyttet han mange kontakter, men i 1935 reiste han tilbake til Tyskland for å fortsette kampen mot nazismen. I årene som fulgte hadde han flere steder (bl.a. Zingsthof, Finkenwald og Sigurdshof) stillinger innen presteutdanning. I denne perioden ble han kjent med Eberhard Bethge, hans første prestestudent, som senere skulle skrive Bonhoeffers biografi. De to brevvekslet under krigsårene, og mange av disse brevene står å lese i boken "Widerstand und Ergebung" ("Motstand og hengivelse") som ble utgitt etter krigen.
I 1938 knyttet han kontakt med folk som Wilhelm Canaris, Hans Oster, Karl Sack og Ludwig Beck – som alle sammen senere ble mistenkt for å ha stått bak et attentat på Hitler. I denne tiden var Bonhoeffer aktiv i den økumeniske bevegelse i inn- og utland, i et forsøk på å vekke den verdensvide kirke til motstand mot krigsforberedelsene som foregikk over hele Europa.
1940-1945.
Den 17. mars 1940 stengte Gestapo presteseminaret ved Köslin og Sigurdshof. Bonhoeffer hadde nå, gjennom sitt økumeniske arbeide, knyttet kontakter både på alliert og tysk side. Det ble planlagt et attentat mot Hitler, men Bonhoeffer var ikke selv involvert i planleggingen, annet enn som mellommann. Dette endret seg etter hvert som jødeforfølgelsene økte i system, omfang og grusomhet. Hjemme hos foreldrene sine traff han flere høytstående personer innen Abwehr (etterretningstjenesten) og Wehrmacht (hæren), og de diskuterte hvordan de kunne ta livet av Hitler ved et attentat. Etter en ny gjennomtenking av sitt tidligere ikkevoldelige standpunkt ble Bonhoeffer delaktig i planleggingen.
17. januar 1943 forlovet Bonhoeffer seg med Maria von Wedemeyer (1924—1977), en etterkommer etter den prøyssiske dikteren Heinrich von Kleist. Den 5. april ble Bonhoeffer arrestert og fengslet p.g.a. «nedbrytende virksomhet mot Wehrmacht». Dette gjaldt ikke planleggingen av attentatet, men tilfeldige andre og langt mindre alvorlige motstandshandlinger. Den 20. juli 1944 ble det utført et mislykket mordattentat mot Hitler (20. juli-attentatet) – men det var gjennomført av en annen gruppe enn Bonhoeffers. Den 5. oktober forsøkte han på en mislykket flukt fra fengselet. Han ble derfor overført til Gestapo tre dager senere og plassert i deres fengsel i Prinz-Albrecht-Straße.
Den 7. februar 1945 ble Bonhoeffer overført til det strengt bevoktede KZ Buchenwald. Han var nå under mistanke for å ha deltatt i attentatet den 20. juli. Den 8. april ble han og andre mistenkte overført til KZ Flossenburg, og en hurtig sammensatt jury dømte dem samme dag til døden for attentatforsøket.
I morgendemringen den 9. april ble Dietrich Bonhoeffer henrettet ved hengning.


Desiliter.
Desiliter er en SI-enhet for måling av volum.
En desiliter er en tidel av en liter.
Desiliter er en av de mest brukte måleenhetene for volum.


Centiliter.
Centiliter er en SI-enhet for måling av volum.
En centiliter er en hundredel av en liter.
Centiliter brukes blant annet til måling av alkoholmengder.


Danaholmen.
Danaholmen, også kalt «Den danske lilje» eller «Danmarks lille», er en øy i Danafjorden utenfor Göta älvs munning.
I den eldre Västgötalagen fortelles det om at grensen mellom Sveariket, Danmark og Norge skal ha blitt fastlagt ved et kongemøte på Danaholmen ved Göta älvs munning, der Danmarks, Svearikets og Norges grenser møttes. Danaholmen var en liten øy som ikke hørte til noen av rikene, og ble siden husket som møteplass for høvdinger fra de nordiske landene.
Når det omtalte møtet fant sted er det delte meninger om. Noen vil hevde det fant sted på 1050-tallet mens andre vil hevde at møtet fant sted så tidlig som på 980-tallet.


Birger jarl.
Birger jarls statue på Riddarholmen.
Statue av Birger jarl i Stockholm fra eldre stikk i "Svenska Familj-Journalen".
Birger jarl (født ca 1210 (eller tidligere), død 21. oktober 1266) var en svensk jarl fra 1248 og formynderregent fra 1250 og til sin død 21. oktober 1266 på Jälbolung i Vestergøtland.
Stockholms grunnlegger.
Birger Jarl var sønn av Magnus Minnisköld av Bjälbo i dennes andre ekteskap med Ingrid Ylva. Birger Magnusson ble etter at jarlen Ulf Fasi ble styrtet i 1247–1248 Sveriges egentlige hersker inntil sin død i 1266. I henhold til "Erikskrøniken" grunnla Birger jarl byen Stockholm foruten at han også la grunnen for Tavastehus slott i 1250.
Birger Jarl støttet kirken mot magnatene og utga det første svenske lovverket basert på konseptet kongens fred. Han utviklet tette forbindelser med Norge og Danmark som ble befestet med ekteskapsallianser: hans datter Rikissa Birgersdatter ble giftet til den norske tronarvingen Håkon Håkonsson den yngre i 1251, og han selv giftet seg med enken til den danske kongen,Ingeborg. Han utvidet også de svenske interessene i sydlige Finland, Tavasterland og ved å tilby privilegier oppmuntret han den tyske byen Lübeck til å øke dets handel med Sverige. Under Birger Jarl ble Sveriges administrative sentrum flyttet til Stockholm.
Navnet og ætten.
Birger Jarl.Birger jarl tilhørte Folkungaætten, hvilket er den etablerte betegnelsen i det svenske genealogiske standardverket ("SBL, ÄSF"), men Folkungaætten har imidlertid sin grunn i en historisk misforståelse, og en mer adekvat benevnelse på jarlens slekt ville ha vært Bjälboætten etter dets eiendommer hvor slekten kom fra, eller Magnus Minneskölds ætt etter stamfaren. Man bør også være oppmerksom på at datidens slekter ikke benyttet slike betegnelser og at det er ettertidens genealoger som har konstruert betegnelsene.
De ulike ættemedlemmene kunne ha ulike tilnavn – en av Birgers slektninger kalles for eksempel Birger Brosa («Birger den leende»). Birger Magnusson selv var den siste i Sverige å benytte embetstittelen jarl. Han hadde intet kjent tilnavn. Ettersom jarl er en tittel og ikke et tilnavn skal det skrives med liten j og det er "Erikskrøniken" som har skapt presedens for hans navn som Birger jarl.
Ekteskap.
Birger Magnusson giftet seg en gang mellom 1235 og 1237, i hvert fall før 1241, med prinsesse Ingeborg Eriksdatter av Sverige, søster til kong Erik Eriksson den lespete og halte. De fikk flere barn, og to av sønnene ble konger: Valdemar Birgersson av Sverige (konge 1250–1275), og for hvem Birger jarl ble formynderregent i 1250, samt – etter Birgers død – Magnus Ladulås (konge i 1275–1290).
Gravsted.
Etter Ingeborgs død i 1254 giftet Birger seg på nytt i 1261 med den danske kongen Abel av Danmarks enkedronning Mechtild av Holstein. Birger selv døde den 21. oktober 1266 og gravlagt på det daværende cistercienserklostret i Varnhem. Birger og Mechtilds graver i Varnhems kirke ble åpnet i mai 2002. I Varnhem finnes hans gravstein med bilder av jarlen selv, hans andre hustru Mechtild og sønnen Erik som døde som spedbarn. En konsollstein i Varnhem, i form av et hode, har blitt identifisert som å forestille Birger jarl av professor i konsvetenskap, Jan Svanberg.
Ettermæle.
Birger ble også tema for en operaballett i tre akter med sang og dans under tittelen "Birger Jarl" i 1774. Den svenske historikeren Dick Harrison har skrevet om Birger i boken "Jarlens sekel" (2002) som ble utpekt til årets bok om svensk historie. Jan Guillous roman "Arven etter Arn" (2001) forteller om Birger jarl i skjønnlitterær form.
Da Stockholms stadshus ble bygd var det meningen av Birger jarls etterlevninger flyttet til en sarkofag ved tårnets fot, men Varnhems kirkefullmektige sa nei og graven i Stockholm er derfor tom. Birger Jarlsgatan i sentrale Stockholm er navngitt etter ham. Et hotell i samme område benytter også hans navn. I mai 1813 under Napoleonskrigene sank den svenske fregatten «Birger Jarl» utenfor den danske øya Möen ved bukta Fakse.
Barn med Mechtild?
Merk at disse barna av Mechtild er sterkt omdiskutert.


Milliliter.
Milliliter er en enhet for måling av volum.
En milliliter er en tusendel av en liter.
Milliliter brukes mye innen farmasi og medisin.


Mårfamilien.
Mårdyrfamilien ("Mustelidae") er den største av rovpattedyrfamiliene. Den inneholder hele 22 slekter og 56 arter, som fordeler seg over 5 underfamilier. Stinkdyrfamilien ("Mephitidae") regnes ikke lenger til mårdyrene, men er nå en egen familie blant rovpattedyrene (Dragoo og Honeycutt, 1997; Flynn et al., 2005; Marmi et. al., 2004; Sato et. al., 2003; Sato et. al., 2004).
Mårdyrene finnes naturlig på alle kontinenter, unntatt i Antarktis og deler av Oseania (Australia). Generelt sett er mårdyrene langstrakte, slanke dyr med forholdsvis korte bein, med unntak av grevlinger og jerv, som har en noe kortere og mer kompakt kropp. Snømusa er den minste blant mårdyrene, med en vekt på ca. 35–250 gram. Sjøoteren er størst, med en vekt som kan nå ca. 45 kg.


Jerv.
Skinn av jerv, fra Sibir (v) og Alaska (h).
Jerv ("Gulo gulo", dansk: "jærv", svensk: "järv") er det største medlemmet i mårfamilien foruten kjempeoter og havoter. Jerv finnes i spredte bestander sirkumpolart i nordlige fjellområder.
På engelsk heter «jerv» "wolverine", dette stammer opprinnelig fra "wolvering" som sannsynligvis betyr «en som oppfører seg som ulv». På tysk heter «jerv» "Vielfraß" (= storeter) som er folkeetymologisk omdannet fra norrønt «fjellfras» eller «fjellfross» (= fjellkatt).
Det er en viss uenighet omkring arter og underarter. I øyeblikket regner de fleste jervene på alle kontinenter som samme art. Den eurasiske («G. g. gulo») og den nordamerikanske («G. g. luscus») jerven har til i våre dager blitt regnet som to distinkte kontinentale underarter, og enda flere underarter er beskrevet, men også dette hersker det tvil om i dag.
Jerven er i dag fredet i mange land; den står på Bernkonvensjonens «Liste II», som trådte i kraft i 1982. Den ble fredet i Sverige i 1968 og i Sør-Norge i 1973.
Anatomi.
Jerven er det største medlemmet av mårfamilien. Dens kraftige kroppsbygning gjør at den ligner en liten bjørn. Kroppen er smidig, og den beveger seg lett omkring i bratte dalsider og gjennom trange åpninger i steinurer. Jerven kan bli ca. en meter lang (fra snute til halerot), og hannen kan veie opptil 18 kg, hunnen ca. 10 kg. Den er svært solid bygd og sterk etter størrelsen. Bittet er kraftig slik at den kan spise frossent kjøtt og knuse knokler fra store dyr for å få tak i beinmargen. Jerven kan dra med seg byttedyr flere ganger større enn seg selv som den vinterlagrer i myrhull, bekker osv. Jerven har store labber og flyter godt, selv i løs snø. Føttene er korte, men med lange klør slik at den er flink til å klatre. Hodet er grovt og avrundet, med små øyne og små, avrundede ører. Pelsen er glatt og tykk og finnes i fargevarianter fra mørk brun til sort. Den har ofte en tydelig bred gulgrå stripe som går fra skuldrene og bakover langs begge sider til overkanten av halen. Jerven markerer sitt revir med duftmarkeringer fra analkjertler.
Jerven har forsinket fosterutvikling. Det betyr at det befruktede egget ikke må utvikles med én gang, men at utviklingen kan utsettes inntil forholdene (f.eks. mattilgangen) er gunstige, hvorpå den befruktede eggcellen fester seg til livmoren og begynner fosterutviklingen. Dette kalles embryonisk diapause.
Adferd.
En jerv har et revir på. Hunnene har de minste områdene på, mens hanner gjerne har mye større områder. Ungdyr og svært gamle individer kan streife over områder på flere tusen kvadratkilometer. Bruken av leveområdene varierer med årstiden. Om vinteren drar dyrene gjerne til lavereliggende terreng fordi det gir rikere tilgang på byttedyr og åtsler.
Jerven lager hi i snøskavler langs bratte fjell. I skogsområder kan hiet være under røtter av store trær som er falt overende eller i en hul trestamme. Ofte kan det være lange tunneler i et slikt hi. De to-tre ungene fødes i februar/mars. Ungene er ved fødselen blinde og har lys gulaktig pels. De er ca. 12 cm lange og veier. Fra slutten av april til begynnelsen av juni forlates hiområdet. Ungene kan nå bevege seg og følger mora rundt i hennes jaktområde, eller til matlagre hun har lagt opp i forveien. Mens mora jakter, gjemmer ungene seg i hulrom under steinblokker eller i steinurer. Allerede i september er de nesten helt utvokst, og klarer seg selv. Noen unger blir værende i det samme området som moren, men vanligvis vandrer de ut når de er ett år gamle. Hannene blir kjønnsmodne etter 14 måneder, men oppnår sjelden å pare seg før etter. Hunnene får unger opp til de er ca. 8 år. Levealder for jerven er, og opp til 17 år i fangenskap.
Om vinteren er jervens hovedføde rein. Jerven er imidlertid ingen spesielt god jeger, men er avhengig av åtsel og det vinterlageret den har lagt seg opp. Sommerdietten er mer variert, med fugler, små og mellomstore pattedyr og planter på menyen. Jerven har en fabelaktig luktesans og kan lukte seg fram til et åtsel fra lange avstander. Har jerven fått tak i et byttedyr det ikke klarer å spise opp med det samme, stykkes dette opp og gjemmes på forskjellige steder i terrenget. Den kan dra slike rester flere kilometer til hiet hvis det skulle være nødvendig.
Jervens utbredelse har sammenheng med utbedelsen til reinsdyr i Skandinavia og caribou i Canada.
Jerven kan drepe dyr som er mye større enn den selv. Faktisk har det vært tilfeller hvor jerv har drept elg. Jerven volder skade når den begynner å drepe tamrein og sau. Jerven er det rovpattedyret i Norge som forårsaker de største utbetalingene av erstatning for tap av sau og villrein. Årlig erstattes og av det offentlige som jerv drepte.
Jerv i Norge.
I Norge finnes jerven særlig i fjellområdene langs grensa til Sverige og Finland fra Sør-Trøndelag og nordover. Det finnes også en del jerv i høyfjellsområdene i Sør-Norge.
Tidligere fantes jerven over større områder og i mye større antall, men fra midten av 1800-tallet ble det innført skuddpremie på den, noe som førte til at arten gikk kraftig tilbake. Den ble da etter hvert fredet, i Sør-Norge i 1973 og i Nord-Norge i 1982, og siden har bestanden økt.
Bestanden av jerv i Norge anslås pr 2009 til ca 300, og disse lever i tre genetisk og geografisk adskilte grupper: i Troms og Finnmark, i Sør-Norge vest for Glomma og i Sør-Norge nord og øst for Glomma. Det var i årene 2005-07 ca. 360 jerv i Norge. Jerven er ført opp som sterkt truet på Nasjonal rødliste, likevel drives jakt på jerv ved hiuttak og lisensfelling. Åtejakt og hagle er tillatt. Denne jakten tillates fordi jerven er det fredede rovpattedyret som tar flest tamsau i Norge. I 2008 fikk norske sauebønder erstatning for 10 400 sau og lam drept av jerv, mens gaupa tok 9 900 og brunbjørnen 5 300.
Arten er representert i Kristiansand dyrepark, Namsskogan Familiepark og Polarzoo.


Joel og Ethan Coen.
Joel og Ethan Coen'", kjent som «Coen-brødrene», er to Oscar-vinnende amerikanske filmskapere. I mer enn 20 år har de skrevet og regissert tallrike kjente filmer fra komedier ("O Brother, Where Art Thou?", "Raising Arizona", "The Hudsucker Proxy") til film noir ("Miller's Crossing", "Blood Simple", "The Man Who Wasn't There", "No Country For Old Men") og til filmer hvor de to sjangerne viskes ut ("Fargo", "The Big Lebowski" og "Barton Fink"). Brødrene skriver, regisserer og produserer filmene sine sammen, selv om Joel inntil nylig ble kreditert alene for regi og Ethan for produksjon. De bytter på å bli kreditert først for sine manuskripter, mens de deler kreditten under psevdonymet «Roderick Jaynes». De er kjent i filmkretser som «tohodete regissører», ettersom de deler like filmvisjoner er det slik at uansett hvem av de to skuespillerne ber om rettledning får de samme svar.
Biografi.
Joel Coen (født 29. november, 1954) og Ethan Coen (født 21. september, 1957) vokste opp i St. Louis Park, Minnesota, en forstad til Minneapolis. Foreldrene Edward og Rena Coen var professorer. Faren deres var professor i økonomi ved University of Minnesota og moren var en kunsthistoriker ved St. Cloud State University.
Da de var barn, sparte Joel penger som de tjente på å klippe gress til et Vivitar Super 8-kamera. Sammen forsøkte brødrene å lage film av det de så på TV med en gutt i nabolaget, Mark Zimering («Zeimers»), som stjernen. Cornel Wildes "The Naked Prey" (1966) ble deres "Zeimers i Zambia", som også viste Ethan mens han opptrådte som en innfødt med spyd.
Begge Coen-brødrene tok eksamen ved Simon's Rock Early College (nå Bard College at Simon's Rock) i Great Barrington, Massachusetts. Joel tilbrakte deretter fire år i et grunnleggende filmstudentprogram ved New York University hvor han lagde en 30-minutters diplomoppgavefilm kalt "Soundings". Filmen skildrer en kvinne som hadde sex med sin døve kjæreste mens hun verbalt fantaserte om å ha sex med kjærestens beste venn som hørte på i naborommet. Ethan studerte ved Princeton University og fikk en lavere universitetsgrad i filosofi i 1979. Hans hovedavhandling var et 41-siders essay, «To syn på Wittgensteins senere filosofi.»
Personlig liv.
Joel har vært gift med skuespillerinnen Frances McDormand siden 1984. De har en adoptert sønn fra Paraguay ved navn Pedro McDormand Coen (Frances og hennes søsken er også adopterte). McDormand har spilt i fem av Coen-brødrenes filmer, blant annet en liten rolle i "Miller's Crossing", en forholdsvis stor rolle i "Raising Arizona" og hovedrollene i "Blood Simple", "The Man Who Wasn't There" og hennes Oscar-belønte rolle i "Fargo",
Ethan er gift med filmklipperen Tricia Cooke.
De bor alle i New York City.
1980-årene.
Etter eksamen ved NYU, arbeidet Joel som en produksjonsassistent på forskjellige sponsede filmer (bestilte filmer til et bestemt formål) og musikkvideoer. Han utviklet et talent for filmklipping og møtte Sam Raimi som lette etter en filmklipperassistent til sin første spillefilm, "The Evil Dead" (1981).
I 1984 skrev og regisserte brødrene deres første film sammen, "Blood Simple". Den utspiller seg i Texas. Filmen forteller historien om en upålitelig og tarvelig bareier som leier en privatdetektiv for å drepe sin kone og hennes elsker. I denne filmen er mange elementer som peker mot deres fremtidige regigjerning, for eksempel deres nedbrytende hyllest til sjangerfilmer (i dette tilfellet film noir og grøsser). I den intelligente handlingen vikler sidehistorier seg over en enkel historie med brødrenes mørke, oppfinnsomme og fordreide humoristiske sans og mesterlige håndtering av atmosfære. Frances McDormand opptrer i hovedrollen, som hun ville fortsette med i mange av Coen-brødrenes filmer (og seinere giftet seg med Joel Coen). Da den kom på markedet fikk filmen mye ros, spesielt blant det mer venstreorienterte publikumet og vant priser for Joels regi både ved Sundance og Independent Spirit-utdelingen.
Det neste prosjektet til Coen-brødrene, som kom på det store lerretet, "Crimewave" i 1985, ble regissert av Sam Raimi. Filmen var skrevet av brødrene sammen med Sam Raimi, som Joel hadde arbeid med på "The Evil Dead".
Den neste filmen som ble skrevet og regissert av brødrene, kom på markedet i 1987 med tittelen "Raising Arizona". Filmen er historien om et usannsynlig ektepar, Hi og Ed (en eksfange og ekspoliti med Nicolas Cage og Holly Hunter), som lengter etter å få et barn, men ikke klarer det. Skjebnen smiler til dem når en lokal møbelhandler kommer på TV med sine nyfødte femlinger og spøker med at «det er mer enn vi klarer å håndtere.» De ser på dette som et tegn fra Gud og en mulighet rette opp den naturlige balansen, Hi og Ed stjeler en av femlingene og begynner å oppdra barnet som deres eget. "Raising Arizona" var mye mer tilgjengelig for masse markedet med sin uskyldige og originale bløtkakekomedie som løser opp i handlingen blant den noe mørk humor.
1990-årene.
"Miller's Crossing" ble sendt ut på markedet i 1990, er rett og slett en hyllest av gangsterfilm sjangeren. Med Albert Finney, Gabriel Byrne og den fremtidige Coen-brødrenes nøkkelperson John Turturro i hovedrollene, er filmen lagt til forbudstiden i 1930-årene og forteller historien om stridende bander og gangstervirksomhet. Filmen ble priset for sin dialog og dyppløyende karakterskildring. Typisk for brødrenes arbeid er et anstrøk av mørk humor og vriene i intrigen som ofte forekommer i arbeidene deres.
Coen-brødrenes ry har tilsynelatende økt med hver film som kommer på markedet, og det økte ekstra mye etter deres neste film, den visuelt praktfulle "Barton Fink" fra 1991. "Barton Fink" foregår i 1941 og er historien om en skuespillespillforfatter fra New York (tittelfiguren Barton Fink) som flytter til Los Angeles til å skrive en B-film. Han slår eg ned i et leilighetshotell for å starte skrivingen, men han får skrivesperre altfor tidlig og tillater seg selv å motta inspirasjon fra den vennlige mannen i rommet ved side av sammen med noen kollegaer innen industrien. Inspirasjonen kommer fra det merkeligste steder og hotellet er definitivt uvanlig og en magnet for det bisarre. "Barton Fink" var en suksess blant kritikerne og fikk mange Oscar nominasjoner. Dessuten vant den tre viktige priser ved Cannes Film Festival, medregnet Gullpalmen(Palme d'Or). "Barton Fink" var den første av brødrenes filmer som brukte fotografen Roger Deakins, en nøkkelfigur i brødrenes krets over de følgende 15 år.
I 1994, da deres aksjer sto høyest i kurs, fikk brødrene muligheten til å prøve seg på en spillefilm med et stort budsjett for første gang "The Hudsucker Proxy" (skrevet sammen med Sam Raimi). Historien dreier seg om en mann som blir leder for et stort konsern med forventning om at han vil ruinere selskapet (slik at styre kan kjøpe det for nesten ingenting); i stedet for ender han opp med finne opp hula hoop og blir både en suksess og en «personlighet» over natten. For engang skyld tok kritikerne lunkent imot filmen, mens Roger Deakins fikk allmenn ros for sine evner som fotograf. Filmen ble generelt kritisert for å være ”for mye av en etterligning". De fleste kritikerne syntes filmen ikke hadde noe nytt å si på grunn av de stadige referansene og hyllesten til klassiske filmer fra 1930- og 1940-årene. Mange ble skuffet over Coen-brødrenes første forsøk i den øverste divisjonen. Enda viktigere var at filmen viste seg å være en stor kommersiell fiasko, den tjente bare inn $3 million av et budsjett på $25 million.
Etter det kommersielle tilbakeslaget med "The Hudsucker Proxy", vendte brødrene tilbake til mer kjent grunn i 1996 med lavbudsjett noir thriller "Fargo". Handlingen er lagt til Coen-brødrens hjemstat Minnesota. Filmen forteller historien om Jerry Lundegaard (William H. Macy), en mann med pengeproblemer, som arbeider i svigerfarens utstillingsrom for biler. Jerry er ivrig etter å få tak i penger slik at han kan komme seg opp i verden og klekker ut en plan om å la sin kone bli kidnappet slik at hans velstående svigerfar skal betale løsepenger som han skal dele med kidnapperne. Det går uunngåelig galt med hans beste lagte planer når de klossete kidnapperne avviker fra den avtalte ikkevolds planen og den lokale politikvinnen Marge Gunderson (Frances McDormand) begynner å etterforske hele affæren. Med både kritiker og kommersiell suksess, med spesiell hylling av dialogen og McDormand's performance, Filmen mottok flere priser deriblant en BAFTA pris og Cannes pris for regi(Prix de la mise en scène) og to Oscars, en for beste manuskript og en for beste kvinnelige hovedrolle for McDormand.
De to Coen-brødrene sin neste film skulle bygge på denne suksessen og i 1998 ble "The Big Lebowski" sendt ut på markedet. Med dens historie om «The Dude» en LA slappfisk (spilt av Jeff Bridges), som utnyttes som en uvitende brikke i en falsk kidnapping sammensvergelse med hans bowlingkamerater (Steve Buscemi og John Goodman). Coen-brødrene hadde truffet med en film som plasserte seg i hovedstrømmen av filmer og som for dem ikke hadde noe sidestykke siden "Raising Arizona". Til tross for en lunken mottagelse fra kritikerne på den tiden og bare moderat kommersiell suksess, ansees filmen nå som en kult klassiker.
År 2000 og seinere.
Oppmuntret av suksessen til både "Fargo" og "Lebowski", ble Coen-brødrens neste film "O Brother, Where Art Thou?" (2000) også en ny kritiker suksess. Løselig bygget på Homers "Odyssevs" (komplett med en kyklop, sirener o.s.v.) utfolder historien seg langs Mississippi elven i 1930-årene og følger tre rømte fanger som hadde stukket av fra en lenkegjeng og som reiser hjem i forsøket på å finne igjen et nedgravd bytte fra et bankran. Men de har ingen anelse om hvilken reise de skal foreta. Filmen gjorde at de komiske evnene til George Clooney trådde sterkt fram. Han hadde hovedrollen som originalen Ulysses Everett McGill (godt assistert av makkeren, den nå allestedsnærværende John Turturro). Filmens Bluegrass lydspor, ukonvensjonelle humor og enda en gang, praktfulle filmfotografering, betydde at den var en fulltreffer både kritikkmessig og kommersielt. Lydspor-CD-en hadde til og med mer suksess enn filmen. Den førte til at det ble holdt en konsert, laget en konsert-DVD med tittelen ("Down from the Mountain") og sammenfalt med en fornyet interesse for amerikansk folkemusikk.
Coen-brødrene kom i 2001 med enda en noiraktig thriller, "The Man Who Wasn't There". Handlingen forgår i de seine 1940-årenes California der filmen forteller historien om en lakonisk, røykende barber (spilt av Billy Bob Thornton), som etter en innsats for å skaffe tilveie noen penger for å investere i et tørr-renseri (hvor han virkelig kan renske opp) bestemmer seg for å presse penger av konens sjef (som også er hennes elsker). Uvanlig for en moderne film, å bli filmet fullstendig i skarpt svart og hvit. Filmens mørk humor var typisk for Coen filmene, men her var den bevisst langsomme oppbyggingen av spenning og dens blindveier og broken av svarthvit betydde at filmen var mer for puristen enn for det vanlige publikum.
"Intolerable Cruelty", er helt klart den av brødrenes filmer som har bredest appell, kom på markedet i 2003 og hadde Clooney and Catherine Zeta-Jones i hovedrollene. Filmen var et tilbakeblikk til den romantiske komedien på 1940-tallet med en historie bygget opp rundt Miles Massey, en dyktig og aggressiv skilsmisseadvokat, og en nydelig fraskilt kvinne som Massey hadde klart å stoppe fra å få noen penger i forbindelse med skilsmissen. Hun beslutter å ta igjen, mens han blir betatt av henne. Kritikerne var delt i sitt syn på "Intolerable Cruelty", noen applauderte de romantiske farselignede elementene i filmen, mens andre lurte på hvorfor Coen-brødrene ville gi oss sin versjon av sjangeren. Uansett var den generelle følelsen at filmen ikke var helt tilfredsstillende og den viste seg å bare bli en moderat kommersiell suksess.
I 2004, Joel og Ethan Coen kom "The Ladykillers", på markedet med en nyinnspilling av Ealing Studios sin klassiker. Historien dreier seg rundt en professor (spilt av Tom Hanks) som setter sammen et team som skal rane et kasino. De leier et rom i en eldre kvinnes hus for å utføre ranet. Men når kvinnen oppdager sammensvergelsen, bestemmer gjengen seg for å myrde henne for sikre at hun ikke plaprer. Dette er letter sagt enn gjort. Brødrene fikk noen av de mest lunkne anmeldelsene som de noen gang hadde fått i hele karrieren sin, for denne filmen. Mange av kritikerne forventet at Coen-brødrene ville klart å lage vellykket filmer i en hvilken som helst sjanger de hyller eller etterligner, men at en relative beskjeden omarbeiding av en enkelt klassiker ikke ga dem nok kreativt spillerom til virkelig å sette sitt virkelige preg på filmen.
Coen-brødrenes siste film "No Country for Old Men" ble satt på vanlige kinoer i november 2007. Den bygger på en roman fra 2005 av forfatteren Cormac McCarthy. Filmen forteller historien om en mann kalt Llewelyn (Josh Brolin) som bor ved grensen mellom Texas og Mexico og som snubler over to millioner dollar i narkotikapenger som han beslutter å beholde. Han må så flykte for å unngå de som er ute etter å finne igjen pengene, medregnet en skummel morder (Javier Bardem) som forvirrer både Llewelyn og den lokale sheriff (Tommy Lee Jones). Hovedlinjen i intrigen går tilbake til de mørke, noir temaene som har gitt Coen-brødrene noe av deres mest vellykkede materialet, men markerer også en tydelig kursendring som inkludere mindre utpregede komiske elementer, og med minimal bruk av musikk. Filmen har allerede mottatt gode kritikker ved premieren i Cannes.
Stilistiske effekter.
Coen-brødrenes filmer står i stor gjeld til film noir og andre film styles fra fortiden og disse filmretningene kombineres med tørr humor med skarp ironi, visuelt sjokkerende, og som oftest med bevegelige kameraarbeid i filmene. Coenene foretrekker å ikke plassere fortekstene helt til å begynne med i filmene. Coen-brødrene er også blant de få moderne filmskaperne som har vist en stor forkjærlighet for farseaktige komedier fra 30- og 40-tallet, og denne stilretningen har hatt innvirkning med varierende raffinement for hele filmer med farsepreg som "The Hudsucker Proxy" og "Intolerable Cruelty" til en gang imellom hurtigsnakkende underlig karakterer som Steve Buscemis karakterstudie i "Miller's Crossing". Deres stil av karakterskildring skaper en verden hvor selv karakterer med små taleroller synes å ha en overdrevne karaktertrekk. Dette kan ha sammenheng med hvor filmene er lagt til (for eksempel de merkelige og vidunderlige karakterer i The Big Lebowski som ikke ser ut til å være malplassert i de mange nisjesamfunnene i LA).
Dialog.
Som Oscar vinnerne for beste manuskript ("Fargo"), er Coen-brødrene anerkjent for dialogen i filmene sine. Noen ganger sparsomt som i ("The Man Who Wasn't There"; "Fargo"; "No Country for Old Men"), og andre ganger uvanlig snakkesalig som i ("The Big Lebowski", "Raising Arizona"). Manuskriptene deres har typisk en kombinasjon av tørt vidd, overdrevet språk, og blendende ironi. I tillegg til "Fargo", er flere av manuskriptene deres nominert til priser ("The Man Who Wasn't There", "O Brother...").
Film noir og misforståelser.
Både i stil og innhold, står Coen-brødrene i stor gjeld til krimsjangeren film noir. Uten at de ofte innrømmer påvirkningen, anerkjenner begge filmskaperne åpent virkningen de klassiske noir romanforfatterne har hatt på deres mørkere filmer. Særlig, "Miller's Crossing" som er bygget på arbeidene til Dashiell Hammett, spesielt The Glass Key og Red Harvest, "The Big Lebowski" på Den lange søvnen av Raymond Chandler og "The Man Who Wasn't There" på romaner av James M. Cain. Disse tre filmene inngår i det som er kjent som deres «Noir trilogi».
Filmene preges også av sterke kontraster innenfor lyssetting og det typiske temaet med folk som har tatt seg vann over hodet i forbindelse med planene de er involvert i. Filmene tar ofte opp kidnapping. Et nært universelt intrige element er misforståelser: misforståelser om hvem som drepte Rug Daniels og hvem som tok håret hans skaper friksjoner mellom forskjellige gjenger i "Miller's Crossing"; misforståelse om Norvilles kopi forårsaker han en del sorg seinere i "The Hudsucker Proxy"; "The Big Lebowski" begynner med et skitten teppe forårsaket av et tilfelle av forvekslet identitet; og i "Blood Simple", er misforståelse den driving kraften bak hele intrigen etter de første tretti minuttene. Coen-brødrens film "The Man Who Wasn't There" hyller film noir, med en intrige som synes å være en oppdatering/vri på "Postmannen ringer alltid to ganger". Filmen er i svart og hvit og har blitt lovprist av forskjellige kritikere for både dets filmfotografi og dets skarp tegnede, ganske sympatiske karakterer, selv om den skarpe vrien intrigen mot slutten er omstridt blant kritikerne. Coen har beskrevet disse vriene også som et forsøk på å imitere den uventede tredje akten i Cains roman.
Skildring av USA.
De forskjellige sidene som utgjør karakteren til en by, en stat eller en region i USA er en integrert del av flere av Coen-brødrenes filmer. I "Raising Arizona" spiller det særpregede Arizona landskapet en viktig rolle, og noen av filmens karakterer er høyst overdrevne stereotyper av den gjengse forestillingen av folk fra Arizona'; for eksempel, Tempe (Arizona) er en campingplass midt inne i ørkenen. På samme måte, i "Fargo" er landskapet og aksentene til North Dakota og Minnesota en vesentlig komponent av filmen. "The Big Lebowski" er Coen sin Los Angeles film, med “the Dude” og andre symbolske karakterer fra byens varierte befolkning. "O Brother, Where Art Thou?" er helt klart fra Sørstatene, ettersom den er filmet i den landlige delen av Mississippi, de fleste karakterene snakker med utpreget sørstatsaksent, og lydsporet består av bluegrass sanger. "Barton Fink" er på en måte en satire av en annen kjent område i Los Angeles, Hollywood, "The Hudsucker Proxy" gjør det samme for New York. No Country for Old Men er, på en gang, både hyllest og satire over vest Texas aksenten, landskapet og sjelen. Den ærer staten Texas, på samme tiden som det fordømmer den enkelte deler av mentaliteten i Texas.
I tillegg legger filmduoen ofte filmene sine til en amerikansk krisetid som "Miller's Crossing" under forbudstiden, "Barton Fink" i tiden rundt angrepet på Pearl Harbor, "The Big Lebowski" i løpet av gulfkrigen i 1991, og "O Brother Where Art Thou?" under depresjonen. Andre verdenskrigen er også nevnt i et viktig punkt i intrigen i "The Man Who Wasn't There," og Hi skylder på Reagans presidentperiode at han er blitt vaneforbryter i "Raising Arizona." "The Hudsucker Proxy" utspiller seg rundt årsskiftet 1958/59, perioden omfatter Sputnik-ferden og den påfølgende opptrapping av Den kalde krigen.
Coen-brødrene siste film til nå, "No Country for Old Men", portretterer et USA som duen til nå ikke har eksperimentert med i sin produktive karriere. Filmen bygger på en roman av Cormac McCarthy. "No Country for Old Men" er helt original, om enn trist, illustrasjon av ondskaps realitet gjennom menneskets historie. Handlingen foregår i veststatene, den regionen some er mest gjenkjennelig for symbolikken om Amerika og friheten den forfekter. Duo utforsker nøye historien om en mann, Llewelyn Moss, som intetanende befinner seg der en massakre utspiller: en narkotikahandel som ender i tragedie. I denne filmen, er USA ment å representere samfunnet som et hele; dette er en verden som inneholder tragedier og til tider ubegripelig ordskap. Gjør motstand mot ondskapen noen som helst virkning i slike usikre tider? På samme tid undersøkes en begrepsverden med absolutt sannhet og nihilistisk filosofi. Coen-brødrenes bearbeidelse av McCarthys bejublede roman, maler et bilde av USA - og i siste instans, en hel verden – som strever med å fatte ondskapens natur og viljen til å finne en utvei.
Penger.
I de fleste Coen filmene er penger involvert. I "Fargo", var penger årsaken til alle hendelser gjennom filmen. Handlingen "O Brother, Where Art Thou" består av at tre rømte fanger forsøker å finne en skjult skatt. I "The Man Who Wasn't There", presser hovedpersonen sjefen til konen for penger, men alt går katastrofalt galt. Historien i "No Country for Old Men" dreier seg om en kriminell som forsøker å ta tilbake noen stjålne penger.
Vold.
De fleste av Coen-filmene er ganske voldelige. I hver av filmene deres, er det minst et dødsfall og i mange tilfeller flere. I "The Hudsucker Proxy," blir intrigen utløst av selvmordet til Waring Hudsucker, og i "The Ladykillers" dør alle hovedkarakteren I forsøket på å kvitte seg med en gammel dame. I noen av deres mest malende filmer, f.eks., "Fargo", blir hovedkarakterene drept eller overfalt,og blir vist på skjermen; spesielt eksplisitt malende er dette i "Fargo", Steve Buscemis legeme blir matet inn i en skogsmaskin.
Mesteparten av volden i filmene deres faller inn under kategorien mørk humor. En av de mest komiske scenene i "The Big Lebowski" er når Walter, The Dude and Donny kjemper mot nihilistene. Coen-brødrene benytter alltid vold for å drive intrigen framover; for eksempel i "Fargo". Carl Showalters sitt overfall på Shep Proudfoot gjør at Carl ringer Jerry og sier til ham at han skal levere fra seg pengene.
Voldshandlinger i en Coen film har alltid en hensikt, og de generelt skrevet inn i handlingen for å oppnå en komisk effekt eller for å få intrigen til å gå framover.
Ustoppelig ondskap.
Flere av brødreduoens filmer har med en karakter som legemliggjør arketypen på "ustoppelig ondskap." I mange tilfeller, blir det antydet at karakterene ikke er menneskelige, eller har demoniske overtoner. For eksempel, Sheriff Cooley i, "O Brother, Where Art Thou?", stemmer med beskrivelsen av djevelen som blir gitt av en av karakterene. Han viser sin livsfjernhet når det sies til ham at det vil være ulovlig å henge benådede og bemerker han hånlig at "loven er en menneskeskap institusjon." Leonard Smalls i "Raising Arizona" og Charlie Meadows i "Barton Fink" passer også beskrivelsen til denne arketypen. I "No Country For Old Men", personifiserer Anton Chigurh volden og død i en verden som Sheriff Ed Tom Bell prøver å finne fornuften.
Teknikker.
Visuelt, favoriserer Coen bevegelige kameraopptak, spesielt opptak som følger ved siden av objektet (kamera er plassert på en skinne, eller kameravogn, eller et Steadicam blir brukt. Kameraet følger og flytter seg med subjektet som filmes) og opptak ved hjelp av en krane; selv når kameraet er "statisk" er det ofte slik at allikevel beveger seg litt. Deres filmer utmerker seg også av visuell oppblomstrende filmkunst som markerer vendepunkter. Scener som understreker perspektivet eller vekselvirkningen mellom skygge og lys smykker mange av filmene: rekken med bowlingsko i "Gutterballs" scenen fra "The Big Lebowski", bordet i styrerommet og Hudsucker bygningen i "The Hudsucker Proxy", kveldsscenen med "Wheezy Joe" i "Intolerable Cruelty" er noen få eksempler.
"Raimi cam" ruse eller fartsrampe.
Noen ganger i de “bevegelige” (tracking) opptakene “ruser” de kamera framover, som i scenen i "Raising Arizona" når det blir oppdaget av hans mor at Nathan Jr. er forsvunnet; Coen-brødrene kaller rusing framover for "Raimi cam" som en hyllest til Sam Raimi som lenge har vært deres venn, som ofte brukte rusing i "Evil Dead" (som Joel Coen hjalp med å klippe). "The Hudsucker Proxy" har to etterfølgende rusinger når Norville viser Mussburgers sekretær det blå brevet: først den måneden kvinnen skrek i stigen, og så når Norville reagerer til skriket.
Kameralinser.
Coen-brødrenes tidlige filmer (med unntak av "Miller's Crossing") er laget med omfattende bruk av vidvinkel linsene, som er de foretrukne linsene til deres første filmfotograf, Barry Sonnenfeld. Da Sonnenfeld forlot duo for å fortsette med en karriere som regissør ble han erstattet av Roger Deakins, som prøvd å få Coen fra å bruke disse linsene siden vidvinkel linsene tillot feltdybde, de forårsaker også betydelig forvrengning i hvordan størrelsen på objektet virker basert på hvor langt de var fra kamera. Deakins har fremmet bruk av lenger linser, som synes å korte ned distansen mellom objekter, men har grunnere feltdybde.
Kameravinkler.
Coen-brødrene bruker kameravinkler som noen ganger skjuler heller enn avslører informasjon. Eksempler på dette er "Fargo" når Jean Lundegaard gjemmer seg i dusjen, "Miller's Crossing" når Tom går inn i rommet sitt etter at Leo forlater stedet (Verna er på sengen bak ham), "Blood Simple" når Abby setter seg opp i sengen mens Ray og Folkevognen kjører fram utenfor vinduet hennes.
Skjulte kutt.
De “skjuler” ofte sine kutt ved nærbilder på et objekt, samme stilen som i Alfred Hitchcocks "Rope". Det forekommer opplagt i "Fargo" når Carl dunker på fjernsynsapparatet for å få den til å virke, og når neste bilde kommer inn viser det Marges TV slik som det ser ut fra hennes seng; et lignende kutt i "Miller's Crossing" hender når et nærbilde av vinduet i Bernies hus panorerer vekk for å vise en død mann på golvet i en annen; i "The Hudsucker Proxy" når Amy Archer roper "Go Eagles!" etter at Norville leier henne, kutter filmen til å vise henne rope det samme til hennes kolleger i avisen; og i "Blood Simple" når "nærbildet" av takvifte over Martys hode snus bommen ut for å vise Abby hva ser fra sofaen i Ray sitt hus. En lignende teknikk er brukt til å integrere bakgrunnsmusikken inn i aksjonscenen. Noen eksempler på dette kan sees i The Big Lebowski hvor sangen Tumbling Tumbleweed, som akkompagnerer introduksjonsmonologen, fortsetter i musak formen i supermarkedscenen hvor monologen sluttet. I den samme filmen, spiller bakgrunnsmusikken ettersom hovedpersonen konfronterer privatdetektiven som følger ham (spilt av Jon Polito), spiller på detektivens bilradio.
Storyboarding.
Coen-brødrene lager plansjer som skissere handlingen i en viss detalj (plansjer) for hele filmene sine før filmingen begynner (mange regissører gjør bare det samme for komplekse scener som aksjon sekvenser). De mener at det hjelper dem å få det budsjettet de ønsker fordi de kan vise hvordan meste delene av pengene vil bli brukt.
Fargekorreksjon.
"O Brother, Where Art Thou?" var den første filmen som fullt ut benyttet fargekorreksjon fra start til slutt med digital teknikk. Brødrene ønsket at landskapet skulle reflekterer "dust-bowl" atmosfæren fra depresjonen og, siden det faktiske landskapet hvor mange av scene var tatt opp var mye frodigere og grønnere enn den ønskede effekten trengtes omfattende fargekorreksjon gjennom hele filmen. Dette ble oppnådd ved hjelp av datamaskiner.
Samarbeid.
Brødrene Coen brukte filmfotografen Barry Sonnenfeld fram til "Miller's Crossing" inntil Sonnenfeld forlot samarbeidet for å følge sin egen regissørkarriere, som omfatter slike filmer som "The Addams Family", "Get Shorty", og "Men in Black". Roger A. Deakins har vært Coen-brødrens filmfotograf etter Sonnenfeld (se også List of noted film director and cinematographer collaborations). Men for deres neste film "Burn After Reading" vil de bruke Emmanuel Lubezki som deres filmfotograf.
Sam Raimi hjalp også til med å skrive manuskriptet til "The Hudsucker Proxy", som Coen-brødrene regisserte; og brødrene hjalp ham ved å skrive "Crimewave", som Raimi regisserte. Raimi tok imot tips om filmingen av "A Simple Plan" fra Coen-brødrene, som akkurat hadde ferdigstilt "Fargo" (begge filmene er satt i blendende hvit snø, som reflekter mye lys og gjør det meget vanskelig å finne den riktige eksponeringen). Raimi har cameo-roller i "Miller's Crossing" og "The Hudsucker Proxy". De møttes da Joel Coen ble leid inn som en av klipperne av "The Evil Dead".
William Preston Robertson er en gammel venn av Coen-brødrene som hjalp dem med gjenopptak til "Blood Simple" og ble brukt som stemmen til radioevangelisten. Han er kreditert på rulleteksten som «Rev. William Preston Robertson.» Han har bidratt som stemmeskuespiller på de fleste Coen-filmene fram til og inkludert "The Big Lebowski". Han skrev også ' sammen med Tricia Cooke.
Coen-brødrene har et antall skuespillere som de ofte benytter inkludert John Turturro, Michael Badalucco, Holly Hunter, Steve Buscemi, Frances McDormand, John Goodman, Jon Polito, og Stephen Root. Hver av dem har opptrådt i minst tre Coen-produksjoner. De planlegger to filmer til med George Clooney, "Burn After Reading" og "Hail Caesar'. Den siste som vil fullføre Coen-brødrenes «Idiot-trilogi» som begynte med "O Brother, Where Art Thou?" og "Intolerable Cruelty".
Alle filmene deres har musikk av Carter Burwell, selv om T-Bone Burnett produserte mye av den tradisjonelle musikken i "O Brother, Where Art Thou?" og "The Ladykillers". Skip Lievsay håndterer post-produksjons lydarbeidet for alle filmene deres.


Mår.
Mår ("Martes martes") er et skoglevende rovpattedyr i mårfamilien som også finnes i Norge.
Vår skogmår er en av syv mårarter. I Europa finnes også en "steinmår" og lengre øst finner man "sobelen", en mårart kjent for sin meget verdifulle pels. I dag er mårbestanden ikke truet i Norge. I Ural forekommer det hybrider mellom skogsmår og sobel, som er kjent som Kidus eller Kidas.
Måren har en lengde på, medregnet halen. Den er en dyktig klatrer som lever av smågnagere, ekorn, småfugler og egg. Ofte foregår jakten i trærne, hvor måren hopper fra grein til grein mens den styrer med den lange, bustet halen. Hannmårer kan veie opptil 1,8 kg, og voksne hunner ca 1 kg. Kroppen er lang, slank og smidig, omtrent på størrelse med en katt. Hodet er kileformet med store, avrundede ører. Pelsen er mørkebrun på oversiden, mer gråbrun på undersiden og med gulhvit eller gul strupe.
Måren er utbredt over mesteparten av Europa (unntatt Island, den Iberiske halvøy og Hellas) og Russland til Ural. I Norge finnes den overalt, med unntak av noen øyer langs kysten.
Allerede i vikingtiden har handel med mårskinn vært viktig. På 1300-tallet var det organisert eksport av skinn til England. Samene betalte skatt i form av mårskinn både i Norge og Sverige på 1500-tallet. Etter hvert ble det jaktet så mye på måren at bestanden gikk kraftig ned. Fram til slutten av 1800-tallet økte bestanden jevnt igjen. Fra 1900 var prisene svært høye på mårskinn, faktisk hadde et slikt skinn en verdi tilsvarende en månedslønn for en skogsarbeider. Igjen ble fangsten av mår for stor for bestanden, og i 1930 ble måren fredet i Norge og i Sverige. Fra 1971 har så måren igjen vært jaktbar. En større oppgang av bestanden i 1980- og 1990-årene hadde en sterk sammenheng med nedgangen i rødrev forårsaket av parasitten skabbmidd. Nå blir det fanget ca 4500 dyr årlig i Norge. I dag er arten verken sårbar eller truet.
Hårene på mårpelsen brukes blant annet til å lage malepensler av.
Måren har forsinket fosterutvikling, dvs at egget som er befruktet ikke utvikler seg med en gang til et foster. Dette er noe som er felles for mange mårdyrarter. Drektigshetstiden er på ca en måned, og i løpet av april fødes 2-3 (opptil 7) unger. Hiplassen er gjerne et hult tre, men kan også være i en steinur eller i ubebodde hytter, koier eller uthus. Ungene er døve og blinde ved fødselen og de to første ukene. Ungene utvikler seg langsomt etter fødselen, og først etter 2 måneder etter fødselen begynner ungene å bevege seg med moren til andre boplasser utover sommeren. Utover høsten vokser ungene raskt, og de forlater moren, som parer seg på nytt. Etter et år er mårhunnene kjønnsmodne. Måren lever ca 10 år i naturen, opptil 17 år i fangenskap.
Måren eter mye hare, ekorn og smågnagere, men også insekter, frosker, egg og småfugler, samt bær og sopp. Den spiser også åtsler. Den hamstrer mat og gjemmer den til senere bruk. Selv er måren et byttedyr for kongeørna. Måren trives ikke sammen med rev. Det er usikkert om reven jakter på mår, eller om de bare konkurrerer om føde.
Mår hevder revir i likhet med andre mårdyr. Revirene er veldig ulike i størrelse, fra. Innenfor sine revir har en mår mange dagleier. Dagleier under bakken eller i trærne synes også å tjene som vern mot fiender. Noen mår forlater sine revirer, og kan da vandre over store områder. Måren unngår gjerne åpne flater og bruker de fleste typer skogsområder, men foretrekker skog av stor gran.
Måren er mest aktiv om natten i vinterhalvåret, men er mer dagaktiv om sommeren. Når det blir frost, søker måren gjerne varmeskjul i steinurer eller liknende. Måren har en langstrakt kropp og relativt dårlig isolerende pels som gir høy varmestråling.


Dunker.
Dunker (FCI #203) er en middels stor norsk drivende jakthundrase som stammer fra midten av 1800-tallet.
Opprinnelse og alder.
Dunkeren er oppkalt etter kaptein "Wilhelm Dunker", som i første halvdel av 1800-tallet krysset ulike støverraser. I 1902 ble «"Specialklubb for Norske Harehunde"» stiftet. Samme år ble harehundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund. I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet. Avlsgrunnlaget er derfor både bredt og uensartet.
Under andre verdenskrig var det liten etterspørsel etter dunkervalper og vanskelig å opprettholde en planmessig og kvalitetspreget avl. I åra etter krigen steg imidlertid interessen for rasen igjen. Den holdt seg oppe fram til 1970-tallet, da konkurransen fra utenlandske harehunder førte til at interessen igjen sank merkbart.
De siste årene har avlsrådet for dunker i samarbeid med Norsk Kennel Klub startet et program med innblanding av hamiltonstøver, hygenhund og finsk støver for å bidra til et større genmateriale i rasen.
Utseende, anatomi og fysikk.
Dunkeren er en middelstor og rektangulær hund, som skal være sterk, men ikke tung. Hodet skal ha god lengde og skallen skal være svakt hvelvet med markert nakkeknøl og tydelig, men ikke markert stopp. Ørene er middels høyt ansatt og hengende. Øynenes iris kan ha forskjellige farger hos droplete (gråskimlete) hunder. Middels lang hale, som bæres rett eller svakt hevet. Pelsen er rett og stri, tett og ikke for kort. Fargen skal være svart og blakk med hvite avtegninger eller droplet (gråskimlet) og blakk med hvite avtegninger. Overveiende svart eller hvit farge og for varme brunfarger er uønsket. Høyden for hannhunder skal være 50-55 cm, og for tisper 47-53 cm.
Bruksområde.
Dunkeren er en drivende halsende jakthund som brukes til jakt på hare, rødrev og gaupe. Den er energisk og utholdende, og samarbeider nært med jegeren og har tydelig los og ofte stor aksjonsradius. Jegere forteller at rasen har spesielt hardføre poter, som godt tåler is og sørpe. Den kan derfor ofte fortsette jakten der andre må melde pass.
Lynne og væremåte.
Dunkeren er en selvstendig, hardfør og robust brukshund med behersket gemytt. Den har stor jaktlyst og trenger regelmessig og nok mosjon for å trives. Rasen er ikke egnet for nybegynnere og kan ikke anbefales som familiehund for passive familier. Den fungerer imidlertid godt ellers sosialt.


Hygenhund.
Hygenhund (FCI #266) er en norsk rødbrun middels stor drivende jakthundrase fra midten på 1800-tallet. Den er kjent for sin karakteristiske los.
Opprinnelse og alder.
Hygenhund er en støver som i hovedsak ble formet på Ringerike, Lier og Bærum. Navnet har rasen etter prokurator "Hans Fredrik Hygen", som ble født på Odals Verk i 1808, der far hans var bestyrer. Hygen ble siden prokurator på Ringerike og flyttet dit omkring 1830. Far hans var også oppdretter av harehunder, den nå utdødde Odalshunden. H. F. Hygen var selv en kjent harejeger, og etter farens død startet han på 1830-tallet oppdrett med etterkommere av farens hunder. Det hevdes i så måte at H. F. Hygen var den første som startet regulær rasemessig avl av harehunder i Norge.På Ringerike parret han sine egne hunder med harehunder av ringerikstypen. Etter hvert tok sønnen, A.B. Hygen, over hundeoppdrettet.
Ved opprettelsen av spesialklubben for «Norske Harehunde» i 1902 var det tre fargevarianter som gikk igjen på norske harehunder. To fulgte hverandre ad, sort/blakk og og grå droplet, eller «"Dunkers rase"» som den het på folkemunne. Den tredje fargen, rødbrun eller rødgul med hvite tegninger var i mindretall, men alt anerkjent som «"Hygens rase"». Dette ble også navnet på de to eldste nasjonale harehundrasene vi har i Norge. Dunker og Hygenhund.
Årene før og etter første verdenskrig var vanskelig for avlen på både hygenhunden og dunker. Mellom 1925 og 1934 var avlsarbeidet så lite attraktivt at mange betraktet de to rasene som samme hund. I denne perioden ble derfor dunker og hygenhund av NKK slått sammen under navnet Norsk harehund, selv om Norsk Harehundklub var sterkt imot sammenslåingen. Etter at avlsarbeidet på hygenhund tok seg opp i mellomkrigstida ble rasene igjen skilt med hver sin rasestandarder, i 1934. Det ble nå drevet et godt avlsarbeid, og ved andre verdenskrigs slutt sto det bra til med rasen.
På 1970-tallet ble det krysset inn nytt dunkerblod i rasen, samtidig som det ble arbeidet med å spore opp flere gode avlshannhunder for framtidig bruk. I årene 1990 til 1997 ble det igjen foretatt 4 nye innkryssninger av dunker, noe som bidro til at man fikk utvidet rasens avlsgrunnlag ytterligere. I dag har derfor rasen et godt genetisk fundament i Norge.
I senere tid er det benyttet hygenhund for å skape et bredere grunnlag hos den svenske gotlandsstøveren, siden disse hundene ligner mye på hverandre.
Utseende, anatomi og fysikk.
Hygenhunden er en middels stor hund. Solid og tettbygget, rektangulær, med sterk overlinje. Mankehøyden er henholdsvis 47-55 cm for tisper og 50-58 cm for hannhunder. Hygenhunden skal ikke ha «glassøye».
Fargevarianter.
Den mest vanlige fargen er rødbrun med hvite tegninger. Pelsen trenger jevnlig vedlikehold.
Bruksområde.
Hygenhunden er en drivende halsende jakthund som brukes til jakt på hare, rødrev og gaupe. Den er fra gammelt av kjent for sitt bærende mål, som er drant, skarpt og klingende, ofte nærmest entonet. Jegere forteller at å høre på ilterheten og variasjonene, som når hunden gir ekstra godt på når den ligger nær på haren, og blir grovere ettersom den ligger lengre bak, for så å øke på igjen når hunder pånytt nærmer seg, er på klar høstmorgen som religion for en harejeger.
Lynne og væremåte.
Hygenhund er en selvstendig, hardfør og robust brukshund med behersket gemytt. Den har stor jaktlyst og trenger regelmessig og nok mosjon for å trives. Rasen bør ikke være et valg for nybegynnere, og den kan ikke anbefales som familiehund for passive mennesker. Den fungerer imidlertid godt sosialt om den får utløp for sin energi.
Annet.
Hygenhund er en rase med dalende popularitet. I 1985 ble det registrert mer enn 100 hygenhunder i Norge. I 2008 ble det i følge NKK kun registrert 17 hunder. Årsaken kan være sterk konkurranse fra utenlandske støvere, og da kanskje spesielt finsk støver, og en generelt dalende interesse for harejakt.


Belgias regioner.
Belgias regioner er tre politiske regioner i den føderale staten Belgia. To av regionene er igjen inndelt i provinser. Den tredje regionen er hovedstaden Brussel. De tre regionene består av totalt 589 kommuner, som igjen er inndelt i "delkommuner".
Grensene mellom de to regionene Flandern og Vallonia følger i grove trekk gamle språklige skillelinjer. Flandern i nord er dominert av en befolkning som snakker den nederlandske dialekten flamsk. Vallonia i sør er dominert av belgisk fransk og det galloromanske språket vallonsk. Regionen har også en tysk-språklig minoritet i øst.
Da "den andre Gilson-lovgivningen" trådte i kraft den 2. august 1963 fikk Belgia tre offisielle språkområder for flamsk, fransk og tysk, og et fjerde flerspråklig språkområde i regionen Brussel. Denne inndelingen ble i 1970 innlemmet i den belgiske grunnloven.


Dendrokronologi.
Dendrokronologi, treringdatering eller årringdatering er en metode for absolutt datering av fellingsåret for tømmer. Metoden ble utviklet av den amerikanske astronomen A.E. Douglass på begynnelsen av 1900-tallet, selv om prinsippet var kjent lenge før. Det var ikke før på 1930-tallet at metoden ble innført til Europa. Først på 1960-tallet ble det tatt i bruk datamaskiner og statistisk analyse for å bygge opp de kronologier som i dag brukes innenfor arkeologien.
Forskjellen i årringenes tykkelse er grunnlaget for dendrokronologi
Metoden baserer seg på variasjoner i trærnes årringer, år for år gjennom historien. Årringene varierer i forhold til vektsforholdene de enkelte år. Dette gjøres ved at man måler tykkelsen på årringene i forhold til hverandre. Ved å arbeide seg bakover til stadig eldre tømmer har man kunnet bygge opp tabeller, såkalte "grunnkurver". Dette er et møysommelig og tidkrevende arbeid.
En grunnkurve er imidlertid kun gjeldende for et begrenset geografisk område, der en kan regne med at vekstforholdene er noenlunde ensartet. I Norge har det lenge vært arbeidet med å bygge opp regionale grunnkurver for furu. For Agderfylkene finnes det for eksempel en furukurve som går tilbake til slutten av vikingtiden, mens kurven for Midt-Norge når helt ned til 700-tallet e.Kr. I andre deler av Nord-Europa har eik vært et viktigere materiale så vel til bygnings- som til skipstømmer. Det er derfor gjennom årene bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i blant annet Danmark. For Norges del finnes det en eikekurve som omfatter Agderfylkene, og som går tilbake til omkr. år 1200.
En prøve fra et gammelt, men levende tre kan være utgangspunktet for en kurve. Det neste kan være en tømmerstokk fra et hus som ble oppført da det det levende treet var ungt. Slik vil prøve etter prøve overlappe og bringe kurven bakover i tid, stadig med en sikker datering.
Disse kan brukes til kalibrering av karbondateringer for å gjøre dem mer nøyaktige.
Ved hjelp av dendrokronologi kan en datere bygninger og gjenstander av tre. En sammenligner da en prøve fra f.eks. tømmeret i en kirke med grunnkurven fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Man vet imidlertid ikke når treet ble brukt som bygningsmateriale og får derfor kun en bakre datering for reisningen av bygningen.
Dendrokronologi kan også gi svar på hvilket geografisk område treet kommer fra. Fordi mye tømmer ble eksportert fra Norge har de norske grunnkurvene interesse langt utover i Europa.
Osebergskipet er datert med dendrokronologi, og det har i 2009 lykkes å bestemme i hvilken geografisk region trematerialene skipet er bygget av har vokst.
Metoden gir ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt i en nyere bygning.
Det er derfor nødvendig å ta flere prøver fra et byggverk for å kunne si noe om bygningshistorien, og dendrokronologi må alltid brukes sammen med en bygningsarkeologisk undersøkelse, slik at spor etter gjenbruk avdekkes.
Dendrokronologiske prøver taes vanligvis ved bruk av et hulbor. Boreprøver kan taes på steder i en tømmervegg hvor det er lite synlig.
I Norge foregår dendrokronologisk analyse av furu ved NTNU i Trondheim. Eikeanalyser utføres bl. a. ved Nationalmuseet i Danmark.


Grevling.
Grevling som er gått i burfelle
Grevling ("Meles meles") er et kraftig bygd mårdyr som er utbredt over hele Eurasia. Den norske bestanden er økende, og nordligste kjente hi er funnet i Mo i Rana. På Sørlandet, hvor den er mest tallrik, går den også under betegnelsen svintoks og svinsokse. Elementet "toks" i dette ordet er det samme som "Dachs" på tysk og "das" på nederlandsk, og dette er altså det gamle fellesgermanske navnet på dette dyret.
Grevlingen er lett å kjenne igjen med sin karakteristiske svarte stripe over hodet og kraftige bygning. Grevlingen ligger i hi om vinteren. Når den går ut av hiet om våren, kan den veie 7–9 kg, men utover sommeren feter den seg opp, slik at den om høsten kan veie godt over 15 kg. I Europa er det rapportert grevlinger med vekt på opptil 30 kg før vinterdvalen. Grevlinger med levealder på bortimot 15 år er kjent, men gjennomsnittlig levealder er nok lavere.
Grevlingen spiser det meste, men er spesialist på metemark. Den er også effektiv mot det som har blitt hageeiernes verste skrekk – brunskogsnegl.
Levevis.
Grevling lever i familiegrupper, kalt klaner, som oftest teller mellom tre og ti dyr, men i noen tilfeller mer enn 30 dyr. Klanen holder til i et territorium som dyrene forsvarer mot andre artsfeller. Territoriet blir markert ved duftmarkeringer med sekret fra noen kjertler som munner ut ved endetarmsåpningen, samt med urin og ekskrementer.
Boligen, som er en underjordisk hule, inneholder et eller flere redekamre, og har et eller gjerne flere inngangshull. Oftest er hiet beliggende i skråninger i løv- og blandingsskog, helst med tett vegetasjon. Hiet kan også ligge i steinurer kombinert med løsmasser. I nærheten er det gjerne lysninger og eng eller dyrket mark, og det er her dyrene finner størstedelen av føden. Komplekse grevlinghuler kan være bebodd i hundrevis av år.
Grevlingen er hovedsakelig aktiv om natten. I dyrenes mest aktive periode i sommerhalvåret er de aktive fra omkring solnedgang til omkring soloppgang. Om vinteren går grevlingen i hi i Norge, og uteaktiviteten er minimal.
Hunnen er kjønnsmoden i treårsalderen, mens hannen allerede er kjønnsmoden som ettårig. Fra tidspunktet hvor hunnens egg er blitt befruktet, går det mellom to og åtte måneder før eggene setter seg fast i livmoren for å utvikles. Dette kalles en embryonisk diapause. Når eggene har satt seg fast, går det ca. to måneder før ungene fødes. Ungene fødes normalt i januar–mars i kull på to–seks unger.


Haldenstøver.
Haldenstøver (FCI #267) kan være den eldste av de norske drivende jakthundrasene, men ingen vet akkurat når den oppsto. Den var tidligere også kjent som bisseberghund og ankerstøver.
Opprinnelse og alder.
Rasen oppsto trolig i Østfold på første halvdel av 1800-tallet, men akkurat når vet man ikke sikkert. På 1860-tallet drev gårdbrukeren "Hans Larsen Bisseberg" i Østfold med oppdrett på rasen, derav fikk rasen navnet "bisseberghund" i en periode. Senere har den hatt flere navn, blant annet som "ankerstøver". Først i 1938 fikk rasen sitt nåværende navn.
Opprinnelsen til rasen antas å være en lokal støver fra Østfoldtraktene, som i forrige århundre ble krysset med harrier, foxhound og sannsynligvis beagle. Haldenstøveren har mange fellestrekk med disse, både hva farger og kroppsbygning angår.
Rasen gjorde det bra fram mot 1930, men i 1931 kom det hundepest til Østfold, og rasen bukket nesten under. "Oscar H. Nylænde" fra Skjeberg må kunne sies å ha vært rasens redning, idet han jobbet målbevisst med å redde den gjennom mange år. Dette arbeidet ble i 1952 kronet med at rasen fikk full anerkjennelse som egen rase. Siden da har populariteten variert ganske mye, og rasen er ikke særlig tallrik noen steder. Haldenstøverklubben ble stiftet i 1982, etter initiativ fra avlsrådet for rasen, og var således tidlig ute i denne typen miljø.
Utseende, anatomi og fysikk.
Haldenstøveren er en rektangulær hund, stolt og kraftig, men ikke tung. Den har kraftig rygg og et bredt muskuløst lende med svakt hellende kryss. Dypt, eggformet bryst med godt hvelvede ribbein, de bakerste lange, og ubetydelig opptrukket buklinje. Pelsen er glatt med rette, tette dekkhår og tett underull. Fargen er hvit med sorte flekker, tanfargede(brune) tegninger på hodet, på beina og undersiden i overgangen mellom sort og hvitt. Sort farge får ikke dominere, og små sorte og brune spetter er uønsket. Hannene blir 52-60 cm i mankehøyde (ideelt 56 cm) og tispene 50-58 cm (ideelt 54 cm) høye.
Bruksområde.
Haldenstøver er en drivende halsende jakthund som brukes til jakt på hare, rødrev og gaupe. Den regnes som energisk og utholdende og tåler godt kulde.
Lynne og væremåte.
Haldenstøveren regnes som en snill og omgjengelig familiehund som trenger en del mosjon for å trives.


David Eddings.
David Eddings (født 7. juli 1931, død 2. juni 2009) var en amerikansk forfatter som har skrevet mange bestselgende bokserier innen fantastisk litteratur. Hans kone, Leigh Eddings, har hjulpet ham med flere av hans senere bøker. De to bodde for tiden i Carson City, Nevada i sydvestlige USA.
Eddings ble født i Spokane i delstaten Washington. Før han ble forfatter jobbet han som offiser i den amerikanske hæren og deretter hos flyprodusenten Boeing.
Eddings begynte med å skrive alminnelig skjønnlitteratur som han hadde moderat suksess med. Han endret deretter sjanger til fantasy og oppnådde en langt større anerkjennelse og kommersiell suksess.
Mange av de nyere bokseriene han har skrevet etter "The Malloreon" har mottatt negativ kritikk fra lesere. I et nytt intervju med har han sagt «Jeg tar ikke ordre fra lesere»).
"Sagaen om Belgarion" og "The Malloreon".
"Sagaen om Belgarion" er David Eddings første fantasiserie. Etterfølgeren til boka er "The Malloreon" Bøkene følger eventyrene til Belgarion, trollkvinnen Polgara, trollmannen Belgarat og følgesvennene deres. I senere bøker har han presentert historien forut for disse seriene. The Malloreon er ikke oversatt til norsk.
"The Elenium" og "The Tamuli".
"The Elenium" og etterfølgeren "The Tamuli" er i et annet annerledes univers enn 'Sagaen om Belagrion" og "The Malloreon". De handler om ridderen "Sparhawk" og hans venner.


Røyskatt.
Røyskatt ("Mustela erminea", dansk: "lækat", svensk: "hermelin") er et lite rovpattedyr i mårfamilien. Røyskatten har en sirkumpolar utbredelse i nordlige tempererte, subarktiske og arktiske områder, dvs i Europa, Canada og USA. Den ble innført til New Zealand i et mislykket forsøk på å kontrollere kaninbestanden. Den er nå ansett som et skadedyr ettersom den eter fugleegg. Røyskatten er vanlig i hele Norge. Da den svømmer godt, har den klart å ta seg ut til øyer og holmer langt fra fastlandet, og finnes blant annet på Værøy i Lofoten. Bestanden avhenger dog av tilgangen på smågnagere, og er på topp i muse- og lemenår.
Røyskatten har en lang slank kropp (16-29 cm), halen er 8-12 cm lang. Hannen er større enn hunnen, hannen med en vekt på 450 gram, mens hunnen bare veier 150 gram. Sommerpelsen er lysbrun med kremgul underside og vinterpelsen som også kalles hermelin, er hvit. Halen er svart hele året. Den kan forveksles med snømus, men snømusa er mindre og har en kortere hale som er hvit om vinteren.
Røyskattene som lever i sørlige strøk av utbredelsesområdet, får ikke hvit pels om vinteren.
Til tross for at den oftest lever i kalde strøk, har den en lang og smal kropp. Dette gir økt varmestråling fra kroppen. Fordelene med kroppsbygningen er likevel at den kommer inn i smale ganger og hulrom, ikke bare for å komme vekk fra kulden, men for også å forfølge byttedyr. Det er også en kompensasjon for «ugunstig» kroppsfasong i kalde strøk at den har korte ben, små ører og ikke minst en tykk pels.
Røyskatten er spesialist på å fange smågnagere, men den tar også andre smådyr, fugler og egg, og iblant fisk. Den klarer å fange dyr som er mye større enn den selv. Som de fleste mårdyr dreper den byttet ved å bite det i nakken. Røyskatten er lynrask, den svømmer godt og er også flink til å klatre i trær, og klatrer nedover en trestamme med hodet først som et ekorn. I overskuddsituasjoner hamstrer den, og det kjent at røyskatt kan stjele mat eller uspiselige gjenstander fra kjellere og lignende som den lagrer.
Røyskatten danner revir. Innen sitt revir har den gjerne flere hi, ofte overtatt etter byttedyr. Hiet er gjerne i et hult tre, i en fjellsprekk, under en trestamme eller i en steinur. Den lever vanligvis alene, utenom parringstiden. Vanligvis parrer den seg hvert år, og får 5-12 unger i hvert kull. Ungene fødes blinde, og åpner ikke øynene før etter en måned. Røyskatten danner en familiegruppe mens ungene er små, men ellers lever røyskatten alene. Bestandstørrelsen påvirkes av såkalte smågnagersvingninger.
Drektighetstiden er hele 11 måneder, men dette skyldes at egget ikke plasseres i livmoren før gjerne etter flere måneder etter befruktning, såkalt forsinket fosterutvikling. Den «egentlige» drektighetstiden er altså vesentlig kortere, ca 3-4 uker. Årsaken til dette systemet hos røyskatten er tilpasning til det betydelig årstidsavhengige miljøet dyret lever under.
Røyskatten har god luktesans, men dårlig syn, selv om nattesynet er rimelig bra. Dyret er helst aktivt om natten og i skumringen.
Som nevnt så fanger røyskatt mange mus, og av den grunn har den vært sett på som et nyttedyr blant menneskene. Smågnagere reagerer negativt på lukt av røyskatt, og dette har vært brukt til å beskytte nyttevekster mot gnagskader fra mus ved å smøre inn trestammer duftstoffer fra røyskatt.
Røyskattens hvite vinterskinn har tidligere vært solgt som et svært verdifull pelsverk under navnet hermelin. Denne pelsen har blitt et symbol på aristokratiet i Europa. De seremonielle kappene for medlemmene i Storbritannias overhus var kantet med hermelin. I 1937, da kong Georg VI skulle krones i Storbritannia, ble det sendt 50 000 hermelinpelser fra Canada.
Hermelin ble ansett også som symbol på renhet. I dag er ikke hermelin så ettertraktet som tidligere. Arbeidet med å behandle de små pelsene gjør pelsverket svært dyrt.


Snømus.
Snømus ("Mustela nivalis") er et mårdyr og det desidert minste rovpattedyret i vår fauna. Levesett og utbredelse ligner mye på røyskattens, men snømusa er en god del mindre. Snømusa og røyskatten er i stand til å fange lemen under snøen, på grunn av deres kroppsfasong.
Størrelse.
Det er tydelig størrelsesforskjell mellom hanner og hunner av snømus, da voksne hanner er 19-23 cm og hunner 17-18 cm, og kan veie henholdsvis 40-100 og 20-40 gram, men betydelig mindre individer er registrert. Gjennomsnittsvekter for hanner og hunner i Sør-Sverige er målt til henholdsvis 100 og 45 gram. En undersøkelse av 22 hunner og 46 hanner i Danmark viste vekter på henholdsvis 39-73 og 54-131 gram (med gjennomsnitt på 50,7 og 85,5 gram). Halelengden (uten endehår) er 3-4 cm eller mindre. Undersøkelser i Sverige har også vist at snømusene i den nordlige delen av utbredelsesområdet har mindre kjønnsdimorfisme, og er generelt mindre enn de som lever lengre sør. Uansett er snømusa det desidert minste rovpattedyret vi har i vår fauna.
Utseende.
Snømusa er som røyskatt et typisk mårdyr av utseende, med en lang, slank kropp. Mange har trodd at de små snømusene var røyskattunger, da de ytre karaktertrekkene ved første øyekast synes å være svært like. Den beste måten å skille de to artene er å se på halen. Halen til snømusa er mye kortere enn hos røyskatt, og mangler svart dusk ytterst. Snømusene som lever i Norge og de nordlige områdene blir helt hvite om vinteren, men underarten "M. n. vulgaris" i Sør-Sverige beholder den brune sommerdrakten også om vinteren slik som snømusa ellers i Europa gjør. Hos oss skifter snømusene fra hvit vinterpels til brun sommerpels i april-mai, og til vinterpels i oktober-desember.
Utbredelse og antall.
Snømusa har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i Nord-Amerika ("M. n. rixosa") fra ca. 40°S til høyarktiske områder i nord på samme måte som i Europa, hvor den for øvrig går sørover til Middelhavsområdet (hvor den bl.a. er innført til en del av øyene), Nord-Afrika og Egypt. Den finnes ellers fra Atlanterhavskysten og Azorene (unntatt Irland) i vest østover til Asia nord for Himalaya. Snømusa er introdusert til New Zealand. I Sverige er det identifisert to underarter; "M. n. nivalis" i Midt- og Nord-Sverige, og "M. n. vulgaris" i Sør-Sverige. De to underartene kan pare seg og få fertilt avkom, og en hybridiseringssone er påvist i Midt-Sverige. "M. n. vulgaris" er også den underarten som finnes i resten av Europa. I Norge finnes "M. n. nivalis"; hvorvidt "M. n. vulgaris" og hybriden mellom de to underartene forekommer i Sør-Norge er ikke kjent.
Utbredelse før 1980.
I Norge har snømus vært en kjent art i faunaen så langt tilbake som det finnes historiske, skrevne kilder, og den synes å ha hatt en relativt bred utbredelse; fra kyst til høyfjell, men har manglet på enkelte øyer langs kysten. Tidligere var det ikke vanlig å skille mellom røyskatt og snømus, og i sin bok "Dyrerigets Naturhistorie" fra 1863 nevner Siebke bare røyskatt og ikke snømus. Helland sier i 1911 at ”lekatten eller snemusen ("putorius nivalis") er sjeldnere enn røyskatten og forekommer især i fjeldtrakterne i landets indre og på vidderne”..
Utbredelse 1980–2002.
Det foreligger ingen opplysninger som tilsier at snømusa har endret sin utbredelse her til lands i løpet av de siste 20-30 årene.
Bestandsstørrelse og bestandsutvikling.
I Norge har vi ikke grunnlag for å anslå bestanden av snømus, og det er heller ingen ting som tyder på at arten opptrer hyppigere eller sjeldnere sammenlignet med tidligere. På samme måte som røyskatt varierer imidlertid bestanden av snømus sterkt fra år til år, og da i forhold til forekomsten av smågnagere, såkalte smågnagersvingninger. Det er i de senere år utviklet metoder for å beregne bestandsstørrelsen hos snømus.
Reproduksjon og levealder.
Snømusene er kjønnsmodne når de er ca. 3-4 måneder, og parer seg om våren. Hunnene går drektige ca. 40 dager før ungene kommer til verden. Snømusa kan forplante seg sannsynligvis til flere tider på året, også om vinteren ved god næringstilgang. Denne antagelsen styrkes av at snømusunger er funnet til forskjellige tider på sommeren, og at ungdyr også er funnet om vinteren. Bolet plasseres i et naturlig hulrom, inne i en ur, under et gulv, en gammel musegang eller lignende. Normal kullstørrelse er 4-6, men kull med inntil 12 unger er funnet, og to kull kan forekomme. Ungene er avvent etter ca. 5 uker.
Næring.
Snømusa er en smågnagerspesialist, og eksperimenter har vist at snømus har en type II funksjonell respons. Snømusa er i stand til å forfølge musene i trange ganger og dreper byttet effektivt med et bitt i hodet. Det er vist at snømus er en overskuddsdreper, dvs. at den i perioder dreper mer enn den er i stand til å spise. Undersøkelser i Polen viste at overskuddsdreping stort sett fant sted når dagtemperaturen lå mellom 5°C og –5°C. Tilstedeværelsen av snømus har også vist seg å kunne påvirke formeringsmønsteret hos smågnagere som klatremus og gråsidemus slik at reproduksjonen undertrykkes, og at svingningene i bestanden av arter som markmus drives av predasjonen fra snømus. Undersøkelser i Polen har vist at snømus er mest aktiv på formiddagen og holder seg i ro om natta, men aktivitetsmønsteret endret seg en del med årstiden.
Levested.
Selv om en kan finne snømus over hele landet, synes den å være mindre vanlig i kystområder sammenlignet med fjellregionen. Vanligst er den i lavalpine områder og boreal bjørkeskog, særlig i tilknytning til beiteområder ved setervoller hvor det er nokså stabil tilgang på smågnagere, også i ”bunnår”, dvs. når smågnagerbestanden generelt er lav. Ofte holder dyrene til i steingjerder og under låver, fjøs og seterbygninger hvor de kan smette ut og inn fra grunnmuren som vanligvis er stablet naturstein. Utenom ynglebolet synes snømusene ikke å ha spesielt permanente oppholdssteder da de stadig er på farten for å finne mat. Generelt er imidlertid forekomst og opptreden av snømus i et område regulert av tilgjengeligheten av smågnagere.
Snømusene forsvarer territorier (i Storbritannia i gjennomsnitt ca. 7 måneder i løpet av ett år) i forplantningsperioden, som i størrelse hos hannene kan strekke seg over 2-8 ha. Hunnene klarer seg med mindre områder, ned til ca. ett ha som ligger innenfor hannens territorium, men størrelsen på territorier og hjemmeområder avhenger i stor grad av mattilgangen. Utenom forplantningstiden har de ikke territorier.
Kommunikasjon.
Dyrene kommuniserer i første rekke ved duftmarkeringer ved å bruke både urin og ekskrementer, og ved å gni kroppen og analåpningen mot gjenstander i terrenget. Når de er i nærheten av hverandre kan de også benytte lydsignaler.
Kilde.
Norsk Institutt for Naturforskning – NINA ved snømusforsker Kjetil Bevanger.


Leo Strauss.
Leo Strauss (født 20. september 1899 i Kirchhain, Hessen, død 18. oktober 1973) var en innflytelsesrik tysk politisk filosof. Han regnes som en av nykonservatismens opphavsmenn, og ved siden av Carl Schmitt som en av de fremste kritikere av politisk liberalisme i det tyvende århundre.
Han var av jødisk opprinnelse, og tok doktorgraden i 1921 under Ernst Cassirer i Hamburg. Deretter studerte han under Martin Heidegger. Mellom 1932 og 1934 var han stipendiat i Paris og Cambridge, og i 1938 emigrerte han til USA, hvor han underviste ved "New School for Social Research" i New York. I 1949 ble han professor i politisk filosofi ved universitetet i Chicago, hvor han forsket og underviste i tyve år.
Litteratur.
Strauss, Leo
Strauss, Leo
Strauss, Leo


Davor Šuker.
Davor Šuker (født 1. januar 1968 i Osijek) er en tidligere kroatisk fotballspiller. Han ble toppscorer under VM i fotball 1998.
Spillerkarriere.
Suker startet karrieren i den lokale klubben Osijek i 1984, og gikk til Dinamo Zagreb i 1989. Etter å ha imponert i den jugoslaviske toppserien, debuterte han på i 1990 mot. I 1991, like før krigsutbruddet i Jugoslavia, spilte Suker to kamper for det jugoslaviske landslaget, der han scoret sitt første landslagsmål.
I 1991 gikk også Suker til den spanske klubben Sevilla. I 1992, etter at Kroatia ble en selvstendig nasjon, begynte han å spille for. Etter å ha figurert høyt på toppscorerlistene i den spanske ligaen, scoret Suker 3 mål for Kroatia i EM 1996.
Suker flyttet videre til Real Madrid i 1996. Han var med på å vinne den spanske ligaen i 1997 og Champions League i 1998. Som avslutning på en stor sesong ble han toppscorer under VM i 1998 med seks mål. Suker gikk til Arsenal i 1999 og senere til West Ham og 1860 München.
Da Suker la opp i 2003, hadde han scoret 46 landslagsmål (45 for Kroatia).


Ilder.
Ilder ("Mustela putorius") er et lite rovpattedyr i mårfamilien. Tamildernens latinske navn er ("Mustela putorius furo"). Ilder er i slekt med blant annet jerv, grevling, skunk, mink, røyskatt og snømus. Ilder finnes i store deler av Europa, østover til Ural. Nordgrensen går i Sørøst-Norge, så den har ikke stor utbredelse i Norge. Spesielt kalde vintre virker regulerende på bestanden. De eldste spor vi har av ilder i Norge, stammer fra beinrester i steinalderboplassen Vistehulen ved Stavanger.
Ilderen ble forsøkt innført til New Zealand for å holde nede bestanden av kaniner, men dette lyktes bare i mindre grad.
Ildere har en langstrakt og elegant form, med kroppslengde på opptil for hunnene og opptil for hannene. Vekten kan nå (etter en eventuell kastrering vil hannen miste noe vekt). Levealder omtrent i vill tilstand, opptil i fangenskap.
Ilderen blir vanligvis kjønnsmoden i sitt andre leveår. Det er vanlig med ett kull i året. Ilderen har ikke forsinket fosterutvikling slik de fleste andre mårdyr har, og hunnene er drektige i 6 uker før ungene blir født i mai/juni. Ilderen får normalt i hvert kull. Ungene fødes blinde. Etter en måned åpnes øynene, og de har da fått en ullaktig pels. Når de er to–tre måneder gamle, har ungene utviklet voksen kroppsstørrelse og er nå uavhengige av moren.
Hovedføden er frosk, padder, smågnagere, fugl og egg. I likhet med røyskatten hamstrer ilderen mat i overskuddstider, og den kan også sikre ferskmat utover vinteren ved å bite frosk over nakken og lamme frosken slik at den ikke dør, men fungerer som levende matlager. Ilderen er nattaktiv, og den har et særdeles godt nattesyn.
Ilderen lever i lavlandet, oftest i tilknytning til krattskog og skogkanter nær vassdrag og andre fuktige steder. Spesielt om vinteren finnes den gjerne nær bebyggelse. Hiene varierer fra enkle liggeplasser på bakken til selvlagede hi med flere rom. Slike hi har gjerne mer enn én inngang, egne soverom og egne rom til matlagre. Ofte finner ilderen gamle hi etter andre dyr. Om vinteren søker dyrene ly i eller rundt uthus og andre bygninger. Dyret kan ha et revir på 5–10 kvadratkilometer.
Ilder har vært et ettertraktet pelsdyr, og oppdrett av ilder har i Norge vært drevet siden slutten av 1920-åra og fram til slutten av andre verdenskrig. Mange ilder rømte, og etterhvert som farmene ble nedlagte, ble dyrene sluppet fri. Mange av ilderne som lever i Norge i dag, er trolig etterkommere etter pelsfarminga. I noen år etter krigen ble det utbetalt skuddpremie på ilderen, men dette ble opphevet mot slutten av 1960-tallet. I nyere tid har det vært drevet en del pelsdyrfarming igjen, (bl.a. i Trøndelag), og ilder har også blitt populært som kjæledyr (se nedenfor).
Historisk sett har ilder vært brukt som husdyr i flere tusen år. Den ble brukt til kaninjakt og rottefanger av de gamle romerne og grekerne. Det dreiet seg da om den tamme, helt eller nesten albinistiske ilderen, også kalt frett ("Mustela putorius furo"). Kan også være temmet albinisert steppeilder, ("M. eversmanni"). Frett regnes rent praktisk i dag som en egen art, men biologisk er det en underart. De finnes forvillet på New Zealand (skulle drepe kaniner men ble dessverre en katastrofe for mange andre arter) og over store deler av Europa og krysser seg også med ville ildere.
Ildere som kjæledyr.
De fleste i dag kjenner ilderen som et kjæledyr. De beskrives ofte som en mellomting mellom en hund og katt i oppførsel, og er nysgjerrige og lekne gjennom hele livet. De er normalt svært folkekjære og kommer godt overens med andre ildere. En ilder trenger ofte lekekamerater, hvis ikke blir de veldig avhengige av sin eier og det kan dermed være problematisk å la dem være alene. Ildere som kommer fra en god oppdretter, vil stort sett være ferdig trent til å gå på toalettet, men man normalt sett må ta et lite bitetreningskurs når man får en ildervalp i huset. En ilders livslengde kan variere, men i Norge regnes rundt 3 til 9 år som vanlig. Ildere trenger et kvalitetsfôr med en høy andel protein og fett.


USAs utenriksminister.
Seglet til Amerikas forente staters utenriksdepartement
USAs utenriksminister er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering. Utenriksministeren er et av medlemmene av presidentens regjering. Utenriksministeren utnevnes av USAs president med godkjenning av Senatet. Den offisielle tittelen er "Secretary of State".
Bakgrunn.
George Washington vedtok den 27. juli 1789 et kongressforslag om en lov om et eget utenriksdepartement ledet av en utenriksminister, hvis embete hadde eksistert siden 1781 iht. konføderasjonsartiklene. Deretter vedtok kongressen en annen lov som gav det nye departementet ansvar for visse innriksanliggender. Samtidig ble navnet endret fra «utenriksdepartementet» ("Department of Foreign Affairs") til «statsdepartementet» ("Department of State"), hvorpå president Washington signerte denne loven den 15. september 1789. Det nye innenriksansvaret til dette omdøpte departementet var mottagelse, distribusjon og oppbevaring av landets lover, ansvar for landets riksvåpen, bekreftelse av kopier og utarbeidelse ved utnevnelse av kommisjoner med utøvende funksjoner, og endelig ansvar for bøker, aviser og titler ved den kontinentale kongress, inkludert grunnloven og selvstendighetserklæringen.
Funksjoner.
De fleste innenriksfunksjoner har blitt overført til andre offentlige instanser. De som fortsatt tilhører departementet er: oppbevaring og bruk av «the Great Seal», utførelse av protokoll-funksjoner for det Hvite Hus, skissere president-kunngjøringer, formell godkjenning av presidentens avgang samt svare på offentlige spørsmål. I tillegg utfører ministeren oppgaver som presidenten er forpliktet til av den amerikanske konstitusjonen, som relaterer til korrespondanse, gi fullmakter og instruksjoner til amerikanske ministere og konsuler i utlandet, og forhandle med utenlandske representanter. Ministeren er også normalt presidentens viktigste rådgiver når det gjelder USAs utenrikspolitikk, og har i det siste blitt ansvarlig for den overordnede retningen, koordineringen og tilsynet av interdepartementale aktiviteter i utlandet, bortsett fra militære funksjoner.
Som den av kabinettmedlemmene med høyest rang er utenriksministeren nr. 4 til å etterfølge presidenten etter visepresidenten, speaker i Representantenes hus i USA og president pro tempore i USAs senat.
Se også.
Amerikas forente staters utenriksministere


Eivind Groven.
Eivind Groven (født 8. oktober 1901 i Lårdal, nå Tokke kommune, død i Oslo 8. februar 1977) var komponist, musikkforsker, folkemusikksamler og spelemann.
Groven er blitt karakterisert som en av de mest mangfoldige, særpregede og betydelige musikkpersonligheter i Norge på 1900-tallet. Han var først og fremst komponist, men også musikkforsker, folkemusikksamler og utgiver, oppfinner av Det reinstemte orgelet, radiopioner og spelemann på hardingfele og seljefløyte. Det er mange norske komponister som har vært inspirert av norsk folkemusikk, men Eivind Groven er den eneste som mestret både hardingfela og symfoniorkesteret. Som spelemann, slåttekilde og slåttekomponist var han legendarisk, og han banet nye veier innen norsk komposisjon ved å utnytte tonale, klanglige, rytmiske og formelle elementer fra folkemusikken i kunstmusikk på en organisk måte som mer og mer viser seg å ha gjennomslagskraft. Han skapte store verk for kor, solister og orkester, en klaverkonsert, symfonier, symfoniske dikt, verk for hardingfele og orkester og kortere instrumentalverk. Han skrev også for hardingfele og kor, og for kor "a capella" – og en lang rekke sanger. Og han arrangerte folketoner. Hans arrangement av "Om kvelden" til en folketone fra Hornindal, som han nedtegnet etter Alfred Maurstad, er blitt folkeeie.
Hans best kjente komposisjon er ouverturen Hjalarljod, som ble skrevet til og premiert ved en konkurranse i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950. Han var også mannen bak NRKs folkekjære signaler pausesignalet og kjenningssignalet. Kjenningssignalet er hovedtema i hans Første symfoni med undertittel "Innover viddene".
Eivind Groven ble tildelt statens komponistgasje i 1940, like før okkupasjonen.
Barndom og oppvekst.
Både Eivind Groven og flere i hans familie spilte Hardingfele.
Eivind Groven ble født på garden Groven i Gøytilsgrend, nær grensa til Ytre Vinje og fem km fra Åmot som er nærmeste tettsted. Garden ligger oppe i lia, ovenfor "Gøytilshylen" der elva Tokke gjør en sving og går videre mot Dalen. Før 1956 da tokkeutbygginga kom i gang og elva ble lagt i rør, var å-susen, som varierte noe i styrke avhengig av vannføring og værlag, en konstant fantasieggende bakgrunnsmusikk på Groven.
Eivind var den yngste av fem brødre. Faren var lærer og gardbruker, Olav Aasmundsson Gøytil (1865–1947) og moren var Aslaug Rikardsdotter (født Berge, 1863–1946). Fra begge foreldrene tok Groven i arv en allsidig folkemusikalsk tradisjon som strakte seg mange generasjoner bakover. Morfaren, Rikard Aslaksson Berge (1815–1901) som hadde garden Berge på Rauland, var svært kulturbevisst. Han satt inne med en stor mengde verbalt og musikalsk tradisjonsstoff, bl.a. folkeviser, religiøse folketoner og slåtter som gikk i arv til barna Aslak, Olav,Ingebjørg, Sigrid og Aslaug. På Berge var også Myllarguten (1801–1872), ofte innom, og viktig myllartradisjon kom til å gå videre til Eivind Groven, ikke minst gjennom morens brødre Olav og Aslak Berge som var spelemenn, men og gjennom farbroren som var i lag med Myllaren som ganske ung.
Morsætta, Bergsingane, som de ble kalt, teller mange kunstnere og kulturpersonligheter. Spelemannen Håvard Gibøen fra Møsstrond (1809–1873), var av denne slekta. Folkekulturgranskeren Rikard Berge var søskenbarn, og forfatterne Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa og billedhuggeren Dyre Vaa var tremenninger av Eivind Groven.
Både farens og morens søsken var slåttekilder, og noen spilte hardingfele. På Groven ble det dyrket både "Myllar-spel" og "Håvard-spel". Eivind og den eldre broren Olav Groven (1895–1929) kom til å bli dyktige spelemenn. De tre andre brødrene, Aasmund, Rikard og Sverre, brakte musikken videre på sitt vis. Aasmund og Sverre spilte litt fele, mens Rikard helst trallet slåtter og sang viser. Sverre ble ble far til munnspilleren Sigmund Groven. Tradisjonen med å lage og spille seljefløyte var levende, og i brønnen på Groven kunne det i seljefløytesesongen ligge opp til tjue seljefløyter. Det finnes en åpenbar sammenheng mellom Grovens tidlige kjennskap til seljefløyta og avhandlingen om "Naturskalaen" og, senere, utviklingen av det reinstemte orgelet. (Se nedenfor.)
Eivind Groven begynte å dikte egne slåttemotiver fra han var knøttliten, og alle var trygge på at han med tida ville bli en god spelemann. Han gjemte motivene i minnet og kunne bruke dem siden i større komposisjoner. Ett eksempel er det han kalte "den veldige slåtten", og som går tilbake til i treårsalderen. Det utnyttet han mange år senere i det mest dramatiske avsnittet i siste sats av "Renessanse". Han hadde også et godt hode for matematikk og hoderegning, og lærte seg snart på egen hånd å lese og skrive noter. Ettersom han ble eldre oppsøkte han spelemenn og tok til å fare på kappleiker. Han tok og til å skrive ned slåttene han hadde lært seg, og noterte også slåtter direkte etter andre spelemenn. Disse nedskriftene kom siden til å bli basis for en del av det store sjubindsverket "Norsk folkemusikk" (kalt "Hardingfeleverket").
Skolegang.
I barndommen gikk Eivind Groven på grendeskolen på Gøytil der far hans var lærer. Det vesle skolehuset ligger fremdeles i Utigard Gøytil. Siden ble det to vintre på folkehøgskole i Kviteseid. Deretter tok han lærerutdanning på Notodden fra 1920 til 1923. Mens han gikk på lærerskolen, komponerte han romanser og klaverstykker og fortsatte å dikte slåtter. Etter at han hadde avtjent verneplikt i Garden, underviste han som lærer i Heddal fram til 1925 der også brødrene Aasmund og Sverre var lærere i hver sin skolekrets. Etter en tid sa Eivind Groven fra seg stillingen som lærer for å konsentrere seg om musikk. Han studerte kontrapunkt med Gustav Fr. Lange ved musikkonservatoriet i Oslo i ett semester. For øvrig var han autodidakt. De musikalske ideene han ønsket å forfølge, både vitenskapelig og som komponist, fantes det ikke undervisningstilbud i.
Ekteskap og barn.
På lærerskolen gikk han i samme klasse som den musikalske og sangglade Ragna Hagen (1902–1960). De giftet seg 18. juni i Tangen kirke på Hedemarken i 1925. De fikk fire barn: Aslaug Johanne, f. 27. april 1926, Tone Alis f. 9. januar 1930, Dagne f. 19. september 1940 og Gudmund, f. 9. oktober 1945. Da det eldste barnet var født, fikk de unge foreldrene lov til å bygge hus på eiendommen Nordjordet som tilhørte Ragnas eldre søster Ingeborg Refling Hagen. Nordjordet ligger i øvre delen av Ekebergskrenten i det som den gangen tilhørte Østre Aker. Fra 1948 ble området en del av Oslo. Nordjordet var opprinnelig en husmannsplass under Ekeberg hovedgård.
Kunstnermiljø på Ekeberg i Østre Aker.
På Ekeberg var det på 1920 og -30-tallet et aktivt kunstnermiljø rundt forfatteren Ingeborg Refling Hagen. Der ble det skapt ny kunst, drevet litteraturstudier og teaterarbeid. Ingeborg Refling Hagen var en eldre søster av Ragna Groven. Ingeborg satte den unge Eivind Groven i gang med å skrive scenemusikk til en oppførelse av Hans E. Kincks skuespill "Bryllupet i Genua", som teatergruppa "De unge" sto bak. Best kjent av denne musikken i dag er fløytekomposisjonen "Solstemning" som ble til på grunnlag av en av de tonesatte monologene i Kincks skuespill. Groven debuterte formelt som komponist i november 1926 og ble godt mottatt.
Groven tonesatte blant annet dikt av Henrik Wergeland
Kortromanene "Marihand" (1926) og "Brudgommen" (1927) av Ingeborg Refling Hagen inspirerte til musikk. Til den første skrev Groven et klaververk på ca 40 min., "Marihand", som ble urframført i 1928 og fikk fin omtale av Harald Sæverud. Det peker langt framover i produksjonen. (Marihand er navn på en viltvoksende orkide med en død og en levende rot som kan minne om hender. Lagt inn mot brystet skulle planten etter folketradisjonen lindre tungt hjerte.) "Brudgommen" dannet utgangspunktet for et symfonisk dikt av samme navn. Eivind Groven kom etterhvert til å komponere mye musikk til tekster av Hans E. Kinck, Ingeborg Refling Hagen og Henrik Wergeland. Parallelt med det kompositoriske arbeidet fortsatte Groven å arbeide med og for folkemusikk. I 1927 gav han ut avhandlingen Naturskalaen, der han bl.a. viste at tonale og spilletekniske trekk ved seljefløyta har satt spor i norsk folkemusikk.
«Folkemusikkhalvtimen» i radio.
Fra senvinteren 1931 var Eivind Groven konsulent i deltidsstilling for den ukentlige folkemusikksendingen som ble opprettet i det som da het Radioselskapet, og som etter kort tid ble Norsk Rikskringkasting. Programmet «Folkemusikkhalvtimen» var til stor glede for bygdene, og til ergrelse for mange i urbane strøk. På 1930-tallet førte dette til heftige debatter i dagspressen. Groven sørget for at det ble skaffet opptaksutstyr slik at etterhvert mange av landets beste spelemenn og folketonesangere fra den tida ble lydfestet for ettertida, først på lakkplater, senere på lydfilm og endelig på lydbånd. Ved å gjøre disse opptakene la Groven grunnlaget for NRKs etter hvert enorme samling av lydfestet folkemusikk i Norge. Groven arbeidet med denne programposten som programskaper, samler og utøver fram til 1946, med et avbrekk under krigen. Han fortsatte imidlertid å ha tilsyn med folkemusikkprogrammene fram til 1950. Han fortsatte også med å lage program på freelancebasis etter at andre hadde overtatt ansvaret for programposten. I sin tid som folkemusikkmedarbeider i NRK gjorde han også selv en rekke innspillinger av hardingfeleslåtter. Han la vekt på å lydfeste materiale fra Vest-Telemark som var lite kjent av andre utøvere, og han spilte inn egne slåttekomposisjoner.
Komposisjonsarbeid på 1930- og 40-tallet.
I tilknytning til programarbeidet i NRK, tok han i 1932 initiativet til «hardingfeletrioen», som besto av han selv, Sigbjørn Bernhoft Osa og Alfred Maurstad. Trioen eksperimenterte med arrangert folkemusikk. Groven var dermed den første som komponerte og harmoniserte for flere hardingfeler med utgangspunkt i hardingfelas samklangmuligheter. Parallelt med dette fullførte han "Brudgommen", et helaftens verk for kor, solister og stort orkester. Det fikk sin uroppførelse i 1933 og vakte betydelig oppsikt og avisdebatt. Eivind Groven hadde dermed markert seg som komponist på en måte som ikke var til å komme forbi. Verket ble framført fire ganger i løpet av våren, og ble etterhvert også overført i NRK.
Samme år skrev han og fikk oppført "Mot Ballade", et verk for kor og orkester inspirert av en novelle av Hans E. Kinck fra 1926. En enstemmig presse gav verket lovord. I 1935 forelå "Renessanse", også den inspirert av Kinck. Det er et stort symfonisk dikt. Hans første symfoni, som fikk mottoet «Innover viddene», var ferdig i 1937. Hovedtemaet hadde han allerede laget i 1933. Det var i mange år kjenningssignal for Norsk Rikskringkasting. Groven sto også ansvarlig for pausesignalet, et beslektet motiv som skrev seg fra erindringsbildet av en huv eller huving han hadde hørt en eneste gang som liten gutt i heiene heime i Telemark. Symfonien ble skrevet til en konkurranse utlyst av NRK, og ble framført i radio. Sin første (og eneste) framføring i konsertsalen fikk symfonien i denne form i New York i 1947. Den ble meget godt mottatt. Likevel fant han grunn til å omarbeide den på slutten av 1940-tallet. Han tok ut en springar-del og en gangar-del av egen oppfinnelse, og videreutviklet det gjenværende materialet til den symfonien vi kjenner i dag. Det materialet som ble tatt ut, ble siden utarbeidet til "Symfoniske slåttar nr 1", et verk som kan sies å ha vokst ut av urformen av symfonien. Dette verket ble uroppført i 1956.
Under krigen skrev han sin andre symfoni, med tilnavnet "Midnattstimen". Den ble påbegynt i 1939 og fullført i 1943, i et tidsrom da han arbeidet hardt med «Reinstemmingsautomaten». Symfonien ble uroppført i Trondheim etter krigen, og fikk overveldende mottakelse. Den ble av enkelte kritikere oppfattet som en seierssymfoni. Det vakre, men tungsindige hovedtemaet i tonearten frygisk, som angir stemningen i den fugerte andresatsen, avløses av en sistesats som syntes å bære bud om daggry etter dypt nattemørke. Mottoet «Midnattstimen» synes å peke mot en slik forståelse. Midnattstimen er som kjent den mørkeste timen før det begynner å gry.
Sist på 1940-tallet arbeidet Groven også med sin "Klaverkonsert i A-dur". Den ble delvis skapt på grunnlag av det før nevnte klaververket "Marihand". Klaverkonserten fikk sin uroppførelse i Bergen på forsommeren 1950 med Olav Kielland som dirigent og Rolf Holger som solist.
Kompositorisk tenkning og metamorfoseteknikk.
Groven møtte motstand fra musikk-kritikere som manglet fortrolighet med folkemusikken og ikke aksepterte avvik fra den klassiske tradisjonen. Groven kunne f. eks. kombinere strukturelle trekk fra hardingfeleslåtten med klassisk sonatesatsform. Groven oppfattet Bachs stil som beslektet med slåttemusikkens, og han studerte Beethovens partiturer.
Groven hadde også en fin sans for tekst, noe som ikke minst viser seg i hans tonesetting av stor lyrikk, f.eks. av Henrik Wergeland.
Reinstemningsautomaten – Det reinstemte orgelet.
Mot slutten av 1930-tallet begynte Eivind Groven å ta opp igjen en interesse han hadde hatt siden barndommen: problemet med reinstemming. Han kom fra en musikkultur som ikke var basert på temperering. 13 år gammel oppdaget han problemet reinstemming kontra temperering da han fikk i hende en harpeleik som skulle stemmes. Han forsto mer og mer at tolvtonetempereringen, som hadde dominert tonaliteten siden 1700-tallet, var et ufullkomment kompromiss som ikke burde styre musikalsk tenkning og praksis slik den i stadiug sterkere grad hadde kommet til å gjøre. Allerede avhandlingen «Naturskalaen» viser hvor langt Groven hadde kommet i sin forståelse av problemet på 1920-tallet. Han bygde det første reinstemte harmonium med mekanisk omskjalting på 1930-tallet. Men han ønsket å finne fram til en automat som kunne «stemme om» instrumentet under spillets gang.
I 1944 var den første omsjaltingsautomaten for reinstemming et faktum, bygd på reléteknologi. Han hadde gjort alle beregninger uten andre hjelpemidler enn blyant og papir, funnet fram til de tekniske løsningene og endelig bygd den med sine egne hender; det var en bragd. Automaten ble tilkoblet harmoniet, og demonstrert, bl. a. i radio. i 1947. I 1953 sto et renstemt pipeorgel ferdig i Trefoldighetskirken i Oslo. Det ble etter noen år flyttet til Fagerborg kirke, og endelig, i 1971, til Eivind Grovens orgelhus på Ekeberg. Orgelet var bygd etter Grovens forskrifter av Jørgensens orgelfabrikk. Til dette orgelet laget han selv en ny automat, men fremdeles ut fra reléteknologi, og med 36-deling av oktaven. Da så elektronrøret kom, kunne oppfinnelsen «oversettes» til elektronikk. Groven bygde, sammen med Ragnar Bogstad, et elektronisk reinstemt orgel basert på 43-deling. Til dette ble det bygd nok en renstemmingsautomat etter Grovens anvisninger, men nå ved Sentralinstitutt for industriell forskning. Arbeidet ble utført av Bjørn Raad. Etter Grovens død er automaten omformatert til datateknologi og er nå tilgjengelig via internett gjennom NOTAM.
Drømmen om å harmonisere folketoner med irregulære intervall ble mulig da det reinstemte orgelet var en realitet. Man kan f.eks. få fram seljefløytaskala. Dertil kan man spille musikk i vanlige tonearter, f.eks. Bach, reinstemt. I 1954, da Albert Schweitzer besøkte Norge for å motta Nobels fredspris, fikk han også oppleve å spille på Grovens orgel i Trefoldighetskirken. Han uttalte da: "«De lager vinen, og jeg drikker den»". Han ønsket at Groven skulle lage et stort reinstemt orgel med mange stemmer. Pipeorgelet hadde bare en stemme. Elektronorgelet hadde en rekke stemmer, deriblant stemmer som var inspirert av folkeinstrumenter. Det finnes en rekke opptak med disse instrumentene. Groven har redegjort for problematikken i avhandlingene "Temperering og renstemning" (1948) og "Renstemningsautomaten" (1968).
1950-tallet: norsk og eskimoisk folkemusikk.
Tidlig på 1950-tallet ble Groven musikalsk redaktør for det store verket "Norsk folkemusikk, hardingfeleslåttar" som begynte å utkomme i 1958, og som skulle komme til å fylle 7 store bind. Det inneholder slåttenedskrifter fra hele Hardingfeleområdet. Groven er ansvarlig for det musikalske prinsipp stoffet er ordnet etter, og har bidratt med langt de fleste nedskriftene. Medredaktørene var spelemennene og samlerne Truls Ørpen fra Krødsherad og Arne Bjørndal fra Bergen. Verket ble fullført i 1981, etter at Sven Nyhus og Reidar Sevåg påtok seg å sluttføre det.
Avhandlingen "Eskimomusikken" (1955) inneholder Grovens nedskrifter og
analyser av vokalmusikk fra Alaska på grunnlag av lydbåndopptak gjort av Helge Ingstad.
Til komposisjonene fra dette tiåret hører foruten "Hjalarljod"fra 1950, også "Symfoniske slåttar nr 1", uroppført i 1956 med Olav Kielland, den store kantaten "Soga um ein by" for kor, solister og orkester til tekster av Halvor J. Sandsdalen, uroppført i Skien i samband med hundreårsmarkeringen for Grovens fødsel i 2001, og korverket "Olav Liljukrans", uroppført av Det norske solistkor under Knut Nystedt. I 1953 lagde han de to hardingfeleslåttene "Sommarmorgon" (lydarlått) og "Brønnslåtten" (springar), slåtter som flere spelemenn i dag har på repertoaret.
1960- og 1970-tallet.
På vårparten i 1960 døde Ragna som hadde vært en hengiven støttespiller og medarbeider. Ved årsskiftet 1961–62 giftet han seg med "Signe Taraldlien" (1901–1997) fra Fyresdal som han kjente fra folkehøgskoletida.
I 1962 skrev han "Regnbogen" i tre satser("Balladetone", "Springar" og "Regnbogen", en halling) for to hardingfeler. Han urframførte det på Rauland om sommeren i samspel med Magne Manheim under Myllargutstemnet det året. Samme høst forelå en av hans mest oppførte komposisjoner i senere tid, "Margjit Hjukse", for kor, solister og hardingfele. Året etter fullførte han det store verket "Draumkvæe" for kor, solist(er) og symfoniorkester, uroppført i Bergen 1965. Åpningstemaet er inspirert av kirkeklokkene i Tangen kirke slik de klang den gangen det ble ringt manuelt. "Faldafeykir, symfoniske slåttar nr. 2", som skulle bli hans siste større symfoniske verk, ble uroppført i Bergen i 1967 I løpet av samme tiår gjorde han ferdig et renstemt elektronorgel.
Omkring 1965 ble han rammet av Parkinsons sykdom, og dette gjorde arbeidet tyngre. Han komponerte og arbeidet med «hardingfeleverket» så lenge han kunne holde i en penn. Hans siste fullførte komposisjon er korsangen "Mikas monolog" fra 1970-tallet, skrevet til en av profetiene i Henrik Wergelands verdensdikt.
I 1971 fikk Groven reist et eget musikkhus på Nordjordet, etterhvert kjent som Eivind Grovens Orgelhus eller «"Ekebergkatedralen"». Det gav plass til hans reinstemte orgler. Her er det mulig å få demonstrert reinstemningsautomaten, og høre det reinstemte orglet. I hans orgelhus som drives av stiftelsen «Eivind Grovens institutt for musikk og reinstemming», holdes kulturtradisjonene etter Eivind Groven i hevd, med konserter, seminarer, musikkundervisning m.m.
Groven er begravet ved Tangen kirke i Stange Eivind Groven døde 8. februar 1977. Han ligger begravet ved Tangen kirke i Stange i Hedmark ved siden av kona Ragna. På gravsteinen er det innfelt et glassmaleri laget av kunstneren Inger Kvarving. Lenger borte på samme kirkegård hviler hennes to søstre Hilda Hagen (1898–1972) og Ingeborg Refling Hagen (1895–1989).
Arven etter Groven.
Ved Eidsborg stavkirke er det reist et monument over kunstnerbrødrene Eivind Groven og den tidlig avdøde broren, spelemannen Olav Groven. På relieffet som er laget av Kari Buen, er de plassert under ei selje med hver sin hardingfele. På kirkedøra til Oslo Domkirke har Dagfin Werenskiold laget en rekke vakre relieffer inspirert av Bergprekenen. Toppfiguren har den unge Eivind Groven som modell. Portrettlikheten er stor.
Eivind Groven har blitt karakterisert som en helstøpt personlighet, stillfarende, logn og raus. Når han kom inn i et rom, kunne han vekke en eiendommelig form for ærbødighet. Dette trekket ble mer utpreget med årene. I unge år var han preget av at han levde under et hektisk skaperpress, og av at han arbeidet med problemer som det var vanskelig å finne gjenklang for i samtida. I blant gikk det på helsa løs. Både vitenskapelige og kompositoriske ideer myldret, og han arbeidet støtt. Fysisk virket han på en gang tender og seig. Han brøt, under stor motstand, nye veier på de felt han arbeidet på, enten det gjaldt komposisjon, folkemusikk eller reinstemmingsproblematikk, som han ikke bare redegjorde for teoretisk, men og fant praktiske løsninger på.
Hans livsverk viser stor levedyktighet og ser ut til å ha framtida for seg. Komponisten og pianisten Wolfgang Plagge har karakterisert ham som «et musikalsk og kompositorisk geni som innså hvor han måtte lete for å finne bindeleddet mellom ur-musikken og kunsten, og som lyktes i å finne det». Plagge omtaler hans livsverk som «norsk musikkhistories mest helstøpte», og videre: «Vi står overfor et livsverk der kunstnernaturen har utløst forskertrangen – ikke omvendt. Grovens særegne klangverden skyldes at han har forstått sine forskningsresultater og benyttet dem direkte i kunstmusikk».


Mink.
Mink ("Mustela vison") er et mårdyr som har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika, men som har blitt introdusert i Europa for pelsdyroppdrett. Mange mink har imidlertid rømt til et liv i frihet og klart å tilpasse seg nye habitater, der de så har formert seg uten kontroll og spredd seg. Hele 15 underarter er beskrevet, 16 om man regner med sjømink som døde ut omkring 1860.
Minken er idag etablert over store deler av Europa. I de siste årene har også dyrevernaktivister sluppet ut mink fra såkalte "minkfarmer". Alle disse minkene har gjort stor skade på den europeiske faunaen.
Beskrivelse.
Mink er kortbeint og har en svært langstrakt og smidig kropp med en hale som utgjør nærmere 1/3 av totallengden. Voksen hannmink veier gjerne ca. 0,9–1,6 kg og har en total kroppslengde på omkring 58-70 cm (60 cm i snitt) inkludert halen. Hunnmink er betydelig mindre og veier gjerne ca. 0,7–1,1 kg og har en totallengde på ca. 46-57 cm (50 cm i snitt) inkludert halen. Gjennomsnittlig levealder er ca. 10 år.
Norsk villmink er helst sjokoladebrun i fargen, men på grunn av innslag av oppdrettsmink kan fargen variere fra hvit til sort. Etter noen generasjoner vil imidlertid fargen bli sjokoladebrun. Mink har også en hvit flekk på haken og noe hvitt «dratt nedover» fra haken og ned mot brystet.
Atferd og diett.
Minken er nattaktiv og lever i ensomhet utenom paringstiden. Hannmink er spesielt territorial ovenfor mink av samme kjønn. De markerer sitt territorium med et musksekret fra analkjertlen. Minker er dyktige svømmere og gode klatrere. De kan dykke ned til ca. fem meters dybde og svømme ca. 30 meter i neddykket tilstand. Hiet plasseres gjerne ved bredden av elver og vann. Ofte tar de over hi etter andre dyr, for eksempel bisam.
Dietten varierer med årstiden. Sommerstid spiser den mye kreps og frosk, men også fugl, mus, bisam og andre mindre pattedyr. På vinterstid består dietten for det meste av små pattedyr og fugl.
Tidlig om våren spiser minken en del fugleegg og fugleunger når de klekkes.
Habitat og reproduksjon.
Mink trives i skogsområder med nær tilknytning til vann (Kurta, 1995). De starter gjerne med å parre seg i 10 måneders-alderen. Hunnminken går drektig i ca. 40–75 dager. Ungene fødes sent på vårparten og et kull består vanligvis av 1–8 unger. Som nyfødte veier de ca. 8–10 gram og er rosa og skrukkete, kun med et tynt hvitt hårlag. De er blinde ved fødselen. Øynene åpner seg etter ca. tre og en halv uke. De blir ved mora til utpå høstparten, da de forlater henne for å danne egne revir.
Bestanden i Norge.
Mink ble innført til Norge i 1927, da den første minkfarmen kom i gang på Vestlandet. Alt i 1930 ble den første villminkstammen etablert i Sunnhordland, da mink rømte fra en minkfarm etter en flom nær Bergen. Minkfarmer ble også etablert på Østlandet i løpet av 1930-tallet, siden også andre steder i landet. Alt på 1940-tallet fantes det villmink i for eksempel Akershus, og på 1950-tallet spredte minken seg raskt langs kysten og vassdragene. Innen 1955 var det registrert villmink i samtlige fylker på Østlandet. Fram mot 1980 spredte minken seg til nesten hele landet, med unntak av Finnmark. Siden har den også kolonisert dette fylket, selv om det er tegn til at den er i tilbakegang. Det finnes imidlertid ingen beregninger av minkbestanden i landet, annet enn statistikk over fangst.
Arten er, blant annet grunnet sin mangel på naturlig konkurranse fra norske dyrearter, og sin tendens til å effektivt drepe for rekreasjon, uønsket i landet og står derfor på norsk svarteliste.
Pelsdyrproduksjon.
Nordiske land er samlet sett en meget betydelig produsent av minkskinn, men Norges andel er ubetydelig. Den utgjør ca. 300.000–350.000 skinn i året. Til sammenligning lå svenskens produksjon på ca. 1,4 millioner skinn, finnenes på ca. 2 millioner skinn og danskene på hele 12,2 millioner skinn i 2004. Danskene er således verdens største produsent av minkskinn og hadde i 2004 en markedsandel på nær 37% av verdensmarkedet.
Annet.
Det finnes også en europeisk mink ("Mustela lutreola") som har utbredelse i Polen, Sverige og vestlige deler av Russland, men den europeiske minken har blitt delvis fortrengt av den amerikanske.
Den amerikanske hannminken kommer fortere i brunst enn den europeiske, og dette gjør at den prøver å parre seg med den europeiske hunnminken, noe som gjør at den europeiske hunnminken avviser den europeiske hannen fordi hun tror hun skal få valper. Det er imidlertid forskjellig antall kromosomer på artene, og derfor kan de ikke krysses. (Den europeiske minken kan dog krysses med ilder). En annen ting er at det er lovlig med jakt på mink året rundt, til og med under valpetiden, med slagfeller og med hund, og med slike metoder er det vanskelig å skille europeisk fra amerikansk mink.


Stamtavle.
En stamtavle (ofte også upresist kalt "stamtre") er en fremstilling av et individs slektskapsforhold.
Stamtavler er mye brukt i slektsforskning, men brukes også i bl.a. husdyravl. En stamtavle viser resultatet av forplantning som allerede er gjort. Analysen går ut på å samle inn all informasjon om familiehistorien til en bestemt arvelig egenskap og så presentere dette i en stamtavle.
Anetavler presenteres vanligste med et nummersystem utviklet av Kekule von Stradonitz. Den person man tar utgangspunkt i kalles "proband" og gis nummeret 1. Hans far gis nummeret 2, hans mor nummeret 3, den agnatiske bestefaren 4, den agnatiske bestemoren 5, den kognatiske bestefaren 6, den kognatiske bestemoren 7 osv. Det eneste prinsippet systemet er bygget på, er at mann går foran kvinne. Alle menn (evt. bortsett fra probanden) vil ha et partall, alle kvinner et oddetall, og en persons far kan finnes ved å gange personens nummer med 2. Moren vil følge umiddelbart etter faren.
En kan også bruke et nummersystem utviklet av Arne Kvitrud. Hovedpersonen i listen er gitt nummer 1.1. Det første tallet før punktum er generasjonsnummeret. 2 = foreldregenerasjonen, 3 = besteforeldrene, 4 = oldeforeldrene, 5 = tippoldeforeldrene osv. Det andre tallet er et løpenummer for hver generasjon. Menn vil alltid ha et oddetall, mens kvinner har partall. Faren til hovedpersonen vil ha nummer 2.1 og farmoren 2.2. Farfaren vil ha 3.1..., mormoren 3.4. Osv.. Dersom en som eksempel har 5.4 så vil mora ha nummer 6.8. Sekstallet fordi det er en generasjon lengre fra hovedpersonen. 8 fordi det dobbelt så mange ledd om en går en generasjon lengre. Faren vil ha løpenummeret før, altså 7, slik at nummeret blir 6.7. Det gjør det enkelt å manøvrere seg oppover og nedover i anetavlen.
En tredje måte å sette opp en avetavle forutsetter at forfedrene har brukt våpenskjold, som vist i figuren under. Tavlen leses slik at en starter med en hovedperson. Foreldrene plasseres på øverste linje i midten – med faren til venstre og moren til høyre. Farfaren har samme våpenskjold som faren, farmoren er det som står til vestre for faren, farmoren har det samme som moren, og mormoren står til høyre for morens våpenskjold. I eksempelet er Staur som far, farfar osv, Benkestokk er farmor, farmorsfar osv.. Rød er mor, morfar osv, Rustung er mormor, mormors mor osv... Det finnes også andre måter å arrangere en anetavle med våpenskjold.


Stamtre (evolusjon).
Grunnen til at det er viktig å skille mellom disse to betydningene, er at det kun fins én sann fylogeni, men mange måter å fremstille denne på.
Det ene sanne stamtreet er et resultat av evolusjonen som har foregått over millioner av år.
En gitt stamtre"fremstilling" (kladogram) er derimot et resultat av menneskelig aktivitet, nemlig fylogenetisk forskning.
Fylogeni.
Som sagt fins det kun ett sant stamtre – også kalt "livets tre".
Dette treet eksisterer ikke i fysisk forstand, men er en "relasjon" mellom alle organismer, og et resultatet av en evolusjonær prosess der arter har gitt opphav til nye arter.
I og med at alle arter har hatt felles stamformer, er også alle arter beslektet med hverandre.
Det er disse slektskapsforholdene mellom alle jordens arter som menes med fylogeni eller stamtre.
I og med at evolusjonen har foregått på én og kun én måte, fins det også kun ett sant stamtre (om vi kan rekonstruere den, er som sagt et annet spørsmål).
Kladogram.
I sin streben etter kunnskap prøver mennesket også å rekonstruere livets tre.
Vitenskapen som har dette som sitt mål, er fylogenetikken.
Resultatet av en fylogenetisk slektskapsanalyse kan uttrykkes grafisk som en trelignende tegning, et kladogram.
Et kladogram er en hypotese som senere kan vise seg å ha vært feil.
Det vil si at et gitt kladogram kan overensstemme med deler av fylogenien, eller den kan inneholde feil.
På grunn av epistemologiske begrensninger vil vi aldri kunne få kunnskap om samtlige grener i livets tre – og i tilfellet vi likevel skulle gjøre det, vil vi aldri kunne vite sikkert at vi faktisk har lykkes.
Dette er ikke et spesifikt problem for fylogenetikken, men for all vitenskap.
Grunnen til at disse problemene fremheves her, er nettopp for å illustrere at uenighet om et gitt kladograms korrekthet ikke betyr at forskere betviler at det fins én sann fylogeni.
Når dette er sagt, fins det allerede store deler av livets tre som er klarlagt med så stor sikkerhet, at det er usannsynlig at slektskapshypotesene vil endre seg vesentlig i fremtiden.
Andre deler av stamtreet hefter det seg imidlertid større usikkerhet til.
Hierarkisk skrivemåte.
Det fins en alternativ måte å gjengi fylogenien på som ikke benytter seg av kladogrammer.
En slik skrivemåte illustrerer med innrykk hvilke grupper som har hatt felles stamarter.
Her står f.eks. "Planktomycetes" og "øvrige bakterier" med større innrykk under "ekte bakterier", noe som betyr at de er delgrupper av de ekte bakteriene.
På samme måte ser man at arkebakterier og eukaryoter er søstergrupper, altså hverandres nærmeste slektninger, fordi de har samme innrykk under en felles overgruppe.
Er livets tre et tre?
a> og horisontal overføring av genmateriale er tegnet inn
"Tre" er en mektig metafor, som lett kan misforstås hvis den tolkes for ordrett (se figur 1).
Mens f.eks. et eiketre har både en stamme, tykke grener, små kvister og grønne blader, er ikke et stamtre organisert på samme måte.
Stamtreets grener er arter, og forgreninger i stamtreet er artsdannelser.
Derfor er alle grener i livets tre like tykke i den forstand at alle grener består av nøyaktig én art (se figur 2).
Se ellers slektskap for en nærmere forklaring av hvordan stamtrær (kladogrammer) tolkes.
Det hevdes av og til at «livets tre» bør erstattes med en annen metafor, slik som «livets busk» eller «livets nettverk».
Bakgrunnen for det første er at mange deler av livets tre ser ut til å være så tette med grener at de ligner mer på en busk enn på et tre.
Ikke alle forgreninger trenger m.a.o. å være tvegreninger.
Bakgrunnen for den andre kritikken er at det er en forenkling å bare snakke om at grener deler seg.
Det forekommer også sammensmeltninger av to grener til én gren og utveksling av gener på tvers av grenene.
Det førstnevnte er vanligst blant planter, og er oftest koblet til fordoblingen av kromosomsettet (se polyploidi).
Det sistnevnte gjelder for det første enkelte av eukaryotenes celleorganeller, som mitokondrier og kloroplaster (se endosymbiontteorien).
Videre har det oppstått enkelte former for symbiose som økologisk sett utgjør selvstendige individer, selv om de dannes av nokså ulike grupper, f.eks. lav som er «samarbeidsprodukter» av sopp og alger.
Til slutt opptrer noen typer virus som såkalte vektorer, som overfører DNA fra en art til en annen.
Grafisk fremstilling av stamtreet, med genomstørrelser
Tre-metaforen har likevel overlevd denne kritikken.
Artsoppdelingene har ikke skjedd samtidig, selv om noen av dem kanskje har overlappet såpass mye at man ikke vil få klarlagt rekkefølgen i etterkant.
Men dette er ikke bare mindretallet av forgreningene, det gjelder dessuten bare for "vår kunnskap om" livets tre, ikke "selve" livets tre.
For det andre dominerer forgreningene helt klart sammensmeltningene i livets tre.
Det er også klart feil å ignorere sammensmeltninger, men disse er relativt sett så sjeldne, at helheten av stamtreet fortsatt fortjener å bli omtalt som tre.
Til slutt kan man anmerke at "tre" ikke bare er en metafor, men faktisk et fagord fra den matematiske disiplinen grafteori.
Et tre i grafteoretisk forstand er et "nettverk" av "noder" og "kanter" som forbinder nodene.
Det evolusjonære stamtreet er et spesialtilfellet av et slikt matematisk tre, der kantene er artene og nodene deres forgreninger og/eller sammensmeltninger.
I grafteorien omtales en slik struktur som «tre», uavhengig av om forgreninger eller sammensmeltninger overveier, og uavhengig av om treet er buskaktig eller ikke.
Matematisk sett er det altså uansett korrekt å omtale livets tre som nettopp tre.
Hvordan ser livets tre ut?
Se de enkelte gruppene for deres fylogeni, f.eks. dyr, planter, sopp.
Se rike, liv eller eksterne lenker for den «store sammenhengen».
Se også.
Fylogenetikk, slektskap (evolusjon), systematikk og tre (matematikk).


Friedrich August Kekulé von Stradonitz.
Friedrich August Kekulé von Stradonitz (født 7. september 1829 i Darmstadt, død 13. juli 1896 i Bonn) var en tysk kjemiker og naturvitenskapsmann, som la grunnlaget for den moderne strukturteori innen organisk kjemi.
Fra 1850 og frem til han døde, var Kekule en av de mest fremtredende kjemikere i hele Europa, spesielt innen teoretisk kjemi. Han var grunnleggeren av teorien om kjemisk struktur. Kekulé brukte aldri sitt egentlige navn, men han var kjent gjennom hele hans liv som August Kekulé. Etter at han ble adlet i 1895, adopterte han navnet August Kekule von Stradonitz, uten den franske aksenten. Den franske aksenten ble lagt til navnet under Napoleons okkupasjon av Frankrike.
Han var sønn av en embetsmann. Etter endt eksamen fra videregående skole, i 1847 begynte han ved Universitetet i Giessen, med intensjon om å studere arkitektur. Etter å ha hørt foredrag av den kjente kjemikeren Justus von Liebig, og dermed bestemte han seg for å studere kjemi. Etter endt utdannelse i Giessen, tok han postdoktorstipend i Paris mellom 1851 og 1852, i Chur, Sveits fra 1852 og 1853, og til slutt i London i perioden 1853-1855, der han ble påvirket av kjemikere som Alexander Williamson.
I 1856 ble Kekulé ansatt som privatdosent ved universitetet i Heidelberg. I 1858 ble han ansatt som professor ved universitetet i Ghent, så i 1867 ble sendt til Bonn, hvor han forble for resten av sin karriere som kjemiker. Han baserte sine ideer på hans forgjengere som Edward Frankland, William Odling, Auguste Laurent, Charles Adolphe Wurtz og andre. Kekulé ble rektor formulator av teorien om kjemisk struktur fra 1857 til 1858.
Kekulé`s mest kjente verk var på strukturen til det organiske forbindelsen benzen. I 1865 publiserte Kekulé en artikkel på fransk (fordi han på denne tiden fortsatt bodde i den fransktalende delen av Belgia). Strukturen på benzen inneholdt en seks-leddet ring av karbonatomer med alternerende enkelt-og dobbeltbindinger. Det neste året publiserte han en mye lengre formel på tysk om samme tema. Den empiriske formelen for benzen hadde vært kjent lenge, men den svært umettede strukturen var en utfordring å bestemme.
Kekulé von Stradonitz, Friedrich August
Kekulé von Stradonitz, Friedrich August
Kekulé von Stradonitz, Friedrich August


Fylogenetikk.
Fylogenetikk er den delen av evolusjonsbiologien som rekonstruerer stamtrær; det vil si vitenskapen som avslører slektskapsforholdene mellom arter eller grupper av arter. Ordet kommer av de greske røttene "φύλον" ("fylon"), «stamme» og "γένεσις" ("genesis"), «dannelse». Beslektede ord er
Metoder.
I motsetning til hva man kunne tro, bygger ikke fylogenetikken på undersøkelser av fossiler, selv om disse kan bidra med verdifull informasjon. Fylogenetikk tar utgangspunkt i hvordan egenskaper er fordelt blant de nålevende organismene, og konstruerer stamtrær basert på dette. Denne metoden gir mulighet til å rekonstruere evolusjonær slektskapsrekonstruksjon også hvis man ikke hadde hatt kjennskap til fossiler i det hele tatt.
Komparativ anatomi.
Det er mulig å følge forandringen i bygning hos dyre- og plantegrupper gjennom fossiler og sammenlikning med nålevende grupper. Fram tid DNA-sekvensering ble vanlig på 1980-tallet, var direkte sammenlikning den eneste måten man kunne få informasjon om slektskap. Særlg vanlig var denne metoden innenfor paleontologien, der sammenlikning med nålevde arter ble brukt for å forstå biologien, og derved evolusjonen til utdødde grupper.
At genetiske og molekylære data skal ha revolusjonert fylogenetikken, er en utbredt overdrivelse. Genetiske og molekylære data er selvfølgelig uvurderlige kilder til råmateriale for fylogenetiske undersøkelser. morfologiske data har likevel på ingen måte utspilt sin rolle. Dagens fylogenetiske analyser prøver i størst mulig grad å nyttiggjøre data av forskjellig art i kombinerte analyser, dvs. både genetiske, molekylære, morfologiske, ontogenetiske, økologiske og biogeografiske egenskaper ved artene. Det som "har" revolusjonert fylogenetikken er de metodologiske utviklingene mellom 1950-tallet og i dag.
Kladistikk.
En mye brukt fylogenetisk metode er den "kladistiske analysen". Metoden bygger på arbeidene til den tyske entomologen Willi Hennig fra 1950-tallet. Hennigs prinsipper ble i stor grad glemt fram til datamaskiner som var i stand til å beregne fylogenetiske trær basert på DNA-analyser så dagens lys på begynnelsen av 1980-tallet. Denne leter kort fortalt etter fellestrekk blant levende arter. Ut ifra fordelingen av fellestrekkene mellom artene, er det mulig å rekonstruere det mest sannsynlige stamtreet gjennom statistiske analyser. I kladistisk analyse omtales komplette systematiske gruppene som monofyletiske grupper. En gruppe der en eller flere greiner et tatt ut av gruppen (slik som krypdyr, der fugler og pattedyr ikke regnes som en del av gruppen) kalles en parafyletisk gruppe. I kladistisk analyse er målet å identifisere monofyletiske grupper og unngå parafyletiske grupper.
Det viktigste skrittet i slike analyser er å identifisere homologier, dvs. egenskaper hos ulike arter som disse har nedarvet fra en felles stamform. Når man først har laget en oversikt over homologe egenskaper, og hos hvilke arter de forekommer, er det en enkel sak å lage en slektskapshypotese på bakgrunn av dette materialet. Hvis for eksempel en homolog egenskap bare finnes i to grupper – for eksempel delte hjertekamre hos fugler og krokodiller – betyr dette at fugler og krokodiller må være hverandres nærmeste slektninger. Et problem i slike analyser er analogier, der samme egenskaper har utviklet seg i ulike grupper. En analyse av hjertet hos "alle" virveldyr vil inkludere pattedyr sammen med fugler og krokodiller. Slike analyser bruker derfor store mengder data, for å nettopp å ungå slike feilsluttninger (pattedyrenes delte hjertekamre har utviklet seg uavhengig av det vi finner hos fugler).
Den kladistiske metoden kan brukes på alle typer data som endrer seg forholdsvis sakte i evolusjonens løp, for eksempel anatomi eller rekkefølgen av gener på et kromosom. For andre typer data har man utviklet andre metoder. DNA-sekvenser er f.eks. mer foranderlige, og analyseres derfor gjerne på andre måter, for eksempel med sannsynlighetsanalyser. Slike metoder forutsetter spesielt tilpassede dataprogrammer.
Resultater.
Fylogenetikkens mål er å rekonstruere «livets tre» i størst mulig detalj. Man vil neppe få klarlagt samtlige forgreninger i livets tre. Grunnen til dette er at man må basere seg på evolusjonære forskjeller som har oppstått i artene mellom disse forgreningene. I tilfeller der det har gått forholdsvis kort tid mellom oppgreningene, kan det derfor være umulig å rekonstruere den nøyaktige rekkefølgen i etterkant.
Likevel har man i løpet av de siste par tiårene rukket å rekonstruere nokså store deler av stamtreet. Noen av slektskapshypotesene er fortsatt omstridt, dvs. at ulike typer egenskaper peker ut forskjellige grupper som hverandres nærmeste slektninger. Men det blir også flere og flere deler av livets tre som er kartlagt med stor sikkerhet.
For informasjon om stamtreet til enkelte grupper, se under disse (for eksempel dyr, liv, planter og så videre).
Historie.
Fylogenetikken er en forholdsvis ny vitenskap. På 1800-tallet gjorde komparative anatomer og paleontologer riktignok mange oppdagelser som har vært av stor betydning for senere analyser. Men i og med at analyseverktøyene manglet, var disse tidligere undersøkelsenes resultater bare av begrenset verdi.
Andre metoder har blitt utviklet enda senere, og nye og forbedrede analyseverktøy er stadig under utvikling. Det var imidlertid ikke før på 1980-tallet at disse fylogenetiske metodene ble tatt i utstrakt bruk.


World Wind.
Skjermbilde fra World WindWorld Wind er en virtuell globus utviklet av NASA for bruk på datamaskiner som kjører Microsoft Windows eller Linux. Det viser NASA og USGS bilder på en 3D-modell av Jorden, og Mars.
Brukeren kan rotere rundt planeten og zoome inn og ut. Stedsnavn og politiske grenser kan slås på. Programmet kan også vise bilder fra andre kartservere som er kompatible med OpenGIS Web Mapping Service.
Datasett tilgjengelig.
Blue marble datasett i lav oppløsning er inkludert i nedlastingen. Når brukeren zoomer inn på spesielle områder lastes høyoppløselige bilder ned fra NASA's servere.
Andre data som kan projiseres på globusen inkluderer landegrenser, stedsnavn og linjer som viser lengde- og breddegrader.


Slekt.
Slekt eller slektskap betegner en felles opprinnelse for enten personer, andre organismer, arter, biologiske grupper eller – i overført betydning – også ideer eller ting.


Genetisk slektskap.
Genetisk slektskap betegner andelen av gener to individer har til felles.
Denne forståelsen av slektskap brukes mest innen enkelte arter, men kan med visse forbehold også brukes på tvers av ulike arter.
I arter der ingen individer har mer enn én forelder, fins det en alternativ definisjon, se slektskap (evolusjon).
Genetisk slektskap innenfor en art.
Når man vil beregne slektskapet mellom to individer innen samme art, f.eks. mellom to mennesker, ser man bort fra likheter som deles av alle individer i arten.
Strengt tatt betegner altså slektskap andelen av gener "som varierer i den aktuelle arten", som to individer har til felles.
Dette kan være godt å vite når man hører at man har 98,4 % av genene til felles med sjimpansen, men bare 50 % med storebroren sin.
I og med at alle mennesker uansett deler 99,8 % av genene sine, er det totale antallet gener man deler med en bror altså 99,9 %.
Men når man ser bort ifra de 99,8 % som man også deler med alle mennesker, har søsken altså 50 % til felles "av resten".
Man må skille mellom to grunnleggende forskjellige forplantningssystemer.
Slektskap beregnes nokså forskjellig i arter der alle individer har to foreldre, og i arter der noen individer kun har én forelder.
Mennesket hører som kjent til den første kategorien.
Arter der alle individer har to foreldre.
Hver gang en eggcelle befruktes av en sædcelle, blandes de to cellenes gener.
Individet får dermed nøyaktig halvparten av genene sine fra hver av foreldrene.
Slektskapet mellom to personer blir derfor halvert med hver generasjon som ligger mellom dem.
Noen av slektskapsbrøkene er nøyaktige (barn deler alltid halvparten av sine gener med sine foreldre).
Andre er derimot gjennomsnittsverdier: Søsken deler også halvparten av sine gener med hverandre, men bare i gjennomsnitt. For et konkret søskenpar kan det genetiske slektskapet variere mellom 0 og 100 % (hvorav ytterpunktene er forsvinnende usannsynlige).
Man ser videre at slektskap er symmetrisk, dvs. en bestemor er like mye i slekt med sitt barnebarn som dette barnebarnet er med sin bestemor.
Arter der noen individer har én forelder.
I arter med såkalt haplo-diploid kjønnsbestemmelse fungerer slektskap på en nokså annen måte.
I disse artene har alle hunner to foreldre og er dermed diploide (får et dobbelt sett med kromosomer).
Hannene klekkes derimot fra ubefruktede egg og har derfor kun mødre.
De er haploide, dvs. har kun et enkelt sett med kromosomer.
Denne formen for kjønnsbestemmelse er mest utbredt blant årevinger (bier, maur, veps osv.), men fins også i andre grupper (f.eks. noen biller).
Dermed må den sies å være nokså vanlig, fordi den forekommer i minst 120 000 arter (10 % av alle dyr).
Her er ikke alle slektskapsforhold symmetriske.
Mens f.eks. en hann er 100 % beslektet med sin mor, er hun kun 50 % beslektet med ham.
Grunnen til dette er at hannen har kun halvparten så mange gener som moren.
Mens alle hans gener finnes i moren, finnes kun halvparten av hennes gener i sønnen.
Videre avhenger som sagt resultatet av hvilket kjønn man har.
Til slutt kan man peke på at en hunn er nærmere beslektet med sine søstre enn med sine egne barn.
Hunnene (arbeiderne) har faktisk en «fordel» (genetisk sett) av å la være å få avkom selv, hvis moren (dronningen) fortsetter med å få mer avkom (se også slektskapsseleksjon).
Genetisk slektskap mellom ulike arter.
Det er også mulig å bruke det samme målet på slektskap på tvers av arter.
I dette tilfellet bruker man samtlige artens gener, ikke bare de som varierer innen arten.
Metoden som brukes i dette tilfellet, er vanligvis såkalt DNA–DNA-hybridisering.
Ved denne metoden måler man hvor like DNA-strengene fra de respektive artene er.
Man må imidlertid være klar over at "genetisk likhet" ikke nødvendigvis er ensbetydende med "evolusjonær slektskap".
Problemet med denne metoden er altså at resultatet kan være vanskelig å tolke.
Derfor bruker man vanligvis den "evolusjonære" slektskapsdefinisjonen for å bestemme slektskap "mellom" arter.
Mengden DNA kan variere sterkt mellom arter.
Gitt at én art har lite DNA og den andre mer DNA, vil den førstnevnte være «nærmere beslektet» med den sistnevnte enn den sistnevnte med den førstnevnte.
Et annet tolkningsproblem oppstår i det ikke uvanlige tilfellet at gensekvensene endrer seg fortere i én gren av stamtreet enn i en annen.
En art på en gren med veldig foranderlige gener vil da ifølge en genetisk slektskapsanalyse være i mindre slekt med andre arter enn stamtreet skulle tilsi.


Ethernet.
Ethernet er den mest vanlige teknologien brukt i lokalnett (LAN) og er spesifisert i standarden IEEE 802.3. Ethernet ble opprinnelig utviklet av Xerox og videre av Xerox, DEC og Intel. Nettverk som bruker ethernettekonologi kan bestå både av koaksialkabler, tvunnet par-kabler, eller være trådløse, såkalte WLAN. Teknologien tillater typisk dataoverføring i hastigheter på 10 Mbps.
"Fast Ethernet" er en videreutvikling som tillater overføringshastigheter på 100 Mbps. Dette er den mest benyttede teknologien ut til arbeidsstasjoner i dag. Senere er også Gigabit Ethernet og "10-Gigabit Ethernet" kommet til. De to sistnevnte brukes vanligvis bare på stamnett og ikke ut til arbeidsstasjoner, men dette kan endre seg i løpet av kort tid.
Ethernet har navnet sitt etter eteren ("ether" på engelsk), den passive substansen man tidligere trodde fylte hele verdensrommet og tillot lys å forflytte seg. Navnet henspiller på kabling som et passivt medium som tillater overføring av data utover hele nettverket.
Det er per august 2010 en kraftig utvikling internasjonalt på lag 2 baserte nett, såkalt Carrier Ethernet. Carrier Ethernet er nå blitt den ledende globale standarden for lukkede nett, der Metro Ethernet Forum (MEF) har en sentral rolle. MEF består av verdens største nettoperatører og utstyrprodusenter, og står bak standarder og sertifiseringer for Ethernet-tjenester.
Generell beskrivelse.
a>-kontakt (til høyre). Ethernet ble opprinnelig laget for datamaskiner som skulle dele en koaksialkabel som kommunikasjonsmedium. Dette har noen likheter med radiosystemer der flere radioenheter deler det samme frekvensbåndet, men det er noen fundamentale forskjeller. Det er mye enklere å detektere kollisjoner ved kabelkringkasting enn ved radiokringkasting. Den delte kabelen tilbyr en kommunikasjoner som minte om etheren derav navnet «Ethernet».
Fra dette tidlige og enkle konseptet utviklet Ethernet seg til en kompleks teknologi for nettverk. Koaksialkabelen ble avløst av punkt-til-punkt forbindelser som ble samlet ved hub-er og/eller svitsjer. Dette for å redusere installasjonskostnader og øke påliteligheten. Tildels fordi punkt-til-punkt forbindelser er enklere å konfigurere og feilsøke. StarLAN var det første steget fra koaksialkabelen til ett hub-styrt, tvunnet-par (TP) nettverk. TP-ledninger reduserte installasjonskostnadene betydelig i forhold til konkurrerende teknologier og eldre Ethernet teknologier. Tildels fordi kabelen som strekkes for telefoner også kan brukes for å koble en datamaskin til nettverket med Ethernet. Telefonledninger inneholder vanligvis to par ledninger og bare ett er i bruk. Derfor er infrastrukturen ofte på plass da de fleste har telefon. Dette var et viktig poeng tidligere. I dag ønsker de fleste bedre hastigheter og strekker egne kabler spesielt for Ethernet.
Over det fysiske laget kommuniserer Ethernet-enheter ved å sende hverandre datapakker. En pakke er en blokk data som sendes og leveres individuelt. Som med andre IEEE 802 LAN-typer har hver Ethernet-enhet en 48-biters MAC-adresse. Denne brukes for å spesifisere mål og kilde for hver enkelte pakke. Nettverkskort (Ethernet-typen) aksepterer normalt ikke pakker adressert til andre Ethernet-enheter enn dem selv. Nettverkskort kommer programmert med en globalt unik adresse, men dette kan overstyres. Enten for å forhindre at adressen forandres når nettverkskortet byttes eller for å bruke lokalt administrerte adresser.
Til tross for de betydelige forandringene Ethernet har gjennomgått, fra å bruke en tykk koaksialkabel (10 Mbits/s) til punkt-til-punkt forbindelser (1 Gbit/s og oppover) så er alle Ethernet-typer kompatible med hverandre (om en ser bort fra noen tidlige prototyper). Alle deler de samme rammeformatene (og derav samme grensesnitt mot høyere lag i OSI-modellen).
På grunn av Ethernets utbredelse, den synkende prisen på maskinvare og den lille plassen TP-kabler opptar så bygger de fleste produsenter funksjonaliteten til ett nettverkskort direkte inn i hovedkortet på PC-er. Noe som gjør det unødvendig å installere ett separat kort.
Prosedyre for detektert kollisjon.
Dette kan sammenliknes med hva som skjer ved et middagsselskap der alle gjestene prøver å snakke til hverandre. Før en gjest begynner å snakke venter vedkommende høflig på at den nåværende taleren skal avslutte. Hvis to gjester begynner samtidig stopper begge og venter en tilfeldig tid (i Ethernet måles tid gjerne i mikrosekunder). Ved å velge en tilfeldig tid er det lite sannsynlig at begge gjestene igjen begynner samtidig og en til kollisjon unngås.
Det fysiske laget.
En datapakke på en ledning kalles en ramme. Hvis en ramme avleses på en fysisk ledning vil den bestå av en «preamble» (blokkstart) og en «start frame delimiter» (rammeavgrenser) i tillegg til de andre datene. Disse to datene kreves av den fysiske maskinvaren, men vil ikke vises i en pakkesniffer fordi disse bitene fjernes av Ethernet-kortet før ramma sendes til operativssystemet på verten. I kontrast er det ofte Ethernet-driveren som fjerner CRC32 feilsjekken fra pakkene som brukeren ser.
Tabellen nedenfor viser hele Ethernet-ramma slik den sendes. Merk at bitmønstrene i «preamble» og «start frame delimiter» skrives som bitstrenger. Den første bit-en som overføres er den til venstre. Dette er ulikt byte verdier som i Ethernet sendes med minst signifikant bit (LSB) først. Denne notasjonen tilsvarer den brukt i IEEE 802.3 standarden.
Etter at en ramme har blitt sendt må transmitterne vente en spesifisert tid før de kan sende neste ramme. Dette kalles IFG (Interframe Gap). Tiden 10-, 100- og 1000 Mbit/s må vente respektivt; 9600 ns, 960 ns og 96 ns.


Slektskap (evolusjon).
Evolusjonært slektskap betegner den relative tiden som har gått siden to arter har hatt en felles stamform.
Vitenskapen som forsker på organismers slektskapsforhold er fylogenetikken.
Resultater av slike fylogenetiske slektskapsanalyser presenteres ofte i form av stamtrær.
Figuren til høyre illustrerer hvordan man leser slektskap ut av et stamtre.
Man ser blant annet at slektskap kan ikke angis i noen "absolutt" målestokk.
Istedenfor kan man f.eks. slå fast hvilke av tre arter eller gruppe som er hverandres nærmeste slektninger.
Når man har funnet ut at lungefisker er nærmere beslektet med oss enn med andre fisker, så betyr dette at den siste felles stamarten for lungefisker og mennesket har levd for kortere tid siden enn den siste felles stamarten for lungefisker og andre fisker.
Lungefiskene «skilte altså lag» fra andre fisker før de skilte lag fra oss.
Som dette eksemplet viser, trenger ikke slektskap å ha noen sammenheng med likhet.
Dette kommer av at noen grener i stamtreet endrer seg mer enn andre.
Selv om lungefiskene altså står nærmere oss, er ikke dette uforenlig med at de på mange måter "ligner" mer på andre fisker.
Grunnen ligger i dette tilfellet i at vår «gren» i stamtreet har gjennomgått mange gjennomgripende evolusjonære endringer etter at lungefisken og vi skilte lag.
Av og til ser man at slektskap mellom arter er uttrykt i prosent.
I slike tilfeller er det brukt en annen definisjon på slektskap, nemlig den genetiske.
Det er en viss fare for feiltolkninger når man beregner genetisk slektskap på tvers av ulike arter, se genetisk slektskap mellom ulike arter.
Motsatt kan man bruke den evolusjonære slektskapsdefinisjonen på individer i arter uten kjønnet formering.
Dette fordi individer i slike arter kun har én forelder, og at genetiske likheter derfor (pga. mutasjoner) avtar i tråd med tiden som har gått siden det siste felles stamindividet.


Retoromanske språk.
Retoromanske språk (i vid forstand) er en språkgruppe som omfatter de tre romanske språkene friulisk, ladinsk og retoromansk (i egentlig forstand). Totalt fins om lag 400 000 brukere av retoromanske språk i et ikke-sammenhengende område fra Graubünden (Sveits) i vest via Trentino-Alto Adige til Friuli-Venezia Giulia (Italia) i øst. Så godt som alle morsmålsbrukere av retoromanske språk er to- eller trespråklige med italiensk eller tysk som annetspråk.
Det er ikke enighet blant språkforskere om at disse tre språkene virkelig er nærmest beslektet med hverandre. Mye tyder på at det en gang fantes et dialektkontinuum mellom dagens Sankt Gallen i nordvest og Istria i sydøst, at det altså fantes et sammenhengende romansk språkområde med store dialektforskjeller, men uten språkbarrierer. På grunn av fortrengningen gjennom tysk og påvirkningen fra italiensk har dialektene/språkene delvis bare blitt bevart i utpregede fjellstrøk (retoromansk i Graubünden i Sveits og ladinsk i Dolomittene i Nord-Italia).
Det som er usikkert, er om dette språkområdet var avgrenset gjennom en språkbarriere mot sør. Hvis dette ikke var tilfellet, ville språkene være like mye i slekt med italiensk som med hverandre. Dette synspunktet ble misbrukt av de italienske fascistene, som oppfattet retoromansk, ladinsk og friulisk som italienske dialekter. Derfor gjorde Mussolini krav på Graubünden, mens ladinsk og friulisk ble undertrykt i Italia (se italienisering). Det var som reaksjon på dette kravet at Sveits «opphøyde» retoromanskens status ved å gjøre det til offisielt språk i 1938.
Flertallet av lingvistene tror derimot at retoromansk, ladinsk og friulisk stammer direkte fra latin uten nevneverdig påvirkning fra italiensk. Navnet "retoromansk" kommer av at man tidligere antok at språkene inneholdt rester av det retiske språket – et sannsynligvis ikke-indoeuropeisk språk som ble talt av befolkningen i provinsen Raetia i Romertiden. Det er imidlertid forholdsvis få spor etter det retiske substratspråket, og i friulisk mangler de helt. Derimot er det påvist spor etter et keltisk substratspråk.
Nord i Trentino (Val di Non og Val di Sole) snakkes det dialekter som av noen språkforskere anses som en overgang mellom retoromansken som snakkes i Graubünden og ladinsken som tales i Dolomittene. Selv hvis dette stemmer, har påvirkningen gjennom italiensk vært så sterk at dialekten i dag vanligvis regnes som avart av italiensk. Lengst nord i Veneto (Cadore) tales det dialekter som kan tolkes som en overgang mellom ladinsk og friulisk.


Friulisk.
Det friuliske språket er et romansk språk som tales av deler av befolkningen i det nordøst-italienske landskapet Friuli.
Friulisk har anslagsvis 350 000 brukere, men mange av disse bruker italiensk som førstespråk.
I den autonome regionen Friuli-Venezia Giulia har friulisk status som offisielt språk ved siden av italiensk og slovensk og brukes som skolespråk i mange kommuner.
Friulisk tales også i noen få kommuner øst og lengst nord i Veneto.
Under fascismen ble språket undertrykt av italienerne.
Språket er trolig nærmest beslektet med ladinsk og retoromansk.


Koaksialkabel.
Koaksialkabel, også kalt coaxkabel, er en betegnelse på en type ledning for overføring av radiosignaler der den innerste lederen er sentrum i en rund struktur der den andre lederen er en rund skjerm som et rør med samme sentrum som lederen. Koaksial betegner at kabelen er rund og alle deler av kabelen har samme senter eller akse langs midten av kabelen og er symmetrisk rundt den.
Kjernen er enten en massiv tynn leder eller en samling tynne metalltråder uten innbyrdes isolasjon. Utenpå kjernen er det et lag med isolasjon, ofte i plast. Skjermen er et rør, flettede metalltråder eller metallfolie rundt isolasjonen. Utenfor skjermen er det et isolerende/beskyttende lag gummi eller plast.
Koaksialkabelen brukes vanligvis til overføring av vekselstrømssignaler med høy frekvens. De er vanligvis brukt som TV-antennekabel, fellesantenneanlegg, antennekabel for radiosendere / kommunikasjonsradioer og som signalkabel for datanettverk.
Hensikten med denne konstruksjonen er å unngå innslag av radiofrekvenser i kabelen, og hindre uønsket utstråling. Koaksialkabel typer finnes i flere grader av skjerming. Ekstra skjerming er dyrt og brukes ikke like ofte som vanlige koaksialkabler.
Dimensjonen på leder isolasjon og skjerm bestemmer impedansen på kabelen som oppgis i ohm. For radioer er det vanlig med 75 ohm kabel. For TV-anlegg er 75 ohm impedans vanlig. I begge ender av kabelen bør det være en radio, TV, antenne eller forsterkerboks som har samme impedans som kabelen. Dersom det er feil impedans ett eller flere steder dannes det stående bølger i signalet i kabelen og det blir større tap i overføringen.
Kvaliteten på kabelen angis i forhold til tap av signalstyrke i dB, desiBel, per meter lengde av kabelen. Ved korte koaksialkabler blir tapene små, så det er av mindre betydning hvilken kvalitet men velger, men når kabelen er lang kan tapet bli stort om kvaliteten er dårlig.
Det er kjent at når effekten øker, presses strømmen i senterleder ut mot sin overflate. Dette fordi det magnetiske feltet som strømmen produserer blir stort. Dette øker den effektive motstanden i lederen og begrenser overføringen.


Johan Galtung.
Johan Vincent Galtung (født 24. oktober 1930 i Oslo) er en norsk samfunnsforsker. Han er utdannet matematiker (cand. real.) og sosiolog (mag. art.), og regnes som grunnlegger av freds- og konfliktforskningen. Han grunnla Institutt for fredsforskning i 1959 og var instituttets direktør til 1970, og innehadde verdens første professorat i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo 1969–1977. Han etablerte også "Journal of Peace Research" i 1964. Galtung ble tildelt Right Livelihood Award i 1987 og har fått en rekke andre priser og utmerkelser. Siden 1993 har han vært "Distinguished Professor of Peace Studies" ved University of Hawaii. Han er bosatt i USA og Frankrike.
Galtung har arbeidet innenfor flere fag: realfag og sosiologi i 1950-årene, statsvitenskap i 1960-årene, økonomi og historie i 1970-årene, makrohistorie, antropologi og teologi i 1980-årene. Han har utviklet flere teorier med stor innflytelse, som distinksjonen mellom negativ og positiv fred, strukturell vold, teorier om konflikt og konfliktløsning, samt teorien om imperialismens mekanismer ("A Structural Theory of Imperialism"). Han er opphavsmannen til begrepet fredsbygging ("Peacebuilding"). Galtung er også kjent for sin beskrivelse av USA som samtidig en republikk og et imperium, og sin spådom om at «USA-imperiet» vil gå under rundt 2020.
Virke.
Etter å ha avlagt cand. real.-graden i matematikk (1956) og magistergraden i sosiologi året etter, ved Universitetet i Oslo, ble Galtung utnevnt til universitetslektor ("instructor") i sosiologi ved Columbia University. I 1959 dro han tilbake til Oslo, der han grunnla Institutt for fredsforskning (PRIO), det første av sitt slag i Europa, sammen med flere andre samfunnsforskere. Han var forskningsleder og senere direktør for PRIO frem til 1969. Han tok initiativ til etableringen av "Journal of Peace Research" i 1964. Galtung ble professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo i 1969, og innehadde denne lærestolen til 1977.
Johan Galtung regnes ofte som grunnlegger av freds- og konfliktforskningen, og han har bidratt til en rekke områder av sosiologien. Han har bidratt til over tusen artikler og mer enn hundre bøker. Fredsforskeren Kenneth Boulding har skrevet at Galtungs «virksomhet er så stor og så variert at det er vanskelig å tro at det kommer fra ett menneske». På 1950-tallet samarbeidet Galtung med filosofen Arne Næss. Artikkelen «The Structure of Foreign News», fra 1965 og skrevet sammen med Mari Holmboe Ruge, er en av hans ofte siterte arbeider.
Galtung er direktør for det internasjonale Transcend-nettverket for fred og utvikling, som han grunnla i 1993, og grunnlegger av Transcend-metoden. I 1987 ble han tildelt Right Livelihood Award. Han har virket som megler i blant annet Sri Lanka, Afghanistan, Nord-Kaukasus og Ecuador. I 2000 skrev han selvbiografien "Johan uten land" og mottok samme året Brageprisen i faglitteratur. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, og mottok den første av i alt ni æresdoktorgrader i 1975.
Galtung ble, sammen med (hovedsakelig) en rekke tidligere utenriksministre fra ulike land, invitert til konferansen «Conference of Foreign Ministers 1991-2001» i det tsjekkiske utenriksdepartementet 28. mai 2001. Konferansen markerte tiårsdagen for Sovjetunionens sammenbrudd.
Arbeid.
Galtung hevder i sitt teoretiske arbeid at konflikt kan oppstå på fire måter: innen en person eller mellom personer; mellom etniske grupper, kjønn, generasjoner eller klasser; mellom stater; og mellom sivilisasjoner eller flerstatlige regioner, slik som Den kalde krigen.
Galtung beskrev fenomenet og introduserte begrepet fredsbygging ("Peacebuilding"). Med dette søkte han å bidra til å fremme «fredsbyggende strukturer» som tok for seg røttene til konflikt, og som innebar «kapasitetsbygging» på lokalt nivå for å håndtere fred.
Galtung er særlig kjent for sitt arbeid med konseptet strukturell vold og distinksjonen mellom negativ og positiv fred.
Galtungs syn på USA som republikk og imperium.
Galtung beskriver USA som samtidig både en republikk og et imperium, et skille han ser som sentralt. USA er på den ene siden elsket for sine republikanske kvaliteter, men samtidig hatet av sine fiender i utlandet for det som oppfattes som landets militære aggresjon.
Blant de republikanske kvalitetene nevner Galtung «arbeidsmoral og dynamikk, produktivitet og kreativitet, frihetsideen, og en pionérånd», mens de imperiale egenskapene bl.a. er «aggressivitet, arroganse og vold, hykleri og selvrettferdighet, og kunnskapsløshet om andre kulturer og ekstrem materialisme».
I 1973 kritiserte Galtung USAs og vestens «strukturelle fascisme», som han brukte om landenes bruk av krigføring for å sikre råvare- og markedstilganger. Han uttalte at «such an economic system is called capitalism, and when it’s spread in this way to other countries it’s called imperialism».
Ifølge Galtung skaper «USA-imperiet» (som Galtung ser som den ene siden ved USA) «unbearable suffering and resentment». Galtung mener at «USA-imperiets» fall ikke vil bety «USA-republikkens» fall, men en frigjøring som kan lede til «a blossoming of the US Republic». Galtung har spådd at «USA-imperiet» (dvs. ikke USA som land) vil gå under rundt 2020.
Galtung har uttalt til Democracy Now at han elsker den amerikanske republikken, men hater det amerikanske imperiet.
Galtung i samfunnsdebatt.
Galtung er kjent som en frittalende samfunnsdebattant på den politiske venstresiden, og har ofte inntatt markante ståsteder som gjentatte ganger har blitt møtt med kritikk. Spesielt hans kritiske uttalelser om USA og Israel har vært omstridt i noen miljøer, og hans vurderinger av Sovjetunionen og venstreorienterte land som Cuba og (senere) Venezuela har møtt endel motstand.
Galtung har gjennom sin karriere argumentert for at det er likheter mellom USA og Sovjetunionen. Han har senere også sammenliknet EU med Sovjetunionen. I 2010 utga han samtaleboken "Hva var det du prøvde å få til" sammen med Arne Treholt, hvor han uttalte at «det skulle vært tusener av slike T-T, Titov-Treholt dialog-par».
I 2010 kritiserte han utdelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo for å være en støtteerklæring til en «amerikanisering» av Kina, og for ikke å ha noe med fred å gjøre. Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet kritiserte i den forbindelse Galtung for å «å løpe diktaturets ærend».
I september 2011 holdt han foredraget «Ti teser om 22. juli» på Blindern, som sammen med en påfølgende kommentar førte til kritiske reaksjoner på Galtungs omtale av konspirasjonsteoretisk tankegods og Sions vises protokoller. I kommentaren skrev Galtung: «Jeg lurer på hvor mange som har så sikre meninger om Sions Vises Protokoller som har lest dem? Det er umulig å gjøre det i dag uten å tenke på Goldman Sachs.» Professor i historie ved Universitetet i Bergen Christhard Hoffmann uttalte at det «ikke var tvil» om at Galtung «sprer antisemittiske påstander», hvilket Galtung avviste som «vås og vrøvl». Human-Etisk Forbund og Miljøpartiet De Grønne, som begge har tildelt Galtung utmerkelser, tok avstand fra Galtungs uttalelser. Saken vakte internasjonal oppmerksomhet etter at Galtung utdypet sitt syn på de aktuelle spørsmål i et intervju med "Haaretz". Redaktør i Transcend, Antonio C. S. Rosa, publiserte korrespondansen mellom Haaretz og Galtung og anklaget avisen for å ha fremstilt Galtungs svar på en feilaktig måte. Rhodes-stipendiaten og professoren Richard Rubenstein forsvarte Galtungs uttalelser som et forsøk på å bryte ned akademiske tabuer, men karakteriserte samtidig formuleringene som lite fintfølende.
Familie.
Galtungs far og farfar var begge leger. Han tilhører den yngre norske slekten Galtung, kjent siden 1519, som tidligere ble regnet som adelig, men hvor adelskapet senere er blitt ansett å ha falt bort på grunn av ulikebyrdige ekteskap i perioden 1670–1870 og som i samme periode levde i bondestand.
Johan Galtung var først gift med Ingrid Eide (tidligere Galtung), og senere med Fumiko Nishimura. Juristen og billedkunstneren Andreas Galtung er sønn av Galtung og Ingrid Eide og i 2004 gav far og sønn sammen ut barneboken "En flyveappelsin forteller".
Spådommer.
Johan Galtung har flere ganger kommet med spådommer om samfunn og samfunnsendringer. I 1980 spådde han at Berlinmuren ville falle innen 10 år, den falt i 1989.
Om Jugoslavia før folkemordet: «Men jeg tror at blodtørsten nærmer seg slutten. I Jugoslavia tror jeg løsningen ligger i å sende inn fredsbevarende FN-tropper, som må bli i en del år.»


Ontogenese.
Med ontogenese (fra gresk οντογένεση; sammensatt av ον "on" «vesen» og γέννηση "génnisi" «fødsel» eller «tilblivelse») forstås i alminnelighet historien til en enhets strukturelle endringer uten tap av dens organisasjon.
I videre biologisk forstand benyttes uttrykket de facto også om utviklingen fra befruktning til død, altså utover «genesen».


Hodeskade.
Hodeskade er en skade mot hodet som følge av ytre påvirkning, som eventuelt kan involvere hjernen. Hodeskader kan være av svært ulike alvorlighetsgrader, fra helt lette skader, ofte kalt hjernerystelse til alvorlige skader med kraniebrudd og ulike former for hjerneblødning som bør behandles av nevrokirurg. Terskelen bør være lav for å oppsøke lege ved hodeskader.
Forekomst.
Insidensen av sykehusinnleggelse som følge av hodeskader i Skandinavia er 200 per 100,000 per år (0.2% av befolkningen)
Dødeligheten av hodeskader er 5 per 100,000 i Nord-Amerika og 9 per 100,000 in Storbritannia.
Symptomer.
Vanlige symptomer ved små hodeskader er hodepine, kvalme, svimmelhet, nedsatt hukommelse og dårlig konsentrasjonsevne. Symptomer som kan tyde på alvorlig skade er økende eller sterk hodepine, gjentatte episoder med kvalme og brekninger, nedsatt bevissthet og forvirring.
Inndeling.
Leger anbefales å vurdere hodeskader inn i en av fire kategorier. Risikoen for alvorlig hodeskade som bør behandles er høyest i gruppene moderat og alvorlig.
Anbefalt håndtering.
I tillegg til denne inndelingen blir det tatt hensyn til at pasienter som har synlig skallebrudd, som har vært utsatt for et stort traume eller som behandles med antikoagulerende medisiner som marevan er spesielt utsatt for hjerneblødning.


Kari Sørby.
Kari Sørby (født 28. oktober 1938, død 28. september 1987) var en kjent nyhetsoppleser og journalist i NRK Dagsrevyen siden omkring 1970. Hun ledet de første Frokost-TV-sendingene i NRK på lørdag formiddager. I 1983 ga hun ut minnebok "På min måte. Fra et nær- og fjernsynt liv". Sørby døde av kreft.


Per Egil Hegge.
Per Egil Hegge (født 6. mars 1940 i Trondheim) er en norsk journalist og pressemann. Han har vært redaktør i "Aftenposten" og "A-magasinet", korrespondent i Washington, DC, (1977–1981 og 1988–1992), i London (én gang) og i Moskva (1969–1971). Hegge ble kastet ut av Sovjetunionen i 1971. Han er i dag blant annet kjent for sin faste språkspalte i "Aftenposten" og som en profilert kritiker av Språkrådet, der han selv har vært medlem. Han er aktiv i riksmålsbevegelsen, og er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
Biografi.
Hegge ble født i Trondheim. Hans foreldre var lærerne Ola og Mary Hegge. De møttes på lærerskolen, arbeidet først på Skatval og flyttet til Inderøy i 1941.
Han har examen artium fra Steinkjer offentlige landsgymnas i 1959. Hegge er cand. mag. fra Universitetet i Oslo med fagene russisk og engelsk mellomfag og statsvitenskap grunnfag. Han gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Til tross for at han har store kunnskaper i og interesse for det norske språk, har han ingen universitetsutdannelse i det.
I 1959 begynte han sin aviskarriere som journalist i Trønder-Avisa. Senere ble han journalistlærling i NTB. Fra 1962 og deretter i 43 år arbeidet han i "Aftenposten".
Han traff sin danske kone Birgit Wedege i 1961. I 1963 giftet de seg i London og sammen har de fått tre barn.
"Aftenposten".
Han begynte å jobbe i "Aftenposten" i 1962. I avisen virket han blant annet som reporter – særlig fra rettssaker –, kommentator, redaktør, bokanmelder og spaltist. Som utenrikskorrespondent hadde han to opphold i Washington D.C., ett i London og ett i Moskva. Han ble kastet ut av Sovjetunionen i 1971. I 1984 ble han også redaktør for fredagsbilaget "A-magasinet". 25. april 2005 pensjonerte Hegge seg, men skriver fortsatt sin daglige språkspalte i avisens morgenutgave.
Bibliografi.
Hegge har skrevet bøker om sovjetisk og amerikansk politikk, biografier om Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og kong Harald og om unionsoppløsningen i 1905. Han skrev boken "Og så må du ikke stille spørsmål" om sin kones møte med det norske medisinske miljøet da han ba om at hun ble behandlet for hypothyreose, for lavt stoffskifte. Han mener at de aller fleste legene er altfor tilbakeholdne med å behandle symptomer på denne sykdommen når den ikke gir laboratorieanalysesvar utenfor normalverdiene.
Han har ellers gitt ut en egen bok om språk, "Heng ham ikke vent til jeg kommer: en morsom bok om norsk språk og tegnsetting", og medvirket til flere andre.
Utmerkelser.
Per Egil Hegge ble i oktober 2003 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.


Dag Steinfeld.
Dag Steinfeld (født 14. mars 1955) er en norsk advokat bosatt i Bergen men med landsdekkende praksis som partner i advokatfirmaet Wikborg Rein. Han er bror av journalisten Hans-Wilhelm Steinfeld, og har siden 1988 hatt møterett for Høyesterett. For Høyesterett har han prosedert mer enn 20 saker, deriblant for Høyesteretts plenum. Steinfeld regnes som en typisk prosedyreadvokat med et meget bredt fagfelt som spenner fra sivilrett til straffesaker. Han er kjent for å ha ført mange saker med stor offentlig oppmerksomhet og interesse.
Fra 1997 til 2007 var Steinfeld styreformann ved Den Nationale Scene. I sin periode som styreformann tok han initiativet til å få brakt teaterets hovedsalong tilbake til sitt opprinnelige arkitektoniske uttrykk i jugendstil. Etter at teateret ble ødelagt ved et bombeangrep under annen verdenskrig, hadde okkupasjonsmakten raskt gjenreist salongen i en enkel funkisstil og tatt bygningen i flittig bruk. I årevis hadde teaterets venner prøvd å få restaurert salongen slik at den tidligere praktfulle scene kunne bli gjenreist i all sin opprinnelige storhet, noe som ikke hadde latt seg gjøre. Tanken ble tatt opp igjen i 1997, og i tilknytning til 150 års-jubileet for Det Norske Teater lyktes det i år 2000. I egenskap av styreformann ved Den Nationale Scene var Steinfeld på oppfordring fra statlige politiske myndigheter sterk delaktig i å få opprettet Den Nye Opera i Bergen, hvor han også var styremedlem i flere år. Steinfeld avla examen artium ved Langhaugen gymnas i 1974.


Samuel von Pufendorf.
Stikk av Samuel von Pufendorf
Samuel von Pufendorf (født 8. januar 1632 i Dorfchemnitz, Sachsen, død 26. oktober 1694 i Berlin) var en tysk jurist, naturrettsfilosof og historiker. Han studerte fra 1645 teologi i Leipzig, men slo snart over mot jusen, fra 1656 ved Friedrich-Schiller-Universität Jena. Her fokuserte han særlig på rettslærens etiske innhold. Snart fikk han derimot stilling som huslærer for den svenske arvingen, men ble en stund trukket til Holland og Heidelberg. Pufendorf fikk i 1668 et professorat ved Lunds universitet i Sverige, og fra 1677 en stilling i Stockholm. Fra disse lærestolene forfattet han noen av sine filosofiske hovedverk. I tillegg fikk han ansvar for historieprosjekter og embetsoppgaver direkte under den svenske kongen. De siste seks årene av sitt liv oppholdt han seg skiftevis i Tyskland og Sverige.
Pufendorf er blant de største tidlige tenkerne som innledte Opplysningstiden. For Pufendorff hvilte statssystemet på naturlige lover og tilbøyeligheter i mennesket – såkalt naturrett – og moralsk skille mellom rett og galt var viktig i statsstyret. Pufendorf utøvde stor innflytelse i sin samtid, sammen med sin hollandske samtidige Hugo Grotius. Disse to var 1600-tallets fremste retts- og moralfilosofer og var tidlige talsmenn for universelle moralske og naturlige lovmessigheter og menneskerettigheter. Sammen med den skotske moralfilosofen Francis Hutcheson utøvde Pufendorf og Grotius' naturrettslige tenking meget stor innflytelse på Adam Smith.
Som Hutcheson og Smith mente også Pufendorf at mennesket strebet etter sitt eget beste, men likevel er avhengig av andre for å klare seg. Mennesket er et sosialt vesen, og naturlovene angir hvordan mennesket skal opptre overfor andre i samfunnet. Sosiale og samfunnsbyggende handlinger er i overensstemmelse med naturloven, og den naturlige lov lar seg bare «genom förnuftets ljus utletas».
Pufendorf mente at naturloven er dypt rotfestet i alle mennesker, en tenking som Hutcheson også forfektet og som Adam Smith senere tilla visse menneskelige tilbøyeligheter til økonomisk atferd. Allerede Pufendorf mente at en rekke økonomiske relasjoner mellom mennesker fulgte naturens lover, slikt som kjøp, salg, lån, kollektiv finansiering, m.m.
Eksterne lenker.
Pufendorf, Samuel von
Pufendorf, Samuel von


Whippet.
Whippet er en engelsk mynde som på 1800-tallet ble en populær veddeløpshund blant den engelske arbeiderklassen, som ikke hadde økonomi til å holde greyhound.
Opprinnelse og alder.
Rasen er omtalt alt på 1600-tallet, men regnes ikke for å ha blitt etablert skikkelig før omkring midten av 1800-tallet. Den ble anerkjent som egen rase av American Kennel Club i 1888, men først i 1891 av The Kennel Club i Storbritannia.
Det finnes flere eksempler fra historien på små greyhoundlignende hunder, helt tilbake til romertiden, som hundene på statuen som ble funnet i ruinene av Pompeii. Rasen ble imidlertid egentlig skapt av nordengelske kullgruvearbeidere på 1700-tallet.
Opprinnelsen er ikke helt fastslått, men den antas å ha blitt krysset frem med bruk av småvokste greyhounder og 2-3 forskjellige langbente terrierraser. Senere fattet også den engelske overklassen interesse for denne lille hunden og krysset inn italiensk mynde, noe som ga den dagens form og fasong.
I England gikk den lenge under tilnavnet «"the poor man's race horse"», fordi arbeiderne der var like spillegale som overklassen, men de rådet ikke over de samme økonomiske ressurser. Greyhound var for kostbare, både å holde og å anskaffe. Den lille whippeten var langt rimeligere på alle måter, men allikevel nesten like rask som greyhound og derfor like velegnet til veddeløp.
Utseende, anatomi og fysikk.
Whippet er en liten, men kraftfull og høyreist hund med flotte proporsjoner og lange, muskuløse vakre linjer. Dens anatomiske eleganse og grasiøsitet utstråler en perfeksjonisme som utvilsomt bare få hunder kan sidestilles med. Pelsen er kort og glatt og kommer i mange farger og fargekombinasjoner. Hannene skal i følge standard være 47-51 cm i mankehøyde, og tispene 44-47 cm høye. I dag ligger mange whippets i øvre del eller noe over denne skalaen.
Bruksområde.
Hunden er opprinnelig avlet for hetsjakt på hare og annet småvilt, men ble tidlig den engelske arbeiderklassens «veddeløpshest». I dag er rasen først og fremst en god familiehund, selv om både hundeveddeløp og lure coursing er populært. I de senere år har rasen også vist seg ypperlig egnet som terapihund, spesielt i USA.
Lynne og væremåte.
Whippet er skapt for jakt og fart, men er normalt en svært rolig og harmonisk hund, som er både hengiven og barnekjær. Den kan være litt reservert overfor fremmede, og den liker ikke ståk og støy. Rasen har dessuten en praktisk størrelse. Dette er en meget renslig hund.
Annet.
Whippet er en svært sosial rase som trives dårlig alene hjemme. Pelsen børstes 1-2 ganger i uken med en myk børste.


Leif Juster.
Leif Juster ("Leif Normann Nilsen") (født 14. februar 1910 i Christiania, død 25. november 1995 i Bærum) var en norsk skuespiller, sanger, komiker og teatersjef.
Liv og arbeid.
Juster ble født i Sagveien 23D, tredje etasje. Hans far Just Nikolai Nilsen var formann på Sagene brannstasjon som lå inne i bakgården på Hjula Veverier. Juster var gift med Tullik, som også var hans sekretær og regnskapsfører. Ved starten av skuespillerkarrieren tok han navnet "Just-Nilsen", men ble tvunget til å bytte på slutten av 1930-tallet, og tok det konstruerte navnet "Juster".
Debut og elevtid.
Leif Juster debuterte i Victor Bernaus "Chat Noir høstrevy 1930", i rollen som Kong Haakon. Året etter ble han elev ved Oslo Nye Teater, hvor han fikk kontrakt etter elevtiden. Parallelt med elevskolen leste han privat hos Alfhild Stormoen. Etter å ha prøvespilt for Oslo Nye Teaters sjef Ingolf Schanche, fikk han rollen som 70 år gammel butler i "Teaterblod" i 1931. På rollelisten sto for øvrig kjente navn som Agnes Mowinckel, Bertha Ræstad og Lillebil Ibsen.
Tilbake til revyen.
I januar 1934 vendte han tilbake til Chat Noir i sangfarsen "George Washington jr." og "På asfalten",
før han ble med Victor Bernau til Scala Teater. I revyen "Det lysner litt" spilte han blant annet sammen med Jens Book-Jenssen. Hans virkelige gjennombrudd hos kritikerne kom i Chat Noir-revyen "Brøl Oslo" i 1936. Her deltok også framtidige store navn som Arvid Nilssen, Ernst Diesen og Kari Steen (senere Kari Diesen). Revyen skulle gå 267 ganger før den ble tatt av plakaten. I 1937 hadde han en fremtredende posisjon i ensemblet som spilte åpningsforestillingen "Opp med teppet" i Chat Noirs nye teaterbygning i Klingenberggaten. En forkortet versjon av forestillingen ("Teppet er oppe") ble spilt sommeren og høsten 1937, med enkelte av de samme skuespillerne, blant annet Juster. Senere ble det den musikalske revyen "Si det i toner" og storsuksessen "Sol i Høiden", som gikk 150 ganger våren 1938. I 1939 deltok Juster i teatrets versjon av operetten "Dollarprinsessen". I "Norrønafolket vil fare", senere samme år, var han sinna mann og dum konstabel. I "Tenk på noe annet", med premiere i januar 1940, opptrådte han med glansnummeret "Swing-dilla". Justers siste Chat Noir-revy på mange år ble "Orfeus i undergrunnen", høsten 1940.
På siste halvdel av 30-tallet spilte han ofte den lange og rare i trespann med de korte og runde kollegene Einar Rose og Victor Bernau. Samarbeidet med Ernst Diesen slo godt an blant publikum, og duoen gikk under navnet "Just og Dust".
Juster hadde en del sangnummer i revyene, men spilte oftest endimensjonale karakterer som var dumme eller sinna.
Teaterstreik og Grini-opphold.
Våren 1941 ble norske skuespillere tatt ut i streik, i protest mot at kolleger ble presset til å fremføre nazistisk propaganda på radio. De som nektet å fremføre nazistenes materiale, mistet retten til å opptre på enhver scene i landet. Streiken varte i fem uker. Juster var skuespillernes tillitsmann på Chat Noir, og en av dem som ble fengslet på Grini fangeleir i Bærum. Skuespillernes krav ble akseptert, og tillitsmennene slapp ut igjen i juli 1942.
Edderkoppen teater.
I 1941 ble han oppfordret av Henry Gleditsch om ta over som direktør for Søilen Teater. Gleditsch hadde takket ja til sjefsposten ved Trøndelag Teater. Juster overtok teatret i januar 1942, og døpte det om til Edderkoppen teater. Juster ble nå teaterdirektør, regissør og skuespiller på det som skulle være et revy- og operetteteater. Første revy ble "Saker og ting" høsten 1942. Flere av tidens mest populære revynavn ble tilknyttet Edderkoppen, blant annet Ernst Diesen, Kari Diesen, Arve Opsahl og Rolf Just Nilsen. Senere kom andre revyartister til som Lalla Carlsen, Dan Fosse, Willie Hoel og Arvid Nilssen. Leif Juster knyttet også til seg en rekke navn som var kjent fra seriøse roller, blant andre Liv Dommersnes, Henki Kolstad, Tor Stokke, Inger Marie Andersen og Frank Robert.
I 1945 flyttet teatret fra Keysers gate til dagens lokaler på St. Olavs plass. En av de største suksessene i norsk teaterhistorie hadde premiere i 1950, da Arne Svendsen og Bias Bernhofts farse "Bare jatt me'n" ble urfremført. Nærmere 800 forestillinger senere ble farsen omskrevet og filmatisert som klassikeren "Fjols til fjells".
Tung gjeld førte til nedleggelsen i 1967. Lokalene ble overtatt av Einar Schankes og senere Tom Sterris ABC-teatret. På 2000-tallet ble et nytt Edderkoppen teater etablert på samme sted, og huset er fremdeles arena for revyforestillinger.
Oslo Nye og pensjonalder.
Etter at Edderkoppen ble nedlagt, ble Juster engasjert av Oslo Nye Teaters nye sjef Toralv Maurstad, som samlet de beste humorkreftene i landet til sitt nye ensemble. Stakan i Dario Fo-stykket "Erkeengler jukser ikke" var hans første oppgave på Oslo Nye, senere ble det flere roller i lavmælte komedier. Etter pensjonsavgang i 1980 var han frilanser, men stadig tilknyttet teatret. I 1981 hadde han stor suksess sammen med Wenche Foss i den mollstemte "Sensommer". Han gjorde sin siste rolle på Oslo Nye i 1987. På 1980-tallet vendte han flere ganger tilbake til Chat Noir, hvor han deltok i revyer i regi av Dag Frøland og Einar Schanke.
Kjente nummer.
Flere sketsjer og sanger fra Leif Justers karriere er blitt klassikere i norsk revytradisjon. Dette gjelder blant annet den kjente revymonologen «Mot normalt» fra 1954, skrevet av Fridtjof Granli, hvor Juster harsellerte over værmeldingen og udødeliggjorde normalbegrepet for en hel generasjon nordmenn. I tospann med Ernst Diesen parodierte han norsk språkstrid og samnorsk på 1950-tallet i "Skolesketsjen", Juster og Einar Rose gjorde senere "Prammen og madammen" i 1964. "Gerhardsen"-sketsjen, skrevet av Dag Frøland, hvor Juster reflekterer over hvordan humor har forandret seg, vakte stor jubel i Chat Noir-revyen "Sånn er det blitt" i 1971.
Radio og fjernsyn.
Leif Juster var en hyppig brukt gjest i underholdningsprogrammer på radio og fjernsyn, og mange hans mest kjente nummer er tatt vare på for ettertiden. Sketsjene om "Prammen og madammen" og "Mot norrmalt" dukker fremdeles opp i kavalkader og arkivprogrammer. Hans 70-årsdag i 1980 ble feiret med en stor festforestilling, sendt på NRK Fjernsynet. På denne forestillingen gjorde Kari Diesen sitt store comeback i rampelyset etter mange år med personlige problemer, og Justers nevø Rolf Just Nilsen gjorde en av sine siste opptredener i fjernsynet før han døde.
Filmskuespilleren.
"Den forsvundne pølsemaker", "Fjols til fjells", "Bustenskjold", "Bussen", "Freske fraspark", "Mannen som ikke kunne le", "Balladen om mestertyven Ole Høiland", "Flåklypa Grand Prix" og "Bryllupsfesten".
Leif Justers siste opptreden på film var som bitter sykehjemspasient i den norske kortfilmen "Jakobsen" (1993).
Leif Justers ærespris.
Juster innstiftet Leif Justers ærespris, som deles ut årlig til markante personer innen norsk revy. Prisen overrekkes på Justers fødselsdag 14. februar. Blant prisvinnerne er Sølvi Wang, Arve Opsahl, Elisabeth Granneman og Øystein Sunde.
Diskografi.
Listen er ikke kronologisk, men satt opp alfabetisk
Alle innspillinger med Leif Juster er samlet på albumet "Leif Juster – Den få'kke du!", utgitt på Normann Records AS


Skotsk hjortehund.
Skotsk hjortehund er en gammel mynderase med nære familiebånd til irsk ulvehund og greyhound. Den kommer opprinnelig fra Skottland og regnes av mange for å være en av verdens beste familiehunder, fordi den skal være tolerant.
Opprinnelse og alder.
Hjortehunden er en meget stor hund, bare overgått i størrelse blant myndene av irsk ulvehund. Rasen har spesielt vært benyttet til hetsjakt på hjort og elg, men da skytevåpnene gjorde sitt inntog fikk man mindre bruk for denne staute hunden, og rasen holdt på å dø ut. Til sist var det bare noen ganske få skotske høylandsklaner som drev et begrenset oppdrett av rasen. I første halvdel av 1800-tallet ble rasen heldigvis reddet for ettertiden, av Archbold og Duncan McNeil. De krysset inn andre, liknende hunder. Den første rasestandarden ble publisert i 1892.
Hvor gammel rasen er vet ingen, men mange mener at opprinnelsen må være greyhound. Den skal først ha blitt introdusert på de britiske øyene omkring år 200 f. Kr. Noen mener de ble bragt dit av fønikerne, andre av kelterne. I løpet av de første århundrene e. Kr. har rasen trolig blitt formet av folk i det skotske høylandet, for i skriftlige kilder blir de først omtalt som skotske høylandshunder og "store greyhounder med rufset pels". Man tror at den opprinnelige irske ulvehunden ble krysset inn på denne tiden, og trolig fikk rasen sin utforming før vikingtiden satte inn. Dette er imidlertid kun en teori, siden skriftlige kildemateriale om disse hundene er svært sparsomme fra denne tidsepoken.
Utseende, anatomi og fysikk.
Hjortehunden skal ligne en strihåret greyhound, men være større og ha kraftigere beinstamme. Den skal vise en kombinasjon av fart, styrke og utholdenhet, men også mild verdighet. Pelsen er grå. Hannhunder skal være minst 76 cm i mankehøyde, og tispene minst 71 cm.
Bruksområde.
Disse hundene var opprinnelig avlet for hetsjakt på hjort (dåhjort) og elg, men har også vært benyttet til jakt på annet vilt. I dag er den skotske hjortehunden en populær selskapshund, men den brukes ikke lenger i særlig grad som jakthund. Dette skyldes at jaktformen nå er forbudt i de fleste vestlige land.
Lynne og væremåte.
Hjortehunden regnes som en flott familiehund. Det sies at kun en håndfull andre raser kan måle seg med denne hunden hva omgang med barn gjelder. Den skal være utrolig snill og spesielt tolerant overfor barn, men man må naturligvis aldri glemme at den er et rovpattedyr. Den er nøysom i kosten og tar utrolig nok liten plass, fordi den har en svært rolig framferd både innendørs og utendørs. Dersom muligheten byr seg, er den allikevel svært rask og spenstig – en typisk mynde på alle måter. Den har fortsatt en god del jaktinstinkt i seg, så man bør være varsom omkring andre dyr.
Annet.
På grunn av rasens store proporsjoner og anatomi er den kjent for lett å få magedreining om man ikke tar nødvendige forholdsregler. Den trenger et sunt og næringsrikt kosthold. Den bør få minimum to måltider for dagen, gjerne tre om det er mulig. Trening og anstrengelser må ikke skje tett opp til måltidene.


Enevald Flåten.
Enevald Flåten (født 20. juli 1952) er en norsk pastor og grunnleggeren av frimenigheten Levende Ord i Bergen. Forsamlingen skiftet navn til Credokirken i 2009.
Forkynnergjerning.
Enevald Flåten kommer opprinnelig fra Vigrestad på Jæren, der han blant annet startet Jæren kristne senter på Nærbø i Hå kommune i 1987, inspirert av Ulf Ekman i den svenske trosbevegelsen og Livets Ord i Uppsala. Menigheten etablerte en kristen grunnskole på Nærbø i 1990. I 1992 flyttet Flåten skolen og virksomheten til Bergen og etablerte trosmenigheten Levende Ord der. Selv forteller han om et kall fra Gud han opplevde under et bønnemøte på Livets Ord i Sverige, der han lå på sitt ansikt for Gud da han hørte en stemme som sa: «Flytt til Bergen!». Ulf Ekman forklarte at dette var fra Gud, og dermed var Levende Ord en realitet. Levende Ord har siden vært en inspirasjon for mange menigheter rundt om i Bergen og Norge.
Flåten har markert seg som en sterk leder og engasjert forkynner i Norge og utlandet. Flere av talene hans er gitt ut som bøker, blant andre "Nåde", "En familie etter Guds hjerte" og "En menighet etter Guds hjerte". Etter langvarig uenighet i menigheten gikk Flåten, våren 2006, ut i permisjon. I mars 2007 ble Flåten oppsagt etter at man var kommet frem til en enighet om sluttpakken. Noen år etter konflikten kom det dog fram et annet bilde av Enevald Flåten. I et "videointervju" med det tidligere medlemmet og bloggeren Andréas Glandberger taler han ut om det som har hendt.
Enevald Flåten har også fått kritikk utenfra for sine uttalelser om blant annet likestilling og homofili.
Da Enevald Flåten sluttet som pastor i Levende Ord i Bergen, flyttet han til Fevik der han ble medlem av Skjærgårdskirka, som var grunnlagt av medarbeideren Glenn Rasmussen.Både Flåten og Rasmussen meldte seg imidlertid ut i 2008.Kirken skiftet samtidig navn til Fevik Misjonskirke.


Vaghari hound.
Vaghari tilhører de indiske myndene og er mellomstor av vekst. Rasen holdes vesentlig av nomadene i Saurashtradistriktet i Gujarat.
Opprinnelse og alder.
Den opprinnelige hunden er dessverre sannsynligvis utdødd. Den fikk sitt navn etter et indisk stammefolk. I India mener mange at stamfedrene til denne hunden må ha kommet dit før muslimene, viss hunder nok har influert på de fleste av dagens indiske myndertyper.
Rasen skal ha oppstått i Saurashtra-området i det vestre India for mange hundre år siden, men dagens hunder er ikke identiske med den opprinnelige hunden. De er snarere å forstå som lokale krysninger som har overlevd.
Noen hevder også at vaghari og banjara egentlig er varianter av samme hund, men de er svært forskjellig å se til og det eksisterer ingen dokumentasjon som kan bekrefte dette. Geografisk er det imidlertid sannsynlig at de er beslektet.
Utseende, anatomi og fysikk.
Vaghari er liten av vekst, men sies å være en tøff rase. Den er ca 54 cm høy og har kort og glatt pels.
Bruksområde.
Vaghari jakter best i flokk og er avlet for hetsjakt på småvilt. Rasen skal være tøff, og det fortelles at flokker av disse hundene kan nedlegge en ulv. De skal også flere ganger har drept leoparder som har angrepet buskapen til nomadene. De er dessuten ypperlige vakhunder.
Lynne og væremåte.
Nomadene regner hundene som nære frender og behandler dem som fullverdige medlemmer av stammen. De regnes som sky og vaktsomme overfor fremmede, men hengivne og tillitsfulle overfor folk de kjenner og stoler på.
Annet.
Rasen skal ikke ha vært importert til Europa og anerkjennes heller ikke som egen rase.


Sindh.
Sindh er en nordindisk myndetype som trolig er utdødd i sin opprinnelige form, men som fortsatt eksisterer i navnet. Den skal opprinnelig ha kommet fra ørkenstrøkene rundt Rajasthan. Den er stor til mynde å være, og skal være ganske populær i visse strøk.
Opprinnelse og alder.
Sindh eksisterer fortsatt i navnet, men er utdødd i sin opprinnelige form. Dagens hund er snarere en lokal krysning mellom flere raser der den opprinnelige hunden inngår som en av flere blodslinjer. Den er fortsatt populær i det nordlige India.
Utseende, anatomi og fysikk.
Sindh blir omkring omkring 75-78 cm i mankehøyde og kan veie opp mot 50 kilo fortelles det.
Bruksområde.
Rasen er opprinnelig avlet for hetsjakt på villsvin og antilope, men brukes også til jakt på sjakal og indisk ulv. Den vokter dessuten buskapen og er kjent blant nomadene som en god vakthund.
Lynne og væremåte.
Den er sky og voktsom overfor fremmede, men hengiven og lojal mot de den regner som endel av flokken.
Annet.
Rasen har ikke vært eksportert til Europa.


Bølgelengde.
Bølgelengden i en sinuskurve tilsvarer avstanden mellom to bølgetopper.
Bølgelengde er et avstanden mellom to bølger i en gitt periode. Enkelt forklart er det snakk om lengden på den rette linjen mellom to bølgetopper, men bølgelengden kan like gjerne måles på et hvilket som helst annet punkt på en bølge, da med samme resultat.
Bølgelengden angis ofte med den greske bokstaven lambda, λ.
Bølgelengden "λ" har et inverst forhold til frekvensen "f", antall bølgetopper som passerer et gitt punkt per tidsenhet, ved at bølgelengden er lik hastigheten til bølgen dividert med frekvensen. For elektromagnetiske bølger i vakuum er hastigheten til bølgen lik lyshastigheten, mens farten på lyd i luft er lik lydhastigheten. Forholdet mellom bølgelengde og frekvens er gitt som
Når lydbølger eller elektromagnetiske bølger entrer et medium, blir bølgelengden redusert med en faktor som tilsvarer mediets refraksjon "n", men frekvensen er uendret. Bølgelengden i mediet er gitt ved
der "λ" er bølgelengden i mediet, mens λ0 er bølgens bølgelengde i vakuum.
Bølgelengder for elektromagnetisk stråling er vanligvis oppgitt ved vakuumbølgelengden, uavhengig av hvilket medium de passerer.
Louis-Victor de Broglie oppdaget at alle partikler med bevegelsesmengde har en bølgelengde, kalt "de Broglie-bølgelengden". For en relativistisk partikkel er denne bølgelengden gitt ved
Jo større energi, jo større frekvens og kortere bølgelengde. Tar en i betraktning forholdet mellom bølgelengde og frekvens, ser en at korte bølgelengder bærer mer energi enn lange.


Niagarafallene.
American Falls i New York i USA
Kanadisk Horseshoe falls i Ontario i Canada, det største av Niagarafallene
Niagarafallene ("Niagara", indiansk, «vannets torden») er en gruppe på tre fosser i Niagaraelven som renner mellom Eriesjøen og Ontariosjøen. Fallene fører 5720 kubikkmeter vann per sekund, nesten seks ganger mer enn Viktoriafallene, og ligger på grensen mellom provinsen Ontario, Canada og delstaten New York, USA. Fossene er ikke eksepsjonelt høye, men ekstremt brede og de suverent mest vannførende i Nord-Amerika.
De tre fossene er Canadian Horseshoe falls, også kjent som "Canadian falls", er 792 m bredt og 52 meter høyt og fører 94% av vannet gjennom fallene og er i Canada, ikke i USA. Mer østlige American falls er nest størst 323 meter bredt og har bare 21 meter fritt fall – det treffer en haug med stein som ble avsatt etter et stort steinskred i 1954. Bridal Veil Falls ligger like vest for American falls og er nærmest ubetydelig i forhold og er i USA ikke i Canada.
Skip kan passere fallene ved hjelp av Welland Canal i Canada.
Fossene er regulerte og en stor del av vannføringen går til produksjon av vannkraft. Canada og USA inngikk i den forbindelse i 1929 en avtale om bevaring av fallene.
Kraftig erosjon, 0,6 til 3 meter per år, flytter fallene stadig lenger sørover, mot Eriesjøen. Historisk gjennomsnitt har vært 90 cm årlig erosjon, mens dagens erosjonshastighet er ca 30 cm per år. Bruk av vann til kraftproduksjon og enkelte andre tiltak har det siste århundret i stor grad redusert erosjonen, men siden bunnen av fallene ligger lavere enn bunnen av Eriesjøen, vil erosjonen før eller senere føre til at mesteparten av sjøen blir tømt for vann.


Under Dusken.
Under Dusken er en avis for studenter i Trondheim, hovedsakelig ved NTNU (tidligere NTH). Den har kommet ut siden 1914, og er den eldste nålevende studentavisen i Skandinavia. Under Dusken har ingen lønnede ansatte, men produseres i sin helhet på frivillig basis av omtrent 70 studenter. Avisen gis ut 16 ganger årlig (annenhver tirsdag i semesteret) i et opplag på 7000 eksemplarer.
Under Dusken er eid av Studentersamfundet i Trondhjem og Studentsamskipnaden i Trondheim gjennom selskapet Mediastud AS. Avisen har kontorer i Studentersamfundet og i Lucas-bygget i Vollabakken. Her finner man også byens andre studentmedier, Student-TV og Radio Revolt. Ansvarlig redaktør i Under Dusken velges av styret i Mediastud.
Lesere.
En av fire studenter i Trondheim leser hvert eneste nummer av Under Dusken.
Økonomi.
Under Dusken finansieres dels av støtte fra Samskipnaden og Samfundet, dels via annonsesalg. Det overordnede ansvaret ligger hos eieren, Mediastud AS. Daglig leder er økonomisk ansvarlig internt i Mediastud.
I motsetning til hos mange andre gjenger og foreninger ved Studentersamfundet i Trondhjem, er Under Duskens økonomi uavhengig av Samfundets overordnede økonomi, kun tilknyttet med et indeksjustert årlig tilskudd fra Samfundets UKE-fond. Derimot er Under Dusken en del av Mediastuds økonomi, i praksis som en selvstyrt avdeling i aksjeselskapet. Mediastuds forskrifter tilsier at de daglige lederne for hver av de tre studentmediene, dvs. gjengsjefene, har det formelle økonomiske ansvaret for sin enhet. Øverste økonomiske ansvar for Under Dusken og de andre to mediene ligger hos Mediastuds administrerende direktør.
Historikk.
"Under Duskens" historie kan deles i tre hovedperioder.
1914–1970.
Første prøvenummer kom ut 12. desember 1914, med ambisjon om å være et tidsskrift for studenter i Norden. I praksis ble imidlertid studenter og akademikere ved Norges tekniske høgskole (NTH) relativt raskt hovedmålgruppen. Fra starten av levde "Under Dusken" av salgs- og annonseinntekter. Den formelle tilknytningen til Studentersamfundet ble etablert på 20-tallet.
I denne første perioden var "Under Dusken" i stor grad et tidsskrift med almenpolitiske essays og debattinnlegg, hvor tradisjoner, stilsikkerhet og formuleringsevne sto i høysetet. Driften var preget av kontinuitet. Et eksempel på dette er at det grafiske uttrykket besto nesten uforandret i over 50 år.
"Under Duskens" største personlighet – Ole Peder Arvesen – var aktiv i denne perioden. Han var redaktør hele fire ganger, og støttet opp om studentavisens drift i nesten 50 år. Karakteristisk for denne perioden er utmerkelsen «Under Duskens penn», som ble utdelt til beste studentbidrag i to klasser: tekst og tegning. Prisen ble delt ut av en forsamling av tidligere prisvinnere («Pennefedrene») under ledelse av Arvesen. Odd Einar Dørum var blant redaktørene i denne perioden. Han tiltrådte vervet høsten 1964. En annen redaktør var Arnulf Kolstad. Han var redaktør i tre sammenhengende semestre og fikk også «Under Duskens penn».
1970–1989.
I 1970 la "Under Dusken" om fra boktrykk til offset. Avisen fikk økonomisk støtte fra Studentsamskipnaden, og ble delt ut gratis på lærestedene. Da ble det journalistiske innholdet i større grad nyhetspreget, og hentet stoff fra studenthverdagen og studentpolitikken.
Studentopprøret nådde etterhvert redaksjonslokalene, og Under Dusken ble på 70- og 80-tallet sett på som et middel i studentenes politiske kamp. I de fleste årene i denne perioden var det ulike venstreside-grupperinger (Raud Front, Sosialistisk Front, Grønt Gras, Venstrevind) som vant redaktørvalgene. Mellom Gunnar Gjengset i 1971 og Asbjørn Bonvik i 1986 var det ingen konservative redaktører.
Ordningen med politiske redaktørvalg var ikke uproblematisk. Innføring av data i avisproduksjonen på slutten av 80-tallet la grunnlaget for at både den tekniske og den journalistiske kvaliteten økte. Dette stilte større krav til kompetanse i redaksjonen. Leserne av "Under Dusken" opplevde etter hvert at valg som førte til at hele den sittende redaksjonen gikk av ga negative konsekvenser for kvaliteten.
1990–idag.
Valget i 1989, da Jon Øyvind Eriksen og Anne Cathrine Haugdahl fra Venstrevind ble valgt som redaktører, innledet en ny stabil periode hvor kontinuiteten kom tilbake. Det nye redaksjonelle konseptet bygget på kritisk journalistikk med studenthverdagen i fokus.
Dagens redaksjon følger en uavbrutt linje fra høsten 1989, selv om den politiske tilhørigheten er blitt borte på vegen. Det redaksjonelle konseptet fra 1989 er videreutviklet slik at "Under Dusken" i dag fremstår som et nyhetsorientert studenttidsskrift med omfattende bruk av fargefotos. Redaksjonen har de senere år rekruttert en rekke journalister til både aviser og etermedier, og utgjør pr. i dag et viktig tilskudd til Norges journalistutdanning.
Ansvarlig redaktør per januar 2012 er Erland Årstøl.
Redaktører.
. Etter 1985 er Under Duskens arkiv benyttet.
Programvareutvilking.
Under Dusken har siden midten av 90-tallet hatt en egen dataavdeling som har drevet med drift og programvareutvikling. Dataavdelingen har utviklet to innholdshåndteringssystemer(CMS), Aranea og Pegadi.
Pegadi.
Pegadi er skrevet i java og ble startet i 1999. Systemet fungerer som et skriveprogram med notatfelt og gir redaktørene muligheten til å se hvor mye som er skrevet på hver enktelt artikkel.
Aranea.
Aranea er skrevet i java og bruker teknologier som JPA, Spring og Velocity. Det er dette systemet som ligger bak avisens nettside.
Spitposten.
Under Duskens siste dobbeltside inneholder opprinnelig avisens sportsseksjon. Denne forsvinner imidlertid på mystisk vis under trykking hos Trykkpartner Grytting og kommer i hyllene som det mysende magasinet Spitposten. Spitposten myser kritisk på Samfundets og samfunnets tilstand, og er spesielt kritiske til det såkalte "manns"koret Pirum. Dette har de alltid vært. Spitposten omtaler konsekvent bilaget Under Dusken for Drittblekka eller Fitteblekka, og Spitdvergen setter sin ære i å være først ute med det siste av ufinheter om studentpolitikken.
Spitposten på nett oppsto for første gang i 1998 og er etter et lite tiårs opphold en meget velfungerende redaksjon bestående av kortvokste sinte menn med skjegg.
Det anses som en stor ære blant Trondheims studentpolitikere og andre celebre studenter å bli harselert med i Spitposten.


Kent (band).
Kent er et rockeband fra Eskilstuna i Sverige. Bandet ble startet i 1990 under navnet "Jones och Giftet", men skiftet navn til "Havsänglar" i 1992 og til Kent året etter. I 1995 kom debutalbumet "Kent". Etter suksessen med albumet "Vapen & ammunition" passerte Kent i 2003 1,5 millioner solgte album, og var trolig Nordens mest populære rockeband.
Begynnelsen i 1990.
Kent ble grunnlagt i 1990 da Joakim Berg, Martin Sköld, Markus Mustonen, Sami Sirviö og Thomas Bergqvist dannet bandet "Jones & Giftet". Bandet spilte noen konserter det samme året, mest i Stockholm. Det var ikke før etter bandets deltakelse og seier i den prestisjefullee rockekonkurransen, "Cult 91" i Eskilstuna, at karrieren begynte få fart.
I 1992 skiftet gruppen navn til "Havsänglar" samtidig som Thomas Bergqvist sluttet og ble erstattet med Martin Roos. Bandet fikk stadig flere spillejobber, men de ble ikke særlig kjent utenfor lokalområdet. Bandet skiftet navn for tredje og siste gang til "kent" (med liten k) i 1993, etter et forslag fra Joakim Bergs yngre bror Adam Berg. I 1994 fikk bandet endelig napp hos et plateselskap da de ble kjent med Peter Ejheden. Han hadde akkurat begynt i BMG og skaffet dem platekontrakt med selskapet i juni samme år.
Våren 1995 ga Kent ut sitt debutalbumet «Kent» og fikk suksess fra første stund med singler som «När det blåser på månen» og «Frank». Bandet traff en nerve hos det svenske folket som senere også ble merkbart i det øvrige Norden. Joakim Berg viste seg å være i stand til å skrive tekster om inderlig kjærlighet, paranoide og delvis filosofiske tekster. Sammen med bandets tunge og rockete uttrykk ble det den Kent-stilen som bandet ble assosiert med.
Samme år som debutalbumet ble sluppet vant bandet en Grammyspris for beste album. På akkurat det tidspunkt da Kent begynte å bygge seg opp valgte Martin Roos å slutte i bandet. Han ønsket å konsentre seg om jobben i Sony Music. Han ble erstattet av Harri Mänty og nøyaktig et år etter debuten slapp bandet plate nummer to, «Verkligen» (1996). Plata hadde sangene «Kräm (så nära får ingen gå)» og «Gravitation». Også dette albumet fikk en viss suksess og ble belønnet med to Grammypriser for beste produsent, Nille Perned, og beste musikkvideo, «Gravitation», laget av Adam Berg.
Tredje album.
Til deres tredje album «Isola» (som betyr øy på italiensk) valgte Kent å bryte samarbeidet med produsent Nille Perned til fordel for produsent Zed Nagrano. Nagrano ga bandet en mer utpreget synthesiserlyd. Det gjorde Kent mer ulikt andre svenske band denne tiden. Med hiten «Om du var här» ble bandet kjent over hele Skandinavia og albumet «Isola» solgte til gull. I tillegg til platina, fikk bandet to Grammypriser og tre Rockbjörnar.
Samme år gjennomførte Kent sin første Skandinaviaturné der bandet gjennomførte 50 konserter og begynte på sin første Europaturné. De gjorde en nyinnspilling av «Isola» og denne gangen med engelske tekster. Suksessen fortsatte med «Hagnesta Hill» (1999), oppkalt etter deres øvingslokaler i Eskilstuna, som kom ut i både en svensk og en engelsk versjon. Dette albumet besto av blant annet av sangene «Musik non stop» og «En himmelsk drog». Samme år reiste bandet på sitt første turné i USA samme med The Cardigans og fikk middels gode tilbakemeldinger på deres engelske musikk.
Plater på løpende bånd.
Året 2000 ble et hektisk år for bandet med mange konserter. Bandet gjennomførte en turné i Norden sammen med The Ark og deretter en ny turné i Europa for å gjøre reklame for den engelske utgaven «Hagnesta Hill». I tillegg slapp de ut samlealbumet «B-sidor 95-00» (2000) med sanger fra perioden 1995 til 2000. Sangene på dette albumet hadde tidligere kun blitt utgitt på singel-EP-er og samlealbumet «För Amnesty». For første gang siden tiden før de debuterte møte Kent motstand. De engelske platene solgte ikke like bra som de svenske, noe som skyldte at de engelske tekstene først og fremst direkte oversatt fra de svenske tekstene og virket mer komiske enn inderlig. Dette skjønte Joakim Berg og de ga opp å bli lansert i utenfor Norden.
Perioden fram mot 2002 var rolig. I 2001 gjennomførte Kent kun en eneste konsert på sommeren under Hultsfredsfestivalen. Senere samme høst reiste de ned til København hvor de begynte innspillingen av deres neste album. Et halvt år senere, april 2002, slipper de ut «Vapen & ammunition» som besto sangene «Dom andra» og «Kärleken väntar».
«Vapen & ammunition» fikk raskt en trippelplatina og gikk inn på albumlisten med en gang i Sverige. For albumet fikk de også syv Grammypriser (blant annet "Årets låt" («Dom andra») og "Årets tekstforfatter" (Joakim Berg)), to Rockbjörnar og to P3-gold-pris). Albumet representerte en ny retning i Kents musikkutvikling, som kan spores tilbake til bandets to nyeste singler i «B-sidor 95-00» («Chans» og «Spökstad»). Bandet hadde fått inn mer melodisk pop inn i deres musikk.
Flere slagere.
Etter 6. juni 2003 og deres da siste konsert ble det stille rundt bandet helt til i 2004. Da ble det meldt om at bandet var i ferd med å lage et enda mer deprimerende album og som skulle slippes i mars 2005. Resultat ble albumet «Du & jag döden» som innholdt hitene «Max 500», «Palace & Main» og «Den Döda Vinkeln». Etter sin Sverige-, Norge- og Finlandsturné og Roskildefestival-konserten i Danmark, arbeidet de sammen med deres tidligere produsent Nille Perned med EP-en «The Hjärta & smärta» som de slapp ut i november 2005 og som inneholdt hiten «Dom Som Försvann». Noen dager tidligere, under Nordic Music Awards, vant bandet prisen «Beste Nordiske Artist».
I 2006 ga Kent ut singelen «Nålens öga», som er et støtteprosjekt for den svenske organisasjonen "Redd barna". I tillegg har de laget melodisnutter til Redd barnas dokumentarserie på svensk TV4, «Det handlar om ett barn».
I 2006/2007 jobbet Kent med sitt syvende svenske album sammen med produsent Jon Schumann. I forbindelse med planleggingen av dette albumet besluttet gitarist Harri Mänty å forlate bandet. Som grunn oppga han manglende motivasjon. Beslutningen ble kunngjort 9. januar 2007.
I oktober 2007 ga bandet ut Tillbaka till samtiden, et album med større preg av synthesize enn det tidligere gitardominerte musikkbildet.
To år senere, i oktober 2009, slapp Kent singelen Töntarna, fra albumet Röd som ble lansert i november 2009. Röd har et enda større preg av synthesize enn tidligere album.


Eyvind Skeie.
Eyvind Skeie taler under Kirkemøtet 2008
Eyvind Skeie (født 5. november 1947) er en norsk prest og forfatter.
Biografi.
Skeie er etter examen artium ved Bergen Katedralskole i 1967, utdannet teolog fra Menighetsfakultetet og ble ordinert i 1974. Han var kapellan i Grønnåsen menighet i Tromsø fra 1975 til 1980, så ansatt i Oslo Indremisjon (som nå heter Kirkens Bymisjon) og deretter kapellan i Oslo Domkirke fra 1984 til 1985. Han har siden da arbeidet som forfatter, salmedikter og foredragsholder. Gjennom sin kones søster er han svoger med den tidligere statsministeren Kjell Magne Bondevik. Hans far, Arne Skeie, var også prest og salmedikter.
Produksjon.
Han har skrevet flere barneprogrammer for NRK, blant annet "Portveien 2", "Sesam Stasjon", fagbøker, diktbøker og fortellinger for barn og voksne. Han har også arbeidet en del med internasjonalt arbeid, for eksempel i Aserbajdsjan. I sin bok "Jesu syv fødsler" lar forfatteren og teologen Eyvind Skeie den kristne tro og tradisjon være i dialog med en fromhet av østlig type. Denne boken skapte en del debatt og berører spørsmål som sjelden er blitt tatt opp fra kristent hold. Eyvind Skeie har registrert omkring 1500 sanger og salmer i TONO. Han har også hatt tillitsverv i opphavsrettslige organisasjoner.
Eyvind Skeie utgav høsten 2007 "316 salmer og sanger", en salmebok hvor alle tekster er signert Eyvind Skeie. Dette er en unik hendelse i norsk salmehistorie. Til en del av tekstene har Skeie også laget melodier, ellers er mange komponister involvert. "316 salmer og sanger" er både en dokumentasjon, kildesamling og bruksbok.
Hans mest kjente sang er "En stjerne skinner i natt" som er skrevet sammen med Tore W. Aas, og som er innspilt av blant andre Oslo Gospel Choir og Carola Häggkvist. Sammen med Sigvald Tveit har Skeie skrevet kantaten "Visst skal våren komme", som også inneholder mange kjente sanger. Sangen "Tenn lys" (musikk av Sigvald Tveit) har vandret fra TV-serien Portveien 2 og like inn i de norske salmeboken.
I 2007 utgav Eyvind Skeie sammen med grafikeren Terje Grøstad og bokdesigneren Klaus Erik Krogh bokverket ', en illustrert tekstsamling med rundt 400 bønner og meditasjoner av Skeie. I 2008 utgav Eyvind Skeie "Folkelig og frodig", et biografisk portrett av Jon Lilletun, og i 2009 kom Skeies biografi om salmedikteren Svein Ellingsen, "En livsfortelling".
Samarbeid.
Eyvind Skeie har gjennom sin store produksjon arbeidet sammen med mange komponister, bildekunstnere og illustratører, blant annet komponistene Sigvald Tveit, Egil Hovland, Svein Møller, Harald Gullichsen, Odd Johan Overøye, Arne Dagsvik, Galib Mammadov, Bjørn Kruse, Henrik Ødegaard, Trond Kverno, Per Tveit og Asbjørn Arntsen og bildekunstnerne Hilde Kramer, Lena Eidem, Eldbjørg Ribe, Justyna Nyka, Gyri Tveitt, Claes Movin, Olav Hagen, Wenche Øyen, Stella East, Torben Kjeldsen, Kasper Jørgensen, Terje Grøstad og flere.
Internasjonalt engasjement.
Eyvind Skeie har også hatt et internasjonalt engasjement, ikke minst knyttet til religionsfrihet. I en periode hadde han nær kontakt med miljøer i Aserbadsjan og deltok i en arkeologisk utgraving. Han var også med Thor Heyerdahl på reise fra Baku til Tbilisi i jakten på Odin. Skeie sitter i representantskapet til Stephens Children i Kairo.


Morten Gunnar Larsen.
Morten Gunnar Larsen (født 1. oktober 1955) er en norsk pianist som har spesialisert seg på ragtime, stride piano og tidlig jazz. Larsen er utdannet i klassisk piano ved Norges Musikkhøgskole (1978). I 1975 ga han ut sin første soloplate, "Classic Rags and Stomps", som han fikk Spellemannprisen 1976 i åpen klasse for. Han stiftet Ophelia Ragtime Orchestra i 1977 og opptrådte med stridepianist Eubie Blake, hvorpå Larsen skrev "Memories of Eubie". Arbeidet i New Orleans resulterte i USA-turne med oppsetningen "One mo' time" (1979–81), som var skrevet av Vernel Bagneris.
Samarbeidet med Bagneris ble videreført i oppsetningen "Jelly Roll!! – the music and the man" tilegnet Jelly Roll Morton, fremført på Oslo Jazzfestival 1990, i elleve strake måneder på off-Broadway (1994–95) og utgitt på CD (GHB, 1996). Arbeidet som musikalsk ansvarlig og solopianisteri ga da Larsen OBIE Award 1995 for beste «off-Broadway»; han hadde i 1992 allerede mottatt både Buddyprisen og Foreningen norske jazzmusikeres «Årets jazzmusiker».
Han var med på flere innspillinger med Magnolia Jazzband (1974–93) samt Ytre Suløens Jassensemble fram til 1992.
Selv har han gitt ut "Don't you leave me here" (1978), "plays Robert Clemente" (1981), "Echo of spring" (Hot Club Records, 1983), "Maple leaf rag" (Herman Records, 1989), "Charleston Rag" samleplate (Herman Records, 1995) "Ragtime and rhapsody" live fra 1997-konsert i Levanger (Herman Records, 2005), "Fingerbreaker" (Decca, 1999). Med Georg Michael Reiss utkom "Rhapsody" (2000).


Ophelia Ragtime Orchestra.
Ophelia Ragtime Orchestra (eller Ophelia Orchestra) er et 10-manns orkester ledet av Morten Gunnar Larsen. Orkesteret ble startet av Larsen i 1977, og har blant annet spilt sammen med ragtime-komponisten Eubie Blake, turnert i USA og utgitt flere plater, bl.a. "Classic Ragtime" (1991) på Odin Records og "From ragtime to radio" (2001). Av magasinet «Mississippi Rag» ble orkesteret kåret til verdens beste (1999). Deres siste utgivelse er "Sound and smoke". Medlemmer i 2006 er
Morten Gunnar Larsen piano,
Morten Brenne trompet,
Helge Sunde trombone,
Birger Mistereggen trommer,
Mikko Lampila cello,
Johnnie Harper banjo/gitar,
Georg Michael Reiss klarinett/altsax
Svein Aarbostad bass,
Bjarne Magnus Jensen fiolin, og
Børre Frydenlund vokal.


Batymetri.
Batymetri tilsvarer topografi, men beskriver forhold under vann. Et batymetrisk kart gir informasjon om bunnforholdene i havet eller en innsjø, som for eksempel dybde.
Termen "batymetri" kommer av gresk "βαθύς" ("bathys"), «dyp» og "μέτρον" ("metron"), «mål».


Batymeter.
Batymeter er et instrument for måling av dybder i hav og sjøer. Et slikt instrument brukes i batymetrien.
Termen "batymeter" kommer av gresk "βαθύς" ("bathys"), «dyp» og "μέτρον" ("metron"), «mål».


Batyskaf.
En batyskaf er en ubåtliknende, selvgående dypvannsfarkost som består av en kabin tilsvarende en batysfære, festet under en tank som skal sørge for oppdrift. De første forsøkene med batyskafer ble gjort allerede før andre verdenskrig av en sveitsisk fysikkprofessor, Auguste Piccard, som også konstruerte ordet batyskaf av de greske ordene βάθος (bathys), «dybde» og σκάφος (skaphos), «skip».
Konstruksjon.
Kabinen mannskapet sitter i er en av de to hovedkomponentene i en batyskaf. Den er kuleformet for å stå imot trykket, og med en godstykkelse på mellom 9 og 14 cm, ofte laget i stål. Den er også utstyrt med ett eller flere vinduer som mannskapet kan observere havet utenfor gjennom, en adkomstluke og gjennomføringer for elektriske ledninger til motorer, instrumenter osv.
Tanken, eller flottøren som batyskafens kabin er festet i, er den andre hovedkomponenten. Den er som regel fylt med en væske, ofte bensin, som er lettere enn vann og ikke lar seg komprimere i noen særlig stor grad, men kan også være et skummateriale som i Alvin og andre liknende farkoster. Det er også foreslått å bruke litium, som er lettere enn bensin, og ikke lar seg komprimere. Det er likevel ikke kjent noen tilfeller hvor litium er brukt til oppdrift, hovedsakelig fordi det er ekstremt reaktivt, og selvantenner i kontakt med vann, men også på grunn av den relativt høye prisen.
Historie.
Nautile og kan dykke ned mot 5 km og har 1500 + dykk i loggen
Allerede før annen verdenskrig var den sveitsiske fysikkprofessoren Auguste Piccard i gang med å utvikle en ubåt for store dyp. Innretningen ble kalt «Bathyscaphe» (dybdefartøy, egtl:Dybdeskål på gresk). Etter krigen fikk han med seg både det franske havforskningsinstituttet og den franske marinen, slik at fartøyet ble bygget og etterhvert prøvd ut.
Bathyskafen fikk navnet «FNRS-2» og ble bygget i Belgia. Den besto av et nokså firkantet skrog som inneholdt oppdriftstanker og synkevekter og en kuleformet, støpt stålkabin for mannskapet. Godstykkelse: tre og en halv tomme. Observasjonsrutene var i lusitt – den til da sterkeste klarplasten. Oppdriften ble besørget av lettbensin som veide ca. halvparten av det vann gjorde og ikke lot seg komprimere i nevneverdig grad. Framdriften var ved elektromotorer. Dybderekkevidden var beregnet til om lag 25 ganger det en kunne ta ned en normal ubåt uten å få problemer. Vekten besto av jernblokker som skulle kunne løses ut når en ville opp. I tillegg ble der hengt en 150 kg kjøl ned fra skroget. Denne ville letne når en møtte bunnen og gi en «myk landing». I tilfelle møte med farlige sjøuhyrer, hadde en fått laget en fjærdrevet harpunkanon. Spissen var fylt med gift, og kabelen skulle gi elektriske støt. Kanonen ble skadet under sjøsettingen, men det ble heller ikke behov for den.
Farkosten ble utprøvd i Atlanterhavet utenfor Kapp Verdeøyene 26. november 1948 og var nede på 3 150 meters dybde noen dager senere. Måten å håndtere den fra sjø til skip laget så mye problemer, at oppdriftsskroget ble svært bulket, og ikke lot seg bruke mere.
Batyskaf nr. to ble døpt «Trieste» og brukt til diverse dykkeoppdrag i Italiensk regi fram til 1958, da den ble kjøpt av den amerikanske marine. I amerikansk regi dykket den i 1960 til hele 10 912 meter, i Marianergropen utenfor Filippinene, i en ekspedisjon ledet av Piccards sønn Jacques Piccard. Franskmennene kom litt sent i gang med sin utgave som var litt anderledes konstruert, og måtte nøye seg med nest dypest.
Den mest anvendelige av de franske viste seg å være en mindre farkost, «Nautile». Den har vert brukt til flere formål som leting på havbunnen, opptak av prøver fra dypet, målinger m.m. I alt har den logget over 1500 dykk. «Nautile» befinner seg i dag på utstilling i Cherbourg.
Den amerikanske marine fikk bygd en videreføring som i praksis er mere manøvrerbar og utstyrt med et skumstoff til oppdrift. Alvin har logget flerfoldige tokt, og var den farkosten som ble brukt til dokumentasjon av tilstanden til Titanic. Den er stadig forbedret, men regnes etterhvert for tilnærmet utrangert. Neste generasjon antas ferdigtestet omkring 2011 – 2012.


Ungarsk vizsla.
Ungarsk vizsla er en stående fuglehundrase med opprinnelse i Ungarn, der den regnes som nasjonalhund. Den har røtter tilbake til den tyrkiske invasjon i landet på 1500-tallet og 1600-tallet og finnes i 2 varianter.
I Norge finnes rasen i begrenset antall.
Opprinnelse og alder.
Navnet «"vizsla"» har den etter et ungarsk verb som betyr «"å søke"», i betydningen av det å lete etter noe. Akkurat når rasen oppsto vet man ikke sikkert, men noen mener at det skjedde på 1500-tallet og at den er en etterkommer av de gamle madjarenes jakthunder (sloughi) og hunder som kom dit under de tyrkiske invasjonene på denne tiden. Også weimaraner og "transsylvansk pointere" sies å ha hatt betydning for rasens utvikling. Hunden, slik vi kjenner den i dag, så man først på begynnelsen av 1700-tallet.
I begynnelsen av 1900-tallet ble rasen nærmest utryddet. Etter første verdenskrig klarte man bare såvidt å skrape sammen nok hunder til å starte arbeidet med å bygge opp igjen rasen. På 1930-tallet ble også en strihåret variant avlet fram. Den var et resultat av den tradisjonelle korthårede typen og innblanding av strihåret vorstehhund.
Rasen fikk sin første standard i 1936 av FCI. Til Norge kom den ført på 1970-tallet, men den har aldri rukket å bli noen populær rase her.
Utseende, anatomi og fysikk.
Vizsla er rektangulær, muskuløs og kraftfull hund med middels lang hals og tydelig anlagte skuldre. Hodet er fint utmeiselt og bæres stolt. V-formede middels lange hengende ører. Dyp og bred brystkasse, rett kort rygglinje og rett lendeparti med svakt rundet kryss. Kraftig benstamme med lange muskuløse bein. Halen er forholdsvis lavt ansatt og halvlang.
Hannhunder er normalt ca. 58-64 cm i skulderhøyde, tispene ca. 54-60 cm. Vekten ligger på ca. 25-32 kg hos hannene og 22-30 kg hos tispene.
Pelsen er rødgul ogmørk gylden i forskjellige nyanser. Ørene kan være noe mørkere, ellers jevn i fargen. En liten hvit bryst-/strupeflekk er tillatt (maks 5 cm), samt hvite tegninger på tærne.
Korhåret vizsla har en pelstype som føles grov og hard, men mer myk og silkeaktig behåring på hodet og ørene. Den har ikke underull.
Strihåret vizsla har en tett tilliggende, grov, tett og glansløs pelstype. Dekkpelsen er ca. 2-3 cm og har tett vannavstøtende underull. Noe kortere og mykere pels på nedre del av beina, under brystet og buken. Tydelige øyenbryn.
Bruksområde.
Vizslaen var tradisjonelt adelens jakthund i det gamle Ungarn, og den ble ofte brukt på fuglejakt med nett og jaktfalk. Men også på fuglejakt til lands og vanns, småviltjakt, jakt på hjortedyr og til sporing generelt. Også til villsvinjakt bruke man vizsla, gjerne i flokk.
I Norge brukes den brukt til både jakt og andre bruksorienterte oppgaver, i tillegg til å være en interessant familie- og utstillingshund. Det har ypperlig lukt og egner seg svært godt til søk og sporing, men den har ikke et bredt søk. Den holder seg alltid i nærheten, apporterer villig og er en god svømmer.
Lynne og væremåte.
Rasen passer best for folk med erfaring. Den er sosial, lydhør og litt sta, men noe følsom for røff behandling. Vaktinstinktet er ikke særlig fremtredende. Den trenger mosjon, oppgaver og utfordringer for å trives. Den trenger en tydelig, men forståelsesfull og tålmodig leder.
Annet.
Rasen trenger regelmessig mosjon og børsting, samt kontroll av ørene. Den korhårede varianten har har en hurtigere galopp enn den strihårede, som er mer tilpasset jakt på småvilt i ulendt terreng.


Batysfære.
En batysfære er en kuleformet dypvannsfarkost som senkes ned i vann med en kabel. En batysfære har flere anvendelsesområder, blant annet studier av liv under vann. På 1930- og 1940-tallet ble det satt flere dybderekorder med batysfærer. Den siste rekorden satt med en batysfære var da Otis Barton i 1948 dykket ned til 4500 fot (1371,6 meter) i en modifisert batysfære utenfor kysten av California.
På ekstreme dyp blir kabelen uhåndterlig. Dypere dykk må derfor foretas med en selvgående farkost, som for eksempel en batyskaf.
Termen "batysfære" kommer fra gresk "βαθύς" ("bathys"), «dyp» og "σφαίρα" ("sphaira"), «sfære»/«kule».


Snaufjell.
Snaufjell er fjellområder som ligger over tregrensen.
Snaufjellet har en egen fauna som er tilpasset det harde klimaet og skrinne jordsmonnet. Snaufjellet har, som navnet tilsier, ingen høyreist vegetasjon. Vegetasjonen er begrenset til mose, lyng, dvergbjørk, gress og andre kortvokste, værharde planter og organismer, som lav. Pattedyr som er tilpasset klimaet inkluderer moskusfe, rein, fjellrev og smågnagere som mus og lemen. Fuglefaunaen omfatter blant annet snøspurv, snøugle og fjellrype.


Topografisk kart.
Et topografisk kart er et kart som viser topografien i området kartet dekker. Topografiske kart har numerisk høydeangivelse for visse punkter, og den generelle terrenghøyden angis med koter. Farger og skravering brukes for å angi snaufjell, vegetasjon, myrer, elver, vann med mere. I tillegg brukes en rekke symboler for å angi bebyggelse og annet.


Batymetrisk kart.
Et batymetrisk kart tilsvarer et topografisk kart, men gir informasjon om forholdene under vann, som for eksempel på havbunnen eller bunnen av en innsjø. Et batymetrisk kart har koter for å angi de generelle dybdekonturene i tillegg til numerisk dybdeangivelse for visse punkter. Slike kart kan også ha beskrivelser av bunnforholdene – om det er jord, fjell, sand osv. Batymetriske kart kan også ha navigasjonsinformasjon.


Vistdal.
Vistdal er ei bygd i Nesset kommune og Møre og Romsdal fylke. Stedet har ca. 350 innbyggere. Bygda er kjent for lakseelven Visa og bergarten Vistdalitt.
Midt i bygda ligger "Myklebostad" med campingplass, "Vistdal kro", butikk, Vistdal kirke og Vistdal skole.
Ungdomsskolen ble flyttet til Eresfjord våren 2005.
Historie.
1. januar 1890 ble Nesset kommune ble delt og bygdene Eresfjord og Vistdal dannet egen kommune, Eresfjord og Vistdal. 1. januar 1964 ble Eresfjord og Vistdal kommune med igjen slått sammen med Nesset kommune.
Elva Visa.
Elva Visa, som bygda er kalt opp etter, har rikt laksefiske.
Leirstedet "Visthus", ble bygget av den engelske adelige offiseren Gui Freemantle som brukte stedet og elva til laksefiske. Visthus er i dag i Nordmøre og Romsdal Indremisjon eie.
Visdalitt.
Bergarten Vistdalitt kommer fra Vistdal (derfor "Vistdalitt"). Denne bergarten blir tatt ut av berget og bearbeidet av Romsdal Steinindustri (tidligere Vistdal steinindustri).


McDuck-klanen.
McDuck-klanen er en fiktiv skotsk klan fra Disney-tegneseriene. Skrue McDuck er medlem av denne klanen.
Klanen er stort sett beskrevet i Carl Barks' og Don Rosas historier. Den hadde tilholdssted på et slott på Rannoch Moor fram til 1675, da klanen ble jaget bort av «hunden fra Wiskerville» (hunden viste seg senere å være et påfunn fra McDuck-klanens rivaler, Wiskerville-klanen). Ca. 200 år senere flyttet Skrue McDucks familie tilbake til slottet.
Grev McSkrammel.
Grev McSkrammel (880–946) er et medlem av klanen som falt i slag mot sakserne etter at hans soldater deserterte på grunn av for lav betaling. De fikk heller ikke piler til armbrøstene sine, da dette ble for dyrt.
Grev McSkrammel ble for første gang nevnt i Carl Barks' historie "Det gamle slottets hemmelighet", for første gang utgitt i "Donald Duck One Shot" nr. 189 i 1948.
Hertug Kvakkesen McDuck.
Hertug Kvakkesen McDuck (1010–1057) er kjent for å ha fått en gullskatt av kong Macbeth i 1057 som takk for hjelpen under borgerkrigen. Han døde da han murte både seg selv og skatten inne i veggen ved et uhell på McDuck-slottet. Hertug Kvakkesen McDuck ble en legende blant senere medlemmer av klanen, som påstod at spøkelset hans beskyttet skatten og slottet.
Hertug Kvakkesen McDuck ble for første gang nevnt i Carl Barks' historie "Det gamle slottets hemmelighet", for første gang utgitt i "Donald Duck One Shot" nr. 189 i 1948.
Grev Buk McJern den tyngre.
Grev Buk McJern den tyngre (1110–1175) er kjent for å ha murt McDuck-slottets fangekjeller i år 1150. Han ble for første gang nevnt i Carl Barks' historie "Det gamle slottets hemmelighet", for første gang utgitt i "Donald Duck One Shot" nr. 189 i 1948.
Grev Buk McJern.
Grev Buk McJern (1159–1205) var kjent som en slukhals, og han døde da han spiste seg ihjel etter å ha plyndret kongens spiskammer. Grev Buk McJern ble for første gang nevnt i Carl Barks' historie "Det gamle slottets hemmelighet", for første gang utgitt i "Donald Duck One Shot" nr. 189 i 1948.
Hertug McGorien McDuck.
Hertug McGorien McDuck (1190–1260) er kjent for å ha lagt ned fangehullet i 1220 fordi det ble for dyrt å drive. Han ble for første gang nevnt i Carl Barks' historie "Det gamle slottets hemmelighet", for første gang utgitt i "Donald Duck One Shot" nr. 189 i 1948.
Hannibal McDuck.
Hannibal McDuck (1530–1564) var styrmann og pirat om bord på «Falken», sammen med Sortebill Duck.
Han ble skapt av Carl Barks, og opptrådte i historien "Tilbake til fortiden", som for første gang ble utgitt i "Uncle $crooge" nr. 16 i 1956.
Kaptein Skrue.
Kaptein Skrue (1710–1776) skapte seg en formue som kaptein på skipet «Gullgåsen» som gikk til Vestindia. Han mistet alt, med unntak av gulltennene og McDuck-familieuret, da «Gullgåsen» gikk ned i 1753.
Kaptein Skrue ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i historien "onkel Skrue og pengene hans", for første gang utgitt i "uncle $crooge One Shot" nr. 495 i 1953.
Dunstus McDuck.
Dunstus McDuck var gift med Solveig Stokkand, og far til Fergus, Angus og Jacob McDuck. Han var gruvearbeider i Skottland. Han ble skapt av Don Rosa, og har kun opptrådt i "Donald Ducks stamtre", for første gang utgitt i 1993.
MicMac McDuck.
MicMac McDuck var Dunstus' bror. Han var en av eierne av det gamle McDuck-uret (muligens første) og etterlot seg en juvel som passet inn i øyet på hjorten bak på uret. Han ble nevnt i Carl Barks' historie "Arveklokken", utgitt for første gang i "Uncle $crooge" nr. 10 i 1955.
Fergus McDuck.
Fergus McDuck var gift med Myra McDuck, og far til Skrue, Penny og Lillegull McDuck.
Fergus ble skapt av Carl Barks for hans personlige stamtre, Myra ble også skapt av Carl Barks. Begge opptrådte for første gang i 1992 i Rosas historie "Den siste av McDuck-klanen", første del av serien om Skrues liv.
Angus McDuck.
Angus McDuck var elvebåtskipper på Mississippi, og ansatte sin nevø Skrue som matros. Senere ble han berømt forfatter av serien "Mississippis herre".
Angus McDuck ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i historien "Det store elvebåtracet", utgitt for første gang i "Uncle $crooge" nr. 11 i 1955.
Jacob McDuck.
Jacob McDuck var Skrues onkel. Han ble nevnt i Carl Barks' historie "Jul i Pengelens", utgitt for første gang i "Donald Duck One Shot" nr. 367 i 1952.
Skrue McDuck.
Skrue McDuck er verdens rikeste and og det siste gjenværende medlem av McDuck-klanen. Han samler store deler av pengene sine i en enorm pengebinge. Han forsøker alltid å være smartere enn de smarte og tøffere enn de tøffe, men å gjøre alt på ærlig vis. Likevel er han kjent som en gjerrigknark som lar de ansatte jobbe for dårlige lønninger. Skrue drar ofte ut på reiser over hele verden sammen med nevøene sine, mens andre ganger blir han hjemme i Andeby og forsvarer pengene sine mot skurker.
Skrue McDuck ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i historien "Jul på Bjørnefjell", utgitt for første gang i "Donald Duck One Shot" nr. 178 i 1947.
Penny McDuck.
Penny McDuck er Skrues søster. Ifølge en teori blant fans er hun gift med Raptus von Rupp, men dette er ikke nevnt i tegneseriene. Hun ble skapt av Carl Barks for hans personlige stamtre, og opptrådte for første gang i 1992 i Don Rosas historie "Den siste av McDuck-klanen", første del av serien om Skrues liv. Hun og Skrue ble gjenforent i moderne historie av Don Rosa.
Lillegull McDuck.
Lillegull McDuck ble gift med Didrik Duck, og mor til Donald Duck og Della Duck. Hun var i likhet med Didrik kjent for å være svært hissig, en egenskap som gikk i arv til Donald.
Lillegull McDuck ble skapt av Carl Barks for hans personlige stamtre, og opptrådte for første gang i 1992 i Don Rosas historie "Den siste av McDuck-klanen", første del av serien om Skrues liv.


University College Dublin.
University College Dublin (UCD, også kalt National University of Ireland, Dublin) er Irlands største universitet, med mer enn 20 000 studenter. Det ligger i hovedstaden Dublin. Universitetet er en del av National University of Ireland.
Det ble grunnlagt 2. desember 1908 ved kongelig charter, under navnet "University College, Dublin". Det er en fortsettelse av det tidligere Catholic University of Ireland, som ble grunnlagt 18. mai 1854, og som ble ledet av kardinal John Henry Newman. Det hadde senere i en periode navnet "University College Dublin", og var underlagt Royal University of Ireland fra 1880.
Det ble i 1960-årene foreslått at University College Dublin skulle slås sammen med University of Dublin, hvis eneste college er Trinity College Dublin. Av forskjellige grunner skjedde ikke dette. Det kom også et forslag tidlig i 1970-årene om at University College Dublin skulle bli et selvstendig universitet, noe som pr. januar 2005 ikke har skjedd.
Sted.
Opprinnelig lå University College Dublin på Earlsfort Terrace, hvor Royal University of Ireland hadde ligget tidligere. I 1950-årene flyttet det til bydelen Belfield, i den sørlige delen av Dublin. Campus er omkring 1,4 km² stort. Flyttingen var resultatet av et arbeid som hadde pågått siden 1930-årene med å skape et moderne universitet. Innen 2003 hadde det aller meste av universitetet flyttet.
En av dets tidligere bygninger, Royal College of Science i Merrion Street, tilhører noe den irske regjeringen, og rommer blant annet Taoiseachs kontor.
University College Dublin hadde også en eiendom i Glasnevin, "Albert Agriculture College", som nå huser Dublin City University.
Eksterne lenker.
Dublin, University College


Topografi.
Topografi er beskrivelse av terrengforhold, som høyde, vegetasjon, hav, innsjøer, elver, bebyggelse, veier med mer. Et topografisk kart gir informasjon om topografien i området kartet dekker. Beskrivelse av tilsvarende forhold under vann kalles batymetri. Et foreløpig teknisk høydepunkt finnes i oljeletingsselskapenes holografiske rom, der man med spesialbriller kan se de geologiske lag av fjellgrunnen, og gå rundt inne i modellen for å ta detaljer i nærmere øyesyn.
Språket har en rekke ord for å beskrive ulike topografiske elementer og former. Disse ordene brukes ofte som stedsnavn, eller som deler av stedsnavn. Eksempler er dal, li, fjell, vann, ås, nes, tange, odde.
"Topografi" handler også om kunsten å beskrive topologiske former. Enkelte kunstnere har brukt kunstneriske virkemidler for å beskrive topografiske modeller. Her kan nevnes M.C. Escher (som lar maur krabbe langs en Möbiusstripe formet som en stige uten ende) og svensken Oscar Reutersvärd (oppfinneren av Penrosetriangelet og andre umulige figurer).
Termen "topografi" kommer av gresk "τόπος" ("topos"), «sted» og "γραφή" ("grafi"), «skrift»/«beskrivelse».


Liste over USAs presidenter.
En liste over USAs presidenter siden konstitusjonen trådte i kraft i 1789. Listen viser også deres regjeringstid, parti og visepresidenter. Fargene symboliserer partiet de tilhørte.
Nummereringen viser hvilket nummer i rekken de var som presidenter, og det gjøres ikke forskjell på om de satt en eller to perioder. Unntaket er Grover Cleveland, som satt i to perioder, men ikke på rad. Han telles derfor som USAs 22. og 24. president.
Fram til det 20. grunnlovstillegget ble vedtatt 23. januar 1933 trådte den nye presidenten inn i stillingen 4. mars. Etter dette tillegget ble datoen satt til 20. januar, og den første presidenten som ble tatt i ed på denne datoen var Franklin D. Roosevelt da han begynte sin andre termin som president i 1937.
Litteratur.
USA


Kungälv.
Kungälv er en svensk by i Västra Götaland i Bohuslän. Byen er administrasjonssenter for Kungälv kommune. Det er Bohusläns sydligste by, grunnlagt i 1612 som erstatning for 1100-tallsbyen "Konungahelle", senere "Konghelle", som lå lenger vest, kanskje der Ytterby ligger i dag. Kungälv er det viktigste tettsted i Kungälvs kommune. Byen ligger ved Nordre älv der denne skiller lag med Göta älv, og den deles av E6.
Kommunen har 37 191 innbyggere (2001). Byen har 20 500 innbyggere.
Kungälv ble flyttet av kong Christian IV til "Bagaholmen", nå "Fästningsholmen", inntil Båhus festning. Siden har den ekspandert vestover langs Västra gatan, som er kjent for sin godt bevarte småbybebyggelse. Byens moderne sentrum kalles på folkemunne "Västra tullen", siden det opprinnelig lå ved bygrensen mot vest. Tettstedet har fortsatt å ekspandere vestover og har vokst sammen med stasjonsbyen Ytterby, som ligger ved Bohusbanan.
Omkring 1900 ble Kungälv styrket som sentrum for de omkringliggende landkommunene med lenssykehus og gymnas. Fra 1970-tallet avtok Kungälvs rolle som skolesenter for nabokommunene.
Kungälvs industriepoke begynte i 1875 med et glassverk, som ble nedlagt i 1956. Göteborgs kexfabrik ble etablert i Kungälv i 1888. Mellom 1909 og 1982 laget ABC-fabrikerna (AB Bröderna Claesson) sportsutstyr, blant annet skøyter.
Historie.
Konghelle var en av Norges viktigste byer i middelalderen, grunnlagt sannsynligvis i 1080. Islandske sagaskrivere på 1300-tallet regnet byen som kjøpstad allerede på 900-tallet. Kong Sigurd Jorsalfare gjorde byen til residensby da han vendte hjem i 1111, en rolle byen hadde inntil slutten av 1150-tallet. Byen lå 3 km vest for dagens Kungälv. I 1135 ble byen overfalt og brent av venderne. Byen ble bygget opp igjen og ble stående helt frem til svenskene brente den i 1612. Kong Christian IV besluttet da, på grunn av de stadige svenske herjingene, å flytte byen nærmere Båhus festning, til stedet hvor Kungälv ligger i dag.
Uttalen av stedsnavnet lokalt er Kongell, en uttale som også samsvarer med skriftbildet på 1600-tallet. Etter flyttingen i 1612 ble bynavnet oftest skrevet "Kongelf", sannsynligvis fordi opprinnelsen til navnet var glemt, og fordi uttalen gjorde at man misoppfattet det som avledet av elven. Den nåværende skrivemåten ble tatt i bruk etter at Båhuslen ble avstått til Sverige i 1658. Den tidligere bygrunnen inngår i en gårdseiendom, Kastellegården.


Admiral.
Admiral (fra arabisk "amir al bahr", «havets hersker») er en militær grad i krigsflåter, tilsvarende general i land- og luftstyrker.
I Norge er det bare Kongen og Forsvarssjefen som kan bli admiral.
Etymologi.
Ordet "admiral" har opprinnelse i arabiske "amir al bahr", «havets hersker». Ordet har feilaktig blitt knyttet til latinske "admirabilis", «beundringsverdig», og dette har ført til at den falske d-en har kommet inn i ordet på mange språk. På blant annet svensk og fransk heter det "amiral".


Roger Waters.
George Roger Waters (født 6. september 1943 i Dorking ved Surrey, England) er en britisk musiker og låtskriver.
Han er best kjent for sin karriere i bandet Pink Floyd (1965–1985) som bassist, vokalist og hovedlåtskriver. Etter dette innledet han en solokarriere med moderat suksess. I september 2005 ga han ut operaen Ça Ira.
Før 1964.
Waters vokste opp i Cambridge. Hans mor (lærer) og far var begge kommunister, og hans far var med og kjempet i andre verdenskrig selv om han var pasifist. Eric Fletcher Waters døde senere i Operasjon Shingle, den allierte landgangen ved Anzio, Italia. Roger kom til å referere til tapet av faren veldig ofte, spesielt på albumene "The Wall" og "The Final Cut". Moren som dukket opp i filmatiseringen av "The Wall" er forøvrig ikke basert på hans egen mor.
Roger Waters gikk på samme skole som Syd Barrett og David Gilmour. Han var ivrig sportsmann og en tilhenger av svømming i elven Cam ved Grantchester Meadows, Cambridge.
1964-1979.
I 1964 ble Roger Waters en av de grunnleggende medlemmene av gruppen Pink Floyd, med da sanger og hovedlåtskriver Syd Barrett samt Richard Wright og Nick Mason. Keyboardisten i Pink Floyd, Richard Wright, pleide angivelig å stemme Rogers bassgitar.
I 1968, da Barretts forverrede mentale helse ledet til hans avgang fra bandet, tok Waters styring over bandets artistiske retning sammen med gitarist og vokalist David Gilmour, som hadde blitt medlem av bandet som en forsterkning og etter hvert som en erstatter for Barrett. Sammen førte Waters og Gilmour Pink Floyd inn i rampelyset, hvor de produserte flere album, blant dem de mest kritikerroste og mest solgte albumene til dags dato. På slutten av 1970-tallet begynte forholdet mellom Waters og Gilmour å skrante, siden Waters fikk mer og mer kreativ kontroll over bandet, spesielt på albumet "The Wall".
1980-1985.
På det siste Pink Floyd-albumet med Roger Waters, "The Final Cut" i 1983, ble albumet kreditert som et Roger Waters album, «fremført av Pink Floyd». I 1985 erklærte Waters bandet for oppløst og den følgende uenigheten mellom Waters og de to gjenværende medlemmene Mason og Gilmour vedrørende fortsatt bruk av bandnavnet "Pink Floyd" førte til søksmål fra Waters. Han hevdet at det som nå var igjen av det originale bandet Pink Floyd (som opprinnelig hadde bestått av Waters, Barrett, Mason og Wright) ikke kunne fortsette å kalle seg det samme, nå som det var uten tre av sine grunnleggere. Barrett forlot gruppa allerede i 1968, mens Richard Wright ble presset ut av bandet av Waters under innspillingen av "The Wall". Et annet av Waters argumenter var at han hadde skrevet mesteparten av Pink Floyds tekster etter at Barrett forlot bandet. Saken kom aldri for retten, og partene ble enige om et forlik. Gilmour og Mason fikk retten til å bruke navnet "Pink Floyd" og majoriteten av gruppens sanger, dog uten rettighetene til konseptet og albumet "The Wall", samt den berømte Pink Floyd-grisen.
1985-2000.
Waters begynte på en solokarriere etter Pink Floyd, hvor han produserte tre konseptalbum og et soundtrack til film, som ikke fikk nevneverdige salgstall. Etter albumet "Amused to Death" i 1992, brukte Waters mesteparten av 1990-tallet på å komponere en opera med navn "Ça Ira". Det ble annonsert ferdig på hans hjemmeside i februar 2005, og ble gitt ut september 2005.
Etter at Berlin-muren ble revet ned i 1989, satte Waters i gang en gigantisk veldedighetskonsert av "The Wall Live in Berlin" den 21. juli 1990. Konserten hadde mange gjesteartister, som Bryan Adams, Scorpions, Joni Mitchell og ble holdt på Potsdamer Platz, et område som var en del av «ingenmannsland» mellom Øst- og Vest-Berlin. Det er en av historiens største konserter med over 200 000 mennesker.
Etter en lang pause startet han på en turné på slutten av 1990-tallet, hvor han fremførte noen av sine mest kjente arbeider med Pink Floyd, sammen med materiale fra hans solokarriere, fremfor et stort publikum. Dette ledet til utgivelsen av "In the Flesh Live" både som CD og DVD.
2001-.
Roger Waters spiller under Arrow Rock Festival i 2006
Roger Waters i Vestlandshallen, Bergen, 2007
Miramax Films annonserte i midten av 2004 at "The Wall" ville bli oppført på Broadway, med Waters deltakelse på produksjonssiden. Musikalen er angivelig planlagt å inneholde ikke bare de originale låtene fra verket, men også sanger fra albumene "Dark Side of the Moon", "Wish You Were Here", andre kjente Pink Floyd-album og nytt materiale.
I september 2004 ga Waters ut to nye sanger; «To Kill The Child» og «Leaving Beirut». Disse ble bare gitt ut på internett, med unntak av Japan der de ble utgitt på en CD-single i januar 2005. Begge disse sangene var inspirert av invasjonen av Irak i 2003. Waters som nå bor i USA har sagt han skrev sangene rett etter krigen startet, men ventet med å gi dem ut til rett før det amerikanske presidentvalget i 2004, slik at han kunne svekke kandidaturet til George W. Bush.
Rett etter tsunamikatastrofen 26. desember 2004, fremførte Waters låten «Wish You Were Here» sammen med Eric Clapton på NBCs veldedighetskonsert.
Den 2. juli 2005 opptrådte Waters og Pink Floyd sammen igjen, under Live 8-konserten i London. De spilte fire sanger på rundt 20 minutter, og det regnes som den mest minneverdige delen av konserten. Waters bemerket senere at opplevelsen av å spille sammen med Pink Floyd igjen var positiv, og at han gjerne ville gjøre det igjen. Samtidig understreket han at mulighetene for å spille inn et nytt album sammen med de gamle bandkollegene nok var små, blant annet med bakgrunn i tidligere motsetninger mellom ham og David Gilmour. Denne uttalte i et senere intervju at når han går på turné vil han i overveiende grad fremføre nytt materiale.
Derfor må Pink Floyd først lage et nytt album sammen, noe som virker mindre sannsynlig.
I 2006 la han ut på turné, kalt The Dark Side Of The Moon Live Tour. Her gjestet han Norge to ganger, 14. juni 2006 på Norwegian Wood-festivalen i Oslo og 26. juni på Viking Stadion i Stavanger. Musikerne var stort sett akkurat de samme som på In The Flesh-turneen i 2002. I 2007 fortsatte turnéen, der han blant annet spilte i Vestlandshallen i Bergen 29. april. Per Desember 2007 er det offentliggjort to nye konserter i 2008. Dette er en fortsettelse av The Dark Side Of The Moon Live-turneén.
I dag arbeider Waters med en nytt soloalbum, med arbeidstittelen "Heartland". Det har lenge blitt spekulert i når han skal gi det ut, men Waters har selv uttalt at han vil bruke den tida han trenger for å gjøre det best mulig. To mulige låter fra dette albumet dukket opp på albumet "In the Flesh Live" (Each Small Candle) og (Flickering Flame) fra albumet Flickering Flame. På Dark Side Of The Moon Live-turneén spilte han også den nye sangen Leaving Beirut fra singelen To Kill The Chil/Leaving Beirut, utgitt i 2004 som en protest mot krigen i Irak. Dette er også mulige sanger på det nye albumet. I tillegg arbeider han med en oppsetning av "The Wall" som musikal, og hans opera Ça Ira har blitt satt opp flere gang forskjellige steder i Europa.


Bergen filharmoniske orkester.
Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) er et symfoniorkester i Bergen. Orkesteret som tidligere het "Musikselskabet Harmoniens orkester", kan føre sin historie tilbake til 1765 og er det ene av Norges to nasjonalorkestre. BFO er også et av verdens eldste orkestre. Orkesteret holder fleste av sine konserter i Grieghallen i Bergen, men turnerer også i og utenfor Norge. Orkesteret vant Spellemannprisen 1991 i klassen orkester-og kormusikk for albumet "Grieg: Piano Konsert/Liszt: Piano Konsert Nr.2" med Leif Ove Andsnes som solist og Spellemannprisen 2007 i klassen klassisk musikk for albumet "Prokofiev: Romeo & Juliet".
Orkesteret ledes i dag av sjefdirigent Andrew Litton som også er orkesterets kunstnerisk rådgiver. Edvard Grieg var kunstnerisk leder i årene 1880 til 1882.


Oslo-Filharmonien.
Oslo-Filharmonien dirigert av Vasilij Petrenko på introduksjonskonserten etter at det ble kunngjort at han skulle ta over som sjefdirigent i 2013. De spiller Johan Svendsens stykke "Norsk kunstnerkarneval" for en fullsatt sal i Oslo konserthus 19 februar 2011.
Oslo-Filharmonien (før: Oslo Filharmoniske Orkester og tidligere Filharmonisk Selskaps Orkester) er et orkester i Oslo, med base i Oslo Konserthus.
Orkesteret ble stiftet i 1919 og er idag et av Europas ledende symfoniorkestre.
Forhistorie.
Oslo-Filharmoniens røtter går tilbake til 1871, da Christiania Musikforening ble stiftet av Edvard Grieg og Johan Svendsen, og dermed avløste Det Philharmoniske Selskab av 1847. Orkesteret ble siden ledet av Ole Olsen, Johan Selmer, Iver Holter og Otto Winter Hjelm. Under Holters ledelse ble orkesteret slått sammen med Christiania Theaters Orkester, som den gang var truet av reduksjoner. Holter foreslo opprettelsen av et byorkester som kunne spille ved kommunale festligheter, ved konsertoppførelser og i teatret. Orkesteret fikk dermed kommunal støtte fra 1889.
I 1899 ble Nationaltheatret, som skulle romme både teater og opera, åpnet. Her fikk man et orkester med opptil 44 musikere. Dette orkesteret skulle også være Musikforeningens og hovedstadens faste symfoniorkester. Musikerne kom i stor grad fra det tidligere Christiania Theaters Orkester. Kapellmester var Johan Halvorsen.
Under 1. Verdenskrig ble orkesteret oppløst som følge av pengemangel og lønnskonflikter, men ble gjenopplivet i 1918 ved en gave fra skipsreder A. F. Klaveness på 500 000 kr. Berømte gjestedirigenter ble invitert. Klaveness ble også leder av en komité innenfor Musikforeningen som forberedte stiftelsen av et permanent, selvstendig orkester. I 1919 ble Nationaltheatrets orkester oppløst, og de fleste musikerne tok plass i det nystartede filharmonisk selskaps orkester.
Filharmonisk Selskap ble stiftet i februar 1919. Hvert av stiftelsens 14 medlemmer tegnet en maksimumsgaranti for et år på 2 500 kr. I mars søkte de kommunen om bidrag til overtagelse av Nationaltheatrets orkester, og 31. juli ble søknaden behandlet i bystyret. Samtidig tegnet 330 personer aksjer med totalt 382 garantideler i Filharmonisk Selskap AS. I dette selskapet måtte aksjonærene, i stedet for å forvente utbytte, forplikte seg til å betale fem ganger aksjens pålydende årlig i tre år. 5. juli 1919 ble den konstituerende generalforsamling avholdt, og representantskap, styre og programkomite ble valgt.
I løpet av våren hadde det vært stor diskusjon i pressen om hvem som skulle få æren av å være orkesterets første dirigent. Skulle man prioritere norske kandidater, eller skulle man velge en utenlandsk dirigent som kanskje var dyktigere, men som ikke ville ha det samme forholdet til og ønsket om å ivareta norsk musikk? Pressen selv foreslo at stillingen skulle deles, og det endelige resultat ble tre kapellmestre: Johan Halvorsen, Georg Schnéevoigt og polske Ignaz Neumark.
Den første sesongen.
Filharmonisk Selskaps Orkesters første konsert fant sted i Logens Store Sal 27. september 1919, med 59 musikere på podiet og med Georg Schnéevoigt som dirigent. På programmet var Rikard Nordraaks «Ja, vi elsker», Johan Svendsens Festpolonaise, Christian Sindings Symfoni nr. 1, Edvard Griegs Klaverkonsert i a-moll og til slutt «Landkjenning», med operasangeren Erik Bye som barytonsolist, og med Den norske Studentersangforening og Christiania Handelsstands Sangforening i korpartiene.
Blant den første sesongens store gjester var pianistene Eugen d'Albert, Edwin Fischer, Wilhelm Kempff, Ignaz Friedmann og Arthur Schnabel, og fiolinistene Bronislaw Hubermann og Carl Flesch, samt den internasjonale superdirigenten Arthur Nikisch.
I løpet av denne første sesongen ga orkesteret 135 offentlige konserter, de fleste for fulle hus. Også kammermusikkseriens seks abonnementskonserter trakk mange tilhørere. Filharmonisk Selskaps Strykekvartett, etablert tre uker etter åpningsskonserten, besto av lederne for hver strykegruppe: Richard Burgin, Oscar Holst, H. H. van der Vegt og Alexander Schuster.
1920-årene.
Ved innledningen til sesongen 1920-21 trakk Johan Halvorsen seg etter uenighet med styret om honorar og administrative forpliktelser. Selskapet fortsatte med de to gjenværende faste dirigentene. Den tyske fiolinisten Hugo Kolberg overtok konsertmesterplassen etter Richard Burgin.
I 1920 ble de etter hvert veldig populære skolekonsertene introdusert. Allerede i januar 1921 var de besøkt av over 30 000 barn.
Ved utgangen sesongen fratrådte Ignaz Neumark, og José Eibenschütz ble hyret inn og fikk ansvar for 75-80 konserter årlig.
Sesongen 1921-22 ble Filharmonisk Selskaps Kor stiftet, og orkestret ble av økonomiske grunner redusert med fem musikere.
Til tross for stor suksess, gikk orkesteret fortsatt i underskudd. Orkesteret var avhengig av ytterligere inntekter for å kunne overleve, og dette førte til lange debatter om statsstøtte. I Stortinget var meningene delte; Partimessig tverrpolitisk sto bygde-Norge mot by-Norge. Resultatet var opprettelsen av et fond på 500 000 kr med årlige bevilgninger, hvorav 200 000 kr skulle gå til orkestrene i Kristiania og Bergen, og 100 000 kr var på deling mellom Stavanger og Trondheim.
For å møte de økonomiske problemene ble repertoaret popularisert og formen noe fornyet slik som de svært populære friluftskonsertene.
I løpet av sesongen 1923-24 slapp tre nye norske dirigenter til: Olav Kielland, Arild Sandvold og den norsk-amerikanske Ole Windingstad. Den aller første av Filharmoniens turnéer utenbys gikk til Trondheim. I april 1923 ble det det første radioprogram i Norge kringkastet fra Tryvannshøgda, tett fulgt av den første radiokonserten. Våren 1925 fikk Det Norske Kringkastingsselskap konsesjon på driften i Oslo-området, og samme år forelå en kontrakt mellom Kringkastingsselskapet og Filharmonisk Selskap om konsertoverføring hver fredag kl. 20.00.
Sesongen 1924-25 var preget av en rekrutteringskrise etter at femten av de utenlandske musikerne sluttet. Bolig- og lønnsforholdene var langt bedre i andre europeiske land, og der ble også klassiske musikere behandlet med adskillig større respekt. Blant de nye ansatte var cellisten Karl Andersen. H. H. van der Vegt overtok som 1. konsertmester etter Hugo Kolberg, og i Vegts sted kom den tyske bratsjisten Hugo Kramm, fra konsertmesterstillingen i Harmonien. Vegt forlot orkestret allerede neste sommer og overlot 1. konsertmesterplassen til den franske fiolinisten Robert Soëtens.
I sesongen 1927-28 hadde orkesteret igjen store økonomiske problemer etter at statsstøtten var blitt ytterligere redusert. Samme sesong ble Issay Dobrowen ny sjefdirigent, og Max Rostal, den senere storfiolinist og internasjonalt anerkjente pedagog, ble ny l. konsertmester. Allerede sesongen etter ble Rostal kalt som professor i Berlin, og Ernst Glaser overtok stillingen. Glaser spilte i orkestret fram til 1969.
Etter andre verdenskrig.
Orkesteret oppnådde internasjonal anseelse allerede under Odd Grüner-Hegges ledelse (1945 – 1962), ikke minst gjennom innspillinger med store internasjonale utgivelser. Topp internasjonal anerkjennelse kom først med Mariss Jansons som sjefdirigent blant annet gjennom innspillinger av Tsjajkovskijs symfonier og turneer som inkluderte London, USA og Wien. Orkesteret har for tiden 107 musikere ansatt.
I den japanske boken "Sekai no Okesutora 123" ("Orkestrene") fra 1994 nevnes Oslo-Filharmonien blant de 60 beste orkestre i verden (Harmonien i Bergen er også blant de 100 omtalte orkestre).
Her hjemme har orkesteret vunnet hele ni Spellemannpriser, og er dermed den artist som har vunnet flest ganger.
Oslo-filharmoniens sjefdirigenter.
a>, sjefdirigent for Oslo-filharmonien fra 2006.


Johan Christopher Lincke.
Johan Christopher Lincke (født 1704 i Hirschberg i Schlesien, død 1761 i Christiania) var en norsk lege og stadsfysikus i Christiania fra 1737. Han hadde utdannelse fra Halle i Tyskland og doktorgrad fra Københavns Universitet. Han var blant de første som utførte obduksjoner i Norge, som på den tiden ble utført på avdøde fanger på Akershus festning.


Johan Gottfried Erichsen.
Johan Gottfried Erichsen (født 1713 i Tyskland, død 4. november 1768 i Skien) var lege og stadsfysikus i Bergen fra 1747. Han utførte sannsynligvis verdens første tangforløsning i Bergen 14. februar 1748. Han startet landets første opplæring av jordmødre, bygde sykehus og forsøkte seg på salpeterproduksjon. I 1765 reiste han med kongelig stipend til Storbritannia og vendte tilbake til Danmark året etter som dronning Caroline Mathildes reiselege. Han døde under et opphold i Skien 1768.
Han ble i 1749 gift med Anna Thode (1729–1766), datter av skipper Søren Thode (ca. 1698–1772) og Maren Smidt.


Ukebrev.
Ukebrev er et "ukentlig" aktualitetsmagasin eller nyhetsbrev (jf. engelsk "newsletter") distribuert til en avgrenset gruppe av kjente mottakere. Dette til forskjell fra andre ukentlige aktualitetsmagasin som henvender seg til en ikke nærmere definert gruppe mottakere, for eksempel gjennom en betydelig andel løssalg. Mottakerne av ukebrev er gjerne medlemmer av en forening, ansatte i en organisasjon eller påmeldte abonnenter. Det finnes både kommersielle og ikke-kommersielle ukebrev.


Michael Skjelderup.
Michael Skjelderup (født 22. oktober 1769 i Hof i Jarlsberg, død 16. april 1852 i Kristiania) var lege, kjent som Norges første professor i medisin.
Han gikk i apotekerlære i Fredrikstad før han i 1789 reiste til København og i 1794 tok eksamen ved "Det Chirurgiske Akademie" i København, etterfulgt av praksis og stilling som professor ved Universitetet i København 1805-14. Tilbake til Oslo ankom han i egen seilbåt den 1. juni 1814, beskutt av svenske krigsskip. Han var nemlig nytilsatt professor i lægevidenskapen (anatomi og fysiologi) ved nyetablerte Det Kongelige Frederiks Universitet, og i 1815 ble den første som holdt forelesninger ved Anatomisk institutt (UiO). Han grunnla i 1826 det medisinske tidsskriftet "Eyr" sammen med Frederik Holst.
I 1833 var han blant stifterne av Lægeforeningen i Christiania (nå Det norske medicinske Selskab), som siden 2003 har publisert tidsskriftet "Michael", navngitt etter Skjelderup.
Ei bok om rettsmedisin ga han ut i 1838.
I 1840 sluttet han som praktiserende lege, men fortsatte forelesningene.
Han var far til høyesterettsadvokat Jacob Worm Skjelderup (1805–1863), venn av Niels Henrik Abel. Skjelderup var også adoptivfar til brigadelege Jacob Worm Skjelderup Müller (1793–1863), og således farfar til Jacob Worm-Müller (1834–1889) som var professor i fysiologi ved samme universitet fra 1873.
__NOTOC__


Sentralt stedsnavnregister.
Sentralt stedsnavnregister (SSR) er Norges nasjonale register for skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk. Registret vedlikeholdes av Kartverket i henhold til § 10 i lov om stadnamn. Norsk Eiendomsinformasjon (NE) hadde en periode ansvaret for formidling av data fra registret.
Fra 1. januar 2011 er det Kartverket selv som har ansvaret for å formidle dataene.


Ola Knutrud.
Ola Knutrud (født 1919, død 6. juni 1996) var en norsk lege, dr. med., professor og Norges første barnekirurg.
Hans doktorgrad fra 1965 omhandlet væske- og saltstoffskiftet hos nyfødte etter kirurgi.
Doktorgraden ble avlagt ved Institutt for klinisk biokjemi ved Universitetet i Oslo.
Han var stormester i Den Norske Frimurerorden fra 1990 til 1996.


Lakselv.
Lakselv (nordsamisk Leavdnja, kvensk Lemmijoki) er et tettsted og administrasjonssenteret i Porsanger kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Lakselv ligger innerst i Porsangerfjorden. E6 går gjennom stedet, og fra Lakselv går riksvei 98 til Tana bru.
Stedet.
Lakselv har en mellomstor flyplass, Lakselv lufthavn, Banak, med daglige forbindelser til Tromsø og Kirkenes betjent av Widerøe, såvel som charterflygninger i sommersesongen. Her finner vi også redningshelikopterskvadronen ved Banak flyplass. Skvadronen har to Sea King helikopter stasjonert på Banak. Flyplassen ligger cirka 2,5 kilometer nord for Lakselv sentrum.
Lakselv har et stort utvalg av forretninger og varer sammenlignet med folketallet, og fungerer også som et handelssted for omkringliggende kommuner. Lakselv er for øvrig Finnmarks fjerde største handelssted.
Lakselv huser også Finnmarkseiendommen (FeFo), som ble opprettet 1. juli 2006. FeFo forvalter 96% av grunnen i Finnmark.
Fritidsaktiviteter.
I juli arrangeres festivalen Midnattsrocken på Brennelvneset. Festivalen presenterer årlig 20-25 nasjonale og internasjonale artister, og samler tusenvis av publikummere. Festivalen ble arrangert i årene 1984–1989 og etter en pause ble festivalen gjenopptatt i 2001. Festivalen er nå blant de største musikkfestivalene i Nord-Norge.
Naturen rundt Lakselv har mange muligheter for friluftsliv. Lakselva renner igjennom Lakselvdalen og er kjent for storvokst laks. Det finnes også utallige fiskevann i området rundt Lakselv.
Porsangerfjord Idrettspark ligger i Lakselv, med fotballhall, sportshall, svømmehall, varmebasseng, klatrevegg og stadion for fotball og friidrett.


Eyr.
1. Eyr var den norrøne gudinnen for legekunsten.
2. Eyr var et medisinsk tidsskrift, som ble utgitt i tidsperioden 1826–1837.
3. Eyr er et diskusjonsforum for primærleger på internett som ligger på dataanlegget til Universitetet i Bergen.


Valdresbanen.
Valdresbanen er en sidebane til Gjøvikbanen, den går mellom Eina og Dokka. Lenge gikk den mellom Eina og Fagernes, strekningen Dokka – Fagernes ble nedlagt ved stortingsvedtak i 1989.
Strekningen Eina–Dokka ble åpnet i 1902 under navnet Landsbanen, og i 1906 ble Valdresbanen frem til Fagernes offisielt åpnet. Banen ble drevet privat frem til 1937, da Norges Statsbaner overtok driften. I 1988 ble persontrafikken på banen nedlagt, mens godstrafikken på strekningen Eina–Dokka fortsatte til 1999. Strekningene Fagernes–Leira og Leira–Bjørgo ble revet opp i henholdsvis 1991 og 2003. Etter nedleggelsen har foreningen jobbet for bevaring av banen sammen med AS Valdresbanen, som driver dresinutleie og turisttogtrafikk på banen.
Historikk.
Allerede i 1875 ble det diskutert om det burde bygges en jernbane i Valdres. Det ble blant annet diskutert om Bergensbanen skulle legges gjennom dalen. I 1894 ble det vedtatt at Bergensbanen skulle gå gjennom Hallingdal. Dette satte fart i diskusjonen om en privat jernbane. Tre hovedalternativer ble diskutert: en mulighet var en sidebane fra Nesbyen, en annen mulighet var sidebane fra Hen stasjon på Randsfjordbanen. Det tredje alternativet var en sidebane fra Røykenvik eller Eina på Gjøvikbanen. Det var sidesporet fra Eina som tilslutt vant fram. Viktigste årsak til dette var den store lokale interessen i Land-kommunene.
Stortinget vedtok å bygge banen i 1899, og den private jernbanebyggeren Søren Sørensen fikk anbudet. Staten skulle bidra med to millioner kroner, i tillegg skulle kommunene og privatpersoner bidra med 1,8 millioner kroner. Tilsammen var banen beregnet til å koste 3,8 millioner kroner. Den 28. november 1902 ble banen åpnet fra Eina til Dokka, og 1. november 1903 hadde banen kommet til Tonsåsen. På det tidspunktet var alle pengene brukt opp, og til slutt ble det kommunene som måtte dekke overskridelsene på 700.000 kr. Banen ble åpnet til Aurdal 11. oktober 1905 og var endelig framme på Fagernes 11. oktober 1906.
Tilsammen kostet banen 4,5 millioner kr, noe som betyr at den ble bygget relativt billig. Banen ble bygget svært kurverik, maksimal fart på togene var opprinnelig på bare 40 km/t. Svillene var laget av vanlig treverk, ikke impregnert tre. Dette førte til at de raskt begynte å råtne, og de måtte byttes etter kun få år. Skinnene var imidlertid av relativt god kvalitet, og banen ble bygget med normal sporvidde, dette til tross for at smalspor var det vanligste i Norge i denne perioden. Dette gjorde at banen kunne benytte langt kraftigere togmateriell enn de fleste andre sidebanene.
Banen ble umiddelbart en suksess og gikk med overskudd i mange år. Overskuddet ble brukt til å utbedre banen. I 1923 vedtok Stortinget at banen skulle forlenges fram til Vangsmjøsa, men denne forlengelsen ble aldri realisert. I 1935 ble det satt inn en bensindrevet motorvogn på strekningen, dette førte til at reisetiden Eina-Fagernes ble redusert til 2,5 timer. I 1937 gikk konsesjonen for drift av banen ut, og NSB overtok. På 80-tallet gikk imidlertid trafikken kraftig tilbake, en av årsakene til dette var en kraftig forbedring av busstilbudet mellom Valdres og Oslo. Persontrafikken på banen ble nedlagt 1. januar 1989.


Sartor Storsenter.
Sartor Storsenter er et kjøpesenter og ligger i Straume ca 15 km vest for Bergen sentrum, i Fjell kommune. Senteret ble åpnet 16. november 1978 og har nå ca. 112 butikker. Senteret ble utvidet med 30 nye butikker i 2004. Omsetningen for 2004 passerte én milliard kroner. Omsetningen for 2010 var 1,86 milliarder kroner. Coop Obs! Hypermarked står for ca. 20% av omsetningen.
Senteret er eid og driftet av Sartor Holding AS som eier 60 % av butikkarealet, Olav E. Thon eier 40 %.
I 2010 begynner utbygging av nye 90.000 kvadratmeter av senteret til en prislapp på 1.4 milliarder kroner. De nye arealene skal etter planen være ferdig innen 2012/2013.
Ankerhagen sto ferdig sommeren 2011, og Sartorgården står ferdig i løpet av 2013.
Sartor.
Ordet "Sartor" stammer fra en dansk omskriving av navnet på øyen Sotra. Denne skrivemåten er ikke lenger i bruk med unntak av noen firmaer ("Sartor Holding AS", "Sartor Maskin") og Sartor Skytterlag.


Brødrene Dal.
Brødrene Dal er tre fiktive figurer spilt av Lars Mjøen, Knut Lystad og Trond Kirkvaag i fire TV-serier som gikk på NRK1 og som alle sammen er utgitt på DVD, både enkeltvis og i en samleboks. Brødrene heter til fornavn Gaus, Roms og Brumund. Tom Mathisen er også en sentral figur i seriene i sin rolle som fortelleren.
Det ble også laget et skuespill om Brødrene Dal som ble vist på Tusenfryd
sommeren 1997, kalt "Brødrene Dal og Vikingsverdets forbannelse".
Opprinnelig var det planlagt enda en TV-serie om Brødrene Dal, hvor brødrene skulle forsvinne etter å ha padlet ut på en ny ekspedisjon, og fortelleren (Tom Mathisen) drar ut på leting etter dem. Serien skulle ha blitt vist i forbindelse med 50-årsjubileumet til NRK, men det hele måtte skrinlegges på grunn av Trond Kirkvaags sykdom.
Brødrene.
Gaus: Skulle egentlig vært med på Amundsens sydpolekspedisjon i 1911, hadde det ikke vært for at han ikke var født ennå. Oppfant tomannsteltet, og benytter feriene til brevandring og smalvandring i Jotunheimen.
Roms: Var med på en polekspedisjon som dessverre ble avlyst pga. streik. Glad i alle dyr, bortsett fra valutaslanger, kinnhester og knehøner. Er den i landet som har kommet lengst inn i Sognefjorden og granskauen. Har ullmedaljen i saueklipp. Snakker mange språk, bl.a. flytende salmiakk.
Brumund: Holder, sammen med Fantomet, verdensrekorden i å holde pusten under vann. Er også vegg-til-vegetarianer.


Spider-Man 2.
"Spider-Man 2" er en superhelt-film fra 2004 regissert av Sam Raimi. Manuset er skrevet av Alvin Sargent i samarbeid med Alfred Gough, Miles Millar, David Koepp og Michael Chabon.
I hovedrollene var Tobey Maguire som Peter Parker (Spider-Man), Kirsten Dunst som Mary Jane Watson og James Franco som Harry Osborn. Skurken i denne filmen, Doctor Octopus, ble spilt av Alfred Molina.
Filmens handling finner sted to år etter den forrige. Den fokusere på Peter Parker som strever med å finne balansen mellom tilværelsen som Spider-Man og sitt vanlige liv med personlige utfordringer. Doctor Octopus er alter egoet til vitenskapsmannen Otto Octavius som blir gal etter at et eksperiment feiler og hans kone dør. Ved bruk av sine mekaniske tentakler truer han livene til menneskene i New York.
Filmen fikk sin premiere 30. juni 2004 i USA. Den fikk for det meste positiv omtale av kritikere og vant en Academy Award for spesialeffekter. Filmens suksess førte til den trejde filmen i serien, "Spider-Man 3"


Nykirke.
Nykirke er et tettsted i Horten kommune i Vestfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger øst for E18 omtrent ti kilometer vest for Horten sentrum. Vestfoldbanen går gjennom Nykirke, men Nykirke stasjon er nedlagt. Dermed er nærmeste stoppested Skoppum stasjon. Nykirke kirke ligger her.


Høgskolen i Molde.
Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk (HiMolde, HSM) ble etablert som høgskole i 1. august 1994 og godkjent som vitenskapelig høgskole i logistikk 1. januar 2010. Høgskolen i Molde var resultatet av at Møre og Romsdal distriktshøgskole, Molde og Sjukepleierhøgskolen i Molde ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. I dag har Høgskolen vel omkring 1800 studenter og 140 tilsatte.
Den opprinnelige distriktshøgskolen ble opprettet i 1969, som en av de tre første i landet med studier innen EDB og økonomi.
Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen helse- og sosialfag, økonomi, idrettsledelse, informatikk og samfunnsfag. Skolen er kanskje mest kjent for sine studier innen transportøkonomi og logistikk. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger.
Innen transportøkonomi og logistikk er skolen nasjonalt knutepunkt for forskning og utdanning. Høgskolen er Norges eneste utdanningsinstitusjon som tildeler doktorgrad i logistikk, en rett den oppnådde i 2003. Høgskolen har en samarbeidsavtale med Transportøkonomisk institutt blant annet med fokus på å fremme forskningsmessig samarbeid gjennom forskerutveksling, bistillinger, doktorgradsutdanning, felles prosjekter mv, samt å fremme samarbeid om undervisning og formidling rettet mot samferdselssektoren.
Høgskolen tilbyr også utdanning opp til mastergradsnivå i informatikk, helsefag og samfunnsfag, og opp til bachelorgrad i jus, idrettsledelse og økonomi og administrasjon.
Høgskolen er svært internasjonalt orientert, og huser blant annet en egen seksjon av Erasmus Student Network. Skolen har en stor andel av utenlandske studenter på mastergrads- og doktorgradsnivå i logistikk. Studentene ved høgskolen tilbys også ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, blant annet gjennom en rekke bilaterale utvekslingsavtaler med utenlandske samarbeidsinstitusjoner i Europa, USA, Canada, Australia og Sør-Afrika. Høgskolen har også en samarbeidsinstitusjon i Kina.
Høgskolen i Molde ble akkreditert som vitenskapelig høyskole (innen fagområdet logistikk) av NOKUT 1. januar 2010.
Høgskolen i Molde var den første norske utdanningsinstitusjonen i Second Life. Den virtuelle campusen heter Kamimo og er en plattform for e-læring. Kamimo er utviklet av reklamebyrået Design Container.


Norsk elghund sort.
Norsk elghund sort er en mer moderne variant av Norsk elghund grå. Den skal ha et striere gemytt og kreve en mer erfaren leder.
Opprinnelse og alder.
Sort elghund er avlet for de samme formål som den grå typen, men er mindre og langt yngre som rase. Den har sitt opphav fra 1800-tallet og regnes også for å være striere og mer egenrådig.
Utseende, anatomi og fysikk.
Sort elghund er en typisk spisshund, med tett kort kropp, kvadratisk bygning og god reisning. Full av kraft og stolthet. Mørke trygge øyne, opprettstående spisse ører. Halen bæres stramt opprullet over ryggens midtlinje. Tett og rikt, men ikke strittende hårlag. Den er meget robust, hardfør og utholdende, og tåler såvel regn som kulde meget godt. Rasen har en idealhøyde på 47 cm (+3/-4) for hanner og 44 cm (+3/-4) for tisper.
Bruksområde.
Elghunden har vært brukt til nær sagt alle former for storviltjakt, men er først og fremst avlet for jakt på elg og bjørn. Den er dessuten en meget god spor- og vakthund, og har gjennom mange århundrer har vært vår viktigste gårdshund.
Lynne og væremåte.
Sort elghund kan være egenrådig. Den liker å ha en sterk leder og trenger kontinuerlig mosjon og hjernetrim for å trives. Den er lett å dressere, men er først og fremst en god jakthund og turkamerat.
Annet.
Rasen regnes som svært eksotisk utenfor Norden. Pelsen trenger jevnlig vedlikehold.


Grace Darling.
Grace Darling (født 1815, død 1842) var en kvinne fra Bamburgh i det nordlige England, og er byens store heltinne.
Hun var datter av fyrvokteren på Farne-øyene, og natten 7. september 1838, under en kraftig storm, så de at dampskipet «Forfarshire» gikk på grunn ved Big Harcar, en av de ytre Farne-øyene. Grace og hennes far rodde under særdeles vanskelige forhold ut til skipet, og lyktes i å redde 9 av de 39 passasjerene.
Hun døde av tuberkulose i 1842, og er gravlagt på kirkegården i Bamburgh. Ved siden av kirkegården ligger et museum til minne om hennes heltemot. Båten som Grace og hennes far hadde brukt under redningsaksjonen, er en 21 fot (6,4 m) lang Northumberland coble som er bevart etter den var bygget for over 170 år siden.
Tennyson skrev om henne, og en livbåt med hennes navn ble gitt til redningsstasjonen på Lindisfarne. Pr. 2005 har Royal National Lifeboat Institution en livbåt i «Mersey»-klassen ved navn «Grace Darling» stasjonert ved Seahouses.
Darling, Grace
Darling, Grace


Rocky Mountains.
Crowsnest-passet i den canadiske delen av Rocky Mountains.
Rocky Mountains (eller klippefjellene) er en fjellkjede som strekker seg fra New Mexico i sør langs de vestlige deler av USA og Canada til Alaska i nord. Den er om lag 5 000 km lang og er på det bredeste omtrent 1 600 km bred. Den høyeste delen av fjellkjeden ligger i Colorado i USA, hvor mer enn 100 fjelltopper er over 4 000 meter. Her ligger også Mount Elbert, fjellkjedens høyeste med 4 401 m.
Geografi.
Rocky Mountains normalt defineres som å strekke seg fra Liard River i British Columbia sørover til Rio Grande i New Mexico. Andre fjellkjeder strekker seg på de andre sidene av disse elvene, slik som Selwyn Range i Yukon, Brooks Range i Alaska og Sierra Madre i Mexico, men disse regnes ikke for å være endel av Rocky Mountains. De er dog del av den amerikanske cordillera. USA definerer dog Rocky Mountains til å includere Cabinet Mountains og Salish Mountains i Idaho og Montana, hvor deres motparter nord for Kootenai River, Columbia Mountains, er ansett som et separat system i Canada, som ligger vest for den store Rocky Mountain Trench, som løper langs hele lengden av British Columbia fra begynnelsen i midten av Flathead River dalen i vestre Montana til de søndre elvebredden til Liard River. Rocky Mountains varierer i bredde fra 110 til 480 kilometer. Vest for Rocky Mountain Trench, lengre nord og mot Muskwa Range på den andre siden av traséen, ligger Stikine Ranges og Omineca Mountains som er en del av fjellmasivet Interior Mountains i British Columbia. Et mindre område øst for Prince George i British Columbia på den østre siden av Rocky Mountain Trench, McGregor Plateau, ligner på Rocky Mountains, men er ansett som en del av Interior Plateau.


Trond Kirkvaag.
Trond Georg Kirkvaag (født 21. juni 1946, død 16. november 2007) var en norsk komiker, skuespiller og imitator som lagde en rekke humorprogrammer i Norsk Rikskringkasting (NRK) gjennom over 30 år. Trond Kirkvaag var best kjent for sitt mangeårige samarbeid med Knut Lystad og Lars Mjøen i komikertrioen KLM. Sammen fikk de tre hedersprisen under Komiprisen 2007 og Leonardstatuetten i 2001. I tillegg mottok han årets hederspris under Gullruten 2004. Foruten samarbeidet i KLM, samarbeidet han også i perioder med komikere som Jon Skolmen og med Otto Jespersen.
Familie.
Trond Kirkvaag var sønn av Rolf Kirkvaag og Sonja Kirkvaag (1920–2007). Hans tvillingsøster het Kristin Kirkvaag (1946–2003). Han var også storebror til ishockeyspilleren Rolf Kirkvaag jr. (født 1948).
Kirkvaag var gift og hadde to sønner.
Karriere.
Trond Kirkvaag ble ansatt i NRK i 1968, og en av de første gangene han viste seg på tv-skjermen var i programmet "Smil til det skjulte kamera". En av hans tidlige suksesser var "Buffalo Bløffs internasjonale vegg-til-vegg-show" fra 1973 som han lagde sammen med Jon Skolmen. Programmet vant Chaplin-prisen på Montreux-festivalen. Tre år senere vant Kirkvaag og Skolmen både gullrosen, Chaplin-prisen og presseprisen i Montreux for "The Nor-way to broadcasting", et humoristisk program om kringkastingens historie i Norge.
På 1970-tallet laget Kirkvaag valgkampfilmer for RV sammen med Klaus Hagerup.
Samarbeidet med Lystad og Mjøen startet i 1976 med "Nynytt", et satirisk nyhetsprogram som i stor grad var inspirert av britiske humorserier som "Monty Python's Flying Circus". I 1978 lagde trioen den første av i alt fire fjernsynsserier om "Brødrene Dal", en crazykomisk fortellingsserie for barn og unge. Andre KLM-serier inkluderer "MRK Fjærsynet", "Skai-TV" og "Nachspiel". I tillegg har trioen lagd Montreux-bidragene "Diplomatix" og "The Rise and Fall of an Olympic Village" og spillefilmen "Noe helt annet". I "Luftens helter" spilte han Joar Johansen (Jojo), og det skulle bli hans siste rolle.
I 1996 lagde Kirkvaag sketsjprogrammet "Trotto Libre" sammen med Otto Jespersen, hvor Kirkvaag skapte rollefigurene Skræmmer'n og Jacob Winche-Lanche. Etter at Kirkvaag og Jespersen avsluttet samarbeidet, har Kirkvaag vært på skjermen med sitt eget talkshow, "Showtalk".
Han skrev kriminalromanen "Kongen" som ble utgitt i 1999.
Våren 2007 ble det kjent at Kirkvaag hadde kreft.
Trond Kirkvaag lanserte 1. august 2007 selvbiografien "Kom ikke nærmere. Jeg og far", der han blant annet beskriver hvordan det var å vokse opp på 1950-tallet med en NRK-kjendis som far. Boken ble gjenstand for en del debatt ettersom han beskrev sin far og sin egen oppvekst i kritiske vendinger.
Om kvelden den 16. november 2007 døde han etter lengre tids sykdom. Han ble bisatt fra Vestre krematorium i Oslo den 30. november 2007.
Kirkvaag ble også kåret som Norges nest morsomste mann gjennom tidene bare bak Leif Juster.


Royal National Lifeboat Institution.
Royal National Lifeboat Institution (RNLI) er en veldedig organisasjon som arbeider for å redde liv på sjøen utenfor kysten av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og Republikken Irland. RNLI baserer seg på frivillig arbeid.
Organisasjonen ble grunnlagt i 1824 som "National Instiution for the Preservation of Life from Shipwreck", og tok sitt nåværende navn i 1854. Den finansieresgjennom medlemskontingenter, frivillige gaver og legater. Siden grunnleggelsen av RNLI reddet 136 275 liv.
RNLI har livbåter for innenskjærs operasjoner i fem klasser, både gummibåter og stivskrogede oppblåsbare båter, med en fart på fra 20 til 40 knop. Den har også livbåter for utenskjærs operasjon i all slags vær, også disse i fem klasser. Flåten består (pr. 2004 av 323 båter stasjonert på 231 redningsstasjoner fordelt rundt kysten av Storbritannia og Irland.
Nødmeldinger i området går til kystvakten, som koordinerer redningsaksjoner, og dersom det er hensiktsmessig kaller inn RNLI. Dersom det er nødvendig med luftstøtte kalles i stedet Royal Navy eller Irish Air Corps inn.
Pr. 2004 hadde RNLI over 200 000 medlemmer og 4600 frivillige redningsarbeidere.


E-nummer.
E-nummer (tilsetningsstoffer også kalt e-stoffer'") er en fellesbetegnelse på stoff som blir tilsatt mat og drikke for å øke holdbarhet, erstatte sukker eller gi bestemte farger, smak eller konsistens. Bokstaven E står for at stoffene er EU-godkjent. Det finnes omtrent 340 godkjente e-stoffer.
Europakommisjonen har fastlagt en ADI-verdi ("acceptable daily intake") for mange av disse stoffene. Denne blir oppgitt i milligram per kg kroppsvekt og angir hvor mye av stoffet som kan inntas daglig gjennom hele livet uten å ha skadelig virkning.
I Norge er Mattilsynet ansvarlig for godkjenning av tilsettingsstoffer der alle stoffer som brukes i næringsmidler må være godkjente. Alle godkjente tilsettingsstoffer finnes i «Tilsetningsstofforskriften» også kalt «positivlisten».
Fargestoffer.
Fargestoffer blir tilsatt næringsmidler for at de skal få et bedre utseende, slik at de tilsvarer forbrukernes forventninger. Fargestoffer kan også anvendes for å kompensere for fargeforandringer som oppstår under næringsmiddelproduksjonen. De fleste fargestoffene har E-nummer fra E100 – E180.
Konserveringsmidler.
Konserveringsmidler gir næringsmidler bedre holdbarhet, slik at ødeleggelse på grunn av mugg eller bakterier inntrer senere. Anvendes for alle slags fiskeprodukter, drikkevarer av fruktsaft, limonade, oppskåret brød, bakverk, salater, margarin, dressingg, vin, tørket frukt, bønner, sitrusfrukter, tørkede grønnsasker, sukker. De fleste konserveringsmidlene har E-nummer fra E200 – E297.
Antioksidanter og syreregulatorer.
Antioksidanter er stoffer som lett oksiderer selv, og dermed beskytter andre stoffer mot oksidasjon. De brukes i næringsmidler for å hindre kvalitetstap på grunn av reaksjon med oksygen i luften eller kontakt med andre oksidernde kjemikalier. Harskning er et eksempel på en slik reaksjon. Syreregulatorer er kjemiske buffere – de absorberer delvis endringer i surhet relativt til et ønsket nivå, slik at pH-verdien stabiliseres. De kan også forsterke virkningen av konserveringsstoffer. De fleste antioksidantene og syreregulatorene har E-nummer fra E300 – E385. Foruten næringsmiddelformål, har antioksidanter også den helsemessig gunstige virkningen av å kjemisk nøytralisere frie radikaler.
Emulgatorer, stabilisatorer, fortykningsmidler og geleringsmidler.
Dette er hjelpestoffer som sikrer oppbygning og struktur i tilberedte næringsmidler og i ferdigprodukter, eller som trengs under fremstillingsprosessen. Stabilisatorer blir tilsatt for å beholde konsistens, aroma eller andre egenskaper, emulgatorer stabiliserer emulsjoner og suspensjoner. Med fortykningsmidler og geleringsmidler innstilles konsistensen for å gi næringsmidlet ønsket smøreferdighet eller fasthet. De fleste stoffene i denne gruppen har E-nummer fra E400-E495.
Syrer, baser og salter, antiklumpningsmidler.
Syrer, baser og salter inneholder hevemidler, syreregulatorer og forskjellige andre stoffer som forlenger holdbarheten og endrer smaken. Antiklumpningsmidler brukes for å unngå klumper i maten. De fleste har E-nummer E500–E585
Aromaforsterkere.
Aromaforsterkere er stoffer som forsterker smak og/eller aroma i næringsmidler, de fleste har E-nummer E620–E650
Overflatebehandlingsmidler og gasser.
Overflatebehandlingsmidler forlenger holdbarheten hos næringsmidler, for eksempel ved å forsegle overflaten på frukt slik at de ikke mister fuktighet gjennom skallet. De fleste har E-nummer E901–E915, gassene E938–E949.
Søtningsstoffer.
Søtningsstoffer er erstatningsstoffer for sukker som har en vesentlig sterkere søtningskraft, men som regel få eller ingen kalorier. Disse har E-nummer E950–E968.
Andre stoffer.
Gruppen E1200–E1520 inneholder diverse stoffer utenfor de alminnelige kategorier.


Structured Query Language.
Structured Query Language (SQL) er et programmeringsspråk for databaser som benyttes til å formulere og kjøre operasjoner mot relasjonsdatabaser (RDBMS) og som originalt er basert på relasjonsalgebra og -regning. De fleste av dagens databasesystemer tilbyr SQL som kontrollgrensesnitt.
Selv om SQL er både ANSI- og ISO-standardisert, leveres de fleste databaseprodukter med proprietære utvidelser av språket. Særlig merkes forskjellene i de deler av SQL som omhandler databasetransaksjoner, for ikke å nevne de utvidelser som blir gjort av databaseleverandørene for å støtte scripting.
Historie.
Den første versjonen av SQL ble utviklet hos IBM av Donald D. Chamberlin og Raymond F. Boyce tidlig på 1970-tallet. Denne versjonen som het SEQUEL var designet for å manipulere og hente data lagret i IBMs originale relasjonsdatabaseprodukt System R. Språket ble senere formelt standardisert av American National Standards Institute (ANSI) i 1986. Etterførlgende versjoner av SQL standarden har blitt utgitt som International Organization for Standardization (ISO) standards.


Nils Petter Molvær.
Nils Petter Molvær (født 18. september 1960 i Langevåg på Sula) er en norsk jazztrompetist, komponist og produsent. Han betraktes som en pioner i å kombinere jazz og elektronisk musikk.
Molvær vokste opp i Sula på Sunnmøre og ble kjent med musikk i tidlig alder gjennom faren, jazzmusikeren Jens Arne Molvær. I 1979 begynte han å studere ved Trondheim Musikkonservatorium, og fra 1982 ble han medlem av bandet "Masqualero", sammen med den jevnaldrende saksofonisten Tore Brunborg og den mer rutinerte komp-seksjonen bestående av Jon Balke, Arild Andersen og Jon Christensen. Bandet eksisterte i 10 år, ga ut fire album og vant tre Spellemannpriser.
Både gjennom Masqualero, som produserte fire album på 80-tallet, og andre prosjekter som "Oslo 13" utviklet Molvær gradvis sin interesse for elektroniske virkemidler i jazzmusikken. Som etterspurt solist både i Norge og utlandet ble han i 1995 tildelt Kongsberg Jazzfestivals første musikerpris. Bestillingsverket "Labyrinter", til Vossajazz året etter, regnes gjerne som det første eksempelet på at Molværs særegne uttrykk hadde slått ut i full blomst.
I 1997 debuterte Molvær som soloartist på plate, med albumet "Khmer" for den tyske kvalitetslabelen ECM. Platen var blant de første vellykkede eksperimentene med å kombinere jazz med samplere og lydbehandlere, breakbeats, ambient og house. Med et salg på over 200 000 eksemplarer ble Molvær umiddelbart en ettertraktet konsertattraksjon i hele Europa. For albumet fikk han Spellemannprisen 1997 i åpen klasse og året etter fikk han Gammleng-prisen i klassen jazz.
Senere har han fulgt opp med en rekke plater i samme ånd. Han har mottatt Spellemannprisen 2000 for "Solid Ether" og Spellemannprisen 2005 for "Er". Begge i åpen klasse. I 2010 ble han tildelt Edvardprisen i åpen klasse for albumet "Hamada".
Hans musikalske forbilder er bla. Don Cherry, Miles Davis, Brian Eno, Billie Holiday, Bill Laswell og Joni Mitchell.
Diskografi.
Molvær opptrer på Global Tempera 2001
Der konteksten er angitt har Molvær medvirket og er ikke selv bandlederen.


Hastings.
Hastings er en by og et distrikt i East Sussex i England. Byen var en av Cinque Ports, men etter middelalderen mistet den sin betydning som havn, og hovednæringsveien ble fiske. Hastings har fortsatt den største strandbaserte fiskeflåten i England.
Byen er forbundet med London gjennom veien A21 og to jernbanelinjer.
Historie.
Det finnes spor etter jordvoller fra jernalderen og romersk tid, men det var ingen permanent romersk bosetning på stedet. Det eldste skriftlige spor etter byen finnes i dokumenter fra det 8. århundre, da "Hæstingas" slo mynt under Athelstan av England. Navnet viser antagelig til en angelsaksisk leder ved navn "Hæsta".
Fra tidlig i middelalderen var Hastings en av Cinque Ports, og hevdet selv å være den fremste av dem.
Da Vilhelm Erobreren hadde steget i land i England i 1066 satte han opp sitt hovedkvarter ved Hastings. Slaget ved Hastings ble utkjempet ved Battle, noen få kilometer fra Hastings. Vilhelm slo der Harald Godwinson, Englands siste angelsaksiske konge. Han bygde deretter et slott ved Hastings, noe som er avbildet på Bayeuxteppet. Det eksisterende Hastings Castle er antagelig bygget på vollene fra Vilhelms slott.
I det 13. århundre ble mye av byen vasket bort av sjøen. Så, i 1339 og 1377 ble den raidet og brent av franskmennene. Deretter ser det ut til at en langvarig nedgangsperiode startet. Som havn hadde Hastings den svakhet at det ikke er noen naturlig havv, og den var da helt avhengig av et omfattende havneanlegg. Fiskeflåten hadde mindre problemer enn transportskip, ettersom den var strandbasert. Først i 1897 begynte man konstruksjonen av et anlegg i betong. Det var ikke nok penger til å fullføre hele anlegget, og deler av det har aldri blitt fullført.
Med jernbanens ankomst begynte en ny tid for Hastings, ettersom det begynte å komme mange tilreisende til de gode strendene i området. Siden det 19. århundre har turisme og fiske vært viktigste næringsveier.


Cinque Ports.
Cinque Ports ("fem havner") er et navn på fem havner i Kent og Sussex i England. Konføderasjonen Cinque Ports oppsto tidlig i middelalderen, og omfatter Hastings, New Romney, Hythe, Dover og Sandwich. I tillegg er byene Rye og Winchelsea knyttet til dem, ettersom de har en lang tradisjon for å understøtte forsvaret av Sørøst-Englands havner, og andre har til tider vært knyttet til føderasjonen på andre måter.
Kong Edvard I ga spesielle privilegier til Cinque Ports, inkludert retten til å bringe inn varer uten å betale toll. Til gjengjeld skulle byene forsyne Kronen med skip og mannskaper i krigstid. En "Lord Warden of the Cinque Ports" ble utnevnt. Denne tittelen eksisterer fremdeles, men er nå en ren ærestittel.
I middelalderen regnet Hastings seg som den fremste av de fem byene, og mye tyder på at dette stemmer med virkeligheten. Hastings ble omtalt som hodet, mens de andre ble kalt lemmene.
På det meste var 2 byer knyttet til føderasjonen, og hadde dermed helt eller delvis rett til privilegiene. Formelt sett finnes den fortsatt, men i det 19. og 20. århundre har konføderasjonen mistet nesten all sin myndighet. Den hadde da allerede vært uten særlig praktisk betydning siden Elisabeth Is tid.


Dr. Alban.
Alban Nwapa (født 25. august 1957 i Enugu i Nigeria), best kjent som Dr. Alban, er en nigeriansk-svensk musikkartist og -produsent.
Liv og karriere.
Dr. Alban vokste opp med musikken til Feli Kuti og James Brown. I en alder av 23 dro han til Sverige for å studere odontologi. For å finansiere studiene, begynte den musikkelskende tannlegestudenten å lage sin egen musikk. Han jobbet på denne tiden som DJ i Stockholms kjente klubb Alphabeth Street. Dr. Alban fullførte studiene, og åpnet sin egen tannlegepraksis, men drev den lukrative DJ-virksomheten ved siden av.
I 1990 møtte han Denniz PoP fra SweMix-merket. Dr. Alban la til side borret og tannlegeutstyret, for å realisere sin store drøm. Sammen med Denniz PoP og rappdronningen Leila K (som også har afrikansk opphav), gav de ut «Hello Africa» som ble en hit. Hans kjærlighetserklæring til sin afrikanske opprinnelse toppet alle listene. Alban Nwapa ble kjent som Dr. Alban – en superstjerne. «Hello Africa» solgte mer enn én million eksemplarer på verdensbasis.
Ett år senere ble denne suksessen overgått av hans andre album, "One Love". 1,6 millioner singler av sangen «It's My Life» ble solgt, og sangen er brukt i en tampongreklame. Den nådde førsteplassen på listene i Tyskland, England, Israel og hele Europa. Albumet "One Love" solgte over 1,7 millioner eksemplarer, og de solgte som varmt hvetebrød, etterfulgt av albumene "Look Who’s Talking" og "Born in Africa".
Alt i alt kan Dr. Alban se tilbake på og være fornøyd med å ha solgt over 5 millioner album og 6 millioner singler, noe som resulterer i 7 ganger sølv, 30 ganger gull, og 30 ganger platina. Hitten «No Coke» ble brukt i en anti-stoffkampanje i Sverige.
Senere startet han sitt eget plateselskap, Dr. Records, der han spilte inn nye sanger og produserte for flere kjente artister. I 2003 slapp Dr. Alban ett nytt album, "Work, Work".
I dag er han visedirektør for klubben Stacy. Dr. Alban er også en god venn av Nelson Mandela og er en av Sveriges og Nigerias mest vellykkede artister noensinne. I et intervju med svensk radio sa han at han vil gå like langt som Mandela gjorde når det gjelder menneskerettigheter.
Tekstene hans kan ha tema som stoffmisbruk, menneskerettigheter, nedhugging av regnskogen i Afrika og trafikksikkerhet. Flere av sangene, som «Tio små moppepojkar» og «No Coke» er rettet mot de yngre, for at de skal tenke på hvilken skade de kan ta av å utsette seg for fare.
Dr. Alban gir stadig ut musikk og det siste han har utgitt er singelen «Freedom», som kom 22. februar 2012. Han har også gitt Nana Hedin støtte til kampen mot tungekreft etter at hun fikk diagnosen i 2009. Hedin er en av flere sangerinner som har vært med på Dr. Albans musikk.
Parodi.
Fra slutten av 1990-tallet ble Dr. Alban hyppig parodiert i humorprogrammet "Pippirull" i Sveriges radio der en imitatør tulleringte i Dr. Albans navn. Dr. Alban anla sak mot programmet, men selskapet ble frikjent i retten.


De store sjøer.
De store sjøer (engelsk: "The great lakes", fransk: "Grands Lacs") er de fire innsjøene Ontariosjøen, Eriesjøen, Øvresjøen (Lake Superior) og Michigan-Huronsjøen i grenseområdet mellom USA og Canada. Michigansjøen og Huronsjøen har tradisjonelt vært regnet som to separate sjøer, men hydrologisk sett er de én sammenhengende sjø der de to delene forbindes via det åtte kilometer brede og 37 meter dype Mackinacstredet.
Sjøene er den største gruppen med ferskvannssjøer i verden, er en del av verdens største ferskvannssystem. Innsjøene inneholder over 35 000 øyer og er koblet til havet gjennom et system av sluser, kanaler og elver. Imidlertid er slusene for smale for mange skip, noe som har begrenset sjøfarten på sjøene. Til tross for størrelsen, har de en tendens til å fryse til om vinteren.
En mye mindre, sjette innsjø, St. Clairsjøen, mellom Huron og Erie er også en del av det samme ferskvannssystemet, men regnes ikke blant de store innsjøene.
Elvene i ferskvannsystemet.
Michigan er koblet til Huron gjennom Mackinacstredet. Disse to sjøene ligger like høyt over havet og er geologisk det samme vannmassivet, men er geografisk adskilt og regnes derfor for å være to forskjellige sjøer. En halvøy og store øyer deler Huron i to deler; hovedsjøen og Georgian Bay.
Systemet har utløp gjennom St. Lawrence-elva, som løper ut fra Ontariosjøen gjennom Quebec til Atlanterhavet. Et utall elver renner ut i dette systemet, over 200 bare i Superiorsjøen.


Subaru.
Subaru er et japansk bilmerke. Subaru er bilproduksjonsselskapet til Fuji Heavy Industries Ltd., og er i Norge representert med modellene Trezia, Impreza, Forester, Legacy, Outback og XV. Høsten 2011 ble Trezia introdusert som erstatning for Justy. Modellen er en søstermodell til Verso-S. Den produseres av Toyota og har i motsetning til øvrige Subaru-modeller forhjulsdrift.
Subaru-modellene har hatt flere klassiske kjennetegn: At alle modellene er blitt levert med firehjulstrekk (kalt "All Wheel Drive") og kun med boksermotor er de to viktigste av dem.
Subaru-navnet kommer av det japanske navnet for stjernebildet Pleiadene. Dette japanske ordet betyr «å regjere» eller «samle». Dette stjernebildet går igjen i logoen, der de seks stjernene representerer de seks selskapene som ble slått sammen for å danne Fuji Heavy Industries Ltd. etter andre verdenskrig. Ovalen rundt stjernene symboliserer at de er en del av en større stjernebilde.
Historie.
Subaru startet som «Flyets forskningslaboratorium» i 1917, ledet av Chikuhei Nakajima. I 1931 ble selskapet reorganisert under navnet «Nakajima Aircraft Co., Ltd». Ved slutten av andre verdenskrig ble Nakajima Aircraft reorganisert på nytt. Denne gangen under navnet Fuji Sangyo Co, Ltd. I 1946 lagde selskapet sin første Rabbit motorscooter med reservedeler fra fly brukt under krigen. I 1950 ble selskapet delt inn i tolv mindre selskaper og i tidsrommet 1953-1955 ble fire av disse og et nydannet selskap fusjonert til det vi i dag kjenner som Fuji Heavy Industries.
Motorsport.
Subaru Impreza WRX STi.Dette eksemplaret har fått ettermontert skvettlapper med STi logo
Subaru er spesielt kjent for sin store satsning på rally, der norske Petter Solberg ble verdensmester i 2003 i en Subaru Impreza WRC 2003. Tidligere verdensmestre i rally som kjørte Subaru: 2001 – Richard Burns, Storbritannia og 1995 – Colin McRae, Storbritannia. Subaru vant også konstruktørmesterskapet i 1995, 1996 og 1997.
I 2008 trakk Subaru seg ut av rallysporten på grunn av den globale finanskrisen.


Stratford-on-Avon (distrikt).
Stratford-on-Avon er et administrativt distrikt i Warwickshire, England. Administrasjonsstedet er byen Stratford-upon-Avon.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Stratford-upon-Avon ble slått sammen med Alcester landdistrikt, Shipston-on-Stour landdistrikt, Southam landdistrikt og størsteparten av Stratford-upon-Avon landdistrikt.


Stratford-upon-Avon.
Stratford-upon-Avon er en by i Warwickshire i England. Den er administrasjonssenter for distriktet Stratford-on-Avon. Byen er mest kjent som fødestedet til William Shakespeare.
Stratford ble grunnlagt i angelsaksisk tid, og ble en markedsby i løpet av middelalderen. Byen ligger ved elven Avon, ikke langt fra Birmingham.
På grunn av forbindelsen med Shakespeare kommer mange turister til Stratford, omkring 2 millioner hvert år. Dette betyr at turisme er viktigste næringsvei. I tillegg er det endel aluminiumsindustri, og båtbyggerier. Turismen fører med seg noen problemer, og innbyggerne har i senere år klaget på at det er vanskelig å komme fra i byen på grunn av alle turbussene.
Historie.
Historisk kart over Stratford, framstilt i 1902.
Stratford har opprinnelse tilbake til bronsealderen, men svært lite er kjent fra denne tiden. I romersk tid oppsto sted de romerne bygde veg og strakte en bro over elven Avon. Arkeologiske spor viser at romerne har hatt en liten bosetning her. I januar 2011 ble det annonsert at det er funnet levninger av en afrikansk mann, anslagsvis mellom 40 og 50 år, i det som i dag er er Tiddington Road. Rundt 300 e.Kr. ble mannen gravlagt. Han var muligens en slave eller en tidligere romersk soldat. Mannens knokler forteller at han var kraftig bygd og at han ofte bar på meget tunge ting. Han led av gikt i skulderen, hoften og i korsryggen.
a> gjorde landsbyen til en markedsby i 1196.
Det var først på 600-tallet da angelsakserne invaderte hva som i dag er Warwickshire at Stratford oppsto som en landsby. Navnet Stratford er en sammensetning av angelsaksiske "strǣt", moderne engelsk "street", «veg», «gate» og "ford", det vil si vadested på det stedet som i dag er byen.
Området var først en del av det angelsaksiske kongedømmet Hwicce, som senere ble en del av det langt sterkere kongedømmet Mercia. Området ble gitt som herregodt av kong Offa av Mercia til bispedømme Worcester, og biskopen og Worcesterkatedralen bevilget rettigheter så sent som på slutten av 1100-tallet. Ved år 691 var det et lite kloster på eller rett ved dagens sognekirke dedikert Den hellige treenighet. Den første dokumenterte referanse til et gudsdyrkelse i området er et charter fra 845 som ga privilegier til en liten kirke som fortsatt står, men klosteret synes å ha bli nedlagt før 1066.
I løpet av høymiddelalderen vokste landsbyen fram som en markedsby i. Byens opprinnelige charter ble tildelt i 1196, gitt av Rikard I av England, noe som gjør Stratford til offisielt over 800 år gammel. Grunnen var at jordbruket økte med høyere avkastning som følge av skogen Arden var blitt ryddet. Med markedsbyen kom det håndverkere som smeder, snekkere, skomakere, bryggere og bakere. Den nye markedsbyen vokste opp et stykke unna den gamle landsbyen, og det var en tid fiendtlige motsetninger mellom den gamle og den nye, blant annet måtte de nye bysfolkene benytte den gamle sognekirken. At dagens gater i Stratford er rette og organisert har sin årsak i at den nye byen i 1196 ble grunnlagt i middelalderens gridsystem.
Stratford ble kjent for sin industri for malting, prosessering av bygg for brygging. Befolkningen besto antagelig av mellom 1000 og 1500 mennesker. Lauget for Det hellige kors ble opprettet i 1269 og hadde et kapell som fortsatt står. Lokaliseringen av det ukentlige markedet lå antagelig i Rother Street, men ble senere omlokalisert til det som i dag er krysset mellom High Street, Bridge Street og Henley Street, men ble i moderne tid tilbakeført til Rother Street. Selve navnet Rother Street henspiller på salg av langhornet kveg.
Stratford ligger i nærheten av Cotswolds med den lille markedsbyen rundt 16 km i sør. Som et betydelig område for sauedrift (hanskemakeren John Shakespeare, far til William Shakespeare, kjøpte og solgte saueull ulovlig) var Stratford fram til siste halvdel av 1800-tallet det fremste stedet for å slakte, markedsføre og distribuere sau og ull som kom fra Cotswolds. Som en konsekvens ble Stratford også et sentrum for garving i løpet av 1400- og 1600-tallet. Både elven og den gamle romervegen tjente som handelsruter for byen. Ved 1300-tallet var Stratford ikke lenger et lite herregods eid av biskopen av Worcester, men en sentrum for handel i regionen.
I 1769 satte skuespilleren David Garrick opp et større Shakespeare-jubileum som førte til konstruksjonen av en stor rotunde, en rund bygning, og til stor tilførsel av besøkende for det tre dager lange festivalen. Dette førte til det voksende fenomenet av å dyrkelsen av poeten som siden har gjort til Stratford til turistmagnet. Huset hvor Shakespeare ble født ble kjøpt i 1847 og gjort om til et monument.
Bestefaren på morssiden til John Harvard (1607–1638) levde i et hus i Stratford i dag kjent som Harvard House. I 1636 var John Harvard med på grunnlegge det amerikanske Harvard University i Massachusetts. I løpet av 1600- og 1700-tallet forble Stratford en rolig markedsby.
Shakespeare-attraksjoner.
Ved bredden av Avon står Royal Shakespeare Theatre, som er hjemmet til Royal Shakespeare Company. RSC driver også to mindre teatre i byen, "The Swan", som er innredet som et teater fra Elisabeth Is tid, og "The Other Place". Bygningen Shakespeare ble født i er bevart. To andre bygninger fra samme tid, "Hall's Croft" og "New Place". I førstnevnte bodde Shakespeares datter Susannah en periode, og det sistnevnte står på samme sted som et hus han selv eide. Shakespeare er gravlagt i "Holy Trinity Church", hvor han også ble døpt som barn.
Rett utenfor byen ligger Anne Hathaways hytte, hvor Shakespeares kone bodde før de giftet seg, og Mary Ardens hus, hvor hans mor vokste opp.
Kommunikasjon.
Stratford ligger i nærheten av Birmingham, og nås via kryss 15 på M40. Stratford-upon-Avon stasjon har forbindelse til Snow Hill og Moor Street i Birmingham, og til Marylebone stasjon i London.
Det er mange sykkelstier i byen, og den er knyttet til kanalnettverket. I 2006 ble det innført et Park and Ride-system som har begrenset biltrafikken i sentrum. Sykkelveien Stratford Greenway går til Welford og Long Marston, og er en del av National Cycle Network.


M40 (motorvei).
M40 er en motorvei i England, som forbinder London og Birmingham. Den første delen ble anlagt fra London fram til Oxford i 1960-årene. Resten av strekningen fram til Birmingham var ikke ferdig før i 1990.
En av Englands verste bussulykker skjedde på M40 17. november 1993. En minibuss med 15 elever fra Hagley R.C. Haigh School i Worcestershire var på vei fra en konsert i Royal Albert Hall i London, da den krasjet etter at sjåføren angivelig sovnet. Ti elever og læreren døde på stedet, og en elev til døde på sykehus av skadene. De resterende fire elevene klarte seg uten varige mén. Ulykken førte til at sikkerhetsbelter ble påbudt i alle busser i Storbritannia, men det er pr. januar 2005 ikke obligatorisk å bruke beltene.
Rute.
M40 starter nær Uxbridge, rett innenfor M25, og slutter ved M42 nær Birmingham.
M040


Hvitulv.
Hvitulv (Lat. "Canis lupus albus") er en underart av ulv, og en av flere ulvetyper som refereres som arktiske. Den lever på den eurasiske tundraen, i det nordlige Finland og Russland. Hvite ulver er de største av alle ulver.
Beskrivelse.
Hvitulven veier normalt omkring 45-55 kg og blir gjerne 150-155 cm lang, ikke medregnet halen. Tispene blir noe mindre. Den største hvitulven som er registrert veide hele 76,5 kg. Voksne individer lever gjerne i ca. 10 år, men kan bli opp mot 20 i fangenskap.
Pelsen hos arktiske ulvetyper holder seg hvit hele året. Den hvite hårstammen har flere luflommer enn pigmenterte pelshår og gir mye bedre isolasjon mot kulde. Vinterstid får hvitulven tykk underull, og det gror gjerne ut lange pelshår som dekker hele foten på dyret og isolerer og beskytter mot snø og is. Med sommervarmen starter røytingen, men ofte rekker ikke all underullen å forsvinne før en ny vinter begynner. Temperaturen kan krype ned mot -55-60°C vinterstid, mens den sommerstid kan komme opp mot 15-20°C.
Reproduksjon.
Parringstiden starter i mars og valpene fødes gjerne i slutten av mai eller begynnelsen av juni måned. Drektighetstiden er som for hunder, ca. 63 dager. Hvitulven føder gjerne 6-7 valper. Disse har en grålig pels den første tiden, men blir hvitere ettersom dyret vokser til. Valpene forlater gjerne hiet omkring én måned gamle. Hele flokken tar da del i oppfostringen og opplæringen. Ved seks måneders alder begynner valpene å lære å jakte, og ved ti måneder kan de som regel delta for fullt i jakten. Tisper regnes som fullt voksen når de er to år gamle, mens hannen er tre år.
Ernæring.
Hvitulv jakter og spiser vanligvis hare og lemen, men kan også ta reinsdyr og moskusfe om anledningen byr seg. Hvitulven et et flokkdyr, men størrelsen på flokken varierer gjerne med tilgangen på føde. Flokken ledes av en alfahanne og ei alfahunne, som gjerne er de eneste som reproduserer seg. Ulvene jakter ofte småvilt alene, men samarbeider når store dyr skal nedlegges.


Myllarguten.
Torgeir Augundsson (døpt 1. november 1801 i Sauherad, død 21. november 1872 i Rauland), bedre kjent som «Myllarguten», var en legendarisk spellemann fra Sauherad i Telemark.
Barndom og læretid.
Torgeir Augundsson ble døpt 1. november 1801 i Sauherad, faren var Augund Torgeirsson og moren Gunhild Sigurdsdotter.
Torgeir er sannsynligvis født i slutten av oktober 1801 på husmannsplassen Kåsa under Ryntveit. Foreldrene giftet seg 8. oktober 1801 og Torgeir er dermed sannsynligvis født innenfor ekteskap med knapp margin. Faren Augund (1769 – 1842) var fra Moen under vestre Sauar i Sauherad. Mora Gunhild Sigurdsdotter døde i 1813 og var da 39 år gammel. Det er uklart hvor hun kom fra. Augund og Gunhild fikk 3 barn i tillegg til Torgeir. Mari 1805 – 1805, Ingeborg 1807 – 1808 og Sigurd 1810 – 1840. Augund Torgeirsson var gift i alt 3 ganger.
Navnet hans ble helst uttalt «Targjei», som vanlig var i Telemark. Faren var husmann, og flyttet en del rundt på plassene i Sauherad mens Targjei var liten. Augund var møller, og ble kalt «møllaren». Barna hans ble kalt «Møllarungæn`», og dette kan ha medvirket til forvirringen rundt navnet hans. I Nedre Telemark kalte de ham «Møllarongen», og i øvre Telemark «Myllarguten», det navnet han er blitt mest kjent under.
Fra han var liten hadde han lag for felespill. Faren var nok spelemann, men ikke av de beste på den tid. Rikard Berge forteller at «gutten maste etter fela før han var ute av småbarnsstakken». Han pleide å stjele seg til å prøve farens fele når Augund var ute. Så lenge faren var hjemme, våget han seg ikke nær fela, han var nok redd juling. En dag kom faren uventa hjem fra kverna og hørte felelåt inne, og det låt ganske godt. Gunhild tok fela fra gutten med det samme Augund kom inn. «Kven va`det som spela?» spurde Augund. «Dæ va`ingen, dæ», svarte Gunhild. Jo, Augund hadde hørt felelåt. «Eg konn` høyre dæ va` ein som konne spela au», sa han. Da måtte Gunhild fram med sannheten. «Ja, dæ va gutongen som grein etter fela; å så fekk`n o litt». Fra da av fikk han spille som han ville (Alle replikkene og anekdotene er skrevet ned av Rikard Berge, og gjengis på Telemarksdialekt).
Den første som lærte opp Targjei var faren, som kunne mange gamle slåtter, og han lærte også gutten å stemme fela.
Han var svært lærenem, men faren ble trøtt av det stadige maset om opplæring, og tok ham med seg til spelemannen Mattis Flathus, som tok gutten i lære. «Mattis sette skruven i meg, han», sa Myllaren i senere år. Han kalte opp en slått etter Mattis.
Med tida ble guttungen etterspurt som spelemann, og fordi han var ganske liten, måtte faren bære ham på ryggen når han skulle ut.
Så ble han satt på bordet, og trampet takta med foten på krakken.
Han var lett å få til å spille, og spilte ute fra han var åtte-ni år gammel. Mens han var ute på denne måten, møtte han spelemannen Øystein Langedrag fra Seljord, og denne ble en viktig læremester for Myllarguten. De spilte sammen både sent og tidlig. Targjei var hos Øystein og fikk slåtter i ukevis i strekk.
Den andre læremesteren til Myllarguten var Jon Kjos, fra Åmotsdal.
Da han kom dit var han ikke mer enn ni år. Det tok litt tid før Jon skjønte hva slags to som bodde i Targjei, men da det gikk opp for ham, tok han gutten i lære på stedet. Etter en tid var Targjei den beste av de to. Da sa Jon: «Dæ va héen ti gut! Han vi`ti forgange meg». Dette var sagt halvt i spøk.
Spelferder og familie.
I årene som fulgte var Targjei over store deler av Telemark og spilte i gjestebud og bryllup. Ryktet gikk om at han var en framifrå utøver, og derfor ble han også tilsvarende etterspurt.
Han giftet seg med Ingebjørg Eddandshaugen, husmannsdatter fra Edland i Vinje, i 1830. Sammen fikk de ti barn, blant dem sønnene Rikard, Gregar, Sigurd og Torgeir. De tre eldste giftet seg med hver sin søster fra garden Flatastøyl, noe som fikk faren til å bemerke: «Dom er så Flatastøyl-gælne, mine bonn». Flere av deres etterkommere finnes som spelemenn og utøvere i Telemark den dag i dag (se nedenfor).
Det er ikke sagt at Targjei var den letteste å leve med. Han var svær til å skifte sinn, en uryddig kunstnernatur og en drømmer. Han var ikke praktisk anlagt, og kunne i grunnen bare spille fele. I andre saker kunne han være håpløst langsom. Han trengte alltid hjelp i pengesaker. Slik var det han fikk økonomisk sikring av bonden Rikard Aslaksson Berge i Rauland, da han kjøpte småbruk der.
Etterhvert ble spelferdene hans lenger, og han fór over fjellet til Setesdal og over til Vestlandet, hentet spell og gav spell, og tevlet med bygdenes beste spelemenn. Han var på en gang selvbevisst og beskjeden på egne vegne. Gjennom ham ble det særlig mye utveksling mellom bygdene i Hardanger og Voss på den ene sida og dem i Vest-Telemark på den andre. Han var også i Ryfylke, i Suldal og i Røldal. Men av alle spelemenn han møtte, satte han mest pris på Håvard Gibøen fra Møsstrond og Knut Lurås fra Tinn.
Myllarguten og Ole Bull.
Myllarguten ble etterhvert vidt kjent som en mesterspelemann, fra Vestlandet og langt opp i Numedal. «Dæ hjælper ikkje håss go'n e', e'n ikkje kåmme i opprop», sa han. Han ble den mest kjente spelemannen i bygde-Norge i sin tid. Ryktet nådde også dem som ikke kom fra bygdene. Den viktigste av dem var fiolinisten Ole Bull, som traff Myllarguten tilfeldig sommeren 1831. Han var dengang ikke mer en litt over tjue år, og var kommet tilbake fra en turné i Tyskland. En kveld han var ute og gikk i Bergen, fikk han høre felelåt fra et herberge ikke langt borte. Han hadde ikke aktet på hardingfela før, men nå ble han nysgjerrig og gikk inn. Der fikk han vite hvem spelemannen var, og Bull ville at han skulle spille mer. Myllarguten nektet det ikke, for han var svært «på lag», som det heter. Senere inviterte Bull ham med seg hjem, og Targjei ble med. Hos Bull var det og andre musikere, og Targjei fikk godt stell, og spilte for Bull og vennene hans. Bull ba Myllaren om å bli med ham til Valestrand, der Bull skulle opptre, og slik kom det til at disse to spilte sammen første gang. Da Bull spilte Mozart, ble Myllarguten opprømt. Men selv om han prøvde å gjengi Mozart på hardingfele, lyktes han heller dårlig med dette.
Ved samme anledning skrev Ole Bull ned noen av slåttene til Myllarguten. Deretter prøvde han fela til Targjei og spilte av nedskriften ganske riktig. «Ja, dæ va' nok likt. Men rætte liten hadde dæ nå ikkje», sa Targjei etterpå. Men han var nok imponert over at Bull greide dette. Bull og Myllarguten var venner resten av livet.
Et slikt kulturmøte skulle få svært mye å si for norsk musikkliv. Ole Bull fikk en nøkkel til forståelse av norsk folkemusikk, og inkorporerte noe av stilarten i sin egen musikk. Signaleffekten for nasjonalromantikken, og Grieg, har nok også vært svært stor. Bull var på jakt etter et norsk musikkuttrykk, og gjennom Myllarguten fant han det. Myllarguten var på denne måten Ole Bulls læremester, sier Rikard Berge. Myllaren kom på sin side til å legge seg etter et mer klassisk dur-ideal etter møtet med Bull og Mozart. Han la vekk de mest irregulære tonetrinnene i sitt eget spill, og satte en standard for tonal utforming som har fulgt Myllar-tradisjonen til denne dag. Utviklingen mot klarere durtonalitet hadde ellers begynt noe før, med Øystein Langedrag, som hadde vært ute i Napoleonskrigene og opplevd hornorkester og marsj-spill.
Konserten i Christiania 1849.
Etter møtet i 1831 gikk de to hver sin vei. Bull reiste utenlands igjen, og de to møtte hverandre først igjen i 1848, da Bull la opp til en stor konsert med «nasjonal musikk» på den gamle logen i Christiania. Her ble Myllarguten bedt om å opptre, og han reiste inn til hovedstaden på ski vinteren til 1849. Ole Bull ønsket å vise Christianias borgere hva norsk folkekunst var verdt. Konserten ble holdt mandag 15. januar 1849, og Targjei skulle spille sju slåtter fordelt på to avdelinger. Den øvrige musikken sto Ole Bull for. Myllarguten fikk selvsagt et godt honorar for denne jobben. Salen ble pakkende full av begeistrede byborgere, og dessuten en del telemarkinger som hadde fått fribiletter. Aasmund Olavsson Vinje som var kommet til byen på denne tida, ønsket ikke å gå på konserten. «Si' det gange gale, só blei det fór stort ansvar på ókkón», sa han.
Ikke alt gikk som det skulle den kvelden. Targjei fikk ikke opp feleskrinet sitt, og måtte bryte det opp med kniv. Dette gjorde ham så nervøs at han glemte å holde seg til programmet. På den annen side spelte han seg slik opp at han helt glemte hvor han var, og publikum var begeistret. Dagen etter skrøt avisene av konserten, og Welhaven skrev et langt dikt til Myllargutens ære. Rikard Berge påpeker allikevel at de fleste trolig gikk fra konserten med lite utbytte. De var ikke vant med hardingfelemusikk. Da den nasjonalromantiske bølgen la seg, var heller ikke Myllarguten så gjev lenger. Da var han bare en «forfyllet bonde fra Telemarken».
«...man følte en brændende lengsel efter at faa denne bundne Harmoni Befriet og forædlet, efter at mærke den tage i Kunstens Vinger og paa dem hæve sig til det fulde og sande Skjønhedsideals klare Regioner. Og Opfyldelsen af denne levende Længsel, af dette drømmende Befrielsesønske skulde idetminste dennegang ikke længe lade vente paa sig, skulde i legemlig Form trede os imøde klar og forsonende, som en Berettigelse for den stakkars Thorgeirs Fremragen paa en Bykoncert, som Aftenens Symbol. Thi efterat den i sig selv sammenkrøbne, ligesom i en Puppe indhyllede Fjeldspillemand var forsvundet fra sin Forhøining, og ene Efterklangen af hans særbundne, vilde Toner endnu dirrede for Alles Øren, og ligesom forlangte sin opløsning til fuld Harmoni, da traadte en høi, herlig Gestalt frem, med hævet Bryst og Hoved, med aabent Blik ogsaa i det Ydre et Vidne for den nordiske Naturs Fri og dog kunstneriske Udvikling. Det var Ole Bull, som nu med sin mægtige Arm strøg over Fjeldviolinens Strænge, løste hvad der havde været bundet, og gav Møllargutens dunkelhvirvlende slaatter Sangens Forklaring og Fuldendelse» (konsertanmeldelse i "Rigstidende" 21. januar 1849).
Denne anmeldelsen vitner ikke akkurat om stor forståelse av den genuine bygdekulturen.
Senere spelferder.
Ole Bull ga Targjei flere oppdrag i årene som fulgte, og dette ga ham såpass med inntekt at han kunne kjøpe bruk i Rauland. Men han var ikke styren med pengene sine, og det gikk etterhvert ut med bruket. På sine gamle dager flyttet han til en husmannsplass i Arabygdi ovenfor Rauland. Mot 1860 var det heller ikke så lett å spille for byfolk lenger. Begeistringen hadde lagt seg, og Myllarguten fikk det vanskelig. Han kunne av og til være svært motløs, og kjente seg sliten. I de verste stundene forbannet han både Ole Bull og fela som hadde formet hele livet hans. Han spilte allikevel i København i 1862. Der ute var det knapt noen som forsto hardingfelespill. Danskene kalte slåttene «ensformig, umelodieus dansemusik».
Han var fortsatt den største spelemannen i sine egne hjemtrakter, og fortsatte med spelferder opp mot 1870. Men nå var han ikke så lett å be som før. Bildet som er tatt av ham på denne tida viser en sliten og noe tverr mann.
De siste årene.
De siste åra bodde han på Kósi ovenfor Rauland. Men nå var han vrang og ville helst ikke spille mer. Han døde den 21. november 1872, 71 år gammel. Rikard Berge forteller at likfølget besto av en pram, og ingen la blomster på båren: "Fatig livde han og fatigsleg døydde han; fatigt og faament var fylgje som førde Noregs beste spelemann til jordi". Det ble senere reist en minnestein for ham på Rauland Kyrkjegard, der han ble gravlagt.
Ved Nordagutu stasjon i Telemark står det i dag en skulptur til minne om Myllarguten. Monumentet er utført av billedhugger Hans Holmen, og ble ferdigstilt i 1940.
Tømmerstua der Møllarguten sannsynligvis ble født "Møllargutstugo" står i dag nær Norsjø Ferieland. Den ble restaurert i forbindelse med 200-årsjubileet for hans fødsel i 2001. Dette er også nær stedet (Kåsa under Ryntveit) stua sto i 1801. http://www.myllargutstugo.no/historie.html
I 2001 ble det også flyttet en tømmerstue til Evju bygdetun i Sauherad kommune. Myllarguten skal ha bodd i den fra ca. 1814 og en ti års tid fremover, sammen med faren, søsknene og stemoren. Det er en fattigslig. liten tømmerstue bestående av ett rom og kammers. Stuen sto i denne perioden på Steinhaug gård rett ved Nes kirke. I forbindelse med flyttingen i 2001 ble bygningen restaurert.
Arven etter Myllarguten.
Myllarguten var hva telemarkingene kaller et "flogvet". Han var rask til å støpe sammen gamle former til nye, rask til å bygge ut store slåtter av små. Han har fått ord på seg for å støpe om Telemarksspelet til det det er blitt i dag. Myllartradisjonen kom til å feste seg best i Vest-Telemark, der sønnene hans ble boende. Den er en av to hovedlinjer i slåttetradisjonen i Telemark ned til i dag.


Enter.
"Enter" er debutalbumet til det nederlandske symfonisk metal-bandet Within Temptation. Albumet ble utgitt i 1997, og er uten tvil det «mørkeste» av de albumene bandet har utgitt til nå.


Norges kvinnelandslag i fotball.
Norges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Norge er tidligere verdensmestre, olympiske mestre og europamestre. Per 2008 er Norge alene om å ha oppnådd alle disse titlene. Norges landslag er blant de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Begynnelsen (1978–1983).
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.
Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
Erling Hokstad (1983–1989).
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
Første norske europamestre i lagidrett.
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at Reidun Seth holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
Even Pellerud (1990–1996).
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
EM 1993: Ny triumf.
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
EM 1995: Innendørs tap for Sverige.
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
VM 1995: Verdensmestre.
EM-kampene og en 3. plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
OL 1996: Ny medalje.
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
EM 1997: Nedtur på hjemmebane.
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.
Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8. plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3. plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
VM 1999: Opp og ned.
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
OL 2000: Norges hittil siste tittel.
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.
I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Haugenes, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.
For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
EM 2001: Tyskland for sterke.
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
VM 2003: To tap og ut av OL.
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.
Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.
Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
a>-drakt) var kaptein på det norske landslaget fra 2005 til 2008
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
Bjarne Berntsen (2005–2009).
"For en oppsummering av problemene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen"
EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland.
a>, var et kontroversielt valg for Bjarne Berntsen, men hun viste seg viktig.Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5. plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.
Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
VM 2007: Fortsatt nest best i Europa.
Solveig Gulbrandsen ble mamma i 2006, men var likevel en av Norges viktigste spillere både før og etter svangerskapet.
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre mot hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.
Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
OL 2008: God start, men tung nedtur.
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.
USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
EM 2009: Ut mot Tyskland igjen.
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Norske spillere (i rødt) kjemper om å få ballen i mål i kampen mot Tyskland.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.
Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
VM 2011: Reise til Tyskland.
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.
Landsem gikk gjennom kvalifiseringen til VM med ni seire og én uavgjort, mot Nederland borte. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Trenere.
Norge har hatt 7 hovedtrenere siden starten i 1978, seks mannlige og en kvinnelig. Samtlige trenere har hatt hovedtrenererfaring fra et herrelag i en av de fire øverste divisjonene, og alle med unntak av Eli Landsem og Erling Hokstad har hatt hovedtrenerjobber fra den øverste divisjonen. Eli Landsem er den eneste treneren som har hatt erfaring fra Toppserien. Eli Landsem er også den eneste som har vunnet serien med laget hun har trent. Da Eli Landsem tok over jobben, hadde allerede USA, Tyskland, England, Spania, Kina, Nederland og Sverige hatt sin første kvinnelige trener en stund.
Bjarne Berntsen trente det norske landslaget fram til 2009
EM-resultater.
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.


Inklinasjon.
Inklinasjonen innen astronomien (fra lat. "inclinatio" til "inclinare", «helle», «skråne») er den vinkelen en planets baneplan danner i forhold til en annen planets baneplan, som regel ekvator eller ekliptikken.


Cappelenprisen.
Cappelenprisen er en litteraturpris som deles ut av forlaget Cappelen til en eller flere av forlagets forfattere eller andre medarbeidere for fremragende litterær, kunstnerisk eller pedagogisk innsats. Prisen ble etablert i forbindelse med forlagets 150-årsjubileum i 1979. Siden opprettelsen har den blitt delt ut årlig, med noen unntak, etter innstilling fra forlagets administrasjon. Etter fusjonen med N. W. Damm & Søn, har ikke prisen blitt delt ut.
Mottakere av Cappelenprisen.
Jahn Otto Johansen vant prisen i 1982
Ingvar Ambjørnsen vant prisen i 1988
Erlend Loe vant prisen i 1997


B-gjengen.
B-gjengen (eng. "The Beagle Boys") er en fiktiv kriminell bande fra Disney-tegneseriene, skapt av Carl Barks i 1951. I USA opptrådte de første gang i historien «Kanonvakten» (originaltittel «Terror of the Beagle Boys») i Walt Disney's Comics and Stories nr. 134.
Denne historien var også deres første opptreden i Norge, i Donald Duck & Co 10/52. De fikk da navnet «Knall-gutta», men ikke lenge etter fikk banden sitt nåværende navn på norsk, B-gjengen. Hva B-en i B-gjengen står for blir røpet i episode 2 av Skrues liv, «Mississippis herre», hvor Skrue møter B-gjengens foreldre, gjengen til «Kaptein Blotøsjti».
Banden har gjennomført en rekke forsøk på å stjele verdiene fra Skrue McDucks pengebinge. Det hender også at de går sammen med andre skurker som for eksempel Magica Fra Tryll og Svarte Petter, eller at de leier ut sine tjenester til Gulbrand Gråstein eller Rikerud. B-gjengen kan også være hovedpersoner i egne fortellinger hvor ikke noen av de andre kjente figurene opptrer.
B-gjengen er basert på hunder av typen beagle, derav det engelske navnet på banden «Beagle Boys». De har også en hund som kjæledyr som er gitt nummeret 64.
I nyere tid opptrer vanligvis bare tre av bandens medlemmer, men de er opprinnelig en stor bande hvor alle er i slekt. Til tider opptrer også «Bestefar B», «Bestemor B» og nevøene deres; «Bitte B-gjengen».
B-gjengmedlemmer.
Navnene på de forskjellige medlemmene er ikke kjent, og de omtales kun med fangenumrene sine, som de bærer på brystet, bortsett fra i den første historien de var med i. De tre vanligste av disse er «176-167», «176-671» og «176-761», og i historier der det er seks eller syv medlemmer, er disse også med: «176-176», «176-617» og «176-716».
Det er umulig å si hvor mange B-gjengmedlemmer som finnes. Det største antall man kan treffe på samtidig i en historie som Barks har tegnet, er 13 i «Uutholdelig sterk» (W OS 1184-06 i Inducks). I «Sterke-Nils med øksen» (W US 28-01 i Inducks), som han har både skrevet og tegnet, er antallet 12. Men i «Menehunenes øy» (W US 4-02 i Inducks) klager Skrue på at han må vaske tallerkene etter 30 B-gjengmedlemmer. I senere historier ser det ut til å være syv B-gjengmedlemmer, og det er derfor Don Rosa bruker dette tallet når han bruker B-gjengen i historier. Men da er aldri fangenumrene til mer enn seks B-gjengmedlemmer synlige samtidig, slik at han kun tar i bruk nummer der det begynner med "176-" og slutter med en tretallskombinasjon av 1, 6 og 7.
Det har også dukket opp B-gjengmedlemmer med disse numrene i Barks-historier: 176-000, 176-001, 176-032, 176-040, 176-070, 176-071, 176-080, 176-82, 176-84, 176-111, 176-117, 176-160, 176-300, 176-301, 176-321, 176-330, 176-331, 176-360, 176-370, 176-602, 176-606, 176-616, 176-666, 176-676, 176-702, 176-730, 176-824, 176-825, 176-830, 176-831, 176-836, 176-837, 176-838, 176-840, 176-276 og 176-860.
De tre vanligste B-gjengmedlemmene har noen egenskaper man kan kjenne de igjen på. Ifølge Barks 176-167 er veldig glad i svisker, men de andre B-gjengmedlemmene setter også pris på svisker ifølge en av Ole, Dole og Doffen i «Historien gjentar seg» (D 94003 i Inducks). Men ifølge Egmont er 176-167 smart og hjernen bak de fleste planene, 176-671 er den dummeste og har en tendens til å ødelegge planene mens 176-761 er glad i kaker og søtsaker, da spesielt svisker.


Cappelen (slekt).
Cappelen er en norsk slekt som antakelig har sitt navn fra det lille stedet Cappeln, ca. 30 km. fra byen Wildeshausen i Niedersachsen i Tyskland. I Wildeshausen er slekten kjent som håndverkere, rådmenn og medlemmer av byrådet fra 1400-tallet. Til Norge innvandret slekten i 1653 med Johan von Cappelen (1627–88), som arbeidet ved flere jernverk, kjøpte flere eiendommer og endte som fogd i Lier.
Slekten i Norge sluttet å bruke «von» i navnet fra midten av 1800-tallet.
Slekten har ikke noe kjent slektskap til borgerslekten von Cappeln i Bremen og Danmark, middelalderslekten von Cappelen på borgen «Haus Cappeln», Westerkappeln, Tyskland, eller den tyskfødte svenske obersten Dietrich von Cappeln og hans familie.
Nordmannen Philip Holst-Cappelen (opprinnelig navn "André Simjak", tidligere navn bl.a. "Philip Sigval Bergesen") er ikke medlem av den norske slekten Cappelen.
Slektens hovedgrener.
En forenklet oversikt over en del slektsmedlemmer er satt opp her: Cappelen (slektstre).
Eldste sønns gren.
I Johan von Cappelen juniors gren er bl.a. misjonær på Grønland, Peter Andreas Cappelen (død 1800) og kontorsjef i Stortinget, Johan Henrik Cappelen (1838–1900).
I denne grenen er det flere leger, blant annet Axel Hermansen Cappelen (1858–1919) og Christian Cappelen (1917–1993). Axels sønnesønn var arkitekt Per Cappelen (1922–78), Oslo, gift med arkitekt Molle Cappelen (1922–86) født Heyerdahl, og foreldre til bl.a. arkitekt Nini Cappelen gift med arkitekt Pål Strøm, Oslo. Sammen driver de Amdahl Strøm & Cappelen Arkitekter AS.
En linje av denne grenen er særlig bosatt i Trondheim.
Til den hører Johan Cappelen (1889–1947) som var justisminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945, Catharina Cappelen gift med Ivar Lykke og foreldre til kjøpmann Trond Lykke, Ingrid Cappelen gift med direktør for SiT Finn Meland, psykiater Johan Christian Cappelen, barnevernleder Yngve Cappelen, murmester Christian Fr. A. Cappelen (død 1978), filmklipper Diderik Cappelen, Oslo.
Til denne grenen hører også Johan C.s tvillingbror kirurgen Christian Cappelen sen (1889–1967), mangeåring overlege ved Røde Kors klinikk i Trondheim og regnet som en "trollmann med kniven".
Hans sønn er den kjente legen Christian Cappelen jr., som hadde store bidrag til utvikling av hjertekirurgien.
Blant Christian Cappelen seniors barnebarn finner vi Eva E. Cappelen gift med Erik Papazian,Oslo, Kristoffer Stensrud som startet Skagenfondene, sivilarkitekt Bjørn Cappelen (1947–)(tidligere: Cappelen Sørum), arkitekt for bl.a Telenors hovedkvarter på Fornebu.
Johan von Cappelen juniors sønnesønn Andreas von Cappelen (1731–1770) var sogneprest i Messinge, Danmark. Fra ham stammer en stor slektsgren i Danmark og USA.
Grenene fra Skien.
I Ulrich Friderichs gren er bl.a. hans sønnesønn, brukseier, grosserer og skipsreder Diderich von Cappelen (1734–94), Skien, som var far til eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen (1761–1828), Skien, og Peder Juel von Cappelen (1763–1837) som var grosserer i Drammen, jernverkseier og politiker.
Blant Diderichs (død 1794) andre barn i første ekteskap med Petronelle Pedersdatter Juell, var også Cathrine von Cappelen gift med statsråd Carsten Tank, eier av Rød herregård ved Halden. De var foreldre til den norske misjonæren Otto Tank i Mellom- og Nord-Amerika.
Diderich (død 1794) var i sitt andre ekteskap med Christiane Elisabeth Bøyesen (Ording), far til Realf von Cappelen (1791–1853), eier av Borgestad gård, som var farfar til Anna Sofie Cappelen (1854–1915) gift med statsminister Gunnar Knudsen (1848–1928).
Eidsvollsmannen Didrich (død 1828) eide omfattende jord- og skogeiendommer, særlig i Skiensområdet, midtre og øvre Telemark.
Grenen fra Drammen og familien Cappelen Smith.
Michael von Cappelen (1731–1804), tilhørte skiensgrenen. Han var sønnesønn til Ulrich Friderich von Cappelen og eldre bror til Diderich von Cappelen (1734–94). Michael kom fra Skien, ble kjøpmann i Drammen og var far til grosserer Caspar (også skrevet Casper) von Cappelen (død 1823), Drammen, som eide blant annet Vivelstad gård i Lier som Caspar forærte sognet til skole. Caspars sønn konsul Michael von Cappelen (død 1829) var gift med sin tremenning Petronelle von Cappelen (død 1855). Hun var datter til Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen, og arvet Mæla gård ved Skien der de bodde.
Fra Caspar stammer bl.a. organisten og komponisten Christian Cappelen (1845–1916), sorenskriver i Asker og Bærum Johan Munthe Cappelen, kunstneren Bodil Cappelen gift 1. med forfatteren Finn Strømsted og 2. med forfatteren Olav H. Hauge, samt arkitekt Paul Cappelen, Oslo, hvis sønn Jon Chr. Cappelen var gift med forfatteren Berit Bertling Cappelen, Oslo. Paul Cappelens datter Line er gift med forretningsmannen Wilhelm Pihl Blystad.
Flere med slektsnavn Cappelen Smith (Cappelen-Smith) i Norge og Sverige, er etterkommere fra drammensgrenen. Dette er gjennom Karen von Cappelen (død 1863), datter til Caspar. Hun var gift med Elias E. Smith (død 1861). Dessuten var deres sønn Peder H. Smith (død 1881), gift med kusinen Marie S. Cappelen (død 1900).
Peders og Maries sønn, grosserer Elias Anton Smith (død 1912) grunnla det kjente metall- og byggevarefirmaet «E.A. Smith» i Trondheim. Firmaet eies og drives fortsatt av hans etterkommere, idag av Trond Reinertsen som konsernsjef. En av Elias Antons sønner var norsk-amerikaneren Elias Anton Cappelen Smith som bl.a. var partner i «Guggenheim Brothers», New York, og ga store donasjoner i Norge.
Grenen fra Holden, Ulefoss.
Eidsvollmannen Didrich von Cappelen (død 1828) var i sitt første ekteskap med "Maria Plesner" (død 1800), far til jernverkseier Diderik von Cappelen (1795–1866), Ulefoss. Diderik arvet eiendommer som var kjøpt av hans fars farfar i 1729, mens Diderik selv kjøpte Ulefos Jernværk med Holden hovedgård i 1835. Diderik var gift med Henriette Løvenskiold og far til bl.a. jernverkseier Severin Diderik Cappelen, Ulefoss, og maleren August Cappelen (1827–52).
Severin Dideriks sønn, kammerherre Diderik Cappelen (1856–1935) la om og moderniserte virksomhetene, samt kjøpte Vrangfoss. Han fant et ukjent mineral som fikk navnet "cappelenitt". Han var far til godseier Harald Severin Diderik Cappelen som fikk anlagt Vrangfoss kraftverk, og som var far til sivilingeniør Diderik Cappelen som bl.a. startet produksjon av gategods (bl.a. kumlokk) og hvis sønn siviløkonom Carl Diderik Cappelen er den nåværende eieren. Disse familiemedlemmene har også stadig modernisert virksomhetene og jernstøperiet er et av de åtte gjenværende i Norge.
H.S.D. Cappelen var gift med Ingeborg født Eger, og de var foreldre også til August Cappelen, Oslo, som var styreformann og eier av elektrisitetsfirmaet Sønnico AS, og far til bl.a. aksjemegler Fredrik Cappelen. H.S.D. og Ingeborg Cappelens datter er Anette gift med skipsreder Brynjulf Skaugen, Oslo.
Sivilingeniør Diderik Cappelen, Ulefoss, er gift med Juliana Louise født von Platen fra Sverige. De er også foreldre til Harald Johan Cappelen, Oslo, og Aksel Cappelen, Göteborg, Sverige.
Grenen fra Gjemsø kloster, Skien.
Eidsvollmannen Didrich von Cappelen (død 1828) var i andre ekteskap med Marie Severine Blom, far til Hans Blom Cappelen (1803–1846), Gjemsø kloster, gift med kusinen Benedicte Cappelen. De var foreldre til bl.a. Didrik Cappelen (1836–1914), Skien, som var far bl.a. til Didrik («Diddi») Cappelen (1873–1941), Skien.
«Diddi» Cappelen var far til bl.a. Didrik Cappelen («Dixe») (1900–70), Skien, Hans Cappelen («Hasse») (1903–79), Oslo, og messearrangøren Ingrid («Linge») Langaard, født Cappelen. Alle disse har etterkommere idag.
Benedicte og Hans Blom Cappelen (død 1846) var også foreldre til banksjef Hans Cappelen (1842-1924), «Lilleklosteret», Skien, som var farfar til bl.a. sosialrådmann Hans Cappelen, Oslo, som er far til Margrethe Cappelen og Tore Cappelen, begge Oslo. Rådmannen var bror til ambassadør Johan Zeier Cappelen (1913–2007), Oslo, samt til justitiarius, tidligere finans- og utenriksminister (A) Andreas Zeier Cappelen (1915–2008), Stavanger, som er far til bl.a. kontorsjef Frede Cappelen, Stavanger, og forskeren Ådne Cappelen, Statistisk sentralbyrå, Oslo.
Fra banksjef Hans Cappelens (død 1924) sønner stammer linjer av slekten som er bosatt i USA, Sverige og Østerrike. Av disse var hans sønn Fredrik Cappelen direktør for Borregaards eiendommer i Värmland, Sverige, og dennes sønn Jan Wessel Cappelen (f. 1923) var direktør for Borregaards eiendommer i Hallein, Østerrike.
Grenen fra Porsgrunn og «forlagsgrenen».
Diderich von Cappelen (død 1794) i Skien var i 1. ekteskap også far til Ulrich Fredrich von Cappelen (1770–1820), skipsreder og grosserer i Porsgrunn, gift med Benedicte H. Aall (søster til eidsvollsmannen Jacob Aall). De var foreldre til bl.a. forlagsbokhandler Jørgen Wright Cappelen (1805–78) hvis etterkommere har hatt samme navn i fem generasjoner helt til våre dager. Hans ene sønn var Jørgen Wright Cappelen II. Fra ham stammer bl.a. forfatteren Peder Wright Cappelen (1931–92) gift andre gang med skuespiller Kari Simonsen, og de er foreldre til forskerne Alexander W. Cappelen, Cornelius W. Cappelen og Herman Cappelen. Peder (død 1992) er i første ekteskap far til forfatteren Anders W. Cappelen som er far til skuespiller Sofie Cappelen.
En annen etterkommer til Jørgen (død 1878) er rektor Christine Cappelen Heftye, Oslo.
Ulrich Fredrich (død 1820) var også far til sorenskriver Nicolai Benjamin Cappelen (død 1866), amtmann Ulrik Frederik Cappelen (død 1864) og forretningskvinnen Benedicte Cappelen («Hans Cappelens Enke»). Deres søster Didrikke (død 1833) og deretter søsteren Jacobine Louise (død 1843), var gift med biskop Jens L. Arup (død 1874) og blant deres etterkommere er Didrik Arup Seip.
Grenen fra Fossesholm.
Gabriel von Cappelen (død 1758 på Fossesholm) var far til etatsråd Jørgen von Cappelen (død 1785), som eide hele Fossesholm og bygde om gården omtrent til slik den er i dag. Jørgen var gift med Magdalena Larsdatter Darjes, men de var barnløse. Deres alliansevåpen er bl.a. brodert på antependiet i Kongsberg kirke.
Gabriel var også far til Diderich von Cappelen (død 1762) på Fossesholm. Diderichs etterkommere er bl.a. byingeniør Frederick Wilhelm Cappelen (død 1921), Minneapolis, USA, som «Cappelen Memorial Bridge» er oppkalt etter, lege Herman Cappelen (1837–92), Tønsberg, og hans sønn, disponent Haagen Hasberg Cappelen (1874–1933) som var ordfører i Tønsberg 1929–1933. Andre etterkommere er bl.a. skipsfører Gabriel Cappelen, apoteker Hanna Cappelen og sivilingeniørene Haaken Cappelen og Herman Aas Cappelen samt arkitekt Diderik Cappelen.
En etterkommer av denne grenen er Didrik Cappelen Christiansen (f. 1929), sivilingeniør, bosatt i Moss. Hans to barn, Sven Didrik Mack Cappelen (f. 1958) (tidligere Christiansen), Bærum; og Maria Cappelen Otterbeck (f. 1963), forfatter, bosatt i Stockholm. Deres farmors far var Haagen Hasberg Cappelen.
Etterkommere av Fossesholmgrenen lever idag både i Skandinavia og i USA.
En etterkommer er Diderich Cappelen Møystad.
Slektsvåpen.
a> og tegnet for «Norske slektsvåpen» (1969)
Bumerkeskjold i seglet til Johan von Cappelen, Wildeshausen, på dokument fra 1617
"Skjold delt med i 1. felt en pelikan som hakker seg i brystet for sine unger i et rede, og i 2. felt tre naturlige roser med blader og stilker fra en jord. På hjelmen en Fortuna mellom to vesselhorn."
Faren, innvandreren Johan v. C. senior (død 1688), brukte først et segl med bare de tre rosene, i et skjold uten hjelmtegn. Han brukte i 1682 et segl med hele slektsvåpenet, men hadde som hjelmtegn bare Fortunaskikkelsen uten vesselhornene på hver side av henne.
Johan junior brukte hele det komplette slektsvåpenet, også inngravert på sølvbeger.Hans tre brødre brukte det samme våpenet i sine segl. Siden har våpenet vært brukt i slekten med noen mindre variasjoner. Våpenet finnes malt, gravert på metall og glass, brodert, utskåret, trykt og gjengitt på flere andre måter.
Våpenets heraldiske farger (tinkturer) varierer en del i de forskjellige slektsgrenene og gjennom tidene. De eldste kjente tinkturene er 1. felt blått med sølv pelikan og 2. felt sølv med røde roser som har grønne blad og stilker fra grønn jord. Dette våpenet er i et kronet skjold uten hjelmtegn, på en maleriramme fra ca 1730 i Mælum kirke ved Skien.
Flere avbildninger av våpenskjoldet er lagt ut på Arnstein Rønnings nettsted: http://heraldikk.blogspot.com/
De tre rosene i skjold har fra 1800-tallet vært brukt som forlagsmerke og kjennetegn for J. W. Cappelens Forlag.
Litteratur.
"Litteratur om enkeltpersoner og grener i slekten"


Gruve.
Gruve er et sted hvor man utvinner malm, mineraler og kull gjennom gruvedrift. En gruve er ofte kombinert med et oppredningsverk, der malmen males og renses til et konsentrat før den blir gjort om til slig eller pellets og transportert videre til et smelteverk. Verdens største gruve har vært i Canada. Nærmere bestemt i Manitoba.
Det er to hovedsorter gruver, underjordiske hvor man graver ut tunneler og sjakter for å komme fram til råstoffet, og dagbrudd hvor man graver seg ned i grunnen direkte fra overflaten, altså under åpen himmel.


Smelteverk.
Smelteverk er et fabrikkanlegg hvor man fremstiller metaller (og halvmetaller) fra malmer og mineraler. Den eksakte fremstillingsmåten avhenger av hvilket metall man jobber med. Dette være seg kjemisk reduksjon eller elektrolytisk reduksjon/elektrolyse.
For silisium lar man råstoffet kvarts reagere med karbon ved høy temperatur, mens man for aluminium benytter seg av elektrolyse av bauksitt, en saltsmelte. Enkleste form for smelteverk er jernverk for produksjon av ulike kvaltiteter av jern.
Smelteverk i Norge.
På grunn av en tradisjonelt god tilgang på elektrisk kraft, finnes det mange smelteverk i Norge, eksempelvis i Sauda, Odda (nedlagt), Mo og Svelgen Det nordligste ligger i Finnfjord i Troms, mens de sørligste ligger i Kristiansand og på Lista.


Punkt.
Et punkt er et geometrisk objekt uten utstrekning i noen retning.
Man sier at et punkt er null-dimensjonalt.


Nyhetsbrev.
Nyhetsbrev er som oftest en kortfattet og regelmessig utgitt publikasjon som inneholder nyheter, analyser og kommentarer om aktuelle begivenheter. Nyhetsbrev er som oftest rettet mot en bestemt gruppe mottakere, derav endelsen brev, og handler gjerne om et bestemt tema. Således kan politiske partier sende ut nyhetsbrev til sine medlemmer som supplement til ulike partiaviser med en mer generell målgruppe.
Etter at e-post ble vanlig, er nyhetsbrev blitt mer vanlig, da produksjonen og distribusjonen er forenklet og ikke involverer kostnader til trykking og porto. Klubber, foreninger, organisasjoner og bedrifter sender ut gratis nyhetsbrev om aktuelle saker av interesse for medlemmer, kunder eller ansatte. Dette er for mange blitt et ledd i markedsføring og vil i noen sammenhenger oppleves negativt. Det finnes derfor som regel mulighet for å melde seg av nyhetsbrev når man har mottatt et slikt, til forskjell fra abonnement på publikasjoner, som gjerne tegnes for en periode.
Noen nyhetsbrev sendes også til abonnenter som betaler for å få dem tilsendt, da gjerne fordi de har spesiell nytte av informasjonen som gis.
Innholdet i et nyhetsbrev er som regel aktuelt og dekker en kortere periode. I tillegg har det kontaktinformasjon om mottaker ønsker å vite mer om det temaet som tas opp i nyhetsbrevet.


Bidford-on-Avon.
Bidford-on-Avon er en landsby og et verdslig sogn i Warwickshire, England. Landsbyen ligger ved elven Avon, omkring 11 km nedenfor Stratford-upon-Avon.
Landsbyen vokste frem ved et gammel krysningssted, som senere ble erstattet av en smal bro. Den romerske veien Ryknild Street krysset elven der, og dens trasé er nå en smal landevei til Honeybourne.
Bidford er et verdslig sogn, og har dermed et visst selvstyre. Utover dette er det administrert som en del av distriktet Stratford-on-Avon.


Kjemisk krigføring.
"«Giftgass» omdirigeres hit. For å lese om giftgasser i første verdenskrig, se det."
Kjemisk krigføring er krigføring og militære operasjoner hvor man bruker kjemiske gifter for å drepe og såre fienden, eller på annen måte setter fienden ut av funksjon.
Kjemisk krigføring skiller seg fra bruken av konvensjonelle våpen og atomvåpen ved at den ødeleggende virkningen ikke baserer seg på eksplosiv kraft. Bruken av levende organismer, som miltbrann, betraktes ikke som kjemisk, men som biologisk krigføring. Bruken av giftige stoffer (toksiner) som produseres av levende organismer, som f.eks. saxitoxin og botulinum toxin, regnes derimot som kjemiske våpen.
Kjemiske våpen klassifiseres av FN som masseødeleggelsesvåpen, og både produksjon og lagring er forbudt i henhold til Kjemivåpenkonvensjonen fra 1993.
Kjemiske stridsmidler.
Kjemikalier som brukes i krig/terror, kalles kjemiske stridsmidler. De er ofte i gassform ved romtemperatur, eller er en væske som fordamper lett.
Kjemiske stridsmidler klassifiseres etter hvilke effekter de har på mennesker.
Nervegasser er kanskje den mest kjente gruppen av kjemiske stridsmidler, og de absolutt farligste. Dette er forbindelser som virker inn på nervesystemet vårt, ved at det binder seg til acetylcholinesterase og hemmer dette enzymet. Dette fører til at neurotransmittoren acetylcholin ikke brytes ned, og synapsen får en stadig strøm av impulser. Pasienten får pusteproblemer, kramper, brekninger o.l. Forbindelser som hører til denne gruppen, er tabun (GA), sarin (GB), soman (GD) og VX.
Hudstridsmidler er varige, væskeformige stridsmidler som angriper huden. Forbindelser er sennepsgass (HD) og lewisite, som er mindre giftige enn nervegassene. Hudskadene vil i starten ligne på brannsår, og etterhvert kan det oppstå blemmer.
Kvelegasser er dødelige stridsmidler som kun virker gjennom åndedrettet. De kan i store konsentrasjoner gi skader på lunger og luftveier. De viktigste forbindelsene i denne gruppen er fosgen, defosgen og klorpikrin.
Blodgasser som blir tatt opp i kroppen virker på cellenes evne til å ta opp og omsette oksygen. De to viktigste forbindelsene er blåsyre og klorcyan.
De to siste gruppene er irriterende gasser som CS-gass og ulike psykokjemiske forbindelser.


Miltbrann.
Bilde av miltbrannbakterier fra mikroskop
Miltbrann, eller antraks, er en sykdom som normalt angriper husdyr som sauer og storfe, men kan også overføres til mennesker. Symptomene er feber, byller, sår og opphovning av lymfekjertlene, og kan være dødelig hvis den ikke behandles raskt.
Sykdommen skyldes bakterien "Bacillus anthracis". Sporene som bakterien danner er hardføre; de overlever opp til flere tiår, og vanlig koking er ikke tilstrekkelig til å drepe dem. Dyr som forstyrrer gamle skjeletter fra andre dyr som døde av miltbrann kan dermed bli smittet, og slik kan et enkelt dyr starte en epidemi.
Miltbrannbakterien er blitt brukt innen biologisk krigføring, blant annet under første verdenskrig. Miltbrann smitter ikke direkte mellom mennesker, men via miltbrannsporer som kan være på klær og hud.


Rampurhund.
Rampurhund er en indisk mynde som trolig oppsto på begynnelsen av 1800-tallet. Den er kjent under flere ulike navn og kalles også nordindisk mynde av oss i vesten.
Opprinnelse og alder.
Denne mynden har sitt opphav fra Rampur-regionen i det nordlige India, der den har vært en trofast og nær venn for de indiske maharajaene. Det fortelles at den lokale herskeren i Rampur, "Ahmed Ali Khan Bahadur", skapte rasen, som i dag er mest tallrik i Rohilkhand i Uttar Pradesh regionen. Denne hunden er også kjent som "Soriala" i Vest-Bengal.
Rampurhund kan være en krysning mellom, tazi og greyhound og en eller flere lokale hundetyper (herunder caravanhund og kanskje afghansk aboriginal). Rasen oppsto trolig under britenes kolonistyre på begynnelsen av 1800-tallet. Som med rajapalayamhunden ble også rampurhunden brukt i krigshandlinger mot britene under de såkalte Karnatakakrigene.
Dagens hunder har med stor sikkerhet innslag fra flere andre raser, for iflg. gamle skrifter skulle denne hunden har et griselignende hode. Det kan indikere at indisk bullterrier (såkalt «Bully Kutta») opprinnelig var en av rasene som ble krysset inn. Til tross for at man har lett etter denne typen, har man ikke funnet noen slike hunder i det moderne India. Vi må derfor anta at den opprinnelige typen er utdødd, og at kryssavl med andre raser danner stammen for dagens tre varianter av rasen. Maharajaens fall fra makten i 1947 skal ha vært en tragedie for rasens popularitet, som bare eksisterer i et fåtall eksemplarer utenfor India.
Utseende, anatomi og fysikk.
Rampurhund ("sahi shikari") er en forholdsvis kraftig og svært muskuløs mynde, som faktisk har mye til felles med rasen rhodesian ridgeback sies det.
Det finnes tre imidlertid varianter av rampurhund: «Reza», en sky jakthund for småvilt som har en nærmest kvadratisk kropp. «Kesari», som er mest sjelden og skal ligne litt på hjortehund og ha langhåret pels. Kroppsformen er rektangulær og smal. «Sahi Shikari», som skal være større og kraftigere enn de to andre, og svært temperamentsfulle når de jakter på «Neil Gaya» (blå okser). Mange kynologer mener at bare sistnevnte variant er en ekte rampurhund, mens de andre er lokale blandinger.
Særskilt for rasen er de hare-lignende føttene, som er svært lange og er meget bevegelige og fleksible i forhold til tærne hos mynder flest. De har faktisk mye til felles med menneskefingre, og kan til og med bendes bakover til en viss grad. Dette gir rasen en kattelignende balanse og spenst, noe som gjør disse hundene i stand til å hoppe over et 2 meter høyt stengsel med letthet og eleganse.
Rampurhund blir gjerne 60-75 cm i skulderhøyde, avhengig av kjønn, men størrelsen skal visstnok variere ganske betydelig uansett. De veier normalt 27-30 kg, men det fortelles også om hunder av typen "sahi shikari" som kan veie adskillig mer (opp mot 40 kg). Forskjellen i vekt har trolig med de overnevnte tre variantene å gjøre. Dette er altså en ganske stor og tung mynde. Pelsen er stri, men glatt, og kommer i mange fargenyanser, også brindlet.
Bruksområde.
Maharajaene brukte tradisjonelt rasen til hetsjakt på bl.a. store kattedyr, løver, tigere og leoparder, men også til jakt på flere andre dyreslag, som f.eks. hjort, rådyr og småvilt. Det fortelles at for å teste motet til en rampurhund, så måtte den vinne i kamp mot en sjakal. Først da hadde den det som skulle til av mot og styrke.
Lynne og væremåte.
Rasen er tilbakeholden overfor fremmede, men svært hengiven og tillitsfull overfor familien og deres venner. De er kjent for sin litt voldsomme lek, så kanskje er ikke dette rasen for de med småbarn.
Annet.
Rasen anerkjennes av Kennel Club of India (KCI), men ikke av internasjonale stambokregistre.


Steinar Bastesen.
Steinar Bastesen (født 26. mars 1945 på Dønna) er en tidligere norsk kystfisker, hvalfanger og politiker.
Han fullførte framhaldsskole i Solfjellsjøen i 1960, tok siden radiotelefonsertifikat og flytelefonisertifikat, og i 1967 tok han kystskippereksamen gjennom militæret i Bodø. Fra 1967 var han fiskeskipper i kystfiske og hvalfangst.
Bastesen var sekretær i Brønnøysund Fiskarlag 1970–1977, formann i Brønnøy Distriktsfiskarlag 1977–1992, formann i Norges Småkvalfangerlag 1984–1986 og styremedlem i Norges Råfisklag 1991–1994. Han er æresmedlem av styret og forhenværende visepresident i IWMC World Conservation Trust.
Politisk tilhørte han først Senterpartiet fra 1966, før han meldte seg inn i Høyre, som han representerte i Brønnøy kommunestyre 1977–1991. Han var også 4. vararepresentant til Stortinget fra Nordland 1977–1981. Etterhvert skapte han seg et navn som talsmann for gjenopptagelse av norsk vågehvalfangst. I 1997 ble Bastesen forespurt om å stille som 1. kandidat for Tverrpolitisk Folkevalgte (fra 1998 kalt Tverrpolitisk kyst- og distriktsparti), hvilket han aksepterte, og han ble innvalgt og siden valgt til medlem av Stortingets finanskomité.
I 1999 stod han i spissen for dannelsen av Kystpartiet, hvor han var leder 1999–2005 og politisk nestleder 2005–2006. I 2001 ble Bastesen rammet av en hjerneblødning i lillehjernen, og ble operert på Rikshospitalet. Samme år ble han gjenvalgt til Stortinget, denne gang på Kystpartiets liste. Bastesens innlegg i trontaledebatten i 2003 inneholdt en del kontroverser, blant annet referanser til Bilderberg-konferansene og spekulasjoner om hva som foregår på hemmelige møter av denne typen. Under Kystpartiets landsmøte den 29. april 2006 ble han kastet sammen med resten av partiets hovedstyre, inkludert konkurrenten Roy Waage. Waage ble dagen etter valgt inn som ny leder i partiet. Dermed ble Bastesen regnet for å være ferdig i norsk politikk. Steinar Bastesen avslo å bli æresmedlem i partiet, men ble likevel stående som medlem. I april 2008 ble han ekskludert fra partiet, angivelig fordi han hadde skadet partiets omdømme og opptrådt illojalt. I 2009 stilte han igjen som 1. kandidat for Tverrpolitisk Folkevalgte i Nordland, men endte opp som minste parti i fylket.
Menneskeredningen.
Da bulkfartøyet M/S «Altnes» (LCNM) av Bergen grunnstøtte i en orkan sørom Brønnøysund den 2. november 1971, reddet Bastesen egenhendig alle med kvalskøyta si. Dette mens NRK kritikkverdig orienterte på radio om aksjonen uten at pårørende var varslet. Uværet som Bastesen trosset, var på 965 hektopascal. Forøvrig var det et annet og mye større M/S «Altnes» som kolliderte og havarerte i Kattegat i januar 1998.
Uansett, Bastesen ble tildelt Redningsselskapets sølvbeger med diplom for berging av menneskeliv i 1973. Han mottok også medalje fra Selskapet for de norske fiskeriers fremme i 1998.
Hvalkjøtt og selskinn.
Som representant for norske fangstinteresser har Bastesen blitt kjent fra offentlige seanser der han tilbereder kjøtt av hval, såvel som å bekle seg med klær av selskinn, kanskje spesielt en vest. For dette ble han av De Dannede Herrers Selskap kåret til «Årets dannede herre» i 1994, såvidt foran Gerhard Heiberg. Som småkvalfangerlagets utsending til «The Convention of International Trade in Endangered Species» i Fort Lauderdale i november 1994, fikk han etter et par dager vesten beslaglagt av "US Fish & Wildlifes" (import av selprodukter var ulovlig), samt en offentlig korreks av den norske delegasjonsleder, direktør Peter Johan Schei i Direktoratet for Naturforvaltning. Vesten ble returnert Bastesen i februar 1996 fra Departement of Commerce som beklaget konfiskeringen.
__NOTOC__


Pashmi.
Pashmi er en indisk fjærhåret mynde som regnes som en varietet av caravanhund og også er kjent som lahori pashmi og pisuri noen steder. Rasen anerkjennes ikke internasjonalt, men har en lokal rasestandard felles med mudhol (korthåret varietet) i India.
Opprinnelse og alder.
Pashmi er en fjærhåret variant av caravanhund, men hvor gammel den er vet man ikke. Fjærhårede indiske mynder har imidlertid vært kjent der gjennom flere århundrer.
Saluki ble introdusert i India for mer en 800 år siden, slik denne var før vestlig oppdrett endret rasen. Pashmi er som en blåkopi, men skiller seg allikevel vesentlig fra saluki på flere punkter. I så måte kan det vise seg at slektskapet til tazi kanskje er nærmere, siden disse hundene i dag regnes som mer lik den opprinnelige salukien enn saluki selv.
Navnet Pashmi kommer trolig av det gamle persiske uttrykket «pashm», som var uttrykk perserne benyttet for å beskrive den myke silkeaktige ulla på det tibetanske kveget. Navnet "pisuri" kan bety enten «en med fjærhår» eller en som «kommer fra Peshawar».
I dag er rasen mest tallrik i områdene rundt Janwal-Vadval, som ligger ca 40 km fra Lathur i Maharashtra provinsen. For noen år siden ga Maharajaen av Baria 4 amerikanske salukier i gave til Kolhapur Kennel Club, som benyttet disse i sine blodslinjer for å bedre egenskapene på sine pashmihunder. Dagens hunder har derfor en god del saluki i seg tror man. Det sies imidlertid at det i Karnataka-området fortsatt finnes «ekte» pashmi, uten at dette har latt seg bekreftet.
Utseende, anatomi og fysikk.
Pashmi er gjerne større og kraftigere enn korthårede caravanhunder, og jaktform og løpesett varierer også noe. Pashmi kryper så nær byttet som mulig før den angriper, mens caravanhunden angriper umiddelbart når den har øyekontakt med byttet. Dette tyder på at jaktteknikken har blitt finslept og at disse rasene lenge har levd adskilt. Mankehøyden på denne hunden er ca. 66-74 cm for hannene og 55-66 cm for tispene. Vekten varierer, men ca. 17-28 kg er ganske dekkende. Pelsen finnes i alle nyanser og kombinasjoner. Den er glatt med fjærbeheng på ørene, halen og bak på lårene. De er elegante å se til, meget hurtige og svært utholdende.
Bruksområde.
Pashmi er høyt skattet som jakthund blant lokale bønder. De holder hundene for å drive hetsjakt på hare, kanin og annet småvilt. Pashmi er også gode vakthunder, både for buskap og eiendom.
Lynne og væremåte.
Rasen sies å være snill og harmonisk overfor sine egne, men tilbakeholden og svært skeptisk overfor fremmede, nærmest lik en azawakh i temperamentet. Den er flink med egne barn, men tøff. De spiser som regel samme kost som sin eier, men skal være svært nøysomme i kosten. Dette er en hund som kreve mye og ofte mosjon for å trives.
Annet.
Rasen er svært sjelden utenfor India.


Villhesten.
"Villhesten" er en norsk spillefilm fra 1994, regissert av Morten Kolstad.
Handling.
12 år gamle Ragnhild hører et sagn om en gal hest som for lenge, lenge siden stakk av fra sine eiere og flyktet til fjells. Siden da har ingen sett mer til det ville dyret. Inntil nå. Ragnhild hører lyder om natten, og skimter en stor, svart skikkelse som tramper i tunet. Like etterpå er dyret borte. Hun forteller om sine opplevelser, men ingen tror henne. Hun bestemmer seg derfor for å reise opp på stølen, og bo i familiens gamle sel. Kanskje hun der får sett den svarte hesten igjen. Hun tar derfor med seg sin beste venninne til fjells på jakt etter den såkalte «Villhesten». Det ville dyret er derimot ikke de eneste farene de mektige Sunnmørsalpene byr på. Over alt lurer farer i det ville naturlandskapet, og samtidig er jegere på jakt i samme område. De skyter nesten hva de måtte komme over...
Linda Digernes spiller hovedrollen i denne filmen som har fått stående applaus både i Norge og i utlandet – særlig i Tyskland.


Peterson Barriere.
Peterson Barriere AS er en fabrikk i Peterson-konsernet. Hovedproduktet er 3-lags isolasjonspapir (to lag papir med et lag polyethilen imellom).
Fabrikken er lokalisert på Breisand i Rygge kommune.
Fabrikken ble solgt til Mondi Gruppeni 2007, ble så avviklet første kvartal 2008.


Langhåret whippet.
Langhåret whippet er en moderne amerikansk myndevariant av whippet, fremavlet under henvisning til at en slik hundetype kan dokumenteres via malerier og skulpturer helt tilbake til renessansen.
Opprinnelse og alder.
Langhåret, semi-langhåret og vanlig whippet
Arbeidet med å frambringe denne «rasen» har pågått siden 1958 og under henvisning til at andre mynderaser finnes i flere pelsvarianter. Men dette er neppe et godt argument, idet mynder flest stort sett svært liten variasjon i pelstype. Det er snarere et ønske fra en mann om å skape noe nytt og attraktivt, men om man lykkes blir en annen skål.
Utseende, anatomi og fysikk.
Langhåret whippet er en meget vakker hund, som på alle måter ligner en whippet med langhåret pels. Den er unektelig derfor mer egnet for våre nordiske klimaforhold. Kroppen er rektangulær i formen og pelsen gjerne «collie-farget» og silkeaktig, men alle farger og kombinasjoner er tillatt. Størrelsen er gjerne en tanke mindre i gjennomsnitt enn vanlig whippet, fordi disse hundene p.g.a. sin lengre pels ikke skal virke større.
Bruksområde.
Tradisjonelt er mynder hetsende jakthunder, men denne rasen er først og fremst skapt for bli en god familie- og utstillingshund. Om den får slik godkjenning, vil den også kunne stille i konkurranser i lure coursing og annen hundsport der mynder egner seg.
Lynne og væremåte.
Langhåret whippet har et lynne og en væremåte som en whippet. En snill og grei hund, som passer utmerket som familiehund.
Annet.
Rasen anerkjennes ikke som egen rase noen steder i verden.


Silkemynde.
Silkemynde er utvilsomt en av verden vakreste hunderaser. Den er bedre kjent som silken windhound ellers i verden, men mynderasen anerkjennes ikke på internasjonalt plan ennå, selv om den er i ferd med å bli populær.
Opprinnelse og alder.
Opphavet er langhåret whippet, men fru "Francie Stull", som eier og driver "Kennel Kristull" i Austin, bestemte seg så for å krysse inn borzoi på 1980-tallet. Siden krysset hun også inn nytt blod fra whippet. Resultatet har blitt en liten prakthund, som meget vel kan konkurrere med både afghaner og borzoi om titlen «"verdens vakreste hund"».
Interessen for denne «rasen» er i høyeste grad stigende, og stadig nye oppdrettere ser ut til å fatte interesse for prosjektet. Rasen har spredd seg til Europa og Norden, der blant annet svensker og finner er blant de ledende oppdretterne. Stamboka ble stengt i 2000, så det krysses ikke inn mer nytt blod. Oppdretterene har konsentrert seg om å skape ei bredest mulig genetisk plattform, slik at rasen vil kunne overleve også for framtiden. Det arbeides med å få rasen anerkjent på internasjonalt plan, noe man trolig vil lykkes med i nær framtid.
Utseende, anatomi og fysikk.
Silkemynden har en rektangulær, smal og muskuløs kropp, som er dekket av en praktfullm lang og silkemyk pels. Alle farger og kombinasjoner er tillatt. Hodet er moderat langt og skallen flat, nærmest uten stopp. Øynene er ganske store og mandelformede. Ørene kan være både såkalte rosenører og stående ører, selv om rosenører foretrekkess. Nakken er lang og svakt buet. Størrelsen er normal omkring 46-60 cm i mankehøyde, rasestandarden skiller ikke mellom kjønnene, ikke engang hva høyde angår.
Bruksområde.
Silkemynde er først og fremts en familie- og utstillingshund, men om den godkjennes som rase vil den også kunne konkurrere i lure coursing og annen hundesport. I USA har man alt en slik klubb, som gjør det mulig å.
Silkemynde anvendes flittig i USA som servicehund, framfor alt av bevegelseshemmede. Rasen brukes også som førerhund for blinde og svaksynte og som terapihund.
Lynne og væremåte.
Den regnes som svært godlynt og snill, og skal være flink med barn og andre dyr.
Annet.
Rasen er ikke klassifisert internasjonalt av FCI, men Slovenias kennelklubb, som er et medlemsland, har som første land i verden anerkjent den som egen rase der den går i Grupp 10. Svensk Kennel Klubb tillater dessuten nå avl med rasen blant sine medlemmer.
Silkemynde var den første hunderasen i verden som fikk sitt genom (DNA) totalt kartlagt. DNA fra samtlige silkemynder i hele verden ble sendt til i Californa.


Fédération Cynologique Internationale.
Fédération Cynologique Internationale (FCI'") er topporgan for en rekke nasjonale kennelklubber rundt om i verden, inkludert Norsk Kennel Klub i Norge og de andre kennelklubbene i Norden.
Bakgrunn.
Organisasjonen ble stiftet 22. mai 1911, med formål å fremme og beskytte kynologien til renrasede hunder med alle midler som måtte ansees nødvendig. De opprinnelige landene bak stiftelsen var Belgia ("Société Royale Saint-Hubert"), Frankrike ("Société Centrale Canine de France"), Nederland ("Raad van Beheer op Kynologisch Gebied"), Tyskland ("Kartell für das Deutsche Hundewesen en und Die Delegierten Kommission") og Østerrike ("Osterreichischer Kynologenverband"). Organisasjonen gikk imidlertid inn som følge av første verdenskrig, men ble re-stiftet i 1921 av "Société Centrale Canine de France" og "Société Royale Saint-Hubert".
FCI organiserer i dag 80 medlemsklubber og kontraktspartnere, fordelt på like mange land, og anerkjenner 332 hunderaser, som hver har sin egen standard. Historisk sett ble hundene i 1885 inndelt i 20 grupper (ref. den franske stamboken "Livre des Orignes Franscais"). Disse ble redusert til 11 grupper på begynnelsen av 1900-tallet, for så i 1950 å bli til de 10 gruppene organisasjonen i dag har, som hver består av en eller flere underseksjoner.
Annet.
FCI er ikke ansvarlig for rasestandarder, men danner en felles samarbeidsplattform for de nasjonale kennelkubbene som selv står ansvarlig for rasestandardene til de enkelte lands nasjonale hunderaser.
Eksterne lenker.
Kennelklubb


Ann Coulter.
Ann Coulter (født 8. desember 1961 i New Canaan i Connecticut) er en konservativ amerikansk forfatter, skribent og politisk kommentator, kjent for sin polemiske stil og sterke standpunkter.
Blant bøkene hennes er "Hvordan snakke med en liberal person (hvis du må)" og "Forræderi: Liberalt forræderi fra den kalde krigen til krigen mot terror".
Hennes standpunkt angående likestilling og islam har gjort Coulter omstridt i noen kretser. Etter terrorangrepet 11. september 2001 skrev hun om muslimer i sin spalte i det konservative tidsskrift "National Review" at «vi burde invadere deres land, drepe deres ledere, og konvertere dem til kristendommen». Senere skrev hun at alle arabiske innvandrere i USA burde utvises. Disse uttalelsene skapte strid mellom henne og redaktørene i "National Review", og spalten hennes ble nedlagt.
Coulter er utdannet jurist fra University of Michigan.


Det Norske Studentersamfund.
Det Norske Studentersamfund, forkortet DNS, er en norsk studentorganisasjon for studenter i Oslo. DNS ble stiftet 2. oktober 1813 i Christiania og er Norges eldste studentersamfunn. Studentorganisasjonen holder til på Chateau Neuf på Majorstuen. Organisasjonen har spilt en viktig rolle i Norges politiske og kulturelle historie.
Sorgenfri, Universitetsgaten og Gamle Logen.
Det Norske Studentersamfund ble stiftet av (alle) de 17 studentene ved Universitetet i Oslo den 2. oktober 1813. De første årene hadde de naturlig nok ikke eget lokale, men møttes hos medlemmene. Senere leide de lokaler hos klokker Wold like overfor Hotel du Nord, og omtrent 1816 flyttet samfundet til den såkalte Thomsegaarden nordvest for børstomten (1816–1821). Det var et enkelt værelse, med "tarvelig" møblement og i 1818 "intet kateter, hvorfor den Foredragende maate staa op til en Væg med et Lys i den ene Haand og sit Konsept i den anden" og forelese sin avhandling. I 1821 flyttet samfunnet til kjøpmann D Ellefsens Gaard i Dronningens gate, like overfor det gamle rådhus. De hadde bedre rom, men værelsene var fortsatt så små at man ved alle festlige anledninger måtte leie på et offentlig sted – i alminnelighet på Sorgenfri på Hammersborg. I 1824 flyttet Samfunnet til Sorgenfri, som omtales som en Løkke utenfor byen, og i 1825 tilbake til Elleffsen – denne gang med flere værelser. I 1829 flyttet det til Delphins gaard i Øvre Slottsgate, derfra i 1830 til Madame Petersens Gård på hjørnet av rådhusgaten og kongens gate. Det følgende aar til klokker Svendsens gård i Prinsensgate (skråss over for finansdepartementet) og bodde fra 1832 en kort stund hos Kiøllner på hjørnet av Kirke- og Tollbodsgaten (Cappelens gaard). Derfra flyttet det til Sorgenfri, hvorfra det i 1838 atter vendte tilbake til Delphin, der Samfundet haddde sitt lokale inntil det høsten 1860 flyttet inn i egen Bygning i Universitetsgata 26.
Samfundet fungerte noen år som en lukket litterær klubb, i 1820 ble det åpnet for alle akademikere som ville melde seg inn og ble dermed også en organisasjon for å representere disse. I de følgende årene var Samfundet en også betydelig arena i samfunnslivet, blant annet bidro det vesentlig til å etablere 17. mai som nasjonal høytidsdag. Politiske temaer ble etter hvert stadig sjeldnere behandlet i Studentersamfundet, dette endret seg i 1869 da Bjørnson ble valgt til formann av de liberale og av bondestudentene, mot sterk motstand av de konservative.
Studentersamfundets orden, "Hans Majestet Den Gyldne Gris' Orden" ble stiftet 9. april 1859. H.M.Grisen et symbol på sparegrisen etter mange års innsamlingsaksjon for å reise et møte- og forsamlingslokale for det norske studentersamfund. Ordenen er en institusjon som ble innrettet for å utmerke personer som har gjort seg fortjent i samfundet – og utmerket seg i samfunnet. Opptak til ordenen foregår idag hvert fjerde år.
En rekke faglige studentforeninger har vært knyttet til studentersamfundet, av de mer kjente er studentenes friundervisning som ble omorganisert av studentersamfundet i 1901 og er i dag Studentsamskipnaden i Oslo.
I 1861 åpnet festsalen i Universitetsgaten 26, Samfundet sin første egne bygning, oppført ved innsamlede midler og frivillige bidrag. Universitetsgata 26 ble solgt i 1918, og i førkrigsårene ble mange viktige møter og debatter holdt i den Gamle Logen. På dagsorden i Oslo Kommune den 9. april 1940 stod et punkt om overdragelse av Gamle Logen som velferdshus til studentersamfundet. Fra 1951 ble det folkelige skjenkestedet Dovrehallen Oslostudentenes fargerikt dekorerte studentkro og samlingssted. Der var det på 1950- og 60-tallet dans, kroaftener og ulike typer møter, ofte i form av livlige debatter på lørdagene. Etter mange år med nye innsamlingsaksjoner kunne kulturhuset Chateau Neuf åpnes i 1971.
Studentersamfundet er idag en organisasjon som retter seg både mot studentene ved Universitetet i Oslo og mot studenter ved andre læresteder i Oslo.
Konserter og bardrift.
Konsertforeningen Betong er en ved Det Norske Studentersamfund. Foreningen arrangerer konserter og fester i lokalet Betong, som ligger i kjelleren av Chateau Neuf. Foreningen har omtrent 40 aktive medlemmer, og arrangerer rundt 50 konserter i året.
Glassbaren og BokCaféen er serveringssteder ved Det Norske Studentersamfund som drives på fast basis. Barene bemannes både av frivillig og betalt personell. Foreningen Tappetårnet står for den frivillige bemanningen av barene ved Chateau Neuf.
Debatter.
Kulturutvalget, stiftet 1947, er en ved Det Norske Studentersamfund. Foreningen arrangerer debatter, og har 3 ulike faste arrangementskonsepter. Foreningen har omtrent 30 aktive medlemmer, og arrangerer om lag 60 debatter og foredrag i året.
Film og foto.
Cinema Neuf, grunnlagt 1989, er en filmklubb ved Det Norske Studentersamfund. Klubben holder til i Lillesalen ved Chateau Neuf på Majorstuen. Foreningen viser flere filmer i uken i en sal som har plass til 120 publikummere, og er delarrangør av filmfestivalene Film fra sør og Oslo Internasjonale Filmfestival.
Studentenes Fotoklubb, stiftet 1956, er en fotoklubb som har holdt til på Chateau Neuf og vært en del av Det Norske Studentersamfund siden 1999. Aktiviteten i klubben omfatter – i tillegg til mørkeromsaktivitet og foredrag – dokumentering av den øvrige aktiviteten i Det Norske Studentersamfund.
TV og radio.
Radio Nova, grunnlagt 1950, er studentradioen i Oslo. Radio Nova er Norges eldste lokalradio og var Norges første radio som kom med daglige oppdaterte studentnyheter på radio og på nett.
Oslo Student-TV (OSTV), stiftet 2010, er en som lager student-TV ved Det Norske Studentersamfund.
Teater.
Teater Neuf – Studentteatret i Oslo, stiftet i 1834, er en teaterforening ved Det Norske Studentersamfund. Teatret er Oslos eldste nåværende teater og Norges eldste. Studentteatret i Oslo har operert under mange navn: "Studentersamfundets Teater", "Samfundsteatret", "Teaterutvalget", "Teaterverkstedet" eller bare "Studentteatret." I 1996 ble imidlertid "Teater Neuf" lansert som navn og ble beholdt siden. Nåværende teatersjef er Bastian Stabell. Teater Neufs orden heter "Den Hvide Knap" og er Studentersamfundets nest eldste orden.
Politikk.
Det Norske Studentersamfund er tilholdssted for både konservative og venstreradikale politiske grupperinger ved Universitetet i Oslo. De konservative er representert ved Den Konservative Studenterforening (DKSF), tilknyttet Høyres Studenterforbund og Oslo Høyre. De venstreradikale er representert ved Venstrealliansen, en sammenslutning av Sosialistisk Venstreparti, Rødt, De radikale og Rød Front.
Til tider – blant annet i 1970-årene, da Chateau Neuf ble bygget – har polariseringen i politiske spørsmål vært store i studentorganisasjonen. Bygningen ble av praktiske årsaker oppført med to trapper som fører til Storsalen, der debattene ble holdt – en trapp til høyre, og en trapp til venstre. Selv om motsetningene var store, fikk alle slippe til, og Det Norske Studentersamfund har fått tilnavnet «landets frieste talerstol».


Den hellige gral.
Den hellige gral er i kristen mytologi en skål, kopp eller kalk som ble brukt av Jesus ved hans siste måltid. Ifølge legenden brukte Josef av Arimatea den til å fange opp noe av Kristi blod mens han hang på korset, noe som gav den mirakuløse egenskaper. Han tok deretter med seg gralen til Britannia, hvor han grunnla en orden av gralvoktere. Søken etter gralen er et tilbakevendende tema i Arthurlegenden og andre middelalderromanser. At legenden ble så viktig nettopp på de britiske øyer, kan skyldes sammenblanding med en keltisk legende om et kokekar med magiske evner. Ifølge andre sagn skal gralen stamme fra dronningen av Saba som ga den til kong Salomo. Siden skulle Nikodemus ha fått tak i den og gitt den til Kristus.
Selve ordet "gral" kommer fra latin "gradalis", som er navnet på en skål med flere trinn, som ble brukt når man serverte flere småretter på en gang. Senere har den først og fremst blitt identifisert med kalken fra den siste nattverd. I katedralen i Valencia finnes en svært gammel kalk som forbindes med legenden. En annen kalk som befant seg i Genova, ble tidligere hevdet å være gralen, men da den ble skadet i en ulykke under transport fra Paris etter Napoleons fall, viste det seg at «smaragden» på denne kalken var av glass, og den blir etter dette sjelden nevnt som en kandidat til å være den ekte gralen.
I sin middelalderform spores grallegenden tilbake til en gotisk legende. Den ble skrevet ned på slutten av det 12. og begynnelsen av 13. århundre. De tidligste versjonene var sentrert omkring Parsifal og ble etterhvert flettet inn i eldre former av Arthurlegenden. Gralromansene hadde sitt opphav i Frankrike, og ble oversatt til flere språk. Det er i de franske versjonene at man finner de aller fleste elementer som inngår i legenden.
Chrétien de Troyes.
Den eldste gralromansen er den ufullendte "Perceval, le Conte de Graal" av Chrétien de Troyes. Han hevdet at han skrev etter en kilde som var gitt ham av grev Philippe av Flandern. Diktet ble skrevet mellom 1180 og 1191. Gralen har der ikke noen mirakuløse egenskaper. Perceval får se gralen og andre relikvier mens han spiser hos Fiskerkongen, som skal ha vært gralens vokter. Gralen var hos Chrétien en skål som ble brukt til å bære en hostie inn til Fiskerkongens far, som den eneste næringen den gamle tok til seg. I Troyes historie er gralen en skål.
Først en generasjon etter Troyes begynte man å snakke om gralen i bestemt form, og beskrive den som et beger, inspirert av keltiske myter og Nikodemusevangeliet fra 400-tallet. Det stemmer ikke at ordet «gral» kommer av at "sangreal" (= kongelig blod) ble feillest som "san graal" (= hellig gral). «Blod» het på middelalderfransk ikke "sang", men "sanc" uttalt med "k"-lyd.
Wolfram von Eschenbach.
Den eldste bevarte fullstendige fremstilling av gralsfortellingen, kalt "Parzival", er skrevet på middelhøytysk mellom 1200 og 1210 av Wolfram von Eschenbach. Det er antatt at meget av fortellingen er basert på Chrétien de Troyes' dikt, men Wolfram angir den helt ukjente poeten Kyot fra Provence som en viktig kilde.
I Wolframs dikt har Gralen livgivende kraft, og er i stand til å forsyne Fiskerkongens hoff med alle fornødenheter. I Wolframs historie er gralen en stein med vidunderlige krefter som kan trylle frem mat i ubegrensede mengder og gi evig ungdom.
Nyere grallegender.
En nyere versjon av grallegenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne ordenen som i dag vokter gralen.
En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken "Hellig blod, hellig gral" forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i "Da Vinci-koden", der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.


University of Central Lancashire.
University of Central Lancashire er et universitet i England. Hovedcampus ligger i Preston i Lancashire, og det finnes avdelinger i Carlisle og Penrith. I Preston er det omkring 35 000 studenter, hvilket gjør dette til et av de største universiteter i Storbritannia.
Ekstern lenke.
Central Lancashire, University of


Penrith (England).
Penrith er en by i Cumbria i England. Den er administrasjonssenter for distriktet Eden.
I 9. og 10. århundre var den hovedstad for Cumbria, som var en delvis uvhengig nasjon. I 1070 ble området en del av Skottland. De eldste gatene i byene ble nalagt i det 13. århundre.
Penrith slott ble reist i 1399, på stedet hvor et forsvarstårn hadde stått. Det ble etterhvert en kongelig festning, eid av Richard, hertug av Cloucester.
På St. Andrew's kirkegård ligger ifølge legenden en kjempe og høykonge av hele Cumbria gravlagt. Steinene som står rundt graven skal symbolisere villsvin som han drepte i Inglewoodskogen.
På Beacon Hill rett utenfor byen står et monument fra 1719 på et sted hvor det siden Henrik VIIIs tid har vært en varde ("beacon"). Det går en tursti opp dit, og fra toppen er det god utsikt utover Edendalen.
William Wordsworth, hans søster Dorothy og hans senere kone Mary Hutchinson gikk alle på skole i Penrith. Skolehuset er nå en kafé, "Tudor Coffee Room".
I sentrum av byen står et klokketårn, som ble reist i 1861 til minne om Philip Musgrave.


Eden (Cumbria).
Eden er et administrativt distrikt i Cumbria, England. Administrasjonssenteret ligger i Penrith, som er den største byen i distriktet.
Distriktet er oppkalt etter elva Eden som renner gjennom Edendalen. Med et areal på er Eden Englands fjerde største distrikt. Det er delt i 30 kretser ("wards"), og disse inneholder 71 verdslige sogn.


May B. Lund.
May Brit Lund (født 5. august 1949) er en norsk forfatter, lege, dr.med og skribent. Lund er oppvokst i Norge, men har i lange perioder bodd i USA, England og Israel. I Israel studerte hun holocaust-litteratur og hebraisk. Hun arbeider som overlege ved Hjerte- og Lungeklinikken, Rikshospitalet.


Sigrun Krokvik.
Sigrun Krokvik (egentlig Sigrun Karin Christiansen, født 30. august 1932) er en norsk forfatter.
Krokviks første roman, den psykologiske thrilleren "Bortreist på ubestemt tid", vakte stor oppmerksomhet tidlig på 1970-tallet. Boken ble framholdt som en revitalisering av den norske kriminallitteraturen. Boken ble filmatisert av Pål Bang-Hansen i 1974, og også filmen "Bortreist på ubestemt tid" regnes som et sentralt verk blant norske krimfilmer. Krokvik har bare utgitt to romaner.


Ingar Skrede.
Ingar Skrede (født 23. oktober 1939, død 30. juli 1996) var en norsk forfatter, også kjent som litteraturkritiker i Dagbladet fra 1970 til 1989.
Han debuterte med novellesamlingen "Over melkeveien" (1968), og ga ut romanene "En ganske lang hyttetur" (1970), "Kora" (1974), "Fotball! Plymouth!" (1977), "Sonny Boy" (1987) og "Tverum" (1995). I 1992 skrev han "Rosenborg, svart på hvitt", en bok om det interne livet i Rosenborg Ballklub. Skrede skrev også dramatikk.


Christian Thams.
Christian Marius Thams (født 9. september 1867 i Trondhjem, død 22. mai 1948 i Paris i Frankrike) var en norsk arkitekt og industrigründer. Han engasjerte seg på en rekke områder innen industrireising og handel, i Norge og utlandet.
Utdannelse og virke i Frankrike.
Thams var utdannet fra bygningslinjen ved Technikum Winterthur i kantonen Zürich i Sveits, hvor han tok eksamen våren 1886. Han slo seg ned i Frankrike og etablerte arkitektkontor i Nice og Paris. Arkitektgjerningen skulle imidlertid ikke bli hans hovedbeskjeftigelse, men han gjorde seg bemerket både som en dyktig arkitekt og administrator. Han ble valgt til arkitekt for den norske avdelingen av Verdensutstillingen i Paris i 1889, og fikk utstillingens eneste gullmedalje for trearkitektur. Ved utstillingen i Chicago i 1893 var han medlem av juryen, og medlem av utstillingskomiteene i Stockholm i 1897 og Paris i 1900, og de to store norske utstillingene i Trondheim i 1908 og Kristiania i 1914. Thams tegnet flere større bygg, skoler, sykehus og villaer som ble produsert som «ferdighus» på Strandheim Brug, blant annet de to store trehotellene Union i henholdsvis Geiranger og Øye på Sunnmøre (1891) og kirkene i Orkanger og Kvalsund på 1890-tallet.
Industrigründer i Norge.
Christian Thams returnerte til Norge i 1890 for å lede familiens sagbruk, trelast- og bygningsforretning Strandheim Brug på Orkanger. Sammen med broren Wilhelm August (1864–1925) overtok han i 1893 ledelsen av familiebedriften M. Thams & Co, som blant annet omfattet Strandheim Brug, M. Thams Laxeforretning (Trondheim) og Orkedals Mining Company (Meldal/Trondheim). Fra da av var det som industrigründer, forretningsmann og diplomat han kom til å virke. Han ble primus motor i etablering og utvikling av større industriforetak i Trøndelag som Orkla Grube Aktiebolag (1904), Nordenfjeldske Sprængstof Aktieselskab (1905) og Chr. Salvesen & Chr. Thams Communictions Aktieselskab (1898). Det sistnevnte bygget Thamshavnbanen, Norges første elektrisk drevne jernbane, som ble åpnet av kong Håkon VII i juli 1908. Sagbruks-, trelast- og bygningsforretningen gjennomgikk også store utvidelser og moderniseringer i tidsrommet fra 1890 til 1913. Rundt århundreskiftet 1900, hadde bedriften over 300 ansatte arbeidere. Samtidig var omtrent like mange tilknyttet bedriften gjennom skogvirke rundt om i 33 kommuner. I denne tiden ledet Thams også trelastforretningen Huså Aktiebolag i Sverige, hvor M. Thams & Co eide en tredel.
Thams var en usedvanlig dyktig og kreativ person som gikk fullt og helt opp i sine prosjekter. Som sin far, Marentius Thams (1836–1907) var han også kunstinteressert, og de to er gitt mye av æren for at treskjærerkunsten i Orkladalføret fikk et oppsving i deres tid. Christian Thams bestilte treskjærerarbeid fra lokale håndverkere, og deltok med disse på Verdensutstillingene i Paris (1889), Chicago (1893) og Paris (1900). I hans tidligere bolig på Orkanger, Bårdshaug, i dag et kjent hotell med samme navn, står blant annet en nydelig spisestue fra 1904 utskåret av lokale trekunstnere.
Thams var krevende overfor medarbeidere, styremedlemmer som arbeidere, men også selv et arbeidsjern. Han lyktes i å få flere av Norges og Sveriges ledende industri- og forretningsfolk til å engasjere seg økonomisk og administrativt i hans industriprosjekter. Det ga ham ikke bare fordeler for dette var folk som selv var vant til å lede egenrådig. Som arbeidsgiver ble Thams i 1902–03 landskjent for en konflikt med arbeiderne på Strandheim Brug, fra 1904 kalt Thamshavn Brug, om retten til fagorganisering og tarifflønn. Konflikten førte til streik og lockout, men til tross for hjelp fra nystiftede LO, tapte arbeiderne. Den første tariffavtale på Thamshavn Brug ble inngått i 1913. Da var Christian Thams bosatt i Paris, hvor han fra 1911 ledet et større handels- og plantasjeselskap i Mosambik (kopra), og et noe mindre i Øvre Senegal-Niger (sisal).
Virksomhet i Afrika.
Christian Thams engasjement i det koloniale Afrika kan føres tilbake til tidlig 1900-tall da M. Thams & Co solgte trematerialer og ferdighus (pre-cut/lemmehus, men også maskinlaftet plank) til Kongo, Algerie og trolig også Øst-Afrika. I 1910 ble Thams engasjert av fyrsten av Monaco, Albert I, til å lede hans selskap Société du Madal i Mosambik. Samtidig ble Thams medeier i selskapet. I løpet av noen måneder kom flere av hans tidligere samarbeidspartnere i Orkla Grube Aktiebolag også inn som medeiere. En kan derfor fastslå at norske og svenske entreprenører og investorer deltok i koloniseringen av Afrika gjennom sin deltakelse i handelsselskap og kapitalsterke nettverk.
Om Thams kan det sies at han skilte seg ut som entreprenør ved at han gjorde bemerkelsesverdige karrierer både i Norge og i utlandet, dvs. Frankrike og Afrika. Med dette menes at han avsluttet karrieren i Norge, som hadde gjort ham kjent langt utenfor landets grenser, for å engasjere seg i utvikling av handels- og plantasjeselskap i Øst- og Vest-Afrika samt Etiopia. Alle selskapene ble ledet fra Paris, men Thams foretok årlige lengre reiser til virksomhetene i Afrika. Tidlig på 1900-tallet var det heller uvanlig at norske forretningsmenn investerte i og ledet større entreprenørforetak i Afrika. En kan derfor hevde at engasjementene var pionerprosjekter med flere ukjente faktorer. At de ble utviklet i åra like før utbruddet av første verdenskrig, ga ikke investorene færre utfordringer. Krigen og de påfølgende økonomiske nedgangstidene rammet så vel selskapene som investorene hardt, og inngår derfor i rekken av forklaringsfaktorer for selskapenes utvikling på både kort og lengre sikt.
For Thams begynte nedturen i Afrika-engasjementene da fyrst Albert I døde våren 1922. De to hadde bestemt det meste når det gjaldt utviklingen av aksjeselskapet Société du Madal, men nå ønsket store norske og svenske investorer større innflytelse. De norske interessene var forøvrig nå de dominerende. En av nordmennene som var blitt aksjeeier i 1918, var Thams' fetter Carl Selmer, men det skjedde ikke etter ønske fra Thams. Det var Selmers arbeidsgiver Fritz Treschow (Larvik), mangeårig aksjeeier og styremedlem i Société du Madal, som hadde anbefalt Selmer å investere i selskapet. Selmer fikk kjøpe aksjer av fetteren i 1918 til samme kurs andre kjøpere, men hevdet på midten av 1920-tallet, da verden var inne i en økonomisk nedgangstid og mange fryktet for tap av sine pengeplasseringer, at han hadde betalt for mye for aksjene. Ifølge han hadde de to fetterne en avtale om at Selmer skulle få kjøpe aksjene som Thams formidlet til ham «så rimelig som mulig». Thams ble stevnet for retten og vant i herredsretten og lagmannsretten, men da saken i 1931 kom opp i Høyesterett, tapte han. Dommen var ikke enstemmig. Ifølge majoriteten hadde Thams ikke gjort noe kriminelt, men opptrådt umoralsk. Man festet lit til Selmers påstander, og når han kjøpte aksjene til det dobbelte av opprinnelig pris, mente majoriteten i Høyesterett at dette var umoralsk. Det ble ikke lagt vekt på at Madalaksjenes kurs i 1918 var det dobbelte av hva de hadde vært i 1911. Thams aksepterte ikke dommen og valgte derfor å holde seg borte fra Norge til dommen forfalt, det vil si i 10 år, i stedet for å betale nærmere 120 000 kroner (aksjene pluss omkostninger).
De siste årene.
Christian Thams kvittet seg i mellomkrigstida med mesteparten av aksjene i Société du Madal. Engasjementene i Afrika omfattet mot slutten av 1920-tallet og på 1930-tallet plantasjedrift i Fransk Vest-Afrika (sisal), Kenya og Uganda (kaffe, sisal, jordnøtter) og gruvevirksomhet i Etiopia (gull og platina). På 1930-tallet var han også engasjert i en finansforretning i Romania, og han oppholdt seg i București under 2. verdenskrig. Våren 1946 returnerte han til Paris, og to år senere planla han både en reise til Kenya og Norge, men det ble det ikke noe av. Christian Thams døde i mai 1948 av lungebetennelse i sitt hjem i Ville-d'Avray utfor Paris. Dermed var historien slutt for en av Norges mest energiske og kreative industrietablerere og forretningsmenn, og en nettverksbygger av rang.
Utmerkelser.
Thams mottok en rekke norske og utenlandske ordener for sitt virke. Han ble 21. januar 1901 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1901 «for fortjenstfuld Udførelse af offentlige Hverv». Thams var innehaver av storkors av Etiopias stjerneorden, av den portugisiske Kristusordenen og den portugisisk Santiago av sverdets orden, samt storoffiser av Monacos Den hellige Carls orden og av den montenegrinske Danilo Is orden. Han var storoffiser av den franske Æreslegionen, offiser av den franske Ordenen for landbruksfortjenester, kommandør av den den franske koloniale Ordenen Nichan el Anouar og offiser av Instruction publique. Thams var også utnevnt til det franske Akademi. Videre var Thams offiser av den belgiske Kroneordenen, innehaver av 2. klasse av den tunisiske Iftikhar-ordenen, samt ridder av den belgiske Leopoldsordenen og av den svenske Nordstjerneordenen.


Storebrand.
Storebrand ASA () er en nordisk aktør i markedet for langsiktig sparing og forsikring. Konsernet består av selskaper som tilbyr livsforsikring, skadeforsikring, kapitalforvaltning og bank, rettet mot både privatpersoner, bedrifter, kommuner og offentlige virksomheter.
Røttene går tilbake til 1767, da «Den almindelige Brand-Forsikrings-Anstalt» ble opprettet som en tvungen brannforsikring for bygninger i de norske byene.
Storebrand Bank ble opprettet i 1996.
Skadeforsikringsdelen av Storebrand ble i 1999 skilt ut i et eget selskap kalt "If". I løpet av få år solgte Storebrand seg ut av If, men i 2006 besluttet Storebrand igjen å tilby skadeforsikring ved å starte opp et nytt skadeforsikringsselskap fra bunnen av.
Storebrand har hovedkontor på Lysaker i Bærum og har et landsdekkende kontornett i Norge.
Satsningen i det svenske markedet – gjennom datterselskapet SPP – omfatter tjenestepensjon, kapitalforvaltningstjenester og helseforsikring.
Selskapet er notert på Oslo Børs med tickeren "STB", og administrerende direktør i Storebrand ASA er Idar Kreutzer.
Fusjoner.
Storebrand har fusjonert med flere selskaper opp gjennom tidene.
På 1970-tallet kjøpte Storebrand de resterende aksjene i Det norske Livsforsikringsselskab Idun, og Storebrand-Idun ble til. Storebrand hadde eiet de fleste aksjene i Idun siden 1923.
Storebrand og Norden fusjonerte i 1982 og ble til Storebrand-Norden.
I 1991 fusjonerte Storebrand med UNI og ble til UNI Storebrand.
I 2007 kjøpte Storebrand det svenske livsforsikringsselskapet SPP.


Selfamilien.
Hårselfamilien kalles også ekte sel og øreløse seler og består av rovpattedyr tilpasset livet i vann. De har en strømlinjeformet kropp og lemmer som har blitt omdannet til svømmeredskaper (luffer). Et tykt spekklag tjener som opplagsnæring og varmeisolering. Selfamilien inneholder 10 slekter og 19 arter.
Selene kan lagre store mengder oksygen i blodet slik at de kan være lenge under vann. Selene i nordlige farvann spiser kun fisk og oppholder seg i vannet hele tiden, unntatt for å hvile, hårfelling og fødsel.


Idar Kreutzer.
Idar Kreutzer (født 29. august 1962 i Drammen) er en norsk næringslivsleder.
Han er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole. Han var politisk aktiv i Unge Høyre i 1980-årene, byrådssekretær for byråd Michael Tetzschner i Oslo 1986–1987 og daglig leder i Medinor Prosjekt AS 1988–1991. I 1992 ble han ansatt i Storebrand ASA, der han har vært administrerende direktør i Storebrand Livsforsikring AS, konserndirektør 1995–2000 og konsernsjef siden 2000. Fra 1. juni 2012 er han administrerende direktør i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO).
Blant hans verv i næringslivet kan nevnes formann i bedriftsforsamlingen i Orkla ASA, nestformann i bedriftsforsamlingen i Statoil ASA, medlem av bedriftsforsamlingen i Norsk Hydro ASA, styremedlem i Finansnæringens Hovedorganisasjon, styreformann i Flyktninghjelpen, styremedlem i Fazer Amica Norge AS og rådsmedlem i World Business Council for Sustanainable Development (WBCSD).
Idar Kreutzer ble i 2006 tildelt prisen "Kunsten å lede" av HR Norge.


Brunbjørn.
Brunbjørn ("Ursus arctos") er den mest utbredte bjørnearten i verden. Den finnes i Nord-Amerika, Europa, Afrika, og Nord-Asia, hvorav de mest stabile populasjonene er å finne i Alaska, Canada og Russland. Det er trolig ca. 150 000–200 000 brunbjørner i verden, hvorav ca. 90 000–120 000 i Russland. I 2009 ble det påvist 164 bjørner i Norge. Arten er en av fire representanter i slekten "Ursus".
Om arten.
Det genetiske mangfoldet er størst blant brunbjørner i Eurasia, så forskerne mener at arten opprinnelig må ha utvandret til Nord-Amerika fra Asia.
Den største brunbjørnen er kodiakbjørn ("Ursus arctos middendorffi"), en underart som kan bli like stor eller til og med større enn isbjørn. Denne finnes kun på noen få øyer utenfor Alaska. En nesten tilsvarende stor brunbjørn finnes også på Kamtsjatkahalvøya og på Paramushirøya i Russland, men denne bjørnen, som gjerne kalles "kamtsjatkabjørn" eller "kjempehalvøybjørn", blir ikke anerkjent som en egen underart. Mer kjent er imidlertid den amerikanske underarten grizzlybjørn ("Ursus arctos horribilis"), som mange forskere nå mener tilhører en felles underart med eurasisk brunbjørn ("Ursus arctos arctos)". Det finnes imidlertid fortsatt mange ubesvarte spørsmål, så mange mener fortsatt at de tilhører to forskjellige underarter. Eurasisk brunbjørn er ofte mindre enn de nevnte amerikanske underartene, men også dette varierer.
I det hele tatt er det stor uenighet omkring underarter hos brunbjørnen, selv om en rekke har blitt beskrevet gjennom årene. Noen mener også at isbjørn egentlig kun bør betraktes som en underart av brunbjørn, noe som faktisk støttes av nyere forskning. Genetiske studier viser at noen klader med brunbjørn er nærmere beslektet med isbjørn enn brunbjørn, noe som altså indikerer at isbjørnen ikke kan regnes som en egen art.
Geografisk spredning og habitat.
Brunbjørn finnes over store deler av Nord-Amerika, Europa og Asia, inkludert øya Hokkaido i Japan. Tidligere fantes den også i Atlasfjellene i Afrika, men der mener man at den nå kan være utdødd. Sikre er man imidlertid ikke. Likeledes mener man at brunbjørnen kan være utryddet (omkring 1960) i det nordlige Mexico og i de sørlige delene av USA, som i Sierra Nevada og de sørlige delene av Rocky Mountains.
Brunbjørner finner man i nærmest alle tenkelige habitater, fra kyststrøk via skoger og sletteland til fjell. Temperaturmessig er de også svært fleksible. Det viktigste for bjørnens valg av habitat ser ut til å være tilgangen på foretrukket føde og fleksibilitet med hensyn til skjulesteder, hvilket betyr at habitatet trolig endrer seg gjennom sesongen. I Nord-Amerika finner man brunbjørn i alle typer habitat, mens den i Sibir ser ut til å foretrekke de store skogene. I Europa er den mer vanlig å finne i fjellskog.
Beskrivelse.
Brunbjørner er brune, men kan variere fra forholdsvis lys gulbrun til mørk brun, og nærmest sort, i fargen. Noen har også et varierende innslag av sølvgrått i hårtuppene, derav "grizzly" – som betyr gråmelert eller grislet. Voksne brunbjørner har også en lett gjenkjennelig muskelkul i nakkeregionen. Denne gir ekstra styrke til framlabbene når bjørnen graver.
Pelsen er tett og kan bli opp mot 10 cm lang. De har forholdsvis små ører, bred skalle og et smalt snuteparti der kjevene er utstyrt med 42 tenner, inkludert de lite utviklede rovtennene. Vekten varierer både med habitat og årstid. En voksen hannbjørn blir i snitt ca. 135–410 kg tung og binna blir ca. 90–200 kg. En kodiakbjørn hann blir omkring 350–675 kg tung, mens binna gjerne veier omkring 160–350 kg. Den største kodiakbjørnen som har blitt skutt veide 855 kg, men man regner med at det kan finnes eksemplarer på opp mot 900-1000 kg. Bjørnene veier minst på våren, like etter de har forlatt vintersøvnen, og mest på høstparten, like før de går i vintersøvn.
Som alle andre bjørner er også brunbjørnen sålegjenger. Det vil si at de går med hele foten, slik vi mennesker gjør. De kan ha opp mot 10-13 cm lange klør på framlabbene. Klørne kan ikke trekkes inn. Brunbjørnene kan også stå oppreist og gå på to ben, slik vi mennesker gjør, men de er hurtigst på alle fire. En brunbjørn kan faktisk oppnå en toppfart på opp mot 50–60 km/t. De største eksemplarene kan bli nærmere 300-310 cm høye når de står på bakbeina (kodiakbjørn og kamtsjatkabjørn). De kan også sitte, men voksne individer kan på grunn av vekten ikke klatre i trær. I vill tilstand kan brunbjørnen bli opp mot 25–30 år gammel, mens den i fangenskap kan leve til den blir omkring 50 år.
Anerkjente underarter.
Disse underartene anerkjennes av mange taksonister, selv om mange mener at "eurasisk brunbjørn" og "grizzlybjørn" egentlig er en og samme underart.
Delvis anerkjente underarter.
Disse underartene anerkjennes av et flertall taksonister, men altså ikke på langt nær av alle.
Lite anerkjente underarter.
Disse underartene anerkjennes bare av et mindretall taksonister, men har altså blitt beskrevet. Det finnes mange flere slike eksempler på lokale underarter eller varieteter. I så måte må den skandinaviske brunbjørnen ("Ursus arctos scandinavicus") regnes som en varietet av enten vanlig brunbjørn ("Ursus arctos arctos"), eller dersom bare 2 underarter skal anerkjennes, vanlig grizzlybjørn ("Ursus arctos horribilis").
Atferd.
Brunbjørner lever stort sett alene og regnes som døgnaktive, selv om den er mest aktiv i grålysningen og skumringen. På dagtid holder den seg gjerne godt skjult, og hviler gjerne i en fordypning den selv har utgravd. Det er kjent at brunbjørner vandrer mest på våren og om høsten. Den har en litt klosset og tung gangart, men den er hurtig nok til lett å kunne fange en svartbjørn. Brunbjørnen er for det meste terrestrial (holder seg på bakken), men den er en ypperlig svømmer og er dessuten ofte å se når den fanger fisk i vann og elver. Voksne brunbjørner kan ikke klatre i trær, med ungene klatrer.
Brunbjørnen er ikke revirhevdene, men har leveområder som kan overlappe andre bjørners. Bjørner som lever i kystnære strøk har gjerne et mindre leveområde (50-250 km²) enn innlandsbjørner, som gjerne trenger et større aral, opp mot 700–1000 km², for å sikre seg nok føde. Leveområder på opp mot 2600 km² har blitt registrert, men gjennomsnittet ligger, uavhengig av kjønn, på ca. 73-414 km². Binnenes leveområde utgjør gjerne 40-50 % av hannenes, slik at en hann ofte dekker et område hvor det inngår flere binner.
Brunbjørnen kan være svært aggressiv, spesielt når den forsvarer et felt bytte. Dette gjelder også ovenfor andre rovpattedyr som rev, ulv og jerv. Aggresjon mot mennesker forekommer også, og det kan være spesielt farlig å komme mellom ei binne og avkommet hennes. Amerikanske brunbjørn regnes gjerne som mer aggressiv overfor mennesker enn de europeiske. Det er også registrert distinkte forskjeller i atferd mellom europeiske og asiatiske brunbjørner, der en rekke populasjoner av sistnevnte ofte viser langt større aggresjon mot mennesker enn europeiske bjørner. Noen forskere hevder at dette i mange tilfeller kan skyldes lokale forhold, som økt befolkningstetthet og større press på de habitat der disse bjørnene trives. Det er imidlertid klart at dette ikke kan forklare alle forskjellene som finnes.
Brunbjørner går gjerne i dvale vinterstid, eller rettere sagt en dvalelignende tilstand kalt uekte vintersøvn. De senker ikke forbrenningen og kroppstemperaturen like mye som smådyrene gjør, og tilstanden kan derfor egentlig ikke kalles ekte dvale. Bjørner kan faktisk våkne og ta seg en kort rusletur utenfor hiet fra tid til annen under vinteren. Vintersøvnen begynner vanligvis i oktober–desember og varer til i mars–mai, avhengig av habitat, lokale forhold og individuell kondisjon blant bjørnene. I sydlige populasjoner kan vintersøvnen være kortere, og i noen tilfeller helt utebli. Vanligvis graver bjørnen sitt eget hi og lager en seng av vegetasjon den finner. Som regel ligger hiet i en beskyttet skråning, gjerne under noen store steiner eller i forbindelse med ei stor trerot eller tue. Slike hi kan bli benyttet i flere år av samme bjørn.
Reproduksjon.
Binne med unger("Ursus arctos arctos")
Brunbjørner regnes som kjønnsmodne fra de er ca. 4–6 år gamle, men de fortsetter å vokse til de er ca. 10–11 år. I Yellowstone nasjonalpark (USA) er det kjent at bjørner har reprodusert seg helt opp i 25–års alderen.
Binna parer seg gjerne med flere hanner under brunsttiden som gjerne varer i 10–30 dager. Hannbjørnene kan slåss om tilgangen til binna og gjerne vokte henne i 1–3 uker i denne perioden. Selve paringstiden er gjerne i mai/juni. I løpet av denne perioden kan en binne pare seg med flere (5–7) hanner. Befruktede egg utvikler seg bare til et visst stadium (embryonisk diapause), for så ca. fem måneder etter paring (i november) å bli innplantert. Deretter følger en drektighetsperiode på ca. 6–8 uker, før ungen(e) fødes i januar–mars, vanligvis mens binna fortsatt ligger i vintersøvn. Den totale drektighetsperioden (inkl. førstadiet) blir derav ca. 180–266 dager. Binner forblir i brunst under hele paringstiden inntil paring skjer. Deretter vil de normalt ikke komme i brunst igjen på minst to år (vanligvis 3–4 år). Ei binne føder normalt 2–3 unger per kull.
Nå bjørneungene er 2-3 år gamle blir de jaget av binna. Unge hunnbjørner er lite mobile og etablerer seg i forbindelse med moras leveområde, mens hannbjørner drar ut og kan streife over store områder før den kommer tilbake til reproduksjonsområdet, eventuelt etablerer leveområde et annet sted. Det er ukjent/svært uvanlig at hunnbjørner etablerer seg med unger utenfor reproduksjonsområdene, men det kommer nå og da ubekreftede meldinger om at binner med unger er sett forskjellige steder.
Hvis en hannbjørn treffer ei binne med unger, vil han kunne angripe og drepe ungene for å få binna brunstig slik at han kan pare seg med henne. Man antar at hannbjørnene kan huske hvilke binner de har paret seg med tidligere år slik at de ikke dreper unger de er far til.
Det er kjent at brunbjørner kan parre seg med andre arter i slekten "Ursus" og få fertilt avkom.
Ernæring.
Brunbjørnen spiser nærmest alt. Mest vanlig er imidlertid en diett som består av ca. 60–90 % røtter, knoller, gress, urter, korn, nøtter, bær og frukt. De spiser imidlertid også insekter, gnagere, hjortedyr, beitedyr, fisk og kadavre (herunder kadavre av sjødyr). Der det finnes svartbjørn hender det at den dreper og spiser denne også. I Alaska, Britisk Columbia, og Kamtsjatka (Russland) er den også kjent for å fortære store mengder laks når denne går opp i elvene for å gyte om høsten. Når tilgangen er størst, spiser den gjerne bare hodet og skinnet, siden dette er mest fettrikt og gir mest energi med tanke på vintersøvnen.
Bevaring.
Brunbjørn er ikke en truet art, men mange lokale populasjoner er utrydningstruet. Bjørnens største utfordring er avskogning og tap av habitat, men også jakt bidrar i stor grad til at visse populasjoner kan forsvinne. En rekke populasjoner har alt gått tapt.
Bjørneforskere har siden tidlig på 1950-tallet øremerket bjørn for å lære mer og bedre kunne ivareta lokale populasjoner. I 1976 begynte man også å radiomerke bjørn. Dette ble første gang utprøvd i Norge i 1988.
Utbredelse i Europa.
a> er en lite anerkjent underart av brunbjørn
I Europa som sådan regner forskerne med at det er omkring 14 000–20 000 brunbjørner (Russland ikke medregnet), hvorav ca. 2 000-4 000 dyr finnes i Norden. I dag finnes det bare noen små, isolerte bestander igjen i den vestlige delen av Sør-Europa, blant annet i Frankrike, Spania og Italia. Flere land i det gamle Øst-Europa, blant annet det tidligere Jugoslavia, Bulgaria og Romania har større antall, men likevel isolerte bestander.
Den nordiske bestanden.
Historisk sett hadde Norge den største stammen av brunbjørn i Norden. På begynnelsen av 1800-tallet talte trolig denne omkring 3 000 dyr i Norge alene, noe utgjorde omkring 65 % av den felles norsk/svenske bestanden på den tiden. Politiske beslutninger, avskyting og fangst gjorde imidlertid sitt til at bjørnen forsvant fra norsk fauna utover på 1900-tallet, der det etter hvert som bjørnen forsvant ble mer og mer vanlig å la bufeet få ferdes fritt i utmarka, uten permanent tilsyn fra gjetere. Også i de andre nordiske landene gikk det hardt utover bjørnestammen på denne tiden, og på 1930-tallet antar man at de kun fantes ca. 130 brunbjørner igjen i Skandinavia, noe som skapte en såkalt "genetisk flaskehals" (en periode i bestandens historie da den genetiske variasjonen minker dramatisk fordi antallet individer reduseres til et utrydningstruet nivå). Etter dette økte imidlertid bestanden igjen, som til tross for "flaskehalsen" i 1930-åra viser en bemerkelsesverdig genetisk variasjonen.
Den nordiske bjørnebestanden deles gjerne inn i to ulike grupperinger, den norsk/finsk/russiske i nordøst og den norsk/svenske mot sør, som fordeler seg på tre ulike svenskbaserte poulasjoner fra nord mot sør i Sverige. Hvor stor stammen er totalt vet man ikke, men den svenske andelen ble i 2004 anslått å være på omkring 1635-2840 dyr. I Finland har man anslått antallet bjørn å være omkring 800-1200 dyr. Tallene er usikre og omdiskuterte blant både forskere og dyrevernere, men Norges andel er uansett svært beskjeden, kanskje kun 25-75 dyr. Det er estimert at det finnes 6-12 voksne binner i Norge, basert på yngling i perioden 1998–2002 registrert i fem områder nær riksgrensen, Pasvik og Anarjohka i Finnmark, Troms, Nord-Trøndelag/Nordland, og Hedmark. Det er dessuten liten politisk vilje til å øke denne bestanden i særlig grad.
Den norsk/svenske bestanden.
Den norsk/svenske bjørnebestanden har sitt tyngdepunkt i tre reproduksjonsområder i Sverige. Studier med såkalt mitokondrie-DNA viser at brunbjøren innvandret til Norden fra to kanter, fra sør og øst.
De to nordligste populasjonene av bjørn må opprinnelig ha innvandret fra øst. Disse bjørnene fordeler seg i to større populasjoner på svensk side av riksgrensen, fra Pasvik i nord til Jämtland/Nord Trøndelag i sør. Øst-vest grensen mot den sørligste populasjonen går omtrent ved Storsjøen i Sverige.
Den sørligste populasjonen befinner seg hovedsakelig på svensk side av riksgrensen, i området Dalarna/Härjedalen/Hedmark. Gjennom analyse av vev- og ekskrementprøver fra bjørn i det sydlige kjerneområdet har en funnet at deres mtDNA ligner det man finner hos bjørnestammer i Pyrenéene og kantabriske fjellene i Frankrike og Spania. Man regner derfor med at bjørner fra en felles europeisk stamme har vandret nordover etter siste istid.
På Østlandet er det spesielt i områdene øst for Glomma i Hedmark at man finner bjørn. Det ble imidlertid også registrert bjørn i Oppland og Buskerud i 1995 og 1996, samt i 1997/1998 i Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Spesielt i Oppland og i deler av Buskerud og Akershus er det imidlertid grunn til å tro at det regelmessig ferdes bjørn, selv om den kanskje ikke overvintrer der.
Det blir holdt individer i fangenskap ved flere opplevelsessentre i Norge.
Skandinavisk brunbjørn.
Skandinavisk brunbjørnen inngår i underarten "Ursus arctos arctos", selv om noen også har forsøkt å klassifisere den som en egen underart kalt "Ursus arctos scandinavicus". Moderne studier med DNA har imidlertid slått fast at dette er problematisk, fordi likheten til de ulike populasjonene i Europa ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å hevde en egen skandinavisk underart. Skandinavisk brunbjørn har dessuten opphav i to ulike hovedstammer, en vestlig med to ulike stamlinjer fra henholdsvis den iberiske halvøy og Balkan, og en østlig med kun en stamlinje fra Russland. Begge hovedstammene oppsto trolig for rundt 850 000 år siden.
Skandinavisk brunbjørnen er en middels stor bjørn som normalt blir inntil 2,5 m lang og veier ca. 100–300 kg. Binna veier vanligvis ikke mer enn maksimalt 150 kg. Den største bjørnen som er skutt i Skandinavia var en hannbjørn som veide 338 kg. Den største binna som er skutt her veide 237 kg. I Karelen i Russland ble det imidlertid skutt en bjørn på nær 450 kg for endel år siden, så man kan tenke seg at det i den finsk/russiske bestanden finnes større bjørner enn i den norsk/svenske. Gjennomsnittsvekten på fem hundre bjørner skutt i Sverige var 126 kg, mens lengden hadde et snitt på 152 cm.
I Norge har bjørn vært totalfredet siden 1973. Det er bare lov å felle bjørn i nødverge eller hvis den gjør betydelige skader på bufe eller tamrein. I mai 2004 vedtok Norge en ny rovviltpolitikk, ifølge denne skal vi ha 15 bjørneforyngelser hvert år. Landet er delt opp i åtte regioner med politisk valgte nemnder som skal utarbeide forvaltningsplaner, disse planene skal legges frem til høring i løpet av året.
Bjørn/menneske.
Skandinavisk brunbjørn regnes som en av de mest fredelige brunbjørnene. Den kan ta bufe og rein, men stikker som regel av når den får ferten av mennesker. Det er sju kjente tilfeller i Skandinavia i løpet av de siste 20 årene der mennesker er skadet av bjørn, hvorav fem fra Sverige der bjørnen var skadeskutt. I perioden 1750–1962 ble det registrert 27 dødsfall og 48 skadetilfeller forvoldt av bjørn i Norge og Sverige tilsammen.
I Norge skjedde det siste dødsfallet i 1906. Gjetergutten "Johan Sagadalen" var bare 13 år da han ble angrepet av bamsen ved "Blåfjellhaugene" i Vassfaret. Han døde på sykehus i Drammen et par uker senere, fordi sårene han fikk i hodet utviklet seg til hjernehinnebetennelse. "Arne Sigmund Øvergård" fra Flendalen i Trysil ble imidlertid angrepet av en radiomerket bjørn sommeren 2000. Han overlevde møtet med bamsen, men ble bitt i foten. Den 12 år gamle hannen «Silas» forsøkte også å angripe to jegere som jaktet på den etter dette angrepet, rett før den ble skutt 13. august 2000. I 1998 ble en finne drept av ei bjørnebinne, trolig fordi han kom mellom binna og bjørneungen. Også en svensk jeger ble drept av bjørn på begynnelsen 2000-tallet, da han kom mellom binna og bjørneungen. 8. oktober 2007 ble en svensk jeger drept av skadene han fikk fra et angrep av bjørn i Valsjöbyn i Sverige i Jemtland. Valsjöbyn ligger kun 4 kilometer fra den norske grensa. Man tror at denne bjørnen gikk til angrep fordi den var skadeskutt, men det spekuleres også i om den var sulten pga at det var en dårlig bærsesong. Mer enn halvparten av tilfellene tilskrives skadet eller provosert bjørn. 14. oktober 2007 ble to svenske elgjegere angrepet av en brunbjørn i Lillhärdal utenfor Sveg i Härjedalen. Bjørnen angrep da den sprang rett på jegerne i jakt etter jegernes hund. Ingen av jegerne ble livsfarlig skadet etter angrepet.


Nihilisme.
Nihilisme (fra latin "nihil", «intet») er et filosofisk standpunkt som fremmer negasjonen av et eller flere antatte meningsfulle aspekter av livet. Mest vanlig blir nihilisme presentert som en form for eksistensiell nihilisme som argumenterer at livet er uten objektiv mening, hensikt, eller vesentlig verdi. Moralsk nihilisme forkaster at moral og etikk skal være objektivt. Nihilismen kan også anta epistemologiske, metafysiske og ontologiske former.
Begrepet nihilisme er tidvis benyttet i assosiasjon med anomi (= mangel på sosiale og moralske normer) for å forklare en generell stemning av fortvilelse ved å oppfatte tilværelsen som meningsløs, noe man kan utvikle ved å innse at det er ikke nødvendigvis noen normer, regler eller lover. Bevegelser som futurisme og dekonstruksjonisme, blant andre, har blitt identifisert av kommentatorer som «nihilistisk» ved ulike tider og i ulike sammenhenger.
Nihilisme er også karakterisert ved at det har blitt tilskrevet bestemte tidsepoker; eksempelvis Jean Baudrillard og andre har kalt den postmoderne tid for «en nihilistisk epoke», og en del kristne teologer og geistlige har hevdet at moderniteten representerer en avvisning av teisme, og at en slik avvisning innebærer en form for nihilisme.
Trekk ved nihilsme som filosofisk retning.
I filosofien er nihilisme en oppfatning som mener moral og normer er kunstig skapt og dermed ikke er en satt verdi hos mennesket. De legger også vekt på at tilværelsen vår er ikke målrettet, men heller "tilfeldig" og meningsløs i det store bildet.
Den nihilistiske filosof hevder at verden, og spesielt menneskets eksistens, er uten mening, mål, forståelig sannhet eller essensiell verdi. Den står normalt i kontrast til postmodernismen, ettersom nihilismen tenderer mot defaitisme, mens postmodernismen leter etter styrke i det menneskelige samspill. Den inneholder et sterkt element av skeptisisme, men skeptisismen når i motsetningen til nihilismen ingen konklusjon om de moralske konsepters realitet.
Som politisk filosofi innebærer nihilismen en fullstendig avvisning av all religiøs og politisk autoritet, sosiale tradisjoner og tradisjonell moral. Disse sees som motstridende med friheten, som er det høyeste ideal. Den framstår dermed som en ekstrem form for anarkisme. Staten var den naturlige hovedfiende, og ble hardt angrepet. Etter å ha vokst kraftig degenererte bevegelsen, og ble etterhvert en sammenslutning av terrorceller uten noen forenende filosofisk utvikling og utveksling.
Kort historikk.
Den tidligste kjente bruk av ordet er fra 1767, da det ble brukt på fransk i en religiøs sammenheng, synonymt med kjetter, en betydning som har falt bort. Som et filosofisk og politisk begrep er det dokumentert fra 1817 på engelsk. Den russiske formen, "nigilizm", er først dokumentert i 1829.
Nihilisme som filosofisk begrep ble først introdusert av Friedrich Heinrich Jacobi (1743–1819), som brukte det som et begrep for å karakterisere rasjonalisme, og spesielt Immanuel Kants kritiske filosofi. Han utførte en "reductio ad absurdum", som reduserte all rasjonalisme til nihilisme, og dermed noe som burde unngås.
Friedrich Nietzsche var i sine senere verker svært opptatt av nihilisme, og han ble i stor grad den som definerte det som et filosofisk begrep.
Nihilismen var en viktig politisk kraft i Russland på 1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå.
Nihilismen som politisk filosofi oppsto i Russland omkring 1817. Det året ble det første hemmelige politiske selskap i landet grunnlagt av Pavel Pestel. Opprettelsen av selskapet var i stor grad en reaksjon mot tsar Nikolai I, som Pestel så som en absolutistisk monark i forhold til den mer åpne Alexander I. Bevegelsen kulminerte i desemberopprøret 1825.
Senere brukte Mikhail Bakunin nihilitisk filosofi som utgangspunkt for sitt alternativ til Karl Marx' teorier, marxisme, som Bakunin hevdet ville uunngåelig føre til en totalitær stat.


Sublimasjon.
Små biter tørris sublimerer i luften.
Sublimasjon er betegnelsen på overgangen fra fast form til gassform uten å være flytende i mellomtiden. Sublimasjon er en faseovergang som skjer under trippelpunktet.
Under normalt trykk (0,1 MPa) og så går de fleste kjemiske forbindelser og elementer i gjennom de tre fasene: fast fase, væske og gass, ved varierende temperatur. Likevel er det mulig for stoffer å gå direkte fra fast fase til gass. Dette skjer når trykket til et stoff er så lavt at det ikke kan hindre atomene i å løsrive seg fra fast fase under oppheting og går dermed direkte over til gassform.
Den motsatte prosessen til sublimasjon er deposisjon, hvor materie går direkte over til fastform.
Sublimasjon må ikke forveksles med sublimering som psykologisk begrep.
Eksempler.
Karbondioksid (tørris) er et vanlig eksempel på sublimasjon, ettersom det skjer ved normalt trykk og romtemperatur. En blokk tørris går direkte over til gass uten å bli til væske (hvor navnet tørris kommer fra). Et annet vanlig eksempel på sublimasjon er Jod som damper under oppheting. Merk: i motsetning til tørris så er det mulig å skape flytende Jod ved normalt trykk dersom varmen holdes jevn akkurat ved smeltetemperatur. Snø og is kan også være sublimt, men prosessen skjer da forholdsvis sent under frysetemperatur. Denne prosessen blir kalt frysetørking, hvor for eksempel våte klær kan henges til tørk selv ved frysetemperatur for så å begynne å tørke. Sublimasjon er også årsaken til at snødybden på bakken minker, selv ved svært mange minusgrader i luften. Arsenikk kan også sublimere ved høye temperaturer.
Sublimasjon er en endotermisk prosess som krever energi for å opptre.
Sublimasjonsrensing.
Sublimasjonsrensing er en prosess mye brukt av kjemikere for å rense kjemiske prøver. Vanligvis blir en fast løsning plassert i en kolbe under vakuum og så varmet opp. Under disse forholdene så vil stoffer i løsningen fordampe og samle seg som kondens på en nedkjølt flate. De letteste stoffene vil fordampe og urenheter vil bli liggende igjen. Den kalde flaten tar ofte formen av en ?coldfinger?. Straks oppvarmingen avsluttes fjernes vakuumet og den rensede prøven kan hentes på den kalde flaten.
Bruk.
gassrør 4 Sublimasjonskammer 5 Sublimert masse 6 Grovt materie 7 Ekstern varme
I frostfrie varmepumper (f.eks. et fryseskap) bruker sublimasjon. Ved frysetemperatur og god luftsirkulasjon blir sublimasjonsprosessen sterkt akselerert og dermed sublimerer isen som ellers ville formet seg hyller og radiatorer.
Tørrsublimasjon brukes ofte ved fargeutskrifter på en mengde type flater, deriblant papir. Et lite varmeapparat varmer opp den faste fargen som så størkner på papiret. Dette tillater veldig nøyaktig kontroll over mengden farge som blir brukt, som dermed skaper en ganske god kvalitet på utskrifter i forhold til sammenlignbare fargeskrivere.
Sublimasjon blir også brukt under frysetørkning av produkter slik som te, supper og medisiner. Dette skjer ved at substansene blir fryst ned, for så å bli sakte varmet opp under vakuum. Dette kan skje langt under smeltetemperatur for vann, som hindrer at sensitive og reaktive organiske forbindelser eller salter blir skadet under tørkeprosessen. Denne prosessen har typisk bedre kvalitet ved hydrering enn sammenlignbare produkter som er pakket sammen med en væske.


Fuji Heavy Industries Ltd..
Fuji Heavy Industries Ltd. er et japansk industrikonsern som er mest kjent for produksjonen av bilmerket Subaru. Frimaet ble grunnlagt i 1953.


Panda.
Panda ("Ailuropoda melanoleuca") kalles også pandabjørn og kjempepanda og er en bjørn som utelukkende lever i Kina, der den er totalfredet og av mange regnes som en nasjonalhelligdom. Pandaen er også et viktig symbol for naturvernere verden rundt, og inngår som sådan i logoen til Worldwide Fund for Nature. Dyret er blitt gitt mange navn opp gjennom kinesisk historie; i dag er 大熊貓 ("Dà xióngmāo", «Stor bjørnekatt») det vanligste kinesiske navnet. Det vitenskapelige navnet "Ailuropoda melanoleuca" betyr "sort og hvitt kattefotdyr" og henleder til de kattelignende labbene denne bjørnen har.
Utbredelse og habitat.
Pandabjørnen er endemisk for fjellskogene i Folkerepublikken Kina og finnes utelukkende der det vokser tett bambusskog, i høyder mellom 1 200-3 400 moh. Disse fjellskogene kalles gjerne "tåkeskoger" og ligger i det sentrale Kina, i et område som omfatter omkring 29 500 km² og der deler av provinsene Sichuan, Gansu og Shaanxi inngår.
Arealet der pandaen lever begrenser seg til ca. 5 900 km² og er delt opp i omkring 20 isolerte soner, som sterkt begrenser dyras muligheter. Området har dessuten vært under sterkt press og har mistet størrelse, som følge av avskoging, beiting og oppdyrking til landbruksarealer. Kinesiske myndigheter har imidlertid gjort flere drastiske tiltak for å redde pandaen i sitt naturlige habitat.
Evolusjon og systematikk.
Alle rovpattedyr nedstammer fra såkalte "miacider", en gruppe rovpattedyrlignende pattedyr som oppsto for omkring 48 millioner år siden. Forskerne mener at kjempepandaen er den eldste av våre nålevende bjørnearter og kan ha oppstått for omkring 18-22 millioner år siden, trolig fra en for lengst utdødd "primitiv pandabjørn" kjent under det vitenskapelige navnet "Ailuropoda microta". Pandabjørnen tilhører en egen underfamilie i bjørnefamilien (Ursidae), som består av Ailurinae, der "Ailuropoda" er eneste slekt og kjempepanda eneste nålevende art, og Ursinae, underfamilien alle andre nålevende bjørnearter befinner seg i.
Det er beskrevet to underarter av pandabjørn, med bakgrunn i forskjeller i kraniets størrelse, farger og genetiske forskjeller.
Beskrivelse.
Det første man kjenner til om kjempepandaen fra skriftlige kilder stammer fra Zhou-dynastiets tid (1027-771 f.Kr.), der den under det alternative navnet "pixiu" blir beskrevet som «uovervinnelig og like sterk som en tiger». En lignende beskrivelse finner man også i diktsamlingen "Shijing", som også skriver seg fra den kinesiske oldtid.
Vitenskapelig ble kjempepanda først beskrevet i 1869, av den franske misjonæren "Père" Armand David. Han mottok en pels av dyret fra en jeger den 11. mars 1869. Men den første vestlige forskeren som kunne studere en levende kjempepanda var den tyske zoologen Hugo Weigold, som kjøpte en pandaunge i 1916.
Dyret er i dag en meget utryddingstruet art og har sterk symbolverdi, som bl.a. benyttes av WWF. Den ble også aktivt benyttet av kineserne for å myke opp forbindelsen med vesten på 1970-tallet.
Det mest karakteristiske med pandabjørnen er den sorte og hvite (brune og gulbrune) pelsen, som er tykk og grov. Den gir bjørnen et godslig uttrykk. Pelsen består av et ytre hårlag og en tett og isolerende underull. En voksen panda kan imidlertid bli omkring 150-180 cm lang og veie ca. 80-125 kg. Hannen veier normalt 10-20% mer enn binna. Pandaen har også en høyst uvanlig labb som også har gitt den det vitenskapelige navnet. Labben har en tommelfingerlignende utvekst og fem tær. Den «ekstra» tommelfingeren er fleksibel og i virkeligheten en modifisert håndleddsknokkel (sesamiodbeinet). Tommelen gjør pandaen i stand til å håndtere bambus og løv med stor fleksibilitet. Også rød panda har denne spesielle falske tommelen.
Sichuanpanda ("Ailuropoda melanoleuca melanoleuca") er den best bevarte populasjonen av kjempepandaer, og kanskje den folk flest tenker på når man snakker om pandabjørner. Denne underarten finnes først og fremst i Sichuanprovinsen og de søndre delene av Gansuprovinsen. Den er typisk skarpt sort og hvit i fargene.
Shaanxipanda ("Ailuropoda melanoleuca qinlingensis") lever avgrenset til Qinlingfjellene i Shaanxiprovinsen og finnes i høyder mellom 1 300 og 3 000 moh. Den er snarere mørk brun og lys brun i fargene og er generelt mindre. Den har også et mindre kranium, men større jeksler i kjeven.
Pandabjørnen kan ikke gå oppreist på bakbeina, slik andre bjørner gjerne kan, selv om den er sålegjenger. Den har et stort og massivt hode og en tettvokst kraftig kropp, som ender opp i en halestubb på ca. 12-13 cm. Runde stående ører på ca. 9-10 cm. Kraftige kjever og store tenner, der jekslene, som er 4-6 ganger større enn hos mennesker, er spesielt godt utviklet med tanke på den planteføden denne bjørnen helst spiser. Skulderhøyden er i gjennomsnitt ca. 76 cm.
Pandaen har en diagonal gangart på linje med andre bjørner, men den er mindre grasiøs i sine bevegelser. Når den går peker tærne innover og hodet holdes under skulderhøyde. Om den skremmes vil den slå over i sakte galopp for å slippe unna farer, men pandaer som galopperer eller løper fort vil ofte falle og rulle nedover de bratte skråningene der disse dyra normalt ferdes.
Atferd.
Kjempepanda er ensomme dyr atferdsmessig, som for det meste unngår direkte kontakt med andre pandabjørner utenom parringstiden. En ny studie viser imidlertid at revirene ofte overlapper hverandre, og man tenker seg derfor at pandabjørnen kanskje ikke lever like isolert som man hittil har trodd. Forskerne antyder at de forskjellige bjørnene trolig kjenner sine naboer, både gjennom visuell kontakt, luktmarkeringer og kanskje også en og annen nærkontakt, om enn kanskje ikke fysisk kontakt.
Panda hvilende i et tre
Dette støttes forsåvidt også av de observasjoner som er gjort av dyr som lever i fangenskap. Der kan flere pandabjørner leve tett sammen på et lite område, men de vil normalt ikke sosialisere gjennom fysisk kontakt. I stedet setter de seg gjerne ned hver for seg og spiser på sine bambusskudd eller holder på med noe annet. Under parringstiden er det observert at pandabjørner kommer sammen i større grupper, som gjerne består av ei binne og flere hanner.
Pandabjørnen er dagaktiv og har ikke vintersøvn, men trekker ned i lavere strøk når vinteren nærmer seg. Den vil ikke bygge et permanet hi, men ta tilflukt i et tre eller ei hule i nærheten. Pandaen er normalt terrestrial, men den er en god klatrer og også en habil svømmer.
Reproduksjon.
I dag (2004) regner man med at det lever omkring 1.600 ville pandaer i Kina, noe som er omkring 40% flere enn tidligere antatt. Dette ble nylig avdekket av kinesiske myndigheter, etter en fire år lang studie.
Kjempepandaen kan bli opp mot 30 år gamle i fangenskap, men man vet lite om levealderen i vill tilstand. Denne bjørnen lever i ensomhet (den er solitær) i et løselig revirsystem, der flere hanner kan dekke en binnes revir og konkurrere om å få tilgang til henne i paringstiden.
Når brunsttiden nærmer seg vil binna øke intensiteten i sine markeringer og også bli mer vokal i sin uttrykksform, slik at hannene i nærheten skal skjønne at tiden nærmer seg. Parringstiden er normalt i tidsrommet mars-mai. Under brunsten er binna normalt mindre aktiv, men gjerne humørsyk. For at det skal bli valper må binnas løpetid falle sammen med hannens brunsttid, noe som ikke alltid skjer. Binna vil som regel også bare stå i ca. 1-3 dager, noe som gjør reproduksjonen enda vanskeligere. Dette er en viktig årsak til den lave reproduksjonstaken hos pandabjørner.
Drektighetstiden varierer fra 97-181 dager, men er i gjennomsnitt ca. 135 dager. Også pandabjørner kan utsette graviditeten (embryonisk diapause), normalt med ca. 1,5-4 måneder. Binna føder som regel 1-2 unger. Ungen(e) veier normalt 85-140 gram ved fødselen og er blind og hjelpeløse de første ukene, da den gjerne dier opptil 14 ganger i døgnet. Et måtid kan vare i opp mot 30 minutter. Ulikt andre nyfødte bjørnunger er gjerne pandaungene dekket av et tynt lag med pels. Øynene åpner seg vanligvis når den er omkring 3 uker gammel, og den begynner å bevege seg rundt når det er omkring 3-4 måneder gammel. Ungen avvennes gjerne når den er omkring 46 uker gammel, men den vil ikke forlate mora før den er omkring 18 måneder gammel.
Matvaner.
Selv om den er et rovpattedyr spiser pandaen mest planteføde. Friske bambusskudd, som det finnes 25-30 arter av som pandaen spiser, kan utgjøre opp mot 99% av kostholdet, men den spiser også knoller av iris og krokus, og av og til også sopp, friske skudd fra ulike slyngplanter, risgress, egg, insekter, pipehare, fisk og smågnagere. Dette gir et verdifult proteintilskudd i et ellers ensidig kosthold. I fangenskap spiser også pandabjørner frukt. Alt i alt spiser pandaen normalt omkring 9-18 kg føde hver dag, og den tilbringer gjerne 10-16 timer i døgnet med å spise. Vegetabilsk føde er imidlertid ikke lett å fordøye for et rovpattedyr, så 87-88% av det forblir ufordøyd og uutnyttet.
Det meste av det vannet pandaen trenger får den i seg gjennom bambusskudd, som i snitt inneholder ca. 50% vann. Nye skudd kan inneholde så mye som 90% vann. Pandaer trenger imidlertid også tilskudd av rent vann, noe det er nok av i de strøk denne bjørnen ferdes. Ved behov, som regel en gang om dagen, vil den derfor søke mot elver og bekkefar for å drikke, for som alle andre bjørnearter trives også pandabjørnen best når det finnes nærhet til vann.
Luktesansen er pandaens viktigste sans, en sans den aktivt benytter for å finne mat og til å kommunisere med. Luktesansen er da også høyt utviklet hos pandabjørner.
Annet.
I Europa kan man se panda bl.a. i dyreparkene i Berlin, Madrid, Paris og Wien.


Ulf Sand.
Ulf Oscar Sand (født 22. mai 1938 i Bærum) er en tidligere norsk politiker (Ap). Han var finansminister i Odvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering fra 1979 til 1981.
Han er utdannet sosialøkonom fra 1963. Han var økonom med LO-tilknytning og klar tilhenger av EF. I Trygve Brattelis første regjering var han statssekretær i Lønns- og prisdepartementet fra 1971 til mai 1972, og deretter i Forbruker- og administrasjonsdepartementet til oktober 1972. Han overtok som finansminister i Odvar Nordlis regjering etter Per Kleppe ved den gjennomgripende regjeringsomdannelsen i 1979. Han fortsatte som finansminister i Gro Harlem Brundtlands første regjering, fra februar 1981 frem til den gikk av den 14. oktober 1981. Fra 1983 til 1986 var han direktør i Statens Lånekasse.
Ulf Sand ble utnevnt som departementsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet i juni 1986, og gikk av med pensjon i juni 2003.


Jagland.
Jagland er et norsk etternavn. Det er et nykonstruert etternavn som familien fant i boken "2000 nye slektsnavn" av Astrid Moss, utgitt i 1947 for å hjelpe folk å finne gårdsnavn-lignende etternavn. Det var populært på den tiden å ta seg navn etter gårder, eller navn som gav skinn av å være gårdsnavn, i stedet for patronymikon (etternavn på -sen) som var og er svært vanlige i arbeiderklassen.
Politikeren Thorbjørn Jagland er den mest kjente personen med etternavnet Jagland.


Jens P. Heyerdahl.
Jens Paludan Heyerdahl d.y. (født 17. februar 1943) er en norsk industrimann. Han var tidligere konsernsjef i konglomeratet Orkla ASA.
Jens P. Heyerdahl er utdannet MBA ved INSEAD i Frankrike, og var tidligere en av Norges beste sprangryttere. Heyerdahl begynte i Orkla som 31 år gammel i 1975, etter at det var vedtatt å opprette et eget kontor i Oslo. (Selskapets hovedkontor var da på Løkken Verk i Sør-Trøndelag). Han rykket opp til konsernsjef allerede i 1979. Noe av det viktigste som skjedde de første ti årene etter dette var en tydeliggjøring av Orklas to hovedområder: «Industri» og «Investeringer». På tidlig 1980-tall sto investeringsområdet for den største delen av inntektene.
I 1986 kom fusjonen med Borregaard, som la grunnlaget for dagens tredelte Orkla-struktur: Merkevarer (til dagligvareindustrien), Spesialmaterialer og Finansielle investeringer. Under Heyerdahls ledelse fortsatte Orkla å kjøpe opp virksomheter og ekspandere internasjonalt; primært i Norden, og senere Russland og Øst-Europa.
Da Heyerdahl startet som konsernsjef i 1979 hadde Orkla noen hundre ansatte og en omsetning på ca. 300 millioner kr. Da han fratrådte som konsernsjef i 2001 var konsernet vokst til ansatte og hadde 45 milliarder i omsetning.
Jens P. Heyerdahl og hans familie kontrollerer en større aksjepost i "Dagbladet". Hans avdøde kone, Mette Heyerdahl eide også en større aksjepost.
Heyerdahl er sønn av høyesterettsadvokat Jens P. Heyerdahl.


Phnom Penh.
Phnom Penh (khmer ភ្នំពេញ [pʰnum pɯɲ]) er hovedstaden i Kambodsja. I 1998 hadde byen 862 000 innbyggere, men tallet beregnes i dag til over en million. Phnom Penh ligger der elvene Mekong, Tonlé Sap og Bassac møtes.
Byen ble grunnlagt i 1373 i forbindelse med byggingen av tempelet Wat Phnom. Byen ble landets hovedstad i 1431 da kong Ponhea Yat flyttet dit fra Angkor etter at han var blitt beseiret av Siam (Thailand). Det kongelige palasset i Phnom Penh med sølvpagoden ble bygd i 1866, og det var først da byen ble en storby. Under den franske kolonimakten var Phnom Penh kjent som Asias perle. Byen ble hovedstad i det selvstendige Kambodsja i 1953. I 1975 ble byens den gang to millioner innbyggere fordrevet av Røde Khmer-styrker etter at de hadde inntatt byen. Befolkningen begynte å vende tilbake etter at vietnameserne rykket inn i 1979.
Etter Røde Khmers fall har Phnom Penh vokst, og har i de senere år blitt til et turistmål. Blant Phnom Penhs severdigheter er, i tillegg til det ovennevnte, nasjonalmuseet, Choeung Ek (Røde Khmers rettersted utenfor byen), Toul Slengmuséet (tidligereS-21, fengsel fra Røde Khmer-tiden) og Wat Ounalom.


Tonlé Sap.
Tonlé Sap fotografert fra en av NASAs satellitter
Tonlé Sap (som egentlig betyr "Den store ferskvannselven") er en kombinert innsjø og elv som er av meget stor betydning for Kambodsjas landbruk og innlandsfiske. Den ligger i Siem Reap-provinsen nord i landet. Innsjøens areal varierer mellom 2 700 og 16 000 kvadratkilometer.
For det meste er innsjøen liten med en dybde på bare rundt én meter og et areal på 2 700 km². Under regntiden snur imidlertid Tonlé Sap-elven, som knytter innsjøen til Mekongfloden, retning. Mekongelven, som flyter sammen med Tonlé Sap i Phnom Penh, klarer ikke å frakte alt smeltevannet fra Himalaya ut i Sørkinahavet, og overskuddet presses opp Tonlé Sap-elven over til Tonlé Sap-innsjøen. Senere på året å skifter elven retning igjen. Ved regntidens slutt flommer vannet, og fiskene, nedover og følger med Mekong inn i Vietnam.
Innsjøen er en viktig kilde til fisk. Fisk fra innsjøen og elven utgjør 60 prosent av kambodsjanernes proteininntak. Når vannet trekker seg tilbake, blottlegges dessuten mye fruktbar jord som blir førsteklasses jordbruksland resten av året.
Mye av æren for Khmerrikets suksess fra 800 til 1432 har blitt gitt til den strategiske plasseringen av hovedsetet i Angkor rett ved Tonlé Sap, som ga khmerene mat og eksportinntekter.


Aulestad.
a> i 1901. Bjørnstjerne Bjørnson lengst til høyre.
Aulestad er en gård i Follebu i østre Gausdal kommune i Oppland, hvor Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) bodde.
Gården ble kjøpt av Bjørnstjerne Bjørnson i 1874. Hovedbygningen på gården er fredet og ble innkjøpt som nasjonaleiendom etter en landsinnsamling i 1922. Den er i dag i bruk som museum og ble lagt til De Sandvigske Samlinger på Lillehammer ved Karoline Bjørnsons død i 1934. Gården ble en tid også drevet av den yngste sønnen, NS-politikeren Erling Bjørnson (død 1959).
Aulestad er fra 2011 en del av Lillehammer museum, sammen med Maihaugen, Postmuseet, Bjerkebæk og Norges Olympiske Museum.
Museet ble stengt i en kort periode fra 2008 mens restaurering pågikk. Hovedbygningen, låven og Folkestua gjennomgikk i denne perioden restaurering grunnet råte. Det ble avsatt egen post på statsbudsjettet til dette omfattende prosjektet. Bygningene og anlegget sto ferdig restaurert til 100-årsmarkeringen av Bjørnstjerne Bjørnsons bortgang i 2010. Hele anlegget med alle 6 bygninger er nå under fredning.


Der er et yndigt land.
«Der er et yndigt land» er Danmarks (folkelige) nasjonalsang. Når de kongelige er til stede anvendes kongesangen, «Kong Christian stod ved højen mast».
Teksten er skrevet i 1819 av Adam Oehlenschläger, med mottoet: "Ille terrarum mihi praeter omnes Angulus ridet" (Horats). Han skrev teksten til en konkurranse om en fedrelandssang utskrevet av
Selskabet til de skønne og nyttige Videnskabers Forfremmelse. Det kom inn 59 bidrag til konkurransen og Oehlenschläger vant ikke; det gjorde derimot Juliane Marie Jessens «Dannemark, Dannemark, hellige Lyd» med melodi av C.E.F. Weyse.
Melodien til «Der er et yndigt land» er skrevet i 1835 av H.E. Krøyer, senere også av Th. Laub og Carl Nielsen.


Kong Christian stod ved højen mast.
Lytt til «Kong Christian stod ved højen Mast» (instrumentalversjon)
«Kong Christian stod ved højen mast» er den danske nasjonalmelodien som brukes når de kongelige er til stede.
Johannes Ewald skrev teksten i 1779. Sangen har sin bakgrunn i et skipsforlis ved Hornbæk i 1770-årene. Her ble skipperen reddet av lokale fiskere, som etterpå avslo et tilbud om belønning på tross av at de var fattige. Redningsdåden førte imidlertid til at Ewald skrev syngespillet "Fiskerne," hvor sangen med lovprisningen av de danske sjøheltene forekommer.
Opphavsmannen til melodien er ukjent. Der kan være snakk om en vandremelodi som fant sin endelige form i Daniel Friedrich Rudolph Kuhlaus musikk til «Elverhøi» fra 1828. I dette festspillet med tekst av Johan Ludvig Heiberg, skrevet til den senere Frederik den 7s bryllup i 1828, slutter den kjente ouverturen med denne melodien, og stykkets avslutning er et kor, «Beskærm vor konge, store Gud», på samme melodi.


Columbia (romferge).
"Columbia" (fartøybetegnelse: OV-102) var den første romfergen som ble tatt i bruk av NASA. Dens første ferd var to dager lang, fra 12. til 14. april 1981. På vei tilbake til Jorden på sin 28. ferd, som varte fra 16. januar 2003 til 1. februar 2003, gikk romfergen i oppløsning over Texas, og hele mannskapet omkom.
Konstruksjonen av "Columbia" ble påbegynt i 1975, og 25. mars 1979 ankom fergen John F. Kennedy Space Center for å forberedes for sin første oppskytning. Konstruksjonen hadde imidlertid ikke forløpt uten problemer. 19. mars 1981 omkom tre arbeidere, mens fem ble skadet da de holdt på å teste fergen.
Romfergen ble oppkalt etter sluppen «Columbia» fra Boston, som var den første amerikanske seilskuten som seilte jorden rundt på slutten av 1700-tallet. Kommandoseksjonen på Apollo 11 som ble brukt under den første månelandingen het også «Columbia».
Ferder som "Columbia" har utført.
a>, den første oppskytningen av en romferge.
Siste ferd.
På sin siste ferd (STS-107) hadde "Columbia" med seg en israelsk astronaut, Ilan Ramon. De andre var kommandør Rick Husband (hans andre romferd), pilot William C. McCool (første romferd), Michael P. Anderson (andre romferd), Laurel Clark (første romferd), Kalpana Chawla (andre romferd, første astronaut født i India på STS-87 i 1997, andre astronaut av indisk opprinnelse i rommet) og David M. Brown (første romferd).
Om morgenen den 1. februar 2003 var romfergen på vei tilbake til Jorden etter en 16 dager lang ferd. NASA mistet imidlertid radiokontakt med fergen 16 minutter før den skulle lande i Florida, og videoopptak viser at "Columbia" gikk i oppløsning over Texas i ca. 63 km høyde i en hastighet på 5,6 km/s. Både fergen og hele mannskapet gikk tapt.


Napton-on-the-Hill.
Napton-on-the-Hill (oftest kalt bare Napton) er en liten landsby i Warwickshire, England. Den ligger mellom byene Southam og Daventry. Som navnet antyder ligger den på en åsrygg, og har utsikt mot Oxfordkanalen.
Napton har en vindmølle fra 1543, som har blitt restaurert og som er et landemerke som kan sees på lang avstand. Rett nord for landsbyen ligger stedet for Oxfordkanalen og Grand Union-kanalen møtes. Oppover i åssiden hvor Napton ligger er det en serie sluser i Oxfordkanalen.
I "Domesday Book" er landsbyen nevnt som "Neptone". Den var i middelalderen en av de største bosetninger i Warwickshire, med omtrent samme befolkningstall i år 1400 som i dag.
Elven Stowe har sitt utspring like ved Napton.


Southam.
Southam er en liten by i Warwickshire, England. Den ligger ved elven Stowe, som har sitt utspring ved Napton-on-the-Hill, og renner forbi Southam før den går inn i Itchen og deretter videre inn i Leam.
En steintype som er vanlig i området er egnet til sementproduksjon, og det er et stort steinbrudd omkring halvannen kilometer nord for byen. For å frakte råvarer derfra ble det lagt en sidegren fra Grand Union-kanalen inn til Southam. Mot slutten av 1990-årene ble sementfabrikken flyttet til Rugby, men steinbruddet er fortsatt i drift.
Historie.
Byen ble grunnlagt i angelsaksisk tid, og er nevnt i "Domesday Book" (1086).
Rett før borgerkrigen brøt ut reiste Karl I gjennom byen. Innbyggerne ønsket ham ikke velkommen, og nektet å ringe med kirkeklokkene. I 1642 bodde kongen i Southam før slaget ved Edgehill. I 1645 var den andre sidens leder i byen, da Oliver Cromwell holdt til der sammen med 7000 soldater.


Brillebjørn.
Brillebjørn ("Tremarctos ornatus") kalles også andesbjørn og er det eneste medlemmet av bjørnefamilien som finnes i Sør-Amerika, der den er det største av alle landbaserte rovpattedyr. Det finnes ingen kjente underarter av arten, som er den eneste representanten i slekten "Tremarctos" (se taksonomi nedenfor) og derfor den siste av alle kortfjesbjørner.
Beskrivelse.
Brillebjørnen er trolig den neste eldste av bjørneartene og kan ha oppstått for omkring 10-15 millioner år siden. Den er en liten bjørn der hannen vanligvis veier omkring 100-155 kg (127,5 kg i snitt), men eksemplarer på opp mot 200 kg finnes. Binna er ca. 30-40 % mindre enn hannen og veier normalt ikke over 65 kg. Kroppslengden er normalt 150-180 cm fra snutespissen til haleroten. Som alle bjørner har også brillebjørnen kun en kort halestubb, og den er sålegjenger og kan gå på hele foten.
Pelsen er rufset og fargen er mørk og varierer fra nærmest svart til brun og nærmest rødbrun. Den kjennetegnes av kremhvite markeringer rundt øynene som kan minne om briller, derav navnet. Disse markeringene er unike for hver enkelt bjørn og varierer i intensitet.
Et særpreg hos brillebjørner er at de kun har 13 par med ribben, mens de andre artene har 14 par.
Habitat og geografisk spredning.
Brillebjørner er svært tilpassingsdyktig og allsidige med hensyn til habitater, bare det finnes nærhet til vann. Om den kan velge ser det ut til at brillebjørner foretrekker tett og fuktig skog i høyder mellom 1.900-2.350 moh. Denne typen habitat kalles gjerne tåkeskog, men i vikeligheten trives brillebjørnen også like godt i skogbeltet like under og over tåkeskogbeltet. Det er imidlertid også observert brillebjørner i så forskjellige habitat som regnskog, tåkeskog, vanlig skog, stepper, krattskog i kystnære strøk og ørkenstrøk.
Brillebjørner finnes først og fremst i de bratte skråningene til de mektige Andesfjellene, og er mest vanlig fra Venezuela til Peru. Man har imidlertid også funnet brillebjørner så lang nord som til det østlige Panama og så langt sør som til det nordlige Argentina.
En brillebjørn skal angivelig en gang ha klatret fra en høyde på 250 meter til over 3300 meter på 24 timer. Dette er en høydeforskjell som et veltrent menneske med klatreerfaring ville trenge fem dager for å gjennomføre.
Atferd.
Brillebjørner er solitære dyr. Den har kraftige klør som gjør den til en spesialist i å klatre i trær, men man vet lite om dens øvrige atferd. Den bygger ofte bol i trær av avbrukne greiner, som de også bruker som redskap til å nå frukt de eller ikke ville fått tak i. De er sky og helst natt- eller skumringsaktive, og tilbringer som sådan mye tid sovende i et hul trestamme eller ei hule på dagtid. De regnes som sky og har ikke vintersøvn.
Matvaner.
Brillebjørner er altetere som helst spiser vegetarkost, med en forkjærlighet for frukt, og da spesielt frukt fra planter i ananasfamilien (Bromeliaceae). Frukt fra denne familien kan utgjøre opp mot 50% av kostholdet. Det er kjent at disse bjørnene kan klatre opp til toppen av store kaktuser for å komme til frukten. Man kjenner også til at brillebjørnen river barken av trær for å spise den. De kan klatre mer enn 10 meter opp i trær for å finne mat, og de er svært mobile. Brillebjørnen kan stå oppe i et tre i 3-4 dager mens den venter på at frukten skal modne.
Hva de spiser varierer med sesongen. Bær, kaktus, bark, honning og sukkerrør er noe av det. Om nødvendig spiser den også smågnagere, fugl og insekter, og det er også kjent at den har drept krøtter om tilgangen på mat har vært sparsom. Man regner med at omkring 4% av dietten består av animalsk føde. Brillebjørner har ekstremt kraftige kjever som setter de i stand til å spise føde som andre dyr ikke kan klare å tygge, for eksempel bark.
Reproduksjon.
Binna er kjønnsmoden i 4-7 års alderen. Paringstiden er gjerne i perioden april-juni, men varer kun få dager (5-7 normalt). Binna går normalt drektig i omkring 8 måneder (fangenskap), men også brillebjørnbinner har såkalt "embryonisk diapause" og kan utsette selve graviditeten med flere måneder. Det er derfor litt usikkert nøyaktig hvor lenge selve utviklingen tar. Ungene fødes vanligvis i perioden november-februar og veier gjerne ca. 300-360 gram ved fødselen. De fødes blinde. Øynene åpner seg gjerne etter ca. 42 dager. Etter tre måneder kan de følge mora og etter 6-8 måneder kan de klare seg selv, selv om de vanligvis blir hos mora til de er langt eldre.
Levetid.
I vill tilstand vet man nærmest ingen ting om levetiden for disse bjørnene, men i fangenskap blir den gjerne omkring 20-25 år gammel. En bjørn ble hele 36 år og 5 måneder gammel.
Taksonomi.
Det hersker en viss uenighet blant taksonister om brillebjørnen hører hjemme i underfamilien Ursinae eller om den skal klassifiseres som den eneste arten og slekten i en egen underfamilie kalt Tremarctinae. Den linjen som førte fram til brillebjørnen og kortfjesbjørner oppsto for cirka 12,86 (9,77–16,58) millioner år siden. Brillebjørnen skilte lag med kortfjesbjørnene for cirka 5,66 (4,26–7,34) millioner år siden. Den er i dag eneste overlevende art i denne linjen.
En DNA-studie fra 2008 støtter Tremarctinae som egen underfamilie.
Annet.
Bestandstallet er usikkert, men antas å ligge på ca. 2 000-2 400 bjørner. De trues først og fremts av jakt og avskogning i leveområdene.


Ferenc Szálasi.
Ferenc Szálasi (født 6. januar 1897 i Kassa (nå Kosice i Slovakia), død 12. mars 1946 i Budapest) var en ungarsk fascistisk politiker. Han var Ungarns statsminister fra 1944 til 1945.
Szalasi, Ferenc
Szalasi, Ferenc
Szalasi, Ferenc


Riksvikar.
Riksvikar (tysk "Reichsvikar" eller "Reichsverweser") var i det tysk-romerske rike en tittel som tilsvarte riksforstander. Riksvikarene var alltid to: Kurfyrstene av Pfalz og av Sachsen. Den tyske nasjonalforsamling i Frankfurt am Main 1848 valgte 28. juni erkehertug Johann av Østerrike til riksforstander (Reichsverweser), men denne nedla sitt embede allerede 20. desember.


Tom Clancy.
Thomas Leo Clancy jr. (født 12. april 1947), som skriver under navnet Tom Clancy, er en amerikansk forfatter av politiske thrillere som i stor grad baserer seg på etterretnings- og militærteknologiske konsepter; andre forfattere som skriver samme type bøker blir ofte sammenlignet med Clancy – nesten som om han representerer en mal for hvordan slike historier skal fortelles. Clancys tidligste bøker har en definitiv fokus på den kalde krigen.
Selv om mange profesjonelle forfattere og anmeldere kritiserer Clancys prosa for å være dårlig, har de aller fleste av bøkene hans vært bestselgere; Clancys tilhengere liker hans utspekulerte plott og den gjennomgående sansen for tekniske detaljer, spesielt når det gjelder militærteknologi, men også når det gjelder de «dype verdenspolitiske aspektene».
Clancy har i det siste kritisert den USA-ledede invasjonen av Irak, og mener invasjonen er et godt bevis på at «gode mennesker gjør feil». Hans siste bok, "Battle Ready", er skrevet i samarbeid med en annen kritiker av invasjonen, tidligere general Anthony Zinni, noe som har ført til heftige diskusjoner med bl.a. Richard Perle.
Fiksjon.
Tom Clancy har utgitt bøker i flere serier: Jack Ryan, Op-Center, Net-Force og Power Play.
Op-Center.
Denne serien er skrevet i samarbeid med Steve Piecznik.


Prosa.
Prosa (fra lat. "prosa", «rett frem», og "oratio", «tale») betegner språklig fremstilling i ubunden, ikke-metrisk form, som en formell karakteristikk av tekster som en motsetning til poesi og drama.
I dag brukes ordet mest som synonym eller samlebetegnelse for episke tekster i form av romaner og noveller.
"Prosaisk" brukes i overført betydning om noe kjedelig, nedtonet, dagligdags eller lite entusiastisk, som motsetning til "poetisk".


Rød storm.
"Rød storm" (orig. "Red Storm Rising") er en roman av Tom Clancy som handler om en tredje verdenskrig i Europa mellom NATO og Warszawapakten i midten av 1980-årene.
Selv om det er skrevet flere bøker om en eventuell tredje verdenskrig, peker denne boken seg ut både som troverdig og detaljert; leseren blir gjort oppmerksom på et gigantisk militært maktspill som har utløp i konvoiene i Atlanterhavet, via nedskytinger av spionsatellitter, til store kamper mellom stridsvogner i Tyskland.
Resymé.
Aserbajdsjanske terrorister ødelegger et nytt oljeraffineri i Sovjetunionen, og hemmer på den måten sovjetrussernes evne til å produsere olje, noe som igjen vil true den sovjetiske økonomien. Trengt opp i et hjørne, og for stolte til å be vesten om hjelp, bestemmer Politbyrået seg for å gå til krig for å sikre de enorme oljeforekomstene i Midtøsten. For å sikre seg mot at NATO ikke blander seg inn, setter KGB i gang en operasjon for å splitte alliansen ved å få det til å se ut som Tyskland uprovosert angriper Sovjetunionen først.


Monkey Island.
Monkey Island er en serie med eventyrspill av Pek-og-klikk-typen produsert av LucasArts. Hittil har det blitt laget fem spill i serien: "The Secret of Monkey Island", ', "The Curse of Monkey Island", "Escape from Monkey Island" og "Tales of Monkey Island". Alle spillene i serien fokuserer på løsningen av problemer med en god porsjon humor. De to første spillene ble laget i regi av Ron Gilbert. De tre første spillene ble laget i SCUMM, mens det siste spillet er laget i GrimE, som blant annet støtter 3D-grafikk.
I spillene styrer du «den mektige piraten» Guybrush Threepwood, som blant annet kan holde pusten i 10 minutter. I de fleste av spillene må han beseire den onde zombiepiraten LeChuck. Spillene er satt i et karibisk piratmiljø med stadige innslag av referanser til moderne tidsalder, spesielt populærkulturelle fenomener som Star Wars, Indiana Jones og Sam & Max, som også eksisterer innenfor LucasArts-systemet.
Flere av figurene i spillene går igjen, slik som Elaine Marley, som gifter seg med Guybrush i slutten av tredje spill. Andre figurer som er sterkt knyttet til historien er Herman Toothrot, Stan og Murray. Murray er en levende hodeskalle som spiller en stor rolle i "The Curse of Monkey Island", men som også dukker opp i "Escape from Monkey Island". Stan er en ivrig selger som opptrer i alle spillene i serien. Herman Toothrot er en gammel mann som har vært strandet på Monkey Island for så lenge han kan huske. I "Escape from Monkey Island" viser det seg at han er Elaines bestefar, en opplysning som vakte misnøye blant en del tilhengere siden det brøt med opplysninger som var gitt tidligere.
Inspirasjonskilder.
Ron Gilbert har flere ganger sagt att han har hentet inspirasjon fra attraksjonen Pirates of the Caribbean i Disneyland og i seriens andre del finnes en tydelig henvisning till en passasje i attraksjonen. Da Disney lagde en film basert på attraksjone i 2003, så mange Monkey Island-fans på den som en slags filmatisering av spillserien.
I sin blogg har Gilbert avslørt at inspirasjonen til Monkey Island var boken "On Stranger Tides" av Tim Powers (). Mange konsept i de to første spillene, skal ha direkte paralleller i boken. Samtidig presiserte han at Pirates of the Caribbean først og fremst inspirerte atmosfæren i spillet.
Ettersom LucasArts har rettighetene til å lage spill av både Star Wars og Indiana Jones forekommer stadige referanser till disse filmseriene gjennom hele spillserien.


Yotta.
Yotta (symbol Y'") er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 1024 eller 1 000 000 000 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1991. Yotta kommer fra gresk ὀκτώ ("okto"), som betyr "åtte", fordi det tilsvarer 10008. Per i dag er yotta det største og siste SI-prefikset til å bli bekreftet.


Viña del Mar.
Viña del Mar er en kystby i Chile. Den ligger i regionen Valparaíso, og er kjent som et turistmål med flere sandstrender, et kasino og en årlig musikkfestival. Viña del Mar kommune har over 300 000 innbyggere (2010).
Byen ligger rett nord for havnebyen Valparaíso og om lag 110 km nordvest for landets hovedstad Santiago de Chile.


Asiatisk ulv.
Asiatisk ulv ("Canis lupus pallipes") tilhører canidene og er også kjent som iransk ulv'", israelsk ulv m.fl. Den blir gjerne gitt navn etter det land den lever i, og må ikke forveksles med arabisk ulv ("Canis lupus arabs").
Beskrivelse.
Asiatisk ulv regnes som en underart av ulv ("Canis lupus") og er mye mindre enn våre hjemlige ulver. Den blir gjerne 46-76 cm i mankehøyde og veier omkring 25-32 kg, avhengig av kjønn og distrikt. Størrelsen varierer og har trolig sammenheng med tilgangen på føde å gjøre.
Asiatisk ulv har kort, rødbrun pels med sorte hårtupper over ryggen, men fargen varierer gjerne med habitatet den lever. Den har lite eller ingen underull, noe som gjør den godt skikket til å tåle varme. Tispene føder gjerne i tidsrommet desember-janauar. En særegenhet for denne ulven er at den sjelden hyler, slik andre ulver gjerne gjør.
Habitat og utbredelse.
Mest vanlig er denne ulven i skog- og steppeområdene mellom Tyrkia og Iran, men den forekommer trolig i små antall også utenfor dette området. Det er ingen konkrete estimater på hvor stor bestanden egentlig er, men man regner med at det er ca. 200-300 i Israel alene. Mindre forekomster eksisterer dessuten i Tyrkia, Iran og noen andre steder. Den er utrydningstruet.
Klassifisering.
Tidligere var asiatisk ulv også kjent som indisk ulv, men i 2002 ble det oppdaget en egen art i India som trolig vil få denne betegnelsen når klassifiseringen blir klar.
Ny forskning viser at den indiske stammen av "Canis lupus pallipes" er unik og må revurderes som en egen art ("Canis indica") eller eventuelt som egen underart ("Canis lupus indica"). Den antas å være ca. 400.000 år gammel, hvilket er mye eldre enn tidligere antatt.


Valparaíso.
Valparaíso er en av Chiles viktigste havnebyer ved Stillehavet og hovedstad i regionen Valparaíso. Byen ligger om lag to timers kjøring fra landets hovedstad Santiago de Chile. Valparaíso kommune hadde 270 242 innbyggere i 2002. Byen har et godt bevart historisk sentrum fra kolonitida som står på UNESCOs verdensarvliste.


De Havilland Canada DHC-7.
En Dash 7 fra BAS
de Havilland Canada Dash-7, populært kalt Dash 7, er et firemotors turbopropfly som ble utviklet og produsert av de Havilland Canada på 1970-tallet. På den tiden var dette flyfabrikkens største utviklingsprosjekt noensinne. Flyet er meget stillegående og kan lande og ta av på forholdsvis korte rullebaner. Dette gjorde flytypen godt egnet på flyplasser i bynære strøk samt i områder med krevende landingsforhold. Flyet har et høyt vingefeste og vingespenn på 28,4 m. Lengden er 24,5 m med en passasjerkapasitet på inntil 54.
Dessverre, kan en si, ble det produsert bare 114 Dash 7-ere. I tillegg til meget gode egenskaper som kortbanefly, har flyet en forholdsvis lang rekkevidde. Avhengig av behov kan rekkevidden være så lang som inntil 5400 kilometer med en snitt marsjfart på 400 kilometer/time. Rullebaner så korte som 400 til 600 meter vanskeliggjør ikke forholdene for flyet. Videre kan nevnes flyets komfort for passasjerene.
I Norge ble Dash 7 brukt av Widerøe på det norske kortbanenettet. Nå er flytypen erstattet av Dash 8.
De Havilland Canada DHC-7 Dash 7


Pergament.
Tysk illustrasjon fra 1568 som viser pergamentmaker
Pergament er et materiale som ble brukt til bøker og diplomer. Det ble laget av fint kalve-, geite- eller saueskinn. Vellum refererer spesifikt til kalveskinnspergament, som er den beste typen. Materialet ble ifølge Plinius den eldre først brukt i Pergamon under Eumenes I (263–241 f.Kr.) eller Eumenes II (197–160 f.Kr.), og har sitt navn derfra.
Skinnet ble skrapt slik at det ble tynt nok til å kunne bindes inn i en bok. Pergament er et holdbart materiale, men det er sårbart for mugg og andre bakterier, samt for skadedyr. Riktig oppbevaring er derfor av stor betydning. Svært mange gamle bøker har således blitt ødelagt i biblioteker som har hatt fuktig luft eller ikke god nok kontroll med gnagere.
Selv om pergament ble tatt i bruk i antikken, var det i middelalderen materialet hadde sin gullalder. Det ble etterhvert erstattet av papir, som ble produsert i Europa fra det 11. århundre etter at maurerne hadde introdusert det i Andalusia. Det skulle enda gå en del tid før det gikk ut av bruk, spesielt til produksjon av praktverker. Med boktrykkerkunsten forsvant pergament nesten helt ut av bruk. Siden slutten av det 20. århundre tid har materialet igjen blitt tatt i bruk av en del kunstnere.
En spesiell type pergament er palimpsest, som er brukt pergament hvor skriften er skrapt bort slik at den kan brukes igjen. Ved hjelp av moderne hjelpemidler, som røntgen og infrarødt lys, har man kunnet lese den opprinnelige skriften, noe som har ført til at verker man trodde var tapt har blitt gjenfunnet.


Diplom.
Et diplom (fra gresk "diploos", «[noe som er brettet] dobbelt») er i moderne forstand et dokument som bekrefter at en person har gjennomført en utdanning eller et kurs, eller har fullført en bragd. I noen land kalles et diplom utstedt av et universitet for "testamur" eller "testimonium".
Historiske diplomer.
Historisk sett er diplomer aktstykker fra middelalderen, særlig rettsakter. Norske diplomer fra middelalderen er samlet i Diplomatarium Norvegicum.
Titler med diplom.
Ordet diplom kan inngå i titler, som for eksempel "diplom markedsøkonom". Slike titler er rangert under de egentlige akademiske titler, men viser at en person har en viss formell utdanning innen området. De utstedes særlig av utdanningsinstitusjoner som ikke har status som høyskole eller universitet.
Diplomeksamen.
Diplomeksamen er i Norge betegnelse på den høyeste eksamenen ved flere høyskoler. Studentene oppnår diplom etter å ha gjennomført en omfattende, selvstendig fagoppave.


Fagernes flyplass, Strandefjorden.
Fagernes flyplass, Strandefjorden er en flyplass som Valdres Flyklubb anlegger vinterstid på Strondafjorden ved Fagernes i Nord-Aurdal kommune. Flyplassen brukes først og fremst til seilflyaktivitet. Påsken er høydepunktet for aktiviteten med mange tilreisende.


De Havilland Canada DHC-3 Otter.
de Havilland Canada DHC-3 Otter er et høyvinget, enmotors propellfly som ble utviklet og produsert av de Havilland Canada. Flyet fløy for første gang i 1951 og har en rekkevidde på over 1 500 km. Det kan utstyres med flottører eller ski og er derfor mye brukt i områder uten flyplass, som for eksempel i Alaska og Canada.
I Norge har flyselskap som Widerøe og Norving, samt Luftforsvaret tidligere benyttet denne flytypen.


De Havilland.
de Havilland var en flyprodusent som ble grunnlagt i 1920 av Geoffrey de Havilland. På 1920- og 1930-tallet laget selskapet et stor antall populære skole- og fritidsfly. De første eksemplarene av de Havillands fly ble produsert av "Aircraft Manufacturing Co" ("Airco"), samt på lisenser i ulike land. I 1960 ble selskapet overtatt av Hawker Siddeley. Inntil 1992 var det De Havilland Canada som sto for produksjonen.


Aud Gaundal.
Aud Gaundal (født 10. november 1949) er en politiker (A) fra Steinkjer som har sittet på Stortinget for i periodene 1993–1997, 1997–2001 og 2001–2005. Hun var i siste periode på Stortinget medlem av Næringskomiteen. Hun er utdannet typograf og jobbet i Trønder-Avisa i perioden 1979–1993. I Arbeiderpartiet har hun vært landbrukspolitisk talskvinne. Hun er varaordfører i Steinkjer kommune fra 2007.


Ku Klux Klan.
a>" (1915) som forherliger Ku Klux Klans rasistiske handlinger under den amerikanske borgerkrigen
Ku Klux Klan, ofte forkortet KKK og tidvis omtalt som «Klanen», er navnet på tre særskilte tidlige og nåtidige høyreekstreme organisasjoner i USA, som har bekjent seg til ekstreme holdninger knyttet til såkalt hvitt overherredømme, hvit nasjonalisme og anti-immigrasjon. Den nåtidige manifestasjonen av KKK består av forskjellige splittede grupperinger og er ansett for å være en hatgruppe.
Opprinnelig var KKK en amerikansk protestantisk rasistisk terroristorganisasjon som ble grunnlagt av sørstatsveteraner i 1865, men denne gikk i oppløsning på 1870-tallet. De kjente kostymene bestod av kapper, masker og en spiss, konisk hatt som likner de katolske capriotene i Spania. Det opprinnelige KKK motarbeidet reformer som ble pålagt sørstatene angående behandlingen av tidligere slaver. Det andre KKK blomstret over hele USA på begynnelsen og midten av 1920-tallet og overtok kostymene og kodeordene brukt av den første klanen, dessuten innførte de brenning av kors som skremselspropaganda. Det tredje KKK oppstod etter den annen verdenskrig. Det første og det tredje KKK hadde veletablerte tradisjoner innenfor terroristisk virksomhet, men historikere er uenige i hvilken grad dette gjaldt det andre KKK.
Det første KKK.
Det første KKK ble grunnlagt i 1865 i Pulaski, Tennessee av veteraner fra Konføderasjons hær. De tok navnet fra det greske ordet "kuklos", som betyr "krets" eller "sirkel" for å understreke at dette var en «brødrekrets».
Selv om organisasjonen aldri hadde en organisasjonsstruktur over det lokale nivået tok lignende grupper andre steder i Sydstatene samme navn og metoder. Klan-grupperinger spredde seg over Sydstatene som en opprørsk bevegelse gjennom rekonstruksjonsæraen. Som en hemmelig vigilantegruppe fokuserte Klanen sitt raseri mot radikale republikanere og søkte å gjenopprette det hvite overherredømmet ved trusler og vold, noe som innbefattet mord mot svarte borgere og mot hvite republikanere. I 1870 og 1871 vedtok den føderale regjeringen Force-lovene som ble brukt for å forfølge Klanen. Dette førte til at Klanen fikk problemer og organisasjonen gikk under. Imidlertid, i 1874 og senere startet nye paramilitære organisasjoner som The White League og The Red Shirts nye voldsaksjoner for å hindre at folk stemte på republikanere og for å få republikanere ut av embeter. Dette bidrog til at hvite konservative demokrater gjenvant politisk makt i alle sydstater i årene før 1877.
Det andre KKK.
Ku Klux Klan gjenoppstod i Georgia i 1915. Grunnleggeren var William J. Simmons, og det er dette Ku Klux Klan som i de neste årene ble en stor rasistisk organisasjon med ca. 6 millioner medlemmer på sitt høyeste på 1920-tallet. Formålet nå var å hindre økningen av katolikker, jøder, afro-amerikanere og andre innvandrere i USA. Klanen gikk også sterkt inn for innføringen av «The Volstead Act» i USA. Klanen rekrutterte demokratiske og, om i mindre grad, republikanske medlemmer fra hele USA, og klanen stod sterkest i midtvesten da den nådde toppen av popularitetsbølgen. Dette i motsetning til den første klanen, som var et demokratisk sørstatsfenomen.
På denne tiden hadde KKK stor innflytelse i politikken, og da spesielt i demokratiske kretser. Mange fremtredende politikere var medlemmer. Populariteten falt før og under depresjonen, og organisasjonen ble oppløst under 2. verdenskrig av James Colescott.
Det tredje KKK.
Navnet Ku Klux Klan ble etter dette et navn tatt i bruk av forskjellige uavhengige grupper som kjempet mot "Civil Rights Act" på 1960-tallet. Hatet mot katolikker har gradvis avtatt, og det finnes idag egne katolske klangrupperinger. Katolikker som går inn i Ku Klux Klan blir dog automatisk ekskommunisert fra den katolske kirke ettersom klanen er definert i katolsk kirkerett som en organisasjon som motarbeider kirken. I dag er navnet Ku Klux Klan for de aller fleste ensbetydende med hat og intoleranse, men enkelte små grupperinger tar det fortsatt i bruk.


Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (født 3. oktober 1959 i Vardø) er en norsk politiker (Ap). Han beskrives som en av Jens Stoltenbergs nærmeste medarbeidere. Han var innvalgt på Stortinget fra Finnmark 1985–2009. Han har vært statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor siden 20. oktober 2009, og var statssekretær og stabssjef samme sted 2006–2009. Schjøtt-Pedersen har tidligere vært fiskeriminister 1996–1997 og finansminister 2000–2001.
Bakgrunn.
Schjøtt-Pedersen ble født i Vardø i Finnmark i 1959, som sønn av vaktleder Odd Eirik Schjøtt Pedersen (1925–1993) og ligningssekretær Aslaug Berntine Nilssen (1923–1981). Schjøtt-Pedersen har eksamen fra et toårig kurs med handelsfag fra 1977, samt examen artium fra 1978. Han er utdannet cand.mag. med statsvitenskap, sosialøkonomi og offentlig rett fra Universitetet i Oslo fra 1985. Han var dessuten medlem av Landsutvalget for tillitsmenn i Forsvaret i 1979, Studenttinget i 1980, samt LOs ungdomsutvalg for Finnmark 1984–1985. Leder i Europabevegelsens distriktspolitiske utvalg 1989–1990.
Politisk arbeid.
Han var kommunestyremedlem i Vardø fra 1979 til 1985. Styremedlem i Vardø Arbeiderpartiet 1979–1980, styremedlem i Finnmark AUF 1980–1985. Medlem av Oslo Arbeiderpartis representantskap i 1980, og Finnmark Arbeiderpartis representantskap i 1981. Sentralstyremedlem i AUF 1985–1989, og arbeidsutvalgsmedlem i Atlantic Association of Young Political Leaders 1987–1991. Schjøtt-Pedersen har vært medlem og leder i en rekke politiske utvalg i AUF og Arbeiderpartiet.
Han var vararepresentant til Stortinget 1981–1985. Som stortingsrepresentant fra 1985 var han først medlem i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité. Fra 1989 var han medlem i Stortingets finanskomité, til å bli nestleder i 1990, og var dens leder 1993–1996. Fra 25. oktober 1996 til 17. oktober 1997 var han statsråd i Fiskeridepartementet i Thorbjørn Jaglands regjering. Senere var han statsråd i Finansdepartementet fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001 i Jens Stoltenbergs første regjering. I Jens Stoltenbergs andre regjering var han først statssekretær og stabssjef ved Statsministerens kontor fra 1. desember 2006, og har fra 20. oktober 2009 vært statsråd på samme sted. Schjøtt-Pedersen blir ofte kalt samordningsminister. Han bistår statsministeren i sitt arbeid, men har ikke selvstendige ansvarsområder.
Schjøtt-Pedersens mangel på ansvarsområde som statsråd gjør at opposisjonen på Stortinget har uttrykt seg kritisk til utnevnelsen, da de hevder dette bryter med norsk parlamentarisk skikk hvor alle statsråder må være ansvarlige overfor Stortinget. Stoltenberg har imidlertid vist til at Norge flere ganger tidligere har hatt statsråder uten egen portefølje, og at tradisjonen i Norge er at regjeringen selv bestemmer hvordan den vil organisere sitt arbeid.


Anders Horn.
Anders Horn (født 12. april 1971) er kommunikasjonsrådgiver i LO. Han har tidligere vært politisk redaktør i Klassekampen og ansvarlig redaktør i ukeavisa Ny Tid. Han er sønn av Per Richard Johansen og Anne Horn, barnebarn av Human-Etisk Forbunds grunnlegger Kristian Horn.
Horn vokste opp på Stabekk i Bærum kommune utenfor Oslo.


Kristian Horn.
Kristian Horn (født 12. mai 1903 på Brandbu på Hadeland, død 29. april 1981 på Stabekk i Bærum) var en norsk botaniker og human-etiker, kjent som grunnlegger av Foreningen for borgerlig konfirmasjon i 1950 og Human-Etisk Forbund i 1956. Horn utviklet og navnga selv forbundets livssyn, human-etikken. Han ledet Human-Etisk Forbund i tyve år, fra 1956 til 1976, og skrev en rekke artikler og holdt foredrag om human-etikk.
Horn vokste opp i et homogent, kristent bedehusmiljø på Hadeland, som sønn av landhandler Martinius Horn og Gina Kristoffersen. Som 16-åring kom han til den erkjennelse at han ikke trodde på «frelsen i Kristus». Som student i Kristiania valgte han å studere realfag (botanikk), og på Universitetet i Oslo møtte han i 1924 den ett år eldre zoologi-studenten Ester Lind Jynge. De giftet seg i 1932. Gjennom henne fikk han også tilgang til det meget omfattende biblioteket til Andreas Jynge, hennes far, og gjennom lesningen ble han styrket i overbevisningen om et annet ståsted enn den kristne tro. Da deres eldste barn ble født, i 1934, meldte de to seg ut av statskirken. Ingen av barna ble døpt.
Kristian Horn var vitenskapelig assistent ved Universitetets botaniske hage 1929 – 47, ble cand. real. i 1937 og var førsteamanuensis i botanikk ved Botanisk laboratorium 1947 – 70. Hans hovedarbeidsområde var plantenes cytologi. Han underviste også i naturfag ved Oslo offentlige lærerskole.
I en nyskrevet framstilling av Human-Etisk Forbunds historie, beskrives Horns innsats for det human-etiske livssyn i Norge.
Han er far til Kari Noer, f. Horn, Kjell Horn, Per Horn og Anne Horn.


Alec Baldwin.
Alexander Rae Baldwin III (født 3. april 1958 på Long Island i New York) er en amerikansk skuespiller, regissør og produsent. Han er romersk-katolsk og familien er av irsk opprinnelse. Det tok Baldwin ti år å få sin bachelorgrad i drama, ettersom han fikk så mange jobber. Én av hans forhenværende jobber var som servitør på Studio 54, som er et berømt diskotek. Han debuterte som skuespiller i TV-serien "The Doctors" i 1980, og har siden den gang vært med i over 60 TV-serier og spillefilmer. Han har også tre brødre som er skuespillere: Daniel, Stephen og William.
Alec Baldwin var gift fra august 1993 til februar 2002 med skuespillerinnen Kim Basinger, og sammen fikk de datteren Ireland «Addie» Eliesse i 1995.
Baldwin blogger på The Huffington Post.


Høylandsleker.
Staurkast, en obligatorisk øvelse under høylandsleker
Høylandsleker (engelsk "Highland games") er tradisjonelle konkurranser som arrangeres i det skotske høylandet, og i andre områder hvor skotter er bosatt. Lekene er særlig kjent for tunge styrkeøvelser som fremstår som manndomsprøver.
Historie.
De mest kjente lekene er de som holdes i Lockness, Inverness, Braemar, Lonach, Ballater og Aboyne. De kan også spores tilbake til det 11. århundre, men det har vært en rekke avbrudd. De lekene som hevdes å være de eldste som har vært avholdt hvert år er de som avholdes i Ceres, som går tilbake til 1314. Lekene i Aboyne har vært holdt vært år siden 1867 utenom krigsårene 1914–1918 og 1939–1940. Det finnes et dokument fra 1703 som inviterte en klan til å delta i disse lekene, hvor det sto at de skulle møte «også med gevær, sverd, pistol og dolk». Dette blir tolket som at det også var skytekonkurranser og sverdkamp i tidligere høylandsleker.
De opprinnelige lekene ble arrangert av klanshøvdinger, og var både styrke- og kunstøvelser, man måtte vise seg som krigere ved å kunne kaste både stokker og tunge stener, og kvinnene måtte danse, og å være underholdning for høvdingen. Det var også et spørsmål om å kunne velge raske løpere; om man måtte bringe informasjon over lengre strekninger, så ville man ha den som var raskest til å løpe.
Men hovedpoenget var å kunne plukke ut de som var sterkeste i klanen, til å kunne forsvare klanshøvdingen i tilfelle overfall, og ved slag mot andre klaner.
Musikk.
I tillegg er det vanlig at det band har mer uformelle konkurranser i folkemusikk.
Dans.
Fra Skagit Valley Highland Games i Washington, USA, 2005
Konkurranser i tradisjonell dans er også vanlig. Inntil 1970-årene var det kun menn som kunne konkurrere i dette. En av de vanlige dansene er "skotsk sverddans". Danseren står over et par korslagte sverd med eggen opp, og står på ett ben med det andre over et av sverdene. For hvert trinn skal han skifte på hvilket ben han har over eggen. Musikken som spilles er en strathspey. Den samme dansen, men uten sverdene, er vanlig på folkedanstilstelninger.
Andre øvelser.
Det kan også være konkurranser med gjeterhunder og hundeutstillinger, og noen ganger arrangeres oppvisninger i sverdkunst og til og med rekonstruksjoner av historiske slag.


The Secret of Monkey Island.
"The Secret of Monkey Island" ("SMI") er et eventyrspill utgitt av Lucasfilm Games (nå kjent som LucasArts) i 1990. Det er det femte spillet som bruker spillmotoren SCUMM og det første spillet i "Monkey Island-serien". Utviklingen av spillet ble ledet av Ron Gilbert, og han, Tim Schafer og Dave Grossman designet det. En annen nevneverdig bidragsyter er forfatter Orson Scott Card, som skrev fornærmelsene for sverdkampene.
Handling.
Spillet introduserer oss for Guybrush Threepwood, en ungdom som har lyst til å bli en pirat. Han driver i land på Mêlée Island i Karibia hvor han møter piratlederne som sender ham ut på tre oppdrag for å bevise at han kan være en pirat. Han må finne og beseire sverdmesteren, stjele en statue fra guvernørens herregård og finne en begravd skatt. Han møter på flere interessante figurer, slik som sverdmesteren Carla, tidligere buktaler Meathook, fengselsrotta Otis og guvernør Elaine Marley, som han forelsker seg i umiddelbart, såpass at han ikke klarer å forme sammenhengende setninger.
I mellomtiden fortelles det om den fæle spøkelsespiraten LeChuck, som var hodestups forelsket i guvernør Elaine mens han levde, men døde kort tid etter at hun avviste ham. Det viser seg at han gjenoppsto, og leder nå et eget spøkelsesskip med tilhørende mannskap under Monkey Island. Han planlegger nå å kidnappe Elaine og gifte seg med henne, og tar på seg identiteten som sheriff Fester Shinetop som del av dette. Etter flere mislykkede forsøk på å skremme vekk Guybrush bestemmer han seg for å gjøre det av med ham. Han arresterer ham, binder ham fast til et lodd og dytter ham ned i bukta. Heldigvis kan Guybrush holde pusten opptil ti minutter, og kommer seg unna. Når Guybrush så har fullført sine tre oppdrag finner han ut at LeChuck har raidet øya og kidnappet guvernøren. Guybrush bestemmer seg fort for å samle skip og mannskap og redde henne. Han rekrutterer Carla, Meathook og Otis og skaffer seg ei skute fra Stan's bruktbåtsjappe.
Når de så er ute til havs viser det seg at mannskapet ikke er videre interessert i å gjennomføre noe redningsoppdrag, og fører istedet et passivt-aggressivt mytteri. Det blir opp til Guybrush å finne sjøveien til Monkey Island mens mannskapet ligger og soler seg. Ved hjelp av en tvilsom matoppskrift – funnet i kapteinens dagbøker – klarer han på mystisk vis å finne veien til Monkey Island. Mannskapet er ikke videre imponert, og Guybrush finner letteste vei fra skip til øy: en kanon.
På Monkey Island møter Guybrush på Herman Toothrot – en lettere gal og vilt sarkastisk skipbrudden mann – som følger etter Guybrush og gir ham innsikt i de forskjellige stedene på øya. Det viser seg også at det befinner seg en stamme kannibaler på øya (som heldigvis er bevisste på sunt matinntak) som hjelper Guybrush etter at han gjør seg til venns med dem. De forteller at LeChuck og gjengen hans har okkupert helligdommen deres – det digre apehodet – og vil veldig gjerne bli kvitt ham. Guybrush får også vite at det finnes en sjelden rot som er livsfarlig for spøkelser, men dessverre har LeChuck stjålet den og låst den vekk. Guybrush klarer å komme seg inn i apehodet og finner frem til LeChucks spøkelsesskip. Ved hjelp av et magisk kjede klarer han å finne den sjeldne roten. Han haster fort tilbake til kannibalene, som kjapt lager et anti-spøkelse sprøytemiddel av roten. Uheldigvis har LeChuck satt seil for Mêlée Island for å gifte seg innen Guybrush kommer tilbake. Heldigvis dukker mannskapet opp og oppmuntrer Guybrush til å redde dagen før de seiler tilbake (alternativt, om Guybrush senker skipet sitt med en steinkatapult kommer Herman og seiler ham tilbake istedet, med den forklaring at som skipbrudden måtte han vente på å reddes først).
Når Guybrush lander på brygga i Mêlée Island viser det seg fort at følget nok en gang har bestemt seg for å la ham i stikken. Han bruker rotekstraken til å "drepe" alle spøkelsene som er i veien før han endelig kommer til kirken, hvor LeChuck har bryllupet sitt. Han avbryter heroisk giftemålet, men til begges overraskelse viser det seg at Elaine hadde unsluppet spøkelseskipet for lenge siden og at "bruden" viser seg å være to aper, bevæpnet med anti-spøkelsesrot ekstrakt. Dessverre greier Guybrush å jage vekk apene, og LeChuck begynner å banke Guybrush over hele Mêlée Island. Innimellom julingen finner Guybrush en flaske rotøl, som viser seg å være like effektivt som rotekstrakt. Han skvetter litt på LeChuck, som umiddelbart eser opp og eksploderer i et imponerende fyrverkeri, som Guybrush og Elaine romantisk bevitner.
Utgivelser.
Spillet ble opprinnelig utgitt på disketter i 1990 for Atari ST, Macintosh og PC med EGA-grafikk. Flere måneder ble PC-versjonen gitt ut på nytt med VGA-grafikk. Amiga-versjonen, som kom ut like etterpå, brukte EGA-grafikken fra PC-versjonen for figurene og VGA-grafikken fra den nyere versjonen for bakgrunner.
I juni 1992 ble spillet gitt ut på CD-ROM (PC og Sega CD). Denne versjonen hadde forbedret musikk (som CD-lyd) så vel som grafiske verb og liste over objekter spilleren besitter (slik som i '). Høsten 1992 ble CD-ROM-versjonen også gitt ut til FM Towns. På grunn av at Sega CD ikke kunne vise mer enn 64 farger om gangen (i motsetning til 256 farger som var standard på PCer), hadde denne versjonen et noe utvasket utseende.
Sega CD-versjonen hadde et passordsystem som ikke lagret alle objektene spilleren hadde fått tak i, men de objektene som var nødvendige for å avansere i spillet. På grunn av lave salgstall valgte LucasArts å ikke gi ut oppfølgeren "Monkey Island 2" på Sega CD. De ga også opp planene om å utgi "Indiana Jones and the Fate of Atlantis" på samme plattform.


The Curse of Monkey Island.
"The Curse of Monkey Island" ("CMI") er et eventyrspill, som ble utviklet og utgitt av LucasArts i 1997. Spillet ble designet av Jonathan Ackley og Larry Ahern. Det er det tolvte og siste spillet som bruker spillmotoren SCUMM, og det tredje spillet i "Monkey Island"-serien.
Handling.
Etter den vage og surrealistiske slutten på "Monkey Island 2", befinner Guybrush Threepwood seg midt på sjøen i en radiobil etter at han har stukket av fra Big Whoop. Han var fanget der i fem år, noe som også er tiden mellom utgivelsen av "Monkey Island 2" og dette spillet. Han ankommer Plunder Island midt under ett av LeChucks frierier/mordforsøk på Elaine Marley, og blir nok en gang tatt til fange. Med sin vanlige oppfinnsomhet klarer Guybrush uvitende å senke skipet og ta livet av LeChuck nok en gang. På veien ut finner han en diamantring, som han tar med seg før han forlater skipet.
Han møter så Elaine igjen og frir til henne. Han gir henne ringen som viser seg å være forbannet og hun blir forvandlet til en statue av gull. Statuen blir så stjålet og Guybrush må finne den igjen og oppheve forbannelsen. Guybrush møter nok en gang Voodoodamnen, som forteller ham at han må reise til Blood Island og finne en ny diamantring, som vil oppheve forbannelsen. I Plunder Islands handelsby, Puerto Pollo, møter Guybrush tre pensjonerte pirater som har åpnet en frisørsalong: Haggis McMutton, Edward van Helgen og Cutthroat Bill. Disse tre går med på å bli med Guybrush på sin ferd om han klarer de forskjellige utfordringene de gir ham. Han møter også Kaptein René Rottingham – en fransk pirat som raskt fatter interesse for gullstatuen.
I mellomtiden viser det seg at LeChuck er tilbake nok en gang. Han har industrialisert sitt gamle hovedkvarter på Monkey Island i form av en livsfarlig fornøyelsespark, i et temmelig vellykket forsøk på å skaffe seg flere vandøde soldater.
Det viser seg at det onde piratmannskapet som stjal Elaine består av sjimpanser og en noe forvirret førstestyrmann. Guybrush klarer å lure dem vekk og setter så kurs mot Blood Island. Uheldigvis dukker Rottingham opp og stjeler kartet fra Guybrush i "fornærmelsesfekting" mens mannskapet er opptatt med å beundre landskapet. Rottingham stikker av for å plyndre omegnen, og Guybrush mister enda mer tid da mannskapet plutselig bryter ut i sang. De bestemmer seg så for å trene seg opp mot Rottinghams nivå ved å beseire lokale pirater og ta gullet deres. Etter en stund er Rottingham beseiret og gir opp kartet.
Plutselig brygger det opp til storm, og skipet sendes rett inn i en klippevegg i Blood Island. Mannskapet bestemmer seg for å begå mytteri og reise tilbake til Puerto Pollo så snart de har reparert skipet, til Guybrushs irritasjon. På Blood Island møter han figurer som den melankolske hotelmogulen Griswold Goodsoup, smugglerkongen Kong Andre og kannibalene fra Monkey Island – nå på streng vegan diett. Gjennom en rekke gode og tvilsome gjerninger klarer Guybrush å få tak i en ny diamantring. Han plasserer denne på Elaines finger og opphever forbannelsen. Dessverre får de ikke mye tid sammen før LeChucks skjelettpirater dukker opp og tar dem til fange.
De fraktes så til Lechucks fornøyelsespark – "The Carnival of the Damned" – hvor LeChuck planlegger å drepe Guybrush i en vogn rigget med eksplosiver. Etter en lang samtale med LeChuck klarer Guybrush å irritere ham nok til at han forvandler Guybrush til et barn istedet, før han stikker av med Elaine. Guybrush utforsker så fornøyelsesparken og anvender en kur mot fyllesyke han lærte i Blood Island for å kvitte seg med forhekselsen. Han entrer så den dødelige berg- og dalbanen, som LeChuck har brukt til å dunke sine fremtidige soldater i lava. Heldigvis har Elaine nok en gang unsluppet LeChuck og skiftet sporet vekk fra lavaen, så banen går i en endeløs sirkel. Guybrush konfronterer LeChuck i berg- og dalbanen, men det viser seg at Guybrush ikke har noen sjanse mot demonpiratens flammer. LeChuck forfølger Guybrush og piner ham igjen og igjen med helvetesilden sin, men Guybrush klarer likevel å skrape opp noen nyttige gjenstander under flukten. Han bruker disse til å lure LeChuck og begrave ham under et isfjell.
Etterpå har Guybrush og Elaine giftet seg, og seiler vekk fra Puerto Pollo mens Guybrushs eks-mannskap vinker fravel.
Detaljer.
Ron Gilbert forlot LucasArts etter "Monkey Island 2" og Jonathan Ackley og Larry Ahern tok derfor over. Dominic Armato spilte Guybrush Threepwood. spillet ble gitt ut på CD-ROM i 1997 og det ble senere inkludert i en "Monkey Island"-samling med "The Secret of Monkey Island" og "Monkey Island 2".
Etter at "CMI" ble utgitt, ble det arbeidet på en film basert på Monkey Island. Dette ble ikke kjent før flere år etter da Tony Stacchi sendte sitt arbeid til internettsiden. Filmen ble kansellert veldig tidlig i utviklingsstadiet.


James Clerk Maxwell.
James Clerk Maxwell (født 13. juni 1831, død 5. november 1879) var en skotsk fysiker og matematiker. Han er mest kjent for å ha regnet ut farten til elektromagnetiske bølger, og bevist at det var den samme hastigheten som lyset har. Han viste at når partikler med elektrisk ladning endrer fart, som for eksempel når elektroner blir bremset opp, sendes det ut en form for elektromagnetiske bølger, som beveget seg med akkurat samme hastighet som synlig lys har. Slik påviste han at lys i realiteten er elektromagnetiske bølger. Maxwell satte sine ideer inn i matematisk form, og viste at elektriske felt bare kunne eksistere sammen varierende magnetfelt, og magnetiske felt sammen tilsvarende elektriske felt.
Mesteparten av Maxwells kjente arbeid ble gjort på Cambridge, hvor han benyttet sine matematikkunnskaper innen geometri og algebra. Ved hjelp av dette kunne han demonstrere at elektriske og magnetiske soner forflyttet seg i bølger gjennom lufta. Dette offentliggjorde han i fire differensalligninger i magasinet "Philosophical Magazine", hvor han i artikkelen «In Physical Lines of Force» hevdet at lys hadde samme bølgebevegelse som elektriske og magnetiske fenomen. Slik fant man ut at lys er bølger av elektriske og magnetiske felt, elektromagnetiske bølger, som igjen førte til at Hertz oppdaget radiobølgene.
Maxwells teorier om elektromagnetiske bølger var stor del av grunnlaget for relativitetsteorien. Han gjorde også viktige oppdagelser som førte til kvantemekanikken. I det hele var Maxwell den viktigste figuren i det nittende århunderet, med tanke på fysikk. Hans arbeid var grunnlag for mange av det tjuende århundrets fysikere. Han innførte statististiske metoder i termofysikk, og grunnla den kinetiske gassteorien, Maxwell-Boltzmanns fordelingslov. Her kartla han gasser i bevegelse, og påviste hvordan kinetisk energi fordeler seg i molekylene i en gass ved en bestemt temperatur. Maxwell er dessuten kjent for å være den første som framkalte et fargefotografi. Mange regner Maxwells arbeider for å være av samme viktighet som det som ble oppdaget av Isaac Newton og Albert Einstein.


Tilfluktsrom.
Et tilfluktsrom er et undergrunnskompleks, gjerne beskyttet av armerte vegger eller av tykt fjell. Rommene skal kunne beskytte sivile under krigshandlinger, spesielt under bombeangrep. Moderne tilfluktsrom er gjerne utstyrt med filtere og skjerming som også bekytter mot atomvåpen. Det oppbevares gjerne mat og vann, medisiner og annet som trengs for at man skal kunne holde seg i dekning så lenge faren består.
I krigstid har det også vært vanlig å ta i bruk andre egnede steder som provisoriske tilfluktsrom. Det gjelder særlig plattformene i tunnelbaner og vanlige kjellere. Militære tilfluktsrom kalles gjerne bunkere.
Norge.
I Norge er det omtrent 25 000 tilfluktsrom, med plass til cirka 2,5 millioner mennesker. Av disse finnes det både offentlige og private tilfluktsrom. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Sivilforsvaret har ansvaret for tilsyn med både offentlige og private tilfluktsrom. Den første «Forskrift om tilfluktsrom» kom i 1948, og det har siden kommet flere oppdaterte utgaver av denne forskriften.


Harrison Ford.
Harrison Ford (født 13. juli 1942 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller som fikk sitt gjennombrudd i "Star Wars"- og "Indiana Jones"-filmene på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet; i perioden 1977 til 1983 var han med i 4 av de 10 mest solgte filmene på det tidspunktet. De fleste av rollefigurene hans fremstilles som tøffe action-helter som alltid har en morsom vits på lager. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Ford har vært gift tre ganger; første gang i 1964, med ungdomskjæresten Mary Marquadt, som han fikk to barn med, og andre gang i 1983, med Melissa Mathison, som han også fikk to barn med. Han skilte seg fra Melissa i 2003, og er nå gift med "Ally McBeal"-stjernen Calista Flockhart.
Harrison Ford sitter i styret for Archaeological Institute of America.


Zetta.
Zetta (symbol Z) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 1021 eller 1 000 000 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1991. Zetta kommer fra latin "septo", som betyr "syv", fordi det tilsvarer 10007.


Exa.
Exa (symbol E) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 1018 eller 1 000 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1991. Exa kommer fra gresk ἕξ, som betyr "seks" (samme som hexa-), fordi det tilsvarer 10006.


Visual kei.
Visual kei (ヴィジュアル系, lit. «visuell stil») er et begrep oftest brukt om japansk rockemusikk, når man refererer til de bandene som har valgt å fokusere mest på kostymer og utseende. I Japan er nesten alle visual kei-fans tenåringsjenter, og derfor kan bandene bli tolket som en slags japansk versjon av boyband. Visual kei-band har likevel et mye «hardere» og rockete lydbilde enn boyband. Visual kei-band organiserer som regel også seg selv og får en manager og platekontrakt etter hvert som de slår igjennom, mens boyband blir satt sammen av plateselskaper. I andre land er de få tilhengerne av japansk visual kei ganske jevnt fordelt på menn og kvinner, oftest ungdommer og unge voksne. En viktig forskjell mellom "visual kei" og "boyband", er at boyband vanligvis er «fabrikkert» av en ekstern musikkprodusent og startes opp med en sterk reklamekampanje, mens det er mange indie, visual kei-band som ikke blir promotert med mindre de først blir populære og kommer seg inn på et stort plateselskap. Ellers pleier ikke boyband å komponere sine egne sanger, mens de aller fleste visual kei-band gjør det.
Medlemmer i visual kei-band har ofte på seg masse sminke, styler håret sitt i de utroligste fasonger med intense farger, og spesielle kostymer. Lolita er også ganske populært blant Visual kei-bandene. I det siste har noen band returnert til den mer fargerike og «mystiske» stilen som var populær for 5-6 år siden, med inspirasjon fra rollespill og anime. Selv om kostymene kan virke feminine, består visual kei-band nesten alltid bare av menn, men det finnes unntak, som f.eks Danger Gang, Zwei og exist+trace, som alle består av kvinner. Fans som liker bandets stil syr seg ofte lignende kostymer som de bruker til cosplay, spesielt på konserter.
Visual kei er et begrep brukt om den visuelle stilen, derfor er den en sjanger for band, men ikke en musikksjanger. Bandene spiller ofte JRock (eks. Malice Mizer, Luna Sea, Dir en grey), og vokal-basert pop eller myk rock (eks. Glay, L'Arc~en~Ciel, Gackt). Det finnes band som spiller heavy metal, industrial, synth pop, punk og mange andre sjangre. En annen mulighet er genreblanding, for eksempel har Psycho le Cému spilt de fleste av disse genrene, samt en countrylåt, i tillegg til å ha alter ego-bandet Bad Boys, Be Ambitious som spilte hardere musikk.
Mange fra Vesten blander visual kei-band med Goth-band på grunn av sminken og klærne, men de fleste japanske gothere ser ikke på visual kei som goth. Det er veldig få bånd mellom visual kei-fans og gothere, annet enn at visual kei klesstilen er smått inspirert av goth.
Visual kei-bølgen sies å ha blitt startet «nesten helt alene» av X Japan, men å ha sin egen visuelle stil var allerede en økende trend blant indie-band før X fikk gitt ut musikk på et stort plateselskap. Likevel var det X JAPAN som gjorde visual kei populært og ga kulturen økende interesse. Band på det tidlige 90-tallet, som Die in Cries, Luna Sea, og By-Sexual gjorde sammen med tidligere band som Buck-Tick og X JAPAN et stort løft til visual kei som en del av populærkulturen.
Det finnes en del visual kei subkategorier.
Oshare kei, Angura kei, Eroguro nansensu er noen av dem.
Visual Kei som en subkultur og klesstil.
Visual kei er ikke bare et begrep om noen spesifikke japanske band, men også en klesstil og subkultur i seg selv. Det er en blanding av forskjellige vestlige subkulturer, for det meste glam, punk og goth.
Visual kei er som oftest mørk når det kommer til klærne, men det finnes også oshare kei, som er da det motsatte.


Applikasjonsprogramvare.
Applikasjonsprogramvare (fra engelsk "application", «anvendelse»), ofte bare kalt applikasjon, er programvare som benytter datamaskinens ressurser til en oppgave som brukeren ønsker utført. Dette i motsetning til systemprogramvare som koordinerer datamaskinens ressurser, men som ikke anvender dem direkte til utførelse av oppgavene som brukeren ønsker utført. Systemprogramvaren omfatter blant annet operativsystemet, drivere, og annet som er nødvendig for å kunne kjøre applikasjoner.
En enkel, om enn ikke perfekt, analogi er forholdet mellom en lyspære – en applikasjon – og kraftstasjonen som lager strømmen – systemet. Kraftstasjonen produserer strømmen, som i seg selv ikke er av særlig verdi før den anvendes til en applikasjon som lyspæren, som utfører en oppgave brukeren ønsker.
Typiske eksempler på applikasjoner er tekstbehandlere, regneark og nettlesere.


Pavel Nedvěd.
Pavel Nedvěd (født 30. august 1972 i Skalná) er en tsjekkisk tidligere fotballspiller. Han avsluttet karrieren i Juventus som offensiv midtbanespiller etter sesongen 2008-2009. Inntil nylig var han en av stjernene på.
Nedved ledet Juventus til Champions League-finalen mot AC Milan i 2003, men han måtte stå over finalen på grunn av for mange gule kort. I 2003 ble han kåret til årets spiller i Europa.
Mot slutten av landslagskarrieren var Nedved kaptein på Tsjekkias lag. I semifinalen mot i EM 2004 ble Nedved skadet da han slo kneet inn i en gresk spiller. Han spilte en stund til, men måtte etter hvert gå av banen. Flere mente at Nedveds skade var en medvirkende årsak til at tsjekkerne tapte for Hellas, som senere ble europamestre. Skaden gjorde også at han trakk seg fra videre landslagsspill i september 2004. Etter at Nedved la opp som landslagsspiller gjorde han et unntak, nemlig å kvalifisere Tsjekkia til VM i Tyskland, kvalifiseringen var mot og Tsjekkia vant etter at Vladimir Smicer scoret i begge kampene.


Olav Hansson.
Olav David Hansson (født 23. juli 1957) er en tidligere skihopper fra Røa i Oslo. Han hoppet for Røa Idrettslag.
På 1980-tallet var han blant Norges fremste hoppere. I løpet av karrieren oppnådde han elleve pallplasseringer i verdenscupen, uten at han noen gang greide å gå helt til topps (åtte andreplasser og tre tredjeplasser). Flere ganger var det nære på, som under skiflygingsrennet i Vikersund 20. februar 1983. Til slutt måtte han se seg slått med bare et halvt poeng, av den finske hopplegenden Matti Nykänen.
Under VM på ski i Oslo i 1982 hadde Hansson sitt beste internasjonale mesterskap. Han tok individuell sølvmedalje, og var med på å vinne lagkonkurransen (sammen med Johan Sætre, Per Bergerud og Ole Bremseth).
Han ble kalt «stilhopperen fra Røa», og hoppet i helt hvit hoppdress.


Katakombe.
En katakombe er en underjordisk gang med gravkamre i veggene. Ordet kommer fra gresk "kata kumbas" (= ved dalsøkket), og var et beskrivende navn på St. Sebastians katakomber i Roma. Først på 1700-tallet fikk ordet «katakombe» betydningen «underjordisk kristen gravplass».
Katakomber forbindes særlig med kristne gravsteder i Roma, men det finnes både katakomber andre steder, og ikke-kristne katakomber. I Roma har man f.eks. også omkring ti jødiske katakomber fra antikken. Det blir ofte framstilt som om de var skjulesteder for kristne under forfølgelser; dette er ikke korrekt. De var offisielle gravplasser, som var kjent av romerske myndigheter. Årsaken til at de ble gravd ut, er at kristne og jøder ikke aksepterte den romerske skikken med å kremere de avdøde, og i stedet for kirkegårder i vanlig forstand, gravde man ut ganger i den myke tuffsteinen. Døde romere ble oftest kremert, mens kristne, som trodde på gjenoppstandelse, foretrakk å begrave kroppen intakt.
Etter at kristendommen ble tillatt i det 4. århundre, gikk katakombene ut av bruk. Man begynte i stedet å åpne kirkegårder. Etterhvert ble de gamle katakombene glemt; det er bare St. Sebastians katakomber som alltid har vært tilgjengelige, noe som skyldes at inngangen ligger i kirken St. Sebastian utenfor bymurene. I det 9. århundre angrep sarasenere Roma, og de fleste relikvier ble flyttet; dette bidro til at det ikke lenger var noen grunn til å besøke katakombene.
Forskere kjente til katakombene fra skriftlige kilder, og fra det 16. århundre begynte man å lete. Det var på denne tiden at man begynte å ta i bruk ordet katakombe som betegnelse på alle gravsteder av denne typen. Den første romerske katakomben ble funnet helt tilfeldig en maidag i 1578, og siden dengang har man funnet langt flere, spredt langs hovedveiene ut fra Roma. Katakombene ved Via Appia Antica er de som trekker flest turister, selv om de verken er størst eller eldst. I de tolv km lange gangene som hittil er gravd ut her, hviler restene etter minst hundre tusen mennesker, de fleste i familiegraver for tolv personer hver. De lå over hverandre, svøpt i et klede strødd med kalk. Oljelamper langs gangene viste vei, og det hele var under oppsyn av betalte gravere. Disse satte opp skilt som fortalte hvem som lå hvor, og stemplet sine navn med segl.
Omkring 60 katakomber er kjent i Roma, av hvilke 50 er kristne. Sistnevnte kategori har i henhold til Laterantraktaten siden 1929 vært underlagt Vatikanstaten, nærmere bestemt Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi. Flere av dem er åpne for publikum.


Boeing 787.
Boeing 787 «Dreamliner» er et tomotors mellomstort fly under utvikling ved Boeing Commercial Airplanes (BCA) og skulle etter planen settes inn i trafikk i 2008, men leveringene er nå forsinket og Boeing satser på å få flyet i trafikk i tredje kvartal 2011. Aksjekursene til Boeing har sunket grunnet forsinkelsen av denne nye modellen. Flyet tar mellom 210 og 310 passasjerer, avhengig av setekonfigurasjon, og har et lavere drivstofforbruk enn tidligere modeller. Hele 20% mindre drivstoff enn 767, som har noe lik størrelse. Det er også det første passasjerflyet som har blitt konstruert hovedsakelig med komposittmaterialer. Boeing 787 er Boeings nye storsatsning.
Boeing 787 var kjent som Boeing 7E7 frem til slutten av januar 2005. Ifølge Boeing hadde ikke bokstaven "E" noen spesiell betydning, men kunne stå for en rekke positive egenskaper som "E'"ffektivitet" eller "E'"ksepsjonell". Boeing har hevdet at den viktigste betydningen er "E'"lektronisk", siden hele flyet vil få kabler som gjør det mulig å kontrollere alle funksjoner i flyet via Ethernet-systemer. Flyet skiller seg ut med sitt fire-panels frontrute, lyddempende deler på flymotorens naceller, og mykere neseparti. Flyet har samme type rangering som den større 777, som gjør at kvalifiserte piloter kan fly begge flyene, ettersom de har beslektet design.
En nyhet med Boeing 787 er at Boeing vil konsentrere seg om å montere flyet sammen, og at de har satt bort store deler av komponentproduksjonen til eksterne partnere. Dette gjør at om lag 2/3 av komponentene vil være produsert av selskap utenfor Boeing. Blant annet har Fuji Heavy Industries, Mitsubishi Heavy Industries og Kawasaki Heavy Industries fått store kontrakter på produksjon av viktige deler av flykroppen og vingene. Flyet skulle egentlig settes i kommersiell drift i mai 2008, men ble forsinket og hadde ikke jomfrutur før 15. desember 2009. Flyet fikk godkjenning av Federal Aviation Administration og Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå i august 2011. Det første flyet ble levert sent i september 2011, og kom i drift 26. oktober 2011.
Bakgrunn.
Sent på 90-tallet begynte Boeing å vurdere et mulig erstattingsprogram for Boeing 767 og 747-400 etter som salgene ikke gikk så bra. Firmaet foreslo to nye fly, 747X, som ville ha et lengre skrog enn 747-400 og bedre effektivitet, og Sonic Cruiser, som ville hatt 15% rasker marsjfart (ca. Mach 0,98), men samtidig brenne drivstoff like raskt som den eksisterende 767. Det var et dårlig marked for 747X, mens Sonic Cruiser hadde større forventninger. Flere store flyselskap i USA, inkludert Continental Airlines, viste entusiasme til prosjektet i begynnelsen, selv om de også hadde bekymringer rundt drivskostnadene.
Det globale fly markedet ble snudd på hodet etter Terrorangrepene 11. september 2001 og økte petroleumpriser, som gjorde flyselskaper mer interessert i effektivitet enn fart. De mest påvirkede flyselskapene, de i USA, ble ansett som de største kundene til Sonic Cruiser, og derfor avsluttet Boeing programmet 20. desember 2002. De endret retning, og annonserte et alternativt produkt med Sonic Cruiser teknologi i en mer tradisjonell konfigurasjon, 7E7, på 29. januar 2003. Trykket på mindre mellomstore twinjetter i stede tfor et fly på 747-størrelse representerte et skifte fra hub-filosofien til point-til-point-filosofien, i respons til analysen av fokus grupper.
Materialbruk.
Boeing 787 vil være det første passasjerflyet der mesteparten av flykroppen er laget av komposittmaterialer, isteden for aluminiumlegeringer. Materialforbruket i vektandel vil være 50 % kompositter (karbonlaminat, karbon-sandwich og glassfiber), 20 % vil være aluminiumlegeringer, 18 % titan, 10 % stål og 5 % andre materialer.
Utvikling.
Utviklingen har blitt gjort bl.a. ved å spørre 120 000 flypassasjerer verden over om hvordan de ønsket det skulle være ombord i et fly. Boeing opprettet nettsamfunnet «Boeing World Design Team» hvor de sendte ut spørreskjemaer, hadde direkteprat (chat) med ingeniører i USA, samt mulighet for å laste ned informasjon/reklame om produktet. Boeing hevder derfor at 787 er det mest brukerorienterte flyet på markedet.
Lansering.
Flyet ble offisielt lansert 8. juli 2007. Hele begivenheten ble kringkastet via satellitt og webcast, og hadde mulighet til å nå 100 millioner mennesker. På lanseringstidspunktet hadde 47 selskap bestilt tilsammen 677 fly, noe som gjorde at dette var historiens mest suksessfulle lansering av et kommersielt fly.
Første flytur.
Flyet vil bli ferdigstilt i Everett flyfabrikk i Seattle, i tillegg er det åpnet et anlegg i North Charleston, Sør-Carolina.
Etter flere forsinkelser ble første flyvning gjennomført den 15. desember 2009 med testpilotene Michael Carricker og Randall Neville bak spakene. I følge Mike Delaney, som er sjefingeniør for Dreamliner-prosjektet, oppførte flyet seg eksemplarisk på den drøyt tre timer lange turen. Det vil bli brukt 6 fly til testingen og første leveranse er planlagt gjennomført i fjerde kvartal i 2010, men den leveringen ble ikke gjennomført før august 2011 tre og et halvt år forsinket.
Varianter.
Boeing har laget tre forskjellige varianter av 787 siden programmet startet i 2004. 787-8 var den første versjonen produsert, fulgt av 787-9.
787-8.
787-8 er base modellen for 787 familien, med en lengde på 57 m (186 fot) og vingespenn på 60 m (197 fot) og en rekkevidde på 7 650–8 200 nautiske mil (14 200–15 200 km). 787-8 kan 210 passasjerer i tre forskjellige klasser.
Versjonen var den første av 787 som gikk inn i tjeneste, som begynte i 2011. Boeing planlegger at 787-8 skal overta 767-200ER og 767-300ER, og samtidig utvide inn i nye non-stop markeder, hvor større fly ikke vil være økonomisk praktiske. To av tre 787 bestillinger er 787-8 bestillinger.
787-9.
787-9 vil skal være den første 787 med et "strukket" eller forlenget flyskrog, med 250-290 seter i tre klasser. Versjonen er forskjellig fra 787-8 på flere måter, inkludert strukturell strekking, lengre flyskrog, høyere drivstoffkapasitet, maksimal bærekapasitet, men med samme vingespenn som 787-8. Flyet skulle egentlig settes i drift i 2010, men i oktober 2011, ble leveringene planlagt å begynne leveringer tidlig i 2014. Boeing sikter mot at 787-9 skal kunne konkurrere med Airbus A330 og å erstatte sin egen 767-400ER. Som 787-8, vil også 787-9 ta non-stop ruter, og vil fly mer last og mindre passasjerer mer effektivt enn 777-200ER og A340-300/500. Designet ble ferdigstilt 1. juli 2010.
Når flyet først ble lansert, hadde det lik drivstoffkapasitet som de to andre variantene. Design forskjeller førte til høyere vekt og resulterte i litt kortere rekkevidde. Etter videre konsultasjoner med flyselskapene, ble designet endret for å legge til en ekstra tank for å øke drivstoffkapasiteten, slik at flyet fikk lengre rekkevidde og høyere bæreevne en de to andre variantene.
787-3.
Denne varianten var designet for å være en 290 seters, to-klasser. kortdistanse versjon av 787. Den skulle fly mange passasjerer på korte distanser, med rekkevidde på mellom 2'500 til 3'050 nautiske mil (4'650 til 5'650 km), fult lastet. I designet ble det brukt det samme skroget og de samme vingene som i 787-8, men her skulle vingene ha en bøyd tupp, en winglet. Dette gjorde vingespennet omlag 7,6 m kortere, og flyet ville få plass inni flere innenlands docker, spesielt i Japan. Flyet hatt en begrenset rekkevidde, på grunn av flyets MTOW på kun (165,100 kg).
-3 varianten ble designet for å brukes på regionale ruter hvor Boeing 757-300 og 767-200 allerede var brukt på grunn av begrenset plass på gater på flyplasser. Boeing regnet med at i framtiden, ville lufttrafikken mellom store byer, med liten avstand, stabiliseres på kapasiteten til 787-3.
43 fly ble bestilt av to japanske flyselskap, men problemer med produksjon av 787-8 base modellen gjorde at Boeing utsatte introduksjonen av flyet til april 2008, etter 787-9 men uten en bestemt dato. Innen desember i 2009, hadde alle bestillinger for 787-3 blitt omgjort til bestillinger for 787-8. Nå virket det mest sansynlig at 787-3 ville bli skrinlagt grunnet liten interesse for flyet, ettersom det var designet hovedsaklig for det japanske markedet.
Boeing stoppet hele prosjektet 13. desember 2010, da det ikke lenger var økonomiskt produktivt, etter alle bestillinger var kansellert.
787-10.
Boeing har uttalt seg at det er sannsynlig å begynne utvikling av en ny versjon, det lengre 787-10, med setekapasitet på mellom 290 og 310. Denne modellen skal kunne konkurrere med Airbus A350-900. 787-10 vil overgå Boeings 777-200ER i Boeings katalog og vil også kunne konkurrere med Airbus A330-300 og 500. Boeing hadde diskusjoner med potensielle kunder om 787-10 i 2006 og 2007. I mars 2006 uttalte sjefen for 787 programmet, Mike Bair, seg om 787-10 og sa "It's not a matter of if, but when we are going to do it... The 787-10 will be a stretched version of the 787-9 and sacrifice some range to add extra seat and cargo capacity." Boeing har enda ikke offesiellt landsert 787-10, men har fremdeles statusen "under vurdering" i 2012.
Videre forslag.
Boeing forventer at de kommer til å bygge en lasteversjon av flyet innen de neste 10 til 15 årene. Det er også rapportert om en mulig 787 variant som skal overta den 747-basserte VC-25 som Air Force One.
Ordre og leveringer.
787 ble først offisielt levert til All Nippon Airways i septemer 2011.
ILFC (International Lease Finance Corporation) er den største kunden, med totalt 74 bestilte fly, bestående av 33 -8 fly og 41 -9 fly.
Spesifikasjoner.
Kilder: 787 brosjyre, 787-8 Airport raport,


Leppebjørn.
Leppebjørnen ("Melursus ursinus", "Ursus ursinus", Meyer, 1793) er en middels stor bjørneart som lever på det indiske subkontinentet, fra Sri Lanka til Nepal. Leppebjørnen er den eneste representanten i slekten "Melursus".
Habitat og geografisk spredning.
Leppebjørnen har sitt naturlige utbredelsesområde på det indiske subkontinentet, fra Sri Lanka til Nepal. Den var engang tallrik, men regnes nå som sjelden. I India trodde man en tid at denne kunne være utryddet, men heldigvis medførte ikke dette riktighet. Idag regnes totalbestanden til å ligge på 7000-10000 individer.
Bjørnen foretrekker naturlige gressarealer og skogområder. Dette er områder som er i ferd med å forsvinne. Kombinert med tyvjakt som forsyner det alternative medisinmarkedet, gjør dette leppebjørnen til en truet art.
Beskrivelse.
Leppebjørnen er en mellomstor bjørn som veier omkring 55-140 kg (97,5 kg i snitt). Kroppslengden er ca. 140-190 cm (170 cm i snitt), målt fra snutespissen til den korte halestubben. Binner (55-95 kg) er vesentlig mindre enn hanner (80-140 kg). Voksne individer har gjerne en skulderhøyde på ca. 60-90 cm, avhengig av kjønn.
Pelsen gir et rufsete inntrykk og er helst sort, men noen individer kan ha grå og brune hår i hårlaget, som gir de et kanelfarget uttrykk. På brystet har den en kremfarget y-formet markering. Snuten og området rundt øynene kan ha samme farge som brystet.
Leppebjørnen er utrustet for å grave ut insekter fra tuer, bakken og trær. Den er utstyrt med ekstra store føtter med enorme klør, som lett river opp tuer, trestammer og jordganger i bakken. Snuten er spesielt lang og bevegelig hos denne arten, som også har en svært lang og meget bevegelig tunge. Luktesansen er velutviklet, mens syn og hørsel er heller dårlig utviklet.
Det er kjent at leppebjørner kan leve til de blir omkring 40 år gamle i fangenskap, men i vill tilstand er levetiden betydelig kortere.
Underarter.
Det finnes ingen anerkjente underarter af leppebjørn, men til forskningsbruk skiller man gjerne mellom bjørner som lever på fastlandet og på Sri Lanka.
Atferd og matvaner.
Leppebjørnen er nattaktiv, om dagen sover den i jordhuler, særlig ved elvebredder. I motsetning til de nordlige bjørnene har ikke leppebjørnene vintersøvn, men de har en inaktiv periode i regntiden. Lite er kjent omkring denne bjørnens sosiale struktur, men man antar at den primært lever i ensomhet. Den regnes som sky og er en ypperlig klatrer, men den vil ikke ty til trærne om den blir skremt. Den er normalt ikke aggressiv, men det er kjent at den kan angripe mennesker som kommer på den uventet. På dagtid hviler leppebjørnen helst i huler, ofte i nær tilknytning til elver (elveskråninger).
Leppebjørnen er altetere, men de har spesialisert seg på å spise insekter, termitter og maur. Navnet leppebjørn har den fått etter munnpartiet, som er spesielt utviklet til å fange insekter, termitter og maur ut av tuer og trange ganger i trestammer og bakken. Spesielt termitter ser ut til å utgjøre en viktig bestanddel i kostholden hos denne arten. Den spiser også frukt og smågnagere om anledningen byr seg, og det er også kjent at den kan ta sukkerrør og mais fra avlingene i nærheten.
Konflikt med mennesker.
Leppebjørnen er vanligvis fredelig, men den er mer aggressiv enn de andre bjørnene. Leppebjørnen er kjent for å forsyne seg av bøndenes avlinger, og hvis den blir forstyrret kan den angripe mennesker. Situasjonen har blitt verre etterhvert som mennesker trenger inn på bjørnens område med bebyggelse og oppdyrking. I perioden 1989–1994 ble det registrert 735 angrep på mennesker fra leppebjørn, 48 av disse var dødelige.
Folklore.
Det er flere historier om hvordan leppebjørnen fikk sitt engelske navn. En av historiene går ut på at de første oppdagelsesreisende så at bjørnen hang med hodet ned fra trærne, og derfor gav den navnet «sloth bear» – dovenbjørn. En annen historie forteller at da de første leppebjørnpelsene i slutten av 1700-tallet ble sendt fra India til England ble den klassifisert i familie med dovendyret, og derfor kalt «dovenbjørn» (bear sloths). Feilen ble ikke rettet før 1810, da en levende leppebjørn ble fraktet til Paris og fikk navnet «sloth bear».
Leppebjørner ble trent til å danse av et omreisende nomadisk folk kalt "qualere", som underholdt med dyr og sirkusnumre. Disse bjørnene er de opprinnelige «dansende bjørnene». Slik praksis blir imidlertid nå regnet som dyreplageri i den vestlig kultur, som forsøker å stoppe slik virksomhet.
Leppebjørn var trolig også modell for Rudyard Kipling da han skapte «Baloo», den vennlige bjørnen fra «Jungelboken».
Reproduksjon.
Opplysningene om leppebjørnens reproduksjon varierer. Noen hevder at den formerer seg i mai-juli, mens andre sier den kan parre seg året rundt. Det er imidlertid kjent at også denne arten har såkalt "embryonisk diapause". Studier gjort i India peker mot at det er mest vanlig at leppebjørnen parrer seg i juni, mens tilsvarende studier på Sri Lanke konkluderer mot at de parrer seg året rundt. Selve parringsakten foregår gjerne i løpet av 2-7 dager og er ofte fulgt av mye støy. Binna går drektig i 6-7 måneder. Før fødselen søker binna til et trygt sted, ofte ei jordhule, der hun normalt føder 1-2 unger, unntaksvis også tre unger.
Ungene holder seg i hiet til de er omkring tre måneder gamle. Det er kjent at binna ofte bringer med ungene på ryggen, og ungene følger mora til de blir ca. 2-3 år gamle.


Gordon Campbell.
Gordon Muir Campbell (født 12. januar 1948) er en canadisk politiker og premierminister i Britisk Colombia. Han er også leder for det British Columbia Liberal Party.
Mellom 1986 og 1993 var han ordfører for Vancouver.


Odelstinget.
Odelstinget var et av to kamre som det norske Stortinget ble delt i under behandlingen av lovforslag. I tillegg var det Odelstinget som reiste tiltale i riksrettssaker (Grl. § 86). Odelstinget besto av tre fjerdeler (127) av Stortingets 169 representanter (Grunnloven § 73).
Med unntak av lovforslag og riksrettssaker ble Stortingets saker behandlet i plenum. Odelstingets behandling av lovforslag foregikk i Stortingssalen.
20. februar 2007 vedtok Stortinget å oppheve ordningen med Odelsting og Lagting. I stedet skal alle saker behandles av Stortinget i plenum. Endringen trådte i kraft 1. oktober 2009.
Behandling av lovforslag.
De fleste lovforslag kommer fra regjeringen, men også det enkelte medlem av Odelstinget kunne fremme lovforslag. Før forslaget ble behandlet av Odelstinget, ble det sendt til en komité for behandling. Hvilken komité som skulle behandle forslaget var fastsatt i Stortingets forretningsorden. Lagtingets medlemmer kunne ikke selv fremme lovforslag, men de satt i komiteene som laget innstilling til lovforslag, slik at de uansett hadde mulighet til å påvirke lovforslagene der.
Komiteen laget så en innstilling som Odelstinget tok stilling til. Hvis Odelstinget sluttet seg til innstillingen, eventuelt endret den, gikk beslutningen videre til behandling i Lagtinget (Grl. § 76).
Normalt ble lovforslaget godkjent i Lagtinget, som så ble sendt til Kongen for sanksjon (Grl. § 77). Når Kongen hadde undertegnet, og et medlem av statsrådet – normalt statsministeren – hadde kontrasignert, ble lovforslaget til gjeldende lov.
Odelstingets presidentskap.
Odelstingets president og visepresident inngikk som en del av Stortingets presidentskap. Presidentskapet består av seks personer; tidligere (inntil 2009) president og visepresident i Stortinget, Lagtinget og Odelstinget; etter 2009 Stortingspresident og fem visepresidenter.


Lagtinget.
Lagtingssalen, som også fungerer som grupperom for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. Lagtinget ble avviklet i 2009.
Lagtinget var det ene av to kamre det norske Stortinget ble delt i under behandlingen av lovforslag frem til 1. oktober 2009. I tillegg var det Lagtinget som sammen med Høyesteretts dommere dømte i riksrettssaker (Grl. § 86). Lagtinget besto av en fjerdedel (42) av Stortingets 169 representanter (Grunnloven § 73).
Med unntak av lovforslag og riksrettssaker behandles Stortingets saker i plenum. Lagtingets behandling av lovsaker foregikk i en egen lagtingssal.
Den 20. februar 2007 vedtok Stortinget å oppheve ordningen med Odelsting og Lagting. I stedet skal alle saker behandles av Stortinget i plenum. Endringene trådte i kraft den 1. oktober 2009. Samtidig opphørte Lagtingets rolle i riksretten. I stedet skal Stortinget velge ut lekdommere til riksretten, i tillegg til fem høyesterettsdommere. Natt til fredag 19. juni 2009 ble historiens siste lagtingsmøte hevet. I den anledning uttrykket Ola Borten Moe (Sp) at det var lenge siden Lagtinget hadde hatt en meningsfull funksjon, mens Inge Lønning siterte en stortingsmelding fra Nygaardsvolds regjering som konkluderte med at kvalitetssikringen av lover ville svekkes dersom Stortingets inndeling i to avdelinger ble erstattet av to gangers plenumsbehandling.
Behandling av lovforslag.
De fleste lovforslag kommer fra regjeringen, men også det enkelte medlem av Odelstinget kan fremme lovforslag. Lagtingets medlemmer kunne ikke selv fremme lovforslag, men de satt i komiteene som lager innstilling til lovforslag, slik at de uansett hadde mulighet til å påvirke lovforslaget der.
Gav Odelstinget sin støtte til et lovforslag, ble det sendt til Lagtinget for votering. Fikk forslaget støtte av et flertall i Lagtinget, ble det vedtatt som lov og sendt til Kongen i statsråd for sanksjon (Grl. §§ 76-77).
I de meget sjeldne tilfellene Lagtinget ikke sluttet seg til Odelstingets vedtak, ble forslaget sendt tilbake til Odelstinget med anmerkninger for ny behandling. Etter ny behandling i Odelstinget kunne lovforslaget forkastes av Odelstinget eller sendes tilbake til Lagtinget i likelydende eller revidert utgave. Ved eventuell andre gangs uenighet måtte forslaget tas opp til plenumsbehandling i Stortinget. Da krevdes to tredjedels flertall for vedtak. Mellom to behandlinger av samme sak i Lagtinget, og mellom andre gangs behandling og eventuelt Stortinget i plenum, skulle det gå minst tre dager (Grl. § 76).
Riksrett.
Lagtinget hadde en spesiell funksjon som del av dommerpanelet i riksrettssaker. Riksretten dømte i saker som Odelstinget anla mot regjeringsmedlemmer, høyesterettsdommere eller stortingsrepresentanter. Dommerne i riksretten var Lagtingets faste medlemmer og Høyesteretts faste medlemmer (Grl. §§ 86-87).
Lagtingets presidentskap.
Lagtingets president og visepresident inngikk som en del av Stortingets presidentskap. Presidentskapet består av seks personer; tidligere (inntil 2009) president og visepresident i Stortinget, Lagtinget og Odelstinget; etter 2009 Stortingspresident og fem visepresidenter.


Fredskorpset.
Fredskorpset er et norsk forvaltningsorgan som legger til rette for utveksling av mennesker mellom bedrifter og organisasjoner i Norge og land i sør. Det er underlagt Utenriksdepartementet. Virksomheten skal fremme gjensidig læring, styrke demokratisering av utviklingsland og bidra til større grad av likeverd og solidaritet. Utvekslingen går begge veier: nordmenn reiser til land i sør, og mennesker fra sør utveksles til Norge.
Det norske Fredskorpset ble første gang opprettet 4. april 1963, etter modell av det amerikanske Peace Corps. Unge, idealistiske mennesker med kompetanse skulle reise ut til land hvor deres kompetanse var etterspurt. Omtrent 1.500 nordmenn ble sendt ut av Fredskorpset fram til slutten av 1990-tallet.
Da oppstod en debatt om Fredskorpsets rolle, blant annet etter at Fredskorpssambandet, en interesseorganisasjon for fredskorpsere som reiste i tjeneste for Norad, truet med å ta medlemmene ut i streik. Fredskorpssambandet ønsket å utjevne lønnsforskjellene mellom fredskorpsere og andre personer i utenrikstjenesten. Situasjonen i 1997 var at fredskorpserne var dårlig betalte eksperter med et gjennomsnittalder på 50 år. Debatten gikk ut på om Fredskorpset skulle ha et idealistisk preg med tilsvarende godtgjørelse, eller ha en fullverdig status som en del av norsk utenrikstjeneste, med tilsvarende lønn, rettigheter og status.
Fredskorpset i sin daværende form ble lagt ned, men et utvalg fikk i oppgave å se på Fredskorpsets framtidige profil. Utvalget foreslo flere strukturelle endringer som ble gjennomført.
Det nye Fredskorpset ble etablert i 2001 med klarere idealistisk og ungdommelig profil. Det ble innført en øvre aldersgrense på 35 år. Fredskorpset rekrutterer ikke fredskorpserne selv, men gir økonomisk støtte til virksomheter som har etablert et forpliktende samarbeid hvor toveis jobbutveksling utgjør grunnlaget.
Fredskorpset er fullt ut finansiert over statsbudsjettet. For 2010 mottok Fredskorpset 185 millioner kroner. I løpet av 2011 vil mer enn 4500 deltakere ha vært utvekslet med Fredskorpset.
Tor Elden var først generalsekretær og deretter direktør i Fredskorpset i perioden 2000-2008.
Fra august 2009 er det Nita Kapoor som er Fredskorpsets direktør.


Øivind Johnssen (sportsjournalist).
Øivind Johnssen (født 26. mai 1922, død 1. februar 2005) var en norsk skuespiller, sportsjournalist og TV-kjendis.
Under den andre verdenskrig flyktet han til London i 1942 og debuterte i radio da han
leste et dikt av Nordahl Grieg fra skotske Fort Nigg i 1944. I 1945 hadde han roller i Radioteatret. Han startet ved Trøndelag Teater og var blant annet "Orlando" i Hamlet (1949). Senere var han ved Studioteatret, Den Nationale Scene og Nationaltheatret.
I 1959 ble Johnssen ansatt i NRK som sportskommentator – med fotball, skihopping, skiskyting og kunstløp som spesialfelt. Han gikk fra radio til TV i 1964 og var ved alle OL fra og med Innsbruck i 1964 til og med Seoul i 1988. I Seoul ble han rammet av et hjerneslag han kom seg etter.
Han kommenterte også Tippekampen 77 ganger fra England i 20 år, og er husket for en kamp der han utbrøt «Der scorer' n igjen,» under reprisen av en scoring. Under en landskamp mot Ungarns herrelandslag i fotball i Budapest (oktober 1981) trodde han i kampens første 7 minutter at Ungarn i rødt og hvitt var Norge. Johnsens favorittlag var Aston Villa og han hadde også i flere år ansvaret for å kommentere NRKs dekning av 17. mai-feiringen.


Jan Tore Sanner.
Jan Tore Sanner (født 6. mai 1965 i Bærum) er norsk politiker (H). Han er 1. nestleder i Høyre fra 2008 og var 2. nestleder 2004–2008. Han har vært innvalgt på Stortinget for Akershus siden 1993 og møtte fast som vararepresentant for Kaci Kullmann Five 1989–1990. Siden 2005 har han vært medlem i Stortingets valgkomité og 2. nestleder i Stortingets finanskomité. Sanner er Høyres talsperson for økonomi og næringsliv.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Sanner ble født i Bærum i Akershus i 1965, som sønn av professor Tore Sanner (1935–) og barnevernskonsulent Nina Bülow-Nielsen (1937–). Han har examen artium fra 1984 og eksamen innen markedsføringsledelse fra Handelshøyskolen BI fra 1987. Han har også eksamener fra grunnfag i markedskommunikasjon fra Westerdals reklameskole fra 1989 og markedsøkonomi fra Norges Markedshøyskole fra 1994. Han var styreformann ved Henie Onstad kunstsenter 2000–2002 og har deltatt i en rekke offentlige utvalg.
Sanner er gift med journalist Solveig Barstad (1966–), kjent som programleder for "TV 2 hjelper deg" og "God morgen, Norge!", og som også var aktiv i Unge Høyre i 1980-årene. Sanner er dermed svigersønn av Helge Barstad (1928–) og svoger av Hilde Barstad (1961–), de også Høyre-politikere.
Sanner ble tildelt Dysleksiprisen av Telemark fylkeslag av Dysleksiforbundet i 1997.
Politisk arbeid.
Han var varamedlem av Bærum kommunestyre 1983–1989. Han var valgkampsekretær for Bærum Høyre i forkant av stortingsvalget 1985 samt formann i Bærum Unge Høyre 1985–1986. Videre var han politisk sekretær i Unge Høyre 1986–1987 og formann i Akershus Unge Høyre 1987–1988. I 1988 ble han valgt til nestleder i Unge Høyre, og han var senere leder i to valgperioder 1990–1994. Han var medlem av Høyres sentralstyre 1988–1994 og av arbeidsutvalget 1990–1994.
Sanner var 1. vararepresentant til Stortinget fra 1989 og møtte på Stortinget for Kaci Kullmann Five 1989–1990. Han satt da i Stortingets forbruker- og administrasjonskomité. I 1993 ble han valgt inn på eget mandat og ble medlem i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Fra 1997 til 2001 var han nestleder i Energi- og miljøkomiteen, og fra 2001 til 2005 var han medlem i Den utvidede utenrikskomiteen, Finanskomiteen og Valgkomiteen. Siden 2005 har han vært 2. nestleder i Finanskomiteen og medlem i Valgkomiteen.
Sanner var formann i Bærum Høyre 1998–2000 og 1. nestleder i Akershus Høyre 2001–2005. Ved Høyres landmøte i 2004 ble han valgt til partiets 2. nestleder etter Per-Kristian Foss, som samtidig ble valgt til 1. nestleder. Sanner ble gjenvalgt som 2. nestleder i 2006 og valgt til 1. nestleder etter Foss i 2008. Sanner har vært Høyres parlamentariske nestleder siden 2001. Sanner ledet programkomiteen som la frem forslag til Høyres stortingsvalgsprogram for peridoden 2005–2009 og var medlem i samme komité for perioden 2001–2005.


Vilhelm I av England.
Vilhelm Erobreren (Vilhelm I av England, hertug Vilhelm II av Normandie, Vilhelm bastarden, fransk navn Guillaume ("le Conquérant"), engelsk William ("the Conqueror"), tysk/eldre norsk skrivemåte Wilhelm) (født ca. 1027, død 9. september 1087 var konge av England fra 1066 til sin død.
Han var «uekte» sønn av Robert, hertug av Normandie, og garverdatteren Herleva. Vilhelm ble født i Falaise i Normandie. Han erobret Englands krone ved å beseire Harald II av England i slaget ved Hastings i 1066, og ble dermed den første normanniske konge av England. Det finnes ikke noe autentisk bilde av ham; den vanlige avbildningen med rustning oppsto flere århundrer senere.
Han var en etterkommer av den norske vikingen Gange-Rolv, som ifølge Snorre ble utropt til hertug av Normandie på Harald Hårfagres tid. Navnet på dette området skal være avledet av ordet "nordmann".
Tidlig liv.
Vilhelm var i slekt med den britiske kongeslekten, da han var grandnevø av dronning Emma, som var gift med Ethelred den rådville, og som senere giftet seg med Knut den store.
Bare syv år gammel, i 1035, arvet han farens hertugtittel, og ble dermed hertug Vilhelm II av Normandie. Tre av hans regenter ble drept under forsøk på å ta Vilhelms plass. Som 15-åring ble han slått til ridder av Henrik I av Frankrike. Da han var 19 hadde han selv kontroll over Normandie, og tok seg med stor kraft av opprør og invasjoner. Med hjelp fra kong Henriks styrker slo han opprørske baroner ved Caen i slaget ved Val-ès-Dunes i 1047.
Han giftet seg i 1050 eller 1051 med Matilda av Flandern, mot pavens ønske. De fikk fire sønner og antagelig seks døtre. Hans halvbrødre Odo av Bayeux og Robert, greve av Mortain skulle også spille viktige roller i hans liv.
Erobringen av England.
Etter Edvard Bekjennerens død i januar 1066 krevde Vilhelm tronen i England, og hevdet at Edvard, som var barnløs, hadde utnevnt ham til tronarving da Vilhelm besøkte ham noen år tidligere, antagelig i 1052. Harald Godwinson skal ha erklært sin støtte til Vilhelm etter å ha lidd skipbrudd utenfor Normandie ca. 1064. Dette løftet ble gitt i fangenskap, og Harald skal ha blitt tvunget til å sverge ved en helgens ben at han ville gi tronen til Vilhelm. Selv om historien er sann, ville Harald neppe følt seg tvunget til å holde seg til et løfte avgitt under press.
Witenagemot, en samling av Englands ledende skikkelser, godkjente Haralds tiltredelse og hans kroning, som fant sted 5. januar 1066. Vilhelm sørget raskt for å få pavens støtte for sitt krav, og mottok et pavelig banner som han fikk rett til å bære i felt. Han samlet en invasjonsstyrke med omkring 600 skip og 7000 menn. De steg i land ved Pevensey i Sussex 28. september 1066, og satte opp en tømmerfestning med prefabrikkerte elementer de hadde hatt med seg. Ettersom Sussex var Haralds personlige eiendom, var dette en sterk provokasjon. Vilhelms menn begynte raskt å plyndre området, noe som økte presset mot Harald. Dette kan vært årsaken til at Harald straks begynte å gå mot Vilhelm, i stedet for å vente på forsterkninger fra London.
Harald var i det nordlige England da Vilhelm steg i land, og hadde akkurat seiret i slaget ved Stamford Bridge. Han hadde en hær på samme størrelse som Villiams, men måtte gå omkring 400 km på ni dager for å komme frem. Hærens hans var da allerede sliten etter marsjen nordover og slaget mot Harald Hardråde. Styrkene møtte hverandre et stykke fra Hastings, ved landsbyen Senla som senere fikk navnet Battle. I slaget falt Harald, og det som var igjen av de angelsaksiske styrkene flyktet etter hans død.
De gjenværende saksiske adelsmennene overgav seg til Vilhelm ved Berkhamsted i Hertfordshire, og han ble utropt til konge. Han ble så kronet 25. desember 1066 i Westminster Abbey.
Det sørlige England ble raskt lagt under Vilhelms styre, men i nord var det væpnet motstand inntil 1072. Den største trusselen mot Vilhelm var danske og skotske invasjonsforsøk. Det var også et invasjonsforsøk fra Haralds sønner, samt opprør i Wales og i Stafford. Vilhelm nedkjempet alle sine fiender, og tok kontroll i nord. Northumbria ble lagt øde for å hindre fienden ressurser. Det siste alvorlige opprøret var jarlenes opprør i 1075.
Vilhelms styre.
Vilhelm innførte en del forandringer i styresettet. Noe av det viktigste var en revidering av den angelsaksiske loven, som han kombinerte med normannisk lov. I 1085 beordret han at det skulle gjøres en fortegnelse over all eiendom i riket, noe som resulterte i "Domesday Book" i 1086. Boken minner sterkt om moderne folketellinger, og man må flere hundre år framover i tid før en lignende mengde opplysninger ble samlet igjen.
Han beordret også byggingen av flere slott, blant annet "Tower of London". Som slottsherrer satte han sine normanniske støttespillere, og han erstattet dermed den gamle angelsaksiske adelen med en ny normannisk. Flere fra den gamle adelen skal ha blitt deportert, og havnet i slaveri i det muslimske Spania og andre mauriske områder; en del av dem brukte sine erfaringer til å sikre sin frihet og fikk gode posisjoner der.
Vilhelm døde omkring 60 år gammel i klosteret St. Gervais ved Rouen i Frankrike den 9. september 1087. Dødsårsaken var skader i mageregionen etter at han slo seg mot salknappen under fall fra en hest ved beleiringen av Mantes. Han ble gravlagt i St. Stefans kirke i Caen i Normandie. Hans begravelse ble ikke en konge verdig; i sine siste år var han blitt svært korpulent, og hans legeme fikk ikke plass i sarkofagen som var forberedt til ham. Biskopene som var tilstede, måtte dytte legemet på plass, noe som resulterte i at gasser i kroppen tvang seg ut slik at de sørgende flyktet fra kirken.
Han ble etterfulgt som konge av England av sin sønn Vilhelm Rufus, mens hans eldre sønn Robert Curthose ble hertug av Normandie. Dette førte til uvennskap mellom brødrene, som året etter utløste opprøret i 1088. Hans yngste sønn, Henrik, ble konge av England da Vilhelm Rufus døde barnløs.
Barn av Vilhelm og Matilda.
Det er uklart hvor mange døtre paret fikk, og listen kan derfor inneholde noen som ikke var datter av de to, og/eller mangle en eller flere døtre.


Sean Bean.
Shaun Mark «Sean» Bean (født 17. april 1959 i Sheffield, England) er en engelsk skuespiller som har opptrådt både på film, i radio, på teaterscenen og i TV-serier. Siden debuten i 1984 har han spilt i svært varierende roller. De fleste vil kanskje huske ham best som Boromir i "Ringenes Herre", samt fra serien basert på bestselgerserien "Game of Thrones". Han spilte og mot Nicolas Cage i filmen "National Treasure" fra 2009.
Han er også kjent som John Ryder i nyinnspillingen av "The Hitcher".
Bean er lidenskapelig opptatt av fotball, og hans favorittklubb er Sheffield United. Han satt en periode i klubbens styre.


Snaefell.
Statue av motorsyklist ved Snaefell.
Snaefell er det høyeste fjellet på øya Man i Irskesjøen ved å strekke seg 621 meter over havet. Navnet er av norrøn opprinnelse og betyr Snøfjell, skjønt snøen ligger seg kun i vintermånedene.
Snaefell ligger i en småkupert terreng uten trær eller større vekster, blant på grunn av saudrift i området. Fjellet er ikke bratt på østsiden, men har større fall på vestsiden.
En elektrisk jernbane, Snaefell Mountain Railway, går fra Laxey og til toppen hvor det er en kafé og flere kommunikasjonsmaster.
Snaefell sett fra Laxey.Det er sagt at på en klar dag kan seks kongedømmer bli sett fra toppen av fjellet: England, Irland, Skottland, Wales, Man og Guds kongedømme i himmelen.
Rett nedenfor toppen går motorvegen A18 Snaefell Mountain Road og som er det høyeste punktet for det årlige motorsykkelløpet Isle of Man TT. En statue markerer stedet hvor det også er en liten kafé og et lite motorsykkelmuseum.
Det er fjell i Norge som også heter Snøfjell, blant annet Snøfjellet i nærheten av Narvik i Nordland (978 moh.) foruten Snæfell på Island, inkludert fjellet under isbreen Snæfellsjökull.


Peta.
Peta (symbol P) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 1015 eller 1 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1975. Peta kommer fra gresk πέντε, som betyr "fem", fordi det tilsvarer 10005.
I EDB kan peta referere til 1 125 899 906 842 624 (10245 eller 250), i stedet for 1 000 000 000 000 000 000. Spesielt når det er i bruk som et prefiks til byte, det vil si petabyte, er denne betydningen vanlig. For å fjerne denne tvetydigheten har uttrykket pebibyte blitt foreslått til å bety 250 byte. Dette begrepet forekommer derimot ikke i utstrakt bruk.


If (forsikring).
If er et nordisk skadeforsikringsselskap. Eierene er det finske finanskonsernet Sampo.
Selskapet har ca. 3,8 millioner kunder i Norden og Baltikum, og har ca. 7 000 ansatte. I Norge har selskapet ved årsslutt 2010 en markedsandel på 25,7 %, mens de andre store Gjensidige har 27,9 %, Tryg ca 17,1 % og SpareBank 1 Skadeforsikring har 10,1 % markedsandel blant skadeforsikringsselskapene.
If ble etablert i 1999, som en sammenslåing av Storebrands og Skandias skadeforsikringsvirksomheter. I dag eies If Skadeförsäkring Holding AB av finske Sampo. Holdingselskapet eier selskapene If Skadeförsäkring AB og If Skadeförsäkringsbolag som driver den operative virksomhetene. Adm. dir. og konsernsjef er Torbjörn Magnusson, bosatt i Stockholm.


Tera.
Tera (symbol T) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 1012 eller 1 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1960. Tera kommer fra gresk τέρας, som betyr "monster".
I EDB kan tera referere til 1 099 511 627 776 (10244 eller 240), i stedet for 1 000 000 000 000.
Spesielt når det er i bruk som et prefiks til byte, det vil si terabyte, er denne betydningen vanlig. For å fjerne denne tvetydigheten har uttrykket tebibyte blitt foreslått til å bety 240 byte. Dette begrepet forekommer imidlertid ikke i utstrakt bruk.


Boeing Commercial Airplanes.
Boeing Commercial Airplanes (BCA) er en divisjon i selskapet Boeing og produserer fly for sivile formål. Divisjonshovedkvarteret ligger i Renton i Washington. Divisjonen består av den tidligere passasjerflydivisjonen til Boeing, som lå i Seattle samt den Long Beach-baserte Douglas Aircraft divisjonen som tilhørte McDonnell Douglas Corporation.


Giga.
Giga (symbol G) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 109 eller 1 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1960. Giga kommer fra gresk γίγας, som betyr kjempe.
Tidligere var det en del forvirring rundt begrepet, ettersom en annen organisasjon (IEEE) prøvde å redefinere Giga til å bety 230 når det gjaldt digital lagringsplass/minne. Organisasjonen gjorde det samme med andre prefiks som mega og kilo. IEEE innså etterhvert at det var uheldig å forsøke å redefinere internasjonale anerkjente prefikser til å bety noe annet på eget fagområde, og i 2000 gikk de bort i fra denne praksisen, og sluttet seg til SI-standarden, slik IEC (the International Electrotechnical Commission) anbefalte. I stedet kom de med prefiksene kibi mibi og gigi som prefikser for 2-base-enheter.
I dag bruker de aller fleste profesjonelle aktører riktige prefiks etter standardene. Harddiskprodusenter og andre lagringsminneprodusenter (bortsett fra enkelte RAM-produsenter) benytter seg korrekt av kilo,- mega-, og giga-prefiksene. Innen software benytter Apple også disse korrekt i OSX, og i linuxverdenen byttes det på å bruke Si-prefiks og IEC-pefiks (mibi, gibi osv.), men da med korrekt benevnelse. I skrivebordsmiljøet Gnome brukes Si-prefiks, mens i KDE brukes IEC-prefiks som standard i filbehandleren Dolphin. Filstørrelsene oppgis da i MiB og GiB, slik det skal gjøres etter standardene. Det eneste kjente operativsystemet som i dag viser enhetene feil, er Microsoft Windows (alle versjoner). Her brukes SI-prefiksene, men de brukes feil, da windows beregner datamengden etter IEE-standarden. De bruker altså IEEE-standarden, men følger ikke IEEE-standardens eget prefix for denne (som siden år 2000 har vært GiB), og bruker i stedet feilaktig Si-prefikset (GB).
Dette antas å bidra til utbredt forvirring blant vanlige forbrukere om betydningen av prefiksene GB, MB og KB.
Gigabyte blir i talemål ofte forkortet til "gigg", som i «dette er en 512-gigg harddisk». Den første "gen blir som regel uttalt med hard lyd, som i "golf", ikke myk som i "giro". Den samme uttalen gjelder også på engelsk. Men, i den amerikanske filmen "Tilbake til fremtiden (Back to the Future)" fra 1985, blir begrepet "giga" uttalt med myk "g", /ʤɪɡɑ/, i ordet "gigawatts". Dette var før enheter som gigabyte var dagligdags.


Gerd Müller.
Gerhard «Gerd» Müller (født 3. november 1945 i Nördlingen) er en tidligere tysk fotballspiller.
Müller har de tyske scoringsrekordene for både og Bundesliga. På landslaget scoret han 68 mål på 62 landskamper, og i Bundesliga 365 mål på 427 kamper. Han regnes som en av de mest effektive spisser gjennom alle tider, og gikk under kallenavnet "der Bomber (der Nation)" og "Kleines Dickes Müller".
Bayern München.
Müller startet fotballkarrieren i klubben TSV 1861 Nördlingen. Han gikk til FC Bayern München i 1964, der han spilte på lag med kommende stjerner som Franz Beckenbauer og Sepp Maier. Den gang var klubben, som skulle bli Tysklands mest suksessrike klubb gjennom alle tider, fremdeles i "Regionalliga Süd", som den gang var ett nivå under Bundesliga. Etter en sesong rykket Bayern München opp i Bundesliga. I løpet av de neste årene var Müller med på å vinne flere tyske og europeiske troféer for klubben, og ble i tillegg både tysk og europeisk toppscorer flere ganger.
Landslaget.
Gerd Müller debuterte på Tysklands landslag i 1966, og spilte der til og med finalen i VM på Müllers hjemmebane i München. Han scoret seiersmålet i finalekamen mot. Med fire mål i dette verdensmesterskapet og 10 mål i VM 1970 har han scoret nest flest mål gjennom tidene i VM, etter Ronaldo.
Müller deltok også i EM 1972, der han ble toppscorer med fire mål, og vant mesterskapet med det tyske laget.
Fort Lauderdale Strikers.
Etter karrieren i Bundesliga dro han i 1979 til USA for å spille for Fort Lauderdale Strikers i den nordamerikanske ligaen. Han spilte der i tre sesonger og scoret 38 mål.
Etter fotballkarrieren.
Etter at Müller la opp i 1982, fikk han alkoholproblemer. Hans tidligere kolleger i Bayern München fikk ham til å gjennomgå et rehabiliteringsprogram, og gav ham jobb som amatørtrener i sin gamle klubb, der han fremdeles arbeider. Han er nå assisterende manager for Bayern Münchens 2. lag og har en kontrakt fram til 2010.


Werner Heisenberg.
Werner Karl Heisenberg (født 5. desember 1901 i Würzburg, død 1. februar 1976 i München) var en berømt tysk fysiker.
Liv.
Heisenberg ble født i en professorfamilie i Würzburg i 1901. Hans far var bysantinisten August Heisenberg. Sitt studium i fysikk fullførte han på minstetiden, tre år, og ble i 1924 assistent for Max Born i Göttingen og arbeidet med Niels Bohr i København. I de følgende årene grunnla han sammen med Max Born og Pascual Jordan kvantemekanikken. Bare 26 år gammel ble han i 1927 professor ved universitetet i Leipzig, og fikk i 1932, 31 år gammel, Nobelprisen i fysikk. Mellom 1942 og 1945 ledet han Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik i Dahlem og underviste som professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, hvor han deltok i hærens uranprosjekt og arbeidet med utviklingen av atombomben. I 1946 ble han direktør for Max-Planck-Institut für Physik i Göttingen, og fra 1958 til 1970 var han direktør for Max-Planck-Institut für Physik und Terrestrische Physik i München.
Heisenberg ble i 1957 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
Med sin kone Elisabeth, som han hadde giftet seg med i 1936, hadde Heisenberg syv barn, deriblant genetikkprofessoren Martin Heisenberg.


August Heisenberg.
August Heisenberg (født 13. november 1869 i Osnabrück, død 22. november 1930 i München) var en tysk bysantinist.
Han forsket i den nygreske kultur, kunst og språk.
1910 ble han professor i München.
August Heisenberg er far til fysikeren og Nobelprisvinneren Werner Heisenberg.
Heisenberg, August
Heisenberg, August


Seksuell opphisselse.
Seksuell opphisselse (også kalt: kåthet) er prosessen og tilstanden der et menneske eller et dyr er klart for seksuelt samkvem.
Seksuell opphisselse hos mennesker.
I motsetning til de fleste andre dyr, kan mennesker av begge kjønn oppleve seksuell opphisselse gjennom hele året, og det finnes derfor ingen parringstid. Ting som kan føre til seksuell opphisselse hos mennesker er kjent som turn-ons. Gitt den riktige stimuleringen vil seksuell opphisselse føre til orgasme, men kan i seg selv være behagelig selv ved fravær av orgasme.
Menneskelig seksuell responssyklus.
I løpet av 1950-tallet og 1960-tallet utførte William H. Masters og Virginia E. Johnson mange viktige studier innen feltet menneskelig seksualitet. I 1966 slapp de to en bok, "Human Sexual Response", som beskrev fire stadier av psykologiske forandringer i mennesker under seksuell stimulering. Disse stadiene, etter når de opptrer, er opphisselse, platåfasen, orgasme og avslapning.
"Se" menneskelig seksuell responssyklus.
Homofobi og seksuell opphisselse.
Den psykoanalytiske teorien har lenge påstått at homofobi kommer fra undertrykte homoseksuelle begjær. En studie viste at flere homofobiske heteroseksuelle menn (80%) viste tegn på opphisselse etter å ha fått vist bilder av homoseksuell sex enn ikke-homofobe heteroseksuelle menn (34%). Begge gruppene ble derimot i like stor grad opphisset av heteroseksuelt bildemateriale og lesbisk bildemateriale. Forfatterene bemerket også som et konkurrende forklaring at angst kan føre til opphisselse og kan være skyldig i forskjellen, så mer forskning trengs for å teste ut disse to forklaringene.
Kjønnslige operasjoner og seksuell opphisselse.
Vitenskapelig data viser at mannlig omskjæring fører til nevrologiske forandringer i den menneskelige hjerne, noe som hevdes å føre til lavere evne til seksuell opphisselse. En annen studie antydet at opphisselsen til en manns kvinnelige partner også blir påvirket.
Seksuell opphisselse i andre dyr.
Man forstår ikke fullt ut hvordan andre dyr forholder seg til hverandre seksuelt, men aktuell forskning antyder at dyr, som mennesker, nyter seksuelle forhold. Dette viser seg spesielt hos hunder, delfiner og dvergsjimpanser.


Filologisk Forening.
Filologisk Forening er fakultetsforeningen ved Det humanistiske fakultet (tidligere historisk-filosofiske fak.) ved Universitetet i Oslo. Den ble opprettet i 1840 av Fredrik Moltke Bugge. Formålsparagrafen til foreningen er: «Filologisk Forening skal ivareta studentenes sosiale og faglige tilhørighet ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo.»
Den første start (1840 – 1845).
Foreningen ble stiftet 4. juni 1840 av Frederik Moltke Bugge, daværende rektor ved Trondhjems Katedralskole. Foreningen var delvis en motreaksjon mot radikale realister som ønsket å endre universitetet, og resten av det høyere skolevesenet sin struktur. Foreningen skulle «fremme Philologiens og Pædagogikens studium».
Originalt var foreningen et forum for kandidater og eldre pedagoger, med foredragsplikt for medlemmene. Det var nok dette som førte til den første, av flere, nedleggelser av foreningen i 1845.
De philologiske studerende (1857 – 1915).
Filologisk Forening gjenoppstod som en studentforening for «de philologiske studerende» i 1857. Tilslutningen til foreningen ble blant annet vedlikeholdt ved at man begynte med alkoholservering på møtene. I løpet av 1870-tallet gikk foreningen over fra å være en ren studentforening til å bli en forening for «philologer i sin almindelighet». Foreningen ble i 1884 oppdelt i grupper etter fagstudiene.
For å holde foreningen oppe ble det fra 1880 arrangert jubileumsfester, og Dend Ypperligste Ugle-Orden ble opprettet. Ved disse tilstelningene ble det ført en tradisjonspreget tone, med nedtegnede ritualer, prosesjoner med herolder og rangsystem i følge Ugleordenen. Riddere, Kommandører og Stor-moguler prosessert inn til sang og musikk. Fra 1915 var det særlig uglehymnen, Aurea ulula, som ble sunget.
Krig og forbrødring (1915 – 1970).
I mellomkrigsårene var Filologisk Forening en helt upolitisk forening som arrangerte fester og medlemsmøter hvor hovedingrediensen var litteratur, pølser og øl. Den 30. mars 1938 ble tanken om en fakultetsavis lansert på et foreningsmøte, og en komité ble nedsatt for å se nærmere på mulighetene. Dette var ingen ny idé. Foreningen hadde tidligere, nærmere bestemt fra 1882 og noen år utover, produsert tidsskriftet Philologus. Det var dette som nå ble vekket til live under det mer moderne navnet Filologen.
Da Det Norske Studentersamfund ble oppløst under 2. verdenskrig fikk medlemstallet og møtebesøket i foreningen et voldsomt oppsving som varte frem til okkupasjonsmaktens stenging av universitetet i 1943. Samtidig ble det pålagt FF å ivareta DNS sin boksamling. Denne boksamlingen ble slått sammen med FF sin, allerede relativt store, samling. Etter krigen ble hele samlingen, både FF og DNS sin, returnert til Studentersamfundet. Denne samlingen er i dag blitt Norges største privateide boksamling, og er å finne dels på studenthuset Chateau Neuf, og dels hos riksantikvaren. Aktiviteten til foreningen varierte i etterkrigsårene, og hadde lav aktivitet frem til 1970-tallet da studentene fant foreningen å være for borgerlig, hvorpå den ble nedlagt.
Uglen flyr igjen (1991 – d.d.).
Filologisk Forening ble vekket til nytt liv høsten 1991. Til da hadde det manglet en sosial forening for hele HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo. Initiativtakerne bak gjenopplivningen var Yngve Nilsen og Frode Thilo Uppman Vogelsang. De arrangerte jevnlig fester i foajeen på Sophus Bugges hus. I 1993 fikk de tillatelse til å bygge om det ene tilfluktsrommet i samme bygning til studentsosiale arrangementer, og i mars 1994 sto det klart i form av bodegaen Uglebo. Omtrent samtidig ble det også blåst nytt liv i tidsskriftet Filologen. Per i dag er foreningen fortsatt oppegående, har rundt 200 aktive medlemmer, driver studentpuben Uglebo, studentkaféen Uglemor og utgir Filologen fire ganger i året. Til og med Dend Ypperligste Ugles Orden lever videre under tradisjonelle former.
Omtaler.
Igaarkveld ‘tala’ eg i ‘Filologisk Forening’. Um Maalsaki. Det eg sagde vart vel motteki. Etterpaa tala Dr. Scharffenberg. Han tala godt. Den nationale Tanken var Voni her som hjaa andre Folk. Men han hev studera Statistik, og han lagde fram Ting som ikkje var hyggjelege aa høyre.
Etter Sch. skulde Riksmaalslagi upp, Yngvar Bruun. Men daa laut eg paa Heimveg.
– "Arne Garborg, Dagbok 1905–1923–Band 2: 25. juni 1907–27. december 1909 (side 141-142), Aschehoug Kristiania 1925"


Norte.
Norte er den nordlige regionen i Brasil
Norte er den nordlige regionen i Brasil og består av delstatene Acre, Amapá, Amazonas, Pará, Rondônia, Roraima og Tocantins.


Liste over britiske monarker.
Fra 1328 til 1801 hadde de engelske og senere britiske monarkene også tittelen «konge/dronning av Frankrike». Dette ble avskaffet i Unionsloven 1800, etter at Frankrike hadde vært en republikk i ti år.
Huskeregle.
På engelsk har man en huskeregle som barn i skolen ofte lærer. Den begynner med Vilhelm I.
One, two, three Ned, Richard two,
Harry's four, five, six, then who?
Edwards four, five, Dick the bad...
Harry's twain, Ned six (the lad)
came George the fifth in 1910.
and that's all folks until her death.
Britiske monarker
Storbritannia, monarker


«Anna af Sand».
«Anna af Sand», et av Europas eldste flytende skip, er en hardangerjakt som eies av Stavanger Sjøfartsmuseum.
Historie.
«Anna af Sand» ble sjøsatt i Hardanger i 1848, og etter nesten femti års ble hun satt på land for nødvendig ombygging i 1896. Skroget var utslitt og måtte ombygges. Riggen måtte skiftes. Da tilhørte hun Torger Bjørnsen Marvik. Etter ombyggingen ga han fartøyet samme navn som kona si, Anna. Like etter ble hun solgt til Sand. Siden dengang har hun alltid båret navnet Anna af Sand.
I 1968 ble jakten oppdaget av skipsreder Torolf Smedvig. Han innså hvilke kulturverdier «Anna af Sand» representerte, og kjøpte henne med tanke på restaurering. I 1973 ble «Anna» gitt som gave til Stavanger Sjøfartsmuseum.
Siden den gang har Anna af Sand blitt flittig benyttet til representasjonsoppdrag både i Norge og i utlandet.
Lengde, bredde og høyde.
Jakten er 15,8 meter lang og 5,5 meter bred, og mastehøyden er imponerende 19 meter.


Old Trafford.
Old Trafford er hjemmebanen til den engelske fotballklubben Manchester United, og ligger i byen Manchester, nordvest i England. Den er det eneste stadionet i de fire øverste divisjonene i England som aldri har fått et offisielt navn, men blir kalt Old Trafford etter stedet der den ligger.
Old Trafford, som også er kjent som "The Theatre of Dreams" etter utsagn fra Sir Bobby Charlton, har vært Manchester Uniteds hjemmebane siden 19. februar 1910. Stadionet ble bombet i 1941, og United måtte spille på Manchester Citys hjemmebane Maine Road til gjenoppbyggingen var fullført i 1949.
Old Trafford har i dag nest størst publikumskapasitet av alle engelske fotballstadioner, med plass til 76 212 tilskuere. Bare nye Wembley Stadium er større. 13. januar 2007 ble det satt ny publikumsrekord i Premier League med 76 098 tilskuere på Old Trafford. Old Trafford er med god margin Storbritannias største klubbstadion. Spilleflaten er på 106 x 69 meter. Stadionet brukes ofte til semifinalekamper i FA-cupen (såfremt Manchester United ikke er involvert), og mens nye Wembley var under bygging, ble det spilt flere landskamper der. Finalen i Champions League ble spilt der i 2003, samt flere kamper under VM 1966 og EM 1996. Stadionet er det eneste i England som er kategorisert med fem stjerner, som er høyeste karakter, av UEFA.
Stadionet har gjennomgått flere utbygninger fra 1993, der de mest omfattende var ekstranivåene (ekstra etasje) på nord-, vest- og østsiden. Fremtidige utbygninger involverer en ekstra etasje på sørsiden, for å få takhøyden jevn rundt hele stadionet. En slik utbygning vil øke kapasiteten til rundt 90 000 tilskuere. Tribunen der de mest innbitte hjemmesupporterne sitter, kalles Stretford End (offisielt kalt West Stand).
Fotballbanen ligger 800 meter fra en kjent cricketbane med samme navn, samt den tilhørende Manchester Metrolink-stasjonen.
Historie.
a>, som ser utover området ved East Stand
Før 1902 var Manchester United kjent som Newton Heath, og spilte da sine kamper på North Road Stadion og Bank Street Stadion i Clayton (Manchester). Begge stedene var preget av dårlige forhold, med grus og myr. Bank Street var også preget av røykskyer fra nabofabrikkene. Etter at klubben ble reddet fra konkurs og byttet navn til Manchester United, bestemte den nye styreformannen John Henry Davies i 1909 at Bank Street ikke var god nok for den nylige vinner av ligaen og FA-cupen. Derfor ga han klubben midler til å bygge et nytt stadion. 60 000 pund skulle dekke både tomt og et stadion med kapasitet til 100 000 tilskuere. Det viste seg imidlertid at det ville koste 30 000 pund ekstra å nå denne kapasiteten, og derfor nøyde man seg med å gjøre plass til «bare» 80 000. Kostnadene for stadionet, i en tid da de største overgangssummene lå på rundt 1 000 pund, gjorde sitt til å forsterke stempelet de hadde som en pengesterk klubb («Moneybags United»). Dette stempelet hadde de hatt siden Davies overtok som styreformann.
Arkitekten var den skotske Archibald Leitch, som hadde tegnet flere andre store stadioner. Det ble designet med sitteplasser under tak på sørsiden, mens de tre andre sidene hadde ståplasser uten tak. Konstruksjonen ble utført av Messrs Brameld and Smith of Manchester og var ferdig på slutten av 1909. Den første kampen ble spilt 19. februar 1910, da Manchester United spilte mot Liverpool FC, i en kamp bortelaget vant 4-3. En journalist beskrev Old Trafford som «det mest romslige og bemerkelsesverdige stadion han noensinne hadde sett. Som fotballstadion er det enestående i verden, og er en stolthet for byen Manchester, og et verdig hjem for klubben som kan gjøre underverk på banen når de er innstilt på det».
Før Wembley Stadium ble bygget i 1923 ble FA-cupfinalen spilt en rekke steder rundt om i England, inkludert på Old Trafford. Den første av disse var omkampen i 1911 mellom Bradford City og Newcastle United (1-0 etter mål av Jimmy Speirs), i en kamp som ble sett av 58 000 tilskuere. I 1915 møttes Sheffield United og Chelsea, der førstnevnte vant 3–0 foran nesten 50 000 tilskuere, som for det meste var militært personell, noe som gjorde at det ble kalt «Khaki-cupfinalen». 27. desember 1920 spilte United en ligakamp mot Aston Villa (3-1) foran 70 504 tilskuere, noe som var klubbrekord til etter andre verdenskrig. Tilskuerrekorden ble satt 25. mars 1939, da 76 962 mennesker overvar FA-cup semifinalen mellom Wolves og Grimsby Town.
Bombet under andre verdenskrig.
Stretford End med bare ståplasser, sett fra VIP-boks (1992).
Old Trafford, sett fra Bridgewater Canal, her ser vi mot North Stand
I 1936 ble Old Trafford oppgradert for 35 000 pund, med et 80 meter langt tak over United Road Stand (nå North Stand)(Sir Alex Ferguson stand). I 1938 ble det bygget tak i hjørnene på South Stand. Den 11. mars 1941 slapp tyskerne bomber som ødela mye av stadionet, særlig Main Stand (nå South Stand). Etter press fra Uniteds styreformann James W. Gibson tildelte Krigsskadekommisjonen klubben 4 800 pund for å fjerne restene og 17 478 pund for å gjenreise tribunene. I løpet av denne byggetiden spilte klubben sine «hjemmekamper» på Maine Road. Dette kostet klubben 5 000 pund i året i tillegg til en prosentsats av tilskuerinntektene. Klubben hadde nå 15 000 pund i gjeld, og det hjalp ikke med Manchester Citys høye leiepris. Lederen for Arbeiderpartiet (Labour) i Stoke, Ellis Smith, la inn en begjæring til myndighetene om å øke Uniteds kompensasjon, men det ble avslått. Da Old Trafford ble gjenåpnet i 1949, nå uten tak, hadde ikke stadionet vært i bruk på nesten 10 år. Den første kampen tilbake på Old Trafford ble spilt 24. august 1949 mot Bolton Wanderers, foran 41 748 tilskuere.
Det ble bygget tak over Main Stand i 1951, og like etter fulgte de tre gjenstående tribunene, med Stretford End som den siste i 1959. Klubben investerte også 40 000 pund på et skikkelig flomlysanlegg, slik at klubben kunne bruke stadionet til europacupkamper, som alltid ble spilt på kveldstid i midtukene. Dette gjorde man for å slippe å leie Main Road til slike kamper. For at det ikke skulle bli store skyggefelter på banen måtte man kutte av to deler av Main Stand. Den første kampen som ble spilt under flomlys på Old Trafford var 1. divisjonskampen mellom Manchester United og Bolton 25. mars 1957. Selv om tilskuerne kunne se fotball på kveldstid var det fortsatt et problem med utsikten. Støttepilarene for taket var i veien. Fotball-VM 1966 nærmet seg, og dermed ble taket redesignet slik at det ble holdt oppe av uthengende pilarer, slik som dagens moderne stadioner. Dette arbeidet ble fullført i 1965. Samtidig ble United Road Stand utvidet til å ta 20 000 (10 000 sitteplasser og like mange ståplasser), til en sum av 350 000 pund. Arkitektene for den nye tribunen var Mather og Nutter (nå Atherden Fuller), og nå ble tribunen organisert slik at ståplassene var foran sitteplassene, og for første gang på et britisk fotballstadion med VIP-bokser bakerst. Eierne av klubben laget en langsiktig plan der også de to siste tribunene skulle bygges på denne måten (og med hengende tak), en slags «bolleform», noe som ville øke stemningen og lydnivået og dermed også prestasjonsnivået til spillerne. I 1970 ble det spilt FA-cupfinale (omkamp) mellom Chelsea og Leeds United (2-1), foran 62 078 tilskuere. På 1970-tallet var hooliganisme et stadig økende problem i Storbritannia, og da United rykket ned til 2. divisjon i 1974, invaderte publikum banen. Tilskuerne var rasende og løp utpå banen for å demonstrere sin misnøye. Dette er strengt forbudt og er en stor sikkerhetsrisiko for både spillere og tilskuere. I tillegg hadde klubben en stygg episode i 1971 der en kniv ble kastet. Disse episodene bidro til at det ble satt opp gjerde rundt hele banen, noe som skulle hindre fans fra å gå ut på matten.
I 1973 fikk man sammenhengede tak rundt hele stadionet, samtidig som man fikk 5 500 nye sitteplasser på Scoreboard End. Den manuelle resultattavlen ble byttet ut med en digital i nordøst-hjørnet. I 1975 startet en 3 millioner punds ekspansjon, med blant annet utbygging av VIP-bokser på Main Stand. Man kunne nå sitte i restauranten og se utover banen, men takstøttene var fortsatt i veien. Derfor ble taket over Main Stand byttet til overhengende fester, i likhet med United Road Stand og Scoreboard End. Kvadranten (hjørnet) i sørøst ble fjernet og erstattet i 1985 med en sitteseksjon, som gjorde at antall sitteplasser på stadionet var totalt 25 686, mens hele kapasiteten inkludert ståplasser var 56 385. Hengende tak på tre av stadionets sider gjorde at man måtte skifte de gamle flomlystårnene, og dermed festet man istedet en rad av flomlysstolper rundt ytterkanten av taket i 1987.
Ombygging til bare sitteplasser.
Old Trafford i 1992, sett fra en vip-boks.
Hjemmelagets garderobe på Old Trafford i 1992.
East Stand ble åpnet på begynnelsen av 2000–01 sesongen.
Med alle ombygningene og forbedringene siden andre verdenskrig hadde kapasiteten stadig minket. Innen 1980-tallet var kapasiteten minket fra 80 000 til rundt 60 000. Utviklingen fortsatte på 1990-tallet da Taylor-rapporten anbefalte myndighetene å pålegge at alle stadioner ble ombygget til å bare ha sitteplasser. Det betydde at man måtte forkaste planen om en utbygging til 3,5 millioner pund om å bygge Stretford End om til en lik tribune som de tre andre. Omorganiseringen som fjernet ståplassene fremst på alle tribunene, samt nybygging av Stretford End, kostet rundt 10 millioner pund, og kapasiteten på Old Trafford minket til 44 000. Dette var den laveste kapasiteten stadionet hadde hatt, og pågangen for å få billetter til kampene var enorm, spesielt siden dette var innledningen til klubbens mest suksessrike periode noensinne. Klubbens kostnader i forbindelse med Taylor-rapporten ble enorme, og i tillegg mottok klubben bare 1,4 millioner av oppnåelige 2 millioner pund i tilskudd fra The Football Trust. I 1995 startet man utbyggingen av en helt ny North Stand som skulle være klar til EM i 1996, da det skulle spilles tre gruppekamper, én kvartfinale og én semifinale på banen. Klubben måtte kjøpe et åtte hektar (20 acre) stort område av Trafford Park Trading Estate, på den andre siden av United Road, for 9,2 millioner pund i mars 1995. Konstruksjonen startet på slutten av 1994-95 sesongen og ble fullført i mai 1996. Designer var Atherden Fuller, med Hillstone Laurie som prosjekt- og konstruksjonsleder og Campbell Reith Hill som konstruksjonsingenører. Den nye 3-nivå-tribunen kostet totalt 18,65 millioner pund å bygge og hadde en kapasitet på 25 500, noe som gjorde at den totale kapasiteten ble rundt 55 000. Det hengende taket ble det største i sitt slag i Europa med 58,5 meter fra bakveggen til den fremre kant. Stor suksess og økende tilhengerskare de neste årene sikret videre utbygging, først ytterligere ett nivå på East Stand, som åpnet i januar 2000 og gjorde at totalkapasiteten ble ca. 61 000. Deretter åpnet man et nivå på West stand også, og dermed fikk men over 7 000 nye sitteplasser (tilsammen 68 217). Old Trafford arrangerte sin første finale i UEFA Champions League i 2003, mellom AC Milan og Juventus.
I 2001 rev man ned gamle Wembley Stadion i London, og Englands herrelandslag i fotball ble tvunget til å spille sine kamper andre steder. De første årene spilte landslaget kampene sine på forskjellige arenaer fra Villa Park i Birmingham til St James' Park i Newcastle. Fra 2003 til 2007 var Old Trafford vert for tolv av Englands kamper, mer enn noe annet stadion. Den siste landskampen var 0–1 tapet for 7. februar 2007. Kampen ble spilt foran 58 207 tilskuere.
Seneste oppgraderinger.
Old Traffords siste ekspansjon var mellom juli 2005 og mai 2006 og økte kapasiteten med rundt 8 000 sitteplasser, med et nytt nivå i hjørnene nordvest og nordøst, også kalt for kvadrantene. Deler av kvadrantene ble brukt første gang 26. mai 2006, da 69 070 tilskuere ble den nye rekorden for Premier League. Rekorden ble stadig forhøyet, inntil den foreløpige toppnoteringen 31. mars 2007 da United spilte mot Blackburn Rovers (4-1) foran 76 098 tilskuere.
Struktur og fasiliteter.
Toglinjen som gjør utbygging av South Stand vanskelig, bildet er tatt i april 2008
Skisse over Old Trafford. Skygget område indikerer område for bortefans.
Minnesmerket over de som døde i flyulykken i München 6. februar 1958.
Klokken som er stoppet på tidspunktet for flyulykken i München.
Banen er omkranset av fire tribuner med bare sitteplasser, som offisielt blir kalt North, East, South og West Stands. Hver tribune har minimum to nivåer (eller etasjer), med unntak av South Stand, som bare har én på grunn av byggerestriksjoner. Det nederste nivået på hver tribune er delt opp i nedre (lower) og øvre (upper) del. De nedre delene ble omgjort fra ståplasser tidlig på 1990-tallet.
Tidligere ble North Stand kalt for United Road Stand, og tribunen er nå bygget over veien med med tilsvarende navn. Den sto ferdig oppført i 1996, akkurat i tide til fotball-EM. Denne tribunen har tre nivåer (etasjer), og har en kapasitet på 26 000 tilskuere. Dette er den største av de fire tribunene. I tillegg har North Stand en rekke VIP-bokser, Red Café (en restaurant/bar med United som tema), samt Manchester Uniteds offisielle museum og troférom. Museet åpnet i 1986 og var det første av sitt slag i verden. Museet lå tidligere i hjørnet av South-East Stand, før det ble flyttet til North Stand i 1998. Det ble åpnet 11. april av Pelé, og i følge Uniteds offisielle websider har det over 200 000 besøkende hvert år.
På motsatt side finner man South Stand; tidligere var dette hovedtribunen. Selv om den bare har ett nivå, har den likevel de fleste av VIP-boksene. Media har fått tildelt plasser midt på banen på Upper South Stand (øvre del), noe som gir dem et godt overblikk over banen. TV-kameraene er også plassert på denne tribunen, derfor vises denne tribunen minst på TV-sendingene. Det finnes TV-studioer på begge ender av South Stand, med klubbens egen TV-kanal (Manchester United TV eller MUTV) på østsiden, mens andre stasjoner som BBC og BSkyB på vestsiden.
Managerne, trenerne og innbytterene til lagene som spiller på Old Trafford sitter i hver sin bås noen meter over bakkenivå, ved midtbanen på South Stand. De sitter på hver sin side av den gamle spillertunnellen som leder til de tidligere brukte garderobene (før 1993). Den gamle spillertunnellen er den eneste gjenlevende delen etter stadionet som ble bygget i 1910, og overlevde bombingen under andre verdenskrig. 6. februar 2008 ble den omdøpt til «München-tunnelen», som en markering for 50-årsdagen for flyulykken i München, der 23 mennesker omkom, blant annet åtte spillere. Nåværende spillertunnel er plassert i hjørnet mellom South- og West Stand. Den fungerer også som innkjørsel for en evt. ambulansebil og medisinsk personell. I de tilfeller der det er nødvendig å få inn store kjøretøy, vil sitteplassene over spillertunnellen kunne heves til 7,6 meter over bakken. Tunnelen leder til spillergarderober via TV-intervjuområdet og «players lounge» (spillernes eget minglerom, ofte brukt etter kampen av spillerne og deres gjester).
Den mest kjente tribunen på Old Trafford er West Stand, også kjent som Stretford End. Dette er tradisjonelt sett det stedet der de mest ihuga supporterne er plassert, og de lager også mest lyd. Den ble opprinnelig bygd for 20 000 tilskuere og var den siste av tribunene som ble ombygd. I 1992-93-sesongen spilte man kamper uten noen tilskuere på denne siden av stadionet, mens man bygde den opp. Arbeidet ble utført av Alfred McAlpine. Da klubben bygde et ekstra nivå (eller etasje) på tribunen i 2000, flyttet mange supportere fra K-feltet dit. De hengte samtidig opp bannere langs kantene på etasjene. Stretford End er så integrert i Manchester Uniteds kultur at Denis Law ble gitt tilnavnet «King of the Stretford End», og nå er det en statue av ham på tribunens øverste nivå.
Manchester Uniteds suvenirbutikk har hatt seks forskjellige plasseringer siden den åpnet. Opprinnelig var butikkken en liten bygning nær toglinjen som går forbi stadionet. Den ble flyttet til enden av South Stand, deretter vis-à-vis der bortesupporterne går inn, dernest ble den flyttet til bygningen som senere skulle bli klubbens kommersialiseringskontor. Den stadig økende populariteten tidlig på 1990-tallet førte til enda en flytting, denne gangen til West Stand, like ved siden av hovedinngangen til stadionet. Butikken ble kraftig utvidet og omdøpt til Megastore, og åpnet av Sir Alex Ferguson 3. desember 1994. Da West Stand skulle få et nivå til, måtte butikken rives, og ble derfor flyttet midlertidig til motsatt side av stadionet, til East Stand. Da byggingen av tribunen var ferdig, flyttet man butikken tilbake, denne gangen til lokaler som var 1600 m² store i 2000. Det er Uniteds draktsponsor som leier lokalene og driver butikken.
East Stand var den andre tribunen som fikk overhengende tak, etter North Stand. Den blir på folkemunne kalt Scoreboard End, fordi den var tilholdssted for resultattavlen. Tribunen har en kapasitet på 12 000, og er vert for både bortesupporterne og rullestolbrukerne (170 plasser, med gratis sete til medfølger). Selv om alle seksjonene hadde en bokstav, blir det oftest referert til K-stand, som er kjent for sitt syngende publikum som lager et svært høyt lydnivå. Dette er det største sammenhengende område med syngende supportere, selv om mange av dem har blitt omplassert til 2. nivå på West Stand de siste årene. East Stand har glassfasade, og skjuler klubbens administrative senter. Kontorene tilhører blant annet staben i det offisielle magasinet Inside United, klubbens websidepersonell og andre administrative stillinger. Foran tribunen ble det avduket en statue til minne om Busby Babes i februar 2008; da var det akkurat 50 år siden flyulykken i München. Over Megastore er det plassert en statue av Sir Matt Busby, klubbens manager under storhetstiden fra 1945-71. Det er også en plakett på sørsiden av East Stand, til minne om ofrene i München-ulykken, mens München-klokken er i svingen mellom East og South Stand. 28. mai 2008 ble det avduket en statue til minne om klubbens første seier i Europacupen i 1968 (40 år siden), med klubbens «hellige treenighet» med George Best, Denis Law og Bobby Charlton. Den ble døpt «The United Trinity», og står utenfor East Stand i Sir Matt Busby Way, vis-a-vis statuen av Sir Matt Busby.
Referanser.
"The United Trinity", statuen av Uniteds treenighet med Best, Law and Charlton.
a> (3-0). På bildet har stadionet kapasitet på ca. 68 000 (før kvadrantene ble bygget)


Huset Hannover.
Huset Hannover er et tysk fyrstehus som nedstammer fra Heinrich der Löwe av slekten Welf, opprinnelig en frankisk adelsslekt. Welferne var i middelalderen hertuger av Bayern og Sachsen, og Otto IV var fra 1209 til 1218 tysk-romersk keiser. De regjerte fra 1235 Braunschweig-Lüneburg (Hannover) som hertuger, kurfyrster og senere konger, og dessuten Storbritannia og Irland fra Georg I, som besteg den britiske tronen i 1714, til dronning Victoria, som døde i 1901. Den britiske tronen gikk da til Victorias tyske manns slekt, den albertinske linje av Wettin-dynastiet (Sachsen-Coburg-Gotha), som idag regjerer landet.
Fyrstehusets nåværende overhode er prins Ernst August av Hannover, som er gift med Caroline av Monaco.


Raga Rockers.
Raga Rockers er et norsk rockeband som ble grunnlagt i 1982 av vokalist Michael Krohn, tidligere trommeslager i bandet Kjøtt. Bandets streite rock og karakteristiske tekster har gitt dem en plass blant de fire store i norsk rock.
Et høydepunkt i bandets karriere var opptredenen på Roskildefestivalen i 1999. Bandets Norgesturné i 2005 gikk for fulle hus.
Tidligere medlemmer.
Bruno Hovden spilte på albumene "The Return of the Raga Rockers" og "Maskiner i Nirvana". Han omkom i en bilulykke i 1985. Nils Aune hadde tidligere spilt i Blitz-band som Svart Framtid og Kafka Prosess og kom inn og medvirket på Raga Rockers-albumene "Forbudte følelser" og "Blaff". Han var ute av Raga Rockers i ni år før han kom tilbake i 1998.
Ståle Hoff spilte slidegitar på "Maskiner i Nirvana". Tore Berg spilte gitar og tildels keyboard på alle platene fra "Maskiner i Nirvana" til "Raga Rockers", men var ikke med på "Übermensch" i 2007.


Svein Kvia.
Svein «Kvien» Kvia (født 27. september 1947 i Stavanger, død 2. februar 2005) var en av Vikings mest suksessfulle fotballspillere med sine 551 A-kamper (klubbrekord), 38 (3 mål), 16 U-landskamper og 5 juniorlandskamper.
Kvia ble juniorcupmester i 1965, og fikk med seg de fire sammenhengende seriemesterskapene i perioden 1972 til 1975. I tillegg fikk han bronsemedalje i 1968, 1971 og i 1978, og var med på å vinne «The Double» i 1979.
Etter karrieren som fotballspiller, fortsatte han i klubben som både formann og trener for A-laget. Han fikk klubbens fortjenestemedalje i 1974, og ble utnevnt til æresmedlem i 1989.
Kvia hadde fått diagnosen kreft i hjernen, og til tross for at han ble operert, døde han bare 57 år gammel.


Malayabjørn.
Malayabjørn ("Helarctos malayanus") er det minste medlemmet i bjørnefamilien og den eneste representanten i slekten "Helarctos".
Habitat og geografisk spredning.
Malayabjørnen finnes først og fremst i tett lavlandsskog i tropiske strøk, der det er vanlig å finne den i trærne. Geografisk kan man finne malayabjørn fra det østlige Himalaya og Sze-Chwan i Kina, og sørover gjennom Myanmar og deler av Indokina og Malaysia, herunder også på flere av de malayiske øyene, som Borneo og Sumatra. Noen forskere hevder at utbredelsen faktisk kan være større enn tidligere antatt.
Beskrivelse.
Malayabjørnen er den minste av bjørneartene. Den veier 25-65 kg (46 kg i snitt) og har normalt en skulderhøyde på ca. 70 cm. Binna veier normalt kun 30-35 kg. Kroppslengden ligger på ca. 100-170 cm målt fra snutespissen til haleroten. Halen er gjerne kun er ca. 3-7 cm lang. Som hos alle bjørner er hannen størst, men kun med ca. 10-20%.
Den har kort og grov sort, men glatt pels, en grå til blek-orange snute og en kremgul u-formet flekk på brystet som har gitt den tilnavnet "solbjørn". Bjørnen har store framben med kraftige sigdformede klør, og de relativt største tennene av bjørneartene. Snuten er lang og bevegelig og tunga er også svært lang. Disse tilpassingene gjør malayabjørnen til en spesialist på å ete insekt. Med de kraftige klørne åpner den råtne stokker og termittuer, den lange bevegelige snuten og tunga er gode redskaper til å få tak i insektene innenfor. Fotsålene er ikke pelsbekledte, noe som gjør denne bjørnen til en utmerket klatrer.
Underarter.
Det er ingen anerkjente underarter av malayabjørn, men til forskningsbruk skiller man gjerne mellom bjørner som lever på fastlandet og på øyene Borneo og Sumatra. Fastlandsbjørner og øybjørner har imidlertid distinkte forskjeller i kraniet, noe som kan indikere to ulike underarter. Dette nevnes også av IUCN.. I Catalogue of Life nevnes det to underarter.
Atferd og matvaner.
Malayabjørne er normalt nattaktiv, og dagene tilbringer den gjerne sovende oppe i et tre, normalt i 3-7 meters høyde over bakken. Den er en god klatrer, og mye av matsankingen foregår også i trærne. Denne bjørnen har ingen vintersøvn, men er aktive hele året, noe som trolig skyldes at tilgangen på mat er relativt stabil i tropiske strøk. Dette gjør også denne bjørnen til til den mest stasjonære av alle bjørner, som ellers er kjent for å vandre langt for å tilfredsstille sitt matbehov.
Malayabjørnen er en opportunistisk alteter som gjerne spiser bier, insekter, termitter, frukt, palmeskudd, honning osv. Om anledningen byr seg tar den gjerne også smågnagere, fugl og firfisler. I Indonesia kalles bjørnene "honningbjørner". Nær menneskelige bosetninger er det kjent at malayabjørnen også spiser matrester, bufe og avlinger (f.eks. bananer).
Malayabjørnen regnes som smart og intelligent. Ved et tilfelle i fangenskap fikk en malayabjørn servert ris, som den tok i mot og spredte utover bakken der det gikk noen kyllinger å spiste. Risen tiltrakk fuglenes oppmerksomhet, og når de kom for å spise fanget bjørnen kyllingen og spiste den.
Reproduksjon og levetid.
Man vet lite om denne bjørnens reproduktive vaner i vill tilstand. Drektighetstiden er imidlertid ca. 95 dager, men det finnes bevis for at også malayabjørnen kan ha såkalt "embryonisk diapause". I fangenskap er det registrert at binna først føder 174-240 dager etter parringen. I "Berlin Zoo" fødte ei binne i 1961 sågar ved to ulike anledninger, først i april og så igjen i august. Kullstørrelsen består vanligvis av én til to valper, av og til også tre valper. Ved fødselen er valpene blinde og hårløse, og veier normalt omkring 300 gram. De blir hos mora til de er kjønnsmodne og fullvoksne, omkring 3 år gamle.
Mat vet nærmest ingen ting om levetiden for malayabjørner i vill tilstand, men i fangenskap kan de bli nærmere 25 år gamle. Den eldste bjørnen man kjenner til døde da den var 24 år og 9 måneder gammel.
Bevaringsstatus.
Malayabjørnen er en av de mest sjeldne bjørnene, men man vet svært lite om hvor store populasjoner som finnes. Ny forskning kan indikere at denne bjørnens utbredelse kanskje er større enn tidligere antatt, men man er også rimelig sikre på at stammen er i tilbakegang. Dette skyldes jakt og reduksjon av habitat som følge av avskogning. Krypskyting er vanlig, også innenfor de beskyttede områdene. Man vet imidlertid så lite om denne bjørnens liv i vill tilstand, at det er en risiko for at de tiltak som gjøres er utilstrekkelige.


Erik Vea.
Erik Vea (født 11. juni 1951) er en norsk skøyteløper, som gikk for flere forskjellige klubber, men det var som løper for Arbeidernes skøyteklubb han hadde sin største suksess. De andre klubbene han representerte var IK Grand (Bodø) (–1964), Strømmen IF (1964/65–1968/69), Arbeidernes skøyteklubb (1969/70–1979/80), IL Straume (1980/81–1981/82) og Frogner IL (1982/83–)., Aktiv SK (2004).
Han bodde opprinnelig i Bodø, men flyttet senere til Lillestrøm.
Erik Vea ble klassevinner under det uoffisielle VM for veteraner i Inzell 29. februar 2004.
Han er hovedpersonen i Di Derres sang «Erik Vea», fra albumet "Gym". Handlingen er tatt fra NM på skøyter i 1973 som i virkeligheten foregikk på Notodden. Vea endte på tredjeplass i dette mesterskapet, etter Sten Stensen og Per Willy Guttormsen.
Samme år deltok Erik Vea på Norges lag i både EM og VM, og endte på henholdsvis 13. og 10. plass sammenlagt.
Erik Vea jobber i dag som kultursjef i Sørum kommune i Akershus.


Vær Varsom-plakaten.
Vær Varsom-plakaten er et sett selvpålagte etiske normer for trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner i Norge. Plakaten ble første gang vedtatt i 1936 og er siden revidert i 1956, 1966, 1975, 1987, 1989, 1990, 1994, 2001, og 2005 av medienorges fellesorgan Norsk Presseforbund.
Siste revisjon skjedde med virkning fra 1. januar 2006, da en blant annet myket opp de tidligere strenge reglene vedrørende omtale av selvmord, skjerpet inn kravene til tilsvar og presidering av identifiseringskrav og behov.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandler klager knyttet til brudd på plakaten, samt i øvrige presseetiske spørsmål.
Vær Varsom-plakaten.
Den enkelte redaktør og medarbeider har ansvar for å kjenne pressens etiske normer og plikter å legge disse til grunn for sin virksomhet. Presseetikken gjelder hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til presentasjon av det journalistiske materialet.
Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!


Studentsamfunnet i Ås.
Studentsamfunnet i Ås, stiftet i 1864, drives på dugnad av frivillige studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, og har ca 1 300 medlemmer (2010).
Historie.
Elevforeningen, eller Studentsamfunnet som det nå heter, skriver sin historie tilbake til 1864. Dette har siden vært studentenes eget forum for sosial og faglig omgang utenfor Høgskolens regi.
"Landbrukshøiskolens faglige utdannelse er ikke i og for seg nok til at skape dyktige ledere. Det paahviler de studenternes egen institution at ta sig av alle de sider ved studenternes utvikling som ikke kan behandles fra lærebok og karakter. (...) Skal foreningen kunne fylle denne oppgave tilfredsstillende, maa den by de studerende tidsmæssige og vakre lokaler, hvor alle kan føle sig hjemme, og hvor tidligere medlemmer kan møte frem som gjester og følge foreningen i dens utvikling frem mot lysere arbeidsvilkaar."
Store innsamlingsaksjoner og bevilgninger fra blant andre Landbruksdepartementet og Pengelotteriet resulterte i arkitektkonkurranse i 1930. 27 år gamle, nyutdanna Thorleif Jensen stakk av med seieren med et prosjekt i funksjonalistisk stil under mottoet 'XYZ'.
29. september 1934 sto Studentsamfunnet i Ås klart til innflytting. Studentene hadde da lagt ned utallige dugnadstimer til utgraving av tomta. Åsstudenten sto dermed frem som stolt representant for fremtiden gjennom det moderne preget bygget utstrålte. Å kalle det kultursnobberi er ikke rett, men et klart signal til omverdenen om at Studentsamfunnet i Ås er en kulturbastion – moderne og opplyst.
Aud Max (Auditorium Maximum).
Det første initiativ til påbygging av Studentsamfunnet ble tatt av NLH-studenter i 1958. Høgskolen ønsket å bygge en ny aula, og på NLHs 100-års jubileum ble det samlet inn penger til dette formålet, som var planlagt oppført mellom Økonomibygningen og Parkgården. Slik ble Aud. Max. et kompromiss og et samarbeidsprosjekt mellom NLH og Studentsamfunnet.
I 1966 ble nok en arkitektkonkurranse utlyst, som omfattet Aud Max, om- og påbygging av Samfunnsbygningen og nytt idrettbygg ved Lillebrand. Vinneren av konkurransen var Leif Olav Moen, sønn av hagekunstprofessoren Olav Moen, som var mannen bak selve Samfunnsbygningen. Byggingen av Aud. Max. startet 8. april 1969, og bygget ble høytidelig åpnet 19. august 1970.
Juryens bedømmelser var blant annet god terrengtilpasning og at prosjektet tok hensyn til det gamle Samfunnsbygget. Dette er kvaliteter som faller i god jord hos naturelskende NLH-folk. En av kommentarene lød som følger: "Det er vist stor pietet for de verdier som eksisterer i terrengets og bygningens karakter. Aulaen orienterer seg mot Høgskolen og har fått sin hovedinngang fra en festplass som ligger vakkert til ved Skogsdammen. Arkitekten selv uttalte at fleksibilitet var viktig, løsningen tok sikte på å begrense bærende veggkonstruksjoner til et minimum for å imøtekomme behovet for senere ombygging.
Cafe Klubben.
Samfunnsbygningen hadde en egen klubbhall som studentene kunne benytte til ulike sosiale formål. Det het at dette var et 'rom til spill (sjakk og kortspill) hvor man kan spille uten å forstyrre eller bli forstyrret av andre, og nok rom til avislesing, prat og kaffedrikking. Det bør i denne avdeling være en varmedisk med salg av kaffe, smørbrød etc.'
Våren 1998 vedtok Studentsamfunnets Generalforsamling at Café Klubben skulle bli en realitet. Målet var å bli ferdig til UKA98. Caféen skulle være i den gamle klubbhallen, en lang tarm som i de seneste årene hadde ligget i dvale. Den nye caféen skulle få de samme funskjonene som den gamle klubbhallen, med kaffedrikking, avislesing og sosialt samvær. Det skulle være et sted for uformelle møter til enhver tid, og med en hyggelig atmosfære.
Funkis-stilen i resten av bygningen er videreført i de nye café-lokalene. En tidsriktig arktiekttegnet café med høye bord og barstoler i behagelige farger har på ny gitt liv til rommet. I dag er Klubben fylt med studenter og en deilig fersk kaffeduft. Man kan nyte både kaffe og kaker, vin og øl, lese aviser, spille spill eller rett og slett bare slappe av i hyggelige omgivelser.
Halvors Hybel.
Studentmassen på NLH økte stadig, og Samfunnsbygningen ble igjen for liten. Bodegaen trengte utvidelse, og det var naturlig å legge et nytt rom inntil eksisterende bygg. Det ble vektlagt at tilbygget skulle være et flerbruksrom med gode konsertmuligheter og akustikk. Prosjektet ble vedtatt på Samfunnets Generalforsamling våren 1994, og de økonomiske betingelsene var ikke avskrekkende. Det var vanskelig å få sponsormidler til utbyggingen, men SiÅs ga et rentefritt lån over en femårs-periode.
Det var ikke lett å finne et navn til det nye tilbygget. Den ivrige samfunnsmannen Halvor Holtestaul var byggekomiteens leder, og navnet Halvors Hybel ble enstemmig vedtatt. Det var derfor han som lørdag 10. september 1994 kunne åpne det nye tilskuddet til Studentsamfunnet. Rommet er idag flittig brukt, både til konserter, foredrag, discotek m.m., og er åpent hver onsdag og fredag kveld.
Kuriosa.
Studentsamfunnet i Ås' orden heter Hans Hovenhet Hestehoven og ble etablert i 1924.
UKA i Ås.
Hvert andre år arrangeres også UKA i Ås med over 25 000 besøkende i løpet av oktober måned. UKA skal være med på å drifte Studentsamfunnet, og plikter å levere et visst overskudd til driften. UKA fungerer på samme måte som Samfunnet, både med et frivillig styre, og at det å bli kjent og sosialisere seg er i fokus.
UKA i Ås sin opprinnelse kan føres helt tilbake til 1890-tallet, da Elevforeningen ved Den Høiere Landbrugsskole i Aas begynte med årlige revy- og teateroppsetninger. Den første forestillingen man har sikre opplysninger om, ble holdt i februar 1894. Revyen ble vist tre ganger og inntektene gikk til drift av Elevforeningen. Fra da av ble det arrangert revyer og teaterforestillinger hvert år, og disse revyene var forløperen til våre dagers UKE-revy. Den gangen var alle stykkene enkle teaterstykker skrevet av norske og danske forfattere.
I 1897 skiftet Den Høiere Landbrugsskole i Aas navn til Norges Landbrugshøiskole. Studenttallet økte, og revyen vokste til et større arrangement. I 1915 begynte studentene selv å bidra med tekster, og handlingen i stykkene flyttet seg til NLH og Ås-miljøet. Dette året ble det også opprettet en restaurant ved siden av revyen.
Året etter, i 1916, ble det uavhengig av revyen også arrangert et marked, der det ble loddet ut gevinster gitt av lokale forretninger og privatpersoner. Dette ble en stor suksess, og overskuddet ble langt høyere enn det revyen klarte å spille inn.
I 1920 skiftet Elevforeningen navn til Studentsamfunnet i Ås, og i 1924 ble revyen og markedet slått sammen. Revyen ble framført i Festsalen i Urbygningen, mens det i den gamle undervisningsbygningen ble holdt dans og marked. Dette arrangementet regnes som den første UKA i Ås, selv om navnet UKA i Ås først ble brukt i 1934.
I dag er UKA i Ås et stort arrangement som pågår i omtrent 4 uker på høsten hvert partallsår. UKA i Ås er et godt synlig arrangementet, og er fullt og helt organisert av 1 200 frivillige Åsstudenter. Programmet er fylt med konserter, foredrag og UKErevyen.


Ethelred av Wessex.
Ethelred (født ca. 837, død 23. april 871) var konge av Wessex fra ca. 865. Han var også bretwalda, angelsaksisk overherre, og regnes av den grunn med blant de tidligste kongene av hele England. Han var sønn av Ethelwulf av Wessex, og etterfulgte sin eldre bror Ethelbald.
Ethelred var ikke i stand til å ta sikre riket mot danske angrep, som var et stadig økende problem. 4. januar 871 kjempet han mot en dansk hær i slaget ved Reading. Ethelred tapte slaget, men påførte danskene store tap. 23. april samme år falt han i slaget ved Merton.
Han ble gravlagt i Wimborne i Dorset. Ethelred ble av en del regnet som en helgen rett etter sin død, men dette ble aldri akseptert av Den katolske kirke.
Han ble etterfulgt av sin bror Alfred den store.


Kardinalitet.
I matematikk er kardinalitet av en mengde den egenskapen som beskriver størrelsen av mengden ved å bruke et kardinaltall. Noen ganger bruker vi begrepet på en numerisk måte. For endelige mengder er da kardinaliteten antallet elementer i mengden.
Sammenlikning av mengder.
Når vi sammenlikner to mengder, sier vi at en mengde A og en mengde B har samme kardinalitet hvis og bare hvis det eksisterer en bijeksjon, dvs. en injektiv (en-til-en-) og en surjektiv (på-) funksjon mellom de to mengdene. For eksempel har mengden av partall den samme kardinaliteten som mengden av naturlige tall, ettersom funksjonen "f(n) = 2n" er en bijeksjon. Bijeksjoner kalles også en-til-en-korrespondanser.
Tellbare og ikke-tellbare mengder.
Enhver mengde som har den samme kardinaliten som mengden av naturlige tall, sies å være en tellbart uendelig mengde hvis kardinaliteten er mindre enn den for de naturlige tall når den er en endelig mengde, ellers er mengden ikke-tellbar.
Kardinaliteten for de naturlige tall er alef-null (formula_1), mens kardinaliteten for de reelle tall er formula_2.
Kardinaliteten for de naturlige tall er mindre enn kardinaliteten for de reelle tall (jf. Cantors diagonalargument). Kontinuumhypotesen uttrykker at det ikke finnes noe kardinaltall mellom kardinaliteten for de reelle tall og kardinaliteten for de naturlige tall. (Denne hypotesen er uavhengig av Zermelo-Fränkels aksiomsystem, og kan derfor ikke bevises eller motbevises i dette systemet.)
Eksempler og øvrige egenskaper.
En slik egenskap tillater sammenlikning av hvor mange elementer som er inneholdt i to eller flere mengder uten behov for en mellommengde (dvs. de naturlige tall).
Anta at det "finnes" en slik mengde og kall denne X. La Y være potensmengden av X, card Y = 2^(card X). Herav følger selvmotsigelsen card Y > card X.


Amerikansk svartbjørn.
Amerikansk svartbjørn ("Ursus americanus") er den mest tallrike bjørnearten, med nær en million individer spredt over hele det nordamerikanske kontinentet. Den er en av fire representanter i slekten "Ursus". Det finnes også en asiatisk svartbjørn.
Beskrivelse.
Svartbjørnen, som først ble beskrevet av Gulo Pallas i 1780, er den minste av de nordamerikanske bjørneartene. Den varierer allikevel mye i størrelse og kan kalles en middels stor til stor bjørn. Hannbjørner veier normalt omkring 81,8-90,9 kg om våren i Alaska. Utover sommeren og høsten legger de på seg, slik at en hanne gjerne veier omkring 20% mer på høstparten. Kroppslengden, målt fra snutespissen til haleroten, er normalt 140-200 cm hos hanner og 120-160 cm hos binner. I ekstreme tilfeller kan hanner variere i vekt fra 47-409 kg, mens binna varierer fra 39-236 kg. Halen er ca. 8-14 cm lang..
Svartbjørnen er ikke alltid sort, men de fleste bjørnene er mørke. Noen individer kan ha et tydelig brunskjær, mens andre er så brune at de kan være vanskelig å skille fra en brunbjørn på fargen. Det finnes også rødbrune og lysebrune varianter, herunder såklalt kanelbjørn og blond bjørn. I området mellom British Columbia i Canada og Minnesota i USA finnes det også bjørner som er nærmest helt hvite.
Fossile funn indikerer at svartbjørnen har eksistert i Amerika i mer en 3 millioner år, i motsetning til brunbjørnen som trolig innvandret fra Russland via Beringstredet for kun 40 000 år siden.
Studier med såkalt mtDNA indikerer at underarter av svartbjørn som finnes langs Stillehavskysten (7 underarter er beskrevet, men forholdet mellom disse vet man ikke nok om per i dag) ble isolert fra innlandsbjørnene for omkring 350 000 år siden. Kermodebjørnen ("U. a. kermodei") er en slik underart. Den oppsto trolig etter siste istid. Omkring hver tiende kermodebjørn i Great Bear Rainforest (British Columbia, Canada) er hvite, men det skyldes ikke albinisme. På noen av øyene utenfor Stillehavskysten av Canada kan andelen hvite bjørner være over 25 prosent.
Habitat og geografisk spredning.
Man finner ofte svartbjørn i ulendt og ufremkommelig terreng med tett undervegetasjon, helt opp i høyder på mellom 900-3 000 moh. Krattskog og skogområder er mest typisk for denne bjørnen, som av og til også er å se i mer åpent terreng. Langs Stillehavskysten finner man den også i mer sumplignende strøk.
Amerikansk svartbjørn, som er den mest tallrike av alle bjørnearter, finnes helt opp mot tregrensen til arktiske strøk i Alaska og Canada, i store deler (40 stater + Alaska) av resten av USA og sørover mot de sentrale delene av Mexico. Mange steder finner man svartbjørn helt inn i forstedene til byene, der de ofte roter omkring i søppelkasser og konteinere som inneholder matavfall. Store avfallsplasser virker også som en magnet på svartbjørn.
Bestandstallet er usikkert, men estimeres å være mellom 600 000-1 000 000 dyr totalt. I 1994–1995 ble den kanadiske populasjonen estimert å være omkring 359 000-373 000 dyr, mens antallet i USA i 1994 ble estimert å være omkring 307 000-332 000 dyr, eksklusiv Sør-Dakota og Wyoming. Populasjonene i Nord-Amerika er stabile med en økende tendens, noe som kan tale for at antallet dyr er større enn tidligere antatt. Faktisk er antallet svartbjørner høyere idag enn da nybyggerne kom til Amerika, selv om arten kun bruker 60 prosent av det området den hadde den gang. Antallet dyr i Mexico er usikkert, men i de senere år har svartbjørnen gjennopptatt noen av sine gamle forlatte områder i USA. Det finnes også rapporter som tyder på at svartbjørnbestanden er i en viss ekspansjon, og mange delstater i USA har innført jakt på arten. I 1997 estimerte "North American Black Bear Report" at antallet svartbjørner i USA og Canada tilsammen utgjorde mellom 739 900 og 987 500 dyr.
Atferd.
Svartbjørnen er for det meste demringsaktiv, men sesong og matvaner kan tidvis endre på dette. Der avfall og rester etter mennesker er tilgjengelig, kan denne bjørnen bli både døgnaktiv og nattaktiv. Den har opportunistiske matvaner og spiser alt den måtte komme over.
Svartbjørnen er normalt solitær, unntatt når binna har valper, under parringstiden og under større etegilder der det finnes mat nok å dele på. Hannens territorium er gjerne stort nok til at det dekker flere binner, som etablerer mindre territorier.
Svartbjørner er ofte skye overfor mennesker, men de er gjerne nysgjerrige og utforskende av natur. På dagtid hviler den gjerne i skjul, som regel i ei naturlig grop der vegetasjon gir den god dekning. Det er kjent at svartbjørn har ekstraordinært gode navigeringsevner, men man vet svært lite om hvordan denne egenskapen fungerer. Svartbjørner kan virke dorsk og treg på grunn av sin eiendommelige subbete gangart (den er sålegjenger), men den kan akselerere til en topphastighet på omkring 55 km/t på et øyeblikk. De er også gode klatrere og svømmere. I likhet med brunbjørnen ligger de fleste svartbjørner i hi om vinteren, men på steder med mer temperert klima hender det at bjørnen dropper vintersøvnen, eller ligger kun kort tid i hiet.
Ovenfor mennesker vil en svartbjørn normalt ikke ha samme tendenser som en brunbjørn. De fleste angrep fra brunbjørn kommer først etter at den har gitt en rekke advarsler, selv om binner kan angripe momentant om man kommer mellom henne og eventuelle unger. Svartbjørnen, derimot, kan angripe uten nærmere varsel, fordi den gjerne ser på mennesker som et bytte. Som menneske er det dessuten lett å la seg forvirre av den avslappende og slepende holdningen hos svartbjørn, men angrep kan skje lynraskt. Svarbjørnbinner har derimot ikke den samme tendens til å angripe om en kommer mellom henne og ungene.
Hvor mange mennesker som er drept av bjørn i Nord-Amerika vet man ikke, men fra januar 2000-april 2006 mistet minst 17 mennesker livet. Tolv av disse skjedde etter angrep fra svartbjørn.
Underarter.
Det er beskrevet hele 16 underarter av svartbjørn, men det er uklart om alle kan anerkjennes internasjonalt. Her listes de i alfabetisk rekkefølge.
Reproduksjon.
Parringstiden varierer noe, men det er vanligvis høysessong mellom juni og midten av juli måned. Binna er i brunst under hele parringstiden, inntil hun har parret seg. Også svartbjørn har embryonisk diapause, noe som betyr at det befruktede egget ikke blir plassert i livmoren før binna er trygg på at hun har nok energi til å klare vintersøvnen og den påfølgende fødselen og dieperioden fram mot neste vår. Hun kan også velge ikke å bli gravid dersom fettreservene ikke er store nok.
Drektige binner føder gjerne ca. 220 dager etter parringen, men dette kan variere på grunn av diapausen. Selve drektighetstiden er ca. 10 uker. Hun føder kullet i januar-februar, mens hun sover. Antallet valper varierer fra 1-5, men 2-3 er mest normalt. Valpene veier kun 200-450 gram når de blir født, noe som utgjør de minste av alle valper i forhold til størrelsen på binna. De er nærmest nakne og blinde. Valpene blir i hiet med den sovende mora fram til våren, mens de dier henne. Når familien dukker opp på vårparten veier gjerne valpene omkring 2-5 kg. Valpene blir avvendt når de er ca. 6-8 måneder gamle, men de forblir sammen med mora til de blir omkring 17 måneder gamle. På denne tiden kommer binna i brunst igjen, og jager vekk avkommet fra territoriet. På denne tiden veier ungene normalt 7-49 kg, avhengig av hvordan mattilgangen har vært.
Binnene blir kjønnsmodne når de er 2-9 år gamle og har normalt et kull med valper hvert andre år. Hannene blir kjønnsmodne når de er 3-4 år, men de fortsetter å vokse til de er 10-12 år gamle. Da er de store nok til å kunne dominere andre hannbjørner, uten å måtte sloss. Hanner bidrar ikke direkte med oppfostringen av ungene, men de bidrar indirekte gjennom å regulere tilgjengeligheten for andre hanner i sitt territorium. Slik sett blir det mer mat å dele på for ungene.
I vill tilstand kan svartbjørner leve til de blir omkring 30 år gamle, men det er mer vanlig at de ikke blir eldre enn ca. 10 år. Årsaken til dette skyldes i all vesentlighet menneskelig aktivitet. Mer enn 90% av alle dødsfall etter at bjørnen har fylt 18 måneder skyldes at den har blitt enten skutt, fanget i en felle, påkjørt av et motorkjøretøy, eller drept som følge av annen menneskelig påvirkning.
Matvaner.
Kostholdet varierer gjennom sesongen, og består av gress, urter, bær (særlig blåbær), fisk, maur, insekter, biller, kadavere og resteavfall etter mennesker.
På vårparten består kostholdet som oftest av ulike gress og urter, mens det om sommeren gjerne består av myke nøtter og frukter. Utover høsten spiser den gjerne en blanding av myke og harde nøtter. Kun en liten andel av kostholdet er animalsk, og da helst i form av ulike insekter og biller. Svartbjørner er ikke aktive jegere og spiser kun andre dyr om anledningen byr seg. Virveldyr fortæres helst i form av kadavere. Det er også kjent at svartbjørn stjeler fisk som fiskere har hengt til tørking.
En typisk svartbjørdiett har høye verdier av karbohydrater, men lave protein- og fettverdier. Om de kan velge foretrekker svartbjørnen mat med mye protein og fett, noe som har resultert i deres tilbøyelighet til å oppsøke campingplasser og turister i sin søken etter mat. Bjørner som har et protein- og fettrikt kosthold blir større og mer fruktbare enn andre bjørner. Det har imidlertid blitt et problem at svartbjørner i visse områder har mistet sin naturlige respekt for mennesker.
Annet.
Svartbjørn har alltid vært jaktet på av mennesker, både som trofé og for å utnytte den som en ressurs i klær, tepper, sko og mat. I Nord-Amerika drepes det årlig omkring 30 000 svartbjørner, men det er relativt få skinn som kommer på markedet. Dette skyldes både offentlige reguleringer og et sviktende marked for svartbjørnskinn.
En av de største svartbjørner som noen gang er skutt veide 391,4 kg (864 pund). Hannen ble skutt i 2003 i Dingman Township, Pike County, Pennsylvania, av Doug Kristiansen fra Milford. Skallen målte 57,79 cm i omkrets. Det kan være rekord, selv om det i Craven County, North Carolina, skal ha blitt skutt en bjørn som veide 398,6 kg (880 pund) i 1998. Nå er det imidlertid ikke vekten som er viktigst når man skyter bjørn, men omkretsen på skallen. I 1987 ble det i Utah funnet en skalle etter en illegalt drept svartbjørn som målte i overkant av 60 cm i omkrets.
Svartbjørnen er viktig for den medisinske forskningen, som først og fremst konsentrer seg om spørsmål omkring denne bjørnens vintersøvn. Slik forskning har til nå gitt ny innsikt i blant annet behandling av menneskelig nyresvikt, gallestein, alvorlig forbrenning og andre sykdommer.
Svartbjørnen er ikke en truet dyreart, men den står på CITES Appendix II. Lokale populasjoner kan allikevel i mange tilfeller være truet på grunn av tap av habitat, som regel på grunn av avskoging.


Isotop.
En isotop (gresk "isos – lik, topos – plass, sted") er en alternativ form av et grunnstoff.
En isotop atskiller seg fra andre atomer i samme grunnstoff i antallet nøytroner i kjernen. Alle isotoper av samme grunnstoff har tilnærmet like egenskaper siden de inneholder like mange protoner og elektroner. Diffusjonshastigheten vil imidlertid variere. Noen isotoper er ustabile (radioaktive) og disintegreres ved utsendelse av stråling. Kjente isotoper vises i isotoptabellen.
Aldersbestemmelse.
"Se også" Absolutt datering


Asiatisk svartbjørn.
Asiatisk svartbjørn, kragebjørn eller tibetansk svartbjørn ("Ursus thibetanus", G. Cuvier, 1774) lever i skog- og fjellområder i Øst-Asia. Det latinske navnet betyr «Tibets månebjørn», et navn den har fått etter det store hvite merket den har på brystet. Den er en av fire representanter i slekten "Ursus".
Habitat og geografisk spredning.
Asiatisk svartbjørn trives i fuktig tropisk skog i åser og bratte fjellsider, der det er tett vegetasjon. Av og til kan man også se denne bjørnen jakte etter føde på mer åpent sletteland. Sommerstid kan man finne denne bjørnen i høyder opp mot 3600 moh, selv om 1000 m er en mer gjennomsnittlig høyde å observere den i. Når høsten kommer trekker den gjerne ned fra høyden.
Asiatisk svartbjørn har trolig en bredere distribusjon i Øst-Asia enn tidligere antatt, der områder i land som Afghanistan, Bangladesh, Bhutan, India, Iran, Japan, Kambodsja, Kina, Korea, Laos, Malaysia, Mongolia, Myanmar, Nepal, Pakistan, Russland, Taiwan og Vietnam inngår. Kunnskapen om denne svartbjørnen er imidlertid så begrenset at man vet lite om hvor stor stammen er. Man har imidlertid grunn til å tro at denne bjørnen er en sterkt truet art, på grunn av tap av habitat som følge av ulovlig jakt, stor avskoging og ukontrollert landbruk.
Trusler og bevaringsstatus.
Habitatet til asiatisk svartbjørn er truet av tyvjakt, ukontrollert landbruk og avskogning, og det finnes ingen planer for å gjøre noe konkret med artens sterke tilbakegang. Områder som er beskyttet er ikke i tilstrekkelig grad mangfoldige nok til å sikre artens framtid.
Tyvjakt er først og fremst et problem fordi denne bjørnen gjennom årtusener har vært sentral i tradisjonell kinesisk medisin, der bjørnens galle har vært utnyttet. Etter at bjørnen er drept tappes gallen, som er verd mange penger på svartebørsmarkedene i østen. Det har sågar vært vanlig å holde slike bjørner i bur, såkalte "gallebjørner", for å tappe galle av de mens de fortsatt blir holdt i live, både i Kina, Russland og i en rekke andre østlig land. Slikt foregår fortsatt mange steder, men vestlig kritikk har gjort det mindre attraktivt for mange land å tillate denne formen for dyremishandling.
Denne bjørnen står på IUCNs rødliste og blir regnet som sårbar. Den står også på CITES Appendix I og er dessuten listet som truet på "US Federal List".
Beskrivelse.
Asiatisk svartbjørn er en meget tilpasningsdyktig art som helst unngår andre rovpattedyr og mennesker. Den veier normalt 65-150 kg og regnes som en middels stor bjørneart. Hannene veier gjerne 110-150 kg, mens binna gjerne veier 65-90 kg. Kroppen er massiv og kompakt, og lengden er ca. 125-190 cm målt fra snutespissen til halestubben, som i tillegg måler ca. 6,5-10,6 cm i lengde. Hodet er stort og rundt i formen, med små øyne. Ørene er forholdmessig store og runde og sitter lenger fra hverandre enn hos amerikansk svartbjørn.
Asiatisk svartbjørn er en bjørn med mange navn. "Tibetansk svartbjørn" er et av de, men dette navnet ble droppet til fordel for asiatisk svartbjørn, fordi det er mer beskrivende for arten. Den har imidlertid også andre navn, for eksempel "månebjørn", et navn den har fått etter den halvmånelignende flekken i brystet. "Kragebjørn" er ennå et alternativ, et navn den har fått på grunn av kragelignende pelsen som dannes rundt manken. Pelsen er vanligvis sort, men det finnes også bjørner som har brunfarget pels. Nylig ble det også oppdaget at det fantes blonde bjørner, samt bjørner som var både blonde og sorte i utfargingen.
Underarter.
Det er beskrevet noen underarter av asiatisk svartbjørn, men det er stor uenighet blant taksonister om disse kan kalles underarter eller bør klassifiseres som varieteter. Så langt mener flertallet at de er det siste.
Atferd.
Asiatisk svartbjørn er for det meste nattaktiv. Om dagen sover den gjerne i hule trestammer eller grotter, selv om det er kjent at disse bjørnene også kan være døgnaktive. Den nattaktive delen øker gjerne om høsten, da de gjerne trekker ned fra høyden i sin søken etter næringsrik mat (nøtter). Asiatisk svartbjørn er dyktige svømmere og flinke til å klatre i trær. De er sålegjengere som går på alle fire, men når de sloss reiser de seg på bakbeina og bruker de kraftige klørne på framlabbene som slagvåpen. Normalt vil slike bjørner søke å unngå nærkontakt med mennesker, men det er kjent at den kan angripe om den føler seg truet. Spesielt ei binne med unger.
De fleste asiatisk svartbjørner har vintersøvn, men ikke alle. Noen kan sove nesten hele vinteren igjennom, mens andre bare sover igjennom den kaldeste perioden. Under vintersøvn vil typiske hjertefrekvensen synke fra det normale 40-70 slag i minuttet til omkring 8-12 slag i minuttet. Temperaturen kan synke med 3-7°C og metabolismen reduseres med opp mot 50%. Vintersøvn er ikke de samme som ekte dvale, så bjørner som sover kan utmerket godt bli vekket.
Territorium.
Asiatisk svartbjørns territorium kan variere ganske mye, fra omkring 6,4-9,7 km² til 16,4-36,5 km². Størrelsen ser ut til å ha sammenheng med mattilgangen i hvert enkelt område. Desto mer mat som finnes i området, jo mindre er reviret.
Kommunikasjon.
Det er kjent at asiatisk svartbjørn er utmerket syn, hørsel og luktesans, selv om det ikke foreligger noen studier som dokumenterer dette. Det er imidlertid forsket mye på amerikansk svartbjørn, som har et sanseapparat som er tilnærmet likt.
Asiatisk svartbjørn kommuniserer både visuelt og gjennom lyd. Underlegne bjørner vil eksempelvis søke vekk eller legge seg ned ovenfor en dominant bjørn, som kan klikke med tennene for å demonstrere aggresjon. Den bruker også kjemiske løsninger for å kommunisere, gjennom å markere sitt område med urin, slik at andre bjørner vet hvem som holder dette reviret. Den kans også gni seg mot trær eller klore på de for å markere et revir.
Reproduksjon og levetid.
Lite er kjent om denne bjørnens reproduksjon i vill tilstand, men i fangenskap har den blitt karakterisert som promiskuøs. Binna kommer i brunst i irregulære intervaller og kan parre seg i perioder på 12-35 dager. I Sibir er det vanlig at bjørnene parrer seg i juni-juli, mens det i Pakistan er vanlig i oktober. Binna går drektig i 7-8 måneder og føder normalt 2 valper, men det er kjent at også asiatisk svartbjørn har såkalt "embryonisk diapause". Valpene fødes blinde og avvennes i 3-4 måneders alderen, og regnes som uavhengige av mora når de er omkring 2-3 år gamle. De regnes som voksne og kjønnsmodne i 3-4 års alderen.
Lite er kjent om artens levetid, men det er kjent at de kan bli omkring 25 år eller mer i vill tilstand. I fangenskap kan den trolig bli omkring 40 år gammel, men det eldste registrerte tilfellet er 33 år.
Matvaner.
Det er vanlig at asiatisk svartbjørn eter i en døgnaktiv rytme, selv om nattaktiviteten øker utover høsten. Dette skjer fordi bjørnen da legger opp vinterreservene, i form av økte fettreserver. Det er faktisk kjent at asiatisk svartbjørn alternerer døgnrytmen i takt med behovet for mat, for eksempel når de stjeler fra avlinger natterstid for å unngå kontakt med mennesker.
Asiatisk svartbjørn er alteter, men eter mest vegitarkost. Luktesansen hos denne bjørnen er så god at den kan finne røtter og insekter den liker en meter under bakkenivå. En studie viser at den eter mest nøtter fra trær i bøkefamilien om høsten. Når det er sparsomt med mat er det kjent at denne bjørnen også har spist bark for å supplere kostholdet. Normal diett består av frukt, røtter og knoller, såvel som virvelløse dyr, virveldyr og kadavere. Det er også dokumentert at asiatisk svartbjørn har drept en bøffel, ved å knekke nakken på den, og så spist den. Likeledes er det vel dokumentert at den spiser av kadavere som er drept av tiger, noe som også har ført til at den blir drept av tiger fra tid til annen. Også bufe står av og til på menyen.


Offa av Mercia.
Offa (død 26. eller 29. juli 796) var konge av Mercia i dagens England fra 757 til sin død. Før Wessex ble det dominerende riket i regionen i det 9. århundre var Offa den mektigste av de angelsaksiske kongene, og han regnes derfor ofte som den første konge av hele England sør for Humber.
Offa var sønn av Thingfrith og en etterkommer av Eowa, bror av Penda, som hadde styrt Mercia flere århundrer tidligere. Etter mordet på Offas fetter Aethelbald av Mercia i 757 tok Beornrad tronen. Offa beseiret ham, og tok selv makten. Under Aethelbald hadde Mercia kontrollert store deler av det sørlige England, men etter hans død hadde riket blitt svekket. Offa begynte å gjenoppbygge Mercias maktposisjon over de andre angelsaksiske rikene.
Historikeren Frank Stenton har slått fast, ut fra chartere fra perioden, at Kent var det første kongedommet som kom under Offas kontroll. Heahbert og Egbert av Kent var lite mer enn klientkonger under Mercias dominans. Stenton har blant annet påvist to chartere fra 774 hvor Offa delte ut eiendommer i Kent uten at den kentiske kongen nevnes i det hele tatt.
Ifølge "Den angelsaksiske krønike" kjempet styrker fra Mercia og Kent i slaget ved Otford i 776. Det er uklart hva utfallet ble, men de fleste historikere mener at Mercia seiret. Det dreide seg dog ikke om en fullstendig overtagelse, for et charter fra 784 nevner bare kong Ealhmund av Kent, og ikke kongen av Mercia. Stenton antyder at Mercia faktisk kan ha blitt slått ved Otford. Men i 785 synes det klart at Mercias konge styrte Kent, en tilstand som varte til Offas død i 796. Det året gjorde Eadbert Praen opprør, og sikret kentisk uavhengighet en periode.
I Sussex ser det ut til at Offa styrte i den vestlige delen, mens i den østlige delen underkastet man seg ikke like lett. I 771 ble det utkjempet en krig mellom Mercia og Sussex, som endte med at Offa underla seg hele riket. Kongene av Sussex var etter dette i realiteten hertuger.
I 779 vant Offa en viktig seier over Cynewulf av Wessex i slaget ved Bensington i Oxfordshire. Cynewulf ble myrdet i 786, og Offa intervenerte for å sette Beorhtric på tronen. Den nye kongen anerkjente Offa som sin herre, og giftet seg med Offas datter Eadburh i 789.
East Anglia ble underlagt Offa i 794, etter mordet på kong Aethelbert. Omstendighetene er uklare, og "Den angelsaksiske krønike" sier bare at «Offa, konge av Mercia, ga ordre om at Aethelberts hode skulle kuttes av». Roger av Wendover skrev senere om mordet. I hans versjon ble Aethelbert forrådt av Offas kone Cynethryth; det er mulig at dette er en fiktiv versjon.
Offas dike, en jordvoll på grensen mellom England og Wales.
Offa var, i likhet med andre angelsaksiske konger, ofte i strid med forskjellige walisiske riker. Et slag ble utkjempet ved Hereford i 760, og Offa ledet felttog mot waliserne i 778, 784 og 796. Det var i denne forbindelse at Offas dike fikk sitt navn. Diket er en jordvoll mellom England og Wales, som muligens ble konstruert før Offas regjeringstid.
Offa er også kjent som kongen som innførte sølvmynt i England. Han slode første sølvpennyene, og kopierte en gullmynt fra Abbasidekalifatet, som skiller seg fra originalen ved at den har innskriften "OFFA REX". Enkelte har hevdet at siden mynten har en islamsk trosbekjennelse innskrevet, må Offa ha konvertert til islam. Dette er betraktelig mer sannsynlig at han bare kopierte mynten uten å vite hva som sto på den, fordi dette var en praktisk måte å slå mynt for bruk til handel med arabere. Dette støttes av feilstavinger i den arabiske teksten. Offa slo også mynt med Cynetryths portrett.
Den tidligste tittel han brukte var "rex Merciorium", "konge av mercierne". Etterhvert ble titlene flottere, og i 774 var han den første som brukte tittelen "rex Anglorum", "konge av anglerne" eller "konge over de engelske". Dette styrker oppfatningen om at Offa var den første konge av England.
Den mektigste herskeren på kontinentet på denne tiden, Karl den store, behandlet Offa med respekt. Men Offa ønsket å bli behandlet som jevnbyrdig, og dette skapte vansker i forholdet til frankerne. Omkring 789 forsøkte Karl den store å gifte bort en av sine sønner med en av Offas døtre. Offa krevde at hans sønn Ecgfrith skulle få gifte seg med en av Karls døtre, noe den frankiske kongen tok som en fornærmelse. Dette resulterte i at frankiske havner i en periode ble stengt for engelske handelsskip.
Det oppsto også en konflikt med Jaenbert, erkebiskop av Canterbury. Dette førte til at Offa opprettet et rivaliserende erkebispedømme med sete i Lichfield, og fikk støtte for dette fra pave Hadrian I. En konsil i Chelsea i 787 støttet dette, etter noe motstand. Hygebehrt ble første og eneste erkebiskop av Lichfield.
I det siste tiåret før Offas død anstrengte han seg for å sikre at Ecgfrith fikk etterfølge ham. Dette gjorde han blant annet ved å krone ham som medkonge i 787. Etter Offas død ble Ecgfrith kronet, men var konge i bare fem måneder før han døde under uklare omstendigheter. Bare omkring 25 år etter Offas død hadde Wessex blitt det ledende riket i England.


Fjotland.
Fjotland er en tidligere kommune i Vest-Agder fylke, i dag en del av Kvinesdal kommune. Fjotland var egen kommune fra 1837 til 1840 og fra 1858 til 1963.
Fra 1841 til 1857 og igjen fra 1964 er Fjotland en del av Kvinesdal kommune. I denne nye kommunedannelsen inngår også den tidligere kommunen Feda.
Den norske kirke.
Fjotland er et sogn i Kvinesdal prestegjeld, under Lister prosti i Agder og Telemark bispedømme.
Veier.
Riksvei 42 går gjennom Fjotland. På Kvinlog krysser den med Riksvei 465


Huset Alpin.
Huset Alpin var et skotsk kongedynasti som hadde makten fra 843 til 1058. Det hadde navn etter Alpin II av Dalriada, som var den første konge som forente Skottland. Den første kongen av huset Alpin var Alpin IIs sønn Kenneth I av Skottland.
Dynastiets historie er preget av borgerkrig og uro, samt konflikter med pikterne og England. Av de 19 kongene som tilhører dynastiet døde bare to av naturlige årsaker mens de fortsatt satt ved makten. Resten ble enten avsatt, myrdet eller drept i slag. En mulig forklaring på disse forholdene er den skotske tronfølgeordningen, "tanisteri", hvor det ikke er slektskap som avgjør, men dugelighet. Under et slikt system er det lettere å myrde seg fram til tronen enn i et system hvor man må være av kongelig byrd.
William Shakespeares stykke "Macbeth" var inspirert av denne perioden, og har sitt navn fra Macbeth av Skottland.
Huset Alpin ble fulgt av huset Dunkeld, som startet med Malcolm III.
Se også.
Alpin


Akkreditiv.
a>. Dokumentet er skrevet på fransk
Et akkreditiv (brukes oftest i flertallsformen "akkreditiver") er et fullmaktsskriv for en diplomatisk utsending. Ved innsettelse som ambassadør eller generalkonsul må den som er utnevnt overlevere sine akkreditiver til rette myndighet. Dette utløser den formelle, gjensidige anerkjennelsen av at personen representerer sitt land i et fremmed land. Verbalformen "accredere", eller "akkreditere" brukes om prosessen, men sees sjelden i bruk.
a> under en seremoni 27. februar 2009
I Norge leveres akkreditivene til monarken; dette følges gjerne av en presentasjon i Utenriksdepartementet, som har det faktiske ansvar for oppfølging av de diplomatiske forbindelser.
Ordet kan også brukes om andre fullmakter, som en fullmakt til å heve penger fra en annen persons konto.


Nederlands provinser.
Nederlands provinser går tilbake til gamle føydale enheter, og har hatt sin nåværende funksjon som forvaltningsenheter i en sentralstat siden 1800-tallet.
Siden 1. januar 1986 har Nederland vært delt inn i tolv provinser.
Provinser.
Kart over de nederlandske provinsene.
Se også.
Nederlandske provinser


Bjørnefamilien.
Bjørnefamilien (Ursidae), også kalt bjørner, bjønner og ursider, er en relativt liten gruppe av store rovpattedyr som deles inn i åtte arter. Selv om gruppen av bjørner er liten er artene i denne familien spredt utover store landområder. De har vært kulturelt svært viktige dyr for menneskelige populasjoner i de områder hvor de finnes.
Systematikk og evolusjon.
Som alle rovpattedyr nedstammer også bjørner fra såkalte "miacider", en gruppe rovpattedyrlignende pattedyr som trolig oppsto for omkring 48 millioner år siden. Evolusjonsbiologisk forskning slår fast at bjørner tilhører de hundelignende rovpattedyrene, sammen med halvbjørner, hundedyr, mårdyr, seler, skunker og den røde pandaen. Den sistnevnte ble i en periode også regnet til bjørnene, men nye studier viser at så ikke er tilfellet. Evolusjonært sett skilte bjørnene først lag med hundedyrene og bjørnehundene (Amphicyonidae, †), senere (for rundt 30 millioner år siden) fra selene og til slutt fra de mårlignende rovpattedyrene (inkl. halvbjørner og den røde pandaen). De eldste kjente bjørnene klassifiseres i slekten "Ursavus" (latin for «bjørnebestefar»).
Kjempepandaens linje var den først som oppsto blant artene som fortsatt eksisterer, trolig for omkring 19 (14,38–24,79) millioner år siden og kanskje fra en for lengst utdødd panda kjent under det vitenskapelige navnet "Ailuropoda microta".
Den neste i rekken var brillebjørnen, som kan ha skilt lag fra de øvrige ekte bjørnene for omkring 10–15 millioner år siden. Man tror den sprang ut fra såkalte "morgengrybjørner" ("Ursavus elmensis"). I samme slekt som brillebjørnen finner man også den utdødde floridahulebjørnen ("Tremarctos floridanus"). Begge såkalte kortfjesbjørner. Disse og deres nærmeste avdøde slektninger kan tilhøre en egen underfamilie - Tremarctinae. Andre utdødde bjørneslekter fra denne tiden er "Protursus", "Tremarctine", "Pilonarctus" og "Arctodus". De mest kjente av disse er de nordamerikanske kortfjesbjørnene ("Arctodus simus" og "Arctodus pristinus"), Buenos Aires-bjørn ("Arctodus bonariensis"), pampasbjørn ("Arctodus pamparus") og brasilbjørn ("Arctodus brasiliensis"). Det er imidlertid "Protursus" som ser ut til å ha vært nærmest beslektet med de øvrige nålevende bjørnene.
Brunbjørnslekten ("Ursus") ble for ca. 5 millioner år siden grunnlagt av arten "Ursus minimus". For omtrent 1,2–1,4 millioner år siden (Krause m.fl hevder cirka 2,8 millioner år siden) dukket hulebjørn ("Ursus spelaeus") opp i Europa, og det er funnet utallige bein- og tannrester etter den. Tannutrustningen antyder at hulebjørnen levde av planteføde. Moderne forskning antyder at den døde ut for omkring 27 800 år siden. Nålevende arter i slekten er brunbjørn ("U. arctos") og isbjørn ("U. maritimus") som hverandres nærmeste slektninger, og amerikansk ("U. americanus") og asiatisk svartbjørn ("U. thibetanus"), som også er søsterarter.
De resterende nålevende bjørnene er leppebjørnen ("Melursus ursinus") og malayabjørnen ("Helarctos malayanus"), som trolig er den yngste av bjørnene. Disse to artenes posisjon i bjørnenes stamtre er så langt ikke helt avklart. De kan være hverandres søsterarter, men malayabjørnen kan også være nærmere beslektet med (evt. noen av) "Ursus"-artene.
Beskrivelse.
Bjørnen er det største av alle landbaserte rovpattedyr. Den er kompakt bygget og har kraftige lemmer som ender opp i store labber med fem tær utstyrt med lange, kraftfulle klør. Kjempepandaen har i tillegg den såkalte "pandatåa". Dette er ikke ei riktig tå, men en potebekledt forstørrelse av en beinvekst. Bjørner varierer mye i størrelse, fra den småvokste malayabjørnen på omkring 25–65 kg og opp mot de enorme isbjørnene der hannene kan veie opp mot 1 000 kg på det meste. Generelt kan man også si at hannene er nær dobbelt så store som binnene. Ekte bjørner er dessuten tyngre og langt mer robust bygget enn pandabjørner.
Alle bjørner har et relativt stort rundt hode med små, runde ører og små øyne. Snuten er lang og spiss, og kjevene er svært kraftfulle. Den dentale utrustningen består av 3/3, 1/1, 3-4/4, 2/3 = 40–42 tenner. Bjørner flest har svært dårlig utviklede rovtenner sammenlignet med andre rovpattedyr, selv om det varierer noe mellom artene. Tannutrustningen bærer ellers preg av å være spesialisert på å kunne knuse vegetabilsk føde. Isbjørn er et unntak. Den har et tannsett spesialisert på å kunne partere kjøtt mest mulig effektivt. Den har også noe mer utviklede rovtenner. Bjørner har kun en kort hale. De fleste artene har røff, tykk og lang pels, der hvert hårstrå er gjerne flerfarget. Malayabjørnen har imidlertid glatt pels.
Reproduksjon.
a> tilhører slekten "Ursus" og er kanskje den mest tallrike bjørnearten.
Binner og hanner sosialiserer normalt kun kort under paringstiden. Hannen overvåker binnenes brunst i sitt territorium og vil holde seg i nærheten noen dager når ei binne er mottakelig. Gjentatte paringer er vanlig blant begge kjønn. Det er også vanlig at ei binne kan pare seg med flere hanner og få avkom med flere fedre.
Det er vanlig at binna føder en til fire unger, normalt to, i intervaller på en til fire år. Det er dokumentert at alle artene har såkalt "embryonisk diapause" (en pause i utviklingen), hvilket betyr at binna selv kan bestemme om og når det befruktede egget skal plasseres i livmoren. Det skjer som regel først når binna ligger trygt plassert i hiet for vinteren. Dersom binna ikke har spist nok mat til å legge på seg nok fett, vil hun ikke bli drektig i det hele tatt. Implantasjon av egget, og dermed begynnelsen på fosterutviklingen som varer kun seks–åtte uker, skjer kun dersom binna har tykt nok lag av fett til vinteren. Drektighetstiden kan derfor variere mye, men er vanligvis omkring 95–266 dager, noe som inkluderer en diapause på ca. 45–120 dager. Den virkelige drektighetstiden er således normalt 60–70 dager i snitt. I tempererte soner føder binna ungene på vinterstid, under vintersøvnen. Ungene dier således mora mens hun sover vintersøvn, noe som medfører at melkeproduksjonen må tære på binnas fettreserver. Malayabjørnen kan føde unger året rundt.
Bjørner regnes som seksuelt modne når de er omkring tre–sju år gamle (binner noe tidligere enn hanner), selv om de også vokser etter dette. Hanner kan faktisk vokse til de er ti–elleve år gamle, mens binnene gjerne er fullt utvokste når de er omkring fem år.
Binna føder ungene på et beskyttet sted, gjerne et hi av en eller annen type. Der blir de til ungene kan komme seg greit rundt på egen hånd, gjerne i noen måneder. Ungene er svært små når de blir født, normalt kun 90–680 gram. De fødes med lukkede øyne og ører og er gjerne hårløse eller nesten hårløse. Valpene vokser raskt på den næringsrike morsmelken. En isbjørnunge kan vokse fra ca. 600 gram til ti–15 kg på fire måneder. Avvenning skjer etter ca. 3,5 (asiatisk svartbjørn) til ni (panda) måneder. Ungene blir gjerne hos mora til de er nærmere ca. 18–24 måneder gamle, i noen tilfeller helt til de er omkring tre år gamle. I denne perioden er mora gjerne svært beskyttende overfor ungene, spesielt i den første tiden, samtidig som hun lærer dem å finne mat og å beskytte seg.
Hybridisering.
Det er kjent at hybridisering mellom flere av artene i bjørnefamilien foregår. I så måte er det kjent en rekke tilfeller av hybridisering mellom de fire artene i slekten "Ursus", men det skal også ha skjedd hybridisering mellom malayabjørn og leppebjørn, blant annet i "Tama Zoo" i Tokyo, slik at hybridisering blant seks av de åtte artene er kjent. Det er kun blant kjempepandaer og brillebjørner at hybridisering ikke er kjent.
I 1859 ble en amerikansk svartbjørn og en europeisk brunbjørn paret i London Zoo, men de tre ungene binna fikk rakk aldri å bli kjønnsmodne.
Det første kjente tilfellet av vellykket hybridisering mellom isbjørn og brunbjørn fant trolig sted i en liten dyrehave i Stuttgart, Tyskland, i 1876. Ei europeisk brunbjørnbinne ble paret med en isbjørnhann og produserte to unger som begge var fertile. Disse bjørnene paret seg ytterligere tre ganger og fikk fertile unger etter hver paring.
I 1936 kom en isbjørnhann ved et ulykkestilfelle seg inn i innhegningen med kodiakbjørnbinner ved US National Zoo, noe som resulterte i tre unger. Den ene ungen fikk navnet «Willy» og skal ha blitt enormt stor. Alle ungene var fertile.
Den 6. april 2006 ble det skutt en isbjørn ved Banksøya i Nordvestterritoriene i Canada, men en DNA-test av dyret, publisert 11. mai s.å., viser at bjørnen var en hybrid mellom en hanngrizzly og ei isbjørnbinne. Jegeren hadde betalt 50 000 kanadiske dollar for å skyte en isbjørn, men fikk i stedet en bot på 1 000 dollar for å ha skutt en grizzly. Det fortelles at bjørnen hadde mørke ringer rundt øynene, nesten som en pandabjørn. Den skal også ha hatt bemerkelsesverdig lange klør og ellers innslag av brune flekker i den hvite pelsen. Tilfellet viser at hybridisering også skjer naturlig i naturen.
Slik hybridisering reiser en rekke spørsmål omkring klassifiseringen av artene i bjørnefamilien, noe som i lang tid har vært en betydelig medvirkende årsak til forvirringen omkring hva som er arter og hva som er underarter og varieteter.
Levetid.
Bjørner kan bli svært gamle om de overlever de første kritiske leveårene. Frafallet av unger er altså størst i denne perioden, og dødsfall skjer helst som følge av matmangel. Det har blitt estimert at diende isbjørnunger har en dødsprosent på 10–30 %, mens avvendte unger har en dødelighet på ca. 3–16 %. Avvendte amerikanske svartbjørnunger i Alaska hadde en dødelighet på hele 52–86 %.
I vill tilstand har det blitt estimert at bjørner kan leve til de blir ca. 25 år gamle, mens de kan bli omkring 50 år i fangenskap.
Atferd.
Bjørner er stort sett solitære dyr (lever alene), men de er ikke revirhevdende. Et unntak er binner som har unger, og sammenkomster i paringstiden. Det er også registrert av brunbjørn og isbjørn kan flokke seg sammen når de spiser, f.eks. bjørn som fisker etter gyteklar laks om høsten, eller isbjørner som fråtser i et strandet hvalkadaver. Bjørner regnes stort sett som skumrings- og nattaktive, selv om de også kan være aktive på dagtid. Isbjørnen er derimot døgnaktiv, noe som nok skyldes at det er midnattssol der denne bjørnen ferdes.
a>, men den er mye mindre.
Bjørner flest søker tilflukt i naturlige huler, hule trestokker og under røtter når de skal hvile eller bygge hi. Malayabjørnen tilbringer imidlertid svært mye tid i trær, der den gjerne også bygger en hvileplass blant greinverket. Bjørner beveger seg normalt ganske langsomt og har en litt subbete gangart som er normal for sålegjengere. Om nødvendig kan bjørner også bevege seg svært hurtig, stå og gå på to bein, og i mange tilfeller også klatre i trær. Isbjørner er dessuten ypperlige svømmere. De fleste bjørner vandrer over store distanser for å tilfredsstille sitt matbehov.
Bjørner som lever i den tempererte sonen har normalt vintersøvn, en mild form for dvale der bjørnen sover og døser seg igjennom store deler av den kalde årstiden. For å klare dette, spiser bjørnen seg god og tykk gjennom sommeren og høsten, slik at den kan tære på de energirike fettreservene mens den sover. Vintersøvnen gjør den i et hi, der den ligger godt beskyttet mot vær og vind. Under vintersøvnen, som ikke er en ekte dvale, reduseres gjerne kroppstemperaturen og hjertefrekvensen noe. Bjørner kan lett vekkes fra denne tilstanden, i motsetning til dyr som går i ekte dvale.
Kommunikasjon.
Syn og hørsel hos bjørner er ikke spesielt godt utviklet, men de har en utmerket luktesans og svært følsomme lepper, som de bruker aktivt når de skal lokalisere og spise mat. Amerikansk svartbjørn har fargesyn, og det er dokumentert at denne bjørnen bruker synet til å lokalisere mat og skille mat på korte avstander.
Lite er kjent omkring bjørnens måte å kommunisere på, men det er registrert at de fleste bjørneartene grynter, anker seg og brøler. Spesielt bjørneunger er vokale og kan både bjeffe og hvine høyt når de stresses. Det er også kjent at hannene markerer sitt territorium med både duft og kloremerker, så både visuelle tegn og lukt er utvilsomt viktige faktorer når bjørner kommuniserer.
Matvaner.
a>en som har størst spredning i verden.
Bjørner er altetende opportunistiske rovpattedyr. Maten kan variere fra sted til sted og årstid til årstid. Den nordamerikanske brunbjørnen kan for eksempel livnære seg på bær, frukt og insektlarver gjennom hele sesongen, eller også spe på med å ta klovdyrkalver under kalvingen og gytefisk som vandrer i elvene. Selv om bjørner gjerne spiser bær, frukt og insekter, sper de gjerne på kostholdet med små virveldyr, fisk, kadavre, honning, frø, nøtter, planter og egg om anledningen byr seg. Kjempepandaen spiser helst skudd og stilker av frisk bambus, men den kan også spe på kosten med små virveldyr, insekter og kadavre av og til. Isbjørner spiser helst seler, men også den sper på med fisk, små pattedyr, fugl, egg og kadavre etter hval og hvalross med mer.
Bjørner bruker sin formidable styrke, massive framlabber og robuste klør til å rive sund og dele opp mat den kommer over eller byttedyr den selv har nedlagt.
Geografisk utbredelse.
Bjørner finnes på alle kontinenter, unntatt i Antarktis og i Oseania. De er imidlertid mest vanlig på den nordlige halvkule. Historisk sett har bjørnen vært utbredt fra Atlasfjellene i Afrika, Andesfjellene i Sør-Amerika og Sundaøyene i Asia i sør, til Arktis i nord. Utbredelsesområdene har imidlertid minsket, som følge av menneskelig jakt og ødeleggelser av habitat. I Afrika mener man at bjørnene i Atlasfjellene er utdødd, mens utbredelsen i Europa og Nord-Amerika har blitt betydelig redusert.
Den arten som har størst utbredelse er brunbjørnen, som finnes over store deler av det nordvestre Nord-Amerika og i Eurasia, der den er mest tallrik i Russland. Det finnes spredte populasjoner av brunbjørn i en rekke europeiske land, men disse er så små at de ikke framgår av kartet. Derimot finnes det en stor populasjon av brunbjørn i området sør og nord for grensen mellom Mongolia og Kina. En tilsvarende populasjon av brunbjørn befinner seg også i et stort område mellom sørøstspissen av Svartehavet og de sørvestre og søndre delene av Kaspihavet. Isbjørn (Arktis) og brillebjørn (Andesfjellene i Sør-Amerika) har imidlertid sine habitat for seg selv. Mest tallrik er amerikansk svartbjørn, som trolig teller omkring 500 000–1 000 000 dyr.
I Nord-Amerika har populasjoner av brunbjørn og amerikansk svartbjørn i praksis store deler av sitt habitat felles. Likeledes har asiatiske populasjoner av brunbjørn kryssende habitat med bl.a. kjempepanda og asiatisk svartbjørn noen steder i Asia. Populasjoner av asiatisk svartbjørn har dessuten habitat som krysser med både kjempepandaens, leppebjørnens og malayabjørnens habitater.
I 2008 eksisterer det bjørner i Norge, i grenseområdene mot Sverige, Finland samt Russland, hovedsakelig i Hedmark, Midt-Norge samt Øst-Finnmark.
I Finnmark utgjør bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand.
Norge har en nasjonal målsetning om femten årlige ynglinger av bjørn: Region 5 Hedmark (tre ynglinger), region 6 Midt-Norge (fire ynglinger), region 7 Nordland (to ynglinger) samt region 8 Troms og Finnmark (seks ynglinger).
Arten er representert i Namsskogan Familiepark og Polarzoo.
Månebjørner i Kina og Vietnam.
Månebjørner blir anvendt i galletapningsgårder i Kina samt Vietnam, hvor bjørnene står i opp til 25 år. Medisiner blir laget av bjørnenes galler. De kinesiske myndighetene har stengt enkelte av disse gårdene. I 1988 fikk britiske Jill Robinson interesse for dette og etablerte sentre i Kina og Vietnam, der bjørnene blir reddet.
Habitat.
a> "Helarctos" og kan være den yngste av alle bjørneartene.
Bjørner finnes i nærmest alle typer habitat, fra polarisen i Arktis i nord, til fjell, sletteland og tropisk regnskog i sør. Noen arter trives i skrinne tørre strøk, men nærhet til vann er alltid viktig. Bjørner er imidlertid mest vanlige i tempererte strøk på den nordlige halvkule, der man kan si at de er habitatgeneralister. De varierer hva de spiser, atferd og bo etter de lokale forholdene. Et unntak er imidlertid kjempepandaen, som utelukkende lever i fjellstrøk i Kina, der det vokser bambus.
Bevaringsstatus.
Bjørnen har blitt jaktet på og forfulgt av mennesket siden «tidenes morgen». De fleste bjørnebestander opplever fortsatt press. Alle står således oppført på IUCNs rødliste. Gjennom SSC (ved "Bear Specialist Group") hevder IUCN at mangelfulle opplysninger (DD) gjør det vanskelig å si noe konkret om malayabjørnens trusselstatus, mens isbjørn, asiatisk svartbjørn, leppebjørn og brillebjørn kategoriseres som sårbare (VU). Kjempepandaen er den arten det står dårligst til med. Den står oppført som direkte truet (EN) på rødlista. I tillegg er en rekke underarter av brunbjørnen truet, eksempelvis meksikansk grizzlybjørn, tibetansk brunbjørn (også kjent som "hestebjørn") og flere lokale varianter av eurasisk brunbjørn.
Et av de eldste skriftlige belegg vi har for bjørn her i landet, er Egilssoga. Sommeren år 934 kom den fredløse Egil Skallagrimsson til Askøy utenfor Bergen og fikk høre om den lokale slagbjørnen, som hadde en pris på sitt hode. I Finnbogesoga beskrives et ekstra ting på Helgeland som ble samlet i 970 for å erklære en slagbjørn fredløs og utlove fellingspremie på den.
Bjørnejakt i Norge.
I årene 1850–1860 ble det skutt to hundre–tre hundre bjørner årlig i Norge. Rundt 1850 var det i Skandinavia en bjørnebestand på ca 4.500 individer, hvorav ca to tredjedeler holdt til i Norge. I 2005 var det litt mer enn tusen bjørner igjen, hvorav mellom 35 og 55 holdt til i Norge. Utvidet seterbruk fra 1600-tallet økte antallet konflikter mellom bjørn og mennesker, basert på tap av husdyr. Man skilte mellom "grasbjørnen", en sky bamse som lot seg skremme vekk ved bruk av rop og fakler, og "slagbjørnen", som nærmest var mannevond. Ved forordning 8. mai 1733 ble det innført skuddpremie på to riksdaler (en stor sum i de tider) for voksne bjørner og en riksdaler for bjørnunger.
Skuddpremieordningen i Norge eksisterte frem til 1973, da bjørnen ble totalfredet her i landet. Da hadde den vært så godt som utryddet siden før den andre verdenskrig.
Bjørn i Norge har i 2008 status som sterkt truet. Via DNA-materiale fra 2006 samt 2007 har en registrert 126 individer.
Drept av bjørn.
Peder Claussøn Friis (1545-1612) forteller i sin "Norges beskrivelse" om en jeger fra Nedenes i Agder som rundt 1560 felte femten bjørner på én vinter. Bevæpnet med stålbue dro han etter den sekstende bjørnen; men den slengte ham utfor et fjell og gjorde ende på jegeren. Bjørnejakt ble regnet som så farlig at det ble sidestilt med selvmord; en kongelig forordning slo fast at den som mistet livet under bjørnejakt, ikke måtte gravlegges i vigslet jord.
Den siste som ble drept av bjørn i Norge, var den 13 år gamle gjetergutten Johan Sagadalen i Vassfaret. Hans to år yngre bror Andreas så plutselig Johan komme styrtende ut fra krattet i nærheten av Blåfjellhaugene, forfulgt av en bjørn som skamferte ham stygt i lår og hode. Senere fant man en saueskrott like ved; trolig har Johan forstyrret bjørnen i måltidet. En annen versjon av hendelsesforløpet er at gutten hoppet opp på ryggen på bjørnen, som lå og sov. Ole Hilde kom til unnsetning og jaget bjørnen på flukt med et skremmeskudd og tilkalte lege, som kom til Domfetsetrene for å se til gutten samme ettermiddag. Dette var jernbanelege Saxelund, som var beskjeftiget med utbygging av Bergensbanen. Gutten forklarte at bjørnen brått hadde bykset på ham, og at han ikke var særlig blodig fordi den hadde slikket blodet av ham. Han ble fraktet på båre ned til Flå, med hest og trille til Gulsvik, dampbåt over Krøderen og med jernbane til Drammen, hvor han døde fire uker senere. I protokollen fra Drammen sykehus står det den 18. august 1906 innført at Johan hadde komplisert kraniebrudd og at han døde den 14. september samme året av hjernehinnebetennelse. Ved Blåfjellshaugene der dette skjedde, er det reist en minneplate over Johan Sagadalen.
Høsten 2007 ble et menneske drept av bjørn i Valsjöbyn i Jemtland, rett over grensen for Lierne i Nord-Trøndelag.
Skadd av bjørn.
Det har i de seneste tyve årene vært et titall skandinaviske tilfeller, hvor mennesker er skadet av bjørn. De aller fleste tilfellene skjedde i Sverige i samband med bjørnejakt, hvor bjørnene var skadeskutt.
Kulturell betydning.
Bjørnen har bestandig vært imponerende sett fra et menneskelig synspunkt, og symboliserer styrke og makt. Fra vestlig kultur finner man også uttrykk som «sterk som en bjørn» og «den russiske bjørn», som begge signaliserer styrke og makt, men man finner også bamsen som et kosedyr, en såkalt teddybjørn, som symboliserer trygghet.
Dette store rovpattedyret har blitt dyrket av flere kulturer i ulike sammenhenger, ikke minst i den norske navnekulturen. Man finner spor av bjørn i både stedsnavn, fornavn og etternavn, og ikke minst i en rekke eventyr. I mange kirker har det vært oppbevart bjørneskinn, som Uvdal, Tuft, Halsa, Åsskard, Valsøyfjord og Gløshaug. I Hedalen kirke skal to jegere i tiden etter svartedøden ha funnet en bjørn i vinterdvale foran alteret. De drepte og flådde den, og skinnet ble hengt opp på kirkeveggen, der det fremdeles er å finne, nå i glass og ramme. Alderen er aldri blitt undersøkt, men allerede i 1743 beskrev den lokale presten skinnet som nærmest råtnet av elde.
Skiskytteren Ole Einar Bjørndalen og den norske øya Bjørnøya er andre eksempler på den betydning bjørnen har hatt i vår navnekultur.
I mange land er bjørn et viktig symbol og en figur i heraldikken. En finner bjørn i mange våpenskjold helt fra middelalderen og inn i vår tid. Det er bjørn i norske kommunevåpen for Eidsberg kommune, Flå kommune (bjørneansikt – det var i Flå Johan Sagadalen ble drept av bjørn), og Hammerfest kommune (isbjørn). I Buskeruds fylkesvåpen finner man også en blåfarget bjørn, selv om bjørnen er utdødd i fylket. Bjørner inngår i Berlins og Berns byvåpen, samt i offentlige og private våpenskjold fra alle europeiske land. Pave Benedikt XVI har en bjørn som del av i sitt våpenskjold. I Norge er det bjørn i slektsvåpen for bl.a. slektene Anker (skjoldholder), Arctander, Barnholdt, Beer, Colbjørnsen, Lütken (hjelmtegn), von Munthe af Morgenstierne (skjoldholdere) og Ursin.
Jadebjørn fra Shanghai museumEn annen måte å oppdage bjørnens kulturelle betydning på er å se til kunsten. I Kina har man for eksempel funnet en bjørn gjort av jade. som dateres til Shang-dynastiets tid (ca. 1550–1045 f.Kr.). Likeledes finner man bjørner avbildet på skisser, malerier og gjort som skulpturer rundt om i hele verden. Bjørnen har også gjennom alle tider vært et viktig trofé for jegere, som i mer moderne tid ofte har latt seg avbilde på både tegninger, malerier og, senere, også på fotografier. Så viktig var dette for noen at de til og med avlet frem spesielle hunder for bjørnejakt, eksempelvis karelsk bjørnehund og en rekke andre hunderaser.


Arne Brustad.
Arne Brustad (født 14. april 1912 i Oslo, død 22. august 1987 samme sted) regnes for å være en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene. Brustad spilte klubbfotball for Lyn, og var med på Bronselaget i 1936. Han fikk totalt 33 A-landskamper for, og scoret 17 landslagsmål.
Under OL-turneringen i Berlin scoret Brustad fem mål på fire kamper, deriblant alle Norges tre mål i bronsefinalen mot, hvor Norge vant 3–2. Brustad ble av mange, både i Norge og i utlandet, regnet for å ha vært turneringens beste spiller.
I 1938 deltok Norge i fotball-VM for første gang. Turneringen foregikk i cupformat, og Norge ble slått ut i første runde av etter å ha tapt 2–1 etter ekstraomganger. Brustad scoret det norske målet, og scoret også et mål til like før slutten av ordinær tid, men dette målet ble annullert for offside.
Senere samme år ble Brustad som eneste nordmann tatt ut på Europalaget som spilte mot på Wembley.
Arne Brustads drakt fra Europalaget samt hans medaljer og trofeer er i dag utstilt på Fotballmuseet på Ullevaal Stadion.


Etnefjell-ulykken.
«Etnefjell»-ulykken fant sted den 31. oktober 1968 i Nordatlanteren da det klokken 2 om natten inntraff full brann ombord på MS «Etnefjell».
Skipet var underveis fra Fredrikstad til Newfoundland. Maskinsjefen Paul Mathiesen, ble drept i eksplosjonen i maskinrommet som førte til brannen. Man startet umiddelbart evakuering og alle regnet med at det var et totalforlis. 29 mann gikk i livbåten tross at det var dårlig vær, mens kapteinen, overstyrmannen og førstemaskinisten ble ombord. De forsøkte å slukke brannen, men måtte gi opp og trakk seg tilbake på et tryggere sted av skipet der de i fire døgn livnærte seg på rå poteter inntil det polske fabrikkskipet MS «Uran» berget dem. Mannskapet som var gått i livbåten så man aldri mer igjen. Totalt mistet 30 av mannskapet livet.
Sjøforklaringen konkluderte med at brannen oppstod på grunn av varmgang i trustlageret, som førte til en eksplosjon som kuttet av brennstoffrøret til en drivstofftank. Tonnevis med olje flommet ut og forårsaket en flere dager lang brann.


Henki Kolstad.
Johan Henrik Ludvig «Henki» Kolstad (født 3. februar 1915 i Kristiania, død 14. juli 2008) var en norsk skuespiller og regissør, kjent av nordmenn gjennom flere generasjoner for sin allsidige skuespillerkunst på teater og film, og i TV-alderen blant annet for rollen som «Skomaker Andersen» i juleserien "Jul i Skomakergata" fra 1979.
Karriere.
Kolstad er i dag mest kjent for sin medvirkning i de norske filmene om Olsenbanden, og ikke minst i rollen som skomaker «Jens Petrus Andersen» i barne-TV-serien "Jul i Skomakergata" fra 1979, en serie som særlig har bidratt til å gjøre ham kjent blant de yngre. Denne julekalenderen for barn har blitt vist i en årrekke i desemberdagene frem til julaften og ble sist vist i 2003. I 1950-årene var Henki Kolstad og Inger Marie Andersen et svært populært par i flere storfilmer, blant annet Vi gifter oss fra 1951. Av de mange høydepunkter senere i hans karriere kan man nevne oppsetningen av farsen "Den spanske flue" på ABC-teateret i 1989–90, hvor Kolstad spiller sennepsfabrikant Klinke. Stykket har siden 1990-årene blitt sendt flere ganger på NRK i romjulen, sist i 2007.
Utover komedie har Kolstad spilt i flere alvorlige roller både i Fjernsynsteatret og på Nationaltheatret.
Han debuterte som 13-åring på Nationaltheatret i 1928 i stykket "18 år", og hadde sin «voksendebut» på Centralteatret i 1936. Han var i løpet av karrieren ansatt ved Trøndelag Teater, Det Nye Teater, Edderkoppen, Centralteatret og i 1964–86 ved Nationaltheatret. I tillegg til sin mangfoldige karriere i taleroller, gjorde han seg også sterkt bemerket i operetter, ikke minst som Leopold i diverse oppsetninger av "Sommer i Tyrol", og i musikaler som "My Fair Lady". Kolstad hadde rollen som Alfred Dolittle i musikalens første norske oppsetning på Folketeatret i 1959. Han filmdebuterte allerede som 14-åring i filmen "Eskimo" fra 1930, og har videre medvirket i filmer som "Vi gifter oss" (1951), "Troll i ord" (1954), "Pastor Jarman kommer hjem" (1958), "De dødes tjern" (1958), "Line" (1961), "Vildanden" (1963), "Skjær i sjøen" (1965) og i tre av filmene om Olsenbanden. Han siste filmopptreden var i 1999. Han debuterte på TV i 1966 i Fjernsynsteater-stykket "Kontoristene". Av andre TV opptredener kan man nevne komiserien "Hjemme hos oss" fra 1980. Hans siste TV-opptreden var i 2001, en gjesterolle i krimserien "Fox Grønland".
Kolstad døde mandag den 14. juli 2008 på Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Han ble 93 år gammel. Henki Kolstad bodde på Ullern i Oslo med sin kone Else som han giftet seg med 8. juli 1938. De har tre barn, filmregissøren Morten Kolstad og to døtre. Henki Kolstad var bror av skuespilleren Lasse Kolstad. Han var sønn av Andreas Kolstad (1883-1959) og Johanne (1884-1966).
Priser og oppmerksomhet.
Han er også tildelt Storkors i Purpurnæseordenen i Kunstnerforeningen og Aamot-statuetten (1959) for sin innsats i norsk film. Han ble i 1988 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
I 2003 lagde Ingerid Nordstrand og Pål Bang-Hansen fra NRK en dokumentar om Henki Kolstad med tittelen «Henki på film», som ble vist på NRK julen 2003.


Indre energi.
Indre energi er en viktig størrelse i termodynamikk og betegner energien som finnes i lukkede mengder med stoff. Dette er i hovedsak termisk energi og kjemisk energi. Termisk energi er energi som materialet har på grunn av uordnede bevegelser til atomer og molekyler. Kjemisk energi er ordnet bindingsenergi til de samme partiklene.
Indre energi inkluderer energi som avhenger av eksterne faktorer, slik som kinetisk energi og potensiell energi. Konvensjonelt regnes heller ikke masseenergi som indre energi, siden denne stort sett er uendret i termodynamiske og kjemiske reaksjoner.
Vanlige symbol for indre energi er "U" og "E" og SI-enheten er Joule.
Indre energi i en gjenstand er summen av den kinetiske og potensielle energien som er knyttet til molekylene og atomenes tilfeldige bevegelser.
Symbolet for indre energi er U og måles i J (joule).


Etruskere.
Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia og Korsika fra det 8. århundre f.Kr. De holdt til i Etruria, som nå er Toscana og det nordlige Latium. Roma var antakelig dominert av etruskere i begynnelsen og etruskernes kultur har derfor hatt stor innflytelse i ettertiden.
Etruskerne er det navn som ble gitt til denne kulturen i antikkens Italia av romere som kalte dem for "Etrusci" eller "Tusci". Det attisk greske ordet for dem var Τυρρήνιοι (Tyrrhēnioi) fra hvor latin også tok navnene Tyrrhēni (etruskere), Tyrrhēnia (Etruria) og Tyrrhēnum mare (Tyrrenhavet eller Det tyrrenske hav, italiensk "Mar Tirreno") Etruskerne selv benyttet begrepet "Rasenna" som var en avledning av "Rasna" eller "Raśna".
Innledning.
Utstrekningen av den etruskiske sivilisasjon og de tolv staters forbund.
Folkegruppen, som bragte med seg sitt eget språk, bygde opp en kultur som fra forhistorisk tid, og inntil romernes overtakelse, skulle omfatte store deler av midt- og norditalia. Rikets utbredelse var på det største i løpet av Romas første tid og i løpet av det romerske kongedømmet.
Etruskerne blomstret i tre byforbund: av Etruria, av Podalen med østlige Alpene, og av Latium og Campania. Roma lå på og ved etruskisk område. Det er betydelig bevis for Roma i begynnelsen var dominert av etruskerne inntil romerne herjet Veii i år 396 f.Kr.
Kultur som er mulig å identifisere og er unektelig etruskisk ble utviklet i Italia etter omtrent år 800 f.Kr. Denne tiden dekker omtrentlig rekkevidden av den foregående jernalderkulturen som kalles for Villanovakulturen. Denne kulturen gikk på det 7. århundre f.Kr. over til en kultur som var påvirket av greske handelsmenn og greske naboer i Magna Græcia, den hellenistiske sivilisasjon i sørenden av Italia.
Genetiske studier de senere årene synes å støtte Herodots versjon om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia. Det er blitt avdekket at befolkningen på steder i Toscana som er kjent for sin etruskiske historie har en høy forekomst av et bestemt gen som ellers bare finnes hos befolkningen i Anatolia i det nåværende Tyrkia. Videre støttes teorien av tilsvarende genetiske funn på krøtter fra Toscana som viser seg å ha et mitokondrielt DNA som bare finnes på krøtter i Midtøsten.
Viktige etruskerbyer: Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetulonia, Populonia, Pisa, Fiesole, Volterra. 12 etruskerbyer gikk sammen i De tolv staters forbund.
Forhistorie.
Villanovakulturen var en jernalderkultur i sentrale og nordlige Italia, som markerte seg med kremasjonsgraver, og som i tid strekker fra rundt 1100 f.kr. og fram til rundt 700 f.Kr. da de etruskiske byene begynte å bli grunnlagt og vokse til. Om villanovakulturen er etruskernes forfedre er uvisst, men den var utvilsom deres geografiske forgjengere.
Fra ca midten av 500-tallet f. Kr., skjedde store endringer med Po-sletten, som tidligere inneholdt skoger og våtmark, plaget av stadig flom. Drenering, regulering og vanningskanaler ble anlagt, og skogene ble avløst av jordbruksland. Fjellene mot sørvest, i Etruria, var Apeninnerhalvøyas eneste med noe særlig mineralrikdom, noe som ble utnyttet både i bronse- og jernalderen. Tilgangen på ved gjorde det også enklere å holde oppe en høy produksjon av metaller, der en britisk forsker anslår at der årlig ble drevet ut og smeltet ca. 10 – 12 ooo tonn malm på Elba og fastlandet over en 400 årsperiode (estimat basert på menden slagg).
Med mere jernredskaper ble jordbruket etterhvert effektivisert, og Po- området ble på sikt Italias kornkammer. Åslandskapet rundt lå tilrette for dyrehold, og etterhvert vindyrking, og ga etrurerne rikt tilfang på topper der en kunne anlegge byer.
Historie.
Etruskernes historie er den skriftlige nedtegnelsen om den etruskiske sivilisasjon som er satt sammen hovedsakelig av greske og romerske forfattere. Med unntak fra etruskiske inskripsjoner, hvor det hovedsakelig trekkes ut informasjon av sosiologisk art, har etruskerne selv ikke etterlatt en skriftlig historie, og heller ikke finnes det referanser hos romerske forfattere som antyder at noe slikt har eksistert. De levninger av etruskiske skrifter som er blitt bevart omhandler emner som religion og ritualer.
Den etruskiske sivilisasjon blomstret og ekspanderte både sørover og nordover i sin vekstperiode. Gruvedrift og handel med metall, spesielt kobber og jern, skaffet rikdom og innflytelse på den italienske halvøya og i den vestlige delen av Middelhavet. Deres interesser kolliderte snart med grekerne, særlig fra 500-tallet f.Kr. da greske kolonier ble dannet på sørkysten av Frankrike, Catalonia i Spania og på Korsika. Det fikk etruskerne til å gå i allianse med karthagerne.
Slaget ved Alalia (i dag Aléria) på Korsika, ca 540 f.Kr. førte til at karthagerne fikk en økt innflytelse og makt i den vestlige delen av Middelhavet på bekostning av både grekerne og etruskerne. Etruria trakk seg tilbake til det nordlige Tyrrenhavet og gjorde seg stadig mindre gjeldende. Etruskernes innflytelse over andre italienske byer ble også svekket, etter som Latium og Campania ble tatt over av romerne, en ny makt innenfor de etruskiske områdene. Nordfra presset gallere inn i Podalen på samme tid hvor Roma begynte å ekspandere. I løpet av det 1. århundre f.Kr. hadde Roma underlagt seg alt etruskisk land.
Mange etruskiske konger kjennes ved navn, men deres regimer ligger i historiens mørke. Flere etruskiske skikker levde dog videre under romerne.
Språk.
Kunnskap om etruskisk språk er fortsatt langt fra fullstendig. Det er antatt at etruskerne "ikke" snakket et indoeuropeiske språk; det er konsensus for at etruskisk er beslektet kun med de språk som er kalt for tyrsenske språk, som i seg selv er isolerte språk og ikke direkte beslektet med noen annen kjent språkgruppe. Siden den tyske språkforskeren Helmut Rix (1998) er det gjennomgående akseptert at de tyrsenske språkgruppene raetisk og lemnisk var beslektet med etruskisk.
Etymologi.
Det navn som etruskerne selv benyttet om seg selv er "Rasenna". Det var en avledning av "Rasna" eller "Raśna". Det eksisterer ingen etymologi for "Rasna".
Etymologi for "Tusci" er basert på en frase i den tredje (av syv) Iguvine-tavler fra 200-tallet f.Kr. og som er en betydelig kilde for umbrisk språk. Frasen "turskum... nomen", «det tuskiske navn», fra hvor roten "*Tursci" kan bli rekonstruert. En metatese og epentese (innskudd av en lyd i et ord) produserer "E-trus-ci". En hypotese er at "*Turs-" sammen med latinske "turris", «tårn», kommer fra greske τύρσις, «tårn». "Tusci" i flertall var derfor «folket som bygget tårn». eller «tårnbyggerne» Denne ærverdige etymologien er minst like gammel som Dionysios fra Halikarnassos som sa «Og der er ingen grunn til hvorfor grekerne ikke skulle ha kalt dem ved navn, både fra deres liv i tårn og fra navnet til en av deres herskere».
Forfatterne Bonfante har spekulert i om etruskiske hus så ut som tårn for enkle latinere. Det er riktig at etruskere foretrakk å bygge byer på høyder forsterket med murer. På den annen side, om navnet i Tyrrenhavet kommer fra angrepende sjøfolk eller av senere innvandrere (se nedenfor) kan det like gjerne var knyttet til navnet Troja, i dette tilfellet byen med tårnene.
Religion.
Etruskernes tro på etterlivet kommer til uttrykk i deres gravskulpturer.
Etruskernes trossystem var polyteisme, troen på flere guder, eller at alle synlige fenomener ble betraktet som en manifestasjon av guddommelig makt og at makten var fordelt i guddommer som handlet hele tiden i den menneskelige verden og kunne bli overtalt og overbevist om handle til menneskenes fordel. Det er tre lag som er tilstede i de omfattende etruskiske kunstmotiver. En synes å være guddommer av stedegen vesen: Catha og Usil, solen; Tivr, månen; Selvans, en skogsgud; Turan, kjærlighetsgudinne; Laran, krigsgud; Leinth, gudinne for døden; Maris; Thalna; Turms; og den øyensynlig svært populære Fufluns hvis navn er knyttet på en ukjent måte til byen Populonia, og som kanskje også var "populus Romanus", en folkets gud.
De som hersket over denne gudeverden av mindre guddommer var høyere guder som synes å reflektere det indoeuropeiske trossystemet: Tin eller Tinia, himmerlen; Uni, hans hustru (romerske Juno); og Cel, gudinnen for jorden. I tillegg ble greske guder tatt inn i det etruskiske systemet: Aritimi eller Artume (Artemis), Menrva (Minerva), Pacha (Bacchus). De greske heroer fra Homer opptrer i stor utstrekning i etruskiske kunstmotiver.
Arkitektur.
Levningene av en etruskisk gravlund i San Cerbone, ToscanaEtruskerne ga varige bidrag til romersk arkitektur og til den italienske ved at deres byggekunst påvirket romerne som gjorde den etruskiske arven senere gjeldende for hele den vestlige sivilisasjon. Roma videreførte etruskernes arkitektoniske egenskaper som muligens ikke hadde sin opprinnelse hos etruskerne, men ble kanalisert av dem inn i den romerske sivilisasjon.
En del forskere ser også på urartisk kunst, arkitektur, språk og generelle kulturspor i østlige Anatolia som beslektet med etruskernes kultur på den italienske halvøya.
Kunst.
Detaljer fra fronten av en etruskisk vogn.
Etruskisk kunst var figurativ og spesielt framtredende er figurative og dekorerte skulpturer i terrakotta og bronse, men framfor alt liggende skikkelser i naturlig størrelse på sarkofager eller i templer, og støpt i bronse. Veggmalerier (gravfreskoer) var en dyrket kunstart, men også metallarbeid som graverte bronsespeil. Gravfunn viser at de til fulle behersket både bronsestøpning, samt gull- og sølvsmedkunst. Dekoren var dels relieff, dels risset – og noe av gullet var trukket til tråder som var flettet.
Litteratur.
Med unntaket av "Liber Linteus" er det kun inskripsjoner som er blitt bevart av etruskisk opprinnelse. Inskripsjonene er hovedsakelig gravtekster. Språket er skrevet i en skrift beslektet med det primitive greske euboianske alfabetet. Etruskisk litteratur, som eksistensen av religiøs og historisk litteratur og drama, er bevitnet kun i referanser hos senere romerske forfattere.
Etruskisk skrift ble lest fra høyre og mot venstre.
"Liber Linteus" er den "eneste" bevarte boken. Boken ble skrevet på lin som tilfeldigvis ble bevart ettersom tøyet ble benyttet for å bandasjere inn en mumie i Ptolemeerdynastiets Egypt. Mumien og manuskriptet blir i dag oppbevart i et nedfryst rom i Arkeologiske museum i Zagreb, Serbia. Det tyske navnet for Zagreb er "Agram", derav også bokens mer sjeldne navn "Liber Agramensis" ("Agramboken"). Teksten er for det meste uoversatt på grunn av vår manglende kunnskap til etruskisk språk, skjønt de ord som kan bli forstått tyder på at det er en rituell kalender.
Teater.
Drama og teater er det kun latinske referanser som er igjen for dette området av etruskisk kultur. Et ord som kanskje er symbolsk for etruskisk teater er φersu (latin "persona", norsk person, individ eller skikkelse i litterært verk). Dette ordet, blant andre, har blitt videreført i latin.
Musikk.
De instrumenter som kan bli sett i etruskiske freskoer og basrelieffer (relieff hvor figurene er svakt opphøyde) er hovedsakelig ulike typer av fløyter, som det antikke treblåseinstrumentet plagiaulos, tilsvarende fløytene til Pan eller Syrinx, alabastfløyte og den berømte dobbelfløyte, akkompagnert av perkusjonsinstrumenter som tintinnabulum, pauke og crotaler (antikke cymbaler) og senere av strengeinstrumenter som lyre og kithara.
Romas arv.
Den etruskiske bronseulven, selve symbolet på Romas tilblivelse.
De forskere som hevder at det var en italisk grunnleggelse av Roma, deretter fulgt av en etruskisk invasjon, de snakker typisk nok om en etruskisk «påvirkning» av den romerske kultur, hvilket betyr at kulturelle objekter ble overtatt av Roma fra det nærliggende naboskapet Etruria. Det rådende synet på denne vurderingen i dag er at Roma ble grunnlagt av italikere og de to folkene gikk senere opp i og ble blandet med hverandre.
Det viktigste kriteriet for å avgjøre om et objekt har sin opprinnelse i Roma og kom ved etruskisk innflytelse, eller var blitt overlevert og overtatt av romerne fra etruskerne, er dato. Mange, om ikke alle, de etruskiske byene er eldre enn Roma. Et andre kriterium er de antikke kildenes egne meninger. De forteller oss rett ut at bestemte institusjoner og skikker kom fra etruskerne.
Spørsmålet om grunnleggerne.
I år 390 f.Kr. ble byen Roma angrepet av gallere, og som et resultat mistet byen mange, skjønt ikke alle, av sine tidligere opptegnelser. Av den grunn er kunnskapen om Romas forhistorie mindre sikker enn kunnskapen om den senere historie, men likevel er det nok gjenværende materiale til å gi ettertiden et godt bilde av byens utvikling og dens institusjoner.
Senere historie forteller at noen etruskere levde i "Tuscus vicus" — «det etruskiske kvartalet» — og at det var en etruskisk kongerekke (skjønt to av dem nedstammet fra en greker, Demaratus korinteren) som etterfulgte konger av latinsk og sabinisk opprinnelse. Historikere med etruskere som spesiale vil argumentere at dette, sammen med bevis for institusjoner, religiøse elementer og andre kulturelle elementer, beviser at Roma ble grunnlagt av italikere. Det riktige bildet er langt mer komplisert, ikke minst på grunn av at de etruskiske byene var atskilte enheter som aldri kom sammen for å danne en enhetlig etruskisk stat. Videre var det sterke latinske og italiske elementer i den romerske kultur, og senere feiret romerne med stolthet disse tallrike «flerkulturelle» påvirkningene av byen.
Romas grunnleggelse.
Roma lå i utkanten av hva som var etruskisk område. Da etruskiske bosetninger dukket opp sør for grensen var det antatt at etruskerne spredde seg der etter at Roma var blitt grunnlagt, men det er nå blitt fastslått at disse bosetningene var før Roma.
Etruskiske bosetninger bosatte seg ofte på toppen av en ås eller et berg — jo brattere jo bedre — og omgitt av tykke murer. Da Romulus og Remus grunnla Roma i henhold til romersk mytologi gjorde de så i henhold til etruskisk ritual; det vil si at de begynte med en "pomoerium" eller en hellig vollgrav. Deretter gikk de videre til murene. Det var krevd av Romulus å drepe Remus når denne hoppet over muren og brøt dens magiske forhekselse (se også Pons Sublicius).
Navnet på byen, «Roma», er antatt av enkelte forskere å være av etruskisk opprinnelse, og forekommer i standard form som uttrykket «stedet fra hvor»: Velzna-χ, «fra Velzna», Sveama-χ, «fra Sveama», Ruma-χ, «fra Ruma». Vi kan dog ikke vite hva dette betyr. Om "Tiberius" (Tiber) er fra "θefarie", da kan "Ruma" ha vært plassert ved elven "Thefar".
Populus Romanus.
Det var sagt at under Romulus og Numa Pompilius var folket blitt delt inn i tretti "curiæ" og tre stammer. Svært få etruskiske ord har gått inn i latin, men navnet på minst tre av stammene — "Ramnes" og "Luceres" — synes å ha vært etruskiske. De siste kongene som kan ha vært født til den etruskiske tittelen "lucumo" mens regaliene (de kongelige verdighetssymboler) har tradisjonelt vært betraktet å ha vært av etruskisk opprinnelse: den gylne kronen, septeret, "toga palmata" (en egen lang kappe), "sella curulis" (kongestol), og over alt det viktigste symbolet på statens makt eller makten generelt, "fasces". Det siste var en bunt med pinner eller kjepper rundt en dobbeltøks som opprinnelig ble båret under opptog og seremonier av kongens "liktor" (latin "lictor", rettstjeneren som ledsaget kongen). Tilfeldighet har kastet et eksempel på fasces i vårt eie: levninger av en bronsestav og øks som er avdekket i en grav i etruskiske Vetulonia. En avbildning av en tilsvarende har blitt identifisert på gravstelen til Avele Feluske som er vist som en kriger som fører fasces.
Den mest treffende etruskiske egenskap er ordet "populus" som også opptrer som en etruskisk guddom i Fufluns. Populus synes å bety at folk kom sammen i en militær samling, i motsetningen til dagens italienske ord "popolaccio" (engelsk "populace", norsk "almue").
Etruskernes opprinnelse.
Reproduksjon av en 20 cm høy etruskisk statuett av hest, originalen er fra rundt år 600 f.Kr.
Etruskernes opprinnelse er tapt i forhistorien. Flere hypoteser eksisterer, noen av disse er listet nedenfor. Teoriene utelukker ikke nødvendigvis hverandre gjensidig.
Både Grimberg og Aschehougs Verdenshistorie viser til Tacitus, som siterer en hellensk tradisjon om at etruskerne kom fra Lydia. Sagnet går ut på at landet var så lenge rammet av uår og for stor befolkningsvekst, at kongen sendte en av sønnene sammen med halvparten av innbyggerne ut i verden for å finne bedre vilkår. De endte så opp i Umbria, hvor de etterhvert ble kjent som etrurere.
Etter romerske forfattere ble diskusjonen om etruskernes opprinnelse gjenoppvekket på 1600-tallet. Det være seg antikke eller moderne teorier, de er alle framsatt ved hovedsakelig å se på treff i ulike kulturmønstre. Teoretikere ser etter grupper med felles elementer og trekker en hypotetisk forbindelse mellom de sammenfallende kulurer. Elementene kan være fra et hvilket som helst kulturelt aspekt, fra uttale til keramikkmerker.
Det er ikke funnet et eneste fullstendig sammenfall, men mange delvise.
Hypotesen om etnisk tilblivelse.
I sin egen historie om den etruskiske debatt har Massimo Pallottino, en dominerende forsker på etruskerne i sin tid, skilt mellom «opprinnelse» og «etnisk tilblivelse». Teoriene til det første søker en opprinnelse. Han deler disse inn i «orientalsk», «nordlig» og «stedegen».
Ved å formulere en annen synsvinkel på det samme bevis sier Pallottino: «...vi må betrakte konseptet «etruskisk» som... knyttet til... en nasjon som blomstret i Etruria mellom det 8. og det 1. århundre f.Kr....Vi må diskutere opphavet til hvert eneste av disse elementene, men et mer formålstjenlig konsept... ville være det om tilblivelse... den tilblivelsesprosess til nasjonen kan kun ha skjedd på områdene til etruskernes eget land; og vi er i stand til å være vitne til de siste stadiene av denne prosessen.»
Hypotesen om stedegen.
Mannshode, detalj av en etruskisk sarkofag, Louvre.
Dionysios fra Halikarnassos hevdet: «Faktisk, de som kom nærmest sannheten er de som erklærte at nasjonen innvandret fra intet, men var innfødte i landet ettersom det er blitt sett på som en meget gammel nasjon og å være enig med ingen annen hverken i dets språk eller i dets levemåte.»
Med dette avsnittet fremmet Dionysios den stedegne teorien hvor kjerneelementet til etruskerne, som snakket det etruskiske språket, var av «jorden selv»; hvilket menes at de hadde vært på stedet så lenge at de synes å være de opprinnelige eller de innfødte beboerne. De er derfor identisk med villanovanske kulturen.
Ved å ta opp dette emnet skrev forfatterne Bonfante (2002) at: «...historien til det etruskiske folket strekker seg... fra ca 1200 til ca 100 f.Kr. Mange steder i de viktigste etruskiske byene i historisk tid var uavbrutt okkupert fra jernalderens villanovanske periode av. Mye forvirring ville ha blitt unngått om arkeologer hadde benyttet begrepet «før-etruskere»... For folket dukket faktisk ikke opp plutselig. Heller ikke begynte de brått å snakke etruskisk.»
En utdypende tillegg antar at etruskerne var: «...en etnisk øy av et svært gammel folk som var isolert fra strømmen av folk som snakket indoeuropeisk.»
Hypotesen om innvandring fra Lydia.
Herodot har nedtegnet legenden om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Dette er deres fortelling: [...] deres konge delte folket opp i to grupper, og lot dem trekke lodd slik at den ene gruppen skulle bli og den andre forlate landet; han var selv leder av de som drakk loddet om å bli der, og hans sønn, hvis navn var Tyrrhenus, var blant de som dro. [...] de kom til ombriciene hvor de grunnla byer og har levd siden. De kaller seg ikke lenger for lydere, men tyrrhenianere etter navnet på kongens sønn som hadde ledet dem dit.»
Som svar uttaler Dionysios fra Halikarnassos, som hadde lest Herodot: «Av denne grunn er jeg derfor overbevist om at pelasgianerne er et annet folk enn tyrrhenianere. Og jeg tror heller ikke at tyrrhenianerne var en lydisk koloni for de snakker ikke det samme språket til de sistnevnte, heller ikke kan det bli påstått at ikke lenger snakker en lignende tunge for de har fortsatt en del andre kjennetegn på deres morsland. For de hverken dyrker de samme guder som lyderne eller gjør bruk av de samme lover eller institusjoner, men i dette atskiller de seg mer fra lyderne enn fra pelasgianerne.»
Hypotesen om havfolket.
Etruskerne eller tyrsenere kan ha vært et av havfolkene på det 13.-14. århundre f.Kr. Havfolkene finnes i flere greske skrifter, og hos andre sivilisasjoner, blant annet den egyptiske. Strabo er blant de som kobler sjøfolkene til etruskerne og hevder at etter dem er Det tyrrenske hav blitt oppkalt etter.
Genetisk bevis.
En gruppe forskere på genetikk (arvelighetslære) fra Spania og Italia gjorde den første genetiske studiene av oldtidens etruskere basert på mitokondrielt DNA (mtDNA) fra 80 beinprøver tatt fra graver som er datert fra 7. århundre til det 3. århundre f.Kr. i Etruria. Denne studien fant ut at etruskerne synes å være mer i slekt med hverandre enn med den generelle befolkningen i dagens moderne Italia. Eller sagt på en annen måte: DNA-prøvene viste liten genetisk variasjon, hvilket tyder på at de var en enkeltpopulasjon, nedstammet fra felles opphav, snarere enn folk fra flere opphav som delte kultur. Nyere studier antyder en opprinnelse i Midtøsten.
En tidligere studie har beregnet at gruppen besto av 150 000 til 200 000 kvinner. Ved å fordele disse tallene på de 36 byene i de tre etruskiske forbundene får man et gjennomsnitt på 4 167 til 6 944 kvinner per samfunn. Ved å velge en antatt familiestørrelse på fire personer får man en tilnærmet etruskisk befolkning på mellom 600 000 til 800 000 personer i rundt 36 samfunn med et gjennomsnitt på mellom 16 668 og 27 776 personer hver. Disse befolkningene er tilstrekkelig kompakte og nok urbane til å ha kunne oppnå alt det som man antar at etruskerne oppnådde.
Studiene viste at de områdene som de historiske etruskerne okkuperte delte en relativ høy konsentrasjon av y-haplogruppe G med folk i Anatolia, og folk i Kaukasus hvor disse haplogruppene var mest utbredt, spesielt blant de fra Ossetia og Georgia. Dette beviset er "ikke" spesifisert for en bestemt periode eller kalenderdato, og kan reflektere nærliggende befolkninger eller betydelige folkevandringer langt tilbake til steinalderen.
En annen italiensk forskningsgruppe har vist at mtDNA fra krøtter ("Bos taurus") i moderne Toscana er forskjellig fra krøtter som er funnet andre steder i Italia, og selv i Europa som helhet. Dette mtDNA er tilsvarende til det fra krøtter som er funnet i Midtøsten. Mange folkestammer som utvandret i fortiden har vanligvis tatt med seg sitt tamfe når de reiste. Denne studien av mtDNA til hornkveg antyder at minst noen folk hvis etterkommere var etruskere kom til Italia fra Anatolia eller fra andre steder i Midtøsten (Det nære Østen). Imidlertid gir studien ingen holdepunktet til "når" de så gjorde. Det er også en mulighet for at den etruskiske sivilisasjon ble dannet lokalt med kontakter sjøvegen fra alle retninger i Middelhavet, og at genetisk tilstedeværelse kan ha vært der siden neolittisk tid - og at utbredelsen av de sjøfarende kardialkeramikk-kulturene, (etter deres vane med dekorere keramikken på en spesiell måte) hadde samme opprinnelse.
Arbeid med forhistorisk DNA er åpent for feilkilder. De fleste bein fra arkeologiske utgravninger har blitt skjødesløst behandlet, noe som fører til omfattende forurensning av moderne menneskelig DNA som kan dekke over signalene til hva som måtte finnes igjen av forhistorisk DNA. Hans-Jürgen Bandelt, en tysk genetiker fra Universitet i Hamburg, skrev at DNA som ble avdekket fra etruskiske bein viste klare signaler på slike problemer.
Hovedgaten av den etruskiske akropolis og utsikt mot den senere festningsanlegget i Populonia i Toscana.
En annen studie av genetikeren Alberto Piazza fra Universitetet i Torino knyttet etruskerne til Tyrkia. Forskningsgruppen sammenlignet DNA-sekvenser med de fra menn i dagens Tyrkia, nordlige Italia, den greske øya Limnos, de italienske øyene Sicilia og Sardinia, og fra sørlige Balkan. De fant ut at de genetiske sekvensene fra menn i Toscana varierte betydelig fra de menn i naboregioner i Italia, og de menn fra de italienske byene Murlo og Volterra spesielt var mest nært beslektet med menn i Tyrkia. I Murlo spesielt var en genetisk variant delt med kun folk fra Tyrkia. Studien ble presentert ved "Europeiske samfunn for menneskelig genetikk" i Nice, Frankrike i 2008.
Etruskiske byer.
Utstrekningen av den etruskiske sivilisasjon er markert av etruskernes mange byer. Disse byene ble til slutt fullstendig assimilert av italiske, romerske og galliske etniske grupper, men navnene har blitt bevart fra inskripsjoner og deres ruiner er av både estetisk og historisk interesse i de fleste byer i sentrale Italia.


Bjarne Berntsen.
Bjarne Berntsen (født 21. desember 1956 i Figgjo) er trener for det norske kvinnelandslaget i fotball og tidligere fotballspiller.
Bjarne Berntsen startet fotballkarrieren i Figgjo IL, og gikk til toppserieklubben Viking i 1977. Han spilte for Viking frem til 1982, og fikk i løpet av denne tiden også med seg 33.
Berntsen har trenererfaring fra Figgjo, Bryne og Viking, og var en kort periode (1986–1987) assistenttrener for herrelandslaget. Han trente Bryne til cupmesterskap i 1987 samt Viking til seriebronse i 1994. Fra 1999 til 2004 var Berntsen administrerende direktør i Viking Fotball ASA.
Landslagstrener.
Sent i 2004 fikk han tilbud om å overta ansvaret for det norske kvinnelandslaget i fotball, og tiltrådte som landslagssjef 1. januar 2005. Berntsen innledet med sitt første mesterskap allerede sommeren samme året, med EM i England. I gruppespillet møtte Norge Tyskland, Italia og Frankrike, og kom seg knepent videre på målforskjell foran Frankrike etter uavgjort mot dem, tap for Tyskland og seier over Italia. Bjarne Berntsen hadde tiltrukket seg oppmerksomhet etter å ha inkludert Isabell Herlovsen, datter av en tidligere landslagskollega. Herlovsen svarte imidlertid på tiltale ved å score utlikningsmålet mot Frankrike. Mot Italia scoret tre spillere som kom til å spille en viktig rolle for Berntsen; Marit Fiane Christensen, Lise Klaveness og Solveig Gulbrandsen, i tillegg til Dagny Mellgren. I semifinalen møtte Norge Sverige og vant etter ekstraomganger. I finalen var imidlertid Norge sjanseløse da de igjen møtte Tyskland, og tapte 1-3.
I 2007 kom Norge til VM i Kina. Norge fikk enkel motstand i gruppespillet, og vant over Canada og Ghana, mens de spilte uavgjort mot Australia. I kvartfinalen slo Norge Kina 1-0 i en jevn kamp, og igjen var det Herlovsen som scoret. Tyskland var neste motstander i semifinalen. Norge var sjanseløse, og tapte 0-3. I bronsefinalen møtte Norge USA, som selv hadde tapt 0-4 mot Brasil. Igjen var imidlertid Norge for dårlige, og tapte 1-4. Det som overskygget Norges i og for seg akseptable 4. plass, var at Berntsen skal ha lagt ansvaret for resultatet på at spillerne ikke var godt nok trent, og at han mente at Lise Klaveness ikke passet inn i landslagets spillestil – og effektivt kastet henne ut av landslaget på Gardermoen da de kom hjem. Klaveness trakk seg fra landslaget kort tid etter, men det sluttet ikke der. Ragnhild Gulbrandsen rettet mye oppmerksomhet rundt hendelsen, og det ble mye bråk rundt kvinnelandslaget og Berntsens person. Berntsen uttalte selv at denne handlingen er blant det han angrer mest på i sin karriere.
I 2008 var Norge med i sitt første OL siden de vant i Sydney i 2000. OL i Beijing ble ingen gjentakelse. Berntsen overrasket i landslagets første kamp gjennom å slå USA 2-0 med mål av Leni Larsen Kaurin og Lindy Melissa Wiik. Wiik scoret også kampens eneste mål mot New Zealand i en sjansefattig kamp, før landslaget overraskende tapte hele 1-5 mot Japan. Guro Knutsen scoret Norges mål. I kvartfinalen ventet Brasil, som var bedre enn Norge i det meste, og vant 2-1. Norges mål ble scoret av Siri Nordby på straffe.
Flere spillerkonflikter.
Som i året før, ble innsatsen i mesterskapet overskygget av etterspillet. I anledning den siste EM-kvalifiseringskampen mot Russland den 2. oktober (0-0), skal Berntsen ha bedt spillerne om å holde av noen dager i november til landslagssamling. Da dette ikke passet for alle spillerne, skal Berntsen ha reagert med at spillerne, i motsetning til håndballjentene ikke ofret nok for laget. Den 21. oktober, to dager etter at Røa hadde sikret seg seriegullet, meldte de fem Røa-spillerne Guro Knutsen, Marie Knutsen, Siri Nordby, Lene Mykjåland og Marit Fiane Christensen seg ut av landslaget. Av disse hadde Nordby blitt vraket og Mykjåland meldt avbud fra landslaget mot Russland. Måten de trakk seg på skaffet både NFF, kvinnelandslaget og Berntsen negativ oppmerksomhet. Beskjeden ble gitt gjennom media, og begrunnelsen var noe vag, og refererte indirekte til kommentaren om å ofre seg for laget, i tillegg til kritikk mot systemtenkningen til Berntsen, som spillerne opplevde som ødeleggende for den individuelle friheten. De fem utbryterne understreket også at de hadde prøvd å gå tjenestevei gjentatte ganger, men at dette var nytteløst.
Berntsen sa tidlig ifra at han uansett ikke kom til å ta noen mottrekk mot spillerne, enda han hadde retten til å hindre dem i å spille for klubblaget sitt, og han gikk med på å møte dem i konferanse uken etter. Berntsens arbeidsgiver, NFF, var imidlertid overraskende passive, og sa bare at de hadde tillit til Berntsens måte å løse saken på. Denne saken fikk masse oppmerksomhet fra media, og i hovedsak var det Norges Fotballforbund og Berntsen som måtte tåle den tungste skytsen, om enn det også ble bemerket at dette skulle ha gått tjenesteveien. Kapteinsteamet til Berntsen, med Ingvild Stensland, Solveig Gulbrandsen og Ane Stangeland Horpestad forble tause med oppklaringen om dette faktisk hadde gått tjenesteveien.
«Nye Norge».
Som resultat av dette utspillet, stilte dermed Berntsen med et langt svakere landslag, der særlig forsvaret fikk et stort problem, etter at samtidig, men urelatert, Gunhild Følstad og Ane Stangeland Horpestad trakk seg. Ironisk nok hadde det norske landslaget to ganger i 2008 slått Tyskland, og et landslag med de fem Røa-spillerne, Følstad og Horpestad ville vært blant de ypperste favorittene til å vinne EM i Finland i 2009.
Det "nye Norge", det vil si en rekke nye spillere, lansert i en treningkamp mot Norges U21-landslag. Den første offisielle kampen kom i 2009 mot Sverige. Norge tapte med stygge 1-5. I Algarve Cup i mars tapte Norge 1-3 mot Island og 0-2 mot Danmark. Den allerede kritiske stemningen ble spesielt hard etter dette. Norge avsluttet med 0-1 mot USA, og fikk dermed sin dårligste plassering i Algarve Cup. Norge vant imidlertid den siste kampen mot Østerrike, og endte dermed på 9. plass. Siden den tid spilte Norge en offisiell og en uoffisiell kamp mot England. Den første tapte Norge 0-3, den andre ble ifølge rapportene uavgjort 1-1.
Imidlertid overrasket Berntsen stort under EM, og kom til semifinalen etter en sterk seier over Sverige. Der ble det imidlertid stopp: en god førsteomgang ble avløst av en stygg andreomgang og 1-3 sammenlagt. Berntsens kontroversielle karriere ble derme avsluttet med et under omstendighetene godt resultat.


Det engelske samveldet.
Samveldet (engelsk Commonwealth of England) var den republikanske regjeringen som styrte først England og deretter hele Storbritannia, Irland, koloniene og andre kronbesittelser fra 1649 til 1653, og fra 1659 til 1660, og ble etterfulgt av restaurasjonen i England.
Samveldet ble opprettet etter henrettelsen av kong Karl I den 30. januar 1649. "Rump Parliament", det som var igjen av parlamentet etter Prides utrenskning, vedtok opprettelsen, og kastet samtidig alle som støttet monarkiet ut av offentlige verv.
Begrepet brukes noen ganger om hele perioden fra 1649 til 1660, men årene fra 1653 til 1659 kalles egentlig Protektoratet, ettersom først Oliver Cromwell og deretter hans sønn Richard styrte under tittelen "Lord Protector".
Samveldet, det engelske
Samveldet, det engelske


Nordeste.
Nordeste er betegnelsen på den nordøstlige regionen i Brasil og består av de ni delstatene Alagoas, Bahia, Ceará, Maranhão, Paraíba, Pernambuco, Piauí, Rio Grande do Norte og Sergipe. Om lag 30 % av Brasils befolkning bor i denne regionen. Folk som bor eller kommer fra dette området kalles ofte for "Nordestinos".
Geografi og klima.
Nordøst-Brasil kan grovt deles inn i tre soner. Langs med kysten finner man et belte med tropisk klima og en del nedbør. Dette er et grøderikt område som tidligere var dekket av skog og kalles for Mata atlântica. Skogen ble hugget ned i kolonitiden, og nå dyrkes det blant annet sukkerrør i dette beltet. Lenger inn kommer man til en tørrere overgangssone og lengst inne finner man området som kalles Sertão og som har et svært tørt klima.
Kultur.
Kulturen i Nordøst er rik og mangfoldig, med historiske bysentrum blant annet i Salvador, Olinda og Recife. Danser som samba, lambada og frevo samt musikksjangere som forró og axé har sin opprinnelse i denne regionen. Det samme gjelder kampsporten capoeira og religionen Candomblé.
Økonomi.
Langs kysten og i de historiske byene er økonomien basert på turisme og landbruk, hvor av sukkerrør er en viktig inntektskilde. Rundt de større byene finnes det også en del industri. Noen av delstatene har inntekter fra olje.


Huset York.
Huset York var et engelsk dynasti, som satt på tronen fra 1461 til 1485, og som utgjorde kjernen i en av de to sidene i rosenes krig. Husets navn er hentet fra Richard Plantagenet, 3. hertug av York, som deres tronkrevere stammet fra. Dets symbol var en hvit rose.
Den fremste rivalen var huset Lancaster, «den røde rose». Etter rosenes krig, hvor Richard III falt i slaget ved Bosworth Field i 1485, ble de to slektene blandet fra Elisabeth av York giftet seg med Henrik VII, og huset Tudor kom da til makten.
Rivaliseringen mellom de to dynastiene har faktisk blitt bevart, i en fredeligere og mer vennskapelig form, som en rivalisering mellom grevskapene Lancashire og Yorkshire.


Unicode, 0-1023.
Unicode er et tegnsett som blir utviklet av en privat organisasjon kalt The Unicode Consortium. Organisasjonen ble stiftet i 1991 med det formål å skape et standard tegnsett for alle datamaskiner som støtter alle språk som er i praktisk bruk.
For å bruke disse i Wikipedia skriver man f.eks. codice_1 som gir ‰.


Kolbjørn Hauge.
Kolbjørn Hauge (født 2. april 1926 på Kyrkjøy i Finnøy kommune i Ryfylke, død 15. august 2007) var en norsk forfatter, tidligere stein- og jordarbeider, gårdsgutt, gartner, fisker, veiarbeider, kontorist, sjømann og lærer. Hauge var utdannet adjunkt, med 4-årig lærerskole fra Stord i 1951 og videreutdanning i gymnastikk, forming, historie, spesialpedagogikk og pedagogisk rettledning. Han underviste i alle ledd i folkeskolen og på lærerhøgskole.
Hauge slo igjennom som skjønnlitterær forfatter i 1993 med kriminalromanen "Heit juice". Romanen seiret samme år i en konkurranse om beste nordiske kriminalroman. Hauge skrev fagbøker, barnebøker og prisbelønnede klassiske detektivfortellinger/politiromaner fra vestnorsk bygdemiljø. Sammen med Magnhild Bruheim regnes han som en av de fremste eksponentene for subgenren "bygdekrim".
Kolbjørn Hauge var bror av forfatteren Alfred Hauge.


Leila Khaled.
Leila Khaled (arabisk: ليلى خالد '; født 9. april 1944 i Haifa i det daværende Palestina) er en palestinsk politisk aktivist. Hun var medlem av den militante venstreorienterte gruppen PFLP (Popular Front for the Liberation of Palestine). Hun ble kjent bl.a. for sin rolle under to flykapringer i 1969 og 1970. Senere ble hun medlem av det palestinske parlamentet og bosatte seg i Amman.


Culen av Skottland.
Culen (Cuilén mac Illuib, også kjent som "Cuilean", "Colin" og "Culen valpen") (død 971) var konge av Skottland fra 967 til sin død. Han var sønn av kong Indulf, og tok over tronen etter sin fetter Dubh.
Han var den tredje skotske konge på rad hvis forgjenger ble myrdet. Dubhs lik ble funnet under en bro ved Kinloss i Aberdeenshire. Han hadde blitt kidnappet dagens før, og de fleste mente det var Culen som hadde beordret dette.
Culen hadde to sønner, Konstantin og Malcolm. Konstantin ble senere konge, mens svært lite er kjent om Malcolm annet enn at han var i live i 1002.
I 971 ble Culen myrdet i Lothian av Riderch, en underkonge av Strathclyde. Dette skjedde som hevn for at Culen hadde voldtatt Riderchs datter og myrdet hans bror under et felttog i Strathclyde. Dette var i sin tur del av en større feide mellom Culens familie og adelen i Strathclyde, som også førte til mordet på Culens bror Eochaid samme år.
Culen ble etterfulgt av sin fetter Kenneth II.


Duncan II av Skottland.
Duncan II eller Donnchad mac Maíl Coluim (født ca. 1060, død 12. november 1094) var konge av Skottland fra mai 1094 til sin død. Han var sønn av Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) og dennes første kone Ingebjørg Finnsdatter.
Bakgrunn.
Han levde en stund som gissel i England. I 1093 gikk han inn i Skottland for å drive ut sin onkel, Donald III. Han skal ha fått hjelp fra normannerne til å gjøre dette. I mai 1094 lyktes han i å ta makten. Den 12. november 1094 ble han drept. Han ble gravlagt i Dunfermline Abbey.
Gissel i England.
Donnchad ble overbrakt til normanneren Vilhelm Erobreren som gissel i 1072 etter at denne hadde tvunget Skottland og Máel Coluim til å anerkjenne seg som overkonge. Máel Coluim betalte en skatt og overlot sin sønn som garanti. Donnchad tilbrakte mange år ved det engelske hoffet hvor han ble eksponert for den nye fransktalende normanniske kulturen. Hans far Máel Coluim, som hadde mange sønner, synes ikke å ha gjort noen større anstrengelser for å sønnen hjem. Da Vilhelm Erobreren døde og hans sønn ble engelsk konge, Vilhelm Rufus, var Donnchad å betrakte som et medlem av det engelske hoffet og han fikk ridderslaget av den engelske kongen.
Máel Coluims utvalgte etterfølger var Donnchads halvbror Edvard, men da både kongen og sønnen i overmot invaderte Northumbria i 1093 døde de begge i kamp. Máel Coluim ble da etterfulgt av sin bror Domnall Bán (Donald III av Skottland). Resultatet var at Máel Coluims øvrige sønner flyktet ut av Skottland og til broren Donnchad i England.
Kampen om kongsmakten.
Donnchad fikk kong Vilhelm Rufus’ stilltiende støtte for å ta det skotske kongedømmet med makt. Den engelske kongen hadde interesse av å se «sin mann» på den skotske tronen, men han var ikke i stand til gi ytterligere støtte da han var opptatt med en militær kampanje i Normandie.
Det var sannsynligvis på denne tiden at Donnchad giftet seg med Octreda (eller kanskje Ethelreda), datter av Cospatrick av Northumbria, selv om en tidligere forlovelse hadde blitt foreslått.
Støttet av sine anglo-normanniske tilhengere, og kanskje også av sin eldre halvbrødre, klarte Donnchad med letthet å beseire Domnall Bán tidlig på sommeren i 1094. Det synes likevel at han fikk liten skotsk støtte nord for Forth, og at han var nødt til lene seg på sine northumbrianske, engelske og normanniske allierte. Denne alliansen av utlendinger førte til et opprør, mer mot utlendingene enn kongen selv, og flere av disse ble drept og de øvrige ble sendt av gårde for å dempe og roe de opphissede opprørerne. Domnall Báns tilhengere synes å ha utnyttet de kaotiske tilstandene og på slutten av 1094 blir Donnchad drept av mormaer av Mearns, Máel Petair.
Ettermæle.
Donnchad ble gravlagt i klosteret Dunfermline Abbey i Fife. Hans sønn med Octreda, William fitz Duncan, ble en prominent figur under regimene til Donnchads respektive halvbrødre, først Alexander og deretter David, men ble aldri selv konge.
Donnchads regime ble kort. Det var tuftet på støtte av utenlandske adelsmenn og hærstyrker. Han selv var oppdratt ved det engelske hoffet og underlagt den engelske kongen. Han ble etterfulgt av sin aldrende onkel som var uten sønner, kun sin datter Bethóc som var uten arverett. Det førte til at Donnchads bror Edgar av Skottland invaderte Skottland og overtok den skotske tronen, ikke ulikt Donnchads eget forsøk.


Middag.
Middag eller Middagsmat er benevnelsen for hovedmåltidet i de fleste kulturer. Middagen var tradisjonelt det eneste varme måltidet på hverdager i Norge og ble inntatt midt på arbeidsdagen (cirka kl. 12), men det har etter hvert blitt mer vanlig å spise middag i tidsrommet 14-20 på ettermiddagen. Middagens opprinnelige tidfestelse er grunnlaget for uttrykkene formiddag og ettermiddag.
Det å spise middag har tradisjonelt blitt uttrykt som "eta til middags". I "Norsk ordbog" (1873) hevder Ivar Aasen at middag egentlig er å betrakte som "et måltid kort etter middag". Dette begrunner han med at middag egentlig ikke var betegnelse på selve måltidet, men betydde "i begynnelsen av middagsstunden omtrent klokken 3". En annen
betegnelse for det samme måltidet har vært non, avledet fra latinsk "nona" som betyr den niende timen på dagen, og sies å ha vært ved tretiden. Samme ord er i engelsk form "noon", og er etter Ivar Aasens oppfatning betegnelse på spisetid midt på ettermiddagen.
I boken "Om kostholdet i Norge fra omkring 1500-tallet og op til vår tid" (utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi 1942) nevner Fredrik Grøn at "non" antakelig er det måltidet som i nyere tid har blitt kalt for middag.


Produktplassering.
Produktplassering er en form for markedsføring der et selskap betaler for at deres produkt vises i ett eller flere medier. Balasubramanian (1994) definerte begrepet som «"et betalt produktbudskap med den hensikt å påvirke film- (eller TV-) publikum gjennom planlagt og diskré plassering av et produkt i en film eller TV-program"». Denne definisjonen har senere blitt modifisert til å inkludere plassering i andre medier, som bøker, musikkvideoer og dataspill. Det som ofte forbindes med produktplassering er egentlig merkeplassering, hvor en merkevare er tydelig representert i mediet.
Eksempelvis kan en TV-serie mot betaling gi en gitt tidslengde der logo, produktet selv eller selskapets navn vises visuelt eller nevnes.


Holtaheia-ulykken.
Holtaheia-ulykken var en flyulykke som inntraff den 9. august 1961 i Holtaheia i Strand kommune, Ryfylke i Rogaland. Flyet fra Cunard Eagle Airways var av typen Vickers 610 Viking 3B og hadde med en hel skoleklasse fra Croydon, som er en bydel sør i London. Ulykken hendte som følge av at pilotene av en eller annen grunn valgte en annen trasé enn annonsert ved innflyvningen.
De omkomne i ulykken.
34 gutter i alderen 13 til 16 år, samt to lærere George Budd og John Beacham fra Lanfranc Secondary Modern School for Boys (nå Archbishop Lanfranc School) omkom i ulykken, i tillegg til besetningen på tre. Ved ulykkesstedet er det reist et minnesmerke. Dette ligger i et vakkert turområde som brukes mye av lokalbefolkningen i Nordre Strand.
Et minnesmerke over de 39 britene som omkom i ulykken ble avduket på Holtaheia den 13. mai 1962.


Liste over klassiske pianister.
Dette er en ufullstendig liste over klassiske pianister som har vunnet anerkjennelse eller regnes som innflytelsesrike.
Pianister.
Klassiske pianister


Alice Cooper.
Alice Cooper (født Vincent Damon Furnier, 4. februar 1948), er en amerikansk vokalist og musiker. Alice Cooper var opprinnelig navnet på Furniers gruppe som ble stiftet i 1966, og han tok bandnavnet som sitt eget navn da han fortsatte som soloartist etter at gruppen ble oppløst i 1975. Han omtales ofte som grunnleggeren av den musikalske sjangeren og showtypen «Shock Rock» på grunn av hans horroraktige teatershow på konsertscenen. Alice Cooper er utseendemessig kjent som mannen med langt mørkt hår, påsminkede ringer rundt øynene, boaslange rundt halsen og pisk eller stav i hånda.
14. desember ble det kjent at han ville bli tatt opp i Rockens æresgalleri, sammen med blant andre Neil Diamond, Darlene Love, Dr. John og Tom Waits. Opptakseremonien var 14. mars 2011 på Waldorf-Astoria i New York City.
Historie.
Bandet Alice Cooper ble dannet i Phoenix, Arizona i USA på midten av 1960-tallet. De bestod av Vincent Damon Furnier som vokalist, Glen Buxton på ledergitar, Michael Bruce på gitar og tangent, Neal Smith på perkusjon og Dennis Dunaway på bassgitar. De kalte seg for "The Earwigs", og var alle skolekamerater. Bandet byttet i 1965 navn til "The Spiders" og senere "The Nazz". I 1968 gikk de over til å kalle seg Alice Cooper, fordi det viste seg at et annet band allerede hadde kalt seg "The Nazz". Navnet var hentet fra en skikkelse de visstnok skulle ha fått kontakt med via spiritisme (De brukte et Ouijabrett). Andre grupper har i senere tid tatt etter, som et band ved navn Lizzy Bordan. Lizzy Bordan nevnes for øvrig i sangen «We're all Crazy» av Alice Cooper fra 1978, et kjent navn fra en amerikansk vandrehistorie om en kvinne som drepte foreldrene sine.
De første årene.
Bandet startet med å spille såkalt garasjerock, og opptrådte på diverse mindre arrangementer rundt om i hjembyen. Det kunne være alt fra bursdagsselskaper til skoleavslutninger. De reiste så til Los Angeles i 1968, hvor de ville prøve lykken. Etter å ha fartet rundt i byen uten penger til verken mat eller klær, traff de til slutt på Frank Zappa som straks tok dem under vingene sine. Bandet ble gradvis beryktet for sine konserter, men ikke fordi de spilte bra musikk. De fleste mente nemlig at det hele låt svært så grusomt, og det gikk sport i å møte opp på en Alice Cooper-konsert for så bare å gå etter en sang og to. Gjennom Frank Zappa fikk de signere på Straight Records i 1969, og de spilte inn albumet "Pretties for You". Dette var et svært eksperimentelt rockealbum som ikke svarte til datidens musikalske ideologi. Albumet blir i dag av mange fans sett på som en spesiell kuriositet, men det gjorde seg aldri bemerket i musikkhistorien som et sterkt debutalbum. Rett etter utgivelsen spilte bandet på "Toronto Peace Festival" sammen med blant andre Yoko Ono, John Lennon og The Doors. Under konserten ble en kylling kastet opp på scenen. Cooper trodde imidlertid at den ikke var ekte, og kastet den tilbake med det resultatet at blodet sprutet til alle kanter, og dermed oppsto ryktet om at han bet hodet av kyllinger på scenen. Denne konserten er for øvrig gitt ut i mer enn 50 (!) ulike utgaver, hvorav ingen er godkjente av bandet. Oppfølgerplaten "Easy Action", som ble gitt ut i 1970, skapte heller ikke stor suksess. Bandet var på randen av å gå konkurs og fremtiden så ikke lys ut for gutta fra Phoenix. De hadde uansett gjort seg bemerket i kultmiljøet, med deres ukurrante musikk og spesielle sceneshow.
Starten av 70-tallet.
Da de flyttet til Detroit (USAs største scene for hardrock på den tiden) sent i 1970, møtte de Bob Ezrin. Han ønsket å gi bandet en sjanse, og mente de hadde potensial til å bli noe stort. Bandet signerte året etter for Warner Bros, og sammen med Jack Richardson produserte Bob Ezrin bandets tredje studioalbum, "Love it to Death". Ezrins arbeid bar frukter, og plata ble fort et av tidenes store hardrockalbum. Alice Cooper fikk sin første hit inn på listene i USA, en låt ved navn «I'm Eighteen». Nå gikk det bare en vei for bandet, og det var rett mot stjernene. Senere samme år slapp de "Killer", og for første gang tok de i bruk strykere i musikken sin. Denne rockeoperaen gikk i en tyngre retning med lange instrumentale komposisjoner tett fulgt av små korte hitlåter. Låten «Under My Wheels» gikk inn på listene både i USA og andre land, og flere andre låter fra albumet har blitt stående som klassiske Alice Cooper-låter.
Bandets klimaks og død.
Da bandet gikk i studio igjen i 1972, ante de nok lite av hva som ventet. Albumet "School's Out" skulle bli husket av generasjoner, og forhatt av datidens foreldre. Bandet hadde laget en bauta som symboliserte akademisk anarki, noe som provoserte svært mange mennesker i de pene kretsene. Tittellåten gikk rett inn på første plass på den britiske hitlisten, og havnet på #7 på den amerikanske Billboard listen. Singelen solgte i et førsteopplag på over 1.000.000. De tjente store penger på den bråttkommende suksessen, og markerte hva de syntes om de kapitalistiske samfunnet med påfølgende plate, "Billion Dollar Babies", i 1973. Singelen «No More Mr. Nice Guy» gjorde det også bra på listene, og selve albumet ble deres aller største i forhold til salgstall. Samme år stilte Vincent selv som kandidat til presidentvalget, og kastet rundt seg med dollarsedler i musikkvideoen «Elected». Suksessen skulle vise seg å være kortvarig, og senere samme året ble albumet "Muscle of Love" tatt mindre i godt mot. Også dette albumet er godt likt av fansen, og fremstår på mange måter som en glemt skatt. Allikevel skulle den manglende suksessen bety kroken på døren for bandet, og etter at "Alice Cooper's Greatest Hits" ble gitt ut i 1974, ble bandet oppløst. Alice Cooper satset videre på solokarriere, mens de resterende medlemmene startet bandet "Billion Dollar Babies". De gjorde imidlertid ingen suksess og gikk etter hvert over i andre yrker og ble glemt. Glen Buxton døde den 18. oktober 1997 av lungebetennelse.
Alice går solo.
Selv om de andre medlemmene ikke gjorde stor suksess da de forsøkte å fortsette, gjorde Vincent selv det bedre. Han tok bandnavnet som sitt eget artistnavn, og startet et samarbeid med de to kjente artistene Dick Wagner og Steve Hunter. Resultatet ble et strålende debutsoloalbum i 1974 som gjorde stor internasjonal suksess. "Welcome to my Nightmare" klatret raskt opp på listene, og låter som «Only Women Bleed» og «Cold Ethyl» gjorde seg bemerket. Samtidig slet Alice Cooper med et stort alkoholproblem, og han hevdet selv at han drakk flere bokser Budweiser daglig. "Goes to Hell" fra 1976 gjorde det også bra på listene med hitsanger som «Go to Hell» og «I Never Cry», men etter dette bar det bare ein vei og det var nedover. To album, henholdsvis "Lace and Whiskey" og "From the Inside" fulgte på slutten av 70-tallet, hvor deler av det siste albumet ble skrevet mens Alice Cooper var innlagt på et mentalsykehus på grunn av sine problemer. Der skrev han blant annet en kjærlighetsærklærende sang til kona, «How You Gonna' See Me Now». I 1978 spilte han også i nyinnspillingen av "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" sammen med blant andre Bee Gees og Peter Frampton.
De vanskelige årene.
Etter å ha kommet seg på bena igjen, gikk Alice Cooper på nytt i studio i 1980, denne gangen under en ny profil. Han hadde lagt fra seg sjokkrock-alteregoet og sto frem i ny, korthåret, personlig figur. Med albumet "Flush the Fashion" som kom ut samme året, kastet han seg på punkbølgen uten å bli lagt særlig merke til. Verken albumene "Special Forces" fra 1981, "Zipper Catches Skin" fra 1982 eller "DaDa" fra 1983 resulterte i et comeback for Alice, selv om sistnevnte album faktisk er blant et av de mer anerkjente studioalbumene fra artisten. I nyere intervjuer har Alice selv sagt at han ikke husker noe som helst fra den perioden. Hvis han hører på sangene i dag, klarer han ikke en gang å kjenne dem igjen. Alice var nær døden på begynnelsen av åttitallet på grunn av et stadig økende misbruk av alkohol, og holdt på å omkomme for andre gang i løpet av sitt liv. Første gang var som liten guttunge, da han ble rammet av en mystisk og ukjent sykdom som gjorde ham underærnert. Men med god hjelp fra kona og familie, klarte han også denne gangen å komme til hektene igjen. I 1986 gravde han frem alteregoet sitt igjen, men denne gangen i ny profil. Siden albumet "Constrictor" kom ut i 1986, har Alice Cooper nemlig fremstått som avholdsmann og lovlydig, kristen, amerkiansk statsborger. Han lagde tre sanger for filmen "Fredag den trettende del VI", men to av dem ble endret fordi filmmakeren føle de var for harde. Den tredje sangen, som ble tatt med i sin fulle og hele versjon, het «He's Back (The Man Behind the Mask)», og ble Alices største hitsingel på mange år. I 1987 fulgte albumet "Raise Your Fist and Yell", og han hadde virkelig lagt seg på Heavy Metal-bølgen.
Det store «comebacket».
I 1989 fikk verden et brakende gjensyn med Alice Cooper, da han slapp albumet "Trash" og hitsingelen «Poison». Poison-sangen ble mye spilt på diskoteker og radiokanaler verden over, og Alice hadde dermed gjort ny suksess rundt navnet sitt. Opptidene fortsatte med "Hey Stoopid" i 1991 og "The Last Temptation" i 1994. Alkoholproblemene var borte for godt, og han profilerte seg blant annet som aktiv golfspiller på fritiden. En rekke verdensturneer ble gjort i samme tidsrom, men så var det stille fra Alice Cooper-kanten helt frem til år 2000. Igjen kom det en rekke mer anonyme album ut som manglet listeplasseringer av betydelighet, men fansen sviktet ham ikke. Siste album ble gitt ut i 2005, og etter dett albumet var han på verdensturne. Den 7. juni 2006 besøkte han Tennishallen i Stavanger. Han har også et eget radioprogram som sender fem timer 3 kvelder i uken, hvor han intervjuer andre kjente rockeartister. Så tross en alder av 61 år og et langt og hardt liv bak seg som rockeartist, er han fortsatt svært aktiv. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Offisielle kompilasjonsalbum.
Det er sluppet en rekke samlealbum gjennom årene, men svært mange av disse er forkledde bootlegs, så her er kun en oversikt over de albumene som er garantert originale utgivelser
Eksterne lenker.
Cooper, Alice
Cooper, Alice


Donald III av Skottland.
Donald III av Skottland, skotsk gælisk Domnall mac Donnchada eller Domnall Bán (eller Donald Bane) født ca. 1033, død 1099) var skottenes konge fra 1093 til 1094 og igjen fra 1094 til 1097. Han var den andre sønnen til Donnchad mac Crínáin (Duncan I av Skottland).
Bakgrunn.
Domnalls aktiviteter under regimet til hans eldre bror Máel Coluim (Malcolm III av Skottland) er ikke kjent. Det synes som om at han ikke var sin brors utvalgte arving og etterfølger, men at Máel Coluim hadde tenkt at hans eldste sønn Edvard med sin angelsaksiske dronning Den hellige Margaret skulle være den neste kongen. Uansett dør både Máel Coluim og Edvard på et mislykket hærtokt i Northumbria i november 1093. Kort tid senere dør også dronning Margaret.
Tar makten.
John av Fordun mener at Domnall invaderte det skotske kongedømmet etter dronningens død «i spissen for en tallrik flokk», og beseiret Edinburgh hvor Máel Coluims sønner oppholdt seg. Fordun forteller at dronningens lik ble smuglet ut av festningen og at dronningens bror, den landflyktige Edgar Ætheling, tok sine nevøer med seg til England.
Andrew av Wyntoun gir en enklere fortelling hvor Domnall blir konge og utviser sine nevøer. Den angelsaksiske krønike rapporterer kun at Domnell ble valgt til konge og utviste de engelske fra hoffet.
Mister makten.
I mai 1094 invaderer Domnalls nevø Donnchad (Duncan II av Skottland), sønn av Máel Coluim og hans første dronning, norske Ingebjørg Finnsdatter, Skottland i spissen for en hær av normannere og krigere fra Northumbria, støttet av hans halvbror Edmund av Skottland og hans svigerfar Cospatrick av Northumbria. Denne invasjonen makter å styrte Domnall fra tronen og plassere Donnchad i hans sted. Kort tid etter bryter et opprør ut og beseirer Donnchads allierte og han blir tvunget til sende fra seg sine utenlandske tropper. Han blir selv drept den 12. november 1094 av mormaer Máel Petair av Mearns. Ulster-annalene forteller at Donnchad ble drept på ordre fra Domnall (som annalene ukorrekt mener er hans bror) og Edmund.
Griper makten igjen.
Domnall kom igjen til makt, sannsynligvis med Edmund som sin valgte arving og etterfølger. Domnall var en eldre mann i henhold til datidens standard, omtrent seksti år gammel og uten noen kjent sønn. William av Malmesbury sier at Edmund forhandlet «for halve kongedømmet», antyder at Domnall tilbød sin nevø en apanasje for kunne styre.
Blindet og fengslet.
Edgar, den eldste av Máel Coluim og Margarets igjen landflyktige sønner fikk støtte av den engelske kongen Vilhelm Rufus, skjønt andre hendelser forsinket Edgars tilbakekomst i spissen for en engelsk hærstyrke ledet av hans onkel på morssiden Edgar Ætheling. Den angelsaksiske krønike sier at Domnall ble utvist, mens Tigernach-annalene sier at Domnall ble blindet av sin bror, det vil si nevø. John Fordun skriver at Domnall ble «blindet og dømt til evig fangenskap» av Edgar, og unnlater å nevne at stedet for hans fangenskap skal ha vært Rescobie, Forfarshire i Angus, hvor han døde i 1099.
Ettermæle.
Siden ingen sønn av Domnall er kjent, Hextilda, datter av Domnalls datter Bethóc, giftet seg med Richard Comyn, justiciar av Lothian. Kravet til John II Comyn, lord av Badenoch, til den skotske kronen under «Den store saken», kommer fra Domnall via Bethóc og Hextilda. Det har blitt antydet at Ladhmann var sønn av Domnall, men det er mer sannsynlig at han var en grandnevø, sønn av Máel Coluims sønn Domnall som døde i 1085.
Den mindre figuren Donalbain i William Shakespeares stykke "Macbeth" representerer Domnall Bán.


Ecgfrith av Mercia.
Ecgfrith (død desember 796) var konge av Mercia i dagens England. Han styrte landet fra faren Offas død i juli 796 og fram til sin egen død bare omkring fem måneder senere. Ifølge "Den angelsaksiske krønike" varte hans regjeringstid i 141 dager. Dersom dette er korrekt døde han 14. eller 17. desember.
Offa hadde de siste ti årene av sitt liv lagt mye arbeid i å sikre at Ecgfrith skulle etterfølge ham. I 787 ble Ecgfrith derfor utropt til medkonge. Det er mulig at han ble drept av etterfølgeren Coenwulf.


Fermats siste teorem.
Fermats siste teorem (også benevnt som "Fermats store teorem") er et av de mest berømte teoremene i matematikkens historie. Det sier at det ikke finnes noen positive heltall "x", "y" og "z" slik at "x'n"+"y'n" = "z'n", der "n" er et naturlig tall større enn 2.
I 1637 skrev den franske matematikeren Pierre de Fermat i margen på sin kopi av Diophantus "Arithmetica" at han hadde funnet «et virkelig bemerkelsesverdig bevis» for denne satsen, men at margen ikke var stor nok til å skrive det ned. (Original: "Cuius rei demonstrationem mirabilem sane detexi hanc marginis exiguitas non caperet.") Ikke før 358 år senere, i 1995 ble et bevis for teoremet publisert.
Fermats siste teorem er en generalisering av den diofantiske ligningen "x"2+"y"2 = "z"2, som er forbundet med Pythagoras teorem. Denne likningen har uendelig mange heltallige løsninger, men for høyere potenser finnes det, ifølge Fermats teorem, altså ingen løsninger.
Beviset for Fermats teorem ble endelig funnet av Andrew Wiles og publisert i "Annals of Mathematics" i 1995. Hans bevis er på rundt 200 sider, og utenfor rekkevidde for de fleste nålevende matematikere.
Fermat hadde et bevis for tilfellet n=4. En fremstilling av dette beviset finnes fra side 3 i denne.
Leonhard Euler hadde et bevis for n=3.


Afrikas horn.
Afrikas horn har form som hornet på et neshorn
Afrikas horn er en trekantformet halvøy på nordøstkysten av Afrika som ender i en spiss som kan minne om hornet på et neshorn, noe som har vært opphav til navnet. Halvøya har kyststripe mot det Indiske hav i sørøst og mot Adenbukta i nord. Hele kyststrekningen tilhører Somalia, mens den etiopiske Ogadenørkenen ligger i den sentrale delen av halvøya.
Noen ganger brukes det også en utvidet definisjon som foruten Somalia også omfatter hele Etiopia, Djibouti og Eritrea.
På hornets spiss ligger den 275 meter høye klippen Kap Guardafui, også kalt Ras Assir. Afrikas østligste punkt, Ras Hafun, ligger litt sør for denne klippen.


Huset Dunkeld.
Huset Dunkeld (også kjent som huset Canmore, eller Kaledoniadynastiet) var et skotsk dynasti som satt på tronen fra 1058 til 1290.
Dunkeld kom til makten etter to urolige århundrer under huset Alpin. Den første kongen fra dynastiet var Malcolm III. Han innførte en stor endring i det skotske monarkiet, da han innførte tronfølgerett til eldste sønn av kongen, i stedet for det gamle ordningen "tanisteri", der kongen utpekte den han mente var best egnet. Dette førte til langt roligere forhold innenfor kongeslekten.
Til tross for flere sammenstøt med engelske styrker klarte huset Dunkeld å konsolidere det forente Skottland som et enhetlig og uavhengig kongerike.
Dynastiets fall begynte i 1286, da Alexander III døde i en rideulykke. Han hadde ingen levende sønner, og den eneste arvingen var hans tre år gamle barnebarn, den norske prinsessen Margaret. Hun ble innsatt som dronning, men den skotske adelen fryktet at hennes far, Erik II Magnusson av Norge, ville ta kontroll over den skotske tronen. De vendte seg mot England, og fikk forlovet Margaret med prinsen av Wales, Edvard. Ekteskapet kom aldri i stand, da den unge piken døde kort tid etter at hun kom til Skottland.
Etter Margarets død brøt den første skotske uavhengighetskrigen ut.


Tanisteri.
Tanisteri (engelsk tanistry, fra skotsk gælisk "tana", "herredømme") er en tronfølgeordning som ble brukt av flere keltiske stammer. Klanens høvding eller konge ble valgt blant overhoder for de forskjellige familiene, og utnevnt av en forsamling. Etterhvert utviklet dette seg til at kongen utpekte en etterfølger, uten å måtte ta spesielle hensyn til familiebånd. Det skotske dynastiet Alpin holdt seg strengt til reglene fram til 1034, og brukte dem i en mer utflytende form fram til dynastiets fall i 1058. Det neste dynastiet, Dunkeld, avskaffet ordningen og innførte arverett for kongens førstefødte sønn.
I den skotske adelen beholdt man ordningen inntil Jakob I (1406–1437) avskaffet det og erstattet det med den engelske arveordningen.
I realiteten var herskerens nærmeste familie de fremste kandidater, og det var vanlig at det var en av kongens sønner som overtok tronen. Det var dog ingen automatikk i dette, og spesielt ingen sikkerhet for at det var eldste sønn som overtok.
Det ser ut til at systemet fungerte rimelig godt innen et mindre stammesamfunn, men etter Skottlands samling tyder alt på at det skapte problemer. Mye av uroen under huset Alpin ser ut til å skyldes forsøk på å myrde seg fram til tronen. Så lenge det var bare mindre enheter som sto på spill, og ettersom det ofte var enkelt å dele makten i disse, var ikke ambisjonsnivået høyt nok til at det skapte borgerkrigstilstander. Med en så høy maktposisjon som konge over hele Skottland vokste også ambisjonene, og i et krigersamfunn var veien til borgerkrig da kort.
Ordet er i sin irske form bevart i Republikken Irland, der statsministeren har tittelen Taoiseach og visestatsministeren har tittelen tánaiste.


Adenbukta.
Adenbukta er en bukt av Arabiahavet mellom Jemens sydkyst på den Arabiske halvøya og Somalias nordkyst i Afrika. I den vestlige enden ligger Djibouti. Adenbukta avgrenses mot Arabiahavet ved meridianen fra Ras Asir på nordøstspissen av Somalia.
Bukta er omkring 900 km lang fra øst til vest, og omkring 500 km bred ved østenden. Der er forbindelse mot nordvest til Rødehavet gjennom Bab el-Mandeb-stredet.
I de senere årene har skipsfaren i Adenbukta vært plaget av piratvirksomhet av somaliske sjørøvere som kaprer skip.
Ifølge Leger Uten Grenser flyktet 30 000 over denne bukta, fra Somalia til Jemen, i 2007, på grunn av konflikter og tørke på Afrikas horn. I de første fem månedene av 2008 flyktet 20 000 over bukta.


Black Hawk Down.
"Black Hawk Down" er en amerikansk drama- og krigsfilm fra 2001 laget av Ridley Scott. Filmen er basert på boka "Black Hawk Down: A Story of Modern War" som igjen er basert på en rekke artikler skrevet av journalisten Mark Bowden i avisa Philadelphia Inquirer.
Artiklene og boka beskriver hvordan amerikanske soldater i FN-tjeneste prøvde å fange krigsherren Mohamed Farrah Aidid i Somalias hovedstad Mogadishu i oktober 1993. Operasjonen hadde kodenavnet "Irene" og skulle vise seg å bli den mest intense nærstridshandling USA hadde involvert seg i siden Vietnamkrigen. Blant annet klarte den lokale militsen å skyte ned militære helikoptre av typen Black Hawk. Kamphandlingen har senere blitt døpt til Slaget om Mogadishu av internasjonal media. Under denne kamphandlingen døde 19 amerikanske soldater og rundt 1000 somaliske militssoldater.


United States Postal Service.
United States Postal Service (USPS) er en amerikansk føderal organisasjon med ansvar for formidling av postsendinger. USPS ble etablert i 1776 som et føderalt departement, men ble senere omgjort til en forvaltningsbedrift med mål om lønnsom drift. Organisasjonen har statlig monopol på privat postformidling.
USPS ledes av et styre utpekt av den amerikanske presidenten. Styret utnevner generalpostmesteren, som fungerer som organisasjonens daglige leder.
USPS har rundt 700 000 ansatte og formidler 206 milliarder postsendinger i året. Organisasjonen disponerer 213 585 kjøretøyer og 37 000 filialer.
Sponsing.
Gjennom flere år sponset USPS et profesjonelt sykkellag, som bar selskapets navn. Laget vant flere titler i sykkelløpet Tour de France, med Lance Armstrong som kaptein. Sponsoravtalen tok slutt i 2004 og Discovery Channel tok over laget, som byttet navn til Discovery Channel Pro Cycling Team.
Postal Inspection Service.
U.S. Postal Inspection Service (USPIS) er USAs eldste politietat. Den kan føres tilbake til 1772, da generalpostmesteren ansatte en spesialagent til å granske postvesenet. I løpet av 1830 var flere spesialagenter ansatt for å bekjempe postrøveri.
USPIS etterforsker postrelaterte overtredelser. Dette inkluderer tyveri og sending av ulovlig materiell, men også angrep på postbud og terrorrelaterte hendelser som sending av anthrax og ricin.
I tillegg til sivile etterforskere har USPIS uniformerte tjenestemenn ("Postal Police officers") som beskytter store postanlegg, eskorterer verdifulle postsendinger og utfører andre sikkerhetstiltak.


Margrete av Skottland.
Senere fremstilling av dronning Margrete.
"Denne artikkelen omhandler Margrete, norsk prinsesse og dronning av Skottland. For informasjon om helgenen av samme navn, se Margaret av Skottland."
Margrete eller Margareta, også kjent som "Jomfruen av Norge" (engelsk: "Maid of Norway"), (født 1283, død 1290) var dronning av Skottland fra 1286 til sin død i 1290.
Bakgrunn.
Etter Aleksander IIIs plutselige død i en rideulykke i 1286 sto Skottland uten en klar arving til tronen. Aleksanders unge franske enke, dronning Yolande, hevdet at hun var gravid, og sto dermed imot kravene fra Robert Bruce (bestefaren til Robert I) og Johan Balliol, som begge ønsket å ta makten. Etter noen måneder viste det seg at Yolande slett ikke var gravid.
I oktober 1286 ble Aleksanders eneste levende etterkommer, hans barnebarn, den norske prinsessen Margrete, offisielt erklært som dronning av Skottland.
Den norske prinsessen.
Margrete var datter av den 16 år gamle Eirik II Magnusson av Norge, sønn av Magnus Lagabøte, og hans kone Margrete, som var Aleksanders datter. Moren døde i barselseng i 1283, og tre år etter var lille piken eneste arving til den skotske tronen. Et barn på tronen ville lett føre til borgerkrigen mellom skotske adelsmenn, i forsøk på å bli makten bak tronen. Det var også frykt for at Eirik Magnusson av Norge ville forsøke å ta kontroll over Skottland. Den skotske adelen ba derfor Edvard I av England om å gripe inn.
Kong Edvard av England var ikke bare i slekt med den lille norske piken og hadde politiske føringer på de kongelige hendelser i nabolandet Skottland, han var på denne tiden den mektigste og mest respekterte kongen i Europa. Den engelske kongen aktet knyttet den lille piken direkte til sin egen kongelige familie ved å arrangere et ekteskap mellom Margaret av Norge og hans egen to år gamle sønn Edvard, den framtidige kong Edvard II av England.
Engelske føringer.
I 1290 forhandlet de tre nasjonene Norge, Skottland og England om Birgham-traktaten, hvor det ble fastslått at Margrete var forlovet med prinsen av Wales, unge Edvard. Edvard I skulle da garantere skotsk selvstendighet, og ville være verge for den unge dronningen inntil hun nådde myndighetsalderen. Skottlands uavhengighet skulle samtidig være garantert, «adskilt og todelt fra England ifølge landets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».
Det framtidige dynastisk ekteskapet med linjer mellom tre nasjoner ville nødvendigvis føre til en union mellom de skotske og engelske kronene. I tillegg var det en klausul som også hadde norsk interesse: om ekteskapet mellom den unge engelske prinsen og den unge skotske dronningen forble barnløst skulle kongedømmet gå videre til hennes nærmeste arving, «helt, fritt, absolutt og uten noen form for underkastelse».
Noen problemer gjensto. Det skotske kirke var ikke like begeistret på prospektet om å miste sin uavhengighet ved å komme inn under den engelske kirken. Skottene var heller ikke begeistret over at Edvard I insisterte på å sende biskopen av Durham, Anthony Bek, til Skottland som sin ‘løytnant’ på vegne av det unge paret og samtidig krevde at de skotske vokterne skulle lyde denne. I tillegg var det et problem som krevde pavens dispensasjon; unge Edvard og unge Margrete var nær i slekt – Edvard I og Margretes mormor var bror og søster.
Oppglød av egen foretaksevne utrustet den engelske kongen det som ble kalt «et stort skip» og sendte det fra Yarmouth i mai 1290 for å hendte sin kommende svigerdatter fra Norge. Skipet var blitt innredet så innbydende som mulig. Det var fylt med hva den engelske kongen mente en unge pike fra Norge ville begjære; godsaker som sukkerbrød, honningkaker, fiken og rosiner.
Det var ikke akseptabelt for det norske kongedømmet som avviste det engelske skipet til kong Edvards irritasjon. Det var politisk viktig for kong Eirik Magnusson at hans datter ble fraktet over til Skottland på et norsk skip. Det engelske skipet måtte returnere uten kongelig passasjer.
I september 1290 reiser unge Margrete over Nordsjøen på et norsk fartøy. Hun var da i sitt fjerde år som skotsk dronning.
Margrete dør.
Det norske skipet drar fra Bergen og følger den ruten som nordmenn i alle tider har tatt til de engelske øyer, langs Norskehavet mot Orknøyene som var norsk territorium og videre derfra langs den skotske østkysten til Leith, havnebyen til Edinburgh. Med seg på reisen hadde Margrete den norske biskopen som offisielt følge.
Reisen ble mer besværlig enn kong Eirik hadde forestilt seg. Høststormene hadde forlengst satt inn. Skipet seilte rett inn i en heftig storm og ble ført langt ut av kurs inntil det klarte å kjempe seg inn til Kirkwall på Orknøyene. Margretes helse hadde aldri vært robust og anstrengelsene under sjøfarten ble det for mye for henne. Hun ble «grepet av sykdom til sjøs», i følge den norske biskopen, og hun dør i armene hans kort tid etter at de er kommet i land på Kirkwall, knappe syv år gammel.
Margretes legeme ble ført tilbake til Norge og hvor liket ble «nøye undersøkt» av hennes mistenksomme far, kong Eirik av Norge. Den lille piken ble deretter gravlagt i murveggen på nordsiden av koret i Kristkirken i Bergen ved siden av graven til hennes mor.
Margrete hadde vært skottenes dronning i fire år og seks måneder. Dermed sto Skottland igjen uten monark. «Dermed brast mulighetene for en enestående dynastisk allianse i norsk middelalderhistorie. Men ettervirkningene av denne episoden kom til å farge norsk-britisk politikk i årene som fulgte,» slår professor Knut Helle fast. (Aschehougs Norgeshistorie, b. 3, s. 203)
I de to årene som fulgte etter hennes død var det 14 personer som krevde den skotske tronen, se konkurrentene til den skotske trone. I frykt for skotsk borgerkrig ble Edvard I av England igjen bedt om å gripe inn, og i 1292 innsatte han Johan Balliol som sin marionett-konge. Dette førte i sin tur til Den skotske uavhengighetskrig som ble Skottlands store ulykke.
Referanser i folkekulturen.
I Norge fikk den triste historien om den lille piken et makabert etterspill. I år 1300, et år etter at kong Eirik Magnusson døde, dukker en kvinne opp i Bergen og erklærer at hun er den lille prinsessen. Hun anklager også flere personer for forræderi. I forvirringen som oppstår er det noen av Bergens borgere og noen av de geistlige som støtter henne, til tross for det urimelige i hennes påstander. For det første hadde kong Eirik selv identifisert sin døde datter, og for det andre er kvinnen øyensynlig minst førti år gammel.
«Den falske Margrete», som hun blir kalt, og hennes ektemann blir dømt for svindel. Ektemannen blir halshugget og kvinnen blir brent på en stake i 1301. Til tross for dette blir den underlige historien spredt blant folk gjennom populære sanger, og en lokal martyrkult oppstår i sammenheng med en liten kirke i nærheten av retterstedet.
Orknøyenes tredje største tettsted, St. Margaret's Hope er oppkalt etter Margrete av Skottland.


Prince of Wales.
Heraldisk merke for "Prince of Wales"
Prince of Wales er en tittel som gis til den eldste sønn av den regjerende monark i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Tradisjonen begynte i 1301, da kong Edvard I av England hadde fullført erobringen av Wales som normannerne hadde påbegynt, og ga tittelen til sin sønn Edvard. "Princess of Wales" er en tittel for ektefellen til "Prince of Wales", som vanligvis fører titler tilsvarende dem hennes mann har.
Den engelske tittelen blir ofte oversatt til prins av Wales. Ordet "prince" brukes på engelsk for både fyrste og prins. Den mest korrekte oversettelsen er imidlertid i dette tilfelle fyrste av Wales. I Norge har blant andre Det kongelige hoff og Utenriksdepartementet benyttet tittelen "prins av Wales", mens historikere som Johan Schreiner, Knut Helle og Trond Norén Isaksen har benyttet oversettelsen "fyrste av Wales" og Alexander Bugge skrev at kronprinsen kalles «prins (eller rettere fyrste) av Wales».
Arvefølge.
Dersom monarkens eldste sønn dør før han arver tronen, kan tittelen gis til neste i arverekkefølgen. Dette skiller den fra andre titler som gis til monarkens eldste sønn, som hertug av Cornwall, som er en tittel som ikke gis til andre selv om eldste sønn dør før tiltredelsen som monark. Da prins Frederick døde før sin far, kong Georg II, ble kongens barnebarn prins George utnevnt til "Prince of Wales"; han ble ikke hertug av Cornwall.
En apokryf historie forteller at Edvard I for å tilfredsstille opprørske walisere lovet at de skulle få «en prins som var født i Wales, og som ikke snakket et ord engelsk». Hans sønn ble født i Caernarfon, og snakket naturlig nok verken engelsk eller noe annet språk da han ble født, og dermed hadde kongen holdt sitt løfte da han ga sønnen tittelen "Prince of Wales". Denne historien ble ikke skrevet ned før i det 16. århundre, så det er liten grunn til å feste lit til den. At Edvard II ble født i Wales under et av sine fars felttog er dog korrekt.
Historie.
Før Wales ble erobret av den engelske kongen, hadde noen lokale konger tatt tittelen fyrste av Wales. Landet var delt i flere kongedømmer, men enkelte av kongene hadde ambisjoner om å styre hele Wales, og nok innflytelse i de andre kongedømmene til å bruke en slik tittel. I 1258 tok Llywelyn den siste, konge av Gwynedd, tittelen. Hans onkel Dafydd ap Llywelyn av Gwynedd hadde tidligere brukt den, og hadde blitt anerkjent av Henrik III av England som den rettmessige hersker i Wales.
Fra 1399 ble tittelen kombinert med en annen, jarl av Chester. Tidligere hadde også alle som hadde tittelen "Prince of Wales" også vært jarler av Chester, men de to titlene ble behandlet separat. Jarledømmet Chester hadde blitt opprettet flere ganger, og i 1272 ble det lagt inn under Kronen. Det ble så selvstendig igjen, kom under kronen i 1307, ble selvstendig, og kom til slutt under Kronen for godt i 1327. Selv om Wales og Chester hadde forskjellig historie, ble de to regnet som beslektet i forhold til hvordan og når de kom under den engelske monarkens kontroll, og derfor ble de etterhvert kombinert.
Investitur.
a> som "Prince of Wales" i 1969
Det har variert om man har hatt investitur for "Prince of Wales". Før 1621 gikk alle som ble adlet gjennom investitur, men ettersom det var så mange titler som ble delt ut, ble dette for mye arbeid. Dermed forsvant kravet også for "Prince of Wales". Ettersom det er en helt spesiell tittel blir det allikevel normalt gjennomført formell investitur. Denne skjedde normalt i parlamentet, men i 1911 ble den fremtidige Edvard VIII innsatt i Caernarfon Castle i Wales. Den nåværende "Prince of Wales", Charles, ble innsatt samme sted i 1969. I begge tilfeller fant den høytidelige innsettelsen sted etter at tittelen var tildelt, og ble altså ikke sett som noe kriterium for å ta i bruk tittelen.
Hederstegn.
Under innsettelsen som "Prince of Wales" overrekkes de hederstegn som er forbundet med tittelen. Dette inkluderer en krone med fire kors "pattée" og fire franske liljer med én enkelt bue over. Kronen er lik monarkens bortsett fra at sistnevnte har to buer. Det overrekkes også en gullstav, et hederstegn som tidligere ble brukt også ved investitur av hertuger, men som nå er forbeholdt "Prince of Wales"; samt en ring, et sverd og en kappe.
Tiltaleformer.
"Prince of Wales" tituleres "Hans Kongelige Høyhet" ("His Royal Highness"). "Princesses of Wales" har tilsvarende form, "Hennes Kongelige Høyhet".


Svovelsyre.
Svovelsyre er en sterk syre med kjemisk formel H2SO4. I konsentrert væskefase er den tyktflytende og oljeaktig. I gassfase er den luktfri og uten farge.
Svovelsyrens salter kalles for sulfater. Svovelsyre reagerer med de fleste metaller. Svovelsyre reagerer kraftig med vann under høy varmeutvikling (eksoterm reaksjon). Når man snakker om konsentrert svovelsyre, er det 98% konsentrert syre som menes. Man kan vanskelig lage 99% svovelsyre ved å koke bort vannet, fordi syren da mister for mye av sitt SO3 ved kokepunktet (den danner en azeotrop med vann). Hvis høye konsentrasjoner av SO3 -gass tilsettes 98% svovelsyre dannes det H2S2O7, og man får såkalt rykende-svovelsyre (Oleum).
Svovelsyre kan brukes til å produsere andre typer syre, for eksempel salpetersyre. I denne prosessen kan 98% konsentrert svovelsyre tilsettes et nitratsalt, for eksempel natriumnitrat, og deretter destilleres for å produsere konsentrert salpetersyre. Det vil dannes et sulfat i destillasjons- kolben og ca. 95% konsentrert salpetersyre i mottager-kolben.
SO2 + 2HNO3 = H2SO4 + 2NO2
Helseeffekter.
Svovelsyre er sterkt etsende. Svovelsyre opptrer ofte i kombinasjon med svoveldioksid i utendørsluft. Innånding av svoveldioksid og svovelsyre kan medføre negative helseeffekter.
Bruksområder.
Olje og kull inneholder alltid noe svovel. Når slike stoffer brenner, dannes det svovelholdige gasser som reagerer vanndampen i skyene og danner svovelsyre. Man får da det som kalles sur nedbør.
H2SO4 er like aggressiv mot metaller som saltsyre. Denne brukes også mye i metallurgisk industri, for å løse opp metaller for å skille dem fra andre stoffer.
Historikk.
Svovelsyre har vært kjent helt siden oldtiden. Man vet at de gamle Sumererne kjente til svovelsyre. Grekerne og romerne kjente også til svovelsyre allerede i det første århundret etter kristus.
Den britiske farmasøyten Joshua Ward var den første europeer som satte i gang med storskala produksjon av svovelsyre i 1736, basert på metoden som ble oppfunnet av den tysk-nederlandske kjemikeren Johan Glauber på 1700-tallet. Denne metoden går ut på å brenne svovel sammen med kaliumnitrat i nærvær av vann-damp. Når kaliumnitrat nedbrytes i denne prosessen oksiderer den svovelet til SO3, denne gassen reageres deretter med vann og danner svovelsyre. Svakheten med denne prosessen var at det ikke kunne produseres svovelsyre med høyere konsentrasjon enn 78%.
Frem til 1831 måtte man bruke en metode som gikk ut på å tørr-destillere jerndisulfid (Pyritt) for å lage svovelsyre med høyere konsentrasjon.
I tørr-destillerings metoden blir jerndisulfid varmet opp (oksidert) slik at det dannes jernsulfat. Ved ytterligere oppvarming til 480 grader C. brytes jernsulfatet ned til jernoksid og svoveltrioksid. Denne svoveltrioksid-gassen ledes så gjennom vann og danner svovelsyre.
I 1831 ble den såkalte kontakt-metoden patentert av den britiske eddiksyre-forhandleren Peregrine Phillips, som er en mye mere økonomisk måte for å fremstille svoveltrioksid og konsentrert svovelsyre. Denne kontakt-metoden er fortsatt den mest brukte prosessen for fremstilling av svovelsyre i industrien. Kontaktmetoden går ut på først å brenne svovel slik at det dannes svoveldioksid gass, og deretter oksidere svoveldioksid til svoveltrioksid ved hjelp av en vanadiumoksid-katalysator. Svoveltrioksid-gassen ledes så gjennom konsentrert svovelsyre slik at det dannes rykende-svovelsyre (såkalt Oleum). Denne rykende-svovelsyren fortynnes deretter med vann til 98% konsentrert svovelsyre. Hvis svoveltrioksid ledes direkte inn i vann, vil det produseres for mye varme (eksoterm reaksjon).


Henrik Anton Heltberg.
Henrik Anton Heltberg (født 4. februar 1806, død 2. mars 1873) var en norsk pedagog.
Heltberg hørte til den studentflokken som sluttet seg til Henrik Wergelands (kultur)politiske linje på 1830-tallet. I 1846 opprettet han en toårig latinskole, som ble kalt "Heltbergs studenterfabrik". Han hjalp elever som av ulike grunner hadde slitt med å komme seg videre. Blant hans elever finner vi navn som Bjørnson, Ibsen, Lie og Vinje. Jf. Bjørnsons dikt «Gamle Heltberg». Arne Garborg gikk også på studentfabrikken, men opplevde ikke selv den sagnomsuste læreren. Heltberg var likevel forbilde for den geniale latinskolelæreren i Arne Garborgs roman Bondestudentar (1883).
I dag brukes Heltbergs navn på stiftelsen Heltberg Private Gymnas som drives etter Maria Montessori pedagogiske prinsipper.


Active 24.
Active 24 er en norsk leverandør av Internett-tjenester, med tilstedeværelse i en rekke europeiske markeder. Selskapet er 100 prosent eiet av Mamut ASA, med hovedkontor i Oslo. Firmaet leverer blant annet tjenester innen Web-hotell, domenenavn, e-post og e-handel.
Historie.
Firmaet ble stiftet i 1998 under navnet Active ISP. I 2000 ble selskapsformen endret fra AS til ASA, og i oktober 2004 skiftet firmaet navn fra Active ISP til Active 24. I juni 2005 kjøpte selskapet opp Loopia, en svensk aktør innen Web-hotell. Active 24 hadde sterk vekst i kundemasse og produkspekter før Active 24 ble fiendtlig oppkjøpt i sin helhet av Mamut ASA sommeren 2006. En analytiker mente oppkjøpet ble gjort på bakgrunn av Active 24 sin samarbeidsavtale med Mamuts konkurrent 24SevenOffice. I etterkant saksøkte 24SevenOffice Mamut for 200 millioner kroner med påstand om misligholding av samarbeidsavtalen. 24SevenOffice tapte saken på alle punkter i tingretten, og anket videre til lagmannsretten. Kravet ble redusert til 30 millioner kroner. Desember 2008 taper 24SevenOffice i lagmannsretten, også denne gang på alle punkter i en enstemmig dom.. 24SevenOffice idømmes også saksomkostninger på 2,36 mill kroner.
Høsten 2006 solgte Mamut selskapet Active 24 Dedikerad Server AB, og det ble fornyet og relansert under navnet Ipeer.


Eta (bokstav).
Eta er den sjuende bokstaven (Η, η) i det greske alfabetet. Lydverdien var en åpen, lang e som utviklet seg til "i" i nygresk.


Theta.
Theta (Θ, θ, ϴ, ϑ) er den åttende bokstaven i det greske alfabetet. Den gjengis vanligvis med "th", på norsk ofte med "t".


Kjerag.
Kjerag er et fjellplatå på sydsiden av Lysefjorden, Ryfylke i Rogaland. I vestre del av platået sitter "Kjeragbolten", en 5 m³ stor stein, kilt i en kløft i fjellet 1000 m over Lysefjorden.
Stedet er et kjent turistmål i regionen. I 2006 hadde Kjerag/Øygardstølen 27 375 besøkende. Turstien til Kjerag starter ved Øygardstølen – en restaurant 640 m over Lysebotn. Ved normal gange tar turen vel to timer i kupert og bratt lende, én vei. Fra 2008 er det tilbud om guiding inn til Kjerag i sommersesongen.
Informasjon, betalt parkering, toalett ved startpunktet for turen.
Kjeragplatået er et yndet utsprangspunkt for BASE-hoppere. Flere stunt blir også utført på eller ved fjellplatået. I august 2006 gikk Christian Schau på slakkline 1000 meter over Lysefjorden. Da stuntet ble utført var det verdens høyeste slakkline.
I Kjeragfjellet kan det på et bestemt sted oppunder toppen høres skuddlignende smell, samtidig som en røyk står ut fra fjellveggen – det såkalte "Kjeragsmellet". Etter det eldre folk forteller, viser dette naturfenomenet seg særlig i austavind når vinden har en bestemt styrke. Hva fenomenet kommer av er usikkert, men bygdefolk har fra tidligare tider ment at det er vann som blir pressa ut frå fjellveggen.
En oppmålingsingeniør opplevde fenomenet i 1855. Han fortalte: "Jeg hørte først enkelte skræld som efterhaanden blev hyppigere og stærkere, derpaa hørte jeg en overordentlig bragen og saae en lysstraale fare i horisontal retning ud fra klippen indtil omtrent midten av fjorden hvor den opløste sig og forsvandt. Stråla var kvit og sterk. Først var ho smal, og så blei ho breiare, så smalare igjen og deretter brei på ny til ho løyste seg opp."


Trapani.
Trapani er en by med ca. 67 000 innbyggere på den italienske øya Sicilia. Den er provinshovedstaden i provinsen Trapani.
I nærheten av byen er Trapani-Birgi Airport. Trapani har fergeforbindelse med Egadiøyene, Pantelleria, Sardinia og Tunisia.


Stilltiende samtykke.
Stilltiende samtykke vil i sammenheng med helserelatert juss si at en godtar noe uten at man blir forespurt i utgangspunktet. Et eksempel på dette er at avgjørelser blir tatt av helsepersonell når pasienten ikke selv er istand til å gi sitt samtykke
For behandling skal det etter pasientrettighetsloven kapittel 4 foreligge uttrykkelig eller implisitt samtykke fra pasienten. Men § 4-3 spesifiserer samtidig at pasienten må ha "samtykkekompetanse". Dette gjelder i utgangspunktet alle personer over 16 år, men kan falle bort ved f.eks psykiske sykdommer eller særbestemmelser i loven.
Stilltiende samtykke blir en skjønnsmessig vurdering, definert i § 4-2 som at: "Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen."
Et annet eksempel på bruk av argumentet om stilltiende eller implisitt samtykke finner vi i der endringer i åndsverksloven behandles. I komiteens innstilling står det: "når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk". For en diskusjon rundt dette, se f.eks
Bruken av "stilltiende samtykke" er på enkelte områder omstridt. Problemstillingen henger sammen med grensene for hva det kreves samtykke til og når informert samtykke og frivillighet foreligger. For en diskusjon rundt dette i forbindelse med helseopplysninger i arbeidslivet, se.


Apptix.
Apptix ASA er et norsk IT-selskap med kontor på Billingstad i Asker kommune. De er en del av det amerikanske selskapet "Apptix, Inc.".
Apptix kjøpte i 2002 opp infrastrukturdelen til Telecomputing da denne ble skilt ut. De tilbyr i dag infrastruktur til aktører som driver med outsourcing.
Morselskapet i USA ble stiftet i 1997
Selskapet er notert på Oslo Børs med tickeren "APP".


Informert samtykke.
Informert samtykke brukes i helserelatert juss som begrep om et samtykke gitt med bakgrunn i at den som samtykker er tilstrekkelig informert om situasjonen til å kunne ta avgjørelsen om samtykke.
Krav om "informert samtykke" stilles i ulike situasjoner. Dersom en operasjon skal utføres og det er en viss risiko for invaliditet, skal pasienten ha tilstrekkelig informasjon om hvor stor man anser risikoen for å være, hvilke konsekvenser det kan få å operere og ikke minst hva det vil innebære å ikke operere.
Det kreves også informert samtykke for at noen skal kunne delta som forsøkspersoner i kliniske studier. Informasjonen som gis i slike tilfeller må i det minste omtale fordelene og ulempene ved å delta samt det at personens fremtidige medisinske behandling ikke settes på spill ved å la være å delta i studien.
De fleste helsemyndigheter og medisinske tidsskrifter krever at informert samtykke skal foreligge for at studier skal godkjennes og at artikler om studier skal aksepteres.
Vanlige problemstillinger.
Dersom pasienten ikke er ved bevissthet kan ikke informert samtykke gis, med mindre en tidligere erklæring foreligger. Kan da pårørende eller fastlege gi samtykke?
Selv om informasjonen er mottatt og godtatt er det ikke opplagt at den blir forstått. Dette har f.eks vert en problemstilling når legemiddelfirma har testet medisiner i u-land der analfabetisme er utbredt.
Pasienten må også ha et "reellt valg". Eksempler på forsøk der dette kanskje ikke er tilfelle er innsatte i fengsler som loves kortere soning mot at de underkaster seg en eksperimentell behandling eller terapi. Det reelle valget er heller ikke alltid til stede i u-land. Deltaging i forsøket vil gjerne inkludere en rask legesjekk, noe som i noen u-land kan vere et sjeldent gode som man ikke bør si nei til. Er deltageren syk kan eksperimentet vere eneste mulighet til å få behandling.


Palliativ behandling.
Palliativ behandling eller palliativ medisin er en form for behandling som er mer opptatt av å redusere og lindre symptomene til en sykdom fremfor det å finne en kur. Den tar sikte på å øke livskvaliteten, og tar særlig sikte på å redusere smerte.
Verdens helseorganisasjon (WHO) ga i 1990 ut en rapport om emnet hvor de definerte palliativ behandling som "den aktive totale behandlingen av pasienter hvis sykdom ikke kan kureres". Denne definisjonen legger vekt på den terminale tilstanden til pasienten. Begrepet kan likevel brukes i en videre betydning om alt som kan lindre symptomer selv om sykdommen kanskje kan kures ved andre tiltak. En uttalelse fra WHO av nyere dato omtaler palliativ behandling som «en tilnærming som øker livskvaliteten for pasienter og deres familier som møter problemene assosiert med livstruende sykdom». I noen tilfeller blir palliativ behandling brukt til å lindre bivirkninger ved kurerende behandling, som det å gi kvalmestillende medikamenter ved kjemoterapi.
Begrepet brukes ikke om kroniske sykdommer som for eksempel diabetes. Selv om sykdommen ikke kan kureres, finnes det behandling som (ideelt sett) er effektiv nok til at det ikke blir sett på som en livstruende sykdom som det kreft er.


Terminal sedering.
Terminal sedering, en form for "lindrende sedering" (narkose) evt. "lindrende sedering til døende", er en praksis som går ut på å indusere slapphet, angstdemping og smertedemping, redusert bevissthet eller helt til bevisstløshet hos en terminalt syk person ved slutten av personens liv.
Det kan skilles mellom palliativ behandling i vanlig forstand og terminal sedering. Vanlig palliativ behandling gjøres ved å gi vedvarende intravenøse injeksjoner, eller kontinuerlig injeksjon med smertepumpe med morfin eller andre opioider, kvalmestillende og midler som supplerer smertestillende virkning for å dempe eller fjerne pasientens plager. Dette er vanlig behandling som gis ved et stort antall sykehus og sykehjem.
Terminal sedering kan oppfattes som kraftigere behandling på linje med narkose når vanlige smertestillende midler ikke gir tilfredsstillende effekt. Da gis tradisjonelle narkosemidler i doser som innebærer at pasienten legges i dyp søvn. Denne behandlingen bør gis i nært samarbeide med leger med erfaring med bruk av narkosemidler, for eksempel anestesileger.
I litteratur og debatt om dette er det klart at begrepene "palliativ behandling", "terminal sedering" og "lindrende sedering" brukes om hverandre. Det er mulig det bare bør skilles mellom smertestillende behandling med og uten redusert bevissthet.
Ettersom behandlingen er ment å lindre smerte på en måte som samtidig ikke forvolder skade (inklusive døden) er det ingen etiske eller legale problemer, så lenge det faktisk er slik smertelindrende behandling det dreier seg om. Slik smertelindring er generelt ansett som lovlig og akseptabelt også i lovverk der eutanasi og legeassistert selvmord straffeforfølges (som i Norge). Den katolske kirkes katekisme gir også medhold for en slik vurdering av smertelindring: "Selv om man anser at døden er nær forestående, er det ikke lov å avbryte den pleie som vanligvis gis en syk. Bruk av smertestillende midler for å lette den døendes smerter, selv om dette kan korte livet, kan moralsk sett være i samsvar med menneskeverdet dersom døden ikke er villet, hverken som mål eller middel, men bare forutsett som uunngåelig. Smertelindring utgjør en særlig form for uegennyttig nestekjærlighet. Slik sett bør den oppmuntres" (nr. 2279).
Det er likevel kontroversielt hvorvidt "terminal sedering" skal bli sett på som en form for eutanasi eller bare en form for palliativ behandling. Opioider er ikke dødelige så lenge dosen justeres så ikke pasientens åndedrettsfrekvens blir for lav; en riktig gjennomført smertebehandling vil ikke i seg selv fremskynde døden. I noen tilfeller kan faktisk en slik behandling til og med forlenge livet ved å føre til mindre belastning på hjerte og lunger. Døden inntreffer på grunn av dehydrering og/eller den eksisterende sykdomsprosessen omtrent som om pasienten hadde vært våken, men nektet å ta imot mat, drikke og behandling.
Alminnelig forståelse innenfor palliativmedisinen.
Palliativmedisineres forståelse av terminell sedering er en innsats av medikamenter som demper døende pasienters bevissthet slik at belastende symptomer eller angst i livets sluttfase blir lindret. På denne måten skal tidsrommet frem til døden inntrer innrettes slik at prosessen blir lettere å utstå for den døende. Slik behandling står i livets, "ikke" i dødens tjeneste.
I følge denne palliativmedisiniske definisjon er symptomkontroll det eneste mål ved terminal sedering. Slik sier også Den norske legeforenings retningslinjer at ved terminal sedering er senkning av bevissthetsnivået selve hensikten med behandlingen.
Den tyske anestesilegen og palliativmedisineren Hans-Christof Müller-Busch viste i 2004 i "Zeitschrift für Palliativmedizin" til studier ifølge hvilke pasienter under terminal sedering ikke dør raskere enn pasienter uten beroligende og smertelindrende medikamenter. To tredeler av hans egne pasienter var i narkose-tilstand i stand til å ta til seg væske under også under de siste timene, og 13 prosent kunne til og med ta til seg fast næring.
I palliativmedisinen betraktes som regel terminal sedering som en selvsagt bestanddel av symptomkontroll, og at man med henblikk på dagens (2006) palliativmedisiniske standard i medisinsk utviklede land ikke skulle innebære noen levetidsavkortelse, og at man dermed gjør urett ved å plassere terminalmedisinen i samme moralske nabolag som pasientdrap eller legeassistert selvmord.
Andre begrepsforståelser.
I Nederland, der aktiv dødshjelp har vært straffefritt under bestemte forutsetninger siden 2002, står det ifølge en stor rundspørring blant leger som hadde gitt terminal sedering (publisert i 2004 i "Annals of Internal Medicine") at det å fremskynde døden var delvis intensjon hos 47 % og den uttalte intensjon i 17 % av tilfellene. Det innebærer at hensikten bak hver sjette terminale sedering i Nederland var å fremskynde døden.
Utføring av terminal sedering.
Den terminale sedering foretas som regel med benzodiazepinet midazolam, eventuelt i kombinasjon med morfin eller andre sterktvirkende analgetika (smertedempende midler). Medikamentene blir i regelen gitt intravenøst eller subkutant, (sprøytet under huden).
Terminal sedering kan være kontinuerlig eller gis med jevne mellomrom, og ha som siktemål en dyp sedering som narkose (med bevissthetstap) eller grunn sedering (med bevissheten i behold).
Hvordan tilførselen av væske og næringsoppløsninger håndteres, kan variere. Dette for behandlingens del et sideordnede spørsmål er et forhold som i høy grad påvirker vurderingen av behandlingen i sin helhet.
Synspunkter innenfor medisinsk etikk.
Bedømmelsen av terminal sedering vil avhenge av hva man mener med begrepet, og i vilken grad ledsagende medisinske tiltak eller utelatelser avdekker intensjoner som ikke tilligger den aksepterte definisjon av terminal sedering.
Argumenter mot.
Der det foreligger en intensjon om at behandlingen samlet sett skal være livsavkortende, enten den uttrykkes eller bare tenkes, er det ingen tvil om at det ville dreie seg om medisinske drap ved overdosering eller drap gjennom unnlatelseshandlinger ved å holde tilbake næring og væske når dette ikke er kontraindisert.
I Nederland har det utviklet seg et (foreløpig) relativt unikt juridisk og legeetisk klima, noe som forsterkes ved at pasientavliving på kort tid er blitt gjengs også langt utover de juridiske grenser for straffrihet. Men selv om dette internasjonalt er en spesiell situasjon, er det ikke slik at holdningene som der til lands er knyttet til livets sluttfase, opphører ved landegrensene.
Behandlingen lindrende terminal sedering er både av leger og jurister blitt sidestilt med langsom eutanasi. Parallellen trekkes fordi svake, dødssyke pasienter ofte dør når de får medikamenter som nedsetter bevisstheten. Dette er naturligvis i høy grad påvirket av dosering, og enda mere av om det er fattet en beslutning om at pasienten i tillegg til å gitt sedering ikke skal tilføres væske og næring. Ofte pleier døden å inntreffe innen noen døgn eller opptil en uke etter slik behandling. De som argumenterer til fordel for denne handlingen mener at den er en akseptabel og lovlig form for eutanasi fordi den inneholder to momenter som i dag er tillatt: å få noen til å komme inn i den bevisstløse tilstand, og å avbryte en behandling.
Dersom og når hensikten med denne handlingen og måten den blir gjennomført på er å ta livet av pasienten, må terminal sedering betraktes som regelrett eutanasi og rammes i så måte mot de forbud som måtte eksistere mot dette i de respektive nasjonale rettssystemer. Det som skiller denne måten fra andre måter å bevisst avbryte en pasients liv, er midlene som brukes.
Terminal sedering er også problematisk i seg selv, også der det overhodet ikke kan dreie seg om eutanasi verken som motiv eller utilsiktet effekt. Medisinsk praksis har vist at pasienter kan oppleve smerte og ubehag mens de er i narkose (spesielt om narkosen ikke er gitt korrekt). I en slik situasjon vil terminal sedering ugjenkallelig ha berøvet pasienten muligheten til å våkne og be om hjelp.
Innvendinger fra tysk hold: Heike Faller skriver i 2004 i ukeavisen "Die Zeit": «"Denne terminale sedering er omstridt, den kan avkorte livet eller berøve (pasienten) sine siste bevisste øyeblikk. Uten ledsagende smerteterapi kan det være at en syk kun blir fortsatt i rolig tilstand, men likevel har smerter. En lege som selv fikk slike beroligelsesmidler, kunne fortelle om forskrekkelige mareritt og sverget på aldri å foreskrive dem for noen pasient"». Avisartikkelen synes ikke å gi holdepunkter for en presis vurdering av hva slags behandling (medikamenter, doser) det dreier seg om.
"Det tyske selskap for en human død" «Deutsche Gesellschaft für Humanes Sterben» (DGHS) henviser i 2003 i sitt medlemstidsskrift "Humanes Leben – Humanes Sterben" på at det med selve begrepet terminal sedering består en fare for misbruk, både til bagatellisering og til skjønnmaling: «"Trenden, også i Tyskland, går i retning av en fordekt eutanasi også uten pasientens vilje, med utgangspunkt i den såkalte 'terminale sedering' (engelsk: 'terminal sedation'). Med 'sedering' forstår man (også eufemistisk) demping av smerter og beroligelse av pasienten ved hjelp av beroligelsesmidler og psykofarmaka; en naturlig dødsprosess kan således på dette vis simuleres (som også ved den såkalte 'indirekte dødshjelp')."»
Argumenter for terminal sedering.
Med utgangspunkt i den norske og internasjonalt dominerende forståelse av terminal sedering, er det mulig å avvise endel av kritikken mot behandlingsformen som en kritikk rettet mot bevisst eller utilsiktet feilbehandling eller mot en forfeilet forståelse av begrepet terminal sedering.
Terminal behandling med medikamentell bevisstløshet er ikke aktuelt før den forutgående palliative behandlingen viser seg å være utilstrekkelig for å hindre smerter hos en terminalt syk pasient.
Spørsmålet om terminal sedering forkorter livet må sees i forhold til forbudet mot å ta liv. Når terminal sedering er aktuelt er det opplagt at leveutsiktene er svært korte uavhengig av behandlingen som gis. Etter norsk tradisjon antar man at den terminale sederingen ikke forkorter livet. Nederland har lovgiving med liberal holdning til eutanasi, men det antas at slik praksis er uvanlig sammenlignet med resten av verden.
I norsk medisinsk praksis prioriteres hensynet om smertefrihet. Det antas at pasientene ikke får forkortelse av livslengden ved vanlig behandling. Det kan være mulighet for at smertebehandling kan gi livsforkortelse på minutter eller få timer dersom pasienten får ubetydelig mer smertestillende enn nødvendig. Mange leger mener at det vil være feil å la pasienten ha smerter for at pasienten også skal leve disse minuttene eller timene.
Dersom terminal sedering skal velges bort for de pasientene som etter norsk medisinsk tradisjon blir behandlet, vil det medføre en smertefull avslutning av livet for enkelte pasienter. Etisk sett bør det være riktig å utnytte de mulighetene narkosemidlene gir for å hindre lidelse ved livets slutt.
De pasientene som har opplevet operasjon på seg selv under narkose, har fått muskellammende midler som Curacit samtidig med utilstrekkelige søvndyssende medisinering. Muskellammende medisiner vil kun brukes ved meget spesielle tilstander under terminal sedering. Ved terminal sedering er poenget at det gis unormalt kraftige søvndyssende medisiner. Ingen vil derfor oppleve en form for våkenhet under terminal sedering.
Avslutning av behandling, væske og næring.
De etiske problemene ved å avslutte en behandling som kan virke livsforlengende er i sitt vesen noe forskjellig fra de etiske problemene som kan oppstå med terminal sedering.
En svært vanlig problemstilling ved norske sykehjem oppstår når en pasient som betraktes som terminal får lungebetennelse. Det naturlige tiltaket ved en lungebetennelse er å starte en penicillinkur. Et ønske om at pasienten bør få slippe videre lidelser, og en vurdering av at livskvaliteten er svært dårlig, vil kunne tilsi at penicillin ikke gis, eller at diagnostiseringen og undersøkelse av lungebetennelse ikke utføres. Det er tradisjon for at slik unnlatelse av behandling ikke betraktes som eutanasi, men det er likevel en vanskelig og tung avgjørelse å ta, og den betinger god kjennskap til pasienten.
Næring og væske kan gis til pasienter enten intravenøst, med mavesonde gjennom nesen, eller med en PEG, "perkutan endoskopisk gastrostomi". Det er en ventil eller slange som opereres i mavehuden og mavesekken slik at det er tilgang direkte til mavesekken utenfra. Væske og medisiner kan også gis i underhudsvevet i litt små mengder.
Det er naturlig å gi væske og næring så lenge det ellers ville være naturlig for pasienten å spise og drikke. Når tilstanden for en terminalt syk pasient blir så dårlig at vedkommende ikke opplever tørst og sult, vil det være naturlig å avslutte den kunstige tilførselen. For mye tilførsel av væske kan gi større belastning på hjertet, og det kan oppstå lungeødem som kan føre til døden på kort tid ved at pasienten kveles av skum i luftveiene. Det er viktig å orientere pårørende om fare for lungeødem ved væsketilførsel, ellers vil frykten for tørste for pasienten kunne ødelegge de siste stundene før et kjært familiemedlem får en fredfull og smertefri død.


Dionigi Tettamanzi.
Dionigi Tettamanzi (født 14. mars 1934 i Renate) er erkebiskop av Milano (siden 2002) og kardinal i den romersk-katolske kirke. Mellom 1995 og 2002 var han erkebiskop av Genova. Han tilhører kardinalskollegiet siden 1998, og er dessuten medlem av kongregasjonen for prestene, for den katolske utdannelse og de orientalske kirker. I 2005 ble han ifølge mange presseberetninger regnet som "papabile", og gikk for å være en av favorittene i forkant av konklavet.
Dionigi Tettamanzi studerte ved presteseminarer i Seveso og Venegono, og ble presteviet i 1957 for erkebispedømmet Milano. deretter studerte han videre i Roma, ved det pavelige universitet Gregoriana.
I årene som fulgte underviste Tettamanzi i fundamentalteologi i mer enn 20 år ved en rekke forskjellige presteseminarer og høyskoler, men var også virksom i menighetssjelesorgen. Han forfattet også mange bøker, og var en hyppig bidragsyter til de katolske avisene "Avvenire" og "Osservatore Romano". Han stilte også opp på fjernsyn. Et av tyngdepunktene i hans engesjement var familiespørsmål.
I 1987 ble han refor ved det pavelige Lombardusseminar.
I juli 1989 utnevnte pave Johannes Paul II Dionigi Tettamanzi til erkebiskop av Ancona-Osma. Bare to år etter fratrådte han, ble han utnevnt til generalsekretær for den italienske bispekonferanse "(CEI)", en oppgave som vanligvis innebærer at man ikke kan ha tid til å lede et bispedømme samtidig.
I 1995 ble han utnevnt til erkebiskop av Genova, og i juli 2002 til erkebiskop av Milano.


DSB (jernbaneselskap).
DSB Me 1532 ved Trekorner stasjon, sør for Roskilde
DSB (tidligere en forkortelse for Danske Statsbaner) er den danske stats jernbaneselskap, som driver jernbanetrafikk på den statseide delen av jernbanenettet.
DSB ble opprettet i 1885 ved en sammenslåing av Det Sjællandske Jernbaneselskab og De jysk-fynske statsbaner. Det Sjællandske Jernbaneselskab hadde staten tatt over i 1880. De jysk-fynske statsbaner hadde vært i statens hender siden 1867, da staten hadde tatt over det konkurrsrammede jernbaneselskapet: Det Danske Jernbanedriftselskab. Disse to selskapene ble drevet hver for seg i perioden 1880 til 1885.
Danmark


Waldemar Christoffer Brøgger (1911–1991).
Waldemar Brøgger (født 5. desember 1911 i Stavanger, død 14. august 1991 på Tjøme) var en norsk forfatter, journalist, oversetter, litteratur- og teateranmelder og forlagsmann.
Brøgger skrev kriminalromaner, historiske romaner, historie, filosofi, dokumentar og fagbøker. På slutten av 1950-tallet oppnådde han sukess med en serie kriminalromaner i en periode da norsk krim var en sjeldenhet. Han skrev også hørespill for NRK radio i samarbeide med André Bjerke, Torolf Elster, Arild Feldborg og Odd Eidem. Brøgger var en ansett oversetter, kanskje mest kjent for den hittil eneste tilnærmet fullstendige norske oversettelsen av Tusen og en natt.
Under andre verdenskrig ble Brøgger arrestert av okkupantene, og satt i Grini fangeleir fra september 1941 til mars 1942. I 1943 flyktet han til Sverige. En del av Brøggers bøker ble skrevet på svensk mens han var flyktning i Sverige, og foreligger ikke på norsk. Blant disse er kriminalromanen "Inom tolv timmar" om likvideringen av en Gestapo-offiser i Stockholm, som ble filmatisert av Ingmar Bergman. "Den Usynlige Fronten" var et kampskrift og analyse av motstandskampen i Norge, og ble brukt som modell av flere andre motstandsbevegelser i tysk-okkuperte land.
Waldemar Brøgger var sønn av arkeologen Anton Wilhelm Brøgger, bror til forfatteren og oversetteren Niels Christian Brøgger og far til antropologiprofessoren og skribenten Jan Brøgger.


Segesta.
Det doriske tempelet i Segesta.
Segesta (dagens siciliansk: "Seggesta") var det politiske senter for elymere, en folkegruppe lokalisert i den nordvestlige delen av Sicilia, i hva som i dag er provinsen Trapani og kommunen Calatafimi-Segesta.
Opphavsmyte.
I henhold til tradisjonen som beskrevet i Virgils "Æneiden" ble Segesta grunnlagt i fellesskap av den mytologiske kong Acestes ("Aigestos" i gresk mytologi) som var sønn av den lokale elven Crinisus ved en dardisk kvinne ved navn Segesta (eller Egesta), og de av Æneas’ trojanere som valgte å ble igjen sammen med Acestes for å grunnlegge byen Acesta. Forklaringen på at navnet på byen opprinnelig var Acesta eller Egesta, og at det siden ble endret til Segesta av romerne, var for å unngå det opprinnelige navnets illevarslende mening på latin. Denne forklaringen har blitt motbevist ved at mynter viser at Segesta faktisk var byens tidligere navn.
Historie.
Segesta ble kalt for Egesta (gresk: Ἕγεστα) av grekerne som koloniserte Sicilia. Segesta var en av de betydeligste byene for elymerne, det ene av tre urbefolkninger på Sicilia. De andre byene til elymere var Eryx og Entella. Befolkningen i Segesta ble en blanding av elymere og joniske grekere, og hele samfunnet ble hellenifisert og fikk preg av gresk levevis.
Segesta var jevnlig i konflikt med byen Selinos (dagens Selinunt) som antagelig forsøkte å sikre seg en havn til Tyrrenhavet. De første sammenstøttene var i årene 580-576 f.Kr. og på nytt igjen i 454 f.Kr., men senere konflikter fikk følger for hele Sicilia. I 415 f.Kr. ba Segesta greske Athen om hjelp mot Selinos, og Athen sendte ut en flåtestyrke, Den sicilianske ekspedisjon, til Sicilia, fra 415- til 413 f.Kr., midt under Peloponneskrigen. Etter en umiddelbar suksess, gikk ekspedisjonen til å bli en absolutt katastrofe for de athenske styrkene ved at athenerne ble nesten fullstendig massakrert. Senere ba Segesta isteden Kartago for hjelp, noe som førte til bortimot total ødeleggelse av byen Selinos av kartagerne. Segesta forble en alliert av Kartago, ble beleiret av Dionysios I av Syrakus i 397 f.Kr., og byen ble ødelagt av Agathokles av Syrakus i 307 f.Kr., men den kom seg siden opp igjen.
I 276 f.Kr. var byen alliert med den greske hærføreren Pyrrhos, men endret side i 260 f.Kr. da den overga seg til romerne. Byen ble ikke straffet av romerne for dens lange allianse med Kartago, men grunnet sitt mytiske opphav i byens felles opprinnelse med romerne, både Segesta og Roma hevdet å nedstamme fra flyktninger fra Troja, ble byen gitt status som «fri og uimottagelig» by. I 104 f.Kr. begynte et slaveopprør ledet av Athenion i Segesta. Det er lite som er kjent om Segesta under romersk styre, men byens opprinnelige elymiske kultur synes å ha blitt absorbert først i den greske og deretter i den romerske. Det er sannsynlig at befolkningen gradvis flyttet til havnebyen Castellammare del Golfo grunnet bedre muligheter for handel. På 400-tallet e.Kr. ble byen ødelagt av vandalene.
Nåværende arkeologiske arbeid indikerer på at området var okkupert av et muslimsk samfunn i den normanniske perioden. Utgravninger har avdekket en muslimsk gravplass og moske fra 1100-tallet ved siden av et normannisk borg. Det synes som om moskeen ble ødelagt etter at en ny kristen overherre ankom på begynnelsen av 1200-tallet. Byen synes å ha blitt endelig forlatt i løpet av andre halvdel av 1200-tallet.
Dagens by.
Ruinene av byen er lokalisert på toppen av Monte Bàrbaro (som bokstavelig betyr «det barbariske fjellet»), 305 meter over havet. Byen var beskyttet av bratt skråning på flere sider og av en mur langs en slakere helning ned mot tempelet. Fra bakketoppen er det et utsyn utover dalen mot byen Castellammare del Golfo. Segesta kontrollerte i sin tid flere viktige veger mellom kysten mot nord og inn mot innlandet.
Svært lite er kjent om den opprinnelige byplanen. Flyfoto indikerer en regelmessig byplan, bygget delvis i terrasser for å overkomme det naturlig, hellende terrenget. De nåværende levninger kan være fra rekonstruksjonen etter at byen ble ødelagt av Agathokles i 307 f.Kr.
Tempelet.
På en høyde rett utenfor oldtidens Segesta står et uvanlig godt bevart dorisk tempel. Det ble bygd en gang i slutten av 400-tallet f.Kr. og har 6 x 14 søyler på et fundament som måler 21 x 56 meter på en plattform som er tre trappetrinn høy. Flere ting antyder at tempelet aldri ble helt ferdigstilt. Søylene har ikke blitt riflet slik de normalt ville ha blitt i et dorisk tempel, og der fortsatt ører tilstede i steinblokkene i fundamentet (som ble benyttet for å løfte steinblokkene på plass, og senere fjernet). Det mangler også en cella og det fikk aldri et tak. Templet er også uvanlig for å være et hellenistisk tempel i en by som ikke var hovedsakelig befolket av grekere.
Amfiteater.
Det greske amfiteateret står på en skråning av Monte Barbaro. Med en diameter på 62 meter, er teateret ikke veldig stort. Det har 20 rekker med trappetrinn som tjente som sitteplasser, delt inn i 7 seksjoner ved midtganger som førte til den U-formede sceneområdet. Sitteplassene er kjent som «cavea» og en god del av det var hogget rett ut av fjellet. Det er ikke fullstendig datert, men arkeologer antyder at det ble bygd på omtrent samme tid som tempelet, en gang rundt 430 f.Kr., eller kanskje noe tidligere.


Stetoskop.
Stetoskopet er et akustisk redskap for å lytte etter kroppslyder, det være seg fra hjerte, lunge, buk eller blodårer. Stetoskop brukes også ved måling av blodtrykk.
På stetoskophodet er det ofte to sider, en side med plastmembran som er velegnet for høyere lydfrekvenser, og en "klokke" som er mer velegnet for lavere frekvenser.
Hjertebilyder.
Ved lytting på hjertet, høres første og andre hjertetone som representerer lukking av hjerteklaffene. Systole er den fasen da hjertet trekker seg sammen og sender blod ut i hovedpulsåren, aorta og lungepulsåren. Diastole er det fasen da blodet strømmer fra forkamrene til hjertekamrene. Systoliske bilyder er lyder av turbulens i blodet på grunn av dårlig åpning av klaffene mot pulsårene, eller lekkasje i ventilene mellom hjertekamre og forkamre. Diastoliske bilyder er oftest lekkasje tilbake i ventilene mot hovedpulsåra og lungepulsåra.


Everton FC.
Everton Football Club er en engelsk fotballklubb fra byen Liverpool som spiller i FA Premier League. Everton er den eneste klubben i England som har spilt mer enn 100 sesonger i den øverste divisjonen, og har spilt flere kamper i den øverste divisjon enn noen andre engelske lag. Everton har vunnet seriemesterskapet ni ganger og har vært i den øverste divisjonen siden 1954, og var en av grunnleggerne av Premier League i 1992.
Everton ble stiftet i 1878, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888, og vant sitt første seriemesterskap to sesonger senere. Følgende fire ligatitler og to FA Cup titler, opplevde Everton en lite sportslig suksess i mellomkrigsperioden fram til en vekkelse i 1960 åra, hvor klubben vant to ligamesterskap og FA-cupen. Midten av 1980-tallet representerte deres siste periode av suksess, med to seriemesterskap i 1984/85 og 1986/87 samt FA Cup triumf i 1984. I 1985 vant de den europeiske cupvinnercupen. Klubbens siste store trofé var FA-cupen i 1995. Klubbens supportere er kjent som Evertonians. Everton har en stor fanbase og tiltrekker seg høyt tilskuertall, gjennomsnitt over 36.000 mennesker per kamp. Evertons rivaler er naboen Liverpool FC, og kampene de imellom er kjent som Merseyside Derby. Liverpool FC ble dannet i 1892 av en utbrytergruppe bestående av Evertons tidligere president og et par spillere. Tvisten resulterte også i Everton forlot Anfield, deres hjemmebane på den tiden. Klubben har holdt til på deres nåværende hjemmebane, Goodison Park siden 1892. Planer om å flytte til en ny 50 000 seters utvides stadion i Kirkby på Liverpool grensen ble blokkert av en offentlig høring i 2009.
Klubbens hjem farger har tradisjonelt vært royal blå og hvit, siden 1901-1902 sesongen. Deres mest kjente spiller er Dixie Dean, som scoret et rekordår 60 ligamål i 1927-1928 sesongen.
Eksterne lenker.
England


Nottingham Forest FC.
Nottingham Forest Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i The Championship (Nivå 2 i det engelske ligasystemet). Klubben ble stiftet i 1865, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Reds», som er kallenavnet til Nottingham, spiller hjemmekampene sine på City Ground i Nottingham. Byen Nottingham ligger i den engelske regionen Øst-Midlands, omtrent sju mil sør for Sheffield og åtte mil nordøst for Birmingham.
Historie.
Nottigham Forest regnes som verdens tredje eldste ligaklubb der den eldste er Sheffield FC.
Klubben omtales ofte bare som Forest, men i motsetning til hva mange tror, stammer ikke dette navnet fra den berømte Sherwood-skogen, som vi alle er blitt kjent med gjennom historien om den fredløse legenden Robin Hood. Forest-navnet stammer fra en åpen plass i Nottingham som kalles Forest Recreation Ground, eller bare The Forest. Denne plassen var en gang en del av den store Sherwood-skogen som strakk seg fra Nottingham og langt nordover i landet, men på den tiden Nottingham Forest ble stiftet, var det en åpen plass som byens innbyggere blant annet brukte til spill og lek. På denne plassen lå også byens bane for hesteløp, en bane som 22. mars 1866 også var arena for klubbens første kamp mot byrivalen Notts County. Forest fortsatte å spille sine hjemmekamper på denne arenaen frem til og med 1878.
Etter å ha flyttet litt rundt i byen fant klubben i 1898 sitt nåværende hjem, City Ground, beliggende på sørsiden av elven Trent. Hjemmebanens beliggenhet er faktisk slik at den ligger like utenfor selve bygrensen, og således er Nottingham Forest egentlig hjemmehørende i den vesle byen West Bridgford. Dette er et faktum særlig supportere av byrivalen Notts County liker å påpeke. Deres hjemmebane, Meadow Lane, noen hundre meter lenger nord, ligger nemlig akkurat innenfor den samme grensen. For øvrig er det ingen andre klubber i det engelske ligasystemet som ligger så nær hverandre som de to Nottingham-klubbene.
Da klubben ble stiftet i 1865, ble det også bestemt at klubben skulle spille i røde drakter, noe de gjør den dag i dag. I 1865 het det at draktene skulle være Garibaldi-røde, det vil si at man ved fargevalget tok utgangspunkt i skjortene til den berømte italienske frihetskjemperen Garibaldis menn. Forest var altså på mange måter de opprinnelige Reds, et navn som senere er tatt i bruk av andre og mer kjente engelske klubber. For øvrig er Forest og deres røde drakter også grunnen til at den mer berømte London-klubben Arsenal i dag spiller i røde drakter, ettersom disse i sin tid fikk et sett med røde drakter av Forest.
Selv om klubben har rike tradisjoner, var det først på midten av 1970-tallet at klubben virkelig ble et lag å regne med. Under ledelse av den legendariske manageren Brian Clough gikk nemlig klubben fra å være en lite suksessfull småklubb til å bli et av Europas beste klubblag. Da Brian Clough ble ansatt som manager den 6. januar 1975, stod klubben i fare for å rykke ned til tredje divisjon i det engelske ligasystemet, men to og et halvt år senere var klubben igjen klar for spill i det ypperste selskap. Den påfølgende sesongen endte på en måte ingen en gang hadde våget å drømme om, klubben vant nemlig sensasjonelt nok sitt første, og fortsatt eneste, ligamesterskap i sin første sesong tilbake i toppdivisjonen. Og som om ikke det var nok fortsatte fremgangen de neste årene, i de to påfølgende sesongene vant nemlig klubben den mest prestisjetunge turneringen et klubblag kan vinne, Europacupen for serievinnere, etter to 1-0 seire over henholdsvis Malmö FF (1979) og Hamburger SV (1980).
Klubben fortsatte som et av de bedre lagene i England i årene fremover, og Brian Clough satt i sjefsstolen frem til det hele endte med et nedrykk fra Premier League i 1993. Klubben var dermed tilbake der eventyret hadde startet litt over 18 år tidligere. Om en ser bort fra en kort periode etter at Brian Clough forlot klubben, hvor man under ledelse av Frank Clark blant annet ble nummer tre i sin første sesong tilbake i Premier League (1994/95), har klubben siden 1993 stort sett slitt med lite sportslig suksess og store økonomiske problemer. I 2005, 30 år etter eventyret med Brian Clough startet, rykket laget ned til det tredje øverste nivå i det engelske ligasystemet.
I 2008, under ledelse av Colin Calderwood, rykket Nottingham opp fra League One til The Npower Championship. Han ble senere sparket og ny manager er Billy Davies. Han har tidligere ført Nottingham Forests rival, Derby County, opp i Premier League. Billy Davies tok over et bunnlag som sloss for å holde seg i CCC sesongen 2008/09 til å kjempe om opprykk til PL i sesongen 2009/10, hvor de tapte Play Off semifinalene 4-6 mot Blackpool.
Nordmenn i Nottigham Forest.
Nottingham Forest er den klubben i England som har hatt nest flest nordmenn i sine rekker, etter Blackburn. Hele seks nordmenn har nemlig gjennom tidene ikledd seg den Garibaldi-røde drakten og løpt ut på City Ground. Det hele startet i 1981 med Einar Aas og fortsatte med Kjetil Osvold, Lars Bohinen, Alf Inge Håland, Jon Olav Hjelde og Ståle Stensaas.
Annet.
Det finnes i dag 387 (mai 2010) registrerte Nottingham Forest-supportere i Skandinavia, disse er samlet i den skandinaviske avdelingen av klubbens supporterklubb. Det er flest medlemmer i Norge, men også Sverige, Danmark, Finland, Færøyene, Luxumburg og Sveits er representert. I Nottingham er det tre støttemedlemmer, hvor også klubbens æresmedlem Mrs Joan Bakewell bor.


Super Mario Bros..
"Super Mario Bros." er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo til Nintendo Entertainment System i 1985. Prinsesse Toadstool, Bowser og andre figurer dukket for første gang opp i dette spillet. "Super Mario Bros." har blitt anerkjent som et av de første sideskrollende plattformspillene av sitt slag. Spillet presenterte enorme verdener som har forandret hvordan videospill ble laget, spilt og opplevd.
Spillet ble regissert av Shigeru Miyamoto som skapte Mario-figuren. Han laget også flere andre berømte Nintendotitler som "Donkey Kong", "The Legend of Zelda", "F-Zero" og "Star Fox". Den berømte musikken som den klassiske "Mario"-temaet ble komponert av Koji Kondo.
Spillmekanismer.
Spilleren tar på seg rollen som Mario, eller hvis man er andrespiller, Marios bror Luigi. Hovedmålet er komme seg gjennom Mushroom Kingdom, ødelegge Bowsers styrker og redde Prinsesse Toadstool.
Marios hovedangrep er ganske enkelt å hoppe opp på sine fiender, noe som dreper soppforæderne, Goombaer og sender skilpaddesoldatene kjent som Koopa Troopaer inn i skallene sine. Mario kan så sparke disse skallene på andre fiender. Dette gjør ende på dem, men kan også slå tilbake ved å sprette tilbake og treffe Mario. Hvis man hopper på flere fiender etter hverandre, eller sparker et skall inn i fiender slik at de blir sendt avgårde etter tur, dobler man poengene man får ved hver fiende som dør.
Til å hjelpe seg i sitt eventyr finnes det flere power-ups, som Super Mushroom, noe som kan forvandle Mario til Super Mario, og dobler hans størrelse; Fire Flower, som forvandler Mario til Fiery Mario, der han har evnen til å kaste ildkuler (men bare hvis han først er Super Mario); Starman som gjør ham midlertidig usårbar, og ekstralivssoppen som gir han et ekstra liv.
Hvis Mario blir truffet av en fiende som Super Mario eller Fire Mario, blir han forvandlet tilbake til vanlig Mario og spillet fortsetter. Men hvis han derimot blir truffet som vanlig Mario, faller ned et hull (uansett som hvem), eller tiden renner ut, mister han et liv og må begynne på nytt. Enten fra begynnelsen av brettet eller et visst punkt som han må ha passert før han dør, cirka halvveis gjennom brettet.
Spillet består av åtte verdener med fire under-verdener, eller brett, hver. Den første under-verdenen er over jorda, mens den andre er under jorda (og noen ganger i vann), den tredje er som oftest et himmelbrett (hvis ikke er den over bakkenivå som den første underverdenen), og den fjerde foregår i et slott. Ved slutten av hvert slottbrett må Mario kjempe mot Bowser på en bro som går over et basseng av lava.
Den tredje og sjette verdenen foregår på natta, andre alle verdenene foregår på dagen.
Etter at man har klart seg gjennom spillet får man valget om å starte spillet på nytt igjen i "Hard Mode" der alle Goombaene er byttet ut med Buzzy Beetles (Koopa Troopa-lignende fiender som ikke kan bli drept av ildkuler), og der alle fiender beveger seg raskere.
Spillets popularitet.
Spillet solgte rundt 40 millioner eksemplarer bare i Nord-Amerika. Det har blitt beregnet at dette spillet, bare slått av "Tetris", er det mest solgte spillet gjennom tidene. Men selv om spillet var populært i seg selv, kan dette mer tilskrives populariteten til selve NES-konsollen, siden "Super Mario Bros." som oftest var pakket med konsollen.
Spillets popularitet førte til slutt dusinvis av etterfølgere og avledere; det finnes tre direkte etterfølgere til dette spillet på NES plattformen: "Super Mario Bros. 2", ' (japansk, kalles "Super Mario Bros. 2"), og "Super Mario Bros. 3". Et spill med åpen kildekode "SuperTux", inspirert av "Super Mario"-serien, inneholder Linuxmaskoten Tux, som løper over brett med Antarktistema for å redde sin kjære. Spillet "Great Giana Sisters" måtte trekkes fra markedet på grunn av likheten med "Super Mario Bros".
Det fantes faktisk en TV-serie og en film basert på den. Mario har siden blitt kjent som Nintendos maskot og er en av tidenes mest populære videospillfigurer.
Forbedring av spillet.
I 1993 ble "Super Mario Bros." sluppet med forbedret grafikk på Super Nintendo Entertainment System henholdsvis for "Super Mario Collection" og "Super Mario All-Stars". Det ble senere sluppet med nye egenskaper (men ikke forbedret grafikk) for Game Boy Color som "Super Mario Bros. Deluxe". Tidlig i 2004 slapp Nintendo spillet for Game Boy Advance i Japan som en del av deres Famicom Minis-samling, og i USA som en del av Classic NES Series (NES Classics). I motsetning til forrige utgivelser inneholdt disse versjonene ingen oppdatering av grafikken. Forskjeller mellom disse og originalen er at skjermbildene ser noe sammenklemt ut på grunn av den mindre GBA-skjermen, og at poengsummene er lagret på kassetten. I tillegg kan man spille flere sammen.


Listring.
Listring ("Listerbåt/Listerskøyte") er båter som først ble bygd på Lista i Vest-Agder fra cirka 1815 og i mer enn 100 år fremover. Den spredde seg utover langs hele kysten fra syd til nord. Båtene er klinkbygd i furu. Einernagler er mye brukt. Listringene ble laget i størrelser fra 16’ til 40’. Listringen ble rigget med gaffelstorseil og toppseil. Den kunne ha klyverbom og førte da både fokk og klyver. Enkelte brukte også breifokk i tillegg.
De første båtbyggere.
Gjert Gundersen tilskrives æren for å ha utviklet Listringen eller Listerbåten. Gundersen kom fra Herand i Jondal i Hardanger. Før han flyttet til Lista i 1815, var det lite båtbygging i dette distriktet. Folk her kjøpte gjerne båtene sine østfra. Gundersen kombinerte sin kunnskap fra Hardanger med de byggemåtene han observerte på sitt nye bosted, han hadde ervervet seg den nødvendige innsikt i de ulike byggetradisjonene.
Med en slik bakgrunn, dels fra østnorsk dels fra vestnorsk båtbygging, utviklet han etter hvert en ny båttype som kombinerte egenskapene fra Hardanger- og Søgnebåtene. Østlandsbåtene var gjerne tre ganger lengre enn de var brede og bygd i eik. Vestlandsbåtene var gjerne fire til fem ganger lengre enn de var brede og bygd i furu. Både østlandsbåter og vestlandsbåter var klinkbygde.
Gjert Gundersen bygde også båter i Søgne i noen år. Disse båtene ble svært populære fordi de seilte like godt som de vanlige sørlandsbåtene samtidig som de var like lettrodde som vestlandsbåtene. Gundersen flyttet til Tjørve på Lista igjen i 1830.
Gjert Gundersen fullførte arbeidet på Tjørve i samarbeid med det lokale miljøet av loser og fiskere som etterspurte gode seilbåter, samtidig som også skulle være lettrodde for lengre ferd ut på havet. Fiskere ønsket å komme lengre ut på havet etter silda og å begynne makrellfisket tidligere, allerede før den kom inn til kysten. De spurte båtbyggeren om å få større båter med samme form som de populære robåtene kalt «snaddene», litt bredere og litt stivere slik at de kunne ha rigges med seil. Gundersen kom opp med en ny båttype. Slik kom listringen eller "listerbåten" til omkring 1830. Frem til han døde i 1855 bygde denne ensomme båtbyggeren forskjellige utgaver av sine listerbåter, men kunnskapen spredte seg gjennom andre båtbyggere som Ole Olsen Stave, Anders Kristoffer og hans nevø Anders Kristoffersen.
Gjert Gundersens nevø, Sjovat Jakobsen Bakke, tok med seg kunnskap om Listerbåten tilbake til Herand og dette førte til at Herandbåtene ble laget dypere og bredere enn før og med største bredde forrenom tvers. Listerbåtene ble etter hvert solgt oppover langs hele kysten. De viste seg å være meget gode for sitt formål. Med dem ble kunnskapen også spredt til andre båtbyggere som tok etter og begynte med å bygge sine egne listerbåter. Andre steder ble deres egne tradisjoner tilpasset til den nye båttypen slik at det oppstod flere varianter.
Listerbåten.
Listerbåten ble svært populær både på Vestlandet og opp til Møre og i Nord-Norge, og langs hele kysten ble det etter hvert bygd båter inspirert av listerbåten. Disse nye båttypene fortrengte de tradisjonelle nordlandske fiskebåtene mot slutten av 1800-tallet.
Sundts opplysninger om Listerbåten tok også med den nye oppfinnelsen, "skvettgangene" som førte til mye motstand nordover i begynnelsen fordi ballaststeinene ikke kan trilles ut under kullseiling som på nordlandsbåtene. Den var ikke særlig anvendelig som redningsplanke. Båtene var bygget av furu på eikespant og hadde eik i kjøl og stevner. Båtbyggerne brukte trenagler som deres naboer i øst i stedet for å klinke sammen farkostene med jernsøm som del av den vestlandske båttradisjonen.
Den vanlige riggen på de åpne Listerbåtene var spriseil med fokk, klyver og om regel toppseil, men også gaffelseil som var mer alminnelig på de dekkede skøytene. Den hadde oftest et firkantet råtoppseil heist på en toppseilstang som kunne heises eller låres etter behov. Masten kunne legges ned for å ha roligere bevegelse under fisket i åpen sjø som under makrellfisket. Alle seilbåter med spriseil og gaffelseil har masten litt lengre forut på skroget.
Båtbyggerne bygget båt etter øyemål og skjønn slik at det stadig kom til forbedring etter hvert som tiden gikk, og det bidro sterkt til den nye båttypens popularitet hos både brukere og båtbyggere langs kysten. Dens egenskaper som en rask seiler og god sjøbåt ble meget viktig, men vant ikke fram østover mot de andre båttypene. Dens suksess kom vestover og mot nord der den ble kalt listring blant annet. Et stort antall varianter, noen av disse hadde lite felles med sine navnesøstre sydpå enn navnet, oppsto etter hvert som kunnskapen ble akseptert og bearbeidet av de ulike lokale båtbyggerne.
Et gjennombrudd i Nordlandet ble først mulig i 1880-årene fordi de tradisjonelle nordlandsbåtene som var blitt forstørret, ikke lenge var like lettrodde som før og vanskelig å vende som å krysse i motvind. Listerbåten, som dessuten var temmelig lettrodd, hadde sneseil som rigging, og den ble langt overlegen i trangt farvann med motvind og strøm. Bedre egenskaper ved kryssing ble viktigere.
Listerbåtene forekom både som åpne, dekkede og halvdekkede båter benyttet til line, snøre eller garnfiske langs hele kysten, og det varieres også i størrelse som drektighet. I 1886 ble seks båter bygget av Henrik Danielsen Lunde fra Lista. Den største var på 100 tønner i drektighet, en nordtrøndersk listring kan være på mellom 50 og 70 tønner. Den kunne være i størrelse fra 16 fot til 40 fot.
Listerskøyta.
Den åpne Listerbåten fikk dekk fra omkring 1865 etter at folk fra Lista begynte å legge dekk på båtene for drivgarnsfisket etter makrell. Dekksbåter begynte å få rotfeste i de ulike fiskermiljøene etter hvert som man måtte lenger ut på havet for å ha større sikkerhet i uvær og på røft sjø. De åpne båtene fikk «lokk» på seg. Denne varianten, en vanlig listerbåt med dekk, ble kalt «"Vatneskøyte"» etter gården Vatne der den innledningsvis ble bygget. Men en andre variant som har lite felles med Listerbåten, ble utviklet av en båtbygger på Lista som gav hans hjemstedets navnet til den nye båttypen: «"Borhaugskøyta"».
Hans Kristian Kristensen fra Borhaug på Lista utviklet Borhaugskøyta, som hadde temmelig rett forstavn og var bredest på midten. Borhaugskøyta var inspirert av amerikanske båttyper og engelske fiskeslupper med akterskipet tatt fra de østnorske skøytene. Borhaugsskøyta fikk slupprigg og ble brukt til makrellfiske. De første var om lag 30 fot med en bredde på 10-11 fot, men størrelsen økte etter hvert til 40 fot. Disse båtene ble også populære nordover langs kysten. Da garnlenkene ble større, ble også skøytene større og enkelte fikk to master.
Listerskøytene og Hvalerskøytene var regnet som de beste seilerne utover i siste halvdel av 1800-tallet. Dessverre er det ikke bevarte detaljbeskrivelser eller bilder av Vatneskøyta og det er meget få tegninger av Listerskøyter med detaljer. På en tegning fra 1888 av en Borhaugskøyte på 34 fot lengde ser man arrangementet på dekket som på Hvalerskøyta, men i stedet for den åpne styrelukta akterut, var det en kappe med skyveluke. Lasteluken midtskips dessuten er noe større. Mens andre har åpne dekk, har den skansebekledning langs dekket.
Listerskøytene var normalt bygget av furu på eik med trenagler i hud og spanter. Den hadde spriseil i begynnelsen, men gikk over til gaffelseil som ble brukt både med og uten bom, hadde som regel toppseilstang for et firkantet råtoppseil øverst på masten. Masten kunne om nødvendig legges ned under driving etter makrellen.
Tradisjonen med den nesten loddrette forstevnen og det spesielle forskipet med spring har holdt seg i området også etter skøytene ble kravellbygget og fikk krysserhekk. Som en god seiler, men bygd i dårligere kvalitet enn skøytene østfra, ble listerskøyta en inspirasjon for bygging av lystbåter for regattaer.
Bakkebåde i Danmark.
I 1871 kom Lambert Sørensen hjem til Hjerting på Nordsjø-kysten, Jylland, etter en reise til Fredrikstad (i Norge), der han kjøpte en Hvalerskøyte. Han tok med seg skøyta til fiskerleiet, der den vekket oppsikt hos de lokale fiskerne. En slik dekksbåt betydde større rekkevidde, større overlevelsesevne i mer værharde omgivelser og lengre opphold ute på det værharde Nordsjøen helt inn i etteråret. Fiskevirksomheten ble lønnsom med mange flere arbeidsdager ute på havet enn før, og avsetningen av fisken ble bedre etter at jernbaneforbindelsen til Esbjerg ble åpnet i 1874. De lokale fiskerne fikk bedre råd til å kjøpe seg norskbygde dekksbåter.
"Bakkebåde" er et navn på de norskbygde og deretter lokalbygde dekksbåter som vanligvis tilhørte den sørlandske båttypen "listerskøyta". Fra 1879 bygde den fremste båtbyggeren Th. Dahl flere dekksbåter etter norsk modell i Esbjerg. Navnet kom av fartøyenes bruk til langline- eller "bakkefiskeri". Lambert Sørensen beviste at man kunne seile linen ut fra strendene der et bakkehus er reist langt ute på havet. De lengste reisene gikk ut til Horns Rev i Ho-bukten 32 sjømil vekk. I 1894 ble denne formen for fiske oppgitt.
De norskbygde dekksbåtene brukt i det sydvestjyske bakkefiskeri startet en lokal båttradisjon som ledet til flere lokale båttyper som spredte seg langs Nordsjø-kysten der de dannet bakgrunnen for dagens fiskefartøyer på vestlige Jylland.
Listerskøyta som fraktefartøy.
Som en opprinnelig drivgarnsskøyte beviste den større listerskøyta seg som et velegnet fartøy som inspirerte andre båtbyggerne til å videreføre denne båttypen for andre formål. Båtbyggerne på Lista mot slutten av 1800-tallet begynte å interessere seg for fraktefart og startet en utvikling som ledet til det større fraktefartøyet på over 40 fot lengde som også ble kalt "listerskøyte". Etter hvert ble størrelsen på det typiske fraktfartøyet større, og de siste klinkbygde skøytene som ble bygget bortimot 1920, målte over 70 fot i lengde, og en av de siste i fart, «Hygga», seilte like frem til 1980 mellom Fredrikstad og Vestlandet med trelast.
Fraktefartøyene ble bygget av forskjellige båtbyggere, men de hadde alle et felles preg ved at den karakteristiske profilen deres er tatt fra Hans Kristian Kristensens "Borhaugskøyta". Dette fortsatte inn i de kravellbygde listerskøytene som begynte å dukke opp etter omkring 1900, noen var helt bordet om fra klink til kravell. I likhet med de østnorske båtene fikk de først trenagler ved sammenføyning i bordganger og spant, senere de såkalte "spikerhud". Dette gav en robusthet og holdbarhet i kombinasjon med motor og den økte lasteevne i et fyldigere skrog. Kravellbyggingen ble nødvendig fordi de med sin lette, klinkbygde konstruksjon ikke klarte seg godt i trelasten langs kysten, de slo seg ofte i lekk.
I 1930-tallet var listerbåtene og listerskøytene forsvunnet eller smeltet sammen med de andre båttyper som skøyta. Frem til omkring 1920 da de fleste fartøyene langs kysten fikk motorer installert, var alle de større listerskøytene benyttet som fraktefartøy rigget med to master. Det vanligste var at både stor- og mesanmasten var pålemaster. Omkring 1940 ble riggen redusert til bare en støtterigg ved siden av styrehuset som sto akterut på dekket.
Listerbåt og Listerskøyte i dag.
Det er ikke mange originale listerbåter eller listerskøyter igjen, men er gjenoppstått i den nybygde skøyta «Lister» som har tilhold i Søgne. Den ble bygget etter oppmålinger på en modell i Stavanger Sjøfartsmuseum fra 1875. På Listeskøyta Kystkultursenter på Borhaug på Lista kan man se listerbåten "Linda". Museumet har tilholdssted i et tidligere båtbyggeri. Se mer på Kystmuseumets hjemmeside http://www.listakyst.no/


Åre (redskap).
a> (født 1945) med roårer 1971.
Åre er et redskap som brukes til enten å styre en farkost med, eller til fremdrift av en farkost (men en styreåre er noe helt annet enn et sideror.) En åre består av to hoveddeler, åreskaft og åreblad. Opprinnelig ble årer lagd av tre, noe som fortsatt er forholdsvis vanlig. Men andre materialer som glassfiber, plast og metall er også vanlige i dag.
Utformingen på de forskjellige delene varierer avhengig av hvilken farkost åren er lagd til.
Tre typer.
Årer kan deles inn i tre typer med til dels svært ulik utforming, men samme formål. Åren skal brukes til fremdrift og å styre farkosten.
Roåre.
Åreskaftet til en robåt deles inn i håndtak, lunn, legg og hals. Lunnen er den tykkeste, innerste delen av åreskaftet, og det av åren som ligger i årefestet. (Ordet "lunn" bruke også om stokker på tvers i en båtstø til å dra båter på, og om den delen av en keip som åren ligger på.) Håndtaket kalles også lom. Årebladet som er plassert ytterst på åren utgjør ca 1/3 – 1/4 av årens totale lengde.
Åre til en robåt
Årebladets form varierer fra sted til sted. Noen steder var det vanlig med smale blad, andre steder dominerte brede blad. Årebladet er oftest tykkest langs den vannrette midtlinjen og smalner av mot over- og underkanten, for at det skal skjære rent i vannet og ha god balanse. Formen på bladet fra denne midtlinjen og ut til kantene kan variere; noen årer er her litt innhule, slik at midten av årebladet fremstår som en kjøl, mens andre er ganske plane på baksiden og jevnt buet på forsiden (sett i båtens fartsretning).
For konkurranseroing er årens utforming noe anderledes, men består fortsatt av de samme elementene. Den største forskjellen er materialet, og årebladets form. Årebladets form er ofte kortere, bredere og tynnere.
For robåter til arbeidsformål, ble ofte åren utformet etter arbeidets formål. Årelunnen er som oftest rund, men den kan også være kantet, ha nærmest trekantet tverrsnitt. Lunnen har i så fall en rett vinkel på forsiden, og en bue eller to stumpe vinkler på baksiden. Kantede årer kalles ofte "vestlandsårer" og er mest brukt på robåter med keip og hamlebånd. Men de kan godt brukes sammen med tollepinner. De kantede årene ligger mer i ro enn de runde, fordi de ikke kan rulle; dette gjør dem også mer praktiske under fiske fordi årebladene blir stående loddrett i vannet mens man trekker dorg, snøre eller garn, og at man også kan løsne på grepet rundt håndtaket mens man ror, og slik myke opp fingrene en del.
Runde årer er mest brukt på båter med tollegang (tollepinner) og på båter med hull for årene. De passer også mer moderne åregafler laget i metall eller plast. Disse årene er gjerne runde fra håndtaket og til et stykke nedenfor tollegangen (lunnen). Deretter får de en oval form (leggen) som gir en myk overgang (halsen) til årebladet.
Håndtaket har ofte sirkelrundt tverrsnitt med diameter på fra 3 til 4 cm, men dette gir ikke noe godt grep; man blir gjerne trett i hånden av at fingrene må gå ut fra håndflaten i en vinkel; leddene ved fingerknokene bør være rette. Formen på håndtaket på mange vestlandsårer er tilpasset dette; det har et ovalt tverrsnitt og ser nokså "flattrykte" ut ovenfra og nedenfra. Skal det være riktig bra, skal håndtaket også være tynnest innerst ved årelunnen – siden lillefingeren faktisk er den korteste av fingrene – og håndtaket skal også peke litt oppover ut fra åren, og litt bakover, for å være bedre tilpasset håndens naturlige stilling. Ytterst på håndtaket skal det helst være en avrundet fordypning for tommelfingeren. Lengde på håndtaket er gjerne 12-15 cm.
Kanoåre.
Skaftet til en kanoåre består av et tverrgående håndtak ytterst, slik at det er bekvemt å holde åren med begge hender. Den ene hånden på håndtaket, og den andre hånden et stykke ned på skaftet. Årebladet føres loddrett ned i vannet og skyves bakover for fremdrift.
Kajakkåre.
En kajakkåre har to åreblad, ett i hver ende av skaftet. Disse årebladene er vinklet litt i forhold til hverandre (se figur b i illustrasjonen under). Når man fører det ene årebladet opp av vannet, er det andre bladet vinklet slik at det kan føres ned i vannet uten ekstra vridning av åren. Men såkalte "eskimoårer" har ikke denne vridningen av årebladene, og en del padlere foretrekker dette. Slike årer er også gjerne kortere enn "moderne" padleårer, og bladene er både smalere og lengre enn på de "moderne".
Hendene plasseres i hver ende av åreskaftet, ca. 10 cm fra årebladene, noe som gir en god stabilitet, og en god kraft til fremdrift.
Åre til en kajakk
Historikk.
Osebergskipet ble rodd med 30 årer, Gokstadskipet med 32. Årene til Gokstadskipet var laget av furu og var fra 5,3 til 5,85 m lange. De lengste årene ble brukt nærmest stevnene der høyden over vannspeilet var høyest. Vikingskipene hadde hull i sidene for årene. Hullene er plassert ca 60 cm over vannflaten. Hullene har utsparinger slik at årebladene kan føres ut og passere uhindret. Bordgangen med årehull er tykkere og altså sterkere enn de øvrige.
I forhold til moderne årer er selve årebladet på vikingskipenes årer lite. Dette kan henge sammen med at denne åretypen egner seg best for roing med korte, huggende tak – den gamle måten å ro på. Det er antatt at to mann rodde hver åre, slik at disse skipene hadde henholdsvis 60 og 64 roere.
De største årene var i bruk på galeier. Hver åre ble rodd av 4 mann og det kunne være opptil 500 roere fordelt på opptil 3 dekk, altså hadde disse båtene mer enn 100 årer.


Romsdalsmuseet.
Romsdalsmuseet ble grunnlagt av Peter Tønder Solemdal i 1912 som "Romsdal Bygdemuseum" og er et av de største distriktsmuseene i Norge. Den første bygningen ble kjøpt inn i 1914.
Museet har et bibliotek, flere fotosamlinger og Romsdalsarkivet.


Gysingevargen.
Gysingevargen var en ulv som drepte ni barn og ei voksen kvinne i Sverige i 1820/1821.
Det hendte folk hadde ulv på gårdene i gamle dager, fordi de ga status til bonden. Dessuten fikk han offentlig skuddpremie for dyret om (når) det ble avlivet. De tok gjerne dyra som valper, direkte fra hiet, og alet dem opp på gården. Der sto de gjerne lenket i en kraftig kjetting hele døgnet.
Gysingevargen var en slik ulv. De tok ham fra et ulvehi i Gysingetraktene i 1817, sammen med to andre valper, og der vokste de tre opp på hver sin storgård. Mot slutten av 1820 klarte imidlertid den ene ulven å komme seg løs, og mellom 30. desember 1820 og 27. mars 1821 drepte ulven ni barn og ei 19 år gammel kvinne i grensetraktene mellom Gästrikland og Dalarna i Sverige. I tillegg skadet den 15 andre barn.
Årsaksvurdering.
Noen hevder at gråulven var et rovpattedyr som det i tidligere tider var så mange av, samtidig som det var smått med større byttedyr i Skandinavia, at de til tider forsynte seg med menneskekjøtt. Svensken Evert Pousette har forsøkt å dokumentere dette i boka «De människoätande vargarna», der han lister opp alle de saker han mener det er mulig å «dokumentere» fra tidligere tider.
Det svenske eksemplet ovenfor er imidlertid et godt bevis på at en ung og uerfaren ulv som blir vant til å ferdes nær mennesker, og dermed på lang sikt mister sin naturlige respekt (frykt) for oss, kan være svært farlig. Men det er også sannsynlig at den har hatt det vondt, og at den forbandt det vonde med mennesker. Trolig sto den bundet til en påle på gården (det var vanlig), der den møtte mennesker på godt og vondt gjennom flere år. Kanskje ble den mobbet eller steinet av barn og andre forbipasserende (også vanlig). Den fikk seg nok et minne for livet, et minne som sa at mennesker måtte den forsvare seg mot med alle midler. At en ulv løper ut av skogen og snapper et barn virker nærmest utenkelig for mange. Det hender imidlertid at tamhund i slike situasjoner både skader og dreper både barn og voksne, så hvorfor skulle en ulv være noe anderledes? Den er tross alt hundens stamfar.


Taubåt.
Taubåt ("bukserbåt, slepebåt") er en båt som brukes til å taue, slepe eller manøvrere andre båter, lektere, større skip, farkoster og konstruksjoner/installasjoner til og fra havn eller kai eller et annet bestemmelsessted. Taubåter brukes også som sikring under fart i trange eller andre krevende farvann, til å trekke skip som er grunnstøtt av og til å bistå eller slepe skip med motorhavari eller andre skader til havn eller til verksted. Felles for såvel små som store, havgående taubåter er at fremdriftsmaskineriet er dimensjonert for å gi størst mulig trekkraft.
Litteratur.
Knut W. Engebretsen: "Taubåtfart på Glomma – En bok om slepebåtene i Fredrikstad og Sarpsborg".


Linus (pave).
Linus (død 79) var pave fra ca. 68 til sin død. Han var den andre pave, rett etter Apostelen Peter.
Ifølge Tertullian ble Peter etterfulgt av Klemens I, men dette er i strid med alle andre kilder, og det er ingen grunn til å feste lit til det. Det er uklart når Linus ble pave. Peter led martyrdøden i 64 eller 67, og de fleste kilder sier at han ble pave i 67 eller 68. Den hellige stol skriver i sin offisielle paveliste at det var i 68. Eusebius av Cæsarea hevder det var i 69, "Catholic Encyclopedia" sier 64, "Liber Pontificalis" 56 og "Den liberianske katalog" 55. Det er mulig at han var Peters hjelpebiskop fra 55 eller 56, og at dette er årsaken til den tidlige dateringen i noen kilder.
Ifølge Ireneus av Lyon, i "Adversus haereses" III.iii.3, var pave Linus identisk med den Linus som nevnes av Paulus i Andre brev til Timoteus, 4,21. Det er ikke sikkert om dette er en korrekt påstand, eller om det er en senere navneforveksling.
Svært lite er kjent om hans liv. Han skal ha blitt født i Volterra i Toscana. Foreldrene het muligens Herculaenus og Claudia. En del skrifter ble tidligere attribuert til Linus, men disse har vist seg å være fiktive eller usikre. Det ble lenge hevdet at han nedfelte et påbud om at kvinner skulle dekke til hodet i kirken, men dette regnes nå som svært tvilsomt. En beretning om Peters og Paulus' martyrier, på latin, ble også lenge hevdet å være Linus' verk, men det er fastslått av det ble skrevet i det 6. århundre.
Det er også noe uklarhet omkring når han døde. De fleste mener det var i 79, men dateringen varierer i enkelte kilder mellom 67 og 81. Ifølge "Liber Pontificalis" døde han som martyr, mens Ireneus sier han døde en naturlig død. Siden det ikke pågikk noen kristenforfølgelse på hans tid, er det usannsynlig at han led martyrdøden.
Hans minnedag er den 23. september. Dette er dødsdagen som er oppgitt i "Liber Pontificalis", og den er således knyttet til det tvilsomme martyriet. Datoen har likevel blitt beholdt, da man ikke har bedre alternativer som gjør det hensiktsmessig å gjøre om på tradisjonen. Han skal ha blitt gravlagt på Vatikanhøyden, og det ble i 1615 funnet en innskrift i nærheten av Peters grav som nevner en Linus, men antikvaren Franceco Maria Torrigio som gjorde funnet, nevner at disse fem bokstavene fremstod som siste del av et lengre navn (som f.eks "Aquilinus" eller "Anullinus").


Sagesund.
Sagesund er et tettsted i Tvedestrand kommune i Aust-Agder, i midten av Oksefjorden, hvor det bor omtrent 50 personer på helårsbasis. Tettstedet er svært populært om sommeren, hvor antallet beboende er minst fordoblet. Fjordsenteret Marina tilbyr tjenester til båtturistene som blant annet innbefatter en sommer åpen kiosk. Oksefjorden Tennisklubb ligger et steinkast unna, og tilbyr både tennis og sandvolleyball.
Sagesund ligger i en beskyttet fjord, som gjør stedet idyllisk, samt svært egnet for vannsport som vannski og wakeboard. Området er også særlig egnet for turer i skogen til de mange idylliske vannene. Sagesund ligger på den populære Sørlandsruta, som er en merket sykkelløype fra Kragerø til Lillesand/Kristiansand.
Transport.
Sagesund ligger 6,2 kilometer sørøst for Tvedestrand på fylkesvei 411. Det går busser flere ganger daglig fra Tvedestrand.


Oksefjorden Tennisklubb.
Oksefjorden Tennisklubb ble stifta i 1988, som Tvedestrands første tennisklubb. Klubben har hele tida holdt til på Eidbo, hvor klubben har sine to baner. Banene har flere ganger vært gjennom rehabilitering og framstår i dag som gode, beliggende usjenert og idyllisk.


Centro-Oeste.
Centro-Oeste er den sentral-vestre regionen i Brasil.
Centro-Oeste beskriver den sentral-vestre regionen i Brasil som består av delstatene Goiás, Mato Grosso og Mato Grosso do Sul samt Distrito Federal hvor Brasils hovedstad Brasília ligger.


Talcahuano.
Fra sentrum i byen Talcahuano
Talcahuano er en kommune og en havneby i regionen Bío-Bío sentralt i Chile. Byen hadde om lag 253 000 innbyggere i 2003. Byen er en universitetsby. I tillegg finnes det fiskeindustri, oljeraffineri og Chiles viktigste marinebase.
Byen ble offisielt grunnlagt 5. november 1764, men området er først nevnt så tidlig som i 1544 da oppdageren Juan Bautista Pastene fant munningen av Bío-Bío-elven. I 1601 beordret Chiles guvernør Alonso de Ribera byggingen av et fort på stedet hvor Talcahuano i dag ligger. Byen er oppkalt etter indianerhøvdingen "Talcahueñu".
Kommunen har et areal på 148,29 km².


Temuco.
Temuco er en by sentralt i Chile. Den har 260 878 innbyggere (2002). Byen er et handels- og jordbrukssentrum.


Punta Arenas.
Punta Arenas er en by i helt sør i Chile med om lag 120 000 innbyggere og er hovedstad i Region XII Magallanes y de la Antártica Chilena. Punta Arenas ligger ved bredden av Magellanstredet, og er verdens sørligste by med over 100 000 innbyggere.


Sudeste.
Sudeste er den sørøstlige regionen i Brasil
Sudeste er den sørøstlige regionen i Brasil og består av delstatene Espírito Santo, Minas Gerais, Rio de Janeiro og São Paulo. Dette er den mest velstående regionen av Brasil og står for om lag 60% av Brasils BNP.


Daler.
En daler er et eldre navn på en stor sølvmynt. Betegnelsen «daler» kom av at mynten først ble preget i Joachims"thal" (tsj.: Jáchymov) i Böhmen i Tsjekkia omkring 1518. Denne daleren veide en unse (ca. 27,2 g.), og sølvinnholdet var 25,984 g. (ca.95,5 %).
Mynten ble snart populær, og innført i flere land (Tyskland: "Taler"; Holland: "Daler", senere "Daalder"; Portugal: "Dolera"; England/USA: "Dollar"; Tsjekkia: "Tolar"; Slovenia: "Tolar"; Hviterussland: "Талер, Таляр")
Daleren i Norge.
I Danmark ble den første daleren slått under Christian III i 1537, og fra 1544 til 1813 var riksdaleren hovedmynt i Danmark og Norge.
Fortsatt under Christian III ble daleren delt i 3 mark, og i slutten av 1500-tallet i 4 mark. Fra 1625 gikk det 6 mark på daleren, og hver mark ble igjen delt i 16 skilling.
I 1813 ble riksbankdaleren innført. Den var hovedmynt i Norge til 1816, og i Danmark til 1854. Fra 1816 til 1875 var speciedaleren hovedmynt i Norge. På speciedaleren gikk det 5 ort, som igjen var verdt 24 skilling per ort.
I 1875 ble daleren avløst av kronen, både i Norge og Danmark.


René Laënnec.
René-Théophile-Hyacinthe Laënnec (født 17. februar 1781, død 31. august 1826) var en fransk lege som oppfant stetoskopet.


Radovan Karadžić.
Radovan Karadžić fotografert i Moskva i 1994
a> samt påskriften "Српски хероји" («serbiske helter»)
Radovan Karadžić (på serbisk kyrillisk: Радован Караџић) (født 19. juni 1945 i Petnjica i Montenegro, den gangen en del av Jugoslavia) var leder for serberne i Bosnia-Hercegovina under Bosniakrigen (1992–1995), som president i den selvoppnevnte serbiske republikken fra 1992 til 1996 og grunnlegger av nasjonalistpartiet SDS.
I 1995 ble han siktet for krigsforbrytelser, etnisk rensning og forbrytelser mot menneskeheten av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, og det ble utstedt en internasjonal arrestordre på ham. Han blir holdt ansvarlig for Srebrenica-massakren og den langvarige beleiringen av Sarajevo (1992–1996) som kostet flere tusen mennesker livet.
Karadžić gikk under jorden i 1997, og ble arrestert i en buss i Beograd 18. juli 2008. Han levde da i en leilighet i den serbiske hovedstaden under navnet "dr. Dragan David Dabić", en stjålet identitet. Han hadde anlagt stort skjegg, utgav seg for å være ekspert på alternativ medisin og livnærte seg blant annet gjennom salg av potensfremmende amuletter.
Karadžić ble 30. juli 2008 fløyet fra Serbia til Nederland, der han ble utlevert til krigsforbrytertribunalet i Haag. Karadžić sitter nå i FNs krigsforbryterfengsel i Scheveningen i påvente av rettssaken mot ham.
Tidlig liv.
Radovan Karadžić ble født i Petnjica nær Šavnik, Montenegro, den gangen en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia "(SFRY)". Familien var en del av Serberklanen Drobnjaci. Faren hans, Vuko hadde vært medlem av tsjetnikene — hæren til det okkuperte Kongeriket Jugoslavias under andre verdenskrig. Han ble satt i fengsel av det påfølgende kommunistregimet, og satt der større deler av Radovans barndom. Karadžić flyttet til Sarajevo, Jugoslavia i 1960 for å studere psykiatri hos "Sarajevo University School of Medicine". Han studerte nevrose, og depresjon hos Næstved sykehus i Danmark i 1970, og fortsatte studiene hos Columbia University i New York. Etter at han dro tilbake til Jugoslavia, jobbet han på Koševo sykehus. Han har også skrevet nasjonalistiske dikt, inspirert av den serbiske skribenten Dobrica Ćosić, som oppmuntret ham til å gå inn i politikken.
Økonomiske forbrytelser.
I begynnelsen av 1983 flyttet Karadžić til Beograd der han begynte å arbeide på et sykehus i beogradforstaden Vozdovac. Familien ville ikke flytte fra Sarajevo så Karadžić ukependlet. Den 1. november 1984 ble Karadžić arrestert og anklaget for at han skulle ha misbrukt sykehusets penger. Pengene ble brukt til bygging av et fritidshus i den bosniske byen Pale i nærheten av Sarajevo. Etter 11 måneder i fengsel slapp han ut på grunn av mangel på bevis.
Kort etter reiste også domstolen i Sarajevo en annet anklage mot Karadžić for misbruk av penger. Den 26. september 1985 ble han dømt til 3 års fengsel for underslag av statlige midler.
Før han gikk under jorden i 1997 fikk Karadžić ut 36 millioner tyske mark fra sentralbanken i Republika Srpska (ca. 144 millioner norske 1997-kroner). Etter pågripelsen i 2008 risikerer han derfor i tillegg tiltale for bedrageri.
Krigsforbrytelser.
Karadžić er anklaget for å ha gitt ordre om etnisk rensning av bosniske kroater og bosnjaker, og han har siden 1996 vært ettersøkt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Karadžić er siktet for å stå bak Srebrenica-massakren, der over 8000 muslimer ble drept. Srebrenica-massakren regnes som det største folkemordet etter andre verdenskrig. Han er også siktet for folkemord i løpet av den 43 måneder lange beleiringen av Sarajevo, som kostet 12 000 menneskeliv.
Karadžić ble pågrepet 21. juli 2008 i Serbia av serbiske sikkerhetsstyrker.


Frikirken.
Den Evangelisk Lutherske Frikirke (også kalt Frikirken) er et norsk trossamfunn basert på protestantisk kristendom. I likhet med Den norske kirke er den en evangelisk-luthersk kirke. Men Frikirken har en annen kirkeordning, hvor trossamfunnet ledes av dets medlemmer og er uavhengig av den norske stat (i motsetning til Den norske kirke).
Etableringen i Moss (1877) skyldtes langvarig misnøye med statskirkens kontroll, prestens autoritet og dominans, samt de tvungne ritualer skriftemål og trosbekjennelse ved konfirmasjon. Inspirert av frikirken i Skottland (dannet i 1843), ble Frikirken i Norge dannet i 1877 med Herman Hundere som menighetsvalgt forstander, etterfulgt av etablissement i Arendal, Halden, Risør og Oslo. Viktige forutsetninger for opprettelsen var Dissenterloven (1845) og opphevelsen menigheter, som ledes av pastor og et "eldsteråd", bestående av menn (og, siden 2005, også kvinner) som kalles og ordineres av menigheten lokalt. Diakontjenesten omfatter oppgaver i kirken hvor det ikke behøves ordinasjon. Både menn og kvinner kan være diakoner.
"Synoden" ledes av "synodeformannen" og er Frikirkens høyeste organ. Synoden består av representanter for samtlige menigheter, og har ansvar for fellesarbeid. Organet utvikler kirken gjennom nye lover og reglement.
Frikirken er delt inn i fem "tilsynsområder", som igjen overvåker de lokale menigheter.
I 2003 var det totale medlemstallet 9424 personer (dersom man medregner personer med begrenset medlemskap og barn, er antallet 21.815). De 9424 medlemmene er fordelt på tilsynsområdene som følger: 1052 (Nordre), 3134 (Sør-Vestre), 1655 (Sør-Østre), 908 (Vestre), 2675 (Østre). Synodeformann er Arnfinn Løyning.
For tiden består Frikirken av 83 menigheter, spredt over hele Norge. Frikirken er det kirkesamfunn som for tiden starter flest nye menigheter i Norge.
Frikirken har en egen ungdomsorganisasjon, FriBU, og driver misjonsvirksomhet gjennom Frikirkens Israels- og Ytremisjon.


Annie Skau Berntsen.
Annie (Margaret) Skau Berntsen, «Søster Annie» (født 29. mai 1911 i Kristiania, død 26. november 1992 i Horten) var en norsk misjonær som virket i Kina og Hongkong.
Hun var utdannet sykepleier, og arbeidet først som sykepleier både på Ullevål sykehus i Oslo og ved Dikemark psykiatriske sykehus i Asker. Hun ble sendt til provinsen Shaanxi det nordlige Kina av Det Norske Misjonsforbund, dit hun ankom 23. desember 1938. Hun var da 27 år gammel. Med sine 190 cm var hun den høyeste kvinnen lokalbefolkningen hadde sett. Etter kommunistenes fremmarsj ble det umulig å fortsette som utenlandsk misjonær i Kina, og Annie Berntsen måtte også flytte, i 1951. Fra 1952 drev hun et hjelpearbeid blant kinesiske flyktninger i Hongkong, der hun ble medstifter til tuberkulose-sanatoriet Håpets Havn. Hun ble landskjent i Norge da hun av Harald Tusberg ble portrettert i NRK-programmet «Dette er ditt liv».
I 1963 ble hun utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.
Hun var søster av tidligere justisminister Bjørn Skau og fagforeningslederen Leif Skau.


Zosimus.
Zosimus (muligens opprinnelig stavet Zosimas) (død 26. desember 418) var pave fra mars 417 til sin død. Han var ifølge "Liber Pontificalis" en greker fra Maruraca. Hans far het Abraham, og det er spekulert på om familien kan ha vært jødisk.
Under Innocent I var han prest, og ble anbefalt til paven av Johannes Krysostomos.
Innocent døde 12. mars 417, og bare seks dager senere ble Zosimus valgt. Hans tid som pave ble preget av flere feilgrep som svekket Romas stilling i kirken. Man mener at årsaken til hans feil var dels manglende kunnskaper om forholdene i vest, og dels personlige svakheter som impulsivitet og liten menneskekunnskap. Den 22. mars 417 utnevnte han Patroclus av Arles til metropolitt av Vienne. Patroclus var i Roma, og det er mulig at han hadde manipulert valget, slik at han fikk en pave han til en viss grad kunne kontrollere. Den autoritet han fikk medførte at han ble primas i Gallia, og pavelig vikar.
En slik posisjon som Patroclus fikk hadde aldri vært gitt til noen tidligere, og blant annet Proculus av Marseille gjorde motstand mot ordningen. Zosimus, antagelig under direkte innflytelse fra Patroclus, avsatte den 5. mars 418 Proculus. Problemet i Gallia fortsatte helt til etterfølgeren Bonifatius I gjorde om vedtakene. Det ser ut til at Zosimus hadde planer om å opprette flere lignende metopolitterkebispedømmer andre steder i vesten, blant annet i Dalmatia.
Zosimus gjorde også flere feilgrep i forbindelse med pelagianismen. Innocent I hadde i 417 fordømt både Pelagius og hans disippel Caelestinus. Sistnevnte reiste til Roma etter Innocents død for å appellere avgjørelsene fra de afrikanske konsilene direkte til paven. Han var advokat og en meget god taler, og under møtet med paven erklærte han at han trodde på hva som helst som pave trodde på. Pelagius sendte også en trosbekjennelse til Zosimus, og begge erklærte seg villige til å rette seg etter pavens dom.
Paven rehabiliterte begge, og skrev til de afrikanske biskopene at de hadde felt en feilaktig dom over dem. I november 417 svarte de afrikanske biskopene at dommen fra Innocent I måtte bli stående. Augustin av Hippo reagerte meget kraftig på Zosimus' handling. På en synode 1. mai 418 ble det formulert en erklæring i ni punkter om arvesynden, som var det viktigste stridsspørsmålet med pelagianerne, og paven så seg nødt til å innkalle Caelestinus igjen. Denne gang kom ikke Caelestinus, og paven måtte omgjøre sitt vedtak.
Senere støtte Zosimus igjen sammen med kirken i Nord-Afrika. En misfornøyd prest, Apiarius, hadde blitt ekskommunisert av Urbanus av Sicca på grunn av sin skandaløse livsførsel, og appellerte til paven. Paven frikjente ham uten å prøve saken. Dette vakte harme i seg selv, men i tillegg var spørsmålet om retten til å klage direkte til paven ikke avklart i nord-afrikanske kirkerett, og det ble ansett som et overtramp å prøve saken uten å forsøke å avklare spørsmålet om jurisdiksjon først. Paven rettferdiggjorde dette ved å henvise til to beslutninger han trodde var fra første konsil i Nikea, men som egentlig var fra konsilet i Sardica, som var et lokalt konsil uten rettskraft i Nord-Afrika.
Blant andre avgjørelser Zosimus tok var bestemmelsen om at sønner født utenfor ekteskap ikke kunne bli prester. Dette er en regel som ble stående helt fram til moderne tid, men det ble etterhvert betraktelig lettere å få dispensasjon fra den. Han bestemte også at klerikere ikke skulle drikke i tavernaer.
Hans upopulære avgjørelser førte til at det oppsto en opprørsk gruppe ved det keiserlige hoff i Ravenna. Zosimus var i ferd med å ekskommunisere de som hørte til denne gruppen da han ble syk. Etter et langt sykeleie døde han 26. desember 418, og ble gravlagt på kirkegården San Lorenzo ved veien til Tivoli.
Til tross for problemene under hans pontifikat blir han regnet som helgen, men det er først i det 9. århundre at hans navn dukker opp i en helgenkalender.


Cort Adeler.
a> fra før adlingen i Danmark.
En osmansk standart i forgylt sølv med turkiser, erobret i 1658 av Cort Adeler. Nationalmuseet i København.
Cort Sivertsen Adeler (født i Brevik den, død i København) var en norsk-dansk sjøoffiser og godseier. Cort Adeler het opprinnelig "Kurt Sørensen" og han brukte også navneformen "Adelaer".
I veneziansk tjeneste.
Cort Adeler kom som 15-årig i tjeneste i den hollandske flåten. Han kjempet i 1634 under admiralløytnant Maarten Tromp i slaget ved the Downs. Senere gikk han inn i veneziansk krigstjeneste og i 1645 ble han kaptein for det innleide nederlandske skipet Grote St. Joris eller San Giorgio Grande. Han ble snart forfremmet på grunn av sin dyktighet og vant stor heder i kampen mot de osmanske tyrkerne, spesielt for sin deltagelse i slaget ved Dardanellene i 1654. Her senket han 15 osmanske galleier. Under dette slaget kom Adeler, som fremdeles kommanderte San Giorgio Grande i nærstrid med flaggskipet til den osmanske øverstkommanderende Ibrahim Pasja. Ifølge senere beretninger havnet Adeler og Ibrahim Pasja i nærkamp. Ibrahim Pasja hugget etter Adelaer og traff ham i høyre arm, men Adeler tok da sverdet i venstre arm og drepte osmanneren. Deretter skal Adeler ha brukt motstanderens eget sverd til å skille hans hode fra kroppen. Etter dette overga det osmanske skipet seg. Cort Adeler tok med seg Ibrahim Pasjas sverd og fane, som i dag kan ses i Nationalmuseet i København. Dagen etter dette sjøslaget mottok han også overgivelsen til festningen Tenedos.
Adeler ble for dette belønnet med Markusordenen og en livsvarig pensjon for seg og sine etterkommere. I 1660 ble han utnevnt til veneziansk viseadmiral.
I dansk-norsk tjeneste.
Adelaer forlot Venezia i 1661 og arbeidet frem til 1663 for et nederlandsk handelshus. I 1663 fikk han tilbud fra den dansk-norske unionskongen Frederik III om å komme til København for å ha viktige funksjoner i oppbyggingen av den dansk-norske marinen. Kongen utnevnte ham til generaladmiral og øverstkommanderende for den dansk-norske fellesflåten: Han fikk også adelsbrev og svært god betaling, noe som gjorde han i stand til å kjøpe omfattende godseiendommer i Danmark og Norge.
Den danske flåten hadde gjennom mange år forfalt, og Adelers hovedoppgave ble å lede et stort nybyggningsprogram. Han tegnet og konstruerte selv orlogsskip basert på sine erfaringer fra Holland og Venezia. Flere av dem var galleier etter mønster fra Middelhavet. Mellom 1663 og 1675 ledet han byggingen av rundt 30 nye orlogsfartøyer.
I 1675 brøt den skånske krig ut mellom Danmark-Norge og Sverige. men før Adelaer rakk å løpe ut med flåten, døde han på sitt flaggskip den 5. november, 53 år gammel. På hans gravsted i København står en latinsk inskripsjon som sier at han var "Tyrkerne en skrekk, barbarerne en redsel, Candida et skjold, venetianerne en mur, hollenderne en heder, nordmennene en ære, den danske sjømakt en pryd. Nordens underverk."
Familie.
Cort Adeler var sønn av den norsk-danske slekten Adelers stamfar Søren Jensen i Brevik. Hans etterkommere bodde dels i Norge – der slekten er utdødd i mannslinjen, og dels i Danmark, der først en mannslinje og så en kvinnelinje, ble utnevnt til friherrer. Medlemmer av disse linjene eide Dragsholm slott, kjøpt 1694, som de fikk omdøpt til «Adelersborg» i sin eiertid. Også barna til Hans bror, amtmann i Bratsberg Nils Sørensen (d. 1694 i Kragerø), brukte slektnavnet Adeler eller Adelaer. Blant dem var medlem av Slottsloven og stiftamtmann i Kristiansand Henrik Adelaer (1160–1718).
Cort Adeler kjøpte bl.a. godseiendommen Gjemsø kloster ved Skien. Hans etterkommere eide denne inntil 1800-tallet da den ble solgt til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen. Blant Cort Adelers etterkommere var stiftamtmannen Fredrik Georg Adeler (d.1810) som titulerte seg bl.a. "Herre til Giemsøe Kloster".
På Rød herregård i Halden oppbevares fremdeles noen av Cort Adelers eiendeler, fordi hans tippoldebarn Annette Beate von Wackenitz, hvis mor var født Adeler, giftet seg med Niels Anker (1764–1812). Blant annet Cort Adelers skipskiste fra tiden i den venezianske flåten, står utstilt i hallen. Hans danske adelsbrev og andre dokumenter skal finnes på Marinemuseet i Horten. Andre gjenstander fra ham, som Ibraham Pasjas forgylte fanetopp, kan ses på Nasjonalmuseet i København. Han ble begravet i Vor Frue kirke i samme by.
"Cort Adeler" er også navnet på skiftende passasjer- og bilferger som i en årrekke har gått mellom Larvik og Fredrikshavn.
Våpenskjold.
Familien Adelers våpen fra Solum kirke.
Cort Adelers danske adelsvåpen er et firedelt våpenskjold med i 1. felt en halv flakt ørn (= Adelaer på hollandsk), i 2. felt et tyrkerhode på spissen av en kårde holdt av en arm fra en sky (vanlig sørøst-europeisk merke for kriger med tyrkerne), i 3. felt en befestet by eller borg (Venezia eller forsvars-symbol), og i 4. felt tre halvmåner (symbol for tyrkerne). Midt på er det et hjerteskjold med et skip for fulle seil. Hjelmtegnet har sjøfartens gudinne, Fortuna, med et skipsseil i hendene over hodet og stående på en kule, mellom 3 henholdsvis 4 standarter, hver med tre halvmåner og med stengene stukket ned i små oppvoksende skipsstevner.
Cort Adelers etterkommere har brukt dette våpenet som slektsvåpen, og det finnes blant annet malt på gallerifronten i Solum kirke, og skåret ut i tre på en portfylling fra Gjemsø kloster. Hans etterkommere som ble danske friherrer, har våpenet med flere tilleggsfigurer.
I Venezia, før adlingen i Danmark, brukte Cort Adeler dette våpenet, men uten hjerteskjoldet. Hans brorsønn Henrich Adelaer, brukte i segl 1706-07 et skjold med bare en ørn som ser bakover og sitter på en gren, og som hjelmtegn en Fortuna mellom to ørnevinger.


Thomas Fasting.
Thomas Fasting (født 1769 på Lista – død 1841) var en norsk midlertidig statsråd i 1814, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm i seks perioder mellom 1817–1836, og minister for Sjøforsvaret i åtte perioder mellom 1815–1839, samt leder for departementet for hæren i 1828 og 1832.


Marinedepartementet.
Marinedepartementet ble opprettet 17. november 1818 og erstattet det tidligere 7. departement for sjømilitæretaten. Havne- og kanalvesenet, som tidligere hadde hørt inn under 5. departement, ble lagt inn under det nye departementet. Karantenevesenet hadde ikke hørt inn under noe departement tidligere, men ble nå lagt innunder Marinedepartementet.
Ved kongelig resolusjon 6. juni 1861 ble Marinedepartementet og Postdepartementet slått sammen til Marine- og postdepartementet, mens Karantenevesenet ble lagt inn under Indredepartementet.
1. september 1885 ble departementet slått sammen med Armédepartementet til Forsvarsdepartementet.


Max Manus.
Maximo Guillermo Manus (født 9. desember 1914 i Bergen, død 20. september 1996 i Bærum, gravlagt i Asker Kirke) bedre kjent som Max Manus, var en norsk motstandsmann under annen verdenskrig. Han var blant annet løytnant i Kompani Linge.
Cuba, sjømann og vagabond.
Manus' far het opprinnelig Johan Magnussen, men etter mange år i utlandet, særlig spansktalende land, endret han navn til Juan Manus. Han flyttet til København og fikk etter hvert fire barn med sin danske hustru Gerda Kiørup. Max ble døpt katolsk, men var ikke-praktiserende. Da foreldrene ble skilt, flyttet Max og søsteren Pia med faren til Oslo. Der gikk Max på Ljan skole fram til han flyttet sammen med faren og søsteren til Cuba hvor Max' onkel var skipshandler.
Etter en tid på Cuba og som sjømann, var han på en lengre tur i Andesfjellene før han reiste tilbake til Norge. Ved vinterkrigens utbrudd meldte Max Manus seg som frivillig på finsk side og tjenestegjorde i Svenska Frivilligkåren. Etter freden i Moskva 1940 ble han dimittert den 9. april 1940, samme dag som den tyske invasjonen av Norge ble innledet.
Motstandsbevegelsen.
I Norge deltok han i krigshandlinger på Kongsvinger, og han begynte å arbeide med illegale aviser ("Vi vil oss et land") i motstandsbevegelsen. I januar 1941 holdt han på å bli arrestert i sin leilighet i Vidars gate, og han forsøkte å flykte ved å kaste seg ut av vinduet.
Han havnet på Ullevål sykehus, men lyktes i å flykte derfra og kom seg etter en lang flukt gjennom Sverige, Russland og Afrika, ombord på troppetransportskipet «Empress of Asia», og ble med rundt Kapp det gode håp, til Canada, hvor han reiste med en konvoi til England. Tilsammen tok denne flukten syv måneder.
Kompani Linge.
I England ble han innrullert i Kompani Linge og i mars 1943 ble han sluppet i fallskjerm over Norge sammen med Gregers Gram for å gjennomføre «Operasjon Mardonius». Han ble medlem av den senere så kjente Oslogjengen, som av britene ble ansett som Europas beste sabotasjegruppe under andre verdenskrig. Sammen med blant andre Gunnar Sønsteby og Gregers Gram deltok han også i operasjonene «Derby» og «Bundle», som hadde som oppgave både shippingsabotasje og å produsere illegal propaganda.
Giftemål og kontormaskiner.
Etter krigen jobbet Manus som livvakt for kongen og kronprinsen. Høsten 1945 dro han og Sophus Clausen til USA for å skaffe seg agentur til kontormaskiner. Sammen startet de firmaet Clausen og Manus. I årene etter krigen ansatte Manus her også landssvikdømte, den mest kjente av disse var Walter Fyrst. Manus gjorde dette etter interne diskusjoner, og var motivert av at dette både var nødvendig forsoning og at disse hadde vist seg faglig dyktige. I 1952 skilte Clausen og Manus lag og firmaet ble splittet i to ulike firma; Sophus Clausen AS og "Max Manus AS" som nå hadde agentur på Olivetti og Philips. Firmaet eksisterer fortsatt i dag.
Under krigen møtte Max Manus Ida Nikoline «Tikken» Lie Lindebrække. Tikken var datter av fylkesmannen i Bergen og søster av Høyres senere formann, banksjef Sjur Lindebrække. Under krigen arbeidet hun ved den britiske legasjonen i Stockholm og var organisator for de mange Linge-agentene som brukte Stockholm som støttestasjon. Max og Tikken giftet seg i 1947 og holdt siden sammen selv om Manus slet med alkoholproblemer.
Film og dokumentar.
a>.19. desember 2008 var det premiere på en biografisk film om Manus. Filmen starter med at Manus kommer tilbake til Norge etter vinterkrigen. NRK laget i 1996 en dokumentar om Max Manus med navn, om et liv som var som et eventyr, men ikke uten prøvelser. Filmen viser også hans turbulente liv før og etter krigen, som sjømann, vagabond, selger og direktør.
Statue.
7. juni 2011 ble det avduket en statue av Max Manus på Gyldenløves Bastion på Akershus festning i Oslo. Statuen er initiert av Hilde Enerud ved Unica Art, formgitt av Per Ung og finansiert av Samlerhuset. Avdukingen ble foretatt av Gunnar Sønsteby.
Dekorasjoner og utmerkelser.
For sin innsats under andre verdenskrig ble Manus høyt dekorert med både norske og utenlandske medaljer. Han ble (i Statsråd) tildelt det norske Krigskorset med sverd som fenrik den 11. juni 1943. Korset ble senere utdelt av Kongen personlig under en seremoni i Skottland, hvor flere andre mottakere også mottok medaljer. Manus mottok etter krigen (i 1947) et sverd nummer to til Krigskorset og er en av kun 11 personer som har mottatt medaljen flere ganger.
Manus var også innehaver av den norske Deltakermedaljen (med rosett) og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Fra britene mottok Manus Distinguished Service Order og Military Cross with bar (2 tildelinger), i tillegg ble han dekorert med den amerikanske Frihetsmedaljen (med sølvpalme). For sin innsats under den finske vinterkrigen mottok han Vinterkrigens minnemedalje og Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940.
For sitt arbeid som kongelig livvakt i etterkrigstiden ble han, sammen med blant andre Gunnar Sønsteby, tildelt H.M. Kongens Erindringsmedalje med spenne «1940–1945».


Ulykkene i Vestisen.
Ulykkene i Vestisen rammet flere norske skuter som var på den årvisse selfangsten i april/mai.
__NOTOC__
Rundt 7.-9. april 1917 forsvant sju fangstskuter og over åtti mann omkom. Blant skutene var «Admiralen» og «Arctic» fra Ålesund. 18. august dro «Flemsøy» med Johannes Brandal og Johan Olsen ut for å lete etter spor. De fant en fangsbåt og en skipsside.
Under en orkan 9.-10. april 1933 forliste sju skuter og tretten mann omkom. Elleve omkom fra «Håkon» av Tromsø med besetning på tjueto og Olaf Eriksen som skipper. To menn ble slått overbord, en fra «Susan» av Hammerfest og Anders Vik fra Hillesøy på Tromsøskuten DS «Selis» (som ikke forliste).
I april 1939 forsvant «Polar» og «Vikfjeld» fra Tromsø med 28 mann.
Omkring 5. april 1952 var det 53 norske fangstskuter i Vestisen, hvorav sju forliste i en kraftig storm. Av disse forsvant fem: «Ringsel», «Brattind» og «Vårglimt» fra Troms og «Buskøy» og «Pels» fra Sunnmøre, og 78 mann omkom. Tross mange døgns omfattende søk med fly og marinefartøyer fant man ingen spor etter skutene. Det første fartøyet som forliste, var Møre-skuten «Vestis», men mannskapet berget seg.


Fjordhest.
To fjordinger; en hoppe og føllet hennes.
Fjordhest eller fjording er en vestnorsk hesterase. Den regnes som en av de eldste hesterasene i verden, og som sådan har den mange fellestrekk med ekte villhest. Mest slående er den karakteristiske er manen som blir klippet så den står rett opp som er nesten hvit med en sort rand av hår i midten. Fjordhesten er en av tre nasjonale hesteraser, og den regnes som "Norges nasjonalhest".
Fjordhesten er en samarbeidsvillig og svært allsidig hest. Hvert år blir det arrangert NM for fjordhest, der det blir konkurrert i flere grener innen riding og kjøring.
Raseskildring.
Avlsmålet til fjordhesten er bredt og langsiktig (Avlsplan for fjordhest, 2003). Målet er å ta vare på særpreget og mangfoldet i rasen ved reinrasa avl, og ta vare på fjordhesten sine allsidige egenskaper. Fjordhesten skal være sunn og funksjonsdyktig. En skal avle for å bevare de opprinnelig godkjente fargene og primitive avtegna som ofte varierer i forhold til nyansene i fargen (Avlsplan for fjordhest, 2003). Fjordhesten skal ikke ha avtegn og fargemønster som ikke er typiske for rasen.
I følge avlsplanen frå 2003, forfattet av Norges Fjordhestlag og Norsk Hestesenter, skal fjordhesten være “ein sterkbygd, hardfør, velbygd og atletisk hest med stor utstråling og sjarm. Han skal vere samarbeidsvillig, påliteleg, villeg, avbalansert og rolig i dei fleste situasjonar, og ha naturlege og godt balanserte rørsler. Eksteriør og rørsler skal vere slik at hesten kan ta seg godt fram både i terreng og på flatmark/bane. Fjordhesten skal vere ein allsidig ride-, køyre- og trekkhest. Han skal vere lett handterleg og høveleg til familiebruk, til ulike aktivitetar som i rideskule, terapi, arbeid, fritid og sport” (Avlsplan for fjordhest, Norsk Hestesenter, 2003).
Fjordhesten skiller seg fra andre raser med den blakke fargen og den karakteristiske stående manen. Det mørke midt i manen kalles midtstol. Den mørke ryggstripen blir kalla ål. Vanlegvis varierer stangmål mankehøgde mellom 135 og 150 cm, men høyder ned i 125 cm og opp i 155 cm er ikke uvanlige. Den blakke fargen finnes i fem godkjente nyanser (forekomst i parentes): brunblakk (85-90%), raudblakk (5%), ulsblakk (3%), grå (5%) og gulblakk (0,5%) (Nestaas, 1996).
Historie.
Fjordingen stammer sannsynlegvis fra tarpanen, stamfaren til den moderne tamhesten. Både tarpanen og fjordhesten har 66 kromosom. Den eldste typen nålevande hest i verden, den utryddingstruede przewalskihesten, deler enkelte morfologiske trekk med fjordhesten. I følge Nestaas (2002) har przewalskihesten bare 64 kromosom og kan dermed ekskluderes som direkt stamfar til fjordhesten. Riktignok hevder andre undersøkelser at både tarpan, fjordhest og przewalskihest har 66 kromosom og skiller seg derfor tydelig fra den moderne tamhesten som har 64 kromosom og esler som har 62 kromosom.
Etter den siste istida kom det hester til Norge, sannsynlegvis fra øst, via Sverige. Fjordhesten stammer fra disse første hestene (Nestaas, 2010). Arkeologiske utgravinger tyder på at hesten var domestisert og nyttet som husdyr i Norge i bronsealderen, omlag 1200 f. Kr. Funn i vikinggraver tyder på at det har blitt avla tamme hester i 2000 år. Fjordhesten stammer mest sannsynlig fra denne hesten (Nestaas, 2010). Det er også trolig at handel med andre nordiske land har påvirka fjordhesten slik vi kjenner den i dag (Nestaas, 2002).
Fjordhesten har blitt brukt som gårdshest på Vestlandet i lang tid. At hesten var liten og nøysom gjorde det mulig å holde hest til og med på små gårdsbruk der tilgangen på fôr var minimal. Både til det vanlige gårdsarbeidet, til kløving og som transportmiddel, fungerte hesten bra. Fjordhesten var viktig i turistsammenheng på slutten av 1800-talet og starten av 1900-talet, da den fungerte som skysshest. Hesten var viktig i landbruket på Vestlandet fram til traktoren tok over ei tid etter andre verdskrig.
Det første offentlige støttetiltaket for avl på hest i Norge var stutteriet på Hjerkinn i 1846 (Nestaas, 2010). Tiltaket ble av ulike grunner ingen suksess og fjordhesten fikk ufortjent mye av skylda for det. Statsagronom Johan Lindequist så behovet for å forbedre fjordhesten som rase. Da han ikke kunne finne fjordhingster han mente var egna til avl, satsa han i stedet på dølahingster (Nestaas, 2010). Dermed ble kryssingsavl en statleg avlsstrategi. Det var mange meninger om kryssingsavlen, men etterhvert som mange av avkommene viste seg som høystilte, uharmoniske dyr med dårlig lynne, ble skepsisen mot kryssingsavlen større. På et møte i Innvik i 1907 ble det allment akseptert at en ikke skulle drive med kryssingsavl og det ble leita for å finne dyr som var reinrasa som en kunne bruke i det videre avlsarbeidet.
I 1890-åra ble det stifta mange lokale avlslag for fjordhest. Arbeidet med stambokføring av fjordhesten tok til rundt 1900 og den første stamboka for fjordhest ble gitt ut i 1910. Statens Stambokkontor førte stamboka for fjordhesten fra 1918. I 1922 fekk fjordhesten sin egen statskonsulent, Jens Nordang, som hadde et overordna ansvar for fjordhestavlen (Avlsplan for fjordhest, Norsk Hestesenter, 2003). Den første utstillinga for hest på Vestlandet ble arrangert i Førde i 1864. Første stambok ble utgitt i 1910. Fra 1918 hadde Statens Stambokføringskontor ansvaret for stambokføringa, til Norsk Hestesenter tok over. Norges Fjordhestlag (NFL) ble stifta i 1949 og arbeider for avl og bruk av fjordhest.
Med tida ble avlsarbeidet mer organisert. Hestetalet i Norge økte, med en topp på 202 000 hester i 1920. Offentlege konsulenter fikk stor innflytelse på de enkelte rasene (Nestaas, 2010).
På 1900-talet var reinavlen igjen etablert, bilene overtok tungtransporten og avlen styrte mot å forsyne landbruket med en type hest landbruket trengte. I tillegg gjorde tilfeldigheter at den større og grovere fjordhesttypen fra det nordlige Vestlandet fikk overtaket på den lette og smekrere typen fra det sørlige Vestlandet (Nestaas, 2010). På -40, -50 og -60-talet gikk avlen i retning av en tyngre og grovere fjordhest. Halsen ble kortere og bevegelsene dårligere. Dette endra seg igjen på -70-talet, da den edlere og lettere fjordhesttypen igjen vant frem. Dette gikk naturlig nok ikke upåakta hen. Den kjente og respekterte hingsteutstilleren Even Alme sa dette da han fikk spørsmål om hva han mente om den "nye" fjordhesttypen en ville ha fram: "Vi skal ikkje lage ein ny fjordhest, men gå attende til gamletypen". Med det mente han at en skulle finne tilbake til fjordhesten slik den var før den kortvokste og breilagde typen ble favorisert (Nestaas, 2010).
I avlshistorien er det noen dyr som har dominert mer enn andre. Den som har hatt størst innflytelse, fjordhestens far, er Njål 166. Et dyr som har betydd mye i avlen blir kalla en matador. Andre matadorer er Gange Rolv I 42, Bergfast 635, Håkon Jarl 645 og Øyarblakken.
Forekomst.
Det er vanskelig å si noe om hvor mange fjordhester det har vært til en hver tid. Ufullstendig innrapportering gjør at en ikke kan stole helt på tallene som er tilgjengelige. Det som er sikkert, er at det under den andre verdskrigen foregikk stor produksjon av fjordhest. Over 12 000 hopper ble para i 1943 (Nestaas, 2009). Etter krigen tok mekaniseringa av jordbruket til. Dette førte til at fjordhesten mista sin posisjon som arbeidshest. Fra den gangen har bedekkingstallene sunket. Det er i dag cirka 5 500 fjordhester i Norge.
Fjordhesten har blitt eksportert til mange land og finnes i dag spredd over store deler av verden. De største populasjonene utenom Norge er i Danmark, Tyskland og Nederland. Organisert avl blir også drevet i andre europeiske land, i Nord- og Sør-Amerika og i Australia.
Bruk.
Tradisjonelt har fjordhesten vært en arbeidshest. I forhold til størrelsen er fjordhesten svært sterk og egner seg godt til tungt arbeid. I dag blir fjordhesten brukt mest til riding og kjøring. Fjordhesten er en svært allsidig hest og kan derfor hevde seg på høyt nivå i mange konkurransegreiner. De aller fleste fjordhester starter i ponniklasser. Fjordhesten har oftest godt gemytt, og de egner seg ofte som førstehest.
Fjordhesten er kjent som en svært god kjørehest. Laget som representerer Norge med enspann ponni har alltid vært et reint fjordhestlag (Nestaas, 2010).
Fjordhest-NM.
Hvert år blir fjordhest-NM for junior og senior arrangert. Da blir det konkurrert i dressur, sprang og kjøring. For å vinne Fjordhest-NM må ekvipasjene ta del i alle tre greinene.
Avl.
Fjordhesten fikk sin første avlsplan i 1995. Avlsplanen skal revideres hvert femte år. I planen er nedfelt når dei ulike egenskapene skal vurderes. Hingster møter til kåring som treåringer. De som blir kåra skal som fireåringer inn til utvida bruksprøve, der de over flere uker blir ridd, kjørt og håndtert av personer som er ansatt av Norsk Hestesenter. Framgang og dyktighet i de ulike disiplinene blir målt.
Nytt utstillingsreglement ble innført i 2009. Klasseinndelingen er noe endra og all vekt i dømminga er på selve individet. Tidligere hadde avlsresultatet stor betydning for eldre hingster og hopper. Etter de nye reglene blir avkomsgranskinga gjort administrativt, det vil si at avlsverdien blir fastsatt etter hva avkomma har oppnådd, ikke slik som før da en vurderte en avkomsgruppe. Nytt er også at 1. premie kan tildeles til fireårs og eldre individer (Nestaas, 2010).
Annet.
I Frankrike har de avlet fram en egen hesterase basert på fjordhest og blandinger med forskjellige andre hesteraser. Disse hestene heter Henson. De blir blant annet brukt til polocrosse og til horseball.


Vilnius bykommunevåpen.
Vilnius bykommunevåpen er byvåpenet til Vilnius by. Det viser St. Kristoffer som vader i vannet og bærer Jesubarnet på sine skuldre. Byen fikk sitt byvåpen i dens sjuende år, dvs. i 1330. Men i hedensk tid, dvs. før 1400, bar byvåpenet til Vilnius bildet av Titan Alkis, helten i de gamle litauiske legender, som bar sin kone Janteryte over elven på sine skuldre.


Vestisen.
Vestisen er et havområde med is i vinterhalvåret som ligger nord for Island mellom Grønland og Jan Mayen. Det kalles også Vesterisen.
Området ved Jan Mayen har hatt mye selfangst, da det i mars-april er et yndet ynglested for grønlandssel og klappmyss. Over hundre norske fangstmenn har omkommet, blant annet i de tre ulykkene i Vestisen (1917, 1933 og 1952).


Dorchester (Dorset).
Dorchester er en markedsby i Dorset, England. Den ligger ved elven Frome, omkring 32 km vest for Poole og 8 km nord for Weymouth. Dorchester har vært administrasjonsby for grevskapet siden 1305, og er også administrasjonssenter for distriktet West Dorset. Selve byen har drøyt 16 000 innbyggere, og med nærområdet er det omkring 40 000 mennesker.
Det er to jernbanestasjoner, med forbindelse til London, Southampton og Bristol. A35 gikk tidligere gjennom byen, men siden slutten av 1980-årene har den vært ført utenom.
The Dinosaur Museum i Dorchester er det eneste i Storbritannia som er dedikert til dinosaurer.
Charles, prinsen av Wales, sto bak konstruksjonen av Poundbury, en eksperimentell, selvforsynt landsby rett øst for bygrensen.
Historie.
Omkring 3 km sørvest for byens sentrum ligger jernalderfortet Maiden slott,som var en av de mektigste festninger i det før-romerske Britannia. Romerne tok det over, og senere ble det kontrollert av sakserne. Den som hadde kontroll over Maiden slott kontrollerte også store deler av Dorset.
Byen ble grunnlagt av romerne under navnet "Durnovaria" i år 70. Det finnes fortsatt spor fra romersk tid, blant annet deler av bymuren og grunnmuren fra et romersk hus. Dorset grevskapsmuseum har en rekke funn fra romersk tid. Rett utenfor byen ligger Maumbury med et romersk amfiteater, og Poundbury Hill, som var en romersk festning.
I det 17. århundre var byen et sentrum for den puritanske bevegelsen. Den lokale presten John White organiserte bosetningen i Dorchester, Massachusetts, og det er flere andre byer i Nord-Amerika som fikk samme navn av sine puritanske grunnleggere. Under borgerkrigen gjorde byen kraftig motstand mot rojalistene.
I 1685 mislyktes James Scott, 1. hertug av Monmouth med et invasjonsforsøk. Nesten 300 av hans menn ble dømt til døden eller transportering av dommer George Jeffreys under "De blodige rettsmøtene", som ble holdt i Dorchester.
To store branner, i 1613 og 1725, ødela store deler av byen, men en del middelalderbygninger er bevart. Blant disse er dommer Jeffreys' bolig og et fattighhus fra tudortiden.
Kjente personer.
Dikteren Thomas Hardy er et av de mest kjent bysbarn. Han baserte sin fiktive by Casterbridge på Dorchester. Hans barndomshjem ligger øst for byen, og huset han bodde i inne i byen, Max Gate, er åpent for publikum. William Barnes, som skrev poesi på den lokale dialekten, var også fra Dorchester. Det står statuer av begge i sentrum. Hardy og nok en dikter, Cecil Day Lewis, er gravlagt i Stinsford, omkring halvannen km fra byen.
Sørøst for byen står Hardymonumentet, som er et minnesmerke for sir Thomas Masterman Hardy, en av Horatio Nelsons offiserer.
Daniel Defoe skrev at «en mann kan like gjerne tilbringe tid i Dorchester som i noen annen by i England».


Dorchester.
Steder i England.
Stedsnavnet Dorchester er opprinnelig fra England, og spredde seg med puritanere som utvandret fra Dorset.


Nortraship.
Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) var en organisasjon som ble etablert av norske myndigheter i London i april 1940 for å administrere den store norske handelsflåten utenfor tyskkontrollerte områder. Nortraship opererte om lag 1 000 fartøy; det var verdens største rederi og bidro avgjørende til den allierte innsatsen under andre verdenskrig. Nortraship ble imidlertid også kritisert av britene for å være for fokusert på profitt og for å bidra for lite på den allierte siden. Fra norsk side ble disse anklagene møtt med motanklager; britene tildekket sine kommersielle interesser med krigens behov.
Nortraship hadde sine hovedkontorer i London og New York, og var aktiv under og etter andre verdenskrig. Nortraship spilte en avgjørende rolle for Norge og den norske eksilregjeringen som manglet andre midler for å støtte den allierte kampen mot aksemaktene. De rekvirerte skip ble levert tilbake etter at Norge ble frigjort i mai 1945. Av Nortraships 30 000 sjøfolk omkom rundt 3 000. Om lag 500 av Nortraships skip gikk tapt, totalt 1,9 millioner bruttoregistertonn i tonnasje.
Når krigen var over var Nortraships totale disponible midler om lag 4,5 milliarder norske kroner (1945 verdi), til sammenligning var statens samlede utgifter for 1945-1946 vel 2 milliarder kroner. De ulike forsikringsoppgjør etter tilbakeleveringen av skip var komplisert og tok lang tid; den endelig rapporten for oppgjøret ble ikke lagt frem for Stortinget før i 1964. Det endelige overskudd etter oppgjøret med rederne var på 818 millioner kroner, pengene tilfalt statskassen og ble brukt til å dekke underskuddet etter eksilregjeringens tid i London, det såkalte London-regnskapet.
Under den kalde krigen ble navnet Nortraship brukt som betegnelsen på regjeringens beredskapsorganisasjon for handelsflåten, og etter terrorangrepet i september 2001 har navnet igjen blitt tatt i bruk.
Den norske handelsflåten før andre verdenskrig.
Fartøy torpedert av tysk ubåt under første verdenskrig i ferd med å synke
I årene etter første verdenskrig bygget den norske handelsflåten seg opp etter krigstapene og ekspanderte inn i nye områder, mest med tankskip i tankfart, men også med linjeskip i linjefart med stykkgods. Spesielt årene etter 1930 var preget av sterk vekst, dette i motsetning til andre shippingnasjoner. Ved utgangen av 1938 var om lag 7 % av verdenstonnasjen norsk, og Norge var verdens fjerde største shippingnasjon etter Storbritannia, USA og Japan.
Den norske ekspansjonen var basert på nybygginger, noe som senket gjennomsnittsalderen på norske skip. Flesteparten av de nye norske skipene var drevet av dieselmotorer, slik tonnasje omfattet ca 62 % av flåten, mot 27 % i Japan og 25 % i Storbritannia. Rundt 42 % av flåten var moderne tankskip, og utgjorde 18 % av verdens totale tanktonnasje. Norske skipsredere var oppfinnsomme og risikovillige ved å kontrahere nye skip under den store depresjonen i 1930-årene.
De ulike tjenestene nødvendig for å drive skip ble også utvidet, som klasseselskapet Det Norske Veritas, men også skipsmeglere, forsikringsselskaper og banker som tilbød ulike typer finansiering. Det offentlige spilte også en viktig rolle ved å vedta og oppdatere lover og forskrifter, og ved å etablere og drive skoler for maskinister og navigatører.
Skipsfarten var således en viktig næring for Norge og flåten var langt større enn nødvendig for landets import og eksport. Flesteparten av skipene gikk mellom andre land og var aldri innom norske havner, men ga arbeidsplasser til norske sjøfolk, inntjening for rederiene og valutainntekter for landet.
«The Phony War» eller «Liksomkrigen».
Liksomkrigen var kjent som «the Phony War» på engelsk, mens tyskerne kalte det «sitzkrige» (sittekrigen). For soldatene var det mye venting og lite handling, for norske sjøfolk var det annerledes
Da Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940 hadde handelsflåten allerede vært i krig i sju måneder, i perioden som britene kalte The Phony War. Norge var nøytralt i konflikten mellom de krigførende, men mistet 58 skip på totalt 127 000 bruttoregistertonn og om lag 400 sjøfolk omkom. I løpet av disse månedene kom mye av avtaleverket som Nortraship senere skulle operere under på plass. Erfaringene med den norske handelsflåten under første verdenskrig dannet bakgrunnen for hvordan de norske rederne og regjeringen forholdt seg til de krigførende partene.
Den viktigste avtalen var den norsk-britiske tonnasjeavtalen. Omtalt som «Scheme-avtalen» spesifiserte den at om lag 40 % av den norske flåten, inkludert 150 tankskip, rundt 60 % av tanktonnasjen, skulle chartres ut til britene. Som motytelse skulle Norge motta viktige råvarer. Denne avtalen løste britenes problem med tilgang til den norske handelsflåten, spesielt tankskipene som de anså som «eksepsjonelt viktige». For å beskytte den norske nøytraliteten ble avtalen forhandlet mellom den britiske regjeringen og Norges Rederforbund, den norske stat var formelt sett ikke part i forhandlingene.
Disse forhandlingene viste to sider ved den norske handelsflåten; den hadde en stor verdi, men var også viktig for begge de krigsførende sidene. For å verne om norsk nøytralitet, men samtidig vedlikeholde de nære handelsforbindelsene med Storbritannia måtte en gå forsiktig frem. Norges politiske linje under første verdenskrig hadde blitt kalt «den tause allierte» og den norske regjeringen ønsket å fortsette denne linjen i den pågående krigen.
Grunnen til at den norske handelsflåten var så viktig for de allierte var den relative tilbakegangen for den britiske handelsflåten, optimistisk tonnasjeplanlegging før krigen og USAs nøytralitetslover som forbød amerikanske skip å seile på krigssonene. Den eneste andre nasjonen med en tilsvarende handelsflåte var Nederland, men de avviste på det sterkeste britenes ønske om en tonnasjeavtale, av frykt for tyske represalier.
Den norske regjeringen etablerte også planer for å varsle skip over kortbølgeradio i tilfelle krig brøt ut. For å redusere risikoen for torpedering valgte de fleste norske skip å følge britiske konvoier. Den ekstra sikkerheten dette ga var ikke uten problemer, da Norge som et nøytralt land var nær ved å ta side for en av de krigførende partene. Deltakelsen i konvoisystemet viste Norges avhengighet av Storbritannia, som også var tilfellet under første verdenskrig.
Invasjonen av Norge – Nortraship etableres.
Den tyske invasjonen av Norge ga store utfordringer for den norske handelsflåten
Med den tyske invasjonen av Norge den 9. april 1940 ble spørsmålet om kontroll over den norske handelsflåten kritisk; både tyske, norske og britiske myndigheter var aktive i spillet. Om lag 15 % av den totale flåten (den såkalte hjemmeflåten) befant seg innenfor tyskkontrollert farvann, og var tapt for de allierte. Kampen stod om de resterende 85 % som var spredt over hele verden.
Britene vurderte straks å konfiskere hele den norske handelsflåten, som de gjorde med den danske flåten, men dette ble stoppet av at Norge fortsatte å kjempe, og av motstand fra den norske ambassadøren i London. Gjennom radiosendinger prøvde tyskerne og deres norske medløpere å beordre norske skip til å seile til tyskkontrollerte havner, men dette ble ignorert av norske skipsførere og besetninger.
For å møte det tyske presset undertegnet det britiske skipsfartsministeriet 12. april en avtale med Norge ved ambassadør Erik Colban og Norges Rederforbunds faste representant, skipsreder Ingolf Hysing Olsen som midlertidig løste de presserende forsikringsproblemene som oppsto ved invasjonen. Avtalen gikk ut på at alle norske skip var forsikret av britene dersom de seilte til allierte havner. Dette ble sendt ut over radio av det britiske admiralitetet.
Det neste spørsmålet var hvordan flåten skulle administreres. Den norske ambassadør Erik Colban var under sterkt press fra britene og norske skipsredere i London engasjerte seg i saken. Britene mente de burde ta over ansvaret for handelsflåten, mens norske shippingfolk i London mente Norge selv burde drive flåten. Avgjørelsen lå hos den norske regjeringen, men det var vanskelig å få kontakt med den siden regjering og kongehus var på flukt fra tyske tropper.
Den 16. april 1940 ble det holdt et møte i det norske handelskammer i London hvor ledende shippingfolk var til stede og en detaljert plan for organisering av handelsflåten ble presentert. Den norske ambassadøren Erik Colban og skipsreder Ingolf Hysing Olsen fikk seg forelagt planen. De to var imidlertid mer innstilt på en løsning i samarbeid med det britiske skipsfartsministeriet. De norske shippingfolkene argumenterte med at en mer uavhengig organisasjon ville være i en bedre posisjon til å sikre norske interesser og inntektene fra flåten. Etter hvert aksepterte Colban og Hysing Olsen dette synet, og 19. april ble det ordnet med leie av lokaler i London. Allerede den 20. april 1940 flyttet de første norske shippingfolkene inn i 144 Leadenhall Street.
Parallelt med dette kom det et telegram fra den norske regjering hvor det ble fastslått at handelsflåten skulle styres i fellesskap fra London og New York. Dette kom som en overraskelse for den norske ambassadøren i London, og den britiske regjeringen var mot dette. Britisk press resulterte i at den norske regjeringen i et møte 22. april i Romsdal bestemte at handelsflåten skulle rekvireres for den norske regjeringen. Administrasjonen skulle ligge i London, og skulle ledes av Øivind Lorentzen, som fra 1939 var norsk skipsfartsdirektør. Gjennom dette vedtaket ble verdens største rederi skapt, med over 1 000 fartøy og om lag 30 000 sjøfolk. Da Øivind Lorentzen ankom London 25. april fant han til sin forbauselse ut at organisasjonen allerede var etablert. Det norske shippingmiljøet i London hadde i mangel av retningslinjer fra regjeringen handlet raskt.
Nortraship i London – etableringsfasen.
Den viktigste utfordringen for den nye organisasjonen var å ta kontroll over de mer enn 1 000 fartøyene og å etablere prosedyrer for samarbeid med Storbritannia og USA, som ved Nortraships etablering fremdeles var nøytralt. Det var stor mangel på kvalifisert personell, og de som var tilgjengelige var ofte åpenhjertige, bestemte og vant til å arbeide for seg selv. At flere innen staben i Nortraship også hadde sine egne shippinginteresser å ta vare på ble en ytterligere kompliserende faktor i arbeidet.
Den øverste ledelsen i Nortraship var nesten uten unntak norsk, mens rekruttering av lavere funksjonærer var avhengig av britisk og amerikansk personell, regnskapsavdelingen ble for eksempel drevet av et ledende britisk regnskapsfirma. I oktober 1940 hadde Nortraship 230 ansatte i London, i oktober 1941 var antallet ansatte økt til 350; en tredel av dem var norske. Nortraship New York hadde tilsvarende over 200 ansatte, hvor mer enn halvparten var nordmenn.
Det var også juridiske problemer. Det viktigste var om Nortraship kunne disponere fartøy eiet av skipsredere som fremdeles var i det okkuperte Norge. Dette foreslo britene å løse ved at den norske regjeringen oppnevnte en «kurator som opptrådte på vegne av de norske eierne». Hvis ikke så ble gjort, kunne Nortraships fartøy bli arrestert i nøytrale havner, som i USA. Etter noe diskusjon vedtok den norske regjeringen (fremdeles i Tromsø) ved lov av 18. mai 1940 at Øivind Lorentzen skulle få fullmakt som kurator.
Etterhvert som kampene i Frankrike utviklet seg i katastrofal retning for de allierte presset britene på for å få mer tonnasje og for å harmonisere hyrene siden norske sjøfolk tjente betydelig bedre enn de britiske. Grunnet politiske hensyn fikk Nortraship en gunstig behandling med en avtale som ble undertegnet 20. juni 1940. En betydelig reduksjon av de norske sjøfolkenes hyrer løste problemet med ulik lønn innen de alliertes handelsflåter. Mellomlegget ble plassert i et fond som skulle betales ut etter krigen, det ble etter hvert kjent som Nortraships hemmelige fond.
Forsikring og DNV.
Forsikring for flåten måtte også arrangeres da det opprinnelige britiske tilbudet var midlertidig. Fartøyene trengte flere typer forsikring, og de var avskåret fra de tjenestene de vanligvis fikk fra selskaper i Norge, tilsvarende gjaldt for klasseselskapet Det Norske Veritas' hovedkontor. Den 28. mai 1940 undertegnet Øivind Lorentzen en avtale med det britiske handelsministeriet som løste forsikringsspørsmålet i tre måneder. Denne avtalen ble malen for tilsvarende avtaler for resten av krigen. Klasseproblemet ble løst ved at Nortraship tok over DNVs avdelingskontorer verden over og det ble koordinert fra DNVs kontor i Newcastle upon Tyne, under krigen var det også et samarbeid med konkurrenten Lloyd's Register.
Nortraships flåte var så stor at det rent økonomisk ville lønne seg å være selvassurandør (at man selv dekket tapene), Hysing Olsen ved Nortraship i London var blant annet positiv til det. Stort sett valgte Nortraship imidlertid å benytte seg av forsikringsmarkedet i London da en anså det som viktig å opprettholde kontakten med tanke på etterkrigstiden. Skipsfartsminister Sunde og Bjørn Kverndal, sjef for Nortraships forsikringsavdeling i London var blant de som støttet ekstern sjøforsikring. Når det gjaldt krigsforsikring var motparten det offentlige War Risks Insurance Office, Nortraships regnestykker viste at fortjenesten var god og krevde derfor reduksjon i premiene, noe som stort sett ble avvist av britene.
Nortraship etableres i New York.
Etter at den innledende organiseringen av Nortraship var klar, kom forretningsperspektivet i fokus. Nortraship var den norske eksilregjeringens viktigste inntektskilde, og mens den bidro til den allierte krigsinnsatsen måtte den også drives for maksimal profitt. Fartøyene som ble avstått til britene var låst til lave rater, mens skipene utenfor dette, de «frie fartøyene», primært seilte for det fremdeles nøytrale USA på markedsrater.
Da Norge ble invadert gikk tyske konsuler ombord i en rekke norske skip i USA i et forsøk på å få dem til å seile til tyskkontrollert område. De norske konsulatene med generalkonsulatet i New York i spissen gjorde sitt beste for å motvirke dette, og i samarbeid med den norske ambassaden i London ble «The Norwegian Shipping Committee» i New York etablert. Blant oppgavene den arbeidet med var mannskapsproblemene.
Samtidig var de allierte under et hardt press, da Frankrike var i ferd med å overgi seg. Nortraship London vurderte å opprette et kontor i New York i tilfelle britene måtte kapitulere. På tross av motstand fra den norske ambassadøren i London, ble det 21. mai 1940 bestemt at det skulle sendes en delegasjon til New York. Begrunnelsen var både sikkerhet i tilfelle en tysk invasjon og kommersielle hensyn siden mange av Nortraships fartøy seilte i amerikansk fart. Den britiske utenriksminister Lord Halifax ble informert om avgjørelsen den 24. mai, og britisk UD måtte motstrebende godta den norske avgjørelsen.
Delegasjonen fra Nortraship ankom New York 11. juni 1940 og startet samarbeidet med den allerede etablerte komiteen. De viktigste emnene var hvordan kontoret og inntektene fra de «frie fartøyene» skulle organiseres. Inntil da hadde inntektene fra disse fartøyene blitt beholdt av skipsrederne eller deres representanter i USA. Endring i disponering av inntektene fra de «frie fartøyene» førte til opprør fra det norske shippingmiljøet i New York. De forlangte status quo. Da situasjonen ble kritisk bestemte Øivind Lorentzen seg for å reise til New York for å ordne opp. Han ankom 5. juli 1940, og etter et møte med interrimkomiteen ble den oppløst 15. juli 1940. Dette banet vei for Nortraships New York kontor som ble opprettet i 80 Broad Street, Manhattan.
Øivind Lorentzen hadde bare planlagt en kort visitt i New York, og i hans fravær ble Ingolf Hysing Olsen, norsk representant i Storbritannia for Norges Rederiforbund, fungerende sjef. Med dette ble det skapt nye problemer, da de to ikke samarbeidet godt. Problemene ble så store at Trygve Lie som forsyningsminister måtte legge det frem for regjeringen. 25. oktober erklærte den norske regjeringen at de to kontorene var «parallelle organisasjoner, som hver arbeidet uavhengig med sine fartøy». Dette resulterte også i en opptelling og fordeling av skip mellom de to kontorene. Den 21. november 1940 administrerte London 570 skip mens New York hadde 282, hvalfangstfartøy ble ikke medregnet.
Høsten 1940 hadde Nortraship New York fremdeles problemer med de «frie fartøyene». De mest presserende var de som ble eiet av Fred. Olsen. Skipsrederen Thomas Olsen som bodde i New York, insisterte på å drive dem og argumenterte at han som reder var den beste til å gjøre dette. Han ble advart av Øivind Lorentzen uten at det hjalp, og etter at Lorentzen hadde skrevet et brev om saken til regjeringen, kommenterte Trygve Lie at Olsens oppførsel «grenset til landsforræderi».
Thomas Olsen var imidlertid ikke alene blant norske redere i USA i sin skepsis til Nortraship, og den 18. februar 1941 ble «The Norwegian Shipowners Conference in America» dannet for å sikre norske rederes interesser utenfor Norge. Deler av skepsisen var basert på at den norske regjeringen i hovedsak var utgått av Arbeiderpartiet og således kunne tenkes å ville nasjonalisere skipsrederiene etter krigen. Statsministeren avviste dette, og i et telegram i mars 1941 lovte han at alle skip skulle tilbakeleveres til eierne så snart som mulig når krigen var over.
Mer mannskapsproblemer.
I løpet av sommeren og høsten 1940 var det en voldsom økning i skipstapene, fra 9. april til 30. desember 1940 mistet Nortraship 96 skip og hundrevis av sjøfolk, nesten samtlige i seilas over Nord-Atlanteren. Forlisene, manglende beskyttelse mot tyske ubåter og fly, den usikre situasjonen med Storbritannia alene mot Tyskland og på toppen av det hele den kraftige hyrereduksjonen i juni førte til at et økende antall norske sjøfolk tok arbeid i land i USA, eller skiftet til andre lands fartøy i mindre utsatt fart. En god del av sjøfolkene som seilte på amerikansk fart var såkalte uteseilere som ikke hadde vært hjemme i Norge på mange år og røttene til landet var følgelig svakere. Resultatet var mangel på sjøfolk, og det førte til at mange norske skip i amerikanske havner lå stille i flere måneder.
En spesiell utfordring var den kommunistdominerte «Scandinavian Seamans Club of America» – SSC. SSC drev et utstrakt sosialt arbeid blant nordiske sjøfolk; samtidig som de sto på en nøytral linje i krigen og tildels motarbeidet Nortraships arbeid. Støttet av norske og britiske myndigheter drev Norsk Sjømannsforbund en aktiv kamp mot SSC, et arbeide som de lyktes med, ikke minst fordi myndighetene gjennom Nortraship etterhvert gav bedre sosiale tilbud enn hva SSC kunne tilby. Norsk Sjømannsforbund agiterte også kraftig mot SSC og flere store møter med norske sjøfolk ble avholdt hvor representanter for de to organisasjonene diskuterte heftig, det kom til et klimaks i oktober 1940 hvor Norsk Sjømannsforbunds leder Ingvald Haugen angivelig ble hindret i å møte ved at han ble kidnappet.
Fra sjømannsorganisasjonene ble det argumentert at det eneste effektive botemiddel ville være høyere hyrer. Det medførte at hyreforhandlinger startet i London i juni 1940 som førte til at en ny hyreavtale med vesentlig høyere hyrer trådte i kraft fra 1. september 1940. Den britiske regjeringen var kritisk til dette, men Nortraship og den norske eksilregjeringens syn var at en ikke kunne stå mot sjømennenes krav og britene aksepterte endringen så lenge det var en generell hyreøkning og ikke gjaldt krigsrisikotillegget. Enda en forhandlingsrunde ble avsluttet med en avtale som gjaldt fra 1. desember 1942, med en ny hyreøkning. Denne avtalen kom til å vare ut krigen.
Krigens krav om streng disiplin skapte andre problemer som var vanskelige å løse. Selv om den norske eksilregjeringen allerede 12. juli 1940 erklærte at alle norske statsborgere over 18 måtte registrere seg og ta tildelt arbeid var dette vanskelig å håndheve. Dette ble løst ved en britisk lov 22. mai 1941, «Allied Powers Maritime Courts Act», som ga allierte regjeringer anledning til å etablere domstoler på britisk jord, hvor alle unntatt de mest alvorlige saker kunne pådømmes.
Sikring av mannskap og skip.
Skisse over konvoiruter og skips- og ubåtsenkninger i 1941
Den største trusselen mot de allierte handelsskipene kom fra aksemaktenes undervannsbåter, men miner, overflatefartøy og bombing fra fly var også fryktet. Det viktigste mottiltaket var konvoier, store grupper av handelsfartøy på mellom 20 til 100 skip, beskyttet av marinefartøy. I 1940 var de norske handelsfartøyene ubevæpnet, men gradvis fikk skipene kanoner beregnet mot ubåter i overflatestilling og fly. Våren 1945 var det om lag 1 700 skyttere på norske handelsfartøy. I tillegg til dette var det rundt 900 britiske skyttere. De hadde til rådighet 3500 mitraljøser, 2445 Oerlikon maskinkanoner og rundt 1000 kanoner av større kaliber.
Fartøyene fikk også degaussing mot magnetiske miner, og sjøfolkene fikk utdelt vanntette overlevelsesdrakter til bruk hvis skipet måtte forlates. En viktig del av sikkerheten var strengt hemmelighold av seilingsruter og havner, best uttrykt ved slagordet «Loose lips sink ships». På tross av disse og andre tiltak var tapene store. Av totalt 30 000 norske sjøfolk som seilte for Nortraship mistet minst 3 000 livet under andre verdenskrig. Om lag 500 av Nortraships skip gikk tapt, totalt 1,9 millioner bruttoregistertonn. Med slitasje på skipene ble det anslått at 60 % av handelsflåtens realkapital gikk tapt under andre verdenskrig, mot 18 % totalt i det norske samfunnet.
Britisk press for mer tonnasje.
Selv om mesteparten av Nortraships skip seilte for de allierte krevde britene fra høsten 1940 stadig mer tonnasje. Dette var et vanskelig problem for den norske eksilregjering og Nortraship. På den ene siden var Norge alliert med Storbritannia. Samtidig var det de «frie skipene» i fart på USA som tjente inn dollar som ville komme godt med til oppbygging av Norge etter krigen. Farten på Storbritannia var den med høyest risiko og Nortraship argumenterte med at de moderne norske tankskipene kunne utnyttes bedre i annen fart. En mer skjult agenda var norsk frykt for at britene og amerikanerne ville bruke krigen til å få en urettmessig god start ved fredsslutningen.
Tabell som viser totale allierte og nøytrale tap i GRT under andre verdenskrig. Nordatlanteren er klart på topp
En første avtale ble nådd i et møte med det britiske skipsfartsministeriet 19. mars 1941. Nortraship skulle avgi 500 000 tonn av sine «frie skip». Selv om avtalen ikke formelt ble undertegnet før i oktober begynte arbeidet med overføringen av skipene. I forbindelse med forhandlingene ga Hysing Olsen en oversikt over fordelingen av Nortraships flåte. Av en samlet tonnasje på rundt 5,5 millioner dwt seilte 2,2 millioner dwt på det frie markedet mens om lag 3,3 millioner dwt seilte for britene. Nortraship London under Hysing Olsen hadde en tendens til å favorisere britene, mens Nortraship New York under Lorentzen hadde mer fokus på inntjening av dollar og norsk skipsfarts stilling etter krigen. I forbindelse med forhandlingene med britene i april 1941 nådde konflikten mellom Lorentzen og Hysing Olsen et klimaks og sistnevnte stilte tilnærmet ultimatum til regjeringen.
Etterhvert som de allierte tapene økte dramatisk under «slaget om atlanterhavet» forlangte britene den 29. april 1941 at alle norske skip skulle avgis. Dette kom som et sjokk på nordmennene. Nortraships New York kontor forsøkte å påvirke amerikanerne gjennom US Maritime Commission, ved å påpeke at norske skip var svært viktige for amerikansk import og eksport. I 1939 var bare 30 % av skipsfarten til/fra USA på amerikansk kjøl. De norske argumentene for å bruke de restrerende «frie skip» i amerikanske farvann og i fart for USA ble for en stor del nøytralisert av det stadig tettere samarbeidet mellom USA og Storbritannia utover sommeren og høsten 1941.
Etter harde forhandlinger med både britiske og amerikanske skipsfartsmyndigheter, ble en ny tonnasjeavtale undertegnet 10. oktober 1941. Den førte til at Storbritannia fikk disponere ¾ av alle norske skip. I forhandlingene kjempet Nortraship for å beholde fraktinnbetalingene i dollar, for en mer likeverdig stilling med britene i disponeringen av allierte skip og for å motta forsikringer vedrørende norsk skipsfarts rettigheter etter krigen. I spørsmålet om valuta ser Nortraship ut til å ha fått medhør for sine krav. Når det gjaldt disponeringen av allierte handelsfartøy ble det dannet en komité, «Anglo-Norwegian Shipping Committee», som til tross for en rekke møter bare synes å ha overfladisk innflytelse på spørsmålet. Når det gjaldt skipsfartspolitikken etter krigen gav britene bare vage løfter.
Linjefart, trampfart og tankfart.
Før andre verdenskrig hadde de største norske rederne gradvis bygd ut et stort nett av såkalte linjer, ruter hvor tørrlastskip gikk i faste ruter og seilte til bestemte havner. Ved krigsutbruddet var det rundt 60 linjer, i løpet av våren ble antallet halvert. De gjenværende norske linjene ble stort sett styrt fra Nortraships kontor i New York, våren 1941 seilte det 83 fartøyer på totalt 630 000 dwt i 22 linjer. Skip som ikke gikk i linjefart men som ble chartret for hver tur ble sagt å seile i trampfart. Nortraships kontor i New York forsøkte i det lengste å motsette seg at linjeskipene ble overført til britene, dels fordi den «frie farten» ga bedre inntjening og dels fordi man ønsket å bevare linjestrukturen til etter krigen.
Før dagens spesialiserte tankfart kunne tankskip ta «ren» eller «skitten» olje, eller skifte mellom de to typer last. «Ren» olje var raffinert, som bensin, mens «skitten» var uraffinert rå- eller tungolje. Et tankskip som bare gikk med «ren» olje ville forringes raskere så Nortraship førte en kontinuerlig kamp for å få flest mulig «skitne» laster. Nortraship hadde en tøff motstander i det britiske skipsfartsministeriet som la frem statistikk som viste at britiske skip tok flere «rene» laster enn de norske tankskipene. De amerikanske skipsfartsmyndighetene var mer imøtekommende på dette området og lot en rekke norske tankskip skifte til «skitne» laster. I de to årene fra 9. april 1940 til 9. april 1942 beregnet britiske myndigheter at 157 norske tankskip gjorde 615 reiser og fraktet 6,9 millioner tonn olje til Storbritannia. Det utgjorde ca 1/3 av de totale tilførslene til landet.
I fredstid er det svært uvanlig, om det overhodet skjer, at tankskip går med dekkslast. Krigen endret dette da det var et stort behov for å transportere store mengder med krigsmateriell fra USA til Europa og andre krigsområder. En fant fort ut at tankskip hadde store åpne dekksflater som kunne utnyttes for volumlaster; last med stort volum/lav vekt, typisk fly og kjøretøy. Dette førte til at tankskipene fra høsten 1942 ble utstyrt med ekstradekk hvor lasten kunne plasseres og sikres. 1. januar 1944 hadde totalt 58 norske tankskip utstyr for å ta dekkslast. Monteringen av slike ekstradekk ble betalt av britene og Nortraship fikk ikke noe ekstra frakt for dette, da britene anså at frakt for oljelasten allerede dekket kostnadene. Nortraship krevde imidlertid sin andel av hva de anså som en økonomisk gevinst, noe britene først avviste, saken ble ført avgjort i oppgjøret etter krigen.
Interne kamper.
Mannskap fra det norske fartøyet «Montevideo» under angrep på konvoien, bemerk overlevingsdraktene som mannskapet har på
Med en stor organisasjon hvor titusener av mennesker arbeidet over hele verden gjennom fem krigsår var det ikke til å unngå at det var interne problemer. Blant de større konfliktene var de mellom de sidestilte hovedkontorene i New York og London som ble ledet av skipsrederne Øivind Lorentzen og Ingolf Hysing Olsen. Samarbeidsproblemene mellom kontorene i London og New York ble imidlertid bedre med årene, dels fordi kommunikasjon ble lettere og dels la spesielt Næss ved kontoret i New York ned mye arbeide i å få et godt samarbeid.
Øivind Lorentzen selv hadde skip som ble drevet i motstrid til Nortraships regler, i Nopal linjen som ble ledet av hans sønn Per A. Lorentzen (som senere ble sjef for Nortraships New York charteravdeling). Dette ble delvis korrigert etter press fra London i august 1940, men det skadet Lorentzens posisjon som sjef for Nortraship og ble stadig tatt opp av hans kritikere.
En av de sterkeste kritikerne av Lorentzen var Hilmar Reksten, en dynamisk skipsreder, som selv hadde vært i søkelyset for å tøye Nortraships regler.
En sak for seg var de ulike intrigene fra Hilmar Reksten i hans tid ved begge kontorer. Reksten fikk problemer med Hysing Olsen allerede idet han kom til London i april 1940, da han feilaktig sørget for å få utbetalt et forsikringsoppgjør til seg selv. Oppgjøret skulle etter gjeldende regler disponeres av Nortraship. Reksten var en meget kompetent shippingmann, men etter å ha skiftet allianser med ulike ledere innen Nortraship ble han etter hvert plassert på sidelinjen.
For å styrke Nortraship i New York ble den kjente og kontroversielle norske rederen Erling Dekke Næss tilsatt som Øivind Lorentzens assistent og stedfortreder. Ansettelsen av Næss var omstridt fordi han var «Panamareder» og selv om Reksten først hadde anbefalt Næss så motarbeidet han etterhvert ansettelsen.
Andre problemer ble skapt av Arne Sunde, skipsfartsminister i den norske eksilregjeringen fra høsten 1940. Støttet av Reksten kom han med ulike utspill for å detaljkontrollere de to hovedkontorene til Nortraship. Disse utspillene bidro til at det ble en front mellom Nortraship og skipsfartsministeren, og de fleste av Sundes utspill ble dels stoppet av den mektige utenriksministeren Trygve Lie eller av statsminister Nygaardsvold.
USA kommer med i krigen.
Våpenmagasin på en amerikansk jager eksploderer under det japanske angrepet på Pearl Harbor, USAs inntreden i krigen endret Nortraships situasjon
Nortraships stilling ble dramatisk forandret da USA ble angrepet av Japan 7. desember 1941. Mens USA var nøytralt kunne Nortraship dra fordel av mangelen på tonnasje og økte fraktrater. Farvannet rundt USA var heller ikke truet av tyske ubåter og antall senkede norske fartøy var derfor lite, noe som ble klart vist i sammenligning mellom fartøy disponert av Nortraships kontor i New York, mot de i London. USAs inntreden i krigen gjorde at det ble satt maksimumsgrense på fraktrater og antall senkede skip i amerikanske farvann var i en periode katastrofale.
Da USA kom med i krigen koordinerte amerikanerne og britene sin politikk, også innen skipsfart, hvor et såkalt «Combined Shipping Adjustment Board» ble opprettet, Norge insisterte på å bli representert men ble avvist. Britisk ønske om mer tonnasje førte til at de med støtte fra amerikanerne krevde å få tidsbefrakte alle frie norske skip, inklusive linjeskip. Forslaget ble imøtegått av Nortraship og forsyningsminister Arne Sunde, den norske argumentasjonen var at Nortraship kunne drive fartøyene mer effektivt enn hva britene og amerikanerne kunne.
I desember 1942 ble det avholdt tresidige forhandlinger i Washington om norske skip i amerikanske farvann. Norge ved Nortraship og dets sjefsforhandler Erling Dekke Næss måtte slåss hardt for sine interesser i tonnasjeforhandlingene med William Weston fra det britiske Ministry of War Transport og David Scoll fra det amerikanske War Shipping Administration som resulterte i Hogmanay-avtalen. Selv om Nortraship måtte gi etter på endel krav fra britene og amerikanerne så oppnådde Næss en god avtale for Norge og norsk skipsfart; norske linjeinteresser ble ikke minst tilgodesett med tanke på etterkrigstiden.
Strid om styring.
Ved skipsfartsminister Sundes besøk i USA vinteren 1942-1943 brøt det ut nye strider mellom Sunde og Lorentzen, det toppet seg først ved Sundes forsøk på å avskjedige Næss. Næss fikk støtte av Lorentzen, Mowinckel og etterhvert også av Norsk Sjømannsforbunds mektige leder Ingvald Haugen og Sunde måtte slå retrett.
Vel tilbake i London i mars 1943 arbeidet skipsfartsministeriet med den såkalte Ræder-komitéens rapport, som var utarbeidet etter klager fra sjømannsorganisasjonene (minus Norges Skibsførerforbund) over styringen av Nortraship. Resultatet var en kongelig resolusjon som både Lorentzen og Hysing Olsen oppfattet som et forsøk på å detaljstyre Nortraship. I klagen fra sjømannsorganisasjonene hadde det særlig blitt reist ønske om et styre for Nortraship, det ble avvist av regjeringen, i stedet ble det foreslått opprettet rådgivende utvalg, noe som både sjømannsorganisasjonene og Nortraship avviste.
Blant ledelsen i Nortraship som stort sett besto av redere var det bekymring for en mulig statlig overtakelse av handelsflåten etter krigen. Forsøkene fra regjeringen på mer detaljstyring ble av mange i Nortraships ledelse tolket et skritt på veien mot en slik «sosialisering av handelsflåten», det gjorde motstanden mot forslaget ekstra hard.
Pengebingen Nortraship.
Nortraships store fraktinntekter bidro til at den norske eksilregjeringen fikk en relativt gunstig situasjon og var i en mer selvstendig posisjon enn andre eksilregjeringer fra det tyskokkuperte Europa. Eksempelvis bidro Nortraship med 8 millioner pund i statsbudsjettet for første halvår 1943, som totalt var på 8,375 millioner pund. Tabellen under viser klart hvor dominerende Nortraship var for eksilregjeringens økonomi.
Nortraship hadde en stor flåte og utgiftene var omfattende, det var derfor nødvendig å ha en valutastrategi. Den ble formulert av Arne Sunde (som senere ble skipsfartsminister) 1. august 1940, og bestemte at utgifter skulle betales i britiske pund, mens en burde unngå å bruke US dollar. Bakgrunnen for dette var dels den daværende valutasituasjonen og den forventede situasjonen etter krigen.
Tabellen under viser fordelingen og befraktningen av Nortraships flåte mellom kontorene i London og New York, 1. desember 1944
Skipstap, erstatning og nybygging.
Serieproduserte skip av «Victory» klassen ved kai, i påvente av utrustning, «Victory» var etterfølgeren av den kjente «Liberty» klassen
a> som var en vanlig betegnelse på de rundt 6 millioner kvinner i rustningsindustrien, her en kvinnelig verftsarbeider på et Libertyfartøy
a> i opplag utenfor Tønsberg rundt 1930, en av de såkalte kvarstadbåtene som ble senket i april 1942
Allerede fra krigsutbruddet i september 1939 mistet den norske handelsflåten skip, og med erfaringen fra de massive tonnasjetapene under første verdenskrig forsøkte Nortraship tidlig å få tak i nye skip. De første tilbud om skip kom fra britene våren 1941, Nortraship ble tilbudt en pakke som inneholdt en blanding av nybygg og eldre skip. Sammen med tretten nybygde skip (seks tankskip, syv tørrlasteskip) måtte Nortraship overta seks eldre skip som britene tidligere hadde fått overført fra amerikanerne.
I september 1942 kom britene med nye tilbud om erstatningsskip for senket tonnasje til Norge og andre allierte nasjoner; igjen tretten nybygg og fem eldre amerikanske. Nortraship var skeptisk, man vurderte fartøyene som lite egnet, og prisen for høy. Etter lange forhandlinger avslo Nortraship tilbudet i oktober 1943. Frem til 1944 var britiske skipsverft belagt med bygging av marinefartøy, men ved årsskiftet 1944/45 fikk Storbritannias allierte igjen anledning til å motta britiske standardskip. Nortraship var imidlertid lite interessert og overtok kun to standardskip, norske redere så seg bedre tjent med å bygge skip etter sine spesifikasjoner og avventet situasjonen i Storbritannia etter krigens slutt.
Nortraship hadde større appetitt på amerikanske skip; under andre verdenskrig utvidet USA sterkt sin skipsbygging. Amerikanske skipsverft leverte i løpet av krigen hele 5 700 handelsskip, blant dem de kjente «Liberty» og «Victory» stykkgodsskip og «T2» tankskip. Det var imidlertid ikke uten problemer for Nortraship å overta amerikanskbygde skip; dels brukte amerikanerne skipstildelinger som brekkstang i tonnasjeforhandlingene, dels var man interessert i å holde det forsprang amerikansk skipsfart hadde fått i form av øket tonnasje.
Et rammeverk for overføring av amerikansk tonnasje ble lagt ved at en norsk-amerikansk Lend-lease-avtale ble undertegnet i juli 1942. Etter langvarige forhandlinger fikk Nortraship leid et antall «Liberty» tørrlastskip, med mulighet for å kjøpe skipene når krigen var over. Det første norske skipet av «Liberty» klassen ble overtatt 29. januar 1943 og ble døpt DS «Leiv Eiriksson». Totalt fikk Nortraship overført tolv «Libertyskip», åtte «T2» tankskip og fire mindre C1-A stykkgodsskip. Spørsmålet om leie kontra kjøp av amerikanske skip var en stor diskusjon innenfor Nortraship, de norske rederne ønsket primært å kjøpe skip mens amerikanerne bare tilbød leie, saken løste seg etter krigen da nordmennene stort sett fikk overta skip de hadde leid.
Da Norge ble invadert i 1940 var det en rekke norske skip i Sverige, og norske redere hadde også skip under bygging ved svenske verft. Noen skip seilte etter sterkt tysk press til Norge, men sensommeren 1940 lå det fremdeles 31 norske skip i svenske havner (etterhvert kjent som Kvarstadbåtene). I januar 1941 klarte fem av skipene å bryte ut av tysk blokade og ta seg til Storbritannia lastet med svenske kulelagre og spesialstål. En tilsvarende operasjon i mars 1942 endte med katastrofe, 19 besetningsmedlemmer døde under selve utbruddet og 42 døde senere i tysk fangenskap, mens seks av ti deltakende fartøy gikk tapt.
I mellomkrigstiden hadde svenske verft blitt norsk skipsfarts hovedleverandør av skip, 9. april 1940 hadde norske redere 26 nybyggingskontrakter ved svenske verft og de fleste var under bygging. Nortraship trådte inn for rederne og førte i flere år en stri juridisk kamp mot tyske forsøk på å tilegne seg denne tonnasjen; tyskerne la hardt press på norske redere og deres familier. Det var også harde forhandlinger med de svenske verftene som ville reforhandle kontraktsbetingelsene.
Allerede sommeren 1942 begynte Nortraship å undersøke muligheter for ytterligere svenske nybygg for å erstatte tonnasjetap. Etter lange forhandlinger ble den såkalte pulje I på om lag 20 skip klarert i juni 1944. Interessen fra rederne for mer tonnasje var imidlertid stor og ved utgangen av 1944 var kontrakter for pulje II ferdigforhandlet. Utover ettervinteren og våren 1945 ble enda en kontraktsrunde forhandlet, denne såkalte pulje III ble ikke undertegnet før i juni 1945 og omfattet hele 43 skip. Totalt ble det i de tre puljene kontrahert 83 fartøyer på til sammen 540 000 brt, med en samlet kontraktssum på rundt 418 millioner norske kroner.
At forhandlingene tok så lang tid hadde sin grunn i en rekke forhold, det var krig og kommunikasjon mellom London (hvor regjeringen og Nortrahip var), Sverige (med verft og banker) og Norge (hvor mange av rederne fremdeles oppholdt seg) var vanskelig. Generelt var det også stor mangel på råmaterialer, og utenlandsk valuta var strengt kontrollert. Samtidig ville nye skip gi et viktig tilskudd til Norges valutainntekter etter krigen, så rederne hadde gode kort overfor den norske regjeringen.
Langsom overgang til fred.
a> og andre verdenskrig er listet med navn, bosted, skip osv.
a>, det eneste av fartøyene som seilte for Nortraship som har blitt bevart
Da andre verdenskrig endte i 1945 var Nortraships hovedoppgave over, men det endelige oppgjøret med rederne var ikke klart før i 1964. Umiddelbart etter at kampene var over i Europa hadde Nortraship en svært travel tid, den internasjonale hjelpeorganisasjonen UNRRA hadde stort behov for tonnasje. Nortraships kontor i London økte antall ansatte sommeren 1945 og nådde høyeste antall noensinne med rundt 700 ansatte i oktober 1945.
Det meste av internasjonal sivil skipsfart var underlagt den allierte United Maritime Authority (UMA) (forløper for IMO) som var pålagt å styre all alliert shipping inntil overgangsperioden til fred var over, UMAs kontroll opphørte 2. mars 1946. Nortraship og norske redere var skeptisk til UMA og misfornøyd med at USA og Storbritannia tok initiativ til ordningen uten å konsultere andre land.
Avvikling.
Rekvisisjon av norske skip opphørte 30. september 1945 og i det de forskjellige skipsrederne tok over sine fartøy begynte Nortraship arbeidet med å nedlegge organisasjonen. Dette innebar forsikringsoppgjør, kompensasjon for bruk av skip og så videre.
Nortraship etablerte kontor i Oslo 3. juli 1945, hensikten var å overføre virksomhetene fra London og New York så raskt som mulig for så å avvikle organisasjonen. Kontoret i New York ble lagt ned i januar 1947 og endelig lukket i november samme år, dets gjenværende oppgaver overført til Oslo. Kontoret i London tok lenger tid å avvikle, i oktober 1947 flyttet rundt 70 funksjonærer fra London til Oslo og kun et mindretall ble igjen, spesielt forsikringsoppgjørene var kompliserte og krevde at man befant seg nær Londons forsikringsmiljø.
Den opprinnelige Nortraship-organisasjonen ble nedlagt 30. juli 1958 og de gjenstående oppgavene ble overført til Handelsdepartementet.
Nortraships hemmelige fond.
Nortraships hemmelige fond var betegnelsen på et fond som hadde tilknytning til den norske handelsflåteorganisasjonen Nortraship og som allierte befraktere innbetalte til under den andre verdenskrig. For å jevne ut hyrer mellom allierte sjømenn ble norske sjømenns høyere hyrer lagt inn i fondet. Etter krigen krevde et flertall av sjøfolkene å få ut pengene; pengene ble i stedet utdelt etter behov. Saken ble ikke endelig løst før Stortinget i 1972 bevilget krigsseilerne en ex gratia utbetaling.
Oppgjør.
Grovt sett kan oppgjøret etter Nortraship deles i et ytre og et indre oppgjør. Det ytre oppgjøret var med befraktere og assurandører i USA og Storbritannia, mens det indre oppgjøret var mellom Nortraship og de norske rederne.
Fraktoppgjøret med USA ble avgjort først og var stort sett ferdig i 1948, det var stort sett gunstig for Norge, men USA stilte økonomisk-politiske betingelser hvor Norge forpliktet seg til å føre en liberal internasjonal handelspolitikk, dette var generelle amerikanske krav som senere også ble nedfelt i Marshallplanen. Fraktoppgjøret med Storbritannia tok lengre tid, dels fordi det var mer omfattende og dels fordi det ikke var en avklart rammeavtale, slik det var med Lend-Lease avtalen med USA. All sjøforsikring og det meste av krigsforsikringen var også tegnet i Storbritannia, oppgjøret var både tidkrevende og omfattet store verdier og var ikke ferdig før midten av 1950-årene.
Prinsippene for det indre oppgjøret ble diskutert av rederne i det okkuperte Norge fra 1943 og avgjort etter fredsslutningen i en komité med representanter fra rederne og staten. På tross av stor uenighet ble komitéens innstilling enstemmig og la grunnlaget for en lov om oppgjøret. Hovedpunktene var prinsipp for utbetaling av forliserstatninger og godtgjørelse til rederne for statens bruk av fartøyene i rekvisisjonstiden. Det siste punktet var mest omstridt, mens rederne mente at hele Nortraships overskudd tilfalt de, så hevdet staten at rederne kun hadde krav på en godtgjørelse for bruk av fartøyene, og slik ble det.
Nortraships totale disponible midler var om lag 4,5 milliarder norske kroner (1945 verdi), til sammenligning var statens samlede utgifter for 1945-1946 vel 2 milliarder kroner.
Det endelige overskudd etter oppgjøret med rederne (det indre oppgjøret) var på 818 millioner kroner, pengene tilfalt statskassen og ble brukt til å dekke underskuddet etter eksilregjeringens tid i London, det såkalte London-regnskapet.
Midlene som Nortraship opparbeidet i følge tabellen over ble da anvendt som vist i tabellen under.
Ettermæle.
På tross av interne krangler er Nortraships ettermæle i hovedsak positivt. Norge bevarte kontroll over sin handelsflåte og den gav et viktig bidrag til den allierte krigsinnsatsen. Den norske eksilregjeringen hadde solide finanser og grunnlaget for fortsatt norsk skipsfart etter krigen ble vedlikeholdt. Da den endelige rapporten om Nortraship ble lagt frem for Stortinget i 1964 av minister Trygve Lie ble det totale bidraget fra Nortraship til det norske samfunn under og etter krigen av Erling Mossige anslått til over 1,2 milliarder kroner.
Under den kalde krigen ble navnet Nortraship brukt for den beredskapsorganisasjonen som skulle drive flåten om en ny krig brøt ut. Da den kalde krigen endte i 1991 ble denne organisasjonen lagt ned.
Nortraship i dag.
Betegnelsen Nortraship kom igjen i bruk etter 11. september 2001, idet Norges Rederiforbund etablerte en beredskapsgruppe 1. januar 2002. Gruppen har syv medlemmer, seks sivile fra ulike deler av det norske maritime miljøet og ett medlem fra forsvaret.
Kun et av fartøyene som seilte for Nortraship er bevart, det dampdrevne lastefartøyet DS «Hestmanden», skipet har blitt restaurert og ligger i dag som museumsfartøy ved Kilden teater- og konserthus i Kristiansand.


Dorchester-on-Thames.
Dorchester-on-Thames er en landsby ved Themsen i Oxfordshire, England.
I det 7. århundre ble Dorchester bispedømme opprettet med sete i landsbyen, etter at biskopen av Leicester hadde måttet flykte fra Leicester. Det var et svært stort bispedømme, som dekket det meste av Mercia og Wessex, og dermed ga bispesetet høy status. Dorchester Abbey er stedets fremste attraksjon. Kirken er svært stor for en landsby.
Rett utenfor landsbyen er Day's sluse, hvor det årlige verdensmesterskapet i pinneleken holdes.


Pinneleken.
Pinneleken (engelsk Poohsticks'") er et spill som først ble nevnt i A.A. Milne i en bok om Ole Brumm. Reglene er enkle: Deltagerne slipper pinner ned i en elv på én side av en bro, og går over til den andre siden. Den deltager hvis pinne kommer først fram, vinner.
I Ashdown Forest, utenfor Hartfield i East Sussex, England, står en bro med navnet Poohsticks Bridge, som er oppkalt etter spillet.
Verdensmesterskapet i pinneleken ("The World Poohsticks Championships") arrangeres årlig i landsbyen Dorchester-on-Thames i Oxfordshire, England. Mesterskapet ble startet i 1983 som en innsamlingsaksjon for Royal National Lifeboat Institution. Slusevokteren ved Day's sluse satte ut en kasse med pinner og en innsamlingsboks, og snart vokste arrangementet. Det ble opprinnelig holdt i januar, men på grunn av is på elven i 1997 har siden da blitt arrangert i mars. Det organiseres nå av Rotary Club i Sinodun.


Stortingsvalget 2005.
Stortingsvalget 2005 ble avholdt den 12. september 2005. 3 421 741 personer hadde stemmerett ved stortingsvalget denne gang.
Mandatfordeling.
Denne mandatfordelingen gjelder for stortingsvalgene i 2005 og 2009.
Regjeringsalternativene.
Det var to relativt klare regjeringsalternativer ved dette valget: Den sittende regjeringen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, med Kjell Magne Bondevik som statsministerkandidat og det rød-grønne regjeringsalternativet, med Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dette alternativet hadde Jens Stoltenberg som sin statsministerkandidat.
Uenigheter.
På en pressekonferanse 20. juni erklærte leder for Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, at han ikke under noen omstendigheter ville støtte en regjering ledet av statsminister Kjell Magne Bondevik.
På den rød-grønne siden var det blant annet utenrikspolitiske uenigheter. Ap’s tidligere leder Thorbjørn Jagland angrep SVs utenrikspolitikk offentlig.
LO.
Landsorganisasjonen hadde denne gangen bestemt seg for å være med å sette dagsordenen for valget. LO hadde igjennom kampanjen "Du bestemmer – LO på din side" spurt alle sine 850 000 medlemmer om hva de mente burde være temaer som skulle forme debatten før valget. Det var tidlig klart at LO ville bli en viktig støttespilller for det rødgrønne alternativet, og LO-leder Gerd-Liv Valla ble sammen med Jan Davidsen i Fagforbundet og Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet valgt inn i Ap’s sentralstyre før kampanjen var avsluttet.
Den borgerlige siden angrep LOs rolle i sterke ordelag, og det ble mer enn antydet at LOs finansielle støtte til Ap og SV var korrupsjon satt i system. Særlig var språkbruken fra Høyre, Venstre og Frp hard. Høyre og de andre regjeringspartiene tapte stort blant LO-medlemmene ved valget, mens Frp og de rødgrønne fikk en høyere oppslutning enn ved valget i 2001. To tredjedeler av LO-medlemmene stemte på et av de rødgrønne partiene.
Skolevalget 2005.
Skolevalget ble avholdt 5.–6. september for elever på den videregående skole, og pleier å gi en pekepinn på om partier går opp eller ned i forhold til forrige valg.
Resultat.
120 316 stemmer ble kjent gyldig.
Forhåndsstemming.
Det var mulig å forhåndsstemme i perioden 10. august til 9. september. I utlandet kunne man stemme fra og med 1. juli. 452 488 personer forhåndsstemte.
Todagersvalg.
I enkelte kommuner var det også mulighet for å stemme søndag 11. september. Her er en ufullstendig liste over kommuner som tillot dette.
Valgobservatører.
27 valgobservatører fra landene Kirgisistan, Tadsjikistan, Kasakhstan, Usbekistan, Georgia, Aserbajdsjan, Armenia og Moldova ble sendt til Norge for å observere at stemmeavgivning og opptelling går riktig for seg. Seks kommuner fikk besøk av valgobservatørene. Valgobservasjonen var et samarbeidsprosjekt mellom Norsk utenrikspolitisk institutt og Den Norske Helsingforskomité.
Uregelmessigheter.
Et valglokale i Holtålen kommune i Sør-Trøndelag ble midlertidig stengt da en velger oppdaget at det manglet stemmesedler til partiet Venstre. Stemmelokalet åpnet igjen da de mottok stemmesedler til Venstre.
De utenlandske valgobservatørene og flere velgere var også kritiske til at man ved flere valglokaler ikke måtte vise legitimasjon for å avgi stemme.


Utjevningsmandat.
Utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen med utjevningsmandater brukes også bl.a. ved valg til Folketinget i Danmark, og til Riksdagen og landstingene i Sverige.
Norge.
Det politiske valgsystemet ved stortingsvalg har flere ganger ført til en "skjev" fordeling mellom partiene. Dette skyldes at valgoppgjøret skjer fylkesvis, slik at hvis 4 – 5 mandater fra et valgdistrikt skal fordeles på 7 – 8 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som representerer de stemmeberetiges stemmer. Flere partier kan derfor ikke bli representert. For å rette på dette ble det i 1989 innført en ordning med åtte utjevningsmandater.
For at et parti skal kunne få et utjevningsmandat må det ha passert en sperregrense, dvs. oppnådd en oppslutning på minst fire prosent på landsbasis (Grunnloven § 59). Det er derimot ingen sperregrense for valget av distriktsrepresentantene.
Fra og med stortingsvalget 2005 ble det innført ett utjevningsmandat fra hvert fylke, og den gamle ordningen med åtte utjevningsmandater fordelt på hele riket falt bort.
Det velges dermed 169 stortingsrepresentanter: 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter.
Ordningen med utjevningsmandater kan medføre at et parti som oppnår lav oppslutning i et fylke likevel mottar et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet. Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og fikk i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, hvor representanten Vera Lysklætt ble valgt inn selv om partiet i fylket kun mottok 826 stemmer, eller 2,2 % av stemmene. Med andre ord ble Lysklætt innvalgt av Venstres velgere i andre fylker enn Finnmark – partiet hadde et stort antall reststemmer i det sentrale østlandsområdet som virket inn her. Høyre mottok til sammenligning 3 439 stemmer i Finnmark, en oppslutning på 9,3 % og lå nærmest til å vinne et mandat (Sosialistisk Venstreparti lå nærmest til å tape sitt mandat, med 4 768 stemmer), men mistet likevel sitt ene finnmarksmandat.
En ordning med utjevningsmandater ved fylkestingsvalg (for å sikre representasjon fra alle kommuner i et fylke) ble opphevet før valget i 2003.
Sverige.
Fra og med 1970 brukes et lignende system med utjevningsmandater ved valg til Sveriges riksdag og til "landstingene" (de svenske fylkestingene). Derimot er det en sperregrense på fire prosent til Riksdagen, og en grense på tre prosent til landstingene. Siden 1976 er det 39 utjevningsmandater i riksdagsvalget.


Macaulay Culkin.
Macaulay Carson Culkin (født 26. august 1980 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. Han var i perioden 1990–1994 den desidert best betalte barnestjerne noensinne.
Macaulays store gjennombrudd kom i "Alene hjemme" (1990), en film om en 8-årig gutt som blir gjenglemt hjemme mens resten av familien reiser på juleferie. Han får også selskap av to innbruddstyver som han nær tar knekken på med sine hjemmelagde «feller». Han hadde også hovedrollen i "Alene hjemme 2" (1992) etter samme oppskrift.
Mindre suksess hadde Macaulay med "Den Gode Sønn" (1993), men andre barnefilmer som "Bøkenes herre" (1994), og "Richie Rich" (1994) holdt hans popularitet oppe.
Macaulays far var hans manager de første årene. Macaulay avbrøt filmkarrieren i en alder av 14, da hans foreldre ble separert og gikk til rettssak mot hverandre om hvem som skulle ha kontroll over deres managementselskaper, samt foreldreretten til Macaulay og flere av hans 6 søsken som var under myndighetsalder. Rettssaken pågikk i flere år og ble avsluttet i april 1997, da hans far trakk seg fra saken.
Macaulay har lite godt å si om sin far Christopher «Kit» Culkin, og har mange ganger uttalt seg i hans disfavør. De har faktisk ikke hatt kontakt på 9 år, bortsatt fra et telegram der hans far gratulerer ham i forbindelse med London-premieren på teaterstykket "Madame Melville" (2000–2001), der han spiller mot Irene Jacob.
Michael Jackson var også en av hans nære venner, og Macaulay er gudfar til Jacksons datter og sønn.
Referanser.
Culkin, Macaulay
Culkin, Macaulay


West Dorset.
West Dorset er et administrativt distrikt i Dorset, England. Administrasjonssenteret er Dorchester. Denne byen er også administrasjonby for grevskapet.
Andre viktige byer i distriktet er Sherborne, som en periode var hovedstad i Wessex, og kystbyene Lyme Regis og Bridport på "Jurassic Coast", som er et verdensarvsted.


Beaminster.
Beaminster er en by i Dorset, England. Den ligger ved veien A3066, mellom Bridport og Crewkerne, i dalen elven Brit renner gjennom. Byen er kjent for Beaminsterfestivalen, en årlig ni dager lang musikk- og kulturfestival.
Under borgerkrigen var byen på parlamentets side, og ble plyndret av rojalistiske styrker i 1644.
Fordi jernbanen ikke ble lagt til Beaminster i det 19. århundre, opplevde den ikke samme vekst som andre byer, og den er derfor en av de minste byene i Storbritannia.


Lyme Regis.
Lyme Regis er en kystby i Dorset, England. Av byens omkring 3500 innbyggere er omkring 45 % pensjonister; mange av dem har flyttet dit fra andre steder på grunn av det behagelige klimaet.
Byen ligger på "Jurassic Coast" ved grensen til Devon, og kalles "Dorsets perle". Kyststripen er et verdensarvsted, og harsitt navn etter de mange fossiler som er funnet der. Den ble grunnlagt som en havn i det 13. århundre, og var lenge en av Englands viktigste havner. I det 20. århundre kom nedgangstider, og i 1960-årene ble jernbanestasjonen lagt ned. Byen livnærer seg for det meste på turisme.
Lyme Regis er kjent for "The Cobb", en spesiell mur i havnanlegget. Den er nevnt i Jane Austens romaner, og vises i filmen "Den franske løytnantens kvinne", som er basert på en bok av den lokale forfatteren John Fowles.
I 1685 steg James Scott, 1. hertug av Monmouth, i land i Lyme Regis og startet sitt mislykkede opprør.
I 1812 fant Mary Anning, en fattigjente i tolvårsalderen, fossilet av den første kjente ichtyosaurus under en av sine vandringer langs kystklippene ved Lyme Regis. Hun solgte fossiler til besøkende og ble opphav til den engelske tungekrølleren "She sells seashells on the seashore". Anning fant også den første kjente plesiosaurus, og flere av hennes funn kan beskues i Natural History Museum i London.


Avisenes Nyhetsbyrå.
Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) er et norsk nyhetsbyrå grunnlagt i 1912 som "Socialdemokratisk Pressekontor". I 1919 ble navnet endret til "Arbeidernes Pressekontor" og fra 1984 "A-pressens Oslo-redaksjon" (APOR). I 1990 ble byrået organisert som aksjeselskap og byttet 1. september 2001 til dagens navn.
Byrået eies av 31 norske aviser samt A-pressen. ANBs hovedoppgave er å levere aktuelle nyheter til norsk presse, fortrinnsvis lokal- og regionaviser. I tillegg leverer ANB blant annet radio- og TV-sider, fotball- og travtips, forbrukersaker og nyhetsmagasiner.
1. januar 2007 inngikk ANB samarbeid med Norsk Telegrambyrå (NTB). NTB overtok den løpende nyhetstjenesten som ANB hadde levert, mens ANB konsentrerte seg om levering og videredistribusjon av eksklusive saker og tjenester til abonnentene.


Transportering.
Transportering var en straffemetode hvor den dømte ble sendt til en straffekoloni. Normalt lå straffekolonien langt unna hjemlandet. Det var normalt slik at de som fikk en tidbegrensning på straffarbeidet måtte fortsette å bo i området de ble sendt til også etter endt soning. Straffemetoden er mest kjent fra Storbritannia og Frankrike, men også andre land har brukt den.
Storbritannia.
Transportering til Nord-Amerika foregikk fram til 1776, da Uavhengighetskrigen satte en stopper for ordningen. Da hadde det blitt transportert fanger dit gjennom det 17. og 18. århundre. Den største britiske straffekolonien på det amerikanske kontinentet lå i Georgia, og ble åpnet i 1732.
I en periode etter 1776 brukte man fengselsskip for å huse de som tidligere ville blitt transportert til Nord-Amerika. Dette var skrog fra skip som ikke lenger var egnet til seilas, og som lå fortøyd i britiske havner. Forholdene var svært dårlige, med overfylte rom, dårlig hygiene og dårlig kost. Svært mange døde ombord på skipene. Det var også vanskeligere å bruke fangene til straffarbeid. Man så seg om etter nye løsninger, og fra 1787 begynte man å transportere fanger til Australia. Fangen ble i første rekke sendt til New South Wales og Tasmania; sistnevnte, som da var kjent som Van Diemen's Land, var regnet som det verste stedet å havne. De fleste fastboende av europeisk avstamning på Tasmania er etterkommere av enten fanger eller fangevoktere.
Advarsel på bro i Dorset om at vandaler kan dømmes til transportering
Straffangene ble gjerne brukt til å bygge opp infrastrukturen i koloniene. Australia sies ofte å være bygget opp av kriminelle, ettersom en stor del av veiene, gruvene og offentlige bygninger som ble reist der i kolonitiden ble bygd av fanger. Kvinner ble gjerne satt til å arbeide som hushjelper eller gårdsarbeidere.
Etter å ha sont straffarbeidsdelen av dommen, eller ved god oppførsel, bare deler av den, kunne en fange få rett til å bosette seg i området. Å reise hjem var i de aller fleste tilfeller utelukket; det å reise tilbake til hjemlandet var lenge forbundet med dødsstraff ved hengning. For de som fikk en viss frihet var det mulig å stifte familie. Ettersom transportering kunne idømmes for det man i dag vil kalle små forseelser, som nasking av et brød eller et stykke tøy, var mange av de som ble sendt ut knapt det man vil kalle kriminelle etter en moderne målestokk. Andre hadde en kriminell løpebane bak seg, og vendte tilbake til det livet de var vant til. Områdene hvor det lå straffekolonier kunne derfor få et meget røft preg.
Frankrike.
Frankrike sendte sine forbrytere særlig til Fransk Guyana. Der lå det flere fangekolonier, dels på fastlandet og dels på øyer utenfor. De som var dømt for mindre forseelser eller hadde oppført seg godt under soning ute på øyene fikk mulighet til å bo på fastlandet, der man hadde mulighet til å bygge opp en noenlunde normalt liv. På øyene levde fangene i store fengsler, og utførte straffarbeid. Den verste av øyene var Djevleøya, der blant annet den uskyldig dømte Alfred Dreyfus og den senere forfatteren Henri Charrière ("Papillon") sonet.


Bjørnsonfestivalen.
Bjørnsonfestivalen er en internasjonal litteraturfestival som har vært avholdt i Molde og Nesset i august hvert år siden 1992. Den ble grunnlagt av forfatteren Knut Ødegård i forbindelse med Molde bys 250-årsjubiléúm og oppkalt etter nobelprisvinner Bjørnstjerne Bjørnson, som vokste opp på Nesset prestegård og gikk på skole i Molde.
Festivalen fokuserer, i Bjørnsons ånd, på fred, menneskerettigheter og ytringsfrihet, og har vært en pådriver for å få Molde inn i nettverket av fribyer for forfulgte forfattere. I den forbindelse ble fredslunden ved Kongebjørka i Molde innviet i 1997. Blant dem som har plantet tre i lunden er Yasar Kemal, Thor Heyerdahl, Amos Oz, Hans Blix, Islands president Vigdís Finnbogadóttir og nobelprisvinnerne Seamus Heaney og Wole Soyinka.
Festivalens høye beskytter er fra 2005 kronprins Haakon, etter at Prinsesse Märtha Louise var det fra 1994 til 2005.
Det førte til debatt da festivalen i 2010 inviterte den svenske kommunistiske forfatteren Jan Myrdal som foredragsholder. Dette førte til at Bernt Hagtvet trakk seg som foredragsholder, og betegnet Myrdal som «folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger» som systematisk har «forsvart Pol Pots massedrap på Kambodsjas befolkning». Hagtvet sammenlignet invitasjonen med en annen kontroversiell invitasjon to år tidligere, da David Irving ble invitert til Undset-festivalen. Hagtvet uttalte at «jeg vil ikke at mitt nærvær skal gi Jan Myrdals synspunkter skinn av å være seriøse nok til å ta alvorlig. Ved å stille opp blir de verdt en omtale. Det er jeg ikke med på».
Bjørnsonfestivalen har kontorer i huset Forum. I 2012 flytter festivalen inn i nye lokaler i kulturbygget Plassen. Festivalsjef er Rolf Magnus Orø.


Christian Holtermann Knudsen.
Christi Krybbe Skole i Bergen, hvor den unge Christian Holtermann Knudsen var elev.
Fattige arbeiderkvarter i Pipervika, 1870. Arbeiderne her hadde så lav inntekt at de stod uten stemmerett de første tjue årene etter at Arbeiderpartiet ble stiftet.
Christian Holtermann Knudsen (født 15. juli 1845 i Bergen, død 21. april 1929) var en norsk typograf, redaktør og politiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var av fattig arbeiderslekt, gikk i typograflære, og drev eget trykkeri i Kristiania fra 1884. Han gikk aktivt inn i fagbevegelsen for trykkeriarbeiderne i 1872, og grunnla både forløperen til LO i 1882, forløperen til Arbeiderbladet i 1884, videre Den socialdemokratiske Forening i 1885, og Det forenede norske Arbeiderparti i 1887. Han var også den ledende kraft i maktovertakelsen i Oslo Arbeidersamfunn, denne foreningen meldte overgang fra Venstre til Det norske Arbeiderparti i 1893. Med ett skiftet da 5000 medlemmer partitilhørighet.
Knudsen regnes ofte som grunnleggeren av den politiske arbeiderbevegelse i Norge, og var innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet 1906–15. Han var partiformann i tre perioder, og selv om han tidvis ble offer for fløystrid forble han i partiet gjennom partisplittelsene 1921–27. Han satt kontinuerlig i partiets sentralstyre fra 1887 til 1924 med bare ett års avbrekk. Knudsen var belest innen teoretisk sosialisme, men beholdt et jordnært og måteholdent forhold til ideologi. I Arbeiderpartiets pionertid var han en nær alliert og personlig venn med Carl Jeppesen. Holtermann Knudsen var gift, men hadde ingen egne barn.
Oppvekst, utdanning og familie.
Knudsen var sønn av bøkkeren og daglønneren Knud Olai Rasmussen, og sønnen Christian tok Holtermann-navnet fra sin ubeslektede fadder, kjøpmannen Nicolay Holtermann i Bergen. Han vokste opp i et arbeiderhjem med to brødre og to søstre, og ble en av de fremste elevene ved Christi Krybbe skole. Faren var rodeforstander i Bergens Arbeiderforening – en «borgerlig» arbeiderforening som i motsetning til Kristiania Arbeidersamfund aldri kom til å bli knyttet til den politiske arbeiderbevegelsen. Men inspirert av de «borgerlige» arbeidersamfunnenes sykekasser gikk Christian Holtermann Knudsen senere inn for at også de sosialistiske fagforeningene skulle arrangere slike hjelpekasser for medlemmene. Den praktiske nytten av samhold styrket det indre fellesskapet og solidaritetsånden, mente han.
Christian Holtermann Knudsen gikk i boktrykkerlære etter folkeskolen, og forlot Bergen for godt i januar 1865. Han ble gående arbeidsløs i både København og Kristiania, men fikk til slutt jobb hos B. M. Bentzen, senere i andre trykkerier i Kristiania og Kongsberg. Han giftet seg med arbeiderdatteren Marie Knudsen fra Halden, i Kristiania i 1870 – hun var da 33 år gammel og hadde en 10 år gammel datter. Christian og Marie fikk selv ingen barn, men hadde et lykkelig ekteskap.
Fagforeningsarbeid i skyggen av Venstre.
Christian Holtermann Knudsen fikk nå trykkerjobb i avisen «Almuevennen», eid av den radikale stortingsmannen og senere statsrevisor Christian Johnsen. Knudsen ble der til 1884, og Johnsen ga også ut det mer politiske «Adressebladet». I denne perioden, hvor økonomisk oppgang skapte klarere lønnskrav fra håndverkerne, ble Christian Holtermann Knudsen fagforeningsmann, sosialist, og agitator. I 1872 startet typografene fagforening i Kristiania, med Knudsen som medstifter og tillitsvalgt. Han fikk her blant annet vedtatt at medlemmene betalte ukentlige bidrag til streikekassen for typografer i København.
Knudsen ble i 1876 valgt til formann i Oslo typografiske forening, som var Norges første levedyktige fagforening. Dette året startet en verdenskrise som brakte nødsår og arbeidsløshet i Norge – og økte motsetninger mellom håndverkerne og de ufaglærte arbeiderne som under nødsårene strømmet inn fra bygdene. Under trykket av lønnskamp og arbeidsløshet organiserte trykkeriarbeiderne seg, som den første håndverkergruppen i landet. Knudsen ble med i styret fra 1874 og gikk i møter med svenske og norske tidlige sosialister, og leste tyske småskrifter om sosialismen. Foreløpig fantes det ingen sosialistisk forening i Norge – bare rene fagforeninger uten en nasjonal overbygning. Hans initiativ allerede i 1877 om å danne et nasjonalt forbund for typografforeningene møtte motstand i Oslo, men han fikk Bergens typografforening til å medvirke til opprettelsen av "Norsk Centralreisekasse for Bogtrykkere" i 1882 – dagens Norsk Grafisk Forbund. Dermed stod Knudsen fadder for Norges første nasjonale fagforbund, som la grunnstenen for LO. Samme år stiftet arbeidersamfundene og arbeiderforeningene en nasjonal fellesorganisasjon – De forenede norske Arbeidersamfund – under det andre arbeidermøte i Trondheim, politisk helt dominert av Venstre.
Knudsen ble selv medlem av Kristiania Arbeidersamfund i 1882, en «borgerlig» arbeiderforening hvor Venstre nettopp hadde overtatt den politiske ledelsen på bekostning av Høyre. Holtermann Knudsen tilhørte arbeiderforeningens og partiet Venstres ytterste venstrefløy, og kjempet der for alminnelig stemmerett og «arbeidersagen». Kristiania Arbeidersamfund var helt preget av Venstre, med agitatorer som Bjørnstjerne Bjørnson, Ernst Sars og Johan Sverdrup blant medlemmene, og tusenvis av tilhørere på møtene. Knudsens opposisjonstilværelse i Venstre bar få frukter, og han konsentrerte etter hvert sin kraft om arbeidet gjennom fagbevegelsen. Da snekkerne i Kristiania tok initiativ til en sammenslutning, inviterte de etter hvert til en sentralkomite for ulike fagforbund, hvor Knudsen fikk styreplass sent i 1883.
Fagforeningenes Centralkomite jobbet med tariffspørsmål og hjelpekasser, og deltok på møtene i den Venstre-dominerte landssammenslutningen De forenede norske Arbeidersamfund, men med sosialistiske delegater. På komiteens oppfordring opprettet Knudsen i mai 1884 avisen Vort Arbeide i 20 000 eksemplarer, med undertittel "Organ for Arbeidernes Interesser" – det senere "Arbeiderbladet". Den konkurrerte med «Demokraten», som appellerte til arbeidere, men ikke brakte noe politisk arbeider- eller fagforeningsstoff. Da byens trykkerier ganske snart nektet å trykke det radikale innholdet, startet han eget trykkeri, og fra august kom «Vort Arbeide» ut i 250 eksemplarer to ganger i uka, til en pris av 1 krone per kvartal. Fra 1886 het avisen «Social-Demokraten». I de kommende år ble Knudsen ofte dømt til bøter, eksempelvis for å trykke Hans Jægers bok "«Fra Kristiania-Bohemen»" og student Oskar Jægers artikkel til støtte for prevensjon. Knudsen valgte soning framfor pengebot.
Den Socialdemokratiske Forening.
Venstre-mannen Jon Hol fikk arbeiderne ved Akers mekaniske verksted til å starte en «borgerlig» arbeiderforening og utgi en ikke-sosialistisk arbeideravis, «Arbeideren», i desember 1884. "Det norske Arbeiderforbund" under ledelse av Jon Hol hadde brodd mot «Vort Arbeide», og støtte sammen med den sosialistiske Fagforeningenes Centralkomite på møtene i De forenede norske Arbeidersamfund. Kampen om fagbevegelsen var for alvor begynt. Knudsen så seg nødt til å få fagforeningenes sentralkomite til å overta driften av avisen da kampen tilspisset seg. Da de ikke kom til enighet om å støtte avisdriften, ble det trolig utslagsgivende for Knudsens initiativ til å starte et «arbeiderparti».
På et folkemøte i Kasino ved Youngstorget den 27. januar 1885 talte Knudsen til 300 frammøtte, og stemplet Johan Sverdrups arbeiderkommisjoner som «aldeles utilstrækkelige. De bygger på Bismarcks Forslag som er aldeles uantagelig og forkastet af Arbeiderne der». Sammenstillingen mellom Sverdrups og Bismarcks borgerlige arbeiderpolitikk var bevisst. I en artikkel i «Vort Arbeide» 3. februar innbød han til «Stiftelse af en Socialdemokratisk Forening». Medlemmene i typografforeningen var ikke entydig begeistret for at deres fremste tillitsvalgte tonet politisk flagg på denne måten. Den første som meldte seg var advokat Ludvig Meyer, og da 100 interesserte hadde meldt seg 1. mars 1885 ble foreningen startet.
Foreningen overtok avisdriften, og startet lokale foreningslag i Grorud, Lysaker, Høvik, Porsgrunn og Skien. Den ble møtested for sosialistene som kjempet om makten i arbeidersamfundene, fagforeningene og på de nasjonale arbeidermøtene, og Den Socialdemokratiske Forening gikk inn i Arbeidersamfundenes fellesorganisasjon. Sommeren 1885 agiterte Knudsen og Sophus Phil i Bergen, og samme år deltok Knudsen ved det nasjonale arbeidermøtet for arbeidersamfunn, i Kristiansand. Han fikk her gjennomslag for krav om 10 timers normalarbeidsdag og alminnelig stemmerett for menn, men hans forslag om kvinnelig stemmerett ble forkastet med 58 mot 11 stemmer. Snart ble splittelsen i arbeidersamfundene mer tydelig, særlig etter at regjeringen Sverdrups Arbeiderkommisjon skuffet arbeiderne med lite kraftfulle forslag i 1886. Arbeiderbevegelsen ble radikalisert, avisen tok det ideologiske navnet «Social-Demokraten» under sosialisten Carl Jeppesens ledelse, mens Holtermann Knudsen ble sosialismens klare anfører i arbeiderbevegelsen.
Knudsens stiftelse av Den Socialdemokratiske Forening regnes som forløperen til grunnleggingen av Arbeiderpartiet, og det er mulig å se på 1. mars 1885 som den «egentlige» stiftelsesdatoen for arbeiderbevegelsens parti i Norge, snarere enn grunnleggingen i Arendal 21-22. august 1887. Knudsen inviterte til dannelsen av «en socialdemokratisk forening for Norge». Han var to år senere en av foreningens sju utsendinger til stiftelsesmøtet for Arbeiderpartiet.
Knudsen fikk avløsning som formann for Den Socialdemokratiske Forening høsten 1886, og som redaktør i «Social-Demokraten» i 1887. Begge verv ble overtatt av den 28-årige danske tobakksarbeideren Carl Jeppesen, som Knudsen innledet et livslangt og nært samarbeid med. Sammen med konen Hulda tok Jeppesen jobb som børstebinder for Jordan og Kristiania kommune, men skrev først og fremst fengende taler, skrifter, artikler og arbeidersanger. Selv om de gikk hver sin vei ved partisplittelsen i 1921 – Jeppesen var innom Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti – bevarte de det politiske og personlige vennskapet. De to inntok en sentral rolle som utsendinger fra Den sosialdemokratiske forening ved det todagersmøtet som de faglige Samholdsforeningene (dvs. samorganisasjonene) innkalte til i Arendal 21. august 1887, hvor "Det forenede norske Arbeiderparti" ble stiftet.
Knudsen som Arbeiderpartiets ideolog.
a> mente også Knudsen at sosialismen kunne innføres gjennom demokratisk, politisk arbeid og valgdeltakelse.
Bonde og tidligere Venstre-mann Christopher Hornsrud fra Buskerud fikk sitt fylkes arbeiderforening innmeldt i Arbeiderpartiet i 1893, og bidro sterkt til å moderere det nye partiets jordbrukspolitikk og øke appellen i bygdene. Men i ønsket om taktisk valgsamarbeid med Venstre ble han Holtermann Knudsens hovedmotstander i partiet fram til 1906. I 1928 dannet han Arbeiderpartiets første regjering.
Kristiania i 1904, fem år etter at Holtermann Knudsen ble innvalgt i bystyret.
Knudsen og hans sosialdemokratiske kamerater fra Oslo og Bergen preget sterkt stiftelsesmøtet i Arendal 21-22. august 1887, hvor i alt 29 utsendinger representerte 19 fagforeninger. De fleste av de 19 lokale samholdsforeningene som møtte, var ikke erklært sosialistiske eller sosialdemokratiske. Carl Jeppesen preget organisasjonsdebatten, og Christian Holtermann Knudsen dominerte i programdebatten. Møtet vedtok allmenn stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, overgang fra innførselstoll på konsumvarer til progressiv inntektsskatt, og støtte til streikerett.
Dette året lå fortsatt de fleste arbeidere under inntektsgrensen på 800 kroner årlig som grense for mannlig stemmerett, tross helge- og nattarbeid. Knudsen forhindret radikale vedtak om profittutbytte og «sædelighed», siden målet om å trekke Venstre-dominerte foreninger inn i det nye partiet krevde programvedtak som ikke virket støtende eller skremmende. Sagbruksarbeider Anders Andersen ble partiformann, men Knudsen dominerte utformingen av det politiske programmet. Året etter flyttet partiledelsen til Kristiania, og Knudsen og Jeppesen gikk inn i sentralstyret under skredderen Hans G. Jensen. Som agitator vant Knudsen etter hvert varig ry som den sosialistiske bevegelses fornyer og vellykkede partibygger i Norge, godt hjulpet av den splittelse som oppstod i Venstre da partiet i 1884 nådde sitt demokratiske og parlamentariske mål.
Partiet var fortsatt lite, stadig støttet de fleste arbeiderforeningene i Norge opp om partiet Venstre. Det store, Venstre-dominerte arbeidermøtet på Haram i 1888 avviste Knudsens forslag om progressiv skatt, men støttet hans krav om 10-timersdag. Da Holtermann Knudsen på Haram-møtet foreslo en statlig fattig- og alderskasse, fikk forslaget kun 3 stemmer. Partiarbeidet gikk tregt, og i 1889 foreslo en fagforening å nedlegge Arbeiderpartiet. I stedet slo partiet inn på en mer utpreget sosialistisk vei og ga opp tanken om å samle de mange Venstre-dominerte arbeiderforeningene i det nye partiet. Arbeiderne burde overta produksjonsmidlene og staten burde «ordne Produktionen». I 1889 vedtok det nye Arbeiderpartiet for første gang et sosialistisk program med Holtermann Knudsen som formann. Etter ett år overlot han også her roret til Carl Jeppesen.
Christian Holtermann Knudsen fikk Kristiania Arbeidersamfunn over fra Venstre til Arbeiderpartiet i 1893. Samtidig utvidet han sitt trykkeri og fikk blant annet anbudet på statens frimerketrykking. I 1908 var Knudsen gjeldfri og ble med tiden en mer velholden mann. Han tapte formannsstriden i partiet mot Ludvig Meyer i 1897 med én stemme, men fortsatte som sentral kraft i partiet og tok til orde for en knytning til Arbeiderpartiet da Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (LO) ble dannet i 1899 med Knudsen som ordstyrer. Knudsen kom denne høsten inn i Kristianias bystyre, og ble sittende der i 27 år til 1926. Med årene vant han tverrpolitisk anerkjennelse for arbeidet i hovedstaden.
Den nye partidannelsen i Norge ble uavvendelig etter at arbeidersamfundene og de nasjonale arbeidermøtene ble stadig mer Venstre-dominert ettersom sosialistene trakk seg ut. Først på 1890-tallet vant det nye Arbeiderpartiet gradvis kampen om arbeidersamfundene, sterkt forløst gjennom Kristiania Arbeidersamfunds overgang i 1891, men i mange år fortsatt var det mye lokalt samarbeid mellom de to fløyene. Arbeiderpartiet stilte fortsatt ikke lister ved stortingsvalgene, og det taktiske forholdet til Venstre preget 1890-tallet. Egne lister i 1894 ble ingen suksess, inntektskravene førte fortsatt til at de fleste i den fattige del av arbeiderbevegelsen uansett ikke hadde stemmerett. Dessuten kom unionssaken mot Sverige etter hvert til å overskygge «arbeidersagen» og sosialismen, ved unionsoppløsningen satt presten Alfred Eriksen alene på Stortinget for Arbeiderpartiet. Holtermann Knudsen ble igjen valgt til partiformann i 1900, men ble kastet ved kampvotering mot Christopher Hornsrud etter tre år. Formannsvalget stod i realiteten mellom Hornsrud som i stortingsvalget 1903 ville stille lister sammen med Venstre, og Knudsen som ønsket rene Arbeiderparti-lister.
Sosialistisk parlamentarisme.
Etter det nedslående 1903-valget søkte Knudsen revansje mot Venstre-samarbeidet ved landsmøtet i 1904, men ble igjen nedstemt. Arbeiderpartiet støttet kravet om unionsoppløsning for å få det av veien slik at de sosiale spørsmål igjen kunne komme i forgrunnen. Svenskenes arbeiderleder Hjalmar Branting støttet også unionsoppløsningen. Under den interne partistriden om man måtte forberede seg på kamp mot den svenske overmakten eller skulle stole fullt på klassealliansen med den svenske arbeiderbevegelsen, ble Holtermann Knudsens støtte til folkevæpning nedstemt på partilandsmøtet i 1906, hvor flertallet vedtok pasifisme. Likevel ble Knudsen nestformann i partiet samme år, og inntok Stortinget som representant for første gang i 1906, her ble han parlamentarisk leder fra første stund.
I 1911 overtok Holtermann Knudsen for tredje gang som Arbeiderpartiets formann, ved opprykk etter Oscar Nissens død. Han fortsatte motstrebende som formann etter at partiet mot Knudsen og Jeppesens advarsler vedtok totalavhold i 1912. Han ville frasi seg stortingsplassen men ble renominert og fikk først trekke seg i 1915, samme år som han fylte 70 år. Tre år senere opplevde han radikaliseringen som gjorde opprør mot den parlamentariske tradisjonen på påskelandsmøtet i 1918 – hvor den revolusjonære Grepp-Tranmæl-fløyen vant flertall, men Knudsen ble igjen valgt inn i sentralstyret i 1920 som eneste representant for den «gamle» fløyen, 75 år gammel.
Streng støtte til intern partidisiplin og lojalitet rundt fattede vedtak gjorde Knudsen spiselig i begge leirer, og han gikk ikke sammen med gamle moderate partifeller i dannelsen av Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) i 1921. Med Ole O. Lian som LO-leder hadde Knudsen en mer moderat alliert som bidro til å holde Arbeiderpartiet borte fra ytterliggående radikalisme og kommunisme. Knudsens 80-årsdag ble feiret stort av Arbeiderpartiet – det var viktig for moralen at ikke selve partistifteren brøt ut sammen med de moderate sosialdemokratene. Enda mer gledet det nok 82-åringen å motta meldingen om samlingskongressen i 1927 hvor den «gamle» fløyen kom tilbake i Arbeiderpartiet.
Knudsens betydning.
Fattiggutten og partibyggeren Christian Holtermann Knudsen mistet sin kone Marie i 1923, og i april 1929 sovnet han selv inn, 84 år gammel. På det tidspunktet hadde partiet inntatt posisjonen som landets største i valg, og hadde dannet en kortvarig regjering året i forveien. Avisen Social-Demokraten hadde vokst til å bli en stor, riksdekkende avis. Han hadde ofte blitt nedstemt, men det var til syvende og sist linjen til partiets grunnlegger som seiret. Programfestingen av totalavholdet, pasifismen og den revolusjonære strategien ble kun episoder i partiets liv som ikke fikk varig feste. Men først og fremst lyktes Knudsen i å danne det sosialdemokratiske partiet i Norge, og få store arbeiderforeninger med i dette partiet, herunder foreningen i Kristiania. Han grunnla også en egen, og politisk sett meget viktig avis for arbeiderbevegelsen, med stor personlig kostnad gjennom 24 års gjeldsbetaling på trykkeriet. Knudsen var ingen glitrende taler, snarere syntes mange unge tilhørere at han var kjedelig. Men Knudsen var en grundig, utrettelig og utholdende partibygger. Og han var ingen stor sosialistisk teoretiker, men bygde et stort, sosialistisk parti. Under begge partisplittelsene legitimerte han det samlede, opprinnelige partiet, samtidig som han bremset den indre radikaliseringen 1918-27.
Den Socialdemokratiske forening ble til i en brytningstid hvor industrien vokste fram i landet, og hvor parlamentarismen brakte folket makt. Sterke sosialistiske impulser kom fra Tyskland direkte via Knudsen og via Carl Jeppesen – men den stillferdige, jordnære og pragmatiske fattiggutten Knudsen, i likhet med foregangsmannen Olaus Fjørtoft, bar også med seg det Trygve Bull har kalt «arven fra Venstre». Arbeiderforeningene stod i nesten hele andre halvdel av 1800-tallet nærmest partiet Venstre. Stemmeretten forente bønder og arbeidere, og var lenge en viktigere kampsak enn sosialismen. Men snart raknet alliansen, da nødsår på bygdene og nye sosiale utfordringer og klasseskiller radikaliserte mange av arbeiderne. Verdenskrisen fra 1876 skapte også krise i den gryende industrien, og mange trakk inn til Kristiania eller dro til Amerika. Arbeidsløshet presset lønningene ned, og konkurranse fra billig arbeidskraft fra bygdene gjorde at faghåndverkerne i byene sluttet seg sammen i fagforeninger. Knudsen maktet snart å forene håndverkernes og arbeiderproletarene i én bevegelse, ved å kommunisere klassebevisstheten gjennom klassekamp. Ti års fagforeningsarbeid og studier av sosialisme ga Knudsen et politisk program for den nye, norske arbeiderklassen. I løpet av ett år (1884–85) fikk Norge parlamentarisme, to nye arbeideraviser, og et gryende arbeiderparti. Men konkurransen fra venstre-foreningene, Jon Hol og avisen «Arbeideren» ble tøff før Arbeiderpartiet endelig brøt igjennom som det klare arbeiderklassepartiet, nesten tjue år etter partidannelsen i Arendal.
Knudsen var stortingsrepresentant fra 1906 til 1915. I denne egenskap var han parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1906–1909 og 1913–1915, og var forøvrig medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1887–1918 og 1919–1924.
Videre var Christian Holtermann Knudsen medlem av Nobelkomiteen 15. mars 1924 – 31. desember 1924, samt varamedlem i Nobelkomiteen 30. juni 1913 – 15. mars 1924 og 1. januar 1925 – 31. desember 1927.


Marcus Thrane.
Marcus Møller Thrane (født 14. oktober 1817 i Christiania, død 30. april 1890 i Eau Claire i Wisconsin i USA) var en sosialistisk agitator og grunnlegger av den såkalte thranebevegelsen. Thrane hentet inspirasjon fra de europeiske revolusjonene i 1848 og kjempet for allmenn stemmerett, frihandel og bedre allmueskole.
Familiære forhold.
Marcus Thranes far David Thrane var en av direktørene i Riksbanken, med ble dømt for underslag. Han ble satt i fengsel og familien ble deklassert. Marcus Thrane var barnebarn til Paul Olsen Thrane og nevø av komponist Waldemar Thrane.
Han ble 11. august 1841 gift med sin franskelev Josephine Thrane (1820–1862), etter at han hadde fridd til henne på fransk. Sammen grunnla de en privatskole på Lillehammer. De fikk i alt fem barn.
Thranitterne.
Etter at Thrane startet Arbeider-Foreningernes Blad 5. mai 1849 skjøt bevegelsen fart, og det ble fra myndighetenes side gjort flere forsøk på å passivisere bevegelsen og Thrane selv. Bevegelsen besto på sitt største av bortimot 30 000 medlemmer fordelt på nesten 400 foreninger.
Thrane ble arrestert 7. juli 1851. Det ble satt ned en regjeringsoppnevnt granskningskommisjon som skulle undersøke, anklage og felle dom over bevegelsens medlemmer. Resultatet var at Thrane i april 1854 fikk fire år i tukthus. Fra fengselet gav han ut bladet fram til 1856. I alt ble 127 personer dømt for forbrytelser mot statens sikkerhet. Hele bevegelsen gikk i oppløsning.
Etter årene i fengsel ble Marcus Thrane fotograf. Da han ikke fikk fotografyrket til å bli noen trygg levevei i hjemlandet reiste han sammen med barna til USA i 1863, hvor han opererte både som fotograf og foredragsholder. Han ble en viktig figur blant annet innen sosialistmiljøet i Chicago.
Thrane var ateist og i sitt testament nektet han kristne å være tilstede i begravelsen hans.


Hans G. Jensen.
Hans G. Jensen (født i Horsens i Danmark 13. mars 1856, død 7. september 1922 i Oslo) var formann for Det norske Arbeiderparti 1888–1889. Han var også den første formannen for Landsorganisasjonen i Norge etter i en årrekke å ha vært blant pionerene og pådriverne for fagorganisering i Norge. Han gikk av etter stridigheter rundt spørsmålet om distrikts- eller forbundsorganisering.
Jensen var blant initiativtakerne til Skredderforbundet og ble forbundets første formann i 1892. Fra 1896 til 1908 var han formann i De samvirkende Fagforeninger i Oslo. I dette vervet hadde han ansvaret for at byggingen av Folkets Hus i Youngsbakken i Oslo. Et bygg som stod ferdig i 1907.
Hans G. Jensen og LOs første sekretær Dines Jensen tilskrives mye av æren for at det var mulig å stifte et levedyktig LO.


Myndighetsalder.
Myndighetsalder, tidligere kalt lagalder, er den alderen da en person blir myndig, det vil si gammel nok til selv å slutte juridisk bindende avtaler og råde over egne midler uten bruk av verge. Etter at Europarådet i 1972 vedtok en resolusjon om at myndighetsalderen bør være 18 år, er dette blitt den vanlige alderen i Europa, fra 1979 også i Norge.
Myndighetsalderen i norsk historie.
I Magnus Lagabøtes Landslov av 1274 ble lagalderen satt til 20 år. I 1619 ble myndighetsalderen hevet til 25 år. 27. mars 1869 ble den så senket til 21 år. I 1969 ble myndighetsalderen igjen 20 år, og så i 1979 18 år.
Fra 1604 var kvinner umyndige. Fra 1863 ble ugifte kvinner myndige på lik linje med menn, men gifte kvinner forble umyndige fram til 1888.
Fra 1619 ble umyndige delt i to grupper. Gruppen mellom 18 og 25 år ble kalt "mindreårige", og ble regnet som personlig myndige. Deres formue skulle imidlertid bestyres av en kurator.
I 1280 kom en bestemmelse om at enker og enkemenn skulle regnes for myndige, selv om de var under 20 år. Fram til 1814 kunne man søke kongen om å bli gjort myndig, selv om man ikke hadde oppnådd myndighetsalder. Det har vanligvis vært mulig å inngå ekteskap før oppnådd myndighetsalder etter søknad om dispensasjon.
En person er myndig fra den dagen man fyller 18 år, Vergemålsloven § 1.
Stemmerett har man derimot hvis man fyller 18 i løpet av det året valget holdes.


Torshovteatret.
Soria Moria kino og Torshovteatret
Torshovteatret er en teaterscene underlagt Nationaltheatret, med egen teatersjef og egen kunstnerisk ledelse. Teaterscenen er en del av Soria Moria-komplekset i Vogts gate 64 på Torshov i Oslo. Torshovteatret ble etablert som scene i 1977, da under navnet "Teatret på Torshov".
Bygningen inneholdt opprinnelig også filial for Deichmanske bibliotek. Bibliotekdelen ble i 1977 innredet som lokaler for teatret. Siden 1994 har faste grupper av skuespillere og teknikere regjert Torshovteatret i perioder på 2-3 år av gangen. Per 2006 er Jon Øigarden og Trond Espen Seim kunstneriske ledere ved teatret. Soria Moria kino ble nedlagt i 2008 etter 80 års sammenhengende drift.


Kirkeøy.
Kirkeøy, eller Kjerkøya, er er den største øya i Hvaler kommune, med tettstedet Skjærhalden (eller Skjærhallen). Øya har et areal på 29,6 kvadratkilometer og har et småknauset og delvis skogkledd landskap. Høyeste punkt er Botneveten (70 moh). Forbindelse til Asmaløy via tunnel, til Søndre Sandøy, Nordre Sandøy, Herføl og Lauer, samt Strömstad i Sverige, med rutebåter.
Kirkeøy har omtrent 1000 innbyggere (2007).


Djevleøya.
260px
Djevleøya eller Djeveløya (fransk Île du Diable) er en liten øy i Atlanterhavet utenfor kysten av Fransk Guyana. Den var den strengeste delen av en fransk fangekoloni inntil 1946.
Fangekolonien ble grunnlagt av Napoleon III i 1852, og Djevleøya ble et av de mest berømte fengsler i historien. Den tilhørte fangekolonien som hadde sitt hovedkvarter i Kourou på fastlandet, og som også omfattet andre øyer. Navnet brukes ofte som fellesbetegnelse på hele straffekolonien. Omkring 80 000 fanger ble sendt dit mellom 1852 og 1946, og svært mange av dem vendte aldri tilbake fra det sykdomsbefengte fengselet. Djevleøya huset bare et fåtall av disse fangene, og i forhold til sykdom var det ikke det verste stedet, ettersom epidemier ikke så lett nådde øya.
Fordi Djevleøya var den delen av straffekolonien som det var vanskeligst å rømme fra ble gjerne de fangene som utgjorde den største rømningsfaren plassert der. De kunne være alt fra politiske fanger til mordere. Blant kjente fanger var den uskyldig dømte jødiske offiseren Alfred Dreyfus og den senere forfatteren Henri Charrière. Det var gjennom Dreyfus' skjebne at det oppsto mye publisitet omkring øya i 1895. Charrière, oftest kjent som "Papillon" ("sommerfugl"), klarte å rømme fra Djevleøya, og skrev boken "Papillon" om sine erfaringer. Den er senere filmatisert, også med tittelen "Papillon", med Steve McQueen og Dustin Hoffman i hovedrollene.
En annen kjent bok om straffekolonien er "Den tørre giljotinen" av Rene Belbenoit, utgitt i 1938. Boken viste fangekoloniens gru, og bidro til at opinionen vendte seg mot denne straffemetoden. Man sluttet å sende fanger dit samme år, og det er grunn til å tro at boken påvirket debatten kraftig. De fangene som allerede var der ble sittende til 1946, en venteperiode som antagelig ble forlenget kraftig av andre verdenskrig, da Frankrike hadde større bekymringer enn sine fanger. Da fangekolonien ble nedlagt vendte de fleste tilbake til Frankrike, men en del valgte å bli i Fransk Guyana.
En fanges mer eller mindre dagboksopptegnelses finnes i "Helvete hinsides havet" ført i pennen Aage Krarup Nielsen og oversatt av Alf Harbitz


Mahayana.
Mahâyâna (sanskrit) er en av tre hovedretninger i buddhismen ved siden av Theravada og Vajrâyâna.
Utvikling.
Mahâyâna betyr "stort kjøretøy" og har som mål å gi så mange mennesker som mulig tilgang til opplysning (Nirvana). Denne retningen oppstod i India omkring det 1. århundre e.Kr., en tid etter Buddhas inntreden til nirvana. Mahâyâna-tilhengerne mener at Buddha underviste i Mahâyâna også.
Årsaken var utilfredsheten med læren og praksisen i de opprinnelige retningene, som var baserte på munkesamfunn og arhat-idealer (en "arhat" har overvunnet ego-forestillingen).
Mahâyâna-troende kalte denne retningen "Hînayâna" ("lite kjøretøy"). Mens en arhat søker befrielsen bare ved egen erkjennelse og anstrengelse, kan den Mahâyâna-troendene få hjelp fra bodhisattvaer. En bodhisattva er en som har oppnådd høy grad av oppvåkning, og som bruker denne innsikten til å fortsette å hjelpe alle levende vesener ut av samsara. Mahayana-bevegelsen kan ha blitt påvirket av gnostisismen og nyplatonismen, som oppstod omkring samme tid. En forbindelse kan ha vært Silkeveien. Silkeveien førte gjennom mange land, som bekjenner seg til islam i dag, men har vært gresk og/eller buddhistisk preget i det første århundre.
Mahāyāna.
Mahāyāna («Den store vogna») legger vekt på universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene. Målet er å bli en buddha og bli i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. Mahāyāna blir i dag praktisert i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna er forskjellige skoler innen Rent Land Buddhismen og Zen.
Mahāyāna-skrifter.
Mahāyāna-buddhismens hellige tekster er svært omfattende, og det finnes ingen standardisert "kanon" (fastlagt utvalg hellige tekster) som er dekkende for alle retninger innenfor mahāyāna-buddhismen. Ulike tekstsamlinger i Tibet, Kina, Korea og Japan overlapper hverandre, uten å være «komplette». En komplett oversikt må derfor være inkluderende, med kryssreferanser til ulike tekst-samlinger.
Mahāyāna oppstod i India, og mange mahāyāna-tekster er bevart på sanskrit i form av manuskripter fra Nepal. Manuskriptene fra Nepal er avskrifter av tekster fra Sør-India, og deres arkaiske språk har gjort det mulig for språkforskere å datere dem til det 1. århundre e.Kr.
Tekstene ble etterhvert oversatt til kinesisk og tibetansk. Grunnet ødeleggelsen av indiske universiteter i det 9. århundre er majoriteten av tekstene bare bevart i kinesiske og tibetanske oversettelser. Den kinesiske buddhistiske kanon er en fellesbenevnelse på fire tekstsamlinger som overlapper hverandre og omfatter 4,418 forskjellige tekster. Den tibetanske buddhistiske kanon omfatter mer enn 5,262 tekster.
Utbredelse.
Mahâyâna-skolene spredde seg fra India til Tibet, Ladakh, Nepal, Sikkim, Bhutan, Kina, Japan, og Korea, delvis til Vietnam, Mongolia, Burjatia og til det eneste opprinnelige buddhistiske republikk i Europa, Kalmykia.
Utbredelse i Norge.
I Norge finnes det flere Mahâyâna- og Vajrâyâna-grupper, for eksempel Rinzai Zen Senter (Japansk Zen), Hridaya-gruppen (kinesisk zen/chan), Dharmagruppa (vietnamesisk zen), Det vietnamesiske buddhistsamfunn, Dharma Sah (koreansk) og Karma Tashi Ling buddhistsamfunn (tibetansk buddhisme).


Sameland.
Sameland (nordsamisk: "Sápmi" eller "Sámieanan", historisk også kalt Lappland) er betegnelsen på samenes tradisjonelle leveområder. Samene er et folk med bosettingsområder i fire forskjellige stater: Norge, Sverige, Finland og Russland. Sameland strekker seg fra Kolahalvøya i nordøst til Engerdal i Hedmark og Idre i Midt-Sverige i sørvest. Området blir på samisk kalt "Sápmi", "Sábme" eller "Saemie".


Sherborne.
Sherborne er en markedsby i det nordvestlige Dorset, England. Den ligger ved elven Yeo i enden av Blackmore Vale, omkring 10 km øst for Yeovil. Den er et populært turistmål blant briter, men nokså ukjent for utenlandske turister.
Historie.
I angelsaksisk tid var byen kjent som "Scirburne", som betyr "klar strøm / elv". Byen ble hovedstad i Wessex, et av de syv store kongerikene i middelalderens England. Kongene Ethelbert og Ethelbald av Wessex er gravlagt i Sherbourne Abbey.
I 705 ble Winchester bispedømme delt mellom Sherbourne og Winchester, og kong Ine grunnla en katedral for St. Aldhelm, den første biskopen av Sherborne. Bispeseted ble i 1075 flyttet til Old Sarum, og katedralen ble knyttet til et benediktinerkloster. I det 15. århundre ble klosteret brent ned av borgerne etter strid mellom byen og klosteret. Det ble gjenoppbygget mellom 1425 og 1504. Noen normanniske elementer er bevart. I 1539, i forbindelse med oppløsningen av klostrene under reformasjonen, ble det kjøpt opp av sir John Horsey. Katedralen ble da en anglikansk sognekirke.
I det 12. århundre bygget Roger de Caen, biskop av Salisbury og rikskansler i England, et befestet slott. Det ble ødelagt i 1645 av general Fairfax. Ruinene tilhører English Heritage. Sir Walter Raleigh bygget en elisabetansk herregård på slottets eiendom, og denne bygningen er nå kjent som Sherborne slott.
King Edward's public school er en privatskole som først ble grunnlagt av kong Alfred. Den ble senere nedlagt, og så gjenopprettet i 1550 under sitt nåværende navn. Den bruker noen av bygningene som tidligere tilhørte katedralkomplekset. Den regnes som en av Storbritannias beste skoler.
Byen har også to fattighus fra viktoriansk tid, bygget i middelalderstil.


Giant's Causeway.
Giant's Causeway er et område på Antrim-kysten i Nord-Irland med formasjoner bestående av noe nær 40 000 sorte polygone (de fleste sekskantede) basalt -søyler. Fenomenet er et resultat av et underjordisk vulkanutbrudd for 60 millioner år siden. Utbruddet strakk seg nordover til Skottland, hvor liknende formasjoner gjenfinnes på øya Staffa. Det finnes også slike formasjoner andre steder, men Giant's Causeway er kanskje det mest vakre og spektakulære. I turistsesongen går der busser fra et platå, der en kan parkere og ned mot havnivået, der en kan studere fenomenet på nært hold.
Irsk sagn som forklaring.
Ifølge det irske sagnet som er knyttet til stedet, skyldes opphopningen av stein i denne formen, at en kjempe, "Finn mac Cumail"l (anglifisert til "Finn MacCool"), ville lage seg en bro over til Skottland for å gi sin kollega der en overgang slik at de kunne duellere. Skotten, "Bennandonner", lot seg ikke be to ganger, og la i vei. Da ble Finn skremt over størrelsen på skotten, og stakk av til sin kone, Oonagh og ba henne om å gjemme ham. Hun la ham i en diger vogge kledd i babytøy. Bennandonner fikk se «babyen» som ble presentert som Finns barn, og dro hjem med tanker om at faren, Finn; nok ble for stor å binde an med, når han fikk slikt avkom. Han raserte broen mens han retirerte, slik at han ikke skulle få besøk.
Dette, slutter sagnet med, er grunnen til at søylene finnes både på kysten av Antrim, og ved Finnegans grotte (Finnegans Cave) ved skotskekysten som eneste restene av broen.
Vitenskapelig forklaring.
For ca 60 millioner år siden ble slettelandskapet som lå på et underlag av kalkstein brutt opp av et vulkansk utbrudd, og dekket av et basaltlag som størknet og ble i ro i ca. 2 millioner år, før neste utbrudd, som fylte et dalføre, der det størknet så langsomt at den sekskantede søylestrukturen ble dannet. Istidene, hvorav den siste forlot Irland for ca. 15 000 år siden, skapte så kysten omtrent slik vi kjenner den i dag.


Bevegelige merkedager.
Bevegelige merkedager er forskjellige merkedager som ikke faller på samme dato fra det ene året til det neste.
Mange av de kristne høytidsdagene er bestemt ut fra påsken som er første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Se artikkel om Påskeformelen for en mer presis definisjon og metoder for beregning. Askeonsdag er den 46. dagen forut for første påskedag.
Kristi himmelfartsdag er den 40. dagen etter første påskedag og første pinsedag er den 50. dagen etter første påskedag. Første søndag i advent er den søndagen som er nærmest 30. november.
Betaling for arbeid på bevegelige helligdager.
I Norge finnes ingen lovpålagt minstelønn, og loven regulerer således ikke ulike former for «helligdagsgodtgjørelse» etc. All lønn må være avtalt, enten i arbeidskontrakt eller i tariffavtale. Normalt ytes det ikke lønn for dager man ikke jobber. De fleste tariffavtaler har imidlertid egne bestemmelser for godgjøring for bevegelige helligdager. I bedrifter med tariffavtale vil ansatte således få lønn eller ekstra godtgjøring for arbeid i måneder med mange bevegelige helligdager.
Tabell over kristne merkedager for forskjellige år.
Tabellen viser gregorianske datoer for forskjellige kristne merkedager for forskjellige år. Tabellen inkluderer også en kolonne for starten av første uke det aktuelle året. Det er flere måter å nummerere ukene på, og denne tabellen viser dato for mandagen den uken som har første torsdag i det nye året.
Tabellen dekker de vestlige datoer for høytidene. Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker har normalt andre datoer, selv om det for visse år er sammenfall.


Dag Jakob Opedal.
Dag Jakob Opedal (født 13. april 1959) er en norsk næringslivsmann som fra 2005 til 2010 var konsernsjef i Orkla ASA.
Opedal er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen og (MBA) ved INSEAD i Fontainebleau, Frankrike.
Han har hatt en rekke sentrale lederstillinger i Orklakonsernet helt siden han ble ansatt i Nora i 1989. Han var deretter sjef for Stabburet og Orkla Foods. Han var medlem av Orklas konsernledelse fra 2001. Dag J. Opedal er styreleder i Renewable Energy Corporation og tidligere styremedlem i Jotun (avgått 18. mars 2011).


Sapporo.
Sapporo by (札幌市; Sapporo-shi) er den femte største byen i Japan, og er hovedstaden i provinsen Hokkaidō.
Byen har en estimert befolkning på 1 860 892 personer per 1. desember 2003, og en befolkningstetthet på 1 659,85 personer per km². Det totale arealet er 1 121 12 km².
Byen ble grunnlagt den 1. august 1922 og ble regulert som japansk storby fra 1. april, 1972. Den betjenes av Nye Chitose flyplass.
De Olympiske vinterleker i 1972 ble holdt i Sapporo. Dette var det første Vinter-OL som ble holdt i Asia, og det ble åpnet den 3. februar. Sapporo skulle arrangere vinterlekene i 1940, men andre verdenskrig satte en stopper for dette.
Sapporo er også vertsby for den populære årlige Sapporo snøfestival (Isskulpturkonkurranse) hver februar.
I Japan er Sapporo kjent som opphavsbyen til Sapporo beer og miso-smaksatt Sapporo-ramen. Underholdningsdistriktet Susukino er blant de største og mest kjente i Japan.
Byen er delt opp i de følgende bydelene: Chūō-ku, Kita-ku, Higashi-ku, Shiroishi-ku, Toyohira-ku, Minami-ku, Nishi-ku, Atsubetsu-ku, Teine-ku, Kiyota-ku.
Navnet "Sapporo" sies å stamme fra ett av de to Ainu-ordene "Sapporo", som betyr "stort, tørt land", og "Sari-poro-betsu", med en betydning nærliggende "en elv i en stor, stråfylt slette". Kanji-stavingen "札幌" er et ateji; et ord der kanji-tegnene har blitt valgt for deres fonetiske lesning uten spesielle hensyn til betydning.


Beer Hackett.
Beer Hackett er en liten landsby i Dorset, England. Den ligger omkring 5 km sørvest for Sherborne og 8 km øst for Yeovil.


Holnest.
Holnest er en landsby i Dorset, England. Den ligger i Blackmore Vale, omkring 6 km nord for Sherborne.
Sognekirken er viet til jomfru Maria.


Torstein Dahle.
Torstein Dahle (født 20. februar 1947 i Oslo) er en norsk siviløkonom, lektor og politiker. Han var leder for partiet Rødt fra stiftelsen i 2007 til 2010. Før det var han leder for forgjengeren Rød valgallianse (RV) fra 2003. Han har representert RV i bystyret i Bergen i en årrekke og i fylkestinget i Hordaland mellom 2003 og 2007. Ved kommunevalget i 2011 var han Rødts førstekandidat i Bergen.
Utdannelse og yrke.
Han ble ferdig utdannet som siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i 1970. Fra 1970 til 1972 arbeidet Dahle som administrasjonssjef hos Arkitektene Aall & Løkeland i Bergen. Fra 1972 til 1988 arbeidet Dahle ved forskjellige stillinger i NHH, blant annet som Vitenskapelig assistent og Studiekonsulent. Fra 1988 til 1998 arbeidet Dahle som førstekonsulent (lektor) ved Skatteetatskolen i Bergen. Fra 1998 til 2001 arbeidet han som seniorøkonom ved De Facto (Kunnskapssenter for fagorganiserte). Siden 1970 har han vært mye benyttet som rådgiver for fagforeninger og for ansattes styrerepresentanter i forbindelse med regnskapsspørsmål, bedriftsøkonomiske analyser og tarifforhandlinger. Siden 2002 har han arbeidet ved Høgskolen i Bergen som høgskolelektor.
Politisk engasjement på 1960- og 1970-tallet.
Som 14-åring meldte Dahle seg inn i Lambertseter Unge Høyre. Etter at han flyttet til Bergen og begynte på utdannelsen ved NHH i 1966 ble han radikalisert. På slutten av 1960-tallet sto han fram som homofil og tok en politisk helomvending fra høyre til venstre og begynte å studere marxistisk økonomi. I 1969 ble han leder for studentforeningen ved NHH. Et høydepunkt for Dahle var da studentforeningen bevilget tusen kroner i støtte til de streikende gruvearbeiderne i Kiruna.
På første del av 1970-tallet meldte han seg inn i AKP(m-l). Han var styreformann Studentsamskipnaden i Bergen fra 1974 til 1975.
Bergen bystyre.
Siden 1987 har Dahle vært bystyrepolitiker i Bergen bystyre for RV (Rødt fra 2007). Allerede i 1988 ble han kåret til «årets politiker» av Bergens Tidende. Han var styremedlem i Bergen Bolig og Byfornyelse 1992–2003. I nåværende periode sitter han i Komite for finans. Dahle var sentral i motstanden mot kjøkkenreformen i 1999 som skapte et stort engasjement blant eldre i Bergen.
I 2000 ga Dahle ut rapporten gjennom senteret De Facto, som dokumenterte følgene av innføringen av internt marked innenfor Bergen kommune sine offentlige etater.
Dahle er svært populær i Bergen på grunn av sitt sterke engasjement for de svake i samfunnet og sin kompromissløse holdning til korrupsjon og kameraderi blant byens maktelite. Ved fylkestingsvalget i Hordaland i 2003 rykket han opp fra sisteplass til førsteplass på listen etter svært mange kommuleringer og ble valgt inn på fylkestinget. Ved kommunevalget i 2007 fikk Dahle 1732 slengstemmer, mer enn noen andre politikere i byen. I tillegg fikk han 1956 personstemmer fra RVs velgere.
Dahle har i mange år jobbet for Stiftelsen Robin Hood-huset i Bergen, et møtested for økonomisk vanskeligstilte. Han er i dag nestleder i stiftelsen.
Rikspolitikk.
Dahle var Hordaland RVs stortingskandidat ved Stortingsvalgene i 1997, 2001 og 2005 og Rødt Hordalands stortingskandidat ved Stortingsvalget i 2009.
I 2001 anmeldte Dahle pastor Enevald Flåten til politiet for brudd på rasismeparagrafen (§135a i straffeloven), etter at Flåten uttalte at «(...) grisene vet bedre, kaninene vet bedre (... enn de homofile)». Saken ble lagt vekk. Dahle har gjennom mange år arbeidet for homofiles rettigheter, blant annet gjennom LLH i Bergen der han i dag er varamedlem til styret.
Dahle gjorde seg bemerket i juli 2007 med en uttalelse hvor han støttet den afghanske motstanden mot den USA-ledede okkupasjonen av Afghanistan, samtidig som han gjorde det klart at norske soldater der må være forberedt på å sette sitt liv på spill.
I september 2008 anmeldte Dahle seks tidligere stortingsrepresentanter for mulig pensjonsbedrageri og krevde at de burde settes bak lås og slå. Saken fikk stor oppmerksomhet spesielt siden en av de seks var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.
Høsten 2008 utga Dahle sammen med John Bellamy Foster boken "Ødeleggelsens økonomi" gjennom tidsskriftet Rødt! som dreide seg om bakgrunnen for Finanskrisen.
Dahle var bidragsyter til boken "Kan hende det gjelder å redde vår jord" med en artikkel om kvotehandel som ble gitt ut på Forlaget Manifest våren 2009.
Internasjonalt engasjement.
Dahle har i mange år kjempet for palestinernes sak. Siden 2010 har han sittet i ledelsen av Ship to Gaza Norway, som jobber for å sende en norsk båt for å bryte Israels blokade av Gaza. Dahle er selv passasjer på den nordiske båten som drar mot Gaza i slutten av juni som en del av det internasjonale flotiljen Freedom Flotilla II.


Indias nasjonalsang.
Jana-Gana-Mana er Indias nasjonalhymne (ikke til å forveklse med Indias nasjonalsang Vande Mataram) og ble komponert av Rabindranath Tagore. Den ble første gang framført offentlig den 27. desember 1911, under en parlamentssesjon som den indiske kongressen holdt i Calcutta. Sangen består av fem vers, der 1. vers utgjør et slags sammendrag av alle versene. Den grunnlovgivende forsamlingen anerkjente sangen som Indias nasjonalsang under et møte den 24. januar 1950.


Sputnik 1.
Sputnik 1 (russisk: «Спутник» («Følgesvenn»)) var den første kunstige satellitten i bane rundt Jorden. Den ble skutt opp av Sovjetunionen 4. oktober 1957, og kom som en stor overraskelse på USA og resten av verden, og resulterte i «Sputniksjokket». Sovjet viste med dette at landet hadde raketter som kunne rekke USA, og oppskytingen av Sputnik 1 ble startskuddet for det såkalte «romkappløpet» mellom USA og Sovjetunionen.


Sputnik 2.
Sputnik 2 var det andre romfartøyet som ble sendt opp i bane rundt jorda 3. november 1957. Ombord var også hunden «Laika» som ble den første levende skapning i bane rundt jorden. Sputnik 2 var en fire meter høy, kjegleformet kapsel, bunnen hadde en diameter på to meter, sputnik 2 veide 508 kg. Den inneholdt flere rom for radiosendere, et telemetrisystem, en programmeringsenhet, temperaturkontrollsystem for kabinen og vitenskapelige instrumenter. «Laika» lå i en separat kabin.
På den 53. kongressen til International Astronautical Federation (IAF) i Houston, Texas, USA i oktober 2002 kom sannheten for en dag. Dimitri Malasjenkov, en forsker ved Biomedisinsk institutt i Moskva som var involvert i Sputnik 2, holdt der et foredrag med tittelen «Noen ukjente sider ved den første ferden til en levende organisme i jordbane». Malasjenkov fortalte for første gang verden om hva som virkelig skjedde med Laika og omstendighetene omkring hennes død.
Sputnik 2 ble skutt opp fra det som nå er Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan 3. november 1957 klokken 03.30.42 norsk tid. Bæreraketten var av samme type som for Sputnik 1, en lettere modifisert utgave av langdistanseraketten R-7. Bærerakettens kjernetrinn med Sputnik 2 på toppen ble plassert i en bane på 212 km x 1660 km med en inklinasjon på 65,33° og en omløpstid på vel 1 time og 43 minutter.
Under hele ferden forble Sputnik 2 festet til kjernetrinnet. Sovjeterne valgte dette for at trinnets telemetrisystem kunne brukes til å sende data fra Sputnik 2 til bakkestasjoner.Sputnik 1 var en enorm og uventet suksess som fikk langt større oppmerksomhet verden over enn noen kunne ha ant på forhånd. Den sovjetiske parti- og statslederen Nikita Khrustsjov forstod umiddelbart hvilken kolossal propagandaverdi som lå i romfarten for det kommunistiske system. Få dager etter oppskytingen av Sputnik 1 var han i kontakt med Sergei Pavlovitsj Koroljov. Den 12. oktober 1957 ga Khrustsjov ordre til Koroljovs gruppe om å komme opp med en enda mer bemerkelsesverdig bragd til markeringen av 40-årsjubileet 7. november 1958 for dannelsen av Sovjetunionen.


Laika.
Laika (fra russisk Лайка (egentlig "Lajka"), en blandingshund, som betyr «bjeffer» eller «hyler») var en sovjetisk romhund (ca. 1954–3. november 1957) som ble det første levende pattedyr i bane rundt Jorden, og også det første dødsoffer i bane. Lite kunnskap om romfarts virkning på levende organismer var tilgjengelig da Laikas ferd ble påbegynt. Enkelte vitenskapsmenn trodde ikke at mennesker ville være i stand til å overleve oppskytningen eller forholdene i verdensrommet, så teknikere så det nødvendig å benytte dyr forut for bemannede ferder. USA brukte sjimpanser og rhesusaper, mens det sovjetiske romprogrammet valgte å bruke hunder. Laika, en herreløs hund, opprinnelig navngitt Kudrjavka (russisk кудрявка, "den lille med krøller"), ble trent opp sammen med to andre hunder. Hun ble senere valgt som testhund til den sovjetiske romkapselen Sputnik 2, som ble skutt opp i rommet den 3. november 1957.
Laika døde et par dager etter oppskytningen, tilsynelatende grunnet syntose (en hundesykdom) og overoppheting, antakelig forårsaket av en funksjonsfeil i varmeanlegget. Den virkelige årsaken og tidspunktet for hennes død ble ikke offentliggjort før i 2002; i stedet rapporterte mange at hun levde i flere dager. Eksperimentet beviste derimot at levende passasjerer kunne overleve oppskytningen, og tåle vektløshet og påkjenningene i bane. Det banet vei for bemannet romfart, og gav vitenskapen noe av den første informasjonen om hvordan levende organismer reagerer på omstendighetene under en romferd. Den 11. april 2008 avduket russiske ledere et monument til Laika. Et lite monument til hennes ære ble bygget nær den militære forskningsstasjonen i Moskva som hadde forberedt Laikas ferd ut i rommet. Det forestiller en hund stående på toppen av en rakett.
Sputnik 2.
Etter suksessen med Sputnik 1 i oktober 1957, ønsket den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov å skyte opp et romskip den 7. november, på 40-årsjubileet til oktoberrevolusjonen. Et mer avansert romfartøy var allerede under konstruksjon, men det ville ikke bli klart før i desember; dette romfartøyet skulle senere bli til Sputnik 3. For å rekke fristen i november, måtte det bygges et nytt romfartøy.
Khrusjtsjov ønsket seg ikke et hvilket som helst fartøy – han ba sine ingeniører spesifikt om å levere et «spektakulært fartøy». Ferden skulle gjenta triumfen med Sputnik 1, og demonstrere Sovjets teknologiske forsprang for hele verden. Det ble planlagt at en hund skulle settes i bane rundt Jorden. Sovjetiske rakettingeniører hadde lenge ønsket dette før et eventuelt forsøk på bemannede romferder. Siden 1951 hadde de sendt 12 hunder ut i rommet i ballistiske baner, i en gradvis prosess mot en ferd som skulle nå jordbane – muligens en gang i 1958. For å leve opp til Khrusjtsjovs krav, ble ferden hastig planlagt til samme tid som oppskytningen i november.
Ifølge russiske kilder ble den offisielle beslutningen om å skyte opp Sputnik 2 gjort den 10. eller 12. oktober, noe som gav teamet bare fire uker på å designe og bygge romfartøyet. Sputnik 2 var derfor en slags hastejobb, hvor de fleste av fartøyets deler ble konstruert fra grove skisser. I tillegg til ferdens hovedmål om å sende en levende passasjer i bane rundt Jorden, var Sputnik 2 også utstyrt med instrumenter for å måle solstråling og kosmisk stråling.
Fartøyet ble utstyrt med systemer som skulle sørge for et levelig miljø ombord, bestående av et oksygenapparat og utstyr for å unngå oksygenforgiftning og for å absorbere karbondioksid. Det ble satt inn en vifte som skulle aktiveres dersom kabintemperaturen oversteg 15 °C for å holde hunden avkjølt. Mat i gelatinform for syv dager var med, og hunden ble utstyrt med en pose for å samle opp avføring. En sele ble designet og tilpasset hunden, og det var spenner for å begrense hennes bevegelser til å stå, sitte eller ligge; det var ikke plass til å snu seg rundt i kabinen. Et elektrokardiogram overvåket hjerterytmen, mens andre instrumenter overvåket pustefrekvens, maksimalt arterieblodtrykk og hundens bevegelser.
Trening.
Hunden, som senere fikk navnet Laika, ble funnet som løshund i Moskvas gater. Sovjetiske vitenskapsmenn valgte å bruke løshunder fra Moskva siden de antok at disse dyrene allerede hadde lært seg å mestre forhold under ekstrem kulde og sult. Den utvalgte hunden var en femkilos tispebastard, omtrent tre år gammel. En annen kilde anslo at vekten var omtrent 6 kg. Sovjetiske arbeidere gav henne flere navn og kallenavn, blant annet Kudrjavka (russisk for «"den lille med krøller"»), Zjutsjka («"Lille basill"») og Limontsjik («"Lille sitron"»). Laika, egentlig et fellesnavn for flere russiske spisshundraser, i likhet med husky, var navnet som ble kjent rundt i verden. Laikas opphav var imidlertid ikke laikahunder, som er fysisk mye større hunder. Amerikansk presse kalte henne Muttnik (fra det amerikanske «"mutt"» + suffiks "-nik") som et ordspill på Sputnik, eller refererte til henne som "Curly". Hennes virkelige raseopphav er ukjent, selv om det er generelt akseptert at hun var delvis husky eller en annen nordisk rase, og muligens delvis terrier. Et russisk magasin beskrev hennes temperament som "flegmatisk", siden hun ikke kranglet med andre hunder.
Sovjetunionen og USA hadde tidligere sendt dyr ut i rommet, men bare på ferder som ikke nådde jordbane. Tre hunder ble trent opp for ferden med Sputnik 2: Albina, Musjka og Laika. Den russiske romforskeren Oleg Gazenko valgte ut Laika til ferden, og begynte treningen. Albina fløy to ganger med en høytgående testrakett, og Mushka ble brukt til å teste instrumenter og livsoppholdssystemene.
For å venne hundene til den trange romkapselen, ble de holdt i gradvis mindre bur i perioder opptil 20 dager. Det ekstremt lukkede området gjorde at de sluttet å urinere og avgi ekskrementer, gjorde dem rastløse, og gjorde at deres generelle tilstand ble forverret. Avføringsmidler forbedret ikke tilstanden. Forskerne fant ut at bare lengre perioder med trening var effektivt. For å forberede hundene på de ekstreme påkjenningen oppskytingen ville medføre, ble de plassert i store sentrifuger som simulerte akselerasjonen (G-kreftene), og i maskiner som simulerte rakettstøyen og vibrasjonene. Dette gjorde at pulsen deres doblet seg, og blodtrykket økte med 30–65 mmHg. Hundene ble vent til en spesiell næringsrik gelé som skulle være maten deres i rommet. Denne geleen ble ført inn i magesekken ved hjelp av slanger.
Før oppskytningen tok en av forskerne med seg Laika hjem for å leke med barna. I en bok som tar for seg sovjetisk rommedisinhistorie, skriver dr. Vladimir Jazdovskij: «Jeg ønsket å gjøre noe fint for henne: Hun hadde så liten tid igjen å leve».
Ferden.
Ifølge et dokument fra NASA, ble Laika plassert i romkapselen den 31. oktober 1957 – tre dager før romferdens start. På den tiden av året var temperaturene på oppskytningsstedet ekstremt lave, og en slange tilkoblet et varmeapparat ble brukt for å holde kabinen varm. To assistenter ble satt til å overvåke Laika kontinuerlig før oppskytningen. Like før oppskytning den 3. november 1957 fra Bajkonur kosmodrom, ble Laikas pels desinfisert med en svak alkoholholdig væske og nøye børstet. Jodsprit ble påført der det skulle plasseres sensorer for å overvåke livsfunksjonene hennes.
Ved maksimal akselerasjon økte Laikas pustefrekvens til det tre- eller firedobbelte av hva det var før oppskytningen. Sensorene viste en hjerterytme på 103 slag i minuttet før oppskytning, noe som økte til 240 slag i minuttet mens akselerasjonen var på sitt høyeste. Etter å ha kommet i bane, ble Sputnik 2s forpart frakoblet etter planen, men kjernen «Block A» ble ikke utløst som planlagt, slik at varmereguleringen sluttet å fungere slik den skulle. Deler av varmeisoleringen ble revet løs, noe som økte kabintemperaturen til 40 °C. Etter tre timer med vektløshet, hadde Laikas puls stabilisert seg på 102 slag/minutt, tre timer lenger enn det hadde tatt under tidligere bakketester, en indikasjon på stresset hun gjennomgikk. Måledata som ble overført tidlig på ferden, indikerte at Laika var urolig, men spiste maten sin. Etter omtrent fem til syv timer i rommet, ble det ikke mottatt flere livstegn fra Laika.
a> seg av sjimpanser og rhesusaper
De russiske forskerne hadde planlagt å avlive Laika med en forgiftet dose mat. Sovjetunionen kom i mange år med motstridende uttalelser om at hun døde enten av surstoffmangel da batteriene sviktet, eller at hun hadde blitt forgiftet. Mange rykter verserte om hva som forårsaket dødsfallet. I 1999 rapporterte flere russiske kilder at Laika døde da kabinen ble overopphetet den fjerde dagen. I oktober 2002 avslørte dr. Dimitri Malasjenkov, en av forskerne bak Sputnik 2-ferden, at Laika hadde dødd fem til syv timer etter oppskytning grunnet overoppheting og stress. Ifølge en publikasjon han presenterte for World Space Congress i Houston, Texas: «Det viste seg at det var praktisk talt umulig å skape et pålitelig temperaturreguleringssystem med en slik tidsbegrensning».
Over 5 måneder senere, etter 2 570 kretsløp rundt Jorden, ble Sputnik 2 – sammen med Laikas levninger – den 14. april 1958 ødelagt under tilbakevendingen til atmosfæren.
Kontrovers.
På grunn av romkappløpet mellom Sovjet og USA, ble det ikke reist store spørsmål knyttet til eksperimentets etiske problemstillinger for en tid. Som nyhetsutklipp fra 1957 viser, var pressen mer opptatt med å rapportere om det politiske perspektivet, mens Laikas helse og tilbakeføring – eller mangel på dette – ble knapt nevnt. Først senere ble det større diskusjoner om hundens skjebne.
Sputnik 2 var ikke designet til å kunne lande, så det var aldri meningen at Laika skulle overleve. Ferden skapte internasjonal debatt om dyreplageri og dyreforsøk generelt for å fremme vitenskapen. Den britiske dyrevernorganisasjonen "National Canine Defence League" oppfordret alle hundeeiere til å delta i et minutts stillhet. Den britiske organisasjonen "Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals" (RSPCA) mottok protester selv før Sovjetunionen fullførte offentliggjøringen av ferdens utfall. Dyrerettighetsgrupper den gang oppfordret allmennheten til å protestere utenfor sovjetiske ambassader. Andre demonstrerte utenfor FNs hovedkvarter i New York; På den annen side gav forskere ved laboratorier i USA noe støtte til russerne, spesielt før nyhetene om Laikas død.


Hobbiten.
"Hobbiten" var J.R.R. Tolkiens første publiserte skjønnlitterære verk. Det kom ut på forlaget Allen & Unwin i 1937. I Norge ble boken først oversatt av Finn Aasen og Odrun Grønvik i 1972, og om igjen av Nils Ivar Agøy i 1998. Først ti år senere, i 2008, kom "Hobbiten" ut på nynorsk, oversatt av Eilev Groven Myhren og utgitt på Tiden Norske Forlag (ISBN 9788210050381). Både steds- og personnavnene er oversatt, og runene likeså.
I bokmålsversjonen heter hovedpersonen Bilbo Lommelun, og i den nynorske Bilbo Skrepping. Boken forteller om Bilbos eventyrlige og strabasiøse reise sammen med 13 dverger. Rett som det er griper også trollmannen Gandalv inn. Målet og meningen med ferden er å gjenerobre Ensomfjellet bortenfor Myrkskog fra dragen Smaug, som har tatt fjellet til sitt hi, og som ruger over en skatt som dvergene er rettmessige eiere av.
Tolkien skrev "Hobbiten" som barnebok. Senere gikk han videre på det grunnlaget som var lagt, og skapte storverket "Ringenes herre". "Hobbiten" var opprinnelig ikke tenkt som en del av Tolkiens legendarium (det som senere skulle bli "Silmarillion"), men planene og ambisjonene vokste etterhvert som det fiktive universet utviklet seg under skrivingen.
"Hobbiten" blir til.
Tolkien fortalte i et brev han skrev i 1955, at i slutten av 20-årene, mens han arbeidet med noen eksamenspapirer, begynte han å skrive "Hobbiten". Han fant et blankt ark og skrev de ordene skulle bli den senere så berømte åpningen: «In a hole in the ground, there lived a hobbit.» («"I et hull i bakken bodde det en hobbit."», «I eit hòl i marka budde det ein hobbit.») I de neste årene skrev han ikke så mye mer, men han tegnet opp Trors kart og skapte det fantasilandskapet der handlingen skulle foregå. Han skrev litt nå og da, men en gang kom han til å vise en maskinutskrift til en familievenn ved navnet Elaine Griffiths. Det skjedde tidlig på 1930-tallet. Hun tok det til en kollega ved navn Susan Dagnall, som spurte Tolkien om hun kunne få se på det (fortsatt uferdige) manuskriptet. Han samtykket, og Dagnall leste og mente han burde fullføre. Det ferdige manuskriptet forelå i 1936. Dagnall tok det til Stanley Unwin, som spurte sin ti år gamle sønn Rayner om å vurdere det. Rayner likte det han leste, og Dagnall skrev en så entusiastisk omtale av manuskriptet at forlaget Allen & Unwin antok det til utgivelse.
I "Hobbiten" introduserte Tolkien eller nevnte i alle fall, viktige karakterer som det fortelles videre om i andre bøker, Ringenes herre og Silmarillion. Spesielt Elrond og Gollum får stor plass i nye bøker, men også Gandalf, hobbitene og dvergene.
Hobbiten var altså opprinnelig tenkt som et selvstendig verk. Men da boken hadde kommet ut, ba utgiveren om en fortsettelse. Da ga Tolkien seg i kast med det som skulle bli "The Lord of the Rings", på bokmål Ringenes Herre og på nynorsk Ringdrotten.
Basert på filologiske kunnskaper.
Til grunn for Tolkiens diverse romanunivers ligger store kunnskaper om historiske språk og legender fra det tidligere Europa. Mange navn er hentet fra den nordiske mytologien. Tolkien har benyttet seg av gamle engelske, angelsaksiske, runer, av kalendere og andre ting fra denne epoken. Veldig mye av dette ble også brukt i Tolkiens senere arbeid, både i "Ringenes Herre" og "Silmarillion".
Handling.
Boken åpner med at Bilbo blir oppsøkt av trollmannen Gandalf som lager det slik at Bilbo neste dag får uventet besøk av tretten dverger som den gjestfrie hobbiten ser seg nødt til å invitere inn til te: Dvalin, Balin, Kíli, Fíli, Dori, Nori,Ori, Oin, Glóin, Bifur, Bofur, Bombur og Thorin Eikenskjold – endelig dukker også Gandalf selv opp igjen. Bilbo får snart vite at dragen Smaug har stjålet en stor skatt fra dvergene, og nå vil de gjenerobre den. Etter Gandalfs råd vil de ha med seg den fredelige og hjemmekjære Bilbo på det dristige foretakendet.
Bilbo var en hobbit som «aldri la ut på eventyr eller gjorde noe uventet». Allikevel blir eventyrlysten i ham vekket, og sammen drar de avgårde. På veien møter de troll, tusser (det som i Ringenes Herre, Torstein Bugge Høverstads oversettelse, er kjent som orker, kalles i Agøys oversettelse for tusser), edderkopper, ulver, alver og mennesker, og ikke minst får de problemer idet de kommer fram til skatten og Smaug.
Boken er formet som et stort undereventyr. Bilbo er likefram eventyrhelt som verken gjemmer på bitterhet eller har noen ondskap i hjertet. Han gjør alltid det han tror er det rette. Det skal vise seg at han også har evne til å løse vanskelige problemer, og vinner etterhvert aktelse både hos dvergene og andre. Han har imidlertid en magisk hjelper i en besynderlig ring han tilegner seg underveis. Ringen hjelper ham ut av mange vanskeligheter. Og tilslutt overvinnes selv den fryktelige Smaug, og Bilbo kan endelig vende tilbake sin sin kjære hjemstavn med store rikdommer.
Bilbos ring spiller siden en helt sentral rolle i "Ringenes Herre".
Ringen.
Den magiske ringen kommer i Bilbos eie i kapittelet «Gåter i mørket». Ringen betyr et vendepunkt i Bilbos liv. Bilbo har uforvarende funnet ringen i de mørke gangene i et fjell fullt av tusser. Han har puttet den i lomma uten å ane hvilken kraft som bor i den. Ringen har i uminnelige tider vært i Gollums besittelse, en tvetydig skikkelse som lever isolert på ei øy i et vann under tussefjellet. Gollum vet ikke at Bilbo har funnet ringen, men vil ta livet av Bilbo slik han før har tatt livet av mange tusser. Han går imidlertid inn på en gåtelek der Bilbos liv skal bli spart dersom han vinner. Bilbo vinner, og ved ringens hjelp kommer han seg ut av tusse-fjellet. Gollum-figuren blir siden viktig i "Ringenes herre".
To versjoner.
Mens Tolkien skrev på "Ringenes Herre" så han at han måtte revurdere sin første framstilling av møtet mellom Bilbo og Gollum. Tolkien prøvde mange forskjellige løsninger i kapittel to i "Ringenes Herre", «The shadow of the Past», på bokmål «Fortidens skygge» (på nynorsk: «Skuggen av fortida»). Til slutt kom han til at han måtte endre noe. Han sendte et brev til forlaget og ba dem endre kapittelet om gåteleken i urversjonen av "Hobbiten" og i framtidlige utgaver. Dertil ba han om justeringer i kapittel to i "Ringenes Herre" som allerede var under utgivelse. Det finnes altså to versjoner av kapittelet om livgåtene i "Hobbiten" og av kap. 2 i "Ringenes herre".
Forskjeller mellom Hobbiten og Ringenes Herre.
En del av ulikhetene i stil, holdning, kompleksitet m.m. skyldes at "Hobbiten" primært er fortalt for et ungdommelig publikum. Etter at Tolkien hadde fulltført "Hobbiten", vokste ambisjonene, og han bygde ut stoffet til en omfattende verdenstolkning eller mytologi. Selv om det er tallrike referanser til andre kjente mytologier, bærer Tolkiens mytologi hans eget umiskjennelige stempel.
Begrepet "Hobbit" andre steder.
I løpet av årene som har gått, har mange andre medier brukt ordet "Hobbit".
TV.
En animert filmversjon av historien ble laget av Bass og vist som tv-serie i USA i 1977.
I BBCs barnetvserie "Jackanory" blir det presentert en omgjort versjon av "Hobbiten" i 1979. Til forskjell fra det som er normalt for BBC-serier, hadde denne historien flere fortellere.
Film.
To spillefilmer av "Hobbiten" er planlagt ferdig i 2012 og 2013. New Line Cinema har produksjonsrettighetene, mens MGM forbeholder seg retten til historien ellers. Peter Jackson, regissøren bak filmtrilogien "Ringenes Herre", ble spurt om å lage filmen, men var lenge uenig med New Line om rettighetene og tok dermed ikke jobben. I senere tid klarte New Line Cinema og Peter Jackson å begrave stridsøksen, og til glede for samtlige fans, så vil Peter Jackson være med å produsere og skrive manus, den nye filmatiseringen av Hobbiten, som vil foregå i to deler. Filmen skulle bli regissert av Guillermo del Toro, men i slutten av mai 2010 måtte del Toro trekke seg på grunn av at MGMs finansielle problemer førte til at filmene ble utsatt med over et helt år.
Innspillingen av de to filmene begynte på New Zealand 21, Mars 2011 med Peter Jackson som regissør. Den første filmen, som har fått tittelen har planlagt verdenspremiere 14, Desember 2012. Den andre filmen med tittel skal etter planen ha premiere 13, Desember 2013.
Tegneserier.
En tredelt tegneserie ble laget av Chuck Dixon og Sean Deming, illustrert av David Wenzel og utgitt av Eclipse Comics i 1989. En ny, hel (ikke tredelt) utgave ble utgitt av Del Rey Books i 2001.
Spill.
"Hobbiten" har blitt emne for mange forskjellige brettspill, inkludert «The Lonely Mountain» (1984), «The Battle of Five Armies» (1984) og «The Hobbit Adventure Boardgame» (1997), alle utgitt av Iron Crown Enterprises.
Games Workshop ga ut «Battle of Five Armies» i (2005), et krigsspill der man brukte 10 mm-figurer, basert på reglene til spillet Warmaster.
Mange video- og dataspill, både offisielle og uoffisielle, er basert på denne historien. En av de første var "Hobbiten".


Trondheim Maraton.
Trondheim Maraton er Norges eldste maraton, og arrangeres hver høst. Helmaraton starter ved Nidarosdomen og går videre langs Nidelvas bredder. Arrangør er Nidelv IL. Trondheim Maraton ble første gang arrangert i 1969 under navnet Studentmaraton. Løpet fikk navnet Trondheim Maraton i 1983.


Rolf Groven.
Rolf Dagfinn Groven (født 11. mars 1943) er en norsk bildekunstner fra Fræna i Møre og Romsdal. Han er utdannet innen byplanlegging, arkitektur og kunst, og slo gjennom som kunstner med bildet «Rolv Wesenlund og Mona Lisa» i 1971.
Mange av bildene bærer preg av et politisk standpunkt som hører til hos miljøvernbevegelsen, for eksempel «Oljeferden i Hardanger» (1975) og «Bruer og ferge», som begge er malt fritt etter Adolph Tidemand og Hans Gudes «Brudeferd i Hardanger», og «Alta» (1980). Også motstand mot EU kan leses i flere av Grovens bilder.
Groven har flere ganger provosert kraftig med sin politiske kunst. I 1999 ble det oppstyr over maleriet «Kinder, Kirche, Küche». Dette maleriet viser blant annet statsminister Kjell Magne Bondevik i en badestamp sammen med Carl I Hagen, og et spedbarn med Vidar Kleppes ansikt som sitter på fanget til den nakne Valgerd Svarstad Haugland. Dette bildet ble refusert fra Høstutstillingen i 1999.
Rolf Groven var tidligere gift med Gro Isachsen. De har et barn sammen.


Stockholmsyndromet.
Stockholmsyndromet beskriver ofre for kidnappinger og bortføringer som over tid utvikler en sympati for sine kidnappere.
Det er et psykologisk fenomen, der forbryteren og ofrene får sympati med hverandre, og der ofrene til slutt utvikler negative følelser overfor dem som forsøker å redde dem ut av situasjonen, nemlig politiet. Gislene opplever at livene deres ligger i gisseltakerens hender, og at de er under en viss beskyttelse hos denne personen. Mens det er politi og myndigheter, som nekter å etterkomme forbryterens krav, som setter gislenes sikkerhet på spill. I de periodene politiet ikke forhandler med gisseltakeren, blir det tid til samtaler mellom ofre og overgriper. Det snakkes om familie, om barn, om gleder og bekymringer. Slik knyttes det følelsesmessige bånd, og etter hvert får alle parter en felles interesse av å komme ut av krisen uten at noen blir skadet. I utgangspunktet er relasjonen mellom forbryter og offer preget av et maktforhold i disfavør offeret, men gjennom å nærme seg forbryteren og ta dennes perspektiv oppstår en følelse av at maktforholdet jevnes ut.
Bakgrunn.
Navnet kommer av et bankran av Kreditbanken på Norrmalmstorg, sentralt i Stockholm i 1973. Etter seks dager (23. til 29. august) som gisler i banken motsatte flere av gislene politiets forsøk på frigjøring, og nektet å vitne mot ranerne i den påfølgende rettssaken.
Ranet av Kreditbanken på Norrmalmstorg.
23. august 1973 forskanser raneren Janne Olsson seg i banken på Norrmalmstorg i Stockholm. Han har tatt tre bankansatte som gisler, og krever at politiet skal løslate en gammel cellekompis, Clark Olofsson, og føre ham til banken. Samtidig krever han 3 millioner kroner, en bil og fritt leide. For første gang i svensk mediehistorie overfører fjernsynet gisseldramaet direkte, og lamslåtte TV-tittere kan følge dramaets gang fra sofakroken. Politiet slipper Clark Olofsson inn i banken, og lover å innfri de andre kravene også. Når Clark Olofsson ankommer banken, oppdager han ytterligere en bankansatt som har gjemt seg i lokalene og som også blir tatt som gissel. Clark Olofsson fikk som oppdrag av politiet å prøve å løse konflikten innenfra, men det tok ikke lang tid før det ble stilt spørsmål ved hvilken side Olofsson egentlig stod. Når raneren ber om å få ta med seg to av gislene, sier politiet stopp og konflikten låser seg.
Janne Olsson truer med å henge gislene dersom politiet går til aksjoner. Forbryterkompis Clark Olofsson forteller dessuten på telefon inne fra banken at Olsson går med sprengstoff på seg og er innstilt på å blåse hele banken i lufta om nødvendig. Sveriges Radio intervjuer også et av gislene over telefon. Trass i truslene fra raneren, kan hun forsikre lytterne om at alle har det bra. – Jeg stoler på disse guttene, sier hun, – det er politiet jeg ikke stoler på. Hun sier at hun og en annen av kvinnene er villige til å bli med Janne Olsson dersom han slipper ut av banken. – Jeg kunne reist hvor som helst i verden med ham, sier hun. – Folk tror vi sitter livredde i en krok her inne og skjelver, men det er ikke sant. Vi prater hyggelig sammen, og i dag spilte vi et slag bondesjakk!
Etter seks dager når dramaet sitt klimaks i det politiet bestemmer seg for å føre inn gass i bankhvelvet der ranerne og gislene befinner seg. Ranerne gir opp og blir tatt hånd om av politiet. Det viser seg etterhvert at bankranet har vært iscenesatt for å frigjøre Clark Olofsson fra fengsel, men Olofsson får ingen straff for ranet. Olsson dømmes til 10 års fengsel.
I ettertid har det vennskapelige forholdet som oppstod mellom gisler og gisseltaker på Norrmalmstorg i 1973, fått navnet Stockholmsyndromet. Kriminologen og psykiateren Nils Bejerot assisterte politiet i det seks dager lange ranet, og brukte begrepet Norrmalmstorgssyndromet i en nyhetssending i sin forklaring på det som hadde hendt. Utenfor Sverige ble dette oversatt til Stockholmsyndromet


Vekt.
En vekt er i allmennhet et instrument som skal kunne måle et legemes masse i kg (kilogram). Måleprosessen kalles en "veiing" fra verbet "å veie". Måleresultatet kalles legemets vekt, eller mere formelt dets masse.
Avvikende kalles instrumenter som måler krefter (i N, Newton) (særlig innen vitenskapen) også for vekter.
Instrumentet vekt blir hovedsakelig bygd opp på to forskjellige måter som blir opphav til typebetegnelsene fjærvekt og skålvekt. De to målemetodene er fundamentalt vesensforskjellige.
Måling av masse med likearmet skålvekt.
En apotekervekt er en likearmet skålvekt.
Med skålvekter veies et legeme ved at en likearmet vektbjelke utbalanseres av flere lodd med kjente masser. Gravitasjonens størrelse er likegyldig og vi måler vekten som gjenstandens "masse" i kilogram (kg) ved sammenligning. Noe gravitasjon må dog være til stede for at skålvekten skal fungere.
Masse kan også måles uten gravitasjon, se masse og treghet.
Måling av masse med ulikearmet skålvekt.
En ulikearmet skålvekt hvor referansmassen kan flyttes.
Slike skålvekter kalles ofte for bismer og var hyppig å se i tidligere handel. På et bismer kan opphengningspunktet eller referansemassen flyttes inntil balanse er oppnådd. Objektets masse blir så beregnet.
Måling av masse med fjærvekt.
Med en fjærvekt veies et legeme ved at en elastisk fjær deformeres av kraften som legemet får i jordas gravitasjonsfelt. Deformasjonen er lineært avhengig av kraften som virker på fjæren. Det som måles, er derfor en kraft og ikke egentlig en masse. Kraften er proporsjonal til produktet av jordas gravitasjon og legemets masse. Kraften blir likevel ikke angitt i N, men i kg idet skalaen er forfalsket og forutsetter jordas tyngdekraft som en gitt fast størrelse på 9,81 m/s².
Moderne digitale kjøkken- og personvekter er fjærvekter av type.


Winterbourne Steepleton.
Winterbourne Steepleton er en landsby i Dorset, England. Den ligger i Winterbournedalen, omkring 8 km vest for Dorchester. Nabolandsbyen er Winterbourne Abbas.
De fleste husene i landsbyen er fra 17. eller 18. århundre, og er bygget i stein. En herregård som ble reist i det 16. århundre, med senere påbygg, ligger i vestenden av landsbyen. Det er også en vannmølle fra det 18. århundre, hvor hjulet er bevart.
Landsbykirken, viet Erkeengelen Mikael, ble bygget i angelsaksisk tid. Den har et relieff av en engel, som er datert til midten av det 11. århundre, før normannernes erobring i 1066. Skipet ble bygget om i det 12. århundre, men dørkarmene er de opprinnelige. Andre deler av kirken ble ombygget i det 18. århundre.


Klaver.
Et konsertflygel bygget på 1920-tallet
Et klaver er et musikkinstrument med strenger og tangenter.


Ryme Intrinseca.
Ryme Intrinseca er en landsby i Dorset, England, omkring 6 km sør for Yeovil.
Navnet viser til at landsbyen var en del av eiendommen til herregården Ryme; området som ligger rett utenfor kalles "Ryme Extrinsica".
Landsbykirken er fra det 13. århundre, og er viet til St. Hippolyt. Den er en av bare to kirker i England viet til denne helgenen. Deler av kirken er bygget i det 17. århundre. En gammel almisseskål i kirken ble berømt da den i 1938 ble returnert fra Devon etter at den hadde blitt stjålet i kirken i 1873.


Kongebjørka.
Kongebjørka ved Glomstua i Molde er et nasjonalsymbol og minnesmerke over den tyske okkupasjonen av Norge. Kong Haakon VII og kronprins Olav ble fotografert her av Per Bratland mens de søkte ly under den tyske bombingen av Molde den siste helgen i april 1940. Bildet gikk verden over, og inspirerte Nordahl Grieg, som forøvrig også var i Molde under bombingen, til å skrive diktet «Kongen», noe som festet ytterligere symbolverdi til både stedet og bildet.
I 1955 avduket Kong Olav en minnetavle ved bjørka.
Selve treet ble ødelagt av vandaler i 1981, men et nytt ble plantet av Kong Olav V i 1982. Under Nyttårsorkanen 1. januar 1992 ble det nye treet ødelagt, men et nytt ble plantet av kong Harald V senere samme år. Samtidig ble steinstøtten med relieff av Bratlands bilde supplert med en steinstøtte til minne om Kong Olav, med et kongedikt av Knut Ødegård.
Fredslunden, som ligger like ved bjørka, ble innviet i 1997.


NSU Motorenwerke.
NSU (Neckarsulmer Motorenwerke AG) er en tidligere bilprodusent med base i Neckarsulm, en liten by i nærheten av Stuttgart. NSU var opprinnelig et familieselskap som ble omdannet til aksjeselskap i 1884. Virksomheten var til å begynne med basert på produksjon av strikkemaskiner.
Fra sykkel til motorsykkel.
Etter bare et par år ble det stopp i strikkemaskinproduksjonen. I stedet begynte NSU å produsere sykler. I 1888 fikk fabrikken ordre på bygging av 20 understell til biler fra Gottlieb Daimler. I 1890 kom det også bestilling på understell fra Peugeot.
I 1900 startet NSU produksjon av motorsykler under eget navn. NSU ble Tysklands mest betydningsfulle motorsykkelmerke og man hadde blant annet eksport til England og Sør-Afrika.
Lisensproduksjon av biler.
Bilproduksjonen ble startet i 1904, i første omgang med lisensproduksjon fra belgiske Pipe. Pipe var et merke som klarte å kombinere avansert konstruksjon med høy pålitelighet. Motoren hadde skråstilte toppventiler og var konstruert av den tyske ingeniøren Hans Pfander som også hadde arbeidet hos Daimler og Maybach.
Første runde med egenutviklede biler.
I 1906 kom den første egenutviklede NSU. Som vanlig på denne tiden hadde fabrikken et stort modellutvalg samtidig som volumet var begrenset. NSU kunne tilby motorer med volum fra 1 100 til 3 400 ccm. I 1910 var årsproduksjonen om lag 400 biler totalt.
Bilproduksjonen ved NSU-fabrikken ble innstilt i 1929, mens produksjonen av motorsykler fortsatte. NSU var imidlertid involert i Ferdinand Porsches Volkswagenprosjekt og i 1933 og 1934 ble tre prototyper for dette prosjektet bygget av NSU.
Andre (og siste) runde med biler.
Ti år etter andre verdenskrig, var tiden igjen moden for å tenke bil og i 1957 kom den første egenutviklede NSU på 30 år, NSU Prinz. Denne bilen hadde to-sylindret, tverrstilt, hekkmotor med luftkjøling og et sylindervolum på 598 ccm. Effekten var 20 HK.
I Prinz 4 fra 1962 ble effekten økt til 30 HK. I 1964 kom så Prinz 1000. Denne bilen hadde en motor på 996 ccm som utviklet 43 HK. NSU 1000 ble også laget i modellversjonene TT og TTS.
NSU var den første produsenten som tok i bruk Wankelmotoren. Den første NSU med Wankel (NSU Wankel Spider) kom på markedet i 1964.
I 1965 ble NSU 110 lansert, en modell med 1117 ccm motor og lenger akselavstand enn Prinz 1000. Den ble gitt det mer logiske navnet NSU 1200 i 1967.
RO80 - «Årets bil» i Europa 1967.
I 1967 kom bilen som skulle bli begynnelsen til slutten fra NSU som selvstendig bilmerke. RO80 hadde Wankelmotor med to rotorer, et volum på 994 ccm og den utviklet hele 130 HK. Bilen hadde også andre teknologiske finesser som to krets bremsesystem med skiver på alle hjul. Den ble videre berømmet for presis servostyring, godt hjuloppheng og avansert fjæringssystem. Bilen ble valgt til Årets bil i Europa i 1967. RO80 var i produksjon frem til 1977. Totalt ble det produsert 37 000 eksemplarer av denne modellen.
Allerede i 1969 hadde NSU gått i samarbeid med Auto Union og Audi i selskapet Audi NSU Auto Union AG. Fra 1984 er det bare navnet Audi som føres videre.
NSU ble importert til Norge av S
NSU «Baumm IV» Rekord-fartøy fra 1954 i Deutsches Zweirad- und NSU-Museum


Hindi.
Hindi (हिन्दी) tilhører den indoariske språkgruppen og snakkes av omkring 200 millioner mennesker, er andrespråk for 300 millioner, og det offisielle språket i India (i tillegg til engelsk). Om hindi regnes sammen med det nært beslektede språket urdu, er de det tredje største språket i verden. Selv om hindi og urdu har utviklet seg i forskjellige retninger i løpet av 1900-tallet, undervises det av og til (kurs) i hindi- og urdu sammen, spesielt i grammatikk. Hindi skrives med devanagari-skrift og inneholder i tillegg et stort antall lånord fra sanskrit.


Ganges.
Ganges er Indias største elv og er også kjent som Gangesfloden og Gangeselven i Norge, men andre steder i verden kan den også betegnes som Ganga. Padma og Meghna er andre navn på denne floden.
Gangeselven begynner i det mektige Himalaya og er 2510 km lang, men en høydeforskjell på 3.140 m. Kilden til elven er Gangotri-isbreen, og i dette området er Ganges også kjent som Bhagirati. Elvene Jahnavi og Alakananda flyter dessuten sammen med Ganges i Himalaya. Den enorme elva har et elvedelta som starter omkring 400 km fra Bengalbukten (Bangladesh), hvor den til slutt ender opp.
For hinduene er Ganges hellig og blir derfor ofte omtalt som "Moder Ganges" og «Den hellige elv». Selv om vannet er nokså skittent er det mange som drar dit for å vaske seg i det hellige vannet for å bli renset for synd. Vann fra elven blir også gitt bort i bryllup, og til mennesker som er syke. Noen strør også en avdød hindus aske fra kremasjonen i elva Ganges eller en annen elv. Håret til et hindu-barn blir også ofte strødd i elven.
2510 km lang. En rekke målinger oppgir lengden 2700 km. Nedbørfeltet er 1 125 000 km2. Elven er en særdeles hellig elv for alle hinduer, en rekke av stedene langs elven er også sentrale pilegrimssteder.


Yeovil.
Yeovil er en by i Somerset, England. Den er administrasjonssenter for distriktet South Somerset. Navnet kommer fra keltisk "gifl", som betyr "delt elv".
Under den industrielle revolusjon ble byen et sentrum for hanskeproduksjon. Byens fotballklubb, Yeovil Town, har av denne grunn tilnavnet "The Glovers". Den største arbeidsgiveren i byen er Westland Helicopters.
Yeovil har to jernbanestasjoner, en på linjen Bristol-Plymouth, og en på linjen London-Exeter.
Forsteder.
Enkelte av disse ligger i nabogrevskapet Dorset.


Corscombe.
Corscombe er en landsby i Dorset, midt mellom Yeovil og Beaminster. Den regnes gjerne som en forstad til Yeovil.
Sangerinnen P.J. Harvey bodde tidligere i landsbyen. En annen kjent tidligere innbygger er Thomas Hollis (1720–1774), en filantrop som er spesielt kjent for sine generøse støtte til Harvard University. Kartotekprogramvaren som brukes av Harvards bibliotek heter "Harvard OnLine Library Information System", et navn som er konstruert for å gi akronymet "HOLLIS". Han var nokså eksentrisk. Da huset hans brant, kom han rolig gående ut med sitt bilde av forfatteren John Milton. Han tok ikke i seg alkohol, sukker eller melk, av frykt for å dø tidlig. Etter hans død ble han etter eget ønske gravlagt på et av sine egne jorder, som så ble pløyet over så det ikke fantes spor etter gravstedet.
I 1685 fant oppgjøret etter slaget ved Sedgemoor sted i Corscombe. Slaget var en del av James Scott, 1. hertug av Monmouths, mislykkede opprør. Robert Fawn, som var fra Corscombe, hadde kjempet for Monmouth, og ble hengt sammen med tolv andre. Deres lik ble partert, kokt i tjære og utstilt offentlig. Omkring hundre fanger ble gitt til George Penne, som eide Weston Manor og Oak Farm. Han solgte de fleste av fangene som ufrie tjenere – i praksis nærmest slaver – til plantasjeeiere i Nord-Amerika og Vestindia. I 1690 viste Penne seg å være mindre lojal mot kongen, da han hjalp Vilhelm av Oranien mot Jakob II av England.


Kanchenjunga.
Kanchenjunga (8586 moh.) er også kjent under navn som "Kangchenjunga", "Kangchen Dzö-nga", "Khangchendzonga", "Kanchenjanga", "Kachendzonga", og "Kangchanfanga", og er det tredje høyeste fjellet i verden (nest høyest i Nepal).
Fjellet ligger på grensa mellom den tidligere sjølstendige staten Sikkim (nå delstat i India) og det østlige Nepal.
I Nepal hører fjellet til Taplejung distrikt i "Mechi sone", "Østregionen", i Kanchenjunga naturvernområde.
Kanchenjunga betyr noe slikt som «fem skatter av snø», trolig fordi det egentlig er snakk om fem fjelltopper som alle er mer enn 8 000 moh. Fram til 1852 trodde man faktisk at Kanchenjunga var verdens høyeste fjell, men beregninger foretatt av britiske forskere i 1849 viste at så allikevel ikke var tilfellet. Fjellet ble første gang besteget den 25. mai 1955 av George Band og Joe Brown, som var med en britisk ekspedisjon.
Nordmenn på toppen.
2009: Jon Gangdal besteg toppen 18. mai 2009


Sigurd Ibsen.
Sigurd Ibsen (født 23. desember 1859 i Christiania, død 1930) var en norsk skribent, diplomat og politiker (V). Han var Norges statsminister i Stockholm 1903–1905. Han var eneste sønn av dramatikeren Henrik Ibsen og hans hustru Suzannah.
Liv.
Sigurd Ibsen var statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm 1902, Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania (Oslo). Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki. Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform.
Gjennom oppveksten hadde folk høye forventninger til Sigurd Ibsen, og han måtte streve hele livet for å nå mål andre satte for ham. Sigurd Ibsen ble utdannet som jurist med doktorgrad i Roma i 1882. Han giftet seg i 1892 med Bjørnstjerne Bjørnsons datter, Bergljot. Deres sønn Tancred Ibsen ble en anerkjent filmregissør. Datteren Irene Ibsen Bille var forfatter, og gift med forfatteren Josias Bille.
Ibsen som utenrikspolitiker.
Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning.
Ibsen hadde begynt sin karriere i tjenesten i 1885 på et fireårig attachestipend, som han fikk bl.a. etter intervensjon fra sin far, Henrik Ibsen. Ved stipendiets utløp ble han imidlertid ikke tilbudt ansettelse, men bare videre arbeid som ulønnet attaché, noe han avslo. I “Utrikesdepartementet var man fullt klar over den virkelige grunn til at Ibsen ble feiet ut: Han var unionsfiendtlig, norskpatriotisk og en farlig mann for etaten”, skriver Lars Roar Langslet i sin biografi (2004: 83). Ibsen tok sin hevn i januar 1890, da han skrev tre innfule artikler i Dagbladet om forholdene i tjenesten. Saken gav opphav til opphetet polemikk, ikke minst fordi Ibsen allerede på dette tidspunkt med utgangspunkt i det han opplevet som svensk neglisjering av norske næringsinteresser hadde slått frempå om at Norge burde ha eget konsulatvesen.
Ibsen var den drivende politiske kraft for å får oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart» ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8. juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9. september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm.


Perestrojka.
Perestrojka (Перестро́йка) er det russiske ordet for de økonomiske reformene som ble innført i juni 1987 av den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov. Ordets bokstavelige betydning er "omstrukturering", og henviser til omstruktureringen av Sovjetunionens økonomi. Vitenskap og teknologi ble prioritert høyere enn før, og det ble også åpnet for en begrenset form for markedsøkonomi. Gorbatsjov ønsket økt effektivitet og vekst i den sovjetiske økonomien. I kjølvannet av dette kom det flere betydelige politiske og kulturelle reformer som etterhvert møtte massiv motstand fra ulike hold. Unionens økonomiske situasjon var på randen av sammenbrudd og prosessen endte i oppløsningen av unionen, 26. desember 1991.


Thamshavnbanen.
Thamshavnbanen var Norges første elektriske jernbane med både gods og persontrafikk (i drift 1908–1974). Linjen ble opprettet som kisbane mellom Løkken Verk i Meldal og Thamshavn i Orkdal kommune. Idag drives Thamshavnbanen som museumsbane, og er verdens eldste vekselstrømsbane som fremdeles er i drift.
Historie.
Thamshavnbanen ble bygd for å frakte malm fra gruvene på Løkken Verk som produserte kobberholdig svovelkis, og nordover ned Orkdalen til Trondheimsfjordens sidearm Orkdalsfjorden. Christian Thams kom i 1890-årene tilbake fra utlandet til Orkdalen for å bli delhaver i sin fars forretning. Han fastslo raskt at det ikke var mulig å drive gruvene med manuelle lensepumper og besluttet å gå over til elektrisk drift av pumpene. Han fastslo også at når han hadde tilgang til elektrisitet, ville det også være mulig å drive kisbanen elektrisk. Da den ble åpnet mellom Svorkmo og Thamshavn i 1908, var det den første jernbanen med både passasjer og godstrafikk i Norge med elektrisk drift. Banen ble drevet av Chr. Salvesen & Chr. Thams's Communications Aktieselskab.
Andre verdenskrig.
Kobber- og svovelkisproduksjonen på Løkken Verk var svært viktig for tyskerne under 2. verdenskrig. De allierte syslet derfor med planer om å bombe Løkken Verk. I stedet gjennomførte norske unge menn fra Kompani Linge med røtter i Orkladalføret, blant disse Peter Deinboll og Torfinn Bjørnaas, flere sabotasjeaksjoner. Den første sabotasjeaksjonen på norsk jord godkjent av den norske eksilregjeringen i London, ble gjennomført da Thamshavnbanens transformatorstasjon på Bårdshaug ble sprengt 4. mai 1942. En annen kjent aksjon skjedde da Torfinn Bjørnaas sprengte et lokomotiv på Løkken stasjon 31. oktober 1943. Et fotografi fra denne aksjonen er utstilt på Orkla Industrimuseum, dette skal være den eneste sabotasjeaksjonen i Norge som er foreviget på bilde. Et lokomotiv som ble sprengt på Orkanger 31. oktober 1943 ble sendt til Oslo for reparasjon, for så etter reparasjonen igjen bli sprengt, denne gangen av Oslogjengen natt til 13. september 1944.
Etter krigen.
Person- og godstrafikken ble nedlagt i 1963. I 1970-årene minket gruveproduksjonen så mye at jernbanetransporten av kis ikke var lønnsom lenger, 29. mai 1974 ble driften derfor lagt ned. En grunn var også at nye lokomotiver ville vært nødvendig, en investering som ikke kunne rettferdiggjøres med den lille produksjonen.
Museumsbane.
Strekningen Løkken Verk–Svorkmo ble i 1983 gjenåpnet som museumsjernbane. I dag går det museumstog til Bårdshaug. Dermed er 22 av banens opprinnelige 25 kilometer tatt vare på. Banen drives av Orkla Industrimuseum på Løkken Verk. I museets informasjonssenter på Løkken Verk er det utstillinger om jernbanevirksomheten, og togene kan kjøre direkte til og fra utstillingene.
Thamshavnbanens Kongevogn, eller Salongmotorvogn 4 som den egentlig heter, fra 1908 er sagt å være Norges best bevarte kjøretøy fra før 1. verdenskrig. Den er verdens eneste motorsalongvogn som fortsatt er i drift.
Tekniske data.
Jernbanen ble bygget som vekselstrømsbane, med 25 Hz og 6600 V. Ser en bort fra trikken i Trondheim og trikken i Helsingfors er Thamshavnbanen den eneste jernbanen i Norden som er bygget med 1000 mm sporvidde, «meterspor». Det er også den eneste jernbanen i verden med denne kombinasjonen av sporvidde og elektrisk utrustning.
De tre første lokomotivene tilhørte de aller første brukbare lokomotiv i verden til bruk med enfaset vekselstrøm. Senere har enfaset vekselstrøm blitt nesten enerådende på elektriske jernbaner. Kjørestrømmen med en frekvens på 25Hz og en spenning på 6600 V ble transformert ned til mellom 270 til 500 volt. I tillegg kom 110 volt til togvarme og til luftkompressoren. Lokomotivene hadde trykkluftbremser fra Westinghouse og kunne dra togsett på opptil 50 tonn.
Banens bratteste stigning er på 44 ‰ som gjør den til Norges nest bratteste jernbanestrekning. I tillegg har den idag Norges minste kurveradius på en jernbane – 60 meter.
Linjekart.
Lokomotiv nr. 5 på Løkken stasjon


Thomas Hollis.
Thomas Hollis (født 1720, død 1774) var en engelsk forlegger, filantrop og eksentriker. Han levde i landsbyen Corscombe i Dorset, hvor man fortsett kan se at han satte sitt preg på stedet.
Hollis arvet en stor eiendom fra sin onkel, som hadde vært en av de fremste finansielle støttespillerne til Harvard University i Massachusetts. Han fortsatte å støtte Harvard, spesielt med dyrebare bøker til biblioteket. Som en anerkjennelse av hans støtte heter kartotekprogramvaren som brukes på biblioteket "Harvard OnLine Library Information System", et navn som er konstruert for å få akronymet "HOLLIS".
Hans kjærlighet til Amerika førte til at mange jorder rundt landsbyen fikk amerikanske navn. Mange av disse er bevart, mens andre har blitt forvansket; for eksempel har jorder "Massachusetts" blitt til "Massy Field". Erkebiskop Secker fikk et jorde oppkalt etter seg, noe som viste seg å være en fornærmelse, ettersom det var et jorde hvor det ikke gikk an å dyrke noe.
Han eide også et hus i Lyme Regis, og bidro til å gjøre byen til et populært reisemål da han hjalp jarlen av Chatham med å finne et sted hvor hans syke sønn kunne finne nye krefter. Sønnen var William Pitt den yngre, som senere ble statsminister.
Han er kjent for sin eksentriske oppførsel. Da huset hans brant kom han rolig gående ut med sitt bilde av forfatteren John Milton. Han unngikk alltid alkohol, melk, sukker og smør, av frykt for å dø av langvarig sykdom. Han lyktes forsåvidt i dette, da han 54 år gammel plutselig falt død om på et jorde mens han instruerte gårdsarbeidere. Han hadde ingen religiøs tro, og ble derfor etter eget ønske gravlagt på ett av sine jorder, 10 fot under bakken. Deretter ble jordet pløyet slik at det ikke fantes spor etter hans siste hvilested. Det fortelles også at hans hest skal ha blitt skutt og gravlagt sammen med ham, men dette er muligens en lokal vandrehistorie. Det er usikkert hvilken av de to gårdene han eide, Urless Farm eller Halstock Farm, han er gravlagt på.
Hollis, Thomas
Hollis, Thomas


Robin Hood's Bay.
Robin Hood's Bay er en idyllisk liten fiskerlandsby straks sør for Whitby på North Yorkshire-kysten i England. Opprinnelsen til navnet er usikker, men noen mener at Robin Hood skal ha hatt båtene sine her.
Stedet er siste stopp på den populære engelske fotturen «Coast to Coast path», som går tvers igjennom landet fra St. Bees ved Irskesjøen til Robin Hood's Bay, en strekning på ca. 300 km. Kystvaktstasjonen i landsbyen er bevaringsverdig, og eies av National Trust.
I 1536 ble det notert at landsbyen hadde 20 fiskebåter og omkring 50 hus. Fiske var viktig for stedet fram til slutten av det 19. århundre. Stedet var tidligere også kjent for smugling. Da husene ligger svært nær hverandre, kunne smuglergodset rekkes fra et vindu til det neste dersom det ble razzia et sted. Viktigste næringsvei er nå turisme.


Protagonist.
Protagonist (fra gresk "protos", «første» og "agonistes", «kampdeltaker») var opprinnelig den som hadde hovedrollen i et gresk drama. Protagonisten er helten i historien. I dag brukes gjerne ordet om en som engasjerer seg sterkt for en sak.
I det klassiske teater gjennomgår protagonisten en dramatisk forandring ("peripeteia"), både på det indre og ytre plan. I en tragedie går protagonisten fra lykke og velstand til ulykke og elendighet, gjerne som følge av en svakhet ("hamartia") i sin personlighet. I en komedie går handlingen den motsatte vei, fra elendighet til velstand.
Protagonisten har gjerne en motstander, en antagonist. Denne representerer eller skaper den motstand som hovedpersonen må overvinne.
Eksempel.
Akilles er protagonisten i Iliaden. Han er en heroisk kriger, fryktet og beundret av både guder og mennesker. Hans svakhet er imidlertid hans stolthet og hissige temperament ("menis"). En av hans største antagonister er den trojanske prinsen Hektor. Når Akilles i raseri dreper Hektor og respektløst mishandler liket foran Trojas murer vekker det guden Apollons harme og guden tipser Hektors bror Paris om hvor han bør sikte sine piler.
Hovedrolle.
Hovedperson eller protagonisten i film, teater og tildels i litteratur kalles for hovedrollen. Den personen eller figuren som har eller spiller hovedrollen, er den personen som det, som regel, handler mest om eller oppleves som viktigst for historien. Hovedpersonen kan ha samme personlighet, oppgaver og posisjon gjennom hele fortellingen, men det blir mer interessant og spennende dersom det skjer en utvikling og hovedpersonen blir forandret, både følelsesmessig og på det ytre plan. Personen eller motspilleren som får hovedpersonen til å forandre seg, kalles antagonist.


Hardangerbanen.
Hardangerbana eller Hardangerbanen (også kalt Eidebanen) var en 27,5 km lang, elektrifisert jernbane som gikk fra Voss stasjon til Eide (Granvin stasjon) ved Granvinfjorden i Hardanger. Vedtaket om bygging ble fattet av Stortinget i 1919. Banen ble åpnet 30. mars 1935. Underveis ble byggingen forsøkt stoppet, da arbeidsminister Worm Hirsch Darre-Jenssen mente at traseen burde betjenes med bil i stedet for tog. Fylkestinget i Hordaland vedtok stans, men ble overprøvd av Stortinget.
Minste kurveradius er 180 meter, største stigning 45 promille og skinnevekten var 25 kg pr meter. Skinnevekten ble senere økt til 30 kg per meter.
Banen var i drift i vel 50 år. Persontrafikken ble nedlagt 1. juni 1985, godstrafikken i 1989. Sporet fra Voss til Palmafoss godsterminal (3,39 km) ble bevart som et sidespor. Store deler av traséen er i dag i bruk som gang- og sykkelvei.


South Somerset.
South Somerset er et distrikt i Somerset, England. Administrasjonssenteret er Yeovil.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974, og het først "Yeovil".


Vebjørn Sand.
Vebjørn Sands galleri i Oslo.
a> inspirerte Sand til å skape en fotgjengerbro etter de samme ideer. Denne ble bygget over E18 i Ski
Vebjørn August Sand (født 11. mars 1966 i Bærum) er en norsk kunstmaler.
Sand er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, Kunstakademiet i Praha og The Art Students League of New York. Han har vært elev av malerne Walther Aas, Rolf Schønfeldt, Ronald Sherr, Peter Cox og Michael Burban. Han har hatt en rekke utstillinger og er først og fremst kjent som kunstmaler.
Vebjørn Sand var som barn elev ved Steinerskolen og har i mediene stått fram som forsvarer av europeisk kulturtradisjon. Bildene hans er preget av et romantisk forhold til klassisk tegnekunst og maleri.
Vebjørn Sand er sønnen til billedkunstneren Øivind Sand og tvillingbroren til filmskaperen Aune Sand, som sammen driver Galleri Sand.


Fabian Bengtsson.
Fabian Bengtsson (født 25. november 1972 i Askim, utenfor Göteborg). Administrerende direktør for elektronikk-selskapet Siba. Bengtsson ble kidnappet 17. januar 2005, men ble senere løslatt og funnet i forkommen tilstand i en park i Göteborg. Både Bengtssons familie og politiet benekter at det er blitt utbetalt løsepenger.
Bengtsson, Fabian
Bengtsson, Fabian


Teaterbåten.
a> i Oslo som kombinert teaterbåt, sommerhotell og serveringssted fram til salget i 2010.
Teaterbåten er en båt som brukes til fremføring av teaterforestillinger i kystdistriktene på Vestlandet. Idéen om en teaterbåt oppstod ved Sogn og Fjordane Teater.
Teaterbåten ble en realitet i 1982 mens Anne Gullestad var teatersjef. Ei tidligere bilferje, MS «Innvik», ble Norges første teaterbåt. Båten ble ombygd til teaterbåt for bruk i fjordbygdene i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal med hovedscene og plass til 150-200 tilskuere.
Båten ble eid av lutlaget "Den norske Kulturbåten" i Bergen. Rederiet Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane hadde driftsansvaret. Kong Olav deltok ved innvielsen av den fullt utbygde teaterbåten i 1991. Teaterbåten var som arena et godt supplement og alternativ til andre scener i fjordbygdene. Båten var i drift på Vestlandet frem til 2001.
I slutten av april 2001 ble den kjøpt av Nordic Black Theatre i Oslo og lagt til kai for godt. Alle sertifikater for sjøveis trafikk var utgått samtidig som hovedmotoren var i tvilsom forfatnıng. MS «Innvik» lå i Bjørvika og ble drevet som kombinert teaterbåt, serveringssted og bed and breakfast-hotell sommerstid fram til 2010.
MS «Innvik» ble solgt til nye eiere 31. august 2010. Båten ligger nå på Svestad brygge på Nesodden.


Francis Hagerup.
George Francis Hagerup (født 22. januar 1853 i Horten, død 8. februar 1921 i Kristiania) var en norsk professor, diplomat og politiker (H).
Francis Hagerup vokste opp i Trondhjem, som sønn av admiral og statsråd Henrik Steffens Hagerup. Han ble cand.jur. i 1876, fikk stipend for utenlandsstudier, og ble universitetsstipendiat i 1879. Han ble dr.juris. i 1885 på avhandlingen «Om Tradition som betingelse for Overdragelse af Løsøre». Han ble utnevnt til professor i rettslære ved Universitetet i Oslo i 1887 og ble sittende i stillingen til 1906. Han var justisminister i Emil Stangs andre regjering fra 2. mai 1893 til 14. oktober 1895. Hagerup var statsminister i to perioder, fra 1895 til 1898, og fra 1903 til 1905. Han var stortingsmann fra 1901 til 1906 og Høyres parlamentariske leder fra 1901 til 1903.
Etter sine to perioder som statsminister, gikk han i 1906 inn i det norske diplomati, som ambassadør til København, Haag og Brussel. Fra 1916 var han ambassadør i Stockholm.
Hagerup var sterkt engasjert i utviklingen av folkeretten. Fra 1897 var han medlem av "l'Institut de Droit International", som han ble formann for i 1912. I 1907 ledet han den norske delegasjon ved den annen fredskonferanse i Haag. Han var også delegat ved internasjonale konferanser om havets rett.
I 1920 var Hagerup leder for Norges delegasjon da Folkeforbundet trådte sammen for første gang i Genève. Samme år ble han valgt til en juridisk komité under Folkeforbundets Råd. Han var hovedredaktør for Tidsskrift for Retsvidnskab fra 1888 til sin død i 1921 og bidrog i denne egenskapen til å fremme samarbeidet innen rettsvitenskap i de nordiske landene.
Han var medlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1907 og frem til sin død.
Hagerup ble tildelt 7. juni-medaljen.


Patruljebåt.
Patruljebåt er en båt bygd med henblikk på inspeksjon, vakthold, ettersøk og befaring fra militære eller andre myndighetsorganer. Det kan være havnevesen, tollvesen eller politi. Patruljebåter er gjerne hurtiggående (20 knop +). I Norge driver også Redningsselskapet (NSSR) patruljevirksomhet.
De mest kjente norske patruljebåtene internasjonalt er sannsynligvis båtene av Tjeld-klassen som ble brukt som patruljebåter av amerikanske styrker under Vietnamkrigen. Begrepet dukket igjen opp i nyhetsbildet i forbindelse med omtalen av den amerikanske presidentkandidaten John Kerry. Han tjenestegjorde på en patruljebåt i Mekongdeltaet under Vietnamkrigen.
Patruljebåter spiller også en sentral rolle i antikrigsfilmen «Apokalypse nå».
Langs grensen mot Russland bruker mannskaper fra GSV patruljebåter i Pasvikelven. Disse båtene er stasjonert ved Utnes brygge.
Norske virksomheter har også utviklet DC-båter som med små tilpasninger også kan brukes som politi- eller patruljebåter.


TINE.
TINE SA (navnet skrives med versaler) er morselskap i det produsenteide samvirkekonsernet TINE Gruppa som også er eier av varemerket TINE. Kjernevirksomheten er produksjon og salg av melk, ost og andre meieriprodukter i Norge og utlandet.
Konsernet omfatter morselskapet TINE SA og flere hel- og deleide datterselskaper innen annen næringsmiddelvirksomhet. Det har 5505 ansatte og eies av 14876 mjølkeprodusenter. TINE ble dannet i 1928 som Norske Meieriers Eksportlag. Fra 1942 skiftet selskapet navn til Norske Meieriers Salgssentral og fra 1984 Norske Meierier. TINE ble tatt i bruk som varemerke for meierisamvirket i 1992.
TINE er en av de 13 bondeeide landsdekkende samvirkevirksomhetene som er medlem av interesseorganisasjonen Norsk Landbrukssamvirke.
Etter anklager om at TINE misbrukte markedsstillingen sin i 2004 gikk daværende moderniseringsminister Morten Andreas Meyer inn for å splitte selskapet med tvang, men fikk ikke gjennomslag for dette. TINE vant senere saken i høyesterett.


Mamut.
Mamut ASA () er et norsk IT-selskap med virksomhet i 16 europeiske land. Daglig leder er Eilert Hanoa. Selskapet har pr. oktober 2010 460 ansatte.
Mamut en leverandør av administrative programvareløsninger og internettbaserte tjenester til små og mellomstore virksomheter. Selskapet utvikler integrerte løsninger (ERP) for økonomistyring, regnskap, salgsstøtte, kunde- og kontaktoppfølging (CRM), innkjøp, logistikk, lønn, personal, prosjektstyring, e-handel, domener, e-post, Web-hotell og privatøkonomi.
Mamuts hovedkontor ligger i Oslo.
Oppstart.
Eilert Hanoa etablerte sitt første IT-selskap som 15-åring i 1986. Selskapet solgte programvare til privatpersoner og SMB-segmentet. I 1987 fikk selskapet navnet "PC-Land Norge" og begynte sitt første, større utviklingsprosjekt av SuperWP, en tekstbehandler med integrert kundebase/kartotek. Selskapet utviklet også flere dataverktøy ("utilities") som menysystemet SuperOffice, CRM-programvaren Activator Pro, skatteprogrammet WinSkatt og forløperen til økonomiprogrammet GuruOffice.
Etter en analyse av markedet for økonomisystemer i Norge avbrøt Eilert Hanoa siviløkonomstudier for å jobbe full tid med utviklingen av økonomisystemer. Det som i dag kjennes som Mamut ble stiftet av Eilert Hanoa 1. desember 1994 med selskapsnavnet Guru Software AS. Sentralt i forretningsplanen var egenutviklede administrasjonssystemer tilpasset mindre virksomheter som skulle selges som standard programvare. Systemet ble basert på markedets mest utbredte plattform, Microsoft Windows, og integrert med Microsoft Office.
Navnet Mamut.
Datterselskapet "Mamut AS" ble etablert i september 1998, og selskapets aksjer ble registrert i Verdipapirsentralen. I mars 1999 ble Mamuts nye nettsider lansert, og i august samme år kom selskapets første e-handelsløsning, "Mamut Web". I 2000 skiftet morselskapet Guru Software navn til Mamut, og ble omdannet til almennaksjeselskapet Mamut ASA. I 2001 ble produktporteføljen "Mamut Business Software" lansert som erstatning for porteføljen Guru Business Applications.
Økonomisk utvikling og børsnotering.
I 1999 ble selskapets drift lønnsom i Norge og i mars 2000 passerte antall ansatte 100 personer og selskapet gjennomførte sin første emisjon rettet mot internasjonale investorer. I 2003 passerte selskapet 100 millioner NOK i omsetning.
I 1999 ble selskapets aksjer notert på Oslo Børs' OTC-liste og i mai 2004 på OSESX-listen.
Markeder og internasjonalisering.
Mamuts hovedsatsingsområde er programvare og tjenester tilrettelagt for små og mellomstore virksomheter, men har også produkter for foreninger og privatpersoner.
Mamut leverte opprinnelig sine løsninger kun i Norge. Den første internasjonale satsingen skjer i 2001 da det ble startet samarbeid med Arena Data AB om salg og distribusjon av Mamuts produkter i det svenske markedet. I 2002 introduseres Mamut Business Software i Sverige, i 2004 i Nederland og Storbritannia, i 2005 i Danmark og Irland, og i 2008 i Tyskland. Mamut CRM & Sales ble lansert i Nederland i 2002.
Selskapet har gjennom flere år investert i utvikling og tilpassing av produktene til nye europeiske markeder basert på én felles kildekode. I dag opererer selskapet i Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland, Storbritannia og Irland og tilbyr Internett-tjenester i Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland, Storbritannia, Finland, Sveits, Østerrike, Frankrike, Belgia, Tsjekkia, Polen, Spania og Serbia.
Forretningsmodell.
Mamut har siden etableringen i 1994 fokusert på en skalerbar forretningsmodell.
Selskapets sentraliserte organisasjon, og hovedkontor, ligger i Oslo. Herfra styres det meste av selskapets arbeid.
Teknologi.
Mamuts målsetning er at mindre virksomheter skal få dekket sitt administrative programvarebehov fra Mamut sammen med Microsoft Office på Microsoft Windows-plattformen. Mamut Business Software-applikasjoner er basert på én felles kildekode og én felles teknologiplattform. Microsoft Visual Studio og Microsoft Visual Studio.NET benyttes som utviklingsverktøy både for desktop-applikasjoner og servertjenester. Microsoft SQL Server benyttes som database.
Mamut har fra å være en ren programvareutvikler utvidet sitt strategiske satsningsområde til også å omfatte Internettjenester. Kombinasjonen av dette benevnes ofte som Software + Services, og selskapets teknologiske plattform for dette er Mamut Business Platform.
Produkthistorikk.
I 1995 lanseres selskapets første økonomiprogram Guru Office og i 1996 lanseres produktporteføljen Guru Business Applications. I 1997 lanseres flerbrukerløsningen Guru Enterprise og oppgraderes til GBA Enterprise i 1998. I 1999 lanseres det første produktet under «Mamut»-merkevaren; hjemmeside og e-handelsløsningen Mamut Web. Et skifte skjer i 2001 når alle GBA-produkter erstattes med den nye porteføljen Mamut Business Software. I 2005 lanseres Mamut Open Services; en serie gratisprodukter innen forretningsrelaterte områder. I 2006 kjøper Mamut Active 24 og satser på Internett. I 2007 kjøpes danske Stellar og innlemmes som en del av Mamut Business Software. I 2007 lanserer Mamut også sin nye teknologiske plattform; Mamut Business Platform. Dette er det tekniske fundamentet for Mamut One som ble lansert i 2008, og som er Mamuts konsept for Software + Services.
Lexware – fellesforetak.
Mamut inngår i 2008 en avtale med en av Tysklands ledende leverandører av forretningsprogramvare, Lexware GMBH, et heleid datterselskap av Haufe Media Group. Selskapene inngår et fellesforetak (joint venture) hvor Mamut og Lexware i samarbeid skal tilby en co-branded versjon av Mamut One til SMB-segmentet i Tyskland. En løsning som kombinerer teknlologi fra begge selskapene ble lansert våren 2009.


Mol (enhet).
Mol er den grunnleggende SI-enheten for stoffmengde. Symbolet for mol er mol.
Ett mol tilsvarer stoffmengden i et system som inneholder like mange elementære enheter som det er karbonatomer i 0,012 kg karbon-12, det vil si 6,0221415 · 1023 partikler, tilsvarende Avogadros tall. De elementære enhetene må identifiseres for at en angivelse av stoffmengde skal være meningsfylt. Disse vil mest typisk være bestemte atomer, ioner eller molekyler, men kan også være andre partikler, for eksempel elektroner.
Den "molare massen" til et stoff er massen til ett mol av stoffet. Denne sammenfaller kvantitativt med atommassen til den aktuelle partikkel, men med mol som enhet. For eksempel veier et hydrogenmolekyl 2,02 u, og H2 har følgelig en molar masse på 2,02 g/mol. Ett mol hydrogenmolekyler har altså en masse på 2,02 g.
I kjemiske ligninger angir kvantiteten av de forskjellige stoffene dets stoffmengde. Ligningen
kan leses som at to mol hydrogenmolekyler og ett mol oksygenmolekyler gir to mol vannmolekyler. Det blir altså like mange vannmolekyler som det var hydrogenmolekyler og dobbelt så mange som det var oksygenmolekyler.
Eksempel.
I dette eksempelet brukes mol til å kalkulere mengden CO2 som skapes når man brenner 1 g etan.
7 O2 + 2 C2H6 → 4 CO2 + 6 H2O
7 oksygenmolekyler reagerer med 2 etanmolekyler, og blir til 4 CO2-molekyler og 6 vannmolekyler.
Det første vi må finne ut er hvor mange etanmolekyler som blir brent. Vi vet at det var 1 g, så det vi trenger å vite er den molare massen til etan. Atommassen til hydrogen er 1u, og atommassen til karbon er 12u, så den molare massen til C2H6 blir (2 · 12) + (6 · 1) = 30 g/mol. Et mol etan veier 30 g. Da har 1 g etan stoffmengden 1/30 mol.
Vi kan nå regne ut antallet CO2 molekyler som ble dannet. Siden vi får 4 CO2-molekyler av 2 etanmolekyler, betyr det at for hvert etanmolekyl får vi 2 CO2-molekyler. Det betyr at det blir produsert 1/30 mol · 2 = 1/15 mol CO2.
Nå trenger vi den molare massen til CO2. Atommassen til karbon er 12u, og atommassen til oksygen er 16u, så den molare massen til CO2 blir: 12 + (2 · 16) = 44 g/mol.
Til slutt får vi at massen til CO2 er 1/15 mol · 44 g/mol = «span style="text-decoration:underline;"»2,93 g CO2


Radian.
Vinkelmålet Radian er en avledet SI-enhet definert som buelengde delt på radius. Det kalles også «absolutt vinkelmål». Radianer er en ubenevnt størrelse, men av praktiske grunner brukes ofte symbolet rad.
Andre vinkelmål er grader, som kanskje er mest kjent blant almuen.
360° tilsvarer 2π radianer. Så enhver omregning fra radianer til grader eller motsatt kan regnes ut ifra dette forholdet.
Omregning.
Ved regning med radianer så er det vanlig praksis å regne med eksakte tall(dersom det er mulig). Det vil si å regne med verdiene i brøker, hvor de vanligste er;
Hvor "v" er vinkelen i radianer, "b" er buelengden og "r" er radius til buen.
formula_9
Hvor "n" er vinkelen i grader, og "v" er vinkelen i radianer.
formula_10
formula_11


Lumen.
Lumen er en avledet SI-enhet for måling av lysfluks.
Lumen i tradisjonelle glødepærer:.
15 W ≈ 120 - 135 lm
25 W ≈ 220 - 250 lm
40 W ≈ 410 - 470 lm
60 W ≈ 700 - 805 lm
75 W ≈ 910 - 1055 lm
100 W ≈ 1330 - 1520 lm
150 W ≈ 2140 - 2450 lm
200 W ≈ 3010 - 3450 lm
Kilde: http://energimyndigheten.se/Global/Hush%C3%A5ll/Belysning/Ljusguiden_70x100_HR_120125.pdf


Lux.
Luxmeter for å måle belysning på arbeidsplasser.
Lux er en avledet SI-enhet for måling av belysningsstyrke.
Definisjon.
1 lx = 1 lm/m² = 1 m²·m–4·cd
En "lux" tilsvarer en lumen per kvadratmeter.
I nittenfemtitallets fysikkbøker for grunnskolen er en lux populært oppgitt til lyset fra en fyrstikk. (Dette gir ikke mening, siden lyset må falle på en flate for å kunne måles i lux. Og lysstyrken vil da avhenge av avstanden. Lyset fra en fyrstikk er derimot definert til en candela).


Coulomb.
Coulomb er en avledet SI-enhet for måling av elektrisk ladning.
Symbolet for coulomb er C. En coloumb er lik et amperesekund (As).
En ladning på 1 C tilsvarer 6,24150948×1018 elektroner, hvilket er det samme som 6,24 "milliarder milliarder" elektroner.
Coulombs lov med ord: Den elektriske kraften mellom to ladninger er direkte proporsjonal med produktet av ladningene og invers proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem.
Enheten er oppkalt etter den franske fysikeren Charles Augustin Coulomb.
I elektrofag brukes normalt ikke benevnelsen Coulomb, men istedet brukes den mer anvendelige benevnelsen Ah, ampére-timer. 1 Ah = 3600 Coulomb.
1 Ah x 60^2 = 3600 C
3600 C / 60^2 = 1 Ah
Coulombs Lov; F = (q1*q2) / (4*Π*ɛ*l^2)
F = Kraften målt i Newton
q1 og q2 = Ladningene målt i coulomb (C)eller ampére-sekund (As)
ɛ = Permittiviteten målt i farad pr meter (m)
l^2 = Lengden mellom ladningene målt i meter (m)opphøyd i 2.


Farad.
Farad er en avledet SI-enhet for måling av elektrisk kapasitans.
Måleenheten er oppkalt etter den engelske fysikeren Michael Faraday.
Eksempel på bruk.
Forsterkere i bil gir bedre lyd og merkbart mer effekt når det er montert en kondensator på strømkabelen. Kondensatoren fungerer som en energireserve, som mater forsterkeren lynhurtig med strøm ved store effektutslag, f.eks ved kraftige bass-slag. Bassgjengivelsen i bilen er avhengig av at forsterkeren får nok strøm i de krevende øyeblikkene. Hvis ikke vil lyden mangle den riktige "punchen" og virke sløv og upresis.
En annen fordel med en kondensator er at den fungerer som et filter som effektivt filtrerer bort støy på strømdelen.


Weber.
Weber er en avledet SI-enhet for magnetisk fluks, oppkalt etter fysikeren Wilhelm Eduard Weber (1804–1891).
Symbolet for weber er Wb. 1 Wb er definert som 1 V·s (voltsekund).
formula_1
der formula_2 = fluks [Wb], formula_3 = areal [m²] og formula_4 = magnetisk flukstetthet [T = Wb/m²]


Tesla.
Tesla er en avledet SI-enhet for måling av magnetisk flukstetthet, oppkalt etter Nikola Tesla.
Definisjon.
1 T = 1 Wb·m−2 = 1 kg·s−2·A−1= 1 N·A−1·m−1 = 1 kg·s−1·C−1=1V·s·m−2


Henry.
Henry (H) er en avledet SI-enhet for måling av induktans.Formler for utregning av Henry er: H=Wb/A (weber per ampere) og Vs/A (Volt × sekund per ampere).
Måleenheten er oppkalt etter fysikeren Joseph Henry.


Siemens (enhet).
Siemens er en avledet SI-enhet for måling av konduktans (elektrisk ledningsevne).
Symbolet for siemens er S. Måleenheten er oppkalt etter Werner von Siemens.
I engelsktalende land blir av og til mho (ohm baklengs) brukt i stedet for S
1 S = 1 Ω-1 = 1 A/V
Den "inverse" størrelsen er elektrisk motstand, resistans og måles i Ohm eller Ω.


Becquerel.
Becquerel (uttales "be-kə-rel", symbol: Bq) er en avledet SI-enhet for radioaktivitet. Én becquerel er definert som aktiviteten til et materiale hvor ett atom henfaller per sekund, eller utsendelse av én partikkel per sekund. Bequerel-enheten er dermed ekvivalent med inverst sekund, s−1. Denne aktiviteten er forholdsvis lav, og ofte brukes enheter som kBq, MBq, GBq osv. for måling av radioaktiv forurensning, konsentrasjon av radioaktivt materiale, dosering av radioaktive legemidler med mer.
Måleenheten har sitt navn etter den franske fysikeren Antoine Henri Becquerel.
Tidligere ble curie (Ci) brukt som enhet for radioaktivitet. 1 Ci = 37 GBq (37 000 000 000 Bq).


Gray (enhet).
Gray er en avledet SI-enhet for måling av absorbert strålingsdose (av ioniserende stråling).
Enheten er oppkalt etter den engelske fysikeren Louis Harold Gray.


Sievert.
Sievert er en avledet SI-enhet for bestemmelse av biologisk effekt av ioniserende stråling.
Symbolet for sievert er Sv. Navnet kommer fra den svenske fysiker og medisiner Rolf Maximilian Sievert.
Selv om både Gray og Sievert begge er J/kg, må disse ikke forveksles. En Gray er en måling for hvor mye strålingsenergi som er avsatt i vev. Noen vev er mer utsatt for stråling enn andre, derfor kommer Gray ofte til kort. Effektiv dose og ekvivalent dose oppgis i sievert eller millisievert (mSv) som er en tusendels Sv. Å regne om mellom Gray og Sievert kan være en svært komplisert prosess som avhenger av strålingstype og hvilke organer som blir eksponert for strålingen.
Det denne måleenheten egentlig sier er hvor farlig strålingen er i kroppen. Selv om både beta- og gammastråling har større rekkevidde enn alfastråling, så regnes alfa for å være 20 ganger verre i kroppen. Dette fordi alfastrålingen er så svak at den ikke kommer seg ut av kroppen, men blir der. Gammastrålingen derimot, kan bare fly rett gjennom – nesten uten å forårsake noe skade i det hele tatt. Grunnen til at alfastrålingen er så farlig inne i kroppen er fordi heliumkjernene har så mye energi og de avgir denne energien så fort at energien blir avgitt på et relativt lite område.
Fra historiske enheter i dosimetri kan man si at ved stråling fra 1 roentgen (R) i røntgenstråling absorberes 1 rad (radiation-absorbed dose), som har en effekt på 1 rem (roentgen-equalient in man).
Altså tilsvarer en Sv 100 rad og 100 rem, og
Kroppens tålegrense før akutt strålingssyke er ved 500 mGy.
Studier har vist at risikoen for å få dødelig kreft øker med 0,004% per mSv


Katal.
Katal er en avledet SI-enhet for måling av katalytisk aktivitet.
Symbolet for katal er kat. Navnet «katal» ble foreslått av ensymkommisjonen i IUB (International Union of Biochemistry) i 1972 som SI-enhet for mål på enzymaktiviteten. Men det ble først tatt med i katalogen over SI-enheter i 1999. Det er anbefalt tatt i bruk av CGPM og andre internasjonale organisasjoner for å erstatte enheten enzyme Unit. Denne enheten er fremdeles mer brukt enn katal, særlig innen biokjemi.
Enheten katal brukes ikke for å beskrive raten på en reaksjon, der bruker man moles per sekund. Den brukes for å beskrive katalytisk aktivitet. Den er særegen for katalysten.


Hubbles lov.
a>-teleskopet. Fargeforskjellene viser ulike temeperaturer, som på et værkart.
Hubbles lov er en teori som ble fremsatt av den amerikanske astronomen Edwin Hubble i 1929. Teorien beviste at galaksene beveger seg bort fra hverandre med en hastighet som er proporsjonal med deres avstand fra jorden, noe som beviser at universet utvider seg med en stadig økende hastighet. Denne farten antas å være cirka 16 km/t ganger lysfarten per sekund.


NextGenTel.
NextGenTel AS er et bredbåndsselskap som er heleid av det svensk-finske telekommunikasjonsselskapet TeliaSonera, og har hovedkontor på Sandslimarka 31, Sandsli i Bergen.
Selskapet ble etablert i mars 2000, og leverer bredbåndsløsninger, IP-telefoni og IP-TV basert på xDSL og fiber til private og bedrifter. Selskapet startet i 2006 prosjekter med WiMax.
Selskapet har ca. 200 ansatte, ca. kunder, og er Norges tredje største bredbåndsleverandør.
Gründer og adm. dir. inntil februar 2008 var Olav Stokke. Yvonne Djerf overtok da temporært som adm dir. Fra juni 2008 til mars 2011 var Jan Dagfinn Midtun adm. dir. i NextGenTel. I april 2011 overtok Rolf Barmen som adm. dir. Han kom fra tilsvarende stilling i NextGenTels søsterselskap Chess.
Selskapet har en rekke ganger vært i medienes søkelys pga dårlig kundebehandling. Det endte blant annet med at sjefen for NextGenTels kundeservice sa opp på dagen. Men selskapet har også fått utmerkelser for det motsatte. 7. mai 2008 ble NextGenTel kåret til Norges beste kundeservicebedrift under Call Center Dagene. I 2012 vant NextGenTel Kundeserviceprisen i kategorien Bredbånd.


Grenseløs kommunikasjon.
Grenseløs kommunikasjon, også kjent som "Telenors kulturpris", er en internasjonal kulturpris som utdeles årlig av Telenor. Prisen ble etablert som en del av selskapets kulturprogram i 1995. Den er på 250.000 kroner og tildeles av en egen jury. Den skal i følge statuttene gå til en person som har gjort en spesiell innsats for norsk kulturliv, og kan gå til skapende, utøvende eller formidlende virksomhet innen eller på tvers av flere kunstneriske uttrykksformer
I 2007 ble prisen omgjort fra en norsk kulturpris til å bli en internasjonal kulturpris.
Juryen bestod i 2010 og 2011 av leder Kjersti Alveberg (koreograf), Robert Marc Friedman (historiker og forfatter av skuespill), Lars Saabye Christensen (forfatter), Thorbjørn Harr (skuespiller), Shanti Brahmachari (kunstnerisk leder, Artxchange) og Kai Rosenberg (Telenor).


Norman.
Norman ASA er et norsk IT-selskap, etablert 1. oktober 1984 i Oslo. Selskapets virksomhet er innen datasikkerhet, med produkter for antivirus (viruskontroll), brannmur, antispam, kryptering og antispyware. De har spesialisert seg på proaktive løsninger for sikring av innhold mot ondsinnet programkode (malware), samt etterforskningsverktøy mot det samme.
Selskapets hovedkontor er i Norge, og dets primærmarkeder er Europa og USA. Normans produkter distribueres både gjennom datterselskaper og via et nettverk av partnere over hele verden.


Birmingham City FC.
Birmingham City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1875, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Blues», som er kallenavnet til Birmingham, spiller hjemmekampene sine på St Andrews i Birmingham. Birmingham, som er Englands nest største by, ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent 20 mil nordvest for London.
Historie.
Klubben er en av Birminghams to profesjonelle fotballklubber (den andre er Aston Villa). Klubben ble opprinnelig kalt "The Small Heath Alliance", og ble til "Birmingham FC" i 1905 og Birmingham City FC i 1945.
Etter flere år i den nest øverste divisjonen rykket Birmingham opp i Premier League i 2002 etter å ha vunnet playoff-finalen mot Norwich City, men i 2005/06-sesongen ble laget nummer 18 i Premier League, og rykket derfor ned til Football League Championship. Laget rykket opp igjen etter en sesong Championship, og rykket opp igjen til 08, men de rykket ned igjen samme sesong. Birmingham ble nummer to i Championship påfølgende sesong og skal spille i Premier League igjen 10-sesongen. Birmingham ble i Premier League 2 sesonger før de rykket ned igjen fra 11.
Engelske landslagsspillere.
Siden klubben ble stiftet i 1875 har Birmingham City hatt 16 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 123 kamper, og scoret 12 mål for England. I 115 av kampene har spilleren fra Birmingham vært med fra start, men det engelske landslaget har ennå ikke hatt en kaptein som representerte Birmingham på klubbnivå.


Tbilisi.
Tbilisi (georgisk: ') er hovedstaden og den største byen i Georgia. Den ligger ved elva Kura. Selve Tbilisi har 1,15 millioner innbyggere (2010), mens storbyområdet har om lag 1,5 millioner innbyggere.
Byen ble grunnlagt i det 5. århundret Vakhtang I av Iberia, kongen av Georgias forløper, Kaukasisk Iberia. Tbilisi har, med flere avbrudd, vært Georgias hovedstad i nesten 1500 år, og utgjør et viktig industrielt, sosialt og kulturelt sentrum for landet. Ettersom byen befinner seg ved den sørøstlige enden av Europa, nær de viktige handelsrutene mellom øst og vest, har den opp gjennom historien ofte vært et midtpunkt mellom ulike rivaliserende imperier. Tbilisis historie reflekteres i arkitekturen, som er ei blanding av middelaldersk, neoklassisistisk og sovjetisk stil. Tbilisi har historisk sett vært hjemstedet til folk med ulik kulturell, etnisk og religiøs bakgrunn, men Den ortodokse kirke er i dag den klart største religionen.
Viktigste turistattraksjoner i Tbilisi er blant annet Frihetsplassen med Frihetsmonumentet, Rustaveri-avenyen, katedralene Sameba og Sioni, middelalderfestninga Narikala, Operateateret og Georgias nasjonalmuseum.


SuperOffice.
SuperOffice (tidligere SuperOffice ASA) er et norsk IT-selskap som ble grunnlagt i 1990 av Une Amundsen, som i dag er selskapets styreleder. Han har internt omdøpt selskapet til «Superland» og omtaler seg selv som «Kongen av Superland».
Selskapet leverer Customer Relationship Management-løsninger til bedrifter i Europa, USA, Japan og Australia, og har hovedkontor i Oslo.
Børsnotering og delisting.
Selskapet har vært notert på Oslo Børs med tickeren "SUO", og konsernsjef er Gisle Jentoft. I 2008 ble selskapet delistet fra Oslo Børs.
eJournal.
I juli 2007 kjøpte SuperOffice ASA alle aksjene av selskapet eJournal. Avdelingen heter dag SuperOffice eJournal AS. eJournal AS ble startet i februar 1998 i Forskningsparken i Oslo av Anders Kjersem, Trygve Bauer-Nilsen, Karsten Ersland, Christian Løverås og Sverre Hjelm, som tidligere arbeidet for EUnet Norge.
Produktet til eJournal er et webbasert saksbehandlingssystem for å motta, behandle og følge opp henvendelser, oppgaver, prosjekter og arbeidsprosesser, som kobler seg direkte opp mot bedriftens e-postkasser (feks support@, info@) og henter denne e-posten. All kommunikasjon legges i en sentral database, og systemet har funksjonalitet som kvalitetssikrer at alle henvendelser håndteres av rett medarbeider til rett tid. Løsningen har også funksjoner for prosjektstyring og automatisert arbeidsflyt (Workflow).
Systemet benyttes av kunder primært i Norge, for administrasjon av kundesentre (Norwegian, NSB og Posten) og for intern IT-Drift/Helpdesk (Troms Kraft, Ernst & Young og Intility). Andre kunder er feks GAT Soft.


Allan Edwall.
Allan Edwall (egentlig "Johan Allan Edwall") (født 25. august 1924 i Rödön i Jemtland, død 7. februar 1997 i Stockholm) var en svensk skuespiller, regissør, forfatter, musiker, visedikter og barnebokoppleser.
Han gikk på Dramatens elevskola 1949–1952, og blant klassekammeratene kan nevnes Jan-Olof Strandberg, Margaretha Krook, Max von Sydow og Jan Malmsjö. Som skuespiller hadde Allan Edwall et meget personlig uttrykk. Han fikk sitt store gjennombrudd med TV-dramatiseringen av August Strindbergs "Hemsøboerne", der han spilte den tragikomiske gårdsgutten Carlsson. På film har han utmerket seg i flere roller, blant annet som familiefaren og teaterdirektøren Oscar Ekdahl i "Fanny og Alexander".
For barna er Edwall kanskje mest kjent som pappaen til "Emil i Lønneberget", som «Paradis-Oskar» i "Rasmus på loffen" eller den gamle røveren «Skalle-Per» i "Ronja Røverdatter".
Som skuespiller var Edwall knyttet til teateret Dramaten i flere perioder, men også til Stockholms stadsteater, der han også regisserte stykker han hadde skrevet selv. I 1986 startet han sitt eget teater i Stockholm, Teater Brunnsgatan Fyra.
Edwall skrev egne viser, både tekst og musikk, og utgav i alt seks plater der han framfører disse. Visene gir uttrykk for et stort samfunnsengasjement med sympati for de fattige og svake. Mange kombinerer også et eksistensielt vemod med burlesk humor. Noen av visene har etter hans død blitt tolket av Stefan Sundström.
Ved Edwalls bortgang skrev den svenske teaternestoren Erland Josephson: «Han var udda» (norsk: ‘sær’). «Men han lyckades ta mig fan vara udda på ett universellt sätt!»


Sul.
Sul er den sørligste regionen i Brasil
Sul er den sørligste av Brasils fem regioner og består av delstatene Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul. Regionen er kjent for å ha den høyeste levestandarden i Brasil.
Fakta.
a> er en av de viktigste ikonene i regionen.


Visma.
Visma er en leverandør av programvare, outsourcingstjenester, innkjøpsløsninger, innfordringstjenester, butikkdataløsninger, samt IT-relatert utviklings- og konsulentvirksomhet. Visma har 240 000 kunder i Nord-Europa. Konsernet har 4 300 ansatte og hadde i 2010 en omsetning på NOK 4 168 mill.
Selskapet ble dannet i 1996, da selskapene Multisoft, SpecTec og Dovre Informasjonssystemer slo seg sammen. I dag består konsernet av de fem virksomhetsområdene Visma BPO Accounting and Payroll, Visma Software, Visma Commerce Solutions, Visma Retail og Visma Projects and Consulting.
Hovedkontoret ligger på Skøyen i Oslo, og Visma har til sammen 100 kontorer i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Nederland, England, Irland og Romania. I tillegg har Visma 1 100 forhandlere i Norden og distribusjon gjennom partnere i flere europeiske land.
Høsten 2010 kjøpte det amerikanske investeringsfondet Kohlberg Kravis Roberts (KKR) majoriteten av aksjene i Visma fra HgCapital.


Mega.
Mega (symbol M) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 106 eller 1 000 000 (én million).
Det ble tatt inn i systemet i 1960. Mega kommer fra gresk μέγας, som betyr "stor".
I EDB kan mega referere til 1 048 576 (10242 eller 220), i stedet for 1 000 000. Spesielt når det er i bruk som et prefiks til byte, det vil si megabyte, er denne betydningen vanlig. For å fjerne denne tvetydigheten har uttrykket mebibyte blitt foreslått til å bety 220 byte. Dette begrepet er ikke i utstrakt bruk.


Thriller.
Thriller (fra engelsk) er en genrebetegnelse som brukes i forhold til litteratur, drama, film og TV. Betegnelsen brukes i sin videste definisjon som synonym for «en svært spennende historie».
Opprinnelse.
Thriller kommer fra engelsk "thrill". Thrill oversettes som verb «å gyse» og substantiv «spennende opplevelse». Thriller blir da ordrett i sin opprinnelige betydning «noe som forårsaker (behagelige) gys og en spennende opplevelse».
Ordet thriller kom først i bruk i England, under perioden 1875–1900. Det ble da brukt for underholdningslitteratur om heroiske bragder foranlediget av en eller annen form for kriminelle anslag. De første thrillere utviklet seg og lånte trekk fra andre populære sjangere i datidens England: «Penny dreadfuls», fortellinger om forbrytelser som dvelte ved det makabre og grufulle for underholdningens skyld, den gotiske romanen og de såkalte politimemoarene, forløpere for detektivfortellingen og politiromanen.
Karaktertrekk.
Thrillere tar oftest utgangspunkt i et brudd eller trussel om brudd med normalsituasjonen som utsetter helten og/eller personer i heltens varetekt for fare. Spenning skapes gjennom leseren/seerens identifikasjon med helten og innlevelse i de farene han eller hun utsettes for.
Bruddet (eller det truende bruddet) med normalsituasjonen har i thrilleren gjerne ekstreme og ødeleggende dimensjoner, enten for samfunnet eller individet. Eksempler kan være massedrap, naturkatastrofe, terrorisme, statskupp, krig. Eller på det individuelle planet for eksempel utpressing, sosial utstøtelse, forræderi av noen som står en nær, å bli beskyldt for en forbrytelse en ikke har begått, justismord.
Thrillerens fokus er ikke å oppklare en forbrytelse, men å beseire en fiende og gjenopprette status quo. I thrillere inspirert av tragedie eller film noir kan helten dø i forsøket.
Thrilleren har ofte, men ikke bestandig, en eksotisk setting. Hovedpersonene faller gjerne i
to klasser – enten «harde» menn og kvinner trent for og herdet av farlige situasjoner, eller «vanlige borgere» som uforskyldt havner i fare og deretter avslører eller utvikler heroiske egenskaper.


Festival of Britain.
Festival of Britain var en storstilt festival i Storbritannia mai–september 1951. Hensikten var å heve stemningen blant folket etter mange år med krig, nød og rasjonering. Festivalprogrammet omfattet arrangementer over hele landet, men med fokus i London. Den skulle være en folkefest, og dessuten en utstilling av det beste fra britisk kunst, design og industri.
Festivalen feiret også 100-årsminnet for den store utstillingen i 1851.


Sunnaas sykehus HF.
Sunnaas sykehus HF er et sykehus i Nesodden og eget helseforetak under Helse Sør-Øst. Sunnaas er landets største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering. Pasienttilbudet er basert på tverrfaglig kompetanse og målgruppen er pasienter med komplekse funksjonstap etter sykdom og skade. Noen av disse har ryggmargsskader, alvorlige hjerneskader etter ulykker eller sykdom, multitraumer, brannskader og nevrologiske lidelser. Rehabiliteringstilbudet omfatter primærrehabilitering, kontrollopphold og spesifikke vurderingsprogrammer. Sykehuset har poliklinikk i Oslo, Askim og på Nesodden og driver laboratorievirksomhet som er tilpasset sykehusets behov.
Forskning og undervisning er en sentral del av foretakets virksomhet. Sykehuset har en egen forskningsavdeling, og tilbyr undervisning til medisinstudenter og øvrig helsepersonell. Sunnaas sykehus har også en utstrakt internasjonal virksomhet, og er sterkt engasjert i kompetanseutveksling med spesialister verden over.
I de siste årene har Sunnaas sykehus HF hatt et særlig ansvar for å utvikle rehabiliteringsfeltet faglig og strukturelt i regionen. Sykehuset har en formell posisjon som rådgivende organ og skal være en sentral premissleverandør i utviklingen av rehabiliteringsfeltet.
Sykehuset ligger idyllisk til på Nesodden.
Historie.
Sunnaas ble grunnlagt av Rolf (1916-1979) og Birgit Sunnaas (1915-1992) i 1954. Ekteparet Sunnaas hadde en institusjon som i menneskesyn og innhold lå langt forut for sin tid. Rolf Sunnaas la stor vekt på at pasientene skulle være omgitt av vakre omgivelser, og at kvaliteten på tjenestene sykehuset hadde å tilby skulle være av ypperste klasse.
Sykehuset hadde fra starten et tett samarbeid med Ullevål sykehus i Oslo og tok imot pleiepasienter derfra. Den første overlegen var nevrolog Nils Sponheim. Han fikk gjennom at sykehuset skulle drive medisinsk rehabilitering, og i løpet av en periode på 20 år, utvikler sykehuset seg til å bli landets fremste rehabiliteringssykehus med et bredt sammensatt fagmiljø.
Sykehuset gjennomgikk flere utbyggingstrinn fram til 1975. Det hadde da 247 senger. Oslo kommune overtok eierskapet i gave fra ekteparet Sunnaas i 1979, men ønsket etter hvert at staten skulle overta virksomheten. Dette førte med seg en omlegging til behandling av særlig kompliserte sykdomstilfeller. I 1995 fikk Sunnaas sykehus HF status som universitetssykehus, og etter sykehusreformen i 2002 ble Sunnaas sykehus et eget helseforetak i Helse Øst. Administrerende direktør er Einar Magnus Strand.


Analfabetisme.
Analfabetisme er betegnelsen på at en person i moden alder ikke er lesekyndig, hvilket vil si at hun eller han ikke kan lese eller skrive på noe språk. Kan også ha problemer med å uttrykke seg verbalt. Til tross for store alfabetiseringskampanjer, i regi av UNESCO, regner man med at om lag 17 % av jordens voksne befolkning (860 millioner) er analfabeter eller nesten analfabeter. Det antydes at 70–80 % i Afrika, 40–60 % i Asia, 20–30 % i Sør-Amerika, 10 % i Nord-Amerika og 5–10 % i Europa må kunne regnes som analfabeter (2001). På grunn av dette har UNESCO erklært tiåret 2002-2012 som et tiår viet til økte leseferdigheter.
Også i Norge finnes det funksjonelle analfabeter. Dette er personer som, til tross for skoleundervisning, bare kan lese og skrive i begrenset grad.


Ph.
PH, Ph, pH og ph kan referere til


Elektrolyse.
Eksempel på Elektrolyse med en Sinkiodid-løsning (Elektrodemateriale likegyldig)
Elektrolyse er en metode for å skille molekyler eller gjøre om salter til grunnstoffene de består av, ved å sende elektrisk strøm gjennom dem ved hjelp av en elektrolytt og to elektroder; én negativt ladet, "katode", og én positiv ladet, "anode".
Prinsipp.
Elektrodene tiltrekker ionene med motsatt ladning. Derfor beveger de positivt ladde ionene seg til katoden, og de negativt ladde ionene beveger seg mot anoden. Ved anoden gir ionene fra seg et eller flere elektroner, og ved katoden tar de til seg et eller flere elektroner.
For at elektrolyse skal gjennomføres, må stoffet man skal bruke være løst i et passende løsemiddel. Det kan være vann eller smeltete ioniske forbindelser. Løsemiddelet (elektrolytten) må ha den egenskap at saltet løses på ioneform.
Man plasserer katoden(-) og anoden(+) i løsemiddelet eller det oppløste saltet og setter strøm gjennom så du får en sluttet krets. Grunnen til at ionene vil spalte seg og gå til hver sin diode, er at de metallene som ligger til venstre i periodesystemet har lettere for å gi et elektron enn å ta et fordi de har 4 eller færre elektroner i ytterste skall, motsatt jo lengre høyre i systemet man beveger seg. Et ion er et atom der det ikke er likevekt mellom protonene og elektronene. Når man tar elektrodene i et beger med kobberkloridløsning, dekkes den negative med et lag av kobber.
Anvendelse.
Elektrolyse kan brukes til å forgylle, forsølve eller fornikle gjenstander, og brukes også i industrien til å fremstille en rekke metaller som aluminium, lithium, magnesium, sink, nikkel og kobber.
Aluminium blir fremstilt i en elektrolyse av aluminiumoksid som igjen er fremstilt av mineralet bauxitt. Elektrolytten er smeltet kryolitt. Temperatur ca 960° Celsius.
Elektrolyse brukes også til å fremstille hydrogen og oksygen fra vann.


Olsenbanden.
"Olsenbanden" er en serie filmkomedier laget i hovedsak i 1970-årene. Arve Opsahl spilte hovedrollen som Egon Olsen, Sverre Holm som Benny Fransen, Carsten Byhring som Kjell Jensen og Harald Heide-Steen jr. som Dynamitt-Harry.
Serien er basert på en dansk serie med samme navn. De danske hovedrolleinnehaverene er Ove Sprogøe (Egon Olsen),
Morten Grunwald (Benny Frandsen) og Poul Bundgaard (Kjeld Jensen). Olsenbanden har også en svensk søsterserie som heter "Jönssonligan", hvor de svenske skuespillerne Gösta Ekman d.y. spiller Charles-Ingvar «Sickan» Jönsson, Ulf Brunnberg spiller Ragnar Vanheden og Björn Gustafson spiller Dynamitt-Harry. Filmene har dannet utgangspunktet for "Olsenbanden junior", som er en julekalender og en serie frittstående kinofilmer for barn der rollefigurene fra "Olsenbanden" opptrer som barn.
Opprinnelse.
Olsenbanden er opprinnelig en dansk serie filmkomedier. Men da den første danske filmen ble importert til Norge, hadde den ikke så stor publikumssuksess. Datidens kjente regissør Knut Bohwim fikk ideen om å lage en norsk versjon, med kjente norske skuespillere. I 1968 hadde han lagd en film ved navn "Sus og Dus på byen", med Carsten Byhring, Arve Opsahl og Aud Schønemann. Den handlet om to småkjeltringer som holdt til på Oslos beste østkant. Carsten Byhring var hjernen og Arve Opsahl var musklene. Knut Bohwim tok med seg disse skuespillerne inn i Olsenbanden. Han hadde satt opp Byhring som Egon og Opsahl som et av de to andre bandemedlemmene. Men da Opsahl fikk se den danske versjonen, sa han, «Det er jeg som skal være Egon», og sånn ble det. Byhring fikk rollen som den overnervøse Kjell Jensen og Schønemann fikk rollen som Kjells kone Valborg Jensen. Via telefon svarte Sverre Holm ja til tilbudet om å spille Benny Fransen. Innspillingen begynte, og det ble en stor kinosuksess. Skuespillerne trodde først at dette skulle bli den første og siste gangen de hadde rollen i en Olsenbanden-film, men slik ble det ikke. "Olsenbanden operasjon Egon" hadde premiere 11. august 1969.
Filmene hadde ikke så god økonomisk støtte, slik at Knut Bohwim måtte pantsette huset for å få råd til å lage enda en film om Olsenbanden. Slik var det gjennom hele de 13 første olsenbandenfilmene i perioden 1969 til 1984. Filmene fikk aldri god omtale fra kritikerne, men besøkstallene var høye.
Bakgrunn og kjennetegn for filmene.
Banden har sine røtter i Oslo, og det meste foregår der. De bruker Kjells hus i Ullensakergata 1 A på Kampen som base. I hver film kommer bandens sjef Egon ut av Botsfengselet med en plan under armen. Kjell og Benny står og ønsker ham velkommen ut. Etter dette kjører Benny (som er bandens faste sjåfør) dem hjem til Kjell, slik at Egon kan fremlegge den nye planen for dem. Som oftest er Valborg hjemme og bestemmer hva pengene skal brukes til. Banden begynner av og til med små kupp for å få kapital til det større hovedkuppet. I så godt som hver eneste film ender det med at Egon blir arrestert igjen eller at noen andre stikker av med pengene.
Et kjent fenomen med Olsenbanden-filmene er det faktum at det meste de bruker går tom for drivstoff, særlig bensin. Enten det er Bennys bil, en stjålet bil, et pressluftbor, en veivals eller motorbåt, ser banden hele tiden ut til å stoppe opp uventet, og stort sett spør Egon, «Hva er detta for no'a?», hvorpå Benny svarer, «Jammen, for pokker'n. Er'ke mer bensin, jo. Fylte for en femmer, jo, i forgårs!» Et annet kjent fenomen er at Valborg med en gang legger planer for hvordan pengene skal brukes, og når de skal ut og reise, «har hun aldri en tråd å ha på seg».
Favoritt-pengeskapene til Egon er Franz Jäger fra Berlin.
Rollene.
Egon Olsen: Egon er mesterhjernen i Olsenbanden. Hans planer er geniale og tilrettelagte. Første gangen Egon åkte inn på Botsen, var pga at han dopet en travhest slik at den døde. Det virkelig store kuppet kom først i 1969, da han hadde planer om å stjele den berømte keiseroppsatzen. Alt gikk bra helt til Birger leverte den tilbake til politiet. I 1970 ble han forelsket i en sosialarbeider ved navn Bodil Hansen, som fikk han til å bli en ærlig borger. Han frigjorde seg fra banden og begynte å jobbe på Ringnes bryggeri som kontrollør. Men så fort Benny og Kjell også fikk jobb der, varte det ikke lenge. I 1972 ble Egon for første gang kjent for sine fingerferdigheter på pengeskapet Franz Jäger. Egon åkte inn på Botsen hvert år under hele 70-tallet og mistet kontakten med Kjell og Benny i 1984. I 1999 ble banden fullstendig igjen, etter at Egon var gjest på TV-programmet På go`fot med lidelsen. Det siste kuppet var vellykket, og han reiste ned til Spania sammen med Benny, Valborg og Harry.
Benny Fransen: Benny var forlovet med toppmodellen Ulla i 1969, som han også fikk et barn sammen med. I 1970 var han ungkar igjen og levde livet med Banden og sin bror Dynamitt-Harry. Benny vokste opp sammen med sin yngre bror Harry. Foreldrene deres døde tidlig, og den eneste som tok ansvaret for dem var en ste-tante på østkanten av Oslo. I 1972 forvillet han seg på et enkeball i Rosekjelleren, da plutselig lyset gikk. Da støtet han på Ragna Kvist, og de forlovet seg. Faren til Ragna var butikksjef, slik at Benny fikk jobb som juniorsjef og Kjell fikk jobb som lagersjef i en dagligvareforretning på Lindern. Egon og Harry stjal fra butikkens pengeskap, og Benny og Kjell fikk skylden, og deretter mistet han kontakten med Ragna. Benny hadde også en søster som var god venninne med Valborg. Benny holdt kontakten med Harry fram til 1984. I 1999 fant de hverandre igjen og flyttet ned til Spania sammen med resten av banden.
Kjell Jensen: Kjell var en god og real mann. Kjell giftet seg med Valborg i 1957 og fikk barna Birger, Basse og Lillebror. Kjell prøvde så godt han kunne å tjene penger til familiens opphold. I 1962 hadde han en liten bod der han solgte kulepenner. Men salget gikk fort over… Kjell var alltid skeptisk til Egons planer, og det med god grunn. Egons planer begynte nemlig alltid bra, men endte alltid med katastrofe. Kjell prøvde også av og til å synge i bakgårder, men kom oftest hjem med noen 50-øringer og bukseknapper. I 1970 fikk han jobb på Ringnes bryggeri sammen med kompisene Benny og Egon, men arbeidstiden gikk fort over. I 1982 feiret Kjell og Valborg 25 års jubileum, med en pris på 12 millioner kroner. De pengene ble dessverre borte og Kjell fikk igjen arbeid på bryggeriforeningen.
Basse Jensen: Basse er sønn av Valborg og Kjell. Han ble født i 1959 og ble oppkalt etter Kjells far. I 1969 var han med Olsenbanden for å ta keiseroppsatzen. I 1972 hjalp han Egon med å befri Kjell og Benny fra fengselet. I 1974 konfirmerte han seg og i 1976 giftet han seg med en ung jente ved navn Gry, som han også fikk et barn sammen med. Han skilte seg etter hvert med Gry og giftet seg på nytt med en ung jente med ukjent navn. Han begynte å tukle litt med diamanter og havnet i fengsel på Dartmoor Prison, i Devon, England. Han flyttet etter hvert ned til Spania sammen med sin mor og resten av Olsenbanden. Basse Jensen heter Børge Jensen i de danske filmene, og spilles der av Jes Holtsø.
Valborg Jensen: Valborg er Kjells kone og er den eneste som tør å si i fra til Egon, når det noe hun ikke liker. Som oftest pleide hun å bruke opp pengene før hun hadde fått dem, men sydenturen var den store drømmen. I 1969 ble det litt surr i ekteskapet, slik at hun dro hjem til sin mor en stund, men det ordnet seg fort igjen. I 1978 tok hun førerkortet hos Larsens kjøreskole. Oppkjøringen foregikk under en biljakt med Biffen og Mester Hansen. I 1984 fikk hun jobb som vaskedame på Munchmuseet, og begynte å male på fritiden. Hun malte etter hvert så bra, at Egon bestemte seg for å bytte ut Munchs malerier med Valborgs, slik at han kunne selge Munchmaleriene til franskmennene. Valborg ble enke i 1990, etter at Kjell døde. Hun flyttet ned til Spania sammen med Egon, Benny, Harry og Basse i 1999.
Dynamitt-Harry: Harry er Bennys bror og en bestevenn med flasken. På 1960-tallet drev Harry sitt eget lille sprengstoffirma, men det gikk slutt i 1970 hvor et av oppdragene bokstavelig gikk talt rett i hodet på ham. I 1973 ble han avholdsmann etter å ha sendt Egon i fengsel for noe Harry hadde gjort galt. Da Egon kom ut, beklaget Harry seg meget og fikk etter dette meget stor respekt for Egon. Etter en tur i en ølbil ble Harry igjen en god venn med alkoholen. I 1977 bestemte han seg for å slutte med dynamitt og flytte sammen med Olsenbanden. Han sovnet i en konteiner som ble transportert til USA. Der fikk han dataopplæring og ble en kløpper på tastaturet. Men da kuppet i verdensbanken sammen med Olsenbanden gikk skeisen, begynte han igjen med dynamitt og fikk jobb som dynamittgubbe på Fornebu. Han flyttet til Spania i 1999.
Viggo Hermansen: Viggo Hermansen (Også i en film referert til som Karl Leopold Hermansen) begynte sin karriere som kriminalbetjent. Han visste alltid om Olsenbanden, men da han nevnte det til sjefene, var svaret bare «Dette kan ikke være gjort av nordmenn». Da Hermansen kom seg litt høyere opp på rangstigen, begynte han å tenke på andre ting enn å fakke tyver og røvere. Han nærmest hedret Olsenbanden for det de gjorde. Hermansen ble nedgradert i 1978 og ble en av de ridende politi. Men han fikk jobben tilbake i 1979 i filmen "Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder", da det ble en stor sak om en filmrull angående oljeleting i Nordsjøen. Han ble så avskjediget på slutten av filmen da han arresterte en mistenkt uten beviser. Egon Olsen forbyttet koffert med Hermansen, og istedenfor satt Hermansen igjen med 100 millioner tyske mark, som han reiste til Canada til sin søster med. Hermansen fikk også en sykepermisjon etter at Benny og Egon slo granatløpet til en stridsvogn i hodet på ham i 1981. Han kom tilbake i 1982 i "Olsenbandens aller siste kupp", men som assistent til Holm som nå hadde overtatt stillingen hans som førstebetjent. Han blir i samme film førtidspensjonert på slutten av filmen grunnet nedskjæringer innen etaten. I "Olsenbanden for full musikk" blir han tildelt St. Olavs Orden, og i "Olsenbanden møter Kongen & Knekten" blir han på grunn av en «liten» misforståelse arrestert.
Walter Holm: Holm dukket først opp i film nummer seks, "Olsenbandens siste bedrifter", som Hermansens assistent. Han ble fast ansatt i 1977, der hans første sak var å finne tilbake pengene som Biffen hadde stjålet fra Olsenbanden. Holm ble forfremmet og fikk en høyere stilling i 1978 ("Olsenbanden og Data-Harry sprenger verdensbanken"), samtidig som Hermansen ble forflyttet til politistallen. I 1982 i "Olsenbandens aller siste kupp" overtar han stillingen til Hermansen som førstebetjent, mens Hermansen blir assistenten hans før han blir førtidspensjonert i slutten av filmen. I den siste filmen, "Olsenbandens siste stikk", er Holm førstebetjent og han har betjent Gran som assistent. Holm har nå overtatt rollen som Hermansen hadde med å ha minst bryderi med å løse saker, og venter kun på førtidspensjoneringen, mens Gran er den ivrige som vil løse saker, slik Holm var selv tidligere.
Biffen: Biffen, eller «Råtassen» som Benny kaller ham, kom til Norge i 1977, på oppdrag for "Multi Scan". Oppdraget var å stjele de 90 millionene som Olsenbanden hadde på innerlommen. Senere møtte han Mester Hansen, som er Egons verste fiende. I 1982 dukker han opp som sikkerhetsvakt i Høye Nord, uten at vi får vite om det er samme rollefigur, og i 1984 jobbet han på et tivoli i Oslo. Biffen var svært kjent for å ødelegge for Olsenbanden, og for å prøve å likvidere Egon.
Kafèvert Hansen: Hansen var nesten som bandens far. Han drev kafeteriaen "Lefsa" på 1960-tallet og "Krita" på begynnelsen av 1970-tallet. Krita ble nedlagt i 1972, uten informasjon om hvorfor. I andre etasje på "Lefsa" var det også bordell, der blant annet "Connie" og Bennys forlovede "Ulla" holdt til. Et sted Valborg mislikte sterkt at Kjell var.
Kongen og knekten: Victor Emanuel og Emil, bedre kjent som Kongen og Knekten, er Olsenbandens rivaler. I 1974, da Olsenbanden hadde et vellykket kupp innenfor Fellesbanken, stjal Kongen og Knekten pengene, bare etter et par dager. Victor Emanuel er onkelen til Emil og Jenny. Jenny var rypa fra Frognebadet, i følge Benny! På 1990-tallet havnet Kongen og Knekten på aldershjem. Faktisk på samme aldershjem som Egon også havnet på, i sin tid.
Mester Hansen: Arnold F. Hansen, født 29. februar 1922, er Egons erkefiende. Han møtte Egon i 1968, og da skjedde noe ukjent som gjorde det slik at Mester Hansen hatet Egon de siste 10 årene, helt til 1978, da de igjen møttes. Da prøvde Mester Hansen å bli kvitt Egon opp til flere ganger, men fikk det aldri til. Det var også Mester Hansen som fikk Data-Harry til å bli Dynamitt-Harry igjen.
Bang-Johansen og Hallandsen: To ikke helt ærlige forretningsmenn som ofte arbeider sammen, blant annet som direktører for forsikringsselskapet «Høye Nord» i 1982. Olsenbanden forsøker ofte å lure dem. Hallandsen er den mer nervøse og usikre av de to, og kan lett besvime eller få et nervesammenbrudd når alt ikke går som planlagt. Bang-Johansen er derimot streng, kynisk og utspekulert, fast bestemt på å oppnå sitt mål, koste hva det koste vil. I "Olsenbandens siste stikk" spilles Bang Johansen av Hallvard Flatland, mens Hallandsen er departementsråd i Justisdepartementet, og spilles av Nils Ole Oftebro.
Bandens bil.
Olsenbanden befordrer seg stort sett alltid rundt i et stort «flak» fra USA, og denne bilen har nesten likeså stor legendestatus som banden selv, men faktisk ble bilen skiftet ut adskillige ganger. Den norske Olsenbanden brukt som sine danske modeller vanligvis eldre og litt kjøre ned gaten cruiser. I den første filmen, var det en keiser De Luxe, den andre en Mercury Monterey 54B, da de fleste gamle Chevrolets, men også en gammel Oldsmobile 98 De Luxe Holiday, en gammel Mercedes-Benz_W_121, en Ford Fairlane 500 og en Toyota Corona Mark II MX28 (film 13) er også sporadiske ganger den offisielle bilen til Olsen Gang, eller Benny bil. For å få mer økonomisk støtte ble brukt for kjøretøyer som motstanderen og sekundære tegn, samt i veikanten ventende bil, helst også av de japanske bilprodusenten Toyota biler, som Cressida, blant annet Toyota Hiace, Toyota Crown og Toyota. Men det var noen unntak, som i den tolvte filmen Olsenbandens alle siste clutch av 1982, som ble sponset av Datsun. Studiepoeng i filmene med den aktuelle støtten ble gitt.
Tegneserier.
Ideen om å lage en tegneserie ut ifra filmserien kom i 1983. De ble skrevet av Sverre Årnes og tegnet av Håkon Aasnes. Knut Bohwim omskrev den første serien, "Olsenbanden raner Hurtigruten", til spillefilmmanus, men prosjektet var avhengig av en finansiell støtte som aldri kom.


South Bedfordshire.
South Bedforshire er et distrikt i Bedfordshire, England. Administrasjonssenteret er Dunstable.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 da Dunstable, Leighton Buzzard, Luton landdistrikt og Amtphill landdistrikt ble slått sammen.


Æ.
rightÆ eller æ er den 27. (av 29) bokstaven i det norsk-danske alfabetet. Det er også den 7. (av 9) vokalen i det norske alfabetet. Foruten å bli brukt i norsk, blir den også brukt på islandsk, dansk og færøysk. På islandsk er Æ en diftong (IPA). På færøysk er den såkalte "lange Æ"-en også en diftong (IPA), men den korte Æ-en er en enkel. På dansk blir vokalen representert ved i IPA, og på norsk.
Æ har også blitt brukt i engelsk som en ligatur for "AE", men blir ikke ofte brukt lenger. Du kan imidlertid ofte se ord skrevet med Æ på engelsk, som "Mediæval", "æsthetic", "encyclopædia", osv. Selv om den ikke er noe særlig brukt, er den ikke forkastet, men fullt lovlig å bruke. På gammel-engelsk var bokstaven en lyd midt imellom «A» og «E» (lik norsk Æ).
Ligaturen æ har også tidvis blitt brukt i vitenskapelige navn på arter og grupper av arter, men i moderne nomenklatur har man av hensyn til standardisering og internasjonalisering gått bort fra dette.
I klassisk latin står bokstaven for en diftong (IPA), som uttales omtrent som engelsk "eye". Den ble brukt både i latinske ord og i lånord fra gresk.
Når det gjelder datamaskiner, er kodene for Æ og æ (når man bruker et av kodesettene Latin-1 eller Unicode) respektivt 0198 og 0230. Så om du skriver på et tastatur uten Æ kan du likevel skrive bokstaven ved å holde tasten ALT nede og trykke 0198/0230 på det numeriske tastaturet, dersom du benytter Windows som operativsystem. Æ finnes også på USA-internasjonal-tastaturet og produseres ved å holde Alt Gr-tasten mens man trykker Z. I HTML kan du skrive codice_1 og codice_2 for å få Æ og æ.
I Sverige produseres mange avisartikler om utenrikssaker av nyhetsbyrået Tidningarnas telegrambyrå. De skriver alltid Ä i stedet for Æ i danske og norske navn, fordi noen aviser ikke har teknisk støtte for Æ. For eksempel skriver de Jären i stedet for Jæren.


Kjerne (operativsystem).
En kjerne (eng. "kernel") er den innerste og viktigste delen av et operativsystem.
Kjernens oppgave er å starte systemet, håndtere ressurstildelingen, samt å kommunisere med maskinvaren. Vanligvis fungerer kjernen som et beskyttende bindeledd mellom maskinvaren og de programmene som kjøres på systemet. Programmene har i alminnelighet ikke direkte tilgang til maskinvaren, men må først gå via kjernen. Kjernen holder til og med programmene adskilte fra hverandre slik at et program som krasjer ikke nødvendighvis drar med seg andre programmer i fallet. For at programmer skal kunne samarbeide med hverandre sørger kjernen også for at disse kan kommunisere med hverandre, enten lokalt på en avskilt datamaskin, eller over et nettverk.
De to vanligste typene operativsystemskjerner er de "monolittiske" kjernene og "mikrokjernene". Monolittiske kjerner bygger på at hele kjernen fungerer som ett sammenvevd program der alle systemets funksjoner finnes inkludert. Linux og FreeBSD er eksempler på operativsystemer som bygger på monolittiske kjerner. Mikrokjerner er bygget opp av et stort antall mindre komponenter som kommuniserer mellom hverandre og tillater at komponenter legges til og tas bort mens systemet eksekveres. Operativsystemene QNX og Mac OS X bygger på mikrokjerner.
En mindre vanlig type kjerne er "exokjernen". Tanken bak exokjernene er at operativsystemet ikke skal sørge for noen som helst abstraksjoner – abstraksjonene skal i stedet implementeres som programbiblioteker. Ulike typer programmer krever nemlig ulike typer abstraksjoner. Exokjerner tillater derfor, til forskjell fra de andre kjernene, at vanlige programmer kommuniserer direkte med systemets maskinvare. Exokjernens oppgave blir da redusert til å passe på at programmene bare får tilgang til den delen av maskinvaren de har rett til. Eksempler på operativsystemer som bygger på en exokjerne er Exokernel og Nemesis.


Driver.
Drivere er programmer som fungerer som tolk mellom et operativsystem og en datamaskins inn- og utenheter (maskinvare). Typiske drivere er skjermkortdrivere, skriverdrivere, musedrivere, nettverkskortdrivere, for å nevne noen.
Etter hvert som en del maskinvare har blitt stadig vanligere, har de fått støtte i selve operativsystemene (Windows etc.), slik at drivere for disse tingene ikke trengs. Men utviklingen av maskinvare står heller ikke stille, og det store mangfoldet av maskinvare som virker på forskjellige måter skaper samtaleproblemer med operativsystemene. Da er det vanlig at drivere følger med maskinvaren når den kjøpes. Fordi drivere må tilpasses hvert enkelt operativsystem, er det snarere unntaket enn regelen at maskinvareprodusenter lager drivere for alle aktuelle operativsystemer. Som regel blir det laget drivere til de kommersielle operativsystemene, det vil si til Windows, ofte også Macintosh.
Driverproblemet kan unngås ved å kjøpe maskinvare som fungerer uten drivere. Da følger det heller ikke med noen drivere. Hverken mus, nettverkskort eller flyttbare lagringsmedier skal egentlig trenge drivere for å virke, men enkelte produkter trenger det likevel. Hvis det følger med en CD med det butikken gjerne kaller "programvare" til maskinvaren du har kjøpt, er det en god sjanse for at den inneholder drivere. Hvis du er nødt til å installere programmer for å få maskinvaren din til å virke, kan du være sikker på at det dreier seg om drivere. Like sikker kan du være på at disse ikke virker hvis du har et annerledes operativsystem enn det maskinvareprodusenten trodde du skulle ha.
Noen skjermkortprodusenter, som Nvidia og ATI, lar linuxbrukere laste ned linuxdrivere til sine produkter via internett. Ikke alle maskinvareprodusenter har gitt lov til å integrere støtte for deres skjermkort i operativsystemer, slik mange linuxdistributører har ønsket.
I dag er utviklerne av fri programvare de største pådriverne til å integrere driverfunksjoner i operativsystemene.


Peter Schmeichel.
Peter Schmeichel (født 18. november 1963 i Gladsaxe) er en tidligere dansk fotballspiller (keeper). Schmeichel spilte blant annet for den engelske klubben Manchester United og. Han avsluttet karrieren i april 2003.
I 2000 ble han utnevnt til "Honorary Member" av Order of the British Empire. Han ble også kåret til «World's Best Goalkeeper» i 1992 og 1993. I 2001 vant Peter en avstemming i regi av Reuters foran legender som Lev Yashin og Gordon Banks. Peter er også far til tidligere Manchester City-spiller Kasper Schmeichel.
Møkkajobber.
Peter er nå programleder for programmet «Møkkajobber» som går på Discovery Channel, og som programleder for dansk Tv3's Champions League studio.


Arild Rypdal.
Arild Rypdal (født 23. september 1934 i Ålesund) er en norsk forfatter, tidligere lufthavnsjef ved Ålesund lufthavn, Vigra. Rypdal er utdannet flyger og ingeniør. Han debuterte som forfatter i 1991 med spenningsromanen "Hexagon".
Rypdals romanhelter arbeider for britiske MI6. Inspirasjonen skal han ha fått som ung gutt under andre verdenskrig. Familien måtte flykte til Storbritannia i 1941, og Rypdals far arbeidet resten av krigen for Secret Intelligence Service – senere kjent som MI6.


Chihiro og heksene.
"Chihiro og heksene" (千と千尋の神隠し "Sen to Chihiro no Kamikakushi") er en animasjonsfilm utgitt i 2001 av den japanske anime-regissøren og manga-tegneren Hayao Miyazaki. Den ble laget ved Studio Ghibli.
Filmen vant Oscar for beste animasjonsfilm på den 75. årlige Oscar-seremonien i 2003, og vant prisen for beste animasjon fra National Board of Review of Motion Pictures, Los Angeles Film Critics Association og New York Film Critics Circle Awards. Den delte førstepremien, Gullbjørnen, på filmfestivalen i Berlin i 2002 med Paul Greengrass' "Bloody Sunday".
"Chihiro og heksene" ble lansert i Japan 27. juli 2001, og ble sett av ca. 23 millioner kinogjengere. Med inntekter på 30 milliarder yen (cirka 1,8 milliarder kroner), ble den den mest lønnsomme filmen i japansk historie, med en inntekt høyere enn filmen Titanic. Det blir sagt at en sjettedel av den japanske befolkningen har sett den per 2002. Den hadde premiere i Norge 9. januar 2003.
Hayao Miyazaki, også regissøren av "Min nabo Totoro" (1988), "Prinsesse Mononoke" (1997) og "Det levende slottet" (norsk premiere 5. oktober 2005), gikk ut av pensjonstilværelsen for å lage denne filmen etter å ha møtt datteren til en venn, som hovedpersonen er basert på. Det blir ofte kommentert at filmen er en allegori på progresjonen fra barndommen til modenhet, og risikoen for å miste seg selv i prosessen. Det finnes kanskje også skjulte referanser til konkurrerende politiske ideologier.
Handling.
Filmen handler om den lille jenta Chihiro Ogino som flytter til landet med foreldrene, Akio og Yūko. Under flyttingen kjører de seg vill og oppdager en tunnel, og av ren nysgjerrighet går de inn, uvitende om at den faktisk er en inngang til åndeverdenen. Der finnes blant annet et badehus hvor åndene og gudene (inspirert av den shintoistiske religiøse tradisjonen) drar for å hvile og slappe av. Familien går inn i det som tilsynelatende er en forlatt fornøyelsespark full av restauranter, og Chihiros foreldre finner seg med en gang et sted å spise og forsyner seg av maten. Gjennom en serie med forviklinger må Chihiro finne seg arbeid i åndenes badehus for å redde seg selv og foreldrene ut av åndeverdenen.


Akira (film).
"Akira" er en japanskprodusert dystopisk animasjonsfilm fra 1988 regissert og produsert av Katsuhiro Otomo. Filmen bygger på Otomos egen tegneserie ved samme navn. Handlingen er lagt til et dystopisk Tokyo i år 2019. Filmen er generelt ansett som en klassiker innen science fiction-genren og regnes som en kultfilm.
Filmen ansees å være den viktigste grunnen til at anime fikk så stor spredning i vesten på 1990-tallet.
Handling.
1988: En en enorm eksplosjon ødelegger Tokyo. Ingen vil påta seg skylden, og tredje verdenskrig bryter ut.
2019: Tokyo har gjenoppstått som Neo Tokyo, en kunstig øy i Tokyo-bukta. Det råder politisk kaos etter feilslåtte reformer som skulle rette opp den finansielle katastrofen den forrige regjeringen etterlot seg, og voldelige motorsykkelgjenger terroriserer motorveiene i territorialkamper. I tillegg så oppstår det en undergrunns-bevegelse som sprer budskapet om den gude-liknende skikkelsen kalt Akira. Undergrunnsgruppe klarer å kidnappe en av "Numrene", restene av et 40 år gammelt eksperiment for å skape mennesker med utrolige mentale krefter. Kidnapperne havner midt i en demonstrasjon, noe som gjør at «nummer 26» (Takashi) klarer å flykter ved å teleportere seg vekk, bare for å havne i en kollisjon med Tetsuo, et av medlemmene i en motorsykkelgjeng. Som et resultat av kollisjonen begynner Tetsuo å utvikle krefter lik de som Numrene har, bare mye sterkere. Han må slåss mot seg selv for at ikke hans nye krefter skal ta kontroll over ham. Det viser seg at det var slikt krefter som ødela byen for 30 år siden, og kampen handler etterhvert om å unngå at samme katastrofe skal gjenta seg.
Om filmen.
I 2003 rangerte "Entertainment Weekly" filmen på en 28-plass over deres «Top 50 Cult Movies».


Rollespill.
Forskjellige typer rollespill.
Rollespill i sin enkleste form blir brukt i mange sammenhenger. I utdanning er rollespill en populær læremåte hvor elevene blir satt til å sette seg inn i en ukjent situasjon. Medisinsk behandling er et eksempel, hvor helsepersonell kan øve seg opp i møter med pasienter i ulike situasjoner. Tillitsvalgte i fagorganisasjoner kan øve seg opp i lønnsforhandlinger ved å spille ut forhandlingssituasjonen med en kollega. Det finnes mange eksempler på områder hvor rollespill kan bli tatt i bruk. Metoden kan brukes både i psykoterapi og opplæring, for eksempel i form av en samtale mellom personer som ikke er tilstede.
Ikke all form for rollespill er organisert. Barn som leker familie eller politi og røver driver også for en form for rollespill. Rollespill kan også være en seksuell lek der to deltakere spiller ut seksuelle fantasier, for eksempel som lege og pasient, slave og hersker osv. Rollespill (RPG) skiller seg på den annen side ut som en langt mer organisert form for rollespill, med fastere regler og struktur.
Ikke teater.
Et rollespill skiller seg fra et skuespill ved at det ikke er til "skue". I et rollespill er det altså per definisjon ingen tilskuere, kun medvirkende som har en mer eller mindre aktiv 'rolle'. Rollespillet skiller seg også fra skuespillet ved at rollespillet ofte har et meget stort element av improvisasjon over seg, selv om det også til en viss grad kan være forhåndsbestemt.
Det har alltid vært sterke innslag av rollespill i aktiviteter som barns lek og teater. Men rollespill slik vi definerer det i dag vokste ut fra miniatyrspill på midten av 1970-tallet, spesielt i miljøet rundt Universitetet i Minnesota hvor Dave Arneson og Dave Wesley vanket. Gary Gygax jobbet på samme tid med ett spill som ble kalt "Chainmail". "Dungeons & Dragons" (D&D) regnes likevel som verdens første moderne rollespill. Gary Gygax og Dave Arneson lagde det i 1973 med et ønske om å leve ut det de hadde lest i bøker som "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Spillet er i dag i sin fjerde utgave.
Rollespill og Role-Playing Game (RPG).
På engelsk skiller man mellom «role-playing» og «role-playing game (RPG)», men på norsk blir «rollespill» brukt i begge tilfeller. For å skille mellom disse begrepene på norsk vil parentesen «(RPG)» bli brukt etter ordet «rollespill» når vi snakker om «role-playing games» i denne artikkelen.
Levende rollespill (laiv).
Levende rollespill, også kalt "laiv" (fornorskning av engelsk; live action role-playing) eller "live", er en spillform der spillerne snakker og beveger seg som rollen og bruker kostymer og rekvisitter mye på samme måte som i tradisjonelt teater. Rollebakgrunn, forhistorie og situasjon er ofte (men ikke nødvendigvis) planlagt og skrevet ned på forhånd av arrangører eller spillerne selv, men rollenes replikker og handlinger blir improvisert så lenge spillet varer. Varigheten på spillet er som oftest planlagt på forhånd, og kan være fra et par timer til godt og vel en uke. De kan, dog sjelden, vare i ukesvis, men har da gjerne en form som er mye lik Alternate Reality Game.
For eksempel kan tjue personer bestemme seg for å spille i vikingtiden. De kler seg ut i historisk inspirerte kostymer og skaffer rekvisitter, mat og utstyr som passer inn i settingen. Så finner de et sted der de kan spille uforstyrret mens rollespillet varer.
Verbale rollespill (bordrollespill).
Rollespill kan også foregå muntlig. Denne formen for rollespill kalles også penn & papir, bordrollespill eller verbale rollespill. I stedet for å fysisk spille ut rollenes handlinger skildrer man dem for hverandre muntlig. Å spille slik krever stort sett en spilleder som skildrer miljøet og birollenes handlinger for spillerne. Det man gjør: Man samler en gjeng og finner et rollespill alle kunne tenke seg å spille. Deretter finner spillerne ut hva slags rolle de kunne tenke seg å spille, og noterer eventuelt ned informasjon om rollen. Så er det bare å sette i gang og teste sin fantasi, i en verden der hell i terninger kan avgjøre det meste.
Rollespill har ofte regler for hvordan man lager roller, hvordan man bygger opp og løser konflikter i fiksjonen, hvordan roller utvikler seg, og hvordan man skaper spennende situasjoner og eventyr.
Norske rollespillutgivelser.
Her finnes norske rollespill som er, eller har vært, i salg i butikker. Det finnes mange fler på nettet (i forbindelse med RISK-konkurransen) og i diverse fanziner (som Imagonem).
Nordiske rollespillutgivelser.
Sverige har hatt en livlig rollespillbransje med Äventyrsspel og Target Games som hovedaktører.
Rollespillteori.
Det finnes lite rollespillteori på norsk. En av de mest innflytelsesrike teorimiljøene innen verbale rollespill finnes på nettstedet The Forge, hvor den såkalte Big Model ble, og blir, utviklet. Big Model er igjen basert på GNS, fra usenet-gruppen rec.games.frp.advocacy.
Den årlige festivalen Knutepunkt har de siste årene utgitt bøker med til dels tunge akademiske artikler om både laiv og verbale rollespill.
Videospillbasert rollespill (RPG).
Rollespill (RPG) som dataspill har ofte hatt lite til felles med annen form for rollespill (RPG). Ofte er det snakk om spill i førstepersonsvinkel, hvor verden man beveger seg rundt i ofte er hentet fra typiske rollespillverdener. Regler for kamp og andre terningbaserte interaksjoner har ofte blitt hentet fra rollespillbøker, mens selve rollespillingen, utviklingen av en rollefigur, ikke har vært tilstede i dette mediet.
Dette har imidlertid endret på seg med bruk av online spilling. Ved at man får mulighet til å treffe andre karakterer styrt av mennesker, er det blitt mulig å drive mye mer rolleutvikling enn før. Såkalte «multi-user dungeons» (MUDs) var blant de første på dette området. Disse var tekstbaserte, men hadde muligheten for å kommunisere med andre spillere og spille ut en rolle. Spill av nyere dato som "Anarchy Online" og "World of Warcraft" er grafikkbaserte MMORPG-er, og åpner for at en stadig større andel spillere over hele verden slutter seg til denne aktiviteten.


City of Durham.
City of Durham er et administrativt distrikt i grevskapet Durham i England. Administrasjonssenteret er byen Durham.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974, da Durham by ble slått sammen med Brandon and Byshottles bydistrikt og Durham landdistrikt.


War FTP Daemon.
War FTP Daemon eller bare warftp er norskutviklet FTP-serverprogramvare for Microsoft Windows. Programmet er utviklet av bergenseren Jarle ("jgaa") Aase. Programmet var den første gratis FTP server for Windows da det ble utgitt i 1996, og det første for denne plattformen som tilbydde nedlastingsratioer.
Warftp er fortsatt gratis («freeware») med noen restriksjoner (det kan ikke benyttes av militære eller offentlige institusjoner, med unntak av skoler/universitet).


Kingston upon Thames (distrikt).
Kingston upon Thames (fullt navn Royal Borough of Kingston upon Thames) er det eldste av de kongelige distrikter i England og Wales. Det ligger i et område som tidligere tilhørte Surrey, men som nå er en del av Stor-London.
Årsaken til at det er et kongelig distrikt er at syv angelsaksiske konger ble kronet der: Edvard den eldre (900), Athelstan (925), Edmund I (939), Edred (946, Edwy (956), Edvard Martyren (975) og Ethelred den rådville (979).
Distriktet i sin nåværende form ble opprettet i 1965, ved at det gamle distriktet Kingston upon Thames ble slått sammen med Malden and Coombe og Surbiton.


Liste over steder i Storbritannia under kongelig beskyttelse.
Steder i Storbritannia under kongelig beskyttelse er en rekke byer og distrikter som på et tidspunkt har hatt en spesiell tilknytning til monarken og derfor har fått en begunstiget status. I moderne tid har dette liten eller ingen praktisk betydning, men det gjenspeiles i en rekke stedsnavn.
England.
En del steder hvor monarken har oppholdt seg jevnlig har fått tillegget "regis" eller "royal" (hhv. latin og engelsk for "kongelig") i navnet.
Royal Borough.
"Royal Boroughs" er distrikter som har en historisk tilknytning til monarken.
Royal Burgh.
Steder i Skottland der monarken har oppholdt seg jevnlig har ofte fått betegnelsen "Royal Burgh", "kongelig by".
Tidligere Royal Burghs.
Steder under kongelig beskyttelse
Steder i Storbritannia under kongelig beskyttelse


Heikki Holmås.
Heikki Eidsvoll Holmås (født 28. juni 1972 på Voss, Hordaland) er en norsk politiker (SV). Han har vært fast stortingsrepresentant fra Oslo siden 2001. Holmås er fra 23. mars 2012 utviklingsminister i Jens Stoltenbergs 2. regjering.
Holmås er sønn av bibliotekar/forfatter Stig Holmås og ingeniør/tekstilarbeider Ingebjørg Monsen. Han ble vararepresentant på Stortinget i 1997 og fast representant fra 2001.
Holmås har tidligere skrevet fast i Mannspanelet i damebladet "Kamille", i "Klassekampens" Kron og Mynt-spalte og har også bidratt med artikkelen «Vanskelige klimakvoter» i boken "Kan hende det gjelder å redde vår jord – Om venstresiden og klimapolitikken" utgitt i 2009 på Forlaget Manifest. Han var elev ved Bergen katedralskole 1988-1991.
Før han ble stortingsrepresentant jobbet han som søppeltømmer i Bergen Interkommunale Renovasjonsselskap og som bartender på utestedet Mono i Bergen i 2001.
Verv.
Holmås var innvalgt som medlem av Bergen bystyre i perioden 1995–1998 og var medlem av komite for byutvikling. Han ble gjenvalgt som vararepresentant i perioden 1999–2001.


The Silent Force.
"The Silent Force" er det nederlandske metalbandet Within Temptations tredje studioalbum, og ble utgitt 15. november 2004 av plateselskapet GUN Records.
Albumet ble sluppet i tre utgaver; en basisutgave uten hefte, en standardutgave med et hefte på 8 sider, og en utvidet utgave med blant annet to ekstra spor.
Bare to måneder etter at "The Silent Force" ble sluppet, hadde albumet solgt til gull i Tyskland, Nederland og Belgia. Den forrige platen, "Mother Earth" (2000), solgte også til gull i Tyskland – til og med til platina i Nederland – og holdt seg på de tyske platelistene i 30 uker.


Sikkerhetsklarering.
En sikkerhetsklarering kreves for at en person skal kunne ha tilgang til gradert materiale eller installasjoner. Sikkerhetsklareringen blir bare vurdert hvis vedkommende har tjenestlige behov for å ha tilgang til dette, f.eks. i militær sammenheng. Sikkerhetsklareringen er regulert gjennom "Forskrift om Personellsikkerhet" av 29. Juni 2001.
Sikkerhetsklarering i Norge.
Under bakgrunnssjekken blir vedkommendes rulleblad sjekket i politiets registre. I disse registrene vil alle forelegg og dommer være oppført, med unntak av forenklede forelegg, som saneres senest 3 uker etter at forelegget har blitt betalt i sin helhet.
Hvis klareringen blir utstedt, må vedkommende gjennomgå en autorisasjonssamtale med avdelingen som ber om klareringen. Under samtalen gjennomgår avdelingens leder eller sikkerhetsansvarlig personopplysningsblanketten, og eventuelle merknader eller uklarheter blir klarlagt.
For at en person skal ha tilgang til informasjon eller installasjoner som er beskyttede, må vedkommende inneha både klarering og autorisasjon.
En sikkerhetsklarering er normalt gyldig i 5 år fra den datoen den blir utstedt.
Klareringsmyndigheter.
Det finnes ca. 40 sivile og militære klareringsmyndigheter i Norge. Disse har anledning til å gi både nasjonale og NATO-klareringer, med unntak av Cosmic Top Secret, som bare gis av Nasjonal Sikkerhetsmyndighet.
Den største klareringsmyndigheten er Forsvarets sikkerhetsavdeling, som utfører ca 2/3 av alle klareringer.
Klareringsnivåer.
Ved sikkerhetsklarering "strengt hemmelig" kontrolleres ektefelle, foreldre og søsken, i tillegg til hovedpersonen selv. Ved sikkerhetsklarering "hemmelig" kontrolleres hovedperson og ektefelle, mens ved sikkerhetsklarering "konfidensielt" kontrolleres kun hovedpersonen.


Jürgen Klinsmann.
Jürgen Klinsmann (født 30. juli 1964 i Göppingen) er en tysk fotballtrener og tidligere fotballspiller.
Klubbkarriere.
Klinsmann begynte å spille fotball åtte år gammel. I begynnelsen spilte han på alle plasser, også som målvakt. Han begynte å spille profesjonelt da han var 17 år gammel, i Stuttgarter Kickers, som spilte i andre divisjon. I 1984 gikk han til VfB Stuttgart i første divisjon.
I tillegg til spill for VfB Stuttgart og Bayern München i Tyskland, spilte Klinsmann i mange europeiske land – for AS Monaco i Frankrike, Internazionale og Sampdoria i Italia og to ganger for Tottenham Hotspur i England. Klinsmann bestemte seg for å legge opp mens han spilte for Tottenham Hotspur sommeren 1998 etter VM.
Landslagskarriere.
Klinsmann hadde en innholdsrik landslagskarriere. Han debuterte for i 1987. Han spilte i Sommer-OL 1988, der Tyskland tok bronse. Han spilte i europamesterskapene i 1992, da Tyskland kom til finalen. Klinsmann ble også kåret til turneringens beste spiller i 1996, da Tyskland ble europamestre. Han deltok også i tre verdensmesterskap som spiller, i 1990 (da Tyskland ble verdensmestre), 1994 og 1998. Han avsluttet landslagskarrieren etter VM 1998.
Landslagstrener.
Den 26. juli 2004 ble Jürgen Klinsmann utpekt til Tysklands nye landslagstrener etter Rudi Völler.
Den 8. juli 2006 ledet Klinsmann Tyskland til bronsefinale i VM, en kamp de vant 3-1 over.


Alice in Chains.
Alice in Chains er et band fra Seattle som ble dannet i 1987, og regnes for å være et av «de fire store» innen grunge-sjangeren. Bandet fikk et lite gjennombrudd i 1990 med singelen "Man in the Box", men det var med albumet "Dirt" fra 1992, som fulgte i kjølvannet av grunge-bølgen som ble startet av Nirvana, at bandet fikk sitt virkelige gjennombrudd.
Alice in Chains' musikk var inspirert av band som Black Sabbath, The Stooges og Led Zeppelin, og var mer metal-orientert enn de andre bandene som ble plassert i grunge-sjangeren. Samtidig var gruppa et allsidig band som behersket mer enn tunge gitarriff, noe som bevises i de akustiske EP-ene "Jar of Flies" og "Sap".
Gruppens tekster var av det mørke slaget, og handlet ofte om død, ensomhet og narkotikamisbruk. Tekstene på "Dirt" bar tydelig preg av at vokalist Layne Staley slet med tungt heroinmisbruk, noe som også medvirket til gruppas oppløsning og Staleys død.
Alice in Chains ble aldri offisielt oppløst, men grunnet Staleys narkotikamisbruk gav bandet aldri ut et eneste studioalbum etter "Alice in Chains" fra 1995, og bandets siste turné var i 1993. Frustrert over bandets inaktivitet, gav gitarist Jerry Cantrell ut soloalbumet "Boggy Depot" i 1998, og senere "Degradation Trip", etter Staleys død i 2002.
Layne Staley døde av en overdose heroin i april 2002. Han ble funnet død i sin leilighet 19. april, og rettsmedisinerne konkluderte med at han da hadde vært død i to uker, hvilket betyr at han muligens døde 5. april, på dagen åtte år etter at Kurt Cobain begikk selvmord.
I 2005 ble bandet startet på nytt, de fikk en ny vokalist William DuVall, de har nettopp begynt med deres nye studio album som skal bli gitt ut i 2009. Det er 14 år siden deres siste studio album ble lagd.
Selv om Alice in Chains ikke oppnådde samme kommersielle suksess som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden, regnes de som et av de mest innflytelsesrike bandene i sin sjanger. Band som Staind, Nickelback og Godsmack oppgir alle Alice in Chains blant sine viktigste inspirasjonskilder.
"Facelift" (1990–1992).
"Facelift" er det første studioalbumet til Alice in Chains og ble utgitt 21. august 1990. Det var det første grungealbumet som kom på 50. plass på Billboard Top 200 i USA, og var det andre etter Soundgardens "Louder than Love" til å komme på 1. plass på Heatseekers takket være singlene «We Die Young» og «Man in the Box». Albumet har blitt sertifisert dobbel platinium i Amerika og det har blitt solgt over 2 millioner kopier av albumet bare i USA. Det ble gitt ut fire singler, «We Die Young», «Man in the Box», «Bleed the Freak» og «Sea of Sorrow», som alle klarte seg bra kommersielt.
"Dirt" (1992–1995).
"Dirt" er det andre studioalbumet til Alice in Chains og ble utgitt 29. september 1992. Albumet er et kritikkerrost album og blir sett som en klassiker fra gullalderen til Grunge og satte Alice in Chains opp sammen med de store grungebandene som Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam. Albumet kom på 6. plass på Billboard 200. Albumet var innspilt på samme tid da Layne Staley hadde problemer med dop som etter hvert ville føre til hans død i 2002. Albumet har blitt sertifisert 4x platinum. Det ble gitt ut 5 singler «Would?», «Them Bones», «Rooster», «Angry Chair» og «Down in a Hole» som alle klarte seg bra kommersielt, men det var særlig «Would?», «Down in a Hole» og «Angry Chair» som gjorde det bra.
"Alice in Chains" (1995–2008).
"Alice in Chains", som også har blitt kjent som "Tripod", ble gitt ut i 1995 og var det siste studioalbumet lagd sammen med Layne Staley. Albumet solgte bra, men ikke like mye som deres forrige album Dirt. Albumet ble sertifisert dobbel platinium i USA. Alle sangene er lagd unntatt «Grind», «Heaven Beside You», og «Over Now» ble skrevet av Layne Staley. Dette ble det siste studio albumet Layne Staley lagde, fordi hans dopproblemer etter hvert tok knekken på ham. Han døde i 2002, åtte år etter at Kurt Cobain hadde død. Dette albumet var det første som kom på 1. plass på Billboard 200 av Alice in Chains' studioalbum.
Nytt studioalbum (2008–Fremtid).
a> den nye vokalisten i bandet
Alice in Chains har sagt at de skal gi ut deres nye studioalbum i 2009. Bandet har fått en ny vokalist fordi Layne Staley døde av en overdose av heroin/kokain i 2002.


Gordon Banks.
Gordon Banks (født 30. desember 1937 i Sheffield) blir av mange regnet som en av tidenes beste målvakter i fotball. Han spilte en sentral rolle på s vinnerlag i VM i fotball i 1966. Banks' ferdigheter ga ham klengenavnet «Banks Of England» (et ordspill på «Bank of England»).
Han ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire i 1972, noen måneder før han mistet synet på det ene øyet i en trafikkulykke.
Mange, spesielt i Storbritannia, hevder hardnakket at Banks står bak den beste redningen noensinne. Den kom under VM-kampen mot i 1970. Pelé nikket ballen nedover, en ball som Banks med imponerende hurtighet og smidighet greide å slå over tverrliggeren.


Pauline Hall.
Pauline Hall (født 2. august 1890 på Hamar, død 23. januar 1969 i Oslo) var en markant person i norsk musikkliv i begynnelsen av det 20. århundre. Hun virket både som kritiker i Dagbladet og komponist, men er kanskje mest kjent for å ha vært med å stifte foreningen Ny Musikk, hvor hun var formann fra 1938 til 1961.


Astwood.
Astwood er en landsby i Buckinghamshire, England. Siden 1995 har den blitt administrert som en del av Milton Keynes.
Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "østlig skog".
Sognekirken, som er viet St. Peter, regnes av mange som en av landets vakreste. Husene i landsbyen har stråtak, noe som gir landsbyen et svært idyllisk preg.


Woburn Sands.
Woburn Sands er en landsby i Buckinghamshire. Siden 1995 har den vært en del av distriktet Milton Keynes. Den ligger øst for byen Milton Keynes, nær den romerske veien Watling Street.
Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og viser til en svingete elv. Det samme navnet går igjen i Woburn i Bedfordshire, som ligger kort vei unna. Woburn Abbey, et gammel kloster som senere ble omgjort til herregård, ligger rett utenfor Woburn Sands, i et område som tilhører Woburn i Bedfordshire. Grensen mellom de to grevskapene går gjennom Woburn Sands, slik at en liten del av landsbyen formelt tilhører Bedfordshire.


Newport Pagnell.
Newport Pagnell er en by i Buckinghamshire, England. Den tilhører den enhetlige myndigheten Milton Keynes, og ligger nord for byen Milton Keynes.
Byen nevnes i "Domesday Book" (1086) som "Neuport", som er gammelengelsk for "ny markedsby". Den ble grunnlagt at normannerne, og var dermed en ny by i 1086. Det andre leddet i navnet ble lagt til da familien Pagnell (Paynel) tok over et gods i byen.
På et tidspunkt var Newport Pagnell en av de største byene i Buckinghamshire. Pagnell-familiens slott lå der Castle Street ligger i dag. Det er ingen synlige spor etter slottet. Byen hadde tidligere to sykehus, og det ble holdt seks festivaler i løpet av året. Før grunnleggelsen av Milton Keynes på 1960-tallet hadde dens posisjon i grevskapet dalt i lang tid, og med den nye byens vekst er den ikke lenger mer enn en forstad. De to byene har nå vokst så mye sammen at det er vanskelig å se hvor den ene slutter og den andre begynner.
Landsbyene Broughton og Caldecote hører til Newport Pagnells kirkesogn, som er viet til apostlene Peter og Paulus.
Motorveien M1 går ikke langt fra byen, og ved veien ligger et stort serviceområde kalt "Newport Pagnell Services" der.


Pat Buchanan.
Patrick Joseph Buchanan (født 2. november 1938 i Washington DC) er en amerikansk paleokonservativ politiker og journalist. Opprinnelig var han republikaner, og tjente blant annet under Richard Nixon som taleskriver og rådgiver. Han var en tid kjent som «Mr. Republican».
Han har skrevet flere bøker, og er aktiv som fjernsynskommentator. Han var en av opprinnelige programlederne for CNN-programmet Crossfire hvor han deltok med enkelte avbrekk fra 1982 til 1999. Fra 2002 til 2012 var han fast kommentator hos MSNBC. Han er også en av grunnleggerne og bidragsyterne til magasinet "The American Conservative".
Bakgrunn og utdannelse.
Han ble født i Washington D.C. i en katolsk familie. Selv om han ofte regnes som en irsk katolikk er han egentlig halvt tysk, en fjerdedel skotsk-irsk (protestant) og en fjerdedel irsk.
Han gikk på katolske skoler, og studerte engelsk og filosofi ved Georgetown University, og tok mastergrad i journalistikk ved Columbia University i 1962.
Politisk virke.
Buchanan utfordret George H. W. Bush ved de republikanske primærvalgene i 1992 og gjorde det overraskende godt, men tapte for den sittende presidenten. I nominasjonsvalgene i 1996 ble han nummer to etter Bob Dole. Pat Buchanan beskriver seg som tradisjonell konservativ og blir ofte kalt en paleokonservativ, og kom utover 1990-tallet stadig mer i konflikt med de nykonservative (neocons) som han mener har kuppet det republikanske partiet. Han er imot amerikanske intervensjoner i andre land og motstander av frihandel. Mer nylig var han en sterk motstander av invasjonen av Irak. Han meldte seg ut av partiet før presidentvalget i 2000 og stilte til valg som kandidat for Reformpartiet.
Han er også en sterk kritiker av Israel, og hevder at USAs utenrikspolitikk er ulogisk israelvennlig. Særlig mener han at USAs «innblanding» i Midtøstens forhold skjer kun for å tilfredsstille og beskytte Israel, og ikke tjener amerikanske interesser. Buchanan har bl.a. kalt Capitol Hill for «Israel-okkupert territorium» i en kommentarartikkel. Før den første Golfkrigen sa Buchanan at "There are only two groups that are beating the drums for war in the Middle East – the Israeli defense ministry and its 'amen corner' in the United States."
Pat Buchanan skal være mannen bak flere av Spiro Agnews berømte sitater, bl.a. «pusillanimous pussyfoots» og hopeless, «hysterical hypochondriacs of history».
Pat Buchanan var av mange ansett for å være en av favorittene til å være mannen som avslørte Richard Nixons dekkoperasjon i forbindelse med Watergate-skandalen, den såkalte Deep Throat. Andre avviste dette med den begrunnelse at lojalitet var et viktig prinsipp for Buchanan. Etter at Mark Felt stod frem som kilden, har Buchanan kalt ham en kriminell forræder. Dette styrker Buchanans posisjon som en av Nixons mest trofaste menn.
Kommentator og forfatter.
Etter Buchanan forlot Det Hvite Hus var han programleder for flere TV-program på NBC og CNN, samtidig som han skrev artikler i flere aviser og magasiner. Fra 2002 til 2012 var han fast kommentator hos MSNBC.
Buchanan har skrevet en rekke bøker, blant annet «Right from the Beginning» og «A Republic, Not an Empire» som ble bestselgere. I 2008 utgav han boken "Churchill, Hitler and the Unnecessary War" hvor han argumenterer for at det var feil av Storbritannia å erklære Tyskland krig etter den tyske invasjonen av Polen i 1939.
26.juli 2011 skrev Buchanan i en bloggpost at Anders Behring Breivik kunne ha rett i den vil bli en dramatisk konflikt mellom det (tidligere) kristne Europa og den islamske verden med stadig større tilstedeværelse i verdensdelen.
I oktober 2011 utga Buchanan boka «Suicide of a Superpower: Will America Survive to 2025?». Boka hadde kapittel-overskrifter som «The End of White America» og «The Death of Christian America» og skapte kontrovers og krav om at MSNBC måtte avslutte samarbeidet med Buchanan. Etter en fire måneders suspensjon ble det i februar 2012 offentliggjort at samarbeidet var endelig avsluttet. Programlederne Joe Scarborough og Mika Brzezinski som hadde hatt Buchanan som fast gjest i programmet «Morning Joe» ga i en offentlig uttalelse uttrykk for at de beklaget og var uenig i beslutningen.
Etter avskjeden fra MSNBC har Pat Buchanan blant annet vært kommentator hos Fox News.


Caldecote (Milton Keynes).
Caldecote er en liten landsby i Buckinghamshire, England. Den har tradisjonelt vært knyttet til byen Newport Pagnell, og ligger fortsatt i byens kirkesogn. Administrativt er den en del av Milton Keynes.
Stedsnavnet finnes flere steder i England. Det er av angelsaksisk opprinnelige, og betyr "kald hytte" (jfr. "cold cottage"). Dette er en referanse til et hvilested for fattige reisende langs landeveien, i dette tilfellet den romerske veien Watling Street som går rett gjennom landsbyen. Et nytt boligområde i Milton Keynes har samme navn med litt annen skrivemåte, Caldecotte.


Bow Brickhill.
Bow Brickhill er en landsby i Buckinghamshire, England. Administrativt er den en del av distriktet Milton Keynes, og den ligger rett sørøst for byen Milton Keynes.
Navnet er en blanding av brytonisk "breg" og gammelengelsk "hyll", som begge betyr "ås". Dette er et av flere eksempler i Storbritannia på stedsnavn som gjentar det samme på flere språk. Det første leddet kommer fra det angelsaksiske mannsnavnet "Bolla". Navnet er passende, ettersom mye av bebyggelsen ligger i en bratt åsside.
Landsbykirken står utenfor selve landsbyen. Den er skjult i landskapet, og kan ikke sees før man står inne på kirkegården. Denne beliggenheten er typisk for steder hvor det har vært en sterk keltisk innflytelse, noe også stedsnavnet understreker at området har hatt. Kirken sto ubrukt siden lenge før borgerkrigen, og i 1757 ble den gamle kirken revet og en ny bygget på samme sted. Den er viet til alle helgener ("All Saints").
Hymnemelodien «Bow Brickhill» av Sydney Nicholson ble skrevet som en hyllest til kirken etter at Nicholson besøkte den sammen med koret fra Westminster Abbey i 1923.


Birgit Sunnaas.
Birgit Sunnaas (født Birgit Francke, 31. desember 1914 i Söderköping, død 26. juli 1992) grunnla Sunnaas sykehus i 1954 sammen med sin ektemann, Rolf Sunnaas. Rolf og Birgit møttes i Sverige under krigen, hvor begge var engasjert i motstandsbevegelsen.
Hun ble i 1971 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og mottok St. Hallvardsmedaljen i 1980.


Rolf Sunnaas.
Rolf Sunnaas (født 1916 i Oslo, død 8. januar 1979), gift med Birgit Sunnaas. Grunnla Sunnaas sykehus sammen med henne i 1954.


Koksijde.
Koksijde er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av byen Koksijde og byene Oostduinkerke, St-Idesbald og Wulpen. Marc Vandenbussche har vært ordfører i Koksijde siden 2000.


Folketingsvalget 2005.
Folketingsvalget i Danmark 2005 ble avholdt tirsdag 8. februar 2005, og som ventet gikk den sittende statsministeren, Anders Fogh Rasmussen, av med seieren.


MB.
MB, Mb og mb kan referere til


Liste over berømte hunder.
Hunder fra serier og tegnefilmer.
Liste over berømte hunder


Liste over kjente ulvearter og underarter.
Ulv ("Canis lupus") fra Yellowstone National Park i USA
Fram til 2000 fantes tre kjente ulvearter i verden, vanlig ulv, rødulv og etiopisk ulv, men indiske forskere har nylig avdekket at vi må legge til to nye arter. Som om det ikke er nok har også kanadiske forskere avdekket en hittil ukjent art der.
Ulvarten.
Vanlig ulv er den mest vanlige ulvearten. Den har en rekke underarter, som tidligere ofte ble listet som forholdsvis selvstendige. Moderne systematikk og genetikk har imidlertid snudd om på dette i de senere årene. Det har resultert i at flere underarter nå mer regnes som varieteter av mer dominerende underarter.
Amerikanske underarter.
Moderne klassifisering av nordamerikansk ulv deles gjerne i to faser, før og etter 1992. Tidligere ble 24 underarter anerkjent, men nå benytter man seg av den moderne klassifiseringen til Ron Nowak ("U.S. Fish and Wildlife Service"). Den deler amerikansk ulv inn i kun 5 underarter som vist nedenfor.
Andre underarter (hunder).
Forskerne har slått fast at ulvearten er stamfar til hunden, med det er uvisst fra hvilken underart ("det kan være flere") den nedstammer. Hunder inndeles i domestiserte ("tamme hunder") og semi-domestiserte ("halvville hunder") raser.
Se også.
Ulvearter og underarter, Liste over kjente
¤, Liste over kjente


Hadseløya.
Hadseløya (nordsamisk: "Ulpie") er ei øy i Hadsel kommune, Vesterålen, Nordland med et areal på 102 km². På øya ligger tettstedene Melbu og Stokmarknes. Et mindre bygdesentrum er Lekang som ligger omtrent midt mellom Stokmarknes og Melbu. Høyeste punkt på Hadseløya er Lamlitinden på 656 moh. Et annet viktig fjell på Hadseløya er Storheia.
Hadseløya er knyttet til den lille Børøya med Børøybrua og videre med Hadselbrua til Langøya. Riksvei 82 (tidligere europavei 10) går over bruene via Stokmarknes til Melbu, og med ferge til Fiskebøl på Austvågøya. Det går også fylkesvei på yttersiden av Hadseløya mellom Stokmarknes og Melbu.


Gullmedalje.
En gullmedalje er en medalje som gis til vinneren av en konkurranse, ofte en idrettskonkurranse, som de Olympiske leker, Norgesmesterskap, osv. eller for stor sportslig prestasjon over lengre tid, slik som Aftenpostens Gullmedalje. Også innen forskning utdeles gullmedaljer. Nobelprisvinnere er blant dem som mottar en gullmedalje, og H.M. Kongens gullmedalje tildeles fremragende, yngre forskere.
I sportskonkurranser tildeles gjerne vinnere av andre- og tredjeplass henholdsvis en sølvmedalje og en bronsemedalje. I de første olympiske leker var derimot sølvmedaljen for førsteplass og bronsemedaljen for andreplass.
Gullmedalje kan også utdeles som sekundærpris. Dette gjelder spesielt i sammenheng med ærespriser hvor de nominerte som ikke fikk æresprisen gjerne mottar en gullmedalje.


Inga Marte Thorkildsen.
Inga Marte Thorkildsen (født 2. juli 1976 i Oslo) er en norsk politiker (SV) som representerer Vestfold på Stortinget. I tillegg er hun nestleder i SV og fra 23. mars 2012 barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Hun har vært representant på Stortinget siden 2001 og gikk etter stortingsvalget 2009 inn i sin tredje periode som Vestfold-representant. I perioden 2005-09 satt hun i energi- og miljøkomiteen, og var saksordfører for det såkalte Klimaforliket i Stortingets energi- og miljøkomite. Her ledet Thorkildsen forhandlingene på vegne av regjeringspartiene.
Inga Marte Thorkildsen er oppvokst i Stokke utenfor Tønsberg, og er cand.mag., med mellomfag religionshistorie og statsvitenskap, semesteremne Midtøsten- og Nord-Afrikakunnskap 1996–2000. Hun har arbeidet som frilansjournalist for "Tønsbergs Blad" 1993–1997, for Kelly Vikarbyrå 1997–1998 og som kundebehandler ved Fjellinjen A/S 1998–2000. Thorkildsen var en av to lederkandidater til Sosialistisk Ungdom foran landsmøtet i 1999, men tapte kampvoteringen mot sentralstyremedlem Kari-Anne Moe.
Hun er datter av rådgiver/leder av Nei til EU Heming Olaussen (1949–) og barnehagestyrer/virksomhetsleder Lindis Thorkildsen (1955–). Thorkildsen er gift med politisk rådgiver i SV Lars Kolltveit.
Verv og medlemskap.
Inga Marthe Thorkildsen er per 2012 nestleder i SV. I SV har hun hatt verv som fylkessekretær Vestfold SU (1994–1996), fylkessekretær Vestfold SV (1994–1996). vært medlem av SUs sentralstyre (1996–1999) og ble kvinnepolitisk leder i SV i 2000.


Jordskjelvet i Messina 1908.
Jordskjelvet i Messina skjedde klokken 5:21 om morgenen den 28. desember 1908. Skjelvet hadde en styrke på 11 på Mercallis skala, som tilsvarer 8,1 på Richters skala. Ettersom skjelvets episentrum lå ute i Messinastredet ble skjelvet etterfulgt av en ødeleggende tsunami. Ca. 90% av Messinas bygningsmasse ble ødelagt. Ødeleggelsene i Reggio di Calabria straks over Messinastredet ca. 6 km unna var også svært omfattende. På grunn av ødelagte telegraflinjer tok det over et døgn før de overlevende fikk hjelp, så mange døde av blodtap eller frøs i hjel. Også politiet og hæren var så godt som utryddet. Messinas befolkning var på den tiden ca. 130 000, av dem døde nærmere 70 000. Av Reggio di Calabrias befolkning på 45 000 døde ca. 15 000. I tillegg ble mange mindre byer og landsbyer på begge sider av Messinastredet sterkt skadet, så man regner med at så mange som totalt 150 000-200 000 mennesker kan ha omkommet i katastrofen. Flere uker med kraftige etterskjelv fulgte, og ødela alt som var igjen å ødelegge mange steder, «til det ikke var annet igjen å ødelegge enn de overlevendes psyke» som en kilde beskrev det.
For å varsle Roma ble det sendt et skip fra Messina nordover langs Calabria-kysten. Overalt observerte sjøfolkene branner og folk som signaliserte etter hjelp på strendene. Skipet fortsatte nordover uten å stoppe, til det kom til landsbyen "Nicòtera Marina" som ikke syntes å være skadet av jordskjelvet, og telegraferte derfra. Samtidig sendte prefekten i Reggio di Calabria en rytter langs den joniske kysten for å finne et sted han kunne telegrafere fra. Han red i nesten 10 timer før han fant en telegrafstasjon som virket. Blant de første som ankom katastrofeområdet var skip fra den russiske flåten, som hadde øvelse i Det joniske hav. Sjøfolkene var velutstyrt og godt organisert, og spredte seg gruppevis rundt i Messina. De arbeidet utrettelig med fare for egne liv og bidro sterkt til å redde mange mennesker som var fanget i ruinene. Også italienske, engelske og tyske skip ankom stedet, og etter hvert franske og amerikanske, men russerne var bedre organisert og skilte seg ut i redningsarbeidet. Det ble i ettertid reist et monument i Messina til ære for de russiske sjøfolkene.
Noe av årsaken til at skjelvet var så ødeleggende i Messina var at bygningsmassen ikke var konstruert for å tåle den store seismiske aktivitet i området. Karakteristisk i så måte var at mange antikke bygninger – som var mer solid konstruert – var uskadde etter katastrofen. Den samme seismiske aktivitet er i dag hovedargumentet for motstanderne mot den planlagte hengebro over Messinastredet, en bro som vil bli verdens lengste i sitt slag, med et brospenn på 3300 m.
Se også.
Messina
Messina


Halifax.
Den opprinnelige byen med navnet, Halifax i West Yorkshire, England


Kunsthistorie.
Kunsthistorie er et akademisk studium av kunstobjekter i deres historiske utvikling og stilistiske sammenheng (sjangre, formgivning, format og utseende). I tillegg er kunsthistorie generelt forskningen på kunstnere og deres kulturelle og sosiale bidrag til samfunnet. Kunsthistorie kan defineres som utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra oldtiden til i dag. Med forskjellige former for kunst menes tradisjonelt maleri, arkitektur og skulptur, men det er også vanlig å inkludere fotografi, design og andre uttrykksformer. Faget kunsthistorie omfatter også kulturminnevern og byplanlegging. Studiet av kunsthistorie inngår også som del av andre fag, spesielt arkeologi.
Som begrep består kunsthistorie (som også er kunstens historie) av flere metoder i studiet av visuelle kunstobjekter som strekker seg vidt til en rekke disipliner som overlapper blant annet kunstkritikk og kunstteori. Ernst Gombrich sa en gang at «feltet kunsthistorie er som Cæsars Gallia: delt i tre deler og bebodd av tre ulike, skjønt ikke nødvendigvis fiendtlige, stammer; (i) kunstskjønnerne, (ii) kritikerne og (iii) de akademiske kunsthistorikerne».
Rent faglig må det skilles mellom kunsthistorie og henholdsvis kunstkritikk, som går ut på å vurdere den kunstneriske kvaliteten til enkeltverker i forhold til andre, stilmessig sammenlignbare verker, og kunstteori, som er et studium av kunstens grunnleggende vesen. En gren av kunstteorien er estetikken, som blant annet går ut på undersøke det opphøyde eller "sublime" i kunsten og finne ut hva skjønnhetens kjerne består i. Teknisk sett er kunsthistorie ikke noe av dette, ettersom kunsthistorikere benytter historiske metoder for å finne svar på spørsmålene «Hvorfor skapte kunstneren dette verket?» «Hvem var oppdragsgiveren?» «Hvem var kunstnerens læremester(e)?» «Hvem var publikummet?» «Hvem var kunstnerens disipler?» «Hvilke historiske krefter bidro til å forme kunstnerens samlede verker?» Og «hvordan påvirket henholdsvis kunstneren og kunstverket den kunstneriske, politiske og/eller samfunnsmessige utviklingen?» Det er imidlertid tvilsomt om slike spørsmål kan besvares på tilfredsstillende vis uten at man samtidig tar hensyn til grunnleggende spørsmål knyttet til selve kunstens natur. I nyere tid har det fra akademisk hold blitt fremholdt at det faglige skillet som pr. i dag finnes mellom kunsthistorien og kunstfilosofien, eller estetikken, ofte står i veien for en slik bred tilnærming til kunsten.
Definisjon.
Kunsthistorie er en relativ ny akademisk virksomhet som begynte på 1800-tallet. Mens eksempelvis politikk, litteratur og vitenskap i analyser av historiske retninger drar fordel av klarheten og flyttbarheten i det skrevne ord, må kunsthistorikere være avhengig av formelle analyser, ikonologi, semiotikk (strukturalisme, poststrukturalisme, og dekonstruksjon), psykoanalyse og ikonografi; foruten også primærkilder og reproduksjoner av kunstverk som et springbrett for diskusjon og forskning. Utviklingen i fotografisk reproduksjon og trykkeriteknikker etter den andre verdenskrig har økt tilgjengeligheten av nøyaktige reproduksjoner av kunstverk, men verdsettelsen og studiet av visuell kunst har vært et forskningsområde for mange i siste tusen år. Definisjonen av kunsthistorie reflekterer dikotomien (todelingen) innenfor kunsten; det vil si kunst som historie og i en antropologisk sammenheng; og kunst som en studie i former (systemer og metoder).
Antikkens verden.
Det tidligste bevarte skrift om kunst som kan bli klassifisert som kunsthistorie er ordskifte i Plinius den eldres "Naturalis Historia", et verk som hovedsakelig var en encyklopedi over vitenskapene, men som også omtalte utviklingen av gresk skulptur og maleri. Fra "Naturalis Historia" er det mulig å spore tankene til Xenokrates av Sikyon, en skulptør fra antikkens Hellas som kan karakteriseres til verdens første kjente kunsthistoriker. Som et resultat av Plinius’ verk, som var uforholdsmessig innflytelsesrik med vedrørende kunsten fra renessansen og framover, særlig de områdene som beskrev teknikker som ble benyttet av kunstmaleren Apelles. Tilsvarende, skjønt uavhengig, skjedde en utvikling på 500-tallets Kina hvor en kanon av verdige kunstnere ble etablert av forfattere i den lærde samfunnsklasse (som ved å være kyndige i kalligrafi var kunstnere i egen rett), og "De seks prinsipper for kinesisk maleri" ble formulert av Xie He, en skribent, kritiker og kunsthistoriker på 500-tallet.
Begynnelsen på en moderne kunsthistorie.
Mens personlig minne og mening av og om kunst har lenge blitt skrevet og lest, se Lorenzo Ghiberti som det beste tidlige eksempel, var det Giorgio Vasari (1511 – 1574), en maler, skulptør og forfatter fra Toscana, som skrev den innflytelsesrike boken "Malernes liv", den som førte an og åpnet en ny dør for kunsthistorien med sin vektlegging på kunstens framgang og utvikling, en milepæl for dette feltet. Han ga både en personlig som en historisk redegjørelse, og skrev biografier over de individuelle italienske kunstnerne, mange som var hans samtidige og personlige venner. Den mest berømte av disse var Michelangelo, og Vasaris utlegning er opplysende, skjønt partisk til tider.
Vasaris oppfatninger om kunst holdt stand fram til 1700-tallet da det ble rettet kritikk mot hans særegne stil som gjorde historien personlig. Lærde som Johann Joachim Winckelmann (1717–1768) kritiserte Vasaris «kult» av kunstnerisk personlighet, og argumenterte at den virkelige vektleggingen ved studiet av kunst tilhørte meningene til den kyndige tilskuer og ikke det unike synsvinkelen til den karismatiske kunstneren. Winckelmanns skriv ble således begynnelsen på kunstkritikken som eget fag eller område.
Winckelmann ble berømt for sin kritikk av de kunstneriske uttrykkene til barokkens og rokokkoens former og voldsomme uttrykk, og ble deretter medvirkende i å reformere kunstsmaken til fordel for den mer edruelige og besindige nyklassisismen, og som sådan en tilbakevending til elementær renessansetenking.
Jacob Burckhardt (1818–1897), en av grunnleggerne av kunsthistorie, anmerket at Winckelmann var «den første til å skille mellom periodene i antikkens kunst og til forbinde stilens historie med en verdenshistorie». Bemerkelsesverdig har kunsthistorien fra Winckelmann og fram til begynnelsen av 1900-tallet var dominert av tyskspråklige akademikere.
Den kritiske tradisjon.
Winckelmanns arbeid førte kunsthistorien inn i en filosofisk diskurs i tysk kultur. Winckelmann ble lest ivrig lest av Goethe og Schiller, og begge begynte å skrive om kunsthistorie, og Winckelmanns framstilling av skulpturgruppen "Laokoon" førte til et svar fra Lessing. Framkomsten av kunst som et betydelig emne for filosofisk spekulasjon ble videre sementert av Immanuel Kants "Kritikk av omdømmekraften" ("Kritik der Urteilskraft") i 1790, og ble ytterligere preget av Hegels "Forelesning om estetikken" ("Vorlesungen über die Ästhetik"). Hegels filosofi tjente direkte som inspirasjon for Karl Schnaases arbeid og hans "Nederlandske brev" ("Niederländische Briefe") etablerte det teoretiske grunnlaget for kunsthistorien som en selvstendig fagdisiplin. Schnaases "Den bildende kunstens historie" ("Geschichte der bildenden Künste") var en av de første historiske undersøkelser av kunsthistorien fra antikken til renessansen, og lettet undervisningen av kunsthistorie i tyskspråklige universitet. Schnaases undersøkelse ble utgitt samtidig med et tilsvarende verk av Franz Theodor Kugler.
Wölfflin.
Den meget anerkjenne Heinrich Wölfflin (1864–1945), som studerte under Jacob Burckhardt i Basel, kan karakteriseres som far til den morderne kunsthistorie. Wölfflin gjorde de første formelle feltanalyser og introduserte en vitenskapelig tilnærming til kunsthistorie, basert på tre konsepter. For det første, han forsøkte å studere kunst ved hjelp av psykologi, delvis basert på arbeidet til Wilhelm Wundt, en av grunnleggerne av vitenskapelig psykologi. Et vesentlig, om enn anstrengt, vitenskapelig begrep var at det kunstneriske ideal av materiell samsvar, det vil si at kunst og arkitektur er gode om de ligner det menneskelig legeme. Eksempelvis, hus er gode om deres fasader ligner på ansikter. For det andre, han introduserte ideen om å studere kunst ved sammenligning. Således ved å sammenligne enkeltstående malerier med hverandre var man i stand til å gjøre karakteristiske stilskiller. Hans bok om renessansen og barokken utviklet denne ideen, og var den første som viste hvordan disse stilistiske periodene skilte seg fra hverandre. I kontrast til Giorgio Vasari var Wölfflin helt uinteressert i kunstnernes biografier. Faktisk foreslo han opprettelsen av «kunsthistorie uten navn». For det tredje, han studerte kunst basert på ideer om nasjonal enhet. Han var spesielt interessert i om det var en iboende «italienske» og en iboende «tysk» stil. Denne siste interessen ble mest artikulert i hans monografi over den tyske kunstneren Albrecht Dürer.
Wölfflin benyttet sammenligning – en analyse basert på kontrasterende typer, og mente at både renessanse- og barokkarkitekturen «snakket» det samme språk – det av den klassiske Hellas og Roma, skjønt med ulike dialekter.
Han underviste på universiteter i Berlin, Basel, München og Zürich. Et antall av hans studenter gikk videre til fremragende karrierer innenfor kunsthistorie, blant annet Jakob Rosenberg og Frida Schottmuller.
Wienskolen.
Samtidig med Wölfflins karriere ble en betydelig retning eller skole av kunsthistorisk tanker utviklet ved Universitet i Wien. Den første generasjonen fra Wienskolen var dominert av Alois Riegl og Franz Wickhoff, begge elever av Moritz Thausing, og ble karakterisert av en tendens til revurdere neglisjerte eller forsømte perioder i kunsthistorien. Riegl og Wickhoff skrev omfattende om kunsten i den sene antikken, som før dem hadde blitt sett på som en periode med nedgang fra det klassiske ideal. Riegl bidro også til en revurdering av barokken.
Den neste generasjonen av professorer ved Wienskolen omfattet Max Dvořák, Julius von Schlosser, Hans Tietze, Karl Maria Swoboda, og Josef Strzygowski. En rekke av de mest kjente kunsthistorikere fra 1900-tallet, inkludert Ernst Gombrich, mottok sine akademiske grader i Wien på denne tiden.
Imidlertid er begrepet «Den andre Wienskolen» (eller «Den nye Wienskolen») vanligvis reservert for den påfølgende generasjonen av forskere i Wien, innbefattet Hans Sedlmayr, Otto Pächt, og Guido Kaschnitz von Weinberg. Disse forskerne begynte på 1930-tallet å vende tilbake til arbeidet til den første generasjonen, spesielt til Riegl og hans konsept "kunstviljen" ("kunstwollen"), og forsøkte å utvikle den til en komplett og moden kunsthistorisk metodelære. Særlig Sedlmayr avviste den minutiøse studiet av ikonografi, patroner og kunder, og andre tilnærminger som var grunnet i en historisk kontekst, og han foretrakk isteden å konsentrere seg om kunstverkenes estetiske kvaliteter. Som et resultat fikk Den andre Wienskolen et omdømme for uinnskrenket og upålitelig formalisme, og ble videre farget av Sedlmayrs åpenbare rasisme og medlemskap i det nazistiske partiet. Dette siste var på ingen måte delt av alle de andre medlemmene av skolen; eksempelvis Pächt var jøde og ble tvunget til å forlate Wien på 1930-tallet grunnet nazismens ekstreme intoleranse.
Panofsky og ikonografien.
a> ca 1900, av ukjent fotograf.
Den motsatte tendensen, å fokusere mer, ikke mindre – skjønt ikke utelukkende – på ikonografi, ble utviklet av en løs gruppe forskere som var basert i Hamburg på 1920-tallet. Den mest framtredende blant dem var Erwin Panofsky, Aby Warburg, og Fritz Saxl. I sine tidligste arbeider utviklet Panofsky teoriene til Riegl, men ble etterhvert stadig mer opptatt av ikonografi, særlig utbredning av temaer knyttet til klassisk antikk i middelalderen og renessansen. I denne hensynet kom hans interesser til være sammenfallende med de til Warburg, en sønn av en rik familie som hadde samlet et imponerende bibliotek i Hamburg viet studiet av den klassiske tradisjonen i den postklassiske kunsten og kulturen. Under Saxls beskyttelse ble dette biblioteket utviklet til et forskningsinstitutt tilknyttet Universitet i Hamburg hvor Panofsky underviste.
Warburg døde i 1929 og på 1930-tallet ble Saxl og Panofsky, begge jøder, tvunget til å forlate Hamburg. Saxl bosatte seg i London og brakte med seg Warburgs bibliotek og etablert der Warburginstituttet (i dag tilknyttet University of London). Panofsky reiste til USA og bosatte seg i Princeton ved Institute for Advanced Study. I denne respekt var de begge en del av en ekstraordinær tilførsel av tyske kunsthistorikere inn i den engelsktalende akademiske verden på 1930-tallet, den såkalte «émigré scholars» – emigrerte forskere, som også omfattet Ernst Kitzinger, Richard Krautheimer, Otto Brendel, Rudolf Wittkower og andre. Disse forskerne var i stor grad ansvarlige for etableringen av kunsthistorie som et rettmessig forskningsfelt i den engelsktalende verden, og påvirkningen av Panofskys metodelære som særlig påvirket retningen for forståelsen av amerikansk kunsthistorie for minst en generasjon.
Opprettelse av kunsthistorie i Norge.
I Norge ble kunsthistorie et nytt og ikke minst et akademisk fagdisiplin da Lorentz Dietrichson (1834 – 1917) ble ekstraordinær professor i kunsthistorie. Faget skulle heve, ble det sagt, «folkets kunstsans, virke for håndverkets vekst og støtte kulturinstitusjonene». Dietrichson hadde først starte med et teologiske studium, men byttet etter en tid til litteratur og estetikk. Han ble i 1860 ansatt som dosent ved Uppsala universitet, men ble etterhvert dratt over til kunsthistoriske studier. I 1866 ble han amanuensis ved det svenske nasjonalmuseet, og lærer ved Kunstakademiet i Stockholm. Der ble han 1869 ekstraordinær professor. I 1875 greide Stortinget å bevilget en gasje for ham som ekstraordinær professor ved Kristiania universitet slik at Dietrichson kunne fortsette sin virksomhet i Kristiania. Med Dietrichson fikk utviklingen av norsk kunsthistorie en betydelig svensk påvirkning som fortsatt er merkbar, skjønt i Sverige het faget «konstvetenskap», noe som markerte et bredere interessefelt enn den norske som var preget av en mer rendyrket historisk som biografisk tilnærming til kunstnerne.
I tiltredelsesforelesningen gjorde den nyutnevnte Dietrichson det klart at kunsthistorie i Norge hadde en mulighet til å virke kulturbyggende, og det betingelse at det var en sterk forbindelse mellom vitenskap og samfunn. Det måtte reises tre nye kunstmuseer og en ny kunstskole, og forbindelsen mellom universitet og de nye institusjonene skulle utformes symbolsk i et storslått bygningskompleks fra Karl Johans gate til Kristian Augusts gate. Dietrichson fikk således en avgjørende rolle i opprettelsen av Kunstindustrimuseet, samt i styrelsen av Skulpturmuseet og Nasjonalgalleriet.
Kunsthistorie i Norge i de første årene var mer et populært fag enn et akademisk sådann. Dietrichsons universitetsforelesninger trakk mange tilhørere, gjennomsnittlig opp til 150 til hans siste forelesningsrekke da han var 82 år gammel høsten 1916. Derimot var det intet pensum og heller ingen mulighet for å avlegge eksamen. Forelesningene var offentlige og de som fulgte forelesningene hovedsakelig preget av byens dannede borgerskap. Dietrichsons grunnleggende arbeid skal dog ikke undervurderes, særlig betydningsfull ble forskningen på norsk kunsthistorie, som dekket alt fra norsk arkitekturhistorie generelt og stavkirker spesielt, til kunsthåndverk, skulptur og malerkunst.
Dietrichsons professorat var personlig, og faget sto i fare for å bli nedlagt til tross for flere av hans tidligere studenter kunne fortsette hans arbeid. Først tre år etter hans død ga Stortinget i 1920 ytterligere en bevilgning for et ordinært embete i kunsthistorie som ble gitt til Carl Wille Schnitler, som dessverre døde tidlig. Stillingen ble derfor stående ubesatt fra 1927 til 1935 da Anders Bugge ble professor. Med Bugge ble kunsthistorie i Norge etterhvert et modent og moderne fag.
Psykoanalytisk kunsthistorie.
Sigmund Freud psykoanalyserte Leonardo da Vinci i ettertid.
Heinrich Wölfflin var ikke den eneste lærde som benyttet psykoanalytiske teorier i studiet av kunsten. Psykoanalytikeren Sigmund Freud skrev en bok i 1910 om kunstneren Leonardo da Vinci hvor Freud benyttet Leonardos malerier for å avhøre kunstnerens barndom, psyke og seksuelle orientering. Freud trakk konklusjonen av sin analyse at Leonardo sannsynligvis var homoseksuell.
Å benytte seg av posthum materiale for å bedrive psykoanalyse er meget kontroversielt, i tillegg er de seksuelle skikkene på Leonardos tid og Freuds tid svært forskjellig. Et av Freuds nøkkelbevis var basert på en oversettertabbe, om enn ikke hans egen, men som ga Freud betydelig kritikk og svekket hans konklusjon.
En annen betydelig og berømt eksponent for psykoanalytisk teori på kunstnere og deres verker er Carl Jung. Hans ideer om det kollektive underbevissthet og arketypebilder ble særlig populære blant amerikanske abstrakte ekspresjonister på 1940- og 1950-tallet. Det surrealistiske konseptet med å tegne bilder fra drømmene, og den ubevisste bevissthetsstrøm i skrift og maleri definerte praksisen til flere kunstnere på 1900-tallet. Jungs tilnærming til psykologi poengtere forståelsen av psyken gjennom å undersøke drømmer, kunst, mytologi, verdensreligioner og filosofi. En stor del av hans liv ble benyttet på undersøkelser av østlig og vestlig filosofi, alkymi, astrologi, sosiologi foruten også skjønnlitteratur og billedkunst. Hans mest kjente bidrag omfattet hans konsept for psykologiske arketyper, den kollektive underbevissthet, og hans teori om synkronisitet (meningsfulle sammentreff som mangler årsak).
Et illustrerende eksempel kan være forfatteren August Strindberg som selv var tidlig preget av psykoanalyse. Like interessant er det at Strindberg han malte bilder, ikke mange, men de han malte gjorde han i affekt: «Att gå til staffeliet var som att sätta sig att sjunga.». I hans essay «Nya konstriktningar! eller Slumpen i det konstnärliga skapandet» (1894) beskrev han en måte å tenke kunst på som foregriper etterkrigsårenes ekspresjonisme: Bildets meningen blir ikke gitt av motivet, men vokser fram i dialog med bildet og de som ser på det.
Jung framhever viktigheten av balanse og harmoni. Han advarte mot at det moderne menneske støttet seg for kraftig på vitenskap og logikk, og i steden ville ha fordeler av å integrere åndelighet med forståelsen av underbevisstheten. Den amerikanske kunstneren Jackson Pollock er kjent for å ha skapt en rekke tegninger som ledsaget hans sesjoner med psykoanalyse med den jungianske psykoanalytikeren Joseph Henderson. Henderson utga senere tegninger med tekst trofast til Pollocks sesjoner for å anskueliggjøre hvor kraftige tegninger var som et terapeutisk redskap.
Etter Freud og Jung har flere andre forskere forsøkt å benytte psykoanalytisk teori på kunst. Jacques Lacans bok "The Four Fundamental Concepts of Psychoanalysis" er en av de mest innflytelsesrike tekster som omhandler underbevissthetens labyrint. En annen velkjent forsker er Laurie Schnieder Adams som skrev en populær lærebok under tittelen "Art Across Time". Den framtredende feministiske kunsthistorikeren Griselda Pollock har trukket fra psykoanalyse både i hennes lesning av samtidig kunst som i hennes nylesninger av modernistisk kunst. Med Griselda Pollocks lesning av fransk feministisk psykoanalyse og særlig skriftene til Julia Kristeva og Bracha L. Ettinger, tilsvarende med Rosalind Krauss lesning av Jacques Lacan og Jean-François Lyotard, og Catherine de Zeghers kuratoriske gjenlesning av kunsten, har gitt nye innblikk på både kvinnelige som mannlige kunstnere i kunsthistorien.
Moderne kritiske tilnærmingsmetoder.
Siden Heinrich Wolfflins tid har kunsthistorie omfavnet sosialhistorie ved å benytte en kritisk tilnærming. Målet for disse tilnærmingene er å vise hvordan kunst samhandler med samfunnets maktstrukturer. Den første kritiske tilnærming benyttet var marxisme. Marxistisk kunsthistorie forsøkte å vise hvordan kunst var knyttet til bestemte samfunnsklasser, hvordan bilder inneholdt informasjon om de økonomiske forhold, og hvordan bilder ideologisk bidro til opprettholde "status quo".
Clement Greenberg ble kjent i løpet av slutten av 1930-tallet med hans essay «Avant-Garde and Kitsch», først gang utgitt i tidsskriftet "Partisan Review" i 1939. Her hevdet Greenberg at avant-garde oppsto for å forsvare estetiske målene mot en nedgang i kunstsmaken i forbrukersamfunnet, og så på kitsch og kunst som motsetninger. Greenberg hevdet videre at avantgarde og modernistisk kunst var midler for å motstå nivellering av kulturen fremmet av kapitalistisk propaganda. Greenberg benyttet seg av det tyske begrepet «kitsch» for å beskrive denne konsumerismen, skjønt dens konnotasjoner har siden endret seg til en mer bekreftende forestilling av restmaterialer fra kapitalistkulturen. Greenberg ble ofte referert til som en marxistisk kunstkritiker / kunsthistoriker, men hans hovedtanker var mer innenfor en formalistisk kunstkritikk, og hans viktigste essayer har bidratt til forståelsen av moderne kunsthistorie og særlig modernismen.
Marxisme har vært benyttet i kunstfortolkningen, og Meyer Schapiro var den første kunsthistoriker i etterkrigstiden som sto solid i den akademiske verden som mente at marxisme hadde viktige bidrag i en kunsthistorisk sammenheng og som metode. Mens han skrev tallrike bidrag om metoder og temaer i kunsten er han best husket for hans kommentarer om skulpturer i den sene middelalder og tidlig renessanse hvor han så bevis på kapitalismens begynnelse og føydalismens tilbakegang. Arnold Hauser skrev den første sammenhengende marxistiske undersøkelse av vestlig kunst kalt "Kunstens og litteraturens sosialhistorie" ("Sozialgeschichte der Kunst und Literatur", 1951). I sitt verk forsøkte han å vise hvordan klassebevissthet ble reflektert i betydelige kunstepoker. Hans bok var både ujevn som kontroversiell da den ble utgitt ettersom den fremmet grove generaliseringer for hele tidsepoker, og mange andre kunsthistorikere stilte seg sterkt avvisende, blant annet den innflytelsesrike Ernst Gombrich som var meget nådeløs i sin kritikk i en artikkel i "Art Bulletin", mars 1953. Uansett, på grunn av Hausers konsekvente kunstsyn har boken vært i trykk i tiden etter som en klassisk kunsthistorisk tekst.
Den engelske kunstkritikeren John Berger (som også hadde en karriere som forfatter og maler) fremmet ikke et sammenhengende marxistisk syn som Hauser, men hans kritiske innfallsvinkel, som var tuftet på marxisme, hadde en større gjennomslagskraft i hans essaysamling "Ways of Seeing" (1972) ved at den ble fulgt om med en fjernsynsserie på BBC og har siden blitt benyttet som en lærebok.
De innflytelsesrike modernistiske kunsthistorikerne og kunstkritikerne Barbara Rose og Michael Fried var medvirkende i forståelsen og populariteten av betydningsfull amerikansk samtidskunst på 1960- og 1970-tallet. Både Rosalind Krauss og Lucy Lippard var også en betydelig innflytelse i samme periode. Introduksjonen av postminimalistisk teori og den såkalte radikale kunstkritikk på 1970- og 1980-tallet ble karakterisert av kunsthistorikerne og kunstkritikerne Krauss, Lippard og Griselda Pollock i deres respektive forfatterskap. Timothy James Clark var den første kunsthistoriker som har blitt karakterisert som en som skrev fra et marxistisk perspektiv og samtidig unngikk vulgærmarxisme som sådan. Hans skrev marxistisk kunsthistorier om flere impresjonistiske og realistiske kunstnere, innbefattet Gustave Courbet og Édouard Manet. Disse bøkene fokusert tett på den politiske og økonomiske klimaet i den tid da den omtalte kunsten ble skapt.
Semiotisk kunsthistorie.
Semiotikk i kunsthistorien er en tilnærming til en kunsthistorisk metode som låner fra etablerte semiotiske teorier. Ordet semiotikk kommer fra greske "semion" som betyr «tegn» og er læren om tegntydning. Semiotikken søker å avdekke kodet mening eller meninger i et estetisk objekt ved å undersøke dets sammenheng til en felles bevissthet. Å overføre en språkbasert filosofi til visuelle media gir medbrakte problemer og av den grunn ønsker kunsthistorikere ofte å bidra med andre metoder som tillater politiske og historiske overveielser.
Kunsthistorikere benytter semiotikk for å bryte ned myten om kunst som en uoppsettelig og absolutt visjon om verden, et vindu hvor objektet kan bli beskuet uten ytre mellomkomst. I en tradisjon som antar at den visuelle mening kan bli umiddelbart erkjent og avdekket kan kompleksiteten i bilder kan kun bli adekvat og tilfredsstillende adressert om bildene også blir som om de var tekst. Standardisering av stil og form erstatter ord for å tilkjennegi mening. Akkurat som ordbøker er utilstrekkelige i å gi den sanne meningen til ord, er naturen utilstrekkelig som den endelige referanse for visuelle tegn (om forestilling av det platonske ideal er gitt opp).
Som motsatt til ikonografi, som søker å identifisere mening, er semiotikk opptatt av hvordan mening blir skapt. Roland Barthes’ konnoterte og denoterte meninger er overordnet til denne undersøkelsen. I ethvert særskilt kunstverk avhenger tolkningen på identifikasjonen av den denoterte mening – gjenkjennelsen av et visuelt tegn, og den konnoterte mening – de umiddelbare kulturelle assosiasjoner som kommer med gjenkjennelse. Det viktigste for semiotiske kunsthistorikere er å komme opp med måter for å styre og fortolke konnoterte meninger.
Kunsthistorikere er vanligvis ikke forpliktet til en bestemt utgave av semiotikken, men konstruerer heller en sammenslått utgave som de kan innlemme i deres samling av analytiske verktøy. Eksempelvis, Meyer Schapiro låner fra lingvisten Ferdinand de Saussures differensiale mening for å kunne lese tegn som om de eksisterte innenfor et system. I henhold til Schapiro, for å forstå meningen forsiden av et bestemt billedmessig kontekst må den være differensiert fra, eller sett i forhold til, vekslende muligheter som en profil eller en annen synsvinkel. Schapiro kombinerte denne metoden med verkene til den banebrytende amerikanske semiotikeren Charles Sanders Peirce hvis objekt, tegn, og tolkning ga en struktur for hans tilnærming. Alex Potts demonstrerte anvendelsen av Peirces konsepter på visuelle representasjoner ved å undersøke dem i relasjon til Leonardo da Vincis kjente maleri "Mona Lisa". Ved å se "Mona Lisa" som eksempelvis noe hinsides dets beskaffenhet er å identifisere det som et tegn. Det er deretter gjenkjent som en referanse til et objekt utenfor seg selv, en kvinne, eller Mona Lisa. Bildet synes ikke å denotere en religiøs mening og kan derfor bli antatt å være et portrett. Denne fortolkningen førte til en kjede av mulige fortolkninger: hvem var modellen i forhold til kunstneren? Hvilken betydning hadde hun for ham? Eller, kanskje hun er et ikon for samtlige av kvinnekjønnet? Den kjeden av fortolkninger, eller «ubegrenset semiosis» er endeløs: det er kunsthistorikerens arbeid å sette grenser for mulige fortolkninger slik at det avslører nye muligheter.
Semiotikere arbeider under teorien at et bilde kan kun bli forstått fra tilskuerens perspektiv. Kunstneren er fortrengt av tilskueren som leverandør av mening, selv til det omfang at en fortolkning er fortsatt gyldig uansett hva kunstneren selv hadde som hensikt for det. Rosalind Krauss forfektet dette konseptet i sitt essay «In the Name of Picasso». Her avviste hun kunstnerens monopol på mening, og insisterte at meningen kan kun bli utledet etter at kunstverket har blitt fjernet fra dets historiske og sosiale sammenheng. Mieke Bal argumenterte tilsvarende at meningen eksisterer ikke inntil bildet blir observert av en tilskuer. Det er kun etter erkjennelsen av dette at meningen kan åpne opp for andre muligheter som eksempelvis feminisme eller psykoanalyse.
Metodelære.
Kunsthistorikere benytter en rekke metoder i sin forskning på kunstobjektenes kvaliteter, vesen og historie.
En "formell analyse" er en av disse som fokuserer på formen av objektet som undersøkes. Formelementer omfatter linje, form, farge, komposisjon, rytme og videre. På det enkleste nivå er en slik analyse kun form for eksegese og et spørsmål om å kunne se, men den støtter seg tungt på kunsthistorikerens evne til å tenke kritisk, intuitivt og visuelt.
En "stilistisk analyse" er en som fokuserer på den bestemte kombinasjon av formelle elementer i en sammenhengende stil. Ofte gjør en stilistisk analyse referanser til kunstbevegelser eller kunstretninger som midler for å streke opp innvirkningen og viktigheten av et bestemt kunstobjekt.
En "ikonografisk analyse" er en som fokuserer på et bestemt formelement til et kunstobjekt. Ved en nær lesning av slike elementer er det mulig å spore deres avstamning, og med den trekke konklusjoner i henhold til opprinnelse og trajektorie (linje) av disse motivene. Det er også mulig å gjøre en rekke observasjoner med henhold til sosial, kulturelle, økonomiske og / eller estetiske verdier hos de som var ansvarlig for å skape kunstobjektet.
Til sist, mange kunsthistorikere benytter teori for å ramme deres undersøkelser. Teori er oftest benyttet når man arbeider med nyere objekter, de fra 1800-tallet og framover. Et noe vagt begrep, teoretisk tilnærming til kunst kan strekke seg bredt fra psykologisk analyse til estetisk og til marxistisk kritikk og videre.
Kunsthistorikere.
Kunsthistorien har tradisjonelt vært beskrevet som en utviklingshistorie. Den første boken i almen kunsthistorie var Franz Kuglers (1808–1858) "Handbuch der Kunstgeschichte" skrevet i 1842.


Halifax (England).
Halifax er en by i West Yorkshire i det nordlige England. Den vokste fram som et sentrum for ullproduksjon fra det 15. århundre. Byen er administrasjonssenter for den enhetlige myndigheten Calderdale.
Navnet sies å være en forvanskning av gammelengelske ord for "holy" ("hellig") og "face" ("ansikt"), en referanse til en legende om at Johannes Døperen ble gravlagt der. Legenden oppsto i middelalderen, og ble så viktig for byen av byvåpenet har et bilde av helgenen. Sognekirken, som ble reist i det 12. århundre, er viet til Johannes Døperen.
Halifax Piece Hall var en markedshall hvor stykker av ullstoff ble solgt. Den ble åpnet 1. januar 1779, og var bare åpen to timer i uken, på lørdag morgen. I den korte perioden var det hektisk aktivitet i de 315 rommene som ble leiet av handelsmenn. Etter mekaniseringen av ullindustrien ble hallen omgjort til et offentlig marked, noe den fortsatt brukes som. Tidligere lå Calderdale industrimuseum i hallen, men det har blitt nedlagt.
Rådhuset ble bygget i 1863 av Charles Barry, som også sto bak den moderne utformingen av Parlamentsbygningene i London. Wainhouse Tower fra 1871 er en underlig fabrikkpipe, bygget som en kuriositet for en tøyfargefabrikk som aldri ble tatt i bruk. Den har en indre vindeltrapp som leder opp til en observasjonsplattform med utsikt over byen.
Halifax var beryktet for "Halifax gibbet", en tidlig form for giljotin som ble brukt til å halshugge forbrytere. Den ble sist brukt i 1650, og er altså langt eldre enn den mer kjente franske halshuggingsmaskinen. En kopi har blitt satt opp i Gibbet Street, der originalen engang sto. Rettsvesenet i Halifax var kjent for å være spesielt strengt, og den korte bønne som kalles "Tiggerlitaniet" lyder: «From Hull, Hell and Halifax, Good Lord deliver us!» («Fri oss, Herre, fra Hull, helvete og Halifax»).


Børs og katedral.
Arkitekt Herman M. Backers urealiserte utkast til ny børsbygning ved Domkirken i Kristiania. Teknisk Ugeblad 6. februar 1902.
«Børs og katedral» er et uttrykk som brukes i forbindelse med problemstillinger hvor det står mellom å skaffe profitt og leve opp til andre idealer. Det brukes ofte i forbindelse med pressen og forlagsbransjen hvor man både skal gi en så riktig dekning av virkeligheten som mulig og lage et salgbart produkt.
Uttrykket skal ha blitt introdusert på norsk av forleggeren Harald Grieg, Gyldendal; først i en tale og siden trykt i manuskript 1950. Grieg henfører sitatet til Thomas Carlyle.
Før uttrykket var kjent på norsk, holdt sammenstillingen av «børs og katedral» på å bli realisert i Oslo ved forrige århundreskifte, da Børs- og handelskomiteen i Kristiania i 1898 foreslo å rive basarene ved Oslo Domkirke og bygge en ny børsbygning på tomten. Arkitekt Herman Major Backer fremla i 1901 tegninger til en børsbygning i nyrenessanse-stil. Den ble aldri oppført.


Bradwell (Milton Keynes).
Bradwell er en landsby i Buckinghamshire, England. Den har blitt fullstendig omsluttet av Milton Keynes, og fungerer i praksis som en bydel.
Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "bred kilde". I "Domesday Book" (1086) nevnes landsbyen som "Bradewelle".
Bradwell Abbey var et benediktinerkloster som ble grunnlagt i 1155. Det ble oppløst under reformasjonen, og bare små ruiner gjenstår.


Storsjøen (Odalen).
Storsjøen er en innsjø i Hedmark som tilhører Glommavassdraget. Sjøen er delt mellom kommunene Sør-Odal og Nord-Odal med omtrent hver sin halvpart. De fleste av innbyggerne i Nord-Odal bor i jordbruksområdene rundt Storsjøen. Innsjøen er Nord-Odals mest kjente landskapstrekk.
Storsjøen er forbundet med Glåma gjennom Oppstadåa. Normalt renner vannet fra Storsjøen til Glåma, men når det er flom i Glåma, snur strømmen og vann renner inn i Storsjøen. Store mengder silt og finsand følger med flomvannet og har bygd opp et 5 kilometer langt delta der Oppstadåa renner ut av innsjøen.
Innsjøen er et reisemål for tyske campingturister.
Geologi.
Berggrunnen nord for Storsjøen domineres av "Odalsgranitten" som ble dannet i prekambriumtiden og tilhører "det transskandinaviske intrusivbeltet" (TIB).
Båtliv.
Før vegnettet rundt Storsjøen ble utbygd, var Storsjøen en viktig ferdselsveg mellom Nord-Odal og Skarnes. I begynnelsen av forrige århundre var det to båter som fraktet personer og varer: «Odølingen» og MS «Storsjø».
Det er mulig å dra med fritidsbåt fra Storsjøen til Glåma og videre opp til Kongsvinger kraftverk og ned til Funnefoss kraftverk. Dersom det var sluser i demningen ved Funnefoss kunne båtene dra uhindret gjennom Svanfoss sluser til Mjøsa og Lillehammer. Med sluser ved Bingsfoss og Rånåsfoss ville båtene kunne dra til Øyeren og Trøgstad.
Det er om lag 500 fritidsbåter på de 4 bryggene som båtforeningene Sand Båtfoening, Mo Båtforening, Austvatn Båtforening og Sør-Odal Båtforening har. I tillegg anslagsvis 100 mindre private bryggeanlegg.
Storsjøen er en grunn sjø, tildels kun 2-3 meter i dybde. Dette gjør at de store fritidsbåtene uteblir.
Øyer.
Svennebyholmen, ei øy i Storsjøen i Odalen.
Fiske.
nipigget stingsild
Storsjøen er kjent for Gjeddefestivalen på Storsjøen, som avholdes i juni hvert år.


Paraguays politiske system.
Paraguay hadde en sterkt sentralisert og til tider diktatorisk regjering frem til 1992, da landet fikk en ny grunnlov som sikret en oppdeling av makten. Etter Alfredo Stroessners diktatur fikk Paraguay nå et demokratisk styresett. I dag er landet en republikk, med en president som statsoverhode. Presidenten og visepresidenten velges på samme stemmeseddel og sitter i en periode på 5 år. Presidenten er både statsoverhode og regjeringsoverhode.
For tiden (2003) er Nicanor Duarte Frutos president.
Styresmakten består i dag av en regjering, en president og en nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingen er igjen delt inn i to grener; senatet og deputertkammeret, som er en lovgivende, folkevalgt forsamling. Senatet ("Cámara de Senadores") har 45 medlemmer. De er folkevalgte og sitter i en periode på 6 år. Deputérkammeret ("Cámara de Diputados") har 80 medlemmer. De er også folkevalgte og sitter i en periode på fem år. Siste valg av senatet og deputérkammeret var i 2003.
Paraguays høyesterett heter Corte Suprema de Justicia og består av 9 medlemmer. De blir valgt av dommerrådet (Councila de Magistrates).


Gudstjeneste.
En gudstjeneste eller messe er en seremoniell religiøs sammenkomst for å dyrke en gud.
Den norske kirke.
I tillegg kommer det som innenfor Den norske kirke kalles "kirkelige handlinger", med dåp, vigsel, konfirmasjon og gravferd som de vanligste. (Dåp og konfirmasjon gjennomføres vanligvis innenfor rammene av en gudstjeneste.)


Ilseng.
Ilseng er et tettsted som hovedsakelig ligger i Stange kommune og strekker seg inn i Hamar kommune i Hedmark. Tettstedet har totalt innbyggere per 1. januar. Navnet ble stavet Ihlseng frem til 1877. Her ligger også Ilseng fengsel, samt treforedlingsbedriften Impregnor og boligbyggebedriften Hedalm Anebyhus.
Elva Lageråa løper ut i Svartelva ved Ilseng. Rørosbanen går gjennom tettstedet. Stasjonen er ubetjent, men togene stopper ved behov på stasjonen.
Barneskolen Breidablikk skole ligger på Ilseng, og her går det cirka 150 elever hvert år. Ungdomsskoleelevene på Ilseng går på Romedal ungdomsskole (RUSK).
Ilsengs største barnehage, Bamsebo barnehage, ligger nede ved Svartelva omtrent 300 meter sør for Ilseng tettsted.
Landbruksminister og 2. nestleder i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, driver gården Bjørby på Ilseng. Gården ligger ved Breidablikk skole.


Stavsmartn.
Stavsmartn arrangeres hvert år på gården Stav på Tretten i Øyer kommune i Gudbrandsdalen, og har hatt status som et offisielt marked siden 1857. Det har i hovedsak vært et marked for hestehandel, men har utviklet seg til også å bli et marked for andre produkter, spesielt husflid- og landbruksprodukter.


Sopper.
Sopper er heterotrofe eukaryote organismer med ytre (ekstracellulær) fordøyelse. Mange, men ikke alle sopper, er bygget opp av "hyfer" (celletråder), som ofte danner et forgrenet nettverk, kalt "mycel". Også cellevegger av kitin og sporer som spres gjennom luften, finnes i mange, men langt ifra alle sopper.
Biologi.
Når man «går på sopptur» eller «spiser sopp», betegner "sopp" den overjordiske delen (fruktlegemet) av en "storsopp" (sekksporesopper- eller stilksporesopper).
I biologien omfatter sopp mer enn storsopp, f.eks. mugg og gjær.
Også alge-, koblings-, trådsporesopp og mikrosporidier regnes til soppene.
Dessuten er selv sekk- og stilksporesopper mer enn det som er synlig over jorden.
Mesteparten av soppens kropp ligger nemlig under jorden, i form av et finspunnet mycel i jordsmonnet, som kan strekke seg over flere kilometer, veie flere tonn og bli mange tusen år gammel.
På den andre siden har mange organismer som tidligere ble regnet til soppene, vist seg å ikke være nært beslektet med sopp.
Eksempler på dette er eggsporesopper, Hyphochitridiomycetes, slimsopper og lignende grupper.
Derfor brukes iblant betegnelsen "ekte sopp" for å avgrense sopp fra andre, sopplignende organismer. Mange sopp har både seksuelle og aseksuelle stadier som kan ha svært ulikt utseende og økologi. Fordi noen sopper ser ut til å ha mistet evnen til seksuell reproduksjon eller reproduserer seksuelt svært sjelden, er det i mange tilfeller vanskelig å koble aseksuelt og seksuelt stadium. Dette har ført til at de ulike stadiene kan ha fått hvert sitt vitenskapelige navn.
Studiet av sopp ("mykologi") var tidligere en del av botanikken, men ses i dag på som en selvstendig gren av biologien – ikke minst fordi sopp er nærmere beslektet med dyr enn med planter.
Soppenes plassering.
Soppene ble i Linnés torikesystem klassifisert i planteriket, i hovedsak på basis av at de er fastsittende organismer. Den norske legen og mykologen Dr. Sopp plasserte soppene i «et tredje rige» allerede før slutten av 1800-tallet. Det var imidlertid først med Whittakers femrikesystem i 1969 at dette ble allment akseptert. Sopper regnes nå innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien.
Inndeling av sopper.
Det er mange måter å dele inn sopper på. En økologisk inndeling tar utgangspunkt i soppenes levevis: De fleste sopper er saprofytter («råte-» og «strøsopper»), som bryter ned dødt organisk materiale. Andre sopper er parasitter på planter eller dyr (det vil si «snyltesopp»). En tredje kategori er hvor soppen lever i symbiose med røttene av landplanter.
En inndeling etter evolusjonært slektskap viser at sekksporesopper (Ascomycetes) og stilksporesopper (Basidiomycetes) – med blant annet «storsoppene» – er naturlige grupper og hverandres søstergrupper.
Det nøyaktige stamtreet for soppene er imidlertid fremdeles ikke helt klarlagt.
Heller ikke plasseringen av mikrosporider er avklart.
Denne gruppen ble lenge ansett for å være den mest opprinnelige av alle eukaryoter, fordi den manglet mitokondrier og cilier.
RNA-baserte slektskapsanalyser i løpet av 1990-tallet har imidlertid vist at mikrosporidiene er sekundært forenklede sopper. Plasseringen i soppenes stamtre er fremdeles uavklart.
Man har også operert med en samlegruppe for de soppene som ikke har latt seg plassere med tradisjonelle metoder imperfekte sopp.


Broughton (Milton Keynes).
Broughton er en landsby i Buckinghamshire, England, nær grensen til Bedfordshire. Den ligger i den enhetlige myndigheten Milton Keynes.
Navnet har angelsaksisk opprinnelse og betyr "gård ved bekk".
Sognekirken er viet til St. Laurentius. Det meste av den er fra det 14. århundre, og flere veggmalerier fra 14. og 15. århundre er bevart, om enn i noe restaurert form. De inkluderer et bilde av Dommedag og et av St. Georg.


Mardøla.
Mardøla er ei elv ved sørenden av Eikesdalsvatnet i Nesset kommune i Romsdal. Mardøla-vassdraget består av Mardøla (også Søndre Mardøla eller Østre Mardøla) og Ytste Mardøla (også Vestre Mardøla). Mardøla har utspring i Mardalstjønna (945 moh.). Et fall på 655 m utgjør den berømte Mardalsfossen. Ytste Mardøla har utspring i Nedste Mardalsvatnet (842–837 moh.). Mardøla og Ytste Mardøla møtes før de renner sammen ut i Eikesdalsvatnet.
I 1970 ble det vedtatt regulering av Mardøla, noe som førte til Mardøla-aksjonen, den første demonstrasjonen mot vannkraftutbygging i Norge.


Mardalsfossen.
Mardalsfossen (også Søndre Mardalsfossen, Søre Mardalsfossen og Østre Mardalsfossen) er en foss ved sørenden av Eikesdalsvatnet i Nesset kommune i Romsdal. Fossen er en del av elva Mardøla, (også kalt "Søndre Mardøla" og "Østre Mardøla") i det den faller 705 meter ned mot Mardalen ved sørenden av Eikesdalsvatnet i bygda Eikesdal.
Fossen henter vannet fra Mardalstjønna (nå en utbygd dam), som ligger like over toppkanten på 945 moh og består av to store fall. Begge fallene er stupfosser og det øverste fallet er den høyeste. Fossen ender i en del mindre kaskadefall ved bunnen.
Det går bilvei frem til en parkeringsplass nedenfor fossen, med utkikksplass og informasjon om fossen og området. Fra parkeringsplassen er det 30–45 minutters lett gange opp til fossen.
Mardøla er regulert til kraftutbygging i Grytten kraftverk men fra 20. juni til 20. august slippes det tre kubikkmeter vann i sekundet hele døgnet på grunn av turismen. Resten av året ledes vannet til vannmagasinene Grøttavatnet og Mongevatnet.
Mardalsfossen kom i fokus i 1970, under Mardøla-aksjonen, der filosofen Arne Næss sammen med rundt 300 andre, lenket seg til steiner som protest mot utbyggingen av fossen.
Uenighet om høyde.
Fossen er ofte feilaktig blitt regnet for å ha det høyeste fallet i Norge, og høyden 298 meter er blitt brukt. Kildene er derimot uenige om tallene.
SSBs Statistiske årbok fra 2007 lister "Søndre Mardalsfoss" som Norges nest høyeste vannfall med 705 meter, og sjette høyeste loddrette vannfall med 250 meter. Norges vassdrags- og energidirektorat er enige med SSB og oppgir et fall på 250 meter for "Søre Mardalsfoss". Fossefallsdatabasen world-waterfalls.com regner vannfallet til 657 meter, og det høyeste fallet til 358 meter.
På film.
Fossen ble delvis brukt som lokasjon i inspillingen av "Outlander" en Science-Fiction/Viking film fra 2008.


Lillingstone Dayrell.
Lillingstone Dayrell er en landsby i Buckinghamshire, England. Den ligger i den enhetlige myndigheten Milton Keynes, omkring 13 km vest for Milton Keynes by.
Navnet "Lillingstone" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "Lytels grensestein". Dette er en referanse til grensen til Northamptonshire, som går like ved landsbyen. I "Domesday Book" (1086) blir denne landsbyen og nabolandsbyen Lillingstone Lovell omtalt i fellesskap som "Lillingestan", selv om det allerede da fantes to gods knyttet til familiene Dayrell og Lovell. Den første kjente bruken av disse ekstra navneleddene, og med dem oppfatningen av de to som selvstendige landsbyer, finnes i et dokument fra 1166.
Landsbykirken er viet til St. Nikolas av Myra.


Lillingstone Lovell.
Lillingstone Lovell er en liten landsby i Buckinghamshire, England. Den ligger i den enhetlige myndigheten Milton Keynes, omkring 13 km vest for Milton Keynes by.
Navnet "Lillingstone" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "Lytels grensestein". Dette er en referanse til grensen til Northamptonshire, som går like ved landsbyen. I "Domesday Book" (1086) blir denne landsbyen og nabolandsbyen Lillingstone Dayrell omtalt i fellesskap som "Lillingestan", selv om det allerede da fantes to gods knyttet til familiene Lovell og Dayrell. Den første kjente bruken av disse ekstra navneleddene, og med dem oppfatningen av de to som selvstendige landsbyer, finnes i et dokument fra 1166.


Foss.
En foss er en del av et vassdrag der vannet renner mer eller mindre i fritt fall. I en foss dannes små vanndråper og bobler som reflekterer lyset slik at vannet ser hvitt ut.


Reggio di Calabria.
Reggio di Calabria er en by på Italias «støveltå», på Messinastredets østkyst. Byen har ca. 190 000 innbyggere og er hovedstad i provinsen Reggio Calabria, som tilhører regionen Calabria. Byen er sentrum for et svært fruktbart landbruksområde med mildt klima, med produksjon av olivenolje, vin, sitrusfrukter og grønnsaker. Typisk er produksjon av eterisk olje fra bergamottappelsin.
Reggio di Calabria har internasjonal flyplass og båtforbindelse med Messina og Malta. På den andre siden av et trangt strede, Messinastredet, ligger den sicilianske byen Messina, bare 20 minutter unna med ferje.
Byen som har nær blitt utslettet av jordskjelv flere ganger, senest 28. desember 1908, ble grunnlagt som Rhegion ("Ρήγιον") av greske nybyggere fra Khalkis i 730 f.Kr., og var således del av Magna Graecia


Hellebard.
a>spiss montert på et langt skaft
Hellebard er et blankvåpen som består av et økseblad med en spydspiss på enden av et langt skaft. Hellebarder var i utstrakt bruk blant fotsoldater på 1300-tallet og 1400-tallet og bæres fortsatt som seremonielt skaftevåpen av Sveitsergarden i Vatikanet. Man finner også hellebard brukt blant noen av de Bergenske buekorps.


Björn Engholm.
Björn Engholm (født 9. november 1939 i Lübeck) er en tysk politiker (SPD). Han var fra 1981 til 1982 utdannelses- og vitenskapsminister i den føderale regjeringen, i 1982 deretter ernærings-, landbruks- og skogsminister og fra 1988 til 1993 statsminister i delstaten Schleswig-Holstein. Fra 1991 til 1993 var han dessuten formann for det sosialdemokratiske partiet, SPD, og partiets kanslerkandidat ved de føderale valgene i 1994.
Björn Engholm studerte statsvitenskap, sosialøkonomi og sosiologi og tok hovedfag som politolog ved Universität Hamburg. Han ble medlem av SPD i 1962. Han ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1969, og var fra 1983 også medlem av Schleswig-Holsteins landdag (delstatsparlamentet).


Stantonbury.
Stantonbury er en bydel i Milton Keynes i Buckinghamshire, England. Området var fram til 1960-årene en landsby, men ble da innlemmet i den nye byen som ble anlagt. Det er nå ikke mange spor igjen av den gamle landsbyen.
Navnet er av gammelengelsk opprinnelse, og betyr "befestet bygning ved en gård på steinete grunn".


Tyngde.
Med Tyngde i fysikalsk betydning betegnes til vanlig den statiske kraften som virker på et legeme eller en masse mot Jorden på dens overflate, i ro. Et legemes tyngde er i allmenhet synonymt med et legemes vekt.
Kraften mellom legemet og jorda bestemmes hovedsakelig av legemets masse og jordas gravitasjon (også kalt tyngdekraft) på det stedet der legemet befinner seg. Gravitasjonen er høyest ved polene og lavest ved ekvator på grunn av jorddreiningens sentrifugalkraft. Oppdriften i luften kan også påvirke kraften.
Kraft har typisk betegnelsen f og måles alltid i Newton med symbol N, etter den engelske fysikeren Isaac Newton.
Formelt er f = mg, der m er massen til legemet i kg og f er kraften i N som oppstår på grunn av gravitasjonen alene, ved den stedlige gravitasjonen g.


Woburn.
Woburn er en liten by i Bedfordshire, England. Den er best kjent som stedet hvor Woburn Abbey og Woburn Safari Park ligger.
Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og viser til en svingete elv. Det samme navnet går igjen i Woburn Sands i Buckinghamshire, som ligger kort vei unna.
Historie.
Første gang Woburn nevnes er i et dokument fra 969, da kong Edgar gav Aspley til en mann ved navn Alfwold. I dokumentet fortelles det at området grenser mot «Woburnmennenes land». I "Domesday Book" (1086) fortelles det at Woburn var underlagt en Alric, som hadde seks husmenn under seg. Etter erobringen hadde Walter Giffard tatt over, og han leide ut området til Hugh de Bolebec.
I 1145 grunnla Hughs sønnesønn, Hugh de Bolebec den yngre, cistercienserklosteret St. Maria ved Woburn, kjent som Woburn Abbey. Klosteret ble plassert rett utenfor landsbyen, og abbeden ble i praksis også den lokale godseier.


Dungeons & Dragons.
Dungeons and Dragons regnes som verdens første moderne rollespill. Gary Gygax og Dave Arneson lagde det i 1974 med et ønske om å leve ut det de hadde lest i bøker som "Ringenes Herre" av J.R.R. Tolkien. Spillet er i dag i sin fjerde utgave.
Spillet.
Et typisk terningsett til D&D.
"Dungeons & Dragons" er et rollespill satt i en middelalder-verden der både magi og monstre finnes i mange former. For å spille må man ha de tre hovedregelbøkene: "Dungeon Master's Guide", "Player's Handbook" og "Monster Manual". I tillegg må man ha et sett med terninger. I Dungeons & Dragons brukes det 6 terninger (d4, d6, d8, d10, d12 og d20). Av alle terningene er d20 den viktigste. En av spillerne må være spilleder, også kalt DM eller GM. Spillederen bruker "Dungeon Master's Guide" som beskriver reglene for hvordan ting fungerer i "Dungeons & Dragons"-universet. Spillerne velger klasse etter noen grunnleggende terningkast i begynnelsen av spillet for å bestemme attributter (styrke, smidighet, kondisjon, intelligens, visdom og karisma). Hver rase og klasse har sine egne evner, fordeler og kanskje ulemper. Regler og idèer for å lage rollekarakterer står i "Player's Handbook".
Spillet er organisert slik at spillederen har laget eller lest på et ferdiglaget "eventyr" der rollekarakterene skal gjøre et eller annet, ofte heroisk, oppdrag. Spillerne står fritt til å si hva sin rollekarakter gjør i spillet, og spillederen, ved hjelp av et sett med regler, sier om det lar seg gjøre eller ikke. Ofte er det terningkast som avgjør om en rollekarakter får til det spilleren har tenkt. I eventyret møter rollekarakterene mange personer og monstre som alle styres av spillederen. I "Monster Manual" er veldig mange monstre beskrevet i detalj, og dette er et uvurderlig hjelpemiddel for spillederen.
Etterhvert som spillet går sin gang får rollekarakterene erfaringspoeng for det de gjør, og med nok erfaringspoeng blir rollekarakterene bedre. I all enkelhet får rollekarakterene nye ferdigheter og bedre "plusser" som legges til terningene man kaster for å se om man får til det man har tenkt. Samtidig passer spillederen på å øke vanskelighetsgraden i oppdragene rollekarakterene får slik at det hele tiden skal være en utfordring å spille.
"Dungeons & Dragons" er hva spillerne og spillederen gjør det til. Felles for alle er grunnreglene, og i de fleste tilfeller har spillet ingen vinnere og ingen gitt slutt ettersom rollekarakterene kan fortsette å gjøre det de vil så lenge de vil.
Rollekarakterer.
I "Dungeons & Dragons" har man mange valg når det gjelder å velge rollefiguren. Mest grunnleggende er valget av en rase og en klasse.
De grunnlegende klassene har blitt endret fra utgave til utgave, og senere utgaver har flere grunnleggende klasser enn de tidlige utgavene. Klassene kriger, prest, tyv og magiker har derimot eksistert i hver utgave. Andre bøker utover hovedbøkene gir muligheter til å velge andre klasser enn de nevnt over.
Historie.
I 1974 ble den "originale Dungeons & Dragons" ("OD&D") utgaven utgitt av Tactical Studies Rules (TSR). Dette var et sett med 3 bøker som ble trykket i 1000 eksemplarer. I 1977 kom Dungeons & Dragons Basic Set som inneholdt en forenklet presentasjon av reglene samt en illustrert utgave av Monster Manual.
I 1978 kom utgaven "Advanced Dungeons & Dragons" ("AD&D") ut. AD&D var en utgave som var ment for de som ville ha flere detaljerte regler på en rekke områder der OD&D ikke strakk til. Denne utgaven skulle selges i spesialiserte hobby-butikker mens den originale versjonen skulle kunne kjøpes på helt vanlige leketøysbutikker. Enkelte av reglene i denne nye utgaven gikk på tvers av reglene i OD&D, og dette ble oppfattet som litt forvirrende særlig på grunn av at OD&D fortsatt sto i bokhyllene.
D&D Basic Set kom ut på norsk i 1982. Samtidig ble den oversatt til svensk, dansk, finsk, fransk, tysk, italiensk, hebraisk, japansk og koreansk. I 1984 ble de første bøkene i Dragonlance sagaen gitt ut, og 1987 var starten på den enorme Forgotten Realms verdenen.
I 1989 ble utgaven "Advanced Dungeons & Dragons 2nd Edition" (ofte kalt "AD&D2" eller "2nd Ed") utgitt. 2nd Ed hadde en mye nye regler rundt rollekarakterene, men også en del justeringer og tillegg på reglene generelt. Samtidig ble det fjernet en del ting som hadde skapt negativ publisitet som f.eks. hentydninger til djevler og demoner, onde rollekarakterer, m.m.
"Dungeons & Dragons 3rd Edition" (også kalt "D&D3" eller "3E")) kom ut i år 2000 etter 3 år med utvikling etter at Wizards of the Coast kjøpte opp TSR i 1997. Denne utgaven presenterte et revolusjonerende nytt og helhetlig regelsett mye basert på bruk av 20-terningen (d20). Det var lagt mye vekt på enkelhet og spillbarhet slik at terskelen for å komme i gang med spillet ble mye lavere enn det var i AD&D-utgavene. I 2003 kom "Dungeons & Dragons v3.5" (også kalt "D&D3.5" eller "Revised 3rd Edition") ut med hundrevis av små justeringer av reglene som ble presentert i D&D3.
"Dungeons & Dragons 4th Edition" ble annonsert på GenCon i august 2007, og publisert i mai 2008. Denne utgaven støtter blant annet rollekarakterer opp til nivå 30 og definerer i større grad roller (eller oppgaver) for de ulike rollekarakterene. Utgaven presenterer reglene enklere enn tidligere og støtter spilling over internett.


Stony Stratford.
Stony Stratford (ofte kalt "Stony") er en by i distriktet Milton Keynes i Buckinghamshire, England. Byen ligger ved grensen til Northamptonshire, og har vokst sammen med byen Milton Keynes. Den er en livlig markedsby, og har beholdt en del av sitt gamle preg selv om den har blitt innlemmet i en ny storby.
Navnet "Stratford" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "overgangssted på en [romersk] vei". Dette viser til Watling Street, som går gjennom byen og krysser en elv like utenfor. Tilnavnet "Stony" viser til steinene på elvebunnen ved det gamle krysningsstedet, og skiller byen fra Fenny Stratford, som ligger i nærheten.
I 1290 ble det reist et Eleanorkors i Stony Stratford etter at Eleanor av Castillas båre sto der over natten under hennes likferd i 1290. Korset ble ødelagt under borgerkrigen.
Siden 1460 har Stony Stratford vært en markedsby. Den skal ha vært det siste stedet kong Edvard V ble sett i live, og det var der hans onkel Richard, hertug av Gloucester, hentet ham og førte ham til Tower of London hvor han ble myrdet.
Byen har blitt nesten fullstendig ødelagt av brann to ganger, i 1736 og 1742. Den eneste bygningen som overlevde den andre brannen var sognekirken, som er viet til Maria Magdalena.
Et vanlig engelsk uttrykk, "cock and bull story" (som betyr "en skikkelig skrøne") oppsto i Stony Stratford. De to pubene i sentrum heter "The Cock" og "The Bull" ("Hanen" og "Oksen"), og det ble utvekslet de villeste skrøner mellom de to.


Newton Blossomville.
Newton Blossomville er en landsby i Buckinghamshire, England. Den ligger i den nordlige delen av distriktet Milton Keynes, og er et verdslig sogn. Sognerådet er felles med Clifton Reynes.
Navnet "Newton" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyd "ny gård". I "Domesday Book" (1086) er stedet nevnt som "Niewtone". Navneleddet "Blossomville" er en referanse til familien som eide et gods på stedet i det 13. århundre, og ble lagt til for å skille landsbyen fra andre steder som heter Newton, spesielt Newton Longville som også ligger i Buckinghamshire.


Newton Longville.
Newton Longville er en landsby i Buckinghamshire, England. Den ligger omkring 3 km vest for Fenny Stratford.
Navnet "Newton" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "ny gård". Stedet er nevnt i "Domesday Book" (1086) som "Nevtone". Tillegget "Longville" kom i det 13. århundre, fordi et kloster i Longueville i Normandie eide området. Det ble lagt til for å skille landsbyen fra andre steder som het Newton, og spesielt fra Newton Blossomville som også ligger i Buckinghamshire.
I det 14. århundre ble landsbyen inndratt av Kronen fordi den var på utenlandske hender, og gitt til New College, Oxford.
Sognekirken er viet til St. Fides ("St. Faith"), en fransk helgen.


Informasjonsgjenfinning.
Informasjonsgjenfinning dreier seg om representasjon, lagring, organisering og tilgang til informasjonselementer, med utgangspunkt i et brukerbehov. Brukerens behov for informasjon er gjerne uttrykt i naturlig språk gjennom systemets brukergrensesnitt.


Luthers lille katekisme.
leftLuthers lille katekisme ble skrevet av Martin Luther og publisert i 1529, beregnet på undervisning av barn i luthersk-protestantisk kristendom. Den behandler de ti bud, den apostoliske trosbekjennelse, Fadervår, dåpen, nattverden og skriftemålet. Luthers lille katekisme er et av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter.
Tekstene er utformet som en didaktisk dialog, hvor læreren stiller spørsmål, og eleven skal kjenne de riktige svarene. Alle elementene i katekismen, slik som budene og leddene i Fader Vår, følges av det faste spørsmålet «Hva vil det si?». Den faste innledningen til forklaringen av budene er «Vi skal frykte og elske Gud så vi…».
Luther hadde lenge oppfordret sine venner til å skrive en katekisme for barn slik De bøhmiske brødre hadde. Men det ble ikke gjort før han selv tok på seg oppgaven mens han arbeidet med sin store katekisme. Til å begynne med ble den først trykket som plakater som ble hengt opp på veggene i kirker og skoler. Enkelte tyske utgaver av Luthers lille katekisme hadde med Luthers bok om brudevielse (1529) og bok om dåp (1526) som tillegg. I en tysk utgave fra 1551 er det tatt med ennå et tillegg: "Kristne spørsmål med deres svar – Laget av Dr. Martin Luther for dem som akter å gå til nattverd".
Ved innførelsen av reformasjonen i Danmark-Norge fikk prestene plikt til å holde seg med enkelte bøker. Det var Bibelen, Luthers kirkepostille, Melanchthons apologi for Den augsburgske bekjennelse, Melanchthons dogmatikk "Loci Communes", "Luthers lille katekisme", Kirkeordinansen og De saksiske visitasjonsartiklene av 1528. Erik Pontoppidans bok "Sandhed til gudfrygtighed" fra 1737 er en forklaring til Luthers lille katekisme.


Andreas Aarflot.
Andreas Aarflot (født 1. juli 1928 i Yiyang i provinsen Hunan i Kina) er en norsk teolog og biskop emeritus i Den norske kirke. Han var biskop i Borg bispedømme fra 1976 til 1978 og i Oslo fra 1978 til 1998.
Biografi.
Aarflot ble født i Kina hvor hans mor og far gjorde tjeneste for Det norske misjonsselskap i provinsen Hunan.
Han er cand.theol. fra Det teologiske menighetsfakultet (1951) og dr.theol. fra Universitetet i Oslo (1970). Han har hatt studieopphold i Heidelberg, England og USA, og er æresdoktor ved St. Olaf College (1987) og æresmedlem av "Finska kyrkohistoriska sällskapet" (1978).
Aarflot har blant annet arbidet for Den norske sjømannsmisjon og Indremisjonsselskapet, og gjort prestetjeneste i Røyken. Han var tilknyttet Menighetsfakultetet som stipendiat (1960), fakultetslektor (1968) og dosent (1970) før han ble professor i 1976. Samme år ble han utnevnt til biskop i Borg bispedømme etter at Per Lønning trakk seg i protest mot abortlovgivningen. I 1978 etterfulgte han Kaare Støylen som biskop i Oslo og bispemøtets preses. I egenskap av preses holdt han prekenen under signingen av Kong Harald V og dronning Sonja i Nidarosdomen 23. juni 1991.
Aarflot ble som biskop regnet som moderat konservativ og tilhørende sentrum av Den norske kirke teologisk. Han ble etterfulgt som biskop i Oslo av Gunnar Stålsett.
Andreas Aarflots farfars-farmor var Berthe Canutte Aarflot.
Heder.
I 1979 ble biskop Aarflot utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden for embetsfortjenste.


Husbanken.
Husbanken (tidligere Den Norske Stats Husbank) er statens sentrale organ for gjennomføring av boligpolitikken, og har gradvis endret sin rolle fra boligbank til velferdsetat. Banken ble opprettet i 1946, og har finansiert mer enn halvparten av alle boliger i Norge i tiden etter annen verdenskrig.
Husbanken har om lag 350 ansatte fordelt på hovedkontor og regionkontor i Drammen, samt regionkontorer i Oslo, Arendal, Bergen, Trondheim, Bodø og Hammerfest. Administrerende direktør er Bård Øistensen.
Visjonen innen boligpolitikk er at «alle skal kunne bo godt og trygt». Husbankens viktigste arbeidsområde er å bistå kommunene på det boligsosiale, velferdspolitiske feltet, med fokus på vanskeligstilte i boligmarkedet. Sentrale virkemidler i dette arbeidet er de økonomiske virkemidlene grunnlån, startlån, boligtilskudd til fremskaffelse av utleieboliger og bostøtte til husholdninger med lave inntekter og høye boutgifter, samt kompetanseutvikling og -formidling.
Andre satsingsområder er universell utforming, miljøvennlig boligbygging og byggeskikk. Her satser Husbanken særlig på samarbeid med de profesjonelle boligprodusentene. Grunnlån til oppføring og utbedring av boliger er det sentrale økonomiske virkemiddelet. I tillegg står kompetanseutvikling og -formidling sentralt også innenfor dette arbeidsområdet. Hvert år utdeler Husbanken Statens Byggeskikkpris til nye byggverk som har tatt opp i seg lokal tradisjon og preg.
Ved utgangen av første halvår 2009 hadde Husbanken en forvaltningskapital på ca. 103,5 milliarder, fordelt på 68 500 lån.


Anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon.
Anatomisk terapeutisk kjemisk (ATC) klassifikasjon brukes for å inndele legemidler i ulike grupper etter hvilke organsystemer de påvirker og deres terapeutiske og kjemiske egenskaper.
Dette klassifikasjonssystemet reguleres av WHO's "Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology" og ble publisert første gang i 1976. Det er basert på den tidligere anatomiske klassifikasjonen (AC) utviklet av "European Pharmaceutical Market Research Association (EPhMRA)" og "Pharmaceutical Business Intelligence and Research Group (PBIRG)." Videreutviklingen er gjort ved Norsk Medisinaldepot på Kalbakken i Oslo.
Andre nivå.
Tallkode (2 siffer) for terapeutisk hovedgruppe.
Femte nivå.
Tallkode (2 siffer) for kjemisk substans-undergruppe.
Eksempel.
Substansnavnene som brukes er internasjonale ikke-proprietære navn i den grad de finnes for de aktuelle substansene.
ATC/DDD-systemet er ATC-klassifikasjonen med tillegg av et mål for den antatte gjennomsnittsdosen per døgn av et legemiddel som brukes for sin hovedindikasjon hos voksne; definert døgndose (DDD).
Andre ATC-klassifikasjoner er ATCvet (for veterinærmedisin) og ATC-urteklassifikasjon (for urtepreparater).
ATCvet.
Det "Anatomiske terapeutiske kjemiske klassifikasjonssystemet for veterinærmedisin" (ATCvet) blir brukt for å klassifisere medisiner for veterinærbruk. ATCvet-koder kan lages ved å sette bokstaven Q foran den vanlige ATC-koden som benyttes for medisiner for mennesker. Som et eksempel, så vil furosemid for veterinærbruk ha koden QC03CA01.
Noen koder er kun i bruk for veterinærmedisin, som for eksempel "QI Immunologiske medisiner".


Mother Earth.
"Mother Earth" er det nederlandske metalbandet Within Temptations andre studioalbum, utgitt 21. august 2000, og markerte bandets definitive gjennombrudd. Mye av råskapen fra det forrige albumet, "Enter" (1997), var luket bort, og bandet hadde tydelig prioritert å fremheve vokalist Sharon den Adels utsøkte opera-aktige stemme. Albumet solgte til tre ganger platinum i hjemlandet Nederland, og til gull i Belgia. Totalt har albumet solgt i overkant av 350 000 eksemplarer i hele Europa.
"Mother Earth" ble ikke sluppet på det europeiske markedet før i januar 2003, da som en utvidet utgave med fire ekstraspor, og denne utgaven nådde ikke britiske platebutikker før i september 2004, bare to måneder før bandets neste album, "The Silent Force", ble utgitt.


Sharon den Adel.
Sharon Janny den Adel (født i Waddinxveen, 12. juli 1974) er hovedvokalist og en av låtskriverne i det nederlandske metal-bandet Within Temptation.
Hun fikk en datter, Eva Luna, sammen med partneren Robert Westerholt, gitaristen i bandet 7. desember 2005.
den Adel har også samarbeidet med andre band, som for eksempel After Forever («Beyond Me»), Aemen («Time») og Armin van Buuren («In and Out of Love»).


Mogens Lykketoft.
Mogens Lykketoft (født 9. januar 1946) er en dansk politiker og forhenværende utenriks- og finans- og skatteminister. Han har siden 2002 vært leder for Socialdemokraterne, og var statsministerkandidat ved det danske folketingsvalget i 2005. Etter partiets forholdsvis dårlige valg – med bare 26 % av stemmene – trakk han seg som formann.


De franske Alpene.
De franske alpene betegner den delen av Alpene som ligger i Frankrike, nærmere bestemt i regionene Provence-Alpes-Côte d'Azur og Rhône-Alpes. Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc, er det høyeste punktet i de franske alpene (og Alpene generelt), med sine 4 807 moh. Byer det er verdt å merke seg i dette området inkluderer bl.a. Grenoble, Chamonix, Annecy og Chambéry.


Kilo.
Kilo (symbol k) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 103 eller.
Det ble tatt inn i systemet i 1795. Kilo kommer fra gresk χίλιοι, som betyr "tusen".
Kilo brukes ofte alene som en et forkortet uttrykk for kilogram. Det er også vanlig å bruke symbolet "k" i betydning tusen for ikke SI-enheter. Dette gjelder spesielt penger, folk og år.
Kilo er også bokstaven K i det internasjonale fonetiske alfabetet.
I EDB har kilo blitt brukt til å referere til både (210) og den korrekte betydningen. Selv om det er vanlig å bruke betegnelsen kilobyte om bytes, er denne bruken av prefikset kilo sterkt frarådet i SI-standarden. For å unngå tvetydighet bør kibibyte (KiB) brukes for binærprefiks-betydningen 210 byte.


Norving.
Norving var et flyselskap med hovedbase på Kirkenes i Finnmark. Selskapet ble etablert i 1959 under navnet "Varangfly". Etter oppkjøp av flyselskapene Nor-Wing i Tromsø og Nordlandsfly i Bodø, skiftet selskapet navn til Norving i 1972.
Selskapet utvidet gradvis virksomheten og var en periode Norges fjerde største flyselskap, med flyruter flere steder i Norge samt en del ruter på Nordkalotten.
Ambulansefly.
På 70- og 80-tallet hadde Norving ambulanseflyberedskap for blant annet Finnmark og Troms. Det ble benyttet to-motors propellfly. På grunn av store avstander både til sykehusene i Hammerfest og Kirkenes, og til spesialiserte sykehusavdelinger ved Regionsykehuset i Tromsø og Åsgård sykehus i Tromsø, ble Norving en viktig del av helsetilbudet i Finnmark på denne tida.
Selskapet ble slått konkurs i 1993.


Deep Blue.
Deep Blue var en datamaskin utviklet av IBM som var beregnet på å spille sjakk. Den var den første datamaskinen som vant et sjakkparti mot en regjerende verdensmester (Garri Kasparov). Maskinen vant det første partiet 10. februar 1996, men Kasparov kom tilbake og vant til slutt 4–2. Etter dette ble Deep Blue kraftig oppgradert, og spilte mot Kasparov igjen i mai 1997. Denne gangen vant maskinen 3,5–2,5 til slutt.
Deep Blue-prosjektet ble startet under navnet «ChipTest» av Feng-hsiung Hsu ved Carnegie Mellon University i Pittsburgh, Pennsylvania. Hsu hadde begynt å arbeide for IBM i 1989, og jobbet sammen med Murray Campbell på parallelle beregninger. Systemet fikk etter hvert navnet "Deep Thought" – etter navnet på datamaskinen i boken "Haikerens Guide til Galaksen" – men ble til slutt altså hetende Deep Blue.
Deep Blue baserte seg i all hovedsak på rå regnekraft. Maskinen var utstyrt med spesialprosessorer beregnet på sjakkspilling, mens programvaren var laget vha. programmeringsspråket C, og kjørte under operativsystemet AIX.
Maskinen var i stand til å evaluere omkring 200 millioner posisjoner på sjakkbrettet pr. sekund, i tillegg til at den var i stand til å lære selv ved å analysere tusenvis av større sjakkparti spilt av profesjonelle utøvere. På toppen av dette var stormesteren Joel Benjamin også med på å finjustere systemet ytterligere.


Desi.
Desi (symbol d) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−1 eller 1/10.
Det ble tatt inn i systemet i 1795. Desi kommer fra latin "decimus", som betyr "tiende".


Mercalliskalaen.
Mercalliskalaen brukes for å angi et jordskjelvs intensitet ved å studere skjelvets effekt på mennesker og byggverk. Den ble fremlagt av den italienske vulkanologen Giuseppe Mercalli i 1902, og var i alminnelig bruk frem til Richters skala kom i 1935. I noen land som USA og Australia er den fortsatt i bruk i en noe modifisert utgave kjent som "Mercallis modifiserte intensitetskala", gjengitt nedenfor. Forskjellen på Mercallis originale skala og denne er bare at den er modernisert noe ved at det er tatt inn begreper som "lastebil" og "seismograf" og ved at den er språklig forenklet; i det store og det hele ser den ut slik Mercalli laget den.
I Norge brukes en skala som heter EMS98 (Europeisk makroseismisk skala 1998) for å angi intensiteten på jordskjelv.


Centi.
Centi (symbol c) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−2 eller 1/100.
Det ble tatt inn i systemet i 1795. Centi kommer fra latin "centum", som betyr "hundre".


Milli.
Milli (symbol m, latin: kommer fra "mille" tusen, ordet står for en tusendel av den opprinnelige målenheten) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−3 eller 1/1 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1795. Milli kommer fra latin "mille", som betyr "tusen". Flertall av "mille" er "milia".


Mikro.
Mikro (symbol µ) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−6, eller 1/1 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1960. Mikro kommer fra gresk μικρός, som betyr "liten".
Mer generelt brukes det i betydningen "veldig liten" (jmf. mikroelektronikk og mikroskop).
Under Windows kan man utnytte at tegnet har ASCII kode 230. [Alt]-tasten holdes trykket mens en taster 230 på talltastaturet (ikke tallrekken over bokstavene) før [Alt]-tasten slippes igjen.


Nano.
Nano (symbol n) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−9 eller 1/1 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1960. Nano kommer fra gresk νᾶνος, som betyr "dverg".


Norges kommuner.
Norske kommuner er det laveste administrative og folkevalgte nivået i Norge og deler landet inn i 429 geografiske administrative/politiske områder. Kommunene har ansvar for en rekke basisoppgaver som grunnskole, barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Kommunegrensene brukes i tillegg av en rekke andre etater og selskaper.
Kommunene ble innført med formannskapslovene fra 1837 og landet ble delt i 392 geografiske områder med basis i prestegjeldene. Antallet kommuner toppet seg i 1930 med 747 kommuner. Kommunene endret seg og overgangen fra vannbasert til landbasert kommunikasjon endret mange grenser. Etter Schei-komiteens arbeid ble en rekke kommuner lagt ned og slått sammen slik at man i 1967 hadde 454 kommuner. En del kommunegrenser ble senere flyttet tilbake, men siden har også kommuner blitt slått sammen slik at man etter den siste sammenslåingen mellom Mosvik og Inderøy i 2012 har 429 kommuner i Norge. Det er stor forskjell i innbyggertallet kommunene imellom. Den minste kommunen er Utsira med 216 innbyggere og den største er Oslo med innbyggere (pr. 1. januar 2011).
Politikk.
Alle kommuner er geografisk en del av en fylkeskommune. Det er 19 fylker/fylkeskommuner i Norge. Oslo er i en særstilling og har både status og funksjon som kommune og fylkeskommune. Noen av de kommunale funksjonene i Oslo er lagt til egne bydelsadministrasjoner.
De fleste kommunene er styrt av et folkevalgt kommunestyre på minimum 11 medlemmer som tar avgjørelser på vegne av kommunen. Kommunestyret ledes politisk av ordføreren, mens rådmannen (administrasjonssjefen) i de fleste kommuner leder administrasjonen i kommunen. Unntaket er Oslo og etterhvert noen andre store bykommuner, som har et politisk system som tilsvarer regjeringen og Stortinget på nasjonalt nivå. Der fungerer ordføreren som byens symbolske overhode (tilsvarende statsoverhode), mens et byråd (tilsvarende regjering) ledet av en byrådsleder (tilsvarende statsminister) styrer kommunen. De andre medlemmene av byrådet kalles byråder (tilsvarende statsråder) og leder byrådsavdelinger (tilsvarende departementer). Byrådet må ha tillit i bystyret, på samme måte som en regjering utgår fra Stortinget.
Det avholdes valg til kommunestyrene hvert fjerde år, det siste valget ble avholdt i 2011.
Større kommuner har gjerne også bydelsutvalg, som blir valgt samtidig med kommunevalget og har begrenset myndighet til å styre eller rådføre kommunen etter regler satt av kommunestyret.
Kommunene har ansvar for blant annet renovasjon og tekniske tjenester, arealregulering, barnehage og grunnopplæring, samt befolkningens samlede sosial- og helsetilbud. Sistnevnte ansvar ble tildelt gjennom Samhandlingsreformen fra 1. januar 2012.
Målform og språk.
Kommunene kan kreve å få brev fra statlige organer i sin målform etter vedtak i kommunestyret. Det er i dag 159 kommuner som har vedtak om bokmål og 114 om nynorsk, mens 156 kommuner regnes som språklige nøytrale.
I tillegg til norsk er åtte kommuner en del av forvaltningsområdet for samisk språk, hvor samisk er likestilt med norsk som administrasjonsspråk i kommunen. Porsanger kommune har i tillegg kvensk som administrasjonsspråk, noe som gjør den til den eneste trespråklige kommunen i Norge.
Kommunene.
Noen kommuner har like navn. Disse kommunenavnene deles av to kommuner hver: Bø (Telemark og Nordland), Herøy (Møre og Romsdal og Nordland), Nes (Akershus og Buskerud), Os (Hedmark og Hordaland), Sande (Vestfold og Møre og Romsdal) og Våler (Østfold og Hedmark).
Kommunene som er fylkesadministrasjonssenter er merket i grønt (merk at Oslo er administrasjonssenter for både Oslo fylke og Akershus).


Pico.
Pico (symbol p) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−12 eller 1/1 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1960. Pico kommer fra italiensk "piccolo", som betyr "liten".
Siden "pico" er en milliondel av en milliondel er også benevningen "mikro-mikro" ("μμ") av og til brukt.


Femto.
Femto (symbol f) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−15 eller 1/1 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1964. Femto kommer fra dansk "femten".


Atto.
Atto (symbol a) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−18 eller 1/1 000 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1964. Atto kommer fra dansk "atten".


Zepto.
Zepto (symbol z) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−21 eller 1/1 000 000 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1991. Zepto kommer fra fransk "sept", som betyr "syv", fordi det tilsvarer 1000−7.


Yokto.
Yokto (symbol y) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 10−24 eller 1/1 000 000 000 000 000 000 000 000.
Det ble tatt inn i systemet i 1991. Yokto kommer fra gresk, som betyr "åtte", fordi det tilsvarer 1000−8.


Tonn.
Et tonn (symbol t) er det samme som 1000 kilogram (kg). Tonn kalles også metrisk tonn'", men er ikke en SI-enhet. Det er imidlertid akseptert å bruke tonn i SI-sammenheng.
Et amerikansk tonn ("short ton") er 907,18474 kg og et britisk tonn ("long ton") er 1016,0469088 kg, men britene faser nå ut det sitt gamle målesystem; det ble bestemt at fra år 2000 skal salg av varer etter vekt i Storbritannia referere til SI-systemet.


Det kongelige slott.
Det kongelige slott i Oslo er den norske kongens hovedresidens.
Slottet er omgitt av "Slottsparken", som vender mot fire gater. På nordsiden ligger Wergelandsveien, på vestsiden ligger Parkveien, som er adkomstveien for daglig trafikk til og fra Slottet, og på sørsiden ligger Henrik Ibsens gate, tidligere Drammensveien. Fra øst løper paradegaten Karl Johans gate rett mot Slottets hovedfasade og er den formelle adkomst til Slottet ved høytidelige anledninger.
Deler av slottet er åpent for publikum i sommermånedene. I 2005 ble det på grunn av jubileet for Unionsoppløsningen vist en spesialutstilling som tok for seg kong Haakon VIIs, dronning Mauds og kronprins Olavs første tid i Norge.
Kulturminne.
Det kongelige slott er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.
Postadresse.
Postadressen er "Det kongelige slott, 0010 Oslo", mens gateadressen siden 2012 er Slottsplassen. Den var fra 2006 Henrik Ibsens gate 1, tidligere Drammensveien 1.
Eksterne lenker.
Slott, Det Kongelige
Slott, Det Kongelige
Slott, Det Kongelige


Simple network management protocol.
SNMP står for "Simple Network Managment Protocol" og er en protokoll som benyttes på IP-nettverk for å
administrere og overvåke maskiner og nettverksutstyr.


Nicanor Duarte Frutos.
Nicanor Duarte Frutos (født 11. oktober 1956 i Coronel Oviedo i Paraguay) var president i Paraguay fra 2003 til 2008. Han kommer fra partiet Asociacion Nacional Republicana, populært kalt Det Røde Parti "(Partido Colorado", som hadde hatt makten i landet siden 1947), og vant presidentvalget i april 2003.
Duarte Fruto, som har utdannelse som jurist og i filosofi, jobbet som dosent og journalist før han begynte med politikk. Han var utdanningsminister i regjeringene Juan Carlos Wasmosy (1993–1998) og Luis Angel Gonzalez Macchi (1999–2003), og regnes for å være en populist.
Han er gift med Gloria María Penayo.


Samut Prakan (provins).
Samut Prakan (สมุทรปราการ) er en provins i det sentrale Thailand. Den er en kystprovins som ligger øst i Bangkokbukten, lengst nord i Siambukten. Provinsen ligger umiddelbart sør for provinsen Bangkok, og er en av de seks provinsene som utgjør metropolen Stor-Bangkok. Provinshovedstaden er Samut Prakan.
I provinsen renner Thailands største elv, Chao Phraya, ut i Siambukten. Provinsen preges av elvedeltaet som dekker nesten hele området.


Storsjøen (Rendalen).
Storsjøen er en innsjø i Rena-vassdraget i Rendalen kommune i Hedmark fylke. Sjøen er 35 kilometer lang, men bare 1,7 kilometer bred på det bredeste. Sjøen ligger 251 moh., og største dyp er 309 m. Arealet er 47,55 km² og volumet er er 7,07 km³.
Storsjøen får sitt vann fra elva Rena med Lomnessjøen (nord) og tilsiget Mistra (nordøst), og har en rekke små tilsig i øst.
Storsjøen har blant annet sik, ørret, harr, lake og røye.
Langs nordvestbredden går fylkesvei 30 over til Koppang, mens øvrige bredder bare har mindre fylkesveier.Tettstedet Koppang i Stor-Elvdal ligger bare 6 km vest, i Østerdalen.
Storsjødreggen.
Det blir holdt en årlig dreggekonkurranse på Storsjøen, kalt storsjødreggen. På høsten, da siken svømmer opp elva i Åkrestrømmen for å gyte, er det populært å håve sik, en fiskemetode som er tradisjon hver høst i Rendalen.


Wolverton (Milton Keynes).
Wolverton er en bydel i Milton Keynes, England. Den var fram til 1960-årene en egen by, men ble innlemmet i den nye byen som ble anlagt. Den ligger nord for sentrum i Milton Keynes, i nærheten av Stony Stratford.
Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "Wulfheres gods". Den nevnes i "Domesday Book" som "Wluerintone". Opprinnelig var den en liten landsby nordvest for dagens sentrum. Det området er kjent som "Old Wolverton", men det er ingen spor etter middelalderbebyggelsen der. Byen oppsto i det 19. århundre i forbindelse med utbyggingen av jernbanen.
Grand Union-kanalen renner gjennom Wolverton, og i det 19. århundre ble stedet et viktig knutepunkt mellom jernbanen og kanalnettverket. Stasjonen ble åpnet i 1845 av dronning Victoria. Det lå også en lokomotiv- og vognfabrikk der, "Wolverton Works". Den er adskilt fra byen med en mur som går langs nesten hele den ene siden av byen. På muren er det fortsatt spor etter kamuflasjemaling fra andre verdenskrig. Fabrikken var lenge en viktig arbeidsgiver, men brukes nå kun til oppbevaring av lokomotiver og vogner. De kongelige togvognene står normalt der, og den nyeste av disse ble ferdigstilt ved Wolverton Works i 1977.


Shenley (Milton Keynes).
Shenley er en bydel i Milton Keynes, England som består av de tidligere landsbyene og områdene Shenley Wood, Shenley Lodge, Shenley Brook End og Shenley Church End. De ble innlemmet som en bydel i Milton Keynes da den nye byen ble anlagt i 1960-årene. De ligger vest for sentrum, ved den romerske veien Watling Street mellom Stony Stratford og Fenny Stratford.
Navnet "Shenley" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "lys rydning". I "Domesday Book" ble området nevnt under fellesbetegnelsen "Senelai".
I det 12. århundre ble Shenley Brook End og Shenley Church End separate landsbyer, da et nytt gods ble anlagt i Brook End av familien Mansell. Innen 1426 eide samme familie begge gods, og dermed var de igjen slått sammen i praksis, selv om de to delene beholdt egne navn.


Fenny Stratford.
Fenny Stratford er en by i Buckinghamshire, England. Den ligger sørøst i distriktet Milton Keynes, helt inntil Bletcley.
Navnet "Stratford" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "krysningssted på en [romersk] vei". Dette viser til Watling Street, som krysser en elv like utenfor byen. I 1252 ble navnet notert som "Fenni Stratford". Det første navneleddet ble innført i middelalderen for å skille den fra Stony Stratford, som ligger i nærheten.
Fenny Stratford en en gammel markedsby. Den hadde ukentlig marked i mange år, inntil den ble hardt rammet av byllepest i 1665. Som en følge av dette ble veien lagt utenom byen, og markedet døde ut. Det ble aldri gjenopprettet, og ved begynnelsen av det 18. århundre var byen svært forfallen.
11. november 1724 fikk byen en ny start da grunnsteinen til en ny sognekirke ble lagt. Historikeren Browne Willis hadde samlet inn penger til kirkebygget, og valgte denne dagen, som er festen for St. Martin av Tours, fordi hans bestefar hadde dødd denne datoen i St Martin's Lane i Fenny Stratford. Kirken ble, naturligvis, viet til St. Martin.
Fenny Stratford er i dag en travel liten by rett utenfor den betraktelig større byen Milton Keynes. Markedet har fortsatt ikke blitt gjenopprettet, men den har en handlegate som er mye besøkt.


Aursunden.
Aursunden er en innsjø i Røros i Sør-Trøndelag. Sjøen ligger 690 moh. og har et areal på 46 km². Innsjøen danner utgangspunktet for Glåma, og er Norges 23. største innsjø. Sjøen er regulert, og har en kraftstasjon ved utløpet til Glåma ved Kuråsfossen. Kuråsfoss kraftverk eies og drives av Røros E-verk, som er eid av Røros kommune.
Opprinnelsen til navnet på sjøen er omstridt. Men endelsen på ordet, -unden skal ha tilknytning til det engelske ordet «pound», som betyr sjø. En mulighet kan være at før reguleringen så var det mange ører, altså halvøyer som stakk ut i sjøen, derav aur.
Fiskebestanden i Aursunden er variert, med en tung overvekt av sik som ble sluppet ut på begynnelsen av 1900-tallet. Ørret, røye, harr, abbor, lake og blindsild (ørekyte) finnes også.
Brekken og Glåmos er de to største tettstedene rundt sjøen, ellers er det en rekke grendesamfunn rundt sjøen.
Sjøen har vært trafikkert av transportbåter, med varierende suksess. Aursunden III var den siste til å trafikkere, målet var transport av turister.
Nord for Aursunden ved Sakrisvolden er det eneste stedet i Norden hvor blomsten sibirstjerne vokser. Tidligere har den eksistert rundt hele Aursunden, men på grunn av at denne planten vokser i strandsonen, så taklet den ikke reguleringen av sjøen. Den var i ferd med å bli helt borte, men ildsjeler sørget for at den overlevde.
Bygda Aursunden har tilsammen ca 55 husstander og ligger mellom Brekken og Glåmos på nordsiden av sjøen. Første vestlige bruk som har sin grenser innenfor bygda er Evavollen. Bygda hadde tidligere to skoler, derav den ene er tatt over av Aursund Sanitetsforening. Denne skolen drives nå som møtelokaler for sanitetsforneningen samt som felles badstu for bygdens innbyggere annenhver lørdag. Ungdomlaget har lokalet Aftenrøden ved Kokkvollen.


Limingen.
Limingen (sørsamisk: "Lyjmede") er Norges 8. største innsjø, og ligger i Røyrvik og Lierne kommuner i Nord-Trøndelag fylke. Sjøen ligger 418 moh. og har et areal på 93 km². På sitt dypeste er den 192 m dyp, i gjennomsnitt 87 m.
Den er tilholdssted for røye og ørret. På 1970-tallet ankom ørekyte.
Innsjøen er regulert. Røyrvikelva i nordenden kommer fra Vektaren og er stort sett oppdemmet. Vannet ledes istedet gjennom tunnel til Røyrvikfoss kraftverk, i tettstedet Røyrvik. I sydenden, ved grenda Limingen i Lierne, ledes vannet ut i tunnel til Tunnsjøen via Tunnsjø kraftverk, samt til Linvasselv kraftverk på svensk side. Opptil 10 meter variasjon i vannstand.


Dirt.
"Dirt" er Alice in Chains' andre studioalbum, og blir av mange kritikere trukket fram som en av 1990-tallets beste plater. Platen ble gitt ut høsten 1992, og selv om debutalbumet "Facelift" også hadde forholdsvis gode salgstall, var "Dirt" gruppas virkelige gjennombrudd, og plasserte bandet i grungens elitedivisjon sammen med Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden.
Låtene «Would?», «Them Bones», «Rooster», «Angry Chair» og «Down in a Hole» ble også utgitt som singler. «Would?» var også med på soundtracket til filmen "Singles".
De fem låtene fra «Junkhead» til og med «Angry Chair», som alle er skrevet av vokalist Layne Staley handler alle om heroin og narkotikamisbruk, og fikk ryktene til å gå om at Staley hadde et alvorlig narkotikaproblem. Disse ryktene skulle vise seg å være riktige.


Facelift.
"Facelift" er Alice in Chains' debutalbum.
Albumet ble utgitt 21. august 1990, og hadde relativt gode salgstall. Låtene «We Die Young» og «Man in the Box» ble gitt ut som singler, og særlig sistnevnte ble en hit på amerikansk metal-radio, og hjalp gruppen å skape seg et navn.


Sap (album).
"Sap" er en EP som ble gitt ut av Seattle-bandet Alice in Chains tidlig i 1992. I motsetning til debutalbumet "Facelift", som preges av tunge Black Sabbath-inspirerte gitarriff, inneholder "Sap" fire ballader som hovedsakelig blir spilt på akustiske gitarer.
Navnet "Sap" skal visstnok stamme fra en drøm trommeslager Sean Kinney hadde, hvor han drømte at bandets neste plate hadde navnet «Sap», og dermed fikk platen nettopp dette navnet.
På sporet «Right Turn» deltar Chris Cornell fra Soundgarden som bakgrunnsvokalist.


Ingar Knudtsen.
Ingar Knudtsen (født 23. desember 1944 på Smøla) er en norsk forfatter og skribent. Han debuterte i 1975 med novellesamlingen "Dimensjon S", og har senere utgitt en lang rekke bøker innen genrene science fiction, fantastisk litteratur, historiske romaner og barnebøker. Flere av bøkene er oversatt til dansk. Han er særlig kjent for Amasone-serien ("Våpensøstrene, Rød måne, Løvinnens sjel, Amasoner og Gudinnens døtre"), en feministisk historisk fantasi, og en av de få norske bokseriene som kan sies å ha oppnådd kultstatus.
De fleste av Knudtsens bøker har et islett av det fantastiske, samtidig som selv hans mer rendyrkede SF- og fantasihistorier har sterkt realistisk rotfeste. Han beskriver selv sitt forfatterskap som magisk realisme, og han framhever sin arbeiderklasse-bakgrunn som en av sine viktigste påvirkninger. Han er far til musikeren Toini Knudtsen.
Ingar Knudtsen bor i Kristiansund.


Jar of Flies.
"Jar of Flies" er en EP som ble gitt ut av Alice in Chains våren 1994. I likhet med den tidligere utgivelsen "Sap" inneholder denne platen rolige og melankolske melodier som i hovedsak blir spilt med akustiske gitarer, i motsetning til den metalinspirerte grunge-rocken som er mer typisk for bandet.
Platen var Alice in Chains' første utgivelse med Mike Inez på bass. Sporene «I Stay Away» og «No Excuses» ble også gitt ut som singler.


Alice in Chains (album).
"Alice in Chains" er Alice in Chains' tredje studioalbum. Platen ble gitt ut høsten 1995, og fordi coveret har et bilde av en trebeint hund, har albumet også fått det uformelle navnet "Tripod".
Platen er kanskje bandets mest varierte, hvor låtene varierer fra den blytunge «Grind» til rolige ballader som «Heaven Beside You» og «Frogs». I likhet med de tidligere platene "Dirt" og "Jar of Flies", bærer mange av tekstene fortsatt preg av Layne Staleys narkotikaproblemer.
«Grind», «Heaven Beside You» og «Again» ble gitt ut som singler.


MTV Unplugged (Alice in Chains).
"MTV Unplugged" er et konsertalbum fra Alice in Chains, utgitt i juli 1996. 10. april 1996 deltok bandet på TV-programmet "MTV Unplugged" i det som skulle bli en bandets siste konserter før gjenforeningen i 2005. Konserten ble senere i sin helhet gitt ut på video og CD.
Dette var Alice in Chains' første konsert på nesten tre år. På grunn av vokalist Layne Staleys narkotikaproblemer hadde ikke bandet vært på en eneste turné siden Lollapalooza-festivalen sommeren 1993.
Alice in Chains fremfører noen av sine mest kjente låter på akustiske gitarer foran et publikum på omtrent 400 mennesker, og til tross for at Staley ser ut som et levende lik, og glemmer teksten på «Sludge Factory» ved en anledning, er konserten vellykket.
Konserten og platen inneholder én ny låt, «The Killer Is Me».


Arbeid (fysikk).
Det betyr at arbeid er lik
Enheten for arbeid er joule, J.
"Sagt på en enklere måte er arbeid kraft anvendt gjennom en strekning." Altså: Arbeid = kraft · strekning. Det innebærer for eksempel at hvis man bruker en kraft for å flytte på et legeme, så har man utført et arbeid på legemet.
Arbeid er mekanisk energioverføring, det vil si energioverføring som skyldes påvirkning av krefter. Et positivt arbeid betyr at energi brukes til å flytte en gjenstand, i en retning man på forhånd definerer som positiv, hvilket betyr at man flytter gjenstanden en retning man vil den skal. Negativt arbeid betyr at gjenstanden flyttes i en retning den ikke skal. Dog redefinerer man underveis hvilken retning som er positiv og hvilken som er negativ ender man opp med et resultat som ikke beskriver arbeidet man har utført på gjenstanden, med mindre man også husker på hvordan man har endret retning på arbeidet utført på gjenstanden underveis. Når man vet hvordan man har endret retning på gjenstanden man har flyttet underveis, sier man at målet på uorden er lavt. Når målet på uorden er lavt sier man at entropien er lav. Derfor sier, og vet man, at når man har fått entropien ned på et system man har tilført energi på måten beskrevet ovenfor, da har man utført et arbeid.
Når kraften og veien virker i samme retning, er arbeidet bare formula_3 fordi formula_4
Når kraften og veien virker i motsatte retninger, er arbeidet negativt, fordi formula_5
En kraft gjør ikke arbeid på en gjenstand hvis ikke gjenstanden har en forflytning i samme dimensjon som kraften virker i. Det forstår vi utfra definisjonen, for hvis kraft og vei står vinkelrett (90 grader) på hverandre, vil arbeidet bli formula_6, og fordi formula_7, er det ikke noe arbeid.
Det er egentlig kraftens virkning i veiens retning som er arbeidet. Hvis man dekomponerer kraften i to, i en kraft som virker vinkelrett på veien (som ikke gjør arbeid, og kan sees bort fra), og en kraft som virker langs veien, er arbeidet lik formula_8 der "Fs" er kraften som virker langs veien. formula_9.


Live (Alice in Chains).
"Live" er et konsertalbum med Alice in Chains som ble gitt ut i 2000. Platen inneholder noen av gruppens mest kjente låter på konsertopptak fra 1990, 1993 og 1996. Platen inneholder også låten «Queen of the Rodeo» som ikke er utgitt tidligere.


Mikkjel Fønhus.
Mikkjel Fønhus (født 14. mars 1894 i Sør-Aurdal, død 28. oktober 1973 i Sør-Aurdal) var en norsk journalist, skribent og forfatter. Med unntak av to korte opphold i hovedstaden, først som student og senere som journalist i Norske Intelligenz-Seddeler, bodde han hele livet i Sør-Aurdal. Han foretok flere reiser, blant annet til Afrika, Nord-Amerika, Finland, Nord-Norge og Svalbard, da først og fremst for å skaffe materiale til sine fortellinger. Det meste av hans forfatterskap er villmarksromaner, dyreskildringer, skildringer av dyrs atferd og formidling av trolske stemninger i naturen. Fønhus bygde i 1926-27 hjemmet Nissebakken, nær barndomshjemmet. Nissebakken er fremdeles i familiens eie, og er tilgjengelig for besøk. Ringerikes Turistforening planlegger ei ny turisthytte ved Strøen i Vassfaret. Den skal stå ferdig i 2012 og få navnet Fønhuskoia, oppkalt etter Mikkjel Fønhus.
Forfatterskap.
Fønhus debuterte med "Skoggangsmann" i 1917, og slo igjennom med sin andrebok "Der villmarka suser" i 1919. Denne boken kretser hovedsakelig rundt historien om slagbjørnen Rugg, men avsluttes med novellen «En villmarkssønn» som står i et kontrapunkt til hovedfortellingen. Dette grepet skulle bli et av Fønhus' kjennetegn, og er en indikator på at hans bøker heller bør klassifiseres som historier og ikke romaner. I løpet av 20-tallet etablerte Fønhus seg ytterligere som en av våre mest folkekjære forfattere, med store opplag av bøker som "Det skriker fra Kverrvilljuvet", "Trollelgen", som stadig er hans mest elskede bok, "Under polarlyset", "Raudalsdansen" og "Reinsbukken på Jotunfjell". Det er her snakk om en særdeles produktiv forfatter, og hans totale bibliografi teller opp imot seksti bøker, flere av dem utgitt posthumt.
Fønhus' skrivestil karakteriseres som malerisk, effektiv og med særegne poetiske innslag. Mest kjent var Fønhus for sine dyrefortellinger, og han ble ansett for å ha en usedvanlig evne til å beskrive og leve seg inn i dyrs liv og adferd, samtidig som han oftest beskrev dyrene når deres skjebne på en eller annen måte kom i kontakt med mennesker, ikke sjelden jegere. Forfatteren brukte Vassfaret som ramme rundt mange av sine romaner. Han gikk systematisk til verks og skildret imponerende mange dyr: en haukefamilie i "Det skriker fra Kverrvilljuvet", elgen i "Trollelgen", og boktitler som "Løvene i Kilimatui", "Varg", "Beveren bygger ved Svarttjenn", "Tredalsmåren", "Leoparden", "Villgås flyr mot nord" og "Jerv" eksemplifiserer noen av hans utallige dyreskildringer. I den posthumt utgitte "Pisil" skildrer Fønhus livet til en huskatt som etter diverse forviklinger forviller seg ut i skogen og kommer i kontakt med sine villdyrsinnstinkter.
Hans språk er hverken nynorsk eller riksmål, og kan ha innslag av valdresmål. Kritikerne pleide å hevde at han ikke skrev like godt om mennesker som om dyr. Slike karakteristikker er imidlertid blitt utfordret av fønhusbeundrere som Johan Borgen, som trekker frem skildringen av jegeren Gaupa i "Trollelgen", eller skikkelsene i folkelivsromanen "Rauldalsdansen" som moteksempler. I 1925 forsøkte Fønhus seg med fortellingen "Gråbeinstad" der villmarksliv og jakt ble erstattet med familiekonflikter og hovedpersonen Sjurs tiltagende galskap. Manuskriptet, som ble refusert og først utgitt i 1993, tilhører et av de første Freud-inspirerte verkene i Norge.
Fortellingene til Fønhus har også referanser til folkelivshistorier, og blant hans mange kvaliteter som forfatter er hans evne til å videreutvikle den muntlige fortellertradisjonen.
Torbjørn Børte utga i 1972 intervjuboken «Mikkjel Fønhus – fra Nissebakken til Thika River».
Rolf Brandrud utga i 1993 «Drømmejegeren – en biografi om Mikkjel Fønhus».
Rolf Brandrud og Ulf Myhrvold utga i 1994 «Trollelgens rike – streif i Mikkjel Fønhus' landskaper».
Fønhus' bøker er oversatt til svensk, fransk, dansk, finsk, tysk, engelsk, nederlandsk, tsjekkisk og polsk.


Layne Staley.
Layne Staley (født 22. august 1967, død ca. 5. april 2002) var en amerikansk musiker, og var vokalist og frontfigur i Seattle-bandet Alice in Chains.
Staley dannet Alice in Chains sammen med Jerry Cantrell i 1987. Bandet, som var et av de store grunge-bandene på første halvdel av 90-tallet, debuterte med albumet "Facelift" i 1990, og fikk sitt store gjennombrudd med "Dirt" fra 1992.
Medaljen hadde imidlertid en bakside. Tekstene på "Dirt" avslører at Staley hadde store narkotikaproblemer, og problemene ble etterhvert så store at bandet ikke fullførte en eneste turné etter 1993, og var inaktivt fra 1996 fram til Staleys død i 2002.
I årene mellom 1996 og 2002 var Staley sjelden ute av leiligheten sin, hvor han var i mer eller mindre konstant heroin-rus. De andre bandmedlemmene prøvde ved flere anledninger å få ham på avrusning, men han klarte aldri å holde seg ren lenge. Det ryktes at flere amerikanske musikkaviser allerede i 1997 hadde en ferdigskrevet nekrolog liggende klar i tilfelle dødsbudskapet kom rett før deadline.
Layne Staley ble funnet død i sin leilighet 19. april 2002. Rettsmedisinerne konkluderte med at han da hadde vært død i to uker, og at dødsårsaken var en overdose. Den sannsynlige dødsdatoen ble satt til 5. april 2002, som i så tilfelle var på dagen åtte år etter Kurt Cobains selvmord.
Staley var også sanger i bandet Mad Season, sammen med andre kjente musikere som gitaristen Mike McCready fra Pearl Jam.


Jerry Cantrell.
Jerry Cantrell (født 18. mars 1966) er en amerikansk musiker. Han er gitarist og backingvokalist (noen tilfeller leadvokalist) i grunge-bandet Alice in Chains, men har også gjort seg bemerket som soloartist.
Han står bak mesteparten av Alice in Chains' tekster.
Cantrell dannet Alice in Chains sammen med Layne Staley i 1987, og bandet ble sammen med andre Seattle-band som Nirvana og Pearl Jam superstjerner på første halvdel av 90-tallet.
Staleys narkotikaproblemer førte imidlertid til at Alice in Chains ble lagt på is i 1996. Frustrert over inaktiviteten, gav Cantrell ut soloalbumet "Boggy Depot" i 1998. Han har også gitt ut albumet "Degradation Trip", som ble utgitt noen få måneder etter Staleys død i 2002, og er dedikert til Cantrells tidligere bandkamerat.
I 2010 besøkte han Sentrum Scene med Alice in Chains
Diskografi.
OBS: Dette er Cantrells diskografi som soloartist. Se også Alice in Chains.


Tord Gustavsen.
Tord Gustavsen (født 5. oktober 1970 i Oslo) er en norsk jazzpianist.
Gustavsen har en særegen spillemåte, og skaper kreativ og lyrisk musikk som utfordrer skillet mellom 'moderne' og 'tilgjengelig' jazz. Han har spilt med flere kjente vokalister, som Kristin Asbjørnsen, Silje Nergaard, Siri Gjære, Solveig Slettahjell og Live Maria Roggen.
Gustavsen er oppvokst i Hurdal. Utdannelsen fikk han ved Jazzlinja i Trondheim og ved Universitetet i Oslo.
Tord Gustavsen Trio.
Sammen med bassisten Harald Johnsen og trommeslageren Jarle Vespestad utgjør han jazztrioen Tord Gustavsen trio. Deres første album ble utgitt 2003, med navnet "Changing Places". Trioens andre album "The Ground" ble i februar 2005 den første instrumentale jazzplata som toppet VG-lista. Plata endte også på topp av de 10 beste på den amerikanske Billboard Top Jazz Album.
Tord Gustavsen Ensemble.
Fra 2008 utvidet Gustavsen sin virksomhet med et mer fleksibelt ensemble som supplement til trioen. Medlemmer her er saksofonisten Tore Brunborg, bassisten Mats Eilertsen og trommeslageren Jarle Vespestad, og i noen prosjekter er også sangeren Kristin Asbjørnsen, skuespilleren Cecilie Jørstad og trommeslageren Rune Arnesen med. Her spiller Gustavsen i både duo-, trio-, kvartett- og kvintett-besetning. Ensemblet sprang ut fra et bestillingsverk skrevet til festivalen Vossajazz i 2008, og viderefører Gustavsens musikalske profil i en kombinasjon av bevaring og fornyelse. For albumet "Restored, Returned" vant ensembletSpellemannprisen 2009 i klassen jazz.


Kevin Keegan.
Joseph Kevin Keegan (født 14. februar 1951 i Armthorpe nær Doncaster) er en tidligere engelsk fotballspiller, og regnes for å ha vært en av verdens beste spillere på 1970-tallet for Liverpool og Hamburger SV. Han har vært manager for blant andre s landslag, Manchester City og Newcastle United. 16. januar 2008 returnerte han til Newcastle United som manager, men slutta etter noen kamper av sesongen 2008/09. Keegan er utnevnt til offiser av Order of the British Empire.
Fotballspiller.
Keegan var ingen ungdomsstjerne, og begynte sin karriere i lavere divisjoner. Som tenåring ble han avvist av sin lokale klubb Doncaster Rovers, men fikk senere kontrakt i Scunthorpe United. Han debuterte for Scunthorpe i 1968, og skapte seg et navn som en av de beste spillerne i de lavere divisjonene. I mai 1971 ble han kjøpt av Liverpool for 35 000 pund i det som skulle vise seg å være et av Bill Shanklys aller beste kjøp.
Keegan gikk rett inn på laget i Liverpool, og scoret etter bare 12 minutter i sin debut. Han vant tre ligamesterskap som Liverpool-spiller, og var med på å vinne Europacupen for serievinnere i 1977. I løpet av sine seks sesonger i Liverpool spilte han 321 kamper, og scoret nøyaktig 100 mål. Han ble kåret til årets spiller i England i 1976.
Sommeren 1977 ble Keegan solgt til Hamburger SV for 500 000 pund. Her ble han tysk ligamester én gang, og ble kåret til årets spiller i Europa to ganger. I 1980 returnerte Keegan til England. Han spilte to sesonger for Southampton og to sesonger for Newcastle, som han hjalp til opprykk i sin siste sesong før han la opp som spiller i 1984. Han spilte også 63 landskamper for, og scoret 21 landslagsmål.
Manager.
Etter å ha vært ute av rampelyset i åtte år (han sier i intervju at han ikke så en eneste fotballkamp på 7 år), kom Keegan tilbake til fotballen i 1992 da han ble utnevnt som manager i Newcastle. Nok en gang ledet han klubben til opprykk, men han klarte ikke å oppfylle klubbens ambisjoner om ligamesterskap. I 1995/96 sesongen rotet Newcastle bort en ledelse på 12 poeng til Manchester United, slik at laget kun ble nummer to. Året etter kjøpte han Alan Shearer for at laget nå skulle vinne gull. Men i januar 1997 trakk han seg fra jobben på grunn av manglende motivasjon. Han hadde senere en kort periode som manager for Fulham, som har førte opp til den nest øverste divisjonen i England. Senere ble engelsk landslagstrener i 1999.
Keegan hadde liten suksess som landslagstrener. England klarte riktignok å kvalifisere seg til Europamesterskapet i 2000 under hans ledelse, men engelskmennene ble utslått i det innledende gruppespillet, og Keegan trakk seg høsten 2000 etter en svak innledning på VM-kvalifiseringen. Han ble erstattet av Sven-Göran Eriksson.
I mai 2001 ble Keegan utnevnt til manager i Manchester City. Han klarte å få laget opp til Premier League. Han ble erstattet i 2005 av Stuart Pearce. Keegan har siden den gang bodd i utkanten av Glasgow, og han uttalte i mars 2007 at han var ferdig med fotball for godt. Det var han ikke.
16. januar 2008 ble han ansatt av sin tidligere klubb, Newcastle United, men han slutta senere på året.


Manuel Deodoro da Fonseca.
Manuel Deodoro da Fonseca (født 5. august 1827 i Marechal Deodoro i Alagoas, død 23. august 1892 i Rio de Janeiro) var en militær og senere politiker i Brasil. I sin militære karriere var han med på å slå ned Strandopprøret i Pernambuco i 1848 og deltok i Trippelalliansekrigen mot Paraguay i årene 1864–1870.
Han etterfulgte keiser Pedro II, og ble den første presidenten etter at Brasil ble republikk i 1889.
Se også.
Fonseca, Manoel Deodoro da
Fonseca, Manoel Deodoro da
Fonseca, Manoel Deodoro da
Fonseca, Manoel Deodoro da


Guildford Four.
"Guildford Four" var en gruppe på fire personer – Paul Hill, Gerry Conlon, Patrick (Paddy) Armstrong og Carole Richardson – som ble feilaktig dømt etter at Det provisoriske IRA sprengte en bombe i byen Guildford i England i oktober 1975. Bomben drepte fem og skadet mer enn hundre mennesker. De fire satt fengslet i over 15 år.
Det fantes aldri bevis for at de fire hadde vært involvert i IRA, og de passet ikke profilen for terrorister i forhold til sin livsstil. Armstrong og Richardson bodde i et okkupert hus, og hadde vært noe involvert i narkotika og småkriminalitet.
Flere andre medlemmer av Gerry Conlons familie, blant annet hans far Giuseppe, hans tante og hans 14 og 16 år gamle søskenbarn, ble også fengslet for forbrytelser relatert til bombingen. Giuseppe Conlon døde i fengsel.
Under rettssaken i Guildford hevdet de at de hadde blitt torturert av politiet inntil de signerte tilståelser. De ble allikevel dømt for mord, og fikk livsstidsstraffen som er obligatorisk for denne forbrytelsen i England. Dommeren uttrykte misnøye med at de ikke hadde blitt tiltalt for høyforræderi, som fortsatt kunne straffen med døden.
De fire anket under seksjon 17 i straffesaksankeloven av 1968, en lov som senere har blitt erstattet av en ny. Anken lyktes ikke. I 1987 sendte Innenriksdepartementet ut et memorandum hvor de skrev at det var lite sannsynlig at de fire var terrorister, men at det ikke fantes nok beviser for en ankesak.
I 1989 fant en detektiv som så gjennom saksaktene maskinskrevne notater fra Armstrongs politiavhør, som hadde blitt kraftig redigert. Noe var slettet og noe var lagt til, og rekkefølgen var endret. Disse notatene stemte med håndskrevne og maskinskrevne notater som ble lagt frem i retten, noe som antydet at det som ble lagt frem hadde blitt produsert etter redigeringen og ikke under og rett etter intervjuene slik politiet hadde sagt.
En ankesak ble dermed berammet i 1989. Overhodet for appelldomstolen, "Lord Chief Justice", sa at politiet enten hadde
Uansett hadde politiet løyet, og konklusjonen var at man da ikke kunne stole på noe av bevisene, og de fire ble frikjent. Dommer mot andre familiemedlemmer ble samtidig forkastet.
Paul Hill ble sittende i fengsel inntil 1994. Da ble en annen dom mot ham, for å ha myrdet en britisk soldat i Nord-Irland, også forkastet.
Gerry Conlons selvbiografi "Proved Innocent" ble i 1993 filmatisert som "I min fars navn", med Daniel Day-Lewis, Emma Thompson og Pete Postlethwaite i hovedrollene. Filmen vant både Oscar- og BAFTA-priser.
Den 9. februar 2005 gav den britiske statsministeren Tony Blair en offentlig beklagelse til familiene til elleve personer som ble dømt i denne saken og i forbindelse med en bombe i Woolwich.


Jon Øystein Flink.
Jon Øystein Flink (født 30. september 1976) er en norsk forfatter, født og oppvokst i Fredrikstad, bosatt i Oslo. Flink skriver romaner, noveller, drama og lyrikk; han har også skrevet musikk- og litteraturkritikk for tidsskrifter og aviser, blant annet Klassekampen. I 2011 ble romanen "Sex, død og ekteskap" lansert i Tsjekkia og Tyskland.
Flink jobber også som lo-fi-musiker og tryllekunstner.


Lost.
"Lost" er en amerikansk TV-serie om en gruppe mennesker som har overlevd et flyhavari på en tilsynelatende vanlig, øde øy i Stillehavet.
Serien er laget av J.J. Abrams, Jeffrey Lieber og Damon Lindelof, og produsert av Bad Robot Production, Grass Skirt Productions og Touchstone Television.
Den første episoden ble vist på amerikansk TV 22. september 2004. Serien består av 6 sesonger hvor den siste ble ferdig i juni 2010. Serien blir primært filmet på øya Oahu på Hawaii. På grunn av dens store stab av skuespillere og kostnadene ved å filme på Hawaii er Lost en av de dyreste nåværende TV-produksjonene. I USA sendes den gjennom TV-nettverket ABC, i Norge sendes den av kanalen TVNorge og i Sverige sendes den av kanalen TV4. Lost vises også i mange andre land. Episodene på ABC har i gjennomsnitt 15,5 millioner seere hver uke, og serien har vunnet flere priser som Emmy, Golden Globes, Writers Guild of America 2005 Award og Screen Actors Guild Award.
Serien har fått en stor tilhengerskare, og blir ofte omtalt i andre populærkulturelle sammenhenger, som i TV-serier, reklamer, tegneserier og sangtekster. Det har også blitt utgitt flere spin-offprodukter; romaner, brettspill og videospill.
Sommeren 2006 ble det også laget et interaktivt spill på internett ("alternative reality game"), "The Lost Experience", som tillot spillerne å være en del av Lost-universet. Spillet ble også tatt ut i den virkelige verden, hvor blant annet skuespillere fra spillet opptrådte på amerikanske talkshow.
Sesong 1.
Sesong 1 ble vist på amerikansk TV fra 22. september 2004 og på norsk TV Norge. februar 2005. Sesongen består av 24 episoder. Sesongen starter med at et fly, Oceanic Flight 815, krasjlander på en tilsynelatende øde øy. De overlevende jobber sammen for å overleve, og blir truet av mystiske hendelser som isbjørnangrep, et monster de hører i jungelen og innbyggerne på øya, kjent som «de andre» (The Others). De støter også på en fransk kvinne, Danielle Rousseau, som har vært på øya i 16 år. De finner også en mystisk metall-luke gjemt under bakken. Et forsøk blir gjort på å forlate øya på en flåte. Hovedfokuset i denne sesongen var å overleve på øya.
Sesong 2.
Sesong 2 ble først sendt 21. september 2005 i USA og 26. oktober 2005 i Norge, og inneholder 24 episoder. Serien starter 45 dager etter havariet og fokuserer på den voksende konflikten mellom de overlevende og «de andre» (The Others). Nye karakterer fra bakdelen av flyet og andre innbyggere på øya blir introdusert. Hovedfokuset i denne sesongen var luken (the Hatch) og The Dharma Initiative.
Sesong 3.
Sesong 3 startet 4. oktober 2006 i USA og 17. januar 2007 i Norge, og inneholder 23 episoder. Historien fortsetter 67 dager etter havariet. Hovedfokuset i denne sesongen var "The Others (Lost)" og The Dharma Initiative.
Sesong 4.
Sesong 4 startet 31. januar 2008 i USA og 27. februar i Norge, og inneholdt 14 episoder.
Sesong 5.
Sesong 5 startet 21. januar 2009 i USA og 18. februar 2009 i Norge. Den var ferdig med en dobbeltepisode med navn «The Incident 1 & 2» 13. mai i USA. Sesongen ender med at gruppen som er igjen på øya sprenger en hydrogenbombe 30 år tilbake i tid for å ødelegge det magnetiske feltet som gjorde at Oceanic Flight 815 styrtet, og dermed forhindre at de kom til øya i fremtiden. Jacob's bror, (the Monster) som i form av den avdøde John Locke får Benjamin Linus til å drepe Jacob, som styrer øya.
Sesong 6.
Sesong 6 er den aller siste i Lost, og startet 2. februar 2010 i USA og 10. mars 2010 i Norge. Sesongen består av 18 episoder, og sendedatoen for finalen var 23. mai 2010 i USA.
«Mytologi».
"Lost" er en dramaserie der de ulike rollefigurene har hovedfokuset. Parallelt med denne karakterutviklingen og den spennende hovedhandlingen inneholder serien også flere mystiske elementer og overnaturlige fenomener. Skaperne bak serien kaller dette seriens «mytologi», og disse «mytene» har ført til mange teorier og spekulasjoner blant tilhengerne av serien. Etter hvert får seerne forklaringer på flere av mysteriene og hemmelighetene, men mange av oppklaringene fører til nye hendelser, gåter og spørsmål, slik det skal være i en tilsynelatende endeløs spenningsserie der handlingen formelmessig hele tiden skifter mellom «heldigvis» og «uheldigvis». En grunnleggende egenskap ved øya og området rundt den som direkte eller indirekte preger beboerne og handlingsgangen, er likevel at fysiske naturlover synes å være litt annerledes der enn andre steder.
Tematiske motiver.
Det er flere gjennomgående motiver i "Lost". Disse bihandlingene har ofte ikke en direkte innvirkning på grunnhistorien, men beriker serien med skjønnlitterære kvaliteter og enkelte filosofiske eller eksistensielle problemstillinger. Dette omfatter for eksempel fargene svart og hvitt, øyer, dysfunksjonelle familiesituasjoner, referanser til litterære verk og hentydninger til filosofi, noe som tydeligst blir demonstrert i figurer som har samme etternavn som kjente filosofer. Svart og hvitt, introdusert i første episode, har etter finalen vist seg å være grunnpilaren i seriens plott.
Musikk.
Lost har originalmusikk komponert av Michael Giacchino. Musikken blir fremført av Hollywood Studio Symphony Orchestra. Filmmusikken til første sesong ble utgitt 21. mars 2006 og andre sesong 3. oktober 2006. Begge albumene ble gitt ut av plateselskapet Varèse Sarabande.


I min fars navn.
"I fars navn" er en film om "Guildford Four", en gruppe som ble uskyldig dømt for en terroraksjon i Guildford, England i oktober 1975. Den er basert på selvbiografien til en av de dømte, Gerry Conlon, og følger historien fra tiden rett før arrestasjonen til etter mer enn 15 år senere.


Nippflo.
Nippflo er når tidevannet har den laveste flo. Fenomenet inntrer når tidevannskreftene fra månen og solen motvirker hverandre mest mulig. Dette skjer når månen og solen er 90° i forhold til hverandre sett fra jorden. Nippflo inntrer altså ved hver halvmåne, omtrent hver fjortende dag. Floen er spesielt lav dersom det i tillegg er høytrykk.
Se også nippfjære, springflo, springfjære.


Nippfjære.
Nippfjære er når tidevannet har den høyeste fjære. Fenomenet inntrer når tidevannskreftene fra månen og solen motvirker hverandre mest mulig, som er når månen og solen er 90° i forhold til hverandre sett fra jorden. Nippflo inntrer altså ved hver halvmåne, omtrent hver fjortende dag. Fjæren er spesielt høy dersom det i tillegg er lavtrykk.
Se også nippflo, springflo, springfjære.


Springflo.
Springflo er når tidevannet har den høyeste flo. Fenomenet inntrer når tidevannskreftene fra månen og solen virker mest mulig sammen, som er når månen, jorden og solen er omtrent på linje. Springflo inntrer altså ved hver nymåne og fullmåne, omtrent hver fjortende dag. Floen er spesielt høy dersom det i tillegg er lavtrykk og kraftig pålandsvind.


Springfjære.
Springfjære er når tidevannet har den laveste fjære. Fenomenet inntrer når tidevannskreftene fra månen og solen virker mest mulig sammen, som er når månen, jorden og solen er omtrent på linje. Nippflo inntrer altså ved hver nymåne og fullmåne, omtrent hver fjortende dag. Fjæra er spesielt lav dersom det i tillegg er høytrykk.
Se også springflo, nippflo, nippfjære.


Trampbåt.
Trampbåt ("trampdamper/trampskip") betegner et handelsfartøy som går i trampfart, dvs fører den last som er å finne eller som tilbys til den rate det er mulig å oppnå til sitt bestemmelsessted. Varer som korn, kull, malm, sukker og trelast ble ofte ført på trampbåter. Lastens bestemmelsessted ble skipets neste anløpshavn og en trampbåt kunne i løpet av et år krysse samtlige verdenshav eller operere i et svært begrenset område – alt avhengig av tilbud, etterspørsel og timing.
Trampbåtene var havets loffere i motsetning til linjebåtene som gikk i faste ruter mellom bestemte havner etter en fastlagt fartsplan.
Ordet tramp kommer fra engelsk og betyr egentlig landeveistraver, landstryker, loffer.


Wey (Surrey).
Wey er en elv i England, for det meste i grevskapet Surrey. Den er en bielv til Themsen, og starter som to separate elver ved Alton og Liphook i Hampshire. De to møtes ved Tilford. Elven er navigerbar over en strekning på omkring 32 km, fra Godalming til Themsen ved Weybridge sørvest for London.
De 25 kilometrene til Guildford ble gjort nabigerbare etter et parlamentsvedtak i 1651. Arbeidet ble fullført i 1653, og tillot lektertransport til London. Forbedringer ble utført i 1671. I 1760 ble ytterligere 7 km gjort navigerbare, fram til Godalming. Elven har i deler av denne strekningen karakter av en kanal, og kalles også "Godalming Navigation". Basingstokekanalen og Wey og Arun-kanelen ble senere anlagt for å koble Wey til kanalnettverket.
Kanaldelen var i privat eie frem til 1963. Deler av den ble gitt til National Trust i 1964, og resten i 1968. Det har ikke vært kommersiell trafikk siden 1983. National Trust har et besøkssenter i et tidligere verft i Guildford.


Flo.
Flo, også kalt høyvann, er når tidevannet er på sitt høyeste. Ved hver fullmåne og nymåne er floen høyere enn normalt og kalles springflo, mens ved hver halvmåne er floen lavere enn normalt og kalles nippflo. Flo kan sies å være det motsatte av fjære.
Kombinasjonen av flo og kraftig vind, gjerne sammen med et kraftig lavtrykk, kan forårsake stormflo. Da når floen enda høyere enn normalt og kan skape oversvømmelser. I ekstreme tilfeller oversvømmes store landområder.


Fjære.
a> med dokk i fjære sjø. Flere båteiere velger å «parkere» i fjæresonen. Tydelig forskjell på flo og fjære
Fjære, også kalt lavvann eller ebbe, er når tidevannet er på sitt laveste. Ved halvmåne er fjæren høyere enn normalt og kalles nippfjære, mens ved fullmåne og nymåne er fjæren lavere enn normalt og kalles springfjære. Fjære kan sies å være det motsatte av flo.
Enkelte steder i verden finnes tidevannsforskjeller som kan bli om lag 14 meter, mens noen få områder knapt har tidevannsforskjell.
Vi deler fjære opp i to hovedgrupper, bløtbunnsfjære og hardbunnsfjære.
Storfjære kan også kalles langfredagsfjære.
Fjære brukes også for å beskrive strandlinjen mot sjøen.


Lord Chief Justice (England og Wales).
"Lord Chief Justice", "rettspresident", er i England og Wales etter reformen i 2005 tittelen på det høyeste dommerembetet i Storbritannia. Han er presiderende dommer ved appelldomstolen for kriminalsaker og ved "Queen's Bench Division" i Høyesterett.
Den første kjente innehaver av embetet var Robert de Brus, som hadde det 1268–ca. 1274. Opprinnelig hadde hver av de tre domstolene som forvalter britisk lov sin egen "Chief Justice". Embetene ble slått sammen i 1875.
Nord-Irland har sin egen "Lord Chief Justice", mens Skottland har det tilsvarende embetet "Lord President of the Court of Session".
Pr. februar 2005 er embetsinnehaveren Lord Woolf, som ble innsatt i embetet 6. juni 2000.


City of Canterbury.
City of Canterbury er et administrativt distrikt i Kent, England. Administrasjonssenter og viktigste by er Canterbury.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Canterbury ble slått sammen med Whitstable og Herne Bay, samt Bridge-Blean landdistrikt. Distriktet har 26 verdslige sogn, samt flere byer.
Geografi.
Det meste av distriktet er landlige områder, men nesten hele kyststripen er dekket av byer fra Seasalter til Herne Bay. Elven Stour renner gjennom distriktet, og byen Canterbury ligger ved denne elven. Den romerske veien Watling Street går også gjennom området.
Canterbury


Melilla.
Melilla er en selvstyrt spansk by på kysten av Nord-Afrika. Enklaven ble forvaltet som en del av Málaga-provinsen før den ble autonom 14. mars 1995. Byen er en frihavn, og den viktigste inntektskilden er fiske.
Marokko gjør krav på byen, sammen med den andre autonome byen Ceuta og en rekke spanske øyer. Disse områdene var aldri en del av Spansk Marokko og Melilla har vært spansk siden 1497. Da Spania ga kolonien Spansk Marokko uavhengighet i 1956, fulgte ikke disse områdene med inn i den nye staten Marokko, bestående av det tidligere Spansk Marokko og Fransk Marokko.


Chiltern (distrikt).
Chiltern er et administrativt distrikt i Buckinghamshire, England. Det har navn etter Chiltern Hills, som ligger i området. De viktigste byene er administrasjonssenteret Amersham og Chesham.
Distriktet ble opprettet 1. april 1975 etter at Chesham bydistrikt ble slått sammen med Amersham landdistrikt.


Reigate and Banstead.
Reigate and Banstead er et administrativt distrikt i den østlige delen av Surrey, England. Administrasjonssenteret er Reigate.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974, ved at Reigate ble slått sammen med Banstead og deler av Dorking and Horley landdistrikt.


Reigate.
Reigate er en by i Surrey, England. Den ligger nær London, og en stor del av den yrkesaktive befolkningen er pendlere.
Vilhelm Erobreren ga området rundt Reigate til en av sine offiserer, William de Warenne, som ble første jarl av Surrey i 1088. Hans sønn, William de Warenne, 2. jarl av Surrey, var antagelig ansvarlig for at Reigate Castle ble reist. Dette var bare et støttepunkt; familiens hovedresidens forble i Lewes i Sussex.
Omkring 1150 grunnla de Warennes en ny by, Reigate, nedenfor slottet. En mindre bosetning i nærheten, Cherchefelles, ble erstattet av denne nye byen. Navnet "Reigate" antas å komme fra "Roe-deer Gate" ("rådyrporten"), da byen lå rett ved inngangen til de Warennes rådyrpark, som nå er delt inn i Priory Park og Reigate Park. Det fortelles at før "Magna Carta" ble signert i 1215 møttes de opprørske baronene i huler under slottet for å klargjøre detaljene i dokumentet. Slottet begynte å forfalle, og i 1648 ble det revet.
I det 13. århundre ble Reigate Priory, et kloster for regulære kanniker fra Augustinerordenen, opprettet. I 1535, under oppløsningen av klostrene, gav Henrik VIII klosteret og dets eiendommer til William Howard, 1. baron Howard av Effingham, som gjorde det om til familiens residens. Slekten levde der i over 140 år, og etterkommerne inkluderte Charles Howard, 1. jarl av Nottingham, som hadde kommandoen over styrken som beseiret den spanske armada. Bygningen blir nå brukt som skole.
En av byens kjente «borgere» er papegøyen Charlie, som skal ha blitt lært opp til å forbanne Hitler av Winston Churchill. Man mener at Charlie er en eldste fuglen i Storbritannia.


Henning Berg.
Henning Stille Berg (født 1. september 1969 på Eidsvoll) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han er manager i den engelske klubben Blackburn Rovers FC. Berg spilte høyreback eller midtstopper, og var i mange år fast på. Berg fikk til sammen 100 A-landskamper, og er med det spilleren med tredje flest landskamper for Norge gjennom tidene. Bare Thorbjørn Svenssen (104) og John Arne Riise (106) har flere A-landskamper. Han har siden vært trener for i norsk eliteserie for klubbene Lyn og Lillestrøm.
Spillerkarriere.
Berg begynte sin seniorkarriere i KFUM Oslo, og gikk til Vålerenga i 1988. Han spilte fire sesonger for VIF, men gikk til erkerivalen Lillestrøm i 1992. Det var som Lillestrøm-spiller at han debuterte på landslaget, i en privatlandskamp mot Færøyene i 13. mai 1992 (Resultat:2–1). Glimrende spill i VM-kvalifiseringskampen mot senere samme år gjorde at han ble kjøpt av Premier League-klubben Blackburn.
I 1994 spilte han samtlige kamper for Norge i fotball-VM i USA. Våren 1995 vant Blackburn serien, og Berg ble med det den første nordmannen som ble seriemester i engelsk fotball. Bergs spillerdrakt og medalje er i dag utstilt på fotballmuseet på Ullevaal Stadion. I 1997 ble han solgt til Manchester United, hvor han ble lagkamerat med Ole Gunnar Solskjær og Ronny Johnsen. Berg spilte tre sesonger for United, og var med på å vinne to ligamesterskap. Han var også med på å vinne Champions League i 1999, selv om han ikke fikk spille i finalen. Han deltok også i fotball-VM i 1998, hvor han var Norges kaptein.
I 2000 returnerte Berg til Blackburn, hvor han spilte ytterligere tre sesonger, før han avsluttet karrieren med én sesong i skotske Rangers. Han spilte sin 100. og siste landskamp i privatlandskampen mot i mai 2004, hvor han spilte 20 minutter før han forlot banen til stående applaus. Han la opp som spiller sommeren 2004.
Lyn.
Henning Berg skrev under en fireårskontrakt for Lyn den 22. april 2005. Berg fikk sin debut som Lyn-trener mot Start på Ullevaal 24. april 2005, en kamp som endte 1-1. Henning Berg ledet Lyn til en tredjeplass den sesongen.
Etter en god start på Tippeligaen, ble det den 19. august 2008 klart at Henning Berg skulle overta som hovedtrener for Lillestrøm Sportsklubb fra og med 1. januar 2009. Etter mye uroligheter i Lyn, ble det den 9. september 2008 klart at Henning Berg ville gå av som Lyntrener med umiddelbar virkning. Henning Berg sin siste kamp som trener for Lyn var mot Tromsø 31. august 2008, hvor sluttresultatet ble 3-3. Henning fikk 122 kamper som Lyntrener.
Lillestrøm.
Selv om planen var at Henning skulle ta over Lillestrøm etter nyttår, tok han over som hovedtrener 21. oktober 2008, dagen etter at Lillestrøm hadde tapt 3-1 mot erkerival Vålerenga. Da Henning Berg startet jobben, lå Lillestrøm 3 poeng over sikker plass, med to serierunder igjen. I sin første kamp som Lillestrømtrener vant Henning Berg 4-2 mot Rosenborg på Åråsen, og sikret med det tippeligaspill i 2009.
27. oktober 2011 ble Berg løst fra sin stilling som trener for klubben etter en periode med svake resultater og indre uro i klubben.
Blackburn Rovers.
Den 31. oktober 2012 ble Henning Berg bekreftet som ny manager for sin tidligere klubb Blackburn Rovers FC. Han skrev under på en treårskontrakt og erstattet Steve Kean som fikk sparken i september samme år.


Norbert Geis.
Norbert Geis (født 13. januar 1939) er en tysk politiker (CSU) fra Bayern. Han er siden 1987 medlem av det tyske parlamentet, og er justispolitisk talsmann for de konservatives (CDU/CSU) fraksjon i parlamentet. Norbert Geis er kjent for sine sterkt høyrekonservative synspunkter. I de senere årene har han særlig markert seg som motstander av homofili og partnerskapsloven. Opphevelsen av dommene mot homofile i perioden 1933–1945, som ble vedtatt med knapt flertall i 2002 mot CDU/CSU og FDPs stemmer, betegnet han som en skjensel.
Han kritiserte også eksklusjonen av Martin Hohmann.


Antroposentrisme.
Antroposentrisme eller antroposentrisitet betegner et (eventuelt for stort) fokus på mennesket eller et (eventuelt for) menneskelig perspektiv.
Et eksempel kommer fra miljøetikken, der det fins forskjellige måter å begrunne vern om miljøet på.
En "antroposentrisk" begrunnelse er at miljøet må beskyttes fordi man i motsatt tilfelle vil risikere at mennesker blir skadelidende.
Det motsatte ville i dette tilfellet være en "biosentrisk" begrunnelse, der man tar utgangspunkt i at miljøet har en verdi i seg selv, og derfor ikke trenger å referere til mennesket.
En annen vanlig antroposentrisme er at evolusjon ofte fremstilles som en utviklingsrekke fra fisk via amfibium, krypdyr og ape til menneske.
Men dette er kun en (attpåtil svært forenklet) fremstilling av "menneskets" evolusjon, ikke av evolusjon som et fenomen som har frembragt millioner av ulike arter.


Alder.
Alder betegner vanligvis tiden som har gått mellom en persons/organismes fødsel eller en gjenstands tilblivelse/produksjon og enten dens død/ødeleggelse eller nåtiden.


Alder (fylogenetikk).
Den andre betydningen får mindre og mindre betydning, i og med at det er en vilkårlig (og uvitenskapelig) avgjørelse hva som skal regnes som «typisk» for gruppen.
I Wikipedias informasjonsbokser om organismegrupper er gruppens alder angitt ifølge den første betydningen.
For 300 millioner år siden levde stamarten til amniondyrene.
Denne arten delte seg i to arter, hvorav den ene ga opphav til pattedyrene, mens den andre ga opphav til broøglen, fugler, krokodiller, skilpadder og skjellkrypdyr.
Dette er derfor pattedyrenes alder ifølge definisjon 3.
Det sekundære kjeveleddet har ofte blitt brukt for å «definere» pattedyr.
Dette oppstod i en art som levde i begynnelsen av jura.
Ifølge definisjon 2 er altså pattedyr 200 millioner år gamle.
Det gikk imidlertid ytterligere 100 millioner år før den "siste felles stamarten" for de "nålevende" pattedyrene, dvs. eksempelvis for nebbdyret og oss, levde.
De andre stamartene i mellomtiden har ikke etterlatt seg levende etterkommere (men tallrike fossiler).
Derfor er pattedyr ifølge definisjon 1 kun drøye 100 millioner år gamle.


Stamart.
Stamarten til en taksonomisk gruppe er en art som har gitt opphav til hele gruppen.
Når en art deler seg i to ny arter, har den blitt til stamarten til disse to nye artene.
Samtidig omtales de to nye artene som hverandres søsterarter.
I og med at disse nye artene i sin tur kan gi opphav til nye arter, kan den opprinnelige enkelte arten bli stamarten til en stor gruppe.
På den annen side har også stamarter hatt sine stamarter (som de stammer fra).
Derfor snakker man ofte om en gruppes "siste felles stamart" for å fremheve at man mener den siste arten som alle gruppens medlemmer – "men ingen andre arter" – stammer fra.
Hver naturlige gruppe kan tilbakeføres på nøyaktig én siste felles stamart.
Motsatt er også alle naturlige gruppers siste felles stamart unik for dem.


Søstergruppe.
Søstergruppen til A er B, tilsvarende er A søstergruppen til B. Disse to, sammen med alle etterkommere etter deres siste felles stamfar, utgjør en «clade», en monofyletisk gruppe. Søstergruppen til denne gruppen er C. Hele kladogrammet vil være en del av et større tre med enda flere søstergrupper. I henhold til kladistisk standard kan A, B, C være enkelteksemplarer, arter eller grupper. I de tilfellene der de er arter, vil gjerne uttrykket søsterarter bli brukt.
Utrykket «søstergruppe» brukes alltid i forhold til en fylogenetisk analyse. Bare grupper som er med i analysen vil bli kalt søstergrupper. Et vanlig brukt eksempel er fugler, som er søstergruppen til krokodiller. Dette er imidlertid bare riktig dersom man kunn vurderer nålevende grupper. Fuglenes familietre har sine røtter blant dinosaurene, et tre med en rekke sidegreiner før man kommer ned til siste felles stamfar mellom fugler og krokodiller. Regner man med disse gruppene er krokodiller og fugler slett ikke hverandres søstergrupper. Begrepet søstergruppe er derfor en relativt begrep, og har som forutsetning at den utgjør den nærmeste slektningen eller gruppen av slektninger blant de gruppene, artene eller enkelteksemplarene som er med i analysen.
Referanser.
Se også slektskap (evolusjon) og stamart.


Leddyr.
Leddyr utgjør med sine ca. én million kjente arter mer enn 80 % av alle dyrearter.
De mest kjente leddyrgruppene er insekter, edderkoppdyr og krepsdyr.
I fagkretser skiller man mellom "leddyr i vid forstand" (Arthropoda eller Panarthropoda) og "egentlige leddyr" (Euarthropoda eller Arthropoda).
Forskjellen mellom disse to gruppene er at den førstnevnte gruppen inkluderer de litt besynderlige gruppene bjørnedyr og fløyelsdyr, mens de ikke hører til den sistnevnte gruppen.
Dette betyr at samtlige leddyr har hatt en felles stamart, men at de egentlige leddyrene er i enda nærmere slekt med hverandre enn med bjørnedyr eller fløyelsdyr.
Fellestrekk for leddyr i vid forstand.
Tallet varierer mellom seks (hos insekter) og om lag 700 (hos enkelte tusenbein).
I enkelte grupper mangler beina helt (f.eks. hos enkelte tungeormer og mange insektlarver).
Men i disse tilfellene har beina gått tapt sekundært.
Det vil si at stamarten til alle leddyr allerede hadde bein, sannsynligvis omtrent 20 par.
Huden er dekket med en kitinholdig kutikula, som må skiftes regelmessig.
Det fins flere egenskaper som var tilstede i leddyrenes stamart, men som ikke evolverte i denne, dvs. de er opprinnelige egenskaper som leddyrene deler med andre grupper.
Til disse hører at kroppen er delt i mange ledd med forholdsvis lik oppbygning (såkalt metameri), at det fins et sirkulasjonssystem og et såkalt taustige-nervesystem med en bukmarg.
Dessuten må stamarten ha levd i havet, selv om mange av delgruppene uavhengig av hverandre har tilpasset seg til et liv på land.
Fellestrekk for de egentlige leddyr.
Det mest fremtredende fellestrekket for de egentlige leddyrene er at hele kroppen, inkludert beina, er dekket med stive skjelettplater. Derfor må både kroppen som helhet og beina være leddet, dvs. at det må finnes bevegelige områder mellom skjelettplatene, for at dyret skal kunne bevege seg.
Skjelettplatene kalles ofte kutikulaen, et ytre skjelett eller et hudskjelett. Leddyrenes kutikula er primært dannet av kitin, som i ren form er meget mykt. For å oppnå bærende styrke er kutikulaen i mer eller mindre grad sklerotisert (hardhetsgrad). Den kan være innleiret med mineralsalter for å gi det økt styrke. Hos gruppa Ichneumonoidea blant årevingene er det til og med påvist at kutikulaen er forsterket med metallene sink og mangan i kjevene og eggleggingsrøret. I motsetning til virveldyrenes indre skjelett, eller strukturer som hår og fjær, så er ikke leddyrenes ytre skjelett laget av celler, men at celleprodukter.
Noen av kroppens ledd ble i stamarten «sammenfattet» til større kroppsavsnitt (såkalte "tagmata").
Dette var opprinnelig hode ("cephalon" eller "caput") og resten av kroppen. I mange delgrupper oppstår ytterligere tagmata, som hos insekter, som har tre tagmata: hode, bryststykke og bakkropp.
Noen av beina hos den opprinnelige stamarten brukes ikke lenger som gang- eller svømmebein: Det første (forhenværende) beinpar danner en "antenne" («følehorn») fremst på hodet, mens de neste beinpar bak, er blitt til munndeler. Munndelene blir i mange delgrupper videre spesialisert til under- og overkjever.
Utover antennen har hodet et par "fasettøyne" samt to ytterligere par med mindre, såkalte "medianøyne". Disse mangler i noen av gruppene, men har i så fall gått tapt eller blitt forenklet.


Nathuram Godse.
Nathuram Godse (født 19. mai 1910, død 15. november 1949) var hindiaktivisten som drepte Mahatma Gandhi 30. januar 1948. Han brukte en pistol av modellen Beretta 1934 med kaliber.380. Mordet skal ha vært motivert av Gandhis rolle under delingen av India og Pakistan. Godse ble henrettet i 1949.


Karplanter.
Karplanter "(Tracheophyta)" er betegnelsen for alle landplanter unntatt mosene. Karplantene er en svært suksessrik plantegruppe med anslagsvis 276 000 arter kjent i 2004 – nesten 90 % av alle landplanter. Et botanisk standardverk (flora) vil normalt omtale karplantene – lave urter, middelsstore busker, palmer og forvedete trær – men utelate slike grønne planter som moser og grønnalger.
Utfra formeringsmåten kan man dele karplantene inn i to grupper, karsporeplanter og frøplanter, men bare frøplantene er en naturlig gruppe. Karsporeplantene er svært forskjelligartede, f.eks er bregnene nærmere beslektet med blomsterplanter enn med karspore-gruppen kråkefotplanter.
Karplantene har utviklet seg over 350–500 millioner år, og er dermed langt eldre enn pattedyrene og like gamle som fuglene og de eldste gjenlevende insektene. Den vitenskapelige gruppering av karplantene er vanskelig og omstridt, og endres stadig. De siste 200 årene har sett et titalls ulike måter å gruppere dem etter egenskaper og innbyrdes slektskap. I tillegg er fortsatt mange grupper og arter dårlig kartlagt og forstått, og det totale antallet arter er ukjent.
Karplantene er svært suksessrike, de har kolonisert hele jordkloden unntatt Antarktis. Størst suksess har de enfrøbladete gress-artene hatt, og de har enorm økonomisk verdi. Gressarter i gressfamiliaen "Poaceae" – som ris, hvete, bygg, mais og hirse – har mettet store deler av jordens befolkning de siste 10 000 årene.
Egenskaper.
Som navnet antyder, har karplanter ledningsvev (kar), med et ytre silvev ("floem") som frakter næringsstoffer, sukkerarter og sevje, og et indre vedvev ("xylem") som frakter vann og mineraler. Karfunksjonen er imidlertid en egenskap som er eldre enn karplantenes siste felles stamart – også søstergruppen av bladmoser har sil- og vedvev.
Vann er uunnværlig for karplantene, de kan ha lite eller stort (sukkulent) vanninnhold i stamme og blader. Plantenes transpirasjon (fordamping) av vann fra bladene bidrar sammen med røttenes osmose (vannopptak) til å drive vann gjennom planten. Det kreves nesten ingen energi til å frakte vannet oppover stammen, siden hydrogenbinding mellom vannmolekylene sørger for at det sist fordampede molekylet straks trekker neste molekyl oppover via elektronbindingen. Men fordampingen representerer en fare for uttørking, og derfor har en mengde arter et fettlag på bladene som reduserer vanntapet.
I formeringen er karsporeplanter (bregner, kråkefotplanter og noen mindre grupper) spore-dannende med to synlige generasjoner av planten. Motsatt er frøplanter (bartrær, blomstrende tofrøbladinger og gressaktige enfrøbladinger) frø-dannende, hvor den ene generasjonen gjennomleves inne i frøet, og planten bare har én synlig generasjon. Noen planter er ettårige, hvor hvert individ dør om høsten og frøspredningen danner en ny populasjon hver vår, mens andre er flerårige «stauder» som overvintrer og spirer i årevis. Staudene vokser enten fram på ny av rotsystemet om våren, eller de står helårig som eviggrønne eller løvfellende planter.
I motsetning til hos moser og grønnalger er den sporeproduserende generasjon ("sporofytten") hos karplanter blitt uavhengig av den kjønnede generasjonen ("gametofytten"). Denne egenskapen er enestående for karplantene. Sporofyttene er nesten alltid diploide, med to sett av identiske kromosomer i cellekjernen – ett fra hunncellene og ett fra hanncellene. I de fleste gruppene av karplanter er det sporofytten som er den dominerende, synlige generasjonen. Hos moser og mange alger, der det er den haploide, kjønnede gametofytten som er det mest fremtredende livsstadiet.
Utbredelse og arter.
Karplantene er etablert på alle kontinenter og i alle slags klimasoner helt opp til Mens det er om lag 275 000 arter av karplanter i verden, kjenner man til ca. 2 880 arter i Norge.
Artsrikdommen avtar mot polene i sør og nord, og er størst i tropene. Eksempelvis har Montenegro i Sør-Europa med bare 13 800 km² areal, flere arter
enn Norge har på 30 ganger større areal, mens eksempelvis Estland i Nord-Europa bare har 1 440 arter på sine 45 200 km².
Og kommer man helt opp i den arktiske floraen, har Island bare 485 arter av karplanter på 103 000 km².
Svalbard ligger enda lengre mot nord og har enda færre arter, kun 165-170 arter av karplanter på 61 022 km², og av disse er hele 50 arter truet.
Karplantenes fylogeni.
De viktigste delingene som førte til spore- og frøbærende karplanter skjedde i devon, for drøye 400 millioner år siden. Bregner og andre karsporeplanter var spesielt tallrike i karbontiden for drøye 300 millioner år siden, mens dagens utpregede blomsterplanter utviklet seg senere.
Karplantenes taksonomi.
Taksogrupperingen av karplantene er har som mål å skape system i den store mengden grupper og arter, uavhengig av den tidsmessige utvikling av gruppene. Den botaniske systematikken er et kompromiss mellom mange hensyn, hvor gruppene som settes opp aldri blir perfekte utfra noen enkeltkriterier, f.eks slektskap. Noen grupper har helt klart separate egenskaper, som f.eks enfrøbladete planter kontra tofrøbladete. Videre kan en klade – en gruppe arter med felles stamfar – avgrenses innen fylogenien, men splittes ofte opp i ulike grupper for å gi håndterlige, mindre grupper i taksonomien. Det skjer raske endringer i taksonomien har, og selv om DNA-analyse bidrar til opprydding har taksonomien en blandet status i forskerkretser. Den fungerer likevel som et felles ståsted og er fortsatt det enerådende grunnlaget for skriftlgie floraer og felthåndbøker.
The Angiosperm Phylogeny Group opererer i APG II-systemet (2003) med 83 ordener og 461 familier av karplanter. Dette avløser det eldre APG-I (1998–2003) og Cronquist-systemet (1981–98). Prosjektet "Plant Systematics" ved University of Maryland og Cornell University har identifisert 6 550 tidligere og nåværende grupper av karplanter i bruk over slekts-nivået, i tillegg til tusenvis av slekter. Bare om lag 10 % av de 6 550 historiske gruppenavnene er i bruk i dag, et tegn på omfattende flytting og redefinering av grupper gjennom de siste to århundrene.
Taksonomien opererer i stigende hierarki. Definisjonen av art ("species"), er allment akseptert, og slekt ("genus") er en relativt håndterbar gruppe. Derimot skjer det oftere endringer i grupperingen av familie ("family") og orden ("order"), for ikke å si underklasse ("subclass") og klasse ("class"). På høyere nivå (underdivisjon, divisjon, fylum) blir sammenhengene langt mer usikre – som når man opererer med store grupper som «bregneplanter» eller Rosidae. Det faktiske slektskap mellom artene blir gradvis mer usikkert når gruppene gjøres mer omfattende.
De karsporeplantene som nedenfor er merket med «"(usikker taksonomi)"», har usikker gruppetilhørighet. Bregneplantenes taksonomi bygger her på Smith et. al. (2006).
For de 5 klassene og 155 familiene som er vanlige i Norden, merkes utbredelsen med landkode i fet skrift med basis i det norske standardverket (2005) og det nyeste nordiske standardverket (2007).
Landkodene for nordisk utbredelse er: d Danmark. f Finland. i Island. n Norge. sv Svalbard. s Sverige.


Atomisme.
Demokrit, maleri av Hendrick Bloemaert (ca. 1601–1672)
Atomisme (fra gresk "atomos", i betydning «udelbar») er en filosofisk fysikkteori som utviklet seg fra flere antikke tradisjoner. Atomistene har fra teorier og spekulasjoner funnet fram til at den fysiske verden besto av to fundamentale deler: usynlige atomer (partikler) og tomrom. Den motsatte filosofiske retningen var holisme.
I henhold til Aristoteles var atomer uforgjengelig (ikke mulig å ødelegge) og uforanderlige og at det var et uendelig mangfold av former og størrelser. De bevegde seg i tomrommet, dultet borti hverandre, tidvis festet de seg i hverandre og ble sammenfiltret med to eller flere i en klynge. Klynger av ulike størrelser, ordninger og posisjoner ga opphav til en rekke makroskopiske (usynlige) substanser i verden.
Referanser til konseptet med atomisme kan dateres tilbake til oldtidens India og i antikkens Hellas. I India hadde filosofiske og religiøse retningene jainisme ajivika, og charvakaere teorier om atomer som kan dateres tilbake til 500-tallet f.Kr. Filosofiskolene nyaya og vaisheshika utviklet senere teorier om hvordan atomer ble kombinerte til mer komplekse objekter. I vesten oppsto det teorier om atomer på 400-tallet f.Kr. hos de greske filosofene Leukippos og Demokrit. I den grad indisk kultur hadde innflytelse på gresk eller motsatt veg, eller om begge utviklet seg uavhengig er diskutabelt.
Av betydning for det filosofiske konseptet om atomisme er den historiske hendelse at partikler som kjemikere og fysikere tidlig på 1800-tallet mente var udelelige og derfor identifisert med udelbare "a-tomer" i en langvarig tradisjon, ble oppdaget på 1900-tallet å bestå av selv mindre enheter: Elektroner, nøytroner, og protoner. Ytterligere eksperimenter viste at protoner og nøytroner er gjort av kvarker. I dag viser kvarker, elektroner og andre elementærpartikkeler som myoner, tauer, nøytrinoer og gauge-bosoner ingen eksperimentelle bevis på størrelse eller substrukturer. Imidlertid kan muligheten av at de også kan bestå av mindre partikler ikke bli avvist. Selv om forbindelsen til den historiske atomismen i beste fall er spinkel, er disse partiklene, framfor kjemiske «atomer», grovt sett analogt til tradisjonen med udelbare objekter.
Tradisjonell atomisme i filosofien.
I henhold til Arne Næss er en grunnsetning hos Demokrit følgende: «Det eneste som eksisterer uavhengig av forholdet til andre ting, er atomene og det tomme rom ("àtoma" og "kenón"). Ordet "àtoma" kan best oversettes med «udelelige (legemer)», men la oss for enkelhetens skyld oversette ordet med «atomer». En slik oversettelse innebærer imidlertid ikke en påstand om at «àtomon» for Demokrit betydde noe i likhet med «atom» for våre dagers atomfysikere.» Ordet "àtoma" er forstått hovedsakelig på to bestemte måter: primært av vitenskap om fysikken, og sekundært av filosofien. Atomisme er tradisjonelt assosiert med det sistnevnte, hvor det tradisjonelle argumentet er at atomer er de grunnleggende byggeblokkene av alle virkelige, kjente materier, og utgjør absolutt alt som eksisterer. Atomer er det minste mulige enhetene av materier, har ikke fysiske deler, og kan ikke bli delt, kuttet opp eller på noe vis bli delt, de er enten uten størrelse (punktstørrelse) eller de har meget liten størrelse. De som har en liten størrelse er hva Demokrit kaller atomer.
Det var dette som var oppfatningen av de greske teorier om atomisme. Indiske buddhister, slike som Dharmakirti og andre, bidro også til velkjente teorier om atomisme, og som involverte momentane (flyktige, øyeblikkelige) atomer som blinket inn og ut av eksistensen. Atomismens tradisjon fører til posisjonen om at kun atomer eksisterer, og der er ingen sammensatte objekter (objekter med deler), som menneskelige legemer, skyer, planeter og hva-som-helst som eksisterer. Konsekvensen av atomisme ble åpent diskutert av atomister som Demokrit, Thomas Hobbes, og kanskje selv Kant (det er dog en debatt om Kant var eller ikke var atomist) blant andre. I dagens filosofi er atomisme ikke så aktuelt eller populært som det var i tidligere tider ettersom mange samtidige filosofer ikke er så villige til å argumentere at kun atomer eksisterer.
Et antall filosofer har argumentert at objekter som har deler ikke eksisterer. Grunnlaget for deres argument består av påstanden at våre sanser gir oss kun tåkete informasjon om virkeligheten og kan således ikke bli tiltrodd; og for eksempel at vi feiler å se de minste byggeblokker som utgjør alt, og at disse minste byggeblokker er enkeltstående og adskilte elementer som aldri forenes eller kommer sammen som ikke-enkeltående. Således utgjør de aldri sammensetninger av noe. I henhold til et konseptet om "sammensatt nihilisme" (posisjonen at objekter med behørige deler ikke eksisterer), om virkelighetens byggeblokkene aldri utgjør noe helt element, da involverer alt i virkeligheten ikke noe hele elementer, selv om vi tror det gjør det.
Gresk atomisme.
Atomistene hevder at verden består av tomrom og et uendelig antall udelelige partikler, atomer. Altså er virkeligheten atomer (rom fylt av stoff) og tomrom (rom uten stoff).
Atomene kan som sagt ikke forandres, men de kan forbinde seg med hverandre, slik at de danner en ting og de kan gå i fra hverandre igjen. Atomene er små og usanselige men eksisterer på tankeplan. Atomer er massive, men kan ha forskjellig form og størrelse, og derfor ulik vekt og bevegelse. Alt som skjer i naturen er et resultat av atomenes bevegelser og sammensetning av disse. Atomene virker mekanisk på hverandre. Med dette gir atomistene oss en mekanisk naturoppfatning for virkeligheten har ingen andre egenskaper enn de som kan tillegges atomene. I og med at atomene ikke er sanselige kan de ikke tillegges egenskaper som farge, lukt, smak, varme og lyd. På grunn av dette kan atomistene argumentere for at verden ei heller har disse egenskapene etter som verden kun består av tomrom og atomer.
Atomistene regnes som de siste av førsokratikerne (gresk filosofi fra tiden før Sokrates). Dette til tross for at den mest fremtredende av dem, Demokrit (460–370 f.Kr.), levde parallelt med Sokrates (470–399 f.Kr.). Årsaken til dette er at atomistenes tenkning hovedsakelig tilhører førsokraternes problemområde.
Felles for førsokraterne er at de søker å finne urstoffet ("archệ"), en grunnleggende enhet i mangfoldet og det eneste konstante i all forandring. Urstoffet kan gi oss svaret på opprinnelsen og betegner verdens prinsipp og utgangspunkt. Ved å redusere mangfoldet av ting og fenomener til en årsak, kan verden forstås. Dette fordi hele verden er en virkning av den samme årsaken. Dersom man forstår den felles årsaken, vil man forstå verden og dens forandringer, hvis den forandrer seg.


Kvastfinnefisker.
Kvastfinnefiskene er en gruppe kjøttfinnefisker som er nærmere beslektet med lungefiskene og de landlevende virveldyrene enn med andre fisker. I tidligere tider var kvastfinnefiskene en stor og artsrik gruppe, men i dag finnes det bare to arter, som begge lever på dypt vann og regnes som levende fossiler.
De er kjennetegnet ved muskuløse, kvastformede finner. Bryst- og bukfinnene begynner med kun én finnestråle ved skulder- respektive bekkenbeltet (mens det er mange finnestråler hos de strålefinnede fiskene). Denne finnestrålen er homolog med menneskets overarms- og lårbein.
Helt siden 1800-tallet har man hatt kjennskap til kvastfinnefiskene, men kun fra fossilfunn.
Ut ifra disse visste man at kvastfinnefisker var en artsrik gruppe mellom devon og kritt, dvs. for mellom 360 og 60 millioner år siden. Men arten har røtter fra så mye som 410 millioner år siden.
Etter det, trodde man, hadde gruppen dødd ut.
Derfor var det en stor sensasjon da man oppdaget et levende eksemplar, blåfisken.
Denne omtales av den grunn som et levende fossil.
Blåfisken.
Blåfisken ("Latimeria chalumnae") lever nær havbunnen ved Komorene.
Lokale fiskere har lenge kjent til arten som en sjelden bifangst.
Men for vitenskapen ble den først kjent da et eksemplar ble fanget utenfor Sør-Afrikas østkyst i 1938 og oppdaget av en zoolog på det lokale fiskemarkedet.
Den ble raskt identifisert som en kvastfinnefisk og ble beskrevet i 1939 som "Latimeria chalumnae".
"Latimeria menadoensis".
I 1998 ble det oppdaget et nytt eksemplar ved den indonesiske øya Sulawesi.
Denne ligner meget på blåfisken i både kroppsbygning og levevis.
Likevel ble den i 1999 beskrevet som en ny art, "Latimeria menadoensis", fordi den avviker i noen små trekk (f.eks. er den brun) og fordi havstrømningene i det Indiske hav ikke gjør det sannsynlig at det fins kontakt mellom populasjonene ved Komorene og Indonesia.
Genetiske analyser har vist at artene har skilt lag for mellom to og fem millioner år siden.


Alke.
Alke ("Alca torda") er en pelagisk dykkende sjøfugl i gruppen alker (Alcini), en monofyletisk gruppe innen familien alkefugler (Alcidae). Arten hekker i tempererte, boreale og lavarktiske kystområder i det nordlige Atlanterhavet.
Beskrivelse.
Alke er en svart og hvit fugl. Fjærdrakten er svart på oversiden og hvit på undersiden og i brystet. Hodet er svart og nebbet svart med noen karakteristiske tynne hvite og grå striper på tvers. Det renner også en hvit stripe fra hvert av øynene og fram på oversiden av nebbet.
Kroppen er kompakt og lemmene sitter langt bak på kroppen, noe som gjør at fuglene ikke er særlig flinke til å gå. De «bakmonterte» lemmene gjør også at fuglen må bruke stussen til støtte når den står. Dette gir den er oppreist holdning som sammen med utfargingen gjør at fuglen minner om pingvinen.
Fuglene har kraftig nebb og veier typisk 505–890 g.. Hunnen og hannen er svært like, men det skal skille litt på vingespennet. Hannens vinger måler typisk 201–216 mm, mens hunnens måler 201–213 mm.
Fuglene blir kjønnsmodne i femårsalderen. Den årlige overlevelsesraten er cirka 90 %, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig livslengde på 13 år. Fra Wales er det imidlertid kjent at en alke fortsatt hekket i en alder av 41 år.
Utbredelse og atferd.
Alke hekker i tempererte, boreale og lavarktiske kystområder i det nordlige Atlanterhavet. I Norge hekker den langs store deler av kysten, helst fra Mørekysten og nordover. Bjørnøya, Bellsund og Krossfjorden er de eneste kjente hekkeplassene for alke på Svalbard.
Eggene legges enkeltvis på bakken, i sprekker og hulrom i fjell eller under steiner. Vinteren tilbringes på det åpne hav, spredt over store deler av Nordatlanteren.
Den norske populasjonen på 60 000 individer utgjør anslagsvis 4 % av alkens totale populasjon. 70 % hekker på Island.
Arten lever av fisk, mest lodde, tobis, sild og ung torsk. Fuglene kan dykke til dybder på over 100 m, men mest vanlig er dybder ned til 25 m.
Annet.
Alken er ikke truet som art på verdensbasis, men den norske bestanden regnes som sårbar.
Alkens nærmeste slektning var den utdødde geirfuglen. Av nålevende arter står alkekongen, lomvi og polarlomvi nærmest.


Blåfisk.
Blåfisk, også kjent som kvastfinnefisk, er en av to nålevende arter i gruppen kvastfinnefisker.
Den regnes som et levende fossil.
Den blir rundt 80 kg tung og to meter lang.


Liste over Oslos bydeler.
Oslo fikk dagens inndeling i 15 bydeler fra og med 1. januar 2004.
Bydelene i dag.
Listen nedenfor angir navn, folketall (per 1. januar 2011), areal og bydelsnummer for de enkelte bydelene. Oslo hadde 599 230 innbyggere per denne datoen.
I tillegg kommer områdene Marka (1627 innbyggere, administreres av flere bydeler) og Sentrum (893 innbyggere, 1,8 km²; administreres dels av Bydel St. Hanshaugen, dels av byrådet selv). Per 1. januar 2011 var 3120 innbyggere i Oslo uten tilhørighet i en bestemt bydel.
Bydelsinndeling 1988–2004.
I tillegg kom Sentrum og Marka.
Prøvebydeler.
Fra 1985 til 1988 var bydelene Stovner, Røa, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand i drift som en prøve på nyordninga, som seinere blei innført for heile byen.
Bydelsinndeling 1973–88.
Oslo bestod fra 1973 til 30. juni 1988 av 40 bydeler. Noen av disse eksisterte bare på papiret, ettersom de skulle opprettes etter hvert som områdene blei utbygd.
Kilde.
Oslos bydeler
Oslo


Garnisonen i Sør-Varanger.
Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) er en militærleir som ligger på Høybuktmoen i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Leiren er underlagt Hæren og består av Grensekompani Utdanning (GrKp/U), Garnisonskompaniet (GaKp) og Grensekompaniet (GrKp). Grensekompaniet deltar i vaktholdet av den norsk-russiske grensen. Sjef GSV er pr 201 oberstløytnant Østbø.
Garnisonen i Sør-Varanger gir ut leiravisen Grenseposten.
Tjenesten ved GSV.
Tjenesten ved Garnisonen i Sør-Varanger er delt i to faser på et halvt år hver: Opplæringsfasen og tjenestefasen. Samtlige vernepliktige gjennomgår seks uker med rekruttskole i GrKp/U. Etter rekruttskolen overføres en del av soldatene til GaKp der de gjennomfører resten av tjenestetiden. De resterende soldatene blir værende i GrKp/U og utdannes til grensejegere. Etter et halvt års utdanning, sendes grensejegerne ut til grensen for å gjennomføre et halvt års tjeneste ved en av de seks grensestasjonene. Her skal de overvåke og kontrollere den 196 km lange grensen mot Russland.
Grensekompani Utdanning.
Pr. 2011 består GRKP/U av fire tropper og hver tropp har opp til seks lag.
GRKP / U het tidligere GAKP (Garnisonskompaniet), og det som i dag heter GAKP het STKP (Stabskompaniet). Historiske henvisninger til GAKP i GSV sin historie er altså tilknyttet dette kompaniet. Navnebyttet ble gjort for å tydeliggjøre at kompaniet er et utdanningskompani, og at det ikke skulle fremstå som at GSV hadde to støttekompanier på tross av at betegnelsen garnisonskompani stammer fra GSVs operative knyttneve og ikke stabskompanier ellers i Kongeriket.
Grensekompaniet.
GRKP er kompaniet som i hovedsak blir forbundet med grensevakten GSV, da det er disse mannskapene som patruljerer grenselinja og omgås sivile og turister.
Grensekompaniet løser GSV sitt oppdrag på vegne av politiet, og viser tilstedeværelse for å hevde norsk suverenitet.


Garnisonen i Porsanger.
Garnisonen i Porsanger (GP) var navnet på alle hæravdelinger som var forlagt i Porsanger- og Karasjok kommuner. Hovedkvarteret er på Porsangmoen. Beliggende ved 70 grader nord, er den den nordligste militære garnison i verden.
Inntil den sikkerhetspolitiske endring som Sovjetunionens fall medførte for Norge, fungerte garnisonen og dens styrker som 2. forsvarsstyrke i en eventuell invasjon. På det meste hadde garnisonen så mye som 1500 soldater. En infanteribataljon på 900 mann var størstedelen av garnisonen styrker.
Avdelinger og forlegningsteder.
I 2011 beskriver Forsvaret garnisonen slik: «Forsvaret er i dag representert ved garnisonen i Porsanger på Porsangmoen og med redningshelikopterskvadronen ved Banak flyplass. Porsanger jegerkompani er den nordligste hæravdelingen i den nordligste garnisonen i verden. Kompaniet har både vervet og profesjonelle soldatar i tillegg til soldater i førstegangstjeneste.»
I tillegg til dette holdt Artilleribataljonen og Panserbataljonen til i leiren. Mange flere avdelinger var utstasjonert her, blant annet en Jegerbataljon.
I dag står mye av leiren tom; foruten stab holder Jegerkompaniet, HV-17, Alliert Treningssenter og HVBS/UB Finnmark til her. Leirens fremtid er usikker, da det ikke lenger er like gode argumenter for at Forsvaret skal oppta så mye plass i området. Jegerkompaniet (som ble en del av Etterretningsbataljonen skal flyttes til Setermoen leir,
Det tilhørende skytefeltet, Porsangmoen og Halkavarre skytefelt, er dog regnet som landets største og er et av Europas beste, med mange feltbaner. Andre avdelinger besøker derfor leiren for å arrangere skytekurs i området, som tillater skyting som mange andre skytefelt ikke gir mulighet til. Også utenlandske avdelinger tar turen til skytefeltet, for blant annet å trene på løsning av oppdrag og overlevelse i arktisk vintermiljø.


Crawley.
Crawley er en by og et administrativt distrikt i West Sussex, England. Den ligger ved grensen til Surrey. Byen er ikke inndelt i mindre enheter som kretser eller verdslige sogn.
Byen nådde et befolkningstall på noe under 10 000 før andre verdenskrig, en vekst som for det meste skyldtes nærheten til hovedveien mellom London og Brighton, som i dag er M23 / A23. I 1950- og 1960-årene begynte den å vokse kraftig, etter at den i 1947 hadde blitt klassifisert som en "New Town", en by som skulle bygges opp for å avlaste storbyene i nærheten, spesielt London. Befolkningstallet nådde i løpet av 1960-årene 60 000, og den har fortsatt å vokse. Under økonomiske oppgangstider i 1980-årene hadde byen Storbritannias laveste arbeidsledighetsnivå.
Bydeler.
Crawley er inndelt i 13 bydeler, som ikke har noen administrativ rolle.
Distriktet omfatter også området Gatwick, hvor London Gatwick Airport ligger.


M23 (motorvei).
M23 er en motorvei i England, mellom London og Crawley i West Sussex. Den fortsetter som A23 til Brighton.
Opprinnelig skulle veien startet i Londons sentrum, men problemer med å finne en akseptabel trasé førte til at den i stedet starter rett sør for Coulsdon i Surrey. Derfra går den omkring 27 km sørover, forbi Redhill og London Gatwick Airport fram til Crawley.
M023


A23 (Storbritannia).
A23 er en vei mellom London og Brighton i East Sussex. Den starter nær Waterloo jernbanestasjon og går gjennom Brixton, Streatham, Croydon, Coulsdon, Redhill og så inn i West Sussex. Den fortsetter sørover forbi London Gatwick Airport og Crawley, og så ned til Brighton på sørkysten.
Langs deler av veien, mellom Coulsdon og Crawley, går motorveien M23 parallelt med A23.
En del av veistrekningen gjennom Croydon er kjent som Purley Way, og er kjent for sine store butikker, spesielt IKEA, og er også veien til Croydon Airport.
A0023


Holme (geografi).
a>, på holmen er det en fyrlykt
En holme er en fjellgrunn omgitt av vann på alle kanter, mindre enn en øy, men større enn et skjær. Holmer finnes både langs kysten, i åpent hav og i innsjøer og innlandsvann. Holmer er gjerne uten særlig dyrkbar jord og uten beboelseshus. Mange holmer er brukt og brukes til beite eller i forbindelse med fiske. Enkelte holmer har derfor en enkel brygge og et skur eller naust tilpasset den aktuelle bruken.


Holme (turn).
En holme betegner den fjærende, horisontale gripestangen i turnapparatet skranke. Hver skranke har to parallelle holmer. I herreturn er holmene jevnhøye, i kvinneturn har de forskjellig høyde.


Hertug av Cornwall.
Hertug av Cornwall er en adelstittel i England. Den var den første engelske hertugtittel, og er den siste som er knyttet til et faktisk hertugdømme, Hertugdømmet Cornwall. Det andre eksisterende hertugdømmet i landet, Hertugdømmet Lancaster, har ikke hatt noen hertug siden det ble innlemmet i kronen i 1413. Den går ikke i arv, men må gjenopprettes hver gang. Til tross for dette er den ikke overført til Storbritannias eller Det forente kongerikes høyadel.
Den nåværende hertugen er prins Charles, fyrste av Wales. Dette er i tråd med tradisjonen for å gi tittelen til monarkens eldste sønn.
Se også.
Cornwall


Camilla, hertuginne av Cornwall.
Camilla, hertuginne av Cornwall (født 17. juli 1947 som "Camilla Rosemary Shand", senere i første ekteskap kjent som "Camilla Parker Bowles") er prins Charles' hustru. De giftet seg i Windsor rådhus 9. april 2005.
Til tross for at hun er gift med fyrsten av Wales, har hun og prinsen valgt å ikke fremheve hennes tittel som "fyrstinne av Wales". Hun benytter i stedet tittelen "hertuginne av Cornwall" i kraft av at hennes ektemann også er hertug av Cornwall. Hun omtales som "Hennes Kongelige Høyhet". I Skottland har hun tittelen "HKH Hertuginnen av Rothesay". Den dagen prins Charles eventuelt inntar den britiske tronen er det svært usikker hvilken tittel hertuginnen kommer til å få. Prinsens kontor har tidligere gitt uttrykk for at hun vil få tittelen "Hennes Kongelige Høyhet Prinsessegemalinnen", mens det fra andre kongelige kretser er blitt hevdet at hun blir dronning, og at prins Charles ikke kan starte en tradisjon med prinsessegemalinner.
Hun ble født Camilla Rosemary Shand i London. Hennes foreldre var Rosalind Cubitt, eldste datter av den 3. baron Ashcombe, og major Bruce Shand. I 1973 giftet hun seg med brigader Andrew Parker Bowles, men ekteskapet tok slutt i 1995. Hun har to barn med Parker Bowles: Tom, født i 1974, og Laura, født i 1979. Det har vært en offentlig hemmelighet at hertuginnen og prins Charles i mange år hadde et forhold til hverandre mens de begge var gift på hver sin kant.


Flygel.
Vertikalt snitt av et flygel
Et flygel er et klaver der strengene ligger horisontalt. Strengene har ulik lengde avhengig av tone (derav den rundede formen på instrumentet), og er generelt lengre enn på et vanlig piano. I dag er det vanlig at de dypeste basstrengene ligger diagonalt over eller under resten. I de største flyglene er strengene opptil fire meter lange.


Gemal.
Gemal er betegnelse på en fyrstelig eller kongelig ektemann. Den tilsvarende betegnelsen på en hustru er gemal eller gemalinne'".


Mehamn.
Mehamn (nordsamisk: "Donjevuotna", kvensk: "Meehamina") er et tettsted og administrasjonssenteret i Gamvik kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Her ligger Mehamn lufthavn, og Hurtigruten har daglige anløp her.
Mehamn ligger på Nordkinnhalvøya i Finnmark. Det er Hurtigrutens nordligste havn. Stedet er kjent for Mehamn-ulykken, en flyulykke i 1982 der 15 personer mistet livet.
3. juni 1903 måtte militære styrker kalles ut da om lag 1 500 fiskere angrep hvalfangststasjonen i Mehamn for å redde levebrødet sitt. Dette var kulminasjonen av den såkalte hvalstriden. Torskefisket hadde sviktet, og fiskerne mente dette skyldtes mangel på hval som kunne jage torskestimene mot land.


Horsham (distrikt).
Horsham er et administrativt distrikt i West Sussex, England. Administrasjonssenteret er byen Horsham.


Liste over Frankrikes presidenter.
a> 15. mai 2012, da Hollande ble innsatt som president
Liste over Frankrikes presidenter er en liste over Frankrikes presidenter og andre statsledere siden 1791.
Gjeninnføringen av monarkiet.
Den 8. mai 1804 opprettet Napoleon Bonaparte det første keiserdømme. Den 3. april ble det opprettet et embede med tittelen "president av den provisoriske regjering". Den 14. april skiftet dette navn til "general-løytnant av kongedømmet".
Da Napoleon II av Frankrike i 1815 oppholdt seg i Østerrike, regjerte "regjeringens kommisjon", også kalt "den utøvende komité", i hans sted. Den 23. juni 1815 ble Joseph Fouché utnevnt til president.
Interimpresidenter.
Interimpresidenter mellom Julimonarkiet og den andre franske republikk.
Andre republikk.
Napoléon Bonaparte ledet den andre franske republikk frem til 2. desember 1852, da han utropte seg selv til keiser og etablerte det andre keiserdømme.
Interimpresidenter.
Interimpresidenter mellom det andre keiserdømme og den tredje franske republikk.
Tredje republikk.
Embedstittelen før grunnloven av 1875 var president, men med en annen konstitusjonell posisjon enn senere presidenter.
Vichy-Frankrike.
1 I eksil i Belfort frem til 7. september 1944. Deretter i eksil i Sigmaringen, Tyskland, fra 7. september 1944 til 24. april 1945
Frie Frankrike.
1 Regjerte sammen med Charles de Gaulle
Femte republikk.
Frankrike


Clarence House.
Clarence House er et palass i London, beliggende på The Mall, ved siden av St. James's Palace. Bygningen var hjem til Dronningmoren i nesten 50 år, fra 1953 til 2002, men fungerer nå som prinsen av Wales' offisielle residens.
Dronning Victorias andre sønn og fjerde barn, hertug Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha og Edinburgh (6. august 1844–30. juli 1900), bodde også i Clarence House og benyttet det som sin residens i London.
Clarence House ble bygget mellom 1825 og 1827 og ble tegnet av John Nash. Det ble bestilt av Vilhelm IV, som da var hertug av Clarence, før han arvet den britiske tronen i 1830. Clarence House er åpent for publikum i to måneder hver sommer.


Livingston (Skottland).
Livingston er en ny by i West Lothian, Skottland. Den ble grunnlagt i 1960-årene for å avlaste Glasgow, men ligger nærmere Edinburgh og har hatt mest effekt der. Den er administrasjonsenter for regionen West Lothian. Kritiske røster har beskrevet den som et stort kjøpesenter som er sluppet ned oppå en landsby.
Byen var den fjerde av Skottlands nye byer som ble grunnlagt etter andre verdenskrig. Prosjektet startet i 1965. Den lokale industrien hadde sin hovedtyngde innen teknologi, og blant annet Motorola har en stor fabrikk der. Det er nå grossistbedrifter som er de viktigste arbeidsgiverne, sammen med "National Health Service".
Livingston er et av de største handleområdene i Skottland, med et stort kjøpesenter som ble grunnlagt samtidig med byen, og utvidet i 1995. Et annet stort kjøpesenter har også kommet til.


Madonna (artist).
Madonna Louise Veronica Ciccone, mest kjent som bare Madonna, (født 16. august 1958 i Bay City i Michigan), er en amerikansk popartist og en av verdens mestselgende og mest populære entertainere. Hun er blitt et ikon og en stilskaper innen popmusikk etter nesten tretti år i bransjen, og kalles «The Queen of Pop».
Madonna har solgt mer enn 300 millioner plater over hele verden og er med dette listet i Guinness rekordbok. I følge Recording Industry Association of America (RIAA) er hun den mestselgende kvinnelige rockeartisten i det 20. århundre og den nest mestselgende kvinnelige artist i USA, bak Barbra Streisand, med 84 millioner solgte album. Samtidig er hun den artisten som har vunnet flest MTV-priser med 24. Hun startet sitt eget plateselskap, "Maverick Entertainment" i april 1992, og selskapet har stått bak utgivelser for en rekke andre musikere, blant andre Alanis Morrissette, Prodigy og Muse.
Som forfatter har Madonna utgitt flere illustrerte bøker for barn. Ved siden av sin musikalske karriere har hun deltatt i 22 filmer i ulike roller. Hun ble rost for sin hovedrolle i musikalfilmen "Evita" fra 1996.
Madonna har tidligere vært gift med skuespilleren Sean Penn fra 1985 til 1989, og med filmregissøren Guy Ritchie i perioden 2000–2008.
Familiebakgrunn.
Madonna Louise Ciccione ble født som den tredje av en søskenflokk på åtte, av en italiensk-ættet far og en fransk-ættet mor. Hun er oppkalt etter sin mor, Madonna Fortin, som døde av brystkreft da Madonna var fem år gammel. Allerede i ung alder begynte Madonna å vise interesse for musikk. Hun spilte piano, danset ballett og begynte etterhvert også å spille teater. Ciccone-familien var katolikker, og barna ble oppdratt strengt. Da faren giftet seg på nytt med hushjelpen reiste Madonna til New York der hun gikk på flere auditioner. For å få penger jobbet hun blant annet som modell og solgte smultringer på Times Square.
Starten på musikkarrieren.
To år etter flyttet Madonna til Paris, der hun ble med i et show med diskostjernen Patrick Hernandez. Her møtte hun også Dan Gilroy som hun dannet bandet Breakfast Club med da hun kom tilbake til New York. I begynnelsen spilte Madonna trommer, men ble ganske raskt vokalisten.
I 1980 forlot Madonna Breakfast Club og dannet sitt eget band, Emmenon, som ble forkortet til Emmy. Hit hentet hun ekskjæresten fra Detroit, Steve Bray, og sammen lagde de demoer i hans hjemmestudio. Madonna spilte ofte på nattklubber, og ble oppdaget av DJ og produsent Mark Kamins. Kamins sendte en av demoene hennes til plateselskapet Sire Records, som ga henne platekontrakt.
Suksessen starter.
Madonnas første singel, «Everybody», ble fort en klubbhit, men kom aldri høyt på hitlistene. Sangens musikkvideo ble heller ingen stor suksess.
I 1983 kom Madonnas første album "Madonna". På dette albumet finner vi blant annet de to klubbhitene «Everybody» og «Burning Up», og hennes tredje singel «Holiday». Denne singelen ble, som de to første, også en klubbhit, og ble også spilt en del på radio. Den ble også populær i Europa, og Madonna ble nå internasjonalt kjent. Madonnas første topp 5-hit kom høsten 1984. «Lucky Star» kom på fjerdeplass på hitlistene i USA, og ble også en liten hit i Europa.
En av Madonnas kanskje mest kjente sanger, «Like a Virgin», kom ut i 1984, sammen med albumet med samme navn. Denne sangen lå på toppen av listene i seks uker, og albumet lå på listene i over to år. Hun opptrådte med «Like a Virgin» på den første MTV Music Awards 14. september 1984.
Skuespilleren Madonna.
Madonnas første store film, "Jakten på Susan", hadde premiere våren 1985 og ble etterhvert en liten kultsuksess.
27-årsdagen sin feiret Madonna med å gifte seg med skuespilleren Sean Penn, etter at de hadde vært sammen i ca. et halvt år. Paret hadde over 200 gjester i sitt bryllup, deriblant Andy Warhol, Diane Keaton og Cher.
Som en fortsettelse på sin skuespillerkarriere dukket Madonna og Sean Penn opp i filmen "Shanghai Surprise", en film om en misjonær og en sykepleier i Kina på 1930-tallet. Filmen ble ingen suksess, men det fansen og kritikerne la mest merke til var Madonnas nye stil. Borte var det ville håret, de minimale klærne og den påklinte sminken. Lange, blonde krøller og konservativ sminke var hennes nye stil.
På turné.
I april 1985 la Madonna ut på sin første turné, "The Virgin Tour". Hun holdt konserter i 27 amerikanske byer og ble sett av totalt 355 000 tilskuere. Som oppvarmingsband hadde hun med seg Beastie Boys.
I juli 1985 Madonnas tredje album sluppet. "True Blue" gikk rett inn på førsteplassen på listene. Det gjorde også singelen «Papa Don't Preach», en sang om temaene religion og forholdet mellom far og datter. Videoen til denne sangen vant MTV Video Vanguard-prisen. I 1987 la Madonna ut på sin første Europa-turné.
I mars 1988 skrev Madonna under på en sponsoravtale med Pepsi til en verdi av fem millioner kroner. «Like a Prayer» ble den første sangen av en større artist som ble brukt i en TV-reklame før den ble gitt ut på markedet. Videoen til denne sangen ble oppfattet som støtende av blant andre italiensk TV, som nektet å vise den. Etterhvert ble dette en så stor sak at Pepsi sa opp sin sponsoravtale med Madonna. Italienske biskoper innledet en kampanje for å stoppe hennes tre planlagte konserter i Italia, og en av hennes konserter ble avlyst. Den offentlige grunnen var dårlig billettsalg.
Også i Pakistan møtte Madonna vanskeligheter. I 1991 inviterte Pakistans kulturminister Madonna til landet for å holde en konsert, men enkelte islamske fundamentalister fordømte derfor forslaget og krevde at regjeringen skulle gå av.
Filmkarrieren fikk et oppsving da hun i 1995 spilte hovedrollen som Eva Perón i filmmusikalen "Evita". Filmen hadde premiere 14. desember 1996.
Comebacket.
Etter noen stille år på musikkfronten, gjorde Madonna comeback med albumet "Ray of Light". Det kom ut i begynnelsen av 1998 og solgte 370 000 eksemplarer den første uka. Uka etter passerte antall solgte eksemplarer fire millioner. "Ray of Light" ble også belønnet med sju MTV Music Awards og tre Grammy-priser.
Madonna begynte 2000 med å lage en ny versjon av den gamle Don McLean-klassikeren «American Pie» fra 1972. Denne ble en stor hit og McLean skrøt av Madonnas versjon av sangen. I august 2000 ble singelen «Music» fra albumet med samme navn utgitt. På albumet "Music" finnes også hitlåtenen «Tell Me». Ved premieren på James Bond-filmen "Die Another Day" i november 2002 lå Madonnas singel med tittelsporet på førsteplass i 17 land, inkludert USA.
2005 kom hun med sitt 10. studioalbum, "Confessions on a Dance Floor". Albummet solgte 12 millioner kopier verden rundt, og albumets første singel «Hung Up» ble nummer 1 i 45 land. Deretter kom singlene «Sorry», «Jump» og «Get Together» som også ble suksesser. 2006 reiste Madonna ut på en ny turné, "Confession Tour", som ga en inntekt på 194 millioner.
Den 28. og 30. juli 2009 holdt Madonna konserter på Valle Hovin i Oslo foran totalt 80 000 tilskuere under turneen "Sticky and Sweet World Tour".


Georges Pompidou.
Georges Jean Raymond Pompidou (født 5. juli 1911, død 2. april 1974) var president i Frankrike fra 1969 til sin død i 1974.
Han var født i Montboudif, Cantal, Frankrike og var utdannet ved École Normale Supérieure.
Som en nær støttespiller til Charles de Gaulle tjenestegjorde han under ham som statsminister fra 16. april 1962 til 13. juli 1968. Som statsminister under studentdemonstrasjonene i 1968 fikk Pompidou et godt omdømme for å ha sørget for at demonstrasjonene gikk fredelig for seg. Dette førte til at de Gaulle ble misfornøyd med hans suksess og avsatte ham.


Mozia.
Gresk statue fra museet på Mozia
Mozia ("Motia, Motya, San Pantaleo") er en øy på bare 45 hektar straks utenfor kysten av Sicilia helt i vest, ca. 30 km sør for Trapani. Gjennom historien har mange forskjellige kulturer hatt tilhold på øya, noe som gjør at det er funnet fortidsminnesmerker i et overraskende omfang, øyas ubetydelige størrelse tatt i betrakning. Av tidligere beboere kan nevnes kartagerne og romerne, men det er særlig fønikerne som har etterlatt seg mange spor. Mozia var en av de aller viktigste fønikiske kolonier, og den eneste på Sicilia som ikke er bygget over.
Øya lå brakk fra år 379 f.Kr. da den ble ødelagt av syrakuserne, til vinprodusenten og amatørarkeologen Joseph Whitaker overtok den tidlig på 1900-tallet; han nedla et stort arbeide i å ta vare på funnene som ble gjort på Mozia, eller "Motya" som fønikerne kalte stedet. Whitaker bygget bolig på øya, samt et lite museum som er åpent den dag i dag og som huser de tallrike arkeologiske funn. Høydepunket i samlingen er kanskje den elegante greske statuen i hvit marmor, funnet i 1979, men ellers gir det interessante og sjarmerende – om enn noe slitte – museet et godt innblikk i Sicilias fønikiske fortid.
Rundt på øya finnes interessante og godt bevarte rester etter fønikisk bosetting, blant annet et kunstig havnebasseng og kaserner og murer, samt vakre og godt bevarte gulvmosaikker. Det finnes også en gravplass og en offerplass med mange barnegraver.
Øya hadde fastlandsforbindelse i form av en bred dekket vei som nå befinner seg straks under havoverflaten og var kjørbar så sent som på 1970-tallet.
Det har de siste årene hevet seg kritiske røster som mener at Mozia nå er på vei inn i sin andre forfallsperiode ettersom de italienske myndigheter ikke tar ansvar for dette unike stedet i tilstrekkelig grad. Bare 4% av øya er arkeologisk undersøkt.
Øya er åpen for publikum og har guidede omvisninger på italiensk og engelsk.


Air Seychelles.
Airbus A300 i fargene til Air Seychelles i 1985
Air Seychelles er Seychellenes nasjonale flyselskap. Det ble opprettet i 1978 som et innenriksselskap, og startet med internasjonale flyvninger til Frankfurt og London i 1983.
De flyr pr. februar 2005 til Dubai, Frankfurt, Johannesburg, London, Malé, Mauritius, Mumbai, Paris, Roma, Singapore og Zürich.
Innenriks går de fleste flyvninger til feriesteder på forskjellige øyer.
Flåten består pr. februar 2005 av to Boeing 767-300 ER, en Boeing 737-700 NG, en SHORT SD 363 SD Sherpa, tre DHC-6 Twin Ottere og en Islander.


International Air Transport Association.
International Air Transport Association (IATA) er en internasjonal organisasjon for flyselskaper med hovedkvarter i Montreal i Canada.
Selskapene kan gjennom organisasjonen konsultere hverandre om prissetting, noe som ellers ikke er tillatt av hensyn til konkurranselovgivning. IATA har blitt beskyldt for å fungere som et kartell, og mange lavprisselskaper har ikke fullt medlemskap.
IATA regulerer transport av farlig last, og gir ut "IATA Dangerous Goods Regulations Manual", som regnes som den autoritative veiledning til transport av farlige materialer.
IATA-koder.
IATA gir koder bestående av tre bokstaver til flyplasser, og koder bestående av to bokstaver til flyselskaper. Disse brukes ofte i stedet for ICAO-koder.


Gyldendalprisen.
Gyldendalprisen er en litterær pris som årlig deles ut av Gyldendal Norsk Forlag fra 1996. Ifølge statuttene skal prisen deles ut til en forfatter med et særlig betydelig skjønnlitterært forfatterskap. Utdelingen skal gjøres uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet. Prisen er en videreføring av Gyldendals legat, som ble opprettet i 1934.
Prisen var på 300 000 kroner i 2010. Prisbeløpet gjør den til den største litterære pris som deles ut i Norge.


Varig.
VRG Linhas Aéreas S.A. også kjent som VARIG, var et brasiliansk flyselskap som ble grunnlagt i 1927. Selskapet var opprinnnelig kjent under navnet "Viação Aérea Rio-G'"randense SA". Fra 1960-tallet og frem til midten av 2000-tallet var Varig det ledende flyselskapet i Brasil. I 2006 ble selskapet kjøpt opp av det rivaliserende flyselskapet GOL, men beholdt merkevaren "VARIG" frem til juni 2009. Selskapet brukte IATA-betegnelsen RG på sine flyruter.
Selskapsflåten bestod ved opphøret i 2006 av om lag 14 fly av typen Boeing 737.
Historie.
Varig ble etablert i mai 1927 i Porto Alegre av den tyske immigranten Otto Ernst Meyer. Selskapets første ansatte, Ruben Berta, ble senere selskapets president og ledet Varig frem til sin død i 1966. I de første årene opererte selskapet kun i det sørlige Brasil. Selskapet opprettet sin første internasjonale rute, som gikk til Montevideo, i 1942. I 1945 ble «Stiftelsen Ruben Berta» majoritetseier i selskapet. Denne stiftelsen var eid av de ansatte og eide selskapet frem til sommeren 2006. De første transatlantiske flygningene startet i 1965 da militærjuntaen i landet vedtok å legge ned Panair do Brasil, som var landets største flyselskap frem til da. Nedleggelsen av Panair førte også til at Varig vokste frem som det største flyselskapet i Brasil. Selskapet vokste ytterligere i 1975 da det overtok det konkurrerende selskapet Cruzeiro do Sul.
I 1976 ble selskapets regionale partner «Rio Sul» etablert. I 1994 hadde selskapet store økonomiske problemer og måtte si opp 10% sine 29 700 ansatte samtidig som man måtte utsette betaling av regninger i 60 dager. Flyselskapet Nordeste ble overtatt av Varig i 1995.
Økonomisk krise.
På grunn av omfattende gjeld ble selskapet tatt under konkursbeskyttelse i 2005. De økonomiske problemene forverret seg og ruteprogrammet ble kraftig redusert iløpet av første halvår av 2006. I løpet av de syv første månedene av 2006 ble også den operative flåten redusert fra 58 og ned til 10 fly. Etter flere mislykkede forsøk på refinansiering ble Varig kjøpt av det amerikansk-brasiliansk konsortiet «Volo do Brasil» på auksjon i juli 2006. Rent teknisk skjedde dette ved at de nye eierne kjøpte de operative delene av selskapet som ble overført til et «nytt» Varig, mens gjelda i «gamle» Varig ble overtatt av datterselskapet Nordeste. De nye eierne reduserte antallet ansatte fra om lag 9 500 og ned til om lag 4000.
I slutten av januar 2007 mistet Varig sitt medlemskap i flyselskap-alliansen Star Alliance. Samtidig gikk flyselskapet LAN Chile inn med et større lån til de nye eierne. I slutten av mars samme år offentliggjorde flyselskapet GOL at de hadde kjøpt Varig. GOL har gradvis redusert driften i Varig og i 2009 opererte selskapet ikke lengre egne ruter. Istedet utførte Varig flygninger på rutene til GOL.


Torvald Tu.
Torvald Tu (født 22. juli 1893 i Klepp på Jæren, død 15. januar 1955) var en norsk dikter og forfatter fra Tu i Klepp kommune på Jæren. 14 år gammel fikk han sitt første dikt på trykk i Stavanger Aftenblad. Han skrev først og fremst på jærsk, det ble hans varemerke. Han ga ut 56 bøker i tiden fra 1914 til han døde. Torvald Tu skrev både eventyr, stubber, dikt, skuespill og romaner.
Tu bodde fram til 1937 sammen med pianisten Trygve Stangeland. De laget flere ting sammen, blant annet jærsangen ”Sjå Jæren, gamle Jæren”.
Som ung var han en tid med i Frelsesarmeen på hjemstedet Bryne, og han bevarte hele livet en varm kjærlighet til denne organisasjonen. En av pionerene i organisasjonen, oberstlt. Bertha Hansen, var en nær venn. Til hennes 80-årsdag i 1950 skrev han sangen "Glem ikke gleden", som er en hyllest til den glade kristendom han forbandt med Frelsesarmeen, og som han selv ville bekjenne seg til.


Spanair.
Et fly fra Spanair i selskapets designprofil som ble tatt i bruk i 2009.
Spanair S.A. var et spansk flyselskap som ble dannet i desember 1986 og begjærte seg konkurs 27. januar 2012.
Flyselskapet hadde tidligere hovedkontor i Palma de Mallorca, men flyttet i 2009 sitt hovedkontor til L'Hospitalet de Llobregat ved Barcelona. Selskapet startet sine flygninger i 1988. Selskapet var medlem av Star Alliance og var majoritetseier i Aerolineas Argentinas. SAS eide 10,9% av Spanair.
Histore.
Flyselskapet ble etablert i desember 1986, og starter sine første flyvninger i 1988. Det var et samarbeid (fellesforetak) mellom SAS og Viajes Marsans. Flyselskapet fløy i starten europeiske charterflyvninger, men i 1991 startet de med langdistanseruter til USA, Mexico og Den dominikanske republikk. Tre år senere startet de med inneriksflyvninger i Spania. Selskapet ble 1. mai i 2003 medlem av Star Alliance. I 1997 startet de internasjonale flyvninger til Washington, Sao Paulo, Rio De Janeiro, Buenos Aires og Havana.
SAS eide 94 % av selskapet helt til 2009, da de solgte aksjene til investorer fra Catalonia. 27. januar 2012 begjærte de seg selv konkurs etter at de siste årene var preget av store tap. Qatar Airways var en stund interessert i selskapet, men trakk seg til slutt.
Spanair Flight 5022.
20. august 2008 styrtet Spanair flight 5022 like etter avgang fra Madrid på vei til Gran Canaria. Flyet var av typen McDonnell Douglas MD-82(EC-HFP). Flyet tok av fra rullebane 36L ved Barajas lufthavn i Madrid klokken 12:24 UTC. Det var 166 passasjerer og en besetning på seks ombord i flyet.
Havarikommisjonen har konkludert med at flyet var feil konfigurert for avgang, som gjorde at vingene ikke klarte å få nok luft til å løfte flyet. Dette førte til at flyet steilet like etter avgang, og styrtet på høyre side av rullebanen. Totalt 154 mennesker omkom av de 172 menneskene ombord.


Air Canada.
Air Canada er et canadisk flyselskap med hovedkvarter i Montreal, Quebec. Selskapet bruker IATA-koden AC og er medlem av Star Alliance.
Historie.
Air Canada ble dannet som et datterselskap av Canadian National Railways i september 1937 under navnet Trans-Canada Airlines. Den første flygningen gikk fra Vancouver til Seattle. Selskapet skiftet navn til Air Canada i 1965 og ble et selvstendig, statlig foretak på slutten av 1970-tallet. I 2000 overtok selskapet Canadian Airlines som på den tiden var det nest største flyselskapet i Canada. Selskapet havnet i finansielle problemer og i april 2003 søkte det beskyttelse mot kreditorene (konkursbeskyttelse). Beskyttelsen ble hevet i september 2004 og selskapet er nå eid av ACE Aviation Holdings Inc.


Malcolm Glazer.
Malcolm Glazer (født 25. mai 1928 i Rochester i New York i USA) er president og administrerende direktør i First Allied Corporation, et amerikansk holdingselskap for Glazers mange forretningsinteresser. Glazer er født i Rochester i New York og bor nå i Palm Beach, Florida. Han er sønn av en litauisk immigrant. Da faren døde i 1943, fikk Malcolm ansvaret for å drive familiens urmakerbedrift. Virksomheten ble etter hvert utvidet, først innen eiendom. Glazer er gift og har seks sønner, hvorav tre er visepresidenter i First Allied.
Glazer har eid ulike virksomheter i flere land og innen ulike bransjer, blant annet bank, eiendom, kringkasting, gass og olje, aksjer og obligasjoner.
Innen idrettens verden eier Glazer det amerikanske fotballaget NFL-laget Tampa Bay Buccaneers. Han kjøpte Buccanneers-franchisen i 1995 for 192 millioner dollar. I 2004 ble franchisen verdsatt til over det tredobbelte, etter at laget vant Super Bowl i 2003.
I mai 2005 fikk han kontroll over aksjemajoriteten i den engelske fotballklubben Manchester United etter ett års kamp. Glazers første forsøk på å kjøpe klubben i 2004 avstedkom kraftige protester, blant annet fra fans og spillere (deriblant Ole Gunnar Solskjær). Glazer fortsatte å øke eierandelen, og eide per oktober 2004 28,1 prosent av selskapet. I februar 2005 kom han med et nytt oppkjøpsbud, igjen med store protester. Den 12. mai 2005 kom han endelig til enighet med storaksjonærene J. P. McManus og John Magnier om å kjøpe deres aksjeandel på 28,7 prosent. Bare timer senere hadde Glazer kjøpt ytterligere 8 prosent, og sitter nå med en eierandel på 70 prosent.


Røa Idrettslag.
Røa Idrettslag (stiftet 11. november 1900) er et idrettslag beliggende i på Røa i Oslo Vest. Klubben har ski, fotball, bandy, turn og allidrett på programmet. Innenfor vinteridrett er Olav Hansson («stilhopperen fra Røa») og skiløperen Martin Johnsrud Sundby Røa ILs mest kjente navn.
Historie.
Røa IL ble dannet som Røed Sportsforening den 11. november 1900. Det var i utgangspunktet en blandning mellom en sosial forening og en ski- og skytterforening. Dette ble reflektert i klubbens våpenskjold, som er likt dagens, bare med den norske løve i stedet for solen. Det ble brukt mye tid til å skaffe et eget tilholdssted, og i 1925 fikk klubben sitt første klubbhus. Området, som også inkluderte en bane, ble kalt Plassen, og det heter det fortsatt. Røa fikk sin egen hoppbakke, Nordre Husebybakke, også kalt Røabakken, og daværende kronprins Olav var ofte å finne i bakken.
I 1918 ble det første forballaget dannet, og i 1929 ble Røed Sportsforening meldt inn i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). På tross av diskusjonene, både innen klubben, og i lokalmiljøet, forble Røed Sportsforening medlem av AIF fram til 1945, da foreningen ble oppløst og erstattet av Norges Idrettsforbund. På 1930-tallet utvidet laget med flere idretter, som boksing, bryting og turn. Draktene ble blå med gule og hvite striper, og like for menn og damer. Emblemet ble til slik det er i dag, og i 1937 ble navnet skiftet til Røa Sportsforening. Under krigen boikottet Røa offisielle idrettsarrangement, og arrangerte heller egne illegale arrangement.
I 1945 ble Røa medlem av Norges Idrettsforbund og forandret navn til Røa Idrettslag. Året etter ble klubbhuset utvidet, og i 1952 fikk Røa IL egen kino. Kinoen ble en viktig inntektskilde, bortsett fra midten av 60-tallet, fram til kinoen brant ned i 1981. I 1957 søkte klubben om gressbane og lysanlegg, og de kom i 1962 (lysanlegget) og 1964 (gressbanen). I 1999 ble gressbanen erstattet av en kunstgressbane.
Idrettsmessig skjedde det mange forandringer i etterkrigstiden. Skyting forsvant etter andre verdenskrig. Flere idretter ble forsøkt med vekslende hell deriblant håndball og orientering. Turn har holdt seg ved like, og bandy ble den dominerende idretten på Røa fra 1975, da laget rykket opp i Eliteserien. Røa rykket ned til 1. divisjon etter sesongen 2001, og har holdt seg der. Laget kom til kvalifiseringen til Eliteserien i 2007-sesongen, men ble sist i gruppen, som forøvrig besto av Sarpsborg, Hamar og Høvik. Samme år som laget rykket ned til første divisjon, debuterte kvinnefotballaget, kalt "dynamite girls" opp, og har siden vært klubbens flaggskip.
Fotball i Røa.
Røas overlegent mest suksessfulle lag er kvinnelaget, og herrelaget har kommet noe i bakgrunnen. Herrelaget har i den siste tiden befunnet seg i nedre del av 3. divisjon fra 1999, med unntak av 2000-2001 da laget var i 4. divisjon. Den beste plasseringen de siste ni årene er en 7. plass fra 2002 og 2005. I tillegg til «Dynamite Girls» har også Røa et kvinnelag i 7-er fotball.
Herrelaget.
Etter vårsesongen 2010 lå herrelaget på en sterk 2. plass i 3.divisjon avdeling 4. Med Tore Fjørtoft som hovedtrener har Røa gått fra å være et middels dårlig 3. divisjonslag, til å være et fryktet lag i 3. divisjon. Utviklingen på herresiden har vært utrolig de siste årene. Med yngre spillere i stallen, har Røa hatt et stort generasjonskifte som viser seg å være sunt for klubben.
I 2009 hadde Røa en stor vårsesong der de kom seg til NM og slo Star Toppfotball i 1. runde og deretter møtte de FC Lyn Oslo i 2. runde.
Røa Unified.
Røa Unified er et 7-er fotballag med utviklingshemmede fra Osloregionen. Laget har vært med i Special Olympics i Shanghai i 2007. Røa Unified trenes av blant andre Kathrine Godager Nordby (gift med Geir Nordby), en av ildsjelene til laget.
Røa «Dynamite Girls».
Røas kvinnefotballag er den største bidragsyter til Røas premieskap. Laget, som i Toppseriens 24 første sesonger (inkludert 2010-sesongen) har vært Oslo Vests eneste representant, er det delt beste Oslo-fotballaget i antall triumfer, uansett kjønn. Røa har fem cupgull og fire seriegull, like mange som VIF Fotball. Røa har også hatt flere spillere på det norske kvinnelandslaget i fotball.


Fulham FC.
Fulham Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1879, og ble valgt inn i The Football League i 1907. «Cottagers», som er kallenavnet til Fulham, spiller hjemmekampene sine på Craven Cottage i Fulham. Fulham er et sted i bydelen Hammersmith og Fulham som ligger i det vestlige London.
Nyere historie.
Micky Adams fikk managerjobben midt på 1990-tallet, og i løpet av to sesonger hadde han løftet Fulham fra tredje til andre divisjon. Millionæren Mohammed Al-Fayed kjøpte klubben denne sommeren. Han leide inn managerduoen Ray Wilkins og Kevin Keegan, og lovet at klubben skulle spille i Premier League i løpet av fem år.
Etter uenigheter omkring laguttaket forlot Wilkins klubben, etter at de nesten hadde greid opprykk til første divisjon. Neste divisjon ledet Keegan laget til opprykk på en suveren måte, laget tok hele 110 poeng av 138 mulige. Keegan sluttet deretter for å bli manager for Englands landslag, og veteranspilleren Paul Bracewell overtok ledelsen i Fulham.
Fulhams første sesong i 1. divisjon endte med en niende plass. Bracewell fikk sparken tidlig i sesongen, og flere midlertidige managere var innom klubben i løpet av sesongen.
Jean Tigana ble så ny manager, og etter å ha kjøpt inn flere unge stjerner, blant andre Louis Saha, ledet han Fulham til klubbens tredje opprykk på fem sesonger, igjen på en overbevisende måte. I løpet av sesongen ble klubbens kaptein og nå manager, Chris Coleman, innblandet i et trafikkuhell, som førte til at fotballkarrieren tok slutt.
Coleman ble utpekt som ny manager ved starten av 2003/2004-sesongen. Han hadde hatt midlertidig lederansvar i noen måneder allerede, etter at Tigana fikk sparken etter to og et halvt år i Premier League med middelmådige resultater.
Fulham spiller nå sine hjemmekamper på Craven Cottage, men benyttet banen til Queens Park Rangers, Loftus Road, i sesongene 2002/2003 og 2003/2004.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1879 til 2005 har Fulham hatt 10 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 107 kamper, og scoret 18 mål. I 106 av kampene har spilleren fra Fulham vært med fra start, og i 22 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Fulham på klubbnivå.


Huascarán nasjonalpark.
Huascarán nasjonalpark omfatter et område av Andesfjellene som ligger over 4 000 meters høyde i det nordlige Peru. Unntatt fra parken er kun regionen Champara. Parken har et areal på 3 400 km². I nasjonalparken er Perus høyeste og Sør-Amerikas fjerde høyeste fjell, på 6 768 meter. Det heter Nevado Huascarán.
En av verdens sjeldneste planter vokser her, kalt "Puya raimondii". Den kan bli inntil 10 m høy og 100 år gammel. Parken tilttrekker seg mange besøkende, blant annet fjellklatrere. Utgangspunkt for besøk er som regel byen Huaraz.


Paolo Borsellino.
Paolo Borsellino (født 19. januar 1940 i Palermo, død 19. juli 1992 i Palermo) var en italiensk dommer som på 1990-tallet fikk en hovedrolle i kampen mot mafiaen, og ble myrdet på grunn av dette.
Etter at en kampanje mot mafiaen på Sicilia oppnådde viktige resultater, slo mafiaen tilbake med drapene på Borsellino og hans kollega Giovanni Falcone.
Den 19. juli 1992, etter å ha spist lunch med venner, stoppet han bilen i via D'Amelio i Palermo, hvor hans mor bodde. Etter Falcone-drapet tok man ingen sjanser; han hadde 6 livvakter med seg. En FIAT 127 parkert ved morens hus eksploderte og drepte Borsellino og 5 av livvaktene, deriblant Palermos første kvinnelige livvakt.
Borsellino sa: "«Jeg har aldri bedt om å få jobbe med mafiabekjempelse, det var en tilfeldighet, men etterhvert ble det et moralsk problem; folkene rundt meg ble drept.»" Borsellino visste at han var i fare. Ikke lenge før han ble drept sa han, "«Jeg er hverken en helt eller en kamikaze, jeg er en person som alle andre. Jeg frykter slutten fordi jeg betrakter den som noe mystisk, jeg vet ikke hva som skjer på den andre siden. Men det viktigste er å føle at man har overtaket... Hvis det ikke var for smerten over å skulle forlate familien kunne jeg dø ganske rolig.»"
Etterforskere mener at mordet ble bestilt av Salvatore Riina, som senere er fengslet for livstid for andre forbrytelser.
Flyplassen i Palermo fikk etter drapene navnet «Aeroporto Falcone e Borsellino», og et minnesmerke av kunstneren Tommaso Geraci med inskripsjonen «"Falcone – Borsellino – De Andre – Det Nye Sicilias Stolthet"» er reist der.


Jules Verne.
Jules-Gabriel Verne (født 8. februar 1828 i Nantes i Frankrike, død 24. mars 1905 i Amiens) var en fransk forfatter. Han var kjent for å skrive om reiser i verdensrommet, i luften og under vann lenge før slikt var mulig. Det ga ham tittelen «science fiction-romanens far», noe han deler med H.G. Wells.
De første år.
Jules Verne vokste opp på en øy i elven Loire ved byen Nantes som den eldste av familiens fem barn, sønn av advokat Pierre Verne og hans kone Sophie. De isolerte omgivelsene var med på å styrke hans fantasi og forestillingsevner, samtidig som han knyttet tette bånd med broren Paul. Da han var ni år ble de to sendt avgårde til kostskole i Nantes hvor Jules studerte blant annet latin, noe han senere utnyttet i en novelle.
Etter de første studier i Nantes dro Verne til Paris for å studere jus som sin far. Rundt 1848, i samarbeid med Michel Carre, begynte han å skrive librettoer for scenen. I de følgende år var hans interesser splittet mellom teateret og studiene, men noen reiseskildringer som han skrev for "Musée des Familles" synes å ha sendt ham i den retningen hvor hans talent senere ville utfolde seg: å fortelle ekstravagante historier om reiser og eventyr som tydelig henviste til godt forberedte vitenskapelige og geografiske detaljer.
Litterær debut.
Da Vernes far oppdaget at hans sønn var mer opptatt av å skrive enn å studere jus inndro han øyeblikkelig sønnens økonomiske støtte. Verne ble da nødt til å finne andre inntektkilder og ble børsmegler, hvilket han mislikte, skjønt han hadde en hendig hånd med det. Han møtte andre forfattere, blant annet Alexandre Dumas den eldre som ga ham råd i skrivingen. Verne ble også sekretær ved "Théatre Lyrique" i Paris, men ved siden av leste han mye om geografi, naturhistorie og vitenskapelige og tekniske nyheter. Det ble basisen for hans senere forfatterskap.
I denne perioden møtte han også Honorine de Viane Morel, en enke med to døtre, og de ble gift den 10. januar 1857. Med hennes støtte fortsatte Verne å skrive og aktivt forsøke å finne en utgiver. Den 4. august 1861 ble deres sønn Michel Jean Pierre Verne (1861-1925) født. Sønnen var forøvrig et sant problembarn, "enfant terrible", ved at han giftet seg med en skuespillerinne på tross av Jules Vernes protester, og samtidig fikk to barn med sin umyndige elskerinne.
Jules Verne kom i den første delen av sin forfatterkarriere til å skrive teaterstykker og noveller. Han debuterte i 1850 med teaterstykket «Les pailles rompues» ("De avbrukne stråene"), som forøvrig ble lest og godkjent av Alexandre Dumas den eldre før det ble satt opp på "Théatre Historique" i Paris. Den skjønnlitterære debuten kom i 1851 med novellene «L'Amerique du Sud» ("Syd-Amerika") og «La science en famille» ("Den vitenskapelige familie").
Norge er tema i en rekke av Vernes bøker. Dette er ukjent for mange. Flere av disse er ikke utgitt på norsk. Den første fortellingen med handling delvis fra Norge var boken ”En overvintring i isen” som ble publisert i Paris i 1855.
I Norge.
Telemarksidyll fra den franske utgaven av Jules Vernes «No. 9672», førsteutgaven.
Fra 37-års alderen reiste Jules Verne mye om bord på egne seilskip, den siste var det ca.90 fot lange kombinerte seil- og dampskipet St. Michel III med 10 manns besetning. Han besøkte landene rundt Middelhavet med Nord-Afrika, flere europeiske land, Nord-Amerika og ikke minst Storbritannia som han besøkte om lag 20 ganger. Deler av "En verdensomseiling under havet" ble skrevet ombord på hans første seilskip, St. Michel I.
Etter premieren på skuespillet «Once jours de siège» i Paris den 1. juni 1861, skrevet i samarbeid med Charles Wallut, hadde Verne endelig penger. Sammen med advokatvennen Émile Lorois og komponisten Aristide Hignard reiste han 2. juli med hjelp fra Hignards familie via Tyskland til Skandinavia for blant annet å oppleve Norge og Telemark med Rjukanfossen. Turen varte over en måned. Etter å ha tilbragt noen dager i Stockholm tok de kanalbåt gjennom alle slusene i Gøtakanal, deretter reiste de med hjuldamper opp til Norge. Etter noen dager i Christiania-området, hvor det også ble tid til en kort utflukt opp til Mjøsa, gikk ferden rundt Hurumlandet til Drammen. Deretter fortsatte reisefølget videre over Hokksund til Kongsberg og Tinnoset med karjol. Deretter med robåt på Tinnsjø til Vestfjorddalen for å se den berømte fossen og Gaustatoppen. Etter å ha vært innlosjert et par døgn i gjestgiveriet på Dale like utenfor det som i dag er Rjukan sentrum, returnerte de mot Christiania via Bamble i Heddal. Den 8. august var Jules Verne tilbake i Paris. Da var nettopp Michel, hans eneste sønn, blitt født fire dager tidligere. Like etter flyttet familien til hans kone Honorines fødeby Amiens hvor Verne ble resten av livet.
I et trebinds verk med oversikter over historiens viktigste oppdagelsesreiser forteller Verne (og kanskje hovedsakelig Hetzel) entusiastisk om da den norrøne Bjarne Herjolvsson oppdaget sjøveien til Amerika: «De store Reisers og de store Reisendes Historie eller Jordens Opdagelseshistorie», også utgitt på dansk-norsk i 1879.
Møtet med Hetzel.
En lykkelig hendelse for alle Jules Vernes lesere skjedde også i 1862 da Verne etter å ha blitt refusert gjentatte ganger i ren desperasjon kastet manuskriptet til sin første roman i peisen. Hans hustru reddet det i tide og i 1863 lå det på forleggeren Jaques-Jules Hetzels skrivebord. Han så muligheter som andre forleggere ikke hadde sett.
Vernes situasjon ble kraftig forbedret da han møtte Pierre-Jules Hetzel, en av de mest betydningsfulle forlagsmenn i Frankrike på slutten av 1800-tallet, og som også utga blant annet Victor Hugo, George Sand og Erckmann-Chatrian. Da de møttes var Verne 35 år og Hetzel 50 år, og fra da og inntil Hetzels død, var de et fruktbart forfatter-utgiver-team. Hetzels rådgivning forbedret Vernes forfatterskap. Hetzel leste et råutkast til Vernes fortelling om en utforskning av Afrika med luftballong. Fortelling var blitt avvist av andre utgivere under begrunnelsen at den var «for vitenskapelig». På grunnlag av Hetzels råd la Verne til komiske elementer, endret en tragisk slutt til en lykkelig, og tonet ned ulike politiske budskap. Romanen ble utgitt i 1863 som «Cinq semaines en ballon» ("Fem uker i luftballong").
Verne skrev kontrakt med Hetzel og forpliktet seg til å utgi to romaner i året, hvilket han nesten maktet. Fra da av, og i det nest kvarthundre år, var det knapt et år uten at Hetzel ikke utga en eller flere av Jules Vernes fortellinger. De mest suksessfulle var: «Voyage au centre de la terre» ("Reise til Jordens indre", 1864); «De la terre à la lune» ("Reisen til månen", 1865); «Vingt Mille Lieues sous les mers» ("En verdensomseiling under havet", 1869); og «Le tour du monde en quatre-vingts jours» ("Jorden rundt på 80 dager", 1872). Jules Verne ble både rik og berømt.
De fleste av Vernes fortellinger gikk som føljetonger i "Magazine d'Éducation et de Récréation", en Hetzel-publikasjon som kom ut to ganger i uken, deretter ble de utgitt i bokform. Verne har forblitt en av de mest oversatte forfattere i verden, og har utkommet på 148 språk ifølge statistikk fra UNESCO.
De siste år.
Den 9. mars 1886, da Jules Verne kom hjem ble han møtt av sin nevø Gaston som kom mot ham med en revolver. Det ble en nærkamp om våpenet ut av det, og det gikk av. Den andre kulen traff Vernes venstre fot. Han kom seg aldri helt fra skuddskaden, mens Gaston tilbrakte resten av livet på et asyl. Hendelsen gjorde Verne deprimert, og i et brev til broren Paul kort tid etter skrev han: «Jeg lever nå kun for mitt arbeid.»
Etter at både Hetzel og hans elskede mor døde i 1887 begynte Verne å skrive i en mørkere tone enn tidligere, som en historie om en slottsherre som var bedåret av en operasanger, men som viser seg å være et hologram og en avspilling. Andre fortellinger var tilknyttet temaet død. I 1888 gikk han inn i politikken og ble valgt som byrådsmedlem i Amiens hvor han kjempet for flere forbedringer og var politisk aktiv i de neste 15 år. I 1905 døde Verne i sitt hjem 44 Boulevard Longueville, (nå Boulevard Jules-Verne), syk og svekket av sukkersyke.
Jules Verne flyttet til fiskelandsbyen Le Crotoy på midten av 1860-tallet, og til Amiens etter den tysk-franske krig i 1871. Synet ble svekket på hans gamle år. Stær gjorde at hans syn på det ene øyet ble kraftig redusert. Også det andre ble redusert grunnet overanstrengelse. Sønnen Michel Verne håndterte utgivelsen av hans siste bokmanus, blant annet «Fyrtårnet ved verdens ende» etter Vernes død. I løpet av det siste tiåret har litteraturforskere kommet frem til at Michel la til kapitler og skrev om flere av de manuskriptene som var igjen etter hans fars død på egen hånd. Michel ga også ut noen romaner som han selv hadde skrevet, i farens navn, og senere har, med utgangspunkt i Vernes opprinnelige manuskriper, en rekke av de boktitlene som Vernes sønn omarbeidet blitt utgitt på nytt.
I 1863 hadde Verne skrevet en roman med tittelen «Paris i det 20. århundre» som handlet om en ung mann som levde i verden av skyskrapere i glass, høyhastighetstog, biler drevet av gass, kalkulatorer og et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk, men uten lykke, og den slutter også tragisk. Hetzel mente at romanens pessimisme ville være ødeleggende for den daværende voksende karriere Verne opplevde, og foreslo at han burde vente i tyve år før han utga den. Verne lagret manuskriptet i en safe hvor det senere ble oppdaget av hans sønnesønns sønn i 1989. Boken ble publisert for første gang i 1994.
Vernes omdømme i engelskspråklige land.
I Frankrike hadde Jules Verne omdømme for å skrive så god fransk at unge gutter ville bli oppmuntret til ytterligere lesning. I de land hvor han ble nøyaktig gjendiktet fikk hans vitenskapelige og politiske dyktighet også oppmerksomhet. Det var ikke tilfellet i engelsk-språklige land.
Verne var ofte kritisk til Det britiske imperium og tilfeldigvis var at hans første engelske oversetter presten Lewis Page Mercier som under pseudonym fjernet slike avsnitt, for eksempel den politiske kamp som motiverte kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet». Mercier og påfølgende andre engelske oversettere hadde spesielt problemer med det metriske system som Verne benyttet, og konverterte dette til det tilsvarende engelske og følgelig med feil; noen ganger bare fjernet de betydningsfulle verdier, andre ganger beholdt de tallene, men endret verdien. Uansett gjorde det Vernes tallmateriale til det reneste vrøvl. Kunstneriske avsnitt og hele kapitler ble fjernet for å tilpasse utgiverens behov for riktig boklengde, uansett hvilken betydning det hadde for romanens logikk.
Jules Verne hadde derfor et rykte i de engelsk-språklige land for at hans fortellinger ikke var for voksne, men utelukkende for barn. Siden han ikke var ansett for å være av skjønnlitterær verdi ble han heller ikke nyoversatt, og de elendige oversettelsene til Mercier og andre ble trykket på nytt og nytt i tiår etter tiår. Først i 1965 ble den første respektfulle oversettelsen av en Verne-roman utgitt, men Verne har aldri helt blitt rehabilitert i den engelsk-språklige verden.
Påvirkningen fra Hetzel.
Den påvirkning som Vernes utgiver Hetzel hadde på forfatterskapet var betydelig. Verne, som var lykkelig over å finne en utgiver som hadde tro på hans skriverier, gikk med på alle de endringer som Hetzel foreslo. Ikke bare refuserte Hetzel minst én av hans romaner ("Paris i det 29. århundre"), men ba også Verne betydelige endringer. En av de mest påtagelige var at Hetzel forandret Vernes pessimisme til det motsatte. I kontrast til den alminnelige oppfatning var ikke Jules Verne noen stor entusiast av teknologi og utvikling, noe som kan leses ut av hans første og siste verk, skrevet før han møtte Hetzel og etter dennes død.
Hetzel hadde også en hånd i å fjerne de antisemittiske synspunkter som Verne hadde, dog bare synlige i hans tidligste verk ("Martin Paz") og seneste ("Hector Servadac"). I tillegg, for ikke å fornærme Russland, en daværende fransk alliert, ble kaptein Nemos opprinnelse endret fra å være en polsk flyktning til å være en hindu som sloss mot Det britiske imperium.
Vurdering av Jules Verne.
Karikatur, inspirert av «En verdensomseiling under havet»
Ikke minst gjelder Asplunds karakteristikk for "Den hemmelighetsfulle øya". Boka er ingeniøralderens robinsonade, en teknologisk oppdatert versjon av Robinson Crusoe, 155 år etter. "Den hemmelighetsfulle øya" er en vellykket syntese av to tanker. For det første er øya et uttrykk for gutteparadiset, frilek-området. For det andre fremskrittsoptimisme og ingeniørdyrkelse. Verne lot på ingen måte fantasien løpe løpsk, han benyttet vitenskapens stand på den tiden. Han ruget så ofte og lenge over vitenskapelige bøker og tidsskrifter i bibliotekene at hans kone skal ha beklaget seg over ham. Det var likevel ikke kun hans kone som kunne være kritisk. Den norske fysikeren og forfatteren Eirik Newth har skrevet at «De handlingsmettede fortellingene (til Verne) er spekket med faktaopplysninger som forfatteren gjør lite eller intet for å omskrive.»
Vernes sans for detaljer kan være forstyrrende for leseflyten og virke både pedantisk og omstendelig, andre ganger gi et ufrivillig komisk skjær som denne passasjen fra «En verdensomseiling under havet»: "Den delen av verden som er dekket av vann er 363 500 000 km² stor. Havets flytende masse har et volum på 14 300 000 000 km³. I kuleform ville denne massen ha et gjennomsnitt på 297 km og en vekt på 14 300 000 000 000 000 000 tonn."
Mange av Jules Vernes bøker bruker teknikk fra en tenkt framtid. I "En verdensomseiling under havet" fra 1870 spiller en undervannsbåt hovedrollen. Ubåter var oppfunnet på Vernes tid, men det var utenkelig at datidens ubåter skulle kunne seile tusenvis av kilometer under vann, slik «Nautilus» gjorde i Vernes bok. Det gikk 80 år før slike ubåter oppsto i virkeligheten. Navnet «Nautilus» er derimot blitt synonymt med ubåter, skjønt det er noe urettferdig overfor Robert Fulton som 70 år før Vernes roman foretok en reise med selvkonstruert ubåt ved samme navn.
Verne hadde store kunnskaper om vitenskap, natur og teknikk, og dette var til stor hjelp i skrivingen hans. Han bygde på tekniske ideer som lå i luften, og etter hans død fant man rundt 25 000 mapper med systematiske utklipp og notater i arbeidsværelse. Hans evne til å dramatisere var større enn den tilsvarende til å forstå dem. Han må først og fremst leses som en spenningsforfatter, ikke som spåmann om framtiden. I boken "En ferd til Månen" skal tre forskere skytes opp til Månen med en kjempekanon. Kanonkulen ble skutt opp fra Florida, der de virkelige månerakettene faktisk ble skutt opp 100 år senere. Verne hadde flaks da han gjettet på Florida, men stort sett var hans forutsigelser basert på det han hadde lest. Teknikken var forøvrig umulig. Rekylen fra utskytningen av kanonkulen ville ha drept de tre momentant om det var forsøkt i virkeligheten.
Han blir gjerne karakterisert som en foregangsmann innenfor science fiction, men det er overdrevet. Han startet ingen ny retning, men befant seg i en bred tradisjon hvor særlig Daniel Defoe sto sentralt. En nyoppdaget, men ufullført bok het faktisk "L'oncle Robinson" ("Onkel Robinson"), og er forfatterens første utkast til hans store "robinsonade": "Den hemmelighetsfulle øya". Senere skrev Verne ytterligere et antall robinsonader, både lagt til tropiske og mer kjølige farvann. Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe var også en meget viktig inspirasjon for Verne. En av Poes noveller, «The Baloon Hoax» var den direkte foranledningen til Vernes første roman, og han fullførte et av Poes uferdige romanutkast, «The Narrative of Arthur Gordon Pym» i «Le sphinx des glaces» (1897).
Jules Vernes storhet ligger i hans sannsynliggjøringen av tenkt teknikk, foruten det narrative miljøet og atmosfæren rundt disse, og ikke i hvilken grad teknikken var reell eller ikke. Allerede som ung trakk Verne opp retningen for sitt forfatterskap: å dramatisere geografi like effektivt som Alexandre Dumas hadde dramatisert historie.
Jules Verne minnes.
Symposium hvor 2 representanter fra Norsk Jules Verne Selskap var eneste skandinaviske deltagere.
Jules Verne komplett.
For en komplett liste av Jules Vernes utgivelser se fransk- eller engelsk-språklig artikkel til venstre. Eller eksterne lenke nedenfor.
Flere av hans romaner har blitt filmet – noen gjentatte ganger.


Flyktninghjelpen.
Stiftelsen Flyktninghjelpen er Norges største, internasjonale, humanitære organisasjon med cirka 3000 ansatte i 20 av verdens mest krigsherjede land i fire verdensdeler. Organisasjonen har siden 1946 arbeidet for å fremme og beskytte rettighetene til flyktninger i eller utenfor sitt eget land. Organisasjonen er religiøst og partipolitisk uavhengig stiftelse.
I tillegg driver organisasjonen beredskapsstyrken NORCAP, en av verdens største beredskapsstyrker for bistandspersonell: Nær 850 kvinner og menn som kan reise hvor som helst i verden i løpet av 72 timer.
Flyktninghjelpen er den eneste, norske, humanitære organisasjon som har spesialisert seg på beskyttelse og hjelp til mennesker på flukt.
Organisasjonen ble stiftet i 1946 under navnet Europahjelpen. Den tidligere organisasjonen Nansenhjelp ble den gang integrert i Europahjelpen. Organisasjonen har senere hatt navnene «Det Norske Flyktningeråd» og «Flyktningerådet», før den i 2005 skiftet navn til Flyktninghjelpen.
Flyktninghjelpen gir også ut Flyktningregnskapet, som inneholder statistikk over verdens flyktningsituasjon, analyse av globale og regionale trender, temaartikler, landprofiler, samt oversikt over begreper, konvensjoner og regelverk.
Elisabeth Rasmusson fra Oslo har vært generalsekretær siden 14. januar 2008.


Tiger.
Tiger ("Panthera tigris") er et stort kattedyr som tilhører gruppen med brølekatter. Arten er ifølge IUCNs rødliste utrydningstruet og endemisk for Asia, der den nå finnes i 13 land.
Tigerens nærmeste nålevende slektning er trolig snøleoparden ("Panthera uncia"), men fylogenetisk skilte disse trolig lag alt for omkring 2 millioner år siden. Tigrene skilte seg imidlertid først ut som en egen distinkt gruppe for omkring 72 000–108 000 år siden. De siste hundre årene har 97% av alle verdens tigre blitt utryddet. Et estimat fra 2011 konkluderer med at det finnes omkring 3 200–4 000 voksne tigre igjen i verden, hvorav færre enn 2 500 er reproduserende dyr.
Opprinnelig regnet man tiger inn i åtte underarter (og noen gjør det fortsatt). Et 20-årig forskningsprosjekt som endte i desember 2004 og omhandlet en genetisk studie av 134 tigre spredd over hele Asia, anbefalte imidlertid å dele tigrene inn i ni underarter. Dermed oppsto Malaysiatiger som en egen underart. Tre av de ni underartene døde ut på 1900-tallet, det siste så sent som i 1980-åra.
Etymologi.
Det vitenskaplige slektsnavnet "Panthera" stammer fra et orientalsk (mulig persisk eller gammel-persisk) ord og betyr "gul-hvit". Den gule og hvite pigmenteringen er en fellesnevner for alle kattene i denne gruppen. Det vitenskaplige navnet "tigris" stammer fra gresk og betyr "pil". Det hentyder til dyrets evne til raskt å kunne manøvrere i kratt og tett skog.
Beskrivelse.
Såkalt "maltesertiger" eller "blå tiger" er i beste fall kun en meget sjelden fargevariant (manipulert bilde), men slike har aldri blitt dokumentert.
a>er eller en egen underart, men en fargevarietet som har blå øyne. Det finnes også helt hvite tigre uten striper, men det har aldri vært registrert helt sorte eksemplarer.
Såkalt "gyllen tiger" er en annen fargevariant, der stripemønsteret opptrer blekbrunt og hvitfargen mer dominant.
Kroppen.
Tigeren har en langstrakt, slank og meget muskuløs kropp. Den er lenger enn løver. Halsen er kraftig og ryggen lang. Lemmene er kraftfulle og ender opp i store, runde labber som er utrustet med kraftige klør som kan trekkes inn. Labbene har svømmehud mellom tærne. Klørne i seg selv blir gjerne ca. 8–12 cm lange og er bedre utviklet enn hos løven, avhengig av dyrets generelle størrelse. Baklemmene er lenger enn framlemmene, noe som setter dem i stand til å hoppe svært høyt eller langt. Hopp på nærmere 10 m i lengde er blitt målt. Halen er lang og fungerer som styrestang når dyret løper eller hopper.
Hodet.
Hodet er rundt og er utstyrt med svært kraftige kjever og forholdsvis små runde ører. Ørebrusken er svært fleksibel og kan snurres individuelt, slik at den fungerer som en lydforsterker. Baksiden av ørene er sorte og har en hvit flekk. Flekken bidrar til å avskrekke andre dyr og fiender. Øynene er helst ravgule (blå hos hvite individer) og har runde pupiller og store linser. Som hos krokodillen har også tigeren en ekstra beskyttende hinne som dekker og beskytter øyet. Øyet har et reflekterende belegg på bakveggen som gir dyra bedre mørkesyn. I så måte regner man med at tigre ser opp mot 6 ganger bedre enn et menneske. Kjevene er svært kraftige og hos voksne tigere utstyrt 30 tenner. Hjørnetennene kan bli cirka 5,5–6,6 cm lange.
Pels og utfarging.
Tigre er lett gjenkjennelige på grunn av sitt karakteristiske stripemønster. Som oftest er de gulorange i grunnfargen. Grunnfargen varierer imidlertid fra nærmest hvit, via gyllengul og rødlig orange, til nesten sort. Det forekommer også helhvite tigre (kalt "snøhvit") uten synlig stripemønster. Helsorte tigre er ikke kjent, men en sort tiger med lysere striper langs flankene ble felt i India på 1990-tallet. Skinnet ble beslaglagt fra en krypskytter i hovedstadsterritoriet Delhi i 1992. Den spesielle utfargingen hos "gyllen tiger" skyldes et recessivt gen som gjør stripemønsteret mindre synlig. Gyllen tiger og hvit tiger finnes bare i fangenskap.
Det går også rykter om en blå tiger (såkalt "maltesertiger"). Den skal ha en blåaktig grunnfarge med mørk grå striper langs sidene. De fleste rapportene om slike tigre stammer fra Fujian-provinsen i Kina, men disse har ikke latt seg dokumentere. I senere tid har det også kommet rapporter om blå tigre fra Den koreanske halvøy, men heller ikke disse har ikke latt seg dokumentere.
Selv om pigmentering og mønstre er karakteristiske i forhold til underartene, så har hvert individ et like unikt mønster som et menneskelig fingeravtrykk. Stripemønsteret sitter også i huden på dyret.
Generelt kan man si at tigre som holder til i tropiske strøk har kortere og mindre tett pels enn tigre i tempererte strøk. Pelshårene er gjerne ca. 7–35 mm lange i tropiske strøk, mens pelshårene på en sibirtiger gjerne er ca. 40–105 mm lange. En sumatratiger har gjerne ca. 1 700 pelshår per cm², mens sibirtigeren har ca. 3 000 pelshår per cm².
Størrelsen.
Den generelle kroppsstørrelsen varierer mellom underartene. Balitiger var den minste av alle underartene da den levde. Den var ikke særlig mye større enn en leopard. Hannen veide gjerne ca. 90–100 kg, mens hunnen ikke veide mer enn ca. 65–80 kg. Blant de nålevende underartene er sumatratigeren den minste. Hannen veier typisk mindre enn 140 kg, og hunnen mindre enn 91 kg. Sibirtiger regnes i alminnelighet som den største av underartene. Hannen kan veie mer enn 300 kg og bli nærmere 330 cm lang, målt fra snutespiss til halerot. Det normale er imidlertid 180–300 kg. Hunnen blir mindre, som regel ca. 100–150 kg.
Den største sibirtigeren man kjenner til veide i følge Big Cat Rescue cirka 380 kg, men påstanden savner dokumentasjon. I 1967 skjøt og drepte en jeger fra Philadelphia (USA) en bengaltiger nær (i det nordlige Uttar Pradesh) det vi i dag kjenner som Corbett Tiger Reserve i India. Den veide i følge Guiness Book of Records 389 kg. Innsamlede data fra indisk (bengaltiger) og russisk (sibirtiger) forskning indikerer også klart at begaltigeren i snitt er minst like stor eller større enn sibirtigeren i vill tilstand.
Syn.
Tigerens øyne sitter framoverrettet i skallen og gir dyret binokulært syn, fordi synsfeltet for hvert øye overlappes av det andre og gir dyret et tredimensjonalt inntrykk av hva det ser. Nattsynet er utmerket, men fargesynet er redusert. Synet er sammen med hørselen tigerens viktigste sans.
Følelse.
Tigerens følelsesans er godt utviklet og hjelper det stor kattedyret med å kunne bevege og orientere seg i nattemørket. Tigere har fem forskjellige typer værhår som sitter på forskjellige steder og detekterer sensorisk informasjon som dyret kan nyttegjøre seg under jakt og lignende. Værhår er plassert på snuten, over øynene, på kinnene, på baksiden av dyret framlemmer, og tilfeldig rundt om på kroppen.
Hørsel.
Tigerens hørsel er svært godt utviklet og meget viktig for dyret når det jakter. Ørebruskene kan roteres individuelt, slik at lyder fra en bestemt retning forsterkes. Det er kjent at katter kan høre lyder i frekvensområdet opp mot 60 kHz og såkalt infralyd, lyd under 20 Hz.
Lukt.
Luktesansen er ikke spesielt godt utviklet og ikke like viktig for tigeren når den jakter. Den brukes først og fremst i kommunikasjonen med artsfrender, for eksempel til å oppdage markeringer fra andre og hunner i brunst. Tigeren har som andre rovpattedyr et Jacobsons organ som sitter i ganetaket i munnhulen.
Smak.
Tigerens smakssans er dårlig utviklet, men på linje med andre kattedyr. Den har trolig ingen eller svært liten betydning for dyrets evene til å overleve.
Utbredelse.
Tiger var opprinnelig utbredt fra Kaspihavet og Aralsjøen i vest og østover gjennom Asia til Stillehavets bredder, inkludert Sundaøyene. I dag omfatter utbredelsen kun tretten av de opprinnelige tjuefire landene den hadde tilhold i. Dette er Bangladesh, Bhutan, India, Burma, Nepal, Kina, Russland, Kambodsja, Laos, Malaysia, Thailand, Indonesia og Vietnam. Kan hende eksisterer arten også i Nord-Korea, men av politiske årsaker lar dette seg vanskelig verifisere.
I hovedsak kan man hevde at tigerens levesteder finnes sør og øst i Asia, samt i regn- og nåleskogene i Amurområdet og Ussuri i Sibir i Russland. Leveområdene er i dag svært fragmenterte, noe som fører til at populasjonene er små (opp til 250 dyr).
Habitat.
Tigerens habitat er svært variert. De forekommer i tropisk regnskog, tropisk lauvfellende skog, temperert lauvskog og boreale barskoger dekket med snø. Den trives best når skogen ikke står for tett, men det er også kjent at den ferdes der det finnes mangrovetrær. Tigre er også utmerkede svømmere og trives godt i nær tilknytning til vann, der de av og til kan tilbringe deler av den varmeste perioden på dagen. Det er også kjent at tigeren kan pare seg i dette elementet. Det finnes også tigre der det er fjell og savanne. I Bhutan har tiger blitt dokumentert (fotografert) i høyder opp mot 4 500 moh.
Man har lenge visst at tigre kan ferdes i store høyder, men ikke at de oppholder seg der permanent. Nylig (2010) ble det imidlertid bekreftet at Bhutan har en populasjon med tigre som lever og trives i over 4 000 meters høyde i Himalaya.
Atferd.
Tigeren er et av få kattedyr som trives i vann. Den er en ypperlig svømmer og har svømmehud mellom tærne. Om varmen blir for intens søker tigeren til vann for å kjøle seg ned. Tigere er også gode klatrere.
Territorium.
Tigere er territoriale. Voksne individer etablerer et territorium eller hjemmeområde som forsvares mot inntrengere av samme art og kjønn. Territorienes størrelse avhenger av habitatet der individet lever. Hannenes territorium er betydelig større enn hunnens. Det overlappes gjerne av flere hunnterritorier. Hunnenes territorier overlapper ikke. I områder med rikelig tilgang på byttedyr, kan territoriene være fra 10 til 20 km² for hunner og fra 30 til 70 km² for hanner. I Russland, hvor det er mindre med byttedyr kan territoriene variere fra 200-400 km² hos hunnene og 800-1 000 km² hos hannene.
Tigere kan ha det samme territorium i mange år, men om det blir mangel på byttedyr kan den begi seg ut på lange vandringer. Både hanner og hunner markerer territoriet gjennom urinering på busker og kratt og lignende. De bruker også et sekret fra analkjertelen til å markere med, og av og til også regulær avføring og kloremerker. Begge kjønn vil angripe fremmede tigre av samme kjønn som kommer inn på deres territorium. Likeledes vil de angripe andre rovpattedyr som konkurrerer i kosten, herunder også av og til mennesker.
Kommunikasjon.
Tigere kommuniserer på flere måter, både med lyd, duft og synlig merking. Den er en av kun fem store kattedyr som kan brøle. Brøling er en måte å kommunisere med andre på. Tigeren brøler gjerne når den nedlegger et bytte, når den signaliserer seksuell reseptivitet, og når mora kaller på ungene. Slike brøl kan høres på opp mot 3 km hold. Som andre katter bruker også tigeren halen aktivt under visuell kommunikasjon. Aggresjon vises gjennom hurtig vifting med halen mens dyret er avslappet om halen henger rolig. Tigeren kommuniserer også gjennom kloremerker, enten på bakken eller på stubber og trær. Hannene duftmarkerer territoriet gjennom å urinere på utvalgte plasser. Slike markeringer kan vare opp mot 40 dager. Tigeren er også utstyrt med duftkjertler som kan avsette duft på utvalgt plasser. Kjertlene finnes mellom tærne, på halen,ved anus, på hodet, kinnene, leppene og ved værhårene på snuten. Duftkjertlene mellom tærne er spesielt viktige for ungene, som derfor lettere kan følge i morens fotspor.
Jakt og ernæring.
Tigeren står på toppen av næringskjeden som det største av alle kattedyr. Ingen andre kattedyr er like godt tilpasset jakt på store byttedyr. En tiger nedlegger like store byttedyr som løver i flokk. Framlemmene er kraftigere, labbene større og klørne bedre utviklet enn hos løven. Den er en utpreget kjøtteter som livnærer seg i hovedsak av store byttedyr, men den vil også ta annet bytte om anledningen byr seg. Om tilgangen på tradisjonelle byttedyr uteblir jakter den også på bufe, noe som kan føre til konflikter med mennesket.
Tigeren er en typisk snikjeger, som benytter såvel bakholdsangrep som krypeteknikk for å nærme seg et bytte. Den jakter helst i skumringen om kvelden eller om natten. Syn og hørsel er de to viktigste sansene under jakten. Den glimrende kamuflasjefargen gjør den svært vanskelig å oppdage, både i høyt gress og underskog. Tigeren sniker seg så nær opp til byttet som mulig og angriper enten bakfra eller fra en av sidene. Den bruker sin hurtighet og store kroppsvekt til å slå byttet i bakken. Store byttedyr drepes ved bitt i halsen og kvelning. Mindre byttedyr drepes ved bitt i nakken som fører til nakkebrudd. Til tross for tigerens enorme styrke fører kun 1 av 20 anfall til suksess.
Et felt bytte dras i skjul av den underskogen eller nært opp mot vannkanten, der måltidet inntas. Tigere spiser først bakparten av byttet. Det er anslått at en tiger kan spise 20–35 kg kjøtt i ett måltid, men 15–18 kg i døgnet er det normale (hvorav 5-7 kg i hvert måltid). Byttet blir dekket av løv og annen vegetasjon når måltidet er utført, slik at tigeren kan returnere til byttet for flere måltider.
Det er også kjent at tigeren ikke alltid dreper byttet selv. Den kan for eksempel ta byttet fra en leopard. Likeledes er det kjent at tigeren selv kan bli et bytte for (og bli drept) eller bli jaget fra et bytte av en flokk med asiatiske villhunder ("Cuon alpinus").
Tigerens meny består blant annet av antiloper, hjortedyr, gaurkveg, villsvin, jak, haredyr, apekatter og villhunder. Svært unge bøffler, elefanter og neshorn kan også bli angrepet. Det er dessuten kjent at tigere kan spise krokodiller, fugler, fisk, reptiler og til og med andre rovpattedyr, som leopard og bjørn.
Hygiene.
Tigere er som katter flest. De steller pelsen nøye og bruker mye tid på dette daglig. Den rue tungen er et utmerket redskap til formålet. Med tungen spres også et oljeaktig sekret fra kjertler i huden ut i pelsbehåringen, som derfor blir mer motstandsdyktig mot smuss og vann. Tigere er også glade i vann og liker å bade og er gode svømmere.
Reproduksjon.
Tigre lever alene utenom paringstiden. Hunntigre regnes som forplantningsdyktige fra de er ca tre år gamle, hannen fra ca fire år. I tropiske områder parer tigre seg året rundt, men i tempererte soner skjer paringen sesongvis.
Selve paringsakten varer kun i 2–3 minutter, men gjentas hyppig over noen dager. Hunnen går drektig i ca. 103 dager før hun føder. Selve nedkomsten skjer som regel i åpent lende med høyt gress.
Et kull består normalt av 2–3 unger. Ungene veier ca. 1–2 kg ved fødselen og fødes blinde og med lukkede ører. Øyne og ører åpner seg vanligvis etter 10–14 dager. Ungene dier moren til de blir ca. 5–6 måneder gamle, men de begynner å spise kjøtt allerede når de er seks til åtte uker gamle. Moren tar vare på ungene til de er ca 18 måneder gamle, da ungene kan jakte selv. I denne perioden er ungene svært utsatte, i det hanntigre gjerne dreper ungene om den får anledning. Slik kommer nemlig hunnen i brunst igjen. Ofte blir ungene sammen med moren til de blir ca. to år gamle. Hannene forlater gjerne mora først.
Systematikk.
Opprinnelig regnet man tigeren inn i åtte underarter, men teknologiske framskritt og moderne genforskning har gitt oss ny kunnskap på en rekke områder. I dag er det derfor vanlig å dele den inn i ni underarter, hvorav seks fortsatt eksisterer og tre regnes som utdødde.
Oppdagelsen av malaysiatigeren, som nylig ble foreslått å være en egen underart, ble dokumentert vitenskapelig mot slutten av 2004. Ny kunnskap om sumatratiger har dessuten reist spørsmål ved hvorvidt denne underarten kanskje kan regnes som en helt egen art.
Nålevende underarter.
IUCN anerkjenner seks nålevende underarter. Alle står oppført på IUCNs rødliste og er truet av utryddelse. Mange av dem lever dessuten i så fjerne og uframkommelige strøk at man vitenskapelig sett ikke kan konkludere sikkert om deres nåværende status. Nye teknikker og ny teknologi vil dessuten kunne avdekke ny og uventet informasjon, som i 2004 da man dokumenterte malaysiatigeren.
Tre underarter regnes alt som utdødd, selv om det ennå knytter seg en viss usikkerhet til javatigeren. De to andre er balitiger og kaspitiger, som begge forsvant på 1900-tallet.
Den mest tallrike underarten er bengaltiger, men heller ikke den har vist seg å være så tallrik som myndighetene trodde på begynnelsen av 2000-tallet.
Sibirtiger / amurtiger.
Sibirtiger ("P. t. altaica") er en truet (EN) underart. Den kalles også amurtiger og regnes av de fleste som den fysisk største av alle underartene, selv om dette i senere tid har blitt utfordret av moderne forskning. Bestanden i Russland har siden 1996 vært stabil. Totalbestanden av ville voksne individer ble av GTRP (Global Tiger Recovery Program) i 2010 estimert til cirka 360 dyr. I tillegg finnes nærmere 600  sibirtigre i fangenskap.
Sibirtigeren finnes først og fremst i Sikhote-Alinfjellene i Øst-Russland, men noen få holder også til i Changbaifjellene i Nordøst-Kina og helt nord i Nord-Korea.
Sørkinatiger / amoytiger.
Sørkinatiger ("P. t. amoyensis") er en kritisk truet (CR) underart og kalles også amoytiger, xiamentiger og kinatiger. Det finnes i dag 47 (2004) sørkinatigre som overlever i 18 dyrhager, alle etterkommere av 6 viltfangede tigre.
Sørkinatiger er dessverre så godt som utryddet i vill tilstand. Forskere antar at det er færre enn 20 viltlevende individer igjen, og den har ikke vært observert av offisielle representanter siden tidlig på 1980-tallet. Fra Fujian-provinsen er det spredd rykter om en såkalt "maltesertiger", som skal være blå i fargen og ha lysere grå striper langs sidene. Den har imidlertid ikke latt seg verifisere så langt. Om den eksisterer er den trolig i fargevarietet.
Indokinatiger / corbettstiger.
Indokinatiger ("P. t. corbetti") kalles også corbettstiger, og er en truet underart som først ble oppdaget og beskrevet i 1968.
Indokinatigeren lever i et stort område, som bl.a. inkluderer land som Kambodsja, Folkerepublikken Kina (sørlige deler), Laos, Myanmar (østlige deler), Thailand og Vietnam. Det er estimert at det finnes ca 1200–1800 individer igjen, men antallet minsker som følge av liten eller ingen beskyttelse i flere av landene. Såvidt kjent finnes det pr. 2005 ca 60 indokinatigre i fangenskap, fordelt på land i Asia og USA.
Fram til desember 2004 ble den også kalt malaysiatiger, men da oppdaget man at tigerne som levde i de mer sørlige strøkene var så unike at de måtte klassifiseres som en egen underart.
Malaysiatiger.
Malaysiatiger ("P. t. jacksoni") er en truet underart som holder til på Malayahalvøya i Malaysia. Den ble oppdaget av et team av forskere ledet av Stephen J. O'Brien. De tok for seg 134 tigre fra Russland, India, Kina og andre land i området og utførte en omfattende DNA-analyse av disse dyrenes genmateriale. Det ble da oppdaget at de sydlige tigrene på Malayahalvøya var nokså forskjellige fra indokinatigeren, og ble omklassifisert som en egen underart.
Malaysiatigeren er altså så lik indokinatigeren at de hittil har vært betraktet som en og samme underart, men det er distinkte forskjeller mellom dem. Den skal ha en liten utbredelse syd for Phuket i Thailand, men hovedbestanden finnes syd for Songkhla i Thailand og sydover inn i de sentrale fjellstrøkene på Malayahalvøya.
Sumatratiger.
Sumatratiger ("P. t. sumatrae") er en kritisk truet (CR) underart som kun finnes på øya Sumatra i Indonesia, der den i all vesentlighet overlever i fem nasjonalreservater. Man tror den har vært isolert på øya i ca 10 000–12 000 år. Moderne forskning med DNA har antydet at denne underarten kanskje kan klassifiseres som en egen art.
Sumatratiger er den minste av de nålevende underartene. Hannene veier typisk mindre enn 140 kg og hunnene mindre enn 91 kg. WWF Indonesia antar at færre enn 400 individer overlever i vill tilstand. Omkring 235 tigre overlever i fangenskap, alle etterkommere av 37 viltfangende tigre. 61 tigre (32 hanner og 29 hunner) har blitt omplassert til øya Java.
Bengaltiger / kongetiger.
Bengaltiger eller kongetiger ("P. t. tigris") er en truet (EN) underart av tiger. Det er den mest tallrike underarten, men totalbestanden er ikke like stor som mange trodde. Den finnes i primært i India, selv om små populasjoner også eksisterer i Bangladesh, Bhutan, Nepal og i deler av Kina.
Fram til våre dager har man antatt at det fantes omkring 3 000–4 750 bengaltigre igjen i verden, selv om tallene har vært usikre, hvorav cirka 3 642 i India (2002). Nå har imidlertid bruk av ny teknikk og nye metoder gitt nye og svært nedslående nye estimater. En indisk rapport fra uke 8 i 2008 estimerer antallet tigre i Indida til kun 1 411 dyr. I tillegg kommer ca 200 bengaltigre som lever i fangenskap rundt om i verden. Bengaltigeren hevdes av mange å være mindre enn sibirtigeren, og gjerne mørkere og klarere i fargene. Moderne forskning gir imidlertid ikke et entydig svar om størrelsesforholdet mellom disse underartene. Flere hevder nå at ville bengaltigere i snitt er større enn ville sibirtigere. Det finnes også hvite bengaltigere.
Nylig utdødde underarter.
Av de ni distinkte underartene er tre antatt utdødde, selv om man ikke har kunnet fastslå dette med hundre prosents sikkerhet. Det går f.eks. rykter om at kaspitigeren kan ha overlevd.
Balitiger.
Balitiger ("P. t. balica") er antatt utdødd (EX), men det finnes bevarte skinn og skjelett. Den var den minste av alle tigre, ikke særlig mye større enn en leopard.
Den siste dokumenterte observasjonen av balitiger skjedde på Vest-Bali på 1930-tallet, men forskerne tror at underarten kan ha overlevd fram til begynnelsen av 1950-tallet. Det finnes ingen slike tigre i fangenskap.
Javatiger.
Javatiger ("P. t. sondaicus") er antatt utdødd (EX), men det finnes bevarte skinn og skjelett. Javatigeren var svært lik sumatratigeren, men hadde flere og mer distinkte striper. Det finnes ingen slike tigre i fangenskap. Også denne tigeren var ganske liten av vekst, men allikevel klart større enn balitigeren.
Den siste dokumenterte observasjonen skjedde i 1976, selv om også det ble registrert spor etter tre tigre i 1979. Trolig døde den ut på 1980-tallet, men ingen vet nøyaktig når det skjedde.
Det går fortsatt rykter om observasjoner av javatiger på Øst-Java, der jungelen er tett og nærmest fullstendig ugjennomtrengelig. "Meru Betiri nasjonalreservat" ligger i dette området og er i så fall det mest aktuelle området for eventuelle overlevinger. Lokale myndigheter har nylig utplassert fem automatiske viltkameraer på strategiske steder i reservatet, for å avdekke om det fortsatt kan finnes tigre der. Området er imidlertid under stort press fra gruvedrift, bl.a. etter gull.
Kaspitiger.
Kaspitiger ("P. t. virgata") er antatt utdødd (EX). Den var også kjent som turantiger og persisk tiger, men det finnes kun bevarte skinn og skjelett etter denne underarten. Kaspitigeren, som var en forholdsvis stor tiger, lignet på bengaltigeren i sine markeringer og farger, og sibirtigeren i behåringen. Sibirtigeren var trolig dens progenitor. Det finnes ingen slike tigre i fangenskap.
De siste dokumenterte observasjonene sies å være fra perioden 1972–1976, da bl.a. en forsker estimerte bestanden til å være færre enn 100 dyr. Noen hevder at den siste kaspitigeren ble fanget i det nordøstre Afghanistan i 1997, mens andre mener den døde ut alt på 1950-tallet. Fortsatt kommer det inn rapporter om påståtte observasjoner, bl.a. fra Afghanistan og Turkmenistan, men ekspertene har ikke kunnet stadfeste noen av disse så langt. I det siste har det også blitt antydet at det kan ha overlevd kaspitiger helt øst i Tyrkia, men disse påstandene har ennå ikke blitt verifisert.
Tigerens betydning i østen.
Tigeren har hatt stor betydning gjennom mer enn 1 000 år for tradisjonell østlig medisin. På grunn av tigerens enorme styrke og store mytologiske betydning tror mange asiater at den også vil kunne hjelpe dem når de selv blir syke og skrøpelige. Kroppsdeler fra døde tigere brukes derfor til å kurere og behandle en rekke symptomer. Etterspørselen har naturlig nok økt med befolkningsøkningen i Det fjerne østen, til tross for en rekke tiltak for å motvirke en slik utvikling. Det finnes nærmere 11 000 tradisjonelle østlige medisiner som kan brukes til å behandle ulike lidelser og sykdommer. Behovet for alternativer er derfor skrikende, siden mange av ingrediensene er i ferd med å gå tapt.
Status.
Ved inngangen til det 20. århundre fantes det ca 100 000 tigere i verden, fra Tyrkia i vest til øyene utenfor Øst-Asia i øst. I dag (per 2011) er det estimert at omkring 3 200-4 000 tigere overlever i fragmenterte områder som omhandler 13 land. Tre av ni underarter er utdødd på 1900-tallet. Mest truet i øyeblikket er sørkinatigeren. Antallet som overlever er usikkert.
Vern.
Tiger står oppført på IUCNs rødliste som en truet (EN) art. Den er også oppført i CITES Appendix I, som omfatter de mest truede artene i verden. Handel med arten er derfor i praksis forbudt.
I mange land opprettes det reservater for å beskytte dyrelivet. India alene har 41 tiger-reservater (per 2011-6-21), og flere er planlagt. Disse reservatene ledes av Project Tiger, som selv administreres av National Tiger Conservation Authority.
Trusler.
De største truslene er tap av primærhabitat og krypskyting. Tidligere var troféjakt populært, spesielt blant adel og rikfolk. Slik jakt forgikk gjerne fra ryggen av en elefant, ofte i store følger der dusinvis av tigre kunne bli skutt. Også kongelige deltok i slik jakt. Det er nemlig ikke på grunn av sitt flotte utseende at bengaltigeren også kalles kongetiger. Arbeidet med å utrydde tigeren har pågått siden midten på 1800-tallet, men etter andre verdenskrig ble dette arbeidet trappet opp ytterligere. I så måte erklærte Mao Zedong krig mot sørkinatigeren i 1959. Dette vedtaket ble ikke omgjort før i 1977, men da var det nesten for sent. Lignende episoder har utspilt seg over hele Asia.
WWF regner i dag tigeren blant verdens mest utrydningstruede arter, fordi menneskene fortsatt ødelegger dens leveområder. Avskogning er trolig den største trusselen, men dyr blir også forgiftet, drept med elektrisitet, sprengt med landminer, skutt, og fanget i feller og snarer, blant annet på grunn av det verdifulle skinnet og skjelettet. Av skjelettet lages det tradisjonell østlig medisin og såkalt "tigervin", som det produseres omkring 100 000 flasker av om året. Tidligere inneholdt også Tigerbalsam skjelettrester.
Eksperter engasjert av FN frykter at arten kan gå tapt, til tross for en rekke tiltak for å bevare den. De mener blant annet at det må gjøres mer for å bevare tigerens naturlige habitat, samt mer omfattende tiltak mot krypskyting og etterspørsel.
Mange steder blir fortsatt tigre regnet som «menneskedrepere», fordi menneskeliv kan gå tapt når de trenger inn på tigerens territorium. Som oftest har det sammenheng med at mennesker bryter opp nytt land i tilknytning til tigerens territorium.


Salvatore Riina.
Salvatore «Totò» Riina (født 16. november 1930 i Corleone i Italia) er en italiensk mafiasjef som ble arrestert tidlig i 1993 og dømt til livsvarig fengsel. Han ble regnet for å være "capo di tutti capi", «sjefen over alle sjefer».
Til tross for at han var Italias mest etterlyste mann, viste det seg at han hadde levd åpenlyst i byen Corleone sør for Palermo på Sicilia i 20 år. Han ble angitt av en "pentito" («en som angrer»). "Pentiti" (flertall) er i denne sammenheng et relativt nytt fenomen i Italia det siste tiåret, hvor forbrytere som tyster får sterkt redusert straff og bedre soningsforhold, samt beskyttelse. En "pentito" er egentlig en angrende synder i katolsk sammenheng, en som skrifter.
En av Riinas nære venner i Corleonesi-klanen, Bernardo Provenzano, antas å ha tatt over som leder for organisasjonen. Provenzano ble arrestert 11. april 2006 etter 43 år på rømmen.


Alessandro Volta.
Alessandro Giuseppe Antonio Anastasio Volta (født 18. februar 1745 i Camnago i Italia, død 5. mars 1827 i Como) var en italiensk vitenskapsmann, kjent for å ha utviklet det første elektriske batteriet, voltasøylen. Han oppdaget også gassen metan.
Bakgrunnen for batteriets tilblivelse hadde sitt opphav i en tilfeldig oppdagelse. Italieneren Luigi Galvani (født 1737, død 1798) var foreleser i anatomi og professor ved Universitetet i Bologna. Galvani forsket på elektrisitet i dyr. Han hadde fattet interesse for emnet da han la merke til hvordan musklene til en frosk av og til rykket til. Dette skjedde når frosken lå klar til dissekering på et bord, der det også var en elektrisk maskin. Galvani viste hvordan slike rykninger kunne framkalles ved å koble musklene til en død frosk direkte til en slik maskin. Men den viktigste observasjonen kom da froskenes ben ble hengt opp på en messingkrok som kom i kontakt med et gjerde av jern og de samme rykningene viste seg. Etter å ha forsøkt dette noen ganger konkluderte han med at rykninger som var lagret eller produsert i froskens muskler.
Dette var Alessandro Volta helt uenig i. Volta var professor i eksperimentalfysikk ved Pavia-universitet i Lombardia. Han mente at rykningene skyldtes elektrisitet, men at den kom fra en utvendig kilde. I Galvanis tilfelle var det gnidningen mellom messingkroken og gjerdet av jern. Dette var det vanskelige å bevise. Men Volta var veldig god til å eksperimentere. Volta gned metall sammen og stakk så tunga si mellom dem for å merke den elektriske strømmen som beveget seg mellom metallene. Bruk av tunga var mer fintfølende enn noe annet eksisterende apparat på den tiden.
Arbeidet hans ble forhindret av bråket under den franske revolusjonen og en politisk strid mellom Østerrike og Frankrike om regionen. Men i 1799 hadde Volta funnet opp et tilfredsstillende apparat, som ble kalt voltasøylen og som ble det aller første batteriet. Dette batteriet besto av en søyle med sølv- og sinkplater, stablet om hverandre og skilt av papplater, dyppet i saltoppløsning. Ved å koble endene til en krets med ladninger, ble det for første gang produsert en mer eller mindre kontinuerlig flyt av elektrisk strøm. Dette i motsetningen til kondensatoren som kvittet seg med all strømmen med en gang den ble koblet til noe. Der tidligere forskere kun forsket på statisk elektrisitet, ga den nye oppfinnelsen forskere utallig nye muligheter. Nå kunne de kontrollere flyten av strøm på egenhånd. Dette gjorde at fysikerne nå oppdaget nye og uventede egenskaper ved elektrisitet, som de ikke hadde forutsett.
Volta ble belønnet for sitt arbeid 54 år etter sin død, da måleenheten for elektrisk spenning offisielt ble kalt volt.


Ester.
Generell strukturformel for estere. R og R' representerer hydrokarbonkjeder.En ester er en organisk forbindelse, dannet ved en reaksjon mellom en alkohol og en organisk syre (karboksylsyre). Esteren dannes ved en kondensasjonsreaksjon der alkoholen gir fra seg et H-atom fra OH-gruppen, og syren OH-gruppen fra COOH-gruppen. Syren og alkoholen bindes dermed sammen med en esterbinding (–COO–), samtidig som vann spaltes av. Reaksjonen katalyseres av svovelsyre, (H2SO4).
CH3CH2OH + CH3COOH 15px CH3COOCH2CH3 + H2O
Navngiving.
"Eksempel:" En ester som er dannet av butansyre og etanol vil i følge form 1 hete «etylbutanat», og ifølge form 2 «butansyreetylester».
Egenskaper.
Estere kan ikke danne hydrogenbindinger, noe som betyr at estere er lite løselige i vann.


Karl Kautsky.
Karl Kautsky (født 18. oktober 1854 i Prag, død 17. oktober 1938 i Amsterdam) var en av de fremste sosialistene i Europa fra slutten av 1800-tallet til han døde i 1938. Han ble regnet som den fremste teoretikeren i den andre internasjonalen, og hadde stor betydning for sosialistisk debatt i en lang periode.
Karl Kautsky ble født i en jødisk familie i Prag i 1854, men bodde mesteparten av livet i Wien og Berlin. Han ble aktiv i sosialdemokratiet, og grunnla og var redaktør for det teoretiske tidsskriftet "Die Neue Zeit" (Ny Tid), som fikk svært stor betydning. Kautsky skrev det tyske sosialdemokratiske partiets Erfurtprogram fra 1895, var en ledende kritiker av Eduard Bernsteins «revisjonisme», og gikk særlig hardt ut mot sosialdemokrater som så positivt på kolonialismen. Kautsky ble i denne tiden sett på som en ortodoks og dogmatisk marxist.
Da den første verdskrig brøt ut, vaklet han i begynnelsen fordi han som mange tyske sosialdemokrater sterkt mislikte tsar-regimet i Russland. Men fra 1915 vendte han seg mot krigen, og sluttet seg i 1917 til antikrigspartiet USPD (Det uavhengige sosialdemokratiske partiet i Tyskland). Kautsky tok sterkt avstand fra bolsjevikrevolusjonen i Russland, fordi han mente det tilbakeliggende landet ikke var modent for sosialisme, og fordi diktatur som det bolsjevikiske etter hans syn aldri kunne føre noe godt med seg. Kautsky mente demokrati var en absolutt forutsetning for sosialisme. Han kritiserte også Lenin for sistnevntes kritikk av imperialismen, og mente i stedet at man burde ønske imperialismen velkommen ut fra et synspunkt om at en "hyperimperialisme", der hele verden var sammenvevet i en internasjonal kapitalisme, gjorde sosialismen uunngåelig. Dette synspunktet ble blant annet kritisert av Rosa Luxemburg.
Noen av de viktigste verkene til Karl Kautsky inkluderer "Sosialismen og kolonipolitikken" (1907), "Proletariatets diktatur" (1919), "Terrorisme og kommunisme" (1919), og "Marxisme og bolsjevisme – demokrati og diktatur" (1934).


Eduard Bernstein.
Eduard Bernstein (født 6. januar 1850 i Berlin, død 18. desember 1932 samme sted) var en tysk sosialistisk teoretiker av jødisk avstamning. Han var den første og er kanskje den mest kjente av de store revisjonistene i den sosialistiske bevegelsen. Bernstein regnes som en av den sosialdemokratiske bevegelsens grunnleggere og var aktiv i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) både i eksil og i hjemlandet. Han var i mange år medlem av den tyske Riksdagen.
I boken "Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver", som ble utgitt i 1899, reviderte han noen av Karl Marx' teorier, som Bernstein mente hadde vist seg å være feilaktige i lys av utviklingen etter at de ble utformet. Bernstein mente blant annet at sosialismen kan innføres på fredelig vis og i en gradvis prosess i land med noenlunde demokratisk styresett. Denne «revisjonismen» utløste en stor debatt i den internasjonale sosialistiske bevegelsen på denne tiden, som var organisert i den andre internasjonalen. Særlig Karl Kautsky, Rosa Luxemburg og Vladimir Lenin gikk til harde angrep på Bernstein. Selv om Berstein «tapte» debatten, er varianter av «revisjonismen» blitt grunnlaget for den faktiske politikken til de aller fleste sosialistiske partier i verden.
Men i likhet med Marx har heller ikke Bernstein vist seg å være ufeilbarlig, så noen av revisjonene hans er siden blitt revidert. Det gjelder blant annet Bernsteins teori om at kapitalismen var blitt så organisert at den er krisefri. Blant annet den store verdenskrisen fra 1929 og senere motbeviste det.


Bund (jødisk organisasjon).
Algemeyner Yidisher Arbeterbund in Rusland, Lite un Poyln var en jødisk, sosialistisk arbeiderorganisasjon som ble dannet i Vilnius i 1897, og er mest kjent under kortformen "Bund" (tysk og jiddisch for «forbund»). De arbeidet for å organisere jødiske arbeidere til kamp for faglige, politiske og kulturelle rettigheter. Til det siste hørte kravet om anerkjennelse av det jødiske folkespråket jiddisch som skrift- og litteraturspråk. Bund tok avstand fra sionismen, og gikk inn for jødisk frigjøring der jødene var.
Bund var en del av det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet RSDRP, der de støttet den mensjevikiske fløyen, men opprettholdt stor grad av organisasjonsmessig selvstendighet. Etter at det russiske storriket falt sammen under slutten av første verdenskrig, opererte Bund som selvstendig sosialistisk organisasjon for jødene særlig i de baltiske landene og Polen.
Di Shvue er en sosialistisk kampsang brukt av Bund.


Biografi.
Biografi (fra gresk "bios", "liv" og "graphein", "skrive") er en sjanger innen litteratur og andre medier som forteller om et enkeltmennskes liv.
Biografier kan omhandle både virkelige og fiktive personer, men begrepet blir for det meste brukt om virkelige personer. Biografien skiller seg fra profiler og "curriculum vitae" (CV) ved at den gir en dypere innsikt i personligheten og ofte er mer intim i sin beskrivelse av personen. I tillegg til å nevne konkrete hendelser, tar en biografi normalt også for seg følelsene omkring disse hendelsene. Selvbiografier kalles også "autobiografier" etter latin: "auto"(selv). En svært personlig og intim selvbiografi kalles bekjennelseslitteratur.
Flere dyktige forfattere har spesialisert seg på biografier som litterær sjanger. Biografier om kjente personer er også ofte populære blant leserne.
Biografiske leksikon.
Mange land har biografiske leksika over personer av betydning. Det samme gjelde for fagområder, bl. a. kunstnerleksika. Ett av de største slike er Dictionary of National Biography som startet i 1850- årene og nå er på 60 bind. I Norge har vi Norsk biografisk leksikon.


Herbert von Bismarck.
Fyrst Herbert von Bismarck (født 28. desember 1849 i Berlin, død 18. september 1904 i Friedrichsruh) var en tysk statsmann.
Han var eldste sønn av rikskansler fyrst Otto von Bismarck og dennes ektehustru Johanna von Puttkammer.
I 1873 trådte han inn i utenriksministeriets tjeneste, hvor han først var privatsekretær for sin far, men også arbeidet ved flere gesandtskap. Bl.a. ble han i 1882 ambassaderåd i London, i 1884 i St. Petersburg og deretter i Haag. I 1885 ble han understatssekretær og året etter statssekretær for utenrikssaker («utenriksminister»). Han ble statsminister (merk: ikke i betydningen regjeringssjef) i kongeriket Preussen i 1888.
Da keiser Wilhelm II avskjediget faren, forlot Herbert von Bismarck utenriksministeriet få dager senere.
I 1893 ble han innvalgt i den tyske riksdagen for Deutsche Reichspartei.
Barn.
Bismarck, Herbert von
Bismarck, Herbert von
Bismarck, Herbert von


Grace Thaxton.
Grace Thaxton (født 18. juni 1891, død 6. juli 2005 i New York) var en av verdens eldste personer ved sin død sommeren 2005, 114 år gammel.
Hun ble gift i ung alder og har vært enke siden 1959. Hennes mor døde i 1969, 109 år gammel og ingen mor og datter i verden har levd lenger i gjennomsnitt (111+). På sine eldre dager reiste hun meget rundt omkring i store deler av verden. Hennes sønn, Robert, er 91 år per august 2006.
Thaxton, Grace
Thaxton, Grace
Thaxton, Grace


Deutsche Reichspartei.
Deutsche Reichspartei (DRP) var et høyreorientert politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1950 ved en sammenslåing av Deutsche Konservative Partei - Deutsche Rechtspartei (DKP-DRP) med National-Demokratische Partei (NDP), som kun var aktivt i Hessen.
Sentrale personer ved grunnleggelsen inkluderte Alexander Andrae, Dr. Oskar Lutz, Prof. Hans Bernd von Grünberg, Wilhelm Meinberg, Wilhelm Gutmann, Otto Heß, Hans Schikora, Prof. Heinrich Kunstmann og Adolf von Thadden.
Andre kjente medlemmer inkluderte juristen Friedrich Grimm, forfatteren Hans Grimm, den kjente krigshelten og flyveresset Hans-Ulrich Rudel og forleggeren Waldemar Schütz. DRPs viktigste mål var en gjenopprettelse av det tyske rike i sine historiske grenser (fra 1914). Det forsto seg særlig som en samlingsbevegelse for tidligere offiserer og soldater.
Partiet hadde fem medlemmer i det tyske parlamentet. Det gikk inn i NPD i 1964.


Hackney (distrikt).
Hackney er en bydel i den nordøstlige delen av det indre London. Den ble opprettet i 1965, da distriktene Hackney, Shoreditch og Stoke Newington ble slått sammen. Den er en av Londons fattigste bydeler, men har samtidig et rikt kulturliv. Hackney er en av fem bydeler som skal være vertskap når Sommer-OL 2012 blir arrangert i London.
Bydelen har en direkte valgt borgermester, men er også underlagt Stor-Londons myndigheter.


Alen.
Alen (av norrønt "alin" og eldre "öln", trolig av latin "ulna") er et urgammelt lengdemål som har vært brukt over store deler av verden siden antikken og trolig før det, og som også var utbredt i Europa og Skandinavia.
I Norge utgjorde alnen 62,75 cm da den gikk ut av bruk, men den har variert i lengde gjennom historien. Dette gjelder også landene imellom, og i de enkelte land har det eksistert en rekke lokale varianter.
Historie.
Alen har vært brukt som lengdemål i mange land og har hatt mange benevnelser. Måleenheten kan ha oppstått i oldtidens Egypt, men ble trolig sterkt influert av de gamle grekerne og romerne og deles gjerne inn i henhold til romersk tradisjon; som fot(I), tomme(II), linje(III) og skruppel(IV). Romertallene i parentes er således opprinnelsen til apostrofene vi i dag bruker for å indikere fot' og tommer" internasjonalt.
Den opprinnelige alen var avstanden fra enden av en bøyd albue til tuppen på langfingeren (i Danmark, Norge, Sverige og på Island blant annet), pekefingeren eller lillefingeren. For en voksen mann utgjorde lengden ca. 47 cm i norrøn tid, men etter hvert økte den. Alnen har også variert over tid og fra land til land, og sågar fra sted til sted. I Skandinavia har den gjerne stått i et visst forhold til andre kroppsmål, som tommer og fot.
Etter at kristendommen ble innført til Skandinavia og kirkebyggene reiste seg rundt om i distriktene, ble det vanlig å feste det lokale alenmålet på kirkedøren eller i umiddelbar nærhet av denne, slik at alle kunne finne det. Dit kom smedene (i norrøn tid ble alle håndverkere kalt smeder, uansett profesjon) for å justere og kontrollere sitt personlige alenmål, men også kundene for å kontrollere at de ikke var blitt lurt. Den dag i dag finnes det mange spor etter alenstikka i eldre skandinaviske og europeiske kirker.
Tommelalen.
Alen var et vanlig lengdemål i Skandinavia i norrøn tid, og det holdt seg i bruk til fram mot slutten av 1800-tallet. Fra sent på 800-tallet og framover var en alen inndelt i 2 fot á 10 tommer hver (altså 20 tommer). Tommen utgjorde på denne tiden ca. 2,37 cm. Alnen måtte derfor ha vært ca. 47,4 cm, men det kan ha variert noe fra sted til sted. Det er også trolig at alnen økte noe i lengde mot slutten av vikingtiden, men om dette hersker det usikkerhet. Det er også knyttet usikkerhet til om tommen ble videre inndelt i 10 (helst) eller 12 linjer (trolig senere) på dette tidspunktet.
Stikke.
Sent på 1100-tallet ble alnen delvis avløst av måleenheten stikke (som kan ha vært i bruk mange steder før den tid). Stikka skulle utgjøre 7/6 alen og målte derfor ca. 55,3 cm (noe som tilsvarte rhinsk alen på den tiden). Det ble også bestemt at ei stikke skulle være lik en alen, og mange valgte derfor å fortsette å bruke alen som benevnelse. På denne tiden forsvant 10-delingen til fordel for 12-deling. Stikka ble derfor inndelt i 2 fot á 12 tommer hver eller som 4 fjerdinger/kvarter á 6 tommer hver (altså 24 tommer). I områder der man valgte å fortsette med alen som benevnelse, ble stikka i stedet inndelt i 2 alen, som for eksempel i Trøndelag og flere steder på Vestlandet. En parallell til dette utviklet seg også på Island omkring 1200, trolig påvirket av nettopp Trøndelag og Vestlandet. Der ble imidlertid stikka inndelt i 2 islandske lovalen, som utgjorde ca. 98,286 cm og trolig var noe kortere enn trønderstikka.
I Norge utgjorde forskjellen til den gamle alen omtrent lengden på en tommelfinger (målt fra tommelfingerknoken og ut til tuppen av fingeren). Den opprinnelige alen ble derfor senere kalt «tommelalen» (av norrønt "þumalalin"), mens den «nye» i moderne tid har fått benevnelsen «gammel norsk alen» eller stikke.
Det var to alenmål i bruk. Den korte var tommalnen, den lange tok også med håndtaket på alenstokken. Asgaut Steinnes har funnet at lengdene på disse var 47,4 cm og 55,3 cm.
Sjællandsk alen.
Sjællandsk alen utgjorde ca. 63,256 cm i middelalderen og fram til 1. mai 1683, da et nytt mål- og vektsystem ble innført i Danmark – det såkalte "fotsystemet". Fram til da hadde alensystemet rådet. Alt i 1541 hadde imidlertid kongen bestemt at sjællandsk alen skulle gjøres gjeldende i hele Danmark-Norge, og fra 1615 var dette det eneste lovlige alenmål ved kjøp og salg. Det forhindret imidlertid ikke at folk brukte andre alenmål lokalt, så man kan slutte at alnen har variert mye i både Danmark og Norge.
Det nye mål- og vektsystemet ble tilrettelagt av den danske astronomen Ole Christensen Rømer (1644–1710) og var basert på rhinsk fot (31,402 cm), slik at en sjællandsk alen fra 1683 ble lik 2 rhinske fot eller 62,804 cm. Imidlertid viste det seg snart at Rømers definisjon av den rhinske foten var bygget på en feilanalyse. Den ble derfor fra og med 10. januar 1698 omdefinert som 31,38535 cm, og herunder ble sjællandsk alen også justert til 62,7707. Denne lengden holdt seg slik til i 1820, da foten ved forordning ble satt til 31,375 cm og alnen dermed ble 62,75 cm (som i Norge). Imidlertid ble denne forordningen opphevet i 1835 og foten satt til 31,385 cm, slik at alnen fra da av utgjorde 62,77 cm. Denne holdt seg slik til danskene gikk over til metersystemet i 1907.
Usikkerhetsmomenter.
Det knytter seg en rekke usikkerhetsmomenter til alen som lengdemål fram mot 1500-tallet, fordi kildene er få og ofte mangelfullt dokumentert. Blant annet er det i dag usikkert om tommelalen var den korte (slik blant annet Asgaut Steinnes har hevdet) eller den lange nye (slik dansken Isac Salmonsen har hevdet at islandsk tommelalen var).
Svensk alen.
I all hovedsak kan man hevde at svensk alen utgjorde 0,94607 av dansk-norsk, prøyssisk og rhinsk alen, samt 0,4997 av den gamle franske alen. Den utgjorde 0,593802 m. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til lokale variasjoner, spesielt for tiden før oppløsningen av Kalmarunionen i 1523.
Den eldste alen man kjenner til i Sverige er det såkalte «Rydaholmsalnet» (også kalt "Rijholmsalnet"), som fantes på den gamle kirkedøren i Rydaholm kirke (Rydaholm er et sokn i tidligere Östbo härad, Jönköpings län). Om denne vet man at alnen var i bruk som mål under byggearbeider i Skåne omkring år 1100. Ifølge kongelige forordninger av 20. januar 1524 og 24. juni 1582 skulle denne alnen gjøres gjeldende for hele Småland. På riksdagen i Norrköping i 1604 beordret kong Karl den IX også at Rydaholmsalnet skulle gjøres gjeldende som offisielt lengdemål i hele Sverige, inndelt i 4 kvarter eller 24 verktummar (bekrefet i mandat av 13. januar og 7. mai 1605).
I Sverige var alen offisiell lengdeenhet fram til 31. januar 1855, da den ble avløst av fotsystemet. Før dette ble en svensk alen inndelt i 4 kvarter eller 24 verktummar, men i tiden som fulgte (siden det fortsatt var lov å bruke den i kjøp og salg) ble den inndelt i 2 fot eller 20 decimaltummar. Fotsystemet ble i Sverige avløst av metersystemet i 1889.
Finsk alen.
Finsk alen er det samme som svensk alen, men det kan ha eksistert lokale lengdevarianter.
Islandsk alen.
Islandsk alen var trolig lik den norske (altså tommelalen) til å begynne med, men den ble tidlig endret til ca. 49,143 cm. Det skal ha blitt lagt til en tomme, men forskjellen tilsvarer snarere en fingerbredde. Denne ble kalt "lovalen" på Island. Noe senere fikk den benevnelsen tommelalen ("þumalalin") og utgjorde ca. 51,208 cm. Dette kan imidlertid vise seg å ha vært en misforståelse, slik at det var den korte alnen som ble hetende tommelalen (på linje med den norske).
Lovalnen ble avløst av stikke omkring år 1200 og var 98,286 cm lang (tilsvarende 2 lovalen). På 1500-tallet ble den såkalte "hamborgeralen" (sannsynligvis den tyske "Hamburger elle kurz", altså "kort hamburgeralen", eller eventuelt "Homberger elle kurtz") gjort gjeldende. Den utgjorde opprinnelig 57,279 cm, men ble senere forkortet til 10/11 dansk alen og utgjorde da ca. 57,064 cm. Ved forordning av 30. mai 1776 ble imidlertid danske alen (etter forordning av 10. januar 1698) også innført på Island.
Alen i Det gamle testamente.
I Det gamle testamentet heter det om Noas ark at den var «tre hundre alen lang, femti alen bred, og tretti alen høi» (1 Mosebok 6:15). Det heter også at paktkisten, hvor ifølge 5 Mosebok 10:1-5 og 1 Kongebok 8:9 De ti bud lå, var «to og en halv alen lang og halvannen alen bred og halvannen alen høy» (2 Mosebok 25:10). Det hebraiske ordet som oversettes til norsk som alen er emmah" (). Det samme ordet benyttes for underarm (Jesaja 59:16; 63:5 og Salme 91:4). Man brukte følgelig armen som utgangspunkt for dette målet som for europeiske alenmål.
Andre alen.
Lengdene nedenfor er nødvendigvis ikke nøyaktige. De kan også har variert noe gjennom tiden.
Wiener tuchelle og leinenelle (kort og lang wieneralen)
Etymologi.
Ordet "alen" fins i mange språk og kommer av sein indoeuropeisk "olinā" eller "olīnā". Den opprinnelige betydningen har vært 'albue', og via en bibetydning 'underarm' har ordet fått den nåværende betydningen som lengdemål. Ordet oppfattes gjerne som avledet av en verbalrot med betydningen 'bøye', men det er ikke helt sikkert hvordan den ble uttalt. Julius Pokorny antar at rota er "el-", som med laryngaler vil si "h1el-". Men "Våre arveord" antar under tvil "h3el-", som uten laryngaler vil si "ol-".
Ordet kom til norrønt via urgermansk og urnordisk. På latin ble alenmålet kalt "cubitum" ("underarm"), et uttrykk som blant annet har influert latinskdominerte språk som italiensk ("cubito"), fransk ("coudée") og spansk ("codo"), men også engelsk ("cubit").


Favn.
Favn er en gammel enhet for lengdemål som er blitt benyttet mange steder i verden. Under unionen med Danmark tilsvarte en favn ca. 188 cm (3 alen, 6 fot eller 72 tommer) i Norge, men den egentlige lengden varierte til ulike tider. Om vi fortsatt hadde brukt favn som lengdemål i Norge ville den i dag ha utgjort 182,88 cm (basert på engelske tommer som vi nå bruker, 2,54 cm). Favnen forsvant imidlertid da metersystemet ble innført i 1887.
Historie.
Opprinnelig var en favn avstanden mellom langfingerspissene når armene strekkes rett ut til siden: altså det en voksen mann kunne favne om. I norrøn tid ble en favn og en mannshøyde regnet å være like, men mens favnen helst ble brukt om volum og lengder, ble mannshøyden gjerne brukt om høyder. Begge føyer seg imidlertid inn sammen med våre aller eldste måleenheter, gjerne uttrykt som en legemsdel eller en del av en.
Den eldste favnen vi kjenner til, stammer fra norrøn tid (omkring år 900) og tilsvarte 3,5 alen (tommelalen), som i metrisk verdi utgjorde ca. 165,9 cm. Dette målet tilsvarte også en mannshøyde og blir noen steder også referert til som en islandsk favn. Noe senere (i middelalderen) ble favnen (og mannshøyden) regnet som 6 fot (á 28,44 cm) eller 3 alen (á 56,88 cm), tilsvarende ca. 170,64 cm. Favnens lengde varierte altså med andre mål på denne tiden. Favn ble også benyttet som kvadrat- og volumenhet. En kvadratfavn var 72 × 72 tommer eller 6 × 6 fot. En kubikkfavn var 72 × 72 × 12 tommer eller 6 × 6 × 1 fot.
Noen bruker fortsatt favn som mål for sjødyp og lengder på fiskeredskap.
Volummål.
Favn brukes også til å måle volum med, spesielt ved salg av trevirke som brensel. Man skiller da mellom "meterfavn" (også kalt "mål", "småfavn", "vanlig favn" eller bare "favn") og "storfavn". Det går fem meterfavner på en storfavn.


Anders Celsius.
a>).Det originale bildet henger i observatoriet på Uppsala universitet
Anders Celsius (født, død) var en svensk astronom (til dels også geograf og kjemiker). Han er likevel hovedsakelig kjent som fysiker, fordi han i 1742 oppfant temperaturskalaen som i dag bærer hans navn (°C).
Anders Celsius var i mange år ansatt som professor i astronomi ved Universitetet i Uppsala, men store deler av denne tida var han på utenlandsreiser.
På 1700-tallet hadde vitenskapsmenn for første gang greid å lage nøyaktige termometre. Den første som lagde et tilfredsstillende termometer, var Daniel Gabriel Fahrenheit. Men mange, deriblant Celsius, mente at Fahrenheit-skalaen var ulogisk. Celsius ville lage en bedre skala for måling av temperaturer, og han valgte å fastsette nullpunktet til kokepunktet til vann under normalt trykk ved havoverflaten. Han definerte smeltepunktet for vann som 100 °C, og intervallet mellom disse temperaturene delte han inn i 100 like trinn, eller celsiusgrader.
Celsius døde i Uppsala i 1744 av tuberkulose.
I 1747 foreslo Carl von Linné at man byttet om på skalaen, slik at smeltepunktet ble 0 °C og kokepunktet 100 °C. Slik ble det, og Linné og Celsius' skala ble snart standard i mange land.


Alexander Fleming.
Alexander Fleming (født 6. august 1881 i Lochfield i Ayrshire i Skottland, død 11. mars 1955 i London, Storbritannia) var en britisk lege og farmakolog, som er mest berømt for sin oppdagelse av det antimikrobielle proteinet lysozym og for å ha isolert det første antibiotikum – penicillin, fra sopparten "Penicillium notatum". Han arbeidet fra 1906 som bakteriolog ved St. Mary`s Hospital i London. Fra 1919 var han professor i bakteriologi ved London universiet.
Alexander Fleming vervet seg under den første verdenskrig som kaptein til det britiske Army Medical Corps. Han og mange av hans kolleger jobbet ved sykehusene på slagmarken ved vestfronten i Frankrike. I 1918 returnerte han til St. Mary's Hospital, som var et universitetssykehus.
Etter den første verdenskrigen begynte Fleming aktivt forske på anti-bakterielle midler, etter å ha sett så alt for mange soldater dø som følge av infiserte skuddsår. Disse soldatene kunne blitt reddet hvis det hadde vært antibiotikum til stede i skyttergravene. De antiseptiske midlene som fantes på denne tiden drepte pasientenes immunologiske forsvar mer effektivt enn de drepte de invaderende bakteriene.
Oppdagelsen av pencilin.
I 1928 drev Fleming på å undersøke egenskapene til bakteriene stafylokokker. Han var allerede godt kjent fra hans tidligere forsker-arbeider, og hadde utviklet seg et rykte som en fremragende forsker, men hans laboratorium ble ofte rotete og møkkete. Den 3. september 1928 kom Fleming tilbake til sitt laboratorium etter å ha brukt august på ferie sammen med sin familie. Før avreise hadde han stablet alle sine kulturer av stafylokokker på en benk i et hjørne av sitt laboratorium.
Da han kom tilbake oppdaget Fleming at en kultur av stafylokokkene var kontaminert med en sopp, og at koloniene med stafylokokker som omringet den hadde blitt ødelagt, mens andre kolonier lenger bort var normal. Dette er hvordan han oppdaget stoffet lysozyme.
Han undersøkte den positive anti-bakteriell effekt på mange organismer, og oppdaget at den påvirket bakterier som stafylokokker, og mange andre Gram-positive patogener som forårsaker skarlagensfeber, lungebetennelse, hjernehinnebetennelse og difteri, men ikke tyfoidfeber eller paratyphoid feber-som er forårsaket av Gram-negative bakterier-som han søkte en kur på den tiden. Det berørte også Neisseria gonorrhoeae, noe som forårsaker gonoré selv om denne bakterien er Gram-negative.
Flemings oppdagelser.
Hans oppdagelser var i stor grad preget av tilfeldigheter.
Fleming's første kone, Sarah, døde i 1949. Deres eneste barn, sønnen Robert Fleming, fulgte i farens fotspor og utdannet seg til doktor. Etter kona Sarahs død, giftet Fleming seg med doktoren Amalia Koutsouri-Vourekas, en gresk kollega ved St. Mary's sykehuset, den 9. april 1953, hun døde i 1986.
Hans oppdagelser var banebrytende, og innledet antibiotikaens tidsalder. Fleming ble slått til ridder i 1944 og fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1945 for sine oppdagelser. Nobelprisen ble han tildelt sammen med forskerne Howard Walter Florey og Ernst Boris Chain. Fleming døde av et hjerteinfarkt i 1955, og er gravlagt i krypten i St. Paul's Cathedral i London. Han ble 73 år gammel. I 1999 kåret bladet Time Magazine, Alexander Fleming til en av de 100 viktigste personene i det 20. århundre for hans oppdagelse av penicillin. Hans oppdagelse av penicillin redder fremdeles millioner av mennesker over hele verden.


Tønne (flatemål).
Tønne eller tønneland er et gammelt flatemål og tilsvarer et område på 3 937 m², som tilsvarer det areal som skulle kunne sås med en tønne såkorn.
Et tønneland utgjøres av 4 mål. Et mål er altså 984 m² ifølge disse betegnelsene. I dag brukes fortsatt betegnelsen mål, men da om et areal på 1 000 m².
Enheten varierte likevel noe i praktisk bruk. Undervarianter av denne enheten er "kornmål", "rugmål", "høymål" og "ertemål".


Tønne (flytende varer).
Tønne er et gammelt hulmål for flytende varer. For tørre varer hadde tønnen et annet volum.
En tønne tilsvarer 115,8 liter. En fisketønne var like stor som en tønne med flytende varer. En tønne stampet sild (stampet "sildetønne") utgjorde ca. 520 fisker, mens en tønne ustampet sild utgjorde ca. 367 fisker. En tønne smør ("smørtønne") utgjør ca. 50 kg.
En tønne tilsvarer 1/2 oksehode à 231,6 liter eller 3 ankere à 38,6 liter.


Tønne.
Tønner laget på tradisjonell måte av breie tønnestaver av tre og tønneband av metall
En tønne (av norrønt "tunna") er en stor, sylinderformet beholder med bøyde vegger som tradisjonelt er laget av tønnestaver holdt sammen av tønneband av tre eller metall. Fjernes tønnebandene, faller tønna naturligvis fra hverandre, derav uttrykket «falle i staver». En som lager og reparerer tønner, kalles en bøkker. Tønner har vært brukt til lagring og frakt av matvarer i flere hundre år. I dag blir tønner av tre først og fremst brukt for å lagre alkoholprodukter for å påvirke aldringsprosessen og fremme kvaliteten.
Moderne tønner av metall brukes blant annet til oppbevaring av oljeprodukter. Oljetønner kalles også oljefat. Mindre tønner og runde beholdere av blikk kan kalles dunk. Den korte tønnetappen til å lukke tønnehullet i tretønner med, kalles spuns.


Tønne (tørre varer).
Tønne er et gammelt hulmål for tørre varer. En tønne tørr vare, f. eks korn tilsvarer 138,97 liter. (For flytende varer utgjorde en tønne 115,81 liter). En tønne poteter utgjør ca. 100 kg. En tønne korn består av fire fjerdinger, hver på 34,71 liter.
Volumet i en tønne har variert gjennom tidene, herunder også mange lokale variasjoner.


Ibas.
Ibas AS er et norsk IT-selskap med hovedkontor på Kongsvinger.
Selskapet ble etablert i 1978 av Gunnar Bakken og Kjell Berge, og leverer tjenester innen datarekonstruksjon, datasletting og dataetterforskning. Omkring 60% av omsetningen er på det nordiske markedet. De ble i 2006 kjøpt av det amerikanske IT-sikkerhetsselskapet Kroll Ontrack og integrert i selskapsgruppen, etter selv å ha kjøpt konkurrenten i England Vogon i 2005. Ibas har ansvaret for Norden og Holland. Adm. dir. er pr mai 2009 Hans Berg.
Holdingselskapet ("Ibas Holding ASA") var notert på Oslo Børs med tickeren "IBAS" t.o.m. 2006.


Ister.
Ister (av norrønt "istr") er innvollsfett, spesielt fettet rundt nyrene. Ister er mettet fett.
Ister brukes blant annet til å fremstille talg. Ister fra storfe og får brukes i matlaging, blant annet i engelsk "christmas pudding".
Vegetabilsk ister lages av palmeolje og rismel og er en erstatning for animalsk ister til bruk i vegetarisk matlaging.


Talg.
Talg er bearbeidet fett fra storfe og får (ister).
I motsetning til ister kan talg oppbevares lenge uten å være nedkjølt, forutsatt at den er oppbevart i en lufttett beholder for å hindre oksidering. Ved oksidering/harskning dannes bl.a. smørsyre med en kraftig gulfarge og besk smak.
Talg brukes til å fremstille såpe, i matlaging, som fuglemat og ble tidligere brukt til å lage talglys, f.eks. prås. Talg kan brukes som et av råmaterialene i produksjon av biodiesel.


Porvoo-fellesskapet.
Porvoo-fellesskapet er et anglikansk-luthersk kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og Baltikum, de anglikanske kirkene på De britiske øyer og episkopalske kirker på Den iberiske halvøy. Avtalen om fellesskapet, Porvoo-avtalen, ble fremforhandlet i Borgå (Porvoo) i Finland og for Den norske kirkes vedkommende godkjent av Kirkemøtet 1994. Avtalen ble underskrevet av kirkenes øverste ledere ved kirkelige seremonier henholdsvis 1. september 1996 i Nidarosdomen, 8. september 1996 i Tallinn domkirke i Estland og 28. november 1996 i Westminster Abbey i London. Preses i Bispemøtet, Andreas Aarflot og leder i Kirkerådet, Oddbjørn Evenshaug, undertegnet på vegne av Den norske kirke.
Avtalen innebærer at kirkesamfunnene godkjenner hverandres dåp, nattverd og bispeembede, og at døpte medlemmer av de enkelte kirker kan betraktes som medlemmer av andre kirker i fellesskapet. Innen Porvoo-fellesskapet kan biskoper, prester og diakoner gjøre tjeneste i hverandres kirker uten ny ordinasjon eller vigsling.
Medlemskirker.
Den danske folkekirke og Den latviske lutherske kirke deltok i utformingen av fellesskapet, men godkjente ikke Porvoo-avtalen. Den danske folkekirke sluttet seg derimot til fellesskapet 3. oktober 2010.


Den iberiske halvøy.
Den iberiske halvøya i Europa.
Den iberiske halvøy eller Pyrenéhalvøya er halvøya som omfatter Spania, Portugal, Andorra og Gibraltar. Den er avgrenset av Middelhavet mot syd og øst og av Atlanterhavet mot nord og vest. Fjellkjeden Pyreneene danner den nordøstlige grensen av halvøya og forbinder den med resten av Europa. I sør strekker den seg mot nordkysten av Afrika. Det er den nest største halvøya i Europa med et areal på rundt 580 000 km².
Gresk navn.
Navnet Iberia er tatt fra oldtidens gresk navn Ιβηρία (Ibēría) av greske geografer under Romerriket som referanse til hva som i dag er kjent som Den iberiske halvøy. Navnet var den gang ikke ment å bety et bestemt politisk land eller befolkning som snakket et bestemt språk. Strabos Iberia var avgrenset fra "Keltikē" ved Pyreneene og omfattet hele landmassen sør for fjellene (han sa feilaktig vest for).
Oldtidens grekere oppdaget Iberia ved sjøreise vestover. Hekataios av Miletos var den første som det er kjent brukte begrepet en gang rundt 500 f.Kr. Historikeren Herodot sier at fønikerne var «de første som gjorde grekerne kjente med... Iberia». I henhold til Strabo benyttet tidligere historikere navnet Iberia for bety landet på «denne siden av Ἶβηρος (Ibēros)» så langt nord som elven Rhône i dagens Frankrike, men i dag setter de Pyreneene som grense. Den greske historikeren Polybios respekterte denne grensen, men identifiserte Iberia som kystsiden mot Middelhavet så langt sør som til Gibraltar og uten noe navn på kystsiden mot Atlanterhavet. Andre steder sier han at Saguntum er «sjøsiden av åsene som går mellom Iberia og Keltiberia».
Romersk navn.
Da romerne ble kjent med de greske geografene benyttet de Iberia poetisk og snakket om ibererne, folket på Iberia. Iberia ble første gang nevnt av romerne i 200 f.Kr. av dikteren Quintus Ennius. Romerne hadde allerede en uavhengig erfaring med folkene på Pyrenéhalvøya i løpet av den lange krigen med Kartago. Romerske geografer og andre fagprosaforfattere fra tiden under den sene republikken kalte hele halvøya for "Hispania".
Etter at romerne ble politisk interessert i de tidligere landområdene til Kartago etter den puniske krig benyttet romerne betegnelsene "Hispania Citerior" og "Hispania Ulterior" for det «nære» og «fjerne Spania». Selv på denne tiden var store deler av halvøya Lusitania (Portugal sør for elven Douro og elven Extremadura i vestlige Spania), Gallaecia (nordlige Portugal og Galicia i Spania) Keltiberia (Sentral-Spania), Baetica (Andalusia), Cantabria (Nordvest-Spania) og Vascones (Baskerland). Strabo sier at romerne benyttet navnene Hispania og Iberia synonymt, og delte dem inn i det nære og det fjerne. Han levde i en tid da halvøya ble delt inn i romerske provinser. I følge ham hørte noen av provinsene til det romerske folket og noen til senatet, og noen til den romerske keiseren. Baetia var den eneste som «tilhørte folket». Språket som snakket på halvøya ble raskt fortrengt av latin, bortsett fra baskerne som var beskyttet av Pyreneene.
Etymologi.
«Iberia» har alltid blitt assosiert med elven Ebro i nordlige Spania, "Ibēros" på gammelgresk og "Ibērus" eller "Hibērus" på latin. Assosiasjonen var så velkjent at det var knapt verd å nevne, eksempelvis var Ibēria landet «på denne siden av Ibērus» hos Strabo. Plinius den eldre går så langt som hevde at grekerne hadde kalt «hele Spania» for Hiberia på grunn av elven Hiberus.. Elven opptrer i Ebro-avtalen fra år 226 f.Kr. mellom Roma og Kartago som satte grensen for kartagernes interesse ved Ebro. Den mest fullstendige beskrivelsen av avtalen finnes hos Appian, en romersk historiker i Alexandria, og han benytter "Ibērus". Med referanse til grensen hevder Polybius at det «innfødte navnet» er "Ibēr", åpenbart det opprinnelige ordet hvor de greske eller latinske endelsene "-os" eller "-us" er fjernet.
Den tidlige utstrekningen av de innfødte, i henhold til oldtidens historikere og geografer, var fra dagens sørlige Spania til dagens sørlige Frankrike langs kysten av Middelhavet, noe som er bevitnet av et lesbart skrift som uttrykte på seg et språk som ennå ikke er tolket, men kalt for «iberisk». Om dette var det innfødte navnet eller gitt til dem av grekere for at de bodde ved elven Ebro er fortsatt ukjent. Med støtte hos Polybius er det bestemte begrensninger til etymologien: om språket forble ukjent må betydningen av ordene, inkludert Iber, også ha vært ukjent.
Oversyn.
Et kart fra 1700-tallet over halvøya som viser topografiske trekk. Utgitt i Robert Wilkinsons "General Atlas", omtrent 1794.
Den iberiske halvøya strekker seg fra sør ved Punta de Tarifa () til Estaca de Bares Point i nord () over en avstand på 865 km, og fra Cabo da Roca i vest () til Cap de Creus i øst (), en avstand på 1155 km. Den nesten åttekantete formen på halvøya er blitt sammenlignet med en oksehud av geografen Strabo.
Omtrent tre fjerdeldeler av åttekanten består av Meseta Central, et platå som ligger noen hundre meter over havet.
Det ligger nesten i midten av halvøya, litt mot øst og heller litt mot vest. Midtpunktet på halvøya har lenge vært regnet som Getafe like sør for Madrid. Platået er omringet av fjell og er kilden til de fleste elvene på halvøya.
Kystlinje.
Kystlinja på Den iberiske halvøya er 3313 km lang, 1660 km langs Middelhavet og 1653 km mot Atlanterhavet. Om lag 700 km av sokkelen mot Atlanterhavet er bare 10 til 64 km bred. Utenfor sokkelen blir dypet 1000 meter.
Topografien under havet nær kysten er gransket på leting etter olje. Hele sokkelen faller ned i Biscayabukta i nord (en dyp avgrunn) til den iberiske dyphavssletta på 4800 meter dyp i vest og Tajosletta i sør. I nord, mellom kontinentalsokkelen og avgrunnen, ligger Galiciabanken.
Fjell.
Fjellene ligger hovedsakelig langs fjellrygger som går fra øst til vest. Elvene renner hovedsakelig i dalene mellom disse ryggene. I retning mot klokka er de største fjellkjedene Pyreneene i nordøst, De cantabriske fjell langs nordkysten, ei rekke rygger som krysser grensen mellom Portugal og Spania: Sierra de Guadarrama, Sierra de Gredos, Sierra de Gata og Serra da Estrela; i sør finnes Sierra Morena og Sierra Nevada.


Fylke (USA).
Kart over USA med fylkesgrenser.
Et fylke i Amerikas forente stater er en administrativ geografisk enhet i en delstat. I 48 av delstatene benyttes betegnelsen "county" (grevskap), mens Louisiana og Alaska bruker henholdsvis "parish" og "borough" (sogn).
Til sammen er det 3086 fylker i alle delstatene, med et gjennomsnitt på 62 fylker per delstat. I noen av delstatene regnes visse byer for å stå utenfor fylkene, dette gjelder spesielt Virginia med 39 uavhengige byer, men også Baltimore i Maryland og Saint Louis i Missouri er uavhengige. Inkludert disse er det 3141 fylker og tilsvarende enheter. Flest fylker har Texas, med 254, og færrest har Delaware, med tre fylker.
Hvilken funksjon fylkene har, varierer fra delstat til delstat. I noen av delstatene har fylkene liten betydning foruten å være geografiske områder. I andre delstater har de en meget viktig oppgave innen lokalpolitikken. Fylkene har ofte ansvaret for skoler og flere offentlige tjenester. De kan også vedta seg selv for å bli en "dry county" -ingen salg av alkohol.


Karin Gulbrandsen.
Karin Gulbrandsen (født 14. februar 1945) er en norsk politiker (Sp). Hun var ordfører i Aurskog-Høland fra 1999 til 2007.


Sylvia Rafael.
Sylvia Rafael Schjødt (opprinnelig Sylvia Rafael) (født 1. april 1937 i Sør-Afrika, død 9. februar 2005 i Pretoria) var tilknyttet den israelske utenlandsetterretningstjenesten Mossad, og ble kjent i forbindelse med den såkalte Lillehammer-saken i 1973, der israelske agenter i det som norske myndigheter kalte et terror-drap likviderte en marokkansk kelner bosatt i Norge. Hun ble arrestert og dømt for overlagt drap, ble benådet og deportert fra Norge etter litt over ett års soning, og giftet seg med sin norske forsvarsadvokat.
Sylvia Rafael var utdannet filolog. Etter seksdagerskrigen i 1967 kom Rafael som frivillig til den israelske kibbutzen Ramat Hakovesh. Det var etter at hun kom til Israel at hun konverterte til jødedommen, ifølge avisen "Jerusalem Post" (16/2-2005). Det var også der hun ble oppdaget og rekruttert av Mossad.
Lillehammer-saken.
Den 21. juli 1973 skjøt og drepte det Mossad-teamet som Sylvia Rafael var del av, den marokkanskfødte kelneren Ahmed Bouchiki i Lillehammer. Seks av agentene, deriblant Sylvia Rafael, ble arrestert av norsk politi kort tid etter.
Drapet, som skjedde på gaten i en norsk småby og foran øynene på hans gravide kone, vakte stor bestyrtelse i Norge. Tradisjonelt hadde det lenge eksistert varme følelser mellom Norge og Israel. Følelsene hadde vokst til en bølge av sympati etter Münchenmassakren under OL i 1972, da en rekke israelske idrettsmenn ble drept av aksjonister fra organisasjonen Svart September.
Israels statsminister Golda Meir hadde etter Münchenmassakren i hemmelighet godkjent at Mossad om nødvendig skulle drepe de personer som spilte en fremtredende rolle i de palestinske motstandsbevegelsene. Til grunn for denne beslutning lå visse forutsetninger. Aksjonene skulle bare rettes mot personer som man med stor grad av sikkerhet visste var sentrale i organisasjonene. Det var videre en forutsetning at utenforstående ikke skulle rammes og videre at man regnet de aktuelle personer som farlige i fremtiden.
Selv om dette aldri er direkte bevist, synes det relativt sikkert at Israel fra våren 1973 likviderte en rekke personer som et ledd i den endrede strategi. Ingen gjerningsmenn ble pågrepet. Et hovedmål for Mossad ble den person som man anså for den operative leder bak Münchenmassakren – Ali Hassan Salameh. Ut fra de forutsetninger som var gitt, satset man mye på å identifisere ham og rette et attentat mot ham.
Israelerne skal ha kommet til at Ahmed Bouchiki i virkeligheten var Ali Hassan Salameh, som skal ha medvirket under Münchenmassakren.
Lillehammersaken vakte også internasjonal oppmerksomhet, ikke minst fordi det var første gang at israelske agenter var blitt avslørt og arrestert etter en slik aksjon.
Dommen og livet etterpå.
I februar 1974 ble Sylvia Rafael dømt til fem og et halvt års fengsel for medvirkning til overlagt drap, spionasje for fremmed makt og bruk av falske pass. I mai 1975, etter bare 15 måneders soning, ble hun benådet og utvist fra Norge. Etter løslatelsen giftet Rafael seg med sin tidligere forsvarer Annæus Schjødt. I 1977 ble hun på nytt utvist fra Norge. Etter to års kamp fikk Rafael oppholdstillatelse i landet i 1979.
I 1980 ble hun siktet for medvirkning til drapet på PLO-representanten Adel Wael Zwaiter i Roma i 1972 og begjært utlevert av italienske myndigheter. Siktelsen ble senere frafalt.
I 1987 skal Rafael ha blitt planlagt likvidert av den palestinske Styrke 17. Aksjonen ble ifølge daværende politimester Willy Haugli i Oslo hindret takket være PLO-formannen Yasir Arafat.
I 1992 flyttet Sylvia Rafael Schjødt og ektemannen til Sør-Afrika. Paret slo seg ned i Pretoria.
Hun døde av kreft i Pretoria 9. februar 2005. Hun ble begravd seks dager etter i kibbutzen Ramat Hakovesh i det sentrale Israel. Ifølge VG var et hundretall veteraner fra den israelske etterretningstjenesten og personlige venner til stede. " – Mediene kalte henne agent. Det var hun ikke. Hun var en soldat som kjempet for Israel, sa den terrorettersøkte Mossadmannen Mike Harari ved graven." (fra VGs reportasje 16/2-05). Israelsk radio identifiserte i forbindelse med begravelsen Harari som lederen for Lillehammer-aksjonen (Jerusalem Post, 16/2-05).


Woolwich.
Woolwich (uttales som "Woolitch") er et sted i det sørøstlige London, i bydelen Greenwich. Det ligger på sørsiden av Themsen, med en liten eksklave, North Woolwich, som nå er omfordelt til bydelen Newham, på nordsiden av elven.
Det går ferge over Themsen ved Woolwich, og det er også en fotgjengerundergang som gir forbindelse til nordsiden.
Stedet har en lang tilknytning til militæret. I 1512 ble marineverftet "Woolwich Dockyard" grunnlagt der, i 1671 kom "Woolwich Arsenal" og i 1741 kom "Royal Military Academy". Det er fortsatt en militærbase og et militært museum i Woolwich.
Fotballklubben Arsenal FC ble grunnlagt i Woolwich i 1886 av arbeidere ved det militære arsenalet. Den het opprinnelig "Dial Square", ble så "Woolwich Arsenal" og en gang etter 1891 bare Arsenal. Klubben flyttet til Highbury i det nordlige London i 1913.
University of Greenwich ble grunnlagt i 1892 som "Woolwich Polytechnic". Det skiftet navn til "Thames Polytechnic" i 1970, og fikk universitetsstatus i 1992.
I 1974 ble McDonald's første restaurant i Storbritannia åpnet i Woolwich.


The World Factbook.
Coveret på 2009-utgaven av "The World Factbook"
"The World Factbook" er en årlig publikasjon som utgis av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Publikasjonen som gir grunnleggende informasjon om alle stater som er anerkjent som selvstendige av USA. Hvert land er dekket over to–tre sider, som oppgir data om demografi, beliggenhet, telekommunikasjon, myndigheter, industri, militær styrke osv.
Den blir laget for tjenestefolk i USAs administrasjon, og innholdet og måten det fremlegges på er valgt ut fra deres behov.
Rettigheter.
Fordi boken er utgitt av en enhet innenfor USAs føderale myndigheter, er den ikke underlagt opphavsrett. Det er derfor fritt for enhver å gjengi materialet i den form man måtte ønske. Den er derfor en mye brukt kilde på internett, blant annet i Wikipedia.
Et unntak fra rettighetsregelen er at CIAs offisielle våpen ikke kan kopieres eller på annen måte brukes uten tillatelse fra CIA.
Faktafeil.
I 1998 ble det påpekt av britiske journalister at boken inneholder noen åpenbare feil. En av de som vakte mest oppsikt var påstanden om at Det forente kongedømme ble selvstendig i 1801.
Enkelte av kartene har også underlige avvik, som kartet over Storbritannia som er oppgitt å skulle vise de største byene, men som tar med småbyen Grangemouth i Skottland.
Politiske hensyn.
Fordi boken skal ta hensyn til offisielle amerikansk utenrikspolitikk, tas det en del hensyn som ikke alltid gjenspeiler de faktiske forhold slik de anerkjennes i andre deler av verden.
Eksterne lenker.
World Factbook
World Factbook


Grangemouth.
Grangemouth er en by i Falkirk, Skottland, ved elven Forth. Byen er kjent for Grangemouth-raffineriet som er et av de største i Europa.
Byen ble grunnlagt på slutten av det 18. århundre, da sir Lawrence Dundas foreslo å anlegge en landsby og en kai i østenden av Forth og Clyde-kanalen. Forslaget fikk støtte fra myndighetene, og byggevirksomheten startet i 1777. Innen 1797, da det ble skrevet en rapport om fremgangen, var stedet en landsby av betydelig størrelse, og hadde fått navnet Grangemouth.
Det første navnet var "Sealock", men dette ble endret til "Grange Burn Mouth", etter den lille elven Grange Burn som rant inn i Carron like ved. I løpet av 1780-årene ble dette trukket sammen til Grangemouth.
Etter at det ble konstruert et havneanlegg, som hadde direkte forbindelse med Glasgow via kanalen, begynte stedet virkelig å vokse. En stor del av de varer som ble importert til Skottland ble tatt inn over havnen i Grangemouth før de ble sendt videre gjennom kanalnettverket. I 1810 fikk byen sitt eget tollhus, og trengte dermed ikke lenger å betale toll til den eldre landsbyen Bo'ness noen kilometer unna. Det ble også anlagt en tørrdokk i 1811. Mot slutten av det 19. århundre fikk Grangemouth bystatus.
Grangemouth Aerodrome ble opprettet i feburar 1939 som en del av planleggingen for en eventuell krig, og var en tid Storbritannias største flyplass. Under andre verdenskrig ble den særlig brukt til opplæring av jagerflyvere. Bare to hangarer står igjen av anlegget, mens resten av området er dekket av en stor petrokjemisk fabrikk, et sportsstadium og andre bygninger.


Bell Helicopter Textron.
Bell Helicopter Textron er en amerikansk produsent av helikoptre og luftfartøyer med «tiltrotor». Foretaket ble grunnlagt som Bell Aircraft Corporation av Lawrence Bell i 1935. I 1960 ble Bell Aircraft Corporation oppkjøpt av konsernet Textron, og foretaket ble omorganisert som en avdeling under navnet Bell Helicopter Textron.
Bell helikoptre er bygd på lisens av Agusta i Italia og Kawasaki i Japan.


Bell Aircraft Corporation.
Bell Aircraft Corporation ble grunnlagt i 1935 i USA. Mest kjent for jagerflyene P-39 Airacobra og P-63 Kingcobra, brukt under den andre verdenskrig, og rakettflyet Bell X-1, som fløyet av den amerikanske piloten Charles Yeager var det første som brøt lydmuren 14. oktober 1947. Bell utviklet også helikopterne Bell 47 og Bell 204 før selskapet ble kjøpt opp av Textron i 1960.
Bell X-1, flyet som var det første til å bryte lydmuren
Bell hadde også et tett samarbeid med NASA.


Textron.
Textron er et stort amerikansk konsern grunnlagt i 1923. Selskapet har 44 000 ansatte i nesten 40 land og er involvert i en rekke forskjellige industrier, fra produksjon av helikoptre og passasjerfly til golfbiler og gressklippere.
Blant avdelingene i Textron er Bell Helicopter Textron, Cessna Aircraft Company, E-Z-GO og Jacobsen.


Tiltrotor.
En tiltrotor er en rotor som kan tippes ("tiltes") for oppdrift og fremdrift. Luftfartøyer med tiltrotor kombinerer helikoptrenes manøvrerbarhet med propellflyenes hurtighet.
For vertikal flyvning tippes rotoren slik at den blåser nedover og dermed sørger for oppdrift. I denne formen fungerer luftfartøyet i bunn og grunn som et helikopter. Etterhvert som luftfartøyet vinner høyde blir rotoren tippet slik at den blåser bakover, til slutt vinkelrett med bakken. I denne konfigurasjonen fungerer luftfartøyet som et propellfly der vingene sørger for oppdriften.


Cessna Aircraft Company.
Cessna Aircraft Company er en amerikansk flyprodusent. Selskapets historie går tilbake til 1911, da bonden Clyde Cessna bygget et fly av tre og ble den første til å fly mellom Mississippi og Rocky Mountains. Selskapet Cessna Aircraft Company ble grunnlagt i 1927. Det ble kjøpt av General Dynamics i 1985 og av Textron i 1992.


Bell 222.
Bell 222 er et helikopter produsert av Bell Helicopter Textron. Det har samme størrelse som militærhelikopteret UH-1 Huey, men er laget for sivilt bruk. Helikopteret har to gassturbinmotorer, en strømlinjeformet fasong og kan også ha understell som kan trekkes inn i kroppen.
Bell 222 ble benyttet i TV-serien "Airwolf" hvor helikoptertypen brukes som et svært avansert kamphelikopter med kraftige våpen.


Mississippi (elv).
Kart som viser Mississippi-elvens nedbørsbasseng.
Mississippi-elva er den nest lengste elva i USA. Den renner fra Itasca-sjøen i Minnesota til Mexicogolfen og er 3 733 km lang. Sammen med sideelva Missouri og dennes sideelv Jefferson utgjør Mississippi det største elvesystemet i Nord-Amerika og det fjerde lengste i verden, 6 275 kilometer. Navnet betyr «den store elva» (misi-ziibi på Ojibwe). Elva betegner ofte skillet mellom øst og vest i USA.
Geografi.
Elva renner gjennom to delstater, Minnesota og Louisiana. Den har videre vært grenseelv for åtte stater: Wisconsin, Iowa, Illinois, Missouri, Kentucky, Arkansas, Tennessee og Mississippi. Elva har imidlertid endra løp med tida, uten at delstatsgrensene har fulgt med. Utløpet i Mexicogolfen ligger rundt 160 km nedfor New Orleans. Vannet bruker rundt 90 dager fra Itasca-sjøen til Golfen.
Elva deles gjerne i en øvre (upper) og en nedre (lower) del. Skillet går ved Ohio-elva. Mellom Minneapolis og St. Louis er det anlagt 29 sluser, dammer og kunstige innsjøer, noe som gjør elva framkommelig for lektertrafikk. Nedafor St. Louis løper Mississippi nokså fritt.
Meandrerende elveløp.
Mississippielven renner gjennom et slakt hellende landskap som er rikt på løsmasser. Elven tar dermed med seg mye slam og elveløpet bukter seg nedover i et meandrerende mønster. Slike meandrerende elver har lett for å skifte retning, noe som spesielt har vært et problem i nedre del av elven.
Endringer i løpet.
Nedre Mississippi har skifta løp rundt regna hvert tusende år på grunn av sedimentavsetninger. Det gamle løpet har blitt til karakteristiske småelver, bayouer. Prosessen har over en periode på 5000 år flytta Louisianas kystlinje 25-80 km lenger ut i Golfen. På 1950-tallet mente forskere at Mississippi var i ferd med å flytte løpet sitt over til Atchafalaya-elva. Det blei da satt i gang et større ingeniørprosjekt for å stoppe utviklinga, Old River Control Structure. Prosjektet blei videreført på midten av 1980-tallet.
For øvrig har både isbreer og jordskjelv endra elveløpet. Det sies at tre jordskjelv av styrke 8 på Richterskalaen i 1811 og 1812 for en periode snudde vannstrømmen i elva.
Utløpet.
Utløpet til Mississippi-elven er et av verdens største elvedelta; Mississippideltaet. Det er et elvedominert delta der utløpet blir lite påvirket av tidevann eller bølgekraft. Deltaet er dermed et fuglefotdelta der elvevannet legger seg over det tyngre havvannet, og det finkornete elveslammet brer seg i fuglefotform utover i Mexicogolfen.
Ferskvannet fra Mississippi blander seg ikke umiddelbart med saltvannet i Mexicogolfen. På satellittbilder har en observert bånd av ferskvann, som løper sørover, runder spissen av Florida og følger Golfstrømmen til denne er på høyde med Georgia, før vannet er så utblanda at en ikke kan se skillet.
Mississippi har verdens tredje største nedslagsfelt, bare overgått av Amazonas og Kongo. Den tar mot 41 % av avrenninga i USA (unntatt Alaska og Hawaii). Feltet er på over 3225000 km². Det omfatter hele eller deler av 31 delstater samt to kanadiske provinser. Mississippi slipper ut mellom 6000 og 20000 kubikkmeter vann i sekundet. Dette er bare 1/11 av det Amazonas slipper ut, men det dobbelte av volumet fra Coloradoelva.
Koloniseringstida.
8. mai 1541 blei Hernando de Soto den første europeer vi veit om, som kom til Mississippi. Han kalte den "Rio de Espiritu Santo" (Den hellige ånds elv). Franskmennene Louis Joliet og Jacques Marquette utforska elva på 1670-tallet, sammen med sioux-indianeren Ne Tongo. I 1682 gjorde René Robert Cavelier (Sieur de La Salle) og Henri de Tonty krav på Mississippi-dalen for franskekongen. Elva fikk navnet Colbert etter finansminister Jean-Baptiste Colbert, og området blei kalt Louisiana etter kong Ludvig (Louis) 14. I 1718 blei New Orleans grunnlagt av Jean-Baptiste Le Moyne de Bienville.
Da Frankrike tapte i sjuårskrigen, måtte landet gi fra seg alle områdene i Nord-Amerika. Storbritannia fikk i 1763 områdene øst for Mississippi, mens Spania fikk vestsida. De påfølgende åra skifta overhøyheten over området flere ganger gjennom en serie handler mellom England og Spania. Ved en hemmelig avtale i 1800 kjøpte Frankrike Louisiana tilbake. I 1803 kjøpte så USA området.
Utvikling av elva som trafikkområde.
Lektertrafikken på Mississippi gjør elva til en av de viktigste kommersielle vannvegene i verden. På grunn av dette utføres det stadig arbeider for å holde seilingsrenna åpen. Ingeniørkorpset i USAs hær har, sia det blei oppretta i 1866, hatt dette som en av sine hovedoppgaver. Korpset har opp gjennom åra bygd og vedlikeholdt et stort antall dammer, sluser og kanaler.
Mississippi i kulturen.
I mange av Mark Twains bøker finner handlinga sted i Mississippi-området. "Livet på Mississippi" (Life on the Mississippi) fra 1875 er delvis ei historiebok om dampskipskulturen på elva. "Huckleberry Finn" handler i stor grad om ei reise ned elva.
Elva står ellers sentralt i historier både av Herman Melville og Donald-tegneren Don Rosa.
Av sanger som refererer til Mississippi kan nevnes «Ol' Man River» fra musikalen "Show Boat", «Big River» med Johnny Cash og «When the Levee Breaks», skrevet av Memphis Minnie McCoy i 1929 og seinere spilt inn av Led Zeppelin. «Moon River» fra filmen "Breakfast at Tiffany's" henviser til Mississippi.


Luftskip.
a> (et luftskip uten ramme), bildet er fra ca. 2007.
Luftskip er et sigarformet, motordrevet luftfartøy som er lettere enn luft og kan manøvreres (styres) under flygning. Store deler av det innvendige volumet er fylt med en gass som er lettere enn luft. Inntil 1937 var gassen overveiende hydrogen, mens man i dag bruker helium.
Luftskipet har propeller som driver det fremover og ror som hjelper det med manøvreringen. Det kan holde seg i luften i flere uker uten at det behøver mellomlanding.
Det finnes to hovedtyper av luftskip: "Zeppeliner", som er bygget opp med en innvendig stiv ramme og "Blimp", som er uten ramme.
Historie.
Det første luftskipet ble bygget av Henri Giffard og startet fra Paris den 24. september 1852, det ble drevet av en dampmaskin og styrt med et seil. Den mest kjente personen når det gjelder luftskip er Grev Ferdinand von Zeppelin. Han begynte på et styrbart luftskip i 1899 og i 1900 foretok han tre flygninger over Bodensjøen. Hans drøm var å bruke luftskip i militæret, men under første verdenskrig ble det klart at de ikke var krigsegnede.
Før 1937 ble det brukt hydrogen til oppdrift i luftskip, men dette ble erstattet med helium i 1937 grunnet flere ulykker på 1930-tallet. I 1937 skjedde en ulykke som satte en stopper for luftskip med hydrogen da «Hindenburg» tok fyr ved landing i Lakehurst. Etter 60 år er hydrogenet frikjent ettersom det bare var en dårlig lakkering på luftskipet. Etter Hindenburg-ulykken ble produksjonen redusert, dessuten begynte flyreiser å bli en mer effektiv reisemåte også på langdistanser. Passasjerene ville nå heller ta fly enn å reise med langsomme luftskip.
I dag blir luftskip fremfor alt brukt til reklameformål, men også til rundturer i luften, til landskapsfotografi og til forskning. I Kosovo ble i år 2000 et luftskip utstyrt med radar brukt til minesøkning.
I Norge har vi hatt ett eneste luftskip, N1 «Norge», som ble brukt av Roald Amundsen i 1926.
Se også.
LZ 127 «Graf Zeppelin»


Bell UH-1 Iroquois.
Bell UH-1 Iroquois er et militært helikopter produsert av Bell Helicopter Textron. Helikoptertypen er velkjent under kallenavnet Huey.
Bell UH-1 ble utviklet rundt 1950 og var basert på Bells modell 204. Den første betegnelsen på helikopteret var HU-1 (helicopter utility) noe som førte til kallenavnet Huey. Helikopteret ble tatt i bruk i 1959 og er blitt produsert i mer enn 16 000 eksemplarer. Helikopteret ble hypping benyttet under Vietnamkrigen.
Det norske forsvaret.
Det norske Luftforsvaret hadde en flåte av UH-1B helikoptre som ble brukt til taktiske formål ved 339 skvadron på Bardufoss, 719 skvadron på Bodø og 720 skvadron på Rygge. I FN regi (UNIFIL) opererte Norge en helikopterving (Norair) med UH-1B helikoptere i Naqoura - Libanon perioden 1978-79.Den 3 februar 1979 mistet NORAIR helikopter serienummer 2086 hvor 4 norske soldater omkom. Det mest karakteristiske med denne versjonen var en relativt kort passasjerkabin. I perioden 1963 til 1990 var tilsammen 35 UH-1B i tjeneste i det norske forsvaret. Modellen ble avløst av Bell 412.
Den amerikanske hæren.
Den amerikanske hæren satte inn rundt 7 000 UH-1 helikoptre i Vietnamkrigen, hvor 2 202 piloter ble drept og 5 086 helikoptre ble tapt. Helikopteret ble brukt til en rekke taktiske formål, som støtte, luftangrep, frakt, ambulanse, søk og berging samt elektronisk krigføring. I 1967 ble helikopteret oppgradert til den forlengede versjonen UH-1D, som hadde intern modellbetegnelse 205.
Hæren erstattet senere UH-1 med UH-60 Black Hawk.
Det amerikanske marinekorpset.
Det amerikanske marinekorpset benytter fortsatt UH-1-helikoptre. Den opprinnelige versjonen UH-1N var basert på Bell 212 og hadde to motorer isteden for én. Hensikten med to motorer var å kunne operere tryggere over åpent vann. Den siste versjonen, UH-1Y, er en oppdatert versjon av UH-1N. Marinekorpset har bestilt 100 slike oppdaterte helikoptre, som første gang ble fløyet i 2001. Operasjonell evaluering er ventet å komme igang i løpet av 2005.


Bell-Boeing V-22 Osprey.
V-22 Osprey er et amerikansk militært luftfartøy med en 12-meter tiltrotor på hver vinge. Luftfartøyet kan ta av og lande vertikalt eller på en kort rullebane som et helikopter, og fly som et vanlig propellfly når det er kommet i luften.
Det amerikanske marinekorpset er den forsvarsgrenen som har ansvaret for utviklingen av luftfartøyet. Korpsets versjon, MV-22, er et taktisk transportfartøy for tropper, utstyr og forsyninger i stand til å operere fra skip. Den amerikanske marinens versjon, HV-22A, bygges for søk og redning i strid, innsettelse og uthenting av spesialstyrker og logistikkstøtte til flåten. Den tredje versjonen, CV-22, brukes av det amerikanske luftforsvaret for spesialoperasjoner og søk og redning i strid.
Luftfartøyet kan erstatte funksjonen til marinekorpsets CH-46E og CH-53D helikoptre, samt flere spesialversjoner av H-53, H-47, H-60 og C-130. Men selv om det allerede er i operativ bruk i Irak, er det betydelig politisk tvil om dets videre skjebne. Programmet er flere ganger lagt på is etter alvorlige ulykker og etter at kostnadsrammene er sprengt.
Det engelske ordet "osprey" betyr vanligvis «fiskeørn».


Vinmonopolet.
Vinmonopolets utsalg i Rosenkrantzgate, Oslo.
Aktieselskapet Vinmonopolet er et norsk aksjeselskap eid av staten ved Helse- og omsorgsdepartementet. Selskapet har nasjonalt monopol på butikksalg av vin, brennevin og sterkøl. Det vil si drikkevarer med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent.
Det er aldersgrense på 18 år for kjøp av varer med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent. For varer med 22 volumprosent eller høyere alkoholinnhold er aldersgrensen 20 år.
Historie.
Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll 30. november 1922. Etableringen skjedde som en konsekvens av reglene under den norske forbudstiden (brennevinsforbudet), og navnet har sin opprinnelse i at det på etableringstidspunktet bare var tillatt å selge vin i Norge.
Etter hvert kjøpte staten ut de private eierne, og siden 1939 har Vinmonopolet vært et fullt ut statlig foretak.
I 1938 overtok Vinmonopolet all aktiva og passiva i de norske samlagene, og har siden hatt enerett på salg av vin og brennevin over disk.
I 1999 startet Vinmonopolet med selvbetjente butikker og i 2011 er det åpnet for at Vinmonopolet også skal få starte med vinauksjoner.
Vinmonopolet blir delt.
Etter at EØS-avtalen tok til å gjelde 1. januar 1994, ble det klart at den norske monopolordningen var i strid med EFTAs regler. EFTAs overvåkingsorgan ESA slo fast at import- og engrosmonopolet til Vinmonopolet var i strid med EØS-avtalen. Resultatet var at disse delene av monopolordningen ble opphevet 1. januar 1996. Fra denne dato ble det åpnet for private importører og grossister. Samtidig ble Vinmonopolet delt og det statlige aksjeselskapet Arcus stiftet. Arcus AS overtok all import- og grossistvirksomhet som Vinmonopolet hadde hatt, i tillegg til eneretten til brennevinsproduksjon og tapping på flasker. Produksjonsvirksomheten som Vinmonopolet hadde på det tidspunkt ble overdradd til Arcus produksjonsanlegg i Oslo, Bergen, Trondheim og på Hamar. Vinmonopolet ble etter dette et rendyrket detaljsalgsmonopol.
I 1997 ble det slått fast at vinmonopolordningen slik den er i dag, ikke strider mot EØS-avtalen.
Selvbetjening på vinmonopolene.
I 1999 startet en ordning med selvbetjente utsalg. Vinmonopolet på Grünerløkka i Oslo var det siste som gikk over fra salg over disk til selvbetjening i 2011. Vinmonopolet hadde pr. 7 juni 2012 270 butikker. Butikkene deles inn i syv ulike kategorier, fra 1-7, med vareutvalg basert på foregående års salgstall. Kategori 7-butikkene er de største og fører omlag 1 800 produkter. Bedriften hadde ved utgangen av 2010 1876 fast ansatte.
Korrupsjon: Dysthe- og Ekjordsaken.
Dysthesaken i 1930 avslørte store mangler ved innkjøpsrutinene til Vinmonopolet, og ordningen ble gjennomgått. Ledelsen i Vinmonopolet fikk en dom mot seg for å blande private og selskapets interesser sammen. Innkjøpsprosedyrene ble forandret, slik at enkeltpersoner fikk mindre makt og innvirkning. Selskapet ble underlagt en egen lov av 19. juni 1931 "(vinmonopolloven)".
Ekjordsaken som ble avdekket i 2005 brakte igjen alvorlige påstander om smøring mot ansatte og butikksjefer i Vinmonopolet. Dette resulterte i en gransking ledet av Erling Grimstad. Granskingen avdekket at bl.a. leverandøren Ekjord A/S gjennom en årrekke hadde sponset noen av Vinmonopolets butikksjefer ved å arrangere utenlandsturer og tilstelninger for å prøve å påvirke innkjøp og vareplassering i butikkene. Mange av butikksjefene innrømmet også å ha mottatt viner og andre fordeler fra firmaet. Seks av Vinmonopolets butikksjefer fikk oppsigelse fra sine stillinger og det etiske regelverket ble endret.
Saken startet med at en ansatt hos Ekjord A/S fikk oppsigelse. Han reiste arbeidsrettssak for å få tilbake stillingen. I rettssaken som fulgte ble det klart at det hadde vært en omfattende «smørekultur» i firmaet Ekjord A/S. Den ansatte vant arbeidsrettssaken og ble tilkjent en større erstatning fra Ekjord.
Etter denne saken ble firmaets relasjon med Vinmonopolet satt under ISO-sertifisering styrt av Det Norske Veritas. Firmaets omsetning falt fra (2007) 283 mill. til 72,9 mill. (2010). Formannen i Vin- og Brennevinleverandørenes Forening (VBF) Pål Atle Skjervengen sa i Oslo Tingrett (2005) at saken mot Ekjord har kostet bransjen flerfoldige millioner kroner, og at det er alle andre som har tapt i denne saken, ikke Ekjord selv. Ekjord har etter affæren mistet alle sine agenturer, Torres, Black Tower, Jabuolet og fra 2012 J.P Chenet
Vinmonopolets handleposer ==.
Vinmonopolets handleposer ble innført på 1970-tallet og kjennetegnes ved en distinkt formgivning. Det var under sosialminister Bergfrid Fjose (KrF) at posen ble innført for å gi kundene som hadde handlet alkohol en anonym pose, derav fikk posen de første årene det folkelige tilnavnet «Fjosepose». Fjoseposen var ensfarget grå, uten logo eller markeringer av noe slag. Hensikten ved valget av utformingen var at den skulle være minst mulig iøynefallende (grå regnes som en nøytral farge). Imidlertid tok man ikke i betraktning at gråfargen var en svært uvanlig farge på handleposer, og den ble derfor godt synlig i gatebildet.
Generelt har posene siden vært heldekkende ensfarget, med logoen til Vinmonopolet fraværende, eller diskret.
I 2006 endret Vinmonopolet grafisk profil, og dermed også pose. Den nye posen er brun med svarte smale streker, og skiller seg ganske mye fra de tidligere ensfargede. Posen har Vinmonopolets logo og internettadresse http://www.vinmonopolet.no preget på.
Våren 2006 meldte Dagens Næringsliv at det var mulig å få den tidligere blå polposen i innvandrerbutikker i London.
Høsten 2009 fikk Vinmonopolet nye, miljøvennlige poser. Posene er ensfarget lyse og gjennomskinnelige, til motsetning fra tidligere poser. Posene har stadig logo og nettadresse preget på. Posene er laget av minimum 50 prosent gjenvunnet norsk plast samlet inn gjennom Grønt punkt-systemet.
Grossister.
Utviklingen viser at nye importører tar markedsandeler fra etablerte, basert på bedre produkter og kompetanse om markedet. Markedet har også flere firmaer som har samme hovedeier med internasjonale/nordiske bånd. Feks har firmaet Ekjord AS hatt en salgsnedgang på ca 1,6 millioner liter (40%) fra 2006. Dette skyldes i all hovedsak salgssvikten i varemerket J.P. Chenet og leverandøravtaler som er endret. I samme periode har andre importører hatt vekst, både organisk og med økning i salg av enkeltprodukter.
Bestselgere.
Den mest solgte vinen i 2010 var Doppio Passo Salento Primitivo fra Italia, fulgt av «J.P. Chenet Cabernet-Syrah» fra Frankrike med 1,3 mill. liter. Sistnevnte har hatt nedgang siden toppåret 2006 (1,89 mill liter.). Trender viser at toppselgere har kortere og kortere levetid på Vinmonopolet i Norge. Eksempelvis var merket Gato Negro på topp i 2001, 2002 og siden vært på 3.-4. plass. 1 halvår 2010 erobret rødvinen Doppio Passo Salento Primitivo førsteplassen som den mest solgte svakvinen i Norge.
Det mest solgte brennevinsmerket i 2010 var «Kalinka vodka» med ca. 641.434 liter.
Pris- og avgiftspolitikk.
Den norske avgiftspolitikken baserer seg på teorien om at høye avgifter fører til redusert forbruk. Avgiftene fører til at Norge (sammen med Island) har de høyeste prisene på alkoholholdige drikkevarer i Europa. Vinmonpolets lave avanser medfører derimot at dyrere varer er svært konkurransedyktige sammenlignet med resten av verden. Et godt eksempel på monopolets konkurransekraft med lave avanser finner vi på ølprisene, der poløl ofte er rimeligere enn tilsvarende butikkøl, noe som er svært enkelt å se i Sverige. Vinmonopolets avanser er regulert til å ligge mellom fire og 90 kroner per enhet, mens snittet gikk opp med åtti øre til 7,80 fra 1.mai 2010. Forrige gang avansen ble oppjustert var i 1996, med nedjusteringer både i 1999 og 2008.


Eurocopter Super Puma.
Aerospatiale AS-332B1 Super Puma fra det spanske forsvaret.
AS332 Super Puma (opprinnelig bygget av Aérospatiale) er en helikoptertype for sivilt og militært bruk som bygges av Eurocopter. Den er en forbedret og større type basert på den tidligere Aérospatiale Puma. Super Puma fløy første gang i 1978, og har større passasjerkabin og kraftigere motorer enn Puma.
Utvikling.
Typen Super Puma er videreutviklet fra den opprinnelige Super Puma (AS332L) til Super Puma Mk 1 (AS332L1), med kraftigere motorversjon (MAKILA 1A1) og andre forbedringer. Super Puma Mk 2 (AS332L2) er den nyeste versjonen, hvor det i tillegg til enda kraftigere motorer (MAKILA 1A2) blant annet også er en lengre kabin, større rotordiameter og forbedret avionikkutrustning. Siste skudd på stammen er sivilt betegnet som EC225. Denne har samme utvendige mål som AS332L2, men kraftigere motorer (MAKILA 2A), mange forbedringer i kraftoverføring, rotorsystem og avionikk. Dette gir mer nyttelast, større rekkevidde og raskere marsjhastighet. EC225 ble tatt i bruk i Norge i 2008.
Bruksområder.
Typen har vært levert til 37 militærstyrker samt til om lag 1 000 sivile operatører. Super Puma har vist seg spesielt godt egnet til bruk i oljeindustrien, hvor den blant annet frakter folk og utstyr mellom land og oljeplattformene.


Gaula (avis).
"Gaula" er en avis som utgis på Melhus i Sør-Trøndelag. Den bringer også stoff fra nabokommunen Midtre Gauldal og Byneset i Trondheim. Avisa ble etablert i 2001. Redaktør er Åsmund Snøfugl, og avisas utgivelsesdag er onsdag. Avisa holder til i Melhuset i Melhus sentrum.
Opplag.
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.


Arthur Miller.
Arthur Asher Miller (født 17. oktober 1915 i New York, USA, død 10. februar 2005 i Roxbury, Connecticut, USA) var en amerikansk forfatter og dramatiker.
__TOC__
Miller vant bred anerkjennelse for skuespill som "En handelsreisendes død" (eng. "Death of a Salesman") og "The Crucible", og ble i tillegg kjendis gjennom sitt ekteskap med Marilyn Monroe i 1956.
Arthur Miller var liberal, han var mot atomvåpen og Vietnamkrigen, og for menneskerettigheter. Allerede i skuespillet «Smeltedigelen» ("The Crucible") sammenliknet han forfølgelsen av kommunistene under den kalde krigen med hekseprosessene i Salem i det 17. århundre.
Miller på norsk.
Disse stykkene er oppført på norske scener: "Alle mine sønner", "Efter syndefallet, Prisen, Mannen som hadde lykken med seg, Alle er mine sønner / Alle mine sønner" (Fjernsynsteatret 1963), "En handelsreisendes død", (Fjernsynsteatret 1962), "Minne om to mandager" (Fjernsynsteatret 1964), "Heksejakt, Sett fra en bro / Utsikt fra brua / Frakt under havet, Elegi for en kvinne, Splintret glass.


Det britiske parlamentet.
Det britiske parlamentet er den høyeste lovgivende myndigheten i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og de britiske oversjøiske territorier. Det består av tre komponenter: den britiske monarken, Overhuset og Underhuset. Kun den sistnevnte komponenten er demokratisk valgt, men er da også den langt viktigste hva angår politisk makt i moderne tid. Overhuset og Underhuset holder møter i hvert sitt kammer i Palace of Westminster i London.
Sammensetning.
Parlamentet består av tre komponenter som forutsettes å være adskilt fra hverandre; ingen kan være medlem av mer enn én komponent. Overhusets medlemmer er utestengt fra valg til Underhuset, og etter sedvane stemmer ikke monarken.
Den britiske monarken.
Den britiske monarken utgjør en av bestanddelene i Parlamentet. Det er monarken gjennom Parlamentet ("Queen-in-Parliament" eller "King-in-Parliament") som er kilden til all lovgivende myndighet i Storbritannia. I praksis utgjør imidlertid monarken idag kun en seremoniell del av Parlamentet.
Overhuset.
Overhuset ("House of Lords") består for det meste av utnevnte, ikke-valgte medlemmer. Medlemmene deles i to kategorier: "Lords Spiritual" (de øverste geistlige lederne i Den engelske kirke) og "Lords Temporal" (medlemmer av adelsstanden). Dette gjenspeiles i Overhusets formelle tittel: "The Right Honourable The Lords Spiritual and Temporal in Parliament Assembled". De to medlemskategoriene regnes som separate stender, men de møter, debatterer og stemmer sammen. Det er per 2. juli 2012 i alt 816 medlemmer i Overhuset, hvorav 26 er geistlige og 92 har arvelige adelstitler.
Underhuset.
I Underhuset ("House of Commons") er den siste standen representert. Den formelle tittelen er "The Honourable The Commons in Parliament Assembled". Underhuset har 650 medlemmer demokratisk valgt i enmannsdistrikter. Lederen for Underhuset kalles "Speaker of the House". Dette stammer fra den tiden da han talte Underhusets sak foran kongen. Parlamentsmedlemmene henvender seg til "Speaker of The House" før de får tillatelse til å begynne en tale. Medlemmene spør Speakeren om tillatelse til å tale ved å bruke formen "Mr. Speaker".
Historie.
Storbritannias politikk er basert på konstitusjonelt monarki med parlamentarisk styresett.
Opprinnelsen til parlamentet kommer fra angelsakserne. De angelsaksiske kongene hadde, liksom de norske, et råd kalt Witenagemot. Under Henrik IIIs styre opptrer begrepet "parlament" for første gang i offisielle dokumenter, fortsatt av uformell karakter som en fellesbetegnelse på rådgiverne. I 1265 gjorde Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester opprør mot Henrik III, og arrangerte det første allmene parlamentsvalget uten kongens tillatelse. Fra 1295 ble ordningen med "det engelske parlament" gjort offisiell og permanent. Tilsvarende råd var opprettet i Skottland (første kjente møte 1235) og Irland (1264).
I middelalderen samlet parlamentet seg der det falt seg, men da Henry VIII hadde brutt med paven på 1500-tallet, foreslo han at parlamentet kunne få overta slottskapellet hans, St Stephen-kapellet, i Westminster-palasset ved Themsen. Selv var han flyttet til Whitehall-palasset litt lenger oppe i gaten. Parlamentet tok i bruk koret i St Stephen-kapellet, Speakeren tok plass der alteret hadde stått, mens de medlemmene som oppførte seg pent etter kongens mening, satt til høyre i koret, mens de i opposisjon tok plass til venstre. Skikken med de to røde strekene langs midtgangen stammer fra middelalderen, og det skal også i dag være akkurat to sverdlengder mellom dem. Under debatt er det ikke lov å gå over streken, bokstavelig talt.
Unionstraktaten mellom England og Skottland i 1707 førte til vedtak av unionslover i begge parlamentene. Unionslovene oppløste parlamentene og erstattet dem med et nytt "parlament for kongedømmet Storbritannia", med sete i det engelske parlaments lokaler.
Det forente kongedømmet ble opprettet i 1801 ved sammenslåingen av kongedømmet Storbritannia og kongedømmet Irland med en tilsvarende sammenslåing av parlamentene.
Utover 1900-tallet skjedde det en maktforskyvning fra Overhuset til Underhuset.
Ordningen er blitt etterlignet jorden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.
Valgsystemet.
Systemet som brukes for å velge parlamentsmedlemmer er flertallsvalg i enkeltmannskretser, også kalt "first past the post". Konseptet med systemet er at den kandidaten som mottar størst antall stemmer i en valgkrets blir parlamentsmedlem.
På den ene siden medvirker dette systemet til å forhindre regjeringer som ikke har noe egentlig flertall i Parlamentet (koalisjonsregjeringer). Kritikere av systemet mener derimot at det er meget urettferdig mot de mindre partiene, da det er lettere for de store partiene å gjøre seg gjeldende.
Eksterne lenker.
Parlamentet
Parlamentet


B.
B i det latinske alfabetet
B, b er den andre bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter.
Det antas at opphavet for bokstaven er et piktogram som representerte grunnplanen for et hus i egyptiske hieroglyfer eller i det førsemittiske alfabetet.
En liten b, blir brukt i musikknotasjon til å markere toner som er senket en halv tone.
Alternative representasjoner av B.
B0 B1 B2 B3 B4 B5 B6 B7 B8 B9 0B 1B 2B 3B 4B 5B 6B 7B 8B 9B


D.
D er den fjerde bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter.
Bruk.
D 01


E (andre betydninger).
E eller e kan vise til


F.
right
F, f er den sjette bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter.


G.
Gg i fontene Helvetica 55 og Times LT Regular
G, g er den syvende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter.
Alternative representasjoner av G.
G 01


H.
H, h er den åttende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter.


I.
right
I, i er den niende bokstaven i det latinske alfabetet. I det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA) er "i" tegnet til trang fremre urunda vokal, og dette er den lyden bokstaven oftest representerer i ulike språks ortografier.
Alternative representasjoner av I.
I 01


J.
right
J, j er den tiende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter.


N.
N er den fjortende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller konsonanter.


O.
O er den femtende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller vokaler.


P.
P er den sekstende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller konsonanter.


Q.
Q er den syttende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller konsonanter. Uttales "ku".


R.
R er den attende bokstaven i det latinske alfabetet.


S.
S er den nittende bokstaven i det latinske alfabetet.
Historie.
Semittisk Šîn («tenner») representerte en ustemt postalveolar frikativ Ʃ (som i "skj"ære). Gresk manglet denne lyden, og den greske bokstaven sigma (Σ) ble tegnet som skulle representere. I etruskisk og latin ble -verdien opprettholdt, og kun i moderne språk har bokstaven blitt brukt til å representere andre lyder.
Lang ſ og rund s.
Fram til rundt 1400-tallet ble den lille bokstaven "s" skrevet som «lang s», altså tegnet ſ (som ser ut som en f uten tverrstrek). S-formen ble bare brukt til store bokstaver. Ved boktrykkerkunstens inntog begynte noen trykkere å bruke den moderne formen av "s", kalt «rund s» i slutten av ord og i slutten av ledd i sammensatte ord.
Senere ble den moderne formen brukt overalt, og spredte seg til manuskripter også.
Dobbel s ble på norsk satt som sſ, unntatt i slutten av ord, hvor det ble skrevet som ſs. Denne bokstavkombinasjonen dannet ligaturen ß som fremdeles er i bruk i tysk skriftspråk.
Lang ſ gikk ut av bruk i antikva omtrent år 1800, etter at skriftdesignere som franskmannen François-Ambroise Didot begynte å lage «moderne» skrifter uten lang ſ, og forleggere som den britiske John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s. Lang ſ har ikke gått ut av bruk i fraktur, men fraktur har stort sett gått ut av bruk – i Norge i begynnelsen av 1900-tallet. (Aftenpoſten skiftet ut brødskriften i påsken 1912.)


T.
T er den tyvende bokstaven i det latinske alfabetet.


U.
U er den tjueførste bokstaven i det latinske alfabetet.
Bruk.
U


W.
W er den tjuetredje bokstaven i det latinske alfabetet. Bokstaven fantes ikke på romernes tid. Den ble først brukt på 600-tallet av angelsaksiske skribenter.
Det er ingen skiller mellom uttalen av w og v på norsk i og med at vi ikke bruker den engelske uttalen av w. Før ca 1800 ble w og v brukt om hverandre i norsk, nærmest tilfeldig. W forekommer ofte i eldre steds- og personnavn samt i en del fremmedord, men er ellers lite brukt i moderne norsk.
På walisisk regnes bokstaven for å være en trang bakre, eller nesten-trang nesten-bakre vokal, ikke en konsonant. Lydverdien dens er [ʊ] eller [u] («norsk o»). Siden den er en vokal, kan den opptre med de diakritiske tegn som andre vokaler kan ta på seg i walisisk, det seg være cirkumfleks som markerer lang vokal (ŵ), grav aksent som markerer kort vokal (ẁ), eller akutt aksent som markerer trykksterk vokal (ẃ).


X.
X er den tjuefjerde bokstaven i det latinske alfabetet.


Y.
Y er den tjuefemte bokstaven i det latinske alfabetet. På norsk er Y en vokal.


Z.
Bokstaven Z slik den så ut i det greske alfabetet
Z er den 26. bokstaven i det latinske alfabetet. Bokstaven uttales «sett» på norsk.
Opphav.
Fønikerne kalte denne bokstaven for "zayin", som betyr våpen. På fønikisk sto bokstaven antakelig for lyden "dz". Grekerne adopterte denne bokstaven fra fønikerne og brukte den for stemt s-lyd, som i engelsk "zap", og gav bokstaven navnet zeta.
Etruskerne adopterte så alfabetet inkludert denne bokstaven fra grekerne og brukte den for sin eneste s-lyd, som antakelig ble uttalt som vår norske S. Det etruskiske utseendet på bokstaven var det samme som det fønikiske og det tidlig greske.
Bokstaven Z sto opprinnelig på sjuende plass i det latinske alfabetet, altså der G står i dag. Men romerne fant snart ut at de ikke hadde bruk for Z-en fordi det ikke fantes noen stemt s på latin, dermed fjernet de Z helt, og satte den nye bokstaven G inn på den samme plassen. Senere, da romerne ble bedre kjent med gresk, fant de ut at de nok allikevel hadde bruk for Z, nemlig når de skulle skrive greske navn og lånord. Men nå var jo den gamle plassen opptatt, så da måtte bokstaven legges til på slutten – etter Y, som de også hadde kommet på at de måtte gjeninnføre. Derfor er Z den siste bokstaven i den versjonen av det latinske alfabet som for eksempel brukes på engelsk.
I moderne europeiske språk står Z ofte for stemt s, som i engelsk, men også for "ts", som i italiensk "palazzo" og tysk "zehn", som uttales "palatså" og "tsen".


Ø (bokstav).
Ø er den tjueåttende bokstaven i det norsk-danske alfabetet, men er ikke en del av det normale latinske alfabetet. Bokstaven uttales som blandingen av en o og en e, og brukes i lydskrift for å vise den samme lyden som den representerer i norsk.
En teori om opphavet til bokstaven "Ø", er at det er en annen form av en sammenskriving av "O" og "E", slik som i den franske "Œ". Istedenfor at man skrev "O" og "E" sammen som en bokstav, har man droppet de tre vannrette strekene på "E"-en, og lagt resten av bokstaven («"I"») diagonalt over "O"-en.


Ane Brun.
Ane Brun, egentlig "Ane Kvien Brunvoll" (født 10. mars 1976 i Molde) er en norsk sanger og låtskriver, oppvokst på Harøya i Møre og Romsdal. Hun holder i dag til i Stockholm. De siste årene har hun blant annet spilt på Hultsfredsfestivalen og Moldejazz 2001/2005, 2002/2005, Mono i Oslo, Debaser i Stockholm samt en rekke andre festivaler og steder i Sverige, Norge og ellers i Europa. Hun er datter av advokaten Knut Anker Brunvoll (f. 1945) og jazzsangerinne og pianist Inger Johanne Brunvoll (f. Kvien i 1945), eldre søster til vokalisten Mari Kvien Brunvoll (f. 1984) og yngre søster til fotografen Bjørn Brunvoll (f. 1973).
Karriere.
Ane Brun har bodd i Stockholm siden 2000. Her startet hun plateselskapet DetErMine sammen med vokalisten fra The Tiny, Ellekari Larsson. DetErMine samarbeidet etter hvert med V2 Music. Debutalbumet hennes "Spending Time With Morgan" fikk god omtale og ble lansert over hele Europa i 2003. Den ble nominert i Sveriges musikkpris «Manifest» i 2003.
Hennes andre album "A Temporary Dive" ble lansert i Europa i 2005. Etter bare tre uker solgte den til gull bare i Norge alene. I november 2005 ble "Duets" lansert. "Duets" består av ti duetter med ti ulike artister. Sangen «Lift Me» med det nord-norske bandet Madrugada, ble en radiohit. Albumet "Duets" består av sangprestasjoner med: Teitur, Tobias Fröberg, Liv Widell, Wendy McNeill, Ron Sexsmith, Syd Matters, Tingsek, Ellekari Larsson fra The Tiny, Madrugada og Lars Bygden.
I de siste årene har Ane Brun turnert over hele Europa. Hun ble invitert til flere festivaler som The Lowlands Festival (Nederland), Hultsfredsfestivalen (Sverige), Öya, Quart, Moldejazz, Norwegian Wood (NOR). I september 2005 hjalp hun til med Keren Ann på hennes UK-turne og på Olympia i Paris.
I desember 2005 var hun medhjelper for a-ha på Wembley Arena i London.
Ane Brun ble kåret til beste kvinnelige artist på Spellemannprisen 2005 for albumet "A Temporary Dive" og dessuten vant klassen årets hit samme år for duetten «Lift Me» med Madrugada. For samme album vant hun klassen pop under Alarmprisen 2006. I 2009 ble hun tildelt Gammleng-prisen i klassen viser. Hun er i tillegg blitt nominert som beste norske aktør på European MTV Music Awards 2005, tidenes beste norske sanger på NRK og beste svenske kvinnelige popartist for Grammies. Under Spellemannprisen 2011 fikk ble hun for andre gang kåret til årets kvinnelige artist, denne gang for albumet "It All Starts with One".
Eksterne lenker.
Brun, Ane
Brun, Ane
Brun, Ane
Brun, Ane
Brun, Ane


Midtbyen (Trondheim).
Midtbyen er fra 1. januar 2005 en av de fire administrative bydelene i Trondheim. Bydelen omfatter Sentrum, Byåsen, Ila, Tempe, Elgeseter, Stavne, Tyholt og Trolla.


Østbyen.
Østbyen er fra 1. januar 2005 en av de fire administrative bydelene i Trondheim. Bydelen omfatter Møllenberg, Nedre Elvehavn, Rosenborg, Lade, Strindheim, Jakobsli, Ranheim og Vikåsen


Olav Skjevesland.
Olav Skjevesland (født 31. mai 1942 i Drøbak) er biskop-emeritus i Den norske kirke. Han var fram til han gikk av med pensjon i 2012 biskop i Agder og Telemark bispedømme,en stilling han hadde hatt siden 1998. Han var preses i Bispemøtet fra 2006 til 2010.
Skjevesland har teologisk utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo, og ble cand. theol. i 1967. Han har hatt undervisningsstillinger og prestestillinger frem til han i 1998 ble utnevnt til biskop av Agder (fra 2005 kalt "Agder og Telemark"). Professor Skjevesland etterfulgte Halvor Bergan som gikk av den 1. januar 1999.
Skjevesland tok praktisk-teologisk eksamen i 1969. Han har hatt tjeneste som hjelpeprest i Nordstrand prestegjeld i Oslo (1968–72), undervist som lektor ved Det norske diakonhjem (1972–74), arbeidet som studiesekretær i Den norske kirkes presteforening (1973–75) da han også var stipendiat ved Stiftelsen «Kirkens Hus» (1974–75). Fra 1975-76 var Olav Skjevesland sokneprest i Kampen prestegjeld i hovedstaden, og deretter og frem til 1979 residerende kapellan i Nøtterøy prestegjeld i Tunsberg. Siden var han tilknyttet Menighetsfakultetet, som fakultetslektor ved det praktisk-teologiske seminar, dernest som rektor, og fra 1994 også som professor i praktisk teologi.


Skatteetaten.
Skatteetatens hovedkontor på Helsfyr i Oslo.
Skatteetaten er en norsk statlig etat med ansvar for folkeregistrering og fastsettelse og innkreving av skatt, arveavgift og merverdiavgift. Etaten er underlagt Skattedirektoratet og har rundt 6 000 ansatte.
Organisering.
Hver region består av mange fysiske kontorsteder (tidligere likningskontorer, fylkesskattekontorer og skattefogdkontorer) som benevnes "skattekontor". Alle skattekontorene har en førstelinje som gir veiledning og tar imot henvendelser på alle etatens oppgaveområder.
Skatteopplysningen er Skatteetatens veiledningstelefon som betjener hele landet.
Skattedirektoratet er delt inn i rettsavdelingen, regionavdelingen og innovasjon- og utviklingsavdelingen. I tillegg har direktoratet fem stabsenheter som rapporterer direkte til skattedirektøren; virksomhetsstab, mediestab, IT-stab, HR-stab og internrevisjon. Skatteetatens IT, drifts- og administrative støttefunksjoner er samlet i en parallell enhet, med kun ikke-faglige oppgaver. Skatteetatens IT og servicepartner har blant annet ansvaret for produksjonen og trykkingen av selvangivelsen hvert år. Skatteetatens IT og servicepartner underlagt Skattedirektøren.
Skattekontorene er første klageinstans for klage på f.eks. likningen. Andre klageinstans er skatteklagenemnda i regionen. Medlemmene er valgt av fylkestingene. Minst to tredjedeler av medlemmene skal ha utdanning innen regnskap, økonomi eller jus, samt yrkeserfaring på ett av områdene. Lederen og nestlederen skal oppfylle kravene for å være tingrettsdommer. Tredje klageinstans er Riksskattenemnda. Dette innebærer at de tidligere tre klageinstansene – likningsnemnd, overlikningsnemnd og fylkesskattenemnd – bortfaller.


Dario Fo.
Dario Fo (født 24. mars 1926) er en italiensk dramatiker og teater-regissør som mottok Nobelprisen i litteratur i 1997. I Norge er han særlig kjent for sine satiriske skuespill av politisk og sosial karakter. Han er en av de få nålevende italienske skuespillforfattere som regelmessig får sine stykker oppført over hele verden. Av hans skuespill oppført i Norge kan nevnes «En anarkists tilfeldige død», «Vi betaler ikke, vi betaler ikke».
I Italia er han også kjent som skuespiller og instruktør, ofte i egne teatergrupper sammen med sin kone Franca Rame. Hans arbeid har i perioder gitt dem begge problemer med det etablerte Italia, i form av for eksempel arrestasjoner og fysiske overgrep.
Dario Fo har gjennom hele sitt virke vært en viktig og retningskapende inspirator verden over for teaterfolk som interesserer seg for politisk teater, gjennom sine samfunnskritiske og humoristiske teaterstykker.


Ole D. Hagesæther.
a> i 2005. Stedet er godkjent for utendørs vielse av biskopen.
Ole Danbolt Hagesæther (født 3. oktober 1941 i Bergen) er en norsk teolog. Han var biskop for Den norske kirkes bispedømme Bjørgvin fra 1994 til 2008.
Utdanning og arbeid.
Hagesæther har teologisk utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo, og ble cand.theol. i 1965.
Hagesæther er sønn av teologen Olav Hagesæther.
Han har vært prest i 41 år og biskop i 13 år.
Han har hatt undervisningsstillinger og prestestillinger frem til han i 1994 ble utnevnt til biskop av Bjørgvin. Han gikk av med pensjon høsten 2008, og holdt sin avskjedsgudstjeneste som biskop i Bergen domkirke 30. november 2008.
Andre oppgaver.
En av hans spesialområder har vært å lære opp prester på sjelesorg og relasjonskompetanse. Biskopen i Bjørgvin har ansvar for sjømannsmisjonen som også omfatter oljeinstallasjoner i Nordsjøen, og han har fått dykkernålen som takk for sin innsats.
Hagesæther bistod i januar 2006 med mekling i forbindelse med Kristina-saken.


Ole Christian Kvarme.
Ole Christian Mælen Kvarme (født 11. november 1948 i Molde) er en norsk teolog, prest, sakprosaforfatter og biskop. Kvarme var biskop i Borg bispedømme fra 1998 til 2005. I 2005 ble han biskop i Oslo.
Biografi.
Kvarme, som er oppvokst i Trondheim, har teologisk utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo, og ble cand. theol. derfra i 1974. Han har også det praktisk-teologiske seminar fra samme lærested. Kvarme har også hebraisk mellomfag fra Universitetet i Oslo (1970), og studier i rabbinisme og judaistikk fra Göttingen i Tyskland og Jerusalem i 1975 og 1976.
Han ble ordinert til misjonspresttjeneste i Bodø 1975.
Kvarme var vitenskapelig assistent ved Menighetsfakultetet 1972-74, og arbeidet som bibeloversetter ved Det Norske Bibelselskap i 1973. I 1975 var han vernepliktig feltprest.
Han var misjonsprest for Den Norske Israelsmisjon 1976-81, med bosted i Haifa i Israel. Samtidig var han eksekutivsekretær for Bibelselskapet i Israel og for Bibelselskapet på Vestbredden – for De Forente Bibelselskaper. Deretter bestyrer Caspari Center for bibelske og jødiske studier i Jerusalem, 1982-86, og generalsekretær iDet Norske Bibelselskap, 1986-96.
Mellom 1996 og 1998 var han domprost i Oslo Domkirke. I 1998 ble han så utnevnt til biskop av Borg, en stilling han hadde inntil han 11. mars 2005 ble biskop av Oslo og flyttet inn i Prestegården på Blindern, Oslos biskop-bolig. Han ble utnevnt til embedet 11. mars 2005 og innsatt ved en gudstjeneste i Oslo Domkirke 3. april.
Tillitsverv.
Kvarme har dessuten hatt en rekke ledende tillitsverv. Blant dem kan nevnes
Diskusjon før utnevnelsen til biskop i Oslo.
Under en lang nominasjons- og avstemningsprosess til bispestolen i Oslo ble Kvarmes lojalitet til et vedtak fra Den norske kirkes øverste organ kirkemøtet fra 1997 fremhevet som et problem av motstandere av hans kandidatur. Den avtroppende biskop, Gunnar Stålsett, hadde i ord og handling fristilt seg fra dette vedtaket, blant annet ved å ansette prester som levde i homofilt samliv og ved å presteordinere kandidater som levde i slike forbindelser, og dette var blitt vel mottatt blant annet i sentrale politiske kretser i hovedstaden. Alle de to eller tre øvrige kandidater som regjeringen hadde til utvalg ved rådgivningsprosessens avslutning, hadde tilkjennegitt en holdning som lignet på Stålsetts.
Selv ytret Kvarme seg lite om saken under de månedene striden rundt ham stod på. Til avisen Vårt Land svarte han på spørsmålet "Hvilken utvikling vil du arbeide for i kirkens forhold til homofile?" på følgende måte: "Jeg mener Kirkemøtets vedtak i 1997 var et riktig vedtak. Samtidig har vi et stort arbeid å gjøre for å la homofile og lesbiske kjenne seg hjemme i menighetens fellesskap – enten de har valgt å leve alene, eller de har gjort andre valg. I dette henseende har jeg i eget bispedømme løftet frem som god veiledning betenkningen fra biskopene Steinholt og Hagesæther i 1997, om ”Homofili og sjelesorg.”"
Kvarme blir omtalt som en moderat konservativ.


Odd Bondevik.
Odd Bondevik (født 20. juni 1941 i Sauda) var biskop for Den norske kirkes bispedømme Møre fra 1991 til 2008. Han var Den norske kirkes preses fra 1998 til 2002. Odd Bondevik er fetter av tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.
Tidlig liv og karriere.
Da han var åtte år, flyttet familien til Oslo fordi faren, Kjell Bondevik, ble innvalgt på Stortinget som representant for Kristelig Folkeparti. I 1960 tok Odd Bondevik fatt på teologistudiet ved Det teologiske menighetsfakultet, og han ble cand. theol. i 1965. I 1967 avtjente han verneplikten som feltprest. Tidlig i 1969 reiste han til Japan som misjonær for Det Norske Misjonsselskap (NMS). I 1978 kom han hjem for å ta over stillingen som misjonssekretær ved NMS' hovedkontor. Fra november 1980 gikk han inn i stillingen som generalsekretær og ble med det øverste leder for den eldste misjonsorganisasjonen i Norge. Han hadde denne stillingen til 1991.
Biskop av Møre.
Bondevik ble vigslet til biskop i Møre den 17. november 1991.
Sommeren 1996 gikk Odd Bondevik offentlig ut og gjorde kjent at han hadde skiftet syn på kvinners prestetjeneste, og ikke lenger mente dette var i strid med Bibelens lære. Han har ved flere anledninger markert seg som forkjemper for miljø og naturvern.
I de forskjellige sakskomplekser rundt homofili (som ansettelse av praktiserende homofile prester, ekteskap for homofile) stod Bondevik fast på sin kirkes tradisjonelle syn, mens kirkens rådsstrukturer ellers var mot at et liberalt standpunkt nærmet seg et flertall.
I august 2007 tilkjennegav han at han aktet å gå av som biskop av Møre, og 10. februar 2008 holdt han sin siste gudstjeneste som biskop i Møre. Gudstjenesten var i Molde domkirke. Bondevik hadde da vært biskop i Møre i 17 år.
Privatliv.
Han giftet seg med Wenche Yamamoto 20. juli 2012.
Trusler.
I desember 2007 opplyste Bondevik at han har vært utsatt for trusler, trakassering, karikering og offentlig utskjelling fra motstandere av hans motstand mot å ordinere homofilt samlevende til prester. To ganger dreide det seg om drapstrusler. Han hadde ikke anmeldt noen av forholdene, som har skjedd over flere år og før det siste kirkemøtet.
Verker.
Bondevik har blant annet gitt ut boken "Gåten Gud: og andre refleksjoner" Oslo: Verbum, ISBN 978-82-543-1054-0


Finn Wagle.
Finn Wagle (født 19. juni 1941) er tidligere biskop for Den norske kirkes bispedømme Nidaros.
Wagle har teologisk utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo, og ble cand.theol. i 1968. Fra 1970 til 1975 var han sokneprest i Sørreisa. Han var lektor ved menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar fra 1975 til 1981, instituttstyrer ved IKO fra 1981 og domprost i Trondheim fra 1988 til han i 1991 ble utnevnt til biskop i Nidaros. Han var "preses" (leder) i Bispemøtet fra oktober 2002 til september 2006.
Wagle ble i 2004 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
I september 2007 valgte han å søke avskjed ved fylte 67 år. Han hadde ønsket å fortsette lenger, men valgte å søke avskjed av helsegrunner. Wagle holdt sin avskjedsgudstjeneste i Nidarosdomen 27. april 2008, og gikk av samme sommer.
Eksterne lenker.
Wagle, Finn
Wagle, Finn
Wagle, Finn


Øystein I. Larsen.
Øystein Ingar Larsen (født 1. november 1941 i Aker) var biskop i Sør-Hålogaland fra 1992 til 2006.
Larsen er vokst opp på Høyenhall i Oslo (den gang en del av Aker). Han ble cand.theol. ved Det teologiske menighetsfakultet i 1966, og ordinert til prest i 1967. Larsen var ungdomssekretær i Oslo krets av Indremisjonsselskapet fra 1968 til 1972. Fra 1972 til 1979 var han residerende kapellan på Høybråten, fra 1979 til 1986 var han studentprest tilknyttet Menighetsfakultetet. Fra 1986 til 1992 var han sokneprest på Furuset. Han ble utnevnt til biskop i Sør-Hålogaland i 1992 og gikk av som biskop 1. desember 2006.
Han har siden 1966 vært gift med Marit Hansen og har tre barn.


Per Oskar Kjølaas.
Per Oskar Alfred Kjølaas (født 25. mai 1948 i Kirkenes) har siden 2002 vært biskop for Nord-Hålogaland.
Kjølaas har teologisk utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo, og ble cand.theol. i 1974. Han har hatt undervisningsstillinger og prestestillinger frem til han i 2002 ble utnevnt til biskop av Nord-Hålogaland. Før han ble biskop var han prost i Indre Finnmark prosti.-
Kjølaas var medlem av Gjønnes-utvalget som utredet forholdet mellom kirke og stat i Norge, og la fram sin innstilling 31. januar 2006.
Kjølaas har skrevet boken "Bibelen på samisk" (Oslo, 1995), og har også oversatt bl.a. Luthers lille katekisme til nord-samisk. Han var også sentral i nyoversettelsen av Det nye testamente til samisk, og har siden 2002 vært leder for Prosjektgruppen for Samisk bibeloversettelse.


Laila Riksaasen Dahl.
Laila Riksaasen Dahl (født 7. mars 1947 i Oslo) er Den norske kirkes biskop i Tunsberg bispedømme (Buskerud og Vestfold).
Dahl ble utnevnt i statsråd 20. september 2002. Hun har teologisk utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo 1986–1991. Før dette har hun lærerutdannelse og -praksis, både i skoleverket (1970–80), som kateket i Nittedal (1980–84), som fakultetslektor (1984–86) og amanuensis (1990–95) ved Det teologiske Menighetsfakultet. Hun hadde i 1995–2002 prestestillinger i Nittedal, frem til hun ble utnevnt til biskop.
I Den norske kirkes sammenheng er hun andre kvinne som har blitt utnevnt til biskop. Dahl har likevel gitt uttrykk for at likestillingsloven bør gi unntak for trossamfunn som ønsker det. Dahl har også argumentert for at kirken bør miste sin vigselsrett, og at ekteskapsinngåelse deles i en obligatorisk offentlig del og en valgfri religiøs del.
Dahl ble innsatt som biskop 9. februar 2003 i Tønsberg Domkirke. I desember 2005 ble hun midlertidig valgt som biskopenes "preses" i Finn Wagles sykdomsfravær. Dahl var en av to biskoper som ga til kjenne at hun hadde skiftet syn på homofile partneres mulighet til å ha vigslet tjeneste i Den Norske Kirke, da kirkens lærenemnd la fram sin uttalelse om dette i januar 2006.
Dahl er gift med generaladvokat Arne Willy Dahl.


Gunnar Stålsett.
Gunnar Johan Stålsett (født 10. februar 1935 i Nordkapp som "Gunnar Sirkka") er en norsk teolog og politiker som har representert Senterpartiet. Han var biskop av Den norske kirkes bispedømme Oslo fra 1998 til 2005. Han etterfulgte Andreas Aarflot, og ble etterfulgt av Ole Christian Kvarme. Som politiker har han blant annet vært statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet (1972–73) og formann i Senterpartiet (1977–79). Stålsett er kven.
Han var også medlem av Nobelkomiteen 1. januar 1985 – 31. desember 1990 og 6. desember 1994 – 31. desember 2002, og var dens nestleder 2000–2002. Varamedlem 1991–1994 og 2003–2008. Igjen vararepresentant fra 2012 hvor han har vært møtende i Ågot Valles sykefravær.
Stålsett har teologisk utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo, og ble cand. theol. i 1961. Hans bakgrunn som menighetsprest omfatter kun tre år i Elverum fra 1979 til 1982. Han har ellers både jobbet med undervisning på Misjonshøgskolen i Stavanger og kirkebyråkratiske stillinger, bl.a. som generalsekretær i Det Lutherske Verdensforbund og i Det norske bibelselskap.
Bakgrunn.
Han ble født som Gunnar Sirkka i 1935, men skiftet navn til Stålsett på 1950-tallet. Etternavnet Stålsett var et av forslagene i boken "2000 nye slektsnavn" av Astrid Moss (1947). Navnet har ikke noen betydning, men er et fritt konstruert navn. Familien hans var kvener og på grunn av fornorskingspresset valgte familien å ta et norsk navn. Det opprinnelige etternavnet Sirkka hadde familien fra landsbygden Sirkka i Nord-Finland. I 1868 forlot Stålsetts kvenske bestefar, en «læstadianer av det mest konservative slaget» i følge barnebarnet, et hungersrammet Nord-Finland og slo seg ned i Vadsø som gårdbruker og predikant. Selv om Stålsetts foreldre snakket kvensk seg imellom, lærte barna bare norsk fordi «(fornorsknings)presset var stort fra kirke, skole og samfunn».
Biskop.
I 1998 ble han utnevnt til biskop av Oslo. Utnevnelsen var kontroversiell, og skapte tildels strid fordi et flertall i den kirkelige avstemningen ønsket Odd Bondevik. Regjeringen var også delt mellom Kristelig Folkeparti sine statsråder som ønsket Odd Bondevik, og Senterpartiet og Venstre som ønsket Stålsett. Statsminister Kjell Magne Bondevik anså seg som inhabil som fetter av Odd Bondevik, og dermed lå veien åpen for at kulturminister og fungerende statsminister Anne Enger Lahnstein sammen med Senterpartiets og Venstres statsråder kunne utnevne sin tidligere partifelle på tvers av fagstatsråd Jon Lilletuns innstilling. Man må helt tilbake til 1968 for å finne et lignende tilfelle der kirkeministerens råd ble satt til side av et flertall i regjeringen ved en bispeutnevnelse.
I løpet av hans embedstid ble det klart at Stålsett var tilhenger av homofile i vigslede stillinger, og dette gav seg også konkrete utslag i ordinasjoner og utnevnelser. Bispemøtet var allerede splittet i 1995, da Ola Steinholt, Rosemarie Køhn og Sigurd Osberg ønsket å åpne for homofile i vigslede stillinger. Stålsetts praksis brøt både med Kirkemøtets og Bispemøtets vedtak fra 1997, der de fastholdt sitt nei til homofile i vigslede stillinger. Kirkemøtet ba i 1997 biskopene i sin tilsettingspraksis om å legge dette vedtaket til grunn, noe Stålsett valgte å se bort fra. Jens Torstein Olsen ble i 2000 tilsatt som kapellan i Majorstuen menighet i Oslo som den første homofilt samlevende prest, og i 2001 ble Nils Jøran Riedl vigslet til prest i Oslo domkirke. Stålsett uttalte i denne forbindelse: "Ordinasjonen av Riedl innebærer ikke noe nytt, da kirken allerede har prester som lever i homofilt partnerskap". Han viste også til Lærenemndas uttalelse i Dingstad-saken om at uenighet i homofilisaken ikke er kirkesplittende", og uttalte: "Kirkens enhet er ikke truet, den ligger i forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene.". Etter sitt møte uttalte Kirkerådet at de beklaget at denne ordinasjonen hadde funnet sted, og at det etter deres oppfatning var klart i strid med vedtaket som var blitt fattet i Kirkemøtet.
Stålsett markerte seg i 2003 som en sterk motstander av USAs krigsplaner overfor Irak.
Stålsett ble av sine tilhengere fremstilt som en folkekjær biskop, men skapte betydelige utfordringer for samholdet i Den norske kirke. Han fikk mye oppmerksomhet i forbindelse med at han forrettet vielsen til Haakon og Mette Marit Tjessem Høiby.
Han fratrådte den 28. februar 2005.
Fra 2. mai 2006 til 1. juni 2007 var Stålsett medlem av det regjeringsoppnevnte utvalget som skal vurdere de kristne formålsparagrafene i skolen og barnehagen (det såkalte Bostad-utvalget).
Stålsett er kommandør av St. Olavs Orden. Den 23. oktober 2010 ble han tildelt medaljegraden av Timor-Lestes orden for hans innsats for fred og forsoning som norsk spesialutsending til Øst-Timor i årene 2006 til 2010.
Privatliv.
Gunnar Stålsett er gift med Unn og far til prest Sturla J. Stålsett og psykolog Gry Stålsett.


Ernst Oddvar Baasland.
Ernst Oddvar Baasland (født 3. april 1945 i Kristiansand), biskop og professor emeritus, dr. theol., var biskop for Den norske kirkes bispedømme Stavanger fra 1998 til 2009. Han ble deretter engasjert som seniorrådgiver i Kultur- og kirkedepartementet.
Biografi == .
Baasland har teologisk utdannelse fra Misjonsskolen (nåværende Misjonshøgskolen), Stavanger og Menighetsfakultetet i Oslo, med studieopphold i Erlangen og Tübingen, og ble cand.theol. i 1970.
Etter et år som feltprest i Bodø kom han tilbake til Menighetsfakultetet der han var stipendiat fra 1972 til 1975. Han hadde under arbeidet med sin doktorgrad og etterpå ulike undervisningsstillinger ved Menighetsfakultetet. Han tok sin teologiske doktorgrad i 1981 ved Universitetet i Oslo og ble kalt til professor i Det nye testamente ved Menighetsfakultetet i 1984. Denne stillingen hadde han frem til han i 1998 ble utnevnt til biskop i Stavanger.
Han var også gjesteprofessor ved "Lutheran Theological Seminary" (LTS) i Hongkong 1996-1998.
Baasland ble ikke ordinert til prest før i 1998, etter sin bispeutnevnelse og innen han senere samme år ble ordinert til biskop.
Baasland er gift og har fire sønner.
11. september 2008 ble det kjent i media at Baasland ble slått personlig konkurs etter å ha forsøkt å hjelpe den ene sønnen sin, Bjarte Baasland, med gjeld. Advokatene Tor Haver og Per T. Sekse ble oppnevnt til bobestyrere for Baasland.
Den 10. desember 2008 ble det kjent at biskop Baasland hadde søkt avskjed fra og med 15. juni 2009. Bakgrunnen var den pågående konkursbehandlingen, fremgikk det av en pressemelding fra biskopen.
I juli 2009 ble det kjent at Baasland har fått et engasjement som seniorrådgiver i Kultur- og kirkedepartementet. Han skal arbeide med «faglig oppdatering og utvikling innenfor nytestamentlig teologi med sikte på undervisningsoppgaver» samt undervise ved Universitetet i Stellenbosch i Syd-Afrika. Av lønnen som seniorrådgiver vil kreditorene ta en betydelig del.


Bismerpund.
Bismerpund er en gammel måleenhet for vekt. I følge landsloven av 1277 ble et bismerpund inndelt i 24 bismermerker. På den tiden tilsvarte et bismerpund ca. 5,14368 kg, men vekten økte med årene. Et bismerpund tilsvarte på 1800-tallet ca. 5,977 kg. Tre bismerpund utgjørde en vog (våg).
Forskjellige verdier.
Fra 1683 var 1 bismerpund = 12 pund (= 24 merker) = 5,997 kg. Lov av 28. juli 1824 satte 1 bismerpund =5,977 kg.


Skålpund.
Skålpund (også kjent som pund i Skandinavia) er en gammel vektenhet for kommersielle varer som tilsvarte 0,4981 kg på 1800-tallet (fram til det nye målesystemet ble tatt i bruk i 1875).
Vekten av et skålpund har variert gjennom tiden. Sent i norrøn tid regner man at vekten utgjorde omkring 0,42864 kg. I Sverige er skålpundet 0,425 kg og i Danmark var det ca. 0,471 kg, men der ble det omdefinert til 0,500 kg på 1800-tallet.
Som vektenhet for edelmetaller (helst gull og sølv) utgjorde skålpundet 0,468 kg (også kalt "prøyssisk pund" eller "prøysserpund"), og som medisinalvekt (apotekervekt) ca. 0,3576 kg (også kalt "apotekerpund" og "medisinalpund"). I Sverige var medisinalpunder 0,35628 kg.
Skålpundet ble inndelt i 2 merker (også kalt "pundsmerker"), 16 unser, 32 lodd, 128 kvintiner, eller 512 ort. Det utgjorde dessuten 1/12 bismerpund. Medisinalpundet ble delt inn i 12 unser.
Ett internasjonalt pund ("lbs") er 0,45359237 kg. Enheten ble brukt i store deler av det britiske imperiet. Når man finner enheten i bruk idag er det hovedsakelig denne man støter på, da den er standard i Amerika (USA).
Den ble først kalt for Avoirdupois pund og ble en standard i lauget av handelsmenn i London i år 1303 e.kr.
Pundet deles forøvrig inn i sekstendeler. En sekstendels pund er én unse. Ett britisk pund er forøvrig nøyaktig vekten av 7000 grain.


Fjerding.
En fjerding har fra gammelt av blitt brukt som måleenhet i flere sammenhenger. Uttrykket betyr en fjerdepart eller 1/4.
Volum.
Fjerding er et gammelt hulmål for tørre varer. En fjerding er det samme som 34,7 liter. Det går fire fjerdinger på en tønne. En fjerding utgjøres av to skjepper à 17,4 liter.
Vekt.
Fjerding er en gammel enhet for vekt. En fjerding betegner et fjerdedels skålpund, tilsvarende 0,125 kg.
Lengde.
En fjerdingsvei er et gammelt lengdemål. I norrøn tid var en fjerdingsvei lik 8 000 fot (tilsvarende 2 275,2 meter eller 1/4 vei). En vei tilsvarte distansen på en rast og en mil og var opprinnelig 32 000 fot. I takt med endringene i foten (og tommen) endret derfor lengden på en fjerding seg med årene. I mål- og vektsystemet som ble brukt i Norge fra 1683 til 1887 (da metersystemet ble innført) var en fjerdingsvei omtrent 2 823,75 meter. Til vanns ble den også benevnt som et roskift. Etter 1887 ble den 2 500 meter og har blitt kalt en kvartmil til lands.
Landområde.
Fjerding er tidligere brukt som betegnelse på en fjerdedel av en kommune, et sogn eller et annet geografisk område, se f.eks. Enebakk eller Norderhov.
Tid.
Fjerdingår er en gammel betegnelse for et kvartal, dvs tre måneder.
Et eksempel på bruken av begrepet har vi fra Eilert Sundts "Haram. Et exempel fra fiskeri-distrikterne": "Det fjerdingår november, december og januar udmærker sig ved tilfældenes sjeldenhed i sammenligning med den lysere og roligere årstid."


Ostrø-saken.
Ostrø-saken var en sak der den norske turisten Hans Christian Ostrø (1968–1995) sammen med fem andre vestlige turister i Kashmir ble kidnappet 4. juli 1995. De fem øvrige var amerikanerne Donald Hutchings og John Childs, britene Keith Magan og Paul Wells samt tyskeren Dirk Hasert. Childs klarte å rømme og unnslapp. Ostrø ble funnet halshugd, mens de fire øvrige er aldri funnet og antas å være omkommet.
Det ble i ettertid hevdet at Forsvarets spesialkommando (FSK) ble sendt ut for å befri Ostrø , men 13. august 1995 ble Ostrø halshugd. Den islamske geriljagruppen Al Faran tok på seg ansvaret for drapet.
Ostrø har fått en minnepris oppkalt etter seg, «Hans Christian Ostrøs minnepris». Den går til personer som bygger bro mellom ulike kulturer.


Skjeppe.
Skjeppe er et gammelt hulmål for tørre varer. En skjeppe tilsvarer 17,4 liter. Det går to skjepper på en fjerding (34,7 l) og åtte skjepper på en tønne (139 l).
Måleenheten mindre enn skjeppe har betegnelsen setting og tilsvarer 8,7 liter eller en halv skjeppe.
En skjeppe var også tidligere en bøtte eller et kar. Uttrykket «å stille/sette sitt lys under en skjeppe» betyr å skjule sitt lys, altså å være (falsk) beskjeden.


Greenwich (distrikt).
Royal Greenwich er en bydel i det sørøstlige London, England. Den ble opprettet i 1965 ved at de tidligere valgkretsene Greenwich og Woolwich ble slått sammen.
Royal Greenwich er en av fem bydeler som vil være vertskap for Sommer-OL 2012.
Bydelen skiftet navn fra Greenwich etter at Dronningen, Elisabeth II, ga kongelig status ved kongelig dekre 3. februar 2012.


Tower Hamlets.
Tower Hamlets er en bydel i London, øst for City of London og nord for Themsen. Den inkluderer området kjent som "East End".
Navnet har vært i bruk i flere århundrer, da bydannelsen i området oppsto som små landsbyer ("hamlets") nær Tower of London. Landsbyene måtte ifølge en lov fra det 16. århundre stille med vaktmannskaper til Tower. Bydelen i moderne forstand ble opprettet i 1965 ved at de tidligere valgkretsenen Bethnal Green, Poplar og Stepney ble slått sammen.
Bydelen omfatter store deler av havneområdet Docklands, inkludert West India Docks og Canary Wharf.
Tower Hamlets er en av fem bydeler som vil være vertskap for Sommer-OL 2012.


Liste over Tysklands visekanslere.
Tysklands visekansler ("Vizekanzler") er ofte utenriksministeren. Det er den nest høyeste posisjonen i regjeringen, og innhas vanligvis av lederen for regjeringssjefens koalisjonspartner.
Liste over tyske visekanslere.
Visekanslere


Logtun kirke.
Logtun kirke er en steinkirke som ligger på halvøya Frosta i Nord-Trøndelag, like ved stedet hvor Frostatinget ble holdt. Man tror at både Frostatingets segl og lovbok – Frostatingsloven – har vært oppbevart i en kiste i kirken. Kirken har en spesiell altertavle som ble utskåret i 1652, og malt i 1655.
I følge Frostatingsloven var det en kirke her allerede på slutten av 1100-tallet, men den nåværende bygningen er trolig oppført omkring 1500-tallet. Den var hovedkirke på bygda frem til 27. desember 1862, da den ble vedtatt nedlagt pga. byggingen av en ny kirke på Presthus. Den nye kirken ble innviet 24. oktober 1866.
Kirken ble i 1903 gitt til Fortidsminneforeningen – mot at de «holdt murene ved like» – og i dag blir kirken brukt til bryllup og gudstjenester, og er om sommeren åpen for besøkende.
Frosta rundt 1900, med Logtun kirkeruin midten.


Gamlehaugen.
Nasjonaleiendommen Gamlehaugen er den offisielle kongeboligen i Bergen. Det staselige bygget ligger i et parkanlegg på Paradis, like ved Nordåsvannet i Fana bydel.
Lyststedet Gamlehaugen.
I middelalderen og fram til svartedøden var det gårdsdrift knyttet til stedet hvor Gamlehaugen ligger i dag. I 1665 ble det igjen jordbruksland knyttet til Fjøsanger hovedgård. I 1808 ble eiendommen skilt ut til Danckert Krohns niese, Marie Krohn. Nyhaugen likeved ble overtatt nevøen Albert Henrik Krohn. På begge eiendommene ble det oppført nye våningshus. Disse var tilnærmet identiske enetasjes bygninger med midtark og avvalmet mansardtak. Gamlehaugen ble senere ombygget til sveitserstil. Nyhaugen ble også ombygget før denne ble revet for å gi plass til ny bebyggelse.
Gamlehaugen ble i 1838 kjøpt av Schack Stenberg. I 1864 kjøpte Ole Bulls sønn, Alexander Bull, eiendommen. Etter to år solgt han den videre til kobbersmed Ole Andreas Gundersen. Den siste eieren som drev Gamlehugen som gård var kjøpmann Anton Mohr, som kjøpte eiendommen i 1878. Da han døde i 1890, solgte enkefru Alethe Mohr eiendommen til murmester J. G. Nilsen og byggmester Arne Gullaksen. Hun fikk forøvrig bo på stedet fram til sin død.
Villa for Michelsen.
I 1898 kjøpte rederen og politikeren Christian Michelsen Gamlehaugen. Han fikk revet den eksisterende hovedbygningen for å gi plass for den nåværende bygningen i mur. Denne slottsaktige villaen ble oppført årene 1900–1902 etter tegninger av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland.
Gjennom en folkegave ble Gamlehaugen donert som kongebolig til den norske stat i 1925.
Interiør.
Hallen er i dragestil og de store dobbeltdørene har stolper med dyrehoder. På dørovestykket finner vi drager i kamp og der en omgitt av et romansk rankeverk. Forbilde er sene 1200-talls og 1300-talls stavkirkeportaler. Trappegelendere og rekkverk har dekor med motiv fra saga og mytologi. Disse arbeidene er utført av treskjæreren Ingebrigt Vik etter arkitekt Kiellands tegninger.
Parken.
Villaen på Gamlehaugen er omkranset av et stor park på rundt 120 dekar. Michelsen fikk gartneren Olav Moen til å opparbeide parken rundt villaen i engelsk landskapsstil, med visse trekk av nyformalisme. I 1999 startet et rehabiliteringsarbeid som skulle opprettholde grunntrekkene i Michelsens park og tilføre nye kvaliteter i tråd med vår tid. Det er blant annet bygget nye murer mot veien og opparbeidet en badeplass. Norske anleggsgartnere - NAML tildelte parken utmerkelsen Årets grønne park 2005. Parken er åpen for besøkende, bortsett fra når kongefamilien er i Bergen.
Forvaltning.
Eiendommen driftes i dag av Statsbygg etter føringene for forvaltning av gaven. Bygningene og parken er formelt ikke vedtaks- eller forskriftsfredet, men forvaltes gjennom såkalt administrativt vern hvor Riksantikvaren uttaler seg i alle saker som går utover jevnt vedlikehold.


Fjøsanger.
Fjøsanger er et område i Bergen, på grensen mellom bydelene Fana, Fyllingsdalen og Årstad. Fjøsanger ligger ved foten av Løvstakken og den nordlige enden av Nordåsvannet, og hørte opprinnelig til Fana kommune.
På Fjøsanger ligger Fjøsanger hovedgård og Langeskogen, som er et populært turområde, med treningsbane for Bergens Bueskyttere. Området har også en del småhusbebyggelse og næringsvirksomhet. Like ved ligger kongeboligen Gamlehaugen.
Fjøsanger er et trafikknutepunkt hvor hovedinnfartsåren til Bergen fra sør (Fjøsangerveien og motorveien Fritz C. Riebers vei) forenes med kryssende hovedveier (Straumeveien og Statsminister Michelsens vei).
Fjøsanger er en del av grunnkretsene Kråkenes (Fyllingsdalen bydel) og Storetveit (Fana bydel) i Bergen kommune.


Statfjordfeltet.
Statfjordfeltet er Norges og Nordsjøens største oljefelt som i tillegg til råolje produserer en betydelig andel naturgass. Som sådan har feltet representert en bærebjelke for Norge som oljenasjon gjennom 80- og 90-tallet, både økonomisk og teknologisk. Feltet er et av de eldste på norsk sokkel. Geografisk ligger feltet i det såkalte Tampenområdet i den nordlige del av Nordsjøen. Det ligger ute i havet rett vest for munningen av Sognefjorden.
Feltet ble oppdaget i 1974 av det amerikanske oljeselskapet Mobil. Statfjord ble erklært drivverdig i august 1974, og den første innretningen der – Statfjord A – startet produksjonen i 1979.
Totalt har feltet produsert olje og gass for en bruttoverdi tilsvarende nær 1 050 milliarder kroner. Produksjonen har vært sterkt avtakende de siste årene, og det arbeides med planer som kan forlenge produksjonen i ca. 15 år til som et rent naturgassfelt.
Utstrekning og beliggenhet.
Feltet ligger i blokk 33/9, 33/12 (norsk sektor) og 211/25 (bristisk sektor) rett vest av Florø, dels på britisk kontinentalsokkel med en majoritetsdel på norsk sokkel. Se figur 1. Feltets utstrekning er ca 4 km i bredde, og i lengde tilsvarende omtrent distanse fra Bygdøy til Drøbak, ca 2,5 mil. Det britiske oljefeltet Brent ligger bare 4 – 5 kilometer sørvest for Statfjord.
Bakgrunn og historikk.
Foranledningene til leting og utbyggingen av Statfjord var svært spesielle, bl.a. fordi verdens forsyningssituasjon syntes truet etter den såkalte oljekrisen høsten 1973 – januar 1974. Men også fordi det var klart at det var funnet et stort oljefelt på britisk sokkel mot grensen til norsk sokkel. I første omgang var det en frykt for at britene skulle tappe eventuell norsk del av feltet før de norske områdene var utforsket. Senere ble utbyggingen preget av det var et pionerarbeid både for det norske oljeregimet som var i ferd med å etableres og for utbyggeren Mobil.
De første år.
Utlysing og tildeling av blokkene i 33/9 og 33/12 ble påskyndet etter at oljeselskapene Shell og Esso henvendte seg til norske myndigheter i februar 1972. Budskapet var at de to selskapene hadde funnet en stor petroleumsforekomst på britisk sokkel som de mente strakk seg inn på norsk område. De ønsket derfor utvinningstillatelse i 33/9 og 33/12 for å få en samordnet undersøkelse og utvikling av området. I august 1973 ble de norske blokkene tildelt som lisens nummer 37 til Mobil 15 % (operatør), Statoil 50 %, Shell, Esso og Conoco med 10 % hver. Fire andre selskaper delte de siste 5 %. Den første brønnen i 33/12 gav et funn i mars 1974. Dette var også Mobils første leteboring på norsk sokkel overhodet. Funnet ble senere til Statfjordfeltet. Det britiske feltet, Brentfeltet viste seg å være atskilt fra Statfjord, men Statfjordfeltet strekker seg inn over britisk sektor med ca 15 % av reservoarene.
Utbyggingen.
Planen for utbygging og produksjon ble først godkjent 16. juni 1976, men design og ingeniørarbeidet på den første produksjonsplattformen var i gang lenge før den tid.
Statfjord A.
Plattformdekket til Statfjord A ble bygget av Aker Stord AS. Statfjord A startet regulær produksjon av olje og gass den 24. november 1979. Gassen blir reinjisert i reservoaret i Statfjord-formasjonen. Plattformen har en vekt på 600 000 tonn, og den totale høyden er på 270 meter. Boligkvarteret har i normalsituasjon plass til 206 personer. Lagercellene som ligger under havnivået rommer 206 000 standard kubikkmeter olje, det vil si 1,3 millioner fat.
Den 12. desember 2007 ble petroleumstilsynet varslet om et oljeutslipp som er beregnet til 3.840 kubikkmeter fra Statfjord A. Dette er det nest største utslippet i norsk oljehistorie.
Statfjord B.
Statfjord B ble slept ut til feltet sommeren 1981, og den 5. november 1982 ble produksjonen startet. Kun 11 måneder senere var investeringene på 10,6 milliarder kroner nedbetalt.
Operatørrollen.
Statfjord C kom i drift i 1985. 1. januar 1987 overtok Statoil operatøransvaret etter Mobil, og har siden videreutviklet og produsert fra feltet.
Oljeutslipp i 2007.
"Se hovedartikkel: Oljeutslippet fra Statfjord".
12. desember 2007 ble det oppdaget at olje lekket fra en undersjøisk ledning ved lasting fra Statfjord A. Utslippet dreide seg om 3840 kubikkmeter (ca 25 000 fat) råolje.
Oljelekkasje i 2008.
24. mai 2008 oppstod det en intern lekkasje i plattformens understell. Den resulterte i gassoppbygging inne i det ene skaftet samt utslipp av oljeholdig vann.
Granskingen hevder hovedgrunnen var mangelfull vurdering av risiko for lekkasje og tiltak for å begrense lekkasjemengden, samt at uklare roller mellom forskjellige aktører ikke ga nok kvalitet og oppfølging i utviklingen av verktøyet som ble anvendt da lekkasjen oppstod. En har dessuten påvist brudd på prosedyrene til StatoilHydro for inngrep i prosessanlegg, som sikker jobbanalyse samt arbeidstillatelser.
Infrastruktur for transport av olje og gass.
Rørledningen Statpipe knytter fra oktober 1985 feltene i den nordlige delen av Nordsjøen til gassmarkedene på kontinentet. Ledningen går fra Statfjord-området til gassanlegget på Kårstø i Rogaland. Derfra går gassen via Draupner S-plattformen til Norpipe-systemet. Gassen leveres så til terminalen i Emden i Tyskland. Den totale lengden på Statpipe-systemet er 880 kilometer, inkludert rørledningen til Heimdal-feltet.
Sommeren 1998 ble et omløp av Statpipe lagt i en sløyfe rundt Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Omløpet er 15,8 kilometer langt. Statpipe er dermed direkte tilknyttet Norpipe-ledningen som forbinder Ekofisk med gassterminalen i Emden i Tyskland. Den første gassen gjennom omløpet ble levert i Emden 23. august 1998.
Reservoar.
Reservoaret består av sandstein som tilhører Statfjordformasjonen og som ble avsatt i fluvialt miljø i nedre juratiden.
Produksjonshistorikk.
Pr 1. januar 2005 er den totale produksjonen kommet opp i 542 millioner m³ olje og 50 milliarder m³ gass etter en produksjonsperiode på ca. 25 år. Gjenværende reserver er ca. 15 millioner m³ olje og 8 milliarder m³ gass.


Franca Rame.
Franca Rame (født 18. juli 1929), italiensk skuespillerinne som hele sitt liv har arbeidet nært sammen med sin ektemann skuespillforfatteren og skuespilleren Dario Fo.
Er også kjent som tradisjonsbærer av den gamle italienske improviserte teaterform Commedia dell'Arte.


Fantoft stavkirke.
Korset fra Tjora ved Sola
thumb
Fortun stavkirke før den ble revet og gjenoppbygd i Bergen i 1883 som Fantoft stavkirke
Fantoft stavkirke er en stavkirke i Fana bydel i Bergen. Den er en rekonstruksjon av den kirken som brant ned i 1992.
Kirken ble opprinnelig bygget omkring år 1150 og sto i Fortun i Sogn. Konsul Fredrik G. Gade kjøpte middelalderdelen av kirken og flyttet den deretter i deler og gjenoppbygget den på Fantoft i 1883. Arbeidet ble ledet av konservator Anders Lorange. Han overvåket arbeidet da kirken ble tatt ned og ført med båt til Bergen. Det ble brukt tømmermenn fra Sogn og utenom Lorange var Joakim Mathiesen arkitekt. Fortunkirken var blitt forandret en del i tidens løp og hadde fått et nytt kor av lafteverk, og den hadde et vesttårn fra 1600-tallet. Men på Fantoft ble alle senere tilføyelser utelatt og kirken ble rekonstruert slik man trodde den hadde vært opprinnelig. De delene som manglet ble laget slik en trodde de hadde vært og med andre stavkirker, spesielt Borgund stavkirke som modell. I 1940 dokumenterte arkitekt Kristian Bjerknes at rekonstruksjonen var basert på flere feiltolkninger.
Den 6. juni 1992 brant kirken nesten ned til grunnen. Det som stod igjen var rester av skjelettet, uten noen bæreevne. Mistenkt i saken var Varg Vikernes. Det ble straks kunngjort at en ny stavkirke skulle gjenoppbygges. Senere brant også en garasje som oppbevarte delene av kirken som var blitt reddet under brannen.
Arkitektene J. L. Andersen og K. H. Irgens ledet arbeidet med gjenoppbyggingen av stavkirken. Prosjekt- og byggeledelse ble utført av ing. Egil O. Laastad. Kirken ble oppført som en tilnærmet identisk replika av den brente rekonstruksjonen, men ikke utført prosessuelt autentisk. Gjenoppbyggingen var en utfordring for byggmester og tømrer ettersom det ikke var blitt bygget stavkirker i Norge på mange hundreår, og den eksisterende byggekunnskapen var beskjeden. De fleste bygningsdelene ble også laget på stedet etter oppmålinger og eksisterende tegninger. Det ble brukt tømmer fra Kaupanger i den nye kirken.
Krusifikset i koret er skåret ut av Sven Valevatn og malt av Solrun Nes. Det var svært lite som kunne brukes fra den gamle kirken, men en ønskestein, muligens en relikvie, som finnes i den ene veggen og korset på alteret skal være fra den opprinnelige kirken. Det var heller ikke mulig å rekonstruere veggmalerier som var i kirken før brannen.
Nåværende eier, familien Horn, bekostet gjenoppbyggingen av den nye stavkirken som ble fullført og vigslet i 1997. Fantoft stavkirke er en av Bergens best besøkte turistattrasjoner. Stavkirken føyer seg inn i en rekke av populære reisemål, som Lascaux-hulemaleriene eller Mies van der Rohes Barcelonapaviljong, som er bygget som kopier.
Utenfor kirken står et steinkors fra Tjora på Sola. Korset som står utenfor Bergen Museum kommer også derfra.


Olav Aukrust.
Nordgard Aukrust i Lom hvor Olav Aukrust var født og bodde hele sitt liv, er åpen i sommersesongen.
Olav Aukrust (født 21. januar 1883, død 3. november 1929) var lyriker, og en tid folkehøgskolestyrer, fra Lom i Oppland. Aukrust var musikalsk, og ville blitt musiker, men fikk leddtuberkulose. Han spilte imidlertid litt folkemusikk fra heimetraktene på fele og munnharpe.
Til tross for at han delvis er blitt genierklært, har Olav Aukrust ingen sentral plass i litteraturhistorien i dag. Han har aldri vært lett tilgjengelig med sitt litt arkaiske nynorsk og innslag av Gudbrandsdalsdialekt, og dertil med åpenbaringer av spirituell/religiøs karakter.
Liv.
Aukrust var gift med Gudrun Blekastad. Han hadde tatt sterke inntrykk av Ivar Mortensson-Egnund, og ble selv en særpreget lærerskikkelse. Fram til 1917 arbeidet han som lærer og ble etterhvert folkehøgskolestyrer på Dovre (1915–17) hvor også hans venn Ingeborg Møller var lærer, og i Gausdal. Leddtuberkulosen kom til å prege hans siste år og førte til en tidlig død. Olav Aukrust var onkel til brødrene Odd og Kjell Aukrust.
Olav Aukrust meldte seg inn i Antroposofisk Selskap i desember 1921. Åtte måneder tidligere hadde han og ektefellen, Gudrun Aukrust, reist innom antroposofiens hovedsenter Goetheanum i Dornach, Sveits, på vei hjem fra Italia.
Forfatterskapet: fra det lokale til det universelle.
Olav Aukrusts nynorsk var preget av stor språklig kreativitet og hadde svip av Gudbrandsdalsmål. Han sto på flere måter folketradisjonen nær og kunne f.eks. bruke lokale sagn som emne for diktning, som i "Sota". Folkelivsbilder som "Aksion på Tande" og "Bilbeistet" har oppnådd stor popularitet.
Aukrust brukte gjerne landskapet i nærområdene som inspirasjon for sine dikt. Men han gav det ofte universell mening. På mange måter står hans diktning høyromantikken nær, noe som gjelder flere norske lyrikere fra samme generasjon. "Med ei grov generalisering er det tale om "den store romantikken", i nordisk og vesteuropeisk romantikk. Og somme skyt røtene lenger attende." Se Bjarte Birkeland i Norges litteraturhistorie.
Typisk for Aukrust er store, rapsodiske dikt med religiøst og filosofisk innhold. Han brukte gjerne den såkalte wergelandtrokeen, men ikke så mykt som Henrik Wergeland – dertil var Aukrust for rimglad. Ved siden av Ibsen er han blitt karakterisert som vår mest rimglade poet. Jf. Hallvard Lie i Norsk verslære.
"Ei naki grein med blodraud bær
"på kvar sin måte fagre er
"Den eine gjev ein ange, ho,
"der ljuv ho ligg og blømer.
"Den eine skin og strålar, ho,
"og gjev til sist sitt hjarteblod;
"der tung av bær ho bognar.
"Eg gav deg den med blomar på.
"Eg gjev deg den med bæri.
"Kven rikast er vil du få sjå
Solrenning.
I diktsamlingen "Solrenning" legger Aukrust i enda sterkere grad enn i "Himmelvarden", vekt på Kristus og hvordan mennesket kan kjempe seg frem mot sin egen ”solrenning”, og prøve å finne svar på det dypeste savnet i tilværelsen. Det er ikke snakk om tro, men om et erfaringsarbeid, ”åndeleg røyndom”, en kunnskap som strekker seg utover det man kan måle, veie eller telle.
Hoveddiktet "Still meg ei storvengja sorg overskygde" representerer et monumentalt høydepunkt i Olav Aukrusts diktning. I Leif Mæhles doktoravhandling gis det en inngående tolkning av diktet. Olav Aukrust var kommet langt i arbeidet med diktsamlingen da døde 3. november 1929. Da hadde han også fått oppleve at Stortinget vedtok å gi ham dikterlønn. "Solrenning" ble utgitt posthumt i 1930.
Arven etter Aukrust.
Aukrusts diktning inspirerte flere andre lyrikere, blant dem Aslaug Vaa og Olav H. Hauge som begge begynte sin lyriske karriere i tilnærmet Aukruststil.
Komponisten Sparre Olsen tonesatte bl.a. "Fjell Noreg" og "Vårblå himil i mars". Den første er blitt folkeeie som korsang. Interessen for Aukrusts diktning er stadig levende, noe som bl.a. er kommet til uttrykk ved at folkemusikere har tatt fatt i hans tekster. Camilla Granlien Band har på plata Jarnnetter (2008) brukt flere av tekstene til Aukrust og sambygdingen Tor Jonsson, inkludert "Ei naki grein".
Billedhoggeren Dyre Vaa som har skapt Aukrustmonumentet i Lom, gav også skulpturen av St. Clemens på Vestfronten på Nidarosdomen, Aukrusts trekk.
Nordgard Aukrust, gården der dikteren ble født, er åpen for publikum i turistsesongen. Gården drives nå biodynamisk og har en stor urtehage og salg av produkter. Her er det fortsatt mulig å se minner etter Aukrust.
Olav Aukrust bodde så på eiendommen "Luvjaberg" etter å ha sagt fra seg odelen på heimgården. "Luvjaberg" på 12 mål ble skilt ut fra hovedbruket. Her ble blant annet "diktarstua" oppsatt hvor han jobbet frem sine verker. "Luvjaberg" ble hans heim til hans død.


Svene Idrettslag.
Svene IL, stiftet 7.juni 1931, er det lokale idrettslaget i Svene i Numedal. Svene IL har om lag 650 medlemmer, fordelt på ski-/skiskyttergruppe og fotballgruppe. A-laget i fotball spiller i dag i 5. divisjon. Fotballaget spiller sine hjemmekamper på Svenebanen. Denne ligger ved klubbhuset og hoppbakken hvor Per Bergerud, tidligere verdensmester i skihopp, og Odd Grette, tidligere kongepokalvinner i hopp, boltret seg i sine yngre dager. Ski og skiskyting foregår på Stevningsmogen på Lampeland. Der finnes det også en flunkende ny kunstgressbane.


Svene.
Svene er et tettsted i Flesberg kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Numedal omtrent fem kilometer sør for kommunesenteret Lampeland, og 17 kilometer nord for Kongsberg.
Bygda har eget idrettslag, Svene IL, med fotballbane. Bygda hadde også egen hoppbakke, Svenekollen, som i flere år var helt grodd til, men som nå er delvis ryddet opp og brukes blant annet som akebakke. Tidligere verdensmester i skihopp, Per Bergerud, var medlem av Svene IL.


Numedalslågen.
De vanligvis tørrlagte Norefallene i Numedalslågen under flommen i juli 2007.
Elven er også hovedelv i Numedalsvassdraget med samme navn, med et nedbørsfelt på 5 548 km².
Elven ble tidligere brukt til tømmerfløting. Strekningen fra sjøen og opp til Hvittingfoss er lakse- og sjøørretførende, og årlig rangeres Numedalslågen gjerne som en av Norges fire beste lakseelver.
Sommeren 2007 hadde Numedalslågen en storflom, som førte til relativt store ødeleggelser langs hele vassdraget. Vannføringen var rundt 5 meter høyere enn vanlig i juli.
Størsteparten av kraftpotensialet i hovedelva er utbygget, bortsett fra strekningen mellom Hvittingfoss og Larvik, samt Godfarfossen i Dagali. Det første kraftverket som ble bygget var Nore I, som sto ferdig i 1928, og utnyttet Norefallene mellom Tunhovdfjorden og Rødberg.
Grønn Dal-samarbeidet.
Grønn Dal-samarbeidet arbeider med prosjekter og tiltak på en rekke områder for forvaltning og utnyttelse av ressurser og muligheter som er tilknyttet Numedalslågen.
Samarbeidet består av kommunene Larvik, Lardal, Kongsberg, Flesberg, Rollag samt Nore og Uvdal.


Lampeland.
Lampeland er et tettsted og administrasjonssenteret i Flesberg kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Numedalslågen omtrent 22 kilometer nord for Kongsberg sentrum.
Lampeland Hotell driver kurs/konferansevirksomhet og har kafeteria og gatekjøkken.
Den amerikanske astronomen Carl Otto Lampland var etterkommer av Knut Lampeland på Lampeland gård. Det finnes derfor Lampeland kratere på både månen og Mars og Lampeland astroiden.
Eksterne lenker.
Tidligere Lampeland stasjon, nå i privat eie


Fredrikshalds teater.
Fredrikshalds teater ble oppført i 1838 og er Norges eldste teater. Det er en helt unik bygning full av aktivitet når byens ulike teatergrupper setter opp sine stykker. Teateret ble tegnet av Balthazar Nicolai Garben. Teateret drives og eies idag av stiftelsen Halden Historiske Samlinger, den samme stiftelsen som også drifter museene på Fredriksten festning og herregården Rød herregård i Halden.


Selvmord.
Selvmord, også kalt selvdrap, frivillig død, villet egenskade, suicid og suicidium, er det å ta livet av seg selv. Selvmord er en aktiv, villet handling som fører til døden for den som utfører det. Ifølge Verdens Helseorganisasjon skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. I Norge er tallet rundt 500. De vanligste selvmordsmetodene er medikamenter og hengning. Forskning viser at risikofaktorer for selvmord er tidligere selvmordsforsøk og psykiske lidelser som for eksempel depresjon, men også at det å være enslig, mann og bo i en storby kan øke faren for selvmord.
Temaet er fremdeles sterkt tabubelagt, men god informasjon om hvordan en kan forebygge selvmord, antas å hindre nye tragedier. Det er derfor blitt større åpenhet om selvmord, og det er blitt opprettet flere hjelpetiltak. Siden 2003 har Verdensdagen for selvmordsforebygging blitt markert 10. september hvert år.
De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det de fleste ønsker er en forandring i livssituasjonen sin akkurat nå.
Begrep.
Innen psykisk helsevern benyttes som regel begrepet selvmord. Vitenskap omkring selvmord benevnes i noen sammenhenger som "suicidologi".
I 1990 ble ordet "selvdrap" notert for første gang på norsk som erstatning for selvmord fordi «drap» oppleves mer nøytralt enn «mord». I et avisinnlegg i "Aftenposten" i 2007 ble begrepet "selvvalgt død" lansert som et enda mindre tabubelagt begrep. Selvmord kan også kalles "suicid" eller "suicidium" – latinske fremmedord som er avledet av ordene "sui", som betyr «seg selv», og "caedere", «hogge ned» eller «drepe». Å være "suicidal" betyr å ha selvmordstanker og å ville ta livet sitt. På tysk brukes for øvrig ofte ordet "Freitod" og på engelsk "voluntary death", det vil si «frivillig død», i stedet for selvmord ("Selbstmord", "Selbsttötung" eller "suicide").
Omfang.
Totale selvmord i verden (pr innbyggere). Tall fra 2009.
Selvmord blant menn i verden (2009)
Selvmord blant kvinner i verden (2009)
Verdens Helseorganisasjon anslår at det blir begått i alt over en million selvmord i verden hvert år. Det er flere som dør av selvmord enn av krig, vold og kriminalitet til sammen. Selvmordsforsøk og selvskading er nært forbundet med selvmord og øker problemets omfang ytterligere. Et problem med å kartlegge antall selvmord, er at siden emnet er tabubelat kan statistikken enten være forskjønnet, eller det kan være en underrapportering av antall selvmord.
De høyeste selvmordsratene finner vi i enkelte øst-europeiske land mens land i Latin-Amerika og Asia ofte kan vise til lave selvmordsrater. Det er imidlertid vanskelig å sammenlikne forekomst av selvmord over landegrensene, fordi registreringen av selvmord varierer fra land til land og dødsårsaksregistrene vanligvis er ufullstendige. Bortsett fra på den kinesiske landsbygda, er det flere menn enn kvinner som tar livet sitt.
Selvmord i Norge.
I Norge tar rundt 150 kvinner og i underkant 400 menn livet sitt hvert år.
Når det gjelder hvor mange som gjør selvmordsforsøk eller villet egenskade, er tallene usikre fordi det ikke finnes noen nasjonal registrering av selvmordsforsøk eller selvskading i Norge. I spørreundersøkelser rapporterer omtrent 10 % av norske ungdommer om selvskading, omtrent 20 % av de unge som selvskader forteller at de har fått hjelp av helsevesenet etterpå. Beregninger viser at i Norge behandler helsetjenesten mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. Tallet er usikkert og er et resultat av beregninger som Folkehelseinstituttet har gjort på grunnlag av data fra Norsk Pasientregister, samt WHO/EURO-registreringen av villet egenskade i Sør-Trøndelag for årene 1995-1999. Ca. tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk.
Tidligere begikk flest eldre selvmord i Norge. I dag er selvmordsstatistikken like høy blant unge mennesker, og rundt 15 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord. Det var 617 menn og 230 kvinner over 65 år som begikk selvmord i årene 1999 til 2008.
Hvert år har ca. dobbelt så mange mennesker tatt livet av seg som antallet som dør i trafikken i Norge.
Henging eller kvelning er vanlig dødsmåte hos begge kjønn, mens selvmord ved skyting er den nest hyppigste dødsmåten hos menn, men meget sjelden blant kvinner. Flest kvinner begår selvmord ved forgiftning. Tidligere var arsenikkforgiftning vanlig, men giftstoffer som alkohol, narkotiske stoffer, sovemedisin og morfin vil også kunne lamme hjernen og ta livet av et menneske. Også enkelte ulykker i trafikken, særlig singel- og møteulykker, kan være forsøk på selvmord.
I boken "Selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler" skriver Yngve Hammerlin at 59 fanger har begått selvmord i norske fengsler i perioden 1990 til 2010. 66 % av disse satt i varetekt, de fleste isolert og med brev- og besøksforbud. 42 % begikk selvmord i løpet av 14 dager etter fengslingen, 24 % var utenlandske statsborgere, og 75 % hengte seg.
Straffbarhet.
I noen land er planlegging av selvmord og selvmordsforsøk fremdeles straffbart, men det er ikke tilfellet for Norge. Derimot er både eutanasi, også kalt «aktiv dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap», og assistert selvmord ulovlig. Eutanasi, hvor en annen person enn den som ønsker å dø utfører det praktiske som fører til døden, blir i utgangspunktet behandlet som drap i Norge, men kan sees på under formildende omstendigheter. Under assistert selvmord er det den som ønsker å dø som utfører de nødvendige handlingene, men har fått hjelp av andre til for eksempel å skaffe medikamenter og har fått veiledning i hvordan de skal brukes for at død skal oppnås. Dette blir i utgangspunktet sett på som medvirkning til drap, men kan sees på under formildende omstendigheter.
Oppfordring til selvmord er også svært alvorlig og kan i Norge straffes som medvirkning til drap. Både det å forklare eller overbevise personen om at det er det riktige å gjøre for grunner som det beste for andre, eller av moralske eller religiøse grunner, og å stimulere en åpent suicidal person med selvmordsplaner til å gjennomføre selvmordet er straffbart og kan defineres som medvirkning til drap. Selvmord som blir begrunnet av den suicidale, for eksempel gjennom avskjedsbrev, til å være av direkte handlinger som mobbing eller overgrep kan også straffes som medvirkning til drap hvis handlingen(e) kan bevises.
Årsaker.
Det er flere årsaker til selvmord. Fattigdom, arbeidsledighet, det å miste en av sine nærmeste, samlivsbrudd og -problemer og mobbing i arbeidslivet er eksempler på faktorer som spiller inn. Tidligere selvmord i familien, alkohol- og narkotikamisbruk (også familiens rusmisbruk spiller inn), seksuelle overgrep, sosial isolasjon og enkelte psykiske lidelser spiller også en stor rolle, i tillegg til fysisk sykdom og funksjonshemning.
Selvmord kan utløses av en tilsynelatende umulig og låst livssituasjon eller krise, et voldsomt psykisk press, mobbing eller store, fysiske smerter. Også alkoholpåvirkning, rusmisbruk og abstinensplager, langvarig og dyp depresjon og alvorlig angst kan i ekstreme tilfeller ende med at mennesker tar livet sitt. Blant mennesker med bipolar lidelse er risikoen for selvmord stor i den depressive fasen hvis de ikke får hjelp. Også tap av nære familiemedlemmer, dårligere helse og økonomi samt lavere sosial status kan øke faren for selvmord. Dette gjelder særlig hos gamle. Andre risikofaktorer er tidligere selvmordsforsøk og livssituasjonen. For eksempel er enslige, eldre menn i store byer, samt unge homofile statistisk sett høyere selvmordsrater enn andre.
Tilsynelatende uforståelige selvmord kan også ha en eksistensiell eller filosofisk begrunnelse. De er da ytterst sett uttrykk for menneskets frie vilje til selv å styre over sitt eget liv. Andre vil imidlertid hevde at også slike selvmord er styrt av følelser og kriser. Ekspertene er imidlertid uenige om hvor mange av selvmordene som ikke skyldes psykiske lidelser. De fleste mener det er 10 %, andre 20 % eller mer.
a> er en avskjedshilsen til søsteren Ulrike. Det er ikke uvanlig å etterlate seg slike brev ved selvmord.
a>. Han har akkurat skrevet et dødsdikt.
Den franske sosiologen Émile Durkheim skrev i sin bok "De la division du travail social" 1893 om såkalt «anomisk selvmord» i samfunn preget av raske forandringer, normoppløsning og misforhold mellom enkeltmenneskets forventninger og de nye, sosiale rammene mennesket lever i. I "Le Suicide" (på Norsk "Selvmordet") fra 1897, en bok om sin bok om selvmordets sosiale årsaker, hevdet han ellers at mennesker som er minst styrt av sosiale forpliktelser og bånd, lettest tar sitt eget liv. Også flere filosofer har skrevet om selvmord, blant annet Albert Camus i boka "Myten om Sisyfos" fra 1942. Der skriver han at "Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem. Det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål". Camus hevder videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid gjør livet mer utfordrende.
Behandling.
For mange i en suicidal situasjon er det vanskelig å se noen annen utvei enn å ta sitt liv. Imidlertid har helsevesenet etterhvert mye erfaring i å behandle suicidale, og effekten av slik behandling er godt dokumentert. Dessverre er det mange som ikke oppsøker hjelp i tide. Nedgangen i selvmordstallene de siste årene kan nok delvis tilskrives bedre behandling.
Selvmord og medieomtale.
Selvmord er ofte uttrykk for en dyp personlig krise og oppleves som en voldsom ulykke og tragedie for offerets familie. Av respekt for de etterlatte og for å unngå å inspirere andre til å begå selvmord, har derfor selvmord vanligvis ikke blitt omtalt i medier i Norge. Ifølge norsk presses egen selvsensur, uttrykt gjennom den såkalte «Vær Varsom-plakaten» som gir etiske retningslinjer og begrensinger for det journalistiske innholdet, har det følgelig vært stor forsiktighet med å nevne denne dødsårsaken direkte.
Synet på psykiske lidelser har imidlertid forandret seg mye de siste årene. Det er i dag vanligere å betrakte selvmord som en psykisk reaksjon på et voldsomt press eller forårsaket av psykisk sykdom. Selvmord er blitt noe som kan forhindres og er ikke lenger bare et abstrakt og unevnelig tabu. Derfor har også Norsk Presseforbund valgt å justere sin Vær varsom-plakat med virkning fra 2006. Tidligere het det at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Nå skal teksten i stedet lyde: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Selvmord omtales ofte i aviser med standardformuleringen «personlig tragedie».
Historie.
Synet på selvmord har variert gjennom historien og i forskjellige kulturer. Mens kristendommen, jødedommen og islam sterkt fordømmer selvmord, var selvmord i antikken mer akseptert, og blir ofte beskrevet som en heltemodig løsning utført av sterke personligheter. I det gamle Hellas ble likevel selvmordere begravd på et ensomt sted; som regel ble de brent. Den legemsdel som foretok handlingen, vanligvis armen, ble begravd for seg selv langt unna folk.
Gulatingsloven og Frostatingsloven fastslo at selvmord var ubotamål (en forbrytelse det ikke fantes bot for). Selvmordere ble derfor i det førkristne Norge gravlagt i flomålet, der sjø og land møtes. Kirkefaderen Augustin (354 – 430) hevdet i sitt verk "Gudsstaten" at livet er en gave fra Gud, og at selvmord derfor er en synd nettopp mot Gud. I 1096 ble det endelig vedtatt ved kirkemøtet i Nîmes at selvmordere skulle nektes begravelse i vigslet jord. I Magnus Lagabøtes landslov, som stod ved makt fra 1274 til 1687, ble selvmord fremdeles regnet som ubotamål, og i Dantes "Inferno" beskrives selvmordere som dømt til evig vandring i selvødeleggelsens skoger i det syvende helvete – vel å merke under kjettere og mordere. I opplysningstiden ble synet på selvmord gradvis formildet, og i 1842 ble det i Norge gitt tillatelse til at selvmordere kunne gravlegges i vigslet jord. Før 1842 forbød lovens § 2-10-4 at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården. Loven sa imidlertid ingenting om hvor man skulle gjøre av den døde. Forordning av 18.desember 1767 gjaldt den som var «kjed af Livet», men ikke klarte å begå selvmord, og i stedet ved å begå et ellers motivløst mord ble dødsdømt og overlot dermed saken til bøddelen. Slike selvmordsforsøk ble straffet med fengsel på livstid, pisking og brennemerking, årlig offentlig pisking og ydmykelse. Etter at personen var avgått ved en naturlig død, ble kroppen halshogd og lagt på steile og hjul.
Fra 1844 kunne selvmorderes formue tilfalle familien, og ikke staten, som tidligere. I 1897 kom Emile Durkheims verk "Selvmordet". Fra samme år ble forbudet mot jordpåkastelse opphevet i Norge, og i 1902 forbudet mot likpreken over selvmordere.
I Storbritannia var selvmordsforsøk frem til 1960 regnet som en forbrytelse. Nils Retterstøl måtte som ung lege i London i 1956 utstyre pasienter med erklæringer om at de hadde begått sine selvmordsforsøk som et resultat av psykisk sykdom, og derfor var strafferettslig utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Den siste som ble dømt for selvmordsforsøk i England, var en mann som i 1960 ble idømt to års fengsel – for å ha forsøkt å henge seg i cellen.
Flere asiatiske religioner har godtatt selvmord under visse omstendigheter, blant annet i Kina og Japan. Ifølge den strenge, japanske morallæren bushido («krigerens vei») er rituelt selvmord, seppuku, også kalt harakiri («bukskjæring»), bedre enn å leve med vanære. Harakiri er kjent fra 900-tallet. Det er også eksempler på at ofre for enkebrenning og menneskeofringer har gått i døden tilsynelatende frivillig, antakelig etter sterkt sosialt press fra samfunnet rundt.
Historiske selvmord.
Det er en rekke kjente selvmord gjennom historien. Årsakene kan ha vært personlige, som sykdom og nød, depresjon, overanstrengelse og kjærlighetstap, men flere har også blitt presset til selvmord av ytre omstendigheter, for eksempel etter nederlag i maktkamper. Andre har dødd som følge av overdoser av narkotika eller medikamenter, og det er i flere tilfeller uklart hvorvidt dødsfall er ulykker eller selvmord. Andre påståtte eller angivelige selvmord har vært skjulte mord eller likvideringer. Selvmord har også blitt brukt som politisk protest, for eksempel ved at en har tent på seg selv på et offentlig sted eller sultet seg til døde. Under ekstreme forhold har dessuten kamikazepiloter og selvmordsbombere gått i døden i militære angrep eller terroraksjoner. Det er også historiske eksempler på selvmord avsagt ved dom eller militær ordre, samt såkalte assisterte selvmord.
Kollektive selvmord.
Gjennom historien er det flere eksempler på kollektive selvmord, først og fremst blant religiøse grupper, såkalte dommedagssekter, men også andre grupper som har vært utsatt for ideologisk hjernevasking eller hensynsløse ledere. Frivilligheten kan imidlertid diskuteres da det har blitt funnet tegn på tvang og mord etter slike dramatiske hendelser. I kriger og konflikter har det også vært flere selvmordsoppdrag. Det har vært handlinger og kamper der krigerne bevisst har ofret livet i selvmordsaksjoner eller farefulle oppdrag som umulig kunne vinnes, men som måtte gjennomføres for å unngå dødsstraff for ordrenekt.
Selvmord i litteraturen.
Selvmord har lenge blitt skildret i litteraturen. Den greske skalden Homers heltefigur Ajax begår selvmord ved å kaste seg over sverdet sitt når han ble beseiret av Odyssevs.
Litteraturhistoriens kanskje mest kjente selvmord finner sted i William Shakespeares skuespill om forbudt kjærlighet, "Romeo og Julie". Det slutter med at de to forelskede ungdommene begår selvmord etter en misforståelse.
Den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe skrev i 1774 den korte brevromanen "Den unge Werthers lidelser" om maleren Werther som er ulykkelig forelsket i sin beste venns forlovede, Charlotte. Den følsomme Werther holder ikke ut og skyter seg. Romanen var opphavet til en bølge av følsomhet og sverming omkring begrep som "Weltschmerz." Mest oppstandelse vakte alle selvmordene som ble tilskrevet romanen (se "Werther-effekt").
”Det finnes bare ett eneste riktig alvorlig filosofisk problem: selvmordet.” Slik begynner Camus' filosofiske roman "Myten om Sisyfos", som behandlar det absurde livets valg og kvaler. Ifølge forfatteren er selv en trells ensformige liv, uten håp eller mening, verdt å leve.


Kjølevæske.
Kjølevæske er en betegnelse på en væske (freon) som har til oppgave å transportere termisk energi fra et sted til et annet. For å oppnå dette, bør det være en innstilt vannmengde som gjør at den klarer å varme/kjøle til riktig innstilt temperatur spesifikk varmekapasitet. Mens for freon så bruker man en ekspansjons-ventil som går inn til en fordamper som spruter inn freon og dermed kjøler, aggregattilstanden er da væske helt til den har blitt varmet opp å blir damp. Fordi vann er den væsken med høyest spesifikk varmekapasitet som er flytende ved normalt trykk og temperatur, er dette det mest brukte mediet i kjølemaskiner/varmepumper som kjøler ned eller varmer opp vannet og transporterer dette videre. Mediet (væsken) skal holde flytende aggregattilstand ved lav temperatur, vanligvis også ved høy temperatur. Derfor er det vanlig å tilsette stoffer som senker frysepunktet, for eksempel alkoholer (glykol). Vann som fryser til is ekspanderer og kan føre til frostsprengte rør/radiatorer. Varmetransporten stopper også hvis kjølemediet fryser, og kjølemaskinen/varmepumpen vil ikke fungere.


Mossos d'Esquadra.
Mossos d’Esquadra er politistyrken i Catalonia. "Mossos d’Esquadra" betyr «Gutta i (politi)styrken». Dette er den eldste sivile politistyrken i Europa. Den ble opprettet i det 17. århundre for å beskytte folket i Catalonia. Gjennom tidene har styringen av styrken skiftet mellom de katalanske selvstyremyndighetene og det spanske militære. Siden 1980 har det vært styrt av de katalanske myndighetene. Denne styrken erstatter de spanske politistyrkene i Catalonia. Utskiftningsprosessen startet i 1994 og vil være fullført i 2008. Den spanske politistyrken vil fortsatt ha noen agenter i området, i arbeidet med terrorisme, immigrasjon og andre begrensede saker.


Ertzaintza.
Ertzaintza er politistyrken i Baskerland, en av de spanske autonomas. Den tilsvarer Mossos d'Esquadra i Cataluña


Lindisfarne Castle.
Lindisfarne slott var opprinnelig et fort fra Tudortiden på øya Lindisfarne. Det ble omgjort av Sir Edwin Luytens, og har en hage som er anlagt av Gertrude Jekyll. Slottet, hagen og et kalkbrenneri i nærheten forvaltes av National Trust, og er åpne for besøkende.


Filippinenes regioner.
Filippinene er inndelt i 17 regioner, inkludert hovedstadsområdet og noen områder med særskilt politisk-rettslig status. Regionene er igjen inndelt i provinser.
Nedlagte regioner.
Følgende er regioner som ikke eksisterer, og forklaringer på disse regionenes status følger den enkelte regions navn.


Ulla Procopé.
Ulrika Eleonora Matilda «Ulla» Procopé (født 1921 i Helsingfors, død 1968) var en finsk formgiver.
Utdanning.
Utdannet ved Taideteollinen keskuskoulu/Konstindustriella läroverket i Helsingfors i 1948.
Arbeid.
Hun arbeidet ved Arabia fra 1948 til hun døde i 1968. Hun var spesialist på brukskeramikk og hun formgav mange serviser, både modeller og dekorer.
Servise og modeller.
SJ, der UP står for Ulla Procopé og SJ er initialene til personen som har malt akkurat denne brikken
Hun formgav også modellen til de velkjente marmeladekrukkene modell "FA" som Raija Uosikkinen laget dekoren "Pomona" til. Hun fomgav også en annen velkjent marmeladekrukke, modell "AL" med basthank. Den ble glasert i samme glasurfarger som Kaj Francks Kiltaservise.


Hermann Bongard.
Hermann Bongard (født 19. november 1921 i Oslo, død i 20. januar 1998 i Bærum) var en norsk tegner, brukskunstner og formgiver.
Virksomhet.
Bongard ble utdannet ved Statens håndverk- og kunstindustriskole i Oslo 1938–1941.
Fra 1947 til 1955 var han glasstegner for Christiania Glasmagasin. Han formga der gravyrer for vaser og fat, men etterhvert også egnet emne for disse dekorene, altså ulike vaser, fat, pokaler og annet som ble fremstilt ved Hadeland Glassverk. Da Hadeland Glassverk begynte K-glasserien i 1952 utnyttet Bongard muligheten til å begynne å ekperimentere med farger og teknikker og han formga en del svært bra kunstglassbiter. Han tegnet også noen drikkeglasserier, for eksempel "Hermann", "Ambassadør", "Liqueur" og "Tullik".
Fra 1955 til 1960 arbeider han freelance som brukskunst- og industriformgiver. Han arbeider blant annet som konsulent for Figgjo Fajanse og formga modeller og dekorer for dem, mellom annet serviset "A la carte". For Oslo sølvvareverksted tegnet han sølvbestikket "Taffel".
Fra 1960 til 1964 var han kunstnerisk leder for Brukskunstorganisasjonen PLUS i Fredrikstad.
Fra 1966 til 1968 var han formgivningssjef hos Cappelen forlag.
I 1968 ble han ansatt som lærer ved Grafisk avdeling på Statens håndverk- og kunstindustriskole, fra 1971 til 1985 var han førsteamanuensis samme sted. Han fikk også statens arbeidsstipend for kunstnere 1971.
Han arbeidet også med tre, stål, smijern, tinn, manilarør og annet. Han tegnet pengesedler og formga firmaemblemer og han arbeidet med grafikk.
Priser og utmerkelser.
Hans arbeider er representert i Glasmuseet i Växsjö, Sverige; Kunstindustrimuseet i Oslo; Nordenfjeldske kunstindustrimuseum; Smithsonian Institute, USA; The Whyte Gallery, Washington, USA; Utenriksdepartementes faste samling av brukskunst og Victoria and Albert Museum, London, Storbritannia


Kaj Franck.
Kaj Gabriel Franck (født (9. november 1911 i Viborg, Finland, død 26. september 1989 på Santorini, Hellas) var en finsk formgiver.
Han ble utdannet ved kunstindustriskolen i Helsingfors på 1930-tallet, der han studerte møbeldesign. Etter skolen tok han arbeid ved en tekstilforretning, ved siden av arbeidet der formgav han noen få møbler som skulle vise seg å bli storparten av hans møbelproduksjon. I 1937 ble han ansatt som leder ved tekstilbedriften Yhdistyneet Villatehtaat Oy, kort tid etterpå byttet han arbeidssted til Artek.
I 1945 begynte han ved Arabia. Året etter, i 1946, ble han med i en konkurranse som Iittala lyste ut i dekorativ glasformgiving. Der vant han både andre- og tredjepremien, mens Tapio Wirkkala vant førstepremien. Etter dette arbeidet han for Iittala et par år før han ble overført til Nuutajärvi i 1950, der han formga både bruksglass og kunstglass.
Samtidig med arbeidene for Iittala og Nuutajärvi fortsatte han arbeidet som formgiver og kunstnerisk leder for Arabia. I 1953 ble den nye serien Kilta lansert derfra. Det var ikke et vanlig servise, tanken var at folk ikke skulle kjøpe et helt servise, de skulle kjøpe akkurat de delene de trengte i akkurat de fargene de ville ha, og gjerne blande dem med deler fra andre serviser. Delene i Kilta ble lagd slik at de kunne brukes til flere formål, slik at en ikke trengte så mange forskjellige deler som skulle ta opp den dyrebare plassen i de trange kjøkkenskapene i moderne boliger. Unødvendige håndtak var det heller ikke på Kilta-delene, og bremmen på tallerknene ble også forminsket. Delene skulle være stablevenlege. Kilta ble lagd i ildfast fajansegods og kom i ulike ensfargede utgaver (blant annet gul, grønn, svart, hvit og blå).
Kaj Franck arbeidet også som lærer ved Universitetet for kunst og design i Helsingfors.


Plasmaskjerm.
En plasmaskjerm er en skjerm der hver piksel består av 3 små lysrør; et rødt, et grønt og et blått. Plasmaskjermer har ingenting å gjøre med LCD-skjermer, selv om begge er flatskjermer. Plasmaskjermen har fått navnet sitt fra lysrørets virkemåte: den ioniserte strømførende gassen i et lysrør kalles nemlig et plasma.
Plasma-TV-en kom på markedet i 1999, men teknologien har vært kjent siden 1964. De første plasmaskjermene var ikke annet enn små punkter med lys som ble startet som laboratorieeksperimenter. Teknologien ble utviklet og forbedret, og på slutten av 60-tallet var den avansert nok til å konstruere geometriske former. I dag har teknologiske fremskritt innenfor høyhastighets digital databehandling, materialer og avanserte produksjonsmetoder muliggjort lyssterke, kontrastrike plasmaskjermer.


Luigi Pirandello.
Luigi Pirandello (født 28. juni 1867 i Agrigento på Sicilia, død 10. desember 1936 i Roma) var en italiensk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1934.
Pirandello skrev poesi, noveller, romaner og teaterstykker.
Brødrene Tavianis film "Kaos" fra 1984 bygger på Pirandellos noveller om den fattige landarbeiderklassen på Sicilia.


Jüdisches Museum Berlin.
Jüdisches Museum Berlin er et museum i Berlin som dokumenterer 2 000 års jødisk historie i Tyskland.
Det jødiske museet i Berlin ble første gang åpnet i 1933 i Oranienburger Straße, men ble stengt i 1938. Idéen om å gjenopprette museet ble først lagt fram i 1971, og en «forening for et jødisk museum» ble grunnlagt i 1975. Etter at Berlins bymuseum hadde vist en utstilling om byens jødiske historie i 1978, ble det åpnet en egen jødisk avdeling i bymuseet. I 1999 ble denne avdelingen gitt status som selvstendig museum. En egen bygning av Daniel Libeskind ble fullført i 1998 og offisielt åpnet i 2001. Museet har blitt et levende senter for jødisk historie og kultur i Europa.
Direktøren for museet er professor W. Michael Blumenthal, som opprinnelig er fra Berlin og var amerikansk finansminister under president Jimmy Carter.


Daniel Gabriel Fahrenheit.
Huset hvor Fahrenheit ble født
Daniel Gabriel Fahrenheit, eller Gabriel Daniel Fahrenheit (født 24. mai 1686 i Danzig, død 16. september 1736 i Haag) var en tysk fysiker og instrumentmaker. Temperaturenheten Fahrenheit (F) er oppkalt etter ham. Denne enheten var lenge i bruk i Tyskland, og brukes fremdeles i USA.
Eksterne lenker.
Fahrenheit, Daniel


Israel Shamir.
Israel Shamir (født ca. 1947 i Novosibirsk i Sovjetunionen) er en forfatter og journalist som presenterer seg som russisk-israelsk jøde. Bøkene hans er oversatt til mange språk. En av bøkene hans foreligger på nynorsk: "Blomar frå Galilea" (Det Norske Samlaget, 2002). Han argumenterer for en demokratisk enstatsløsning framfor en tostatsløsning mellom Israel og Palestina. De siste årene har han særlig blitt kjent for sin tilknytning til WikiLeaks.
Biografi.
Shamir opplyser å være født med navnet Izrail Schmerler av jødiske foreldre i Novosibirsk i Sibir i 1947. I følge Shamir har han studert matematikk og jus ved universitetet i Novosibirsk. Han flyttet til Israel i 1969, tjenestegjorde i den israelske hæren og deltok i Jom kippur-krigen i 1973. Etter krigen opplyser han å ha studert jus en periode ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, men avbrøt studiet for å jobbe som journalist. Han opplyser å ha jobbet for Israels statskringkasting Kol Yisrael og senere som frilansjournalist for en rekke aviser og medier. Han har også oversatt hebraisk litteratur til russisk, bl.a. verk av Shmuel Yosef Agnon.
Han opplyser at han bor dels i Jaffa, dels i Stockholm og dels i Moskva, og har tre sønner, bl.a. journalisten Johannes Wahlström, kjent som WikiLeaks' talsmann i Skandinavia. I 2004 ble Shamir døpt i Den ortodokse kirke i Jerusalem og gitt døpenavnet Adam.
Norge.
Shamir ble i en periode publisert i Friheten og Klassekampen, men ble stengt ute av Klassekampen da han ikke ville slutte seg til debattredaktørens fordømmelse av Knut Hamsun. (Shamirs innlegg i Klassekampen ble oversatt til norsk av Hans Olav Brendberg, Ingar Arnøy og Ola Lars Andresen). Han har utgitt en bok på norsk ("Blomar frå Galilea", oversatt av Hans Olav Brendberg).
Kritikk.
Fra 2001 og utover har han møtt stadig flere anklager om antisemittisme. På nettstedet som har listeført 8000 "sjølhatende jøder", blir Shamir framhevet av de 7 fremste, sammen med blant andre Michael Lerner og Noam Chomsky. Han har også blitt beskyldt for å støtte Jean-Marie Le Pen i Frankrike, men han avviser det på denne måten: "Some readers misunderstood me and thought I support Le Pen. Surely I do not: Le Pen is a bad guy in my books, but bad guys will be called to undo the excessive Jewish power if the good guys fail to do it."
Shamir har også fått kritikk for de opplysningene han gir om sin personlige historie. Norman Finkelstein har i følge Tablet Magazine sagt om Shamir at "han har funnet opp hele sin personlige historie. Ingen ting han sier om seg selv er sant." Mange journalister har møtt Shamir i hans hjem i Jaffa, men det var mindre kjent at han hadde svensk statsborgerskap. Shamir har skiftet sitt offisielle navn flere ganger, og begrunnet det med behovet for privatliv, men bruker fortsatt navnet Israel Shamir som offentlig person.


Stoke Newington.
Stoke Newington er et sted i bydelen Hackney i London. Clissold Park og den historiske kirkegården Abney Park Cemetery ligger i Stoke Newington. Stedet er også kjent som fødestedet til forfatteren Daniel Defoe.
Stedet har vært befolket i mange hundre år, og det er funnet spor etter noe som er tolket som saksiske bosteder ved elven Lea. I middelalderen og tudortiden var stedet en liten landsby i utkanten av London, og mange reisende stoppet der for forfriskninger før de fortsatte reisen nordover eller inn til byen.
I løpet av 18. og 19. århundre ble landsbyen absorbert av London, og opphørte å eksistere som en selvstendig enhet. Flere store hus ble bygget der for å huse nyrike londonboere.
Under andre verdenskrig ble mye av området ødelagt i blitzen, og mange ble hjemløse. Flere av de historiske bygningene overlevde mirakuløst nok. Etter krigen ble det anlagt store boligområder i de utbombede områdene. Disse ble regnet som gode steder å bo i de første årene etter krigen, men ble etterhvert hjemsøkt av fattigdom og kriminalitet.
Stoke Newington er nå et multikulturelt område, med store asiatiske, tyrkiske og vestindiske samfunn. Det er også et «grønt samfunn» rundt Church Street, som ofte beskrive som «new age-hipper».
Kommunikasjon.
De nærmeste undergrunnsstasjonene er


Ali Hassan Salameh.
Ali Hassan Salameh (født 1940?, død 22. januar 1979), også kalt «den røde prinsen», var den antatte leder for organisasjonen Sort September, som var ansvarlig for München-massakren og andre aksjoner. Hans kodenavn var Abu Hassan. Han var også grunnlegger av Styrke 17. Salameh var målet for Mossad i Lillehammer-saken, som en del av operasjon Guds vrede.


Stand.
En stand er en samfunnsgruppe i et land. I middelalderen var samfunnet i Europa delt i fire stender: geistlighet, adel, borgere og bønder. Frem til den franske revolusjon var Frankrike delt i tre stender: aristokratiet (førstestanden), geistligheten (andrestanden) og almuen (tredjestanden). De var alle representert i Stenderforsamlingen.
I Romerriket var det etter republikkens innføring omkring 500 f.v.t. hovedsakelig to stender. Elitestanden, som bestod av de adlige og høyerestående maktpersonene, ble kalt "patrisiere", mens resten av de vanlige borgerne gikk under navnet "plebeiere". På 400- og 300-tallet gjorde plebeierne opprør mot patrisierne i forsøk på å få større innflytelse på samfunnet. I år 450 fikk de gjennomslag for at samfunnets lovers kulle skrives ned; en viktig seier for å forhindre statlig missbruk av rettssystemet. Senere fikk plebeierne tilgang til embetene, og etter hvert i senatet. Folkeforsamlingen ble i tillegg godtatt for å gjelde over hele romerstaten. Motstandskampene blir kalt stenderkampene.


Stender.
En stender eller stolpe er det primære vertikale konstruksjonselementet i vegger i trehus bygd med bindingsverk. Stenderne er plassert med jevne mellomrom langsetter veggen og bærer de vertikale lastene fra overliggende konstruksjoner. Både innvendig og utvendig kledning er som oftest festet til stenderene.


Shannon-Weaver-modellen.
Shannon-Weaver-modellen er en kommunikasjonsmodell utviklet av matematikeren Claude Elwood Shannon og Warren Weaver, som ble lansert i boken "The Mathematical Theory of Communication" i 1949. Modellen er en av de mest kjente overføringsmodellene. Modellen forutsetter at all utveksling av informasjon må inkludere minst seks elementer; en kilde, en koder, ett budskap, et medium, en omkoder, og en mottaker. Modellen er teknologisk orientert, noe den har blitt kritisert for. Den fokuserer i stor grad på avsending og mottak av informasjon, og ser på kommunikasjon som en enveisprosess.


Rune Belsvik.
Rune Belsvik (født 14. april 1956) er en norsk forfatter, dramatiker og barnebokforfatter. Belsvik debuterte i 1979 med "Ingen drittunge lenger" som han også fikk Noregs mållags pris for i 1980. For barnebøkene om "Dustefjerten" har Belsvik fått Kulturdepartementets litteraturpris. Han ble også tildelt Brageprisen i 2000.
Biografi.
Rune Belsvik ble født i Haugesund i 1956, men vokste opp på Stord. I dag er han bosatt i Randesund ved Kristiansand sammen med kone og barn.
Det var en periode hvor Belsvik ville bli psykolog, men ettersom han sluttet på den videregående skolen var ikke lenger dette et valg. Han ville dog arbeide et sted hvor han fikk møte og snakke med mennesker, og tok derfor utdanning som hjelpepleier på Dikemark i Asker, utenfor Oslo.
En romankonkurranse fra forlaget Aschehoug om det beste manuskript for en ungdomsbok ansporet Belsvik til skrive sin debutbok "Ingen drittunge lenger" (1979). Den besto av ærlige skildringer av ung seksualitet og direkte språk, noe som en del reagerte på da NRK leste romanen på radio. Han har selv uttrykt at han skrev den boka han selv aldri fant, om forbudte ord og følelser, og hele det vanskelige livet.
23 år gammel flyttet han til Gamvik i Finnmark hvor han jobbet som kontorassistent og lærervikar. Han bodde der i to år før han flyttet tilbake til Stord hvor han jobbet på Valen sykehus, og som forfatter ved siden av. I 1983 gikk ferden til Kristiansand, og han ble forfatter på heltid. Belsvik bor ennå i Kristiansand med kone og barn.
Skrivemåte.
En annen bok "Dustefjerten" har Belsvik skrevet om hvor vanskelig de er å få til akkurat det du ønsker. Denne romanen ble også lest opp i radioen Barnetimen for de minste i 1991.
Når Belsvik skal begynne på ei ny bok pleier han å bruke god tid på å finne en handling og ide som han kan skrive seg fram til. Etter dette har han rundt tre timers skriveøkt hver dag. Hans bibliografi forteller at han er en produktiv forfatter. Dagbladets litteraturanmelder Tone Solberg mener at «I veletablerte Rune Belsvik har vi fått en barnebokforfatter om det er all grunn til å fryde seg over. Med "Dustefjerten" tar han definitivt skrittet inni en knepen krets av utfordrende, men frodige fortellere.»


Mikrobølgeovn.
En mikrobølgeovn (også omtalt med kortformen "mikro") er en type steke- eller varmeovn som skaper varme ved hjelp av et høyfrekvent, elektromagnetisk felt, varemikrobølger (2450 MHz).
Mikrobølgeovnen ble oppfunnet ved et tilfelle av den amerikanske ingeniøren Percy Spencer. Mens han arbeidet med et radaranlegg merket han plutselig at en sjokoladeplate som han hadde i lomma begynte å smelte. Den første mikrobølgeovnen hadde han ferdig i 1947.
Den elektromagnetiske strålingen varmer vann og andre polariserende molekyler i mat raskt og effektivt, men mikrobølgeovnen egner seg ikke til å steke eller bake matretter slik som konvensjonelle stekeovner. Mikrobølgeovner er i bruk i industrien, storkjøkken og i private hjem. Mikrobølgeovner for privat bruk har vanligvis en effekt på fra 600 watt og oppover.
Mikrobølgene øker molekylbevegelsene i vann- og andre polariserende molekyler. Strålingen når kun noen centimeter inn i objektet, og varme ledes inn i de øvrige deler derifra. En mikrobølgeovn bruker omkring 25 prosent mindre energi enn en stekeovn på å varme opp samme mengde mat. I mikrobølgeovner bør man ikke legge inn noe av metall eller tette innpakninger.
Mikrobølger er skadelig, og derfor blir strømmen brutt når ovnsdøren åpnes. Selve boksen er alltid av metall, slik at stråling ikke slipper ut i rommet. Faren ved bruk av mikrobølgeovner har lenge vært diskutert, men man har ikke funnet konkrete skader som stammer fra strålingen ved normal bruk. Likevel er det mulig å få brannskader hvis man bevisst setter funksjonen som stanser ovnen ved åpning av dør, ut av spill.


Magma.
Magma er smeltet stein som er under jordskorpen. Magmaen er under høyt trykk og kan noen ganger komme til overflaten under jordskjelv og vulkanutbrudd i form av flytende lava.
Ordet "magma" er gresk og betyr grøt eller deig. Man kan godt si at magma minner om grøt eller deig, siden konsistensen varierer kraftig. Magma kan være tyntflytende som tjære eller olje, eller like stivt som asfalt eller enda stivere igjen.
Temperaturen er variabel. Temperaturen varierer fra 800 til 1200 grader celsius. Den er bestående av stoffer som stivnet ved nedkjøling, og av forskjellige gassarter.
- det er for det meste mest vanndamp, 50-99%
- gasser i mindre mengder, men som også er meget viktige, er hydrogen, ammoniakk og ammoniumklorid.


Londons undergrunnsbane.
Londons undergrunnsbane (London Underground, ofte kalt bare "the Underground" eller "the Tube") er et kollektivtransporttilbud bestående av elektriske tog som kjører i tunneler under det sentrale London og i dagen gjennom byens forsteder. Den første strekningen ble åpnet i 1863, noe som gjør dette til verdens eldste metrosystem.
Siden 2003 har undergrunnsbanen vært en del av Transport for London (TfL). Tidligere ble undergrunnsbanen drevet av London Regional Transport, som var direkte underlagt de nasjonale myndighetene.
Det er pr. februar 2005 274 åpne stasjoner, og mer enn 408 km skinnegang som er i bruk. Banen frakter omkring tre millioner passasjerer daglig; i årene 1999 og 2000 ble det gjort tilsammen 927 millioner reiser. I tillegg til de åpne stasjonene finnes flere eldre stasjoner som er nedlagt.
De underjordiske strekningene er anlagt på to nivåer, noen rett under overflaten ("subsurface lines"), og noen dypt nede i bakken (de opprinnelige "tube lines"). De øverste har skinnegangen bare omkring 5 meter under overflaten, mens de dype ligger på 20 meter eller mer. De øvre tunnelene har samme standard som vanlige tog, mens de dype er svært smale og setter begrensninger på hva slags togmateriell som kan brukes. Begge typer har også trafikk i dagen, unntatt Victoria-linjen og Waterloo & City-linjen; førstnevnte har kun depotplass over bakken, mens sistnevnte er svært kort og bare kjører under bakken.
Linjer.
En enkel undergrunnslinje følger ikke nødvendigvis en statisk rute – den kan avgrenes i forskjellige retninger. Et eksempel er Metropolitan-linjen, som deler seg flere ganger etterhvert som den nærmer seg de ytre bydelene. Noen av avgangene på denne linjen kjører i tillegg forbi et antall stasjoner uten å stoppe. I forhold til bl.a. T-banen i Oslo, kan det derfor være verdt å merke seg at en undergrunnslinje i London på mange måter kan være et t-banenettverk i seg selv.
Tabellen under beskriver hver enkelt linje, med fargen som brukes for å symbolisere linjen på kart over undergrunnen, datoen den først ble åpnet, type tunnel og lengde.
Piccadilly-linjen går til Heathrow flyplass. Den går betraktelig saktere enn Heathrow Express, men har langt flere avganger, og er samtidig betraktelig billigere. Derfor er dette et populært framkomstmiddel til og fra flyplassen.
Undergrunnsbanen har overgang til Docklands Light Railway og London Overground ved flere stasjoner, og med Tramlink ved Wimbledon stasjon. Den er også knyttet til de store jernbaneterminalene i London. Den eneste jernbaneterminalen som ikke har en direkte forbindelse med undergrunnsbanen er Fenchurch Street; nærmeste undergrunnsstasjon er i dette tilfellet Tower Hill, som ligger i underkant av 500 meter unna.
Mangelen på linjer sør for det sentrale London har blitt sagt å skyldes geologiske forhold, som gjør det svært dyrt å bygge ut banen i den retningen. Det skal også være meget vanskelig å anlegge tunneler under Themsen, men flere linjer krysser likevel elven. En nyere forklaring på mangelen er at da man gjorde de største arbeidene med banen var det sørlige London allerede godt forsynt med kollektivtransport av andre slag, og man valgte å ikke prioritere dette området.
Billettsystem.
Undergrunnen er inndelt i de samme kollektivsoner som Transport for Londons bussnett. Sone 1 er er den indre bykjerne. Det meste av det indre London omfattes av sone 1 og 2, men noen deler ligger i sone 3. Sone 1 til 6 dekker hele Stor-London. Noen stasjoner ligger utenfor dette området, som Amersham og Chesham i Chiltern Hills. Disse er delt inn i sonene 7, 8 og 9.
Generelt gjelder at reisen er dyrere jo flere soner man reiser gjennom, men det er også slik at reiser gjennom sone 1 er dyrere enn reiser i ytre soner. De fleste av stasjonene hvor man kan skifte linje ligger i sone 1, og dette betyr at de fleste reiser av lik lengde koster det samme.
Det kan brukes enkeltbilletter, dagskort, tredagerskort, ukeskort, månedskort og årskort. I 2003 ble "Oyster Card" innført (med navn etter Jack Kerouac-sitatet «the world is your oyster», «verden er din østers»). Det er et smartkort hvor man kan fylle på kreditt, og som sveipes over en leser ved portene. Reisekostnadene reduseres betraktelig ved bruk av Oyster-kort, som det fremgår av tabellen under.
Billetter selges først og fremst i automater. De fleste automater tar internasjonale kredittkort, sedler og mynter. Nord-irske og skotske penger kan ikke brukes. De fleste av automatene gir tilbake vekslepenger, men noen er merket "exact change only", «kun nøyaktig beløp». Det er bemanning på de fleste stasjoner deler av dagen. Periodekort fra undergrunnen kan også brukes på buss og tog innenfor de soner de dekker. Etter kl. 09.30 selges "off-peak"-dagskort, som gjelder til 04.30 neste dag. Disse er billigere enn kortene som gjelder i 24 timer og også dekker den verste rushtiden ("peak") om morgenen.
For å minske antallet snikere er det automatiske porter ved de fleste innganger og utganger til og fra plattformområdet. For at disse skal åpne seg må man sette inn en gyldig billett, eller bevege Oyster-kortet over en sensor. Ukes-, måneds- og årskort kommer i to deler, med et identitetskort og et kort som brukes i portene. For turister skaper det til stadighet problemer at man ikke er klar over at billetten må brukes også for å komme ut. Personalet kan låse opp for en, men dersom man ikke har gyldig billett på seg inntil man har forlatt risikerer man å bli ilagt bot, som kan innkreves på stedet. Billetten må også gjelde i den sonen man befinner seg i for at portene skal åpne seg.


Serra da Capivara.
Serra da Capivara er en nasjonalpark sørvest i delstaten Piauí i Brasil.
Området ble oppdaget på 1960-tallet og nasjonalparken ble satt opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1991. Utgravninger viser at det var bosetninger i området for 25 000 år siden. Dette funnet står i kontrast til den aksepterte teorien om at det amerikanske kontinent ble bosatt av nomader som kom over Beringstredet for 12 000 år siden.


Metropolitan-linjen.
Metropolitan-linjen er en av linjene i Londons undergrunnsbane. Den ble åpnet i 1863, og er verdens eldste metrolinje.
Linjen fungerer som et pendlertog til og fra forstedene. Endestasjonen inne i London er Baker Street, hvor den betjener fire plattformer. Ute i forstedene deler den seg i flere grener mot Amersham, Watford og Uxbridge. Mellom Chalfont & Latimer (på linjen mot Amersham) og Chesham kjører togene i skytteltrafikk. I rushtiden fortsetter noen tog fra Chesham til det sentrale London.
En rekke ruter fungerer som hurtigtog til de store stasjonene, og stopper ikke ved de små. Noen tog går også videre forbi endestasjonen, på skinnegangen til Circle-linjen til Aldgate.
Deler av den opprinnelige Metropolitan-linjen har blitt utskilt som egne linjer, Hammersmith & City-linjen og East London-linjen. Den har også blitt kraftig utvidet nordover, hvor den kjører i dagen. På strekningen fra det sentrale London til Amersham deler den store deler av traseen med jernbanenettverket.
Linjen har hatt stor betydning for utbyggingen av boligområdene den betjener i det nordvestre London. Begrepet "«Metroland»" oppstod rundt 1915, da jernbaneselskapet som bygde linjen (Metropolitan Railway) startet målrettede kampanjer for boligkjøp i regionen. Etter dette har områdene rundt linjen blitt uformelt kjent under dette begrepet.
Kart.
rect 21 140 85 160 Amersham stasjon
rect 26 14 83 31 Chesham undergrunnsstasjon
rect 142 127 198 153 Chalfont & Latimer stasjon
rect 228 177 300 195 Chorleywood stasjon
rect 251 255 332 271 Rickmansworth stasjon
rect 448 181 493 196 Watford undergrunnsstasjon
rect 343 212 389 229 Croxley undergrunnsstasjon
rect 419 256 453 283 Moor Park undergrunnsstasjon
rect 356 339 420 358 Northwood undergrunnsstasjon
rect 466 348 529 377 Northwood Hills undergrunnsstasjon
rect 507 381 545 398 Pinner undergrunnsstasjon
rect 546 394 591 425 North Harrow undergrunnsstasjon
rect 295 558 347 577 Uxbridge undergrunnsstasjon
rect 316 512 373 531 Hillingdon undergrunnsstasjon
rect 396 507 451 524 Ickenham undergrunnsstasjon
rect 395 453 436 471 Ruislip undergrunnsstasjon
rect 450 471 490 498 Ruislip Manor undergrunnsstasjon
rect 459 438 507 453 Eastcote undergrunnsstasjon
rect 515 464 562 491 Rayners Lane undergrunnsstasjon
rect 562 453 605 482 West Harrow undergrunnsstasjon
rect 597 414 654 442 Harrow-on-the-Hill undergrunnsstasjon
rect 616 458 671 486 Northwick Park undergrunnsstasjon
rect 688 438 735 465 Preston Road undergrunnsstasjon
rect 676 502 734 529 Wembley Park undergrunnsstasjon
rect 919 519 968 548 Finchley Road undergrunnsstasjon
rect 949 553 997 580 Swiss Cottage undergrunnsstasjon
rect 941 634 980 662 Baker Street undergrunnsstasjon
rect 989 637 1036 674 Great Portland Street undergrunnsstasjon
rect 990 593 1031 619 Euston Square undergrunnsstasjon
rect 1030 576 1099 605 King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon
rect 1036 643 1096 659 Farringdon stasjon
rect 1078 619 1125 633 Barbican stasjon
rect 1115 630 1166 642 Moorgate stasjon
rect 1139 642 1222 656 Liverpool Street stasjon
rect 1125 664 1167 682 Aldgate undergrunnsstasjon


Bakerloo-linjen.
Bakerloo-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane. Den går på dypt nivå, fra det sørøstlige til det nordvestlige London. Opprinnelig het den "Baker Street and Waterloo Railway", men sammentrekningen til Bakerloo ble så vanlig av man skiftet det offisielle navnet. Fargen for linjen på undergrunnskartet er brun.
Linjen kjører parallelt med London Overground-tog fra Queen's Park til Harrow & Wealdstone ("Watford-DC-linjen"). Frem til 1982 gikk den helt til Watford Junction, deretter ble Stonebridge Park ny endestasjon, før linjen igjen ble forlenget til Harrow & Wealdstone, som er endestasjon i dag. I sør snur togene ved Elephant & Castle.
Fra 1939 til 1979 tilhørte strekningen mellom Baker Street og Stanmore Bakerloo-linjen, inntil den ble utskilt som en egen linje, Jubilee.
Det ble i 1949 foreslått å utvide den sørlige delen til Camberwell, men dette ble droppet i 1951.
Kart.
Image:Bakerloo Line.svg|thumb|center|600px|Klikkbart kart over Bakerloo-linjens stasjoner
rect 18 17 83 43 Harrow & Wealdstone stasjon
rect 117 86 159 101 Kenton stasjon
rect 145 144 187 170 South Kenton stasjon
rect 159 185 212 213 North Wembley stasjon
rect 180 231 236 257 Wembley Central stasjon
rect 244 272 311 298 Stonebridge Park stasjon
rect 292 313 348 327 Harlesden stasjon
rect 288 358 343 384 Willesden Junction stasjon
rect 384 372 427 399 Kensal Green stasjon
rect 430 312 474 340 Queen's Park stasjon
rect 488 306 532 332 Kilburn Park undergrunnsstasjon
rect 534 344 572 370 Maida Vale undergrunnsstasjon
rect 473 387 524 417 Warwick Avenue undergrunnsstasjon
rect 527 444 590 461 Paddington stasjon
rect 543 393 591 418 Edgware Road undergrunnsstasjon
rect 564 379 626 394 Marylebone stasjon
rect 613 408 647 433 Baker Street undergrunnsstasjon
rect 657 367 707 394 Regent's Park undergrunnsstasjon
rect 671 417 713 444 Oxford Circus undergrunnsstasjon
rect 642 469 695 498 Piccadilly Circus undergrunnsstasjon
rect 704 447 749 475 Charing Cross undergrunnsstasjon
rect 737 474 808 489 Embarkment undergrunnsstasjon
rect 761 493 809 506 Waterloo stasjon
rect 715 527 764 555 Lambert North undergrunnsstasjon
rect 804 541 863 567 Elephant & Castle undergrunnsstasjon


Richard Codey.
Richard James Codey (født 27. november 1946) er midlertidig guvernør i New Jersey, USA, etter at guvernør James McGreevey trakk seg i november 2004.


Atommasseenhet.
12C er en isotop av grunnstoffet C, med 12 nukleoner (6 protoner og 6 nøytroner) i kjernen.
I kjemien brukes til vanlig denne enheten for å uttrykke masseenheten til et hvert grunnstoff. Ofte sløyfer vi betegnelsen u, særlig i tabeller.


EPIC.
EPIC (Enhanced Programmable ircII Client) er en modifisert ircII IRC-klient.


Guaraní (folk).
Guaraní er en urbefolkningsgruppe som lever i Paraguay samt enkelte regioner av Argentina, Brasil og Bolivia. De aller fleste medlemmene av folkegruppa snakker språket guaraní.
Guaranífolket er en del av en større urbefolkningsfamilie i Sør-Amerika med flere kulturelle og lingvistiske fellestrekk (tupí-guaraní). De første europeerne som koloniserte Sør-Amerika, traff disse urfolkene på flere ulike steder på østkysten av kontinentet. Guaraní er også det opprinnelige språket til denne gruppen og ett av to offisielle språk i Paraguay. Landet har også kalt myntenheten sin guaraní.


Per Bredesen.
Per Bredesen (født 22. desember 1930) er en tidligere norsk fotballspiller. Han var proffspiller i Italia i mange år, og regnes som en av Norges beste spillere gjennom tidene. Hans posisjon på banen var indre høyre, som grovt sett tilsvarer midtbanespiller etter dagens begreper.
Bredesen startet karrieren i Ørn-Horten på slutten av 1940-tallet, og ble raskt anerkjent som et av de største talentene i norsk fotball. Han debuterte på allerede som 18-åring i 1949. Totalt spilte Bredesen 18 A-landskamper, og scoret sju landslagsmål, før han i 1952 ble signert av den italienske klubben Lazio.
Bredesen spilte tre sesonger i Lazio, og spilte senere for Serie A-klubbene Udinese, Milan, Bari og Messina. I 1957 ble han som første, og hittil eneste nordmann, italiensk seriemester med Milan. Totalt spilte Bredesen 212 kamper, og scoret 49 mål i italiensk fotball. Han la opp som profesjonell spiller, og returnerte til Norge i 1961, der han fortsatte karrieren på Ørn.
Da Bredesen ble Italia-proff, ble han også uaktuell for landslagsspill på grunn av NFFs selvpålagte amatørbestemmelser, som sa at enhver spiller som noen gang hadde mottatt betaling for å spille fotball ble utestengt fra landslagsspill. Denne særnorske regelen ble ikke opphevet før i 1969.


Julie Nixon Eisenhower.
Julie Nixon Eisenhower (født 5. juli 1948 i Washington, D.C. i USA) er en amerikansk forfatter. Hun er yngste datter av den tidligere amerikanske presidenten Richard Nixon og Pat Nixon, og gift med David Eisenhower, barnebarnet til den 34. presidenten, Dwight D. Eisenhower.
Eisenhower har sin utdannelse fra Smith College og Catholic University of America. Hun har skrevet flere bøker, og arbeidet som redaksjonssekretær i magasinet Saturday Evening Post.
Siden hun er i nær familie med to tidligere republikanske presidenter vakte det oppsikt i USA da hun i 2008 ga økonomisk støtte til demokraten Barack Obamas kampanje ved presidentvalget.


Son (buddhisme).
Son betegner zen-buddhismen i Korea. Son har utviklet seg som Zen utgående av Chan i Kina og er en del av Mahayana-buddhismen.


Hallvard Gråtopp.
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
Brevene viser at bønder fra Telemark var med på herjingen av Brunla, og vi vet at bøndene fra Gjerpen, Bamble og Ulefoss skipreider måtte bøte ei ku eller tre huder hver.
På bakgrunn av dette har Hallvard Gråtopp blitt knyttet til Telemark. Professor i historie Ludvig L. Daae identifiserte ham i sin tid med «Herren Halvor», en sagnskikkelse som skal ha bodd på gården Vrålstad (Roaldstad) i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark. Dette har adskillige skribenter bygd videre på, bl.a. bygdebokforfatteren Olav Sannes i sin bygdebok for Drangedal og Tørdal fra 1924. Troen på at Hallvard Gråtopp virkelig hørte hjemme på Vrålstad, førte til at han fikk sitt eget minnesmerke i Drangedal på 1930-tallet, og mange slektsgranskere regner seg som etterkommere av ham.
I 1988 publiserte imidlertid professor i historie Claus Krag en artikkel Telemark Historielags tidsskrift "Telemark historie", der han analyserte Daaes identifiseringsarbeid og kom fram til at plasseringen av Hallvard Gråtopp på Vrålstad var meget svakt fundert. At Hallvard Gråtopp skulle være fra Vrålstad, betegner Krag som «en helt løs gjetning». Løse gjetninger må bevises – ikke motbevises – men et argument mot Daaes gjetning er likevel at Vrålstad ser ut til å ha vært selveiergods gjennom hele 1400-tallet. Dersom opprørslederen virkelig hadde eid og bebodd Vrålstad, kunne vi forventet at kronen ville beslaglagt gården. Bøndene for øvrig ble nemlig straffet hardt – både de som satt hjemme og de som var i Hallvard Gråtopps opprørsfølge.
Status er derfor at Hallvard Gråtopp ikke med sikkerhet kan knyttes til noe bosted eller noen slekt. Det er ikke engang sikkert at han var fra Telemark, men det er åpenbart at han hadde tilknytning til dette området. Gjennom 100 år har likevel Gråtopp-tradisjonen blitt sterk i Drangedal, og Krag avslutter da også sin artikkel med at han «har ingen illusjoner om at ikke drangedølene vil ta feil sammen med Daae enn ha rett sammen med meg!»
«Gråtoppslottet».
Omkring 15 km sør for Vrålstad finnes det rester etter ei bygdeborg. Den lå på en lav ås med bratte vegger og en slette på toppen, som bare var tilgjengelig fra ei side. Åsen heter i dag «Gråtopp». På 1870-tallet ble det tatt mye stein derfra til grunnmur på Holte, som er den nærmeste gården, og til veibygging. Borga må være fra folkevandringstiden, ca. 400-600 e.Kr. På 1800-tallet ble denne bygdeborga omtalt i «Thelemarkiske Optegnelser» av C.N. Schwach, som kalte den «Gråtoppslottet». Senere litteratur brakte dette navnet videre, og det har vært spekulert i om Hallvard Gråtopp forskanset seg i bygdeborga. Gjennom nyere litteratur kan man få inntrykk av at «Gråtoppslottet» er et navn med røtter tilbake til 1400-tallet, men Claus Krag mener at Gråtopp er et naturbeskrivende navn og at navnet «Gråtoppslottet» er en romantisk konstruksjon fra Schwachs side. Bygdeborga var etter all sannsynlighet en ruinhaug også på 1400-tallet, og kan vanskelig ha blitt brukt som forskansning på det tidspunktet.
«Herren Halvors kiste».
thumb
På gården Vrålstad i Drangedal finnes en liten smal jernbeslått kiste. Denne skal ha blitt funnet i muren på bygdeborgen under fjerning av stein, og ble oppbevart på Vrålstad til slutten av 1800-tallet. Vrålstad-bøndene eide den sammen, og betraktet den som en helligdom. Den sto på hver gård ett år av gangen, og ble flyttet til neste gård hver julaften. Kisten inneholdt flere gamle dokumenter, som ikke ble oversatt før kista kom vekk på 1890-tallet.
I 1899 ble den oppdaget på en utstilling i Kragerø. Av de dokumentene som fantes i den, er 11 kommet til rette. Disse er fra både før og etter Hallvard Gråtopps tid, men ingen fra tiden omkring 1438. Dokumentene kan derfor ikke knytte Hallvard Gråtopp til Vrålstad. Dokumenter skal tidligere ha blitt lånt ut til forskjellige personer, og man vet ikke om alle er kommet til rette.


Piccadilly-linjen.
Piccadilly-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane. Den går på dypt nivå, mellom det nordøstlige og det vestlige London, men store deler av strekningen går i dagen. Den ble åpnet i 1906, og het opprinnelig "Great Northern, Picadilly & Brompton Railway". Den har mørk blå farge på undergrunnskartet.
Det var egentlig planlagt tre separate linjer, "Great Northern and Strand Railway", "Brompton and Piccadilly Circus Railway" og "Deep-Level District". Disse skulle sammen gå mellom Finsbury Park og Hammersmith. Under planleggingen ble dette slått sammen til én linje.
I 1930-årene ble den kraftig utvidet. Den tok over deler av skinnegangen til District-linjen til Hounslow West og Uxbridge i vest og til Cockfosters i nordøst. Stasjonene på disse utvidede strekningene er kjent for sine art deco-dekorasjoner.
I 1977 ble Hounslowgrenen utvidet til Heathrow Central. I 1984 ble denne stasjonen omdøpt til Heathrow Terminals 1, 2, 3, da linjen ble utvidet til Terminal 4. I januar 2005 ble stasjonen ved terminal 4 stengt på grunn av arbeider med terminal 5, en ny del av flyplassen. Heathrow Terminal 5 stasjon ble åpnet 27. mars 2008.
Fra 1907 til 1994, med unntak av årene under andre verdenskrig, gikk det en kort gren fra Holborn til Aldwych.
Kart.
Bilde:Piccadilly Line.svg|thumb|center|600px|Klikkbart kart over Piccadilly-linjen. (Korrekt pr 2007 - stasjonen ved Heathrow Terminal 5 er ikke med)
rect 29 435 80 453 Uxbridge undergrunnsstasjon
rect 127 404 182 421 Hillingdon undergrunnsstasjon
rect 80 358 135 374 Ickenham undergrunnsstasjon
rect 156 319 195 336 Ruislip undergrunnsstasjon
rect 200 340 239 365 Ruislip Manor undergrunnsstasjon
rect 219 303 267 317 Eastcote undergrunnsstasjon
rect 292 294 339 321 Rayners Lane undergrunnsstasjon
rect 311 370 351 398 South Harrow undergrunnsstasjon
rect 367 361 414 388 Sudbury Hill undergrunnsstasjon
rect 390 422 437 448 Sudbury Town undergrunnsstasjon
rect 472 435 520 452 Alperton undergrunnsstasjon
rect 508 486 543 513 Park Royal undergrunnsstasjon
rect 498 524 532 552 North Ealing undergrunnsstasjon
rect 442 550 490 576 Ealing Common undergrunnsstasjon
rect 98 758 153 786 Heathrow Terminal 4 undergrunnsstasjon
rect 84 657 139 698 Heathrow Terminals 1, 2, 3 undergrunnsstasjon
rect 177 729 216 755 Hatton Cross undergrunnsstasjon
rect 238 663 292 691 Hounslow West undergrunnsstasjon
rect 285 712 340 742 Hounslow Central undergrunnsstasjon
rect 344 692 396 719 Hounslow East undergrunnsstasjon
rect 294 647 341 665 Osterley undergrunnsstasjon
rect 336 596 410 611 Boston Manor undergrunnsstasjon
rect 384 580 442 594 Northfields undergrunnsstasjon
rect 434 605 469 634 South Ealing undergrunnsstasjon
rect 516 564 551 592 Acton Town undergrunnsstasjon
rect 560 587 611 613 Turnham Green undergrunnsstasjon
rect 562 628 636 645 Hammersmith undergrunnsstasjon
rect 653 603 695 630 Barons Court undergrunnsstasjon
rect 692 635 727 664 Earl's Court undergrunnsstasjon
rect 702 592 760 619 Gloucester Road undergrunnsstasjon
rect 747 629 807 654 Kensington undergrunnsstasjon
rect 718 573 790 589 Knightsbridge undergrunnsstasjon
rect 788 598 883 613 Hyde Park Corner undergrunnsstasjon
rect 818 581 882 598 Green Park undergrunnsstasjon
rect 839 570 918 583 Piccadilly Circus undergrunnsstasjon
rect 774 542 862 556 Leicester Square undergrunnsstasjon
rect 871 554 951 568 Covent Garden undergrunnsstasjon
rect 882 530 924 545 Holborn undergrunnsstasjon
rect 773 509 853 527 Russell Square undergrunnsstasjon
rect 872 476 939 502 King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon
rect 811 408 873 435 Caledonian Road undergrunnsstasjon
rect 899 407 950 433 Holloway Road undergrunnsstasjon
rect 916 385 960 398 Arsenal undergrunnsstasjon
rect 849 347 898 372 Finsbury Park stasjon
rect 937 328 977 356 Manor House undergrunnsstasjon
rect 860 261 908 289 Turnpike Lane undergrunnsstasjon
rect 905 224 941 249 Wood Green undergrunnsstasjon
rect 871 189 917 215 Bounds Green undergrunnsstasjon
rect 798 162 835 190 Arnos Grove undergrunnsstasjon
rect 865 110 920 128 Southgate undergrunnsstasjon
rect 855 47 907 63 Oakwood undergrunnsstasjon
rect 777 24 843 39 Cockfosters undergrunnsstasjon


Manor House undergrunnsstasjon.
Manor House undergrunnsstasjon er en stasjon på Piccadilly-linjen i London. Den ligger ved Stoke Newington, på grensen mellom sone 2 og 3.
Stasjonen ble åpnet 19. september 1932. Harringay Green Lanes jernbanestasjon ligger like i nærheten.
I løpet av 2005 blir stasjonen pusset opp. Den har hatt beige og blå fliser på veggene, en fargekombinasjon som har blitt kritisert for å være kjedelig. Det har derfor vakt en del oppsikt at det under oppussingen skal settes opp nye beige og blå fliser, i nesten identiske nyanser.


Byer i Luxembourg.
For en fullstendig liste over kommuner i Luxembourg se Luxembourgs kommuner.
Luxembourg


Finsbury Park stasjon.
Finsbury Park undergrunnsstasjon er en travel stasjon på Piccadilly-linjen og Victoria-linjen i London. Det er også en jernbanestasjon og to busstasjoner knyttet til anlegget. Stasjonen ligger i sone 2.
Den ligger like ved Finsbury Park, en av de eldste av Londons viktorianske parker. Finsbury Park moské ligger også like ved. På dager hvor Arsenal FC spiller hjemmekamp på Emirates Stadium brukes den av mange fotballfans, ettersom banen ligger bare et kort stykke unna.
Stasjonen åpnet i februar 1904 som den nordlige endestasjonen for "Great Northern & City Railway". I desember 1906 åpnet Piccadilly-linjen en stasjon rett under den opprinnelige. I 1964 stengte de eldste plattformene, og etterhvert la man om kjøremønsteret slik at en av disse nå blir brukt for sørgående tog på Piccadilly-linjen. I 1968 åpnet stasjonen for Victoria-linjen på de to gjenværende plattformene. Dette betyr at man kan skifte linje på samme nivå i begge retninger, noe som er praktisk for mange pendlere. De sørgående tunnelene er større enn de nordgående, ettersom de ble dimensjonert for vanlige tog.


Luxembourgs kommuner.
Dette er en liste over Luxembourgs kommuner. Luxembourg er delt inn i tre distrikter. Disse er igjen delt i 12 kantoner. Kantonene er delt inn i kommuner, den laveste administrative enheten i Luxembourg.
Kart som viser Luxembourgs 116 kommuner.
Liste over kommuner.
Kantonenes administrasjonssentre er merket i grønt.
Referanser.
Luxembourg


Luxembourg (by).
Byen Luxembourg (luxembourgsk): "Lëtzebuerg", tysk: "Luxemburg"), også kjent som Luxembourg by (luxembourgsk: "Stad Lëtzebuerg", fransk: "Ville de Luxembourg", tysk "Luxemburg Stadt"), er en kommune med bystatus og hovedstaden i Storhertugdømmet Luxembourg. Innad i landet blir den vanligvis kun omkalt som "Staad", «byen».
Geografi og befolkning.
Per 2007 hadde kommunen Luxembourg by en befolkning på 83 820, som er nesten tre ganger befolkningen i den nest største kommunen. Byens metropolbefolkning, inkludert den i de nærliggende kommunene Hesperange, Sandweiler, Strassen og Walferdange, er på 103 973.
Luxembourg by ligger ved hjertet av Vest-Europa, plassert 188 km fra Brussel, 289 km fra Paris og 190 km fra Köln. Byen ligger ved sammenløpet av de to elvene Alzette og Pétrusse i Sør-Luxembourg og er sted for det historiske "Luxembourg slott", etablert av frankerne i tidlig middelalder, sånn omtrent når området vokste frem.
Historie.
Luxembourg by er en av de mest velstående byene i verden og har utviklet seg til å bli et bankvesen- og administrasjonssentrum. Luxembourg er sete for atskillige EU-institusjoner, blant annet EF-domstolen, EUs revisjonsrett og Den europeiske investeringsbanken.
I 1994 ble de gamle kvarterene og fortifikasjonene i byen tatt inn på UNESCOs Verdensarvlisten.
Luxembourg var sammen med Sibiu europeisk kulturhovedstad i 2007.


Teori.
Teori er i vitenskapen en testet antagelse om virkeligheten, en forklaring på et fenomen eller en sammenheng i naturen. Etter å ha testet om en hypotese gir et mer sant enn falskt bilde av virkeligheten omtales den ofte som en teori. Vitenskap defineres ofte som det å sette frem og teste hypoteser/teorier.
Teori er i hverdagsspråket en betegnelse på en «ubekreftet antagelse». Men den vitenskapsteoretiske betydningen av ordet er altså nesten det motsatte: "Teori" brukes nærmest som hedersbetegnelse på en hypotese når denne gang på gang har blitt bekreftet i tester som hadde som sitt formål å tilbakevise den.
Ofte blir begrepet "teori" forbeholdt forklaringssystemer som består av mange innbyrdes samstemte (koherente) «delteorier» og som kan forklare og forutsi et stort spekter av fenomener eller sammenhenger.
Det er imidlertid korrekt at man aldri vil kunne omtale en teori som "bevist" (verifisert). Men dette utgjør selve definisjonen av (i hvert fall de empiriske) vitenskapene: Et utsagn er kun vitenskapelig hvis det i hvert fall prinsipielt kan vise seg å være feil. Absolutt sikkerhet forekommer ikke i de empiriske vitenskapene.
En teori er derfor det beste man kan håpe på. Hvor mange tester som skal til før en hypotese kan «forfremmes» til teori, er derimot et skjønnsspørsmål, i og med at det ikke fins noen skarpe grenser mellom hypotese og teori. Støtten en hypotese får, er ikke et enten/eller-, men et gradsspørsmål. Vanligvis omtales hypotesen som teori når størsteparten av forskersamfunnet midlertidig aksepterer den som en sannsynlig og nyttig forklaring.
Eksempler på teorier fra hhv. fysikken og biologien er relativitetsteorien eller evolusjonsteorien. Begge beskriver og forklarer sammenhenger i naturen (hhv. mellom bevegelse, tid og rom; og mellom variasjon innen arter og frembringelsen av nye arter) som antas å være naturlover.


Victoria-linjen.
Victoria-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane. Den ligger på dypt nivå, og går fra Brixton i sørvest til Seven Sisters og Walthamstow i det nordøstlige London. Linjen ble anlagt i 1960-årene for å avlaste eldre linjer som var overbelastet, spesielt Piccadilly-linjen, og åpnet i 1968. Den ble konstruert for å tillate et maksimalt antall mulige linjebytter, men samtidig med god avstand mellom stasjonene for å kunne få høy fart. Med unntak av depotet går hele linjen under bakken. Victoria-linjen er merket av med lys blå farge på undergrunnskartet.
Ansvarlig for vedlikehold og utvikling av stasjoner og linjemateriell etter den privat-offentlige avtalen mellom britiske transportmyndigheter og to private jernbaneforetak ("Public-Private Partnership") er Metronet Rail.
Mange av stasjonene langs linjen ble bygget om for å tillate passasjerene å bytte linje så enkelt som mulig. I noen tilfeller ble Victoria-linjen plassert ved siden av eksisterende linje, og i andre ble den kjørt inn på en eldre plattform mens en ny ble bygget til den eldre linjen.
Pr. februar 2005 hadde linjen 43 tog av 1967-modell. Hvert tog har åtte vogner fordelt på to sammenkoblede togsett. Togene er automatiske; togføreren trenger bare å lukke dørene og trykke på en startknapp. Deretter sørger det automatiske togstyringsystemet for at toget kjører i trygg hastighet til neste stasjon og stopper der. Systemet har vært i drift siden linjen åpnet. Nye togsett leveres av Bombardier Transportation i perioden 2009–2012. Bilder av disse finnes på. Når alle de gamle togsettene er byttet ut vil man gå over til et nytt "moving block"-signalsystem som vil muliggjøre økt frekvens.
Kart.
rect 377 54 451 83 Walthamstow Central stasjon
rect 322 20 383 46 Blackhorse Road stasjon
rect 245 11 302 36 Tottenham Hale stasjon
rect 227 70 268 97 Seven Sisters stasjon
rect 160 130 210 157 Finsbury Park stasjon
rect 167 204 228 229 Highbury & Islington stasjon
rect 117 264 185 291 King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon
rect 55 262 96 279 Euston stasjon
rect 26 285 66 309 Warren Street undergrunnsstasjon
rect 73 320 112 348 Oxford Circus undergrunnsstasjon
rect 71 355 107 380 Green Park undergrunnsstasjon
rect 67 399 109 417 Victoria stasjon, London
rect 43 439 85 456 Pimlico undergrunnsstasjon
rect 115 441 161 457 Vauxhall stasjon
rect 122 496 174 511 Stockwell undergrunnsstasjon
rect 141 535 181 550 Brixton undergrunnsstasjon


Konklusjon.
En konklusjon er en slutning tatt på grunnlag av en rekke premisser overveielser, observasjoner eller undersøkelser. Det er et viktig begrep innenfor feltene vitenskap, logikk og filosofi.


Waterloo & City-linjen.
Waterloo & City-linjen er en kort linje i Londons undergrunnsbane. Den ble formelt åpnet 11. juli 1898. Linjen har kun to stasjoner, Waterloo og Bank. Sistnevnte het opprinnelig "City"; derav navnet på linjen. Årsaken til at man har en linje på bare 2,5 km med to stasjoner, og kjøretid på fire minutter, er at den er nødvendig for å ta unna den store mengen pendlere som skal reise mellom Waterloo stasjon og City of London. Linjen går ikke sent på kvelden og på søndager. Linjen er merket av med turkis farge på undergrunnskartet.
Historie.
Linjen ble designet av sivilingeniørene W.R. Galbraith og James Henry Greathead. Den var først en del av London and South Western Railway, og ble i 1923 en del av Southern Railway. I 1948 ble den nasjonalisert sammen med andre sentrale jernbanestrekninger. Den fungerte som en forlengelse av hovedlinjen inn til Waterloo jernbanestasjon. Jernbanen skulle egentlig ha gått helt inn til City of London, men i 1846 ble det vedtatt et forbud mot togferdsel over bakken i det sentrale London. Billettsystemet var lenge det samme som for vanlig jernbanetrafikk. Det var ikke før i 1994 at den ble overdratt til London Underground, og den ble da solgt for ett pund. Deler av den gamle merkingen finnes fortsatt på noen av togene.
Undergrunnsbanen i London er kjent som "The Tube" ("Tuben"), på grunn av formen på tunnelene. Waterloo & City har også kallenavnet "The Drain" ("Sluket"), dels på grunn av sumpmarken den er bygget, og dels fordi de dype tunnelene minner om avløpssluk.
Linjen er den eneste som kun går under bakken; dog er den eneste delen av Victoria-linjen som ligger i dagen depotet. Før den nye internasjonale terminalen på Waterloo ble bygd i 1990, måtte vognene heises opp én av gangen utenfor nordveggen til jernbanestasjonen når de skulle inn på depotet. Det brukes nå en flyttbar kran som kan gjøre det i en egen sjakt ved siden av depotet.
Waterloo & City hadde tidligere et eget kullkraftverk. Spor etter servicetunnelen hvor kullet ble levert er fortsatt synlig ved Waterloo.
Linjen hadde opprinnelig trevogner. Disse ble brukt fra åpningen i 1898 og fram til 1940, da de ble byttet ut. Disse holdt i over femti år, og ble byttet ut med nye i 1992. De nyeste togene var opprinnelig nesten identiske med togene på Central-linjen, men det er nå gjort så mange modifikasjoner at de to ikke lenger kan utveksle materiell.
Fordi linjen er stengt på kvelder og søndager brukes den oftere enn andre til filminnspillinger. Blant kjente filmer som har brukt Waterloo & City er "Sliding Doors" fra 1998, og BBCs innspilling av "The Tripods" fra 1984, hvor den ble utstyrt med kulisser for å ligne en stasjon i Parismetroen.
Kart.
Kart over Waterloo & City-linjen


Rathenow.
Rathenow er en by i Brandenburg i Tyskland med ca. 27 400 innbyggere, beliggende ved elven Havel, omkring 70 kilometer vest for Berlin. Den er forvaltningssete for landkretsen Havelland.
Etter nyorganiseringen av kretsinndelingen i kongeriket Preussen etter Wienerkongressen ble Rathenow forvaltningssete for Westhavelland i regjeringsdistriktet Potsdam i provinsen Brandenburg. Byen ble utskilt fra Westhavelland som egen kommune i 1925.
Byen har vært et viktig senter for Preussens og Tysklands optiske industri.
Under den sovjetiske okkupasjonen fant det sted et opprør den 17. juni 1953, hvor lederne for den sovjetiske militæradministrasjonen ble lynsjet av borgerne.
I byen står bl.a. det store barokke minnesmerket for den store kurfyrstens slag mot Sverige i 1675.


Waterloo.
Toppen av monumentet på slagfeltet
Waterloo er en by i provinsen Vallonsk Brabant i Belgia, 15 km sør for Brussel. Den har 29 315 innbyggere (2006) og dekker et areal på 21,04 km², hvilket gir en befolkningstetthet på 1 393 innbyggere pr km². En fjerdedel av innbyggerne er utlendinger; de fleste arbeider for EU-institusjoner i Brussel. St. John's International School, en av de største og eldste internatskolene i Belgia, ligger her. Det europeiske hovedkvarteret for MasterCard er også å finne her. Waterloo er et sentrum for den norske kolonien i Belgia, og har også en norsk sjømannskirke.
Waterloo er vidt kjent på grunn av det berømte slaget ved Waterloo, som fant sted her den 18. juni 1815, da Arthur Wellesley og Blücher beseiret Napoleons franske hær.


Central-linjen.
Central-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane. Den går på dypt nivå fra øst til vest gjennom London, og er undergrunnsnettets lengste linje. Før strekningen fra Epping til Ongar ble stengt var Ongar undergrunnsstasjon den stasjonen som lå lengst fra London sentrum. Linjen er markert med rød farge på undergrunnskartet.
Den eldste delen av linjen, fra Shepherd's Bush til Bank, følger det sammenhengende gateløpet over bakken; "Holland Park Avenue – Bayswater Road – Oxford Street – New Oxford Street – High Holborn – Holborn- Holborn Viaduct – Newgate Street – Cheapside – Poultry".
Historie.
Linjen ble først åpnet under navnet "Central London Railway" i 1900. Den gikk da mellom Shepherd's Bush og Bank. I 1908 ble den utvidet vestover til Wood Lane Exhibition, en stasjon som ble opprettet i forbindelse med den fransk-britiske utstillingen som ble arrangert det året. Østover ble den utvidet til Liverpool Street i 1923.
Nye utvidelser fulgte i 1930-årene, og videre arbeid pågikk ved utbruddet av andre verdenskrig. En uferdig tunnel ble da brukt som ammuniasjonsfabrikk, ettersom den var meget godt beskyttet mot bombing. Denne seksjonen ble åpnet i 1947.
Lancaster Gate undergrunnsstasjon på Central-linjen
Central-linjen var den første som innførte regelmessige høytalermeldinger om neste stoppested og hvilke linjer man eventuelt kan bytte til der. Annonseringene er ferdiginnspilt og blir automatisk sendt over høytaleranlegget på riktig sted.
Linjen fikk automatisk togstyringssystem i 1996, og dette ble tatt i bruk over en periode på noen få år. Togene er nå automatiske, og føreren trenger kun å stenge dørene og trykke på en startknapp, så kjører toget i trygg hastighet til neste stasjon og stopper der.
Strekningen mellom Epping og Ongar ble nedlagt i 1994. Den hadde aldri vært betjent av normalt trafikk, og den eneste årsaken til at den eksisterte var at det ved Ongar lå en stor bunker som skulle brukes av myndighetene i tilfelle krig. Denne ble nedlagt i 1994, og det var da ikke lenger behov for strekningen.
25. januar 2003 sporet et tog av ved Chancery Lane, etter at en trekkmotor falt av og havnet på sporet. 32 passasjerer ble skadet. Hele linjen ble stengt inntil man hadde funnet årsaken til at motoren falt av og gjort utbedringer på materiellet. I mars 2003 var et begrenset tilbud i drift, og i løpet av april kom linjen i full drift igjen.
West Ruislip-grenen.
"Grenen slutter seg til hovedlinjen ved North Acton"
Ealing Broadway-grenen.
"Grenen slutter seg til hovedlinjen ved North Acton"
Hovedlinjen.
"Linjen deles i to grener etter Leytonstone"
Woodford-grenen.
"Ved Grange Hill krysser linjen grensen mellom Stor-London og Essex"
"Endestasjon": Woodford
Ongar-grenen.
"Mellom Woodford og Buckhurst Hill krysses grensen mellom Stor-London og Essex"
"Tre ytterligere stasjoner ble tidligere betjent med ekstratog, men er nå nedlagt"


NRK1.
NRK1 er en av NRKs fjernsynskanaler og Norges største og eldste fjernsynskanal. Prøvesendingene startet 12. januar 1954, de første regulære prøvesendinger den 13. april 1958 og de første regulære sendingene 20. august 1960. NRK1 hadde i uke 9 i 2009 en daglig seerandel på 41,4 %. Inntil 1996 var kanalen kjent som bare NRK.
Bortsett fra norskproduserte programmer (75 % på bokmål og 25 % på nynorsk) sender kanalen en god del engelskspråklige produksjoner (eller oversettelser og norske tilretteleggelser) fra USA, Storbritannia og Australia. Kanalen kjøper også inn serier fra andre land i Norden (for eksempel gjennom Nordvision-samarbeidet) og i Europa (for eksempel gjennom Den europeiske kringkastingsunionen).
Grafisk identitet.
NRK1 har byttet ut sin grafiske identitet flere ganger gjennom sin historie, og den siste omleggingen ble foretatt i 2011. NRK1s grafikk er for det meste i blått. NRK har i hele sin historie benyttet seg av kanalverter i bildet, noe NRK1 er den eneste kanalen som fortsatt gjør i Norge.
Historie.
Tirsdag den 12. januar 1954 gjennomførte NRK-TV sin første tekniske prøvesending. Prøvesendingen varte i 32 minutter og besto av en klokke med bevegende sekundviser og rutenett. Seansen ble holdt på Marinlyst med pressen tilstede.
Søndag den 3. februar 1957 sender NRK skøyteløp fra Bislett stadion med Halfdan Hegtun som reporter. Det var bare 51 privatpersoner i Norge som hadde fjernsynslisens da sendingen gikk. De fleste som bivånet mesterskapet på TV så det i diverse butikkvinduer hvor forhandlere hadde utstilt TV-apparat. Registreringsavgiften på den tiden var fem kroner. Rent teknisk var NRK på dette tidspunkt i stand til å nå ut til omlag en million mennesker, hovedsakelig beboende i Oslo, Vestfold og Østfold.
NRK TV startet sine regulære prøvesendinger den 13. april 1958. På den tiden var det 11 ansatte i NRK-TV, tre på programsiden og åtte teknikere. De tre på programsiden var Otto Nes, Anders Buraas og Oddvar Foss. På den tekniske satt blant annet overingeniør Torbjørn Navelsaker og overingeniør Kjell Løvaas.
Markedsandel.
NRK1 har siden oppstarten vært den suverent største TV-kanalen i Norge. I første kvartal av 2012 hadde kanalen en markedsandel på 35,4 % (mot TV2s 17,5 %, TVNorges 7,3 % og TV3s 4,2 %). For NRK-TV var markedsandelen i samme periode 44 %.
Fredag.
Underholdningsprogrammene denne kvelden går gjerne under betegnelsen «gullrekka».
Lørdag er NRK1s tilbud også ganske underholdningspreget. Også søndager er NRK1s tilbud underholdningspreget, men det kan forekomme programmer mer i retning av dokumentarsjangeren, og gjerne en film.
Nattetid, typisk fra mellom klokken ett og to til rundt klokken seks, sendte NRK1 i mange år som oftest forskjellige typer «jukebokser». Fra januar 2012 startet NRK1 i stedet å sende repriser av andre programmer på nattetid.


Circle-linjen.
Circle-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane, markert med gult på undergrunnskartet og øvrig informasjonsmateriell.
Historie.
Sirkelen ble komplett i 1884, da både District– og Metropolitan-linjene åpnet frem til Tower Hill via henholdsvis Victoria og Liverpool Street. Da linjen først ble foreslått hadde den navnet "Inner Circuit" ("Indre krets"). Dette ble raskt endret til "Inner Circle" ("Indre sirkel"). Dette navnet var i bruk i god tid før linjen faktisk gikk i sirkel. Det var planlagt både en "Outer Circle" og en "Super Outer Circle"; ingen av disse ble fullført, og strekningen som ble anlagt er enten nedlagt eller tatt over av andre linjer.
I 1949 fikk den navnet Circle-linjen, og ble en selvstendig undergrunnslinje, etter å ha vært drevet som en del av de to ovennevnte linjene siden starten i 1884. Det var først da at den ble tegnet inn med egen farge på undergrunnskartet.
13. desember 2009 åpnet en forlengelse av linjen; fra Edgware Road via Paddington til Hammersmith. Circle-togene kjører på samme spor som Hammersmith & City-linjen hele veien. Forlengelsen ble vedtatt for å kunne bedre driften av Circle-linjen og andre linjer den deler skinner med. Tog som kjører kontinuerlig i ring, uten endestasjoner, har problemer med å ta igjen forsinkelser, fordi togene alltid vil danne kø langs traseen. Løsningen med å forlenge til Hammersmith vil i stor grad minske problemet, ved at togene kjører ut av ringen på vei til Hammersmith, og får muligheten til å bli stående på endestasjonen til normal avangsfrekvens kan gjenopptas.
Drift.
Tog som kjører fra Hammersmith og langs nordsiden av ringen, snur ved Edgware Road etter å ha kjørt i sirkel, og returnerer deretter til Hammersmith via sirkelen.
I nord, øst og vest følger den stort sett grensen for takstsone 1, men i sør går den et godt stykke innenfor grensen. Den er sammen med Waterloo & City-linjen den eneste av undergrunnslinjene som kun ligger i sone 1. Circle-linjen er nettverkets åttende mest trafikkerte linje.
Det er bare to korte seksjoner som er unike for Circle, mellom Aldgate og Tower Hill, og mellom Gloucester Road og High Street Kensington.
En populær aktivitet blant mange londonboere er å ta en pub-til-pubrunde med Circle Line; man stopper da ved hver enkelt av de 27 stasjonene og drikker et glass ("halfpint") øl i en pub i nærheten.
Fram til 2004 har det vært tre tilfeller av «kapring» av tog på Circle-linjen. Det dreier seg om vennligsinnede kapringer, utført av grasrotsorganisasjoner som Space Hijackers. Det blir delt ut gratis alkohol og snacks, og band spiller musikk under et «Circle Line Party».
Terrorangrepet 7. juli 2005.
Den 7. juli 2005 ble to tog på Circle-linjen utsatt for et terrorangrep. To selvmordsbomber ble utløst praktisk talt samtidig kl. 08.50 lokal tid, den ene mellom Liverpool Street og Aldgate og den andre ved Edgware Road. Minst 14 personer omkom.
Etter angrepet ble hele linjen stengt. De andre linjene på undergrunnsbanen åpnet neste dag, men Circle kunne ikke gjenåpnes før 4. august.
Kart.
rect 213 231 280 248 Paddington stasjon
rect 252 178 306 205 Edgware Road undergrunnsstasjon
rect 346 157 385 184 Baker Street undergrunnsstasjon
rect 444 140 497 179 Great Portland Street undergrunnsstasjon
rect 506 110 552 137 Euston Square undergrunnsstasjon
rect 559 22 634 48 King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon
rect 681 182 744 200 Farringdon stasjon
rect 757 160 812 174 Barbican stasjon
rect 793 198 853 215 Moorgate stasjon
rect 900 178 960 205 Liverpool Street stasjon
rect 897 242 941 257 Aldgate undergrunnsstasjon
rect 926 311 967 338 Tower Hill undergrunnsstasjon
rect 859 271 924 287 Bank og Monument undergrunnsstasjoner
rect 812 291 859 319 Canon Street stasjon
rect 789 243 841 269 Mansion House undergrunnsstasjon
rect 712 255 777 272 Blackfriars stasjon
rect 668 286 712 303 Temple undergrunnsstasjon
rect 608 326 688 341 Embankment undergrunnsstasjon
rect 585 405 661 419 Westminster undergrunnsstasjon
rect 453 396 522 425 St. James's Park undergrunnsstasjon
rect 439 466 488 482 Victoria stasjon, London
rect 325 514 372 542 Sloane Square undergrunnsstasjon
rect 189 455 256 484 South Kensington undergrunnsstasjon
rect 93 491 156 517 Gloucester Road undergrunnsstasjon
rect 24 396 91 438 High Street Kensington undergrunnsstasjon
rect 56 301 109 329 Notting Hill Gate undergrunnsstasjon
rect 120 272 186 291 Bayswater undergrunnsstasjon
Stasjoner.
"Oversikten følger linjen med klokken fra Hammersmith."


NRK2.
NRK2 (tidligere skrevet "NRK TO") er en norsk TV-kanal fra NRK som startet sine sendinger høsten 1996.
Kanalen startet sine ordinære sendinger den 1. september 1996, men allerede dagen før, klokken 22.00, ble det sendt et direktesendt samsendingsshow, ledet av Trond-Viggo Torgersen, på både NRK1 og NRK2. Søndag den 1. september var den første ordinære sendedag, og ca. 880 000 personer var innom kanalen i løpet av den første kvelden. Kanalen skulle fra starten av være ungdomsorientert og hadde personer mellom 15 og 35 år som hovedmålgruppe. I de 11 første årene kanalen eksisterte, før den endret profil, ble det i hovedsak sendt kultur-, underholdnings- og musikkprogrammer. Kanalen brukte betegnelsen "NRK TO" fra starten til 4. september 2000.
I forbindelse med opprettelsen av NRK3 ble NRK2 fra 3. september 2007 omdannet til en fakta- og aktualitetskanal, med vekt på nyheter, dokumentarer og annet faktastoff, samt noe kulturstoff. Bl.a. ble Dagsrevyen sendt i samsending mellom NRK1 og NRK2 høsten 2007, og Kulturnytt ble også flyttet fra NRK1 til NRK2 samtidig som programmets sendetid ble utvidet. 1. februar 2011 ble kanalen "NRK2 HD" lansert. Denne sender de samme programmene som NRK2, men sender tilgjengelige programmer i HD-kvalitet.
Kanalen hadde en markedsandel på 5,1 % i første kvartal av 2012.
Distribusjon.
NRK2 distribueres i det digitale bakkenettet, over satellitt og kabel-TV. Ettersom NRK2 opprinnelig hadde lav dekningsgrad (rundt 50 %) i det analoge bakkenettet, har NRK2 vært omdiskutert og tatt opp i Stortinget en rekke ganger. Utbyggingen av NTVs digitale bakkenett har imidlertid gitt alle husstander i Norge tilgang til hele NRKs TV-tilbud. De som ikke har tilgang til det digitale bakkenettet får istedet satellitt-TV, slik at alle nå får inn NRK2.
1996-2007.
NRK2 skulle opprinnelig virke både som en avlastningskanal for NRK1 og som en ungdomskanal. På kveldstid ble det tidligere sendt mye filmer og serier i tillegg til programmer som er sendt på NRK1. På dagtid har sendeprogrammet som regel bestått av interaktiv underholdning som for eksempel chatting. I 2003 begynte programmet "Svisj", som har blitt sendt utenom det vanlige programmet om natten og på dagtid. Det bestod i hovedsak av chatting og musikkvideoer som seerne kan stemme på ved hjelp av tekstmeldinger. Noen ganger var det i stedet for musikkvideoer andre typer opptak som kunne velges, for eksempel sport eller Autofil-innslag.
På tross av at over 800 000 seere var innom kanalen den første sendedagen i 1996 var seertallene heller labre den første uken. Nyhetssendingene kom best ut av det med 156 000 seere på det meste. Til sammenligning hadde "TV2-nyhetene" 567 000 seere og "Dagsrevyen" 769 000 seere samme dag. Eva Bratholms «"Bokbadet"» kommer helt nede på 46. plass med bare 22 000 seere. Høsten 1996 ble skuffende for NRK2 tatt seertallene i betrakting, som sjelden oversteg 100 000. Vinteren 1997 begynte imidlertid ting å snu, og i løpet av mars passerte de TV3 og lå omtrent likt med TVNorge med seertall på rundt 200 000 på de mest sette programmene som "Norge i dag" og "Absolutt".
2007-.
I forbindelse med opprettelsen av NRK3 i september 2007 ble NRK2s profil endret vesentlig. Kanalen ble NRKs fakta- og aktualitetskanal, og sendte nyheter gjennom store deler av dagen med fakta- og dokumentarprogrammer på kvelden. Etter i overkant av et års tid gikk man så og si bort i fra tanken om at NRK2 skulle fungere som NRKs nyhetskanal, og tidsrommet det ble sendt kontinuerlige nyhetssendinger ble i stedet overtatt av repriser av NRKs distriktsnyheter.
Lokale sendinger.
I enkelte deler av landet sendes det lokalfjernsyn over NRK2s bakkesendere på tider NRK selv ikke benytter senderne. Denne ordningen oppstod etter at TV Oslo mistet konsesjonen på lokale TV-sendinger i Oslo på bekostning av en kommersiell aktør. TV Oslo var på den tiden et nettverk av religiøse TV-aktører, blant andre Evangeliesenteret TV, Acem TV, Omega TV, Familiekanalen TV, en islamsk kanal, og lokalfjernsyn fra avisen Akers Avis/Groruddalen. Man ville da gi disse en mulighet til å fortsette sendingene sine uten å innrømme dem enerett på lokale sendinger i området.
Trolig av denne grunn er Svisj, et SMS-basert musikkshow, oppsatt med sendeslutt klokken 06.00 – programmet fortsetter der det ikke sendes lokalfjernsyn, samt over satellitt.


Premiss.
Premiss kommer fra det latinske "praemisus" ("pre- -mittere"), som betyr "å plassere foran", det vil si å forutsette.
En premiss (eller et premiss) er et utsagn eller beskrivelse som er en del av en logisk argumentasjon. Premisser danner grunnlaget for en diskusjon, hvis resultat er en slutning.
En argumentasjon inneholder alltid en eller flere premisser. En premiss er et faktum eller en omforent påstand, forutsetning eller sannhet, og som derfor ikke trenger noen nærmere begrunnelse. I juridisk praksis vil for eksempel en rettsavgjørelse eller dom alltid grunngis med et sett premisser.


Veggli.
Veggli er et tettsted i Rollag kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Numedal ved Numedalslågen omtrent 66 kilometer nord for Kongsberg sentrum. Veggli kirke ligger her.
Veggli Vertshus har utleie av dressin for bruk på den nå nedlagte Numedalsbanen.
Fra Veggli går det vei vestover, over Vegglifjell der finner du Veggli Fjellstue og Vegglifjell Skisenter, Tessungdalen og Austbygde i Tinn kommune. Veien har grusdekke og bomavgift og er vinterstengt.


Kaplanturbin.
Tegning av Kaplanturbin. Legg merke til ledeskovlene ved inngangen som setter vannet i rotasjon.
«Sneglehuset» som leder vannet inn mot turbinen. (Her vist for en Francisturbin)
Kaplanturbinen er en fullturbin som benyttes ved lave fallhøyder. Den ble konstruert av østerrikeren Viktor Kaplan i 1912. Grunnet flere små feil ble den ikke ferdigstilt før i 1922.
Kaplanturbinen er formet som en propell som minner om en skipspropell. Denne turbintypen har størst virkningsgrad ved lave fallhøyder og stor vannmengde.
Kaplanturbinen er derfor mye brukt i elvekraftverk.
Litteratur.
Gschwandtner Martin: "Gold aus den Gewässern: Viktor Kaplans Weg zur schnellsten Wasserturbine", GRIN Verlag 2007, ISBN 978-3-638-71574-4 (bok), ISBN 978-3-638-71515-7 (E-bok) (Prisbelønnet tysk bok om Viktor Kaplan, utviklingen av vannkraft og Kaplanturbinen basert på forfatterens dokorgradsarbeid)


Bayerns ministerpresident.
I henhold til Bayerns grunnlov ledes denne tyske delstatens regjering av en ministerpresident. Innehaver av embetet er fra 2008 Horst Seehofer fra partiet CDU.
Ministerpresidenten velges av Den bayerske landdagen. Det bayerske statskanselli er ministerpresidentens sekretariat.


Bayerische Volkspartei.
Bayerische Volkspartei (BVP) var et konservativt politisk parti i Bayern, grunnlagt 1918 av bayerske medlemmer av det katolske sentrumspartiet. Årsaken til at de grunnla et eget bayersk parti var at den daværende ledelsen i det katolske sentrumspartiet ønsket en sentralstat, noe bayrerne motsatte seg. BVP var mellom 1919 og 1933 det største partiet i Bayern, og var representert i alle regjeringer. I 1921/1922 og fra 1924 til 1933 hadde de også statsministeren.
Partiet forsøkte å forhindre at SPD fikk noen innflytelse i delstatsparlamentet, og høyrefløyen i partiet ønsket å gjeninnføre monarkiet.
På riksnivå inngikk partiet et valgforbund med det katolske sentrumspartiet og hadde til 1920 også fraksjonsfelleskap. Partiet ble oppløst 4. juli 1933.
Etter annen verdenskrig ble CSU grunnlagt som etterfølger til BVP.


Hugo von und zu Lerchenfeld auf Köfering und Schönberg.
Grev Hugo von und zu Lerchenfeld auf Köfering und Schönberg (født 21. august 1871 i Köfering (Bayern), død 13. april 1944 i München) (kort: "Graf von Lerchenfeld-Köfering") var en tysk (bayersk) konservativ politiker. Han var fra 21. september 1921 til 2. november 1922 ministerpresident i Bayern.
Han tilhørte det høyreorienterte Bayerische Volkspartei (BVP), forløperen til CSU, og var en markant motstander av den nasjonalsosialistiske bevegelsen.
Lerchenfeld, Hugo
Lerchenfeld, Hugo
Lerchenfeld, Hugo


Frauenkirche.
Frauenkirche (Vår Frues kirke) er navnet på en rekke kirker i Tyskland og andre land.


Opus Dei.
Prelaturet av Det Hellige Kors og Opus Dei, best kjent som Opus Dei (latin, "Guds verk"), er en romersk-katolsk organisasjon grunnlagt 2. oktober 1928 av Josemaría Escrivá, en spansk prest som senere ble kanonisert av pave Johannes Paul II.
Opus Deis målsetning er å spre budskapet om at arbeidet og alle hverdagslivets situasjoner er en mulighet til å møte Gud, tjene andre og forbedre samfunnet. Opus Dei samarbeider med de lokale kirkene ved å tilby kristen undervisning (kurs, retretter, sjelesorg), som retter seg mot mennesker som vil fornye sitt åndelige liv og apostolat.
Opus Dei har omkring 85 000 medlemmer i 60 land, med hovedkontor i Roma. Organisasjonen ble gjort til et personalprelatur av pave Johannes Paul II i 1982, som også kanoniserte dens grunnlegger 6. oktober 2002.
Av de 85 000 medlemmene er 98 % lekfolk, menn og kvinner, og flertallet er gift. De resterende 2 % er prester.
Opus Deis medlemmer kan deles i to hovedgrupper, de såkalte «numeraries» som utgjør 20 prosent og lever i om lag 1700 sentre. Disse sentrene er kjønnssegregerte og livet her minner mye om livet i et kloster, bortsett fra at beboerne har vanlige jobber ute i samfunnet på dagtid, og gir store deler av lønnen sin til organisasjonen. Den andre store gruppen «supernumeraries» som utgjør 70 prosent av medlemmene lever «vanlige familieliv», men setter av minst to timer om dagen til rosenkransen, lesning i Det nye testamente og annen åndelig litteratur, stille bønn, samvittighetsransakelse osv.
Opus Dei er blitt beskyldt for å være organisert som en frimurerlosje, og ha til hensikt å skaffe den katolske kirke den makt den hadde i middelalderen. Disse beskyldningene er mange ganger tilbakevist av kurien i Vatikanet. Opus Dei har tidligere uttrykt ønske om å etablere seg i Norge, men fikk avslag av de norske katolske biskopene i 1984 og av presterådet i Oslo katolske bispedømme i 2003. Til tross for dette har en prest fra Opus Dei holdt retretter i Oslo katolske domkirke eller en nærliggende kirke en gang i måneden siden 1984. Den nye biskop, Bernt Ivar Eidsvig, er derimot mere positiv til Opus Dei. Janne Haaland Matlary anbefaler også at Opus Dei får etablere seg i Norge. Den mye negative omtale av Opus Dei gjennom Dan Browns bøker, har ført til en oppblomstring og vitalisering av organisasjonen i mange land.


District-linjen.
District-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane, som går på grunt nivå under sentrum. Den ble anlagt mellom 1868 og 1871. Linjen var i privat eie fram til 1930-årene, da den ble nasjonalisert. District-linjen er markert med grønn farge på undergrunnskartet.
Linjen hadde en periode grener som gikk til Uxbridge og Hounslow West, men disse er nå en del av Piccadilly-linjen. Mellom 1883 og 1885 gikk linjen til Ealing Broadway-stasjonen og Windsor i Berkshire. Fra 1910 gikk det en linje helt ut til Southend i Essex og fra 1911 en til Shoeburyness, men disse ble stengt 30. september 1939, og de ble ikke gjenåpnet etter andre verdenskrig.
Kart.
Fil:District Line.svg|thumb|center|800px|Klikkbart kart over District-linjen. (Stor versjon.)
rect 8 578 71 595 Richmond stasjon (London)
rect 112 491 168 517 Kew Gardens stasjon
rect 58 400 136 417 Gunnersbury stasjon
rect 16 255 79 286 Ealing Broadway stasjon
rect 100 302 157 330 Ealing Common undergrunnsstasjon
rect 128 340 169 366 Acton Town undergrunnsstasjon
rect 156 370 211 398 Chiswick Park undergrunnsstasjon
rect 180 405 235 430 Turnham Green undergrunnsstasjon
rect 213 367 270 393 Stamford Brook undergrunnsstasjon
rect 236 413 313 439 Ravenscourt Park undergrunnsstasjon
rect 258 388 341 402 Hammersmith undergrunnsstasjon
rect 337 397 381 424 Barons Court undergrunnsstasjon
rect 343 432 409 459 West Kensington undergrunnsstasjon
rect 341 809 411 827 Wimbledon stasjon
rect 410 722 477 749 Wimbledon Park undergrunnsstasjon
rect 299 669 368 685 Southfields undergrunnsstasjon
rect 366 586 416 616 East Putney undergrunnsstasjon
rect 375 539 420 569 Putney Bridge undergrunnsstasjon
rect 347 486 400 511 Parsons Green undergrunnsstasjon
rect 421 475 484 501 Fulham Broadway undergrunnsstasjon
rect 420 433 483 461 West Brompton stasjon
rect 321 349 388 376 Kensington Olympia stasjon
rect 408 418 481 434 Earl's Court undergrunnsstasjon
rect 424 374 488 401 Gloucester Road undergrunnsstasjon
rect 481 413 547 440 South Kensington undergrunnsstasjon
rect 521 384 565 410 Sloane Square undergrunnsstasjon
rect 586 397 632 412 Victoria stasjon, London
rect 571 346 638 372 St. James's Park undergrunnsstasjon
rect 659 362 735 378 Westminster undergrunnsstasjon
rect 582 319 660 333 Embankment undergrunnsstasjon
rect 653 291 700 307 Temple undergrunnsstasjon
rect 698 313 763 325 Blackfriars stasjon
rect 721 276 772 304 Mansion House undergrunnsstasjon
rect 768 280 817 307 Cannon Street stasjon
rect 756 323 822 338 Bank og Monument undergrunnsstasjoner
rect 826 314 884 328 Tower Hill undergrunnsstasjon
rect 841 284 891 310 Aldgate East undergrunnsstasjon
rect 809 247 884 262 Whitechapel undergrunnsstasjon
rect 915 256 970 284 Stepney Green undergrunnsstasjon
rect 952 205 984 234 Mile End undergrunnsstasjon
rect 983 195 1019 223 Bow Road undergrunnsstasjon
rect 999 242 1100 257 Bromley-by-Bow undergrunnsstasjon
rect 1059 196 1119 210 West Ham stasjon
rect 1136 207 1190 220 Plaistow undergrunnsstasjon
rect 1179 148 1219 177 Upton Park undergrunnsstasjon
rect 1258 160 1318 176 East Ham undergrunnsstasjon
rect 1358 135 1408 152 Barking stasjon
rect 1415 169 1457 186 Upney undergrunnsstasjon
rect 1491 130 1552 146 Becontree undergrunnsstasjon
rect 1559 150 1627 179 Dagenham Heathway undergrunnsstasjon
rect 1620 96 1686 123 Dagenham East undergrunnsstasjon
rect 1752 110 1781 136 Elm Park undergrunnsstasjon
rect 1779 55 1847 70 Hornchurch undergrunnsstasjon
rect 1857 17 1920 47 Upminster Bridge undergrunnsstasjon
rect 1915 53 1982 71 Upminster stasjon
rect 423 345 496 372 High Street Kensington undergrunnsstasjon
rect 351 297 404 325 Notting Hill Gate undergrunnsstasjon
rect 441 310 505 324 Bayswater undergrunnsstasjon
rect 414 272 481 287 Paddington stasjon
rect 476 230 531 256 Edgware Road undergrunnsstasjon
Ealing-grenen.
"Richmond- og Ealing-grenene møtes rett vest for Turnham Green."
Kensington (Olympia)-grenen.
"Kensington (Olympia)-grenen slutter seg til hovedlinjen vest for Earl's Court, men togene fra denne grenen fortsetter normalt til Edgware Road-grenen."
"Wimbledon-grenen slutter seg til hovedlinjen vest for Earl's Court."
Edgware Road-grenen.
"Edgware Road-grenen startet øst for Earl's Court."


Vår Frue kirke (Dresden).
Vår Frue kirke (tysk: "Frauenkirche") i Dresden er en stor protestantiske kirke. Kirken ble ødelagt under bombingen av Dresden i 1945, men ble etter 1990 restaurert og innviet igjen søndag 30. oktober 2005.
En kirke til "Unser Lieben Frauen", Vår Kjære Frue, skal ha stått på stedet siden 1000-tallet. Den moderne kirken stammer derimot fra 1700-tallet. Den ble tegnet av George Bähr og bygget fra 1726 til 1743. Arkitekten døde i 1738, og fikk aldri se kirken fullført.
Den enorme kuppelen med en høyde på 91 meter ble raskt et kjennemerke for byen, og den lett gjenkjennelige silhuetten ble festet til lerretet av flere malere. Tvil om at kuppelen skulle være ustabil ble gjort til skamme da den prøyssiske hæren bombarderte kirken med granater i 1760. Granatene spratt av, og kirken stod som før.
I 1849 ble Frauenkirche sentrum for det revolusjonære mai-opprøret. I flere dager var den omgitt av barrikader og gatekamper, før opprørerne som var igjen ble arrestert inne i selve kirken.
Men kirken kunne ikke stå imot bombingen av Dresden den 13. februar 1945. Frauenkirche ble utbrent og kuppelen raste sammen den 15. februar klokken 10.
Restaurering.
Planene for restaureringen ble funnet frem igjen etter frigjøringen i 1990. 14 borgere med blant andre trompetisten Ludwig Güttler i spissen forfattet «Ruf aus Dresden» («Ropet fra Dresden»). Talen om å restaurere kirken, holdt på 45-årsdagen for bombingen den 13. februar 1990, traff et verdenspublikum som etterhvert samlet seg i ulike grupper og samlet inn penger til arbeidet. I 1994 ble grunnstenen for rekonstruksjonsarbeidet lagt. Krypten i kirken ble ferdig i 1996.
Rekonstruksjonsarbeidet blir utført med gamle planer og materiale så langt det er mulig. Bortsett fra kuppelen bygges kirken med det opprinnelige materialet fra ruinen. Hver sten blir båret forsiktig vekk, målt, og katalogisert, og med utgangspunkt i hvor den lå i ruinhaugen kan man regne seg frem til dens opprinnelige plassering.
På grunn av aldring vil gammel sten være mørk, mens nyere deler vil være lysere. På grunn av dette vil man kunne se de nye stenene de første årene, og kirken vil minne folk om sin dramatiske historie.
Kirken vil imidlertid få et helt nytt orgel, istedenfor en reproduksjon av det opprinnelige, laget av Johann Gottfried Silbermann. Det vakre gullkorset som ble ødelagt under bombingen er gjenskapt med gaver fra Storbritannia. Den har også syv nye kirkeklokker som første gang ble ringt med i pinsen 2003.
Det utvendige konstruksjonsarbeidet ble fullført den 22. juni 2004, slik at kuppelen igjen kunne sette sitt preg på Dresden. Med krafttak de siste årene ble restaureringen fullført høsten 2005, og kirken gjeninnviet 30. oktober det året.


Liebfrauenkirche.
Liebfrauenkirche ("Vår kjære frues kirke") er navnet på en rekke kirker i Tyskland og andre land.


Molotovcocktail.
Finsk soldat med molotovcocktail under vinterkrigen
En molotovcocktail er en flaske fylt med brennbar væske, ofte bensin, med en fille stappet ned i flaskehalsen til lunte. Molotovcocktailen blir brukt som kastevåpen: Når molotovcocktailen treffer målet, knuses flaska av sammenstøtet og væsken blir antent.
Molotovcocktails er raske, enkle og billige å framstille og blir brukt ved opptøyer, geriljakriger, i gatekamper og ved brannstiftelser. Ettersom ilden fra en molotovcocktail er forholdsvis kortvarig, og branntemperaturen relativt lav, er den et relativt lite effektivt redskap for brannstifting sammenlignet med lignende våpen.
Historie.
Våpenet ble første gang brukt i den spanske borgerkrig (1936–1939), da ikke under navnet molotovcocktail.
Navnet dukket først opp da finske soldater brukte våpenet mot sovjetiske panserkjøretøyer under vinterkrigen vinteren 1939–1940. Våpenet fikk da navn etter Vjatjeslav M. Molotov, som var sovjetisk regjeringssjef og utenriksminister. Selve grunnen til at denne brannbomben ble kalt molotovcocktail var at Vjatsjeslav Mikhajlovtsj Molotov var mannen som beordret bombingen av Helsingfors. Det han sa til verdenspressen var at de sovjetiske bombeflyene hadde sluppet matforsyninger over Helsingfors, noe som ikke var sant, og når de Sovjetiske stridsvognene kom bød de finske soldatene dem på «molotovcocktails». Den finske hæren startet industriell framstilling av molotovcocktails, som ble sendt til fronten sammen med de nødvendige fyrstikkene.
Molotovcocktails var mye anvendt under den andre verdenskrig. Blant annet spilte bruken av disse en stor rolle ved Warszawaghettoens opprør mot den tyske okkupasjonen i 1943.


East London-linjen.
East London-linjen er en jernbanelinje i London, som tidligere inngikk i byens undergrunnsnett. Etter en 28 måneder lang periode uten trafikk, ble linjen gjenåpnet som en del av jernbanenettverket London Overground den 27. april 2010.
Linjen går i grunne tunneler mellom nord og sør i East End og Docklands.
Historie.
Seksjonen under Themsen var opprinnelig en fotgjengertunnel som ble bygget av Marc Isambard Brunel mellom 1825 og 1843. I 1865 ble den kjøpt av East London Railway Company og tilpasset til jernbanen. Selskapet verken eide eller kjørte tog, men leide ut skinnegangen til andre. Det var fem forskjellige selskaper som kjørte tog på strekningen, blant annet de som med tiden utviklet seg til Metropolitan-linjen og District-linjen i undergrunnsnettet.
Under konstruksjonen av Circle-linjen ble det laget en tunnel fra Circle til East London ved Aldgate. Denne brukes ikke lenger av tog i trafikk, men den er praktisk når tog skal flyttes mellom East London-linjen og andre deler av det grunne nettet.
Den første regulære ruten startet i oktober 1884. Ved Shoreditch (linjens nordlige endestasjon frem til 10. juni 2006) var linjen knyttet til det vanlige jernbanenettet, og det gikk tog helt til Brighton inntil forbindelsen ble kuttet i 1966. Godstog brukte linjen helt til 1962.
Deler av linjen ble etterhvert kjørt via Hammersmith, en strekning som ble til Hammersmith & City-linjen. Etterhvert som flere linjer ble opprettet ble East London-linjen mer og mer isolert, og det eneste stedet det var direkte bytte til andre undergrunnslinjer var lenge Whitechapel.
London Transport tok over linjen i 1933, og drev den som en del av Metropolitan-linjen. På undergrunnskartet hadde den samme lilla farge som Metropolitan, men med en hvit stripe. I 1980-årene fikk den sitt nåværende navn og ble en egen linje; i 1990-årene fikk den også sin egen farge på kartet.
Da Docklands Light Railway åpnet fikk linjen en stasjon til, Shadwell med mulighet til å bytte tog. Det er riktignok 50 meter mellom dem, og man må gå ut og krysse gaten, men det gjorde linjen mer funksjonell. I 1999 ble en ny stasjon, Canada Water åpnet for å knytte East London-linjen til den utvidede Jubilee-linjen.
Den 9. juni 2006 ble den nordlige endestasjonen Shoreditch nedlagt for godt etter 93 år i tjeneste på Londons undergrunnsnettverk. Før 31. mars 1913 var stasjonen tilknyttet jernbanenettverket, og betjente linjen fra Liverpool Street. Stasjonen ble stengt for å frigjøre plass til utbygging av East London-linjen (se under). Hele linjen ble stengt for ombygging den 22. desember 2007, og gjenåpnet mellom Dalston Junction og New Cross/New Cross Gate den 27. april 2010.
Som undergrunnslinje var East London den nest korteste på nettverket (etter Waterloo & City-linjen); det tok kun 15 minutter å kjøre fra en ende til den andre. Den var også den eneste av linjene som ikke gikk inn i sone 1.
Togmateriellet var av samme type som på Metropolitan-linjen, med fire vogner i hvert tog. Materiellet, som er fra begynnelsen av 1960-årene, ble oppgradert i 1994 med bedre fjæring, lys, varme og ventilasjon. Fram til 1985 kjørte East London-togene med vakt ombord i tillegg til føreren. Det var kun seks togsett som kjører på linjen, ettersom den er så kort.
Utbygging.
Kart over East London-linjen etter ferdigstillelse i 2010
Et storstilt utbyggingsprogram er igangsatt for linjen. Den nordlige endestasjonen Shoreditch ble stengt permanent i juni 2006 for å gi plass til en ny stasjon; Shoreditch High Street, som ble åpnet for publikum 27. april 2010. Da ble også fase 1 av utbyggingsprosjektet klart, og togene kjører nå fra Dalston Junction i nord via Whitechapel til New Cross og New Cross Gate. Senere i 2010 vil togene kjøre langs den ytre South London-linjen, via Sydenham til Crystal Palace og West Croydon.
I fase 2 skal linjen føres videre fra Dalston Junction til Highbury & Islington, og vestover fra Surrey Quays langs den indre South London-linjen til Clapham Junction via Peckham.


Hammersmith & City-linjen.
Hammersmith & City-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane. Den var endel av Metropolitan-linjen inntil 1988, da den ble skilt ut som en selvstendig linje. Hammersmith & City er markert med rosa farge på undergrunnskartet.
I de siste årene før 1988 ble den i økende grad administrert som en egen linje. Seksjoner som ikke ble brukt av resten av Metropolitan-linjen var ikke markert på kartet, noe som skapte vansker for passasjerene. Dette gjaldt strekningen fra Hammersmith til Baker Street, og fra Liverpool Street til Barking. Man besluttet etterhvert å skille den ut for å gjøre det mer oversiktlig for passasjerene.
Ettersom opprettelsen av linjen skjedde såpass nylig er det flere stasjoner på linjen som pr. 2005 fortsatt er markert som om det var Metropolitan-linjen som gikk der; årsaken til dette er at mye av markeringene består av fliser i linjens farge på veggene og permanente skilt. Disse blir gradvis skiftet ut i forbindelse med vedlikeholdsarbeid.
Strekningen mellom Paddington og Farringdon, som ble åpnet i 1863, er den eldste underjordiske jernbanestrekning som fortsatt er i bruk.
Kart.
Kart over Hammersmith & City-linjen


Jubilee-linjen.
Jubilee-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane. Den ble åpnet 1. mai 1979 på en av Bakerloo-linjens to grener, i den hensikt å avlaste denne linjen. En fire kilometer lang seksjon ble lagt til dette, slik at den går fram til Charing Cross jernbanestasjon. Den gamle undergrunnsstasjonen Charing Cross ble da omdøpt til Embankment. Linjen er markert med grå farge, ofte referert til som sølv, på undergrunnskartet.
Linjen skulle egentlig hete "Fleet-linjen", etter elven Fleet, men på grunn av dronning Elisabeth IIs sølvjubileum i 1977, og fordi planene om å forlenge linjen til Fleet Street hadde blitt skrinlagt, valgte man å kalle den Jubilee-linjen. Gråfargen på kartet ble valgt for å minne om sølvjubileet.
En utvidelse til Lewisham på den andre siden av Themsen var planlagt fra begynnelsen av, men ble ikke startet på grunn av pengemangel. Ingenting skjedde før i 1990-årene, da man satte i gang arbeider. På det tidspunkt hadde det vært store forandringer i landskapet, spesielt i Docklands, og utvidelsen fikk en annen form enn den som opprinnelig var planlagt. Strekningen fra Green Park til Charing Cross ble nedlagt, og linjen ble lagt om via Westminster og Waterloo.
Kart.
rect 36 25 88 37 Stanmore undergrunnsstasjon
rect 60 61 102 86 Canons Park undergrunnsstasjon
rect 80 121 143 134 Queensbury undergrunnsstasjon
rect 101 162 152 177 Kingsbury undergrunnsstasjon
rect 96 241 144 266 Wembley Park undergrunnsstasjon
rect 116 306 163 318 Neasden undergrunnsstasjon
rect 182 274 214 299 Dollis Hill undergrunnsstasjon
rect 195 328 245 352 Willesden Green undergrunnsstasjon
rect 257 335 295 349 Kilburn undergrunnsstasjon
rect 285 296 346 323 West Hampstead undergrunnsstasjon
rect 350 312 424 326 Finchley Road undergrunnsstasjon
rect 371 333 446 348 Swiss Cottage undergrunnsstasjon
rect 304 380 357 406 St. John's Wood undergrunnsstasjon
rect 412 403 444 429 Baker Street undergrunnsstasjon
rect 430 445 463 470 Bond Street undergrunnsstasjon
rect 409 497 445 523 Green Park undergrunnsstasjon
rect 451 522 514 536 Westminster undergrunnsstasjon
rect 491 489 536 502 Waterloo stasjon
rect 526 516 582 531 Southwark undergrunnsstasjon
rect 567 466 613 493 London Bridge stasjon
rect 602 537 670 553 Bermondsey undergrunnsstasjon
rect 654 498 698 523 Canada Water undergrunnsstasjon
rect 735 468 776 493 Canary Wharf stasjon
rect 798 525 854 552 North Greenwich undergrunnsstasjon
rect 836 447 886 474 Canning Town stasjon
rect 829 392 858 418 West Ham stasjon
rect 770 329 817 345 Stratford stasjon
Stasjoner.
"Deles i to grener etter Green Park"


Johann Gottfried Silbermann.
Johann Gottfried Silbermann (født 14. januar 1683 i Kleinbobritzsch, død 4. august 1753 i Dresden) var en betydningsfull tysk (saksisk) orgelbygger. Han regnes som den viktigste i den midttyske tradisjonen, og var en nær venn av Johann Sebastian Bach. Orglene som han bygget sammen med sin bror Andreas Silbermann kalles Silbermann-orgler.


Northern-linjen.
Northern-linjen er en linje i Londons undergrunnsbane. Den ligger på dypt nivå, og har to ruter gjennom sentrum og to nordover. I tillegg har en av de to nordgående rutene en avstikker mot Mill Hill East (offisielt planlagt nordover). Den er dermed en av de mest kompliserte linjene å få oversikt over. Northern-linjen er markert med svart farge på undergrunnskartet.
Linjen ble åpnet som "City & South London Railway" i november 1890. Den gikk da fra Stockwell til King William Street. Sistnevnte stasjon viste seg å være uegnet til å håndtere all trafikken, og i 1900 ble ruten lagt om. King William Street-stasjonen ble da lagt ned. Den nye ruten gikk fra Moorgate via Bank. Innen 1907 hadde linjen blitt utvidet slik at den gikk fra Clapham Common til Euston.
En annen linje, "Charing Cross, Euston and Hampsted Railway", ble åpnet i 1907, og gikk fra Charing Cross til Golders Green og Highgate (nå Archway). I 1913 ble de to linjene slått sammen, og i 1914 ble den nyeste delen utvidet til Embankment. I løpet av 1920-årene ble de knyttet sammen ved Camden Town og Kennington. Linjene ble etterhvert forlenget til Morden i sør og Edgware i nord. I 1937 fikk den sitt nåværende navn.
Transport for London har bekreftet at de ønsker å dele linjen i to, for å øke kapasiteten. Dagens løsning medfører ofte forsinkelser da tog fra en grenlinje må vente på tog fra en annen ved krysningsspor. Camden Town stasjon må i tilfellet bygges ut før en evt. forandring, for å takle det store antallet forventede passasjerer, derfor er det uvisst når forandringene kan iverksettes.
Kart.
rect 206 21 245 49 High Barnet undergrunnsstasjon
rect 269 111 337 137 Totteridge & Whetstone undergrunnsstasjon
rect 254 162 311 187 Woodside Park undergrunnsstasjon
rect 247 193 294 220 West Finchley undergrunnsstasjon
rect 171 171 212 199 Mill Hill East undergrunnsstasjon
rect 178 233 225 260 Finchley Central undergrunnsstasjon
rect 292 250 337 276 East Finchley undergrunnsstasjon
rect 340 298 392 315 Highgate undergrunnsstasjon
rect 370 350 418 368 Archway undergrunnsstasjon
rect 311 375 351 402 Tufnell Park undergrunnsstasjon
rect 354 402 399 428 Kentish Town stasjon
rect 20 165 72 182 Edgware undergrunnsstasjon
rect 75 205 109 232 Burnt Oak undergrunnsstasjon
rect 44 257 95 272 Colindale undergrunnsstasjon
rect 163 273 208 301 Hendon Central undergrunnsstasjon
rect 160 326 196 355 Brent Cross undergrunnsstasjon
rect 232 313 280 341 Golders Green undergrunnsstasjon
rect 190 391 252 406 Hampstead undergrunnsstasjon
rect 225 418 293 435 Belsize Park undergrunnsstasjon
rect 250 441 312 457 Chalk Farm undergrunnsstasjon
rect 350 441 429 456 Camden Town undergrunnsstasjon
rect 224 470 331 484 Mornington Crescent undergrunnsstasjon
rect 364 499 402 513 Euston stasjon
rect 305 493 347 518 Warren Street undergrunnsstasjon
rect 273 525 349 538 Goodge Street
rect 375 525 437 551 Tottenham Court Road undergrunnsstasjon
rect 275 548 364 565 Leicester Square undergrunnsstasjon
rect 385 554 459 567 Charing Cross undergrunnsstasjon
rect 320 575 391 591 Embankment undergrunnsstasjon
rect 408 569 456 584 Waterloo stasjon
rect 371 454 439 479 King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon
rect 409 486 442 502 Angel undergrunnsstasjon
rect 477 489 511 514 Old Street stasjon
rect 472 525 522 540 Moorgate stasjon
rect 472 543 502 557 Bank og Monument stasjoner
rect 476 567 519 595 London Bridge stasjon
rect 459 599 504 613 Borough undergrunnsstasjon
rect 447 614 504 637 Elephant & Castle undergrunnsstasjon
rect 434 644 496 661 Kennington undergrunnsstasjon
rect 380 645 408 660 Oval undergrunnsstasjon
rect 397 693 447 706 Stockwell undergrunnsstasjon
rect 382 723 431 747 Clapham North undergrunnsstasjon
rect 298 705 348 734 Clapham Common undergrunnsstasjon
rect 341 762 391 789 Clapham South undergrunnsstasjon
rect 327 799 370 813 Balham undergrunnsstasjon
rect 314 824 355 849 Tooting Bec undergrunnsstasjon
rect 294 858 348 886 Tooting Broadway undergrunnsstasjon
rect 264 903 307 930 Colliers Wood undergrunnsstasjon
rect 168 885 229 913 South Wimbledon undergrunnsstasjon
rect 202 957 247 974 Morden undergrunnsstasjon
Camden Town.
"Krysset som forener de to nordlige grenene ligger rett sør for Camden Town. Stasjonen er konstruert slik at togene lett kan veksle der, ettersom det er doble plattformer.
Charing Cross-grenen.
"Sørgående tog på denne grenen snur ofte på en sløyfe ved Kennington.
Northern Heights.
Northern Heights var den planlagte forstørrelsen av Northern line ved hjelp sv flere nye linjer og innlemming av gamle strekninger.
Tog mot Edgware via Hendon ville ikke trafikkere Bushey Heath, samtidig ville ikke tog via Mill Hill gå ut av trafikk ved Edgware.
I 1950 ble prosjektet delvis forlatt, helt forlatt 9. februar 1954. Grunnen var delvis at linjene ikke ble ferdig elektrifisert (alle linjene var opprinnelig dampdrevne), delvis at den nødvendige pengestrømmen stoppet etter krigen (fordi pengene gikk til å fullføre Central line og gjenoppbygging av krigsskader). I tillegg hindret Green Belt Bushey Heath-grenen fra å åpne. Grenen ble nemlig egentlig bygget for å hjelpe planlagte leiligheter i området. Da det ble klart at leilighetene ikke ville bli bygget ble linjen ulønnsom og lagt ned.
Mill Hill East er en av stasjonene på East Finchley-Bushey-grenen, også den eneste som ble bygget. Grunnen var enkel, brakkene i nærheten (Mill Hill Barracks) trengte dekning, og fikk den. Da krigen brøt ut, var denne og High Barnet-stasjonene bygget. Highgate stasjon er i dag under jord, de andre linjene skulle ha gått på bakken. Fortsatt står bygningene på Highgate stasjon intakt, besøkende kunne tidligere gå opp på bakkestasjonen gjennom en gang. Denne er nå stengt. Dessuten ble ovale tunneler bygget på hver side av stasjonen (en av de fire munningene ble ombygget etter en direkte treff fra en bombe. Den er tube-lignende).


Andreas Silbermann.
Andreas Silbermann (født 16. mai 1678 i Kleinbobritzsch (Sachsen), død 16. mars 1734 i Strassburg) var en saksisk orgelbygger i barokktiden som bodde i Elsass.


Aristide Briand.
Aristide Briand (født 28. mars 1862 i Nantes i Frankrike, død 7. mars 1932 i Paris) var en fransk statsmann og flere ganger statsminister og utenriksminister av Frankrike. Han mottok Nobels fredspris i 1926 (sammen med Gustav Stresemann og Austen Chamberlain) etter Locarnotraktaten. Sammen med den amerikanske utenriksministeren Frank B. Kellogg arbeidet han med Parispakten som skulle forby krig. I 1930 sendte han ut et memorandum som skisserte en europeisk union.


Docklands Light Railway.
Docklands Light Railway (DLR) er et lettbanesystem i Docklands i det østlige London. Banen administreres av DLR Ltd., en avdeling av Transport for London (TfL), og driftes av selskapet "Serco Docklands Ltd.". Den er ikke en del av Londons undergrunnsbane, men er godt integrert med denne ved felles stasjoner. De to nettverkene har også samme takstsystem. Linjen ble åpnet av dronning Elisabeth II den 31. juli 1987.
Togene er helautomatiske, og har ingen fører. Det er en serviceagent ombord på hvert tog, som kontrollerer billetter og kontrollerer dørene. I nødstilfeller kan disse serviceagentene kjøre toget.
DLR ble foreslått bygget i slutten av 1980-årene, i forbindelse med byfornyelsen i Docklands. Linjen skulle ligge i dagen, og har i dag fire grener øst for det sentrale London, med endestasjoner ved Stratford, Beckton, Lewisham og Woolwich Arsenal (via London City Airport). Det var planlagt å bruke moderne trikker, men i stedet valgte man den nyeste teknologien med førerløse tog. Det meste av sporet ble hevet over bakken. Togene kjørte kun med enkeltsett inntil 2010, men i senere tid har flere plattformer blitt ombygd for å kunne takle dobbeltsett. (2 togsett sammenkobblet)
Grenene krysser hverandre like ved Poplar, og det kjøres ruter på kryss og tvers mellom alle endestasjoner.
Stasjoner.
De fleste stasjonene ligger hevet over bakkenivå, mens noen ligger på bakkenivå eller under bakken. Adkomst til plattformene skjer for det meste ved hjelp av trapp eller heis, men noen stasjoner har også rulletrapper. Systemet har vært tilgjengelig for bevegelseshemmede helt siden oppstarten, og det er trinnfri av- og påstigning mellom plattform og vogngulv på alle stasjoner.
DLR-stasjonene er generelt sett ikke betjent, med unntak av stasjonene som ligger under bakkenivå, og de mest trafikkerte knutepunktene. Enkelte stasjoner har betjening på plattformen ved spesielle utfartsdager, som f.eks. Prince Regent og Custom House, som betjener messeområder.


Klaus Wowereit.
Klaus Wowereit (født 1. oktober 1953 i Vest-Berlin) er en tysk politiker (SPD). Han er siden 2001 regjerende borgermester og dermed leder av senatet (delstatsregjeringen) i delstaten Berlin.
Etter Abitur i 1973 ved Ulrich von Hutten-Oberschule i Berlin begynte Wowereit å studere jus ved Freie Universität Berlin, og tok sin andre juridiske statseksamen i 1981. Deretter arbeidet han som regjeringsråd hos innenrikssenatoren i Berlin. Han var medlem av bydelsutvalget i Berlin-Tempelhof fra 1979 til 1984, og ble innvalgt i Berlins parlament i 1995, hvor han i 1999 ble leder for SPDs fraksjon. I 2001 dannet han regjering i Berlin, etter at den forrige gikk av som følge av en finansskandale. Som leder for Berlins regjering var han president for det tyske Forbundsrådet fra 1. november 2001 til 31. oktober 2002.
Wowereit fikk stor oppmerksomhet da han kom ut av skapet som homofil foran valgene i 2001. Han er godt kjent på riksnivå i Tyskland, da han opptrer uvanlig ofte på fjernsyn, gjerne i upolitiske sammenhenger som talkshows, hyggeprogrammer m.v.
Wowereit ble i 2007 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Stepney Green undergrunnsstasjon.
Stepney Green undergrunnsstasjon er en stasjon på linjene District og Hammersmith & City i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Stepney.
Stasjonen ble åpnet i 1902 av jernbaneselskapet "Whitechapel & Bow Railway".


Werner Michael Blumenthal.
Werner Michael Blumenthal (født 3. januar 1926 i Oranienburg ved Berlin) var amerikansk finansminister under president Jimmy Carter fra 1977 til 1979.
Da han var tre år gammel flyttet familien fra Oranienburg til Berlin. Han emigrerte med sin jødiske familie i 1939, først til Kina og deretter til USA i 1947. Her studerte han nasjonaløkonomi ved Berkeley frem til 1951, og tok senere doktorgraden ved Princeton-universitetet. Han gjorde deretter karrière som embedsmann, til sist med rang som ambassadør, og deretter i den private sektor.
I 1997 ble han utnevnt til den første direktøren for Jüdisches Museum Berlin. Han mottok Leo Baeck-medaljen i 1999 og ble året etter utnevnt til æresborger av fødebyen Oranienburg.


Elisha Gray.
Elisha Gray (født 2. august 1835, død 21. januar 1901) var en amerikansk oppfinner som utviklet telefonen uavhengig av – og samtidig som – Alexander Graham Bell.
Gray ble født på en gård i Barnesville, Ohio, USA. Han gikk to år på Oberlin College hvor han arbeidet mye med elektrisitet. I 1867 fikk han patent på et forbedret telegraf-relé, og tok etter hvert over 70 patenter på andre oppfinnelser.
Han demonstrerte sin telefon i 1874, og søkte om patent på den i 1876. Da fikk han imidlertid høre at Bell hadde søkt om patent på akkurat det samme bare to timer tidligere.
Selv om Bell verken hadde en prototype som fungerte, ei heller en innretning som var i samsvar med beskrivelsen i patentet, fikk han rettighetene til oppfinnelsen. Som et resultat av dette blir Bell den dag i dag feilaktig kreditert som oppfinneren av telefonen.
Gray, Elisha
Gray, Elisha
Gray, Elisha


Plateselskap.
Et plateselskap er et selskap som spesialiserer seg på produksjon, distribusjon og promotering av musikk- og videoopptak på forskjellige formater, i all hovedsak formatene CD, LP, DVD, SACD og kassett.
Platemerke.
Et plateselskap kan være, eller være del av et internasjonalt underholdningskonsern, og vil da av markedsføringshensyn ofte operere med flere platemerker (innen norsk musikk-bransje ofte refert til som «"label"» eller «label'er», fra det engelske ordet «record label»). Begrepet «"sub-label"», relaterer til dette.
Distribusjonsavtale.
Et plateselskap kan også være et mindre, uavhengig firma – da ofte med distribusjonsavtale med et av de store selskapene.
De fire store selskapene.
De fleste større plateselskap er i dag eid av store multinasjonale virksomheter som representerer den største delen av musikk- og filmindustrien, men antallet uavhengige plateselskaper har den siste tiden økt. I 2005 ble 81.87% av all musikk som ble solgt i USA distribuert av «de fire store» plateselskapene EMI, Universal Music, Sony Music Entertainment og Warner Music Group, mens kun 18.13% selges av uavhengige plateselskap. I 2004 ble 27.36% solgt av uavhengige plateselskap.. Før desember 1998 var det seks store plateselskap som dominerte musikkmarkedet. Dette ble endret til fire da Sony Music og BMG ble slått sammen og PolyGram ble kjøpt opp av Universal Music. Utenfor USA står de fire store plateselskapene «kun» for 70% av salget.


Fatah.
Fatah, eller al Fatah, er en palestinsk frigjøringsorganisasjon, og viktigste deltager i PLO. Organisasjonen er grunnlagt, og ble gjennom mange tiår ledet av, Yasir Arafat. Etter Arafats død i 11. november 2004 er organisasjonen ledet av Farouk Kaddoumi.
Navnet «Fatah» er et baklengs akronym for Harakat al-Tahrir al-Watani al-Filastini (arabisk, "bevegelsen for frigjøring av det palestinske hjemland"). Ordet «Fatah» betyr også «erobring» på arabisk.
Historie.
Fatah ble opprettet i 1959 i Syria med formål å frigjøre Palestina fra det de anså som okkupanter, som briter og europeere. Den arabiske Liga sa nei til en dannelse av en nasjonalstat for jøder, fordi det ville bety slutten på et eneveldig arabisk velde i Midtøsten. I 1967–1968 sluttet Fatah seg til PLO og vant lederskapsrollen i 1969. Fatahs ledere ble utvist til Libanon fra Jordan etter voldelige sammenstøt med jordanske styrker i perioden 1970–1971, som begynte med Sort September i 1970, hvor 10 000 palestinere ble henrettet.
I 1960- og 1970-årene trente Fatah et stort antall militante og opprørske grupper fra Europa, Midtøsten, Asia og Afrika, På den tiden ble PLO splittet på grunn av Abu Nidal, som også henrettet PLO-medlemmer. Abu Nidal var hovedmannen bak terroraksjoner, som kapring av sivile fly og politiske likvidasjoner i Vest-Europa og Midtøsten. Fatah tok også i bruk geriljametoder mot israelske sikkerhetsstyrker og utførte terrorangrep mot israelske sivilister. Da Israel invaderte Libanon i 1982, ble fraksjonen spredt til flere land i Midtøsten med hjelp fra USA og flere andre vestlige stater.
Arafat undertegnet en prinsipperklæring med Israel i 1993 og ga avkall på terrorisme og vold. Han fikk vende tilbake til de palestinske territoriene fra eksil i Tunisia. Fatah har imidlertid deretter vært knyttet til fortsatte angrep på israelske sivilister og de okkuperte områdene, til geriljakrig mot israelske okkupasjonsstyrker på Vestbredden og Gaza-stripen og mot israelske sikkerhetsstyrker i Israel. Fatah opprettholder fortsatt diverse væpnede grupper som har utført operasjoner, inkludert Force 17, Hawari Special Operations Group, Tanzim og Al-Aqsa-martyrenes brigader.
Fatah mottok våpen, eksplosiver og trening fra den tidligere Sovjetunionen og andre kommunistregimer i Øst-Europa. Folkerepublikken Kina og Nord-Korea har angivelig også skaffet dem våpen.


De palestinske territoriene.
De palestinske territoriene (A-områdene i mørkt grønt)
De palestinske territoriene er et begrep som benyttes av blant andre en del vestlige journalister som samlebetegnelse på Vestbredden og Gazastripen – to omstridte områder i Palestina som ble okkupert av Israel i 1967. Israelske medier bruker ofte betegnelsen "Territoriene", uten noen nasjonalitetsprefiks, om disse.
Territoriene er inndelt i ulike soner (A, B og C) der A-områdene styres av Den palestinske selvstyremyndigheten, med unntak av sikkerhet, vannressurser og grenser. I B-områdene har selvstyremyndigheten, med de samme unntakene som i A-områdene samt byggetillatelser, det sivile ansvaret mens Israel har det militære ansvaret. I C-området tar Israel seg av både sivil og militær administrasjon. Geografisk omfatter A-områdene palestinske bosetningsentra, B-områdene områder rundt og C-områdene resten av territoriene. I henhold til Sharm el-Sheik-avtalen fra 1999 utgjorde A-områdene 17,2 % av de okkuperte områdene, B-områdene 23,8 % og C-områdene 59 %.


Oljefelt.
Et oljefelt er et område (eller reservoar) i berggrunnen som inneholder olje. For å utvinne oljen må det bores brønner, og deretter må oljen pumpes opp av reservoaret. Da et oljefelt kan ha stor utstrekning, vil det ofte være nødvendig å bore mange brønner for å få opp oljen. I mange tilfeller vil det også finnes naturgass i tilknytning til oljefeltene.
Det finnes mer enn 40 000 oljefelt i verden, både på land og til havs. De største oljefelten er Ghawarfeltet i Saudi-Arabia og Burganfeltet i Kuwait, som hver inneholder om lag 60 milliarder fat (10 km³) med olje. De fleste oljefeltene er imidlertid mye mindre.
I moderne tid har påviste reserver av olje vært en utløsende faktor for flere geopolitiske konflikter.
Norske oljefelt.
Se fullstendig oversikt: Olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel


Satellittrepeater.
En satellittrepeater (fra eng. "repeater", «repeterer») er en satellitt som går i bane rundt Jorden, og som ved hjelp av solcellepaneler og digital elektronikk kan retransmittere – å sende på nytt eller å videresende – digitale signaler den mottar, enten på samme eller en annen frekvens.
Repeaterbegrepet brukes ofte om sendere som automatisk videresender signaler fra radioamatører. Dette kan være både digitale og vanlig analoge signaler. Navigasjonssatellitter for GPS er også en form for Satellittrepeater.
Satellittene går som regel i en lav banehøyde, og har som oftes en omløpstid på bare 1–2 timer.
Kommunikasjonssatellitter som videresender Radio og TV kringkasting, samt satellitter for telefon og datasamband er også en form for satellittrepeatere. Disse er oftest i en geostasjonær bane i plan med ekvator, med så stor høyde at omløpstiden er ett døgn slik at satellitten står på samme sted på himmelen.


Pakkeradio.
Pakkeradio er en fellesbetegnelse for flere typer dataoverføring, og betyr som regel at informasjon sendes i «pakker» med en gitt lengde, adressert til en spesifikk mottaker via et relevant medium, eksempelvis radiosignaler, kabler o.l.


Whitechapel stasjon.
Whitechapel er en undergrunns- og jernbanestasjon i London, som betjenes av undergrunnslinjene District og Hammersmith & City, samt jernbanelinjen East London (London Overground). Whitechapel stasjon ligger i sone 2.
Rett sør for stasjonen er det en sporforbindelse mellom District- og East London-linjene, som fram til 1941 ble brukt til passasjertrafikk, men som nå bare brukes til å flytte tog fra en linje til en annen.
Det er foreslått at jernbaneprosjektet Crossrails linje 1 skal stoppe ved Whitechapel og så dele seg i to grener etter stasjonen.


Clipper.
Clipper er et DOS-basert database- og programmeringsspråk utviklet og lansert vinteren 1984 av Nantucket Software.
Clipper ble opprinnelig ble det brukt til å kompilere Ashton Tates dBase III Plus programmer til EXE-filer da man med Clipper så kunne man lage applikasjoner som kunne kjøres på systemer som hverken har Clipper eller dBase III Plus installert, mens man med dBase III Plus måtte ha dBase III Plus installert på samme maskin hvor applikasjonen skulle kjøres.
Clipper vokste fra å være en dBase kompilator til å bli et eget programmeringsspråk. Mange tredjeparts selskaper laget tilleggsprogramvare som utviklere kunne benytte i sine applikasjoner.
Clippers storhetstid.
Flere millioner applikasjoner ble bygget med Clipper, som f.eks. adressebok, programmer for å holde kontroll over aksjer og klienter og flere. En av fordelene med Clipper var at man kunne legge kode inn i C og assemblerspråk, som gjorde at man kunne utvide programmeringen. En av ulempene var at man kunne enkelt disassemble en Clipper-applikasjon til den originale koden (det fantes til og med programmer som ble solgt for det).
Clipper fikk også et makrospråk hvor makroene kunne lagres i databasen som tekst. Dette førte til at språket også ble benyttet til eventdrevne applikasjoner slik som teletorg.
Rundt 1990-tallet ble Clipper mer objektorientert, da Nantucket oppgraderte fra Clipper versjon 5.0 til 5.3. Men Clipper ble aldri "helt" objektorientert.
Porting.
I 1994 ble den første versjonen av Clipper til Microsoft Windows (Clipper VO – Virtual Objects) lansert. Nantucket hadde endelig funnet ut at flertallet begynte å bruke Microsoft Windows, så trangen for å få flere til å bruke Clipper, økte.
Senere skiftet flere til Visual Basic (Microsoft), og senere Delphi (Borland), og Clipper døde mer eller mindre ut. Clipper ble altfor komplisert for seniorbrukere, og nybegynnerne begynte heller med Delphi eller Visual Basic (og senere også Java). Mange Clipper-utviklere tok dette tungt, siden VO hadde vist seg å være en sterk og sofistisert applikasjon for databaseutvikling.
Slutten av Clipper.
I 1995 kjøpte Computer Associates opp Clipper, og gjorde slutt for DOS-versjonen av Clipper, samt videre utvikling av VO.
Livet etter Clipper.
Selve språket har dog ikke dødd ut. Det blir videreutviklet av flere organisasjoner og leverandører (2005). Noen gratis (GPL-basert) slik som Clip, og xHarbour. Noen kommersielle slik som og.
Mange av de nåværende implementasjonene (2005) er portable (DOS, Windows, Linux (32, 64), Unix (32, 64), OS/X) og støtter mange av språkets syntaksutvidelser og run-time biblioteker er utvidet. De utbyttbare databasedriverne støtter mange populære databaseformater slik som DBF, DBTNTX, DBFCDX (ForPro og Comix), MachSiz (Apollo), SQL, med flere. De er alle kompatible med standard dBase/xBase syntaks. Det tilbys også OOP implementasjoner, samt målbasert syntaks slik som SQLExecute(...), og så videre.


Leland.
Leland er et tettsted og administrasjonssenteret i Leirfjord kommune på Helgeland i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på nordsiden av Leirfjorden. Leirfjord kirke som ble bygd i 1867 ligger på Leland.
Kiosk (med post-tjenester), dagligvare, bensin, byggvarer, sportsbutikk, bilverksted og frisør finnes her. Annen næringsvirksomhet er produksjon av kjøkkeninnredninger. Av sportslige aktiviteter finnes det lysløype, fotballbane og tennisanlegg.


Seven Sisters stasjon.
Seven Sisters stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i Tottenham, London. Den har navn etter en treklynge som sto i nærheten, og ble åpnet 22. juli 1872 som en jernbanestasjon på linjen mellom Stoke Newington og Edmonton. Bygningene fra 1872 ble revet i 1979 og erstattet med nye. Mellom 1878 og 1963 var den et stoppested på Palace Gates-linjen.
Den første seksjonen på Victoria-linjen åpnet 1. september 1968, med Seven Sisters som en av stasjonene. Den ble en overgangsstasjon i desember samme år, da en ny inngang forbandt undergrunnen og jernbanen.
Stasjonen ligger i Londons kollektivsone 3.


Rafiq Hariri.
Rafiq Bahaa Edine Hariri (født 1. november 1944 i Sidon, Libanon, død 14. februar 2005 i Beirut) var en libanesisk forretningsmann og politiker. Han var statsminister i landet i to perioder; fra 1992 til 1998 og fra 2000 til 2004.
På 1970-tallet jobbet han med byggevirksomhet konstruksjon i Saudi-Arabia og la seg opp mye penger på kort tid. Han ble saudi-arabisk statsborger i 1978, og ble Saudi-Arabias emissær i Libanon.
Sammen med flere andre ble han drept i et attentat 14. februar 2005, da en selvmordsbomber som kom kjørende i motsatt kjøreretning av Hariris bilkortesje sprengte seg selv i luften. En til da ukjent islamistisk gruppe hevdet samme dag å stå bak attentatet.


Highbury & Islington stasjon.
Highbury & Islington stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i London. Den betjener Victoria-linjen på undergrunnen, og jernbanestrekningen mellom Moorgate og Welvyn Garden City eller Hertford. Stasjonen ligger i Londons kollektivsone 2.
Det er planer om en utvidelse av East London-linjen, og Highbury & Islington blir da nordlig endestasjon for linjen. Islingtons bydelsråd vurderer pr. 2005 å oppruste bygningene og området rundt.
Stasjonen åpnet i juni 1904, og het da Highbury stasjon. Den fikk sitt nåværende navn i 1922, og ble undergrunnsstasjon da Victoria-linjen åpnet i 1968. Den opprinnelige stasjonsbygningen ligger på den andre siden av veien fra den nåværende.


Tottenham Hale stasjon.
Tottenham Hale stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i Tottenham Hale, London. Den betjener Victoria-linjen og jernbanestrekningen mellom Stratford og Broxbourne i Hertfordshire. Tog på flytogekspressen mellom London Liverpool Street og Stansted lufthavn stopper også ved stasjonen.
Da Victoria-linjen åpnet i september 1968 ble Tottenham Hale en byttestasjon for tog og undergrunn.


Blackhorse Road stasjon.
Blackhorse Road stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i London. Den betjener Victoria-linjen og jernbanestrekningen mellom Gospel Oak og Barking, og ligger i Londons kollektivsone 3.
Stasjonen åpnet 19. juli 1894, og ble forbundet til undergrunnsnettet da Victoria-linjen åpnet i september 1968.


Severin Meiland.
Severin Meiland (født 1968) er en norsk forfatter, oppvokst på Rykkinn i Bærum.
Han ble nominert som lesernes kandidat i NRK P2s romanpriskonkurranse for årets bok 2004 for boken "Veien til Punktum", som han har utgitt på eget forlag. han kom på tredje plass i konkurransen.
Han har vært programleder og moderator i det interaktive tv-programmet Mess-TV i perioden 2006 til 2009. I 2009 deltok han Robinsonekspedisjonen.


Andy Cole.
Andrew Cole (født 15. oktober 1971) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han er født i Nottingham. Han har spilt i flere Premier League-klubber. Da han ble solgt fra Newcastle til Manchester United for 8 millioner pund i 1995, var han den dyreste engelske fotballspilleren noensinne.
I sesongen 1993-1994 ble han toppscorer i Premier League. Etter at han gikk til Manchester United, var han med på vinne ligagull fem ganger, FA-cupen to ganger, og Champions League en gang (1999). Sesongen 2001-02 var han med på å vinne ligacupen med Blackburn, og har dermed vunnet samtlige av de store trofeene i engelsk fotball.
I juli 2004 gikk han tilbake til Fulham etter uoverensstemmelser med Blackburns manager Graeme Souness.
Han har spilt 15 landskamper og scoret 1 mål for.
Cole la opp 11. november 2008 mens hans spilte for Nottingham Forest. Han spilte i 2008/2009 11 kamper og scoret ingen mål


Amplitudemodulasjon.
Amplitudemodulasjon (AM) er en modulasjonsteknikk hvor amplituden til en bærebølge varierer direkte proporsjonalt med signalet som moduleres.
Ved AM sendes det en bærebølge som er en ren radiofrekvens. Når bærebølgen moduleres med hørbar lyd som toner, dannes radiosignaler til siden for bærebølgen som kalles sidebånd. En tone på 1000Hz danner radiosignal i sidebåndene 1000Hz over og under frekvensen til bærebølgen. Begge sidebåndene inneholder all lydinformasjon, så det er mulig å dempe bærebølgen og det ene sidebåndet. Da blir signalet enkelt sidebåndmodulering.
Ved amplitudemodulasjon vil støy som lyn og gnister høres godt i mottakeren mens slik støy dempes ved frekvensmodulasjon.
Amplitudemodulasjon ble tidligere mye brukt som modulasjonsteknikk for blant annet kringkasting på kort, mellom- og langbølge. Over hele verden er det en tendens til at AM-senderne på mellombølge erstattes av FM på VHF og nyere digitale radioformater som DAB.
I kommunikasjonsradioer var tidligere AM enerådende, men FM er brukt i stadig flere bånd. Fremdeles brukes AM på flyradiobåndet, men på de aller fleste lukkede samband, samt i maritim VHF og i helseradionettet brukes FM.


Amplitude.
Amplitude er avstanden fra en bølges største utslag (toppunkt eller bunnpunkt) til likevektstilstanden (midten). Amplituden er altså en positiv verdi. For sinus- og cosinusbølger er amplituden halvparten av høyden mellom toppunkt og bunnpunkt.


Arsenal undergrunnsstasjon.
Arsenal undergrunnsstasjon ligger i Highbury i det nordlige London, rett rundt hjørnet fra Highbury, Arsenal FCs tidligere hjemmebane. Stasjonen ligger i Londons kollektivsone 2.
Stasjonen het først "Gillespie Road", etter veien som går utenfor. I 1930-årene drev fotballklubben en kampanje for å få navnet endret, og lyktes med dette. Nede på plattformene er de originale flisene, med "Gillespie Road" i store bokstaver, fortsatt bevart.
Den er en av de minst brukte stasjonene i undergrunnsnettet, unntatt på dager hvor Arsenal spiller hjemmekamp. Selv da kommer de fleste via Finsbury Park, hvor det er forbindelse til Victoria-linjen, buss og tog. Finsbury Park er også populær blant Arsenaltilhengere fordi klubben har en stor butikk rett utenfor.


Arsenal Stadium.
Arsenal Stadium (ofte kalt Highbury etter området den ligger i) er fotballklubben Arsenal FCs tidligere hjemmebane. Den ble bygget i 1913, og ligger i Highbury i det nordlige London.
Anlegget hadde plass til 38 500 tilskuere, hvorav 12 500 på "North Bank", 11 000 på "West Stand", 9000 på "East Stand" og 6000 på "Clock End". Det var bare sitteplasser på Highbury. Stadionet hadde to jumboskjermer, plassert i det sørøstlige og det nordvestlige hjørnet. Før det ble innført kontroll med adgangen til tribunene, og det var mange ståplasser, kunne tilskuertallet være betraktelig høyt; og rekorden var 73 295 under en kamp mellom Arsenal og Sunderland i 1935.
Banen var relativt liten, 101 x 67 meter. Den var kjent for å være svært velholdt, og hadde varmekabler under gresset.
Pr. 2005 var en ny hjemmebane for Arsenal under utbygging. Emirates Stadium var da ment stå ferdig i 2006, og det gamle anlegget skülle da rives for å gi plass til boliger. De østlige og vestlige tribunene var registrert som verneverdige, på grunn av art deco-dekorasjonene, og de ble da også bevart og bygd inn i det nye leilighetskomplekset.
Siste offisielle kamp på Highbury ble spilt den 7. mai 2006 og var mellom Arsenal og Wigan Athletic. Kampen endte 4-2.
De nærmeste undergrunnsstasjonene er Arsenal, Finsbury Park og Holloway Road.


Katnosa.
Katnosa er et vann i Nordmarka, øst for Hønefoss og nord for Oslo. Vannet er 2,5858 km² stort og vannspeilet ligger 464 moh, på grensen mellom kommunene Ringerike, Lunner og Jevnaker.
Fra Katnosa renner Katnoselva ned til vannet Store Sandungen og videre til Hakkloa, Bjørnsjøen og Skjærsjøen. Tidligere var det servering ved Katnosa gård, som nå er stengt for allmennheten. Skiforeningen har imidlertid fått tillatelse av familien Løvenskiold til å ha servering ved Sandvikshytta. Den Norske Turistforening har dessuten ei ubetjent hytte, Katnosdammen, ved dammen i sør-enden.


Sandvikshytta.
Sandvikshytta er en hytte ved den nordøstlige bredden av vannet Katnosa i Nordmarka, som under andre verdenskrig ble benyttet av Milorg som base. I dag eies hytta av familien Løvenskiold. Skiforeningen har fått tillatelse til å drive servering der, og i vintersesongen er det åpent i helgene.


Sinnerdamshytta.
Sinnerdamshytta er en hytte som ligger ved Sinnerdammen i Nordmarka. Hytta tilhører Oslo og Omegn Turistforening. Sinnerdamshytta er opprinnelig ei jakthytte i laft fra 1898. Hytta ligger i et turterreng i Spålen-Katnosa naturreservat, som preges av av urskog.


Nordmarka.
Nordmarka er et stort skogsområde nord for Oslo, bestående av deler av kommunene Oslo, Hole, Ringerike, Jevnaker, Lunner og Nittedal. De deler av marka som ligger i Hole og Ringerike kalles Krokskogen. Skogdriftselskapet Løvenskiold–Vækerø eier store deler av Nordmarka.
Geografi.
Nordmarka er største og mest sentrale del av Oslomarka. Akkurat hvilke områder som inngår i Nordmarka er det delte meninger om, men det er mer enn Skjennungstua og Kikut. Høyeste punkt er Svarttjernshøgda (717 moh) i Jevnaker.
I sør grenser Nordmarka til Oslo by ved Maridalsvannet. I den sørlige del grenser Nordmarka til Bærumsmarka i vest og Lillomarka i øst. Nordmarka strekker seg nordover så langt som til Roa, Jevnaker og Ringkollen. Vestre grense er Sørkedalen mot Krokskogen. Østre grense er Nittedal mot Romeriksåsene.
Berggrunnen tilhører Oslofeltet og består for en stor del av rombeporfyr.
Historie.
"Nordmarcken Skov" ble første gang angitt på et kart fra 1760. Sannsynligvis er navnet eldre fra en tid da «mark» betød "skog". Nordmarka har hatt stor økonomisk betydning på grunn av skogen. Mesteparten av området tilhørte Nordmarksgodset som har gått i arv frem til Løvenskiold-slekten i dag.
Andre verdenskrig.
L-sten er navnet på en hytte som ligger på Vidvangen i Nordmarka. Navnet har bakgrunn i en sten som ligger akkurat i hjørnet mellom de tre fylkene Oslo, Akershus og Buskerud.
Hytten ble bygget av noen ivrige turfolk, som hadde stiftet den uformelle klubben "Poseklubben". Etter forskjellige opplevelser med sovepose på ulike turer, fikk de kjøpt en tomt langt oppe i skogen. Hytten ble bygget i 1938-39, og ble så vidt tatt i bruk før annen verdenskrig. Under krigen brukte blant annet Forsvarets Overkommando hytten til møte mellom SL på hytten, som lå godt gjemt. Instruktører og radiotelegrafister ble utdannet her. Det fortelles at tyskerne visste om hytten, men klarte aldri å finne den. Hytten var så sent bygget at den ikke eksisterte på datidens karter. Under et søk ble tyskerne også forledet av eieren på Kampen gård


Øystein Djupedal.
Øystein Kåre Djupedal (født 5. mai 1960 i Oslo) er en norsk tidligere politiker (SV) og nå fylkesmann i Aust-Agder. Han var valgt inn på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1993–2009 og var statsråd i Kunnskapsdepartementet 2005–2007. Han er gift og har tre barn. Han er bror av Torkjell Djupedal, lederen for Selja Forlag.
Utdannelse.
Djupedal tok artium ved Trondheim Katedralskole i 1979 og utdannet seg til typograf ved Brundalen videregående skole i 1981-1983. Han var lærling ved Wennbergs trykkeri AS og tok svennebrev i litografi i 1985.
Kunnskapsminister.
Fra 17. oktober 2005 til 18. oktober 2007 var han kunnskapsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Han og miljøvernminister Helen Bjørnøy trådte ut av regjeringen i oktober 2007.
Djupedal innledet «barnehageløftet» fra Stoltenberg II-regjeringen, stoppet veksten i privatskoler i Norge gjennom en tilstramming i privatskoleloven. I skolepolitikken sto han derimot for en videreføring av det Kunnskapsløftet som forgjengeren Kristin Clemet gjennomførte, med mer fokus på resultatmåling, nasjonale prøver og individuelt tilpasset opplæring og evaluering.
Fylkesmann i Aust-Agder.
Djupedal ble i statsråd 19. desember 2008 utnevnt til fylkesmann i Aust-Agder for en periode på seks år, en utnevnelse som ble møtt med kritikk. Øystein Djupedal meldte seg først som søker en måned etter at søknadsfristen var gått ut, etter å ha blitt bedt om å søke stillingen av fornyingminister Heidi Grande Røys. I utgangspunktet hadde han søkt fylkesmannsstillingen i Nord-Trøndelag, men denne fikk hans partifelle Inge Ryan. Djupedal tiltrådte som fylkesmann 1. oktober 2009.


Dronning Maud Lands historie.
Dronning Maud Land eller Dronning Mauds land er et ubebodd norsk biland i Antarktis. Den norske sektoren grenser til den britiske sektoren i vest og den australske sektoren i øst. Mot syd er grensen ikke fastsatt, men det er alminnelig akseptert at den strekker seg helt til polpunktet.
Oppdagelse.
Dronning Maud Land hører til det området i Antarktis som først ble oppdaget av polarekspedisjoner. Vi må helt tilbake til første halvdel av 1800-tallet før det ble foretatt en skikkelig ekspedisjon til Antarktis. Før den tid gikk det rykter om det frosne landet «Terra Australis». James Cook var den første som hadde gitt en nærmere beskrivelse av farvannene rundt Antarktis på sin reise hit i 1772 og i årene som fulgte, med skipene «Adventure» og «Resolution». Men Cook kom aldri i land, selv om han reiste langs med isflakene og så isfjell. Faktisk var han ikke så altfor langt fra Dronning Maud Land da han seilte rundt hele Antarktis. Senere kom det selfangere til Sørishavet. Både de engelske kapteinene William Smith og Edward Bransfield, samt den amerikanske selfangeren Nathaniel Palmer, hevdet å ha sett det antarktiske kontinent først. Men disse foretok ingen vitenskapelige observasjoner, og det er uklart om de virkelig så land.
De første ekspedisjonene.
Antarktis - Dronning Maud Land ligger på Atlanterhavssiden (øverst på kartet)
Det var ikke før i 1819 at den første skikkelige ekspedisjon ble utført. Da satte den russiske tsar Aleksander I i gang en ekspedisjon under ledelse av admiral Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Bellingshausen dro ut med korvettene «Vostok» og «Mirnyi» i juli 1819 fra St. Petersburg. Reisen gikk først innom København og Portsmouth før den gikk sør til Rio de Janeiro. Under oppholdet i Portsmouth tok Bellingshausen en tur til London. Her skaffet han seg diverse navigasjonsutstyr, deriblant en sekstant. Fra Rio de Janeiro gikk turen nokså direkte sydover mot området som senere ble navngitt Dronning Maud Land, via Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Bellingshausen foretok deretter en seiling rundt hele Antarktis. Han kom til Dronning Maud Land utenfor Fimbulisen 26. januar 1820. Posisjonen ble oppgitt å være 69°21′ S, 2°14′ V, og ligger like nordøst for den sørafrikanske forskningsstasjonen SANAE. Bellingshausen var 32 km fra land, og kunne mest sannsynlig se land. Bellingshausen oppga kun posisjoner og meteorologiske observasjoner, og skrev ikke noe om hvorvidt han så land eller ei.
Området blir norsk land.
Senere kom det en rekke ekspedisjoner til Antarktis. Når det gjelder Dronning Maud Land ble det skotten William S. Bruce som først kom i land her, men det var nordmenn som skulle bli de første til å drive kartlegging av området. Forretningsmannen Lars Christensen, som drev med utstrakt hvalfangst i havområdet utenfor, finansierte en rekke ekspedisjoner. Den første kom i 1927.
Det ble til sammen ni ekspedisjoner med båtene «Odd», «Norvegia» og «Torshavn». På den tredje Norvegia-ekspedisjonen i 1929–1930 rekognoserte flyverne Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm områdene som ble kalt Kronprins Olav Kyst og Prinsesse Ragnhild Kyst. Hele området ble senere oppkalt etter Dronning Maud. Som et symbol på at dette skulle være norsk land ble et norsk flagg kastet ned på det vestligste vendepunktet. Noen år senere foretok piloten Viggo Widerøe og fotografen Nils Romnæs en flytur innover Antarktis-platået der de fotograferte fjellmassivene i området 20° Ø til 80° Ø. Også denne ekspedisjonen var finansiert av Christensen.
Tyskland forsøker å annektere området.
Men det var flere som var ute etter å ha dette området. Det skulle utspille seg et drama om rettighetene til Dronning Maud Land som få kunne forestille seg. I all hemmelighet prøvde Tyskland å annektere Dronning Maud Land. Det skjedde i 1938 da en ekspedisjon ble satt i scene av Hermann Göring. Den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 med skipet «Schwabenland» ble sendt nedover under ledelse av Alfred Ritscher. Ombord hadde den Dornier-flyene «Boreas» og «Passat». Flyene hadde ombord solide is-spett med nazi-symbol, som ble sluppet ned ulike steder på Dronning Maud Land. Dette skulle være «bevis» på tysk tilstedeværelse i området, noe som tyskerne mente skulle gi dem internasjonal anerkjennelse for et tysk territorialt krav over Dronning Maud Land. På denne ekspedisjonen foretok Tyskland syv overflyvninger i løpet av 17 dager. De fotograferte blant annet en del fjellmassiv, deriblant Wohlthatmassivet og det særegne fjellområdet Fenriskjeften. Fire måneder etter at ekspedisjonen kom tilbake 10. april 1939 utstedte Tyskland et dekret om opprettelsen av den tyske antarktissektoren Neuschwabenland mellom 4°59′ Ø og 16°30′ Ø. Dette kravet oppnådde aldri internasjonal godkjennelse.
Ekspedisjoner og forskning etter 1945.
Etter krigen sendte USA av gårde US Navy Antarctic Expedition på en ekspedisjon kalt Operasjon Highjump fra 1946 til 1947. Da denne ekspedisjonen hadde militære formål ble lite materiale offentliggjort.
I 1950] ble den første internasjonale ekspedisjonen gjennomført, gjerne kalt Maudheimekspedisjonen. Her var nordmannen John Giæver leder. Det deltok både nordmenn, svensker og briter, og det ble foretatt en rekke vitenskapelige undersøkelser, med utgangspunkt fra forskningsstasjonen Maudheim. Området som ekspedisjonen undersøkte var Maudheimvidda og Jutulstraumen.
Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60 under ledelse av Sigurd Helle foretok både flyfotografering og landmåling av Wohlthatmassivet.
I 1980 ble tre sørafrikanske forskere reddet i Dronning Maud Land av den kjente britiske polarflyveren John Edward Giles Kernshaw. Han fløy nesten 200 mil med et lite fly helt fra Sydpolen og ut til Dronning Maud Land. På grunn av denne modige innsatsen fikk John E. G. Kernshaw utmerkelsen The Sword of Honour av organisasjonen The Guild of Air Pilots and Air Navigators.
Norges forskningsstasjon Troll ble satt opp av den norske Antarktis-ekspedisjonen av 1989/90 og var en lett konstruksjon på 100 m². Stasjonen var kun egnet til bruk i sommerhalvåret, fra november til februar. Transport av folk og utstyr inn til forskningsstasjonen skjedde med båt fra Sør-Afrika til iskanten i Antarktis, for deretter å bli fraktet med beltevogner over 235 km inn på kontinentet og 1300 moh. Stasjonen ble i 2005 utvidet til helårsdrift.
I 1993 ble høyden til Dronning Maud Lands høyeste fjell bekreftet. Da landet en delegasjon fra Norsk Polarinstitutt på Jøkulkyrkja, som hører til Mühlig-Hofmannfjella, og fastslo høyden til 3148 meter. Jøkulkyrkja er senere også gitt navnet Kong Olavs Fjell.
Private ekspedisjoner.
Fra desember 1993 til februar 1994 dro nok en norsk ekspedisjon til Dronning Maud Land. Den ble ledet av Ivar Tollefsen og bestod av 13 deltakere. Ekspedisjonen foretok skiturer, samt 30 førstebestigninger av noen av Dronning Maud Lands høyeste fjell, deriblant Jøkulkyrkja. Mange av de spisse nunatakene i Fenriskjeften ble også besteget. Området som ble saumfart strakte seg ved 72° sydlig bredde fra Mühlig-Hofmannfjella fra 6° Ø og østover via Orvinfjella til Wohlthatmassivet 12° Ø. På ekspedisjonen deltok noen av Norges mest kjente fjellklatrere. Førstebestigningen av Ulvetanna var ekspedisjonens viktigste måloppnåelse. Etter 11 dagers klatring nådde Ivar Tollefsen, Robert Caspersen og Sjur Nesheim toppen den 3. februar 1994.
Etter turen ble boken "Dronning Maud Land" gitt ut. Boken som kom i 1994 beskriver turen, og har med et godt kart over det aktuelle området. Boken er tidenes mest solgte ekspedisjonsbok i Norge og kom også ut på engelsk. Med bakgrunn i bilder fra nevnte bok fattet amerikanske klatrere interesse for klatring i Dronning Maud Land. Den 18. desember 1996 landet en amerikansk klatreekspedisjon på seks personer nær Fenriskjeften. Amerikanerne dro til Filchnerfjella og besteg tre fjell der, samt Jøkulkyrkja. Med på samme fly var også Ivar Tollefsen og syv andre nordmenn. Disse dro videre østover til Sør-Rondane og klatret den høyeste toppen i Horna, som de senere døpte Rondespiret. Klatreturen tok 17 dager og var svært krevende som følge av daglig vind med storm og orkans styrke. I tillegg til førstebestigningen av Rondespiret gjorde også ekspedisjonen førstebestigninger av Bautaen og Cap Gemini. Ekspedisjonen returnerte til Norge i midten av februar 1997. Samme høst kom boken og TV-filmen fra ekspedisjonen, begge i norsk og engelsk versjon.
Etter 1997 har det ikke blitt dokumentert noen besøkende til Norges høyeste i Antarktis, Jøkulkyrkja. Så sent som i 2010 besteg første kvinne toppen, Merete Asak, sammen med Lars Nøring. De var på en langtur i området for å oppleve Norges utmark.


Aorta.
Aorta er hovedpulsåren hos pattedyr. Aorta fører blod fra venstre hjertekammer ut i kroppen. Aorta hos andre dyr er blodårer som bringer blod ut fra hjertet.


Rena leir.
Rena leir ligger i Åmot kommune i Hedmark og ble opprettet som en kavalerileir for Søndenfjeldske dragonregiment i 1997. Rena leir er den nyeste leiren i Norge og en av de største leirene i Norden med om lag 2000 soldater. Leiren er en del av Østerdal Garnison, sammen med Terningmoen i Elverum. De fleste norske HRF- (High Readiness Force) / HRS- (Hurtig Reaksjonsstyrke) avdelingene i Hæren holder til her.
Det er en moderne leir, med blant annet store øvingsområder (Regionfelt Østlandet og Rødsmoen skytefelt) og kampsimulatorer.
Arkitektur.
Rena Leir er bygget på bakgrunn av en arkitektkonkurranse i 1994. Leiren består av om lag 200 000 kvm bygninger med enormt bruksareale.
Leiren er bygget i betong, stål og treverk. Ubehandlet furu fra Østerdalen er brukt i de fleste fasadene i leiren, med rot i Østerdalens byggeskikk. Leiren er delt i to deler med boliger, forlegninger, velferd, messe og idrettsavdeling i en «garnisonsby» og treningssentre, skytebaner og øvingsfelt i ett festningsanlegg.
Arkitekt for anlegget var LPO arkitekter. Arkitektbyrået og leiren ble tildelt Betongtavlen i.


Kvinesheitunnelen.
Kvinesheitunnelen på Sørlandsbanen går vestover fra Snartemo i Hægebostad og er 9 065 meter lang. Det er den fjerde lengste jernbanetunnelen i Norge.
I Kvinesheitunnelen er det en rettstrekning på 9 020 meter. Dette er Norges lengste rettstrekning på jernbane, 5 meter lenger enn den i Romeriksporten.


Riksantikvaren.
Riksantikvaren er et norsk statlig direktorat med ansvar for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. Direktoratet er underlagt Miljøverndepartementet.
Historie og oppgaver.
Arbeidet med å ta vare på Norges nasjonale kulturminnesmerker ble fulgt opp av egen lovgivning på begynnelsen av 1900-tallet. Lov om fortidslevninger kom i 1905 og Bygningsfredningsloven kom i 1920. I 1912 ble Riksantikvaren opprettet som et eget embete.
Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 og fikk også ansvar for kulturminnevernet. I 1978 trådte Lov om kulturminner (Kulturminneloven) i kraft. Denne erstattet Lov om fortidslevninger (1905) og Lov om bygningsfredning (1920).
Riksantikvaren fikk direktoratstatus 1. juli 1988 og fikk samtidig delegert det overordnete, faglige ansvaret for kulturminneforvaltningen. Dette innebærer at Riksantikvaren har forvaltende, koordinerende og iverksettende funksjoner og i tillegg fungerer som faglig rådgiver og saksforbereder for Miljøverndepartementet.
Riksantikvaren har først og fremst et ansvar for de kulturminner og kulturmiljøer som er av nasjonal betydning. Dette betyr de kulturminner som er fredet i medhold av kulturminneloven, som er kort oppsummert alle spor etter menneskelig aktivitet fra før 1537 samt tilsvarende kulturminner som er samiske og eldre enn 100 år (ca. 100 000 arkeologiske, automatisk fredete, kulturminner som gravhauger, boplasser og helleristninger, bygninger/anlegg eller rester av slike, for eksempel ca. 180 middelalderkirker og festningsanlegg som Akershus og Bergenhus) og stående bygninger fra perioden 1537 – 1649, ca. 5000 bygninger/anlegg/områder fredet ved enkeltvedtak eller statlige bygninger/anlegg fredet ved forskrift samt fredete kulturmiljøer. Direktoratet kan ikke bare frede anlegg og områder av stor kulturhistorisk betydning. Også bygninger/anlegg av høy arkitektonisk verdi kan fredes av Riksantikvaren.
Riksantikvaren er underlagt Miljøverndepartementet, men er delegert myndighet til å beslutte fredning, med unntak av kulturmiljøfredninger, som besluttes av Kongen i statsråd. Riksantikvaren har også en formell rådgiverrolle for kulturminner som er av nasjonal betydning, men som formelt sett ikke er fredet, f. eks. flere av statens bygninger og de fleste av våre kirker oppført mellom 1650 og 1850, eller som er listeført av Riksantikvaren. Direktoratet har også et ansvar for alle skipsfunn eldre enn 100 år og for løse kulturminner (som blir funnet). Det nasjonale fartøyvern er også tillagt Riksantikvaren.
I plansaker har Riksantikvaren såkalt innsigelsesmyndighet overfor reguleringsplan og bindende kommunedelplan i likhet med flere statlige direktorater, fylkesmannen og fylkeskommunen. Innsigelse betyr at vedkommende offentlige myndighet kan stoppe planen, for eksempel Riksantikvaren hvis den berører såkalt nasjonale interesser. Hvis det ikke oppnås enighet ved dialog eller formell mekling, er det Miljøverndepartementet som avgjør saken. Riksantikvarens myndighet ble særlig synliggjort høsten 2009, da Oslo kommune ønsket å bygge nytt Munch-museum i Bjørvika i Oslo i strid med reguleringsplan. Riksantikvar Jørn Holme varslet at det kunne bli aktuelt med innsigelse hvis museet ikke fikk en utforming og plassering som gjorde at det ikke blokkerte for andre viktige kulturminneverdier.
På regionalt nivå er kulturminneforvaltningen tillagt fylkeskommunen og Sametinget for samiske kulturminner. Fylkeskommunen/Sametinget er såkalt dispensasjonsmyndighet for vedtaksfredete bygninger og forbereder fredningssaker. Dispensasjonsmyndigheten for fredete arkeologiske kulturminner ligger imidlertid fortsatt hos Riksantikvaren. Fylkeskommunen/Sametinget skal også varsle Riksantikvaren hvis en plansak berører kulturminner av nasjonal interesse, men de av politiske hensyn ikke ønsker å fremme innsigelse. Kulturminnearbeidet er ulikt organisert i fylkeskommunene, men flere har dette i en egen seksjon under ledelse av en fylkeskonservator. Universitetsmuseene og sjøfartsmuseeene er også tillagt enkelte forvaltningsoppgaver. På Svalbard forvaltes kulturminnene av Sysselmannen under Riksantikvaren.
Kommunene har per i dag ingen formell rolle etter kulturminneloven, bortsett fra Byantikvaren i Oslo, som forvalter myndighet for Oslo by som fylkeskommune. Kommunene har imidlertid et selvstendig ansvar for å verne lokalt og regionalt viktige kulturminner etter plan- og bygningsloven, for eksempel ved regulering til bevaring/vedta hensynssoner. Flere kommuner har imidlertid opprettet stilling som byantikvar eller kulturminnekonsulent.
Riksantikvaren har ellers en sentral rolle for Utenriksdepartementet i bilateralt og multilateralt kulturminnesamarbeid, by- og tettstedsutvikling, sektorovergripende offentlig kulturminnearbeid, forskningssamarbeid, restaurering og brannsikring. Direktoratet forvalter også den sentrale databasen over kulturminner, Askeladden. En publikumsversjon av denne basen heter. Sentrale forskningsoppgaver er tillagt en egen stiftelse, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Riksantikvaren fordeler hvert år tilskudd på ca. 250 millioner kroner til ulike typer kulturminner.
Organisasjon.
Direktoratet har ca. 160 ansatte med bred faglig kompetanse (med blant annet arkitekter, landskapsarkitekter, arkeologer, kunsthistorikere, etnologer, statsvitere, historikere, sivilingeniører, jurister, arkivarer, bibliotekarer og konservatorer). Riksantikvaren har kontor i Dronningens gate 13 i Oslo og har forøvrig distriktskontor i Bergen, Tønsberg og Trondheim.


Infrarød stråling.
Bilde av en liten hund tatt i mid-infrarødt ("termisk") lys (uekte farge)
Infrarød (IR) stråling er elektromagnetisk stråling av bølgelengder lengre enn synlig lys, men kortere enn mikrobølger. Navnet kommer fra det latinske ordet "infra" som betyr under og "rød" som er den fargen innenfor spektret av synlig lys som har den lengste bølgelengden. Infrarød stråling dekker tre bølgelengde-dekader: 700 nm – 1 mm.
Ulike infrarøde områder.
Disse betegnelsene er imidlertid ikke helt presise, og brukes forskjellig i ulike studier, dvs. nær (0.7–5 µm) / mid (5–30 µm) / lang (30–1000 µm).
Spesielt innenfor telekom-bølgelengder er spektret videre inndelt i et antall bånd, pga. begrensninger i detektorer, forsterkere og strålekilder. Infrarød stråling er ofte forbundet med varme, ettersom objekter ved romtemperatur og høyere sender ut stråling hovedsakelig i midt-infrarødt bånd (ref. svart legeme).
Intensitetsfordeling av atmosfærisk spredning i infrarødt område.
De normale betegnelser er tilpasset menneskelig respons på slik stråling («nær infrarød» = det røde du akkurat ikke kan se, «fjern infrarød» = termisk stråling). Andre definisjoner følger ulike fysike mekanismer (strålingstopper, vs. bånd, vannabsorpsjon) og de nyeste følger tekniske kriterier (De vanlige Si-detektorer er følsomme for ~1050 nm,
mens InGaAs-følsomheten starter rundt 950 nm og stopper mellom 1700 og 2200 nm, avhengig av den spesifikke konfigureringen). Dessverre er de internasjonale standarder for denne spesifikasjonen ikke fritt tilgjengelig.
Telekommunikasjonsbånd i infrarødt.
Optisk telekommunikasjon i nær infrarødt er teknisk ofte plassert til spesifikke frekvensbånd basert på tilgjengelighet av lyskilder, transportmaterialer (fibre) og detektorer.
Historie.
I 1800 holdt den engelske astronomen William Herschel et kvikksølvtermometer i det optiske spektrum av sollys sendt gjennom et glassprisme for å måle varmen fra ulike lysfarger. Han oppdaget en ytterligere temperaturøkning når han flyttet termometeret forbi det synlige røde lyset. Dette var det første eksperimentet som viste at varme kunne overføres via en "usynlig form for lys".
Jorden som en infrarød strålekilde.
Jordens overflate absorberer synlig stråling fra solen og sender mye av energien som infrarød stråling tilbake til atmosfæren. Visse gasser i atmosfæren betegnet drivhusgasser, hovedsakelig vanndamp og karbondioksid, absorberer denne strålingen, og sender den ut igjen i alle retninger, også tilbake til jordoverflaten. Denne effekten, som kalles drivhuseffekten, sørger for å holde atmosfæren mye varmere enn den ville vært uten disse gassene.
Anvendelser.
Infrarød stråling utnyttes i nattsyn-utstyr for bruk ved utilstrekklig synlig lys. Strålingen detekteres og omgjøres til et bilde på en skjerm. Varme objekter fremtrer lysere og gjør det mulig for politi og militært personell å operere mer effektivt i mørke.
Røyk er mer gjennomsiktig for infrarødt enn for synlig lys. Derfor bruker også røykdykkere infrarødt-utstyr. Brannmenn bruker infrarød-kameraer i trehus etter at en brann er slukket, for å finne mulige varme soner bak veggene slik at en kan gjøre tiltak for å hindre en brann å blusse opp igjen.
Innenfor vedlikehold av bygninger og eiendommer, kan IR brukes som et kostnadsbesparerende verktøy ved å avbilde ulike bygningsdeler og -utstyr. Infrarød termografi er en fotografisk teknikk som påviser temperaturforskjeller. Den fremviser varme punkter/flater langs husets yttervegger og lokaliserer dermed detaljer med unødig varmetap. Teknikken brukes også for å oppdage varmgang og brannfare i elektriske installasjoner i boliger, industri og bygninger.
En vanligere bruk av IR er i fjernkontroller for TV-apparater etc. I dette tilfelle brukes infrarøde frekvenser istedenfor de lavere radiofrekvenser, ettersom disse ikke interfererer med annet utstyr i tilstøtende rom. Dette er spesielt viktig i områder med tett befolkning fordi IR, i motsetning til radiobølger, ikke kan gå gjennom vegger. IR-basert dataoverføring brukes også i nærkommunikasjon mellom data-utstyrsdeler (for eksempel trådløs mus og tastatur) og data-assistenter.
Disse enhetene følger som regel standarder utgitt av IrDA («Infrared Data Association»). Fjernkontroller og IrDA-enheter bruker lysdioder (LED) som sender ut infrarød stråling som så fokuseres til en smal stråle av en plastlinse. Strålen er modulert, dvs. slås hurtig av og på for å angi ulike signalkoder. Mottakeren bruker en fotocelle for å konvertere den infrarøde strålingen tilbake til et elektrisk signal. Mottakeren reagerer bare på hurtig pulserende signaler, og filtrerer den langsomme endringen av infrarød stråling fra omgivelsene.
Innenfor infrarød fotografi brukes infrarøde filtre for bare å fange det infrarøde spektrum. Digitalkameraer bruker ofte infrarød blokkering. Det finnes også overvåkingskamera som leser i det infrarøde frekvensområdet. I et fargebilde ved normalt dagslys vil det være forstyrrende å vise infrarødt lys, og de mest avanserte kameraene har da en automatisk funksjon som kobler ut IR-filteret og switcher over i sort/hvitt idet lyset faller under en gitt grense. Ved i tillegg å supplere med IR-lyskastere kan man få fullgode bilder i sort/hvitt fra et tilsynelatende stummende mørkt miljø.


Apokryfer.
Apokryfer (fra gresk "απόκρυφος" ("apokryfos"), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til "Bibelens kanon". I vestlig kristendom brukes uttrykket "Apokryfer" oftest om "de gammeltestamentlige apokryfer", bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.
Gammeltestamentlige apokryfer.
De mest kjente av de gammeltestamentlige apokryfene er syv bøker og to tillegg til bøker som var med i den greske oversettelsen "Septuaginta". Disse kalles i katolsk terminologi "De deuterokanoniske bøker". De ble skrevet etter at den hebraiske kanon var fastlagt, og blir dermed ikke regnet som autentiske av langt de fleste jøder. I oldkirken ble det etter hvert regnet med til Bibelens kanon, men ved reformasjonen definerte Martin Luther dem som ikke-inspirerte. De er fortsatt en del av den katolske og den den ortodokse kirkes utgaver av Bibelen.
I tillegg de deuterokanoniske bøkene fins det noen flere verk som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Disse kalles gjerne "pseudepigrafiske" bøker. "Enoks bøker" og "Boken om Jubelårene" hører til disse.
Nytestamentlige apokryfer.
De nytestamentlige apokryfer er bøker som foregir seg å ha tilknytning til Jesu og de første kristnes gjerninger. De aksepteres verken av ortodokse, katolske eller protestantiske kristne. De inkluderer flere evangelier og skrifter om apostlene. Flere av dem ble skrevet av gnostikere og av andre grupper som sto utenfor den etablerte kirke. Flere av skriftene ble oppdaget først i det 19. og 20. århundre, og har skapt mye debatt. Spesielt "Tomasevangeliet" har fått stor utbredelse.
Begrepet brukes også ofte om enkelte andre tidlige kirkelige skrifter, som i perioder ble regnet som inspirerte. Disse inkluderer "Klemensbrevene", "Hermas' hyrde" og "Didakhe". Disse har uansett blitt regnet som viktige skrifter av kirken, og regnes gjerne som rettroende men ikke inspirerte.
Den etiopiske ortodokse kirke er et unntak fra regelen, da den anerkjenner "Klemensbrevene" og "Hermas' hyrde" som autentiske, inspirerte skrifter.
Martin Luther brukte også begrepet om enkelte skrifter i Det nye testamente, spesielt Jakobs brev, men også Hebreerbrevet, Judas' brev og Åpenbaringen. Han flyttet dem til et tillegg etter de andre bøkene, og fortsatt er enkelte lutherske bibelutgaver satt opp med en rekkefølge som avviker fra andre versjoner.
Flere kristne doktriner, og flere navn på personer i tilknytning til Jesus, er basert på opplysninger fra apokryfe skrifter.
Et utvalg av 9 apokryfe evangelier og tre evangeliefragment ble utgitt i antologien "Apokryfe evangelier" i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen, og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier, skildringer av jesu barndom, og av Jesu nedfart til dødsriket.
Et utvalg av seks apostelgjerninger, fem brev og to åpenbaringer ble utgitt i antologien "Tidligkristne apokryfer" i serien Verdens Hellige Skrifter i 2011. Tekstene er utvalgt og med innledninger av Reidar Aasgaard.
Annen betydning.
Apokryf brukes i andre sammenhenger ofte om enhver historie som er av usikkert opphav, spesielt om anekdoter om kjente personer.
Uttrykket kan også brukes om historier som ikke regnes som fiktiv kanon.


Arkivverket.
Arkivverket er en norsk, statlig etat som har som sin viktigste oppgave å bevare, tilgjengeliggjøre og føre tilsyn bevaringsverdige arkiver.
Arkivverket er underlagt Kulturdepartementet og består av Riksarkivet, åtte regionale statsarkiv og Samisk arkiv. Etaten har ansvar for interimsorganisasjonen for Norsk helsearkiv, som skal etableres på Tynset i 2015 som en del av etaten. Interimsorganisasjonen for Norsk helsearkiv er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Arkivverket skal etablere et sentraldepot på Tynset som skal samlokaliseres med Norsk helsarkiv. Arkivverket har 293 ansatte, og ledes av riksarkivaren. Riksarkivarens myndighet er hjemlet i arkivloven.
Riksarkivet har ansvar for arkivene etter den statlige sentraladministrasjonen, dvs. departementer og direktorater m.v., i tillegg til Høyesterett. Fra tiden før 1814 har Riksarkivet arkiver etter norske sentrale instanser, og serier som gjelder norske forhold fra sentraladministrasjonen i København. Statsarkivene har ansvar for arkivene etter lokale og regionale statlige etater i sine respektive embetsdistrikter. Både Riksarkivet og statsarkivene har ansvar for private arkiver fra bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner.
Norsk helsearkiv skal ha ansvar for pasientjournalene fra spesialisthelsetjenesten, som består av bl.a. alle helseforetak (sykehus mv.), private klinikker og legespesialister. Etableringen av Norsk helsearkiv bygger på forslagene i NOU 2006:5 Norsk helsearkiv – siste stopp for pasientjournalene.
Digitalarkivet er Arkivverkets nettsted for publisering av digitalisert arkivmateriale. Nettstedet omfatter både kilder som er transkriberte (søkbare) og skannet. Nettstedet ble startet i 1998.


Riksarkivet.
Riksarkivet er en norsk statlig kulturvern- og forvaltningsinstitusjon. Den er en del av Arkivverket, en etat som har som sin viktigste oppgave å føre tilsyn med og ta vare på bevaringsverdige arkiver. Riksarkivet har ansvar for å bevare arkivene etter den statlige sentraladministrasjonen, dvs. departementer og direktorater m.v., i tillegg til Høyesterett. Fra tiden før 1814 har Riksarkivet arkiver etter norske sentrale instanser, som Stattholderskapet på Akershus, og serier som gjelder norske forhold fra sentraladministrasjonen i København. Riksarkivet oppbevarer også en rekke nyere og eldre private arkiver fra bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Institusjonen har videre et stort antall middelalderbrev og fragmenter.
Riksarkivaren er leder for Riksarkivet og Arkivverket.
Riksarkivet ble opprettet i 1817. Stillingen som riksarkivar ble opprettet i 1840, og Henrik Wergeland ble utnevnt som den første riksarkivar. Fra opprettelsen til 1866 hadde arkivet tilhold i Sydfløyen og Romeriksfløyen på Akershus festning. Deretter har Riksarkivet hatt forskjellige tilholdssteder i Kristiania/Oslo. Hovedkontoret med en del magasiner var i den gamle Norges bank-bygningen på Bankplassen 3 fra 1914 til 1978. Magasinene var ellers spredt utover på forskjellige steder, blant annet i gamle kruttmagsiner på Hovedøya. I 1978 kunne Riksarkivet ta i bruk nybygde kontorlokaler og fjellmagasiner på Sognsvann, der institusjonen holder til sammen med Statsarkivet i Oslo og Stiftelsen Asta.
Norsk lokalhistorisk institutt og Sekretariatet for fotoregistrering holdt til i Riksarkivbygningen i en periode. Det samme gjorde Norsk kjeldeskriftinstitutt og Privatarkivkommisjonen, som begge siden er lagt inn under Riksarkivet.
Arkivene som oppbevares i Riksarkivet kan benyttes av alle, både de som har behov i forbindelse med forskning, fag eller yrke – og private som driver med slektsforskning eller andre undersøkelser. I Riksarkivets lokaler på Sognsvann er det lesesal og muligheter for avfotografering av arkivmateriale som er offentlig tilgjengelig. Det eldste dokumentet i Riksarkivet er datert 28. januar 1189 og er et brev fra pave Clemens III til geistligheten i Norge. Det eldste skrevet på norsk er udatert, men kan ut fra innholdet bestemmes til ca. 1210.
Deler av arkivmaterialet som oppbevares i Riksarkivet og Arkivverket er digitalisert. Disse kildene er gratis tilgjengelig for alle brukere på etatens kildenettsted Digitalarkivet.
Deler av arkivmaterialet er klausulert. Det gjelder først og fremst materiale som inneholder taushetsbelagt informasjon etter bestemmelsene i forvaltningsloven. For privatarkiver kan det i tillegg være restriksjoner som er satt av de som har levert inn arkivet. I slike tilfelle kan det gis innsyn etter spesielle regler. Innsyn gis vanligvis i to tilfeller: Ved dokumenterte forskningsbehov og til den som måtte være part i en relevant sak.
Riksarkivet er departementets heraldiske rådgiver og innstillende instans for nye kommunevåpen, når kommuner og fylkeskommuner ønsker å få fastsatt sine våpen i en kongelig resolusjon. Riksarkivet har derfor har hatt stor innflytelse på de reglene som blir anvendt på valg av innhold og utforming for nye kommunevåpen. Det strenge kravet om enkelhet som Riksarkivet har praktisert fra ca 1930, skiller seg fra offentlige våpen i mange andre land.


Riksarkivar.
Riksarkivar er den faglige og administrative lederen av såvel Riksarkivet som Arkivverket i Norge. I tillegg har riksarkivaren direkte ansvar i henhold til lovverk og forskrifter.
Embetet ble opprettet i 1839. Henrik Wergeland fikk stillingen som den første riksarkivar i 1840, og tiltrådte i 1841. Den gang fungerte stillingen bare som leder av Riksarkivet.
I 1904 ble stillingen utvidet til også å bli leder for Statsarkivene "(Arkivverket").
Ivar Fonnes har vært riksarkivar siden 2006.


Direktoratet for naturforvaltning.
Direktoratet for naturforvaltning (DN) er en rådgivende og utøvende statlig etat, underlagt Miljøverndepartementet. DN har ansvaret for at regjeringens miljøpolitikk blir iverksatt, og for å identifisere, forebygge og løse miljøproblemer. DN arbeider for å ta vare på norsk natur, og for å kombinere vern og bruk av naturen.
DN har rundt 300 medarbeidere. En stor andel er universitetsutdannet, mange med en naturvitenskapelig bakgrunn, men det er også jurister, samfunnsvitere, økonomer og humanister i arbeidsstokken. DN holder til i Trondheim.
Statens naturoppsyn (SNO) er en del av direktoratet, organisert som en egen enhet for naturoppsyn og forvaltningsrettet feltarbeid. SNO sin sentrale administrasjon er plassert i Trondheim, mens lokalkontorene er spredt over hele landet


Priapisme.
Priapisme er en tilstand med vedvarende ereksjon uten verken fysisk, psykologisk eller erotisk stimulering, ofte ledsaget av tiltagende smerte. Tilstanden krever behandling etter omtrent fire timer fordi blodet i penis ikke skiftes ut med ferskt blod, slik at vevet i penis kan bli permanent skadet. Behandling som førstehjelp er et noenlunde kraftig vedvarende trykk om penis med neven eller never. Hvis det ikke hjelper og tiden løper ut bør lege konsulteres snarest.
Navnet er et eponym etter den greske daimon Priapus.


Islington (distrikt).
Islington er en bydel i London. Den grenser mot City of London i sør, Hackney i øst, Camden i vest og Haringey i nord. Bydelen ble opprettet i 1964 ved at Islington og Finsbury ble slått sammen.
Det er store sosiale kontraster i bydelen; omkring 55 % av befolkningen bor i offentlig eide boliger, mens det midt blant disse finnes hus verdt mer enn tre millioner pund. Islington har et av de største bevarte georgianske boligområder.
Bydelen er kjent for sine restauranter og butikker, men først og fremst for Arsenal FC, som har sin hjemmebane Emirates Stadium i Holloway.
To av Londons største fengsler, Pentonville og kvinnefengslet Holloway, ligger i Islington.


Theodor Billroth.
Christian Albert Theodor Billroth (født 26. august 1829 i Bergen auf Rügen, død 6. februar 1894 i Abbazia), var en tysk-født østerriksk lege (kirurg), som oppfattes som opphavsmannen til den moderne gastrokirurgi. Han fikk deler av sin utdannelse hos kirurgen Carl von Langenbuch ved Allgemeine Krankenhaus (Wien). Billroth er mest kjent for den første vellykkede gastrektomi (fjerning av deler eller hele magesekken), som ble utført i 1881.


Erling Lae.
Erling Reidar Lae (født 16. mars 1947 i Oslo) er en norsk politiker (H). Han var byrådsleder i Oslo fra 2000 til 2009, og siden 2008 også andre nestleder i Høyre. Han er fra 1. juni 2010 fylkesmann i Vestfold.
Utdannelse og yrkesliv utenfor politikk.
Erling Lae er utdannet cand. philol. ved Universitetet i Oslo i 1977, med hovedfag i historie. Lae skrev hovedoppgave om svenske samers rettigheter i Norge. Hovedoppgaven ble utgitt i bokform av Nordisk samisk institutt i 2003.
Han var journalist i Høyres pressebyrå fra 1978 til 1980, informasjonssjef i Norges industriforbund 1986-1987, informasjonssjef i Norges Hjelpepleierforbund 1987-1993 og redaktør i Norsk Helse- og Sosialforbund 1993-1997.
19. mars 2010 ble Erling Lae utnevnt til fylkesmann i Vestfold etter partifellen Mona Røkke. Han tiltrådte stillingen 1. juni 2010.
Politiske verv.
Erling Lae er medlem i Høyres arbeidsutvalg og sentralstyre, samt medlem av Oslo Høyres arbeidsutvalg, hovedstyre og representantskap. Han ble valgt til 2. nestleder i Høyre på Høyres landsmøte i 2008.
Han var politisk sekretær i Høyre 1980-1981. Fra 1981 til 1986 var han politisk rådgiver i Forbruker- og administrasjonsdepartementet, under statsråd Astrid Gjertsen, og var den som bl.a. stod bak saken som førte til at åpningstidsloven ble liberalisert.
Hans første politiske verv i bypolitikken i Oslo var som gruppeleder for Høyre i bydelsutvalget for Bydel St. Hanshaugen-Ullevål fra 1987-1991. Han ble medlem av Oslo bystyre i 1991, og satt i to perioder i byutviklingskomiteen. Mellom 1997 og 2000 var han byråd for eldre og bydelene. I perioden 2000 til 2009 var han byrådsleder, fra 2000 til 2003 for et byråd bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, fra 2003 for et byråd bestående av Høyre og Fremskrittspartiet. Lae varslet sin avgang som byrådsleder 23. september 2009 og gikk av 29. september.
Blant politiske saker han fikk gjennomslag for som leder for Oslos byregjering er Fjordbyen, flytting av Munch-museet og Stenersen-samlingen til det nye Munch-museet i Bjørvika, bygging av nytt Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika, oppussing av Oslos skoler (Byrådet har brukt over 10 mrd. kr. på 10 år), et forsøksprosjekt med valgfri sidemålsopplæring, musikksatsningen, fritt brukervalg i eldreomsorgen, opprusting av kollektivtrafikken (bla innkjøp av 190 nye t-banevogner og bygging av t-baneringen)og eiendomsreformen (som profesjonaliserer Oslo kommune som eiendomsforvalter med eiendommene oppdelt i de tre kommunale foretakene Omsorgsbygg Oslo KF, Undervisningsbygg Oslo KF og Boligbygg Oslo KF samt en omfattende vedlikeholdsplan som forhindrer at bygningsmassen forfaller.)
Politisk profil og homosak.
Byrådsleder Erling Lae er sosialpolitisk engasjert og mener det offentlige har et særskilt ansvar for de aller svakeste i samfunnet. Erling Lae er opptatt av minoritetenes plass i samfunnet og har god kontakt med flere miljøer med innvandrerbakgrunn.
Lae var sammen med ordfører Per Ditlev-Simonsen initiativtaker til kampanjen OXLO (Oslo Xtra Large) mot rasisme og fordommer og for en romsligere by.
Erling Lae er åpent homofil. Han er registrert partner med presten Jens Torstein Olsen. Han har bidratt sterkt til å sette homopolitiske saker på dagsordenen, blant annet Norges første Handlingsplan mot diskriminering av homofile, lesbiske og bifile som ble vedtatt i juni 2006. Lae ble i juni 2007 tildelt den prestisjetunge Regnbueprisen i Berlin, for sin innsats mot diskriminering av lesbiske og homofile. Nettstedet Gaysir har kåret Lae til Norges mektigste homofile mann tre år på rad, i 2006, 2007 og 2008.
Annet.
Erling Lae er en lidenskapelig tilhenger av opera, og har hatt fast sete i Den Norske Opera siden den åpnet i 1958.
Erling Lae har egen spalte på nynorsk i avisen Hallingdølen.


Westminsterkatedralen.
Westminsterkatedralen er den romersk-katolske hovedkirke i England, og et 1900-talls eksempel på bysantinsk arkitektur. Arbeidet ble påbegynt under erkebiskop Herbert Vaughan i 1894, og ennå arbeider en med mosaikkutsmykkningene, da disse finansieres gjennom gaver til kirken. Den ble innviet i 1910, og er dedikert til «Jesu Kristi mest dyrebare blod». Katedralen er sete for erkebiskopen av Westminster katolske erkebispedømme.
Bygningen.
Fasaden domineres av en høy kampanile. Koret har et stort krusifiks. Kirken har elleve kapeller, viet til ulike helgener. Man har valgt ut blant annet nasjonalhelgnene for de forskjellige deler av de britiske øyer: St. Patrick (Irland), St. David (Wales), apostelen Andreas (Skottland) og St. Georg og de engelske martyrer (England).
På høyre side finner vi et Mariakapell med mosaikk som forteller om Marias liv. Ikonografisk er scenene i Mariasyklusen svært like andre en finner f. eks i St. Savior i Chora i Istanbul og i Santa Maria in Trastevere ı Roma, men stilen er 1800-talls.
Kirken har også en rekke kapiteler lik dem en finner i Hagia Sofia i Istanbul. Til venstre for hovedskipet er kapellet for Det hellige sakrament.
Inne i kirken ligger en liten butikk som selger suvenirer fra kirken og religiøse gjenstander. Det er mulig å besøke tårnet, som gir god utsikt over Westminster.


Christian Nielsen Holberg.
Christian Nielsen Holberg (født ca. 1620, død 1686) var en norsk offiser.
Holberg i SkognChristian Nielsen Holberg var av bondeslekt, men ble soldat, og i 1645 fenrik ved det Throndhjemske Regiment. 1653 ble han løytnant og fikk som sådan, antagelig samme år, tillatelse til med bibeholdelse av sin gasje å foreta en utenlandsreise til sin videre militære utdannelse. Han skal ha vært i maltesisk og venetiansk tjeneste, og skal ha vandret gjennom hele Italia. Antagelig kom han hjem i anledning krigen mot Sverige, og ble utnevnt til kaptein ved det søndenfjordske kompani.
I 1658 deltok han med berømmelse i tilbakeerobringen av Trondhjem, og var i begynnelsen av 1660 tilstede under svenskenes beleiring av Frederikshald. I mai samme år ble han major, og i 1667 ble han oberstløytnant. Han deltok i innfallet i Sverige i 1676 under stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. Han var bosatt i Bergen, hvor han undertiden fungerte som visekommandant på Bergenhus. I 1679 fikk han avskjed med pensjon, men oppga den senere til fordel for privilegium på inspeksjon av bøndenes armatur i Bergenhus amt.
Det er antatt at han hadde navnet fra gården Holberg i Skogn. Gården, slik den er i dag, er vist på innlagte bilde. Den gamle gården lå midt oppe i bakken i bakgrunnen. Den som ønsker å lese mer om hans liv og virke, kan gå til Digitalarkivets Web-debatt, debatt nr 38610.
Han var far til forfatteren baron Ludvig Holberg.
Eksterne lenker.
Holberg, Christian Nielsen
Holberg, Christian Nielsen


Regnbuehinne.
Regnbuehinnen, eller iris, er den fargede delen av øyet hos virveldyr, inkludert mennesker.
Regnbuehinnen har et hull, pupillen, i midten og muskler som gjør at pupillens størrelse kan justeres etter lysintensiteten.


Identifikasjon.
Identifikasjon er fastslåelse av identitet. Identifikasjon er én av to måter å anvende biometri (den andre er verifikasjon), og brukes for å fastslå en persons identitet ved å sammenligne målte biologiske mønstre mot en database som inneholder lagret informasjon om personer og deres biologiske mønstre.


Verifikasjon.
Verifikasjon (av latin "verus" = «sann»)
Vitenskapsteoretisk.
Se også bevis. Hvis man klarer å bevise en påstands riktighet, sies denne å være verifisert.
I nomotetiske vitenskaper spiller verifikasjon en mindre viktig rolle enn mange tror.
Dette kommer av at man aldri kan verifisere en hypotese, uansett hvor mange observasjoner som støtter den.
Derimot vil én eneste observasjon kunne være nok for å falsifisere (motbevise) en hypotese.
I de idiografiske vitenskapene kan hypoteser derimot både falsifiseres og verifiseres.
Informatikk.
I informatikk og programvareteknikk forstår man med formell verifikasjon det matematiske bevis som kan vise at et implementert program oppfyller en gitt spesifikasjon. Slike bevis blir utført ved hjelp av metoder for formal semantikk. At verifikasjon ikke er mulig i alle tilfeller, er påvist teoretisk ved f.eks. Turings stopproblem og Gödels ufullstendighetsteorem.
I kvalitetssikring.
Verifikasjon er et begrep i ISO-standard 9000.
Autentisering.
I biometri er verifikasjon én av to måter å anvende biometriske systemer (den andre er identifikasjon). Verifikasjon blir da bekreftelse av om en person er den han hevder å være. Ved hjelp av biometri sammenlignes målte biologiske mønstre med tidligere registrerte biologiske mønstre som er avgjort å stamme fra en bestemt person.


Fingeravtrykk.
Fingeravtrykk er avtrykk fra linjemønsteret på innsiden av fingre hos mennesker. Linjemønsteret danner seg på foster-stadiet, og holder seg uforandret gjennom hele livet. Det er aldri blitt oppdaget to personer med like fingeravtrykk, og fingeravtrykk antas derfor å være unike. Fingeravtrykk regnes derfor som en sikker metode for identifikasjon og verifikasjon, og brukes innen biometri og kriminalteknikk.
Det eldste kjente fingeravtrykk ble funnet på et stykke harpiks i Königsaue i Sachsen-Anhalt. Harpiks-stykket, som bare målte 2,7 cm, bevarte på ene siden avtrykket etter steinredskapet det hadde vært klistret på, mens det på andre siden var et treskaft. Det fremgikk at fingeravtrykkets eier måtte ha forsøkt å lime sammen et redskap ved hjelp av harpiksen. Alderen på harpiksen ble satt til mellom 45 000 og 52 000 år, slik at fingeravtrykket må ha tilhørt en neandertal, siden dette var lenge før Homo sapiens kom til Europa.


Åsane.
Minnebauta falne under andre verdenskrig i Åsane
Åsane var tidligere en kommune i Hordaland og er nå en bydel i Bergen, nord for byens sentrum. Bydelen har identiske grenser med den tidligere kommunen. Eidsvåg var kommunesenter frem til innlemmelsen i Bergen 1. januar 1972. Åsane kommune hadde da 19 205 innbyggere.
Åsane grenser til Bergenhus bydel i sør og Arna bydel i sørøst, og er ellers omgitt av kommunene Askøy i vest, Meland i nordvest, Lindås i nord og Osterøy i nordøst. og går gjennom Åsane. Omtrent midt i bydelen ligger fjellet Veten. Lokalavisen heter Åsane Tidende.
Åsane hadde 39 730 innbyggere 1. januar 2012. Arealet er 68,82 km² landareal og 2,14 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 577 innbyggere pr. km² landareal.
Tettbebyggelsen som inngår i tettstedet Bergen er konsentrert om kyststripen fra grensen mot Bergenhus bydel ved Lønborg i sør, rundt Eidsvågen og langs Byfjorden nordover til Hordvik, samt det meste av Sentrale Åsane (området sør for Veten). Den deles gjerne inn i mindre områder som Eidsvåg, Ervik, Åstveit, Tertnes, Morvik, Mjølkeråen, Salhus, Hordvik, Nyborg, Flaktveit, Rolland og Ulset. I kjerneområdet ligger blant annet Åsane Storsenter, IKEA, Gullgruven senter, Åsane Byggsenter, Vestlandshallen, Åsanehallen, Åsane stadion, Åsane kirke, U. Pihl videregående skole og Åsane videregående skole. I Eidsvåg ligger Eidsvåg kirke og Eidsvåg båtlags marina, på Åstveit ligger Bergen golfklubbs bane, og på Tertnes ligger Tertnes videregående skole. Ved Hordvik ligger fabrikken til Rolls-Royce Marine, Tellevik kystfort og Nordhordlandsbrua, og i Salhus ligger Norsk Trikotasjemuseum og Salhus kirke.
De øvrige deler av bydelen består for det meste av høyfjell, skog, ferskvann, jordbruksland og mer og mindre spredtbebygde områder. Det gjelder særlig Jordal, Hjortland, Blindheim og Dalabygda, mens Breistein og Hylkje derimot har tettbebyggelse som inngår i tettstedet Hylkje. Ved Breistein tilrettelegges det nå for storstilt utbygging av bolig- og næringsområder, og etablering av et nytt bydelssenter og videregående skole nær Bergen fengsel, Norsk lærerakademi, Vestlandsheimen, Bergen travpark, Haukås skole og Eikås motorsportsenter som alle ligger i området. Fra Breistein er det fergeforbindelse til Valestrandsfossen på Osterøy. På Hylkje ligger Åsane Folkehøgskole, og på Saurås i Dalabygda like nord for Nyborg ligger Åsane gamle kirke.
Historie.
Åsane er prestegjeld og sokn i Arna og Åsane prosti. Åsane fikk status som annekssokn under Hamre prestegjeld 1871, og ble utskilt som eget prestegjeld i 1956. Eidsvåg og Salhus ble skilt ut fra Åsane 1982. Den første Åsane kirke ble antakelig reist i tre i løpet av middelalderen. Den nåværende steinkirken ble innviet i 1795, men brant ned i 1992. En ny kirke, Åsane nye kirke, ble reist ved Åsane senter i 1993, og den gamle ble gjenreist som Åsane gamle kirke to år etter. Salhus kirke ble innviet i 1924.
Åsane hørte tidligere til Hammer herred, men ble egen kommune fra 1. januar 1904. Noen av gårdene som en skulle tro naturlig ville høre til Åsane, ble ikke med i den nye kommunen fra starten. Det var gårdene Breistein, Hylkje og Salhus, de ble overført til Åsane 1. juli 1914. Hordvikgårdene og Tellevik ventet helt til 1. juli 1938 før de ble med i Åsane kommune.
Åsane fikk allerede i 1937 golfbane på Åstveit. Utover siste halvdel av 1900-tallet endret Åsane karakter fra den bygdekommunen den hadde vært til å bli et handelssentrum med store kjøpesentra og et bymessig preg. Fra 1900 og frem til i dag, har folketallet steget fra rundt 2000 til nærmere 40 000 innbyggere.
Under andre verdenskrig opprettet tyskerne to fangeleirer for russiske krigsfanger i Åsane. Disse var lokalisert på Saurås og på Liarinden. Tyskerne bygget også et kystfort, Tellevik kystfort, som var en del av Festung Bergen.
Kommunikasjon.
Fra 1786 sørget Den Trondhjemske postvei for fast postsamband mellom Bergen og Trondheim. Denne gikk gjennom Åsane, og deler av strekningen er i dag bevart og brukes som turvei.
I tidligere tider var hovedferselsåren fjordene, og fjordabåtene gikk til de fleste bygdene, med Salhus som trafikknutepunkt. I 1920-årene begynte så smått rutebiltrafikken over Munkebotn til byen. I 1930-årene kom veien rundt Eidsvågneset, og i 1958 kom Eidsvågstunnellen, finansiert med bompenger. Utover i 1970-årene sto trafikken i stampe i rushtiden og det ble klart at nye veier måtte komme. I midten av 1980-årene ble motorveien til Vågsbotn åpnet.
Nordhordlandsbrua forbinder Bergen kommune sammen med Meland kommune. Broen kommer i land på Hordvik, og er en del av Europavei 39.
Åsane Terminalen er bussterminal og trafikk-knutepunkt i bydelen. Herifra går det lokalbusser innad i Bergenkommune. Det er også stoppested for rutebusser fra Bergen til Nordhordland, Sogn og Fjordane, Ålesund, Lillehammer og Trondheim. I forbindelse med Åsane Terminalen er det også drosje-holdeplass.
Grunnkretser.
Bydelen Åsane består av 50 grunnkretser som omfatter delområdene Eidsvåg, Tertnes-Salhus og Åsane.


Audna.
Audna ("Audnedalselva") renner gjennom Audnedalen i Vest-Agder gjennom Audnedal og Lindesnes kommuner. Audna har sitt utspring i Grindheimsvatnet, går gjennom Øvre Øydnavatnet og Ytre Øydnavatnet og munner ut i Sniksfjorden.
Audna er 55 kilometer lang. Det er laks og sjøørret på en 30 kilometer lang strekning fra Bustad og opp til utløpet av Ytre Øydnavatnet.
Nedbørfeltet er på 450 km² og middelvannføringen er 20 s.
Den stedegne laksestammen i Audna gikk til grunne tidlig på 1970-tallet. Et kalkingsprosjekt ble startet i 1985. Målet var å bygge opp en ny laksestamme. Dette målet er nådd, og laksestammen opprettholdes nå gjennom naturlig reproduksjon.
I 2004 ble det fisket 2,4 tonn laks og 219 kg sjøørret i Audna.


Beduiner.
Beduiner er nomadiske arabere. De snakker arabisk dialekt og er muslimer. Selve betegnelsen "beduin" kommer av den arabiske betegnelsen "badawi", som betyr "nomadiske beboere i ørkenen".
Beduinene har tradisjonelt livnært seg av geiter, sauer og kameler, men denne livsformen er på kraftig retur. Dannelsen av stater og faste grenser har gjort det mer og mer vanskelig for beduinene å forflytte seg. Stadig flere oppgir derfor nomadetilværelsen og blir bofaste. I dag finner man beduiner i ørkenstrøk over store deler av Midtøsten og det nordlige Afrika.
Den tradisjonelle familien består av et mannlig familieoverhode, ofte med ei eller flere koner og deres felles barn. Klanen kan omfatte mange mennesker, og forgreninger til resten av familien følger mannens linjer. De bor i telt, som deles i en mannlig og en kvnnelig del med en skjerm. Kosten består for det meste av brød, kjøtt og melkeprodukter som buskapen kan bidra med. Produktene selges også på markedene, for å gi penger til korn o.l. Tradisjonelt lager også beduinene det de trenger av tepper og klær, og overskuddet selges på markedene.
Beduinene har alltid vært regnet som svært gjestfrie, noe som ligger fundamentert i deres levesett og tradisjoner. En ørkenvandrer kan derfor alltid regne med å få husly og mat, men beduinsk tradisjon begrenser denne forpliktelsen til et maksimum av 3 dager.


Birdstep.
Birdstep Technology ASA er et norsk IT-konsulentselskap med hovedkontor i Oslo. Det ble grunnlagt i 1996 av Olaf Vethe.
Det har spesialisert seg på programvare for databaser, datanettverk og mobil/trådløs kommunikasjon.
Selskapet er notert på Oslo Børs med tickeren BIRD, og adm. dir. er pr mai 2006 Petri Markkanen.


Aztekere.
Den aztekiske kalender på den såkalte Piedra del Sol, «Solsteinen»
Aztekerne var et mesoamerikansk folk som dominerte det sentrale Mexico i århundrene før den spanske okkupasjonen i 1521. Aztekisk mytologi, historie og byggeskikk er fremdeles en sentral del av meksikansk kulturarv.
På nahuatl, aztekernes språk, betyr ordet "azteker" «en som kommer fra Aztlán». Aztekerne refererte også til seg selv som "mehikaer", "meshikaer" eller "mexicaer", opprinnelsen til navnet «Mexico». Den tyske geografen Alexander von Humboldt (1769–1859) var den første som foreslo å bruke navnet «azteker» som et felles uttrykk for alle folkeslagene som ved handel, skikker, religion og språk var forbundet med meksikanerne.
Historie.
Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Den femte alder overlevde takket være en helt som ofret seg og ble til solen.
Ifølge legenden kom aztekernes forfedre nordfra,fra det mytiske urhjemmet Aztlán, og vandret til Texcocosjøen i det sentrale Mexico. De lokale makthaverne tepanekerne gav dem tillatelse til å slå seg ned i sumpene sør for byen Tlatelolco. Her ble de veiledet av deres gud Huitzilopochtli til å finne det rette sted å slå seg ned. Da de så en ørn som spiste en slange, sittende på en nopal-kaktus ved en stor stein på en liten høyde, tok de det som et tegn på at det var her de skulle slå seg ned, og de bygde byen Tenochtitlan. Den er i dag Mexico bys sentrum. Den legendariske ørnen, med slangen i nebbet, er avbildet på det meksikanske flagg og riksvåpen.
I følge mytene var Acamapichtli den første kongen i Tenochtitlan. De påfølgende kongene var hans etterkommere. Herskermakten forble ubrutt i hans slekt helt til det siste.
Da Acamapichtli døde i 1395, ble han etterfulgt av sin bror Huitzilihuitl, så enda en bror; Chimalpopoca i 1417. I 1427 ble han igjen etterfulgt av Itzcoatl, sønn av Acamapichtli. Den store ekspansjonen kom under Moctezuma I (1440–1469). Han utvidet riket ved erobringene mot nord og øst helt ut mot kysten i Veracruz ved Mexicogolfen, han sikret seg også handelsveiene sørover. Mot sørøst ble herredømmet i 1458 utvidet til Mixteca Alta. Da Axayacatl overtok i 1469, regjerte han over et sterkt rike, som dominerte hele det sentrale Mexico.
Aztekernes storhetstid.
Opprinnelig var aztekerne leiesoldater for tepanekerne, som lå i krig med toltekererne. Med tiden fikk de så høy status at de kunne inngå kongelige ekteskap. Mexicos herskere Acamapichtili, Huītzilihhuitl og Chimalpopoca var undersåtter av tepanekernes hersker Tezozomoc (fra 1372 til 1427).
Da Tezozomoc døde, overtok hans sønn Maxtla tepanekernes trone. Han så med mishag på aztekernes økende innflytelse, og snikmyrdet aztekernes kong Chimalpopoca, og Chimalpopocas nevø Itzcoatl ble ny konge. Han erklærte tepanekerne krig. Han allierte seg med en prins av Texcoco, Nezahualcoyotl, og de beleiret Maxtlas hovedstad Azcapotzalco. Maxtla overga seg etter hundre dager og gikk i eksil. Nezahualcoyotl vendte tilbake til Texcoco som helt og ble byens nye konge. Tenochtitlan, Texcoco og tepanekerbyen Tlacopan dannet den aztekiske trippelalliansen som kom til å dominere Mexico-dalen og spre sin makt også utenfor området. Store verdier som metaller, kakao. gummi og quetzalfjær, ble hentet inn fra forskjellige kanter av riket, og ble fordelt mellom de tre alliansebyene; 2/5 til Tenochtitlan, 2/5 til Texcoco, og 1/5 til Tlatelolco. Tenochtitlan ble gradvis den sterkeste i alliansen.
Itzcoatls nevø Motecuhzoma I arvet tronen i 1440 og utvidet riket. Hans sønn Axayacatl (1469) tok også kontrollen over mixtekernes og zapotekernes rike. I 1481 hersket hans sønn Tizoc i kort tid før han ble erstattet av sin yngre bror Ahuitzol, som reorganiserte hæren. Riket var på sitt sterkeste under hans ledelse. Ved århundreskiftet ble hovedstaden rammet av en rekke flommer, og den siste oversvømmet også kongens palass og førte til at kong Ahuisotl druknet. Hans etterfølger var Motecuhzoma II (bedre kjent som Moctezuma II). Hans første oppgave ble å renovere og gjenoppbygge den flomskadede byen, slik at den sto fram som enda vakrere og mer skinnende enn før flommene. Da Motecuhzoma II møtte Hernán Cortés i 1519, ble spanjolene overveldet over den vakre byen. Men hele byen ble utslettet under spanjolenes erobringskrig, som førte til aztekerrikets undergang 1521.
Aztekernes verden.
Aztekisk mat var konsentrert om mais. Vann, maisvelling og pulque, den fermenterte saften av agave, var de vanligste drikkene.
Aztekisk skrift er et piktografisk og ideografisk skriftsystem som blei brukt til å skrive klassisk nahuatl.
Aztekernes gudelære.
Templo Mayor var et av aztekernes viktigste templer. Det lå i hovedstaden Tenochtitlan, som i dag er Mexico by. Tempelet var via til de to gudene Huitzilopochtli og Tlaloc.
Aztekerne brakte med seg sin egen gudeverden da de kom til Mexicodalen, men tok også opp i sin kultur troen på gudene til sine nye nabofolk, og tok deres guder med i sin egen gudeverden. Aztekerne ble sett på som de mest religiøse av alle indianergrupper.
Det var spesielt to guder som sto høyt over alle de andre; Ild og Jord. Å dyrke korn og andre avlinger krevde mye regn, og på de tørre høyslettene i Mexico oppsto derfor dyrkingen av Tlaloc. Han var den gamle guden for regn og vann og var en av de viktigste gudene i Teotihuacan, gudenes by. Senere overtok Atlaua hans rolle. Den mest berømte guden var utvilsomt den guddommelige fjæreprydede slangen Quetzalcoatl. Han var symbol på både død (som slange) og gjenfødelse (de glitrende fjærene fra quetzal-fuglen som slangen var dekket av).
Menneskeofringer.
a>"-stativer bidro til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre.
Menneskeofring inngikk i de fleste meksikanske stammenes religiøse kult. Særlig blodtørstig var krigsguden, Huitzilopochtli. Han krevde sine største ofre hvert 52. år, og da var det verdens undergang som truet. Den spanske erobring av Mexico sammenfalt med dette punkt i aztekernes kalender. På den annen side var Quetzalcoatl en mildere gud. Quetzalcoatl krevde bare dyreoffer, og kunne tilfredsstilles med både slanger og sommerfugler.
Blant aztekerne antok de årvisse rituelle menneskeofrene eksepsjonelle proporsjoner. Da hovedpyramiden i Tenochtitlan ble innviet i 1487, under Ahuitzotl (1486–1502), var antallet ofre under den tre- eller fire dager lange seremonien særlig stort. Det var ellers normalt med omtrent 15 000 menneskeofre hvert år.
Aztekerne mente at siden de var sønner og døtre av solen, måtte de mate solen med sitt eget blod. For å kunne fullføre sin daglige gang over himmelen trengte sola blod. Dette behovet kunne bare tilfredsstilles ved menneskeofringer. For å få tak i ofre måtte de ut i krig og ta mange krigsfanger.
Ofringen foregikk på toppen av den største tempelpyramiden i sentrum av byen. Fire prester holdt offeret fast over en buet stein; mens de fire holdt, åpnet en femte prest offerets bryst, rev ut det bankende hjertet og holdt det opp mot sola. Etter ofringen ble hjertet lagt i en spesiell krukke der det ble brent. Liket ble kastet ned trappene fra pyramiden, armer og ben ble hugget av og spist seremonielt, mens hodet ble hugget av og satt på en stolpe ved tempelets grunnmur. Der hang hodet til kjøttet råtnet bort og bare hodeskallen sto igjen.
Å ofre til sola var det mest vanlige, men det fantes mange andre metoder. Blant annet ble barn druknet som offergave til regnguden Tlaloc.
Det å bli ofret ble betraktet som en ære, og hvert år ble det valgt ut ofre blant frivillige aztekere, som gjennomgikk en periode med oppvartning, feiring og beundring før de ble ofret. Men det var flest krigsfanger som ble ofret. Aztekerne fremskaffet de mennesker som skulle ofres ved å kreve store antall mennesker utlevert fra underkastede nabostammer, eller ved stadige krigstokter. Fangene ble til offerhøytiden ført opp til toppen av hovedtempelet eller en av de andre 13 offerpyramidene. Der ble de rituelt lagt ned på et flatt stenbord. Brystet ble skåret opp og hjertet revet ut.
Kannibalisme.
En annen side ved ofringene var kannibalisme. Etter at hjertene var fjernet og kroppene slengt ned tempelsidene ble lemmene skåret av og senere kokt. Blant aztekerne var menneskekjøtt betraktet som en delikatesse, og særlig ettertraktet var armer og lår. Det er kjent at aztekerne ikke hadde noe dyrehold, slik at menneskekjøtt ble en viktig kilde for adelen for tilgang til proteiner og fett.
Hatet som de omliggende stammer hadde bygget opp mot aztekerne gjennom generasjoner, var en viktig årsak til at den spanske erobring av landet (1519–1521) lot seg gjennomføre med relativ letthet. Nabostammene så på spanjolene med deres rustninger, skjegg og hester som guddommelige redningsmenn.


Newtons bevegelseslover.
a>, fra orginalutgaven av "Philosophiæ naturalis principia mathematica".
Den første loven er også kjent som treghetsloven. De tre lovene gjelder ikke når man nærmer seg lysets hastighet, eller når man studerer atomer eller subatomære partikler.
Formuleringen av de tre lovene ble først gjort av Isaac Newton i hans bokverk "Philosophiæ naturalis principia mathematica" fra 1687.
Første lov.
Om en tenker seg at man sparker en ball bortover en vei, vil ballen gradvis miste fart og til slutt stoppe helt. Dette er fordi friksjon mot veien og luftmotstand er krefter som virker motsatt av ballens retning. Om ballen skal fortsette framover med konstant fart, må den befinne seg i et perfekt vakuum og ikke være under påvirkning av jordkloden eller noen andre legemer.
Resultantkraften er summen av kreftene som virker på legemet.
så er farten formula_4 konstant eller null.
Som et referansepunkt for denne loven tenker man seg et såkalt treghetssystem, et system som ikke påvirkes av noen ytre krefter. I et slikt systemet vil Newtons bevegelseslover gjelde.
Andre lov.
Atwoods maskin, en innretning som brukes for å illustrere Newtons lover.
Tredje lov.
Newtons vugge på et eksemplar av hans "Philosophiae naturalis principia mathematica".
Dette kan illustreres med den såkalte Newtons vugge, hvor en rekke identiske kuler er hengt opp slik at hver enkelt kule berører nabokulene. Om en av kulene i enden løftes opp og slippes, vil bevegelsesenergien overføres gjennom alle kulene og ut til kula i den andre enden. Alle kulene mellom ytterkulene blir stående i ro, det virker like store og motsatt rettede krefter på hver enkelt kule.
Gyldighetsområde.
Lovene gir gode tilnærminger når man studerer makroskopiske objekter og moderate hastigheter, de gjelder ikke når man nærmer seg lysets hastighet eller når man studerer atomer eller subatomære partikler. I slike tilfeller brukes for eksempel relativitetsteorien og kvantemekanikken.


Jeremy Swan.
Harold James Charles Swan (født 24. februar 1922 i Sligo, Irland, død 14. februar 2005 i Los Angeles) var en irsk kardiolog (lege), bedre kjent under navnet Jeremy Swan, som tilbrakte store deler av sin profesjonelle karriere i USA. Han ble verdenskjent for utviklingen av Swan-Ganz kateteret, som han utviklet sammen med William Ganz i 1970. Swan-Ganz kateteret brukes i dag verden over innen intensivbehandling, blant annet for å måle blodtrykket i lungekretsløpet, og for å monitorere effekt av behandling.


Rongøy.
Rongøy er ei øy i Øygarden kommune. Øya har broforbindelse til Bergen via Sotra.
To skoler er plassert på Rong; Rong skule for 1-7 klasse for elever fra Rong, og Øygarden Ungdomskule som er felles ungdomsskole for hele Øygarden.
Natur.
Breivikmarka myrområde er et ganske stort myrområde uten inngrep, mellom Breiviki og Rongaloptet/Ormhilleren på Rongøy. Tjern i nordvestre delen av lokaliteten med forekomst av den sjeldne buntsivaks.
Rongaloptet kystlyngheiområde med rikt innslag av purpurlyng. Avgrensa i nord av Rongaloptet, som i seg selv har element av berg med tilhørende flora, i vest/nordvest av gangveg til Ormhilleren friluftsområde, mot øst av sig/myrdrag mot Rongesundbrua og i sør av Ormhilleren/Insta Glosviki. Særlig i sør- og vestvende, tørre hellinger på berg med tynt jorddekke finner en innslag av purpurlyng, avbrutt av våtere myrdrag. Som ellers i lyngheiområdene i Øygarden er vegetasjonen avbrutt av nakne knauser og berg. Området er truet av gjengroing av buskfuru. På grunn av gjengroinga av lyngheiene har områder med dominans/betydelig innslag av purpurlyng etterhvert blitt sjeldnere i Øygarden.


Norwegian Task Group.
Norwegian Task Group (NoTG) er et operativt taktisk ledelseselement i det norske Sjøforsvaret. NoTG ble opprettet 1. august 2001 og er underlagt sjefen for Kysteskadren.
Ved krisesituasjoner vil NoTG få ansvaret for å lede Norges sjøgående styrker. Staben omsetter da ordrer fra Fellesoperativt hovedkvarter til operasjoner som lar seg gjennomføre til sjøs. NoTG kan lede en gruppe av fartøyer som er satt sammen for å løse en eller flere oppgaver i fred, krise og krig.


Fødselsnummer.
Et fødselsnummer er et ellevesifret registreringsnummer som tildeles av den norske stat til alle landets innbyggere. Nummeret skiller enkeltpersoner fra hverandre, men kan ikke brukes til å autentisere at en person er den han påstår han er. Fødselsnummer ble innført i 1964 og administreres av Skatteetaten. Alle som er bosatt i Norge og innført i folkeregisteret har enten et fødselsnummer eller et D-nummer.
Ifølge personopplysningsloven kan fødselsnummer kun brukes når det er saklig behov og når det er umulig å oppnå tilfredsstillende identifikasjon ved bruk av andre metoder, som for eksempel navn, adresse, fødselsdato, medlems- eller kundenummer.
Oppbygning.
Et fødselsnummer består av 11 sifre fordelt på to hoveddeler: "fødselsdato" (seks sifre) og "personnummer" (fem sifre).
For individsifre kan altså nummerserien 900–999 benyttes både for personer født i perioden 1940–1999 og for personer født i perioden 2000–2039. Dette er gjort fordi prognoser for innvandring antyder at nummerserien 000–499 ikke vil være tilstrekkelig selv om år 1999 er passert. Personer som er født i 2000 eller senere kan på sin side tildeles ledige numre i serien 500–749 siden det neppe vil bli noen tilvekst i befolkningen av personer født i perioden 1855–1899. I den nye inndelingen ligger også at fødselsnummersystemet må omlegges senest år 2039, mot tidligere senest år 2054. Dette kan bli fremskyndet ytterligere, da det diskuteres en felles oppbygning av identitetsnummer for landene i EU og EØS, hvor man blant annet forventer at det kan bli innført åttesifret fødselsdato for å unngå problemer med århundreskiftet.
For noen tallkombinasjoner kan formlene for kontrollsifrene gi 10 som resultat for k1 og k2. Da kontrollsifrene er definert med kun ett siffer, blir slike personnummer forkastet.
Vekttallene i systemet for kontrollsiffer er valgt slik at en i størst mulig grad skal fange opp de fleste former for skrivefeil og ombyttinger av tallene i personnummeret.
D-nummer.
Et D-nummer er ellevesifret, som ordinære fødselsnummer, og består av en modifisert sekssifret fødselsdato og et femsifret personnummer. Fødselsdatoen modifiseres ved at det legges til 4 på det første sifferet: en person født 1. januar 1980 får dermed fødselsdato 410180, mens en som er født 31. januar 1980 får 710180. De to kontrollsifrene er også på D-nummer riktige og de beregnes etter at 4 er lagt til i første siffer.
Når en innvandret person skal få tildelt fødselsnummer, gis det ofte først et midlertidig D-nummer. D-en kommer av at systemet opprinnelig var knyttet til utenlandske og utenlandsboende sjøfolk på norske skip: "D'"irektoratet for sjømenn". For utlendinger som har lovlig opphold i Norge brukes dette i forbindelse med skatt og offentlige tjenester.
Det femsifrede personnummeret gis ikke i serier, men tildeles fortløpende. For barn som er født i Norge, tildeles regulært fødselsnummer så raskt som mulig. For utlendinger tildeles det normalt etter seks måneder dersom man søker om det.
Bruken av D-nummer medfører i dag en rekke ulemper, og påfører også folkeregisteret et til tider komplisert merarbeid. Det foreligger derfor forslag om å avvikle systemet, eller i det minste å avgrense det i betydelig utstrekning. Norges nordiske naboland klarer seg uten et slikt system; de tildeler det vanlige fødselsnummer. I Sverige brukes samordningsnummer i slike situasjoner, og i Danmark Erstatningspersonnummer.
Per 2010 var det 1,1 millioner registrerte D-nummer i Norge.
H-nummer.
Et H-nummer er ellevesifret, som ordinære fødselsnummer, og består av en modifisert sekssifret fødselsdato og et femsifret personnummer. Fødselsdatoen modifiseres ved at det legges til 4 på det tredje sifferet: en person født 1. januar 1980 får dermed fødselsdato 014180, mens en som er født 31. januar 1980 får 314180.
Et H-nummer er et hjelpenummer, en virksomhetsintern, unik identifikasjon av en person som ikke har fødselsnummer eller D-nummer eller hvor dette er ukjent. Slike numre brukes blant annet innen helsevesenet i elektroniske pasientjournaler.
FH-nummer.
Helsevesenet har behov for unikt å identifisere pasienter som ikke har et kjent fødselsnummer eller D-nummer. Bruk av elektronisk kommunikasjon mellom virksomheter medfører at standarden for virksomhetsinterne H-nummer ikke er tjenlig. Nasjonal IKT som er spesialisthelsetjenesten sitt samarbeidsorgan for IKT har derfor bedt Norsk Helsenett SF om å utvikle og forvalte et nytt konsept for hjelpenummer til bruk for hele helsevesenet og deres samarbeidspartnere.
KITH har utarbeidet forslag til en oppdatert standard for felles hjelpenummer (FH-nummer) til bruk på tvers av virksomheter. Denne var ute på høring i november 2009 og ble publisert som standard 18.januar 2010. Algoritmen er ellevesifret med to "kontrollsiffer", som i ordinære fødselsnummer, men med første siffer 8 eller 9. De resterende sifrene (posisjon to til ni) skal være et tilfeldig valgt nummer. Nummeret skal ikke være informasjonsbærende og vil derfor i motsetning til fødselsnummeret ikke vise fødselsdato, kjønn eller i hvilken rekkefølge nummeret er tildelt. Denne algoritmen vil gi ca 160 millioner tilgjengelige nummer.
Eksempler på pasienter som vil bli tildelt FH-nummer er nyfødte, turister og andre med midlertidig opphold samt til pasienter som ikke kan gjøre rede for seg fordi de er bevisstløse eller på grunn av språkproblem. FH-nummer skal kun benyttes frem til fødselsnummer eller D-nummer er kjent.
Andre land.
Mange andre land har også tilsvarende nummer. Kun Norge har fødselsnummer, andre land har lignende systemer som ikke er fødselsnummer da de har andre navn. Sverige har Personnummer, Danmark har CPR-nummer, Finland har Personbeteckning, Storbritannia har National Insurance number, USA har Social Security number, Island har Kennitala, Italia har Codice fiscale, og så videre. I Tyskland, Australia og New Zealand er det lovforbud mot slik unik identifisering av personer. Der tildeles de mange ulike nummer som bare er gyldige for enkelte formål, f.eks. skatt eller sykehus.


Sergej Karjakin.
Sergej Karjakin (ukrainsk Сергій Карякін – Serhij Karjakin) (født 12. januar 1990) er en ukrainsk stormester i sjakk. Han oppnådde stormestertittelen i august 2002 i en alder av 12 år og 7 måneder, og ble dermed den yngste stormester noensinne. Senere avløste Magnus Carlsen Karjakin som verdens yngste stormester, men Carlsen var nesten 10 måneder eldre enn Karjakin da han oppnådde tittelen. Karjakin ble russisk statsborger i juli 2009. Per maj 2011 har Karjakin 2776 i FIDE-rating, noe som gir ham en 6. plass på FIDEs verdensranking.
Etter tilsynelatende å være holdt utenfor den prestisjefylte Corus-turneringen i 2008, gikk Karjakin rett til topps i 2009.


Personopplysningsloven.
Lov om behandling av personopplysninger (kortnavn: personopplysningsloven) er en norsk lov som utgjør den viktigste rettskilden innen beskyttelse av personvern. Loven ble vedtatt 14. april 2000 og trådte i kraft 1. januar 2001. Den erstattet personregisterloven av 1978, og gjennomfører personverndirektivet i norsk rett. Loven gir generelle bestemmelser om behandling av personopplysninger, dvs. opplysninger som direkte eller indirekte kan knyttes til en fysisk person.
I juli 2009 sendte Justisdepartementet på høring forslag til endringer i loven. Høringen bygger i stor grad på to utredninger til Justisdepartementet om loven, samt Datatilsynets rapport om fjernsynsovervåking.
Virkeområde og hovedregler.
Loven gjelder i utgangspunktet for all behandling av personopplysninger, både i privat og offentlig sektor, forutsatt at det benyttes elektroniske hjelpemidler eller at opplysningene skal inngå i et register. Behandling for rent personlige formål er unntatt fra loven, det samme gjelder Riksrevisjonens behandling av opplysninger, behandling av hensyn til rikets sikkerhet og behandling knyttet til sivile og strafferettslige saker. Det er også visse unntak av hensyn til ytringsfriheten.
For sensitive personopplysninger er det enkelte tilleggskrav: behandlingen må som regel ha konsesjon (tillatelse) fra Datatilsynet og behandlingen må oppfylle de skjerpede krav til rettslig grunnlag i § 9. Hvilke opplysninger som skal regnes som sensitive, er uttømmende definert i § 2 nr 8. Helseopplysninger og opplysninger om politisk oppfatning er eksempler på sensitive opplysninger.
Før behandlingen starter, skal den normalt meldes til Datatilsynet. Behandling av sensitive opplysninger krever som regel konsesjon (tillatelse) fra Datatilsynet.
Loven gir i kapittel III den registrerte og allmennheten rett til informasjon fra de behandlingsansvarlige.
Fjernsynsovervåking er regulert i kapittel VII. Overtredelse av loven kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Dessuten kan Datatilsynet ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt.
Datatilsynet er tilsynsmyndighet på personopplysningslovens område. Tilsynets avgjørelser kan påklages til Personvernnemnda.
I følge Datatilsynet beskytter også loven personer som benytter stjålne kredittkort. Rettmessig eier har ikke krav på opplysninger vedrørende transaksjoner med et stjålet kredittkort, dersom det er oppgitt personlige opplysninger i forbindelse med bruken av det stjålne kortet.


Norge.no.
Norge.no er innbyggernes veiviser i det offentlige og består av en portal og en svartjeneste. Norge.no skal gjøre det lett å finne fram til informasjon og tjenester fra statlige etater og virksomheter, kommuner og fylkeskommuner. Ansvaret for Norge.no ligger hos Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Direktoratet er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
Portalen har temasider med informasjon om f.eks. ekteskap, skatt og helsetjenester. Den har kontaktinformasjon til offentlige etater og viser på kart hvor etatene ligger. Portalen har versjoner på bokmål, nynorsk og engelsk.
Svartjenesten tar imot henvendelser på telefon, e-post, nettprat eller SMS og hjelper innbyggerne med å finne fram til informasjon fra det offentlige eller viser dem til rett offentlig kontor.
Historikk.
Internettportalen www.norge.no ble lansert 24. januar 2000, etter at regjeringen og styret i KS hadde besluttet at det skulle etableres en felles inngang til all offentlig informasjon på Internett. Redaksjonen for Norge.no ble lokalisert i Leikanger i Sogn og Fjordane.
1. januar 2002 ble Opplysningstjenesten i staten en del av organisasjonen Norge.no.
Norge.no ble etablert som et nasjonalt prosjekt administrert av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Fra 1. januar 2005 ble Norge.no en egen virksomhet underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. I tillegg til ansvar for forvaltning og utvikling av portalen og svartjenesten hadde Norge.no ansvar for å utarbeide kvalitetskriterer for offentlige nettsteder og ansvar for utvikling av Minside, som er en felles inngang til elektroniske tjenester fra det offentlige.
Fra 1. januar 2008 ble Norge.no slått sammen med Statskonsult og E-handelssekretariatet til Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Difi er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.


Hobbit.
Hobbiter er eventyrlige figurer som er relativt like mennesker. De forekommer i bøkene "Hobbiten" og "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Hobbitene er nok små og tilsynelatende ubetydelige, men tross sine ufullkommenheter, er det nettopp hobbiter som Bilbo, Frodo og Sam som viser seg å være de virkelige heltene i Tolkiens bøker.
Hobbiter er på størrelse med barn i småskolen (omtrent 1-1,2 meter høye) og har store hårete føtter. Derfor bruker de sjelden sko. De er et fredsommelig folk som ikke bryr seg så mye om verden utenfor sitt eget land, Hobsyssel, hvis det da ikke skjer noe som får dem til å bryte ut av sin koselige hverdagstilværelse. Hobbiter har ikke skjegg, liker å kle seg i gult og grønt, er glade i god mat og har lett for å bli runde over magen. De spiser middag to ganger om dagen dersom det lar seg gjøre.
Fra gammelt av var hobbitene delt i tre stammer: hørfotene, stoorer og blakkenskinner. Hørfotene var brune i huden, og selv om de ikke trengte det, gikk de i støvler. Stoorene bodde helst langs elver og på flat mark. Blakkenskinner var lysere i huden, og var ofte høyere og slankere enn de andre.
Hobbitene har aldri vært krigerske, og de har aldri slåss innbyrdes. De fleste våpnene i Hobsyssel er bare til pynt eller kan beskues på museum.
Bosted.
Opprinnelig har hobbitene bodd i jordhuler som til og med kunne være uten vinduer, men etterhvert kom bare de fattigste til å bo så primitivt.
Mer velstående hobbiter skulle komme til å skaffe seg mer luksuriøse boliger med mange og lange tunneler og store rom under jorden. Siden det kan by på problemer finne egnede områder for så krevende underjordiske byggverk, har mange hobbiter tatt til å bygge over jorden.
Hobbiter i Flores.
Det er gjort arkeologiske funn som viser at det fantes hobbit-liknende mennesker (homo floresiensis) i Flores i Indonesia mellom år 93 000 før vår tid til 11 000 år før vår tid. De ble rundt en meter høye, veide omtrent 25 kilo og ble omtrent 30 år gamle.


Tusenfryd (fornøyelsespark).
Tusenfryd er en fornøyelsespark ved Vinterbro i Ås kommune. Parken ligger omtrent 20 kilometer sør for Oslo sentrum, på vestlig side av E6 og E18. TusenFryd ble offisielt åpnet 11. juni 1988 etter en byggeperiode på 18 måneder, og har siden da vokst til å bli en av Norges største fornøyelsesparker med sine 34 attraksjoner og i underkant besøkende årlig.
Parken eies av det spanske selskapet Parques Reunidos S.A., gjennom det heleide datterselskapet Centaur Holding. Bjørn-Håvard Solli er parksjef på Tusenfryd og administrerende direktør i holdingselskapet. Parques Reunidos S.A. eier også Bø Sommarland gjennom det samme selskapet, og de to parkene samarbeider tett på flere plan. De driver blant annet reiseselskapet TravelParks sammen, der de selger pakkeløsninger med inngang til parkene og overnatting på hoteller i parkenes nærområder.
Historie.
Den første parken på Vinterbro var en dyrepark som eksisterte fra 1950 til 1985. Parken hadde nordiske og eksotiske dyr, deriblant bjørner, kameler, elger, fugler og apekatter, samt noen enkle tivoliattraksjoner.
I 1985 ble dyreparken nedlagt fordi tung drift og omfattende krav fra myndighetene gjorde det umulig å fortsette uten store tap og omrokeringer.
Tor Erling Pettersen og Terje Buer fikk ideen om å lage en fornøyelsespark på området og kontaktet eieren, Fred Hallager Juul. De startet selskapet Park Invest A/S, som skulle drive parken og inngikk et samarbeid med Veikroer A/S, senere Visit Invest A/S, om finansiering. De inngikk en formell leieavtale med grunneieren om ca. 460 mål, samt rett til leie av ytterligere 120 mål. Reguleringsplanen for parken ble vedtatt i Ås kommunestyre den 28. januar 1987. Etter en byggeperiode på 18 måneder, åpnet Tusenfryd portene for de første gjestene1. juni 1988. Den offisielle åpningen fant sted 11. juni 1988. Investeringene beløp seg til 178 millioner kroner, og Åse Kleveland ble ansatt som parkens første administrerende direktør.
Det første året hadde parken gjester i løpet av de 91 dagene den var åpen. De største attraksjonene dette året var Enterprise, Tornado (som senere ble døpt om til Loopen), Den store tømmerrenna (som nå heter Tømmerstupet) og Sverre.
Parken har hatt mellom - besøkende årlig med synkende tendens de siste årene. Parken har pr april 2012 31 attraksjoner, men dette økte til 35 da området Frydskogen åpnet 26. mai 2012. Parken er en av Norges største arbeidsplasser ungdom med 750 sesongansatte, i tillegg til den faste staben på 29 helårsansatte.
Arrangement.
Tusenfryd arrangerer hvert år Russens dag, en ettermiddag/kveld i starten av mai hvor parken er stengt for vanlige gjester og kun åpen for "russ". I 2007 deltok nesten 6 000 russ på dette arrangementet. Tusenfryd har også en egen avdeling, Tusenfryd Event, som selger og gjennomfører forskjellige typer arrangementer til bedrifter i og utenom parkens ordinære åpningstid.
Statistikk og milepæler.
"«Fryd», Tusenfryds maskot, har egne show for barna."
1990.
Den 9. juni 1990 mistet parken all strømmen etter et lynnedslag ved «Hjulet» på Ringnes (som ligger én kilometer unna Tusenfryd). Mens Ås e-verk (som det het i 1990) jobbet for å løse problemet, ble en familie sittende fast i Solhjulet. Solhjulet var et pariserhjul som løftet besøkerne 43 meter over bakken, og var med det Nord-Europas største. Familien måte sitte i en time mens det lynet og tordnet, samt at regnet øste inn i vogna. Grunnet at attraksjonen var nyanskaffet, i tillegg til at dens tidligere eier hadde hatt den på lager og ikke i bruk, var det et fåtall som visste hvordan de skulle få alle gjestene ned ved strømbrudd, noe som førte til at familien satt fanget frem til strømmen kom tilbake. Solhjulet ble solgt to år senere til Axels Tivoli, som fortsatt har pariserhjulet i drift. Strømbruddet påvirket et fåtall andre attraksjoner, deriblant Enterprise, som gikk ned som den skulle da strømmen gikk, dog etter litt tid da bremsene sluttet å fungere uten strøm.
2001.
I juni 2001 brakk en gutt på 13 år foten etter å ha fått den klemt mellom vogna og skinnene i berg- og dalbanen ThunderCoaster. Gutten innrømte å ha «viftet med armer og ben», slik at foten kom utenfor vognen og ble klemt.
2002.
Den 20. juni 2002 skjedde det en ulykke med et av de åtte flyene på attraksjonen Barneflyene da et fly med to barn falt fire meter. Operatøren som styrte attraksjonen stoppet den øyeblikkelig, og fikk tilkalt hjelp over parkens nødsamband. Begge barna kom fra ulykken uten alvorlige fysiske skader.
2005.
28. juni 2005 skjedde Tusenfryds verste ulykke. I attraksjonen Roll-Over falt en handikappet mann ut av attraksjonen fra fem meters høyde mens den var i bevegelse. 23-åringen pådro seg bruddskader, og ble fløyet i luftambulanse til Ullevål Universitetssykehus.
Ulykken førte til at attraksjonen ble stengt resten av dagen.
Det Norske Veritas konkluderte med at bøylen var i lås, men at mannen satt i en spesiell stilling grunnet sitt handikapp, noe som førte til at han skled ut av attraksjonen. Attraksjonen ble solgt i 2007 og Kanofarten ble introdusert i 2008. Parken endret retningslinjer i kjølvannet av ulykken med Roll-Over.
2007.
Den 19. mai 2007 måtte parken stenge da kraftig vind førte til strømbrudd. Evakuering av alle attraksjoner ble gjort i løpet av 10 minutter. Etter 30 minutter ble det klart at parken ikke kunne holdes åpen, og alle gjester be bedt om å forlate parken.
2010.
I 2010 ble en person truffet av en måke under en tur med SpinSpider. Personen slapp med lettere skader, mens måken måtte avlives.
2011.
En 6 år gammel gutt ble hentet livløs opp og gitt livreddende førstehjelp på Badefryd i juni 2011. Gutten overlevde.


Austvågøya.
Austvågøya er den østligste av de større øyene i Lofoten, og har et areal på 527 km². Den nordlige delen av øya hører til Hadsel kommune i Vesterålen, mens resten hører til Vågan kommune i Lofoten.
I øst skiller Raftsundet Austvågøya fra Hinnøya. I sør ligger Vestfjorden. I vest er Austvågøya skilt fra Vestvågøya og Gimsøya med Henningsværstraumen og Gimsøystraumen. I nord(øst) skiller Hadselfjorden Austvågøya fra Hadseløya.
Mesteparten av Austvågøya består av fjell, som mot Raftsundet når opp til over 1000 moh. Høyeste punkt er Higravstind på 1146 moh. På Austvågøya ligger Lofotens største by, Svolvær, og det gamle fiskeværet Kabelvåg. Fiskeværet Henningsvær ligger på flere småøyer like ved sørvestspissen av Austvågøya. I Raftsundet ligger den kjente, smale Trollfjorden.
Austvågøya er også kjent fra et av Inger Hagerups dikt, «Aust-Vågøy», om tyske soldaters herjinger etter «Lofotraidet» under andre verdenskrig.
Samferdsel.
Europavei 10 går langs Austvågøya fra Raftsundbrua i nordøst via Svolvær og Kabelvåg til Gimsøystraumen bru i vest. De to bruene knytter øya til henholdsvis Hinnøya og Gimsøya. Det er også riksvei til Henningsvær.
Det er fergeforbindelse mellom Fiskebøl på Austvågøya og Melbu på Hadseløya. Fergesambandet mellom Svolvær og Skutvik i Hamarøy drives i 2012 bare med to turer daglig i vintersesongen, og tre i sommersesongen. Det er også fergeforbindelse mellom Svolvær og Skrova.
Svolvær har anløp av Hurtigruta. I sommerhalvåret går sørgående hurtigrute innom Trollfjorden. Det er hurtigbåtforbindelse mellom Svolvær og Bodø. Hurtigbåten mellom Svolvær og Narvik ble nedlagt 30. november 2007, da «Lofast» ble åpnet.
Austvågøya har en flyplass, Svolvær lufthavn, Helle, på Helle, ca. 6 km øst for Svolvær.


Camden (distrikt).
Camden er en bydel i det indre London. Den ble opprettet i 1965 ved at kretsene Hampstead, Holborn og St. Pancras ble slått sammen.
Bydelen grenser mot City of London og City of Westminster i sør, Brent i vest, Barnet og Haringey i nord og Islington i øst.
British Museum og British Library ligger i Camden.


Barnet (distrikt).
Barnet er en bydel i den nordlige delen av det ytre London. Den ble opprettet i 1965 da kretsene Finchley, Hendon og Friern Barnet i Middlesex samt East Barnet og Barnet i Hertfordshire ble slått sammen og lagt under Stor-London.


Bexley (distrikt).
Bexley er en bydel i den østlige delen av det ytre London. Den grenser mot Bromley i sør, Greenwich i vest og Dartford i Kent i øst. I nord dannes grensen mot Havering av Themsen. Bydelen ble opprettet i 1965 ved at kretsene Bexley, Erith, Crayford samt deler av Chislehurst og Sidcup, som alle ligger i Kent, ble slått sammen og underlagt Stor-London.
I tillegg til at Themsen går langs grensen av distriktet renner elven Cray gjennom det.


Brent (distrikt).
Brent er en bydel i London. Den ligger i nordvestlig del av ytre London, og grenser til Harrow i nordvest, Barnet i nordøst, Camden i øst og Ealing, Hammersmith and Fulham, Kensington and Chelsea og City of Westminster i sør.
Bydelen ble opprettet i 1965 ved at kretsene Wembley og Willesden i Middlesex ble slått sammen. Den har navn etter elven Brent, som renner gjennom distriktet.
Wembley Stadium og Wembley Arena ligger i Brent.
Ved folketellingen i 2001 var 46,53% av innbyggerne født utenfor Storbritannia; dette var den høyeste andelen som ble registrert for et distrikt.


Haringey.
Haringey er en bydel i den nordlige delen av det ytre London. Den ble opprettet i 1965 ved at kretsene Horney, Wood Green og Tottenham i Middlesex ble slått sammen.


Fana kirke.
Fana kirke er en langkirke fra 1153 i Fana bydel i Bergen kommune i Hordaland fylke.
Steinkirken er antatt bygget ca. år 1153, og er nevnt første gang i et vernebrev fra pave Gregor IX i 1228. Kirken er prostikirke i Fana prosti. Kirken blir nå restaurert både innvendig og utvendig, og det meste av arbeidet var fullført sommeren 2008. Blant annet er overflater blitt kalket og malt innvendig, og skifertaket er skiftet ut.
Det er ca. 450 sitteplasser i kirken. Skipet er romansk, mens koret er gotisk.
Kirken og landskapet rundt er Bergen kommunes tusenårssted.
Sagnet om det hellige sølvkorset.
Ifølge et gammelt sagn skal to brødre, den ene av dem blind, ha fisket opp et sølvkors utenfor Korsneset i Korsfjorden i Fana. Den blinde skal ha blitt leget etter å ha rørt ved korset.
Så skal de ha brakt korset til kirken, hvor det skal ha leget syke som rørte ved det. De syke skal ha kastet fra seg krykkene på et sted ved kirken som også i dag heter Krykkjehaugen. Det fortelles at presten Peder Simenssen i 1546 skal ha brent seks hestelass med krykker og staver fra dette stedet. Fana kirke var i middelalderen en pilegrimskirke. Etter reformasjonen skal korset ha blitt fjernet av Tord Roed, lensherren på Bergenhus, men båten som førte det skal ha sunket. I vernebrevet fra pave Gregor IX er kirken omtalt som Det hellige kors' kirke.


Felleslista (Selbu).
Felleslista er den felles valglisten for Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i Selbu. Ved kommunevalget i 2003 fikk listen 31% av stemmene og ble valgvinnere sammen med Arbeiderpartiet
Ordfører Karin Galaaen som er Sp-medlem er valgt inn på felleslista.


Hulda Garborg.
thumb
Karen Hulda Garborg (født Bergersen 22. februar 1862, død 1934) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Mest kjent for sitt engasjement for Det norske teater, folkevisedans og bunader. Hun var gift med Arne Garborg.
Biografi.
Hulda var fra Stange i Hedmark. Faren drev storgården Såstad, men hadde store alkoholproblemer. Etter hvert flyttet moren ut, og tok med seg Hulda og hennes to eldre søstre til Hamar. Etter skilsmissen klarte moren så vidt å livnære seg og Hulda som sydame. Hulda vokste opp atskilt fra søstrene, og fikk også et anspent forhold til sin mor.
Som ung jente flyttet Hulda til Kristiania, der hun ble opptatt av arbeiderbevegelsen og norsk nasjonsreising, blant annet målsaken. Hulda ønsket å bli skuespiller, men fordi familien manglet penger måtte hun arbeide i butikk. Stedet der hun jobbet, var eid av brødrene Dobloug, som var radikale for sin tid – nasjonalistiske venstretilhengere. Butikken deres var den første som solgte rene norske flagg, uten unionsmerket.
a> ca.1890Etter 7 år hos Dobloug, ble Hulda gravid med Arne Garborg og måtte gifte seg med ham i 1887, og brente samtidig alt hun hadde skrevet av dikt og småstykker. Senere tok hun skrivingen opp igjen, og gav ut sin første bok i 1892, romanen "Et frit Forhold". Hun utga etter hvert flere romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. I 1910 startet hun "Det norske spellaget", som senere ble til Det Norske Teatret, med Hulda som styreformann. Årene her ble dramatiske nok. Under forestillingene hendte det at pøbel samlet seg både inne i teateret og utenfor, knuste ruter, kastet stinkbomber langs benkeradene og startet slagsmål, så ridende politi måtte settes inn. Målsaken var dengang langt mer kontroversiell enn i dag, og Hulda Garborg måtte iblant snike seg ut en sideinngang for å unngå trakassering. I dag står det en byste av henne på teateret. Den er laget av billedhugger Trygve Thorsen.
Hulda Garborg var opptatt av å verne den norske folkedansen, og hun holdt kurs og utviklet drakter en kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Dette ble opphavet til mange moderne bunader. Hulda var også kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre og ble den første kvinnen som satt i formannskapet i Asker kommune. I Dagbladet beskrev hun Wergeland: " – akk, var ikke Wergeland en "nasjonal lurblåser", en apostel for vadmelskulturen, en pultost-eter og drammesluker, som ville stenge den norske naturen inne i Dovrefjell – og likevel ble vel Wergeland vår første virkelige formidler av det nye Europas nye tanker og idéer" – men kanskje var det seg selv hun her beskrev. Allsidighet er det som kjennetegner henne – hun var opptatt av bunader og målsak, men reiste mye og engasjerte seg mot imperialismen og mot barnearbeid, og hennes brede kunnskap om internasjonale forhold kommer til syne i artikkelserien "Et myrdet folk", der hun i Morgenposten redegjorde for folkemordet på indianerne, etter å ha besøkt USA i 1914.
Etter at de hadde giftet seg, bosatte Hulda og Arne seg i Kolbotn i Østerdalen. I 1897 flyttet de til Labråten, som ble hovedhjemmet deres i flere tiår. Hulda bodde der resten av livet, også da Arne dro tilbake til Jæren.
Arne og Hulda Garborg fikk én sønn som fikk navnet Arne, også kalt «Tuften».
Hulda Garborg var samfunnsengasjert og interesserte seg mye for det historiske/norønne. På sitt dødsleie fikk hun den første drueklase som ble fremodlet i drivhus på Island som en takk for støtten hun hadde vist i landets kamp for å bli uavhengige fra Danmark.
Arven etter Hulda.
I 2012 åpner Nasjonalt Garborgsenter på Bryne. Det skal være en nasjonal formidlingsarena for å fremme interessen for dikterparet Hulda og Arne Garborg og deres tanker og visjoner. Målet er å inspirere til samfunnsengasjement, til å lese og til å skape, og det skal være en sosial møteplass.
Både Tor Obrestad og Arnhild Skre har skrevet biografier om Hulda Garborg. Sistnevnte fekk Brageprisen for boka i 2011.
Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger holder til i Hulda Garborgs hus, og hun har fått vei oppkalt etter seg både i Asker og på Bryne. Hennes hjem, Kolbotn i Tynset og Labråten i Asker, er åpne som museum.


Greater London Authority.
Greater London Authority (GLA) er den lokale myndigheten som administrerer Stor-London. GLA ble opprettet 3. juli 2000 og består av en valgt borgermester og Londonforsamlingen med 25 medlemmer.
GLA erstatter til en viss grad Rådet for Stor-London (Greater London Council – GLC), som ble avskaffet av statsminister Margaret Thatcher i 1986. GLA ble etablert for å koordinere Stor-Londons bydeler, og borgermesterens rolle er å gi London et felles ansikt utad. Borgermesteren legger frem forslag til politikk og myndighetens budsjett, og utnevner ledere til byens transport- og utviklingsetater. Londonforsamlingen fører tilsyn med borgermesterens virksomhet og må godkjenne, og eventuelt endre, budsjettet.
Selv om GLA har mindre makt enn det tidligere Rådet for Stor-London, har det også fått noen fullmakter som det tidligere Rådet ikke hadde, som å utnevne medlemmer av styret for Scotland Yard.


Londonforsamlingen.
Londonforsamlingen (engelsk: "London Assembly") er en folkevalgt institusjon som har oppsyn med Stor-Londons myndigheter. Den fungerer i stor grad som en lovgivende forsamling og har myndighet til å granske borgermesteren, foreta undersøkelser, endre budsjettet og stifte politikkforslag.
Forsamlingen velges fra 14 valgkretser, hver med én representant, og deretter 11 andre medlemmer valgt fra partilister for å gjøre det totale antall medlemmer valgt fra hvert parti proporsjonalt med partiets oppslutning i hele London.


Sir.
"Sir" er en engelsk ærestittel og tiltaleform.
Den ble tidligere brukt som høflig tiltalemåte blant likemenn (uten personens navn), men brukes nå vanligvis for å tiltale en person med høyere rang eller status (f.eks. en lærer, en monark eller militæroffiser), som kommersiell tiltalemåte overfor kunder, i formell korrespondanse, eller overfor fremmede. Den tilsvarende tiltalemåten for kvinner er madam.
"Sir" er også den korrekte til- og omtalemåten av riddere og baronetter, brukt med personens fornavn eller fulle navn, men aldri med slektsnavnet alene. Den tilsvarende tiltaleformen for kvinner er "Dame". En person som ikke er undersått under den britiske monarken, som mottar et adelskap, bruker ikke denne tiltalemåten.
Ordet er avledet fra fransk "sieur" (herre), som opprinnelig er fra latinsk "senior".


Trollveggen.
Trollveggen er en bratt fjellvegg i Romsdalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Den er Europas høyeste loddrette stup. Det er cirka 1700 meter fra bunnen av dalen og opp til toppen av veggen, hvorav 1000 meter et loddrett stup, der fjellmassivet delvis henger 50 meter utover veggen.
Klatring.
Trollveggen er et yndet mål for klatrere, men ble først overvunnet i 1965 da et norsk og et engelsk klatrelag via hver sin rute nådde toppen med én dags mellomrom. Tidligere hadde man dog besteget Trolltindene fra Romsdalen via klatreruter som ikke involverte selve Trollveggen. Toppen av Trollveggen er lett tilgjengelig (uten klatring) fra baksiden. Stien starter fra toppen av Trollstigen (Stigrøra).
BASE-hopping.
I 1980 kastet finnen Jorma Öster seg utfor Trollveggen i fallskjerm, og veggen har siden vært et yndet mål for BASE-hoppere. Fallskjermhopping i Trollveggen ble imidlertid forbudt ved lov i 1986 etter flere dødsfall og vanskelige redningsoperasjoner.


Flesberg stavkirke.
Flesberg stavkirke er en stavkirke fra siste halvdel av 1100-tallet eller første halvdel av 1200-tallet i Flesberg kommune i Buskerud.
Kirken var opprinnelig en langkirke med rektangulært skip og smalere kor, begge med hevet midtrom. Skriftlige kilder nevner kirken første gang i 1359, men den er trolig bygget tidligere. Etter ombygging i 1735 fikk kirken korsform. Den vestre korsarmen er den opprinnelige gamle stavkirken, og over denne sitter takrytteren er på denne korsarmen.
Kirkebygget.
Opprinnelig var dette en stavkirke med rektangulært skip og hevet midtrom, båret av fire hjørnestaver, og med smalere kor og apsis, det hele omgitt av svalganger. Ved en ombygging i 1735 ble skipets østvegg og hele koret fjernet, og tre korsarmer ble tilbygget i lafteverk, slik at den ble en korskirke. Samtidig ble den indre stolpereisningen rundt midtrommet fjernet. Av den opprinnelig stavkirken står bare tre av skipets omgangsvegger tilbake. Men under gulvet ligger fortsatt rester av "grunnstokkene" med tapphull etter de opprinnelige hjørnestavene. Et maleri fra 1701 viser at kirken på det tidspunkt fremdeles sto i opprinnelig middelalderlig skikkelse, bortsett fra at den hadde fått vinduer i veggene over omgangens tak. Den var da fullstendig innkledd med spon, både på tak og vegger.
Vestportalen.
Vestportalen i skipet er bevart, men noe ombygget. Den har vangeplanker med overliggere imellom, senere forhugget da åpningen ble utvidet og gjort lavere. Åpningen flankeres av to (beskårne) halvsøyler med løvefigurer på kapitelene. Portalplankene er rikt dekorert med utskårne ranker og dyreornamentikk, som springer ut fra to dyrekjefter nederst inntil halvsøylene. Midtdragen stuper ned i døråpningen. I tillegg har portalen to toppdrager, tre mindre drager på høyre vange, og to ormer og en liten drage på venstre vange. Åpningen har fått nytt dørblad med to fyllinger, men med gjenbruk av gamle beslag. Det meste av portalen er blåmalt, mens øvre del står umalt. Grunnen til dette skillet er at våpenhuset tidligere hadde en himling som dekket øvre del. Denne himlingen er nå fjernet.
Bevarte deler og interiør.
Av middelalderens interiør er bare bevart korskilleplanken og en benkevange med "karveskurd", som er brukt om igjen i rekkverket på galleriet. Siden få deler av selve stavkirken er bevart, er det bare sparsomme rester tilbake av opprinnelig dekor utover en innrisset løve og et løvehode. Det er også malerier under de hvitkalkete veggene. En del inventar som tilhørte stavkirken før utvidelsen er fortsatt i behold, bl.a. en kirkeklokke og et dåpsfat fra middelalderen, prekestolen fra 1600-årene og lysekroner fra tidlig 1700-tall. Det er også et maleri i kirken fra 1701 som viser kirken slik den da så ut.
Kirkegården.
Kirkegården er inngjerdet med store reiste steinheller. De vises også på maleriet fra 1701. Flere av steinene har jernringer for tjoring av hester.
Bilde av kirka fra 1701.


Ulv i Europa.
a>)Det har vært ulv i Europa i hundretusener av år. De europeiske ulvene er alle ulv ("Canis Lupus") som er den dominerende ulvearten.
Forhistorie.
I motsetning til den amerikanske dire-wolf og andre dyr fra megafaunaen ser det ikke ut til at ulven økte størrelsen mye i løpet av siste istid, men utviklet heller sosiale ferdigheter som gjorde ulvene i stand til å jakte effektivt i store flokker når det var nødvendig, og i par eller alene når byttedyrene ble mindre. Når isen smeltet og megafaunaen forsvant, var det lett for ulven å tilpasse seg, og den ble en av de meste utbredte pattedyartene. Som toppredator kunne ulven "kontrollere" økosystemet under seg.
Ved slutten av siste istid var ulven utbredt over Europa, og etterhvert som isbreene smeltet fulgte den reinflokkene inn i det nye landet. Problemet for ulven var at samtidig med dens utvikling utviklet en annen sosial, tilpassingsdyktig toppredator seg – mennesket. Ulv og mennesker har en så lik sosial struktur at ulvevalper kan adopteres inn i en menneskeflokk og hjelpe familien/stammen i jakt, med vakthold osv. Man vet ikke sikkert når de første ulvene ble temmet, men det kan være for ca 40 000 år siden. De første tamme ulvene utviklet seg gjennom avl og tilpassing til de hunderasene vi har i dag.
Likheten gjorde også mennesker og ulver til direkte konkurrenter og de jaktet også på hverandre. Trolig var forholdet nokså jevnbyrdig i starten, men etterhvert som menneskenes samfunnsutvikling akselrerte etter istiden, ble ulvene liggende etter, og med oppfinningen av skytevåpen var slaget tapt for ulven over store områder. På de britiske øyene ble den siste ulven skutt på midten av 1700-tallet og ved slutten av 1800-tallet var ulven utryddet i store deler av Vest-Europa. Bestander av ulv overlevde i sentral/sør-europeiske og russiske skog- og fjellområder.
Ulven vender tilbake.
Lavmålet for den europeiske ulvebestanden var på slutten av 60-tallet, de skandinaviske ulvene var utryddet og det sto ikke stort bedre til i resten av Europa, unntaket var i Romania hvor en diktator holdt liv i en stor rovdyrbestand for å ha noe å jakte på sammen med sine kamerater.
Vendepunktet kom på 70-tallet med fredning og ny miljøbevisthet blant befolkning og politikere. Hvis ulven får sjansen vil den øke raskt i antall og spre seg vidt. Erfaringer fra Yellowstone nasjonalpark i USA demonstrerer potensialet, der har 31 ulver som satt ut i årene 1995-97(?) økt til over 700 i dag, og ulver fra Yellowstone er funnet helt ned til Oregon(sjekk). Men mens Yellowstone er villmark kan det samme ikke sies om store deler av Europa, her har reintroduksjonen møtt betydelig motstand og selv om ulv kan tilpasse seg de fleste forhold bare den får være i fred, så er ulven dårlig tilpasset et moderne samfunn, bl.a. har ulver en egen evne til å bli ihjelkjørt av tog og biler.
For å inspirere og lede arbeidet med reintroduksjon av ulv ble Wolf Spesialist Group stiftet i 1981.
– av L. David Mech, klassisk artikkel om reintroduksjon av ulv
Russland.
Antall ulv i Russland er usikkert, men det er anslått at det er rundt 60 tusen ulv i Russland, derav 20 tusen på europeisk side, vest for Uralfjellene. Bestanden er stabil eller økende. I sovjettiden førte kommunistene krig mot ulvene med en en effektiv organisering av ulvejakta og bruk av helikoptre og andre hjelpemidler fra det militære arsenalet. Dette systemet brøt sammen med kommunistregimet.
Skandinavia.
Ulveterreng, mot Tresdalen i Østerdalen
På begynnelsen av 1800-tallet var det store ulvebestander i Norge og de skandinaviske landene, men antallet gikk sterkt ned fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: «ulvepesten» slo til rundt 1840, i 1845 startet en statlig utryddningskampanje med innførsel av skuddpremie på flere rovdyr og store rovdyrbestander sammen med et sterkt befolkningspress (jakt, press på utmarka) førte til at de viktigste byttedyrene som elg, rådyr og hjort ble så godt som utryddet.
Bestandsnedgangen fortsatte til den siste skandinaviske ulven døde engang på 1960-tallet, og ulven ble fredet rundt 1970. Nærmeste ulvebestand var i Russland (Sovjetunionen) hvor ulv vandret over grensen til Finland og til dels Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i sørøst-Finland. Fra denne bestanden kunne en ny skandinavisk bestand bygges, problemet var at ungulver på vandring måtte måtte gjennom store reindriftsområder hvor de "forsvant". Dette skjedde flere ganger med "kjente" ulver og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner «» hvor utsetting av ulv i Dalarna og Värmland ble anbefalt. Prosjektet ble lagt ned i 1977 etter mye bråk.
På slutten av syttitallet dukket flere ulver opp i Sør-Norge/Sverige, blant annet den «kjente» Vegårdsheiulven og det første kjente paret etablerte seg på svensk side øst for Finnskogen. Mange koblet dette sammen med projekt-VARG og mente at ulvene var blitt satt ut. Trass i at ulven har stort reproduksjonspotensiale (30% pr år) var bestanden lite livskraftig på grunn av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom med friskt blod og ga en sterk bestandsøkning utover 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe, grunnet tyvjakt hevder mange, men siste sesong (2004) var det rekordyngling med antagelig over 13 ynglinger i den svensk/norske bestanden.
For å unngå innavl må bestanden tilføres nytt blod fra moderbestanden, den siste kjente kontakten i 1992 vitaliserte bestanden, i januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv -«John»- seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Det ble mye bråk, myndighetene satte mye inn på å hindre at John forvant, 15 måneder senere ble senderen tyst.. Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russisk ulver i nord/midt-Sverige. Deriblant en som holder til nær Sundsvall og en hannulv som markerer revir nær det lille tettstedet Ringvatnet, hvor den har lagt sin elsk på tispene. Hva som skjer med disse ulvene er usikkert. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse i svensk lappland, samme dag som ble gitt på Ringvatnvargen som ble skutt to dager senere.
Ifølge en utført av Scandulv er innavlsituasjonen i den sør-skandinaviske bestanden kritisk, ulver i bestanden er nærmere i slekt enn helsøsken. F.eks var alfahannen i Koppangsflokken far til alfatispa på bildet til høyre.
Grønland.
Ulven ble utryddet på Grønland på 30-tallet, men vendte tilbake til i begynnelsen av 80-tallet og ble første gang observert i 1984. De nye ulvene vise seg å være to arktiske ulver — ("Canis lupus arctos") – fra kanadiske Ellesmere Island. I dag har Grønland en bestand på om lag 100 ulver.
at Moskusokser utgjør 65-75% av næringsinntaket, men det er usikkert om ulv er ansvarlig for en markert nedgang i moskusbestanden siden ulv reetablerte seg på øya.
Storbritannia.
I følge beregninger kan de ha vært over 6000 ulver på de britiske øyene, men bestander på øyer er utsatte, og siste ulv skal ha blitt skutt i det skotske høylandet året 1743. I dag er det flere organisasjoner som arbeider for i reintrodusere ulv til høylandet som har en stor hjortebestand, og er relativt tynt befolket. En godseier i området ønsker å gjerde inn et stort areal som kan slippe ulver i, og la ulvene spre seg "naturlig" fra dette området. Planene er ikke populære blant britiske jegere og sauebønder.
Frankrike.
Etter å ha vært utryddet i mer enn femti år vandret ulv inn i sørøst Frankrike fra Italia på begynnelsen av 90-tallet. I dag er det 30-50 ulver i området og konfliktene i forhold til landbruk er så store at myndighetene har gitt fellingstillatelse på fem ulver.
Italia.
Under siste istid isolerte store breer ulvene i Italia fra resten av Europa, etter istiden førte menneskeskapte- og geografiske forhold til at isolasjonen fortsatte og den italienske ulven utviklet seg til å bli så forskjellig fra ulv andre steder i Europa at mange mener den kan regnes som en underart.
Ulven forsvant fra Alpene i 20-årene, men noen få individer overlevde i sentrale områder i fjellkjeden Apenninene. Utover 70-tallet ble forholdene bedre for ulvene, fraflyttingen fra landsbygda minsket konfliktene med bøndene, reintroduksjon av hjortedyr ga mer mat, og fredning i 1976 ga en vis beskyttelse. Fra et lavmål på 100 dyr i 1972 har bestanden økt til om lag 500 dyr i dag, og ulv fra Italia har vandret inn i Frankrike og etablert seg der.
Dagens bestand er stabil eller i svak vekst og blir betegnet som «passende», men noe kontroversielt er det at tilveksten på 20% årlig taes ut ved krypskyting. For myndighetene er denne reguleringen ubekvem, men samtidig praktisk fordi de slipper bråket en offentlig regulert jakt vil føre med seg, ulvemotstandene får utløp for sin motstand og ulvebestanden holdes på et nivå som er levedyktig genetisk, i forhold til byttedyr og konfliktnivå.
Italia dras ofte fram i norsk debatt som eksempel på at det er mulig å ha en positiv sameksistens med ulver, men det gjelder stort sett bare nasjonalparken Abruzzo nær Roma. Her er det landsbyer som lever av ulve- og naturturister. I andre deler av Italia er det velkjente konflikter mellom beitebruk og rovdyr. Og selv i Abruzzo er halvparten av om lag 50 ulvene holdt inne i en innhegning for å beskytte stammen mot hybridisering med hund.
Den Iberiske halvøy.
Portugal og Spania har en egen underart av ulv. Iberisk ulv — ("Canis lupus signatus") er en liten ulveart som bruker samme nisje som f.eks prærieulv og sjakal. Bestanden på om lag 3000 individer er utsatt, men ikke truet.
Bulgaria.
Bulgarske anslag over ulvebestanden viste 2230 ulver i 2004, en oppgang på 11% fra året før. Kombinert med en hard vinter ga det høye bestandstallet så store problemer at bulgarske myndigheter ga tillatelse til.
Romania.
I de rumenske Karpatene finner man de største rovdyrbestandene i Europa utenfor Russland. Anslagene er usikre, men 3000 ulver, 6000 bjørner og 2000 gauper er et utgangspunkt.
Ved slutten av den andre verdenskrig var det store rovdyrbestander over hele landet som ble utsatt for en massiv statlig utryddelseskampanje. Rovdyrene ble utryddet over det meste av landet unntatt i fjellområdene i nordvest – Karpatene. Her gjorde terrenget utryddelsen vanskelig, og bjørn ble senere fredet for å gi landets diktatorer muligheter til troféjakt sammen med sine venner. Lokalbefolkningen fikk beslaglagt jaktvåpen, og ble strengt straffet ved ulovlig jakt. Diktatorene hadde et system av jakthytter hvor bjørn ble fóret for å gi ekstra god jakt. De andre rovdyrene hadde ikke samme beskyttelese, men undertrykkingen av befolkningen i området, gjorde jakt vanskelig. Etter kommunistregimets fall i 1992? ble rundt en tredjedel av bestandene tatt ut, noe som antagelig var nødvendig i forhold til områdets bæreevne.
Romania blir ofte trukket fram som et eksempel på sameksistens mellom mennesker og rovdyr. Saueholdet er tilpasset nærvær av rovdyr, gjetere vokter dyrene sammen med hunder, og sauene blir samlet i innhegninger om kvelden. Denne driftsformen gir lite tap til rovdyr, og ligner mye på den driftsformen vi hadde i Norge for 200 år siden. Som produksjonssystem har driftsformen den ulempen at den avgrenser beitemulighetene så mye at produksjon av lammekjøtt er vanskelig, og hovedproduktene er melk (ost) og ull. Gjeting er også avhengig av svært billig arbeidskraft, og mange frykter at de tradisjonelle driftsformene vil forsvinne etterhevert som Romanias økonomi blir modernisert og integrert med resten av Europa.
Et usikkerhetsmoment er jaktturisme som gir gode inntekter, men ikke nødvendigvis til lokalbefolkningen. Det blir hevdet at mye av inntektene går til personer sentralt i viltforvaltningen, det samme miljøet som har kontroll med jakttillatelser, og jakt- og bestandstall. Et annet moment er om økt jakt på rådyr, hjort og andre byttedyr har har senket bæreevnen for rovdyr, flere tilfeller der sultne ulveflokker har trukket inn til landsbyer for å finne mat tyder på det. En motvekt til dette er rovdyrturisme som er satt i gang av flere miljøvernorganisasjoner for å gi inntekter til lokalbefolkningen fra rovdyrbestandene.


Bromley (distrikt).
Bromley er en bydel i den sørøstlige delen av det ytre London. Den er det største distriktet i London etter areal. Mesteparten av den er spredt bebygget og tilhører Londons grønne belte. De fleste bosetninger er samlet i nord og vest.


Goodwill.
Goodwill, fra engelsk "velvilje"; er en immateriell verdi som for eksempel ligger i en forretnings gode navn og rykte, kundekrets og tilsvarende; den evne til fortjeneste utover normal gevinst på egenkapitalen som en innarbeidet forretning har ervervet seg. Er goodwill negativ kalles den også for badwill.
Goodwill er kun synlig om firmaet eller forretningsområdet er gjenstand for omsetning. Således er forskjellen mellom børsnoterte selskapers markedsverdi og den bokførte egenkapital uttrykk for en goodwill.
På grunn av at goodwill sjelden kan verifiseres, blir den ikke tatt med i regnskapet, unntatt når goodwill er ervervet fra en uavhengig tredjepart, eksempelvis ved overtagelsen av et selskap eller forretningsområde.
Her vil man kunne sette opp verdien av goodwill som forskjellen mellom en rettferdig vurdering av de håndgripelige enkeltdelene og betalte pris (som representerer den forventede fremtidige inntjening). Goodwill kan i den situasjon taes med under immaterielle anleggsaktiver, og vil skulle avskrives, normalt ikke over mer enn 20 år.
Er det tale om at en virksomhet overtar som dattervirksomhet i et konsern kalles forskjellen mellom innkjøpsprisen og verdien av enkeltdelene for konserngoodwill i konsernets regnskap.
I regnskapsloven faller goodwill inn under immaterielle eiendeler, Rskl. § 6–2, som stiller følgende krav til goodwill: den skal være ikke-pengepost uten fysisk substans, identifiserbar og selskapet skal ha kontroll over eiendelen.
Annen betydning.
Innenfor den engelskspråklige litteraturen benyttes goodwill også om godtgjørelse og samfunnsmessig tillitskapital. Begrepet kan også ha denne betydningen på norsk. Begrepet kan også benyttes generelt, en enkeltperson kan opparbeide seg goodwill, altså velvilje, ved å gjøre for eksempelvis gode gjerninger.


Redbridge (distrikt).
Redbridge er en bydel i det østlige London. Den ble opprettet i 1965 ved at kretsene Ilford og Wanstead and Woodford i Essex, samt deler av andre kretser, ble slått sammen. Navner kommer fra en bro over elven Roding.
Transport.
Central-linjen i Londons undergrunnsbane går gjennom Redbridge. Stasjonene i området er Snaresbrook, South Woodford og Woodford på Ongar-grenen, og Wanstead, Redbridge, Gants Hill, Newbury Park, Barkingside, Fairlop og Hainault på Woodford-grenen.
Great Eastern Mainline fra Liverpool Street går gjennom distriktet, med stasjoner ved Ilford, Seven Kings og Goodmayes.


Walthamstow Central stasjon.
Walthamstow Central stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i London. Den er Victoria-linjens nordlige endestasjon, og betjener National Express East Anglias pendlertog fra Chingford og Liverpool Street.
Jernbanestasjonen ble åpnet i 1869, og undergrunnsstasjonen kom til da Victoria-linken åpnet i september 1968.
På den andre siden av veien ligger det lokale busstasjonen, som ble modernisert i 2004.


Wagn.
Wagn (tidligere WAGN) var et selskap som driftet en pendeltogrute til og fra stasjonene Kings Cross og Moorgate i London, frem til 2006.
Navnet var opprinnelig en forkortelse for "West Anglia Great Northern". Selskapet hadde da ruter til Enfield, Hereford East, Stansted Airport og Cambridge. I april 2004 ble selskapet innlemmet i en større gruppe som eies av National Express Group. Navnet ble da endret, slik at WAGN ikke lenger står for noe, men er det fulle navnet. Man gikk da over til skrivemåten "Wagn", selv om den gamle formen ofte sees.
I en periode hvor togtjenesten nådde et lavmål i forhold til forsinkelser og kanselleringer sa mange passasjerer at WAGN må stå for «We Ain't Going Nowhere» ("vi går ikke noe sted").


Hippocampus.
Skisse av en menneskehjerne, Hippocampus markert med blå farge
Hippocampus er en struktur medialt i tinninglappen i storehjernen, som har funksjoner knyttet til hukommelse og romlig orientering. Navnet er fra latin, og betyr sjøhest, hvilket gjenspeiler hippocampus' utseende når en ved disseksjon lager horisontale snitt. Dersom hippocampus skades, f.eks ved Alzheimers sykdom, mister man evnen til å huske nye «episoder av livet» (anterograd amnesi), selv om minner fra lengre tid tilbake huskes som normalt. Dette skyldes at hippocampus, etter å ha mottatt og bearbeidet sanseinntrykk, sender informasjonen tilbake til ulike deler av hjernebarken (neocortex) for langtidslagring. Dette er en gradvis prosess som kalles konsolidering.
Hippocampus har en høy energiomsetting. Ved svikt i oksygentilførsel til hjernen (anoksi eller hypoksi) kan hippocampus ta skade før andre deler av hjernen. Ved hjertestans og nærdrukning ser man derfor ofte at hukommelsesproblemer kan prege symptombildet, mens andre kognitive funksjoner er relativt bedre bevart.


Liste over Storbritannias premierministre.
Den nåværende tittelen premierminister "(prime minister)" ble tatt i bruk i Storbritannia i 1730. I perioden 1515–1730 hadde embedet andre titler som er spesifisert nedenfor. Imidlertid var den korrekte betegnelsen First Lord of the Treasury fram til 1906, da Henry Campbell-Bannerman ble den første premierminister i navn såvel som i funksjon.
Navnet Storbritannia ble tatt i bruk i 1707, og omfattet da unionen mellom England, Wales, Irland og Skottland, som hadde eksistert siden 1603. Før 1603 var Skottland et uavhengig kongedømme. I 1920 ble Irland selvstendig og fikk egne statsministre.
Se også.
Storbritannias statsministre
Premierministre
Storbritannia


Data Respons.
Data Respons ASA er et norsk IT-selskap, med hovedkontor på Høvik utenfor Oslo.
Selskapet har også kontorer i Bergen og Kongsberg, samt i Finland, Danmark, Sverige og Tyskland. Selskapet leverer løsninger, produkter og tjenester innen elektronikk og programvare for teknologibaserte bedrifter.
Selskapet er notert på Oslo Børs med tickeren "DAT", og adm. dir. er pr februar 2005 Kenneth Ragnvaldsen.
Data Respons fikk et nullresultat i andre kvartal 2010, mot et resultat på minus 98 millioner kroner i samme periode året før. Omsetningen var 176 millioner kroner (182) og ordrereserven 569 millioner kroner (454 millioner kroner) mens ordreinntaket var på 302 millioner kroner. Ordreinntaket var rekord for selskapet i løpet av et kvartal.


Magne Magler Wiggen.
Magne Magler Wiggen (født 16. oktober 1965 i Oslo) er en norsk arkitekt, utdannet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Etter ett år som arkitekt hos Bernard Tschumi i New York, og tre år hos Niels Torp i Oslo, startet han sitt eget arkitektkontor, MMW, i Oslo i 1997.
Det første prosjektet hans som for alvor ble lagt merke til, var en bolig konstruert av to containere på stålbein. Senere har han og kontoret hans markert seg med en rekke avantgardistiske prosjekter, der et minimalistisk formspråk ofte er kombinert med mobilitet og fleksibilitet. Dette gjaldt ikke minst et prosjekt fra 1998; en mobil kino med plass til 50 personer, utført i PVC-stoff holdt oppe av lufttrykket fra en vifte. Når det gjelder hus, er Wiggen kanskje spesielt opptatt av lys og romløsninger.


Stavkirke.
En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av "staver" (stolper) som står på liggende "sviller" eller "syllstokker" og bærer "stavlegjer". De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller "tiler". Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.
I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2000 kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter Svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker tilbake, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker i Norge.
Historie.
Fortun stavkirke før den ble flyttet til Fantoft
"Paa reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind –: det er de norske stavkirker."
Slik begynner Dietrichson boken "De Norske Stavkirker", som er et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene. Nyere forskning indikerer at stavkirker er langt fra så unike for "Norges fjeldbygder" som Dietrichson mente, men snarere et europeisk fenomen, spesielt de tidligere stolpekirkene som er påvist arkeologisk i svært stort antall i hele Nord-Europa.
De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Etter middelalderens slutt ble nye kirker reist i lafteverk. Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men én står fremdeles i Hedared i Sverige. I middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa, dersom en vid definisjon av stavkirkebegrepet legges til grunn. Tidligere ble begrepet knyttet til alle kirker konstruert med stående trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restene av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i Essex i England. Noen rester av stavkirker er også funnet under utbedring av eksisterende kirker i Sverige, slik som den nesten komplette Hemse stavkirke. En vet ellers lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid.
Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men de skriftlige kildene er sparsomme og vanskelige å tolke.
En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde "jordgravde" stolper, og det er antatt at den derfor var utsatt for råte. Stolpekirkene kan også ha blitt erstattet med stavkirker eller steinkirker av andre grunner. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge en jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet bl.a. under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.
De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Dahl tok også initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning. Mange stavkirker ble revet på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. En rekke kirker ble reddet av Fortidsminneforeningen. Noen ble kjøpt og forsøkt bevart i sitt lokalmiljø. Andre ble i flyttet, slik som Vang stavkirke, som havnet i det nåværende Polen. Gol stavkirke kom til Kong Oscars samlinger på Bygdøy og forvaltes nå av Norsk Folkemuseum. Fortun stavkirke ble flyttet til Fantoft ved Bergen. Til Maihaugen kom Garmo stavkirke, og til Trøndelag Folkemuseum kom Haltdalen stavkirke. De mest kjente av stavkirkene er Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. Den siste er på listen over verdensarven.
Stavkirkeprekenen.
En av homiliene (preknene) i Gammelnorsk homiliebok (ca 1200) kalles «Stavkirkeprekenen». Denne teksten, som er fra 1100-tallet, ble trolig framført ved kirkeinnvielser, eller på årsdagen for kirkeinnvielser. Teksten gir en teologisk tolkning av bygningselementene i kirken; den navngir de fleste bygningselementene i stavkirken, og kan således være en god kilde til terminologi, i tillegg til sin teologiskhistoriske verdi. Teksten er mest sannsynlig generell, ikke skrevet for én bestemt kirke.
Byggematerialer.
Det vanligste byggematerialet for norske stavkirker var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkene benyttet man malmfuru som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær fantes først og fremst i høyereliggende strøk. Malmfuru er naturlig impregnert og meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt trevirke ble derfor foretrukket til utsatte deler som staver, sviller, takspon og veggplanker ("tiler").
I andre strøk ble andre treslag brukt, alt etter hva som var vanlig på stedet. I Danmark, Nord-Tyskland og England var "eik" det foretrukne materialet til byggverk av tre. I St. Andrew's Church i Greensted er det brukt eik i palisadeveggene. Hedared kirke i Sverige har også utstrakt bruk av eik.
Datering av stavkirker.
Datering av stavkirker har vært basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering er myntfunn gjort under kirkegulvene. I de seinere år har dendrokronologi eller "årringsdatering" blitt en stadig viktigere metode til mer nøyaktig datering av trebygninger. En sammenligner da en boreprøve fra treverket med en referansekurve fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant, er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Men en vet ikke når dette treet ble brukt som bygningsmateriale, og får derfor ingen sikker datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt fra en tidligere bygning, så man tar gjerne flere prøver fra ulike steder i konstruksjonen for å finne fram til en mest mulig nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett fortsatt være viktig for dateringen.
Konstruksjon og teknikk.
Stavkirkens konstruksjon har sine forløpere i "palisadebygg" og "stolpebygg". Kirker reist med disse teknikkene omtales gjerne som palisadekirker eller stolpekirker. Mellom disse byggemåtene finnes det flere overgangsformer, og likeledes finnes mange overgangsformer mot stavkirkene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikke lett å definere klare skiller.
I "stavbygg" står stavene eller stolpene på fundamentstener eller på sviller. De tidligste kirkene i Norge var stolpebygg, men denne byggemåten ble gradvis avløst av stavbygg. Begge byggemåter kan ha vært i bruk samtidig i en overgangsperiode.
Av de tre nevnte byggemåtene var de to første utsatt for tidlig forråtnelse på grunn av sine jordgravne konstruksjoner. Slike byggverk kunne neppe overleve i særlig mer enn 75–150 år. Lang varighet fikk bare trekonstruksjoner uten direkte kontakt med jord, slik som stavbygg, bindingsverk eller laftebygg på fundamenter av sviller eller stein.
Palisadeverk.
Den eldste teknikken kalles gjerne "palisadeverk" og var en selvbærende veggkonstruksjon med tettstilte jordgravne stolper eller planker, som omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke sikkert påvist i Norge.
For å hindre tidlig forråtnelse ble stolpene eller plankene tjærebredd, og de nedre endene ble forkullet gjennom brenning. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre.
Det eneste byggverket i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid, er en vegg i midtseksjonen av Greensted Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i Europa. En vanlig datering av kirken var ca. år 845. Nå har imidlertid moderne dendrokronologisk datering konstatert at denne var feil. I dag dateres kirken til perioden like etter år 1053 (+10/−55 år).
Stolpeteknikken.
Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper, ble faren for råteskader mindre. Man kunne da benytte spinklere materialer i de utfyllende delene av konstruksjonen. Jordgravne stolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De kan ha vært svidd i nedre ende for å unngå for tidlig forråtnelse.
Hull etter stolper, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter ca. 25 stolpebygg i Norge, og indirekte spor av 7–8 til.
Mange av de tidligste kirkene i Norge var bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er imidlertid et åpent spørsmål om begrenset levetid var årsaken til at de ble erstattet av virkelige stavkirker med sviller, eller om det var andre grunner. Noen av de eldre materialene som er funnet i flere av stavkirker har vært antatt å stamme fra slike tidlige stolpekirker. Dette gjelder særlig den nåværende Urnes stavkirke i Luster, hvor mange bygningsdeler med treskurd i urnesstil opprinnelig må ha tilhørt en eldre kirke på stedet. Det er nå påvist at de gjenbrukte bygningsdelene opprinnelig tilhørte den nåværende kirkens forløper, dendrokronologisk datert til ca 1070-1080. Denne var imidlertid ikke en stolpekirke, men en virkelig stavkirke hvor hjørnestaver og veggplanker sto på sviller.
Stavverk.
Av byggverk fra middelalderen med stående virke i bærende konstruksjoner er det bare kirkene i den sist utviklede byggemåten, "stavverket", som er blitt stående inn i vår tid. Ved å løfte hele konstruksjonen opp på steinfundamenter og sette stavene på sviller ble byggverkets levetid betydelig forlenget. Teknikken var utviklet allerede i det 11. århundre, men den er bare påvist i forløperen for den nåvørende Urnes stavkirke. Denne var også en virkelig stavkirke, siden både hjørnestavene og tilene har stått på sviller som ble gjenbrukt som grunnstokker den eksisterende kirken.
Inndeling av stavkirker.
Stavkirke med hevet midtrom De forskjellige bygningsdelene er navngitt på tegningen.
Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. "Type A" er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. "Type B" har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av "grunnstokker". Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.
Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.
Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av "andreaskors" mellom stavene, som er forbundet med "tenger" eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).
Enskipede kirker (type A).
I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære "svillerammen". Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.
På oversiden av svillene er det skåret ut en "not" som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal "stavlegje" – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.
På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett "hanebjelke" som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste "bueknær" for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.
Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.
En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike "stolpebygg" er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står idag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.
Enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.
Stavkirker med hevet midtrom (type B).
Interiør fra Lomen Stavkirke med tenger og andreaskors. Mellomstavene er utvekslet, og bare hjørnestavene er bærende.
Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur. Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, f.eks. av Dietrichson, men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en basilika i stein med midtskip og sideskip. Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at "omgangen" går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med sentralkirker, selv om midtommet alltid er langstrakt.
På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker ("grunnstokker") som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene 1 til 2 m utenfor den andre.
Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en "omgang" rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.
Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte "strebebjelker". Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.
I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par "tenger" i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i Valdres, ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.
Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.
Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.
Opphavet til stavkirkene.
Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Mange forskere har forfektet enten "basilikateorien" eller "hovteorien". Spørsmålet har neppe funnet sitt endelige svar og vil utvilsomt bli gjenstand for videre forskning. Noe av problematikken er knyttet til hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakuum i Norden eller om de ble til i en prosess under kulturell innflytelse utenfra. Det synes imidlertid helt klart at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker.
"Basilikateorien".
"Lorentz Dietrichson" skrev i 1892 det grunnleggende verket om stavkirkene.
I dette verket hevder han at stavkirken er: "En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika". Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.
Det kan se ut som om Basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i plansjeverket «Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge», 1854 ff. Der skriver han: "Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre omstændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtagelse af maaske i Storbritannien og Irland." Han hevder også at det er rimelig å hevde at rommenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: "Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til stenkirkerne og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika."
Denne tanken er ført videre av "Anders Bugge" og "Roar Hauglid". Imidlertid har teorien møtt motstand, spesielt fra arkitekter. Disse mener at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer. Men ingen har helt kunnet avvise denne teorien ut fra det materialet som finnes bevart. Problemet er de manglende mellomleddene i form av stavkirker som er forsvunnet.
"Per Jonas Nordhagen" avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen.
"Hovteorien".
Flere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. Dette var en dominerende oppfatning frem til 1950-årene. Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel. Olaf Olsens avhandling fra 1966 gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi enda ikke påvist dem, mente Olsen. I senere tid er det påvist stolpehull fra eldre bygninger under flere stående kirker, og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke.
Også ut fra et religiøst synspunkt synes det vanskelig å forsvare ideen om at gamle gudehov kunne tas i bruk som kirkebygninger eller tjene som forbilder når nye kirker skulle oppføres. Allerede i Moseloven beskrives dette
Ser en på eksempler på resultater av dette synet på andre religioner så har en
En kan lure på hvor mye av dette synet som er er reflektert i kristendommen, slik den kommer til uttrykk i Det Nye Testamente, og hvorvidt de første kristne i Norge levde etter det. Om ikke annet kan en anta at tidlige kristne i Norden ville ha motvilje mot å overta et hedensk hov, i alle fall mens tidligere brukere var aktive.
Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien. Under utgravningene ved Mære kirke ble det funnet gullgubber som noen har tolket som indikasjon på at et gudehov har stått på stedet tidligere. Dette er imidlertid avvist av andre som viser til husets profane karakter.
Dekor og skurd.
Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet fra ca. 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på "gavler", øverst på "stavene", og på portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.
Bakgrunn.
Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk eller internasjonalt fenomen. En del bygningsrester med beslektet dekor er bevart i Danmark, Sverige og på Island, så unikt norsk er den ikke.
Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra "Resmo" på "Öland" har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til "Jellingsteinen" som en mulig påvirkningskilde eller som et utslag av en mer utbredt dekorform fra perioden. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.
Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av "urnesstilen". En annen påvirkningkilde kan være keltisk ornamentikk, slik den blant annet kjennes fra Lindisfarnebibelen, som ble skrevet og illuminert av munker på 600-tallet
Stavkirkeportalen.
Det er bevart portaler eller deler av dem fra ca 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper: den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.
Den enkle profilportalen.
Profilportaler er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart ca 20 slike dører.
Søyleportalen.
Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til ca 40 slike portaler.
Vangeportalen.
Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med "not" og "fjær". Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 mer eller mindre komplette vangeportaler. I noen vangeportaler er også søylenemotivet innarbeidet sammen med flatedekorene, med eller uten arivolt.
Stilhistorie.
Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.
Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt idag ser ut til å være nyere.
Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, "Urnesstil", "romanske" og "sene".
Urnesstil.
Navnet "urnesstil" ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på nordportalen i Urnes stavkirke, som opprinnelig var vestportal i den eldre stavkirken fra ca 1000-80 på samme tomt. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og det uaksiale og asymmetriske helhetspreget. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.
Den gjenbrukte portalen i Urnes stavkirke er den eneste noenlunde komplette i denne stilen som er bevart. Flere deler med utskjæringer i urnesstil fra den eldre stavkirken på Urnes er inkorporert i den nåværende: to veggplanker, en hjørnestav og to gavlfelter. Ellers er dekor i urnesstil funnet på en planke fra den revne Rinde stavkirke, på fragmenter av en eller to hjørnestolper fra en forløper for Hopperstad stavkirke, på fragmenter av en portal i Torpo stavkirke, og på portalplanker fra den revne stavkirken på "Bjølstad" i Heidal.
Romanske portaler.
De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiver som var vanlig i den romanske perioden i Europa.
Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.
Sene portaler.
Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere, og en får individuelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger.
Ikonografi.
De fleste portalene viser drager, «løver» og ranker som ikke refererer seg til spesifikke bibelske eller andre kristne fortellinger. Et av unntakene er de kristne motivene som finnes på vestportalen fra den revne Hemsedal stavkirke, som viser St. Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen.
Et forskningsmessig problem har vært portalens ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist. Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.
Felles trekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning. I Sogn-Valdres-portalene finner vi ikke løven. Den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette refererer til Joh. 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»
Hohler går imot denne tolkningen. Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux, som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.
"«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.»" Hun mener derfor at dyremotiver i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymboler.
Hoftun mener at mange av de såkalte hedenske portalmotivene har klart kristne budskap. I prinsippet skiller ikke de norske stavkirkemotivene seg fra mange av de motivene som er å se i annen romansk kirkekunst, som for eksempel motiver på romanske kirkeportaler og døpefonter i stein i Sverige og Danmark.
Andre forskere mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskripter og steinskulptur. En del av disse manuskriptene er "dyrebøker" med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som "bestiaries". Opphavet til disse er "Physiologus", en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2. århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle bestiarier som er bevart i forskjellige biblioteker og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant andre Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd; de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen, og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.
Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland. Disse steinkirkene ble ofte bygget etter at stavkirkene på de samme stedene var blitt for små. Dessverre er de fleste trekirkene forsvunnet, så det er ikke mulig å studere dekoren. Men det er ikke urimelig å anta at de har hatt samme dekor som norske stavkirker, og at disse motivene så kan ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse ville da være tilnærmet den samme.
Stavkirkelisten.
Listen inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Replikerte kirker fra moderne tid er ikke tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter "lov om kulturminner".
Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen.
Deler av dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved "Stavkirke.org". Dette er for en stor del basert på dateringer av materialer fra kirkene. I noen tilfeller viser skriftlige kilder til kirkene, og disse kan indikere en annen datering. Dette kan komme av reparasjoner av kirkene, gjenbruk av materialer og lignende.
Arkeologiske steder og revne stavkirker.
Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn. Listen er veldig omfattende og er flyttet ut til en egen artikkel.


Dønna (øy).
Dønna er ei øy i Dønna kommune på Helgeland i Nordland. På øya ligger fjellformasjonen "Dønnamannen", som med en høyde på er det høyeste punktet på øya. Dønna har ferjeforbindelse fra Bjørn til Sandnessjøen og Løkta samt bruforbindelse over Åkviksundet bru til Herøy.
Sør for Dønna ligger Alsten og Nord-Herøy. Mot øst ligger øyene Løkta og Tomma. Staulen og Vandve ligger vest for Dønna.


Solfjellsjøen.
Solfjellsjøen er administrasjonssenteret i Dønna kommune på Helgeland i Nordland.
Stedet ligger midt på øya Dønna, og har de fleste av kommunens serviceinstitusjoner.
Det er en større koloni med hekkende gråhegre ved Solfjellsjøen.


Strømmen.
Strømmen er et større sted i Skedsmo kommune som grenser til Lørenskog og ligger 18 kilometer utenfor Oslo sentrum. Strømmen er en del av tettstedet Oslo.
Strømmens historie er i stor grad historien om Sagelva. Vassdraget har sitt utspring i Østmarka. Området ble først bare kalt Sagdalen, i eldre tid Saugedalen, navnet Strømmen finner vi først omtalt i 1640. I 1854 kom jernbanen (Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll) til Strømmen. Strømmen stasjon var første stasjon utenfor hovedstaden med stasjonsbygning; bygningen står fortsatt og er fredet.
Tettstedet har rundt 8000 innbyggere. Tettstedet vokste opp fra tømmerfløting og sagbruk som foregikk langs Sagelva. Strømmens Værksted ble etablert i 1873 ved Sagelva der Gautstua sag hadde ligget. Bedriften produserte jernbanevogner og ovner, og senere også andre artikler som komfyrer og meierimaskiner. Bedriften etablerte et stålstøperi i 1902, og et elektrostålverk, Strømmen Staal, i 1924. Strømmenbussen fra 1949 var den første buss i verden som ble støpt i helmetall i legert aluminium.
I Strømmen ble det tidligere produsert biler, i alt 1800 biler ble produsert fra 1930–1940.
I dag er Strømmen mest kjent for å være tilholdsstedet til Strømmen Storsenter, som er et av Norges største kjøpesenter med en omsetning i 2009 på over kr 2,066 mrd. Stedets lokale idrettsforening heter Strømmen Idrettsforening (SIF) og driver nå med først og fremst fotball. A-laget rykket i 2009 opp til Adeccoligaen og endte 2010-sesongen på en syvendeplass. Hjemmekampene spilles på Strømmen Stadion. Fra 2000- til 2009-sesongen av Toppserien spilte også Team Strømmen i den øverste divisjonen for kvinner. Etter endt sesong 2009 flyttet imidlertid laget til Lillestrøm.


MMW (firma).
MMW er et mindre arkitektfirma som har markert seg med originale, avantgardistiske prosjekter.
Firmaet, som ledes av Magne Magler Wiggen, har sju ansatte, ble for alvor kjent med sitt «container-boligprosjekt». Dette var et boligprosjekt der to containere var koblet sammen og montert på stålbein. Container-boligen kunne vinterisoleres med boblejakkestoff. Et annet prosjekt kontoret er blitt kjent for, er en mobil, oppblåsbar kino, som LO og Rikskonsertene har brukt i 60 byer.
I 2001 ble MMW, som det eneste norske arkitektkontoret, plukket ut til det britiske trendbladet "Wallpapers Top Talent"-liste, og de stod oppført på sjuende plass. Arkitektkontorene og designerne som velges ut til denne listen, som er fra hele verden, er ansett som spesielt nyskapende.


Stasjon.
En stasjon (latin: "statio" – ståsted) kan vise til


Mossad.
Mossad (Ha-Mossad le-Modiin ule-Tafkidim Meyuhadim; hebraisk:, «Instituttet for etterretning og spesielle oppgaver») er en israelsk etterretningstjeneste. Mossad har ansvaret for etterretningsarbeid, undergrunnsarbeid (slik som paramilitære aktiviteter og attentat) og kontraterrorisme. Fokuset er på arabiske nasjoner og organisasjoner i hele verden.
Mossad er en av verdens mest kjente etterretningstjenester, og regnes for å være blant de mest kompetente. Den sammenlignes ofte med CIA og MI6. Tjenesten har vært sentral i Israels sikkerhetspolitikk.
Tjenesten ble opprettet i desember 1949 som «Sentralinstituttet for koordinering», etter anbefaling fra Reuven Shiloah til daværende statsminister David Ben-Gurion. Shiloah ønsket en sentral enhet som kunne koordinere de forskjellige sikkerhetstjenester. Den ble omorganisert i mars 1951, og lagt under statsministerens kontor. Staben er pr. 2005 anslått til omkring 1200. I tillegg kommer en rekke løst tilknyttede agenter i forskjellige land.
Det har blitt hevdet at arbeidet med å etablere Mossad ble startet allerede sommeren 1948 av Haganah, den jødiske undergrunnshæren i Palestina. Dette skal ha blitt arbeidet med, delvis i skjul, i en oppsatt militærteltleir på en slette i Bærum, med støtte fra Arbeiderpartiets Martin Tranmæl, Haakon Lie og Trygve Bratteli. Våpen og annet utstyr til leiren ble lånt ut fra Jegerkompaniet som på den tid var utplassert i Akershus festning.
Mossad er en sivil etterretningstjeneste, og bruker ikke militær rangordning. De fleste som arbeider der har dog militær erfaring, og mange er offiserer i Israels væpnede styrker. Zvi Zamir var leder for fra 1968 til 1974.
Mossad har også stått bak attentater, drap og kidnappinger utenfor Israel, bl.a. i Norge, der de henrettet den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki i Lillehammer i 1973.(Se: Lillehammer-saken)
Mossad ble også kjent for å ha forfulgt og bortført den tyske krigsforbryteren Adolf Eichmann fra Buenos Aires i mai 1960 uten samtykke fra argentinske eller tyske myndigheter, for så å bli dømt til døden i Jerusalem og senere henrettet ved henging. Dette førte til diplomatisk kontrovers mellom Argentina og Israel, da det ikke forelå noen utleveringsavtaler mellom de to landene. Spesielt var det også at Eichmann aldri tidligere hadde satt sine føtter på israelsk jord eller begått forbrytelser i staten Israel.


Commodore 64.
Commodore 64 (C64, CBM 64) er en 8-biters datamaskin fra det amerikanske firmaet Commodore. Den ble lansert i 1982, og var en av de første personlige datamaskiner som var billig nok til at de ble allemannseie. Da Commodore Computers Norge halverte prisen på C64 høsten 1983 tok salget av for alvor i Norge. Commodore står også i en nostalgisk særstilling for hobby-programmerere og spillentusiaster verden over, og var for mange inngangsporten til «dataverdenen».
Historie.
MOS Technology, Inc. var et selskap som var kjøpt opp av Commodore Business Machines for å lage elektroniske datakomponenter. I 1981 hadde MOS Technology startet et prosjekt for å lage lyd- og grafikkbrikker for en nestegenerasjons spillkonsoll, etter at Atari på slutten av 1970-årene hadde hatt stor suksess med spillkonsollet Atari 2600. Jack Tramiel, daværende sjef for Commodore, var overbevist om at man heller burde burde satse på en ny maskin som kunne erstatte forgjengeren Commodore VIC-20. Tramiel ville ha en maskin med 64 kilobyte RAM, det dobbelte av hva som var vanlig på den tiden. Det ville bli dyrt med så mye minne, men Tramiel forstod at prisen på minne ville falle før maskinen kom i salg.
Prototypen av Commodore 64-maskinen ble lansert på messen "The Consumer Electronics Show" i Januar 1982. Prisen var satt til 595 amerikanske dollar, og i august samme år kom maskinen i salg. Da denne hjemmedatamaskinen kom til Norge kostet den omtrent 6000 kroner i butikken. I begynnelsen av 1983 ble prisen senket til omtrent 4000 kroner, og i november 1984 kunne den kjøpes for 3300 kroner, inkludert trafo og norsk brukerveiledning. Prisen ble justert ned i alt fire ganger i løpet av tiden Commodore 64 var til salgs i norske butikker. Det skyldtes nok ikke dårlig prisfastsetting fra Commodore, men heller det faktum at maskinen overlevde et helt tiår i salg. Salget fortsatte frem til produksjonen stanset i 1992, like før Commodore Business Machines gikk konkurs.
SX-64 Portabel.
Commodore 64 kom også i en bærbar variant. Det var en kompakt boks med innebygget sekstommers fargeskjerm og en enkel diskettstasjon med kapasitet på 170 kilobyte. Modellen ble i november 1984 solgt i butikkene for 9996 kroner.
Norsk programvare.
ONLINE-64 var et kommunikasjonsprogram utgitt av Norbit Elektronikk i Steinkjer. På 80-tallet var dette programmet regnet som suverent i forhold til andre slike programmer fordi det hadde en lagringskapasitet på 32K hvor nedlastet data fra f.eks. Compuserve i USA kunne bli lest etter at man hadde koblet seg av telefonlinjen og dermed kunne spare penger i telefonutgifter. Et eksemplar av ONLINE-64 finnes selv idag, men da på kassett.
Hobbyprogrammering.
Hjemmedatamaskiner som Commodore 64 skilte seg ut fra spillkonsoller ved tastaturet som disse maskinene var utstyrt med. Dermed kunne en benytte disse maskinene også til andre ting enn bare spilling. Commodore 64 var utstyrt med programmeringspråket Commodore BASIC V2, som startet opp når maskinen ble slått på eller restartet. Med BASIC kunne en lage egne programmer som en kunne lagre på kassett/diskett til senere. Ulempen med programmer skrevet i BASIC var at det jobbet ganske tregt sammenlignet med programmer skrevet i ren maskinkode. BASIC kunne heller ikke bruke grafikk og lydegenskapene til Commodore 64 effektivt, selv med bruk av PEEK og POKE kommandoer, dermed foretrakk de fleste etterhvert å lære seg å programmere i Assembler.
Det fantes mange utviklingsprogrammer for C64, både fra Commodore selv og fra tredjepartsfirmaer. Det fantes kompilatorer for språk som BASIC, C, Pascal, og som nevnt assembler.
For brukere som ikke hadde noen kunnskaper om programmering kunne en likevel benytte såkalte "Construction Kit" for å lage spill. Det mest populære var Shoot'Em-Up Construction Kit, eller bare SEUCK. Andre programmer som ga lignende muligheter var f.eks. Gary Kitchen's Gamemaker og Arcade Game Construction Kit.
Piratkopiering av spill.
Siden Commodore 64 maskinen benyttet seg av kassetter (senere ble også 5,25" disketter mye brukt), var det enkelt for hobbyprogrammerere å piratkopiere spill og spre dem til venner og kjente, via vanlige opptakskassetter. Den som laget kopiene la ofte inn signaturen sin som en kort programsnutt, en såkalt intro, før selve spillet begynte. Etterhvert ble det dannet organiserte grupper, der noen av medlemmene i gruppen konsentrerte seg om piratkopiering av spill (såkalt "cracking"), mens andre fungerte som kontakter som spredte spillene videre (såkalt "swapping"). Det gikk etterhvert sport i å bryte diverse kopieringsperrer som spillprodusentene etterhvert la inn for å hindre uautorisert bruk. Å være den første som brøt en ny type kopieringsperre ga respekt innen crackingmiljøet. Denne konkurransen førte selvsagt også til sterk rivalisering mellom noen av gruppene. I introen før spillet skrev crackeren som regel om hvem gruppen synes om og hvem de ikke hadde noe til overs for.
Norske grupper som gjorde seg bemerket innen crackingmiljøet var Razor 1911, 1103, Shadows, Thunderbolt Cracking Crew 1777, Jazzcat, Stars, Norcopy, Newlook og Abnormal. Noen medlemmer i gruppen Abnormal dannet i 1989 gruppen Illusion sammen med medlemmer fra Future. Illusion ble lagt ned i 1990 da mange av medlemmene startet gruppen ENIGMA sammen med noen tyskere. Illusion gjennopsto i 1992, men ble lagt ned for godt i 1993.
Tidlige tilfeller av hacking.
Tidlig på 1980-tallet ble Norsk Datas system for Televerket i Steinkjer hacket av Commodore 64-entusiaster. De tok kontroll over hele datanettverket, og ordnet det slik at direktøren i Televerket fikk 1 krone i lønn, mens vaskehjelpen fikk lønnen til direktøren. Passord ble byttet, og Televerket på Steinkjer hadde plutselig ingen tilgang til sine egne servere.
Dagen etter skrev «Steinkjer Avisa» at det hadde oppstått en feil på datasystemet til Televerket. Tre dataentusiaster ringte da opp sjefen hos Televerket og fortalte at det ikke var noen datafeil, men at anlegget deres var hacket ved hjelp av en Commodore 64 og en VIC-20. Dagen etter ble systemet endret og sikret mot hacking ved bruk av metoden som hadde blitt brukt.
Demoprogrammering.
Ut fra det ulovlige crackingmiljøet oppstod det et annet miljø som drev med mer lovlige saker. I 1984 begynte enkelte crackere å lage større programmer enn introene. Disse var ikke koblet sammen med spill slik som introer var, men meningen var i stedet å demonstrere for omverdenen hvilke kunnskaper en hadde som programmerer. Ettersom slik demoprogrammering ble mer og mer populært ble dette et eget undergrunnsmiljø, med mange bånd til crackingmiljøet, selv om det etterhvert ble dannet grupper som bare laget slike demoer.
Eksempler på norske grupper som kun konsentrerte seg om å lage demoer er Shape, også kjent som Shape Design (SHD), Panoramic Designs, ZCF, Abnormal, Hoaxers, Creators, Megastyle, The Shadows, Rawhead og The Troopers. Det er bare Shape og Creators som fremdeles blir regnet for å være aktive i dette miljøet i dag.
Commodore 64 i moderne tid.
Selv om denne datamaskinen er mer enn 25 år gammel, er miljøet rundt Commodore 64 fremdeles aktivt, om enn mindre enn tidligere. På diverse nettforum rundt i verden dyrkes miljøet videre av både hobbyprogrammerere og vanlige brukere.
Det blir faktisk fremdeles gitt ut ny programvare for Commodore 64. Stort sett er det private aktører som gir ut spill som public domain. Det blir også laget noen få kommersielle spill, blant annet fra det tyske firmaet Protovision som også har laget ny maskinvare til Commodore 64, som for eksempel Super CPU, en 20 MHz-prosessor som erstatter den originale prosessoren på 0,9 MHz
Da Commodore begynte å produsere datamaskinen regnet de selvsagt ikke med at disse maskinene fremdeles skulle være i bruk 25 år senere. Mange av maskinene er likevel nettopp det. Commodore 64 har blitt et samlerobjekt for nostalgikere som vil gjenoppleve fortiden. Man kan også benytte en emulator på en vanlig PC til å kjøre programvare og spill laget for Commodore 64.


International Security Assistance Force.
ISAFs logo.International Security Assistance Force (ISAF'") er en NATO-ledet internasjonal militær styrke i Afghanistan, med et fredsbevarende oppdrag. Til sammen deltar 41 nasjoner med i overkant av 49 216 soldater (pr. 31.01.2008).
Oppdrag.
Styrken ble sanksjonert av et enstemmig FNs sikkerhetsråd i desember 2001 og etter anmodning fra afghanske myndigheter med formål å sikre Kabul og den nærliggende Bagram flystasjon fra Taliban- og al-Qaida-elementer og opprørske krigsherrer for å gi den afghanske overgangsregjeringen ledet av Hamid Karzai mulighet til å fungere.
I nesten to år var ISAFs mandat begrenset til Kabul. Ansvaret for sikkerhet i hele Afghanistan skulle gis til den nyopprettede afghanske nasjonalarmeen. 13. oktober 2003 stemte imidlertid sikkerhetsrådet for å utvide ISAFs oppdrag utover Kabul. 24. oktober vedtok den tyske Forbundsdagen å sende tyske tropper til Kunduz-regionen. Rundt 230 ekstra soldater er utsendt til den regionen, som er første gang ISAF har operert utenfor Kabul.
Ledelse.
Ledelse av ISAF gikk opprinnelig på rotasjon mellom forskjellige land for perioder på seks måneder. Det viste seg imidlertid å være vanskelig å finne land til å lede ISAF, og 11. august 2003 ble ledelsen overlatt til NATO. Dette markerte NATOs første utplassering utenfor Europa og USA. Den samme dagen skrev Nicholas Burns, USAs ambassadør til NATO, i «The Wall Street Journal» at ISAFs mandat burde utvides utover Kabul. Et alternativ han foreslo var å la NATO delta i USA-ledede provinsielle gjenoppbyggingslag ("provincial reconstruction teams") som allerede var i gang med å håndheve sikkerheten utenfor Kabul. NATO-talsmannen Mark Laity fastholdt imidlertid at NATO skulle holde seg til ISAFs Kabul-fokuserte mandat.
Organisering.
ISAFs hovedkvarter er lokalisert i Kabul. ISAFs styrker er organisert i 5 distrikter, kalt Regional Commands.
Norsk bidrag.
Norges bidrag per 27. august 2008 er 580 soldater, en rekke helikoptre og spesialstyrker (avdelingsbetegnelse ZHE) i ISAF. Flesteparten av de norske styrkene er i "Camp Nidaros" i byen Mazar-e Sharif og i en stabiliseringsstyrke i Meymaneh (også kjent som PRT/Meymaneh) i Faryab-provinsen.
I den norsk-ledete stabiliseringsstyrken i Meymaneh er det sammenlagt tre hundre soldater fra Norge. De fordeler seg på Telemarksbataljonens Task Unit, mobile operasjonslag, helikopter-enhet samt andre støttefunksjoner.
I Mazar-e Sharif befinner det seg cirka 110 soldater som støtte for den norske staben ved regionkommando nord, i tillegg til personell ved den militære flyplassen i Kabul, samt 150 spesialstyrke-soldater (pr. juli 2009) med hovedstaden som base.


Torvik (Herøy).
Torvik er et sted på Leinøya i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Stedet er stoppested for Hurtigruten.
Frem til 1982 gikk det ferge mellom Torvik og Runde.


Rødberg.
Rødberg er et tettsted og administrasjonssenteret i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Rødbergdammen i Numedalslågen.
I Rødberg ligger kraftstasjonen Nore 1, som får vann fra Tunhovdfjorden. Kraftstasjonen ligger ved bredden av Rødbergdammen, som er vannmagasin for kraftverkene Nore 2 og Rødberg Kraftverk som ligger i Numedal.
Rødberg var endestasjon på den nå nedlagte Numedalsbanen.


The Wall Street Journal.
"The Wall Street Journal" (WSJ) er en innflytelsesrik finansiell dagsavis som utgis av Dow Jones & Company i New York. Avisen utgis med egne utgaver i flere asiatiske og europeiske land. Opplaget på verdensbasis er mer enn 2 millioner (2006), og avisens har en Internett-utgave med mer enn 931 000 betalende abonnenter.
Avisen var den største i USA frem til November 2003, da den ble forbigått av USA Today. Hovedkonkurrenten er den britiske The Financial Times, som også utgir flere internasjonale utgaver.
Den 31. juli 2007 kunne avisen rapportere at den var kjøpt opp av News Corporation for 5 milliarder dollar, selskapet utgjør nå en del av det globale medieimperiet til Rupert Murdoch. Dette bekreftes i en BBC-reportasjeog i en pressemelding gjengitt på SKY News, vil ikke den redaksjonelle selvstendigheten til avisen bli utfordret, derimot vil man satse på å videreutvikle nye tjenester og lansere nye nett og tv-tjenester i samarbeid med avisen, og ved bruk av avisens merkevare.
I begynnelsen.
Dow Jones & Company ble grunnlagt i 1882 av journalistene Charles Dow, Edward Jones og Charles Bergstresser. Det hele startet med et nyhetsbrev som ble utgitt hver ettermiddag, og utviklet seg til "The Wall Street Journal", som kom ut første gang 1889, når man også begynte å levere nyheter via telegraf/fjernskriver. Avisen hadde blant annet Jones 'Average', den første av mange børsindekser for aksjer og obligasjoner for New York-børsen.
I 1902 kjøpte journalisten Clarence Barron aksjemajoriteten i selskapet. Avisen opplevde en kraftig opplagsøkning, og på slutten av 1920-tallet var opplaget steget steget fra 7000 til 50 000. Senere ble familien Woodworths avisens utgiver.
De siste årene.
Som et tillegg til avisen, ble The Wall Stree Journal Online lansert som en nettjeneste i 1996. Denne tjenesten anses som verdens største nettnyhetstjeneste med abonnementsavgift. I November 2006 var prisen for å abonnere på nettutgaven 99 amerikanske dollar, for de som ikke allerede abonnerte på papirutgaven.
I September 2005 begynte avisen for første gang på 50 år, å produsere en lørdagsutgave.
I 2006 tillot avisen for første gang annonser på førstesiden av den amerikanske utgaven. Dette ble innført, etter en prøveordning fra 2005, hvor de europeiske og asiatiske utgavene hadde forsøkt med førstesideannonsering.
I det siste har avisen lansert en global utvidelse av sine nettjenester, og utgir nå disse på flere språk.
Avisen har også vist interesse for å kjøpe rivalen The Financial Times.
NewsCorp.
Den 31. juli 2007 ble avisens eierselskap kjøpt av News Corporation, det internasjonale medieselskapet som kontrolleres av Rupert Murdoch, for 5 milliarder amerikanske dollar.
News Corporation gjorde det klart at de ønsket å overta avisen i mai 2007. Dette førte til protester fra de redaksjonelt ansatte i avisen, ettersom de frykter at Murdoch personlig vil involvere seg i utviklingen av avisens politiske synspunkter. News Corporation avviser dette, og hevder dette ville skade avisens troverdighet og redusere verdien av investeringen; noe de redaksjonelt ansatte tar med en klype salt, ettersom lignende påstander ved tidligere overtagelser ikke har holdt vann.
Også tidligere eierskifter har påvirket avisens redaksjonelle profil.
Murdoch har uttalt i en pressemelding at han ønsker å utvikle "The Wall Street Journal" som merkevare, både ved å lansere nye tv-programmer og kanaler, samt nye nettjenester.
Format.
I januar 2007 gikk avisen bort fra det tradisjonelle fullformatets bredde på 15 tommer til 12 tommer, Lengden på avisen forblir den samme som i tradisjonelt fullformat 22 2/3 tommer. Noe som gir avisen et helt eget format. Reduksjonen i bredden tilsvarer en spalte, og avisen hevder å spare 18 millioner dollar i året i trykkekostnad på endringen.
Lesergruppe.
Det er en svært eksklusiv kundegruppe som leser avisen. 60 % av toppledere, som har en gjennomsnittlig årslønn på 191 000 amerikanske dollar i året, samt en gjennomsnittlig formue på over 2,1 millioner amerikanske dollar, og med en gjennomsnittsalder på 55 år.
Eksterne lenker.
Wall Street Journal


Degus.
Degus kommer opprinnelig fra Chile, hvor de lever i området fra vest-kysten til Andesfjellene i flokker på 10 til 100 dyr.
Selv om dyrene har mange likhetstrekk både utseende- og oppførselsmessig med både ørkenrotter og hamstere, er de egentlig i slekt med chinchillaer. Utseendemessig kan de beskrives som en krysning av et ekorn og en ørkenrotte, og er omtrent like store som hetterotter.
Dyrenes oppførsel kan på mange måter sammenlignes med ekornets. De er raske, nysgjerrige, spiser oppreist på bakbeina og er ekstremt sosiale. Degusene lever hovedsakelig på planter, løv og bark, mens ville deguser også spiser opp avlingene til de lokale bøndene.
Deguser bader i sand. De har også evnen til å slippe halen sin (For å beskytte seg for rovfugler/dyr som kan ta tak i den), men kan føre til at degusen blør ihjel.
Degusene må ha noe å gnage på, for at tennene ikke skal vokse seg så store at de ikke får til å spise.


Statsterrorisme.
«Hodeskallekart» fra fangeleir i Kambodsja
Statsterrorisme er en politisk omstridt betegnelse som kan defineres som terrorisme utøvet av en stat. Selv om det ikke er enighet blant forskerne om hvorvidt voldshandlinger utført av stater og statlige institusjoner, som for eksempel militærvesenet, politi og etterretningstjenester, skal inkluderes i terrorismebegrepet, er det gode grunner til å gjøre nettopp det.
Sprenger en undergrunnsorganisasjon en bombe på et offentlig sted, er det relativt uproblematisk å kalle det en terroraksjon. Men det kan stilles spørsmål om det ikke er like mye en terrorhandling når et militært fly som hevn for aksjonen, slipper bomber over en flyktningleir og skader og dreper langt flere sivile. Det er helt klart at statsmakter disponerer et så stort vold- og undertrykkingsapparat at de kan gi opphav til langt mer lidelse og død enn det terrorgrupper noen gang har greid.
Statsterrorisme kan utøves direkte, av nasjonale militære styrker eller sikkerhetsstyrker, eller indirekte, gjennom statsstøttede terrororganisasjoner. Stater kan terrorisere sin egen befolkning, for å sikre herredømme og undertrykke opposisjonelle strømninger, eller utenlandske borgere, for å støtte et foretrukket regime eller destabilisere et uønsket regime. Begrepet statsterrorisme ble første gangen brukt om det såkalte skrekkveldet som rådde i Frankrike under Robespierre fra juni 1793 til juli 1794.
a>s karikatur av tilstanden under terrorveldet. "No God! No Religion! No King! No Constitution!" står skrevet på det republikanske banneret
Det eksisterer en rekke eksempler på at styresmakter øver vold mot sivile både innenfor og utenfor egne statsgrenser, for å å modifisere handlingsmåten og adferdsmønstrene til andre enn de som blir direkte berørt av voldshandlingene. Formålet er å skremme folk til å handle – eller la være å handle – på bestemte måter. Terror kan med andre ord nyttes til å opprettholde den etablerte samfunnsorden. Noen omtaler dette fenomenet som «terrorisme ovenifra».
Det eksisterer også gode grunner for å skille mellom statsterrorisme og annen terrorisme. Stater har en helt annen maktstilling enn opposisjonelle grupper, og kan derfor benytte voldelige virkemidler som ledd i helt andre politiske strategier enn det «undergravende» terrorister kan. Når ikke-statlige grupper bruker terror, er et av de viktigste målene å oppnå publisitet. Det motsatte er tilfelle ved statsterrorisme. Her prøver en å unngå publisitet, ihvertfall i forhold til omverdenen.
Staten blir gjerne definert som den institusjonen som har «monopol på legitim bruk av vold». I praksis gir dette legitimitet, også i de tilfeller der politi og militærvesen nyttes til undertrykking og massedrap på egne borgere. Ikke-statlige grupper blir stemplet som illegitime dersom de benytter vold, også om de kjemper for en «rettferdig» sak. Sammenlignet med de metodene staten vanligvis kan nytte for å forsvare landet og opprettholde lov og orden, kan statsterrorisme vurderes som misbruk av legitim makt og brudd på menneskerettighetene.
Forskningen på terrorisme kritiseres fra ulike hold for å basere seg på definisjoner av terrorisme som bare inkluderer «de kontrollerte», det vil si ikke-statlige aktører, mens «kontrollørene» – staten og det statlige maktapparatet – blir holdt utenfor. Kritikerne mener begge aktørene må behandles innen samme modell.
Benyttes den kritiske tilnærmingen som mal for diskusjon, må man se statsterrorisme og undergravende terrorisme utført av opposisjonelle smågrupper i sammenheng – vel å merke i de tilfeller der er en sammenheng. Men man oppnår ingen analytisk klargjøring ved å blande sammen fenomenene. Statsterrorisme skiller seg fra annen terrorisme både når det gjelder virkemiddel, strategier og målsetninger. Mange velger dermed å å se på statsterrorisme som en egen form for terroristisk voldsbruk.
Revolusjonære eller nasjonalistiske terrororganisasjoner har ikke voldsapparat med tilnærmet samme potensial som det en stat har. Som regel nytter «vanlige» terrorister vold i relativt liten skala. Strategien går med andre ord ikke primært ut på å utrydde eller ødelegge motstanderen, slik tilfellet ofte er med statsterrorisme. Nazi-Tysklands «endelige løsning», Stalins utrenskelsesprosesser, tyrkiske massakrer på armenerene og Røde Khmer-regimets folkemord i Kambodsja er eksempler på det siste.
Analysekonteksten avgjør i hvilken grad det er relevant å gjøre statsterrorisme til et viktig element eller ikke. Analyserer man politisk vold i Latin-Amerika, er statsterrorisme et sentralt tema. I Norge derimot er dette en lite aktuell problemstilling. Riktignok eksisterer det tilfeller av politivold hvor en har passert grensene for legitim bruk av makt, men mange mener det vil gå for langt å kalle dette for statsterrorisme.


Egersundsposten.
"Egersundsposten", lokalavis for Egersund og trykket i samme by. Den ble grunnlagt i 1865 av Oscar Andersen fra Risør og nedlagt i 1940. Den var Rogalands eldste avis da den ble nedlagt.
Historie.
Første nummer ble utgitt 1. juli 1864 og ble trykket hos Oscar Andersen, som tidligere hadde gitt ut Flekkefjord Budstikke. Trykkpressen ble fraktet til Egersund sjøveien, det vil si på en skøyte, og man fikk en del problemer med å levere den. Havna hadde frosset til, og man måtte bære alt utstyret fra sjøen og opp gjennom Grøne Dalen. På veien mistet man en eske med settebokstaver i bakken slik at de ble strødd utover. Mange av bokstavene ligger fremdeles på et ukjent sted mellom Grøne Dalen og sjøen.
Etter et halvt år ble Egersundsposten overtatt av Rasmus Pedersen Ohme fra Stavanger. Avisen kom ut 2 ganger i uka og inneholdt til å begynne med ikke så mye lokalstoff, fordi redaktøren ikke hadde nok ressurser til å få med seg alt som skjedde i byen.
I 1894 tok Jacob Friele fra Bergen over som redaktør i Egersundsposten. Han var tilhenger av unionen med Sverige. Friele brukte enhver sjanse til å kritisere venstrefolkene, som brukte Dalane Tidende til å formidle sine meninger.
Sønnen til Rasmus P. Ohme, Peder R. Ohme, ble ansvarlig utgiver fra 1905. Han hadde da allerede jobbet en god stund i avisen. Han stod som ansvarlig utgiver frem til 1928 da hans sønn, Asbjørn H. Ohme, tok over som tredje generasjon.
Siste redaktør i Egersundsposten var Halvdan Slettebøe. Etter nedleggelsen av Egersundsposten etter 2. verdenskrig, overtok Slettebøe som redaktør i Dalane Tidende.


Carl Keilhau.
Carl Keilhau (født 1919 i Oslo, død 20. desember 1957) var en norsk riksmålsforfatter, dikter og journalist, sønn av
Wollert Keilhau og Anna Mathilde Østvold.
Keilhau tok middelskoleeksamen og latinartium ved Fagerborg videregående skole (1935 og 1938), der han skrev parodier med Carsten Byhring. I 1952 ble han gift med Gerd Kari Linnøe (1920–1976). Sammen fikk de sønnen Lars Keilhau (1953–).
Hans forfatterskap omfatter både humoristiske skrifter (blant annet skrev han petitartikler under psevdonymet "Pirat") og seriøs lyrikk. Som lyriker viser Keilhau at han behersker den tradisjonelle, bundne form, men også er åpen for formale eksperimenter i modernistisk retning.
Journalisten Keilhau dekket i all hovedsak litteratur, og var medarbeider i blant annet Dagbladet (1943-49, 53-56), VG (1949–53), Morgenbladet (1956–), samt Bonniers Litterära Magasin. Han oversatte også.
I tillegg var Keilhau en pasjonert sjakkspiller, som blant annet slo Viktor Kortsjnoj under en oppvsiningsmatch i Oslo. Her spilte Kortsjnoj et parti simultansjakk mot 36 norske sjakkspillere. Kortsjnoj vant 31 spill, spilte 4 remis og tapte ett.
Carl Keilhaus lidenskap for sjakk delte han med André Bjerke, som han spilte både radio- og telefonsjakk med.


Egersund kirke.
Egersund kirke er en hvitmalt korskirke som ligger ved torget i Egersund. Kirken ble påbegynt omkring 1623. Det har stått en kirke på det samme stedet siden tidlig middelalder. Da den nåværende kirka ble bygget, rev man den gamle. Den ble opprinnelig bygget som langkirke, men etter hvert ombygd til korskirke. Kirka tilhører Egersund menighet i Dalane prosti.
Bygningen.
I 1785 ble kirka ombygget av den tyske tømmermannen Ludvig Feyling, som blant annet hevet taket, bygget inngangspartiet mot sør, og lagde en ny prekestol som ble montert utenpå den gamle. I 1940 ble den originale prekestolen oppdaget bak den nye, og satt i stand. Årstallet 1583 er skåret inn i døpefonten, og selv om det er usikkert om den er så gammel, er det den eldste gjenstanden i kirka. Altertavla er fra 1607, og ble gitt til kirka fra lensherren Jørgen Kaas og hustruen Mette Banner. Altertavla er malt og signert av tyskeren Peter Reimers.
Kultsted.
Plassen der kirka står, kalles i et gammelt sagn for «Heidningholmen», som antagelig antyder at det kan ha vært et slags kultsted her i før-kristen tid. Stedet foran kirka, i dag torget, kaltes i eldre tid for «Lahedlå», som betyr oppbygd brygge.


Antikominternpakten.
Antikominternpakten var en antikommunistisk forsvarspakt sluttet mellom Tyskland og Japan den 25. november 1936. Den var rettet mot den kommunistiske internasjonale (Komintern) i almenhet og mot Sovjetunionen under Josef Stalin spesielt. I tilfelle et sovjetisk angrep mot et av landene ble Tyskland og Japan enige om å møtes for å bestemme hvilke midler de måtte bruke for å sikre deres felles interesser, som det heter i traktaten. Italia sluttet seg til Anti-Komintern-pakten i 1937, og de tre landene ble deretter kjent som Aksemaktene.
Spania sluttet seg til pakten 7. april 1939. En rekke land, bl.a. Danmark og Finland, sluttet seg til Anti-Komintern-pakten i løpet av annen verdenskrig.
Med unntak av Finland var samtlige medlemsland diktaturer eller okkupert av diktaturer. Etter annen verdenskrig ble den vestlige forsvarsalliansen NATO stiftet med et tilsvarende antikommunistisk formål, men denne blokken ble ledet av USA og bestod nesten utelukkende av demokratier.


Innebandy.
Innebandy (internasjonalt også kjent som "floorball" (engelsk)"Salibandy" (finsk) og "unihockey" (tysk)) er en lagsport som spilles med kølle og plastikkball på en bane med 50 cm høye vant. På banen, som måler 20 × 40 meter, er det fem utespillere og en målvakt på hvert lag. Man kan ha opp til 20 spillere totalt i kamptroppen, og disse kan byttes ut og inn når som helst gjennom kampen. Spillet går ut på at ballen kun kan spilles med kølla (hele kroppen unntatt armer og hode kan brukes til å stoppe eller bevege ballen til seg selv). Bruk av armer og hode er aldri tillatt. Køllene er av plast eller karbon, mens ballen lages av plast. De offisielle matchballene har en diameter på 72mm og forekommer utelukkende med 26 hull a 11 mm, i følge IFF's reglement skal ballen veie 23 gram. Pr 2008 var det 6490 registrerte innebandyspillere i Norge. Dette var det første året med svak tilbakegang fra året før. Noe av dette skyldes overgangen til et nytt system for registrering av lisenser som gjør at det reelle tallet sannsynligvis er høyere.
Spillet.
Kamptiden er normalt 3 omganger av 20 minutter, mens blant de yngre lagene kan det være 2 omganger av 20 minutter for de yngste mens det også er 3 omganger av 15 minutter. I forbundsseriene er det effektiv spilletid mens det da er opp til hver krets å avgjøre om det skal benyttes effektiv eller løpende tid i kretskampene. Normalen er i dag løpende tid fra 2 divisjon og ned samt aldersbestemte kamper. 5 utespillere og 1 keeper får være på banen samtidig, men keeperen kan bli tatt ut av mål slik at laget spiller med 6 utespillere. Kampene spilles i høyt tempo og man pleier å spille med 2 rekker slik at man bytter spillere ofte. Det er to dommere og begge har samme autoritet.
Sammenlignet med ishockey tillates det ikke røff nærkontakt da spillerne er uten beskyttelse. Innebandy blir ofte sammenliknet med ishockey på grunn av spillets oppsett av utøvere, men bevegelsesmessig er det mer likt basketball. Også pga teknikken spillet preges av vil den siste sammenlikningen være mer reell. Idrettens egenart er teknikk og hurtighet, men spillet har blitt tøffere med tiden og gitt mer plass til spillere med andre egenskaper enn teknikk. Internasjonalt er de største kravene god fysikk som kondisjon, styrke og hurtighet samt godt pasningspill.
Historie.
Innebandy har blitt spilt i Sverige siden 1960-tallet, men det var ikke før på 80-tallet at utviklingen tok av.
I starten var innebandy en treningsmåte for ishockeyklubbene i sesongen uten is (I Norge hovedsakelig bandy), og de første køllene laget spesielt for innebandy ble importert til Norge fra USA i 1972. For å øke rekrutteringen til bandy, ble innebandy innført i skoleverket, og interessen fra lærere og elever var stor. Et stort arbeid ble i denne forbindelse nedlagt av tidligere rektor ved Norges Idrettshøyskole, Per Fredrik Wright, som på alle måter må ses på som «innebandyens far» i Norge. Stort sett alle som har gått på skole etter 1972, har spilt innebandy i gymtimene.
Innebandyen nær det vi kjenner det som idag, på stor bane med store målbur og målvakt, ble til i 1979. Svenske Christer Gustafsson startet verdens første innebandyklubb Sala IBK 21. september 1979. Ryktet om innebandyklubben spredde seg, og folk kom langveisfra for å spille treningskamper, dog av den primitive sorten, relativt sett. Gustafsson og Sala IBK innså at det var på tide med et mesterskap og en organisasjon som kunne ta hånd om den nye sporten. I oktober 1980 ble det første svenske riksmesterskapet arrangert i Västerås. 18 lag deltok, og vinneren ble JiTe fra Åstorp, Skåne. Finalen ble filmet av den svenske tv-sporten.
Til nå hadde ansvaret for et enkelt regelverk og arrangementer lagt hos Svenska Innebandysälskapet. Det første nasjonale innebandyforbundet ble dannet i Sverige 7. november 1981. Svensk-Ungareren András Czitrom, som ble forbundets første leder, prøvde i utgangspunktet å danne en innebandyseksjon under ishockeyforbundet, men det var ikke sistnevnte interessert i. Fra sesongen 1982/83 ble innebandy organisert som en seksjon under det svenske landhockeyforbundet. Innen utgangen av 1984 hadde over 100 idrettsklubber tatt opp innebandy som idrettsgren. Det internasjonale innebandyforbundet (International Floorball Federation, IFF) ble dannet 12. mai 1986. András Czitrom tok jobben som leder for IFF, og forble i ledervervet til 1992.
I 1988 ble innebandyseksjonen dannet i Norges Bandyforbund (NBF). Det ble starten på en ny idrett. I de første årene ble det laget et enkelt regelverk, og det første uoffisielle NM i innebandy ble avholdt i 1988. Innebandy ble etter hvert veldig populært, og bandyforbundet ble daglig oppringt av innebandyfrelste ungdommer. Dette førte til at mange ungdomsgjenger og fristeder startet egne innebandylag og meldte dem inn i NBF, og innebandymiljøer ble utviklet og enkle serier startet. Eksempler på dette er Mjøsdistriktet, Stavanger, Vestfold og Tromsø.
I 1991 ble innebandy offisielt en del av Norges Bandyforbunds idretter. Samme år vedtok NIF at innebandy skulle være en innendørs idrett på lik linje med alle andre innendørs idretter som for eksempel håndball, og at den skulle få tilgang til idrettshallene på samme måte. Dette året er den store milepælen i innebandyhistorien.
Fra 1991 og frem til i dag er antallet lisensierte innebandyspillere over tidoblet, og idretten er i kraftig vekst. Stadig flere barn, ungdom og voksne spiller innebandy
2004/2005 ble det registrert 6277 betalte lisenser for spillere over 13 år. Dette er en økning på 11,75% fra året før (2003/2004). Størst økning i 2004/2005 er det i gruppen for menn under 17 år, som har en økning på hele 18%. Gruppen for jenter under 17 vokser også kraftig med en økning på 17,95%. Fra 1.januar til 1.juni 2005 ble det registrert så mye som 25 nye innebandyklubber i Norge.
Mesterskap.
Det første innebandymesterskapet ble avholdt i Sverige i 1996. Hjemmefavoritt Sverige vant, etter å ha beseiret Finland 5-0 i finalen. Sverige tapte ingen kamper i mesterskapet, og slapp inn kun tre mål, to av dem i gruppespillskampen mot Norge. Norge tok sin foreløpig eneste medalje i mesterskapet, etter å ha vunnet 6-2 mot Tsjekkia i bronsefinalen.
Året etter, i 1997, ble det første mesterskapet for kvinner avholdt på Åland. Innebandy-VM blir avholdt hvert år; VM for herrer partallsår (2006, 08 osv) og VM for kvinner oddetallsår (2007, 09 osv). Herre-VM i 2008 ble spilt i Ostrava og Praha, Tsjekkia. I dette VM vant Finland 7-6 e.f. over Sverige, og ble den første nasjonen utenom Sverige som har tatt gull i innebandy-VM for herrer.


Lagting.
Lagting (norr. "logþing") var et sendemannsting for et helt lagdømme som Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. På lagtinget møttes de ulike representantene for klassene i samfunnet;
Lagtinget hadde i utgangspunktet lovgivende og dømmende makt, men fra Magnus Lagabøtes tid overtok Kongen mye av denne makten. Den dømmende myndigheten ble etter hvert overført til lagmannen.


Croydon.
Croydon er en by i Stor-London. Den administreres som en av Londons bydeler, og er den største av disse etter folketall. Den tilhørte tidligere Surrey, men i 1889 ble den en selvstendig enhet. I 1965 ble den innlemmet i Stor-London, og distriktene Coulsdon og Purley ble innlemmet i byen. Den har siden 2001 hatt en egen byregjering, som kommer i tillegg til Londons myndigheter.
Navnet.
Stedsnavnet kommer antagelig fra angelsaksisk "croead deanas", «Krokusdalen», og viser til at det en gang ble innhøstet safran i området. Navnet er en parallell til Saffron Walden i Essex.
En annen teori er at det kommer fra gammelfransk "croie dune", som betyr «Kalkås», ettersom den ligger i den nordlige enden av de kalkrike høydene North Downs.
Geografi.
Croydon ligger omkring 16 km sør for London sentrum, ved et av stedene hvor elven Wandle har sitt utspring. Rett sør for byen er en åpning i North Downs, som mye av transporten mellom London og sørkysten går gjennom. Den gamle veien mellom London og Brighton, A23, gikk gjennom byen tidligere, og er nå lagt på vestsiden for å spare sentrum for trafikk.


Ealing (distrikt).
Ealing er en bydel i London, vest for sentrum. Den ble opprettet i 1965 ved at Ealing, Southall og Acton, som da lå i Middlesex, ble slått sammen.


Acton (London).
Acton er et sted i bydelen Ealing i det vestlige London, England. Navnet har angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Eikebyen».
Stedet oppsto som en landsby, som er nevnt i "Domesday Book" (1086). Etterhvert som London vokste ble Acton absorbert av hovedstaden. Stedet var sentrum i en krets i Middlesex fra 1921 til 1965, og ble så en del av Ealing og Stor-London.
Acton er for det meste et boligområde, men det er noe lett industri der også.


Ealing Broadway stasjon.
Ealing Broadway stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i Ealing, London.
Undergrunnsstasjonen er den nordlige endestasjonen for District-linjen og for en gren av Central-linjen. Den ligger i kollektivsone 3.
Jernbanestasjonen betjenere linjene mellom Paddington, Slough og Reading. Siden 2004 har også First Great Western Link brukt stasjonen for togene fra Greenford.
Det er planer om at Crossrails linje 1 skal stoppe på Ealing Broadway.


Inns of Court.
"Inns of Court" er et advokatsamfunn i London bestående av de fire juristkollegiene "Lincoln’s Inn", "Gray's Inn", "Inner Temple" og "Middle Temple".
Juristkollegiene sørger for støtte til advokater og studenter ved å tilby utdannelsesmuligheter, restaurantfasiliteter, tilgang til fellesrom og parker og diverse tilskudd og stipender. En av deres hovedfunksjoner er å tildele møterett for domstolene. De har også en rolle i administrasjonen av disiplinærnemnder for alvorlige klagemål mot advokater.
Juristkollegiene ligger nær den vestre grensen til City of London, omkring det kongelige tinghuset. Hvert av dem utgjør store anlegg med parker, haller, kapell, biblioteker og kamre for mange hundre advokater, og dekker flere hektar. Kamrene ble opprinnelig brukt som husvære, og også som advokatkontorer, for mange av juristene, men benyttes idag, med noen få unntak, kun som kontorlokaler.
"Middle Temple" og "Inner Temple" ligger rett øst for grensen mellom City og Westminster, men er likevel ikke del av City. De regnes derimot som selvstendige enklaver. Den nærmeste undergrunnsstasjonen er Temple.
"Gray's Inn" og "Lincoln's Inn" ligger i bydelen Camden, rett ved grensen med City. De har ikke status som selvstendige enklaver. Den nærmeste undergrunnsstasjonen er Chancery Lane.


Temple undergrunnsstasjon.
Temple undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener linjene Circle og District, og er nærmeste stoppested for King's College London og London School of Economics. Stasjonen ligger i kollektivsone 1.
Navnet kommer fra Tempelridderne via Inner Temple og Middle Temple, som er like i nærheten.
Temple er det eneste stasjonsnavnet som brukes både i Londons undergrunnsbane og Parismetroen.


Chancery Lane undergrunnsstasjon.
Chancery Lane undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener Central-linjen, og ligger i kollektivsone 1.
Den ligger svært nær andre stasjoner, og betjener mest pendlere, og er derfor stengt på søndager. Tidligere var det jevnere avstand mellom stasjonene i området, men da stasjonen British Museum ble stengt og erstattet med Holborn, ble det svært kort avstand mellom dem.
Stasjonen åpnet 30. juli 1900, med det navnet den har i dag. I en kort periode fra 1934 het den "Chancery Lane (Grays Inn)", da den ligger i nærheten av Gray's Inn. Opprinnelig var utgangen på nordsiden av gaten, men den ble etterhvert flyttet til Staple Inn, som er en av de få bygningene som overlevde bybrannen i London 1666. Årsaken til flyttingen var at man måtte gjøre om for å få plass til rulletrapper.
På grunn av den smale gaten ligger plattformen for vestgående tog under den for østgående. Gaten er senere utvidet noe, men det er ikke gjort noe med plattformene.
Stasjonen er en av åtte i London som har et dypt tilfluktsrom under stasjonsanlegget. Etter andre verdenskrig ble dette omgjort til en telefonsentral.
Den 25. januar 2003 sporet et undergrunnstog av ved Chancery Lane etter at en motor falt av og traff skinnene. 32 passasjerer ble skadet. Hele Central-linjen, og Waterloo & City-linjen, som bruker samme togtype, ble stengt inntil man hadde funnet årsaken og utført forbedringer i designen.


Münster.
Slottet i Münster, fyrstbiskopens tidligere residens
Münster er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Den ligger nord i staten og anses som Westfalens kulturelle sentrum. Byen har en befolkning på 269 000 innbyggere (2003) og et areal på 302,83 km².
Westfälische Wilhelms-Universität i Münster er et av Tysklands største universiteter, og ble åpnet i 1780.
Byens navn er avledet fra latin "monasterium" (kloster) og refererer til grunnleggelsen av bispedømmet Münster av Karl den Store i år 793. I middelalderen var Münster en ledende hanseatisk by.
I 1534 tok gjendøperne makten i byen. Det kom til billedstorm og ødeleggelser i kirker og klostre. Alt sølv og gull ble plyndret. Deretter ble alle de innbyggere som ikke hadde flyktet, gjendøpt i løpet av tre dager. De som ikke lot seg døpe, ble fordrevet. Gjendøperne grunnla så en demokratisk proto-sosialistisk stat. Den var særlig inspirert av en forventning om verdens snarlige undergang. Blant deres religiøse anførere var Melchior Hoffmann, som forkynte at Gud forlangte av de troende at de fysisk skulle tilintetgjøre de vantro. De trodde også på en lære om et guddommelig indre lys i mennesket; slik kom guddommelige inngivelser som var viktigere enn det som lot seg avlede av Bibelen. Byen ble gjenerobret i 1535, overløpere innenfor bymurerne hjalp beleirerne inn. I dagene etter gjenerobringen ble rundt 600 gjendøpere drept eller henrettet. Året etter ble tre av de overlevende anførere, Jan van Leiden (som var blitt torturert i ukesvis), Bernd Knipperdollnick og Heinz Krechting dømt til døden for kirkeskjending og opprør, De ble henrettet ved at kjøtt ble revet av deres knokler med glødende tenger og etterpå hjertet gjennomboret av glødende jern, og likene ble hengt opp til skrekk og advarsel.
Inngåelsen av freden i Westfalen etter religionskrigene i 1648 i Münster og Osnabrück garanterte fremtiden til fyrstbiskopen og bispedømmet; området skulle være eksklusivt romersk-katolsk.
I 1802 ble Münster erobret av Preussen under Napoleonskrigene, og ble hovedstad for den prøyssiske provinsen Westfalen.
Politikk.
Münster hadde et byråd allerede på 1100-tallet. Det er idag en utpreget konservativ by. CDU er største parti. Byens 20 æresborgere inkluderer generalfeltmarskalk og rikspresident Paul von Hindenburg (siden 1933), rikskansler Heinrich Brüning (siden 1932) og kardinal Clemens August von Galen (siden 1946).


Knut Andersen.
Knut Andersen (født 9. mai 1931 i Harstad) er en norsk filmregissør.
Yrkesliv.
Knut Andersen var blant grunnleggerne av Teamfilm AS i 1962, sammen med blant andre Knut Bohwim. Andersen og Teamfilm revitaliserte den norske komedien på 1960-tallet med publikums- og kassasuksesser som "Operasjon Løvsprett" og "Hurra for Andersens". Knut Andersen regisserte også én av de 14 filmene om Olsenbanden ("Olsenbandens siste bedrifter", 1975). Knut Andersen har foruten spillefilmene også regissert flere TV-produksjoner som "Vestavind" (6 episoder på NRK 1994) og "Lillys butikk".
Knut Andersen fikk Aamot-statuetten i og Amandakomiteens Ærespris under åpningen av Den norske filmfestiavalen i Haugesund den 17. august 2007. VGs filmanmelder Jon Selås skrev etter utdelingen at "Det eneste overraskende med at den uhyre prisverdige veteranen Knut Andersen fikk sin Æres-Amanda, er faktisk at han ikke har fått den for lenge, lenge siden!" Svært beveget tok Andersen i mot prisen av Solfrid Heier som har spilt i en rekke av filmene hans.
Familieliv.
Knut Andersen er gift med forfatteren Nicole Macé (født 17. mai 1931), som også har en fortid som teaterinstruktør og filmregissør ("Formynderne", 1978 (med bl.a. Vibeke Løkkeberg) og "3", 1971).


Mesterbrev.
Mesterbrev er en lovbeskyttet tittel på en håndverksmester, og er høyeste utdannelse i håndverksfagene. En mester har rett til å ha lærlinger i faget og drive opplæring av disse frem til fag- eller svenneprøve.


Ealing Common undergrunnsstasjon.
Ealing Common undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener District-linjens Broadway-gren og Piccadilly-linjens Uxbridge-gren, og ligger i kollektivsone 3.
Stasjonen ble åpnet 1. juli 1879. Fra 1886 til 1910 het den "Ealing Common and West Acton".


Holborn undergrunnsstasjon.
Holborn undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Holborn, nær British Museum og London School of Economics, og betjener linjene Central og Piccadilly. Stasjonen ligger i kollektivsone 1.
Den åpnet 15. desember 1906 som stasjon på Piccadilly-linjen, og het først "Holborn (Kingsway)". Navnet ble etter en tid forkortet. Central-linjen tok i bruk stasjonen etter at British Museum undergrunnsstasjon ble nedlagt i 25. september 1933.
Ettersom det mellom 1907 og 1940, og mellom 1946 og 1994, var to grener av Piccadilly-linjen som brukte Holborn ble det bygget to ekstra plattformer. Den ene ble stengt etter kort tid, da man ikke fant det nødvendig å bruke den, og den har vært brukt som tilfluktsrom, lager og til å romme en el-stasjon. Den andre var i bruk til 1994, og var synlig bak en låst gitterport i flere år før åpningen ble stengt.


British Museum undergrunnsstasjon.
British Museum undergrunnsstasjon er en nedlagt stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjente Central-linjen, og ligger mellom Holborn og Tottenham Court Road.
Stasjonen ble åpnet 30. juli 1900, med inngangen i krysset mellom High Holborn og New Oxford Street, like ved British Museum. I desember 1906 ble Holborn åpnet som en ny stasjon på Piccadilly-linjen, mindre enn hundre meter unna. Dette skyldtes at det var forskjellige selskaper som drev linjene. Etter at de ble slått sammen virket det langt mer fornuftig å slå dem sammen, slik at passasjerer kunne bytte linje uten å måtte gå til en annen stasjon.
Det var først tanker om å anlegge en underjordisk tunnel for passasjerene, men dette ville dels være teknisk komplisert, og dels ville bety lang gangavstand i tunnelen – dette var lenge før man fikk rullebånd. Man valgte derfor å bygge en ny plattform på Holborn, og 24. september 1933 ble British Museum undergrunnsstasjon stengt.
Stasjonen ble en periode brukt som militært administrasjonskontor og nødkommandopost, men den er nå ikke i bruk i det hele tatt. Etter at stasjonsbygningen på overflaten ble revet i 1989 er det ikke lenger adgang til den, men den kan sees fra togene som kjører forbi.
Stasjonen har blitt brukt i flere filmer og minst ett dataspill, og har i flere slike tilfeller vært knyttet til British Museum med en hemmelig gang.


Fredsinitiativet mot angrepskrig.
Fra organisasjonens fredmarsj 6.–8. mai 2011.
Fredsinitiativet mot angrepskrig er en norsk antikrigsorganisjon stiftet den 15. februar 2005 i Oslo som etterfølger etter Fredsinitiativet Ingen krig mot Irak, to år etter de store verdensomspennende demonstrasjonene mot den USA-ledede invasjonen i Irak. Organisasjonen er en paraplyorganisasjon for en rekke andre organisasjoner. Organisasjonens plattform består i beskyttelse av FN-pakten og dens forbud mot angrepskrig.
6.–8. mai 2011 arrangerte organisasjonen en fredsmarsj fra Eidsvoll til Eidsvolls plass i Oslo, der de krevde full uttrekning av norske soldater fra krigen i Afghanistan.


Transport for London.
Transport for London (TfL) er den offentlige etaten som har ansvar for transportsystemet i London. Etaten gjennomfører byens transportpolitikk og forvalter de transporttjenestene som borgermesteren i London har ansvar for. TfL ledes av et styre utnevnt av borgermesteren, som også er styrets formann.
TfL kontrollerer blant annet Londons busser, undergrunnsbane, trikker og elvebåter. Etaten har også ansvar for 580 km med hovedveier, alle byens 4.600 trafikklys og regulerer drosjeindustrien. Den daglige driften av de forskjellige rutene er i all hovedsak overlatt til private operatører, men det er Transport for London som bestiller tjenestene, markedsfører disse, og står for den publikumsrettede informasjonen.
Historie.
Etaten ble opprettet i 2000 som del av Greater London Authority. De fleste funksjonene ble «arvet» av forgjengerorganisasjonen "London Regional Transport". Undergrunnsbanen falt ikke under TfL-paraplyen før i 2003, etter at det kontroversielle "offentlig-private samarbeidet" (PPP) ble vedtatt. Vedtaket innebærer at vedlikeholdsarbeidet på undergrunnsbanen foretas av privateide aktører, mens det offentlige fremdeles står for den daglige driften av systemet. Avdelingen "Public Carriage Office" var inntil opprettelsen av TfL underlagt Metropolitan Police.
Organisasjon.
Alle hovedavdelingene og driftsartene har sin egen logo, som er en variasjon av sirkel- og linjelogoen til Transport for London.


Paraplyorganisasjon.
Paraplyorganisasjon er en organisasjon hvor flere andre organisasjoner med felles interesser eller som arbeider innenfor samme tema/interesseområde/samfunnssektor er medlemmer. Paraplyorganisasjonen arbeider på vegne av medlemsorganisasjonene, som oftest overfor myndighetene og polititisk sektor, mens medlemsorganisasjonene arbeider overfor publikum. Paraplyorganisasjonen forplikter som regel ikke medlemsorganisasjonene da de fatter sine vedtak på selvstendig grunnlag.


Clemens August von Galen.
Grev Clemens August von Galen (født 16. mars 1878 på Burg Dinklage, Oldenburger Münsterland (Storhertugdømmet Oldenburg) i Tyskland, død 22. mars 1946 i Münster; fullt navn "Clemens Augustinus Joseph Emmanuel Pius Antonius Hubertus Marie Graf von Galen") var tysk katolsk biskop av Münster, og senere kardinal. Den konservative biskopens fasthet mot nazismens kirke- og rasepolitikk samt eutanasiprogram gjorde at han fikk tilnavnet "Der Löwe von Münster" (Münsters løve) på folkemunne. Han ble saligkåret 9. oktober 2005.
Tidlig liv og virke.
Han tilhørte en av de fornemste westfalske uradelsslekter, og var det 11. av 13. barn av Zentrumspolitikeren og riksdagsmannen grev Ferdinand Heribert von Galen og hans kone Elisabeth, født von Spee. Etter studier i Freiburg im Üchtland, Innsbruck og Münster ble han presteviet i 1904, og var deretter i to år kapellan hos sin onkel, grev Maximilian Gereon von Galen, hjelpebiskop i Münster.
Senere virket han i Berlin (1906–1929), først som kapellan i en stor menighet i Berlin-Schöneberg, og deretter sogneprest. I Berlin ytret han seg gjentatte ganger kritisk til den moderne samfunnsordning og det parlamentariske demokrati i Weimarrepublikken. Han var aktiv i den konservative delen av Det katolske senterpartiet og var en venn av den senere kansler Franz von Papen.
Clemens August von Galen var også blant de tidlige kritikere av såvel kommunismen som nazismen. Om nazismen erklærte han enda mens bevegelsen var ganske liten at dens ideologi inneholdt tanker "«som ingen katolikk kunne gå inn for uten å fornekte kardinalpunkter av sin tro»."
I 1929 ble han sogneprest i Lambertikirken i Münster.
Utnevnelse.
Den 5. september 1933 ble han utnevnt av pave Pius XI til biskop av Münster. Han ble bispeviet og høytidelig innsatt i embedet den 28. oktober.
Til valgspråk som biskop tok han "Nec laudibus, nec timore" Det latinske uttrykket er en sammenfatning av en setning som i i sin helhet lyder «ikke ros (og) ikke frykt (for noe menneske) skal bevege oss, men det å fremme Guds pris skal være vår ære». Dette ble også hovedpoenget i hans første hyrdebrev til sitt bispedømme, gitt samme dag som bispevielsen, og det ble etterhvert oppfattet som en modig og regimekritisk bekjennelse.
1934: Fordømmelse av nazismens lære om «blod og rase».
Den 26. mars 1934, etter å ha analysert det første året av nasjonalsosialistisk styre i Tyskland, sendte han ut et påskehyrdebrev der han på oppfattende og avklarende måte tok et oppgjør med nazipartiets tvetydige «bekjennelse» til «positiv kristendom». Det samme hyrdebrevet fordømte den nasjonalsosialistiske lære om blod og rase. Jødene i Münster oppfordret etterpå biskopen om ikke å tale deres sak fra prekestolene, fordi de fryktet at det dermed ville utløses en hevngjerrighet fra nazistenes side som bare ville forverre deres kår.
Von Galen ble senest fra den gang ansett som motstander av nasjonalsosialistenes kirke- og rasepolitikk. Den lokale nazistiske gauleiter Carl Röver sa den 6. april 1934 at von Galens påskehyrdebrev «gikk lengre enn alle de øvrige» og at «hver setning er diktert av hat mot nasjonalsosialismen».
Den 7. juni 1934 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot «nyhedendommens» angrep på kristendom og kirke, mot «innflytelsesrike krefters» bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette istedet en «artsegen religion». Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» "(vorbehaltslose Gefolgschaft)". Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet.
I oktober 1934 lot von Galen distribuere i sitt bispedømme skriftet "Studien zum Mythus des 20. Jahrhunderts", der en ikke navngitt katolsk teolog angrep Alfred Rosenbergs raseteorier, som var en del av den nazistiske ideologis grunnlag. Han skrev selv forordet til dette skriftet. Von Galen visste at han utsatte seg selv for risiko, og fra 1935 vet man at han var forberedt på å bli arrestert. Da Rosenberg kom til Münster for å tale den 6. juli 1935, utløste det kraftig protest fra von Galens side.
1936: Fordømmelse av kirkeforfølgelser.
Med disse ordene henspilte han på en rekke mord på katolske regimekritikere.
De tyske biskoper vurderte på denne tid hva som var den beste måten å forsvare kirke og religion på. I et notat fra mars 1936 skisserte von Galen to taktiske valg side ved side: «Forhandlinger bak lukkede dører og uten å offentliggjøre forslag eller protester» på den ene side, og «å stå frem i offentligheten». Begge taktikker hadde sine tilhengere blant biskopene, ikke slik at man utelukket det ene fremfor det andre, men at man vektla de forskjellige taktikker ulikt. Taktikken «forhandlinger blant lukkede dører» var den foretrukne av bispekonferansens formann, selv om også han til tider tok bladet fra munnen. Den mer aggressive taktikk der man gikk sterkere ut i offentligheten hadde sine særlige støttespillere i von Galen og biskop Konrad von Preysing av Berlin.
Den 9. juni 1936 sendte biskop von Galen ut et hyrdebrev som var sterkt kritisk til de såkalte sedelighetsprosesser som regimet igangsatte mot prester og munker.
Von Galen var sterkt antinazistisk, og han var også sterkt antiliberal og antisosialistisk. Franco anså han som Spanias befrier fra kommunismen, og som tysk nasjonalist hilste han velkommen innmarsjen i det demilitariserte Rhinlandet som Tyskland gjennomførte den 7. mars 1936, i ly av Abyssinia-konflikten. Han gratulerte hærens øverstkommanderende, general Werner von Fritsch, som hadde ledet innmarsjen, og ytret seg senere positivt til resultatet av folkeavstemningen i Saarland samme år, som medførte at dette området ble tilbakeført til Tyskland etter nesten 20 års fransk kontroll.
1937: Skjerpet kritikk av nazismen.
Von Galen sørget for at det pavelige antinazistiske rundskrivet "Mit brennender Sorge" (mars 1937) ble distribuert og lest opp fra prekestolene i bispedømmet. Han hadde også fått rundskrivet trykket opp som brosjyre og utdelt i kirkene. Det første utkast til dette pavelige rundskriv hadde von Galen (sammen med noen andre tyske biskoper, deriblant Konrad von Preysing og Michael von Faulhaber) forfattet i januar 1937 på kollegiet Santa Maria dell'Anima i Roma, og overlevert til kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli, som videreutviklet dokumentet.
Andre verdenskrigs utbrudd - patriotisme, men samtidig regimekritikk.
Ansvaret for annen verdenskrig mente Clemens von Galen lå på vestmaktenes side på grunn av de vilkår Tyskland var blitt påtvunget ved Versaillestraktaten i 1919. Han fremholdt at Tyskland hadde en rettferdig sak både under første og annen verdenskrig. Ved krigsutbruddet håpet von Galen at soldatene ville «vende tilbake seierrike». Her uttrykte han seg annerledes enn kollegene i bispeembedet. I den grad noe ble sagt, var det helst i retning av erkebiskop Gröbers uttelelseden 7. september 1939 og krigen som «en forferdelig hjemsøkelse».
Galen innskrenket imidlertid sine oppmuntrende ord med å påpeke at soldatene vel kjempet for Tyskland, «men ikke for de mennesker som ved sin grusomme framferd mot våre ordensfolk og mot våre brødre og søstre sårer våre hjerter og skjemmer ut det tyske navn foran Gud og mennesker». Etter den tyske krigsmakts tidlige fremganger tidlig i krigen takket biskop von Galen Gud for disse «strålende seirer». Så sent som i 1941 holdt han nasjonalistiske prekener.
Denne tyske patriotisme betød ikke at von Galen la til side sin kritikk mot nazismen. I et brev til Hitler av 9. juni 1939 hadde han tatt avstand fra at Hitler misbrukte "Riksdagsbrannforordningen" av 28. februar 1933 til katolikkforfølgelse og til å la det hemmelige statspoliti rom for uhemmet maktanvendelse. Patriotismen innebar heller ikke at han stilltiende aksepterte overgrep mot østeuropeiske krigsfanger: I juli 1943 protesterte han mot at kvinnelige tvangsarbeidere fra Østeuropa ble underkastet tvangsaborter, og han bød sine polskkyndige prester om å bryte regimets forbud mot å la de polske arbeidere få sjelesorg på sitt morsmål.
Den tyske kirkeminister Hanns Kerrl var i 1941 så lei av von Galens prekener at han den 7. mars gikk inn for at biskopen skulle miste sin lovfestede statslønn. Men dette ble det ikke noe av, og man begrep nok at personlig inntektsavkortelse ikke ville være nok til å avskrekke von Galen. På denne tiden ikke bare anså han sin egen arrestasjon som mulig, men la konkrete anvisninger til sin stab om hvordan man skulle forholde seg om/når så skjedde.
1941: Kamp mot eutanasi, kirkeforfølgelse og andre krenkelser av menneskets rettigheter.
Den 26. juni 1941 var von Galen med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot en rekke sider ved regimets framferd. Biskopene fant det «ubegripelig» at regimet kom med nye kamptiltak mot kristendom og kirke på en tid da man skulle mene at det gjaldt å bevare den nasjonale enhet. «Det går om kirkens og kristendommens være eller ikke være i Tyskland». Hat mot medmennesker og drap av uskyldige er aldri tillatelig. Hyrdebrevet ble opplest fra prekestolene den 6. juli 1941, og vakte kraftig gjenklang hos de troende. Joseph Goebbels avviste det som fullt av «temmelig drøye beskyldninger og uforskammede krav», og som «et dolkestøt i ryggen av vår krigføring fra det katolske kleresi».
Den 12. juli 1941 rettet biskopene et memorandum til den tyske riksregjering der de gikk inn for bekjennelsesfrihet og retten til offentlig religionsutøvelse, krevde at regjeringens kirkeutmeldelseskampanje ble innstilt, protesterte mot den planmessige avkristning av ungdommen, og krevde respekt for det femte og det sjette bud (mot eutanasi og mot utglidningene av sedeligheten), klaget over tiltakene mot klostre og presteskap, og protesterte mot innskrenkelsene av kirkens karitative arbeid. Kerrl beskyldte den 3. august på bakgrunn av hyrdebrevet og memorandumet biskopene for bare å tenke på seg og sitt til og med utbruddet av fiendtligheter mellom fedrelandet og Sovjetunionen. De burde heller ha inngi de troende «seiersvilje og seiersvisshet».
Et senere memorandum fra de tyske biskoper fulgte den 10. februar 1941, og det klaget på nytt mot «trykket mot den katolske kirke» og «krenkelsen av evige lover», og kom med eksempler på begge forhold. Biskopene avgrenset seg ikke til kun å protestere mot antikirkelige tiltak. De listet opp tungtveiende anslag mot menneskets naturgitte rettigheter, som retten til liv og til personlig frihet.
Fortsatt regimekritikk.
Dessuten tok han i disse prekenene for seg blant annet overgrep mot sedelære og menneskeverd, urettmessige frihetsberøvelser, voldsovergrep mot ordensmedlemmer, Gestapos vilkårlige fremferd, konsentrasjonsleirene, rettsløshet og forvrengningen av rettferdighetsprinsippet, religionsundertrykkelsen, hatet mot kristendommen, forførelsen av ungdommen, og meget mer. Prekenene gjorde et mektig inntrykk, og ble kjent over hele Tyskland. I München var de med på å styrke søsknene Hans og Sophie Scholl som noen uker før hadde begynt sitt modige motstandsarbeid i gruppen "«Den hvite rose»". Prekenene ble også smuglet utenlands. Den 14. august 1941 hevdet propagandaminister Joseph Goebbels at von Galen gikk i fiendens tjeneste med sine prekener. Men samtidig viser nedtegnelsene etter Goebbels at han mente at von Galens prekener viste tydelig at det ikke var klokt å utfordre den katolske kirke så lenge krigen pågikk. Rikskirkedepartementet mente derimot at tiden nå endelig var inne til å anbringe von Galen i en konsentrasjonsleir.
Walter Tiessler, som var Goebbels' assistent i Propagandaministeriet, foreslo i et brev til Hitlers personlige sekretær Martin Bormann at man skulle henge biskopen. Gestapo rapporterte i januar 1942 at det var hevet over tvil at biskopen var å betrakte som landsforræder. Heinrich Himmler anså von Galen, og Freiburgs erkebiskop Conrad Gröber, som de to biskoper som var «de verste hetsere mot Det tredje rike».
Hitler vek tilbake for arrestasjon av von Galen, idet en stor del av den tyske befolkning var katolikker. Men som gjengjeldelse lot han arrestere 37 katolske prester fra bispedømmet; ti av dem mistet livet.
Adolf Hitler hadde et særlig hat mot de tyske katolske biskoper, og lot ethvert skritt de foretok bli nøye overvåket og analysert. Da de den 22. mars 1942 lot lese opp et felles hyrdebrev om regimets maktvilkårlighet og mot kirkeforfølgelsene, er det blitt kjent at han reagerte med raseri. Særlig kraftig omtalte han mot biskopene av Münster og Berlin. Han erklærte at med biskop von Galen skulle oppgjørets time komme etter krigsslutt.
Biskop under etterkrigstiden.
I 1945 forklarte von Galen for amerikansk presse at selv om han og andre dannede tyskere kunne være antinazister, måtte de som patrioter være tro mot det tyske fedreland og betrakte de allierte som fiender. Historikeren John S. Conway viser til en britisk UD-embedsmann som i 1945 kalte ham "«the most outstanding personality among the clergy in the British zone... Statuesque in appearance and uncompromising in discussion, this oak-bottomed old aristocrat... is a German nationalist through and through»".
1945: Kritikk mot okkupasjonsmaktene.
Den siste delen av sitt liv brukte biskop von Galen på å kritisere okkupasjonsmaktene og fordrivelsesterroren, og skarpt fordømme alle påstander om kollektivskyld for noe folk.
1946: Kardinalsutnevnelse og bortgang.
Clemens August von Galens grav i domkirken i Münster
18. februar 1946 ble han utnevnt til kardinal av pave Pius XII. Utnevnelsen av tre nye tyske kardinaler tolket von Galen som et «uttrykk for pavens kjærlighet til vårt arme tyske folk. For hele verden har han som overnasjonal og upartisk observatør anerkjent det tyske folk som likeberettiget i nasjonenes fellesskap». På sin reiserute til Roma besøkte han nesten alle krigsfangeleirer og oppfordret ikke bare de tyske soldatene til mot, men smuglet i store antall meldinger hjem til deres kjære. Etter hjemkomsten fra den besværlige ferden til Roma ble den nye kardinalen begeistret feiret i Westfalen. Han hadde kun få uker igjen å leve.
Den 22. mars 1946 døde han i St. Franziskus-hospitalet i Münster. Hans siste ord var: "«Wie Gott es will. Gott lohne es Euch. Gott schütze das liebe Vaterland. Oh, Du lieber Heiland!»". Han ble begravet i Galen-familiens krypt i den ødelagte Münsterdomen.
Katolsk saligkåring.
En saligkåringsprosess ble innledet i 1956, og positivt avsluttet i november 2004. Saligkåringsseremonien fant sted søndag morgen 9. oktober 2005 i Peterskirken i Roma.
Inntil da hadde han hatt status som "ærverdig" ("venerabilis") i Den katolske kirke. Pave Benedikt XVI deltok personlig i seremonien, noe som er uvanlig. Ved begynnelsen av sitt pontifikat gikk Benedikt tilbake til tidligere praksis ved å la kardinaler forestå saligkåringer. Saligkåringen ble ledet på tysk av den portugisiske kardinal Jose Saraiva Martins C.M.F., prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer. Den fant sted samtidig med at Bispesynoden ble arrangert i Roma, og var den eneste saligkåringen den dagen. Flere tusen tyske pilegrimer hadde kommet til Roma for saligkåringen. Også de tyske kardinalene Karl Lehmann, Joachim Meisner og Georg Maximilian Sterzinsky, samt Münsters nåværende biskop Reinhard Lettmann og Hamburgs erkebiskop Werner Thissen, var kommet ens ærend. Saraiva Martins gjorde kjent at den saligkåredes festdag skal være 22. mars, hans dødsdag.
Saligkåringen markerte høydepunktet i feiringen av bispedømmet Münsters 1200 års jubileum i 2005.


Akerøya.
Akerøya er ei øy i Hvaler kommune i Østfold, areal 1,6 km2., og høyeste punkt 33 moh. Øst for Akerøya ligger en liten holme, Festningsholmen, med Akerøy fort fra 1600-tallet. I sagatiden het øya "Saltholmen", etter noen grunne poller der det ble utvunnet havsalt.
Øya består av i hovedsak av fjell/granitt og enkelte strandenger og gressletter. Karakteristiske «klover» skjærer gjennom øya flere steder der det vokser godt med småbusker og trær. Det er registrert mer enn 400 plantearter hvorav flere er truede og sårbare.
Øya har et rikt fugleliv og er en rasteplass for trekkfugl. I 1978 ble det opprettet et naturreservat for sjøfugl på øst- og vestsiden av øya med ferdselsforbud deler av sommeren. Siden 1961 har Akerøya Ornitologiske Stasjon drevet registrering av fugl.
Fram til ca. 1950 var det et gårdsbruk som drev med storfe på øya. Dyreholdet har vært med å holde vegetasjonen nede, men de senere års sauebeite har ikke klart å holde tritt med gjengroing av spesielt einer.
På øyas høyeste punkt er det en redutt, en observasjonspost for fortet på Festningsholmen. Nord for redutten er det funnet flere gravrøyser fra bronsealderen.
Den mest attraktive delen midt på øya er gjort til offentlig friområde med mulighet for telting. Akerøya eies og forvaltes av Staten og Oslofjorden Friluftsråd, som også har en oppsynsmann i øyas eneste hus i perioden 15. juni-15. august. Utenom sesongen disponeres huset av Akerøya Ornitologiske Stasjon.
Akerøya, har også etterhvert fått to glimrende Sandvolleyballbaner. Banene er laget av lokale Hvaler ungdommer, og har to konkurranse-nett. Hvert år arrangeres en volleyballturnering som selvfølgelig heter "Øya Open".


Joseph de Maistre.
Joseph-Marie, comte de Maistre (, født 1. april 1753 i Chambéry i Kongedømmet Sardinia, død 26. februar 1821 i Torino) var en fransktalende savoyisk filosof, forfatter, advokat og diplomat. Han var en av de fremste talsmennene for en kontrarevolusjonær og autoritær konservatisme i perioden etter Den franske revolusjon i 1789. Joseph de Maistre argumenterte for gjenopprettelse av det absolutte monarkiet, og for autoriteten til paven i både religiøse og politiske spørsmål.
Joseph de Maistre ble født i det daværende Kongedømmet Sardinia. Familien hans var av fransk herkomst og hadde slått seg ned der et århundre tidligere. Joseph de Maistre fikk trolig sin utdannelse av Jesuittordenen. Etter revolusjonen ble han en varm forsvarer av ordenen, og han sammenlignet revolusjonsånden med ånden til Jesuittordenens tradisjonelle fiender. Etter endt utdannelse som jurist gikk han i sin fars fotspor, og var senator på Sardinia 1787–1792. Senere var han ambassadør til Russland 1803–1817 og Kongedømmet Sardinias minister i Torino 1817–1821.
Han mente livet gjennom at Den franske revolusjon var et resultat av de destruktive og ateistiske doktrinene til de store opplysningsfilosofene på 1700-tallet. Joseph de Maistre forfektet i denne sammenheng motopplysning.


Skjærhalden.
Skjærhalden (også skrevet "Skjærhallen" og "Skjærhollen") er et tettsted på Kirkeøy i Hvaler kommune i Østfold, med innbyggere per 1. januar. Stedet er administrasjonssenter for Hvaler kommune.
Om sommeren er Skjærhalden et populært feriested. I julen, påsken og flere ganger på sommeren går det ferge til Strömstad med fergen Vesleø II.
I Skjærhalden ble det i 2000 reist en byste av den kjente norsk-kanadieren Henry A. Larsen, som vokste opp på naboøya Herføl.


Heinrich Brüning.
Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning (født 26. november 1885 i Münster, død 30. mars 1970 i Norwich, Vermont, USA) var en tysk økonom og politiker fra Det katolske sentrumspartiet. Han var Tysklands 21. rikskansler fra 1930 til 1932, da han ble etterfulgt av Franz von Papen.
Han studerte historie, jus og nasjonaløkonomi ved forskjellige tyske universiteter og ved London School of Economics, og tjenestegjorde i første verdenskrig som maskingeværskytter, ble tildelt jernkorset og etter hvert utnevnt til offiser. Han tok doktorgrad i økonomi med en avhandling om nasjonaliseringen av den engelske jernbanen.
I valget i 1924 ble han innvalgt i riksdagen for Det katolske sentrumspartiet, hvor han representerte Breslau i Schlesien. I 1929 ble han partiets formann. Han ble regnet for å tilhøre høyrefløyen innen Sentrumspartiet.
Han var anerkjent for sin innsikt i finanspolitikk, og ble utnevnt til rikskansler etter at den sosialdemokratiske regjeringen til Hermann Müller kollapset i 1930. Hans forslag til å løse den krisen landet befant seg i som følge av den økonomiske depresjonen, høyere skatter og budsjettkutt, ble imidlertid avvist av riksdagen, og ble først satt i verk da president Paul von Hindenburg begynte å regjere ved dekreter basert på § 48 i Weimar-forfatningen. Tiltakene var imidlertid uten den ønskede effekt, og Brüning gikk av som kansler.
I 1934 flyktet han fra Tyskland for å unnslippe nasjonalsosialistenes forfølgelse av sine politiske motstandere. Han dro via Sveits til USA, hvor han ble engasjert som gjesteprofessor ved Harvard University. I 1937 ble han fast ansatt som professor i offentlig administrasjon ved Harvard Business School.
Han reiste tilbake til Tyskland først i 1952, hvor han underviste som professor i statsvitenskap. Men på grunn av misnøye med politikken til Konrad Adenauer, som han hadde hatt et dårlig forhold til allerede på 20-tallet, reiste han i 1954 tilbake til USA. Der skrev han sine memoarer fra perioden 1918-1934, som ble publisert i 1970. I memoarene fremstilte han seg som en kjølig strateg med en klar plan for å hindre nazistene i å komme til makten, et synspunkt han også tidligere hadde gitt uttrykk for i samtaler med bl.a. Harry Kessler, Winston Churchill og Hindenburg-biografen Wheeler-Bennett.


Oslotrikken.
Oslotrikken AS (tidligere Oslo Sporvognsdrift AS eller Trikken) er et norsk kollektivtrafikkselskap eiet av driftselskapet Kollektivtransportproduksjon som igjen er eiet av Oslo kommune. Selskapet har ansvar for drift og utvikling av trikken i Oslo, mens Kollektivtransportproduksjon står for drift og vedlikehold av sporvognene samt drift og vedlikehold av infrastruktur, så som skinner, strøm og penser. Oslotrikken selger kollektivtransporttjenester til administrasjonsselskapet Ruter. Oslotrikken oppnådde i 2011 et overskudd på 9,9 mill. kr etter skatt.
Oslotrikken disponerer 72 sporvogner (som eies av Oslo Vognselskap) og 131,4 km med sporvei (regnet som enkeltspor). Sporveisnettet består av 6 linjer og 99 stasjoner. Selskapet har omkring 450 ansatte. Tidligere samferdselsminister Torild Skogsholm var administrerende direktør fra 2006 og frem til våren 2011. Etter dette er Jan Egil Meling konstituert administrerende direktør. I løpet av høsten 2012 tiltrer Bjørn Granviken som ny adm.dir. i både Oslotrikken og søsterselskapet Oslo T-banedrift.
Oslo Sporvognsdrift ble eget AS i 2003 og har siden hatt flere navn. Oslotrikken har vært et av flere uformelle navn, men ble 10. juni 2009 også det formelle navnet på selskapet. Merkevaren vil fremdeles være «Trikken».


Julius Curtius.
a>.Julius Curtius (født 7. februar 1877 i Duisburg, død 10. november 1948 i Heidelberg) var Tysklands utenriksminister fra 1929 til 1931.
Han studerte fra 1905 jus i Berlin og var senere virksom som advokat i Duisburg. Fra 1926 til 1929 var han næringsminister.


Oslo T-banedrift.
Oslo T-banedrift AS er et norsk kollektivtrafikkselskap eiet av Kollektivtransportproduksjon. Selskapet har ansvar for drift, markedsføring og utvikling av T-banen i Oslo. Selskapet selger kollektivtransporttjenester til administrasjonsselskapet Ruter.
Oslo T-banedrift har rundt 500 ansatte. Oslo T-banedrift oppnådde i 2011 et overskudd på 9,9 mill. kr etter skatt.
Historie.
Frem til 2003 ble T-banedriften utført av en egen divisjon i Oslo Sporveier, men fra 1. juli 2003 ble driften overtatt av det heleide datterselskapet Oslo T-banedrift. I 2006 ble kollektivtrafikken i Oslo omorganisert. Oslo Sporveier ble omdannet til et rent administrasjonsselskap, mens driftsdelen i det gamle Oslo Sporveier ble overført til det nyopprettede Kollektivtransportproduksjon. Oslo T-banedrift er etter dette heleid av Kollektivtransportproduksjon.


Puttesund bro.
Puttesund bro er en 138 meter lang bro i Fredrikstad kommune, som forbinder Håholmen med Kjøkøy. Broen inngår i riksvei 108. Broen ble bygd som spennbetongbro i 1970, og ombygd til skråstagsbro i 2002. Midten av broen sank med 65 cm fram til den ble ombygd i 2002.


Arthur de Gobineau.
Joseph Arthur de Gobineau (født 1816, død 1882) var en fransk aristokrat, forfatter og politisk filosof.
Han hevdet gjennom diverse skrifter den ariske rases overlegenhet.
Hans diplomatiske karriere i Iran påvirket hans syn, og han utviklet flere teorier om at imperier som omfatter en rasemessig blanding vil føre til degenerasjon av rasene. Innenrikspolitisk forfektet han et reaksjonært og antidemokratisk livssyn.
Gobineau så på seg selv som en arvtaker etter vikingene. Han kan oppfattes som en av nasjonalsosialismens og den moderne rasismens grunnleggere.


Erik Scavenius.
Erik Julius Christian Scavenius (født 13. juli 1877, død 29. november 1962) var en dansk politiker fra Det Radikale Venstre. Han var utenriksminister, og fra 9. november 1942 også statsminister.
Han ble regnet som moderat og tyskvennlig, men var sterkt imot fascismen, og var den viktigste person i forhandlingene mellom Danmark og Tyskland i forbindelse med tyske militære okkupasjon av Danmark. Det var også han som undertegnet antikominternpakten i november 1941 for Danmark, noe folket gikk imot i 1943, og til slutt ledet til hans avgang. Scavenius er gravlagt på Voergaard slott.


Hvaler kirke.
Hvaler kirke er en av Norges eldste kirker, beliggende på Kirkeøy utenfor Skjærhalden i Hvaler kommune. Norges tredje største myntfunn er gjort i Hvaler kirke. Hvaler kirke har en romansk stil og er fra 1100-1200-tallet.
I forbindelse med tusenårsskiftet ble kirken og området rundt valgt til Hvalers tusenårssted.


Spanias autonome regioner.
Spanias autonome regioner ("comunidades autónomas") er regioner med forholdsvis stor grad av autonomi fastlagt i den spanske grunnloven. Dette er organisert slik at Spanias femti provinser er gruppert i 17 autonome regioner, i tillegg til to afrikanske autonome byer ("ciudades autónomas"), Ceuta og Melilla.
Grunnleggelse og makt.
Sentralisme, nasjonalisme og separatisme spilte en viktig rolle i Spanias historie.
Et kompromiss ble inngått av de moderate politiske partiene som deltok i skisseringen av den Spanske Grunnloven fra 1978, siden man fryktet at separatisme skulle føre til ustabilitet og et diktatorisk uføre. Målet var å roe ned separatistgruppene og så desarmere den ekstreme høyrevingen. En veldig desentralisert stat var blitt grunnlagt, sammenlignet med både Francisco Francos regime og de fleste moderne territorielle arrangementer i de Vest-Europeiske stater.
I grunnloven er det fastlagt hvilke lovgivende og utøvende retter de autonome enhetene har, og hvilken grad av uavhengighet hver enkelt autonome enhet har. De har egne parlament og regionale guvernører.
Andelen av kompetanse er forskjellig fra enhet til enhet. Det er en klar forskjell mellom historiske regioner slik som Baskerland, Katalonia, Galicia, Andalucía og de andre. De historiske regionene hadde fra begynnelsen flere funksjoner, bl. a kunne de regionale presidentene velge når neste valg skulle være (gitt at det var maks 4 år i mellom hvert valg). Et annet eksempel er at Baskerland og Katalonia begge har egne politistyrker, Ertzaintza og Mossos d'Esquadra
Grunnloven gir uttrykk for de historiske rettighetene til de forskjellige områdene. Dette brukes som referanse til de forskjellige statusene som kom til under tidligere enigheter mellom de sentrale styresmakter og regionene. Dette forklarer hvorfor Baskerland og Navarra på forhånd avtaler hvor mye av skattepengene som skal tilfalle det nasjonale.
Opprinnelig var det meningen at bare de historiske regionene skulle bli autonome. Kort tid etter at grunnloven var vedtatt, oppsto det en bølge med nye autonome bestrebelser. Dette ble kalt "café para todos" "kaffe til alle" av desentralasjonens kritikere.
Den spanske grunnloven fra 1931 ga autonomitet til Catalonia, Galicia og Baskerland,
men den spanske borgerkrigen knuste dette eksperimentet.


Peer Steinbrück.
Peer Steinbrück (født 10. januar 1947 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). Han var finansminister i Angela Merkels første regjering fra 2005 til 2009, og ministerpresident i Nordrhein-Westfalen fra 2002 til 2005. Steinbrück ble av SPDs styre 1. oktober 2012 nominert som offisiell kanslerkandidat til valget i 2013.
Utdannelse og yrkesliv til 1990.
Steinbrück tok abitur i 1968 studerte fra 1970 sosialøkonomi og sosiologi, og tok hovedfag ("Diplom") i sosialøkonomi i 1974.
Peer Steinbrück innledet sin yrkeskarriere i forvaltningen, først i det føderale bygningsministeriet og senere i transportministeriet. Han ble personlig sekretær for minister Hans Matthöfer i forsknings- og teknologiministeriet, og arbeidet fra 1978 til 1981 i Forbundskanslerens kontor under Helmut Schmidt og ved Vest-Tysklands representasjon i DDR. I perioden 1981 til 1982 var han personlig assistent for Tysklands forskningsminister Andreas von Bülow.
Etter bruddet i den sosialliberale koalisjon som var grunnlaget for Helmut Schmidts regjering, var Steinbrück yrkesmessig fristilt. Fra oktober 1983 til september 1985 var han sekretær i miljøvernsaker for SPDs fraksjon i Forbundsdagen.
Han var deretter fra oktober 1985 frem til november 1986 ansatt i miljøvern- og landbruksministeriet i Nordrhein-Westfalen. I 1986 ble han kontorsjef for delstatens ministerpresident Johannes Rau, en stilling han hadde til 1990.
Parti.
Steinbrück ble medlem av SPD i 1969. Han var fra november 2005 til november 2009 stedfortredende leder av partiet. SPDs partileder Sigmar Gabriel foreslo 28. september 2012 Steinbrück som partiets kanslerkandidat. Partiets styre vedtok 1. oktober 2012 enstemmig å fremme Steinbrücks kandidatur. Den formelle utnevnelse av partiets kanslerkandidat vil finne sted under partiets landsmøte 9. desember 2012 i Hannover.
Parlamentsmedlem.
Steinbrück var medlem av landdagen i Nordrhein-Westfalen fra 2000 til 2002 da han ble ministerpresident i den samme delstaten. Siden 2009 er han medlem av Forbundsdagen.
Statssekretær i Schleswig-Holstein.
Steinbrück var fra juni 1990 til april 1992 statssekretær i Schleswig-Holsteins ministerium for natur-, miljø- og utvikling, og fra mai 1992 til mai 1993 statssekretær i ministeriet for næringsliv, teknikk og transport.
Delstatsminister i Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westfalen.
Fra 19. mai 1993 til 28. oktober 1998 var Steinbrück minister for næringsliv, teknikk og transport i delstaten Schleswig-Holstein. Perioden omfattet to regjeringer under ledelse av ministerpresident Heide Simonis (Simonis I og II).
Steinbrück dro deretter tilbake til Nordrhein-Westfalen, hvor han først fra 28. oktober 1998 ledet næringslivs-, teknologi- og transportministeriet (kabinett Clement I) og deretter fra 22. februar 2000 finansministeriet (kabinett Clement I og II)
Ministerpresident i Nordrhein-Westfalen.
Steinbrück overtok 6. november 2002 som ministerpresident i delstaten Nordrhein-Westfalen etter Wolfgang Clement, da Clement ble medlem av den føderale regjeringen. Steinbrück ledet som ministerpresident en rød-grønn koalisjon i delstaten. Han ble avløst av Jürgen Rüttgers (CDU) etter at koalisjonen ved delstatsvalget 22. mai 2005 mistet majoriteten i Schleswig-Holsteins landdag.
Finansminister i Tyskland.
Steinbrück (nr 3 f.v., første rekke) som tysk finansminister under et G7 møte
Steinbrück var fra 22. november 2005 til 28. oktober 2009 finansminister i regjeringen Merkel I, nominert av SPD. Merkel I var basert på en storkoalisjon av SPD og CSU.
Kontroverser og kritikk.
Steinbrück er selv sjakkspiller og han ble i september 2012 kritisert for at han i 2006 mens han var finansminister, samlet støtte på nærmere en million euro fra store selskaper til verdensmesterskapet i sjakk.
Privat.
Peer Steinbrück er gift med Gertrud Steinbrück (født Isbary) som er lærer i biologi og politikk. Paret har en sønn og to døtre. Familien Steinbrück bor i Bonn.
Steinbrück meldte seg som 18-åring ut av den evangeliske kirken, under innflytelse av skriftene til Karlheinz Deschner. Steinbrück begrunnet sin utmeldelse med at kirken ofte hadde stått på de mektiges side og dessuten forsøkt å hindre utviklingen under opplysningstiden.


Stor-Oslo Lokaltrafikk.
Stor-Oslo Lokaltrafikk as (SL) var et norsk tidligere selskap eiet av staten, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune med en tredel hver frem til 1. januar 2008. Da ble selskapet slått sammen med AS Oslo Sporveier (OS) og virksomheten overført til Ruter.
SL hadde ansvar for planlegging, koordinering og markedsføring av kollektivtilbudet på buss og båt i Akershus og mellom Akershus og Oslo, samt skolekjøring og transport av funksjonshemmede i Akershus, basert på kjøp av transporttjenester fra en rekke buss- og båtselskaper. Da selskapet ble slått sammen med Oslo Sporveier hadde SL kontrakter med busselskapene Nettbuss, Norgesbuss, Schau's Buss, Schøyens Bilcentraler, Veolia Transport Norge og UniBuss samt ferjeselskapene Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap og Sandvika Fjordturer.
SLs virksomhet var basert på områdekonsesjon for hele Akershus fylke og transporterte 56 millioner passasjerer i 2004.
Historie.
Selskapet ble opprettet i 1974 med det mål å etablere et felles kollektivtrafikkselskap for Oslo og Akershus. SL skulle i utgangspunktet overta ansvaret for all kollektivtrafikk i Oslo og Akershus (inkludert togtrafikken), men sent i prosessen valgte Oslo kommune å beholde styring med kollektivtrafikken i Oslo gjennom det kommunalt eide selskapet AS Oslo Sporveier (OS). Tilsvarende valgte Samferdselsdepartementet å la Staten beholde ansvaret for togtrafikken i det samme området. Etter dette var det i flere tiår ønskelig å etablere et felles kollektivtrafikkselskap fra både myndigheter og andre involverte parter, og dette selskapet ble til slutt etablert 23. oktober 2007 gjennom en sammenslåing av AS Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk as.
Omorganisering.
1. januar 2008 ble arbeidsoppgavene til Stor-Oslo Lokaltrafikk as overført til det nye selskapet Ruter, som skal administrere all kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Oslo kommune eier 60 prosent og Akershus fylkeskommune 40 prosent av det nye selskapet.


David Toska.
David Aleksander Toska (født 18. september 1975) er en nordmann dømt for lovbrudd. Han er best kjent for sin rolle i NOKAS-ranet. Han ble i 2007 dømt til 19 års fengsel.
Tidlig kriminell løpebane.
Toska ble født i Bergen, men flyttet til Oslo som 10-åring. Han gikk først på Ullevål og siden på Bjølsen barneskole. På Bjølsen kom han i kontakt med småkriminelle miljøer.
Hans virkelig kriminelle løpebane begynte før han var fylt 20, da han ble arrestert i forbindelse med et ran på Ullevål – der en bil ble kjørt inn i et butikkvindu. I 1996 ble han pågrepet for å ha båret våpen på en bar i Oslo. Politiet ransaket hjemmet hans og fant en MP5 maskinpistol, eksplosiver og ransutstyr.
NOKAS-ranet.
David Toska ble i 2004 etterlyst og siktet for flere kriminelle forhold, blant annet NOKAS-ranet i Stavanger 5. april 2004.
Toska ble pågrepet av spansk politi 5. april 2005, og ble umiddelbart begjært utlevert til Norge. Toska motsatte seg utlevering til Norge 7. april 2005 men lot seg likevel utlevere frivillig i juni samme år. Toska tilsto gjennom sin forsvarer Christine Hamborgstrøm å ha deltatt i planlegging og utføring av NOKAS-ranet 12. april 2005 etter et tre timer langt møte i fengselet i Spania. Han hevdet imidlertid at det ikke var ham som skjøt og drepte politimannen Arne Sigve Klungland i forbindelse med ranet.
Rettssaken mot ham startet 19. september 2005. Før saken kom opp for tingretten byttet Toska forsvarer til Øystein Storrvik. I sin forklaring overfor retten fortalte han at han visste hvem som hadde skutt og drept Klungland, men han nektet å gi opplysninger om vedkommendes identitet. Etter den judisielle vurdering av Toska mente psykiaterne Karl Heinrik Melle og Andreas Hamnes at Toska hadde en dyssosial personlighetsforstyrrelse.
Aktorene i straffesaken 6. januar 2006 nedla påstand om at Toska skulle dømmes til forvaring i 21 år, med en minstetid på ti år. Toska ble 10. mars 2006 dømt i Stavanger tingrett til 19 års ubetinget fengsel for sin deltagelse i NOKAS-ranet. I motsetning til flere av de andre dømte, ble Toska ikke idømt forvaring. I ankesaken ble Toska dømt til 15 års fengsel
Toska fikk i Høyesterett 29. juni 2007 straffen skjerpet til 18 års fengsel. Han ble heller ikke i denne instansen idømt forvaring. Den 7. september samme år fikk han en sammenlagt dom for denne og andre påtalteforhold en fengselsstraff på 20 år. Dommen kom som et resultat av en serie forhandlinger med påtalemyndigheten. Blant grunnlaget for den relativt milde straffen skal ha vært Toskas medvirkerrolle til at de stjålne Munch-maleriene "Skrik" og "Madonna" kom til rette året før.
Dagbok om NOKAS-ranet.
Mens Toska var på flukt fra politiet, valgte han å skrive dagbok om NOKAS-ranet.
Toska ble i mediene ofte omtalt som Mesterhjernen.
Andre tiltaler.
Toska er også tiltalt for innbrudd (grovt tyveri) i bankbokser hos DnB NOR på Bryn i Oslo, hvor utbyttet var ca. 20–30 millioner kroner, og for forsøk på innbrudd hos Norsk Medisinaldepot i Oslo.


Édouard Drumont.
Édouard Drumont (født 3. mai 1844, død 3. februar 1917) var en fransk antisemitt. Hans bok "La France Juive" ("Det jødiske Frankrike") angrep rollen jøder i Frankrike hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis «La Libre Parole» hadde samme synspunkt.
Drumont tiltrakk seg mange tilhengere. Han nådde sitt høydepunkt under Dreyfussaken, og han var av Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før ideologien var etablert.


Jan van Leiden.
Jan van Leiden (født 1509, død 22. januar 1536 i Münster, Westfalen) eller "Jan (Johann) van Leyden" (egentlig "Johann Bockelson" eller "Beukelszoon") var en tysk predikant og en av lederne for gjendøperne som i et års tid hersket i Münster. Han innførte flerkoneri i Münster, da det var fem ganger flere kvinner enn menn i byen. Da byen ble beleiret i 1536 sies det at da en av konene hans spurte om tillatelse til å forlate byen, hogde han av henne hodet mens de andre konene hans danset og sang salmer


NOKAS Cash Handling.
NOKAS Cash Handling, er et norsk selskap stiftet 1. juli 2001, den gang som Norsk Kontantservice (Nokas). Selskapet har hovedkontor i Oslo. Selskapet er fra 1. oktober 2007 100 % eid av Nokas AS (tidligere kjent som Vakt Service AS) og er en av to divisjoner i NOKAS Group.
NOKAS Cash Handling leverer kontanthåndtering, verditransport, kontantautomater og sikkerhetsløsninger for sine kunder som er banker og andre virksomheter samt lovpålagte sentralbankoppgaver innenfor kontanthåndteringen for Norges Bank. NOKAS Cash Handling leverer også E2E tjenester via selskapet Winservice som eies 50% av NOKAS Group og 50% av Wincor Nixdorf. Selskapet har kontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Sandefjord, og Oslo.


Songdalselva.
Songdalselva ("Sogna/Sogne/Sygna/Søgneelva") er ei elv som har sitt utspring i Sognevannet og Hagelandsvannet i Songdalen kommune og renner ut i havet mellom Høllen og Åros i Høllefjorden i Søgne kommune. Elvløpet er ca 30 km langt og har et tilførselsløp fra Stemman som kalles Gumpedalselva. Nedbørsfeltet er 207 km².
I 2004 ble det fisket 79 kg laks og 243 kg sjø-ørret i elva.
Elva er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag.


Ragnar Forbech.
Ragnar Forbech (født 23. juli 1894 i Kristiania, død 28. desember 1975 i Oslo) var prest innen den norske kirke. Den radikale presten og fredsforkjemperen mottok i 1955 den sovjetiske Stalins fredspris («Stalinprisen»).
Hans akseptering av denne prisen ble møtt med kraftig fordømmelse i Norge. Fordømmelsen kom ikke bare fra kirkelig hold. Han fikk liten eller ingen støtte fra arbeiderbevegelsen.
Prisen var på 180 000 norske 1955-kroner, et formidabelt beløp som gav ham råd til å ansette en sekretær (Berge Furre).
Forbech fikk sin første menighet i Vestre Fredrikstad kirke 28. juni 1919, det året da den store kirkestriden sto mellom konservative og liberale. I 1921 giftet han seg med Ruth Christensen, og de fikk to barn. Oppholdet hans i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i Indremisjonens Ungdomsforening. Han ble senere prest i Tøyen kirke i Oslo, og i 1932 tiltrådte han stillingen som forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo. 1947 ble han tilsatt som residerende kapellan ved Oslo Domkirke, og den stillingen forble han i inntil han gikk av for aldersgrensen i 1964.
I 1967 gav han ut selvbiografien "Prest på allfarvei – og utenfor".


Tottenham Court Road undergrunnsstasjon.
Tottenham Court Road undergrunnstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener Central-linjen og Northern-linjens Charing Cross-gren. Stasjonen ligger i kollektivsone 1.
Stasjonen åpnet som en del av "Central London Railway" (nå Central-linjen) den 30. juli 1900. Plattformene ligger under Oxford Street, vest for krysset mellom denne og Tottenham Court Road. Plattformene var opprinnelig forbundet med inngangshallen via heiser.
"Charing Cross, Euston and Hampstead Railway" (CCEHR, nå Nortern-linjen) åpnet plattformer på stasjonen 22. juli 1907. Det var ikke direkte forbindelse mellom plattformene, så passasjerer måtte gå ut og gjennom en annen inngang. Denne delen av stasjonen gikk under navnet Oxford Street undergrunnsstasjon. I september 1908 ble det laget en tunnel som forbant endene av de to linjenes plattformer, og begge linjer begynte å bruke samme navn for stasjonen. Ettersom Northern-linjen hadde en annen stasjon som het Tottenham Court Road ble denne omdøpt til Goodge Street undergrunnsstasjon.
De originale heissjaktene og trappen som fungerte som nødutgang er bevart, og når antall passasjer er spesielt høyt brukes fortsatt trappene, ettersom rulletrappene ikke klarer å ta unna alle. Heissjaktene er innlemmet i kontorer og servicetjenestene på stasjonen, og den nederste delen av en av dem er nå en del av tunnelen mellom plattformene.
Da Centre Point ble bygget i 1960-årene ble de opprinnelige stasjonsbygningene revet. Man benyttet da sjansen til å installere rulletrapper, og å legge en ny tunnel mellom midten av plattformene, gjennom en heissjakt, for å lette overgang. Et problem på stasjonen er at passasjerene som skal ut og passasjerene som skal bytte linje kommer i veien for hverandre, slik at det lett oppstår trengsel ved rulletrappene.
I 1970-årene ble stasjonen dekorert på nytt, og de distinkte gamle flisene fra CCEHR og Central London Railways hvite fliser ble fjernet. De ble erstattet av veggmalerier av Eduardo Pauli satt opp som mosaikker. Verkene er signert av kunstneren flere steder.
Ombygging.
Hovedinngangen til stasjonen under ombygging (2009).
Fordi stasjonen er sentralt plassert ved Oxford Street, som er en av Londons travleste gater, og ved Dominion Theatre, som også trekker mange mennesker, er den en av de travleste i hele undergrunnsnettet. I rushtiden hender det ofte at inngangen blir blokkert fordi det er for mange mennesker som skal gjennom sperreportene i billetthallen. Transport for London bygger derfor nå (pr. april 2012) om stasjonen. Dette inkluderer en ny og mye større billetthall under Centre Point, nye rulletrapper og bedre adkomst for funksjonshemmede. Dersom Crossrails linje 2 mellom Chelsea og Hackney blir bygget, vil den stoppe ved Tottenham Court Road, noe som også er tatt med i utbyggingsplanene. Ombyggingen av stasjonen er ventet å være ferdigstilt i 2016.


Setesdal.
B «Bjoren» er en vedfyrt dampbåt som trafikkerer strekningen Byglandsfjord-Bygland og Bygland-Ose i Setesdal søndager i juli
Setesdal betegner dalføret langs Otravassdraget som har sitt utspring lengst nord i Aust-Agder fylke, som ligger i landskapet Agder i landsdelen Sørlandet. Dalen strekker seg fra Evje i sør til Hovden i nord. Riksvei 9, Setesdalsveien, går fra Kristiansand i sør, opp gjennom hele Setesdalen til den møter E134 ved Haukeligrend i Telemark i nord.
Navnet "Setesdal" ble opprinnelig brukt bare om de to nordligste kommunene i fylket, Bykle og Valle. Området nedenfor ble kalt "Otrudal". I neste omgang forskjøv grensen for Setesdal seg sørover til Bygland med Byglandsfjord. Man brukte da begrepene Øvre- og Nedre Setesdal. I dag regner man at hele dalføret fra Bykle til og med kommunene Iveland og Evje og Hornnes hører til Setesdal. Mer enn halvparten av fylkets areal tilhører Setesdalskommunene. Området var tidligere en del av distriktet Råbyggelaget i Agder, dengang kystområdene gikk under navnet Agdesiden. Iveland kommune inngår i dag i Kristiansandregionen, som omfatter landsdelshovedstaden Kristiansand med omland.
Distriktet Setesdal omfatter dermed de fire kommunene Valle, Bykle, Bygland og Evje og Hornnes, med 6 876 innbyggere (1. juli 2009) og 4 595 kvadratkilometer. Viktige tettsted i Setesdal er fra sør mot nord Evje, Byglandsfjord, Bygland, Ose, Rysstad, Valle, Bykle og Hovden.


Centre Point.
Centre Point (ofte feilaktig skrevet "Centrepoint") er en høy bygning i betong og glass i det sentrale London. Den ligger på 101–103 New Oxford Street, som er forlengelsen av handlegaten Oxford Street. Bygningen ble tegnet av Richard Seifert, og reist fra 1963 til 1966. Den er 117 meter høy (like høyt som Oslo Plaza), har 35 etasjer og 27 180 m² gulvareal. Centre Point var en av Londons første bygninger som nærmet seg skyskrapernivå.
I lang tid etter at den ble reist sto bygningen i all hovedsak tom. I 1970-årene ble den en tid brukt som hospits for hjemløse, og den veldedige organisasjonen "Centrepoint" har sitt navn fra bygningen. Siden juli 1980 har den vært Den britiske industrikonføderasjonens hovedkvarter.
Det har blitt hevdet at eieren, Harry Hyams, bevisst lot den stå tom av økonomiske årsaker. Han hadde leaset tomten fra Londons myndigheter for bare 18 500 pund pr. år, under en 150-års kontrakt. Dette er en meget lav sum med tanke på eiendommens størrelse og beliggenhet. Han skal ha spekulert i at leien han eventuelt kunne fått inn i begynnelsen utgjorde en mindre sum enn han kunne få dersom han noen år senere kunne tilby ledig kontorplass på et så sentralt sted. Det har også vært konspirasjonsteorier omkring bygningen, blant annet at den skulle brukes av regjeringen i tilfelle atomkrig; et av argumentene for dette var at den hadde klimaanlegg i alle etasjer, noe som var uvanlig i 1960-årene.
I 1995 ble den registrert som bevaringsverdig ("grade II"). Den har blitt kritisert av mange, og få mener det er en vakker bygning, men det har fått en plass i Londons historie og skal derfor bevares.
I forbindelse med en planlagt utbygging av Tottenham Court Road undergrunnsstasjon, som ligger delvis under bygningen, er det planer om å legge en ny billetthall rett under Centre Point.


Ronny Johnsen.
Jean Ronny Johnsen (født 10. juni 1969 i Sandefjord) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var midtstopper, og spilte for en rekke forskjellige klubber både i Norge og i utlandet gjennom en lang karriere. Johnsen fikk 62 landskamper og scoret 3 mål for.
Johnsen er oppvokst i Stokke i Vestfold, og begynte seniorkarrieren i Eik-Tønsberg i 1987. Etter opphold i Lyn og Lillestrøm gikk han i 1995 til Beşiktaş i tyrkisk fotball.
I 1996 gikk Johnsen til den engelske storklubben Manchester United. Her hadde han stor suksess i flere år, der høydepunktet kom i 1999 da United og Johnsen vant «The Treble» med FA Premier League, FA-cupen og UEFA Champions League.
De senere årene i Manchester var Johnsen plaget av skader, og i 2002 gikk han til Aston Villa. I 2004 hadde han et opphold i Newcastle, før han i 2005 kom tilbake til Norge og Vålerenga fotball. Med Vålerenga vant han Tippeligaen i 2005. Johnsen la opp etter 2008-sesongen. Han jobber som ekspertkommentator i Canal+.
Meritter.
Johnsen ble tildelt Kniksens hederspris i 2008.


Greipstad.
Greipstad er et sokn og en tidligere norsk kommune i Vest-Agder. Den ble i 1913 skilt ut fra Søgne kommune. I 1964 ble Greipstad, det meste av Finsland og en mindre del av Øvrebø slått sammen til Songdalen kommune.
Greipstad (og Søgne) ble eget prestegjeld 10. juli 1604. Greipstad er fortsatt eget sokn under Søgne prestegjeld i Mandal prosti.


Finsland.
Finsland var fra 1838 en selvstendig kommune (formannskapsdistrikt) i Vest-Agder. 1. januar 1964 ble det meste av Finsland (med 797 innbyggere) slått sammen med Greipstad og en mindre del av Øvrebø kommune til Songdalen kommune. Et område ved Kleveland bro med 34 innbyggere ble fra samme dato tillagt den nye Marnardal kommune.
Navnet.
Navnet kommer fra gården som ligger ved elva Finnså, som renner ut i Mandalselva. Der ligger også gårdene Finsdal og Finsådal. Ordet "finne" betyr villmark, det er i slekt med adjektivet fjern. Jakob Sande skriver i diktet Fløytelåt om den gamle mannen som husker tilbake på ungdomstiden da også han «sprang berrføtt i fjell og finne». Ordet er også kjent fra Finse, stasjonen på Bergensbanen.


Øvrebø.
Øvrebø er en tidligere norsk kommune. Fra 1837 bestod Øvrebø formannskapsdistrikt av Øvrebø, Hægeland og Vennesla. I 1865 ble Vennesla kommune skilt ut og den gjenværende delen fikk navnet Øvrebø og Hægeland kommune. I 1896 ble det ny deling, og både Øvrebø og Hægeland ble egne kommuner.
I 1964 ble det meste av Øvrebø kommune slått sammen med Hægeland og Vennesla til Vennesla kommune. En mindre del av Øvrebø gikk inn i den nye Songdalen kommune.
Den såkalte «Øvrebø-skien» fra yngre bronsealder ble funnet dypt i ei myr på Mushom. Funnet ble gjort i mellomkrigsårene, og skien ble lenge regnet for å være det eldste funn av ski i Norge. Skien kan sees på Skimuseet i Holmenkollen, Oslo.


Akershus fylkeskommune.
Akershus fylkeskommune er et regionalt folkevalgt organ med ansvar for viktige oppgaver innen videregående opplæring, samferdsel, miljø, næringsutvikling, kultur, tannhelse og folkehelse. Folkevalgte politikere styrer fylkeskommunen. Fylkesordfører er øverste politiske leder og fylkesrådmannen er øverste administrative leder. Fylkeskommunen består av sentraladministrasjon og 45 virksomheter, og har om lag 4800 lønnsmottakere.
Fylkestinget.
Fylkestinget velges hvert fjerde år i kommune- og fylkestingsvalg etter St. Laguës metode. Det sittende fylkestinget trådte i kraft oktober 2011. Fylkeskommunen styres av fylkestinget. Det består av 43 representanter, og treffer avgjørelser i større og prinsipielle saker. Blant annet vedtar fylkestinget budsjetter som gir rammer for alt arbeid i fylkeskommunen.
H, FrP, KrF og V samarbeider om å styre fylkeskommunen i inneværende periode.
Nils Aage Jegstad(Høyre) er fylkesordfører (Fylkestingets formann), og Lars Salvesen(KrF)er fylkesvaraordfører.
Sentraladministrasjon.
Sentraladministrasjonen er den administrative (ikke-politiske) delen av Akershus fylkeskommune. Øverste leder er fylkesrådmannen, som bistås av et antall fylkesdirektører. Sentraladministrasjon har kontorer i Galleri Oslo og er organisert i tre avdelinger: Administrasjonsavdelingen, Avdeling for regional utvikling og Avdeling for opplæring og tjenester.
Utdanning.
Akershus fylkeskommune tilbyr videregående opplæring og fagopplæring (lærlingordningen). I alt driver fylkeskommunen 34 skoler med cirka 20 000 elever og 2 000 lærlinger. Fylkeskommunen har også ansvar for voksenopplæring og pedagogisk-psykologisk tjeneste/oppfølgingstjeneste. I tillegg driver fylkeskommunen to folkehøgskoler samt grunnskole for elever i sosiale og medisinske institusjoner.
Tannhelse.
Akershus fylkeskommune tilbyr gratis tannhelsetjeneste bl.a. til alle under 18 år. Det er en rekke klinikker i hele fylket. Mange av klinikkene tar også mot voksne pasienter.
Disse får gratis behandling:Barn og ungdom 0-18 år, personer med psykisk utviklingshemming,beboere i alders- og sykehjem, enkelte brukere av hjemmesykepleien (som har vært i pleie minst en gang pr. uke i tre mnd. eller mer, enkelte rusmisbrukere (som på grunn av rusmisbruk mottar kommunale tjenester etter sosialtjenesteloven § 4-2 a-d og § 4-3 i tre mnd. eller mer, eller som er under legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og som har vedtak etter sosialtjenesteloven § 4-2.
Regional utvikling.
Fylkeskommunens oppgave innen næringsutvikling er å bidra til økt verdiskapning gjennom tiltak for innovasjon og nyskapning, utvikling av samspillet mellom næringsliv og forskning, næringsliv og utdannelse samt tiltak for regionalt samarbeid om næringsutvikling.
Sammen med Oslo kommune (60 prosent) eier Akershus fylkeskommune (40 prosent) Ruter As, som har ansvaret for planlegging, koordinering og markedsføring av kollektivtilbudet på buss og båt i Akershus og mellom Akershus og Oslo. I tillegg har fylkeskommunen ansvar for transport for funksjonshemmede og skoleskyss til elever i videregående skole.
Fylkeskommunen har flere viktige oppgaver innen kultur. Dette omfatter blant annet kulturminnevern, kulturformidling og idrett. Fylkeskommunen driver Fylkesbiblioteket og gir støtte til kulturtiltak, blant annet idrettsanlegg, kulturhus og frivillige organisasjoner.
Fylkeskommunen har følgende innsatsområder innenfor folkehelse: fysisk aktivitet, kosthold, tobakk og rus, lokalsamfunn og friluftsliv.
Akershus fylkeskommune fokuserer på to områder i miljøpolitikken: Klima og vannforvaltning. Det er et overordnet mål for fylkeskommunen å bidra til en bærekraftig utvikling i regionen.
Akershus fylkeskommune driver internasjonalt arbeid for å øke konkurranseevnen til Akershus, øke kompetansen til næringsliv og befolkning og tilrettelegge for økt internasjonal deltakelse.


Hægeland.
Hægeland er en bygd som ligger i Vennesla kommune. Hægeland var egen kommune fra 1896 til 1964, da den ble slått sammen med Øvrebø og Vennesla. Bygda ligger langs "Setesdalsveien" riksvei 9, 35 km nord for Kristiansand og 25 km sør for Evje. Innbyggertallet har tradisjonelt ligget mellom 600-700. Hægeland er på mange måter en typisk bygd i indre Agder med Hægeland kirke, barneskole, eldrehjem, butikker, trevarefabrikk, bensinstasjon, verksted mm. Ungdomsskole, idrettslag og korps har man felles med den tidligere kommunen Øvrebø, og må da ca 13 km sør for Hægeland.
Hægeland er også kjent for et rikt kristent menighetsliv. Helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen hadde videre sine kontorer her frem til 2008.


Kongen i statsråd.
Kongen i statsråd er den formelle betegnelsen når en konge møter sitt statsråd for å treffe beslutninger. I monarkier med herskende dronning brukes betegnelsen "Dronningen i statsråd".
Norge.
I Norge refererer «Kongen i statsråd» vanligvis til det formelle møtet hvor regjeringen under ledelse av Kongen er samlet på Slottet, normalt hver fredag klokken 11. Dersom Kongen er syk eller på reise i utlandet, er det Kronprinsen som leder statsrådsmøtet i henhold til Grunnloven § 41. I lovgivningen, herunder i Grunnloven, brukes betegnelsen «Kongen i statsråd» (ofte forkortet til Kongen) også om Kongen som det statsrettslige organ som leder den utøvende makt.
En beslutning som er fattet i Statsrådet under Kongens ledelse er en kongelig resolusjon. Hvis Kronprinsen leder statsråd er beslutninger Kronprinsregentens resolusjoner, men de har den samme virkningen. Når verken Kongen eller Kronprinsen leder Statsrådet, blir de resolusjoner som fattes, kalt regjeringens resolusjoner.
Storbritannia.
"Dronningen i statsråd" ("Kongen i statsråd" når riket regjeres av en mannlig monark) er den konstitusjonelle betegnelsen på utøvelsen av den utøvende makt på øverste nivå i Storbritannia og de øvrige samvelderikene. Beskrivelsen betegner at monarken handler etter råd og med samtykke fra sitt kongelige råd ("privy council") i Storbritannia og Canada eller statsrådet ("executive council") i andre samvelderiker og i de canadiske provinsene. I andre samvelderiker enn Storbritannia og noen av de britiske besittelsene er monarkens myndighet delegert til en generalguvernør, viseguvernør eller guvernør, slik at den statsrettslige betegnelsen blir "Generalguvernøren i statsråd", "Viseguvernøren i statsråd" eller "Guvernøren i statsråd".
Etter britisk praksis gir Dronningen i statsråd den endelige, formelle avslutningen av avgjørelser som Kabinettet allerede har tatt, ved kongelig resolusjon. Etter britisk rettsorden kan domstolene etterprøve avgjørelser som tas.
Sverige.
I Sverige fra 1975 har kongen ikke politisk makt og leder ikke regjeringsmøte, og godkjenner ikke statsminister. Unntatt, han leder møte i Utrikesnämnden.


Austad.
Austad er en tidligere, norsk kommune i Vest-Agder fylke. Austad var fra 1837 sammen med Å og Kvås en del av Lyngdal formannskapsdistrikt. Austad var egen kommune i 53 år fra 1909. Den grenset til Lyngdal i Skomrak. Skomrak ytre tilhørte Austad, Skomrak indre Lyngdal. I 1963 ble Austad sammen med Kvås en del av den nye storkommunen Lyngdal.


Bakke.
Bakke er en tidligere kommune i Vest-Agder.
I 1837 var Bakke ett prestegjeld, men siden det var delt på langs av fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland (som fulgte elveløpet til Åna-Sira) måtte det deles i to formannskapsdistrikter. (For samme problem se også Bindal, Birkenes, Røldal, Strømm og Åseral – samt Hemne.)
Annekssognet Gyland ble også opprettet som et eget formannskapsdistrikt i 1837, siden det tilhørte et annet tinglag enn hovedsognet.
Denne delingen i tre kommuner (som hver for seg hadde svært få innbyggere) var imidlertid håpløs og upraktisk. Fylkesgrensen ble derfor flyttet vestover til sin nåværende posisjon i august 1838 – og Bakke prestegjeld ble opprettet som ett samlet tinglag. De tre små kommunene ble deretter samlet til én stor kommune i november 1839.
Sirdal ble fradelt Bakke i 1849, og Gyland ble igjen fradelt Bakke som en egen kommune i 1894.
Den 1. januar 1965 ble Bakke og Gyland kommuner (sammen med Nes og Hidra kommuner) slått sammen med Flekkefjord by til Flekkefjord kommune.


Bjelland.
Bjelland er en tidligere norsk kommune i Vest-Agder fylke, opprettet som egen kommune første gang i 1902. Før dette var Bjelland en del av Bjelland og Grindum kommune.
I 1962 ble Bjelland kommune slått sammen med Laudal og Øyslebø til den nye storkommunen Marnardal.


Laudal.
Laudal kommune er en tidligere kommune i Vest-Agder fylke. Kommunen ble opprettet i 1899 ved utskillelse fra Øyslebø og Laudal kommune.
I 1964 ble Laudal slått sammen med Øyslebø kommune, Bjelland kommune samt litt av Finsland til den nye storkommunen som fikk navnet Marnardal kommune.


Øyslebø.
Øyslebø er et tettsted i Marnardal kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent syv kilometer sørøst for kommunesenteret Heddeland, ved Mandalselva. Øyslebø var tidligere egen kommune i Vest-Agder.
Den tidligere kommunen Øyslebø.
Øyslebø kommune ble opprettet i 1899 ved utskillelse fra Øyslebø og Laudal kommune. I 1964 ble Øyslebø slått sammen med Laudal og Bjelland kommuner samt litt av Finsland til Marnardal kommune.


Oslo brann- og redningsetat.
Oslo brann- og redningsetat (OBRE) er Oslos kommunale brannvesen. Etaten består av fem avdelinger: Brannforebyggende avdeling, beredskapsavdeling, kommunikasjonsavdeling, personalavdeling og økonomiavdeling.
Boligseksjonen: Holdt tidliger til i Østre Aker vei 60, men holder nå til i Nedre Rommen 2. Seksjonen består av ca. 30 ansatte som årlig fører feiing, tilsyn og kontroll med ca. 73 000 objekter.
Boligseksjonen.
Seksjonen består av 30 ansatte som årlig fører feiing, tilsyn og kontroll med ca. 73.000 objekter.
Boligseksjonen er delt inn i følgende grupper: HMS, Bygård, Bolig og Ressurs.
HMS-gruppen: Gruppen har ansvaret for tilsyn rettet mot styrene i borettslag, boligsameier og boligsammenslutninger. Dette tilsynet innebærer blant annet fokus på IK-mappe (internkontroll), rutiner for varsling av brann, slokking av brann, adkomst fasade, rømningsveier, brannklassifiserte dører, brannbelastning på kjeller/loft, oppbevaring av brannfarlig vare, trekkproblemer, behov for feiing, bekdannelse, el-sjekk, ildstedsmeldinger, brannvern i hjemmene samt ENØK-tiltak.
Bygårdsgruppen: Bygårdsgruppen har ansvaret for kontroll av ildsteder og feiing av skorsteiner i bygårder. De har et nært samarbeid med Plan- og bygningsetaten, og har blant annet fokus på ulovlig loftsutbygging, rømningsveier og andre bygningsmessige forhold som er til fare for brannsikkerheten.
Bygårdsgruppen skal i utgangspunktet inn i hver enkelt boenhet for å kontrollere skorstein og ildsted. De skal informere bruker av boenheten om røykvarslere, slokkeutstyr, riktig fyring, riktig bruk av elektriske produkter og andre forhold som er vikige for den generelle brannsikkerheten i boenheten.
Boliggruppen: Boliggruppen har ansvar for kontroll med brannsikkerheten i øvrige boliger med skorstein. Skorstein og ildsted skal kontrolleres og bruker av boligen skal informeres om røykvarslere, slokkeutstyr, riktig fyring, riktig bruk av elektriske produkter, og andre forhold og tiltak som er viktige for den generelle brannsikkerheten i boenheten. Feiing av pipe foretas dersom det er behov for det.
Ressursgruppen: Gruppen har ansvar for tilrettelegging av den daglige driften. Noen oppgaver gruppen har ansvar for er web-sidene, opplæring, innkjøp, HMS, gebyr og ulike prosjekter. Ett eksempel er Sotbrannprosjektet som ble startet i 2004 for å se på sammenhengen mellom feiing og pipebranner, og for å se på hvilke konsekvenser pipebranner har. Prosjektets funn er blant annet at «vanlig» feiing ikke hindrer pipebranner, men at det kan være nødvendig å frese skorsteiner hvor det oppdages bek.
Kundesenter (08:00-15:30): 23 46 97 70
Organisasjon beredskap.
Beredskapsavdelingen er den største avdelingen i brannvesenet med 288 årsverk fordelt på fire vaktbrigader. Hver brigade består av 71 personer og ledes av en brigadesjef. I tillegg kommer stabs-, veksted- og servicefunksjoner og 110-sentralen.
Kvinnelige brannkonstabler.
I april 2006 ble det ansatt to kvinnelige brannkonstabler. Etaten hadde tidligere gått inn i et samarbeid med et idrettslag for å danne en kvinnelig referansegruppe med henblikk på brannvesenets fysiske tester. Konklusjonen på samarbeidet var at kvinner med middels allsidig treningserfaring ikke skulle ha noen problemer med å klare testene.
Rullende materiell.
"Tallet viser til nummerering og merking av kjøretøyet. Første siffer markerer hvilken stasjon kjøretøyet tilhører og andre siffer markerer hva slags type kjøretøy det er snakk om."
Eksterne lenker.
Brann- og redningsetaten


Kontinentalsokkel.
Kontinentalsokkelen er den delen av havbunnen som tilhører en kontinentalplate. Kontinentalsokkelen ligger på 0–500 meters dyp og avsluttes ved kontinentalskråningen.
Kontinentalsokkelen for en kyststat, kalles ofte bare sokkelen, består av havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som grenser til en stats landterritorium. Yttergrensene geografisk er kanten av kontinentalmarginen, dog minimum 200 nautiske mil fra kystens grunnlinjekant. Om det er mindre enn 400 nautiske mil til en nabostats grunnlinje, blir avgrensingen av sokkelen mot nabostat bestemt ved bilaterale avtaler mellom de stater det gjelder. Landene rundt Nordsjøen har delt kontinentalsokkelen ved slike avtaler, slik at yttergrensen normalt er midtlinjen mellom statenes grunnlinjekant (midtlinjeprinsippet).
Der kontinentalsokkelen ikke grenser mot andre staters territoriale krav vil kontinentalsokkelens yttergrense fastsettes geografisk av en kommisjon underlagt FNs havrettskonvensjon. Norsk kontinentalsokkel er ikke endelig geografisk definert fordi den såkalte kanten av kontinentalmarginen ikke er ferdig kartlagt i nordområdene. Kriterier for hva som faller innenfor eller utenfor grensen kan være havdyp eller at et grunnere område er sammenhengende.
Kyststaten er grunneier på kontinentalsokkelen.
Norsk jurisdiksjon gjelder for virksomhet på norsk sokkel, det finnes også tilleggslover som gjelder spesielt for sokkelen som f.eks. «Lov om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen».


Det konservative parti (Storbritannia).
Det konservative parti i Storbritannia (engelsk tittel: "The Conservative and Unionist Party") er det største partiet på høyresiden i britisk politikk.
I Europaparlamentet tilhører partiet gruppen Europeiske konservative og reformister. Denne gruppen av partier er skeptisk til ytterligere europeisk politisk integrasjon ble dannet etter valget til Europaparlamentet i 2009.
Det konservative partiet har røtter i det historiske Tory-partiet, som ble grunnlagt i 1678. På grunn av dette kalles partiet i dag ofte for "Tory Party". Medlemmene kalles ofte "Tories." Det konservative partiet var i regjering i Storbritannia i to tredjedeler av det 20. århundre. Etter å ha vært i opposisjon til Labour siden 1997, vant partiet tilbake regjeringsmakten i parlamentsvalget 6. mai 2010. Partileder David Cameron overtok 11. mai 2010 som statsminister i en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene.
Det konservative partiet er det største politiske partiet i Storbritannia målt i antall parlamentariske representanter, det største målt i antall medlemmer, det største målt i sittende representanter i lokalt styre og landets eldste politiske parti. Det er det mest suksessrike politiske partiet i Storbritannia målt i antall valgseire.
I månedene mellom januar og mars 2008 mottok det konservative partiet rundt i donasjoner, sammenlignet med til Labour. Dette fremgikk av en rapport fra EUs valgkommisjon 22. mai 2008. De konservative har i gjeld, mens Labour har og Liberaldemokratene har £1,14 millioner.
Navn.
Partiets offisielle navn er The Conservative and Unionist Party, men dette brukes sjelden. Navnet har sin opprinnelse i sammenslåingen i 1912 med The Liberal Unionist Party og er et minne om partiets politikk i årene 1886–1921, som gikk ut på å opprettholde unionen mellom Storbritannia og Irland, i motsetning til irsk nasjonalisme og irsk republikanisme. Skottlands Unionist Party var uavhengig frem til 1965. Likeledes støttet Ulster Unionist Party de konservative i mange tiår i Parlamentet. I kontrast til Skottland brøt denne ordningen sammen etter ulsterunionistenes motstand mot Sunningdaleavtalen i 1973. Det konservative partiet i Nord-Irland er nå en organisasjon uavhengig av Ulster Unionist Party.
Organisasjon og medlemskap.
Organiseringen av det konservative partiet er preget av en kontrast mellom grasrotgruppene, som dominerer i valget av partiledere og utvelgelsen av lokale kandidater, og medlemmene av "Conservative Campaign Headquarters", som styrer finans, valgorganisering og utforming av politikk. Den parlamentariske lederen står for den daglige politiske aktiviteten og former politikken ved hjelp av sitt kabinett og administrasjon. Den desentraliserte strukturen er uvanlig.
En graf som viser prosentandelen av stemmene gitt til de største partiene i valgene 1832-2005. Det konservative partiet har vært en dominerende kraft i britisk politikk siden det ble grunnlagt.
Som med Labour har medlemskapsantallet i det konservative partiet lenge gått ned, og til tross for et oppsving kort etter at Cameron ble valgt til leder, fortsatte medlemstallet å falle i 2006 og er nå faktisk lavere enn da David Cameron ble valgt til leder i desember 2005. Imidlertid har partiet sannsynligvis flere medlemmer enn Labour og Liberaldemokratene til sammen, henholdsvis og.
Allikevel, partiet publiserer ikke selv offisielle medlemstall, noe som vanskeliggjør sammenligninger.
Medlemskap koster £25, eller £5 for medlemmer under 23 år.
I henhold til opplysninger fra Electoral Commission hadde partiet ved utgangen av 2004 en inntekt på og utgifter på £26 millioner.
Det konservative partiets symbol er et stilisert eiketre. Dette erstattet den tidligere brukte «frihetsfakkelen», som ble brukt i mange år. Det nåværende mottoet, antatt av partiet 6. oktober 2007 er: "«It's Time For Change»". Før David Cameron ble valgt til partileder, var de offisielle partifarvene rødt, hvitt og blått, selv om blått vanligvis ble assosiert med partiet i kontrast til Labours bruk av rødt som symbol. Dette har forandret seg siden logoen ble byttet ut i 2006, og partiets hjemmeside er nå blå og grønn. (I Cumbria-valgdistriktene Penrith and The Border og Westmorland and Lonsdale bruker det konservative partiet farven gul fordi denne farven brukes i våpenskjoldet til Jarlen av Lonsdale.)
Historie.
Det konservative partiet sporer sin opprinnelse til en gruppe med røtter i 1700-tallets Whig Party, som oppstod rundt William Pitt den yngre, statsminister i Storbritannia 1783–1801 og 1804–1806. Opprinnelig kjent som «Uavhengige Whigger», «Venner av Hr. Pitt» eller «Pittetter», fikk de etter Pitts død etterhvert navnet Tories. Begrepet Tory refererte til en politisk organisasjon som hadde eksistert mellom 1678 og 1760, men som ikke hadde noen organisasjonsmessig kontinuitet til «Pittettene». Fra rundt 1812 ble begrepet «Tory» brukt om det nyere partiet.
Ikke alle medlemmer av partiet var tilfreds med Tory-navnet. George Canning brukte først termen "konservativ" på 1820-tallet, og det ble foreslått som navn på partiet av John Wilson Croker på 1830-tallet. Det ble senere antatt under styret til Sir Robert Peel rundt 1834. Peel sees på som grunnleggeren av partiet. Denne grunnleggelsen føres tilbake til det såkalte Tamworth-manifestet, som var forfattet av Peel.
Utvidelsen av stemmeretten i det 19. århundret tvang det konservative partiet til å gjøre profilen mer folkelig. Dette ble gjort først og fremst under ledelse av Lord Derby og Benjamin Disraeli, som selv var med på å utvide stemmeretten gjennom Reformen av 1867. I 1886 dannet partiet en allianse med Lord Hartington (den senere 8. hertug av Devonshire) og Joseph Chamberlains Liberale Unionister, og under Lord Salisbury og Arthur Balfour holdt partiet makten i nesten 20 år. Imidlertid led partiet et voldsomt valgnederlag i 1906, da det ble splittet på grunn av uenighet om frihandel.
De konservative satt sammen med det liberale partiet i en koalisjonsregjering under den første verdenskrig, og koalisjonen fortsatte med den liberale Lloyd George (med halvparten av de liberale) som statsminister frem til 1922. Til slutt ledet Bonar Law og Stanley Baldwin oppbruddet av koalisjonen, og de konservative kom til å dominere britisk politikk i mellomkrigstiden, selv om det fra 1931 var i en ny koalisjon, Den Nasjonale Regjering.
Det var denne koalisjonsregjeringen som under ledelse av Winston Churchill styrte Storbritannia under den annen verdenskrig. Imidlertid tapte partiet valget i 1945, da Labour vant med et valgskred.
Etter de konservatives seier i 1951, aksepterte partiet Labours ide om «velferdsstaten» og dets industrielle nasjonaliseringsprogram, selv om Churchill, Anthony Eden, Harold Macmillan og Sir Alec Douglas-Home fortsatte å promotere relativt liberale handelsreguleringer og mindre statsinnblanding gjennom 1950-årene og det tidlige 60-tallet.
Edward Heaths regjering (1970–1974) huskes for sitt nederlag i kampen for å stanse den stadig mer militante fagbevegelsen og for å ha lyktes i å bringe Storbritannia inn i EEC. Harold Macmillans tidligere forsøk i 1963 på å melde landet inn strandet på den franske presidenten Charles de Gaulles motstand. Som et eksempel på de konservatives delte syn på spørsmålet, argumenterte Churchill en stund for et «Europas Forente Stater» selv om han var mot britisk medlemskap i europeiske føderale organisasjoner og særlig mot EEC. Siden den britiske inntreden i EEC har dette vært en kilde til tydelig og opphetet debatt innen det konservative partiet.
Margaret Thatcher.
Margaret Thatcher vant kampen om lederskapet i det konservative partiet i 1975. Etter å ha seiret i valget i 1979, fulgte de konservative en kort stund en monetaristisk økonomisk politikk. Mer generelt antok partiet en frimarked-holdning til offentlige tjenester og fokuserte på privatisering av industri og tjenester som Labour hadde nasjonalisert på 1940- og 1950-tallet. Thatcher ledet partiet til to knusende valgseire i 1983 og 1987. Hun var beundret for sitt lederskap under Falklandskrigen i 1983 og ble svært populær for innføringen av loven som gav leieboere retten til å kjøpe husene sine. Imidlertid ble hun også svært upopulær i deler av befolkningen. Dette hang delvis sammen med den høye arbeidsløsheten, som ble satt i sammenheng med hennes økonomiske reformer, og for det som ble sett på som fagforeningsknusing under gruvestreiken i 1984–85. Allikevel var det den såkalte Community Charge («koppskatten», som hennes politiske motstandere kalte den) som sterkest bidro til hennes fall fra makten. Hennes sviktende popularitet og hennes motvilje mot å inngå kompromisser i politikk, som ble sett på som uønsket av velgerne, førte til kamp om lederskapet med Michael Heseltine, og hun ble tvunget til å gå av som statsminister i 1990.
De konservative etter Thatcher.
John Major vant den påfølgende maktkampen i 1990 og vant også en uventet seier i valget i 1992. Majors regjering fikk en kort periode med arbeidsro før pundet ble tvunget ut av European Exchange Rate Mechanism 16. september 1992, en dag ofte referert til som Svart Onsdag. Snart risikerte en million huseiere å miste sine hjem på grunn av en nedgangstid som også medførte en voldsom vekst i arbeidsledigheten. Partiet mistet snart mye av sitt rykte for å ha et godt grep på økonomien, selv om det snart kom et økonomisk oppsving. Partiet ble også beskyldt for mangel på moral i mediene. En effektiv kampanje fra Labour bidro til å påføre de konservative et voldsomt valgnederlag i 1997. Det var Labours største seier noensinne og etterlot de konservative kun med representanter fra England i parlamentet. Alle skotske og walisiske seter ble tapt.
William Hague overtok lederskapet etter det svært dårlige valget i 1997. Selv om han var en fryktet debattant i underhuset, viste en gallup i Daily Telegraph at to tredjedeler av velgerne så på ham som en komisk figur, latterliggjort i mediene som han var etter å ha uttalt for eksempel at han drakk 14 pints med øl i sin ungdom. Han ble også kritisert for å ha kommet til Notting Hill Carnival med en baseball-lue på hodet, noe som ble tolket som et dårlig forsøk på å fri til unge velgergrupper. Kort før valget i 2001 ble Hague voldsomt kritisert av Labour og også av Tory-supportere for en tale der han sa at en Labour-regjering ville forandre Storbritannia til et «foreign land». BBC rapporterte også at det konservative parlamentsmedlemmet John Taylor kritiserte Hague for å la representanten John Townend fortsette som sjefsinnpisker i det konservative partiet etter at denne i en tale omtalte briter som «en bastardrase», selv om Hague tok avstand fra denne uttalelsen. 2001-valget resulterte i en økning på én representant for de konservative, og Hague gikk av som leder kort tid etter. Han hadde hatt som mål å oppnå 209 representanter, Labours resultat i 1983. De konservative oppnådde ikke mer enn 166 representanter.
Iain Duncan Smith (leder fra 2001–2003) (ofte bare kalt IDS) var en kjent euroskeptiker. Men euroskepsis kjennetegnet ikke hans lederskap av partiet. Det var nettopp i hans periode at Europa sluttet å være en anstøtssten i partiet, da det samlet stod bak et krav om en folkeavstemning om tilslutning til EU-grunnloven. Imidlertid, før Smith rakk å stille opp til et valg, ble han fjernet av et mistillitsforslag, fremmet av parlamentsmedlemmer som mente han var uvalgbar for folket. Michael Howard tok da over som leder av partiet i 2003.
a>, nåværende leder for det konservative partiet.
Under Howard økte det konservative partiet sin oppslutning i 2005-valget med rundt 0,6 % (opp til 32,3 %). Antallet konservative seter i parlamentet økte med 33 (opp til 198 seter). Denne veksten falt sammen med et stort fall i Labours oppslutning, og Labour gikk fra en majoritet på 167 til 66. Det konservative partiet fikk faktisk den største delen av stemmene i England, selv om det ikke fikk det største antall seter i parlamentet. Kampanjen til partiet – basert på slagordet "«Are you thinking what we're thinking?»" – var laget av australieren Lynton Crosby. Dagen etter valget, 6. mai, erklærte Howard at han ikke syntes det var riktig å fortsette som leder etter et valgnederlag, og sa også at han var for gammel til å lede partiet inn i et nytt valg. Han trakk seg derfor mens han sørget for at partiet først fikk tid til å reorganisere sine regler for valg av ledere.
David Cameron.
David Cameron vant det påfølgende ledervalget. Han slo sin nærmeste rival David Davis med en margin på 2 til 1, mot Davis stemmer. Han erklærte deretter sitt ønske om å reformere det konservative partiet og sa partiet trengte å forandre måten det fremstod, følte, tenkte og oppførte seg. Han stod for en sentrum-høyre tenkning som stod i kontrast til den mer tradisjonelle høyreplattformen partiet hadde hatt som basis de senere årene.
Selv om Camerons syn ligger betydelig til venstre for grasrota i partiet, har han uttrykt beundring for Margaret Thatcher og beskrevet seg selv som en «stor fan». Han er imidlertid ikke sikker på om det gjør ham til en thatcheritt. I de fleste galluper fra 2006 og 2007 ledet de konservative foran Labour. Gallupene viste imidlertid en forandring fra sommeren 2007, da Gordon Brown ble statsminister for Labour. Dette forandret seg igjen fra oktober 2007, og siden har de konservative gjort det bedre i opinionsmålinger enn Labour. Torsdag 8. mai 2008, en uke etter lokalvalgene, viste en YouGov-måling foretatt av The Sun at den konservative forsprang i forhold til Labour var den største siden 1968. De konservative vant lokalvalget i London for første gang i mai 2008 da den konservative Boris Johnson slo Labours Ken Livingstone og overtok som ordfører.


Instinkt.
Et instinkt (av lat. "instinctus", "å handle fornuftig uten å egentlig vite hvorfor".) er et medfødt, nedarvet anlegg som er unikt for hver art og hjelper den til å utføre visse handlinger, som ubevisst tjener et eller flere bestemte formål for at den skal kunne overleve, for eksempel en medfødt drift (eksempelvis formere seg, markere seg m.m.) eller en naturlig tilbøyelighet til å gjøre en bestemt handling (eksempelvis predasjon, aggresjon, beskyttelsestrang m.m.). Adferdsbiologi (etologi) er læren om sammenhengen mellom: atferd, læring, instinkt og erfaring.
Både mennesker og ville dyr er avhengig av instinktene for å overleve. For eksempel er mange dyr avhengig av sin instinktive frykt for rovdyr, for å unngå å bli drept. Rovdyrene, på sin side, er avhengig av sitt jaktinstinkt og drapsinstinkt for å kunne spise. Man kan således hevde at instinktene utløser nødvendig handlinger for å kunne overleve.
Laverestående dyr, som leddyr, handler nesten bare på instinkt. Ingen har lært det voksne dyret hvor det skal plassere sine egg. En sommerfugllarve spiser og spiser, men en dag, kryper den (slipper seg) ned av treet og graver seg ned i mose eller gress, noen ganger i jorden, der spinner den seg en kokong og forpupper seg. Vepsen bygger et vepsebol, dronningen begynner arbeidet, som overtas av arbeiderne etter hvert som de klekkes. Mot slutten av sesongen er det blitt et kjempebyggverk. Og enda merkeligere er det at hver art bygger på sin særegne måte.
Instinkt er en felles nedarvet atferd som skyldes nerveimpulser fra hjernen og utløses av et stimuli som oppfattes gjennom sanseapparatet. Stimuliet utløser en automatisk reaksjon, en handling, og kan utløses av en duft, farge, lyd, berøring eller lignende.
Instinktive problemer.
Instinkter kan by på problemer i visse sammenhenger. Dette gjelder spesielt i forholdet mellom to arter. I så måte omgir mennesket seg ofte med kjæledyr, som i noen tilfeller også er rovdyr med tildels sterke rovdyrinstinkter. Hund og katt er er eksempler på på dette. Selv om hunden har mer enn 15 000 år med erfaring i sitt samkvem med mennesket, skjer det daglig tusenvis av ulykker (hundebitt) som kan tilskrives hundens rovdyrinstinkter. Et lignende mønster gjelder også for katten, selv om følgene kanskje ikke er like alvorlige.


Åskollen.
Åskollen er en del av bydelen Åskollen i Drammen. Den ligger helt sør, og tilhørte fram til 1964 Skoger kommune. Her ligger gårdene Store- og Nordre Solum, Lolland samt Nedre- og Øvre Knive. Her ligger også den mest kjente helleristningen i Drammen, elgen. Fram til 1970-tallet var hjørnesteinsbedriften Drammens glassverk drivkraften i bydelen. Nå er bare navnet igjen på idrettslaget, Glassverket IF, og musikkorpset, Glassverket Musikkorps.


Det Norske Samlaget.
Det Norske Samlaget er et norsk forlag stiftet 24. mars 1868 med formål å utgi bøker på landsmål. En av stifterne (i tillegg til Werner Werenskjold) og første formann var Hagbard Emanuel Berner, han var formann fram til 1877.
Det Norske Samlaget er nå delt i to institusjoner: Litteraturselskapet, som er en kulturpolitisk interesseorganisasjon, og forlaget som siden 1978 er en selveiende stiftelse og står for forretningsdriften. «Litteraturselskapet Det Norske Samlaget» er en kulturpolitisk interesseorganisajon som skal legge forholdene til rette for nynorsk bokutgivelse, og har også ansvaret for flere legater og prisutdelingar som for eksempel Melsom-prisen og "Emma og Elias Blix' legat". «Forlaget Det Norske Samlaget» er fra 1978 skilt ut som selveiende forretningsdrivende stiftelse. Forlaget gir ut tidsskriftet Syn og Segn, bokverk, historiske, biografiske og skjønnlitterære verker, barne- og ungdomsbøker, lærebøker (også på bokmål), ordbøker, vitenskapelige og populærvitenskapelige bøker på nynorsk.
Anne Liv Tresselt er fungerende forlagssjef, og Håkon Kolmannskog er ansatt som forlagssjef fra 2012.
Historie.
Det var en liten gruppe av målbevisste menn som kom sammen i Christiania i 1868 og dannet Det Norske Samlaget. Dette var et naturlig utløp av en bevegelse for målreising som gjorde seg gjeldende over hele Europa. På Island var Islands Bókmenntafélag stiftet og i Finland Finska litteratursällskapet, ellers var det målreising på gang blant annet på flamsk, provençalsk og slavisk. En debatt om en norsk språkreformasjon hadde på dette tidspunkt pågått i en mannsalder, og det var femten år siden Ivar Aasen hadde satt fram tanken om å gjenreise det norske folkemålet. Opp gjennom 1860-årene hadde det vært gjort forsøk på å organisere seg, men dette var tungt arbeid, og mye motstand møtte de tidlige målfolkene. Vestmannalaget ble etablert på samme tid og beskrives av Samlagets mangeårige formann Sigmund Skard som dets «bergenske førstefødte tvillingbror».


The Mall.
"The Mall" dekorert med britiske flagg.
"The Mall" i London er en gate som løper fra Buckingham Palace i vest til Admiralty Arch og Trafalgar Square i øst. Gaten er stengt for trafikk på søndager og offentlige høytidsdager, og ved seremonielle anledninger.
St. James's Park ligger på sørsiden av "The Mall", med Green Park og St. James's Palace på motsatt side, i nord. Ved den østre enden av gaten fortsetter Horse Guards Parade.
"The Mall" ble bygget som en seremoniell vei ved slutten av det nittende århundre og begynnelsen av det tyvende århundre, som motstykke til lignende seremonielle gater i andre byer, som Washington, DC, Paris, Berlin og Wien. Slike gater var ment å brukes for store nasjonale seremonier. Som ledd i bygningsarbeidet ble Buckingham Palace gitt en ny fasade og Victoria-monumentet ble reist.
Ved statsbesøk til Storbritannia blir monarken og den besøkende statssjefen eskortert i ekvipasje oppover "The Mall", som dekoreres med britiske flagg og den besøkende nasjonens flagg.
Mall


Samlagsprisen.
Samlagsprisen er en litterær pris som utdeles årlig av Det Norske Samlaget til en forfatter som har utgitt minst en skjønnlitterær bok med høy kvalitet på forlaget i løpet av de siste fem år.
Samlagsprisen ble delt ut første gang i forbindelse med forlagets 125-årsjubileum i 1993. Prisen var i 2007 på 25 000 kroner.


St. James's Palace.
St. James's Palace er et av Storbritannias eldste palasser, beliggende på "Pall Mall" i London, rett nord for St. James's Park.
St. James's Palace er den britiske monarkens offisielle residens i London. Den har vært det siden 1698, da Whitehall Palace ble ødelagt i brann. Selv om dronning Victoria valgte å flytte til det utvidede Buckingham Palace i 1837 så er St. James's fortsatt den britiske monarkens offisielle residens. Det britiske hoffet heter derfor fortsatt Court of St. James's.
Palasset er ikke åpent for publikum da det fortsatt benyttes som kontorlokaler for det kongelige hoff og det kongelige kapell, samt som London-residens for prinsesse Anne og prinsesse Alexandra.
Deler av St. James's Palace, "York House", ble tidligere brukt av prinsen av Wales. Hans sønner, Wiliam og Harry, hadde også leiligheter i palasset. I 2003 flyttet prinsen av Wales til Clarence House, det tidligere residensen til Dronningmoren.


Vestre Trysil Idrettslag.
Vestre Trysil Idrettslag (stiftet 25. mai 1919) er et idrettslag fra Trysil. Idrettslaget har hatt flere store idrettsutøvere, både i friidrett og på ski. Blant annet Hallgeir Brenden representerte klubben da han var aktiv.


Tørberget.
Tørberget er en grend i Trysil kommune i Hedmark fylke.
Tørberget ligger i Vestre Trysil nær grensen til Elverum kommune.
Skiløperen Hallgeir Brenden kom fra Tørberget.
Tørberget kirke i Vestre Trysil ble innviet i 1933 av kronprins Olav og kronprinsesse Märtha.
Et av flere steder med finsk bosetning 1680.
Øiensjøfoss jernverk laget jern av myrmalm 1831-1870.


Oljeindustri.
Oljeindustri, også kalt petroleumsvirksomhet og oljenæring, betegner den virksomheten som utvinner og foredler petroleumsprodukter fra petroleum, det vil si fra råolje, naturgasskondensat og naturgass. Foretak som er involvert i denne industrien, er både oljeselskaper og leverandører og underleverandører til disse, ofte kalt "oljeservice".
Aktiviteter.
Mange deler oljevirksomheten bare inn i opp- og nedstrømsaktiviteter. Nedstrømsaktivitetene berører forbrukerne gjennom tusenvis av petroleumsprodukter, for eksempel bensin, diesel, flybensin, petroleum og tyngre oljer for oppvarming, asfalt, smøremidler, syntetisk gummi, plast, gjødsel, frysevæske, insektmidler, farmaseutiske midler, naturgass og propan.
Et integrert oljeselskap er et oljeselskap som er engasjert innenfor alle områdene.
Oljeindustri som er knyttet til petroleumsutvinning til havs, kalles gjerne offshoreindustri.


Mike Harari.
Michael («Mike») Harari (født 1927) var en agent for den israelske etterretningstjenesten Mossad, og ifølge norsk påtalemyndighet en av lederne for det Mossad-teamet som i 1973 ble infiltrert i Norge og utførte «Lillehammerdrapet». Senere var han i Sentral-Amerika, der han, etter å ha forlatt Mossad, i 1980 skal han vært en rådgiver for Manuel Noriega, som da var etterretningssjef i Panama og året etter skulle komme til å gripe makten i landet.
Den 21. juli 1973 skjøt et team fra Mossad ned den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki på åpen gate i Lillehammer. Han ble forvekslet med Ali Hassan Salameh, en leder for den palestinske aksjonistgruppen Svart September som blant annet drepte elleve israelske idrettsmenn under OL i München i 1972.
Norsk etterforskning kom etterhvert til den konklusjon at en annen agent, Gustav Pistauer, var opprinnelig leder av aksjonen mot den mann israelerne trodde var Salameh. Han skadet imidlertid benet og fikk legebehandling. Han synes å ha reist fra Norge før selve drapet. Etter dette ble lederfunksjonen overtatt av Mike Harari som antakelig anvendte identiteten Eduard Laskier.
Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad sendte, etter at politiet i 1996 hadde igangsatt en fornyet granskning av saken, en rettsanmodning til Israel om avhør av Harari. Norske myndigheter mente med sikkerhet å vite at Harari befant seg i hjemlandet Israel. Men landet fulgte vanlig kutyme med ikke utlevere egne borgere, og viste dessuten til «nasjonens sikkerhet». Etter dette ble han etterlyst internasjonalt i juni 1998. Oslo forhørsrett har utferdiget pågripelsesbeslutning 28. juni 1998. Senere ble etterlysningen av Harari avlyst.


Tautra.
Tautra (tidl. "Tuterø" og "Tutterøen") er ei øy i Trondheimsfjorden tilhørende Frosta kommune. Øya er kjent for restene av et cistercienserkloster.
Deler av Tautra og Svaet har siden 14. desember 1984 vært vernet som naturreservat og fuglefredningsområde. Tautra og Svaet naturreservat og fuglefredningsområde er et ramsarområde, med et totalt areal på 20,54 km².
Øya er 3,5 km lang, og bredden varierer fra 200 meter på det smaleste, til ca. én kilometer på det bredeste. Totalt areal utgjør 1,5 km².Det høyeste punktet er 26 moh., noe som gjør den forholdsvis flat. Øya ble i 1979 forbundet til fastlandet via en molo, men pga. denne moloens innvirkning på dyrelivet, ble den i 2003 bygd om slik at en bro midt på moloen slipper vannstrømmen gjennom. Broen har en post som skal hindre rovdyr i å komme over til øya.
Geologisk består Tautra av morenemateriale fra ra-trinnet, eller Tautra-trinnet som det vanligvis kalles i Trøndelag.
Ikke langt fra de gamle ruinene ligger i dag et nytt cistercienserkloster. Det ble grunnlagt i provisoriske bygninger i 1999. Den 25. mars 2006 ble klosteret gitt status som selvstendig priorat. Det nye Klosteret er tegnet av Jensen & Skodvin Arkitektkontor AS. Grunnsteinen ble lagt ned av dronning Sonja 8. mai 2003 og tatt i bruk 11. juli 2006. Dronningen var til stede også ved vigslingen den 12. mai 2007. Bygget har fått flere arkitekturpriser, bl.a. Forum AID prisen (2007) og en Europeisk pris for steinarkitektur (2007).


Lagmann.
En lagmann er en fast utnevnt embetsdommer i en lagmannsrett. Alle lagdommere som er leder av en avdeling i lagmannsretten har denne tittelen (gjelder Borgarting og Gulating), men det er også lagmenn som ikke er avdelingsledere. Navnet stammer opprinnelig fra gammelt av, da en lagmann fungerte som en tillitsmann for bøndene. Lagmannen ble under kong Sverre gjort om til kongelig tjenestemann, og fungerte i perioden 1274 til 1797 som en dommer. I nyere tid var lagmann tittelen på lagmannsrettens leder, men fra 1980-tallet ble det utnevnt flere lagmenn i lagmannsrettene og embetslederen fikk da tittelen førstelagmann.
Tidligere bestemte domstolloven at alle lagmenn, i likhet med høyesterettsdommere, måtte ha fylt 30 år og avlagt juridisk embetseksamen med «beste karakter» (laud), men etter omlegning av karaktersystemet ved juridisk embetseksamen, falt dette kravet falt bort i 2010. Men det kreves fortsatt solide juridiske kvalifikasjoner for å bli utnevnt til lagmann.


Nøkkelstimulus.
Nøkkelstimulus er det som gjør at dyr begynner å utføre instinktene sine. Vi kan si at instinktene utløses av en nøkkelstimulus.
Eksempel.
Lyden av rennende vann er er eksempel på en nøkkelstimulus hos beveren. Det får den til å følge instinktet til å bygge en demning.
Ved slukfiske bruker vi ofte sluktyper som ikke ligner noe særlig på fiskens byttedyr. Likevel hogger fisken. Derfor er synet hos fisken en nøkkelstimulus.
Rødstrupehannen vil angripe alle hanner av samme art som er i territoriet hans. Det er det røde på strupen som utløser angrepet. Rødstrupehannen vil reagere like sterkt på en rød bomullsdott. Det røde er nøkkelstimulusen.
Hver fugleart har sine mønstre av mørke linjer i et gult/oransje gap. Det er nøkkelstimulusen som får foreldrene til å stappe mat ned i ungenes nebb.


U.S. Immigration and Customs Enforcement.
right
U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE) er den største etterforskningsetaten i det amerikanske sikkerhetsdepartementet. Etaten har ansvar for håndhevelse av toll- og immigrasjonslover i Amerikas forente stater, beskyttelse av føderale bygninger og rettshåndhevelse i luften og til sjøs. ICE, som har omkring 20 000 ansatte, inngår i sikkerhetsdepartementets direktorat for grense- og transportsikkerhet.
Eksterne lenker.
Immigration and Customs Enforcement
Immigration and Customs Enforcement


Ulan Bator.
Ulan Bator (eller Ulaanbaatar) (mongolsk: Улаанбаатар), er hovedstaden og den største byen i Mongolia. Byen er en selvstendig kommune (хот, "khot") som ikke tilhører noen aimag (provins), og hadde per april 2010 1 118 800 innbyggere.
Ulan Bator ligger litt nordøst for midten av Mongolia. Byen ligger i en dal nær elven Tuul, omtrent 1350 meter over havet. Ulan Bator er Mongolias politiske og administrative sentrum og landets kulturelle, industrielle og finansielle tyngdepunkt. Den er også knutepunktet for Mongolias vegnett og er via jernbane knyttet til Den transsibirske jernbanen og det kinesiske jernbanenettet.
Byen ble grunnlagt i 1639 som en nomadisk buddhistisk klosterlandsby. Før 1778 hadde byen endret beliggenhet hele tjueåtte ganger; hver gang valgt seremonielt, men fra det året ble bosetningen permanent etablert der elvene Tuul og Selbe møtes og Ulan Bator ligger i dag. I løpet av det 20. århundre utviklet Ulan Bator seg til et større industrisentrum.
Navn.
a> av byen (31. august 2001).
Ulan Bator har hatt flere navn gjennom historien. Fra 1639 til 1706 var den kjent som Orgoo (eller Urga) (mongolsk: Өргөө, «residens»), og fra 1706 til 1911 som Ikh Khureheh (mongolsk: Их Хүрээ, «Store Leir»), Da Khureheh, eller simpelthen Khureheh. Etter uavhengigheten i 1911 ble navnet endret, med både den sekulære regjeringen og den nylig kronede keiseren Bogd khan og hans hoff til stede, til Nijslel Khureheh (mongolsk: Нийслэл Хүрээ, «Hovedstadsleir»). Byen blir kalt Bogdijn Khureheh («Bogds leir») i folkesangen "Hyllest til Bogdijn Khureheh".
Da byen ble hovedstad i den nye Folkerepublikken Mongolia i 1924, ble navnet endret til Ulaanbaatar (mongolsk: Улаанбаатар, «Rød Helt»), som en hyllest til Mongolias nasjonalhelt Damdin Sukhbaatar, hvis krigere, sammen med Den sovjetiske røde armé, frigjorde Mongolia fra Roman Ungern von Sternbergs tropper og kinesisk okkupasjon. En statue av ham står fortsatt på Ulan Bators torg.
I Europa og Nord-Amerika var Ulan Bator for det meste kjent som Urga (fra "Orgoo"), og noen ganger Kuren (fra "Khureheh") eller Kùlún (den kinesiske transkripsjonen (pinyin) av "Khureheh", fra 庫倫) før 1924, og Ulan Bator etter. Av mongolene ble byen mot slutten av det 20. århundret gitt tilnavnet Azijn Tsagaan Dagina («Asias hvite jomfru»). I dag blir den noen ganger sarkastisk kalt Utaanbaatar («Smoghelt»), på grunn av det tykke laget med smog om vinteren.
Bosetninger før 1778.
Det har blitt funnet bevis for at området har vært bebodd av mennesker siden tidlig paleolitikum. En rekke funnsteder på "Bujant-Ukhaa" og fjellene "Bogd Khan Uul" og "Songinokhairkhan", som var bebodd i paleolittisk tid, ble oppdaget under Aleksej Okladnikovs arkeologiske undersøkelser i 1949 og 1960. I 1962 ble en rekke paleolittiske redskaper oppdaget på fjellet Songinokhairkhan og Buyant-Ukhaa (23 steinredskaper). Disse har man tidfestet til å være mellom 300 000 og 40 000–12 000 år gamle. Okladnikov oppdaget også et sen-paleolittisk bosted på sørøstre side ved foten av Zaisan-høyden nord for Bogd Khan Uul. De nedre lagene av dette lagdelte området inneholdt materialer og ferdige redskaper laget med levalloisteknikken. Disse sen-paleolittiske folkene jaktet mammut og ullhåret neshorn, hvis knokler er å finne i store mengder omkring Ulan Bator.
Bergmalerier fra bronsealderen (3000 år gamle) malt med rød oker er funnet i Ikh Tenger-kløften på nordsiden av fjellet Bogd Khan Uul, på siden som vender mot byen. Maleriene har som motiver menneskefigurer, hester, ørner og abstrakte mønstre som horisontale linjer og store firkanter med hundrevis av prikker i. Samtidige malerier i samme stil har blitt funnet nær vestre side av byen "Gatsjuurt", såvel som i Khovsgol aimag og i det sørlige Sibir, hvilket indikerer en felles sørsibirsk, nomadisk kultur. Bogd Khan Uul var antakelig et viktig religiøst kultsted for dette folket.
Nord for Ulan Bator ligger de vidstrakte Noin-Ula-gravene fra xiongnutiden, over 2000 år gamle. Et gravkammer fra xiongnutiden er funnet i distriktet Tsjingeltej. Xiongnugravplassene i Belkh-kløften nær klosteret Dambadarjaalin er vernet. Med sin beliggenhet langs bredden av den hellige elven Tuul
("Khatan Tuul", «Dronning Tuul» i legendene), lå Ulan Bator godt innenfor territoriene som ble behersket av en rekke nomadiske riker, som Xiongnu (209 f.Kr–93 e.Kr.), Xianbei (93 e.Kr.–4. århundre), Rouran (402–555), Gokturk (555–745), Uighurkhaganatet (745–840), Khitanriket (907–1125) og Mongolriket (1206–1368). I distriktet Nalajkh står den viktige stelen til Tonjukuk (cirka 697), med inskripsjon i gammeltyrkisk skrift. Inskripsjonen er lang, og det er verdt å merke at her nevnes khitanerne, et mongolsktalende folk fra øst. En balbal (en antropomorfisk stele) eller en gammel menneskestatue ble valgt som det seremonielle stedet for grunnleggingen ("Shav") for byen da den i 1778 ble anlagt på sitt nåværende sted. I dag står en moderne steinskilpadde på stedet, nær Sukhbaatartorget i sentrum av byen.
Wang khan av keraitene, en nestoriansk monark identifisert som den legendariske Prestekongen Johannes av Marco Polo, skal ha hatt sitt palass her (i Den svarte skogen ved Tuulelven) og nektet folk å drive jakt i det hellige fjellet Bogd Uul. Ruinene av palasset hans (15x27 meter med en port vendt mot sør) ble funnet i distriktet Songinokhajrkhan i 1949 og utgravd av D. Navaan i 2006. Dette palasset av teglstein, inspirert av kinesisk arkitektur, var oppholdssted for Djengis Khan og Yesui khatan før de angrep Tangut, og det ble derfor også kalt Djengis Khans tredje palass og Yesui khatans palass. I 1984 ble en verdifull tolvhundretalls grav for en 50–60 år gammel og 175 cm høy kriger med et utsmykket, gyllent belte gravd ut på Dadart Uul ved Songinokhajrkhanfjellet. Et enkelt tolvhundretalls bergmaleri av en mongolsk kvinne med tydelig mongolsk hodeklede kan sees på nordsiden av Bogd Khan Uul-fjellet. Abtai Sain Khan (16. århundre) skal visstnok ha tilbedt fjellet.
Mandsjuutsendingen Tu Li-chen skildret sine reiser gjennom denne regionen i 1712 og beskrev hvordan hans følge hvilte og fisket ti til tjue laksefisker og gjedder i elven Tuul, mens en person kalt "Ko-tcha-eur-too" skjøt en hjort i "«Han-shan»" (i dag kalt Khan Uul). Han beskriver også den «rike og fruktbare» naturen rundt "«Sung-kee-na»"-fjellet (i dag kalt songinokhajrkhan-fjellet).
Mobilt kloster.
Ulan Bator ble grunnlagt i 1639 som et mobilt jurtkloster under navnet Orgoo ('jurt-slott'), først plassert ved elven Shireet Tsagaan nuur i dagens Ovorkhangai aimag. Stedet lå omtrent 250 km nord for dagens Ulan Bator og skulle først og fremst være sete for Zanabazar, den første jebtsundamba khutuktu.
Som en mobil klosterby ble Orgoo ofte flyttet fra sted til sted langs Selenga-, Orkhon- og Tuul-elvene, alt etter hvilke ressurser man trengte. Etterhvert som byen vokste, ble den flyttet stadig sjeldnere, til den i 1778 fikk sin endelige plassering der den ligger i dag, nær sammenløpet mellom elvene Selbe og Tuul og nedenfor Bogd Khan Uul. På den tid lå stedet også på karavaneruten mellom Beijing i Qing og Kjakhta i Det russiske keiserdømmet. Etter Yundendorjis bønnskrift anerkjente Qianlong-keiseren i 1778 offisielt at det skulle holdes en årlig seremoni på Bogd Khan Uul og støttet den med årlige keiserlige bidrag. Byen ble ikke bare setet for jebtsundamba khutuktuen, men også for to ambasa fra Qing. Etter 1778 kan Urga ha hatt rundt 10 000 munker. De levde etter en klosterregel kalt «Den interne regel for storklosteret», eller "Yeke Kuriyen-u Doto'adu Durem". Urga ble besøkt av mange utenlandske utsendinger og reisende. I 1863 åpnet Det russiske konsulat i Urga i en nyoppført toetasjers bygning. Et lite kapell for den hellige treenigheten ble åpnet der samme år.
1911- og 1921-revolusjonene, og kommunisttiden.
Utendørsmarked nær gandanåsen i 1972.
En jurteplass langs bykanten av Ulan Bator (2003).
Ved inngangen til det 20. århundre hadde Ulan Bator, da under navnet Ikh Khureheh, en befolkning på 25 000, hvorav nærmere 10 000 var buddhistiske munker eller klosterarbeidere. I 1911, med Qing-dynastiet i Kina på veg mot kollaps, møttes mongolske ledere for nadaam i Ikh Khureheh i hemmelighet og besluttet å gjøre slutt på mer enn 200 år med mandsju-styre i landet. 29. desember 1911 ble den 8. jebtsundamba khutuktu utropt til leder for et selvstendig Mongolia og tok navnet Bogd Khan. Khureheh, som var sete for jebtsundamba khutuktuen, var det naturlige stedet å gjøre til hovedstad i den nye staten, og Khureheh endret navn til Nijslel Khureheh. Mongolias status ble imidlertid endret til autonomi etter Kjakhta-avtalen mellom Det russiske keiserdømmet, Republikken Kina og Mongolia i 1915. I 1919 gikk mongolske adelsmenn med på forslaget fra den kinesiske resident Chen Yi om å avgjøre «det mongolske spørsmål» ved å gjeninnføre ordningen fra Qing-dynastiet, til tross for at Bogd Khan var imot dette. Men før beslutningen trådte i kraft, ble Nijslel Khureheh okkupert av troppene til krigsherren Xu Shuzheng, som tvang adelsmennene og presteskapet til å gi avkall på selvstyret.
I 1921 ble byen inntatt av militære styrker to ganger. I februar inntok en blandet russisk og mongolsk styrke byen, ledet av hvitegardisten og krigsherren baron Roman Ungern von Sternberg. De frigjorde Bogd Khan fra kinesisk fangenskap og drepte mesteparten av den kinesiske garnisonen. Roman Ungern von Sternbergs erobring av Nijslel Khureheh ble imidlertid etterfulgt av plyndring og mord, og av massakren på byens lille jødiske samfunn. 22. februar 1921 ble Bogd Khan igjen kronet til khan av Mongolia i hovedstaden. Men samtidig som Roman Ungern von Sternberg tok kontroll over Nijslel Khureheh, vokste en prosovjetisk og kommunistisk mongolsk styrke fram i den russiske sovjetrepublikk RSFSR, ledet av Damdin Sukhbaatar, og i mars samme året krysset den grensen. Ungern von Sternberg og hans menn red i mai ut for å møte dem, men led et katastrofalt nederlag i juni. I juli 1921 ble de russisk-mongolske kommunistiske troppene den andre erobrerstyrken som i løpet av et halvår inntok Mongolias hovedstad. 29. oktober 1924 ble byen gitt navnet Ulaanbaatar («Rød Helt») til minne om Sukhbaatar, som døde året før.
Under kommunistperioden, og spesielt etter annen verdenskrig, ble det meste av den gamle jurt-bebyggelsen erstattet med boligblokker i sovjetisk stil (mongolsk: Угсармал байр, "Ugsarmal bajr", «sammensatt bygning»), mange av dem finansiert av Sovjetunionen. Byplanlegging kom i gang på 1950-tallet, og det meste av dagens bybilde er resultatet av byggearbeid fra 1960 til 1985. Den transmongolske jernbanen, som knytter Ulan Bator sammen med Moskva og Beijing, ble fullført i 1956, og kinoer, teatre, museer og andre offentlige bygninger ble også reist i denne perioden. På den annen side ble mange av templene og klostrene fra det førsosialistiske Nijslel Khureheh ødelagt etter antireligiøse stalinistiske
Demokratiske protester i 1989 og 1990.
Ulan Bator opplevde en rekke demonstrasjoner som førte til en overgang til demokrati og markedsøkonomi i 1990. 10. desember 1989 krevde demonstranter utenfor Ungdomskultursenteret at Mongolia fullt ut skulle innføre perestrojka og glasnost, de viktigste elementene i Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk. Ledere som stilte seg kritiske til sovjetstyret krevde frie valg og økonomisk reform. 14. januar 1990 møttes demonstrantene, som hadde gått fra å være omkring 200 personer til å være nærmere 1000 personer, ved Leninmuseet i Ulan Bator. En demonstrasjon på Sukhbaatartorget 21. januar (med utendørstemperaturer ned mot -30 grader celsius) fulgte. Etter dette ble det holdt helgedemonstrasjoner i januar og februar, og Mongolias første opposisjonspartier ble dannet. 7. mars samlet ti motstandere seg på Sukhbaatartorget og startet en sultestreik. Tusenvis av tilhengere sluttet seg til dem. Flere kom til den 8. mars, og folkemassen ble mer og mer aggressiv og ustyrlig. Sytti personer ble skadet og én drept i uroen som fulgte. Den kommunistiske regjeringen utgått fra Mongolias revolusjonære folkeparti gikk av 9. mars. Den provisoriske regjeringen kunngjorde Mongolias første frie valg, som ble holdt i juli. Valget ble vunnet med stort flertall av kommunistpartiet MPRP, og den avgåtte regjeringen kom igjen til makten.
Siden Mongolias overgang til markedsøkonomi i 1990 har Ulan Bator opplevd videre utvikling og vekst, særlig i jurt-strøkene, ettersom byggingen av boligblokker hadde saktnet kraftig på 1990-tallet. Folketallet er mer enn fordoblet til over en million innbyggere siden overgangen, og økningen utgjorde omtrent en tredjedel av Mongolias totale befolkning i 2010. Overgangen har imidlertid også ført til sosiale, miljømessige og transportmessige problemer. I de siste årene har nybyggingen igjen tatt seg opp, særlig i sentrum, og leilighetprisene har skutt i været.
Protester i 2008.
Skade på folkepartiets hovedkvarter etter opprøret i 2008.
I 2008 brøt det ut opprør i Ulan Bator etter at opposisjonspartiene stilte seg kritiske til Mongolias Revolusjonære Folkepartis valgseier samme år. Omtrent 30 000 personer tok del i et offentlig møte arrangert av opposisjonspartiene. Da møtet var over, forlot noen demonstranter torget og gikk mot det nærliggende hovedkvarteret til Folkepartiet, hvor de angrep og brente ned bygningen. En politistasjon ble også angrepet. Demonstrantene satte også fyr på Kulturpalasset, hvor et teater, museum og nasjonalgalleriet ble vandalisert og brent. Det ble meldt om påtente biler, banktyverier og plyndring. Lokalene til organisasjoner som hadde kontorer i de brennende bygningene ble også vandalisert og plyndret. Politiet brukte tåregass, gummikuler og vannkanoner mot steinkastende demonstranter. En firedagers unntakstilstand ble erklært, innbyggere i hovedstaden fikk portforbud fra 22.00 til 08.00, og alkoholsalg ble forbudt, noe som førte til at protestene stilnet. Fem personer ble drept og hundrevis arrestert av politiet under forsøkene på å dempe opptøyene. Menneskerettighetsgrupper uttrykte bekymring over myndighetenes håndtering av disse uventede hendelsene.
Geografi og klima.
Ulan Bator ligger omtrent 1350 moh., litt nordøst for sentrum av Mongolia, ved Tuul-elven, en sideelv til elven Selenga, i en dal ved foten av fjellet Bogd Khan Uul.
På grunn av byens beliggenhet høyt over havet og relativt langt mot nord, avstanden på hundrevis av kilometer til nærmeste kyst, og effekten av sibirhøytrykket, er Ulan Bator den kaldeste hovedstaden i verden. Den har et monsunpåvirket, kontinentalt og kaldt steppeklima (Köppens klimaklassifisering: "BSk") med korte, varme somre og lange, svært kalde og tørre vintre. Den årlige nedbørmengden på oppimot 216 millimeter er tungt konsentrert i de varme månedene. Ulan Bator har en årsmiddeltemperatur på –2,4 grader celsius. Byen ligger i en sone med diskontinuerlig permafrost, noe som fører til byggeproblemer fordi telen smelter på solsiden, men ikke på skyggesiden av bygninger. Innbyggere i forstedene bor i tradisjonelle jurter som ikke stikker ned i bakken.
Demografi.
Ulan Bator hadde i april 2010 1 118 800 innbyggere, omtrent en tredjedel av Mongolias totale befolkning, fordelt utover et areal på 4704,4 kvadratkilometer, hvilket gir en befolkningstetthet på 238 innbyggere per kvadratkilometer. Til sammenligning har Oslo en befolkningstetthet på 1300 innb./km². Befolkningen er konsentrert i distriktene Bajanzurkh og Songinokhairkhan, med henholdsvis 235 200 og 232 300 innbyggere i 2008. I 2008 utgjorde innbyggere under 16 år 28 % av befolkningen, folk i arbeidsfør alder 65,4 %, og innbyggere i pensjonsalder 6,6 %.
Fra 1973 til 2008 vokste folketallet fra 396 300 til 1 071 661, eller med 675 361 innbyggere. Dette gir en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst på 3,6 %.
Næringsliv.
Ulan Bator er Mongolias viktigste industrisentrum. Den er også Mongolias eldste industrisentrum, med en industriell historie som går helt tilbake til starten av landets kommunisttid. Byen har spesialisert seg på kull- og energiproduksjon, bearbeiding av mat, produkter til husdyr, og tekstiler. Kullindustrien forsynes med kull fra daggruver i Baganuur-distriktet. Mesteparten av hovedstadens elektrisitet og fjernvarme kommer fra Ulaanbaatar kraftverk, som fyres på olje og lokalt kull.
Ulan Bators største inntektskilder for 2007 var produksjon og handel, med henholdsvis 636 498,3 og 600 817,2 millioner togrog. Andre store inntektskilder er transport, lagring og kommunikasjon med 397 433,7 millioner togrog, faste eiendommer, renter og andre forretningsvirksomheter med 225 391,2, offentlige administrasjoner og forsvar med 138 873,5, og finansielle tjenester med 107 104,3. Mesteparten av investeringene var utenlandsinvesteringer, med 584 455,7 millioner togrog, mens innenlandsinvesteringene var på 168 405,9 millioner togrog. De totale inntektene for 2007 var 2 269 929,8 millioner togrog. Matbutikker utgjorde størsteparten av handelsenhetene i byen, med 3386 butikker, eller nærmere 60 %, etterfulgt av paviljonger og kiosker, barer, restauranter, supermarkeder, kjøpesentre, mat- og klesbutikker, og sportstøy- og utstyrshandler.
Regjeringen.
Regjeringsbygningen står like ved Sukhbaatartorget i senteret av byen og huser regjeringen, parlamentet, presidenten og Den nasjonale sikkerhetsmyndigheten. Øvrige statlige institusjoner og organer i Ulan Bator er høyesteretten, diverse andre lovmyndigheter, Riksarkivet og Folkeregisteret.
Politiske partier.
Mongolias to største partier, det sosialdemokratiske (og tidligere marxist-leninistiske) Mongolias revolusjonære folkeparti og det liberale Det demokratiske parti, har hovedkvarterene sine i Ulan Bator. Mongolias nåværende president, Tsakhiagijn Elbegdorzj, er medlem av Det demokratiske parti. Flere mindre partier har også sine hovedkvarter i Ulan Bator.
Administrasjon og administrativ inndeling.
Kart over Ulan Bators distrikter.
Ulan Bator er delt inn i ni distrikter (mongolsk: дүүрэг, "duureg"): Baganuur, Bagakhangaj, Bajangol, Bajanzurkh, Tsjingeltej, Khan Uul, Nalajkh, Songino Khajrkhan, og Sukhbaatar. Hvert distrikt er delt inn i khorooer (mongolsk: хороо), som det totalt er 121 av.
Hovedstaden er styrt av et byråd (mongolsk: Иргэдийн Төлөөлөгчдийн Хурал, "Irgedijn Toloologtsjdijn Khural", «Innbyggerrepresentativenes Khural») med førti medlemmer, valgt hvert fjerde år. Byrådet utpeker borgermesteren. Ulan Bator er organisatorisk uavhengig av provinsen som omgir den, Tov aimag, og blir derfor styrt som en selvstendig administrativ enhet på høyeste nivå.
Samferdsel.
Mongolias Skipsregisters kontor ligger i den singaporske International Plaza-bygningen.
Djengis Khan internasjonale lufthavn (fram til Djengis Khans 800-årsbursdag i 2005 kjent som "Bujant Ukhaa lufthavn") ligger i Bujant Ukhaa i Ulan Bator. Den ligger 18 km sørvest for selve byen. Djengis Khan lufthavn er den eneste flyplassen i Mongolia med internasjonale forbindelser. Fra her opererer Mongolias statseide flyselskap Mongolian Airlines, og de to nyere flyselskapene Eznis Airways og Aero Mongolia. Andre flyselskap som benytter seg av Djengis Khan internasjonale lufthavn er det russiske Aeroflot, det kinesiske Air China, det japanske Japan Airlines, og det sørkoreanske Korean Air. Fly fra flyplassen reiser til blant andre Tokyo, Seoul, Berlin, Moskva, Irkutsk, og Beijing, i tillegg til en rekke byer rundt i Mongolia.
Den transmongolske jernbanen forbinder Den transsibirske jernbanen via Nausjki (i Burjatia) til det kinesiske jernbanenettverket via Jining. Det mongolske jernbanenettet består av 1,815 kilometer av bredsporet jernbane, hvorav 1,110 km befinner seg på hovedlinjen som forbinder Russland med Kina, 238 km på et separat nettverk i Øst-Mongolia (som har en egen forbindelse til det russiske jernbanenettet), og de resterende 447 på avstikkere fra hovedlinjen.
Ulan Bator har et vegnettverk som knytter den til flere av Mongolias større byer, men det fleste veger i Mongolia har verken vegdekke eller vegmarkering. Hovedstaden har 418,2 km veg, hvorav 76,5 % har vegdekke. Dette er langt mer enn Mongolia generelt, som bare har vegdekke på 3 %, eller 1500 av 49 000 km, av vegene. Vegdekket i byen er imidlertid i dårlig stand, siden det har vært dårlig vedlikeholdt og var av lav kvalitet i utgangspunktet. Av de 210 vegkryssene i Ulan Bator, har bare 48 trafikklys.
De nasjonale og kommunale myndighetene opererer et bredt system av busslinjer rundt om i byen og mellom provinser. Alternativt finnes det trolleybusser og private bussoperatører. Offentlige busser opererer vanligvis mellom kl. 6 og kl. 22, før private busser tar over. Bussene er hovedsakelig eldre sovjetiske modeller, ungarske og tsjekkoslovakiske modeller, og japanske og koreanske modeller. Brorparten av busstrafikken er styrt av busstasjonene Bajanzurkh Avto Vaksal i øst og Dragon (Luu) Avto Vaksal («Dragon bussholdeplass») i vest, som ligger henholdsvis 6 og 7 km fra Sukhbaatar torg i hver sin retning. I tillegg finnes det en eldre busstasjon en 10–15 minutters spasertur fra torget. Bussbillettprisene for offentlige busser har økt betydelig gjennom 1990-tallet, fra 0,5 togrog (50 mongo) i 1990, 50 togrog i 1996, og i dag omkring 100 togrog, hvilket tilsvarer omtrent 50 norske øre. Ulan Bator har også over drosjer.
Mongolia har ingen kystlinje, så det finnes derfor ingen form for transport direkte til og fra Ulan Bator via sjøveg. Mongolia kunne imidlertid i 2003 annonsere at Mongolias Skipsregister hadde blitt etablert, i forbindelse med et samarbeid landet hadde startet med det singaporske selskapet Maritime Chain. Dette åpnet for transport via sjøvegen for Mongolia utenlands. Skipene i Mongolias Skipsregister er registrert i Ulan Bator. Sjøfarten for Mongolia styres fra samferdselsdepartementet og sjøfartskontoret underlagt dette, begge med tilhold i Ulan Bator.
Kultur.
Ulan Bator har tradisjonelt hatt en buddhistisk kultur, som kommer til uttrykk både i bygningskultureb og byvåpenet. De fleste av landets og byens severdigheter og eldre bygninger er buddhistiske klostre og templer.
Flagg med Garuda i midten.
Flagg og våpen.
Ulan Bators offisielle symbol er Garuda, en mytisk fugl eller fuglevesen i buddhistiske og hinduistiske skrifter. Garuda blir kalt Khan Garuda (mongolsk: Хангарьд, "Khangard") av mongolere.
Garuda finnes på Ulan Bators våpenskjold. I fuglens høyre hånd er det en nøkkel, et symbol på velstand og åpenhet, og i dens venstre hånd er det en lotusrot, et symbol på fred, likhet og renhet. I klørne holder fuglen en slange, et symbol på ondskap, hvilket Garuda ikke ønsker. På Garudas panne står sojombosymbolet, som også er å se på Mongolias flagg.
Byens flagg er himmelblått med Garuda i senteret, som på våpenskjoldet.
Klostre.
En av portene til vinterpalasset.
Naadam-seremonien på Det nasjonale sportsstadium (2006).
Tsjojzjin lamakloster (mongolsk: Чойжин ламын сүм), et buddhistisk kloster som stod ferdig i 1908, er et av de mer kjente, eldre klostrene. Det unngikk ødeleggelsen av mongolske klostre da det ble gjort om til et museum i 1942. Et annet kloster er Gandantegtsjinlen-klosteret, som ble bygd i det 19. århundre. Dets mest kjente attraksjon er en 26,5 meter høy statue av bodhisattvaen Avalokiteśvara, som mahayanabuddhister mener reinkarneres gjennom blant andre Dalai Lama. Disse klostrene er noen av de svært få klostrene igjen i Mongolia etter statsminister Khorloogijn Tsjojbalsans ødeleggelse av mongolske klostre.
Museer.
Ulan Bator har en rekke museer dedikert til mongolsk historie og kultur. Naturhistoriemuseet inneholder mange dinosaurfossiler og meteoritter funnet i Mongolia. Nasjonalmuseet for mongolsk historie har utstillinger fra prehistorisk tid, via Mongolriket, til i dag. Zanabazar-«museet for de skjønne kunster» inneholder en stor samling av mongolsk kunst, blant annet arbeid fra sekstenhundretallsskulptøren og -kunstneren Zanabazar, i tillegg til Mongolias mest kjente maleri, «En dag i Mongolia», av Marzan Sharav.
Blant kunstverk fra før 1778 som aldri forlot byen siden den slo seg ned permanent, finnes Vajradhara-statuen lagd av Zanabazar selv (1683); en svært utsmykket trone gitt til Zanabazar av Kangxi-keiseren (før 1723); en sandaltrehatt gitt til Zanabazar av Dalai Lamaen (omtrent 1663), Zanabazars store pelskappe, som også var gitt til Zanabazar av Kangxi-keiseren; og et stort antall originale statuer lagd av Zanabazar.
Operahuset.
Nasjonalakademiteateret for opera og ballett i Mongolia, eller Ulan Bator operahus, holder konserter og musikalske opptredener.
Severdigheter.
Ulan Bator har ikke opplevd noen krigsrelaterte ødeleggelser bortsett fra dem som kom under sammenstøtet mellom Roman Ungern von Sternberg og de kinesiske troppene i Urga i februar 1921. Under sammenstøtet var det hovedsakelig de ytterste delene av byen som ble skadet, mest på grunn av brann. Det var heller statsminister Khorloogijn Tsjojbalsans strenge politikk i 1937 som førte til at hele seksjoner av byen ble ødelagt. Det sentrale palass-tempel-komplekset i Zuun khureheh, adlenes hjem, mange jurtplasser og hovedmarkedene ble helt ødelagt for å gjøre plass til mer moderne bygninger. Derfor finnes det få bygninger fra før 1937.
Blant bygningene fra tiden før 1937 finner man Dambadarjaalin-klosteret i sukhbaatardistriktet (1765); Dassjtsjojlin-klosterets store jurtekapeller (1778); Gandantegtsjinlen-klosterets Gandantegtsjinlen-tempel med gulltak, også kalt Tsogtsjin-dugan (1838); Vajradhara-tempelet (1841); Zuu-tempelet (1869); Didan Laviran-tempelet (19. århundre); den gjenoppbygde russiske konsulatbygningen (1863); Erdem Itgemjit-tempelet (1893) på Bogd Khans vinterpalass; resten av bygningene på palasset (1893–1906): Museet for Ulan Bators historie, som var den tidligere private eiendommen til burjaterhandelsmannen Tsogt Badamjav (1904); Zanabazars kunstmuseumsbygning, tidligere kalt Ondor Khorshoo (1905); det toetasjers murhovedkvarteret til gruvedriftkompaniet Mongolore (1905); det høye Megjid Janraisig-tempelet (1913–1914); hjemmet til Tsjin Wang Khanddorj, en kjent adelsmann og politiker i Mongolias tidlige uavhengige år (1913); og den første telefonbygningen, hvor russisk-ortodokse korsangere bodde (1914), G. K. Zjukov museum. Bygningen for Lærernes College var opprinnelig regjeringens hovedkvarter og ble bygd i 30-årene. Statsminister Gendens hus ble bygd i 1930.
Vinterpalasset.
Ikh Khureheh, som byen het fra 1706–1911, hadde en rekke palasser og adelsboliger i et område kalt "Ondgijn surgijn nutag". Den åttende jebtsundamba khutuktuen, senere kronet Bogd khan, hadde fire keiserlige boliger, som lå mellom Midten ("Dund gol") og tuulsideelvene. Sommerpalasset ble kalt "Erdmijn dalai buyan tsjuulgan sum", eller "Bogd khaanij seruun ord". Andre palasser var Det hvite palasset ("Tsagaan sum", eller "Gungaa dejidlin"), og Pandelin-palasset (også kalt "Naro Kha Tsjod sum"), som lå på de venstre bankene av tuulelven. Noen av palassene ble også benyttet for religiøse grunner. Det eneste palasset som fortsatt står er Vinterpalasset. Bogd khans vinterpalass ("Bogd khaanij nogoon sum", eller "Bogd khaanij owlijn ordon") står igjen som et museum for den siste monarken. Komplekser inneholder seks templer. Mange av Bogd khans og hans kones eiendeler står utstilt i hovedbygningen.
Sukhbaatar torg.
Sukhbaatar torg i regjeringsdistriktet, er Ulan Bators senter. Torget er på 31 068 kvadratmeter. På midten av torget står en statue av Damdin Sukhbaatar som sitter på hesterygg. Stedet var valgt fordi Sukhbaatars hest hadde urinert der, noe som ble sett på som et godt tegn. Den ble plassert der 8. juli 1921, under en samling med Den røde arme. På nordsiden av Sukhbaatar torg står parlamentsbygningen (mongolsk: Улсын Их Хурал, "Ulsyn Ikh Khural", «Store statsforsamling»), med en stor statue av Djengis Khan. Fredsalléen ("Enkh Taivnij Orgon Tsjoloo"), hovedvegen gjennom byen, går opp langs sørsiden av torget.
Zajsans minnesplass.
Zajsans minnesplass, en minnesplass for sovjetiske soldater som døde under annen verdenskrig, ligger på toppen av en ås sør for byen. Zajsans minnesplass har blant annet en sovjetisk stridsvogn betalt av det mongolske folk, og et rundt minnesmaleri som viser vennskapet mellom folkene i Sovjetunionen og Mongolia, malt i sosialistisk realisme-stil. Fra minneplassen er det panoramautsikt over byen og fjellkløften den ligger i.
Det nasjonale sportsstadionet.
Det nasjonale sportsstadionet er hovedplassen for sport. Naadam-festivalen arrangeres her hver juli måned.
Omegn.
Gorkhi-Terelzj nasjonalpark ligger omtrent 70 km fra Ulan Bator.
Sky Resort, Mongolias første skiområde, ligger 13 km fra Ulan Bator og åpnet i 2009. Vintersportsstedet has 9 løyper og 7 heiser. Det ligger på fjellet Bogd Khan Uul.


Dyrs læring.
Dyr kan lære på 5 forskjellige måter: Preging, prøving og feiling, betinging og herming.
Preging.
Preging er en automatisk læremåte, som bare fungerer i en viss tidsperiode. Små gåsekyllinger lærer for eksempel hvem som er moren sin ved at det er det store som beveger seg. Hvis det store som beveger seg er for eksempel et menneske, vil gåsa tro at det er moren og følge etter det og søke til det når det kommer i fare. Dette kan være farlig i senere situasjoner. Preging skjer også hos moren. Hvis kalven umiddelbart blir tatt fra kua etter fødselen, vil kua ikke senere kjenne den igjen som kalven sin.
Prøving og feiling.
Prøving og feiling er den vanligste læremåten, både for mennesker og dyr. Et eksempel er hunden som skal avvennes fra å jage sauer. Den blir utstyrt med et strømhalsbånd, og når den jager sauene får den støt fra halsbåndet. Hunden lærer da fort at sauejaging gjør vondt, og forhåpentlig gjør den ikke det igjen.
Et annet eksempel kan være kua og strømgjerdet. Kyrne prøver å gå ut der gjerdet er, men får støt, og lærer at de ikke skal gå der. Dette er ikke idiotsikkert; støtet er ikke spesielt kraftig. En ku regner strømgjerdet som en ubehagelighet; de kan ignorere hele gjerdet hvis de føler seg truet, for eksempel av en hund.
Betinget læring.
Betinget læring kan sies å være læring gjennom assosiasjon, å forbinde noe med noe. Hvis man hver gang man gir katta en matbit, ringer med en bjelle, vil katta etter en stund forbinde lyden med mat, og komme for å få mat når du ringer med bjella.
Avstraffelse / belønning.
Disse to metodene er begge vidt brukt, men avstraffelsesmetoden har vært brukt gjennom mye lengre tid.
Avstraffelsesmetoden går ut på at når dyret gjør noe feil, blir det straffet. Det kan innebære skjenn, å få maten tatt fra seg, eller lignende. Noen slår dyret, men det er aldri løsningen. Det vil bare få dyret til å frykte deg, heller enn å respektere deg. Da vil det lettere svikte deg overfor en større fare.
Belønningsmetoden går ut på å belønne dyret når det gjør noe rett, man kan for eksempel gi det en matbit eller en leke, og å ignorere det når det gjør noe feil. På denne måten vil også dyret synes det er morsomt, og vil se gagn i å gjøre det rette. Dette vil gjøre det mer lojal i pressede situasjoner.
Hvis man blander disse metodene, risikerer man å forvirre dyret. Jo flere kokker, jo mere søl gjelder så absolutt for dette, fordi alle har sitt eget personlige preg på læringen, og alle setter grensen på forskjellige steder.
Herming.
Herming eller aping er å lære ved å etterligne noe noen eller noe annet gjør. For eksempel lærer fuglene å synge på denne måten.


Khan.
Khan, også stavet som "kan, xan, han, ke-han", er en tittel med mange betydninger, opprinnelig kommandør, leder eller hersker på mongolsk og tyrkisk språk. Khan kan også bety leder for en stamme. I dag eksisterer khaner mest i sørlige Asia og i Sentral-Asia. En khan hersker over et "khanat". Tittelen oversettes ofte til keiser. Den kvinnelige varianten er "khatun".
Den høyere, bortimot keiserlige tittelen "khagan" (persisk: خاقان), det vil si «khan av khaner» er gitt den mest berømte hersker kjent som khan: den mongolske keiserlige dynasti til Djengis-khan hvis egentlige navn var Temujin, og dennes sønnesønn Kublai-khan som grunnla det mongolske rike og senere grunnla Yuan-dynastiet i Kina. De herskende etterkommerne til Djengis-khan er referert til som stor khaner. Stor khan er teknisk sett ikke korrekt, men har blitt etablert gjennom konvensjoner i over lang tid.
I dagens Mongolia er tittelen blitt til "khaan" hvor 'g'-lyden har blitt bortimot stum eller ikke-eksisterende.


Kublai-khan.
Kublai-khanKublai-khan, også stavet Khubilai-khan (mongolisk: "Chubilai"; kinesisk: "Shizu", eller 忽必烈, pinyin: "Hūbìliè", født 23. september 1215 på de mongolske stepper, død 18. februar 1294 i Beijing) var en mongolsk militærleder, khan (1260–1294) av det mongolske rike og grunnlegger og første keiser (1279–1294) av Yuan-dynastiet. Kublai Khan var sønnesønn av den berømte Djengis Khan, grunnleggeren av det mongolske riket. Han var den andre sønnen til Djengis Khans fjerde sønn Tolui.
Kublai-khan var på 1250-tallet guvernør i nordlige Kina for sin eldre bror Möngke, og ble etter Möngkes død i 1259 mongolenes "kaghan" («storkhan»), og hans rike strakte seg fra Nord-Kina i øst til Russland og Persia i vest. I de første årene hadde han sin residens i Karakorum, en telt/jurtby vest i Mongolia. Siden grunnla han i 1264–1267 en ny residens i Jenking (dagens Beijing, på mongolsk "Khanbaliq" (eldre transkripsjon "Kanbaluk"), «khanens by», og som Marco Polo oppfattet som "Cumbuluk"). Hans sommerhovedstad, Xanadu, ble omspunnet i myter for sin prakt.
Det kinesiske Song-riket ble erobret fra nord i 1277, og Kublai styrtet dynastiet Song. Han hadde nå kontroll over hele Kina. Men hans gjentatte forsøk på å erobre Japan 1274 og 1281 via Korea (se mongolinvasjonene av Japan) og hans angrep på Java i 1292 mislyktes. Han førte også krig i Burma og Tonkin (dagens Vietnam), som underkastet seg som vasallstater, og han underla seg Tibet. I Khanbaliq holdt han et glitrende og mektig hoff, noe Marco Polo fikk oppleve i årene 1275–1292, og engasjerte seg i utdannelse og kunnskap, handel, sysselsetting og samferdsel. Kublai var nysgjerrig på kristendommen, og da han fikk besøk av Niccolo og Maffeo Polo, Marco Polos far og onkel, i 1263, da han fremdeles holdt til i Karakorum, ba han dem be paven om å sende 100 kristne misjonærer. Men pavestolen grep ikke den store sjansen til å kunne kristne mongolene og dermed hele Sentral-Asia, og Kublai Khan gikk til slutt over til buddhismen.
Han valgte seg den tibetanske guruen Drogön Chögyal Phagpa som åndelig rådgiver. Det var Phagpa som hadde fått Kublai Khan til å konvertere til den tibetanske buddhismen og Phagpa rettferdiggjorde mongolenes styre ved å framstille den mongolske keiser som en "Chakravartin", en universell buddhistisk konge som regjerer velvillig over hele verden.
Kublai-khan bygde i 1272 Trommetårnet i Beijing. Dette ble restaurert under Ming-dynastiet og fikk da sitt nåværende utseende. Kublai Khan grunnla også Konfuciustempelet i Beijing som senere ble bygd om av Kublai-khans sønnesønn.
Litteratur.
Kublai


Oslo kemnerkontor.
Oslo kemnerkontor sin fasade i Pilestredet 33Oslo kemnerkontor er en etat i Oslo kommune underlagt Byrådsavdeling for finans og utvikling. Etaten er Norges største kemnerkontor.
Oslo kemnerkontor har ansvar for regnskapsføring, fordeling og innkreving av skatt, arbeidsgiveravgift, kommunale avgifter og parkeringsgebyr; kontroll av arbeidsgivere og inkasso på vegne av kommunens virksomheter.
Eksterne lenker.
Kemnerkontor


U.S. Director of National Intelligence.
Director of National Intelligence (DNI'") er tittelen på et amerikansk embede opprettet i 2005 som følge av terrorangrepet 11. september 2001 for å lede USAs 16 etterretningsetater.
John Negroponte ble tatt i ed til stillingen som den første DNI 21. april 2005.


Hydraulikk.
Hydraulikk er et emne som hører til fluidmekanikken, og beskjeftiger seg i hovedsak med dens tekniske anvendelse. Anvendt hydraulikk er ofte forbundet med pumper, sylindre rør/slanger og andre fluidmekaniske innretninger.
Beskrivelse.
"En enkel skisse over de forskjellige delene i et hydraulisk anlegg (venstre) og samme krets skjematisk fremstilt."
Sylinder / Aktuator.
Hovedfunksjonen til en aktuator er å utøve en kraft på et objekt og dermed bevege (aktuere) det.
En aktuator består består vanligvis av et stempel med en råde (stempelstang) plassert inne i en sylinder. Stemplet drives av trykkdifferansen og den eksterne kraften på enden av råden.
formula_1
Pumper / Motorer.
I motsetning til aktuatoren vil en motor utøve et moment og skape rotasjon av hydraulisk trykk. En pumpe og en motor har i prinsippet lik konstruksjon, mens en motor skaper moment skaper en pumpe trykk fra moment. Det finnes flere typer som fungerer på forskjellige prinsipper. De mest vanlige er tannhjulspumper og stempelpumper.
formula_2
Effekt = turtall x moment = trykk x volumstrøm
Akkumulator.
En akkumulator er en tank med et gassvolum, ofte innkapslet i en blære, som fungerer som et "lager" for trykk.
Ved sykliske arbeidsprosesser vil man bruke en akkumulator for å raskt kunne distribuere oljen som trengs. Man ønsker også å bruke en akkumulator for å fjerne forstyrrelser på linja, da fungere akkumulatoren som en demper.
Forholdet mellom trykk og volum i en akkumulator beskrives forenklet ved hjelp av ideell gasslov.
Ventiler.
Ventiler brukes for å regulere og kontrollere en krets.
formula_3
Cq er en ventilkonstant mellom 0 og 1.
Retningsventil.
En retningsventil er en ventil som regulerer hvor fluidet strømmer. Ofte beskrives en slik ventil med to tall: A/B hvor A forteller hvor mange porter ventilen har mens B forteller hvor mange posisjoner ventilen kan stå i.
Volumstrømventil.
En volumstrømventil regulerer hvor mye fluid som passerer gjennom en krets. Dette gjøres ved å plassere en hindring i strømningen, som fører til et trykktap over ventilen.
Disse ventilene kan både være statiske; hvor hindringen er konstant uansett, manuelle; hvor hindringen kan manuelt reguleres; automatiske; hvor volumstrømen er konstant uansett trykkforhold.
Trykkreguleringsventil.
Trykkreguleringsventiler er ventiler som ved et bestemt trykk bytter posisjon og dermed åpner for gjennomstrømning.
Slike ventiler brukes derfor ofte som overtrykksventiler, som hindrer at trykket i en krets blir større enn ønskelig.
Tilbakeslagsventil.
En tilbakeslagsventil sørger for at fluidet bare kan gå en vei gjennom kretsen. Den kan være fjærbelastet slik at den kun åpner ved en gitt trykkforskjell.


John Negroponte.
John Dimitri Negroponte (født 21. juli 1939 i London) er en amerikansk diplomat som fra 2007 til 2009 var viseutenriksminister i USA. I en omtrent sammenfallende tidsperiode hadde han også et nyopprettet embete som direktør for USAs samlede etterretningstjeneste. Han er for tiden ansatt ved Yales Jackson Institute for Global Affairs.
Negropontean er karrierediplomat og tjenestegjorde i den amerikanske utenrikstjenesten fra 1960 til 1997. Negroponte var USAs ambassadør til FN fra september 2001 til juni 2004 og ambassadør til Irak fra juni 2004 til april 2005. Han ble tatt i ed som USAs første nasjonale etterretningsdirektør 21. april 2005, en stilling han hadde til 2007 da han ble viseutenriksminister i George W. Bushs regjering.
Negroponte blir av mange regnet som en kontroversiell ambassadør. Særlig har hans fortid som ambassadør i Honduras satt stygge spor på hans rykte. Menneskerettighetsaktivister over hele Mellom-Amerika sier at Negroponte den gang styrte flere borgerkriger i den mellom-amerikanske regionen. Flere har tatt til ordet for at han burde stilles for en internasjonal krigsforbryterdomstol.
Private forhold.
Han er gift med Diana Mary Villiers. Sammen med henne har han 5 adopterte barn. Han er eldre bror til Nicholas Negroponte, grunnleggeren av the Massachusetts Institute of Technology's Media Lab og One Laptop per Child project. Han er også bror til filmprodusent Michel Negroponte, samt kunstneren George Negroponte.
Annet.
Hans tid som ambassadør på 80-tallet var hovedtema i den norske dokumentarfilmen "Ambassadøren" fra 2005.


Lockerbie-saken.
Lockerbie-saken, også kjent som Lockerbie-bombingen, er en terroraksjon hvor en bombe plassert ombord på Pan Am Flight 103 på strekningen Frankfurt–London–New York–Detroit eksploderte, noe som medførte at flyet styrtet fra 31 000 fots høyde (9448 m) over det sydlige Skottland, nær byen Lockerbie, den 21. desember 1988. 270 mennesker fra 21 ulike land døde, inkludert 11 innbyggere i Lockerbie.
I den påfølgende etterforskningen ble det fastslått at 340-450 gram plastisk sprengstoff ble detonert i flyets fremre bagasjerom. Dette utløste en serie hendelser som førte til en rask ødeleggelse av flyet. Vinder i opptil 190 km/t (100 knop) spredte passasjerer og flydeler på en 130 km lang strekning over et område på 2189 km².
I oktober 2002 tok libyske myndigheter på seg ansvaret for aksjonen, og betalte en større erstatning.
Ulykkesundersøkelse og etterforskning.
Ulykken ble undersøkt av den britiske havarikommisjonen for luftfart, Air Accidents Investigation Branch (AAIB). Rapportenetter undersøkelsen ble levert den 6. august 1990.
Hendelsen ble kjernen i Storbritannias største etterforskning ledet av dets minste politistyrke, politikammeret i Dumfries og Galloway. Bombingen ble regnet som et angrep mot et symbol på USA, og siden 189 av de omkomne var amerikanere ble det stående som det dødeligste angrepet på amerikanske sivile frem til terrorangrepet 11. september 2001.
Etter en tre-årig felles etterforskning mellom det skotske politiet og amerikanske FBI, som involverte 15 000 vitneforklaringer, ble det 13. november 1991 tatt ut tiltale for drap mot Abdel Basset Ali al-Megrahi, en libysk etterretningsoffiser og sikkerhetssjefen for Libyan Arab Airlines (LAA), og Lamin Khalifah Fhimah, LAAs basesjef for Luqa Airport på Malta.
FNs sanksjoner mot Libya og vedvarende forhandlinger med Libyas leder Oberst Muammar al-Gadafi sikret utlevering av de siktede den 5. april 1999. De siktede ble overlatt til skotsk politi via Nederland, som ble valgt som nøytral grunn. 31. januar 2001 ble Megrahi dømt for drap av en rett bestående av tre skotske dommere, og han ble dømt til 27 års fengsel. Fhimah ble frikjent. Megrahis anke mot dommen ble forkastet 14. mars 2002, og en ytterligere anke til Den europeiske menneskerettsdomstolen ble erklært ugyldig i juli 2003. Han sonet straffen i Greenock fengsel utenfor Glasgow, der han fortsatte å bedyre sin uskyld. Den 20. august 2009 ble hans soning avbrutt av helsemessige årsaker, han ble så utvist og tilbakesendt til Libya.
Flyet.
PA 103 var Pan American Worlds andre daglige flyvning på ruten Frankfurt-London-New York-Detroit. Den hadde startet som PA 103A fra Frankfurt internasjonale lufthavn i Vest-Tyskland, og ble betjent av et Boeing 727 for turen til Heathrow lufthavn i London. 47 av de 89 passasjerene ombord på PA 103A byttet fly på Heathrow til et Boeing 747, som skulle fortsette flighten til John F. Kennedy internasjonale lufthavn i New York under kallesignalet PA 103.
747-maskinen hadde ankommet denne morgenen fra San Francisco. Det ble i to timer voktet av sikkerhetspersonell fra Pan Am, men sto ellers uten oppsyn.
Det var 243 passasjerer ombord og 16 crew-medlemmer, ledet av kaptein James MacQuarrie.
Siste kontakt med PA 103.
Den siste flighten var satt opp med en avgang klokken 18:00, og la ut fra gaten 18:04. På grunn av en forsinkelse, ikke uvanlig på Heathrow i rushtiden, tok flyet av først 18:25 i retning nordvest ut av Heathrow. Deretter satte piloten kursen mot Skottland. Klokken 18:56 nådde flyet grensen og fant marsjhøyden på 31 000 fot.
Klokken 19:00 ble PA 103 plukket opp av flykontrolltjenesten ved "Shanwick Oceanic Control Centre" i Prestwick i Skottland, der flyet trengte klarering for å begynne turen over Atlanterhavet. Flygeleder Alan Topp tok kontakten idet flyet gikk inn i skotsk luftrom.
Kaptein James McQuarrie svarte «God kveld Skotsk, Clipper 103. Vi er på nivå 310». Førstestyrmann Raymond Wagner sa deretter «Clipper 103 ber om hav-klarering». Disse ordene var de siste som ble hørt fra flyet.
Eksplosjonen.
Klokken 19:01 fulgte Alan Topp flight 103 og så den nærme seg Solway Firth og 19:02 krysset flighten dens nordre kyst. På Topps skjerm ble flight 103 vist som en liten grønn firkant med et kryss i midten som inneholdt transponderkoden 0357 og flygenivå-310. Denne koden ga Topp informasjon om tiden og høyden til flyet. Den siste koden han så for flight 103 fortalte ham at det lå på 9400 m (31 000 fot) med en retning av 316 grader i 580 km/t (313 knop) klokken 19:02:46,9. Senere analyse av radardataene utført av britiske myndigheter konkluderte med at flyet hadde retningen 321° og hadde en fart på 804 km/t (434 knop).
46,9 sekunder over 19:02 forsvant koden og krysset i midten av firkanten. Topp prøvde å kalle opp kaptein McQuarrie og ba en nærliggende KLM-flight om å gjøre det samme, men ingen fikk svar. Topp trodde først at flyet hadde gått inn i en såkalt stillhetssone, en dødsone der mål er usynlige for radar. Men åtte sekunder senere dukket det opp fire firkanter der det skulle vært bare én, og disse spredde seg utover og dekket et område som Topp visste var over 1,5 kilometer stort.
Ett minutt senere traff vingeseksjonen som inneholdt 91 tonn drivstoff bakken i Sherwood Crescent i Lockerbie. Den britiske geologitjenesten i sørlige Skottland registrerte seismisk aktivitet som målte 1,6 på Richters skala idet alle spor etter to familier, flere hus og den 60 meter lange høyrevingen forsvant. En British Airways-pilot, kaptein Robin Chamberlain, var på vei med ruten Glasgow-London nær Carlisle da han kalte opp Oceanic Control og rapporterte massive branner på bakken. Ødeleggelsen av PA 103 fortsatte på Topps skjerm som nå var full av grønne firkanter som bevegde seg østover med vinden.
Passasjerer og besetning.
Alle de 243 passasjerene og de 16 besetningsmedlemmer ble drept. En skotsk undersøkelseskommisjon som åpnet 1. oktober 1990, fant ut at idet cockpiten brøt av blåste vindkast i tornadostyrke igjennom flykroppen, rev klær av passasjerene og forvandlet gjenstander som serveringsvogner til dødelige prosjektiler. På grunn av den plutselige endringen i lufttrykket, ekspanderte de naturlige gassene inni passasjerenes kropper til opptil fire ganger deres normale volum, og forårsaket at lungene utvidet seg for så og kollapse. Mennesker og gjenstander som ikke var festet fast ble blåst ut av flyet og inn i en lufttemperatur på -45,5 °C, og et fall på 9400 meter som varte i omtrent to minutter. Noen passasjerer som var festet med setebeltet ble sittende i flykroppen i setene deres og landet i Lockerbie festet fast i setet.
Selv om passasjerene ville ha mistet bevisstheten på grunn av oksygenmangelen, mente rettsmedisinere at noen av passasjerene kom til bevisshet idet de nådde mer oksygenholdige lavere høyder. Rettspatolog Dr. William G. Eckert var blant dem som undersøkte resultatene av obduksjonene. Han mente at besetningen, noen av flyvertene samt 147 andre passasjerer overlevde eksplosjonen og lufttrykkendringen, og kunne ha vært i live idet de traff bakken. Ingen av disse passasjerene viste tegn på skade etter selve bomben eller dekompresjonen og oppløsingen av flymaskinen. En mor ble funnet holdende på babyen hennes, to venner holdt hender, en god del passasjerer klemte på krusifiks.
Dr. Eckert fortalte det skotske politiet at spesielle merker på pilotens tommel indikerte at han hadde holdt fast på stikka idet han gikk ned, og kan ha vært i live da han landet.
Kaptein McQuarrie og flight crewet, ei flyvertinne og en del av førsteklassepassasjerene ble funnet fortsatt fastspent i setene deres inni neseseksjonen der den landet på et jorde ved kirken i landsbyen Tundergarth. Flyvertinnen var i live da hun ble funnet av en bondekone, men døde før hjelp kom til stedet. En mannlig passasjer ble også funnet i live, og helsemyndighetene mener at han kunne ha overlevd dersom han hadde blitt funnet før.
Studenter og familier.
35 studenter fra Syracuse University var med på hjemreisen etter et studierelatert opphold i London.
"«Til den lille jenta i den røde kjolen som ligger her som gjorde reisen min fra Frankfurt så morsom.Du fortjente ikke dette. Måtte Gud være med deg, Chas.»"
Ombord var også 20-årige Khalid Nazir Jaafar, som hadde flyttet med familien fra Libanon til Detroit der hans far driftet et bilverksted. På grunn av hans libanesiske bakgrunn, og fordi han var på vei hjem etter å ha besøkt slektninger der, dukket Jaafars navn ofte opp både i etterforskningen og i de senere konspirasjonsteoriene.
Amerikanske etterretningsoffiserer.
Det var minst fire etterretningsagenter fra USA på passasjerlisten, og det var også rykter om en femte. Tilstedeværelsen av disse mennene på PA 103 skulle senere gi grobunn for mange konspirasjonsteorier, blant andre der disse var sagt å skulle være terroristenes mål. De fire var Matthew Gannon, CIAs nestsjef for stasjonen i Beirut, major Chuck "Tiny" McKee, tilknyttet Defense Intelligence Agency (DIA) i Beirut og to menn som man antar var hver deres livvakt. De fire mennene hadde flydd sammen fra Kypros den morgenen. Man tror at major McKee var i Beirut for å finne de amerikanske gislene som ble holdt av Hizbollah på den tiden. Etter bombingen av PA 103 lekket kilder nær etterforskningen til journalister at et kart hadde blitt funnet i Lockerbie som viste mistenkte oppbevaringssteder for gisler, tegnet av McKee. Dette funnet ble aldri bekreftet i retten.
Innbyggerne i Lockerbie.
På bakken ble 11 innbyggere i Lockerbie drept da vingene, fortsatt festet til en del av selve flykroppen, traff Sherwood Crescent nummer 13 i en hastighet på over 800 km/t og eksploderte. I et krater 47 meter langt og 12 meter bredt fordampet flere hus og deres grunnmurer, mens 21 andre hus ble så skadd at de måtte rives. Fire medlemmer av en familie, Jack og Rosalind Somerville og deres barn, døde da huset deres i Sherwood Crescent nummer 15 eksploderte. En ildkule reiste seg over husene og bevegde seg mot den nærliggende motorveien mellom Glasgow og Carlisle (A74) og brente biler i den sørgående filen, hvilket medførte at både gjennomreisende og fastboende trodde at det hadde skjedd en nedsmelting i atomanlegget i Chapel Cross like ved. Det eneste huset som ble stående igjen i Sherwood Crescent tilhørte pater Patrick Keegans, Lockerbies romersk-katolske prest.
«"En gutt lå i bunnen av trappen ned til veien. En ung gutt med brune sokker og blå bukser på. Senere på kvelden spurte svigersønnen min om å få et teppe for å dekke over ham. Jeg visste ikke om han var død. Jeg ga ham et lammeullsteppe og tenkte at det ville holde ham varm. To jenter lå døde rett over veien, en av dem lå bøyd over et hagegjerde. Det var akkurat som om de sov. Gutten lå ved bunnen av trappen min i mange dager. Hver dag da jeg kom tilbake til huset for å hente noen klær, lå han der. «Gutten min er fortsatt der», brukte jeg å si til den ventende politimannen. På lørdag taklet jeg det ikke mer. «Du må få fjernet gutten min», sa jeg til politimannen. Den kvelden ble han flyttet."»
I strid med myndighetenes råd om å ikke reise til Lockerbie ankom mange av passasjerenes pårørende, de fleste fra USA, innen få dager for å identifisere deres kjære. Frivillige fra Lockerbie etablerte og bemannet døgnåpne kantiner der pårørende, soldater, politifolk og sanitetspersonell fikk gratis måltider, drikke og noen å snakke med. Innbyggerne i byen vasket, tørket og strøk alle klesplagg som ble funnet, slik at så mange gjenstander som mulig kunne bli gitt til de pårørende så snart politiet bestemte at de ikke hadde kriminaltekninsk verdi. BBCs skotske korrespondent, Andrew Cassel, meldte på 10-årsmarkeringen for bomben at innbyggerne i Lockerbie hadde «åpnet sine hjem og hjerter» for de pårørende, og at bånd som ble knyttet holder den dag i dag.
Helsingfors-advarselen.
7. desember sendte det amerikanske luftfartsverket (FAA) ut en sikkerhetsadvarsel. Der ble det sagt at 5. desember hadde en mann med arabisk aksent ringt den amerikanske ambassaden i Helsingfors i Finland og fortalt at en Pan Am flight fra Frankfurt til USA skulle bli sprengt innen de neste to ukene av noen i tilknytning til Abu Nidal-organisasjonen. Han sa at en finsk kvinne skulle bære bomben ombord som en uvitende kurér. Innringeren bommet med bare to dager.
Advarselen ble på daværende tidspunkt tatt alvorlig av de amerikanske myndighetene. Advarselen ble sent til utenriksstasjoner såvel som til alle amerikanske flyselskap, inkludert Pan Am. Pan Am hadde på den tiden et "sikkerhetsgebyr" på fem dollar som de krevde av alle passasjerer, og lovte et fullstendig tilfredsstillende sikkerhetsprogram ("The Independent": 29. mars 1990). Papiret med advarselen ble funnet av sikkerhetsteamet hos Pan Am i Frankfurt dagen etter bombingen under en haug med andre papirer på noens kontor ("Cox and Foster": 1990).
En av de ansatte i Frankfurt som jobbet med å søke gjennom bagasje med røntgenmaskin, fortalte ABC News at hun først lærte hva Semtex, et plastisk sprengstoff, var under intervjuet med ABC, 11 måneder etter bombingen ("Prime Time Live", november 1989). 13. desember ble advarselen postet på oppslagstavler i USAs ambassade i Moskva og etterhvert distribuert til hele den amerikanske befolkningen der, blant andre journalister og businessfolk. Et resultat av dette var angivelig at mange byttet flyselskap fra Pan Am, hvilket ga mange ledige seter på PA 103 som ble solgt billig.
Etterforskerne av PA 103 konkluderte senere med at advarselen var falsk og en underlig tilfeldighet.
Påstått motiv.
Libya har aldri formelt tilstått å ha utført bombingen i Lockerbie. I et brev til FN sa de bare at de «aksepterte ansvar for handlingene til sine tjenestegjørende personale».
Motivet som vanligvis er gitt til Libya kan spores tilbake til en rekke militære konfrontasjoner med De forente staters marine som fant sted i 1980-årene i Sidrabukten som Libya hevdet som sitt territorialfarvann. Først var det hendelsen i Sidrabukten i 1981 da to libyske jagerfly ble skutt ned. Så ble to libyske skip senket i Sidrabukten. Senere, den 23. mars 1986 ble en libysk kystvaktbåt sunket i Sidrabukten, etterfulgt av senkingen av en annen libysk båt den 25. mars 1986. Den libyske lederen Muammar al-Gaddafi ble beskyldt for å gjengjelde senkingen ved å beordre bombing av nattklubben La Belle i Vest-Berlin i 1986. Denne klubben var ofte besøkt av amerikanske soldater, bombingen drepte tre og skadet 230.
CIAs påståtte avskjæring av en anklagende beskjed fra Libya til ambassaden i Øst-Berlin skaffet den daværende amerikanske presidenten Ronald Reagan rettferdigjøring av De forente staters flyvåpens krigsplaner til å sette i gang bombing av Libya. Under kodenavnet "Operation El Dorado Canyon", den 15. april 1986 fra britiske baser-ble det det første amerikanske militære angrepet fra Storbritannia siden 2. verdenskrig – da mot Tripoli og Benghazi i Libya. Blant mange skadede libyske militære og sivile, drepte flyangrepet Hanna Gaddafi, en liten jente som Gaddafi sa han hadde adoptert. For å hevne datterens død blir det sagt at Gaddafi har sponset kapringen av "Pan Am Flight 73" i Karachi i Pakistan.
Etter opprørene i Libya i 2011 er det kommet rapporter om at Hanna Gaddafi fremdeles er i livet, og det spekuleres derfor i hvorvidt den døde jenta Gaddafi viste til etter hendelesene i 86 virkelig var Hanna Gaddafi.
Rettssaken og ankene.
Rettssaken mot de to libyerene Abdul Baset Ali al-Megrahi og Lamin Khalifah Fhimah begynte den 3. mai 2000. Megrahi og Fhimah var anklaget for bombingen av Pan Am Flight 103 i 1988. Den 31. januar 2001 ble Megrahi erklært skyldig for mord og ble dømt til fengsel på livstid. Fhimah ble frifunnet. Megrahis anke mot dommen ble avvist den 14. mars 2002.
Den 23. september 2003 søkte Megrahis advokater den skotske kriminalsaksgjennomgangskommisjonen (SCCRC) om å få saken sin henvist tilbake til kriminaldomstolen for en ny anke mot domfellelsen. Søknaden til SCCRC kom etter publiseringen av to rapporter skrevet av Hans Köchler i februar 2001 og mars 2002. Köchler hadde vært internasjonal observatør, utnevnt av FNs generalsekretær, ved Camp Zeist i Nederland. Köchler beskrev avgjørelsene om rettssaken og ankene som et «spektakulært justismord». Köchler kom også med en rekke uttalelser i 2003, 2005 og 2007 der han etterspurte en uavhengig internasjonal granskning av saken og han beskyldte Vesten for «dobbeltmoral i strafferetten» med hensyn på Lockerbie-rettssaken på den ene siden og HIV-rettssaken i Libya på den andre siden.
Den 28. juni 2007 annonserte SCCRC avgjørelsen om å henvise Megrahis sak til lagmannsretten for en ny anke mot domfelling. SCCRCs avgjørelse var basert på fakta som kom fram i en 800-siders rapport som avgjorde at «et justismord kunne ha forekommet». Köchler kritiserte SCCRC for å frikjenne politiet, aktor og rettspersonalet fra skyld med hensyn på Megrahis påståtte uriktige domfelling. Den 29. juni 2007 fortalte han til "Glasgow Herald" at::«Ingen tjenestegjørende personale ble klandret, bare en maltesisk kjøpmann.»
Den andre anken vil bli hørt av fem dommere i 2008 fra retten for kriminelle ankesaker, "Court of Criminal Appeal". En prosedyremessig høring ved ankedomstolen i Edinburgh fant sted 11. oktober 2007 da påtalemyndighetene og forsvarerne diskuterte et antall rettsspørsmål med et panel med tre dommere. Et av spørsmålene omhandlet et antall dokumenter fra CIA som ble vist til påtalemakten før rettssaken, men som ikke ble videregitt til forsvaret. Dokumentene antas å relateres til MEBO MST-13 timeren som angivelig detonerte bomben i PA103. Advokatene til Megrahi spør også etter dokumenter som relaterer seg til en påstatt utbetaling av 2 millioner dollar som ble betalt til den maltesiske kjøpmannen "Tony Gauci" for vitnemålet hans i rettssaken, som ledet til domfellingen av Megrahi.
Den 20. august 2009 blir al-Megrahi benådet og flydd hjem til Libya, ettersom han er uhelbredelig kreftsyk.


Offshore.
Offshore kan også brukes om selskaper eller andre finansielle innretninger som befinner seg i jurisdiksjoner utenfor landet hvor innretningens deltakere befinner seg. Ofte gjelder dette innretninger registrert i skatteparadiser som inngår i strukturer for lovlig skatteplanlegging eller ulovlig skatteunndragelser. Det kan diskuteres hvorvidt Norsk Internasjonalt Skipsregister er en slik innretning da virksomhet fordelaktig kan registreres her for å unngå skatter eller bestemmelser ved normal registrering og om registeret er iverksatt for å konkurrere mot registrering under andre bekvemmelighetsflagg.
I andre sammenhenger kan offshore brukes for å henvise til tjenester/produkter som er produsert i land utenfor Europa. I liknende situasjoner innad i Europa brukes ofte "Airshore" som beskrivelse.


UTF-8.
UTF-8 ("8-bit Unicode Transformation Format") er et Unicode-tegnsett med variabel tegnlengde oppfunnet av Ken Thompson og Rob Pike. Unicode er en nummerert samling av tegn, og UTF-8 representerer disse numrene med mellom en og fire byte, og er konstruert slik at de første 128 tegnene (U+0000 til U+007F), samsvarer nøyaktig med US-ASCII-standarden. UTF-8 er dermed bakoverkompatibelt med systemer som støtter ASCII-tekst.
Beskrivelse.
UTF-8 er for tiden standardisert i RFC 3629 og er et av flere tegnkodeformater i IEC 10646".
Bitene i et Unicode-tegn er delt inn i flere grupper. Tegn nummerert under 128 blir kodet med en enkelt byte som inneholder deres posisjon: Disse samsvarer nøyaktig med de 128 7-biters ASCII-tegnene. Til andre tegn brukes opp til fire byte. Den første biten i disse blir alltid satt til 1, for å skille tegnene fra 7-bits ASCII-tegn. De første 128 tegnene (0-127) av Unicode er de samme som ISO-8859-1, så det er enkelt å konvertere mellom disse tegnsettene. Tegnene med nummer 128 – 255, deriblant Æ, Ø, Å, æ,ø og å, blir 2 bytes i UTF-8.
De første 128 tegnene behøver dermed en byte. De neste 1920 tegnene kodes med to byte. Dette inkluderer en rekke europeiske tegn (deriblant de skandinaviske), samt greske, kyrilliske, koptiske, armenske, hebraiske og arabiske tegn. De øvrige tegnene bruker tre eller fire byte. (En tidligere UTF-8-standard tillot at enda høyere posisjoner kunne representeres ved å gjøre bruk av fem eller seks byte, men dette støttes ikke lenger.)
Faktisk kan lengden på UTF-8-sekvenser være opp til seks byte, noe som dekker området U+0000 til U+7FFFFFFF (31 bit). Dette er mer enn det definerte Unicode-området, men UTF-8 ble i november 2003 begrenset av til å bare representere området dekket av den formelle Unicode-definisjonen, U+0000 til U+10FFFF, som er området UTF-16 kan representere. Før dette var det bare bytene 0xFE og 0xFF som aldri ble brukt i UTF-8-kodet tekst. Etter at denne begrensningen ble innført, økte antallet ubrukte byte i en UTF-8-strøm til 13: 0xC0, 0xC1 0g 0xF5-0xFF.
Begrunnelsen bak UTF-8s konstruksjon.
UTF-8 ble designet for å inneha disse egenskapene for å garantere at ingen bytesekvens som utgjør et tegn inneholdes i en lengre bytesekvens som representerer et annet tegn. Dette sikrer at strenger kan sammenlignes byte for byte for å søke etter ord eller fraser inni en tekst. Enkelte eldre 8-bits encodinger med variabel lengde (som Shift-JIS) hadde ikke denne egenskapen, noe som gjorde algoritmer for sammenligning av strenger heller kompliserte. Selv om det blir sagt at denne egenskapen resulterer i redundans i UTF-8-kodet tekst, er fordelene større enn ulempene; dessuten er ikke datakompresjon en av Unicodes målsetninger. Dette betyr også at hvis en eller flere byte går tapt på grunn av feil, kan en fortsette på begynnelsen av neste tegn og dermed begrense skadene.
Ugyldige sekvenser og sikkerhetsmessige problemstillinger.
Ugyldige sekvenser kan selvfølgelig håndteres på forskjellige måter avhengig av hvilken type de er.
Alle mulighetene har fordeler og ulemper, men forholdsregler må tas for å unngå sikkerhetsproblemer som kan oppstå hvis data valideres før de blir konvertert til UTF-8.
Sekvenser der et Unicode-tegn blir kodet som flere byte enn det som er nødvendig, såkalte "overlange" sekvenser ("overlong forms"), er en av de mest problematiske formene for data. Den nåværende standarden angir at de ikke må dekodes, men eldre standarder krevde bare en advarsel, og mange enklere dekodere tolker dem som gyldige data. Sekvenser av denne typen er blitt brukt til å omgå sikkerhetsrutiner i profilerte produkter, for eksempel Microsofts IIS-webserver.
For å opprettholde sikkerheten når en håndterer ugyldige data, kan en enten dekode dataene "før" en gjør noen sikkerhetssjekk av dem, eller benytte en dekoder som avviser ugyldige data med en feilmelding eller erstatter dem med harmløs tekst.
I UTF-8 er det lett å oppdage feil i inndata. I UTF-16 er det ikke så lett, da tolkes data helt enkelt feil. Se f.eks. Bush hid the facts-buggen.
Historie.
UTF-8 ble oppfunnet av Ken Thompson den 2. september 1992 på en bord-matte under en middag med Rob Pike i New Jersey. Dagen etter implementerte Pike og Thompson UTF-8, og oppdaterte sitt operativsystem Plan 9 slik at det brukte UTF-8 tvers igjennom.
UTF-8 ble først offisielt presentert under USENIX-konferansen i San Diego 25. januar-29. januar 1993.


Covent Garden undergrunnsstasjon.
Covent Garden undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, som betjener Piccadilly-linjen. Den ligger i kollektivsone 1, rett ved Covent Garden.
Den er en av de få stasjonene i det sentrale London hvor plattformen bare kan nås via heis eller trapp; nesten alle andre stasjoner har rulletrapper. På lørdager har stasjonen så mye trafikk at det kun er avstigning der, ettersom det ville blitt for trangt på plattformene og i heisene dersom man tillot også påstigning. Transport for London vurderer tiltak for å lette presset på stasjonen, som en ekstra inngang og rulletraper.
Den ligger bare 260 meter fra Leicester Square undergrunnsstasjon, noe som er den korteste avstanden mellom to påfølgende stasjoner i undergrunnsnettet. Denne distansen er så kort at det går raskere å gå mellom de to stasjonene enn å kjøre tog mellom dem.
Stasjonens dekor skiller seg fra andre, ettersom den har fliser i et lyst fargespill. Den virker derfor lysere og luftigere enn mange andre stasjoner.
Stasjonsområdet sies å være hjemsøkt av et spøkelse, en skuespiller som pleide å handle i bakeriet som sto der før stasjonen ble bygget.


Lockerbie.
Lockerbie er en liten by i det sydvestlige Skottland med 4 009 innbyggere (2001). Den er mest kjent som åsted for Lockerbie-saken.
Den dominerende bygningen i byen er rådhuset, som er et godt eksempel på skotsk baronistil. Den er bygget i lokal rød sandstein. Ved siden av står et minnesmerke over de falne i andre verdenskrig.
Byen har, for sin størrelse, et godt utviklet transportnett. Den ligger ved veien A47, og har en jernbanestasjon. Den lokale økonomien var lenge avhengig av handel med stor- og småfe, noe nærheten til grensen til England gjorde lukrativt. Det holdes fortsatt saueauksjoner i byen.


Ilich Ramírez Sánchez.
Ilich Ramírez Sánchez (født 12. oktober 1949 i Caracas), alias «Carlos» og kjent i media som «sjakalen'"», var selvutnevnt «profesjonell revolusjonær». I media gikk han også under tilnavn som «sjakalen Carlos» og «Carlos sjakalen». Han fikk trolig tilnavnet «sjakalen» etter Frederick Forsyths roman «"The Day of the Jackal"» (filmatisert i 1973 og 1997). Denne boken ble angivelig funnet på Sánchez' rom under en politirazzia.
Bakgrunn.
Sánchez er fra Venezuela, faren var en marxistisk advokat som oppkalte ham etter Lenin. I 1959 ble han medlem av det kommunistiske partiets ungdomsorganisasjon, og dro i 1966 til London med moren, etter at foreldrene var blitt skilt. Senere studerte han i Moskva, men ble kastet ut på grunn av «utsvevende livsstil»
Senere skal han ha oppholdt seg i treningsleiren til Folkefronten for Palestinas frigjøring i Amman i Jordan, hvor han fikk pseudonymet «Carlos». Etter at han forlot Jordan dro han til London, hvor han sannsynligvis arbeidet for PFLP og fulgte universitetsforelesninger. I 1973 begikk han sin første terrorhandling, et feilslått drapsforsøk på den jødiske forretningsmann Joseph Sieff.
På 1970- og 80-tallet deltok han i et stort antall terroraksjoner og oppholdt seg i en rekke land. I løpet av denne tiden ble han en av verdens mest fryktede og ettersøkte terrorister. I 1994 ble han arrestert i Sudan, og utlevert til Frankrike.
Saken mot ham for mord begått i Paris i 1975 begynte i 1997, og han ble samme år funnet skyldig og dømt til fengsel på livsstid. Fra han ble varetektsfengslet i 1994 og frem til 2002 (i 8 år og 2 måneder) ble han holdt i isolasjon, fordi han ble ansett som en fare for orden og sikkerhet i fengselet og av hensynet til rømningsfaren. I 2002 ble han overført til et annet fengsel og underlagt det ordinære fengselsregimet, men i 2004 ble han på nytt satt i isolasjon. Denne varte til i 2006.
Annet.
Sánchez er siden 2004 forlovet med sin franske forsvarer Isabelle Coutant-Peyre. Hun er kjent for sitt samarbeid med den kontroversielle franske forsvarsadvokaten og diplomatsønnen Jacques Vergès, som blant annet også forsvarte den kjente nazisten og krigsforbryteren Klaus Barbie (1987), kjent som «slakteren fra Lyon» og hauptsturmführer i SS og Gestapo under 2. verdenskrig, og Slobodan Milošević (2002), kjent for sine grusomme handlinger under Kosovokrigen i 1999.
Den tyske terroristen Johannes Weinrich gikk for å være Carlos' høyre hånd.
I juni 2003 publiserte Sánchez boken "Revolusjonær islam", hvor han prøver å forklare og forsvare terrorisme som et middel i klassekampen. Han uttalte sin støtte til Osama bin Laden og terrorangrepet 11. september 2001 i New York.


Carlos.
Carlos er en opprinnelig spansk og portugisisk variant av mannsnavnet Karl som har norrøn opprinnelse og betyr «fri mann».
Utbredelse.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Carlos i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Kjente personer med navnet.
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.


Ironi.
Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.
Ironi er en form for uttrykk hvor en underforstått mening er skjult eller motsier uttrykkets bokstavelige betydning. Ironikeren forutsetter vanligvis at mottakeren forstår at tingene ikke er hva de sies at de er eller hva de synes å være, men også ironi kan selvsagt av og til misforstås. Ironi er en form for innforstått manglende forbindelse mellom de faktiske ordene og den underliggende mening.
Selve ordet "ironi" kommer fra gresk εἰρωνεία ("eironeia"), som betyr «forstillelse» eller «hyklerisk uvitenhet» (en teknikk som ofte ble benyttet av den greske filosofen Sokrates, se nedenfor), fra είρων ("eiron"), «den som spør later som han er naiv». είρειν er også et radikalt verb av det greske «å snakke»; verbet είρειν ("eirein") selv kommer sannsynligvis fra det indo-europeiske roten "*wer-" i betydningen «å si».
Ironi i dag.
Dagens ungdom har blitt kalt for «den ironiske generasjonen», generasjonen som gir uttrykk for det motsatte av hva de føler. Det har i større grad enn tidligere blitt populært å kritisere når man egentlig mener å rose, eller å tilsynelatende rose når man har det stikk motsatte syn.
Noen mente at sangen benyttet en feilaktig definisjon av ironi, mens andre fant det i seg selv ironisk at Morissette kunne skrive en sang med tittelen «Ironic» som ikke hadde faktisk ironi i seg. I 2004 innrømmet Morissette selv at sangen ikke levde opp til definisjonen, hvilket var ironisk.
En populær definisjon på ironi blir uttrykt i filmen "Con Air" fra 1997 hvor Steve Buscemi i rollefiguren Garland Green slår fast, samtidig som "Sweet Home Alabama" av Lynyrd Skynyrd spiller i bakgrunnen: «Definerer ironi – en gjeng idioter som danser rundt i et fly til en sang som ble gjort berømt av et band som døde i flykrasj!»


Johannes Weinrich.
Johannes Weinrich (født 21. juli 1947) er en tysk venstreekstremistisk terrorist. Han gikk for å være «Carlos Sjakalens» høyre hånd.
Weinrich arbeidet først i en venstreradikal bokhandel i Frankfurt og ved forlaget "Roter Stern" (røde stjerne). I dette forlaget ble han kjent med Wilfried Böse, og disse grunnla en revolusjonær celle. Da Carlos sluttet seg til gruppen, flyttet deres perspektiv seg fra Tyskland til internasjonal terrorisme. Böse døde da den israelske hæren styrtet et fly han hadde kapret (Operasjon Entebbe).
I de sene 1970-årene begynte Weinrich å arbeide som betalt terrorist for Carlos. Han ble fanget 2. mai 1995 ved Aden i Jemen.
Blant aksjoner han deltok i kan nevnes
Den 17. januar 2000 ble Weinrich dømt til fengsel på livstid for angrepet på "Maison de France" i Berlin. En tidligere oberstløytnant i Stasi ble samtidig dømt til 4 års fengsel for medvirkning til dette angrepet i Berlin. Weinrich ble imidlertid frikjent i Tyskland i 2004 for angrepene i Frankrike på grunn av bevismangel.
Han arbeidet allerede fra 1983 for Stasi.


Radio Free Europe.
Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL) er en radio- og kommunikasjonsorganisasjon grunnlagt i USA som et antikommunistisk tiltak, offisielt for å «fremme demokratiske verdier og institusjoner ved å spre faktisk korrekt informasjon og idéer». Organisasjonen eksisterer i Europa, Asia og Midtøsten, og kringkaster i dag mer enn 1 000 timer pr. uke på 28 språk. Den er finansiert av den amerikanske regjeringen og underlagt Broadcasting Board of Governors.
Historie.
Radiokanalen "Radio Free Europe" ble grunnlagt av Nasjonalkomitéen for et fritt Europa i 1950, og hadde hovedkvarter i München. Kanalen var innrettet mot land i sentral- og øst-Europa, og sendte sin første kortbølgesending den 4. juli 1950 til det sovjetokkuperte Tsjekkoslovakia.
Den amerikanske komitéen for frigjøring av folkene i Russland fulgte RFEs forbilde, og grunnla i 1953 søsterkanalen "Radio Liberation", som sendte sendinger på russisk til Sovjetunionen fra Lampertheim i Tyskland. I 1964 skiftet Radio Liberation navn til "Radio Liberty". I 1973 flyttet Radio Liberty inn i Radio Free Europes hovedkvarter ved Englischer Garten i München og organisasjonene ble slått sammen.
De to kanalene fikk driftsmidler direkte fra den amerikanske Kongressen frem til 1971; deretter fikk de støtte over CIAs budsjett. De ble da en del av CIAs generelle kampanje for psykologisk krigføring innrettet mot landene bak jernteppet. CIA utformet retningslinjer og bestemte hvordan nyheter skulle presenteres.
Sovjetiske myndigheter brukte støysendere for å forsøke å forhindre de amerikanske sendernes budskap i å nå frem.
Fra 1985 til 1993 drev organisasjonen også Radio Free Afghanistan, innrettet mot det Sovjet/Russland-okkuperte Afghanistan.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble budsjettene for RFE/RL redusert og europeiske operasjoner stort sett innstilt. I 1995 flyttet organisasjonen etter 45 år ut av hovedkvarteret i Englischer Garten. I dag har organisasjonen sete i Praha og sender hovedsakelig på østeuropeiske og sentralasiatiske språk.


Rullebrett.
Rullebrett eller skateboard er et smalt brett, ofte av kryssfinér laget av kanadisk lønn. Brettet har med fire hjul, og brukes som hobby, jobb, transportmiddel eller som en aktivitet.
Historie.
På 1950-tallet begynte surfere å sette rulleskøytehjul på planker i California. Dette førte ettervert til kommersiell produksjon, og i begynnelsen ble det også kalt "sidewalk surfing" eller "skurfing". Et av de første merkene på markedet het Roller Derby. På begynnelsen av 1960-tallet begynte man å arrangere konkurranser på rullebrett, en slags gymnastisk turnøvelse med øvelser som piruetter og håndstående.
På 1970-tallet revolusjonerte en gruppe ungdommer fra Venice, California, rullebrettkjøringen. Tony Alva, Stacy Peralta og Jay Adams utgjorde den harde kjernen. En rekke tilfeldigheter og sammenhenger gjorde sitt til de utviklet skatingen slik vi mer kjenner den i dag.
I 1969 fikk Larry Stevenson patent (som senere ble trukket tilbake) på kicktailen, som gjorde at den ene enden av rullebrettet var bøyd og dermed mer styrbar. I 1973 oppdaget Frank Nasworthy nærmest ved en tilfeldighet at et hjul i polyuretan ment for en mobile produksjons- og lagringsenheter, kunne være en god løsning for rullebrett. Før dette hadde hjulene vært i hardplast, metall og leire. Det nye hjulet utrangerte alle andre hjul fordi det hadde overlegen gripeevne på asfalt og betong. Videre var det mykere slik at smågrus i veibanen ble absorbert eller spratt unna når man kjørte, slik at man ikke bråstoppet under kjøringen. Nasworthy begynte å produsere hjul som han kalte "Cadillac Wheels".
Tony Alva, Stacy Peralta og Jay Adams var alle tilknyttet Zephyr Surf Shop, tilhørende Skip Engblom, Craig Stecyk og Jeff Ho, i Venice. De førstnevnte var også surfere og begynte å etterligne det de gjorde i vannet på rullebrettene sine. I begynnelsen foregikk dette nedover bakker og i skolegårder, men de tok det snart et steg videre.
I 1976 var det tørke i California og det var sterke restriksjoner på bruk av vann i svømmebasseng. Zephyr-teamet fant dermed en ny uttrykksform som lå nærmere bølgesurfing, nemlig å skate i et avrundet svømmebasseng, på skatespråket "Pools". Man kom seg på toppen av kanten ved å «pumpe» i det avrundede på bunnen av bassenget. Man forsøkte ikke enda gjøre triks, men etterstrebet å imitere bølgesurfing.
På 1980-tallet møtte rullebrett og punk hverandre. Rullebrettkjørere kunne relatere til mye av det punken sto for, med opprør mot det etablerte og konforme. Rullebrett-bladet "Thrasher Magazine" hadde en egen spalte; "Puszone" der hardcore/punk musikk ble anmeldt. Steve Caballero som var en av de beste rullebrettkjørere i verden på 80-tallet, spilte bass og senere gitar i punkbandet The Faction.
Konkurranser.
Rullebrettkjører under Quiksilver Bowlriders 2007
Endel rullebrettkjørere ønsker ikke at rullebrettkjøring skal identifiseres som en offisiell sport. NORB har for eksempel i Norge gått inn for å definere rullebrettkjøring som en kultur. Årsaken er at mange ikke identifiserer seg med konkurranse-fokuset og dyrking av vinnerkultur slik man ofte ser i mange idretter. Noen rullebrettkjørere vil ikke at det skal bli slik, for å unngå å ta livsvilkårene fra små bedrifter som produserer utstyr i små kvanta for seg og sine.
Man har hovedsakelig to store populære områder innen rullebrettsporten: "vertskating" og "streetskating". "Vertskating" går ut på at man hopper på store hopp eller «kickers» (hopp som vender litt oppover mot toppen), eller i ramper («pipes», i form av half- eller quarterpipe) og gjør triks. "Streetskating" går i høyere grad ut på å kjøre i urbane strøk eller i skateparker og hoppe utfor trapper, gli på rekkverk og annet som går an å gli på («slide», «grinde» som alle er betegnelse på å gli bortover på noe uten at hjulene triller på det). Man har også andre områder innen rullebrettsporten, men disse er ikke like utbredt. Dette kan være blant annet "fishboards", en type brett som særlig produseres av rullebrettprodusenten Sector 9, som er en del større enn vanlige brett (kommer i mange størrelser) der målet er å oppnå høy fart ved å svinge på brettet, gjerne kjøre slalåm mellom kjegler utplassert på bilveier. Disse brettene kalles «longboards».
«Dark Catch» er trikset hvor rullebrettet flippes 180 grader og snus 90 grader. Etterpå skal man få det tilbake i posisjon. Dark Catch er en del av «Dark Slide» og regnes som en slide på en jernstang eller en avlang boks og er ikke så populær på grunn av den store vanskeligheten i å flippe den tilbake etter sliden.
Rullebrettets deler.
Hjul på et skatebord, festet på en "truck"
Profesjonelle rullebrettkjørere.
Det finnes mange gode rullebrettkjørere som lever av rullebrett ved å reise på konkurranser og turnéer verden over. Ryan Sheckler, Greg Lutzka, Nyjah Huston, Bam Margera, Tony Hawk, Rodney Mullen, Arto Saari, Danny Way, Colin McKay, Rune Glifberg, Eric Koston, Mike Mo Capaldi, Chris Haslam, Henning Braaten, Jon Allie, David Gravette, Michael Sommer, Corey Duffel, Chris Cole og Andrew Reynolds er noen av de mest kjente rullebrettkjørere, mye grunnet det populære spillet Tony Hawk's Project 8
Jenteskating.
Rullebrettkjøring blir gjerne sett på som en maskulin sport, men det er og mange jenter som skater. I de siste årene er det skjedd en vesentlig utvikling hvor jentene er blitt flinkere til å markere seg og arbeide aktivt for bedre forutsetninger innen rullebrettverdenen. Egne jenteklasser i nasjonale og internasjonale rullebrettkonkurranser har i løpet av de siste ti årene blitt mer vanlig, og er nå som oftest en integrert del av de forskjellige konkurransene. Et annet arrangement for og av jenter er girl camps, som har stor oppslutning og popularitet blant jenter som ruller. Noen av de beste jentene er sponset og har egne brett, blant annet amerikanerne Elissa Steamer og Vanessa Torres. Også flere europeiske land er representert med gode utøvere, for eksempel Louisa Menke fra Nederland og Evelien Bouillart fra Belgia.
Stance.
Der du står med høyrefoten foran
Der du står med venstrefoten foran
Rullebrett i Norge.
Fra 7. september 1978 til 9. mai 1989 var rullebrett totalforbudt i Norge. På denne tiden var Norge det eneste land i verden der det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett. Den norske dokumentarfilmen "Brettkontroll" som kom i 2006, dokumenterer dette forbudet, og den første generasjonen med rullebrettkjørere i Norge.
I Norge finnes interesseorganisasjon "Norsk Organisasjon for Rullebrett" (NORB). NORB jobber med å tilrettelegge for rullebrett over hele landet, samt bidra til å øke antall rullebrettkjørere. NORB arrangerer årlig NM og bidrar med byggeveiledning for baner i betong og trevirke. NORB sorterer under Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og hverken er eller vil bli del av Norges idrettsforbund. NORB har mye kompetanse om rullebrett, og tar offisiell avstand fra å involvere skating i Olympiske leker.


Tolkien.
Tolkien er en tysk familie fra Sachsen som i det 18. århundre slo seg ned i England. Den er mest kjent for forfatteren og professoren J.R.R. Tolkien.


Mohammed Atta.
Mohammed Atta (egentlig Muhammad ‘Attā as-Sayyid, arabisk محمد عطا السيد) (født 1. september 1968 i Kafr asch-Schaich, Egypt, død 11. september 2001 i New York) var en islamistisk terrorist.
Han var sønn av en advokat, vokste opp i Kairo og studerte arkitektur. Deretter reiste han til Tyskland og studerte byplanlegging fra 1993 til 1999 ved Technische Universität Hamburg-Harburg.
Mohammed Atta ledet terrorangrepet 11. september 2001 i New York, der nesten 3 000 sivile ble drept.


Grindheim.
Grindheim er en tidligere norsk kommune i Vest-Agder, opprettet som egen kommune første gang i 1902. Før dette, fra 1837 til 1901, var Grindheim en del av Bjelland og Grindheim kommune.
I 1964 ble Grindheim og Konsmo slått sammen til Audnedal kommune.


Covent Garden.
Covent Garden er et område i City of Westminster i det sentrale London. Navnet brukes spesielt for å referere til "Covent Garden Piazza", et butikk- og markedsområde i midten av området. Dette komplekset startet som et blomster-, frukt- og grønnsaksmarked, men dette har flyttet til Nine Elms i Vauxhall. En av inngangene til Royal Opera House ligger i Covent Garden. Covent Garden er delt i to av gaten Long Acre.
Området har vært bebodd siden romersk tid. Navnet Covent Garden oppsto under kong Johan (1199–1256). Området lå da i Middlesex. St. Peters kloster, på engelsk "Convent of St Peter", hadde en stor kjøkkenhage, og "convent garden" (klosterhagen) ble etterhvert til Covent Garden.
Markedshallen er et populært turistmål, med en rekke butikker, markedsboder og serveringssteder. Området tiltrekker seg også mange gatemusikanter og andre underholdere.
Londons jernbanemuseum ligger i Covent Garden.
De nærmeste undergrunnsstasjonene er Covent Garden og Leicester Square.


Gudrun Ensslin.
Gudrun Ensslin (født 15. august 1940 i Bartholomä, Baden-Württemberg, død 18. oktober 1977 i Stuttgart) var en tysk venstreekstremistisk terrorist. Hun var en av lederne og grunnleggerne av RAF.
Hun var datter av en prest fra Schwaben, studerte engelsk, tysk og pedagogikk i Tübingen og senere ved Freie Universität Berlin. Med Bernward Vesper fikk hun sønnen Felix Robert Ensslin. I likhet med Ulrike Meinhof fikk hun stipend fra Studienstiftung des deutschen Volkes.
Etter brannpåsettelsen i Frankfurter Kaufhaus og flere bankran var hun en av Tysklands mest ettersøkte terrorister. Hun ble arrestert 8. juni 1972 i Hamburg.
Gjennom en gisselaksjon ved den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975, samt bortføringen av arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer og den parallelle kapringen av Landshut i 1977, forsøkte RAF og en palestinsk organisasjon å presse den tyske regjeringen til å løslate Baader, Raspe og andre terrorister fra fengsel. Regjeringen under Helmut Schmidt valgte å ikke gi etter for kravene.
Sammen med Andreas Baader og Jan-Carl Raspe begikk hun selvmord i fengselet i Stuttgart den 18. oktober 1977. Enkelte venstreorienterte har påstått at de i virkeligheten ble henrettet av myndighetene.


Leicester Square undergrunnsstasjon.
Leicester Square undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger på Charing Cross Road, rett ved Leicester Square.
Stasjonen betjener Northern-linjen og Piccadilly-linjen, og ligger i kollektivsone 1.
Den åpnet 15. desember 1906. Stasjonen skulle egentlig hete "Cranbourn Street", men det nåværende navnet ble tatt i bruk allerede ved åpningen.


Gyland.
Gyland er et lokalsamfunn og tidligere norsk kommune i Vest-Agder. Gyland var egen kommune fra 1894 til 1964.
Gyland som kommune.
Fra 1837 var Gyland en del av Bakke formannskapsdistrikt sammen med Bakke, Tonstad og Øvre Sirdal. I 1849 ble distriktet delt i to, og Gyland ble en del av Bakke og Gyland kommune. Den andre delen fikk navnet Sirdal formannskapsdistrikt.
Gyland og Bakke ble begge selvstendige kommuner i 1894. I 1965 gikk så Gyland inn i Flekkefjord kommune sammen med Bakke, Hidra og Nes.
Grender i Gyland.
I dag er Gyland et område med spredt bebyggelse som består av mindre grender. De største av disse er Nuland, Kongevold, Nedland, Mydland, Gyland Gård, Fossdal, Netland, Hegland, Klungland, Tesaker, Hjelleset, Eikås, Øysed, Fedåg, Åtland, Eigeland, Seland, Lona, Grøtteland, Homme, Lilunden og Laugstøl.
Flyttingen av Gyland kirke.
I 1929 ble Gyland kirke flyttet fra Gyland gard til dens nåværende beliggendhet på Nuland, ved Nulandsvannet på Sandvikodden. Dette medførte en betydelig strid i kirkesognet. Hovedbegrunnelsen for å flytte kirken var at dens nye plasering var mer sentralt for Gyland som område og bygd. Det mest sentrale argumentet mot var at kirkegården, med alle dens graver, naturlig nok ikke kunne flyttes med, og det var heller ikke mulig å etablere noen ny kirkegård på Sandvikodden. Konsekvensen av dette ble at i dag ligger kirkegåden der den lå fra før, med et tilhørende kapell. Dette kapellet brukes også av andre trossamfunn i Gyland.
Krusifikset fra 1929.
Flyttingen tok to år, og var ferdigstilt i 1929. Under prosessen ble det funnet et krusifiks, som ble oversendt til Universitetets Oldsaksamling. Etter sterkt ønske fra trossamfunnene i bygden ble krusifikset tilbakeført til kirken i 2012.
Gyland stasjon.
Gyland stasjon er en ubetjent jernbanestasjon langs Sørlandsbanen.


Brigitte Mohnhaupt.
Brigitte Margret Ida Mohnhaupt (født 24. juni 1949 i Rheinberg, Nordrhein-Westfalen) var fra 1971 medlem av den venstreekstreme terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Hun satt i fengsel fra 1972 til 1977. Etter løslatelsen ble hun et av de ledende medlemmene av «den andre generasjonen» RAF-medlemmer og spilte en sentral rolle i planlegningen og gjennomføringen av en rekke terroraksjoner under «den tyske høsten» i 1977. I 1982 ble hun arrestert og i 1985 dømt til fem ganger livsvarig pluss femten års fengsel for bl.a. ni drap og en rekke drapsforsøk. Etter at hun hadde tilbragt til sammen 29 år i fengsel bestemte en domstol i 2007 at hun skulle løslates på prøve. Hun ble løslatt natt til søndag 25. mars.
Bakgrunn.
Mohnhaupt kom fra borgerlige forhold og vokste opp som alenebarn i Rheinberg. Etter at foreldrene ble skilt i 1960 ble hun boende hos sin mor. Hun var ifølge en tidligere lærer en intelligent, men ikke spesielt flittig eller interessert elev. I 1967 avsluttet hun gymnaset i Bruchsal. Etter gymnaset ville Mohnhaupt bli journalist, og ble innskrevet ved det filosofiske fakultet ved Ludwig-Maximilians-Universität München. Under studietiden i München knyttet hun trolig sine første kontakter til terroristmiljøet. I 1968 ble hun gift med Rolf Heißler, som senere også ble medlem av RAF. De ble skilt etter to år.
Aktivitet i RAF.
I løpet av 1971 sluttet hun seg til RAF og deltok bl.a. i å skaffe våpen og logistikk. Den 9. juni 1972 ble hun arrestert i Berlin og dømt til fire års og åtte måneders fengsel for deltagelse i en kriminell organisasjon, legemsbeskadigelse og ulovlig våpenbesittelse. På grunn av et angrep på en fengselsbetjent fikk hun en tilleggsstraff på to måneders fengsel, og måtte sone straffen i sin helhet. De siste månedene av straffen sonet hun i høysikkerhetsavdelingen i Stammheim-fengselet sammen med medlemmer av den første RAF-generasjonen. Medlemmene av «den første generasjonen» skal ha instruert henne til å organisere RAF på nytt etter løslatelsen.
En melding som Gudrun Ensslin forsøkte å få smuglet ut av fengselet i 1973, og som oppgir dekknavnene på de viktigste RAF-fangene, kan tyde på at Mohnhaupt allerede tilhørte den utvidede kjernen i «den første generasjonen».
Antagelsen blir styrket av Mohnhaupts opptreden 22. juli 1976 da hun vitnet under rettssaken mot Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Hun erklærte da at hun bare ville svare på spørsmål fra RAF-medlemmenes egne advokater, fordi «for forholdet mellom oss og domstolen, justisvesenet, riksadvokaten, er det presise begrepet 'krig'». Hun rettferdiggjorde samtidig angrepene på amerikanske installasjoner i mai 1972 og drapene på fire amerikanske soldater, og begrunnet det med at Vest-Tyskland var en «amerikansk koloni» og «undersentrum for den amerikanske imperialismen».
Etter at hun ble løslatt 6. februar 1977 tok hun kontakt med andre RAF-medlemmer, bl.a. Christian Klar, og inntok en lederrolle blant den andre RAF-generasjonen. Hun deltok i planlegningen av en aksjon kalt «Offensive 77», som hadde som mål å presse myndighetene til å løslate de fengslede RAF-medlemmene fra «den første generasjonen». 7. april 1977 deltok Mohnhaupt i attentatet mot riksadvokat Siegfried Buback og 30. juli samme år i drapet på bankieren Jürgen Ponto i Taunus. Hvem av RAF-medlemmene som avfyrte de dødelige skuddene er ikke oppklart. Disse attentatene markerte begynnelsen på «den tyske høsten». Mohnhaupt spilte en ledende rolle i bortføringen og drapet på arbeidsgiver- og industripresident Hanns-Martin Schleyer.
Den 11. mai 1978 ble hun arrestert i Jugoslavia sammen med Sieglinde Hofmann, Rolf Klemens Wagner og Peter-Jürgen Boock. Jugoslavia krevde at Vest-Tyskland utleverte åtte eksilkroater til kommunistregimet i bytte mot terroristene, men dette avviste den tyske regjeringen. Som hevn ble terroristene løslatt av jugoslaviske myndigheter den 17. november samme år. 15. september 1981 deltok Mohnhaupt i et attentat på den amerikanske generalen Frederick Kroesen, som ble alvorlig skadet.
Arrestasjon og dom.
Den 11. november 1982 ble Brigitte Mohnhaupt arrestert da hun oppsøkte et av RAFs våpendepoter i en skog ved Heusenstamm. Arrestasjonen skjedde fordi depotet ble overvåket av politiet.
2. april 1985 ble hun dømt av Oberlandesgericht Stuttgart for de ni drapene i 1977, drapsforsøk på Frederick Kroesen og hans tre ledsagere og drapsforsøk på minst fem statsadvokater, til en fengselsstraff på fem ganger livsvarig pluss femten år.
Som følge av en lovendring ble hennes opprinnelige straff etter beslutning fra Bundesgerichtshof (føderal høyesterett) slått sammen til en livsvarig fengselsstraff den 16. juli 1986.
Brigitte Mohnhaupt sonet de 22 siste årene av straffen i Justizvollzugsanstalt Aichach i Bayern.
Prøveløslatelse.
Den 12. februar 2007 bestemte Oberlandesgericht Stuttgart at den da 57-årige Mohnhaupt den 27. mars skulle bli løslatt med en prøvetid på fem år, etter å ha søkt om løslatelse etter å ha sonet minste fastsatt soningstid etter tysk lov. Hun ble løslatt allerede natt til søndag 25. mars, og hentet av slektninger. Offentligheten ble informert om løslatelsen noen timer senere. Hun har til sammen tilbragt 29 år i fengsel.
I den offentlige diskusjonen om prøveløslatelse markerte Hessens innenriksminister Bouffier, partiet CSU, spesielt CSUs generalsekretær Söder og Bayerns innenriksminister Beckstein, CDU/CSU-fraksjonens leder Kauder og pårørende etter RAFs ofre, bl.a. Hanns-Martin Schleyers enke, seg som motstandere av at Mohnhaupt skulle løslates. Noen politikere krevde at Mohnhaupt skulle ta avstand fra og beklage sine handlinger, og bidra til en fullstendig oppklaring av dem, før en løslatelse kunne komme på tale. Beckstein mente at «på grunn av Mohnhaupts taushet finnes det fremdeles uoppdagede RAF-mordere, som ikke er stilt til ansvar for sine skrekkelige gjerninger». Andre mente at kriminalomsorgens prosesser måtte få gå sin vanlige gang. SPD-politikeren Klaus Uwe Benneter understreket at Mohnhaupt ikke er noen politisk fange og at «hun må behandles som en kriminell».
I populærkultur.
I filmen "Baader-Meinhof" (2008) spilles hun av Nadja Uhl.


Halse og Harkmark.
Halse og Harkmark (før 1865 kalt "Mandals landdistrikt") er en tidligere kommune i Vest-Agder. Den besto av Halse sogn og Harkmark sogn, som var landdistriktene øst og vest for Mandal. Halse sogn omfattet Sånum og områdene vest for dagens bysentrum, men Ime og Tregde og andre områder på østsiden av Mandalselva også hørte med i dette sognet. Lenger øst lå Harkmark sogn som dekket områdene mot grensen til Søgne. Halse og Harkmark var selvstendig kommune frem til den i 1964 ble slått sammen med Mandal by og Holum kommune til Mandal kommune.
Halse og Harkmark var Norges sørligste kommune, og Skjernøy er den sørligste øya med bosetting. Den andre store øya i kommunen var Hille, og Ryvingen fyr var et viktig landemerke i kommunen. Mens Harkmark sogn var sentrert rundt Harkmark kirke, hadde Halse sogn kirke sammen med Mandal by. Mandal kirke fra 1821 ble bygget på Halsefidja og en del av kirkeskipet omtales fremdelse av halsefolk som «Halsesida».
Før sammenslåingen opplevde kommunen stor befolkningstilvekst. I 1951 var folketallet 2795, men det 12 år senere var steget til 3578. Kommunestørrelsen var på 105 km² ved sammenslåingen. Søren Jaabæk var lærer og kirkesanger i Halse og Harkmark kommune i en periode mens han bodde på Jåbekk. Han var også ordfører i kommunen.
De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller.
Litteratur.
Yngvar Åge Nilsen: "Posten i tidligere Halse og Harkmark herred" 1997 ISBN 82-994473-0-5


George Habash.
George Habash (arabisk جورج حبش) (født 2. august 1926 i Lydda, Palestina, død 26. januar 2008 i Amman, Jordan) var en palestinsk leder. Han var fra 1967 til 2000 generalsekretær for den palestinske organisasjonen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Han var en sterk rival til den mer moderate lederen av PLO, Yasir Arafat.
Han ble født i en gresk-ortodoks familie. Familien ble flyktninger under krigen i 1947–48. Etter å ha studert medisin ved American University of Beirut i Libanon arbeidet han som lege i palestinske flyktingeleire i Amman, og engasjerte seg i den panarabiske «bevegelsen av arabiske nasjonalister» (حركة القوميين العرب).
Etter de arabiske staters nederlag i Seksdagerskrigen i 1967 ble han inspirert av marxist-leninismen. Dette førte til grunnleggelsen av PFLP i 1967. På 70-tallet var denne organisasjonen særlig kjent for sine flykapringer.
George Habash trakk seg i 2000 som generalsekretær av helsemessige årsaker. Etter dette bodde han resten av livet sitt i Amman i Jordan.
Han var gift og hadde en datter.


Holum (kommune).
Holum ("Holme") kommune i Vest-Agder ble opprettet i 1837 som Holme kommune. I 1911 ble navnet endret til Holum.
I 1964 ble Holum slått sammen med Mandal by og Halse og Harkmark kommune til Mandal kommune. Områdene Stubstad og Svalemyren i Holum ble samtidig tillagt Søgne kommune. Siste ordfører i Holum kommune var Kåre Kvidbergskår.
De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller.


Fat (mål).
Fat er en enhet for volummåling av råolje, og andre petroleumsprodukt, tilsvarende 158,99 liter, 42 US gallon. Fat er ikke en SI-enhet.
Norske styrings- og forvaltningsmyndigheter for petroleumsvirksomheten har gått over til å bruke standardkubikkmeter Sm³ for volummåling av olje og gass.
Forholdet mellom Sm³ og fat er 1: 6,29
Historiske fat.
Fat har vært brukt som volumenhet i Norge lenge før petroleumsvirksomheten tok til her på 1960-tallet. I tidligere tider tilsvarte ett fat 2 piper, 4 oksehoder, 6 amer, 8 tønner, 24 ankere, eller 960 potter. Dette tilsvarte ca. 926,5 liter, men volumet kan ha variert noe gjennom historien.


Holtefjell.
Holtefjell er et verneverdig skogsparti med delvis uberørt skog, myrer, mange småvann og snaukoller. Det ligger ca. 400–707 moh. i Flesberg og Øvre Eiker i Buskerud.
Den høyeste toppen er Myrhogget, 707 moh. Derfra er det et flott rundskue bl.a. mot Blefjell og utover Drammensmarka og Eikerdalen.
Det er få,men noen merkede turstier, derimot er det oppkjørte skiløyper med ankomst fra Eikersiden og Bingen


Leicester Square.
Leicester Square (uttales som "Lester Square") er en plass i det sentrale London. Den ligger vest for Charing Cross Road, nord for Trafalgar Square og øst for Piccadilly Circus. Den ligger på stedet som tidligere het "Leicester Fields", som var jordene foran jarlen av Leicesters herregård. Området ble utbygget i 1670-årene.
Midt på plassen ligger en liten park. I midten av den står en statue av William Shakespeare, omgitt av delfiner. Langs ytterkanten av parken står det statuer av andre kjente personer: Sir Isaac Newton, sir Joshua Reynolds, sir John Hunter, William Hogarth og Charlie Chaplin.
Leicester Square er Londons kinosentrum. De fleste britiske premierer blir vist på en av de fire store kinoene som ligger der. I tillegg ligger det flere mindre kinoer rett ved plassen. Det ligger flere nattklubber der, og spesielt "Hippodrome" har ofte premierefester. Derfor er det ikke uvanlig å se store sammenstimlinger av mennesker med kameraer og autografblokker utenfor Hippodrome eller en av kinoene.
Plassen er også kjent for et billettutsalg, hvor man får kjøpt billigbilletter til Londons teatre. Det het opprinnelig "The Official London Half-Price Theatre Ticket Booth", men har nå skiftet navn til "tkts". Flere andre utsalg som også tilbyr billetter til teaterforestilling og musikaler til halv pris har også sprunget opp der.
På grunn av den store mengden mennesker som til enhvert tid er på plassen, også på kveldstid, har det vært mye problemer med kriminalitet der. Londons myndigheter, politiet og en sammenslutning av næringsdrivende har satt i verk en rekke tiltak som har ført til en sterk nedgang i kriminalitet. Blant tiltakene er forbud mot å drikke alkohol i parken, gratis adgang til de offentlige toalettene, flere politipatruljer og en praktisk talt permanent stasjonert spesialbygget politibil med kameraer i alle retninger. Bilen er finansiert av de næringsdrivende i et samarbeidsprosjekt med politiet.


Piccadilly Circus undergrunnsstasjon.
Piccadilly Circus undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger under Piccadilly Circus, og betjener Piccadilly-linjen og Bakerloo-linjen, og ligger i kollektivsone 1.
Stasjonen ble åpnet 10. mars 1906. Den er en av de få stasjonene i undergrunnsnettet som ikke har noen bygning over bakkenivå; hele stasjonskomplekset ligger under plassen. En av utgangene førte tidligere rett inn i en av byens største og mest kjente musikkbutikker, den tidligere Tower Records som nå er kjøpt opp av Virgin Megastore.


Agdesiden len.
Agdesiden var et av ni hovedlen i Norge på 1600-tallet. På denne tiden hadde landet dessuten 17 smålen.
Agdesiden bestod av Lister, Mandal (også kalt Midtsyssel len), Nedenes og Råbyggelaget len.
I all vesentlighet tilsvarte disse lenene det som i dag er fylkene Aust- og Vest-Agder.
Ved forordning av 1. februar 1662 ble betegnelsen len erstattet med amt.
Agdesiden lå administrativt under Stavanger stiftamt frem til 1682, da administrasjonen ble flyttet til Christiansand og navnet endret til Christiansand stift.
Tidligere utvikling.
Agdesiden var ikke en del av tingsammenslutningene, men kom med i Gulatingslagen et stykke ut i sagatiden som "Egdafylke". Området ble eget lagdømme fra slutten av 1400- eller begynnelsen av 1500-tallet.
Fra 1100-tallet var området geistlig organisert under Stavanger bispedømme. Oddernes kirke i Kristiansand er tidfestet til 1150 og taler for at det var etablert samfunn av betydning allerede på denne tiden.
Man regner med at handelen med utlandet, da spesielt Holland og Danmark, startet for alvor midt på 1400-tallet. Fra 1520 deltok også skotske skip i handelen. Handel med eike- og furutømmer ble omfattende utover på 1500-tallet.
Administrativt lå Agdesiden under danske herrer som holdt private fogder i området. Fra 1400-tallet lå handelsprivilegiene i Mandals len hos borgere i den danske byen Landskrona i Skåne. I 1549 ble det for første gang foreslått å legge en kjøpstad til området. På 1600-tallet lå handelsprivilegiene hos borgere i Tønsberg, Skien og Sarpsborg, men de hadde ikke monopol. I 1602 ble hele Agdesiden ett administrasjonsområde under én lensherre med residens i Nedenes ved Arendal.
I 1613 besluttet kongen å legge lagtinget for Mandals len til Odde ved Otras munning. 4. desember 1620 fikk borgere i Helsingør privilegium på handel fra Agdesiden på linje med borgere i Tønsberg og Skien. Fra 1634 arbeidet kongen med å utvikle området rundt Flekkerøy til et administrativt og forsvarsmessig midtpunkt på Agdesiden, og fra 1635 ble lensherrens residens flyttet fra Nedenes til Odde som i dag er en del av Kristiansand.


Floppy studios.
Floppy Studios er et amatørfilmselskap opprettet i 2002.


Røverspråket.
Røverspråket ("Rorøvoverorsospoproråkoketot") er et kodespråk som fremfor alt brukes av barn.
Regelen for røverspråket er at man etter hver konsonant legger til bokstaven «o» og den samme konsonanten igjen. En setning som «"Jeg heter Eivind"» blir dermed «"Joj-e-gog hoh-e-tot-e-ror Ei-vov-i-non-dod"». Språket er enkelt å snakke, men vanskeligere å forstå.
Astrid Lindgrens romaner om mesterdetektiven Kalle Blomkvist gjorde røverspråket populært.


György A. Oláh.
György A. Oláh (født 22. mai 1927 i Budapest) er er ungarsk-amerikansk kjemiker, som i 1994 mottok Nobelprisen i kjemi.


Taunus.
Taunus er en fjellkjede i Hessen og Rheinland-Pfalz i Tyskland.
Flate.
Taunus grenser til elvelandene ved Rhinen (vestpå), Main (sørpå) og Lahn (nordpå). På den motsatte siden av Rhinen blir fjellene fortsatt av Hunsrück. Den østlige grensen dannes av det fruktbare området Wetterau, som strekker seg nordover fra Frankfurt og fikk navnet sitt fra den lille elva "Wetter".
Fjell.
Det høyeste punktet er "Großer Feldberg" (878 m. o. h.), fulgt av "Kleiner Feldberg" (826 m) og "Altkönig" (798 m) med restene av en senjernalders fjellfestning (La-Tène A, ca. 400 f. Kr.) i nærheten.
Romersk tid.
Den tidligere romerske grensebefestningen Limes strekker seg gjennom Taunus. Limes står på UNESCOs liste over verdenskulturarven. På mange steder kan betraktes rester av Limes. Saalburg, et gjenoppbygd romersk kastell, inneholder idag et museum. I byen Taunusstein ble gjenoppbygd et vakttårn.
Slott og borger.
I Taunus finner vi en hele rekke borger og slott. Til de vakreste slottene regnes slottet i Braunfels. Interessante borgruiner finnes i Eppstein, Falkenstein eller Hohenstein.
Helse i Taunus.
Taunus tilbyr også mange muligheter til å gjennomgå en kur. Mange helkilder finnes der og derfor også mange kursteder. Helkildene i Wiesbaden og Schlangenbad ble allerede kjent og nyttet av romerne. Dessuten får man også bli bra i Bad Schwalbach, Bad Camberg, Bad Soden am Taunus eller Bad Homburg vor der Höhe.
Byer i Taunus.
Kjente byer i og rundt Taunus er i Hessen: Rüdesheim (med hele Rheingau), Wiesbaden, Eppstein, Idstein, Bad Camberg, Limburg an der Lahn, Weilburg, Friedrichsdorf, Bad Homburg, Oberursel, Kronberg; i Rheinland-Pfalz: Diez, Nassau, Bad Ems, Lahnstein, Sankt Goarshausen (med den berømte Loreley-klippen), Kaub.


Enfield (distrikt).
Enfield er den nordligste av Londons bydeler. Den ble opprettet ved at den gamle kretsen Enfield ble slått sammen med Southgate og Edmonton. Området har vokst til en stor forstad med gode transportforbindelser inn til det sentrale London.
Middlesex University har tre campuser i distriktet: Enfield, Cat Hill og Trent Park.
I romersk tid var Enfield forbundet med London via Ermine Street, veien mellom London og York. Funn gjort i det 20. århundre viser at det var romerske bosetninger i områdene som i dag heter Edmonton og Bush Hill Park.
i 790 ga kong Offa av Mercia området rundt Edmonton til St. Albans Abbey. Området ble strategisk viktig da danene tok kontroll over East Anglia. Befestninger ble reist under Alfred den store, slik at man kunne klare å holde danene sør for elven Lee.
Både Enfield og Edmonton nevnes i "Domesday Book" (1086). Enfield hadde da 400 innbyggere, mens Edmonton hadde 300. Enfield hadde også en "parc", et stort skogkledt jaktområde.


Enfield Town.
Enfield Town (ofte kalt bare Enfield) er et sted i det nordlige Stor-London. Det har gitt navn til bydelen Enfield, og var tidligere en selvstendig by men er nå absorbert av London.
I "Domesday Book" (1086) er det skrevet ned at Enfield hadde 400 innbyggere. Byen hadde også en "parc", et skogkledt jaktområde. Rike londonboere reiste dit for å jakte, og flere bygde hus i det vakre området.
I 1303 ga kong Edvard I byen et charter som tillot et ukentlig marked, noe byen fortsatt har.
Barclays Bank i Enfield var det første sted i verden som fikk en minibank.
Stedet har en lang tradisjon for våpenproduksjon, da Royal Ordnance hadde en av sine første fabrikker der. Riflen Lee-Enfield.303, med navn etter stedet, var standardvåpenet til den britiske hær i mange år.


Messerschmitt.
Messerschmitt-Bölkow-Blohm (MBB) var en kjent tysk flyprodusent, særlig kjent for flyene produsert under andre verdenskrig, deriblant Bf 109, Me 163 og Me 262.
Selskapet ble etablert som Bayerische Flugzeugwerke (BFW), i 1926 i Augsburg, Bayern. I 1927 begynte flykonstruktøren Willy Messerschmitt i selskapet som sjefsdesigner og ingeniør. Han etablerte en design-gruppe som skulle jobbe med lettvektskonstruksjoner. Den første av disse konstruksjonene var sportsflyet Bf 108 «Taifun». Dette var en stor suksess som etter hvert satte en rekke rekorder. I 1935 ble selskapet invitert til å delta i konkurransen om å konstruere Luftwaffes nye jagerfly. Messerschmitt benyttet kunnskapene fra utviklingen av Bf 108, og vant konkurransen med sitt Bf 109-design. Den 11. juli 1938 endret BFW navn til Messerschmitt AG, med Willy Messerschmitt som sjef.
Under krigen ble Messerschmitt en viktig leverandør av fly til Luftwaffe, og under den første delen av krigen dannet Bf 109 og Bf 110 hovedmengden av tyske jagerfly. Messerschmitt utviklet også de enorme transportflyene Me 321 «Gigant» og Me 323, det rakettdrevne jagerflyet Me 163 «Komet» og jetflyet Me 262 «Schwalbe».
I etterkrigstiden fikk selskapet forbud mot å produsere fly, og det gikk over til å produsere biler, lisensproduserte Vespa-scootere og prefabrikkerte hus. På 1960-tallet gikk de imidlertid igjen over til flyproduksjon. I 1968 ble det slått sammen med flyprodusenten Bölkow-Blohm og endret navn til Messerschmitt-Bölkow-Blohm (MBB). Siden 1989 har selskapet vært eid av DASA, som igjen er en del av EADS. De er fremdeles ledende i utvikling av avansert flyteknologi. I samarbeid med amerikanske Rockwell har de blant annet utviklet flyet Rockwell-MBB X-31.


Ermine Street.
Ermine Street (også kalt Old North Road) er en romersk vei i England, som gikk fra London til Lincoln og York. Navnet den er kjent under er fra angelsaksisk tid, og kommer fra en gruppe som kaltes "Earningas", som levde i et område i dagens Cambridgeshire. Den følger ruten til en eldre og lengre romersk vei som ble påbegynt i år 43 og gikk fra Chichester til York.
Strekningen fra London til Royston i Hertfordshire er nå en del av A10. Ved Royston krysser den en annen romersk vei, Icknield Way. Derfra til Huntingdon er den del av A1198, og fra Huntingdon til Colsterworth A1.
Deretter sammenfaller den i kortere strekninger med andre veier fram mot York. Seksjonen på A15 fra Lincoln forbi Scampton, Caenby Corner og fram til M18 er antagelig den lengste rette strekning på noen engelsk vei i moderne tid.


Liste over Libanons statsministre.
Liste over libanesiske statsministre er en liste over Libanons regjeringssjefer siden 1926.
Se også.
Libanons statsministre
Libanons statsministre
Libanon


Sysselmann i Eirik Raudes Land.
Sysselmann i Eirik Raudes land var den norske sysselmannen på Øst-Grønland under Norges okkupasjon mellom 10. juli 1931–5. april 1933. Dette landområdet ble i denne perioden kalt Eirik Raudes Land av nordmennene og Kong Christian den Xs land av danskene.


Russell Square undergrunnsstasjon.
Russell Square undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Bloomsbury, kort vei fra British Museum. Stasjonen betjener Piccadilly-linjen, og ligger i kollektivsone 1.
Den ble åpnet 15. desember 1906.


Mandsjuria.
a>). Tidligere brukte man oftest betegnelsen "Kinesisk Tartaria" om hele området Mandsjuria og Mongolia.
Mandsjuria (kinesisk: 滿洲; pinyin: "Mǎnzhōu") er en stor kulturgeografisk region som tilsvarer omtrent dagens kinesiske region "Dōngběi"), et område på 790 000 km² nord-øst i Kina med ca. 110 millioner innbyggere. De fleste innbyggerne er han-kinesiske, men noen få prosent er mandsjuer. Mandsjuria var tradisjonelt hjemsted også for andre grupper enn mandsjuene, fremfor alt xianbei-, khitan- og jursjen-folkene.
Før 1860-årene betegnet Mandsjuria et dobbelt så stort område; det omfattet da store områder som nå ligger i Russland. Mandsjuria var fra begynnelsen av 1930-tallet til slutten av andre verdenskrig et japansk lydrike – fra 1934 et keiserrike – med navnet Manchukuo.
Området er rikt på mineraler og den betydelige industrialisering som fant sted under japanernes okkupasjon, fortsatte i etterkrigstiden.
Historie.
Mandsjuria (med unntak av provinsen Liaoning) var det tradisjonelle hjemområde for mandsjuene. Det er dette folkeslagets navn som går igjen i regionnavnet, som ble innarbeidet i løpet av 1800-tallet. Den gamle kinesiske betegnelsen var 關外 (pinyin: "Guānwài"), det vil si «hinsides grensen». På 1600-tallet erobret mandsjuene hele Kina og grunnla Qing-dynastiet. Mandsjuria var sperret for kinesisk innvandring, og forble det frem til 1859. Mellom 1859 og 1930 strømmet det imidlertid så mange kinesere inn i området at mandsjuene ble en liten minoritet der.
Med Russlands ekspansjon inn i Sibir, og Japans inn i Korea, havnet Mandsjuria inn i begge disse makters interessesfære.
Kart over det gamle Mandsjurias bestanddeler
Områdene nord for elven Amur og øst for Ussuri, også kalt "Ytre Mandsjuria" (lyserosa på kartet), ble annektert av Russland, ved de påtvungne traktatene Aiguntraktaten (1858) og Pekingkonvensjonen (1860). Man kan også godt betrakte Sakhalin, den store øya øst for det røde området, som en del av eller et vedheng til dette "Ytre Mandsjuria". Hele dette nordlige området hadde vært anerkjent av russerne som tilhørende Qing-Kina helt siden Nertsjinsktraktaten av 1689 (som ikke nevnte Sakhalin, skjønt den geografiske logikk tilsier at det hørte med). Deretter ble begrepet Mandsjuria egentlig bare benyttet om den gjenblivende kinesiske del, "Indre Mandsjuria" (rødt på kartet). Det vestlige delområdet (mørkerosa på kartet) var bare tidvis del av Mandsjuria, for det meste var det tilregnet Indre Mongolia.
a>» går øst-vest gjennom Mandsjuria til Vladivostok.
Mot slutten av 1800-tallet kom Indre Mandsjuria under sterk russisk innflytelse i og med byggingen av Den kinesiske østjernbanen gjennom Harbin til Vladivostok. Endel fattige koreanske bønder flyttet inn i samme område. Og svært mange han-kinesere, særlig fattigbønder fra Shandong og Zhili, flyttet inn sørfra. Denne tilflyttingen av kinesere skyldes en bevisst politisk kuvending fra Qing-Kinas side i 1859; den russiske innflytelse måtte balanseres og da trengtes det en større befolkningsmessig motvekt.
I 1900, i forbindelse med Bokseropprøret, så Russland sin sjanse til å gjøre nye fremstøt. Russiske styrker drepte tusenvis av kinesere (mandsjuer, han-kinesere og daurer) som bodde i Blagovesjtsjensk og sekstifire nærliggende landsbyer. Det endte med at Russland kunne okkupere Mandsjuria sønnenfor Amur. Det oppstod stadig sterkere spenninger mellom Russland og Japan. Året etter at den japanske ambassadør i 1903 hadde krevd at de russiske militære styrker trakk seg ut av Mandsjuria og at russerne anerkjente de japanske interesser i Korea, utbrøt den russisk-japanske krig. Japan gikk seirende ut av krigen i 1905 og russerne måtte rømme Mandsjuria, som ble tilbakeført til Qing-Kina.
Ekspresstog på den sørmandsjuriske jernbane
Japan sikret seg imidlertid stor innflytelse og overtok fra russerne den mandsjurske del av den jernbanen de hadde bygd til kysten, og organiserte den under navnet den sørmandsjurske jernbane, for å kunne transportere råstoffer fra Mandsjuria og inn i Korea, hvorfra de ble utskipet til Japan. Jernbanen ble beskyttet av den japanske Guandonghæren. Navnet kom fra japanske betegnelse for Liaoningområdet i det nordøstlige Kina, som Japan forpaktet i 1905, 関東州 (japansk: "kantō-shū", kinesisk: 关东州 "Guāndōng-zhōu").
I 1915 rettet Japan 21 krav til Kina, hvorav en rekke handlet om større innflytelse i Mandsjuria, som de allerede dominerte de sørligste deler av. Kravene ble godtatt av Republikken Kinas president Yuan Shikai, noe som utløste heftige protester i Kina, og var med på å utløse Fjerde mai-bevegelsen. Årene 1917–1928 var Mandsjuria i praksis autonomt regjert av krigsherren Zhang Zuolin. Mandsjuria var da i praksis en bufferstat mellom Japan, Kina og Russland/Sovjetunionen.
I desember 1918, under den russiske borgerkrig etter den russiske revolusjon, inntok russiske «hvite» tropper med kinesisk hjelp byen. I 1920-årene ble Harbin overflommet av fra 100.000 til 200.000 russiske antibolsjevistiske «hvite» emigranter som flyktet fra sitt hjemland. Noen av dem var jøder. Harbin ble slik hjem for den største utenlandsrussiske befolkning på noe sted. Byen fikk tilnavnet «Orientens Moskva».
Under den senere del av 1920-årene bekjempet krigsherren Zhang energisk den sovjetiske innflytelse i Kina og stod en tid på temmelig vennskapelig fot med Japan. Han lyktes i 1926, med bistand fra sin sønn Zhang Xueliang, kalt «den unge general», å undertrykke et farlig opprørsforsøk av en underordnet befalingsmann.
I juni 1926 okkuperte Zhang den kinesiske hovedstaden Beijing og stilte seg i spissen for det som da formelt var Republikken Kinas internasjonalt anerkjente regjering. Hans stilling i Nordkina ble imidlertid truet av Chiang Kai-sheks nordekspedisjon, og i mai 1928 ble Zhangs hær tvunget til retrett mot hovedstaden. Den 3. juni forlot Zhang Beijing med et tog som den påfølgende dag ble utsatt for et japansk bombeattentat da toget passerte jernbanestasjonen Huanggutun utenfor Mukden og døde av sine skader etter noen timer. Hans sønn overtok da makten, men det tok ikke lang tid før Chiang Kai-shek til en viss grad klarte å inkorporere Mandsjuria i Kina.
Etter den internasjonale økonomiske krisen så mange japanske militære på Mandsjuria som en viktig løsning på Japans problemer. Den såkalte Mukdenhendelsen i 1931, som japanerne selv hadde iscenesatt, utløste Mandsjuriakrisen som førte til at Guandonghæren okkuperte landet, angivelig uten at dette var blitt klarert av den japanske regjering i forkant. Okkupasjonen omfattet også Mandsjurias nordlige deler, japanerne nådde Harbin den 4. februar 1932.
Okkupasjonen ble fordømt av USA i og med Hoover-Stimson-doktrinen. Så ble det etablert en marionettstat der ved navn Manchukuo; det lyktes japanerne i 1934 å få den tidligere barnekeiser Puyi, Qing-Kinas siste keiser, til å overta som keiser i den nye staten. Men de egentlige makthavere var japanerne.
I 1938/1939 kom det til japansk-sovjetisk grensekonflikt, idet den japanske hær forsøkte å utvide Manchukuo-staten nordover. Dette forsøket ble imidlertid slått tilbake av Sovjetunionen i Slaget om Khalkhin Gol. Japans nederlag hadde store strategiske ringvirkninger. Det førte til en våpenstillstandsavtale, og endret Japans ekspansjonsplaner fra en vestlig til en sørlig akse og gjorde at Sovjetunionen ikke var truet i øst da Tyskland angrep landet i 1941.
Under Stillehavskrigen rådet fortsatt denne våpenstillstandsavtalen mellom Sovjetunionen og Japan, og den ble ikke brutt før den 8. august 1945 da sovjethæren marsjerte inn under sin Operasjon Auguststorm. Japan, som samtidig var under amerikansk atombombeangrep, bestemte seg for å kapitulere før dimensjonene av det sovjetiske angrepet var kjent. Hadde krigen fortsatt hadde Sovjetunionen planer om å invadere Hokkaido før de vestallierte invaderte Honshu.
Etter at Mandsjuria ble okkupert av Sovjetunionen, og krigen ble avsluttet, ble området imidlertid i 1946, i henhold til Kairoerklæringen, tilbakeført til Kina. Fra 1945 til 1948 var Indre Mandsjuria et viktig baseområde for den kommunistiske kinesiske Folkets Frigjøringshær. Med materiell støtte fra Sovjetunionen bygde kommunistene seg sterke og kunne herfra gjenstarte den kinesiske borgerkrig, som hadde til en viss grad vært stilt i bero under den annen sino-japanske krig, og herfra kunne kommunistene sveipe sørover og nedkjempe Kuomintang-regjeringens styrker og erobre hele det kinesiske fastland i 1949.


Intubasjon.
Intubasjon er den medisinske betegnelsen på det å føre et plastrør (trachealtube) ned i luftrøret (trachea), vanligvis for å sikre frie luftveier under generell anestesi (narkose). Intubasjon gjøres også ved gjenoppliving og andre tilfeller der en pasient trenger mekanisk ventilering. For å få innsyn til luftrørets inngang brukes vanligvis et laryngoskop.
Rundt utsiden av nedre ende av trachealtuben er det vanligvis en oppblåsbar cuff (en form for pute) med en tynn luftkanal i veggen av plastslangen. En sprøyte kan kobles til øvre ende av trachealtuben slik at luft fra sprøyta fyller puten slik at det blir tett og luft ikke lekker ut på siden av tuben.


Lorem ipsum.
Lorem ipsum er opprinnelig et lettere redigert utdrag fra "De finibus bonorum et malorum" ("Om det høyeste mål for godt og ondt") av Cicero. Opprinnelig begynte avsnittet: "Neque porro quisquam est qui dolorem ipsum quia dolor sit amet, consectetur, adipisci velit" («Ingen liker smerte for smertens skyld, eller søker den og ønsker den, bare fordi den er smerte…»).
Lorem ipsum brukes som fylltekst i grafisk design og sideombrekking for å demonstrere det grafiske utseende før den endelige teksten er klargjort. Denne bruken betegnes som greeking. Lipsum er også hyppig benyttet for å demonstrere skriftsnitt innen typografien. Siden betydningen av teksten er uforståelig for de fleste, egner den seg godt, fordi man har påvist at man blir påvirket av innholdet i teksten når man skal se på skriftsnitt eller design. Samtidig gir den en mer naturlig fordeling av ordlengder og tegnbruk enn dersom man fyller avsnittene med "svada"-tekst.
Det er laget mange variasjoner av den opprinnelige versjonen for å inkludere tegn som er lite eller ubrukt i latin. Dessuten er det vanlig å utvide teksten, fra originalkilden eller med tilfeldig kvasi-latin, for å få dekket flere avsnitt uten å måtte gjenta den samme teksten.


Eirik Raudes Land.
a> mer spesifikk på definisjonen av Eirik Raudes Land enn at han plasser landet mellom fjordene Carlsbergfjord og Besselsfjord. Dette gir de omtrentlige koordinatene 71° 30' i sør og 75° 40' N i nord, og omfavner området hvor mesteparten av norske fangstmenn på Øst-Grønland hadde sine fangstfelt og hytter.
Eirik Raudes Land var navnet på et landområde på Grønland sentralt for grønlandssaken som var okkupert av Norge fra 27. juni 1931 til 5. april 1933. Norge anså Grønland som en gammel norsk besittelse og anerkjente ikke Danmarks overhøyhet over øyas ubebodde landområder. Området som kun var avgrenset mellom de nordlige breddegradene 71° 30'N og 75° 40'N var oppkalt etter Eirik Raude, som oppdaget Grønland i 985. Sommeren etter okkupasjonen av Eirik Raudes Land, okkuperte Norge også et område lengre sør på Grønland, mellom 60° 30'N og 63° 40'N. Konflikten ble brakt inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag, som dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen tok slutt 5. april 1933. Sysselmann i den knapt to år lange perioden var Helge Ingstad.
Bakgrunn.
I 1814 ble realunionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark. Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905 oppstod det en diskusjon i Norge om Grønland egentlig hørte inn under Norge. Den norske utenriksminister Nils Claus Ihlen avga 22. juli 1919 en muntlig uttalelse til den danske ambassadøren i Oslo som gikk på tvers av norske fiskeri- og fangstsinteresser i Øst-Grønland-området. Han meddelte at Danmark kunne utvide sine politiske og økonomiske interesser til hele Grønland uten å møte motstand fra norsk side. Uttalelsen ble senere omstridt i Norge og ble benyttet av danskene under forhandlingene i Haag i 1933.
I 1776 innførte Danmark handelsmonopol på ressursene langs sør- og vestkysten av Grønland og utenlandske fiskere og fangstfolk ble nektet adgang. I Norge fryktet man at dette handelsmonopolet og den danske suverenitetshåndhevelsen ville bli utvidet til østkysten, med den konsekvens det ville ha for norsk virksomhet i området.
I 1921 erklærte Danmark med henvisning til Kieltraktaten at hele Grønland og farvannene omkring skulle være under dansk herredømme, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter på bakgrunn av de norske sel- og hvalfangere som holdt til på Øst-Grønland. Norge anså Grønland som en gammel norsk besittelse, og anerkjente ikke Danmarks suverenitetskrav over øyas ubebodde landområder. Det ble vist til at Kieltraktaten kun ga danskene råderett over de strøk som ble utnyttet næringsmessig, det vil si vestkysten. Resten av Grønland var etter Norges syn ingenmannsland.
De to landene undertegnet Øst-Grønlandstraktaten i juli 1924 og regulerte at begge land hadde like rettigheter til jakt, fiske, vitenskapelige aktiviteter og meteorologiske stasjoner i de ubebodde delene av Øst-Grønland. Danmark og Norge ble ikke enige i suverenitetsspørsmålet, og trakteten regulerte ikke dette temaet. Traktaten opphørte 9. juli 1967, etter at det hadde vært opphold i jaktvirksomheten en periode.
Da Danmark varslet en ekspedisjon på de «norske» områdene i 1930, tilspisset striden seg. Konflikten ble omtalt som «Grønlandssaken» og det var kun den østlige delen av Grønland, som var svært tynt befolket, striden stod om.
Norsk og dansk virksomhet på Øst-Grønland.
Ragnvald Knudsen med «Hekla» av Sandefjord regnes for å ha startet den norske fangstvirksomheten på Øst-Grønlandskysten i 1889. Kysten hadde et rikt dyreliv, med blant annet polarrev, moskusfe, hare og røye (Grønlandslaks). Fire år etter ble den første norske overvintringsekspedisjon på Øst-Grønland foretatt, like ved Kulusuk på ca. 65° N. Neste overvintring var i 1908 og 1909, deretter var det opphold frem til året etter den danske suverenitetsutvidelsen i 1921, da det ble opprettet en en norsk fangst, radio- og meteorologstasjon i Myggbukta. Stasjonen var den første på Grønland og ble satt opp av en fangstekspedisjon fra Tromsø, på initiativ av norske meteorologer. Denne ekspedisjon, som talte 7 mann, forliste på hjemturen og alle menneskene omkom.
a> foran den tidligere norske fangst-, radio- og meteorologstasjonen i Myggbukta. Bilde fra 1973.
Stasjonen ble nedlagt etter ett års drift og gjenopptatt i 1926. Driften varte frem til 1959, med unntak perioden 1940 – 1946.
De 15 foregående årene før den danske suverenitetsutvidelsen ble det kun sendt fem forskningsrelaterte ekspedisjoner til Grønland, mens de neste 15 årene ble det sendt 20 forskningsekspedisjoner hvorav ni overvintret. I tillegg var antall fangstekspedisjoner stigende.
Fra 1929 startet Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) opp med årlige vitenskapelige sommerekspedisjoner til Øst-Grønland. Utvidelsen av NSIUs virkeområde kan til dels ses som et ledd i norske myndigheters ønsker om å støtte opp om fangstvirksomhet drevet av norske private aktører. Samme år ble S stiftet 24. juni. Formålet med selskapet var «å drive fangst og bjergverksdrift i de arktiske egne og hva dermed staar i forbindelse». I praksis kom virksomheten til å omfatte fangst på Øst-Grønland, samt drift av Myggbukta radio på vegne av den norske stat. Fangstvirksomheten var ikke alene nok til å dekke Arktisk Næringsdrifts utgifter. Staten bidro derfor med tilskudd til driften av Myggbukta radio, samt lån til selskapet. Danskene stiftet også samme år et eget selskap, Østgrønlandske Fangstkompani Nanok, som hadde samme formål som Arktisk Næringsdrift A/S.
Fangsthyttene ble sett på som et viktig tegn på suverenitetskrav og i perioden 1908 til 1931 bygde norske fangstfolk 80 fangshytter. Avstanden mellom hyttene ble lagt til en dagstur med hundeslede (ca 20 km), slik at området som ble gjort krav på ble størst mulig. Ved andre verdenskrigs start var det 120 hytter, hvorav 13 var hovedstasjoner. En hovedstasjon var bygd av reisverk og var på 12 – 15 m² med kjøkken og ett rom. De øvrige hyttene var på 4 m² med køye, ovn og bord.
16. juni 1931 la den største vitenskapelige ekspedisjonen til Øst-Grønland noen sinne ut fra København. Ekspedisjonen hadde over hundre deltagere og skulle vare i over tre år. Flere tusen fremmøte og den danske statsministeren Thorvald Stauning overvar at de to ekspedisjonsskipene la fra kai. Gustav Smedal følte at denne ekspedisjonen ville være det som gjorde at Østgrønlandssaken tippet i favør av Danmark. I tillegg ble det klart for Gustav Smedal og Adolf Hoel at norske myndigheter ikke ville annektere Øst-Grønland på eget initiativ. Adolf Hoel var en innflytelsesrik geolog og var leder for det daværende Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og Gustav Smedal var advokat med sterke nasjonalistiske meninger. Hoel var også en sentral person da Norge sikret seg Svalbard og Dronning Maud Land.
Norsk okkupasjon av Øst-Grønland.
Kong Haakon mente Danmark hadde en dårlig sak, og trodde fullt og fast på norsk seier i striden.
Norge anså Grønland som en gammel norsk besittelse, og anerkjente ikke Danmarks overhøyhet over øyas ubebodde landområder. Hallvard Devold, da leder av egen fangstekspedisjon med base i Myggbukta, foretok en privat okkupasjon av et stort segment av det ubebodde Øst-Grønland den 27. juni 1931. Devold og hans fangstmenn var ikke alene om okkupasjonen, da de hadde fått oppdraget av Adolf Hoel og Gustav Smedal om å annektere området.
Det okkuperte området lå flere tusen kilometer fra de danske, bebodde områdene.
I utgangspunktet var okkupasjonen privat og Kolstad-regjeringen tok først avstand fra okkupasjonen. Smedal skrev i sin dagbok at hensikten med den private okkupasjonen var å få norske myndigheter til å innse at økt dansk interesse for områdene kunne svekke norske rettigheter. Etter intens lobbyvirksomhet valgte Stortinget og en enstemmig regjering å gå inn for å annektere området 10. juli 1931. Samme dag ble Helge Ingstad utnevnt til sysselmann over det nye territoriumet. Norges forsvarsminister, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske marinen skulle støtte okkupasjonen om nødvendig.
Ingstad ankom Eirik Raudes Land i 1932 med ishavsskuta «Polarbjørn», hvor han overvintret i Antarctichavn vinteren 1932-33 sammen med sin fem mann store stab. Med båt og hundespann besøkte de fangstmenn og sørget for lov og orden. Det norske aktivitetsnivået økte etter annekteringen og blant annet ble en større ekspedisjon sendt ut i 1932 med ishavsskuta «Polarbjørn». På ekspedisjonen deltok også to fly som hadde i oppdrag å ta flyfotografier av området.
Kong Haakon, som selv var danskfødt, engasjerte seg på sitt nye fedrelands side. I ettertid er det kjent at Kongen hadde drøftet problemet med sin far, Frederik VIII av Danmark, allerede i 1906. Kong Haakon mente Danmark hadde en dårlig sak, og trodde fullt og fast på norsk seier i striden.
Sommeren etter okkupasjonen av Eirik Raudes Land okkuperte Norge også et område lengre sør på Grønland, mellom 60° 30'N og 63° 40'N. Dette landområdet ble gitt navnet Fridtjof Nansen Land.
Perioden mellom de to verdenskrigene var Norge aktiv i å få råderett over ingenmannsland i Arktis og Antarktis. I 1925 ratifiserte Stortinget Svalbardtraktaten, i 1928 fikk Norge sin første antarktiske besittelse, Bouvetøya (det ble annektert i 1927 og erklært norsk i 1928), og i 1929 ble Peter 1.s øy (annektert i 1929 og ble norsk i 1931) og Jan Mayen norsk. Okkupasjonen på Øst-Grønland føyde seg derfor naturlig inn i rekken av en serie utvidelser av norsk suverenitet.
Okkupasjonen bringes inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie.
a> hvor Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie hadde sete.
Samme dag som Norge kunngjorde at Eirik Raudes Land var norsk, brakte Danmark saken inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Fra Norge ble både Hoel og Smedal med i delegasjonen for å fremme Norges sak og Danmark sendte blant annet polarforskeren Lauge Koch.
Domsbehandlingen trakk ut i tid, og i Antarctichavn satt Ingstad og hans menn og ventet på telegram fra Haag om domsresultatet. De hadde innstilt byggevirksomheten av hytter ved Scoresbysund inntil resultatet var klart.
Domstolen dømte i favør av Danmark på samtlige punkter, med en påfølgende dansk endring av navnet på området til Kong Christian X's land. Norge aksepterte dommen og avsluttet okkupasjonen 5. april 1933. Kong Haakon skal ha tatt nederlaget i Haag svært tungt. En kilde som sto Kongen nær har i ettertid sagt at Slottet var redd for Kongens helse. Også Hoel tok tapet tungt. Han beskyldte norske myndigheter for å ha vist lite vilje og mot til å følge opp hans fremstøt. Samme år som domstolen dømte i favør av Danmark, meldte Hoel seg inn i Nasjonal Samling. Han takket ja til annenplassen på listen til stortingsvalget, en liste som hadde Vidkun Quisling på topp.
Dommen er uventet for Ingstad og hans menn, og lite blir sagt mellom dem etter at telegrammet er lest. Nederlagets time har kommet.
Tiden etter okkupasjonen.
Etter dommen i Haag forsvant mye av den norske interessen for Grønland som arena for vitenskapelig utforskning, og ekspedisjoner hit ble ikke lengre prioritert like mye som før. Norge har ikke senere utfordret dansk suverentitet på hele eller deler av Grønland.
Andre verdenskrig medførte at Grønland fikk strategisk betydning. Bortsett fra endel mer eller mindre vellykkede etableringer av små værstasjoner på øya okkuperte ikke Tyskland hele eller deler av Grønland, selv om de hadde okkupert Danmark. Derimot besatte USA øya våren 1941. Miljøet rundt Gustav Smedal og Adolf Hoel forsøkte både via fremstøt direkte til Quisling samt til rikskommissær Josef Terboven å stimulere opinionen til krav om tilbakelevering av øya til Norge i tilfelle av tysk seier i verdenskrigen. Under et møte med blant annet Hoel og Smestad våren 1941 luftet Quisling grandiose planer om å sende 100 fangstmenn til Eirik Raudes land. Tyskerne hadde ingen interesse av å så direkte åpne opp en ny front på Grønland, og det hele kokte ned til at NSIU sendte ut ei skute som skulle bringe forsyninger til de 7 fangstfolkene som hadde overvintret. Skuta ble oppbragt av amerikansk kystvakt som patruljerte østkysten da det ble kjent at tysk etterretning hadde fått ombord en NS-mann som skulle opprette en hemmelig meteorologisk stasjon for Luftwaffe på Jonsbu, nord i Eirik Raudes land.
I 1959 ble all norsk aktivitet i Øst-Grønland avviklet og ishavsskuta «Polarsel» hentet hjem mannskap, utstyr og fangst.
Norske stedsnavn i området i dag.
Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser navnga flere steder på Øst-Grønland, og kun et fåtall av stedsnavnene er godkjent av danske myndigheter. Avvisningen av de norske navnene er hovedsakelig på grunn av det nasjonalistiske klimaet i forbindelse med striden om Eirik Raudes Land og et inntrykk av at NISU navnga for mange steder i et for stort tempo, men United States Air Force brukte navnene gitt av NSIU på sine kart utgitt i 1951.


Auksjtaitia.
Auksjtaita ligger i Litauens sentrale og østlige del.
Auksjtaitia "(Høylandet)" er et historisk landskap i Litauen som ligger i landets sentrale og østlige del. Til Auksjtaitia hører fylkene Vilnius, Kaunas, Siauliai, Panevezys og Utena. Auksjtaitia er i motsetning til Samogitia som ligger i landets vestlige del, tettere bebygget. Navnet stammer fra den litauiske folkestammen auksjtaitere "(høylenderne)".


Motorsag.
En motorsag er en motordrevet sag for å felle og kviste trær.
Motorsager drives vanligvis av en bensinmotor som driver et sagkjede som går langs kanten på et bredt, langt blad. Motorsager har ofte totaktsmotor, da dette gir et best mulig forhold mellom vekt og motoreffekt; en stadig ingeniørmessig ufordring ved produktutviklingen er å utvikle mer effektiv redskap mens vekten holdes nede. Ulempen ved totakt- sammenliknet med firetaktsmotor er bl.a. en betydelig grad av støy.
Mindre motorsager, ofte drevet med elektrisitet, finnes for hobbybruk og mindre skjærearbeid.
Da motorsagene kom gjorde de hogstarbeidet lettere og raskere, men blant profesjonelle tømmerhoggere har motorsagene etter hvert blitt erstattet av hogstmaskiner, som gjør hogstarbeidet langt mer effektivt.
Historikk.
De første brukbare motorsagene kom som tomannssager i 1917. Enmannsmotorsagene kom i bruk like etter den annen verdenskrig. De første sagene ble brukt til felling og kapping. Rundt 1970 ble sagene så lette at de var brukbare til å kviste med.
Bruksområder.
-trefelling, kvisting og kapping av trær til sagtømmer (skurdtømmer), eller til ved,
-fjerning av problematiske trær som står i fare for å falle ned over veier, bygninger eller mennesker. Her blir gjerne den mer hendige "topphåndsaga" foretrukket,
-skulptur, produksjon av stoler eller mer raffinerte kunstverk,
-å sage skurdtømmer til firkantet plank direkte ved hjelp av et såkalt "minisagbruk", dette er tidkrevende og kun en løsning for mindre mengder materialer; en typisk kunde vil være skogeieren som ønsker å lage tømmer til egen bruk uten å være avhengig av å leie inn tjenestene til et profesjonelt sagbruk. Til dette benyttes spesielle typer kjeder og stålsverd med mindre fleksibilitet, noe som resulterer i et rettere skjær.
-å sage gjennom metall (f.eks. bilkarosseri) som en del av redningsarbeidet etter ulykker, her kreves det igjen spesialutstyr i form av spesielle kjeder.
Verneutstyr.
Motorsag er et kraftig og potensielt farlig redskap om den ikke brukes riktig, derfor bør man alltid bruke verneutstyr når man arbeider med motorsag.
Andre verneutfordringer.
Brukeren vil puste inn eksos (fra sagmotoren under bruken), samt sagkjedeolje som spruter ut på kjedet for å smøre dette, og spres som en tåke i luften på grunn av kjedets aksjon. Begge deler kan medvirke til alvorlige helseproblemer. For å redusere eksosproblemet finnes det såkalt miljøbensin hvor enkelte skadelige stoffer er fjernet. Denne selges enten ferdig blandet med totaktsolje på kanner, eller "straight", hvor brukeren må blande i olje selv. Det finnes også biologisk sagkjedeolje som alternativ til den mer tradisjonelle, mineralske oljen.
Annet.
Motorsager er i populærkulturen forbundet med ekstra brutale drap, blant annet framstilt i voldsfilmene "Motorsagmassakren" og "The Texas Chainsaw Massacre 2".


Tungmetall.
Betegnelsen tungmetaller brukes om metalliske grunnstoffer med en tetthet som er høyere enn 5 g/cm³, det vil si minst 5 ganger større tetthet enn vann. En rekke grunnstoffer hører til denne gruppen, men i miljøsammenheng nevnes vanligvis arsen (As) (selv om arsen strengt tatt er et metalloid), bly (Pb), kadmium (Cd), kobolt (Co), kobber (Cu), krom (Cr), kvikksølv (Hg), nikkel (Ni), tinn (Sn), vanadium (V) og sink (Zn). Arsen regnes som regel med til tungmetallene på grunn av sin tetthet på 5,73 g/cm³ til tross for at det egentlig er et halvmetall.
Fordi det er snakk om grunnstoffer er det ikke mulig å bryte dem ned, og fordi det er vanskelig for levende organismer å kvitte seg med dem vil de akkumuleres i organismene.
Virkningen av tungmetallspredning er avhengig av tungmetallenes kjemiske tilstandsform og tilgjengelighet/mobilitet.
En viktig kilde for tungmetaller som skaper problemer i naturen er avfallsprodukter og forbrenning. Man finner ofte tungmetaller i knappebatterier og amalgamplomber, men det er ikke bevist at amalgamplomber med tungmetaller i er farlige.


Freddie Mercury.
Freddie Mercury (født Farrokh Bulsara 5. september 1946 i Stone Town, Zanzibar, død 24. november 1991) var både kunstner og sanger, men var mest kjent som vokalisten i det britiske rockebandet Queen.
Liv og karriere.
Foreldrene, Bomi og Jer Bulsara, var parsere fra staten Gujarat i det vestlige India. Han hadde en søster, Kashmira Bulsara-Cooke. Navnet Bulsara kommer fra en liten by i Gujarat der Freddies far Bomi vokste opp. Faren var kasserer for det britiske kolonikontoret i Zanzibar.
Mercurys foreldre bekjente seg til zoroastrismen, og en zoroaster-prest ledet derfor seremonien ved Mercurys bisettelse. Familien var parsere som hadde forlatt India.
Mercury studerte ved St. Peters internatskole i Panchgani nær Bombay, India, der han fikk sin musikalske utdanning. Hans første opptreden var med sitt skoleband på fem medlemmer, "The Hectics", nettopp på St. Peters. Her fikk han også tilnavnet «Freddie», og snart begynte selv foreldrene å kalle ham ved det navnet. Navnet «Mercury» kan anses som hans kunstneriske alias og ble ifølge gitarist Brian May tatt i bruk etter at Mercury skrev låten «My Fairy King» på Queens første album. En av strofene lyder: "«Mother Mercury, look what they've done to me»". Mercury skal ha utbrutt at siden hans "mor" het Mercury, måtte han hete det samme, og slik ble det.
Etter en tid i Zanzibar, flyktet Mercury og familien til England da han var 14 år på grunn av revolusjonen på øya. I England fikk han vitnemål i kunst og grafisk design ved Ealing Art College. Det viste seg nyttig da han designet Queens berømte logo.
Med et vidt vokalspekter og en noe operalignende teknikk var han en av de mest mangfoldinge og teknisk fremstående artistene innen popsjangeren. Han komponerte mange av Queens hits, inkludert «Bohemian Rhapsody», «Somebody to Love» og «We Are the Champions». Som den fremragene pianist han var, komponerte han mange av sine sanger ved pianoet, men enkelte kjente sanger, slike som Crazy Little Thing Called love fra The Game og Ogre Battle fra Queen II, komponerte han delvis på gitar.
Hans sangskriving var unik og demonstrerte påvirkning fra flere, ulike kilder. Han viser en sterk sans for melodi, harmoni og komplekse komposisjoner. I flere av hans mest vellagde og populære sanger utfører han selv de fleste vokalinnslagene, noe som resulterer i en myk, kontrollert «sound» som har blitt en av Queens varemerker med tiden. Queen var i 1975 blant de første britiske artistene som arbeide med de da nye 24-spors tapemaskinene som tillot nettopp slike vokale oppbygninger.
Queen begynte å bruke en del «studio overdubs» på gruppens andre album, "Queen II", som på side to av LPen kun inneholder Mercurys musikk (på CDen, sporene 6-11). Mange lyttere identifiserer «Bohemian Rhapsody» som hans største musikalske verk, men det er mulig å finne spirene til denne mini-operaen allerede i hans tidligere arbeider.
Freddie Mercury gav ut to soloalbum: "Mr. Bad Guy" (1985) og "Barcelona" (1988), det siste i samarbeid med den katalanske sopran Montserrat Caballé. Samarbeidet kom, som det første av sin type, overraskende på kritikerne, men ble likevel godt mottatt. En av hans hiter som soloartist, var en coverversjon av sangen «The Great Pretender» (1987), men han fikk ikke før etter sin død sin første nr. 1 solo-hit med «Living On My Own», remixet av No More Brothers. Dette ble hans største hit i Storbritannia.
Han var biseksuell, men sto aldri offentlig fram, selv ikke i sin kunngjøring av at han hadde AIDS dagen før han døde. Han var fan av Aretha Franklin og Liza Minnelli. Han samarbeidet med Michael Jackson om noen låter som imidlertid aldri ble ferdigstillt eller publisert fordi han mente at Michael Jackson rett og slett var for sær og vanskelig å samarbeide med. Dette inkluderer låta «State Of Shock», som ble fremført av Michael Jackson og Mick Jagger i den ferdige utgaven.
Mercury var videre velkjent for sin ekstravagante stil og hedonisme, men også for sin vennlighet og generøsitet. Han elsket katter og eide flere, og han skrev til og med en sang om sin favoritt («Delilah» på albumet Innuendo, 1991). Han røykte mye, og dette bidro til at hans stemme i løpet av 1980-årene ble hesere, mente han selv. Faktum var at han led av stemmenoduler som påvirket stemmbåndene hans. Disse oppstod tidlig i hans karriere og ble medisinsk påvist. Før Live Aid konserten i 1985 som påståelig var Queens comeback fikk han kortisonsprøyter rett i stemmebåndene for å kunne gjennomføre showet, mot legens anbefalning.
Tidlig på åttitallet pådro han seg HIV og døde dermed av lungebetennelse under AIDS 24. november 1991, i London, og han ble kremert ved Kensal Green Cemetery; hvor asken befinner seg er uvisst, men det spekuleres i om den ble spredt ut over Genèvesjøen ved Montreux eller i hagen hans i Kensington London. Mesteparten av hans formue og eiendommer ble testamentert bort til hans nære venn Mary Ann Austin som han hadde et romantisk forhold til frem til 1975, men forble nær med resten av livet. Hans daværende samboer Jim Hutton og personlige assistent Peter Freestone arvet hver 500.000 kr og andre eiendeler.
De gjenlevende medlemmene i Queen grunnla The Mercury Phoenix Trust og organiserte en minnekonsert til ære for Freddie året etter.
Mercurys navn er tatt med i lista fra 2002 over «100 Greatest Britons» (sponset av BBC og stemt på av offentligheten).
En art av en afrikansk bille, "Circolana mercuryi N. Bruce, 2004", ble oppkalt etter Freddie Mercury, fordi han var «Zanzibars mest berømte popmusiker og sanger».
Hans berømte overbitt var grunnet fire ekstra tenner som dyttet fortennene hans fremover. Han kommenterte tidlig i sin karriere at han ønsket å forandre tennene sine, men at han ikke hadde tid til å gjøre det. Han var også redd for at en operasjon kunne skade eller forandre stemmen hans.
Selv om Freddies talestemme var plassert i barytonregisteret, sang han de fleste av sine låter som tenor. Mercury hadde et misunnelsesverdig vokalspekter, med den supre spennvidden på tre og en halv oktav; han mestret altså å synge både mørkt og lyst. Stemmen hans hadde en suveren koloratur; han sang hurtige melodilinjer med korte noter i et stort register.
I popkulturen.
Mercury er blant annet en gjenganger i den japanske animé-serien "Sakigake!! Cromartie High!". Figuren har bare på seg lange brune bukser, og snakker aldri, men det er tider da han synger (imidlertid er ikke stemmen hans hørbar), og ses noen ganger ridende rundt på en gigantisk svart hest. Noen lurer på om han i det hele tatt forstår japansk. Han blir vanligvis introdusert med et harmonisk gitarriff.
I desember 2004 lagde rockegruppa Electric Six en coverversjon av Queens «Radio Ga Ga». Musikkvideoen har vokalist Dick Valentine i et Freddie-kostyme, dansende foran Freddies grav. Dette har skapt kontrovers blant fans av Queen og Freddie Mercury, mange synes det er støtende, selv om Electric Six hevder at det var ment positivt.
Queen: The eYe, er et dataspill som foregår i et universers fylt med Queen-ting, og mange av sangene i spillet finnes i nye versjoner. Man kan spille av de 5 CD'ene i en vanlig CD-spiller, slik at man kan høre (bare) sangene. Den instrumentale versjonen av "Gimme the Prize", som er i spillet, kom med på singlen, "No-One But You (Only the Good Die Young)".
Sol Badguy i slåsspillserien Guilty Gear har stor innflytelse av Mercury.
Det er også laget et annet dataspill med referanse til to sanger på albumet; Queen II; "Ogre Battle: The March of the Black Queen".
Referanser.
Mercury, Freddie
Mercury, Freddie
Mercury, Freddie
Mercury, Freddie
Mercury, Freddie


Frøyatunnelen.
Frøyatunnelen er en undersjøisk veitunnel som forbinder øyene Frøya og Hitra. Den er en del av del av Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya ().
Første utbygging i fastlandsforbindelsen var Fjellværøyforbindelsen som ble åpnet 10. juli 1992. Hitratunnelen, bygget i sammenheng med fylling og bro mellom Hemnskjel og Sunde i Snillfjord, ble åpnet 8. desember 1994. Som tredje og siste del ble Frøyatunnelen åpnet 23. juni 2000.
Utbyggingskostnadene for fastlandsforbindelsen ble delt mellom staten (51%), fylket og kommunene (11%) og bompengefinansiering (38%). Bompengeinnkreving var opprinnelig antatt å finne sted inntil 2012. Et vesentlig større trafikkgrunnlag enn beregnet samt at to av de tre prosjektene ble fullført under budsjett gir prosjektet en bedre økonomi enn forutsatt. Det ble da besluttet å nedlegge bomstasjonene på Dolmøy og Ansnes 31. januar 2003, mens bomstasjonen på Sandstad beholdes inntil hele prosjektet er nedbetalt. Bompengeinnkrevingen skjer av selskapet Hitra Frøya Fastlandssamband.
Bedre økonomi i bompengeselskapet grunnet økt trafikk gjorde at bompengeinnkrevingen ble avviklet 20. februar 2010.
Forbindelsen erstattet fergesambandet Kjerringvåg–Flatval (1964–2000) som i var betjent av fergene MF «Frøyaferja» og MF «Fru Inger».


Stian Ohr.
Stian Piene Ohr (født 4. januar 1978 i Bergen) er midtbane-/angrepsspiller i fotball, oppvokst i Molde. Stian Ohr spiller for tiden i Mjøndalen IF i Adeccoligaen. Han har tidligere spilt for klubbene Molde, Hødd, Vålerenga, Stabæk og Strømsgodset.
Ohr har spilt 20 aldersbestemte landskamper og 1 A-landskamp for Norge og en rekke europacupkamper for Molde FK og Stabæk. Han har vunnet 2 junior-NM med Molde FK. Ohr spilte seniorfotball fra 1995, var i 1998 en del av «kyllingrekka» med Anders Hasselgård og Thomas Mork, men ble nær solgt til Hødd i 1998. I stedet ble han leid fram til august 1998, og fikk derfor ikke spille i Mesterligaen.
I januar 2000 ble han fristilt og gikk gratis og med 300 000 i sluttpakke til Kristiansand etter at Tromsø IL luktet på ham. For ble han giftig og scoret mye, så sju klubber ville ha ham i september. Tilhengerne valgte ham til årets spiller, men Tromsø IL trakk sin store interesse etter Ohr ville ha for mye, så Ohr signerte ny million-kontrakt før jul, og nok en gang i juli 2001 for tre år, etter at Molde, Brann og Vålerengen var frempå. For å redde økonomien ga Start ham til Vålerengen, Kjetil Siem og Kjetil Rekdal i førjulstiden, samtidig med Osman Nyan til Lyn. Han ble en tilrettelegger, men scorte nesten ingenting (bare to) i første sesongen, da han vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2002, selv om han var ubenyttet reserve i finalen, da.
Til Stabæk Fotball gikk han i august 2003, fikk begge skuldrene ut av ledd i en kamp mot Hamarkameratene i august 2004, før han ble solgt til Molde FK ved nyttårstider. Det ble 7 mål i 2005-sesongen og gull i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2005 der han spilte. Det ble landslagsuttak for Åge Hareide, med første omgang i tapet 5-0 mot USA i januar 2006. Han har etter 2009-sesongen spilt til sammen 245 Tippeliga-kamper etter debuten for Molde FK i 1996. Til treårs-kontrakt med Strømsgodset IF gikk han for 2,75 millioner i november 2006. Ohr sa nei til overgang til Aalesunds FK i august 2008, og fikk lite spilletid i 2009 grunnet en avtale med Molde FK om å betale 400 000 kroner hvis Ohr spilte 50 kamper fra start. I romjulen 2009 signererte han 2-års kontrakt med Mjøndalen IF.


Petter Rudi.
Petter Normann Rudi (født 17. september 1973 i Kristiansund) er en tidligere midtbanespiller fra Molde, og nå speider og spillerutvikler for moderklubben Molde FK. Han har har hatt proffkontrakter med italienske Perugia, engelske Sheffield Wednesday, de belgiske klubbene Lokeren og Germinal Beerschot, og østerrikske Austria Wien. Rudi ble cupmester for Molde to ganger, i 1994 og 2005. Han har spilt 46 for Norge, og har også en rekke U-landskamper.
Han huskes kanskje spesielt for sin scoring på et langskudd i en landskamp borte mot Finland i 1997.


Trippelententen.
Trippelententen (entente, uttales "aŋtˈaŋtə", fransk: «forståelse») er en betegnelse for den politiske «forståelsen» som eksisterte mellom Storbritannia, Frankrike og Russland før første verdenskrig.
Bakgrunn.
Denne hadde sin bakgrunn i alliansen mellom Frankrike og Russland fra 1891–1893, rettet mot Trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia som ble inngått 20. mai 1882.
For å utnytte deres mulighet for å kontrollere Den engelske kanal, bestemte Storbritannia seg for å inngå en allianse med Frankrike. De inngikk i april 1904 en avtale der Frankrike anerkjente Storbritannias interesser i Egypt, mens Storbritannia anerkjente Frankrikes i Marokko. Denne avtalen vakte stor misnøye i Berlin, og den tyske regjering gjorde et mislykket forsøk på å tvinge partene til å oppgi den.
Utvidet i 1907.
I 1907 ble den britisk-franske entente supplert med en tilsvarende britisk-russisk, med hensikt å regulere «interessesfærene» i Iran. Den bakenforliggende årsaken var imidlertid at både Storbritannia og Russland følte seg truet av tyske fremstøt mot stredene ved Dardanellene og mot Persiabukta.
Trippelententens status.
Til tross for at britene stadig fremholdt at trippelententen ikke var en bindende militærallianse, foregikk det hemmelige fransk-britiske militære forhandlinger fra 1906, og 1912 ble man enig om en fordeling av de to lands flåtestyrkers ansvar; forsvaret av den franske Nordsjøkyst ble overlatt til den britiske flåte, mens den franske flåten fikk et tilsvarende ansvar for i Middelhavet.
Grupperingen av de tre stormaktene (forsterket av diverse avtaler med Japan, USA og Spania) utgjorde at denne likevel ble en slagkraftig motvekt mot Trippelalliansen. Italia brøt imidlertid med Trippelalliansen da første verdenskrig var et faktum, da alliansen var en forsvarsallianse og forutsetningen for denne ble brutt da Tyskland og Østerrike-Ungarn erklærte krig i 1914.


Magnus Kihlberg.
Magnus Kihlberg (født 25. oktober 1973) er en svensk midtbanespiller og kaptein i fotball for Örebro SK. Han har tidligere spilt for klubbene Aalesund, IFK Göteborg, Karlslund, Forward, Örgryte, Lillestrøm og Molde. Han har også U-landslagskamper for Sverige. Spillestilen hans er preget av hardt arbeid, og han var populær i alle de tre norske klubbene han var i. Han var mye skadet på slutten av tida i Aalesund.
Kihlberg er den utlendingen som har flest seriekamper gjennom alle tider i den norske toppserien.


Thomas Mork.
Thomas Mork (født 22. juni 1978 på Averøy) er en tidligere spiller for Molde FK og spillende trener i fotball for Rival.
Han er fra Averøy på Nordmøre, og spilte for Grykameratene da Molde FK skrev til ham og inviterte ham
til prøvespill i 1995. Mork vant junior-NM i 1996 med seier 1-0 over Viking, og begynte i 1997-sesongen å få
innhopp og kampstart for klubbens seniorlag. Debuten var 20.4.1997 mot Strømsgodset. Sammen med jevngamle Stian Ohr og Anders Hasselgård dannet han under Erik Brakstad den såkalte «kyllingrekka» som skulle ta over etter de tre S'ene Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Ole Bjørn Sundgot. Mork gikk på toppidrettslinja ved Molde videregående skole og de var klubbens best betalte juniorer med en inntekt på 150 000 kroner og egen VW Golf med sponsoren Aker RGI ASA på klistremerke. Morks scoringer begynte å komme sommeren 1998 og han var på flere samlinger med U-landslaget og Bjørn Hansen (trener) med debut 3.2.1998 mot Danmark (1-1).
Han prøvespilte for Charlton Athletic FC i juli 2003, og hadde ifølge hans agent Stig Lillejord kontakt
med belgiske FC Brussels der Bjørn Helge Riise var, da han ikke ville fornye i november 2004. Også
Ivar Morten Nordmark fra Aalesunds FK luktet på ham i denne perioden, idet han kunne gå gratis.
Etter 2008-sesongen fikk han ikke fornyet kontrakten.
Han var fra 2009 spillende trener i fotball for Rival der flere tidligere Moldespillere befant seg, blant andre
Stig Arild Råket.
I 2011 var han sportslig leder for Molde FK sin breddeavdeling.


Trond Strande.
Trond Strande (født 24. november 1970) er tidligere forsvarsspiller i fotball for Molde Fotballklubb der han fikk fire sølv i Eliteserien og to cupgull.
Han vokste opp i Malmefjorden i Fræna kommune, og har tidligere spilt for Malmefjorden og Fræna. Han hospiterte for Molde FK i 1990 og debuterte i april 1991 mot FK Lyn. Trond Strande vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1994, og han spilte også for Molde i Champions League i 1998/1999 sesongen. Den 18.10.2003 skrudde han et direkte frispark i høyre kryss fra langt hold, da han utlignet mot Aalesunds FK tre minutter på overtid. Strande var på toalettet da laget vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2005. Etter at Roy Helge Olsen idømte Strande et rødt kort etter fire minutter mot Moss, viste videobildene at dette var jo feil, så han slapp han karantene. Kamp nummer 500 kom 29.4.2007 mot Hønefoss ballklubb, og han la opp etter denne sesongen i nest øverste divisjon med 520 spilte kamper, mest som høyreback.


Bingen (Norge).
Bingen er et dalføre i Øvre Eiker og Modum kommune i Buskerud. Modum ligger på østsiden av Bingselva. Øverst i Bingen kommer kommunene Sigdal og Flesberg også inn. Vakkert kulturlandskap med utsikt mot Holtefjell.
Det går vei gjennom Bingen på begge sider av elva. Disse veiene forbindes på tre steder. Ved Stensrudbrua, Thorrudbrua og Ødegårdbrua. Øverst i Bingen kan du ta av veien å på vestsiden av elv og kjøre over til Lampeland i Flesberg på Nyseterveien. Kjører en på vestsiden av elva så forsetter man inn på Letmoliveien å kommer over til Lyngdal i Flesberg. Like etter man har tatt inn på Letmoliveien ved Nævra, så kan man ta til høyre inn på Seterveien å komme over til Greenskogen i Sigdal.
Elva i Bingen, Bingselva, renner ut i Drammenselva ved Skotselv. I Bingen finner du fotballbane (Moløkka stadion), lysløype (ved Moløkka), Bingen kapell, skytterbane (Vestbymoen) og forsamlingslokalet Bergheim.
Ved Bergeim står monumentet over sterke-Nils. Steinen som står her skal sterke-Nils ha løftet opp fra elva og bært til veien høyere opp i skråningen ved Håvenga.
Sagnet om Bingens-herrene sier at de ikke ringte med kirkeklokkene i Haugkirke (Hokksund) før bingsingene var kommet på toppen av møllerbakkene. De kom med hester som hadde sølvsko og staselige sleder/vogner når de skulle i kirken. Det skulle være sølvgruver på Holtefjell. Kalven av sølvet skulle ligge i Kongsberg og kua på Holtefjell.
Fra Bingen er det to innfartsveier til Holtefjell. På Vestbymoen tar Bråkedalsveien (Bompenger) av og går opp i toppen av Bråkedalen. Litt inne på Nyseterveien tar Vestbyseterveien (bomvei) av og går ca. fem kilometer innover. Veien ender på en parkeringsplass like ved Vestbysetra. Blåmerket tursti over til Hoensvannet.


John Andreas Husøy.
John Andreas Husøy (født 26. januar 1983) er en midtbanespiller i fotball som har spilt for Moss Fotballklubb, Sarpsborg 08 Fotballforening, Molde FK og Harøy IL. Nåværende klubb er Brattvåg IL. Han har også spilt U-landslagskamper. Husøy og avgjorde blant annet cupfinalen mot Lillestrøm i 2005 ved å score Moldes fjerde mål.


Entente cordiale.
"Entente cordiale" (fransk for «hjertelig overenskomst») er en samling avtaler inngått 8. april 1904 mellom Storbritannia og Frankrike.
Utover de umiddelbare kolonisakene omhandlet i avtalen, markerte undertegningen av "Entente cordiale" slutten på århundrer med tilbakevendende konflikt mellom de to nasjonene, og starten på den fredelige sameksistens som har fortsatt frem til idag.
Da Russland sluttet seg til samarbeidet i 1907, snakket man om Trippelententen. Dermed var også grunnlaget lagt for det diplomatiske og militære samarbeidet mellom de tre landene under forløpet til den første verdenskrig.


Albrecht von Roon.
Albrecht Theodor Emil von Roon (født 30. april 1803 i Pleushagen ved Kolberg, død 23. februar 1879 i Berlin) var en prøyssisk politiker, offiser og nasjonalhelt.
Roons familie var av flamsk opprinnelse og faren var offiser i den prøyssiske armé, men døde i fattigdom under den franske okkupasjonen, og unge Roon vokst opp i kummerlige kår hos sin bestemor i et land herjet av frigjøringskrigen mot Napoleon.
Han ble kadett i Kulm i 1816, og i 1818 ble han tatt opp ved Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin, hvor han ble utskrevet som underløytnant i 1821 i det 14. regiment i Stargard i Pommern. I 1826 ble han overført til det 15. regiment i Minden, men samme år utnevnt til lærer ved krigsskolen i Berlin, hvor han særlig brukte tid på militær geografi. Han publiserte i 1832 den velkjente "Grundlage der Erd-, Volker- und Staaten-Kunde", som gav ham stor berømmelse og ble solgt i over 40 000 eksemplarer på få år. Dette verket ble fulgt av "Anfangsgrunde der Erdkunde" i 1834, "Militärische Länderbeschreibung von Europa" i 1837 og "Die Iberische Halbinsel" i 1839.
I 1832 sluttet han seg igjen til hæren og ble stasjonert ved hovedkvarteret til general von Mufflings observasjonskorps ved Krefeld. Det var her han først ble oppmerksom på den ineffektive tilstand den prøyssiske hær befant seg i. I 1833 ble han tilknyttet det topografiske byrået i Berlin, og i 1835 den prøyssiske generalstaben. I de følgende årene ble han forfremmet til kaptein, og i 1842, etter to års sykdom på grunn av overarbeid, ble han major og tilknyttet staben for det VII. korps, hvor han beskjeftiget seg med å arbeide med planer for reformer for å øke hærens effektivitet. To år senere ble han lærer for prins Fredrik Karl, som han ledsaget på reiser i Europa og på prinsens studiested ved universitetet i Bonn. I 1848 ble han stabssjef for VIII. armékorps i Koblenz. Under urolighetene dette året tjenestegjorde han under kronprins Wilhelm da opprøret i Baden ble slått ned og utmerket seg med effektivitet og mot. Han tok også opp sine synspunkter om hærens organisering med kronprinsen. Samme år ble han forfremmet til oberstløytnant, og i 1851 ble han virkelig oberst. Han hadde fått kronprinsens tillit, og begynte å arbeide aktivt for å fremme hærreformer.
Han ble generalmajor i 1856 og generalløytnant i 1859, og hadde siden 1850 holdt en rekke kommandoer og deltatt i viktige oppdrag. Prins Wilhelm ble regent i 1857, og i 1859 utnevnte han Roon til medlem av en kommisjon for reformering av hæren. Støttet av Edwin von Manteuffel og Helmuth von Moltke, klarte Roon å få sine planer igjennom i all hovedsak. Han gikk inn for en tre-årig almen verneplikt, og en reservestyrke (Landwehr) for forsvaret av landet mens hæren var opptatt. Ved slutten av 1859, selv om han var hærens yngste generalløytnant, etterfulgte han Bonin som Preussens krigsminister, og to år senere fikk han også ansvaret for marineministeriet.
Hans reformasjon av hæren møtte bitter motstand fra flere hold, og det var først etter langvarig strid i parlamentet at han med hjelp fra Otto von Bismarck fikk alle reformene igjennom. Selv krigen i Slesvig i 1864 overbeviste ikke parlamentet fullt ut om nødvendigheten av hans tiltak, men etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 vendte motstanden seg til entusiastisk støtte.
Etter dette ble Roon en nasjonalhelt og en av de mest populære menn i Preussen. Hans reformer ble etter hvert kopiert over hele Sentral-Europa. Han ble forfremmet til general i infanteriet ved utbruddet av Den østerriksk-prøyssiske krig, og var selv tilstede ved slaget ved Königgrätz og fikk Den sorte ørns orden på Nikolsburg på veien til Wien. Hans system for organisering av hæren ble tatt i bruk av hele Det nordtyske forbund etter 1866, og gis æren for den store tyske seieren i Den fransk-prøyssiske krig i 1870-71, som førte til den tyske riksgrunnleggelse. 50-årsdagen for hans innrullering i hæren ble feiret i Versailles den 19. januar 1871, hvor keiseren uttrykte sin takknemlighet for hans tjenester for landet og riket. Han ble adlet til greve og etterfulgte Bismarck som Preussens statsminister. På grunn av dårlig helse måtte han trekke seg allerede året etter. 1. januar 1873 ble han utnevnt til generalfeltmarskalk.
Roon, Albrecht von
Roon, Albrecht von
Roon, Albrecht von
Roon, Albrecht von
Roon, Albrecht von


Det kongelige råd for Canada.
Det kongelige råd for Canada (engelsk: "Queen's Privy Council for Canada", fransk: "Conseil privé de la Reine pour le Canada") er en seremoniell forsamling av rådgivere for dronningen av Canada. Medlemmene utnevnes på livstid av generalguvernøren etter forslag fra statsministeren. Rådet ble etablert i 1867 etter mønster fra Det kongelige råd i Storbritannia.
Rådets formelle myndighet utøves av statsministeren og det canadiske kabinettet, som utgjør et mindretall av rådets medlemmer. Deres arbeid støttes av Kanselliet for Det kongelige råd. Alle kongelige anordninger vedtatt av generalguvernøren må fattes etter innstilling fra et rådsmedlem, i praksis alltid en minister.
For tiden består Det kongelige råd av alle nåværende og tidligere føderale kabinettmedlemmer og høyesterettsjustitiarier, samt alle tidligere generalguvernører og formenn for Underhuset. Lederen for opposisjonen, og andre medlemmer av opposisjonspartiene, innsettes også tidvis i rådet, enten som en æresbevisning eller for å kunne ta del i gradert informasjon under loven om statshemmeligheter. Også andre personer kan bli innsatt i Det kongelige råd som en æresbevisning. Ministre er de eneste som av seg selv er medlemmer i rådet.
Medlemmer i Det kongelige råd er berettiget til å bruke tittelen "The Honourable"/"l'honorable" (eller, hvis medlemmet er nåværende generalguvernør, statsminister eller høyesterettsjustitiarius, "The Right Honourable"/"le très honorable"). Medlemmer bruker også bokstavene «P.C.», «C.P.», etter navnet.
Generalguvernøren er ikke medlem av rådet før embedsperioden er over, med mindre han tidligere er blitt innsatt som kabinettminister eller av andre grunner.
Det kongelige råd for Canada har holdt møte i monarkens nærvær kun to ganger: i Ottawa i 1957 og i Halifax i 1959.
Det fullsatte rådet møtes for å proklamere nye monarkers tronbestigelse og for å gi samtykke til kongelige ekteskap. Den siste gangen rådet møttes fullsatt var i 1981 for å gi formelt samtykke til ekteskapet mellom fyrsten av Wales og Diana Spencer. Etter forlovelsen mellom prinsen av Wales og Camilla Parker Bowles bestemte imidlertid justisdepartementet at det ikke var nødvendig at Det kongelige råd ga sitt samtykke, fordi ekteskapet ikke ville medføre avkom, og dermed ikke ha innvirkning på tronfølgen.
Eksterne lenker.
Kongelige råd for Canada


Kongelig råd.
Det kongelig råd er ofte, men ikke alltid, det samme som kabinettet. I republikker har presidenten ofte et tilsvarende råd kalt statsrådet e.l.


Kabinett.
Et kabinett er en forsamling av fremstående medlemmer av en regjering. I noen land, f.eks. Norge, brukes betegnelser som statsråd eller lignende.
I noen land, særlig land med parlamentarisme, er det kabinettet som samlet bestemmer regjeringens politiske mål og retning, spesielt med tanke på lovgivning vedtatt av parlamentet. I andre land, som USA, har kabinettet liten felles makt eller innflytelse på lovgivning, og fungerer isteden som et rådgivende organ for statssjefen. I noen land må kabinettet utpekes fra medlemmer av den lovgivende forsamling.
I de fleste land har kabinettmedlemmer tittelen minister, og hver av dem er ansvarlig for en portefølje («handelsminister», osv.). I noen land brukes tittelen sekretær eller statssekretær. Den daglige rollen for kabinettmedlemmer består i å lede et segment av det nasjonale byråkratiet.
Historisk sett er kabinetter etterfølgere av kongelige råd.
I Norge er kabinettet det samme som Statsrådet, og i snever forstand også regjeringen.
Kabinettstyre under Eneveldet.
Kabinettstyre var en regjeringsform som ble benyttet under det danske Eneveldet.
Betegnelsen kommer av at kongen regjerte direkte fra sitt eget kontor, kabinettet. Via sin kabinettsekretær sendte kongen ordre direkte til statsadministrasjonen, og altså utenom statsrådet.
Kabinettsekretær er tittelen på den person som står for en regents eller fyrstes personlige korrespondanse og kontorhold. Under eneveldet i Danmark var det i perioder den mektigste posisjon etter kongens.


Norges statsråd.
Norges statsråd er et råd bestående av statsministeren og minst syv andre medlemmer utpekt av Kongen. Statsrådet er både et kabinett og et kongelig råd. Medlemmene av statsrådet har alle tittel statsråd med unntak av statsministeren og utenriksministeren, disse har kun sin ministertittel. Som regel skal statsrådene styre hvert sitt departement, men ministre uten portefølje er ikke uvanlige.
Kongen utpeker kun medlemmer som har støtte i Stortinget (parlamentarisme). Mellom 1884 og 2007 ble parlamentarismen praktisert med grunnlag i konstitusjonell sedvane. I 2007 ble parlamentarismen grunnlovfestet gjennom ny § 15 i Grunnloven.
Av statsrådets medlemmer må dessuten over halvparten bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion (dvs. være medlemmer av statskirken). Statsråder som ikke er medlem av statskirken, deltar ikke i behandlingen av saker som angår statskirken.
Noen selvstendig beslutningsmyndighet har statsrådet ikke etter grunnloven. Det er et kongelig råd, ikke noe mer. Forfatningsutviklingen har imidlertid ført til at det faktisk er statsrådet som bestemmer, mens Kongen kun underskriver. Denne forskyvningen av maktforholdet har satt merker etter seg i språkbruken. I vanlig tale bruker en nå gjerne uttrykket "regjeringen" om statsrådet. Når grunnloven taler om "Regjeringen", mener den imidlertid noe annet, nemlig "Kongen i statsråd" eller mer i sin alminnelighet "den utøvende makt".
Saksbehandlingen i statsrådet.
Statsrådets medlemmer har møteplikt i statsrådet, og statsrådet er kun beslutningsdyktig når over halvparten av medlemmene møter. Det påligger statsministeren som særskilt plikt å sørge for at statsrådet til enhver tid er beslutningsdyktig. Kongen kan, hvis det skulle være nødvendig, konstituere det nødvendige antall medlemmer for å få et beslutningsdyktig statsråd.
I statsrådet skal saken presenteres av det medlem som styrer departementet saken hører under, og han eller hun er også ansvarlig for å iverksette statsrådets beslutning. Den foredragende statsråd har plikt til å fremstille saken nøyaktig, fremheve de vesentligste momenter som bør tas i betraktning, og komme med en innstilling til hva statsrådets beslutning bør gå ut på.
Regjeringsråden er statsrådets sekretær fører referat/protokoll over de beslutninger statsrådet fatter, og skal underskrive alle statsrådets beslutninger. Regjeringsrådens underskrift er ikke en betingelse for gyldighet, men en bekreftelse på at det som er nedskrevet er en nøyaktig nedtegnelse av statsrådets avgjørelse.
Stemmegivning og dissens i statsrådet.
Grunnloven fastslår at Kongen ikke kan settes til ansvar for sine handlinger i statsrådet, ansvaret ligger kollektivt hos hans rådgivere. Som følge av dette oppstiller Grunnloven en plikt for alle statsråder å si sin mening om de saker statsrådet behandler.
Etter Grunnlovens ordlyd fatter Kongen beslutningen "efter sit eget Omdømme". Kongens beslutning vil imidlertid i praksis være den beslutning statsrådets flertall ønsker, blant annet fordi Kongens beslutning ikke er gyldig uten at statsministeren (i militære kommandosaker forsvarsministeren) medundertegner.
Når statsrådet har fattet en beslutning er det kollektivt ansvarlig for beslutningen. En statsråd som mener beslutningen strider mot Grunnloven eller annen lov er pliktig til å protestere, samt å tilføye sin dissens i statsrådsprotokollen. Gjør han eller hun ikke det er hun ansvarlig som om hun var enig, og kan i ytterste fall stilles for Riksrett.
Kirkelig statsråd.
Når kirkelig statsråd er satt innebærer det at medlemmer av statsrådet som ikke er medlemmer av statskirken ikke deltar. I kirkelig statsråd behandles saker som angår Den norske kirke.


Riksembedsmann.
En riksembedsmann (engelsk: "Great Officer of State") i Storbritannia er en fremstående embedsmann som enten arver sin stilling eller utnevnes av monarken, og som utøver visse seremonielle oppgaver. Det finnes forskjellige storembedsmenn for England og Skottland, og tidligere for Irland.


Kariye Camii.
Kuppelen i begravelseskapellet i Chora camii
Den hellige Frelser i Chora eller Kariye Camii evt Chora Camii som den heter på tyrkisk ligger i Istanbuls bydel "Edirnekapı" er et av de vakreste eksempler på en bysantinsk kirke. De fargerike og glitrende mosaikkene og freskene i palaiologisk renessanse inngår blant de mest betydningsfulle "sakralsykluser" overhodet. Ordet kariye betyr «på landet»; kirken var bygget utenfor Konstantins bymurer. Camii betyr «moske».
Historie.
Kirken har en lang og innviklet historie. Den har seks dokumenterte bygningsfaser. Et av problemene har vært at den er bygget på ustabil grunn. Kirken var ukjent til 1860 da den greske arkitekten "Pelopidas Kouppas" gjorde Vesten oppmerksom på den. Av historien kan nevnes at den ble utsatt for et jordskjelv i 1894 og restaurert i 1898 til keiser Wilhelm IIs besøk. I 1929 begynte restaureringsarbeidet, og den ble nasjonalt monument i 1945. Dette førte til at en ønsket om å sette kirken i skikkelig stand. Oppdraget ble gitt til "Thomas Whittmore" i 1947, og han arbeidet her til sin død i 1950. Da overtok "Paul Underwood", og han arbeidet i kirken til 1958. Underwood har foretatt en systematisk dokumentasjon av kirken og publisert materialet i et 4-binds verk om kirken. Det fjerde bindet er et dokumentarbind hvor de fleste av de ledende forskerne innen bysantinsk kunst har skrevet sitt bidrag. Arbeidet er ført videre av "Robert G. Ousterhout" i "The Architecture of the Kariye Camii in Istanbul" 1987. Kirken består idag av hovedkirke, to narthex og parecclesion.
Bygningshistorie.
Klosteret skal være stiftet av keiser Justinian. Det finnes noen strukturer spesielt i korområdet som kan dateres til Justinian. På 840-tallet ble det utført restaureringer av "Michael Syncellus", klosterets abbed. "Maria Ducaena" foretok utbedringer i årene 1077–1081. På 1200-tallet trengtes større utbedringer og nybygging. Dette ble foretatt av "Isaac Comnenus". Firesøylesystemet ble erstattet av massive pilarer pga. ustabil grunn.
Der var et stort jordskjelv i 1296. Kirken ble deretter opprustet av "Theodore Metochites" (1270–1332). Det ble foretatt lite nykonstruksjon i skipet, men de to narthex ble bygget av Metocites.
Kirken ble omgjort til moske 1495–1511. En mihrab ble tilført og tårnet fjernet og erstattet av en minaret.
Skipet i kirken er 14,92m x 9,88m og kuppelen 7,45m i diameter. Formen på skipet er fra 1100-tallet og dekorasjonen fra det 13. Det består av en halvsirkelformet apside flankert av to mindre kapeller med mindre kuppeler. En stor kuppel støttet av fire pilarer reiser seg over hovedskipet.
I hovedskipet er bevart mosaikk av Den Hellige Jomfru med barnet til høyre, Kristus til venstre og over den midterste døren Marias innsovning. Dette er det eneste av de tolv festikonene som er bevart. Skipet er kledt med marmorplater.
Esonarthex, det innerste narthex er 17,95m x 3.50m. Det har fire hvelv skilt med pilasterstriper. Hvelvene har forskjellig størrelse og er asymmetrisk plassert. Der er et lite hvelv i sentralaksen, 2 hvelv i nord og et enkelt større hvelv i sør. Det nordre og søndre hvelv har kuppler. I sentralaksen fører en dør i vest inn til exonarthex og en inn til skipet. En annen dør i øst litt til nord fører inn til skipet. I en lunett over denne finner vi Kristus og Theodore Metochites som kneler og presenterer en modell av kirken. På hver side av døren finner vi Peter og Paulus. På den andre siden er det store Deesis motivet fra det 12. århundre med Isaac Comnenus til venstre ved siden av Maria og nonnen Melani eller Maria Palaeologina til høyre.
Det nordre hvelvet er nesten kvadratisk og toppet av en kuppel med pendentiver. De tre første hvelvene er fylt med Marias liv. Disse er basert på Jakobs protoevangelium. I kuplene er der bilder av Maria og Kristus i medaljonger omgitt av figurer fra det gamle og det nye testamentet. Den søndre del av Esonarthex viser Kristus liv og mirakler en syklus som er påbegynt i exonarthex.
Mariasyklusen.
Mariasyklusen har inneholdt 20 scener. Av dem er 19 bevart. Fortellingen følger nøye Jakobs protoevangelium som er en fortelling om Jomfru Marias liv.


Skotselv.
Skotselv er et tettsted i Øvre Eiker kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på vestsiden av Drammenselven, mellom Hokksund og Åmot. Tettstedet strekker seg også delvis inn i nabokommunen Modum. Tidligere var det cellulosefabrikk her (Union).
Skotselv har en nedlagt jernbanestasjon på Randsfjordbanen. Stedet ligger sentralt til med kort avstand både til Drammen, Kongsberg og Hønefoss og bare en knapp times kjøretur fra Oslo. Her er det gode muligheter for naturopplevelser både på elvene og i de nærliggende åsene.
Historie.
Stedsnavnet Skotselv kommer av gårdsnavnet Skott som betyr «gård som ligger ved en fremspringende høyde». Vannsaga ble tatt i bruk på Ulleland gård i Skotselv ca. år 1528, og sagbruksvirksomhet ble en viktig næringsvei.
Den første store industribedriften på Eiker var Hassel Jernværk i Skotselv. Jernverket ble etablert i 1649 og var den gang et av de største jernverk i Norge. I 1757 ble Skotselv skole opprettet som bruksskole under Hassel Jernverk. Det mest kjente produktet fra verket et «Hasselovnene». Produksjonen ved verket ble ned lagt i 1854 etter mange år med underskudd.
Skotselv Cellullosefabrikk ble startet i 1888, og var i mange år en av de største arbeidsplassene på Eiker.
De siste årene har Skotselv vært inne i en stedsutviklingsprosess, og sentrum er i ferd med å rustes opp. Snart blir det byggeklare tomter i Skotselv.


Piccadilly Circus.
Piccadilly Circus er en plass i London i Storbritannia, i krysset mellom Regent Street, Piccadilly, Shaftesbury Avenue og Coventry Street. Tidligere var plassen omgitt av opplyste reklameskilt på alle kanter, men det er nå bare en bygning som har slike skilt, i det nordvestlige hjørnet. Coca Cola Companys berømte skilt der ble i september 2003 byttet ut med et moderne videoskilt som følger bygningens kurve.
På sørvestsiden av plassen står den andre tingen plassen er særlig kjent for, Shaftesburyfontenen med en statue av en bueskytende engel, laget av Alfred Gilbert. Den kalles gjerne Eros, men er egentlig en statue av "Den kristne nestekjærlighets engel". Fontene ble reist, opprinnelig på midten av plassen, i 1893 til minne om Lord Shaftesbury. Statuen er den første i verden som ble støpt i aluminium.
Mesteparten av Piccadilly Circus tas opp av bilveier, og det er alltid enormt med trafikk der. Piccadilly Circus undergrunnsstasjon ligger under plassen, med hele stasjonsanlegget under bakkenivå.


Regent Street (London).
a> leketøysbutikk ligger i Regent Street.
Regent Street er en sentral handlegate og gjennomfartsvei i det sentrale London. Den har navn etter prinsregenten, den senere Georg IV, og var en del av byplanen fra 1811, tegnet av John Nash. Gaten tilhører formelt kroneiendommene, men vedlikeholdes av Londons myndigheter.
Den starter som Lower Regent Street i krysset med Charles II Street og Waterloo Place, går nordover til Piccadilly Circus. Selve Regent Street begynner så fra Piccadilly Circus, og går i en bue som beskriver en kvart sirkel opp til Oxford Circus. På oversiden av Oxford Circus begynner Upper Regent Street, som slutter ved krysset med Langham Place, Cavendish Place og Mortimer Street.
Blant kjente butikker langs gaten finner man Hamleys leketøysbutikk, som inntil 1990-årene var verdens største med seks etasjer. Like ved ligger Liberty's, et av de eldste varehus i byen.
På det britiske Monopolbrettet er Regent Street en del av det grønne settet, det nest dyreste, sammen med Oxford Street og Bond Street.
Det ligger en undergrunnsstasjon i hver ende av selve Regent Street, Oxford Circus og Piccadilly Circus.


Året uten sommer.
Temperaturgrafikk for de siste ett tusen år
Sommertemperaturen i Europa 1816 sammelignet med normalperioden 1971-2000.
Det uvanlig kalde året 1816 blir betegnet som «året uten sommer».
Det er det kaldeste året siden man begynte å registrere værdata. Januar og februar var normale mens det i mars begynte å bli merkbart kaldere enn normalt. I april og mai var det usedvanlig mye regn og sludd. I USA var det frost hver natt i juni og juli, i New York og New England falt det opptil en meter snø. I Mellomeuropa var det heftige uvær og mange elver oversvømmet breddene. I august kom frosten også til Europa, noe som førte til ødelagte avlinger. På vårparten 1817 steg kornprisene til det tidobbelte, det brøt ut hungersnød på landet. Tusenvis av europeere som allerede led som følge av Napoleons kriger emigrerte til USA.
Først i 1920 fant den amerikanske klimaforskeren William Humphreys en forklaring på "året uten sommer". Han begrunnet klimaforandringen med en vulkansk vinter som følge av utbruddet av vulkanen Tambora i Indonesia. Vulkanen hadde utbrudd i april 1815 med styrke 7 på Volcanic Explosivity Index. Avkjølingen av verdensklimaet varte til 1819.


Ekkotekniker.
Ekkotekniker er en person uten medisinsk utdanning som utfører ekkokardiografi, ultralydundersøkelse av hjertet. Har i Norge gjerne en relevant treårig høyskoleutdannelse. Dette er ingen formalisert utdanning i Norge, i motsetning til for eksempel Sverige (biomedisinsk analytiker) og nord-Amerika (sonographer).


Trachealtube.
Diagram av en trachealtube (10) som har blitt ført ned i luftrøret hos en pasient.
Trachealtube er et rør beregnet til å føres ned i luftrøret (trachea). Det legges med den nedre enden mellom stemmebåndet og luftrørets deling til venstre og høyre lunge.
Hensikten er å gi pasienten kunstig ventilasjon; å puste for pasienten, vanligvis i narkose under en operasjon, eller under gjenopplivingsforsøk. Dette kan gis ved hjelp av en respirator, eller med en ballong som presses med håndmakt for å tilføre pasienten luft. Lufta kan være blandet med oksygen og flere forskjellige narkosegasser. Man kan også føre ned en trachealtube for å skape frie luftveier og lette pasientens egen respirasjon.
Vanlig størrelse for menn er 8-10 mm indre diameter, kvinner 7-8 mm. For barn og nyfødte er størrelsene mindre, helt ned til 2 mm. Trachealtube for voksne har gjerne en "cuff" nær enden, dette er en krage festet på utsiden som kan blåses opp gjennom en tynn slange. Hensikten med cuffen er å tette mot luftrørets vegg.
En trachealtube kan føres ned gjennom nese eller munn.
En tracheostomi kan gjøres ved å føre en tracheostomitube inn gjennom en kunstig åpning i halsen, forfra gjennom huden og inn til luftrøret.
Det å sette ned en trachealtube kalles intubasjon.


Oxford Circus.
Oxford Circus er en plass i det sentrale London, i krysset mellom Oxford Street og Regent Street. Hele plassen er nå tatt opp av biltrafikk, så den er nå i praksis bare et veikryss.
Fordi det ligger i krysset mellom to av byens travleste handlegater er det normalt svært tett med mennesker på dagtid. Etter at det ble innført begrensninger på biltrafikk gjennom Oxford Street på dagtid har trafikken blitt noe lettere.
Oxford Circus undergrunnsstasjon ligger under krysset.


Oxford Street.
Kart over undergrunnsstasjoner og kjente forretninger
Oxford Street er en av de viktigste handlegater i London. Den går fra Marble Arch ved nordøsthjørnet av Hyde Park, gjennom Oxford Circus og fram til St Giles' Circus, i krysset med Charing Cross Road og Tottenham Court Road. Etter St Giles' Circus fortsetter gaten som New Oxford Street. På vestsiden av Marble Arch heter fortsettelsen av gaten Bayswater Road.
Historikk.
Gaten følger den romerske veien mellom Hampshire og Colchester, som gjennom middelalderen ble den viktigste utfartsveien fra byen. Mellom det 12. århundre og 1782 het den Tyburn Street, etter elven Tyburn som rant rett sør for den, og som nå er lagt i rør under gaten. Den var den siste strekningen på de dødsdømtes reise fra Newgate fengsel til galgen ved Tyburn, like ved stedet hvor Marble Arch står nå.
Mot slutten av det 18. århundre ble flere av jordene som lå ved gaten kjøpt av jarlen av Oxford, og området ble deretter bebygget. I løpet av det 19. århundre ble en rekke store butikker og varehus etablert der, og den har holdt på sin posisjon som Londons handlesentrum.
Oxford Street i dag.
I de siste årene er varetilbudet i Oxford Street i stadig økende grad blitt innrettet på turistmarkedet. Antall suvenirbutikker har økt sterkt, mens mange velrenommerte spesialforretninger har forlatt Oxford Street. Samtidig oversvømmes gaten av turister og unngås av byens egne innbyggere. Også trafikken er blitt et problem. Et stort antall bussruter er lagt gjennom Oxford Street, og på visse tider av døgnet flytter bussene seg i halv gangfart, slik at det kan ta 45 minutter med buss fra Tottenham Court Road til Marble Arch. Byens myndigheter er urolige over utviklingen, og borgermester Ken Livingstone har lansert en rehabiliteringsplan for Oxford Street som bl.a. innebærer at busstrafikken erstattes med en rask trikk (light rail), og at gaten forbeholdes fotgjengere.
Kollektivtransport.
Det er fire undergrunnsstasjoner som har inngang fra Oxford Street: Marble Arch, Bond Street, Oxford Circus og Tottenham Court Road.
Trivia.
På det britiske Monopolbrettet er Oxford Street en del av det grønne settet, det nest dyreste, sammen med Regent Street og Bond Street.


Marble Arch.
Marble Arch er et monument rett ved Speakers' Corner i Hyde Park, London. Det står i den vestlige enden av Oxford Street. Navnet brukes også om plassen monumentet står på, området like rundt, og Marble Arch undergrunnsstasjon.
Monumentet er bygget som en triumfbue, og ble designet av John Nash i 1828. Det er basert på Konstantinbuen i Roma, og er bygget i hvit Carraramarmor. Den ble opprinnelig reist på The Mall en portal foran Buckingham Palace (som i sin nåværende form også er tegnet av Nash), men man fant raskt ut at åpningen var for smal til at monarkens vogn kunne kjøre gjennom. Den ble derfor flyttet til sitt nåværende sted i 1851.
Buen står like ved Tyburn, der offentlige henrettelser ble utført i Tyburngalgen, også kjent som Tyburntreet, mellom 1388 og 1793. En plakett som markerer stedet er satt ned på en trafikkøy like ved.


Hans Skjervheim.
Hans Skjervheim (født 9. oktober 1926, død 22. februar 1999) var en norsk filosof med stor betydning for den såkalte positivismestriden.
Skjervheim studerte filosofi ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bonn, der han tok magistergraden med avhandlingen "Objectivism and the Study of Man" i 1957. Han ble influert av hermeneutikken og markerte seg som motstander av Arne Næss' vitenskapstenkning.
Skjervheim var stipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo 1964–1969, universitetslektor ved Universitetet i Bergen fra 1971, gjesteprofessor ved Universitetet i Tromsø og deretter professor ved Roskilde Universitetscenter 1974–1975. Han var professor ved Universitetet i Bergen 1982–1991.
Hans innflytelse på norsk samfunnstenkning og filosofi har vært betydelig.
Bibliografi (utvalg).
Svein Sundbø: "Hans Skjervheim – en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1948-2002"; Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2002, – 204 s. ISBN 82-7965-064-4. Denne bibliografien inneholder også et appendiks: Norsk positivismedebatt 1959-1979 – en selektiv bibliografi


Herad kommune.
Herad ("Herred") kommune (lokalt også kalt "Herresogn") er en tidligere, selvstendig kommune i Vest-Agder. Den ble delt 17. oktober 1893 i Herad og Spind kommuner. Fra 1. januar 1965 dannet Herad sammen med kommunene Spind, Lista og bykommunen Farsund en ny kommune med navnet Farsund.


Spind.
Spind kommune er en tidligere kommune i Vest-Agder som ble dannet ved at Herad kommune ble delt i to 17. oktober 1893.
Spind ble tillagt en liten del av Austad kommune (med fire innbyggere) 1. juli 1916.
Fra 1. januar 1965 dannet Spind sammen med kommunene Herad, Lista og bykommunen Farsund en ny kommune med navnet Farsund.
Sentralt i Spind ligger Spind kirke (1776).


Marble Arch undergrunnsstasjon.
Marble Arch undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, som ligger ved og har navn etter Marble Arch i City of Westminster, London. Den er den vestligste av de fire stasjonene som ligger langs Oxford Street.
Stasjonen ble åpnet 30. juli 1900. Den betjener Central-linjen, og ligger i kollektivsone 1.


Bond Street undergrunnsstasjon.
Bond Street undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, som ligger krysset mellom Oxford Street og New Bond Street i City of Westminster, London. Inngangen til stasjonen ligger inne i et kjøpesenter.
Stasjonen betjener linjene Central og Jubilee, og ligger i kollektivsone 1. Den ble åpnet 24. september 1900.
Det er planer om å bruke stasjonen som stoppested for Crossrails linje 1.


Lista.
Lista ("Lister") er en tidligere kommune i Vest-Agder fylke.
Halvøyen må ha vært sentralt i tidligere tider, for fylket hadde frem til 1918 navnet Lister og Mandals amt. Amtet kom til 7. februar 1685 da Agdesiden ble delt i Nedenes (inkl. Bamble fogderi), Lister amt og Mandal amt. På halvøyen ligger byene/tettstedene Farsund, Vanse og Vestbygda.
Vanse var en del av Lista kommune og er en egen enhet ved folketellingene i 1801 (Vandsøe) og 1900. Vanse ble overført til Farsund 1. januar 1903. Lista dannet sammen med kommunene Spind, Herad og bykommunen Farsund en ny storkommune med navnet Farsund fra 1. januar 1965.
Lista er et knutepunkt for trekkfugl i Norge. Hele 364 arter er hittil observert i Farsund kommune. Beliggenheten rett vest for landets sydspiss, Lindesnes, sammen med de naturgitte forholdene, gjør området spesielt attraktivt for trekkfugl. Grunne sjøarealer, næringsrike vann og store jordbruksområder gjør Lista-halvøya til et viktig matfat både for rastende og overvintrende trekkfugl.
Lista er kjent for sine mange fornminner fra stein-, bronse- og jernalder og er av mange arkeologer karakterisert som det eldste Norge. I tillegg er Lista kjent for botanikere som et eldorado. Her finnes mange sjeldne planter.


Oxford Circus undergrunnsstasjon.
Oxford Circus undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, som ligger under og har navn etter Oxford Circus i City of Westminster, London. Hele stasjonsanlegget ligger under bakkenivå, og det er nedganger ved alle fire hjørner i krysset. Den betjener linjene Bakerloo, Central og Victoria. Den ligger i kollektivsone 1.
Stasjonen åpnet 30. juli 1900, og betjente da Central-linjen. "Baker Street and Waterloo Railway", som senere skiftet navn til Bakerloo, tok den første gang i bruk 10. mars 1906. De to selskapene hadde separate stasjonsbygninger og heiser, men det var gangtunneler mellom plattformene slik at man lett kunne bytte linje. Victoria-linjen tok i bruk stasjonen 7. mars 1969. Det ble da også bygget en ny billetthall under bakkenivå, og ettersom alle linjene da var under samme eierskap ble det en felles hall.
I forbindelse med rehabiliteringsarbeid i 1984 ble en av plattformene totalskadet av brann.


Vanse.
Vanse er et tettsted på Lista halvøyen, i Farsund kommune i Vest-Agder. Vanse har innbyggere per 1. januar. Fylkesvei 43 går igjennom tettstedet. Tettstedet ligger 25 kilometer fra E39, og ligger omtrent syv kilometer vest for kommunesenteret Farsund by. Vanse ligger også seks kilometer øst for flyplassen Farsund lufthavn, Lista.
Geologi.
Vanse ligger i den vestlige delen av Vest Agder (Lister) som tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 – 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 – 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 – 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning.
Innbyggertall.
Vanse var et lite tettsted frem til 2.verdenskrig. Etter 2.verdenskrig steg befolkningen på grunn av masse nyetablert industri i Vanse og omegn. Mellom år 2000 og 2012 har innbyggertallet ligget mellom 1900 og 2000 innbyggere.
Severdigheter.
I Vanse finner man blant annet Vanse kirke som opprinnelig ble bygget tidlig i gotikken, og som er Vest-Agders
eldste kirke, den ble bygget i 1037, som var syv år etter slaget ved Stiklestad. Den har blitt restaurert i 1849, 1875 og senest i 1954.
Rett ved kirken er det en stor bautastein til minne om dem som omkom i kanonbåtkrigen. Den er omkranset av kanoner og en sirkel av stener med kjetting. Det holdes tale ved denne stenen hver 17.mai.
Det er en gammel middelalder vei ved kirken som heter munkeveien, som nå ligger helt under vann og er oversvømt av Prestvannet.
I sentrum av Vanse finner man Brooklyn Square (oppkalt etter Brooklyn, New York), en ende av Abraham Berges vei, med en amerikansk bar som heter 8th Avenue og en butikk som heter Trunken. Det er en stor turistattraksjon. Baren har jevnlig konserter, de fleste i sjangeren country. Kjell Elvis, en lokal Elvis Presley imitator har hatt konserter på baren en rekke ganger. Det er også hjem til Trunken, en spesialitet butikk, som spesialiserer seg i importerte amerikanske varer som møbler, klær, godteri og visse ingredienser i amerikansk mat.
Hvert år, «last weekend in June», holdes det en stor festival som kalles American Festival i gaten. Festivalen feirer det amerikanske og forholdet mellom Norge og USA. Festivalen feires den siste helgen i juni hvert år. En scene er montert i midten av Brooklyn Square, og det er et mindre tivoli satt opp like ved. Festivalen starter på en torsdag og avsluttes søndag morgen. Lørdag er det en stor utendørs gate dans til levende musikk.
Det er også en stor parade tilknyttet festivalen. Festivalen het tidligere Lista festivalen men skiftet navn i 2007
I slutten av september er det høsttakkefest i Vanse, med parade og kåring av det beste innslaget i paraden.
Ordføreren i Farsund kommune holder også en tale.
Tettstedet har en park kalt Selvaagparken, som er oppkalt etter Olav Selvaag. Den var gitt som gave fra Selvaag familien.
Parken ligger ved det gamle rådhuset i Vanse Herredshuset.
Herredshuset var rådhuset for Lista kommune frem til kommune sammenslåingen i 1965. En av de mest kjente ordførerene var Karl Sanne som også var kirke- og undervisningsminister og lagtingspresident. Herredshuset er et praktfullt bygg i hvitt med grønne karmer, og bygget brukes i dag til forskjellige formål.
Hovedavdelingen til Vest-Agder-museet Lista ligger i Vanse, museet har 21 bygninger spredt rundt i kommunen deriblant disse er også Østhassel redningsstasjon.
Østhassel redningsstasjon ligger mellom Vanse og Vestbygda. Stasjonen er nedlagt, men det er opprettet et museum i lokalene som viser hvordan sjøredningstjenesten fungerte før. Det er også et gammelt skolehus ved barneskolen i Vanse, som er innredet som et skolehus fra 1860-tallet.
Ikke langt fra skolehuset er det en gård og et friluftstun. Gården som er fra 1752 er full av møbler og redskaper fra siste halvdel av 1800-tallet.
Nedenfor friluftstunet ligger den tidligere hovedbygningen til museet, som brukes til forskjellige historiske utstillinger.
Sport.
Lista Idrettslag holder til i Vanse og ble stiftet i 1916 og driver med turn og friidrett.
Farsund Idrettslag har også mange treninger og konkurrerer i flere grener i og rundt Vanse. Volleyballlaget for herrer spiller hjemmekampene sine i Vanse.
Lista Karateklubb holder også til i Vanse, det er også andre mindre sportsklubber i Vanse.
Av idrettsanlegg kan nevnes Listahallen, Vanse Stadion og Knivsland skytebane.
NM i friidrett 2000 Mangekamp ble avholdt i Vanse, og varte fra 5. august til 6. august 2000.
Utdanning.
Tettstedet har egen barneskole, ungdomsskole og videregående skole (Var tidligere en yrkesskole).
Den videregående skolen er en avdeling av Lister Videregående skole og har den eneste aktivitør linjen på hele sør-vest landet.
Politikk.
Vanse er et av Norges største Frp tettsteder. I Kommunevalget 2011 stemte hele 40,9% av innbyggerne på Fremskrittspartiet, og tilsvarende i Stortingsvalget 2009. Vanse har i mange år vært et borgerlig tettsted.
Historie.
Vanse var tidlig et senter i Agder, og den første kirken i Vest-Agder, Vanse kirke, ble bygget her i år 1037.
Det bodde mange kjente prester og politikere her på 1700-tallet og 1800-tallet, slik som Peder Olivarius Bugge, Claus Pavels, Anders Hovden, Thomas Fasting, Abraham Berge og Karl Sanne. Skulptøren Mathias Skeibrok var også fra Vanse. Anders Hovden begynte sitt forfatter virke mens han jobbet som prest i Vanse, og
Abraham Berge ble så fascinert av Vanse og Lista halvøyens historie at han skrev to bøker om det ("Listerlandets kystværn & kaperfart 1807-14" og "Lista. En bygdebok"). Forfatteren Constantius Flood fra Porsgrunn skrev etter han hadde arbeidet som bonde i Vanse i noen år, også to bøker om Vanse og Lista ("Listerlandet. Skildringer og Optegnelser fra ældre & nyere Tid" og "Vanse Præster fra Reformationen".).
Tettstedet har stor tilknytting til USA fordi mange av innbyggerne emigrerte til USA fra 1825 til rundt 1975. Endel kom til USA og jobbet som snekkere eller på skipsverft. Mange kom også tilbake igjen, og tok med seg masse amerikanske varer tilbake. Slik som klær, hvitevarer og møbler.
Vanse var tidligere kommunesentrum i Lista kommune, som fram til 1918 het Vanse kommune og ble opprettet i 1838, og er en egen enhet ved folketellingene i 1801 (Vandsøe), 1865 (Farsund og Vanse) og 1900 (Vanse). Lista kommune ble i 1965 slått sammen med de tidligere kommunene Farsund, Herad og Spind under navnet Farsund kommune.
Vanse var lenge et lite tettsted men etter 2. verdenskrig steg befolkningen på grunn av masse nyetablert industri i området (slik som Farsund Aluminium Casting, Alcoa Norway og andre.) og Vanse er nå det nest største tettstedet i Farsund kommune, og trettende største tettstedet i Vest-Agder.
Betydningen av navnet Vanse.
Navnet Vanse betyr muligens "stedet mellom vannene". Vanse ligger mellom vannene Prestvannet, Brastadvannet og Nesheimvannet. Det er flere steder i verden som har liknende navn slik som Wanze og Wannsee, steder som også ligger i områder med mange sjøer eller en stor elv rundt/ved stedet.
"Eldste skriftformen som er kjent, er "Vanesyn" (først dokumentert i 1311). Professor Magnus Olsen mener navnet er satt sammen av tre deler: gn vana (gud) + vés (heilagdom) + vin (eng) og at Vanse betyr: "Engen ved Vanernes Helligdom". Trolig har det vært et gudehov til ære for veldig mange vaner guddommer der Vanse kirke ligger nå, før kristendommen kom til landet. - På 1500-tallet ble navnet gjort om til "Vansø", som trolig alt da i tale uttaltes "Vanse"."
Listaboka II oppgir også "Engen ved Vanernes Helligdom", og har i tillegg følgende: "Det er uråd å gi noen sikker forklaring på navnet. Men vi vet at kirker ofte ble reist der det hadde vært hedensk gudsdyrkelse. Og Magnus Olsen og Albert Kjær har uavhengig av hverandre tolket navnet som kultnavn."
Bygdeboka Listaboka og boken Listamålet, nevner at kirker ofte ble reist der det hadde vært norrøn gudsdyrkelse, så det kan ha vært et norrønt alter der hvor kirken står idag og at dette ble fjernet for å bygge Vanse kirke.


Tottenham Court Road.
Tottenham Court Road er en gate i det sentrale London. Den går fra krysset mellom Oxford Street og Charing Cross Road ved St. Giles' Circus, og videre nordover fram til Euston Road ved grensen mellom City of Westminster og Camden. Den er enveiskjørt, med tre nordgående filer. Gaten er den eneste gjennomfartsåre i det sentrale postdistriktet "W1" som har "road" i navnet; alle andre gater heter "street", "lane" osv.
Sørenden av gaten ligger nær British Museum og Centre Point. Det ligger tre undergrunnsstasjoner langs den: Tottenham Court Road, Goodge Street og Warren Street.
Tottenham Court Road er en handlegate, dog ikke like eksklusiv som Oxford Street og Regent Street. I den sørlige enden ligger det spesielt mange elektronikkforretninger.


Nariman Sadiq.
Nariman Sadiq (arabisk ناريمان صادق) (født 31. oktober 1934 i Kairo, død 16. februar 2005 samme sted) var den siste dronning av Egypt.
Nariman var gift med kong Farok I, som besteg den egyptiske trone i 1936. De hadde sønnen Ahmed Fuad II, og ble skilt i 1954, to år etter militærkuppet mot hennes mann.


Lister og Mandals amt.
Kart over Lister og Mandals amt (1903)
Lister og Mandals amt var en betegnelse som kom i bruk 7. februar 1685 da Christianssand stiftamt ble delt i Nedenes (inkl. Bamble fogderi), og Lister og Mandals amt. Siden ble også Råbyggelaget, som var en del av Agdesiden, eget amt.
Tidligere var betegnelsen len i bruk i den administrative inndelingen av Norge, og Lister len lå inntil 1600-tallet under Bergenhus hovedlen, mens Mandals len lå under Akershus hovedlen. Ved opprettelsen av Agdesiden hovedlen inngikk begge lenene i dette.
Ved forordning av 1. februar 1662 hadde begrepet len blitt erstattet med amt.
Sammen med Nedenes amt, Stavanger amt og Øvre Tellemarkens fogderi utgjorde amtet Christianssand stift.
Fra 1. januar 1919 ble begrepet amt erstattet av fylke. Lister og Mandals amt fikk da navnet Vest-Agder.


Vennskapstall.
Vennskapstall, eller vennskapelige tall, oppstår dersom summen av divisorene i det ene av to tall er lik det andre tallet, og divisorene i det andre tallet er lik det første tallet. Eksempelvis tallene 220 og 284 er vennskapstall.
Det var pythagoreerne som oppdaget vennskapstall. De var religiøst besatt av «magiske tall», dvs. tall som har bestemte egenskaper.


Green Park undergrunnsstasjon.
Green Park undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger på nordsiden av Green Park med inngang fra gaten Piccadilly.
Stasjonen betjener linjene Jubilee, Piccadilly og Victoria, og ligger i kollektivsone 1.
Den ble åpnet 15. desember 1906, og het først "Dover Street". Navnet ble endret da inngangen ble flyttet i 1933 for å gi plass til rulletrapper. Plattformen for Victoria-linjen ble åpnet 7. mars 1969, og plattformen for Jubilee den 1. mai 1979.


Laurvigen grevskap.
Laurvigen grevskap, eller Grevskapet Larvik, ble opprettet i 29. september 1671 da Brunla amt ble gjort om til grevskapet Laurvigen. Grevskapet omfattet nåværende Larvik, Sandefjord og Tjøme kommuner, i tillegg til deler av Andebu.
I 1821 ble grevskapet slått sammen med Jarlsberg grevskap til Jarlsberg og Larvik amt.


Albert Schweitzer.
Albert Schweitzer (født 14. januar 1875 i Kaysersberg i Oberelsass, Tyskland (nå Alsace, Frankrike), død 4. september 1965 i Lambaréné, Gabon) var en tysk lege, protestantisk teolog, orgelkunstner, musikkforsker og filosof.
Han fikk Goethe-prisen i 1928, Friedenspreis des Deutschen Buchhandels i 1951 og Nobels fredspris i 1953 for året 1952. Dessuten har han mottatt Pour le Mérite og er æresborger av Frankfurt.
Bakgrunn.
Albert Schweitzer tilhørte en alemannisk-elsassisk familie og studerte teologi og filosofi ved universitetet i Strassburg og orgelspill i Paris hos Charles-Marie Widor. Han tok doktorgraden i filosofi i 1899 med en avhandling om Kants religionsfilosofi. To år senere tok han doktorgraden i teologi. Avhandlingen ble publisert i 1906 som "Kritische Darstellung unterschiedlicher neuerer historischer Abendmahlsauffassungen" og igjen i 1913 under den bedre kjente tittelen "Geschichte der Leben-Jesu-Forschung".
Etter studiene arbeidet han som dosent i teologi ved universitetet i Strassburg og prestevikar ved St. Nikolai-kirken. Han skrev en biografi på fransk om Johann Sebastian Bach i 1905 og skrev denne på nytt i 1908 på morsmålet tysk.
Arbeid som lege i Afrika og arbeid mot atomopprustning.
1909 begynte Schweitzer å studere medisin for å arbeide som misjonslege i Gabon. Han tok den medisinske doktorgraden med avhandlingen "Die psychiatrische Beurteilung Jesu: Darstellung und Kritik", som i likhet med hans teologiske doktorgradsavhandling imøtegår forsøk fra samtidige på å forstå Jesu liv i et psykiatrisk perspektiv.
I 1913 grunnla Albert Schweitzer et hospital i Lambaréné. Under første verdenskrig ble han og hans kone Helene Schweitzer-Bresslau tidsvis internert, først i Afrika, senere i Bordeaux og St. Rémy de Provence. Under interneringen arbeidet han med sin "ærefrykt for livet"-etikk. I 1918 reiste han tilbake til Elsass og ble igjen prestevikar og assistentlege ved et sykehus i Strasbourg. Da Elsass ble fransk ble han fransk statsborger. Med hjelp fra den svenske biskopen Nathan Söderblom kunne han fra 1920 også holde foredrag om sin etikk i Sverige. Han var også organist og livnærte seg med konserter, samtidig som han tjente penger til å reise tilbake til Afrika og for å bygge et urskogsykehus. I 1924 reiste han igjen til Afrika. Han ble mest kjent for sin bok "Mellom vann og urskog", som han skrev på kort tid i 1921. I sin tale ved Goethes 100 års dødsdag i 1932 advarte han mot nasjonalsosialismen. Da Schweitzer mottok Nobels fredspris advarte han også mot, av alle forbrytelser i verdenshistorien, å bare laste tyskerne og nasjonalsosialismen og fremstille nasjonalsosialismen som «unik». Han krevde at alle voldshandlinger til alle tider og av alle folk måtte fordømmes likt. Schweitzer var unitar, en motstander av atomforsøk og atomvåpen, og holdt flere taler mot atomopprustning i norsk radio. Hans taler ble offentliggjort i boken "Frieden oder Atomkrieg".
Familie.
Schweitzers kusine Anne-Marie var mor til den franske filosofen Jean-Paul Sartre. Hans grandnevø Louis Schweitzer er styreformann for det franske bilkonsernet Renault.


Jarlsberg grevskap.
Griffenfeld grevskap var Norges annet og siste grevskap opprettet 26. november 1673 da Tønsberg len og amt ble forlenet med Peder Schumacher Griffenfeldt som greve. Grevskapet strakte seg fra Drammensfjorden i nord til Sandefjord i syd, og omfattet Sem, Stokke, Andebu, Nøtterøy, Borre, Svarstad, Hof, Botne, Våle, Ramnes og Sande hovedsogner med tilhørende annekser. Opprettelsen gav greven myndighet tilsvarende amtmannen i et amt, herunder retten til å utnevne alle sivile og geistlige embetsmenn (herunder fogder og dommere) som skulle tjenestegjøre innenfor grevskapet, og gav store skatte- og avgiftsinntekter fra lenet.
Grevskapets setegård var Sem hovedgård som med tilliggende krongods i Tønsberg og Brunla len ble overdratt fra kong Christian V som stamgods, utstyrt med alle adelige friheter. Sem omfattet på denne tiden, foruten den opprinnelige Sem kongsgård, også flere omkringliggende avlsgårder, husmannsplasser og mindre eiendommer, som tildels tidligere var lagt inn under Sem, dels nå ble tillagt det fra Tønsbergs prostis jordegods.
Grevskapet bestod bare i tre år, i forbindelse med Den Skånske krig falt Griffenfeld i unåde hos kong Christian V, og grevskapet ble 1676 inndratt til kronen og fikk navnet Tønsberg grevskap. Det ble 1678 solgt til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, som allerede var innehaver av Laurvigen grevskap, og dermed ble herre over hele det senere Vestfold fylke.
Sem gård ble fra denne tid av hetende Jarlsberg hovedgård. Navnet Jarlsberg antas å skrive seg fra Gyldenløve, som var interessert i Norges gamle historie og formodentlig selv laget dette velklingende navn i tilknytning til det gamle Jarlsø ved Tønsberg og under påvirkning av den engelske earlverdighet. Det forekommer første gang brukt i et offentlig dokument (i Norske Tegnelser) den 6. mars 1680 og betegner der hele grevskapet; men samtidig eller meget snart efter blev det også festet til Sem gård, som kaltes Jarlsberg grevelige residens eller Jarlsberg hovedgård.
Gyldenløve solgte 1683 grevskapet videre til feltmarskalk, baron Gustav Wilhelm von Wedel i, som 1684 antok navnet Jarlsberg grevskap. von Wedel og hans etterkommere besatt grevskapet i halvannet århundre til det i henhold til adelsloven av 1821 opphørte, og den siste norske greve Peder Anker Wedel Jarlsberg døde 1893. Godset er fremdeles i Wedel-Jarlsberg familiens eie.
I 1821 ble grevskapet i administrativ forstand omgjort til Jarlsberg fogderi og slått sammen med Laurvigen grevskap til Jarlsberg og Larvik amt. Landets fogderier ble avviklet i perioden 1898-1919, og amtet fikk navnet Vestfold fylke i 1919.


Victoria stasjon, London.
Victoria stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i City of Westminster, London.
Stasjonen betjener tog til Kent (plattformene 1–8) og til Surrey og Sussex inkludert London Gatwick Airport og Brighton (plattformene 9–19). Undergrunnsstasjonen ligger nord for jernbanedelen, og har to billetthaller. Den som ligger nærmest betjener Victoria-linjen, mens den som ligger litt lenger nordover betjener linjene Circle og District.
Omkring 800 meter sørvest for stasjonen ligger Victoria busstasjon, som er hovedbussterminal for London, med avganger til hele Storbritannia og kontinentet.
Historie.
Victoria stasjon startet som to stasjoner, en østlig for "London, Chatham and Dover Railway Company", og en vestlig for "London, Brighton and South Coast Railway". Den østlige delen er bygget i edvardiansk stil med barokke elementer. Materialet er hvit sten. Den ble tegnet av Alfred Bloomfield, og fullført 1908–10. Den vestlige delen, fra 1898, er i en lignende stil, men i rød mursten. Før disse ble bygget sto det to eldre stasjoner der, fra 1858 og 1861.
I 1924 ble de to stasjonene slått sammen ved at det ble åpnet en passasje mellom dem. Fra utsiden er det fortsatt lett å se at det dreier seg om to separate bygninger som er føyet sammen.
I 1980-årene ble det indre av stasjonen modernisert, og det ble åpnet butikker inne i hallen og over de vestlige plattformene.
Victorialinjen åpnet sin plattform der den 7. mars 1969, som en del av den tredje fasen i utbyggingen av linjen.


Brunla amt.
Brunla amt var en administrativ enhet (stiftamt) i Norge opprettet ved amtsforordningen av 1662, som omfattet tidligere Brunla len, bestående av deler av dagens Vestfold og Buskerud.
Brunla amt ble opprettet i 1662 som underlen under Akershus stiftamt. Den 29. september 1671 ble Brunla amt opphøyet til arvelig grevskap med navnet Laurvigen grevskap og tildelt kongens bror, grev Ulrik Frederik Gyldenløve.
Brunla amt omfattet også Numedal, som i 1680 ble overført til det nyopprettede Buskeruds amt.


Ludwig Quidde.
Prof. dr. Ludwig Quidde (født 23. mars 1858 i Bremen, død 4. mars 1941 i Genève) var en tysk historiker, forfatter, politiker og pasifist. Han fikk Nobels fredspris i 1927 sammen med franskmannen Ferdinand Buisson.
Etter Abitur studerte han fra 1881 historie, filosofi og næringsvitenskaper i Strassburg og Göttingen. Han tok doktorgraden med avhandlingen "König Sigismund und das Deutsche Reich von 1410 bis 1419". I 1882 giftet han seg med musikeren og forfatteren Margarete Jacobson, og i 1889 grunnla han tidsskriftet Deutsche Zeitschrift für Geschichtswissenschaft. Han ble professor i 1890, fikk ansvaret for redigeringen av riksdagsaktene og ble leder for det prøyssiske historiske instituttet i Rom. I 1893 var han en av grunnleggerne av det tyske historikerforbundet og den tyske historikerkongressen. Samme år ble han medlem av Deutsche Volkspartei, og fra 1894 til 1900 utga han dessuten "Münchner Freie Presse".
På grunn av satiren "Caligula" (som henspilte på keiser-konge Wilhelm II) ble Quidde dømt til tre måneders fengsel for majestetsfornærmelse. Skriftet ble likevel et av de mest populære i sin tid, og utkom i 30 opplag. Saken førte imidlertid til at hans vitenskapelige løpebane og aktelse i samfunnet ble begrenset. Bare en sterk ukuelighet førte til at han ikke gav opp, og viet seg helt til politikken i de følgende årene.
Særlig ble han virksom i pasifistiske organisasjoner. I 1901 ble han tysk representant ved det internasjonale fredsbyrået i Bern, og i 1907 ble han innvalgt i Bayerns parlament, landdagen. Han organiserte bl.a. verdensfredskongressen i München, og ble leder for Deutsche Friedensgesellschaft. I 1915 grunnla han avisen Bund Neues Vaterland i Haag, og i 1918 ble han visepresident for det provisoriske nasjonalrådet i Bayern. Samme år ble han medlem av Deutsche Demokratische Partei. I 1919 ble han innvalgt i den forfatningsgivende nasjonalforsamling. På grunn av skriftet "Der deutsche Pazifismus während des Weltkrieges" ble han anklaget for landsforræderi og kortvarig fengslet i 1924. I 1927 fikk han Nobels fredspris sammen med Ferdinand Edouard Buisson, grunnlegger av den franske Liga for menneskerettigheter.
I 1930 forlot han DDP, og ble en av grunnleggerne av Radikaldemokratische Partei (RDP). I 1933 emigrerte han til Sveits, hvor han skrev for avisen Neue Zürcher Zeitung.
Litteratur.
Quidde, Ludwig
Quidde, Ludwig
Quidde, Ludwig
Quidde, Ludwig
Quidde, Ludwig


Alfred Hermann Fried.
Alfred Hermann Fried (født 11. november 1864 i Wien, død 4. mai 1921 samme sted) var en østerriksk pasifist og forfatter.
Han arbeidet fra 1883 i Berlin som bokhandler. Senere begynte han å publisere sine arbeider, og utga fra 1892 sammen med Bertha von Suttner tidsskriftet Die Waffen nieder! (Ned med våpnene!). I tidsskriftet Die Friedenswarte, utgitt fra 1899, forklarte han sine pasifistiske idéer. Han var en av grunnleggerne av Deutsche Friedensgesellschaft, og arbeidet for en internasjonal organisasjon for å sikre freden. I 1911 fikk han Nobels fredspris sammen med nederlenderen Tobias Michael Carel Asser. Under første verdenskrig bodde han i Sveits, og han døde i 1921 i fødebyen Wien.


Sloane Square undergrunnsstasjon.
Sloane Square undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger på Sloane Square ved grensen mellom Belgravia og Chelsea i London. Stasjonen betjener linjene Circle og District.
Den ble åpnet som en del av "Metropolitan Disctrict Railway", den nåværende District-linjen, den 24. desember 1868. Den opprinnelige stasjonsbygningen var i viktoriansk stil, og ble ødelagt av flybomber under andre verdenskrig. Den nåværende ble bygget opp et krigens slutt.
Stasjonen ligger rett over elven Westbourne, som renner gjennom Hyde Park under navnet Serpentinesjøen. Elven renner i et jernrør over plattformene på stasjonen. Stasjonen kunne ikke bygges over elven, ettersom sporet da ville kommet for høyt. Å legge den på samme nivå som elven ville ført til store kostnader til pumpeanlegg for å flytte den til sidene slik at togene kunne komme gjennom. Derfor er stasjonen mye dypere enn andre på en grunn linje, og på tidspunktet da den ble bygget måtte man ta i bruk den aller nyeste teknologi.
Området rundt stasjonen er et fasjonabelt handlestrøk, og ettersom de fleste som skal dit foretrekker drosje framfor undergrunnsbanen er det nokså få passasjerer som bruker stasjonen.


Belgravia.
Belgravia er et område i City of Westminster i det sentrale London, sørvest for Buckingham Palace.
Området var eid av Richard Grosvenor, 2. marki av Westminster, og ble utviklet i 1820-årene med Thomas Cubitt som den viktigste entreprenøren. Belgravia kjennetegnes av flotte terrasser med hvite, stukkdekorerte hus. Fra begynnelsen av var det et av Londons mest eksklusive boligområder, en status Belgravia har bevart. Rundt Sloane Square ligger en rekke eksklusive butikker, og i området rundt Belgrave Square ligger det mange ambassader.
Etter andre verdenskrig sluttet man å bruke mange av de største husene som boliger, men bruksområdene er sterkt begrenset av myndighetene. Det er bare visse typer virksomheter som kan ta dem i bruk som kontorbygninger, som ambassader, veldedige foreninger og institutter. Noen av dem er ved begynnelsen av det 21. århundre i ferd med å bli gjort om til bolighus igjen, ettersom de ikke lenger er så godt egnet til kontorlokaler, samtidig som det blir stadig flere personer i London som er rike nok til å kjøpe de store husene. De er blant verdens dyreste boliger, ofte med priser på over ti millioner pund.
22. juni 1922 ble den pensjonerte britiske generalen Henry Hughes Wilson skutt ned og drept i Belgravia. Britene mente det var IRA som stod bak, og krevde at Michael Collins tok affære mot okkupantene i Four Courts, ellers ville de selv gjøre det. For Collins var det viktig å ikke gi britene et påskudd for å sette inn styrker i Irland, og han ble dermed tvunget til å angripe, noe som utløste den irske borgerkrig. Det britene ikke visste var at det var Collins selv som hadde beordret drapet på Wilson, som represalie etter angrep mot katolikker i Nord-Irland.


Wolfgang Haas.
Wolfgang Haas (født 7. august 1948 i Vaduz) er en liechtensteinsk prest. Han er erkebiskop av Vaduz.
Han ble presteviet i 1974, og ble i 1988 biskop av Chur til 1997, og fra 1997 til 1998 apostolisk administrator for samme. 2. desember 1997 ble han utnevnt til erkebiskop for det nyopprettede erkebispedømmet Vaduz, som omfatter hele Liechtenstein. Han ble innsatt i sitt embede den 21. desember samme år i katedralen i Vaduz.


St. James's Park undergrunnsstasjon.
St James's Park undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, ved St. James's Park i City of Westminster, London. Stasjonen betjener linjene Circle og District, og ligger i kollektivsone 1.
Over stasjonen ligger hovedkvarteret til London Underground, som nå er en del av Transport for London, samt et kjøpesenter. Det britiske innenriksdepartementet ligger også i nærheten av stasjonen.


Neue Zürcher Zeitung.
Tittelside for førsteutgaven fra 12. januar 1780
"Neue Zürcher Zeitung" (NZZ) er en sveitsisk dagsavis og et medieforetak. Avisen ble utgitt fra 12. januar 1780 av Salomon Gessner under navnet "Zürcher Zeitung". Siden 1821 har avisen utkommet under dagens navn. I 1868 ble avisen aksjeselskap.
NZZ er ved siden av aviser som "Wiener Zeitung" fra 1703 og "Hildesheimer Allgemeine Zeitung" fra 1705 en av de eldste tyskspråklige aviser som fremdeles utkommer.
Avisen har et dagsopplag på ca. 160 000. Den internasjonale utgaven leses i mange andre land. Den regnes som en utpreget kvalitetsavis, og mange mediekritikere beskriver den som en av de beste tyskspråklige aviser, og sogar som en av de beste aviser i verden overhodet. Særlig anerkjent er dens internasjonale næringslivsdekning, som har sammenheng med et godt utbygget korrespondentnett over hele verden.
Politisk regnes avisen som liberal-borgerlig. Avisens konservative stil har imidlertid gitt den oppnavnet «den gamle tanten» i enkelte kretser.
Til 1869 utkom avisen daglig, deretter utkom den til 1894 to ganger daglig, og frem til 1969 utkom den sogar tre ganger daglig. Dette ble så redusert til to daglige utgaver, og fra 1974 igjen til én gang daglig.
Sjefredaktør er Markus Spillmann, og avisens styreformann er Conrad Meyer.


Salomon Gessner.
Salomon Gessner (født 1. april 1730 i Zürich, død 2. mars 1788 samme sted) var en sveitsisk idylldikter, maler og grafiker. Han grunnla "Neue Zürcher Zeitung".
Gessner, Salomon
Gessner, Salomon
Gessner, Salomon


West Acton undergrunnsstasjon.
West Acton undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, ved Acton. Den betjener Ealing Broadway-grenen av Central-linjen, og ligger i kollektivsone 3.


Gants Hill undergrunnsstasjon.
Gants Hill undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, i Gants Hill i gangavstand til Ilford. Den betjener Central-linjen, og ligger i kollektivsone 4.
Konstruksjonen begynte i 1937, og var inspirert av stasjonene på Moskvas metro, som hadde åpnet et par år tidligere. Gants Hill stod imidlertid ikke ferdig ved krigsutbruddet i 1939. Arbeidet ble da stoppet, og tunnelen ble brukt som tilfluktsrom og ammunisjonsfabrikk. Stasjonen ble fullført etter krigens slutt, og ble åpnet 14. desember 1947.


Gants Hill.
Gants Hill er et sted i bydelen Redbridge i London, like ved Ilford. Det har navn etter Richard le Gant, som bodde i området i 1285.
Det er for det meste et boligområde, med noen butikker, restauranter og puber, samt et hotell. Det var tidligere en Odeon-kino i Gants Hill, men den ble revet i 2004 for å gi plass til en boligblokk. Valentines Park ligger mellom Gants Hill og Ilford.
Transport.
Veiene A12 (med det lokale navnet Eastern Avenue, og North Circular Road går gjennom Gants Hill.
Nærmeste stasjoner er Gants Hill undergrunnsstasjon og Ilford stasjon.


Ilford.
Ilford er et sted i den nordøstlige bydelen Redbridge i London. Det er i all hovedsak et boligområde, hvor de fleste pendler inn til det sentrale London. Byens drosjesjåfører skal være overrepresentert i området. Ilford var opprinnelig en egen by, men har blitt absorbert av London.
Flere større selskaper har blitt opprettet i Ilford, med film- og kjemikalieprodusenten Ilford som den mest kjente. Det ble opprettet i 1879 under navnet "Britannia Works", og produserte opprinnelig fotoplater. Senere har de blitt kjent for sine svart/hvitt-filmer og fotopapir, som regnes for å være av svært høy kvalitet. I 1989 ble selskapet kjøpt opp av et amerikansk selskap, og hovedkvarteret er flyttet til Knutsford i Cheshire.
Et annet viktig firma var Plessey, som produserte radio-, elektronikk- og telekommunikasjonsutstyr. Det ble grunnlagt i Marylebone i 1917, men flyttet til Ilford i 1919. I 1998 ble firmaet kjøpt opp, og fabrikken i Ilford ble nedlagt.


Mayfair.
Mayfair er et område i City of Westminster i det sentrale London. det har navn etter den fjorten dager lange festivalen som ble feiret i mai ("May Fair") hvert år fra 1686 til 1764. Før 1686 hadde festivalen blitt holdt i Haymarket. Den utviklet seg til en støyende tilstelning med mye fyll og kriminalitet, og ble til slutt forbudt i Mayfair. Den ble da flyttet til Fair Field i Bow.
Mayfair strekker seg omtrent til Hyde Park i vest, Oxford Street i nord, Green Park i sør og Regent Street i øst. Det meste av utbyggingen av området skjedde mellom midten av det 17. århundre og midten av det 18. århundre. Det ble et fasjonabelt boligområde. En stor del av Mayfair eies fortsatt av hertugen av Westminster.
Området er nå for det meste brukt til næringsdrift, med en rekke kontorer og forretninger i nye bygninger og ombygde bolighus. Leienivået er blant de høyeste i verden. Det finnes fortsatt mange eksklusive boliger mellom næringslokalene, samt en rekke luksushoteller.
Amerikas forente staters ambassade ligger ved Grosvenor Square, mens Royal Academy of Arts ligger like i nærheten av plassen.
På det britiske Monopolbrettet er Mayfair den dyreste eiendommen (tilsvarende Rådhusplassen på det norske brettet).


Barking stasjon.
Barking stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon som ligger i Barking i Barking and Dagenham, London. Den ligger i kollektivsone 4.
Undergrunnsstasjonen betjenes av linjene District og Hammersmith & City; for sistnevnte er den østlig endestasjon. Jernbanedelen betjener c2c og London Overground. Den er endestasjon for London Overgrounds linje fra Gospel Oak.
Stasjonen ble åpnet i 1854. Den ble knyttet til undergrunnsnettet da District-linjen begynte å ta den i bruk i 1908.


Liste over Albanias presidenter.
Albanias president er statsoverhodet i Republikken Albania.
Se også.
Albania


West End (London).
West End er et område i London, for det meste innenfor City of Westminster. Det er særlig kjent som byens teaterdistrikt, og omfatter også flere av de fremste turistattraksjoner og handlegater.
Området ligger vest for City of London, byens sentrum i romersk tid og middelalderen. Det var lenge et yndet boligområde for den rikere del av befolkningen, fordi vinden sjelden blåste røyken fra resten av London i den retningen. I tillegg lå den nær Westminster, landets maktsentrum. Området ble utbygget særlig i 17. til 19. århundre.
Definisjonen av området er fleksibel, avhengig av konteksten det brukes i. Enkelte ganger menes det historiske West End, som omfatter en stor del av det sentrale London vest for City, med Park Lane og Hyde Park som en naturlig avgrensning vestover. Andre ganger mener man mer spesifikt teaterområdet rundt Leicester Square og Covent Garden eller handleområdet rundt Oxford Street, Regent Street og Bond Street. Som en forlengelse av sistnevnte definisjon omtales handlegatene i Knightsbridge, som geografisk sett ikke tilhører West End, ofte som "West End Shopping", ettersom de tilbyr eksklusive butikker av den type man finner i det egentlige West End.


Tautra kloster.
Tautra kloster, eller "Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula" i gammel tid, er ruinene av et kloster på øya Tautra i Trondheimsfjorden. Tautra er en del av Frosta kommune. Man vet lite om selve klosterbygningene, men iflg. islandske årbøker brant de i 1251 . Klosterruinene ble i 1846 gitt som gave til Fortidsminneforeningen . I dag er ruinene forholdsvis godt bevarte, og er et yndet turistmål for turister fra hele verden.
Klosterets historie.
Klosteret var et cistercienserkloster som ble innviet 25. mars 1207 av cisterciensermunker fra Lyse kloster sør for Bergen. En regional forløper til Tautra kloster er Munkeby kloster i Levanger (i Nord-Trøndelag), som trolig er oppført noen tiår før Tautra kloster. I tilknytning til klosterkirken er det i bakken spor av flere bygninger, som delvis er asymmetriske i forhold til klosterkirken/klosterruinen.
Tautra kloster hadde god strategisk beliggenhet i det kristenretten ble formet og ført inn i Frostatingsloven, og også i forhold til Nidaros (Trondheim) som ble erkebispesete for store deler av Norden fra og med 1153. Noe som bekreftet det maktpolitiske gravitasjonsfeltet som lå nettopp i Trøndelag gjennom store deler av middelalderen.
Tautra kloster opphørte som selvstendig klostersamfunn i 1532, og ble lagt under kronen i 1537.
Klosteret ble velstående, og flere av abbedene hadde høy anseelse, noe som førte til at to av dem ble valgt til erkebiskoper, dog for korte perioder; iflg. "Frosta i gammel og ny tid" ble abbed Sigurd valgt til erkebiskop etter erkebiskop Gutorms død i 1224. Sigurd var imidlertid uvenn med kongen, og mistet tittelen etter kort tid. Senere, da erkebiskop Einar døde høsten 1253, ble abbed Birger av Tautra valgt til hans etterfølger. Heller ikke han fikk kongens velsignelse, og Birger fikk aldri embetet sitt bekreftet.
I 1531 pantsatte den beryktede abbeden Mathias Henrikssøn (senere kalt "«Gale Mathias»") fire gårder til Niels Lykke, svigersønn til Austrått. Etter dette ble Tautra kloster en brikke i maktspillet mellom erkebiskop Olav Engelbrektsson og riksrådsmedlemmet Niels Lykke, som i 1532 lot seg velge til klosterets forstander.
Etter rettssaken mot Lykke i 1535 ble alt han eide – inkludert klosteret på Tautra – tildømt erkebiskopen på den norske krones vegne. Da Olav Engelbrektson selv måtte forlate landet i 1537, ble klosteret lagt inn under kronen.
Tautra Mariakloster.
Modell av det nye klosteret
Ikke langt fra de gamle ruinene ligger i dag et nytt cistercienserkloster. Det ble grunnlagt i provisoriske bygninger i 1999. Grunnsteinen til et nytt kloster ble så lagt ned av dronning Sonja 8. mai 2003. Den 25. mars 2006 ble klosteret gitt status som selvstendig priorat. Klosterbygningene ble tatt i bruk i 11. juli 2006  .
I mars 2007 ble det nye bygget kåret til «årets bygg» for 2006 av byggebransjen i Norge  .
Klosterets kirke ble vigslet 12. mai 2007. Også ved denne anledningen var dronning Sonja til stede .
Bruk av klosterruinene.
Tautra klosterruin ligger i dag lett tilgjengelig med veiforbindelse ut til øya og helt fram, over en lang molo ut i fjorden, i Frosta kommune.
I jubileumsåret 2007 er det med utgangspunkt i Klostergården – fra og med mai – guiding i og rundt klosteranlegget hver hele time, lørdager og søndager. Fra Klostergården ved klosterruinen er det i tillegg opplegg for guiding ved minnestedet for Frostatinget, ca. 10 minutter fra Tautra. Det er både historiker og ornitolog (fugle-ekspert) knyttet til stedet.
I direkte tilknytning til klosteranlegget er det spisested og overnattingsmuligheter. Det er nylig utarbeidet en kultursti med poster knyttet til historie og natur (spes. fugleliv), opparbeidet med panoramautsikt i alle himmelretninger i Trondheimsfjorden.
Tautra har forøvrig et særdeles rikt fugleliv og er et naturreservat med en rekke sjeldne arter. Det tilbys guiding for fugletitting. I Klostergården (inne) og Klosterparken (ute) er det stadig store og små arrangementer. En årlig gospel-festival i juli utgjør foreløpig det største arrangementet i klosterparken.


Tautra Mariakloster.
Tautra Mariakloster er et katolsk kvinnekloster på øya Tautra i Trondheimsfjorden. Tautra ligger i Frosta kommune i Nord-Trøndelag. Nonnene i klosteret tilhører cistercienserordenen.
Klosteret ligger ikke langt fra ruinene av det middelalderske Tautra kloster, som var hjem til munker fra samme orden. Tautra Mariakloster ble grunnlagt i provisoriske bygninger i 1999. Grunnsteinen til et nytt kloster ble så lagt ned av dronning Sonja 8. mai 2003. Den 25. mars 2006 ble klosteret gitt status som selvstendig priorat. Klosterbygningene ble tatt i bruk i 11. juli 2006  .
I mars 2007 ble det nye bygget, som er tegnet av Jensen & Skodvin Arkitektkontor, kåret til «årets bygg» for 2006 av byggebransjen i Norge .
Klosterets kirke ble vigslet 12. mai 2007. Også ved denne anledningen var dronning Sonja til stede.
Kommunestyret i Frosta nominerte i oktober 2011 klosteret som kulturminne.
Relikvier.
I forbindelse med vigslingen ble det lagt inn relikvier av følgende helgener i alteret: den hellige martyren Maria Goretti (1890–1902), den salige bulgarske biskopen og martyren Eugenius Vincent Bossilkov CP (1900–1952), den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547), den hellige karmelittsøsteren og kirkelæreren Teresa av Lisieux OCD (1873–1897), den salige spanske trappistoblaten Rafael Arnáiz Barón OCSO (1911–1938) og den salige sardinske trappistsøsteren Maria Gabriela Sagheddu OCSO (1914–1939).


Toppdykker.
Toppdykker (vitenskapelig navn "Podiceps cristatus") er en fugleart som hekker ved ferskvann. Den har en fullvokst lengde på omkring 50 cm. Hovedforekomster i Norge er ved Jæren og langs Oslofjorden. Om sommeren har den en todelt fjærtopp på issen og kinnskjegg. Hekker ved større vann med siv- og starrvegetasjon, særlig på Jæren og ved Oslofjorden. Bygger ofte flytereir. Noen overvintrer langs kysten, andre trekker til Kontinentet.


Lars Myraune.
Lars Myraune (født 5. august 1944 på Frosta) er en norsk politiker (H). Han har vært innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 2009. Han var ordfører i Frosta kommune 2003–2009 og leder i Nord-Trøndelag Høyre 2008–2012. Myraune er Høyres talsmann for IKT og luftfart. Myraune har bakgrunn fra gårdsdrift og Luftforsvaret, og avsluttet sin militære karrière med generalmajors grad i 2002.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Myraune ble født på Frosta i 1944 som sønn av gårdbruker Gustav Myraunet (1917–1984) og husmor Julianne Sandvik (1913–1998). I motsetning til foreldrene og hjemgården fikk gutten navnet Myraune, fordi han ble døpt av en fremmed prest som fant den opprinnelige skrivemåten i kirkeboken.
Han fullførte grunnskolen i 1958, gikk framhaldsskole 1958–1960 samt ungdomsskole 1961–1962. Han tok senere examen artium som privatist i 1969. Myraune hadde tenkt å gå veien som journalist, men gikk heller inn i Luftforsvaret. I mellomtiden gikk han nemlig befalsskole i Luftforsvaret i Stavern 1965–1966. Myraune ble uteksaminert fra Luftkrigsskolen i Trondheim i 1971, og har fullførte studier som systemanalytiker fra NATO i Tyskland fra 1976. Samme år studerte han også bedriftsøkonomi ved Bedriftsøkonomisk Institutt (BI). Han fullførte senere Forsvarets stabsskole II i 1984 og Forsvarets høgskoles totalforsvarskurs i 1994.
Myraune var sambandsbefal ved Bardufoss flystasjon 1966–1967, instruktør og lærer ved sambandssskolen i Luftforsvaret 1967–1969, radarkontrollør på Gråkallen 1971–1975 og i Kautokeino 1977–1979 samt systemanalytiker på Mågerø 1979–1982. Han var tilbake i Trøndelag i 1980-årene, da han var lærer og programsjef ved Luftkrigsskolen 1983–1987 og nestkommanderende ved Luftkontrollinspektoratet 1987–1990. Han tok dessuten over farsgården Myraunet i 1982. Videre var han Commander Mission Support Wing i Tyskland 1990–1994, luftkontrollinspektør i Kongsvinger 1994–1999, assisterende stabssjef ved AirNorth Ramstein GE 1999–2002 og prosjektoffiser ved Forsvarets overkommando høsten 2002. Han ble utnevnt til generalmajor i Luftforsvaret av kongen i statsråd den 13. desember 2002, og beordret til tjeneste som kommandør ved Combined Air Operations Centre (CAOC) 3 på Løding.
Ordfører.
Myraune startet sitt politiske engasjement som 17-åring i Ungdommens kommunestyre på Frosta. Han var senere medlem av Frosta kommunestyre 1983–1985 og varaordfører 1985–1989. Han kom senere tilbake til Frosta, og ble valgt inn i kommunestyret i 2003. Myraune vant da til slutt kampen om ordførervervet mot Anna Ceselie Brustad fra Senterpartiet.
I 2007 ble han gjenvalgt etter at Høyre gjorde et valgskred og ble største parti med 37,8 prosent av stemmene, en økning på 19,1 prosentpoeng fra 2003, som gav partiet ni representanter. Medregnet slengere hadde Myraune fått halvparten av stemmene. På forhånd hadde Myraune viet hytte- og fritidsboligeiere mye oppmerksomhet, og kommenterte at «det er viktig å ha en god dialog også med disse, for på sikt kan de kanskje bli heltidsfrostinger,» og bidro at det stadig ble lagt inn nye hytte- og boligfelt i kommunens arealdelplan. Høyre var også spådd å gjøre et meget godt valg i kommunen, ifølge "Trønder-Avisa" som et resultat av at Myraune var en «tydelig og profilert ordfører» som også «samlet tillit på tvers av partigrensene». Dessuten mente Myraune at det var viktig med direkte kontakt med innbyggerne, som han, etter eget utsagn, brukte mye tid på. På forhånd utelukket man derfor ikke at Høyre kunne få rent flertall i kommunestyret med 11 av 21 representanter. Etter valget tok Myraune til orde for en idrettspark for å gjøre kommunen mer attraktiv som bosted.
Han gikk av som ordfører da han ble stortingsrepresentant, og ble etterfulgt av Høyres daværende gruppeleder, Frode Revhaug.
Stortingsrepresentant.
I Nord-Trøndelag Høyre var Myraune 2. nestleder 2004–2006, 1. nestleder 2006–2008 og leder 2008–2012. Han ble nominert til partiets 1. kandidat til Stortinget ved stortingsvalget 2009. På valgdagen den 14. september ble han valgt inn på Stortinget på utjevningsmandat. Han ble dermed Høyres første representant fra Nord-Trøndelag siden 1993, og bidro til at Høyre fikk representanter fra alle fylker for første gang siden 1985. Myraune er medlem i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité, hvor han innen Høyres fraksjon har det overordnede ansvaret for IKT- og luftfartspolitiske spørsmål. Han er også medlem av Stortingets delegasjon til Den vesteuropeiske union, styremedlem i Den norske atlanterhavskomité og nestleder i Høyres forsvars- og sikkerhetspolitiske utvalg.
Myraune regnes som en del av «bunads-Høyre» sammen med andre stortingsrepresentanter som Bent Høie, Trond Helleland, Elisabeth Røbekk Nørve, Svein Harberg, Bjørn Lødemel og Frank Bakke-Jensen. Myraune anser det å styrke lokaldemokratiet, færre sentrale avgjørelser og flere levende bygdesamfunn som sine viktigste kampsaker. Han er også en uttalt motstander av sentralisering og av tilbaketrekking av norske styrker fra Afghanistan. Myraune er kritisk til Stoltenberg-regjeringens rovdyrpolitikk, især dens håndtering av rovdyrforliket av 2004, og mener at det burde ha vært lokal forvaltningsrett i spørsmålet.
På Stortinget har Myraune blant annet fremmet forslag knyttet til kraftforsyningen i Midt-Norge, små og mellomstore bedrifters vilkår, informasjonssikkerhet, bruksrettigheter i statsallmenninger samt omfang av inngrepsfrie naturområder. Han har også vært med på å foreslå en ny befalsordning i Forsvaret, økt kommunalt selvstyre i spørsmålet om motorferdsel i utmark, fjerning av særreguleringer på landbrukseiendom, og at det skal brukes skjønn ved feil utfylling av skjema der det ikke foreligger personlig vinning.
I mai 2012 varslet han at han ikke ville søke gjenvalg til Stortinget av familiære hensyn.
Utmerkelser.
I 1995 ble han tildelt den kuwaitiske Frigjøringsmedaljen for sin deltagelse i Gulfkrigen 1990–1991. Samme år fikk han audiens hos kong Harald V. I 2001 ble Myraune utnevnt til ridder av Storhertug Gediminas av Litauens orden.


Cistercienserordenen.
Fountains Abbey var et av Cisterciensernes hovedanlegg i England
Klosteranlegget i Monte Cassino ble sterkt ødelagt under andre verdenskrig, men er nå gjenreist
Cistercienserordenen er en romersk-katolsk klosterorden grunnlagt i 1098, oppkalt etter moderklosteret i Cîteaux (lat. "Cistercium").
I Norge stiftet ordenen Lyse kloster ved Bergen i 1146, Sancta Mariae kloster på Hovedøya ved Oslo i 1147 og Tautra kloster i 1207. I dag har den munkeklosteret Fjordenes Dronning i Storfjord, samt nonneklosteret Tautra (trappister) i Trondheimsfjorden og en trappistkommunitet på Hovin.
Ordenen har både en mannlig og en kvinnelig gren.
Bakgrunn.
Benedikt ønsket at klosteret skulle være en selvforsynt enhet med jordbruk og eget vannsystem. Selve klosteret må ha vært et ganske omfattende og differensiert anlegg. Der var for det første fellesrom – dormitoriet (felles sovesal), oratoriet (kapellet, der gudstjenesten ble holdt) og refektoriet (spisesalen). Det skulle dessuten være egen avdeling for novisene, sykestue og gjestehus. Vi vet også at det var urtehager og apotek i klostrene. Et av de første apotek kan nettopp føres tilbake til Monte Cassino. Til dette kom verksteder og uthus.
Historie.
Utgangspunktet for de første klostre var planen for det romerske "domus" som var funksjonell med rom og kontorer rundt et indre lukket atrium. Klosterplanen til Cluny kan sees som en videreføring av dette.
På slutten av 1000-tallet var Cluny det mektigste klosteret og et viktig senter for romansk kunst. Imidlertid var det krefter innen ordenen som ønsket en reform. Opprinnelig hadde klosteret hatt to arbeidsformer som munkene skulle delta i. Det ene var arbeid for klostersamfunnet og det andre var Guds arbeid, den enkelte munks arbeid med egenutvikling og bønn.
Enkelte mente imidlertid at dette var uthult. Munkenes dag var i for stor grad opptatt med deltakelse i seremonier og gudstjenester og neglisjerte både det manuelle arbeid og den private bønn og studier. Kirkene og klostrene var for rikt utsmykket for ingenting skulle spares i Guds hus. Kirken involverte seg også i krangler og verdslige affærer noe som også fremskyndet en reaksjon med større vekt på det åndelige liv. Dette førte til to reformtrender, en italiensk og en burgundisk.
I Italia flyttet St. Romuald til den avsidesliggende dalen Casentino i Toscana og grunnla Camoldoli kloster og eremittboliger 800 meter lenger opp i fjellet.
Den burgundiske reformen var et forsøk på å finne tilbake til Benedikts innhold i læren. En gruppe munker syntes det livet de levde var langt fra det som var skissert i St. Benedikts regel. De grunnla, under Roberts ledelse, klosteret Molesme i 1074 for å finne tilbake til St. Benedikts ånd. Dette var begynnelsen til cistercienserne og deres ideal.
Dette ble etterfulgt av grunnleggelsen av klosteret i Cîteaux, eller "Cistercium" på latinsk, i 1098, ca. 20 km. sør for Dijon. Ordenens motto ble "Ora et labora", «Be og arbeid». Kirken ble viet til Jomfru Maria, og dette ble videreført i de kirkene som ble bygd senere. Man ønsket også at klosteret skulle være selvforsynt.
Viktig for ordenen var abbed Stephen Hardings Carta Caritalis fra omkring 1109, som skisserte et system av datterhus i et familietre. Dette førte til at den enkelte abbeds makt ble redusert og overført til ordenen. Viktig var også at ordenen fikk legbrødre som dyrket jorden. Det ble innført en ny type jordbruk, storjordbruk, som ikke bare skulle dekke eget konsum, men også dyrking for salg på markeder.
Det ble utviklet en ny markedsføring som bidro til de vestlandske landenes økonomiske utvikling i retning mot kapitalismen. Engelske munker drev bl.a. ulleksport til kontinentet.
Den neste store personlighet er Bernhard av Clairvaux som grunnla klosteret Clairvaux i 1115 i «den klare dalen» hvor, ved Guds hjelp, munkene skulle skape et andre paradis ut av land som ingen normal person ville prøve å dyrke.
Cistercienserne bygget altså opp en institusjon som vokste seg sterk og mektig og dens kultur kan oppsummeres som asketisk liv, metodisk tenkning og praktisk handling. Dette viser seg også i grunnplanen for klostrene som jeg oppfatter som en rensing av cluny-planløsningen.
Det eldste bevarte cistercienserkloster er Fontenay i Burgund. Klosteret ble grunnlagt i 1119 av St. Bernard på et av familiegodsene. Det er lagt i den innerste delen av en skogkledt dal nær Chatillon-sur-Seine i den nordlige delen av Burgund. Under Bernhards innflytelse ble cistercienserne uniformert med alle eksistensielle detaljer nøye beskrevet så langt som mulig, med en tett organisasjon og hyppige besøk av inspektører.
Cisterciensernes kultur.
En institusjon er en sosial relasjon – henholdsvis et sett sosiale relasjoner – som gjentas over tid i henhold til skrevne eller uskrevne regler og avtaler.
Institusjonene er samfunnslivets minst forandelige relasjoner, de reproduserer seg selv uopphørlig. Dette er slik fordi de som oftest er nedfelt i materialitet. Eksempelvis materialiseres religionen i kirkebygg etc. Denne materialiteten vitner om, og befester, de sosiale relasjonene de er avtrykk av, og uttrykk for, og øker dermed deres vektighet og makt. Like fullt endres institusjonene over tid; dels skjer dette gjennom institusjonelle vedtak om å endre lover og regler, dels skjer det gjennom indre motsetninger og konflikter innen institusjonene selv, konflikter som kan føre til reformer.
En slik institusjon har en spesiell kultur som bl.a. viser seg i de materielle gjenstander institusjonen frembringer. Cistienserne kan oppfattes som en slik institusjon og deres klostre som en synliggjøres eller materialisering av deres kultur.
Det som er spesielt for Cistercienserne er;
Det eksisterer en serie av regionale tolkninger av stil som hviler på en felles base. Cistierciensernes første forpliktelse var til Gud. Deres kunst og arkitektur reflekterer ordenes avhengighet av denne uskrevne regelen. Deres stil ble overført ved direkte kontakt og spredte seg over store deler av Europa i løpet av 1200-tallet. Det skal ikke finnes et skrevet ord om størrelse og form på noen av bygningene.
Arkitektur.
Et cistercienserkloster er gjenkjennbart ved plan og oppriss, både innvendig og utvendig (fasader), i hvilket som helst land det måtte være. Både grunnplaner og oppriss ble iallfall opptil omkring 1150 holdt svært enkle. Koret hadde en rett avslutning, kapellene var også rette. Standardplanen hadde to i hvert transept, men det kunne være opp til fire. Apsider er sjeldne unntatt i Spania.. Detaljene er også enkle, men en bestrevde seg på et godt håndverk. Den første bygningen var et kapell av grov stein eller tre. En vet ikke helt hvem som gjorde hva når det gjaldt design og konstruksjon i klosteret, men en kan anta at munkene spilte en dominerende rolle i arbeidet. Selve bygningsarbeidet kan ha blitt utført av et reisende team av håndverkere som reiste fra sted til sted.
Dekor.
Cisterciensernes dekor er preget av enkelthet. De gjorde rent bord med alt i den religiøse kunsten som kunne smake av orientalsk mystikk og helgenberetninger og erstattet det med bladmotiv. Bruken av ornament ble diktert av deres ønske om at ingenting skulle distrahere dem fra Guds ord. De hadde ingenting imot dekorasjon i som alminnelighet, men ønsket asketiske kirker som ulikt andre klosterkirker ikke var åpne for den alminnelige befolkningen. Kirkene skulle opplyses av naturlig lys som strømmet gjennom små vinduer. Billedfylte glassvindu ble erstattet med ruter av ufarget glass i enkle kirkebygg uten praktfulle tårn og kapell.


Matej Mavrič.
Matej Mavrič (født 29. januar 1979) er en slovensk forsvarsspiller i fotball for SV Kapfenberg. Han har tidligere spilt for klubbene Piran, Primorje og ND Gorica i Slovenia, Molde i Norge, og TuS Koblenz i Tyskland.
Han har også A- og U-landskamper for. Han fikk sin tippeligadebut i 2004 og ble cupmester for Molde i 2005. Han var utlånt fra Molde FK til TuS Koblenz i 2. Bundesliga i 2007, og sommeren samme år ble han solgt til klubben for ca. 2,7 millioner kr.


Mitja Brulc.
Mitja Brulc (født 7. desember 1979) er en slovensk fotballspiller som spilte for Molde Fotballklubb. Han har tidligere også spilt for klubbene Elan, Factor Jezica, Dravograd, HIT Gorica og CMK Publikum i Slovenia. Han har også U-landslagskamper for hjemlandet.


Marcus Andreasson.
Marcus Andreasson (født 13. juli 1978 i Buchanan, Liberia) er en svensk forsvarsspiller i fotball som spiller for Lierse etter en overgang fra Molde Fotballklubb i januar 2011.
Han har tidligere spilt for klubbene Östers IF (12 kamper, 1997-98), Kalmar FF (syv kamper, 1999), Bristol Rovers i England (14 kamper, ett mål), samt norske Bryne FK (2000-03, 57 kamper, fem mål). Han har spilt en kamp for det svenske U21-landslaget.
Sommeren 2006 var Andreasson aktuell for overgang til Aalesund FK, men denne stoppet i siste liten, noe som avstedkom sterke reaksjoner fra Aalesund sin trener, Per Joar Hansen.


New Scotland Yard.
New Scotland Yard, ofte simpelthen kalt Scotland Yard eller The Yard, er hovedkvarteret til Metropolitan Police Service, som er politietaten for Stor-London. Hovedkvarteret ligger på Broadway i Westminster.
Navnet stammer fra hovedkvarterets opprinnelige beliggenhet i en gate ved Whitehall kalt Great Scotland Yard. Hovedkvarteret flyttet i 1890 til Victoria Embankment og i 1967 til sin nåværende beliggenhet, på Broadway bak St. James's Park undergrunnsstasjon, sør for St. James's Park.
Den opprinnelige Scotland Yard ble overtatt av hæren og benyttet som rekrutteringskontor og hovedkvarter for militærpolitikorpset. Idag er det eneste gjenværende innslaget en stall for politiets hester. Det tidligere hovedkvarteret på Victoria Embankment heter nå Norman Shaw–bygningen, og deler av den benyttes fortsatt som politistasjon (Cannon Row) for Westminster-området.


East Ham undergrunnsstasjon.
East Ham undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i East Ham i bydelen Newham.
Stasjonen betjener linjene District og Hammersmith & City. Den er en av få stasjoner som ligger i to kollektivsoner, 3 og 4. Årsaken til dette er at man ønsket å gjøre det mulig for reisende fra begge sider å bruke stasjonenen uten å måtte betale for to soner.
Stasjonen ble åpnet av "London Tilbury & Southend Railway" i 1858. I 1902 ble den en undergrunnsstasjon da District-linjen tok den i bruk.


Upton Park undergrunnsstasjon.
Upton Park undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i kollektivsone 3, på Green Street i Upton Park, i bydelen Newham. Stasjonen betjener linjene District og Hammersmith & City.
Stasjonen ble åpnet av "London Tilbury & Southend Railway" i 1877, og ble undergrunnsstasjon for District-linjen i 1902.
For den som skal se fotballkamp på West Hams hjemmebane, er det enklest å ta undergrunnen til Upton Park (eller East Ham).


Vigmostad.
Vigmostad er en tidligere kommune i Vest-Agder. Fra 1837 var Vigmostad en del av Audnedal formannskapsdistrikt sammen med Konsmo, Spangereid og Valle.
I 1844 ble distriktet delt i Sør- og Nord-Audnedal kommuner. Vigmostad og Konsmo utgjorde Nord-Audnedal kommune.
Vigmostad ble så selvstendig kommune fra 1910 til 1964. Fra 1. januar 1965 gikk Vigmostad, Spangereid og Sør-Audnedal sammen og dannet den nye Lindesnes kommune.
Idag er Vigmostad et av 3 større steder i Lindesnes kommune med en av kommunens barneskoler, Vigmostad skole.


Newham.
Newham er en bydel i det østlige London. Det ble opprettet i 1965 ved at kretsene East Ham og West ble slått sammen. Green Street markerer grensen mellom de to delene. North Woolwich ble også en del av distriktet; dette området ble flyttet over fra Woolwich. Distriktet ledes av en direktevalgt borgermester, men er også underlagt Stor-London.
Newham grenser mot bydelene Barking and Dagenham i øst, Greenwich i sør, Hackney og Tower Hamlets i vest og Redbridge i nord. Tre av grensene markeres av elver: Roding (øst), Themsen (sør) og Lee (vest).
Bydelen tilhører det ytre London, ettersom det ikke lå i det gamle grevskapet London. Samtidig sliter det med de samme problemer som bydelene i indre London, uten å få de økonomiske overføringer som disse bydelene får. Bydelsrådet arbeider derfor for å få omdefinert grensen slik at Newham regnes med i indre London, eller i det minste at det gis samme støtteordninger.
Etter konstruksjonen av Docklands Light Railway (DLR) og utvidelsen av Jubilee-linjen har kollektivtilbudet i Newham blitt svært mye bedre enn det var tidligere. Channel Tunnel Rail Link skal få stoppested i Stratford, og Crossrail er ment å skulle betjene området. London City Airport ligger i Newham.
Newham er en av fem bydeler som skal være vertskap for Sommer-OL 2012.


Friedensreich Hundertwasser.
Hundertwasser (til venstre) 1965 i Hannover
Hundertwasser 1998 i New Zealand
Friedrich Stowasser (født 15. desember 1928 i Wien, død 19. februar 2000 i Stillehavet i nærheten av New Zealand), bedre kjent som Friedensreich Hundertwasser, var en østerriksk multikunstner, maler og arkitekt av jødisk herkomst. Han var etterkommer av Joseph Maria Stowasser.
På slutten av det 20. århundre ble han en av de mest kjente østerrikske samtidskunstnerne.
Navn.
Navnet hans var Friedrich Stowasser da han ble født, men han forandret fornavn og etternavn selv. Det fulle navnet hans ble «Friedensrerich Regentag Dunkelbunt Hundertwasser». Fornavnet Friedensreich betyr både fredfull og fredelig land. Mellomnavnene «Regentag» og «Dunkelbunt» valgte han selv, og de kan oversettes til «Regndag» og «Mørkt fargerik». "«Hundertwasser» betyr, grovt oversatt, «hundre vann». Stowasser og Hundertwasser betyr det samme, men «Sto» var det slaviske ordet for «Et hundre», mens «Hundert» var det tyske ordet for det samme. Man kan si at navnet hans betyr «Fredelig-land hundre-vann».
Barndom og kunstnerliv.
Hundertwasser ble født inn i en jødisk familie i Wien 15. desember 1928. Før han fylte tjue år, var hele morssiden av slekta hans blitt drept i Holocaust.
I 1936 begynte han på Montessoriskolen, som trolig fikk han til å tenke mye selv og utvikle sin egen stil, i tråd med denne skolens tenkning. Han begynte å lage egne verker på slutten av 1940-tallet, og begynte på Akademie der bildenden Künste Wien i 1948. Det er hevdet at hans virkelige kunstliv begynte da han oppdaget og fascinerte seg over kunsten til Egon Schiele.
Han elsket New Zealand, og han definerte det som sitt offisielle hjemland. Det sies at han hadde klokken stilt til den new zealandske tidssonen, uansett hvor han var i verden. Her ble han også begravet etter sin død, 19. februar 2000. Han ble 71 år.
Stil.
Hundertwassers konservative stil kan nesten sammenliknes med Gaudí i art nouveau. Han ville gjenforene menneskene med naturen, og ville ikke ha rette linjer i sine verker. Han var veldig inspirert av planter og naturen, og brukte mange organiske former. Han sto for individualisme, og mente at hver og en hadde en plass i helheten. Et annet kjennetegn var ofte sterke, lyse farger.
Han definerte ofte stilen sin som transautomatisme.


Liste over stortingsrepresentanter 2001–2005.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 2001 til 2005. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 165 representanter, fordelt med 43 til Det norske Arbeiderparti,
38 til Høyre, 26 til Fremskrittspartiet, 23 til Sosialistisk Venstreparti,
22 til Kristelig Folkeparti, 10 til Senterpartiet, 2 til Venstre og
De 8 utjevningsmandatene gikk til Akershus (3), Hordaland (2), Oslo (1), Rogaland (1) og Vestfold (1).
Østfold.
Stortingsrepresentanter 2001-2005
Stortingsrepresentanter


Joseph Maria Stowasser.
Joseph Maria Stowasser (født 10. mars 1854 i Troppau, Böhmen, død 24. mars 1910) var en østerriksk klassisk filolog.
Til hans publikasjoner hører en latinsk–tysk ordbok («Der Stowasser», 1894), oversettelser av greske epigrammer til tysk, og oversettelser fra tysk til gresk. Mange av disse ble klassikere og trykket i talløse opplag. En ny utgavet av «Der Stowasser» utkom 1994 med et omslag bearbeidet av hans etterkommer Friedrich Stowasser ("Friedensreich Hundertwasser").
Eksterne lenker.
Stowasser, Joseph Maria
Stowasser, Joseph Maria
Stowasser, Joseph Maria


Cyprus DLR-stasjon.
Cyprus DLR-stasjon er en stasjon for Docklands Light Railway (DLR). Den ligger i Docklands, i bydelen Newham, London. Stasjonen ligger like ved University of East London, Docklands og den østlige enden av Royal Albert Docks nordlige kaianlegg. Den er i kollektivsone 3, på DLRs Beckton-gren.
Stasjonen har et uvanlig design. Mellom Beckton Park, som har samme type design, og Cyprus går banen i midten av en motorvei som ble anlagt samtidig som DLR. Stasjonene ligger i motorveikryss, rett under midten av en rundkjøring.


Nord-Audnedal.
Nord-Audnedal ("Nord-Undal") er en tidligere kommune i Vest-Agder fylke. Kommunen ble dannet da Audnedal ("Undal") ble delt i de to kommunene: Sør- og Nord-Audnedal i 1844. Konsmo og Vigmostad utgjorde da Nord-Audnedal. I 1919 ble kommunen delt i Konsmo og Vigmostad kommuner.


Per Willy Guttormsen.
Per Willy «Betong» Guttormsen (født 11. juni 1942 i Narvik) er en norsk skøyteløper som var aktiv på 1960- og 1970-tallet. Han representerte Arbeidernes Skøyteklubb (ASK) i Oslo.
Han var sterkest på de lange distansene, og satte i 1968 ny verdensrekord på 10 000 meter i Inzell med tiden 15.16,1. I OL i Grenoble i 1968 ble han nr. 4 både på 5000 og 10 000 m. Han representerte Norge i 8 VM og 5 EM i perioden 1964 til 1972. I samtlige oppnådde han plassering sammenlagt; beste plassering var nr. 4 i VM i 1966.


Premierminister.
Premierminister (dvs. «førsteminister», fransk "premier ministre", engelsk: "premier" eller "prime minister") er en tittel for regjeringssjef. Den benyttes i en rekke land, både monarkier og republikker. Den tilsvarende tittelen i nordiske land er statsminister. I Danmark hadde regjeringssjefen tittelen premierminister 1848-1856 og konseilspræsident 1856-1918.
Frankrike har både president og premierminister, og den utøvende myndighet er delt mellom disse to for å unngå at én person innehar for mye makt.
Tittelen premierminister brukes sjelden på norsk. Isteden er det vanlig å bruke statsminister om regjeringssjefer som tittuleres slik på andre språk.


Royal Albert DLR-stasjon.
Royal Albert DLR-stasjon er en stasjon for Docklands Light Railway (DLR) i Docklands i bydelen Newham i det østlige London. Den ligger ved den vestlige enden Royal Albert Docks nordlige kaianlegg, og har navn etter dette. Stasjonen er i kollektivsone 3.
Stasjonen ligger på en hevet seksjon av DLRs Bekton-gren, og ble åpnet i 1996. Det fantes tidligere en stasjon for Port of Londons Authoritys jernbanelinje i samme område, men denne ble nedlagt i 1940.


Beckton Park DLR-stasjon.
Beckton Park DLR-stasjon er en stasjon for Docklands Light Railway (DLR)s i Docklands i bydelen Newham, London. Den ligger ved den midtre delen av Royal Albert Docks nordlige kaianlegg, i kollektivsone 3, og betjener DLR Beckton-gren.
Sammen med nabostasjonen Cyprus har den en uvanlig design. Strekningen mellom de to stasjonene ligger i midten av en motorvei, og stasjonene ligger i motorveikryss, under hevede rundkjøringer.


Gallions Reach DLR-stasjon.
Gallions Reach DLR-stasjon er en stasjon for Docklands Light Railway (DLR) i Docklands i bydelen Newham, London.
Stasjonen betjener DLRs Beckton-gren, og ligger i kollektivsone 3.


Vår Frue kirke (Porsgrunn).
Vår Frue kirke i Porsgrunn er en kirke for den katolske menigheten i Telemark. Kirken ble bygget i 1899 etter modell av norske middelalderske stavkirker, og var tegnet av arkitekt Haldor Larsen Børve. Kirken ble innviet den 8. oktober 1899.
Forhistorie.
I Porsgrunn bodde det en del katolske arbeidere fra Böhmen som arbeidet på porselensfabrikken. Dem ville den apostoliske prefekt for Norge finne en egnet geistlig betjening av. Den 25. juni 1889 kjøpte han en tomt for fremtidig kirke og prestebolig. Et provisorisk kapell ble innredet et annet sted, i katolikken Vauverts hus, og ble innviet den 14. september 1890. I 1892 etablerte St. Josephsøstrene et hospital i Porsgrunn. Inntil da hadde de bodd i Vauverts gård. Menighetens kapell ble flyttet til hospitalet da det stod ferdig, og ble benedisert den 14. oktober 1894.
Byggingen av kirke begynte senere, den 4. januar 1899. Det var den, med tittelen Vår Frue av det gode råd, som ble benedisert i oktober 1899.
Kirken flyttes.
I 1937 ble kirkebygningen flyttet over veien (Sverresgate), hvor den står i dag. Dette ble utløst av at endringer i gatenettet hadde gitt en uheldig plassering av kirken, og hadde den effekt at det gav mer plass til det mer verdslige «Folkets hus».
Kirken ble rullet hel over på skinner, med inventar og det hele, og plassert på sin nye grunnmur, uten at så mye som en lysestake hadde veltet. Her ble kirken gjeninnviet den 10. oktober 1937.


Beckton DLR-stasjon.
Beckton DLR-stasjon er den østlige endestasjonen for Beckton-grenen av Docklands Light Railway (DLR). Den ligger i Docklands i bydelen Newham i det østlige London. Strekningen mellom Poplar og Beckton ble åpnet i 1996. Stasjonen er i kollektivsone 3.
Beckton var også navnet på en stasjon for Port of London Authoritys jernbanelinje, men denne ble nedlagt i desember 1940.


Spangereid.
Spangereid er et sted og en tidligere selvstendig kommune i Lindesnes, Vest-Agder.
Fra 1837 var Spangereid en del av Audnedal ("Undal") formannskapsdistrikt sammen med Konsmo, Valle og Vigmostad. Spangereid ligger langs riksvei 460 mellom Vigeland og Lindesnes fyr.
I 1844 ble Audnedal delt i to: Sør- og Nord-Audnedal. Spangereid og Valle utgjorde sammen Sør-Audnedal kommune. Denne kommunen ble delt igjen i 1897. Valle beholdt navnet Sør-Audnedal. Spangereid var selvstendig kommune frem til 1964. Fra 1. januar 1965 gikk størstedelen av Spangereid sammen med Sør-Audnedal og Vigmostad til en ny kommune som fikk navnet Lindesnes kommune. Den vestre delen av kommunen (vest for Lenefjorden) ble en del av Lyngdal kommune.
Spangereid er et sogn i Sør-Audnedal prestegjeld i Mandal prosti i Agder og Telemark bispedømme. Spangereid har en av Norges eldste kirker, Spangereid kirke.
Geografi.
Spangereidkanalen går igjennom eidet på Spangereid, fra Båly til Lenefjorden. Kanalen ble åpnet sommeren 2007, men utgravninger viser at så tidlig som i år 700 gikk det kanal igjennom Spangereid.
Spangereid har en av tre barneskoler i Lindesnes kommune, Spangereid skole.
Historie.
Spangereid har vært bebodd i de aller eldste tider og stedet har vært et solid maktsentrum. Bygda er i dag overstrødd av fortidsminner fra jernalderen, blant disse er en militærforlegning og en kanal. Kanalen er gjenoppbygd slik at båttrafikken kan gå gjennom, slik som i vikingtiden. Dette for å slippe å gå rundt Lindesnes fyr. Det finnes også rester av flere store båtnaust og en rekke gravhauger for konger og stormenn fra vikingtiden.
Et gammelt sagn fra bygda, gjenfortalt av presten og historikeren Peder Claussøn Friis i sin Norges Beskrivelse, utgitt i 1632, forteller at like innenfor Lindesnes kappskjøt kong Olav Tryggvason og unge Einar Tambarskjelve med bue. Det må ha vært en gang mellom år 995 og 1000 e.Kr., sannsynligvis rett før den fatale ferden som endte i slaget ved Svolder. Kongen tok med seg sine menn på kappskyting og valgte den naturlige standplassen for konkurransen på toppen av Klovnehaugen, en stor gravhaug øst for selve Spangereid sentrum Høllen, og skjøt over det åpne landskapet sydvestover mot Ravnefjellet.
Einar Tambarskjelve med sin store bue skjøt en halv fjerdings veg, et gammelt avstandsmål som betyr ca. 1400 meter. Sagnet fortalte også om hvor pilene til Einar Tambarskjelve og Olav Tryggvason slo ned. Begge ble merket med høye bautasteiner, og de står der fortsatt.


Fantomet.
"Fantomet" (originalt "The Phantom") er en tegneserie som ble skapt av Lee Falk, som en dagsstripehistorie i amerikanske aviser. Den første dagsstripen kom ut 17. februar 1936, søndagsside fra 28. mai 1939. Serien omhandler figuren "Fantomet", som kjemper mot urett og forbrytelser verden over. Serien er mest populær i Norge, Sverige, Finland, Australia og India, og har eget serieblad i alle disse landene. I de nordiske landene blir dette utgitt av Egmont, i Australia blir serien utgitt av FREW, av Indrajal i India, og av Moonstone Books i USA. Dagsstripene for aviser oversettes og distribueres i Norden av Bulls pressetjeneste.
Figuren Fantomet.
Fantomet er en forbryterbekjemper, hvis eneste «superkraft» er myten om hans udødelighet. Han vet å bruke det faktum at han er kjent som «Ånden som går» og «Mannen som ikke kan dø» over hele verden, og bruker dette, sammen med en rekke triks og rå muskelkraft, til å sette skrekk i skurkene han støter på.
Fantomet blir fremdeles publisert i aviser over hele verden, og når daglig ut til flere millioner mennesker.
Fantomet er kjent som den første tegneseriehelten som bruker en tettsittende drakt, noe som har påvirket den visuelle utformingen av amerikanske superhelter i ettertid. I Norge, Sverige, Danmark og Finland er denne drakten blå, mens den amerikanske originalfargen – som også brukes i Australia – er lilla. I andre land forekommer også rød, grønn, grå og gul drakt. Masken dekker øynene, og er svart og hvit.
Ifølge bakgrunnshistorien ble Christopher Walker ble skylt i land på en strand i det fiktive landet Bengal i 1536, etter å ha sett sin far bli drept av en Singh-pirat. Han og faren var på vei til Østen, men skipet deres ble angrepet av de fryktede Singh-piratene. Christopher ble funnet av bandarstammen, som tok vare på ham og pleide skadene hans. Da han var frisk nok, gikk han tilbake til stranda, og fant der liket av sin fars morder. Han lot det ligge for gribbene, og da bare skjelletet var tilbake, tok han hodeskallen til sin fars morder, og ved den sverget han en ed om at han og alle hans etterkommere skulle kjempe mot sjørøveri, ondskap og urett.
Da det første Fantomet døde i 1566, tok hans sønn over, og hans sønn etter ham. Slik har det fortsatt i 21 generasjoner, og det nåværende Fantomet er det tjueførste Fantomet. Han er gift med Sala Palmer-Walker, og har med henne tvillingene Kit og Heloise. Fantomet har en hest, Hero, og en tam bengalsk fjellulv ved navnet Ulv (Devil).
Blant seriens viktigste bipersoner kan nevnes bandarenes stammehøvding Guran; president Lamanda Luaga, dr. Torbjørn Axel, jungellege, gamle Moz, en gammel historieforteller og oberst Worubu og hans forgjenger oberst Weeks i Jungelpatruljen.
Historie.
Kart over land som utgir "Fantomet". Grønne land er land med faste "Fantomet"-utgivelser, og blå land er land som utgir "Fantomet" i aviser.
Avisstripen.
Fantomet («The Phantom» på originalspråket) startet opp i amerikanske aviser den 17. februar 1936. De første stripene ble tegnet av Lee Falk selv, men etter kort tid overlot han tegnearbeidet til Ray Moore. Moore hadde arbeidet som assistent for Phil Davis, tegneren av Mandrake, Falks andre store tegneserie. Moore tegnet serien frem til annen verdenskrig, da han gjorde tjeneste som pilot. Moores assistent Wilson McCoy overtok, først som "ghost artist", men senere med egen byline. I 1962 tok Sy Barry over som tegner. Han tegnet Fantomet frem til 1994, da George Olesen tok over. Etter at Falk døde i 1999, tok Tony DePaul over som forfatter. Idag tegnes dagsstripen av Paul Ryan og søndagssiden av Graham Nolan.
Tegneseriehefter.
I USA er Fantomet først og fremst kjent som en avisserie, men han har også en rik historie i diverse tegneseriehefter. Den første Fantomet-utgivelsen i verden kommer fra USA; og var en del av serien Big Little Books. Siden den gang har Fantomet vært publisert av mange ulike forlag, i både korte og lange perioder. Den mest suksessfulle versjonen av Fantomet i USA til nå som tegneseriehefte er den som kommer fra de tre forlagene Gold Key, King og Charlton, som utga 73 blader fra 1962 til 1967. Blant tegnerne her var Jim Aparo, Pat Boyette og Bill Lignante.
Senere havnet Fantomet-lisensen i hendene på DC Comics. De ga først ut en miniserie på fire nummer av Peter David og Joe Orlando for å se om det var et marked for Fantomet i USA. Serien solgte godt, og man bestemte seg for å starte en produksjon av faste Fantomet-blader. De ble gitt ut 13 nummer av "The Phantom" fra 1988 til 1990 skrevet av Mark Verheiden og tegnet av Luke McDonnell. Etter dette kjøpte Marvel Comics rettighetene til å lage Fantomet, og utga miniserien "The Phantom: The Ghost Who Walks" av Dave DeVries og Glenn Lumsden i 1995 (utgitt på norsk under navnet «Ånden som går» i år 2000). Deretter fulgte en serie basert på tegnefilmserien «Phantom 2040», illustrert av Steve Ditko, som gikk inn etter fire nummer.
I dag er det Moonstone Books som lager nytt Fantomet-materiale i USA. Blant annet har de utgitt en ny versjon av Fantomets opprinnelseshistorie, kalt Legacy, samt en rekke tegneseriehefter. I tillegg har Moonstone utgitt flere illustrerte prosafortellinger i et format de har gitt navnet Wide-Vision. Fantomet fikk innvie dette formatet med historien «Law of the Jungle» i 2006. Flere forfattere bidrar til å skrive Fantomet for Moonstone, blant annet Mike Bullock, Chuck Dixon og Ben Raab. Moonstone skal i tillegg utgi to novellesamlinger med Fantomet.
Danmark.
Fantomet kom først til Norden i Danmark, i første nummer av den ukentlige bladet "Skipper Skræk", som kom ut 22. november 1938. Fantomet var i bladet hver uke, og den første historien som gikk var den femte dagsstripehistorien av Lee Falk og Ray Moore, «Fangen i Himalaya». Serien gikk under tittelen «„Fantomet“ – Himalayas store Mysterium», trolig fordi forleggerne misforsto første historie, og trodde Fantomet «hørte til» i Himalaya. Overskriften med Himalaya forble i serien i flere år, selv om Fantomet aldri vendte tilbake til Himalaya etter at historien var over.
Norge.
18. november 1939 kom Fantomet til Norge, i "A-magasinet", som var Aftenpostens lørdagsbilag. Det var søndagsstripehistoriene som gikk i A-magasinet; dagsstripehistoriene kom først i 1945, i ukebladet Allers. A-magasinet trykket Fantomet fram til 1942, da magasinet gikk inn på grunn av krigens papirrasjonering. Under krigen forbød de tyske styresmaktene at man innførte nye serier fra USA, for at ikke fienden skulle støttes økonomisk. Det var imidlertid lov å trykke lagrede striper, og ved å bearbeide stripene som ble smuglet inn i landet for at de skulle se gamle ut (ved å erstatte snakkebobler med tekst under bildene), kunne Aftenposten som eneste avis trykke nyproduserte historier. Da krigen var slutt ble serien distribuert, og den kunne leses i over tretti aviser over hele landet. Oversetteren, som var ansatt i Aftenposten, fortsatte imidlertid å retusjere serien i flere tiår, slik at teksten kom under bildene;og Bulls pressetjeneste, som er rettighetshaver til serien, distribuerte Aftenpostens retusjerte versjon til resten av Norge. Denne praksisen sluttet først 29. januar 1981, midt i eventyret «Slottet i jungelen», i forbindelse med at en ny oversetter, Velle Espeland, overtok serien.
Fantomet ble også utgitt som blad i årene 1952-1954 med 21 nummere. Bladet het Fantomet men inneholdt ikke alltid Fantom-historier. Bladene hadde også med seriene Prins Valiant, Mandrake, Rip Kirby, King, Blondie og Lyn Gordon. Heftene var i farger og var på 32 sider.
I 1964 startet det første virkelige Fantomet-bladet opp og oppskriften var den samme som i dag: en eller to Fantomet-historier og noen tilleggserier. Bladet kom ulike antall numre hvert år frem til 1970 da den nåværende skikken ble etablert; 26 numre i året (i senere år har dette blitt noe justert, det er fremdeles 26 nummer, men på grunn av flere dobble utgivelser er det totale antall nå bare 20). Siden 1964 har det pr. okt. 2011 kommet 1112 utgaver av det regulære Fantomet-bladet. Serien var opprinnelig i sort/hvitt, men skiftet til farger i 1991.
Sverige.
Sveriges første utgivelse med Fantomet kom i "Vecko-revyn" 26. mai 1940. Her var det dagsstripehistoriene som gikk, og de begynte sent i eventyret «Eventyr i Algerie», for så å gå over til «Mysteriet med pilringen». 8. juni 1942 begynte en serie kalt «Dragos – den mystiske mannen» i Svenska Dagbladet. Denne serien var ingen ringere enn Fantomet, og på denne måten hadde Fantomet to navn i Sverige – «Fantomen» i "Vecko-revyn", og «Dragos» i Svenska Dagbladet. Svenska Dagbladet beholdt navnet Dragos fram til 80-tallet, da de skiftet til Fantomen.
Sverige var det andre landet i verden – kun slått av australske FREWs "The Phantom" – til å få et eget Fantomet-blad, i 1950.
Australia.
Selskapet FREW ble dannet i 1948 av Ron Forsyth, Jim Richardson, Jack Eisen og Peter Watson – forbokstavene i etternavnene deres dannet firmanavnet. Eisen og Watson forlot firmaet før den første tegneserien var trykket, men firmaet fortsatte, og 9. september 1948 kom den første FREW-tegneserien ut – "The Phantom", med historien «The Slave Traders» («Slavehandlerne»). De to første tegneseriene de trykket var i landskapsformat (à la julehefter i Norge), med stiftene på venstre side. Nummer tre–seks hadde vanlig portrettformat, som er vanlig i dag, men nummer sju var igjen i portrettformat, denne gangen med stiftene i bunnen. Rundt tiden da det sjuende nummer ble utgitt, fikk forlaget salgsstatistikken, som overraskende nok viste at de hadde solgt mye mer enn forventet, og FREW kunne ekspandere.
Fantomet på film og TV.
Fantomet har blitt filmatisert flere ganger. Den første filmen var en såkalt seriefilm fra 1943, med Tom Tyler i tittelrollen, og Jeanne Bates som Diana Palmer. Lee Falk selv var misfornøyd med filmen, men det hindret den ikke i å bli en suksess.
En oppfølger ble filmet i 1955 med John Hart i hovedrollen, men på grunn av problemer med rettighetene til skikkelsen valgte man å filme den på nytt. Filmen ble sluppet som «The Adventures of Captain Africa», og framstår som et dårlig kamuflert plagiat av Fantomet.
I 1961 ble det gjort et forsøk på å lage en TV-serie om Fantomet, med stuntmannen Roger Creed i hovedrollen. En pilot ble filmet, men kom aldri på lufta noe sted i verden. Det ble også skrevet manus til tre andre episoder, men ingen av disse ble filmet. TV-piloten hadde også folk som Lon Chaney Jr, Paulette Godard, og Richard Kiel på rollelisten.
Det er kjent at det eksisterer flere uautoriserte filmer om Fantomet, blant annet tre fra Tyrkia, og en fra Italia.
I 1996 ble filmen "The Phantom" sluppet, med Billy Zane i tittelrollen. Filmen var løst basert på Lee Falks to første historier, «Singh Piratene» og «Luftpiratene». Kristy Swanson spilte Diana Palmer, Treat Williams var erkeskurken Xander Drax, og Catherine Zeta-Jones bekledde rollen som luftpiraten Sala.
Per i dag er det filmselskapene Baldwin Entertainment Group og Hyde Park Entertainment som eier filmrettighetene til Fantomet.
I tillegg har det blitt laget en animert TV-serie om Fantomet, "Phantom 2040". Den omhandler det 24. Fantomet, og hans kamp mot ondskapen i byen Metropia i år 2040. Deler av serien er utgitt på VHS og DVD.
Fantomet var også en del av serien "Defenders of the Earth", hvor han bekjempet ondskap sammen med Lyn Gordon og Mandrake. Hele serien finnes på VHS og DVD.


Bank og Monument undergrunnsstasjoner.
Bank og Monument stasjoner er to stasjoner i Londons undergrunnsbane som har blitt forbundet slik at de har blitt til en stasjon med to innganger og to forskjellige navn ved disse inngangene. Komplekset ligger i kollektivsone 1, i det sentrale London.
Bank-delen har navn etter Bank of England, som ligger rett ved. Den betjener linjene Central, Northern og Waterloo & City. På sistnevnte er den en av bare to stasjoner som utgjør hele linjen. Den er også endestasjon for Docklands Light Railway (DLR).
Monument-delen, med navn etter Monument, minnesmerket over bybrannen i London 1666, betjener linjene Circle og District.
Londons første offentlige toalett lå i Bank-delen, rett ved Royal Exchange-utgangen.
Bank of England-utgangen er bygget inn i selve banken, og er derfor fredet. Den er den eneste fredede bygning i undergrunnsnettet av "grade I", den høyeste kategorien av bevaringsverdige bygninger.
Metropolitan Inner Circle Completion Railway.
Monument-delen åpnet i 1884 på det som skulle bli linjene District og Circle. Linjen hadde opprinnelig brukt en annen stasjon, men på grunn av problemer i samarbeidet mellom to selskaper ble det bygget en egen.
Waterloo & City Railway Company.
Selskapet Waterloo & City Railway Company anla en linje fram til stasjonen i 1898. Deres stasjon het opprinnelig "City", etter City of London. Denne ble etterhvert inkorporert i Bank-delen.
City & South London Railway.
Den første stasjonen med navnet Bank åpnet i 1900, da det som nå er Northern-linjen utvidet linjen fram til Moorgate. Selskapet stengte samtidig sin gamle endestasjon i området, King William Street.
Ettersom tomteprisene var svært høye i området gikk selskapet til det uvanlige skritt å forhandle fram kjøp av en del av krypten i kirken "St. Mary Woolnoth". Dette førte til at man måtte flytte flere kister og støtte opp hjørnene på kirken. Selv om det er installert rulletrapper er det fortsatt mulig å bruke heisene, som har inngang fra den gamle krypten.
Central London Railway.
30. juli 1900 ble Bank-delen stasjon for dagens Central-linje. Plattformen er sterkt buet på grunn av behovet for å legge den direkte under Threadneedle Street og Poultry, slik at man kunne slippe å kompesere huseiere for vibrasjoner. Det er derfor ikke mulig å se den ene enden av plattformen fra den andre.
Stasjonen ble bygget fullstendig under bakkenivå, på grunn av de høye tomteprisene. For å ikke underminere veikrysset over måtte det brukes separate heissjakter for de forskjellige plattformene, og det var derfor ikke før man innførte rulletrapper i 1920-årene at det var mulig med direkte overgang mellom linjene uten å måtte opp i billetthallen for å skifte heis først.
11. januar 1941 ble Central-linjens billetthall truffet direkte av en tysk flybombe. Området ble antagelig bombet spesielt hardt på grunn av at Bank of England ligger der. Royal Exhange og Mansion House kollapset ned i undergrunnsstasjonen, og 56 mennesker omkom.
I 1933 ble det installert en rulletrapp som gjorde det mulig å gå direkte mellom Monument og Bank. Stasjonene skiftet da navn til "Monument-for-Bank" og "Bank-for-Monument". Dette var det første skrittet mot full sammenslåing av stasjonene.
DLR.
LR la en tunnel inn til stasjonen under Central-linjens tunnel. Plattformen ble åpnet i 1991, og er forbundet med andre plattformer via gangtunneler. På grunn av det kompliserte systemet av tunneler mellom de forskjellige linjene kalles stasjonen ofte "The Worm" («Marken») av de ansatte.
Katastrofeøvelse.
7. september 2003 ble Bank-delen brukt til en katastrofeøvelse. Den var en av de største og mest realistiske av slike øvelser som er utført i Storbritannia, og involverte politiet, brannvesenet, ambulansetjenesten og personalet på undergrunnsbanen. Målet var å utrede beredskapen i tilfelle et angrep med kjemiske, biologiske eller kjernefysiske våpen.


Bank of England.
Bank of England er Storbritannias sentralbank. Den ligger i Threadneedle Street i City of London, og kalles ofte "The Old Lady of Threadneedle Street" eller bare "The Old Lady". Den ble grunnlagt i 1694 for å fungere som regjeringens bank.
Banken utfører en sentralbanks normale funksjoner, det vil si stabilisering av prisnivået, å yte støtte til regjeringens økonomiske politikk, å stabilisere vekslingskursen for britiske pund og å kontrollere gullreserven og statlige aksjeposter. Den styres under Bank of England–loven av 1998, som erstattet tidligere lover om sentralbanken. I og med denne nye loven mistet den ansvaret for regulering av og kontroll med landets banker, som ble overført til Financial Services Authority.
Bank of England har monopol på å utstede sedler i England og Wales. I Nord-Irland og Skottland har enkelte private banker konsesjon til å utstede sedler, men disse må garanteres med tilsvarende innskudd i Bank of England.
Pr. februar 2005 er sentralbanksjefen sir Mervyn Allister King, som tok over stillingen 30. juni 2003.
Undergrunnsstasjonen Bank er oppkalt etter banken, og har en inngang som er bygget inn i banken.
Siden Storbritannia er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Storbritannia og i EU.
Eksterne lenker.
England


Tonstad.
Tonstad er et tettsted og administrasjonssenteret i Sirdal kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i nordenden av Sirdalsvannet omtrent 57 kilometer nord for Flekkefjord og 55 kilometer nordøst for Egersund. Tonstad var tidligere egen kommune fra 1905 til 1960.
Stedet.
Tonstad har skigymnas. Dette skigymnaset er et av de beste i landet, med både vinner (Sverre T. Røiseland) og nr. 2 (Kent T. Borsheim) i norgescupen totalt i skiskyting M17 (2006/2007). Ellers har Tonstad to bensinstasjoner, Coop, Livi, en bank, bibliotek, Tonstad foto og papir og et lite bakeri. I tillegg er det et hotell som ikke er i bruk så ofte som det var i sine glansdager.
Tonstad har også et av Norges mest moderne skiskytteranlegg, Feed. Her er det blant annet selvanvisere og 1 km, 2 km og 3 km asfaltert rulleskiløype. Dette anlegget er godt brukt av både skiskyttere og langrennsløpere på Sirdal videregående skole.
Det er ca. 1 times kjøring både fra Flekkefjord og Egersund.
Den tidligere Tonstad kommune.
Tonstad er en tidligere kommune i Vest-Agder som ble etablert da Sirdal kommune ble delt i 1905. Resten av Sirdal fikk navnet Øvre Sirdal kommune. I 1960 ble de to kommunene slått sammen igjen, tillagt bygda Haughom fra Bakke og fikk igjen navnet Sirdal kommune.


Øvre Sirdal.
Øvre Sirdal er en tidligere kommune i Vest-Agder som ble etablert da Sirdal kommune ble delt i 1905. Den nederste delen av Sirdal fikk navnet Tonstad kommune.
I 1960 ble de to kommunene slått sammen igjen, tillagt bygda Haughom fra Bakke og fikk på ny navnet Sirdal kommune.


Stoffskifte.
Stoffskifte eller metabolisme er et komplett sett av livsnødvendige kjemiske reaksjoner som skjer i levende celler. Disse prosessene er basis for alt liv, og absolutt nødvendige for at celler skal kunne vokse og reprodusere seg, opprettholde strukturer, og respondere riktig i deres miljø.
I all hovedsak dreier metabolisme seg om nyttiggjøring av næringsstoffer – hovedsakelig karbohydrater, proteiner og fett – til vevsbygging og energi, og å kvitte seg med avfallsstoffer. Metabolisme kan derfor inndeles i "anabolisme" (oppbygging) og "katabolisme" (nedbryting).


Myrhogget.
Myrhogget er den høyeste toppen på Holtefjell med 707 moh. Den ligger i Øvre Eiker, Buskerud og har 360 grader rundskue mot blant annet Blefjell, Norefjell, Tyrifjorden, Finnemarka og Eikerdalen.


Løvenskiold.
Carl Otto Løvenskiold, norsk statsminister i Stockholm i 1884.
Løvenskiold er en dansk og norsk adelsslekt som opprinnelig kommer fra nordlige Tyskland. En gren av slekten hadde friherrelig verdighet. Slekten har hatt en rekke fremtredende medlemmer, blant andre Severin Løvenskiold, Norges siste stattholder.
Historikk.
Slektens stamfar er Herman Leopoldus d.e. (død i 1696), som innvandret fra Lübeck i Tyskland og begynte som kjøpmann i Christiania.
Sønnen Herman Leopoldus d.y. (død i 1750) ble meget velstående og samlet store eiendommer i Telemark, samt i Danmark, blant andre Fossum jernverk med Fossum hovedgård ved Skien, som fortsatt er i slektens eie. Leopoldus, med barn og etterkommere, ble med brev av den 6. november 1739 adlet av kong Christian VI til Danmark og Norge. Slekten mottok samtidig navnet "Løvenskiold" og våpenskjold.
Herman Leopoldus Løvenskiolds sønn Severin (også stavet Søren eller Søfren) ble i 1773 lensfriherre og eiet slottet Løvenborg i Danmark, som i flere generasjoner fulgte denne slektsgrenen. Den danske gren hadde medlemmer som eiet Holden hovedgård i Telemark. Denne grenen er utdødd i mannslinjen.
Den norske slekten har delt seg i flere grener: grenen fra Fossum og grener utgått fra denne og som eier eller har eid eiendommene Rafnes i Bamble, Vækerø gård og Bærums Verk hovedgård, Ullern gård i Oslo, Ask gods på Ringerike og Overud ved Kongsvinger.
Våpenskjold.
Slektens våpenskjold er som følger: I blått en opprett sølv løve med rød tunge og gull klør. På kronet hjelm en oppvoksende sølv løve med rød tunge og gull klør. Dette er våpenskjoldet i en moderne heraldisk blasonering. I adelsbrevet av 1739 har blasoneringen en mer innviklet, arkaisk dansk språkform.
Før adlingen hadde Leopoldus-våpenet en løve i skjoldet. Hjelmtegnet var dog ingen løve, men en pelikan som hakker seg i brystet for ungene i et rede.
Istedenfor hjelmtegnet brukes våpenskjoldet til dels kun med en adelig rangkrone på skjoldet. Friherrene Løvenskiold har egen krone. Det er forsåvidt mulig å bruke både hjelmtegn og krone. Medlemmer av slekten har brukt en variant hvor løven har en lignende krone på hodet. Stattholderen Severin Løvenskiolds skjold med krone og en slik løve, er malt på en metallplate som henger i Riddarholmskyrkan, Stockholm, fordi han var ridder av Serafimerordenen.
Slektsvåpenet i avbildninger som er malt i siste del av 1700-årene, kan ses blant annet på brystninger i Solum kirke og Mælum kirke ved Skien.
Den danske friherregren hadde et sammensatt våpen med sølvløven i et hjerteskjold og flere skjoldfelter som henspiller på slektsvåpenet til den første friherre, Severin Løvenskiolds, ektefelle, Charlotte f. Numsen.
Adelsbrev av 1739.
"Vi Christian den sjette, af Guds naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, hertug udi Slesvig, Holsten, Stormarn og Dytmarsken, greve udi Oldenburg og Delmenhorst, Gjøre alle vitterligt: at Vi af sær kongelig naade til Os elskelig Herman Leopoldus til Aggersvold og Birkholm, Voris etats- justitz- og cancelliraad, hafve i henseende til dend af hannem aflagde allerunderdanigste tro tjeniste, allernaadigst bevilget og tilladt, ligesom Vi og udi kraft af dette Voris aabet brev bevilge og tillade, at hand, hands egtebørn og livs arvinger, saa og deris egte afkom af mand og qvindekjøn, maa og skal, enhver for sig, dend ene som dend anden, nyde alle de friheder, privilegier, ære, verdighed og prærogativer, som alle andre af adelen udi Voris riger og lande niude og hafve, eller herefter bekomme kunde, og samme til evig tid hafve og bruge, saa at hand og hans egtebørn og livsarvinger samt deris egte afkom herefter for rette indfødte adelsfolk af alle og enhver Herman Leopoldus Løvenskiold skal agtis og holdis. Til desto større kjendetegn af saadan Voris kongelig naade hafve Vi derforuden allernaadigst tilladt, at hand og hands egtebørn og deris egte livsarvinger og afkom af begge kjøn herefter og alle tiider maa kaldis med tilnavn Løvenskiold: saa og benaadet hannem og dennem med saadant skiold, hjelm og vaaben, som efter følger: skioldet er blaat, hvorudi er sadt en opstaaende løve af sølv, med en udslagen rød tunge og væbnet med guldklover; ofven paa det hele skiold er sadt en aaben tournierhielm med en guld crone ofver, af hvilken igjen udspr­inger den i skioldet staaende, her kuns med forbeenene opspringende løve, saaledis som det her udi dette Voris aabet brev med sine rette farver findis afmalet: hvilket skiold og vaaben forbemeldte Herman Løvenskiold, hands rette livsarvinger og børn, saa og deris egte afkom af mand og qvindekjønn maa og skal bruge udi alle erlige, adelige og ridderlige samqvemme, forretninger og leiligheder paa alle steder, udi alle tilfælde og til alle tiider efter eget behag, og som de til deris ere, heder og ziirat fornøden eragte kunde, ligesom andre udi Voris riiger og lande, paa fæderne og møderne side føde og baarne adelsfolk, deris skiold, hielm og vaaben føre og bruge. Hvorved Vi, saavelsom og Vore kongelige arfve efterkommere og successorer i regjeringen meerbemeldte Herman Løvenskiold, saa vel som hands egtebørn og livsarvinger samt deris afkom af mand og qvindekjøn som tilforn sagd er, allernaadigst haandthæfve og beskytte vilde. Forbydendis alle og enhver herimod, som forskrevet staar, at hindre eller udi nogen maade forfang at gjøre, under Voris og Vore efterkommere i regjeringen, deris største u­naade."
"Gifvet paa Vort slot Friderichsberg dend 6. November aar efter Christi fødsel et tusind syv hundrede tredive og niende som Voris regjeringsaar det niende."


Carl Otto Løvenskiold.
Carl Otto Løvenskiold (født i Christiania 23. desember 1839, død på Vækerø 1. oktober 1916) var en norsk marineoffiser, godseier og politiker. Han var Norges statsminister i Stockholm i 1884.
Han var sønn av Otto Joachim Løvenskiold og Julie Caroline Helene Wedel-Jarlsberg, og etterkommer etter tre eidsvollsmenn: oldefaren Peder Anker og bestefedrene Severin Løvenskiold og Herman Wedel Jarlsberg. Han er tippoldefar til Carl Otto Løvenskiold (d.y.). Han giftet seg i 1865 med sin kusine "Elise Wedel Jarlsberg" (1844–1923), datter av godseier Harald Wedel Jarlsberg (1811–1897).
Gjennom egen familie og svigerfamilie var Løvenskiold eslet til store embeter, men brøt som ung over tvert og dro til sjøs. Han ble sekondløytnant i marinen 20 år gammel. Han tjenestegjorde i den norske og britiske marine inntil 1875, etter at han hadde blitt trukket inn i driften av Løvenskiold-godset fem år tidligere. Han bygget herregården Vækerø i 1881.
Han deltok i offentlig debatt fra 1883, og ble trukket inn i politikken som statsminister i Stockholm i regjeringen Schweigaard våren 1884. Senere var han stortingsrepresentant i tre perioder 1888–96. På sine eldre dager var han en aktiv mesén.
Utmerkelser.
Løvenskiold ble i 1889 utnevnt til ridder St. Olavs orden, forfremmet til kommandør i 1899 og utnevnt til storkors 13. desember 1912 «for almennyttig virksomhed». Løvenskiold var en kortere periode i 1884 kansler for St. Olavs orden. Han var også storkors av den svenske Vasaordenen.


Karbohydrat.
Karbohydrater, (dansk: "kulhydrater", svensk: "kolhydrater") også kalt kol-"/"kullhydrater eller sakkarider, er energirike organiske molekyler som brukes som energikilde og lager i alle levende bioorganismer, og dessuten inngår som strukturelementer i celleveggene til bakterier, planter og trær, og i bindevev hos dyr. Karbohydrater er de aller vanligste biomolekylene på jorden. Karbohydrater ble tidligere kalt kullhydrater og er en felles betegnelse på sukkerarter og molekyler av lignende oppbygging.
Oppbygging.
Rene karbohydrater er bygget opp av grunnstoffene karbon, hydrogen og oksygen, oftest i forholdet 1:2:1 med den generelle formelen [C(H2O)]x. Kjemisk sett er karbohydrater polyhydroksialdehyder og -ketoner, det vil si aldehyder og ketoner med mange hydroksylgrupper i seg.
Mange karbohydrater er tilsynelatende sykliske etere, mer korrekt sykliske hemiacetaler, idet ketogruppene og hydroksylgruppene danner intramolekylære bindinger. Karbohydrater kan også danne større molekyler ved at de binder seg til hverandre gjennom såkalte sakkaridbindinger. Sakkarider inndeles i oligosakkarider med noen få byggesteiner, og polysakkarider med mange byggesteiner. Oligosakkaridene kan videre inndeles i mono-, di- og tri-sakkarider osv.
Enkle sukkerarter.
De enkleste karbohydratene kalles monosakkarider eller enkle sukkerarter og har 3 til 7 karbonatomer per molekyl. De mest betydningsfulle er glukose (druesukker), fruktose (fruktsukker) og galaktose.
Sammensatte sukkerarter.
Polysakkarider og disakkarider kalles i et samlebegrep gjerne sammensatte sukkerarter, fordi de består av flere enn ett sukkermolekyl. Disakkarider er den enkleste av disse, og er sammensatt to enkle molekyler (eksempelvis glukose og fruktose). Sukrose (rørsukker) og Maltose (maltsukker) er eksempler på disakkarider.
Polysakkarider er en sukkerpolymer som består av langkjedete molekyler, satt sammen av mange molekyler. Slike sakkarider er ikke like søte som mono- og disakkarider, men desto viktigere for kroppen. Stivelse og cellulose er eksempler på polysakkarider.
Næringsverdi.
Karbohydrater inngår som en av tre hovedgrupper med næringsstoffer i mat, ved siden av fett og proteiner, som gir energi til forbrenning. Det er således viktig for alle kroppens celler, og en viktig del av cellens signal- og gjenkjennelsessystem. Karbohydrater, som finnes i matvarer som korn, grønnsaker, frukt og bær, melkeprodukter og honning, forsyner kroppen enten direkte eller indirekte med glukose, som er den sukkerartene cellene kan nyttiggjøre seg til energiformål. Det er ikke nødvendig å tilføre karbohydrater, som i motsetning til protein og fett (essensielle fettsyrer) ikke er essensielle. Imidlertid kan det være gunstig å innta nok karbohydrater til å dekke kroppens behov, som for en voksen person er på ca. 30-40 g glukose per dag.


Inggard Lereim.
Inggard Lereim (født 1941) er en norsk lege, som er spesialist i kirurgi, ortopedi, samt idrettsmedisin. Han er særlig kjent som idretts- og trafikkmedisiner.
Lereim er utdannet lege og avla i 1984 medisinsk doktorgrad ved Universitetet i Trondheim. Han er professor i medisin ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. I tillegg til professoratet ved NTNU, er Lereim er også spesialrådgiver i det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Han har tidligere vært viseadministrerende direktør ved Ullevål universitetssykehus.
Lereim er en kjent idrettsmedisiner, både som lege for norske skiutøvere på landslagsplan og som ansvarlig for det medisinske opplegget ved flere sportsarrangementer, der vinter-OL på Lillehammer i 1994 framstår som det mest sentrale. Lereim har vært nestleder i FIS' medisinske komité. Innen idretten har Lereim også gjort seg bemerket i internasjonalt antidopingarbeid. Han er nestleder i styret for Antidoping Norge.
Et annet virkefelt har vært trafikkmedisin, som også hans doktorgradsavhandling omhandlet. Her har Lereim særlig har gjort seg bemerket for sin innsats for å forebygge personskader ved sikring av personer i bil. Lereim har vært leder av Norsk trafikkmedisinsk forening.
Kongen utnevnte i 2011 Lereim til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats innen trafikk- og idrettsmedisin.» Lereim var den første mottager av Norges Automobilforbunds trafikksikkerhetspris.
Lerreim ledet Helsedirektoratets gjennomgang av helsesektorens innsats etter terrorhendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Rapporten «Læring for bedre beredskap» med vurderinger og tilrådninger ble overlevert til helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen 9. mars 2012.


Det internasjonale skiforbundet.
Det internasjonale skiforbundet (fransk: "Fédération Internationale de Ski" – FIS) er en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt i Chamonix 2. februar 1924.


East Ham.
East Ham er et sted i bydelen Newham i London. Det er administrasjonssenter for bydelen, med kontorer i det viktorianske rådhuset. Fra 1904 til 1965 var East Ham et eget distrikt som ble administrert fra dette rådhuset.
Husene i East Ham er for det meste viktorianske terrassehus, hvorav mange ligger i gater med trær plantet langs kantene.


West Ham.
West Ham er et sted i bydelen Newham i det østlige London. Fra 1888 til 1965 var området et eget distrikt, men ble så innlemmet i Newham i forbindelse med omorganiseringen av lokalstyret i Stor-London.
Stedet er mest kjent for fotballklubben West Ham United FC, som har sin hjemmebane Boleyn Ground i Upton Park, som ligger like i nærheten.


Upton Park.
Upton Park er et sted i bydelen Newham i det østlige London.
Stedet er mest kjent for Boleyn Ground, hjemmebanen til West Ham United FC, som har navn etter West Ham like i nærheten. På grunn av sin beliggenhet kalles også banen ofte for Upton Park.
Nærmeste undergrunnsstasjon er Upton Park.


Kvina.
Kvina er ei elv som renner gjennom Kvinesdal i Vest-Agder. Kvina har ei uregulert sideelv som heter Litleåna.
Det opprinnelige nedbørfeltet er 1 445 km².
Kvina er sterkt regulert av Sira-Kvina Kraftselskap, og vann fra 809 km² (56 %) overføres til Sira i Sirdal. Elva (inkludert Litleåna) hadde en middelvannføring på 81 m³/s før regulering. I dag har elva en midlere vannføring på 32 m³/s.
Kvina er i dag lakseførende til Rafoss, dvs en strekning på 13 km og i Litleåna går laksen til Åmot, 1 km opp i elva.


Prince Regent DLR-stasjon.
Prince Regent DLR-stasjon er en stasjon for Docklands Light Railway (DLR) i Docklands, London. Den ligger ved østenden av ExCel Exhibition Centre.
Stasjonen ble åpnet 28. mars 1994. Den ligger på DLRs Beckton-gren, i kollektivsone 3.


Docklands.
Docklands er et område i det østlige London. Det består av deler av bydelene Southwark, Tower Hamlets og Newham. Havneanlegget, eller dokkene, navnet viser til var tidligere en del av Port of London. Det meste av området er nå brukt til annen kommersiell virksomhet og til boligområder. Londons nyeste lufthavn, London City Airport ble anlagt her i 1987. Navnet ble først brukt i 1971 i en rapport fra regjeringen om planer for utvikling av området, og har siden blitt tatt i bruk som et halvoffisielt navn. Fotballklubben Millwall holder til i denne delen av byen.
Området har gått fra å være verdens største haveområde (i den britiske kolonitiden), til å være et fraflyttet, øde industriområde, for dermed å "gjenoppstå" som et av Storbritannias dyreste tomteområder.
Havneanleggene.
De områdene som regnes med er i hovedsak de som ble forvaltet av Port of London Authority. Det lå et stort offentlig havneanlegg til ved Tilbury, som ikke regnes som en del av Docklands. Noen havneanlegg langs nedre del av Themsen er fortsatt aktive havner, og disse regnes heller ikke med.


Hyperglykemi.
Hyperglykemi (gr. "hyper + glyk + emi", for mye søtt i blodet) er en tilstand hvor blodsukkeret er for høyt. Måling som viser at fastende blodsukker inneholder mer enn 7 mmol/liter (125 mg/dl), eller 10 mmol/liter (180 mg/dl) etter et måltid, er definert som hyperglykemi. Disse høye verdiene kan være resultat av kronisk eller forbigående sykdom eller bruk av legemidler.
Sykdommer og tilstander som kan medføre hyperglykemi er diabetes (for lite insulin), Cushings syndrom (for mye kortikosteroider), stress og til dels omfattende infeksjoner (for mye kortikosteroider). Legemidler som kan medføre hyperglykemi er enkelte blodtrykks- og hjertemedisiner, og de fleste kortikosteroider (brukes for å dempe immunsystemet i luftveiene ved astma, på huden ved eksem, eller i hele kroppen).
Det motsatte av hyperglykemi er hypoglykemi.


Gotisk roman.
Gotisk roman (engelsk "gothic novel") er litterær sjanger som tilhører romantikken og har alltid stått sterkt i Storbritannia hvor den begynte med "The Castle of Otranto" (1764) av Horace Walpole.
Sjangerens etterfølger er moderne skrekklitteratur – såkalte «nygotiske romaner» – som har ført til at den nåværende betydning av ordet «gotisk» har kommet til å bety mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende.
Typisk for en gotisk roman er trekk som mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og så videre. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.
Gotiske romaner kjennetegnes av en fascinasjon for alt mystisk, mytisk og middelaldersk. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter, mørke makter, det overnaturlige, og er henlagt til storslåtte slott og ruiner i ville, øde landskaper. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.
Karakteristiske trekk for denne type bøker er piskende regnvær på øde heder, torden og regn, mektige krefter og golde ruiner, stemmer i natten – og en ensom helt(inne) som står opp mot overmakten.
Den gotiske romans opprinnelse.
Begrepet «gotisk» er en nedvurdert betegnelse som opprinnelig beskrev en arkitekturperiode fra middelalderen, se gotisk arkitektur og gotisk kunst. Fornyelsen av gotisk arkitektur som ble populært på 1800-tallet var en reaksjon på den klassiske arkitekturen som ble et kjennetegn på opplysningstiden.
På samme måte som de gotiske revisjonistenes avvisning av klarhet og rasjonalisme i nyklassisimen ble begrepet gotisk forbundet med en anerkjennelse av ekstreme følelser, velbehagelige gys og spennende opplevelser og søkningen etter det sublime og atmosfære. Ruinene av gotiske bygninger ga stemning og følelser knyttet til menneskelig forfall og sammenbrudd – noe som kan bevitnes i falske ruiner som ble bygget som blikkfang i engelske landskapsparker.
I 1764 skrev Horace Walpole "The Castle of Otranto", som regnes som en av de første innenfor den gotiske sjanger. Noen tiår senere utga Ann Radcliffe «The Mysteries of Udolpho». Sjangeren påvirket forfattere som Edgar Allan Poe (1809–1849) og Charles Dickens (1812–1870) og forsterket 1800-tallets fascinasjon for ruiner, spøkelser og alt overnaturlig.
Selv i bøker som "Stormfulle høyder" (1847) av Emily Brontë og "Rebecca" (1938) av Daphne du Maurier kan man gjenfinne gotiske trekk. Andre eksempler er Mary Shelleys "Frankenstein" (1818), Bram Stokers "Dracula" (1897) og verkene til H.P. Lovecraft (1890–1937).


Lindy hop.
Lindy Hop er en dans som oppsto i New York sent på 1920-tallet og utviklet seg frem til tidlig på 1940-tallet.
Lindy Hop er en sammensmelting av flere andre danser som ble danset i USA, men hovedsakelig Charleston.
Lindy Hop kombinerer bevegelsene fra afrikanske danser med den formelle 8-stegs-strukturen i europeisk dans. Afrikanske danser skiller vanligvis menn fra kvinner. Europeerne oppfant pardans.


Sjørøveri.
a>et, på engelsk kalt «Jolly Roger».
Sjørøveri er overfall på skip med den hensikt å plyndre dem. De som bedriver med sjørøveri kalles for sjørøvere eller pirater. Sjørøvere har eksistert så lenge som det har eksistert frakt av kommersielle varer til sjøs.
Sjørøveri er således krigslignende handlinger utført av ikkestatlige aktører (private grupper ikke tilknyttet noen regjering) mot andre grupper til havs, og særlig handlinger av tyveri, vold og mord til havs. Begrepet sjørøveri kan tidvis omfatte handlinger begått til lands, i luften eller i andre vann, inkludert kystområder. Det er ikke vanlig å omfatte kriminelle handlinger utført av samme personer som reiser med samme fartøy som offeret. Den dag i dag er sjørøveri og piratvirksomhet en stor trussel mot internasjonal skipsfart, særlig piratvirksomheten utenfor kystene av Somalia, og som har store økonomisk konsekvenser.
Kaprere er til forskjell fra sjørøvere handlinger som ble sanksjonert med kaperbrev, utferdiget av en statlig myndighet, noe som dem lovlig rett til å angripe fiendtlige skip. Siden 1856 har kaperfart vært forbudt i henhold til internasjonal lov.
Sjørøvere har vært et yndet emne innenfor populærkulturen, noe som har gitt enkelte av dem, særlig historiske sjørøvere i Karibia på 1600-1700-tallet et romantisk skjær. Det begynte med "En generell historie om beryktede pirater" fra 1724 av en anonym forfatter som ga fargerike piratbiografier. Robert Louis Stevensons spennende eventyrroman "Skatten på sjørøverøya" fra 1883 er kanskje det verket som har skapt de fremst romantiske stereotyper av sjørøvere. Sjørøvere var yndet tema i tegneserier, og som skapt for filmen. Den akrobatiske Douglas Fairbanks hadde tittelrollen i stumfilmen "The Black Pirate" fra 1926, og i moderne tid har Johnny Depp blitt populær ved sin framstilling av den lett androgyne sjørøveren Jack Sparrow i en rekke familievennlige filmer av "Piratene fra Karibia", første gang i 2003. I Norge alene har Kaptein Sabeltann vært en yndet barneforestilling. Samlet står det i kontrast til de forbrytelser av ran, vold og mord som har ligget i kjølvannet av internasjonal piratvirksomhet.
Etymolog.
Det norske ordet "pirat" er avledet fra latinske "pirata" som igjen er avledet fra greske πειρατής, "peiratēs", «røver», som kommer fra πειράομαι, "peiráomai", «forsøk», fra πεῖρα, "peîra", «forsøk, erfaring». Ordet er også beslektet med det engelske ordet "peril", «fare». På norsk kan pirat også sammensettes med andre ord som indikerer bestemte former for ulovlig virksomhet, som piratdrosje, piratfirma, piratforlag, piratkjøring, piratpris og lignende. En sjørøver er knyttet utelukkende til ulovlig virksomhet til sjøs, sjørøveri = det å drive rov, plyndring til sjøs.
Nederlandske pirater var kjent som kaprere (sjørøveri med myndighetenes godkjennelse) eller "vrijbuiter" («plyndrere» eller "fribyttere"). Forleddet "vrij" betyr «fri», mens "buit" betyr «bytte». Ordet "vrijbuiter" ble forvridd til engelsk "freebooter" og fransk "flibustier". Det franske ordet ble deretter tilbakeført til engelsk som "flibuster", som ikke var pirater, men eventyrer som involverte seg i latinamerikanske revolusjoner og statskupp. Ordet ble i amerikansk parlamentarisk praksis til filibuster, som betegner en blokkering av vedtak ved å holde langvarige innlegg uten avbrytelse.
Pirater er også kjent som "picaroon", en kjeltring eller eventyrer, fra det spansk ordet "pícaro", kanskje fra "picar", i betydning å stikke (av).
Definisjon.
Piratvirksomhet til sjøs er i henhold Forente nasjoners Havrettskonvensjonen (UNCLOS) av 1982 består av enhver kriminell handling som består av vold, frihetsberøvelse, voldtekt, eller plyndring begått av private som mannskap eller passasjer på et privat skip eller fly som er rettet mot et annet skip, fly, personer eller eiendom på det åpne hav på et sted utenfor domsmyndigheten til noen stat, og faktisk er piratvirksomhet det første eksempelet på allmenn domsmyndighet. Det internasjonale samfunnet i dag møter mange problemer med å føre pirater til domstolene.
Opprinnelse i antikken.
a>, avbildet på en mosaikk fra Kartago, Bardomuseet, Tunisia.
Det kan være rimelig å anta at piratvirksomhet har eksistert så lenge som havene har blitt benyttet for å frakte varer for handel. De tidligste dokumenter som henviser til piratvirksomhet er det såkalte Havfolkene som truet Middelhavet på 1200-tallet f.Kr. Disse piratene var kjent for å benytte seg av huggert, en form for sverd som var vanlig i tidsepoken. I den klassiske antikken var illyrere og tyrsenere også kjent som pirater, men også grekere og romere henfalt til sjørøveri når sjansen bød seg. Også fønikerne synes tidvis ha benyttet seg av sjørøveri, og spesialiserte seg på å røve til seg unge gutter og jenter som ble solgt som slaver.
På 200-tallet f.Kr. kom det et piratangrep på Olympos i Mysia, en by i Anatolia, som førte med seg utarming. Blant de mest kjente folkene som drev som pirater i antikken var illyrere. De var bosatt på den vestlige delen av Balkan. De herjet jevnlig i Adriaterhavet, noe som førte dem i mange konflikter med den romerske republikk. Det var ikke før i 168 f.Kr. at romerne endelig erobret Illyria og omgjorde landet til en romersk provins Illyricum, noe som fikk en slutt på trusselen.
I løpet av 100-tallet f.Kr. var det flere piratstater langs kysten av Anatolia som truet handelen til Romerriket i den østlige delen av Middelhavet. På en sjøreise over Egeerhavet i 75 f.Kr. ble Julius Cæsar tatt til fange av pirater fra Kilikia i Anatolia og de holdt ham som fange på øya Farmakonisi i øyengruppen Dodekanesene. Cæsar holdt på en overlegen holdning og var munter gjennom hele sitt fangenskap. Da piratene forlangte en løsepengene på tyve talenter med gull, skal Cæsar ha insistert på at han var verd minst femti. Etter at løsepenger var betalt og Cæsar satt fri, samlet han en flåte, forfulgte og tok piratene til fange og fikk dem korsfestet.
Rekonstruksjon av kartagiske skip som forlater den beskyttede havnen i Mozia.
Det romerske senatet investerte til sist i i 67 f.Kr. i harde virkemidler som skulle bekjempe piratvirksomhet som forstyrret romersk handelsvirksomhet. Dette ble nedsatt i lovs form, "Lex Gabinia", «Den gabiniatiske lov», som ga Pompeius ekstraordinære prokunsulær makt i en hvilken som helst provins innenfor 80 km av Middelhavet. Loven ble vedtatt av tribunen Aulus Gabinius. Pompeius greide etter 3 måneder å slå ned på trusselen. Han hadde 500 krigsskip, 120 000 infanterister og rundt 5000 kavalerister til å bekjempe det voksende problemet med sjørøveriet.
Så tidlig som ved 258 e.Kr. herjet en gotisk og herulisk flåte byene langs kystene av Svartehavet og Marmarahavet. Egeerhavet led under tilsvarende angrep noen få år senere. I 264 hadde goterne nådd fram til Galatia og Kappadokia i det indre av Lilleasia, og gotiske pirater gikk i land på Kypros og Kreta. I denne prosessen tok goterne meget stort bytte og rev med seg tusenvis av mennesker i fangenskap.
I 286 ble Carausius, en romersk militærkommendant av gallisk opprinnelse, utpekt til kommandere "Classis Britannica", «Den britiske flåte», og gitt ansvaret for å fjerne frankiske og saksiske pirater som hadde drevet med herjing og plyndringer langs kysten av Armorica og belgiske Gallia. Så plagsom var disse angrepene at den engelske kanal den gang ble kalt for "litus Saxonicum", «Den saksiske kysten». På begge sider av kanalen bygde romerne en rekke festninger som skulle beskytte mot angrep.
I den romerske provinsen Britannia ble sankt Patrick røvet og gjort til slave av irske pirater.
Tidlige polynesiske krigere angrep landsbyer langs kysten og ved elevene i Stillehavet. De benyttet havet for deres raske angrep og like raskt stakk av til et trygt sted før de innfødte kunne samle seg til å slåss mot dem.
Tidlig europeisk middelalder.
a>" («De nordiske folkenes historie»), 1555.
Pirater fra Normandie, maleri av Evariste-Vital Luminais.
De mest kjente og mest langtrekkende sjørøvere i tidlig middelalder var de såkalte vikinger; krigere, lovløse og plyndrere fra Norden, og siden også fra øyene i Norskehavet. Fra hovedsakelig tiden mellom 793 og fram til grovt regnet 1066 er hva som er karakterisert som vikingtiden i tidlig middelalder i Europa. Vikingenes teknologi var smale, hurtiggående langskip som ikke stakk dypt i vannet, noe som gjorde at de lett kunne seile nedover kysten av Atlanterhavet og gå opp elver for å angriper byer i innlandet over hele vestlige Europa, hovedsakelig i Frankrike og England, men også så langt unna som Sevilla i sørlige Spania, som ble angrepet i 844. Vikingene angrep tidvis også kystene i Nord-Afrika og i Italia. Østlige vikinger dro nedover de store elvene i Russland og plyndret i områdene rundt Svartehavet og angrep selveste Konstantinopel.
En forklaring på de plutselig angrepene fra nord var det var en forlengelse av folkevandringstiden. De betingelser som satte folkegruppene i bevegelse på kontinentet noen hundre år tidligere skjedde deretter i Norden. I kjølvannet av plyndringen kom også norrøn handel og bosetninger som var av langt større betydning. En annen årsak var at bølgen fra nord sammenfalt med en tid da de europeiske monarkiene var svake og den sentrale administrasjonen var dårlig utbygget. Før fransk motstand var blitt organisert var vikingene allerede reist av sted igjen. I England forsøkte man å betale danegeld for å slippe unna direkte konfrontasjon. Eksempelvis kjøpte den engelske kongen Ethelred II i 1002 og i 1007 fred for 13 400 kg sølv. I 1012, etter at erkebiskopen av Canterbury var til fange og drept, ble danskene kjøpt bort for ytterligere 17 900 kg sølv.
Tidlig middelalder var en urolig tid, og herjing og plyndring var ikke forbeholdt norrøne hedninger. I år 937 gikk irlendere sammen skotter, piktere, walisere og nordboere i å invadere England. I slaget ved Brunanburh greide Adalstein av England å slå tilbake alliansen av angripere, noe som fikk grunnleggende betydning for den senere politiske utviklingen i England.
I samme epoke var muslimske pirater vanlig i Middelhavet. Mot slutten av 800-tallet hadde muslimske sjørøvere etablert seg langs kysten av sørlige Frankrike og nordlige Frankrike. I 846 herjet muslimske angripere Roma og skadet Vatikanet. I 911 var det umulig for biskopen av Narbonne å reise tilbake til Frankrike fra Roma da muslimer fra borgen Fraxinet i nærheten Saint-Tropez kontrollerte alle overgangene gjennom Alpene. Muslimske pirater hadde base på øygruppen Balearene fra 900-tallet. Fra 824 og til 961 herjet arabiske pirater fra emiratet på Kreta hele Middelhavet. På 1300-tallet tvang et angrep fra muslimske pirater den venetianske hertugen av Kreta til å be republikken Venezia om hjelp for å holde kysten ved Kreta jevnlig bevoktet.
Etter de slaviske invasjonene på Balkanhalvøya på 400- og 500-tallet, bosatte en slavisk stamme seg på landet øygruppen Pagania i Adriaterhavet mellom Dalmatia og Zahumlje på den første halvdelen av 600-tallet. Disse slaverne gjenoppvekket den gamle sjørøverpraksisen til illyrierne og herjet ofte i Adriaterhavet. Ved 642 invaderte de sørlige Italia og overfalt den gamle havnebyen Siponto. Herjingene økte raskt inntil hele sjøregionen var blitt konstant utrygg for alminnelig trafikk.
Oversjøiske «gjester», maleri av Nicholas Roerich, 1911.
Galei fra 1500-tallet. Illustrasjon fra "The Story of the Barbary Corsairs", 1890
Narentinerne, som de ble kalt, tok seg større friheter så lenge som Venezias flåte var opptatt andre steder i Middelhavet, slik som da den drev krigføring i havområdene rund Sicilia i årene 827-882. Så snart som flåten kom tilbake til Adriaterhavet, oppga narentinerne midlertidig sine lovløsheter, og undertegnet også en fredsavtale hvor deres leder lot seg døpe. I 834 eller 835 brøt de avtalen og begynte på nytt å angripe venetianske handelsskip som vendte tilbake fra Benevento. Alle de militære forsøkene fra Venezia til straffe dem var mislykket. Senere angrep de venetianske skip oftere, også i allianse med arabere. I 846 brøt narentinerne gjennom til selveste Venezia og herjet dens kystby Caorle. I mars 870 kidnappet de bispeutsendinger som var på hjemreise fra kirkerådet i Konstantinopel. Denne udåden fikk bysantinerne til å gå til angrip og straffe dem. Araberne angrep kysten langs Adriaterhavet en gang rundt 872 og da keiserflåten til Bysants trakk seg tilbake, fortsatte narentinerne sine plyndringsangrep, noe som førte til nye sammenstøt med italienerne i 887–888. Venezia fortsatte å bekjempe dem gjennom hele 900- og 1000-tallet.
Sjørøveri i Østersjøen hadde eksistert gjennom hele vikingtiden. I følge Snorre Sturlason flyktet Astrid Eiriksdatter fra Norge med sitt barn Olav Tryggvason etter at ektemannen var blitt drept. Hun forsøkte å dra til Novgorod hvor hennes bror var i tjeneste hos Vladimir I av Kiev. På reisen over Østersjøen ble skipet bordet av estiske sjørøvere som tok Astrid og sønnen som treller. Lovløsheten i Østersjøen fortsatte fram til 1168 da danskene erobret vendernes borg Arkona i Rügen, men i samme århundret fortsatte uansett piratvirksomheten. Baltiske stammer fra østsiden av Østersjøen herjet på Vestlandet på 1100-tallet da Norge var svekket av at borgerkrigen raste. På 1200- og 1300-tallet truet sjørøvere handelsrutene til Hansaforbundet og nær forhindret hele skipstrafikken. Fetaljebrødrene på Gotland, ledet av Klaus Störtebeker, var i forbud med kaprere som til sist drev sjørøveri for egen fortjeneste.
I 1282 kom kongeriket Norge i konflikt med tyske handelsmenn, en konflikt som økte til nordtyske handelshus innførte blokade av Norge i 1283 med det uttalte mål å sulte ut befolkningen. Da det i 1284 brøt ut full krig fikk norske Alv Erlingsson en ledende rolle. Han drev en ren kaperkrig mot tyske handels- og krigsskip. Årboken i Lund omtaler dette året Alv som en «mektig sjørøver». Under Alvs ledelse ble en rekke tyske skip angrepet på åpen sjø og besetningen drept. Også nøytrale skip fra Frisland ble angrepet. Norske krigsfolk gikk i land i Danmark og herjet Skagen nord i Jylland. I 1285 ble den danske kongemakten blandet inn i konflikten på tysk side. Da krigen senere ble bilagt klarte ikke Alv Erlingsson å stoppe sin aktivitet og fortsatte å angripe skip. Han ble da en plage også for de norske myndighetene. I 1290 ble Alv fanget ved kysten av Skåne av den danskekongens menn. Han var da trolig på vei til England. Alv ble henrettet på steile og hjul (radbrukket) ved Helsingborg. En viss engelskmann ved navn William Maurice ble dømt for piratvirksomhet i 1241 og er da den første kjente person i Vest-Europa som ble dømt til hengning, trekking og kvartering, noe som indikerer at daværende kong Henrik III av England tok trusselen fra pirater alvorlig. Fram til 1440 var skipshandelen i både Nordsjøen som Østersjøen alvorlig i fare grunnet trusselen av plyndring og drap fra sjørøvere. Muslimske pirater hadde herjet så langt nord som til Færøyene og røvet folk til slaveri.
Ushkuinikere var pirater fra russiske Novgorod drev på 1300-tallet med overfall, plyndring og drap. Deres navn er avledet fra «ushkui», en form for finske middelalderskip med flat bunn kalt "Uisko" (bokstavelig «svømmende slange») som lett kunne seile opp og ned de russiske elvene. I samme epoke drev grekere fra Manihalvøya sør på Peloponnes med piratvirksomhet. Maniottene betraktet sjørøveri som et rimelig svar på at de selv var fattige, og at deres ofre var osmanske skip, men i virkeligheten angrep de ethvert bytte uansett tilhørighet.
Sørvestlige Asia.
Europeisk kart over Indiahavet fra 1658, nordenden av Madagaskar i sør og Arabia og India i nord.
a> fra 1400-tallet, illustrasjon fra "The Story of the Barbary Corsairs", 1890.
Gravplassen for tidligere pirater på Île Ste-Marie.
Hendelser med sjørøveri er nedtegnet i "Vedaene", de eldste indiske tekstene som er kjent. En legende forteller at på 600-tallet e.Kr. ble et skip fra Sri Lanka med en last bestående av verdisaker og slavepiker på veg til Bagdad plyndret utenfor Debal, en oldtidshavn i Pakistan. Deretter skal et utfordrende brev ha bli sendt til kalifen om at han intet kunne gjøre. Han sendte da en hær av sted for kreve lasten tilbake fra det pakistanske folket i Sind. Uansett mytens historiske korrekthet har plyndringen av skipet blitt stående som bakgrunnen til at Muhammad bin Qasim erobret Sind og Punjab, noe som la grunnlaget for islam på det indiske subkontinentet. Muslimenes egentlig interesse for denne regionen hadde sin årsak at de ville kontrollere handelsrutene nedover Indusdalen og fram til havnene i Sind.
Siden 1300-tallet har Deccan, den sørlige delen av India, vært delt i to deler: den ene delen besto av muslimske Bahmani-sultanatet, og den andre delen av hindikonger i Vijayanagarariket. Pågående kriger sørget for et jevnlig behov for nye hester som ble importert via sjøruter fra Persia og Afrika. Denne handelen ble jevnlig angrepet av grupper av pirater basert langs kystbyene av vestlige India. En av disse var Timoji som hadde base på Anjadipøya i Arabiahavet utenfor det indiske området Goa. Han opererte både som autorisert kaprer ved å angrip transporten av hester på vegne av rajaen av Honavar, og som ordinær pirat for egen vinning ved å angripe handelen med pepper mellom Kerala og Gujarat.
Mellom 1500- og 1600-tallet var det hyppige sjørøveri mot Mogulrikets indiske skip fra europeiske pirater, særlig de som gikk til Mekka i anledningen hajj. Dette tilspisset seg da portugisiske sjørøvere angrep og tok skipet Rahimi som tilhørte monguldronningen Mariam-uz-Zamani, og førte skipet til den portugisiske havnen Daman i India. På 1700-tallet behersket den beryktede kapreren Kanhoji fra Marathariket havet mellom Mumbai og Goa. Kanhoji angrep også britiske skip og insisterte at Det britiske Ostindiske kompani skulle betale skatt for å seile trygt gjennom deres farvann.
Ved et tidspunkt utgjorde piratbefolkningen på Madagaskar opptil 1000 mennesker. Île Sainte-Marie, en liten øy utenfor østkysten av Madagaskar, ble en populær base for pirater gjennom hele 1600- og 1700-tallet. Det mest kjente utopiske sjørøverparadiset ble dannet av den antagelig fiktive kaptein Misson og hans folk som skal ha opprettet en fri koloni kalt «Libertatia» i nordlige Madagaskar på slutten av 1600-tallet inntil den ble ødelagt ved overraskende angrep fra innfødte i 1694.
Sørkysten av Persiabukten var kjent som «Piratkysten» da sjørøvere basert her plaget utenlandsk skipsfart. Tidlige britiske militære ekspedisjoner for å beskytte handelen over Indiahavet fra pirater stasjonert i Ras al-Khaimah førte til angrep mot arabiske havnene langs denne kysten i 1819.
Øst-Asia.
Fra 1200-tallet begynte wokou, som betyr japanske pirater, å herje kystene av først Korea og siden Kina i rundt 300 år framover. Opprinnelig var wokouene japanske soldater, roniner, handelsfolk og smuglere, men i senere århundre var de fleste pirater kinesere.
Sjørøveri i sørlige Øst-Asia begynte da den mongolske Yuan-flåten trakk seg tilbake etter at de hadde blitt forrådt av sine allierte på Java. I kjølvannet av mongolenes tilbaketrekning oppsto kongedømmet Majapahit på Java. Javaneserne foretrakk djunken, et skip med robust seilføring. Kantonesere fra Guangdong i sørlige Kina og Hoklo-folket på Taiwan gikk sammen i små gjenger ved elveutløpene langs kysten av Kina, hovedsakelig som beskyttelse. De rekrutterte lokale folk som fotsoldater som satte opp deres festninger, og herfra angrep de sjøhandelen som fraktet silke og krydder.
Den mektigste piratflåten i Øst-Asia var kinesiske pirater under midten av Qing-dynastiet. Piratflåtene fikk en kraftig vekst på 1800-tallet og den storstilt piratvirksomheten hadde en lammende effekt på kinesisk økonomi. De angrep grådig på Kinas handelstransport i Fujian og Guangdong. Piratene hersket over landsbyene langs kysten, samlet inn skatt og drev utpressing. I 1802 arvet Zheng Yi flåten fra sin fetter, og fikk da betydelig innflytelse over piratvirksomheten. Sammen med sin hustru Zheng Yi Sao dannet han et piratforbund som ved 1804 besto av over titusen menn. Deres militære makt var stor nok til å bekjempe Qing-dynastiets militære flåte. Imidlertid ved en kombinasjon av sult, Qing-flåtens opposisjon og indre stridigheter fikk piratforbundet til å gå i oppløsning på 1820-tallet, og de oppnådde aldri siden tilsvarende status.
Burgiske sjøfolk fra Sulawesi Selatan, en provins i Indonesia, var beryktet som sjørøvere. Deres virkeområde strakte seg så langt vest som til Singapore og så langt nord som til Filippinene. Orang laut fra Malayahalvøya var pirater som kontrollerte den viktige skipsfarten gjennom Malakkastredet og vannene rundt Singapore. Også stammer fra Borneo angrep skipstrafikken mellom Singapore og Hongkong.
På 1840- og 1850-tallet drev den amerikanske og den britiske marine en felles kamp mot kinesiske pirater. Flere større kamper ble utkjempet mot de kinesiske djunker. I løpet av Andre opiumkrig og Taipingopprøret ble kinesiske piratskip ødelagt i stort antall av britiske marinestyrker, men det var først på 1870-tallet at flåtene med piratdjunker opphørte å eksistere.
Øst-Europa.
Zaporizhian Sich var en politisk organisasjon bestående av ukraniske kosakker nedenfor strykene til elven Dnepr i tiden mellom 1500- og fram til 1700-tallet. Liggende fjernt på steppene besto de av ukrainske bønder som hadde rømt fra livegenskapet til sin føydale herrer, foruten også andre lovløse, fattige lavadel, rømte slaver fra tyrkiske galeier, og andre som søkte beskyttelse. Sammen fungerte de som selvstyrt republikk av pirater, dog selv kalte de seg kosakker, og de angrep rike bosetninger langs kysten av Svartehavet til Det osmanske rike og Krim-khanatet. Ved 1615 og 1625 hadde de også greid å jevne med jorden bysamfunn i utkanten av Istanbul og tvang den osmanske sultan til flykte fra sitt palass. Donkosakkene under Stenka Razin, som var i torn i øyet på den russiske tsaren, herjet kystene av Persia.
Nord-Afrika.
Det britiske skipet HMS «Mary Rose» i kamp med korsarer fra det som nå er Algerie, i 1669
Barbareskpirater var muslimske sjørøvere og kapere som opererte ut fra den nordafrikanske kysten, «Barbareskkysten» som det ble kalt, og fra havnene i dagens Tunis, Tripoli, Alger, Salé og havner i Marokko. De overfalt skipsfarten i den vestlige delen av Middelhavet i fra korsfarertiden. De angrep også skip som seilte rundt Afrika til og fra Asia. Pirattrafikken varte til tidlig på 1800-tallet. Landsbyer og byer langs kysten av Italia, Spania og øyene i Middelhavet ble hyppig angrepet av dem og store områder ved den italienske og spanske kysten var bortimot fullstendig forlatt. På øya Gozo ved Malta ble mesteparten av befolkningen tatt og fraktet vekk til slaveri. Etter 1600 gikk barbareskpirater tidvis også ut i Atlanterhavet og angrep kysten av England og Frankrike, og selv så langt nord som til Færøyene og Island hvor lokalbefolkningen ble tatt til fange og siden solgt som slaver.
I henhold til historikeren Robert Davis ble mellom 1 million og 1,25 millioner europeere tatt til fange av barbareskpirater og solgt som slaver hovedsakelig til den islamske verden, i Nord-Afrika og til Det osmanske rike. Den slaveaktiviteten skjedde hovedsakelig i årene mellom 1500-tallet og 1800-tallet. Det var også mange kristne som deltok i denne handelen. Den mest kjente korsar (pirat) var osmanske Khair ed-Din, også kalt for «Barbarossa» (Rødskjegg) og hans eldre bror Oruç Reis. Noen få barbareskpirater var europeiske overløpere, tidligere kapere og pirater, som hollandske Jan Janszoon og engelske John Ward, som begge konverterte til islam.
Karibia.
a>. «Må min sjel bli evig fordømy om jeg gir eller tar imot nåde fra deg!» skal hans siste ord ha vært. Han gikk i strid med brennende lunter i skjegget for å se ennå mer skremmende ut.
I 1523 angrep og tok Jean Fleury to spanske skip som fraktet rikdommer fra Aztekriket i Mexico til Spania. Den store perioden for piratvirksomhet i Karibia strekker seg fra rundt 1560 og fram til 1730-tallet. Perioden hvor piratene var mest suksessfulle var fra rundt 1700 og fram til 1730-tallet. Mange sjørøvere kom til Karibia etter Den spanske arvefølgekrigen var over i 1714 og slo seg på piratvirksomhet. Andre, de såkalte buccaneere, kom i siste halvdel av 1600-tallet og forsøkte seg først som bønder og jegere på Hispaniola, den største øya i Antillene, men vendte seg snart til den langt mer innbringende piratvirksomheten. Sjørøveraktiviteten i Karibia vokste ut av og var et mindre speilbilde av samtidens europeiske makters konflikter over handel og kolonisering i Den nye verden, blant dem Storbritannia, Spania, Nederlandene, Portugal og Frankrike.
Mange av sjørøverne var av engelsk, hollandsk og fransk opprinnelse. Ettersom Spania kontrollerte det meste av Karibia, var de fleste skip som ble angrepet også spanske. Bare hollandske skip tok rundt 500 spanske og portugisiske skip i tiden mellom 1623 og 1638. En del av de best kjente piratbasene var New Providence på Bahamas i tiden 1715 til 1725. Tortuga ble etablerte på 1640-tallet og Port Royal en gang etter 1655. Blant de mest kjente sjørøverne i Karibia var Edward Teach, eller «Blackbeard» (Sorteskjegg) som han ble kalt, Calico Jack Rackham, Henry Morgan og den mest suksessfulle, Bartholomew Roberts. Også kvinner kunne hevde seg, noen også som ledere, eksempelvis Anne Bonny og Mary Read. De fleste ble jaktet på av den britiske marine og til sist drept eller tatt til fange. Flere sjøslag ble utkjempet mellom røverne og kolonimaktene både til lands og til havs. De lovløse piratene som opererte i Karibia var kjent som buccaneer. Ordet er avledet på arawakspråket fra "boucan", et ord som indikerer en treramme som brukt for å steike eller røyke kjøtt, det samme ordet har også gitt "barbecue". Etter sigende benyttet disse sjøfolkene å røyke fisk, villsvin og skilpadder som provisjon på sine skip.
Sjørøveri i Karibia gikk ned for flere århundrer etter 1730, men på 1810-tallet herjet en rekke pirater havene utenfor USA, selv om de ikke var like dristige eller suksessfulle som deres forgjengere. Gjennom hele de første tiårene av 1800-tallet var den amerikanske marine stakk engasjert i bekjempe piratvirksomhet i Karibia, Mexicogolfen og i mot nordafrikanske pirater i Middelhavet. Flere krigsskip var særskilt utformet for oppgaven. De mest suksessfulle pirater var Jean Lafitte og Roberto Cofresi. Skipene til Lafitte drev hovedsakelig på i Mexicogolfen mens Cofresis base var i Puerto Rico hvor mange av de lokale så på ham som en Robin Hood-type. Til sist ble han beseiret av skonnerten USS «Grampus» og tatt til fange i 1825. USA begikk strandhogg på flere av øyene i Karibia på jakt etter pirater. Cuba var et betydelig fristed for sjørøvere, men på 1830-tallet hadde sjørøveri igjen død ut og marinen fokuserte isteden på den illegale slavehandelen.
Nord-Amerika.
I piratvirksomhetens storhetstid på begynnelsen av 1700-tallet seilte pirater fra Karibia nordover og angrep amerikanske mål. En av de mest kjente var Blackbeard som opererte ved sørkysten av USA, angrep skip og ved et tilfelle blokkerte byen Charleston i Sør-Carolina. Jean Lafitte ble betraktet som den siste buccaneerne og hans pirater holdt til i baser rundt Mexicogolfen. Lafitte og hans menn deltok i Den britisk-amerikanske krig, som varte i tiden 1812–1815. Han slåss på amerikansk side i slaget ved New Orleans i 1815, og deltok siden i en forløper for den amerikanske kystvakten før han til sist ble forvist fra området av amerikanske styrker etter flere uautoriserte slag og angrep. Lafitte fortsatte sjørøvervirksomheten i Sentral-Amerika inntil han døde i forsøket på å ta et spansk skip i 1823. I årene mellom 1822 og 1825 var bekjempelsen av piratvirksomhet en prioritert oppgave for den amerikanske marinen. I tiden etter var pirater sjeldne, unntatt slavetransport, som ble betraktet som en form for piratvirksomhet.
I 1870 måtte USA igjen bekjempe pirater utenfor Mexico under slaget ved Boca Teacapan i Stillehavet. Piratene hadde angrepet og erobret Guaymas i Mexico, og stjålet eiendelene til utenlandske beboere og tvunget USAs konsulat i Guaymas til skaffe deres dampbåt kull. Deretter seilte de til Boca Teacapan ved Sinaloa. En amerikansk marineekspedisjon under ledelse av Willard H. Brownson jaktet på piratskipet og ødela det. Oppfinnelsen av dampskip var begynnelsen på slutten for piratvirksomhet utenfor kystene av USA, selv om de var mindre hendelser fram til 1920-tallet.
Oversikt.
Kart over området som er truet av pirater fra Somalia.
Pirater har tatt mannskapet på den kinesisk fiskebåten "Tian Yu No. 8" til fange.
Somaliske pirater i hurtigbåt har overgitt seg etter at et angrep gikk feil
Sjørøver mot transportskip utgjør et betydelig problem for internasjonal skipsfart, som Norge er betydelig av (med antatt tap verden over på 13 til 16 milliarder dollar årlig), særskilt i havene rundt Rødehavet og Indiahavet, utenfor kysten av Somalia, og dessuten i Malakkastredet og Singapore, som blir benyttet av over 50 000 kommersielle skip hvert år. En nyere oppblomstring av piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia har ført til en flernasjonal anstrengelse ledet av USA til å patruljere havet i nærheten av Afrikas horn, også Norge har deltatt med militærfartøyer i området, blant annet KNM «Fridtjof Nansen».
Moderne pirater benytter seg av små båter og drar fordeler av at moderne frakteskip har et lite mannskap. Pirater benytter seg også av større skip for å gi forskninger til mindre angrepsbåter. Moderne pirater kan være suksessfulle ettersom en stor andel av internasjonal handel skjer via skipstrafikk. Viktige skipsruter tar lasteskip gjennom smale hav som Adenbukta og Malakkastredet, noe som gjør dem sårbare for å bli tatt igjen og bordet fra små motorbåter. Andre området med piratvirksomhet er Sørkinahavet og Nigerdeltaet og Guineabukta utenfor Vest-Afrika. Mange av lasteskipene har lav fart for lettere navigasjon, noe som gjør dem enda lettere mål for pirater.
Pirater opptrer også i regioner i utviklingsland med lav sysselsetting, politisk uro og fattigdom. Mot slutten av den kalde krigen har internasjonal handel økt betydelig, noe som har gjort organisert sjørøver langt lettere. Moderne pirater er tidvis knyttet til syndikater av organisert kriminalitet, men tidvis er de deler av mindre individuelle grupper.
Det internasjonale maritime byrå (IMB), et departement under Det internasjonale handelskammer (ICC) i Paris, driver statistikk over piratangrep som dateres tilbake til 1995. Deres opptegnelser som indikerer gisseltaking dominerer stort i typen vold mot sjøfarere. Eksempelvis i 2006 var det 239 angrep hvor 77 sjøfolk ble kidnappet og 188 ble tatt som gisler, men kun 15 piratangrep resulterte i mord. I 2007 steg angrepene med 10 prosent til 263 angrep. Det var en økning på 35 prosent av rapporterte angrep som involverte våpen. Skipsmannskap som ble skadet ble talt til 64 sammenlignet med kun 17 i 2006. Tallene omfatter ikke gisseltaking eller kidnapping hvor det ikke var noen skader. For tall som er oppdatert i henhold til august 2011 er det totale antallet angrep verden over på 314. Antallet hendelser for Somalia alene er 178 med 362 mennesker som blir holdt som gisler og 7 mennesker som er blitt drept. Antallet skip som blir holdt av pirater fra Somalia er 17 og det totale antallet gisler er 355 mennesker. Antallet angrep innenfor de ni første månedene av 2009 alene overgikk hele 2008 i form av økte piratangrep i Adenbukta og utenfor Somalia. Bruken av våpen økte fra 76 tilfeller i 2008 til 176 tilfeller i de ni første månedene av 2009.
I en del tilfeller er moderne pirater ikke interessert i lasten, men tar isteden personlige eiendeler fra mannskapet og innholdet i skipets safe som kan inneholde store pengebeløp som trengs for å betale lønninger og havneavgifter. I andre tilfeller tvinger piratene under trussel av vold eller drap mannskapet å seile skipet til en havn hvor det blir malt om og gitt et nytt navn via falske papirer fra korrupte myndigheter.
Moderne piratvirksomhet skjer også under forhold med politisk uro. Moderne pirater tar således både fra rike som de aller fattigste. Etter at USA trakk seg ut av Vietnam, piratskip fra Thailand angrep de mange vietnamesiske flyktningebåtene. Etter oppløsningen av regjeringen i Somalia har krigshøvdinger i regionen angrepet skip som har fraktet mathjelp fra FN. Angrepet mot det amerikanske cruiseskipet «Seabourn Spirit», eid av norske interessehavere, til havs utenfor Somalia i november 2005 er et eksempel på de farer som moderne sjøfarten møter. Piratene utførte deres angrep mer en 160 km fra kysten av Somalia med hurtigbåter som ble satt på vannet fra et større moderskip. Piratene var bevæpnet med helautomatisk skytevåpen og håndholdte rakettdrevet granatvåpen.
Miljøgrupper som Sea Shepherd har vært anklaget om være engasjert i både piratvirksomhet og terrorisme når de kjører inn i andre skip og kaster smørsyre, en væske med særdeles illeluktende luft, på skipsdekket til skip som driver kommersielt fiske. I to tilfeller har de bordet japanske hvalskip. Selv om Sea Shepherd benytter seg av ikkedødelige våpen, har deres taktikk og metoder blitt betraktet eller vurdert som piratvirksomhet.
Reaksjoner.
USA betrakter piratvirksomhet som en forbrytersk virksomhet som kongressen har delegert myndighet til forordne straffelovgivning i den amerikanske konstitusjonen på lik linje med forræderi og forbrytelser mot folkeretten. Forræderi er vanligvis krig mot egne landsmenn, og overtredelser av folkeretten kan omfatte urettferdig krig mellom andre nasjonaliteter eller av myndigheter mot sitt eget folk.
Norge arbeider for effektive og langsiktige tiltak for bekjempelse av piratvirksomhet utenfor Somalia. Sjørøverne rammer norske og andre interesser og truer nødhjelpssendingene til Somalia. Norske myndigheter betrakter det som er «helt uholdbart at sjørøvere kan gå fri etter så alvorlige kriminelle handlinger». Myndighetene deler Norges Rederiforbunds sterke bekymring etter løslatelsen av sjørøverne som forsøkte å kapre Bow Saga den 3. august 2010. Her finnes ingen enkle løsninger, har Utenriksdepartementet slått fast, men Norge vil styrke innsatsen for mer effektiv strafforfølging av sjørøvere.
Piratøkonomi.
I en rapport utgitt av Geopolicity Inc kalt "The Economics of Piracy" («Piratvirksomhetens økonomi») har undersøkt årsakene og konsekvensene av internasjonal piratvirksomhet med særlig fokus på sjørøveri som utgår fra Somalia. Rapporten hevder at sjørøveri er marked i seg selv, og verd mellom 4,9 til 8,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 alene, og rapporten har etablert for første gang en økonomisk modell for å beregne kostnadene og fordelene av internasjonal sjørøveri. Denne modellen gir et utstrakt uavhengig rammeverk for analyser av utviklingslinjer samtidig som den også belyser hvor de største inntjeningene på å bekjempe internasjonalt sjørøveri finnes og politikken som er funnet langs hva Geopolicity har gitt begrepet «piratvirksomhetens verdikjede». Rapporten hevder at antallet pirater kan dobles ved 2016, en økning på 400 hvert år. Dette blir begrunnet av den attraktive økonomiske inntjeningen for somaliske pirater, opptil rundt 79 000 dollar i året for den enkelte, likestilt med bortimot 150 ganger landet Somalias nasjonale gjennomsnittslønninger.
Bekjempelse av sjørøveri.
En amerikansk sjømann under trening med gevær for å slå tilbake pirater ved Malakkastredet, 1984.
Internasjonale skip utstyrt med helikoptre som patruljerer havene hvor sjørøveri har blitt rapportert er et virkemiddel, men området er meget stort, noe som er en begrensning. En del skip er utstyrt med antipiratvåpen som en sonisk anordning som sender bølger mot et mål, skaper en lyd så kraftig at det sprenger menneskers trommehinner og således sjokkerer og avskrekker piratene fra å angripe.
Det beste og fremst virkemiddelet for å beskytte mot sjørøveri er ganske enkelt å unngå dem. Dette kan bli gjort ved bruk av spesialisert overvåking som radar som inneholder eksempelvis høyfrekvens overflaterader (HF SWR) som kan oppdage små båter bortenfor horisonter på opptil 25 km unna.
Det har vært tradisjon i etterkrigstiden at handelsfartøy ikke er bevæpnet. De amerikanske myndighetene har nylig endret reglene slik at den «beste praksis» for skip er å ha et egen gruppe med private sikkerhetsvakter om bord. Også i Norge har det vært diskutert hvordan landet som nasjon skal handle og hvilke tiltak som skal benyttes. Spørsmålet om bevæpning av handelsfartøy er aktuelt, og har vært til vurdering i Regjeringen. Nærings- og handelsdepartementet kom 4. april 2011 med et høringsutkast til forskrifter om bevæpnede vakter på norske skip. I tillegg har det vært nevnt at mannskapet kan bli gitt opplæring i våpentrening for å kunne skyte varselskudd, og ikkedødelig ammunisjon kan blir benyttet lovlig i internasjonale farvann.
Demokrati og lovregler.
a> i 1671, den nest viktigste byen i de spanske koloniene på den tiden.
a>' mannskap på fyllefest ved elven Calabar. Det er beregnet at Roberts skal ha tatt rundt 470 skip.
I motsetning til datidens samfunn i Vest-Europa, hadde mange sjørøvermannskaper i Karibia en form for begrenset demokrati. Piratsamfunnene var et av de første som innførte en form for maktfordeling som finnes i moderne vestlige samfunn. Den første nedtegnelsen av slik styring om bord i et sjørøverskip er datert til 1600-tallet.
Både kapteinen og kvartermesteren var valgt av mannskapet, som igjen utpekte de andre skipsoffiserene. Kapteinen på et piratskip var ofte en fryktet slåsskjempe som mannskapet ga sin tillit framfor en mer tradisjonell autoritetsfigur forordnet av en elite i samfunnet. Imidlertid, når skipet ikke var i kamp synes det som om kvartermesteren var den som hadde den egentlige autoritet i den daglige drift. Mange piratgrupper delte hva de stjal, pirater som ble skadet i kamp kunne bli tildelt en særskilt kompensasjon tilsvarende til forsikring grunnet medisinsk eller funksjonshemmende årsak.
Det finnes samtidige nedtegnelser fra midten av 1500-tallet som dokumenterer at mange pirater plasserte en andel av stjålne penger i et sentralt fond som ble benyttet for å kompensere skader som mannskapet fikk. Lister viser standardiserte utbetalinger på 600 stykker av åtte (156 000 dollar i dagens valuta) for tapet av en fot og ned til 100 stykker (26 000 dollar) for tapet av et øye. Ofte kunne alle disse avtalene ha vært inngått og skrevet ned av sjørøverne, men disse artiklene, piratkodeksen, kunne også bli benyttet som rettslige bevis på at de var lovløse i hendene på rettsvesenet. Disse lovreglene varierte fra den ene kaptein til den andre, og tidvis fra den ene sjøreisen til den andre, men de besto generelt av enigheter om bestemmelser om disiplin, spesifikasjoner om andel av hva som ble tatt av verdier, og kompensasjoner for skader.
Hvert skipsmedlem ble bedt om å signere med sitt navn eller sette sitt bumerke ved lovbestemmelsene, deretter sverge en ed om lydighet eller på ære. Eden ble tidvis gjort på en Bibel, men i tilfellet med mannskapet til John Phillips ble det i mangelen av en Bibel sverget på en øks. Andre, mer legendariske fortellinger, hevder at noen pirater sverget på pistoler som lå i kryss, sverd eller på en hodeskalle. Disse ritualene formaliserte avtalene sjørøverne seg i mellom.
Sjørøverskatten.
Sjørøverskatt, oljemaleri fra 1911, Delaware Art Museum
Selv om piratene angrep mange skip og tok med seg utbytte, var det få, om noen, som gravde ned deres skatt. Ofte besto det som ble stjålet av mat, vann, alkohol, våpen eller klær. Annet som ble stjålet var husholdningsgjenstander som såpe, utstyr som tau og anker, og tidvis kunne de også beholde det skipet de hadde erobret, enten for å selge det, eller beholde det da det var bedre enn det som de opprinnelig hadde. Slike gjenstander var mest sannsynlig brukt med en gang istedenfor at det ble spart på for framtidig handel. Av den grunn var det liten grunn til å gravlegge det.
Sjørøvere forsøkte å drepe så få mennesker som mulig om bord i det skipet de erobret. Tidvis var det ingen som ble drept om skipet overga seg raskt. Grunnen var at om det ble kjent at piratene ikke tok fanger, ville det skipet som ble angrepet kjempe til siste mann, noe som ville gjøre seieren både mer vanskelig og dyrkjøpt i tap av liv blant sjørøverne. I kontrast ville skip overgi seg raskt hvis de visste at de ville bli spart. I et godt dokumentert tilfelle ble et skip med 300 tungt bevæpnete soldater som ble angrepet av den amerikanske sjørøveren Thomas Tew på slutten av 1600-tallet, overga seg etter en kortvarig kamp og hvor ingen av Tews mannskap på 40 som ble skadet.
Belønninger.
Sjørøvere hadde et hierarkisk system om bord på sine skip som avgjorde hvordan stjålne penger ble distribuert. Imidlertid var piratene langt mer preget av likhetsprinsippet enn vanlig var i samtiden. Kvartermesteren var en motbalanse til kapteinen og ofte makt til nedlegge veto mot hans ordrer. Flertallet av plyndringene var i form av skipslast og skipets utstyr, og hvor medisiner var høyest verdsatt. Skipslegens kommode ville være verdt alt fra 300 til 400 pund eller tilsvarende 470 000 dollar i dagens valuta. Juveler og smykker var vanlig tyvegods, men ikke så populært da det var vanskelig å selge, og pirater hadde liten forståelse av smykkers verdi. Det er et dokumentert tilfelle hvor en sjørøver ble gitt en stor diamant verdt langt mer enn verdien av en håndfull mindre diamanter gitt til hans skipskamerater. Han følte seg lurt og fikk diamanten brutt opp i biter til det tilsynelatende var i overensstemmelse av hva de andre hadde mottatt.
Spanske stykker av åtte (eller spanske dollarmynter) preget i Mexico eller Sevilla var målenheten for å handle valuta i amerikanske kolonier. Imidlertid kunne hver koloni fortsatte benytte seg av myntenheter i pund, shilling og pence for regnskapsføring mens spanske, tyske, franske og portugisiske penger var alle standardiserte medier for pengeveksling mens britisk lov forbød eksport av sølvmynter. Inntil pengeveksling ble standardisert på slutten av 1700-tallet hadde hver koloni lovbelagt deres egne vekslingskurser. I England var 1 stykke av åtte verd 4s 3d mens det var verd 8s i New York, 7s 6d i Pennsylvania og 6s 8d i Virginia. En engelsk shilling fra 1700-tallet kunne være verdt alt fra 246 til 465 dollar. Av den grunn kunne penger stjålet av pirater hadde betydelig ulik verdi alt etter hvor det ble vekslet.
Livet til sjøs var hardt og nådeløst. Nederlandske kaptein Lambert kastet alle fangene på sjøen før ankomst til Alger, merk likene i mastene. Illustrasjon 1684.
En ordinær sjømann mottok en andel av tyvegodset ved kapteinens påpasselighet, men vanligvis en enkelt andel. Gjennomsnittlig kunne en pirat forvente å motta tilsvarende et års lønn av sin andel fra hvert skip som ble tatt mens mannskapet til de mest suksessfulle pirater kunne ofte motta hver en andel verd rundt 1000 pund (1,17 millioner dollar i dagens valuta) minst en gang i løpet av deres karriere. En av de større beløp som ble tatt fra et enkelt skip var det som kaptein Thomas Tew tok fra en indisk handelsmann i 1692. Hver ordinær sjømann om bord på hans skip mottok en andel verd 3000 pund (3,5 millioner dollar) og hvor skipsoffiserene mottok proporsjonalt en større andel lik tidligere enighet om. Tew selv mottok 2 og en halv andel. Det er kjent at det var handlinger mot flere skip hvor en enkelt andel da hadde den dobbelt verdi av dette.
I kontrast mottok en ordinær sjømann i den britiske marine 19s per måned som ble utbetalt i en samlet betaling ved slutten av hver plikttur, noe som var på omtrent halvparten av hva betalingen var for en sjømann i handelsflåten. Imidlertid kunne korrupte skipsoffiserer ofte «skattelegge» sitt mannskaps lønn for å øke sin egen utbetaling, og samtidig var den britiske marinen beryktet for å verge seg å utbetale den pliktige lønningen til sitt mannskap. Fra denne lønningen, 6d per måned, ble det trukket fra underholdningsbidrag for sykehuset i Greenwich og med tilsvarende avdrag til kapteinen, legen og til Chatham Chest, et fond som ble satt opp i 1590 for å betale pensjon til uføre sjøfolk. Seks måneders lønn ble holdt tilbake for å avskrekk desertering. Dette var utilstrekkelig drivkraft, noe som ble avslørt i en rapport om foreslåtte endringer til Royal Navy. Admiral Horatio Nelson skrev i 1803 at han hadde notert seg at siden 1793 hadde mer enn 42 000 sjøfolk desertert. Bortimot halvparten av mannskapet i den britiske marinen var presset med makt inn i marinetjeneste og disse ikke bare mottok lavere lønninger enn frivillige, men var lenket sammen i kjetting så lenge fartøyet var i dokk og fikk aldri forlate skipet før de ble fritatt fra tjeneste.
Selv om den britiske marine led under mange moralske saker, svarte den på spørsmålet om prispenger via loven "«Cruizers and Convoys»" av 1708 som utleverte andeler av det erobrede skipets verdi til offiserer og mannskapet som tidligere hadde gått helt og holdent til kronen. Teknisk sett var det mulig for kronen å få prispengene eller en andel av den, men det skjedde sjelden. Prosessen med å kondemnere et erobret fartøy og dets last og mannskap ble gitt til admiralitetens rett og denne prosessen forble i makt med mindre endringer gjennom hele revolusjons- og napoleonskrigene.
Straff.
Straks en pirat ble tatt til fange på 1600- og 1700-tallet, ble rettferdigheten utmålt på summarisk vis, og mange endte livet i enden av et tau. Offentlige henrettelser var en form for underholdning på denne tiden, og folk kom for å se på som om det var en sportshendelse. Aviser hadde ingen betenkeligheter med å rapportere selv den minste detaljer, som den dømtes siste ord, de bønner som presten ga for deres udødlige sjel og deres siste dødskramper i galgen. I England ble de fleste henrettelser utført ved Execution Dock ved elven Thames i London.
I tilfellet med mer berømte fanger, vanligvis sjørøverkapteiner kunne deres straff bli forlenget hinsides døden. Deres lik ble innkapslet i jernkister og etterlatt til svinge i luften inntil kjøttet råtnet av dem, en prosess som kunne ta opptil to år. Likene til kapteiner som William Kidd, Charles Vane, William Fly, og Jack Rackham ble alle behandlet på denne måten.
Kvinnelige sjørøvere.
a> og med det plyndret og herjet de i Karibia. Hun levde piratlivet på like vilkår som menn.
Kvinnelige pirater tilhørte unntakene, men har likevel eksistert gjennom hele sjørøveriets historie. Selv om sjørøveri hovedsakelig var en mannsdominert aktivitet, har et betydelig mindretall av historiske pirater vært kvinner. Eksempelvis ledet Zheng Yi Sao en piratflåte på begynnelsen av 1800-tallet som omfattet rundt 500 skip i kinesiske farvann. Kvinnelige pirater, som andre kvinner involvert i kriminalitet, møtte særegne resultater i praktisering av sjørøveri og i straffen for det. I den romerske krigen mot Illyria på 220-tallet f.Kr. ble utkjempet mot den illyriske dronning Teuta (gresk Τεύτα) ved Adriaterhavet som hadde drevet sjørøveri mot greske og romerske skip. Awilda, en svensk prinsesse av antagelig mytisk opprinnelse, skal ha drevet sjørøveri i Østersjøen på 800-tallet. Saxo Grammaticus nevner i sitt latinske verk "Gesta Danorum" («Danenes bedrifter») hele syv påståtte norske eventyrkvinner som drev sjørøveri, men «norsk» i dette tilfellet har nok heller hatt betydning «langt borte». Langt mer troverdig er Mary Killigrew som i 1582 skal ha kapret et tysk fartøy ved Falmouth. Irske Grace O'Malley som drev utstrakt sjørøveri på slutten av 1500-tallet i britiske farvann, mente at hun og dronning Elisabeth I av England var likestilte, de hersket begge over hvert sitt rike. Gustav Vasas datter Cecilia Vasa finansierte en egen privat flåte for å bedrive kapring.
Den mest kjente karibiske kvinnelige piraten er nok Anne Bonny, først gift med sjørøveren James Bonny, men hadde en affære med piratkapteinen «Calico» Jack Rackham, og slo seg senere sammen med hans mannskap. Der oppdaget hun at en av mannskapet, Mark Read, var en forkledd kvinne, Mary Read, og de ble nære venninner. Skipet ble tatt av britene i 1720. Da besetningen ble dømt unnslapp de to kvinnene dødsstraff da de begge var gravide. Det fortelles at Anne Bonny skal ha sagt til sin mann da han ble ført til galgen: «Om du hadde slåss som en mann, hadde du sluppet å dø som en hund.»
Sjørøveri i populærkulturen.
a> av en «fryktinngytende» pirat med typiske sjørøveratributter.
Den fiktive sjørøveren «Mic the Scallywag» fra Emerson Haunted Adventure.
Sjørøvere og pirater er et hyppig og yndet emne innenfor fiksjonen og populærkulturen, og er assosiert med bestemte stereotypiske oppførsel i måte å kle seg på og å snakke, en del av dem helt og holdent uten historisk opprinnelse: «bortimot alle våre oppfatninger av deres oppførsel kommer fra gullalderen til fiktiv sjørøveri, som nådde sitt høydepunkt i 1881 med utgivelsen av Robert Louis Stevensons "Skatten på sjørøverøya".» Overraskende nok er likevel en del av disse stereotyper faktisk sanne. Pirater i storhetsperioden kunne ofte miste et lem, en fot eller arm, i kamp. Disse mennene kunne fortsette som kokk og lignende ettersom de ikke lengre kunne være med i kamphandlinger. Hodetørkle ("banadana") ble ofte brukt for å holde svetten vekk fra øynene. Klærne var en blanding av det praktiske og komfortable for arbeid om bord på et skip og fulgte samtidens klesskikker.
En del oppfinnelser av sjørøverkulturen som «å gå på planken» ble popularisert av James Matthew Barries roman "Peter Pan" hvor kaptein Hooks pirater, særlig i Walt Disneys tegnefilmutgave, bidro til å definere den fiktive piratarketypen. Skuespilleren Robert Newtons portrett av Long John Silver i Walt Disney Pictures' film fra 1950 av "Skatteøya" bidro også til å definere den moderne oppfattelsen av en pirat, inkludert den stereotypiske «pirataksenten».
Mange av de faste innslagene, særlig at sjørøvere var fargerike og således interessante kjeltringer som levde et fritt liv hinsides lov og andre reguleringer, ble fastsatt i en bok fra 1724: "A General History of the Robberies and Murders of the most notorious Pyrates",«En generell historie om tyveri og mord av de mest beryktete pirater». Den var skrevet av viss «Kaptein Charles Johnson», generelt betraktet som et pseudonym, muligens ved Daniel Defoe, skjønt det er omstridt. Denne boken som inneholdt biografier om mange pirater som fortsatt sirkulerer som kilde i mange artikler, bidro i stor grad til å forme den populære oppfatningen av pirater; som at de ofte manglet en arm eller fot eller et øye, myten om at piratene gravde ned en hemmelig skatt og at navnet på sjørøverflagget var «Jolly Roger», «Muntre Roger». Forfatteren har gitt en bortimot mytologisk status til de mer fargerike piratfigurene som de beryktede engelske sjørøverne Svartskjegg og Calico Jack. Denne boken var også kilden som formet litteraturen til både Robert Louis Stevenson og J. M. Barrie.
a> har både videreført og satt en ny standard for den klassiske karibiske piraten.
Andre påvirkninger som nevnes er Sjøfaren Sinbad fra de arabiske eventyrene Tusen og en natt. Den klassiske operetten "The Pirates of Penzance" (1879) til komponistparet Gilbert og Sullivan fikk stort gjennomslag både hos publikum som hos kritikerne i sin tid. Den fokuserte på piratkongen og hans håpløse gruppe av sjørøvere på sørkysten av England. Stykket har blitt modernisert flere ganger, sist ved Joseph Papps produksjon fra 1981 som gikk i 787 forestillinger på Broadway.
Den fremst framstillingen i moderne tid er uten tvil Johnny Depps framstilling av den sympatiske og lett androgyne sjørøverkapteinen Jack Sparrow i filmene "Piratene fra Karibia", som det til nå (august 2011) har kommet fire filmer av, henholdsvis i 2003, 2006, 2007 og 2011. Johnny Depps rolle som Jack Sparrow er den eneste faste hovedfiguren som har gått igjen i samtlige filmer. Depp har basert sin figur hovedsakelig på en karakterisering av Rolling Stones' gitarist Keith Richards. I kontekst av filmene er Sparrow en av piratbrødrene, «sjørøverherrene av de syv hav». Han kan være troløs, men overlever ved sin klokskap og forhandlingsevner framfor våpen og kraft, foretrekker å flykte fra de farligste situasjoner og kjemper først når det er nødvendig. I første film forsøker han å gjenvinne sitt skip Den sorte perle fra sin opprørske kompis Hector Barbossa, og unnslippe sin blodgjeld til den legendariske Davy Jones mens han bekjemper Det britiske Ostindiske kompani.
Interessen for sjørøvere og pirater steg i Norge da Terje Formo skapte sin rolleskikkelsen Kaptein Sabeltann om ham for første gang i 1989 og som har blitt en av de største økonomiske suksessene i norsk barneunderholdning. Året etter kom filmen "Håkon Håkonsen" som bygger eventyrromanen av samme navn fra 1873 av Oluf Vilhelm Falck-Ytter. Filmen ble regissert av Nils Gaup og var da en av de største og mest påkostede norske filmene gjennom tidene. Det var også en internasjonal utgave under tittelen "Shipwrecked" («Skipsforlis») i samarbeid med The Walt Disney Studios. Unge Håkon går til sjøs 13 år gammel. Dramatikken øker når skuta forliser og Håkon befinner seg strandet på en øde sydhavsøy som må passe seg for brutal styrmann som viser seg å være både våpensmugler og sjørøver.
Typiske og karikerte piratkostymer innebærer ofte fargerike og klær som ikke alltid passer sammen; lapp over det ene øyet, en trefot, en krok for den ene hånden, store ørering av gull, tørkle om hodet, tosnutet hatt, papegøye på den ene skulderen, kanskje en lett ondskapsfull apekatt, bustet skjegg og en huggert.
Den vanligste forklaringen på at mange sjømenn bar øreringer var at ringen representerte en form for kapital. Dersom en sjømann omkom på havet og senere ble vasket på land, kunne øreringen være betaling for en anstendig begravelse.
Kjente, fiktive pirater (i uordnet liste).
«Nedgravd skatt», illustrasjon fra Howard Pyles spenningsbok for barn, "With the Buccaneers" (1921)


Hypoglykemi.
Hypoglykemi (gr. "hypo + glyk + emi", for lite søtt i blodet) er en tilstand hvor blodsukkeret er for lavt. Blodsukker under 4 mmol/liter (70 mg/dl) anses for hypoglykemi. Dette kan skyldes sykdom eller bruk av legemidler og doping.
Sykdommer og tilstander som kan medføre hypoglykemi er diabetes (ved for høye doser av insulin eller antidiabetika, for lite mat eller større aktivitet enn ventet), hyperinsulinemi, og faste. Legemidler som kan medføre hypoglykemi er insulin og antidiabetika.
Symptomer på hypoglykemi varierer mellom ulike personer, men hos hver person inntrer hvert symptom ofte ved bestemte blodsukkernivåer og kan være en pekepinn på hvor alvorlig hypoglykemien er. Vanlige symptomer er skjelving, svette, tørst, sult, irritabilitet (til dels aggresjon), uklart syn, konsentrasjonsvansker og uklar tale (kan misforstås som alkoholpåvirket). Ved svært alvorlig hypoglykemi kan kramper og bevisstløshet inntre.
Alvorlig hypoglykemi kan medføre hjerneskade og må derfor behandles øyeblikkelig. En diabetiker med anfall må alltid antas å kunne ha hypoglykemi og behandles deretter. Behandling av hypoglykemi er sukkerholdig mat og drikke så lenge personen er i stand til å svelge. Dersom personen er bevisstløs eller på annet vis ikke er i stand til å svelge kan det smøres et seigt, sukkerholdig stoff som honning, sjokoladepålegg, sjokoladesaus/karamellsaus eller lignende på innsiden av kinn/lepper imellom kinnet/leppene og tennene. På sykehus kan sukkervann gis som injeksjon eller infusjon.
På folkemunne kalles hypoglykemi ofte "føling".
Det motsatte av hypoglykemi er hyperglykemi.


Kingston upon Hull.
Hull (formelt Kingston upon Hull, men selv byens myndigheter bruker normalt kun kortformen) er en by og en enhetlig myndighet i East Riding of Yorkshire i det nordlige England. Den ligger på nordsiden av Humber, og elven Hull renner gjennom byen.
Byen er en av de få i England med status som "city" som ikke er katedralby. Til gjengjeld har den "Holy Trinity Church", som muligens er landets største sognekirke. Byen har et stort museumsområde, som inkluderer Hull and East Riding Museum, Wilberforce House, Ferens Gallery, Maritime Museum, Streetlife and Transport Museum, Spurn Lightship og andre severdigheter. Humber Bridge er verdens tredje lengste hengebro med ett spenn.
Det er to universiteter i byen, University of Hull og University of Lincoln, Hull.
Byen er den eneste i Storbritannia som har sitt eget telefonselskap. Kingston Communications ble grunnlagt i 1910-årene som et offentlig selskap. Det er nå privatisert, men er fortsatt det eneste teleselskap i landet som kun tilbyr sine tjenester i ett enkelt område. Telefonkioskene i Hull er kremfargede, mens de i resten av landet er røde.
Byens viktigste fotballklubb er Hull City AFC. Det er også to rugbylag, Hull FC og Hull Kingson Rovers.
Utelivet i byen har lansert slagordet «it's never dull in Hull» («Det er aldri kjedelig i Hull»).
Historie.
Den eldste bosetningen som er kjent på stedet het "Wyke" eller "Wyke upon Hull". Den ble antagelig opprettet fra cistercienserklosteret Meau noen kilometer oppover langs elven Hul for å ha et sted å skipe ut klosterets ullprodukter fra. Edvard I av England så at det var strategisk viktig å kontrollere en havn i området, som ikke er langt fra grensen til Skottland. Han grunnla derfor en planlagt by over den gamle landsbyen, og denne fikk navnet King's Town upon Hull, som etterhvert ble sammentrukket til Kingston upon Hull. Det kongelige charteret ble utstedt 1. april 1299, og er bevart i laugshallens arkiv.
I 1440 fikk Hull status som "city". Byen ble samtidig utskilt fra Yorkshire, og fikk status som et eget grevskap med kontroll over omegnen, som ble kalt Hullshire. I senmiddelalderen var byen en viktig havn, hvor det ble drevet handel med blant annet Nord-Tyskland og de baltiske landene.
I 1642 erklærte Hulls guvernør, sir John Hotham, at han støttet parlamentarianerne, og han nektet Karl I adgang til byen og dens store arsenal. Hotham ble erklært som forræder, men ble benådet av parlamentarianerne. Ironisk nok ble han senere henrettet av parlamentarianerne da han senere forsøkte å skifte side. Disse hendelsene var et forspill til borgerkrigen, siden Karl I ikke så annen mulighet enn å beleire byen. Dette utløste åpen konflikt mellom parlamentarianerne og rojalistene
Hull tjente godt på havnen langt inn i det 20. århundre, men har mistet mye av inntektene. Først forsvant hvalfangsten, og deretter stopper dyphavsfisket etter Torskekrigen med Island 1975–1976. Havnen brukes fortsatt til transport av eksport- og importvarer og til fergetrafikk til Rotterdam og Zeebrugge.
FV Gaul, tråleren som sank utenfor Norge under mystiske omstendigheter i 1974, var fra Hull. Dette var det største enkelttapet av menneskeliv den engelske fiskeflåten har hatt i fredstid.
Fra 1974 til 1996 var Hull ikke lenger et selvstendig grevskapsdistrikt, men ble styrt som en del av East Riding. I 1996 ble East Riding delt i to enhetlige myndigheter, Hull og East Riding of Yorkshire, og grevskapet gikk over til å være en seremoniell enhet.


Glykosuri.
Glykosuri (gr. "glykos + uri", sukker i urinen) er en sykelig tilstand hvor sukker skilles ut i urinen i stedet for å holdes tilbake i kroppen. Dette kan skyldes hyperglykemi (for høyt blodsukker, særlig ved diabetes), eller forstyrrelser i nyrefunksjonen ved f.eks. alkoholpåvirkning. I eldre tider ble sukkersyke (diabetes) diagnostisert ved at legen smakte på urinen og kjente at den var søt.


Jérôme Bonaparte.
Jérôme Bonaparte (født 15. november 1784, død 24. juni 1860) var den yngste broren til Napoleon Bonaparte.
Han ble født Roland Buonaparte i Ajaccio, Korsika, og tjenestegjorde i den franske marinen før han dro til USA hvor han giftet seg med Elizabeth Patterson (1785–1879), datter av en handelsmann fra Baltimore, Maryland. Napoleon annullerte deres ekteskap, men de hadde en sønn, Jérôme Napoleon Bonaparte, født i Camberwell, Surrey, England.
Jérôme Bonaparte ble utnevnt til konge av den tyske staten Westfalen (1807–1813), med hovedstad i Kassel, og giftet seg for annen gang med Catharina av Württemberg, som han fikk enda en sønn med, Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte (1822–1891), også kjent som "prins Napoleon". Deres andre barn var prinsesse Mathilde Bonaparte. Etter at hans eget kongedømme ble oppløst ble Jérôme Bonaparte tildelt tittelen "prins av Montfort" av kongen av Württemberg.
Etter Napoleon Bonapartes avsettelse og fangenskap flyttet Jérôme Bonaparte til Italia, hvor han giftet seg for tredje gang med Giustina Pecori-Suárez, hustruen til en italiensk adelsmann.
Da hans nevø Louis Napoleon Bonaparte ble president i Frankrike i 1848, ble Jerome gjort til marskalk av Frankrike, president for det franske senatet og fikk anerkjent tittelen prins.
Bonaparte, Jerome
Bonaparte, Jerome
Bonaparte, Jerome


Westfalen.
Westfalen («Vestfold») er en historisk region i Tyskland, sentrert rundt byene Dortmund, Münster, Bielefeld og Osnabrück. Den er del av de nåværende delstatene Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen.
Westfalen er omtrent området mellom elvene Rhinen og Weser, nord for elven Ruhr. Eksakte grenser finnes ikke, da navnet Westfalen har blitt brukt om en rekke stater og provinser i historien.
Opprinnelig var Westfalen del av hertugdømmet Sachsen, til det ble gitt status som et eget hertugdømme av keiser Fredrik I i år 1180: Hertugdømmet Westfalen. Det utgjorde da bare et mindre område syd for elven Lippe.
Westfalen var navnet på et napoleonsk kongedømme som eksisterte fra 1807 til 1813. Det var en fransk vasallstat, satt opp av Napoleon Bonaparte og med hans bror Jérôme Bonaparte som konge. Denne staten delte bare navnet med det historiske området, idet den hovedsakelig inkluderte hessiske og østfalske regioner, og bare en liten del av det historiske og geografiske Westfalen.
Senere ble Westfalen en prøyssisk provins. Den nordligste delen, inkludert byen Osnabrück, ble avstått til statene Hannover og Oldenburg.
Den nåværende delstaten Nordrhein-Westfalen utgjøres av den tidligere prøyssiske provinsen Westfalen, den nordlige delen av den tidligere prøyssiske Rhin-provinsen, og det tidligere fyrstedømmet Lippe.
Westfalen er bla. kjent for freden i Westfalen (1648), som markerte slutten på Tredveårskrigen.
Etymologi.
Kart over det tysk-romerske rike fra omkring år 1000. Elven Weser danner grensen mellom Westfalen og Ostfalen.
Navnet Falen er beslektet med den urnordiske navneformen "* Fal(ah)", gotisk: "Filhan" og gammelhøytysk: "Felahan", som betyr landskap, område eller land. På norsk er det tilsvarende ordet "Fold", og gjenfinnes i navnene på de norske kommunene Folden (1837–1887), Nordfold (1887–1964), Foldereid (1886–1964), Sørfold og Folldal og på de to norske fylkene Østfold og Vestfold.
I Norge har ordet i betydningen "landskap" og "flate" blitt brukt om de ytre, brede delene av fjorder. "Folda" [fåȴ'ȴa] ble tidligere brukt på denne måten om Oslofjorden, og har gitt opphav til stedsnavnet Follo. Havstykket Folda i Nord- og Sør-Trøndelag har gitt opphav til bygdenavnet Foldereid i Namdalen og navnet Foldafjorden mellom Nærøy og Fosnes i Nord-Trøndelag. Folda er også navnet på en fjord i Salten i Nordland. Som norsk elvenavn, er det av språkforskeren Sophus Bugge tolket som «den brede, den som danner en bred Flade». Det brukes om Follaelva i Verran og den tilknyttede bygden Follafoss, om Folla i Holtålen, om Folda i Rindal på Nordmøre, om elva Folla i Hedmark og Oppland og den tilknyttede Folldal og om elva Folda i Nord-Aurdal.
Navnet Westfalen forekommer første gangen i året 775 under navneformen "Westfalai" i de kongelige frankiske annaler "Annales regni Francorum". Der er det betegnelsen på en stamme blant sakserne som bodde vest for elven Weser. De gamle sakserne kalte den vestlige delen av deres territorium for Westfalen, den midterste for Engern og den østlige for Ostfalen.
Den anonyme saksiske poeten Poeta Saxo, skrev således i sine "Annales de gestis Caroli magni imperatoris libri quinque" («Annaler om gjerningene til keiser Charlemagne i fem bøker») fra mellom 888 og 891, at der fantes tre saksiske stammer: Ostfalai, Westfalai og Angrarii ("«congregatis Saxonibus de diversis pagis, tarn de Westfalahis et Angrariis quam et de Ostfalahis"»). I eldre tekster fra Sachsenland, skrevet under Karl den store, omtales også et Gau ved navn "Fahala" som hadde sitt sete i Hildesheim, men ingen stamme med navnet Falen.
Gjennom de gamle skriveformene "Falahi", "Falachi" og "Falaha", som betyr «bonde» i betydningen «landmann», «mann i et område eller landskap ("Falen")», oppstod også navnet "Valhala", "Walhala" eller Valhall, som i norrøn mytologi er æsenes store festhall. I forordets avsnitt 10 av sin den yngre Edda, knyttet Snorre Sturlason således guden Odin til sakserne, ved å omtale hans tre sønner som "Veggdegg" (konge over Ostfalen), "Beldegg" (konge over Westfalen) og "Sigge" (konge over frankerne).


St. James's Park.
St. James's Park er en av de kongelige parkene i City of Westminster, rett øst for Buckingham Palace og vest for Downing Street. St. James's Palace ligger i nord.
Parken er omgitt av The Mall i nord, Horse Guards Parade i øst og Birdcage Walk i sør. Parken har et tjern, St. James's Park Lake, med to små øyer, Andeøya (oppkalt etter tjernets samling av vannfugler) og Vestøya. En bro som krysser tjernet byr på utsikt til Buckingham Palace omgitt av trær og fontener.
Buckingham Palace fra St. James's Park
De nærmeste undergrunnsstasjonene er St. James's Park og Westminster.
Parken ble ervervet som sumpmark av Henrik VIII, som fikk den omgjort til hjortereservat. Den ble åpnet for publikum av Karl II.
St. James's Park er den østligste av en nesten uavbrutt kjede av parker som også omfatter (vestover) Green Park, Hyde Park og Kensington Gardens.


Litleåna.
Litleåna er ei elv som renner gjennom Kvinesdal og har utløp i Kvina ved Liknes i bunnen av Fedafjorden. Høyeste punkt er rett sør for Knaben.
Litleåna er lakseførende til Åmot, 1 km opp i elva.


Londons kongelige parker.
Parkene forvaltes av Royal Parks Agency og patruljeres av Royal Parks Constabulary.


Horse Guards Parade.
Horse Guards Parade er en stor paradeplass ved Whitehall i London. Plassen var tidligere åsted for ridderturneringer, og har vært brukt for en rekke parader, inspeksjoner, mønstringer og andre seremonier siden 1600-tallet. Plassen er åsted for den årlige faneparaden som markerer monarkens offisielle fødselsdag.
Paradeplassen er åpen mot vest, hvor den møter Horse Guards Road og St. James's Park. Den er omgitt i nord av det gamle admiralitetet og Admiralitetscitadellet, i øst av Horse Guards–bygningen (hærens hovedkvarter) og i sør av bakveggen til Downing Street 10, den britiske premierministerens offisielle residens.
Flere militærmonumenter og -trofeer omgir utsiden av paradeplassen, deriblant statuer av feltmarskalkene Horatio Kitchener, Frederick Sleigh Roberts og Garnet Wolseley; en tyrkisk kanon laget i 1524 og erobret i Egypt i 1801; og Cádiz-monumentet, et minnesmerke over slutten på beleiringen av Cádiz i Spania i 1812.


Victoria Embankment.
Victoria Embankment under London maraton 2005
Victoria Embankment under bygging. "Illustrated London News", 1865.
a>r ble tatt i bruk desember 1878 for å lyse opp gaten.
Victoria Embankment, tidligere Thames Embankment, er en gate og gangvei langs den nordlige bredden av Themsen i London, i byområdene City of Westminster og City of London.
Victoria Embankment ble bygget i 1870 av Joseph Bazalgette. Den opprinnelige drivkraften var behovet for å gi London et moderne kloakksystem. En annen viktig faktor var ønsket om å avlaste trafikken i gatene Strand og Fleet Street.
Prosjektet innebar en utbygning av Themsens strandlinje, og følgelig en innsnevring av elven. Bygningsarbeidet krevet oppkjøp og nedrivning av en rekke dyre eiendommer langs elvebredden. Tunneler for District-linjen ble bygget under elvebredden. På bakkenivå, i tillegg til de nye veiene, ble det anlagt to offentlige parker.
Victoria Embankment starter ved Westminster Bridge, rett nord for Palace of Westminster, og følger elvens bredd nordover, forbi Hungerford Bridge og Waterloo Bridge, og slutter ved Blackfriars Bridge.
Undergrunnsstasjoner på Victoria Embankment er Westminster, Embankment, Charing Cross, Temple og Blackfriars.
I desember 1878 ble Victoria Embankment den første gaten i Storbritannia med permanent elektrisk gatebelysning. Belysningen kom fra 20 av Pavel Jablotsjkovs buelamper drevet av en Gramme-dynamo. 16. mars 1879 ble systemet utvidet til 40 lamper og 10. oktober til 55 lamper. Tidligere hadde gaten vært belyst av gasslamper og i juni 1884 ble gassbelysningen gjeninnført fordi den elektriske belysningen var for dyr.


Elektronegativitet.
Elektronegativitet er atomer og grunnstoffers egenskap til å trekke til seg felles elektroner – dvs. elektron som atomer deler seg imellom – i en binding.
Dersom differansen mellom elektronegativitetsverdien i de aktuelle atomene i bindingen er > 1,7, regnes bindingen for å være en ionebinding. Dersom differansen er 0,5 sier vi at det vi har en polar kovalent binding. Er forskjellen under 0,5, får vi en upolar kovalent binding.
Av grunnstoffene i periodesystemet har Fluor den høyeste elektronegativitetsverdien på 4,0 – alle andre grunnstoffers elektronegativitet er satt i forhold til Fluor


Embankment undergrunnsstasjon.
Embankment undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener linjene Circle, District, Bakerloo og Northern. Stasjonen har to innganger, en fra Victoria Embankment som den har sitt navn fra, og en fra Villiers Street, som er en sidegate til The Strand. Den ligger under den sørlige enden av Charing Cross stasjon, og er i kollektivsone 1.
Stasjonen åpnet i 1870, og betjente da "Metropolitan District Railway", som senere har blitt delt i Circle- og District-linjene. Den het opprinnelig Charing Cross. 10. mars 1906 åpnet "Baker Street & Waterloo Railway", dagens Bakerloo-linje, en plattform på stasjonen, men dette selskapet brukte navnet Embankment. I 1914 åpnet så "Charing Cross, Euston and Hampstead Railway", nå en del av Northern-linjen, en plattform. Bakerloo- og Northerndelen av stasjone fikk da navnet Charing Cross (Embankment) (tillegget ble brukt for å skille den fra Charing Cross (Strand)), mens District-delen fortsatt het Charing Cross uten dette tilleggsleddet. I 1915 endret man dette ved å gi hele stasjonen navnet Charing Cross, mens Charing Cross (Strand) fikk det nye navnet Strand.
I 1974 fikk stasjonen igjen nytt navn, Charing Cross Embankment. Den 12. september 1976 ble dagens navn innført, slik at denne ble Embankment mens den andre, da kalt Strand, ble slått sammen med Trafalgar Square undergrunnstasjon og fikk navnet Charing Cross undergrunnsstasjon.
I begynnelsen var Embankment endestasjon for Northern-linjen, og hadde derfor bare en plattform og en sløyfe som tillot av togene kunne komme inn i det andre sporet. I 1920-årene ble linjen utvidet sørover, og en plattform til ble konstruert. Men plattformen for sørgående tog er fortsatt ikke forbundet med de andre plattformen gjennom gangtunneler, slik at passasjerer som skal skifte til eller fra denne plattformen først må gå opp i billetthallen.
Sløyfen som ble brukt av Northern for å snu togene eksisterer fortsatt. Under andre verdenskrig trengte en flybombe ned i den, men var da heldigvis forseglet slik at sprengkraften ikke rammet deler av stasjonen som var i bruk. Blokkeringen av enkelte åpninger i stasjonsanleggt hadde blitt gjort i 1938 som del av forberedelsene på en eventuell krig, og var egentlig ment å skulle forhindre oversvømmelser i tilfelle bombeskader. Fra september 1939 ble de provisoriske betongpluggene erstattet av elektriske nøddører, som er 33 cm tykke og tåler 800 tonns trykk.
Stasjonen ble vist i filen "Sliding Doors" fra 2001, men filmen ble egentlig tatt opp på Waterloo & City-linjens plattformer, ettersom disse er stengt for trafikk i helger.


Fjellvettreglene.
Fjellvettreglene ble introdusert på bakgrunn av en rekke ulykker som skjedde påsken 1967, da 18 personer omkom i fjellet. Etter denne påsken satte Norges Røde Kors og Den Norske Turistforening ned et utvalg som skulle drive forebyggende arbeid. Som et resultat av dette ble kampanjen «Aksjon fjellvett» lansert under mottoet «Velkommen til fjells – men ta ansvaret selv». Fjellvettreglene ble revidert og relansert, og det ble satt i gang kampanjer for å spre kunnskap om fjellvett gjennom mediene og trykksaker. Aksjonen fikk stor oppmerksomhet, selv om enkelte kritiserte organisasjonene for å skremme folk fra fjellet.
Fjellvettreglene i mediene.
Gjennom mange år har fjellvettreglene blitt presentert på NRK. Reglene har blir sendt på radio siden 1969 og på TV siden 1972, ledsaget av et musikkstykke mange ennå assosierer med fjellvettreglene. Musikken er en instrumentalversjon av «Daydream» spilt inn av Frank Pourcel og hans Grand Orchestra.
«Daydream» er komponert i 1968 av Raymond Vincent, Sylvain Van Holmen og David Mackay. De to førstnevnte var medlemmer av den belgiske rockegruppa Wallace Collection, mens Mackay var deres australske plateprodusent bosatt i London. Enkelte strofer i melodien er hentet fra Svanesjøen av Tsjajkovskij. Originalversjonen av «Daydream» ble spilt inn av nettopp Wallace Collection og sangen var en stor hit i Europa i 1969.
Rundt 1989 ble fjellvettreglene presentert i form av den eplekjekke skiløperen Severin Suveren (spilt av Åsleik Engmark), som det gikk galt for hver gang, men som klarte seg av ren flaks.


Charing Cross undergrunnsstasjon.
Charing Cross undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den er knyttet til Charing Cross jernbanestasjon, og ligger like ved Trafalgar Square, i kollektivsone 1. Stasjonen betjener Bakerloo-linjen og Northern-linjen.
Stasjonen var opprinnelig to separate anlegg. Bakerloo-linjen tok den i bruker under navnet Trafalgar Square undergrunnsstasjon den 10. mars 1906, mens Northern-linjen tok den i bruk under navnet Charing Cross 22. juni 1907. I 1914 skiftet sistnevnte navn til Charing Cross (Strand), for å skille den fra Charing Cross (Embankment). Den fikk så i 1915 navnet Strand. 4. juni 1973 ble Strand stengt, og de to stasjonene ble slått sammen. De ble åpnet som en enhetlig stasjon med sitt nåværende navn (Charing Cross (Embankment) skiftet samtidig navn til Embankment) den 1. mai 1979.
I 1979 tok også Jubilee-linjen i bruk stasjonen, men dette tilbudet ble nedlagt i 1999 da utvidelsen av linjen var ferdig.


Fjelldal.
Fjelldal er et tettsted i Tjeldsund kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på fastlandet, på østsiden av Tjeldsundet. Nærmeste by er Harstad, som ligger omtrent 45 kilometer unna. Fra Fjelldal tar det omtrent ett kvarter å kjøre til Narvik lufthavn, Evenes.
Stedet.
Fjelldal har barneskole ("Fjelldal skole") og barnehage ("Kanutten barnehage"). Sentralt på Fjelldal ligger et servicesenter med butikk, Hydranten Pub & Spiseri, frisør (Studio 2 AS) og helsesenter med legekontor. Like ved servicesenteret ligger Norges Brannskole. Det er også en småbåthavn på Fjelldal, hvor Fjelldal Båtforening holder til.
I henhold til trasseplanen for Nord-Norgebanen skulle sidesporet til Harstad passere over en jernbanebro fra Fjelldal til Sandtorg.


Tower Hill undergrunnsstasjon.
Tower Hill undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger på Tower Hill, rett ved Tower of London, og er i kollektivsone 1. Stasjonen ligger rett under et av de største bevarte stykker av den romerske bymuren som gikk rundt London.
Stasjonen betjener linjene Circle og District, og ligger kort vei fra Tower Gateway DLR-stasjon og Fenchurch Street stasjon. District-linjens tog fra Ealing Broadway snur som regel her, mens tog fra andre vestlige forsteder fortsetter til Barking og Upminster.
Tidligere lå Tower of London undergrunnsstasjon på stedet. Den åpnet i 1882, men ble nedlagt allerede i 1884 da Mark Lane undergrunnsstasjon. Denne stasjonen lå litt lenger vest, og fikk i 1946 navnet Tower Hill. Denne stasjonen ble nedlagt i 1967.


Norges brannskole.
Norges brannskole (NBSK) er den nasjonale utdanningsinstitusjonen for kommunalt brann- og feierpersonell, grunnlagt og etablert i Oslo i 1942. Skolen har siden 1993 vært lokalisert på Fjelldal i Tjeldsund kommune i Nordland. Skolen ligger under Justis- og beredskapsdepartementet, mens det faglige- og administrative ansvaret er lagt til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
I 2004 hadde skolen 44 stillinger, men leier inn et betydelig antall eksterne lærer-krefter etter behov. I tillegg til de fast oppsatte kursene tilbyr skolen også en rekke kurs på bestilling, til blant annet rederier, Kystvakten og Forsvaret. Eksempelvis har Norges brannskole siden 2006 gjennomført kurs innen oljevernberedskap i strandsonen i samarbeid med Kystverket og Norsk Oljevernforening For Operatørselskap (NOFO).
Brannskolen har i en godt utstyrt bilpark som blir benyttet i undervisning og øvelsessammenheng. Skolen har tre internatbygg med enkelthybler.
Historie.
Norges brannskole ble etablert i 1942 på Oslo hovedbrannstasjon. I 1949 ble feierutdanningen lagt til brannskolen. Fra 1968 overtok staten driften av brannskolen. Samme år ble skolen flyttet til Grorud. Der ble skolen til sommeren 1993 da den ble flyttet til Tjeldsund kommune.


Tower of London undergrunnsstasjon.
Tower of London undergrunnsstasjon var en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ble åpnet i 1882 for å betjene Metropolitan-linjen, men ble nedlagt allerede i 1884 da Circle-linjen ble opprettet. En ny stasjon, Mark Lane, ble åpnet litt lenger vestover.
Det er ingenting igjen av stasjonen, ettersom alle spor forsvant da Tower Hill undergrunnsstasjon ble bygget på samme sted.


Lars Ivar Moldskred.
Lars Ivar Moldskred (født 12. november 1978) er målvakt i fotball som spiller i KR Reykjavík.
I 2009 gikk han til Strømsgodset etter å tidligere ha spilt for Lillestrøm SK. Han har tidligere spilt for klubbene Bergsøy IL, Tjørvåg IL, Hødd og Molde. Etter 2009-sesongen forlenget ikke Strømsgodset kontrakten med Moldskred. Han signerte for KR Reykjavík i april 2010.


Øyvind Gjerde.
Øyvind Gjerde (født 18. mars 1977) er en norsk fotballspiller som senest spilte for Molde Fotballklubb. Han har tidligere spilt for klubbene Åndalsnes, Lillestrøm og Aalesund.
Etter 2010-sesongen fikk han ikke forlenget kontrakten med Molde etter syv år i klubben, og annonserte at han mest sannsynlig la opp.


Mark Lane undergrunnsstasjon.
Mark Lane undergrunnsstasjon var en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den lå vest for Tower Hill undergrunnsstasjon, og ble åpnet i 1884, da Tower of London undergrunnsstasjon ble nedlagt.
Stasjonen fikk navnet Tower Hill i 1946. I februar 1967 ble den nedlagt etter at den nye Tower Hill-stasjonen sto ferdig.
Bygningen ligger i Seething Lane, og er pr. 2005 en restaurant. På fasaden står det fortsatt "Mark Lane Station Buildings" der kontorene lå.


Knut Dørum Lillebakk.
Knut Dørum Lillebakk (født 27. april 1978) er en norsk målvakt og trener i fotball for Mysen IF. Han har også vært utlånt til Bryne, Aalesund, Bærum og Hødd.


Rob Friend.
Rob Friend (født 23. januar 1981) er en kanadisk angrepsspiller i fotball for den tyske klubben Eintracht Frankfurt. Han har tidligere spilt for Moss, Molde, Heerenveen, Borussia Mönchengladbach og Hertha BSC Berlin, samt universitetsfotball i Canada. Da Friend spilte for Molde var med å sikre cupgull i 2005
Da Friend spilte for SC Heerenveen ble han utlånt en stund til Heracles Almelo fra samme land.


Kai Røberg.
Kai Røberg (født 30. november 1973) er en tidligere angrepsspiller i fotball. Han spilte for Molde FK, Midsund, Åndalsnes, Træff og Kristiansund BK. La opp som aktiv etter 2007-sesongen.


Tjeldsundet.
Tjeldsundet er et 25 nm langt sund mellom Hinnøya og Tjeldøya samt fastlandet. Sundet strekker seg om lag fra Gressholman i nord til Lødingen i sør. Lødingen, Tjeldsund, Skånland og Harstad kommuner grenser til Tjeldsundet. Tjeldsundbrua (åpnet 1967) krysser Steinslandsstraumen i den nordlige delen av Tjeldsundet mellom Leikvikhamn i Harstad og Steinsland i Skånland.


Frode Estil.
Frode Estil (født 31. mai 1972 i Sørli) er en tidligere norsk langrennsløper på Langdistanselandslaget. Han var tidligere på landslaget. Han fikk sine første verdenscuppoeng i 1996 med en niendeplass i et sprintrenn i Reit im Winkl. Estils første verdenscupseier kom i Davos i desember 1999, der han vant en klassisk tremil. Han representerte idrettslaget Lierne Ski.
Med 5 gull, 3 sølv og 2 bronse i internasjonale mesterskap er Frode Estil tidenes mestvinnende langrennsløper i klassisk stil siden stilarten ble innført i VM i 1987.
På jaktstarten under OL 2002 kom han egentlig på delt andreplass sammen med Thomas Alsgaard. Det var ikke mulig å skille de to på målfotoet. Da Johann Mühlegg senere ble tatt for doping og fratatt sine gullmedaljer, delte de to gullet på distansen.
Estil er kjent for sine raske taktomslag i bratte motbakker (såkalte "Estilbakker"). Denne evnen har han brukt til å avgjøre flere spurtdueller i sin favør. Under VM i Oberstdorf 2005 brukte han denne taktikken da han vant sitt første VM-gull (50 km klassisk, fellesstart). To år senere avsluttet han sin mesterskapskarriere med sølv på samme distanse etter å ha tapt spurten mot Odd-Bjørn Hjelmeset.
Estil vil i sitt siste mesterskapsløp bli husket for sin gode sportsånd. Han bidro til å senke farten i tetgruppen slik at Hjelmeset, som måtte bytte en ski, hadde sjans til å ta igjen teten og vinne løpet. Estil fikk sølvet bak Hjelmeset.
For sine prestasjoner fikk Estil Holmenkollmedaljen i 2007.
Estil er i dag bosatt i Meråker, og jobber fulltid som trener/lærer ved Meråker videregående skole fra sommeren 2007. I 2011 var han med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK.


Ramsund orlogsstasjon.
Ramsund orlogsstasjon (ROS) er det norske Sjøforsvarets forsyningsbase i Nord-Norge. Den ligger i Tjeldsund kommune, og er en av tre store offentlige arbeidsplasser der.
Forsvaret har 200 arbeidsplasser lokalisert i Ramsund, Harstad og Sortland, mesteparten er sivile arbeidstakere. Arbeidstilbudet varierer fra ulike administrative stillinger, til verkstedfunksjoner, vedlikehold og fagmilitære. ROS er vert for Sjøforsvarets forsyningskommando, Marinejegerkommandoen, Minedykkertroppen Nord-Norge og sjøforsvarets forsyningskommando teknisk divisjon Nord-Norge.
Selve baseadministrasjonen ved ROS er i dag underlagt RSF Troms – Finnmark, med en ledelse stasjonert på Bardufoss. RSF står for regional støttefunksjon og er en avdeling som leverer alle støttetjenestene til andre operative militære avdelinger. Fra Ramsund leveres tjenester innen baseadminstrasjon, soldatforvaltning, forlegning, forpleining og transport.
Stasjonen ble etablert i 1913.


Tjeldøya.
Tjeldøya er ei øy i Tjeldsund kommune i Nordland og ligger mellom Hinnøya og fastlandet. Øya har et areal på 187 km². Høyeste punkt på Tjeldøya er Trollfjellet på 1010 moh.
Tjeldøya er knyttet til fastlandet med den 240 meter lange Ramsundbrua.
Rådhuset i Tjeldsund ligger på Hol på Tjeldøya.


Metadon.
Metadon er et syntetisk fremstilt opioid. I Norge brukes metadon i all hovedsak i forbindelse med legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Metadon har smertestillende og hostedempende effekter og kan føre til tretthet.
Farmakologiske egenskaper.
Metadon er i likhet med morfin en opioidreseptor fullagonist og har liknende effekter som denne. I motsetning til mange andre opioider er metadon meget godt egnet for peroral bruk ((dss. inntak gjennom munnen), da absorbsjonen fra tarm er rask og tilnærmet fullstendig. Halveringstiden er ca ett til to døgn. Dette bidrar til jevn konsentrasjon i blodet og dermed mindre akutt rusfølelse (kick). Dette er rasjonalet for at metadon brukes ved substitusjonsbehandling og avvenning av opiatavhengige. Det er verd å merke seg at metadon i seg selv også er meget vanedannende og et attraktivt rusmiddel på det illegale markedet. Metadon har ingen plass i behandlingen av andre former for avhengighet, som kokain – eller amfetaminavhengighet.
Abstinensreaksjonen er betydelig mer langvarig enn for korttidsvirkende opiater som heroin og morfin. Når medikamentet blir brukt i substitusjonsbehandling gis det i til dels svært høye doser. Abstinensreaksjonene kan derfor være svært kraftige, og bør overvåkes av medisinsk personell.
Vanlige bivirkninger ved substitusjonsbehandling i høye doser er de samme som ved stort og jevnt inntak av andre opioider: Obstipasjon (forstoppet tarm), kløe, svetting og minsket sexlyst, evt også impotens. Obstipasjon må håndteres fortløpende, da det over tid vil kunne gi stor risiko for tarmruptur og påfølgende bukhinnebetennelse. Forebyggende behandling er enten å vente med den daglige Metadondosen til en har hatt avføring, eller ved daglig inntak av Laktulose. Kløe behandles akutt ved å gni Maizenamel eller potetmel på det affiserte området. Ved enkelte typer hjertefeil kan behandling med Metadon gi hjerterytmeforstyrrelse. Metadon hemmer i likhet med alle opioider respirasjonen, noe som særlig i kombinasjon med alkohol og benzodiazepiner kan ha dødelig utgang. I Norge registreres det et titalls dødsfall som skyldes bruk av metadon hvert år, nesten utelukkende blant personer utenfor LAR.
Historikk.
Metadon ble første gang syntetisert av de tyske forskerne Bockmühl og Ehrhart ved IG Farben (Hoechst-Am-Main) i 1937. Det ble et viktig medikament under 2. verdenskrig som morfinsubstitutt for Tyskland, som på grunn av krigen var avskåret fra tilgang på opium. I 1953 ble metadon patentert og markedsført som det langtidsvirkende og sterkt smertestillende middelet Polamidon. I praksis har metadon bare blitt sporadisk brukt i smertebehandling etter krigen, da morfin igjen ble alminnelig tilgjengelig for sykehus og leger.
I 1963 startet de to amerikanske psykiaterne Dr. Nyswander og Dr. Dole forsøk med å gi metadon til heroinavhengige i USA. Etter en tids forskning på dette konkluderte de to psykiaterne med at ved inntak av metadon – så det ut til at utslitte heroinavhengige plutselig begynte å fungere normalt i samfunnet igjen; de begynte å arbeide, tok opp kontakten med gamle venner og gjenopptok gamle hobbyer og interesser. Alt dette uten vesentlig ruspåvirkning etter at de var trappet opp og stabilisert på en bestemt dosering. Til tross for langvarig skepsis har metadon blitt alminnelig tilgjengelig i store deler av verden som et verktøy for skadereduksjon og legemiddelassistert rehabilitering for heroin/morfinavhengige.
«Adolphine».
Adolphine eller adolophine er et påstått tidlig varemerke identisk med metadon, mens faktum er at ordet er en forvrengning oppstått i brukermiljøene for det amerikanske varemerket Dolophine (som er avledet av det latinske ordet for smerte, "dolor"). På 70-tallet ble det hevdet (muligens av motstandere av metadonbehandling) at navnet Dolophine var dannet som en tributt til Adolf Hitler, og den beskyldningen har overlevd fram til i dag. Bruken av navnet har i den senere tid blitt registrert i scientologi-litteratur som omhandler Narconon.


Daniel Berg Hestad.
Daniel Berg Hestad (født 30. juli 1975) er en norsk fotballspiller fra Molde som spiller for. Han har klubbrekorden i antall kamper og har vunnet ett seriemesterskap (2011) og to cupgull (1994 og 2005) med Molde. Han har vært kaptein for laget siden sommeren 2000.
Han debuterte for Molde som 17-åring borte mot Start i 1993. Inkludert treningsoppgjør har han spilt over 700 kamper for MFK. Han topper med det klubbens adelskalender foran sin far, Stein Olav «Laffen» Hestad. De aller fleste kampene er spilt som som sentral midtbanespiller. Han er nummer to på listen over spillere med flest kamper i tippeligaen, bare Roar Strand har flere.
I 2003 fikk han kontrakt med den nederlandske klubben SC Heerenveen, hvor han spilte to sesonger. Sommeren 2005 returnerte han til Molde.
Hestad har spilt åtte for Norge (samtlige er privatlandskamper), og har også en rekke kamper for aldersbestemte landslag.
I 2011 fikk han Romsdals Budstikkes hederspris.
Han er sønn av den tidligere Molde-spilleren Stein Olav Hestad og storebror til Peter Berg Hestad. Daniels onkler Odd Berg, Jan Berg og Harry Hestad er også kjente spillere fra Molde Fotballklubb. Daniel Berg Hestads eldste bror Thomas Berg Hestad er basehopper og tidligere fotballspiller.


Opiumsvalmue.
Opiumsvalmue ("Papaver somniferum") er en plante i valmuefamilien. Som navnet antyder blir den blant annet brukt til produksjon av opium, og inneholder flere viktige alkaloider som morfin, kodein og papaverin. Morfin er fremdeles et av de viktigste smertestillende stoffer til medisinsk bruk, og planten har vært brukt i farmasien fra de eldste tider og finnes også avbildet i apotekene.
Brukt som råstoff.
Morfin fra opiumsvalmuen blir også brukt som råstoff for produksjon av heroin. Planten blir derfor dyrket i stor skala i enkelte asiatiske land, i de senere år særlig i Afghanistan.
Annen bruk.
Opiumsvalmuen blir også dyrket til mer sosialt aksepterte formål, som produksjon av valmuefrø til bruk i bakerier på brød og rundstykker, og som prydplante i hager (i land som tillater dette). I Norge er lovlig å dyrke til prydformål, men bruk til selvmedisinering vil være straffbart og rammes av narkotikalovgivningen.
Mytologi.
Valmuekranser ble brukt ved flere guder, men vanligst ved søvnens gud, Hypnos, den romerske Somnus og dennes sønn Morfeus, drømmenes representant. I tillegg var dødens gud Thanatos og romernes Mors ofte prydet med valmuekranser.


Lateranoverenskomsten.
Vatikanstatens utstrekning i henhold til Lateranoverenskomsten
Lateranoverenskomsten av 11. februar 1929 er et konkordat som ble inngått mellom Italia og Vatikanet ved pave Pius XI. Denne sørget for at Vatikanstaten ble opprettet med paven som monark. Avtalen bestemmer Vatikanstatens grenser og en rekke bygninger utenfor disse som er vatikanske eksklaver.
Vatikanet hadde vært en del av staten Italia siden denne ble opprettet i 1870 da den tidligere Kirkestaten ble lagt inn i den nye statsdannelsen. Konkordatet erstattet "Garantiloven" av 13. mai 1871 som hadde sikret pavens ukrenkelighet innen Vatikanet og gitt ham visse rettigheter, som blant annet retten til eget diplomati og livgarde gjennom Sveitsergarden.
Kirken nektet å anerkjenne "Garantiloven" da den mente at den måtte være uavhengig av enhver politisk og verdslig myndighet i sitt åndelige virke. Fram til Lateranoverenskomsten ble inngått anså derfor pavene seg som fanger i Vatikanet.
Til minne om denne avtalen som slik begravde en lang og bitter strid, ble hovedgaten til Vatikanet inn mot Petersplassen, Via della Conciliazione, (italiensk: «Forsoningens gate»), anlagt.
Avtalen ble undertegnet av statsminister Benito Mussolini på vegne av kong Viktor Emmanuel III av Italia og av kardinalstatssekretær Pietro Gasparri på vegne av pave Pius XI i Lateranpalasset, og dette siste ga navnet til overenskomsten.
Lateranoverenskomsten ble innarbeidet i den italienske konstitusjonen i 1947.
Avtalebrudd.
Da Italia innførte de anti-jødiske lovene i 1938, ble det innført forbud mot ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Vatikanet anså dette som et brudd på Lateranoverenskomsten, da kirken er den myndigheten som regulerer katolikkers inngåelse av ekteskap.
I februar 1944 ble Sankt Paul utenfor murene, som er en eksklave under Vatikanstaten i henhold til Lateranoverenskomsten, angrepet av italienske fascister.
Reservasjon.
Den hellige stol meddelte at den fra 1. januar 2009 ikke lenger vil automatisk adoptere italiensk lovgivning, men vurdere hver lov for seg. Det er en åpning i avtalen for at Vatikanet kan reserve seg mot lover som er på kant med kirkens lære, men kirken går i dette tilfeller noe lengre enn dette.


Edvard Hoem.
Edvard Hoem (født 10. mars 1949 i Fræna) er en norsk forfatter. Han skriver på nynorsk. Han debuterte med diktsamlingen "Som grønne musikantar" i 1969. Han kom med sin andre bok i 1970, "Landet av honning og aske" som er blitt kalt en lyrisk roman.
Han fikk sitt store gjennombrudd med romanen "Kjærleikens ferjereiser" i 1974, da var han 25 år gammel. For romanen fikk han Kritikerprisen for årets beste voksenbok.
Hans utdannelse omfatter filosofi og litteraturvitenskap mellomfag ved Universitetet i Oslo. Han bodde i Molde fra han var 14 til 19 år.
På 1970-tallet var han aktiv i AKP(m-l). Hoem var tilknyttet Det Norske Teatret i 1976 og 1980–86 som husdikter og dramaturg. Han var teatersjef ved Teatret Vårt i Molde i perioden 1997–99, og har blant annet markert seg som EU-motstander. Han har mottatt mange stipendier og utmerkelser. Fra 2012 tildeles han statsstipend.
Hoem arbeider med en biografi om Bjørnstjerne Bjørnson. Første bind ble gitt ut i forbindelse med Bjørnson-jubileet i 2010. Tredje bind ble utgitt i slutten av 2011.
Han er i dag bosatt i Oslo.
Bibliografi.
Edvard Hoem kåserer om Bjørnstjerne Bjørnson


Royal Parks Constabulary.
Royal Parks Constabulary var en politistyrke som patruljerte de kongelige parker i London og Edinburgh. Politistyrken ble opprettet i 1872 under navnet "Royal Parks Keepers" med full politimyndighet i de kongelige parkene. Den tok navnet Royal Parks Constabulary i 1974.
Til forskjell fra de fleste andre politistyrkene i Storbritannia var Royal Parks Constabulary ikke underlagt indredepartementet; men derimot kultur-, media- og idrettsdepartementet, som finansierte virksomheten gjennom Royal Parks Agency.
Politistyrken i London ble innlemmet i Scotland Yard, som har ansvar for hele Stor-London, gjennom Serious Organised Crime and Police Act 2005. I Skottland ble den opprettholdt.


Sirkulasjonssystem.
Sirkulasjon eller "det sirkulatoriske system" er det organsystemet som lar blod sirkulere i kroppen.
Menneskets sirkulatoriske system består av blod, blodårer og hjertet. Det er funksjonelt og anatomisk tett forbundet med åndedrettssystemet.
Hjertet er en hul muskel som pumper blod. Blodåresystemet består av arterier, vener og kapillarer. Arterier er blodårer som frakter blod ut fra hjertet. Vener er blodårer som frakter blodet tilbake til hjertet. Kapillarene er de minste blodårene og utgjør overgangen mellom arterier og vener. Utvekslinga av oksygen og næring til vevet og avfallsstoffer og karbondioksyd til blodet foregår i kapillærene.
Blodets kretsløp kan grovt deles i to: lungekretsløpet og systemkretsløpet.
Lungekretsløpet.
Hjertets høyre hovedkammer pumper blod ut i lungearterien. Denne deler seg i to og leder blodet til lungene, hvor det renner gjennom et kapillarnett tett ved de små luft-fylte lungeblærene. Det gjør det mulig for karbondioksid å passere fra blodet til lungene og oksygen å passere fra lungene til blodet. Deretter returnerer blodet til hjertet. Det sies nå å være oksygenert, og renner inn i venstre forkammer gjennom de fire lungevenene.
Systemkretsløpet.
Systemkretsløpet, også kalt det store kretsløpet pumper blodet fra venstre hjertekammer/ventrikkel ut til kroppens organer og tilbake til hjertets høyre forkammer/atrium.


Home Office.
Home Office er innenriksdepartementet i Storbritannia. Departementet har sitt hovedkontor i Marsham Street 2 i Westminster.
Departementet er ansvarlig for politiet, immigrasjon/grensekontroll, og kontraterrorisme og rikets sikkerhet. Departementet ble etablert i 1782, da det tidligere såkalte "Southern Department" fra 1660 ble omdannet til "Home Office", samtidig som "Northern Department" ble det nye "Foreign Office". De to tidligere departementene hadde de samme ansvarsområdene, men hadde oppgavene fordelt geografisk.


Innenriksdepartementet (USA).
Det amerikanske innenriksdepartementet (engelsk: "Department of the Interior" – Departementet for det Indre) er et departement i den amerikanske regjeringen med ansvar for forvaltning og vern av landområder i føderalt eie.
Pr. 2004 forvaltet departementet 2 050 000 km² med landområder, eller rundt en femdel av landmassen i Amerikas forente stater. Det administrerer også 476 damanlegg og 348 reservoarer, 388 nasjonalparker og -monumenter, og 544 naturreservater. Energivirksomhet på landområder i føderalt eie står for 28 prosent av landets energiproduksjon.


Marianne Mjaaland.
Marianne Mjaaland (født 31. mai 1955) er en norsk forfatter, lege, forsker og skribent. Mjaaland har arbeidet som anestesilege, kirurg, psykiater og journalist. I 1986 ble hun den første kvinnelige kirurgen ved Regionsykehuset i Tromsø. Hun arbeidet i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen.
Mjaalands litterære debut, kriminalromanen "Unaturlig dødsfall meldes", som også problematiserte mannsdominansen og den indre justisen blant kirurger, ble gjenstand for debatt i Tidsskrift for Den norske legeforening da enkelte mente at identifiserbare ansatte ved Regionsykehuset i Tromsø ble hengt ut.
Hun har også engasjert seg i abortdebatten med utgangspunkt i egne erfaringer både som lege og abortsøkende kvinne. For dette fikk hun Livsvernprisen av organisasjonen Menneskeverd i 2009.


British Transport Police.
British Transport Police (BTP) er en ikke-regional britisk politistyrke. Den har ansvar for å håndheve loven på jernbanen i Storbritannia, samt på Londons undergrunnsbane, Docklands Light Railway, Midland Metro og Croyon Tramlink. De har ikke ansvar for Glasgows undergrunnsbane og Tyne and Wear Metro. Styrken er underlagt Home Office.
Styrken hadde pr. 2004 2206 regulære konstabler, 120 spesialkonstabler og en støttestab på 667 personer. Den er spredt over hele England, Wales og Skottland. I Nord-Irland er jernbanen såpass lite utbygget at den lokale politistyrken, Police Service of Northern Ireland, har ansvaret.
BTP ble opprettet omkring 1825, samtidig med de første organiserte politistyrker i Storbritannia. Man mente at jernbanen ville trenge en egen politistyrke for å beskytte last og passasjerer. I tillegg til at BTP kunne avse konstabler til eskorte av verditransporter og jevnlig patruljere togene, var de som en nasjonal styrke ikke avhengige av å følge grensene som de regionale styrkene er underlagt. Tidligere hadde hvert enkelt jernbaneselskap sin egen styrke, men med opprettelsen av British Rail i 1948 ble de samlet i én styrke.
Konstablene har samme myndighet som medlemmer av de regionale styrkene, men begrenser sin aktivitet til jerbanenettverkene og andre kollektivtilbud som er underlagt dem, samt områder helt nær disse. Uniformene er også de samme som andre styrker, med de typiske "bobby"-hjelmene for mannlige konstabler. Unntaket er offiserene, som gjerne bærer gensere med et spesielt svart og hvitt sjakkbrettmønster og teleskopbatonger av en type som flere andre styrker underlagt Home Office bruker.
I nyere tid har trusselen mot jernbanen endret seg. Verditransporter kjøres sjelden med tog, i det minste transporter av en slik størrelse at togrøveri er lønnsomt. Styrkens største utfordring er derfor hærverk, fyll og bråk på tog og stasjoner, ikke minst på Londons undergrunnsbane.
Siden 1970-årene har BTP også vært de første fotballhooligans møter på vei til en kamp, og styrken har ansvar både for å stoppe de som begår lovbrudd underveis og å kartlegge situasjonen slik at politistyrken som har ansvar i området hvor kampen skal spilles får informasjon om hva de kan vente seg. I forbindelse med større slåsskamper på undergrunnsstasjoner i London må BTP normalt innkalle forsterkninger fra lokale styrker som har utstyr for opprørskontroll.
BTP har ikke teknisk eller mannskapsmessig kapasitet til å etterforske terrorhandlinger, og slike oppdrag blir derfor overlatt til andre politistyrker.


Aldgate undergrunnsstasjon.
Aldgate undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, ved Aldgate i City of London. Den betjener linjene Circle og Metropolitan, og er østlig endestasjon for sistnevnte. Stasjonen ligger i kollektivsone 1.
Den åpnet 18. november 1876. I 1882 ble Circle-linjen fullført etter at utvidelsen til Tower of London undergrunnsstasjon var fullført. Strekningen mellom Aldgate og det som i dag er stasjonen Tower Hill er den eneste strekningen som kun kjøres av Circle. Fram til 1941 gikk Metropolitan-togene videre til den sørlige endestasjonen for East London-linjen.
Stasjonen ble sterkt skadet av flybomber under andre verdenskrig.


Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz.
Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz (født 19. mai 1744 i Mirow, død 17. november 1818) var en tysk prinsesse. Hun var datter av prins Carl av Mecklenburg, halvbror av den regjerende hertug Adolf Fredrik III av Mecklenburg-Strelitz, og var gjennom sitt ekteskap med Georg III dronning av Storbritannia og Irland, og kurfyrstinne, senere dronning, av Hannover. Hun var farmor til dronning Victoria av Storbritannia, og tipp-tipp-tipp-oldemor til Elisabeth II av Storbritannia.
7 byer i USA bærer hennes navn.


Liverpool Street stasjon.
Liverpool Street stasjon (også kalt London Liverpool Street) er en jernbane- og undergrunnsstasjon i det nordøstlige hjørnet av City of London, byens finansielle sentrum. Den har inngang fra Bishopsgate og Liverpool Street, og ligger i Londons kollektivsone 1.
Jernbane.
Liverpool Street har tog til destinasjoner i det østlige England, inkludert London Stansted Airport, Great Yarmouth, Norwich, Ipswich, Chelmsford, Colchester, Braintree, Harwich og forstedene i det nordøstlige Stor-London. Et daglig ekspresstog til Harwich korresponderer med fergen til Hoek van Holland. I motsetning til hva mange tror går det ikke tog derfra til Liverpool, de går fra Euston stasjon.
De fleste passasjertogene fra Liverpool Street drives av one. Rutene er kjent kollektiv som "Greater Anglia network". Det er også to tog fra c2c på hverdager, til Southend og Shoeburyness. Alle andre c2c-tog går fra Fenchurch Street stasjon. Både one og c2c eies av National Express Group.
Historie.
Stasjonen ble åpnet av Great Eastern Railway i 1874. Den ble tegnet av selskapets sjefsingeniør, Edward Wilson, og ble bygget der Bethlem Royal Hospital tidligere hadde ligget.
Stasjonen var den første bygningen i London som ble truffet av en flybombe fra et tysk Gotha-bombefly under første verdenskrig. Bombingen fant sted i mai 1917, og stasjonen ble truffet av bomber med ca. 450 kilo sprengkraft. 162 mennesker omkom.
Mellom 1985 og 1992 ble stasjonen sterkt ombygget, men fasaden med jernpillarer fra damplokomotivenes tid, og en ærestavle for ansatte i Great Eastern Railway som falt i første verdenskrig, ble bevart. Den ble formelt gjenåpnet av dronning Elisabeth II i 1991.
Undergrunn.
Liverpool Street er stasjon for linjene Central, Circle, Hammersmith & City og Metropolitan.
Central-linjen er en dypgående linje, mens de andre tre enn grunne linjer. Derfor ligger Centrals plattformer, som ble åpnet 28. juli 1912, under de andre.
Det er planer om at Crosslink skal stoppe ved Liverpool Street, med direkte overgang til undergrunn eller jernbane.


Georg III av Storbritannia.
Georg III. Vilhelm Fredrik (tysk "Georg Wilhelm Friedrich", engelsk "George William Frederick") (født, død 29. januar 1820) var fra 1760 til 1820 konge av Storbritannia og Irland, hertug av Braunschweig-Lüneburg og dermed tysk kurfyrste og fra 1814 også konge av Hannover.
Han tilhørte det tyske fyrstehuset Hannover, en gren av Welferne, og nedstammet bl.a. fra Heinrich der Löwe. Han var sønn av Fredrik Ludvig av Hannover og Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha. Den 8. september 1761 giftet han seg med Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz. De fikk 15 barn, bl.a. den senere kong Georg IV av Storbritannia.
Han tapte den amerikanske uavhengighetskrigen mot den nordamerikanske kolonien som løsrev seg og ble til USA. Han engasjerte seg i koalisjonen med Preussen og Russland mot Napoleon Bonapartes Frankrike.
George ble rammet av sinnssykdom mens han satt på tronen. Dette var en sentral del i filmen om ham (hvor han ble spilt av Nigel Hawthorne).
Referanser.
Georg 03


Herdbarhet.
Herdbarhet er materialets (stålets), evne til å la seg herde. Karboninnhold, austenittkornstørrelse og de øvrige legeringselementene virker inn på herdbarheten. Et mål på herdbarhet, er kritisk herdedybde.


Julia Jentsch.
Julia Jentsch (født 20. februar 1978 i Berlin) er en tysk skuespillerinne. Hun fikk i 2005 Sølvbjørnen på filmfestivalen i Berlin for sin rolle som Sophie Scholl.
Eksterne lenker.
Jentsch, Julia
Jentsch, Julia


Südschleswigscher Wählerverband.
SSW's logoSüdschleswigscher Wählerverband (SSW) (dansk Sydslesvigsk Vælgerforening, frisisk Söödschlaswiksche Wäälerferbånd) er den danske minoritetens politiske parti i den tyske delstaten Slesvig-Holsten.
Partiet er representert i Schleswig-Holsteins landdag. Ved landdagsvalget i 2005 fikk det 3,6 % av stemmene. Ved valget i 2009 økte oppslutningen til 4,3 % av stemmene og partiet fikk to seter i parlamentet. Partiet er sterkt orientert mot de nordiske landene og går inn for grenseoverskridende samarbeid i Slesvig-området (Tyskland og Danmark) og for ivaretagelse av den danske og frisiske minoritetens rettigheter (som mer bruk av dansk og frisisk språk i den regionale kringkastingen). Tyngdepunktet kan beskrives som sosialliberalt, men det er også rom for såvel konservative som venstreorienterte i partiet.
Ved valget i delstaten i 2005 havnet partiet på vippen mellom CDU og SPD, men begge disse partiene mente det var galt å la SSW avgjøre hvem som skulle regjere, og valgte å inngå en storkoalisjon. Fra 2009 er SSW en del av opposisjonen, ledet av SPD.


Persisk.
Persisk eller farsi er et indoeuropeisk språk som snakkes i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan, samt av minoriteter i blant annet Usbekistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan, Georgia og Russland. Det er del av den iranske grenen av indoiranske språk.
Persisk og varianter av persisk har offisiell status i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. Persisk har vært et middel for litteratur og vitenskapelige bidrag til den muslimske verden så vel som til den vestlige. Det har hatt innflytelse på flere nabospråk, inkludert de tyrkiske språkene i Sentralasia, Kaukasus og Anatolia. Det har hatt en mindre innflytelse på arabisk og andre mesopotamske språk.
I femhundre år før det britiske kolonistyret var persisk i utstrakt bruk som et andrespråk på Det indiske subkontinent; det ble et kultur- og utdanningsspråk i flere hoff i India, og ble det «offisielle språket» under Mogulriket. Det var ikke før i 1843 at engelsk ble dominerende. Bevis på persisks innflytelse i regionen kan ses i måten det har påvirka urdu, hindi, marathi, bengali og sindhi.


Sozialistische Reichspartei.
Otto Ernst Remer i januar 1945
Sozialistische Reichspartei (det sosialistiske rikspartiet) ble grunnlagt 2. oktober 1949 da den nasjonalsosialistiske fløyen av DKP-DRP, anført av generalmajor Otto Ernst Remer og forfatteren Fritz Dorls, brøt ut og dannet sitt eget parti. Andre grunnleggere inkluderte Wolfgang Falck, August Finke, dr. Bernhard Gericke, Gerhard Heinze, Helmut Hillebrecht, dr. Gerhard Krüger og grev Wolf von Westarp.
Partiet bestod hovedsakelig av tidligere NSDAP-medlemmer, og programmet var i vesentlige deler basert på NSDAPs program. De avviste at den daværende regjeringen var den lovlige tyske regjeringen og hevdet retten til å forsvare det tyske riket. Viktige mål var bla. "Treue zum Reich" og "Schutz und Ehre des deutschen Soldaten".
Partiet var representert med to representanter i det tyske parlamentet, forbundsdagen.
Partiet oppløste seg 12. september 1952.


Aldgate.
Aldgate er et område i City of London. Det ligger i østkanten av City, nær Whitechapel. Aldgate er en valgkrets i valgene til rådsmedlemmer i Corporation of London.
Den opprinnelige "Ealdgate" («Old gate») ble bygd av romerne som starten på vegen fra London til hovedstaden Colchester. I middelalderen hørte også et porthus med leiligheter til porten. Her bodde en tid den store engelske dikteren Geoffrey Chaucer, og her skrev han flere av verkene sine, bl.a. "Troilus and Criseyde" (1385).
Daniel Defoe skriver i sin "A Journal of the Plague Year" at Aldgate var særlig hardt ramma av pestepidemien i 1665: «"There was no parish in or about London where [the plague] raged with such violence as in Aldgate."»
Porten ble sammen med de andre portene i Londons bymur revet i 1760-åra, mens navnet lever videre i gatene Aldgate og Aldgate High Street. På 1800-tallet ble Aldgate et område for produksjon av og handel med klær og tekstiler, drevet særlig av østeuropeiske jøder.
Den første boken av en afro-amerikaner som ble utgitt av et forlag, Phillis Whealeys "Poems on Various Subjects, Religious and Moral", ble utgitt i Aldgate etter at hennes eiere (Wheatley var slave) ikke kunne finne en forlegger i Boston som ville gi den ut.
Transport.
Aldgate er et trafikknutepunkt i det østlige London. Hovedvegene A11 mot Norwich og A13 mot Essex begynner i Aldgate. Det er to undergrunnsstasjoner, Aldgate og Aldgate East, og en større bussterminal.


Moorgate stasjon.
Moorgate stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i City of London. Den ligger på gaten Moorgate, nord for bymuren.
Undergrunn.
Undergrunnsstasjonen betjener linjene Circle, Hammersmith & City, Metropolitan og Northern. Den ligger i kollektivsone 1, og utgjør den eldste delen av stasjonskomplekset. Daværende Metropolitan Railway åpnet stasjonen i 1865 som en del av den østre forlengelsen av den originale undergrunnsstrekningen mellom Paddington og Farringdon.
Jernbane.
Moorgate er Great Northern-linjens endestasjon. Togene kommer inn gjennom dype tunneler via en rute som tidligere ble brukt av undergrunnsbanen. Frem til våren 2009 ble Moorgate også betjent av tog fra St. Pancras, men denne ruten ble avsluttet permanent i forbindelse med ombyggingen av Farringdon stasjon.
Moorgateulykken.
28. februar 1975 krasjet et undergrunnstog på Northern-linjen inn i tunnelenden etter plattformen på Great Northern-sporet. 43 mennesker omkom, noe som er det største tap av menneskeliv på undergrunnsbanen i fredstid.
Undersøkelsene viste at føreren, som omkom i ulykken, fortsatt holdt «dødmannsknappen», som ville slått på bremsene dersom den hadde blitt sluppet. Det viste seg også at han hadde økt farten før kollisjonen, og det var ikke tegn til at han hadde reagert på det som skjedde. Politiets granskning av føreren viste at det ikke var tegn til at han hadde selvmordstanker, noe som ble styrket av at han hadde 300 pund i lommen som han skulle bruke til å kjøpe en bil til datteren for etter skiftet. Årsaken har aldri blitt funnet.
Ulykkens omfang ble forsterket av at den skjedde et sted hvor det var høyt under taket, slik at de bakre vognene landet over den første og knuste den; i en vanlig undergrunnsstasjon ville ikke dette kunne skjedd. Plattformen var designet for vanlige jernbanetog, og det var derfor betraktelig høyere under taket.
Ulykken førte til to tiltak. Det ene var en omfattende ombygging av stedet hvor den skjedde, slik at en eventuell senere ulykke ikke skulle få samme omfang. Det andre var at det ble innført et automatisk bremsesystem som automatisk slår på bremsene dersom man har for høy fart inn mot slutten på et spor. Dette systemet er kjent som "Moorgate Control".


XU.
I 1944 klarte XU å smugle dokumentasjon om tyskernes V1-flyvende bombe (bilde), ut av Tyskland i Quislings eget fly.XU var den største og viktigste allierte etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Det meste av XUs virksomhet ble holdt hemmelig til 1988.
Opprinnelse.
Opprinnelsen til navnet vites ikke sikkert. Ifølge Sæter & Sæter(2007) var det imidlertid Lauritz Sand, en av av dem som var med på å starte XU, som var navngiveren. Under første verdenskrig hadde Sand arbeidet for britisk etterretning i Indonesia, dengang kalt nederlandsk India. Her bygde han opp en gruppe som ble kalt XU. Svein Sæter mener i kapitlet «Viljen til kamp» fra boken "XU: I hemmeleg teneste 1940-1945" at X står for «unknown» og U for «undercover agent». Lars Borke mener derimot at X står for «secret» og U for «intelligence». I 1940 var Lauritz Sand ansatt ved Universitetet i Oslo, og de unge studentene i kretsen rundt veteranen formet kjernen i denne gruppen. Da flere av den norske motstandsbevegelsens etterretningsgrupper slo seg sammen tidlig i 1941, fikk Sand gehør for sitt forslag om å bruke det gamle navnet fra forrige krig.
En annen av XUs medstiftere var Arvid Storsveen, senere organisasjonens leder, som sammen med Ivan Th. Rosenqvist alt før dannelsen av XU hadde bygget opp et lite etterretningsnett på Østlandet, med forgreninger til Vestlandet.
Mange av folkene i organisasjonen ble rekruttert fra et elitepreget miljø ved Blindern, Universitetet i Oslo. Gruppen knyttet til seg kontakter over hele Norge, og folk innen politiet, jernbanen og lignende, og samlet informasjon, kart og fotografier over nært samtlige tyske festningsanlegg og styrker.
Organisasjon.
XU bestod av 17 distrikter, som alle hadde sin sjef. De rapporterte via MI2 i Stockholm og direkte til FO2 (Forsvarets Overkommando) i London.
Under krigen.
XU var opprinnelig en del av Milorg, men ble i løpet av 1941-42 skilt ut som en selvstendig organisasjon direkte underlagt FO II og MI II.
Etter at det var etablert et nett over hele det sørlige Norge kom Gestapo våren 1942 på sporet av organisasjonen. Flere i ledelsen måtte flykte til Sverige, blant dem Storsveen som fortsatte å lede organisasjonen fra utlandet. Storsveen besøkte imidlertid Oslo i april 1943, og ble drept i en Gestapo-felle. Han avslørte imidlertid ikke hvem han var og XU fortsatte under ledelse av Øistein Strømnæs og Anne-Sofie Østvedt.
Strømnæs fortsatte å lede XU fra Oslo inntil de tyske styrkene kapitulerte i mai 1945. I tillegg til å forsyne de allierte med svært detaljert informasjon om de tyske styrkene i Norge, hadde XU også agenter i Tyskland, en av de viktigste var den unge studenten Sverre Bergh. Flere av deres medlemmer var kurerer for Paul Rosbaud som var en svært viktig agent for britiske MI6 i Tyskland.
På slutten av krigen hadde XU rundt 1 500 agenter over hele Norge og hadde utviklet et sofistikert kurersystem til Storbritannia via Sverige. Det kunne bli sendt rundt 500 A4-sider hver dag. Mengden med etterretning gjorde at de allierte styrkene hadde god oversikt over tyske styrker i Norge. Denne informasjonen var helt nødvendig ved bombetokt og ville vært uvurderlig ved en mulig alliert invasjon i Norge.
Østfold var et av fylkene der XU utviste størst aktivitet. I Fredrikstad hadde kaptein Rudolf Graff og hans menn i XU sitt hovedkvarter i Tøihusgaten 45 i Gamlebyen.
Ryeng, Føre og Ravn ga i boken "Hemmelig Krig i Nord, Historien om XU i Nord-Norge" verdifull informasjon om XUs virksomheter i landsdelen, en virksomhet som til tidligere har vært lite omtalt.
Etter krigen.
XU var som en enhet underlagt et strengt taushetsløfte om at deres virksomhet aldri skulle bli kjent, og ble dermed lite omtalt etter krigen. Dette førte også til at flere XU-medlemmer ble anklaget og dømt for landssvik etter krigen. I 1998 reiste Tore Austad(h) krav om oppreising og renvaskelse av XUs medlemmer. Forsvarsminister Johan Jørgen Holst ga dem full honnør og opphevet på dagen deres taushetsplikt.


Buekorpsmuseet.
Buekorpsmuseet i Bergen ble etablert i 1977. Den holder til i Murhvelvingen, eller Muren en gammel bygning fra 1560-årene på Strandsiden bygget som privatbolig for Erik Rosenkrantz. Her er oppbevart gjenstander fra alle buekorpsene. Samlingene inneholder effekter fra alle aktive buekorps og en del av dem som er nedlagt. Det har eksistert ca. 200 buekorps i Bergen. En antar at borgervæpningen var forbilde for buekorpsene og museet har en fullstendig offisersuniform fra borgervæpningen. Det finnes også en rikholdig buekorpslitteratur og eksemplarer av alle buekorpsbladene som er utkommet. Her finnes også en samling av buekorpsfaner, trommer, sabler etc.. I det innerste rommet er det plass til spesialutstillinger f. eks. ved de forskjellige buekorpsenes jubileer.


National Express East Anglia.
National Express East Anglia (etablert 2004) er et jernbaneselskap som driver lokale ruter fra Liverpool Street stasjon i City of London til det østlige London, Essex og East Anglia. Selskpaet var kjent som "One" frem til 26. februar 2008. Rutene er kollektivt kjent som "Great Anglia Network". Selskapet eies i sin helhet av National Express Group.
Nettverket hvor selskapet driver sine ruter ble gitt til ett enkelt selskap for å forbedre koordinasjonen av ruter til de store stasjonene. Tidligere ble rutene drevet av Anglia Railways, First Great Eastern og Wagn.
National Express East Anglia driver også Stansted Express, flytoget som betjener Stansted flyplass i Essex nordøst for London.


Berg videregående skole.
Berg videregående skole er en videregående skole på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Skolen tilbyr studiespesialisering/allmennfaglig studieretning, og en studieretning som leder til International Baccalaureate (IB) Diploma.
Navnet Berg stammer fra distriktets eldste gård, med historie helt tilbake til jernalderen. Skolen ble etablert med bare én klasse i 1925, men elevtallet steg raskt da den flyttet inn i dagens lokaler i 1929–1930. Skolen har i de senere årene blitt ombygget innvendig for å kunne gi plass til flere elever. For tiden har skolen ca. 550 elever, hvorav rundt 110 går på IB. Skolen var den første i Norge som tilbød undervisning rettet mot IB Diploma, fra 1981. Hvert år går ca. 100 elever ut fra allmennfaglig studieretning og 50–70 elever ut fra den IB Diploma Programme. Skolen har ca. 60 lærere.
Berg er planlagt omgjort til barneskole i løpet av 2013. Den videregående skolen flyttes til midlertidige lokaler sammen med Fagerborg videregående skole.
I skogholtet bak skolen finnes en av Oslos siste lokaliteter med storsalamander.
Markante tidligere elever (alumni).
Prisen heter Fritjof Nansens belønning for yngre forskere og deles ut av Det Norske Vitenskaps-Akademi.
Bergrevyen.
Berg videregående skole har arrangert skolerevy årlig i over 25 år. Revyen har som regel premiere i første halvdel av januar, da elevene får lov til å disponere skolens gymsal i måneden som omfatter juleferien.
Markante revydetaljer.
I 2008 fikk Bergrevyen sin første toppkarakter av Oslopulsredaksjonen med oppsetningen "NRK Hubro/NRK Kobra" under regi av de tidligere Bergelevene og førstegangsinstruktørene Hanna Klingberg og Erlend Badhwar Valen-Sendstad. Revyen ble videre nominert til revyprisen for beste skolerevy i Oslo/Akershus i 2008, men ble slått på målstreken til fordel for Elvebakkenrevyen.
Liste over samtlige revytitler.
Terningkast fra anmeldelse i Aftenposten i parentes


Great Eastern Railway.
Great Eastern Railways emblem ved Liverpool Street stasjon i London. Londons våpenskjold er omgitt av våpenskjoldene til byene som ble betjent av selskapet
Great Eastern Railway (GER) var et britiske jernbaneselskap som ble grunnlagt i 1862. Det oppsto ved at Eastern Counties Railway ble slått sammen med flere små, lokale selskaper. I 1902 ble Northern and Eastern Railway innlemmet i GER.
Selskapet bygde Liverpool Street stasjon i London, og fra denne stasjonen hadde det ruter til blant annet Southend-on-Sea, Chelmsford, Colchester, Ipswich, Lowestoft, Yarmouth, Norwich og Cambridge, samt en rekke småbyer langs den engelske østkysten. I tillegg hadde det pendlertog i Londons nærområde.
I 1923 ble Great Eastern slått sammen med flere andre selskaper i London and North Eastern Railway (LNER). På det meste eide GER over 1900 km skinnegang.


C2c.
c2c er et britisk jernbaneselskap som driver ruter fra Fenchurch Street stasjon i City of London til det østlige London og det sørlige Essex, samt til Southend og Shoeburyness fra Liverpool Street stasjon.
Selskapet eies av National Express Group. Tidligere ble det eid av Prism Rail, og het da LTS Rail.
Alle stasjoner som brukes av c2c betjenes av selskapet, unntatt Fenchurch Street, som drives av Network Rail og West Ham stasjon som drives av Londons undergrunnsbane.
c2c er det eneste jernbaneselskapet i London som selger Oyster Card, et flerreisekort som er innført av Transport for London, på sine stasjoner.


Eastern Counties Railway.
Eastern Counties Railway (ECR) var et britisk jernbaneselskap som ble grunnlagt 20. juni 1839. Selskapet drev først en rute fra Mile End til Romford. Året etter ble linjen utvidet til Shoreditch i London, og etterhvert også til Colchester i den andre enden.
ECR brukte først en sporvidde på 5 fot, men i september og oktober 1844 ble alt lagt om til normalspor på 4 fot og 8,5 tommer (1 435 mm).
I 1862 ble ECR slått sammen med flere mindre selskaper, og dannet kjernen i Great Eastern Railway.


Liste over sametingsrepresentanter 2001–2005.
Liste over representanter i sametinget i perioden 2001 til 2005 sortert etter valgkrets. Tilsammen er det 39 representanter fra elleve partier og lister. Syv av de 39 representantene er kvinner.
Varanger.
Tre representanter hvorav to er kvinner og én er mann. To partier er representert.
Tana.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Karasjok.
Tre representanter hvorav én er kvinne og to er menn. Tre partier er representert.
Kautokeino.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Porsanger.
Tre representanter hvorav alle er menn. To partier er representert.
Alta/Kvalsund.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Nord-Troms.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Midt-Troms.
Tre representanter hvorav to er kvinner og én er mann. To partier er representert.
Sør-Troms.
Tre representanter hvorav to er kvinner og én er mann. Tre partier er representert.
Nordre Nordland.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Midtre Nordland.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Sørsameområdet.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Sør-Norge.
Tre representanter hvorav alle er menn. Tre partier er representert.
Sametingsrepresentanter 2001-2005


Unge Forskere.
Unge Forskere, fullt navn "Forbundet Unge Forskere", er en norsk ungdomsorganisasjon som arbeider for å øke interessen for forskning blant ungdom. Foreningen ble stiftet 25. mai 1979 av deltagere i Konkurransen Unge Forskere. Konkurransen var etablert av S Philips i 1968.
Aktiviteten i Forbundet Unge Forskere er i dag begrenset til gjennomføring av European Space Camp på Andøya.


Norindex.
Norindex er en av Norges eldste emnekataloger på Internett. Tjenesten har røtter helt tilbake til 1995, men har blitt drevet under navnet Norindex siden 1997. Norindex var tidligere tilgjengelig i Sverige og Danmark, men disse markedene trakk de seg fra i 2001. Norindex fokuserer hovedsakelig på norske nettsteder og er en del av Norindex Media Norge portalene.
Norindex har røtter tilbake i BBS-miljøet tidlig på nittitallet. Gründer av Norindex Media Norge drev på denne tiden BBSen Future Line BBS. Da Internett ble mer utbredt i Norge gikk det raskt nedover med BBSene i Norge.
I 1995 laget gründer Espen Berg det man kan kalle forgjengeren til Norindex, dette var en enkel side der han hadde samlet de beste norske webresursene, den gikk under navnet "surfeguiden". Etter hvert fikk gründeren mange tilbakemeldinger om at "surfeguiden" var et svært nyttig utgangspunkt til Internett. I 1997 ble BBSen nedlagt og det ble for fullt satset på det nye mediet Internett.
Driftselskapet ble etablert året etter (14.01.1998), firmaet het den gangen Future Design Media AS. I tillegg til portalsatsingen ble det satset på andre tjenester som design, webhotell og utvikling av butikkløsninger for Internett. I år 2000 ble det bestemt at bedriftens hovedsatsing skulle ligge på portaler og emnekataloger. Driftselskapet byttet foretaksform og navn til Norindex Media Norge EFT det samme året.
Norindex var en av de første selskapene til å lansere metasøketeknologi, denne teknologien ble brukt i søketjenester som TREFF Search og MP3 Search. På grunn av økt søkelys på opphavsrettigheter trakk de seg fra disse markedene mot slutten av nittitallet.
I dag driver Norindex Media Norge tjenester som, og.


Murhvelvingen.
Murhvelvingen, bildet tatt før 1916
Håndkollorert Lanternefotografi av Murhvelvingen, ca 1910
Murhvelvingen eller Muren i Bergen ble oppført som privathus og representasjonslokale for lensherren på Bergenhus Erik Ottesen Rosenkrantz etter bybrannen i 1561. Derfor finner en, spesielt i litteratur, benevnelsen Den Rosenkrantzke Muur, men hverken Edvard Edvardsen som skrev sin «Bergensbeskrivelse» i 1694 eller Bernt Lorentzen som har skrevet «Gård og grunn i Bergen i middelalderen» (1952), bruker denne betegnelsen på bygningen. Dette er en av Bergens eldste profane bygninger. Rosenkrantz hadde fått kongens tillatelse til å hente kleberstein fra klosterruinene på Munkeliv kloster som kan sees i hjørner og innramminger. Opprinnelig lå der en brønn under hvelvingen, men denne ble dekket til og den offentlige passasjen ble anlagt i 1880-årene. Bygningen ble skadet av branner i 1625, 1640 og 1643. Den ble reparert ved hjelp av offentlig midler i årene 1651-52, og etter det brukt av et vaktkompani. Opprinnelig hadde bygningen gavler også mot øst og vest, og det nåværende valmtaket er bygd etter brannen i 1702. I 1880-82 ble private eiere kjøpt ut av Brennevinssamlaget, og i 1922 ble dette overtatt av A/S Vinmonopolet. Muren ble solgt til kommunen i 1924. Kirkevergen hadde kontor i 1. etasje i årene 1929-75. I det som en gang var en stor festsal holder Buekorpsmuseet til. I 1565 feiret Brynhilde Benkestok og fogd Erik Hanssøn Schønnebøl et meget staselig bryllup i denne salen. Senere ble dette «Café for Striler». Brennevinssamlaget innredet også en «Toddysal for et bedrestilt publikum» i første etasje, men der kom ingen. Underetasjen har flere mindre kjellere på hver side av den hvelvede passasjen hvor det har vært butikker siden 1600-tallet. Muren ble fredet i 1927.


Niccolò Paganini.
Nicolò (Niccolò) Paganini (født 27. oktober 1782 i Genova, død 27. mai 1840 i Nice) var en italiensk fiolinist, gitarist og komponist.
Han er en av de mest berømte fiolinvirtuosene. Nicolo Paganini komponerte sine stykker selv, hvorav de fleste var så teknisk vanskelige at det bare var han selv som kunne fremføre dem. Dette gjaldt også hans gitarstykker.


Knaben.
Driftsbygningene på Knaben er preget av 30 års forfall.Knaben er en tidligere gruveby nord i Kvinesdal kommune, i Vestredalen om lag 50 km nord for Liknes. Gruvebyen ligger 630 moh. Det var gruvedrift på Knaben fra 1885 til 1973. Anlegg og bygninger i gruveområdet står ennå, blant annet heisetårnet og vaskeribygningen. Arbeiderboligene i gruvegaten er overtatt av turister og brukes i dag som ferie- og fritidsboliger, men de har sitt opprinnelige preg i behold. Det meste av maskiner og utstyr forøvrig er demontert og fjernet. Knaben leirskole er her.
Oversikt over Knaben sentrum med skole, sanddeponi og «supermarked».Et svært stort sanddeponi i dalbunnen vitner om 88 års gruvevirksomhet på Knaben. Gehalten av molybden var lav. I gjennomsnitt under 0,2%. For å vinne ut 2 kg molybdenglans, måtte man sprenge ut og finknuse over ett tonn malm. Det er gjennomført en rekke tiltak for å forhindre avrenning, men deponiet forårsaker tilsig av metall (kadmium, kobber og molybden) og flotasjonskjemikalier til Kvina.
Til tross for at Knaben ble praktisk talt fraflyttet i 1973, valgte eieren av stedets landhandel å fortsette driften – og holder fortsatt ut. De dagene landhandelen er åpen møter man her en butikk som har et miljø og en innredning som er svært forskjellig fra storsamfunnets effektive Rimi og Kiwi butikker, selv om vareutvalget vil være kjent.
I det gamle administrasjonsbygget er Knaben Gruvemuseum etablert. Det drives av foreningen Knabens Venner og Kvinesdal kommune. Det nye veianlegget til Knaben som ennå ikke var helt avsluttet da gruvene ble nedlagt og stedet ble fraflyttet, ble gjort ferdig i 1977.
I dag har gruvearbeidet startet på nytt igjen og gruvearbeidere leter etter mer molybden i fjellene på Knaben.
Natur.
Knabeheiene ligger i hovedsak mellom 750 og 850 moh, men har topper opp til nesten 1 000 moh. Det er er rikt fugle- og dyreliv i terrenget med falk, hare, elg, orrfugl, rein, rype og ørn.
Et stykke sør for selve gruvesenteret er det anlagt et alpinsenter og det bygges stadig nye hytter i området.
Alpinsenteret har 3 nedfarter som er ca 1 000 m lange. En er blå-, to rødmerkede, den ene med et sortmerket. Høydeforskjellen i anlegget er 182 meter.
Forekomster av molybden var grunnlaget for gruvedriften på Knaben. I 1897 fant man ut at molybden brukt som herder i stål gav en legering med egenskaper spesielt gunstig for våpenproduksjon. Knaben har derfor hatt oppgangstider når det har vært ufred i verden.
Norges sørligste reinsdyrstamme ligger også på Knaben.
Gruvevirksomheten.
Tidlig på 1800-tallet ble det konstatert at det var molybden (og ikke grafitt) i fjellene ved Knaben. Man anså derfor den gangen at forekomstene var uten økonomisk verdi. Men nesten 100 år senere, i 1902, ble rettighetene til å drive gruvedrift i området ble kjøpt for 6 000 kroner av et selskap hvor blant annet Sam Eyde deltok. I 1904 ble rettighetene solgt videre til et engelsk selskap for 250.000 kroner. Prisen på molybden var imidlertid lav og driften ved gruvene ble innstilt i 1909.
På begynnelsen av 1913 lå prisen på ca 1 krone pr kilo, men uroen i Europa førte til at stormaktene rustet opp – og i løpet av 2-3 år gikk molybdenprisen opp til over 30 kroner pr kilo.
Første verdenskrig gav oppgangstider på Knaben – og i andre gruvesamfunn. På det meste hadde 10 forskjellige gruveselskap virksomhet i området. Det ble drevet molybdengruver 21 forskjellige steder i Norge under første verdenskrig. Da krigen var slutt. gikk bunnen ut av markedet og 20 av gruveselskapene gikk konkurs i løpet av kort tid. Bare selskapet A/S Knaben Molybdængruber, som drev gruva Knaben II, klarte å overleve, men driften måtte innstilles.
Det var vanskelige tider gjennom hele 1920-tallet og til langt ut på 1930-tallet. Men i andre halvdel av decenniet var det mer enn 400 ansatte i gruveselskapet og folketallet på Knaben kom opp i over 700. Svenske interesser hadde nå overtatt selskapet.
Andre verdenskrig.
Da andre verdenskrig brøt ut var gruvene på Knaben de eneste molybdengruvene i Europa som var i drift og ble dermed ansett som ett av de viktigste industrimål i Norge. De tyske okkupantene stasjonerte på det meste om lag 1 000 mann i området og det ble anlagt en rekke stillinger for kanoner og antiluftskyts.
Anleggene ble forsøkt ødelagt med bombing av de allierte to ganger i 1943.
Det første angrepet, 3. mars klokken 14:29, kom som lyn fra klar himmel på gruveanlegget. 16 nordmenn og den tyske verkssjefen Ing.Schmarje drept, mens en tysk vaktsoldat og 7 nordmenn pådro seg lettere skader. Vaskeribygningen ble påført store skader og anlegget var ute av drift i 2-3 måneder. 10 engelske de Havilland Mosquito jagerbombere fra No 139 Squadron deltok i angrepet som ble utført i lav høyde. På returen ble ett av flyene skutt ned av Uffz. Schmid i sin Fw190 (7./JG 1) utenfor Egersund. Den engelske Piloten ved navn Bulpitt er gravlagt i Egersund, mens Sgt. Amond aldri ble funnet.
Den 5. mars klokken 07:30 detonerte en tidsforsinket brannbombe i anlegget som tok livet av fem russiske krigsfanger som deltok i opprydningsarbeidet. Brannen spredde seg til en lagerbygning hvor materialer og reservedeler for 1 1/2 millioner kroner (1943 verdi) brant opp. Samme dag ankom ytterligere forsterkninger til luftvernet på Knaben.
Den 16. november deltok 263 amerikanske B-17 bombefly i et tokt mot Norge. 131 av dem hadde anlegget på Knaben som mål, de øvrige gikk mot Vemork-anleggene ved Rjukan i Telemark. Angrepsstyrken kretset lenge over Knaben før bombene ble sluppet og dermed fikk befolkningen tid til å søke tilflukt. Angrepet kom i fem bølger og varte i over en time. Ingen sivile liv gikk tapt denne gangen, men to ble skadet. De tyske luftvernartilleristene hadde fem drepte og ti skadde.
Angrepet førte til stans i all gruvedrift i fire måneder. Tyskerne anslo at Amerikanerene hadde sluppet 750 bomber og ca 300 av dem lå innenfor verksområdet. Blant annet var det en fulltreffer i transportbåndet til knuseanlegget og flere nedgravde høyspentkabler ble revet over. Flere trebygninger ble knust av lufttrykket og laboratoriet var fullstendig rasert av en blindgjenger som hadde gått rett gjennom taket.
Etter denne bombingen besluttet tyskerne og de svenske eierne å bygge nytt, bombesikkert vaskeri inne gruven. Dette vaskeriet var først ferdig i mai 1945.
Etterkrigstid.
Møllehall, vaskeri og heisebygning.I 1957 ble vaskeprosessen igjen flyttet ut i dagen. Den siste, større utbygning skjedde i 1966, da en ny møllehall ble ferdig.
Arbeidsstokken ved gruvene på Knaben var tradisjonelt rekruttert fra nærområdet i Fjotland og fra Eiken, Flekkefjord, Kvinesdal, Sirdal og Åseral. Etter krigen valgte mange fra disse områdene andre arbeidsplasser. Arbeidsmiljøet med borestøv i gruvene var én årsak. Allerede i 1937 hadde dr. Wishmann i Mandal, som var en slags uoffisiell bedriftslege for gruvearbeiderne, konstatert en høy forekomst av lungesykdommen silikose blant de ansatte. Dessuten gav etterkrigstiden mulighet for annet, godt betalt arbeid i distriktet, både innen kraftutbygging og annen anleggsvirksomhet. 1950-tallet var også en tid med stor utvandring til USA fra disse distriktene.
For å rekruttere arbeidskraft til erstatning for de som sluttet laget gruveselskapet et program som blant annet omfattet boliger for familier. De annonserte i Nord-Norge og mange yngre familier herfra flyttet til Knaben.
De første familiene med barn kom til Knaben på 1930-tallet, men først i 1954 ble det bygd egen skole i gruvebyen. Den økende tilflyttingen av barnefamilier gjorde at skolebygget fort ble for lite. Befolkningen krevde gjennom en rekke år nytt skolebygg. Kommunestyret gjorde omsider de nødvendige vedtak og høsten 1972 kunne barna stolt begynne på en ny, tidsmessig skole med både svømmehall og gymnastikksal.
Senere samme år kalte direktøren i gruveselskapet inn til allmøte på «Grubeheimen» og meddelte at driften skulle avvikles og gruvene nedlegges. Alle ansatte ble tilbudt jobb i morselskapet som holdt til i Avesta i Sverige. Men i praksis innebar den bedriftsøkonomiske beslutningen som var tatt at hele Knaben-samfunnet ble nedlagt. I 1973 hadde flyttebiler en kort og hektisk periode i trafikk fra Knaben og nedover den delvis uferdige veien i dalen. 30. april 1973 var siste arbeidsdag, gruvene ble stengt – og siden har Knaben først og fremst vært et sted for minner – og for ferie, fritid og rekreasjon.
Pr. 2007 ble der satt i gang begrenset prøvedrift i det gamle dagbruddet. Malmprisene og etterspørselen internasjonalt har utviklet seg dithen at tidligere marginale gruver kan drives lønnsomt igjen. Planen er å drive begrenset utsprengning av malm som skal konsentreres før eksport.
Bergverksmuseum.
På oppdrag fra Næringsdepartementet skal Norsk Bergverksmuseum drive ulike registreringsarbeider i gruvesamfunn i Norge. På grunn av den høye aktiviteten som er på Knaben for tiden, ny gruvedrift, planer om besøksgruve, vern av gruveheimen, mulighetsstudie, hyttebygging og mye annet har de valgt Knaben som et pilotprosjekt i nasjonal sammenheng.


Norwich.
Norwich (//) er en by i East Anglia i Øst-England. Byen er administrasjonsbyen i grevskapet Norfolk, og utgjør et eget distrikt.
Forstadene i Norwich strekker seg utenfor bygrensene, og man finner store forsteder både i vest, nord og øst for Norwich, medregnet tettstedet Thorpe St Andrew på østsiden. Byen har 129 500 innbyggere og er den fjerde tetteste befolkede byen innenfor Øst-England med 3 319 innbyggere per kvadratkilometer. Elven Wensum renner fra vest til øst gjennom byen og deler Norwich opp i to, en sørlig og en nordlig bydel.
Samfunns- og lokalstyredepartementet i Storbritannia la frem et forslag i 2007 om at Norwich skulle bli en enhetlig myndighet, separert fra Norfolk bystyre.
Det ble ikke vedtatt ettersom byen ikke oppfylte de strenge kravene.
Romersk tid.
Romerne la hovedstaden i Storbritannia til "Venta Icenorum" 3,5 km sør for Norwich rett ved landsbyen Caistor St. Edmund.
Eldre engelsk tid og normannernes erobring.
Det finnes to foreslåtte modeller av hvordan Norwich utviklet seg. Det er mulig at tre atskilte angelsaksiske bosetninger, en nordenfor elven Wensum og to på hver sin side sør for elven, slo seg sammen ettersom de vokste seg større. Den andre modellen er at en ny angelsaksisk bosetning nordenfor elven dukket opp i midten av det 7. århundret etter at de tre andre var blitt forlatt. Den eldgamle byen var et blomstrende midtpunkt for både byttehandel og andre typer handelsvirksomhet i East Anglia til 1004 e.Kr. da byen ble plyndret og brent av vikingen Svein Tjugeskjegg. Handelsmynter og potteskår fra Rhinland som kan dateres tilbake til det 8. århundret indikerer at handel over lengre avstander skjedde lenge før dette. Mellom 924 og 939 e.Kr ble Norwich etablert som en by på grunn av det faktum at byen hadde sin egen mynt. Ordet "Norvic" dukker opp på mynter rundt om i Europa som ble lagd i denne perioden under Kong Adalstein. Vikingene hadde sterk innflytelse i Norwich i 40-50 år til slutten på det 9. århundret, og de lagde et angelsaksisk-skandinavisk område mot den nordlige enden av den nåværende King Street.
I 1066 da normannerne invaderte England, var Norwich en av de største byene. Domesday Book har det nedskrevet at Norwich hadde omtrent 25 kirker og en befolkning på mellom 5000 og 1000 innbyggere. I den stod det også om beliggenheten til en angelsaksisk kirke i Tombland, der den angelsaksiske markedsplassen lå, og nå senere Norwich-katedralen. Norwich fortsatte å være et hovedsenter for handel siden Wensum var en passende eksportrute ut til sjøen. Kvernsteiner og andre gjenstander fra Skandinavia og Rhinland har blitt funnet under utgravinger i sentrum av Norwich som daterer tilbake til det 11. århundret og fremover.
Da Norwich Castle ble bygd på 1070-tallet, ble den angelsaksiske bosetningens område sør for Wensum mer eller mindre ødelagt på grunn av slottsbyggingen. Normannerne lagde istedenfor en ny bosetning rundt slottet og området vestenfor. Dette ble kjent som «The new borough» (Den nye byen) eller «The French borough» (Den franske byen) som sentrerte seg rundt normannernes egen torgplass, lå der byens nåværende kjøpmannstorg (Provision Market) ligger.
I 1096 begynte Herbert av Losinga, biskopen av Thetford, byggingen av Norwich-katedralen. Hovedmaterialet til konstruksjonen var kalkstein importert fra Caen i Normandie. For å transportere byggesteinen til plassen der katedralen skulle bygges, grov munker en kanal fra elven, hvor Pulls Ferry ligger i dag, og hele veien opp til østveggen på katedralen. Herbert de Losinga flyttet sitt bispesete dit, og Norwich-katedralen ble katedralkirken for Norwich bispedømme. Biskopen av Norwich underskiver fortsatt med "Norvic".
Middelalder.
Ved midten av det 14. århundret hadde Norwich sine omtrent 4 km lange bymurer blitt ferdigbygget. Disse gikk langs elven og gjerdet inn et større område enn hele City of London. En ulempe ved dette var at med ett veggene var bygget, ble det ulovlig å bygge utenfor dem, noe som hemmet utvidningen av byen.
I 1144 ble jødene i Norwich beskyldt for ritualmord etter at en gutt (Vilhelm av Norwich) ble funnet død med flere stikksår. Denne hendelsen ble grunnlaget for en kult, og William oppnådde martyrstatus. Etter hvert ble William også helligkåret. St. William-kulten tiltrakk seg store mengder pilegrimer, noe som gjorde den lokale kirken rikere. Den 6. februar 1190 ble alle jødene i Norwich massakrert, unntatt et fåtall som søkte tilflukt i slottet.
Rikdommen som finansierte byggingen av mange vakre kirker, kom fra ullhandel opp gjennom middelalderen. Norwich har fortsatt flere middelalderkirker enn noen annen by i Vest-Europa nord for Alpene. Gjennom denne perioden skapte Norwich handelsforbindelser med store deler av Europa der markedet strakk seg fra Skandinavia i nord til Spania i sør. Rundt denne tiden ble byen et «county corporate» (noe som tilsvarer den nåværende enhetlige myndigheten) og ble hovedstad for en av de tetteste befolkede velstående grevskapene i England.
Den store immigrasjonen i 1567 førte med seg et vesentlig vallonsk veversamfunn til Norwich. Norwich har vært hjem til flere ulike minoriteter, blant annet for de franske hugenottene og de belgiske vallonske samfunnene i det sekstende og syttende århundret. Disse immigrantene var i lokalsamfunnet kjent som "Strangers" (fremmede). Kjøpmannshuset som nå er et museum, var deres tidligste oppholdssted i byen, og den er fortsatt kjent som "Stranger's Hall" (De fremmedes hall). Det virker slik at "the Strangers" var integrert i lokalsamfunnet uten noen store problemer fra begge sider, kanskje minst hos forretningsfolket som hadde mest å tjene på deres ferdigheter. Da "the Strangers" kom til Norwich, økte handelen med fastlands-Europa, noe som la til rette for religiøse reformer og radikal politikk i byen. Under denne perioden var Norwich den andre største byen i landet, bare London var større.
Den engelske borgerkrigen til viktoriansk tid.
De østlige grevskapene i England var dypt parlamentarisk, og Norwich fulgte etter. Dette skapte noe ubehag til visse høytstående mennesker, særlig borgermesteren i Norwich som var rojalist, og biskopen Joseph Hall på grunn av hans posisjon.
Norwich-kanarifuglen ble først innført i England av flamske flyktninger som flyktet fra spanjoler som forfulgte dem på 1500-tallet. De brakte ikke bare med seg viderekomne teknikker innenfor tekstilproduksjon, men også kjæledyrene deres, kanarifuglene, som de begynte å avle opp lokalt. Kanarifuglen har blitt et emblem på byens fotballag, Norwich City F.C., og laget kalles på folkemunne "The Canaries" (Kanarifuglene).
I 1797 grunnla Thomas Bignold, en 36 år gammel vinhandler og bankmann, det første Norwich Union Society. Noen år tidligere, da han flyttet fra Kent til Norwich, fant ikke Bignold noen som kunne forsikre ham mot faren for landeveisrøvere. Med den nyskapende idéen om at ingenting var umulig, og klar over at innbyggere i en by av trebygninger, som Norwich, var svært redd for brann, dannet Bignold "Norwich Union Society for the Insirance of Houses, Stock and Merchandise from Fire". Denne nye bedriften ble kjent som "Norwich Union Fore Insurance Office", og ble senere landets største forsikringsselskap.
Frem til den industrielle revolusjon var Norwich hovedbyen i Englands mest befolkede og velstående grevskap, Norfolk, og kaptes med Bristol som Englands nest største by.
Norwich lå ganske isolert til i England, så frem til 1845, da en jernbaneforbindelse ble lagd, var det ofte raskere å reise med båt til Amsterdam enn til London. Jernbanen ble innført i Norwich av Samuel Morton Peto, han som også bygde banen til Great Yarmouth.
Fra 1808 til 1814 styret Norwich en optisk telegrafstasjon som knyttet marineministeriet i London til skipene i havnebyen Great Yarmouth.
Det 20. århundret.
På starten av 1900-tallet hadde Norwich fortsett flere store bedrifter som lagde varer. Blant disse var sying av sko (for eksempel Start-rite-merket), klær, snekkeri, bygningsingeniører samt flydesign og -produksjon. Viktige bedriftseiere var Boulton & Paul, flyprodusenter, Barnands (oppfinnere av maskiner som produserte ståltrådnetting), og elektroingeniørene Laurence Scott & Electromotors.
Norwich har også hatt en lang tradisjon med sjokoladeproduksjon, hovedsakelig gjennom det lokale firmaet Caley's. Firmaet begynte som produsent av mineralvann, og senere endret de produksjonen til sjokolade og knallbongbonger. Caley's ble oppkjøpt av Mackintosh rundt 1930. Det fusjonerte med Rowntree's i 1969, og ble Rowntree-Mackintosh før det igjen ble oppkjøpt av Nestlé. Da ble fabrikken i Norwich nedlagt og flyttet til York, noe som avsluttet et 120 år gammel tilknytning til Norwich. Fabrikken lå der det nå er Chapelfield development. Caley's-sjokoladen har siden gjort et gjenopptreden som merke, og er fortsatt produsert i Norwich.
Her Majesty's Stationery Office (HMSO), en gang myndigheten for den britiske regjeringen med ansvar for all publikasjon av dokumenter og lignende i Storbritannia, flyttet det meste av driften fra London til Norwich på 1970-tallet.
Larrolds, etablert i 1810, var en velkjent trykker og forelegger. Larrolds er også et varemagasin i Norwich.
Norwich led omfattende bombeangrep under den andre verdenskrig, noe som rammet store deler av sentrum av gamlebyen og viktorianske hus rundt sentrum. Industri og tog-infrastruktur ble også skadet. De største skadene skjedde nettene 27.-28. og 29.-30. april 1942. Bygninger som tok stor skade av angrepene var Morgan's Brewery-bygningen, Colman's Wincarnis-bryggeriet, bystasjonen, Mackintosh sjokoladefabrikk og shoppingdisktikter som St. Stephen's Street, St. Benedict's Street, tomten til Bonds varemagasin og Curls varemagasin (nå Debenhams).
Økonomi.
Torget i Norwich, Norwich Market, før restaurering
Næringslivet i Norwich var før hovedsakelig industri og skoproduksjon. Dette endret seg i åtti- og nittiårene til sørvisbasert næringsliv. Norwich Union, en Aviva-bedrift, dominerer fortsatt tertiærnæringen, men har også blitt fulgt opp av andre forsikring- og finansselskaper.
Nye utbygginger på den tidligere Boulton and Paul-tomten omfatter underholdningskomplekset Riverside med nattklubber og de største klubbene i Storbritannia. Ved siden av Riverside ligger det nyoppgraderte fotballstadionet, og videre ved siden av elven Wensum finner vi eiendomsutviklere.
Archant, tidligere kjent som Eastern Counties Newspapers (ECN) er et nasjonalt avisforlag som vokste ut av Norwichs lokalavis, Norwich Evening News og regionsavien Eastern Daily Press (EDP).
Norwich har lenge blitt assosiert med sennepsproduksjon. Det verdenskjente merket Colman's, med den gule innpakningen, ble grunnlagt i 1814 og betjenes nå fra fabrikken i Carrow. Colman's blir eksportert over hele verden gjennom moderselskapet Unilever (Unilever UK Export), og setter Norwich på kartet over britiske arvede selskaper. Man kan også finne Colman's gavebutikk i sentrum av Norwich, og butikken selger all slags Colman's-produkter.
Shopping.
Norwich var den åttende mest ønskede reisemål for shopping i Storbritannia i 2006. Byens gamle torg, Norwich Market, ble lagd av normannerne mellom 1071 og 1074. Torget er i dag det største seksdagers friluftsmarkedet i England. Markedet ble i mars 2006 oppusset og forminsket, og de nye torgbuene har blitt omstridte. Med 20% mindre gulvplass, høyere renter og andre omkostninger, og en utilstrekkelig regnvannhåndtering, har de blitt upopulære både hos mange torghandlere og kunder. Lokalavisen Norwich Evening News karakteriserer Norwich Market som en pågående konflikt mellom torghandlerne og Norwich bystyre som styrer torget.
The Mall Norwich (Castle Mall frem til 2007) er et kjøpesenter åpnet i 1993, og ble designet av det lokale arkitektfirmaet Lambert, Scott & Innes. Kjøpesenteret viser en smart byggeløsning som opptar minst mulig plass i den historiske byen ved å la bygningen i stort sett være skjult under jorden og innbygd i en åsside. Kjøpesenteret har en offentlig park anlagt på taket på området sør for Norwich Castle.
Kjøpesenteret Chapelfield ble bygd på plassen der Caleys (senere Rowntree Mackintosh og Nestlé) sjokoladefabrikk engang stod. Chapelfield ble åpnet i september 2005. Kjøpesenteret har blitt kritisert for å være unødig og ødeleggende for det lokale næringslivet ettersom at det har tvunget småhandlere og detaljister å samle seg sammen for å promotere småhandel for folket. Til tross for dette ble det i august 2006 lagt frem en undersøkelse av Javelin Group at Norwich var én av de fire mest ønskede reisemålene for detaljinnkjøp i Storbritannia, og i oktober samme år ble det gjennom en avstemning gjennomført av Goldfish Credit Card stemt frem at Norwich var den beste shoppingbyen i landet.
Kultur.
Universitetet i East Anglia (UEA) i utkanten av Norwich er en av de såkalte glassplateuniversitetene som ble grunnlagt i 1963 som følge av "Robbins Report". UEA videreførte byens motto "Do different", og universitetet er særlig kjent for den kreative skrivelinjen. Skolen ble etablert av Malcolm Bradbury og Angus Wilson, og skolen har blant annet lært opp Kazuo Ishiguro og Ian McEwan. Kunstmuseet Sainsbury Centre for Visual Arts holder til på universitetsområdet. Byen har også et kunstfakultet, Norwich School of Art & Design, som ligger i bykjernen. I tillegg ble Norfolk and Norwich University Hospital åpnet i 2001 i Colney rett sør for Norwich.
Norwich Theatre Royal har ligget på sitt nåværende område for over 250 år. Teatret har 1300 seter og setter opp en blanding av musikaler, dans, drama, familieforestillinger, stand-up-komedier, opera og pop.
Hvert år feires kunstfestivalen Norfolk and Norwich Festival, noe som lokker mange besøkende fra hele Øst-England. Norwich Twenty Group, grunnlagt i 1944, viser frem kunstutstillinger fra sine egne medlemmer for å bevisstgjøre moderne kunst.
The Forum ble designet av blant andre Michael Hopkins og åpnet i 2002. Bygningen er en erstatning for Norwich Central Library som brente ned i 1994, og den ble lagd for å huse Millennium Library og de regionale hovedkvarterene og fjernsynssenteret for BBC East. The Forum er et samlested for kunstutstillinger konserter og begivenheter, selv om byen fortsatt mangler et tilegnet konserthus.
220px
Millennium Library inneholder 2d Air Division Memorial Library, en samling av gjenstander om amerikansk kultur og USAs forhold til East Anglia, særlig rollen United States Air Force spilte på britiske luftbaser gjennom andre verdenskrig og den kalde krigen. En stor del av samlingen ble tapt i brannen i 1994, men samlingen har blitt gjenopprettet ved hjelp av bidrag fra mange krigsveteraner, både europeiske og amerikanske.
I det siste her det vært forsøk på å fjerne inntrykket mange har av Norwich som en stillestående by. Norwich City Council har markedsført byen som en populær turistdestinasjon, og likedan som et sentrum for forskning, handel, kultur og kunst. Med dette ble Norwich Castle Museum sanert og The Forum åpnet. Det ble også foreslått et nytt slagord for Norwich, "England's other City", og dette har medført mye diskusjon og kontroversitet. Det gjenstår fortsatt å se om det blir vedtatt. Et antall skilt inn imot byen viser fortsatt det tradisjonelle slagordet "Norwich - a fine city".
Media.
Den satiriske komikeren Steve Coogan bestemte at hans skrytende karakter «Alan Partridge» skulle være bosatt i Norfolk, hvor han var radiovert for før-frokostprogrammet på den oppdiktede uavhengige radiostasjonen «Radio Norwich». Coogan dro nytte av fylkets rykte om å være noe avskilt fra moderne trenden, forbi sine storhetsdager og mer eller mindre litt i ytterkanten av et normalt engelsk liv. Siden da har Radio Norwich opphørt å være en oppdiktet radiokanal – den nye kanalen 99.9 Radio Norwich begynte kringkastingen i 2006, selv om, ikke overraskende, "Up With The Partridge" ikke var med på sendelisten.
Andre komikere som har latterliggjort denne oppfatningen av Norwich er Allan Smethurst med "The Singing Postman" og "The Kipper Family", senere representert av «sønnen» Sid Kipper, selv om disse generelt er assosiert med Norfolk og ikke bare byen. Senere har også "The Nimmo Twins" gjort narr av Norwich.
Norwich har flere uavhengige radiostasjoner som sender programmer i byen, blant annet Radio Broadland (tidligere Broadland 102), Classic Gold Amber, BBC Radio Norfolk og University of East Anglias Livewire 1350.
Det er også en blomstrende lokalradiokanal som i august 2007 ble Norwichs nyeste uavhengige kringkaster. Kanalen het Future Radio og sendte på 96,9 FM.
Sport.
Det største fotballaget i Norwich er utvilsomt Norwich City F.C., også kjent som "The Canaries". Laget har sitt hjemmestadion på Carrow Road og det er blant andre eid av TV-kokken Delia Smith og hennes mann Michael Wynn-Jones. Norwich City har en sterk, øst-engelsk erkerival Ipswich Town F.C. Laget må ikke blandes med Norwich United F.C. som spiller kampene sine på Plantation Park i Blofield omtrent 8 kilometer øst for byen.
Norwich har også et idrettslag kalt City of Norwich AC (CoNAC), en rugbyklubb kalt og fem ishockeylag,, Norfolk Nomads Hockey Club og Norwich Exiles.
Norfolk Ski Club ligger utenfor bygrensene ved Whitlingham Lane i Trowse, og den har omtrent 4000 medlemmer. Like ved Whitlingham ligger Whitlingham Nasjonalpark. The Great Broad hører til Whitlingham Outdoor Education Centre. Byen har også mange idrettslag som tilhører University of East Anglia.
Byen har også sitt eget ishockeylag, Norwich North Stars. Denne fritidsklubben er sammensatt av nybegynnere og halvproffer, og den ble startet i november 2006 av målvakten Nicholas Simones.
Speedway var populært i Norwich både før og etter andre verdenskrig på The Firs Stadium i Holt Road. Norwich Stars var med i Northern League i 1946 og National League Division Two fra 1947 til 1951 (vinnere i 1951). De rykket opp til National League Division One i 1952 og var en av de beste frem til stadionet ble lagt ned på slutten av 1964-sesongen.
Rykte.
Norwich blir iblant skildret i det britiske media som en by som er vidt forskjellig, usofistikert, klossete og en som ikke følger med på hva som skjer i resten av landet (se Alan Partridge). Dette er kanskje først og fremst på grunn av den geografiske beliggenheten til Norwich der den er isolert fra andre storbyer, og at man tenker på Norwich som et sammendrag av Norfolk, som er et fylke med svært mye jordbruk. Likevel var Norwich den nest største byen i England etter London i flere århundrer før industrialiseringen som kom sent til Norwich grunnet dens isolasjon.
Til tross for sitt rykte har Norwich en lang historie med radikal politikk, og er på ingen måte en konservativ by. Innenfor Norwich City Council tevler Green Party, Labour Party, Liberal Democrats og Concervative Party om å ha flest av de 39 plassene i byrådet.
I november 2006 ble Norwich stemt frem som den grønneste i Storbritannia.
I folketellingen i 2001 svarte 27,8% i Norwich at de ikke var religiøs, den høyeste prosentandelen i England.
Det har alltid vært en slags generell toleranse for innflyttere av den innfødte i Norwich og Norfolk, selv om det anses å ta flere tiår for å bli en «Norwicher». Det er gode forbindelser fra Norwich Rail Station til Peterborough og London, og direkte forbindelse til Cambridge ble lagt til i 2004.
En stor andel av innbyggerne i Norwich bruker Internett ofte. En artikkel har hentydet at Norwich sammenlignet med andre byer i Storbritannia, er på topp av listen for de som bruker den populære auksjonssiden eBay. Byen har også siden juli 2006 det største trådløse nettverket i Storbritannia.
I august 2007 ble Norwich silt ut som en ni finalister innenfor sin innbyggertallgruppe for International Awards for Liveable Communities. Byen vant til slutt sølv i småbykategorien.
Samferdsel.
Norwich ligger rett ved hovedveien A47 (passerer sør for byen) som knytter sammen Great Yarmouth i øst og King's Lynn og Peterborough i vest. Norwich forbindes til Cambridge via A11 som leder til motorveien M11 til London og M25. Den fører til Ipswich i sør gjennom A140 til Lowestoft i sørøst via A146. Norwich er den byen som har flest innbyggere som ikke er knyttet til noen annen by av en uavbrutt av en "dual carriageway", altså en motorvei med to kjørebaner i hver retning.
Til sammen er det bygd nesten 5000 parkeringsplasser, og i 2006 brukte 3,4 millioner passasjerer tilbudet.
Jernbane.
Jernbanelinjene fra Norwich til resten av landet går til Liverpool Street stasjon og Petersborough. Interne spor går til Great Yarmouth, Lowestoft, og Sheringham og Cambridge. Tidligere hadde byen tre jernbanestasjoner med egne spor som gikk til tettsteder ikke så langt fra, men nå er all virksomheten flyttet til Norwich jernbanestasjon, tidligere kjent som "Norwich Thorpe jernbanestasjon".
De tidligere stasjonene "Norwich City jernbanestasjon" og "Norwich Victoria jernbanestasjon" er nå nedlagt.
Buss og rutebil.
Norwich har flere busselskaper som konkurrerer om passasjerene. Det største selskapet er First Eastern Counties. Fra Norwich går det også busser til Peterborough, Lowestoft og Thetford. I tillegg har rutebusselskapet National Express ti busser om dagen til London Stansted lufthavn, fire til London, og én hver dag til Birmingham. De fleste busser og rutebiler går fra Norwich bussentral i Surrey Street.
Luftfart.
Norwich internasjonale lufthavn bruker Manchester - og Schiphol lufthavn som mellomlandingsstasjoner, og derifra kan en reise til omtrent 650 reisemål rundt om i verden. FlyBe, Air Southwest, Eastern Airways og Bristol Helicopters bruker alle Norwich, i tillegg til en sterk charterturisme. Flyhavnen var opprinnelig flyplassen til det tidligere Royal Air Force Horsham St. Faith. En av de tidligere RAF-hangarene var en gang hjemmebasen til Air UK som fisjonerte fra Air Anglia, og deretter gikk inn i det nederlandske flyselskapet KLM.
Sykkel.
Den første ruten i National Cycle Network går gjennom Norwich; den kommer fra Dover i sør til Shetlandsøyene i nord, og landsbyene før og etter Norwich er Beccles og Fakenham. Byen har også flere lokale sykkelveier, og et kart over veiene er tilgjengelig.
Vanntransport.
En kan seile opp elven Yare fra sjøen ved Great Yarmouth og hele veien opp til Trowse sør for byen. Derifra er Wensum seilbar inn til Norwich, og den krysses av Novi Sad Friendship Bridge. Det finnes organiserte båtturer gjennom byen og ut til nasjonalparken The Broads som kjøres av.
Turisme.
Norwich er et populært reisemål i Storbritannia særlig på grunn av alle de historiske bygningene som er bevart. Blant de store attraksjonene er Norwich-katedralen, brosteinsgatene og museene om det gamle Norwich, Norwich Castle, Cow Tower, Dragon Hall og The Forum. Byen er også en av Storbritannias topp ti shoppingbyer, og har en blanding av kjedebutikker og uavhengige forretninger i tillegg til et av de største friluftsmarkedene i England. Byen er nå rangert som den 377. største byen i Europa.
I oktober hvert år arrangeres matfestivalen "The Bidwells Norwich & Norfolk Food Festival". I tillegg til at festivalen trekker mange turister, fremmer den også matkultur fra Norfolk og omegn.
Arkitektur.
Norwich har svært mye historisk arkitektur. Middelalderen representeres av Norwich-katedralen fra 1000-tallet, Norwich Castle fra 1100-tallet (nå et museum), og flere sognekirker. Under middelalderen var det 57 kirker innenfor bymuren, og av disse er det fortsatt 31 igjen. De fleste middelalderbygningene ligger i sentrum. Fra 1700-tallet bygget den fremragende byggeren Thomas Ivory Assembly Rooms (1776), Octagon Chapel (1756), St. Helen's House (1752) der Great Hospital nå ligger, og noen nyskapende boliger i Surrey Street (1761). Ivory må ikke forveksles med den irske arkitekten med det samme navnet og fra samme periode.
På 1800-tallet ekspanderte Norwich raskt i størrelse, og mye av boligene og forretningsbyggene i sentrum kommer fra denne perioden. Den lokale arkitekten George Skipper (1856–1948) var viktig for blant annet viktoriansk arkitektur; noen av hans store arbeid som står i dag er hovedkontoret til Norwich Union i Surrey Street, Art Nouveau Royal Arcade, og Hotel of Paris ved sjøsiden i Cromer. Den nygotiske romersk-katolske katedralen St John the Baptist Cathedral på Earlham Road ble bygd fra 1882 til 1910, og ble tegnet av George Gilbert Scott Junior og broren John Oldrid Scott.
Byen fortsatte å vokse gjennom 1900-tallet, og mange boliger, særlig i områdene litt lengre fra byen kan dateres herfra. Den første kjente bygningen etter Skippers tid var rådhuset av CH James og SR Pierce, åpnet i 1938. Bombingen under den andre verdenskrig ødela mange bolighus i sentrum, men resulterte i relativt få tap av liv. Mye av gjenoppbyggingen etter krigen ble tegnet av myndighetsarkitekten David Percival. Likevel ble den store utbyggingen etter krigen, fra et arkitektonisk synspunkt, åpningen av Universitetet i East Angila i 1964. Den ble opprinnelig designet av Denys Lasdun, men hans tegninger ble aldri helt fullført, og etter flere tiår har de store navnene vært Norman Foster og Rick Mather.


Feda.
Feda er en bygd og et tettsted i Kvinesdal kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Feda var tidligere selvstendig kommune i Vest-Agder.
Den tidligere kommunen Feda.
Fra 1837 utgjorde Feda sammen med Liknes Kvinesdal formannskapsdistrikt. Kommunene ble delt i 1900 og Feda ble selvstendig kommune. I 1917 skiftet Liknes kommune navn til Kvinesdal kommune. I 1963 ble Feda, Fjotland og Kvinesdal slått sammen til en storkommune med navnet Kvinesdal.
Bygda og strandstedet Feda.
Feda er et gammelt strandsted på nordsiden av Fedafjorden, om lag 8 kilometer øst for Flekkefjord ved E-39. Stedet ligger på begge sider av Fedaelva, som renner ut i Fedafjorden. Tidligere gikk E-39 på Feda bru over Fedaelva. Da veien ble lagt om i 2006, ble denne broa revet.
Nå krysser E-39 Fedafjorden på Fedafjorden bru og flere tunneler fører trafikken utenom tettbebyggelsen. Stedets gamle trehusidyll er derfor blitt mer fremtredende. Feda fikk allerede tidlig på 1980-tallet utarbeidet bevaringsplan for sentrumsområdet. Den pålegger huseiere å være tro mot gammel byggeskikk. Det er boplikt i Feda, men ikke ellers i Kvinesdal kommune.
Gården Lindland på vestre elvebredd er fra 1700-tallet og eieren Edle Egeland fikk i 2007 Vest-Agder fylkes kulturvernpris for restaureringen av gårdsanlegget med tilhørende sjøhus, som også er fredet etter kulturminneloven. De fleste gårdene på Feda har sjøhus, ofte med lager for tretønner. Bøkkerbua er tildelt Olavsrosa.
Feda kirke er fra 1802. Like ved kirken ligger det tidligere gjestgiveriet, som er fra 1782, og som har vært både bakeri, landhandel, telefonsentral, skysstasjon og fengsel. Butikken ble lagt ned i 1940, sentralen på 1950-tallet. Bygda har mistet ungdomsskolen, men har barnehage, barneskole, bedehus, aldershjem og nærbutikk. Ut mot Fedafjorden er det bygget en god småbåthavn.
Nederland tilknyttet strømfordelingsnettet.
En likeretterstasjon i Feda og en omformerstasjon i Eemshaven i Nederland sto ferdig våren 2007. En sjøkabel fra Fedafjorden og opp til stasjonen på Raustad går via en 1,3 km lang tunnel. Sjøkabelen går med likestrøm fra der og til Nederland, hvor strømmen omformes til vekselstrøm og går ut på det europeiske nettet.
Til bruk ved strømunderskudd i Norge, legges en tilsvarende kabel (NedNor) parallelt med denne. Den forventes ferdiglagt i løpet av vinter/vår 2009. Rettearbeider på kabelen kan påregnes, siden det er så lange strekk som er på tale (NorNed vil være i full drift fra i sommer – kanskje, reparasjonene er ikke meldt avsluttet per juli).


Liknes.
Liknes er et tettsted og administrasjonssenteret i Kvinesdal kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 25,5 kilometer øst for Flekkefjord. Her ligger Kvinesdal kirke og Sarons dal.
Den tidligere kommunen Liknes.
Liknes kommune var en tidligere selvstendig kommune i Vest-Agder. Fra 1837 utgjorde Liknes sammen med Feda Kvinesdal formannskapsdistrikt. Kommunene ble delt i 1900 og Liknes og Feda ble selvstendige kommuner.
I 1917 skiftet Liknes kommune navn til Kvinesdal kommune. I 1963 ble denne kommunen slått sammen med Feda og Fjotland til en ny storkommune med navnet Kvinesdal kommune.


Wensum.
Wensum er en elv i Norfolk, England. Den er en bielv til Yare, og har sitt utspring mellom landsbyene Colkirk og Whissonsett i Breckland.
Elven renner vestover gjennom landsbyen Raynham. Den vender så nordover og renner gjennom flere små landsbyer. Ved Sculthorpe er en mølle fra det 18. århundre bevart. Elven tar så igjen en ny retning, og renner østover gjennom Fakenham, hvor det også står en mølle fra det 18. århundre, som var i bruk helt til 1979. Elven tar så en sørøstlig retning gjennom Pensthorpe naturreservat og landsbyen Great Ryburgh.
Den renner så gjennom Great Wichingham, Lenwade og Taverham før den når Norwich. Elven var grunnlaget for mye av denne byens rikdom i middelalderen, ettersom den var en god transportåre for varer fra området. Sør for byen renner den inn i Yare, som så går videre ut til sjøen.


Bergens Sjøfartsmuseum.
Bergens Sjøfartsmuseum ble reist i 1962 tegnet av arkitekt Per Grieg. Det har en monumental romantisk stil med kraftige steinvegger. Utstillingslokalene er bygget rundt et indre atrium med glassvegger som er med på å gjøre dem lyse og trivelige. Utstillingene dekker hele sjøfartshistorien fra de eldste tider frem til vår tid. Her finnes flere unike gjenstander og en imponerende samling modeller av kjente fartøyer.
Tore L. Nilsen overtok stillingen som direktør ved Sjøfartsmuseet etter Atle Thowsen fra og med 1. juli 2011.


Fakenham.
Fakenham er en by i Norfolk, England. Den ligger ved elven Wensum omtrent 30 km nordøst for King's Lynn, 30 km sørvest av Cromer, og 40 km nordvest av Norwich.
Ved folketellingen i 2001 hadde byen 7 357 innbyggere.
I 19. og 20. århundre var trykkeribransjen viktigste næringsvei, men trykkeriene er nå nedlagt.
Byen har et museum i det gamle gassverket, og et livlig loppemarked hver torsdag. Det er også en veddeløpsbane der.


Taverham.
Taverham er en landsby i Norfolk, England. Den ligger omkring 11 km nordvest for Norwich, ved elven Wensum. Landsbyen har et høyere innbyggertall enn mange byer, men har ikke blitt innvilget bystatus.
Det eldste dokument hvor Taverham nevnes er datert til Edvard Bekjennerens tid. Deler av St. Edmunds kirke er antatt å være fra angelsaksisk tid, og "Domesday Book" (1086 nevner en kirke der som muligens er denne.
I det 19. århundre var Taverham Mill en viktig papirprodusent, og forsynte blant annet «The Times» og "Oxford English Dictionary" med papir. Papirmøllen stengte i 1899.
Stedets vernehelgen er St. Walstan, som var fra området.


Formannskapsdistrikt.
Formannskapsdistrikt betegner en administrativ enhet som ble innført i Norge ifølge formannskapslovene av 14. januar 1837. Ifølge § 1 skulle hvert prestegjeld på landet utgjøre et eget formannskapsdistrikt.
På denne måten ble den kirkelige inndelingen av landet også avgjørende for den verdslige, administrative. Norge fikk 373 formannskapsdistrikter i 1837.
Matrikkelloven som kom i 1853 innførte betegnelsene kommune ("herred") og herad ("nyn") til erstatning for formannskapsdistrikt.
100 år etter at formannskapslovene var innført (1936), var det 682 herreder (landkommuner) og 65 bykommuner i Norge. Blant byene hadde 43 status som kjøpstad og 22 som ladested.


Len.
Len (latinsk "feudum", derav føydalsamfunnet) betegner en råderett som gis over land og inntekter, av dette fra Kongen til en vasall mot visse forpliktelser. De må stille soldater og betale skatt av inntektene. Dette ble først brukt av frankerne rundt 700 e.kr. da kongene forsøkte å forbedre administrasjonen av riket. Land ble på denne måten delt ut til menn kongen stolte på.
Len betegner også et regionalt forvaltningsområde. I Norge ble begrepet len brukt fra 1308 til 1662.
Norge.
I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen i Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. På 1400-tallet var det ca. 50 len ialt, men antallet ble redusert og omkring 1530 hadde man i Norge i alt 4 hovedlen og om lag 30 smålen med varierende tilknytning til hovedlenet. Lenene ble styrt av adelige, fortrinnsvis danske lensmenn utpekt av kongen, dvs. sentralstyret i København. Lensmennene fikk sete i de store byene, der kongsgårdene eller der borgene lå (Båhus, Akershus, Bergenhus). Hovedlenet bestod av slottslenet som hovedlensherren hadde og de smålenene innenfor grensene som var forlent til ulike lensherrer.
Ved forordning av 19. februar 1662 ble betegnelsen len erstattet av amt for disse forvaltningsområdene.
Län.
Len med skrivemåten "län" betegner fortsatt en administrativ enhet i Sverige tilsvarende fylker i Norge og amter i Danmark. Sverige er delt inn i 21 län. Hvert av dem blir ledet av en "landshövding" og en "länsstyrelse". De svenske länene er egne politiske systemer med "landsting" som velges for fire år av gangen. De har større makt enn fylkene i Norge. Finland var inntil 2010 inndelt i len, men er nå inndelt i landskap.


Karl Lueger.
Dr. Karl Lueger (født 24. oktober 1844 i Wien, død 10. mars 1910 samme sted) var en østerriksk politiker og borgermester i Wien. Han grunnla det østerrikske kristelig-sosiale partiet (CS), som støttet seg på mellom- og småborgerskapet og bl.a. var kjent for sin populistiske antisemittisme og sine antiliberale paroler.
Han kom fra fattige kår, ble utdannet jurist, tok doktorgraden (dr. jur. utr.) i 1870, og var virksom som advokat med egen praksis fra 1874. Han ble innvalgt i en rekke politiske organer, bystyret i Wien, landdagen i Niederösterreich og det østerriksk-ungarske riksrådet, og var endelig viseborgermester i Wien fra 1895 og deretter borgermester fra 1897 til 1910. Forholdet mellom ham og den østerrikske keiseren Frans Josef var preget av gjensidig mistillit, og keiseren nektet gjentatte ganger å godkjenne utnevnelsen av Lueger til borgermester. Keiseren fryktet at Lueger ville bidra til å splitte opp det multi-etniske Østerrike-Ungarn. Historien viste at så i høyeste grad var tilfelle.
Lueger talte for å styrke den tysktalende delen av Østerrike på bekostning av alle ikke-tysktalende minoriteter i keiserdømmet. Han var en beundrer av Edouard Drumont og Lueger blir sett på som en inspirasjonskilde for Adolf Hitler, og noen av lederne for den østerrikske stat i årene 1918–1938.
Lueger er begravet i Karl-Borromäus-Kirche, bedre kjent som Dr.-Karl-Lueger-Gedächtniskirche, på Wiens hovedgravlund.
Litteratur.
Lueger, Karl
Lueger, Karl
Lueger, Karl


Olaf Leon Roald.
Olaf Leon Roald (født 15. august 1952) er en billedkunstner bosatt på Vigra i Giske kommune.
Han arbeider hovedsakelig med keramikk og skulptur i gips og bronse. Roald er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, Institutt for keramikk og ved kunstakademiene i Barcelona, Bergen og Oslo.


Bjørn Arve Brusdal.
Bjørn Brusdal (født 11. desember 1948 i Ålesund) er en kunstner bosatt på Giske i Giske kommune utenfor Ålesund. Brusdal arbeider hovedsakelig med oljemaleri, akvarell og grafikk. Arbeidene med olje og akvarell er ofte preget av hav- og kystlandskap, mens grafikken er kjennetegnet av mer fantastiske figurer og abstrakte hendelser.
Brusdal har utdanninga si fra Fachhochschule Münster (1968–1972), Statens Kunstakademi (1972–1976) og Akademie der bildenden Künste, Beograd (1974–1975).


Spilleder (rollespill).
Spilleder er et begrep som ofte brukes i sammenheng med rollespill. En spilleder er, som navnet tilsier, den personen som leder spillet. I tradisjonelle verbale rollespill har hver av spillerne ansvar for minst én rolle. Spillederen, derimot, har ansvar for å beskrive verdenen rundt spillerne, og har også ansvaret for å spille alle biroller som spillerne sine roller treffer på. Spillederen er den som bestemmer hva som skjer som følge av rollenes handlinger. Mange av avgjørelsene kan også avgjøres med terninger, men det er spillederen som til syvende og sist tar den endelige avgjørelsen.
Variasjoner forekommer i ulike spill. Noen rollespill har fordelt spilleder-funksjonen over alle deltagerne på forskjellige måter. I andre spill er det lagt opp for at spillerne bytter på å være spilleder. Da kan for eksempel ulike personer i spillgruppen være spilleder for mindre historier, mens hovedhistorien blir styrt av en hovedspilleder.
Fra engelsk.
Begrepet spilleder kommer fra engelsk "Game master". Tilsvarende engelske begreper er stadig i bruk blant norske rollespillere som spiller engelske sett. "Game master (GM)" er det vanligste uttrykket på engelsk. Enkelte spill har også sine egne betegnelser for spillederen. Begrepet "Dungeon Master (DM)" blir brukt i Dungeons & Dragons, "Storyteller" i White Wolf sine World of Darkness-spill, "Storyguide" i Ars Magica, mens andre spill igjen kan bruke begrepet som "Referee" eller "Judge". Uavhengig hvilket begrep som brukes er funksjonen noenlunde likt for alle tradisjonelle rollespill.
Laiv.
I laiv-sammenheng har man ikke en spilleder på samme måte. Der bruker man ofte ordet "intrigeleder" (IL) eller "arrangør", og det er gjerne flere personer som deler på spilleder-funksjonen. Disse personene tar som regel ikke aktiv del i handlingen, men er likevel stort sett tilgjengelige for spørsmål og liknende.


Tor Ulven.
Tor Ulven (født 14. november 1953, død 18. mai 1995) var en norsk forfatter og lyriker. Han var en av landets mest innflytelsesrike forfattere på 1980- og 1990-tallet. Ulven tok sitt eget liv i 1995.
Ulven var svært mediesky, og ga bare ett intervju – til litteraturtidsskriftet "Vagant" i 1993.
Ulvens lyrikk, prosa og essays er preget av en tomhetsfølelse, dødsbevissthet og eksistensiell pessimisme kombinert med originale språklige bilder, utpenslet skrivemåte og en indre ambivalens.


Kystekspressen.
Kystekspressen. Her ved rutens ende i Kristiansund
Kystekspressen ANS er et samarbeide mellom Fosen Trafikklag og Møre og Romsdal Fylkesbåtar. Partrederiet ble opprettet i 1994 for å trafikkere strekningen Trondheim–Kristiansund, og har også ruteforbindelse Trondheim–Sula og Sistranda–Halten. Fosen Trafikklag ASA er bestyrende reder.
Ruten Trondheim–Kristiansund bruker tre og en halv time, og har åtte anløpssteder mellom de to byene. Båtrutene suppleres med korresponderende buss, «Kystekspressbussen», på Hitra og Frøya.


Dingo.
Dingo og urhund ("Canis lupus dingo") er fellesnavn som beskriver en gruppe ville hunder som skiller seg fra tamhunden. Typen blir også i noen grad kalt pariahunder (omstreifende hunder), men ikke alle pariahunder ("C. l. familiaris") kan derfor klassifiseres som urhunder (jfr. den vitenskaplige betegnelsen "C. l. dingo").
Beskrivelse.
Navnet "dingo" stammer fra de australske urinvånernes, aboriginenes, navn på dette hundedyret i hjemlandet. Det er imidlertid trolig mer korrekt å kalle typen en "urhund", siden stamformen ikke oppsto i Australia, men i Asia.
En ekte urhund kan best beskrives som en slank, smal og langstrakt mellomstor spisshundlignende hund. Vekten ligger gjerne omkring 8–24 kg og skulderhøyden varierer fra ca. 35 til 67 cm. Hannene er gjerne tydelig større enn tispene, men både vekt og høyde varierer mye for begge kjønnene. Dingoene i Australia er gjerne større en andre dingoer, noe forskerne tror kan ha en sammenheng med skilnader i kostholdet. Australske dingoer har et mer proteinrikt kosthold enn asiatiske.
Hodet er trekantet og snutepartiet typisk noe lengre enn hos spisshunder flest. Den har mellomstore stående spisse ører, som er svært bevegelige og kan «lukkes», og kraftig forstørrede rovtenner i forhold til tamhunder. Også hoggtenene er gjerne større enn hos tamhunder. Ekte dingoer har gjerne gulbrune øyne, mens såkalte "dingohybrider" (dingoer med en større andel tamhundblod i avlslinjene) gjerne har mørke øyne.
Dingoen har en mer fleksibel anatomi enn vanlige hunder, noe som blant annet gjør at dingoen kan spre ut skulderbladene i nesten 90 graders vinkel (som en fugl) fra kroppen. Håndleddene er også svært bevegelige, noe som gjør dingoen i stand til å manøvrere objekter på en måte man ellers ikke forbinder med vanlige hunder. Disse anatomiske fordelene gjør dessuten mange dingoer til ypperlige klatrere. Dingoer kan også snu hodet nesten 180 grader i begge retninger, samt bøye hodet bakover, til snuten berører ryggen. Asiatiske dingoer ser ut til å ha større anatomisk fleksibilitet enn australske. Slike ekstreme anatomiske særtrekk er ellers bare kjent hos noen få andre hunder, som for eksempel norsk lundehund og noen få andre raser med urhundpreg.
Pelsen er tett og glatt på kroppen, mens halen er buskete og relativt lang. Den mest vanlige fargen er ingefær (lys rødgul til gulbrun), men det finnes også sorte, barkfargede og hvite individer. Det var også en variant uten pels, klassifisert som nakenhund, men det er i øyeblikket uklart om typen har overlevd. I såfall må det være i det nordøstre hjørnet av Thailand, slik noen lokale eksperter mener. Det er vanlig at behårede individer har lyse eller hvite markeringer på snutepartiet, i brystet, buken, på labbene og på haletippen. I Sørøst-Asia er også ingefærfargede individer mest vanlig, men antallet sorte individer er også høyere der enn i Australia (Straham 1983; Corbett 1995).
Klassifisering.
Tidligere regnet man bare med australske dingoer til denne underarten, men moderne forskning har nå slått fast at flere asiatiske og oseanske urhunder skiller seg så lite fra den australske at mange av disse også kan inkluderes i "Canis lupus dingo". Urhundene er svært vanskelig å klassifisere, fordi grensen mellom urhunder og pariahunder (semi-ville tamhunder) er svært fin.
Ekte urhunder ("C. l. dingo") skiller seg anatomisk svært lite fra tamhunder ("C. l. familiaris"). Begge bærer tydelige tegn på domestisering. Som hos tamhunden er også urhundens relative hjernestørrelse cirka 30 prosent mindre enn hos ikke--domestiserte underarter av ulv. Fram til nå har derfor skallens mål vært det eneste sikre beviset som kan skille mellom ekte urhunder og semi-ville tamhunder.
Sammenlignet med tamhunden har ekte urhund et litt lengre snuteparti, mer utvikla rovtenner, lengre hoggtenner, og en litt flatere skalle med lengre nuchal-linjer.
Opprinnelse.
Det eksisterer en rekke ulike teorier om når, hvor og hvordan stamformen oppsto. Man er imidlertid rimelig sikre på at det må ha skjedd for mer enn 6 000 år siden. Kanskje begynte prosessen alt for 14 000-40 000 år siden.
På Vestbredden i Palestina har man funnet fossile beinrester etter en urhundlignende hunder som dateres omkring 14 000 år tilbake i tid, men det har vært umulig å fastslå med sikkerhet om det er urhund eller tamhund. I Israel finnes imidlertid fortsatt viltlevende canaanhunder, som har en rekke genetiske likheter med urhunden. I USA er det også funnet fossile beinrester etter en urhundlignende hunder, som daterer seg omkring 9 000 år tilbake i tid. Man tenker seg at typen opprinnelig må ha kommet til Nord-Amerika via Beringstredet, kanskje i sammenheng med menneskelig migrering til dette kontinentet. Denne hunden var trolig av type svært lik dagens carolinahund, men om det finnes en sammenheng, vet man ikke. Carolinahunden har imidlertid en rekke genetiske likheter med urhunden, særtrekk man ellers ikke finner hos tamhunden.
Gollans og Corbetts teoretiske ruter for urhundens migrering
Det eldste sikre fossile funnet man har for dingoer er en skalle som skal være omkring 5 500 år gammel. Den ble funnet i Vietnam. 5 000–2 500 år gamle fossiler av dingo er imidlertid funnet mange steder i Sørøstasia, men i Australia er det eldste funnet man har omkring 3 450 år gammelt. Det støtter teorien om at den australske dingoen opprinnelig var en tamhund som ble bragt til Australia med sjøfarende for omkring 5 000 år siden.
Hvor de oppsto har man vært usikre på. Noen forskere har hevdet at det kan ha vært i Indusdalen i India, og at de derfra har blitt spredt utover Asia. Ny forskning med såkalt mtDNA viser imidlertid at dingoene må ha oppstått i Sørøstasia (Savolainen m.fl., 2004). Den svenske forskeren Peter Savolainen, som står bak en stor studie av dingoens arvemateriale, der 211 australske dingoer, 654 tamhunder og 38 ulver var med, mener spredningen må ha startet i sørøst Kina, og kanskje spredt seg via Taiwan og Filippinene til Indonesia og Australia.
Savolainen mener, ut i fra resultater i hans forskning, at den australske dingoen ikke er en direkte etterkommer av ulv, men må ha oppstått fra domestiserte tamhunder. Han begrunner dette med funn av arvemateriale som finnes hos østasiatiske hunder og dingo, men ikke hos ulv. Teorien støttes forsåvidt av det faktum at det ikke finnes arkeologiske funn for dingo i Australia som er eldre enn 3 450 år. Stadig flere forskere mener nå at den kom dit som en tamhund for omkring 5 000 år siden og utviklet seg til dingo først omkring 1 500 år senere. Om det stemmer, er det mye som tyder på at dingoen også må ha utviklet seg fra domestiserte tamhunder på fastlandet, selv om mange fortsatt også mener den kan stamme direkte fra ulven. En slik teori støttes for så vidt også av arkeologiske funn, i det man ikke har funnet noen indikasjoner for slike urhunder som er eldre enn omkring 5 000–5 500 år. Dersom det tok tamhunden 1 500 år å bli til dingo i Australia, er det altså ting som kan tyde på at utviklingen til dingo må ha startet for minst 7 000 år siden i Asia.
Geografisk spredning.
Mange tror dingoer kun finnes i Australia, men det er feil. Dingoen var tidligere spredd over store deler av Sørøst-Asia, men er nå mer kun lokalisert til noen få områder. Iflg. IUCN finnes det i dag ekte dingoer på Ny-Guinea, det sentrale og nordlige Australia og i Thailand. Denne urhunden kalles gjerne Ny-Guinea syngehund på Ny-Guinea og boranhund i Thailand.
Muligens eksisterer det også noen ekte dingoer i Myanmar (tidligere Burma), sørøst i Kina, Laos, Malaysia, Indonesia med Borneo og muligens også på Sumatra og på Filippinene, men antallene er svært usikre. Det er også uklart om den indiske santalhunden kan kalles en ekte dingo eller ikke.
Dingoen er truet av kryssavl med viltlevende hunder. Forskerne tror at så mange som 80 % av dingoene kan være bastarder, men det finnes ingen sikre observasjoner som kan bekrefte dette estimatet. Man skiller altså mellom ekte dingoer og uekte dingoer, og sistnevnte betegnes ofte som pariahunder. Det er imidlertid en meget hårfin balanse mellom hva som er en ekte og uekte dingo, slik at klassifiseringen kan være svært vanskelig og tidkrevende.
Habitat.
Dingoen trives i tilknytning til Australias store ubebodde landbruksarealer, der det er skog, kratt, sletteland og fjellstrøk. Utbredelsen begrenses kun av tilgangen på mat og vann, men den er mest vanlig i de østre delene av Australia.
På Ny-Guinea finner man først og fremst denne urhunden i fjellstrøk med tett regnskog, men det er svært sparsomt med opplysninger om den svært sky syngehunden, til tross for at det en rekke ganger er gjort forsøk på å studere den.
På det asiatiske fastlandet finnes dingoen først og fremst i tilknytning til menneskelige bosetninger, der den har enkel tilgang på resteavfall og beskyttelse. Rundt bosetningene fungerer den som en naturlig vakthund, noe menneskene prissetter ved å gi hundene matrester. Et lignende mønster finner man også for urhunder som finnes på øyene sør for det asiatiske fastlandet, eksempelvis på Borneo og Sumatra.
Atferd.
Dingoer er ville hunder som lever i et flokkorientert familiehierarki, der foreldrene (lederhannen og ledertispa) er de eneste som normalt formerer seg. Ledertispa føder ett kull årlig. Om andre tisper føder valper vil disse være utsatt for å bli drept av ledertispa, som er dominant overfor andre tisper i flokken som formerer seg. Det kan se ut til at lederhundene er monogame og lever sammen livet ut, eller til en av dem dør.
I tillegg til foreldrene består flokken av avkommet de siste 2–3 årene. En typisk flokk består således gjerne av 3–12 dyr. Unge (konkurrerende) voksne hanner kan jages ut av flokken og primært leve som solitære individer, selv om de gjerne sosialiserer seg i flokk når de skal jakte på større byttedyr. Innad i flokken konkurrerer gjerne individene om plassene på rangstigen, som er under konstant endring. Hanner kan være dominante overfor tisper i gitte situasjoner. Flokken holder seg til territoriet der de ble født og forsvarer dette mot andre flokker. Det er vanlig at flokken forflytter seg 10–20 km daglig.
Dingoen lar seg temme, men den vil alltid ha villhundens primitive instinkter i behold. Over store deler av Sørøstasia lever denne urhunden nærmest som en tamhund. Også australske dingoer lar seg temme og holde som husdyr. Dingoen er imidlertid svært primitiv i forhold til vanlige hunder, men som tam hushund kan den godt sammenlignes med andre pariahunder. Den vil naturlig være svært skeptisk til fremmede og nye ting, noe som ofte kommer til uttrykk som frykt og aggresjon. Ofte vil slike hunder knytte seg svært nært til noen få mennesker (familien), mens de vil være sky og kanskje direkte fiendtlige mot andre mennesker og hunder.
Matvaner.
Det er kjent at australske dingoer har et kosthold som består av ca. 60 % pattedyr, men også fugl og reptiler er en viktig del av dietten. Mest vanlig er kanin og annet småvilt, men dingoene nedlegger også større vilt, f.eks. flere arter kenguru. Den vil også ta bufe om anledningen byr seg, f.eks. sau og kvegkalver.
Asiatiske dingoer lever ofte i tett tilknytning til mennesker og har derfor et kosthold som består av mye karbohydrater. Ofte er kostholdet preget av matavfall og rester etter mennesker, eksempelvis kokt ris, frukt og grønnsaker som måtte være til overs etter måltider, kanskje ispedd noen kjøttrester i form av innvoller fra hønsefugl, fisk eller skalldyr. I Thailand er det observert at dingoen kan jakte på firfisler og små skadedyr, som mus og rotter. På den måten kan den spe på med viktige proteiner i kostholdet. Det er grunn til å tro at slike hunder også andre steder har en tilsvarende kostholdsatferd.
Dingoer er opportunistiske predatorer, som helst jakter småvilt alene. De vil imidlertid jakte parvis eller i flokk når større byttedyr skal nedlegges. Hundene samarbeider under jakten og angriper byttet fra flere retninger samtidig (hetsjakt). Større byttedyr slås over ende før de vitale delene kan angripes, som regel mageregionen.
Reproduksjon.
Dingoer parrer seg kun en gang årlig, i motsetning til tamhunder som gjerne kommer i brunst oftere. Selve parringstiden varierer fra sted til sted. I Australia er det vanlig at parringen foregår i mars–april, mens det i Sørøstasia er vanlig i august–september. Tispa går normalt drektig i ca. 63 dager, da hun gjerne føder omkring 1–10 valper. Det mest normale er et kull på 5–6 valper. Alfaparet, som gjerne er omkring tre år gamle første gang de parrer seg, lever gjerne sammen livet ut.
Valpene våger seg gjerne ut av hiet første gang når de er omkring tre uker gamle. De blir avvendt når de er omkring åtte uker gamle, samtidig som de da gjerne forlater stedet der de ble født for godt. Etter dette tar flokken tilhold ved tilfeldige leirplasser, der valpene gjerne får ferdes fritt omkring. Tilvenningen til fast føde skjer over en 3–4 ukers periode, og både hanner og tisper i flokken bidrar med hjelp. De sluker maten og gulper den opp igjen når de kommer hjem til valpene. Mora gulper også opp det vannet valpene måtte trenge, om det ikke finnes naturlig i nærheten. Etter om lag 3–4 måneder regnes valpene som uavhengige av mora, men de blir sammen med flokken til de er omkring to år gamle. De vil hjelpe til med oppdrettet av neste års valpekull, og kanskje også påfølgende kull.
I vill tilstand er det ventet at en dingo kan leve til den blir omkring ti år gammel, selv om nok den gjennomsnittlige levealderen er betydelig kortere. Levealderen vil i stor grad være påvirket av det habitat dyret befinner seg i, spesielt i Australia der denne hunden de fleste steder regnes som et skadedyr. I fangenskap er det kjent at en dingo kan bli opp mot 12–15 år gammel. Det er således ingen forskjell mellom dingo og tamhund på dette området.
Hybridisering.
Dingobestanden er utsatt for såkalt hybridisering. I Australia finnes det kun fire større områder der bestanden regnes som ekte dingoer. I resten av Australia er graden av hybridisering relativt høy. Langs østkysten og i et større område i sørvest antar man at så mye som 80–90 % av bestanden kan være hybrider. Hybridisering er også et problem på fastlandet i Asia. Det er kun i Thailand at man regner dingoen som ren (rødt på kartet). Det er imidlertid svært usikkert i hvilken grad hybridisering skjer, så de lyserøde områdene på kartet indikerer i første rekke usikkerhet med hensyn til populasjonen av dingo.
Noen dingoer regnes i dag som tamhunder ("Canis lupus familiares"), f.eks. den israelske canaanhunden og den afrikanske basenjien, andre som pariahhunder (urene raser på et stadium som ikke kan kalles dingo, men som har svært mange likheter), som f.eks. den amerikanske carolinahunden, eller semi-ekte villhunder ("Canis lupus dingo"), som f.eks. Ny-Guinea syngehund og australsk dingo. Også den indiske santalhunden og den sørøstasiatiske boranhunden eksisterer trolig fortsatt som ekte dingo.
Det er usikkert om flere andre viltlevende hunder bør kalles dingo eller ikke. I så måte ble det nylig oppdaget at kintamanihund, som finnes på Bali, er en nærmere slektning av dingo enn av andre asiatiske hunderaser. Det kan derfor godt tenkes at både denne hunden og andre vil bli klassifisert som dingo på et senere tidspunkt.
Annet.
I Australia har ikke dingoen andre naturlige fiender enn mennesker og krokodiller, og unntaksvis tamhunder. I Sørøst-Asia finnes også bjørner og noen store kattedyr, samt sjakaler og løshunder (såkalte "pariahunder"). Valper kan dessuten bli tatt av rovfugl.
Forskerne mener at dingoen var hovedårsaken til at tasmansk tiger ("Thylacinus cynocephalus") og tasmansk djevel ("Sarcophilus harrisii", "Sarcophilus ursinus") i sin tid ble utryddet i Australia.
Dingogjerdet.
Dingogjerdet, som egentlig er en fellesbeskrivelse for flere lange gjerdestrekninger, er en kunstig barriere som ble bygget tidlig på 1880-tallet i Australia. Det er siden utvidet flere ganger. Gjerdet, som opprinnelig sto ferdig i 1885, skulle holde dingoen vekk fra de sørøstre delene av landet, der sauehold er en viktig primærnæring. Det er uklart nøyaktig hvor langt gjerdet er. "Breckwoldt" (1988) hevder det er 5 614 km langt, andre at det er opp mot 10 000 km langt.
Den først delen av gjerdet, som er ca. 2 500 km lang, fikk navnet "Barrier Fence" (barrieregjerdet) og ligger i Queensland. Dette kobles sammen med et ca. 584 km langt gjerde i New South Wales kalt "Border Fence" (grensegjerdet), som i sin tur kobles sammen med et ca. 2 225 km lagt gjerde i Sør-Australia som kalles "Dog Fence" (hundegjerdet).
Selve gjerdet er ca. 180 cm høyt over bakken og gjort i et nettingmønster av stålvirer. I tillegg kommer en seksjon på ca. 30 cm som er gravd ned i bakken, slik at den totale høyden er 210 cm. På hver side av gjerdet er det en ca. 5 meter bred sone som snauklippes og mange steder inneholder en vei, slik at myndighetene kan inspisere gjerdet med bil på de mest utsatte stedene. En rekke ansatte jobber også daglig med vedlikehold og inspeksjon av gjerdet.
Domestisering.
Forsøk med domestisering har vist at dingoen lar seg tilpasse mennesket i en helt annen grad enn ulven. De er typisk territoriale, men regnes som omgjengelige og snille om de får vokse opp sammen med folk og blir godt sosialiserte. Å holde en dingo som familiehund er imidlertid ingen enkel oppgave, men noe som bare passer for erfarne spesialister. Den kan imidlertid bli en fantastisk god brukshund, siden sansene og instinktene er overlegent utviklet i forhold til tamhundens.


Arrestordre.
En arrestordre er en kjennelse som autoriserer pågripelse og forvaring av en person.
Arrestordrer utstedes vanligvis av påtalemyndigheten eller en domstol, men kan også utstedes av lovgivende forsamlinger eller andre politiske enheter.


Ransakelsesordre.
Ransakelsesordre er en tillatelse til politiet for undersøkelse (ransakelse) av person eller bygning eller lignende for å søke etter bevis for lovbrudd.
Ordren skal som hovedregel gis av retten. Unntaksvis kan påtalemyndigheten eller politiet selv beslutte ransaking. Reglene om ransaking står i straffeprosessloven kapittel 15.
I politistater er det vanlig at man ikke trenger ransakelseordrer.


Skjellig grunn til mistanke.
Skjellig grunn til mistanke er et juridisk begrep som betegner de kravene som stilles for å kunne utstede arrestordre eller ransakelsesordre, eller for å kunne varetektsfengsle noen. «Skjellig grunn» antas gjerne å innebære krav om at det er mer sannsynlig at mistenkte har begått den straffbare handlingen det er snakk om, enn at han ikke har gjort det (sannsynlighetsovervekt). Kravet er absolutt og betyr at påtalemyndigheten må bevise at det er sannsynliggjort skyld. Dersom det er like sannsynlig at vedkommende har begått handlingen som at han ikke har gjort det, er vilkåret ikke oppfylt, jfr Norsk Retstidende 1993 s 1302.
For å pågripe eller varetektsfengsle noen er skjellig grunn til mistanke bare et grunnvilkår. I tillegg må normalt ett av tre alternative tilleggsvilkår være oppfylt, se straffeprosessloven § 171. Disse er at det enten foreligger unndragelsesfare (rømningsfare), bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare. Sannsynligheten som må kreves for dette for at vilkåret skal være oppfylt vil variere. I tillegg kan pågripelse/fengsling skje dersom mistenkte «selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende». Ved spesielt grove forbrytelser behøver ikke noen av disse tilleggsvilkårene å være oppfylt, men dette krever særlige holdepunkter for at mistenkte er skyldig, utover «skjellig grunn», se nærmere § 172.
Det kreves også sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har skyldevne – dvs er tilregnelig. Dersom dette ikke er sannsynliggjort kan fengsling bare skje dersom det er sannsynlig at det blir reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern samtidig som minst ett av de tre ovennevnte vilkår er tilstede.


Molde domkirke.
Molde domkirke ble innviet i 1957 og har siden 1983 vært domkirke for Møre bispedømme. Kirken er en toskipet langkirke i stein. Kirkerommet er 65 meter langt, 25 meter høyt og har 900 sitteplasser. Tårnet er frittstående med urverk og klokkespill, og er 50 meter høyt. Altertavlen er malt av Stinius Fredriksen.
Historie.
Kirken er den fjerde som står på dette stedet i Molde, dog litt lenger sør enn de forrige. Inntil 1900 fungerte grunnen rundt kirken som byens gravplass. Den første kirken var en tømret korskirke som ble reist i 1661–62. Denne ble revet og bygget opp igjen i all vesentlighet i samme stil i 1841–42. 17. mai 1885 brant kirken ned, muligens som følge av et noe uheldig skudd med saluttkanon. En ny langkirke i tre var ferdig i 1887, men brant da Molde ble utsatt for massiv tysk bombing under andre verdenskrig. Kun altertavlen, Axel Enders «Oppstandelsen», samt et trekors, ble reddet. Altertavlen står i dag ved nordveggen i den nye kirken.
Denne ble tegnet av Finn Bryn etter en arkitektkonkurranse, og byggingen tok til først åtte år etter krigens slutt. Grunnsteinsnedleggelsen ble gjort 18. juni 1953 og 8. desember 1957 ble den nye kirken innviet.
Orgelet.
Molde domkirke fikk nytt orgel i 1999, bygget av tyske Rieger Orgelbau. Så tidlig som i 1986 forelå det planer for utskifting av det gamle orgelet, som var bygget av Vestre orgel- og pianofabrikker. Nytt orgel viste seg imidlertid da å bli for dyrt. I februar 1994 sluttet orgelet plutselig å fungere rett før en begravelse. Etter dette ble det nedsatt en komité for å planlegge anskaffelse av nytt orgel.
Den største utfordringen ved utformingen ved det nye orgelet, skulle vise seg i forbindelse med det såkalte rosevinduet på vestveggen. Hvis vinduet skulle være synlig fra innsiden, måtte plasseringen av pipene tilpasses dette. Organister, konsulenter og orgelbyggeren diskuterte mellom seg, og etter hvert engasjerte også Riksantikvaren seg. Denne argumenterte også mot orgelets generelle stil, og mente den brøt med kirkens utforming.
Etter en lang og vanskelig debatt kom orgelbyggeren noe motvillig med et forslag til en slags funksjonalistisk utforming, som også ivaretok muligheten til å se rosevinduet fra innsiden. Dette forslaget ble godkjent av Riksantikvaren, og det nye orgelet på 50 registre, tre manual og pedal ble første gang tatt i bruk 1. juledag 1999. I mars 2000 spilte domorganist Erling With Aasgård inn cd-platen "Orgelmusikk fra Molde domkirke" for å dokumentere det nye orgelet.
Klokketårnet er utstyrt med et klokkespill på 26 klokker som opereres elektronisk fra innsiden av kirken.


Mikroorganisme.
Mikroorganismer, også kalt mikrober, er mikroskopiske organismer, det vil si selvstendige livsformer som man ikke kan se med det blotte øye. Dette er først og fremst én- og fåcellede organismer som bakterier, mykoplasmer, protozoer og flere sopp- og algearter, men også smittestoffer (som virus).
Avgrensningen av hva som regnes som mikroorganisme er ikke helt skarp. Mikroorganismer utgjør med andre ord ikke noen naturlig gruppe av arter som er nært beslektet med hverandre. Den er heller en praktisk motivert inndeling, fordi mikroskopiske organismer må undersøkes med andre metoder (f.eks. mikroskop) enn større organismer. Likevel regnes vanligvis ikke flercellede organismer til mikroorganismene, selv om noen av dem er så små at de ikke kan undersøkes uten mikroskop (f.eks. hjuldyr, korsettdyr, Mesozoa, midd, bjørnedyr).
Mikroorganismer kan også kalles mikrober. Ordet er avledet av de greske ordene "mikros" og "bios", det vil si «liten» og «liv».
Uønskede mikroorganismer.
Maten vi spiser skal ikke inneholde mikroorganismer, toksiner eller metabolitter i mengder som innebærer en uakseptabel helserisiko. Eksempler er "Listeria monocytogenes" i ost, og toksiner fra "Staphylococcus aureus" i melk. Disse er selvsagt i høyeste grad uønsket i mat. Diverse ufarlige organismer igjen kan være uønsket av andre grunner, som evne til forringelse av mat med de ikke så ubetydelige økonomiske tap det medfølger.
Gjær og mugg.
Gjærsopp er en av de viktigste mikroorganismene vi mennesker har lært å utnytte. Gjær brukes i brødbaking, til produksjon av vin, øl og andre alkoholholdige drikker. Andre produkter er etanol til drivstoff, gjærekstrakter, pigmenter, probiotika. I kittmodnede oster er gjær med på å utvikle karakteristisk smak under modningsprosessen, mens i andre oster er fører gjærvekst til forringelse av kvaliteten. Gjær er tradisjonelt blitt brukt som starterkultur i produksjon av Kefir og lignende produkter.
I osten er forholdene lite gunstige for bakterier, men at gjær lever der, er ikke uventet. Dette er på grunn av ostens lave pH, lave vanninnhold, økte saltkonsentrasjon og kjølige lagring. Miljøet blir derfor en nisje for gjær.
Vekst av gjærsopp på ost gir forringelse av kvaliteten i form av gassproduksjon, smaksfeil og misfarginger. Gjæren er en mikrosopp som lever enten som saprofytt eller parasitt. Gjær kan vokse ved lav aw, ved lav pH, i lite oksygen og ved lave temperaturer. Noen gjær, som "Debaromyces hansenii", "Zygosaccharomyces bailii" og "Z. rouxii", kan vokse hvor salt er til stede i høye konsentrasjoner og kan isoleres fra saltlaken i meierier hvor saltkonsentrasjonen kan være så høy som 19-20 %. Luften i meieriet er også en kilde til kontaminering av gjær, og gjæren spres med aerosoler i luften.
Gjær trives generelt best mellom 0 og 37 °C og vil drepes ved en temperatur på 60 °C. Pasteurisering av melken (72 ° c i 15 sekunder) vil derfor drepe gjæren tilstede i melka. Til tross for dette finner man gjær i melken etter pasteurisering. Dette tyder på at noen gjær tåler høyere temperaturer.
Virus.
Bakteriofager er virus som formerer seg inne i levende celler, både dyreceller, planteceller og bakterieceller. Virus har ingen metabolisme og kan ikke formere seg uten levende celler, derfor er ikke virus pr. definisjon en mikroorganisme. Men siden bakteriofager har stor betydning for kvaliteten av meieriprodukter som skal syrnes med melkesyrebakterier.
Når viruspartikler infiserer melkesyrebakteriene i melk som skal fermenteres fører det til at bakteriene lyserer/sprekker og dør. De virusene som er blitt dannet inne i bakteriecellen (mellom 10 og 30)blir frigjort når bakteriecellene lyserer, noe som fører til at aktiviteten til starterbakteriene reduseres og man får en treg pH senkning eller i verste fall ingen syreproduksjon i det hele tatt. Virusene formerer seg hurtig og en eneste bakteriofag i en tank kan gi opphav til 22,000 virus på to timer, noe som er nok til å få en kraftig hemming av melkesyreproduksjon.
Kilder til bakteriofager. Myse inneholder et stort antall virus, og rå melk er også antatt å være en viktig kilde.
Kontroll av bakteriofager. Ved produksjon av syrekultur ved meieriet, er den mest viktige faktoren for betydning til osten kvalitet å sørge for at tanken med starterkultur ikke inneholder bakteriofager. Dette kan man oppnå ved å bl.a bruke et begrenset antall kulturer i ystingen og inokulere disse i melka aseptisk i en melketank som befinner seg i et annet rom enn der hvor ystingen skjer. Man kan rotere på forskjellige startere som har forskjellige stammer. Man kan bruke lukkede ystekar som er klorinert før bruk og tilsette starter og løpe samtidig. Ysteriet bør være fysisk separert fra området hvor separator som skiller fett fra mysa, står. Om et ystekar er infisert med bakteriofager er det viktig å varmebehandle innholdet for å unngå spredning, anbefalt temperatur er over 90 °C i 45 minutter.


Stratigrafi.
Kalklag på Kypros som viser avleiringer av sedimenter
Stratigrafi er læren om lag (strata) og lagdeling. Både i geologien og i arkeologien benytter man seg av stratigrafiske metoder.
Stratigrafien er den grenen av geologien som forsker på lagdelingen, alderen, sammensetningen, fordelingen osv. av lagdelte geologiske avleiringer.
På grunnlag av ledefossiler, bergarter, lagdeling m.m. kan avleiringene inndeles i ulike tidsavsnitt, som heter (sortert etter avtagende lengde) eon, æra, periode og epoke.
Vi befinner oss f.eks. nå i eonet fanerozoikum, æraen kenozoikum («jordens nytid»), perioden neogen og epoken holocen.
Inndeling av lagrekken kan gjøres på grunnlag av litologi, og inndelingen kalles da litostratigrafi. Rester etter organisk materiale studeres innenfor mikropaleontologi. Dersom det er pollen eller sporer fra planter som undersøkes, kalles det palynologi. Rester etter skall fra små planter eller dyr undersøkes i biostratigrafi. Seismikk viser endringer i fysiske egenskaper i lagrekken og gir grunnlag for seismisk stratigrafi.


Rasen-Antholz.
Rasen-Antholz (italiensk "Rasun-Anterselva") er en kommune i den nord-italienske provinsen Syd-Tirol. Kommunen omfatter det kjente vintersportsstedet "Antholz".
Kommunen består av "Antholzertal", en nordlig sidedal til Pustertal nær Alpenes hovedvannskille. I dalen ligger seks landsbyer, som heter (nedenfra og oppover) "Neunhäusern" (926 moh.), "Niederrasen", "Oberrasen", "Antholz Niedertal", "Antholz Mittertal" og "Antholz Obertal" (1532 moh.). Dalen fortsetter nordøstover til Stallerpasset (2052 moh.), som forbinder Antholzertal med Defereggental i Øst-Tirol. Mellom Antholz Obertal og Stallerpasset ligger på 1642 meters høyde innsjøen "Antholzer See". Ved siden av denne befinner skiskytteranlegget seg, som årlig er arena for verdenscupen og sju ganger har arrangert verdensmesterskap.
Av kommunens 2780 innbyggere (2004) er 98 % tysktalende. Navnene "Rasun" og "Anterselva" ble, som de fleste andre italienske stedsnavn i Syd-Tirol, funnet opp av fascistene på 1920-tallet ved å oversette ledd for ledd til italiensk ("Rasen" og "Ant" ble forvansket til hhv. "Rasun" og "Anter"; "Holz" = "selva" = skog).


Jordens tidsaldre.
Denne artikkelen gir en oversikt over jordens tidsalder.
Tiden siden jordens dannelse for ca. 4,6 milliarder år siden deles av geologer inn i forskjellige tidsavsnitt.
De lengste av disse heter "eoner", som i sin tur deles i "æraer", disse igjen i "perioder", "epoker" og "aldre".
Den grenen av geologien som forsker på jordens tidsavsnitt, heter stratigrafi.
Inndelingen tar utgangspunkt i ulike forhold, som ledefossiler, bergarter, lagdeling m.m.
Likevel er enhver inndeling i diskrete tidsavsnitt til en viss grad bygget på vilkårlige overenskomster, i og med at alle overganger i naturen er flytende.
Derfor vil man også finne ulike tidsangivelser for slutt- og starttidspunktene for de enkelte tidsavsnittene.
Tidspunktene som er lagt til grunn i den følgende figuren og i andre artikler i Wikipedia, er de som Den internasjonale kommisjonen for stratigrafi har vedtatt i 2004.
De fleste av disse har feilmarginer på to til fire millioner år.
Tidsur med eonene arkeikum (grått), proterozoikum (blått) og fanerozoikum (grønt-brunt-rosa). Æraene er atskilt med svarte streker. Viktige hendelser er inntegnet.
Jordens tidsavsnitt.
Eonene er arkeikum, som varte fra jordens dannelse til 2,5 milliarder år før nåtid, proterozoikum (2500–542 millioner år siden) og fanerozoikum (542 millioner år siden til i dag).
Arkeikum og proterozoikum slås ofte sammen under betegnelsen prekambrium.
Æraene som fanerozoikum inndeles i, er jordens oldtid (paleozoikum, 542–251 millioner år siden), jordens mellomalder (mesozoikum, 251–66 millioner år siden) og jordens nytid (kenozoikum, 66 millioner år siden til i dag).
Periodene i jordens oldtid er kambrium, ordovicium, silur, devon, karbon og perm.
Periodene i jordens mellomalder er trias, jura og kritt.
Periodene i jordens nytid er paleogen og neogen.
Epokene i paleogen er paleocen, eocen og oligocen.
Epokene i neogen er miocen, pliocen, pleistocen og holocen.
Geologisk tidsskala.
Den stratigrafiske inndelingen av jordens historie. Tidsskalaene er gitt i millioner år. Fargene som ble brukt, følger fargekoden til Den internasjonale kommisjonen for stratigrafi.


Periode (geologi).
I geologien er periode et tidsavsnitt i jordens historie.
Periodenes varighet varierer mellom 20 og 200 millioner år.
Perioder sammenfattes som æraer (som i sin tur sammenfattes som eoner) og deles inn i epoker (som i sin tur deles i aldre).
Fanerozoikum, den yngste av eonene, inndeles f.eks. vanligvis i elleve perioder.
Tabellen til høyre gir en oversikt over deres rekkefølge og varighet.
Vitenskapen som forsker på og definerer perioder, er stratigrafien.


Fanerozoikum.
Fanerozoikum er den yngste av eonene som jordens historie inndeles i.
Den begynte for 542 millioner år siden og varer til i dag, dvs. at den utgjør ca. 12 % av jordens alder.
Det overveiende flertallet av geologiske avleiringer er fra fanerozoikum. Det fins også veldig få fossiler fra tiden før fanerozoikum.
Tidsur hvor fanerozoikum (grønt-brunt-rosa) opptar bare 12 prosent av jordas historie. Viktige hendelser er tegnet inn.
Tiden forut for fanerozoikum omtales ofte generelt som prekambrium (dvs. «før-kambrium», fordi kambrium er den første perioden i fanerozoikum). Alternativt deles tiden mellom jordens dannelse og fanerozoikum inn i flere eoner, med arkeikum først etterfulgt av proterozoikum som kom forut for fanerozoikum.
Stratigrafien inndeler Fanerozoikum i tre æraer: jordens oldtid (paleozoikum, 542–251 millioner år siden), jordens mellomalder (mesozoikum, 251–66 millioner år siden) og jordens nytid (kenozoikum, 66 millioner år siden til i dag).
En enda finere inndeling i perioder er gjengitt i tabellform til høyre.


Quattro.
quattro (betyr "fire" på Italiensk) er et registrert varemerke Audi AG bruker på firehjulstrekkssystemene sine. quattro ble først introdusert i 1980 med modellen Audi Quattro, og firehjulstrekk har senere vært tilgjengelig i stort sett alle modellene Audi selger.
Når det er snakk om firehjulstrekksystemet skrives alltid quattro med liten q. Audis modellbetegnelse Quattro skrives med stor Q.
Første generasjon.
Brukt fra 1980 til 1987 i Audi Quattro, 90 og 200.
Dette systemet hadde åpen differensial, foran, bak og i girkassa. Både senter- og bak-differensialen kunne låses manuelt med vribrytere i midtkonsollen.
Andre generasjon.
Brukt fra 1988 til 1994 på Audi Quattro inntil den gikk ut av produksjon, Audi 80/90, Audi Coupé, Audi S2, Audi RS2, Audi 100 og Audi S4(1991–1994).
Dette systemet hadde åpen differensial foran og bak, og en Torsen differensial i girkassa som mekanisk fordeler motorkraft til det hjulparet som har mest grep.
Kraftfordelingen er 50/50, men opptil 75% av motorkraften kunne sendes enten forover eller bakover.
Bak-differensialen kunne også låses manuelt med en bryter i midtkonsollen.
Tredje generasjon.
Kun brukt i Audi V8 fra 1990 og ut og var på modellene med manuelt gir nesten likt andre generasjons quattro, men med en Torsen differensial bak og.
I bilene med automatgir var det en elektronisk styrt senter-differensial og en Torsen differensial bak.
Fjerde generasjon.
Dette sytemet kom i 1995 og ble brukt i Audi A4/S4(1997/2008)/RS4, Audi A6/allroad/S6/RS6 og Audi A8/S8.
Det fikk en ny type Torsen differensial og åpne differensialer foran og bak med elektronisk styrt differensialsperre (Electronic Differential Lock, EDL) som går på ABS/ESP-systemet. Den nye Torsen differensialen kan ikke fordele mer enn 67% av motorkraften til et hjulpar, mens vanlig kraftfordeling er 50/50.
Femte generasjon.
Brukt i Audi S4 (fra 2008), og vil bli brukt på nye Audi modeller med langstilt motor.
Den har fått en ny Torsen senter-differensial som har en 40/60 "front-bak" kraftfordeling, og kan sende opp til 70% av kraften forover eller 85% av kraften bak.
Både for- og bak-differensial er åpne og utstyrt med EDL systemet.
Viskosekobling og Haldex.
Audi A3/S3 og Audi TT har, i motsetting til de andre Audi modellene, tverrstilt motor og hadde derfor viskosekobling fram til 1998, og fikk Haldex-systemet etter det. Også disse løsningene markedsføres med quattro-betegnelsen.
Dette systemet er ikke et fulltids firhjulstrekksystem. Motorkraften går til forhjulene helt til de mister grep. Da kobles bak-akslingen til senter-differensialen gjennom en elektronisk/hydraulisk styrt clutch ved bak-differensialen. Under normale forhold er kraftfordelingen 100/0 front-bak, og kan fordele inntil 50/50 om begge forhjulene spinner.
Quattro er et registrert varemerke tilhørende Audi AG.


Kambrium.
Tidlig Kabrium lå det meste av landmassene sør for ekvator
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Kambrium helt til høyre og nåtiden helt til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
a>, med fossilerte «myke» kroppsdeler (antenner og ben). De er drøye 500 millioner år gamle.
Kambrium er den eldste perioden i jordens oldtid (Paleozoikum). Den begynte for 542 ± 0.3 millioner år siden og varte til for 488.3 ± 1.7 millioner år siden, da den ble avløst av ordovicium. Tiden mellom jordens dannelse og kambrium kalles ofte generelt prekambrium. Den prekambriske perioden umiddelbart før kambrium heter ediacara.
Kambrium ble definert av Adam Sedgwick og Roderick Murchison ved studier av Storbritannias mest typiske kambriske fjellformer i Wales (derav navnet: "Cambria" er det latinske navnet på Wales) i 1835. Kambrium deles ofte inn i en rekke delperioder etter viktige hendelser, men disse delperiodene er unøyaktig og overlappende mellom de ulike verdensregionene.
Den dominerende bergarten fra kambrium er sedimentær sandstein og skifer, blant annet alunskifer i Norden. I noen av bergartene finner vi betydelige rester av organisk materiale bevart som såkalt orsten (svensk) – hydrokarbon-holdige dyre- og planterester bevart inne i noder av kalksten innpakket i alunskifer. Disse fossile restene av biologisk materiale befinner avgir lukt når skiferen kløyves og kalknodene blottstilles. Man finner dem særlig i Kinnekulle og Öland i Sverige, derav navnet.
Orsteinen vitner om stor biologisk produksjon i havet i kambrium – hva man ofte kaller den kambriske eksplosjonen. Denne perioden rommet en rask og sterk utvikling av de hovedgruppene av dyr vi kjenner i dag, selv om artene dengang ikke er gjenkjennelige i dagens bologiske liv. På landjorden var det derimot øde og nesten livløst, kontinentene i sør omfattet hovedsakelig ørken. Det var ingen innlandsis, selv ikke på polene.
Epoker.
Epokene som kambrium deles i, er "tidlig kambrium" (542–513 millioner år siden), "mellomkambrium" (513–501 millioner år siden) og "senkambrium" eller "furongium" (501–488 millioner år siden). Bergartene fra de tre epokene kalles henholdsvis nedre, midtre og øvre kambrium. På de ulike landplatene er de tre epokene igjen inndelt i inntil 10 ulike underliggende «aldere» eller «perioder».
Selv om kambrium lar seg atskille relativt klart fra bergartene og de stratigrafiske lagene i prekambrium og ordovicium, var det ikke før i 1994 at perioden kambrium ble universelt anerkjent og ratifisert av det globale geologiske fagmiljøet. Et spesielt sporfossil, "Treptichnus pedum", brukes ofte til å datere grensen mellom ediacara og begynnelsen på kambrium. Litt før denne tiden, omkring 570 millioner år siden, oppstår trilobitter (tidlige leddyr), samt tidlige svamper og kanskje korall-byggere. Nyere radiometrisk måling har datert starten på kambrium til om lag 542 millioner år siden, markert med en masseutryddelse. Avslutningen av kambrium med overgang til ordovicium markeres av nok en masseutryddelse for om lag 500 millioner år siden.
Tektonikk.
I kambrium lå landområdene forholdsvis spredt med grunne hav mellom, etter at et globalt superkontinent (Pannotia) nettopp hadde blitt brukket opp i fire deler – det enorme Gondwana, og de tre mindre kontinentene – det nordamerikanske Laurentia, Siberia, og det eurasiske Baltica. På denne tiden skilte den nordamerikanske platen lag med den eurasiske kontinentale platen. Norge var i all vesentlighet dekket av vann, men nær den sørligste av de «små» oppbrukkede ny-platene – Baltica, som lå like langt sør som dagens Antarktis. Det var liten fjelldannende eller vulkansk aktivitet i denne perioden.
Bergarter.
Det ble dannet mest sedimentære bergarter i kambrium. Sandstein er svært vanlig. I Norge finnes kambrisk alunskifer med trilobitter i Oslofeltet. På Oland og i Kinnekulla i Sverige finnes det både alunskifer og såkalt orsten – noder av kalkstein inneholdende fossile dyrerester, omgitt av alunskiferen.
Klima.
Klimaet i kambrium var forholdsvis varmt.Landområdene var golde og ørkendekkede, med nesten ikke noe liv. Det raskt framvoksende dyrelivet fantes utelukkende i havet, særlig de grunne havene mellom kontinentene som brakk opp i kambrium. Det totale fraværet av innlandsis bidro også til det høye havnivået. Tegn på en viss variasjon i havnivået gjennom perioden kan indikere en mulig periodevis isdannelse ved sydpolen, men dette er ikke endelig fastslått.
Planteliv.
Alger var antakelig de eneste planteformer som eksisterte i kambrium. I senere tid har det blitt vanligere å anta at det også fantes noen typer av fungi («sopp»), og at disse kunne danne lav sammen med alger. Det kan ha vært et dekke av alge-sopp-«skum» på land enkelte steder, men dette har trolig vært det eneste planteliv på land i hele perioden.
Dyreliv.
Mens det fins veldig få fossiler etter dyr i prekambrium, er alle de større dyregruppene representert i avleiringer fra kambrium (bl.a. armføttinger, bløtdyr, leddormer, leddyr, mosdyr, nesledyr, pigghuder, svamper). Dette forholdsvis «plutselige» opptreden av mangfoldige dyregrupper refereres ofte til som den «kambriske eksplosjon». Ved overgangen til ordovicium skjedde det en masseutryddelse, og mange arter av brachiopoder og conodonter døde ut, mens trilobittene ble sterkt redusert i antall.
Det er ikke sikkert fastslått dyreliv på land, men sporfossilene "Protichnites" og "Climactichnites" har ledet noen forskere til å anta at primitive dyreformer kan ha tatt steget opp på land allerede i kambrium.
Typefossiler som bidrar til å datere kambrium er arter som bare (eller stort sett bare) levde i denne perioden – trilobitten "Redichiida" levde bare i kambrium, mens "Agnostidae" oppsto tidlig og "Asaphidae" oppsto sent i kambrium og begge levde gjennom hovedparten av ordovicium.
Fossile rester – Lagerstätte.
Disse fossilstedene er så vel bevart at også de utdødde organismenes «myke» kroppsdeler er fossilert, og ikke bare skjell og skall. Det betyr at man, paradoksalt nok, vet mer om dyrelivet i kambrium enn om dyrelivet i de senere tidsepokene som fulgte etterpå.


Ordovicium.
I Ordovicium var landmassene spredt og lå for det meste sør for ekvator. Mot slutten av perioden drev Gondwana helt ned til sørpolen og det dannet seg store isdekker.
Kart som viser Iapetushavet mellom Laurentia og Baltica, og Avalonia som drev nordover og kolliderte med begge kontinentene – først med Baltica og deretter med Laurentia.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Ordovicium (O) langt mot høyre, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
a>n. Fjellkjedefoldingen presset sammen de stratigrafiske lagene i bølgeformede former, og da erosjon fjernet «bølgetoppene» kunne man oppnå den effekten at de lagene som egentlig lå lavere, ble liggende øverst på steder hvor toppen av det stratigrafiske laget var erodert bort.
Ordovicium er en periode i jordens oldtid.
Den begynte for 488.3±1.7 millioner år siden og sluttet for 443.7±1.5 millioner år siden. Ordovicium ble første gang definert av Charles Lapworth i England og Wales i 1879, og perioden ble oppkalt etter det keltiske folket "Ordovices". Det definerende for Lapworth var en spesiell utviklingslinje av avsatte fossiler av graptolitter, som Lapworth hverken klarte å plassere i kambrium eller silur. I ordovicium opptrådte forøvrig fisk og karsporeplanter for første gang.
Ordovicium er den perioden vi kjenner med størst havspredning og høyest verdenshav, og avsetningene fra ordovicium er overveiende marine. Bergartene er dermed kalkrike med avsetninger som kalkstein i noe leirskifer, og langt mindre i sandstein.
Avgrensing og epoker.
Ordovicium startet med den kambrisk-ordoviciske masseutdøingen omkring 488 millioner år siden. Masseutryddingen endte med en ny utdøing omkring 443 millioner år siden, hvor 60 % av de marine slektene forsvant, og vi går over til å tale om perioden silur.
Epokene ordovicium deles i, er "tidligordovicium", "mellomordovicium" og "senordovicium". De respektive skillene går ved hhv. 472 og 461 millioner år før nåtiden. Det finnes ulike måter å dele inn epokene på. Kontinentene minsket i første halvdel av perioden og vokste i andre halvdel.
Tektonikk.
I ordovicium lå landområdene fortsatt spredt i verdenshavet. De store, epikontinentale (kontinentomsluttende) havene som var så karakteristiske etter at superkontinentet Pannotia sprakk opp i kambrium, varte et godt stykke inn i ordovicium. I løpet av ordovicium og den påfølgende silur dannet det seg et epikontinentalt havområde som skilte Laurentia (Nord-Amerika) fra Baltica (Europa). Dette tidlige «Atlanterhavet» – kjent som Iapetushavet – kan ha oppstått på bakgrunn av havbunnspredning, trolig ved at en midthavsrygg presset havbunnen ut til hver side slik det også skjer i Atlanterhavet i dag. Avsetning av marine sedimenter skjedde på landområder som var dekket av grunne hav i denne perioden.
Ved inngangen til mellomordovicium ble derimot mange av de grunne mellomhavene dekket av tørt land. Også Iapetushavet trakk seg sammen da Baltica, Avalonia og Laurentia drev mot hverandre. I hele perioden drev det lille kontinentet Avalonia (som hadde brutt løs fra Gondwana i kambrium) nordover og nådde nå så langt at det kolliderte med Baltica i øst og Laurentia i vest. Dagens Vest-Europa, Sentral-Europa, Italia, Vest-Balkan, Storbritannia, Newfoundland og deler av østkysten av USA er rester av Avalonia. På denne tiden oppsto noen fjellkjeder gjennom orogenese, blant annet Ardennene og Karpatene i Europa langs linjen hvor Avalonia møtte Baltica, og dessuten de østlige Appalachene øst i staten New York. Midtre og øvre ordovicium hadde betydelig vulkanisme forbundet med denne urolige utviklingen.
I dag kan vi finne marine, kalkrike avsetninger fra ordovicium i stabile kontinentalsokler og i områder som har hatt liten tektonisk aktivitet. I Oslofeltet finnes det ordovisiske bergarter preget av kornete kalkstein, som trolig ble avsatt på langgrunne hvite kalksandstrender, tilsvarende slik vi finner på Bahamas i dag. I Norge finner vi slike avsetninger blant annet sør på Hurum-halvøya, hvor en vulkan i det sentrale Hurum har presset opp tidligere begravde ordovicium-avsetninger, som nå er synlige i dagen i Ersvika.
Bergarter.
De fleste avleiringer fra ordovicium er (omdannet) havbunn (dvs. sedimenter) og metamorfe, men også noen magmatiske bergarter. Bergartene er sedimentære og ofte kalkrike, fra grunn- og dyphavssedimenter. Vi finner hovedsakelig kalkstein, noe avsetning som leirskifer, og langt mindre sandstein. Kontinentene var små og det var dermed lite areal av erodert sand som kunne avsettes.
I Estland finner vi oljeskifer fra ordovicium ved Narva, helt øst i landet. Denne skiferen er grunnlag for utvinning av olje. Av viktige kalksteinsavsetninger er særlig Stora alvaret på Öland viktig, det ble dannet i ordovicium og skurt ned av svært arkaiske istider, til dagens flate landskap.
Klima.
Klimaet var antakelig relativt varmt tidlig i ordovicium, men gjennomsnittstemperaturen var nok betydelig lavere enn i kambrium. På slutten av perioden drev Gondwana helt ned til polpunktet i sør og det var en serie istider som førte til et betydelig globalt fall i havnivået. Den brå havnivåforandringen vises godt blant annet på Hovedøya i Oslofjorden, der det er et brått skille fra lys grå kalkstein (avsatt på grunt vann) til brun slamstein avsatt på noen hundre meters dyp. Overgangen til silur er markert ved slutten på denne istidsperioden og en påfølgende avsmeltning med en marin transgresjon (havutvidelse gjennom stigende havnivå).
I ordovicium lå Norge 20° sør for Ekvator, tilsvarende Kalahariørkenen i det moderne Namibia og Kalahari. Selv om gjennomsnittstemperaturen globalt var lavere enn i kambrium, var klima lokalt i Norge varmere. Det finnes lite avsetninger fra denne perioden, men trolig var også Norge preget av tørre ørkener.
Planteliv.
Matter av alger og bakterier var i størstedelen av ordovicium de eneste planteformer som eksisterte på land. Oksygeninnholdet i atmosfæren var derfor ganske lavt, og himmelen ville hatt et svakt grønnskjær (det er oksygen som gjør himmelen blå). Antakelig oppsto de første landplanter omkring 470 millioner år siden, trolig i form av en slags primitive levermoser og kanskje i symbiose med en slags sopp, men noe egentlig planteliv kan vi ikke snakke om, og det fantes derfor ikke noe jordsmonn på kontinentene – de bestod fortsatt av bart fjell eller sand. Dyre- og plantelivet var konsentrert i havet.
Dyreliv.
Trilobitten "Asaphus", av fossil fra St.Petersburg, Russland.
Den kambrisk-ordoviciske masseutdøingen utryddet mange av kambrium-tidens arter av brachiopoder og trilobitter, men av mange dyregrupper oppstod også en rekke nye arter i ordovicium. I tidlig ordovicium dominerte trilobittene, men f.o.m. mellomordovicium ble faunaen stadig mer sammensatt med blant annet mange bløtdyr og koraller. Masseutryddingen endte med en ny utdøing omkring 443 millioner år siden, hvor 60 % av de marine slektene forsvant ved inngangen til silur.
Den definerende dyregruppen for ordovicium er graptolitter, som stort sett forsvant ved overgangen til silur. Ellers var trilobitt og skallblekkspruter fremtredende blant fossilene, men også de første virveldyr – kjeveløse fisker – er dokumentert fra perioden. Ordivicium er den første perioden hvor vi med sikkerhet kan konstatere at det utviklet seg fisk.
Typefossiler som bidrar til å datere ordovicium, er ikke minst graptolitter fra dyphavsbassengene og trilobitter i grunnhavsbassengene. Arter som bare (eller stort sett bare) levde i denne perioden er trilobittene. "Agnostidae" oppsto tidlig og "Asaphidae" sent i kambrium, og begge levde gjennom hovedparten av ordovicium.
I slutten av ordovicium skjedde en masseutdøing der så mange som 75 % av alle artene kan ha forsvunnet. Spesielt armføttinger og mosdyr ble rammet av denne utdøingen.


Devon (geologi).
Rekonstruksjon av kontinentene for 380 millioner år siden.
Devon er en periode i jordens oldtid.
Den begynte for 416 millioner år siden og sluttet for 359,2 millioner år siden.
Devon ble definert av Adam Sedgwick og Roderick Murchison i Devon (derav navnet) og Cornwall i 1839. På denne tiden kalte man perioden «Old Red Age» etter den røde sandsteinen man fant i Storbritannia fra denne tiden.
Paleogeografisk var perioden preget av høye havnivåer og bare tre store kontinenter: Det varme og frodige Gondwanaland i sør, det kalde Siberia i nord, og det mindre og goldere Old Red-kontinentet "(Euramerika)" mellom disse. Skillet preges hos oss først og fremst av Den kaledonske fjellkjedefoldning som var i sin siste fase i devon, og som resulterte i hevingen av fjellkjeden som fortsatt går sørvest-nordøst i Norge og Skottland.
Epoker.
Epokene som devon deles i, er "tidlig devon", "midtre devon" og "sen devon". De respektive skillene går ved henholdsvis 398 og 385 millioner år før nåtiden.
Tektonikk.
På nordhalvkulen dominerte Siberia, mens Euramerika (Old Red-kontinentet) ble skapt i tidlig devon da Laurentia og Baltica støtte sammen og forårsaket den kaledonske fjellkjedefoldingen. Båre dagens Appalachene i Nord-Amerika, fjellene i det østlige Grønland og den Kaledonske fjellkjede i Skottland og Norge ble dannet, den var lenge langt mektigere enn i dag.
Helt mot slutten av devon og innover i den påfølgende karbon-perioden kolliderte Old Red-kontinentet med det sørlige Gondwanaland som lå nær Sydpolen, og skapte det som senere i perm ble et superkontinent – Pangaea. Allerede i devon var Siberia og Gondwanaland omgitt av havet Panthalassa, som i perm omgav hele det sammensmeltede superkontinentet Pangaea.
Bergarter.
Dypt nede i denne fjellkjeden smeltet stein og krystalliserte seg til granitt. Ellers er rød sandstein fremtredende fra denne perioden. Den ble dannet gjennom avleiringer av løsmassene fra ørkenene på Old Red-kontinentet, som fikk sitt navn av samme grunn.
Klima.
Klimaet var varmt i store deler av devon. I tidlig devon var det ørken-klima i de nordlige kontinentene Siberia og Euramerika, mens Gondwanaland (Sør-Amerika og Afrika hadde varmt men temperert og tiltakende frodig vegetasjon. Midt i devon var først og fremst Euramerika goldt og tørt («Old Red Continent»), mens det var temperert og frodig på store deler av kloden. I sen devon med overgangen til karbon ble det stadig mer temperert.
Planteliv.
a>. Vi ser både bregner og kjempestore sneller, som kunstneren har forestilt seg.
a>r, hvorav utdøingene i devon («Late D») var ganske omfattende.Karplantene hadde sin første blomstringstid med mangfoldige tidlige karsporeplanter – ikke minst de nå utdødde Cooksonia, Rhynia og Sawdonia, og etterhvert tidlige urformer av sneller og bregner. Disse primitive karsporeplantene dannet store skoger i sør, mens derimot Euramerika-kontinentet i nord var relativt goldt og tørt.
Tidlig i perioden var en underlig kjempesopp, Prototaxis den største organismen på land. I siste halvdel av perioden dukket Archaeopteris, det første virkelige treet opp. Det ga grunnlag for de aller første virkelige skogene med dypt jordsmonn og stabiliserende trerøtter.
Dyreliv.
I devon utviklet fisker ben for første gang og vandret opp på landjorden, som såkalte tetrapoder omkring 365 millioner år siden. Med oppkomsten av panserpadder fikk virveldyrene sin første landlevende delgruppe. Ellers hersket primitive panserpadder, og fisker som panserhai og lungefisk. Også blant leddyr oppstod det flere landlevende former.
I slutten av devon skjedde en masseutdøing der 80–90 % av alle artene forsvant. Blant gruppene som døde ut fullstendig, var fiskegruppene Anaspida, Heterostraci og taggpanserhaiene.
a>, og det skraverte feltet for den kaledonske fjellkjedefolding.
Devontiden i Norge.
Norge lå omtrent på ekvator i devontiden.
For 405 millioner år siden begynte en langsom nedbrytning av Den kaledonske fjellkjede. Da Grønland og Baltica drev fra hverandre begynte erosjonen på overflaten å sette inn i devon, mens det også skjedde en strekk i jordskorpa som følge av krefter nede i dypet. Strekkingen startet allerede for drøyt 420 millioner år siden og skapte nord–sør-gående bruddsoner over hele Norge og Svalbard. Det store Laurasia-kontinentet var fortsatt samlet, men kollisjonen var på klar retur. Erosjonen brakte store mengder stein og grus nedover grunnfjellssidene og ut på elvesletter, innsjøer og grunn havbunn fra den foregående silurtiden. I det sentrale Spitsbergen gikk det i nord en nord-sørgående graben eller basseng som erosjonsmassene kunne avsettes i.
På denne tida var jordkloden varm og tørr, og antakelig preget av ørken («Old Red-kontinentet») med mye jernoksyd som ga erosjonsmaterialet rødfarge. Rester etter avsetningene fra devontiden oppå grunnfjellsskjoldet finnes i Devonfeltene på Vestlandet ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. I Oslofeltet finnes sandstein avsatt i brakkvannsområder og på elvesletter, særlig på Ringerike. Fra disse berglagene stammer fastlands-Norges største og mest spektakulære fossil – sjøskorpionen "Mixopterus kiæri", som ble funnet av Johan Aschehoug Kiær på Ringerike.
Devon på Svalbard.
Erosjonen av Den kaledonske fjellkjede inneholdt mye jernoksyd som ga erosjonsmaterialet rødfarge, og dette er rikholdig på Svalbard. I det sørlige Andrée Land og nordre James I Land og Dickson Land ble det avsatt rød sandstein, såkalt "Old Red Sandstone" med noe konglomerat fra erosjonen. Det er også avsatt noe leirstein i området, samt innslag av grågrønn og gul sandstein noen steder. Lengre nord ved innløpet til Woodfjorden og Wijdefjorden er massene yngre og avsatt i en periode med mindre tørt kilma – her er de devonske sedimentene grå eller svarte. Overgangssonen midtfjords mellom eldre rød og yngre grå devonsk sandstein har dramatiske forkastninger og fargespill med gul sandstein.
a>. Også Stasjonsøyene i forgrunnen har tydelig rødfarge, mens fjell lengre sørvest er grå.
Ved Raudfjorden og Monacobreen lengre vest er det en isolert nord-sør-gående devonsk struktur i Raudfjord-forkastningen mellom eldre grunnfjellslag. Dette omfatter den eldste "Siktefjell-gruppen" fra tidlig-devon ved Liefdefjorden, og rundt Raudfjorden "Red Bay-gruppen" som ligger oppå og er litt yngre. Her er det endel konglomerat, og sandsteinen er på sitt eldste med dyprøde og grå konglomerater avsatt av elver, ikke ulikt devon-avsetningene på Vestlandet. Videre følger Breibogeforkastningen og den sentrale, store "Andrée Land-gruppen" med gradering fra eldre dyprød lag i sør "(Wood Bay)" til yngre grå lag oppå disse ytterst i kystsonen "(Grey Hoek)". Også lengst i sør ved Billefjorden like nord og vest for Pyramiden er det noen yngre lag, men generelt avgrenses røde devonlag i sørøst av Billefjord-forkastningen – herfra og østover ligger de et stykke under nyere lag fra karbon og perm. Felles for det sørligere, «røde» området er at de devonske lagene mange steder er foldet i senere tid.
I devonavsetningene, særlig i de røde i sør, er det gode fossiler av urfisk som er så karakteristiske for devon og som hjelper til dateringen. Lengre nord i de grå-grønne lagene er muslinger mer utbredt. I denne perioden vokste også de første landplanter fram, og det er funnet fossile sporeplanter fra elvesletter og grunne ferskvannssjøer i de nordlige, «grå» områdene lengst nord.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Devon (D) sees mot høyre, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.


Karbon (geologi).
Sent i Karbon hadde mye av landmassene beveget seg mot nord.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Karbon (C) sees mot høyre for midten, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Bregner og trebregner. Omtrent slik har sumpskogene i karbon tatt seg ut
Karbon er en periode i jordens oldtid. Den begynte for 359.2 ± 2.5 millioner år siden og sluttet for 299.0 ± 0.8 millioner år siden. Karbon ble definert av W.D. Conybeare og J. Phillips i Storbritannia i 1822. I karbon vokste store, tropiske regnskoger fram, og klimaet var varmt i tropene og i nord helt til over midtveis i perioden. På grunn av de mange steinkullavleiringene som ble nedlagt mange steder i denne perioden, ble den oppkalt etter grunnstoffet karbon.
Epoker.
Overgangen fra Devon preges av fortsatt varmt klima og havstigning. Epokene som karbon deles i, er "tidligkarbon" "(Mississippium)" hvor det var svært varmt og havnivået fortsatte å stige, og den såkalte "senkarbon" "(Pennsylvanium)" hvor klimaet kjølnet igjen. Skillet går ved 318 millioner år før nåtiden da et midlertidig reduksjon av havnivået førte til en masseutryddelse av marint liv. I midten av karbonperioden oppstod også Den fjerde istid omkring 320 millioner år siden, hvor den sørlige halvkule var betydelig dekket av innlandsis kanskje ut hele karbon-perioden til om lag 250 millioner år siden.
Tektonikk.
Karbon innledes med at det lave havnivået fra devon-tiden begynner å stige, særlig ved ekvator, og det ble dannet en rekke grunne havområder ved de to landmassene Baltica (Europa) og Leurentia (Nord-Amerika), som etterhvert hang nesten sammen. I karbon begynte dannelsen av superkontinentet Pangaea ved at Gondwanaland (Sør-Amerika, Afrika, Australia, Antarktis, India) og Laurentia støtte sammen. Også det europeiske Baltica-kontinentet ble litt berørt av sammenstøtet mellom Gondwana og Laurentia.
Sammenstøtet fortsatte inn i den etterfølgende perm-perioden, og resulterte i den hercynske fjellkjedefoldingen, også kjent som den varisciske orogenese med dannelsen av Appalachene i Nord-Amerika og fjellkjeder i Europa. Mest kjente eurasiske fjelldannelser er Harz i Tyskland, og videre de tyske fjellene Eifel, Hunsrück og Taunus, og i vest Ardennene i Belgia, Massif Central og Vosges i Frankrike, Ural i Russland, Pamir og Tian Shan i Sentral-Asia.
Videre så man i samtiden dannelsen av det store middelhavet Tethys. Mot slutten av karbontiden støtte Gondwanaland (dvs. Baltica) sammen med Sibirica og i sammenstøtet oppstod Uralfjellene. Fra den andre siden kolliderte Nord-Kina med Sibirica, mens den østlige delen av det nå enorme Laurasia-kontinentet forble atskilt fra Gondwanaland av nettopp havet Tethys,som dannet en «sprekk» i det nye superkontinentet Pangaea. Ellers var Pangaea omgitt av et enormt super-hav – Panthalassa.
Bergarter.
Havstigningen tidlig i karbon førte til at marin kalkstein og grå skifer ble avsatt over de røde sandsteinslagene som var avsatt like før, i devon. Den dominerende bergarten fra karbon er likevel fremfor alt steinkull. Den ble dannet da stor elver brakte løsmasser nedover mot kysten, og store tropiske regnskoger grodde fram langs elvene og kystene og dannet torv. Nye sedimenter av sandstein eller skifer skapte trykk og torvlagene ble sakte omdannet til kull. Den økonomiske verdien av kullagene er fortsatt enorm.
Klima.
Klimaet ble først varmt, med unntak av sørlige halvkule. Det var tropisk klima i mange landområder, for eksempel i Baltica (Europa) og Laurentia (Nord-Amerika) som på denne tiden lå ved ekvator. Samtidig lå imidlertid store deler av Gondwanaland fortsatt ved Sydpolen og var nediset, spesielt midtveis i perioden da Den fjerde istid innebar isdekke på mye av den sørlige halvkule. istiden ble trigget av at Gondwanaland etterhvert drev sørover. I andre halvdel av karbon-perioden ble klimaet merkbart kaldere igjen med istid fram til om lag 250 millioner år siden i perm.
Planteliv.
I karbon var klimaet varmt og fuktig og gav grunnlag for såkalte «kullsumper» i store deler av verden. Havnivået var noe høyere enn i dag og store deler av kontinentene var dekket av et grunt hav. Dette la grunnlag for et bredt belte av fuktig tropisk regnskog og tidevannssumpskog, ikke ulik moderne mangroveskog. Trærne og de andre plantene som skogen bestod av var arter av trebregner, inntil 20 meter høye snelleplanter "(Equisetales)" og kråkefotplanter "(Lycopodiales)" og de nå utdødde og inntil 30 meter høye kråkefot-forfedrene som kalles skjelltrær "(Lepidodendrales)" med slekten "Lepidodendron", og ikke minst utdødde frøbregner "(Glossopteris)" som fantes på alle kontinentene og satte forskere på sporet av Pangea-dannelsen.
I karbon fremsto for første gang primitive nakenfrøede og inntil 30 meter høye "Cordaitales", og etterhvert mot slutten av perioden dukket "Walchia", en meget tidlig slekt av bartrær, opp.
Særlig tidevannsumpene hadde ofte anoksiske bunnforhold, og de enorme mengdene plantemateriale og lignin-holdig bark som hopet seg opp der finnes i dag som kulleier over hele verden, og har gitt navn til perioden.
Dyreliv.
Terrestriske dyregrupper opplevde en voldsom blomstring, deriblant fisk som liknet hai "(Elasmobranchii)", kjøttfinnefisker "(Sarcopterygii)", en rekke ferskvannsfisk, panserpadder, lungesnegler "(Pulmonata)", og vingede insekter. I karbontiden oppstod mange nye arter av haier, ikke minst slektene "Stethacanthus", "Cladoselache", "Xenacanthus", og "Orthacanthus". Enkelte haiarter ble meget store, og noen levde også i ferskvann.
Særlig amfibiene kunne bli særlig store i karbon (såkalte panserpadder). Skjell-liknende armføttinger "(Brachiopoda)" var etterhvert svært tallrike, mens trilobitter nesten forsvant. Midt i perioden, omkring 320 millioner år siden, begynte plutselig havnivået å synke drastisk ved ekvator, og mye rikt, marint liv ble offer for masseutryddelse, deriblant sjøliljer "(Crinoidea)" og ammonnitter "(Ammonitida)".
Invertebrater kunne nå anserlige størrelser. Et eksempel er øyenstikkere som kunne få et vingespenn på 70 cm. I løpet av karbon oppsto også de første urreptilene, forfedrene til dagens krypdyr.
I havet blomstret også populasjoner av marine invertebrater (virvelløse dyr), som eksempelvis koralldyr "(Anthozoa)", mosdyr "(Bryozoa)", leddormer "(Annelida)", armføttinger "(Brachiopoda)", enkle blekkspruter "(Cephalopoda)" av typen nautoiloider "(Nautiloidea)", muslinger "(Bivalvia)", muslingkreps "(Ostracoda)", svamper "(Porifera)", og ikke minst den amøbiske protist-gruppen av foraminiferer "(Foraminifera)" og ørsmå amøbiske protozoer kalt radiolarier "(Radiolaria)".


Silur.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Silur (S) sees mot høyre, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
a>, kombinert med erosjon av foldede lag.
Silur er en meget kort periode i jordens oldtid.
Den begynte for 443.7 ± 1.5 millioner år siden og varte til overgangen til Devon for 416.0 ± 2.8 millioner år siden. Perioden startet med en større utryddelsesprosess hvor om lag 60 % av jordens liv ble utryddet. Silur ble definert av Roderick Murchison i England og Wales i 1839, samme år som han også oppdaget Devonperioden. Perioden ble oppkalt etter det før-keltiske folket "silurene". Sammen med Kambrium-oppdageren Adam Sedgwick presenterte Murchison i 1835 artikkelen "On the Silurian and Cambrian Systems, Exhibiting the Order in which the Older Sedimentary Strata Succeed each other in England and Wales".
Epoker.
Epokene som silur deles i, er "llandovery" (3 underperioder), "wenlock" (første sikre karsporeplanter), "ludlow" (2 underpeioder) og "pridoli". De respektive skillene går ved henholdsvis 428, 423 og 419 millioner år før nåtiden.
Tektonikk og bergarter.
Den laurentiske jordplaten (Grønland og brorparten av Nord-Amerika) og den baltiske jordplaten (omtrent Europa) begynte å kollidere i silur. Havet som lå mellom disse to kontinentene, Iapetushavet, forsvant, og havbunnen ble foldet opp som en fjellkjede, kjent som den kaledonske fjellkjede. Det nyoppståtte superkontinentet (Old Red-kontinentet) lå den gang i tropene. Samtidig lå de fleste andre landområder, storkontinentet Gondwanaland, ved Sydpolen og var nediset.
Dypbergarter som granitt er dominerende fra denne perioden, men det ble også dannet marine og limniske sedimenter. I silur oppstod landplanter som trolig hadde primitive rotsystemer og ikke klarte å holde på jorda. Mye av avsetningene fra perioden er brune, og ses som brune sandsteinsavleiringer i Oslofeltet, for eksempel på Hovedøya i Oslo og i Ersvika i Hurum. Ellers finnes silurske bergarter i Oslofeltet som kalkrike skifre, ofte med omdannelse til hornfels (Ersvika).
Klima.
Globalt sett var klimaet varmt, med en sannsynlig drivhuseffekt og grunne, varme hav rundt landmassene nær ekvator. Det sterkt skiftende klimaet under Ordovicium ble nå mer stabilt. Kontinentene Leurentia og Baltica var tropiske og tørre med begynnende ørken-klima. Klimaet ble litt kjøligere i siste fase av silur, men ved overgangen til devon steg temperaturene igjen.
Den sørlige delen av Gondwanaland lå rundt sørpolen og var dekket av isbreer, men trolig var isbreene avtakende i forhold til deres store utbredelse i Ordovicium, og kanskje forsvant de helt i løpet av silur.
Havnivået var høyt, men sank litt mot slutten av silur. Det store havet Panthalassa dekket mesteparten av den nordlige halvkulen.
Planteliv.
I silur dukket de første landplantene opp. Langs elver og innsjøer ble matter av alger og bakterier erstattet med de første moseskogene, hovedsakelig av levermose og hornmoser. Fra midten av silur finnes også fossiler av meget primitive karsopreplanter som "Cooksonia" og de første kråkefotplanter.
Ingen av disse gruppene hadde dype røtter som kunne holde på jorda, og sedimenter fra silur er ofte brunlige, muligens på grunn av erosjon. Disse bergartene står i markert kontrast til berglag fra ordovicium, som aldri viser samme brunfarging men tvert imot ofte er hvite eller lyst grå.
Dyreliv.
Plantenes ilandstigning gjorde det også mulig for dyr å oppholde seg på land. De første var ulike leddyrgrupper, hvorav edderkoppdyr og tusenbein var de mest fremtredende. Blant virveldyrene oppstod de første fiskearter med kjever (kjevemunner).


Christlichsoziale Partei.
Grunnleggeren av partiet Karl Lueger, nr 2 fra høyre
Christlichsoziale Partei (CS) var et høyrekonservativt politisk parti i Østerrike og regnet som en av forgjengerne til det østerrikske folkepartiet, ÖVP.
Det ble grunnlagt i 1893 av Wiens borgermester Karl Lueger, og gikk ut fra foreningene "Christlichsoziale Bewegung" og "Christlichsoziale Arbeiterfront". Partiet orienterte seg storborgerlig og gammelklerikalt, og ble støttet av store deler av den konservative agrarbefolkningen. Fra 1907 til 1911 var det det største partiet i det østerrikske Riksrådet, men tapte deretter majoriteten til SDAPÖ. Under første verdenskrig sto det på monarkiets side, men stemte i 1918 for opprettelsen av republikken og for Østerrikes tilslutning til Det tyske rike. 1918-1920 dannet partiet en koalisjonsregjering med SDAPÖ, men ble deretter største parti i en ny koalisjon med Großdeutsche Volkspartei (det stortyske folkepartiet) og Landbund. Fra 1920 hadde partiet den østerrikske forbundskansleren og 1928-1938 også den østerrikske forbundspresidenten
Partiet ble innlemmet i Fedrelandsfronten i 1933. Partiet var preget av antiliberale slagord, klerikal-fascisme og populistisk antisemittisme. Under partilederne Engelbert Dollfuß og Kurt Schuschnigg ble Østerrike omgjort til et italiensk-orientert fascistisk diktatur, som tok slutt da Østerrike ble innlemmet i Tyskland i 1938.


Tertiær.
Tertiær har vært betegnelsen for den geologiske perioden mellom kritt og kvartær, altså 66-1,8 millioner år siden. Idag brukes ikke lengre begrepet tertiær, men "paleogen" og "neogen". Av dette utgjør paleogen tiden fra 65-23 millioner år siden, mens neogen følger derpå og strekker seg fram til vår tid. Kvartær er den siste delen av neogen, og avløser tertiær ca 2,5-1,8 millioner år siden (miocen).
Tertiærperioden er tiden etter dinosaurenes utdøing, med framveksten av pattedyr, fugler og en meget stor variasjon av frøplanter onklusive gress.
I 2004 bestemte den Internasjonale kommisjonen for stratigrafi at inndelingen av jordens nytid i tertiær og kvartær skulle erstattes med en inndeling i paleogen og neogen.
Av epokene som utgjorde tertiær, finner man nå "paleocen", "eocen" og "oligocen" i paleogen, mens "miocen" og "pliocen" (samt kvartærens epoker) ble slått sammen til neogen.


Kvartær.
Kvartær har vært betegnelsen for den geologiske perioden som vi lever i, dvs. den som følger etter tertiær. Epokene som kvartær ble delt i, er "pleistocen" (fra 1,8 millioner år siden til ca 11 500 år siden) og "holocen" (fra 11 500 år siden). Idag brukes ikke lengre begrepet kvartær, men "neogen".
Grensa mellom tertiær og kvartær har vært noe ulikt plassert, men er ofte blitt satt til omkring 2,5-1,8 millioner år før nåtid. På den tida inntraff de første istidene med store kontinetale isskjold på midlere breddegrader (45°–70°N). Temperaturen i verdenshavene sank, og det skjedde store forandringer i både marine og kontinentale økosystemer.
Kvartærtida har vært prega av en rekke istider (30–40) med mellomliggende mellomistider. Avstanden mellom istidene har gjennomsnittlig vært ca. 100 000 år. Siden jorda har vært en isfri planet gjennom det meste av sin historie, har kvartærtida utgjort en unntakstilstand.
Kvartærgeologi betegner faget som studerer prosessene som formet jordoverflata i kvartærtida.
I 2004 bestemte den Internasjonale kommisjonen for stratigrafi at inndelingen av jordens nytid i tertiær og kvartær skulle erstattes med en inndeling i paleogen og neogen.
Pleistocen og holocen inngår nå som to av fire epoker i neogen.
Grunnen til å gi opp kvartær som periode, er nettopp at starttidspunktet ikke kunne defineres klart.
Den klimatiske defisjonen lot seg ikke forene med grensene for de stratigrafisk definerte epokene.


Ebba Haslund.
Ebba Margareta Haslund Halvorsen (født 12. august 1917 i Seattle, USA død 10. juli 2009 i Oslo, Norge) var en norsk forfatter og dramatiker.
Haslund var utdannet cand.philol og hadde magisteraden i litteratur fra Universitetet i Oslo. Hun hadde studieopphold, der hun studerte språk og litteratur i både England, Tyskland og Frankrike i årene før 2. verdenskrig, senere studerte hun dansk teater i Danmark, og drama og kultur i USA fra 1963. Hun debuterte i 1945 med novellesamlingen "Også vi". Utover sitt forfatterskap er hun også kjent som litteraturkritiker i Aftenposten, radiokåsør på NRK og skribent i Klassekampen.
Hun var styremedlem i Norske Dramatikeres Forbund, styremedlem i Norsk PEN, formann i Ungdomslitteraturens forfatterlag 1965–71 og formann i Den norske Forfatterforening fra 1971 til 1975. Hun hadde dessuten engasjert seg for det norske riksmålet. Fra 1966 til 1967 var hun redaktør av Riksmålsforbundets tidsskrift «Ordet».
Haslund betegnet seg som verdikonservativ, og var vararepresentant for Høyre på Stortinget i to perioder; for Oslo fra 1958 til 1961 og for Akershus fra 1961 til 1965, der hun stilte for John Lyng en fireukersperiode høsten 1963. I Dagbladet Magasinet 21. mai 2007 oppga hun imidlertid å stemme Venstre.
Haslund ble tidlig kjent for sitt kvinnepolitiske engasjement og hun har i skrift og tale deltatt aktivt i samfunnsdebatten. Hun markerte seg gjerne som en skarp samfunnskritiker, men hennes engasjement skjedde alltid med utgangspunkt i en liberal kristen-humanistisk virkelighetsforståelse. I tillegg til kvinnesaken har Haslund også engasjert seg i fredssaken, både som atomvåpenmotstander, men i senere år også som kritiker av krigføringen i Irak, og spesielt Norges deltagelse i denne. Hun har i tillegg vært svært aktiv i kampen for å få gjenopptatt den såkalte Torgersen-saken.
Ebba Haslund skrev mer enn førti hørespill for NRK Radioteatret. De siste årene av sitt liv var hun den norske levende forfatter med tidligst debut – i 1945.


Þingvallavatn.
Þingvallavatn er den største naturlige innsjøen på Island med sine 83,7 km². Sjøen er rik på vegetasjon og dyreliv på tross av det kalde vannet. Fra Þingvallavatn renner elven Sog som er den største kildevannselven på Island. Denne løper ut i Hvítá og sammen danner de Ölfusá. På sitt dypeste er innsjøen 114 m dyp, og overflaten ligger 100 meter over havet. Innsjøen er en del av Þingvellir nasjonalpark.
Vannkvalitet.
Rundt ni tideler av vannet kommer fra kilder og sprekker under vannet eller ved strandkanten, noe av dette kommer helt fra Langjökull. De nye lavastrømmene sørger for at det er mye mineraler i vannet, og dette er en av de viktigste årsakene til innsjøens store økosystem.
Fisker.
I Þingvallavatn finner man tre slag fisk, to slag av ørret og ett slag av stingsild. Vannet er også det eneste i verden som har fire underarter av røye. Men på toppen av næringskjeden i Þingvallavatn finner man brun ørret, som kan veie opptil 14 kilo. De forskjellige artene har utviklet seg over en relativt kort periode (10000 år), og har tilpasset seg til de spesielle forholdene innsjøen.


Trondhjems amt.
Trondhjems amt var fra 1687 til 24. september 1804 et norsk amt. Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre Trondhjems amt og Nordre Trondhjems amt.


Midtre Namdal Regionråd.
Midtre Namdal Regionråd (MNR) er et interkommunalt samarbeid mellom Namdalskommunene Namsos, Overhalla, Namdalseid, Flatanger og Fosnes.
Regionrådet består av ordførere, en politiker fra opposisjonen i medlemskommunene, mens rådmennene har møte- og talerett.
Fra høsten 2007 leder ordfører Steinar Lyngstad i Namdalseid regionrådet.
Etter hvert har IKT-samarbeidet gått videre, slik at samarbeidskommunene pr i dag i hovedsak har felles løsninger på dette området, med felles serverpark hos Namsos kommune.


Barbican stasjon.
Barbican stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i City of London, i Londons kollektivsone 1. Den et opprinnelig "Aldersgate Street", som så ble endret til "Aldersgate and Barbican" før den fikk sitt nåværende navn. Navnet kommer fra Barbican Arts Centre, et stort kulturkompleks ved siden av stasjonen.
Barbican betjener undergrunnslinjene Circle, Hammersmith & City og Metropolitan.
Billetthallen er fra 1990-årene, mens plattformene er betydelig eldre. Det står fortsatt stolper der som ble brukt til å holde glasstak over alle de fire plattformene, men selve takene ble fjernet i 1950-årene.
Fra vestenden av plattformene kan man se tunneler som leder til det kompliserte tunnelnettet som tidligere ble brukt til kjøttransport til Smithfieldmarkedet. Under markedet lå det en nokså stor godsstasjon.
Rett innenfor billettsperrene er det et oppslag, laget av stasjonens stab, som i bilder og tekst forteller om stasjonens historie.


Hunter S. Thompson.
Thompsonkarikatur som viser hans typiske look
Hunter Stockton Thompson (født 18. juli 1937 i Louisville, Kentucky, USA, død 20. februar 2005) var en amerikansk journalist og forfatter. Han var kjent for den pulserende fortellerstilen, eksemplifisert gjennom filmer som Where the Buffalo Roam og "Frykt og avsky i Las Vegas", som blandet forfatter og subjekt, fakta og fiksjon. Stilen ble kjent som gonzo-journalistikk. Thompson skjøt seg i sitt eget hjem i Woody Creek (Colorado). Han ble 67 år gammel. Han skrev også under navnet "Raoul Duke".
Hunter S. Thompson ble første gang avbildet på film i 1980, av Bill Murray, i filmen Where the Buffalo Roam av Art Linson. I 1998 ble "Frykt og avsky i Las Vegas" filmatisert av Terry Gilliam med Johnny Depp som Raoul Duke og Benicio del Toro som Dr. Gonzo. Filmen "The Rum Diary", basert på en roman av Thompson, med Depp i hovedrollen, kom ut i 2011.
Tidlige år.
Thompson ble født og vokste opp i Louisville, Kentucky, og gikk på "Louisville Male High School". Foreldrene hans, Jack (d.1952) og Virginia (d.1999), giftet seg i 1935. Jack etterlot seg 3 sønner — Hunter, Davison og James. De vokste opp hos moren, som var sterkt alkoholisert.
James døde av en AIDS-relatert sykdom i 1994. Han påsto at Thompson mislikte hans homoseksualitet, og de to var aldri nære. Thompsons bror klagde til sin venn og romkamerat Nicholas S. Martin over at han ble nødt til å ta vare på moren i årene da Hunter var borte, en byrde som noen ganger involverte å ta en taxi for å plukke henne opp fra fortauet hvor hun hadde kollapset.
I 1956 ble Hunter arrestert for ran. Etter å ha kræsjet lastebilen til en arbeidsgiver vervet han seg til det amerikanske flyvåpenet under den obligatoriske ventetiden før tvungen verneplikt. Etter å ha jobbet i informasjonsavdelingen ved Eglin luftforsvarsbase i Florida i 1956, ble han sportsredaktør for basens avis, "The Command Courier". Mot flyvåpenets regler skrev han også for flere lokale aviser.
Han fullførte militærtjenesten i 1958 som luftvernsmann av andre klasse, etter å ha blitt anbefalt tidlig dimittering av befalet sitt. "For å oppsummere, er denne soldaten dyktig, men ikke flink til å følge forsvarets regelverk" skrev Oberst W.S. Evans, sjef for informasjonsavdelingen til Eglins personalkontor. "Noen ganger virker det som hans overlegne og rebelske holdning påvirker de andre tjenestemennene". Thompson påsto i en liksom-pressemelding han skrev om avslutningen på sin karriere i forsvaret at han hadde blitt tildelt status som «ikke klassifiserbar».
Etter flyvåpenet flyttet han til New York og benyttet seg av Forsvarets utdanningsprogram for å ta leksjoner i novelleskriving.
Mens han studerte jobbet han i en periode for Time Magazine på kopirommet, for 51$ i uka. Mens han jobbet der skrev han av han F. Scott Fitzgerald's "Den store Gatsby" og Ernest Hemingway's "Farvell til våpnene" på skrivemaskin. Han sa senere at han gjorde det for å lære seg skrivestilen til forfatterne. I 1959 fikk han sparken fra Time for oppvigleri. Senere samme år fikk han en jobb som journalist for "Middletown Daily Record" i New York. Han fikk sparken fra denne jobbet etter at han ødela en sukkertøy-maskin på kontoret og havnet i krangel med en lokal restaurant som tilfeldigvis var annonsør i avisen.
I 1960 flyttet Thompson til San Juan, Puerto Rico for å jobbe for sportsmagasinet "El Sportivo", som gikk konkurs ikke lenge etter at han ankom. Etter det reiste Thompson rundt i Karibien og Sør-Amerika som frilans-journalist for flere Amerikanske dagsaviser. Mens han var i Puerto Rico ble han kjent med journalisten William Kennedy). Etter at han kom tilbake til USA jobbet han som sikkerhetsvakt og ansvarshavende ved Big Sur varme kilder i en periode på åtte måneder, rett før de byttet navn til Esalen Institute. Mens han var der fikk han utgitt sin første artikkel i det nasjonalt distribuerte bladet "Rogue". Artikkelen handlet om den bohemske og kunstneriske kulturen ved Big Sur, og førte til at han mistet jobben som ansvarshavende der.
På denne tiden skrev thompson også to romaner, "Prince Jellyfish" og "The Rum Diary", som han sendte til flere forleggere, uten særlig hell. "The Rum Diary" ble til slutt publisert i 1998, lenge etter at Thompson hadde blitt kjent. Kennedy bemerket senere at på det tidspunktet var både han og Thompson feilslåtte forfattere som livnærte seg som journalister.
Fra mai 1962 til mai 1963 bodde Thompson igjen i Sør-Amerika, og jobbet som korrespondent for en ukesavis, "The National Observer". Så fort han kom tilbake til USA giftet han seg med sin kjæreste Sandra Dawn Conklin (også kjent som Sandy Conklin Thompson, nå Sandi Wright) og de to flyttet til Aspen (Colorado). Ikke lenge etter flyttet de til det Thompson beskrev som sine "forsvarsmurer", Uglegården i Woody Creek (Colorado), en liten fjell-landsby i utkanten av Aspen, hvor han ble boende resten av livet.
Thompson og Conklin giftet seg 19. mai 1963, og fikk en sønn, Juann Fitzgerald Thompson, født 23. mars 1964. Paret prøvde å få barn fem ganger til. De mistet tre av dem tidlig i svangerskapet, og to døde rett etter fødselen. I en hedersutgave av Rolling Stone skrev Sandy senere, "Jeg... ønsker å vedkjenne meg de fem barna Hunter og jeg mistet — to fulle svangerskap, og tre avbrutte svangerskap... Jeg ønsket meg så sterkt flere Huntere! En av de vakreste gavene Hunter noen sinne ga meg... Sarah, vår nyfødte 3500 grams baby, levde ca tolv timer. Jeg lå og ventet på sykehuset i Aspen Valley, og da jeg så ansiktsuttrykket til doktoren ville jeg bare dø. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Hunter lente seg over sengen og sa Sandy, hvis du vil gå ut dit en stund — gjør det, bare husk at Juan og jeg virkelig trenger deg".' Jeg kom tilbake." Etter å ha vært sammen i nitten år, og gift i sytten, skilte Hunter og Sandy seg i 1980; de to forble nære venner frem til Hunter døde.
Thompson fortsatte å skrive for "The National Observer", blant annet skrev han en historie om sin pilegrimsreise til Ketchu (Idaho) i 1964 for å undersøke årsakene til Ernest Hemingway's selvmord. Thompson fikk etterhvert et dårlig forhold til redaktørene i "The National Observer' etter at han i en periode flyttet til San Francisco (California) og deltok i tidens narkotika- og hippiekultur, mens han også skrev for den Berkeley-baserte undergrunnsavisen "The Spider".
I 1965 tilbød redaktøren i "The Nation", Carey McWilliams, Thompson en sjanse til å skrive en historie basert på sine opplevelser med motorsykkelgjengen Hells Angels. Thompson hadde tidligere levd og ridd med gjengen i et år, men forholdet hadde fått en brå avslutning etter at gjengen begynte å mistenke at Thompson tjente penger på å skrive om dem, og krevde en andel. Thompson hadde endt opp med å få juling, eller en 'stomping' som Hells Angles kalte det. Etter at "The Nation' publiserte artikkelen, 17. mai 1965, mottok Thompson flere tilbud om å få historien trykt i bokform, noe som endte med at Random House publiserte boken "Hells Angels" i 1966.
Thompson jobbet også som frilanser for flere forskjellige selskaper. Under et oppdrag for Wall Street Journal hvor han skulle skrive om gruven i Butte Montana ble han kjent med et lite folkemusikk-band, The Big Sky Singers som spilte i "The Gun Room' i Finlen Hotell. Thomppson skrev senere cover-teksten til debutalbumet deres, som kom ut i 1966.
70-tallet.
Portrett av Hunter S. Thompson
I 1970 stilte Thompson som sheriff-kandidat i Pitkin County, Colorado med et "Freak Power"-program, med dekriminalisering av narkotika som en av hovedsakene (men bare for bruk, ikke smugling, siden han mislikte profitering). Blant andre kampsaker hadde han å rive opp asfalten og gjøre om gatene til gresslagte fotgjenger-vennlige sentre, og å forby alle bygninger som var høye nok til å stå i veien for utsikten til fjellet, samt å bytte navn på Aspen, Colorado til "Fat City". Den sittende republikanske sheriffen han stilte mot hadde soldat-klipp, og Thompson svarte på dette med å barbere hodet og referere til konkurrenten som "min langhårede motstander".
Med meningsmålinger som viste at han hadde en liten ledelse, stilte Thompson opp ved hovedkvarteret til Rolling Stone i San Francisco med en six-pack øl, og erklærte overfor redaktøren Jann Wenner at han var i ferd med å bli valgt som den neste sheriffen i Aspen, og at han ønsket å skrive om det. Thompsons første artikkel for "Rolling Stone" ble derfor "Kampen om Aspen" med signaturen «Av: Dr. Hunter S. Thompson (Sheriff-kandidat)». Til tross for publisiteten endte Thompson opp med et marginalt tap ved valget.
Mange av Thompsons mest populære og anerkjente artikler ble skrevet i "Rolling Stone". Thompson begynte å jobbe som politisk korrespondent for magasinet, og fikk tittelen "sjef for Nasjonale Affærer" på organisasjonskartet i over tredve år, frem til sin død. To av bøkene hans, "Frykt og Avsky i Las Vegas og "Fear and Loathing on the Campaign Trail '72" ble først publisert som føljetonger i magasinet. Sammen med Joe Eszterhas og David Felton, ble Thompson essensiell i utvidelsen av bladets fokus utover musikkanmeldelser. Thompson var faktisk den eneste ansatte journalisten som aldri skrev en musikk-relatert artikkel. Hans artikler hadde likevel mange musikk-referanser, til alt fra Howlin' Wolf til Lou Reed. Han drop med seg tidlige fax-maskiner overalt han dro, og ble notorisk for å sende matriale av svært varierende lesbarhet til bladets hovedkvarterer rett før deadline.
Gonzo-stilen blir født.
Thompson ga også ut en artikkel i 1970 som het "The Kentucky Derby is Decadent and Depraved" for et lite sports-blad som het "Scanlan's Monthly". Artikkelen fikk ikke mye oppmerksomhet, men den er den første skrevet i Thompsons gonzo-journalisme-stil, som han senere brukte i nesten alt han skrev. Den maniske, personlige subjektivteten i historien var visstnok et resultat av ren desperasjon fra Thompsons side, som begynte å komme svært nær deadline, og begynte å sende bladet sider revet direkte ut av notatblokken sin. Ralph Steadman, som senere samarbeidet med Thompson på en rekke prosjekter, bidro med ekspresjonistiske pennetegninger til artikkelen.
Bill Cardoso er anerkjent som den første personen som brukte ordet "Gonzo" for å beskrive Thompsons arbeid. Cardoso møtte Thompson for første gang på en buss full av journalister som skulle dekke forhåndsvalget i New Hampshire i 1968. I 1960 hadde Cardoso blitt redaktør i søndags-magasinet The Boston Globe, og skrev et brev til Thompson hvor han roste stykket om 'Kentucky Derby' som et gjennombrdd. 'Dette er topp, det er ren Gonzo. Hvis dette er begynnelsen på noe er du på rett spor.' Thompson likte umiddelbart ordet, og sa i følge Ralph Steadman "Okay, det er det jeg skriver. Gonzo".
Første gang Thompson selv brukte ordet var i "Frykt og Avsky i Las Vegas, som ble utgitt i 1970. Han skrev "Fri Handel. Den Amerikanske Drømmen. Horatio Alger på en sinnssyk narko-trip i Las Vegas. Gjør det nå: ren Gonzo-journalistikk." "Frykt og Avsky i Las Vegas" ble først trykket som en to-delt serie. Boken er skrevet i førsteperson av en journalist (Thompson selv, under pseudonymet «Raoul Duke») om en reise til Las Vegas med sin "140-kilos Samoiske advokat", «"Dr. Gonzo"» (En figur inspirert av Thompsons venn, Chicano-advokaten Oscar Zeta Acosta), for å dekke motorsykkel-løpet Mint 400. I løpet av reisen dekket de også en messe for narkotika-politi, og satte avgårde på leting etter den Amerikanske drømmen, med god hjelp av store mengder alkohol, LSD,Eter, adrenochrome, meskalin, kokain, marijuana og andre narkotiske stoffer.
Boken begynte opprinnelig som et resultat av et oppdrag fra "Sports Illustrated" for å skrive en 250-ords ledetekst til et bilde fra Mint 400-løpet. Han leverte et manuskript på 2500 ord, som ble «aggressivt avvist». «Jann Wenner i "Rolling Stone" likte visstnok de første 20 eller så sidene godt nok til å ta dem seriøst på sine egne premisser, og planla å trykke dem -- Hvilket ga meg dyttet jeg trengte for å fortsette å jobbe på stykket» skrev Thompson senere om historien.
Romanen var både en kommersiell suksess, og høstet mye god omtale. Blant annet ble den omtalt som «Den beste boken om narko-tiåret» av "The New York Times" og en "brennende epoke-formende opplevelse" av forfatteren Tom Wolfe. "Frykt og Avsky" var det første av Thompsons vidt-distribuerte verker som brukte hans Gonzo-teknikk, og romanen introduserte Thompsons stil for massene.
Innen utgangen av '71 hadde "Rolling Stone" sikret seg en eksklusiv avtale med Thompson for å dekke presidentvalget i 1972, og kampanjene til president Richard M. Nixon og hans motstander, Senator George McGovern. Artiklene ble senere slått sammen til boken "Fear and Loathing on the Campaign Trail '72".
Som tittel indikerer brukte Thompson mye tid på å reise rundt og følge valgkampen. Hans dekning fokuserte hovedsakelig på forhåndsvalget til Demokratene. (Nixon, som stilte til gjenvalg, trengte ikke å drive valgkamp) og sammenbruddet pga. uenighetene mellom de forskjellige kandidatene; McGovern ble rost, mens de andre kandidatene fra Demokratene, Ed Muskie og Hubert Humprey ble gjort narr av. Som en tidlig tilhenger av McGovern, er det mulig at Thompson, med sin lite flatterende omtale av konkurrentene hans i det raskt voksende "Rolling Stone" bidro til at senatoren ble nominert.
Thompson opptrådte som som en sterk motstander av Nixon, både under og etter presidentskapet. Etter Nixon's død i 1994 beskrev Thompson han i en artikkel i "Rolling Stone" som en mann som kunne "Håndhilse på deg mens han stakk deg i ryggen", og sa at "kisten hans burde blitt sluppet i en av kloakkanalene som går rett ut i havet sør for Los Angeles. Han var et svin av en mann, og en bablende idiot av en president. [Han] var en ond mann--Ond på en måte som bare de som tror på den fysiske manifestasjonen av djevelen kan forstå."
Thompson skulle også etter planen dekke presidentvalget i 1976 for "Rolling Stone" i en bok som skulle trykkes av bladet. Visstnok ventet Thompson på et forskudd på 75 000$ da han fant ut at Jann Werner i "Rolling Stone" hadde droppet prosjektet uten å fortelle dette til Thompson.
Wenner ba så Thompson om å reise til Vietnam for å dekke det som så ut til å bli slutten av Vietnamkrigen. Thompson aksepterte, og dro øyeblikkelig til Saigon. Da han ankom var landet i kaos, og USA var i ferd med å evakuere. Andre journalister prøvde desperat å finne transport ut av regionen. Mens han var der fant Thompson ut at Wenner hadde droppet også dette prosjektet, og at han var i Vietnam uten medisinsk forsikring eller økonomisk støtte.
Disse hendelsene forsurte forholdet mellom forfatteren og "Rolling Stone', og Thompson skrev mye færre artikler for bladet i senere år.
80 og 90-tallet.
For Thompson representerte 1980 både skilsmissen med Sandra Conklin og utgivelsen av "Where The Buffalo Roam", en film som var løst basert på Thompsons skriverier fra starten av 70-tallet. Bill Murray spilte forfatteren i filmen. Murray brukte lang tid sammen med Thompson for å studere han før produksjonen av filmen, og plukket opp mange av forfatterens egenheter. Etter en lunken mottagelse av filmen dro Thompson til Hawaii for å skrive en roman. "Lonos forbannelse" er en historie i kjent gonzo-stil om et maraton på Hawaii, og ble illustrert av Ralph Steadman. Historien kom først på trykk i "Running magazine" i 1981 som "The Charge of the Weird Brigade", og senere ble deler brukt i "Playboy" i 1983.
I 1983 dekket Thompson den Amerikanske invasjonen av Granada, men han nektet å diskutere opplevelsen før han ga ut "Kingdom of Fear" tyve år senere. Senere det året skrev han et stykke for "Rolling Stone" som het «En hund tok min plass», en artikkel om den skandaløse skilsmissen til Roxanne Pulitzer, og det han kalte «Palm Beach-livsstilen». Artikkelen inneholdt grove påstander om bestialitet (og andre ting) men ble av mange regnet som et comeback for Thompson.
Ikke lenger etter, tok Thompson i mot et forskudd for å skrive om «par-pornografi» for "Playboy". Som en del av forarbeidet til artikkelen flyttet han
til San Francisco, og tok en jobb som sjef for kveldsvakten på «O'Farell Teater», hjørnesteinen i Mitchell-brødrenes porno-nettverk. Etter hvert utviklet prosjektet seg til en roman som skulle hete «kveldsvakten». Prosjektet kom aldri i mål, og på oppfordring fra sin gamle venn og redaktør Warren Winkle tok Thompson en jobb som medie-kritiker for "The San Francisco Examiner". Han jobbet der frem til slutten av 80-tallet.
Thompson fortsatte å bidra til "Rolling Stone" i ny og ne. "Fear and Loathing in Elko", som ble trykket i 1992, var et godt mottatt krigsrop mot Clarence Thomas, og "Mr. Bill's Nabolag" var et intervju med Bill Clinton i en Arkansas restaurant, som stort sett var basert på virkelige hendelser. Heller enn å følge kampanjen personlig, som han hadde gjort ved tidligere valg, fulgte Thompson med via kabel-tv. "Better than Sex: Confessions of a Political Junkie", som han skrev etter valget i 1992, består av reaksjonære fakser til "Rolling Stone". Et tiår senere skrev han «Fear and Loathing, Campaign 2004»— som handlet om en biltur med John Kerry under valgkampen. Dette ble Thompsons siste magasin-artikkel.
Gonzo-Papirene.
Til tross for at han ga ut en roman, og skrev flere avis og magasin-artikler, kom hoveddelen av Thompsons literære verk etter slutten av 70-tallet som en 4-dels bok-serie som fikk navnet "Gonzo-Papirene". Serien begynte med "The Great Shark Hunt" i 1979, og avsluttet med "Better than Sex" i 1994. Den består hovedsakelig av hans artikler fra perioden før Gonzo, sammen med nesten alle artiklene hans fra 'Rolling Stone", utdrag fra "Frykt og avsky..." bøkene og diverse andre tidligere produksjoner.
På slutten av 70-tallet fikk Thompson klager fra kritikere, fans og venner som mente at han resirkulerte gammelt materiale, uten mye oppfinnsomhet fra hans side.; Thompson refererer til disse beskyldningene i "The Great Shark Hunt", og foreslår at hans «gamle seg» begår selvmord.
Noen mener at dette, sammen med det dårlige forholdet til "Rolling Stone" og at ekteskapet hans brøt sammen, var årsaken til at Thomspon trakk seg ut av offentlighetens lys rundt 1980. Han holdt seg mye i Woody Creek, og avviste eller nektet å fullføre oppdrag.
Fear and Loathing, Igjen.
Thompsons bøker fikk en renessanse med utgivelsen av "Fear and Loathing in Las Vegas" i 1998, som fikk mye oppmerksomhet. Boken ble også trykket opp på nytt til lanseringen av filmen, og Thompsons skriverier fikk en ny generasjon med fans.
Ikke lenge ble også hans tidlige roman "The Rum Diary" også trykket, sammen med de første to bindene av hans samlede brev. Disse ble møtt med varm omtale.
Thompsons neste, og nest siste bok, "Kingdom of Fear" var en blanding av nytt materiale, utvalgte avisartikler og eldre verker. Boken kom ut i 2003, og ble av kritikere regnet som en sint og bitter kritikk av det "Amerikanske århundret". I tillegg skrev Thompson en artikkelserie om sport for ESPNs "Side 2" i de siste årene før sin død. Disse ble i 2005 samlet til en bok, "Hey Rube: Blood Sport, the Bush Doctrine, and the Downward Spiral of Dubmness. Modern History from the Sports Desk" (2005).
Hunter giftet seg med sin mange-årige assistent Anita Bejmuk 24. April, 2003.
Selvmordet.
Thompson døde i sitt hjem i Woody Creek, Colorado, kl 17:42, 20. Februar 2005, etter å ha skutt seg i hodet. Han ble 67 år gammel.
Thompsons sønn (Juan), svigerdatter (Jennifer Winkel Thompson) og barnebarn (Will Thompson) var på besøk den helgen han drepte seg selv. Will og Jennifer var i naborommet da de hørte skuddet, men de trodde det var en bok som falt ned, så de fortsatte med det de holdt på med i noen minutter før de sjekket hvordan det gikk med ham. «Winkel Thompson fortsatte å spille 20 spørsmål med Will, mens Juan tok bilder.» Da de så inn til Thompson satt han ved skrivemaskinen med ordet «counselor» (advokat/rådgiver) skrevet midt på arket.
Familien erklærte overfor pressen at de ikke trodde selvmordet var en desperat handling, men en nøye uttenkt avgjørelse basert på Thompsons mange smertefulle sykdommer. Thompson snakket med sin kone Anita, som var på treningsstudio, på telefonen rett før han begikk selvmord.
Begravelsen.
20. August 2005 ble Thompsons aske skutt ut fra en kanon på toppen av et 50-meter høyt tårn som han selv hadde designet (formet som en neve med to tomler, som holdt en kaktus-knopp), i en privat seremoni. Utskytelsen skjedde til Bob Dylans "Mr Tambourine Man", kjent som favoritt-sangen hans. Rødt, hvitt, blått og grønt fyrverkeri ble skutt opp sammen med asken. Siden Aspen ikke tillot kanonen å bli stående mer enn en måned, har den blitt demontert og puttet på lager frem til en permanent plassering blir funnet. Det er snakk om å holde en offentlig feiring en gang i løpet av 2006. I følge enken Anita Thompson finansierte den kjente skuespilleren Johnny Depp, en nær venn av Thompson (som spilte Thompson i "Frykt og avsky i Las Vegas",) begravelsen. Depp uttalte til Associated Press, "Alt jeg gjør er å prøve å sikre at hans siste ønske blir utført. Jeg vil bare sende min kompis avgårde på den måten han ønsket."
Andre berømte deltakere i begravelsen var den amerikanske senatoren John Kerry, og den tidligere amerikanske senatoren George McGovern; Ed Bradley fra 60 minutes; skuespillerne Bill Murray, Sean Penn og Josh Hartnett; sangerne Lyle Lovett og John Oates; samt mange andre venner. Ca 280 gjester deltok i begravelsen.
Planene for det imponerende monumentet ble opprinnelig tegnet av Thompson og Ralph Steadman, og ble vist som en del av et "Omnibus" program på BBC, som het "Fear and Loathing in Gonzovision" (1978). Det er inkludert som ekstramateriale på den andre platen av Criterion Collection's utgivelse av "Fear and Loathing in Las Vegas (2003). Videomaterialet som viser Steadman og Thompson som tegner planene, og utendørsmateriale som viser hvor han ønsket kanonen bygd, ble spilt før avdekningen av kanonen under begravelsen.
Douglas Brinkley, en venn og nå familiens talsmann, sa om seremonien: «Hvis det er det han ønsket, skal vi prøve å få det til.»


Barbican Arts Centre.
Barbican Arts Centre er et stort kommunalt kultursenter i City of London. Det åpnet i 1982, etter å ha blitt planlagt helt siden slutten av andre verdenskrig, da området ble sterkt skadet av bombing.
Komplekset har en stor konsertsal, et stort og et lite teater, et offentlig bibliotek, kunstgalleriet Barbican Art Gallery, tre kinosaler, mer uformelle små scener, restauranter, konferanselokaler og utstillingslokaler. På utsiden er det anlagt en terrasse og en liten sjø. Et utspring ved teateret har glassvegger og -tak, og er innredet som et veksthus.
Barbican har permanente lokaler for London Symphony Orchestra, og BBC Symphony Orchestra legger også en del av konsertene sine hit. Barbican Theatre var en tid Royal Shakespeare Companys faste London-scene. Ved siden av senteret ligger Guildhall School of Music and Drama.
Barbican stasjon ligger rett ved siden av, med forstadsbane og tre undergrunnslinjer.


Antonio Stradivari.
Antonio Giacomo Stradivari (også latinisert "Antonius Stradivarius", ifølge nyere forskning født i 1648 på ukjent fødested, død 18. desember 1737 i Cremona) var en italiensk fiolinbyggemester, sannsynligvis historiens mest betydingsfulle instrumentmaker. Et instrument signert av ham kalles en "Stradivarius".
Biografi.
Det antas at Stradivari var elev av Nicola Amati i årene 1666 til 1679. I 1680 startet Stradivari opp for seg selv med et verksted på "Piazza San Domenico" i den norditalienske byen Cremona. I begynnelsen laget han modeller av sin mesters instrumenter, men bygget også varianter av disse og ekperimenterte med forskjellige tretykkelser og ulike typer lakk. I ettertid anses hans beste instrumenter å være fra mellom 1698 og 1725. Instrumenter som er signert etter 1730 kan sønnene Omobono og Francesco ha medvirket på. Man regner med at Stradivari bygde ca 1100 fioliner, bratsjer, celli, noen gitarer og en harpe. Totalt er rundt 650 instrumenter bevart, hvorav bare 60 celloer. De mest kjente instrumentene har individuelle navn, ofte etter berømte musikere som eide eller trakterte dem. Et eksempel er Ole Bull fra 1687, som i dag eies av Smithsonian Institution i USA. Den høyeste prisen som er blitt betalt for en Stradivarius (eller noe annet instrument) ved offentlig auksjon, er den godt bevarte fiolinen "«Lady Blunt»" som 20. juni 2011 ble solgt for 10 millioner pund, tilsvarende 88,6 millioner kroner. Dette er over fire ganger mer enn den tidligere auksjonsrekorden for en Stradivarius.
Stradivari arbeidet etter hvert sammen med sønnene Francesco (1671–1743) og Omobono (1679–1742). De har antagelig vært delaktige i store deler av den senere produksjonen samt at de laget instrumenter helt på egen hånd. Produksjonen tatt i betraktning er det mulig det har vært flere ansatte i verkstedet, men det er usikkert hvem.
Antonio Stradivari er også kjent under den latiniserte navneversjonen "Antonius Stradivarius" fordi det var under det navnet han signerte instrumentene.


Droge.
Drogesamling fra Svaneapoteket i Bergen
En droge (fra nederlandsk "droog" tørr) er en lite bearbeidet råvare fra plante- mineral- eller dyreriket, beregnet til medisinsk bruk. I videre betydning brukes betegnelsen om alle naturstoffer både organiske og uorganiske som brukes som legemidler.
"Med legemidler forstås stoffer, droger eller preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom".
I denne definisjonen vil ikke krydder være en droge. I praksis brukes begrepet droge også om krydder, fett, stivelse o. a. De aller fleste droger kommer fra planter og er oftest tørkede plantedeler. De kan også være mer eller mindre flytende sekreter. Droger har en kompleks og delvis varierende kjemisk sammensetning. Droger fra mineralriket er blitt erstattet med kjemiske stoffer som blir fremstilt kunstig. Et eksempel på en droge fra mineralriket er pimpstein, "Lapis pumicis". Droger fra dyreriket kan være hele insekter eller deler av insekter. Det kan også produkter utvunnet av dyr. Eksempler på slike droger er: Spansk flue, ullfett, "Adeps lanae" og talg, "Sebum".
Drogenavn.
Droger har ofte latinske navn. Navnet forteller hvilken planteart det er og hvilke deler av planten som er brukt. Navnet kan også gi opplysninger om drogens form og farge Plantens latinske arts- eller slektsnavn skrives i genitiv, mens det latinske navnet for plantedelen skrives i nominativ.
Droger kan også være sekreter eller produkter utvunnet fra vekster. Slike stoffer kalles ofte naturprodukter. De er mye mer ensartede i sammensetning enn organdrogene. De har ikke ett innholdsstoff, men består gjerne av mange lignende stoffer, og sammensetningen varierer lite fra gang til gang.
Innholdstoffer i droger.
Omtrent halvparten av de legemidlene som selges på apotek har stoffer som helt eller delvis kommer fra naturen. Grunnen til bruken av droger, er selvfølgelig at de inneholder stoffer som har fysiologiske virkninger både på mennesker og dyr. Enkelte stoffer kan være vanskelig å få ut av drogen, eller drogen inneholder en blanding av stoffer som en ønsker. Det kan være mange grunner til at en ønsker å bruke drogen eller lage uttrekk av den, i stedet for å bruke enkeltstoffer. Vi vet ganske mye om innholdstoffene i droger og hvilken virkning de har. Nye analysemetoder kan påvise flere stoffer i kjente droger og med det forklare gammel bruk, f eks i folkemedisinen. Resultatet kan også være at tradisjonell bruk ikke kunne ha noe for seg. Det oppdages stadig nye stoffer, ikke minst fordi en også undersøker hittil ukjente planter..
En har lenge lurt på hvorfor plantene inneholder så utrolig mange forskjellige stoffer og hvilke funksjoner de skulle ha i plantene. Nå vet man at mange av disse stoffene er svært viktige for plantene. De er med på å regulere veksten, beskytte mot bakterier og insektangrep. Bitre og vonde stoffer kan hindre at de blir spist av dyr ol.
Karbohydrater.
Karbohydrater er stoffer som er bygd opp av sukkermolekyler. De er viktige næringsmidler og byggestoffer både for planter, mennesker og dyr. Hit hører enkle sukker som glukose, fruktose og sukrose (farin) og sammensatte forbindelser som stivelse og cellulose. I planteriket finnes en gruppe vi kaller gummi og slim. Det er kompliserte karbohydrater med den egenskap at de sveller i vann og lager viskøse løsninger. Slike stoffer brukes som tykningsmidler (tragant, pektin og akasiagummi). som avførende midler (linfrø, loppefrø og fiber) og i hostesafter (altearot). I den senere tid har forskning vist at spesielle karbohydrater er viktige bl.a. for sårheling og for immunforsvaret. Glykosid er et ord som henges på andre navn. det betyr at det er et stoff som inneholder en sukkerforbindelse. Eksempel er hjerteglykosid. Forbindelser med navn som ender på -oider f eks flavonoider, viser også at det er en sukkerforbindelse. De aller fleste stoffer i planter er knyttet sammen med et eller flere ulike typer sukkermolekyler. Det øker stoffenes vannløselighet.
Fett og fete oljer.
Fett og fete oljer er en stoffgruppe som er mye omtalt den senere tid. Slike stoffer finnes både hos planter og dyr. De er en form for opplagsnæring og forekommer derfor ofte i frø og frukt hos planter, i eget fettvev og lever hos dyr. Fettet utvinnes ved at plantematerialet først deles opp. Så presses fettet ut, med eller uten oppvarming. Den fineste oljen fås gjerne ved kaldpressing. Som eksempel fås den fineste olivenoljen kalt “jomfruolje”, i den første kalde pressingen. Dyrefett utvinnes gjerne ved smelting. Oftest må det utvunne råfettet eller råoljen renses videre.
Fett deles i mettet og umettet fett. jo mer umettet fettet er, jo lavere er smeltepunktet og jo mer utsatt er det for harskning. Generelt er plantefett mer umettet enn dyrefett. Plantefett fra tropiske vekster er ganske mettet (kokossmør), mens dyrefett fra kalde strøk kan være ganske umettet (fiskefett og tran). Matvarer med fett, som frø, nøtter, kjøtt og fisk er viktige næringsmidler for mennesker. Fett i form av oljer (olivenolje, soyaolje) og margarin brukes i matlagningen.
Fett og oljer har sin aller viktigste anvendelse som næringsmiddel. men de brukes også som råstoff i såpe- og malingsindustrien.
På apoteket er slike stoffer viktigst som hjelpestoff i salver, kremer og stikkpiller (hardfett, jordnøttolje, mandelolje). Enkelte oljer brukes også som legemiddel, f eks tran, hvetekimolje, ricinus- eller lakserolje.
Voks.
Voks er et slags fettstoff i fast form som er særlig vannavstøtende. Voks dekker hår, ull og pels, fuglens fjærdrakt og plantenes bladoverflate. På apoteket har vi ullfett utvunnet av saueullen, gul og hvit voks fra bikubene og karnaubavoks fra en palme i Brasil. Voks anvendes i salveblandinger, men kan også ha teknisk bruk. Gul voks brukes til bartevoks, polering av treverk og til honninglys til jul.
Flavonoider.
Flavonoider er en stoffgruppe som finnes i alle planter og som gir fine farger hos noen dyr. En kjenner over 200 ulike typer som deles inn i mange kjemiske grupper. Det spesielle med disse stoffene er at de er ganske vannløselige og at mange av dem er fargestoffer. Flavonoider er de gule fargestoffene hos ringblomst, de rød og blå fargene hos blåbær, den gule fargen i te og den rosa fargen på flamingoer. Enkelte flavonoider har også interessante virkninger på kroppen vår, som ¨øke blodgjennomstrømmingen i hjerte og perifere blodkar, ha krampeløsende virkning og som antioksidans.
Garvestoffer.
Garvestoffer finnes det også mer eller mindre av i alle vekster. Slike stoffer kan brukes til garving av dyrehuder så vi får lær. Garvestoffer danner vannuløselige forbindelser med proteiner i huden, og læret blir vanntett. Får vi garvestoffer i munnen, merkes det ved at en får en sammensnerpende, tørr følelse, en adstringerende virkning. Dette skyldes at garvestoffene reagerer med proteinforbindelser i munnhulen, og det dannes en lite gjennomtrengelig hinne. Denne kan beskytte mot ytre påvirkning, f eks fra bakterier. Den samme reaksjonen kan en få på hud og i slimhinner i tarmen.
Terpener.
Terpener er stoffer som er bygd opp av enheter med fem karbonatomer, såkalte isoprenmolekyler. Etter hvor store molekyler som dannes, får de svært forskjellige fysikalske og medisinske egenskaper. Monoterpener består av 2 isoprenenheter (10C-atomer). De er forholdsvis små og lite vannløslige molekyler, og de er derfor lettflyktige stoffer. I tillegg påvirker mange av dem lukte- og smakssansen vår. Seskviterpener består av 3 isoprenenheter (15C.atomer), mens diterpener er dannet av 4 isoprenenheter (20C- atomer). Tripener er en gruppe fettaktige forbindelser. Eksempel på tetraterpener 40C-atomer) er karotener (bl a i gulrøtter) som er guloransje fargestoffer og antioksidanter.
Eteriske oljer.
Eteriske oljer er flytende og for det meste fargeløse eller svakt gule stoffer. På engelsk heter de volatile (=flyktige) eller essential oils. Et gammelt navn på eterisk olje er eterolje, med eter menes her atmosfæren, lufta. De består av en av mange (opptil 100) mono- og seskviterpener. Disse stoffene er lettflyktige, det vil si de har lett for å fordampe ved vanlig temperatur. Ved tilgang på luft, vil de eteriske oljene oksideres og endre farge, bli mer viskøse og lukten vil forandres.
Plantene lagrer de eteriske oljene i spesielle oljerom, sekretganger eller i kjertelhår. De kan finnes i blomst (rosenolje), i ved (f eks furuolje) og i fruktskall (sitronolje), men helst kjenner vi dem fra alle krydderurtene. Det er de eteriske oljene som er de viktigste smaks- og luktstoffene i mat, medisiner og parfymer. Enkelte av innholdsstoffene i de eteriske oljene er rensfremstilt, f eks kamfer, mentol tymol og eugnol.
De eteriske oljene er svært lite løselig i vann, men derimot lett løselig i alkohol, fett og oljer. Aromatiske vann lages ved å løse maksimalmengde eterisk olje i vann. Eksempel på slike er rosenvann og peppermyntevann. Eau de Cologne er eksempel på sprituttrekk. Et forholdsvis nytt bruksområde for eteriske oljer er aromaterapi. Da blandes oljene ut i en fet olje, ofte mandelolje, og masseres inn i huden. Eteriske oljer kan virke hundirriterende og bør ikke brukes ublandet rett på hud.
Steroider.
Steroider er avledet av trioterpener. Kjønnhormoner, kolesterol og D-vitaminer er steroidforbindelser.
Saponiner.
Saponiner kan være et trioterpen eller et steroid bundet til sukker, altså glykosider. Det spesielle med slike stoffer er st de skummer i vann (sapo = såpe) og oftest har bitter smak. Uttrekk av saponindrogene lakris og senega brukes i hostesafter.
Alkaloider.
Alkaloider er stoffer som inneholder nitrogen og er mer eller mindre giftige. De virker spesielt på nervesystemet. I denne gruppen finnes mange viktige, sterktvirkende legemidler, som morfin, kodein, efedrin, kinin og koffein. Narkotika som kokain og heroin er også alkaloider. Legemidler som er alkaloider utvinnes oftest fra plantemateriale. Droger med innhold av alkaloider er reseptpliktige.
Krydder og smaksdroger.
Dette er en stor gruppe spennende droger på apoteket. Her er gamle medisinske droger, her er krydderurtene fra Middelhavet, julekrydderne og smakstoffer i legemidler.
Når krydder skal brukes i kake eller i mat, må det oftest være findelt for å få stoffene mest mulig ut av krydderet og tilført maten. Når krydder skal koke med mat, kan det mange ganger være helt. Men når det skal lages teuttrekk av drogen, må den knuses noe. Det kan kunden godt gjøre selv, f eks i en morter eller med en kjevle. Slike uttrekk må ikke koke, og det er viktig å ha et tett lokk over, også under oppbevaring av uttrekket.
Krydder i maten kan ha flere oppgaver.
Typiske krydderurter som også lar seg dyrke mange steder i Norge er: dill, basilikum, agurkurt, hagekjørvel, estragon, isop, løpstikke, merian, sitronmelisse, oregano, persille, rosmarin, salvie, sar og timian. Disse tørkede kjøkkenhageurtene står også i krydderhyllene i dagligvarehandelen.
Frøkrydder med innhold av eterisk olje: anis, stjerneanis, kardemomme, karve, fennikel, koriander, spisskummen, allehånde og muskatnøtt. Slikt krydder selges både helt og pulverisert.
Krydder kan komme fra ulike deler av en vekst: pomerangskall er det ytre skallet av pomerans (bitter appelsin), nellik er blomsterknopp, kanel er bark av kaneltreet, einebær er egentlig konglen på einerbusken, laurbær er blad på laurbærtreeet, vaniljestang er hele frukten fra vaniljeplanten og ingefær er rotstokken på ingefærplanten.
Skarpe kryddere med lite eterisk olje er: pepper, hvit og svart sennep (den svarte er sterkest), paprika, kajennepepper og ingefær.
Oppbevaring av droger med eteriske stoffer må skje på lufttett embalasje og helst glass eller porselenskrukker.
Droger ved hoste og forkjølelse.
Forkjølelse forårsakes oftest av virus og kan ikke behandles. Folk henvender seg likevel ofte til apoteket for å få noe som kan lindre symptomene.
Droger i pastiller.
Ved begynnende sår hals og forkjølelse er det lurt å suge på pastiller som løses langsomt i munnen. Det øker spyttsekresjonen, og spyttet vil lindre sårheten i halsen. Pastiller med innhold av de eteriske oljene av eukalyptus og anis kan også virke antiseptisk.
Droger i hostesafter.
Apoteket selger hostesafter som enten er slimløsende eller hostestillende. I noen av disse er det drogeuttrekk. Slimdrogene inneholder stoffer som sveller i vann og gir viskøse vannuttrekk. Det virker lindrende på sår hals og vil dempe hosten uten å virke på hosterefleksen. En slik droge er altearot, som inngår i syrupus alteheae. Uttrekk av saponindrogene lakrisrot og senegarot har slimløsende egenskaper og inngår i mange hostesafter. I tillegg brukes ofte droger med eteriske oljer som anis, eukalyptus og timian pga slimløsende virkning. I tillegg har særlig timian, men også eukalyptus, en antiseptisk virkning
Droger til hud- og munnpleie.
Droger til hud- og munnpleie brukes ved behandling av forskjellige plager eller som kosmetiske midler. Vi kan nevne adstringerende hamamelisvann, duftende rosenvann og rosekoldkrem.
Enkelte mennesker er plaget av betennelser i munnens slimhinner. Noen har nytte av å bruke kamilleuttrkk til munnskylling. Andre droger til slikt bruk er salvie, ryllik og peppermynte. Myrratinktur og ratanhiatinktur brukes også. Tinktur kan enten pensles på eller fortynnes i vann til gurgling og munnskylling.
Volumøkende droger.
Slike droger inneholder karbohydrater som binder til seg vann. Det fører til at de svaller, og dermed vil avføringen bli bløtere og få et større volum. Det er særlig linfrø, loppefrø og preparater av loppefrø og ispaghulafrø som virker slik.
Droger som øker tarmperistaltikken.
Slike droger inneholder en stoffgruppe som kalles antranoider og har en kraftigere virkning enn de volumøkende midlene. De bør ikke brukes regelmessig fordi de skaper avhengighet. Det er særlig drogene sennesblad og sennesbelg som brukes. Av disse finnes også standardiserte ekstrakter i spesialpreparatene. Andre droger som har omtrent samme virkning, er frangulabark, rabarbrarot og aloe.
Droger med stoppende virkning.
Slike droger inneholder enten garvestoffer eller karbohydratforbindelser. Viktige droger er her eikebark til dyr og blåbær til barn. Enkelte karbohydrater kan også ha den virkningen at de virker stoppende. Johannesbrødkjernemel kan brukes ved diaré, selv til spedbarn.
Droger som virker på urinveiene.
Noen droger fører til økt gjennomstrømming av væske i nyrene, slik at det dannes en større mengde urin. Virkningsmåten er noe usikker, men kan skyldes at drogen inneholder kaliumforbindelser, flavonoider og/eller at det tilførers ekstra væske med teuttrekket. Slike droger virker altså på en annen måte enn urindrivende medikamenter (diuretika). Drogene har ingen innvirkning på vannansamlinger (ødemer) i kroppen og bør ikke brukes av personer som har hjerte- eller nyresvikt. Derimot kan de brukes ved ulike former for urinveisbetennelser. en økt gjennomstrømming av væske i urinveiene kan minske konsentrasjonen av bakterier, noe som kan være nyttig for å forebygge kroniske infeksjoner. Typiske urinveisdroger er kjerringrokk, bjørkeblad og brennesle.
Droger som virker beroligende.
Droger med beroligende virkning har svake virkninger. De virksomme innholdsstoffene er bare delvis kjent, men forsøk har vist at det er sikre virkninger. Det er særlig valerianarot som er vist å ha svak muskelavslappende og beroligende virkning. Det gjør at den kan brukes ved urotilstander og som innsovningsmiddel. Særlig eldre mennesker med soveforstyrrelser har nytte av valeriana. Valerianatinktur er et uttrekk med etanol som er lett å dosere. Humle er en annen droge som kan brukes som et svakt sovemiddel. Teuttrekk gir lite virkning, ment bitter smak. Humlen legges heller under hodeputen, da en teori går ut på at de virksomme stoffene fordamper ut som gass. Melisse og perikum er også funnet å ha beroligende virkning. Kamille og peppermynte er ikke vist å ha beroligende virkning, men en varm kopp te vil alltid virke avslappende.
Spansk flue.
Blant insekter inntok spansk flue en fremtredende plass. Det er en art plastorbiller som er særlig alminnelig i Sør- Europa, men den kan også enkelte år finnes i store mengder på nordligere breddegrader. De blir samlet inn i Sør-Russland, Romania, Ungarn og på Sicilia, og det gjøres på den måten at man tidlig om morgenen ryster trærne der de overnatter. De morgensøvnige dyrene faller til jorden, samles opp og drepes i et glass med litt kloroform, eter eller svovelkarbonat. Deretter tørkes de hurtig i solen eller i tørkeovn. Drogen, spansk flue anvendes i pulverisert tlstand.
I oldtiden og i middelalderen ble spansk flue brukt som afrodisiakum, for det skarpe, men giftige stoffet cantaridin bevirker blodfylling av genitalia. Overdosering er imidlertid ytterst farlig fordi cantaridinet fremkaller betennelse i nyrer og urinveier, og forskjellen mellom den virksomme og den dødelige dose er svæet liten.
Det er klart at et middel som spansk flue måtte bli misbrukt. Særlig i renessansen ble det brukt av ansvarsløse og mystiske personer til fremstilling av «elskovsdrikker». Spansk flue var også velegnet til giftmord, da giftens latenstid er lang og giftmorderen derfor hadde god tid til å unnslippe før forbrytelsen ble oppdaget.
Om en særlig raffinert form for giftmord med spansk flue fortelles følgende: En giftmorder hadde invitert sitt offer på et stykke brød og en dram, og viste offeret den elskverdighet å smøre på hans brød. Kniven var imidlertid på den ene siden påsmurt spanskflurpulver, og denne siden brukte morderen til offerets brødstykke, mens han tok smør fra den andre siden på sitt eget stykke.
I nyere tid er spansk flue bare blitt brukt utvortes – i salver og smørelser i veterinærmedisinen, og i det tidligere så velkjente spanskflueplaster.
Droger som kan gi rus.
Mennesker har i flere tusen år brukt droger for å oppnå ruseffekt. Som offisinell droge med denne bivirkningen regnes f. eks. opiumsvalmue.
Teriak.
Teriak var opprinnelig navnet på et sterkt sammensatt legemiddel, senere brukt i forbindelse med den lege som hadde satt sammen oppskriften. Oppskriften ble senere tatt opp i den danske farmakopé fra 1772. Fremstillingen av teriak ble i middelalderen sett på som et farmasøytisk mesterverk, og foregikk offentlig med utstilling av de 66 komponentene som inngikk i blandingen. Lyon hadde en spesiell tradisjon i dette. Innholdstoffene var både animalske og vegitabilske. Teriak ble oppbevart i en rikt dekorert beholder som kunne være av både bronse eller steintøy.
Igler.
Legeiglen hører til leddormens orden, og som hesteiglen er den en kjeveigle, det vil si at den er utstyrt med tre sterke hornkjever. De kan bite gjennom menneskets hud, og da iglen også er forsynt med 11 par mageblindsekker, er den i stand til å suge i seg betydelige mengder blod, et forhold som er blitt utnyttet medisinsk.
Til 1933 var legeiglen eller blodiglen beskrevet i den danske farmakopé, og skulle finnes på et hvert dansk apotek. I motsetning til hesteiglen er den forholdsvis sjelden i Danmark, og må innføres fra Mellom- og Sør- Europa. Man skiller mellom to arter, den tyske grå, som har gulgrønn, svartflekket buk og den grønne ungarske, med olivengrønn, ensfarget buk. Før den annen verdenskrig, altså før de tyske militæruniformer ble grønne, kunne man bruke som huskeregel for å skjelne mellom artene at den tyske iglen var “den feltgrå”.
På apoteket ble iglene oppbevart i en krukke med ferskvann, helst elve- eller myrvann. Vannet skulle skiftes ofte, fordi iglene lett angripes av sykdommer. For eksempel dannes det ofte en slimring rundt dyret. I naturen befrir den seg fra ringen ved å gni kroppen mot ujevnheter, men i fangenskap hjalp man på dette forhold ved å legge et stykke torv i oppbevaringskrukken. Forekom det likevel slimringer på iglene, måtte man plukke dem av – og så var det bare å handle raskt, før de små beistene suget seg fast ved hjelp av halens brede sugeskive og begynte å bite. Iglene ble brukt mot hevelse ved betennelser, byller og hemoroider, men faren for infeksjon ved bruk av igler kan ikke utelukkes, og iglen ble lenge ansett som et foreldet legemiddel.
Mikrokirurgi og igler.
Å sette avskårne fingre, hender, armer og føtter fast igjen ble i teorien mulig da Alexis Carrel i 1908 innførte en metode til å sy blodkar sammen, som han i 1912 ble belønnet med Nobelprisen for. Men man kunne først sy de mindre blodkarene samen omkring 1960, da det var utviklet effektive operasjonsmikroskoper og mer velegnede suturmateriale, f.eks. tråder tynnere enn menneskehår, som var fastgjort til en tre millimeter lang nål.
Da teknikken til gjendannelse av nerver ble innført i 1967, var veien åpen for en fullstendig påsying av avskårne legemsdeler. Et år senere påsatte kirurgene Komatsu og Tamai en avskåret tommelfinger.
En overraskende følge av disse mikrokirurgiske fremskritt har vært iglenes tilbakevending til medisinsk bruk i løpet av 1980-tallet. Av og til krever de sammensydde venene i en påsatt finger noen tid før de igjen fungerer tilfredsstillende og kan lede blodet vekk fra fingeren. Hvis blodet imidlertid ikke hele tiden fjernes fra fingeren, kan den ikke få tilført nytt oksygenrikt blod gjennom arterien, og det kan forsinke eller umuliggjøre helingen.
Ved å påsette en igle til fingeren i ca 20 minutter kan det overskytende blodet dreneres vekk fra fingeren, og selv etter at iglen er fjernet, fortsetter blodet å flyte gjennom bittsåret i opp til 12 timer. Blødningen skyldes at iglens spytt inneholder stoffet hirudin, som hindrer blodet i å størkne. Et alternativ til iglebehandlingen er å gi pasienten størknehemmende medisin, som imidlertid påvirker hele kroppen og ikke bare den legemsdel som skal behandles.


City of London Corporation.
City of London Corporation tidligere Corporation of London, er den valgte myndigheten i City of London. Rådet består av City of Londons borgermester, "Court of Aldermen" og "Court of Common Council". Det styrer kun innenfor City, og har ingen myndighet i resten av London, og heller ikke i Middle og Inner Temple. Corporation har sete i Guildhall.
Valg.
For å være stemmeberettiget må man være minst 18 år gammel, statsborger i Det forente kongerike, et EU-land eller et Samveldeland, og enten bosatt i City eller utnevnt av et laug eller firma i City.
Firmaer og organisasjoner, uansett selskapsform, som har sine lokaler innenfor City of London kan utnevne et antall av sine ansatte som stemmegivere. Antallet er basert på hvor mange ansatte de har: De med færre enn ti ansatte har én stemmegiver, de med ti til femti ansatte har én stemmegiver for hver femte ansatte og de med mer enn femti ansatte har ti stemmegivere pluss én ekstra for hver femtiende ansatte utover de første femti.
Enkeltmannsforetak kan ikke utnevne stemmegivere, men dersom lokalene ligger i City kan eieren stemme på samme måte som de som bor i City.
Valgkretser.
City of London er delt i 25 valgkretser ("wards"), som hver velger en "alderman" og et antall rådsmedlemmer som avgjøres av størrelsen på valgkretsen. Tabellen nedenfor angir tallene ved siste valg (2004).


Alternativ medisin.
«Alternativ medisin» er en samlebetegnelse for ulike typer behandling og forebyggelse av sykdommer som ikke bygger på vitenskapelig medisin, og hvor virkning ikke er dokumentert. Alternativ medisin er isteden basert på folkemedisin, religiøse tradisjoner, filosofi eller pseudovitenskap. I Norge blir begrepet alternativ behandling ofte brukt istedenfor «alternativ medisin».
Behandlingsformer.
Alternativ medisin omfatter en rekke svært ulike behandlingsmetoder, ofte metoder hvor det påberopes overnaturlige evner. Alternative behandlingsformer kritiseres for at de mangler vitenskapelig belegg for at behandlingen har noen virkning. Kritikere vil innvende at bruken av ordet «medisin» i forbindelse med disse behandlingsmetodene også er misvisende. Det tradisjonelle begrepet for denne virksomheten var tidligere kvakksalveri.
Opphav til alternativ medisin.
En del av dagens alternative medisin er bygget på tradisjonell folkemedisin. De fleste naturmidler i Norge har sitt opphav i tradisjonell norsk og europeisk folkemedisin. Folkemedisinen er i Norge referert til i opptegnelser i norrøn litteratur fra middelalderen, «svartebøker», utallige gamle legebøker og muntlige overføringer. De siste årene har mange urtepreparater og droger fra fremmede lands folkemedisin blitt introdusert. Ginseng er det vanligste eksempelet på dette.
Alternativ medisin kan også ha sitt opphav i nyere filosofiske retninger, som f.eks. Hahnemanns tanker som dannet grunnlaget for moderne homøopati.
Når et middel som har vært markedsført som naturmiddel får påvist en medisinsk effekt, regnes det ikke lenger som alternativ medisin, og middelet kan bli reseptbelagt og flyttes fra helsekostbutikken til apoteket. Glukosamin er et av de siste midlene som er blitt reseptbelagt på denne måten. Det skal være effektivt ved smerter i ledd med slitasjeforandringer, men kunnskapsgrunnlaget er av varierende kvalitet og resultatene ikke entydige. Legemiddelverkets beslutning har medført kritikk og kontrovers.


Farringdon stasjon.
Farringdon stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i London. Den ligger i Farringdon, i bydelen Islington rett nord for City of London. Stasjonen er i kollektivsone 1.
Den betjener undergrunnslinjene Circle, Hammersmith & City og Metropolitan, samt Thameslink-togene mellom Brighton og Bedford og mellom Luton og Sutton. Førstnevnte rute stopper blant annet ved London Gatwick Airport.
Stasjonen ble åpnet 10. januar 1863 som endestasjon på "Metropolitan Railway", som var verdens første undergrunnsbane og som etterhvert ble til Metropolitanlinjen. Den het opprinnelig "Farringdon Street", og lå like ved dagens bygning. Linjen gikk fra Farringdon til Paddington, over en avstand på ca. 6 km. Den ble flyttet til det nåværende stedet allerede 23. desember 1865, i forbindelse med utvidelsen av Metropolitan Railway til Moorgate. 26. januar 1922 fikk den navnet "Farringdon and High Holborn", og 21. april 1936 fikk den sitt nåværende navn.
Stasjonsbygningen er fra begynnelsen av det 20. århundre, og er et godt bevart eksempel på Londonundergrunnens arkitektur fra denne perioden. Den har beholdt de opprinnelig skiltene, til tross for at disse forteller at stasjonen heter Farringdon and High Holborn. På utsiden står det også et skilt om at det er et "Parcel office" (pakkekontor), noe som er en levning fra tiden hvor Metropolitan Railway forsøkte å bli den ledende transporttjenesten innen London.
Stasjonen er meget travel i rushtiden, og må utvides. Planer har blitt lagt i en årrekke, men pr. februar 2005 har ingenting skjedd. Dersom det blir bestemt at Crossrails linje 1 skal stoppe ved Farringdon vil en utvidelse bli helt nødvendig.


Avstalinisering.
Nikita Khrusjtsjov tok et kraftig oppgjør med Josef Stalin.
Avstalinisering betegner den prosessen som ble gjennomført i Sovjetunionen etter diktatoren Josef Stalins død i 1953.
Straks Stalin døde, ble det gitt amnesti til mange politiske fanger, straffeloven ble håndhevet mildere, og utenlandske krigsfanger ble stort sett repatriert.
I forbindelse med det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress i 1956 tok førstesekretær Nikita Khrusjtsjov et kraftig oppgjør med stalinismen i en historisk tale: Stalin hadde skaffet seg eneveldig makt og hevet seg over partiet og lovene, fremmet en grotesk persondyrkelse, drevet en terrorkampanje som rammet mange uskyldige gjennom de falske Moskva-prosessene, og drevet kollektiv avstraffelse gjennom å fordrive hele folkeslag gjennom etnisk rensning.
Khrusjtsjov avgrenset seg likevel til en kritikk av personen Stalin, han prøvet ikke å analysere de samfunnsmessige årsakene til stalinismen.
Talen var ikke offentlig, men innholdet ble likevel hurtig kjent, både i Sovjetunionen og i utlandet.
For landene i Øst-Europa førte oppgjøret i Moskva til at mange fikk større håp om frihet, og det brøt ut folkelige oppstander i Polen og Ungarn. I Polen fikk kommunistpartiet PZPR ny ledelse, med den mer moderate Gomułka i spissen. I Ungarn fikk kommunistpartiet også ny leder, men Imre Nagy klarte ikke å kontrollere situasjonen, det ble forlangt slutt på den sovjetiske okkupasjonen og utmeldelse av Warszawapakten, og det endte i harde kamper mellom ungarske patrioter og sovjetiske soldater, og mange mennesker ble drept. Den sovjetinnsatte lederen Janos Kadar viste seg likevel på sikt å være en forholdsvis moderat kommunist, som skapte den avslappede «gulasj-kommunismen».
Uroen i Øst-Europa førte til et forsøk fra mer stalinistiske krefter på å avsette Khrusjtsjov, men lyktes ikke. Avstaliniseringen fortsatte, med flere omfattende amnestier for politiske fanger, reduksjon av de enorme sosiale forskjellene fra Stalin-tiden, sosiale tiltak som bedre pensjoner og mer boligbygging og avskaffelse av de brutale arbeidslivslovene.
På den 22. partikongressen i 1961 kom Khrusjtsjov med en klar fordømmelse av Stalin i en åpen tale. Liket av diktatoren ble fjernet fra mausoleet på Den røde plass, og statuer av ham revet i hele østblokken, mens byer og gater oppkalt etter diktatoren ble omdøpt.
Khrusjtsjov ble nedstemt og måtte gå av som førstesekretær og statsminister i 1964. Men på de vel ti årene siden Stalin døde, hadde meget endret seg. Ikke minst var den frykten som tidligere hadde preget de kommunistiske diktaturene blitt mindre, mens levestandarden hadde øket.
Bare i Folkerepublikken Kina og Albania fortsatte Stalin-dyrkelsen. Sovjetunionens fordømmelse av Stalin førte til et brudd mellom Sovjetunionen og Maos diktatur i Kina. Mao beskyldte russerne for «revisjonisme».


Farringdon.
Farringdon er et sted i London. Det ligger dels i Islington og del i City of London. Navnet kommer fra to valgkretser for valgene til Corporation of London, "Farringdon Within" og "Farringdon Without".
Området er ikke klart definert, ettersom gatenettet har blitt svært forandret blant annet på grunn av bombing under andre verdenskrig. Det defineres derfor løst som området rundt Farringdon stasjon.


Den polsk-sovjetiske krig.
Den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 til mars 1921) var en væpnet konflikt mellom Sovjet-Russland og Sovjet-Ukraina mot den andre polske republikken og Den ukrainske folkerepublikk, fire nye stater i Europa etter den første verdenskrigs avslutning.
Bakgrunn.
Krigen var et resultat av de krigførende parters ønske om å utvide sitt territorium og deres innflytelse over disse. Polen, en stat som nettopp hadde blitt gjenopprettet av Versailles-traktaten etter oppdelingen av Polen på slutten av det 18. århundre, forsøkte å sikre områder landet hadde tapt til Russland under Polens delinger. Målet for de sovjetiske statene på sin side var å kontrollere de samme territoriene, som hadde vært del av Det russiske keiserdømmet frem til de urolige hendelsene i første verdenskrig.
Grensene mellom Polen og Sovjet-Russland hadde ikke blitt klarlagt i Versailles-traktaten og i forbindelse med slutten av første verdenskrig skapte flere elementer uro: den russiske revolusjonen i 1917; oppsmuldringen av imperiene Det russiske keiserdømmet, Det tyske keiserdømmet og Østerrike-Ungarn; den russiske borgerkrigen; Sentralmaktenes tilbaketrekning fra østfronten; samt forsøk fra Ukraina og Hviterussland på å etablere sin egen uavhengighet. Polens statsleder, Józef Piłsudski, følte tidspunktet var hensiktsmessig til å utvide de polske grensene så langt øst som mulig. Dette skulle så følges opp av etableringen av en polsk-ledet føderasjon (Międzymorze) bestående av flere stater i resten av Øst- og Sentral-Europa som skulle være et buffer mot en potensiell ny fremvekst av både tysk og russisk imperialisme. Lenin, på sin side, så på Polen som en bro den røde armé måtte krysse for å hjelpe andre kommunistiske bevegelser med å lede andre europeiske revolusjoner.
Område.
Krigen foregikk dermed i området som i dag kalles Hviterussland, Ukraina og Polen. Spørsmålet om seieren er det ikke enighet om: Polakkene hevdet de drev en vellykket forsvarkrig for landets eksistens, mens sovjeterne hevdet de slo tilbake en polsk invasjon østover av Ukraina og Hviterussland, og anså Polens handlinger som en del av den utenlandske intervensjonen i den russiske borgerkrigen.
Krigen.
I 1919 hadde de polske styrkene tatt kontroll over store deler av Vest-Ukraina, og fremsto seirende i den polsk-ukrainske krigen. Den vest-ukrainske folkerepublikken hadde forsøkt uten hell å opprette en ukrainsk stat på territorier som både polakkene og ukrainerne gjorde krav, og 22. januar 1919 slo den seg sammen med resten av Ukraina til Den ukrainske folkerepublikk. Samtidig hadde bolsjevikene begynt å få overtaket i den russiske borgerkrigen og begynte å avansere vestover mot de omstridte områdene, som gjorde at den ukrainske lederen Simon Petliura begynte å trekke sine styrker tilbake til Podolia. Ved utgangen av 1919 hadde en klar front mot sovjeterne dannet seg, og Petliura bestemte seg da for å alliere seg med Piłsudski. Grensetrefninger eskalerte til åpen krig etter Piłsudskis kraftige inntog lenger øst i Ukraina i april 1920. Etter å ha inntatt Kiev 7. mai 1920 ble de polske styrkene møtt av nesten umiddelbart av et svært vellykket motangrep fra den røde armé. Den sovjetiske operasjonen kastet de polske styrkene tilbake vestover helt til den polske hovedstaden, Warszawa, mens den ukrainske ledelsen flyktet til Vest-Europa. Dette førte til at vestmaktene å frykte at sovjetiske tropper skulle avansere helt til den tyske grensen, noe som økte interessen deres i krigen, og hvor bl.a. Frankrike økte sin militærhjelp til Polen. Slaget ved Warszawa i august resulterte i en avgjørende, og uventet, polsk seier. Etter dette slaget kunne polske styrker rykke østover igjen. Sovjeterne søkte deretter fred, og krigen endte med en våpenhvile i oktober 1920.
Fredsavtale.
En formell fredsavtale, Riga-freden, ble undertegnet 18. mars 1921. Den besluttet å dele de omstridte områdene mellom Polen og Sovjet-Russland. Krigen bestemte i stor grad den sovjetisk-polske grensen for mellomkrigstiden. Mye av området avstått til Polen i traktaten Riga ble en del av Sovjetunionen etter andre verdenskrig, da Polens østlige grenser ble omdefinert av de allierte i nært samsvar med den britiske håndtegnede Curzon-linjen fra 1920.


Islington.
Islington er et sted i den nordlige delen av det indre London, som har gitt navn til bydelen Islington. Det ligger nær City of London, og ble derfor i det 19. århundre et fasjonabelt område med store bolighus. I løpet av det 20. århundre har det forfalt betraktelig, men i 1980-årene ble det gjenoppdaget av nyrike londonboere, og mange hus har blitt pusset opp.
Flere kjente Arbeiderpartimedlemmer, blant dem Tony Blair, har bodd i Islington, og mange forbinder området med den moderne venstresiden i britisk politikk. En annen kjent person fra stedet er forfatteren Douglas Adams, som ofte refererte til Islington i sine bøker. Høsten 2012 bosatte H.H. Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn seg i Islington.


Józef Piłsudski.
Józef Piłsudski fotografert en gang mellom 1910 og 1920
Józef Klemens Piłsudski (født 5. desember 1867 i Zułów (nå Zalavas) ved Vilnius, død 12. mai 1935 i Warszawa) var en polsk offiser og politiker som spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av Andre polske republikk. Han var feltmarskalk (fra 1920), statssjef (1918–1922), statsminister (1926–1928 og 1930) samt diktator (1926–1935) i Republikken Polen så vel som leder av republikkens hær. Fra andre halvdel av første verdenskrig og frem til sin død hadde Piłsudski stor innflytelse på regjeringen og utenrikspolitikken i Polen og var en betydningsfull skikkelse i europeisk politikk. Han regnes for å være den som i størst grad bidrog til at Polen gjenvant sin suverenitet, ett hundre og tjue år etter landets tre delinger.
Liv.
Han ble født i Litauen, i en polsk szlachta-familie av litauisk opprinnelse. På den tiden lå området under Russland som følge av Polens delinger. I 1885 begynte han å studere medisin ved universitetet i Kharkov (dagens Kharkiv). I 1887 ble Piłsudski sendt til 5 år i straffeleir i Sibir, som følge av en falsk anklage om deltagelse i planleggingen av et attentat mot den russiske tsar Alexander III.
Etter å ha blitt løslatt ble han fra 1893 medlem av det polske sosialistpartiet i Russland og ble i 1895 et av partiets ledere. I 1900 ble han arrestert av russiske myndigheter, men klarte å rømme til Galicia etter å ha simulert en sinnssykdom. Tilhengerne av Piłsudski kunne uhindret organisere seg i Østerrike, som da omfattet Galicia og deler av Schlesien. Piłsudski anså det russiske keiserdømmet som det største hinder for polsk selvstendighet, og han stilte seg derfor først på Sentralmaktenes (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkias) side for å sikre seg dets undergang under første verdenskrig).
Da sentralmaktene ikke ga etter for alle kravene fra Piłsudskis gruppering, som ønsket en selvstendig polsk stat og hær, kom det mot slutten av krigen til et brudd mellom dem, da han innså at det ville bli mer fordelaktig for den polske sak å samarbeide med trippelententen. Piłsudski ble av den grunn arrestert og internert 1917 i Magdeburg. Slik økte hans omdømme blant polakker, og mange i de polske samfunnet begynte å se på ham som den mest konsekvente og bestemte av de polske lederne, villig til å kjempe mot alle okkupanter for sin sak.
I 1918 ble han løslatt fra Magdeburg, og i november ble han statssjef ("Naczelnik Państwa") for den nye polske staten som ble opprettet. Gjenoppbygningen av landet var ikke en enkel oppgave. Mye av det tidligere russiske Polen var blitt ødelagt under krigen, og tyskernes systematiske plyndring hadde redusert områdenes velstand. I tillegg måtte Piłsudski transformere forskjellige lov-, økonomi- og administrasjonssystemer i de tidligere tyske, østerrikske og russiske delene av det oppdelte Polen til ett.
Han ønsket å danne en føderasjon av Polen med Litauen, Hviterussland og det selvstendige Ukraina, noe i stil med Det polsk-litauiske samvelde før delingene, men denne gang med Polen omringet av vennlige stater. Denne planen ble imidlertid ikke realisert som følge av den den polsk-sovjetiske krig. Polen ønsket å sikre sine nyopprettede områder, som det tidligere hadde mistet under landets tre delinger, mens Sovjetunionen ønsket ikke å gi slipp på disse områdene.
I begynnelsen gikk det dårlig, og sovjethæren trengte helt frem til Warszawa, men gjennom en dristig manøver klarte Piłsudski å knuse de sovjetiske styrkene, som ble et av den røde armés største nederlag i historien (den såkalte "Cud nad Wisłą" – Mirakelet ved Wisła). Piłsudski ledet også Kiev-offensiven 1920. Den 18. mars 1921 ble fredsavtalen i Riga undertegnet, hvor Hviterussland og Ukraina ble delt mellom Polen og Russland, samtidig som Vilnius ble erobret av Polen 1922 fra litauerne. Freden ble slutten for Piłsudskis føderasjonsdrøm.
I 1923 dannet Wincenty Witos en ny regjering, og Piłsudski trakk seg tilbake fra politikken. De følgende årene ble preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at president Stanisław Wojciechowski avviste en regjering med Aleksander Skrzyński som statsminister, samlet Piłsudskis tilhengere seg i militæret til en stor streik, som fant sted i mai 1926. Piłsudski ble igjen av den polske Sejmen valgt til statsoverhode, men avviste imidlertid å bli president. I det følgende styrte han de facto landet gjennom forskjellige formelle funksjoner, bl.a. som forsvarsminister.
Piłsudskis styre forbedret situasjonen til de mange etniske minoritetene som utgjorde nesten en tredjedel av republikkens befolkning. Innbyggerne ble bedømt etter sin lojalitet til staten, ikke etter sin nasjonalitet. Årene 1926–1935 ble sett på som spesielt gunstige av mange polske jøder.
Utenrikspolitisk søkte Piłsudski å opprettholde landets selvstendighet på det internasjonale plan, og under hans kontroll hadde Polen gode relasjoner til flere av sine naboland (først og fremst Romania, Ungarn og Latvia), skjønt forholdet til Tsjekkoslovakia og i særlig grad Litauen var vanskelig. Polens relasjoner til Tyskland og Sovjetunionen varierte, skjønt de under Piłsudskis styre kunne for det meste sies å være nøytrale.
Piłsudski døde i 1935 i Belweder-palasset i Warszawa.
Eksterne lenker.
Pilsudski, Jozef
Pilsudski, Jozef
Pilsudski, Jozef


José Sócrates.
José Sócrates Carvalho Pinto de Sousa (født 6. september 1957 i Vilar de Maçada, nær Vila Real) er en portugisisk politiker, tidligere statsminister og generalsekretær for Sosialistpartiet i Portugal. Han er utdannet sivilingeniør. Han er skilt og har to barn.
Sócrates' parti vant parlamentsvalget 20. februar 2005, og presidenten i Portugal, Jorge Sampaio ba ham om å stifte ny regjering. Sócrates dannet ny regjering 12. mars 2005.
Han trakk seg fra statsministerembete 23 mars 2011, på grunnlag av at han ble nedstemt av nasjonalforsamlingen for en sparepakke for å rette opp store underskudd i statskassen.
Sócrates ble i 2008 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Jorge Sampaio.
Jorge Fernando Branco de Sampaio (født 18. september 1939 i Lisboa) er en portugisisk sosialistisk politiker. Han var Portugals president 9. mars 1996–9. mars 2006. Han er utdannet jurist, og var involvert i studentprotester mot fascist-styret i landet. I 1978 ble han medlem av sosialistpartiet, og ble innvalgt i parlamentet året etter. Fra 1989 var han borgermester i Lisboa.
Blant Sampaios ordener er Storkorset av St. Olavs Orden. Sampaio mottok i 1997 Den hvite ørns orden fra Polens president.


MEDLINE.
MEDLINE er en omfattende database, som inneholder litteratur-data innen helsefag og biomedisinsk forskning. Den dekker primært medisin, sykepleie, odontologi og veterinærmedisin, men dekker også omfattende områder innen biologi, inklusive temaer som ikke har noen direkte relasjon til de ovennevnte disipliner. Totalt finnes det p.t. (2005) ca. 14. millioner artikkelreferanser i databasen, som er gjort tilgjengelig i PubMed via søkemotoren Entrez.


Victor Norman.
Victor Danielsen Norman (født 18. juli 1946 i Risør) er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen, skribent og tidligere politiker (H). Han var arbeids- og administrasjonsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 19. oktober 2001 til 8. mars 2004.
Som statsråd utmerket han seg ved en litt uortodoks stil og ikke alltid like vel gjennomtenkte uttalelser. Det vakte bl.a. oppsikt da han ved en anledning innkalte til pressekonferanse for å informere om at han ikke hadde tenkt å gå av.
Norman har i en årrekke vært forsker og professor ved Norges Handelshøyskole i Bergen, hvor han var rektor frem til han ble statsråd. En periode på 1990-tallet var han professor ved Høyskolen i Agder.
Norman ble i 2009 tildelt "Fridtjof Nansens belønning til fremragende forskere", historisk-filosofisk klasse, med den tilhørende Nansenmedaljen for fremragende forskning. I 2011 ble han valgt inn i bystyret i Bergen for Høyre, etter at personstemmer førte til at han gikk fra 73. og siste plass til en ellevteplass på listen. Han er medlem av bystyrets finanskomite.


Mindaugas II av Litauen.
Hertug Wilhelm av Urach, greve av Württemberg (født 1864 i Monaco, død 1928 i Rapallo, Italia) ble valgt til konge av Litauen den 9. juli 1918 av Det litauiske råd, under navnet Mindaugas II av Litauen, til minne om en tidligere litauisk konge, Mindaugas I. Imidlertid fikk hertugen aldri rukket å bestige den litauiske tronen. Da det ble klart at Tyskland kom til å tape krigen, besluttet landet den 2. november 1918 å endre forfatning til republikk. Det sies likevel at han hadde begynt å lære seg litauisk.


Mindaugas I av Litauen.
Mindaugas I (også kjent som "Міндо́ўг" (Mindowh) (hviterussisk), "Mindowe" (polsk), "Mendog" (moderne polsk), "Mindovg" (russisk)) (1236–1263) var Litauens første konge, også kalt «den vise». Han var ikke bare en modig kriger, men også en dyktig politiker. Den tyske orden var hans viktigste fiender. De angrep Litauen ofte, og erklærte at de ønsket å kristne det. Mindaugas godtok kristningen på betingelse av at Den tyske orden lovet å aldri mer angripe landet. Mindaugas ble i 1251 døpt sammen med hele sin familie og adel. To år senere, i 1253, fikk han kronen fra paven i Roma og kronet seg selv i hovedstaden. Litauen var dermed med egen kristen konge en sterk makt, og på samme nivå som andre europeiske stater.


Audi Quattro.
200px
Audi Quattro er en gate- og rallybil fra den tyske bilprodusenten Audi. Den var spesiell fordi det var den første firehjulsdrevne GT-bilen siden Jensen FF i 1966. Offisielt er modellens navn «Quattro», alltid med stor «Q» (selv om grafikken langs siden av bilen henviser til firehjulssystemet selv, og benytter seg av en liten «q»). Ordet «quattro» med liten «q» brukes for å referere til enten firehjulssystemet selv, eller en hvilken som helst firehjulsdrevne utgave av en Audi-modell. For å unngå forvirring blir Audi Quattro ofte kalt «Ur-Quattro» (Den originale Quattroen). På samme måte henviser man ofte til de første generasjoners Audi S4 og S6 som «UrS4» og «UrS6»).
Historikk.
Audi lanserte den originale Quattro i 1980, og den var dermed den første bilen som benyttet seg av Audis quattro firehjulstrekksystem. Motoren var en 2.1 liters rekkemotor med fem sylindre, enkel overliggende kamaksel og 10 ventiler. Første utgave av motoren leverte 200 hk (149 kW), mens den senere ble oppgradert og leverte da 210 hk (156 kW), før den ved siste oppgradering fikk doble overliggende kamaksler og leverte 220 hk (164 kW). Den er ansett som en av de viktigste rallybilene noensinne, og var en av de første som benyttet seg av en regelendring som gjorde det mulig med firehjulstrekk i bilsport. Mange kritikere tvilte på mulighetene til firehjulsdrevne rallybiler, fordi de mente konstruksjonen ble for tung og komplisert, men Quattro var en umiddelbar suksess og vant allerede fra sitt første løp. Bilen vant løp etter løp i to år etter introduksjonen.
Den totale produksjonen av gatemodeller er på 11.452 biler i perioden 1980–1991. Karosseriet fikk få forandringer underveis, og den eneste endringen verdt å merke seg var i 1985, hvor bilen fikk ny grill, nye frontlykter, endret listverk og andre emblemer bak. Alle Quattro-modeller ble håndbygget i Tyskland.
Til begynne med hadde Quattro 2 manuelle sperrer bak ved feste til håndbrekket. Disse løftet/dro man opp ettersom en ønsket å stive av midtre eller bakaksel. På 1983 modellen ble disse flyttet frem til midtkonsollen. Først som knapper til å trekke ut, for så i 1985 som vribare brytere. I 1987 ble quattro prinsippet videreutviklet med en ny differensial som de kalte «torsen». Navnet kommer av engelsk «Torque Sensing». Det gjorde at de manuelle sperrene som hadde vært i bruk frem til da ble fjernet. Den eneste sperren som da ble tilgjengelig manuelt, var en knapp i midtkonsollen ved håndbrekket og som løste ut når en passerte 30 km/t. De 3 siste versjonene av brytere / quattro prinsipp ble brukt på samtlige av Audi's øvrige modeller igjennom 80 og 90 tallet.
De første modellene av Quattro hadde analoge instrumenter i dashbordet. Først i 1984 modellen kom det digitale instrument bordet. Og da fikk den også en digital kvinnelig stemme som varslet om noe var galt med tekniske ved bilen. Denne stemmen var kun tilgjengelig i tysk utgave. De første modellene hadde også velourinteriør som standard, men fikk senere skinninteriør som standard.
Audi Sport Quattro.
Audi Sport Quattro var en Quattro-modell utviklet for Gruppe B rally, og ble solgt som produksjonsmodell i et begrenset antall for å tilfredsstille homologerings-reglene. Kravet var minimum 200 biler ut for salg. Denne modellen hadde et lettere karosseri og en adskillig kortere akselavstand; 32 cm. Kevlar ble en vesentlig bestanddel i produksjonen på denne.
Audi Quattro Sport S1 'Pikes Peak'.
Denne hadde 650 hk mot 450-550 hk i en "vanlig" S1, og enorme front- og bakspoilere alt i carbon fiber. Dette for å få bilen så lett som mulig.
Bilen ble tatt frem primært for å kjøre bakke løpet Pikes Peak i USA.
Føreren Audi fabrikken valgte ut i fra "stallen" sin til å kjøre løpet var den franske sjaføren Michèle Mouton, og satte ny rekord.
Audi Quattro i Norge.
Det ble kun tatt inn 5 stk ny-bil «Ur-Quattro» til Norge gjennom Harald Møller i perioden [1981]-1987. Kun 3 av disse ble registrert på norske skilter, og en står hos Møller Bil i Oslo. Den siste som ble ny-bil importert av Møller i 1987, en tornadorød, LY-registrert, ble spesial bestilt med hvitt skinninteriør. Dette eksemplaret fremstår i dag i perfekt original stand. Alle andre Ur-Quattroer i Norge har senere blitt bruktimportert.
WAUZZZ85ZDA900769 1983 13.11.1982 H.A. Møller Frysja, Pressebil, 1 norske bil Marzrot Negro velour
WAUZZZ85ZDA901402 1983 21.02.1983 Lillestrøm Døhlens Fotolab Alpeinweiss Negro velour
WAUZZZ85ZEA900304 1984 28.11.1983 Tønsberg Nevi AS Montego schwarz Sierrabeige skinn
WAUZZZ85ZEA901397 1984 27.08.1984 Skøyen Lierskogen Pakkverk Zobelbraun metallic Brazil stoff
WAUZZZ85ZHA900319 1987 17.11.1986 Sandefjord Boje Pedersen AS Tornadorot hvitt skinn


Det teologiske Menighetsfakultet.
Det teologiske Menighetsfakultet (MF) er en norsk privat, uavhengig akkreditert (offentlig godkjent) vitenskapelig høyskole. Fakultetet ligger ved Majorstuen i Oslo.
Institusjonens hovedmål er å utdanne prester, kateketer, diakoner og kristendomslærere på universitetsnivå, til tjeneste i kirke, samfunn og
Historie.
Det teologiske Menighetsfakultet ble grunnlagt i 1907 av en gruppe av norske akademikere, politikere, prester og lekfolk som ønsket å gi en teologisk utdannelse på Skriftens og de lutherske bekjennelsesskrifters grunn.
Foranledningen til opprettelsen var utnevnelsen til en lærestol ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Lærestolen i systematisk teologi var ledig etter at professor Fredrik Petersen døde i 1903, og i 1906 ble den liberale teologen Johannes Ording utnevnt til professor i teologi etter en langvarig kirkestrid som nesten førte til en krise i den norske regjeringen. Utnevnelsen hadde støtte hos de fleste i lærerstaben ved Det teologiske fakultet, mens fakultetets konservative professor Sigurd Odland og kirkestatsråd Christoffer Knudsen valgte å gå av etter at Ording var utnevnt.
En rekke mennesker i kretsen rundt Odland gikk nå sammen om å stifte en uavhengig institusjon som skulle utdanne prester til tjeneste i Den norske kirke. 16. oktober 1907 ble grunnleggelsesdokumentet undertegnet, og høsten 1908 kunne fakultetet åpne sine dører med 8 studenter (et tall som økte til 14 før semesterets slutt). De første lærerne var Sigurd Odland (Det nye testamente), Edvard Sverdrup (Kirkehistorie), Peter Hognestad (Det gamle testamente), Ole Hallesby (Systematisk teologi). Fra 1919 fikk den akademiske lærerstaben retten til å kalle seg professorer.
Institusjonen fikk eksamensrett for cand.theol. i 1913, i praktisk teologi fra 1925 og cand.philol. i 1977. I 1990 fikk fakultetet rett til å tildele forskningsgraden dr. theol. og fra 2001 graden dr. art. I 2005 ble fakultetet akkreditert institusjonelt av NOKUT.
I de senere år har fakultetet tatt steg mot en større økumenisk bredde, og tilbyr nå utdanning i samarbeid med Metodistkirken, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen og Den katolske kirke.
Akademia.
Menighetsfakultetet tildeler gradene "bachelor", "master", "candidatus/a theologiae" og "candidatus/a philologiae" (sistnevnte frem til 2007). Fakultetet tildeler også forskningsgraden ph.d. innenfor fagområdene teologi og kristendomskunnskap.
Menighetsfakultetet er i dag landets største teologiske utdanningsinstitusjon med ca. 80 ansatte (hvorav 50 lærere/forskere) og ca. 1150 studenter (2010). MF ledes av et styre, som velges av et forstanderskap.


Bebop.
Bebop (eller "rebop" eller bare "bop") er en jazz-stil som oppstod tidlig på 1940-tallet. Den originale bebop-perioden sies å vare fra 1945 til 1955, der den avsluttes med Charlie Parkers død, som regnes for denne stilartens absolutt fremste solist. Bebop er en videreutvikling av swing, med fokus på solistisk improvisasjon, som regel spilt i en kvintett.
Jamsessions.
Mange unge musikere som spilte i de store swing-orkestrene var utilfreds med at de bare fikk spille arrangert musikk. De hadde sjelden eller aldri anledning til å opptre som solister. Musikere var på den tiden godt utdannet og hadde ambisjoner om å spille seriøs musikk, dvs. ikke bare kommersiell musikk, men også musikk som var intellektuelt tilfredsstillende. Dette førte til at enkelte musikere begynte å eksperimentere med egen musikk. Blant disse musikerne var saksofonisten Coleman Hawkins og gitaristen Charlie Christian. Deres stil kan på mange måter reknes som en slags overgang mellom swing og bop.
Forskjellsbehandling = misnøye = reaksjon.
En annen grunn til at en ny stil oppsto var at jazzen, som egentlig hadde utgangspunkt i sorte musikktradisjoner, var dominert av hvite musikere, og at det fremfor alt var hvite som tjente penger på musikken. Benny Goodman, som av mediene var blitt kåret til "King Of Swing", var en hvit, ikke sort musiker. Unge sorte musikere begynte derfor å utarbeide mer komplekse temaer og vanskeligere harmonifølger, angivelig for å gjøre det vanskeligere for hvite musikere å komme inn i stilen. Her var Charlie «Bird» Parker alles forbilde. Musikken hadde stort sett en instrumental vinkling, til og med de få gangene en vokalist våget seg utpå. Fra et vokalt synspunkt ble denne måten for sang kalt scat-sang eller scatting. En stil som ble grunnlagt av Louis Armstrong tiår i forveien. For å få fram musikkens aksenter, var sangerne nødt til å ta i bruk ord som "be-bop-a-rea-bebbelibop-a". Her oppstod antakelig begrepet "bebop", som opprinnelig var et skjellsord, brukt av konservative kritikere og tilhørere som ikke forstod seg på den nye musikken. Den nye scatsangen krevde nye kompliserte vendinger i tonespråket, derfor falt de fleste sangere fort av. En av de få som virkelig hadde sangteknikk og ører til å oppfatte hva Parker drev på med var Ella Fitzgerald.
Impulser fra Kansas og Europa: Bird.
Hovedelementene til bebopens grunn idé ble hentet fra den røffe 30-talls Kansas City stilen, der det var uvesentlig om man kunne lese noter eller ikke. Musikken var stort sett gehør-basert, der man ofte konstruerte låter på sparket ved å bygge opp enkle og fengende riff. Det viktigste for en musiker var å kunne jamme med/til musikken, og det var endel uskrevne regler musikerne måtte kunne for å henge med. Charlie Parker tok denne tradisjonen med seg til New York rundt 1940. Han hadde bl.a vokst opp med det hardt-swingende Count Basie storbandet og det elegante spillet til tenorsaksofonisten Lester Young. Parker hadde lært på den harde måten ved å kjempe seg fram på jamsessions kveld etter kveld i årevis. I tillegg hadde han med seg beundringen for klassiske komponister som Johann Sebastian Bach og Igor Stravinskij i bagasjen. I New York ble han fanget av virtuositeten til pianisten Art Tatum. Alt dette baket seg inn i Parkers underbevissthet. Han møtte likesinnede i bl.a trompetisten Dizzy Gillespie, pianistene Thelonious Monk og Bud Powell, samt trommeslageren Max Roach. Sammen eksperimenterte de med musikken og kom fram til stilen som skulle revolusjonere musikken og definere moderne jazz.
Jazzkomboen.
Standardbesetningen i bebop er kvintett, med trompet, saksofon, piano, bass og trommer. Andre små besetninger var også mulig. Det var disse små besetningene som tillot frihet for musikerne. Big bands var sjelden, et unntak var Dizzy Gillespies orkester.
Politiske innvirkniger.
En innspillingsboikott som varte fra 31. juli 1942 til 11. november 1944 førte til at begynnelsen av bebopen ikke ble dokumentert på grammofonplater. De første platene etter at boikotten ble opphevet virket derfor revolusjonære, da publikum ikke hadde kunnet følge utviklingen.


Vitne.
Et vitne er en person som gir en forklaring om hva han eller hun i et visst tilfelle har sett, hørt, tenkt, ment, følt eller sagt.
I Norge plikter enhver å møte og forklare seg som vitne for retten. Man plikter også å møte for politiet, men er ikke pliktig til å forklare seg for politiet. Et unntak gjelder for offentlige tjenestemenn, som plikter å forklare seg om det de har blitt kjent med gjennom sin stilling, i forhold der de ikke er underlagt taushetsplikt.


Battle Griffin.
Battle Griffin er en militærøvelse som arrangeres hvert tredje år i Norge. Øvelsen ble opprinnelig etablert for å øve den amerikanske "Norway Air-Landed Marine Ground Task Force" (NALMAGTF), som er et forhåndslagret utstyrslager på brigadenivå. Øvelsen omfatter nå imidlertid styrker fra en rekke land i NATO og Partnerskap for Fred.


Indre Østfold.
Indre Østfold er et distrikt som ligger i den nordlige delen av Østfold fylke, og omfatter de ti kommunene Aremark, Askim, Eidsberg, Hobøl, Marker, Rakkestad, Rømskog, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad. Distriktet ble formelt opprettet gjennom vedtak i fylkestinget i 2007. De to byene i området er Askim og Mysen.
Distriktet har til sammen 57 094 innbyggere (1. juli 2009) og et areal på 2 243 kvadratkilometer.


Sigurjón Birgir Sigurðsson.
Sigurjón Birgir Sigurðsson (født 27. august 1962 i Reykjavík), kjent under pseudonymet Sjón, er en islandsk forfatter.
Som 16-åring utga han i 1978 sin første diktsamling «Sýnir» (Visjoner) og i de følgende år ytterligere syv diktsamlinger. Hans første roman ble utgitt i 1987. Han har også skrevet barnebøker og sangtekster for Björk.
Samme år som han utga sin første diktsamling var han med på å starte surrealist-gruppen Medúsa i Reykjavík. Han var blant grunnleggerne av barnekunstgruppen ved Gerðuberg kultursenter, og har arbeidet med kreativ skriving for barn. Han var også med på å danne forlaget Smekkleysa («Smakløst»).
Han vant Nordisk Råds litteraturpris i 2005 for romanen "Skugga Baldur".


Boltzmanns konstant.
Tallene i parentes er usikkerheten (standardavviket) ved de to siste desimalene i den målte verdien. I prinsippet kan Boltzmanns konstant være en avledet fysisk konstant, ettersom dens verdi blir bestemt ved hjelp av andre konstanter og definisjonen av absolutt temperatur. Dessverre blir det å utregne Boltzmanns konstant fra bunnen av for komplekst til å kunne gjøres ved hjelp av dagens viten.
I Plancks system med naturlige enheter, blir temperaturen satt slik at Boltzmanns konstant = 1.
Den molare gasskonstanten "R", er ganske enkelt Boltzmanns konstant multiplisert med Avogadros tall. Denne verdien er derimot mer anvendbar for å regne antall partikler (målt i mol).
Rolle i relasjonen mellom temperatur og energi.
Gitt et termodynamisk system ved absolutt temperatur "T", er varmeenergien til hver mikroskopiske "frihetsgrad" i systemet av størrelsesorden "kT/2". Romtemperatur, 300 K (27 °C), tilsvarer en "kT/2" lik 2,07 × 10−21 J.
I klassisk, statistisk mekanikk, har homogene ideelle gasser termisk energi lik "kT/2" pr. frihetsgrad pr. atom. Monatomiske ideelle gasser har tre frihetsgrader pr. atom, som tilsvarer de tre retningene i rommet, hvilket betyr at en varmeenergi på "1,5kT" pr. atom. Som indikert i artikkelen om varmekapasitet, korresponderer dette veldig godt med eksperimentelle data. Varmeenergien kan brukes til å regne ut kvadratroten av gjennomsnittet til kvadratene av atomenes hastighet, som er omvendt proporsjonal til kvadratroten til atomenes masse. Roten av gjennomsnittet til kvadratene av hastigheten ved romtemperatur varierer fra 1370 m/s for helium ned til 240 m/s for xenon. Denne situasjonen er mer komplisert for molekylære gasser; diatome gasser, for eksempel, har ca. fem frihetsgrader pr. molekyl.
Rolle i definisjonen av entropi.
I statistisk mekanikk er entropien "S" av et system definert som den "naturlige logaritmen" til Ω, antallet forskjellige mikroskopiske tilstander tilgjengelig til systemet gitt de makroskopiske begrensningene (slik som en konstant total energi "E")
Proporsjonalitetskonstanten "k" er Boltzmanns konstant. Denne likningen, som relaterer de mikroskopiske detaljene i systemet (via Ω) til dens makroskopiske tilstand (via entropien "S"), er den sentrale idéen i statistisk mekanikk.


Melasseulykken i Boston.
Bilde som viser skadene etter ulykken.
Melasseulykken i Boston fant sted den 15. januar 1919 i bydelen North End i Boston, Massachusetts. Melasse var det vanligste søtningsmiddelet i USA på den tiden, og ble brukt i blant annet alle slags bakverk og til produksjon av rom.
Ulykken skjedde da en 15 m høy melassetank hos "Purity Distilling Company" kollapset, noe som resulterte i en bølge. Tanken inneholdt omkring 9,5 millioner liter, og bølgen var kraftig nok til å rive opp skinnegangen og velte et tog på jernbanelinjen ved siden av fabrikken. Flere bygninger ble også rasert. Melassen strømmet ut i en bølge med en høyde på mellom 2,5 og 4,5 meter, en fart anslått til circa 56 km/t og et trykk på 200 kPa.
21 mennesker omkom og 150 ble skadet da bølgen traff dem. Ofrene ble knust eller kvalt av melassen. Det tok mer enn seks måneder å fjerne melassen fra brosteinsgater, hus og biler, og vannet i havna var fortsatt brunt sommeren 1919. Purity Distilling betalte over en million dollar i erstatning, hvilket tilsvarer omkring 11 millioner dollar i dagens verdi. Rettssaken var et av de første massesøksmål i Massachusetts.
Årsaken til ulykken er ikke helt klarlagt. En teori er at tanken ble overfylt, fordi selskapet ønsket å produsere så mye alkohol som mulig før et forbud ble innført (noe som skjedde dagen etter, da det 18. tillegg til USAs grunnlov ble vedtatt). Andre muligheter er at gjæringsprosessen i melassen tok overhånd slik at trykket i tanken ble for stort, eller at de uvanlig høyere temperaturstigningene i byen førte til ustabile forhold i tanken. Det er registrert at temparaturen hadde endret seg fra −17 °C til 4 °C i tidsrommet kort før ulykken skjedde.
Det hevdes at det på varme dager fortsatt pipler opp melasse fra gatedekket i området rundt fabrikken.


Klagenemnda for offentlige anskaffelser.
Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) er et offentlig opprettet klageorgan som behandler saker om brudd på regelverket om offentlige anskaffelser. KOFA består av nemndsmedlemmene og sekretariatet.
Når det offentlige (oppdragsgiver) ønsker å anskaffe varer eller tjenester fra det private markedet (leverandører) må anskaffelsen konkurranseutsettes. Konkurranseutsettingen må følge fremgangsmåten i og. Den som har saklig klageinteresse, vanligvis en leverandør, kan klage den offentlige oppdragsgiver inn for KOFA for påstått brudd på dette regelverket. Klager må angi hvilke feil han mener den offentlige oppdragsgiver har begått. Etter at den offentlige oppdragsgiver har uttalt seg, avgir KOFA en uttalelse om regelverket er brutt. Uttalelsen fra KOFA er rådgivende, men det forventes at den vil bli lagt til grunn i de aller fleste tilfeller. Ved domstolsavgjørelser tillegges uttalelsene betydelige vekt.
Regler for klagenemnda er fastsatt i.
Medlemmene av klagenemnda.
Klagenemnda har en leder og ni medlemmer som alle er jurister. Tre medlemmer deltar i behandlingen av hver sak. Klagenemndas medlemmer oppnevnes av regjeringen for fire år av gangen. Medlemmene kan ikke avsettes eller suspenderes i perioden med mindre det foreligger særlig grunn.
Sekretariatet.
Klagenemnda har et sekretariatet som administrerer og forbereder alle saker. Sekretariatet består av en sekretariatsleder og ni saksbehandlere, som alle er jurister. Sekretariatet er faglig underlagt klagenemnda, men er samlokalisert med og administrativt underlagt Konkurransetilsynet. Sekretariatet er tillagt all myndighet som trengs for å forberede saker, blant annet å avgjøre om en klage kan tas til behandling, og kan avvise klager som er ubegrunnet eller uhensiktsmessig for behandling.
Saksbehandling.
KOFAs saksbehandling er utelukkende skriftlig. Hver sak som registreres får et saksnummer, der de fire første sifrene reflekterer året saken er mottatt. En klage til KOFA må angi helt konkret hvilke regler som påstås å være brutt, og grunnlaget for dette. Den som ønsker å inngi en klage må på forhånd betale et klagegebyr, som for tiden er på 860,- kroner.
Ved mottak av en klage vil sekretariatet sende denne til den offentlige oppdragsgiver som inngir sitt skriftlige tilsvar. Etter dette gis partene vanligvis anledning til å sende inn ytterligere opplysninger og dokumenter. Sekretariatet kan be begge parter inngi ytterligere opplysninger og dokumenter, dersom det anses nødvendig. Offentlige oppdragsgivere har plikt til å følge de instrukser sekretariatet gir om saksbehandlingen.
Når en sak er klar til behandling lager sekretariatet et utkast til uttalelse, som så sendes de tre medlemmene som skal behandle saken. De tre medlemmene gjør så de endringer de anser påkrevet, før uttalelsen signeres. Alle KOFAs uttalelser publiseres på.
KOFAs egne for saksbehandlingen finnes på deres hjemmesider.
Gjennomsnittlig saksbehandlingstid er for tiden omtrent 5 måneder.
Overtredelsesgebyr.
Dersom det offentlige (oppdragsgiver) anskaffer en vare eller tjeneste med verdi over 500.000 kroner uten å kunngjøre en konkurranse, kalles det en ulovlig direkte anskaffelse. KOFA er gitt myndighet til å sanksjonere slike ulovlig direkte anskaffelser ved å ilegge oppdragsgiver et gebyr. Gebyrets størrelse kan være inntil 15 % av anskaffelsens verdi. Ved avgjørelse av gebyrets størrelse legger KOFA særlig vekt på overtredelsens grovhet, størrelsen på den ulovlige anskaffelsen, om oppdragsgiveren har foretatt gjentatte ulovlige direkte anskaffelser og overtredelsesgebyrets preventive virkning. Gebyret er rettslig bindende, og forfaller til betaling to måneder etter at det er ilagt. Gebyret kan ikke påklages, men kan bringes inn for domstolen, som kan overprøve både om gebyr skal ilegges og gebyrets størrelse.
I tråd med sender KOFA først ut et forhåndsvarsel om gebyr til den aktuelle oppdragsgiver, som får en 14 dagers frist for å komme med sine bemerkninger. Deretter avgjør KOFA om det skal ilegges gebyr, og eventuelt gebyrets størrelse.
Ettersom KOFA ikke er et tilsynsorgan kan slikt gebyr kun ilegges dersom noen inngir en klage med påstand om ulovlig direkte anskaffelse. Dersom klagen trekkes før gebyr er ilagt bortfaller KOFAs mulighet for å ilegge gebyret. Hvem som helst kan inngi klage mot et offentlig organ med påstand om at det er foretatt en ulovlig direkte anskaffelse. Det kreves ingen tilknytning til organet eller den ulovlige anskaffelsen, det er altså ikke noe krav om saklig klageinteresse. Det er gratis å inngi klage. Fristen for å inngi klage er 2 år fra kontakten om den ulovlige anskaffelsen ble inngått. Reglene om å inngi klage om en ulovlig offentlig anskaffelse står i.
Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for saker om overtredelsesgebyr er for tiden over 7 måneder.


Innsamlingskontrollen i Norge.
Stiftelsen Innsamlingskontrollen i Norge er en norsk stiftelse etablert i september 1991. Stiftelsens formål er å påse at innsamlinger til humanitære, kulturelle og religiøse formål gjennomføres på en betryggende måte og at forvaltningen av midlene er forsvarlig. Innsamlingskontrollen er registerfører for Innsamlingsregisteret, en frivillig registreringsordning for innsamlinger av penger og gaver som er rettet mot offentligheten til inntekt for samfunnsnyttige formål. Formålet med Innsamlingsregisteret er at dette skal bidra til økt åpenhet om gjennomføring av, og pengeforvaltning ved, pengeinnsamlinger.
Gjennom Innsamlingsregisteret ønsker man å bevisstgjøre publikum med hensyn til hvilke organisasjoner som bør støttes. Registeret medfører større åpenhet med hensyn til organisasjonsopplysninger og økonomiforvaltning. Ved registrering i Innsamlingsregisteret forplikter organisasjonene seg til å følge spesifikke regnskapsregler og underlegge seg ekstern kontroll. Det stilles videre vilkår for registrering at minimum 65 % av innsamlede midler uavkortet går til det oppgitte formål. Beregningen av minsteandelen kan skje i forhold til en tidsperiode på maksimalt 3 år.


Petroleumsvirksomhet i Norge.
I løpet av 1980- og 1990-tallet utviklet oljeindustrien seg til å bli den mest inntektsgivende næring for den norske stat. Statens inntekter fra denne virksomheten kommer hovedsakelig inn på to måter; gjennom skatter og avgifter, samt ved salg av den oljen og naturgassen som staten selv eier. Dessuten har næringen ringvirkninger for andre næringer som yter tjenester til oljeindustrien, som f.eks. forskning, teknologiutvikling og logistikk. Virksomheter har også miljømessige konsekvenser ved at en betydelig andel av CO2- og NOX-utslippene i landet skjer fra produksjonsinnretningene på norsk sokkel.
Alle illustrasjoner og tall for norske oljereserver i denne artikkelen er basert på offentlige tall fra Oljedirektoratet og gjelder pr 1. januar 2006. Se.
Historikk.
Det hører med til det historiske bildet at den første prøveboringen etter olje på norsk område ikke skjedde i Nordsjøen, men på Svalbard. Selskapet Caltex stod for den aller første brønnen i 1965. Senere har blant annet Norsk Hydro utført boringer på Svalbard uten at noe interessant er funnet.
Den offentlige forvaltning.
"Utdypende artikkel: Norsk oljeregime"
Myndighetenes viktigste redskaper i dagens offentlige forvaltning av petroleumsressursene er
Olje.
Totale utvinnbare oljereserver på norsk sokkel er regnet som ca 4250 millioner standardkubikkmeter – mill Sm³, tilsvarende 26,7 milliarder fat. Dette tallet endrer seg etter hvert som nye felt blir funnet og erklært kommersielle, og når utvinningsgraden i eksisterende felt økes som følge av teknologi- og feltutvikling. Totalt er det om lag 50 store og små oljefelt i produksjon eller under utbygging. De største er Statfjordfeltet (566), Ekofiskfeltet (533), Osebergfeltet (355), Gullfaksfeltet (355), Snorrefeltet (234) og Trollfeltet (238). Tall i parenteser er totale utvinnbare reserver i mill Sm³. I tillegg er 9 oljefelt allerede ferdig produsert.
I oversikten «Land med største råoljereserver» i artikkelen petroleum er Norge plassert på en 17. plass. Saudi Arabia har verdens største oljereserver, i artikkelen kvantifisert til 263 milliarder fat. Eller om lag 25 ganger Norges gjenværende reserver.
Uttak av norske oljereserver.
Den norske oljeproduksjonen nådde en topp i år 2000 med en årsproduksjon på 181
millioner Sm³, og har siden vist en nedadgående trend. Se figur 1. Av de opprinnelige totale norske oljereserver på ca 26,7 milliarder fat er ca 19 milliarder fat allerede tatt ut. I den nevnte oversikten i petroleum vises en kolonne «R/P-rate», som indikerer antall år inntil reserven er tom. Her kommer Norge på bunn blant de land med de største reserver. Bare Storbritannia har større prosentvise uttak enn Norge, men med betydelig mindre reserver. Det norske uttaket i 2005 var ca 13,9 % av gjenværende reserver ved årets begynnelse. Av figur 4 ser vi at flere av de store oljefeltene går mot slutten. Spesielt gjelder det Statfjordfeltet, der bare 3,3 % av oljen gjenstår å produsere.
Gass.
Totale utvinnbare gassreserver på norsk sokkel er regnet som ca 3400 milliarder Sm³. Dette tallet endrer seg etter hvert som nye naturgassfelt blir erklært kommersielle, og når utvinningsgraden økes. De fleste felt som produserer gass produserer også olje. Totalt er det 56 store og små gassfelt i produksjon eller under utbygging, av disse er 8 reine gassfelt. De største gassfeltene er Trollfeltet, Ormen Lange-feltet, Åsgardfeltet, Ekofiskfeltet og Snøhvitfeltet. I tillegg er 4 gassfelt allerede ferdig produsert – det mest kjente er Friggfeltet. Troll gass er ofte kalt en gigant også i verdensmålestokk. I norsk sammenheng skiller det seg ut ved å holde hele 40 % av de samlede norske reservene.
Uttak av norske gassreserver.
Produksjon av gass på norsk sokkel har vært stigende, og var i 2005 på 85 mrd Sm³ netto, tilsvarende en uttaksrate på 3,5 %. Brutto produksjon er langt større. En stor andel av gassen som blir produsert presses ned i undergrunnen for å skape trykk til å produsere mer olje. I tillegg har naturgass blitt brukt som energikilde i kraftverk for å produsere elektrisitet på installasjonene. Øvrig gass selges gjennom rørtransportsystemer. Tall fra år 2000 illustrerer forhold mellom nettovolum og bruttovolum naturgassproduksjon: netto produksjon 50 mrd Sm³, brutto produksjon 90 mrd Sm³ av det ble ca 3 mrd Sm³ brent i gassturbiner.
Transportsystemer.
Det er bygget et nettverk av rørledninger for transport av olje og gass fra de største feltene, og mindre felt kobles til dette systemet. Noe lastes også på tankskip. Rørledningene går til Skottland, England, Tyskland, Nederland og Frankrike. Noe av gassen føres i land på Kårstø før den føres i rør videre. Det er også planlagt en rørledning via Rafnes til Sverige og Danmark.
Miljø- og risikoforhold.
En betydelig andel av CO2-utslippene i Norge skjer fra norsk sokkel. I 2005 utgjør utslippene fra oljeindustriens anlegg ca 14,5 millioner tonn CO2 eller ca 30 % av all CO2-utslipp i Norge og andelen har vært økende. I 2010 slapp norsk oljeindustri ut 8,7 kilo CO2 per fat produsert olje. Til sammenligning var utslippene fra oljeindustrien i Midtøsten på 6,91 kilo co2 per produserte fat. Dette medfører at utslippene fra norsk oljeindustri er om lag 25% høyere enn utslippene fra oljeindustrien i Midtøsten. Tallene er hentet fra Oljeindustriens Landsforening. Det skal likevel understrekes at det er enkelte usikkerhetsmoment knyttet til tallene fra Midtøsten.
Oljeindustrien står dessuten for ca 62 000 tonn årlige NOX(nitrogenoksid) -utslipp eller om lag 25 % av alle NOX-utslipp. Det meste av slike utslipp kommer fra gassbrenning i turbiner. Boring og produksjon medfører også utslipp av forurenset vann og kjemikalier i sjøen. 99 % av disse utslippene regnes å være ufarlige, det resterende regnes å ha svært alvorlige miljøkonsekvenser med ukjente langtidsvirkninger.
Så langt (1967–2007) har 285 personer mistet livet i ulykker i norsk petroleumsvirksomhet. Et ukjent antall er skadet og fått ødelagt sin helse. Det er likevel en positiv utvikling i skader og ulykker over tid.


Monradturnering.
En Monradturnering eller Monradsystemet er en turneringsform der det må gjøres parvise sammensetninger. Prinsippet er at man i hver runde møter en spiller man ikke har møtt før og som har gjort det like bra (eller dårlig) som en selv. Systemet brukes oftest i sjakkturneringer eller bridgeturneringer.
Rundeoppsett.
Dette er en beskrivelse av hvordan Monradturneringer settes opp i norske sjakkturneringer. Antall runder er fastsatt på forhånd, i Norge er det som regel mellom 4 og 7 runder, men en del store turneringer arrangeres med 9 eller flere runder.
Startnummer.
Før første runde tildeles et startnummer til hver deltaker. Dette kan enten gjøres helt tilfeldig, eller det kan seedes etter antatt spillestyrke. Ved seeding blir spillere delt inn i fire like store grupper, A, B, C og D, der A er den sterkeste. Startnummer 1 går til en til en tilfeldig utvalgt A-spiller, 2 til en tilfeldig utvalgt C-spiller, deretter D, B, C, A, B, D; og igjen A, C, D, B, C, A, B, D inntil man har gitt et startnummer til hver spiller. Dersom deltakerantallet ikke kan deles med 4 blir gjerne de siste startnummerene gitt til de antatt svakeste spillerne.
Første runde.
I første runde har spiller nr. 2 hvit mot spiller nr. 1, nr. 4 hvit mot nr. 3 osv. Hvis det er et odde antall spillere gis det walk-over til spilleren med det høyeste startnummeret. Ved en seedet turnering møter altså A-spillere C-spillere, mens B-spillere møter D-spillere. Dette er den eneste runden som er seedet. De som vinner får et poeng, de som taper får null poeng, de som spiller remis får et halvt poeng.
Andre og videre runder.
Etter at en runde er ferdig rangeres spillerne opp etter poeng. Ved poenglikhet rangeres de opp etter startnummer. Neste runde settes opp ved at førstemann på listen møter andremann. Tredjemann møter fjerdemann, osv. Her gjøres det modifikasjoner. Først og fremst skal ikke to spillere møte hverandre to ganger. F.eks. hvis førstemann allerede har møtt andremann prøver man med førstemann mot tredjemann og andremann mot fjerdemann. Det tilstrebes også å gi hver spiller like mange partier med hvit som med svart, og fargeveksling, hvit og svart annen hver gang, er det som er mest ettertraktet. Samme farge tre ganger på rad skal ikke forekomme med unntak av i siste runde. Som i første runde gir seier ett poeng og remis et halvt poeng.
Walk-over.
Hvis det er et odde antall deltakere vil det i hver runde være en spiller som ikke kan møte en motstander. Denne spilleren blir tildelt en walk-over. Han eller hun spiller ikke i den aktuelle runden, får ett poeng, null kvalitetspoeng og partiet blir regnet som spilt med hvit. "Walk-over" kan altså ses på som en fiktiv spiller som har svart og taper alle partiene sine. Spilleren som får walk-over er blant de som har færrest poeng så langt, men ingen spiller blir tildelt mer enn en walk-over i løpet av en turnering. Dersom en spiller allerede har fått et poeng fordi motstanderen ikke har møtt opp til partiet kan han heller ikke bli tildelt walk-over.
Sluttstilling.
(1) Summen av poengsummene til alle motstanderene man har møtt i turneringen, men de to svakeste man har møtt strykes.
(2) Er det fortsatt likt: Summen av poengsummene til alle motstanderene man har møtt i turneringen, men den svakeste man har møtt strykes.
(3) Er det fortsatt likt: Summen av poengsummene til alle motstanderene man har møtt i turneringen
(4) Er det fortsatt likt: Summen av poengsummene til motstanderne man har slått pluss halvparten av poengsummene til de man har spilt remis mot.
Er det "fortsatt" likt er det delt plassering.
Ved seks eller færre runder gjelder ikke punkt (1) i kvalitetsberegningen.
Fordeler og ulemper.
Slik som i en cupturnering kan en Monradturnering håndtere et antall spillere opp til toer-potensen av antall runder. En turnering med 5 runder kan altså håndtere 25 = 32 spillere. Med flere deltakere kan man risikere at man får to spillere med full pott når turneringen er ferdig.
Den viktigste fordelen med Monradturneringer fremfor utslagsturneringer eller cupturneringer er at ingen spiller blir slått ut. Dette er viktig når man skal få spillere til delta. De færreste vil betale for å være med på en turnering hvis de risikerer å bli slått ut allerede etter ett parti. Det verste som kan skje er at man får en walk-over. Selv om dette gir et poeng, betyr det at man ikke får spille, og walk-over er derfor som regel upopulært. En ulempe med Monrad fremfor cup er at det ikke nødvendigvis blir noen spennende finale i siste runde. Monrad er derfor ikke fullt så publikumsvennlig.
I forhold til alle mot alle-turneringer (i sjakk kalt Bergerturneringer) kan en Monradturnering ta langt flere spillere uten å måtte ha et upraktisk antall runder. Som regel vil en Monradturnering plukke ut riktig vinner, og også riktig taper. Rekkefølgen mellom disse er imidlertid mer tilfeldig.
Selv om det tilstrebes jevn fargefordeling, er ikke dette alltid mulig. Ved fem runder er det opplagt at spillere enten må få 3 partier med hvit og 2 partier med svart, eller 2 partier med hvit og 3 partier med svart. Likevel er et odde antall runder ofte å foretrekke fordi det ved f.eks. 6 runder er vanskelig å unngå at noen får 2 hvite og 4 svarte eller 4 hvite og 2 svarte.
Sveitserturneringer.
Monradturneringer brukes omtrent bare i Skandinavia. Et lignende system, Sveitserturneringen brukes i de fleste andre land for sjakkturneringer. Internasjonale turneringer i Norge bruker også Sveitsersystemet. Sveitsersystemet er noe mer komplisert enn Monrad og er vanskelig å sette opp for hånd, men tar til gjengjeld hensyn til flere ting. Flere dataprogram eksisterer for turneringsledere som kan ordne rundeoppsettet.
I motsetning til Monrad der bare første runden (kan) seedes, vil man i Sveitserturneringer seede alle rundende. I første runde rangeres spillere etter rating, og øvre halvdel settes opp mot nedre halvdel. Med 10 deltakere blir det da nr. 1 mot nr. 6, nr. 2 mot nr. 7, osv. I påfølgende runder rangeres igjen spillerne innenfor hver poenggruppe etter rating, og utgangspunkter er at øvre halvdel i poenggruppen møter nedre halvdel i poenggruppen. Det blir gjort modifikasjoner for å hindre spillere å møte hverandre to ganger, for å tilstrebe fargeveksling, og for å forsøke å hindre at spillere ikke til stadighet skal møte spillere med litt flere eller litt færre poeng enn seg selv.


Sutton (distrikt).
Sutton er en bydel i det sørvestlige ytre London. Den ble opprettet i 1965 ved at distriktene Beddington, Sutton and Cheam og Carshalton i Surrey ble slått sammen.


Béla Bartók.
Béla Viktor János Bartók (født 25. mars 1881 i Nagyszentmiklós, nåværende Sánnicolau Mare, Romania, død 26. september 1945 i New York) var en ungarsk komponist.
Bartok var interessert i folkemusikk og viet en stor del av livet sitt til å studere den ungarske og rumenske musikktradisjonen. Han samlet og gav ut omtrent 2000 folkemelodier. Bartoks egen musikk hadde også sterk innflytelse fra harmonikk og spesielle rytmer i folkemusikken. Han var en religiøs fritenker og ble unitar i 1916, da han traff på unitarer mens han samlet folkemusikk i Transilvania. Hans sønn forble menighetsformann for en unitarisk kirke helt til sin død. Bela Bartok Unitarkirke i Budapest er oppkalt etter denne komponisten.
Bartoks tidlige verker var influert av romantikere, slik som Johannes Brahms, Franz Liszt og Richard Strauss, senere verker av Claude Debussy.
Som mange andre i hans periode flyktet han fra nazismen og slo seg ned i USA i 1941.
Bartok fikk diagnosen leukemi, en form for kreft i 1944.
Han komponerte "Solosonaten for fiolin" for Yehudi Menuhin i 1944.


Bedford (England).
Bedford er administrasjonsby i grevskapet Bedfordshire i England, samt i distriktet Bedford. Ca. 100 000 av distriktets omkring 150 000 innbyggere er bosatt i Bedford og i Kempston, som ligger rett i nærheten.
Bedford ble markedsby tidlig i middelalderen. På 1800-tallet ble det etablert flere store ingeniørbedrifter her, men i dag er de fleste av disse nedlagt, og byen har slitt med økonomiske nedgangtider siden 1980-årene. Likevel vokser byen raskere enn de fleste andre byer i England, og i begynnelsen av 2000-årene har flere nye store boligområder blitt påbegynt.
De fleste arbeidstakere som bosetter seg i byen pendler til London eller Milton Keynes, og Bedford er endestasjon for Thameslink og stoppested for Midland Mainline-tog.
Predikanten og forfatteren John Bunyan bodde i Bedford, hvor han også ble fengslet. Den siste henrettelsen i Storbritannia fant sted i Bedford fengsel.
Elven Great Ouse renner gjennom byens sentrum. Langs elvebredden ligger vakre hager i et område kjent som "The Embankment".
Det finnes fire privatskoler i byen, alle drevet av den veldedige organisasjonen Harper Trust, som ble opprettet ved hjelp av en testamentatisk gave fra Bedfordborgeren sir William Harpur på 1500-tallet.
Tidlig i 1950-årene drev firmaet "London Brick Company" rekruttering av arbeidskraft i det sørlige Italia, og folketellingen i 2000 viste at omkring 10 % av befolkningen i Bedford er av italiensk avstamning.


Kempston.
Kempston er en by i Bedfordshire, England. Den ligger rett ved Bedford, og de to byene har tilsammen omkring 100 000 innbyggere av totalt omkring 150 000 i distriktet. Byen regnes som en forstad til Bedford, men det er også mange som pendler til Milton Keynes eller London.
Byen er nevnt i "Domesday Book" (1086) under navnet "Camestone", men bosetningen er eldre. Det ligger et angelsaksisk gravsted i byen, hvor "Saxon Centre" nå står. Den var en periode Englands største landsby, men fikk så bystatus.
Navnet ser ut til å opprinnelig ha vært "Kemestun". Det brytoniske ordet "cambio" betyr bøyd, mens "tun" er angelsaksisk for bosetning. Elven Great Ouse svinger kraftig ovenfor Bedford, og det er dette det vises til i navnet, «bosetningen der elven bøyer seg». Noen mener at kelterne kalte elven "Cambita" («den bøyde») i dette området.


Bedford (distrikt).
Bedford er et distrikt i Bedfordshire i Øst-England. Administrasjonssenteret er Bedford. Distriktet er et av de få i England som har en direkte valgt borgermester.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Bedford, Kempston og Bedford landdistrikt ble slått sammen. Fram til 1992 het det "North Bedfordshire".


Mid Bedfordshire.
Mid Bedfordshire er et distrikt i Bedfordshire, England. Administrasjonssenteret er Ampthill, men enkelte av de offentlige kontorene ligger i Biggleswade.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Ampthill, Bigglewade, Biggleswade landdistrikt og det meste av Ampthill landdistrikt ble slått sammen.


Ampthill.
Ampthill er en liten by i Bedfordshire i det østlige England. Den ligger mellom Bedford og Luton, og er administrasjonssenter for distriktet Mid Bedfordshire.
Ampthill har hatt et marked hver torsdag gjennom flere århundrer. I middelalderen var Ampthill slott en viktig festning. Katarina av Aragon ble holdt på slottet mens hun ventet på at rettssaken mot henne skulle starte. Det er i dag ingenting igjen av slottet.
Den kjente arkitekten sir Albert Richardson bodde i Ampthill fra 1919 til sin død i 1964. Blant hans siste prosjekter var kontorbygningen til distriktsrådet i Dunstable Street, oppført 1963 1965.


Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität.
Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität er et universitet i Bonn i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen.
Det ble grunnlagt som "Kurkölnische Universität" i 1777 med fire fakulteter: teologi, jus, medisin og "Weltgelehrtheit" (historisk-filosofisk). I 1784 tildelte keiser Josef II universitetet retten til å tildele lisensiat- og doktorgrader, som var anerkjent i hele det tysk-romerske rike. Universitetet ble stengt under den franske okkupasjonen i 1798. Først den 18. oktober 1818 ble det åpnet igjen, denne gangen under dagens navn til ære for kong Fredrik Wilhelm III av Preussen som det tredje prøyssiske universitetet etter Humboldt-universitetet i Berlin og universitetet i Breslau.
I vintersemesteret 2003 hadde universitetet ca. 38 000 studenter, deriblant 5 500 utenlandske fra 130 land. På grunn av innføringen av studiegebyr sank studenttallet til ca. 31 000 i sommersemesteret 2004.


Universitetet i Wrocław.
Universitetet i Wrocław sett fra elven Odra
Universitetet i Wrocław (polsk "Uniwersytet Wrocławski") er en av 35 høyskoler i Wrocław i Polen. Det åpnet i sin nåværende form i 1945 som etterfølger etter "Schlesische Friedrich-Wilhelms-Universität zu Breslau" (kort "Universität Breslau") av 1811, som gikk direkte tilbake til høyskolen "Leopoldina" grunnlagt i 1702. Universitetet består av ti fakulteter, og institusjonen har omkring 40 000 studenter og 3301 ansatte.
Historie.
Den representative barokke Aula Leopoldina
Byrådet etablerte universitetet på 1500-tallet, og Vladislav II av Bøhmen og Ungarn undertegnet stiftelsespapirene 1505. De ble imidlertid ikke godkjent av pave Julius II, som følge av protester fra Det jagellonske universitet i Kraków.
I 1702 opprettet den tysk-romerske keiser Leopold I en jesuittisk høyskole for filosofi og katolsk teologi på de samme premisser, og oppkalte den etter seg selv som "Leopoldina".
Etter at Schlesien ble innlemmet i Preussen under de schlesiske kriger, ble akademiet slått sammen med Viadrina-universitetet i Frankfurt an der Oder og gjeninnvidd som et fullstendig universitet i 1811, Preussens andre etter Humboldt-universitetet i Berlin. Det hadde fem fakulteter: katolsk teologi, evangelisk teologi, jus, medisin og filosofi.
I 1884 hadde universitetet 1481 studenter og 131 dosenter. Universitetsbiblioteket omfattet året etter omkring 400 000 verker, deriblant et stort antall håndskrifter fra middelalderen og nyere tider. Det bestod også av samlinger fra opphevede stift og klostre og dessuten fra de tidligere universitetsbiblioteker i byen og i Frankfurt an der Oder.
Tilknyttet universitetet var også den botaniske hagen med botanisk museum, en zoologisk hage og det naturhistoriske og zoologiske museet, de kjemiske og fysiske samlinger, det kjemiske laboratorium, det plantefysiologiske og mineralogiske institutt, det anatomiske institutt, de kliniske anstalter, kunstgalleriet, Museum für schlesische Altertümer og det schlesiske statsarkivet.
Fra andre halvdel av 1800-tallet var universitetet kjent som "Universität Breslau", og på den tiden utviklet institusjonen seg kraftig, med mange internasjonalt anerkjente forskere og forelesere, blant dem seks nobelprisvinnere.
Under andre verdenskrig ble universitetsbygningene sterkt skadet og 70 % ødelagt. Etter krigen ble byen okkupert av Sovjetunionen, og som følge av Potsdamkonferansen innlemmet i Polen, samtidig som byens innbyggere ble fordrevet. Universitetsvirksomheten tok slutt. Den første gruppen polske akademikere kom til byen i mai 1945, og overtok universitetsbygningene, samtidig som de begynte å bygge opp universitetsvirksomhet igjen. Noen av bygningene ble veldig raskt reparert, og en gruppe professorer ble etablert, mange av dem fra de polske universitetene i Vilnius og Lviv.
Universitetet ble gjeninnvidd under dets nåværende navn som et polsk statsuniversitet 24. august 1945. Den første forelesningen ble gitt av Ludwik Hirszfeld.
I 2002 feiret universitetet sitt 300-årsjubileum.


Georg II av Storbritannia.
Georg II Augustus (født på Schloss Herrenhausen, Hannover, død 25. oktober 1760) var konge av Storbritannia og Irland, hertug av Braunschweig-Lüneburg (Hannover) og tysk kurfyrste fra 22. juni 1727 til sin død. Han var den andre britiske monarken av det tyske fyrstehuset Hannover, og den siste britiske monark som personlig ledet sine tropper i krig.
Han var sønn av arveprinsen av Braunschweig-Lüneburg, den senere kong Georg I av Storbritannia, og hans kone Sophie av Celle. Da faren ble hertug av Braunschweig-Lüneburg ble Georg selv arveprins. Han giftet seg med prinsesse Caroline av Brandenburg-Ansbach i 1705.
Han grunnla bl.a. Georg-August-Universität i Göttingen.
Tidlig liv.
"HSH" hertug Georg August av Hannover ble født i Herrenhausen Palace i Hannover, Tyskland. Han var sønn av Georg Ludwig, på den tid arveprins av Braunschweig-Lüneburg, og hans kone, Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg. Foreldrene skiltes i 1694.
Hertugen giftet seg med prinsesse Caroline av Ansbach i 1705. Prinsesse Hedvig Sophia av Sverige ble også vurdert som hustru, da hun ble enke i 1702.
Lov om arvefølgen.
Under lovforslaget i 1701, ble arveprinsens posisjon et viktig emne. Etter at Anne ble dronning i 1702, gav hun ham en utmerkelse i hosebåndsordenen i 1706. Hun gjorde ham hertug av Cambridge, jarl av Milford Haven, vicomte Northallerton og baron Tewkesbury den 9. november samme år.
Da dronningen døde den 1. august 1714, ble Georg Augusts far, Georg Ludwig, kong Georg I. Han selv ble automatisk gjort til hertug av Cornwall, hertug av Rothesay og jarl av Carrick. Kongen gjorde ham til prins av Wales og jarl av Chester den 27. september 1714.
Uoverensstemmelse med kongen.
Prinsen av Wales hadde et utrolig dårlig forhold til faren. Da prinsessen av Wales fikk en sønn, prins George William, i 1717, oppstod det en familiekrangel. Prinsen av Wales insisterte på å ha hertugen av Newcastle som fadder i dåpen, en person kongen avskydde, mens kongen foreslo sin bror hertugen av York og Albany. Krangelen førte til at prinsen angrep kongen i all offentlighet, og han ble satt i midlertidig arrest. Etter hendelsen fikk ikke sønnen komme på besøk til kongens residens, St. James Palace. Han ble også fratatt sine seremonielle plikter.
Politisk motstand.
Prinsen gjorde alt han kunne for å folk til å opponere mot Georg Is styre. Hans London-residens, Leicester House, ble møtested for kongens motstandere, blant andre Sir Robert Walpole og vicomte Townshend. I 1720 foreslo Walpole et forlik mellom kongen og prinsen. Det samme året tiltrådte Walpole sin politiske stilling igjen, som han var blitt fjernet fra 1717.
Under krisen forårsaket av South Sea-boblen steg Sir Robert til topps i britisk politikk. Walpole og Whigpartiet var dominerende, fordi kongen fryktet at Torypartiet ikke støttet tronfølgen stadfestet i Act of Settlement. Dominansen whigene hadde var så sterk at toriene ikke fikk politisk innflytelse før et halvt århundre var gått. Reelt sett hadde Sir Robert full kontroll over de britiske myndighetene, men da han gikk over på kongens side, mistet han prinsen av Wales' støtte.
Stamtavle.
Georg 2
Georg 2
Georg 2


Caroline av Ansbach.
Caroline av AnsbachPrinsesse Wilhelmine Charlotte Caroline av Brandenburg-Ansbach (født; død) var dronning av Storbritannia og Irland og hertuginne av Braunschweig-Lüneburg gjennom sitt ekteskap med kong Georg II av Storbritannia.
Hun ble født i Ansbach i Tyskland som datter av markgreve Johann Friedrich av Brandenburg-Ansbach. Hun var en vakker, intelligent og kultivert kvinne som fikk mange ekteskapstilbud. Hun avviste bl.a. muligheten til å bli dronning av Spania fordi hun ikke ville oppgi sin protestantiske tro. Kort senere giftet hun seg med Georg, sønn av kurfyrsten av Hannover, som senere ble britisk konge. Bryllupet fant sted i Hannover i 1705, og deres første barn, prins Fredrik Ludvig, ble født i 1707.
Da ektemannens far ble britisk konge som Georg I ble Caroline prinsesse av Wales. Fordi svigerfaren hadde skilt seg fra sin kone noen år tidligere, var det ingen dronning, og Caroline fungerte som Storbritannias førstedame. Hun innledet snart et vennskap med Robert Walpole, som i realiteten fungerte som statsminister, og hans innflytelse sikret at prinsen av Wales og hans kone kunne opprettholde sin posisjon selv etter at det kom til brudd mellom kongen og hans sønn tronarvingen.
Caroline ble dronning da svigerfaren døde i 1727. I de følgende årene førte hun og ektemannen en konstant strid med deres eldste sønn, tronarvingen Fredrik, prins av Wales. Han hadde blitt værende i Tyskland, og flyttet først til England i 1728 da han var voksen. Fredrik delte ikke farens politiske overbevisninger, og straks han hadde giftet seg ba han parlamentet om en økning av sine inntekter som faren hadde nektet ham. Caroline hadde personlig valgt sønnens brud, Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha, men ble snart overbevist om at ekteskapet ikke ville bli lykkelig, noe som imidlertid ikke later til å være riktig. En merkelig episode fulgte, da prinsen av Wales smuglet sin kone ut av deres hus midt på natten da hun skulle føde deres første barn, for å sikre at hans mor ikke var tilstede ved fødselen.
Caroline fikk ti barn og døde i 1737. Hun ble begravet på Westminster Abbey. Hun og hennes ektemann hadde arrangert to matchende sarkofager med avtagbare sider, slik at de kunne hvile ved siden av hverandre da han døde 23 år senere.


Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg.
Hertuginne Sophie Dorothea (født 15. september 1666, død 13. november 1726), kjent som prinsesse av Ahlden, var eneste datter og allodialarving av hertug Georg Wilhelm av Braunschweig-Lüneburg-Celle og Eleonore d'Olbreuse. Hun ble 1682 gift med arveprins Georg Ludwig av Hannover, senere kong Georg I av Storbritannia.
Hun var mor til kong Georg II av Storbritannia og til dronning Sophie Dorothea av Preussen.


Sophie Dorothea av Hannover.
Sophie Dorothea av HannoverSophie Dorothea av Hannover (født 16. mars 1687 i Hannover, død 28. juni 1757 på Schloss Monbijou i Berlin) var prinsesse av Hannover, Storbritannia og Irland, og dronning av Preussen gjennom sitt ekteskap med kong Fredrik Vilhelm I av Preussen, kalt "soldaterkongen". Hun var datter av kurfyrsten av Hannover, som senere ble kong Georg I av Storbritannia og Irland, og Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg.


Inge Bårdsson.
Inge II Bårdsson (født 1185, død 1217) var en norsk konge. Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.
Stamtavle.
Inge 02


Anton von Arco auf Valley.
Den unge grev Arco på et postkort fra 1919
Anton von Padua Alfred Emil Hubert Georg Graf von Arco auf Valley, mest kjent som Anton von Arco auf Valley eller bare Anton Arco-Valley (født 5. februar 1897 i Sankt Martin im Innkreis i Østerrike, død 29. juni 1945 i Salzburg) var en tysk greve og høyreaktivist som skjøt den sosialistiske kuppmakeren Kurt Eisner, og dermed spilte en rolle i den bayerske sovjetrepublikkens kortvarige historie.
Han var dimittert løytnant i det bayerske livregimentet og jusstudent da han skjøt Eisner i München på åpen gate. Umiddelbart ble han selv beskutt og livstruende skadet, men ble reddet på den kirurgiske universitetsklinikken av professor Ferdinand Sauerbruch.
Grev Arco ble dømt til døden for attentatet. I dommen het det imidlertid at gjerningen ikke var motivert av «niederer Gesinnung», men av glødende kjærlighet til fedrelandet. Derfor benådet dommer Georg Neithardt ham allerede dagen etter og han ble isteden forvart i Landsberg fengsel fra januar 1920 til mai 1924. Grev Arco var den eneste som ble tiltalt for drapet på Eisner, selv om det av forhandlingsprotokollen gikk frem at planene var kjent i offiserskretser. Professor Sauerbruch var lykkelig over å ha greven hos seg, og skjulte ham under uroen i München mellom de «røde» og «hvite». Flyverhelten Ernst Udet foretok styrtflyvninger av glede da han hørte attentatet var lykkes.
Han var aktiv i blant annet det høyreradikale Thule-Gesellschaft og i monarkistiske foreninger. Grev Arco og hans krets ønsket å gjeninnsette Wittelsbacherne som bayerske konger, og reagerte med avvisning på nasjonalsosialistenes ønske om å bruke ham som forbilde.
I Bayern regnes grev Arco av mange som nasjonalhelt.
Han giftet seg 1934 med grevinne Maria von Arco-Zinneberg (1910–1987) og de fikk fem barn. Han døde i en trafikkulykke 29. juni 1945.


Den bayerske rådsrepublikken.
Den bayerske rådsrepublikken (Bayerische Räterepublik), også kjent som Münchens rådsrepublikk (Münchner Räterepublik) var en kortvarig revolusjonær opprørsregjering i deler av den tyske staten Bayern.
Etter at monarkiet ble styrtet i Bayern den 7. november 1918 erklærte den tysk-jødiske sosialisten Kurt Eisner Bayern som «sosialistrepublikk» og utropte seg til statsminister, men han distanserte seg fra bolsjevikene i Russland, og erklærte at hans regjering ville anerkjenne eiendomsretten. I noen få dager var den kjente økonomen Lujo Brentano «folkekommissær for handel».
Den 21. februar 1919 skjøt den høyreorienterte jusstudenten og løytnanten grev Anton av Arco Kurt Eisner. Drapet førte til uro og lovløshet i Bayern, og nyheten om en sovjetrevolusjon i Ungarn oppmuntret kommunister og anarkister til å gripe makten.
Den 6. april ble «Den bayerske rådsrepublikken» utropt. I begynnelsen ble den styrt av uavhengige sosialister som Ernst Toller og Gustav Landauer, og anarkister som Erich Mühsam. Imidlertid var forfatteren Toller ingen dyktig politiker, og hans regjering gjorde lite for å gjenopprette ro og orden i München.
Valget av regjeringsmedlemmer var heller ikke alltid heldig. Viseutenriksministeren, som flere ganger hadde vært under psykiatrisk behandling, erklærte krig mot Sveits fordi Sveits nektet å gi 60 lokomotiver til Den bayerske rådsrepublikken.
Regimet kollapset derfor i løpet av syv dager, og ble erstattet av kommunister ledet av Eugen Levine.
Levine begynte med kommunistreformer, som ekspropriering av boliger, fabrikker og annen eiendom. Lovløshet og tyveri herjet staten. Han planla å avskaffe papirpenger og reformere utdannelsessystemet, men fikk aldri tid til å sette dette i verk.
Han avviste å samarbeide med hæren i byen, og organiserte isteden sin egen hær, den røde armé, ledet av Rudolf Egelhofer. For å beskytte revolusjonen meldte tusener av arbeidsledige arbeidere seg, og hæren hadde raskt 20 000 medlemmer. Rødegardistene begynte å arrestere kjente kontrarevolusjonære, og den 29. april 1919 ble 8 menn myrdet, anklaget for å være høyresidens spioner.
Kort etter, den 3. mai 1919, tok frikorpsene (som hadde en styrke på 30 000 menn) og en styrke som kalte seg kapitalismens hvitegardister (9 000 menn) over Bayern, etter bitre gatekamper hvor 1 000 kommunister døde. Omkring 800 kommunister ble arrestert og henrettet av frikorpsene. Dette inkluderte Eugen Levine, som ble funnet skyldig i drapene på de 8 kontrarevolusjonære.


Lujo Brentano.
Lujo (Ludwig Joseph) Brentano (født 18. desember 1844 i Aschaffenburg, død 9. september 1931 i München) var en tysk økonom.
Han tilhørte en av de mest betydningsfulle tysk-katolske intellektuelle familier, opprinnelig av italiensk opprinnelse, og var nevø av Clemens von Brentano og Bettina von Arnim og bror av filosofen Franz Brentano. Etter Abitur studerte han ved universitetene i Dublin, Münster, München, Heidelberg (hvor han ble dr. jur.), Würzburg, Göttingen (dr. rer. pol.) og Berlin, hvor han habiliterte seg i statsvitenskap i 1871. Han var professor ved universitetene i Breslau, Strassburg, Wien, Leipzig og til sist München (1891–1914).
Brentano var en «katetersosialist», altså en reformist og representant for den «tredje vei», og en betydningsfull representant for den historiske skole og grunnleggende medlem av Verein für Socialpolitik. Han øvet stor innflytelse på den sosiale markedsøkonomi.
Eksterne lenker.
Brentano, Lujo
Brentano, Lujo
Brentano, Lujo


Stefan-Boltzmanns konstant.
Stefan-Boltzmanns konstant, også kalt Stefans konstant er en fysisk konstant som noteres med den greske bokstaven σ (sigma). Det er proporsjonalitetskonstanten mellom den totale energien utstrålt per flateenhet av et svart legeme i løpet av en tidsenhet og den termodynamiske temperaturen i fjerde potens – etter Stefan-Boltzmanns lov.
Stefan-Boltzmanns konstant kan defineres ved Boltzmanns konstant "k" ved
hvor "ħ" er Plancks konstant og "c" er lyshastigheten.


Landskapsvåpen.
Landskapsvåpen er et våpenskjold (våpenmerke) for et område som er mindre enn en stat. Mer vanlig enn den svenske betegnelsen «landskapsvåpen», er uttrykk som kommunevåpen, "regionsvåpen", "delstatsvåpen", "provinsvåpen", "byvåpen" og "fylkesvåpen" (amtsvåpen, lensvåpen o.l.).
Uttrykket «landskapsvåpen» har sin opprinnelse i Sverige. Der er dette bare betegnelsen på våpen for den gamle inndelingen i landskap som ikke lenger er administrative enheter. Landskapenes våpen inngår idag helt eller delvis i svenske lensvåpen.
Våpen for kommuner og andre områder.
Med «landskapsvåpen» kan for Norges del menes f.eks. fylkes- og kommunevåpen; hver fylkeskommune og hver kommune i Norge har sitt eget våpen som kan sies å symbolisere området. Men disse våpnene kan bare brukes som offentlige våpen og kjennetegn av fylkeskommunale og kommunale myndigheter. Kommunevåpnene i Norge er strafferettslig beskyttet i straffeloven § 328 nr.4. Andre land kan ha andre lover eller beskytte slike våpen på annen måte.
Bruken av «landskapsvåpen» i andre land avhenger av måten det aktuelle landet er inndelt på. Mens det i Norge er fylker og kommuner, kan man ha regioner, provinser og stater i andre land. Felles for de aller fleste land er imidlertid bruken av et riksvåpen som symboliserer landet i sin helhet og brukes av statlige myndigheter.
Fastsetting av våpen.
I Norge er kommunevåpnene fra nyere tid ofte resultater av lokale idékonkurranser, debatter og vedtak i kommunestyrer og fylkesting, foreleggelse for Riksarkivet som sakkyndig for kommunaldepartementet, samt fastsetting av regjeringen i kongelig resolusjon. Slik fastsetting er frivillig for fylkeskommune/kommune og noen våpen er uten slik fastsetting, for eksempel Møre og Romsdal fylkeskommune, Asker kommune, Sel kommune og andre.
Våpnenes bildemotiver.
Nye landskapsvåpen blir gjerne konstruert slik at de skal symbolisere «landskapet» gjennom figurer og farger hentet fra områdets historie, særlige minnesmerker, geografiske forhold, næringsveier eller annet. I flere europeiske land er landskapsvåpnene gamle og har sin opprinnelse i føydale forhold slik at våpnene er helt eller delvis overtatt fra overherrers person- eller slektsvåpen. I Norge er de langt fleste kommunevåpnene fra siste del av 1900-tallet. Bare ganske få av disse våpnene har elementer fra slektsvåpen, for eksempel Troms fylkesvåpen med griffen fra Bjarkøyættens våpen.
Nye norske kommunevåpen er gjerne svært enkle med usammensatte skjold og en figur som eventuelt er gjentatt. Noen land er på linje med dette, så som Finland. Andre land har mer kompliserte skjoldmerker med flere felter og mange farger og figurer. Slike kompliserte våpen er mindre egnet på veiskilt ved kommunegrenser, avisannonser o.l., slik at mange kommuner har forenklede logoer som kjennetegn til daglig bruk.
Nyere norske kommunevåpen har verken kroner eller hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, i motsetning til mange eldre landskapsvåpen i andre land. De få eldre norske byvåpnene brukes imidlertid ofte med en såkalt murkrone på øvre skjoldkant.


Trygderetten.
Trygderetten er et norsk domstollignende organ som behandler anker over NAVs vedtak etter folketrygdloven og en del andre lover. Trygderetten er et uavhengig organ som ble opprettet i 1967. Trygderettens avgjørelser kan angripes ved søksmål for lagmannsretten. Anke til Trygderetten er gratis.
Leder for Trygderetten er Knut Brofoss.


Markedsrådet.
Markedsrådet er et norsk domstollignende forvaltningsorgan som behandler klager på markedsføring. Rådet behandler ankesaker fra Forbrukerombudet, Helsedirektoratet (markedsføring av tobakk eller alkohol) og Medietilsynet (politisk reklame på TV). Markedsrådets vedtak er endelige og kan bare settes til side av domstolene. Både forbrukere, næringsdrivende og offentlige myndigheter som mener at en konkret markedsføring er lovstridig, kan klage.


Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker.
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er norske statlige organer som fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fremlegg om fratakelse av foreldreansvar for domstolene.
Det er 12 fylkesnemnder som hver dekker ett eller to fylker. Ved behandling av saker består fylkesnemndene av en fylkesnemndsleder og – avhengig av sakstype – ett eller to alminnelige medlemmer og ett eller to sakkyndige medlemmer.
Fylkesnemndene ble etablert 1. januar 1993 og er uavhengige domstollignende forvaltningsorganer. Deres vedtak kan bare overprøves av domstolene. De er administrativt underlagt Sentralenheten for fylkesnemndene.
Fylkesnemndenes har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven. Se også barnevern i Norge


White Hart Lane.
White Hart Lane er hjemmebanen til Tottenham Hotspur FC, og ligger i Tottenham, London. Tilskuerkapasiteten er på 36 240 sitteplasser. Tottenham planlegger å fortsatt bruke White Hart Lane selv om det har blitt foreslått diverse alternativer. Ideelt sett burde kapasiteten være på rundt 50 000, men det kan bli problematisk å frakte så mange mennesker til og fra kamp og det er disse problemene som representerer det største hinderet for en eventuell videre utvidelse.
Tottenham Hotspur flyttet til White Hart Lane i 1899, og den første kampen ble spilt i september og endte med en 4-1-seier mot Notts County. 5000 tilskuere overvar den historiske kampen.
Rundt 1923 var kapasiteten kommet opp i 50 000. I 1953 ble det installert flomlys, og siden har arenaen gjennomgått forbedringer både på 70-tallet, på midten av 80-tallet og igjen rundt 1996, da de siste endringene ble gjennomført og banen også fikk de enorme Jumbotron-skjermene på hver kortside.
Rekorder.
Høyeste registrerte tilskuertall gjennom tidene: 75 038 (Tottenham-Sunderland, 5. mars 1938 (det faktiske antallet tilskuere var trolig flere tusen høyere)


Tottenham.
Tottenham er et sted i bydelen Haringey i det nordlige London. Det var opprinnelig et landlig område i Middlesex, og ble deretter et eget bydistrikt. I 1934 ble det en valgkrets ("borough"), og i 1965 ble det en del av Haringey og dermed også Stor-London. Tottenham vokste frem ved den romerske veien Ermine Street.
Fra til 1870-årene bodde det få mennesker i området, men så introduserte Great Eastern Railway spesielle togruter som arbeidere hadde råd til å bruke for å pendle til arbeidet. Det ble derfor bygget mange billige arbeidsboliger i Tottenham, noe som over tid førte til at området ble en forstad til London.
Elven Lea i utkanten av Tottenham utgjorde østgrensen for valgkretsen Tottenham og grensen mellom Middlesex og Essex. Før det var den også grense for Danelagen. Den markerer nå grensen mellom Haringey og Waltham Forest.
Tottenham er hjemstedet til Tottenham Hotspur FC og lagets hjemmebane White Hart Lane.


Sverre Knudsen.
Sverre Knudsen (født 22. november 1955 på Haugenstua i Oslo) er en norsk forfatter og musiker. Han har også produsert musikkinnspillinger og arbeidet med teater, fjernsyn, reklame og digitale medier. Han har brukt pseudonymet Freddi Fiord, særlig som musikkprodusent, bl a for The Aller Værste! og Wannskrækk/DumDum Boys.
__TOC__
I perioden 1979 til 1988 spilte han i, og produserte, gruppene The Aller Værste! (TAV!), Løver og Tigre og The Beste. Han ga ut 5 LPer og 3 singler, og fikk Spellemannprisen for "Materialtretthet" med TAV! for 1980. Hans første soloalbum, "La det brenne", ble utgitt i 2009.
Han debuterte som forfatter med romanen "Strålende nederlag" i 1989. Hans 25. bok "Aarons maskin" kom på Cappelen Damm høsten 2011 og tikk Riksmålsprisen, ble nominert til Kritikerprisen og Brageprisen. Han har også skrevet teater, helaftensstykket "Kål og Karri", og enakterne "Rytmeboksen" og "Gåkunstens forfall". Han har skrevet TV-dramatikk, bl a "Det tredje tegnet" (NRK 2002) og vært dialogforfatter for Hotel Cæsar.
Knudsen har oversatt ca 35 skjønnlitterære bøker, bl a Bukowski, Niall Griffiths, Nick Cave, Douglas Adams, Edgar Rice Burrough og Rudyard Kipling.
Han har ellers jobbet som piccolo, vaktmester, distribusjonsleder, konsulent for forlag og film, tømrer, stuer, lærer, sjåfør, vognfører i Oslo Sporveier, ekspeditør, dokumentasjonsforfatter i Norsk Data, tekstforfatter i JBR Reklamebyrå, Filadelfia Reklamebyrå og multimediautvikler (Internett og CD-ROM) i HEP, BeatMap og never.no AS. Han var med å starte det digitale kommunikasjonsbyrået "never.no AS" høsten 1999, hvor han arbeidet som kreativ leder til ut 2001. Han ble igjen forfatter og dramatiker på heltid fra 2002.


Osvald Harjo.
Osvald Harjo (født 30. september 1910 i Pasvik, død 20. april 1993) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig og senere fange i sovjetisk GULag.
I oktober 1940 flyktet Harjo sammen med et hundretalls andre finnmarkinger fra det okkuperte Norge til Sovjetunionen. Han ble rekruttert av den sovjetiske etterretningstjenesten NKVD, og drev fram til 1942 partisan-virksomhet (etterretning) i Sør-Varanger.
Han ble i august 1942 arrestert og torturert av Gestapo, men klarte noen måneder senere å rømme og ta seg over grensen til Sovjetunionen sammen med politimannen Harald Rygh som hjalp ham til å flykte. Vel fremme i Sovjetunionen ble han anklaget for å være tysk spion, og i 1944 dømt til 15 års opphold i det beryktede sovjetiske GULag-systemet av fangeleire. Ukjent for Harjo pågikk det hjemme i Norge underskriftskampanjer til støtte for hans sak. Etter at Einar Gerhardsen under sitt besøk i Moskva i november 1955 hadde tatt opp hans sak, ble Harjo få dager senere løslatt. Han vendte tilbake til Norge 3. desember samme år.
Harjo skrev siden en sterk dokumentarbok om sine opplevelser i sovjetiske fangeleire men opplevde å bli beskyldt for løgn av tidligere forbundsfeller blant norske venstrerorienterte og kommunister. Han ble på den annen side brukt av ledelsen i Arbeiderpartiet som et eksempel, for derigjennom å bekjempe kommunismen og alt dens vesen. På denne tiden satt Haakon Lie som partisekretær på Youngstorget, og Harjo ble beleilig nok for Arbeiderpartiets ledelse et levende symbol på grusomheten i det sovjetiske systemet.


Carl von Linné.
a> ("Linnaea borealis") er oppkalt etter Linné. Han selv omtalte den som «min blomma».
Carl von Linné (født i Råshult, død 10. januar 1778 i Uppsala) var en betydningsfull svensk naturforsker og lege. Linné er mest kjent for å være den moderne taksonomiens far. Han klassifiserte alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid, og innførte nomenklaturreglene; med forholdsvis få modifikasjoner er de fremdeles i bruk i biologien.
Navn.
Carl ble født i en tid da det ennå var forholdsvis uvanlig å ha etternavn. Carls far het opprinnelig Nils Ingemarsson, der Ingemarsson var et patronym, ikke noe slektsnavn. Da Nils skrev seg inn ved Lunds universitet, trengte han imidlertid et etternavn, og laget seg et slektsnavn som var inspirert av det store lindetreet som stod på hans familiegård. Han latiniserte det svenske ordet "lind" til "Linnaeus" (som delvis også ble skrevet "Linnæus").
Carls svenske navn var dermed "Carl Nilsson Linnaeus". På de fleste av hans publikasjoner brukte han den latiniserte formen "Carolus Linnaeus" (som pleide å stå i genitiv, altså "Caroli Linnaei"). Etter at han ble adlet i 1761, tok han navnet "Carl von Linné". På noen av publikasjonene er dette i sin tur latinisert til "Carolus a Linne". Navnet han i dag vanligvis blir omtalt under, er "Carl von Linné" (i hvert fall på blant annet svensk, norsk og tysk). I den biologiske systematikken (og på engelsk) bruker man derimot formen "Carolus Linnaeus". I angivelser av vitenskapelige artsnavn forkortes navnet hans ofte kort og godt til «L.» (Dermed er Linné den eneste autoriteten som kan forkortes ned til én bokstav.)
Carl von Linnés signatur
Biografi.
Carl von Linnés hjem i Uppsala
Carl von Linnés hage i Uppsala
Carl ble født i mai 1707 på Råshult i Småland som det første av Nils Ingemarsson Linnaeus og prestedatteren Christina Brodersonias fem barn. Christinas mor var Maren Jørgensdatter, morfaren var presten Jørgen Simonsen (død 1692) og hans mor igjen var Johanne Pedersdatter som i 1622 ble brent som heks i Stavanger. Maren Jørgensdatters bror Simon Jørgensen Wesseltoft (død 1739 i Skien) er stamfar for den norske slekten Wesseltoft.
Nils Ingemarsson Linnaeus var prest og ivrig hagedyrker, og vekket sønnens interesse for planter. Også hans lærere støttet ham i å tilegne seg datidens botaniske kunnskap.
Linné studerte medisin i Lund (under Kilian Stobæus) og Uppsala, men gjorde også blant annet botaniske studier og begynte å forelese om botanikk. Han gjennomførte flere ekspedisjoner i Sverige, blant annet til Lappland. Reisene hans resulterte ikke bare i botaniske avhandlinger på latin, men også i populære reiseskildringer på svensk.
Linnés reise i Lappland.
Reisen begynte den 12. mai 1732, da Linné gav seg i vei alene, ridende mot Lappland hvor han ble i fem måneder. Reiseskildringen utkom etter at han returnerte, og var svært omfattende. I tillegg til observasjoner av naturen, interesserte Linné seg òg for samisk kultur, og beskrev samenes livsvilkår inngående.
Det viktigste resultatet av reisen til Lappland var allikevel de botaniske studiene som ble til "Flora Lapponica". Den lapplandske vegetasjonen var på denne tiden relativt ukjent. Vekstene som Olof Rudbeck hadde innsamlet under sin reise i Tornedalen, hadde blitt ødelagt under en omfattende brann som herjet Uppsala i 1702. Med Flora Lapponica, som ble offentliggjort i 1737, fikk man kunnskap om disse ukjente områdene.
Dalarna 1734.
Linné kom første gang til Dalarna for å feire jul i Falun i 1733. Under en julefest traff han gruvelegens datter, sin kommende hustru, Sara Elisabeth Moraea. På den tiden besøkte han også Bergslagens gruver og jernverk. Dalarnas landshøvding, Nils Reuterholm, hadde hørt om Linnés Lapplandsreise og hadde blitt imponert av den, så han foreslo en lignende reise gjennom Dalarna.
Øland og Gotland 1741.
Reisen gikk på hesteryggen, og han viste stor interesse for runesteiner. På reisen kom han til Vetlanda den 23. juni og noterer seg to runesteiner på kirkegården. Dagen derpå var han kommet til Växjö og gjør opptegnelser om domkirken, som året før hadde blitt herjet av brann og under Linnés besøk var «ett bedrövligt spektakel». Han gjorde dessuten en beskrivelse av Sankt Sigfrids klesdrakt. Kalmar nådde han den 28. mai, hvor han ble utsatt for storm, men anvendte tiden til å beskrive kirken, som «var täck och ägde sköna skrudar».
I Bredsätra den 11. juni kommer planteinteressen frem, og Linné skriver om ødekapellet i Kläppinge at det på gulvet vokste "scandix seminbus hispidis". Persnäs besøkte han den 12. juni, og den 14. juni, som var den fjerde søndag efter "Trinitatis", deltok han i gudstjenesten i Högby. Han noterte enda en runestein på kirkegården der. Efter tre uker på Øland seilte så Linné til Gotland.
Linnés "Skånska Resa", utgitt 1751
Skåne 1749.
Denne reisen begynte med vogn i Uppsala, byen som hadde vært hans hjem i mange år. Søndag den 7. mai hadde han nådd Växjö, hvor han skildrer hvordan erkebiskopen, «högvördige herr doktor Henric Benzelius», innvier hr. doktor Olof Osander til biskop i Växjö stift. Pinsedagen 14. mai hørte han en fin preken i Virestad, og på annendagen møtte han igjen sitt kjære Stenbrohult. I dagboken skriver han med vemod om hvordan de som han kjente for 20 år siden, nå var blitt gamle: «De gingo nu med grå hår och vita skägg, utlevde, och en ny värld hade kommit i stället».
Den 17. mai reiste Linné fra Stenbrohult mot målet Loshult i Skåne, og var atter i Stenbrohult den 2. august. Under hjemreisen til Uppsala gjorde han opphold i Ryssby i Sunnerbo, hvor hans svoger, Johan Collin, var sogneprest. På turen videre nordpå passerte han Jönköping, hvor han besøkte sin slektning, presten C. Tiliander. Via Gränna og Vadstena kom Linné endelig tilbake til Uppsala.
Opphold i grevskapet Holland.
Utsikt mot Hartekamp fra kanalen «Leidse trekvaart». Det er lite igjen av den "Hortus Cliffortianus" som Linnaeus kjente.
Fra 1735 til 1738 oppholdt Linné seg i flere europeiske land, men hovedsakelig Nederland, hvor han ble tildelt sin doktorgrad i medisin fra universitetet i Harderwijk. Under sitt opphold i Nederland ble Linné kjent med mange vitenskapsfolk og fikk tilgang til mange store plantesamlinger og dyrehager. Det var her han begynte å arbeide med systematikk. Årene resulterte i en rekke publikasjoner, blant annet den første utgaven av "Systema naturae".
I to år, fra 13. september 1735 til 7. oktober 1737, bodde Linné på George Cliffords private sommerresidens Hartekamp i Heemstede vest for Amsterdam i grevskapet Holland. Clifford var en rik handelsmann fra Amsterdam med en egen botanisk hage og dyrehage, og dessuten en kjenning av den nederlandske legen og vitenskapsmannen Herman Boerhaave. Clifford delte Boerhaaves sterke interesse for planter fra fjerne strøk. Disse samlet han i orangeriet og haven sin i Heemstede. Boerhaave foreslo at Linné skulle tre i Cliffords tjeneste som livlege og botaniker (hortulanus), og så skjedde. Clifford ansatte ham som "hortulanus", og ba ham beskrive den store plantesamlingen. Dette resulterte i en bok, Hortus Cliffortianus, som ble utgitt i 1738 og trolig ligger til grunn for Linnés senere arbeide. På bokens tittelside er et kart over hagen i Hartekamp gjengitt sammen med et dikt av J. Wandelaar. Diktet lovpriser pisangen (banantreet) som Clifford hadde fått til å blomstre i orangeriet. I begynnelsen av 1738 kom Linné tilbake til Hartekamp da han var på hjemveien til Sverige. Han hadde pådratt seg kolera og trengte hvile. Deretter fortsatte han reisen hjem via Frankrike.
Tilbake i Sverige.
I 1741 ble Linné professor i botanikk, medisin og kjemi i Uppsala. Han fortsatte med sin reisevirksomhet i Sverige, og oppmuntret sine studenter til å foreta reiser utenlands for å samle inn materiale av ukjente plante- og dyrearter. Hans arbeid med å klassifisere disse artene fortsatte også for fullt, og resulterte i en rekke bøker. Den viktigste boken ved siden av "Systema naturae", og den mest omfattende av alle, var uten tvil hans "Species plantarum". Denne bokens første utgave kom ut i 1753 og inneholdt beskrivelser av samtlige kjente plantearter. I tillegg nedtegnet han sine taksonomiske metoder i blant annet "Philosophia botanica" (1751), og forfattet lærebøker i farmakologi og mineralogi.
Linné hadde god kontakt med den svenske kongefamilien og ble adlet i 1761 (med tilbakevirkende kraft til 1757). De siste årene av sitt liv slet han med sykdommer og hadde blant annet to hjerneslag. Som en følge av det siste slaget døde han den 10. januar 1778 i Uppsala. Han er begravd i Uppsalas domkirke.
Linnés taksonomiske filosofi.
Statue Royal Academy of Art, Piccadilly, London
Det var vanlig på Linnés tid (og hadde vært vanlig helt siden Platon) å ordne planter og dyr i slekter og arter. Slekten ble på mange måter sett på som grunnenheten, mens de ulike artene i slekten ble «variasjoner innen slekten». Slekten var altså grupper av arter som delte en rekke likhetstrekk. Slektens ulike arter hadde derimot hver sine særtrekk som skilte dem fra hverandre og fra slektens grunntrekk.
På 1700-tallet hadde systematikken opplevd en oppblomstring, som skyldtes både opplysningstidens større vitenskapelige aktivitet, men og like mye kolonitidens oppdagelsesreiser i de nye kontinentene. Det ble beskrevet så mange nye arter at også antallet av kjente slekter ble svært uoversiktlig.
På dette punktet kom Linné med to svært viktige innovasjoner. Han innførte "kategorier" for å klassifisere artene, og han skilte artens "navn" fra dens "diagnose". Disse to punktene behandles i det følgende etter tur.
Linnéske kategorier.
Linné antok, som var vanlig på denne tiden, at artene og slektene hadde vært skapt som sådanne av Gud. Å tilordne artene til en felles slekt, var derfor for Linné et ledd i å avdekke Guds skaperakt og vise Guds storhet. For å beholde oversikten over artene, innførte Linné imidlertid større enheter, som han kalte for "ordener" og "klasser". Alle slekter skulle tilordnes ordener, og alle ordener til klasser. På denne måten skulle det være enklere å huske på den systematiske tilhørigheten til de enkelte artene.
I motsetning til arter og slekter anså Linné ordener og klasser for å være forholdsvis vilkårlige. Betegnende i så måte er hans utsagn at «arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets.»
I tillegg brukte Linné betegnelsen "rike" for å skille mellom planter og dyr (samt mineraler, som Linné klassifiserte ved siden av organismene). Begrepene "art", "slekt", "orden", "klasse" og "rike" betegnes i dag som taksonomiske "kategorier". Mange av "gruppene" som Linné brukte, hadde lenge vært kjente (for eksempel fugler eller fisker). Men det var Linnés idé å lage et system med faste kategorier, der enhver art hørte til nøyaktig én gruppe av alle større kategorier.
Den binomiale nomenklaturen.
Før Linné var det i den biologiske systematikken ikke noe klart skille mellom "navnet" på en art og artens "diagnose". Navnet bestod av slektens navn (et substantiv) etterfulgt av en hel rekke adjektiver. Antallet adjektiver varierte, men kunne bli nokså høyt (opptil tolv hos Linné), siden beskrivelsen skulle være tilstrekkelig for å skille arten fra de andre artene i slekten. Fordi vitenskapsspråket var latin, var selvfølgelig også artsnavnene latinske (eller latiniserte gammelgreske) ord. Dette systemet var svært uoversiktlig. Ikke bare var navnene lange og vanskelig å huske, de måtte også endres jevnlig. Oppdaget man en ny art som hørte til en kjent slekt, kunne det nemlig hende at de eksisterende artsnavnene ikke lenger var entydige og måtte oppdateres og utvides.
Linné innførte i 1753 den "binomiale nomenklaturen" for arter, altså artsnavn som består av nøyaktig to ledd: et slektsnavn og et etterfølgende "epitet" (gresk "bi" = «to», latin "nomen" = «navn»). Et eksempel er det toleddete navnet "Homo sapiens" for vår egen art. Epitetet (i vårt tilfelle altså "sapiens" = «klok») skulle ikke lenger være noen full beskrivelse av arten. Det var tilstrekkelig at navnet var entydig. Diagnosen var fremdeles en viktig del av beskrivelsen av en art, men den ble uavhengig av artens navn. Epitetet trengte heller ikke nødvendigvis å beskrive en egenskap ved arten, den kunne referere til funnstedet, til leveviset, til en person eller være fritt oppfunnet.
Linnés klassifikasjon.
Linné klarte å publisere beskrivelser av samtlige arter som var kjente for vitenskapen på hans tid. Alt i alt var dette 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. Mange av dem hadde han studert selv, enten i live eller i konservert form. Resten hadde han fått beskrevet av kollegaer i mange land som han brevvekslet med. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiske systemet. Klassifikasjonen hans er selvfølgelig svært forskjellig fra dagens (som bygger på evolusjonært slektskap). Men i flere tilfeller bruker man fremdeles de gruppene som Linné definerte.
Dyr.
Nedenfor vises Linnés klassifikasjon av dyr (i "Systema naturae", 10. utgave, 1759). Noen av navnene på gruppene som han innførte, er fremdeles i bruk. Disse er markert med en asterisk (*; og med to slike hvis gruppen i dag fremdeles omfatter alle de artene som Linnés tilordnet den). Store romertall indikerer Linnés klasser, små romertall hans ordener.
Plantenes seksualsystem.
Når det gjelder planter, fant Linné opp et helt annet system. Det har blitt kalt seksualsystem ("systema sexuale"), siden plantene ble delt inn i klasser og ordener på grunnlag av kjønnsorganene (støvbærere og fruktemner).
Linnés 24 planteklasser tok utgangspunkt i antall, lengde og posisjon av støvbærerne. De første 13 klassene var definert ut fra antallet av like lange og ikke sammenvokste støvbærere. Så fulgte to klasser for blomster med støvbærere av ulike lengde, fem klasser for blomster der støvbærerne er vokst sammen med hverandre eller med fruktemnet, tre klasser av enkjønnede blomster (sambu og særbu), og til slutt en klasse for planter uten blomster (kryptogamer).
De første 13 klassene ble videre inndelt i ordener på grunnlag av fruktemnene; de resterende klassene på grunnlag av blant annet antall støvbærere. Dermed fantes det ordener med samme definisjon (og navn) i ulike klasser. Angivelsen av en planteorden alene var altså ikke entydig uten at den tilhørende klassen hadde blitt nevnt. Seksualsystemet var derfor ikke noe system i dagens forstand (med «mindre skuffer i større skuffer»), men lignet mer på en tabell med kolonner og rader.
Linnés syn på mennesket og menneskeraser.
Det vakte en del oppsikt at Linné hadde plassert mennesket i den samme ordenen som aper og den samme klassen som pattedyr. Dette avvek fra datidens kristne lære, der mennesket hadde en unik plass i skapelsen. Den lutherske erkebiskopen i Uppsala var blant dem som anklaget Linné for ugudelighet. Men Linné forsvarte seg med at det fantes så godt som ingen anatomiske forskjeller mellom menneske og ape, og at han tross alt hadde plassert mennesket i sin egen slekt, adskilt fra apene (som han plasserte i slekten "Simia").
Linné hadde videre delt mennesket (arten "Homo sapiens") i seks underarter eller menneskeraser: "Ferus", "Americanus", "Europeaus", "Asiaticus", "Afer" og "Monstrosus". De var basert på hudfarge og angivelige emosjonelle forskjeller. Innfødte amerikanere hadde for eksempel rødlig hud, var skjeggløse og koleriske. Afrikanere hadde mørk hud, var flegmatiske og late. Asiater hadde gulblek hud, var melankolske og griske. Europeere hadde hvit hud, var muskuløse og sangvinske. Linnés rasesystem var klart vridd til fordel for europeere og basert på datidens europeiske syn på andre folkegrupper. Over tid ledet dette rasesystemet til et rasehierarki hvor europeerne sto øverst. Europeiske kolonimakter brukte dette systemet for å rettferdiggjøre sine erobringer og undertrykkelsen av de «laverestående» rasene. Rasesystemet ble også brukt for å forsvare slaveriet, spesielt i de nye koloniene i Amerika.
Linnés betydning for ettertiden.
Ingen enkeltperson har satt større preg på den biologiske systematikken enn Linné. Hans store betydning skyldes fremfor alt at han rakk over samtlige organismer som var kjent i hans tid. De systematiske reglene som Linné fant opp, var ikke de eneste tenkelige, og heller ikke nødvendigvis de beste. Men Linné hadde med sin utrettelige arbeidsinnsats beskrevet samtlige arter etter ett gjennomført regelsett. Dette har ingen andre klart, verken før eller senere. Derfor ble det bestemt at Linnés arbeider skulle danne startpunktet for det internasjonale systematiske regelverket som – med noen modifikasjoner – fremdeles er i bruk. Nærmere bestemt utgjør Linnés bok "Species plantarum" (1753) den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av planter, mens den tiende utgaven av "Systema naturae" (1758) er den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av dyr.
Det er på det siste punktet at den største forandringen har skjedd. De fem kategoriene som Linné innførte, var som sagt arten, slekten, ordenen, klassen og riket. Senere har man tilføyd flere kategorier (som «familie» mellom slekt og orden, eller «rekke» mellom klasse og rike). Dette systemet var nyttig for å systematisere organismer, det vil si «putte dem i bås». Det bygget imidlertid på en før-evolusjonær tenkemåte, nemlig overbevisningen om at klassifiseringen til syvende og sist måtte være vilkårlig. Siden utgivelsen av Darwins bok "Artenes opprinnelse" i 1859 vet man derimot at arter er beslektet med hverandre. I dag er man derfor enig om at et system bør gjengi det evolusjonære slektskapet artene imellom. Kategorier er imidlertid svært dårlig egnet til dette formålet, og brukes derfor i stadig mindre grad av systematikere. Det jobbes også med utkast av regelverk som ikke benytter seg av kategorier (se kategori og systematikk).
Spesielt Linnés plantesystematikk (seksualsystemet) var kunstig, da det var basert på noen veldig få, utvalgte egenskaper. Det er derfor forlatt fullstendig i dag. Linnés dyresystematikk inneholder derimot flere grupperinger som er sammenfallende med dagens slektskapsgrupper. I en annen sammenheng er også deler av seksualsystemet i bruk i dag, nemlig i bestemmelsesnøkler. Her er Linnés enkle kriterier fremdeles svært nyttige.
Ved siden av systematikk lå Linnés viktigste bidrag spesielt i botanikken. Nesten samtlige botaniske fagbegreper går tilbake til Linné. Videre var Linné en habil geolog, og han får også æren for å ha innført celsiusskalaen. Det var likevel fenomener han ikke kunne forklare, og som han noterte ned i "Divina nemesis" (= Guds hevn), som ikke ble utgitt i sin helhet før i 1968. Her skriver han om den natten professor Dahlmans datter døde, samme natt som det spøkte på hans egne døtres soverom så de skrek av redsel. Han ordnet slike historier etter de syv dødssyndene, i håp om å finne et overordnet prinsipp også her - at de onde ble dødssyke og de ugudelige gale. Men han oppgav å forklare skrittene som vekket hans kone natt til 23. juli 1765 - skritt han gjenkjente som tilhørende Carl Clerck, som han siden fikk vite døde den natten, i Stockholm 6 mil unna.
I Sverige utgis bokverket Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna som er et arbeide i Linnés ånd, å undersøke, kartlegge og gi artene (svensk) navn. Verket skal, på en populær, men vitenskapelig måte, beskrive landets 50 000 nordiske arter av dyr, sopp og planter. Minst 30 000 blir beskrevet utførlig i tekst og bilder. Aldri tidligere har et slik omfattende bokverk blitt utgitt, Nationalnyckeln blir en referanse over en hel nasjons arter.
Bibliografi.
Linné ga ut veldig mange bøker. Enkelte av dem var avhandlinger på bare noen få sider, andre var flerbindsverk på over tusen sider. Nedenfor er de viktigste av disse gjengitt. De fleste bøkene var skrevet på datidens vitenskapsspråk, latin. Sine reiseskildringer utga Linné imidlertid på svensk, noe som var nokså uvanlig, men gjorde dem veldig populære. Siden det ikke fantes mye trykt svensk litteratur, må hans svenske bøker ses på som en viktig milepæl i den svenske litteraturhistorien.


Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha.
Prinsesse Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha (født 30. november 1719, død 8. februar 1772) var datter av hertug Friedrich av Sachsen-Coburg-Gotha og var prinsesse av Wales gjennom sitt ekteskap med Fredrik Ludvig av Hannover, prinsen av Wales.
Hun kom til Storbritannia 17 år gammel, uten å kunne et ord engelsk, til en bryllupsseremoni som fant sted umiddelbart etter ankomsten den 8. mai 1736. Hun var 12 år yngre enn ektemannen, men ekteskapet later til å ha vært lykkelig. De fikk 9 barn, det siste ble født etter Fredriks død. Det første barnet, prinsesse Augusta, ble født den 31. august 1737, etter at Fredrik hadde tvunget hustruen til å reise fra deres bolig simpelthen for å forhindre at hans forhatte mor Caroline av Ansbach var til stede ved fødselen.
Hun var bl.a. mor til kong Georg III av Storbritannia og til dronning Caroline Mathilde av Danmark og Norge.
Byen Augusta, Georgia er oppkalt til hennes ære.


Middlesex.
Middlesex mellom 1890 og 1965
Middlesex er et tradisjonelt grevskap i England. Nesten hele Middlesex ble i 1965 innlemmet i Stor-London. Det var et av de 39 historiske grevskapene, som opprinnelig inkluderte blant annet City of London, som ble selvstyrt allerede i det 13. århundre. Middlesex er ikke lenger verken et administrativt eller seremonielt grevskap, men er fortsatt betegnelse på et geografisk område som bruker blant annet av postvesenet.
Historie.
Navnet viser til at dette er midten i saksernes område, og er først belagt i 704 i formen "Middleseaxan". I "Domesday Book" (1086) var Middlesex delt i seks områder ("hundreds"): Edmonton, Elthorne, Gore, Hounslow (senere Isleworth), Ossulstone og Spelthorne.
Området hadde i løpet av andre halvdel av den 19. århundre begynt å bli stadig nærmere knyttet til London, spesielt på grunn av jernbanen. I 1888 ble store deler av det innlemmet i grevskapet London. Dette inkluderer dagens bydeler Camden, Hackney, Hammersmith and Fulham, Kensington and Chelsea, Islington, Tower Hamlets og Westminster.
I løpet av de neste tiårene ble det meste som gjensto av grevskapet urbanisert. Flere av de nye byene som hadde vokst frem krevde etterhvert å få status som grevskapsdistrikter, noe som hvis det hadde blitt innvilget ville betydd at det administrative grevskapet Middlesex hadde bestått av tre distrikter i forskjellige deler av grevskapet.
Dette var ikke en praktisk løsning, og i 1965 ble alt unntatt Potters Bar, som gikk til Hertfordshire og Spelthorne som gikk til Surrey, innlemmet i Stor-London. De bydelene som ble opprettet er Barnet (delvis fra Middlesex), Brent, Ealing, Enfield, Haringey, Harrow, Hillingdon, Hounslow og Richmond (delvis fra Middlesex). Landsbyen Poyle i Surrey ble i 1995 overført til Slough.
Steder i det tradisjonelle Middlesex.
"For en mer fullstendig oversikt, se artiklene om de enkelte bydeler som er opprettet fra Middlesex:"


Fredrik Ludvig av Hannover.
Fredrik Ludvig (ty. "Friedrich Ludwig", eng. "Frederick Louis") (født 31. januar 1707 i Hannover, Tyskland, død) var eldste sønn av Georg II av Storbritannia, kurfyrsten av Hannover, og hans kone Caroline av Ansbach.
Han ble født som hertug Friedrich av Braunschweig-Lüneburg. Foreldrene reiste til Storbritannia da han var bare syv år gammel, mens Fredrik Ludvig ble tilbake i Hannover, og han så ikke foreldrene igjen før han kom til Storbritannia som en voksen mann i 1728. Her bar han som britisk tronarving tittelen prins av Wales, og ble 27. april 1736 gift med Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha, som gav ham ni barn, deriblant den senere kong Georg III av Storbritannia og dronning Caroline Mathilde av Danmark og Norge.
Forholdet til foreldrene var svært konfliktfylt og bittert.
Allerede som lite barn hadde han blitt vant til at bestefaren hadde satt ham opp til å betrakte seg som huset Hannovers overhode, og han presiderte over offisielle begivenheter i Hannover i foreldrenes fravær. Han fikk ikke lov å reise til England før etter at faren tok over som britisk konge i 1727. Han hadde en sterk egen vilje og politiske meninger, og holdt et hoff av «opposisjonelle» politikere i sin residens, Leicester House. Han var også kjent som kunstmesén, og sponset en rekke kjente immigrantkunstnere.
Han fikk fort stor gjeld, og var avhengig av inntekter fra sin rike venn George Dubb Dodington. Prinsens far nektet å gi ham den inntektsøkningen han følte at han hadde rett til, og parlamentet måtte gripe inn, noe som førte til et enda dårligere forhold mellom far og sønn. Selv om han utvilsomt i sin ungdom var en kvinnebedårer, falt Fredrik fort til ro etter å ha giftet seg, og ble en familiemann. Han tok sin hustru og 8 barn med til Cliveden, siden han i realiteten var uønsket ved hoffet. Hans politiske ambisjoner ble aldri oppfylt, siden han døde under merkelige forhold 44 år gammel, visstnok etter å ha blitt truffet av en cricketball. Han ble begravet på Westminster Abbey.


Studentenes Landsforbund.
Studentenes Landsforbund, forkortet StL, var fram til sammenslåingen med Norsk Studentunion (NSU) Norges største studentorganisasjon og representerte på det meste 100 000 studenter ved 30 høyere utdanningsinstitusjoner. StL var partipolitisk uavhengig, og hadde som mål å ivareta og fremme studentenes økonomiske, faglige, kulturelle, sosiale og demokratiske interesser.
StLs siste leder var Ina Tandberg.
Historie.
StL ble stiftet i mai 1996 gjennom en sammenslåing av Høgskolestudentenes Landsforbund (HSL), Norsk Elevsamskipnad for Teknisk Studerende (NETS) og Landslaget for Norges Sykepleierstudenter (LNS). Fra 1. juli 1999 ble Landslaget for Norges Lærerstudenter (LNL) og Barnevern-, sosionom- og vernepleierstudentene en del av StL. Høgskolestudentorganisasjonene var nå samlet til én organisasjon. På StLs landsmøte i april 2009 stemte organisasjonen for sammenslåing med NSU, og organisasjonene slo seg formelt sammen i april 2010.
Organisasjonsoppbygging.
Landsmøtet, som møttes hvert år i mars/april, var StLs øverste organ. Landsmøtet vedtok StLs politikk, og valgte styremedlemmer. Mellom Landsmøtene var Landsstyret organisasjonens øverste organ. I Landsstyret satt representanter fra de lokale studentdemokratiene. Styret (de heltidstillitsvalgte) og sekretariatet (de ansatte), tok seg av den daglige styringen av organisasjonen.
Landsmøtet (LM).
Landsmøtets delegater ble valgt fra de lokale studentdemokratiene. Hvert demokrati sendte to eller flere delegater til Landsmøtet. Delegatfordelingen ble regnet ut etter representasjonsnøkkelen i vedtektene. Landsmøtet vedtok et prinsipprogram hvert tredje år (StLs prinsipielle meninger) og årlige arbeidsprogram (StLs arbeidsoppgaver og mål for inneværende år). Landsmøtet valgte også styret, som bestod av fem heltidstillitsvalgte medlemmer, valgt fra medlemsinstitusjonene. I tillegg var det Landsmøtet som vedtok og reviderte vedtektene og budsjettet til StL, samt avgjorde store og prinsipielle saker.
Landsstyret (LS).
For å følge opp Landsmøtets vedtak og intensjoner, samt for å gi StLs medlemmer større innflytelse på organisasjonens gjøremål, valgte alle medlemsinstitusjonene et eller flere medlemmer til Landsstyret. Landsstyret var øverste organ mellom Landsmøtet, og møttes fem ganger i året. Landsstyret fulgte opp styrets arbeid, og gjorde vedtak i viktige og prinsipielle saker som dukket opp i løpet av perioden mellom Landsmøtene. Landsstyret innstilte i alle landsmøtesakene.
Styret.
Styret bestod av leder, nestleder, fag- og forskningspolitisk ansvarlig, velferdspolitisk ansvarlig og internasjonalt ansvarlig. De ble valgt av Landsmøtet for ett år av gangen. Virkeperioden var fra juli til juni. Styret tok de daglige avgjørelsene, utøvde StLs politikk og representerte organisasjonen.
Sekretariatet.
StL hadde ved sammenslåingen et sekretariat på syv heltidsansatte. Sekretariatet bestod av sekretariatsleder, økonomikonsulent, kontorsekretær, organisasjonskonsulent med ansvar for fag, organisasjonskonsulent med ansvar for generell studentpolitikk, medlemskontakt og informasjonskonsulent.
Sekretariatet stod for den den daglige driften av kontoret, og hadde en støttefunksjon for styrets arbeid.
StLs oppgaver.
En av hovedoppgavene til StL var å støtte opp under studentpolitisk arbeid på lokalt plan. Dette gjorde StL blant annet ved å holde kurs, regionale samlinger og nasjonale konferanser. StL hjalp også til i vanskelige saker på lokalt nivå, og fungerte som støtte for lokale studentdemokratier som hadde problemer med høgskolen/universitetet, organisatoriske problemer eller andre problemer som kunne være vanskelig for lokale studentdemokratier å håndtere selv. StL bistod de lokale studentdemokratiene i klagesaksarbeid.
StL nasjonalt.
Universitets- og høgskolerådet (UHR), styret i Statens Lånekasse, Forskningsutvalget, nasjonale råd for lærerutdanningene, helse- og sosialfag, teknologiske fag og økonomiske- og administrative fag, styringsgruppa for Samordna Opptak og Utvalg for høgere utdanning.
StL internasjonalt.
StL representerte norske studenter i European Students' Union (ESU), som er paraplyorganisasjonen for de europeiske studentorganisasjonene. En av ESUs viktigste oppgaver er å følge opp Bologna-avtalen og den etterfølgende Lisboa-strategien.
StL var også representert i styret til Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH). Solidaritetsarbeidet var også på dagsorden i ESU.
Ny studentorganisasjon.
Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund hadde i flere år arbeidet for å utvikle et grunnlag for sammenslåing av de to studentorganisasjonene. Det hadde vært nedsatt sammenslåingskomiteer, men tidligere hadde forslag om sammenslåing blitt nedstemt. Ved NSUs landsting i 2000 stemte et tilstrekkelig stort mindretall imot sammenslåing. I 2009 ble imidlertid sammenslåing av NSU og StL godtatt av organisasjonene, og 22. - 25. april ble det arrangert stiftelsesmøte for den nye, samlede studentorganisasjonen i Norge på Oslo Kongressenter. Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon Magnus deltok på stiftelsesmøtet. Organisasjonen fikk navnet Norsk Studentorganisasjon (NSO).


Sparbu.
Vådalsgrenda, sørøst i Sparbu. 24 februar 2005
Sparbu er et tettsted og et prestegjeld i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Sparbu var tidligere egen kommune. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Sparbu utgjør sørdelen av Steinkjer, og grenser i sør mot Røra i Inderøy og Verdal.
Den tidligere kommunen Sparbu.
Sparbu kommune ble 1. januar 1964 slått sammen med Beitstad, Egge, Kvam, Steinkjer, Stod og Ogndal til dagens Steinkjer kommune. I 1953 hadde Sparbu herred 3 721 innbyggere og et areal på 259 km². Sparbu og Ogndal var ett herred til delingen i 1884.
Stedet.
Sparbu har navnet fra "Sparbyggjafylket" som var et av de historiske innherredsfylkene. Sparbyggjafylket bestod av bygdelagene Sparbu, (Ogndal), Stod og Snåsa og var delt i «efri hálfa» og «nedri hálfa». I den siste lå "Sparabú" og "Bagabú" skipreider.
I Sparbu finnes mange rike fortidsminner fra bronsealderen og fram til middelalderen. Den mest kjente er Mære kirke som ble bygd på 1100-tallet på ruinene av et mektig gudehov. Men det er andre betydelige minner som fortjener oppmerksomhet, som f.eks. det store gravfeltet ved Skei, og et av landets største bronsealderfelt ved Langås og Holan. Ellers finnes det spor fra tidligere tider overalt i Sparbu.
Tettstedet som idag kalles Sparbu var tidligere en grend kalt Leira. Det fikk navnet Sparbu da jernbanen nådde fram og stasjonen ble kalt Sparbu stasjon. Fram til andre verdenskrig var det stor aktivitet med meieri, bakeri, fryseri, torvstrøfabrikk, snekkerier osv.
I nabobygda Mære finnes barneskole og Mære landbruksskole. Øverst i Sparbu finnes bygda Henning med det store Leksdalsvatnet.


Hammersmith and Fulham.
Hammersmith and Fulham er en bydel i London. Den ble opprettet i 1965 ved at Hammersmith og Fulham ble slått sammen.
Idrett.
Både Fulham FC, Chelsea FC og Queens Park Rangers FC hører til i distriktet.
Linford Christie, olympisk hullmedaljevinner på 100 meter sprint, bodde og trente i distriktet, og et stadion der er oppkalt etter ham.
I bydelen ligger White City, som i dag er mest kjent som tilholdssted for BBC. Tidligere lå White City Stadium der. Det var hovedarena under OL i London i 1908, og ble senere hovedsakelig brukt for friidrett og greyhound-løp. Stadionet ble revet i 1984.
Det er også flere roklubber i Hammersmith and Fulham, som tilsammen har ni olympiske gullmedaljer.


Hammersmith.
Hammersmith er et sted i bydelen Hammersmith and Fulham i det vestlige London. Området ligger sør for Shepherd's Bush, på nordsiden av Themsen.
Hammersmith Bridge er den første hengebroen over Themsen. Veien A4 går gjennom Hammersmith på vei til M4 og Heathrow lufthavn. Det ligger en stor trafikkmaskin der, som består av krysset Hammersmith Broadway og broen Hammersmith Flyover. Hammersmith undergrunnsstasjon betjener tre linjer, og gir dermed gode forbindelser til andre deler av London.
Området er et kommersielt sentrum, med blant annet to kjøpesentre og kontorer for bl.a. Coca-Cola, Disney, L'Oréal og Sony Ericsson.
Flere TV-serier har blitt spilt inn i Hammersmith, blant annet BBCs "Bottom", Channel 4s "TFI Friday" og vampyrserien "Ultra Violet". Åpningssekvensen i "Bottom" viser Hammersmith Broadway mens området var under utbygging.


Hammersmith undergrunnsstasjon.
Circle- og Hammersmith & City-linjene.
Dette er den eldste av de to stasjonene, åpnet den 1. desember 1868, og beliggende nord for Hammersmith Broadway. Stasjonen overtok etter en tidligere stasjon som lå litt lenger nord. I dag er det den vestlige endestasjonen for Circle- og Hammersmith & City-linjene.
District- og Piccadilly-linjene.
Den sørlige stasjonen ble åpnet den 9. september 1874 av Metropolitan District Railway (den nåværende District-linjen). Den ble modernisert tidlig i 1990-årene for å inkludere en stor, moderne bussterminal og et kjøpesenter i komplekset. Under arbeidet ble deler av den opprinnelige billetthallen, som hadde vært fylt igjen i mange år, gravet ut, og flisleggingen med et mosaikkbilde av Hammersmith Bridge ble restaurert og satt opp i den nordlige billetthallen.
Avsporingen i 2003.
Den 17. oktober 2003 sporet et tog på Piccadilly-linjen av i tunnelen rett utenfor stasjonen, da de bakerste hjulene hoppet av skinnene. Ingen mennesker ble skadet, men det ble en del skader på skinnegangen og svillene. Undersøkelsen av ulykken viste at årsaken var en brukket skinne, noe som ble tilskrevet svikt i rutinene for kontroll av skinnegangen. Skinnen som brakk hadde blitt flyttet til den andre siden av skinnegangen i 2001, på grunn av rustdannelse på innsiden. Dette betydde at drivhjulene ikke lenger presset mot delen som det var rust på, men ettersom skinnen var i en sving betød det også at det ble sprekker på utsiden ble forverret, og til slutt kunne den ikke stå imot lenger.
Som en følge av ulykken innførte firmaet Metronet, som inspiserte skinnegangen, nytt ultralydutstyr som er mer sensitivt og derfor kan oppdage sprekkdannelser tidligere.


Fantoft Studentboliger.
Fantoft Studentboliger (vanligvis kalt «Fantoft studentby») ligger i Fantoftveien 14, omkring syv km. sør for Bergen sentrum. Studentboligene ble bygget årene 1969–1972 etter tegninger av arkitektene Jørgen Djurhuus og Erik Fersum. Anlegget består av tre murblokker og en høyblokk på 18 etasjer som tilsammen rommer 1300 studenter i alt fra hybler til familieleiligheter. Iinteriøret har fleksible innredninger og funksjonelle kjøkkenløsninger. Hovedmaterialet i møbler og innredning er umalt furu. Studentboligene eies av Studentsamskipnaden i Bergen (SiB).
Studentbyen er blant annet kjent for sitt internasjonale miljø, da mange av utvekslingstudentene i Bergen bor her.


Ashford (Surrey).
Ashford er en by i Surrey. Den ligger nær grensen til Stor-London, og tilhører den delen av Middlesex som ble en del av Surrey i 1965. Byen er nevnt i "Domesday Book" (1086), og ble antagelig grunnlagt i angelsaksisk tid. Det meste av bebyggelsen er fra mellom 1930 og 1960.
Byen ligger nær London Heathrow Airport, men er lite plaget av flystøy ettersom den ikke er direkte under flytraséene.
Ashford har alltid har lite arbeidsløshet. Mange av innbyggerne jobber på Heathrow, og BP International er en stor lokal arbeidsgiver. Det er også mange som pendler til London eller steder i Thames Valley.


Beep Media Player.
BMP, eller Beep media player er en lydavspiller som er bygget på XMMS. Dets opprinnelige navn var Beep, men etter å ha funnet ut at det var i bruk, la de til "media player". BMP er likevel det navnet de er kjent for.
Beep Media Player med standard tema
Utseende.
Temaer til Winamp og til XMMS kan lett importeres til Beep.


Marylebone.
Marylebone (også kalt St. Marylebone eller Mary-le-bone) er et område i City of Westminster i London. Det ligger nord for Oxford Street og sør for Regent's Park, vest for Edgware Road og øst for Portland Place og Langham Place. Mellom 1899 og 1965 var St. Marylebone en valgkrets ("borough") i grevskapet London. Det ble så forent med Paddington og Westminster.
Navnet kommer fra en kirke viet til Jomfru Maria som ble bygget ved en liten bekk, en "bourne". Kirken og området rundt den ble etterhvert kjent som "St Mary at the bourne", som etterhvert ble trukket sammen til Marylebone.
Det er for det meste et boligområde. Ved den vestlige ytterkanten, mot Edgware Road, er en stor del av befolkningen arabere, noe som setter sitt preg på butikker og restauranter.
Madame Tussaud's voksmuseum ligger i Marylebone. Det samme gjør Harley Street, kjent for de mange legekontorene.
Kollektivtransport.
Jernbanestasjonen Marylebone stasjon ligger også i området.


Michel Ney.
Michel Ney (født 10. januar 1769 i Saarlouis som da var i Alsace i Frankrike, henrettet 7. desember 1815 i Paris), kalt "Le Rougeaud" og "le Brave des Braves", var fransk feltmarskalk. Han kjempet under revolusjonskrigene og napoleonskrigene.
Han begynte sin militære løpebane i 1787, og markerte seg som en impulsiv og modig soldat som skulle bli et eksempel på hva det innebærer å «lede fra fronten». Ney ble en av Napoleons første marskalker. Han ble gjort til hertug av Elchingen den 6. juni 1808 og til fyrste av "La Moskowa" den 25. mars 1813 (franskmennene kalte slaget ved Borodino for slaget ved Moskova, en elv ved slagmarken vest for Moskva).
Da Paris falt og bourbonene kom til makt igjen, ble Ney forfremmet og lovprist. Men da han ble sendt for å arrestere Napoleon som hadde forlatt Elba og var på vei mot Paris, lot han seg på nytt overtale til å skifte side.
Etter at Napoleon var blitt beseiret nok en gang, denne gang ved Waterloo, ble Ney stilt for en eksekusjonspelotong og skutt i Paris. Han nektet øyenbind og ble innrømmet retten til selv å gi skyteordren.
Ney, Michel
Ney, Michel
Ney, Michel
Ney, Michel
Ney, Michel


Kvås.
Kvås er en tidligere kommune i Vest-Agder. I 1909 ble Kvås og Austad skilt ut fra Lyngdal som egne kommuner.
Fra 1837 hadde Kvås sammen med Austad og Å vært del av Lyngdal formannskapsdistrikt. Fra 1. januar 1963 gikk Austad og Kvås kommuner igjen sammen med Lyngdal kommune.
I Kvås finner vi også Kvås Videregående Skole, som er en kristen internatskole som ble opprettet i 2005 og nedlagt i 2008. På samme sted har Kvås Folkehøgskole ekisistert i mer enn 80 år. Folkehøgskolen ble nedlagt i 2006. Kvås kirke ligger også her.
Gjennom bygda Kvås renner elva Lygna (Lyngdalselva) som er en god lakseelv.


Baker Street undergrunnsstasjon.
Baker Street undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Baker Street i Marylebone, City of Westminster, i kollektivsone 1. Stasjonen betjener fem linjer: Bakerloo, Circle, Hammersmith & City, Jubilee og Metropolitan. Den har gitt navn til Bakerloo-linjen, som før navnet ble trukket sammen het "Baker Street and Waterloo Railway".
Circle-linjens plattform er en del av den eldste undergrunnslinjen, og er en av de best bevarte gamle plattformer. På veggen er det satt opp gamle plantegninger og fotografier av stasjonen. Stasjonen åpnet 10. januar 1863.
Bakerloo- og Jubilee-linjene ligger på dypt nivå, mens de andre tre er grunne; Metropolitan-linjens plattformer ligger faktisk over bakken. Å skifte linje involverer derfor ofte at man må opp eller ned et nivå i anlegget.


Great Portland Street undergrunnsstasjon.
Great Portland Street undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i nærheten av Regent's Park, i City of Westminster, nærmere bestemt i krysset mellom Great Portland Street og Marylebone Road.
Stasjonen er i kollektivsone 1, og betjener linjene Circle, Hammersmith & City og Metropolitan.


Å (Lyngdal).
Å var et prestegjeld i Vest-Agder som sammen med Austad og Kvås utgjorde Lyngdal formannskapsdistrikt fra 1837. Ved resolusjon av 27. juni 1908 ble soknets navn endret fra Å til Lyngdal.


Åros (Søgne).
Åros er et gårds- og stedsnavn i Søgne kommune i Vest-Agder. Åros ligger på østsiden av Søgneelvas utløp og har en fin sandstrand. Her ligger også Åros Motell Camp. Et av Søgnes mest kjente landemerker var Årosmasta. Dette var en 155 meter høy militær radiomast som ble revet 11. februar 2009.


Hans von Herwarth.
Hans Heinrich Herwarth von Bittenfeld (født 1904, død 1999), også kjent som Johann von Herwarth, var en tysk diplomat.
Han var stasjonert i Moskva fra 1933–1941, tjenestegjorde senere som offiser på Østfronten og var Tysklands ambassadør til London 1955–1961, deretter statssekretær, så ambassadør til Roma fra 1965–1971 og fra 1971–1977 president for Goethe-Institut. Senere ble han ambassadør til Washington, og var også protokollsjef og statssekretær i utenriksministeriet. Han var fetter av Claus von Stauffenberg, og hadde tilhørt den konservative opposisjonen mot den nasjonalsosialistiske regjeringen.


Høllen.
Den beskyttede pollen innerst i havna i Høllen
Høllen er et tidligere tingsted (bl.a. lensting i 1532) i Søgne kommune i Vest-Agder. Høllen har en sjarmerende, gammel trehusbebyggelse langs «Høllegada», en fin badestrand langs Høllesanden på vestsiden av Søgneelvas utløp og en godt beskyttet havn for mindre båter. Høllen er en del av Sangvig etter gammel matrikkel, gnr. 23.
Virksomheten i Høllen er knyttet til sjøen. Her er småbåthavn og gjestehavn for mindre fartøyer. Høllen Brygge har bar, restaurant, dagligvareforretning, drivstoffylling for biler og båter, toaletter, vaskerom og dusjanlegg.
Høllen hadde tidligere poståpneri med navnet «Høllen i Søgne». Det var båtbyggeri og –verksted i Høllen og her ble det også produsert små dieselmotorer for maritimt bruk fra 1930-tallet.
Høllen er havn for Høllen båtruter, som driver rutetrafikk til Skarpøya, Borøya og Ny-Hellesund.
For å kunne betjene skip i Nordsjø- og kysttrafikk er det bygd et nytt, privateid kaianlegg ved industriområdet kalt Høllen vest.


Jordsløyfe.
En jordsløyfe i et elektrisk system er en uønsket strøm som går i en leder som kobler sammen to punkt som nominelt har samme potensial, vanligvis jord, men som i virkeligheten har forskjellige potensial. Dette fenomenet kan medføre dårligere funksjon eller til og med fare.
Et eksempel på dette er når en bærbar datamaskin kobles til forsterker og det skapes støy.


Melodi.
Begrepet melodi kommer fra gresk "μέλος" ("melos"), «sang» og "ωδή" ("odi"), «ode» og er i musikken en tonefølge med tydelig begynnelse og slutt.
Språkvitenskapen kjenner begrepet setningsmelodi som beskriver modulasjonen av stemmehøyden når en setning blir uttalt.


Arne Nøst.
Arne Nøst (født 17. juli 1962 i Molde) er en norsk maler, grafiker, illustratør, scenograf og musiker, oppvokst i Molde. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim fra 1982 til 1985 og Statens kunstakademi i Oslo fra 1985 til 1989.
Nøst har vært fast tegner for Dagbladets kultursider siden 1988. Han har også illustrert en rekke bøker. Nøst var styreleder i Norske Billedkunstnere fram til 2007.
1. januar 2009 tiltrådte Arne Nøst som teatersjef ved Rogaland Teater i Stavanger, han erstattet Hanne Tømta som gikk til Nationaltheatret.


Sirene (alarm).
Sirener er apparater som lager lyd for å alarmere, som f.eks luftvernsirener eller sirener på utrykningskjøretøyer som ambulanser, politibiler eller brannbiler.
Det finnes to hovedtyper, pneumatiske og elektroniske sirener. Den pneumatiske sirenen, som er en frittstående aerofon, består av en gjennomhullet skive som roterer med høy hastighet slik at hullene interfererer med luftstrømmen gjennom faste hull på utsiden av enheten. Denne typen sirener er energikrevende, og kan være drevet av en trefaset elektromotor. Elektroniske sirener kan benytte oscillatorer, modulatorer og forsterkere til å syntetisere sirenetoner (ul, ringelyd, etc.) som avspilles gjennom eksterne høyttalere. Det kan se ut til at elektroniske sirener gir best effekt ved varsling av kjøretøy foran utrykningskjøretøyet, mens pneumatiske sirener er det beste valget når utrykningskjøretøyet er inne i en sving, en forbikjøring el. Enkelte utrykningskjøretøy er derfor utstyrt med begge typer sirene.
Sirener brukes også som musikkinstrumenter, som i Edgard Vareses "Hyperprism" (1924), "Ionisation" (1931), og i hans "Poeme Electronique" (1958).
Sivilforsvarets sirener.
Sivilforsvarets sireneanlegg benyttes også i fredstid. Varslingsplaner er utarbeidet for enkelte industri- og damanlegg, men sirenene kan også brukes ved uforutsette hendelser der befolkningen øyeblikkelig må varsles. I 2000 ble sirenene i Lillestrøm utløst for å varsle om brann i en gasstankvogn på jernbanen.


Nyttårsorkanen 1992.
Nyttårsorkanen på vei inn mot Nordvestlandet 04 UTC 1. januar 1992.
Nyttårsorkanen er navnet som ofte blir benyttet for å beskrive lavtrykket som traff Norge tidlig på morgenen 1. januar 1992, som var tidenes sterkeste målte storm på det norske fastlandet. Nordvestlandet til Helgeland ble hardest rammet, og det ble stedvis gjort stor skade på bebyggelse og skogsområder. Meteorologisk institutt har beregnet at en så kraftig orkan statistisk sett bare vil forekomme hvert 200. år.
Anslått sterkeste vind under orkanen var 45 s, i gjennomsnitt over ti minutter (middelvind). Sterkeste vind basert på kortvarige kast anslås til 65 m/s. En hel del måleinstrumenter brøt imidlertid sammen på grunn av den store påkjenningen. På plattformen Statfjord-B i Nordsjøen ble det målt vind oppe i 75 m/s. Nyttårsorkanen ville på Saffir–Simpson-skalaen vært en kategori-3-orkan.
Orkanen gjorde skade på nesten 34 000 private eiendommer og kostet forsikringsselskapene 1,3 milliarder kroner. I tillegg utbetalte Statens naturskadefond 200 millioner kroner til for skader på 6000 eiendommer som ikke var brannforsikrede. Ett menneskeliv gikk tapt.


Gard Erik Sandbakken.
Gard Erik Sandbakken, født 24. oktober 1954), er en norsk forfatter og rådgiver, utdannet cand. philol.. Sandbakken gjorde seg bemerket med sin debut, kriminalromanen "Kalde skudd" i 1992. Han er blitt framhevet som en krimforfatter som krysser grensen mellom skjønnlitteratur og kriminallitteratur.


Ski-VM 2005.
Ski-VM 2005 ble arrangert i perioden 16. til 27. februar i den tyske byen Oberstdorf, som også var arrangørby for ski-VM i 1987. Det ble arrangert 12 konkurranser i langrenn, 4 konkurranser i skihopp, og 3 konkurranser i kombinert.
Totalt sett utklasset Norge de andre nasjonene, og rent medaljemessig ble dette VM det beste noensinne. Norge har bare én gang tidligere tatt 7 gull – det var i Holmenkollen i 1982 – men da ble det «bare» 4 sølv og 3 bronse i tillegg. Under VM i Holmenkollen var antallet øvelser imidlertid bare 13, mot årets 19 øvelser totalt.
Dette verdensmesterskapet var forøvrig det fjerde på rad hvor Norge ble den beste nasjonen.
0,9 km sprint, klassisk.
Dato: 22. februar 2005
De norske plasseringene: Ella Gjømle (9. plass), Guro Strøm Solli (10. plass). Både Marit Bjørgen, Kine Beate Bjørnås og Vibeke Skofterud ble utslått i prologen.
6 x 0,9 km sprintstafett, fristil.
Dato: 25. februar 2005
10 km fristil.
Dato: 17. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Kristin Størmer Steira (9. plass), Kristin Mürer Stemland (22. plass) og Kine Beate Bjørnås (25. plass).
15 km dobbel jaktstart (7,5 km klassisk + 7,5 km fristil).
Dato: 19. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Hilde Gjermundshaug Pedersen (11. plass) og Vibeke Skofterud (15. plass).
4 x 5 km stafett (2 x 5 km klassisk + 2 x 5 km fristil).
Dato: 21. februar 2005
30 km fellesstart, klassisk.
Dato: 26. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Kristin Mürer Stemland (26. plass), Kine Beate Bjørnås (30. plass) og Ella Gjømle (36. plass).
1,2 km sprint, klassisk.
Dato: 22. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Trond Iversen (9. plass) og Eldar Rønning (11. plass).
6 x 1,2 km sprintstafett, fristil.
Dato: 25. februar 2005
15 km fristil.
Dato: 17. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Ole Einar Bjørndalen (11. plass) og Jan Egil Andresen (29. plass).
30 km dobbel jaktstart (15 km klassisk + 15 km fristil).
Dato: 20. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Kristen Skjeldal (7. plass) og Espen Harald Bjerke (25. plass).
4 x 10 km stafett.
De to første etappene gikk i klassisk stil, de to siste i fristil.
Dato: 24. februar 2005
50 km fellesstart, klassisk.
Dato: 27. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Kristen Skjeldal (6. plass).
Sprint (skihopping stor bakke HS137 + 7,5 km langrenn).
Dato: 27. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Petter Tande (9. plass) og Kenneth Braaten (24. plass).
Individuelt (skihopping normalbakke HS100 + 15 km langrenn).
Dato: 18. februar 2005
De norske plasseringene: Petter Tande (7. plass), Kristian Hammer (15. plass) og Håvard Klemetsen (20. plass).
Lagkonkurranse (skihopping stor bakke H137 + 4 x 5 km langrenn).
Dato: 23. februar 2005
Normalbakke (HS100).
Dato: 19. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Roar Ljøkelsøy og Lars Bystøl (delt 9. plass), Sigurd Pettersen (14. plass).
Stor bakke (HS137).
Dato: 25. februar 2005
De øvrige norske plasseringene: Sigurd Pettersen (10. plass) og Bjørn Einar Romøren (12. plass).
Laghopp normalbakke (HS100).
Dato: 20. februar 2005
Nordmennene havnet på 12. plass etter at Sigurd Pettersen ble diskvalifisert på grunn av for lav vekt i forhold til lengden på skiene han hoppet med. Det norske laget bestod av Lars Bystøl, Sigurd Pettersen, Bjørn Einar Romøren og Roar Ljøkelsøy.
Laghopp stor bakke (HS137).
Dato: 26. februar 2005


Steinway & Sons.
Et Steinway-flygel klart til bruk
Steinway & Sons er en flygel- og pianoprodusent som holder til i Hamburg, Tyskland og New York, USA. Steinway er det mest populære flygelmerket blant konsertpianister, og regnes av svært mange for å være verdens beste.
Historie.
I Seesen i Niedersachsen i Tyskland bygget pianomakeren Heinrich Engelhard Steinweg sitt første flygel i 1836. I 1851 emigrerte han med familien til Amerika og de anglifiserte da etternavnet til Steinway. To år senere grunnla han sammen med sine sønner firmaet Steinway & Sons og innen 1860-årene hadde de blitt den ledende pianofabrikken i USA. Oppfinnelser av Steinway, som støpejernrammen og plasseringen av strengene over denne rammen i stedet for under, har senere blitt en standard for pianofabrikker over hele verden.
I 1866 etablerte Henry Steinway det første «Steinway Hall», beliggende på 14th Street i New York. Her var firmaets kontorer og utstillingsrom i første etasje, og det var en konsertsal med plass til 2 000 tilhørere i første etasje som etter hvert fikk besøk av mange store pianister. Dette lokalet ble hjemarenaen til New York Philharmonic i 25 år fram til Carnegie Hall åpnet i 1891. Dagens «Steinway Hall» i New York ligger i 57th Street, rett ved Carnegie Hall. Andre slike etablissementer med den sammen utformingen kalles «Steinway House», «Home of Steinway» eller «Steinway Salon» og ligger i byer som London, Hamburg, Berlin, München, Lausanne, Wien, Tokyo, Osaka, Seoul og Beijing.
På salgstoppen i 1920-årene solgte de mer enn 6000 instrumenter i året. Steinways bunnsolide rykte og byggekunst, særlig Hamburg-modellene, skilte dem ut fra de andre produsentene.
Under andre verdenskrig måtte fabrikken i New York gå over til å produsere deler til den amerikanske militære flyindustrien og glidefly av tre, mens fabrikken i Hamburg ble som amerikansk eiendom konfiskert av nazi-regimet og mot slutten av krigen måtte den avgi hele lageret av preparert tørkede trevarer til krigsindustrien. I et av de mange allierte bombeangrep på Hamburg ble fabrikken truffet av en rekke bomber og var nær ved å bli fullstendig ødelagt.
Etter mange økonomiske problemer ble firmaet solgt til CBS i 1972. CBS solgte Steinway til Steinway Musical Properties, Inc. som deretter solgte det videre til Selmer i 1995. Bare ett medlem av Steinway-familien jobber i dag hos Steinway.
Mange mener at italienske Fazioli og østerrikske Bösendorfer kan måle seg med Steinway, men det er fremdeles en bred oppfatning at Steinway er det ypperste.
Hamburg- kontra New York-modeller.
De lærde strides om hva som er best av Hamburg- og New York-modellene, og de har begge sine tilhengere. Store musikere som Vladimir Horowitz foretrakk New York-versjonen, som er klarere og mer gjennomtrengende i klangen. Andre, som Marc-André Hamelin, Alfred Brendel og Arcadi Volodos velger Hamburg-modellene som er varmere og dypere i klangen. Ulikhetene bestemmes av faktorer under byggingen av flygelet, såvel som hammerprodusenten.
Til tross for Steinway-ledelsens påstander om at det ikke finnes noen forskjell, er det ørsmå nyanser under byggingen som forårsaker like små forskjeller.
En måte å skille et Hamburg-flygel fra et New York-flygel er den lille kulen på publikumssiden av flygelet som er til å låse lokket; denne har bare Hamburg-flyglene.


Sonate.
En sonate (fra latin og italiensk "sonare", «å lage lyd») er vanligvis et flersatsig solostykke for et gitt instrument, med eller uten akkompagnement. Opprinnelig betydde det bare at et musikkstykke skulle fremføres instrumentalt, i motsetning til en kantate som blir sunget (latin "cantare", «å synge»).
I løpet av 1600-tallet begynte man å skille mellom «kirkesonate» ("sonata da chiesa"), som var mellomspill i liturgisk sammenheng, og «kammersonate» ("sonata da camera"), til verdslig bruk. Giovanni Gabrieli har skrevet en rekke sonater i denne tidlige ensatsige stilen, for messingblåsere eller for strykeinstrumenter. Denne sonateformen kom med tiden, under påvirkning av dansesuiten slik den tok form på 1600-tallet, til å omfatte et musikkstykke med fast mønster og flere satser. De første musikkstykkene med tilnavnet sonate var ofte komponert til kirkelig bruk.
Begrepet utviklet seg i løpet av musikkens historie og fant sin mest utbredte form i den wienerklassiske perioden, blant annet med utviklingen av sonatesatsformen (som ikke må forveksles med den generelle sonateformen). En sonate kan være skrevet for ett eller flere instrumenter, og består i den wienerklassiske form av flere satser, for det meste tre eller fire.
Denne strukturen finner vi også i andre større verktyper, som symfonien, solokonserten og en rekke former for kammermusikk, for eksempel strykekvartetten. Joseph Haydn var sentral i denne utviklingen.
Domenico Scarlatti, som regnes til senbarokken, skrev rundt 555 sonater med bare en sats som han etter hvert begynte å gruppere for at de skulle fremføres som en suite.
I romantikken begynte Ludwig van Beethoven og etter hvert andre å forlate den opprinnelige sonateformen. For eksempel kan sluttsatsen i Beethovens 9. symfoni ses som en kantate. Å innføre kor og solister i en symfoni betød det samme som å sprenge formen og oppfatningen av hva en symfoni skulle inneholde. Han banet dermed veien for Gustav Mahler og dennes gigantiske kor-symfonier (for eksempel Mahlers 8. symfoni).


Margarin (tegneserie).
Margarin var en tegneserie skrevet av Kristopher Schau og tegnet av Øystein Runde. Serien ble publisert i det nå nedlagte seriebladet Smult, første gang i 2002. Tegneserien ble gitt ut i bokform av Seriehuset i 2006.
Tegneserien handler om en tilsynelatende normal familie, men som etterhvert viser seg å være det stikk motsatte. Det er fire eller fem barn i familien og alle er fortsatt festet i navlestrengen (som også henger fast i moren). Moren er svært overvektig og ligger for det meste i en seng. Når barna har gjort ugagn må de, i stedet for husarrest, krype inn i moren. Familien har også en hund, som må tømmes for å unngå at den sprekker. En av de mer mystiske figurene er Burt. Man får aldri øye på Burt, men det blir ofte nevnt at han eser. I et tilfelle eser han så mye at det nærmest blir panikkutbrudd i familien.


Smult (blad).
Smult var et tegneserieblad som utkom i tilsammen 17 utgivelser i perioden 2002 til 2003. Bladet spesialiserte seg på norske tegneserier. Utenlandske serier figurerte også. Noen av seriene som gikk i Smult var Fakta Fra Verden, Margarin, Wildlife, Nemi, Kollektivet, Jason og Knuts Rute. I tillegg hadde Daniel Clowes noen serier på trykk.
Et ikke-tegneserie-innslag var "Smultkult", som var kronikker som handlet om klassiske fjernsynsserier eller rock n' roll-band. Et annet lignende innslag var "Bløffologer" der det ble fortalt om historiens bløffmakere.


Downing Street.
Downing Street er en liten blindgate som går ut fra Whitehall i City of Westminster, London. Downing Street nr. 10 har gjennom mer enn tohundre år vært den offisielle boligen til "First Lord of the Treasury", en tittel som i moderne tid alltid innehas av Storbritannias statsminister, mens nr. 11 er boligen til finansministeren. På grunn av dette blir "Downing Street" eller "Number Ten" ofte brukt synonymt med "statsministeren" eller "statsministerens kontor", mens "Number Eleven" brukes om finansministeren eller finansdepartementet.
Fra 1997 til 2007 byttet de to plass, siden statsministeren i denne perioden, Tony Blair, var gift og hadde tre barn, og man fant ut at nr. 11 passet bedre til en barnefamilie. Allikevel var statsministerens kontor og regjeringens møtelokale fortsatt i nr. 10.
Gaten har navnet etter sir George Downing, 1. baronet (1632–1689). Han var en soldat og diplomat som gjorde tjeneste under både Oliver Cromwell og Karl II. Som belønning for tjenester utført for kongen fikk han en tomt inntil St. James's Park, og Downing Street går gjennom denne eiendommen.
I 1950- og 1960-årene var det planer om å rive alle husene i gaten for å bygge moderne hus, men dette ble skrinlagt og er siden ikke vurdert på nytt.
Av sikkerhetsgrunner er gaten sperret for alle som ikke har spesiell tillatelse. I tillegg til en kraftig stålport er det også senkbare sperringer i veien, og bevoktning med væpnet politi.


Whitehall.
Whitehall, sett nordfra mot Parlamentet
Whitehall er en gate i City of Westminster, London. Den går fra Trafalgar Square og to tredjedeler av veien til Westminsterpalasset; resten av gaten dit heter Parliament Street.
Navnet kommer fra Whitehallpalasset som lå i området, og som brant ned i 1698. Gaten var opprinnelig en bred vei foran palasset, mens Parliament Street var en liten sidevei. Etter at palasset brant ble Parliament Street gjort bredere, slik at det ble et sammenhengende gateløp. Den eneste delen som står igjen av palasset er "Banqueting House" fra 1622, tegnet av Inigo Jones. Kong Karl I ble henrettet på et skafott som var reist utenfor bygningen, som han gikk ut på fra et vindu i andre etasje. Henrettelsen blir minnet på stedet hvert år av rojalister.
Whitehall er det administrative sentrum for det britiske regjeringen, og navnet brukes ofte synonymt med regjeringen eller departementene. I Downing Street, som er en sidegate til Whitehall, ligger statsministerens og finansministerens offisielle boliger. Forsvarsdepartementets bygning er en av de største og mest fremtredende.
Kenotafen er Storbritannias fremste krigsminnesmerke. Den ble reist midt i gaten etter første verdenskrig, men er et minnesmerke for alle kriger hvor britiske liv har gått tapt.
Scotland Yard, Londons politistyrke, har sitt navn etter Great Scotland Yard, som ligger opp mot Whitehall.


Randesund.
Randesund er en tidligere selvstendig kystkommune i Vest-Agder fylke beliggende mellom Kvåsefjorden i Høvåg i Aust-Agder og Topdalsfjorden i Oddernes i Vest-Agder.
Fra 1837 til 1893 var Randesund del av Oddernes kommune. Fra 1894 ble Randesund skilt ut som egen kommune med 3 076 innbyggere.
Fra 1. januar 1965 ble Randesund, Tveit og Oddernes kommuner slått sammen med Kristiansand. Randesund hadde ved sammenslåingen 1 672 innbyggere.
I dag er Randesund en bydel i Kristiansand og et prestegjeld i Kristiansand domprosti med to sokn: Hånes og Randesund.
Randesund har etter krigen vokst betraktelig og bydelen er fremdeles i stor vekst. De største bebodde områdene i Randesund er Hånes, Søm, Odderhei og Tømmerstø. Dolsvåg er et mindre sted.
Ofte blir bydelen delt i to av de lokale beboerne med navnene Indre og Ytre Randesund. Dvergsnes skole ligger i Ytre Randesund.
Randesund er kjent for sin vakre skjærgård hvor man med båt kan kjøre gjennom «Skippergada» og legge til ved Kongshavn. Ferdes man i båt kan man handle og fylle drivstoff ved både Tømmerstø brygge og Korsvik marina. Fra Randesund er det kort vei med båt over byfjorden og inn til Kristiansand sentrum.
Idrettslaget til Randesund heter Randesund Idrettslag


King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon.
King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger ved jernbaneterminalene King's Cross og St. Pancras, og betjener linjene Circle, Hammersmith & City, Metropolitan, Northern, Piccadilly og Victoria. Stasjonen ligger i kollektivsone 1.
Historie.
Den første undergrunnsstasjonen ved King's Cross åpnet som en del av "Metropolitan Railway" (nå Metropolitan-linjen) i 1863. Den ble utvidet i 1868 og 1926. Nye plattformer for grunne linjer ble åpnet i 1941, vest for de gamle plattformene, slik at det ble lettere å bytte mellom grunne og dype linjer. Det som er igjen av den gamle stasjonen ble frem til 8. desember 2007 benyttet av jernbanenettets Thameslink-rute. I dag fungerer den kun som en gjennomgang til dagens undergrunnsstasjon fra Pentonville Road.
"Great Northern, Piccadilly & Brompton Railway" (nå Piccadilly-linjen) åpnet sammen med resten av linjen i 1906, mens "City & South London Railway" (nå Northern-linjen) åpnet sine plattformer i 1907. Victoria-linjen tok i bruk stasjonen i 1968.
I forbindelse med høyhastighetsbanen Channel Tunnel Rail Links (Eurostar) åpning i november 2007, ble stasjonen totalrenovert og ombygd for å møte det økende antallet passasjerer.
King's Cross-brannen.
18. november 1987 brøt det ut brann på stasjonen, etter at noen som tente en sigarett på vei opp i rulletrappen hadde sluppet en tent fyrstikk som falt ned i et av maskinrommene for rulletrappene. 31 mennesker omkom i brannen, flere av dem i rulletrappene, som hadde tretrinn og tok fyr under den kraftige varmeutviklingen.
Etter brannen ble brannprosedyrene og røykeforbudet for undergrunnsbanen strammet inn, staben ble bedre opplært i å håndtere evakuering og gamle rulletrapper med tretrinn ble byttet ut.


Caledonian Road undergrunnsstasjon.
Caledonian Road undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i kollektivsone 2, og betjener Piccadilly-linjen.
Stasjonen er det eneste sted i verden hvor det har blitt satt opp en «vindelrulletrapp». Trappen fungerte, dårlig, i én dag, og ble aldri åpnet for publikum. Den ble stengt og etterhvert demontert, men rester etter den er fortsatt synlige.


Richmond Park.
Richmond Park er den største av de kongelige parkene i London, med et areal på nesten 10 km². Parken ligger i nærheten av Richmond upon Thames, Kingston upon Thames og East Sheen.
Det går veier igjennom Richmond Park som forbinder disse stedene, men veiene har lav fartsgrense og er kun åpne på dagtid. Adgang til veiene er via Sheen Gate, Richmond Gate, Petersham Gate, John Martin's Gate, Kingston Gate, Robin Hood Gate og Roehampton Gate. Parken er pittoresk, blant annet på grunn av de mange rådyrene som streifer fritt omkring.
Parkens kongelige forbindelser går trolig lenger tilbake enn noen annen kongelig park, og begynte med Edvard I (1272–1307), da området var kjent som Manor of Sheen. Navnet ble endret til Richmond under Henrik IIs regjeringstid. I 1624 flyttet Karl I hoffet sitt til Richmond-palasset for å unngå pesten i London, og parken ble omgjort til beite for rådyr. Hans avgjørelse, i 1637, om å gjerde inn parken ble ikke godt mottatt av den lokale befolkningen, men han ga fotgjengere rett til å passere igjennom parken. Gjerdene står fremdeles, men har blitt delvis gjenoppbygget og forsterket.
Richmond Park har status som sted for spesiell vitenskapelig interesse, nasjonalt naturreservat og kandidat for europeisk spesialområde for naturvern.


Richmond upon Thames (distrikt).
Richmond upon Thames er en bydel i den sørvestlige delen av Stor-London. Den er en av de få bydelene som dekker områder på begge sider av Themsen.
Distriktet ble opprettet i 1965 ved at kretsene Twickenham i Middlesex og Richmond upon Thames og Barnes i Surrey ble slått sammen.


Kensington Gardens.
Kensington Gardens er en av de kongelige parkene i London, beliggende rett vest for Hyde Park. Det meste av parken ligger i City of Westminster, men en liten seksjon i vest ligger i bydelen Kensington and Chelsea. Parken dekker et område på 1,1 km².
Den oppfattes iblant som del av Hyde Park, men ringveien West Carriage Drive utgjør en klar grense mellom de to.
Kensington Gardens danner sammen med Green Park og St. James's Park en nærmest sammenhengende «grønn lunge» i hjertet av London mellom Notting Hill og Westminster.
Blant kjennemerker i parken er Albert Memorial (et minnesmerke over dronning Victorias ektemann), Kensington Palace, en bronsestatue av Peter Pan og kunstmuseet Serpentine Gallery.


Sheen (London).
Sheen er et sted i det sørvestlige London, i nærheten av Barnes, Roehampton, Putney og Richmond. Det var i Sheen Henrik VII bygde et slott etter at den gamle kongelige herregården brant i 1497, og i 1501 ga han stedet navnet Richmond. Dette navnet har så spredd seg til byen vest for Sheen, som har fått tilbake sitt gamle navn. Det deles gjerne inn i to områder, "East Sheen" og "West Sheen".
East Sheen.
East Sheen er et grønt og velholdt sted, som for det meste er et boligområdet. Stedet ligger like ved Richmond Park, og husene ved parken er sterkt etterspurte og dermed høye i pris.
Kollektivtransporttilbudet fra East Sheen består av flere bussruter. Nærmeste togstasjon er Mortlake mot nord, mens nærmeste undergrunnsstasjon er East Putney.


Richmond upon Thames.
Richmond upon Thames (oftest kalt bare Richmond) er en forstad til London. Byen ligger sør for Themsen, men på grunn av måten elven svinger i området ligger den nordøst for Richmond Bridge. På sommeren trener flere roklubber fra Londons universiteter på elven ved Richmond, og mange turister tar fotturer langs elvebredden. Byen blir ofte omtalt som en del av Surrey, men er offisielt ikke lenger en del av dette grevskapet.
Blant kjente personer fra Richmond finner man skuespilleren Richard Attenborough, George Eliot og maleren J.M.W. Turner. Sistnevnte malte flere ganger motiver fra byen.
Historie.
Fra det 12. århundre til 1649 lå det en kongelig residens i Richmond. Den er særlig kjent fra det 16. århundres historie, da Henrik VIII og senere Elisabeth I tilbrakte juletiden i palasset.
Henrik I bodde en kort periode i Sheen, men det var Edvard I som var den første som tok med hele sitt hoff dit. Etter henrettelsen av William Wallace («Braveheart») i 1305 var det i Sheen ar de skotske kommisjonærene måtte knele for ham og sverge troskap.
Percyslekten fra Northumberland ble i 1310 belønnet for sin lojalitet mot kronen med et baroni i Sheen. Hertugen av Nortumberland har fortsatt Alnwick slott i Northumberland og Syon House rett nord for Richmond som sine hovedresidenser.
Edvard II grunnla et karmelittkloster i Sheen etter nederlaget ved Bannockburn i 1314. Da Edvard III kom til makten i 1327 ga han huset til sin mor Isabella. Etter hans kones død neste femti år senere brukte han mer enn 2000 pund på oppussing av huset, noe som var en stor sum i datidens pengeverdi. Han døde selv på herregården før arbeidet var ferdig, i 1377. Under hans tid, i 1368, hadde Geoffrey Chaucer gjort tjeneste som "yeoman" i Sheen.
Richard II var den første kongen som gjorde Sheen til sin hovedresidens, i 1383. Han tok med seg sin kone Anne av Böhmen dit, og de levde der sammen i 12 år før hun døde. Kongen ble så fra seg av sorg over sin kone at han beordret at herregården skulle rives. Den lå i ruiner i nesten 20 år, før Henrik V startet byggearbeider. Han grunnla også et karteuserkloster der.
Herregården brant ned 23. desember 1497, og Henrik VII bygde et slott der istedet. Han likte seg svært i Richmond slott i Yorkshire, og var også jarl av Richmond, og ga derfor stedet navnet Richmond i 1501. Sheen er i dag et område helt i den østlige ytterkanten av Richmond.
Kollektivtransport.
Richmond stasjon er endestasjon for undergrunnslinjen District og toglinjen North London-linjen. Tog fra Waterloo stasjon stopper også normalt der.
Andre jernbanestasjoner i området er St. Margarets, North Sheen og Kew Gardens.


Green Park.
Green Park er en av de kongelige parkene i London. Parken dekker et område på 16 hektar og utgjør et viktig bindeledd mellom Hyde Park og St. James's Park.
Til forskjell fra naboparkene har Green Park ingen bygninger, statuer, fontener eller tjern. Den består utelukkende av skogkledde enger. Parken er omkranset i sør av Constitution Hill, i øst av gangveien Queen's Walk og i nord av Piccadilly. Den møter St. James's Park ved Queen Victoria Memorial rett overfor inngangen til Buckingham Palace.
Den nærmeste undergrunnsstasjonen er Green Park.
Parken ble opptegnet første gang i 1554, da Thomas Wyatt ledet et opprør mot Maria Is ekteskap med Philip II av Spania. Parken ble inngjerdet i 1668 av Karl II, som også anbrakte rådyr og lot bygge et hus for oppsynsmannen. Parken var da kjent som Upper St. James's Park, men navnet ble endret til Green Park i 1746. Parken ble åpnet for almenheten i 1826.


Jarl av Northumberland.
Jarl av Northumberland er en engelsk og britisk adelstittel. Historisk er tittelen særlig knyttet til Percyslekten, som i store deler av middelalderen var den mektigste familien i det nordlige England. En arving av slekten ble i 1766 hertug av Northumberland, som er en fortsettelse av den gamle tittelen.
Tittelen ble inndratt av kronen flere ganger, etter at Percyslekten hadde drevet maktspill mot monarken, men den har hver gang blitt gitt tilbake til slekten.
Jarler av Northumberland, femte opprettelse (1749).
Se hertug av Northumberland, tredje opprettelse
Northumberland
Northumberland


Hertug av Northumberland.
Hertug av Northumberland er en engelsk og britisk adelstittel. Den ble opprettet i 1551 for John Dudley. Han støttet sin svigerdatter lady Jane Greys krav på tronen, men da hun ble avsatt av Maria I ble han dømt for høyforæderi og henrettet.
Tittelen ble gitt til George Fitzroy i 1674, men da han ikke hadde arvinger døde tittelen ut med ham. Den ble opprettet for tredje gang i 1776, og ble da gitt til Percyslekten, som siden det 14. århundre hadde vært jarler av Northumberland. Det er fortsatt denne slekten som har tittelen. Deres sete er Alnwick slott i Northumberland. Slekten har også en Londonresidens, Syon House, i Brentford rett nord for Richmond upon Thames. Dette er et baroni som ble gitt til Percyslekten i 1310.
Den som er hertug av Northumberland har også titlene "jarl av Northumberland" (gjenopprettet 1749), "jarl Percy" (1766), "jarl av Beverley" (1790), "baron Warkworth" (1749) og "baron Lovaine av Alnwick" (1784). Alle titler er en del av Storbritannias høyadel. Den eldste sønn og arving til hertugtittelen bærer tittelen jarl Percy.
Hertuger av Northumberland, tredje opprettelse (1766).
Sønn og arving til den 12. hertug er George Dominic Percy, jarl Percy (født 4. mai 1984)
Northumberland
Northumberland


Liste over høyadelstitler i Storbritannia.
Liste over høyadelstitler i Storbritannia omfatter adelstitler i Storbritannia som er opprettet etter Unionsloven av 1707 men før Unionsloven av 1801 og som inngår i Peerage of Great Britain'". Titler opprettet før 1707 inngår i engelsk adel (som inkluderer Wales) eller i skotsk adel, mens senere titler inngår i Det forente kongerikes adel.
Frem til 1999 kunne alle som hadde titler i denne listen sitte i Overhuset; det er nå begrensninger på hvem som kan sitte der. De høye adelrangene er hertug ("duke"), marki ("marquess"), jarl ("earl"), viscount og baron.
I listen over titler er høyere eller tilsvarende titler i andre lands adel nevnt.


Holloway Road undergrunnsstasjon.
Holloway Road undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i kollektivsone 2, og betjener Piccadilly-linjen. Stasjonen ble åpnet 15. desember 1906.
Den ligger i nærheten av Arsenal Stadium i Highbury, og er en av stasjonene mange går av på når Arsenal FC spiller hjemmekamp. Ettersom fotballklubben pr. februar 2005 er i gang med bygging av et nytt stadion er det planer om bygging av boliger der Arsenal Stadium ligger. Denne utviklingen vil føre til at det blir flere pendlere i området, og det er derfor planer om å oppruste stasjonen.


Høvåg.
Høvåg er et sokn i Vestre Moland prestegjeld og et tettbebygd sted i Lillesand kommune i Aust-Agder. Høvåg var tidligere en selvstendig kommune.
Historie.
På Hæstad har man funnet spor etter steinalderbebyggelse, blant annet en del flint.
Sommeren 2011 undersøkte arkeologer fra Norsk Maritimt Museum (tidl. Sjøfartsmuseet) et vrakfunn i Ulvøysund vest i Høvåg. På grunnlag av C14-analyse av et reinsdyrgevir, viste det seg at skipet forliste i første halvdel av 1000-tallet. På grunn av lasten, som med unntak av geviret og en stor stabel kvernsteiner fra Sogn og Fjordane, har råtnet bort, er det tydelig at dette var et handelsskip. Norrøn litteratur skriver ofte at man seilte opp og ned norgeskysten (Nordvegen), her er håndgripelig bevis på at handelsruten gikk inn i Ulvøysund og fulgte Blindleia østover.
Høvåg nevnes flere ganger i middelalderbrev, og de fleste gårdsnavnene er også fra den tiden eller atskillig eldre.
Høvåg kirke er bygd i stein, sannsynligvis på 1100-tallet. Altertavle og prekestol er fra 1600-tallet, mens orgelet er fra 1966.
I Diplomatarium Norvegicum finnes det et brev skrevet i Ulvøysund 28. august 1339 av biskop Håkon Erlingsson av Bergen. Han hadde ligget værfast i uthavna fra 24. august, og var egentlig på vei østover til kongen, Magnus Eriksson. I brevet spør biskop Håkon Erling Vidkunsson, landets største jordeier og mektigste adelsmann, om hva reisefølget bør gjøre videre. I og med at været var en hindring, og at Erling på det tidspunktet befant seg på Østlandet, kan vi regne med at biskopen og hans følge forble i Ulvøysund flere dager mens de ventet på svarbrev.
I Ulvøysund finner man flere kompassroser innhogget i fjellet, den eldste fra 1400-tallet. Det var sjøfolk som sto bak disse.
Stedet nevnes også på nederlandske kart fra 1500-tallet, da som "Wolfsondt". Det eldste huset i Høvåg ligger der fortsatt, et gammelt gjestgiveri fra 1600-tallet.
Høvåg var en del av Sands skipreide i Middelalderen og tidlig moderne tid. Sands skipreide besto av det som nå er Lillesand kommune, altså nåværende Lillesand, Høvåg og Vestre Moland kommuner. Et middelalderbrev fra 1400-tallet regner også Eide i nåværende Grimstad kommune som en del av Sands skipreide. Ei skipreide var et distrikt som gikk så langt inn i landet som laksen gikk i elva. Formålet var å kunne stille mannskaper og skip til rådighet for kongen hvis landet var truet, den såkalte leidangen. Senere gikk leidangen over fra militærtjeneste til skattesystem.
Dette området, som resten av Agder, lå under Gulatingslagen, et lovområde som dekket mesteparten av Vestlandet, Agder, og noen fjellbygder. Kirkelig sett lå Høvåg under Vestre Moland, som igjen lå under Stavangerbiskopen. Dette endret seg da Kristiansand ble stiftsstad.
Fra 1837 var Høvåg del av Vestre Moland kommune. Fra 1865 ble Høvåg skilt ut som egen kommune. I øst gikk da kommunegrensen midt i Østre Vallesverdfjorden. I vest grenset Høvåg mot Vest-Agder ved Kvåsefjorden. 1. januar 1962 ble Høvåg del av Lillesand kommune.
Stedet.
Kjente steder i Høvåg er Gamle Hellesund og Ågerøy. Blindleia går gjennom skjærgården i Høvåg. Bronseplassen i Høvåg er et levende museum som inneholder bl.a. et rekonstruert langhus fra Bronsealderen. Stedet dekker perioden fra bronsealder til vikingtid. Høvåg har også eget bygdemuseum, som fokuserer på nyere lokalhistorie.
En del av Sørlandsparken, et næringsområde på grensen til Kristiansand og Vest – Agder fylke ved E18 ligger i tidligere Høvåg kommune, blant annet en del av Sørlandets Travpark og varemagasinet IKEA.
Høvågs idrettslag heter Høvdingen IL. Laget har egen kunstgressbane.
Gabriel Scott skrev ofte om Høvåg i sin litteratur. Han nevner bl.a. Kassetassen, en figur som i dag er gjenskapt i form av en skulptur ved Kassenkanalen.
Dialekten i Høvåg er noe forskjellig fra dialekten i resten av Lillesand kommune; den har mye til felles med kristiansandsk. Høvdinger (folk fra Høvåg) har -ane isteden for -ene som ending i flertall bestemt form av substantiver. Tonefallet ligger også nærmere kristiansandsdialekten.


Kristin Mürer Stemland.
Kristin Mürer Stemland (født 8. januar 1981 i Trondheim) er en norsk langrennsløper fra Trondheim og medlem av Byåsen Idrettslag. Hun var i norgestoppen i flere år og var mye brukt på det norske stafettlaget i årene 2004 til 2008. Hennes sterkeste resultater er norgesmesterskapet på 30 km fri teknikk i 2004 og 5.-plassen som deltaker på det norske stafettlaget under OL i Torino i 2006.
Tidlig karriere.
Mürer Stemland var på juniorlandslaget sammen med ett år eldre løpere som Marit Bjørgen, Vibeke Skofterud og Kine Beate Bjørnås. Hun slet i sine første sesonger som senior. Gjennombruddet kom i 2004 da hun ble norsk mester i 30 km fri teknikk med klar margin og hadde gode plasseringer i flere verdenscupløp, 10.-plass på 10 km fri i La Clusaz som det beste.
2003/2004.
Kristin kom inn på elitelandslaget i sesongen 2003/2004 og debuterte i verdenscupen 23. november 2003 på det norske stafettlaget (Beitostølen). Bare to uker senere fikk hun en 11.-plass på 15 km fellesstart i Dobbiaco. Hun hadde denne sesongen flere gode internasjonale resultater. I verdenscupen totalt fikk hun 228 poeng, noe som innbrakte en 24.-plass som 4. beste norske.
2004/2005.
Hun slet i 2004/2005-sesongen med videre fremgang, men hentet seg en 10.-plass i jaktstart fra prøve-OL i Pragelato, Italia tidlig på nyåret og 3. plass i NM 10 km fri. Under VM i Oberstdorf fikk hun noe skuffende resultater med 23.-plass i 10 km fri og 27.-plass i 30 km klassisk fellesstart (nest beste norske riktignok). Sesongen brakte totalt 71 verdenscup-poeng, på en 49.-plass, 7. beste norske.
2005/2006.
Sesongen 2005/2006 startet positivt. Det ble 5.-plass i dobbeltjaktstart i verdenscupen 10. desember i Vernon, Canada, fulgt opp av 6.-plass i 10 km skøyting i Canmore helga etter. I Norgesmesterskapet i januar ble det en 3.- og en 4.-plass.
Generalprøven foran OL i Torino i Davos ble ikke for oppløftende med en 28.-plass på 10 km klassisk. Første OL-øvelse ble noe bedre med en 19.-plass i 15 km dobbeltjaktstart. Her fikk hun problemer med overgangen fra en hard avslutning av klassisk del over til skøyting. Noen dager senere ble det 12.-plass på 10 km klassisk, den eneste langrennsøvelsen hvor Norge gjorde det godt (plassene 2, 3, 4 og 12). To dager senere ble det en skuffende 5.-plass i stafetten, til tross for at Kristin gjorde sin del av jobben bra. I den avsluttende øvelsen 30 km fri teknikk ble det en 24.-plass.
Mot slutten av sesongen hentet Kristin seg en 15.-plass i Vasaloppet, deretter 7.-plass i Falun og til slutt en 17.-plass i Sapporo, de to siste i dobbeltjaktstart. Igjen viser hun styrke i denne kombiøvelsen. Det ble til slutt 192 verdenscup-poeng på 31.-plass som 5. beste norske.
2006/2007.
Sesongen 2006/2007 åpnet oppløftende på Beitostølen med en 3.-plass i 5 km fri etter Marit Bjørgen og Hilde Gjermundshaug Pedersen og 5.-plass i 10 km klassisk. Så ble det mer beskjedent i Gällivare, Kuusamo og Cogne med plassering 38, 16 og 35. I La Clusaz viste hun igjen tenner med en 10.-plass i 15 km fri med fellesstart, og en bra stafettetappe på et forøvrig blekt norsk lag.
I Tour de Ski var innsatsen ganske blek. Hun maktet ikke å markere seg i noen av løpene, og fikk totalt en 28.-plass.
I NM 2007 i Meråker ble den en 2.-plass i 10 km fri teknikk, men langt etter vinner Marit Bjørgen. I 15 km dobbelt jaktstart ble det en 4.-plass. I stafetten bidro hun til en 13.-plass for Byåsen ILs førstelag.
I Sapporo-VM fikk hun en 19.-plass i dobbelt jaktstart.
Hun avsluttet sesongen med en 18.-plass i 10 km dobbeltjaktstart i Lahtis og en 17.-plass i 30 km klassisk i Holmenkollen. I verdenscupen totalt ble det en 46.-plass med 84 poeng som 9. beste norske.
2007/2008.
Sesongen 2007/2008 ble ingen suksess. Riktignok var hun med på det vinnende norske stafettlaget i Davos og hentet seg en 7.-plass i verdenscuprennet i Rybinsk. Hun var også med i Tour de Ski, som en av 6 norske kvinneløpere og fikk der plasseringene 26, 23, 43, 28, 26, 36, 28 og 30, totalt en 26.-plass.
2008/2009.
I sesongen 2008/2009 har hun gått verdenscup i Gällivare og La Clusaz, begge steder også vært med på ett av Norges stafettlag, og har ellers gått Skandinavisk cup hvor beste resultat er en 2.-plass på 10 km like før jul. Hun kom ikke med på Norges Tour de Ski-lag.
Under NM ble det 8.-plass på 10 km klassisk, 14.-plass på 20 km jaktstart og 8.-plass på stafetten som ankerkvinne for Byåsen IL.
2009/2010.
I sesongen 2009/2010 klarte ikke Kristin å opprettholde tidligere nivå. Den ene deltakelsen i Verdenscupen (30 km i Holmenkollen) endte med 55.-plass. Ellers deltok hun i FIS-renn, Skandinavisk cup og nasjonale renn. Sesongens beste resultat var nok 4.-plassen i 15 km jaktstart i Steinkjer 4. januar.
2010/2011.
Denne sesongen brakte Kristin Mürer Stemland tilbake til norgestoppen. Hun har deltatt i FIS-renn og i Skandinavisk cup, alle renn i Norge, med til henne å være svake resultater.
2011/2012.
Også i årets sesong ble det i hovedsak Skandinavisk cup og nasjonale renn. Hun kom på 12.-plass i Vasaloppet.
Friidrett.
Stemland er også en habil langdistanseløper og tok bronsemedalje på 5000 meter i NM i friidrett 2008 i Trondheim.


Smaalenene.
Kart over Viken i middelalderen. Smaalenene utgjør sydlige del av Vingulmark
Smaalenene (Smålenene) er en en samlebetegnelse på en del små len, som i geografisk utbredelse tilsvarer dagens Østfold fylke. Det var således ikke å oppfatte som en felles administrativ enhet som andre len i Norge.
Fra norrøn tid og inn i sen middelalder var området en del av Vingulmark, et av de fire historiske fylkene som til sammen utgjorde det gamle landskapet Viken rundt Oslofjorden. Omkring grunnleggelsen av Borg i året 1016, ble Borgartinget utskilt fra Eidsivatinget og omfattet Vingulmark, Grenafylke, Vestfold, og Ranafylke. Ved sysselinndelingens opprettelse fikk området navn etter tingstedet og byen "Borg", dvs. "Borgarsysla", med unntak av Enningdalen som lå under Ranrikesysla og Mossedalen som lå under Oslosysla. Det bestod av 16 skibreder.
Rundt år 1500 ble de gamle norske syslene og skipreidene slått sammen til len. De fleste av lenene tilsvarte omtrentlig dagens fylker, men ikke i Borgarsysla. Her ble hvert av de nå 12 tidligere skipredene omgjort til egne små len, som var kjent under fellesnavnet Smaalenene. Ettersom dette var en rik og fruktbar region, ble det ved utgangen av senmiddelalderen et attraktivt distrikt for dansk lavadel. Områder så små at de knapt holdt liv i en friherre vest for Langfjellene var store nok til å brødfø "et dusin baroner" her øst for Viken. I takt med at danskekongen delte ut besittelser med rund hånd, ble lenene mindre og mindre og det gamle Vingulmark ble til "De smaa lene (under Akershus)".
Etter amtsforordningen i 1662 ble disse samlet til et ordinært amt i årene 1671-1700. Det ble dels benevnt "Fredrikstads og Smaalenenes amt", "Fredrikstads amt" eller "Smaalenenes amt". Den siste som var en avledning av "De smaa lene under Akershus", og ble mot slutten av 1600-tallet den rådende amtbetegnelsen.
Len i 1593.
Ved fredsavtalene i Roskilde i 1658 og Roskilde i 1660 ble Båhuslen avstått til Sverige. Enningdalens sogn var i geistlig henseende et anneks til Naverstad i Båhuslen, men ble i verdslig henseende regnet til Id, og ble derfor unntatt fra avståelsen.


Ingjerd Schou.
Ingjerd Schou (født 20. januar 1955 i Sarpsborg) er en norsk politiker (H). Hun sitter i perioden 2009-13 på Stortinget for Østfold, og var også stortingsrepresentant i perioden 2001-05. Fra 19. oktober 2001 til 18. juni 2004 var Schou sosialminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering.
Karrière.
Schou vokste opp i Skiptvet i Østfold, men bosatte seg senere i Spydeberg. Hun flyttet hjemmefra da hun var 15 år gammel for å gå på reformgymnas. Deretter ble det utdannelse innen sykepleierfaget: vanlig sykepleierutdanning og offentlig godkjent sykepleier fra 1977, spesialutdanning i intensivsykepleie i 1980, administrasjonslinjen ved Norges Sykepleierhøyskole i 1982, og Med.fak fra Universitetet i Oslo, samt mastergrad i helseadministrasjon fra 1988. Hun har faglig bakgrunn som spesialutdannet sykepleier og har tittel som cand. mag helse.
Hennes bakgrunn fra helsevesenet brakte henne inn i flere administrative stillinger innenfor Østfold fylkeskommune før hun i 1991 ble direktør for Indre Østfold sykehus i Askim. Fra 2006 har Schou vært prosjektdirektør i Helse Øst RHF, og senere Helse Sør-Øst RHF.
Ingjerd Schou har også bodd på Gressvik, i Onsøy og i Sarpsborg. Den politiske karrieren startet i kommunestyret i Spydeberg i 1992. Der har hun vært gruppeleder for Høyre og sittet i formannskapet. Hun har hatt mange verv, både i organisasjoner og innen politikken, og ble i 2000 nominert på sikker plass på Østfold Høyre sin liste til stortingsvalget 2001. 22. november 2008 ble Schou nominert på Østfold Høyres første plass foran stortingsvalget 2009, etter knepen seier over Martin Engeset. Ved stortingsvalget ble Schou, som ventet, valgt inn for sin andre periode.


Piccadilly.
Piccadilly er en stor gate i London i England som strekker seg fra Hyde Park Corner i vest til Piccadilly Circus i øst. Gaten er del av A4, Londons vestlige hovedtrafikkåre, og løper langs med flere berømte bygninger og steder, deriblant Green Park.
Luksusforretningen Fortnum & Mason, kunstinstitusjonen Royal Academy og det verdensberømte Ritz Hotel ligger på Piccadilly. Simpson, en gang Storbritannias ledende klesbutikk, åpnet på Piccadilly i 1930-årene. Butikken stengte i 1999 og stedet benyttes nå av bokhandelen Waterstone's.
Piccadilly-linjen på Londons undergrunnsbane tar sitt navn fra Piccadilly og deler av linjen beveger seg under Piccadilly. Green Park, Hyde Park Corner og Piccadilly Circus undergrunnsstasjoner har alle inngang på eller i nærheten av Piccadilly.
Navnet Piccadilly stammer fra en skredder ved navn Robert Baker, som eide en forretning på Strand sent på 1500-tallet og tidlig på 1600-tallet. Baker la seg opp en formue ved å lage og selge en spesiell type høy, stiv krave ("piccadil") som da var på moten blant menn. Med sin formue kjøpte Baker en stor område av det som da var åpent landskap vest i London, og rundt 1612 reiste han et stort hus der. Herskapshuset ble etterhvert kjent som Piccadilly Hall.


Strand (London).
Strand er en berømt gate i London i England som knytter Trafalgar Square til Fleet Street og City of London. Gaten kalles ofte på folkemunne "The Strand", men gateadressen er egentlig kun "Strand". Den følger Themsens løp og slutter ved Temple Bar, som markerer grensen til City of London.
Navnet Strand stammer fra det gammelengelske ordet for elvebredd, som tilsvarer det norske ordet «strand». Før oppførelsen av Victoria Embankment løp Strand direkte inntil Themsen. Gatene Strand og Aldwych har vært bebodd siden saksiske tider, da strøket var et stort nybyggerområde, beliggende rett utenfor de romerske bymurene. Gjennom middelalderen fortsatte området å fungere som et bindeledd mellom det kommersielle sentrum i øst og det politiske sentrum i vest.
Det er to undergrunnsstasjoner på Strand: Charing Cross og Aldwych (nedlagt). Strand undergrunnsstasjon ble slått sammen med Charing Cross da Jubilee-linjen ble bygget.
Blant bygninger på Strand er Charing Cross togstasjon, King's College London, Adelphi-teatret, tinghuset Royal Courts of Justice, kirken St. Clement Danes, Bush House og Somerset House.


Fleet Street.
Fleet Street i østlig retning
Fleet Street er en berømt gate i London i England som tradisjonelt har vært hjemsted for den nasjonale pressen. Til tross for at alle de store avisene nå har flyttet ut av sine kontorer på Fleet Street (de fleste til Docklands), brukes gatenavnet stadig som et synonym for den britiske pressen. Den siste store nyhetsorganisasjonen, Reuters, flyttet ut i 2003.
Ved Temple Bar i vest, hvor gaten krysser grensen ut av City of London, blir Fleet Street til Strand; i øst blir den til høyden Ludgate Hill. De nærmeste undergrunnsstasjonene er Temple, Chancery Lane og Blackfriars. City Thameslink stasjon ligger like i nærheten.
Fleet Street er oppkalt etter Londons største underjordiske elv, Fleet.


Trond Bakkevig.
Trond Bakkevig (født 22. november 1948 i Oslo) er luthersk prest og siden våren 2000 prost i Vestre Aker prosti i Oslo.
Han vokste opp med en far som bygget kraftverk, og tilbragte dermed barne– og ungdomstiden mange steder i Norge og også i Amman i Jordan. Flest oppvekstår hadde han i Asker. Han var ferdig utdannet teolog ved Menighetsfakultetet i Oslo i 1974, 25 år gammel. Ti år senere ble han dr. theol. ved Universitetet i Oslo, med avhandlingen "Ordningsteologi og atomvåpen". Samme år flyttet han med kone og to barn til Røa i Oslo. (Senere skilsmisse).
Han ble ordinert til prest i Oslo Domkirke den 21. juni 1982, av biskop Andreas Aarflot.
Siden 1984 har han vært bofast på Røa og ved Blindern i Oslo, selv om yrkeslivet har brakt ham på tvers av landegrenser. Blant annet var han generalsekretær i Mellomkirkelig råd i nesten ni år, avbrutt av halvannet år (1987–1988) som personlig rådgiver for utenriksministeren i Gro Harlem Brundtlands andre regjering – først for Knut Frydenlund, siden for Torvald Stoltenberg.
Hans internasjonale nettverk har ført til engasjementer i verdens konfliktområder. Sammen med vervet som medlem i Sentralkomiteen for Kirkenes Verdensråd fra 1997–2006, har han også hatt et stort internasjonalt engasjement i områder som Sør-Afrika, Midtøsten og Balkan. Siden 1996 har han arbeidet for å tilrettelegge samtaler mellom religiøse ledere i Israel og Palestina. I Verdikommisjonens treårige virketid, var Bakkevig medlem av rådet. Han var også leder av et utvalg oppnevnt av Kirkerådet som vurderte statskirkeordningen og kom med sin innstilling i mars 2002. Tittelen var "Samme kirke – ny ordning".
I 1993 ble Bakkevig sokneprest i Røa menighet i Oslo, og deretter fra 2000 sokenprest og prost i Vestre Aker.
Kongen utnevnte i mai 2011 Bakkevig til kommandør av St. Olavs Orden «for samfunnsgavnlig virke.» 26. august 1996 utnevnte erkebiskop Walter Makhulu Bakkevig til æreskannik («honorary canon») ved den anglikanske "Cathedral of the Holy Cross" i Gaborone i Botswana. Kannik brukes som tittel for prester ved Den katolske kirkes og Den anglikanske kirkes domkirker, men brukes også som ærestittel. I Bakkevigs tilfelle ble den tildelt for arbeid og engasjement for det sørlige Afrika.


Hyde Park Corner.
Hyde Park Corner er en plass i London i England, ved det syd-østlige hjørnet av Hyde Park. Den ligger ved et stort veikryss med samme navn, mellom Park Lane, Knightsbridge, Piccadilly, Grosvenor Place og Constitution Hill. Den nærmeste undergrunnsstasjonen er Hyde Park Corner.
Blant kjennemerker ved plassen er monumentet til imperiets kavaleri, en statue av Lord Byron, Queen Elizabeth Gate, Wellington Arch og Royal Artillery Memorial.
Navnet ble brukt som kode for å informere regjeringen om Georg VIs død i 1952.


Erling Pettersen.
Erling Johan Pettersen (født 21. februar 1950 i Bergen) er biskop for Den norske kirkes bispedømme Stavanger. Han ble utnevnt av Kongen i statsråd den 19. juni 2009, og innsatt i embedet 8. november samme år.
Bakgrunn.
Han var i perioden 1996 til 2006 direktør for Kirkerådet, det øverste interne styringsorganet i Den norske kirke. Han var i en periode forsker ved Universitetet i Oslo, før han ble sokneprest i Nordstrand menighet i Oslo.
Pettersen har teologisk embetseksamen fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo (1977) og praktisk–teologisk seminar fra samme lærested 1978–79. Han ble ordinert til prest i Den norske kirke den 1. juli 1979.
Han har blant annet teologisk utdannelse fra USA 1967–68, Tyskland 1976 "(Bayerische Landeskirche)", USA, stipend fra Faglitterær forfatterforening (kontekstuell teologi og kirkenes arbeid blant gatebarn) 1988 og 2000, Brasil 2001.
Han har hatt lærerstilling i etikk ved Universitetet i Oslo 1977–78 (deltid), vært teologisk konsulent ved Diakonhjemmets Sosialskole i Oslo 1977–79 (Etterutdanning av sosionomer / helsepersonell) (deltid), konfirmasjonskonsulent i Kirkerådet i Oslo 1979–1985, misjonsprest for NMS i Joinville i Brasil 1985–1989, instituttstyrer for IKO - Kirkelig pedagogisk senter 1989–1996, og deretter direktør i Kirkerådet siden 1996.
Bispenominasjoner.
Pettersen ble allerede i 2002 nominert av Tunsberg bispedømmeråd, og av Oslo bispedømmeråd i 2004. I Tunsberg ble han rangert som andrekandidat både av biskopene og Kirkerådet, med henholdsvis tre førstestemmer fra biskopene og andreplass i Kirkerådets avstemming. Ved avstemmingen i forkant av bispeutnevnelsen i Oslo fikk han flertall i Kirkerådet og to førstestemmer fra bispekollegiet. Da utnevnelsen av ny biskop i Oslo skulle skje i kirkelig statsråd dissenterte de to statsrådene Per Kristian Foss og Odd Einar Dørum, som i stedet for gikk inn for Pettersen. Dørum uttalte følgende i en nyhet lagt ut via Justis- og politidepartementet: "Kirkerådets direktør Erling J. Pettersen er en riktig biskop for og i Oslo. Han representerer bredden og mangfoldet i byen på en god måte. Han gir også rom for de i Den norske kirke som aktivt vil inkludere homofile i alle kirkelige sammenhenger".
Bispeutnevnelsen i Stavanger.
Da Pettersen så ble nominert av Stavanger bispedømmeråd i 2009, var dette tredje gang han ble nominert til et bispeembete. I den rådgivende avstemmingen fikk Pettersen totalt 79 førstestemmer og 161 stemmer totalt. Kjetil Aano, som vant denne første runden, fikk 122 førstestemmer og 264 stemmer totalt. I neste runde (Kirkerådet og biskopene) fikk Pettersen tre førstestemmer fra biskopene (derav sju til Aano), og kom på andre plass i Kirkerådets avstemming (10 stemte for Aano, og 5 for Pettersen). Det var derfor overraskende at Regjeringen på tross av et nokså klart kirkelig votum utnevnte Erling Pettersen til ny biskop i Stavanger. Kirke- og kulturminister Trond Giske sa selv etter utnevnelsen at Pettersens syn på homofili ikke hadde vært utslagsgivende. Han sa tvert imot at dette ikke hadde vært et tema i det hele tatt i denne sammenheng.
Biskop i Stavanger.
19 prester (Carissimi-bevegelsen) i Stavanger bispedømme mente biskop Erling Pettersen var for liberal, og vil ha en annen løsning for tilsyn av deres prestetjeneste.
Familie.
Erling Pettersen er gift siden 1971 og har to døtre. Han har også to barnebarn.


Horse Guards Road.
Horse Guards Road er en gate i City of Westminster i London som går syd for The Mall, ned til Birdcage Walk.
Vest for gaten er St. James's Park og i øst er diverse regjeringsbygninger, herunder de gamle admiralitetsbygningene, Cabinet Office, Downing Street, Foreign and Commonwealth Office og finansdepartementet. I øst er også den store paradeplassen Horse Guards Parade, hvor den årlige faneparaden avholdes for å markere monarkens offisielle fødselsdag.
Gaten går i store trekk parallelt med Whitehall og The Mall.


Royal Parks Agency.
Royal Parks Agency er en britisk etat som forvalter Londons kongelige parker og et antall andre grøntområder, deriblant Brompton gravlund, hagene til Downing Street nr. 10, 11 og 12, og Grosvenor Square Gardens.
Etaten ble opprettet i april 1993 og er underlagt departementet for kultur, media og sport.


Ieper.
Ieper (fransk: "Ypres", tysk: "Ypern") er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Under første verdenskrig var stedet åsted for tre store slag. Under det første slaget om Ieper (31. oktober til 22. november, 1914) gjenerobret britiske soldater byen fra tyske styrker. Under det andre slaget om Ieper (22. april til 25. mai, 1915) benyttet tyske styrker giftgass, for første gang på vestfronten og de erobret noen viktige åser rundt byen. Under det tredje slaget om Ieper (31. juli til 6. november, 1917) gjenerobret britiske, canadiske og ANZAC-styrker åsene og led store tap. Dette slaget er også kalt slaget om Passchendaele.


Regent's Park.
Regent's Park er en av de kongelige parkene i London, beliggende i den nordlige delen av indre London, delvis i City of Westminster og delvis i Camden. Parken har et flateinnhold på nesten 2 km².
Parken har en ytre ringvei kalt Outer Circle og en indre ringvei kalt Inner Circle, som inneholder den mest velpleide delen av parken, kalt Queen Mary's Gardens. Bortsett fra en veiforbindelse mellom de to ringveiene er parken ellers beregnet på fotgjengere. I syd, øst og det meste av vest er parken omsluttet av elegante terassehus i mur tegnet av John Nash. Igjennom nordenden av parken renner Regent's Canal, som forbinder Grand Union Canal med London Docks.
Parken består hovedsakelig av åpent parklandskap som inneholder en rekke fasiliteter og bekvemmeligheter, herunder hageanlegg, en innsjø med hegrekoloni, vannfugler, båtområde, idrettsbaner og lekeplasser. Den nord-østlige delen av parken inneholder London Zoo. Det er flere offentlige hageanlegg med blomster og planter, inkludert Queen Mary's Gardens i Inner Circle, som inneholder et utendørs teater; Italian Gardens og den tilliggende English Gardens i syd-øst; og St. John's Lodge med hage.
Like utenfor portene i øst ligger Den danske kirke i London. Winfield House, den offisielle residensen til den amerikanske ambassadøren til Storbritannia, ligger på privat grunn i den vestlige delen av parken. Like ved ligger London Business School, og en av byens største moskeer.


John Nash (1752–1835).
John Nash (født 1752, død 13. mai 1835) var en engelsk arkitekt som var ansvarlig for mye av Londons byutvikling i regentskapstiden. Blant annet tegnet han husene i Chester Terrace, som nå har høyeste fredningsgrad i Storbritannia.
Nash, John
Nash, John
Nash, John


Palace of Westminster.
Palace of Westminster er et palass i Westminster i London som huser Det britiske parlamentet.
Palasset opptar en tomt på 32 400 m² på vestbredden av Themsen. Tomten er omgitt i øst av 266 meter elvebredd og i vest av Westminster Abbey, Parliament Square og Millbank. I nord ligger Portcullis House, en moderne kontorbygning for parlamentsmedlemmer og deres stab, og under bakken ligger Westminster undergrunnsstasjon. I syd er Victoria Tower Gardens, en liten triangulær park mellom Millbank og Themsen.
Eksterne lenker.
Westminster
Westminster


Ytterøy.
Ytterøy er ei øy i Trondheimsfjorden med ca. 500 innbyggere, fra 1837 til 1964 en selvstendig Ytterøy kommune. En del av Levanger kommune siden 1964.
Ytterøy ligger midt i indre Trondheimsfjorden. Øya er ca 13,5 km lang og 4,3 km bred på det bredeste. Totalarealet er ca. 28 km² og terrenget er dels kupert. Berggrunnen består mye av lettforvitrelig skifer som gir et næringsrikt jordsmonn. Dette sammen med relativt store områder med marine avsetninger av leire og sand, gir øya en rik og variert flora. Høyeste topp er Korshylla på 215 moh. Kommunikasjonsmessig er øya bundet til kommunens administrasjonssenter med en halvtimes fergereise.
Ytterøyningene har til alle tider livnært seg av jordbruk og fiske. Det er i dag ca 50 gårdsbruk i drift der gårdsbebyggelse, dyrka mark, beitemark og skogsmark danner en mosaikk som har store biologiske kvaliteter, samtidig som en rekke kulturminner er bevart i sine naturlige omgivelser. Kulturlandskapet blir ikke brutt av store, trafikkerte veier, jernbane eller tung industri. Utredningen "Verneplan for Kulturmiljø i Nord-Trøndelag" har prioritert Ytterøy som et av de mest verdifulle kulturmiljøområdene i fylket. Prioriteringene er gjort på basis av biologiske og kulturhistoriske verdier.
I tillegg til granskog, består skogsmark av varmekjær lauvskog langs sørsida mot sjøen. Ytterøya har en stor rådyrstamme, og salg av jakt på rådyr er en viktig tilleggsnæring for grunneierne. Ytterøya har også et rikt fugleliv. På sørsiden av øya ligger Kjølsvikholmen på ca 22 daa som er foreslått som biotopverneområde. Her har det bl.a. hekket stokkand, ærfugl, hettemåke, fiskemåke og teist.
Arkeologiske funn vitner om en gryende jordbruksaktivitet på Ytterøya for ca. 5000 år siden. Da sto havet høyere enn i dag, og øya var delt i to ved Eid. Øya har også en historie som gruvesamfunn. Det er drevet ut både kobber, svovelkis og kalk fra gruver på øya. Gruvedrift på "Ytterøy Kopperverk" startet ca. 1630, og i 1870 arbeidet 5-600 personer i gruva. Drifta ble lagt ned etter første verdenskrig.
I 1840- og 50-årene ble det tatt ut svovelkis fra Ytterøen gruver for produksjon av svovelsyre ved Leren Kromfabrikk i Trondheim. Dette prosjektet var mislykket.
Ytterøy var egen kommune fram til 1. januar 1964, da den ble tatt opp i Levanger kommune.
I tillegg til jordbruksdrift, har Ytterøy butikk, bilverksted, båtservice, kyllingslakteri, kveiteoppdrett, kirke, skole og barnehage, helsetun, kafé, post og småbåthavn. Flere kreative sjeler har skapt sitt eget virke, og etablert egne bedrifter innen glassmaling, rådyrskinnprodukter og tredreiing for å nevne noe. På Ytterøya er også fritidstilbudet rikt og variert. Her kan barn, unge og voksne være med på det meste fra skolemusikk, hornmusikk og idrett til husflid, speideren og 4H.
I dag har øya en fastboende befolkning på ca 500 personer. Men i sommerhalvåret økes dette tallet betraktelig. Ytterøya er et yndet ferie-/utfartssted både for dagsturister og "hyttefolk". Det er i dag ca 160 hytter/fritidseiendommer på Ytterøya, men ennå er det mange som ønsker å feriere på øya som med god grunn har fått hedersnavnet «Trondheimsfjordens perle».
Fra 1. mars 1999 er Ytterøys postnummer 7629.
Ytterøy oppvekstsenter består av Ytterøy barnehage og Ytterøy skole.


Bushy Park.
Bushy Park er den nest største av de kongelige parkene i London, med et areal på 4,5 km². Parken ligger i sydvestre London, i bydelen Richmond upon Thames, nord for Hampton Court Palace.
Bushy Park inneholder fiske- og modellbåtdammer, hesteinnhegninger, plantasjer, villnis med brake og hjortedyr, og flere naturvernområder. I parken er også flere jaktstuer og hytter, det nasjonale fysikklaboratorium og den kongelige paddock.
Området har vært befolket igjennom 4000 år. Da Henrik VII overtok Hampton Court Palace fra kardinal Thomas Wolsey i 1529, overtok kongen også tre parker som idag utgjør Bushy Park. Kongen var en ivrig jeger og befestet parkene som jaktmark for rådyr. Hans etterfølgere tilføyet en rekke pittoreske anlegg, blant annet Longford River, en 19 km lang kanal for å bringe vann til Hampton Court og parkens mange dammer. Etterhvert fikk parken også sin hovedvei, Chestnut Avenue, som løper langs Hampton Court Road i Hampton og Sandy Lane i Teddington.
Under første verdenskrig var Bushy Park hjem til kongens canadiske hospital, og i mellomkrigsårene inneholdt den en leir for underernærte barn. Under andre verdenskrig la general Dwight D. Eisenhower planene for D-dagen i Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF) i Bushy Park.


Westminster undergrunnsstasjon.
Westminster undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane, som ligger i Westminster, like ved Parlamentsbygningen. Den er i kollektivsone 1, og betjener linjene Circle, District og Jubilee.
Stasjonen ble åpnet under navnet "Westminster Bridge" den 24. desember 1868, og fikk sitt nåværende navn i 1907. Den ble så fullstendig ombygget og gjenåpnet 22. desember 1999 som en del av utvidelsen av Jubilee-linjen.
Under den gamle stasjonen ble det gravd ut et 39 m høyt rom for å gi plass til heiser, rulletrapper og trapper til de dype Jubilee-plattformene. Dette er den dypeste utgravningen i det sentrale London noensinne. Et at det største problemene underarbeidet var å tilpasse den nye delen til Circle- og District-linjenes spor og plattformer, ettersom disse linjene forble åpnet. Skinnegangen måtte senkes 300 mm, og dette ble gjort noen millimeter av gangen på natten, mens undergrunnsbanen var stengt. En annen side ved arbeidet var behovet for enorme støttestag, ettersom Portcullis House, hvor de fleste parlamentsmedlemmene har sine kontorer, står over stasjonen. Den er den mest kompliserte av Londons undergrunnsstasjoner i forhold til ingeniørkunst, og var den siste på Jubilee-linjen som kunne åpnet. Det er ingenting igjen av den gamle stasjonen.
Stasjonens design, av Michael Hopkins & Partners, vant i 2001 "Royal Institute of British Architects Award", samt en nominering til Stirlingprisen. Det indre av stasjonen er i en streng stil, dominert av enorme betongstag og søyler og rulletrapper og gulv i rustfritt stål.


OFDM.
OFDM (Orthogonal Frequency Division Multiplexing) er en modulasjonsteknikk som modulerer et ønskede signal over flere ortogonale bærebølger («multi carrier modulation»). Noen av fordelene med OFDM er høy sprektrum-effektivitet, robusthet mot «multipath interference» og enkel støyfiltrering.
Introduksjon.
I flerbølgebaserte modulasjonsteknikker deles datastrømmen opp i flere parallelle datastrømmer. Disse datastrømmene blir så modulert på hver sin bærebølge. For å unngå krysskanal-interferens («Inter Channel Interference», ICI) må sikkerhetsbånd («Guard Band») etableres mellom kanalene, noe som medfører en lavere utnyttelse av frekvensområdet (lav sprektrum-effektivitet). Karakteristikken til et modulert signal gjør at interferens mellom de forskjellige bærebølgende allikevel oppstår, selv om sikkerhetsbåndet er relativt bredt. Dette reduserer signal-til-støy-forholdet («Signal to Noise Ratio», SNR).
OFDM benytter ortogonale bærebølger. Fra geometrien er to ortogonale (fra gresk, "Ortho": rett, "Gon": vinkel) linjer plassert vinkelrett på hverandre, og derfor uavhengige. Kanelene i OFDM er også ortogonale, og dermed også uavhengige av hverandre. Dette gjør at kanalene kan pakkes langt tettere enn hva som er mulig i vanlige flerbølgebaserte modulasjonsteknikker.
Enkel implementasjon.
En enkel OFDM-implementasjon modulerer en gitt datastrøm av lengde N ved hjelp av PSK («Phase Shift Keying»), BPSK («Binary PSK»), QPSK («Quadrature PSK») eller QAM («Quadrature Amplitude Modulation»). Denne modulasjonen genererer en kompleks vektor. Man kalkulerer så den inverse FFT («Fast Fourier Transform») av denne vektoren og får et OFDM-symbol bestående av N kanaler, hver bestående av et modulert data-symbol. OFDM-symbolet gjennomgår så litt ekstra prosessering før det blir sendt.
Bruk.
OFDM utgjør basis i trådløse LAN, slik som IEEE 802.11a, 2 og Multimedia Access Communication (MMAC). En variasjon av OFDM, COFDM (Coded Orthogonal Frequency Division Multiplexing), brukes i blant annet i DAB (Digital Audio Broadcast) og DVB (Digital Video Broadcast).


Notting Hill.
Notting Hill er et sted i London, nær det nordvestlige hjørnet av Hyde Park i bydelen Kensington and Chelsea. Det er kjent som et fasjonabelt område, med store viktorianske hus og eksklusive butikker og spisesteder. Samtidig har området en levende alternativ kultur, som blant annet er synlig i det mange bruktbutikkene for musikk rundt Notting Hill Gate.
I perioden rett etter andre verdenskrig ble Notting Hill preget av billige og dårlige bosteder. Særlig ble bolighaien Peter Rachman kjent for sin virksomhet der.
Det årlige "Notting Hill Carnival" arrangeres i august, og er en stor gatefestival og feiring av afro-karibisk kultur. Særlig er det kjent for parader med fargerike karnevalsvogner og dansere. Karnevalet ble startet i 1960-årene som et tiltak for å forene innvandrere og briter i området etter at det hadde forekommet raseopptøyer. Idag er karnevallet et av verdens største med rundt en million besøkende hvert år. Karnevallets hovedattraksjon er kostyme paradene, kjent som "the mas" (masquarades) som finner sted på søndager for barn og mandager for voksne. Paradens rute går over tre mil,med start på toppen av Ladbroke Grove, sørover mot Westway, til Westbourne Grove, Chepstow Road, Great Western Road og Kensal Road.
Det kjente antikvitetsmarkedet Portobello Road Market holdes i Notting Hill. Dette har blitt en stor turistattraksjon i London. Markedet holdes hver søndag. I de siste årene har det blitt stadig flere turister der, og mange føler at kvaliteten har gått ned som en følge av at kjøperne er mindre kresne.
Området ble internasjonalt kjent gjennom filmen "Notting Hill" med Julia Roberts og Hugh Grant i hovedrollene. Filmen viser blant annet markedet i Portobello Road og de typiske offentlige hagene på områdets plasser. Butikken Hugh Grants rollefigur arbeider i er en virkelig bokhandel i Notting Hill.
Nærmeste undergrunnsstasjon er Notting Hill Gate.


Grand Union-kanalen.
Grand Union-kanalen (Grand Union Canal) er en kunstig kanal i Storbritannia. Den er 217 km lang, og har hele 160 sluser.
Kanalen forbinder de to største byene i England, London og Birmingham. Den ble anlagt for å gi en mer direkte rute for varetransport mellom de to byene, som tidligere måtte gjøres over Themsen og Oxfordkanalen. Den ble konstruert ved at man knyttet sammen flere eksisterende kanaler: "Grand Junction", "Warwick og Napton" og "Warwick og Birmingham". Det er også flere grener, til bl.a. Leicester, Slough, Aylesbury, Wendover og Northampton.
Hovedseksjonen, mellom Brentford og Braunston, er den tidligere Grand Junction-kanalen. Den ble anlagt som en bred kanal, hvilket betyr at to smale lektere kan komme gjennom slusene samtidig, og at slusene kan ta imot brede lektere.
Resten av strekningen til Birmingham ble anlagt som en smal kanal, slik at de største lekterne ikke kommer videre, og bare én smal lekter kommer gjennom slusene av gangen. Fordi det var ønske om å få gjennom flere lektere, og å bruke brede lektere, ble det meste av den utvidet i 1930-årene.
De tre seksjonene mellom Norton Junction og elven Trent, kalt "Leicester-linjen", er av varierende bredde. Fra Norton til Foxton er hele ruten en smal kanal, og fra nedenfor Foxton til Leicester en bred kanal. Fra Leicester til Trent brukes elven Soar, med brede sluser.


Klaviatur.
Et klaviatur er en eller flere rekker med tangenter eller taster på et musikkinstrument. Et klaviatur blir spilt med hendene (manual) eller føttene (pedal). Det første instrumentet med klaviatur var vannorgelet, som var et viktig instrument i Antikkens Roma.
Alle tangentklaviaturer følger samme system uansett om det er et trekkspill, orgel eller piano. Innenfor en oktav finner man sju hvite og fem svarte tangenter. Intervallet fra en tangent til neste eller forrige utgjør et halvt tonetrinn.
Tasteklaviaturer blir i dag bare brukt på trekkspill, her finnes det flere systemer. Tidligere ble det brukt forskjellige folkeinstrumenter med tasteklaviatur, som for eksempel nøkkelharpe.
Alle tangentene fra en tone til neste tone oktaven høyere utgjør til sammen alle trinn i en temperert skala.
I notasjon er logikken følgende: '♯' er en halv tone opp, '♭' en halv tone ned. F♯ vil da bli tangenten til høyre for F, altså den første av de tre svarte tangentene. Dette sammenfaller med G♭.
Xylofonen har ikke tangenter, men avlange, klingende trestaver som er plassert i samme mønster som tangenter. Andre slaginstrumenter som vibrafon (metallstaver) eller marimba (trestaver) har lignende utforming.
Klaviaturet blir ofte brukt i pedagogiske sammenhenger, da det er lett å få oversikt med tangentes fargekoder og sammensetning.


Pimlico undergrunnsstasjon.
Pimlico undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Pimlico i City of Westminster, i kollektivsone 1, og betjener Victoria-linjen.
Stasjonen åpnet 14. september 1972. Den er den eneste på Victoria-linjen som ikke betjener noen annen undergrunnslinje eller jernbanelinje.


Pimlico.
Pimlico er et sted i City of Westminster i London. Det ligger på nordbredden av Themsen, sør for Victoria stasjon.
Tate Gallery ligger i Millbank, rett ved grensen til Pimlico.
Kollektivtransport.
Pimlico undergrunnsstasjon er en stasjon fra Victoria, og gir dermed enkel adgang til forskjellige undergrunns- og jernbanelinjer.


Oktav.
En oktav er i musikken intervallet mellom to toner hvor den ene har dobbel så høy frekvens som den andre. En tone på 400 Hz ligger én oktav over en tone på 200 Hz, mens en tone på 800 Hz ligger to oktaver over 200 Hz. Navnet kommer av det latinske ordet «octava», som betyr åttende. Dette kommer av at i en diatonisk skala befinner det åttende trinnet seg en oktav over eller under utgangspunktet. I en kromatisk skala utgjør en oktav tolv like store halvtonetrinn.


Vauxhall stasjon.
Vauxhall stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i Vauxhall, London, rett ved Vauxhall Bridge som krysser Themsen. Den ligger på grensen mellom kollektivsone 1 og 2, og regnes med i begge soner.
Jernbanestasjonen er hevet over bakken, og betjener South West Trains' pendlertog fra Waterloo stasjon. Andre tog passerer stasjonen uten å stoppe.
Undergrunnsstasjonen betjener Victoria-linjen. Den ble åpnet 23. juli 1971.
Det er også en bussterminal, som åpnet i desember 2004 i tilknytning til stasjonen. Denne har solcellepanel på taket, som forsyner hele terminalen med det den trenger av strøm.
Morrisseys album "Vauxhall and I" fra 1994 har navn etter stasjonen.


Vauxhall.
Vauxhall er et sted i Lambeth, London. Det ligger på sørbredden av Themsen, vis-à-vis Tate Britain i Millbank.
Området tilhørte i det 13. århundre Margaret de Redvers, som var en velstående enke. Hun giftet seg med Fulk le Breant, en leiesoldat som ble sheriff av Oxford og Hertford under kong Johan. Han fikk også herregården i Luton, og tok en griff som sitt emblem. Huset paret bygde i området het først "Fulk's Hall". Dette ble etterhvert forvansket til "Fox Hall", så "Vaux Hall" og tilslutt "Vauxhall".
Vauxhall Pleasure Gardens var gjennom to århundrer en oase i London. I 1840-årene kom London and South Western Railway til området, og Vauxhall ble et område for boliger og lett industri. Dermed forsvant hagene.
I 1857 ble "Vauxall Iron Works" grunnlagt der. Firmaet konstruerte først industrimaskiner, og tok Fulks griff i en noe modifiserte form som sin logo. Dette firmaet ble senere til bilprodusenten Vauxhall Motors.
Kollektivtransport.
Vauxhall stasjon betjener både undergrunns- og jernbanetog, og rett ved siden av ligger en bussterminal. Pimlico undergrunnsstasjon ligger rett ved Vauxhall, på andre siden av Themsen.


Landvik.
Landvik tegnet på tidlig 1800-tallet
Landvik kommune, før innlemmingen av Eide kommune i 1962. (Ekvidistanse=20m. Kartgrunnlag år 2002.)
Landvik er en tidligere kommune i Aust-Agder fylke. Landvik formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837 og var egen kommune til 1970.
1. januar 1883 ble kommunegrensene justert da en del av Birkenes ("Gården "Tolleholmen" - gnr.54 i Landvik - nå gnr.124 i Grimstad") ble overført til Landvik.
En ny justering av kommunegrensene skjedde 1. januar 1962 da Eide (unntatt Gitmarkgårdene) ble tillagt Landvik. Gitmarkgårdene i Eide ble overført til Lillesand. Samtidig ble gården Salveskjenn/Langemyr overført fra Øyestad kommune, og fikk gårdsnummer 80 i Landvik (nåværende gårdsnummer 150 i Grimstad).
1. januar 1971 ble landkommunene Landvik og Fjære slått sammen med Grimstad til storkommunen som utgjør dagens Grimstad. Landvik kommune hadde 2 430 innbyggere i 1967.


Fjære i Aust-Agder.
Fjære kommune 1971. (Ekvidistanse=20m. Kartgrunnlag år 2002.)
Fjære er en tidligere kommune i Aust-Agder fylke. Den var selvstendig kommune fra 1846 til 1971.
Fra 1837 til 1846 var Fjære en del av Øyestad formannskapsdistrikt sammen med Froland og Hisøy.
1. januar 1878 ble ca. 450 da. av Fjære overført til Grimstad og 1.1. 1960 ble ytterligere ca. 1250 da. (med 344 innbyggere) overført.
1. januar 1971 ble landkommunene Fjære og Landvik slått sammen med Grimstad til den nåværende Grimstad kommune. I 1967 hadde Fjære kommune 5733 innbyggere.
Fjære kirke, en steinkirke fra middelalderen, var det sentrale midtpunkt i Fjære kommune.
Kommunens tettsted var Fevik, mens administrasjonssenteret lå på Vik.
Naturgeografisk er Fjære preget av at det store raet kommer på land ved Hasseltangen landskapsvernområde. Raet ga fruktbar jord, og mange store gårder allerede i vikingtiden. Bringsverd og Dømmesmoen er to kjente gårder i Fjære.
På Lillenes ved Søm på Fevik ble landets første havebruksskole etablert (Nedenæs Amts Havebrugsskole) i 1880, og på Dømmesmoen var det havebruksskole til for noen år siden.
I Fjære er det et stort antall arkeologiske kulturminner, bl.a. gravhauger. Mye tyder på at det lå et lite handelssted (kaupang) ved Vikkilen, men arkeologiske spor etter dette er foreløpig ikke påvist.
Store deler av Fjære er preget av Fjæregranitt.


Arnold Schönberg.
Arnold Schönberg (født 13. september 1874 i Wien, død 13. juli 1951 i Los Angeles) (endret skrivemåten til "Schoenberg" etter amerikansk statsborgerskap i 1941) var en østerriksk komponist. Han er særlig husket for å være en av de første komponistene som eksperimenterte med atonal musikk, og for hans tolvtonestil og sprechgesang.
Biografi.
Han ble født inn i en ortodoks jødisk familie, og var nesten selvlært som komponist. I 20-årsalderen levde han av å orkestrere operetter. Han fikk først framført musikk offentlig som 24-åring, men ble etter hvert en etterspurt lærer i komposisjon, og etter verdenskrigen ble han også professor i komposisjon i Berlin. Fordi Schönberg var jøde, måtte han forlate Tyskland da Hitler kom til makten i 1933. Han flyttet til USA og underviste i komposisjon i Los Angeles. I løpet av sitt langvarige virke som komponist forandret Schönberg stil flere ganger. Han så på seg selv som en viderefører av den musikkhistoriske utviklingen, ikke som en musikalsk revolusjonær.
Musikalsk betydning.
Han komponerte først i senromantisk stil, påvirket av komponister som Wagner, Mahler og Strauss. Med strykesekstetten "Verklärte Nacht" (1899) begynte Schönbergs musikk å vekke oppsikt. Musikken var preget av lange melodiske linjer, dissonanser og kromatikk og mange modulasjoner. Det sier litt om hvor vanskelig situasjonen for Schönbergs musikk var, at han ble nektet å fremføre denne komposisjonen ett sted fordi den inneholdt en dissonans som ikke fantes i lærebøkene.
I ett av hans mest kjente verker, "Pierrot Luinaire" (den månesyke Pierrot), går han enda lenger ved å fjerne seg fra tonaliteten. Han utviklet også en ny type sang kalt Sprechgesang (talesang) i forbindelse med dette verket.
Etter hvert ble stilen mer eksperimentell og atonal. Musikken hans ble ubundet av tonearter, og han skrev uten faste fortegn. Han kalte denne musikken pantonal. Ut fra dette sprang hans tolvtonestil som senere utvilket seg til å bli den andre wienerskole. Denne retningen er representert av komponister som Alban Berg og Anton Webern.
Tolvtonemusikk kjennetegnes i korte trekk ved at enhver følelse av et tonalitetssenter er fjernet. Schönberg eksperimenterte lenge med å basere komposisjonene på spennet mellom en friere tonalitet og desto strengere former, før han i 1923 fullførte sin Suite for Piano (Op. 25). Det er først i dette verket at vi får et helhetlig bilde av den rene tolvtonemusikk. Hovedprinsippet, som alle de 6 stykkene er bygd opp etter, er at komponisten følger en tonerekke bestående av alle 12 tonene i en kromatisk skala, satt sammen i en bestemt rekkefølge. Disse kan og vendes på; den kan omvendes helt eller delvis, snus på hodet eller transponeres, så lenge alle tolv tonene er brukt en gang før neste rekke begynner. Schönberg utarbeidet også et eget sett satslære- og komposisjonsregler til bruk i tolvtonemusikken.
I Norge har særlig Fartein Valen adoptert hans musikalske idéer.
Hovedverk.
For fullstendig liste, se Liste over Arnold Schönbergs verker


Pantonal musikk.
Pantonal er et begrep innen musikk, som først ble brukt av Arnold Schönberg. Betyr "alle tonearter" ("pan = alle"), og beskriver hans atonale og toneartsfrie stil i årene før han kom fram til sin tolvtonestil 1940-årene.
Det første verket av denne typen er "Das Buch der Hängenden Gärten" som Arnold Schönberg komponerte i 1908 til 1909 til dikt av Stefan George. Musikken mangler sentral tonalitet og søker heller dissonans enn harmoni og har heller ikke tradisjonelle melodiske linjer.
Et av de viktigste verk fra denne perioden i Arnold Schönbergs liv er "Pierrot Lunaire", opus 21 fra 1912. Det er en syklus av ekspresjonistiske sanger basert på en tysk oversettelse av dikt av den belgisk-franske poeten Albert Griaud. Verket nytter sprechgesang, en melodramatisk talt resitasjon av en kvinnelig vokalist sammen med et lite ensemble på fem musikere. Ensemblet, som vanligvis blir omtalt som «Pierrot ensemble», består av fløyte, som dobler med piccolofløyte, klarinett, som dobler med bassklarinett, fiolin, som dobler med bratsj, cello, vokalist og piano.


Lambeth (distrikt).
Lambeth er en bydel i den sørvestlige delen av det indre London. Den ble opprettet i 1965 da kretsen Lambeth ble slått sammen med Streatham og Clapham i kretsen Wandsworth.
Den offisielle Londonresidensen til erkebiskopen av Canterbury, Lambeth Palace, ligger i bydelen.
Navnets opprinnelse.
Navnet er kjent fra 1062 som "Lambehitha" (av "lamb" = lam, og "hythe" = liten havn), og i 1255 som «Lambeth». Navnet beskriver et sted der lam ble landsatt fra båter. «South Lambeth» står registrert som "Sutlamehethe" i 1241, og «North Lambeth» som "North Lamhuth" i 1319. Områdets marskland, kjent som "Lambeth Marshe", ble drenert på 1700-tallet, men lever videre i gaten "Lower Marsh", som er tegnet inn på de la Feuilles kart over London fra 1690, og i dag anses som bevaringsverdig.
Historie.
Fra 1190 tilhørte Lambeth-godset erkebiskopen av Canterbury. Hans residens lå overfor Westminster Palace, og en ferge krysset Themsen mellom dem. Inntil omkring 1750 var den nordlige delen av Lambeth marskland, mens den sørlige delen rommet flere landsbyer og bosetninger, særlig ved Clapham og Streatham langs de gamle romerske veiene ned til sørkysten. Industrien lå i nord langs Themsen. Lambeth var kjent for sin produksjon av glass, keramikk og båter.
Lambeth var lenge en av Londons mest tvilsomme bydeler. Mot slutten av 1800-tallet var området stadig gjørmete myrlende uten drenering. Erkebiskopen av Canterbury og hertugen av Cornwall eide Lambeth i lag. De var begge rike som det var, og brydde seg aldri med å utvikle området slik andre av Londons store herrer gjorde - Grosvenor, Bedford og Devonshire - som skapte plassene og herskapshusene på Themsens vestbredd. I stedet var Lambeth preget av utleide rønner og forfalne lagerskur, og beryktet som en av Londons mest stinkende, larmende bydeler. Der var det skosvertefabrikker, såpekokerier, fargerier, kalkbrennerier og garverier, der arbeiderne gjorde skinnene mørkere med et stoff kalt "pure" (= rent), som i virkeligheten var hundemøkk innsamlet av de fattige. Jernbanelinjer svevde høyt over myrlandet, deriblant London Necropolis Railway, anlagt for å frakte de døde til gravplasser i bydelen Woking.
En kvalmende lukt av gjær og humle sivet ut fra skorsteinen i det store bryggeriet Red Lion i Belvedere Road like nord for Hungerford Bridge. Lambeth lå utenfor den jurisdiksjonen som City of London og City of Westminster var underlagt. Administrativt tilhørte bydelen inntil 1888 County of Surrey, slik at hovedstadens strenge lover ikke omfattet den som krysset de nye broene - Waterloo Bridge, Blackfriars Bridge, Westminster Bridge eller Hungerford Bridge. Våget man seg inn i Lambeth (ofte kalt "the Surrey-side"), fikk man kjøpe absint; se teaterstykker som ikke slapp gjennom sensuren i London; eller kjøpe en prostituert i en hvilken som helst alder uten frykt for at en "runner" (= «purk» i datidens London-slang) blandet seg i det.
Bekken Neckinger.
Neckinger løp ut i Themsen, og fikk navnet sitt fra en makaber innretning ved munningen nær St Saviour's Dock, der det var reist en galge for henrettelse av dømte sjørøvere. Denne ble kjent som "Devil's Neckerchief" (= djevelens halsduk), et oppnavn som snart ble brukt om bekken. Neckingers kilder var å finne i Lambeths marskland, bak den nåværende Waterloo stasjon. Derfra fløt bekken i en lang kurve bort fra Themsen, rundt til Elephant & Castle stasjon, og videre til Bermondsey over det tidligere klosterområdet. Hele Neckingers løp er uvanlig flatt, og den er forbundet med Themsen ved kunstige kanaler i begge ender. Byutviklingen slettet Neckinger fra kartet raskere enn de fleste andre av Londons bekker.


Karaitter.
Karaittene eller kareerne er en religiøs jødisk gruppe. Karaittene kjennetegnes ved at de forkaster de muntlige tradisjoner (Misjná og Talmúd) som følges innen rabbanittisk jødedom. Navnet karaitter kommer fra "qaraim", som betyr opplesere, det vil si opplesere av skriften. Det nøyaktige antallet på tilhengere i dag er usikkert, men man regner med at det kan være omkring. De fleste bor i Israel, med Ramla som hovedsete, men det finnes noen få medlemmer også i USA og andre steder. De utgjør altså en meget liten gruppe i dag i forhold til de fleste av religionens tilhengere.
Karaittene stoler alene på "Tanákh" som Den hellige skrift. De baserer sin lære utelukkende på fortolkning av skriften, i motsetning til tilhengere av rabbinernes lære, som også bruker flere metoder. De tror at den muntlige loven ikke er nevnt i Den hellige skrift og de tror at den motsier, trekker fra og legger til bestemmelser i Den hellige skrift.
De følger også en noe annen kalender en de fleste jøder når det gjelder å bestemme høytider. Imidlertid bruker også de sabbaten til religiøse sammenkomster. De er også kjent for ofte å bøye seg fullstendig ned når de ber, noe de fleste jøder bare gjør på visse høytidsdager.


Ski (by).
Ski er en by i Ski kommune i Akershus. Ski er administrasjonssenter i kommunen, og har omlag 12 000 innbyggere. Den fikk bystatus i 2004. Tettstedet Ski, med 12 687 innbyggere (2007), strekker seg inn i Ås kommune.
Østfoldbanens ytre og indre linje møtes på Ski, og stedet ble derfor fra 1878 et kommunikasjonssenter for deler av Akershus og Østfold. Tettstedet Ski skylder jernbanen svært mye, derfor må Ski sies å være en typisk stasjonsby.
Ski stadion, Storsenter, togstasjon, to videregående skoler (Ski og Drømtorp) og sykehus. Det ligger et industriområde i utkanten av tettstedet.
Tettstedene Ski og Ås, slik SSB avgrenser dem, i 2005
Ski Storsenter ble forøvrig utvidet i 2003 med et stort antall butikker, stor kino med 8 saler, utvidet bibliotek og Thon Hotell, og er det første multisenteret i Norge. 15. oktober 2008 ble senteret igjen utvidet med tilgang til ny etasje.
Historie.
Ski er en av landets yngste byer og fikk status som by i 2004 etter vedtak i Ski kommunestyre.


Gentoo.
Gentoo Linux er en stor og kjent Linux-distribusjon beregnet på avanserte brukere. Denne versjonen av GNU/Linux bruker et pakkesystem kalt Portage. Ulikt andre store distribusjoner kompilerer den alt av programvare fra kildekode under installasjonen, slik at brukeren kan skreddersy operativsystemet og programmene til sin egen datamaskin. Enkelte programmer som Firefox og OpenOffice kan også installeres fra binærpakker.
Navn.
Navnet kommer fra "Gentoo Penguin" som er det engelske navnet på bøylepingvin (latin "Pygoscelis papua"), en liten og rask pingvinart.
Filosofi.
Brukeren skal kunne gjøre alt mulig, og tilpasse alt etter sine behov.
Oppbygning.
Gentoo er bygd rundt installerings- og oppdateringssystemet Portage. Man installerer programmer ved å skrive "emerge" etterfulgt av navnet på programmet man skal installere. Portage bruker ikke programpakker som rpm eller deb, men "ebuild"-filer som inneholder instruksjoner for hvor Portage skal laste ned kildekode, hvordan det skal kompileres, samt filavhengigheter. Ved å skrive "emerge world", oppdateres hele systemet unntatt kjernen. Bortsett fra Portage er ingen ting standard i en Gentoo-installasjon, brukeren må sette det hele sammen selv.
Installering.
Gentoo har foreløpig ikke noe automatisk installeringsprogram, og må installeres ved hjelp av linux. Som en løsning på høna-og-egget-dilemmaet, kan man laste ned Gentoos egen ikke-grafiske LiveCD der man skriver kommandoer i 4 vinduer som styrer programmer, for eksempel partisjonerer disker, skriver tekstdokumenter og kompilerer (ved å skrive "emerge" etterfulgt av pakkenavn). Gentoo er en av distribusjonene med best dokumentasjon; særlig installasjonen er beskrevet ned til hver eneste detalj på flere språk (ikke norsk ennå). CD-en inneholder en ikke-grafisk nettleser, links2, slik at man kan lese dokumentasjonen på CD-en eller på Gentoo sine nettsider, laste ned flere programmer, eller surfe på Internett.
Gentoo tilbyr 3 forskjellige nivåer å installere fra. Nivå 1 inneholder bare det aller nødvendigste for at brukeren skal kunne bygge sitt eget operativsystem. Å installere fra nivå 2 tar kortere tid, men gir færre valgmuligheter. Nivå 3 er gir færrest valgmuligheter, men er kjappest, særlig fordi man kan velge en ferdigkompilert linuxkjerne, genkernel, i stedet for å kompilere den selv.


Stefan Raab.
Stefan Konrad Raab (født 20. oktober 1966 i Köln) er en tysk komiker og programleder. Han er leder for talkshowet TV Total i Pro7.
Raab deltok i Eurovision Song Contest i år 2000 med "Wadde Hadde Dudde Da?". Raab fikk 96 poeng og endte på en respektabel 5. plass.
Han var programmleder i Eurovision Song Contest 2011 i Düsseldorf, sammen med Anke Engelke og Judith Rakers.


Roland Koch.
Roland Koch (født 24. mars 1958 i Frankfurt am Main) er en tysk konservativ politiker (CDU). Fra 7. april 1999 til 31. august 2010 var han statsminister i Hessen.
Etter Abitur og verneplikt studerte han jus, som han avsluttet i 1981 med den første og i 1985 med den andre juridiske statsekamen, hvoretter han var virksom som advokat.
I 1987 ble han medlem av den hessiske landdagen, og 1993 formann for CDUs landdagsfraksjon. Han hørte i begynnelsen av sin politiske karrière til de «ville unge» i partiet, som var kritiske til Helmut Kohls patriarkalske lederstil. Han regnes som en glimrende retoriker, men beskyldes av kritikere for å være populistisk.
Han er sønn av CDU-politikeren Karl-Heinz Koch, som var hessisk justisminister 1987-1991.
29. oktober 2010 ble det offentliggjort at Koch skal bli administrerende direktør i konsernet Bilfinger Berger. Han skal overta stillingen i juli 2011.


Det tyske rettssystemet.
Det tyske rettssystemet er som flere av de kontinaleuropeiske rettssystemer preget av romerretten. Fra 1200-tallet til 1500-tallet begynte denne å importeres fra Nord-Italia. Romerretten ble delvis sidestilt med, og delvis erstattet tradisjonell germansk rett. Romerretten var gjeldende rett i Tyskland frem til 1901, og preger dagens rett gjennom den systematiske rettsutvikling som fant sted på 1800-tallet.


De lege lata.
"De lege lata" er latin og betyr i juridisk kontekst «etter gjeldende rett». Begrepet benyttes for å angrense gjeldende rett fra rett som ikke gjelder lenger eller rett som ennå ikke gjelder (f.eks. der et lovforslag er under behandling og ennå ikke vedtatt).
Motstykket er begrepet "de lege ferenda", hvordan retten "burde" være.


De lege ferenda.
"De lege ferenda" er latin og betyr i juridisk kontekst omtrent «hva retten burde være». Begrepet benyttes til å avgrense rettspolitikk fra rettsdogmatikk, gjeldende rett ("de lege lata").


Carsten Smith.
Carsten Smith (født 13. juli 1932 i Oslo) er en norsk jurist, høyesterettsjustitiarius mellom 1. mai 1991 og 1. august 2002 og sønn av høyesterettsadvokat Oscar Smith. Han har særlig gjort en betydelig innsats innenfor privatretten. Han var professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo før han ble justitiarius. Han var dekanus ved det juridiske fakultet fra 1977 til 1979.
Han var på 60-tallet dommer i spørreprogrammet "Kvitt eller dobbelt" på NRK. Senere var også hans kone Lucy Smith, som er professor i juss ved Universitetet i Oslo, dommer i samme program. Paret har tre døtre, som alle er jurister, hvorav datteren Merete Smith fra 2006 til 2010 var dommer i "Kvitt eller dobbelt".
I sin tid som høyesterettsjustitiarius vektla han at Høyesterett ikke bare skulle avgjøre de konkrete sakene den fikk til pådømmelsen, men at den også skulle ha en rettsskapende funksjon innen jussen.
Utmerkelser.
Smith har mottatt en rekke norske og utenlandske ordener og andre utmerkelser for sitt virke. Han mottok i 2003 storkorset av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. I 2001 ble han utnevnt til storkorskommandør av den svenske Nordstjerneordenen. Smith er også kommandør av Den islandske falkeorden og av Finlands hvite roses orden. Han ble i 1988 utnevnt til æresdoktor ved Uppsala Universitet. I 1997 ble han æresdoktor ved Brigham Young University i USA. Han er også æresdoktor i Kina.
Smith ble i 1966 innvalgt som medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. I 1988 var han formann i den historisk-filosofiske klasse og i 1991 var han akademiets preses. Smith ble i 1985 medlem av det finske vitenskapsakademi og i 1991 av European Academy of Arts, Sciences and Humanities. Han ble i 1988 hedret med Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning og tildelt Fritt Ords honnør i 1985.


Brixton.
Brixton er et sted i Lambeth i det sørlige London. Det er det jamaicanske samfunnet i Londons «hovedstad», og kalles ofte "the Soul of Black Britain". Windrush Square, mellom Lambeth rådhus og Tate Library, ble anlagt for å feire femtiårsjubileet for det moderne britiske afro-karibiske samfunnets ankomst på skipet «Empire Windrush». Stedet har et aktivt uteliv, med mange klubber og hyppige konserter.
Sentrum i Brixton er markedet, som hver dag selger frukt og grønt fra hele verden. Eddie Grants sang «Electric Avenue» fra 1983 referer til en del av dette markedet, som kalles Electric Avenue fordi gaten i 1888 var den første gaten i Storbritannia som fikk elektrisk belysning. The Clash har også bidratt til bydelens berømmelse med sangen Guns of Brixton.
En vindmølle fra 1816 er bevart, sammen med noen hus i nærheten bygd kort tid etter møllen.
Historie.
Brixtonopptøyene refererer til raseopptøyer i april 1981 og september 1985. Begge ganger startet opptøyene etter at unge, svarte menn hadde bygd opp frustrasjoner og sinne over diskriminering. Spesielt ble det reagert på at politiet stadig stoppet og ransaket tilfeldige personer, noe man normalt ikke kan gjøre uten skjellig grunn i Storbritannia.
Etter opptøyene i 1981 utnevnte regjeringen en kommisjon for å granske forholdene, men dette forhindret ikke nye opptøyer i 1985. Etter disse ble det satt i gang en lang rekke tiltak for å bedre forholdene i Brixton. I 1990-årene har det flere ganger vært tilløp til uro, spesielt i forbindelse med flere tilfeller hvor unge, svarte menn har dødd i politiets varetekt.
Nelson Mandela besøkte Brixton under sitt statsbesøk i Storbritannia i 1996.
I 1999 sprengte nynazisten David Copeland en bombe i Brixton. 39 mennesker ble skadet.
Kollektivtransport.
I tillegg til en rekke busslinjer går det tog fra Brixton stasjon og undergrunnsbane fra Brixton undergrunnsstasjon.
Kjente personer.
Tidligere statsminister John Major bodde i deler av sin barndom i en liten leilighet ved Colharbour Lane. Han startet sin politiske karriere i bydelsrådet for Lambeth.
David Bowie ble født i Stansfield Road. Noen av medlemmene i rockebandet The Clash har også sitt opphav i denne bydelen.


Improvisasjon.
Improvisasjon (fra italiensk "improvviso", uventet) er å gjøre noe «på stående fot» uten å ha forberedt det eller å ha tenkt det ut på forhånd.
Improvisasjon betyr at man ikke har alt forberedt, men improvisasjon krever forberedelse. For en musiker kjennskap til skalaer, akkorder, forskjellige genre, riff, rytmiske mønstre, melodier eller harmonier. En som improviserer i en genre (f.eks blues) behøver ikke å kunne improvisere i en annen tradisjon (f.eks. flamenco). Også fri improvisasjon krever sin forberedelse, nettopp det å være fri fra alle vanlige klisjeer i andre musikkformer, som til gjengjeld skaper klisjeer innenfor "fri improvisasjon"
Improvisasjon har eksistert i hvert fall like lenge som menneskeheten. Å skape nye redskaper i steinalderen krevde improvisasjon like fullt som en svevende og svimlende jazz-solo krever det i dag. Den som først beskrev improvisasjonen var den greske filosofen Aristoteles. På Aristoteles’ tid var man klar over improvisasjonens rolle i skapelsesprosessen av for eksempel et teaterstykke, men kunsten krevde faste rammer og regler, så bruken av improvisasjon var sterkt nedtonet og ble kun sett på som en nødvendighet for å skape. Det var ikke før mange år senere at man begynte å kalle improvisasjon en egen kunstart. Fra 1700-tallet til 1800-tallet forsvant improvisasjonen i stor grad fra det synlige kunstlivet. Når ”den dannede kunsten” skulle fremmes var det ikke lenger rom for ren improvisasjon. Komponister skrev ned hver eneste tone og skuespillere lærte seg replikkene til punkt og prikke, noe som førte til at kunsten fikk en meget strukturert og fast form og mistet mye av det spontane inntrykket. I dag har forskjellene i samfunnet i mer eller mindre grad jevnet seg ut, og kunst er blitt mer fellesskapelig og noe som ikke nødvendigvis tilhører en bestemt klasse av samfunnet lenger. Kunstnerisk frihet og utfoldelse blir mer verdsatt, og dette har gitt en god grobunn for improvisasjon som kunstart i seg selv, eller som et element og en påvirkningskraft i kunstproduksjon.
Innen musikk.
Mange musikere improviserer når de spiller. Det vil si at de ikke har planlagt nøyaktig hvilke noter de skal spille på forhånd, men at de for eksempel improviserer i forhold til en gitt akkordprogresjon.
Mange tenker først og fremst på jazz når man snakker om musikk og improvisasjon, men stort sett alle sjangere kjenner begrepet. Selv Mozart improviserte på sin tid, og man hadde ofte improvisasjonsdueller der man fikk en melodi fra salen og improviserte med utgangspunkt i denne melodien.
Innen jazz heter det allikevel at "en god improvisasjon er nøye innstudert". Det man i jazz hører som en improvisasjon kan altså være nøye innøvd og ha blitt til gjennom improvisasjon, og til slutt utvilket seg til noe musikeren er fornøyd med. Jazzimprovisasjon kan ofte være variasjoner over et tema mer enn helt spontane toner.
Man kan også si at all komposisjon en eller annen gang har vært improvisasjon, siden en komponist har tenkt det uten å vite akkurat hva han skulle tenke. En komposisjon kan defineres som en "fastfrosset improvisasjon", akkurat som en improvisasjon kan defineres som en "flytende komposisjon", fordi den kan hvert øyeblikk ta uventede veier.
Improvisasjon i teater.
Improvisasjon er viktig i flere former for teater, f.eks. teatersport, (fra Keith Johnstone) og rollespill. Også gateartister bruker mye improvisasjon, nettopp på grunn av den direkte kontakten med publikum.
Improvisasjon på TV.
På 1990-tallet populariserte tv-programmet "Whose Line Is It Anyway?" kortformen av improvisasjon. Programmet var opprinnelig britisk, men ble modifisert noe og sendt i USA med komikeren Drew Carey som programleder. I senere tid har programmer som "Ingen grunn til begeistring" (med Seinfeld-skaper Larry David) brukt improvisasjon for å skape en lengre historie med dramatisk vinkling. Det norske humorprogrammet "Løvebakken" baserer seg på politisk oppgaveløsning ved hjelp av improvisasjon.
Improvisasjon i hverdagslig betydning.
I daglig språkbruk betyr improvisasjon bruken av kreativitet for å løse problemer som oppstår. Å bruke verktøy eller materiale på andre måter enn opprinnelig tenkt er et typisk eksempel. Dette kan være nødvendig fordi oppgaven må løses på en ganske uortodoks måte på grunn av manglende materialer eller verktøy.
Som nevnt spiller improvisasjonen en svært stor rolle i hverdagen vår, og vi improviserer i de fleste situasjoner i løpet av en dag. I de fleste av disse situasjonene er vi i samhandling med andre mennesker, og da er det svært lite sannsynlig at vi har noe planlagt for hver av de forskjellige situasjonene. Derfor bruker man ofte improvisasjon. Det er for eksempel forventet at en rørlegger skal kunne reparere en vask, eller at en skuespiller skal kunne sine replikker, men noen ganger kan det skjære seg. Da må man må improvisere som et alternativ for å lykkes eller for å ordne opp i det eventuelt inntrufne. I en slik sammenheng kan vi snakke om improvisasjon som reflektert praksis.
Snakking er improvisasjon, fordi man som oftest ikke har det klart for seg hva man skal si, men lager budskapet etterhvert som det fremføres. Eller vet hva man skal ha sagt, men tilpasser ordene til hvem som er til stede. For eksempel kan det samme historien bli fortalt som godnatteventyr for barna, men fortelles på en helt annen måte sent på kvelden med bare voksent publikum.


Rügen.
Rügen er en øy syd i Østersjøen og Tysklands største øy, beliggende i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Sammen med noen små øyer omkring utgjør den Landkreis Vorpommern-Rügen med Bergen auf Rügen som fylkeshovedstad. Lengden på øya er 52 km og bredden 41 km. Den har et areal på 926 km², og består av større landområder sammenbundet med meget smale sandstriper som skiller lagunene Nordrügener Bodden og Westrügener Bodden fra Østersjøen. Sundet som atskiller Rügen fra fastlandet kalles Strelasund, og vollen som bærer vei og jernbane over sundet kalles Rügendamm. I 2007 ble en ny forbindelse åpnet – en 4,1 km lang bro.
Ved Mönchgut ses et typisk Bodden-landskap
Natur og geografi.
Landskapet består av israndavsetninger og endemorener som er blitt delvis oversvømt med havnivåhevningen etter Siste istid. Enkelte av halvøyene består av krittstein – sammen med den sanske øay Møn inngikk engang også Rügen i et stort kalksteinsplatå – men i etetrtid har erisjon slitt ned de fleste krittklippene som idag ikke overstiger 118 meter (161 moh.). Morenelandskapet er fruktbart, og de store mengdene morenegrus og -sand gjør strandsonene ettertraktede for bading.
Rügen har tre nasjonalparker: Jasmund nasjonalpark (3.003 ha) som omfatter 0,3 km² med krittklipper, og Vestpommerske boddenlandskap nasjonalpark (80.500 ha) som omfatter 805 km² av Bodden-lagunene om omkringliggende strandsoner. På Rügen starter også den 2 500 km naturskjønne veistrekningen Deutsche Alleenstraße, som går sørover i flere forgreninger helt til Baden-Württemberg i Sør-Tyskland.
De viktigste byene er Bergen og Sassnitz. Rügen er knyttet til fastlandet gjennom en bro over Stralsund, og byen Stralsund er den historiske «porten» til Rügen. De mest kjente badestedene er Binz, Sellin, Göhren, Baabe og Thiessow. Det går jernbane og hovedvei til Bergen og andre byer, mens øyen Hiddensee i vest og Kap Arkona-området i nord er bilfrie. Sassnitz har ferjeforbindelser til Danmark, Sverige, Klaipeda og St. Petersburg. I Güttin ved Bergen ligger den eneste flyplassen på øya – Rügen lufthavn.
Historie.
Det er dyssegraver fra steinalderen mange steder på Rügen, og ved inngangen til vår tidsalder regner man med at stammen rugiere bebodde området på øya og fastlandet. Under folkevandringstiden kan denne stammen ha grunnlagt et kongedømme lengre sør, i dagens Ungarn. En annen folkegruppe, ranere, grunnla et rike på 600-tallet med befestede borger og en sterk flåte, og hersket her til 1168. De tilba guden Svantevit, og grunnla religiøse helligdommer med regional, vestslavisk betydning. Valdemar I av Danmark ødela under et korstog helligdommen og la under seg Rügen i 1168, anført av hærfører og biskop Absalon av Roskilde og Lund som kristnet ranerne. Den danske Fyrstedømmet Rügen grunnla det første klosteret i Bergen i 1193, og tyske innvandrere ble snart den dominerende befolkningsgruppen til fortrengsel for de opprinnelige, slaviske gruppene. Stralsund ble grunnlagt i 1234, og kirkens og byenes makt økte raskt.
Etter den siste slaver-vasallens død i 1325 kom Rügen en stund under Hertugdømmet Pommern. Øya tilhørte Sverige som en del av Svensk Pommern mellom 1648 og 1815, som resultat av svenskenes seier under Tredveårskrigen. I korte perioder på maksimalt et år mistet svenskene tre ganger makten over Rügen til tyske kurfyrster eller Danmark. En lengre okkupasjon stod Napoleon for i årene 1807–13. Ved Kielfreden 1814 ble øya dansk, men endelig underlagt Kongedømmet Preussen etter Wienkongressen i 1815.
Rügen er kjent som et mye besøkt ferie- og badeområde. Under andre verdenskrig var det et yndet feriemål for samfunnstoppene, også norske nazistiske ledere og forfattere. Fra 1936 ble det enorme ferieanlegget Prora bygget ut mellom Sassnitz og Binz, men det ble aldre tatt i bruk før krigen satte en stopper for ferdigstillelsen. Under DDR ble de mange ferieanleggene nasjonalisert under Aktion Rose den 10. februar 1953, det antas at nasjonaliserings-aksjonen skyldtes et besøk Walter Ulbricht avla på Rügen.


Bergen auf Rügen.
Bergen auf Rügen er den viktigste byen på Rügen i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Den er fylkeshovedstad i Landkreis Vorpommern-Rügen, som omfatter hele Rügen-øya. Byen tilhørte Sverige som del av Svensk Pommern mellom 1648 og 1814.


Hornnes.
Hornnes er en tidligere kommune i Setesdal i Aust-Agder. Hornnes ble selvstendig kommune 1. januar 1886 da det tidligere Hornnes og Iveland formannskapsdistrikt ble delt i to enheter: Hornnes og Iveland kommuner.
1. januar 1960 ble Hornnes og Evje kommuner slått sammen til en enhet med navnet Evje og Hornnes kommune.
1. januar 1986 ble gårdsnummer 125, Lislevand i Birkenes, tillagt Evje og Hornnes kommue.
Severdigheter.
Hornnes stasjon på den nå nedlagte Setesdalsbanen er tegnet av arkitekt Paul Due og ble oppført i 1895. Stasjonbygningen, privetbygningen og restene av stasjonhagen ble fredet i 2002.
Hornnes kirke er en laftebygd, 8-kantet kirke med plass til 300. Den er bygd i 1828. Hornnes er dokumentert som kirkested tilbake til 1327. I tienderegnskapene i Roma er kirken omskrevet som «Ornes i Odralen provincis».
I Hornnes ligger Setesdal Mineralpark som har en 1 100m² utstillingshall innsprengt i fjellet med mineraler og bergarter.
Fjelltoppen «Masi» er et utsiktspunkt over Hornnes, og et populært turmål for lokalbefolkningen.


Vjatsjeslav Molotov.
Molotov (sittende) Ribbentrop (bak) og Stalin.
Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Molotov (russisk: Вячеслав Михайлович Молотов; egentlig etternavn Skrjabin (russisk Скрябин); født, død 8. november 1986) var en sovjetisk politiker og diplomat. Han var en av de få fremstående opprinnelige bolsjevikene som overlevde Stalins utrenskninger på 1930-tallet.
Han har gitt navn til Molotov-Ribbentrop-pakten og til Molotov-cocktail.
Herkomst og tidlig liv.
Molotov ble født i landsbyen Kukarka (nå Sovetsk i Kirov oblast) som Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Skrjabin (Скрябин), sønn av en butikkfunksjonær. Han var, i motsetning til en ofte fortalt myte, ikke i familie med komponisten Aleksandr Skrjabin. Han gikk på ungdomsskole i Kazan og ble med i bolsjevikfraksjonen av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i 1906. Han antok som pseudonym Molotov (fra russisk: "molot", «hammer».) Han ble arrestert i 1909 og sendt i eksil i Sibir i to år. I 1911 ble han tatt opp ved St Petersburg Polytekniske Skole og ble med i redaksjonen for Pravda, bolsjevikenes undergrunnsavis, der Josef Stalin var redaktør. I 1913 ble han igjen arrestert og deportert til Irkutsk, men flyktet i 1915 og vendte tilbake til hovedstaden.
Trygve Lie besøkte Moskva høsten 1944 og opplevde da hvor opprørt Molotov ble da justisminister Terje Wold forsikret at Knut Hamsun skulle få sin straff etter krigen. Molotov nærmest bønnfalt om å skåne Hamsun – han som hadde skrevet Markens Grøde, Pan og Victoria burde «få leve i fred den tiden han hadde igjen.» Til dette skal Wold ha svart: «Don't get too soft, Mr Molotov.»
Referanser.
Molotov, Vjat
Molotov, Vjat
Molotov, Vjat
Molotov, Vjat


Bolsøya.
Bolsøya er en øy i Molde kommune. Øya ligger sør for Fannefjorden i Romsdalsfjorden og har et areal på 5,2 km² og 274 innbyggere per 1. januar 2004. En del av Bolsøya heter Fårøya, noe som sannsynligvis skyldes at de to delene på den tiden navnene ble gitt – tidlig i middelalderen – har vært adskilt på grunn av høyere vannstand. Høyeste punkt er 69,5 moh. og ligger på Fårøya.
Riksvei 64 mellom Molde og Åndalsnes krysser øya, som er forbundet med fastlandet gjennom Fannefjordstunnelen mot Molde og Bolsøybrua mot Skålahalvøya. Veien er bompengefinansiert, og ble nedbetalt sommeren 2005.
Landets høyeste bautastein, Trollpila står ved kirkegården på Bolsøya. Kirken ble imidlertid revet i 1907.


Harrow (distrikt).
Harrow er en bydel i den nordvestlige delen av det ytre London. Den grenser mot Hertfordshire i nord og mot Londondistriktene Hillingdon i vest, Ealing i sør, Brent i sørøst og Barnet i øst.
Distriktet ble opprettet i 1965, fra kretsen Harrow i Middlesex.


Hillingdon (distrikt).
Hillingdon er Londons vestligste bydel. Den ble opprettet i 1965 ved at kretsene Uxbridge, Hayes and Harlington, Ruislip-Northwood og Yiewsley and West Drayton i Middlesex ble slått sammen.
Brunel University og London Heathrow Airport ligger i bydelen.


Greenwich Park.
Greenwich Park er en av de kongelige parkene i London, beliggende på en bakketopp i Greenwich, med utsikt utover Themsen til Docklands og City of London. Parken dekker 73 hektar og rommer diverse historiske bygninger.
Det nasjonale maritime museum og villaen Queen's House ligger rett nord, mens Royal Greenwich Observatory ligger i hjertet av parken, på toppen av bakketoppen. Ved parkens vestlige kant ligger oppsynsmannens hus, med utsikt mot den tilgrensende lyngmoen Blackheath.
Nullmeridianen går tvers igjennom parken.
Det har vært bosettinger i området siden romerske tider, men Greenwich har alltid vært assosiert med det kongelige. Landområdet ble arvet av hertugen av Gloucester, bror til Henrik V, i 1427, og var fødested til Henrik VIII, som anbrakte rådyr i parken. Tidlig på 1600-tallet ble parken anlagt i fransk stil med mange plantede trær, hvorav noen står den dag idag. James I donerte parken til sin gemalinne Anne, som gav Inigo Jones i oppdrag å tegne en villa som fikk navnet Queen's House.
Idag inngår Greenwich Park i et verdensarvsted.


Hyde Park (London).
Hyde Park er en av de kongelige parkene i London, beliggende i City of Westminster. Parken har et flateinnhold på 1,4 km². Den tilliggende parken Kensington Gardens anses ofte feilaktig å tilhøre Hyde Park.
"Norwegian Stone", reist i Hyde Park av Den kongelige norske marine i 1978 til minne om andre verdenskrig
Parken ble ervervet av Henrik VIII fra monkene i Westminster Abbey i 1536. Den forble en privat jaktmark for monarken og hans hoff inntil Jakob I besteg tronen og åpnet for begrenset adgang. Det var Karl I som gjorde parken fritt tilgjengelig for almenheten i 1637.
Hyde Park er nærmest delt i to av innsjøen Serpentine, som ble anlagt i 1730 og inneholder ender, gjess og svaner samt utleiemuligheter for robåter.
Krystallpalasset ("Crystal Palace") ble bygget i Hyde Park for verdensutstillingen i 1851. Palasset ble imidlertid ødelagt i brann 30. november 1936. Hyde Park har også vært arena for en rekke berømte rockekonserter, inkludert The Rolling Stones i 1969, Pink Floyd i 1970, Queen i 1976 og Foo Fighters i 2006.
Blant kjennemerker i Hyde Park er den majestetiske hovedinngangen, Speaker's Corner, Hyde Park Corner og minnesmerket over Diana, prinsesse av Wales.


Bolsøy.
Bolsøy er et tidligere herred i Romsdal i Møre og Romsdal. Herredet ble 1. januar 1964 innlemmet i Molde kommune sammen med deler av Veøy samt Mordal krets i Nord-Aukra herred. Bolsøy omfattet områdene nord for Fannefjorden og Moldefjorden, bortsett fra Molde bykommune, som den omsluttet, samt halvøya mellom Fannefjorden og Langfjorden, i tillegg til Bolsøya og en del mindre øyer i Romsdalsfjorden. Ved sammenslåingen hadde kommunen 7 996 innbyggere.
Historie.
Fra ca. 1660 til 1838 het tinglaget "Fanne". Bolsøy er fremdeles navnet på prestegjeldet, som ble utskilt fra Veøy ved kongelig resolusjon av 18. november 1740.


Southwark (distrikt).
Southwark er en bydel i London. Den ligger på sørsiden av Themsen, og grenser mot City of London og Tower Hamlets mot nord, og Lambeth og Lewisham i sør.
Navnet oppsto som navn på et område rett sør for London Bridge. Det har vært bebodd siden romersk tid, og fikk navnet i det 9. århundre.
Distriktet ble opprettet i 1965 ved at kretsene Southwark, Camberwell og Bermondsey ble slått sammen.
Det ligger to katedraler i Southwark: Den anglikanske Southwark-katedralen og den katolske St. Georgs katedral.


Havering (distrikt).
Havering er en bydel i det østlige London. Den grenser mot Themsen og bydelen Bexley i sør, Redbridge og Barking and Dagenham i vest, Essex i nord og Thurrock i øst. Mot øst markerer M25 grensen nesten hele veien, med unntatt av North Ockendon som ligger på utsiden av ringveien.
Distriktet ble opprettet i 1965 ved at kretsen Romford og distriktet Hornchurch ble slått sammen og overført til Stor-London fra Essex.
I løpet av det 20. århundre ble Havering et populært boligområde på grunn av gode forbindelser med det sentrale London via tog og undergrunnsbanen.
Store deler av distriktet består av parker, og omkring halvparten er definert som beskyttet naturområde.


Kjøpstad.
Kjøpstad eller kjøpsted (gammelnorsk: "kaupstaðr", markedsplass) var et bysamfunn med privilegier som gav byborgere monopol på handel og annen næring, såkalte kjøpstadsrettigheter. Kjøpstedene stod over ladestedene.
Det var for myndighetene viktig å lede import og eksport gjennom kjøpstedene, noe som gjorde det lettere blant annet å holde oversikt og sørge for innkreving av skatter og avgifter.
Kjøpstadsprivilegiene falt bort etter hvert som frihandel ble innført på 1800-tallet.
Ordet "kjøpstad" har sitt opphav i dansk språk. Et tilsvarende, eldre norsk ord er kaupang.


Hounslow (distrikt).
Hounslow er en bydel i den vestlige delen av det ytre London. Den ble opprettet i 1965 ved at distriktene Brentford and Chiswick, Feltham og Heston and Isleworth i Middlesex ble slått sammen.


Romsdalshalvøya.
Romsdalshalvøya er en halvøy i Møre og Romsdal på 1560 km². Halvøyen er en del av Romsdal og Nordmøre og er avgrenset – fra innerst i Romsdal, ut til havet, til innerst på Nordmøre – av Eresfjorden (mot vest), Langfjorden (mot sør), Romsdalsfjorden (mot sør), Julsundet (mot vest), Hustadvika (mot nord), Kornstadfjorden (mot øst), Kvernesfjorden (mot nord), Batnfjorden (mot nord), Tingvollfjorden (mot øst) og Sunndalsfjorden (mot øst).
Halvøyen omfatter mesteparten av Nesset, Molde og Gjemnes kommuner, samt hele Fræna og Eide kommuner, og grenser i sørøst mot Sunndal kommune. Byen Molde er det største tettstedet.
Det bor omtrent 43 000 mennesker på halvøyen, på øyene utenfor bor ytterliger omtrent 5 000 mennesker.


Waltham Forest.
Waltham Forest er en bydel i den nordlige delen av det ytre London. Den ble opprettet i 1965 ved at kretsene Chingford, Leyton og Walthamstow i Essex ble slått sammen og overført til Stor-London.
Distriktet er ett av fem i London som vil være vertskap for Sommer-OL 2012.


Wandsworth (distrikt).
Wandsworth er en bydel i det sørvestlige London. Den ble opprettet i 1965 ved at kretsene Battersea og deler av Wandsworth ble slått sammen. Clapham og det meste av Streatham tilhørte den gamle kretsen Wandsworth, men ble lagt til Lambeth.


Universitetet i Leipzig.
Universitets hovedbygning ved 500-årsjubileet i 1959.
Universitetet i Leipzig er et av de eldste universiteter i Europa, grunnlagt i 1415 av pave Alexander V. Det hadde opprinnelig fire fakulteter, og har idag 14 fakulteter med tilsammen 31 021 studenter (2004). Det medisinske fakultutet, som er over 600 år gammel, er et av de mest velrenommerte. Det er det nest største universitetet i Sachsen.
Historisk ble personer tilknyttet universitetet inndelt i forskjellige «nasjoner» etter deres herkomst: Den meissiske, den saksiske, den bayerske og den polske. Den store norske matematiker Sophus Lie var professor ved universitetet i Leipzig.
Under DDR-perioden 1949-89 het universitetet "Karl-Marx-Universität".


Den russiske frigjøringsarméen.
Den russiske frigjøringsarméen (russisk "Русская освободительная армия – РОА", "Russkaja oswoboditel'naja armija – ROA") var en frivillig russisk armé som kjempet på tysk side mot Stalin under annen verdenskrig. Den ble ledet av den russiske generalen Andrej Andrejevitsj Vlassov, som ønket å forene alle russere i kampen mot stalinismen og Sovjetunionen. Til de frivillige hørte russiske emigranter (deriblant veteraner fra de hvite (antikommunistiske) styrkene under den russiske borgerkrigen), krigsfanger og østarbeidere.
Et stort antall eksilrussere og tidligere sovjetiske statsborgere var innrullert i de tyske styrkene; antallet er estimert til rundt 1 million mann. Den russiske frigjøringsarméen som egen armé ble først en realitet mot slutten av krigen etter intens lobbyvirksomhet fra Vlassov og hans allierte.
Etter krigen ble de russiske soldatene og Vlassov og hans generaler folkerettsstridig utlevert av amerikanerne til Sovjetunionen, hvor Vlassov og ni generaler ble henrettet 1. august 1946. De øvrige russiske soldatene ble sendt i slaveleire i Sibir. Deres videre skjebne er ikke kjent. I kontrast ga Liechtenstein asyl til rundt fem hundre soldater fra Den russiske frigjøringsarméen som siden fikk opphold i Argentina.
Eksterne lenker.
Russiske frigjøringsarmeen


Jens Arne Svartedal.
Jens Arne Svartedal (født 14. februar 1976 i Sarpsborg) er en norsk langrennsløper som representerer Trøsken IL i Sarpsborg. Han er bosatt i Lommedalen i Bærum.
Karriere.
Svartedal debuterte i verdenscupen 22. november 1997 på Beitostølen og har tatt jevnlige topplasseringer i klassisk stil siden 2000, både i sprint og distanserenn. Svartedal var storfavoritt da det for første gang skulle deles ut et VM-gull i klassisk sprint i Oberstdorf 2005, men ble syk like før mesterskapet og kunne ikke delta. To år senere fikk han sin revansje da han vant VM-gull på sprinten i Sapporo.
Etter sesongen 2007/2008 bestemte Svartedal seg for å trekke seg fra Norges Skiforbunds landslag for å heller slutte seg til brødrene Anders og Jørgen Auklands langdistanseteam, Team Xtra Personell. Jens Arne Svartedal er utdannet byggingeniør fra Høgskolen i Oslo og jobber med dette i bygg- og anleggsselskapet NCC. 23. mars 2011 kunngjorde han at han slutter definitivt som toppløper.
Olympiske leker.
Jens Arne Svartedal (til høyre) og Tor-Arne Hetland på seierspallen etter å ha mottatt sine sølvmedaljer for sprintstafetten under i OL i Torino 2006.
Svartedal tok sølv under Vinter-OL 2006 i Torino på lagsprint. Svartedal ledet etter alle sine tre etapper, men ankermann Tor-Arne Hetland klarte ikke å holde unna for Sveriges Björn Lind på siste etappe og endte seks tideler bak. På 15 km klassisk hadde han problemer med skiene og ble dårligste nordmann på 44. plass, over 3 minutter bak gullvinner Andrus Veerpalu. Under Vinter-OL 2010 i Vancouver fikk Svartedal bare gå 50 km klassisk. Der ble han igjen dårligste nordmann på 23. plass, nesten 2 minutter bak Petter Northug.
Verdensmesterskap.
Jens Arne Svartedal ble verdensmester i klassisk sprint under VM i 2007 i Sapporo. Han har også 19. plasser på 50 km klassisk i samme mesterskap, og på 15 km klassisk under VM i 2003 i Val di Fiemme. I skøytesprint har han en 11. plass fra VM i 2003 og en 20. plass fra VM i 2009 i Liberec.
Verdenscup.
Jens Arne Svartedal er en av seks norske mannlige langrennsløpere som har vært minst to ganger på pallen i verdenscupen sammenlagt etter at verdenscupen ble offisiell i 1982. De fem andre er Bjørn Dæhlie (10 ganger), Vegard Ulvang (4), Thomas Alsgaard (3), Petter Northug (3) og Tor-Arne Hetland (2). Svartedal var blant de ti beste i verdenscupen sammenlagt seks av sju sesonger fra 2002 til 2008. I 2007 vant han verdenscupen i sprint. Hans beste sammenlagtplassering i verdenscupen i distanserenn var en 5. plass i 2006, kun slått av Tobias Angerer, Vincent Vittoz, Anders Södergren og Frode Estil.
Svartedal tok sin første pallplassering i verdenscupen under et klassisk sprintrenn i Asiago i 2001. I november 2003 klatret han for første gang opp på pallen etter et distanserenn i Kuusamo, og i februar 2006 tok han sin første verdenscupseier i et distanserenn da han vant en klassisk 15 km i Davos. Han har totalt tolv verdenscupseire.
Norgesmesterskap.
Svartedal er norgesmester på ski fire ganger: 50 km klassisk i 2003 og 2007, klassisk sprint i 2005 og 15 km klassisk i 2009. I tillegg tok han bronse på 10 km klassisk i 2001 og 30 km duathlon i 2010.


Odd-Bjørn Hjelmeset.
Odd-Bjørn Hjelmeset (født 6. desember 1971 i Nordfjordeid, oppvokst på Vereide i Gloppen kommune, nærmere bestemt på gården Hjelmeset ved Anda nordvest i kommunen ved Nordfjorden) er en norsk langrennsløper som representerer Vereide Hyen IL. Han regnes som spesialist i klassisk stil, og under VM 2007 i Sapporo vant han sitt eneste individuelle VM-gull, på klassisk 50 km fellesstart. Han avsluttet sin kariere 10. mars 2012 med nettopp 50 km klassisk i Holmenkollen.
Bakgrunn.
Hjelmeset er født og oppvokst på gård, og er nest eldst av fire søsken. Familien er en idrettsfamilie, og lillebror Roar har også vært langrennsløper og deltatt på Fjellhug/Vereide Hyen ILs stafettlag i NM flere ganger. Hans kusine, Bodil Hjelmeset, som vokste opp på nabogården like ved Sandane lufthavn, er en av Norges beste spydkastere gjennom tidene (nummer fem per februar 2010), og har fem sølvmedaljer fra NM.
Han har flere medaljer i friidrett, i tillegg til sin karriere som skiløper. Han fikk bronse på 3000 meter hinder ved NM i friidrett 1996 og 1999, og han fikk sølv i NM i motbakkeløp i 2005.
Hjelmeset var en periode samboer med skiesset Bente Martinsen, før han flyttet til Lillehammer. Han er i dag bosatt i Nittedal, nær Lillomarka som nyttes flittig sommer som vinter.
I 2007 var han ansatt som sponsoransvarlig hos sin egen sponsor, Terra-Gruppen. Fra 1987 til til 1990 gikk Hjelmeset på idrettsfag ved Firda videregående skole.
Karriere.
Hjelmeset under verdens-cup sprint i Stockholm i 1997
Verdenscupen.
Hjelmeset debuterte i verdenscupen 13. mars 1993, på 50 km i Holmenkollen. Han fikk sin første pallplassering fem år senere, 14. mars 1998, med andreplass på samme distanse, også da i Kollen.
Sesongen 1999/2000 kom han på tredje plass sammenlagt i verdenscupen, og på andre plass i sprintcupen. Per 2008 har han vunnet åtte individuelle enkeltrenn i verdenscupen, hvorav fire i sprint. I tillegg har han tre verdenscupseire med det norske stafettlaget. Han har per 2008 28 pallplasseringer i verdenscupen, hvorav ni er på stafetter.
VM.
Under VM 2007 i Sapporo vant han sitt første individuelle VM-gull, da han spurtbeseiret Frode Estil på 50 km klassisk fellesstart. Dette til tross for at Hjelmeset underveis i løpet måtte bytte ski. To uker senere vant han den klassiske femmila i Holmenkollen etter en spennende duell med tyskeren Tobias Angerer.
Hjelmeset ble tildelt Holmenkollmedaljen for sin prestasjon i Holmenkollen i 2007. Under Idrettsgallaen 2008 5. januar fikk han folkets pris som «Årets navn», etter en stor sesong.
OL.
Hjelmeset har deltatt i tre olympiske leker, med to pallplasser totalt; bronse på 50 km klassisk under OL 2002 i Salt Lake City, og sølv i 4 x 10 kilometer stafett under OL 2010 i Vancouver. I stafetten i Vancouver gikk han andre etappe. Han gikk ut på fjerdeplass, 4,3 sekunder bak Finland som ledet, men slet med is under skiene, og vekslet på sjetteplass, 34,3 sekunder bak Sverige som da ledet. Hjelmeseths kommentar «jeg fikk is i røbben» er i ettertid blitt stående som et uttrykk å bruke når man skal bortforklare seg.
Friidrett.
Hjelmeset har også bakgrunn fra friidrett og har to bronsemedaljer fra NM på 3000 meter hinder (1996 og 1999). Han har kretsrekord for Sogn og Fjordane på distansen med tiden 8.54,42, satt i forbindelse med NM-bronsen 6. august 1999. I friidrett representerer han Gloppen Friidrettslag.


Trond Iversen.
Trond Iversen under verdenscupsprinten i Stockholm i mars 2007
Trond Iversen (født 22. mars 1976 i Drammen) er en norsk langrennsløper som representerer Mjøndalen IF.


Kristen Skjeldal.
Kristen Skjeldal (født 27. mai 1967 på Voss) er en norsk langrennsløper som representerer Bulken IL på Voss.
Skjeldal er olympisk mester i stafett 1992 og 2002. I 2002 tok han bronse på 30 km fristil bak to østerrikere. Det ble senere funnet bloddopingsutstyr på hotelrommet til den østerrikske legen. Kristen Skjeldal regnes derfor av mange som den moralske olympiske mester. Han deltok også på 30 km under OL på Lillehammer i 1994. Skjeldal har vunnet 11 individuelle NM-titler, derav seks på 50 km. Ingen har flere 5-milstitler enn han. Opprinnelig var Skjeldal best i fristil, men etterhvert ble han jevngod i de to stilartene. Han mesteskapsdebuterte under ski-VM i 1991.
Skjeldal ga seg som toppløper etter sesongen 2006. Skjeldal har imidlertid deltatt i nasjonale og internasjonale renn også etter dette, med tildels god resultater, bl.a. en seier i Scandinavisk cup, en fjerde og en sjetteplass i NM 2008.
Inspirert av Tour de Ski, tok Skjeldal i 2007 initiativ til motbakkeløpet Horgi opp – fra Bavallen til Lønahorgi på Voss. Skjeldal vant selv det første løpet, mens unge Therese Johaug vant kvinneklassen.
I 2006 utga broren Gudmund Skjeldal en biografi om Skjeldal, kalt "Den siste langrennaren".


Tore Ruud Hofstad.
Tore Ruud Hofstad (født 9. august 1979 i Hurdal) er en tidligere norsk langrennsløper som representerte Lillehammer Skiklub.
Under VM 2003 i Val di Fiemme var han med på det norske laget som tok gull på stafetten, og han fikk i tillegg sølvmedalje i jaktstarten.
I Oberstdorf to år senere, under VM 2005, var han igjen med på å vinne gull på 4 x 10 km stafett. Han vant også gull i sprintstafetten sammen med makkeren Tor Arne Hetland. I tillegg fikk Hofstad en individuell bronsemedalje på 15 km fristil.
Han vant sin første individuelle verdenscupseier 27. november 2005 i Kuusamo, Finland.
I NM 2004 var Hofstad med på å vinne en jevn stafett for Lillehammer Skiklub, hvor han vant over Tor Arne Hetland i spurten.
Hofstad er en kjent fristilekspert, med stor styrke i 10 og 15 km skøyting.
Han var ansett som Norges ankermann i mesterskaps-stafetter, helt fram til 2007, da Petter Northug tok over rollen som Norges ankermann i mesterskaps-stafetter.


Espen Harald Bjerke.
Espen Harald Bjerke (født 12. april 1980) er en norsk langrennsløper som representerer Lillehammer Skiklub.
Bjerke deltok i sitt første juniorverdensmesterskap i 1999 hvor han kom på 13. plass. Han debuterte i verdenscupen i 2001 med en 20. plass. Beste plassering i verdenscup er (per 2007) en fjerdeplass fra 2005.


Jan Egil Andresen.
Jan Egil Andresen (født 25. september 1978 i Mo i Rana, bor nå i Elverum) er en norsk langrennsløper som representerer Hamar Skiklubb. Han gikk tidligere for Nesna Idrettslag. Tatt ut på Team Cresco allround landslaget i 2005. Beste nasjonale resultat er sølvmedalje på 15 km fri teknikk i NM 2005, beste internasjonale resultat er 4. plass 15 km fri teknikk i Word Cup i Nové Město 15. januar 2005.
Han tok videregående utdanning på Norges Toppidrettsgymnas i Lillehammer.


Hyde Park (Sydney).
Hyde Park er en stor park i Sydney, New South Wales, Australia, oppkalt etter den originale Hyde Park i London. Parken grenser til Sydneys forretningsstrøk i vest, St. Marys katedral i øst, New South Wales høyesterett i nord og ANZAC-minnesmerket i syd.
Hovedattraksjonen i Hyde Park er den majestetiske Archibald-fontenen, alment ansett som Australias fineste offentlige fontene. Ved parkens sydlige ende ligger Museum togstasjon, som tar sitt navn fra Australian Museum, og ved den nordlige utgang ligger St. James togstasjon. Blant andre kjennemerker i parken er en statue av James Cook, monumentet Emden Gun og planteanlegget Sandringham Gardens.
Parken har tidligere vært benyttet som militær treningsleir, cricketbane og veddeløpsbane, men er idag et populært friområde for de som arbeider i Sydneys forretningsstrøk


ANZAC.
Australsk infanteri ved Ieper i 1917
Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC) var et korps med australske og newzealandske soldater som kjempet i første verdenskrig ved Gallipoli, i Midtøsten og ved vestfronten. "Anzac" har siden vært brukt som kallenavn på soldater fra Australia og New Zealand, ikke bare for soldater i første verdenskrig, men soldater i krigstid generelt.
ANZAC-dagen feires årlig til minne om de som tjenestegjorde i ANZAC, og alle andre australske og newzealandske soldater som har falt i krig. Dagen markeres hvert år av begge land 25. april, dagen da ANZAC-styrker gikk i land ved Gallipoli-halvøya i 1915, i en vik som senere fikk navnet Anzac Cove. ANZAC-dagen tilsvarer lignende dager som markeres i andre land, som "Veterans Day" i USA, "Remembrance Day" i Storbritannia og "V-E Day" i Europa.
Historie.
ANZAC ble opprettet i Egypt i 1915 og var underlagt den britiske Mediterranean Expeditionary Force. Planene for opprettelsen av korpset begynte i november 1914 mens den første kontingenten med australske og newzealandske tropper fortsatt var underveis i konvoi mot – trodde de – Europa. Etter erfaringene fra tiden da Canadian Expeditionary Force lå i leir på Salisbury Plain ble det bestemt å ikke utsette australierne og newzealenderne for den engelske vinteren, og troppene ble derfor omdirigert til Egypt for trening før de flyttet videre til vestfronten i Frankrike.
Den britiske krigsministeren, Horatio Kitchener, utnevnte general William Birdwood, en offiser i den britisk-indiske hæren, til å lede korpset, og han tok også det meste av korpsstaben fra den indiske hæren. Birdwood ankom Kairo 21. desember 1914 for å ta kommando over korpset.
Det var opprinnelig planlagt å kalle forbandet "Australasian Army Corps" (Det australasiatiske korps) – dette navnet ble faktisk benyttet i avdelingsdagboken – men protester fra New Zealand førte til at navnet "Australian and New Zealand Army Corps" ble tatt i bruk. For kontoristene og administrasjonspersonellet var navnet tungvint, så de innførte snart forkortelsen «"A. & N.Z.A.C."» eller simpelthen «"ANZAC"». Kort etter ble det offisielt innført som kodenavn for korpset, men det kom ikke inn i soldatenes daglige språkbruk før etter landsettingen på Gallipoli.
I begynnelsen bestod korpset kun av én fullstendig divisjon; den australske 1. divisjon. I tillegg kom den newzealandske infanteribrigade og to ridende brigader – Australian 1st Light Horse Brigade og New Zealand Mounted Rifles Brigade – som senere inngikk i den sammensatte New Zealand and Australian Division.
Etter evakueringen fra Gallipoli i november 1915 kom de australske og newzealandske styrkene sammen igjen i Egypt. Den newzealandske kontingenten vokste til en egen divisjon, New Zealand-divisjonen. Den australske imperiestyrke gjennomgikk en stor omorganisering som resulterte i to nye divisjoner; 4. og 5. divisjon. (3. divisjon var under oppbygging i Australia og skulle sendes direkte til England og deretter Frankrike.)
Disse divisjonene ble omdannet til to korps; I Anzac-korps og II Anzac-korps. På dette tidspunktet hadde "Anzac" sluttet å fungere som et akronym, og ble i stedet brukt som beskrivelse på ethvert forband med australske eller newzealandske avdelinger. I Anzac-korps, anført av general William Birdwood, reiste mot Frankrike tidlig i 1916. II Anzac-korps, under general Alexander Godley, fulgte kort tid etter.


Speakers' Corner.
Selv på en kald og regnfull dag trekker gode talere mange tilhørere
Speakers' Corner er en plass i det nordøstre hjørnet av Hyde Park i London, i nærheten av Marble Arch og Tyburn. Plassen er tradisjonelt et sted for taler og debatt, spesielt på søndags morgen. Den erstattet et tidligere sted lengre inn i parken, kjent som "Reformer's Tree".
Selv om de fleste faste talerne er ukjente og ofte eksentriske, har også kjente personer som Karl Marx, Lenin, Abdur Raheem Green og George Orwell talt fra Speakers' Corner. Nå og da har kandidater fra de store politiske partiene benyttet Speakers' Corner i valgkamp.
Speakers' Corner er et fremstående eksempel på ytringsfrihet, da hvem som helst kan møte opp uanmeldt og tale om et hvilket som helst emne, skjønt man må påregne at folk med motstridende meninger kommer med tilrop. De fleste av talerne er der hver søndag med innøvde taler, men det er også de faste bråkmakerne, som forsøker å latterliggjøre de svakere talerne.
Den nærmeste undergrunnsstasjonen er Marble Arch.


Hilde Gjermundshaug Pedersen.
Hilde Gjermundshaug Pedersen (født 8. november 1964 i Hamar) er en norsk langrennsløper som representerer Nybygda IL.
Hun debuterte i verdenscupen 3. mars 1984. Etter noen års satsing på langrenn trappet hun ned, og konkurrerte i flere år bare i skiorientering, der hun tok 7 individuelle NM-gull i løpet av årene 1994–98, og ble vinner av verdenscupen i 1997. I langrenn gjorde hun comeback i verdenscupen i 1997.
Hilde gikk på det norske stafettlaget som tok sølv under Lahtis-VM i 2001. I 2002 ble Hilde Gjermundshaug Pedersen tildelt Egebergs ærespris for sine prestasjoner i skiorientering og langrenn. I VM 2003 i Val di Fiemme vant Pedersen sine første individuelle VM-medaljer i langrenn. Det ble bronse både i sprinten og den klassiske 10-kilometeren. I tillegg gikk hun for det norske laget som tok bronsemedaljene på stafetten. Under VM 2005 i Oberstdorf tok Pedersen sin tredje VM-medalje på stafetten, denne gang gull.
I estiske Otepää vant Hilde 10 km klassisk 7. januar 2006, og tok dermed sin aller første verdenscupseier i en alder av 41 år, og hun ble dermed den eldste kvinnelige vinner av et verdenscuprenn. Under Ski-NM 2006 på Kongsberg tok Pedersen, sammen med sine døtre Eli og Ida, et historisk NM-gull i stafett for Nybygda IL.Under Vinter-OL 2006 i Torino, Italia tok hun en bronsemedalje på 10 km klassisk.
Hilde Gjermundshaug Pedersen vant eliteklassen for kvinner i Birkebeinerrennet 15. mars 2008 på 2.52.04. Den gamle rekorden på 3.03.21 ble satt av Anita Moen i 1998. Hun vant Marcialonga i Italia både i 2007 og 2009.
Hun deltok i første sesong av "Mesternes Mester".


Kine Beate Bjørnås.
Kine Beate Bjørnås (født 12. mai 1980) er en tidligere norsk langrennsløper som representerte Idrettslaget Varden.
Hun representerte Norge under VM 2005 i Oberstdorf, der hun deltok på tre distanser. Det beste resultatet oppnådde hun på 10 km fristil, der hun ble nummer 25.
Kine Beate Bjørnås debuterte i verdenscupen 8. mars 2000 i Holmenkollen. Det fremste resultatet fra verdenscuprenn er stafettseieren i Gällivare 21. november 2004, der hun gikk startetappen for Norge. Hennes fremste individuelle plassering er en 7. plass på jaktstarten i Sapporo i mars 2006.


Ella Gjømle Berg.
Ella Gjømle Berg (født 29. mai 1979 i Porsgrunn) er en norsk langrennsløper fra Stathelle i Bamble som representerer Lyn.
Hun deltok i VM 2005 i Oberstdorf, der hennes beste prestasjon var 9. plassen i sprintrennet.
Under OL 2006 i Torino ble hun nr. 4 på sprintstafett sammen med Marit Bjørgen og nr. 6 i individuell sprint.
Gjømle står med en verdenscupseier, fra Oberstdorf i januar 2007


Guro Strøm Solli.
Guro Strøm Solli (født 29. juli 1983) er en norsk langrennsløper fra Drevja i Nordland. Hun representerer Drevja IL. Hovedvekten i satsingen ligger innen sprintlangrenn, og her har hun vist store resultater nasjonalt som internasjonalt. Hun er bosatt i Trøndelag for best mulige treningsforhold og studietilbud.
Guro Strøm Sollis beste resultat fra verdenscupen er en andreplass i lagsprint fra Düsseldorf i oktober 2005, da hun gikk sammen med Ella Gjømle. I dette rennet ble det norsk dobbeltseier, laget som bestod av Hilde Gjermundshaug Pedersen og Marit Bjørgen tok førsteplassen.
Hun har flere ganger gått til A-finalen i sprintrenn, og har to tredjeplasser som beste individuelle plasseringer (fra januar 2006 og februar 2007). Hun representerte Norge i sprintrennet under VM 2005 i Oberstdorf, der hun ble nr. 10.


Lars Bystøl.
Lars Bystøl (født 4. desember 1978, Voss) er en tidligere norsk skihopper som representerte IL Eldar. Han vant sitt første verdenscuprenn 4. januar 2006 i Innsbruck under den tysk-østerrikske hoppuka, som første nordmann etter Per Bergerud hele 24 år tidligere.
Han har deltatt i to verdensmesterskap, og begge gangene kom han hjem med medalje. Både i VM 2003 i Val di Fiemme og i VM 2005 i Oberstdorf var han med på å ta bronse i laghopping, stor bakke.
I 2006 var han med på det norske laget som vant lagkonkurransen i VM i skiflyging. Senere samme år ble han olympisk mester i normalbakke, og tok også bronse i stor bakke. Han var dessuten med på det norske laget som tok bronse i laghopp, og ble dermed den eneste deltakeren med medalje i samtlige hopp-konkurranser i OL 2006.
Lars Bystøl la opp før 2009/10 sesongen.


Bjørn Einar Romøren.
Bjørn Einar Romøren (født 1. april 1981 i Oslo) er en norsk skihopper som representerer Hosle IL. 20. mars 2005 satte han ny verdensrekord i skiflyging med 239 meter i Planica i Slovenia. Moren hans, Bente-Lill Romøren, er den eneste kvinnen i hoppkomitéen i Norges Skiforbund.
Romøren har tre ganger vært med på å ta bronsemedaljer i laghopp, under VM 2003 i Val di Fiemme, VM 2005 i Oberstdorf og Vinter-OL 2006 i Torino. To ganger har han vært med på å vinne lagkonkurransen i VM i skiflyging – i 2004 og 2006.
Romøren fikk som en del av Kollenhopp være første prøvehopper i den nye Holmenkollbakken 2. mars 2010 klokken 20.15 med et hopp på 111 meter ettersom klubben etter rennledelsens ønske gjennomførte prøvehopping dagen før den offisielle åpningen. Anette Sagen var i uoffisielle avstemminger stemt frem til å være den første som skulle få hoppe i Holmenkollbakken, og dette ble senere bestemt av byrådet i Oslo. Lederen i Kollenhopp hadde tidligere uttalt at Romøren burde få være den første hopperen. Prøvehoppingen møtte derfor sterke reaksjoner, og Romøren og ledelsen i Kollenhopp ble kraftig kritisert.
Under Ski-VM 2011 i Oslo vant Norge sølv i normalbakke, med Romøren på laget. De andre på det norske laget var Anders Jacobsen, Anders Bardal og Tom Hilde. VM-gullet gikk til Østerrike.


Daniel Forfang.
Daniel Forfang (født 28. desember 1979) er en tidligere norsk skihopper som representerte Tromsø Skiklubb. Forfang la opp som aktiv hopper i en alder av 26 år på grunn av slankepresset innen hoppmiljøet.
Forfang kritiserte landslagsapparatet for manglende oppfølging av hans problemer rundt slankepresset.
Eksterne lenker.
Forfang, Daniel
Forfang, Daniel


Kenneth Braaten.
Kenneth Braaten (født 24. september 1974 i Mo i Rana) er en norsk kombinertløper som representerer Bossmo Ytteren.
Han var med på det norske laget som vant gull i lagkonkurransen under OL 1998 i Nagano. Tidligere samme år vant han sin første, og karrierens eneste, seier i verdenscupen, i et sprintrenn i Ramsau.
Han var også med på å vinne gull i lagkonkurransen under VM 2001 i Lahtis.
Braatens siste internasjonale mesterskap var VM 2005 i Oberstdorf. Etter skuffende resultalter i dette mesterskapet valgte Braaten å legge opp.


Kristian Hammer.
Kristian Hammer (født 20. mars 1976 i Narvik, oppvokst på Setermoen i Bardu) er en tidligere norsk kombinertløper som representerte Eidsvold Værks Skiklubb.
Ved to anledninger har Kristian Hammer blitt verdensmester for lag, i VM 2001 i Lahtis, og i VM 2005 i Oberstdorf. I sistnevnte mesterskap tok han også en individuell bronsemedalje i sprintøvelsen.
Per desember 2005 har han fire seire fra verdenscupkonkurranser, den siste fra Sapporo i 2001.


Håvard Klemetsen.
Håvard Klemetsen (født 5. januar 1979 i Kautokeino) er en norsk kombinertløper som representerer Kautokeino IL, men er bosatt i Trondheim. Han debuterte i verdenscupen i 2003.
Under VM 2005 i Oberstdorf var han med på å vinne gull i lagkonkurransen, og kom på 20. plass i den individuelle kombinertøvelsen. Under VM 2007 i Sapporo vant han bronse i lagkonkurransen sammen med Espen Rian, Petter Tande og Magnus Moan.
Han deltok ved Ski-VM 2011 i Oslo, i normalbakke/10 kilometer individuelt. Han lå på andreplass etter hoppingen, og gikk ut 19 sekunder bak Eric Frenzel, men endte på 10. plass etter langrennet. Han tok sin første verdenscupseier 3. desember 2011 i Lillehammer (HS100 / 10 km).


Magnus Moan.
Magnus Hovdal Moan (født 26. august 1983 på Lillehammer) er en norsk kombinertløper som representerer Byåsen IL og som har ni medaljer fra olympiske leker og verdensmesterskap.
Han deltok med suksess i VM 2005 i Oberstdorf. Han gikk for det norske laget som vant lagkonkurransen, han fikk sølv i sprintkonkurransen, og kom på fjerde plass i det klassiske rennet (hopprenn + 15 kilometer).
Under OL 2006 i Torino tok han sølv på sprinten og bronse på normaldistansen etter å ha slått Petter Tande i et spennende spurtoppgjør som ble avgjort på målfoto. Han tok sølv under VM 2007 i Sapporo i kombinert og bronse i lagkonkurransen sammen med Håvard Klemetsen, Espen Rian og Petter Tande. Han tok igjen bronse i lagkonkurransen under Ski-VM 2009 i tsjekkiske Liberec.
Under Ski-VM 2011 i Holmenkollen gikk Moan sisteetappen på stafetten i begge lagkonkurransene. Det endte med bronsemedalje i både lagkonkurransen i stor bakke og lagkonkurransen i normalbakken. Det gikk ikke like godt i de individuelle rennene på hjemmebane. Moan endte på 14. plass i 10 kilometer og selv om han lå på 17. plass etter hopprennet i stor bakke, valgte han å ikke stille til start i langrennet.


Petter Tande.
Petter Laukslett Tande (født 11. juni 1985 i Trondheim) er en norsk tidligere kombinertløper som representerte Byåsen IL. Han var med på laget som vant gullmedaljene i lagkonkurransen under VM 2005 i Oberstdorf. Under VM 2007 i Sapporo vant han bronse i lagkonkurransen sammen med Espen Rian,Magnus Moan og Håvard Klemetsen. Etter at skikarrieren ble avsluttet i 2011 ble Tande fisker.
Petter Tande debuterte i verdenscupen i 2002, og fikk sin første pallplass i Oberhof året etter. Han gikk helt til topps i et verdenscuprenn for første gang 17. desember 2005, da han vant i Ramsau i Østerrike.
Per november 2008 har Tande vunnet seks enkeltrenn i verdenscupen. Fire av disse seirene kom i 08, da Tande kom på andreplass sammenlagt, bare slått av tyske Ronny Ackermann.


Ola Morten Græsli.
Ola Morten Græsli (født 11. april 1980) er en tidligere norsk kombinertløper som representerte Tydal I.L.
Han representerte Norge under VM 2003 i Val di Fiemme, der han ble nr. 7 på sprintøvelsen og nr. 15 på normaløvelsen. Han deltok også på det norske laget som endte på fjerdeplass i lagkonkurransen. To år senere var han ubenyttet reserve under VM i Oberstdorf.
I verdenscupen oppnådde Græsli som best en andreplass, på sprinten i Ramsau i Østerrike 18. desember 2005. I mål skilte det bare ett sekund mellom de fire beste. Magnus Moan gikk til topps, og Græsli slo franskmannen Jason Lamy Chappuis og tyskeren Georg Hettich i spurten med henholdsvis ett og to tidels sekund.
Græsli hadde to øvrige pallplasseringer i verdenscupen, begge fra Holmenkollen i mars 2003.


Brompton gravlund.
Brompton gravlund er en berømt gravplass i Kensington i London. Den forvaltes av Royal Parks Agency som den eneste kongelige gravlunden.
Gravlunden ble åpnet i 1836 som ledd i en plan om å anlegge syv store gravplasser i en ring rundt Londons yttergrenser. Gravstedene i indre London – de fleste av dem kirkegårder – hadde lenge vært ute av stand til å dekke behovet for begravelser og ble ansett som helsefarlige og en uverdig måte å behandle de døde.
Brompton gravlund ble utført av Benjamin Baud og har en formmessig plan med verneverdige bygninger, historiske monumenter og et kapell, formgitt etter Peterskirken i Roma, beliggende i sentrum.


Kateřina Neumannová.
(født 15. februar 1973) er en tidligere tsjekkisk langrennsløper. Hun tilhørte verdenseliten fra midten av 1990-årene, og har 11 individuelle OL- og VM-medaljer. Hun var president i organisasjonskomiteen under ski-VM 2009 i Liberec.
tredjeplass i 1996/97, andreplass i 2001/02 (bak Bente Skari), andreplass i 2004/05 (bak Marit Bjørgen) og tredjeplass i 2006/07.


Julija Tsjepalova.
Julija Anatoljevna Tsjepalova (russisk Юлия Анатольевна Чепалова; født 23. desember 1976 i Komsomolsk-na-Amure) er en russisk langrennsløper.
Hun var sammenlagtvinner i verdenscupen i sesongen 2000/2001, olympisk mester på 30 kilometer i 1998, bronsemedaljevinner i sprint og gullmedaljevinner i stafett under verdensmesterskapet i 2001, og hun vant gull i sprint, sølv i 10 kilometer klassisk og bronse i 15 kilometer fristil under OL i 2002.
Hun har til sammen tre OL-gull og tre andre OL-medaljer.
10. januar 2003 fødte hun en datter. Under VM i 2005 vant hun sølv på 10 kilometer fristil, gull på 15 kilometer jaktstart, sølv i stafetten, og sølv i lagsprint, sammen med Alena Sidko.
I august 2009 ble det kjent at Tsjepalova hadde avgitt en positiv dopingprøve 3. januar i Val di Fiemme. Hun la opp på grunn av dette. Den 23. desember 2009 besluttet FIS å utestenge henne i to år, fram til 20. august 2011.


Pietro Piller Cottrer.
Pietro Piller Cottrer (født 20. desember 1974 i Sappada) er en italiensk langrennsløper.
Cottrer debuterte i verdenscupen på hjemmebane i Sappada i desember 1994. Hans første store internasjonale seier kom i 1997 da han vant den tradisjonsrike 5-mila i Holmenkollen. Samme år gikk han på det italienske stafettlaget som tok bronse under VM i Trondheim. Han gikk også på det italienske laget som tok sølv under OL i Salt Lake City 2002 og gull på hjemmebane i Torino 2006. Her tok han også bronse på 30 km jaktstart.
Under VM i Oberstdorf 2005 vant han 15 km fri teknikk. I 2011 deltok han i sitt 8. Ski-VM denne gangen i Oslo, hvor han gikk 30 km jaktstart og fikk en (13. pl), 50 km fellesstart (19. pl) samt 4x10 km stafett (5. pl).
Han kom på tredjeplass i verdenscupen i langrenn sesongen 08. Han har fem verdenscupseire (per 6. mars 2011).
Han regnes som spesialist i fri teknikk, og han er ellers kjent for å gå i sin karakteristiske gule lue.


Fulvio Valbusa.
Fulvio Valbusa (født 15. februar 1969 i Verona) er en italiensk langrennsløper. Han er en eldre bror av langrennsløperen Sabina Valbusa.
Under VM 1995 i Thunder Bay og VM 1997 i Trondheim var Valbusa med på ta stafettbronse for Italia. Under VM 1999 i Ramsau tok han bronse på 15 km jaktstart og med stafettlaget, og under VM 2005 i Oberstdorf tok han sølv på 15 km fristil.
Under OL 1998 i Nagano ble det sølv på stafetten. Han har vunnet to enkeltrenn i verdenscupen, og den beste sammenlagtplasseringen er en tredjeplass fra sesongen 1996/97.
Karrierens høydepunkt er gullmedaljen på stafetten under OL 2006 i Torino.


Eldar Rønning.
Eldar Rønning (født 11. juni 1982) er en norsk langrennsløper som representerer Skogn IL.
Gjennombrudd (2005).
Tour de Ski, Praha 2007
Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2005, da han kom på pallen i tre verdenscuprenn i sprint, og kom på andreplass sammenlagt i sprintcupen, bare slått av landsmannen Tor Arne Hetland. Den sesongen fikk han også sin første verdenscupseier, på sprinten i Reit im Winkl. Han representerte Norge i sprinten under VM i Oberstdorf, og endte der på 11. plass.
I sesongen 2005/2006 hevdet han seg også på lengre distanser med tre topp 6-plasseringer i distanserenn.
Sesongene 2006–2010.
Han innledet 2007 med seier i verdenscupens åpningsrenn, sprintrennet i Düsseldorf. Samme sted fikk han også en andreplass i stafetten sammen med årets komet, Øystein Pettersen. I november vant han sitt første distanserenn, 15 km klassisk i finske Kuusamo. I VM 2007 i Sapporo fikk han bronse på sprint, klassisk stil, og gull på 4 x 10 km stafett. Han kom på tredjeplass i verdenscupen denne sesongen.
Rønning tok også en verdenscupseier i sesongen 08, og det var på sprinten i Otepää. Han kom på 7. plass i verdenscupen i sprint og 13. plass i verdenscupen sammenlagt.
Før sesongen 09 sluttet han på sprintlandslaget og ble kaptein for det norske allroundlaget. Han og flere andre norske landslagsløpere slet med sykdom like før sesongentart, men han kom fort i form igjen og vant 15 km klassisk under sesongåpningen på Beitostølen.
I Ski-VM 2009 i tsjekkiske Liberec var han med på det norske stafettlaget, sammen med Odd-Bjørn Hjelmeset, Tore Ruud Hofstad og Petter Northug som tok gull foran Tyskland. Rønning gikk åpningsetappen av stafetten.
I OL 2010 ble han nummer 36 på 30 km duatlon, og han fikk ikke gå stafetten.
Sesongen 2010/2011.
2011 gikk han inn til sin første verdenscupseier på tre år da han vant 15 km klassisk i Otepää.
Under Norgesmesterskapet 2011 tok Rønning sin første nasjonale tittel individuelt da han vant 15 km klassisk. Han vant foran Martin Johnsrud Sundby og Thomas Alsgaard. I Ski-VM 2011 i Holmenkollen gikk Rønning inn til sølvmedalje på 15 km klassisk. Han var 13,3 sekunder etter den finske gullvinneren Matti Heikkinen.
Han tok også gull på stafetten etter å ha gått en fantastisk 2. etappe, der han tok inn 22 sekunder på Johan Olsson fra Sverige.


Earlsfield.
Earlsfield er et sted i Wandsworth i London, England. Det er en typisk forstad til London, som for det meste består av boliger, butikker og noe lett industri. Den er nokså ukjent i forhold til stedene omkring, som Tooting, Clapham, Balham og Battersea. Livet er derfor nokså fredelig i Earlsfield, samtidig som stedet ligger nær storbyen.
Stedets historie går ikke så langt tilbake, da Earlsfield oppsto rundt jernbanestasjonen som ble åpner der i april 1884. Navnet kommer fra etternavnet Earl, som var pikenavnet til hustruen til den lokale godseieren.


Feltham.
Feltham er et sted i Hounslow i det vestlige London, England.
Stedet er mest kjent for Feltham Young Offenders Institution, et ungdomsfengsel som i senere år har vært omtalt i nyhetene en rekke ganger på grunn av anklager om rasisme blant staben.
Nærmeste jernbanestasjon er Feltham stasjon.


Røra.
Røra er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag fylke og ble innlemmet i Inderøy kommune i 1962. Røra utgjør sørøstlige del av Inderøy, og grenser i sør mot Verdal og i nord mot Sparbu i Steinkjer kommune. E6 og Nordlandsbanen går gjennom bygda, ankomsten sørfra går gjennom Koabjørga-tunnelen som skiller Verdal og Inderøy. Tettstedet Røra Stasjon har innbyggere per 1. januar.
Røra ligger midt mellom Stiklestad og Mære, og området har en rekke historiske minnesmerker, selv om disse ikke er gjort særlig godt kjent. Ferdselsåren, kongeveien, gikk høyere opp enn dagens bosetning, og omkring den er det flere mindre funn fra gammel bosetting. På grensen mellom Nedre Vådal og Røflo er det avdekket rester etter meget gammel bosetting, antatt fra jernalderen, og bygdeborgen like ved viser at bosettingen må ha vært langvarig, og hatt et visst omfang. Hele landskapet ble forandret etter store leirras på 1300-tallet, som delvis forgrenet seg mot Hyllafjorden, og delvis ned mot Borgenfjorden. Raskanten er antatt å være i området ved de Øvre Vådalsgårdene i grenseskillet mot Sparbu. Mye av dagens jordbruksarealer ligger på de utraste massene.
Navnet Røra kan ha flere opprinnelser, en som er knyttet til norrøn fruktbarhetskult kommer av formen på landskapet, eller fjordarmene Hyllafjorden og Borgenfjorden, og beskriver tasken (røyri) under det mannlige kjønnsorgan, sett sammen med måten Inderøy strekker seg ut i Trondheimsfjorden som en fallos. Utenfor der ligger Frøya, Hitra og andre øyer sør for åpningen av Trondheimsfjorden. Dette tillegger i hvert fall området en potent historisk betydning, og representerte kanskje den religiøse kraften som var nødvendig for å utbre en sterk kulturell innflytelse fra 600 tallet og fremover for Inn-Trøndelag. Mære var det religiøse sentrum, og landskapsformasjonene var kjent.
I 1950 hadde Røra herred 947 innbyggere og et areal på 29 km². Røra ble eget herred i 1907 da det daværende Inderøy herred ble delt i tre – Inderøy, Røra og Sandvollan. Og de tre herredene ble forent igjen i 1962. Strandstedet Hylla som hadde dampskipsanløp var det gamle senteret i bygda, men etter at jernbanen kom i 1905 vokste det opp en liten stasjonsby omkring stasjonen som overtok sentrumsfunksjonene.
Tradisjonelt har landbruket vært den viktigste næringsveien i distriktet, men i Røra ligger også to viktige industrivirksomheter som har hatt stor betydning. «Hylla kalkverk» ligger rett vest for tettstedet Hylla og var lenge den viktigste arbeidsplassen i herredet. Senere ble «Trøndefrukt» startet for å foredle frukt og grønnsaker fra distriktet. Bedriften kalles i dag «Røra fabrikker» og eies av Coop Norge.


Ronny Ackermann.
Ronny Ackermann (født 16. mai 1977 i Bad Salzungen) er en tysk kombinertløper.
Ackermann vant VM normaldistanse (Gundersen) i 2003, 2005 og 2007. Han er den eneste som har vunnet tre VM-titler på rad. På hjemmebane i Oberstdorf 2005 vant han også sprintdistansen.
Ackermann har 27 enkeltseire i verdenscupen (pr 9. mars 2008). Han vant verdenscupen sammenlagt i 2001/02, 2002/03 og 08.
I 2003 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Felix Gottwald.


Björn Kircheisen.
Björn Kircheisen (født 6. august 1983) er en tysk kombinertløper.


Felix Gottwald.
Felix Gottwald (født 13. januar 1976) er en østerriksk kombinertløper.
Han ble olympisk mester i sprint og lagkonkurranse under Torino 2006. På den klassiske distansen fikk han sølv.
Gottwald har 23 enkeltseire i verdenscupen. Han vant verdenscupen sammenlagt i 2000/01.
Han vant kombinertkonkurransen i Holmenkollen både i 2001 og 2003. I 2003 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Ronny Ackermann. Under Ski-VM 2011 i Oslo tok han bronse på normalbakke individuelt, og han var med på Østerrikes lag som vant kombinert lagkonkurranse i både normalbakke og stor bakke.


Sandvollan.
Sandvollan er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag fylke og ble innlemmet i Inderøy kommune i 1962. Sandvollan utgjør norddelen av Inderøy, og ligger mellom Borgenfjorden i sørøst, Beitstadfjorden i nordvest og med Sparbu i øst. Nærmeste by er Steinkjer, 10 km lengre nordøst.
I 1950 hadde Sandvollan herred 816 innbyggere og et areal på 28 km². Bygda ble eget herred i 1907 da det daværende Inderøy herred ble delt i tre – Inderøy, Røra og Hustad; Hustad skiftet i 1912 navn til Sandvollan. De tre herredene ble forent igjen i 1962. Sandvollan var ei typisk jordbruksbygd, uten noe klart sentrum.
Den nye barneskolen ble satt opp nær gamleskolen, forsamlingshuset og «nykirka» på Heggstad. Like ved kirka lå meieriet (Hustad meieri). I det samme nabolaget, nederst i Bergsbakken,kom det også posthus (og telefonsentral i samme hus) og samvirkelag.
Seinere ble det bygget ny butikk lenger nord, ved Gangstadkorsen,der det også kom boligfelt.
Det gamle dampskipsanløpet ved Skjelvågen var nordafor der igjen.På femtitallet var det butikk der også, ja til og med to butikker, en i privat eie og et samvirkelag.
I dag kan Sandvollan ses på som er forstad til Steinkjer, med et sterkt landbruk. Flere småbedrifter fra Sandvollan er med på markedsføringsamarbeidet Den gylne omvei.
Den gamle steinkirka på Hustad fra 1100-tallet har fremdeles mye av interiøret fra 1600-tallet intakt og er verd et besøk, også for utsynet utover fjord og bygder derfra. Denne kirka var antagelig bygd for høvdingen på Hustad, Bård Standale som var lendmann til kong Eystein Haraldsson omkring 1150. Hustadkirka fikk stå urørt fordi den ble for lita, og ny kirke ble innviet på Heggstad i 1887.


Grosvenor Square.
Grosvenor Square (uttale: "ˈgrovnə") er en plass i London, beliggende i det eksklusive nabolaget Mayfair i nærheten av Buckingham Palace. Området har lange forbindelser til USA og inneholder blant annet den amerikanske ambassaden og minnesmerket over Franklin D. Roosevelt. Ambassadebygningen med adresse Grosvenor Square nr. 1 er en stor og arkitektonisk markant bygning tegnet av Eero Saarinen, som også har tegnet den amerikanske ambassaden i Oslo.
Grosvenor Square er det tradisjonelle hjem for USAs offisielle representasjon i London siden John Adams etablerte den første delegasjonen til Storbritannia i 1785. Under andre verdenskrig opprettet general Dwight D. Eisenhower et hovedkvarter i Grosvenor Square nr. 20, som på folkemunne fikk navnet "Eisenhower Platz". Den amerikanske marinen benytter fortsatt denne bygningen som sitt hovedkvarter for Europa og Vest-Afrika.
Hertugen av Westminster, Gerald Cavendish Grosvenor, eier det meste av landområdet rundt Grosvenor Square og leier ut hovedkvarterbygningen til den amerikanske marinen for ett hundre pund i året. Den amerikanske ambassadørboligen Winfield House ligger kort vei unna i Regent's Park og med et hageanlegg på mer enn 48 mål (den største hagen i indre London etter Buckingham Palace), regnes den som en av de fineste ikke-kongelige boliger i hovedstaden.


Rok Benkovič.
Rok Benkovič (født 20. mars 1986) er en slovensk skihopper.
Benkovič startet med skihopping allerede som 11-åring i 1997. Han tok sølv i junior-VM i Sollefteå i Sverige i 2003. Hans største prestasjon er gullet i normalbakken under VM 2005 i Oberstdorf. Under samme mesterskap tok han bronse i lagkonkurransen for Slovenia sammen med Primož Peterka, Jure Bogataj og Jernej Damjan.


Jakub Janda.
Jakub Janda (født 27. april 1978) er en tsjekkisk skihopper. Janda vant sitt første renn i verdenscupen i Titisee-Neustadt i 23. januar 2005.
I den påfølgende sesongen vant han fem av de første ni verdenscuprennene i 2005–06-sesongen, inkludert nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen. Han vant den prestisjetunge tysk-østerrikske hoppuka 2005/2006 sammen med Janne Ahonen. Janda vant verdenscupen sammenlagt i 2005/06, og ble med det den første tsjekker som vant verdenscupen sammenlagt.
Hans beste plassering i et mesterskap er i Ski-VM 2005 i Oberstdorf hvor han endte på 2. plass i normalbakken, og 3.plass i stor bakke.
I VM i skiflyging er hans beste plassering fra 2006 med en 7. plass.


Vincent Vittoz.
Vincent Vittoz (født 17. juli 1975) i Annecy) er en fransk langrennsløper.
Vincent Vittoz har (per 1. januar 2006) vunnet fem enkeltrenn i verdenscupen. Sesongen 2004/2005 kom han på andreplass sammenlagt i verdenscupen. I 2005/2006 kom han på 3.plass sammenlagt.
Under VM 2005 i Oberstdorf vant han gull på 2 x 15 km jaktstart.
Franske Vittoz blir sett på som klart best i fristil, men har likevel flere topplasseringer i den klassiske stilarten. Han er spesielt god i motbakker, med en lav padleteknikk, og han har et godt rykk og gode spurtegenskaper i fellesstartrenn. Vittoz' beste distanser er lengre fristilsdistanser (10 km og lengre) og duathlon.
Like før VM i Oberstdorf avla han en positiv dopingprøve (A-prøve). Stoffet han testet positivt på, var furosemid, et stoff som blir brukt til å skjule bruk av bl.a. EPO eller NESP. Men etter at B-prøven viste seg å være negativ, ble franskmannen frikjent. Til tross for psykisk utbrenthet etter oppstyret tok Vittoz VM-gull på 30 km dobbel jaktstart.


Giorgio Di Centa.
Giorgio Di Centa, Tour de Ski, Praha 2007
Giorgio Di Centa (født 7. oktober 1972 i Tolmezzo i Italia) er en italiensk langrennsløper. Han vant to gullmedaljer under OL 2006 i Torino, på 4 x 10 km stafett og på 50 km fellesstart i fristil. Giorgio er bror av den olympiske gullvinneren Manuela.
Tidligere hadde han vunnet sølvmedalje på jaktstarten under VM 2005 og sølv på stafetten under OL 2002 i Salt Lake City. Han tok også bronsemedalje på 30 km dobbel jaktstart i VM i 2009.
Han kom på delt fjerdeplass i verdenscupen i langrenn sesongen 08, sammen med Tord Asle Gjerdalen. Hans første og hittil eneste verdenscuppseier, fikk han da han vant 15 km fri teknikk i Canmore i Canada 5. februar 2010.


Ådal.
Ådal er et dalføre i Ringerike kommune. Dalen strekker seg nordover fra Semmen i sørvestvest og Nymoen i sørøst, langs begge sider av Ådalselva (del av Begna), Sperillen og, opp til grensen mot Sør-Aurdal kommune i Valdres i nord og Søndre Land, Gran og Jevnaker kommuner i nordøst og øst, alle i Oppland.
Historie.
Ådal var egen kommune (herred) fra 1857 til den store kommunesammenslåingen i 1964, da de tidligere landkommunene Ådal, Norderhov, Tyristrand og Hole slo seg sammen med bykommunen Hønefoss til storkommunen Ringerike. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen igjen og ble på nytt egen kommune fra 1977.
Det er kjent at det fantes minst to stavkirker i dalen før svartedauden i 1349–1350, ei i Viker og ei på Hvalshaugen ved Hallingby. Før reformasjonen i 1536 tilhørte befolkningen i dalføret Norderhov prestegjeld, men etter dette ble Viker kirke (den gamle stavkirken), som på den tiden trolig var den eneste kirka i dalen, annekskirke til Hole kirke, som selv ble annekskirke til Norderhov kirke. Denne situasjone varte til like før år 1600, da Hole prestegjeld gjenoppsto. Kirka i Viker ble da annekskirke under Norderhov, en situasjon som varte til Ådal prestegjeld ble opprettet i 1857 (da dalen ble egen kommune). Viker kirke ble da sognekirke, men etter hvert som det ble bygget nye kirker i både Nes i Ådal (1860) og på Hallingby (1862), overtok Hval kirke på Hallingby som hovedkirke i gjeldet, som i dag har tre sogn.
DS «Bægna».
Dampskipet «Bægna» gikk i rutetrafikk mellom Hen i Ådalselva og Sørum i Begnadalen fra jomfruturen den 13. oktober 1868 til og med den 11. oktober 1929. Fram til 1869 gikk båten bare til Nes i Ådal, men da ble ruten lagt opp til Sørum. «Bægna» hadde faste stoppesteder i elva ved Semmen, Skollerud, Bergsund og Flaskerud. Ved disse plassene måtte folk ro ut til båten. Ved Killingstrømmen måtte det bygges et sluseanlegg for å få båten opp i Sperillen. Der hadde båten faste anløp ved Finsand, Viker, Voldvik og Nes, samt ved endekaia på Sørum nord i Begna. Strekningen fra Hen til Sørum utgjorde ca. 75 km. Da Sperillbanen åpnet ble Finsand det sørligste punktet på ruten. Etter «Bægna» overtok en motorbåt fram til båttrafikken ble endelig nedlagt i 1933. «Bærgna» ble også benyttet til postbefordring, og i årene 1925–1929 hadde båten eget brevhusstempel med nummeret 753. Etter at Valdresbanen kom i drift fram til Fagernes i 1906 forsvant turistene, der spesielt mange dansker hadde benyttet seg av reiseruten.
«Bægna» var på 46 brutto tonn og målte 26 meter i lengde, med en største bredde på 4,5 meter. Båten ble bygget ved Akers Mekaniske Verksted og fraktet i stykker fra Drammen. Besetningen besto av en kaptein, tre dekksgutter og to mann i maskinrommet. Den var opprinnelig serifisert for 162 personer til å begynne med, siden redusert til 127 personer. Lastekapasiteten var på 20 tonn, og da stakk kjølen ca. 160 cm dypt.
DS «Sperillen».
DS «Sperillen» var et annet dampskip som trafikkerte på Sperillen. Båten ble bygget for NSB av Christiansand Verksted og satt i drift 1. juli 1896, etter at Stortinget i 1894 hadde bevilget penger til byggingen. «Sperillen» var bygget for isbryting og frakt av tømmervelter. Den var sertifisert for 200 passasjerer, hvorav 100 kunne serveres samtidig i salongene. Den 24. mai 1909 overførte imidlertid NSB skipet til Krøderen og solgte det til et privat selskap. Siden sank båten.
Sperillbanen.
Den 20. juli 1921 vedtar Stortinget å bygge Sperillbanen, som åpner for trafikk mellom jernbanestasjonen på Hen (Randsfjordbanen) og Finsand den 31. juli 1926. Jernbanestrekningen var 24,9 km lang og hadde fem stasjoner; Grønvold, Hallingby, Somdalen, Ringmoen og Finsand ved Sperillen, der det var et kaianlegg for omfrakting til båt. Den 1. juli 1933 blir det imidlertid vedtatt å nedlegge persontrafikken ved Sperillbanen, som imidlertid fortsetter med godstrafikk fram til 1957. Da blir banen nedlagt.
Beskrivelse.
Vest i dalføret rager Ådalsfjellene langs grensen mot Strømsoddbygda i nabodalen Soknedalen, og i nord mot sagnomsuste Vassfaret og Vidalen, der den gamle kongeveien snor seg mot Hedalen og Valdres. Nord i disse fjellene ligger også Gyranfisen (1 127 moh.) og Treknatten (1 101 moh.), Ringerikes to høyeste fjelltopper. Fra Skollerud er også veien kort til den myteomspunnende Tjuvenborgen sør i Ådalsfjellene. Øst i dalføret stiger landskapet inn mot åsdragene på fylkesgrensen til Oppland, der det finnes en rekke flotte vann, inkludert Vælsvanna i Ådal, Samsjøen og de vestlige delene av Fjorda.
Mens Ådalselva dominerer nedre del av dalføret er det Sperillen som dominerer øvre del. Sperillen er Ringerikes nest størte innsjø, etter Tyrifjorden. Innsjøen har tilsig fra elvene Begna og Urula i nord, og utgjør sammen med deler av Ådalselva et yndet sted for sportsfiskere. I Sperillen har det tradisjonelt også vært drevet med yrkesfiske gjennom mange tiår, spesielt etter sik. Den såkalte "sperillsiken" holder nemlig svært høy kvalitet og brukes utstrakt til å lage rakfisk. E16 går langs østsiden av elva og Sperillen, mens den såkalte Vestsideveien (fylkesvei 172 i Buskerud) strekker seg langs vestiden av dalføret, opp til Elsrud der veien stopper.


Larisa Kurkina.
Larisa Nikolajevna Kurkina (russisk: "Лариса Николаевна Куркина", født 18. desember 1973 i Brjansk) er en russisk langrennsløper.
Hun var med på det russiske laget som tok sølvmedaljene under stafetten i VM på ski 2005, etter det norske vinnerlaget.
Året etter, under OL 2006 i Torino, gikk Russland til topps på stafetten, også denne gang med Kurkina på laget.


Natalja Baranova-Masalkina.
Natalja Ivanovna Baranova-Masalkina (russisk "Наталья Ивановна Баранова-Масалкина", født 25. februar 1975) er en russisk langrennsløper. Hun ble i 2002 utestengt i to år for bruk av erytropoietin (EPO).
Hun gikk på det russiske stafettlaget som tok gull under OL 2006 i Torino.


Jevgenija Medvedeva-Abruzova.
Jevgenija Vladimirovna Medvedeva-Abruzova (russisk "Евгения Владимировна Медведева-Арбузова", født 4. juli 1976 i Kondopoga) er en russisk langrennsløper.
Hun var med på det russiske stafettlaget som tok sølv under VM 2005 i Oberstdorf.
Under OL 2006 i Torino tok hun bronsemedalje i skiathlon (7,5 km klassisk + 7,5 km fristil), og gikk på Russlands lag som tok gull på 4 x 5 km stafett. Medvedeva-Abruzova tok også sølv på 30 km fristil, fellesstart under VM i 2009.


Hviterussisk.
Hviterussisk språk er et østslavisk språk som er i bruk i og omkring Hviterussland.
Standard hviterussisk bruker det kyrilliske alfabetet med 32 bokstaver, hvorav 22 konsonanter og 10 vokaler. I tillegg brukes skilletegnet «'», som imidlertid ikke har status som bokstav og kun markerer at den forutgående konsonanten skal uttales uten palatalisering. Historisk har hviterussisk også blitt skrevet ved hjelp av latinske og arabiske bokstaver. Det latinske alfabetet, lacinka, brukes fremdeles, særlig på enkelte nettsteder.
Det hviterussiske alfabet, kyrillisk variant.
Аа Бб Вв Гг Дд (ДЖдж ДЗдз) Ее Ёё Жж Зз Іі Йй Кк Лл Мм Нн Оо Пп Рр Сс Тт Уу Ўў Фф Хх Цц Чч Шш Ыы Ьь Ээ Юю Яя
Før 1933 hadde det hviterussiske alfabetet i tillegg til bokstaven Ge (Гг) og bokstaven Ghe (Ґґ). Noen hviterussiske lingvister ønsker å gjenoppta denne bokstaven, men forslaget har ennå ikke blitt tatt opp til offentlig vurdering.
Det hviterussiske alfabetet, latinsk variant.
Aa Bb Cc Ćć Čč Dd (DŽdž DZdz) Ee Ff Gg Hh Ii Jj Kk Ll Łł Mm Nn Ńń Oo Pp Rr Ss Śś Šš Tt Uu Ŭŭ Vv Yy Zz Źź Žž


Wolfgang Loitzl.
Loitzl gratuleres med gode hopp under prøve-VM i Holmenkollen, mars 2010.
thumb
Wolfgang Loitzl er gift med Marika. De har to sønner; Benjamin (født 2005) og Nikolas (født 2007). Familien bor i Bad Mitterndorf, Steiermark, Østerrike.
Han er også kjent for å ha falt i tilløpet under et verdenscuprenn i Zakopane i 2004.
Loitzl vant 09 foran Simon Amman. Han kom på andreplass i det første rennet og vant de tre siste. I det siste rennet fikk han tilsammen ni ganger 20 i stil for de to hoppene og han hoppet lengst i begge omgangene.


Andreas Widhölzl.
Andreas Widhölzl (født 14. oktober 1976) er en tidligere østerriksk skihopper.
I sesongen 1999/2000 kom han på andre plass, og to ganger (sesongene 1997/98 og 2002/03) har han kommet på tredje plass i verdenscupen i hopp. Under OL i 1998 tok han bronse i normalbakken, og under VM på ski 2005 var han med på å ta gull for Østerrike i lagkonkurransen i normalbakken.
Under OL 2006 i Torino var han med på å sikre østerriksk gull i laghoppingen.
Widhölzl har to andreplasser fra VM i skiflyging, i 2000 og 2006.
Han mistet plassen på det østerrikske laget før sesongen 07/08, og fikk den ikke tilbake til tross for stor suksess i Kontinentalcupen. Etter at han ikke kvalifiserte seg til rennet i Planica i 2008, valgte han å legge opp som skihopper.
Andreas Widhölzl er oppvokst i Fieberbrunn, Tirol, og representerte skiklubben der. Han bor nå i Mieming, Tirol sammen med sin kone og deres tre barn.
Høsten 2009 gav Andreas Widhölzl ut selvbiografien "Mein Höhenflug". Forordet til biografien er skevet av den tyske hoppstjernen Martin Schmitt.


Septer.
Et septer eller scepter (fra gresk "skeptron", «stav») er en utsmykket stav som blir brukt som verdighetstegn av myndighetspersoner, særlig monarker. Ofte er et septer del av riksregalier. Septere er kjent siden oldtiden. De er gjerne av et edelt metall og har innsatte edelstener og andre ornamenter.
Liknende stavformede verdighetstegn.
Andre staver brukt som verdighetstegn, er for eksempel bispestaver, marskalkstaver, militære kommandostaver og seremonielle staver brukt av herolder og andre. På samme måte bruker tamburmajoren tamburstokk når han leder korpset. Den tilsvarer forøvrig en dirigents slanke taktstokk.


Vilnia.
Vilnia (litauisk: "Vilnelė") er en elv i Litauen. Kilden er nær bygda 363;nai, 5 km sør for Šumskas, ved den litauisk-hviterussiske grensen. Vilnia er 80 km lang og bekkenet dens dekker 624 km². I Vilnius løper den sammen med elva Neris.


Tyburn.
«The Idle 'Prentice» av William Hogarth, 1757
Tyburn er et sted i Marylebone, City of Westminster i London, som i flere århundrer var det viktigste retterstedet i byen. Det ligger på et sted hvor to romerske veier krysset hverandre, der Oxford Street og Edgware Road nå krysser hverandre like ved Marble Arch i hjørnet av Hyde Park, et steinkast fra Speakers' Corner. Navnet var velkjent for alle i London, og man brukte uttrykk som "the Tyburn Tree" om galgen, og "to dance the Tyburn Jig" om det å bli hengt.
Stedet er kjent fra romersk tid, da «Oswulfs sten» sto der. Steinen, som var et eldgammelt minnesmerke av usikkert opphav, ble dekket til da Marble Arch ble flyttet til stedet, men ble kort tid etter tatt opp igjen og stilt opp mot buen. I 1869 forsvant den, og er ikke sett siden.
Man begynte å utføre henrettelser ved hengning ved Tyburn ikke senere enn det 14. århundre. Det lå da utenfor bymurene, men man begynte å ta med byens dødsdømte hit, til en eiendom som tilhørte sognet St. Marylebone. Den første dokumenterte hengningen fant sted i 1388, da sir Nicholas Brembre, som hadde vært overborgermester av City of London 1383–1385 og rådgiver for kongen, ble tatt av dage.
Galgen som senere ble reist, og som stedet er beryktet for, besto av tre bjelker arrangert i en trekant, satt opp på høye påler. Galgen er synlig på William Hogarths bilde «The Idle 'Prentice» («Den late lærlingen») fra 1747. Den ble kalt "the three legged mare" («den trebente merra»), "the three legged stool" («den trebente krakken») og "the Triple Tree" («Trippeltreet»). Den ble først reist i 1571, i forbindelse med henrettelsen av dr. John Story, en katolsk agitator som nektet å anerkjenne den protestantiske Elisabeth I som dronning. Den ble fjernet i 1759, og erstattet med en ny, flyttbar galge som ble satt opp nær krysset mellom Bryanston Street og Edgware Road. Den siste personen som ble henrettet ved Tyburn var John Austin, den 3. november 1783. Senere ble henrettelser først utført foran Newgate fengsel, og senere inne i fengselet. En plakett er lagt ned på en trafikkøy i krysset, der galgen sto. Da det ikke går noe fotgjengerfelt dit er det forbundet med livsfare å forsøke å se plaketten på nært hold på dagtid.
Navnet Tyburn kom fra elven Tyburn, som nå er ført i rør under bakken. Den har sitt utspring like ved Tyburn, renner ut i sjøen i St. James's Park, og renner så videre til et delta med Thorney Island i midten og så ut i Themsen. Det er på denne øya at Westminster Abbey og Westminsterpalasset står; i dag er det ikke lenger mulig å se at så er tilfelle.
"Tyburn Convent" er et katolsk nonnekloster like ved Tyburn, som er viet til minnet om katolske martyrer som ble henrettet under reformasjonen. Klosteret har et meget spesielt alter, da det står en kopi av "the Triple Tree" som en slag baldakin over alterbordet.


Lancaster Gate undergrunnsstasjon.
Lancaster Gate undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i kollektivsone 1, ved Bayswater Road i Bayswater, City of Westminster, og betjener Central-linjen.
Stasjonen åpnet 30. juli 1900 som en del av "Central London Railway", den nåværende Central-linjen. Den ligger i et nokså rolig boligområde med dyre boliger, og det er få av innbyggerne som bruker undergrunnsbanen, men det er flere hoteller i området som gir en del trafikk.
Stasjonen har kun adgang til plattformene via heis. I 2006 ble stasjonen og heisene modernisert slik at tidligere problemer med heisene ble eliminert.


Bayswater.
Bayswater er et sted i City of Westminster i det sentrale London.
Området har en svært blandet befolkning, med arabere, amerikanere, grekere, kinesere og brasilianere som noen av de største gruppene. I tillegg har det en av Londons høyeste konsentrasjoner av hoteller, noe som tilsammen gir Bayswater et svært internasjonalt preg. Ikke minst ser man dette på Queensway, hvor restauranter og butikker representerer et stort antall nasjonaliteter. Befolkningstettheten er omkring 17 500 pr. km².
Arkitekturmessig domineres Bayswater at bygårder fra i viktoriansk stil, hvorav de fleste er delt opp i leiligheter. Det er også enkelte gårder fra mellomkrigstiden, og en stort leilighetskompleks med 800 enheter, Hallfield Estate, som drives av bydelen. Det finnes også noen små beplantede plasser.
Blant kjente personer fra Bayswater er Winston Churchill, J.M. Barrie og Alexander Fleming.
Historie.
Da "Domesday Book" ble nedtegnet i 1086 tilhørte området Westminster Abbey. Den største leietageren var en Bainiardus, som antagelig er identisk med normanneren som gav sitt navn til Baynard's Castle. Hans navn forble knyttet til stedet, og i et dokument fra 1653 beskrives det almenningen ved Paddington som beliggende «nær stedet som vanligvis kalles Baynard's Watering». I 1720 hadde navnet blitt til Bear's Watering, og senere har dette blitt trukket enda mer sammen til Bayswater.


Thomas Morgenstern.
Thomas Morgenstern (født 30. oktober 1986 i Spittal an der Drau) er en østerriksk skihopper.
Debut.
Thomas Morgenstern debuterte i internasjonal sammenheng under hoppuka 2002–2003, bare 16 år gammel. Fem dager etter det siste hoppukerennet vant han sitt første renn i verdenscupen, i Liberec i Tsjekkia.
Sesongen etter fortsatte fremgangen. Han lå lenge på andreplass bak Sigurd Pettersen i hoppuka, og endte på en fjerdeplass i sammendraget.
Verdensmesterskap.
Morgenstern har fem gullmedaljer med det østerrikske hopplandslaget i lagkonkurransene i VM. Han var med på å vinne begge lagkonkurransene (liten og stor bakke) under VM 2005, storbakkerennet i VM 2007 og begge lagkonkurransene (liten og stor bakke) i VM 2011. Han har også et individuelt gull fra VM 2011 i Oslo.
Da VM 2011 ble arrangert i Holmenkollen ble Morgenstern verdensmester i normalbakke (Midtstubakken) foran Andreas Kofler og Adam Małysz. Han tok sølvmedaljen i stor bakke (Holmenkollen), kun 0,3 poeng bak landsmannen Gregor Schlierenzauer.
Olympiske leker.
Under OL 2006 i Torino vant han gull i storbakken to ganger, både individuelt og i lagkonkurransen. Han var også med på det østerrikske landslaget som vant gull i OL i 2010 i Vancouver.
Skiflyvning.
I 2006 kom han på tredje plass individuelt i VM i skiflyging, etter Roar Ljøkelsøy og landsmannen Andreas Widhölzl.
Morgenstern har i tillegg vært med på det østerrikske landslaget som vant lagkonkurransene i 2008 og 2010, i tillegg til bronsemedaljen fra 2006.
Verdenscupen.
I 08 ble han historisk ved å være den første til å vinne de seks første individuelle rennene. Fra før hadde landsmannen Andreas Felder (1984/85) og finnen Janne Ahonen (2004/05) hatt denne rekorden ved å ha vunnet de fire første rennene.
I 11 vant Morgenstern sammenlagt allerede i midten av februar. Denne sesongen vant han også Hoppuka sammenlagt.


Martin Höllwarth.
Martin Höllwarth (født 13. april 1974 i Schwaz, Tirol, Østerrike) er en tidligere østerriksk skihopper.
Martin Höllwarth var en av de første østerrikerne som hoppet med V-stil. I 1991 ble han juniorverdensmester i skihopping. Året etter fikk han sitt store gjennombrudd under OL i Albertville med tre sølvmedaljer: I normalbakken bak landsmannen Ernst Vettori (etter at Höllwarth hadde ledet etter første omgang), i storbakken bak finske Toni Nieminen og i lagkonkurransen (sammen med Ernst Vettori, Andreas Felder og Heinz Kuttin).
Martin Höllwarth i svevet i 2005
Martin Höllwarth har dessuten vunnet 8 individuelle verdenscuprenn og har flere andre- og tredjeplasser. Han har også hatt verdensrekorden i skiflyging en kort stund. Med 196 meter var han den siste som satte verdensrekord under 200 meter (like før Toni Nieminen brøt drømmegrensen som førstemann).
Martin Höllwarth er oppvokst i Zillertal, og representerte skiklubben i Mayrhofen. Han bor nå i Mieming sammen med kona Alexandre og parets tre barn.


Queensway undergrunnsstasjon.
Queensway undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger på hjørnet av Queensway og Bayswater Road i Bayswater, City of Westminster, rett ved grensen til Kensington and Chelsea. Stasjonen er i kollektivsone 1, og betjener Central-linjen. Hovedinngangen ligger i Queensway, men passasjerer som forlater stasjonen via heis blir ofte dirigert mot en egen utgang i Bayswater Road. Det er ingen rulletrapp på Queensway undergrunnsstasjon, men en stor heis og trapp med 123 trinn.
Stasjonen åpnet 30. juli 1900 under navnet "Queen's Road", og fikk sitt nåværende navn 9. september 1946.


Michael Neumayer.
Michael Neumayer (født 15. januar 1979 i Bad Reichenhall, Bayern) er en tysk skihopper.
Han deltok på det tyske laget som tok sølv i laghopp, liten bakke, under VM 2005 i Oberstdorf. Han var også med på laget som tok bronse i VM i skiflyging 2006 i Kulm.
I nyttårsrennet i hoppuka 2008 i Garmisch-Partenkirchen tok han bronse. Han endte på tredjeplass sammenlagt, bak Janne Ahonen og Thomas Morgenstern.
Han er den tyskeren som har hoppet lengst med sine 227,5 meter fra Planica i 2005.


Avskaffede monarkier.
Gjennom historien er det mange av verdens monarkier som er blitt avskaffet, enten gjennom grunnlovsendringer, statskupp (coup d'etat) eller kriger.
Den første kjente avskaffelsen av et moderne lovbasert monarki inntraff i 1649 da Oliver Cromwell ledet et vellykket opprør, som kortvarig avskaffet de engelske og skotske monarkier, med henrettelsen av kong Karl I. Den mest kjente avskaffelsen av et monarki fant sted i 1792 da det franske monarki ble avskaffet under den franske revolusjon.
Monarkiet i de tretten kolonier som ble USA ble avskaffet i 1776 da de enstemmig erklærte sin uavhengighet fra Storbritannia. USA hadde også et stort ansvar i kuppet som førte til avskaffelsen av monarkiet på Hawaii.
Monarkiene i Russland, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike ble avskaffet i tiden under og etter den 1. verdenskrig. Monarkiene i Bulgaria, Romania, Albania, Italia og Jugoslavia ble avskaffet etter 2. verdenskrig.
Mot slutten av 1. verdenskrig ble det planlagt monarkier i storhertugdømmet Finland (Väinö I av Finland), og i Litauen (Mindaugas II av Litauen); begge med tyske herskere. Begge konger frasa seg sine troner etter Tysklands nederlag i november 1918.
Samveldemonarkiene India, Kenya, Tanzania, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe ble avskaffet kort tid etter at de ble uavhengige fra Storbritannia, samtidig som de forble en del av samveldet i midten av det 20. århundre. Monarkiet i Irland ble ikke avskaffet da landet fikk sin uavhengighet fra Storbritannia på 1920-tallet, men ble avskaffet gjennom loven om Republikken Irland som ble vedtatt i 1948 og som trådte i kraft i 1949.
Monarkiet i Egypt ble avskaffet etter et militærkupp i 1952, mens det iranske ble avskaffet gjennom den islamske revolusjon i 1979.
Velgerne i Australia forkastet et forslag om å avskaffe monarkiet i 1999 med overveldende flertall (forkastet i alle delstater, og bare Australias hovedstadsområde vedtok folkeavstemningen). Brasil forkastet et forsøk på å gjeninnføre monarkiet på 1990-tallet, mens forsøkene på å gjeninnføre monarkiet i flere av de baltiske stater i den tidligere østblokken fortsetter. I Bulgaria har Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha, som ble avsatt fra den bulgarske tronen i 1946, blitt valgt til landets statsminister.


Martin Schmitt.
Martin Schmitt (født 29. januar 1978 i Villingen-Schwenningen) er en tysk skihopper.
Schmitt tilhørte den ypperste verdenstoppen i årene 1999 til 2001. Med sine 28 verdenscupseire ligger han på 6. plass på statistikken, etter Matti Nykänen (48 seire), Gregor Schlierenzauer (34), Jens Weissflog (33), Adam Małysz (33) og Janne Ahonen (32).
Schmitt har totalt vunnet åtte medaljer i ski-VM (fire gull), han har gull og sølv fra OL, samt en sølvmedalje fra VM i skiflyging. Den første mesterskapsmedaljen kom i Trondheim, da han fikk bronsemedalje i laghoppingen under VM 1997.
Schmitt har vunnet verdenscupen sammenlagt to ganger, i sesongene 1998/1999 og 1999/2000.
Sammen med Sven Hannawald utgjorde han en fryktet duo i lagkonkurranser, og vant med det tyske Hopplaget 3 VM-gull. Men en kneskade etter OL i 2002 satte en stopper for fremgangen, og både Schmitt og Hannawald. Schmitt fikk problemer med finaleomganger i renn han vanligvis vant. Hannawald ble borte grunnet utbrenthet.
Schmitt kom tilbake i verdenscupen i 2004, men først i 2009 var han tilbake i toppen med flere gode plasseringer.
Han er bror av kombinertløperen Thorsten Schmitt.


Notting Hill Gate undergrunnsstasjon.
Notting Hill Gate undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Notting Hill, på grensen mellom kollektivsone 1 og 2, og betjener linjene Central, Circle og District.
Stasjonen åpnet 30. juli 1900. Den er mye brukt av passasjerer som skal til markedet i Portobello Road og til den store årlige gatefesten Notting Hill Carnival.


Verdensmesterskapet på ski, nordiske grener.
Verdensmesterskapet på ski, nordiske grener er de verdensmesterskap som arrangeres av Det internasjonale skiforbundet (FIS) i langrenn, skihopp og kombinert.
Historikk.
Ski-VM i nordiske grener ble første gang arrangert i 1937 i Chamonix i Frankrike. I årene 1925–1935 ble det arrangert FIS-renn som på FIS-kongressen i 1936 med tilbakevirkende kraft ble gitt VM-status. På samme kongress ble det også besluttet at vinter-OLs konkurranser på ski, nordiske grener skulle gjelde som VM fra og med 1924. Det siste OL som gjaldt som ski-VM i nordiske grener var OL 1980 i Lake Placid i USA. I 1980 ble 20 km langrenn for kvinner avviklet i Falun, da denne øvelsen ikke stod på programmet under OL i Lake Placid. OL 1984 i Sarajevo ble ikke regnet som VM, men det ble arrangert VM i to grener, kombinert lagkonkurranse og laghopp, da disse grenene ikke stod på programmet under OL.
Fra og med 1985 arrangeres ski-VM i nordiske grener annethvert år.
Arrangører av verdensmesterskap.
VM 1941 ble arrangert i Cortina d'Ampezzo i Italia 1.-10. februar 1941, men ble annullert av FIS i 1946, fordi krigen gjorde at flere land ikke kunne delta. Medaljene som ble utdelt under mesterskapet regnes ikke med i FIS' offisielle statistikker.
Liste over øvelser.
Se utfyllende artikkel under Liste over VM på ski, nordiske grener.
Medaljefordeling.
Oppdatert per VM i Oslo 2011.
"Kursiv skrift" angir nasjoner som ikke lenger eksisterer. Tabellen inkluderer medaljer vunnet i VM-arrangementene i 1980 og 1984. Medaljer fra øvelser i de olympiske vinterlekene mellom 1924 og 1980 er ikke medregnet.


Storhertugdømmet Litauen.
Storhertugdømmet Litauen (litauisk: "Lietuvos Didžioji Kunigaikštystė", hviterussisk: "Вялі́кае Кня́ства Літо́ўскае (ВКЛ)", ukrainsk: "Велике Князівство Литовське (ВКЛ)", polsk: "Wielkie Księstwo Litewskie") var en østeuropeisk stat som eksisterte fra 1200- til 1500-tallet.
Storhertugdømmet ble grunnlagt av hedenske, baltiske litauere på første halvdel av 1200-tallet, og kom snart til å omfatte det tradisjonelle litauiske området samtidig som det la under seg store områder av det tidligere Kiev-riket. Derved dekket det i dets storhetstid på 1400-tallet det geografiske området til dagens Litauen, Hviterussland, Ukraina, Transnistria og delvis Polen og Russland. Ved Krevo-unionen i 1386 ble Storhertugdømmet Litauen tilknyttet Kongedømmet Polen under Vladislav II Jagello ved en personalunion. Fra Lublin-unionen i 1569 var Storhertugdømmet Litauen en integrert del av Polen-Litauen (med separate lover, en hær og statskasse) til den siste delingen av denne staten i 1795.
Eksterne lenker.
Litauen, Storhertugdømmet


Forelesning.
En forelesning er en undervisningsform som er vanlig ved universiteter og høyskoler. Studentene sitter i en sal (såkalt auditorium) og hører på en foreleser (f.eks. professor eller lektor), som snakker om et faglig tema relatert til et gitt studium. Forelesningen kan også inneholde fremvisninger via projektor eller overhead.


Mark Twain.
Samuel Langhorne Clemens (født 30. november 1835 i Florida i Missouri i USA, død 21. april 1910 i Redding i Connecticut), bedre kjent under sitt litterære psevdonym Mark Twain, var en berømt og populær amerikansk humorist, forfatter, journalist og foreleser. Han er mest kjent for sine romaner om Huckleberry Finn og Tom Sawyer, og forfatteren William Faulkner betegnet i sin tid Twain som «den amerikanske litteraturens far». Foruten romaner skrev han også reiseskildringer og samfunnskritiske reportasjer om korrupsjon og klasseskiller i samtiden.
Trivia.
Twain ble født 30. november 1835; bare to uker etter at Halleys komet passerte Solen. I sin biografi skriver Twain: «"I came in with Halley's comet in 1835. It's coming again next year (1910), and I expect to go out with it. The Almighty has said no doubt, 'Now here are these two unaccountable freaks; they came in together, they must go out together".»- Twain døde 21. april 1910, dagen etter at Halleys komet passerte Solen neste gang. Filmen "The Adventures of Mark Twain" fra 1985 er inspirert av dette. Hans dødsdag blir ansett som et mysterium.


Bayswater undergrunnsstasjon.
Bayswater undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger på Queensway i Bayswater, City of Westminster. Stasjonene betjener linjene Circle og District, og er i kollektivsone 1.
Stasjonen åpnet 1. oktober 1868. I 1923 skiftet den navn til "Bayswater (Queen's Road) & Westbourne Grove", i 1933 til "Bayswater (Queen's Road)" og i 1946 til "Bayswater (Queensway)". På et tidspunkt etter dette ble navnet kuttet inn til bare Bayswater; det var uansett ingen annen stasjon som hadde samme navn.


Paddington stasjon.
Paddington stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i Paddington, London. Den ligger i kollektivsone 1. Stasjonen drives av Network Rail.
Jernbane.
Jernbanestasjonen er endestasjon for fjerntog til West Country, Bristol, Bath og det sørlige Wales, samt for en del pendlertog til det vestlige London. Rutene drives av Great Western Trains.
Heathrow Express går mellom Paddington og London Heathrow Airport.
Historie.
Den første stasjonen i Paddington var en midlertidig endestasjon for Great Western Railway, som åpnet i 1838. Det ble da kjørt en rute til Taplow i nærheten av Maidenhead. Etter at den nåværende stasjonen åpnet i 1854 ble det gamle området omgjort til godstogsentral. Det er ikke lenger i bruk, og blir pr. 2005 utbygget som et bo- og forretningsområde under navnet "Paddington Central".
Stasjonen ble designet av Isambard Kingdom Brunel, som er minnet med en statue på stasjonen. Mye av arbeidet ble egentlig gjort av hans partner, Matthew Digby Wyatt. Glasstaket holdes opp av støpejernsbuer i tre spenn, med en bredde på 20,70 m, 31,20 m og 21,30 m, og en lengde på 213 m. Komplekset ble kraftig utvidet i årene 1906–1915.
En av Brunels tidligste konstruksjoner ble funnet i forbindelse med en renovering i 2004, da man fjernet et ytre lag av tegl og avdekket en støpejernsbro som førte Bishops's Bridge Road over jernbanelinjene.
Undergrunn.
Hammersmith & City- og Circle-linjene (til og fra Hammersmith) har plattformer på bakkenivå, ved siden av jernbanestasjonen. District og Circle har grunne tunneler, med plattformer som går på tvers rett under jernbaneplattformene, mens Bakerloo-linjen går i dype tunneler og dermed ligger nederst i komplekset.
Historie.
Den første undergrunnsplattformen ble åpnet av Metropolitan Railway i 1863. Plattformen lå på en egen stasjon, i mange år kalt "Bishop's Road" etter veien den lå ved, på nordsiden av Paddington stasjon. Den ble etterhvert utvidet, og knyttet inn i samme kompleks slik at det er lett å bytte mellom undergrunn og tog. Fram til 1960-årene delte Hammersmith & City og pendlertogene plattformer.
En annen undergrunnsstasjon, "Praed Street", ble åpnet i 1868. Denne ble også knyttet til Paddington stasjon, og er den delen som betjener linjene Circle og District.
Bakerloo-linjen åpnet sine plattformer i 1913.
Det er planer om at Crossrails linje 1 skal stoppe på Paddington stasjon.
Bjørnen Paddington.
Bjørnen Paddington, som er kjent fra barnebøker, har navn etter stasjonen. I bøkene fortelles det at han kom «fra det dypeste, mørkeste Peru», og ble funnet på stasjonen med en lapp hengende fra halsen hvor det sto «vær så snill å ta vare på denne bjørnen». Det er en statue av bjørnen på stasjonen, og en liten butikk i billethallen selger Paddington-artikler.


Paddington.
Paddington er et sted i City of Westminster i det sentrale London. Stedet er mest kjent for Paddington stasjon, som er en av Londons hovedjernbanestasjoner. Den er det første stedet i London mange tilreisende kommer til, ettersom Heathrow Express går dit.
Blant kjente personer som har bodd i Paddington er Alexander Fleming (Praed Street, huset er merket med blå plakett) og Alan Turing (huset er nå hotellet "the Colonnade" i Warrington Crescent, merket med blå plakett).
I slutten av 1990-årene sprengte IRA en bombe i en telefonkiosk utenfor Paddington Green politistasjon, som er en spesiell politistasjon for sikkerhetsoperasjoner. Bomben gjorde ikke mye skade, og var ment som en advarsel om at de var i stand til å bombe mål rett for nesen på britiske sikkerhetsstyrker.
Det ligger svært mange billige hoteller i området, noe som skyldes de mange turister som kommer til Paddington stasjon og ønsker et rimelig sted å overnatte i det sentrale London.
En gren av Grand Union-kanalen ender i Paddington.
De nærmeste undergrunnsstasjonene er Edgware Road, Lancaster Gate, Paddington stasjon og Warwick Avenue.


Michael Uhrmann.
Michael Uhrmann (født 16. september 1978 i Wegscheid) er en tysk skihopper og politimann.
Meritter.
Han har vunnet to renn i verdenscupen, i Zakopane sesongen 2003/04 og Oberstdorf i 2007.


Georg Späth.
Georg Späth (født 24. februar 1981 i Oberstdorf) er en tysk skihopper. Han tok VM-sølv i lagkonkurranse liten bakke, på hjemmebane i Oberstdorf i 2005, sammen med Martin Schmitt, Michael Uhrmann og Michael Neumayer.


Primož Peterka.
Primož Peterka i Holmenkollen i 2008
Primož Peterka (født 28. februar 1979) i Ljubljana) er en slovensk skihopper.
Under OL 2002 i Salt Lake City tok han bronse i laghopp, normalbakke med det slovenske laget. Per februar 2005 har han vunnet 15 verdenscuprenn. Sesongen 1996/97 vant han både den sammenlagte verdenscupen og hoppuka. Sesongen etter forsvarte han seieren i verdenscupen.


Jure Bogataj.
Jure Bogataj (født 26. april 1985) er en slovensk skihopper. Hans fremste individuelle resultat er en 12. plass fra et verdenscuprenn i Sapporo i 2005.
I laghopp, liten bakke under VM 2005 i Oberstdorf var Bogataj med på å ta bronsemedaljer for Slovenia. Med seg på laget hadde han Primož Peterka, Jernej Damjan og Rok Benkovič.
Eksterne lenker.
Bogataj, Jure
Bogataj, Jure


Jernej Damjan.
Jernej Damjan i Holmenkollen, mars 2012.
Jernej Damjan (født 28. mai 1983) er en slovensk skihopper.
Hans fremste internasjonale resultat er fra laghopp, liten bakke under VM 2005 i Oberstdorf, der Damjan var med på å ta bronsemedaljer for Slovenia. Med seg på laget hadde han Primož Peterka, Jure Bogataj og Rok Benkovič.
Damjan har i verdenscupen vært tre ganger på pallen, hvor andreplassen fra Willingen i 2008 er hans beste plassering.


Gabriella Paruzzi.
Gabriella Paruzzi (født 21. juni 1969) er en italiensk langrennsløper.
Gabriella Paruzzi vant gull på 30 km klassisk under OL 2002 i Salt Lake City. I tillegg har hun tre OL-bronser med det italienske stafettlaget fra 1992, 1994 og 1998.
Hun har i tillegg fem stafettmedaljer fra verdensmesterskap: Sølv i 1991, 1993 og 1999 og bronse i 2001 og 2005.
Sesongen 2003/04 gikk hun til topps i verdenscupen sammenlagt. I 2004 vant hun Marcialonga.


Antonella Confortola.
Antonella Confortola (født 16. oktober 1975) er en italiensk langrennsløper. Hun har tatt VM-sølv med det italienske stafettlandslaget i 1999 og bronse i 2001 og 2005.
Hun er gift med Jonathan Wyatt, verdensmester i motbakkeløp. Hun er barnebarn av Silvio Confortola, tidligere VM-stafettmedaljør i langrenn.


Edgware Road undergrunnsstasjon.
Edgware Road undergrunnsstasjon er navnet på to stasjoner i Londons undergrunnsbane, beliggende omkring 150 meter fra hverandre. Begge ligger på Edgware Road i Paddington, ved grensen til Marylebone, i kollektivsone 1.
Den nordlige stasjonen betjener Bakerloo-linjen, mens den sørlige betjener Hammersmith & City, Circle og District.
Det finnes også en stasjon som heter Edgware i det nordlige London.
Under terrorangrepet 7. juli 2005 ble en av bombene sprengt på et av Circle-linjens tog på Edgware Road stasjon. Eksplosjonen rev hull i en vegg slik at også et annet tog ble skadet.


Sabina Valbusa.
Sabina Valbusa (født 21. januar 1972) i Verona er en italiensk langrennsløper som har konkurrert siden 1993. Hun var med på det italienske laget som vant bronsemedaljene på 4 x 5 km stafett under OL 2006 i Torino. Hennes beste individuelle resultat var 9. plassen på dobbel jaktstart under OL 2002 i Salt Lake City.
Valbusa har tre stafettmedaljer fra verdensmesterskap (sølv i 1999 samt bronse i 2001 og 2005). Hun har en seier i verdenscupen, på 15 km i Pragelato (Italia) i 2004.
Hun er en yngre søster av langrennsløperen Fulvio Valbusa.


Arianna Follis.
Arianna Follis (født 11. november 1977) er en italiensk langrennsløper. Hun har to bronsemedaljer på 4 x 5 km stafett i internasjonale mesterskap.
Verdenscupen.
Follis debuterte i verdenscupen i 1995, men fikk sitt store gjennombrudd i 2006 da hun vant sin første verdenscupseier, sprinten i Borlänge. Hun har to verdenscupseire (per 31. desember 2008), og den andre tok hun på sprinten i Rybinsk i 07. Follis har bare vunnet sprintrenn, men hun har også noen plasseringer blant de ti beste i distanserenn. I sesongen kom hun på tredjeplass i verdenscupen sammenlagt, bak Justyna Kowalczyk og Marit Bjørgen.
Tour De Ski.
Hun tok en etappeseier under 08 og kom på tredjeplass sammenlagt. Under 09 tok hun en ny etappeseier, på samme sted og i samme disiplin som den første, sprintrennet i Praha. Follis vant også sprinten i Nové Město. Hun ble nummer to i sprintkonkurransen i Tour de Ski, og hun ble nummer åtte sammenlagt.


Fylket.
"Fylket" var en senterpartiavis som kom ut i Molde tre ganger ukentlig. Avisen ble grunnlagt i 1927 og nedlagt i april 2000 etter at opplagstallene ble mer enn halvert gjennom 1990-tallet. I 1999 var opplaget på drøyt 1700 aviser, nesten 1000 mindre enn året før. Årsaken til frafallet i abonnenter var i hovedsak endringer i opplagsberegningen. Fylket fikk tidligere godkjent bilaget Landbruksnytt som en del av opplaget.
Fylket var eid av landbruksorganisjonene i Møre og Romsdal. De store strukturelle endringene hos eierne bidro sterkt til nedleggelsen.


Kjøpstadsrettigheter.
Kjøpstadsrettigheter var privilegier som ble gitt tettsteder og havner som var sentrale for handelen, innenlands og med utlandet og som fikk status som kjøpstad.
Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet selvstyre, rettslig og forvaltningsmessig, i forhold til landområdene omkring. Bare borgere av en kjøpstad hadde rett (og enerett) til å drive næringsvirksomhet innen handel og håndverk, med visse unntak.
For å drive lovlig måtte alle handelsmenn, håndverkere og skippere ha borgerskap (løse borgerbrev) i den kjøpstad distriktet var underlagt selv om de bodde et annet sted.
Handelsborgere kunne drive «direkte handel» – dvs. inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet». Virksomheten kunne utøves fra et ladested såfremt driveren hadde løst borgerbrev i den kjøpstad ladestedet var underlagt (eller i en stiftstad).
De første innskrenkningene i kjøpstedenes handelsprivilegier kom med handelsloven i 1842. I 1857 kom ytterligere nye lovbestemmelser som i realiteten innebar at lade- og kjøpstedenes monopol var opphevet. Fra 1952 fikk både ladesteder og kjøpsteder bystatus.


London Bridge.
London Bridge er en bro over Themsen i London, mellom City of London og Southwark. Den ligger mellom Cannon Street Railway Bridge og Tower Bridge, og markerer den vestre kant av Pool of London. Den var Londons eneste bro over Themsen inntil Westminster Bridge ble åpnet i 1750.
Broen ble bygget av entreprenøren John Mowlem fra 1967 til 1972 og innviet av Elisabeth II i 1973. Kostnadene på fire millioner pund ble betalt av Bridge House Estates. Broen er 283 meter lang og består av tre brospenn. På sydsiden av broen ligger Southwark-katedralen og London Bridge stasjon. På nordsiden ligger monumentet over den store bybrannen i 1666 og Bank og Monument undergrunnsstasjoner.
Historie.
Det har ligget en bro på eller nær det nåværende stedet for London Bridge gjennom nesten 2000 år. Den første broen som krysset Themsen i London-området ble bygget av romerne på det nåværende stedet rundt år 46 og var laget av tre. Beliggenheten ble mest sannsynlig valgt fordi det var dypt vann ut til havet. Broen forfalt etter at romerne reiste, men på et tidspunkt ble den enten reparert eller erstattet med nytt trevirke, sannsynligvis mer enn én gang. I 1014 ble broen ødelagt av Olav Haraldsson, senere kjent som Olav den Hellige, som på denne måten hjalp kong Ethelred II med å splitte styrkene til danskekongen Svein Tjugeskjegg (som da holdt byen) og dermed ta igjen makten i London og England. Det er etter alminnelig oppfatning denne episoden som ga inspirasjon til barneverset «London Bridge is falling down».. Den gjenoppførte London Bridge ble ødelagt av en storm i 1091 og igjen av brann i 1136.
Old London Bridge.
Etter ødeleggelsen i 1136 mente broens vedlikeholder Peter de Colechurch at tiden var inne for å erstatte trebroen med en permanent stenkonstruksjon. Allerede kong Vilhelm II (1087–1100) hadde skrevet ut en skatt for å finansiere en ny stenbro, og byggearbeidet startet i Henrik IIs regjeringstid, under de Colechurchs ledelse, i 1176. Den nye broen tok 33 år å fullføre og ble ikke ferdig før i 1209, fire år etter at de Colechurch døde, i kong Johans regjeringstid.
Kong Johan ønsket å bygge hus på broen, og den ble snart kolonisert med hus, butikker og sågar et kapell bygget på midten av broen (tilegnet den nylig kanoniserte Thomas Becket, som passende var født i sognet St. Mary Colechurch). Bilder fra tiden viser broen fullsatt av bygninger opp til syv etasjer høye. Broens befolkning ble gjort til egen bydel med oldermann, som den beholdt til det 18. århundre.
Middelalderbroen hadde 19 små buer og en vindebro med vakthus i hver ende. De mange buene, som stod på svært brede tømmerkasser fylt med stein, medførte at broen virket som en delvis demning over Themsen, noe som resulterte i voldsomme strømninger mellom åpningene. Kun de modige eller dumdristige forsøkte å passere broen, og mange druknet ved forsøk.
Broens nordlige inngang, New Stone Gate, ble erstattet av Nonesuch House i 1577. Den sydlige porten, Stone Gateway, ble åsted for et av Londons mest beryktede skuer: en fremvisning av de avhugde hodene til forrædere, spiddet på stokker og dyppet i tjære for å beskytte dem mot vær og vind. Hodet til William Wallace var det første som ble oppstilt ved porten, i 1305, og dette var starten på en tradisjon som fortsatte i 355 år. Andre berømte hoder på spyd tilhørte Jack Cade i 1450, Thomas More og John Fisher i 1535 og Thomas Cromwell i 1540. En tilreisende tysker telte over 30 hoder på broen i 1598. Skikken ble stoppet i 1660 etter restaurasjonen av Karl II.
Bygningene på London Bridge medførte stor brannrisiko og økte belastningen på buegangene, så det er lite overraskende at det var flere store ulykker. I 1212 eller 1213 brøt det ut brann på begge sider av broen samtidig. Mange ble fanget i midten og etter hva som sies omkom 3000 mennesker. En annen stor brann brøt ut i 1633 og den nordlige tredjedelen av broen ble ødelagt; dette avverget imidlertid at broen ble skadet ved den store bybrannen i 1666. Innen 1722 var trafikkbelastningen blitt så stor at Londons overborgermester bestemte at «Alle kjerrer, vogner og andre kjøretøy kommende fra Southwark til denne By skal holde til den vestre side av nevnte bro; og alle kjerrer og vogner utgående av Byen skal holde til den østre side av nevnte bro». Dette er muligens opprinnelsen til at trafikk i Storbritannia holder til venstre. Til slutt, i 1758–1762, ble husene på broen fjernet, sammen med de to midtre buegangene som ble erstattet av ett vidstrakt spenn for å forbedre skipsfarten på elven.
New London Bridge.
Tidlig på 1800-tallet ble det klart at den gamle London Bridge – på denne tiden over 600 år gammel – trengte en erstatning. Den var smal, skrøpelig og en fare for trafikken på Themsen. I 1799 ble det holdt en arkitektkonkurranse for å erstatte den gamle broen, noe som foranlediget ingeniøren Thomas Telford til å foreslå en bro med én enkel buegang i jern over 600 fot. Det revolusjonerende utkastet vant lovord, men ble aldri benyttet på grunn av usikkerhet rundt gjennomførbarheten og den store mengden landområde som var nødvendig for konstruksjonen.
Broen ble omsider erstattet av et elegant byggverk av fem stenbuer, tegnet av ingeniøren John Rennie. Den nye broen ble bygget 100 fot vest (lenger opp i elven) for den originale beliggenheten til en pris av to millioner pund, og ble fullført av Rennies sønn (også kalt John Rennie) over en syvårs periode fra 1824 til 1831. Den gamle broen forble i bruk mens den nye broen ble bygget, og ble revet etter at den nye broen åpnet i 1831.
Rennies bro ble bygget i Dartmoor-granitt, med lengde 928 fot og bredde 49 fot. Den offisielle åpningen fant sted 1. august 1831; kong Vilhelm IV og dronning Adelaide var til stede ved en bankett i en paviljon på broen. Broen ble utvidet i 1902–1904 (fra 52 til 65 fot) i et forsøk på å overkomme Londons kroniske trafikkoverbelastning. Uheldigvis viste det seg at dette var for mye for broens fundament; det ble siden oppdaget at broen sank én tomme hvert åttende år.
London Bridge, Lake Havasu, 2003
I 1968 ble Rennies bro solgt til den amerikanske gründeren Robert P. McCulloch for 2 460 000 dollar (det har vært hevdet at McCulloch trodde han kjøpte Tower Bridge, men han har selv benektet dette). Broen ble sendt bit for bit til Lake Havasu City i Arizona, hvor den ble rekonstruert og innviet 10. oktober 1971. (Hele broen ble ikke sendt til USA; noen deler ble holdt tilbake som avgift og omsider auksjonert bort i 2003.) Rennies London Bridge spenner nå over en kanal fra Lake Havasu til Thompson Bay. Den utgjør hovedattraksjonen i en imitert engelsk temapark. Broen har blitt Arizonas nest største turistattraksjon etter Grand Canyon.


Romsdal Folkeblad.
"Romsdal Folkeblad" var en arbeiderpartiavis som utkom daglig i Molde fra 1928 til den gikk konkurs i 1987. Opplaget lå i underkant av 5000.
Olav Oksvik var en av de sentrale i arbeidet med å få igang avisen. "Folkebla ble stanset av nazi-styret under okkupasjonen under andre verdenskrig, mens konkurrenten "Romsdals Budstikke" kom ut under nazikontroll. Redaksjonen lå på 1970-tallet i Folkets Hus i Molde sentrum, men ble flyttet til moderne lokaler i mer perifere Årødalen rundt 1980. Fra slutten av 1970-årene tok "Romsdals Budstikke" fullstendig overtaket i den lokale opplagskrigen, og "Folkebladet" stengte dørene i 1987.


Arvefølgen til den norske tronen.
Arvefølgen til den norske tronen er regulert av § 6 i Grunnloven som bestemmer at rett til tronen går i arv, såkalt arvefølgemonarki. Bestemmelsen ble endret ved grunnlovsvedtak 29. mai 1990 slik at også kvinner har arverett og slik at arvefølgen nå «saneres» ved hvert nytt arvefølge.
Arveberettigede.
De som har arverett er barn som er født i lovlig ekteskap av Kongen eller Dronningen, eller av en som selv er arveberettiget til tronen. Kvinner og menn er siden 1990 likestilte som arverettigede, men med unntak for dem som er født før 1990. Dette innebærer at kronprins Haakon står før sin eldre søster prinsesse Märtha Louise i arvefølgen. Märtha Louise ble altså arveberettiget først i 1990. Merk at «dronning» etter bestemmelsen er en regjerende dronning og ikke en konges ektefelle.
For dem som er født før 1971 gjelder Grunnloven § 6 fra 1905, som innebærer at Kong Haralds søstre ikke har arverett.
Før 1814 gjaldt Kongeloven, etter denne kunne kvinner arve tronen hvis det ikke fantes mannlige arveberettigede.
Ved hvert tronskifte saneres arveretten til tronen. Det er bare etterkommere etter den nye regentens besteforeldre som har arverett.
Arvefølgen.
Nåværende monark: Kong Harald V
Grunnloven § 6 slik den ble vedtatt i 1905.
Grunnloven § 6 bestemmer i siste ledd at «"For dem som ere fødte tidligere end Aaret 1971, gjelde dog denne Grundlovs § 6 saaledes som den blev vedtaget den 18de November 1905."»
Arvefølgen er lineal og agnatisk, saaledes at kun i lovligt Ægteskab født Mand af Mand kan arve, og at den nærmere Linje gaar foran den fjernere og den ældre i Linjen foran den yngre.
Blandt Arveberettigede regnes ogsaa den Ufødte, der strax indtager sit tilbørlige Sted i Arvelinjen, naar han efter Faderens Død fødes til Verden.
Naar en til Norges Krone arveberettiget Prins fødes, skal hans Navn og Fødselstid tilkjendegives førstholdende Storthing og antegnes i dets Protokol.
Valg av monark.
Det norske kongedømme er i utgangspunktet et arvefølgemonarki. I § 7 finnes en subsidiær regel om valgkongedømme. I tilfelle det ikke finnes noen arveberettiget skal kongen foreslå sin etterfølger, men Stortinget avgjør om det vil følge rådet eller velge en annen.
Det har skjedd en rekke ganger at Stortinget har valgt konge: 17. mai 1814 ble Prins Christian Frederik valgt til konge, 4. november samme år ble den svenske kongen Carl XIII valgt og den 18. november 1905 ble Prins Carl av Danmark valgt til konge. Men i ingen av disse tilfellene var det noen av Grunnlovens bestemmelser om kongevalg som lå til grunn for valget.
I Grunnloven § 48 finnes en bestemmelse om valg av konge eller dronning etter at kongestammen er utdødd og ingen etterfølger er kåret.


Robert Frost.
Robert Lee Frost (født 26. mars 1874, død 29. januar 1963) var en amerikansk poet. Han vant Pulitzerprisen fire ganger.


Ethelred II av England.
Ethelred II (gammelengelsk Æþelred) (ca. 968 – 23. april 1016), med tilnavnet «den rådville» var konge av England fra 978 til 1013 og 1014 til 1016. Han arvet tronen da han var omkring ti år gammel, etter mordet på hans halvbror Edvard Martyren.
Ifølge William av Malmesbury gjorde Ethelred fra seg i døpefonten da han ble døpt, noe som skal ha ført til at St. Dunstan profeterte at det engelske monarkiet ville bli styrtet under hans styre. Denne historien er høyst sannsynlig en senere fabrikasjon.
Den engelske formen av kallenavnet «den rådville» er «the Unready», et ord som i dag betyr «den som ikke er rede». Men på gammelengelsk betyr det «den som er uten råd», og det er også et ordspill på navnet Ethelred, som betyr «den som har et godt råd».
Ethelred fikk minst seksten barn gjennom to ekteskap. Det første var med Ælfgidu, som var datteren til en "ealdorman" fra Northumbria, og det andre, inngått i 1002, med Emma av Normandie, som var en grandtante til Vilhelm Erobreren. Vilhelm brukte senere dette slektskapet da han krevde den engelske tronen.
Etter at Danelagen var blitt gjenerobret i første halvdel av det 10. århundre hadde det vært fred i England. Men i 991 kom en vikingflåte som var større enn noen siden Guthrums «sommerarmé» et århundre tidligere. Flåten ble ledet av Olav Tryggvason. Etter et nederlag i slaget ved Maldon lyktes Ethelred i å oppnå et forlik med Olav, som vendte tilbake til Norge for å vinne sitt rike der. Ethelred hadde dermed kjøpt tid, men det kom flere vikingraid. De ble slått tilbake, men flere ganger måtte kongen følge den praksis flere av hans forgjengere hadde hatt med å betale dem for å trekke seg tilbake. Denne betalingen ble kjent som danegjelden.
I 1002 beordret Ethelred en massakre av danene som levde i England på St. Brices dag, den 13. november. Som et resultat av dette startet Svein Tjugeskjegg flere innbitte felttog for å erobre England. Han lyktes i dette, men etter sin seier levde han bare i fem uker.
Da England ble tatt av Svein flyktet Ethelred til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert. Han vendte tilbake i februar 1014, etter Sveins død.
Ethelred døde 23. april 1016 i London, og ble etterfulgt av sin sønn Edmund II.
Senere krøniker har beskrevet hans regjeringstid som en katastrofe, men med et kritisk blikk på historien ser man at dette ikke er et helt riktig bilde. Ethelred reformerte styreformen i det angelsaksiske England, og sto blant annet bak innføring av sheriffembetet. Kvaliteten på myntene, noe som er en god indikasjon på den økonomiske stabiliteten, forble god gjennom hele hans tid på tronen.


Southwark-katedralen.
Southwark-katedralen (St Mary Overie) er en anglikansk katedral i Southwark, London. Den ligger på sørbredden av Themsen, nær London Bridge, og er sete for Southwark bispedømme.
Jernbanelinjen fra London Bridge-stasjonen til Cannon Street-stasjonen går rett utenfor katedralen, og blokkerer innsikten mot dens sørside.
Kirken ble bygget som en sognekirke omkring 1220, med flere ombygginger fram til 1420. Den ble en katedral først i begynnelsen av det 20. århundre, da det anglikanske bispedømmet Southwark ble opprettet. Dette er ett av to steder for anglikanske og katolske bispedømmer har samme navn; det andre er Liverpool. I begge tilfeller er det det katolske som er eldst, selv om det dreier seg om en nyetablering i moderne tid ettersom alle katolske bispedømmer ble overtatt av Den engelske kirke ved reformasjonen. I begge tilfeller er det også snakk om et anglikansk bispedømme og et katolsk erkebispedømme.
Den første organisten etter at den ble oppgradert til katedral var dr. E.T. Cook, som i 1920- og 1930-årene hadde daglige konserter på BBC Radio.
I 2002 vant bispedømmet nybygg ved katedralen, kalt "Southwark Cathedral's Millennium Buildings", en pris for beste nye bygninger det året.


Southwark.
Southwark (uttales, lokalt også), ofte kalt The Borough, er et sted i London, rett sør for London Bridge. Det er en del av bydelen Southwark, som også omfatter andre steder. Siden 1550-årene har området blitt kalt "The Borough", opprinnelig for å skille det fra The City, men senere for å skille det fra bydelen.
Man har i senere år begynt å dele Southwark i "Bankside", som er et historisk navn på området rundt Tate Modern Gallery og Globe Theatre, mens området øst for Borough High Street kalles "Pool of London". Bydelsrådet fremmer dette, fordi de ønsker å bruke navnet Southwark først og fremst om bydelen. Samtidig kan dette skape en ny forvirring, ettersom Pool of London brukes om en strekning av Themsen, og ikke spesifikt om en del av Southwark.
Southwark er også navnet på og bispesetet St. Georgs katedral for det katolske erkebispedømmet som omfatter London sør for Themsen og området sørøst for byen, inkludert Kent.
Historie.
City of London og (i forgrunnen) Southwark, ca. 1630
Det lavtliggende og myrlendte landet på sørsida av Themsen utviklet seg gjennom århundrene i en langsommere takt enn det øvrige London, og fikk ingen av de store institusjonene under kirken, kronen eller staten. Ikke desto mindre finner en i Southwark noen av de tidligst bebygde områdene i London. Den romerske generalen Aulus Plautius bygde i år 43 ei bru over Themsen omtrent ved dagens Soutwark Bridge, og en bosetning ble etablert på sørsida av denne.
I middelalderen fikk flere av Londons teatre – ikke bare Shakespeares Globe – sitt tilhold i Southwark. Her lå også en stor skyssterminal for landevegstransport til Englands sørkyst.
Fra 1800-tallet fikk Southwark en god del industri, med spinnerier, støperier, brennerier og seinere en del mekaniske verksteder. På 1900-tallet kom også bilindustrien – den første Vauxhall-fabrikken ble lagt til Southwark. På grunn av industrien ble Southwark under krigen utsatt for omfattende tyske bombeangrep. Southwark er fortsatt et av Londons mer industrialiserte områder.


Emelie Öhrstig.
Emelie Öhrstig (født 27. februar 1978) er en svensk tidligere langrennsløper. Hun ble verdensmester i klassisk sprint under VM 2005 i Oberstdorf. Öhrstig satset tidligere på sykkel og har vært proffsyklist i Italia og nordisk mester i terrengsykling.
Hun ble i 1999 tatt for koffeindoping, men ble frikjent da det ble påvist at hun mangler normal evne til nedbrytning av koffein i leveren.
Hennes beste plassering i et verdenscuprenn var en 2.plass


Lina Andersson.
Lina Andersson (født 18. mars 1981) er en svensk langrennsløper.
Allerede som junior viste Lina Andersson seg som et stort talent, og ble juniorverdensmester på 5 km både i 1999 og 2001.
Hun vant sin første verdenscupseier i Lahtis i mars 2005.
Hun tok sølv på sprinten under VM 2005 i Oberstdorf, bare slått av landslagskollegaen Emelie Öhrstig. I Vinter-OL 2006 i Torino tok hun gull på sprintstafetten, sammen med Anna Dahlberg.


Sara Renner.
Sara Renner (født 10. april 1976 i Golden, Britisk Columbia) er en canadisk langrennsløper. Under VM 2005 i Oberstdorf tok hun bronsemedalje på sprinten, bak de svenske løperne Emelie Öhrstig og Lina Andersson. Under OL 2006 i Torino tok hun sølv på sprintstafetten sammen med Beckie Scott.
Personlig.
Sara Renner er gift med alpinisten Thomas Grandi.


Vasilij Rotsjev (1980).
Vasilij Rotsjev med startnummer 50
Vasilij Vasiljevitsj Rotsjev (russisk "Василий Васильевич Рочев", født 23. oktober 1980 i Syktyvkar) er en russisk langrennsløper.
Under VM 2005 i Oberstdorf vant han gull på sprinten, og gikk andre etappe på det russiske laget som tok bronse på stafetten etter Norge og Tyskland.
Under OL 2006 i Torino tok han bronse for Russland på sprintstafetten, sammen med Ivan Alypov.
Han er sønn av den Vasilij Rotsjev som blant annet vant to medaljer for Sovjetunionen under OL 1980 i Lake Placid.


Thobias Fredriksson.
Thobias Fredriksson (født 4. april 1975) er en svensk langrennsløper. Hans beste øvelse er sprint, der han blant annet har vunnet tre enkeltrenn i verdenscupen. To ganger har han også gått helt til topps i sprintcupen sammenlagt (2002/03 og 2003/04).
Han ble verdensmester i sprint under VM 2003 i Val di Fiemme, og to år senere ble det bronse under VM i Oberstdorf.
Under OL 2006 i Torino tok han gull på sprintstafetten, sammen med Björn Lind. Thobias er bror av langrennsløperen Mathias Fredriksson.


Sebastian Haseney.
Sebastian Haseney (født 27. august 1978 i Suhl) er en tysk kombinertløper.


Georg Hettich.
Georg Hettich (født 12. oktober 1978) er en tysk kombinertløper.
Under OL 2006 i Torino tok han overraskende gull på normaldistansen foran Felix Gottwald.


Michael Gruber.
Michael Gruber (født 5. desember 1979) er en østerriksk kombinertløper.


Christoph Bieler.
Christoph Bieler (født 28. oktober 1977 i Hall i Tirol) er en østerriksk kombinertløper.


David Kreiner.
David Kreiner (født 8. mars 1981 i Kitzbühel) er en østerriksk kombinertløper.
Under VM 2001 i Lahtis var han med på å ta bronse for Østerrike i lagkonkurransen. Fire år senere, under VM 2005 i Oberstdorf, ble det igjen medalje i lagkonkurransen, denne gangen bronse. Under Ski-VM 2011 i Oslo var han med på Østerrikes lag som vant kombinert lagkonkurranse i både normalbakke og stor bakke.
Kreiners beste enkeltresultat i verdenscupen er en andreplass i Liberec fra 2001.


Jens Filbrich.
Jens Filbrich (født 13. mars 1979 i Suhl) er en tysk langrennsløper.
Jens Filbrich har vært på det tyske landslaget siden 2001, og har hittil åtte medaljer fra internasjonale mesterskap, deriblant seks på stafett. Filbrich har vanligvis gått klassisketapper på stafettene for Tyskland.


Andreas Schlütter.
Andreas Schlütter (født 17. august 1972) er en tysk langrennsløper.
Schlütter deltok på samtlige tyske stafettlag som tok medalje i internasjonale mesterskap i perioden 2001–2006. I tillegg har han en fjerdeplass fra 50 km under OL 2002 i Salt Lake City. Schlütter har to pallplasseringer fra verdenscuprenn.


Tobias Angerer.
Tobias Angerer (født 12. april 1977 i Traunstein) er en tysk langrennsløper.
Tobias Angerer var med på å ta bronse med Tysklands stafettlag i OL 2002, og på laget som tok sølv under VM 2005 i Oberstdorf. I januar 2004 vant han sitt første verdenscupløp i 30 km dobbel jaktstart i Falun, og han har totalt ti verdenscupseire.
Han gikk til topps sammenlagt i verdenscupen 2006 og 07. I januar 2007 ble han første mannlige vinner av Tour de ski. Han var med å sikre tysk dobbelseier på 30 km dobbel jaktstart under VM 2007 i Sapporo da han ble nummer to etter landsmannen Axel Teichmann.
Han gikk ankeretappen for Tyskland under VM 2011 i Oslo. Det medførte bronemedalje. Etter løpet gikk Angerer ut i pressen, og sa at Petter Northug sin feiring av det norske gullet var respektløst overfor hans konkurrenter.


Nikolaj Pankratov.
Nikolaj Pankratov, Tour de Ski, Praha 2007
Nikolaj Vladimirovitsj Pankratov (russisk "Николай Владимирович Панкратов", født 23. desember 1982) er en russisk langrennsløper. Han gikk startetappen for det russiske stafettlaget som tok bronsemedaljene (etter Norge og Tyskland) under Ski-VM 2005 i Oberstdorf.
Eksterne lenker.
Pankratov, Nikolaj
Pankratov, Nikolaj


Jevgenij Dementjev.
Jevgenij Aleksandrovitsj Dementjev (russisk "Евгений Александрович Дементьев", født 17. januar 1983) er en russisk langrennsløper.
Under junior-VM 2003 tok han gull på 15 km klassisk og bronse på 30 km fristil. Han debuterte i verdenscupen samme år og vant sin første verdenscupseier i Falun i 2005. Under VM 2005 var han med på det russiske laget som tok bronse på 4×10 km stafett.
Under OL 2006 vant han gull i skiathlon (15 km klassisk + 15 km fristil) foran Frode Estil og sølv på 50  km fristil bak italieneren Giorgio di Centa.
25. august 2009 ble det klart at Dementjev hadde testet positivt på erytropoietin, og han la opp etter dette.


Nikolaj Bolsjakov.
Nikolaj Bolsjakov (russisk "Николай большаков", født 11. mai 1977) er en russisk langrennsløper. Han gikk for det russiske stafettlaget som tok bronse på stafetten under Ski-VM 2005 i Oberstdorf. Han gikk også VM-stafetten i 2001, der Russland ble nummer fire.
Bolsjakovs beste plasseringer i verdenscupen er to femteplasser (15 km i Brusson, Italia i desember 2001 og 10 km i Kiruna i desember 2002).
Eksterne lenker.
Bolsjakov, Nikolaj
Bolsjakov, Nikolaj


Riitta-Liisa Roponen.
Riitta-Liisa Roponen (født Lassila, 6. mai 1978) er en finsk langrennsløper. Hun har konkurrert internasjonalt siden 1998.
Under VM 2005 i Oberstdorf tok hun sølv i lagsprinten sammen med Pirjo Manninen og under VM 2007 i Sapporo vant hun gull, da sammen med Virpi Kuitunen.
Hennes beste individuelle plassering i olympiske leker er 13. plass på dobbelt jaktstart under OL 2006 i Torino. Hennes eneste individuelle seier i verdenscupen kom på en 5-kilometer i Finland i 2006.
Under Ski-VM 2011 i Oslo fikk hun bronse på 4x5 kilometer stafett sammen Pirjo Muranen, Aino Kaisa Saarinen og Krista Lähteenmäki.


Pirjo Muranen.
Pirjo Muranen (født 8. mars 1981 i Rovaniemi som "Pirjo Manninen") er en finsk langrennsløper. Hun er best i sprintrenn, hvor hun har VM-gull fra Lahtis-VM i 2001 og bronse fra Liberec-VM i 2009, i tillegg til fem seire i et verdenscuprenn og to junior-VM-gull. Hun er søster av kombinertløperen Hannu Manninen.
Under ski-VM 2009 gikk hun på det finske laget som tok gull på stafetten.
Under Ski-VM 2011 i Oslo fikk hun bronse på 4x5 kilometer stafett sammen Riitta-Liisa Roponen, Aino Kaisa Saarinen og Krista Lähteenmäki.


Aljona Sidko.
Aljona Viktorovna Sidko (russisk "Алёна Викторовна Сидько", født 20. september 1979 i Krasnojarsk) er en russisk langrennsløper.
Hun ble regnet som en medaljekandidat foran Vinter-OL 2010 i Vancouver, men den 27. januar 2010 ble hun utestengt fra det russiske landslaget i to år etter å ha testet positivt på EPO.


Dušan Kožíšek.
(født 25. april 1983) er en tsjekkisk langrennsløper.
Under VM 2005 i Oberstdorf tok han bronsemedalje i lagsprint sammen med Martin Koukal, og under VM 2007 i Sapporo ble det ny bronsemedalje i lagsprinten, denne gang sammen med Milan Šperl.
Hans beste resultat i verdenscupen er en femteplass fra sprinten i Davos 14. desember 2008.


Martin Koukal.
Martin Koukal, Tour de Ski, Praha 2007
Martin Koukal (født 25. september 1978) er en tsjekkisk langrennsløper.
Under OL 2010 i Vancouver gikk han på det tsjekkiske laget som ble nummer tre på 4 x 10 km stafett.


Risto Jussilainen.
Risto Jussilainen (født 10. juni 1975) er en tidligere finsk skihopper. Han hoppet for Jyvaeskylaen Hiihtoseura. Han debuterte i verdenscupen allerede i 1992, i svenske Falun. Likevel fikk han ikke sitt første verdenscuppoeng før i 1995, i norske Vikersund. Akkurat det viste seg i senere år å ikke være noen tilfeldighet. Jussilainen har under flere omstendigheter vist seg frem som en habil skiflyver, og har en av sine to verdenscupseiere fra skiflyvningsbakken i Obersdorf. I tillegg har han en drøss av lagseiere fra skiflyving med Finland.
Han liker seg aller best i nordiske bakker, hvor han blant annet har en 1. og en 2. plass fra Kuopio. Dette regnes, sammen med Sapporo som hans favorittbakke.
Han hadde vært borte fra internasjonale konkurranser siden mars 2006 før han la opp som aktiv skihopper i begynnelsen av sesongen 2007/08.


Tami Kiuru.
Tami Petri Antero Kiuru (født 13. september 1976 i Vanda) er en finsk skihopper.
Han tok gullmedalje i laghopp i VM 2003 i Val di Fiemme. I 2004 kom han på andre plass i VM i skiflyging, bare slått av Roar Ljøkelsøy. Under VM på ski 2005 var han med på det finske laget som tok sølv i laghopp (stor bakke). Sin hittil beste verdenscupplassering oppnådde han med 2. plass i Zakopane 28. januar 2006.


Matti Hautamäki.
Matti Hautamäki etter prøve-VM i Holmenkollen, mars 2010.
Matti Antero Hautamäki (født 14. juli 1981) er en tidligere finsk skihopper. Han er en yngre bror av skihopperen Jussi Hautamäki.
Matti Hautamäki kom på andre plass i hoppuka i sesongen 2001/2002. I 2002 kom han på tredje plass i VM i skiflyging, og i 2003 forbedret Hautamäki verdensrekorden for lengste stående skihopp tre ganger, siste gang til 231 meter. Denne rekorden, som ble satt i Planica, var gjeldende verdensrekord til mars 2005, da Bjørn Einar Romøren forbedret rekorden til 239 meter.
Hautamäki har vunnet 15 enkeltseire i verdenscupen. Hans beste sammenlagtplasseringer er tredjeplassene i sesongene 2001/02 og 2004/05.
Han la opp etter 12-sesongen, som også var en veldig svak sesong for ham men også hele det finske laget.


Eidanger.
Eidanger var egen kommune inntil 1964 da den ble en del av Porsgrunn kommune i nedre Telemark. Eidanger dekker ca 140 km² sør-øst i Porsgrunn. Dagens bydel Eidanger omfatter ikke hele kommunens historiske utstrekning.
På Eidanger ligger den ca 860 år gamle Eidanger kirke og Eidanger prestegård, bygd i 1819. Her finnes også Tveten barneskole og Tveten ungdomsskole, samt noe lett industri.
Eidanger omfattet i tidligere tider både Østre Porsgrunn og Brevik. Østre Porsgrunn ble 10. oktober 1760 skilt ut fra Eidanger og slått sammen med Vestre Porsgrunn, til Porsgrunn prestegjeld. Brevik ble skilt ut som eget prestegjeld 18. august 1860. Eidanger omfattet også Slemdal kirkesokn som ble skilt ut 10. juli 1847 og lagt til Gjerpen. (Slemdal ble senere skilt ut herfra som eget prestegjeld, den 21. april 1856).


Atef Sedki.
Atef Sedki (født 29. august 1930, død 25. februar 2005) var statsminister i Egypt fra 1986 til 1996.
Sedki overtok som statsminister den 10. november 1986. Han erstattet Ali Lutfi. I november 1993 overlevde Sedki et attentat utført av en militant islamsk gruppe. Attentatet førte imidlertid til at en en skolejente ble drept.
Sedki trakk seg som statsminister den 2. januar 1996. Han ble erstattet av Kamal Ganzouri.


Carl Lewis.
Carl Lewis, egentlig "Frederick Carlton Lewis" (født 1. juli 1961) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han var sprinter og lengdehopper. På 1980- og 1990-tallet var han regnet som en av verdens fremste utøvere uansett idrettsgren. Han vant totalt 9 OL-gull og 8 VM-gull i løpet av karrieren.


Corps de Garde (Bergen).
Corps de Garde med Fløien og Sandviken i bakgrunn.
Corps de Garde eller Kortegården, ligger i Klostergaten 1, på det høyeste punktet på Nordneshalvøyen.
En antar at dette var et av utsiktspunktene til Hieronymus Scholeus da han tegnet det kjente prospektet over Bergen i ca 1575.
Klokkehaugen.
Stedet het tidligere Klokkehaugen, fordi det tidligere sto et hus her med en klokke som ringte til borgervakt. Borgervakten utførte brannvakt og polititjeneste.
Corps de Garde.
"Corps de Garde" er fransk og betyr vaktkorps. Bygningen ble opprinnelig bygget som vaktstue for Borgervæpningen i 1794. En antar at Borgervæpningen er bakgrunnen for buekorpsene.
Brannvakttårn.
Da Bergens faste brannkorps ble opprettet i 1863 fikk de benytte Corps de Garde og Hagerupgården. I 1868 ble bygningen base for Bergens første profesjonelle brannkorps. Bygningen ble ombygd og brannvakttårnet oppført under ledelse av ingeniør Cornelius Kooter årene 1886-87. Tårnet ble med tiden ansett som lite egnet og i 1904 opphørte bruken av bygget som brannvakt.
Pleiehjem og prestebolig.
Corps de Garde ble brukt av fattigstyret som pleiehjem for spedbarn i tiden 1913 til 1925. Siden 1926 har Corps de Garde vært prestebolig for sognepresten i Nykirken. Huset ble restaurert innvendig årene 1979-80 og i 2002.


Jesse Owens.
James Cleveland «Jesse» Owens (født 12. september 1913 i Lawrence County, Alabama, død 31. mars 1980 i Tucson, Arizona) var en amerikansk friidrettsutøver. Han ble mest berømt for sin deltakelse under OL i Berlin i 1936, der han med sine fire gullmedaljer ble lekenes store stjerne.
Han vant gull på 100 meter, i lengdesprang, på 200 meter og i 4 x 100 meter stafett. Denne bragden ble kopiert av Carl Lewis i OL 1984 i nøyaktig de samme øvelsene.
Under lekene fikk han avgjørende råd og hjelp av sin tyske motstander Lutz Long.
Antityske journalister påstod at kansleren ikke hadde gitt Owens den anerkjennelsen han fortjente for sine prestasjoner. Owens tilbakeviste dette, og tok avstand fra påstandene. Bakgrunnen for påstandene var at kansleren da han var til stede 2. august 1935 hadde personlig gratulert Hans Woellke, som ble den første tyske gullvinner på flere tiår i et OL. Senere tok han personlig imot og gratulerte vinnere uansett nasjonalitet. Men dagen etter kom grev Baillet Latoru, formann for IOK, og forklarte for Hitler at han brøt mot de internasjonale olympiske reglene ved som leder å gratulere vinnerne personlig slik som han gjorde. Hitler lovet derfor å ikke ta imot flere vinnere, og fra 3. august gratulerte han dem bare offentlig fra sin tribune.
President Roosevelt nektet å invitere Owens til Det hvite hus fordi han var midt i en valgkamp, og ikke ville fornærme sine velgere, særlig i sørstatene hvor afrikanere fremdeles regelmessig ble utsatt for lynsjinger og behandlet som slaver. I USA ble svarte nektet like rettigheter og behandlet som undermennesker frem til slutten av 1960-tallet. Owens skrev at det var Roosevelt, og ikke Hitler, som hadde avvist ham og nektet å gi ham den anerkjennelse han fortjente.
I 1976 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Gerald Ford.
Ettermæle.
Etter OL skrev Nordahl Grieg et bitende ironisk dikt om den fargede ‹niggeren› og germanerne


Pool of London.
Pool of London er en strekning av Themsen i London nedenfor London Bridge, til halvøya Rotherhithe, som historisk sett var det lengste et høymastet skip kunne seile. Det ble dermed en viktig del av London havn. For at skipenes adgang til Pool ikke skulle blokkeres, ble en ny gangvei mellom Rotherhithe og Wapping anlagt som tunnel fremfor bro.
Pool of London er inndelt i to seksjoner, Upper Pool og Lower Pool. Upper Pool består av strekningen mellom London Bridge og Tower Bridge, mens Lower Pool tradisjonelt rekker fra Tower Bridge til Cherry Garden Pier i Rotherhithe. Den var av avgjørende betydning for London gjennom århundrer – så tidlig som på 600-tallet skrev Beda den ærverdige at Pool var årsaken til Londons eksistens – men nådde sitt høydepunkt på 1700- og 1800-tallet. På dette tidspunktet var det nesten sammenhengende kaianlegg over flere kilometer langs elvens bredder, og hundrevis av skip lå ankret i elven eller fortøyd til kai. Opphopningen var så stor at det ble sagt at man kunne spasere over Themsen ved å trå fra skip til skip. Londons Docklands hadde sin opprinnelse i mangelen på kapasitet i Pool of London, som ga støtet til at jordeiere bygget innhegnete skipsdokker med bedre sikkerhet og fasiliteter enn Pools kaier.
Den plutselige nedgangen i trafikk på Themsen grunnet introduksjonen av containere og dypvannshavner ved kysten i 1960-årene tømte Pools kaier og førte til at mange kaianlegg ble revet. Området ble i stor grad sanert i 1980- og 1990-årene for å bygge nye bolig- og forretningsområder. Denne prosessen er stadig pågående, og det har blitt opprettet en organisasjon – Pool of London Partnership – for å utvikle området nord og syd for elven.


Ski-VM 2003.
Ski-VM 2003 ble arrangert i perioden 18. februar til 1. mars i den italienske dalen Val di Fiemme, som også var arrangørsted for ski-VM i 1991. Det ble konkurrert i totalt 18 øvelser.
1,5 km sprint, fristil.
Dato: 26. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Anita Moen (8. plass) og Maj Helen Sorkmo (14. plass).
10 km klassisk.
Dato: 20. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Vibeke Skofterud (22. plass), Maj Helen Sorkmo (26. plass) og Marit Roaldset (28. plass).
15 km fellesstart, klassisk.
Dato: 18. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Marit Bjørgen (24. plass) og Marit Roaldset (31. plass). Anita Moen brøt.
10 km dobbel jaktstart (5 km klassisk + 5 km fristil).
Dato: 22. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Vibeke Skofterud (13. plass), Kristin Størmer Steira (28. plass) og Anita Moen (29. plass).
4 x 5 km stafett (2 x 5 km klassisk + 2 x 5 km fristil).
Dato: 24. februar 2003
Finland kom opprinnelig på 2. plass i stafetten, men ble diskvalifisert pga. doping.
30 km fristil.
Dato: 28. februar 2003
De norske plasseringene: Kristin Størmer Steira (26. plass). Både Jannike Irene Østby og Hilde Gjermundshaug Pedersen brøt.
1,5 km sprint, fristil.
Dato: 26. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Jens Arne Svartedal (11. plass), Trond Einar Elden (24. plass) og Thomas Alsgaard (42. plass).
15 km klassisk.
Dato: 21. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Odd-Bjørn Hjelmeset (10. plass), Jens Arne Svartedal (19. plass) og Tore Bjonviken (44. plass).
30 km fellesstart, klassisk.
Dato: 19. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Odd-Bjørn Hjelmeset (8. plass).
20 km dobbel jaktstart (10 km klassisk + 10 km fristil).
Dato: 23. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Frode Estil (12. plass) og Kristen Skjeldal (22. plass). Odd-Bjørn Hjelmeset brøt.
4 x 10 km stafett (2 x 10 km klassisk + 2 x 10 km fristil).
Dato: 25. februar 2003
50 km fristil.
Dato: 1. mars 2003
De norske plasseringene: Kristen Skjeldal (24. plass), Frode Estil (29. plass), Håvard Bjerkeli (30. plass) og Tore Ruud Hofstad (34. plass).
Sprint (skihopping stor bakke K120 + 7,5 km langrenn).
Dato: 28. februar 2003
De norske plasseringene: Ola Morten Græsli (8. plass) og Petter Tande (25. plass).
Individuelt (skihopping normalbakke K95 + 15 km langrenn).
Dato: 21. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Kenneth Braaten (9. plass), Ola Morten Græsli (15. plass) og Petter Tande (20. plass).
Lagkonkurranse (skihopping normalbakke K95 + 4 x 5 km langrenn).
Dato: 24. februar 2003
Normalbakke (K95).
Dato: 28. februar 2003
De øvrige norske plasseringene: Bjørn Einar Romøren (10. plass), Lars Bystøl (12. plass) og Roar Ljøkelsøy (18. plass).
Stor bakke (K120).
Dato: 22. februar 2003
De norske plasseringene: Bjørn Einar Romøren (13. plass), Sigurd Pettersen (18. plass) og Roar Ljøkelsøy (22. plass).
Laghopp stor bakke (K120).
Dato: 23. februar 2003


Kristina Šmigun-Vähi.
Kristina Šmigun-Vähi (født 23. februar 1977 i Tartu) er en estisk langrennsløper.
Biografi.
Hun debuterte i Vinter-OL som 16-åring i 1994 på Lillehammer, med 27. plass på 10 km jaktstart som beste individuelle plassering. Hun fikk senere svake resultater under Vinter-OL 1998 i Nagano. Hun tok sølv på 15 km fristil og bronse på 30 km klassisk i VM 1999. Under VM i 2003 tok hun fire medaljer: Gull på 10 km jaktstart, sølv på 10 km og 15 km klassisk, og bronse på 30 km i fristil.
Fra 1999 til 2007 vant Kristina Šmigun, som hun het da, 16 enkeltseire i verdenscupen, og hun kom på andreplass sammenlagt i 2000 og 2003. Hun kom på tredjeplass sammenlagt i sprintcupen i sesongene 1998/99 og 1999/2000.
12. februar 2006 vant Šmigun olympisk gull på 15 km dobbel jaktstart, og ble dermed den første estiske kvinne som vant gull i et vinter-OL. Fire dager etter vant hun sitt andre OL-gull da hun vant 10 km klassisk. I OL 2010 gikk hun inn til sølvmedalje på 10 km fristil bak svenske Charlotte Kalla.
Hun giftet seg 7. juli 2007 med sin mangeårige manager Kristjan-Thor Vähi og tilføyde Vähi til sitt etternavn.
Hun er datter av Anatoli Šmigun, søster av Katrin Šmigun og søskenbarn av Aivar Rehemaa.


Olga Zavjalova.
Olga Viktorovna Zavjalova (russisk "Ольга Викторовна Завьялова", født 24. august 1972 i Leningrad) er en russisk langrennsløper.
Hun tok fire medaljer under VM 2003 i Val di Fiemme: gull på 30 km fristil og bronse på 15 km klassisk, 5+5 km jaktstart og på 4x5 km stafett. Hun vant gull på 15 km jaktstart under 2007 i Sapporo.


Wilma Rudolph.
Wilma Glodean Rudolph (født 23. juni 1940, død 12. november 1994) var en amerikansk friidrettsutøver med tre OL-gull.
Wilma Rudolph ble født i byen Clarksville i Tennessee som tredje yngst av 22 barn. I ung alder ble det oppdaget at hun hadde poliomyelitt. Tolv år gammel lærte hun å gå, og bestemte seg for å bli friidrettsutøver. Hun spilte for skolelaget i basketball da hun ble oppdaget av skolens friidrettstrener.
Hun deltok i OL i Melbourne i 1956 og tok bronsemedalje med stafettlaget. Under OL i Roma fire år senere tok hun tre gullmedaljer, på 100 meter, 200 meter og på 4 x 100 meter stafett.
Han vant sølv på 100 meter under de Panamerikanske leker 1959 i Chicago.
Etter friidrettskarrieren arbeidet Rudolph som lærer, friidrettstrener og sportskommentator.
Wilma Rudolph døde 54 år gammel av kreft i hjernen. I 2004 utga det amerikanske postvesenet et frimerke som fremstilte Wilma Rudolph.


Abdul Kalam.
Avul Pakir Jainulabdeen Abdul Kalam (tamilsk:, født 15. oktober 1931 i Rameswaram) er en indisk ingeniør og politiker. Han var landets president fra 2002 til 2007.
Kalam er muslim og er utdannet innen luft- og romfart, hvor han gjennom årene har hatt en rekke ledende stillinger. Kalam regnes for å ha bidratt i vesentlig grad til at India ble en kjernefysisk supermakt.
Kalam regnes som en av Indias mest fremragende vitenskapsmenn. Gjennom årene har han mottatt en rekke æresbevisninger. Han nyter dessuten hele 30 æresdoktorater fra forskjellige universiteter og institusjoner, og har utgitt flere bøker.


Marit Roaldset Bjerkeli.
Marit Roaldset Bjerkeli (født 27. juli 1977) er en tidligere norsk langrennsløper. Hun var spesialist i sprintlangrenn, og hadde flere plasseringer blant de 10 beste i verdenscupen. Det beste resultatet var fjerdeplassen fra det klassiske sprintrennet i Engelberg i desember 1999, der hun hadde Nina Gavriljuk, Anita Moen og Svetlana Nagejkina foran seg i mål.
Hun representerte Norge i to verdensmesterskap (Lahtis 2001 og Val di Fiemme 2003). Den beste plasseringen var en 15. plass på 15 km klassisk i Lahtis.
Hun er gift med langrennsløperen Håvard Bjerkeli.


Anita Moen Bonden.
Anita Moen Bonden (født 31. august 1967 i Elverum) er en tidligere norsk langrennsløper. Hun var blant verdenseliten i flere sesonger på 1990- og 2000-tallet, og var med på å ta hele syv stafettmedaljer for Norge i VM- og OL-sammenheng. Hun har også to individuelle bronsemedaljer fra OL.
Hun har to andreplasser sammenlagt i sprintverdenscupen (sesongene 1999/2000 og 2001/2002).
Våren 2006 var Anita Moen med i første sesong av Skal vi danse. 31. januar 2009 giftet hun seg med Helge Bonden og skiftet navn til Anita Moen Bonden.


Maj Helen Nymoen.
Maj Helen Nymoen, tidligere Maj Helen Nymoen Sorkmo (født 14. august 1969 i Os i Hedmark) er en tidligere norsk langrennsløper.
I løpet av karrieren oppnådde hun fem individuelle pallplasseringer i verdenscupen, samtlige i sprintrenn. Hun var også med på å vinne to verdenscupstafetter, i Kiruna 24. november 2001 og to uker etterpå i Davos.
Hun deltok i OL to ganger, og oppnådde 19. plass på 30 km fristil i Nagano 1998 og 6. plass på sprinten i Salt Lake City 2002.
Hun fikk også med seg tre VM-deltakelser (Trondheim 1997, Ramsau 1999 og Val di Fiemme 2003) med to fjortendeplasser som beste resultater.


Bryggens Museum.
Bryggens Museum stod ferdig i 1976. Arkitekt var Øivind Maurseth som også har tegnet SAS-hotellet som ligger like ved museet. Bygningene er reist på branntomten etter brannen på Bryggen i Bergen i 1955. Her fantes rester fra de eldste tider som ble avdekket ved arkeologiske utgravinger på branntomten. Disse danner basis for museet og kan sees i den permanente utstillingen. Museet har også skiftende utstillinger.
Bryggens Museum ble tildelt arkitekturprisen Betongtavlen for 1980.


Stein Morten Lier.
Stein Morten Lier (født 3. juni 1967) er en norsk forfatter, tidligere sjefskonsulent i Capgemini og direktør i Telenor. Han debuterte som dokumentarforfatter i 2002 med en bok om sin far, privatetterforsker og tidligere politiinspektør Leif A. Lier, "En reisende i drap". I 2004 utga han politiromanen "Catch".


Bridge House Estates.
Bridge House Estates er et legat i Storbritannia forvaltet av Corporation of London. Legatet ble opprinnelig stiftet for å holde ved like London Bridge, og har siden gjenoppbygget broen flere ganger, finansiert oppførelsen av Blackfriars Bridge og Tower Bridge, ervervet Southwark Bridge og overtatt eierskapet til London Millennium Bridge.
Legatet hadde sine første kontorer i en bygning kalt Bridge House på sydsiden av London Bridge, rett innenfor City of Londons grenser. Det ble opprinnelig finansiert av avgifter på London Bridge, samt veldedige bidrag, og samlet etterhvert en omfattende eiendomsportefølje som gjorde legatet selvforsørgende. I tillegg til å vedlikeholde broene har stiftelsen siden 1995 benyttet overskuddet til å utdele stipender til beste for Stor-Londons innbyggere.


Amasoner.
Herakles kjemper mot en amasone, detalj av en attisk vase fra ca. 530 –520 f.Kr.
Amasoner "(fra gresk «uten bryst» eller «månetilbeder»)". Amasonene var ifølge gresk mytologi et legendarisk matriarkalsk rike i ytterkanten av den kjente verden, styrt av kvinnelige krigere. Legendene ser ut til å ha sin basis i fakta om kvinnelige krigere blant skyterne ("se Sarmatere"), og de gamle grekerne sluttet aldri å forundre seg over slike rollebytter. Amasonene var trolig modell for våre norrøne valkyrier; i Danmark er det funnet spor etter innvandring fra skytiske områder fra århundret før Kristi fødsel. I nyere tid har ordet «amasone» blitt brukt på sterke og uavhengige kvinner, i kontrast til den konvensjonelle stereotypen av kvinnen som svak og passiv. I dag har ordet selvironiske overtoner om det brukes i en slik kontekst.
Etymologi.
Homers Iliaden refererte til amasonene som "Antianeria" «de som sloss som menn». Herodot kalte dem "Androktoner" «mannedrepere». Andre tolkninger er «jomfruelig», «beltebærere», «de som spiser mot» og «de som spiser sterk mat».
Amasonene i gresk mytologi.
Relieff på en marmorfrise funnet i Athen, som viser to amasoner i kamp med en gresk kriger.
Det fortelles om to unge skytiske prinser, "Hylinos" og "Scolopotossom", som ble utstøtt fra stammen sin og fikk med seg horder av følgere; menn, kvinner og barn. De slo seg ned i grenselandet ved fjellene i Kaukasus, men etter en stund økte begjæret etter rikdom, og de erobret naboområdene. Dette førte til at nabostammene massakrerte de skytiske mennene. Enkene ble rasende og hevnet seg, først på nabostammene og senere på alle menn som kom i deres vei. Dette skal ha ført til grunnleggelsen av et rike uten menn. Kvinnene tok i bruk og helligholdt (jomfu)beltet, et symbol på «ugift tilstand» både i Asia og Øst-Europa. De valgte to dronninger, en til å administrere interne forhold og en med ansvar for å forsvare stammen. Etter hvert erobret de riket de ble utstøtt fra, og fortsatte med områdene rundt. Stammens økonomi var basert på krig, og økende befolkning krevde nye erobringer. En av de første erobrerdronningene som nevnes, er "Marpesia", som la under seg de nordre områdene av Kaukasus, og dro mot syd og vest, over Kappadokia og til slutt endte ved bredden av elven Thermodons utløp i Svartehavet, der de slo seg ned.
a> som slave, og lot ham karde ull, spinne og veve. Bartholomäus Spranger.
Thermodon (nåværende Terme i Nord-Tyrkia) lå i Pontus-området nordøst i Lilleasia. Her skal amasonene ha dannet et uavhengig kongedømme under ledelse av en dronning som ofte blir kalt Hippolyta («hun som slipper løs hestene»). Ifølge Herodots historier IV 110-117, grunnla de en by på bredden av Thermodon, som ble kalt Themiskyra og som ble amasonenes hovedstad. Fra dette senteret utførte amasonene flere krigslignende ekskursjoner – til Skytia, Trakia, kysten av Lilleasia og øyene i Egeerhavet, til og med så langt som til Arabia, Syria og Egypt. De skal ha grunnlagt flere byer, blant annet Smyrna (dagens "Izmir"), Efesos, Sinope i Lilleasia og Pafos på Kypros. Noen mener at amasonene opprinnelig kom til Thermodon fra Palus Maeotis (Azovhavet nord for Krim).
I noen historieversjoner sies det at ingen menn fikk oppholde seg i amasonenes områder, men en gang i året, for å hindre at rasen døde ut, besøkte de nabostammen gargarenene (en stamme med bare menn). Guttebarna som var resultat av disse besøkene ble enten drept, lemlestet eller sendt tilbake til fedrene. Jentebarna ble matet med hestemelk og strengt oppdratt av mødrene. De ble trent opp i våpenbruk, jakt, ridning og jordbruk fra ung alder.
Amasonene er nevnt i forbindelse med flere greske legender. Iliaden sier at de invaderte Lykia, men ble bekjempet av helten Bellerofon, som var sendt for å møte dem av den lykiske kongen Iobates, som håpet at amasonene ville drepe ham. Ifølge den greske historikeren Diodor ledet dronning Myrine amasonene til seier mot atlanterne, Libya og store deler av Gorgon (gorgonene var iflg. gresk mytologi kvinnemonstre, den mest kjente gorgonen er Medusa). Amasonene angrep frygerne, som fikk hjelp av Priamos, konge i Troja, da han var en ung mann. Mye senere, på slutten av den trojanske krigen, tok hans gamle fiender amasonene hans parti mot grekerne under sin dronning Penthesilea, som ble drept av Akilles.
Et av Herakles' tolv storverk var å få tak i jomfubeltet til amasonedronningen Hippolyta. Herakles fikk hjelp av sin venn, Thesevs, som bortførte prinsesse Antiope, Hippolytas søster. Denne hendelsen førte til et gjengjeldelsesangrep mot Attika, der Antiope omkom, kjempende ved Thesevs' side. Andre versjoner av historien sier at Thesevs giftet seg med Hippolyta, i andre versjoner igjen giftet han seg med Antiope som altså ikke døde. I Parion finnes det en marmorinskripsjon som sier at amasonene invaderte Attika i år 1256 f.Kr. Minnene om slaget mellom athenerne og amasonene ble ofte uttrykt gjennom en egen kunstform, "amasonomaki", som er graveringer på terrakotta, eller marmor som på Parthenon.
Amasone forbereder seg til kamp (dronning Antiope eller Hippolyta?). Skulptur av Pierre-Eugène-Emile Hébert.
Det sies også at amasonene foretok en ekspedisjon til øya Leuke ved utløpet av Danube (Donau) i Svartehavet, der Akilles’ mor, havnymfen Thetis, oppbevarte asken etter Akilles. Den døde heltens gjenferd viste seg og skremte hestene slik at de ble ville og trampet på inntrengerne, og de ble tvunget til å trekke seg tilbake. Det fortelles også om amasonene på Aleksander den stores tid, da amasonedronningen Thalestris besøkte ham og fikk en sønn med ham. Pompeius den store fortalte også at han hadde funnet amasoner i hæren til Mithridates av Pontus i Lilleasia. Den romerske forfatteren Virgil lånte mye fra amasonemytene da han skrev Aeneiden og skapte den volskiske skikkelsen "Camilla", som var en kvinnelig kriger.
Skytisk opprinnelse.
Det er umulig å datere amasonenes historie, men noen mener den skal ha startet mellom 2500 og 1500 f.Kr. Andre mener den startet tidligere, på grunn av deres langtrekkende ekspedisjoner og fordi de tidlig ble en del av mytologiens verden. Opprinnelsen til fortellingene om amasonene har lenge vært tema for spekulasjoner blant klassiske forskere, fram til moderne arkeologi avdekket noen skytiske graver med kvinnelige krigere som var begravd under store gravhauger i Altai-regionen i Sibir, og konkretiserte de greske fortellingene.
Den greske gudinnen Artemis som jeger. François Boucher.
Den greske historikeren Strabo (ca 63 f.Kr – 24 e.Kr), sier om skyterne at de levde i nærheten av albanerne "og amasonene" («Kaukasisk Albania» var en oldtidsrike som bestod av dagens Dagestan og Aserbajdsjan, og må ikke forveksles med dagens land «Albania»). Han sier også: «Det sies at amasonene lever i fjellene ovenfor Albania.»
Herodot fortalte at sarmatene var etterkommere av "amasoner" og skytere. Deres skytiske/sakiske/kimmeriske/gomerske opprinnelse er ytterligere bevist ved at opphavet til folket som invaderte Thermodon-regionen kom fra områdene rundt Azovhavet og ved sin bruk av pil og bue som primærvåpen i tillegg til å kjempe fra hesteryggen.
Forfattere i middelalderen og renessansen gir amasonene æren for oppfinnelsen av stridsøksen. Dette trolig på grunn av at grekerne har skrevet om sagarisen, et økselignende våpen som skal ha blitt brukt av både amasone- og skyterstammer. Paulus Hector Mair uttrykte forbauselse over at slikt et «mannsvåpen» skulle ha blitt oppfunnet av en «kvinnestamme», men aksepterte at de ble tillagt denne egenskapen av respekt for autoriteten.
Amasonene i gresk kunst.
Amasonomakia (kamp mellom grekere og amasoner), relief på sarkofag (ca. 180 f.Kr).
I kunsten ble slag mellom amasoner og grekere plassert på samme nivå som slag mellom grekere og kentaurer. Troen på deres eksistens tatt i betraktning, de hadde en gang blitt akseptert og tatt i bruk i den nasjonale kunsten og poesien, og det var nødvendig å omgi dem så mye som mulig av unaturlige vesener. Amasonene drev med jakt og krig; våpenene var bue, spyd, øks og et halvmåneformet skjold som kaltes "pelta". I den tidligste kunsten hadde de også en hjelm, etter modell fra gudinnen Athene. Artemis var modell for amasonene i den senere kunsten, med en tynn kjole i profil. På enda senere vasemalerier ser draktene mer persiske ut – tettsittende bukser og en høy lue som ble kalt "kidaris". Den første aksepterte avbildningen av amasoner, er på en gresk terrakottaskål som er datert til 700 f.Kr. Amasonene er bevæpnet med spyd og skjold og bærer lange, mønstrede kjoler og et veldig bredt belte (hofteholder). Motivet er trolig fra kampen mellom Herakles og Hippolyta. Avbildning av amasoner i kamp med grekere kalles "amasonomakia".
Amasonene ble vanligvis avbildet på hesteryggen, men også til fots. Kvinnene har ikke den typisk feminine gestalt, men er likevel grasiøse i kamp fra hesteryggen eller i nærkamp. Ansiktene er sterke og vakre, og ofte med myke ansiktstrekk. Kunsten viser aldri amasonene som «troll», men den viser at de ikke var som andre kvinner, skikkelsene er veldig forskjellige fra for eksempel avbildning av kvinnelige guddommer. Slaget mellom Theseus og amasonene er favorittmotiv på tempelfriser (f.eks relieffene på frisen fra Apollotempelet i Bassae, nå i British Museum). Motivet er også brukt som relieffer på vaser og sarkofager, i Athen finnes det også på skjoldet til en statue av Athene. Videre finnes motivet på veggmalerier i Theseum (nabotempel til Parthenon i Athen) og Poikile Stoa. Mange av antikkens billedhuggere, deriblant Pheidias, Polyclitus, Cresilas og Phradmon lagde statuer av amasoner, og i dag finnes mange reproduksjoner av disse.
Afrika.
Dahomeyamasonene var en 6000 personers sterk militærenhet i Dahomey (i nåværende Benin og deler av Nigeria) i Vest-Afrika som var aktive fra 1500-tallet til slutten av 1800-tallet. De hadde stor suksess i slagene mot naborikene, men ble til slutt overvunnet av franske styrker. Libya har en lang historie med amasonkvinner, muligens fra tidligere enn grekerne. Til og med Gadaffi hadde en livvakt av kvinnelige soldater. Andre afrikanske etniske grupper som har brukt kvinner i krig var Igbo og Fulani, som integrerte kvinner i sine hærer.
Asia.
Opp igjennom historien har bevæpnede kvinner ofte vært kongelige livvakter. Chandragupta Maurya (322–298 f.kr), den første keiseren som utviklet en sentralisert stat i India, hadde en personlig vaktstyrke bestående av greske kjempekvinner. 2000 år senere i Indias historie dukker kvinnelige kongelige vakter opp igjen, som vakter for Nizams av Deccan og Hyderabad. På Sri Lanka hadde den kongelige familien i Kandy en vaktstyrke av kvinnelige bueskyttere. I kongeriket Siam hadde kongen en personlig bataljon med 400 kvinnelige spydkastere på 1800-tallet. De ble valgt ut blant de vakreste kvinnene i landet. Det blir sagt at de var utmerkede spydkastere, men de ble ansett for å være altfor verdifulle til å sendes ut i krig.
Europa.
I Europa kjempet kvinner fra keltiske og germanske stammer ofte sammen med sine menn. Tacitus forteller at den keltiske dronningen Boudicca hadde flere kvinner enn menn i hæren sin. I Skandinavia kunne kvinner ta i bruk våpen og leve som krigere før de fikk familieansvar. De ble kalt skjoldmøyer, og vi finner mange av dem i norrøn mytologi. En av dem mest kjente skjoldmøyene er Hervor, som er med i livssyklusen til det magiske sverdet Tyrfing. Den danske kronikøren Saxo Grammaticus skriver at da svenskekongen Sigurd Ring og danskekongen Harald Hildetann møttes i slaget ved Bråvalla, kjempet 300 skjoldmøyer på den danske siden under ledelse av Visna. Saxo forteller at skjoldmøyene sloss med lange sverd og små skjold. I Böhmens historie finner vi en legende som kan ha basis i de greske amasonene. Historien forteller om en stor gruppe kvinner ledet av en viss Vlasta, som kriget mot hertugen av Böhmen og slavebandt eller drepte alle menn de fikk tak i, før de til slutt ble overvunnet av hertugen.
Den bevæpnede krigsmøyen er en hyppig skikkelse i europeiske ridderlige epos. Den mest kjente av disse kvinnelige ridderne er Bradamante, datter av "Aymon", søster til ridderen Renauld de Montauban ("Rinaldo, Ranaldo"). Hun ble stammor til Este-familien, etter at hun ble giftet bort til ridderen "Ruggerio" (eller "Rugerio"). Bradamantes eventyr har en stor plass i det italienske renessanse-eposet Orlando Innamorato av Matteo Maria Boiardo og i fortsettelsen Orlando Furioso av Ariosto. En lignende skikkelse er den hedenske krigsridder "Clorinda" som kjemper mot kristne korsfarere i Torquato Tassos epos «Jerusalem er befridd» "(La Gerusalemme liberata)". Populariteten til kvinnelige riddere i litteraturen fortsatte opp gjennom 1600-tallet og inspirerte ikke bare til dramatiske, men også militære prestasjoner, som hertuginnen av Montpensiers deltakelse i "La Fronde" (borgerkrig i Frankrike 1648–1653). Under den franske revolusjon vokste det i 1792 også fram en amasonebrigade som besto av kvinner fra markedet og Faubourg St. Antoine.
Amerika.
På 1500-tallet nedtegnet den spanske oppdagelsesreisende Francisco de Orellana at han hadde kommet i konflikt tapuyasindianere, hvis kvinner kjempet side og side med mennene. Dette skjedde på Marañónelva i Sør-Amerika. Dette sammenstøtet skal ha gitt storparten av elva navnet Amazonas (amasonenes elv).
Andre folkegrupper som har hatt kvinnelige krigere er araberne, australske aboriginer, kinesere, kurdere, filippinere, berberene, maori-folket, mikroneserne, folk fra Papua Ny-Guinea og Rajputfolket. Rundt 400 kvinner deltok i den amerikanske borgerkrigen. Av kvinnelige soldater kan vi ellers nevne Mary Anne Talbot and Hannah Snell.
Moderne fremstillinger av amasoner.
Som tidligere beskrevet har amasoner fram til 1900-tallet blitt fremstilt i litteraturen som en fremmed motstander som truet heltenes maskulinitet. Derfor har heltenes mål vært å overvinne og ydmyke dem for å hevde den mannlige overlegenheten. På 1900-tallet ble amasonene fremstilt med økende sympati. I dag fremstilles de typisk som et isolert samfunn av mektige og vakre krigere som utfordrer de mannlige heltene for at de skal fortjene deres respekt og så bli verdifulle allierte. Det mest kjente moderne eksempelet på en amasone, er superhelten "Wonder Woman". Amasoner var også fremstilt i TV-serien "Xena Warrior Princess." Og den mest kjente «amasonen» for oss i Norden er nok Pippi Langstrømpe.


Den ortodokse kirke i Konstantinopel.
Den ortodokse kirke i Konstantinopel er en av de femten selvstendige ortodokse kirkene. Den ledes av den økumeniske patriark, som har status som "den fremste blant likemenn" av biskopene i Den ortodokse kirke. Han er talsmann for den ortodokse kommunionen. Kirkens hovedsete er i Istanbul.
Det økumeniske patriarkatet har jurisdiksjon over de ortodokse troende i Tyrkia, unntatt provinsen Hatay og dessuten Vest Europa, Amerika og Australia. I Hellas hører Kreta, Dodekanesene og Berget Atos under patriarkatet i Konstantinopel. Dessuten er greske territorier i Nordhellas underlagt den Økumeniske Trone, men disse er i henhold til en forordning av 1928 midlertidig administrert av Den Greske Kirke.
Eksterne lenker.
Konstantinopel, den ortdokse kirke i


Moi.
Moi er et tettsted og administrasjonssenteret i Lund kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Den største arbeidsgiveren er NorDan, Nord-Europas største vindusfabrikk. Bjøllefabrikken produserer saue- og kubjeller (kjent for å ha levert bjeller til Lillehammer-OL). Våpenbransjen er representert både med børsemakervirksomhet og våpenimportør.
Moi har også en folkehøgskole med navnet Lundheim folkehøgskole
Moi ligger ved Lundevatnet, en av Norges dypeste innsjøer.
Tettstedet har også mange fritidsaktiviteter for barn, ungdommer og mosjonister. Blant annet Parkour, friidrett, håndball, båtkjøring, ridning, dansing, musikk, og fotball og mye mer.


Per Elofsson.
Per Eilert Elofsson (født 2. april 1977 i Umeå) er en tidligere svensk langrennsløper. Han er ekspertkommentator i Sveriges Television.
Biografi.
Elofsson er oppvokst i Röbäck i Umeå kommune.
Han vant verdenscupen sammenlagt i 2001 og 2002. Han har tre VM-gull (15 km klassisk 2001, jaktstart 2001 og 2003), i tillegg til stafettsølv (2001) og -bronse (2002).
Elofsson ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for 2001.
Elofsson ble retroaktivt tildelt bronsemedaljen i jaktstart fra OL 2002 i Salt Lake City etter at den overlegne vinneren, Johann Mühlegg, ble diskvalifisert etter dopingmisbruk.
Etter å ha stått over store deler av sesongen 2003/04 og hele 04/05-sesongen, satset Elofsson på comeback til OL i Torino. Sesongoppkjøringen ble preget av sykdom og problemer, og på en pressekonferanse 26. oktober 2005 offentliggjorde Elofsson at langrennskarrieren var over.


Jörgen Brink.
Jörgen Brink (født i Delsbo 10. mars 1974) er en svensk langrennsløper og skiskytter.
I VM 2003 i Val di Fiemme fikk Brink tre bronsemedaljer, på duatlon (10 km klassisk + 10 km fri), på 50 km og på 4 x 10 km stafett. Best huskes Brink for sin kollaps på stafetten. Han gikk ut på siste etappe med en relativt klar ledelse, men stivnet helt og ble forbigått både av Thomas Alsgaard og av Axel Teichmann. «Å gå på en Brink» har i senere tid blitt et uttrykk for å kollapse fullstendig.
Brink deltok i OL 2002 i Salt Lake City og i OL 2006 i Torino. Hans beste resultat i OL er en 24. plass på sprinten i Salt Lake City.
Brink har én individuell verdenscupseier, på 30 km i Otepää 12. januar 2003. Han var også på det svenske verdenscuplaget som vant 4 x 10 km stafett i Falun 23. mars 2003. Jörgen Brink kom på tredjeplass i verdenscupen totalt sesongen 2002–2003. Han konverterte til skiskyting uten at han ble tatt ut på det svenske laget til OL 2010. Han gikk etter dette over til langrenn igjen og vant Vasaloppet i 2010, 2011 og 2012.


Samppa Lajunen.
Samppa Lajunen (født 23. april 1979 i Åbo) er en tidligere finsk kombinertløper. Han hadde en seiersrik karriere med medaljer i samtlige internasjonale mesterskap i perioden 1997–2002.
Karrierens absolutte høydepunkt kom under OL 2002 i Salt Lake City, da Lajunen tok tre av tre mulige gullmedaljer.


Den ortodokse kirke i Jerusalem.
Den ortodokse kirke i Jerusalem er en av de femten selvstendige ortodokse kirkene. (Se Den ortodokse kirke) Den regnes for den fjerde i rang av disse. Kirkens patriarkat skriver seg tilbake til 451, da patriarken ble anerkjent av Kirkemøtet i Khalkedon. Hovedsetet for kirken i dag er Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Kirken ser på seg selv som moderkirken for all kristendom, siden det var i Israel kristendommen ble til.
Da muslimene erobret Jerusalem, ble patriarken av dem sett på som leder for all kristendom og Jerusalem som kristendommens sete. Under korstogene ble patriarken sendt i landflyktighet til Konstantinopel, som varte fra 1099 til 1187.
Kirken har ansvaret for flere av de stedene i Israel som regnes for hellige, noen ganger sammen med Den katolske kirke, Den koptiske kirke, og Den armenske kirke.
Jerusalem, den ortodokse kirke i


Tore Bjonviken.
Tore Bjonviken (født 2. januar 1975) er en norsk langrennsløper som representerer Fossum IF.
Han representerte Norge under VM 2003 i Val di Fiemme, der han ble nummer 44 på 15 kilometer klassisk.
I verdenscupen er hans fremste individuelle prestasjoner to andreplasser i sprint. Første gang var i Sunne 11. mars 1997, der sprinten ble avviklet i fristil. Tre år senere, 28. februar 2000, fikk han samme plassering i et klassisk sprintrenn som ble arrangert i Stockholm. Han var også med på å vinne en verdenscupstafett for Norge. 8. desember 2002 gikk han en av klassisketappene, i en stafett som ble avgjort da Thomas Alsgaard spurtslo Italias Cristian Zorzi på oppløpssiden.
Sykdom.
I 2005 ble Tore diagnostisert med kreft, og den planlagte NM-deltakelsen vinteren 2005-2006 ble isteden en kamp mot sykdommen. Etter et antall cellegiftkurer, og en operasjon, ble Tore i 2006 erklært frisk, og var igjen klar til å fortsette treningen og forberedelser for NM-deltakelse i 2007.


Evi Sachenbacher-Stehle.
Evi Sachenbacher-Stehle under verdenscupsprinten i Stockholm i mars 2007
Sachenbacher-Stehle under 30 km i Ski-VM i Oslo, 2011. Hun endte som nummer 13.
Evi Sachenbacher-Stehle (født 27. november 1980 i Traunstein) er en tysk langrennsløper. Under OL 2002 i Salt Lake City tok hun gull på 4 x 5 km stafett og sølv på den individuelle sprinten. Hun har også stafettsølv fra OL 2006 i Torino.


Royal Botanic Gardens i Kew.
200px
Royal Botanic Gardens i Kew, i dagligtale ofte kalt Kew Gardens, er et omfattende hageanlegg med store botaniske drivhus mellom Richmond upon Thames og Kew i sydvestre London.
Anlegget har sitt opphav fra den eksotiske hagen til Kew House etablert av Lord Capel av Tewkesbury, og ble utvidet av prinsesse Augusta, enken etter Fredrik, prins av Wales. Georg III utviklet hagene med hjelp av William Aiton og Joseph Banks. Det gamle Kew House ble revet i 1802. Det tilstøtende Dutch House ble kjøpt av Georg III i 1781 som daghjem for de kongelige barna. Huset er en enkel murstensbygning som idag har navnet Kew Palace.
I 1840 fikk anlegget status som nasjonal botanisk hage. Under parkens nye direktør, William Jackson Hooker, ble hageanlegget utvidet til 30 hektar og arboretet til 109 hektar, og senere til den nåværende størrelsen på 121 hektar. Der er flere drivhus og vinterhager, et herbarium og et bibliotek.
Til tross for ugunstige groforhold (atmosfærisk forurensning fra London, tørr jord og lite regn) er Kew Gardens en av de mest innholdsrike plantesamlinger i Storbritannia. I et forsøk på å utvide samlingen unna de ugunstige forholdene har Kew opprettet to utestasjoner, ved Wakehurst Place i Sussex og Bedgebury Pinetum i Kent.
På 1800-tallet ble det kultivert gummitrær i et forsøk på spredning utenfor Syd-Amerika. Kew har en av de viktigste frømagasinene og samarbeider med Harvard universitet og det australske nasjonalherbarium for å bygge en autoritativ oversikt over planteterminologi.
Kew Gardens fikk status som verdensarvsted i juli 2003.
Publikum har adgang til anlegget, men må betale inngangspenger. Den nærmeste jernbanestasjonen er Kew Gardens stasjon, mens Kew Bridge stasjon ligger i gangavstand nord for parken.


Turbostipend.
Turbostipend er et partyband fra Bergen som har spesialisert seg på infernalske hits utelukkende fra 1980-tallet. Bandet begynte som innpiskere på studentfester sent på 1990-tallet.


Sigurd Syr.
Sigurd Syr med Åsta, Olav og Rane
Småkongen Sigurd Syr (død ca 1018) knyttes av sagaen til en storgård på Ringerike, men er kanskje best kjent som stefar til Olav den hellige (995-1030) og far til Harald Hardråde (1015–1066), som begge ble konger over Norge på 1000-tallet.
Sigurd Syr var i følge sagaen sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Haraldsson Rise. Nyere historikere og slektsforskere mener at det er tvilsomt.
Han var en dugelig bonde, men en dårlig kriger iflg. Snorre, men hvor han hadde den informasjonen fra vet ingen. Sagaen forteller derimot at Sigurd sto Olav den Hellige bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Det var også han Olav henvendte seg til for råd og hjelp, da Olav ønsket å bygge en hær i Norge.
Sigurd giftet seg med Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til både Olav og Harald, etter at den første mannen hennes, Harald Grenske, ble brent inne av Sigrid Storråde. Noen mener at storgården Stein på Steinsletta i Hole kommune kan ha vært Sigurds sete, andre at det var Bønsnes eller en annen storgård i distriktet. Sannheten er imidlertid uviss. Han kan godt ha eid flere storgårder samtidig, for han var «busysselmann» (les småkonge/storbonde) ifølge kildene. Kanskje var både Stein, Bønsnes, Berg (les Tornberg, nå Tanberg, og Hesleberg på Ringerike), Sætrang og Gjermundbu i hans eie. På sistnevnte gård ble Gjermundbufunnet gjort i 1943. Dette er et rikt gravfunn, der bl.a. den berømte vikinghjelmen Gjermundbu-hjelmen, og et praktsverd inngår. Gården Gjermundbu kan imidlertid ha ligget under Bølgen på den tid.
Tilnavnet "Syr" blir som regel tolket "sugge", i betydningen "ei purke som roter i jorda". Siden Sigurd var en respektert mann av høy byrd må vi regne med at tilnavnet er en hederstittel. Om tolkningen er rett kan den derfor peke til at Sigurd Syr var en dyktig bonde, men dette vet man altså ikke med sikkerhet. Det finnes andre tolkninger, der spesielt en er interessant. Den tolker tilnavnet til å ha med slektskap å gjøre.
Hole kommune har tatt Sigurd Syr til inntekt for sitt kommunevåpen, gjennom å nevne ham som en av de fire kongene kronene symboliserer. Om han var Holeværing eller hadde sete på en av de andre storgårdene i ringeriksdistriktet er imidlertid høyst uavklart.


John Wayne.
Marion Michael Morrison (født Marion Robert Morrison 26. mai 1907 i Winterset i Iowa, død 11. juni 1979 i Newport Beach i California), kjent som John Wayne, var en amerikansk skuespiller. Han ble tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Wayne ble født Marion Robert Morrison i Winterset, Iowa. Hans mellomnavn ble raskt endret fra Robert til Michael da foreldrene hans bestemte seg for at deres andre sønn skulle hete Robert. Hans far, Clyde Leonard Morrison (1884–1937), var sønn av krigsveteranen Marion Mitchell Morrison (1845–1915) som slåss under den amerikanske borgerkrigen. Wayne var av skotsk-irsk og skotsk avstamning fra begge foreldrene, og han ble oppdratt innenfor presbyterianisme. Wayne og hans familie flyttet til Palmdale, California, og deretter i 1911 til Glendale, California, hvor hans far arbeidet som farmasøyt.
Som tenåring, jobbet Wayne i en iskrem-butikk for en mann som skodde hester for filmstudioer i Hollywood. Han var også aktiv som medlem av Order of DeMolay, en ungdomsorganisasjon tilknyttet frimurerne. Han spilte fotball ved Glendale High School. Wayne søkte om opptak til US Naval Academy, men ble ikke akseptert. Han begynte i stedet ved University of Southern California (USC), der han spilte profesjonell fotball før en skade innskrenket hans sportslige karriere. Han mistet sportsstipendet på grunn av skaden og uten midler til å støtte sine videre studier, måtte Wayne forlate universitetet. Wayne begynte å jobbe for de lokale filmselskapene. I 1930 fikk han sin første store hovedrolle i regissør Raoul Walsh sin film "The Big Trail".
Waynes store gjennombrudd kom med klassikeren "Stagecoach" fra 1939. Under den annen verdenskrig var Wayne stasjonert i det sørlige Stillehavet i tre måneder i årene 1943 – 1944. I 1949 tilbød regissør Robert Rossen ham hovedrollen i "All the king`s men", men han ville ikke ha denne rollen og den ble gitt til Broderick Crawford. Crawford ble i 1949 tildelt en Oscar for beste mannlige skuespiller for denne filmen, og ironisk nok slo han dermed ut Wayne, som var nominert for sin rolle i filmen "Sands of Iwo Jima". Wayne mistet hovedrollen i "The Gunfighter" (1950) fordi han ikke ville jobbe for Columbia Pictures fordi selskapets sjef, Harry Cohn, hadde mishandlet ham mange år før da han var nybegynner innenfor skuespiller-yrket. En av Waynes mest populære roller var i "The High and Mighty" (1954), regissert av William Wellman, og basert på en roman av Ernest K. Gann. Hans skildring av en heroisk co-pilot fikk stor anerkjennelse.
Waynes siste film var "The Shootist" (1976), der hovedpersonen, J. B. Books, var døende av kreft som også Wayne selv bukket under for 3 år senere. Ifølge Internet Movie Database, spilte Wayne hovedrollen i 142 av hans film-opptredener. Wayne hadde kjederøyket sigaretter siden ung alder. I 1964 ble Wayne diagnostisert med lungekreft, og han gjennomgikk en vellykket operasjon for å fjerne hele den venstre lungen. Fem år senere ble Wayne erklært kreftfri. Han slet med redusert lungekapasitet og tålte ikke langvarige anstrengelser, og han hadde ofte behov for ekstra oksygen. John Wayne døde av magekreft den 11. juni 1979, ved UCLA Medical Center, og ble gravlagt ved Pacific View Memorial Park Cemetery i Corona del Mar. Han skal ha konvertert til katolisismen kort tid før han døde. Den 9. juni 1980, ble Wayne posthumt tildelt Presidential Medal of Freedom av daværende president Jimmy Carter.


London havn.
Lasteskip på London havn in 1962
London havn (engelsk: "Port of London") ligger langs elven Themsens bredder i London i England.
Teknisk sett består havnen av hele tidevannsdelen av Themsen fra Margate på sydkysten og Clacton-on-Sea på nordkysten til Teddington, totalt rundt 150 km. Havnen administreres av London havnevesen.
Havnen var sentral for Londons økonomi fra saksiske tider. På 1700- og 1800-tallet var den verdens mest trafikkerte havn, med kaianlegg langs 17 km av elvebreddene, over 1500 kraner og betjening av 60 000 skip hvert år. I andre verdenskrig var den et hovedmål for Luftwaffe under blitzen.
Etterhvert som større skip og containere ble tatt i bruk, ble London havn mindre og mindre viktig gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Havnen er imidlertid fortsatt en av Storbritannias tre største etter havnene i Tilbury og Felixstowe (rekkefølgen varierer stadig).
London havn håndterer årlig 50 millioner tonn last og 12 500 skip, med 73 operative lastekaier. Dette utgjør rundt 10 prosent av Storbritannias skipsfart og bidrar med over 35 000 jobber og 8,5 milliarder pund til landets økonomi.
Store deler av det kondemnerte området Docklands blir utviklet til boligområde og som et nytt kommersielt senter i London. 29 kaianlegg har blitt vernet mot utvikling for å sikre at de bevares for kommersiell havnedrift.


Håvard Bjerkeli.
Håvard Bjerkeli (født 5. august 1977 i Molde) er en norsk langrennsløper og har blant annet deltatt i vinter OL. Han gjorde seg tidlig bemerket som skiløper og slo gjennom i 1996.
Håvard Bjerkeli vokste opp i Isfjorden i Rauma kommune og representerte Isfjorden IL. Senere har han bodd en periode ved Lillehammer, da han var en del av det norske ski-landslaget. Han er gift med langrennsløperen Marit Bjerkeli (født Roaldset) fra Molde. Håvard er søskenbarn med friidrettsutøveren Karoline Grøvdal Bjerkeli.
Økende revmatismeplager gjorde at han i 2006 bestemte han seg for å slutte sin profesjonelle karriere som langrennsløper. Bjerkeli har bosatt seg i Molde hvor har blant annet arbeider som trener.
Håvard Bjerkeli var en av ildsjelene bak Tour de Romsdal, en tre dagers lang konkurranse på Åndalsnes, Midsund og i Fræna. Konkurransen består av motbakkeløp fra Åndalsnes sentrum og opp på 688 meter høye Nesaksla. Triatlon (løp, sykling og svømming) i Midsund. Sykkelritt fra Elnesvågen og ut til Hustadvika.


Jannike Irene Østby.
Jannike Irene Østby (født 21. februar 1978) er en norsk langrennsløper som representerer Bækkelagets Sportsklub. Hun debuterte i verdenscupen i Holmenkollen i mars 2000, der hun ble nr. 45 på 30 km klassisk. Hennes beste indivudelle resultat i verdenscupen er en 19. plass på 10 km fristil fra Nove Mesto i januar 2003. I mål var hun 1.20 bak vinneren Bente Skari. I 2003 tok hun NM-bronse på 15 km klassisk, der Anita Moen tok gullmedaljen foran Kine Beate Bjørnås.
Etter noen års pause fra konkurranser, deltok Østby bl.a. i renn i skandinavisk cup sesongen 2008/09.


Preben Fjære Brynemo.
Preben Fjære Brynemo (født 14. august 1977 i Porsgrunn) er en norsk lærer og tidligere kombinertløper som representerte Sannidal IL. Hans beste enkeltresultat i verdenscupen er en tredjeplass fra Lillehammer desember 2001.
Brynemo var tatt ut i troppen til VM 2003 i Val di Fiemme, men var ubenyttet reserve under mesterskapet. Han deltok under vinter-OL for Norge i 2002 i Salt Lake City.
Brynemo er lærer ved Oslo Handelsgymnasium i fagene norsk og kroppsøving. Han er sønn av forfatter og friidrettstrener Einar Brynemo.


Lars Andreas Østvik.
Lars Andreas Østvik (født 18. august 1977 i Mo i Rana) er en tidligere norsk kombinertløper som representerte Bossmo & Ytteren IL.
Hans beste plassering i et verdenscuprenn var tredjeplassen i Santa Caterina i 2000. Han deltok i kombinert under VM 2001 i Lahtis, og oppnådde en 29. plass. I VM 2003 i Val di Fiemme var han ubenyttet reserve.


London havnevesen.
London havnevesen (engelsk: "Port of London Authority", forkortet "PLA") er en britisk etat opprettet i 1908 for å «administrere, bevare og forbedre London havn». Den har ingen egenkapital og hele virksomheten finansieres av inntekter uten ekstern støtte. Hovedkontorene ligger i Bakers' Hall, London River House og Denton Wharf.
London havnevesen har lovfestet ansvar for elvestyre og regulering av sjøtrafikken i en 155 km lang strekning av Themsens elveløp. Etaten er eier av mye av elvebunnen og strandlinjen til høyvannsmerket. Den vedlikeholder skipskanaler, fortøyningsplasser, fyr og bøyer og har losansvar for tidevannsdelen av Themsen. Havnevesenet har også ansvar for inspeksjon og kontroll av kommersielle fartøy, og oppsyn med fergemenn, lektermenn og konstruksjonsarbeid i, over eller under Themsen nedenfor høyvannsmerket.


Jaak Mae.
Jaak Mae, Tour de Ski, Praha 2007
Jaak Mae (født 25. februar 1972) er en estisk langrennsløper.
Jaak Mae har konkurrert internasjonalt siden 1994.
Han har to internasjonale mesterskapsmedaljer: en bronsemedalje på 15 km klassisk under OL 2002 i Salt Lake City, og en sølvmedalje på 15 km klassisk under VM 2003 i italienske Val di Fiemme.


Caldey Island.
Caldey Island (walisisk Ynys Bŷr) er en øy sør for Tenby i Pembrokeshire, Wales. Det ligger en liten landsby på øya, men den er mest kjent for sitt cistercienserkloster. Det er båtforbindelse med Tenby.
Den eldste kjente formen av navnet er Keld-Eye, som kommer fra norrønt for «kald øy».
Øyas hovedinntektskilde er turisme, og blant attraksjonene finner man et normannisk kapell, en kirke fra det 12. århundre, et oghamkors fra det 6. århundre og et katolsk kloster. Det er også et fyrtårn på øya, reist i 1828. Som en følge av turisme er det god omsetning på sjokolade og parfyme som lages i klosteret. Mange av de tilreisende kommer for å ta en hvilepause fra hverdagens mas i klosteret.
Klosteret.
I det 6. århundre ble det grunnlagt et keltisk kloster på øya. Fra 1136 til 1536 lå det så et benediktinerkloster der. Dagens kloster ble grunnlagt i 1906 av Aelred Carlyle for anglikanske munker som fulgte "Benedikts regel". Allerede i 1913 konverterte nesten hele kommuniteten til Den katolske kirke, og i 1928 flyttet de til sitt nåværende kloster, Prinknash Abbey nær Gloucester. Klosteret på Caldey ble da tatt over av av cistercienserne av den strenge observans (OCSO), også kjent som trappistene. John Willem Gran, som var katolsk biskop av Oslo 1964–1983, var munk på Caldey 1949–1959.


Arttu Lappi.
Arttu Ville Eemeli Lappi (født 11. mai 1984) er en finsk skihopper.
Han debuterte i verdenscupen 1. mars 2002 i Lahtis med en åttende plass. Sesongen 2002/2003 kom han med på det finske A-laget.
Under VM 2003 i Val di Fiemme ble han verdensmester for lag, sammen med Janne Ahonen, Matti Hautamäki og Tami Kiuru. I de individuelle rennene kom han på sjette (normalbakke) og åttende (storbakke) plass.
De følgende sesongene havnet han igjen utenfor A-laget, og deltok ikke i verdenscupen igjen før 24. november 2006, da han gikk helt til topps i Kuusamo.


Trond Einar Elden.
Trond Einar Elden (født 21. februar 1970 i Namsos) er en tidligere norsk kombinert- og langrennsløper som representerte Strindheim IL.
Under VM på ski i Lahtis i 1989 ble han tidenes yngste verdensmester i kombinert, to dager før han fylte 19 år. Dette ble karrierens store høydepunkt. Han tok sølv under VM i 1993. Trond Einar Elden var sterkest i langrennssporet, og de siste årene som aktiv idrettsutøver satset han som sprinter i spesiallangrenn. Han har to andreplasser fra verdenscupen som beste resultat i langrenn. Han deltok også på sprinten under VM i Val di Fiemme 2003, der han ble nr 24.
I 1989 ble han tildelt Olavstatuetten. I 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Vegard Ulvang, Ernst Vettori og Jens Weissflog. I 2004 fikk han Egebergs ærespris for sine bedrifter innen kombinert og langrenn i tillegg til friidrett.
Han er bror av tidligere kombinertløper Bård Jørgen Elden og tremenning av faren til langrennsløperne Marte Elden og Mari Elden.


Noriaki Kasai.
Noriaki Kasai i Holmenkollen under prøve-VM 14.mars 2010.
Noriaki Kasai (født 6. juni 1972) er en japansk skihopper. Han ble verdensmester i skiflyging i 1992.
Kasai debuterte i verdenscupen i Thunder Bay 3. desember 1989. Han har 15 seire i individuelle renn i verdenscupen, første gang i skiflygingsmesterskapet som også talte i verdenscupen, i Harrachov 22. mars 1992, siste gang i Park City 28. februar 2004. Sammenlagt i verdenscupen er hans beste plassering 3. plass i sesongene 1992/93 og 1998/99.
Han har bakkerekorder i Lierberget i Hamar (sammen med Stian Kvarstad), HS108-bakken i Adlerschanzen i Hinterzarten og Bloudkova Velikanka (storbakken) i Planica.


Den georgiske ortodokse og apostoliske kirke.
Den Georgiske kirke er en selvstendig del av Den ortodokse kirke. Kirken teller omkring 5 000 000 medlemmer (82 % av Georgias befolkning) og spiller en viktig rolle når det gjelder kultur og tradisjoner i Georgia.
Kirken regnes for å være et av de eldste kristne samfunn i dag. Kristendommen sies å ha kommet til området på 300-tallet takket være en kvinne ved navn St. Nino. Kirken stod i begynnelsen under patriarkatet i Antiokia. Den ble selvstendig på slutten av 400-tallet. Biskopen av Mtskheta ble kirkens øverste myndighet og fikk tildelt tittelen Catholicos av Kartli. Fra 1010 har han båret tittelen patriark. Russland okkuperte Georgia i 1801. I 1811 ble kirken underlagt synoden i Den russisk-ortodokse kirke. Til tross for forsøk fra russernes side på å undertrykke kirken i årene som fulgte, synes den å ha blitt ganske godt behandlet under Josef Stalins styre. Han hadde selv en gang gått på presteseminar i Georgia. Kirken ble igjen anerkjent av den russiske kirke som selvstendig i 1943.
Georgiske ortodokse og apostoliske kirke


Kazuyoshi Funaki.
Kazuyoshi Funaki (født 27. april 1975) er en japansk skihopper.
I OL 1998 i Nagano vant han gull i storbakkerennet og i lagkonkurransen, og sølv i normalbakken.
Han har vunnet hopprennet i Holmenkollen, og ble verdensmester i skiflyging i 1998. I 1999 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Han er en av tre hoppere gjennom tidene som har fått 20 i stilkarakterer av samtlige dommere etter ett hopp. Dette skjedde under OL i Nagano i 1998.
Han er den eneste japaneren som har vunnet den tysk-østerrikske hoppuka sammenlagt, noe han gjorde hoppsesongen 1997/98.


Akira Higashi.
Akira Higashi (japansk "東 輝", "Higashi Akira") (født 7. januar 1972) er en japansk skihopper.
Han debuterte i verdenscupen med 14. plass i normalbakken i Sapporo 17. desember 1988. Han har vunnet to verdenscuprenn, i storbakken i Sapporo 20. desember 1992 og i Planica (skiflyging) 22. mars 1997. Sammenlagt i verdenscupen er hans beste plassering 20. plass i sesongen 1992-93.
Han har deltatt i VM i 1989, 1991, 2003 og 2005. Han var på det japanske laget som tok sølvmedaljer i Val di Fiemme (Predazzo) i 2003. Individuelt er hans beste plassering i VM 10. plass i storbakken i Predazzo i 1991.
Han har vært med i skiflygings-VM i 1998, 2002 og 2004, med 15. plass individuelt i Oberstdorf i 1998 og 5. plass i lagkonkurransen i Planica i 2004 som beste plasseringer.
Akira Higashis eldre brødre, tvillingene Kazuhiro og Akihiro, har også vært skihoppere og deltatt i verdenscupen.


Hideharu Miyahira.
Hideharu Miyahira (født 21. desember 1973) er en tidligere japansk skihopper. Han debuterte i verdenscupen 22. januar 1994.
Miyahira oppnådde sine beste resultater i 1999. Under hoppuka oppnådde han sine første pallplasseringer i verdenscupen med tredjeplasser i Innsbruck og Bischofshofen. Han ble også tredjemann i sammendraget. Under VM 1999 i Ramsau tok han sølv i normalbakken, bare slått av landsmannen Kazuyoshi Funaki. I lagkonkurransen i stor bakke tok han igjen sølv med det japanske laget. Endelig sikret han seg en bronsemedalje i storbakken, bak tyskerne Martin Schmitt og Sven Hannawald. I sesongavslutningen i Planica oppnådde han sin første og eneste seier i verdenscupen. Denne seieren sikret ham samtidig tredjeplass i verdenscupen sammenlagt.
Fire år senere, under VM 2003 i Val di Fiemme, var han igjen med på det japanske laget som tok sølvmedalje i laghoppingen.


Anders Södergren.
Hans Anders Södergren (født 17. mai 1977) er en svensk langrennsløper. Han debuterte i verdenscupen i langrenn 13. mars 1999.
Han gikk førsteetappen på det svenske laget som tok bronse på 4 x 10 km stafett under VM 2003 i Val di Fiemme. Senere i samme mesterskap tok han sin første individuelle mesterskapsmedalje da han ble nr 2 på 50 km fristil. Han deltok også på det svenske stafettlaget som tok bronse under OL 2006 i Torino og VM 2007 i Sapporo. Under VM i 2009 tok han sølv på 30 km dobbel jaktstart, bak Petter Northug.
11. mars 2006 tok han sin første seier i verdenscupen, da han vant 50 km fristil i Holmenkollen. Han gjentok denne bedriften to år senere. Södergren tok sin tredje verdenscupeseier på 15 km klassisk i 09.
Södergren har flere ganger blitt omtalt som en skiløper som ble født "15 år for sent". Årsaken var at hans styrke først og fremst ligger i hans evne til å tåle høy fart og høyt tempo uten hjelp fra andre. Tidligere ble alle konkurranser avviklet med enkeltstart. Denne konkurranseform favoriserte løpere Södergrens kapasitet. I fellesstartsøvelser mangler han spurtstyrke til å være med «når toget går» til tross for at han ofte har dominert rennene helt frem til spurten. På enkeltstartsøvelser – spesielt på 5-mila – har han flere ganger vist at han hører til verdens aller beste langrennsløpere etter 2000-tallet. Han har to seire i 50 km fristil i Holmenkollen.
Södergren ble olympisk mester i langrenn under vinter-OL 2010 i Vancouver. Han gikk tredje etappe på det svenske laget som vant 4 x 10 km stafett foran Norge og Tsjekkia. De andre på laget var Daniel Rickardsson, Johan Olsson og Marcus Hellner. Stafettlaget ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje ("Bragdguldet") for 2010. Denne regnes som svensk idretts høyeste utmerkelse.
Södergren ble i 2010 tildelt Kongens medalje «för idrottsbragd som skidåkare och OS-guld i skidstafett».


Mathias Fredriksson.
Mathias Fredriksson (født 11. februar 1973) er en svensk langrennsløper.
Han har vunnet flere medaljer i OL- og VM-sammenheng (se liste under), og vant verdenscupen sesongen 2002/2003.
Han har også hevdet seg i orientering som junior, med blant annet seier i Oringen.
Mathias er bror av langrennsløperen Thobias Fredriksson.


René Sommerfeldt.
René Sommerfeldt (født 2. oktober 1974) er en tysk langrennsløper. Han vant verdenscupen i langrenn sesongen 2003/2004 etter å ha kommet på andreplass sesongen før. Han kom også på andreplass i sesongen 08 etter å ha prestert bra under Tour de Ski. Han hadde den beste tiden på den siste etappen og klatret seg opp til en andreplass totalt.


John Willem Gran.
Willem Nicolaysen Gran O.C.S.O. (med klosternavnet "John") (født 5. april 1920 i Bergen, død 20. mars 2008 i Paris) var biskop av Oslo katolske bispedømme fra 1964 til 1983.
Gran reiste en god del rundt i Europa på slutten av 1930-tallet, blant annet med planer om en utdannelse innen opera. Han regnet seg lenge som ateist, men hadde også en kort periode der han så buddhismen som sin tro. Da Tyskland okkuperte Norge i 1940, ble han sittende fast i Italia. Her traff han unge, aktive katolikker, og han konverterte i 1941 til katolisismen, med konfirmasjon i Peterskirken.
Under andre verdenskrig gjorde han militærtjeneste, og var stasjonert først i London og etter freden i Norge, til årsskiftet 1945/1946. Den siste perioden var han liaisonoffiser på Akershus festning.
Etter å ha blitt dimittert arbeidet han i filmbransjen i 1946 og 1947, blant annet som regiassistent i "Kampen om tungtvannet".
Etterhvert følte han en dragning til klosterlivet, og i november 1949 trådte han inn i cistercienserklosteret (trappister) på Caldey Island utenfor kysten av Pembrokeshire i Wales. Han tok da navnet "John". Etter teologistudier i klosteret Scourmont i Belgia ble han presteviet i Caldey Abbey i 1957 av biskop Theodor Suhr OSB fra København. To år senere ble han sendt til Roma for videre teologistudier, og tok en lisensiatgrad. Fra 1960 til 1963 virket han i ordenens generalkurie i Roma som økonomisk administrator.
27. desember 1962 utnevnte pave Johannes XXIII ham til koadjutor-biskop (assisterende biskop) med etterfølgelsesrett i Oslo, og til titularbiskop av Rafia. Den 24. mars 1963 ble han bispeviet i St Olav domkirke i Oslo. Han overtok som biskop av Oslo etter Jacob Mangers den 13. desember 1964, og satt i embetet til 26. november 1983, da hans avskjedssøknad ble innvilget.
Som nyutnevnt biskop deltok han, som eneste nordmann, på Andre vatikankonsil i Roma 1963–1965. (De andre tre biskopene fra Norge, Mangers, Rüth og Wember, deltok også.) Gran ble der oppnevnt til medlem av Det pavelige sekretariat for kristen enhet, hvor han satt til 1970, og til medlem av Det pavelige sekretariat for dialog med de ikke-troende, hvor han satt til 1984.
I 1984 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
I senere år bodde han det meste av tiden på Korsika.
Biskop Gran døde 20. mars 2008 i Paris, og ble begravet i Bergen den 3. april 2008. Dette var den første katolske bispebegravelsen i Bergen siden 1522 da biskop Andor Ketilsson ble begravet der.


Samuel Balto.
Samuel Johannesen Balto (født 5. mai 1861, død 1921) var en norsk oppdager og eventyrer. Balto var same fra Karasjok og ble i 1888 rekruttert av 26 år gamle Fridtjof Nansen til en ekspedisjon til Grønland. Ekspedisjonen bestod for øvrig av Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Ole Nilsen Ravna og Kristian Kristiansen. På grunn av isforholdene lyktes det ikke å komme i land da de ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason»; de drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Det var dramatisk da det blåste opp om natten mens Sverdrup holdt vakt ved teltet på isflaket. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, de krysset Grønland fra øst mot vest og ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette er den første dokumenterte kryssingen av Grønland. Etter hjemkomsten utgav Balto en bok om ekspedisjonen på samisk.
Balto emigrerte senere til USA sammen med en stor gruppe samer som ble ansatt som reinvoktere, og han ble senere gullgraver.
Sledehunden Balto, berømt for transport av medisin mot difteri til den isolerte byen Nome i Alaska i 1925, var oppkalt etter Samuel Balto. I Central Park i New York står en statue av denne sledehunden. Hunden ble utstoppet og befinner seg ved Naturhistorisk museum i Cleveland, Ohio. Det er laget tre filmer om hunden Balto: Animasjonsfilmen "Balto" fra 1995 og oppfølgerne "Balto og Ulveflokken" fra 2002 og "Balto III: Wings of change" fra 2004.


Dalai Lama.
I tibetansk buddhisme danner rekken av Dalai Lamaer en tulku-linjerekke av Gelug-lamaer som kan spores tilbake til 1391. Tibetanske buddhister mener at Dalai Lama er en av utallige inkarnasjoner av Avalokiteśvara («Chenrezig» ["spyan ras gzigs"] på tibetansk), bodhisattvaen for medfølelse. Mellom det 17.århundret og 1959, var Dalai Lama overhodet for de tibetanske myndighetene, og administrerte en stor del av landet fra hovedstaden Lhasa. Dalai Lama anses som den øverste leder for den tibetanske buddhismen, og lederne for alle de fire skolene anser Dalai Lama som den høyeste lama i de tibetanske tradisjonene. Mange tror at Dalai Lama er øverste leder for Gelug-skolen, men denne posisjonen innehas av Ganden Tripa. Han tiltales gjerne som «Hans Hellighet Dalai Lama». Tibetanere kaller Dalai Lama Gyalwa Rinpoche, som betyr «Dyrebare seierherre», eller Yishin Norbu som betyr «Juvelen som oppfyller ønsker».
Den nåværende Dalai Lama heter Tenzin Gyatso. Han bor i landflyktighet i India etter at kineserne tok makten i Tibet.
Historie.
Ordet «Dalai» er mongolsk og betyr «hav av visdom». Ordet «lama» er tibetansk og tilsvarer sanskrit-ordet «guru». Ofte så blir det oversatt til «spirituell læremester», eller kun til «lærer» og «munk». Tittelen ble først tatt i bruk i 1578, da den mongolske herskeren Altan Khan navnga Sonam Gyatso. Sonam Gyatso ble den første bæreren av tittelen «Dalai Lama», selv om han allerede var den tredje i rekken av Dalai Lamaer. På grunn av dette blir han referert til som «den tredje Dalai Lama».
Videreføring.
Når en Dalai Lama dør, leter munkene etter hans reinkarnasjon. Denne reinkarnasjonen (kalt "yangsi") er som regel et lite barn, født på omtrentlig samme tid som den forrige lamaens død inntraff. Denne letingen kan ta flere år, noe som fører til at personer som innehar stillingen ikke følger like etter hverandre. Noen ganger har det hendt at flere grupper har kommet med forskjellige påstander om hvem som er den rette arvtageren. Dette har i noen tilfelle medført politiske spenninger.
Tegn som tyder på en ny lama, er om barnet gjenkjenner tidligere eiendeler. Når man med sikkerhet mener å ha funnet riktig person, blir reinkarnasjonen brakt til Lhasa, hvor andre lamaer begynner på barnets trening.


Mark Spitz.
Mark Andrew Spitz (født 10. februar 1950 i Modesto, USA) er en tidligere amerikansk svømmer. Under OL i München i 1972 tok han sju gullmedaljer i svømmeøvelsene, en prestasjon han var alene i å ha oppnådd frem til Beijing-OL i 2008. Da tangerte den amerikanske svømmeren Michael Phelps, Mark Spritz sin rekord med sju gullmedaljer i ett enkelt OL.
Etter München-OL la han opp som aktiv svømmer. 41 år gammel forsøkte han uten hell å kvalifisere seg til OL i Barcelona i 1992.
Under OL i Mexico by i 1968 tok Spitz to gull med det amerikanske stafettlaget, og har dermed totalt vunnet ni olympiske gullmedaljer.


Kardemommeloven.
Kardemommeloven ble så kjent at den etter hvert også har blitt et vanlig uttrykk.


Oslo katolske bispedømme.
Oslo katolske bispedømme er Den katolske kirkes jurisdiksjon i det sørlige Norge. Bispedømmet dekker landets tretten sydligste fylker. I nord grenser bispedømmet til Trondheim katolske stift.
Oslo katolske bispedømme er sett fra katolsk synsvinkel en gjenopprettelse av og videreføring av det gamle katolske Oslo bispedømme, som eksisterte fra tidlig middelalder og frem til reformasjonen. Fra statens synspunkt er det imidlertid det reformerte (lutherske) bispedømmet Oslo som er den direkte videreføringen av det tidligere katolske bispedømmet.
Bispedømmets katedral er St. Olav domkirke i Oslo.
Historie.
Den første katolske enhet i Norge etter Reformasjonen var St. Olav menighet i Oslo, som ble opprettet i 1843. Den lå under det apostoliske vikariat Sverige. Den 7. august ble Norge et misjonsområde, og 17. august 1869 et apostolisk prefektur. Det ble så oppgradert til apostolisk vikariat 11. april 1892. Vatikanet bestemte i 1931 at vikariatet skulle splittes i tre. Slik ble det apostoliske vikariat Norge til det apostoliske vikariat Oslo 10. april 1931. I samme forbindelse ble Midt- og Nord-Norge utskilt som egne enheter, som etterhvert skulle bli Trondheim katolske stift og Tromsø katolske stift.
Den 29. juni 1953 ble Oslo oppgradert til bispedømme.
Menigheter.
1: Med sted menes sognekirkens beliggenhet. Menighetene omfatter flere kommuner.
3: Prosentandel katolikker av områdets totale befolkningstall. Kilde: Ibid.
4: St. Paul ble opprettet som stasjon i 1854 og oppgradert til menighet 1870.
5: Kapelldistrikt, administrert av Mariakirken på Lillehammer.


Henri Becquerel.
Antoine Henri Becquerel (født 15. desember 1852 i Paris, død 25. august 1908) var en fransk fysiker, nobelprisvinner og en av oppdagerne av radioaktiviteten.
Han var professor ved Muséum national d'histoire naturelle i Paris.
I 1896 oppdaget han ved en tilfeldighet radioaktivitet mens han studerte uranmineraler. I 1903 mottok han Nobelprisen i fysikk sammen med Marie og Pierre Curie.
Han døde i forholdsvis ung alder i 1908 – bare 55 år gammel – men fikk SI-enheten becquerel (Bq) oppkalt etter seg, i tillegg til at det i dag finnes kratere både på Månen og Mars som bærer hans navn.


Evje.
Evje et tettsted, handelssenter og administrasjonssenteret i Evje og Hornnes kommune i Aust-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Evje var tidligere egen kommune i Setesdal i Aust-Agder fra 1. januar 1877 til 31. desember 1959.
Den tidligere kommunen.
Fra 1837 dannet Evje sammen med Vegusdal Evje og Vegusdal formannskapsdistrikt. I 1877 ble området delt i to selvstendige kommuner. Evje kommune hadde da 870 innbyggere.
Evje ble slått sammen med Hornnes 1. jaunar 1960 til Evje og Hornnes kommune. Ved sammenslåingen hadde Evje 1 646 innbyggere.
1. januar 1986 ble området Lislevand (g nr 125) i Birkenes tillagt Evje og Hornnes.
Stedet.
Navnet Evje er mest kjent for mange gjennom tjeneste på Evjemoen. Politikeren Jørgen Løvland (V) kom fra Evje, og det gjør også Kjell Ingolf Ropstad (KrF).
Evje var stasjonsby ved Setesdalsbanen. Rike mineralforekomster har gitt grunnlag for gruvedrift gjennom flere hundre år og Evje hadde nikkelgruver og nikkelraffineri. Malmutvinningen på Evje var grunnlaget for etablering av bedriften Falconbridge i Kristiansand.


Eiken.
Eiken er en tidligere selvstendig kommune i Vest-Agder. Eiken var egen kommune fra 1916 til 31. desember 1962.
Fra 1837 utgjorde Eiken sammen med Hægebostad Eiken og Hægebostad formannskapsdistrikt. 1. januar 1916 ble området delt i to, Eiken og Hægebostad kommuner. Eiken hadde da 932 innbyggere.
1. januar 1963 ble de to kommunene slått sammen igjen, denne gang med navnet Hægebostad kommune. Folketallet i Eiken var da 784.


Tibet.
Tibet er et geografisk og kulturelt område i Asia. Navnet brukes spesielt om den delen som ble innlemmet i Folkerepublikken Kina i 1950, som nå er Den autonome region Tibet. På tibetansk kalles området Bod (བོད) og av dagens kineserne Zàngqū (藏区; det tibetanske kulturområdet; "zàng" betegner den tibetanske etnisiteten) eller Xīzàng (西藏; "Vest-Zàng"; den autonome regionen). Navnet Tibet, tidligere også skrevet "Thibet" har kommet til norsk og andre europeiske språk via arabisk "Ṭībat" eller "Tūbātt" () og tyrkisk "Töbäd" ("Høydene"). Den autonome region Tibets landområde dekker 471.700 km². Området befinner seg på et høyt nivå omgtt av store fjell. I syd er Himalaya og elven Yarlung Zangbo (Tsangpo) som får navn etter den indiske grensen til Brahmaputra. Gjennomsnittshøyden i landskapet er 4.900 meter over havet. Foruten den autonome regionen inkluderer det tibetanske kulturområdet deler av de kinesiske provinsene Qinghai, Sichuan, Gansu og Yunnan, og grenser til den autonome regionen Xinjiang Uyghur, og av andre land India (Jammu og Kashmir), Nepal, Bhutan og Myanmar. Området er rikt på mineraler, men økonomien er likevel lite utviklet. Området har hatt få velutviklede veier, men kineserne har gjort en del for å modernisere. I 2006 åpnet man jernbane mellom Xining og Lhasa.
Land og folk.
Tibetanerne er et eget folkeslag med et eget språk og en egen identitet. Innbyggertallet er på omkring 2.500.000. Det bor mange tibetanere også i de omkringliggende områdene. Tibetansk språk tilhører de sinotibetanske språkene, akkurat som kinesisk og burmesisk. Mange tibetanere lever av å drifte eget småbruk. De får melk og kjøtt fra jakkveg. Den største del av bosetningen finnes i elvedalene i sør og øst, mens høysletta og høyfjellsområdene er nærmest ubebodde. Skogområdene i sørøst gir verdifullt tømmer. Nomadene holder jak, sauer, geiter og hester. Jaksmør er et viktig meieriprodukt.
Naturrikdommer.
Det anslås at Tibet har oljereserver verdt 4000 milliarder euro. Flere store elver, som Mekong og Ganges, har sitt utspring i Tibet. Økt befolkning i regionen gjør at ferskvannstilgang er en stadig mer verdifull ressurs.
Religion.
Tibet er sterkt preget av tibetansk buddhisme. Dens lære har tatt opp i seg en rekke trekk fra den tradisjonelle religionen som kalles bøn. På 600-tallet kom tibetanerne i kontakt med buddhismen, både fra indisk-nepalsk og kinesisk side. I 779 ble det første tibetanske kloster grunnlagt. Klostrene har opp i gjennom tiden spilt en stor rolle i samfunnets oppbygning.
Da den store femte Dalai Lama døde i 1680, ble dette holdt hemmelig i 15 år. Den tiende, ellevte og tolvte Dalai Lama ble valgt ved loddtrekning. Den niende, trettende og den nåværende fjortende ble valgt av tibetanske utsendinger på jakt etter den rette reinkarnasjonen. Men resultatet måtte godkjennes i Beijing. Dagens Dalai Lama er født i 1935, og har åpnet for folkeavstemning om etterfølgeren.
Historikk.
Tibetansk tidsregning innledes med den mytiske kongen Nyatri Tsenpo, som skal ha regjert fra 127 f.Kr..
En viktig tradisjonell handelsvei gikk fra Bengal gjennom Sikkim til Lhasa. Tidlig på 600-tallet e.Kr. ble Tibet samlet til ett rike med Lhasa som hovedstad, og gjennom fremragende militær organisasjon ble det snart en asiatisk stormakt. I året 634 ville den tibetanske keiseren Songtsän Gampo gifte seg med en kinesisk prinsesse. Dette nektet kineserne å akseptere. Songtsän Gampo angrep først handelsruter inn til i Kina. Deretter gikk han til angrep på selve Kina. Aggresjonen stanset ikke før kineserne gikk med på å gi ham en kvinne av passende rang. Tibet førte flere kriger med Kina og erobret i 763 den kinesiske hovedstad Chang'an. I 842 førte interne stridigheter til kongehusets fall. Tibet ble ikke erobret av mongolerne på 1200-tallet, men underkastet seg Djengis-khan i 1207.
I 1368 opphørte forbindelsen mellom Tibet og Kina. En serie geistlige og verdslige fyrster fulgte hverandre inntil overhodet for den religiøse ordenen Gelug, Dalai Lama, med hjelp av den mongolske fyrsten Gushri Khan overtok den verdslige makt 1642 og ble landets statsoverhode, en posisjon som dalailamaene beholdt frem til 1959. I 1653 var Dalai Lama i Beijing, der det ikke-kinesiske mandsjudynasti hadde makten fra 1644. Etter mønster fra mongolertiden ble Dalai Lama nå betraktet som keiserens religiøse lærer, mens keiseren skulle være hans beskytter.
I 1720 ble en kinesisk militærekspedisjon sendt til Lhasa, og Kina fikk for første gang en fast representasjon i Lhasa. I 1792 grep Kina inn for å slå tilbake en invasjon fra Nepal. På 1800-tallet gjorde Storbritannia flere mislykkede forsøk på å opprette forbindelser med Tibet, dels for å fremme handelen over grensen, dels av frykt for russisk ekspansjon. Under grenseforhandlingene mellom Storbritannia, Tibet og Republikken Kina i begynnelsen av 1900-tallet greide britene å innlemme Arunachal Pradesh i indisk territorium. Kineserne kaller fremdeles området Sør-Tibet, og vil ha det tilbake.
Da keiserdømmet ble styrtet i 1911, utviste tibetanerne 1912 alle kinesere fra Tibet og gikk inn for å styrke sin selvstendighet. De erklærte seg som uavhengig republikk og fungerte med en uavhengig regjering frem til den kinesiske okkupasjonen tok til. Høsten 1950 angrep den kinesiske hær Tibet, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra den tibetanske regjeringshær, nådde den Lhasa i 1951. En avtale ble inngått mellom den tibetanske og den kinesiske regjering, som gav kineserne hånd om forsvar og utenrikssaker, mens Tibet skulle beholde sitt indre selvstyre. Dalai Lama ble værende i håp om at fredelig sameksistens med okkupantene var mulig, men flyktet i eksil til India etter de blodige opptøyene som kostet tusenvis av menneskeliv i 1959.
Konflikter.
Protestanter for frigjøring av Tibet
Kinas forhold til Tibet har skapt en serie konflikter. En av de siste er nedskytingen av Kelsang Namtso idet en gruppe soldater eller grensepoliti skulle oppbringe en gruppe som forsøkte å flykte til Nepal og India. Hvert år flykter rundt 2.500 tibetanere til nabostatene Nepal og India over tildels ugjestmilde fjellstrøk.
Kinas versjon er at Dalai Lama var en enehersker, og at tibetanerne nå er befridd fra føydalisme. I 1953 var minst 700.000 tibetanere livegne. De fikk liten tilgang på skoler og helsestell, arbeidet for klostre og lamaer, eller for et lite aristokrati, kunne ikke gifte seg uten tillatelse, og fikk ofte ikke bestemme selv hva de skulle dyrke. Men aksjonister for Tibet sier vår tids Dalai Lama alt hadde satt i gang reformer.
Den særegne tibetanske kultur.
Tibet har siden første halvdel av 1990-tallet opplevd en stor tilstrømning av Han-kinesere, som er den dominerende folkegruppen i Kina, til et punkt hvor de nå utgjør nær halvparten av innbyggerne i Lhasa. Denne immigrasjonen hjelpes bl.a. ved at Den kinesiske regjering lokker med spesielle goder for de som flytter til Tibet. Et av tilbudene er dispensasjon fra ettbarnsregelen, som i store deler av østlige Kina håndheves strengt for å få bukt med befolkningsveksten.
Enkelte eksiltibetanere, som Tsomo Vestre i Den Norske Tibetkomité, har uttalt frykt for at denne immigrasjonen og den økonomiske vekst setter den buddhistiske kultur og det skjøre økosystemet i fare, og anklager kinesiske myndigheter for et bevisst forsøk på å undergrave Tibets særegne kultur.
Da en stor andel av næringslivet i Lhasa nå drives av Han-kinesere har det ført til at andre medlemmer av denne folkegruppen gjerne kommer foran i rekken når det gjelder jobb., noe som har gjort det vanskelig for etniske tibetanere å delta i den økonomiske veksten. Samtidig fører økt ubtygging av infrastruktur og kommunikasjon, særlig ferdigstillelsen av en jernbane fra Sichuan-provinsen til Lhasa i 2006, til frykt blant etniske tibetanere for økt immigrasjon og større eksponering av Tibetansk kultur.
Opptøyer i 2008.
I mars 2008 fant det sted store opptøyer i Tibet med voldelige sammenstøt der over 140 mennesker ble drept. Dette har blitt sett på som noen av de største opptøyene siden 1959.


Marnardal stasjon.
Marnardal stasjon ligger til Sørlandsbanen i Marnardal kommune, mellom Breland og Audnedal stasjoner. Stasjonen ligger 38 moh, 402 km fra Oslo. Den ble åpnet i 1943 og det var normal drift på strekningen mellom Kristiansand og Moi fra 1. mars 1944. To måneder senere ble det startet normal trafikk på hele strekningen frem til Stavanger. Mellom Breland og Marnardal var det tidligere hele seks holdeplasser: Sjåvatn, Fossestøl, Skogtun, Høye, Øyslebø og Heddeland.
Tog i retning Kristiansand, Stavanger, Oslo S og Arendal passerer Marnardal. Alle passasjertog stopper på Marnardal ved behov, det vil si hvis noen skal av toget, eller hvis noen står på perrongen når toget kommer. Hvis lokfører ikke observerer noen passasjerer på perrongen, og ingen skal av, kan toget passere uten å stoppe.
I 1992 ble det bygd nytt og lengre kryssingsspor på Marnardal. Stasjonen ble i 2012 på nytt oppgradert. Stasjonen fikk bl.a. nye, høyere (76 cm) og lengre (220 m) plattformer med bedre tilgjengelighet. Samtidig ble det bygd nytt kontaktledningsanlegg gjennom stasjonen, og et sidespor ble også fornyet.


Tetraeder.
Et tetraeder er et polyeder begrenset av fire triangulære sideflater. Tre av sideflatene møtes i hvert hjørne.
formula_1
formula_2
formula_3
I spill, og spesielt i rollespill, blir tetraederet brukt som en terning, og går under navnet «firerterning» eller «d4».


Hampstead Heath.
Kenwood House i Hampstead Heath.
Hampstead Heath er en park nord i London i England. Den har et areal på 3,2 km² og inneholder 25 små dammer, samt gammelt skoglandskap, sump, hekker og gressmark. Deler av parken har status som verneområde med spesiell vitenskapelig betydning.
Parken eies av Corporation of London, som også forvalter det meste av parken. Kenwood-området (0,5 km²) forvaltes av English Heritage. Det meste av parken (2,8 km²) ligger i bydelen Camden. De resterende 0,4 km² kalles Hampstead Heath Extension og ligger i bydelen Barnet.
Blant stasjoner nær parken er Gospel Oak og Hampstead Heath på North London-linjen i syd, Hampstead og Golders Green på Northern-linjen i vest, og Highgate og Archway på Northern-linjen i nord. Ved den sydlige spissen av parken ligger Lido utendørsbasseng, og nordover nær Highgate er to dammer hvor svømming er tillatt. Andre dammer brukes ulikt til fisking, modellbåter og for dyreliv. Deler av området er kjent som sjekkested for homoseksuelle menn ved nattetid.


Burgess Park.
Burgess Park er en av de største offentlige parkene i sydlige London. Parken ligger mellom Camberwell og Walworth og ble tegnet av Patrick Abercrombie som del av Londons nye byplan etter andre verdenskrig.
Til forskjell fra de fleste offentlige parker ble Burgess Park anlagt i faser etter krigen, i et tidligere industriområde som ble kraftig skadet av bombing. Parken er fortsatt ikke helt ferdig, og inneholder tidligere veier som er stengt, men ennå ikke dekket av gress.
Den inneholder noen få vernede bygninger – et kalkbrenneri og tidligere fattighus i Chumleigh Gardens. Parken forvaltes av bydelen Southwark.


James D. Watson.
James Dewey Watson (født 6. april 1928 i Chicago, Illinois) er en amerikansk vitenskapsmann og en av oppdagerne av DNA-molekylets struktur, ofte forkortet ATCG.
Etter å ha begynt å arbeide sammen med Francis Crick i 1951, bygde de to videre på arbeid foretatt av Rosalind Franklin og Maurice Wilkins, og sammen klarte de å påvise den «doble skruelinjen» (eng. "double helix") som kjennetegner DNA-molekylet; to sukker-fosfat-kjeder er formet som en dobbelt skruelinje med basene ordnet parvis i midten. Resultatet av dette arbeidet ble publisert 25. april 1953, og Watson, Crick og Wilkins vant Nobelprisen i fysiologi eller medisin for dette i 1962.


Wilhelm Denifl.
Wilhelm Denifl (født 10. november 1980) er en østerriksk kombinertløper. Han vant gull i Kombinert lagkonkurranse under Ski-VM 2003 i Val di Fiemme


Aimée Sommerfelt.
Aimée Sommerfelt (født 2. april 1892, død 7. august 1975) var en norsk forfatterinne født i Trondheim, men vokste hovedsakelig opp på Trosterud i Oslo. Hun er kjent for en rekke barnebøker, blant annet "Veien til Agra" (1959). Boka "Lisbeth" (1941) var en historisk ungdomsroman lagt til krigen mellom Sverige og Norge 1807–1808 med et kamuflert underliggende tema omkring okkupasjon og motstand. "Ung front" fra 1945 ble berømmet for å gi et realistisk bilde av ungdom i krigstid. Flere av bøkene hennes fra 50-tall og 60-tall tar for seg diskriminerings-, u-lands- og solidaritetsproblematikk, og på 70-tallet var hun den første nordmannen til å skrive barnebok om de nye innvandrerne. Hun skrev også mye om jenter som var annerledes og som turde å komme seg opp og frem her i verden. Ikke minst skrev hun spennende bøker som det var lett for målgruppen å leve seg inn i.
Hun ble populær i barnetimen for de minste i radioen, og særlig "Veien til Agra" ble populær. Bøkene hennes er oversatt til 27 språk. Særlig "Veien til Agra" fikk stor oppmerksomhet også utenfor Norge. Sommerfelt ble premiert med Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur hele seks ganger. Hun fikk også flere utenlandske priser.


Thorsten Schmitt.
Thorsten Schmitt (født 20. september 1975) er en tysk kombinertløper. Han er bror av skihopperen Martin Schmitt.


London Streets.
London Streets (kjent som "London Street Management" frem til 2007) er en avdeling i etaten Transport for London med ansvar for hovedveiene i London. Hovedveinettet omfatter 580 km med såkalte «røde ruter», lett gjenkjennelige med sine unike (i Storbritannia) røde skilter.
London Street Management administrerer rushtrafikkavgiften, en avgift som ilegges bilister når de kjører inn i London sentrum.
Etaten har også ansvar for alle Londons 4600 trafikklysanlegg. Andre veier i London er bydelenes ansvarsområde.


Hannu Manninen.
Hannu Kalevi Manninen (født 17. april 1978 i Rovaniemi) er en tidligere finsk kombinertløper.
Han debuterte internasjonalt under OL 1994 på Lillehammer, før han var fylt 16 år. Per 2006 er han Finlands yngste deltaker noensinne i et vinter-OL. Han ble juniorverdensmester i 1995 og 1998.
Manninen har vunnet verdenscupen sammenlagt fire ganger (2004, 2005, 2006 og 2007), og han har hittil tatt 48 seire i enkeltrenn (per 06. mars 2010), langt flere enn noen andre.
Til tross for Manninens dominans gjennom flere år, lyktes han ikke med å vinne en individuell medalje i noe mesterskap før VM 2007 da han vant gull i sprintøvelsen.
Manninen har sin styrke i langrennssporet, og han har en fryktet spurt. Han har jevnlig deltatt i langrennskonkurranser, også i verdenscupen – vanligvis i sprint. Under OL 2002 ble han nr. 8 i sprintlangrenn.
Langrennsløperen Pirjo Muranen er Hannus søster.
Manninen bestemte seg i juni 2011 for å legge opp.


Jouni Kaitainen.
Jouni Kaitainen (født 9. juni 1980) er en finsk kombinertløper.
Under VM 2003 i Val di Fiemme deltok han på det finske kombinertlaget som tok bronsemedalje i den lagkonkurransen.
Eksterne lenker.
Kaitainen, Jouni
Kaitainen, Jouni


Jaakko Tallus.
Jaakko Tapio Tallus (født 23. februar 1981 i Lieksa) er en finsk kombinertløper. Han tok gull i lagkonkurransen og sølv på 15 km individuelt under OL 2002 i Salt Lake City, og bronse i lagkonkurransen under OL 2006 i Torino.
Han har også vunnet tre VM-medaljer i lagkonkurranse (gull i 2007 og bronse i 2001 og 2003).


Claudia Nystad.
Claudia Nystad under verdenscupsprinten i Stockholm i mars 2007
Claudia (Künzel) Nystad (født 1. februar 1978) er en tysk langrennsløper.
Claudia Künzel var med på det tyske laget som vant gull på 4 x 5 km stafett under Vinter-OL 2002, I VM 2003 var hun igjen med på vinnerlaget i stafett, og tok i tillegg sølv på sprinten.
Under OL i 2006 tok hun nok et sprintsølv, og hun var på det tyske laget som tok sølv i stafett.
27. juni 2005 giftet hun seg med nordmannen Trond Nystad, tidligere trener for det amerikanske langrennslandslaget.


Jelena Burukhina.
Jelena Nikolajevna Burukhina (russisk Елена Николаевна Бурухина, født 9. mars 1977) er en russisk langrennsløper. Hun tok sølv på 30 km fristil under VM 2003 i Val di Fiemme.
Eksterne lenker.
Burukhina, Jelena
Burukhina, Jelena


Irlands flagg.
Irlands flagg, også kjent som den irske trikoloren, er i farger som symboliserer landets lange historie preget av mye strid og splittelse. Den grønne fargen symboliserer de irske katolikkene, en oransje fargen er en henvisning til de irske protestantene (ref oransjeordenen) og det hvite feltet imellom disse fargene symboliserer fred mellom disse to gruppene. Flagget stammer fra midten av 1800-tallet.
Flagget er inspirert av den revolusjonære franske trikoloren. Det ble til i 1848 under opprøret mot britisk herredømme i Irland. Thomas Francis Meagher, som var leder for bevegelsen Young Ireland, er flaggets opphavsmann. Han framviste den første irske trikoloren, der det oransje feltet var plassert nærmest stangen, for et møte holdt i Waterford 7. mars 1848. Opprøret i 1848 ble slått ned og trikoloren gikk dermed i glemmeboken inntil det ble hentet fram igjen av de irske frivillige under Påskeopprøret i 1916. Fargene hadde da byttet rekkefølge, med grønt nærmest stangen og oransje i flaggets frie ende.
Samme flagg ble brukt av Den irske republikk og Den irske fristaten.
Flagget benyttes i alle funksjoner, som nasjonalflagg, handelsflagg, statsflagg og orlogsflagg. Som orlogsgjøs benyttes en grønn duk med harpen, Irlands nasjonalsymbol. Orlogsgjøsen ble innført i 1947. Flaggdukens grønne farge viser til historiske flagg og til oppfatningen om at Irlands flagg opprinnelig var grønt med en harpe. Dette er likevel usikkert.
Presidentflagg.
Et flagg for statsoverhodet ble innført i 1945 etter at spørsmålet hadde vært drøftet i regjeringen siden sommeren 1944. Presidentflagget har Irlands våpenmerke, harpen, i midten. Etter å ha vurdert grønn farge for flaggduken, bestemte regjeringen seg likevel for blått, da den gule harpen på blå bunn er Irlands tradisjonelle våpen. På det tidspunkt presidentflagget ble innført hadde Irland imidlertid ikke noe offisielt fastsatt riksvåpen. Dette fulgte to år senere, i 1947, og motivet som da ble offisielt vedtatt ble da også en gul harpe i blått. Bortsett fra detaljer i tegningen av harpen tilsvarer dette Irlands våpen slik det benyttes i Storbritannias riksvåpen og i det britiske kongelige våpen og flagg.
Bruk av trikoloren i Nord-Irland.
Bruk av flagget ble i 1954 forbudt i Nord-Irland, fordi det ble ansett som en provokasjon å bruke det. I 1964 utløste fjerningen av en trikolor fra et av Sinn Féins kontorer i Belfast to dager lange, kraftige opptøyer.
I en periode ble flagget brukt av IRA til å lage feller for sikkerhetsstyrkene; et flagg ble hengt opp i f.eks. en lyktestolpe, og når en soldat eller politimann forsøkte å ta det ned ble en sprengladning utløst.
I Belfastavtalen, som skulle sikre maktdeling mellom partene i Nord-Irland, sies det ingenting om provinsens flagg. Statsrettslig er Nord-Irland en del av unionen med navnet Det forente kongedømme Storbritannia og Nord-Irland, noe Republikken Irland etter fredsavtalen i 1998 har konstitusjonelt anerkjent. Republikken gjorde tidligere krav på Nord-Irland. Flaggspørsmålet er fortsatt svært sensitivt, ettersom særlig republikanere benytter sine valgte posisjoner til å heise republikkens trikolor på offentlige bygninger. Unionistene viser på sin side til at avtalen anerkjenner Nord-Irland som en del av Det forente kongerike slik at det britiske flagget skal være det eneste som brukes av myndighetene. Offisielt har Nord-Irland ikke noe eget flagg.
St. Patricks flagg.
I perioden 1783–1922 ble St. Patricks flagg, et rødt andreaskors på hvit bunn, brukt som symbol på den irske nasjonen. I 1801 ble det innlemmet som en del av Union Jack.
Flagget brukes i dag i begrenset grad som et nøytralt symbol for hele Irland. Det ble blant annet en periode brukt av Irish Rugby Football Union, som representerer hele øya. Korset forekommer blant annet i emblemet til Police Service of Northern Ireland.


Nils-Aslak Valkeapää.
Nils-Aslak Valkeapää (født 23. mars 1943 i Enontekis, død 26. november 2001 i Esbo), også kjent som Áillohaš, var en finsk-samisk multikunstner, som er kjent både for sin diktning, sang, joik og billedkunst. Han bodde i Käsivarsi i Finland og i Skibotn i Norge.
Han var også billedkunstner og komponist, blant annet for filmen "Veiviseren".
Utgangspunktet for kunsten hans, enten det var litteratur, musikk eller billedkunst, var ofte joik, og det var også som joiker han startet det mangesidige kunstnerlivet sitt og først ble kjent. Også i Valkeapää sin kunst er han preget av sin samiske kultur i innhold, farger og symboler.
Derfor var han en inspirasjonskilde, ikke bare for samiske kunstnere, men også for urfolk rundt i hele verden.
Han ble veldig etterspurt, så han turnerte og fremførte sin poesi og sine sanger.
I 1991 var han den første samen som ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris.


Londons rushtrafikkavgift.
Området som dekkes av avgiften.
Londons rushtrafikkavgift ("London Congestion Charge") er en avgift som ilegges bilister når de kjører i London sentrum. London var ikke den første byen til å innføre rushtrafikkavgift, men pr. 2004 den største byen som har gjort det. Avdelingen London Street Management i Transport for London har ansvar for å administrere ordningen.
Avgiften ble innført 17. februar 2003. I stedet for å opprette en bomring, noe som ville blitt en flaskehals i trafikken, betales avgiften enten over telefon eller i automater på bensinstasjoner i utkanten av London. Automatene er utstyrt med fullt tastatur, slik at man kan slå inn skiltnummeret. Overvåkningen skjer ved hjelp av kameraer, både fastmonterte og mobile. Bilder fra disse leses maskinelt, og sammenlignes med registrerte skiltnummer fra betalingsautomater og telefonsystemet.
Den daglige avgiften på åtte pund (må betales av den registrerte eieren av biler som kjører inn i, ut av eller inne i avgiftssonen mellom 07.00 og 18.30 mandag til fredag. Hvis avgiften ikke betales innen innen midnatt samme dag, økes summen til ti pund. Er avgiften ikke betalt innen midnatt en dag etter, ilegges et gebyr på minst 50 pund.
Noen kjøretøy – som busser, minibusser (over en viss størrelse), drosjer, nødhjelpskjøretøy, motorsykler, sykler og kjøretøy på alternativt drivstoff – er unntatt fra avgiften. Beboere i avgiftssonen er berettiget 90 prosent rabatt hvis de betaler for en uke eller mer av gangen.
Ordningens mål er å stimulere folk til å benytte kollektivtransport, mer miljøvennlige kjøretøy, sykler, motorsykler eller egne ben fremfor biler, og på denne måten redusere rushtrafikken og gi anledning til raskere, mindre forurensende og mer forutsigbare reiser. Ifølge Transport for London blir en stor andel av avgiften investert i kollektivtrafikk.
Eksterne lenker.
Rushtrafikkavgift


Polytetrafluoreten.
Polytetrafluoreten (forkortet PTFE) er en fluoretenplast som ble oppfunnet i 1938 av Roy Plunkett i firmaet DuPont, som markedsfører stoffet under handelsnavnet Teflon. PTFE blir også fremstilt og markedsført av andre firmaer under navn som DyneonTMPTFE (tidligere Hostaflon), Heydeflon, Ekafluvin, Fluon, Algoflon, Polyflon og Gore-Tex.
Anvendelse.
Den mest kjente anvendelse er som slipp-belegg i panner og kokekar. Metallet i pannen blir bearbeidet, enten mekanisk ved sandblåsing eller kjemisk med syrer, slik at det danner seg mikroskopiske ujevnheter i overflaten. Deretter blir PTFE påført under trykk.
En slik overflate er omtålig for mekanisk bearbeiding, for eksempel kan man lett skrape opp en slik stekepanne med stekespader av metall. Derfor har man etter hvert begynt å legge på PTFE i flere lag, hvor stoffet i noen av lagene har blitt tilsatt elementer som gjør det klebrigere. Det ytterste laget består da av «ordentlig», glatt PTFE, men gjerne tilsatt mikroskopiske korn av et keramisk materiale som gjør overflaten hardere. På denne måten klarer man å få PTFE til å feste seg til PTFE, ved å smelte disse lagene sammen.
I materialet Gore-Tex blir PTFE anvendt i flortynne lag, som en membran som har ørsmå porer slik at vanndamp kan slippe ut. Av dette materialet kan man lage klær som er vann- og vindtette, men som likevel slipper ut fuktighet fra kroppen.
På grunn av den kjemiske stabiliteten, blir PTFE brukt i fôringer der det brukes aggressive kjemikalier. Ettersom stoffet har så lav friksjon, er det et egnet stoff til bruk i pakninger og fôringer for bevegelige deler, og til gjengetape.
I medisinen anvendes PTFE for eksempel i implantater. For det første gjør den kjemiske stabiliteten at implantatet har lang levetid. Den glatte overflaten reduserer faren for at tromboser bygger seg opp.
I optikken kan PTFE brukes i visse typer linser, ettersom det er transparent i det infrarøde spekteret.
I sykkeloljer utnyttes den lave friksjonen, og evnen til å ikke feste seg, og ikke å løses olje eller vann.
Historie.
Til tross for alminnelig oppfatning, er ikke PTFE et biprodukt av romfarts-forskningen, som først begynte i 1957. Det ble oppdaget av kjemikeren Roy Plunkett i 1938 ved en tilfeldighet, da han forsket på tetrafluoretylen til bruk som kjølevæske i kjøleskap. En flaske med TFE-gass ble stående over natten, og dagen etter hadde denne gassen blitt omdannet til PTFE. I 1941 fikk DuPont patent på stoffet.
I 1943 ble PTFE brukt for første gang som korrosjonsbeskyttelse ved byggingen av en atombombe. Senere fant franskmannen Marc Grégoire på å gi fiskesnørene sine et lag av PTFE, slik at de skulle bli lettere å floke opp. I 1954 kom kona hans opp med ideen om å gi stekepanner et lag av PTFE.


Teflon.
Teflon® är DuPont-konsernets varemerke for polytetrafluoreten (PTFE), en fluorplast med fysiske egenskaper som gjør den veldig glatt (lav friksjon). Teflon ble oppfunnet 1938 av Roy J. Plunkett som da jobbet for DuPont. Kommersielle produkter kom i midten av 1940-tallet, men teflon ble allment kjent først fra 1950 og framover. PTFE framstilles og markedføres også av andre firmaer under namn som Dyneon™ PTFE (tidigare Hostaflon), Heydeflon, Ekafluvin, Fluon, Algoflon, Polyflon og Gore-Tex. Nyere Gore-Tex produkter bruker ikke en indre teflonfilm.


Fríða Á. Sigurðardóttir.
Fríða Áslaug Sigurðardóttir ("Frida Aslaug Sigurdsdatter") (født 11. desember 1940 på Hesteyri i Sléttuhreppi, Island, død 7. mai 2010 i Reykjavik) var en islandsk forfatter.
Hun var utdannet cand. mag. i islandsk og litteratur fra Háskóli Íslands i 1979. Fra 1964 til 1970 arbeidet hun som bibliotekar ved Universitetsbiblioteket og American Library i Reykjavík. Hun arbeidet fra 1971 til 1973 ved universitetet, hvor hun også underviste fra 1973 til 1975. Fra 1978 til sin død i 2010 var hun forfatter på heltid.
Hun debuterte som forfatter i 1980 med novellesamlingen "Þetta er ekki alvarlegt". I 1992 fikk hun Nordisk Råds litteraturpris for "Meðan nóttin líður" (på norsk: " I nattens løp").
Oversettelser.
Hennes bøker er oversatt til norsk, svensk, dansk, tysk, engelsk og tsjekkisk. Selv har hun oversatt litteratur av bl.a. Doris Lessing og Jean M. Auel til islandsk.
Eksterne lenker.
Frida Sigurdardottir


Walworth (London).
Walworth er et sted i Southwark, London. Navnet kommer antagelig fra gammelengelsk "Wealhworth", som betyr «walisisk gård»; walisisk har her betydningen innfødt britisk i motsetning til angelsaksisk.
John Smith House, en bygning på Walworth Road som har navn etter Arbeiderpartilederen John Smith, var tidligere Det britiske arbeiderpartiets hovedkvarter. Det har siden partiet flyttet over i nye lokaler blitt brukt av bydelen Southwarks utdanningsavdeling.
East Street-markedet er et stort gatemarked som holdes i Walworth. I utkanten, mellom Camberwell og Walworth, ligger Burgess Park.
Blant kjente person som har bodd i Walworth finner man Charlie Chaplin, Michael Caine,
Robert Browning og John Ruskin.
Nærmeste jernbane- og undergrunnsstasjon er Elephant & Castle.


Ten Sing.
Ten Sing (Teenage Singing) er et konsept for kristent ungdomsarbeid basert på musikk (kor, solister, band), dans og drama, som ble startet av Norges KFUK-KFUM.
Historie.
Det første Ten Sing-koret ble startet i Bergen av presten Kjell Grønner, høsten 1967, etter inspirasjon fra det amerikanske konseptet Sing Out America. Bandet i Ten Sing bestod i begynnelsen av El-orgel, bass-gitar, rytme-gitar, solo-gitar og slagverk. Dette bandet ble forøvrig etterhvert utvidet med tangent-instrument og blåsere. Verdens første Ten Sing pianist jobber i dag som organist i Landås kirke i Bergen, og heter Ottar Erling Arnestad. Det var omkring 120 medlemmer i Ten-Sing i begynnelses-fasen, cirka like mange gutter som jenter. Ten Sings første opptreden var med showet "Med mål og mening" i Februar-Mars 1968, som de reiste til Ålvik i Hardanger for å fremføre. Ten Sings gjennombrudd kom forøvrig på TT i Sandefjord, sommeren 1968. Det er mange som i dag har kjendis-status, som begynte sin "karriere" i Ten Sing, blant annet Sissel Kyrkjebø og Sigvart Dagsland. I dag er det ca 5000 ungdommer som er medlem i Ten Sing i Norge.
Ideologi.
Ten Sing og KFUK-KFUM er opptatt av Det hele mennesket, ung deltakelse, åpent medlemskap – kristent lederskap, likestilling og solidaritet. En viktig faktor er Ung ansvar – voksent nærvær. Med dette menes det at det er de unge som skal styre og lede gruppen, men med veiledning og hjelp fra en voksen leder. Gjennom en slik prosess får de unge møte utfordringer innenfor trygge rammer og de får muligheten til å vokse som ledere og personer. Denne tanken gjenspeiles også i KFUK-KFUMs visjon som lyder: Vi skal få utrolige ting til å skje ved å være en åpen kristen organisasjon som jobber for å utvikle kristne, modige og kreative
mennesker. De tre k'ene «Kultur», «Kreativitet» og «Kristus» kjennetegner også KFUK-KFUM's ungdomsarbeid.
Ten Sing-grupper i Norge.
I dag finnes det over 120 Ten Sing-grupper spredt rundt i hele Norge. Til sammen er det nærmere 5000 ungdommer som ukentlig går på Ten Sing-øvelse i en kirke, menighetshus eller foreningshus. Ten Sing er blitt en bevegelse og et begrep som er kjent i kirke og samfunnsliv.
Ten Sing-grupper i utlandet.
Fra omkring 1985 ble Ten Sing eksportert til utlandet. Først ved at en lokal Ten Sing-gruppe (Kongsberg?) reiste på turne til daværende Øst-Tyskland for og starte opp et kor der. Fra og med 1986 begynte Norges KFUK-KFUM å sende ut ettåringer gjennom konseptet Ten Sing Norway (TSN). Dette har ført til at konseptet Ten Sing har spredd seg til større deler av Europa, i tillegg til enkelte grupper i Asia (Bangladesh 2 stk.) og Afrika (Sør-Afrika).
Det er arrangert to TenSing-festivaler, som skulle samle tensingere fra hele verden. Den første ble holdt i august 2006 i Århus, Danmark og den andre ble holdt i Ziegenhain, Tyskland i juli 2011.


Einar Már Guðmundsson.
Einar Már Guðmundsson (født 18. september 1954 i Reykjavík, Island) er en islandsk forfatter.
Einar Már Guðmundsson er utdannet ved Háskóli Íslands med bachelorgraden i allmenn litteraturvitenskap (1979). Etter 1979 arbeidet han med fagområdet ved Københavns Universitet.
Han debuterte som forfatter med diktsamlingene "Sendisveinninn er einmana" og "Er nokkur í kórónafötum hér inni?" i 1980. Det er likevel som romanforfatter han har blitt kjent; hans første roman, "Riddarar hringstigans" (på norsk: "Ridderne av den runde trapp"), kom i 1982. I 1995 fikk han Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Englar alheimsins" (på norsk: "Universets engler"). Einar Már Guðmundsson regnes som en av de fremste islandske forfatterne i sin generasjon.
"Englar alheimsins" ble filmatisert i 2000, regissert av Friðrik Thór Friðrikson.
Oversettelser.
Hans bøker har blitt oversatt til norsk, dansk, svensk, tysk, engelsk, færøysk, grønlandsk (inuittisk), italiensk og nederlandsk. Einar Már Guðmundsson har oversatt bøker av Ian McEwan til islandsk.
Eksterne lenker.
Einar Mar Gudmundsson


Tomas Tranströmer.
Tomas Gösta Tranströmer (født 15. april 1931 i Stockholm) er en svensk forfatter og psykolog. Tranströmer innehar en sentral posisjon i nyere svensk litteratur, og han er kanskje den internasjonalt best kjente skandinaviske lyriker i dag. Han er oversatt til omkring 50 språk. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2011.
Biografi.
Tranströmer er født i Stockholm som sønn av en journalist og en lærer. Han utdanna seg til psykolog ved Stockholms universitet, og etter noen år som vitenskapelig ansatt ved det psykotekniske instituttet samme sted begynte han som psykolog ved institusjonen Roxtuna for ungdomskriminelle.
Fra 1960-tallet har Tranströmer delt sin tid mellom lyrikken og arbeidet som psykolog. I 1965 flytta han og familien til Västerås. Fra 1980 var han ansatt som psykolog ved Arbetsmarknadsinstitutet. I 1990 fikk Tranströmer et slag som ramma taleevnen. Etter en lengre pause har han imidlertid kommet tilbake med nye diktsamlinger.
Diktning.
Tranströmer debuterte med samlinga "17 dikter" i 1954. Her bruker han tradisjonelle strofeformer, blant annet blankvers. Han begynte ganske snart å eksperimentere med friere strofeformer, og det meste av lyrikken hans er skrevet i frie former. I "Hemligheter på vägen" (1958) og "Klangar och spår" (1966) tar han opp motiver fra reiser til Balkan, Spania, Afrika og USA. I "Klangar och spår" finnes for øvrig et dikt om Edvard Grieg.
Tranströmers dikt er ofte bygd opp omkring en konkret – trolig sjølopplevd – situasjon som kan synes triviell, men som under tekstforløpet utvider seg til å romme dype psykologiske eller filosofiske innsikter. Han kan også bruke naturbilder på en symbolsk måte, som han gjør i "Östersjöar", der naturkreftene koples til den spente situasjonen mellom øst og vest under den kalde krigen. Både i "Östersjöar" og i memoarboka "Minnena ser mig" (1993) bruker han opplevelser fra Runmarö, der han tilbrakte mange somre som barn.
Tomas Tranströmer er også kjent som gjendikter av utenlandsk lyrikk. Særlig kjent er samarbeidet med den amerikanske lyrikeren Robert Bly, som han tok inn dikt av i samlinga "Stigar" (1973). Bly har også oversatt Tranströmer til engelsk. I 2001 kom et utvalg av en mangeårig brevveksling mellom de to, "Air Mail".
I 1996 kom Tranströmers lenge etterspurte «andre debut» etter slagtilfellet, "Sorgegondolen". Tittelen er tatt fra Franz Listz' pianostykke – komponert ved svigersønnen Richard Wagners sykeleie. Boka fikk en overveldende mottakelse i Sverige, og solgte i 30 000 eksemplarer. I "Sorgegondolen" framtrer musikken som et alternativt språk når talespråket svikter. I den siste samlinga, "Den stora gåtan", kommer dødsmotiver sterkere inn enn tidligere.
Tranströmers interesse for musikk er tydelig i mange av samlingene. Diktene hans har også inspirert andre til å lage musikk. I 1991 komponerte Ragnar Söderlind "Tranströmer-svit för en sångröst och sinfonietta", og i 1996 komponerte Sven-David Sandström en "Frihetsmässa" med tekster av Tranströmer. Han er for øvrig sjøl en lidenskapelig amatørmusiker.
I 1990 fikk Tranströmer Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "För levande och döda". På norsk er han gjendiktet av Jan Erik Vold.


Norges KFUK-KFUM.
Norges KFUK-KFUM er en kristen barne- og ungdomsorganisasjon med 20.000 medlemmer fordelt på 500 forskjellige grupper over hele landet. Organisasjonen tilbyr fritidsaktivitetene barnegospel og -klubb, Tween Sing og -klubb, Ten Sing, ungdomsklubb og idrett til barn og ungdom i alderen 0-19 år. I tillegg arrangerer Norges KFUK-KFUM over 100 leirer, festivaler og lederkurs hvert år. Organisasjonen har 12 ansatte på det nasjonale Forbundskontoret og til sammen 180 ansatte på kretskontorer, i foreninger og på leirsteder, når korttidsengasjerte og mindre stillingsbrøker er inkludert.
Norges KFUK-KFUM har til formål å hjelpe mennesker til tro, utvikle det hele mennesket – med ånd, sjel og kropp – og utfordre unge til å ta ansvar i kirke og samfunn, nasjonalt og internasjonalt. Visjonen lyder: Vi får utrolige ting til å skje ved å være en åpen, kristen organisasjon, som jobber for å utvikle kristne, kreative og modige mennesker. Organisasjonens verdier er: åpen, modig, trygg, utviklende, raus.
KFUK står for Kristelig Forening for Unge Kvinner og KFUM står for Kristelig Forening for Unge Menn. Den likesidede trekanten i logoen symboliserer ånd, sjel og kropp, og betyr at KFUK-KFUM tar hele mennesket på alvor.
Norges KFUK-KFUM utgjør sammen med Norges KFUK-KFUM-speidere KFUK-KFUM-bevegelsen i Norge. Begge organisasjonene er tilknyttet YMCA, Young Mens Christian Organisation, og YWCA, Young Womens Christian Organisation, som finnes i over 125 land. Både Norges KFUK-KFUM og KFUK-KFUM-speiderne tar utgangspunkt i at vi er mennesker med ånd, sjel og kropp, og at alle disse aspektene er like viktigere. Begge organisasjonene har en likesidet trekanten i logoen sin, og tilstreber at aktivitetene skal utvikle det hele menneske. De to organisasjonene har altså felles ideologi, men hvert sitt landsstyre og hver sin generalsekretær.
Norges KFUK-KFUM ble stiftet i 1880 under navnet De Norske Ynglingeforeningers Fællesforbund. Første formann var kjemikeren Peter Waage som satt frem til 1900. Navnet ble endret til Norges Kristelige Ungdomsforbund i 1898, og til Norges KFUK-KFUM i 1987.
Den første Ynglingeforeningen i Norge (for menn) ble stiftet i 1868, mens den første KFUK-foreningen kom i 1887. Fellesforbundet åpnet for medlemskap for KFUK-foreninger i 1892.
Arbeidsområder.
Norges KFUK-KFUM driver med arbeid innenfor en rekke områder
Klubb, Ten Sing og Idrett (ungdom).
Klubb, Ten Sing og Idrett er tre forskjellige arbeidsformer. Disse arbeidsformene blir blant annet tilbudt lokale menigheter i Den norske kirke eller andre menigheter KFUK-KFUM har samarbeid med. Ofte brukes det innenfor rammen av konfirmasjonsundervisning.
Unge Voksne.
Arbeidet blant Unge Voksne(UV) er forholdsvis nytt, og begynte ved at eldre ungdom som følte seg for gamle til å delta i ungdomsarbeidet og for unge til å delta i voksenarbeidet, startet opp egne grupper.
Idrett.
KFUM startet tidlig med egne fotball- og volleyballag i flere byer, som idag er kjente i idretts-norge.
Voksenarbeid.
De fleste lokale foreningene består av voksne medlemmer. Disse har egne møter og treff myntet på sin egen aldersgruppe (35+). Mange av de voksne engasjerer seg aktivt i det øvrige arbeidet for barn og ungdom som ledere eller støttemedlemmer.
KFUMs historiske utvikling.
«De Kristelige Foreninger av Unge Menn har til formål å forene de unge menn som overensstemmende med Den Hellige Skrift tror på Jesus Kriustus som sin Gud og Frelser, som vil være hans disipler i tro og liv og vil strebe etter å utbre hans Hans rike blant unge menn.»
Verdensforbundet hadde de første tyve årene hverken sekretariat eller styre.
Utviklingen i Norge.
«Peter Hærem vil med sin forening forene det mennesker vil adskille: Kristentro og arbeidet i det jordiske kall og samfunnet. Ynglingeforeningen vil gi medlemmene opplysning, den vil binde den sammen i kameratskap, den vil oppmuntre dem som ligger under for det daglilige strev og slit, den vil hjelpe frem et sundt kristenliv. Foreningen skal være et tilfluktsted og gi sunn underholdning for de mange innflyttere. Jeg vil rope det ut til enhver som har en kristens hjerte for folket og evne og dyktighet dertil: Samle ungdommen om slike foreninger, det vil bære en velsignet frukt... den skal åpne de unges syn for at gudsfrykt er nyttig ikke bare for det tilkommende, men også for dette liv.»
Herfra går utviklingen videre i et fellesforbund med KFUK
KFUKs historiske utvikling.
Den industrielle revolusjon hadde ført en rekke unge piker inn til storbyene som fabrikkarbeidere. Det var harde levekår med lang arbeidsdag, dårlige boforhold og en lønn som gjorde at mange levde på sultegrensen. Skolegang og opplæring til å greie seg på egenhånd i samfunnet var minimal. Det var som kristne kvinner Emma Robarts og Lady Kinnaird i England, hver på sitt sted, gikk inn for å gjøre noe for disse pikene, sosialt og åndelig.
«Tro på Gud, den allmektige Far, og på Jesus Kristus, Hans enbårne sønn, Vår Herre og Frelser, og på Den Hellige Ånd.»
Utviklingen i Norge.
I 1870-åra er vel 26 % av alle kvinner ute i arbeidslivet, 74 % av dem som hushjelper, hovedsakelig i byene.
Foreninger ble stiftet i flere byer de nærmeste årene. I 1890 var det etablert 10 UKKF (Halden, Drammen, Stavanger, Åsnes, Bergen, Holmestrand, Horten, Kristiansand, Larvik, Trondheim og Tromsø).
«Skal de unge piker oppdras til å bli mannens jevnbyrdige og virkelige medarbeidere og medhjelpere, da må det bli kvinner selv som løfter dem opp:»
«Vi må alle frigjøres, men den frigjørelsens kamp som vi kvinner må igjennom, er vanskeligere enn noen mann kan forstå. Vi har ikke i 19, men i 1900 år vært kuet og plaget med den gammeltestamentlige kvinnes kår. Nedarvet og inngrodd skikk, vane og fordom er en fryktelig makt som ikke i liten grad frem...»


Ola Kvernberg.
Ola Kvernberg (født 16. juni 1981 i Fræna) er en norsk jazzmusiker (fiolin) kjent
for sitt virtuose string-swing-spill og internasjonale opptredener. Han er sønn av musikerne Liv Rypdal Kvernberg og Torbjørn Kvernberg, og bror til musikerne Kari Kvernberg Dajani og Jorun Marie Kvernberg, og barnebarn til spellemann, fiolinist og folkemusikkomponist Peter L. Rypdal. Kvernberg studerte klassisk fiolin fra han var niår gammel og kom på tredjeplass i en stor internasjonal klassisk konkurranse i Italia da han var fjorten år.
Stringswing med Hot Club de Norvège.
Han begynte å spille folkemusikk i ung alder, og ble klassisk skolert gjennom den kommunale musikkskolen. Sin første plateutgivelse var med Bud-bandet "Flyskrekk" i 1995. To år etter, da han var 16, begynte han å spille jazz, og ble utdannet ved Jazzlinja (NTNU).
Ola ble spontant kjent etter et møte med Hot Club de Norvège i 2000 under den årlige Djangofestivalen i Oslo der han forøvrig jammet med Toots Thielemans. Dette avstedkom plateutgivelsen "Hot Club de Norvege presenting Ola Kvernberg & Jimmy Rosenberg" (2000), soloutgivelsen "Ola Kvernberg" (2001), samt medvirkning på "Angelo is back in town" med Angelo Debarre (2001), som han også spilte med på Djangofestivalen i januar 2002. I april 2002 var Ola solist på Jon Larsens jazz-symfoni White Night Stories, sammen med Hot Club de Norvège og Tromsø Symfoniorkester, og to plateinnspillinger med dette prosjektet.
__NOTOC__
Egen trio.
I hans egen Ola Kvernberg Trio har han spilt med Steinar Raknes bass og Doug Raney gitar ("Cats & Doug", Hot Club Records, 2002).
Erik Nylander trommer erstattet siden Raney bl.a. i oppsetningen med Ebou Seckas Wolof Experience
(Moldejazz 2005). På Vossajazz 2006 spiller de med Vidar Busk, dog med Håkon Mjåset Johansen som stand-in på trommer. Trioen (med Nylander/Raknes) ga ut "Night driver" (Jazzland, 2006) med Kvernbergs egne komposisjoner. "Folk" utkom 2009.
Bestillingsverket "Liarbird" til Moldejazz 2010 ble utgitt.
For plata "Liarbird" vant han Spellemannprisen 2011 i klassen jazz.
Andre samarbeid.
Han spilte med Niels-Henning Ørsted Pedersen og Philip Catherine på Moldejazz 2004, samt medvirker i Ingebrigt Håker Flaten Quintet, i trioen «Gammalgrass» med Stian Carstensen og Ole Morten Vågan, i «The Scarlatti Ensemble» med Kim Myhr, Eirik Hegdal og Marianne Baudouin Lie, med Siri Gjæres «Trønderhøns» og som gjest i «Banjovi» med Finn Guttormsen, Stian Carstensen, Håkon Askeland, Kjartan Iversen og Knut Hem. I 2007 var han med Thomas Dybdahl på turne. I 2008 er Ola med på Jon Larsens The Jimmy Carl Black Story.
Han er portrettert i Stein Kagge's bok "Fra Satchmo til Ola Kvernberg" (2001). Han er bror
til folkemusikeren Jorun Marie Kvernberg (1979).


Numanuma.
Numanuma er et kjent filmklipp som ble lagt på Internett. Det er den rumenske technolåta kalt "Dragostea Din Tei" av O-Zone, et rumensk band.
«Numanuma» refererer spesielt til den Flash-baserte videoen laget av den 19 år gamle Gary Brolsma som synger med stor innlevelse foran sitt webcamera.
Gary Brolsma postet «Numa Numa»-dansen sin på den 12. desember 2004. Siden da har den poppet opp på websider og blogger, og har vært vist både på CNN og VH1s «absolutt beste uke».
Gary Brolsma er en New Jersey-tenåring fra Saddle Brook, New Jersey. Brolsma, er ikke så veldig glad for sin for å ha blitt en så stor kjendis. Ifølge New York Times er han flau over å ha blitt en så stor webkjendis. Brolsma har sluttet å ta telefonen når media ringer, han har også sagt nei til å komme på NBCs «Today Show».
Det er mange andre videoer som bruker denne sangen, inkludert flere japanske tegnefilmer og en Lego-dansevideo.


Odd Nordstoga.
Odd Nordstoga under platesignering i Bergen 2009
Odd Nordstoga (født 10. desember 1972) er en norsk musiker, sanger og komponist fra Vinje i Telemark. Han er kjent som soloartist og for sitt samarbeid med andre artister som Sissel Kyrkjebø. Han har vunnet flere priser, og ble kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2004. Nordstoga fikk sitt store gjennombrudd i 2004 med soloalbum "Luring". Albumet, som en blanding av populærmusikk og tradisjonell folkemusikk og med tekster på nynorsk, har solgt 160 000 eksemplarer i Norge.
Familie.
Odd Nordstoga kommer fra en musikalsk familie. Mora, Ellen er folkesanger og faren Olav Nordstoga er tekstleser og kåsør. Sammen med Odds storebror, Aasmund Nordstoga, ga de ut platen "Livet er godt" med tekster av Aasmund Olavsson Vinje. Broren var kanalvert på fjernsyn før han overtok farsgarden i 2005. Odd er også i slekt med Kåre Nordstoga, organist fra Heddal.
Bakgrunn.
Odd Nordstoga vokste opp på gården Plassen i Vinje i Telemark som den yngste av fire søsken. Foreldrene drev gården fram til 2005, som nå drives av broren Aasmund.
Forfatteren Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) vokste opp på Plassen.
Hans første instrument var et trekkspill han fikk som åtteåring. Siden har han sunget og spilt en rekke instrumenter. Hans karriere som utøvende artist med plateutgivelser går bortimot ti år tilbake i tid.
Odd Nordstoga var elev på Voss Folkehøgskule i 1991–92, der han gikk på musikklinja.
Debutant.
Mens han gikk på lærerhøgskolen i Bergen debuterte han som plateartist i 1997 med gruppen «Something Odd» på seks medlemmer og en selvfinansiert plateutgivelse med samme navn. «Urban bygderock» kalte Nordstoga med lun ironi selv musikken, som ble sunget på Vinjemål. Utgivelsen ga gruppen en kontrakt med plateselskapet BMG Norway og rett etter kom oppfølgeren «Solreven» i 1998.
Albumet ga også to mindre radiohits med «Fuggel i karmen» og «Ingen eg kjenner» som ble løftet fra albumet. Albumet selv solgte dårlig og plateselskapet ga dem opp. I 2000 endret han navnet på gruppen fra Something Odd til kun Nordstoga, signerte for plateselskapet Grappa og utga et album ganske enkelt kalt "Nordstoga". Han fikk igjen noen respektable, men mindre radiohits med «Dag» og «Bie på deg». Likevel vant han prestisjefylte Edvard-prisen for sangen «Bie på deg», men gruppen ble oppløst kort tid etter.
Blåmannen.
I årene 2001–2003 konsentrerte Odd Nordstoga seg mest om tradisjonell folkemusikk fra Telemark. Med sin andre gruppe, Blåmann Blåmann, som besto av ham selv og gamle venner fra Vinje, nemlig gitaristen Asgaut H. Bakken, fløytespilleren Silje Hegg og hardingfelemesteren Lars Underdal, utga han et album titulert etter gruppens navn i 2001. Fra albumet fikk han igjen en radiohit med sangen «Tippe Tippe Tuve».
Pris for spillemannen.
I 2002 slo han seg sammen med den respekterte folkemusikanten Øyonn Groven Myhren, som blant annet er kjent fra folkemusikkgruppen «Dvergmål», for å skrive, spille og utgi albumet "Nivelkinn", basert på dikt fra Telemarkspoeten Aslaug Vaa. Verket var tinga av Telemarksfestivalen. Dette samarbeidet ga igjen en rekke mindre radiohits med sangene «Uppi måneskin» og «Guten og folen», men ga dem Spellemannprisen 2002 i klassen folkemusikk/gammaldans.
Det var i 2003 at den store allmennheten fikk øynene opp for Odd Nordstoga da han deltok med sangeren og skuespilleren Herborg Kråkevik for å skrive og spille tittelsangen i hennes Edith Piaf-forestilling, kalt «Eg & Edith». Forestillingen selv og albumutgivelsen solgte begge ganske dårlig, men tittelsangen fikk gjentatte spillinger på radioen. Nordstoga, sammen med en annen fra Vinje, lyrikeren Stein Versto bidro også med sangen «Rosevev» på dette albumet. Nordstoga hadde også jobbet sammen med Kråkevik for en film basert på en novelle av forfatteren Tarjei Vesaas.
Gjennombrudd.
I 2004 signerte Nordstoga for plateselskapet Universal og spilte inn det som skulle bli hans virkelige gjennombrudd, "Luring", som solgte mer enn 150 000 eksempler og forble 14 uker på toppen av de norske salgslistene. Hovedsangen fra albumet handlet om en hylende gris og ble etter hvert en sang som de fleste hadde hørt og nynnet på, skjønt de færreste fikk med seg at tittelen var «Kveldssong for deg og meg», den sangen som ble oftest spilt på radioen i 2004.
Teksten til «Kveldssong for deg og meg» er hentet fra barneboken "Elefantmusikken" (1985) som består av en rekke underfundige og sprelske dikt. Diktet om den hylende grisen, som Odd Nordstoga har satt melodi til, er skrevet av forfatteren Ragnar Hovland.
Sangen strutter av selvtillit og spilleglede. Odd Nordstoga har med seg gode musikere, både folkemusikere og rockemusikere, som tydeligvis har det veldig hyggelig sammen i studio. Det Nordstoga gjør i sangen om den hylende grisen, og "fir'og tjue kråker sit på ein madrass", er å bygge på sin bakgrunn og erfaring som folkemusiker, og blande disse røttene og denne tradisjonen med amerikansk country- og folk-rock.
Andre sanger som «Texas», «Lause ting», «Hallo hallo» og «Farvel til deg» ble også plukket opp fra albumet og spilt gjentatte ganger i radioen.
Turné og priser.
Turneen som fulgte i kjølvannet av salgssukessen, den såkalte Luringturen.
Hvor Nordstoga spilte sammen med sine medmusikanter i Daz Nordstogaz Allstars, for 60 000 entusiastiske publikumere.
Odd Nordstoga vant de to mest prestisjefylte prisene, som Best mannlige artist og Årets artist ved spelemannutdelingen i februar 2005. Sommeren 2005 dro han ut på en ny turne, den såkalte Luringturen MK-ll.
Arbeid for TV.
Nordstoga har også vært involvert i TV-produksjoner. I 2004 gjorde han musikken for barneserien Linus i Svingen som ble vist på NRK 1. Tittelsangen, «Svingensongen» ble utgitt på samleplaten "Tidenes beste barneplate 2". Sammen med John Vinge laget han musikk til NRK sin julekalender serie Jul i Svingen som ble vist første gang i desember 2006.
Han har også deltatt også med musikk for den populære serien "UHU!".
Veien videre.
I 2006 kom albumet "Heim te mor" ut. I september 2008 fulgte "Pilegrim", som blant annet fikk 8/10 på Kulturo.no. Tekstene til sangene på "Pilegrim" er skrevet av Ragnar Hovland samt Stein Versto, mens Nordstoga har skrevet musikken.
Andre prosjekter.
I juni 2005 deltok Nordstoga sammen med noen jazzmusikere og spilte stykket «Pilegrim» til kritikerros ved Festspillene i Bergen. Lyrikken var skrevet av Stein Versto og Ragnar Hovland som begge hadde tidligere bidratt på «Luring». Dette verket ble utgitt 15.september 2008 på CD etter en innspilling gjort i lydstudio januar 2008.
I august 2005 gjorde han en liten gjesteopptreden i den norske rap-gruppa Klovner i kamp ved å synge i koret på deres singel "Syng". Han har også gjort prosjekter for Frelsesarmeen og med ulike folkemusikkprosjekter med ulike musikere, blant annet utførelse av det kjente Telemarksstykket Storegut sammen med broren Aasmund Nordstoga og Per Anders Buen Garnås, og en gjesteopptreden med gruppa Fake It or Leave It som spiller The Beatles-sanger i folkemusikktradisjonen. Det siste forteller mye om fleksibiliteten hos både Beatles-sangene og i Odd Nordstogas kapasitet.


Ketil Haugsand.
Ketil Haugsand (født 1947) er en norsk cembalist og dirigent. Han gjennomførte sin musikalske utdanning i Trondheim og Oslo, og senere i Praha og Haarlem. I 1973 mottok han sitt solodiplom, og i 1975 ble han tildelt Prix d'Excellence ved konservatoriet i Amsterdam, hvor han studerte under Gustav Leonhardt.
Haugsand er i dag en internasjonalt anerkjent cembalist og har turnert hyppig i Europa, Israel og USA. Blant viktige innspillinger er Johann Sebastian Bachs "Goldbergvariasjonene", og flere innspillinger med Norsk Barokkorkester.


Poesi.
Poesi er den formen av skjønnlitteraturen som omfatter dikt og diktekunst, det vil si diktning i bundet form, særlig på vers. Det motsatte av poesi er prosa, litterært arbeid i ubunden form.
Poesi kan også beskrives som «lyrisk diktning». Lyrikk betyr nesten det samme, og regnes etter klassisk mønster som den ene av de tre hovedsjangerne i litteraturen, ved siden av episk diktning og dramatikk.
Etymologi.
Ordet "poesi" kommer av gresk ποιέω (poieo), «jeg skaper», "dikt" kommer av tysk "dicht", «tett» og "vers" av latin "versus", «vending». Lyrikk er dannet av det greske ordet for «lyre».
Adjektivene "poetisk" og "lyrisk" kan brukes om det som angår poesien eller lyrikken eller om noe som gir uttrykk for eller vekker følelser, fantasier og stemninger, ofte romantiske eller sentimentale.
Kjennetegn.
Et dikt er en skreven eller talt tekst som i tillegg til å ha en meningsfylt sammenheng også har ordene ordnet slik at den blir fremsagt på en kunstnerisk måte som kommer tydelig til uttrykk for tilhørerne. Vanligvis er et nedskrevet dikt ordnet i "verslinjer".
Tekstene er ofte forholdsvis "korte", noen ganger veldig korte, og denne ord-økonomiseringen medfører at mye mening må legges i hvert ord. Ordene må bære mening bortenfor ordet i seg selv.
De fleste former for dikt kan derfor sies å ha en "musikalitet". Noen historiske dikt var opprinnelig laget for å synges og i noen tilfeller danses til. Et dikt trenger imidlertid ikke ha noen forbindelse til musikk.
Ofte er flere av ordene i dikt symboler. To typer symbolske bilder er mest populære: "sammenligninger" og "metaforer". En sammenligning har et sammenlignings-ord, ofte «som» eller «lik», noe metaforer ikke har.
Dikt kan ha en fast "rytme" i forskjellige rytme-mønster. De kan også lages med ulike typer "rim". De vanligste formene for rim er ende-rim, der de siste ordene i linjene rimer på hverandre i forskjellig rekkefølge, og fremlyd-rim ("allitterasjon"), der den første lyden i minst to ord på en eller helst to linjer rimer. Ulike rim-typer kan settes sammen til et helhetlig lydbilde som illustrerer eller reflekterer innholdet.
Dikt kan imidlertid fullt ut være uten fast rytme og rim. Da kaller man det gjerne frie vers. Slik diktning har i tidligere tider vært mer sjelden i den vestlige verden, men er etterhvert blitt meget vanlig. Dette som følge av modernismens stilart.
Til tross for at man vanligvis skiller mellom poesi og prosa, fins det også overgangsformer. For eksempel fins det tekster som er skrevet på prosa, men tydelig inneholder poetiske uttrykk og virkemidler. Dette kaller man "prosadiktning". Forfattere kan også lage eksperimentelle tekster hvor selve formen ligger i grenselandet mellom vers og prosa.


Midi-Pyrénées.
Midi-Pyrénées er en region i Frankrike. Regionen består av departementene Ariège, Aveyron, Gers, Haute-Garonne, Hautes-Pyrénées, Lot, Tarn og Tarn-et-Garonne.
Regionshovedstaden og det økonomiske senteret er Toulouse, som er hovedsetet for fransk flyindustri og produksjon av militærmateriell og satellitter. Regionen har også bilindustri. Ellers er regionen et viktig jordbruksland og har stor dyrking av vin.


Amalie Skram.
Portrett av Amalie Skram fra 1877.
Amalie Skram (født 22. august 1846 i Bergen, Hordaland, som Berthe Amalie Alver, død 15. mars 1905 i København) var norsk-dansk forfatter. Hun vakte stor forargelse med sitt forfatterskap, men etter hvert, og ikke minst etter sin død, fikk hun anerkjennelse som en stor naturalistisk forfatter. Hun er blant annet kjent for slektsromanene om Hellemyrsfolket.
Biografi.
Berthe Amalie Alver ble født 22. august 1846 i Bergen. Foreldrene var Mons Monsen Alver og Ingeborg Lovise Sivertsen. Faren blir ofte sett på som en kjøpsmann, men var noe man kalte «kjellermann» og var aldri en del av borgerskapet. Moren sendte uansett Amalie på byens beste pikeskole og ville få familien til å fremstå som finere enn den var ved kjøp av dyre møbler, klær etc.
Moren til Amalie Skram fikk 9 barn i løpet av 13 år hvor 4 døde kort tid etter fødselen. Amalie var nest eldst med fire brødre.
Amalie Skram var flink på skolen og skulle nok ønske hun kunne fortsette etter konfirmasjonen, men kvinner på den tiden fikk ikke lov til det. Året etter konfirmasjonen gikk faren konkurs og reiste til Amerika. Noen få dager etter forlovet Amalie seg med Bernt Ulrik August Müller – en rik skipskapteinen som var ni år eldre enn Amalie. Hun var akkurat fylt 18 år da de giftet seg 3. oktober 1864 i Bergen, og hun hadde ennå ikke fått sin første menstruasjon og var verken psykisk eller fysisk klar for noe ekteskap. Hun var heller ikke forelsket i Müller og giftet seg trolig for familiens skyld.
To ekteskap.
Amalie Alver giftet seg med skipskapteinAugust Müller den 3. oktober 1864 i Nykirken i Bergen. De skilte lag i 1878, men de ble ikke offisielt skilt før i 1882. I perioden sammen med August Müller var Amalie Skram kjent som Amalie Müller. Amalie Müller fikk to sønner fra dette ekteskapet, Jacob Worm Müller i 1866 og Ludvig Alver Müller i 1868.
Ekteskapet mellom Amalie og August Müller skrantet, og han kjøpte et møllebruk ved Ask på Askøy i 1876 hvor de slo seg ned etter et turbulent liv både i Bergen og ved deres reiser rundt på verdenshavene. Denne flyttingen så ut til å hjelpe på ekteskapet i en periode, men i 1877 ble Amalie lagt inn på Gaustad asyl på grunn av et nervesammenbrudd. Etter noen måneders opphold på Gaustad søkte Amalie tilflukt hos sin mor i Kristiania. Senere flyttet hun til broren Ludvig Alver i Halden sammen med sønnene. Noen år senere (i 1882) ble ekteskapet med Müller offisielt oppløst.
Amalie bodde i Halden frem til 1881, for deretter å flytte til broren Wilhelm som da oppholdt seg i Kristiania. I Kristiania hadde hun kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.
Problemene toppet seg for Amalie da Wilhelm døde i 1883. Hun hadde tidligere truffet den danske forfatteren Erik Skram ved Bjørnstjerne Bjørnsons dikterjubileum i 1882. De forlovet seg høsten 1883. Gjennom dette ekteskapet ble hun kjent som Amalie Skram. Paret fikk datteren Johanne (Skram Rørdam) i 1889.
Skilsmisse og sinnslidelse.
Forholdet til Müller ble dårligere, og Amalie ble usosial og isolerte seg på 1870-tallet. Müller begynte å drikke mer, og Amalie ble redd ham og mistenkte at Müller hadde et forhold til husholdersken. Amalie ville skilles, men ble overtalt til å bli – bare som Müllers husholderske. Etter en stund ble Amalie syk og husket ikke engang at hun har barn. Hun ble derfor sendt til Gaustad sykehus i Kristiania – et asyl for sinnslidende. Etter behandling i syv uker ble hun utskrevet. Grunnen til at hun ble sinnslidende var trolig stort psykisk press helt siden bryllupet, og det ble for mye for henne.
Etter utskrivelsen flyttet hun til moren i Kristiania. Hun flyttet aldri tilbake til mannen sin igjen. Der skrev hun sitt første brev til Bjørnstjerne Bjørnson om hans skuespill "Kongen", noe som ble begynnelsen på en rekke brev og et godt vennskap dem imellom.
Amalie og moren gikk ikke godt sammen, og Amalie endte opp hos broren Ludvig i Fredrikshald etter et år hos broren Wilhelm. Der leste og diskuterte de som de gjorde når de var barn, men da moren senere flyttet inn, flyttet Amalie ut.
Amalie prøvde seg som bokanmelder igjen og sluttet seg til Georg Brandes’ utsagn om «å sette problemer under debatt». Hun anmeldte blant annet "Et dukkehjem" av Henrik Ibsen og argumenterte kraftig for kvinnefrigjøring i denne anmeldelsen selv om hun ikke så på seg selv som en kvinneforkjemper.
På denne tiden, rundt 1881, prøvde Amalie å få ut sin første fortelling "Byråsjef Krog’s", mens hun skrev på sin debutroman "Fru Ring", men ingen ville trykke fortellingen på grunn av innholdet som omtaler det tabulagte emnet kjønnssykdommer.
Etter en stund i Fredrikshald flyttet hun tilbake til Kristiania for å møte leserne av anmeldelsene sine. Hun ville være der det skjer og flyttet inn hos Wilhelm. Der ble hun med i et kunstnermiljø hvor folk var opptatt av det samme som henne – selv om hun sjokkerte med sine utsagn.
Amalies første kjærlighet.
I forbindelse med Bjørnsons 25-årsjubileum som forfatter, møtte Amalie Erik Skram for første gang, og de skrev lange brev til hverandre når Erik Skram dro til Bergen og Amalie tilbake til Kristiania. Etter mange brev og telegrammer møttes de endelig igjen, og Amalie skjønte straks at hun var forelsket for første gang i sitt liv. Deretter reiste Erik tilbake til København.
Amalie begynte å mistenke Erik for å ha en elskerinne, noe han fortalte åpent om og forklarte seg med den vanlige oppfatningen av menn; nemlig at de ikke klarer å leve seksuelt avholdende. Amalie skjønte ikke dette og ville bryte med Erik, men klarte det ikke. Litt senere brøt Erik med elskerinnen sin og de møttes på et hotell i Sverige der de lå sammen for første gang. Amalie skrev senere i et brev at hun var overrasket over at hun hadde glede av det, noe som sier sitt om hennes forrige ekteskap. Samtidig debuterte Amalie som forfatter. "Madam Høiers leiefolk" ble publisert i "Nyt Tidsskrift" i desember 1882.
I slutten av 1883 var Amalie endelig klar for å satse på kjærligheten, og det var hun som fridde til Erik som sa ja med en gang via brev. I slutten av mars 1884 var hun klar for å forlate sønnene på 15 og 17 år og flyttet til Danmark. Bryllupet ble holdt 4. april 1884, og hun fikk sitt kunstnernavn Amalie Skram.
I 1888 begynte Amalie å mistenke Erik for å være utro, noe Erik benektet. Hva som var tilfellet vet vi ikke, men det førte til at de i 1900 gikk fra hverandre. I mellomtiden fikk de en jente sammen kalt Johanne.
Ny krise.
I 1894 ble det ny krise, og Amalie ble innlagt på kommunehospitalets sjette avdeling i København – avdeling for pasienter med sinnslidelser. Hun hadde vært plaget av blant annet selvmordstanker og aborterte som 48 åring. Frykten for utroskap fra Eriks side var nok også en grunn til dette sammenbruddet. Hun var der i 4 uker før hun ble overført til St. Hans hospital hvor hun var i en måned. Dette førte senere til de to sinnssykehusromanene hun ga ut på Gyldendal i 1895.
Som forfatter.
Hun bosatte seg i København i 1884, men hentet sitt stoff fra Norge og spesielt fra Bergen og området rundt.
«Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det.» (I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson 25. november 1888)
Skram debuterte i 1882 med fortellingen "Madam Høiers Leiefolk", og fikk sitt gjennombrudd tre år senere med "Constance Ring". Denne fortellingen ble den første av flere ekteskapsromaner i forfatterskapet. "Constance Ring" omhandler en kvinnes ulykkelige ekteskap, og utløste bestyrtelse. Det gjorde også "Professor Hieronymus" og "Paa St. Jørgen", som begge hadde selvbiografiske elementer. De to sistnevnte tok opp behandlingen av sinnssyke.
Hun følte seg så avvist i Norge at hun bestemte at det skulle stå «Berthe Amalie Alver Skram. Dansk borger – dansk Undersaat – dansk forfatter» på gravskriften hennes. Graven hennes på Bispebjerg kirkegård i København ble slettet i 1927, og asken overført til en fellesgrav. Herfra ble Amalie Skrams levninger flyttet til en såkalt restgrav.
Ekteskapsromaner.
Her setter Amalie Skram ekteskapet, og særlig seksualitetens plass i samlivet, under debatt. Hun skildrer følgene av den store ulikheten mellom mann og kvinne når det gjelder seksuell erfaring. Kvinnene som går inn i ekteskapet er helt uvitende om seksualiteten. Mennene, som kvinnene gifter seg med, er eldre og har hatt erotiske erfaringer før ekteskapet. Skram kritiserer dobbeltmoralen i samfunnet der det er sosialt akseptabelt at mennene er utro, mens kvinnene blir plassert på sidelinjen. Det er nærliggende å tro at Amalie Skrams personlige erfaringer i ekteskapet med Müller ligger til grunn for mye av den frustrasjonen som kommer til uttrykk i disse romanene.
Sinnsykehusromaner.
De to romanene av denne typen er "Prof Hieronimus" og "Paa St. Jørgen", som bygger på personlig erfaring. Hun drøfter forholdet mellom galskap og normalitet, og grensen mellom disse. Det var et vågestykke av Amalie Skram å skrive så personlig, og hun må sies å være en av de aller første som torde å skrive om det som ennå var et tabubelagt område i litteraturen dengang. Man kan si at Amalie Skram banet veien inn i de nervøse sinn. Hun har fått mange forfattere til å gjøre det samme, men det tok lang tid før noen våget å gå i Amalie Skrams fotspor ved å skrive denne type romaner.
Gjennom disse bøkene får man som leser idag stifte kjennskap med datidens psykiatriske forhold. Bøkene vakte oppsikt fordi de omtalte sykehusene var lette å identifisere, og personalet i bøkene var basert på virkelige mennesker.
Slektsromaner.
Firebindsverket "Hellemyrsfolket", der "Sjur Gabriel" er best kjent, beskriver ikke bare ulike sider av en fattig familie, men også veien mot undergangen.
Slektsromanene om Hellemyrsfolket omfatter bøkene "Sjur Gabriel", "To venner", "S.G. Myre" og "Afkom". Her skildrer Amalie Skram en familie gjennom flere generasjoner og løsriver seg fra egne personlige erfaringer og opplevelser som bakgrunn for skrivingen. Denne romansyklusen betegnes som det mest helstøpte og størst anlagte naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie.
Bibliografi.
Utdypende bibliografi


Vestlandske kunstindustrimuseum.
Vestlandske kunstindustrimuseum ble grunnlagt 1887, etter initiativ fra Johan Bøgh. Bøgh var direktør ved museet fram til 1931. Museet flyttet i 1896 inn i «Den permanente utstillingsbygning». Permanenten er en monumental bygning i nyrenessanse, tegnet av
arkitekt Henry Bertram Bucher (1864–1944). Bygningen holdt på å gå med i Bergensbrannen i 1916, men ble reddet.
Samlingene omfatter eldre lokale arbeider i sølv, møbler, glass, porselen og tekstiler. Museet mottok ved åpningen store gaver fra kjøpmann C. Sundt.
Idag rommer museet to faste utstillinger: «Mennesket og tingene» som viser kunsthåndverk gjennom 500 år, og «Kinasamlingen», en unik samling av kinesisk kunst. Dette er for det meste en gave fra Johan Wilhelm Normann Munthe (1864–1935), som var i Kina fra han var 22 år til han døde i 1935.
Museet har hatt ansvaret for Alvøen og Damsgård hovedgård, men dette er nå overtatt av det nye Bymuseet i Bergen.


West Ruislip stasjon.
West Ruislip stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i Ruislip i det nordlige London. Den ligger i kollektivsone 6.
Stasjonen åpnet 11. november 1948, og het først "West Ruislip (for Ickenham)". Navnet ble forkortet i 1980-årene.
Jernbane.
Stasjonen betjener tog fra Marylebone stasjon mot High Wycombe og Birmingham Snow Hill. Den drives av Chiltern Railways.
De to jernbaneplattformene ligger nord for undergrunnsplattformene.
Det ligger et lite sidespor ved stasjonen, som tidligere ble brukt til å snu tog fra Marylebone. Dette gjøres ikke lenger, da alle ruter går videre fra stasjone, men sporet brukes til godstog som skal til depotet.
Undergrunn.
West Ruislip er endestasjon for Central-linjens West Ruislip-gren.
Plattformene ligger som en øy mellom sporene, som fortsetter vestover et stykke ettersom det opprinnelig var meningen at linjen skulle gå til Denham. Planene som hadde blitt lagt 1935–1940 ble endret etter andre verdenskrig, ettersom det ikke lenger var aktuelt å anlegge et nytt boligområde i Denham, og dermed ikke behov for å forlenge linjen dit. Det er mulig å se den planlagte traséen som går videre ut fra West Ruislip, i form av en bred inngjerdet jordstripe som strekker seg et stykke vestover.
Øst for stasjonen ligger et vedlikeholdsdepot.


Saksere.
Sakserne var en mektig germansk folkegruppe fra området idag kjent som Niedersachsen, historisk kjent som "Saksen", i Tyskland. De er første gang beskrevet av geografen Ptolemaios som et folk fra det sydlige Jylland og dagens Schleswig-Holstein, hvorfra de ser ut til å ha ekspandert mot syd og vest. Dagens saksere bor i Schleswig-Holstein, Niedersachsen, Sachsen-Anhalt, den nordlige delen av Nordrhein-Westfalen og den nordøstlige delen av Nederland. Navnet saksere kan også vise til innbyggere i den moderne staten Sachsen.
Noen saksere, sammen med anglere, jyder, frankere og frisere, invaderte Britannia i det 5. århundre og gav navn til kongedømmene Essex, Sussex og Wessex (øst-, syd- og vest-saksernes land), som sammen med det kortvarige Middlesex til slutt ble del av kongedømmet England (anglernes land).
Sammen kalles sakserne og anglerne vanligvis angelsakserne. Sakserne tok med seg sitt gammelsaksiske språk, en eldre form for nedertysk, som har utviklet seg til dagens engelsk.
I språk som finsk og estisk er saksere idag navnet på Tyskland og tyskere (Tyskland: "Saksa" på begge, tyskere: "saksalaiset" og "sakslased"), mens i noen keltiske språk er saksere navnet på engelskmenn (jf. det skotske ordet "sassenach", avledet av gælisk "sasunnach", og det irske "sasanach", det bretonske "saouzon", det walisiske "sais").


Bergen kunstmuseum.
Bergen kunstmuseum disponerer tre bygninger, Lysverket, Rasmus Meyer Samlinger og Stenersens Samling. Her finnes kunst fra 1400-tallet frem til vår tid. Museet er et av de største i Norden etter at Bergen kommune besluttet at bygget til Bergen lysverker delvis skulle kunne disponeres til formålet, parallelt til en sammenslåing av flere museer under felles administrasjon fra 2003 av. Byggene ligger på rekke nedover Rasmus Meyers allé, som også utgjør en del av "«kunst- og kulturaksen»" i sentrum.
Direktør for museene ble Audun Eckhoff, som våren 2009 overtar som direktør for Nasjonalmuseet. Direktør fra høsten 2009 er Erlend Høyersten
Museet har en aktiv venneforening som i løpet av de siste hundre årene har bidratt med et stort antall innkjøpte verker. Foreningen har over 1000 medlemmer pr. 2009.
Lysverket.
Denne bygningen er tegnet av arkitektene Fredrik Arnesen (1879–1963) og Arthur Darre Kaarbø (1881–1948). Arkitektene har tegnet en rekke bygninger i Bergen og står i skillet mellom klassisisme og funksjonalisme. Det som kjennetegner dem er en utrolig fin sans for kvalitet og materialer noe en kan se i denne bygningen bygget i tidsrommet 1935-38. Her finner vi den eldste kunsten, en stor samling av norsk kunst med bl.a. en stor samling av J. C. Dahl. Her finnes også realisme, nyromantikk og norsk og utenlandsk kunst fra 1900-tallet frem til vår tid. Fra høsten 2011 vil bygningen også romme Barnas Kunstmuseum og en ny utstilling av Astrup-samlingen.
Rasmus Meyers samlinger.
Arkitekt for denne bygningen er Ole Landmark (1885–1970) og den var ferdig i 1924. Bygningen har et tradisjonelt monumentalt preg, nesten som et lite palass. Bygningen inneholder hovedverk fra norsk kunsthistorie fra 1700-tallet frem til 1915. Spesielt er Blumenthalrommet fra 1700-tallet med malte allegorier i taket og på veggene. Samlingene ble donert til Bergen kommune av Rasmus Meyers arvinger i 1916.
Stenersens samling.
Bygningen ble reist i 1978 for å romme samlingen av moderne internasjonal kunst som ble gitt til Bergen by av Rolf Stenersen i 1971. Den er tegnet av arkitekt Sverre Lied. (f.1918). På denne tomten lå den gamle jernbanestasjonen som var i bruk fra 1883-1913. Stenersens samling inneholder arbeider bl.a. av Paul Klee og Pablo Picasso. I 2003 bestemte en å bruke bygningen til temporære utstillinger og flyttet en del av bildene til Lysverket. Høsten 2010 åpnet museet en egen avdeling for samtidskunst i Stenersen. Den første presentasjonen har fått Babel som tittel.


Cannon Street Railway Bridge.
Cannon Street Railway Bridge er en bro i det sentrale London i England, over Themsen. Nedover elven er neste bro London Bridge, og oppover Southwark Bridge. Broen frakter tog over elven til Cannon Street stasjon på den nordlige bredd. Den var opprinnelig kalt Alexandra Bridge etter Alexandra av Denmark, som var hustru til den fremtidge kong Edvard VII.
Broen ble tegnet av John Hankshaw og John Wolfe-Barry for South Eastern Railway. Den ble åpent i 1866 etter tre års byggearbeider. I sin opprinnelige form fraktet den tog over Themsen på fem brospann stående på støpejernssøyler i dorisk stil. Den ble siden utvidet mellom 1886–1893 av Francis Brady og totalrenovert mellom 1979–1982, noe som medførte at broen mistet mange av sine dekorative elementer og fremsto som enda mer utilitaristisk enn tidligere.


Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge.
Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge (BSIN) ble opprettet i 1899, flyttet fra Ila Leir i 1987 og lå på Trondenes leir utenfor Harstad frem til nedleggelsen i juli 2003.
Bakgrunn.
Befalsskolen for Infanteriet i Nord Norge (BSIN) ble vedtatt opprettet ved Kongelig resolusjon 2. september 1899 under navnet "Tromsø Stifts Underofficersskole, med stamsted Harstad".
Bakgrunnen for opprettelsen lå i den nye hærordningen av 1887, som var så offensiv at den krevde store midler og langt mere personell på landsbasis enn det det var ressurser til. Inntil da var det ikke alminnelig verneplikt i de tre nordligste fylkene. Etter en politisk prosess sanksjonerte Kong Oscar II den 28. juni 1897 en Odelsthingsproposisjon som medførte at daværende Tromsø Stift ikke lenger var fritatt for militær verne- og tjenesteplikt.
Distriktskommandostaben var på plass i Harstad i løpet av oktober 1897, og i desember samme år ble det bestemt å opprette åtte kompanikadrer; fire i Nordland (Vefsn, Ranen, Salten og Lofoten), to i Troms (Bardu og Tromsø) og to i Finnmark (Alten og Varanger). Det ble opprettet ekserserplasserer, og i løpet av noen hektiske måneder i 1898 var befal på plass og utskrivning samt innkalling av personell iverksatt.
Hver av de fem brigadene i Sør-Norge hadde sin underoffisersskole og sin avansementskrets. Hvis Nord-Norge skulle makte sine oppgaver trengte Tromsø Stifts distriktskommando en større tilgang på befal enn de som etter utdanning var villig til å tjenestegjøre i Nord-Norge fra de andre underoffisersskolene. Dessuten var det påkrevet å rekruttere langt flere befal fra landsdelen for å bygge opp et eget bofast offiserskorps i Nord-Norge.
Etter hvert som utskrivningen av rekrutter kom i gang for fullt, var befolkningsgrunnlaget godt nok til økte oppsetninger. Til det trengte landsdelen en bofast befalskadre og underoffisersskolens opprettelse høsten 1899 bidro til dette. Da første kull fra underoffisersskolen ble uteksaminert i 1902, økte oppsetningene fra åtte kretskompanier til to bataljoner; én i Bodø og én i Tromsø (Tromsø bataljon ble i 1902 flyttet til Setermoen).


Southwark Bridge.
Southwark Bridge er en bro i London som forbinder Southwark med City of London over Themsen. Broen ble tegnet av Ernest George og Basil Mott og åpnet i 1921.
En tidligere bro på samme sted, tegnet av John Rennie, åpnet i 1819.
Den neste broen oppover elven er London Millennium Bridge, mens den neste nedover elven er Cannon Street Railway Bridge.
Den sydlige siden av broen ligger i nærheten av museet Tate Modern, The Clink fengselsmuseum og Financial Times-bygningen. Den nordlige siden ligger i nærheten av Cannon Street stasjon.


Manuela Henkel.
Manuela Henkel, Tour de Ski, Praha 2007
Manuela Henkel (født 4. desember 1974) er en tysk langrennsløper.
Hennes fremste internasjonale plasseringer er stafettgull for Tyskland under OL 2002 i Salt Lake City og under VM 2003 i Val di Fiemme i Italia.
Sesongen 2000/2001 kom hun på tredje plass i verdenscupen i sprint.
Hun er søster til skiskytteren Andrea Henkel.


Viola Bauer.
Viola Bauer (født 13. desember 1976) er en tysk langrennsløper.
Hun har flere medaljer fra internasjonale mesterskap, og har vært en viktig brikke i det tyske stafettlaget. Under VM 1999 tok hun sin første mesterskapsmedalje, bronse på 4 x 5 km stafett.
Under OL 2002 i Salt Lake City ble det gull på stafetten, pluss en bronsemedalje på jaktstart.
Under VM 2003 ble det et nytt stafettgull.
I sitt andre OL, Torino 2006, var hun med på å ta sølv på stafetten, og oppnådde en femte plass i lagsprinten, sammen med lagvenninnen Evi Sachenbacher-Stehle.


Kaisa Varis.
Kaisa Varis (født 21. september 1975) er en finsk skiskytter, tidligere langrennsløper.
I løpet av langrennskarrieren vant Varis to seire i verdenscupen. Hun deltok i OL 2002 i Salt Lake City, der hennes beste plassering ble en fjerdeplass på 15 km.
Varis var med på det finske stafettlaget under VM 2001 i Lahtis, der laget kom inn på andreplass, men senere ble diskvalifisert på grunn av at Virpi Kuitunen ble tatt i dopingtest. To år senere, under VM 2003, var det Varis som ødela for der finske laget, som igjen gikk inn til andreplass. Her ble Varis tatt i dopingkontroll, og Finland mistet dermed nok en stafettmedalje. Varis ble utestengt i to år, men kom tilbake til verdenscupen etter at straffen var sonet.
I 2006 gikk hun over til skiskyting, og debuterte i verdenscupen i 08. 11. januar 2008 vant hun sin første verdenscupseier i Ruhpolding 11. januar 2008, da hun gikk til topps i sprinten foran russiske Svetlana Sleptsova og svenske Helena Jonsson.
24. januar 2008 ble det kjent at Kaisa Varis på nytt er tatt for å ha avlagt en positiv dopingprøve. Både A- og B-prøven hennes var positiv på EPO, og 11. februar bestemte Det internasjonale skiskytterforbundet å utestenge Varis på livstid. Alle hennes resultater i skiskyting etter 6. januar ble også strøket. Overraskende nok ble Varis frikjent av Idrettens Voldgiftsrett (CAS) i Mars 2009, etter at en formell saksbehandlingsfeil forekom hos IBU, og hun kan nå konkurrere igjen dersom hun ønsker det.


Riikka Sirviö.
Riikka Sirviö (født 11. april 1974) er en tidligere finsk langrennsløper.
Hun var med på å vinne bronsemedaljer for Finland på 4×5 km stafett under VM 1997. Seks år senere var hun igjen med på vinne stafettmedaljer for Finland, under VM 2003 i Oberstdorf ble det sølvmedaljer.
Eksterne lenker.
Sirviö, Riikka
Sirviö, Riikka


Johnny Spillane.
Johnny Spillane (født 24. november 1980) er en amerikansk kombinertløper.
Spillanes har tre ganger deltatt i OL, i 2002 i Salt Lake City, 2006 i Torino og 2010 i Vancouver. Hans beste resultat er tre sølvmedaljger fra 2010 i lagkonkurransen, stor bakke og normalbakke.
Han vant også gull på sprintdistansen under VM 2003 i Val di Fiemme.
I verdenscupen debuterte Spillane i desember 2000 i Kuopio. Han fikk sin første topp 10-plassering i 2003 i Kuusamo, og kom like etter på andreplass i en sprint i Trondheim.


Westminster Bridge.
Westminster Bridge er en bil- og gangbro i London over Themsen, mellom Westminster og Lambeth. Den nåværende broen, åpnet i 1862, erstattet en tidligere bro på samme sted som åpnet i 1750 og hadde en tendens til å gynge foruroligende.
Westminster Bridge har syv bueganger i smijern med gotisk utførelse av Charles Barry (arkitekten av Palace of Westminster).
Den forbinder Palace of Westminster på Themsens vestbredd med County Hall og London Eye på østsiden. Broen var målgang i de tidligere år av London maraton.
Den neste broen oppover elven er Lambeth Bridge, mens den neste nedover er Hungerford Bridge.


Cannon Street stasjon.
Cannon Street stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i City of London.
Jernbane.
Jernbanestasjonen er endestasjon for ruter som krysser Themsen over Cannon Street Railway Bridge. Den hadde opprinnelig en viktoriansk fasade, som ble ødelagt under bombingen av London i andre verdenskrig, og den nye fasaden har et nokså uspennende design fra 1960-årene av John Poulson. Arkitekten ble senere fengslet for å ha skaffet seg blant annet denne kontrakten gjennom korrupsjon. To tårn i rød murstein ut mot Themsen er det eneste som står igjen av den gamle stasjonsbygningen.
I 1926 ble det lagt strøm til stasjonen, og samtidig la man om sporene. Tidligere hadde tog måtte rygge inn på Cannon Street for å komme til Charing Cross, men dette var etter ombyggingen ikke lenger nødvendig.
Under eiendomsboomen i 1980-årene ble det reist en stor kontorbygning over plattformene, uten at man stoppet togtrafikken i byggeperioden. Det var opprinnelig åtte plattformer, men nr. 1 ble fjernet mot slutten av 1990-årene. Alle de gjenværende ble da omnummerert, noe som i en periode skapte stor forvirring for pendlere.
Stasjonen forbinder den sørlige delen av City med det sørlige og sørøstlige London. Noen ruter går direkte til Cannon Street fra Kent og East Sussex i rushtiden. I helgene brukes stasjonen enkelte ganger som en mellomstasjon mellom London Bridge og Charing Cross.
Cannon Street stasjon drives av Network Rail.
Undergrunn.
Undergrunnsdelen er en grunn stasjon, rett under jernbanedelen. Den betjener linjene Circle og District, og ligger i kollektivsone 1. Det er direkte adgang mellom undergrunns- og jernbaneplattformene, slik at pendlere lett kan bytte.
Fordi det nesten utelukkende er pendlere som bruker stasjonen er den bare åpne mandag fredag til kl. 21.00.


Chelsea Bridge.
Chelsea Bridge er en hengebro for biler og fotgjengere over Themsen i London. Broen ble tegnet av G. Topham Forest og innviet i 1937. Den erstattet en tidligere hengebro på samme sted, bygget i 1851–1858 av Thomas Page. Den var avgiftsbelagt frem til 1879.
På den nordlige elvebredd ligger Pimlico i øst og Chelsea i nord og vest; Royal Chelsea Hospital ligger umiddelbart i nordvest.
På den sydlige bredden er Nine Elms i øst og Battersea i vest. Battersea kraftstasjon ligger rett sydøst for broen, mens Battersea Park er i sydvest.


Battersea Park.
Battersea Park er et grøntområde i Battersea i London, beliggende på sydbredden av Themsen i nærheten av Chelsea Bridge.
Parken omfatter en blanding av marskland demmet opp fra Themsen og land tidligere brukt av handelsgartnerier som forsynte Londons økende befolkning.
Parken var tidligere kjent som "Battersea Fields" og ble benyttet i dueller. 21. mars 1829 møttes hertugen av Wellington og jarlen av Winchilsea i parken for å avgjøre en æressak ved duell. Da de skulle skyte, bommet hertugen med vilje, mens jarlen skjøt i luften. Jarlen skrev senere en ydmyk beklagelse til hertugen.
De originale utkastene til parken ble tegnet av arkitekten James Pennethorne mellom 1846 og 1864, skjønt parken slik den så ut da den ble åpnet i 1858 avvek noe fra Pennethornes visjon.
Battersea Park var vert for den aller første demonstrasjonen av fotball spilt med regler utviklet av det nye forbundet The Football Association (FA) 9. januar 1864. Spillerne ble valgt av FA-presidenten og sekretæren, og inkluderte flere velkjente fotballspillere.
I 1951 ble parken forvandlet til en «festivalpark» som ledd i en stor festival som ble feiret etter andre verdenskrig. Parken fikk nye fontener og andre fasiliteter, blant annet en forhøyet gangvei bundet sammen av plattformer i trærne. En annen del av forvandlingen var tilføyelsen av en fornøyelsespark.
Parken har også en liten zoologisk hage; flere utendørsanlegg for idrett, blant annet tennisbaner, løpebaner og et fotballstadion, en innsjø for båtaktiviteter, og en fredspagode.
I perioden 2002–2004 ble parken renovert. Den ble gjenåpnet 4. juni 2004 av prins Philip, hertug av Edinburgh.


Akvariet i Bergen.
Akvariet i Bergen er et akvariumanlegg som viser fisk, vannlevende dyr og annet som folkeforlystelse på Nordnes i Bergen kommune Hordaland fylke.
Historie.
Akvariet ble planlagt i 1950, men arbeidet ble først påbegynt i 1957.
Da akvariet åpnet 27. august 1960 var det Nord-Europas største og mest moderne akvarium.
Arkitekter var Hans Chr. Gaserud og Helge Simers. Det ble finansiert ved en innsamlingsaksjon i Bergen, og formålet var å vise de besøkende et representativt utvalg av norsk marin fauna. Akvariet ble bygget sammen med Havforskningsinstituttet. Institusjonen har også en del undervisning og forskning.
Om akvariet.
Akvariet i Bergen har en stor ferskvannsavdeling i tillegg til saltvannsakvarium, tropisk ferskvann og tropisk saltvann. Anlegget har mer enn 300 arter, og en forsøker å gi dyr og fisk så naturlige levevilkår som mulig.
Her finnes mer enn 60 akvariekummer og tre utendørsdammer med seler, pingviner og karpefisk. I de senere år er det blitt utbygget med en tropisk avdeling med terrarier hvor en finner kubanske krokodiller, slanger, skilpadder og andre eksotiske dyr.
Den såkalte "dodraugen" som ble funnet i et toalett i Bergen i 2006 er også blant innbyggerne.
Til saltvannskummene brukes mer enn tre millioner liter vann per døgn som pumpes opp fra 130 meters dyp i Byfjorden. Temperaturen er 6-7 grader C.
Akvariet har en kinosal der det vises 3D-film. Det finnes også en supervideograf i det samme rommet. Filmen "Akvariet, Bergen og kysten utenfor" vises på fem skjermer. Ivo Caprino fant opp et kamerasystem som gjør det mulig å lage filmer i ekstremt bredt format. Kinosalen på Akvariet er bygget etter denne standarden og har derfor en av verdens få supervideografer. Hele fem projektorer og fem lerreter må til for å kunne vise disse filmene.
I filmen får du blant annet være med på en helikoptertur fra Ulriken, Fløyen, over Bergen og ned mot Bryggen. Filmens brede format gir en god følelse av å sitte i et fly, og fly ned fjellsiden mot Bergen.
Kees Ekeli har vært direktør ved akvariet siden 2002.
Eksterne lenker.
Bergen


Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene.
Det Hanseatiske museum i Bergen ligger i Finnegaarden 1 A og forteller om den hanseatiske tiden.
Finnegaarden.
Finnegaarden er en av de bevarte trebygningene på Bryggen i Bergen og den ble oppført etter brannen i 1702, da 7/8 av byen brant ned. Finnegaarden var "Det Tyske Kontors" største og staseligste kjøpmannsstue. Johan Wilhelm Olsen (1829 – 1898), som hadde drevet nordlandshandel i gården, etablerte museet da den tradisjonelle virksomheten på Bryggen tok slutt. Museets stiftelsesdag, 26. juni 1872, er til minne om prins Oscar Fredriks (den senere kong Oscar II) besøk i Finnegaarden. Prinsens oppmuntring skal ha fått avgjørende betydning for Wibergs videre arbeid med museet. Sønnen hans, Christian Koren Wiberg (1870–1945) ble museets første direktør og reddet Finnegaarden fra riving da Nye Bryggen ble bygget. Etter som samlingen vokste, ble det oppført en tilstøtende bygning. «Finnegårds-Bazaren» eller «murtasken» ble oppført etter tegninger av arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe og viser slektskap med Kjøttbasaren som arkitekten fikk tegnet like ved. I 1901 fikk Finnegaarden en stilriktig restaurering.
Finnegaarden ble fredet i 1927. I 1979 kom Finnegaarden med på UNESCOs verdensarvliste, sammen med de andre eldre bygningene på Bryggen. Bakre del av Finnegaarden ble i 1982 utbedret av arkitekt Øivind Maurseth.
Museet.
I museet kan en se en autentisk handelsstue med bl.a. kjøpmannens kontor, soveplasser for drengene og gjestestue. Alle gjenstandene i museet er originale og i stor grad samlet fra forskjellige gårder på Bryggen av Johan Wilhelm Olsen. Museet ble overført til Bergen kommune i 1916. Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene har vært drevet av Bergen kommune helt frem til 2005, da museumsdriften gikk inn i den «konsoliderte» enheten Stiftelsen Museum Vest. Bygninger og samlingen er fortsatt i kommunalt eie.
Schøtstuene.
Bak Bryggen ved Mariakirken ligger Schøtstueanlegget, som er en samling originale og rekonstruerte schøtstuer. Dramshusens schøtstue ble lagret på Bergens Museum fra 1880-årene og i 1917 ble Bredsgårdens schøtstue gitt til Bergen kommune. I 1937–1938 ble disse stuene gjenreist, sammen med Svensgårdens schøtstue (kopi) og Jakobsfjorden og Bellgårdens schøtstue. Bredsgårdens schøtstue er for en stor del original. Jacobsfjorden og Bellgårdens schøtstue er en parafrase oppført i 1939 og har til hensikt å vise hvordan schøtstuene kan ha sett ut før brannen i 1702. Rekonstruksjonen er basert på målebrev og andre dokumenter, men detaljene er høyst usikre.


Jef Raskin.
Jef Raskin (født 9. mars 1943, død 26. februar 2005) var en amerikansk ekspert på menneske-maskin-interaksjon (MMI) best kjent for å ha startet Macintosh-prosjektet for det amerikanske datafirmaet Apple Computer på slutten av 1970-tallet.
Raskin ble født i New York i 1943, utdannet seg innen matematikk og filosofi, og fikk en mastergrad i datavitenskap ved Pennsylvania State University i 1967. Det første dataprogrammet han laget, et musikkprogram, var en del av avhandlingen hans.
Etter å ha jobbet som amanuensis fra 1970 til 1974, ble han ansatt i Apple Computer i 1978. Han skrev en del notater om hvordan han kunne tenke seg datamaskiner som var mye enklere å bruke enn datidens, og foreslo overfor ledelsen at Apple burde starte et prosjekt rundt dette.
Han ansatte en tidligere student av seg, Bill Atkinson, og begynte på Macintosh-prosjektet i 1979. Datamaskinen han så for seg var svært forskjellig fra den Macintosh-en faktisk ble sluppet på markedet, eller andre GUI-baserte datamaskiner generelt, og lignet mer på PDA-er som PalmOS.
Maskinen hadde en 9 tommer stor sort/hvit tegnbasert skjerm, som var bygd inn i en boks som ellers bestod av en diskettstasjon. Man brukte funksjonstastene for å skifte mellom programmene, men maskinen var også i stand til å forstå hva brukeren mente; hvis man f.eks. begynte å taste inn bokstaver, skiftet maskinen til tekstbehandlingsmodus, og hvis man tastet inn tall, skiftet maskinen til kalkulatormodus. Brukeren merket som regel ikke til disse skiftene.
I løpet av 1981 overtok Steve Jobs, som til da hadde konsentrert seg om Apple Lisa-prosjektet, mer og mer utviklingen av Macintosh. Jobs ble bedt om å integrere det Xerox PARC-inspirerte designet Apple Lisa hadde med det Raskin hadde laget.
Raskin sluttet i Apple i 1982 og startet sitt eget firma som fortsatte å produsere ting til Apple. Han skrev også "The Humane Interface", hvor han konkretiserer sine tanker omkring menneske-maskin-interaksjon. På begynnelsen av 2000-tallet tok han på seg utviklingen av The Humane Environment (THE). THE er et system som tar utgangspunkt i idéene Raskin hadde, og har som mål å lage et nytt brukergrensesnitt basert på åpen kildekode.
Raskin fikk høre at han hadde kreft i bukspyttkjertelen i desember 2004, og døde i Pacifica, California, 26. februar 2005, 61 år gammel.


Menneske–maskin-interaksjon.
Menneske–maskin-interaksjon (MMI) er studien omkring interaksjonen (samhandlingen) mellom mennesker (brukere) og datamaskiner. De viktige elementene ved denne samhandlingen involverer utformingen av både maskinvare og programvare, og resulterer i et «produkt» hvor bl.a. estetikk, brukervennlighet, ergonomi, kognitiv teknologi, design, psykologi og sosiologi spiller en stor rolle for hvordan sluttbrukeren oppfatter samhandlingen. Samhandlingen mellom mennesker og maskiner har alltid vært et stort spørsmål, etter at maskinene mer og mer har tatt over menneskenes oppgaver.


Angeln.
Angeln (dansk Angel, latin Anglia) er et landskap i den nordligste delen av Slesvig-Holstein i Nord-Tyskland. Det ligger mellom Flensburg Fjord og Slien.
I Angeln ligger Glücksburg, hvor den danske og norske kongefamilien stammer fra. Fra Angeln stammet også anglerne. Fra omkring år 200, og antagelig særlig fra 400-tallet, innvandret mange anglere til Britannia og slo seg ned i hovedsakelig i "East Anglia" (Øst-Angeln). Sammen med sakserne og den innfødte befolkningen av britonere er de opphavet til det engelske folket og den engelske nasjonen. Navnet "England" (Angelland) og navnet på språket "engelsk" er avledet av Angeln.
Etter år 600 innvandret mange jyder og andre dansker til Angeln-halvøyen, noe som fremdeles fremgår av mange lokale stedsnavn, med endelser som -by og -rup. Omkring 1800 ble det ennå snakket dansk i Slien, og det bor fremdeles en større dansktalende minoritet i Angeln.


Angel (Buffy).
"Angel" (norsk betydning: "Engel") (født i 1727 i Galway, Irland) er en fiktiv figur som er vampyr, skapt av Joss Whedon til TV-serien "Buffy, vampyrenes skrekk". Rollefiguren ble så populær at «Angel» fikk en TV-serie med samme navn. Figuren er spilt av David Boreanaz.
Angel hadde sin første opptreden i episoden «Welcome to the Hellmouth» ("Buffy, vampyrenes skrekk") og sin siste i episoden «Not Fade Away» ("Angel"). Han er også med i tegneserien "Buffy the Vampire Slayer Season 8".
Biografi.
Angel ble født i Irland i 1727 med navnet Liam. I 1753, i en alder av 26, møtte han den kvinnelig vampyren Darla. Hun lovet ham et evig liv fylt med spenning og reising og gjorde ham så om til vampyr. Som vampyr tapte han sjelen sin, og hans nye demoniske natur gjorde at «Liam» ikke lenger kunne skjelne mellom rett og galt. Han dro så tilbake til familien og drepte dem. Før han drepte sin far sa han «Min søster trodde jeg hadde kommet tilbake til henne. Som en engel. Hun tok feil». Som vampyr tok han navnet Angelus.
I generasjoner terroriserte Darla og Angelus menneskeheten, myrdet og torturerte alle som krysset deres vei. Han trente også opp Spike, som kalte den eldre vampyren sin personlige «Yoda».
Like før det tyvende århundre drepte Angelus datteren til ett av medlemmene av «Kalderash-klanen». For å hevne hennes død gav familien ham tilbake sjelen, så han igjen kunne føle skyld og anger. Men om han fikk ett øyeblikk med ekte lykke ville han miste sjelen igjen.
Angelus led for alt han hadde gjort og gjemte seg bort til han en dag i New York møtte en demon, Whistler, som overtalte ham til å kjempe på det godes side sammen med den nye vampyrjegeren Buffy Summers. Første gang han møtte henne i Sunnydale introduserte han seg som Angel. Over tid ble Buffy og Angel forelsket, men han ble for lykkelig og ble til sitt onde jeg (Angelus) igjen. Buffy måtte drepe ham for å redde verden, men først etter at heksen Willow hadde gjentatt Kalderash-forbannelsen og gitt ham sjelen tilbake enda en gang.
Den urgamle kraften The First brakte Angel tilbake til Sunnydale etter hundre års tortur. Buffy hjalp ham med å finne styrken sin igjen, men de hadde problemer med å være "bare venner". I 1999 brøt han kontakten med henne og flyttet til Los Angeles, der han etter hvert dannet et eget firma, Angel Investigations, i kampen for de hjelpeløse.


Battersea.
Battersea er et sted i Wandsworth, London. Det ligger ved sørbredden av Themsen, med omkring 6 km av elven som sin nordgrense.
Området har navn etter landsbyen Battersea, som opprinnelig lå på en øy i Themsen. Det mest synlig sporet etter landsbyen er St. Marias kirke. William Blake giftet seg i denne kirken, og Benedict Arnold og hans kone og datter er gravlagt i krypten. I angelsaksiske dokumenter nevnes stedet som "Badric's Ey" («Badrics øy»), og senere som "Patrisey". Som med mange andre øyer i Themsen mudret elven igjen på landsiden, tildels hjulpet av drenering av myrlandskapet og det at sideelver ble lagt i rør; det er ikke lenger mulig å se at deler av Battersea engang var en øy.
Battersea kraftstasjon er en stor bygning reist 1929–1939, etter design av sir Giles Gilbert Scott. Kraftstasjonen er særlig kjent fordi den ble avbildet, med en flyvende gris, på coveret til Pink Floyds album "Animals". Den er ikke lenger i bruk, men er pr. 2005 under ombygging og skal bli et underholdningssenter.
New Covent Garden Market er et stort frukt- og grønnsaksmarked. Det ble flyttet fra Covent Garden i 1974.
Battersea Park er en stor park lagt ut av sir James Pennethorne mellom 1846 og 1864. Den inneholder blant annet en dyrehage og London Peace Pagoda.
Clapham Junction er et moderne transport- og handlesentrum i det sørvestlige Battersea. London Heliport er byens travleste helikopterhavn. Den ligger ved Themsen, drøyt en halv kilometer fra Clapham Junction stasjon, som er en av Storbritannias travleste jernbanestasjoner. Mer enn 2000 tog passerer stasjonen hver dag.


Theremin.
Theremin (på russisk opprinnelig kalt «eterofon» og Терменвокс ("Termenvox"), på tysk "Thereminvox", forkortet T-vox) var det første elektroniske musikkinstrument som virkelig kunne spilles. Det består av en elektronisk svingekrets hvor musikeren selv er en del av denne svingekretsen. Instrumentet spilles ved at musikerens hender forandrer posisjon i forhold til to fast oppstilte elektroder (antenner). Theremin er ett av svært få musikkinstrumenter som spilles uten å berøres.
Historikk og utbredelse.
Thereminen ble oppfunnet av den sovjetiske fysikeren Lev Termen (1896–1993) i 1919. 1928 flyttet han til USA og fikk patentert instrumentet. Han forandret da navnet til Leon Theremin. Moderne komponister som Edgard Varese, John Cage eller Bohuslav Martinu sto i kontakt med ham og / eller skrev musikk for hans instrument.
Også i rock, pop og jazz ble thereminen benyttet, blant annet av, Led Zeppelin ("Whole Lotta Love"), Captain Beefheart ("Electricity" og "Autumn's Child") og Tom Waits. Også Jean Michel Jarre og den italienske komponisten Jean Ven Robert Hal bruker theremin.
I filmen The Lost Weekend brukes theremin for å skape en musikk som indikerer alkoholisme.
Theremin i norsk musikk.
Theremin har for det meste blitt benyttet som bakgrunnseffekt i norsk musikk, med noen få unntak. Kjente norske musikere som spiller theremin er for eksempel Maja Ratkje og Helge Sten (Deathprod), mens Cato Salsa Experience, Alpine Those Myriads!, The Samuel Jackson Five og Gravel Control er band som har theremin med i besetningen. I 2006 ble Trondheim Thereminorkester dannet, en gruppe bestående av fire thereminister, og det første rene thereminorkester i Norge. I tillegg til dette, blir thereminen brukt i filmen "Den brysomme mannen" for å skape den spesielle musikken som kommer fra kjelleren Andreas oppdager. Theremin blir brukt av den norske gruppen Ulver, i deres sang 'EOS', spilt av Pamelia Kurstin


London Millennium Bridge.
London Millennium Bridge (iblant kalt Millennium Footbridge) er en gangbro over Themsen i London som forbinder Bankside med City of London. Den åpnet 10. juni 2000 som Londons første nye bro over Themsen siden Tower Bridge i 1894. Broen eies av Corporation of London.
Den sydlige siden av broen er i nærheten av Globe Theatre, Bankside Gallery og Tate Modern. På nordsiden ligger St. Paul's Cathedral. Den neste broen oppover Themsen er Blackfriars Railway Bridge, mens den neste nedover er Southwark Bridge.
Broens design ble avgjort ved en konkurranse utlyst i 1996 av Southwark bydelsstyre. Vinnerutkastet var en nyskapende «klinge av lys» tegnet av Ove Arup, Foster and Partners og Anthony Caro. På grunn av høyderestriksjoner, og for å forbedre utsikten, ble broens støttekabler lagt under dekknivå, noe som gir broen en grunn profil. Broen har to utstikkere og består av tre hovedseksjoner på 81 m, 144 m og 108 m (nord til syd) med en total lengde på 325 m. Aluminiumsdekket er 4 m bredt.
Byggearbeidene begynte mot slutten av 1998 mens hovedarbeidet tok til 28. april 1999. Broen ble fullført til en kostnad på 18,2 millioner pund (2,2 millioner pund over budsjettet) og åpnet 10. juni 2000 (2 måneder forsinket). På grun av uforutsette laterale vibrasjoner ble imidlertid broen stengt to dager senere for utbedringer. Vibrasjonene oppsto på grunn av det store antallet fotgjengere på broen (90 000 besøkende første dag, med 2000 mennesker på broen samtidig). De første vibrasjonene førte til at folk beveget seg i takt med svaiingen, og dette økte effekten. Svaiingen gav broen kallenavnet "Wobbly Bridge".
Etter omfattende analyser ble problemet løst ved å utstyre broen med 37 dempere for å kontrollere horisontale bevegelser og 52 dempere for å kontrollere vertikale bevegelser. Dette arbeidet varte fra mai 2001 til januar 2002 og kostet fem millioner pund. Etter en periode med testing ble broen gjenåpnet 22. februar 2002.


Diakonhjemmet Høgskole.
Diakonhjemmet Høgskole er en høgskole eid av Det norske Diakonhjem i Oslo.
Høgskolen gir 3-årige bachelorutdanninger i sosialt arbeid (sosionom), sykepleie, vernepleie og ergoterapi, 2-årige masterutdanninger i diakoni, verdibasert ledelse, familieterapi, helsetjenester for eldre, sosialt arbeid og årsstudium i diakon. I 2012 ble doktorgradsstudiet i godkjent av.
Diakonhjemmet Høgskole har studiesteder, ett i Oslo og ett i Rogaland, og er landets største kristne profesjonshøgskole. Studiested Oslo ligger på Steinerud ved Majorstuen og studiested Rogaland i Sandnes med en filial i Haugesund. Filialen legges ned fra høsten 2012 og studiene flyttes til Sandnes.
Høgskolen har også kurs- og videreutdanningstilbud.
Tidligere Rogaland høgskole ble slått sammen med Diakonhjemmet Høgskole i 2006.


Bankside.
Bankside er et område i bydelen Southwark i London. Bankside er området langs Themsen mellom London Bridge og Blackfriars Bridge. Området er i seinere år blitt en av Londons turistmagneter, særlig når det gjelder kulturattraksjoner. Millennium Bridge har gjort Bankside mer tilgjengelig fra sentrum, og det er anlagt en gangveg langs Themsen. Bankside er også navnet på gata langs Themsen mellom Jubilee Footbridge og Millenium Bridge.
I tidligere tider var Bankside Londons viktigste forlystelsessted, med bjørnetemmere, oksekamper, spillebuler, bordeller og Shakespeares Globe Theatre. Mye av fornøyelsene på Bankside ble stengt under puritanernes moralske opprustning fra 1642.
Under den industrielle revolusjon ble mye industri lagt til Bankside – verft, pakkhus og fabrikker. På grunn av industrien ble Bankside tungt bomba av Luftwaffe under andre verdenskrig. Nedbygginga av tradisjonell industri på 1970- og 1980-tallet etterlot Bankside som en industriell ruin, men det nye Globe Theatre og ombygginga av Bankside kraftstasjon til kunstmuseet Tate Modern har gitt området nytt liv.


Police Service of Northern Ireland.
Police Service of Northern Ireland (PSNI) er politietaten i Nord-Irland. Den ble opprettet 4. november 2001 og erstattet Royal Ulster Constabulary som et resultat av Belfastavtalen.


1 FM.
1 FM er en lokalradiokanal som holder til i Molde, og eies av Romsdals Budstikke. Kanalen sender stort sett musikk døgnet rundt, men sender også nyheter og direkteoverføringer fra fotballkamper med Molde Fotballklubb.
Ansvarlig redaktør for kanalen er Ole Bjørner Loe Welde.
Konsesjonskamp.
Radiokanalen mistet i 2008 konsesjonen for drift av lokalradio, Molde Nærradio (Radio PS) skulle fra 1. januar 2009 være lokalradiotilbudet for Molde og omegn. I oktober 2008 gjorde medietilsynet om vedtaket og Radio 1 FM fikk konsesjon for syv nye år.


Val di Fiemme.
Val di Fiemme (tysk "Fleimstal") er en dal og et forvaltningsdistrikt ("comprensorio") i den italienske provinsen Trentino. Dalen strekker seg i vest–øst-retning innover i Dolomittene.
Elven Avisio renner gjennom dalen. Nordøst for (og ovenfor) Predazzo skifter dalen navn til Val di Fassa. Sydvest for (og nedenfor) Castello-Molina di Fiemme heter dalen Val di Cembra. Østover er Val di Fiemme forbundet med Primiero over Rollepasset, nordvestover med Auer i Syd-Tirol.
Val di Fiemme er et kjent vintersportssted, og ski-VM ble arrangert her både i 1991 og 2003. Val di Fiemme skal arrangere ski-VM igjen i 2013.
Kommuner.
I tillegg kommer en tyskspråklig kommune, Altrei, som geografisk ligger i Val di Fiemme, men ikke hører til samme forvaltningsdisktrikt, men til Syd-Tirol.
Eksterne lenker.
Fiemme


Festspillene i Bayreuth.
Festspillhuset i Bayreuth hvor festspillene finner sted.
Festspillene i Bayreuth ble åpnet i 1876 med "Der Ring des Nibelungen". "Parsifal" har premiere i 1882.
Teateret er bygd og innredet etter de intensjonene Richard Wagner hadde med et festspillteater. Selve salen er et amfi, med tre losjerader bak. Selve bygningen og andre lokaler har vært ombygd og restaurert flere ganger.
Et skille i festspillenes historie går ved andre verdenskrig. Fra 1951 åpnet teateret med "Der Ring des Nibelungen" i det som siden dannet grunnlaget for moderne konseptteater. Richard Wagners barnebarn Wieland Wagner satte sitt preg på oppsetningene der fram til sin død i 1966. Han innførte regimessig moderne ideer som siden preget operaverdenen i mange tiår. Wieland ledet festspillene sammen med broren Wolfgang frem til sin død. Fra 1966 har Wolfgang Wagner ledet festspillene alene. Wolfgang Wagner har invitert en rekke fremstående dirigenter og regissører, som for eksempel Georg Solti, Pierre Boulez, Daniel Barenboim, Christian Thielemann, James Levine, Peter Hall, Jean-Pierre Ponnelle, Patrice Chéreau, Harry Kupfer, Heiner Müller, Dieter Dorn og Tankred Dorst. Stefan Herheim debuterte som første norske regissør i Bayreuth med en ny oppsetning av Parsifal i 2008.


Omar Karami.
Omar Abdul Hamid Karami (el. Karamé) (født 7. september 1934) er tidligere statsminister i Libanon. Han var statsminister den første gangen fra 24. desember 1990, da Selim al-Hoss sa fra seg makten, til 13. mai 1992, da han gikk av etter massive protester da den libanesiske valutaen kollapset. Han ble igjen statsminister 21. oktober 2004, og gikk av 28. februar 2005 etter protester som følge av drapet på den forrige statsministeren, Rafic Hariri.
Karami ble født nord i Libanon, i byen An Nouri i nærheten av Tripoli. Han er sønn til Abdul Hamid Karami og bror til Rashid Karami, begge libanesiske politikere. Sistnevnte ble drept i et attentat i 1987, og det var etter dette at Omar gikk inn i politikken. Han har vært medlem av parlamentet som representant for Tripoli siden 1991. Han er en sterk tilhenger av syrisk innflytelse på landets politikk.
Etter mordet på den forrige statsministeren, Rafiq Hariri, i 2005, beskyldte opposisjonen Syria for å stå bak drapet, og krevde at Syria trakk sine militære styrker ut av Libanon, noe den den Syria-vennlige regjeringen med Karami i spissen ikke gikk med på. Enkelte av de opposisjonelle lederne gikk så langt som å beskylde Karamis regjering for å ha vært direkte innblandet i drapet.
Til tross for et forbud mot offentlige demonstrasjoner, ble det i Beirut satt i gang store demonstrasjoner mot den sittende regjeringen. Dette førte etter hvert til at Karami den 28. februar 2005 gikk ut offentlig og fortalte at han ville gå av som landets statsminister.
Ti dager etter – 10. mars – ble imidlertid Karami gjeninnsatt som statsminister av president Émile Lahoud, som ba ham opprette en ny regjering. Karami sa seg villig til dette, og oppfordret samtidig alle de andre partiene til å støtte opp omkring et nasjonalt enhetlig styre.


Elizabeth Taylor.
Elizabeth Rosemond «Liz» Taylor (født 27. februar 1932 i Hampstead i London i England, død 23. mars 2011 i Los Angeles i California i USA) var en britisk-amerikansk skuespiller.
Taylor var en filmlegende fra Hollywoods gullalder og var lenge ansett som en av verdens vakreste kvinner. Hun var kjent for sine mange fine rolletolkninger, såvel som for sin glamorøse livsstil og mange ekteskap.
Taylor filmdebuterte som 10-åring i 1942 og ble som voksen en av verdens mest omtalte og best betalte filmstjerner. Hun har vunnet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle to ganger, for filmene "Venus i mink (BUtterfield 8)" (1960) og "Hvem er redd for Virginia Woolf?" (1966).
Taylor har også fått mye omtale for sitt engasjement i kampen mot AIDS, vennskap med Michael Jackson og en bestselgende parfymeserie etter at filmkarrieren avtok på 80-tallet.
Det amerikanske filminstituttet (AFI) rangerte i 1999 Taylor som nr 7 i kategorien «Tidenes kvinnelige filmlegender». Samme år ble hun utnevnt til "Dame Commander" av Order of the British Empire og derved adlet. Hun hadde deretter rett til å føre tiltaleformen "dame" foran sitt navn.
Familie.
Hun ble bestemor for første gang som 39-åring i 1971.


Network Rail.
Network Rail (ikke å forveksle med "National Rail)" er et britisk jernbaneselskap. Det har en status kalt "Company Limited by Guarantee", og betaler derfor ikke ut fortjeneste til eierne. Selskapet eier det britiske jernbanenettet, med unntak av tog og vogner; Network Rail eier skinnegangen, signalsystemet, tunnelene, broene, planovergangene og stasjonene, og svarer dermed til det norske Jernbaneverket. Selskapet driver 17 stasjoner, mens resten er satt bort til de jernbaneselskapene som trafikkerer dem.
I 2003 tok selskapet over alt vedlikehold av skinnegangen fra private entreprenører, etter at det hadde oppstått bekymringer over kvaliteten på arbeidet og store kostnadsstigninger. Selskapet fremholdt at dette ikke var et steg mot renasjonalisering av jernbanen, men mange så det som et tegn på at privatiseringen av jernbanen er i ferd med å rakne.
Denne oppfatningen økte da Network Rail åpnet et operajonsssenter på Waterloo stasjon i London, som drives sammen med South West Trains. Dette er det første samarbeid av denne typen mellom Network Rail og et driftsselskap siden privatiseringen, og det bli regnet som en modell for andre områder i jernbanenettet.
Legging av ny skinnegang, installasjon av nye signalanlegg og annen modernisering av nettverket blir fortsatt utført av private entreprenører på kontraktsbasis.
Stasjoner drevet av Network Rail.
De 17 stasjonene som drives av Network Rail er landets største og mest travle stasjoner.


Fannefjordtunnelen.
Fannefjordtunnelen er en 2743 meter lang undersjøisk veitunnel som går under Fannefjorden mellom Molde (Lergrovika) og Bolsøya på fylkesvei 64. Tunnelen er en del av den bompengefinansierte Skålavegen. Veiprosjektet ble åpnet 24. mai 1991 og ble nedbetalt sommeren 2005 etter en 14 års innkrevingsperiode.
Fannefjordtunnelen når 101 meter under havet, og største stigning er 10 %. Det er ikke tillatt for fotgjengere å ferdes i Fannefjordtunnelen.
I likhet med mange andre tunneler i Norge er Fannefjordtunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen.,


Fylkesordfører.
Fylkesordfører er den valgte leder av et fylkesting. Fylkesordfører er valgt fra 1963 da alle kommuner, også bykommunene, ble representert i fylkestinget og tinget ble sammensatt etter forholdstall.
Tidligere var fylkestinget sammensatt av ordførerne i fylkets landkommuner og tinget ble ledet av fylkesmannen.
Fra 1976 er fylkestinget satt sammen etter direkte valg, fylkestingsvalg, i samtlige kommuner og de folkevalgte har fått en egen administrasjon med fylkesrådmann som øverste leder til å ivareta fylkeskommunens oppgaver.


Rapalloavtalen.
Rapalloavtalen var en traktat underskrevet 16. april 1922 mellom Tyskland og Sovjet-Russland (som ble en del av Sovjetunionen senere samme år), der begge land sa fra seg sine territorielle krav på hverandre fra Brest-Litovsktraktaten. Dessuten innebar avtalen en formalisering av forholdet mellom Tyskland og Sovjet.
Et hemmelig tillegg, signert 29. juli innebar at tyske styrker fikk adgang til å trene og forske i Sovjetunionen med moderne våpen som panservogner, fly og giftgass. Dette var et direkte brudd på Versaillestraktaten.
På tross av en ny traktat i Berlin i 1926 ble forholdet mellom de to maktene gradvis svekket av Tysklands gradvise tilnærming til Storbritannia og Frankrike.


Vestre Moland.
Vestre Moland er en tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder fylke. Opprinnelsen til navnet er Moðguland; dette kan ha sammenheng med norrønt móðugr, dvs. modig. Moðguland var navnet på gården som i dag kalles Prestegården. Vestre Moland var et kirkesogn i middelalderen, og kaltes Vestre for å skille det fra Moland som ligger i nåværende Arendal kommune, altså lenger øst. Vestre Moland var en egen kommune fra 1865 til 1961. Vestre Moland utgjorde fra 1837 sammen med Høvåg Vestre Moland formannskapsdistrikt.
I 1865 ble området delt i to selvstendige kommuner. Vestre Moland hadde på dette tidspunktet 2 167 innbyggere.
Kommunegrensen mellom Høvåg og Vestre Moland fulgte midten av Østre Vallesverdfjorden.
Fra 1. januar 1962 ble Vestre Moland slått sammen med Høvåg og Lillesand, og Gitmark-gårdene i Eide, til den nye storkommunen Lillesand.
Kjente steder i Vestre Moland er Brekkestø, Justøy. Blindleia går gjennom skjærgården i Vestre Moland og Høvåg


Drug Enforcement Administration.
Drug Enforcement Administration (DEA) er en amerikansk føderal etat med oppgave å bekjempe all form for ulovlig håndtering av narkotika og legemidler. Etaten har sammenfallende jurisdiksjon med FBI i narkotikasaker. DEA har eneansvaret for koordinering av amerikanske narkotikaetterforskninger i utlandet.
DEA ble opprettet i 1973 og har over 11 000 ansatte, hvorav vel 5000 er spesialetterforskere. DEA har et årlig budsjett på ca 2 milliarder dollar. Etaten har 237 lokalavdelinger i USA og 80 utenlandskontorer i 58 land. DEAs hovedkontor ligger Arlington, Virginia og blir ledet av Karen Tandy.


Foreningen 2 Foreldre.
Foreningen 2 Foreldre (F2F) er en tverrpolitisk organisasjon som arbeider for barns kontakt med begge foreldrene etter samlivsbrudd. Foreningen ble startet 1. november 1985. Foreningens formål er å jobbe for det de kaller et likeverdig foreldreskap (delt omsorg) og barns rett til kontakt med begge foreldre uavhengig av samlivsform.
Det var Terje Torgersen, Øystein Haram, Roland Hedayat og Jørund Hassel som tok initiativet til å starte foreningen. Foreningens oppstart skjedde i kirkestua ved Tanum kirke i Bærum.
Foreningen har sekretariat i Oslo med en person ansatt. Det er pr. 2007 fylkeslag av F2F i Troms/Finnmark, Nordland, Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud, Østfold og Oslo/Akershus. Det er kontaktpersoner i de andre fylkene.


Eide i Aust-Agder.
Eide kommune,før kommunesammenslåingen i 1962. (Ekvidistanse=20m. Kartgrunnlag år 2002.)
Eide ("Eidesogn") er en tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder fylke. Eide var egen kommune fra 1837 til 31. desember 1961.
Eide har et areal på 32,4 km². Av dette er 29,2 km² fastland og resten øyer.
Eide grenser mot Skagerrak i sørøst over en stekning på 6 km. I nordvest ligger Vestre Moland, i nordøst Landvik.
1. januar 1962 ble området Gitmarkgårdene i Eide innlemmet i Lillesand, mens resten av kommune ble slått sammen med Landvik. Eide kommune hadde da 510 innbyggere.
1. januar 1971 ble så Landvik (sammen med Fjære) del av Grimstad kommune.


Company Limited by Guarantee.
"Company Limited by Guarantee" ("GLC") er en britisk selskapsform. Selskaper av denne typen er private, og har ikke aksje- eller andelseiere. Det eies i stedet av medlemmer, kalt "garantister" ("guarantors"), som er forpliktet til å bidra økonomisk dersom selskapet trenger det.
GLC-selskaper kan ikke fordele et eventuelt overskudd til sine eiere; i stedet investeres midler normalt i selskapet eller settes av til dekning av et senere underskudd. På grunn av dette kan de søke om status som veldedig organisasjon, hvilket blant annet gir skattefordeler. En slik søknad vil ikke alltid bli innvilget.
Denne typen organisering er blant annet brukt for selskaper som erstatter tidligere statlige monopoler, som jernbaneselskapet Network Rail.


Kato Air.
Kato Air var et norsk flyselskap som fløy regionale ruter i Nord-Norge. Selskapet ble grunnlagt i 1995 og nedlagt i 2008. Kato Air hadde hovedbase på Narvik lufthavn, Evenes.
29. september 2004 forsøkte en mannlig passasjer fra Chlef i Algerie å styrte et av Kato Airs Fairchild Dornier 228-fly da det var på vei fra Narvik lufthavn, Framnes til Bodø lufthavn med kaptein Stein Magne Lian, styrmann Kristian Andresen samt seks andre passasjerer. Passasjeren slo til pilotene med en øks, samtidig som han skjøv stikka på flyet fremover slik at flyet gikk inn i et stup. Samarbeid mellom piloter og passasjerene Trond Frantzen og Odd Eriksen hindret at flyet styrtet ved Tverlandet. Mannen ble i 2005 av Hålogaland lagmannsrett dømt til 15 års fengsel for kapringen.
Luftfartstilsynet inndro 28. august 2008 lisensen til selskapets tekniske verksted, Kato Air Service, noe som medførte flyforbud. Alle selskapets fire fly ble satt på bakken, og som en følge av det ble all forretningsdrift i de to selskapene Kato Airlines AS og Kato Air Service AS besluttet innstilt fra og med onsdag 2. september 2008.


Pentridge.
Pentridge er en landsby i det nordøstlige Dorset, England. Den ligger på Cranborne Chase, ved veien A354.
Navnet er av keltisk opprinnelse, og betyr «villsvinets ås». Stedet er nevnt i et dokument datert til før Alfred den stores tid, da som "Pentric".
Landsbyen ligger mellom flere neolittiske, romerske og saksiske voller. Den viktigste av dem er Bokerleydiket, som ble anlagt i 397 for å holde sakserne ute av Dorset.
Pentridge Hill er en åsrygg formet av en stripe av kalk som er hardere enn den som lå omkring, og som dermed har overlevd erosjonen som har gravd seg ned rundt. På hver side av ryggen er det dype daler som ble dannet i siste istid.


Nordiske grener.
Det arrangeres egne verdensmesterskap i nordiske grener annet hvert år, foruten at disse idrettene er en viktig del av De olympiske vinterleker.


East Dorset.
East Dorset er et administrativt distrikt i Dorset, England. Største by og administrasjonssenter er Wimborne Minster.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Wimborne Minster bydistrikt ble slått sammen med Wimborne and Cranbourne landdistrikt og deler av Ringwood and Fordingbridge landdistrikt. Da det ble opprettet hadde det navnet "Wimborne", men dette ble endret etter kort tid.


Joachim von Ribbentrop.
Ulrich Friedrich Wilhelm Joachim von Ribbentrop (født 30. april 1893, død 16. oktober 1946) var en tysk politiker. Han var Tysklands utenriksminister mellom 1938 og 1945, og spilte en nøkkelrolle i fremforhandlingen av bl.a. Anti-Komintern-pakten og senere Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen.
Tidlige år.
Han ble født i Wesel i Niederrhein som sønn av offiseren Ulrich Friedrich Joachim Ribbentrop. Ribbentrop snakket flytende fransk og engelsk, og bodde mange år i utlandet som vinhandler. Mellom 1910 og 1914 bodde han i Canada som importør av tysk vin. Han tjenestegjorde i den tyske hæren under første verdenskrig, til slutt som premierløytnant og mottok Jernkorset. Fra 1917 var han stasjonert i Konstantinopel (Tyrkia) som stabsoffiser. Her møtte han bl.a. Franz von Papen. I 1920 giftet han seg med en datter av en rik vinhandlerfamilie som produserte champagne og arbeidet i de følgende årene for svigerfarens selskap. Han overbeviste også sin tante, som tilhørte en gren av familien som hadde blitt adlet, til å adoptere ham, slik at han kunne føre adelspredikatet 'von' i navnet sitt (selv om han teknisk ikke tilhørte adelen).
Tidlig karriere i nazipartiet.
Han ble medlem av det nasjonalsosialistiske partiet i 1932 og gjorde raskt karriere, selv om mye av den gamle garden i partiet mislikte ham, da han ble sett på som en opportunist. For å kompensere dette opptrådte han på en fanatisk måte, som nesten grenset til det karikaturmessige. I denne perioden ble han også en svoren anti-semitt. Han hadde gjort stort inntrykk på Adolf Hitler med sine kunnskaper om utenrikspolitikk, og ble hans viktigste rådgiver i utenriksspørsmål. Selv om han utvilsomt hadde store kunnskaper om dette, var det først og fremst med smiger han gjorde karriere, og han fortalte Hitler det han ønsket å høre og gikk gjerne lenger enn hva Hitler hadde foreslått. De profesjonelle diplomatene i utenriksministeriet hadde ofte et annet syn på sakene. Mellom 1933 og 1938 drev Ribbentrop et eget byrå som fungerte som et «alternativt» utenriksministerium, og aggressivt konkurrerte med det egentlige utenriksminsteriet. Han forsøkte også å undergrave utenriksministeren, baron Konstantin von Neurath.
Von Ribbentrop var svært dårlig likt av de andre nazistene, med noen få unntak som Hitler og Heinrich Himmler. Dette var på grunn av metodene han brukte for å smiske seg inn på Hitler. Han snakket ofte med de som hadde sittet i møte med Hitler eller spist mat med han, og funnet ut av Førerens tanker. Dagen etter presenterte han det Hitler hadde sagt dagen før til Hitler, bare mer radikalt. Der Hitler sa grått, sa Ribbentrop dagen etter svart.
Hitler sa en gang dette: "– Det er så greit med Ribbentrop, han er alltid så radikal. Alle de andre folkene mine, de kommer hit med problemene sine, de er engstelige og sier vi må være forsiktige. Med Ribbentrop er det motsatt. Han må jeg bremse – det er mye bedre."
Herman Göring var mindre glad i von Ribbentrop: "– Han kjøpte seg til et navn, giftet seg til en formue og svindlet seg til et embete."
I 1934 ble han rådgiver for regjeringen i nedrustningsspørsmål ("Außenpolitischer Berater und Beauftragter der Reichsregierung für Abrüstungsfragen") og i 1935 ble han befordret som ambassadør ("Außerordentlichen und Bevollmächtigten Botschafter des Deutschen Reiches"). I denne posisjonen fremforhandlet han den tysk-engelske marineavtalen. Ett år senere sluttet Tyskland og Japan Anti-Komintern-pakten, hvor Japan og Tyskland forpliktet seg til bekjempelse av den kommunistiske internasjonale.
Ambassadør i London.
I 1936 ble Joachim von Ribbentrop utnevnt til tysk ambassadør i London, hans oppdrag var særlig å forhandle frem en britisk-tysk allianse, men han oppnådde bare å gjøre britisk UD mer mistenksom med sin arrogante oppførsel og merkelige forhandlingsteknikk som besto i å bølle med motstanderen.
Tysk utenriksminister.
I 1938 overtok han etter Konstantin von Neurath som utenriksminister.
Ribbentrop likte Stalin og var imot krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen i 1941. Sammen med Cecil von Renthe-Fink foreslo han i 1943 en europeisk konføderasjon med Berlin som sentrum.
Han ble avskjediget som utenriksminister av rikspresident Karl Dönitz på slutten av krigen.
I krigens siste skanse, i Førerbunkeren, ble han dårlig likt av Hitler og junkerne.
Nürnbergprosessen.
Etter krigen ble han dømt under Nürnbergdomstolen for sin rolle i holocaust, som innebar å overtale satellittstatene til å sende sine jøder til konsentrasjonleirer. Dette var en oppgave han hadde overlatt til utenriksdepartementets «Dienststelle Martin Luther», ledet av en av hans ivrigste støttespillere gjennom mange år, naziembedsmannen Martin Luther.
For sin deltakelse i holocaust ble Ribbentrop hengt 16. oktober 1946.
Hans memoarer, "Zwischen London und Moskau", utkom i 1953.


Kensington.
Kensington er et område i vestlige sentrale London, i bydelen Kensington and Chelsea. Kensington er framfor alt et boligområde, relativt tett befolka, men med høye boligpriser og en velstående befolkning. Kensington omgis av Notting Hill (nord), Brompton og Knightsbridge (øst), Chelsea (sør) og Shepherd's Bush, Hammersmith og Earls Court (vest). Navnet kommer av det gammelengelske "Cēnsiginga tūn", «de seierglades gard», som var den befesta landsbyen til en anglosaksisk stamme.
Kensingtons hovedgate er Kensington High Street, som har et bredt utvalg av forretninger i øvre prisklasse. Kvartalene sør for Cromwell Road kalles gjerne South Kensington.
Kensington har ingen klart definerte grenser. Særlig i sør er det en uklar overgang til Chelsea, med noe av den samme arkitekturen. Mot vest danner Earls Court Road en klarere grense, mens Holland Park Avenue kan regnes som grense mot Notting Hill. I nordøst er den store parken Kensington Gardens en tydelig avgrensning. Den andre parken av noen størrelse er Holland Park rett nord for Kensington High Street.
Til tross for svært høye tomtepriser mangler Kensington høyhusbebyggelse; det vanlige er hus med fire til seks etasjer. Et unntak er det 27 etasjer høye hotellet Holiday Inn på Cromwell Road. Kvartalene med de store museene og Imperial Collage mellom Cromwell Road og Kensington Gardens skiller seg klart ut fra det øvrige Kensington.
Administrasjon.
Kensington er en del av Royal Borough of Kensington and Chelsea, som også er valgkrets til parlamentsvalget. Fram til 1965 utgjorde Kensington en egen kommune, Royal Borough of Kensington. Sammenslåingen med den tidligere billigere og mindre fasjonable kommunen Chelsea vakte en del motstand i Kensington.


Jan Mossin.
Jan Mossin (født 12. april 1936 i Oslo, død 1987) var en norsk økonom. Etter examen artium studerte han ved Norges Handelshøyskole, hvor han tok siviløkonomeksamen i 1959. Etter et par år i næringslivet begynte han våren 1962 sine doktorgradsstudier ved Carnegie Mellon University (dengang Carnegie Institute of Technology) i Pittsburgh i Pennsylvania. Etter fullført doktorgrad reiste han tilbake til NHH hvor han i 1968 ble utnevnt til professor.
Et av arbeidene i doktoravhandlingen hans var et viktig bidrag til kapitalverdimodellen (CAPM). Mossin er også anerkjent for andre banebrytende forskningsbidrag i finans. Dette gjelder i særdeleshet et velkjent arbeid om strategisk aktivaallokering for en langsiktig investeringsportefølje, og arbeid om optimal risikodeling og prising i forsikringsmarkeder. Sammen med professorene Karl Borch og Agnar Sandmo etablerte Mossin NHH som et sentralt internasjonalt forskningsmiljø på slutten av 1960-tallet.
Referanser.
Sandmo, Agnar (1987). "Jan Mossin 1936-1987". "Sosialøkonomen", nr. 9, ss. 31-34.


Otto von Bismarck (CDU).
Fyrst Otto Christian Archibald von Bismarck (født 25. september 1897 i Schönhausen, død 24. desember 1975 i Friedrichsruh) var en tysk konservativ politiker.
Bryllupet mellom Bismarck og Ann-Marie Tengbom i 1928
Han var sønn av fyrst Herbert von Bismarck og barnebarn av rikskansler Otto von Bismarck. Etter Abitur (artium) i 1915 studerte han jus i Berlin og Kiel, hvor han avtjente sitt "Referendariat". Hans utdannelse ble avbrutt av krigstjeneste fra 1917 til 1918. Fra 1921 til 1923 drev han familiegodset i Friedrichsruh, samt eiendommen Schönhausen. Mellom 1924 og 1928 var han medlem av den tyske Riksdagen for Deutschnationale Volkspartei (DNVP).
I 1927 trådte han inn i den tyske utenrikstjenesten. Han var stasjonert i Stockholm og London, før han arbeidet som leder for politisk avdeling i utenriksministeriet fra 1937 til 1940. I 1935 ble han medlem av Anglo-German Fellowship. Han var virksom som gesandt ved den tyske ambassade i Roma frem til august 1943, og ble deretter satt i ventestand. Etterhvert tok han opp igjen driften av familieeiendommen Friedrichsruh.
Etter krigen ble han medlem av CDU. Han var igjen medlem av det tyske parlamentet mellom 1953 og 1965 (for valgkretsen hertugdømmet Lauenburg), hvor han bl.a. satt i utenrikskomitéen, og var dessuten medlem av den parlamentariske forsamling i Europarådet. Han var i 1959/60 og fra 1961 til 1966 visepresident i Europarådet. Han var mellom 1957 og 1961 også formann for Deutsche Parlamentarische Gesellschaft.
Hans barnebarn Carl-Eduard von Bismarck er medlem av Forbundsdagen for CDU, og er også valgt i hertugdømmet Lauenburg.


Exxon Mobil.
Exxon Mobil Corporation eller ExxonMobil er et oljeselskap med hovedkvarter i Irving, USA. Selskapet er pr. 2010 det største oljeselskapet i verden, etter en fusjon i november 1999 mellom de tidligere amerikanske oljeselskapene Exxon og Mobil. ExxonMobil er et morselskap til en rekke Exxon, Mobil, og Esso datterselskaper i verden. Nåværende konsernleder i ExxonMobil er "Rex Tillerson", som 1. januar 2006 tok over etter Lee Raymond.
Esso Norge.
ExxonMobil i Norge er representert ved datterselskapene
ExxonMobil er blant de tre største i det norske marked på oljeprodukter.
Slagentangen har mer enn en tredel av raffinerikapasiteten i landet og kan årlig behandle mer enn 40 mill fat tilsvarende ca 6,6 millioner Sm³ eller ca 5,6 millioner tonn råolje. Til sammenligning regnes kapasiteten ved landets andre raffineri på Mongstad å være ca 10 millioner tonn råolje pr år.
ExxonMobil i Norge har rettigheter i produksjonslisenser som gir andel av petroleumsproduksjon på 24 ulike felt på norsk sokkel. Selskapets største volumandeler av gjenværende olje ligger i Balderfeltet, Granefeltet, Snorrefeltet og Statfjordfeltet. Selskapet har operatøransvar på Balderfeltet. Det tidligere Mobil i Norge var kjent for å ha oppdaget og bygget ut Statfjordfeltet. Operatøransvaret for Statfjordfeltet ble overført til Statoil i 1987.
Andel av totale reserver på norsk sokkel er pr 1. januar 2005 107,6 millioner Sm³ olje og 98,4 mrd Sm³ gass. Dette tilsvarer 8,9 % av oljereservene og 3,7 % av gassreservene på sokkelen. ExxonMobils andel av oljeproduksjonen på sokkelen var i 2004 ca. 15,6 millioner Sm³, et prosentvis uttak på ca. 13 % målt av selskapets reserve ved inngangen til 2004.
Alle tall for petroleumsreserver er i følge Oljedirektoratet.


Åklagarmyndigheten.
Åklagarmyndigheten er en svensk statlig etat som har ansvar for rettsforfølgelse av lovbrudd. Etaten har rundt 1100 ansatte, hvorav drøyt halvparten er anklagere.
Organisasjon.
Åklagarmyndigheten er organisert med "Riksåklagaren" i Stockholm, som har rundt 80 ansatte, og 43 "åklagarkammare" rundt om i landet, hver ledet av en sjefanklager. Anklagerkamrene har ofte et geografisk ansvarsområde, men noen kamre har ansvar for spesiell rettsforfølgelse, som organisert og grenseoverskridende kriminalitet.
Riksanklagerens kanselli inkluderer spesialenheter med ansvar for korrupsjon og mistanker mot polititjenestemenn.
I tillegg arbeider noen anklagere ved Ekobrottsmyndigheten, som er en egen etat med ansvar for økonomisk kriminalitet.
Virksomhet.
Åklagarmyndigheten utgjør et viktig ledd i Sveriges strafferettsvesen: politi – anklager – domstol – kriminalomsorg.
Når politiet får kjennskap til et lovbrudd, åpnes en etterforskning. Når en person er mistenkt for lovbruddet, trer anklageren inn som etterforskningsleder og bestemmer hvordan den videre etterforskningen skal organiseres, og eventuelt om det skal reises tiltale. Anklageren fører i såfall saken for retten.


Hird og hirdmenn.
Hird ble i middelalderen brukt som betegnelse på norske og danske kongers eller stormenns livvakt. Selv om ordet brukes i sagaer om hendelser i vikingtiden, har det sannsynligvis ikke vært brukt før etter denne perioden – sagaene er nedskrevet i middelalderen, og bruker sin tids språkdrakt. For vikingtiden ble Knut den stores følge kalt «ting-hlíd», et ord som må antas å ha en liknende betydning. Ordet kommer fra det norrøne "hirð" som igjen stammer fra det gammelengelske "hir[e]d/heard/hird/hurd" eller middelaldertysk "heirat", som begge betyr «flokk».
Hirden var hærfølget til stormenn og konger ("drottinn"). En mann måtte frivillig underlegge seg hirdherren, selv om sagaen i mange tilfeller indikerer at så skjedde med tvang (et alternativ til døden). Opptak i hirden ble markert ved håndgang, sverdtaking og troskapseder. Hirdmennene ble derfor betegnet som håndgangne menn, enten sverdtakere eller edssvorne, og måtte sverge evig troskap til sin herre og love å følge han i både krig og fred, og ofre livet for han om nødvendig.
Hirdmenn.
Hirdmenn hadde krav på vern og støtte fra sin herre. Dette ble kalt "traust". Hirdherren lønnet troskap og tjeneste med gaver som klær, våpen og gull. Hirdmenn fikk også andeler av krigsbyttet. Om en hirdmann ble drept, skulle det betales høyere mannebøter enn for vanlige folk.
Hirdmenn i aktiv tjeneste ble sagt å være bordfaste ("bordfastir"). De utgjorde kongens livvakt ("hofudvordr") og var et væpna følge ("fylgd"). Hirdmenn gjorde skiftevis tjeneste, gjerne 6-12 av gangen, og bodde på kongsgården, der mange av dem spiste ved herrens bord. Om herren var ute på reise fulgte de alltid med. Hirdmenn fikk utbetalt lønn ("máli") og ble derfor også kalt "málamenn". Hirdmenn deltes inn etter rangorden i hirden, der herrens "stallare" var hans viktigste og mest betrodde mann.
Hirðskrá.
Hirdens rettigheter og plikter ble regulert i flere lover, blant annet i Magnus Lagabøtes såkalte "Hirdskrá" eller Hirdskråen. Hans lovtekst er blant annet tatt med i "Norges gamle Love indtil 1387", men er også utgitt separat.
Nasjonal Samlings hird.
Partiet Nasjonal Samling brukte begrepet Hirden om sin kjerne av aktive. Hirden var en særorganisasjon av partiet og ble organisert militært. Medlemskap i Hirden ble obligatorisk for unge mannlige partimedlemmer fra 1941.
Hirden på Island.
Hirden ble tidlig oppfattet som en egen stand. Da man innførte "Jónsbok" på Alltinget på Island i 1281, fantes der tre stender i landet: Geistlighet, kongens håndgangne menn og bøndene. I 1281 ble det også lovfestet at alle menn skulle kle seg etter sin stand og formue. For å kunne gå i alle typer klær, måtte man være enten storbonde eller en hirdmann som eide de lovbestemte våpen for sin hirdrang. Hirdmennene var også de eneste på Island som kunne bære standskarakteriserende symboler som skjold og hjelm.


Sveriges politi.
Sveriges politi (Svenska polisen) utgjøres av en nasjonal organisasjon, Rikspolitistyrelsen, og en lokal organisasjon, 21 politimyndigheter. Totalt har politiet 23 600 ansatte (2004), hvorav 16 900 er polititjenestemenn. Staten overtok ansvaret for politiet fra kommunene i 1965.
Politimyndigheter.
Den lokale politiorganisasjonen i Sverige består av 21 selvstendige politimyndigheter, som hver har ansvar for politivirksomheten i et len. Hver politimyndighet ledes av en politistyrelse, med medlemmer utnevnt av den svenske regjeringen. Politistyrelsene avgjør selv hvordan politiviksomheten skal organiseres. Strukturen i politimyndighetene er derfor varierende. Det er imidlertid vanlig med en grunnleggende struktur med en sentral stab, en ordensavdeling og en lenskriminalavdeling.


Säkerhetspolisen.
Säkerhetspolisen (Säpo) er sikkerhetstjenesten i Sverige. Etaten rapporterer til Rikspolitistyrelsen, som igjen er underlagt det svenske justisdepartementet.
Säpo ble organisert i 1914 og var et samarbeid mellom "Detektiva Polisen" og Generalstaben. Brudd mot rikets sikkerhet hadde tidligere blitt etterforsket av "Detektiva Polisen" i Stockholm ved behov.


Hirden.
a> med to sverd i gult på rød bunn
Hirden var en ideologisk, paramilitær særorganisasjon i det norske nazistpartiet Nasjonal Samling fra 1934 til 1945. Hirden fungerte som partiets politiske tropper, tilsvarende Sturmabteilungen i Tyskland. Organisasjonen bestod opprinnelig av den aktive kjernen i partiet, men medlemskap i Hirden ble obligatorisk for alle NS-medlemmer i løpet av andre verdenskrig. Det var til sammen rundt 8 500 medlemmer i Hirden.
Historie.
Hirden ble dannet i 1933 under navnet "Spesialavdeling" og var en frivillig organisasjon for medlemmer av Nasjonal Samling fra 18 til 45 år. Hirdmannskapene ble offisielt definert som partiets "politiske og ideologiske soldater", men hovedsakelig fungerte de som vaktmannskap under politiske møter og taler, etter utallige angrep fra og konflikter med kommunist- og daværende arbeiderbevegelse, som også var hovedgrunnlaget for Hirdens dannelse. Etter okkupasjonen fikk imidlertid Hirden nye oppgaver og avdelinger. Hirdmedlemskap ble obligatorisk for unge, mannlige partimedlemmer fra 1941, og seinere også for kvinner og eldre medlemmer, men ordningen ble ikke helt gjennomført. Alle medlemmer bar uniform på arrangementer og i medlemstjeneste.
Begrepet hird ble tatt i bruk i 1934 og var opprinnelig middelalderens navn på livvaktene til konger og stormenn. Nasjonal Samlings hird hadde tilsvarende oppgaver overfor partiets og Hirdens leder Vidkun Quisling.
Hirden ble oppløst ved frigjøringa i mai 1945, og mange medlemmer ble dømt i landssvikoppgjøret.
Oppbygging og oppgaver.
Hirden utgjorde NS' aktivistiske kjerne og virket som ordensvern ved NS' møter. Hirden skulle dessuten disiplinere og skolere medlemmene. Hirdens andre leder, den seinere høyesterettsadvokaten Johan Bernhard Hjort, var som skapt for denne oppgaven med sin prøyssiske bakgrunn, sersjantutdanning fra forsvaret og naturlige autoritet. Han åpnet friskt et møte for flere tusen frammøtte på Gjøvik Kristi himmelfartsdag 1936 med følgende hilsen: «Landsmenn, landsforrædere, apekatter og annet folk». Hjort kom imidlertid snart på kant med Quisling og meldte seg ut av partiet i 1937.
Hirden var organisert i en militær korpsstruktur med flere forskjellige forband på samme måte som det tyske nazistpartiet NSDAPs paramilitære Sturmabteilungen (SA). Organisasjonen fikk ytterligere militært preg under 2. verdenskrig, da NS-staten blant annet opprettet Hirdmarinen og et Hirdens Flykorps. Hirden fikk politimyndighet i mars 1941 og ble innlemmet i «rikets væpnede styrker» 14. august 1943.
Rikshirden og annet.
Rikshirden var den første formasjonen og den egentlige Hirden, og de fleste andre forband utgikk fra den. For øvrig er begrepet hird etter krigen blitt brukt som et fellesnavn på hele hirden, også Kvinnehirden og Ungdomsfylkingens hirdgrupper. Opprinnelig omfattet imidlertid Hirden bare hirdavdelingene som tilhørte Hirdstaben og Førergarden.
Formelt en underavdeling av Hirden, men meget kontroversiell innad i NS-miljøet pga sine tette bånd med Tyskland.
Organisasjon.
Hirden var organisert militært med Rikshirden øverst. Hirden hadde ellers en desentralisert struktur med regionale og lokale avdelinger med egne hirdførere.
Uniform.
Fra mai 1933 var det forbudt med politiske uniformer i Norge, men da Quisling i april 1940 krevde dispensasjon fra uniformsforbudet, og loven samme høst ble opphevet, tok Hirden til å bære uniform og opptrådte i sluttede formasjoner i nasjonalsosialistisk og militær tradisjon.
Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Armbindet hadde solkors med sverd, som var hirdmerket. Quisling og andre i ledelsen brukte ofte Hirdens uniform istedenfor den grønne partiuniformen. De fleste hirdmedlemmer måtte anskaffe uniform på egen regning, da hirdtjenesten ble regnet som en «fritidsaktivitet».


Andrea Henkel.
Andrea Henkel (født 10. desember 1977) er en tysk skiskytter. Hun tok to gullmedaljer under OL i Salt Lake City i 2002 og har åtte gullmedaljer fra verdensmesterskap. Henkel var den første som har vunnet gullmedaljer i samtlige individuelle grener. I verdenscupen har hun i mange år ligget i toppsjiktet og vant i sesongen 2007 sammenlagttittelen. Hun har 21 individuelle enkeltseire i verdenscuprenn.
Andreas søster er langrennsløperen Manuela Henkel.


New York Supreme Court.
Domstolens tinghus i Centre Street 60 i New York City
New York Supreme Court er en førsteinstansdomstol i den amerikanske delstaten New York. Domstolen er organisert geografisk med 12 distrikter, og holder rett i alle delstatens 62 fylker. Den ble grunnlagt i 1691 og er således USAs eldste domstol med generell jurisdiksjon.
New York Supreme Court behandler større sivile saker i hele delstaten, samt forbrytelser i New York Citys fem integrerte fylker; Richmond, Kings, Queens, New York og Bronx. Utenfor New York City er det fylkesdomstolene som behandler forbrytelser. Forseelser og mindre sivile saker behandles i andre domstoler.
Kjæremål går til domstolens appelldivisjon, som er inndelt i fire appellavdelinger med hver sin jurisdiksjon. Anker fra appellavdelingene går videre til delstatens høyeste domstol, New York Court of Appeals, som holder rett i hovedstaden Albany.


New York Court of Appeals.
New York Court of Appeals er den høyeste domstolen i den amerikanske delstaten New York. Domstolen ble opprettet i 1847 og har sete i hovedstaden Albany. Den består av syv dommere utnevnt av guvernøren i New York for åremål på 14 år.


Sigrid Storråde.
Sigrid Storråde (ca 967 – ca 1014) var ifølge "Olav Tryggvasons saga" datter av Skoglar-Toste, en svensk stormann, og først gift med Erik Seiersäll og mor til Olaf Skottkonung. Senere gift med danskekongen Svend Tveskæg. Hun skal ha brent Harald Grenske, far til Olav den hellige, inne og ha vært trolovet med Olav Tryggvason. Derav det noe nedsettende tilnavnet.
Det fortelles at Sigrid nektet å la seg døpe og var «hedensk som en hund». Hun hevnet seg på Olav Tryggvason etter at han hadde hånet henne ved å egge fram motstanden som felte ham i slaget ved Svolder.
Den historiske kjernen om Sigrid Storråde er vanskelig å avdekke; i virkeligheten var det ei slavisk prinsesse som var mor til Olaf Skottkonung, og som senere giftet seg med Svend Tveskæg, men om hun er identisk med Sigrid Storråde vites ikke. Skoglar-Toste knyttes blant annet til Axvalla Hus i Sverige, som meget vel kan ha vært hans bosted en gang.


Richmond (North Yorkshire).
Richmond er en markedsby ved elven Swale i North Yorkshire i England. Byen ligger rett ved Yorkshire Dales nasjonalpark, og er et populært turistmål.
Navnet har sin opprinnelige i byen Richemont i Normandie (nå i Haute-Normandie). Jarlen av Richmond, en tittel som hertugen av Bretagne hadde fra 1136 til 1399, styrte området, og navnet ble derfor brukt også i England. I det 17. århundre gikk tittelen til Stewart, som også hadde den skotske tittelen hertug av Lennox.
Richmond slott er den fremste turistattraksjonen i byen.


Næringsliv.
Næringsliv er betegnelsen på den samlede økonomiske virksomheten i et land, eller innen et mindre område i et land.
Kvartærnæringer.
Begrepet "Kvartærnæringer" tas i økende grad i bruk som en samlende klassifikasjon for næringer som formidler kunnskap og informasjon
Begrepet har ennå ikke blitt en del av den offisielle "næringsgrupperingen" som brukes av SSB. Disse næringene regnes der fremdeles som en del av tertiærnæringene. Kvartærnæringer omfatter vekstområder som inkluderer IT, forskning og informasjonsformidling (f.eks. bibliotek, media).
Bedriftsøkonomi.
Hver enkelt bedrift innenfor næringslivet ledes etter "bedriftsøkonomiske" prinsipper. Den vitenskapelige teorien omfatter "mikroøkonomi". Politikken i etterkrigstidens Norge kalles blandingsøkonomi, hvor en i våre dager ser en dreining mot privatisering.


Åsta Gudbrandsdatter.
a>, illustrasjon til Olav den helliges saga. 1899
Åsta Gudbrandsdatter (d. omkr. 1020/1030) var mor til Olav den hellige i sitt første ekteskap (med Harald Grenske), og mor til Harald Hardråde i sitt annet ekteskap (med Sigurd Syr). Far hennes var ifølge sagaen Gudbrand Kula på Opplandene. Åsta skal ha blitt døpt på Ringerike av Olav Tryggvason i ca. 998.


Austre Moland.
Austre Moland er en tidligere kommune i Aust-Agder fylke og har en komplisert historie med oppdeling, kommunesammenslåing og navneendring.
Østre Moland - en storkommune.
a> var før 1878 sentrum i kommunen Østre Moland
Kommunen ble opprettet som "Østre Moland" formannskapsdistrikt i 1837 og var da en kommune av betydelig størrelse. Den besto da av et geografisk område som i dag utgjør mesteparten av de sentrale og østlige deler av Arendal kommune (unntatt Flosta), fra Ormetjern til Haslestad, fra Merdø til Bjornes. Den mest folkerike del kommunen var forstadsområdene i Barbu, den del av kommunen som omsluttet byen Arendal. I 1878 hadde formannskapsdistriktet Østre Moland 11 401 innbyggere. Det administrative sentrum for kommunen Østre Moland var strandstedet Barbu, mens kommunens kirker var Tromøy kirke og Austre Moland kirke.
Kommunedeling og navneendring.
Fra 1. mai 1878 fikk de tre områdene Østre Moland, Tromøy og Barbu status som selvstendige kommuner. Etter splittelsen hadde den kommunen som beholdt navnet Østre Moland bare 2 524 innbyggere.
1. juli 1919 var det en ny deling. Industristedet Eydehavn var da etablert, og Stokken sogn ble skilt ut som egen kommune. Samtidig førte fornorskingspolitikken til at kommunen skiftet navn fra Østre Moland til Austre Moland.
Den resterende del av Austre Moland kommune hadde nå bare 1 289 innbyggere, og omfattet jordbruksområdene omkring Molandsvannet og Longumvannet. Noe av kommunens arealer lå svært nær byen Arendal.
Kommunesammenslåing.
1. januar 1962 ble Austre Moland, Flosta, Stokken og Strengereid krets i Tvedestrand slått sammen til en ny storkommune som fikk navnet Moland kommune. Samtidig ble det foretatt en justering av grensen mot Tvedestrand.
1. januar 1964 ble området Holtegården (5 innbyggere) i Moland (tidligere Austre Moland) overført til Tvedestrand kommune.
I 1992 ble de fem kommunene Moland, Tromøy, Hisøy, Øyestad og Arendal slått sammen. Navnet på den nye kommunen ble Arendal.
Bygda Austre Moland.
I dag er Austre Moland navnet på den bygda som bar navnet som kommunenavn i perioden fra 1919 til 1962. Bygda omkranser Molandsvannet og Longumvannet.


Flosta.
Flosta (tidligere Flaugstad) var fra 1902 til 1961 en selvstendig kommune, er i dag en del av Arendal kommune.
Fra 1837 var Flosta del av Dypvåg formannskapsdistrikt. Flosta ble skilt ut som egen kommune med 1 892 innbyggere 1. januar 1902. 1. januar 1962 ble Flosta, Austre Moland, Stokken og Strengereid krets i Arendal slått sammen til en ny kommune storkommune som fikk navnet Moland kommune. Flosta hadde på dette tidspunktet 1 205 innbyggere. Fra 1. januar 1992 ble Flosta sammen med resten av Moland kommune en del av Arendal kommune.
Kommunesenteret i Flosta var tettstedet Kilsund. Andre kjente steder i Flosta er uthavna Narestø.
Flosta ligger dels på fastlandet, dels på øyene Flostaøya og Tverrdalsøya.


Gjøvdal.
Gjøvdal ("Gjevedal") er en tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder fylke.
Gjøvdal var fra 1837 del av Åmli formannskapsdistrikt. 1. januar 1908 ble Åmli delt i tre og Gjøvdal, Tovdal (Lille Topdal) og Åmli ble egne kommuner. Gjøvdal hadde da 590 innbyggere.
1. januar 1960 ble Gjøvdal og Åmli slått sammen til en ny Åmli kommune. Gjøvdal hadde på dette tidspunktet 362 innbyggere.


Holt.
Holt er ei bygd og et område i Tvedestrand kommune i Aust-Agder. Holt var fram til 1960 selvstendig kommune. Navnet brukes fortsatt som betegnelse på dette området, eller på det mindre området som utgjør i Holt skolekrets. Holt kirke ligger sentralt i Holt sammen med Tvedestrand videregående skole, avdeling Holt (tidligere Holt Landbruksskole) og Holt skole.
Tradisjonelt har gårsdrift og skogbruk vært viktige næringsveier, og fortsatt er en stor del av befolkningen sysselsatt i primærnæringer. Fra 1738 til 1959 var Næs Jernverk viktig. Det nedlagte jernverket ble opphav til museum og golfbane som i dag fungerer som viktige turistattraksjoner.
Holt ble opprettet som eget formannskapsdistrikt i 1837. En folketelling i 1835 viste at kommunen hadde en befolkning på 3116 personer. I 1881 ble en del av Holt med 52 innbyggere overført til Dypvåg kommune og i 1919 ble en del av Holt med 14 innbyggere overført til Austre Moland. 1. januar 1960 ble Holt, Dypvåg og Tvedestrand slått sammen til én kommune med navnet Tvedestrand. Forut for denne sammenslåingen hadde Holt kommune en befolkning på 3759.


Søndeled.
Søndeled er en bygd og en tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder fylke. Søndeled herred grenset til Skåtøy herred og Sannidal herred (nå Kragerø kommune) i Telemark fylke og Vegårshei kommune, Gjerstad kommune, Holt herred og Dypvåg herred (nå Tvedestrand kommune) og Risør bykommune i Aust-Agder fylke. Det bor ca. 3000 innbyggere i gamle Søndeled kommune, der de fleste bor på Søndeled eller på Randvik.
Geografi.
Søndeled herred ligger helt øst i Aust-Agder fylke, på grensen til Telemark fylke. I Søndeled er det tre fjorder Sandnesfjorden, Sørfjorden og Nordfjorden. Sørfjorden og Nordfjorden ligger i Søndeledfjorden som fører inn til selve bygda Søndeled. Den største øya i Søndeled er Barmen som ligger midt i Søndeledfjorden.
Kommunenavn.
Navnet Søndeled vet man ikke helt hvor kommer fra. Den eldste stavemåten skal ifølge professor Oluf Rygg, enten være Sundaleid, Sundaleir eller Sundaleidi, hvor første ledd er flertall av sund og annen ledd står i nærmere eller fjernere forbindelse med leid, led, vei. Denne leden gjennom sundene mener professor Rygg at må ha vært opprinnelig navnet på fjorden, så derfor i så mange tilfeller overført navnet til gården innerst i fjorden, for så til kirken og sognet. Kallenavnet på de som er fra Søndeled er Sønndølinger.
Kommunens hitsorie.
Søndeled ble opprettet som Søndeled formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1867 ble en ubebodd del av Søndeled overført til Dypvåg kommune. 1. januar 1901 ble en del av Søndeled med 658 innbyggere overført til Risør. 1. januar 1964 ble Søndeled og Risør slått sammen til en kommune med navnet Risør kommune. Søndeled hadde ved sammenslåingen 3 134 innbyggere, Risør 3 002.
Gjerstadvassdraget og Vissedal.
Gjerstadvassdraget har sitt utspring innerst i Søndeledfjorden, på Søndeled. Den drenerer fra sitt utspring ved Havrefjell i Nissedal kommune og igjennom hele Gjerstad kommune og til Søndeled. Vissedal er navnet på dalføre som går fra Søndeled og helt opp til Øvrebygda i Gjerstad kommune.
Skolene.
I Søndeled ligger det tre barneskoler og en ungdomsskole.
Skolemål.
I Søndeled var det bokmål i de fleste kretsene, men Søndeled hadde også noen nynorsk kretser fram til 1960-tallet. Det var i de innerste kretsene som hadde nynorsk elever. Nynorsk fikk aldri helt innpass i Søndeled, selv om dialekten i Søndeled har mye nynorsk i seg. Nå har alle elevene i Søndeled bokmål som hovedmål.
Barnehager.
I Søndeled ligger det 6 barnehager. Lekestottet og Amandus nede på Randvik, Randvik barnehage ved Kjempesteinsmyra på Randvik, Frydenborg barnehage på Frydendal, Fargeskrinet barnehage (tidligere Maurtua barnehage) på Kvernvik på Søndeled og Hope barnehage (Hope oppveksseter) i grenda Hope/Sandnes.
Lokalavisa.
Søndeled har Aust Agder Blad som lokalavisa si. Den blir i talemålet kalt "Arket" eller "Aust-Agder Ark".
Tettstedet Søndeled.
Søndeled er navnet på bygda som ligger lengst inne i Søndeledfjorden. På Søndeled finner du alt du trenger. På Søndeledtunet "Søndeledtona" har de en nærbutikk (Kiwi Søndeled), to frisørsalonger, klesbutikk, manifakturforentning, blomsterbutikk og Kafe. Søndeled har også skole, barnehage og kirke.
Bygda Randvik.
Randvik er en forholdsvis ny bygd, siden mesteparten av boligene er bygd etter 1960-tallet. Randvik ligger i Ytre Søndeled og blir i dag regna som en del av tettstedet Risør. Randvik ungene har barne og ungdomsskole rett ved siden av hverdandre, sammen med kunstgress, gressbane, ballbinge og indrettshall. Randvik har også egen nærbutikk, Rimi Randvik. Der finnes også kommunal strand, østre og vestre Randvikstranda.


Tovdal.
Tovdal ("Lille Topdal") er en tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder.
Fra 1837 var Tovdal del av Åmli formannskapsdistrikt. Distriktet ble delt i tre selvstendige kommuner 1. januar 1908: Tovdal, Gjøvdal og Åmli. Tovdal hadde da 389 innbyggere.
1. januar 1967 ble Tovdal slått sammen med Åmli kommune. Tovdal hadde på dette tidspunkt 161 innbyggere.


Barbu.
Barbu er i dag en bydel i Arendal, men var fra 1878 til 1902 en selvstendig kommune i Aust-Agder fylke, som fikk sitt navn fra strandstedet Barbu, som lå på grunn tilhørende Nedre Barbu gård. Før 1878 var Barbu en del av Østre Moland kommune. Barbu er også navn på et kirkesogn i Arendal prosti i Agder og Telemark bispedømme.
Bydelen Barbu i Arendal.
Barbu er en bydel øst for Arendal sentrum, og betraktes som et mulig ekspansjonsområde for byens sentrum. Her lå inntil 2008 byens havn, fiskemottak, her ligger Arendal jernbanestasjon, flere av byens institusjoner for eldreomsorg, samt store arealer for parkering. Bydelen har også bevart antikvarisk forstadssbebyggelse fra 1800-tallet. Barbu kirke ligger iøynefallende plassert rett mot Galtesund, byens innseiling fra Skagerrak. Riksvei 410 går gjennom Barbu, og er viktigste innfartsvei til Arendal sentrum fra Eydehavn og Tromøy.
Riksvei 410 i Kuviga i Barbu
Det finnes ingen formell avgrensing av bydelen Barbu, men bydelen omfatter bl.a. "strøkene" Tollbodkaia, Skydebanen, Barbubukt, strandstedet Barbu, Barbudalen, Frydentopp, Kuviga. Kommunen Barbu var større, og omfattet i tillegg strøk som Strømsbu, Strømsbuneset, Torbjørnsbu, Langsæ, Havstad, Fluet og Songe.
Barbu kirkesogn har sine grenser, og strekker seg fra Barbudalen og østover og omfatter det som før 1992 var innenfor Arendal kommune. Grensene mellom Barbu og Trefoldighet menighet ble justert i mellomkrigstiden. Da kirkesognet ble utskilt fra Tromøy sogn i 1878 dekket kirkesognet og kommunen det samme område.
I 2007 startet Barbusaken å prege nyhetsbildet i Arendal. Det dreier seg om en omstridt utbyggingssak der det er prosjektert boligblokker på opp til fem etasjers høyde i et gammelt havneområde foran det gamle strandstedet Barbu, som i 1989 ble regulert til byens første antikvariske spesialområde. Boligblokkene vil skjule store deler av den gamle bebyggelsen. Det gamle havneområdet på utfylt område i Barbubukt er i dag det eneste større sjønære området uten bebyggelse i Arendal sentrum, og en stor del av byens befolkning ønsker at området skal brukes til bypark, mens andre igjen ønsker stedstilpasset bebyggelse.
Stedsnavnet Barbu.
Stedsnavnet har et ukjent språklig opphav. Stedsnavnforskere mener at suffikset "bu" karakteriserer en rekke gårdsnavn i området: Torbjørnsbu, Torsbu, Strømsbu, Bjørnebo (bu) og altså Barbu. Disse bu-gårdene antaes å ha ligget under større gårder, og ha blitt utskilt som selvstendige eiendommer i tidlig middelalder. Andre mener at navnet opprinnelig er navnet på elva, Barbuelva.
Strandstedet Barbu.
Strandstedet Barbu var midtpunktet i den tidligere Østre Moland kommune fra 1837 til 1878, og det var det mest sentrale sted i Tromøy sogn, og administrasjonssted for Barbu kommune i de 23 årene den eksisterte. Strandstedet vokste fram på 1700- og 1800-tallet og var bebodd av håndverkere fra ulike fag, sjøfolk og småredere og handelsfolk. Fra om lag 1600 ble det transportert jernmalm fra gruvene på Langsæ gård ned til strandstedet for skiping østover til jernverkene. På 1800-tallet var det seilskuteskipsverft ved Barbubukt, det lå en anerkjent ankersmie i strandstedet, og det ble drevet bjelkehugging.
Barbu er kanskje det eldste stedet med fast skole (utenfor byene) i Aust-Agder fylke. Barbu faste skole ble tatt i bruk 1820, og skolekretsen omfattet fra starten av hele det området som senere ble Barbu kommune. Barbu skole lå i selve strandstedet fram til 1912, da ny byskole ble bygd på Fanteheia like ved. Barbu skole ble lenge brukt til sjømannsskole.
I 1904 ble utbyggingen av Arendal stasjon påbegynt, og byggingen av jernbanekai satte sine spor i strandstedet. Flere hus måtte rives for å gi plass til spor og godsstasjon. I siste del av 1900-tallet er det veiutvidelser og videre utfylling av Barbubukt som har tatt arealer.
Fra Barbu var det i første halvdel av 1900-tallet bilferge til Skilsø på Tromøy.
Hulveien er en bratt gate/vei som forbinder de øvre og nedre delene av strandstedet, mens Lykkensborgveien er den gamle veien parallelt med stranda.
Barbu er også navn på en gatestubb i Arendal kommune, beliggende sentralt i strandstedet Barbu.
Gården Barbu.
Arendal jernbanestasjon ble anlagt der Nedre Barbugård lå
Matrikkelgården Nedre Barbu gård (eller Barbugård) i Barbudalen omfattet grunnen strandstedet ligger på samt Barbudalen og noen tilliggende arealer. Også navnet "Barbu Bruk" ble brukt på 1800-tallet om eiendommen og tilliggende ressurser, spesielt eiendommens møllebruk.
Arendal stasjon på Arendalsbanen ligger i Barbu, ganske nøyaktig der gårdstunet på Nedre Barbugård lå.
Barbuelva med sine fossefall var Barbugårds viktigste ressurs. Elva er en del av Barbuvassdraget, og var Arendals lille byelv, med tre fossefall nær ved sjøen. Vannkraften i denne elva ble intenst utnyttet allerede fra 1500-tallet. Her lå Barbu Jernverk, etablert 1574, og flyttet til Båsland i Holt i 1665. Da jernverket var flyttet ble det møllebruk og sagbruk som dominerte langs elva.
Byutvikling utenfor bygrensene.
Arendal by hadde fra byen ble grunnlagt meget snevre grenser, og nabokommunen «omringet» byen. Allerede i 1817 forteller historiske kilder at byens arbeiderbefolkning bodde utenfor bygrensene.
Arendal by manglet arealer til viktige funksjoner alle samfunn må ha.
Byens kirkegård ble allerede i 1807 flyttet langt ut i nabokommunen, som den gang var Østre Moland. Den bymessige bebyggelsen langs øvre del av Strømsbuveien ble reist i nabokommunen, med utsikt ned på byens havn. Arendal fengsel ble bygd i 1862 utenfor bygrensen. Steder som Strømsbu, Langsæ gård og Nedre Barbu gård, lå alle i nabokommunen.
Fra 1860-årene begynte byen for alvor å vokse ut over sine grenser. Denne byveksten fortsatte med økende hastighet fram til Arendalskrakket i 1886. På slutten av 1800-tallet kunne man konstatere at byen omfattet hele området omkring Byfjorden, fra Sperrevik og Kolbjørnsvik til Strømmen og videre til Songe eller Krøgenes. Skilsø på Tromøy hadde fått en urban utvikling omkring Pusnes mekaniske verksted. Byen hadde dermed sin bebyggelse fordelt på fire eller fem kommuner.
Fra 1878 ble en stor del av dette bymessige området på fastlandet. rett utenfor Arendals daværende bygrense, beliggende i den nye forstadskommunen, Barbu.
Kommunen Barbu.
I vel 23 år, fra 1878 til 1902, var Barbu en egen kommune, utskilt fra Østre Moland som en forstadskommune. Den første viktige oppgaven for nye Barbu kommune fra 1878 var å skaffe kommunen egen kirke. Barbu kirke ble innviet 1880.
Fra 1837 var Barbu del av Østre Moland formannskapsdistrikt, og Barbu var det sentrale sted i denne kommunen. Kommunestyremøtene ble holdt i Barbu gjestgiveri. 1. mai 1878 ble Østre Moland delt i tre kommuner: Barbu, Østre Moland og Tromøy. Barbu hadde da 4 874 innbyggere
Det norske arbeiderparti ble stiftet 1887 i Barbu kommune, ikke i Arendal som det vanligvis sies. Partiet ble stiftet i et hus ved Ormetjern, under Strømsbu, nær grensen mellom kommunene Barbu og Øyestad. Bakgrunnen for at partiet ble stiftet nettopp her var de store sosiale problemene Arendalskrakket skapte for småkårsfolk i arbeiderstrøkene i nabokommunene til Arendal. Den første partiformannen var en sagbruksarbeider ved Strømsbu sag i Barbu kommune, Anders Andersen.
I 1893 anmodet Barbu kommune Departementet for det indre å utvide Arendal by med tre av Barbu kommunes fire skolekretser. Dette innledet en lang prosess som endte med at kommunene Arendal og Barbu ble slått sammen fra 1. januar 1902. Sammenslåingen av Arendal og Barbu kommuner var et tidlig tilfelle av kommunesammenslåing i Norge.


Huqúqu'lláh.
Huqúqu'lláh (arabisk: Guds rett) er en sosio-økonomisk og åndelig lov i bahá'í-troen som ble nedtegnet av Bahá'u'lláh i "Kitáb-i-Aqdas". I sin grunnleggende form stadfester at all bahá'ier bør gi en 19% frivillig donasjon på all rikdom utover det som trengs for en behagelig livstil, etter at all gjeld er betalt, til Det Universelle Rettferdighetens Hus. Pengene kan brukes til sosiale og økonomiske utviklingsprosjekter og lignende filantropologiske tiltak.
Bakgrunn.
Denne religiøse loven er bindende for alle bahá'íer og er en form for "verdensskatt" som den troende frivillig betaler direkte til troens verdenssenter. Alt det en troende eier, med unntak av visse spesielle ting, skal det betales huqúqu'lláh av én gang. Guds rett betales til en ansvarlig representant som så sender midlene videre til verdenssenteret. Å betale huqúqu'lláh er en obligatorisk åndelig forpliktelse, men ingen bør kreve huqúqu'lláh, det avhenger av den enkeltes egen vilje.
Unntak fra beskatning.
Betaling av gjeld går foran betaling av huqúqu'lláh, og er avhengig av den troendes økonomiske evne til å holde sine forpliktelser.


Nes (Vest-Agder).
Nes er en tidligere selvstendig kommune i Vest-Agder fylke.
Fra 1837 utgjorde Nes sammen med Hidra Nes og Hidra formannskapsdistrikt.
8. oktober 1893 ble området delt i to selvstendige enheter: Nes kommune og Hidra kommune. Nes kommune hadde ved opprettelsen 1 704 innbyggere.
I 1942 ble en del av Nes med 377 innbyggere tillagt Flekkefjord kommune.
1. januar 1965 ble Nes kommune sammen med Bakke (unntatt Øksendal), Gyland og Hidra kommuner slått sammen med Flekkefjord kommune. Nes hadde da 2 757 innbyggere.


Janne Kristiansen.
Janne Kristiansen (født 21. november 1952 i Oslo) er en norsk advokat. Hun var den første lederen for Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker fra 2004 til 2009 og var sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fra 2009 til 2012. Før hun ble leder for Gjenopptagelseskommisjonen arbeidet hun som forsvarsadvokat.
Karrière.
Janne Kristiansen er utdannet jurist og ble cand. jur. fra Universitetet i Oslo i 1979, og har i mange år vært en profilert forsvarsadvokat. Kristiansen var leder av Forsvarergruppen av 1977 i perioden 1985-1990. Hun var fast forsvarer i Borgarting lagmannsrett fra 1986 og i Moss tingrett fra 1990.
Hun var med på utarbeidelsen av flere offentlige utredninger, som NOU 2003.18 om "Rikets sikkerhet" (Straffelovkommisjonens delutredning VIII) og NOU 2003:21 om "Kriminalitetsbekjempelse og personvern – politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger".
Hun var leder for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker fra 2004 til 2009. Dette organet undersøker og avgjør om en straffedømt person skal kunne få sin sak behandlet på nytt i retten. Til sakene som ble behandlet i hennes tid som kommisjonsleder hører straffesakene til Fredrik Fasting Torgersen og Arne Treholt.
Hun ble utnevnt av Kongen i statsråd til sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) den 25. september 2009, etter at justisminister Knut Storberget hadde oppfordret henne til å søke stillingen. Som sjef for PST var hun sidestilt med politidirektøren, og dermed en av de to øverste lederne i Politi- og lensmannsetaten. I hennes tid som sjef for PST falt blant annet pågripelsen i juli 2010 av tre menn bosatt i Norge mistenkte for terrorplanlegging av av en bombeaksjon mot avisen "Jyllandsposten" i Danmark. Dessuten fant terrorangrepene mot regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 sted i perioden.
Stortingets 22. juli-høring.
Kristiansen trakk seg 18. januar 2012 fra stillingen som PST-sjef etter en åpen høring samme dag i Stortingets 22. juli-komité, hvor hun hadde blitt innkalt av Stortinget for å svare på spørsmål om norsk sikkerhets- og etterretningsarbeid. Det skjedde etter at hun på direkte spørsmål fra stortingsrepresentant Akhtar Chaudhry (SV) under Stortingets utspørring av henne om Norge har samarbeid med Pakistan på etterretningsområdet hadde formulert seg på en måte som ble tolket som en bekreftelse om at den norske Etterretningstjenesten har en tilstedeværelse i Pakistan. Avisen Firda skriver imidlertid at representanter for Forsvaret har bekreftet etterretningstjenestens tilstedeværelse i utlandet ved en rekke tidligere anledninger, og at Forsvaret selv sendte ut pressemelding da forsvarsministeren i 2010 møtte ledelsen i den pakistanske etterretningstjenesten. Det er dermed uklart om det kom frem opplysninger som var hemmelige under høringen. I mars 2012 ble saken henlagt av Spesialenheten for politisaker.


Andørja.
Andørja (nordsamisk: "Áttir") er ei øy i Ibestad kommune i Troms. Øya var tidligere en selvstendig kommune i Troms fylke, men er nå en del av Ibestad.
Andørja er Nord-Europas fjellrikeste øy, med elleve tinder over 1000 m. Høyeste fjelltopp er Langlitinden med 1277 moh, og den er med det også det høyeste fjellet på ei øy i Skandinavia. Øya har en karakteristisk fjord, Straumbotn, som deler øya omtrent i to.
Andørja var fra 1837 en del av Ibestad formannskapsdistrikt. I 1926 ble Andørja, Astafjord og Gratangen skilt ut fra Ibestad som egne kommuner. Andørja hadde da 1 420 innbyggere.
1. januar 1964 ble Andørja og Rolla (Andørja og Ibestad kommuner) slått sammen til Ibestad kommune. Andørja kommune hadde på dette tidspunktet en befolkning på 1 330. Dagens befolkningstall er 572 (2008).
I 1994 fikk Andørja fastlandsforbindelse ved byggingen av Mjøsundbrua. 2. desember 2000 ble Andørja forbundet med naboøya Rolla via Ibestadtunnelen, som er en 3396 meter land undersjøisk veitunnel. Det fins også hurtigbåtforbindelse fra Engenes mellom Harstad, Tromsø og omegn.
Navnet Andørja kommer fra norrønt "Andyrja". En teori er at det det første ordet "and" som kommer fra ordet "mot", mens "yrja" betyr grus eller stein. En tolkning er at dette kan referere til bølger som slår mot bergene ved kysten.
Andørja er arrangørplass for Tour de Andørja. Det er kombinert terrengløp, sykkel og fjelltur/-løp (kalles Tripple Challenge) eller deler av det. Det skjer normalt 2. helg i juli. I 2010 er datoen 9.-11. juli. Fjelløpet som også omtales som Årbostadtindløpet, starter ved havets nivå og ender på toppen av Årbostadtinden 1181 moh.


Bronx County.
Kart over delstaten New York der Bronx County er markert med rødt
Bronx County er et fylke i den amerikanske delstaten New York. Det har sammenfallende grenser med bydelen The Bronx i New York City.
Området som nå utgjør Bronx County var opprinnelig en del av Westchester County. Dagens Bronx County besto av fire byer: Westchester, Yonkers, Eastchester og Pelham. I 1846 ble byen West Farms grunnlagt ved utskillelse fra Westchester, og i 1855 oppsto byen Morrisania ved løsrivelse fra West Farms. I 1873 skilte byen Kingsbridge seg fra Yonkers.
I 1874 ble den vestre delen av dagens Bronx County, bestående av byene Kingsbridge, West Farms og Morrisania, overført til New York County, og i 1895 ble byen Westchester og deler av Eastchester og Pelham også overført. Innbyggerne i City Island stemte for å løsrive seg fra Westchester County og slutte seg til New York County i 1896. I 1914 ble Bronx County dannet av de delene av New York County som var blitt annektert fra Westchester County. Bronx County grenser til Westchester County i nord og New York County i sør.
Bronx County har idag ingen selvstendig myndighet og er underlagt styremakten i New York City. Delstaten er imidlertid representert i fylket med blant annet et statsadvokatembede.


The Bronx.
The Bronx er en av fem bydeler i den amerikanske byen New York City. Bydelen har sammenfallende grenser med Bronx fylke i delstaten New York State.
The Bronx er den nordligste bydelen, og den eneste bydelen som ligger på det amerikanske fastlandet. I tillegg omfatter bydelen flere små øyer i East River og Long Island Sound. Elven Harlem skiller bydelen fra øya Manhattan.
Bydelen tar sitt navn fra Bronck's Farms, oppkalt etter en tidlig nybygger (1641), den svenske innvandreren Jonas Bronck. Bydelens offisielle navn er "The Bronx", mens fylkets navn er "Bronx fylke", uten bestemt artikkel. Pr. 1. juli 2002 hadde bydelen en befolkning på 1 354 068.
Nabolag.
Myndighetene i New York City skiller mellom 49 forskjellige nabolag i The Bronx. Blant de mest kjent er South Bronx, «Little Italy» rundt Arthur Avenue og Riverdale.
West Bronx.
De vestre delene av The Bronx er preget av åser. West Bronx er i dag en blanding av eldre bygårder, fattige nabolag med sosialboliger og finere nabolag som Riverdale. West Bronx har New York Citys fjerde største park i Van Courtlandt. Nabolag i vestre Bronx omfatter Port Morris, Mott Haven, Melrose, Morrisania, East Morrisania, Longwood, Hunts Point, Concourse, Highbridge, West Farms, East Tremont, Tremont, Morris Heights, University Heights, Belmont, Fordham, Fordham-Bedford, Bedford Park, Norwood, Kingsbridge Heights, Kingsbridge, Riverdale og Woodlawn.
East Bronx.
East Bronx omfatter også en blanding av forskjellige typer nabolag, og består i stor grad av eldre bygårder. Blant nabolagene i East Bronx er Harding Park, Soundview, Castle Hill, Parkchester, Westchester Square, Van Nest, Pelham Parkway, Morris Park, Throgs Neck, Country Club, City Island, Pelham Bay, Williamsbridge, Eastchester, Baychester, Edenwald og Wakefield.
East Bronx har New York Citys største park, Pelham Bay Park.
City Island.
City Island ligger i sundet mot Long Island, og har forbindelse med fastlandet i City Island Bridge.
City Island er kjent for sine restauranter og hus langs strandkanten, og har et typisk småbypreg.
South Bronx.
a> og ligger i nordøstre Bronx.
Grensene for South Bronx er noe flytende, men kan defineres som området sør for Fordham Road. Begrepet «South Bronx» brukes ofte som et synonym for fattigdom, på grunn av områdets fattigslige preg. South Bronx har noen av de fattigste strøkene i hele USA, og er kjent for sin høye kriminalitet.
Et av de mest kjente strøkene i South Bronx er The Hub, et shoppingdistrikt som ofte kalles «The Bronx' Broadway». Andre strøk i South Bronx er Mott Haven, Melrose, Morrisania, East Morrisania, Hunts Point, Longwood, Highbridge, Concourse, West Farms, East Tremont, Tremont, Morris Heights, University Heights, Belmont og Fordham.
Det kjente Yankee Stadium ligger i South Bronx.
Demografi.
Kart over den etniske sammensetningen av The Bronx. Blå områder viser hvite, grønne er sorte og røde er hispanics.
Ved folketellingen i 2000 var det 1 332 650 personer, 463 212 husholdinger og 314 984 familier i The Bronx. Befolkningstettheten var 12 242,2 pr. km².
Folketellingen viste at 35,64% av befolkningen er sorte, 48,38% er hispanics og 14,53% hvite (ikke inkludert hispanics). Nyere estimater viser at andelen hispanics øker, slik at den er nå er over 50%. The Bronx er ett av stedene i USA med størst andel av befolkningen fra Puerto Rico og fra Den dominikanske republikk.
Data fra 2000 antyder at 47% av befolkningen snakker engelsk hjemme. 43% snakker spansk.


Astafjorden.
Astafjord er et sund i Troms. Astafjorden skiller øyene Rolla og Andørja i nordvest fra fastlandet i sørøst. I nordøst går Astafjorden over i fjorden Salangen. Fra Astafjorden skjærer Grovfjorden, Gratangen og Lavangen seg inn i fastlandet.
I vest starter fjorden mellom Sørrollnes i nordøst og bygda Renså i sørvest. Andre bosetninger på sørsiden er Hilleshamn helt i øst. Herfra går Gratangsfjorden eller Gratangen sørøstover. En annen fjordarm er Grovfjorden som går sørover omtrent midtveis i fjorden.
På nordsiden ligger i tillegg til Sørrollnes bygdene Forså og Breivoll. Tettstedet Hamnvik er administrasjonssenter i Ibestad kommune og ligger helt øst i fjorden på Rolla. Her krysser Riksvei 848 under sundet Bygda via Ibestadtunnelen over til øya Andørja på den andre siden. Videre innover på sørsiden av Andørja ligger Salangen (Salangsfjorden).
I tillegg til riksvei 848 går riksvei 825 langs sørsiden av fjorden.


Jacques Santer.
Jacques Santer (født 18. mai 1937 i Wasserbillig) er en luxembourgsk, konservativ politiker (det kristelig-sosiale folkepartiet). Han var mellom 1984 og 1995 statsminister i Luxembourg (finansminister 1979-1989), fra 1984 til 1989 dessuten president for Verdensbanken og mellom 1995 og 1999 president for EU-kommisjonen. Korrupsjonspåstander førte til at hele kommisjonen trakk seg.
Han var medlem av det europeiske parlamentet mellom 1999 og 2004, og fra 2002 til 2004 medlem av konventet.


Bru i Sogn og Fjordane.
Bru ble 1. januar 1923 skilt ut fra Kinn som egen kommune. 1. januar 1964 ble den slått sammen med Kinn, Eikefjord og Florø til Flora kommune.


Hallsteindoktrinen.
Konrad Adenauer i Moskva 1955Walter Hallstein (1969)Hallsteindoktrinen var en nøkkeldoktrine i Vest-Tysklands utenrikspolitikk fra 1955 til 1969. Den har sitt navn etter den konservative politikeren Walter Hallstein, daværende statssekretær i Auswärtiges Amt og senere mest kjent som Europakommisjonens første formann.
Doktrinen gikk ut på at regjeringen i Forbundsrepublikken Tyskland var den eneste lovlige tyske regjeringen, og hadde som mål å hindre internasjonal anerkjennelse av DDR, eller «SBZ» som det het i vesttysk språkbruk.Doktrinen slo fast at opprettelse av noen form for forbindelser med DDR var en uvennlig handling mot Forbundsrepublikken Tyskland. Vest-Tysklands alliansepartnere i NATO, herunder Norge, fulgte dermed den vesttyske linjen i dette spørsmålet.
Hallstein-doktrinen sto i motsetning til den såkalte Ulbricht-doktrinen.
Sanksjonspolitikken førte til at Vest-Tyskland brøt diplomatiske forbindelser med Jugoslavia (1957) og Cuba (1963), og stoppet utviklingshjelpen til Sri Lanka som reaksjon på anerkjennelse av DDR. I andre tilfeller protesterte den vesttyske regjeringen mot noen form for kontakt med eller anerkjennelse av DDR. Dette innebar også overvåkning av hvorvidt andre stater tillot bruk av DDRs flagg (i Vest-Tyskland kalt «Spalterflagge») og andre statssymboler, som var forbudt i Vest-Tyskland. Utenriksdepartementet brukte betydelige ressurser på denne overvåkningen. F.eks. protesterte vesttyske myndigheter, med trussel om brudd i diplomatisk kontakt, utviklingshjelp eller annet samarbeid, hvis skip seilte med DDR-flagg i stater som Vest-Tyskland hadde diplomatisk kontakt med.
Sosialdemokratene under Willy Brandt gikk i praksis bort fra sanksjonspolitikken rundt 1970 og Grunnavtalen ble inngått mellom de to tyske statene i 1972.
Konstitusjonelt har Forbundsrepublikken Tyskland fortsatt å betrakte seg som den eneste legitime tyske statsmakt. Ved den tyske gjenforeningen ble i realiteten flere av prinsippene Hallsteindoktrinen bygget på lagt til grunn.
Forbundsrepublikken Tyskland anerkjente aldri noe eget DDR-statsborgerskap og behandlet personer fra DDR som egne statsborgere. Flyktninger ble aldri utlevert. Enhver person fra DDR som klarte å komme seg over til vesten kunne få vesttysk pass, dette gjaldt også besøkende fra DDR som reiste med tillatelse fra regimet der.


Abdullah II av Jordan.
Kong Abdullah II av Jordan.
Abdullah II av Jordan (Arabisk:عبد الله الثاني بن الحسين) (født 30. januar 1962 i Amman, Jordan) er konge av Jordan, han overtok embetet i 1999 etter kong Hussein av Jordans død 7. februar 1999. Han er eldste sønn av kong Hussein og hans ektefelle dronning Mona, født Toni Gardiner.
Abdullah har studert ved militærakademier i Storbritannia og USA. Før han ble konge var han general i de væpnede styrkene i Jordan. Han har også studert statsvitenskap.
Han har sammen med sin kone Rania fire barn: Prins Hussein, Prinsesse Iman, Prinsesse Salma og prins Hashem.
Før Hussains død var han tronarving til 1965, hvoretter Hussain utnevnte sin bror Hassan til tronarving. Kort tid før Hussains død ble Abdullah igjen innsatt som tronarving, og 7. februar 1999 ble han innsatt som konge.
Kong Abdullah ble i 2000 tildelt storkors av St. Olavs Orden.


Richmondshire.
Richmondshire er et administrativt distrikt i North Yorkshire, England.
Området var velstående og politisk viktig i middelalderen. Det tilhørte ført Edwin, jarl av Mercia. Etter normannernes invasjon i 1066 sørget Vilhelm Erobreren for at Alan av Bretagne fikk kontroll over området i forbindelse med erobringen av det nordlige England. Navnet kommer fra en tittel hertugene av Normandie hadde fra 1136 til 1399, "comte de Richemont", på engelsk jarl av Richmond. Sammen med Allertonshire var området stadig innblandet i grensekonflikter med Skottland, spesielt i den perioden hvor kong David I av Skottland kontrollerte Northumbria og under William Wallaces opprør.
Catterick Garrison er en stor militærleir som ligger i distriktet.


Swale (elv).
Kisdon Force er en av Swales attraksjoner
Swale er en elv i Yorkshire, England. Den er en av de større bielvene til Ure, som så renner ut i Ouse og deretter Humber.
Elven har sitt utspring høyt opp i Yorkshire Dales, ved grensen mellom North Yorkshire og Cumbria og ikke langt fra stedet hvor elven Eden starter. Det første stykke er den bare en bekk, og den kalles egentlig ikke Swale før stedet hvor Birkdale Beck og Great Sleddale Beck møtes.
I nærheten av landsbyen Keld krysser den Pennine Way, og renner så østover gjennom kalkåsene i Swaledale.
Etter flere fossefall når den Richmond, hvor den passerer Richmond slott og travbanen i Catterick. Den vender så mot sør i Vale of Mowbray, hvor elven Wiske renner inn i den fra Northallerton og Cod Beck fra Thirsk. Den renner så inn i Ure rett øst for Boroughbridge, på et sted som kalles Swale Nab.
Swale sies å være den raskeste rennende elven i England.


Selby (distrikt).
Selby er et administrativt distrikt i North Yorkshire, England. Det har navn etter administrasjonsbyen Selby.
Etter at City of York ble en enhetlig myndighet har Selby vært nokså isolert fra resten av grevskapet, ettersom det ikke grenser mot noen andre distrikter i North Yorkshire. Det har blitt foreslått å overføre Selby til East Riding of Yorkshire, men dette henger sammen med spørsmålet om opprettelsen av en regionsforsamling i Yorkshire og Humber, noe som pr. februar 2005 ikke er avklart.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Selby ble slått sammen med Hemsworth, Osgoldcross og Tadcaster landdistrikter, samt deler av Derwent landdistrikt.
Den mest kjente severdigheten er Selby Abbey, som ligger i Selby. Et vindu i dette middelalderklosteret, kjent som "Washington Window", regnes for å ha gitt inspirasjon til Amerikas forente staters flagg.


Sannsynlighet.
Sannsynlighet er et begrep som brukes i flere forskjellige sammenhenger. Det kan være
Sannsynlighetstenkning er en måte menneskene har utviklet for å håndtere de usikkerheter tilværelsen byr på. Mest avansert finnes dette i en gren av matematikken som nå kalles matematisk statistikk.
er alle uttrykk for grader av sannsynlighet.
Hverdagsspråk og matematikk er ikke alltid på linje. Hvis vi tenker oss en samling av 100 lodd godt blandet i en skål, 50 uten og 50 med gevinst, vil spørsmålet «Hvor mange lodd må jeg ta for å være helt sikker på å få en gevinst», ha det matematisk korrekte svaret «51». Spør man etter å være «rimelig sikker», snakker vi om "hverdagssannsynlighet" og tipper for eksempel 10. Der er matematiske formler som kan gi grad av sannsynlighet i form av "probabilitetskoeffisienten" P (som ikke er det samme som prosentsjansen. Dette fordi regnestykker med p følger en kurve og er formulert slik at svaret alltid blir et tall mellom 0 og 1, mens «prosent» er punkter på en "rett linje" mellom 0 og 100.) Beregningene kan gi mulighet for både å vurdere og å bedre sjanser i forhold til å velge færre eller flere lodd.


Polen-Litauen.
Polen-Litauen (egentlig Det polsk-litauiske samvelde, også kjent som «Tonasjonsrepublikken»: på polsk, "Rzeczpospolita Obojga Narodów"; på litauisk, "Žečpospolita" eller "Abiejų tautų respublika"; på latin, "Regnum Serenissimum Poloniae"; på hviterussisk, "Рэч Паспалі́тая" eller "Рэч Паспалітая Абодвух Народаў") var en føderal monarki-republikk dannet av Kongedømmet Polen og Storhertugdømmet Litauen i 1569. Samveldet eksisterte til 1795.
Samveldet var en fortsettelse av en personalunion mellom de to statene, som hadde eksistert siden 1386. Unionen var en av de største statene i Europa og motstod angrep fra Korsridderordene, mongolene, Russland, det osmanske riket og Sverige i over to århundrer.
Lublinunionen.
Polen og Litauen ble formelt forent i Lublinunionen i 1569. Riket ble deretter styrt av en valgt monark som fungerte i embedene som konge av Polen og storhertug av Litauen. Kongen styrte sammen med parlamentet, Sejmen, og i samråd med et Senat. De to delene av riket beholdt hver sin armé, administrasjon og lovverk.
Økonomi.
Samveldet var et føydalt jordbrukssamfunn basert på utnyttelsen av livegne. Slaveri som sådan var forbudt i Polen fra 1400-tallet og i Litauen fra 1588, men bøndene var likevel bundet til landeierens jord gjennom arbeid på såkalte "folwark", storgods der produksjonen var eksportorientert. Denne ordningen fungerte godt for "szlachta"en i samveldets tidlige år, da det var store penger å tjene på eksport av korn. Systemet kom imidlertid under press fra og med slutten på 1600-tallet, da adelen økte arbeidsplikten for å kompensere for fallende kornpriser.
Kultur.
Samveldet var en viktig arena for utvikling av moderne sosiale og politiske idéer. Det var berømt for sin uvanlige kvasi-demokratiske politiske modell, hyllet av filosofer som Erasmus. Under motreformasjonen var Polen-Litauen også kjent for sin uvanlig store grad av religiøs toleranse, der katolske, jødiske, ortodokse, protestantiske og til og med muslimske samfunn sameksisterte på fredelig vis.


Tabaré Vázquez.
Tabaré Ramón Vázquez Rosas (født 17. januar 1940) er tidligere president i Uruguay. Han representerte det uruguyanske sosialistpartiet som vant valget 31. oktober 2004, og han ble innsatt som president 1. mars 2005, som landets første sosialistiske president. Han satt som president frem til 1. mars 2010 og ble etterfulgt av José Mujica.
Vázquez er utdannet lege og er spesialist innen onkologi.


Svenska flygvapnet.
Svenska flygvapnet er Sveriges forsvarsgren for luftforsvar. Det har som oppgave å organisere og utdanne fly-, base- og ledelsesenheter som sammen med marinen og armeen skal kunne hevde Sveriges territorielle integritet i fredstid, og med væpnet makt forsvare landet ved angrep.
Flygvapnet ledes av Flygvapeninspektören, en offiser med generalmajors grad.
Enheter.
Team 60 er det svenske flyvåpenets offisielle oppvisningsgruppe.
Materiell.
Dagens hovedfly er Saab JAS-39 Gripen. Et tidligere hovedfly, Saab 37 Viggen, ble faset ut i 2005.
Flygvapnet har bestilling på atten NH90, men grunnet forsinkelser i leveringen av denne helikoptertypen har Sverige bestilt femten Sikorsky UH-60M Black Hawk. Disse er planlagt faset ut når NH90 blir operative rundt 2020.
I tillegg deltar Sverige i Heavy Airlift Wing, og har dermed tilgang til strategisk luftkapasitet i form av tre Boeing C-17 Globemaster III stasjonert i Ungarn.


Hjelset.
Hjelset er et tettsted i Molde kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Fannefjordens nordlige bredd cirka 20 kilometer øst for Molde sentrum. Riksvei 62 til Sunndalsøra tar av fra Europavei 39 ved Hjelset.
Stedet.
Hjelset har noe industri, en del tjenesteytende næringsvirksomhet og et stort psykiatrisk sykehus. Området er ellers preget av jordbruk. Hjelset deles ofte inn i flere mindre steder, som etterhvert har vokst sammen til Hjelset. De to viktigste er Hjelset og Skjevik, som tidligere utgjorde hver sin skolekrets.
Skolene i området er imidlertid slått sammen til én administrativ enhet under navnet Skjevik barne- og ungdomsskole. Gamle Hjelset skole har nå kun elever fra første til fjerde klasse, mens resten er fordelt på de bygningene til Vikamyra skole og Skjevik ungdomsskole, som begge ligger på Skjevikåsen.
Innbyggerne på Hjelset sogner til Kleive kirke eller Røbekk kirke.


Stokken.
Stokken er en tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder fylke.
Fra 1837 var Stokken sammen med Barbu og Tromøy en del av Austre Moland formannskapsdistrikt. Barbu og Tromøy ble skilt ut som egne kommuner i 1878.
1. juli 1919 ble Stokken skilt ut fra Austre Moland som egen kommune. Stokken hadde da 1 683 innbyggere, og hadde eksistert som eget kirkesogn siden 1878.
1. januar 1962 ble Stokken, Austre Moland, Flosta og Strengereid krets i Tvedestrand slått sammen til en ny storkommune som fikk navnet Moland kommune. Stokken hadde på dette tidspunktet 2 783 innbyggere.


Kleive.
Kleive er et tettsted i Molde kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger helt innerst ved Fannefjordens nordlige bredd omtrent 26 kilometer øst for Molde sentrum. Kleive kirke, en åttekantet kirke bygd i 1857, ligger her.
Kleive lå i Bolsøy herred til 1964.
Stedet.
Stedet har noe tjenesteytende næringsvirksomhet og industri, blant annet stålproduktfabrikken Brødrene Midthaug. Istad kraft har kraftverk og transformatorstasjon på Istad like øst for Kleive.
Kleive har også et kunstgalleri, Galleri S, som flere ganger i året har besøk av kjente kunstnere. Blant disse kan nevnes Kjell Johannessen, Eva Harr, Carl Nesjar, Elling Reitan, Lars Christian Istad og Harald Kolderup. Elevene fra de tidligere skolekretsene Kleive og Ødegård sogner nå til nye Kleive skole, som ble åpnet høsten 2005.
Kleivvatnet er et flott utfartssted med gangvei rundt vatnet, gapahuk, fiskebrygge for rullestolbrukere og rasteplasser. Kleivvatnets Venner har sammen med bygdas innbyggere lagt ned en stor dugnadsinnsats for å utvikle området for allment bruk.
Kleive ligger ved riksvei 62 mellom Molde og Sunndalsøra. Fylkesvei 15-406 tar av fra riksveien og går langs sørsiden av Fannefjorden til Røvik der den møter riksvei 64 mellom Molde og Åndalsnes. Ved Ødegård, noe øst for Istad, tar riksvei 665 til Angvik av fra riksvei 62.


Weymouth and Portland.
Weymouth and Portland er et administrativt distrikt i Dorset, England.


Røbekk.
Røbekk er en bydel i Molde kommune, og ligger i underkant av ti km fra Molde sentrum. Fra 2007 er Røbekk en del av tettstedet Molde; før dette ble stedet regnet som et eget tettsted. Røbekk hadde 286 innbyggere per 1. januar 2004, og er i realiteten en ren «soveby».
Røbekk har et aldershjem, en prestegård fra 1840 og en kirke fra 1898. Kirka erstattet den gamle som lå på Bolsøya og som ble revet i 1906.


Kongevann.
Kongevann er en gulbrun, svært aggressiv væske, som oppstår ved at man blander én del konsentrert salpetersyre og tre deler konsentrert saltsyre. Denne blandingen kan løse opp det «kongelige» edelmetallet gull, og ble derfor kalt "aqua regis", altså kongevann.
Hverken saltsyre eller salpetersyre kan hver for seg løse opp gull. Det er blandingen av en oksiderende syre (salpetersyren) og en ikke-oksiderende syre (saltsyren) som gjør væsken svært aggressiv. Det oppstår fritt klor og nitrosylklorid, NOCl, som gjør at gull og en rekke andre metaller blir oppløst.
Sølv blir ikke oppløst av kongevann på denne måten, da det danner seg et sjikt av sølvklorid som ikke lar seg løse opp, og som beskytter mot videre angrep.
Det blir iblant påstått at kongevann ikke kan løse opp andre metaller enn gull og muligens platina. Dette er ikke tilfelle, ettersom de fleste metaller kan løses av saltsyre eller salpetersyre hver for seg. Noen metaller, f. eks. zirkonium, hafnium, niob, tantal og wolfram er så passive at de kan motstå angrep av kongevann, iallfall i romtemperatur. Men kongevann kan altså ikke brukes til å fastslå hvorvidt gull er ekte eller ikke.
Kongevann har kort holdbarhet, og nedbrytes raskt til klor, nitrosylklorid og nitrøse gasser (NOx). Det må derfor blandes straks før bruk. Hvis det likevel skulle lagres er det fare for at det dannes overtrykk og syren kan skumme over når beholderen åpnes.


Undal.
Undal er en tidligere selvstendig kommune (formannskapsdistrikt) i Vest-Agder fylke.
Undal ble opprettet i 1837 og bestod av Konsmo, Spangereid, Valle og Vigmostad.
I 1844 ble Undal delt i Sør-Undal (Spangereid og Valle) og Nord-Undal (Konsmo og Vigmostad).
Sør-Undal hadde ved delingen 3 893 innbyggere, Nord-Undal 802.
Rundt 1900 kom navnene Sør- og Nord-Audnedal i bruk.


Alan Greenspan.
Alan Greenspan (født 6. mars 1926 i New York) er en amerikansk samfunnsøkonom. Han var formann for sentralstyret i den amerikanske sentralbanken fra 11. august 1987 til 31. januar 2006.
Den 9. november 2005 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George W. Bush.
Finanskrisa 2008 fikk Greenspan til å uttale at han sto bak enkelte feiltak som førte til krisen.


Weymouth (Dorset).
Weymouth er en kystby i Dorset, England. Den ligger omkring 8 km sør for Dorchester, og rett nord for Isle of Portland. Byen har en lang sandstrand, og er en av de mest populære britiske feriebyer. Den er også en av inngangsportene til Jurassic Coast, som er et verdensarvsted.
Navnet kommer av at byen ligger ved munningen av elven Wey. Området ved elveoset er sammen med Radipolesjøen og et naturreservat viktige steder for fugle- og fiskelivet i regionen.
Weymouth regnes som et av de første turistmål i Storbritannia. Kong Georg III bodde der i fjorten sommere mellom 1789 og 1805, noe som gjorde sjøbad og helseturisme svært populært. Arkitekturen langs strandgaten er georgiansk, og i åsen over byen er et stort bilde av kongen til hest skåret inn i den hvite kalken. Hesten er vendt vekk fra byen, og legenden forteller at kongen ble fornærmet fordi han tok dette som et tegn på at borgerne ikke ønsket ham velkommen, og at kunstneren som sto bak den derfor hengte seg. Turisme er Weymouths viktigste næringsvei.
Man mener at Weymouth var den første havnen i England som ble rammet av svartedauden, som kom med et krydderskip i 1348.
Under første verdenskrig var Weymouth hovedtransitleir for de australske og newzealandske styrkene.
Under andre verdenskrig var Weymouth og Portland viktigste steder, da det lå en stor marinebase i Portlands havn, mens Weymouth hadde Nothe Fort. Disse installasjonene spilte en viktig rolle i forberedelsene til D-dagen.
Fra den historiske havnen går det nå ferger til Frankrike og Kanaløyene.


Grosvenor Bridge.
Grosvenor Bridge med Battersea kraftstasjon i bakgrunnen.
Grosvenor Bridge, også kalt Victoria Railway Bridge, er en togbro over Themsen i London, mellom Vauxhall Bridge og Chelsea Bridge.
Grosvenor Bridge består egentlig av to broer, begge bygget rundt midten av 1800-tallet. Den østre siden ble bygget av London, Chatham and Dover Railway i 1858–1860 for å bringe tog til Victoria stasjon. Dette var den første togbroen over Themsen i sentrale London. Den vestre siden ble bygget av London, Brighton and South Coast Railway. Begge broene ble ombygget i stål i 1963–1967, og de opprinnelige utliggerne ble innpakket i betong.
På den nordlige elvebredd er Pimlico i øst og Chelsea i nord og vest; Lister Hospital og Royal Chelsea Hospital ligger umiddelbart i nordvest. På den sydlige bredden er Nine Elms i øst og Battersea i vest. Battersea kraftstasjon ligger rett syd for broen, og Battersea Park er i sydvest.


Chelsea.
Chelsea er et sted i London, løst definert som området rundt Kings Road. Som grenser settes gjerne Sloane Square i den ene enden av Kings Road og puben "World's End" i den andre, Themsen, og et sted mellom Kings Road og Fulham Road mot sør, elven Westbourne mot øst og Counter's Creek mot vest. Området tilhører bydelen Kensington and Chelsea.
Historie.
Kings Road har navn etter Karl II, og ble etablert som hans private vei mellom St. James's Palace og Fulham. Denne veien ble holdt vedlike inntil Georg IVs regjeringstid.
Sir Thomas More bodde i Chelsea, og deler av hans hus er bevart. Flere minner etter ham finnes i presteseminaret Allen Hall, som ligger rett bak Mores hus og brukes blant annet av prestestudentene til Oslo katolske bispedømme. More er gravlagt ved den lokale kirken.
Den mest kjente bygningen er Chelsea Royal Hospital, et sykehus for invalidiserte soldater som ble åpnet av Karl II, angivelig etter at Nell Gwynne oppfordret ham til det. Bygningen er tegnet av Christopher Wren. Militærforlegningen Chelsea Barracks har i nyere tid blitt omgjort til et kjøpesenter. Nok et militært anlegg i Chelsea er National Army Museum, som tar for seg den britiske hærs historie.


Blackfriars Railway Bridge.
Blackfriars Railway Bridge er en togbro over Themsen i London, mellom Blackfriars Bridge og London Millennium Bridge.
To broer har båret navnet, men ikke til samme tid. Den første broen ble åpnet i 1864 og var tegnet av Joseph Cubitt for London, Chatham and Dover Railway. Massive brofester på hver side bar jernbanens kjennemerker, og disse er godt bevart og restaurert på sydsiden. Denne broen var for svak til å bære moderne tog, og alt som er igjen av broen er en rad med søyler over Themsen.
Den andre broen, bygget litt lenger ned i elven (mot øst), het opprinnelig St. Paul's Railway Bridge og åpnet i 1886. Den ble tegnet av John Wolfe-Barry og Henri Marc Brunel og er laget av smijern. Da St. Paul's togstasjon byttet navn til Blackfriars i 1937, byttet broen navn samtidig.


Espen Johnsen (fotballspiller).
Espen Johnsen (født 20. desember 1979 i Kristiansand) er en norsk tidligere fotballkeeper. Etter at kontrakten hans i Rosenborg gikk ut i 2010 valgte han å legge opp på grunn av en "jumper´s knee", selv om han fikk tilbud både fra Rosenborg og andre klubber. Han valgte da å fokusere på medisinstudiene for å bli lege.
Johnsen var kjent for å være en svært god, men ustabil, sisteskanse. I 2003 vant han Kniksenprisen som "årets målvakt".
Espen Johnsen er bror til Marius Johnsen, som også har spilt i Start.


Blackfriars Bridge.
Blackfriars Bridge er en bil- og gangbro over Themsen i London, mellom Waterloo Bridge og Blackfriars Railway Bridge. Den nordlige siden ligger i nærheten av Inns of Court, Temple Church og Blackfriars stasjon. Den sydlige siden er i nærheten av kunstgalleriet Tate Modern.
Den første faste broen ved Blackfriars var en 300 meter lang avgiftsbelagt bro tegnet i italienisert stil av Robert Mylne. Byggearbeidene tok ni år, og broen åpnet i 1769. Den var opprinnelig kalt William Pitt Bridge (etter premierministeren William Pitt), men ble snart oppkalt etter munkeklosteret Blackfriars, et dominikanerkloster som lå i nærheten.
Den nåværende broen ble fullført i 1869 og består av fem smijernsbuer bygget etter tegninger av Joseph Cubitt. Den eies og vedlikeholdes av Corporation of London. På grunn av den store trafikken over broen, ble det foretatt en utvidelse mellom 1907–1910, fra 70 fot til dagens 105 fot.
Broen ble verdenskjent i 1982 da den italienske bankieren Roberto Calvi ble funnet hengt under en av buegangene i det som først ble ansett som selvmord, men som nå regnes som et mord.


Federal Reserve.
a> er hovedkvarteret til Federal Reserve.
Federal Reserve er sentralbanken i Amerikas forente stater. I dagligtale brukes ofte forkortelsen "The Fed", men det fulle navnet på hele sentralbanksystemet er egentlig Federal Reserve System. Pr. 2008 er Ben Bernanke styreformann i "Board of Governors of the Federal Reserve" og dermed bankens øverste leder.
USAs sentralbanksystem er unikt på verdensbasis. Systemet består av tolv sentralbanker («Federal Reserve Banks») og en politisk utpekt ledelse. Det øverste nivået i systemet er "Board of Governors" som holder til i Washington D.C. Dette styret utpekes av USAs president og godkjennes av Senatet. Under styret kommer "Federal Open Market Committee", som har hovedansvaret for landets pengepolitikk. Denne komiteen består av Board of Governors og formennene for fem av de tolv Federal Reserve Banks. Under disse kommer de tolv bankene, som i stor grad tar seg av de praktiske gjøremålene til sentralbanksystemet.
Federal Reserve System ble opprettet av president Woodrow Wilson gjennom "Federal Reserve Act" i 1913, i samarbeid med kongressrepresentant Carter Glass og senator Robert L. Owen. USA hadde da gått mange år uten en sentralbank, men forskjellige bankkriser hadde ført til krav om at bankvesenet måtte reguleres og støttes av en sentralbank.
Organisasjon.
a>, styreformann for "the Fed" fra 2006
"The Fed" har status som en uavhengig føderal institusjon («Independent agency of the Federal government»). Kongressen har et overordnet ansvar for Federal Reserve, men blander seg ikke inn i den daglige driften. To ganger i året rapporterer styreformannen i "the Fed" til Kongressen, men i det daglige er samarbeidet med finansdepartementet og presidenten viktigere. Selv om "the Fed" har en uavhengig status kan denne tilbakekalles om Kongressen mener at politikken til "the Fed" strider mot nasjonens interesser.
Federal Reserve System består av tolv sentralbanker. Disse sentralbankene er regionale, og har ansvar for å betjene private banker og finansinstitusjoner i sine respektive regioner. USA er det eneste landet i verden med et sentralbanksystem basert på denne modellen. Modellen kom som et kompromiss mellom de som ønsket en sterk, føderal sentralbank og de som ønsket å fortsette med det desentraliserte systemet fra før 1913.
Merket til "Board of Governors"
a> var styreformann fra 1987 til 2006
"The Fed" ledes av et styre kjent som «Board of Governors». Det er syv medlemmer i styret, som utpekes av presidenten og godkjennes av Senatet. Disse sitter for en periode på 14 år, og perioden kan ikke forlenges. Periodene er fordelt slik at en styreplass fornyes annethvert år. Slik forhindres en enkelt president fra å fylle opp styret med personer som deler hans eget økonomiske syn. Styreformannen velges for fire år av gangen, og utpekes av presidenten. Styreformannen kan sitte mer enn én periode. Ben Bernanke har vært styreformann siden februar 2006. Nestleder i styret siden juni 2006 er Donald Kohn.
Kongressen gir ingen økonomisk støtte til "the Fed", noe som gir "the Fed" handlerom uten frykt for innblanding fra politikere. Inntektene til "the Fed" kommer hovedsakelig fra to kilder; handel med statsobligasjoner (som de gjør på vegne av finansdepartementet) og lån til private banker. Etter at kostnadene til Federal Reserve System er betalt, går resten av overskuddet tilbake til finansdepartementet. Siden "the Feds" opprettelse har rundt 95 % av overskuddet blitt overført til finansdepartementet; dette utgjør omtrent 22 milliarder dollar i året. Eierne av regionalbankene får et utbytte på 6 % i året, noe som reguleres av føderal lov. Medlemsbankenes budsjetter må godkjennes av the Board of Governors, og kontrolleres også av eksterne revisorer.
En viktig del av the Fed er "the Federal Open Market Committee" (FOMC). Denne er ansvarlig for handel med statsobligasjoner, noe som er det viktigste verktøyet for å kontrollere pengemengden (og dermed indirekte samfunnsøkonomiske variabler som inflasjon og rente). FOMC fastsetter også Federal funds rate, som styrer renten.
Kommersielle banker og finansinstitusjoner kan være medlemmer i Federal Reserve. Omtrent 3 000 av 8 000 banker i USA er med, men disse 3 000 representerer omtrent 70 % av alle bankinnskudd. Banker som er basert på delstatslovgivning («state banks») kan selv velge om de vil være med, mens alle banker som er basert på føderal lovgivning («national banks») er pålagt å være med i Federal Reserve. Det at en bank har ordet «national» med i navnet sitt er derfor et sikkert tegn på at den er medlem i "the Fed".
Sentralbanker i USA før Federal Reserve System.
a>. Bygningen er i dag vernet, og har siden 1987 hatt status som nasjonalhistorisk landemerke
a> ble det vedtatt med stort flertall.
De forente staters første sentralbank var The First Bank of the United States, opprettet av George Washington-administrasjonen i 1791. Den store pådriveren var finansminister Alexander Hamilton, mens utenriksminister Thomas Jefferson var imot. Banken hadde hovedkvarter i Philadelphia, med avdelinger rundt om i landet. Tyve prosent av bankens egenkapital på ti millioner dollar ble skutt inn av de føderale myndighetene. First Bank hadde ansvaret for å håndtere landets gullreserver, for handel med utenlands valuta, og handel med statsobligasjoner. Imidlertid konkurrerte banken også i det private lånemarkedet, noe som førte til at forretningsbanker ønsket å få slutt på ordningen. First Bank hadde fått konsesjon for tyve år, og denne ble ikke fornyet i 1811, etter at Det demokratisk-republikanske parti og James Madison var blitt skeptiske til ordningen.
Under Den britisk-amerikanske krig fra 1812–15 hadde ikke USA noen sentralbank, og myndighetene tok opp lån fra mange private banker for å finansiere krigen. De private bankenes overdrevne utstedelse av papirpenger gjorde at bankene ofte ikke greide å innløse sedlene for den lovte metallverdien, noe som gjorde at sedlene ble omsatt for en rabattert pris på det private markedet. Denne kaotiske situasjonen gjorde at Kongressen igjen så fordelene med en sentralbank, og The Second Bank of the United States ble opprettet i 1816. De føderale myndighetene skjøt inn syv av de 35 millionene i egenkapital. Denne nye banken fikk rett til å utstede pengesedler, som ble gjort til tvunget betalingsmiddel. Banken fikk også ansvaret for å hjelpe kommersielle banker med nødlån dersom de fikk problemer med pengereservene.
Second Bank ble møtt med motstand fra forretningsbanker, da sentralbankens reguleringer hindret deres vekst. Videre ble også bønder skeptiske til sentralbanken, da lånemarkedet ble strammere. Dette førte til at Andrew Jackson la ned veto mot kongressvedtaket om å fornye den tyveårige konsesjonen til Second Bank, og banken opphørte å være sentralbank i 1836.
Dannelsen av "the Fed".
Mellom 1837 og 1866 kunne praktisk talt hvem som helst utstede pengesedler i USA. Her en seddel utstedt av Delaware Bridge Company
På starten av nittenhundretallet vokste det frem et stadig sterkere krav om at USA igjen måtte få en sentralbank. Frem til da hadde USA hatt en mengde private banker med rett til å utstede sedler. Dette skapte store praktiske problemer, da man kunne oppleve at pengesedler utstedt av en bank ikke ble godtatt av kunder i en annen bank.
I «panikkåret 1907» gikk økonomien i USA inn i en resesjon. Børsen falt, mange banker gikk under, og mange privatpersoner mistet derfor sparepengene sine. For å redusere risikoen for lignende situasjoner krevde mange et mer sentralisert banksystem.
Debattene om modellen man skulle velge var mange. Noen politikere var redde for å gi for mye makt til finansmiljøet i New York, mens andre igjen var redde for å gi for stor kontroll til føderale myndigheter. Likevel kom man frem til et kompromiss begge sider kunne leve med. Under administrasjonen til Woodrow Wilson kom «Federal Reserve Act» av 1913. Lovforslaget ble fremmet av demokratene Carter Glass og Robert L. Owen, og var inspirert av et tidligere, nedstemt lovforslag kjent som «Aldrich Bill».
Heretter ble det slutt på at private banker selv kunne regulere pengemengden i USA. Federal Reserve System skulle eies av private banker, men styret skulle utpekes av presidenten, som ville gi indirekte politisk kontroll over pengepolitikken. Lovforslaget ble satt opp til avstemmning den. 23. desember 1913, da de fleste senatorer var dratt hjem for ferien, men forslaget fikk likevel flertall i Senatet med 43 mot 25 stemmer der. Det ble senere ratifisert og vedtatt med 298 mot 60 stemmer i Representantenes hus. Et flertall av bankene var imot opprettelsen av "the Fed", da flere mente at New York bankenes innflytelse var for stor men andre igjen mente den politiske innflytelsen ble for stor. Dette gjaldt spesielt de større bankene i New York. Mindre banker i vest og småbedrifter var mer positive, da de var positive til den økte offentlige kontrollen over bankvesenet.
Federal Reserve Systems historiske utvikling.
Systemets første prøvelse var Første verdenskrig, da USA var nøytrale de første årene. Gjennom å kunne regulere ned verdien av finansinstrumenter som bankremisser kunne "the Fed" sørge for at handelen til Europa gikk mest mulig smertefritt, på tross av de vanskelige tidene.
På 1920-tallet forsto formannen i New York Fed, Benjamin Strong, at open market operations var et effektivt verktøy for å motvirke resesjoner (dette ble senere "the Feds" viktigste pengepolitiske verktøy). Samtidig økte han samarbeidet med utenlandske sentralbanker, som Bank of England.
Under depresjonen fikk "the Fed" flere nye oppgaver, spesielt innenfor regulering av banker. "Federal Deposit Insurance Corporation" (FDIC) ble opprettet i 1933, og alle privatpersoners bankinnskudd opp til $10 000 ble garantert av Federal Reserve. "The Fed" fikk også ansvaret for å se etter holdingselskaper som eide banker. President Roosevelt bestemte seg også for å kutte ut gullstandarden, slik at sedler ikke lenger kunne løses inn i edle metaller.
Pengepolitisk teori var ikke så godt utviklet på 1930-tallet, og enkelte økonomer har i ettertid satt spørsmålstegn ved om "the Feds" pengepolitikk under depresjonen fungerte etter hensiktene; dette gjelder spesielt den såkalte Friedman-Schwartz-hypotesen. Milton Friedman og Anna Schwartz mente at depresjonen var en følge av The Feds kontraktive pengepolitikk, der sentralbanken ikke holdt etterspørselen etter penger stabil nok, og lot flere banker unødvendig feile. Hypotesen fikk stor innflytelse, og har blitt viktig i økonomihistorikerernes diskusjoner om depresjonens årsaker.
Under Andre verdenskrig kom det sterke signaler fra regjeringen om at renten skulle holdes lav, da dette ville hjelpe på finansieringen av krigføringen. Styreformann Marriner S. Eccles gikk noe motvillig med på dette, og man kunne derfor ikke holde inflasjonen nede. Regjeringen ønsket det samme i forbindelse med Koreakrigen i 1951, men "the Fed" ønsket heller å kunne føre en uavhengig pengepolitikk. Finansdepartementet og Federal Reserve kom frem til en avtale samme år, som gjorde at Federal Reserve ble uavhengige i rentepolitikken. Dette førte til at inflasjonen gikk markant ned i påfølgende år.
På 1970-tallet opplevde USA en kraftig inflasjon (blant annet på grunn av oljekrisen), samtidig som de føderale budsjettunderskuddene var rekordhøye. I 1979 ble Paul Volcker ny leder for "the Fed", med en målsetning om å knuse inflasjonen. Volckers metoder sved på kort sikt, men utover på 80-tallet lyktes Federal Reserve med å inflasjonen under kontroll.
Alan Greenspan ble styreformann i Federal Reserve i 1987. Like etterpå kollapset New York Stock Exchange på den såkalte Black Monday. Greenspan fikk mye ros for måten han håndterte krakket på. 1990-tallet var en sammenhengende økonomisk oppgang for USA, noe Greenspan fikk mye av æren for.
Under Finanskrisen som begynte i 2007 har "The Fed" fått en stadig viktigere rolle i amerikansk økonomi. Den økte rollen og finanskrisen har også ført med seg økt oppslutning i Kongressen for Ron Pauls forslag om økt politisk transparens og revisjon av sentralbanken.
Regionale banker.
Kart over hvilke delstater som tilhører hvilke regionale banker
"The Fed" og de regionale bankenes oppgaver.
Regionalbankene har ansvaret for å klarere sjekker mellom private banker. Private banker har kontoer hos "the Fed", kontoer som krediteres og debiteres når sjekker klareres. Slik slipper de private bankene å samarbeide med alle andre private banker i landet, noe som fører til store tidsbesparelser i prosessen med sjekker.
"The Fed" har ansvaret for bokettersyn hos alle landets banker, og setter også grenser for hvor mye penger de har lov til å låne ut. De kan også bestemme om hvorvidt banker kan fusjonere eller ikke. "The Feds" underavdeling "Federal Deposit Insurance Corporation" (FDIC) har ansvaret for å forsikre alle innskudd i USA opp til $100 000. Denne ordningen er imidlertid ikke obligatorisk, og delstatsbankene kan selv velge å være med eller ikke. De som ikke er med har imidlertid egne ordninger internt i delstaten.
Federal Reserve utsteder pengesedler (kjent som Federal Reserve Notes), men har ikke det fysiske ansvaret for trykkingen (noe som gjøres av Bureau of Engraving and Printing. Mynter støpes av United States Mint). Det er imidlertid "the Fed" som styrer mengden av valuta som settes i omløp. Det er store variasjoner i seddelmengden gjennom året; før ferier og helligdager øker typisk "the Fed" seddelmengden.
Siden 1968 har "the Fed" hatt en funksjon som klageinstans for bankkunder som føler seg diskriminert av banker. "Equal Credit Opportunity Act" forbyr banker å diskriminere kunder på grunnlag av rase, kjønn, religion, sivilstatus o.l.
"The Fed" fungerer også som de føderale myndighetenes bank. Finansdepartementet har faktisk en brukskonto hos "the Fed", en konto som brukes til lønninger, pensjoner, veibygging, forsvar osv.
Verdens største gullreserver lagres av Federal Reserve Bank of New York. Gullet tilhører i hovedsak stater rundt om i verden, og brukes ofte som betalingsmiddel i internasjonal handel. Når stater handler med hverandre kan betalingen gjøres ved å overføre gull fra ett hvelv til et annet i New York.


Briskeby gressbane.
Briskeby Stadion er hjemmebanen til fotballaget Hamarkameratene fra Hamar. Dagens tilskuerkapasitet er på ca. 7800 tilskuere, da den nye stadioen kun er halvferdig. Rekorden fra 1938 er på 14 500 tilskuere. Banen måler 106,5 x 67 meter.
Historie.
Planene for fotballbane på Briskeby ble satt i gang i 1930, men kretsens første gressbane sto ikke klar før i 1936. Grunnen til at det ble "gressbane", og ikke "stadion" i navnet, var at Hamar Idrettslag brukte Hamar stadion, og arbeiderklassemedlemmene i daværende Ham-Kam ville ikke sammenligne seg med det som ble oppfattet som et lag for borgerklassen.
I åpningskampen 28. juni 1936 møtte Lyn et forsterket Briskeby Fotballag, og vant 4–1. President i Norges Fotballforbund, Reidar Dahl, sto for åpningen.
I 1938 ble NM-finalen spilt på Briskeby mellom Fredrikstad og Mjøndalen. Fredrikstad vant 3-2, og det ble satt tilskuerrekord med 14 500 tilskuere på en bane som vanligvis tok 1 200.
Tilskuerrekorden for en Ham-Kam-kamp er 11 500 mot Lillestrøm 27. mai 1976.
Briskeby gressbane og den nye vestre sittetribunen med klubblokaler.
I 1984 ble det bygd tribune med 2300 sitteplasser på Briskeby. Ham-Kam tok opp et lån på to millioner kroner som førte til økonomiske problemer for klubben de neste ti årene, blant annet på grunn av renteoppgang. I 1994 reddet Hamar kommune klubben fra konkurs ved å kjøpe hele anlegget.
Arenaen.
Briskeby gressbane har én tribune med 2 300 sitteplasser langs den ene langsiden, og to tribuner med ståplasser på den andre. Disse ståtribunene ligger på hver sin side av inngangen fra Fredvang allé. Klubbhuset til Ham-Kam ligger langs den ene kortsiden, i Arenavegen. I klubbhuset er det også VIP-tribune. På den andre kortsiden er det en liten ståtribune.
Ny arena.
Ham-Kam spilte i 2004- og 2005-sesongene med en dispensasjon fra Norges Fotballforbund som tillot dem å spille på Briskeby, i påvente av at en ny fotballarena skulle bygges. Kommunalt eide Hamar Sportsanlegg AS, som har ansvaret for de kommunale idrettsanleggene, ville først legge en ny stadion på Tjuvholmen ved Mjøsa, men kommunen sa raskt nei til dette. I stedet gikk man inn for å oppgradere og bygge ut den nåværende Briskeby.
Tre forslag ble sendt ut til høring. Det minste forslaget hadde plass til ca. 8 000 seter, mens det største hadde plass til ca. 10 200 seter. Særlig områdets velforening motsatte seg et nytt stadion, blant annet på grunn av økningen i trafikk som dette vil medføre, og at flere av husene rundt dagens Briskeby ville måtte rives.
Formannskapet i Hamar kommune gikk 21. desember 2005 inn for alternativ to (A2a), med plass til 10 200 tilskuere. Denne beslutningen ble opprettholdt av kommunestyret 1. februar året etter, med 25 mot 14 stemmer for det mest omfattende forslaget, og dermed var det klart for bygging av nytt stadion. Første byggetrinn er planlagt å stå klart foran 2008-sesongen. Hele prosjektet har en antatt kostnadsramme på ca. 225 millioner kroner. 29. juni 2007 ble det klart at NCC Construction AS skal bygge den nye Briskeby Gressbane.
På grunn av dårlig økonomisk styring gikk prosjektet tomt for penger før det kunne fullføres. Én ny langside og én ny kortside ble bygget før arbeidet ble stanset. Den gamle langsiden med sitteplasser er fortsatt operativ. Briskeby har dermed sitteplasser rundt tre av sidene, mens den siste kortsiden fortsatt ikke har tribunefasiliteter. Prosjektet har i ettertid fått mye kritikk for å ha vært for ambisiøst for en klubb med relativt begrenset inntektsgrunnlag. Ham-Kam holdt på å gå konkurs som følge av prosjektet, men ble reddet av lokalt næringsliv. Det ble satt krav om at det heretter skulle satses på lokale talenter, og at driften måtte være innenfor mer beskjeden økonomiske rammer.


Beisfjord.
Beisfjord er et tettsted i Narvik kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 15 km sør for kommunesenteret Narvik, innerst i Beisfjorden. Tidligere var det eget postkontor på stedet, men postnummeret er fortsatt 8522. Stedet har barneskole med i underkant av 100 elever og det finnes ingen barnehager i bygda, med unntak av familiebarnehager.
Bygdas eneste forbindelse med omverdenen er fylkesveien fra Fagernes. Veien har vært noe rasutsatt, men er i løpet av de siste årene forsøkt forbedret.
Beisfjord fangeleir.
Beisfjord fangeleir var under andre verdenskrig en av de mest notoriske konsentrasjonsleirene i Norge. Fangene var russiske og jugoslaviske, hovedsakelig serbiske. Jugoslavene besto av rundt 900 menn, og 88 av disse var mellom 14 og 18 år gamle. De var i leiren i ca. seks måneder, og de overlevende ble flyttet i oktober 1942.
I løpet av tre uker i juli 1942 døde 311 menn; noen på grunn av tyfus, men de fleste ble massakrert etter ordre fra Josef Terboven natt til 18. juli 1942 om at alle i sykebrakken skulle henrettes. Fangene ble stilt fremfor oppgravde hull og skutt. Da de resterende rundt 100 fangene nektet å forlate sykebrakken, brente tyskerne brakken ned. De som ikke brant ihjel, ble skutt da de prøvde å komme seg ut. Til sammen i løpet av det seks måneder lange oppholdet i Beisfjord, døde omkring 83% (flere enn 700) av jugoslavene der.
Etter at de resterende jugoslaverne ble flyttet fra leiren i oktober 1942, ble russiske krigsfanger holdt der til 1945. Totalt hadde mellom 3500 og 4000 russere vært innom leiren da krigen var over.


Krokodilletårer.
Krokodilletårer (fra engelsk "Crocodile tears") er et uttrykk som brukes om falsk sorg eller medlidenhet. Det betyr at den som feller krokodilletårer later som han er er lei seg.
Uttrykket stammer fra middelalderen, da trodde man at krokodiller kunne lage gråtelyder som en baby, for å lokke til seg mennesker for å spise dem.


Bob Geldof.
Robert Frederick Geldof (født 5. oktober 1951, Dublin), bedre kjent som Bob Geldof, er en irsk sanger, låtskriver, skuespiller og politisk aktivist. I sin første fase av karrièren var han frontfigur i rock-bandet Boomtown Rats. Et band som var banebrytende og hadde sin største hit med sangen «I Don't Like Mondays», som tar utgangspunkt i historien om Brenda Ann Spencer. I 1982 spilte han hovedrollen i Pink Floyds film "The Wall". Han er mest kjent for å ha satt i gang Live Aid og Live 8.
I 1984 skrev han sammen med Midge Ure hiten «Do They Know It's Christmas?» som ble kjent gjennom Band Aid og den senere konserten Live Aid som begge hadde til hensikt å samle penger og gi internasjonal oppmerksomhet på sultkatastrofen i Etiopia. Geldof sto i hovedsak for teksten, mens Ure skrev musikken og sto for korarrangementene til sangen.
Geldof ble i 1986 utnevnt til "Honorary Knight Commander" av Order of the British Empire. Fordi Geldof er irsk statsborger medfører utnevnelsen ikke adelskap og han har heller ikke rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn.
Bob Geldof var gift med Paula Yates og hadde tre døtre med henne: Fifi Trixibelle, Peaches og Pixie. Paula Yates forlot Geldof i 1994 og fikk datteren Tiger Lily i 1996. Da både moren og faren døde, adopterte Geldof henne.


Ugler i mosen.
Ugler i mosen er et uttrykk som er hentet fra dansk. Det danske uttrykket var opprinnelig "ulver i mosen", hvor "mose" betyr "myr". Dette ble endret da ulvene ble utryddet i Danmark, og forvansket til uttrykket "ugler i mosen", som igjen ble lånt tilbake fra det norske til det danske sprog. Når det er ugler i mosen, er det derfor egentlig ulver som lurer i myra. Uttrykket betyr dermed at det er fare på ferde, eller at det er noe mistenkelig med et eller annet. Verbet "uglese" stammer sannsynligvis på samme vis fra "ulvese".


Uglesett.
Uglesett er et uttrykk som i likhet med uttrykket "ugler i mosen" er feilaktig oversatt fra dansk. Uttrykket heter opprinnelig "ulvesett". Dette har sin bakgrunn i at man i gamle dager trodde man måtte passe seg for blikket til ulven, fordi man trodde at dersom ulven fikk øyekontakt med en i skogen, kunne en ikke røre seg. Å bli "uglesett" betyr i alminnelighet å bli sett ned på.


Hochfilzen.
Hochfilzen er en liten landsby i distriktet Kitzbühel som ligger i Pillersee-dalen i Tirol i Østerrike. Det er et populært vintersportssted, spesielt for langrenn og skiskyting. I 2005 ble verdensmesterskapet i skiskyting arrangert i Hochfilzen, slik det også ble i 1978 og 1998 (bare lagkonkurranse, det var OL samme året). Det arrangeres hyppig verdenscup her.


Sandrine Bailly.
Sandrine Bailly (født 25. november 1979 i Belley) er en tidligere fransk skiskytter.
I 2003 ble Sandrine Bailly verdensmester i jaktstart etter en spennende innspurt der hun delte gullet med Martina Glagow fra Tyskland.
Av andre meritter har hun 6 vm-medaljer (1 gull), samt en sammenlagtseier i verdenscupen (2004/2005).


Kings Road.
Kings Road (også skrevet King's Road) er en øst-vestgående hovedgate gjennom Chelsea i London. I øst starter den ved Sloane Square, som definerer yttergrensen for Chelsea.
Gaten er oppkalt etter aktiviteter rundt Kong Charles II.
Nell Gwynn ble født i 1650 og var kongen elskerinne hele hans liv.
Siden kongen ikke likte oppmerksomhet rundt sine turer fra Buckingham Palace til Nell Gwynn, kjøpe han opp områdene frem til hennes hus.
Veien ble siden kaldt Kingsroad på grunn av dette.
I 1960- og 1970-årene var gaten kjent for som er sentrum for hippienes og punkernes motkultur. I senere år har dette preget forsvunnet.


Sloane Square.
Sloane Square er en liten plass på grensen mellom Belgravia og Chelsea i London. Den har navn etter Sir Hans Sloane, hvis samling av kuriositeter ble starten på British Museum.
Plassen ligger i den østre enden av Kings Road, og sørenden av Sloane Street. I 1980-årene oppsto uttrykket "Sloane Rangers", et kallenavn på unge medlemmer av overklassen som jobbet lite men tilsynelatende hadde mer enn nok penger.
De to største bygningene ved plassen er varehuset Pete Jones og Royal Court Theatre.
Plassen og området har enkel adkomst til undergrunnsbanen med stasjonen Sloane Square som betjenes av både Circle- og District-linjen. Elven Westbourne er ført i rør under plassen; under denne igjen går undergrunnsbanen.


Allen Hall.
Allen Hall er et katolsk presteseminar i Chelsea, London. Det ble grunnlagt 29. september 1568 i Douai i det nordlige Frankrike av den engelske presten William Allen. Han ble senere kardinal og øverste ansvarlige for Den katolske kirke i England, som fungerte som undergrunnskirke etter reformasjonen.
Dets opprinnelige mål var å utdanne prester i henhold til de nye reglene fra Tridentinerkonsilet, men etter hvert ble den viktigste oppgaven å utdanne misjonærprester som kunne virke i England. Deres oppgave var svært vanskelig, og de arbeidet under trussel om dødsstraff. Mellom 1577 og 1680 led 153 av seminarets prester martyrdøden. De ble helligkåret i fellesskap av pave Johannes Paul II i 1980.
Seminaret lå i Frankrike frem til 1793, da det på grunn av revolusjonen måtte flytte. Det var da mulig å etablere det i England, og det ble flyttet til Ware utenfor London.
I 1975 ble det igjen flyttet, til et tidligere kloster i Chelsea. Det ligger på det stedet hvor sir Thomas More, som er en katolsk helgen, bodde mens han var rikskansler i Storbritannia under Henrik VIII.
Allen Hall er knyttet til Det katolske universitetet i Leuven, og eksamener valideres der. Oslo katolske bispedømme benytter seminaret som sitt primære lærested for prestestudenter, og derfor er en stor andel av studentene nordmenn.


Jessheim.
Jessheim er en by, et tettsted og administrasjonssenteret i Ullensaker kommune i Akershus. Byen ligger omtrent ni kilometer sørøst for Oslo lufthavn, Gardermoen. Tettstedet Jessheim har innbyggere per 1. januar.
Jessheim er et senter for handel og regionale servicefunksjoner på Øvre Romerike med en stor konsentrasjon av butikker i Jessheim Storsenter ved Jessheim stasjon. Av industri kan nevnes sementvarefabrikken som utnytter sand- og grusforekomstene i distriktet og en trevarefabrikk.
Jessheim er også et skolesentrum med Jessheim videregående skole og Romerike Folkehøgskole. I Jessheim ligger også lokalavisen Eidsvoll Ullensaker Blad og lokalredaksjonen til Romerikes Blad. Vest for byen ligger den gamle kongegraven Raknehaugen.
Navnet.
Navnet «Jessheim» kommer av det norrøne «Jaseimr» eller «Jesseimr», der det første leddet har uviss betydning, mens siste ledd betyr «heim». Det er også mulig at første del, «jess» kan bety jarl eller jarls. Uttalen er egentlig "jessomm" og navnet ble skrevet Jessum. I 1900 ble skrivemåten endra til «Jesseim», senere til «Jessheim». Navnet ble opprinnelig brukt om Hovin sogn.
Jernbanen.
Jernbanen med jernbanestasjonen Jessheim stasjon ble bygget i 1854 som del av hovedbanen fra Oslo til Eidsvoll.
Stoppestedet ble kalt «Trøgstad», men på grunn av forvekslinger med bygdenavnet Trøgstad i Østfold endret man i 1897 navnet til «Jessum». Dette navnet ble brukt «blasfemisk», for eksempel av rekrutter som sa de var kommet gjennom Bøn (tettsted nord for Jessheim) til Jessum. Prestene i bygda klagde derfor til biskopen som i 1900 tok opp saken med herredsstyret og foreslo formen «Jessheim». Man endret derfor skrivemåten til «Jesseim». I 1920 endret Jernbanen skrivemåten til Jessheim.
Kollektivtransport.
Jessheim Stasjon på Hovedbanen ble anlagt i 1854 og dannet grunnlaget for den seinere tettbebyggelsen. Nord for Jessheim sentrum har jernbanen også en holdeplass, Nordby, som ble åpnet i 1932. Nordby holdeplass ligger på Hovedbanens kilometer 46,10 fra Oslo S.
Veinett.
Den nye E6 går vest for byen, og avstanden til Oslo er 41 km langs denne veien, langs jernbanen 45 km. Jessheim er også et viktig veiknutepunkt med Riksvei 174 vestover til Oslo lufthavn på Gardermoen, Nannestad og Hurdal og østover til Kongsvingerveien (Riksvei 2).
Grunnkretser.
De følgende Grunnkretser i Ullensaker Kommune er en liste over nabolagene på Jessheim.
Teater og kino.
Jessheim har kino og teater i Ullensaker Kulturhus som ligger i Jessheim sentrum. Det vises filmer, teater, dans og andre kulturbegivenheter hver uke.
Begivenheter.
Jessheimdagene arrangeres hvert år i Jessheim sentrum, som regel i August. Jessheimdagene er en festival som er en blanding av handelsmesse og konserter.
«Tjernfestivalen» arrangeres hver sommer ved Nordbytjernet, som regel i Juni. Tjernfestivalen er en felles dugnadsfest arrangert av lag og foreninger i Ullensaker. Fokuset er på aktiviteter for barn i alle aldre, matservering, konkurranser, familiepiknik, utstillinger og enkel underholdning.
Idrettsanlegg.
Jessheim har fotballbaner med idrettsanlegg ved Gjestadhagen som er hjem til Kisa Idrettslag idrettslag.
Fotballklubben spiller fra og med 2012-sesongen i 1.divisjon.
Nordbytjernet.
Nordbytjernet er et av de flotteste friluftsområdene i Ullensaker med beliggenhet kun 1 km fra Jessheim sentrum. Rundt tjernet er det tilrettelagt med turveg for rullestol og barnevogn. Området ellers har turmuligheter året rundt: fra Nordbytjernet går det løyper i skogområdet Vestmoen, og videre til Olaløkka på Sand og Ringbanen på Gardermoen. Utgangspunktet er da parkeringsplassen ved tjernet eller ved idrettsparken. «Tjernfestivalen» arrangeres her hvert år i juni.
Nordbytjernet er en dødisgrop og har et variert og spennende plante- og fugleliv. Her kan sees både toppdykker, sivhøne og sothøne.
Kjente personer fra Jessheim.
Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår.


New York County.
Kart over delstaten New York der New York fylke er markert med rødt
New York fylke er et fylke (county) i den amerikanske delstaten New York. Det har sammenfallende grenser med bydelen Manhattan i New York. Pr. 2000 hadde fylket 1 537 195 innbyggere, men det er delstatens minste fylke i flateinnhold. Det er USAs tettest befolkede fylke, med en befolkningstetthet på 25 849,9/km².
Fylket dekker øya Manhattan, omgitt av elvene East River, Harlem og Hudson. Det inkluderer også noen mindre øyer, som Roosevelt Island (tidligere kjent som Welfare Island og Blackwell's Island) og Belmont Island (også kjent som U Thant Island), samt en liten del av fastlandet (Marble Hill) som grenser til Bronx County. Størrelsen på fylket er 87,5 km², hvorav 59,5 km² er land og 28 km² (32 %) er vann.
New York County er oppkalt til minne om hertugen av York, som senere ble Jakob II av England. Byen og delstaten New York er også oppkalt etter hertugen. Fylket ble opprettet i 1683 og dekket samme område som idag. I 1873 ble den vestlige delen av dagens Bronx County overført til New York County, og i 1895 fulgte resten av dagens Bronx County etter. I 1914 ble de delene av datidens New York County som var blitt annektert fra Westchester County, satt sammen til Bronx County, og New York County ble redusert til sine opprinnelige (og dagens) grenser.
Med broer og tunneler er New York County tilknyttet New Jersey i vest, Bronx County i nordøst, og Kings County (Brooklyn) og Queens County på Long Island i øst og syd.
I likhet med de andre fylkene i byen New York har New York County ingen fylkesregjering, men fylkesdomstoler og visse andre enheter eksisterer, deriblant et statsadvokatembede.


Manhattan.
Manhattan er den mest sentrale bydelen i New York City, og har sammenfallende grenser med New York County, USAs tettest befolkede fylke. Manhattan er en øy, atskilt fra New Jersey og Staten Island av Hudsonelva, fra Brooklyn og Queens av East River, og fra Bronx av Harlem River. I dagligtale sier man heller «Manhattan» enn «New York County».
Selv om den med ca 1,6 millioner innbyggere ikke er den mest folkerike bydelen i New York, er Manhattan det finansielle og administrative sentrum for New York City. I tillegg befinner langt de fleste turist-attraksjonene seg der, så for tilreisende er Manhattan nesten synonymt med NYC.
Manhattan er forbundet med de omliggende bydelene, samt New Jersey, via et ganske omfattende bro- og tunnelsystem, deriblant Brooklyn Battery Tunnel, Brooklyn Bridge, Manhattan Bridge, Williamsburg Bridge, Midtown Tunnel, Queensboro Bridge, Triborough Bridge, Alexander Hamilton Bridge, George Washington Bridge, Lincoln Tunnel og Holland Tunnel. I tillegg kommer en del tunneler beregnet for togtrafikk.
Den eldste delen.
På sørspissen av Manhattan ligger parken Bowling Green. Hadde man stått her 11.september 1609, kunne man sett Henry Hudsons skip seile oppover elven for første gang. Fort Amsterdam ble bygd her i 1623 av Det hollandske vestindiske kompani. Rett utenfor inngangen til fortet, omtrent der tollbygningen fra 1907 står i dag, fant det første registrerte drapet i New York mellom hvite sted, da Jan Gysbertsen knivstakk Gerrit Jansen 15.mai 1638. Gysbertsen stakk av og ble dømt til døden "in absentia", men er aldri blitt funnet. Fort Amsterdam ble til New Amsterdam, som etterhvert ble til New York.
Her på sørspissen finner man Castle Clinton, der immigrantene gikk i land før Ellis Island ble åpnet. Alle offisielle parader i New York ender ved Bowling Green – den første fant sted i 1886, i anledning av Frihetsstatuens ankomst fra Frankrike.
Broadway skjærer gjennom Manhattan, og følger samme traséen som indianerstien Wickquasgeck engang gjorde. Nederlenderne gjorde stien til en vei som de kalte Herenstraat (= Herrenes gate) eller Breede weg, som på engelsk ble oversatt til Broadway. Den britiske generalstaben hadde hovedkvarteret sitt på Bowling Green, med adressen "1, Broadway". I Federal Hall, noen steinkast inna i Wall Street, avla George Washington ed som USAs første president. Firkløveret Thomas Jefferson, Washington, Alexander Hamilton og James Madison bodde i noen år samtidig i dette nabolaget. Det hvite hus skulle opprinnelig ha vært reist der Fort Amsterdam hadde stått, men det ble ingenting av, siden hovedstaden ble flyttet fra New York til Washington D.C.,


Brian May.
Brian Harold May (født 19. juli 1947 i Hampton, London) er en engelsk musiker og astrofysiker, mest kjent som gitarist i rockebandet Queen. Han er utnevnt til kommandør av "Order of the British Empire".
Brian May ble berømt i 1970- og 80-årene som gitarist for rockegruppen Queen og komponerte mange av gruppens mest kjente sanger, inkludert «We Will Rock You», «Hammer to Fall», «Tie Your Mother Down», «Who Wants to Live Forever», «I Want It All», og «The Show Must Go On».
Han var også kjent for å spille harmoniserende gitar-riff og soloer, og i studio la han ofte sine lag-på-lag med gitarlyd, såkalt «overdubbing», i en orkestrerende stil som utvidet harmoniene.
Han forble aktiv musiker på 1990-tallet etter at Freddie Mercury døde, og ga ut to soloalbum. Han deltok også ved spesielle anledninger som "Pavarotti and Friends, Montreux Jazz Festival", "46664" i Cape Town i Sør-Afrika, og "Party at the Palace" for Queens gulljubileum i 2002.
Brian May med band spilte på Rockefeller i Oslo 27. september 1998 i forbindelse med sin "Another World"-Tour, og han deltok også på "46664 Arctic" (den såkalte Mandela-konserten) i Tromsø 11. juni 2005. Brian May har samarbeidet med en del nyere artister, som Foo Fighters på "Learn how to fly" og Pink Floyd "Have a cigar".
3. august 2007 leverte May inn en doktoravhandling i astronomi ved Imperial College i London. Arbeidet ble påbegynt før musikkarrieren tok av, men ble avbrutt i 1974 fordi han ville satse på musikken. Før dette rakk imidlertid May å være medforfatter på vitenskapelige publikasjoner, inkludert en artikkel i det ledende tidsskriftet Nature.
Doktoravhandlingens tema er den såkalte interplanetariske støvskyen, på engelsk kjent som the Zodiacal dust cloud. Observasjonene er gjort ved Roque de Los Muchachos-observatoriet i La Palma på Tenerife. May forsvarte og fikk godkjent sin avhandling i oktober 2007.


John Deacon.
John Richard Deacon (født 19. august 1951 i Leicester, Storbritannia) er en pensjonert britisk musiker, mest kjent som bassist i rockebandet Queen. Deacon var den siste av de fire medlemmene som ble med i Queen, i en alder av 19, som gjorde han til den yngste i bandet.
Deacon skrev flere hitsingler for Queen, og spilte både akustisk og rytmegitar og keyboard på flere av albumene.
Deacon spilte sin siste konsert med Queen i forbindelse med The Freddie Mercury Tribute Concert, en konsert til minne om Queens avdøde vokalist. Deacon pensjonerte seg i 1997.


Roar Husby.
Roar Husby (født 7. februar 1979 i Trondheim) er en norsk fotballspiller som nå spiller som keeper for FK Mjølner. Tidligere har han spilt for klubber som Aalesunds FK og Rosenborg, men klarte ikke å bli førstekeeper i noen av disse.


Den yngre Edda.
Den yngre Edda, også kalt Snorre-Edda, Prosa-Edda og annet, er ei lærebok i gammelt skaldskap og norrøn mytologi, og ble skrevet av den islandske dikteren Snorre Sturlason omkring år 1220.
Snorre skrev også "Heimskringla" og muligens "Egils saga".
Navn.
Betegnelsen "Edda" var opprinnelig navn på Snorres lærebok i skaldskap. Etter at et eldre manuskript med dikt om norrøn mytologi ble oppdaget i 1643, ble det nyfunne bokverket kalt "Den eldre Edda" for å skille det fra Snorres verk, som ble hetende "Den yngre Edda".
Hva selve ordet edda betyr, vet man ikke, men det antas enten å ha sammenheng med ordet oldemor, altså «historier fra oldemors tid», være en avledning av "óðr" («diktning») eller en form av det latinsk "edo" («jeg gir ut, framstiller»).
Innhold.
Den yngre Edda er sannsynligvis et forsøk på å redde skaldekvad (diktning av profesjonelle poeter eller skalder) og norrøn mytologi og litteratur, som holdt på å dø ut på grunn av kristendommen. De gamle mytene blir flettet inn i en historie om en svensk konge som reiser til Åsgard for å treffe den «hedenske treenighet» som alle var Odin i ulike skikkelser. Boka begynner med en prolog, der skapelsen av verden og røttene til den hedenske religionen og de gamle gudene, æsene, blir beskrevet. Etter prologen blir boka så delt inn i tre deler.
Gylvaginning - første del.
"Gylvaginning" er ment som en introduksjon for unge skalder om de gamle mytene. Det handler om den svenske kongen Gylves møte med æsene. Svenskekongen Gylve omskaper seg til en olding og kaller seg Ganglere, som betyr den «gangtrette», og besøker Åsgard i håp om å finne ut alt om de hedenske gudene og deres visdom.
I Åsgard treffer Gylve Odin, i skikkelsen til de tre gudene Høye (Hár), Jevnhøyde (Jafnhár) og Tredje (Þriði). Gjennom en samtale får vi vite alt om den norrøne gudelæren. De tre gudene forteller oss hele deres historie, helt fra urtiden via Ragnarok og inn i den nye tid, og om livet i Åsgard. Men de tre gudene er bare et bedrag, og Gylvaginning betyr da også «bedraget av Gylve.» Gylvaginning er i grove trekk basert på kvad fra Den eldre Edda, men noen steder kan man oppdage at Snorre har diktet til litt selv også.
Skaldskaparmål - andre del.
I "Skaldskaparmål" forteller Snorre om bruken og betydningen av skaldediktningen. Han gir en grundig innføring i diktspråket, og vi hører om enkelte myter og sagn. Det gis også en forklaring med eksempler på bildebruken (metaforikken) i skaldekvad. Snorre forklarer bruken av heiti som er bruk av høytidsord med poetisk språk som «Gangar» istedenfor «hest» og kjenning som er et mer komplisert bilde i flere ledd som oftest med en sammenligning, eksempelvis «Hvalens vei» for havet.
Háttatal - tredje del.
Denne delen består av diktet «Háttatal» og en rekke forklaringer. Det er en videreføring av kvad Snorre diktet til ære for kong Håkon Håkonsson og hertug Skule Bårdsson første gang han var i Norge. Ved hjelp av dette diktet demonstrerer også Snorre skaldediktningens spennvidde; versemålet skifter fra strofe til strofe. Snorre bruker over 100 ulike typer med bokstavrim. Dette indikeres da også av tittelen på diktet, «Háttatal» betyr versemålenes rekke.


KV «Harstad».
KV «Harstad» på besøk i Harstad
S Finnmarken utenfor Tromsø, 11. juni 2006.
KV «Harstad» er et norsk kystvaktskip oppkalt etter byen Harstad. Skipet er bygget for kystvakt/beredskapsoppgaver blant annet fiskerikontroll, mulighet for tunge slep og oljevern. I tillegg er denne båten designet for å kunne redde ubåter. Harstad inngår i den statlige slepebåtberedskapen sammen med KV Chieftain og Kystverkets M/S Beta. Disse vil gå tilbake til ankerhåndtering når KV Barentshav og KV Sortland kan ta over beredskapen med sine kapasiteter.
Maskineri.
Fremdriften besørges av to 8-sylindrete Bergen Diesel B32:40L8P hovedmotorer, hver med ytelse 4000 kW. Motorene driver to Kamewa Ulstein propellanlegg via reduksjonsgear av samme fabrikat. Tenfjord styremaskinen betjener et High-lift ror, Poscon Joystick og Poscon DP0 inngår i utstyret. Med sine 18,35 knop blir «Harstad» raskest i klassen blant kystvaktskipene. Fartøyet er utstyrt med en Kamewa Ulstein thruster på 736 kW og en VROS på 883 kW for å forbedre manøvreringsegenskapene ytterligere.
Generelt.
Fartøyet har stor slepekraft med bollard pull på over 100 tonn og har tanker for oppsamlet olje på 1100 m³. I første omgang er fartøyet utstyrt med 200 meter oljelense. Det er videre tilrettelagt for hurtig bording av redningsbåt, og fartøyet er utstyrt med en kanon forut.
Fartøyet har en ren militær bemanning etter at fartøyet ble kjøpt av Forsvaret fra Remøy Shipping. Av en besetning på cirka 20 er det åtte offiserer og 10-12 menige, deriblant 2-3 matroslærlinger.


Ankenes.
Ankenes er en tidligere kommune i Nordland fylke.
Fra 1837 utgjorde Ankenes sammen med Evenes ("Evindnæs") Ofoten formannskapsdistrikt.
1. januar 1884 ble Ankenes og Evenes egne kommuner. Ankenes hadde da 1 734 innbyggere.
1. januar 1902 ble Narvik skilt ut fra Ankenes som egen kommune. Ankenes hadde da 3 023 innbyggere, mens Narvik hadde 3 705.
1. januar 1974 ble Ankenes og Narvik slått sammen, med navnet Narvik. Ankenes hadde da 7 022 innbyggere, mens Narvik hadde 12 758.


We Are the Champions.
«We Are the Champions» er en sang skrevet av Freddie Mercury og fremført av Queen. Sangen er veldig populær på sportsarrangementer av opplagte grunner.
Sangen går i et sakte tempo. Sangen ble først utgitt i 1977 på plata "News of the World", og instrumenter brukt på den er de tradisjonelle rockeinstrumentene som elektrisk gitar, bassgitar, trommer og piano.


We Will Rock You.
«We Will Rock You» er en sang fremført av Queen skrevet av Brian May, og er åpningssporet på plata "News of the World". Sangen har en trampe-/klappe-rytme, og sterkt refreng, og er veldig kjent. Man kan ofte høre den over høyttalerne på sportsarrangementer verden over. Den blir ofte – også på Queens "Greatest Hits" – etterfulgt av sangen «We Are the Champions», også fra "News of the World".


Nordenfjeldske Filatelistforening.
Nordenfjeldske Filatelistforening (NFF) er forening for filatelister i Trondheimsområdet. Foreningen har i overkant av 300 medlemmer og er en av landets eldste frimerkeklubber. Foreningen ble stiftet i 1921.


Nasjonalforeningen for folkehelsen.
Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon med 550 helselag og 130 demensforeninger over hele landet. Organisasjonen arbeider med to store folkehelseutfordringer: hjerte- og karsykdommer og demens. Nasjonalforeningen for folkehelsens målsetting er at færre skal bli rammet av alvorlig sykdom og flere skal få et godt liv med god helse.
TV-aksjonen i NRK for 2013 er tildelt Nasjonalforeningen for folkehelsen og deres arbeid med å bedre livskvaliteten for de som er rammet av demens.
Lisbet Rugtvedt fra har vært generalsekretær siden 16. januar 2012.
Forskning.
Nasjonalforeningen er en vesentlig bidragsyter i arbeidet for å bekjempe hjerte- og karsykdommer i Norge. I 2012 ble det bevilget 20 mill. kroner til hjerte- og karforskning. Nasjonalforeningen finansierer også forskning innen demens.
Lokale helselag og demensforeninger.
Nasjonalforeningen har 550 helselag og 130 demensforeninger. Lokallagene tilbyr forebyggende tiltak og helseinformasjon for barn, voksne og eldre. Nasjonalforeningen er interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende, og organisasjonen driver også eldresentre.
Finansiering.
Nasjonalforeningen for folkehelsen finansierer sitt arbeid med innsamlede midler fra medlemmer og givere. De er medlem av ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering.
Historie.
Organisasjonen ble stiftet i 1910 under navnet "Den norske Nationalforening mot Tuberkulosen".


Norges Farmaceutiske Forening.
Norges Farmaceutiske Forening (NFF) er en fagforening, profesjonsforening og
Foreningen ble grunnlagt 2. november 1858 i Christiania under navnet Den pharmaceutiske Forening. Stifterne var unge menn; den eldste 26 år.
NFF er Norges eldste fagforening og er nordens eldste farmasøytforening.
Foreningen hadde 1. mars 2010, 3012 medlemmer.
Lederen i foreningen er Tove Ytterbø, forrige leder var Anne Markestad. Generalsekretær er Edvin Alten Aarnes.
Foreningens tidsskrift heter Norsk Farmaceutisk Tidsskrift (NFT) og ble etablert i 1893. NFT er medlem av Den Norske Fagpresses Forening (DNFF).


Norges Fibromyalgi Forbund.
Norges Fibromyalgi Forbund (NFF) er en pasientorganisasjon for alle med fibromyalgi.


Norges Turmarsjforbund.
Norges Turmarsjforbund (tidligere "Norges Folkesportforbund") er et forbund som har som formål å fremme folkesporten i Norge. Med folkesport menes sportsarrangement som er åpne for alle, av typen turmarsj, vandring, sykkeltur, skiløp og svømming. Arrangementene skal være uten konkurransemoment, tidtaking og vinnere. I løpet av året arrangeres det nesten 3000 ulike arrangementer av nevnte typer.
Den overordnede, internasjonale organisasjonen er "Internationaler Volkssportverband" (IVV). IVV koordinerer samarbeidet mellom de ulike nasjonale folkesportsforbundene.
IVV ble stiftet i 1968 av representanter fra Tyskland, Østerrike, Sveits og Liechtenstein. Folkesport ble tidlig utbredt i store deler av Vest-Europa. Fra 1990 nådde sporten også Øst-Europa, Nord-Amerika og deler av Asia.
Følgende land er pr d.d tilsluttet IVV: Belgia, Canada, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Japan, Island, Italia, Luxemburg, Liechtenstein, Nederland, Norge, Polen, Slovakia, Sveits, Sverige, Syd-Tyrol, Tsjekkia, Tyskland, USA, Ungarn, Østerrike, Storbritannia, Sør-Korea. Dessuten er arrangører i Irland, Spania, Portugal, Australia, Bulgaria og Tyrkia direkte medlemmer av IVV.
Eksterne lenker.
Turmarsjforbund


Another One Bites the Dust.
«Another One Bites the Dust» er en funk-orientert rockesang skrevet av bassist John Deacon i Queen som ble sluppet 22. august 1980. Sangen var en populær crossover-hit, og kom på førsteplass på U.S. Billboard Hot 100 og andreplass på R&B- og disco-lister verden over. Låta ble først utgitt på plata "The Game", der Freddie Mercurys «Crazy Little Thing Called Love» også var en stor hit, mens singelen «Another One Bites the Dust» solgte 7 millioner eksemplarer og dermed ble Queens best selgende.
Bakgrunnshistorie.
I boken "Queen: The Magic Years Volume 2" fortelles det at John Deacon opprinnelig skrev sangen som et cowboytema, men forandret teksten slik at den passet til et arrangement som var mer funky. Reinhold Mack ved Musicland Studios i München var produsent under opptakene som stort sett besto av at Deacon spilte de fleste instrumentene: bass, piano, rytme- og sologitarer og håndklapping. Roger Taylor la til et trommespor (under protest), mens Brian May laget noen effekter med en gitar og en «Eventide Harmoniser». Det ble ikke brukt noen synthesisere, alle effektene er ordnet med pianoer, gitarer og trommer. Disse ble senere tatt opp, spilt baklengs i ulike hastigheter. Tilslutt ble enkelte lydeffekter kjørt gjennom Harmoniseren for ytterligere prosessering. Harmoniserens påvirkning høres tydelig i musikkens «dreining» rett før sangen begynner.
Taylor kunne ikke fordra sangen, mens Freddie Mercury følte dens potensial og la til noen av sine egne ideer. Roadiene foreslo at den burde slippes som en single da de hørte den mens den ble mikset, men dette var ikke bandet enige i. Først da Michael Jackson anbefalte dem å gjøre det etter en konsert (Roger Taylor og Brian May bekreftet dette under et amerikansk radioshow kalt "In the Studio with Redbeard" der albumet "«The Game»" stod sentralt).
Nummeret ga Queen deres eneste nominasjon for Grammy-prisen. De ble nominert i klassen beste rockeoppførelse av en duo eller gruppe med sanger, og ble slått av Bob Segers «Against the Wind». Suksessen som Another One Bites the Dust viste seg å være, kan ha vært årsaken til at Queen midlertidig forlot røttene sine innen rocken da de laget albumet "Hot Space".
Basslinjen er en av de mest gjenkjennelige i popmusikkens historie.
Påstått backmasking.
En velkjent vandrehistorie om koret er at, når det spilles baklengs, det høres ut som om bandet synger «It's fun to smoke marijuana» («Det er gøy å røyke marihuana») og «start to smoke marijuana» («begynn å røyke marihuana»). Brian May har benektet at det skal ha vært gjort med vilje.


Guacamole.
Guacamole er en kald saus laget av avokado. Den kommer fra det meksikanske kjøkkenet. Sausen er meget enkel å lage. Først moses avokadoen med gaffel. Deretter tilsettes ulike smakstilsetninger: lime-saft og salt er obligatorisk, men grønn chili, koriander, finhakket løk og evt. hvitløk tilsettes hyppig. I Mexico tilsettes som regel grønn tomat, men ettersom dette ikke finnes i Norge, kan rød tomat, gjerne cherrytomat, brukes.
Guacamole brukes i Mexico som tilbehør til varm mat og som dipp. I Norge brukes den mest som dipp.
Guacamole er ferskvare, og må konsumeres raskt. Avocadoen setter i gang forråtnelsesprosessen med en gang, og etter en natt i kjøleskapet er gjerne guacamolen helt svart. Det eneste som kan utsette denne prosessen litt, er å dekke guacamolen med noe lufttett, for eksempel et tefat. Som hovedregel bør man imidlertid lage guacamole rett før man skal spise den, og så spise opp alt.


Norges Forsikringsforbund.
Norges Forsikringsforbund (NFF) var et bransjeforbund for forsikringsselskaper. Norges Forsikringsforbund opphørte etter at Den norske Bankforening og Norges Forsikringsforbund gikk sammen om å danne Finansnæringens Hovedorganisasjon med virkning fra 1. januar 2000.
Eksterne lenker.
Forsikringsforbund
Forsikringsforbund


Norges Fotografforbund.
Norges Fotografforbund, forkortet NFF, er et norsk forbund med i overkant av 500 fotografer som medlemmer. Forbundets formål er å samle landets fotografer til samarbeid om fotografiens utvikling og ivareta fotografstandens interesse.
__TOC__
Eksterne lenker.
Fotografforbund


Crazy Little Thing Called Love.
«Crazy Little Thing Called Love» er en sang av det britiske rockebandet Queen, skrevet av vokalist Freddie Mercury.
Sangen har en rockabilly-stil med Freddie Mercury som vellykket imiterer Elvis, noe som har ført til at mange fans har trodd at det egentlig var ei Elvis-låt. Sangen ble utgitt på plata "The Game" (1979), som også hadde den store hiten «Another One Bites the Dust». Freddie Mercury skrev sangen på bare 15 minutter mens han badet.


Tie Your Mother Down.
«Tie Your Mother Down» er en av det britiske rockebandet Queens heavy metal sanger. Den ble skrevet av gitarist Brian May, og har et av rockemusikkens mest gjenkjennelige gitarriff. Den ble sluppet som single fra 1976-albumet "A Day at the Races".
På dette albumet innledes nummeret med en et minutt lang instrumental-intro, denne er i virkeligheten en gjentagelse av slutten av «Teo Torriatte». Dette ble gjort for å lage en «sirkel» i albumet, noe som blant annet var typisk for Pink Floyds plater.
May begynte å skrive sangen mens han var på Tenerife, der han arbeidet med sin Ph.D. i astronomi. Riffet ble komponert på en spansk gitar, en dag våknet han tidlig og spilte riffet mens han sang «tie your mother down», en setning han betraktet som en spøk.
Senere ble han oppmuntret til å beholde denne teksten av vokalisten i Queen, Freddie Mercury. Noe lignende skjedde mellom John Lennon og Paul McCartney med teksten «the movement you need is on your shoulder» i the Beatlessangen Hey Jude. Når May oppfører sangen under soloopptredener utelater han ofte linjen «take your little brother swimming with a brick, that's all right» helt, eller mumler han den.
Sangen kom ikke høyt på hitlistene selv om den var en av bandets favorittnumre. I Storbritannia kom den ikke høyere enn 31. plass, og i USA var den høyeste plasseringen en 49. plass. Dermed fikk nummeret heller ikke en plass på Queens første samlealbum, "Greatest Hits", men senere ble den tatt med på samleplaten Queen Rocks.
Under minnekonserten for Freddie Mercury i 1992 ble nummeret oppført av Queen og Joe Elliot med Slash. May sang første vers og koret før sangeren fra Def Leppard overtok.
Sangen har flere ganger blitt spilt live av Queen sammen med Foo Fighters, for eksempel ved seremonien da Queen ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame i 2001, VH-1s «Rock Honors 2006» og i Foo Fighters opptreden i Hyde Park i London der de spilte den som ekstranummer.
I et program fra BBCs Radio 4 til ære for Rory Gallagher, sa May at en viktig inspirasjonskilde for riffet i denne sangen var Tastes «Morning Sun» fra albumet "On The Boards" (1970).


Norges Frisbeeforbund.
Norges Frisbeeforbund (NFF) er Norges nasjonale forbund for frisbeesport. Opprinnelig navn på forbundet var Norges Frisbee Forbund. Forbundet ble stiftet i 1979 av Noble Stibolt i SportCo AS. De hadde agenturet på import av frisbeer, og stiftet med Tore Rismyhr fra Nesøya Frisbee Klubb Norges Frisbee Forbund med Arne Trosdal som første president. I 1996 ble Norges Frisbee Forbund innlemmet i Norges Idrettsforbund. På et ekstraordinært forbundsting 8. november 2009 vedtok forbundet med virkning fra 1. januar 2010 å slå seg sammen med Norges Amerikansk Fotball og Cheerleading Forbund og Norges Lacrosse Forbund til et nytt fleridrettsforbund kalt Norges Amerikanske Idretters Forbund (NAIF). Frisbee utgjør en av fire seksjoner i NAIF.
Eksterne lenker.
Frisbee
Norges Frisbee Forbund
Norges Frisbee Forbund


Norges Frisørmesterforbund.
Norges Frisørmesterforbund (NFF) ble etablert i 1907 og er en bransje- og arbeidsgiverforening for frisør-, negledesign- og hudpleiebedrifter i Norge. Organisasjonen har over 1 500 medlemsbedrifter som sysselsetter vel 6 000 ansatte. NFF er det største forbundet i NHO målt i antall medlemsbedrifter.
Direktør i NFF er Olav Eikemo. President i NFF er Aud Schjødt Fredriksen


Knut Nystedt.
Knut Nystedt (født 3. september 1915 i Oslo) er en norsk komponist, mest kjent for sin kormusikk. Han studerte komposisjon i Norge med Bjarne Brustad, og i USA under Aaron Copland, og han studerte orgel med Arild Sandvold og Ernest White, samt dirigering med Øivin Fjeldstad. Nystedt var organist i Torshov kirke i Oslo 1946–82 og underviste i kordirigering ved Universitetet i Oslo 1964–1985. Nystedt var dirigent for Det Norske Solistkor i perioden 1950–90. Likeledes stiftet han og dirigerte Schola Cantorum i perioden 1964-1985. Koret, med Kåre Hanken som dirigent, utga i 1999 en CD viet til hans verk. Han var lærer for Carl Høgset, som senere etablerte Grex Vocalis og fremførte Nystedts musikk. Koret Ensemble 96 har utgitt «Immortal Nystedt» (2005) med verker av Nystedt. Dette albumet var nominert i to klasser under Grammy Awards 2007. Det er dermed det første norske album til å bli nominert i to klasser, og også det første album med musikk fra en norsk komponist som blir nominert til en Grammy.
Nystedt er mottaker av St. Olavs Orden, 1. klasse (1966) og kommandør (2005). Han har i tillegg mottatt en rekke andre priser og utmerkelser, er bl.a. æresmedlem av Fonoko, Foreningen norske kordirigenter. I 2005 ble han hedret med en rekke jubileumskonserter i anledning hans 90-årsdag. Han ga samme år ut boken: "Dette er mitt liv" på Norsk Musikkforlag. De fleste av hans verk er utgitt på Norsk Musikkforlag, og en rekke er spilt inn og gitt ut i inn- og utland.


Avokado.
Avokado er et tre som kan bli opp til 20 meter høyt, med spiselig frukt. Aztekerne dyrket planten. I dag dyrkes avokado i tropiske områder over hele verden, blant annet i Sør-Afrika, Israel og California.
Etymologi og historie.
Ordet "avokado" stammer fra nahuatl-ordet "ahuacatl" (som også betyr "testikkel"). Spanjolene endret det til «avocado», et gammelt ord for advokat, men det heter i dag «aguacate» på spansk.
Uttrykket «guacamole» (et meksikansk ord for en avokadobasert dip) kommer fra nahuatl-ordet «ahuacamolli», som betyr avokadosuppe eller avokadosaus.
I 1519 nevnte spanjolene frukten for første gang i en bok.
Planten.
Avokadotreet er eviggrønt og vokser raskt i varme og relativt tørre områder. Treet har mørkegrønne, opptil 40 cm lange blader. De små blomstene er gulgrønne. Etter om lag 10 år begynner treet å bære frukter. De fleste sortene bærer frukt to ganger i året.
En delt avocado viser størrelsen på stenen i midten
Frukten.
Avokadofrukten, som botanisk sett er et bær, er rund til pæreformet, og har en nøtteaktig smak. Det læraktige skallet varierer i farge fra grønt til mørkegrønt. Modne frukter inneholder en stein på størrelse med en golfball. Fruktkjøttet er gulgrønt til gullgult, men fargen endres raskt når fruktkjøttet kommer i kontakt med luft (oksidering).
Frukten man får i butikken er fremdeles hard, og modner etter hvert. Når skallet gir etter for lett trykk, er avokadoen moden nok til videre bruk.
Avokadofrukter modner aldri fullstendig på treet, men faller i hard tilstand ned på bakken, der de raskt modner. Under dyrking blir de harde fruktene høstet så snart de er store nok.
Bruk på kjøkkenet.
Skallet er ikke spiselig, men fruktkjøttet rundt steinen er svært næringsrikt. Før frukten spises, deles den i to. Fruktkjøttet kan spises ublandet. Avokado er hovedingrediensen i guacamole.
Næringsinnhold per 100 g.
En hel middels stor avokado inneholder ca. 21 gram fett. Det meste av dette er imidlertid enumettet fett. Avokado inneholder også 60% mer kalium enn bananer. Den er også rik på B-vitamin, E-vitamin og K-vitamin. Avokadoen har også et høyere fiberinnhold enn noen annen frukt - hvorav 75% uoopløselige og 25% oppløselige fibre.
Avokadoen er rik på kalium, folsyre og vitamin B6. I tillegg inneholder frukten pantotensyre, A- og C-vitaminer, magnesium, kobber, nikotinsyre, jern og sink.
Annen bruk.
Allerede aztekerne brukte avokadoolje og andre deler av planten, og i dag brukes avokadoen også til kosmetikk og medikamenter. Avokadotreet brukes også til møbelproduksjon.
Botaniske særtrekk.
Barlow og Martin har funnet ut at avokadoplanten har utviklet seg i økologisk forbindelse med store pattedyr (noen av disse er utdødd). Dyra spiste avokadofrukter med den svakt giftige steinen, som senere kom ut med avføringen langt fra morplanten. I dag er det bare menneskene som sprer avokadosteinene.


NACA.
NACA (fork. fra eng. for National Advisory Committee for Aeronautics) var forgjengeren til dagens NASA. NACA var en føderal etat i USA som ble opprettet 3. mars 1915, og hadde som formål å «ta på seg, promotere og institusjonalisere» forskning som hadde med flyvning å gjøre. 1. oktober 1958 ble etaten oppløst, og alt personell og alle eiendeler ble overført til "National Aeronautics and Space Administration" (NASA).


Sang.
Sang er musikk som innbefatter bruk av stemmen, det å synge. Å synge er vanligvis den enkleste formen for fremføring av musikk.
Teksten som synges kan være poetisk og også ha rim. En tekst med melodi til kalles også sang.
En enkelt sang er vanligvis en relativt kort musikalsk komposisjon for menneskets stemme (instrumenter blir også ofte brukt), og har tekster som synges til melodier.
Ordet sang blir også brukt i forbindelse med større, litterære verk som trolig opprinnelig ble sunget, men vanligvis ikke blir det i dag. Eksempler på slike verk er "Iliaden" og "Odysseen". Illiaden består av 24 sanger.
Bjørnstjerne Bjørnsons episke diktsyklus Arnljot Gelline er bygd opp av 15 lange sanger.
I dyrenes verden snakker vi om sang i form av fuglesang og hvalsang.


Det hvite hus (Moskva).
Det hvite hus er en regjeringsbygning i Moskva i Russland. Arkitekter var Dmitrij Tsjetsjulin og P. Sjteller som brukte Tsjetsjulins utkast til Aeroflot-bygningen fra 1934 som utgangspunkt. Byggearbeidene ble startet i 1965 og fullført i 1981.
Bygningen ble benyttet av det russiske parlamentet frem til krisen 3. oktober 1993 da et opprør førte til at bygningen ble beleiret og beskutt med artilleri, som resulterte i en stor brann.
Det reformerte parlamentet, kjent som Dumaen, ble valgt i 1994 og flyttet inn i en annen bygning i gaten Okhotnyj Rjad.
Det hvite hus ble renovert og inneholder nå kontorer for den russiske regjeringen.
Referanser.
Hvite hus


Oljeraffineri.
Et oljeraffineri er et industrielt prosessanlegg som omdanner råolje til ulike kvaliteter av petroleum. Raffineringen foregår ved partiell destillasjon der de ulike fraksjonene tas ut ved bestemte temperaturer. Raffineriproduktene brukes vesentlig til drivstoff og oppvarming, mens noe videreforedles ved petrokjemisk industri.
Sluttprodukter.
Ulike krakkingprosesser kan delvis styre mengdefordelingen og fordeling av ulike kvaliteter av bensin med ulike oktantall.


Albany (New York).
Albany er hovedstaden i den amerikanske delstaten New York.
Albany har 95 658 innbyggere (2000). Den er hovedsete for fylket Albany County. Albany ligger 233 km nord-øst for byen New York.
Historie.
Storbritannia tok byen fra Nederland i 1664, og ga den navnet Albany etter kongen Jakob II som også var Hertugen av Albany i Skottland.
I 1807 startet man å kjøre dampskip på Hudsonelva mellom Albany og New York City. Fra 1819 var byen forbundet med De store sjøer over Eriekanalen.
I 1831 begynte Jernbanen å vokse frem som foretrukket transportmiddel. Med lokomotivet DeWitt Clinton trengte kun 46 minutter fra Albany til Schenectady, og var inntil videre det første damplokomotivet i hele New York delstat.
Transport.
Motorveien I-87 forbinder Albany med den sydlige delen av New York, og New York City (260 km). I Nord forbinder motorveien med Montreal i Canada (350 km). Den andre motorveien I-90 forbinder byen mot øst med Springfield, Massachusetts (140 km) og mot vest med Syracuse (230 km).


Albany County (New York).
Albany fylke er et fylke i den amerikanske delstaten New York. Det ligger øst i staten og grenser mot Schenectady County i nord, Saratoga County i nordøst, Rensselaer County i øst, Columbia County i sørøst, Greene County i sør og mot Schoharie County i vest.
Albany Countys totale areal er km² hvorav 25 km² er vann. I 2000 hadde det innbyggere og fylkets administrative senter er Albany.
Fylket er et av de opprinnelige tolv fylkene som ble dannet i 1683 av land fra "Province of New York".


Senterungdommen.
Senterungdommens Landsforbund (SUL), vanligvis bare Senterungdommen, er ungdomsorganisasjonen til Senterpartiet. Leder i Senterungdommen siden 5. november 2011 er Sandra Borch.
Politikk.
Senterpartiet og Senterungdommen er ikke tilhenger av noen av de store ideologiene (eksempelvis sosialisme og liberalisme). Senterungdommen er et sentrumsparti, plassert mellom ytterpunktene på høyre–venstre-aksen. Desentralisering av makt er et viktig prinsipp i Senterungdommens politikk. Senterungdommen vil bygge samfunnet nedenfra, og mener at avgjørelser bør bli tatt på et lavest mulig nivå, av de menneskene avgjørelsene gjelder.
Senterungdommen mener at man skal ha like muligheter uansett hvor man bor i landet. Større likestilling av forskjellige grupper i samfunnet er også en viktig sak. Et annet grunnprinsipp i Senterungdommens politikk handler om en bærekraftig forvaltning av norske ressurser. For å bidra til å løse dagens miljøutfordringer vil Senterungdommen bl.a. ta i bruk flere fornybare energikilder, samt øke tilbudet innen kollektivtransport, samt bidra til å synliggjøre konkrete tiltak hver enkelt kan bidra med i sitt nærmiljø. Senterpartiet og Senterungdommen vil dessuten redusere Norges klimautslipp med 30 prosent innen 2020.
Senterungdommen og Senterpartiet er også en garantist mot norsk EU-medlemskap. Partiet mener at Norge har friheten til å styre sin egen politikk utenfor EU, samtidig som det gir landet muligheten til å ta internasjonalt lederskap i arbeidet for bedre miljø og en mer rettferdig verden.
Senterungdommen mener at Norge, på lik linje med andre land, må ta et medansvar for flyktninger og forfulgte. Det må skje på en kontrollert måte, slik at man kan ta vare på de som kommer til landet på en best mulig måte. Senterpartiet og Senterungdommen vil at Norges utviklingsbistand skal minst være 1,5 prosent av BNI.
«Hjem for en 50-lapp» og «Lappen som valgfag» er to enkeltsaker Senterungdommen har arbeidet mye for. «Hjem for en 50-lapp» er innført i alle fylker i Norge i dag. «Lappen som valgfag» har blitt innført som et prøveprosjekt på 6 videregående skoler, og det er under planlegging flere andre steder.
Historie.
Tidlig på året i 1948 ble det avholdt en konferanse på Konnerudkollen, og det var dette som ble starten på ungdomsarbeidet i Bondepartiet. I året forut hadde generalsekretær i Bondepartiet, Einar Hovdhaugen, reist rundt og lagt grunnlaget for om lag 200 slike ungdomsgrupper.
Partiet var på dette tidspunktet det eneste, med unntak av Kristelig Folkeparti som ikke hadde egen ungdomsorganisasjon. I forbindelse med Bondepartiets landsmøte i mars i 1949 ble det bestemt at en skulle forsøke å etablere en slik organisasjon. Den 14. mars ble det holdt et konstituerende møte i Ingeniørenes Hus i Oslo. Dette var forberedt av et landsarbeidsutvalg med formannen fra Oppland-gruppen,Sverre Vaule fra Biri. På møtet ble det laget forslag til vedtekter for en egen organisasjon.
Til stede på møtet var også representanter for de svenske og finske organisasjonene, riksdagsmennene Ahti Karjalainen fra Finland og Gunnar Erichsson fra Sverige.
På møtet ble det uttrykt en del skepsis til om tiden var inne for en egen organisasjon. Enkelte mente man fortsatt var for svak. Men det vektigste argumentet var at man var redd for å danne en konkurrerende organisasjon til andre ungdomsorganisasjoner på landsbygda, slik som Norges Bygdeungdomslag og Noregs Ungdomslag. På den andre siden trakk man frem at det var viktig at Bondepartiet fikk en egen slagkraftig ungdomsbevegelse.
Et annet spørsmål var navnet på organisasjonen. Det kom forslag om Bygdefolkets Ungdomsfylking, Bygdefolkets politiske Ungdomsfylking, Bondeoartiets Ungdomsgrupper, Bygdefolkets Ungdomsforbund og Bondepartiungdommen. Det ble til slutt det første nevnte forslaget som gikk av med seieren i avstemningen.
Til formannsvervet var det to kandidater; Sverre Vaule og Per Borten. Vaule ble valgt med 17 stemmer mot 16 stemmer som ble avgitt for Borten. De andre styremedlemmene ble Hans Tvedten fra Vestfold, Karl Haugen fra Trøndelag, Magny Müller fra Hedmark og Kåre Løfsgård som studieleder. Løfsgård ble med dette den første landssekretæren for Bygdefolkets Ungdomsfylking, en jobb han hadde i fem år.
Et par år etter stiftelsesmøtet var det om lag 170 lokallag i BUF, med særlig mange lag på Østlandet og i Trøndelag. Organisasjonsarbeidet gikk noe senere på Vestlandet og Sørlandet.
Paraplyorganisasjoner.
Senterungdommen er medlem av Nordiska Centerungdommens Förbund (NCF) og The European Alliance of EU-critical Movements (TEAM)


Våpen (heraldikk).
Våpen med de likeverdige betegnelsene våpenskjold eller våpenmerke (sml. tysk "Wappen", engelsk "Coat of Arms", fransk "Armoiries") er et kjennetegn som består av en sammensetting av farger (tinkturer) og figurer som vanligvis brukes i tilknytning til en skjoldformet innramming.
Våpen som eget fagområde kalles heraldikk. Ordet er dannet av herold, fordi herolder har vært fagfolk for våpen helt siden middelalderen.
Typer våpen.
Et våpen kan bestå av bare en farge- og figursammensetting innenfor en skjoldformet innramming, som for eksempel de fleste nyere norske kommunevåpen.
Et skjoldmerke kan ha tillegg av én eller flere figurer på eller utenfor skjoldet; slik som kongekronen på Norges riksvåpen, eller kongekrone, våpenkappe og ordenskjede i det norske kongevåpen, eller hjelm med hjelmklede og hjelmtegn i den norske Forsvarssjefens våpen, eller to skjoldholdere som noen ganger brukes utenfor skjoldet i Sarpsborgs byvåpen.
I gamle fyrstevåpen og i slektsvåpen er det mest vanlig at våpenets elementer består av skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, uten andre tilleggsfigurer.
I nyere tid er det et skille mellom offentlige våpen og private våpen. De offentlige våpen er kjennetegn for statlige, fylkeskommunale og kommunale institusjoner og myndigheter. De private våpen er for organisasjoner, virksomheter, enkeltpersoner og slekter.
Flere våpen kan være kombinert som unionsvåpen i ett skjold eller alliansevåpen med to skjold ved siden av hverandre. Unionsvåpen kan ha våpenmerker for flere territorier eller for flere personer og slekter, mens alliansevåpen viser to ektefellers våpen. I sammensatte våpen med flere skjoldfelter kan det midt på settes inn et hjerteskjold, slik som i Danmarks store riksvåpen, med kongefamiliens våpen i midten, omgitt av felter for de forskjellige delene av riket.
En egen type våpen er "fantasivåpen" for oppdiktede land eller personer og for personer fra tiden før det fantes våpenskjold i vanlig forstand. Mange fantasivåpen er tatt med i fortegnelser over våpen, såkalte våpenruller fra middelalderen og senere.
Våpenlignende merker som skiller seg mer eller mindre fra vanlig europeiske våpenskjold, har vi i arabiske og israelske offentlige kjennetegn, de kommunistiske symboler og kjennetegn, de japanske "mon", skjoldmerker fra afrikanske masaier, totemfigurer fra amerikanske indianere og andre folkegrupper.
Opprinnelse.
Kjennetegn og dekorasjoner som ligner på våpenskjold finnes allerede i antikken og i mange kulturer. Dessuten er det mengder av våpenskjold som har figurer hentet fra eldgamle og internasjonale symboler som løve, flakt ørn, drage, kors, sverd, stjerne.
I fransktalende områder ble våpenskjoldene på siste del av 1100-tallet, satt i et eget system. Dette spredte seg raskt til resten av Europa og har senere spredt seg til så å si alle land. Gjennom århundrene har våpenskjoldene og heraldikken utviklet seg noe forskjellig i de enkelte land, men hovedtrekkene i systemet er forholdsvis stabile.
Systemet – og det karakteristiske for våpen – er i hovedsak at
(1) et våpen er et fast kjennetegn og ikke bare en tilfeldig skjolddekorasjon
(2) forskjellige innehavere av våpen har forskjellige våpen
(3) et våpen har minst to farger og minst én figur
(4) farger og figurer er mer eller mindre forenklede og stiliserte
(5) ett og samme våpen gjengis – eller kan tenkes gjengitt – på flere måter, i flere materialer og med eller uten skjoldform.
Det finnes imidlertid enkelte unntak fra disse punktene.
Et våpens innhold.
Sammensetningen av farger og figurer, kalles et våpens "innhold". Dette i motsetning til et våpens "form" som er de enkelte, konkrete avbildninger og beskrivelser.
Farger (tinkturer) i våpen inndeles i "fargene" svart, rødt, blått, grønt og i noen få tilfeller purpur eller «naturlig» farve, samt de såkalte metallene gull og sølv. I tillegg kommer ulike pelsverk, særlig gråverk og hermelin. For sammensettinger i våpen gjelder den grunnleggende "tinkturregelen": ikke metall på metall eller farge på farge. Men det finnes unntak, blant annet for kristen lyssymbolikk med gull på sølv som i Nord-Trøndelags fylkesvåpen. Pelsverk kan brukes både som farge og som metall.
I middelalderen og i moderne heraldikk er det et ledende synspunkt at et våpen bør inneholde bare én farve og ett metall, mens mindre detaljer kan være i en tredje tinktur. Kjente eksempler er det norske riksvåpens gylne løve i rødt med sølvbladet øks, eller Danmarks riksvåpen med blå løver og røde hjerter på gull.
Figurene i et våpen deles inn i "heroldsfigurer" (også kalt "heraldiske figurer" eller "heroldsbilder") og "alminnelige figurer". Mens heroldsfigurene særlig er geometriske inndelinger av skjoldflaten, er alminnelige figurer alle andre figurer.
I tidlig heraldikk utgjorde skjoldet alene innehaverens våpen. Senere i middelalderen kunne skjoldet etter hvert bli supplert med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, eventuelt flere hjelmer med slikt utstyr. Andre komponenter kunne inkludere – etter innehaverens rang, vedkommendes smak og tidens mote – rangkroner eller tilsvarende rangtegn (f.eks. embedsinsignier), skjoldholdere, våpenkappe, ordenstegn, bånd (med motto).
Mange våpen inneholder bare enkle inndelinger i f.eks. bjelke og sparre, mens andre kan inneholde dyr, fabelvesener, bygninger (f.eks. borger) eller symboler for nærinsgveier, yrker, landskaper (f.eks. en fjellformasjon som i Nordkapps våpen), religiøse motiver (f.eks. kors) m.v.
De såkalte talende våpen har innhold som er laget for å henspille på innehaverens navn. I senmiddelalderen i Skandinavia forekom det at slekter fikk navn etter våpenets innhold, f.eks. «Bjelke», Huitfeldt eller «Natt och Dag». Dette skjedde særlig etter at danske adelsslekter fikk påbud om å ta seg faste slektsnavn.
Våpen i Vest-Europa hadde i tidlig heraldisk tid et enkelt innhold som ideal. Dette var ut fra våpenets opprinnelige formål: å være et raskt gjenkjennelig identitetsmerke på slagmarken. I senere tid ble våpen ofte mer kompliserte, dels sammenstilling av merker i skjold og med ytre utstyr, men sjelden så omfattende som i det tyske keiservåpenet under Hohenzollerne. I Norden fikk nye våpen etter omkring 1600, som oftest en utforming som brøt med middelalderens heraldiske praksis, f.eks. ved å bli inndelt i mange felter allerede i utgangspunktet. Peter Wessel «Tordenskjold» fikk som adelsmann et våpen med flere felter, hvert med referanse til hans egenskaper eller bedrifter.
I østeuropeiske våpen ble de heraldiske reglene ikke anvendt så strengt, men det foregår en innskjerpning der i offentlige våpen gjennom de senere år.
I nyere tid ble våpenmerker i andre verdensdeler ofte konstruert bare delvis heraldiske, eksempelvis statsvåpen for republikker i Sør-Amerika.
Den romersk-katolske kirke har en egen kirkelig heraldikk, blant annet med tilleggsfigurer som hatter, dusker og staver (bl.a. bispestav) utenfor skjoldene.
De sentrale heraldiske normer, eller ledende synspunkter i middelalderen og idag, er at figurer i våpen skal være generelle og abstrakte, figurene skal ikke være for steds- og tidsbundne, de skal være egnet til sterk stilisering, og et våpen bør ha helst bare én figur eller så få figurer som mulig.
I tiden etter middelalderen og i mange land har det vært store avvik fra disse ledende synspunktene.
Et våpens form.
Det er grunnleggende at et våpens form kan variere, mens innholdet skal være det samme. Vi ser dette f.eks. i den historiske utviklingen av det norske riksvåpenet. Normalversjonene av dette fra 1844, 1905, 1937 og 1992 har samme heraldiske innhold, mens figurstreker, omriss og detaljer som halen og øksa, har forskjellige utforminger. Et våpen kan derfor være det samme selv om utformingen veksler etter de historiske stilartene, bruksformål, den enkelte kunstners særpreg, materialet våpenet utføres i osv. Danmarks tre gående løver og Sveriges tre kroner har ofte variasjoner i de enkelte figurenes form – gjerne tilpasset plasseringene innenfor skjoldformen.
Skjoldformen regnes ikke som del av innholdet, og varierer mellom trekantet, rektangulært, firkantet oppe og avrundet nede, oval m.fl.
Avbildninger av våpen er i middelalderen og vår tid preget av rene og ubrutte farger, samt sterke stiliseringer og forenklinger av figurer. Forenklingene gjøres i såkalt heraldisk stil.
Fra denne formgivningen er det store avvik etter middelalderen og i mange land.
Et våpen blir beskrevet fagmessig i egen type beskrivelse, en blasonering, som utformes etter egne regler. Blasoneringer omtaler bare innholdet i et våpen og ikke formgivningen. Det norske riksvåpen og nyere kommunevåpen er fastsatt i form av en blasonering.
En særegenhet for beskrivelser av våpen er at heraldisk høyre og venstre side defineres i forhold til den som står bak våpenet; dette kommer av at våpen oppsto som identifikasjonsmerker på skjold, og de ble beskrevet fra bærerens synsvinkel. De internasjonale betegnelsene for heraldisk høyre og venstre er "dekster" og "sinister", som er hentet fra latin.
Bruk av våpen.
Offentlige myndigheter har i vår tid en omfattende bruk av våpen på skilter, uniformer, mynter, pengesedler, frimerker, brevpapir og i annonsering og kunngjøringer m.m. Slik bruk av offentlige våpen som kjennetegn er beskyttet av lovgivningen mot misbruk, særlig i den norske straffeloven § 328, forbud mot registrering som varemerker og design, samt i internasjonale traktater.
Når private våpen er varemerker og andre kjennetegn for økonomisk virksomhet, samt i design, kan de i noen grad oppnå rettsbeskyttelse, dels ved registrering hos Patentstyret og dels ved innarbeiding. Foreningers og lignende organisasjoners private våpen, for eksempel idrettsklubbers skjoldmerker, kan antageligvis ha et rettsvern, iallfall hvis bruken er fast og varig.
a>, ca. 1636. Våpen for personer i slektene Galtung, Orning og Juell (øverste rekke), Bildt, Orning og Mowatt (nederste rekke)
Mer tvilsomt er det om de rene person- og slektsvåpen har rettsbeskyttelse i Norge idag. Som veiledende synspunkt kan man si at et gammelt slektsvåpen kan overtas og følge sammen med slektsnavnet. En ren navnelikhet uten slektsskap, anses imidlertid ikke som god nok grunn til å ta i bruk en annen persons eller slekts våpen. Heraldisk interesserte personer lager seg gjerne sine egne, nye våpenskjold.
Person- og slektsvåpen brukes idag mest innenfor den private sfære og ses nokså sjelden i det offentlige rom. Disse våpnene har derfor ikke så sterkt behov for beskyttelse gjennom rettsvesenet.
Et noe sterkere rettsvern har trolig slektsvåpen i enkelte land, særlig England og Skottland, der herolder som heraldiske myndigheter, fortsatt tildeler folk våpenskjold mot forholdsvis høy betaling.
I Storbritannia finnes det systemer for å skille enkeltpersoners våpen innenfor samme slekt. Da blir det satt inn små bifigurer, brisyrer, som viser barnets plass i rekkefølgen, og slik at kun eldste sønn arver våpenet uten endringer. I praksis følges disse retningslinjene nesten bare av kongehuset.


Våpen.
Et våpen er et redskap eller en innretning som er konstruert med formål til å kunne drepe, skade eller fange personer, dyr, eller ødelegge fysiske mål. Våpen kan brukes til angrep, forsvar, jakt, eller som trussel.
Våpentyper etter bruksområde.
200px
Skytevåpen.
200px
Korte våpen.
De ovennevnte har til felles at de bruker ammunisjon som er tilpasset lette våpen, såkalt pistolammunisjon. De er eller ganske forskjellige i virkemåte.
Lange våpen.
De ovennevnte har til felles at de bruker rifleammunisjon (unntatt hagle), og holdes med to hender ved bruk. De er ellers ganske forskjellige i virkemåte.
200px
Våpentyper etter konstruksjon.
200px


Skatval.
Skatval er en bygd og et tettsted i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Bygda ligger ved Trondheimsfjorden nord i Stjørdal kommune, og omfatter blant annet landemerker som Forbordsfjellet og Steinvikholm slott. Tettstedet (sentrumsområdet) har innbyggere per 1. januar, mens bygda ialt har omlag 2 500 innbyggere. Ved folke- og boligtellingen i 1990 hadde bygda 2 378 innbyggere. Skatval regnes i dag for å være 94 km² stort, tilsvarende den tidligere kommunen.
Skatval var opprinnelig en del av Stjørdalen formannskapsdistrikt, som ble delt i Nedre og Øvre Stjørdal kommuner i 1850. Den 1. januar 1902 ble Nedre Stjørdal delt i Skatval, Lånke og Stjørdal kommuner. Skatval kommune hadde på dette tidspunktet 2 125 innbyggere. Den 1. januar 1962 ble Skatval, Lånke, Stjørdal og Hegra kommuner slått sammen til den nye Stjørdal kommune. Skatval kommune hadde da 1 944 innbyggere.
Innbyggerne kalles «skatvalsbygger», men i nyere tid har også den feilaktige formen «skatvalinger» blitt minst like vanlig.
Etymologi.
Skatval og omkringliggende landskap sett fra Forbordsfjellet.
De eldste navnene for Skatval er "Oglo", "Aglo", "Augla" og "Uglu", som synes å være ulike skrivemåter for det samme navnet, og navnet "Oglo" kan påvises brukt skriftlig før 1000-tallet. "Aglo" lever videre i navn som Aglo videregående skole og Aglo skytterlag. Senere fikk bygda navnet "Skatvalir" eller "Skataválir", sannsynligvis avledet av norrønt "skat" («endepunkt») og "val" («svibruk», plass ryddet ved avsviing). Navnet skulle dermed sikte til en rydning i en skog eller mellom to dalfører, da muligens Vuddudalen og Stjørdalen. Det er ikke kjent når navnet ble tatt i bruk, men en teori er at bygda skiftet navn da den vokste utover det gamle Aglo skipreide og det dermed ikke ble like naturlig å bruke skipreidets navn som områdenavn.
Videre ble navnet fordansket til "Skatvold", og siden endret tilbake til "Skatval" ved kommunedelingen i 1902. Sistnevnte vedtak var dog ikke enstemmig, idet et mindretall stemte for "Oglo" som kommunenavn.
For Skatval brukes preposisjonen "på", med mindre man snakker om Skatval som kommune, kirkesogn eller lignende.
Mens Skatval betyr «sviplass på en kolle», har de andre forskjellige gårds- og stedsnavnene i bygda vidt forskjellige betydninger. Veldig mange av stedsnavnene har blitt fordansket i løpet av dansketiden, og har derfor en helt annen skrivemåte enn det den lokale uttalen og navneopphavet tilsier. Av slike navn kan man nevne Røkke (Rykkja) og Hedstein (Hæ'steina). Av navn som er fordansket, men som også har blitt fordansket i lokal uttale, er Vinge (som opprinnelig het Vinnan) og Fløan (som opprinnelig het Fljoðar).
Auran ligger sør på bygda, og kommer av et gammelt uttrykk for grus- eller sandjord. I "Norske Gaardnavne" har man denne forklaringen: «Grus, i sær om den faste urørte Grusgrund under det øvre Jordlag.» En annen teori er at navnet kommer fra norrønt "aur", med samme opphav som «øre» i eksempelvis «løsøre», og dermed sikter til gods og eiendommer. Fløan på Nordbygda kommer fra norrønt "Fljoðar", som har sammenheng med «flod», «flom» og «flyte», og dermed betyr noe slikt som «overflødd område», som henviser fjorden nedenfor gården som var mer langgrunn i tidligere tider, da sjøen stod flere meter høyere. Disse to navnene, Auran og Fløan, regnes som de eldste på Skatval.
Røkke, eller Rykkja, het opprinnelig Rykkvin, som betyr «rokk», eller da den eldre versjonen av den, nemlig håndteinen. Sannsynligvis har fjellknausen sør for gården blitt sammenlignet med en håndtein, og dermed gitt gården navn. Hegge (Heggja) er et gammelt navn sammensatt av «hegg» og «vin», som sammen betyr «gresslette som det vokser hegg på».
Geografi.
Halvøya er karakteristisk for de flate landbruksbygdene rundt Trondheimsfjorden, med et svakt bølgende landskap avbrutt av enkelte åser og berg. Naturen preges av dyrket mark og barskog, og noen steder også løvskog. Områdene Forbordsfjellet og Langstein domineres av større fjell, berghamre, åser, tjønner, myrer og skog. De høyeste toppene er Forbordsfjellet (590 moh.), Bjørklihaugen, Hammerbergkammen (452 moh.), Lundkneppfjellet (485 moh.), Trongsteinklimpen, Holbergene, Bukammen (510 moh.) og Skordalsvola (510 moh.). Det er ialt 23 innsjøer på tilsammen 1,4 km².
Skatval er en halvøy, og denne avgrenses av Åsenfjorden og Fættenfjorden i nord, Strindfjorden og Stjørdalsfjorden i vest og sør. Alle disse fjordene er deler av Trondheimsfjorden. For å skille mellom bygda Skatval og halvøya, så brukes noen ganger de – om enn noe poetiske – betegnelsene "Skatvalsbygda" og "Skatvalslandet".
Trondheimsfjorden er dyp. Det er få øyer i fjorden, og farvannene rundt Skatval er intet unntak. Skjær noen meter ut fra land, såvel som mindre holmer og øyer, finnes det likevel. Den eneste landhevningen i fjorden utenfor Skatval som betegnes som øy er Saltøy i Fættenfjorden, en arm av den grunne Åsenfjorden.
Skatval deles som regel opp i fem deler; Midtbygda, Sørbygda, Nordbygda, Langstein og Vassbygda, men dette kan variere ettersom mange mener at Langstein ikke er en del av Skatval, en situasjon som også forekommer i Vassbygda der enkelte anser stedet for å være en egen bygd. Skatval utgjør også et eget delområde tilsvarende gamle Skatval kommune innen dagens Stjørdal kommune, og deles videre inn i grunnkretsene Vinge, Vold, Vassbygda, Langstein, Forbord, Alstad, Drægset, Mæhre og Auran.
Geologi.
Skatval byr på en svært varierende sammensetning av løsmasser, hovedsakelig fjordavsetninger, samt marine avsetninger. Det er mest lagdelte bergarter, skifer, konglomerat og sandstein, men i Forbordsfjellet er det mye saussurittgabro. Områder ved Velvang på Sørbygda består også av hovedsakelig skredmateriale. På Nordbygda kan man finne mindre morener. og marine avsetninger og lignende. Skatval lå nemlig i tidligere tider for det meste under vann, og bare mindre deler av bygda stakk opp fra vannflaten. Strandlinjen på det høyeste oppe ved Forbord, ved foten av Forbordsfjellet.
Fauna.
Bygda har et variert dyre- og planteliv, og spenner seg alt fra virvelløse dyr i saltvann til fuglelivet.
Entomologi. Insektene trives på de sydvendte skråningene og tørre bergknausene på Skatval, og huser flere sjeldenheter. Mange sommerfuglarter har sin nordgrense i Nord-Trøndelag, og mange av dem kommer ikke lengre nord enn til Stjørdalen og Skatval.
Fisker. I fjordene rundt Skatval har alltid fisken vært en ressurs som man har utnyttet godt, da særlig i Stjørdalsfjorden der både skatvalsbygger, stjørdalinger og malvikinger fisket. Svømming var i tidligere tider en ikke så altfor utbredt ferdighet blant de lokale fiskerne, og mange endte sitt liv der ute på fjorden. De vanligste torskefiskene i Stjørdalsfjorden er torsk, hvitting, hyse og sei. Sjøørret, sild og makrell biter også på. De lokale navnene på disse fiskeslagene er henholdsvis «torsk», «bleik», «hys», «sei», «(sjø)auri», «sild» og «makræll». Skal man finne ferskvannsfisker av nevneverdig størrelse, bør man dra til Buvatnet og Ausetvatnet, hvor man finner ørret.
Ornitologi. Fuglelivet er svært variert, og kan blant annet by på ærfugl og flere typer ender, deriblant stokkand og siland. De fleste endene som hekker i Stjørdalsbygdene drar når vinteren kommer, og Skatval er intet unntak; tilsammen ligger den normale overvintrende bestanden på noen få hundre individer. Den eneste vadefuglen som regelmessig overvintrer i Stjørdal er fjæreplytt, og overvintringen skjer altså på Skatval. Denne lille skapningen er velkjent der den løper rundt i fjæra på jakt etter næring.
Øvrig zoologi. Elgen og rådyret lever tallrikt rundt om i bygda, og ved hver jaktsesong felles det en del dyr. I motsetning til disse fredelige dyrene er det også en god del rovdyr som rev, og det er slettes ikke uvanlig å se rev løpe fra ett skogholt til et annet. I fjellet finnes det også gaupe og jerv.
Flora.
Broddbergknapp er svært utbredt på Skatval, og den er også Stjørdals kommuneblomst
Kystplanter'". Noen av disse artene tåler, globalt sett, lite kulde, mens andre overlever ekstremt kalde temperaturer og en masse vind. Noen slike kystplanter har også funnet veien inn Trondheimsfjorden, og et fåtall er å observere på Skatval. Junkerbregnen ("Polystichum braunii") har funnet et passende levemiljø ved Hollan, mens myske ("Galium orodatum") vokser på flere lokaliteter på Skatval og i nabobygda Hegra.
Delvis sjeldne arter'". Knollerteknapp ("Lathyrus linifolius") vokser på begrensede steder på Skatval. Skatval er da sammen med Leka de eneste stedene nord for Dovre der denne planten vokser. Den er lettest å finne i og ved berghauger i området Forbord–Tiller. En teori om hvorfor knollerteknapp vokser langs gamle ferdselsveier går ut på at omreisende handelsfolk hadde den spiselige knollen som niste, og også plantet noen langs veien. Sopparten Vårfagerhatt ("Calocybe gambosa") vokser på Skatval, som én av fem lokaliteter nord for Dovre, alle sør i Innherred.
Strandplanter'". Strandplantene hører nært sammen med kystplantene, og miljøet rundt Sjøvann. Bukkebeinurt ("Ononis hircina") vokser i et isolert område i strandområdet Auran–Fiskvik–Bremset, og er en meget spesiell urt som det lukter bukk av, som navnet tilsier.
Varmekjær flora. Mange planter setter spesielle krav til mengden varme (sollys) de får om sommeren, og disse kalles da "varmekjær flora". På Saltøya, og på steder som Vikan, Velvang, Holbergene og Hjellbergene vokser det store mengder varmekjære planter. Alm og hassel vokser, så si, over hele bygda, og trollhegg trives godt ved Bremset. Rognasal ("Sorbus hybrida") og sølvasal ("Sorbus rupicola") er to sjeldne arter som helst vokser på stedene Hegge, Bremset, Fiskvik og Saltøya (på Saltøya vokser bare sølvasal av de to).
Broddbergknapp ("Sedum rupestre") er vedtatt som Stjørdals kommuneblomst, og er svært vanlig på Skatval. Broddbergknapp trives godt, og er vanlig, på åpen grus eller hellemark.
Politikk.
Skatval var en selvstendig kommune fra 1902 til 1962. Bondepartiet (senere Senterpartiet), Arbeiderpartiet og Venstre var de eneste partiene som stilte liste ved kommunestyrevalg etter andre verdenskrig. Senterpartiet og Arbeiderpartiet er fortsatt Skatvals klart største partier, med henholdsvis 35,2 % og 31,8 % oppslutning ved kommunestyrevalget 2007. Sosialistisk Venstreparti fikk 8,2 % av stemmene, og Fremskrittspartiet og Høyre fikk 10,2 % og 6,5 % i oppslutning. Kristelig Folkeparti og Venstre fikk begge i overkant av 3 % av stemmene.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fortsatt egne partilag for Skatval, nemlig Skatval Arbeiderlag og Skatval Senterparti.
Skole og helse.
Skatval skole, en felles barneskole (1.–7. trinn) for hele bygda, samt Skatvalshallen, ble tatt i bruk i januar 1994. Skatval skole har omlag 300 elever, og elevene sogner til Halsen ungdomsskole for videre skolegang. Tidligere fantes Skatval videregående skole (opprinnelig Inntrøndelag Husmorsskole), men denne er slått sammen med Ole Vig videregående skole fra 1997. I Skatval videregående skoles tidligere lokaler finnes nå barne- og ungdomsskolen Fagerhaug Kristne Skole. En annen kristen privatskole i bygda er Aglo videregående skole, som drives av Blå Kors.
Før 1994 var Skatval inndelt i tre skolekretser; Ragnheim, Vinge og Alstad. Ragnheim skole lå i Voldsdalen, og er i dag revet. Vinge skole lå på Sørbygda, og benyttes i dag som boeiendom. Alstad skole lå på Nordbygda, og står i dag for det meste tom. Tidligere var også Langstein og Vassbygda egne skolekretser, men Langstein ble overført til Alstad, mens Vassbygda ble overført til Kvislabakken på Stjørdalshalsen. I tiden med de mange skolekretsene gikk skoleelevene først 1.–4. klasse ved sin grendeskole, deretter 5.–7. klasse ved Moen skole i Skatval sentrum.
Skatval helsestasjon ligger i Skatval sentrum, like ved Skatval skole, og i samme bygning som Skatval legekontor. Helsestasjonen er tilknyttet kommunehelsetjenesten, mens legekontoret er tilknyttet den allmenne fastlegetjenesten. Nærmeste sykehus er St. Olavs hospital i Trondheim og Sykehuset Levanger. Skatval bosenter ligger i sentrumsområdet, like ved helsestasjonen og legekontoret, og er et bosenter for personer med bistandsbehov, og da i hovedsak eldre mennesker. Bosenteret bistår også i å hjelpe andre hjemmeboende i bygda. Bosenteret ble åpnet i 2000, da man samtidig nedla Skatval aldershjem (Soltun) i Voldsdalen som hadde vært i drift på tomten til gamle Skatval meieri siden 1957.
Samferdsel.
Europavei 6 (E6) i området kommer fra Stjørdalshalsen i sør, går tvers gjennom Skatval via Voldsdalen, Skatvold (ved Skatval kirke) og Tiller, fortsetter nordover gjennom Langstein, og videre inn Vuddudalen og Åsen i Levanger kommune.
Utenom E6 og noen kortere strekninger i sentrum og på Sørbygda, er få veier asfalterte. Etter kraftige regnskyll og frost i bakken har veiene til tider vært nesten ufremkommelige om våren. Hvis bakken tiner opp samtidig som regnskyllene på våren kommer, blir veiene forvandlet til gjørmehull. Det har vært skrevet flere leserinnlegg, og det har vært lagd avisartikler, om veistandarden i lokalavisene. Per i dag er det fylkesveiene i bygda som jevnt over har den dårligste standarden. I 2007 lovte derimot fylkesrådet i Nord-Trøndelag at det skal være fast dekke på alle fylkesveier innen 2020. Fra 2009 har flere sterkt trafikkerte strekninger, især på Nordbygda, blitt asfaltert.
Nordlandsbanen, med strekningen Hell–Sunnanbanen, går gjennom Skatval. Skatval stasjon ligger i Skatval sentrum, og ble åpnet samtidig med jernbanestrekningen fra Hell til Levanger den 27. oktober 1902. Skatval stasjon ligger 42 km fra Trondheim, 66 moh. Den gamle stasjonsbygningen er i dag brukt som lokale til utleie, og det gamle stasjonsområdet er avstengt med gjerde mot jernbanelinjen. Reisende er henvist til leskur på en ny perrong ved Coop Prix, like ved den gamle stasjonen. Stoppestedene på Alstad og Vold er begge nedlagt, førstnevnte i 1993.
Skatval stasjon ble, i motsetning til Langstein stasjon, ikke funnet fredningsverdig, selv om Paul Due også tegnet denne. Grunnen var sannsynligvis at Langstein stasjon er mer opprinnelig enn Skatval stasjon, blant annet har førstnevnte stort sett de samme vinduene.
Kirker.
I Den norske kirke utgjør Skatval et eget kirkesogn i Nedre Stjørdal prestegjeld i Stjørdal prosti, som igjen hører under Nidaros bispedømme. Skatval kirke har eksistert siden middelalderen, men dagens kirkebygning ble oppført i 1901.
I 1589 var det tre kirker det ikke lenger var behov for, Auran kirke og Fløan kirke på Skatval og Skjelstad kirke i Hegra. Det ble da igjen fire kirker i Stjørdal prestegjeld, hovedkirken Værnes kirke og anneksene Skatval, Hegra og Leksdal (Lånke). Disse kirkene skulle betjenes av to prester. Ved kongelig resolusjon den 28. juli 1849 ble Stjørdal prestegjeld delt, og Nedre Stjørdal prestegjeld kom til å bestå av Værnes (Stjørdal) hovedsokn og anneksene Lånke og Skatval. Prestegjeldet fikk en sokneprest og en kapellan.
I historisk tid var det også angivelig en seterkirke i Vassbygda, Kaldal kirke. Det fantes også et hedensk tilbedelsessted ved Hegge, hvor man senere bygde Skatvals første kirke, Hegge kirke. Ved nedleggelsen av Hegge kirke nevnes det at menigheten overføres til Forbord, slik at man derfor har grunn til å anta at sagnkirken Forbord kirke har eksistert.
Skatval Historielag har satt opp informasjonsskilt der hvor man mener at middelalderkirkene Auran, Fløan, Forbord, Hegge, Kaldal og Skatval har stått.
Næringsliv.
a>s butikk og kafé på Hjørnet i 1950-årene
Skatval meieri på Vold ble oppført i 1898, og hadde sin forløper i et meieri oppført i 1878. Man antok at hovedstasjonen for Skatval ville bli liggende i Voldsdalen, slik at meieriet ville få en gunstig plassering, men dette ble ikke tilfelle, og etter skiftende forhold og produksjon ble Skatval meieri nedlagt til fordel for Trøndermeieriet i 1949.
I årene etter 1900 ble Midtbygda det naturlige kommuniksjons- og forretningsmessige sentrum, særlig idet jernbanen og Skatval stasjon ble anlagt her. Skatval Handelslag AL ble opprettet i 1906, og leide forretningslokaler og leilighet for bestyreren. I 1913 kjøpte laget tomt og bygning midt i dagens Skatval sentrum, og drev butikk frem til 1991, da Coop Prix begynte å leie lokalene. I de samme bygningene ligger også frisørsalongen Hårstasen og lokalene til Skatval Historielag og Idrettslaget Fram. Rett over veien drev Skatval Handelslag tidligere et bakeri.
Skatval Sparebank ble stiftet i 1920, og drev først sin virksomhet i et lokale tilhørende Skatval Handelslag. Banken fikk senere en egen bygning i 1934, beliggende der Skatval bosenter ligger i dag, som også fungerte som rådhus for daværende Skatval kommune. Bygningen var i bruk som sykehus av tyskerne under andre verdenskrig, og fra krigens slutt og frem til 1995 var det igjen bankvirksomhet der. Skatval Sparebank ble sammensluttet med Stjørdal Sparebank i 1983, og senere en del av Sparebanken Midt-Norge i 1991.
Skatval Landbrukslag ble stiftet i 1902, kjøpte tomt noe lengre nord for Skatval Handelslag i 1939, og åpnet sine nåværende lokaler, Skatval Landbrukssenter, i 1988. Skatval regnskapskontor og Stjørdal avløserlag leier lokaler i bygget, og det gjorde også SpareBank 1 Midt-Norge avdeling Skatval i en periode fra 1995. Skatval postfilial har hatt tilhold i bygget siden 1999, og Skatval Landbrukslag er ansvarlig for driften av denne.
Sør for Skatval stasjon ble Hjørnet oppført i 1925, hvor det var handel under navnet Auran & Kyllo inntil 1928, og deretter butikk og kafé ved Johan M. Auran alene frem til 1939. Under andre verdenskrig var huset brukt som bibliotek og kontor for Nasjonal Samling, og etter krigen drev O.K. Mæhre butikk og kafé frem til 1964, da Hjørnet ble solgt. Kafeen og butikken ble nedlagt i henholdsvis 1971 og 1985. Etter dette ble det blant annet drevet videobutikk i huset, før Hjørnet ble omgjort til leiligheter og hybler og brant til slutt ned.
I den sørlige utkanten av sentrumsområdet lå det tidligere et kombinert landbruksverksted og bensinstasjon under merkenavnet Mobil 1 1960–1990, med påbygd kontor og ekspedisjon fra 1977, men denne er i dag ombygd til et bolighus.
Birger Dullum startet et slakteri i nærheten nåværende Skatval samfunnshus og Fagerhaug Kristne Skole i 1956. Slakteriet ble overtatt av Asbjørn Dullum i 1970, og flyttet virksomheten til dagens Dullum slakteri ved Stjørdalshalsen i 1978.
Langstein kai på Langstein ble bygd i tidsrommet 1916–1917, og sysselsatte 70 mann på det meste. Kaien var først eid av Langstein Trafikkaktieselskap AS, deretter Stjørdalens Sparebank etter at forrige eier kom i økonomiske vanskeligheter, og H. & F. Backe som hovedaksjonær fra 1937 (senere eneeier under navnet Backe & Co AS frem til 2011). På Langstein drev forøvrig Aavik landhandel på Brusand 1898–1985, og den i dag nedlagte Paradisbukta kafé ble etablert i 1963.
Historie.
Kartskisse av Nordbygda fra 1857 eller 1858
Skatval var og er en jordbruksbygd, i tillegg til at sjøen til alle tider har vært en rik ressurs. Tidligere gikk fisket inn som et fast ledd i gårdsbruket på mange gårder, og de fleste gårdene hadde naust og båt. Ved Fløan lå det elleve naust på rad. På 1850-tallet var det mange yrkesfiskere, og foruten fiske i fjorden innover, dro de også til Garten og Froan og nordover til Namdalen. Det er fortalt at i eldre tid var skatvalsbyggene helt til Lofoten på fiske. Men etter hvert som interessen ble større for jordbruket, ble det færre yrkesfiskere.
Skatval har vært åsted for flere historiske hendelser med nasjonal betydning, først og fremst Eirikssønnenes mordbrann på Oglo da Sigurd Håkonsson Ladejarl var på gjestebud der i november 962, Olav Engelbrektssons flukt fra Steinvikholm i 1537 (som i stor grad førte til at reformasjonen også kom til Norge) samt det tyske slagskipet «Tirpitz» sitt opphold i Åsenfjorden under andre verdenskrig.
Bygdedagen.
Bygdedagen er et kulturarrangement som avholdes i Skatval sentrum annenhvert år. Neste bygdedag er dermed i juni 2011. Arrangementet har fokus på tradisjoner innen husflid, landbruk med mer. Bygdedagene arrangeres i samarbeid mellom mange lokale foreninger og bedrifter, med Skatval Bygdeutvikling som organisator.
Skatval samfunnshus.
Skatval samfunnshus ble innviet i 1962, på tomten til Skatval Ungdomslags gamle forsamlingslokale, Varden, som ble innviet i 1905. Etter innvielsen i 1962 er det bare utført mindre bygningsmessige endringer. Samfunnshuset eies av Skatval Samfunnhus AL.
Et av de mest besøkte arrangementene i samfunnshuset er Skatvalsrevyen. Revyen startet opp i 1971, da som en såkalt bygdekveld, men har siden 1980 hatt årlige temaer selve forestillingen har vært konsentrert rundt. Revyen hadde et avbrekk mellom 1984 og 1988, men siden 1988 har revyen gått årlig. I 1995 fikk revyen prisen for beste scenefremførelse under revyfestivalen på Høylandet med monologen «Trekkspillfestivalen», og i 2003 fikk den radioprisen fra NRK for beste vise og beste tekst, med visen «Blåbærturen» på Norsk revyfestival på Høylandet. «Blåbærturen» dreide seg om storpolitikk med aktuelle temaer som Krigen i Irak.
Operaen «Olav Engelbrektsson».
Scenen sett fra tribunen i 2007
Operaen er skrevet av Edvard Hoem (libretto) og Henning Sommerro (musikk), og ble fremført første gang i 1993, da som musikkdramaet «Lucie». I 1996 ble dramaet omskrevet til operaen «Olav Engelbrektsson». Denne arrangeres årlig av Steinvikholm Musikkteater. Operaen handler om erkebiskop Olav Engelbrektssons siste natt på slottet, og flere stormenn fra reformasjonstiden kommer innom, deriblant Inger Ottesdotter Rømer («fru Inger til Austrått»), Lucie Nilsdatter (fru Ingers datter), hærføreren Christoffer Trondsen, og adelsmann Nils Lykke. Oppsetningen er særlig kjent for sin bruk av lokale aktører og unge talenter, og til nå har over 70 000 personer fra inn- og utland sett operaen. I de siste årene har operaen blitt avholdt utenfor selve slottet i frykt for å tære for mye på ruinene.
Mange politikere, ministre såvel som lokale, har holdt taler før premièren: Kristin Halvorsen (2006), Bjarne Håkon Hanssen (2007), Eli Arnstad (2008) og Trond Giske (2009).
Idrett og friluftsliv.
Idrett og friluftsliv har engasjert og underholdt skatvalsbyggene i uminnelige tider, særlig etter opprettelsen av Idrettslaget Fram i 1892. Fotballaget spiller sine hjemmekamper på Framnes stadion, og herrelaget ligger per juni 2007 i 4. divisjon. Fram har satt i verk tiltak som allidrett for å aktivisere barn, og rekrutteringen blant barn og ungdom til laget er stor. Ellers igangsetter Fram også andre aktiviteter for barn og voksne, mye relatert til friluftsliv, ikke bare idrett. Skatval Skilag, stiftet i 1934, har i samarbeid med lokale investorer bygd opp Klempen skianlegg (åpnet i 1999), som har et eget hoppanlegg, halfpipe og lysløype. Skilaget samarbeider tett med Fram for å sikre allsidige fritidstilbud.
Skatval og Borås fjellstyre våker over flere områder på Skatval, blant annet store utmarksområder i nærheten av Forbordsfjellet, og Borås på Langstein. Fjellstyret våker mer nøyaktig over 15 500 mål, derav 8 000 mål barskog og 7 500 mål høyfjell.
Ellers er St. Olavsloppet lagt innom Skatval, og to vekslingsstasjoner er lagt til bygda, ved henholdsvis Framnes stadion og Steinvikholmen. At det er to vekslingsstasjoner i én og samme bygd er nokså sjeldent. IL Fram deltar hvert år i den tradisjonsrike stafetten, sammen med andre lokale lag.
Dialekt.
Skatvals opprinnelige dialekt er skatvalsbygg, som også er innbyggernavnet for Skatval. Skatvalsbygg hører under stjørdalsdialekten, som igjen hører under trønderdialekten. Skatvalsbygg er i dag sterkt utrydningstruet da de yngre generasjoner snakker stjørdalsdialekt, eller i enkelte tilfeller en «forfinet» utgave av denne. Tradisjonelle ord i nordtrønderske dialekter som substantivene «veitj», «fesk», «løs», «dær» og «smær» møter hard konkurranse av mer bokmålsnære former som «jente», «fisk», «lys», «dør» og «smør».
Kasuset dativ er på vei ut av dialekten, og i dag hører man helst bare eldre personer bruke det. Den mest brukte dativendelsen (i flertall) i skatvalsbygg og trøndersk generelt er -"om". Ellers er den generelle tendensen at hankjønnsord med "n"-endelse i bestemt form (i entall) får "a"-endelse med dativ. Dette gjør at «på gårdene i åsen» blir «på gålan i åsn» (uten dativ) eller «på gålom i åsa» (med dativ). Entall av intetkjønnsord får "i"-endelse i bestemt form når disse bøyes i dativ, slik at «på loftet» kan bli enten «på låfte» (uten dativ) eller «på låfti» (med dativ). Det er også verdt å merke seg at det er en tydelig forskjell på tonelag mellom eksempelvis «låfte» og «låfti», men at dette ikke gjelder andre enn intetkjønnsord.


Ivar Rønningen.
Ivar Rønningen (født 13. februar 1975 i Lunner) er en norsk fotballspiller og for tiden målvakt i Hamarkameratene. Han ble hentet inn foran 2006-sesongen. Han har én B-landslagskamp, én U21-landslagskamp samt to kamper for G18-landslaget.
Han har tidligere spilt i Lunner, Grindvoll, Vålerenga, Walsall, GKS Katowice, Lillestrøm, Brann og Rosenborg.
Ivars første mål i seriesammenheng var mot Lørenskog 23. oktober 2010. HamKam hadde på stillingen 3-0 fått tildelt et straffespark. Ivar satt straffen til venstre for keeper, og økte HamKams ledelse til 4-0. HamKam vant kampen 6-0 og rykket opp til Adeccoligaen.


Ateisme.
a> var en av de første som beskrev seg selv som ateist, og han fikk stor betydning for ateismens utvikling.
Ateisme, avledet fra greske "atheos", «uten gud», er tankeretning, filosofi eller overbevisning som går ut på at det ikke finnes noen (personlig) gud, guder eller høyere makter. Begrepet ateisme spenner fra å mangle tro på en eller flere guder til å ta aktiv avstand fra enhver form på tro på det guddommelige. I begge tilfeller er ateisme, i kontrast til dets motsetning teisme, en tankeretning og overbevisning om at gud ikke finnes.
Etymologi.
a>, ofte oversatt til «de som er uten gud».
I tidlig antikk gresk hadde adjektivet "atheos" (ἄθεος, fra negasjonen ἀ- + θεός «gud») i betydning «gudløs». Det ble først benyttet som et kritisk begrep som løselig betydde «ugudelig» eller «vantro». På 400-tallet f.Kr. begynte ordet å indikere en mer bevist og aktiv gudløshet i betydningen «avrevet forhold til gudene» eller «benekte»gudene". Begrepet ἀσεβής ("asebēs") ble derfor benyttet mot de som nektet eller ikke viste respekt for de lokale gudene, selv om de trodde på "andre" guder. Moderne oversettelser av antikke tekster gjengir stundom "atheos" som «ateistisk». Som et abstrakt substantiv var det også ἀθεότης ("atheotēs"), «ateisme». Cicero omskrev det greske ordet til latinske "atheos". Begrepet fant hyppig bruk i debatten mellom de tidlige kristne og grekerne hvor begge sider benyttet det i nedsettende betydning på hverandre.
Begrepet ateist (fra franske "athée"), i betydningen av «en som benekter eller ikke tror på eksistens av Gud», går kronologisk forut "atheism" på engelsk, hvor det først er funnet så tidlig som 1566, og på nytt i 1571. Ateist som merkelapp på de som ikke tror, de gudløse, ble brukt i England så tidlig som 1577. Det engelske begrepet " atheism" ble avledet fra franske "athéisme" og benyttet i engelsk en gang rundt 1587. Beslektede ord oppsto senere: deist i 1621, teist i 1662, og teisme i 1678. På den tiden hadde deist og deisme allerede den meningen som de har i dag, og begrepet teisme kom til bli motsetningen til deisme.
Religionshistorikeren og forfatteren Karen Armstrong har skrevet at «I løpet av 1500- og 1600-tallet var ordet «ateist» fortsatt reservert utelukkende for polemisk bruk... Begrepet «ateist» var en fornærmelse. Ingen ville drømt om å kalle seg "selv" for en ateist.» På midten av 1600-tallet var det fortsatt ansett som umulig å ikke tro på Gud.
Ateisme ble først benyttet for å beskrive en selverklært tro på slutten av 1700-tallet, særlig for å betegne en mangel på tro på den monoteistiske abrahamittiske gud. På 1900-tallet bidro globaliseringen til at begrepet spredte seg til å få betydningen mangel på tro på alle guder og guddommer. En del ateister har dog uttrykt tvil om behovet for begrepet ateisme. I boken "Letter to a Christian Nation" («Brev til en kristen nasjon») har forfatteren Sam Harris skrevet: «Faktisk, «ateisme» er et begrep som aldri skulle ha eksistert. Ingen trenger noen gang å identifisere seg selv som en «ikke-astrolog» eller en «ikke-alkemist». Vi trenger ikke ord for folk som tviler på at Elvis fortsatt lever eller at romvesener har reist gjennom galaksen kun for å plage bønder og deres kuer. Ateisme er ingenting annet enn støy fornuftige mennesker lager i nærvær av urettferdige religiøse trosretninger.»
Agnostisk ateisme og gnostisk ateisme.
Ateisme og agnostisisme er ord som ofte blir brukt om hverandre, men som defineres på forskjellige måter. Det er vanlig å si at ateisme og teisme er ord som omhandler tro, mens agnostisisme og gnostisisme er ord som omhandler kunnskap. Når det gjelder ateister kan man dele opp dette segmentet i to grupper bestående av agnostiske ateister og gnostiske ateister. Også kjent som svak ateisme og sterk ateisme. Forskjellen er at en agnostisk ateist/ svak ateist gjerne vil understreke at han ikke benekter guders eksistens, men har en mangel av tro. Derimot vil en gnostisk ateist / sterk ateist fremheve at han/hun er overbevist om at teismen er falsk og at det ikke finnes guder. Den ene ser seg selv å være uten kunnskap om guds eksistens, mens den andre hevder å ha kunnskap.
Vitenskapelige og historiske begrunnelser.
Vitenskap er basert på observasjonen at universet er styrt av naturlover som kan bli forstått gjennom gjentatte eksperimenter (etterprøvbarhet eller reliabilitet). Vitenskap fungerer som et pålitelig, rasjonelt grunnlag for forutsigelser og konstruksjon. Som forskere, bruker ateistiske skeptikere kritisk tenkning til å avgjøre påstander, og baserer ikke påstander på religiøs tro eller andre ikke-falsifiserbare kategorier. Noen filosofer, som bl.a. filosofen Jürgen Habermas, holder seg til en «metodologisk ateisme», en mer spesifikk variant av vitenskapens metodologiske naturalisme, til å synliggjøre at uansett personlig overbevisning, så inkluderer de ikke teistiske forutsetninger i sine metoder.
De fleste teistiske religioner sier at menneskeheten og universet ble skapt av en gud (eller flere guder) og at guden fortsetter å virke i universet. I kontrast mener ateister (og flere og flere teister) at siden dette kommer i konflikt med vitenskapelige forklaringer, (spesielt geologi, biologi, astronomi og kvantefysikk) så svekkes de teistiske skapelsesberetningene.
Charles Darwin og evolusjonslæren stod for et gjennombrudd på denne fronten.
Vitenskap presenterer et helt annet syn på menneskehetens plass i universet enn de teistiske religionene. Vitenskapelig fremgang har kontinuerlig undergravd grunnlaget for religion. Historisk har religioner involvert overnaturlige krefter som har blitt knyttet til uforklarte fysiske fenomener. I antikkens Hellas, for eksempel var Helios solguden, Zevs tordenguden og Poseidon guden over jordskjelv og havet. I fraværet av en pålitelig vitenskapelig teori til å forklare fenomenene, så tilla menneskene dem til overnaturlige krefter. Vitenskapen har siden eliminert behovet for overnaturlige forklaringer. Oppfatningen at rollen til guder er å fylle igjen de gjenværende «hullene» i vitenskapelig forståelse har siden blitt kjent som «God of the gaps».
Antropologer ser på religioner som sosiale konstruksjoner som bør bli analysert historisk fra et uavhengig ståsted. Ateister pleier å argumentere at så godt som alle kulturer har deres egen skapelsesmyte og guder, og at det ikke er noen åpenbar grunn til å tro at en bestemt gud – f.eks. Jahve – har en spesiell status over andre guder som ikke oppfattes som reelle – f.eks. Odin – eller at den ene kulturens gud er mer riktig enn den andres. Alle kulturer har også forskjellige, og ofte gjensidig utelukkende religiøse oppfatninger — ingen mer sannsynlige enn de andre, noe som får valget av en spesifikk religion til å virke ganske tilfeldig. Nærmere bestemt at det først og fremst er basert på hvor man er født.
Filosofiske og logiske begrunnelser.
Når de teologiske påstandene flytter seg fra det spesifikke og observerbare til det generelle og metafysiske, så pleier ateistiske motforestillinger å flytte seg fra det vitenskapelige til det filosofiske. Ateister viser til at bevisbyrden ligger på de troende, ikke de som ikke tror, til å rettferdiggjøre sitt syn.
På denne måten sier ateister at grunnen til at de ikke er teister er fordi de ikke har latt seg overbevise av teistiske argumenter og bevisføring. Herunder, de mest kjente metafysiske gudsbevisene blant andre det ontologiske gudsbevis det kartesiske gudsbevis
og det kosmologiske gudsbevis, et av Thomas Aquinas' gudsbevis.
Andre ateister baserer sin posisjon på en mer aktiv logisk analyse, og påfølgende avvisning av teistiske påstander. Argumentene mot at Gud finnes forsøker å vise at den tradisjonelle jødisk-kristne oppfatningen av Gud enten er meningsløs, selvmotsigende, eller motsier kjente vitenskapelige eller historiske fakta, og at en denne guden derfor ikke finnes.
Det mest kjente av disse argumentene er det ondes problem, som den kristne apologeten William Lane Craig har kalt «atheism's killer argument». Argumentet er at eksistensen av ondskap i verden motbeviser eksistensen av en gud som samtidig er god og allmektig, for en god gud ville forsøkt å fjerne ondskap, og en allmektig gud ville vært kapabel til å gjøre det. Teister vil vanligvis svare med at vi har fått fri vilje som gjør mennesker i stand til å synde. Det ateistiske oppfølgerargumentet er argumentet om ikke-tro også kjent som argumentet om «guddommelig skjulthet», som sier at hvis en allmektig Gud eksisterer, og ville at han skulle bli trodd på av alle, så ville han ha bevist sin eksistens til alle. Siden det finnes ikke-troende, så betyr det at det enten ikke finnes noen allmektig gud, eller Gud vil at han skal bli trodd på.
Et annet slikt argument er teologisk nonkognitivisme, som sier at religiøst språk, og spesifikke ord som «Gud», ikke er kognitivt meningsfulle. Dette argumentet var populært i det tidlige 20. århundret blant tilhengere av logisk positivisme som Rudolph Carnap og A.J. Ayer, som sa at snakk om guddommer er bokstavelig talt nonsens.
Slike argumneter har siden blitt diskreditert blant filosofer, men blir fortsatt brukt av agnostikere, som ser på spørsmålet om Gud finnes som meningsløst eller umulig å vite, og apateister, som ser på det som helt irrelevant. Lignende, det transcendentale argumentet for Guds ikke-eksistens, en reversering av det mer kjente transcendentale gudsargument, holder at logikk, vitenskap og moral kan bare bli rettferdiggjort ved å rette seg mot et ikke-teistisk syn på verden.
Personlige, sosiale og etiske begrunnelser.
Ateister legger gjerne til grunn sosiale, psykologiske, praktiske og andre personlige ting for deres ikke-tro. Dette er grunner som retter seg direkte mot resultatene av religionenes etikk, og er for en stor del basert på hvilke religioner ateisten møter og kjenner til snarere enn altomfattende argumenter mot all religion. Noen mener at ateisme gir bedre forutsetninger for et bra liv, eller at det er mer etisk og er mer nyttig enn teisme. Slike ateister sier gjerne at å søke etter forklaringer i naturvitenskapene er bedre enn å prøve å forklare fenomener overnaturlig. Det argumenteres også for at ateisme tillegger folk større personlig ansvar for sine handlinger. Motsatt, mener de at religioner forklarer dårlige handlinger med irrelevante faktorer og trenger trusler om straff og løfter om belønning for at folk skal forholde seg moralske. Noen ateister misliker restriksjonene som de religiøse reglene pålegger deres personlige frihet, da denne typen religiøs moral er subjektiv og tilfeldig.
Et vanlig argument er ellers at enkelte typer teisme frembringer umoral, fordi vold, religiøs krigføring, henrettelser, mord og terrorisme har blitt utført, tillatt eller rettferdiggjort av religiøse tekster eller oppfatninger. Mange ateister finner det også vanskelig å forstå at tro skal være mer viktig enn gode handlinger: Mens en morder i følge enkelte kristne retninger kan komme til himmelen ved å ta i mot Jesus, så vil en bonde fra en avsidesliggende asiatisk bygd havne i Helvete fordi han ikke har hørt om Jesus. Helvete er ellers et utbredt argument mot at Gud er god, fordi en god Gud ikke ville tillat at et slikt sted eksisterer.
På samme måte som troende ofte begynner å tro fordi de oppfatter at de har hatt en religiøs opplevelse, så vil ateister basere sitt syn på mangelen av en slik opplevelse eller ved å forklare eventuelle opplevelser på en naturlig måte.
Ateister argumenterer også for at religionenes vektleggelse av tro kan undergrave behovet for å kontinuerlig søke ny viten og forklaringer. For eksempel: Hvis man aldri hadde betvilt at Gud skapte jorden og menneskene, så ville det ikke vært behov for å forske på hvordan livet ble til. Stephen Hawking skrev også i sin bok «A brief History of Time» at Paven oppfordret ham og andre forskere til å ikke fordype seg i opprinnelsen av universet fordi det området tilhørte Gud.
Ateismens historie.
Historisk er det ofte vanskelig å skille klart mellom ateisme, agnostisisme og former for teisme. Ateismen og agnostisismen har ofte vært av religiøs karakter. Både innenfor gresk, kinesisk og indisk tradisjon oppstod tidlig tanken at den egentlige, dypeste virkelighet ikke er de mange guder, men en upersonlig, altgjennomstrømmende kosmisk kraft. Dette innebar ikke nødvendigvis at gudenes eksistens ble benektet, bare at deres innflytelse ble drastisk redusert.
India.
Den indiske materialismen, var mer ateistisk enn den greske og kinesiske. De eldste skriftene antas å være fra ca. 600 f.v.t. Det hevdes at bare denne verden eksisterer og at det ikke finnes et hinsidig liv. Sjelen eksisterer ikke uavhengig av legemet. Det finnes ingen annen årsak enn naturen, som forøvrig er likegyldig overfor godt og ondt. Moderne indisk materialisme og ateisme skyldes mer innflytelse fra Vesten enn fra den gamle indiske materialismen. Jainismen, en ca. 2500 år gammel religion, er meget asketisk og etisk med tro på sjelevandring, sjelens frelse og en rettferdig, naturlig verdensordning. Den regner seg som strengt ateistisk, idet enhver forestilling om en gud forkastes; imidlertid anerkjenner den eksistensen av guddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler. Innen hinduismen er det plass til både teister og ateister, bare man aksepterer vedaskriftene. I Rigveda, det eldste av vedaskriftene, og som er ca. 3000 år gammelt, finner agnostiske utsagn som: «Hvor universet kommer fra, om det ble skapt eller ikke, se det vet bare Han som bor i de øverste himlene. Eller kanskje Han ikke vet det, Han heller. (...) Pris Indra, dersom Han da finnes. Folk sier til hverandre: Indra finnes ikke, hvem har sett ham, hvem er det vi skal prise?» Den tidlige buddhismen hadde ingen tanke om en evig sjel, eller en høyeste guddom som årsak til og opprettholder av verden, men et stort antall guder, mektigere enn menneskene, var underlagt de samme vilkår som menneskene, nemlig fødsel, død og gjenfødelse.
Hellas.
Flere av de greske filosofene opererte med gudsbegreper som vanskelig kan sies å representere teisme i vanlig forstand. Enkelte kan også karakteriseres som agnostikere. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.v.t.): «Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer.» Protagoras (ca. 490-420 f.v.t.) skal ha sagt: «Om gudene kan jeg ikke vite hvorvidt de eksisterer eller ikke, eller hvilken form de har, for det er meget som hindrer en slik viten: sakens dunkelhet og menneskelivets korthet», samt «Mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er: at de er, og for de ting som ikke er: at de ikke er». Materialisten Demokrit (ca. 460-370 f.v.t.) mente at «gudene» var sammensatt av særlige finkornete atomer, men som forøvrig var forgjengelige og ikke grep nevneverdig inn i verden og dens forløp. Materialisten Epikur (341-270 f.v.t.) mente at gudene levde «mellom verdenene». Disse lignet på menneskene, men blandet seg ikke opp i hva menneskene gjorde. Materialisten Lucrets (ca. 96-55 f.v.t.): «Ulykksalige menneskeslekt! Hvilke plager har du ikke av disse skumle gudene som du selv har skapt deg! Hvilke redsler selv for små barn! Ekte fromhet er jo ikke å varte opp med religiøse fakter og nesegrus tilbedelse, eller ofringer på altere, men å kunne møte det som livet byr deg med sindighet.»
Kina.
Kineserne skal ha hatt en gjennomgående agnostisk holdning. Xun Zi (ca. 298-238 f.v.t.) oppfattet Himmelen som identisk med naturen, og den grep ikke inn i sine egne lover for å utføre mirakler. Xun Zi mente at ånder bare var noe forrvirrede mennesker forestilte seg. Wang Ch'ung (ca. 27-97 e.v.t.) prøvde å gi naturalistiske forklaringer. Han kritiserte mange av samtidens fordommer og overtro. Den kinesiske taoismen opererte også med religiøse tenkemåter som vanskelig lar seg innordne i Vestens teismebegrep.
Norge.
Arnulf Øverland (1889-1968) ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge.
Av norske ateister må ellers nevnes Marcus Thrane (1817-90), som i sitt testament nektet kristne å være tilstede i begravelsen sin, samt bohemene Hans Jæger (1854-1910) og Helge Krog (1889-1962). Fridtjof Nansen (1861-1930) ble først kjent som vitenskapmann, oppdager og polfarer, men seinere for sin engasjement i humanitært arbeid.
I Norge er Human-Etisk Forbund den største organisasjonen og livssynssamfunnet for ateister og agnostikere med et humanistisk livsyn. En annen, men mye mindre, organisasjon er det humanistiske og antireligiøse Hedningsamfunnet (som ikke er noe livssynssamfunn).
Demografi.
Det er vanskelig å tallfeste antallet ateister i verden. De som svarer på undersøkelser om tro og religion kan ha ulike definisjoner på ateisme eller trekke ulike skillelinjer mellom ateisme, ikke-religiøse oppfatninger og ikke-teistisk religiøs og åndelig tro.
En hinduistisk ateist vil erklære seg som en hindu, men samtidig som ateist
En undersøkelse fra 2005 publisert i "Encyclopædia Britannica" fant at ikke-religiøse utgjorde omtrent 11,9% av verdens befolkning, og ateister ca 2,3%. Dette tallet omfattet ikke de som følger ateistiske religioner, som enkelte buddhister.
En meningsmåling publisert i" Financial Times" i november-desember 2006 oppgir tall for USA og fem europeiske land. Det laveste antallet ateister var i USA med bare 4%, mens andelen ateister i de europeiske landene i undersøkelsen var betydelig høyere: Italia (7%), Spania (11%), Storbritannia (17%), Tyskland (20%) og Frankrike (32%).
De europeiske tallene ligner tallene i en offisiell undersøkelse i regi av EU, som rapporterte at 18% av EUs befolkning ikke tror på en gud.
Andre studier har plassert den estimerte andelen ateister, agnostikere og andre ikke-troende på en personlig gud så lavt som ensifrede tall i Polen, Romania, Kypros, og enkelte andre europeiske land, og opp mot 85% i Sverige, 80% i Danmark, 72% i Norge, og 60% i Finland. Ifølge Australian Bureau of Statistics har 19% av alle australiere «ingen religion», en kategori som inkluderer ateister. Mellom 64% og 65% av japanerne er ateister, agnostikere, eller de tror ikke på en gud.
Andelen ateister og agnostikere i verdens land.
En internasjonal studie har vist positive korrelasjoner mellom utdanningsnivåer og det å ikke tro på en guddom og EU-undersøkelsen fant en positiv korrelasjon mellom det å forlate skolen tidlig og å tro på en Gud.
Et brev som ble publisert i det britiske tidsskriftet "Nature" i 1998 siterte en undersøkelse som tyder på at troen på en personlig gud eller et liv etter døden var på et absolutt lavmål blant medlemmer av det amerikanske National Academy of Sciences, 7% av dem trodde på en personlig gud sammenlignet med mer enn 85% av den generelle amerikanske befolkningen, men denne studien har blitt kritisert for sin strenge definisjon av troen på Gud
En artikkel publisert av "The University of Chicago Chronicle" som omhandlet den ovenfor nevnte studien hevdet at 76% av landets leger tror på Gud, altså mer enn de 7% av vitenskapsmenn over, men fortsatt mindre enn 85% av befolkningen.
En annen studie som vurderte religiøsiteten blant vitenskapsmenn som er medlemmer av American Association for the Advancement of Science fant at "litt over halvparten av forskerne (51%) tror på en form for guddom eller høyere makt, 33% av vitenskapsmenn sier de tror på Gud, mens 18% tror på en universell ånd eller høyere makt"
En invers sammenheng mellom religiøsitet og intelligens har blitt funnet i 39 studier utført mellom 1927 og 2002, ifølge en artikkel i "Mensa Magazine".
Disse funnene sammenfaller i stor grad med en statistisk meta-analyse fra 1958 utført ved University of Oxford. Der ble sju forskningsstudier som hadde undersøkt sammenheng mellom holdning til religion og målt intelligens blant skoleelever og studenter fra USA analysert. Selv om en klar negativ korrelasjon ble funnet ble det ikke identifisert noen årsak, men det ble bemerket at faktorer som autoritær familiebakgrunn og sosial klasse også kan ha spilt en rolle.


Steve Fossett.
James Stephen Fossett (født 22. april 1944 i Jackson, Tennessee, antatt død 3. september 2007) var en amerikansk millionær og eventyrer best kjent for sine mange ballongferder. Fossett forsvant sporløst under en flytur, og figurerte som savnet i mer enn ett år.
Steve Fossett innehadde 15 verdensrekorder i seiling, og var den i verden som har seilt jorden rundt på kortest mulig tid. I tillegg har han svømt over Den engelske kanal, kjørt Le Mans i 24 timer, i tillegg til mye annet. Dette betyr faktisk at Fossett innehar verdensrekoden i "antall verdensrekorder" (som er 62 i skrivende stund).
Verdensspeider.
Steve Fossett var også medlem av verdensstyret i Wosm (World Organisation of the Scout Movement) – et av verdensforbundene i speiderbevegelsen. Innvalgt i 2002, gjenvalgt i 2005. Fossetts amerikanske speiderkarriere inneholder blant annet at han er "Eagle Scout", den høyeste utmerkelsen en amerikansk speider kan ta.
Mystisk forsvinning.
Klokken 08:45 lokal tid, mandag den 3. september 2007, dro Fossett ut på en flygetur fra en privat flystripe i Smith Valley, Nevada. Flystripen er eid av Barron Hilton.
Fossett tok av med et ettmotors fly av typen Bellanca Super Decathlon. Han hadde ikke med seg fallskjerm, og hadde drivstoff for bare fire-fem timers flyging. Han skal heller ikke ha opplyst om hvor han skulle. Søket etter Fossett pågikk i månedsvis. Han ble erklært lovmessig død 15. februar 2008.
Den 29. september 2008 ble personlige eiendeler tilhørende Fossett funnet av en turgåer i området nær byen Mammoth Lakes i California.
Madera County Sheriff John Anderson opplyste at et flyvrak ble observert under et flysøk 1. oktober.
Den 2. oktober 2008 ble det bekreftet at flyvraket som var blitt funnet ved Mammoth Lakes i California var flyet til Fossett. Vrakdelene ble funnet noen hundre meter fra stedet hvor turgåeren fant Fossetts eiendeler. Det ble også opplyst at vraket var så alvorlig skadet at ingen kunne ha overlevd ulykken. Funnstedet ligger rett sør for leteområdet hvor man søkte etter Fossett i september 2007.
Blant vrakrestene ble det funnet to knokler, og mandag 3. november 2008 bekreftet politiet i delstaten California at DNA-tester viser at knoklene stammer fra Fossett.


Purbeck.
Purbeck er et administrativt distrikt i Dorset, England. Det har navn etter Isle of Purbeck. Administrasjonssenteret er byen Wareham.


Halldór Laxness.
Laxness malt av Einar Hákonarson i 1984
Halldór Kiljan Laxness (født "Halldór Guðjónsson") (født 23. april 1902, død 8. februar 1998) var en islandsk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1955. I tillegg var han den første mottageren av Stalinprisen i 1949.
Liv.
Halldór Kiljan Laxness var sønn av Sigríður Halldórsdóttir (født 1872) og Guðjón Helgason (født 1870). Han ble født i Reykjavík, men etter bare noen få år flyttet familien til Laxnes i Mosfellssveit.
Han startet tidlig å lese, og allerede som fjortenåring fikk han publisert sin første artikkel i "Morgunblaðið" (Morgenbladet), da under pseudonymet "H.G.". Ikke lenge etter fikk han en ny artikkel på trykk, denne gangen under sitt eget navn.
Som ung reiste Halldór Laxness mye rundt i Europa og midt på 1920-tallet konverterte han til katolisismen, noe som også preget forfatterskapet hans gjennom selvbiografiske og reflekterende verk. Han tok dessuten mellomnavnet "Kiljan" etter den irske helgenen St. Kilian. Halldór Laxness religiøsitet varte imidlertid ikke livet ut, på en reise i Amerika ble han i stedet en overbevist sosialist, og emnevalgene i romanene hans fulgte etter.
Da han døde i 1998 hadde han skrevet 51 romaner, en mengde dikt, avisartikler, skuespill, reiseskildringer og noveller. Han avsluttet sitt forfatterskap med den selvbiografiske Dagar hjá munkum fra 1987. På sin eldre dager søkte han tilbake til den katolske kristentro han hadde hatt som ung, og ble begravet fra den katolske domkirken i Reykjavik. Da han ble spurt hvorfor han ikke skrev mer, skal han ha svart: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet».
Nobelprisen i litteratur 1955.
som noe fritt kan oversettes til
Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.
Minningasögur.
Halldor Laxness


Hegra.
Hegra er en bygd og et tettsted i Stjørdal i Nord-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Stjørdalselva, på sørsiden av mellomriksveien (E14) fra Stjørdalshalsen mot Storlien. Sentrum kalles Hegramo, mens stedet der Hegra jernbanestasjon ligger, like øst for Hegramo, heter Hembre. Hegra kirke ligger her.
Den tidligere kommunen Hegra.
Hegra var tidligere en selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke, opprinnelig del av Stjørdalen formannskapsdistrikt. Stjørdalen ble delt i to i 1850 og da ble Hegra sammen med Meråker del av Øvre Stjørdal formannskapsdistrikt.
1. januar 1874 ble Øvre Stjørdal delt, og Hegra og Meråker ble egne kommuner. Hegra kommune hadde da 3 409 innbyggere.
1. januar 1962 ble Hegra, Lånke, Skatval, og Stjørdal kommuner slått sammen til den nye Stjørdal kommune. Hegra kommune hadde da en befolkning på 2 704.
Stedet.
Det er en rekke kulturminner i Hegra. Helleristningsfeltet på Lerfald med mer enn 900 ristinger fra bronsealderen er Nord-Europas største sammenhengende felt. Hegra festning ("Ingstadkleven fort") er kjent fra aprildagene i 1940, og er en attraksjon som trekker om lag 20 000 besøkende turister hvert eneste år.
Stjørdalselva renner gjennom Hegra og trekker laksefiskere i dag som den har gjort gjennom alle år.
Politikk.
De tidligere stortingsrepresentantene Jon Leirfall (Sp) og Johan Peter Trøite (V) kom fra Hegra.


Romsdals amt.
Romsdals amt var fra 1689 til 1919 et underamt som omfattet dagens Møre og Romsdal fylke. Amtet var underlagt Bergen stiftamt (Sunnmøre) og Trondhjems stiftamt (Nordmøre og Romsdal). Det ble administrert fra Molde, der de fleste amtmennene var bosatt.


VM på skøyter, enkeltdistanser for herrer.
VM på enkeltdistanser ble første gang arrangert i 1996.
Fra og med 2002 er det ikke arrangert VM på enkeltdistanser i OL-år. Lagtempo ble første gang arrangert i 2005.
Se også.
Herrer


Pennsylvania Avenue.
Pennsylvania Avenue er en hovedgate i den amerikanske hovedstaden Washington, DC. Gaten er drøyt 11 km lang, men strekningen fra Det hvite hus til kongressbygningen er mest kjent og regnes som byens hjerte. Gaten fortsetter på andre siden av kongressbygningen, over Anacostia River og et stykke inn i Prince George's County i Maryland. På samme måte fortsetter den nordvest forbi Det hvite hus og ender i Georgetown. Gaten kalles ofte «Amerikas hovedgate» og benyttes både til offisielle parader og prosesjoner, og protestmarsjer og demonstrasjoner.
Pennsylvania Avenue ble tegnet av Pierre L'Enfant og var en av de første gatene som ble anlagt i den føderale byen. Både George Washington og Thomas Jefferson anså gaten som et viktig kjennemerke i den nye hovedstaden. Etter å ha studert L'Enfants plan refererte president Washington til gaten som en «storslått aveny». Jefferson samtykket, og selv om den «storslåtte avenyen» ikke var stort mer enn en vid grusvei, fikk han gaten beplantet med rader av hurtigvoksende popler. Den symbolsk viktige gaten ble oppkalt etter Pennsylvania som en trøst for at hovedstaden ble flyttet fra Philadelphia.
Selv om Pennsylvania Avenue er 11 km lang, er strekningen mellom Det hvite hus og kongressbygningen det seremonielle hjertet i byen. Opprinnelig gav gaten uhindret utsikt mellom Det hvite hus og kongressbygningen, men utvidelsen av finansdepartementsbygningen medførte at utsikten ble sperret. Antagelig ble dette gjort med vilje av president Andrew Jackson fordi forholdet mellom presidenten og kongressen var anstrengt, og Jackson ikke ville se kongressen fra vinduet sitt.
Helt siden en improvisert prosesjon rundt Jeffersons andre presidentinnsettelse har hver amerikansk president paradert ned Pennsylvania Avenue etter å ha tatt embedseden (Ronald Reagan paraderte ikke etter sin andre innsettelse på grunn av det kalde været).
Etter terroraksjonen i Oklahoma City i 1995 stengte Secret Service deler av gaten for biltrafikk foran Det hvite hus. Fotgjengere hadde imidlertid fortsatt adgang. Etter terrorangrepet 11. september 2001 ble denne ordningen gjort permanent. I nærheten av Det hvite hus føres biltrafikken over til H Street og Constitution Avenue, som begge går tilbake til Pennsylvania Avenue.


Morild.
Morild er et lysfenomen i havet forårsaket av spesielle egenskaper hos noen planktonarter. Det er små encellede organismer som gir bioluminescens ved bevegelse i vannet. Det er særlig utover sommeren, og helst om natten, at fenomenet observeres. Hvor mye lys de avgir er avhengig av hvor mye lys de har tatt opp om dagen. I Norge er arter av gonyaulax, noctiluca og ceratium dominerende.


Åfarnes.
Åfarnes er en bygd og et fergested, lengst nordvest i Rauma kommune i Møre og Romsdal.
Fergestrekningen er en del av riksvei 64 og går ytterst i Langfjorden over til Sølsnes i Molde kommune. Verdens første gassdrevne ferge, MF «Glutra», gikk opprinnelig i dette sambandet.
Navnet Åfarnes kommer fra gammelt "Allfarnes" – et nes der alle reisende farer forbi. Åfarnes har vært gjennomfartsåre siden historisk tid. Åfarnes ligger nydelig til, i Romsdalsfjorden, med fjordene Rødvenfjorden og Langfjorden som «armer» på hver side.


Årø.
Årø er et sted i utkanten av Molde by. Stedet har en del industri og noen handelsbedrifter, og er et viktig trafikknutepunkt der riksvei 64 mellom Åndalsnes og Kristiansund krysser E39 like ved Molde lufthavn. Navnet kommer av norrønt "Árøy", sammensatt av "ár", genitiv av å (mindre elv), og "øy", flat strekning ved vann. Offisiell skrivemåte var til 1995 "Årøy", i samsvar med eldre uttale.
I matrikkelen består stedet av Årø ytre (gnr. 33), Årø indre (gnr. 34) og Årøneset (gnr. 35) i Molde kommune.
Årø ligger ca. 5 km øst for Molde sentrum. Molde lufthavn ligger ved utløpet av Årøelva i Fannefjorden. Av øvrige store bedrifter på Årø er Oskar Sylte Mineralvannfabrikk og Brunvoll thruster. Årø har også hatt konfeksjonsindustri den gang Høvding Konfeksjonsfabrikk hadde produksjon der. Området er imidlertid ikke noe industristed, men et boligområde bestående av eneboliger bygget i årene fra ca. 1960 og fremover til Molde lufthavn ble åpnet i 1972 og det ble innført begrensninger i nyetableringene. Disse restriksjonene ble senere opphevet, og i de senere år er det bygget flere nye eneboliger på Årø. Det ligger også noen større, eldre og staselige gårdsbygninger, som Krohns gård, på Årø.


Europavei 136.
Europavei 136 (E136) er en europavei som går fra Ålesund gjennom Romsdalen til Dombås der den møter E6. Mellom Spjelkavik og Brastad følger den samme trasé som E39. Veistrekningen het tidligere europavei 69, før stamveireformen 1992 gjorde den til stamveien riksvei 9. Rundt 2000 fikk den igjen europaveistatus.
Hele traseen er som følger: Ålesund sentrum, Spjelkavik, Sjøholt, Kjelbotnen (Vestnes), Vikebukt, Åndalsnes, Romsdalen, Lesja, Dombås. Veiens lengde (unntatt felles trasé med E39) er 176,4 km, hvorav 115,6 km i Møre og Romsdal og 60,8 km i Oppland.
__TOC__


Wareham.
Wareham er en markedsby i Dorset, England. Byen er administrasjonssenter for distriktet Purbeck, og ligger ved elvene Frome og Piddle, i nærheten av Poole Harbour.
Byen er anlagt på et strategisk viktig punkt mellom de to elvene. De eldste gatene følger et romersk mønster, men som by ble stedet først grunnlagt i angelsaksisk tid. De eldste bygningsrestene er deler av bymuren, opprinnelig en voll som ble reist av Alfred den store i det 9. århundre for å beskytte byen mot vikinger.
Wareham var et saksisk kongelig gravsted. Blant de fremste som ble gravlagt der er Beorthric av Wessex og Edvard Martyren. Sistnevnte ble flyttet til Shaftesbury Abbey, men kisten fra 978 som han opprinnelig ble gravlagt i er bevart i Wareham.
Etter Monmouthopprøret i 1685 var Wareham et av stedene hvor dommer Jeffreys holdt sine «blodige retterganger». De som ble dømt ble hengt fra bymuren.
I 1762 ble to tredjedeler av byen ødelagt av brann. Den ble bygget opp igjen i georgiansk stil, med rød teglsten og kalksten fra Purbeck. Man beholdt det romerske rettlinjede gatenettet. Byen er delt inn i fire deler av de to hovedveiene, som krysser hverandre i rett vinkel. Almissehusene fra middelalderen overlevde brannen, og noen av de georgianske fasadene skjuler også eldre bygninger som ble reddet.
På grunn av de begrensede mulighetene til å utvide byen, med elver og myrlandsskap på alle kanter, vokste byen lite i det 20. århundre, mens andre byer som Poole vokste kraftig.
I nærheten av byen ligger militærleiren Bovington, hvor Lawrence av Arabia døde i en motorsykkelulykke. I St. Martins kirke finnes det en skulptur av ham, og han er gravlagt på Moreton kirkegård. Hvert år legges et antall roser på graven hans, og antallet synker med én hvert år. Hva dette symboliserer er ikke kjent.
Markedet, som ble opprettet i det 15. århundre, holdes fortsatt hver torsdag.


Arne (Dorset).
Arne er en landsby i det sørøstlige Dorset, England. Den ligger på Arnehalvøya ved Poole havn, omkring 5 km vest for Wareham. Navnet kommer fra saksisk "earn", som betyr «hus».
Under andre verdenskrig ble landsbyen evakuert, fordi man bygde en falsk ammuniasjonsfabrikk som skulle trekke tyske bombefly vekk fra Royal Navys virkelige fabrikk, Royal Naval Cordite Factory, på den andre siden av havnen i Holton Heath.
Etter krigen ble landsbyen gjenoppbygget. Det eneste eldre byggverket man finner er en liten kirke fra det 13. århundre, viet til St. Nikolas. Kirken har ikke tårn, og den er så liten at kor og skip går i ett. De originale vinduene er bevart, og det er flott utsikt fra vinduene ved alteret.
Det meste av området rundt Arne er satt av til et fuglereservat kontrollert av Royal Society for the Protection of Birds. En av de mest sjeldne engelske fuglene, "Dartford Warbler", finnes i reservatet. Det finnes en natursti på sommeren, men mye av reservatet kan bare besøkes med spesiell tillatese fra RSPB.


Lånke.
Lånke er en bygd og en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag, og ligger i dag i Stjørdal kommune. Bygdas sentrum er Hell, som ligger ved Stjørdalselvas utløp med Stjørdalshalsen på den andre siden. Det har vært broforbindelse over Stjørdalselva siden 1850-årene.
Bygdesenteret Hell er kjent for helleristninger og Hell stasjon, som gir engelskspråklige besøkende en annen tolkning av skiltet «Gods Expedition». Her ble dessuten Hell Blues Festival arrangert om sommeren, som trakk til seg publikum fra hele landet. Festivalen skiftet navn til Hell Music Festival i 2006, og ble senere slått konkurs i 2007.
Historie.
For 6000 år siden, med et havnivå som lå ca. 45 meter over det vi har i dag, kom de første fangstfolkene på sine skinnbåter langs de bratte bergsidene ved Gevingåsen. En gruppe steinaldermennesker i et varmekjært klima hvor løvskog og bartrær allerede gav muligheter for jakt i skogene og fiske i fjorden. Veidefolket fant sin boplass på sørsiden av Steinmohaugen ved Hell, som så vidt var landfast med Gevingåsen. Navnet Hell kommer fra det urnorske navnet "Hellir" som betyr klippehule, eller skjul under et utoverheng. Her risset de dype furer inn i bergsiden.
Lånke var fra 1850 del av Nedre Stjørdal formannskapsdistrikt. 1. januar 1902 ble området delt i tre: Lånke, Skatval og Stjørdal kommuner. Lånke hadde på delingstidspunktet 1 449 innbyggere. 1. januar 1914 ble en del av Lånke med 38 innbyggere overført til nabokommunen i vest, Malvik (Sør-Trøndelag). 1. januar 1962 ble Lånke kommune slått sammen med Hegra, Skatval og Stjørdal til storkommunen Stjørdal. Lånke hadde ved sammenslåingen 1 967 innbyggere.


Piddle (Dorset).
Piddle, også kalt Trent eller North River er en liten elv i Dorset, England. Den har sitt utspring rett ved kirken i Alton Pancras, og renner sørover nesten parallelt med den noe større elven Frome.
Ved Wareham renner de to elvene på hver sin side av byen før de møtes. De renner så sammen ut i Poole havn.
Flere av lansbyene den renner gjennom eller forbi har navnet etter elven, de fleste av dem med den forvanskede formen "Puddle": Puddletown, Tolpuddle, Piddlehinton, Piddletrenthide, Affpuddle, Briantspuddle og Turnerspuddle.


Affpuddle.
Affpuddle er en liten landsby i Dorset, England. Den har navn fra elven Piddle, og ligger i dalen denne elven renner gjennom. Nærmeste naboer er Tolpuddle og Puddletown. Landsbyen har rette gater med små hus i mursten og stein, de fleste med halmtak.
Den ble grunnlagt i eller før angelsaksisk tid, og er nevnt i "Domesday Book" (1086) som "Affapidela". Det lå da en herregård der, som tilhørte abbeden i det lokale klosteret.
George Washington hadde aner fra Affpuddle, og hans våpenskjold er derfor satt opp i kirken. Kirken er fra det 13. århundre, med benker prydet av vakre utskjæringer utført av Thomas Lyllington, som flyttet dit fra Cerne Abbas etter at klosteret ble oppløst.


Fylkesvei 64.
Fylkesvei 64 (Fv64) ligger i Møre og Romsdal og går mellom Åndalsnes i Rauma kommune via Molde og Eide og Kristiansund. Veien (unntatt fergestrekningene) er 126,7 km lang.
Atlanterhavsvegen er en del av fylkesvei 64. Fra kryss Fannefjordtunnelen på Årø til kryss Årødalen, følger veien en kort strekning samme trasé som E39. Tidligere fulgte veien ferge mellom Ørjavik i Eide og Tøvik i Averøy samt mellom Bremsnes i Averøy og Kristiansund. Disse fergestrekningene er erstattet av henholdsvis Atlanterhavsveien og Atlanterhavstunnelen.
Hele traseen er som følger: Åndalsnes – Åfarnes... Sølsnes – Bolsøya – Fannefjordtunnelen – Årø (Molde) – Årødalen – Skaret – Malmedalen – Sylte – Eide – Vevang – Atlanterhavsvegen – Averøy – Bremsnes – Atlanterhavstunnelen – Kristiansund.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Nasjonal turistvei.
Sammen med delstrekninger av, og har strekningen mellom Kårvåg i Averøy og Vevang i Eide fått status som "nasjonal turistvei Atlanterhavsvegen". Turistveien er 36 km lang.


Roberto Sighel.
Roberto Sighel (født 17. februar 1967 i Baselga di Pinè) er en italiensk tidligere skøyteløper.
Han deltok i fem olympiske leker, fra og med Calgary 1988 til og med Salt Lake City 2002, og oppnådde tre sjetteplasser.
Størst suksess hadde Sighel i allround-VM, med en sammenlagtseier (Calgary 1992), en sølvmedalje og to bronse.


Hiroyasu Shimizu.
Hiroyasu Shimizu (japansk 清水宏保; født 27. februar 1974) er en japansk skøyteløper.
I mars 1996 satte Hiroyasu Shimizu en fantastisk verdensrekord på 500 meter med 35,39. Dette var den siste rekorden som ble satt før klappskøytene ble introdusert. Med klappskøyer ble Shimizu den første som gikk under 35 sekunder, da han under OL i Nagano gikk på 34,82, en forbedring av verdensrekorden med over et halvt sekund.
Shimizu har vunnet 500-meteren i VM i enkeltdistanser hele fem ganger. Han mottok Oscarstatuetten i 2001.


Kantarell.
Kantarell "(Cantharellus cibarius)" regnes som 'skogens gull' og har i lange tider vært en meget ettertraktet og høyt skattet sopp for sopplukkere. Med dens milde smak og fruktaktige lukt, samt dens karakteristiske lysende gulfarge, er den lett å kjenne igjen. Kantarellen danner mykorrhiza (sopprot) med mange ulike trær. Det betyr at kantarellen tar opp vann til treet som den danner mykorrhiza med via røttene til treet. Og i gjengjeld får kantarellen næring fra det samme treet.
Kjennetegn.
Kantarellen er lett å få øye på og gjenkjenne ute i naturen. Den trives godt i både granskog og bjørkeskog. Fargen varierer fra gul til dyp guloransje, og hatten blir rødflekket ved skade. Soppen har nedgående ribber som løper langt ned på stilken. Ribbene har uregelmessige avslutninger på stilken. Hatten er nedtrykt i midten, og kan variere sterkt i form. Kjøttet er fast og noe blekere enn sopphatten, og har en behagelig, fruktaktig lukt og en mild krydderaktig smak. Soppen er sjeldent markspist.
Soppen har blekgule elliptiske sporer, rundt 8 x 4,5 µm store. Soppen opptrer gruppevis, gjerne over flere kvadratmeter.
Utbredelse.
Kantarellen er vanlig i Norge nord til Nordland, men finnes også i Troms. Den kan opptre sparsomt noen steder og har sin hovedsesong fra juni til oktober. Soppen er skjør, og blir lett ødelagt dersom det kommer for lite regn. Den opptrer ofte i næringsfattig løv- og barskog, som gran- og bjørkeskog og den trives godt langs opptråkkede stier.
Det anbefales å alltid la det stå igjen noen eksemplarer når man er ute og plukker kantareller, og ikke ta alle sammen. Slik får den mulighet til å spre seg og danne nye bestander.
I flere land i Europa har kantarellen vært i stadig tilbakegang uten at man helt vet hvorfor. Muligens henger dette sammen med den stadig økende luftforurensning og bruken av tunge maskiner i sårbart skogsmiljø. I Polen er kantarellen nå oppført på rødlisten som "under oppsyn", i Østerrike er den oppført som "sjelden" og "potensielt truet", og i Tyskland og Nederland er den "sårbar", med risiko for å bli truet i fremtiden.
Forvekslingsmuligheter.
Den eneste forvekslingsmuligheten man har i Norge er skivesoppen falsk kantarell ("Hygrophoropsis aurantiaca"). Falsk kantarell er ingen matsopp, men den er heller ikke giftig. I Middelhavsområdene finner man maquissopp ("Omphalotus olearius"), som kan ligne på kantarellen. Maquissoppen er giftig, og alvorlige forvekslingstilfeller har forekommet. Med noen års mellomrom er det likevel en eller to som klarer å forveksle denne med spiss giftslørsopp. Ser du ikke forskjell, må du gå til soppkontrollen.
Matlaging.
Kantareller hører til de aller beste soppene en kan bruke til matlaging. En meget populær rett er sauterte kantareller i smør, med salt og pepper – og litt hvitløk med en skvett fløte til. Det brukes ofte på brød og er uovertruffen som et supplement til kjøttretter. Stekte kantareller er veldig godt i risotto eller rørt sammen med pasta med et par spiseskjeer cottage cheese og rømme. Kantareller brukes også i paier, omeletter eller med stekt bacon tilsatt hakket hvitløk og salvie.


Urfremføring.
Urfremføring er første gangen noe fremføres for offentligheten. Begrepet er som regel knyttet til kunst, teater, musikk og dans eller andre kulturfenomen. Den skiller seg fra en premiere ved å være den første av alle slike førstefremføringer. Begrepet er mest brukt om førstefremføring av musikkverk.
Urfremføringstillegg.
TONO har tradisjon å utbetale et urfremføringstillegg når den første fremføring av en komposisjon har funnet sted i Norge, i radio/tv eller på konsert.


Sprechgesang.
"Sprechgesang" (tysk for "Snakkesang") eller "Sprechstimme" (snakkestemme) er en sangteknikk basert på en mellomting mellom tale og sang. Siden sutten av 1800-tallet har det blitt brukt av en rekke klassiske komponister.
I forordet til Pierrot Lunaire (1912), forklarer Schönberg hvordan Sprechgesang skal oppnås. De indikerte rytmene skal følges, men i motsetning til vanlig sang hvor notenes tonehøyde skal følges slavisk, skal man i Sprechgesang til synge den tonen som står skrevet ut, for å så umiddelbart gli opp eller ned fra denne tonen til den neste. Reultatet blir både ulikt fra vanlig sang og vanlig tale.
Det første tilfellet av denne teknikken finner man i Engelbert Humperdinck's opera Königskinder (1897), men den blir som regel assosiert med komponistene av Den Andre Wienerskole. Arnold Schönberg utviklet teknikken til slik den er referert til i dag, og den brukes i flere stykker: nesten hele Pierrot Lunaire (1912) bruker teknikken, og den er også flittig brukt i hans opera Moses und Aron (1932). Alban Berg bruker en variasjon av teknikken, hvor han ber om at deler av hans operaer Wozzeck og Lulu skal være en mellomting mellom Sprechgesang og vanlig sang.
I notasjon er Sprechgesang vanligvis indikert ved små kryss gjennom notehalsene, eller ved at notehodet i seg selv er et kryss.
I dagens tyske språk, siden tidlig 1990, har ordet "sprechgesang" gått over til en ny, mer modærne betydning; nemlig å omtale fenomenet rapping.


MS «Estonia».
MS «Estonia» var en stor og moderne bilferge bygd i 1979 av verftet Jos. L. Meyer i Papenburg i Tyskland. Den 28. september 1994 sank den i Østersjøen, og 852 mennesker mistet livet.
Flere navn og eiere.
Etter oppløsningen av Sovjetunionen og jernteppets fall, ble det enklere å reise mellom de nordiske landene og de baltiske statene. Den første overfarten mellom Tallinn og Stockholm fant sted 1. februar 1993. Trafikken pågikk med avganger annenhver dag fra henholdsvis Tallinn og Stockholm. Fergen ble benyttet i hovedsak av svensker og estere, men også av mange nordmenn.
Forliset.
Den direkte årsaken til forliset var svikt i låsene på baugporten som gikk i stykker under belastningen av bølgene. Da porten brakk løs fra båten dro den med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket bak porten. Dette førte til at vann trengte inn på bildekket som destabiliserte skipet og satte i gang en katastrofal kjede av hendelser som førte til at skipet sank.


Katta i sekken.
Å kjøpe katta i sekken er et uttrykk som betyr at man har kjøpt en ting, men blitt lurt og fått noe annet enn det man skulle.
Uttrykket stammer trolig fra senmiddelalderen, og henspiller på en svindelmetode som gikk ut på å selge en «spegris» i en sekk. Selgeren ville påstå at den sprellende sekken ikke måtte åpnes av fare for at grisen skulle stikke av. Uttrykket finnes i en rekke språk, noen steder med henvisning til en katt og andre steder med henvisning til en gris, som på svensk «köpa grisen i säcken».
Uttrykket kan også stamme fra fortellingen «Till Eulenspiegel» fra 1300-tallet, der en katt blir sydd inn i et hareskinn og solgt som hare.


Norges Forsvarsforening.
Norges forsvarsforening, (NFF) er en landsdekkende forening som har som formål å arbeide for at forsvarsviljen til enhver tid er levende i det norske folk, og at Norge alltid må ha et forsvar som på en betryggende måte verner landets frihet, uavhengighet og fred.
Norges forsvarsforening ble stiftet i 1886 og har lokallag over hele landet. Foreningens mest kjente leder er Fridtjof Nansen. Nansen satt som president i NFF fra 1915 – 1930.
President av foreningen i 2011 er Lars Johan Sølvberg. Foreningens generalsekretær er Christian Bugge Hjorth.
Ett av NFF sine fremste mål er å påvirke politiske myndigheter gjennom informasjons- og kommunikasjonsarbeid, lobbying, mediekontakt, foredrag, seminarer etc.
Foreningen utgir en rekke brosjyrer og publikasjoner. Viktigst er "Norges Forsvar" som kommer ti ganger i året. Tidsskriftet regnes som Norges største og viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske magasin og målgruppen er i hovedsak politikere og samfunnsliv. Foreningen utga tidliger medlemsbladet «Forsvarsvennen».
Foreningen delte tidliger ut et eget ungdomsstipend inntil to ganger i året, kalt «Norges Forsvarsforenings ungdomsstipend». Stipendet kunne søkes av enkeltmedlemmer i NFF mellom 15 og 25 år og av lokale forsvarsforeninger til bruk i ungdomsrettet arbeid.
Gunnar Sønsteby og Alv Jakob Fostervoll er æresmedlem.
Norges forsvarsforening sitt sekretariat holder til på Majorstuen i Oslo og foreningens motto ble laget av Nansen: «Forsvarssak er fredssak».


Ole Christian Bach.
Ole Christian Bach (født 31. mai 1957, død 11. juli 2005) var en norsk forretningsmann fra Sandefjord. I 2005 ble han siktet av Økokrim for bedrageri i mangemillioners-klassen. Han var også tidligere straffedømt for økonomisk kriminalitet.
Ole Christian Bach kom i medienes søkelys i 1987 etter å ha organisert et ulovlig pyramidespill der mange investorer og banker tapte totalt 40 millioner kroner. Påtalemyndigheten fattet interesse for saken, men Bach flyktet før politiet gikk til pågripelse av ham. Han ble imidlertid oppdaget og arrestert i London før han ble utlevert til Norge. I den påfølgende straffesaken ble han dømt til fire års fengsel for bedrageri.
I 2001 utvandret han til Belgia, hvor han bygget seg opp som forretningsmann. Imidlertid kom han få år senere opp i nye problemer.
11. juli 2005 ble Bach oppdaget av svensk politi, som innledet biljakt på ham. Politiet klarte å tvinge Bachs bil til å stanse, men fant at Bach hadde begått selvmord ved å skyte seg. Han hadde da vært på flukt fra norske myndigheter i en lengre periode for å unndra seg pågripelse. "Dagbladet" hadde tidligere i 2005 avslørt at han befant seg i Dubai, utenfor Økokrims rekkevidde. Etter denne avsløringen ble det kjent at han flyktet til andre land for å fortsatt holde seg skjult.


Norsk Filmforbund.
Norsk Filmforbund (NFF) har sin bakgrunn i "Norsk Filmteknikeres Forbund" av 1946, men fikk sin nåværende organisasjonsform i 1952. NFF er et fagforbund som organiserer de som på freelancebasis arbeider med spillefilm, kortfilm, video og fjernsyn. NFF er bransjens største organisasjon med velø 700 medlemmer. Forbundsleder er Sverre Pedersen.


Norsk Flexo Forum.
Norsk Flexo Forum (NFF) ble stiftet 5. juni 1985. Det er et faglig forum for bedrifter og enkeltpersoner med tilknytning til eller interesse for trykkmetoden flexografi.
Eksterne lenker.
Flexo


Virgin Atlantic Global Flyer.
Scaled Composites Model 311 Virgin Atlantic GlobalFlyer er et amerikansk fly designet av Burt Rutan som Steve Fossett fløy jorden rundt med – alene, uten stopp og uten å fylle drivstoff – fra 28. februar til 3. mars 2005. Turen tok 67 timer, og flyet landet til slutt på Salina airport i Kansas i USA. Byggingen av flyet ble støttet økonomisk av den britiske forretningsmannen Richard Bransons flyselskap Virgin Atlantic


Norsk Flymedisinsk Forening.
Norsk Flymedisinsk Forening (NFF) er en spesialforening i Den norske Lægeforening som ivaretar interessene til leger som foretar sertifiseringsundersøkelser av piloter og annet luftpersonell, samt for leger, psykologer og andre med interesse for flymedisin og flypsykologi.


Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund.
Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) er Norges største fagforbund innen kriminalomsorg i fengsel og kriminalomsorg i frihet (friomsorgen). Forbundet ble opprettet i 1918. Forbundet har vel 3 500 medlemmer. Lokale tillitsvalgte på på arbeidsplassnivå ved det enkelte fengsel og friomsorgskontor.
NFF ble tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge i 1946. Forbundet er tilsluttet LO Stat og Nordiske Fængselsfunktionærers Union. Forbundsleder er Geir Bjørkli. NFF utgir fagbladet "


Norsk Flyoperatør Forbund.
Norsk Flyoperatør Forbund (NFF) er et forbund som anser som sin viktigste oppgave å bedre rammevilkårene for luftfarten i Norge. NFF har fokus på de små og mellomstore luftfartsforetak.


Norsk Flytteforbund.
Norsk Flytteforbund (NFF) er et forbund som søker å ivareta flyttebransjens interesser og å heve dens anseelse.


Norrøne uttrykk.
Norrøne uttrykk og noen kortfatta forklaringer til disse.


Frøyavisa.
Frøyavisa var en avis som ble utgitt i Sistranda i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Avisen ble etablert i 1973 og kom ut annenhver fredag.
På 1980-tallet inviterte Hitra-Nytt til et samarbeid med Frøyavisa om en felles avis uten å lykkes. I 1985 skiftet "Hitra-Nytt" navn til "Hitra-Frøya" samtidig som dekningsområdet ble utvidet til også å gjelde Frøya og utgivelsesfrekvensen økte til to ganger ukentlig. Frøyavisa klarte ikke konkurransen og ble gradvis svekket. I 1988 ble Frøyaavisa kjøpt av Hitra-Frøya, som siden har siden vært den eneste lokalavisen for området.
Opplaget i 1986 var 2000. Redaktør ved opphør var "Lise Hauge".


Norsk Folkedraktforum.
Norsk Folkedraktforum (NFF) ble stiftet i 1995 og arbeider for at tidligere tiders folkedraktskikk gjenspeiles i vår tids bunadsbruk. Foreningen arbeider med forskning i, og dokumentasjon av folkelig draktskikk, utvikling og produksjon av folkedrakter på grunnlag av historisk kildemateriale.
Foreningen er medlem av Norges kulturvernforbund.
Eksterne lenker.
Folkedrakt


Norsk Folkemusikkformidling.
Norsk folkemusikkformidling har gjennom årene formidlet mange spilleoppdrag årlig for norske artister og bygd opp et stort nettverk i musikkbransjen både nasjonalt og internasjonalt. Vårt fokus er å arbeide for de profesjonelle utøverene og bidra til å gjøre det muligå leve av å være folkemusiker på fulltid.
Folkemusikk
Folkemusikk


Norsk Forbund for fjernundervisning.
Norsk forbund for fjernundervisning og fleksibel utdanning (NFF) er en nasjonal interesseorganisasjon for institusjoner som tilbyr fjernundervisning. Organisasjonen ble stiftet i 1968.
Eksterne lenker.
Fjernundervisning


Norsk Fyrhistorisk Forening.
Norsk Fyrhistorisk Forening (NFHF) ble stiftet i 1997 og arbeider for dokumentasjon og formidling av norsk fyrhistorie, samt vern og ideell bruk av norsk fyrstasjoner som etter omfattende automatisering og avfolking er truet av forfall.
Området omfatter fyrstasjoner, skipsleden, flytende og faste navigasjonsinstallasjoner, fartøytjenesten og nærmere definerte kystkulturminner.
Foreningen er en paraplyorganisasjon med 350 medlemmer, hvorav ca en tredel er lag og foreninger. Foreningen er medlem av Norges kulturvernforbund.


Norsk Forstmannsforening.
Norsk Forstmannsforening (NFF) er en faglig sammenslutning for medlemmer i Naturviterforbundet som har skogfaglig bakgrunn. NFF har som formål å samle såvel yrkesaktive som studenter til faglig og kollegial virksomhet. Forstmannsforeningen ble stiftet i 1898.


Norsk Fosterhjemsforening.
Norsk Fosterhjemsforening (NFF) er en forening som har som mål å være en aktiv pådriver for å heve kvaliteten på alle plan innen fosterhjemsomsorgen. NFF er en selvstendig interesseorganisasjon som er uavhengig i forhold til politiske partier og trossamfunn.
Eksterne lenker.
Fosterhjemsforening


Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk.
Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk (NFF) ble startet i 1963 for å samle og styrke fagmiljøene som jobbet med teknologi for bergarbeid.
Eksterne lenker.
Fjellsprengning


Arna.
a> 987 moh. Det høyeste fjellet i Bergen ligger i Arna
Arna er en tidligere kommune i Hordaland, nå en av Bergens 8 bydeler. Arna ble innlemmet i Bergen i 1972. Det gamle kommunesenteret var Indre Arna.
Bydelen hadde 12 862 innbyggere 1. januar 2012. Arealet er 99,71 km² landareal og 2,78 km² ferskvann. Mesteparten av arealet omfattes av store fjellmassiver i øst og vest. Mellom disse ligger Arnadalen, med de tre tettstedene Espeland, Indre Arna og Ytre Arna.
Bydelen grenser til Åsane i nordvest, Bergenhus i vest, og Fana i sør. I øst ligger Samnanger og Vaksdal kommuner, og over Sørfjorden i nord ligger Osterøy. Bydels- og kjøpesenteret Øyrane Torg og Arna stasjon ligger i Indre Arna. Det tar 7 minutter med tog gjennom Ulrikstunnelen til Bergen stasjon. Lokalavisen Bygdanytt dekker bydelen og Osterøy.
Historikk.
Haus formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837. Området ble delt 1. januar 1870 i Haus og Bruvik kommuner. Haus hadde på dette tidspunkt 4 229 innbyggere. 1. januar 1964 ble den del av Haus som lå på Osterøy overført til Osterøy kommune. Samtidig endret Haus kommune navnet til Arna kommune. 1. januar 1972 ble Bergen by utvidet ved at kommunene Arna, Bergen, Fana, Laksevåg og Åsane ble én enhet. Arna kommune hadde ved sammenslåingen 11 766 innbyggere.
I 1980 hadde Arna som eneste bydel en folkeavstemning og eventuell utskillelse fra Bergen kommune, og 80% stemte for å skille Arna ut som egen kommune. Men Stortinget overstyrte saken og Arna forble en del av Bergen kommune. I 2005 kom det et forslag om å slå sammen Arna, Osterøy, Vaksdal og Samnanger til Oster kommune. Flere av den voksne generasjonen som er født før 1964 og levd hele sitt liv i Arna har bodd i 3 forskjellige kommuner uten å flytte ut av Arna.
Ådna er den gamle uttalen av stedsnavnet Arna, denne formen er idag brukt i navnene Ådnamarka, Ådnavegen, Ådnatun og Ådnanipa. Navnet Arna kommer visstnok av «arinn» som betyr skjær, av de to små skjærene som ligger like ved Holmen i Arnavågen. Arna var navn på en av skipreidene i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, men gikk ut av bruk som administrasjonsnavn ved formannskapslovene i 1837, da het området Haus prestegjeld. Arna ble tatt i bruk som kommunenavn i 1964.
Grunnkretser.
Utsikt fra Ådnanipa mot Garnes og Ytre Arna. Arnavågen til venstre, Sørfjorden og Osterøy til høyre.
Bydelen Arna består av 19 grunnkretser som omfatter delområdene Ytre Arna, Indre Arna og Lone.


Haus.
Haus er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Fastlandsdelen av kommunen fikk i 1964 navnet Arna og er i dag del av Bergen.
Haus formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837. Området ble delt 1. januar 1870 i Haus og Bruvik kommuner. Haus hadde på dette tidspunkt 4 229 innbyggere.
1. januar 1964 ble en del av Haus som lå på Osterøy overført til den nye Osterøy kommune. Samtidig ble fastlandsdelen av Haus kommune omgjort til en ny kommune med navnet Arna kommune.
1. januar 1972 ble Bergen by utvidet ved at kommunene Arna, Bergen, Fana, Laksevåg og Åsane ble én enhet. Arna kommune hadde ved sammenslåingen 11 766 innbyggere.


VM på skøyter, enkeltdistanser for damer.
VM på enkeltdistanser ble første gang arrangert i 1996.
Fra og med 2002 er det ikke arrangert VM på enkeltdistanser i OL-år. Lagtempo ble første gang arrangert i 2005.
Se også.
Damer


Cindy Klassen.
Cynthia «Cindy» Klassen OM (født 12. august 1979) er en canadisk skøyteløper av norsk avstamning.
Etter å ha spilt ishockey i flere år, begynte hun å trene hurtigløp høsten 1997. Hun tok sin første internasjonale mesterskapsmedalje i 2001, da hun fikk bronse på 1500 meter i VM enkeltdistanser.
I november 2005 satte hun, med én ukes mellomrom, verdensrekord på 1500 og 3000 meter.
Under OL 2006 i Torino tok hun fem medaljer, flere enn noen andre deltakere.
Oslo Skøiteklub besluttet i 2006 at Oscarstatuetten for sesongen 2005-06 skulle tildeles Cindy Klassen for hennes seier i allround-VM i Calgary, der hun var overlegent best på samtlige fire distanser og forbedret verdensrekordene både på 3000 meter og sammenlagt.


Norske Finansanalytikeres Forening.
Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) er en organisasjon som arbeider for å øke den allmenne forståelse av kapitalmarkedets funksjon, bidra til et velfungerende kapitalmarked, samt bidra til en høy standard og et høyt etisk nivå på arbeid innen finansanalyse.
Foreningen ble stiftet i 1968 og har i underkant av 1400 medlemmer (2004).


Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) er en fagforening og interesseorganisasjon for forfattere og oversettere av faglitteratur. Foreningen ble stiftet som "Faglitterær forfatterforening" i april 1978, og tok i 1990, under nytt navn, opp i seg den separate organisasjonen "Norsk faglitterær oversetterforening".
Foreningens formål er å sikre medlemmenes faglige og økonomiske interesser gjennom forhandlinger med offentlige og private institusjoner om vilkår for utgivelse og bruk av faglitteratur, om vederlagsordninger m.v. NFF arbeider også for å fremme god faglitteratur og å styrke norsk skriftspråk, noe som blir stadig viktigere i et samfunn bygd på høye krav til kunnskap. NFF er utgiver av tidsskriftet "Prosa", og arrangerer jevnlig kurs og seminarer rundt sakprosarelaterte tema.
NFF er forhandlingspartner overfor Den norske Forleggerforening og andre utgivere av faglitteratur. Foruten å forhandle om avtaler for utgivelse i bokform, har foreningen de siste årene viet mye oppmerksomhet til forhandlinger om vilkår for elektroniske utgivelser.
Medlemskap.
Foreningen har (pr. februar 2011) 5399 medlemmer, hvorav 4850 forfattere og 320 oversettere. (229 er registrert som både forfattere og oversettere). Foreningen tar opp medlemmer etter søknad, og søkerne må dokumentere rettigheter til minst 100 sider med sakprosa.
Organisasjon.
NFF ledes av et styre valgt av foreningens øverste organ – årsmøtet. Styret har sju medlemmer og tre varamedlemmer, og ledes av leder og nestleder. Styrets arbeidsutvalg forbereder saker for styret og følger opp styrets vedtak sammen med administrasjonen. AU består av leder, nestleder og generalsekretær.
Foreningens leder i 2010-2011 er Jørgen Lorentzen, og generalsekretær er Trond Andreassen.
Stipendmidler.
Foreningen forvalter gjennom Det faglitterære fond store stipendmidler fra kollektivt kopivederlag og bibliotekvederlag til rettighetshavere. Stipendene tildeles både til medlemmer og ikke-medlemmer, så lenge de innfrir kravet til medlemskap. Styreleder i Det faglitterære fond i 2011-2012 er Erik Steineger.


Norsk Fysioterapeutforbund.
Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) er fysioterapeuters fagorganisasjon i Norge. Forbundet organiserer vel 9 200 studenter og offentlig godkjente fysioterapeuter.
Forbundet ble etablert i 1895 som "Sygegymnasternes Forening" og endret til "Norske Fysioterapeuters forbund" i 1958, mens dagens navn ble tatt i 2002. "Norsk Mensendieckforbund" ble innlemmet i forbundet i 1980.
Forbundsleder er Eilin Ekeland.


Norsk fagbibliotekforening.
Norsk fagbibliotekforening (NFF) er Norges eneste spesialiserte interesseorganisasjon for ansatte i fag- og forskningsbibliotek og innenfor dokumentasjons- og informasjonsområdet.
Eksterne lenker.
Fagbibliotekforening


Prosa (tidsskrift).
Prosa er Norges største litteraturtidsskrift. Det er et tidsskrift om blant annet sakprosa, faglitteratur, skriftkultur og kulturpolitikk, og inneholder bokessay, anmeldelser, artikler og en rekke faste spalter. Tidsskriftet redigeres uavhengig og etter redaktørplakaten, og utgis av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Det kommer ut seks ganger i året.
Det første nummeret av Prosa ble utgitt i 1995.
Per Olav Solberg er i dag redaktør av tidsskriftet. Tidligere redaktører er Karianne Bjellås Gilje (2006–10), Halvor Fosli (2000–05) og Mari Toft (1995–99).


Islandsk.
Islandsk hører til den vest-nordiske grenen av de germanske språkene.
Skrevet islandsk har endret seg lite fra det norrøne skriftspråket, og islendinger kan uten større problemer lese de gamle sagaene. Derimot har islandsk uttale endret seg så mye at en islending fra 1200-tallet og 1900-tallet trolig ville ha store problemer med å forstå hverandre. Den rike og innfløkte grammatikken er for det meste uendret fra norrøn tid, islandsk har blant annet fire kasus, konjunktiv, bøying av verb i personer, bøying av tallord opp til og med fire osv. Islandsk er derfor et av de bedre bevarte språkene i Europa.
Islandsk har ikke større dialektforskjeller, men enkelte regionale småvariasjoner i uttale finnes. Den største forskjellen er at den sørlige delen av Island bruker de bløte konsonantene "b, d, g" for "p, t, k". For øvrig er den helt bløte uttale i det øvrige sydlandet ikke så dominerende i dag, hvilket skyldes mediene.
Islendinger og færøyinger kan til en viss grad forstå hverandre, med litt trening.
Uttale.
Det er ikke lett å uttale islandsk med en gang, men her kommer et utvalg
av hovedreglene, skrevet med vanlige bokstaver.
á = diftongen ao, er der vi har å. Jf. sognamaol.
é = je (isl. 'ég' blir uttalt 'jeg', ikke 'jæi')
ð = th (stemt) som i engelsk 'the'
f = f noen steder, men v i ord vi har v på norsk (dvs. mellom
vokaler), eksempel: nor. 'sova' = isl. 'sofa' blir uttalt med 'v'
i = en mellomting mellom i og e. Som vi sier 'i' i 'minne'
o = å, som 'sove' eller 'over' på norsk.
ó = diftongen ou, som engelsk lang 'o' (t.d. 'go')
þ = th (ustemt) som i engelsk 'thing'
ú = o som i 'nummer' eller 'to'
ll = dl/tl (som jærsk 'fjedl')
fn = bn (som jærsk 'nabn')
rn = rdn (ofte bare 'dn', som jærsk 'badn')
h før alle andre konsonanter skal uttales, noe som kan være svært vanskelig for norskspråklige.
k før vokal uttales k. Islandsk har ikke kj-lyden.
kk = hkk (såkalt preaspirert h. Må nesten høres, fins i noen norske fjelldialekter)
Islandsk har alltid trykket på første stavelse. F.eks. isl. 'bensín' uttales
'bennsin' (med tonem/tonelag som stjerna 'sola', ikke stedet 'Sola').


Colt M1911.
COLT M1911 er en pistol utviklet av John Moses Browning og Frankford Arsenal mellom 1905 og 1910.
Pistolen er i kaliber .45 ACP (automatic colt-pistol), og den ble approbert av US Army i 1911. Erfaringene fra første verdenskrig resulterte i mindre utvendige endringer av pistolen i 1924, den reviderte M1911 pistolen fikk betegnelsen M1911A1. På grunn av et stort behov for håndvåpen under begge verdenskrigene så ble pistolen produsert av flere våpenprodusenter (som f.eks. Springfield Armory). I 1985 ble Beretta 92F (M9) i kaliber 9 x 19 mm Paralellum valgt som etterfølger.
I norsk tjeneste.
M1911 ble approbert av det norske forsvaret i 1914. I 1917 begynte Kongsberg Våpenfabrikk å lage lisensproduserte M1911 pistoler til det norske forsvaret. Disse er kjent som «Kongsberg Colt». Ammunisjonen ble laget på Raufoss Ammunisjonsfabrikk og patronen og pistolen var i bruk til midten av 1980-tallet.
Ballistikk.
Tidlig ladning (første verdenskrig) var 13 gram kule på 213 m/s, senere ble denne endret til 14,9 g på 235 m/s.


.40 Smith & Wesson.
.40 S&W er en patron for pistol utviklet i samarbeid mellom Winchester Repeating Arms og Smith & Wesson. Den bruker kuler fra 135 grain til 200 grain, og opererer med et maksimalt trykk på 35 000 psi.
Historie.
.40 S&W-patronen ble lansert 17. januar 1990 sammen med en ny pistol fra Smith & Wesson, kalt Model 4006, men det tok flere måneder før våpenet var å få kjøpt. Patronen ble utviklet fra 10 mm Auto-patronen som hadde blitt tatt i bruk av FBI, men viste seg å være for kraftig i praktisk bruk. 10 mm Auto hadde en ytelse omtrent som kaliber .41 Magnum, og rekylen og munningsblåsten viste seg å være for kraftig for mange skyttere. Våpenet var i utgangspunktet kraftig nok til hjortejakt, og det var for mye selvforsvar og politibruk. Patronen ble derfor ladet med en svakere ladning for bruk i FBI, og dermed kunne Smith & Wesson gjøre om patronen slik at den ble kortere, men allikevel hadde den ønskede ytelse. De bestemte seg samtidig for å gå ned til hetter av typen «Small Pistol». Patronen ble raskt populær og gikk tidlig forbi 10 mm Auto når det gjaldt antall enheter solgt. Siden den var omtrent av samme lengde som 9 x 19 mm, kunne mange våpen konstruert for denne patronen enkelt gjøres om til å bruke det nye kaliberet.
Patronen har blitt populær både blant politi og sivile skyttere, men den har enda ikke blitt benyttet til militær bruk.
Typisk ballistikk er 10 gram kule på 350 m/s.
Rapporter om hylsebrudd.
Siden det er en høytrykkspatron er det fort gjort for en hjemmelader å bli overrasket om man ikke er forsiktig. For at patronen skal kunne kamres fra magasinet, er man avhengig av en materampe, dvs. en skråning inn i kammeret, og der vil ikke hylse ha kontakt med kammeret når skuddet avfyres. Dersom trykket er for høyt vil hylsa bule ut, og i verste fall sprekke der den ikke har kontakt med kammerveggen. Dersom dette skjer vil gass under høyt trykk kunne føre til at magasinet blir presset ut, og evt. skader på våpen og skytter. Det finnes også endel pistoler i kaliberet som låser opp mekanismen for tidlig fordi det egentelig er ombygde 9 x 19 mm våpen hvor fabrikanten ikke har gjort en god nok jobb. Siden det er en kraftigere patron med høyere kulevekt må hele låsegeometrien i våpenet endres for at det skal fungere godt. Det er derfor all grunn til å holde seg til fornuftige ladninger når man selv lader ammunisjon for dette kaliberet.


Skarnsundbrua.
Skarnsundbrua er en skråkabelbro i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag som forbinder Mosvik på Fosenhalvøya med Utøy i Innherred. Den går over Skarnsundet i Trondheimsfjorden som del av, Skarnsundet forbinder Trondheimsfjorden med Beitstadfjorden.
Skarnsundbrua var ved åpningen verdens lengste skråkabelbro i betong.
Skarnsundbrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet broen 17. april 2008.
Historie.
Byggingen startet vinteren 1989, og broen ble åpnet av kong Harald V den 19. desember 1991 på rasteplassen ved vestfoten av broen på Mosviksiden, hvor man finner «Kongesteinen» med kongens signatur. Det opprinnelige anleggsarbeidet innbefattet også bygging av 1,6 km ny vei.
Ferjeforbindelsen mellom Vangshylla på Inderøysiden og Kjerringvik på Mosviksiden ble lagt ned da broen åpnet. Ferjen hadde avgang én gang i timen fra hver side, og ble driftet av selskapet Innherredsferga (som nå er en del av Fosen Trafikklag, og som fortsatt drifter ferjen mellom Levanger og Ytterøy).
Kostnader.
Totalt kostet broen 219 millioner kroner, hvorav 30% skulle nedbetales med bompenger, bompengene ble krevd inn på Inderøysiden. Selskapet AS Skarnsundbrua ble stiftet for å kreve inn pengene. Siste dag for innkreving av bompenger var 24. mai 2007, nesten tre år før opprinnelig budsjettert.
Konstruksjon.
Da broen ble åpnet ble den kåret til den skråkabelbroen i verden som hadde lengst hovedspenn. Broen mistet denne betegnelsen etter at Tatara-broen i Japan ble ferdigstilt i 1999.
Broen har en utpreget slankhet i horisontalplanet og har en total brobredde på 13 m. Brooverbygningen er formet som et kassetverrsnitt. Tårnene er A-formet.
De 208 kablene på tilsammen 33 km veier 1 030 tonn. Kablene, som har en diameter på mellom 52 mm og 85 mm, kan om nødvendig skiftes ut enkeltvis. Kablene er beskyttet med korrosjonshindrende spinnemiddel, galvanisering og maling.
Broen er fundamentert i fjell under havbunnen under hvert tårn. Fundamenteringsdybden er maksimum ca. 16 m ved østre tårn, og ca. 27 m ved vestre tårn.
Broen er bygd for å tåle vindkast opp mot 48,5 m/s – noe som tilsvarer en hundreårsstorm – og er kontrollregnet for jordskjelv.
Utmerkelser.
Skarnsundbrua har fått flere priser, blant annet «Vakre Vegers Pris», «Vegdirektørens pris», «Betongtavlen -92» og «FIP Award» (internasjonal betongpris).


Frol.
Frol er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag, fra 1. januar 1962 del av Levanger kommune.
Frol var også tidligere del av Levanger, men i 1856 ble området delt i to: Levanger kjøpstad og Levanger landsogn (eller Levanger herred); Frol kommune.
28. november 1874 ble to allmenninger fra Skogn tillagt Frol ved Kongelig resolusjon.
13. november 1951 ble en del av Frol med 51 innbyggere (Lillemarksbakkene) overført til Levanger.
1. januar 1962 ble Frol kommune slått sammen med Levanger, Skogn og Åsen til den nye Levanger kommune.


Finlandssvensk.
Finlandssvensk er et fellesnavn på de ulike østsvenske dialektene som finlandssvenskene taler. Svensk er morsmål for 265 000 innbyggere i fastlands-Finland (5,1 prosent av befolkningen) og 25 000 ålendinger (94 prosent av ålendingene). Svensk er offisielt språk på Åland og et av Finlands to offisielle språk.


Queens.
Queens er en bydel i den amerikanske byen New York City. Bydelen har sammenfallende grenser med Queens fylke i delstaten New York State. Av New Yorks fem bykommuner ("boroughs") er Queens den som ligger lengst øst i et av de mest mangfoldige områder i verden hvor det snakkes rundt 138 forskjellige språk og hvor 46 prosent av beboerne er født utenfor USA og som kollektiv representerer over 100 forskjellige nasjoner. Queens er den største bykommunen og den nest største befolkningen. Med et totalareal på 461,7 km² er Queens er den største av de fem bydelene i New York City. Den har en befolkning på 2 229 379 (2000). Siden 1899 har Queens hatt de samme grensene som fylket Queens County, en administrativ enhet av staten New York, i USA. Queens, som nabokommunen Brooklyn, er lokalisert på vestenden av Long Island.
Om hver av bykommunene i New York City var uavhengige byer ville Brooklyn og Queens ha vært henholdsvis de tredje og fjerde største byene i USA, etter Los Angeles og Chicago. Med en befolkning på 2,3 millioner er Queens den nest mest befolkede bykommunen i New York City etter Brooklyn og den tiende mest befolkede fylket (county) i USA. Den er også USAs fjerde mest befolkningstette fylke.
Queens er et lappeteppe av mange unike nabolag, hvert med sin egen tydelige identitet. Astoria, i nordvest, er tradisjonelt hjem til den største greske befolkningen utenfor Hellas, samt en økende andel unge yrkespersoner fra Manhattan. Long Island City, i sørvest, er et stort fabrikk- og næringsområde. Jackson Heights, Elmhurst og Corona utgjør en stor blanding av søramerikanske og sørøstasiatiske kolonier. Flushing, nord i den midtre del av bydelen, er et stort kommersielt samlingspunkt for kinesiske og koreanske forretninger. Richmond Hill, i sør, har den største befolkningen av indiske sikher utenfor India. Forest Hills og Kew Gardens, i sentrale Queens, har tradisjonelt store jødiske befolkninger, mens Jamaica er et stort forretnings- og transportsentrum for bydelen, og også hjem til store afro-amerikanske og karibiske befolkninger. Sammen utgjør disse nabolagene det mest mangfoldige fylket i USA.
Queens arkitektur er variert og viser mange forskjellige typer av boliger fra store enkeltfamiliehus til store boligkomplekser med et stort antall boende. Områdene i den østlige delen av Queens har et utseende og en følelse av grenseområdene i vestlige Nassau County. I den nordvestlige delen av Queens er det mange urbane kvartaler og flere sentrale forretningsdistrikter. På Long Island City langs Queens vannkant mot Manhattan er stedet hvor One Court Square eller Citicorps bygning står, den største skyskraperen utenfor Manhattan.
To av New Yorks fremste flyplasser ligger i Queens: John F. Kennedy internasjonale lufthavn og LaGuardia lufthavn. Disse flyplassene er blant de travleste i verden. I Queens er også hjemmet for baseballaget New York Mets, og hvor US Opens tenniskonkurranser skjer.
Queens ble etablert i 1683 som den ene av de 12 opprinnelige fylkene i New York, og ble etter sigende oppkalt etter en engelsk dronning, portugisiske Katarina av Braganza (1638–1705), som ble gift med kong Karl II av England i 1662.


Gudbrand Kula.
Gudbrand Kula (Gudbrand Olavsson Kula) (født ca. 923) fra Opplandene. Han huskes ettersom han var far til Åsta Gudbrandsdatter fra Vestfold (født 970), og dermed morfar til Olav den hellige. Han var gift med Ulvhild.
Han hadde hus i nåværende Hole kommune, som Åsta flyttet tilbake til da hennes mann Harald Grenske ble drept i 995, samme år som Olav den hellige ble født. Åsta giftet seg senere med Sigurd Syr (Halvdansson) og født halvbroren til Olav, den kommende Harald Hardråde Sigurdsson. Hun fikk også sønnene Guttorm Sigurdsson og Halvdan Sigurdsson, og datteren Ingerid Sigurdsdotter.


Jurij Kravtsjenko.
Jurij Fedorovytsj Kravtsjenko, Юрій Федорович Кравченко, (født 5. mars 1951 i Oleksandrija i Kirovohrad fylke i Ukraina, død 4. mars 2005 i Kontsja Saspa) var tidligere innenriksminister (1995–2001) i Ukraina.
Kravtsjenko ble funnet død i sitt sommerhus nær hovedstaden Kiev. Han var innkalt som vitne i etterforskningen vedrørende drapet på den opposisjonelle georgisk-ukrainske journalisten Heorgij Gongadze, som ble funnet halshugget i 2000. Kravtsjenko skulle høtt opp som vitne bare timer etter at han ble funnet død.
«Mine kjære, jeg er uskyldig. Tilgi meg, jeg er offer for president Kutsjmas og hans omgivelsers politiske intriger. Jeg går fra dere med en ren samvittighet, lev vel.»


Sørkedalen.
Sørkedalen er en dal nordvest i Oslo, beliggende mellom Voksenåsen og Tryvannshøgda i øst og Venneråsen i vest. Den er et eget bygdesamfunn med en kultur som skiller seg distinkt fra resten av byen og som har bevart et ikke-urbant preg. Dalen er hovedsakelig bebygget med gårdsbruk, og er et populært utfartssted for friluftsaktiviteter som skitur og ridning for befolkningen i Oslo vest. Ved inngangen til dalen ligger Bogstad gård og Oslo Golfklubb.
Skiføre innerst i Sørkedalen, februar.
Sørkedalselven renner gjennom dalen og ut i Bogstadvannet. Sørkedalen er et fint utgangspunkt for skiturer i Nordmarka. Det går et bredt nettverk av sommer- og vinterløyper tilrettelagt av Skiforeningen. Det arrangeres også skiskole for barnehager og skoler i Oslo.
Sørkedalen er omtrent 10 km lang og ligger hovedsakelig innenfor Markagrensen, bortsett fra det sydligste området nærmest Bogstad som ligger i bydel Vestre Aker.
Sørkedalen skole ligger midt i den videste delen av Sørkedalen. Den har barnetrinn og videreføres tross tidvis ganske lave elevtall. Det er også butikk og cafe ved skolen.
Sørkedalen kirke ligger like sør før skolen, og er en steinkirke.
Gateadresse.
Sørkedalen (817-993, 804-994) er også en gateadresse i bydel Vestre Aker. Det er gårder og plasser i Sørkedalen som ikke ligger tett opptil Sørkedalsveien som har dette som adresse.


Mithqal.
Shoghi Effendi bekrefter at «en mithqál består av nitten nakhud».
Enheten ble tradisjonelt brukt i Midtøsten og hadde bestått av 24 nakhud, men i Bayánenen ble dette endret til 19 nakhud og Bahá'u'lláh bekreftet denne størrelsen på mithqál i bahá'í-lovene. Brukes som målesystem av bahá'íer for betalning av huqúqu'lláh


Tetris.
Tetris (på russisk Тетрис) er et av de mest populære dataspillene noensinne. Spillet ble oppfunnet i 1985 av den russiske matematikeren Aleksei Pazjitnov, som da arbeidet ved Vitenskapsakademiet i Moskva. Spillet går ut på å stable «byggeklosser» oppå hverandre slik at de danner fullstendige rekker.
«Byggeklossene» i Tetris er "tetrominoer", dvs. geometriske figurer som er satt sammen av fire kvadrater som henger sammen langs en eller flere av sidene, derav navnet Tetris (avledet fra "tetra-", som på gresk betyr "fire"). Det finnes fem slike kombinasjoner, men to av disse finnes også i speilvendte utgaver, hvilket gir syv ulike tetrominoer. Pajitnov skal ha funnet inspirasjon i en eske med pentominoer, som er et populær spill innen rekreasjonsmatematikk.
Det har vært en kaskade av spørsmål knyttet til opphavsretten til dette spillet. Pajitnov lagde Tetris opprinnelig for datamaskinen Elektronica 60, og i løpet av kort tid dukket det opp Tetris-kloner for de fleste plattformer, blant annet for PC og Game Boy. Rettighetene til spillet har vært solgt og videresolgt flere ganger, uten at dette har vært avklart med skaperen av spillet. Til tross for den enorme populariteten, har Pajitnov selv tjent svært lite penger på salget av spillet.


Kareem Abdul-Jabbar.
Kareem Abdul-Jabbar (født 16. april 1947) ble døpt Ferdinand Lewis Alcindor Jr. og er en tidligere amerikansk basketballspiller. Siden han er 218 cm høy, var han en naturlig center. Abdul-Jabbar byttet navn etter at han konverterte til islam på slutten av 60-tallet.
NBA-karriere.
Abdul-Jabbar spilte 20 sesonger i den amerikanske basketballigaen NBA for Milwaukee Bucks og Los Angeles Lakers. Han er NBAs mestscorende spiller gjennom tidene med 38 387 poeng og ble kåret til ligaens mest verdifulle spiller seks ganger. Abdul-Jabbar ble NBA-mester seks ganger; en gang med Milwaukee, de andre med Los Angeles.
Statistikker fra Abdul-Jabbars NBA-karriere.
Tabellen viser Kareem Abdul-Jabbar sine statistikker under hans NBA-karriere. Noen av statistikkene ble ikke målt i enkelte deler av karrieren hans og er derfor ikke med.
Karriere ut over basketball.
Abdul-Jabbar hadde en sentral rolle i Bruce Lee-filmen "Game of Death" fra 1978. I tillegg spilte han andre flykaptein i filmen "Hjelp, vi flyr!".


Ragnvald Mørejarl.
Ragnvald Øysteinsson Mørejarl (norrønt "Rögnvaldr Mœrajarl") (circa 830 – 892) var en jarl på nordvestlandet i Norge på midten av 800-tallet, tilsvarende det området som i dag heter Møre og Romsdal.
Ragnvalds ætt.
Ragnvald var sønn av Øystein Ivarsson som ble kalt for Øystein Glumra. I henhold til "Orknøyingenes saga" går Ragnvalds ætt tilbake til «Heite Gors sønn var far til Sveide sjøkonge, far til Halvdan den gamle, far til Ivar Opplendingejarl, far til Øystein Glumra, far til Ragnvald jarl den mektige og den rådsnare». Den samme sagaen strekker hans ætt tilbake til en mytologisk opprinnelse til skikkelse ved navn Fornjot fra Finland eller Kvenland.
Snorre Sturlasson skriver i "Harald Hårfagres saga" i "Heimskringla": «Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Hallad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær til vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt for Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.»
Ragnvald var således far til sagnomsuste Gange-Rolf som i sagalitteraturen er blitt identifisert som den nordbo som franskmennene kaller for «Rollo» og som grunnla et jarldømme i Normandie. Dette har imidlertid aldri blitt historisk dokumentert ettersom kildene spriker i alle retninger, en av dem som stiller seg bak de tidligere nevnte tradisjonene er Jón Viðar Sigurðsson i boken "Norsk Historie 800 – 1300" (Det Norske Samlaget, 1999). Via sønnen Torv-Einar ble Ragnvalds ætt giftet inn i det skotske kongehuset.
Den rådsnare.
Ifølge Snorre satte Harald Hårfagre Ragnvald til å være jarl over Nordmøre og Romsdal (og etter hvert Sunnmøre). Kongen gav ham rett til hjelp av både stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Ragnvald ble også kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og det ble sagt at begge navnene var sanne.
Kongen skal ha betraktet Ragnvald som en av sine viktigste menn og legenden sier at Ragnvald var den som klippet kongens hår da han etter ti år var blitt konge over alle i Norge. Før ble kongen kalt for «Harald Luva» ("Lurvehode"), men etter at håret var skåret, ga Ragnvald ham et nytt navn, «Hårfagre».
Orknøyene.
Snorre forteller at Ragnvald sendte sønnen Hallad vestover etter at broren Sigurd var blitt drept, men han ble så plaget av vikinger og ransmenn at han ble lei og kom tilbake. Faren ble da sint og skjelte ham ut for ikke å ligne på forfedrene sine. Den andre sønnen, Einar, lovte da at han kunne reise til Orknøyene og aldri komme tilbake til Norge mer. Ragnvald jarl skal da ha sagt at det var like greit om han aldri kom tilbake igjen: «For jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellbårne».
Ragnvald utstyrte sønnen med skip og mannskap og lot ham dro vestover hvor han kom i kamp med vikinger og drepte dem. På Orknøyene ble han kalt for Torv-Einar for han lot skjære torv som brensel for det vokste ikke trær der. Han ble jarl på Orknøyene og en mektig mann, enøyd og stygg å se på.
Innebrent.
Da Harald Hårfagre tok til å eldes ble sønnene hans Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome stadig mer misfornøyd med at de selv ikke hadde noe rike mens faren hadde innsatt jarler rundt om i fylkene. De besluttet da å ikke vente mer på odelen sin. Snorre skriver at «de dro ut med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med seksti mann.»
Da kongen hørte dette dro han med en stor hær mot Gudrød som overga seg og ble sendt til Agder. Kongen innsatte så Tore Teiande, sønn av Ragnvald Mørejarl, som ny jarl og giftet ham med datteren Ålov. Kongsdatteren ble siden kalt «Årbot». Halvdan Hålegg dro derimot over til Orknøyene, kom uventet på Torv-Einar som måtte flykte, men samme høst kom Torv-Einar tilbake og overrasket Halvdan og fikk ham drept.
Litteratur: Jomsvikingslaget i oppklarende lys. Haugenbok ISBN 9788292055342


Angra dos Reis.
Angra dos Reis er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Byen ligger ved kysten, sør i delstaten og har en befolkning på om lag 100 000 innbyggere. Kommunen grenser til nabokommunene Bananal (SP), Cunha (SP), Mangaratiba, Paraty, Rio Claro og São José do Barreiro (SP).
Byen fikk navnet Angra dos Reis ("Kongenes bukt") av Portugiseren André Gonçalves. Han kom dit som første Europeer den 6. januar 1502 (Hellige Trekongers dag). Byen fungert en periode som eksport- og importhavn for industrien i delstaten São Paulo, blant annet kaffe
Byen er i dag preget av industri og har blant annet oljeraffineri, skipsverft, fiskeindustri samt Brasils eneste atomkraftverk. Byen er også utgangspunkt for turisttrafikk ut til øya Ilha Grande.


Niterói.
Niterói er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Byen ligger på nordsiden av Guanabarabukten, som skiller den fra delstatshovedstaden Rio de Janeiro. De to byene er forbundet med en 13 kilometer lang bro samt med ferge.
Byen ble grunnlagt den 22. november 1573 av en tupi-indianer med navnet Araribóia. Dette er den eneste byen i Brasil som har blitt grunnlagt av en indianer. Byen skiftet navn fra "Vila Real da Praia Grande" til "Niterói" den 6. mars 1835. Navnet stammer fra tupi-ordet "Nictheroy", som betyr «skjulte vann». Samme dato ble statusen endret fra landsby til by.
Museet Niterói museum for moderne kunst er byens kjennemerke. Det er tegnet av Brasils berømte arkitekt Oscar Niemeyer.
I Niterói ligger også skipsverfet "STX Brazil Offshore", som er eid av STX Europe.


Langton Matravers.
Langton Matravers er en landsby i Dorset, England. Den ligger like utenfor Swanage. Stedet er et verdslig sogn, underlagt distriktet Purbeck.
Stedet er et populært turistmål, og omkring 17 % av husene er fritidsboliger. Historisk har stenbrudd vært en viktig inntektskilde, og kalksten fra Langton har vært i bruk siden romersk tid.
Landsbyen har et lite lokalmuseum, som er åpent i turistsesongen.
Sognekirken, viet til St. Georg, har et tårn fra ca. 1320, mens resten av kirken er resultatet av ombygging i 1876. Den ene av de tre kirkeklokkene er fra 1420.


Manhattan (øy).
Manhattan er en øy i den amerikanske byen New York. Øya tilhører bydelen Manhattan og er omgitt av elvene East River, Harlem River og Hudson River. Den er 21,5 km lang.
Navnet Manhattan («kupert øy» eller «sted for beruselse») er fra de algonkinske språk talt av områdets første innbyggere. Ifølger myter ble øya kjøpt fra de innfødte for 24 dollar i perler og andre pyntegjenstander. Øya ble kolonisert av hollenderne i 1624.


Long Island.
Long Island er en øy i den amerikanske delstaten New York. Den er rundt 190 km lang og 20–32 km vid, og deler seg i to grener ved sin østlige ende, kjent som North Fork og South Fork.
Vest på øya ligger fylkene Kings og Queens, og øst for dem er fylkene Nassau og Suffolk.
Geologisk er øya dannet av to rygger av istidsmorener hovedsakelig bestående av grus og løs sten over dypt grunnfjell. Teknisk sett er øya egentlig en halvøy adskilt fra fastlandet av East River, et tidevannsestuar fra Hudsonelva. Den østre siden av øya er fortsatt delvis preget av landbruk, og inneholder nå mange vingårder i tillegg til tradisjonelle jordbruk. Fiske er også en industri på øya, i landsbyene Northport and Montauk.
Siden andre verdenskrig har Long Island fått et stadig større forstadspreg og er i noen områder fullt ut urbanisert. South Fork inkluderer området kjent som "The Hamptons", som er et populært sommersted for New Yorks velstående innbyggere.


Skogn.
Norske Skogindustriers papirfabrikk på Fiborgtangen
Skogn eller Skogna (uttales "skångn" eller "skångna" – sistnevnte er navnet i dativform, som brukes blant annet etter artikkelen «i») er ei bygd, et tettsted, et prestegjeld og en tidligere selvstendig kommune i Levanger kommune i Nord-Trøndelag fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
Skogn ble etablert som Skogn formannskapsdistrikt i 1837, i et område som omfatter dagens Levanger kommune bortsett fra Levanger by (som fikk kjøpstadrettigheter i 1836) og Åsen. Den 28. november 1874 ble deler av to allmenninger i Skogn overført til Frol. Den 1. januar 1962 ble Skogn kommune sammen med Frol, Levanger og Åsen slått sammen til Levanger kommune. 1. januar 1964 ble også Ytterøy kommune lagt til samme kommune.
Skogn er et prestegjeld i Sør-Innherad prosti i Nidaros bispedømme. Skogn prestegjeld består av Alstadhaug, Markabygd og Ekne sogn.
Levanger var fra 1589 anneks til Skogn prestegjeld, men ved kongelig resolusjon 1. februar 1855 ble Skogn prestegjeld delt og Levanger kjøpstad og Levanger landsokn eller herred (senere Frol) ble eget prestegjeld.
Den største arbeidsgiveren i Skogn er Norske Skogs papirfabrikk på Fiborgtangen. Det drives også et omfattende jordbruk i bygda.


Lytchett Minster.
Lychett Minster er en liten landsby ved utkanten av Poole i Dorset, England. Den er del av et verdslig sogn sammen med Upton, som ligger like ved, på den andre siden av veien A35. Tilsammen hadde de to stedene 7573 innbyggere i 2001, hvorav flertallet bor i Upton.
Det ligger flere herregårder i Lytchett Minster, hvorav en rommer Lytchett Minster School.
Lytchett Minster Rugby Club spiller i Hampshire League og i Dorset and Wilts League.


Prestegjeld.
Prestegjeld var tidligere et geografisk, administrativt område i Den norske kirke. Et prestegjeld bestod av ett eller flere sokn. Prestegjeldet var i sin tur underlagt et prosti.
I et prestegjeld var det ofte flere prestestillinger (kapellaner) som administrativt er underlagt en sogneprest (sokneprest). Et prestegjeld hadde også andre ansatte, som kateket, diakon og kantor. Gruppen av ansatte i et prestegjeld betjente alle sognene i prestegjeldet.
Sognene har på sin side en betydning i kirkens rådsstruktur. Hvert sogn har et eget sogneråd (menighetsråd). Sognerådene velger medlemmer til et kirkelig fellesråd (fellesrådet) i kommunen.
Fra 1989 ansettes sokneprester og kapellaner av bispedømmerådene. Det er ca. 1 300 prester i menighetstjeneste i Den norske kirke.
Fra 2004 har prestegjeldet som administrativ enhet vært faset ut av Den norske kirke, og blir i dag ikke brukt. Kirken er nå organisert med de ulike sognene som grunnenheter, og prestene er ansatt i et prosti i stedet for i et prestegjeld.


Prosti.
Prosti er i flere kirkesamfunn betegnelsen på et som regel geografisk avgrenset administrativt område. Et prosti er en enhet innen et bispedømme og ledes av en prost. Betegnelsene kan variere fra trossamfunn til trossamfunn, og det varierer også hvor vide reelle fullmakter en prost utøver innad i prostiet.
Den norske kirke.
I Den norske kirke er landets elleve bispedømmer delt i 107 prostier. Det prostiet som omfatter bispedømmets domkirke, kalles et domprosti; det er således elleve domprostier i Norge. Det er om lag åtte-ni prostier i hvert bispedømme. Døvemenighetene i hele landet utgjør et prosti under Oslo bispedømme.
Prosten eller domprosten er den øverste geistlige leder i et prosti. Proster i Den norske kirke utnevnes av Kongen i statsråd.
Det finnes også et ikke-territorielt avgrenset prosti, det som omfatter feltpresttjenesten. Prosten for feltprestkorpset holder til på Akershus Festning, og er under tilsyn av Oslo biskop.


Sogneprest.
En sogneprest eller sokneprest er den prest som har det overordnede ansvar i et prestegjeld i Den norske kirke. Et prestegjeld kan bestå av ett eller flere sogn, og sognepresten kan ha hovedansvar for flere sogn samtidig, eventuelt at disse betjenes av en eller flere kapellaner i tillegg. Begrepet sogn er sammenfallende med menighet. I tradisjonell språkbruk er menighet oftest brukt om bysogn, mens sogn gjerne er forbeholdt landsogn. Den offisielle betegnelsen idag er imidlertid "sogn".
Sogneprest inntil Kirkeloven av 1997.
Før den nye av 1997 var sogneprestene i Den norske kirke statlige embetsmenn, og hadde kirkebokføringsmyndighet i prestegjeldet. Sognepresten ble utnevnt av kongen i statsråd etter innstilling fra prost, biskop og menighetsråd. Det samme gjaldt biskoper, proster og residerende kapellaner, mens derimot kallskapellan ble tilsatt av Kirkedepertementet. En egen stillingstittel, hjelpeprest, hadde det lokale bispedømmeråd tilsettingsmyndighet for. Etter hvert dukket også tittelen menighetsprest dukket opp, som ikke er en offisiell betegnelse, men tittelen på en prest som er lønnet og tilsatt av det lokale menighetsråd. Tittelen pastor er en generell geistlig tittel, men er ikke en offisiell stillingsbenevnelse i Den norske kirke.
I tillegg til kirkebokføringsmyndighet hadde sokneprestene tidligere også ansvar for folkeregisteret i sitt område. Etter hvert som Folkeregisteret gikk over til å bli et selvstendig forvaltningsområde, fortsatte imidlertid sokneprestene helt opp til Kirkeloven av 1997 å føre et separat fødselsregister som fungerte som et skyggeregister – en slags back up – til folkeregisteret. Sokneprestene hadde dermed også myndighet til å utstede fødselsattest. Alle fødsler ble således meldt både til Folkeregisteret og til prestekontoret.
Residerende kapellan (som oftest forkortet res.kap.) var tittel på en prest med sogneprestmyndighet i et sogn innenfor et prestegjeld med flere sokn og som hadde sogneprestfullmakter for sitt sogn. Dette sognet ble da gjerne kalt annekssogn, til forskjell fra hovedsognet, hvor sognepresten hadde ansvar. Tittelen kallskapellan var rangert under residerende kapellan, men han kunne på lik linje med ham ha kirkebokføringsmyndighet i et eller flere sokn. I motsetning til de to førstnevnte var imidlertid kallskapellanen ikke embetsmann, og hans fullmakter var delegert fra soknepresten.
Sogneprest etter Kirkeloven av 1997.
Med Kirkeloven av 1997 ble det etablert to administrasjonslinjer i Den norske kirke – bispedømmelinjen, som omfatter prestetjenesten, og kirkelig fellesråd, med arbeidsgiveransvar for alle øvrige ansatte på lokalt nivå. Sognet danner etter dette grunnenheten i Den norske kirke og alle sogn skal ha en sogneprest. Forskjellen på hovedsogn og annekssogn ble tatt bort, og dermed også forskjellen på sogneprester og residerende kapellaner. I ett og samme prestegjeld kan det således være flere sogneprester, men da gjerne slik at én sogneprest har ledende ansvar. I tillegg kommer i folkerike sogn egne kapellaner. En lokal sammenslutning av sogn utgjør et prestegjeld, men betegnelsen prestegjeld er offisielt gått ut av bruk, selv om de i praksis lever videre som naturlige geografiske tjenestedistrikter. Neste administrative nivå er prostiet, som ledes av prosten. En sammenslutning av prostier utgjør et bispedømme, ledet av biskopen. Sognepresten er etter Kirkeloven av 1997 ikke lenger embetsmann, men tilsettes av bispedømmerådet. Prost og biskop er derimot fortsatt embetsmenn og utnevnes av Kongen i statsråd. Sognepresten mistet etter Kirkeloven av 1997 også sitt administrative ansvar for sognet, som ble overført til en daglig leder, ofte kalt kirkeverge.
De kirkelige fellesråd danner en parallell struktur til bispedømmelinjen. Fellesrådet er en sammenslutning av sognene innenfor en kommune. Medlemmene utgjøres av representanter for menighetsrådene i de enkelte sogn. Fellesrådets daglige leder er kirkevergen, mens hvert enkelt sogn har en daglig administrativ leder. I større kommuner kan det inntre et mellomnivå, der flere sogn danner et tjenestedistrikt som ledes av en menighetsforvalter. Dette er tilfelle i Oslo, som er inndelt 5 prostier. Prostiene igjen er delt inn i tjenestedistrikter, og disse igjen i sogn.
Den nye lovgivningen gjør at nesten enhver prestekandidat fra Universitetets praktikum kan bli (såkalt) "sogneprest". Tittelen har etter endringen av kirkeloven i 1997 dermed ikke lenger den akademiske og administrative betydningen den hadde tidligere. Mange av nåtidens "sogneprester" opererer i tidligere "kapellanier", og ville forut for endringen av kirkeloven hatt tittel av kapellan, kallskapellan eller residerende kapellan.
Historikk.
Hierarkiet i Den norske Kirke var tidligere basert på prestegjeldene. Prestegjeldene utgjorde et prosti, og prosten ble enten valgt blant prostiets sogneprester eller den sogneprest med lengst tjenestetid i prostiet ble automatisk valgt. Det gikk ikke an å søke på prostestillinger. Deretter gikk man på 1970-tallet over til en ordning med at prostefunksjonen ble tillagt et bestemt prostesete, og som inngikk i stillingsbeskrivelsen for sognepresten i den menighet som fikk prostefunksjonen tillagt. Prostesetet ble gjerne knyttet til sogneprestembetet i den mest sentrale eller den største menigheten i prostiet eller til det kirkested med størst historisk tyngde og betydning. Eksempelvis var prostefunksjonen for Nedre Romerike prosti knyttet til Skedsmo kirke og ikke til Lillestrøm. Prosten var imidlertid i tillegg til sin funksjon som prost også sogneprest for sitt sogn.
Sognepresten var tidligere en fremtredende lokal autoritetsperson med myndighet på flere områder enn de strengt kirkelige. Blant annet var han fast medlem av skolestyret og barnevernsnemnd eller vergeråd.
Med den nye Kirkeloven av 1997 er prosten løst fra sitt sogneprestansvar, og er dermed ikke lenger automatisk knyttet til ett bestemt sogn. Biskopen kan imidlertid bestemme at prosten også skal ha en viss menighetstjeneste knyttet til den menighet prostesetet opprinnelig hørte sammen med. Prosten i Arendal vil eksempelvis ha tilknytning til Trefoldighetskirken i Arendal, som er prostiets hovedkirke.
Opprettelsen av det moderne presteembedet var en langvarig prosess som tok til etter reformasjonen, og endelig fastsatt etter 1620, da det ble påkrevd med teologisk embedseksamen for å kunne titulere seg som prest. Før dette var prestene ikke nødvendigvis akademisk utdannende menn, og deres sosiale status var deretter. Etter hvert fikk prestene en sentral rolle som statlige embetsmenn og med omfattende kontroll- og forvaltningsoppgaver som gikk langt utover de spesifikt kirkelige funksjoner. Slik endret bildet av presten seg, og han ble til en myndig og mektig mann som nøt stor respekt og sosial anseelse. Han bodde i prestegården, som ofte var en av bygdas største gårder, og hadde sitt innkomme fra denne. Noen embeter ble sett på som magre eller fete, alt etter inntektsmulighetene på det enkelte sted. Naturlig nok var de store jordbruksbygdene på Østlandet "fete" kall, men små, avsides kall i Nord-Norge eller på Vestlandet ofte var "magre". I bymenigheter uten jordvei ble soknepresten avlønnet etter et eget regelverk som innebar at han ble kompensert for «savn av jordvei».
På 1950-tallet gikk prestene over til et fast lønnssystem, men fortsatt med en ordning der prestegjeldets rang og folkemengde bestemte lønnsnivå. Menigheter i Nord-Norge med få innbyggere, men store geografiske avstander havnet dermed i laveste lønnsklasse, mens store bymenigheter alltid havnet i øverste lønnsklasse. I dag avlønnes prestene på samme premisser som øvrige offentlige ansatte med lønnsfastsettelse etter kompetanse og ansiennitet.
Sogneprestene kunne tidligere betjene enorme geografiske områder med et stort antall kirker. Gudstjenester i de enkelte kirker kunne da ikke holdes så regelmessig, og for mange mennesker utover i landet ble sognepresten en person de så bare noen ganger i året, og ellers ved de avgjørende livsbegivenheter, som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Eksempelvis var Petter Dass sokneprest i Alstahaug, som omfattet hele Nord-Helgeland. I store menigheter var det imidlertid tidligere ikke så uvanlig at soknepresten hadde en personellkapellan – en personlig presteassistent soknepresten selv ansatte for avhjelpe med de tjenester han selv ikke rakk over.
Danmark.
Den norske sogneprestrollen springer ut fra den felles dansk-norske statskirkeordning frem til 1814, og de historiske spor herfra er derfor mange. I den danske statskirken hadde sogneprestene en tilsvarende stilling som de norske frem til 1981. I 1981 ble tittelen kapellan avskaffet og alle kapellaner i den danske statskirken gitt tittelen sogneprest. Den presten som før 1981 ble betegnet som sogneprest kalles idag "kirkebogsførende sognepræst og begravelsesmyndighed."
Sverige.
I Sverige kalles sogneprestene kyrkoherder. Kapellaner kalles komminister, mens prosten kalles kontraktsprost. Den svenske sognepresten har hatt minst enda større myndighet enn den norske og danske. I tillegg til oppgaver og fullmakter nevnt ovenfor skulle han en gang i året også gjennomføre husforhør, der han skulle kontrollere kunnskapsnivå og sedelige forhold i de enkelte familier.
I andre kirker.
I Norge er det bare Den katolske kirke utenom Den norske kirke hvor tittelen sogneprest benyttes. Som i Den norske kirke er sognepresten også her den øverste ansvarlige for sitt sogn, men tjenesten er regulert av Den katolske kirkes eget lovverk. I enkelte katolske menigheter har man pastoralteam, der sokneprestens funksjoner er fordelt på flere prester og lekfolk, og for hvor prestens oppgaver er begrenset til dem bare en prest kan betjene. Innenfor et slikt pastoralteam vil presten ofte få tittelen "moderator".


Sogn.
"Sokn kan vise til: Sokn (øy)"
Et sogn eller sokn er vanligvis det område en kirke betjener, og er den laveste forvaltningsenhet innen kirken i land som Norge og Danmark.
I Den norske kirke («Folkekirken») kan et sogn ha flere kirker. Flere sogn til sammen danner et prosti. Et prosti er et lokalt distrikt hvor en gruppe prester og andre med kirkelige stillinger er ansatt. Alle sognene i prostiet betjenes av denne gruppen av prester, selv om de fleste prestene vil ha et spesielt ansvar for ett eller flere sogn. (Det som tidligere ble kalt "prestegjeld".) De fleste andre ansatte vil være knyttet til ett enkelt sogn. Hvert sogn har et eget menighetsråd (på nynorsk: "sokneråd"). Sognet spiller derfor en rolle i kirkens rådsstruktur. Når det er flere sogn innenfor en kommune, ligger arbeidsgiverfunksjoner, forvaltningen av eiendom og kirkegårdsdrift under fellesrådet, som er sammensatt av representanter fra menighetsrådene. Er det bare ett sogn, er menighetsrådet også fellesråd.
Begrepet sogn viser i utgangspunktet til et geografisk område, mens begrepet menighet i utgangspunktet er et fellesskap av kristne mennesker. Begrepene brukes likevel normalt som sammenfallende størrelser i Den norske kirke. Forskjellen kommer imidlertid frem i et eldre kirkerettslig verk: "Den opprinnelige og grunnleggende kirkelige enhet er menigheten. Kirkens funksjoner så vel som den enkeltes medlemsforhold er knyttet til dette lokalt avgrensede personsamfunn. Territorialt har menigheten fra gammel tid falt sammen med den sivile enhet sognet, og omfatter alle kirkemedlemmer som bor i dette, derav ord som sognemenighet, sognekirke og lignende." (Kristian Hansson: Norsk Kirkerett, 1957, side 35)
I Den katolske kirke er et sogn laveste juridiske territoriale enhet, på samme linje (men høyere i rang) som kvasisogn/kapelldistrikter.


Robert Mugabe.
Robert Gabriel Mugabe (født 21. februar 1924 i Masvingo) har vært leder for Zimbabwes regjering siden 1980, først som statsminister og deretter som president fra 31. desember 1987. Fra å være feiret frigjøringshelt har Mugabe gått hele veien til å bli en av verdens mest tyranniske og korrupte despoter som har ødelagt det tidligere forholdsvis velstående Zimbabwe og gjort det til et av verdens fattigste med verdens laveste forventede levealder.
Tidlig liv.
Mugabe er tredje av fire brødre, de to eldste døde mens han var barn. Hans far forlot familien på den tiden. Han fikk sin skoleutdannelse i strenge romersk-katolske skoler drevet av munker. Han ble beskrevet som et barn som var lite populær og deltok sjelden i fellesaktiviteter, men likte heller å lese og være for seg selv. Mugabe startet sin høyere utdannelse i 1949. Han utdannet seg først som lærer, men fortsatte deretter studiene på ulike universiteter og i ulike disipliner. Ved siden av fire bachelorgrader holder han også to mastergrader, i henholdsvis naturvitenskap og jus som han fikk via fjernstudier ved Universitetet i London. Han begynte å jobbe som lærer i 1958 i Zambia og senere i Ghana der han møtte sin første kone, Sally Hayfron. De giftet seg i 1961 og fikk en sønn som døde av malaria i 1966.
Frigjøringskampen.
Han var med på å etablere Zimbabwe African National Union (ZANU) i 1963, som en utbrytergruppe fra Zimbabwe African People's Union (ZAPU). I 1964 ble Mugabe dømt for "statsfiendtlig tale" og satt 10 år i fengsel. I 1974 ble han leder av ZANU, og med hovedbase i Mosambik førte han geriljakrig mot apartheid-styret til Ian Smith i daværende Rhodesia. Frigjøringskrigen pågikk i perioden 1964–1979. Mugabe – som hører til majoritetsgruppen shona – ble feiret som en stor frigjøringshelt på grunn av sin innsats under frigjøringskrigen mot Smith-regimet, på samme måte som Joshua Nkomo, som hørte til minoritetsfolkegruppen ndebele og ledet ZAPU, med hovedbase i Zambia.
Etter frigjøringen.
Ved de første valg etter frigjøringen – valg som var preget av trusler fra alle parter, mistillit, og rapporter om uregelmessigheter – sørget shona-majoriteten for at Robert Mugabe 4. mars 1980 ble valgt til å lede den første regjeringen som statsminister. I sine første år som statsminister utviklet Mugabe blant annet et av datidens mest effektive skole- og helsesystem i Afrika, og 80-årene var preget av stabilitet og økonomisk oppsving i Zimbabwe. Mellom 1982 og 1985 startet imidlertid Mugabe en hemmelig utryddelseskrig mot sine tidligere allierte ZAPU. Tusener – opp mot 20 000 ifølge enkelte kilder – ZAPU-tilhengere ble drept i en operasjon kalt Gukurahundi (shona-ord som betyr «regnet som spyler bort klinten før vår-regnet»).
Mugabe har hele tiden siden selvstendigheten vist klare autoritære trekk, men regimet hans mottok likevel betydelig støtte fra utlandet gjennom hele 80-årene (med bl.a. Gukurahundi) og 90-årene – inkludert fra vestlige land som Storbritannia og Norge.
Despotisme.
I økende grad, og særlig siden andre halvdel av 90-årene har Mugabes styresett ført til at Zimbabwe har gått fra å være et av Afrikas mest velstående og lovende land, til å bli et land med stadig mer autoritært regime, økonomisk krise, hyperinflasjon, skyhøy arbeidsledighet og med økende omfang av overgrep mot befolkningen. Fra begynnelsen av 2000 førte Mugabe en etterhvert katastrofal landreformpolitikk. Påskuddet var å rette på skjevfordeling av land mellom de få hvite farmerne og den svarte hoveddelen av befolkningen. Zimbabwe ble på denne tiden ansett som regionens brødkurv og de hvite farmene var ved siden av gruvedriften hovedintektskilden for landet. Under kaotiske og voldelige forhold ble over de neste årene bortimot alle farmerne fratatt sine gårder, som stort sett havnet i hendene til den politiske eliten og deres medhjelpere. De nye eierne hadde som regel ingen erfaring og vilje til å drive det intensive, industrielle landbruket videre og landets landbruksproduksjon imploderte. Mugabes despotiske kleptokrati har de senere årene blitt møtt med internasjonal fordømmelse og økende isolasjon på grunn av undertrykkelse av den politiske opposisjonen, menneskerettighetsbrudd, korrupsjon, valgfusk og konfiskering av de aller fleste av de drøyt 4000 store, kommersielle farmene – som var eid av hvite farmere – og dermed også fordrivelse av hundretusener av fattige landarbeidere.
Presidentvalget 2008.
Mugabe annonserte i januar 2008 at årets presidentvalg, parlamentsvalg og lokalvalg skulle avholdes 29. mars. Mugabe stilte som presidentkandidat også denne gangen. Hans hovedmotstander var lederen for opposisjonspartiet Movement for Democratic Change, Morgan Tsvangirai. Et sentralt medlem i ZANU-PF, tidligere finansminister Simba Makoni, annonserte at han stilte som motkandidat til Mugabe i presidentvalget.
Valget ble sterkt preget av vold og uregelmessigheter, der Tsvangirai sannsynligvis fikk over 50% av stemmene i første valgomgang, men gjennom uregelmessigheter ble en ny valgomgang presset gjennom. Etter trakassering, trusler og voldelige handlinger fra Mugabes støttespillere mot alle former for valgkamp fra opposisjonen, valgte Tsvangirai den 22. juni å trekke seg fra valget med blant annet følgende uttalelse: «"- Vi i MDC kan ikke oppfordre folk til å stemme 27. juni når det kan koste dem livet."»
På tross av en rekke internasjonale oppfordringer til Mugabe om å utsette valget til forholdene lå til rette for frie og rettferdige valg, bestemte Mugabe og myndighetene at valget skulle avholdes som planlagt, med Mugabe som eneste kandidat. Ifølge det offisielle resultatet fikk Mugabe 85 % av stemmene, og valgdeltakelsen var 42,4 %. Det kom mange rapporter om bruk av trusler for å få folk til å stemme. Valget har blitt sterkt kritisert av politiske ledere både fra Afrika og fra vesten, samt av FN.
Internasjonalt press, særlig fra de andre statene i det sørlige Afrika (via Southern African Development Community (SADC)), tvang Mugabe og hans parti inn i en koalisjon med valgvinneren MDC i februar 2009. Likevel greide Mugabe å beholde det meste av den reelle makten, og MDC må finne seg i å bli overstyrt av ZANU-PF i de fleste viktige, kontroversielle sakene.
Privatliv.
Han møtte sin første kone Sally Hayfron mens han jobbet som lærer i Ghana. De giftet seg i 1961 og fikk en sønn som døde av malaria i 1966. Sally ble ansett som en modererende faktor på hans autoritære tendenser og etter hennes død i 1992 har Mugabes politikk hardnet til utover 1990-tallet. I 1996 giftet han seg med den 41 år yngre Grace Marufu, som etterhvert er blitt beryktet for sitt store pengeforbruk og utsvevende livsstil. De har tre barn.


Inzell.
Inzell er en by og et kjent kursted i det sydlige distriktet Traunstein i Bayern i Tyskland. Det bor ca. 4300 innbyggere i Inzell (2004).
Stedet er blant annet kjent for sin skøytebane, hvor VM på skøyter er blitt arrangert flere ganger. I 1974 ble Sten Stensen verdensmester i Inzell.
I 2005 var byen arrangør for VM enkeltdistanser, der Norge fikk to overraskende norske gull ved Even Wetten og Rune Stordal.
I 2011 ble den nye innendørshallen, Max Aicher Arena, åpnet.


Heerenveen.
Heerenveen () (Vestfrisisk: "It Hearrenfean" ()) er en kommune og en by i provinsen Friesland i det nordlige Nederland. Innbyggertallet pr. 1.1.2006 var 28 475.
Sport.
Skøytestadionet Thialf var en av de første innendørsbanene i verden, og internasjonale storstevner trekker hvert år flere tusen tilsuere. Byens fotballag, SC Heerenveen, spiller sine hjemmekamper på Abe Lenstra Stadion i den nederlandske eliteserien.


Åsen.
Åsen er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke, opprettet som Åsen formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1962 gikk Åsen sammen med Frol, Levanger og Skogn inn i Levanger kommune. Bygda har i 2008 ca. 1000 innbyggere, og bygdesenteret klassifiseres som tettsted av SSB. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Åsen er den plassen i Levanger som ligger nærmest Værnes. Åsen er et sokn i Frosta prestegjeld i Sør-Innherad prosti i Nidaros bispedømme.
Før høsten 2000 var det to skoler i Åsen, Solhaug og Reithaug skole. Da Solhaug ble nedlagt ble elevene ført over til Reithaug skole, som skiftet navn til Åsen barne- og ungdomsskole.
Opheim Verksted og Brødrene Torkildsen Orgelbyggeri har sin virksomhet her. IL Aasguten, Aasen Skytterlag og Hoplavassdraget Grunneierlag holder til her.


Šiauliai.
Šiauliai ("betyr «Skytterens by» og uttales: «sjæolæi»") er Litauens fjerde største by og ligger i den nordvestre del av landet.
Byens grunnleggelse regnes nå til 22. september 1236, samme dag som da Solslaget fant sted ikke langt fra Siauliai. De to verdenskrigene ødela tilsammen 80% av bygningsmassen i byen.
Ikke langt fra Siauliai ligger Korshøyden, to små koller med tilsammen omkring 150 000 store og mindre kors på. Korshøgda er et av de viktigste religiøse og kulturelle minnesmerker i landet. I byen ligger en liten park med Skyttermonumentet til minne om slaget i 1236.


Virginia Woolf.
Virginia Woolf (født 25. januar 1882, død 28. mars 1941) var en engelsk forfatterinne, litteraturkritiker og feministisk tenker. Hun var en viktig del av Bloomsbury-kretsen i London i mellomkrigstiden. Hos disse kunstnerne var Sigmund Freud og hans teorier om psykoanalysen viktig. Hans verker ble utgitt på Woolf-ekteparets forlag i 1925, og Virginia kjente godt til dem.
Hun representerer «the inward turning»; den umiddelbare psyke i litteratur. Hun er opptatt av å vise at ulike mennesker kan ha forskjellig oppfatning av en enkelt hendelse; det var den subjektive erfaringen som skulle til syne i litteraturen, og i typisk avantgardistisk ånd var hun opptatt av tema som liv og død, noe som tydelig gjenspeiler seg i flere av hennes romaner; den eneste meningen med livet er at døden kommer.
Hennes forfatterskap kan sees på som en forlengelse av den realistiske tradisjonen med Jane Austen og T.S. Eliot som hennes forbilder, men mye bryter med dette, blant annet virkemiddel som indre monolog, brudd på kronologi, tilbakeblikk og ikke-verbal kommunikasjon.
Hun var født Virginia Stephen, og ble gift med Leonard Woolf i 1912. Hun begikk selvmord ved å gå ut i en strid elv med lommene fulle av stein.


Poole.
Poole er en kystby i Dorset, England, med status som enhetlig myndighet. Den ligger ved Poole havn, en stor naturlig havn. Poole og Bournemouth utgjør et sammenhengende urbant område.
Byen ligger i et populært turistområde, med Bournemouth i øst, Studland mot sør og Jurassic Coast mot sørvest. Byen har vokst raskt, og området Sandbanks er så populært at det en periode har hatt verdens fjerde høyeste tomtepriser. I dette området, samt området østover fra havnen mot The Avenue, som er Pooles østgrense, ligger det en rekke store boliger.
Havnen.
"Hovedartikkel: Poole havn"
Poole havn er en av verdens største naturlige havner. Den har vært i bruk i flere hundre år, men i nyere tid har den vært mindre brukt fordi den er grunn og derfor ikke kan ta imot store, moderne skip. Havneområdet har et rikt økologisk mangfold, og området inkluderer blant annet Brownsea Island naturreservat, hvor speiderbevegelsen ble grunnlagt. Det er fergetrafikk til Frankrike. Under andre verdenskrig la flere av skipene som var involdert i invasjonen i Normandie ut fra havnen.
Historie.
Området rundt Poole havn har vært bebodd i over 2000 år. Den keltiske stammen durotrigene levde der i jernalderen, med Wareham omkring 8 km vestover som sitt kjerneområde. Poole-langbåten, en ti meter lang båt laget av én enkelt eikestamme som er datert til 295 f.Kr., er funnet i havnen. Antagelig var havnen grunnere dengang, og eventuelle bosetninger fra perioden ligger nå under vann. I de siste århundrene før den romerske invasjonen flyttet kelterne fra sine bosetninger på åsrygger i nærheten, og ned til myrslettene i nord. Durotrigene drev antagelig handel med venetierne i Bretagne.
Poole var et av stedene hvor romerne steg i land under invasjonen i det 1. århundre. De grunnla Hamworthy, et område vest for dagens sentrum, og brukte havnen gjennom hele perioden da var i Britannia.
Da normannerne invaderte i 1066 var Poole en liten fiskerlandsby. Da man begynte med ulleksport over havnen vokste den raskt, og i 1433 fikk den status som "Port of the Staple". Det var da handelsforbindelser med områder fra Baltikum til Spania. I det 17. århundre begynte man med transatlantisk handel og passasjertrafikk. Ved begynnelsen av det 18. århundre var Poole en større og mer travel havn enn rivalen Bristol. I forbindelse med den industrielle revolusjon ble området urbanisert, og det ble blant annet oppført flere leiegårder. De fleste av disse ble revet i 1960-årene.
Ved begynnelsen på det 19. århundre var ni av ti arbeidere engasjert i tilknytning til havnen. Etterhvert begynte trafikken å minske ettersom havnen er for grunn for moderne skip, og Liverpool, Southampton og Plymouth tok over som de viktigste havner. Dette førte naturlig nok til en periode med høy arbeidsløshet.
Lenger utover i det 19. århundre ble aktiviteten i havnen erstattet av turisme. Poole begynte igjen å vokse, og Bournemouth vokste opp rett ved. Byen ble sterkt skadet av bombing under andre verdenskrig, og senere byplanlegging har også ført til riving av mange gamle begyninger, men i sentrum er flere bevart. Blant dem er markedsbygningen fra 1761 og sir Peter Thompsons bygård fra 1746, tegnet av John Bastard, samt bygninger fra middelalderen som har fått nye fasader.
1. april 1997 ble byen en enhetlig myndighet.


NATO-kallenavn.
NATO-kallenavn var NATO-alliansen kodenavn for sovjetisk og kinesisk utstyr. De ble laget for å lette kommunikasjonen mellom forskjellige lands enheter, som ofte ikke benyttet samme språk. I tillegg var russiske navn på utstyret enten ukjent eller ikke eksisterende. Mye av dette utstyret er fremdeles i bruk og Nato-kallenavnene brukes fremdeles for å betegne disse.
Den første bokstaven i navnet indikerer hva slags utstyr det er snakk om, for eksempel fikk jagerfly og angrepsfly navn som begynte med "F" (etter det engelske ordet "Fighter"), bombefly fikk navn på "B", transportfly fikk navn på "C" (for "Cargo") og diverse andre fly som for eksempel treningsfly, tankfly, Anti-ubåtfly, AWACS mm navn på "M" (for "Miscellaneous"). Propelldrevene fly fikk navn med en stavelse, mens jetdrevene fikk navn med to stavelser. Helikoptere fikk navn på "H", Luft-til-luft missiler fikk navn på "A" (etter "air-to-air"), luft-til-bakke missiler fikk navn på "K", bakke-til-luft missiler fikk navn på "G" (etter "groundlaunched") og bakke-til-bakke missiler navn på "S" (etter "surface-to-surface").
Craig Thomas skrev i 1977 boken "Firefox" med det fiktionelle NATO-kallenavnet "Firefox" for Mikojan-Gurevitsj MiG-31. Boka ble filmatisert av Clint Eastwood i 1982. Den rette MiG-31 fikk i 1979 NATO-kallenavnet "Foxhound".
Tilsvarende har Pentagon sine egne koder for missiler: AA- (luft-til-luft), AS- (luft-til-bakke), SA- (overflate-til-luft), SS- (overflate-til-overflate), −N- (sjøplattform), −X- (eksperimentell design) og AT- (panservernmissil).


World Games Inc..
World Games Inc. (ofte forkortet WGI) var et australsk pyramideselskap med fokus på aksjespill og gambling. Selskapet ble stoppet i flere land på grunn av lovgivning som forbyr pyramidespill, deriblant i Norge og Sverige.
WGI hadde sin storhetstid på begynnelsen av 2000-tallet og opplevde også stor vervesuksess i Norge. I 2004 kollapset hele selskapet og utløste medlemsflukt. Over 220.000 nordmenn hadde da blitt vervet, og de aller fleste av disse tapte store pengebeløp.
I mars 2005 ble hele selskapet solgt av gründeren Gregory James Kennedy. Selskapet skiftet navn til "Aspiritus", men dette gikk konkurs i 2008. I et desperat forsøk på å tappe enda mere penger ut av de medlemmene som allerede hadde tapt store beløp på WGI og Aspiritus, ble det sendt ut informasjon om at pengene likevel ikke var tapt, og at de kunne overføres til et nytt selskap mot en betaling på 150 dollar.
I etterkant av pyramideskandalen har flere av de norske medlemmene blitt etterforsket skattemyndigheter.


Massemord.
Massemord er når flere mennesker myrdes, uten en «avkjølingsperiode», av ett individ eller organisasjon/statsapparat. Terroraksjoner er et eksempel på massemord.
En "massemorder" er en person som myrder flere mennesker på én gang. Forskjellen på en seriemorder og en massemorder er at seriemordere begår drap ved ulike anledninger, skjønt grensen kan være flytende.
Trippeldrap.
Trippeldrap er en form for drap (eller massemord) hvor det er tre drapsofre inne i bildet. Et av Norges mest kjente trippeldrap i nyere tid er Orderud-saken.


Seriemord.
Seriemord er mord på to (noen sier tre) eller flere mennesker i ulike hendelser over en tidsperiode.
Seriemordere myrder som regel personer han eller hun ikke kjenner. Mordene begås for å oppnå en viss følelse, og mange seriemord er seksuelt orienterte. Tiden som går mellom hvert mord kan variere mellom timer, dager, uker, måneder eller år. Mange seriemordere er psykopater og har derfor som regel personlighetsforstyrrelser, snarere enn å være psykotiske. Seriemorderne kan derfor virke helt normale og ofte sjarmerende til vanlig. Seriemordere velger ofte ut «samme type» ofre og/eller myrder dem på mer eller mindre samme måte. Derfor er det ofte lett å koble mord til en seriemorder.
Seriemord må ikke forveksles med massemord. Definisjonen på seriemord er at drapene skjer uavhengig av hverandre og over et kortere eller lengre tidsrom. Et massemord består av én enkelt handling der flere mennesker blir drept samtidig.


Beitstad.
Beitstad er en bygd i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Den var tidligere en egen kommune, og ble opprettet som Beitstad formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1904 ble Namdalseid skilt ut fra Beitstad som egen kommune. Beitstad hadde da 2 946 innbyggere. Videre ble Malm skilt ut fra Beitstad som egen kommune 1. juli 1913. Innbyggertallet i Beitstad ble da 1 934. 1. januar 1964 ble Steinkjer storkommune dannet ved sammenslåing av Beitstad, Egge, Kvam, Ogndal, Sparbu, Steinkjer og Stod. Beitstad hadde ved sammenslåingen 2 563 innbyggere og et areal på 200 kvadratkilometer.
Geografi.
Beitstad ligger på østsiden av Beitstadfjorden, den innerste enden av Trondheimsfjorden. Den er en typisk jordbruksbygd som strekker seg fra fjorden og inn i innlandet mot Kvam i øst og Namdalseid i nord, grenser mot Verran i vest og Egge i sørvest.
Kvernå allmenning var opprinnelig statsallmenning, men ble i 1799 kjøpt av Widerøe-Toning og skiftet senere eiere flere ganger. På slutten av 1800-tallet ble ca. 20 % av arealet statsallmenning, mens resten ble bygdeallmenning. Mange av gårdene i den sørlige og vestlige delen av bygda har sine rettigheter i Follafoss allmenning i Verran.
Nordfjellet er et populært område for hyttebygging, og flere felt er utlagt i de senere år. Ved sjøen er Sør-Beitstad det mest attraktive stedet for fritidsboliger. Høyeste punkt i Beitstad er Jønnumsklumpen, 537 meter over havet.
Næringsliv.
I Beitstad er det både husdyrhold, kornproduksjon og skogsdrift. Spesielt kjent i det siste har Jådåren blitt med sitt «duofjøs» – to fjøs i ett bygg, som det eneste i sitt slag i hele landet. Jådårbyggene er også kjent for sin satsing på fjørfeproduksjon. I sin tid var det fire meierier i bygda, nemlig Hammeren, Bartnes, Solberg og Bjørkbu. Dessuten var Dyrstad meieri i Egge brukt av de fleste gårdene på Jådåren. I dag er nærmeste meieri i Verdal.
Frem til større fiskefartøyer kom inn på Hjellbotn og trålte sjøbunnen, var det et rikt sildefiske her, og silden sammen med poteten var nok kjærkommen for mange i den tid for å holde sulten på avstand. «Stor-Sivert» hadde på 1800-tallet fiskeforedlingsbedrift på Utvikøra, og sendte fiskevarer til mange steder.
Det er noe gjenværende industri i mindre skala. Opp gjennom tidene har det vært mange butikker rundt omkring i bygda, men i dag er det bare to stykker igjen, en i Sprova og en i sentrum. I sin tid var det flere steder med bensinpumper. I dag er det bare på Vellamelen det er mulig å få kjøpt drivstoff.
Fra 1916 til 1931 hadde bygda eget elektrisitetsverk nedenfor Fergfossen på grensen mot Verran, men det ble ikke bygd opp igjen etter at det brant ned. I dag er vassdraget vernet.
Samfunn.
Samferdselsmessig ligger Beitstad sentralt til med Riksvei 17 som har snodd seg gjennom bygda siden 1867, med diverse utbedringer av svinger med mer opp gjennom årene frem til i dag. Således synes det rettferdig overfor næringsliv og beboere at en helt ny framtidsrettet vei er under planlegging.
I en periode da dampskip var vanlig, var det flere dampskipsanløp i bygda.
Skolekretsene Moen, Bartnes, Solberg, Jådåren (Svarva), Velle og Sprova hadde inntil sentraliseringa på 1950-tallet hver sin skole, nå er det to, Moen i Sør-Beitstad og Beitstad skole på Vellamelen. Ved Beitstad skole er nå nybygging i full gang. Beitstad fikk sin første fastskole på Velle i 1808, en av de aller første i Nord-Trøndelag.
Innen idrett har bygda hatt gode utøvere i flere idrettsgrener. Innen ski har det vært flere med gode resultater både på 1800-tallet og særlig i senere år. Også innen fotball er det flere utøvere som har spilt i høyere divisjoner. Det er flere representanter fra bygda som har hatt verv innen organiseringen av idretten både på krets- og landsplan.
Beitstad omfattes av Beitstad prestegjeld, som har Beitstad kirke på Utvik som sognekirke.
Historie.
Det er mange fornminner, flere helleristninger (bergkunst) fra bronsealderen, blant annet på Bardal, Hammer, Tessem og Benan. Gravhauger finnes i mange områder av bygda fra sør til nord, og det er tre bygdeborger: Elnanslottet i Sør-Beitstad, Østvikslottet og ved Steinfjellet i Sprova. Varde har det vært på vakthaugen i Sør-Beitstad.
I 1814 var bygda representert med tre utsendinger ved riksforsamlingen på Eidsvoll, nemlig sogneprest Hans Midelfart, bonde og lærer Sivert Paulsen Bratberg og sersjant og gårdbruker Daniel Larsen Schevig (Daniel Skevik). Beitstad har hatt flere stortingsrepresentanter, og også en statsråd, nemlig landbruksminister Hans Konrad Foosnæs.
Bank hadde bygda fra 1857 til omkring 1970. I dag går de fleste betalinger over internett og med kort. Beitstaden telefonsamlag kom i drift i 1895, ble overtatt av staten i 1943. I dag er det flere og flere som har bare mobiltelefon.


Pyramidespill.
__TOC__
Et pyramidespill er en ikke levedyktig forretningsmodell som består i pengeforflytninger hovedsakelig ved å få flere personer inn i systemet, vanligvis uten eller med symbolsk leveranse av produkter eller tjenester. Pyramidespill har eksistert i minst et århundre. Nyere forretningsmodeller som multi-level marketing (MLM) ligner ofte mye på pyramidespill.
Prinsipp.
I ethvert pyramidespill er tilførsel av kapital utelukkende eller i hovedsak knyttet til verving av flere deltakere. Hver deltaker må da betale en inngangsbillett for å kunne delta i spillet, og personen som verver den nye deltakeren blir belønnet med en prosentandel av det innbetalte beløpet. I mange tilfeller fordeles også provisjoner på høyere nivå. For at et slikt system skal lykkes kreves det en kontinuerlig eksponensiell vekst av nye medlemmer, derav navnet «pyramidespill», fordi hvert nivå må være større enn det forrige. Dessverre viser enkel analyse at etter noen få ledd ville verdens totale befolkning være medlemmer dersom veksten skulle opprettholdes. Dette er umulig, og matematikken i denne typen systemer garanterer at den store majoriteten av deltakere vil tape alt de setter inn i spillet.
Varianter.
Rene pyramidespill har ingen varer, tjenester, aksjer eller andre ytelser involvert. I slike konsepter flytter bare pengene hender oppover i pyramiden. De aller fleste land har lovgiving som forbyr pyramidespill, og det har medført at de rene pyramidespillene er lite utbredt, og de fleste pyramidespill er forkledt som annen regulær forretning.
Lykkekjeder.
200px
De første pyramidespillene var lykkekjeder eller kjedebrev, distribuert med 5–10 navn og adresser. Mottakeren ble bedt om å sende en liten sum penger, for eksempel 10 kroner, til den første personen på listen. Deretter ble han bedt om å stryke den første personen på listen, flytte de andre ett hakk opp, og legge seg selv til nederst. Så skulle han videredistribuere kopier av kjedebrevet med den nye navnelisten. Denne prosedyren skulle forhåpentlig ende med at brevet ble distribuert i så mange ledd at han selv havnet øverst og fikk inn penger fra andre. I noen tilfeller inkluderes også de klassiske truslene om at det vil medføre ulykke å ikke videresende kjedebrevet.
Det har også forekommet varianter der pengebeløpet er blitt byttet ut med produkter.
Denne typen pyramidespill er mer eller mindre borte, men enkelte unntak finnes fortsatt, blant dem Golden Circle.
Ponzi-svindel.
En variant av pyramidespill som både har eksistert lenge og som fortsatt er meget utbredt er Ponzi-svindelen. Denne varianten er oppkalt etter Charles Ponzi som drev en slik svindel i Boston i 1920. Millioner av dollar gikk tapt og det ble innført strengere regler i USA om denne typen selskaper.
Prinsippet for en Ponzi-svindel er at investorer lokkes med stor avkastning på investeringer, og utbetalinger av gevinst til medlemmer finansieres ved hjelp av innskudd fra nye medlemmer. Dermed vil dette fungere så lenge investorene har tillit til selskapet, men straks mange prøver å ta ut sine penger vil pyramiden kollapse.
Multi-level marketing.
Selv om de største tapene for enkeltpersoner som regel skjer i Ponzi-svindler, er Multi-level marketing i klar overvekt både i antall aktive konsepter og målt etter hvor penger går tapt i pyramidespill. Den store forskjellen er at MLM i de fleste land er en lovlig salgsform for produkter og tjenester, og det finnes også en rekke MLM-selskaper som driver levedyktig forretningsvirksomhet uten at den hierarkiske strukturen nødvendigvis medfører at deltakere på nederste nivå taper penger. Det er likevel slik at for en overvekt av selskapene i MLM-industrien er betydningen av produktene eller tjenestene underordnet og pliktkjøp av disse gjør at det i praksis betales for deltakelse i konseptet. Overprising av produkter og tjenestene vil videre medføre at disse er lite salgbare utenfor nettverket, og majoriteten av omsetningen vil skje inne i nettverket. I mange tilfeller blir også distributørene belastet med høye medlemsavgifter og overprisede velkomstpakker, markedsføringsmateriell og abonnementer. Svært ofte opptrer også slike selskaper på kant med kvakksalver-lovgivning ved at produkter markedsføres med helseeffekter som ikke kan dokumenteres eller som krever klassifisering som legemiddel.
Normalt vil man kunne skille de seriøse fra de useriøse aktørene i MLM-selskapene ved å finne ut hvorvidt produktene eller tjenestene selges til sluttbrukere som selv ikke er distributører. Skjer majoriteten av kjøpene av selskapets egne distributører er mistanke om pyramidespill berettiget. I seriøse MLM-selskaper vil salg av produktene ha langt høyere fokus enn verving av nye distributører.
Aksjespill.
I mange pyramidespill er belønning i form at aksjer en vesentlig del av konseptet. I mange tilfeller er det også virtuelle aksjer som kjøpes og selges, og verdien av disse aksjene vil være prisgitt markedets tillit til selskapet. Reglene for spillet stimulerer gjerne til å ha gevinsten stående i aksjer fremfor pengeutbetalinger, og medlemmer kan da bli forledet til å tro at de har tjent gode penger som fortsetter å vokse. I realiteten er det bare noen få deltakere som vil klare å realisere aksjegevinsten, for slike pyramidespill kollapser gjerne meget hurtig når aksjekursen faller og alle vil selge sine aksjer.
I mange tilfeller trikses det med aksjene til bakmennenes fordel uten av medlemmene har mulighet til å forstå hvordan dette fungerer.
World Games Inc. (WGI) og Upside er eksempler på pyramidespill der aksjespill var en viktig del av konseptet.
Reverse Pension Plan.
En av de nyeste variantene av pyramidespill er Reverse Pension Plan der Global Pension Plan er den mest kjente skandalen. Konseptet i slike spill er å love deltakerne skyhøy avkastning på et beskjedent innskutt beløp, og når tilstrekkelig antall personer har betalt inn vil utbetalingene starte. Ingen slike konsepter har noen gang utbetalt de lovede gevinstene.
Gaveklubber.
Gaveklubber (engelsk "Cash Gifting Schemes") er en variant av pyramidespill som prøver å fjerne seg fra lovgivningen både når det gjelder pyramidespill og beskatning ved å kalle alle transaksjonene for gaver. I de aller fleste land vil lovgivningen likevel ramme disse fordi transaksjonene er utløsende for retten til å delta i spillet, og at disse da ikke vil bli regnet som gaver i juridisk forstand.
Gaveklubber har vært særlig utbredt blant kvinner, gjerne pakket inn i intensjoner om å hjelpe hverandre. I Norge har denne varianten av pyramidespill vært lite utbredt, men det finnes enkelte unntak som Perfect Gift Plan. Amerikanske myndigheter har vist økende interesse for å stoppe disse gaveklubbene.
Struktur.
Utviklingen i et pyramidespill med verving av 5 nye deltakere i hvert ledd
Det finnes forskjellige måter å bygge opp strukturen i et pyramidespill. De forskjellige modellene som brukes har den fellesnevner at de skal rekruttere flest mulig personer på kortest mulig tid. Mange pyramidespill har ingen begrensninger på hvor mange personer man personlig kan legge direkte under seg i sin "downline", men de fleste har en begrensning på hvor mange nivåer under seg man kan tjene provisjoner fra.
Tvungen matrise.
Et av prinsippene som benyttes er "tvungen matrise", der en deltaker ikke kan plassere mer enn et gitt antall nye deltakere direkte under seg. Målet er da å fylle opp matrisen raskest mulig, og i prinsippet kan en deltaker da oppleve å få deltakere under seg i pyramiden som han selv ikke har vervet, men som en deltaker på et høyere nivå har plassert der. Måten dette fremstilles på er misvisende i seg selv, for eksempel vil et konsept der man man plassere 3 deltakere under seg i inntil 5 ledd bli referert til som en 3 x 5 tvungen matrise. Ifølge regnestykket ville man trenge 15 personer under seg for å fylle opp matrisen, men den riktige oppstillingen er 3 x 3 x 3 x 3 x 3 = 243 personer. Når en matrise er fylt opp vil dette ofte utløse en betydelig belønning før man eventuelt må starte på nytt med å fylle opp en ny matrise.
Binærplan.
En "binærplan" er i prinsippet en tvungen matrise der grunntallet er 2, altså at man kun kan legge to ny deltakere direkte under seg. I mange tilfeller kalles disse to plassene for ben, og man høster kun provisjoner basert på antall deltakere i det svakeste benet. Dette skal tilsynelatende stimulere til et tettere samarbeid mellom deltakerne på de forskjellige nivåer, men i praksis er dette en taktikk for å øke fortjenesten for pyramideselskapet ved at sannsynligheten for å oppnå provisjoner synker i forhold til innsatsen.
Affiliate marketing.
I motsetning til Multi-level marketing foregår affiliate marketing kun på ett nivå. Dette kalles derfor også "Single-level marketing". Man har da kun mulighet til å tjene penger i ett ledd under seg ved å motta provisjoner på produkter som er solgt gjennom egne anbefalinger. Slike konsepter utvikler seg i sjelden grad til å fungere som pyramidespill, og det må svært kostbare og overprisede produkter til forat en pyramideeffekt skal gjøre seg gjeldende i nettverksstrukturer med bare ett inntjeningsnivå.
Bonusordninger.
Mange pyramidespill har svært infløkte modeller for hvordan medlemmenes innsats belønnes. Det opprettes ofte flere inntjeningsmuligheter og pengestrømmer som skal få konseptet til å fremstå mer forlokkende, særlig i forhold til konkurrerende selskaper. I de fleste tilfeller er disse ekstra mulighetene utelukkende belønning for rekruttering i forskjellige former, og slike kampanjer og ekstrasjanser har en tendens til å fordele enda mer penger til pyramidens toppsjikt. Eksempler på dette er vervekonkurranser hvor førstepremien er en bil, eller en bonuspott som deles mellom de deltakerne som er dyktigst til å verve.
Forsvar av pyramidespill.
De fleste som deltar i pyramidelignende aktiviteter mener å vite at pyramidespill er ulovlig, og de er nokså sikre på at deres egen aktivitet ikke dekkes av begrepet. I etterkant av pyramiders kollaps kan det derimot komme innrømmelser av pyramidespill, og da forsvares gjerne også pyramidespill som en form for pengespill. I Norge har en streng lovgivning og spillmonopolet gitt grobunn for mange påstander om at pyramidespill er en bedre form for pengespill enn den som tilbys av Norsk Tipping, og skylden legges ofte på norske myndigheter og janteloven når kollapsen skal forklares, fremfor erkjennelsen om at pyramidespill er matematisk bestemt til å generere tap for de aller fleste som deltar.
Den mest benyttede bortforklaringen av pyramidespill er at alle tradisjonelle selskaper er bygget opp med en hierarkisk pyramidestruktur der noen få personer i toppen av strukturen har ledere under seg, og den store massen av vanlige arbeidere er på nederste nivå. Denne likheten er tilstede, men i motsetning til pyramidestruktur finner man ingen pyramideeffekt i vanlige selskaper. Årsaken er at det i vanlige selskaper genereres omsetning basert på salg av varer og tjenester til en kundegruppe, mens det i et pyramidespill flyttes penger eller omsettes varer og tjenester internt blant deltakerne i pyramidespillet. Den store forskjellen er altså ikke i selskapenes strukturelle oppbygging men det faktum at det i vanlige selskaper skjer en verdiskapning, noe som stort sett er fraværende i pyramidespill.
Det er også vanlig å henvise til store MLM-selskapers levedyktighet når pyramidelignende MLM-virksomhet forsvares. Vel finnes det MLM-selskaper som er levedyktige fordi de har klart å ivareta en sunn balanse mellom forbrukere og distributører, men det finnes også store MLM-selskaper der omsetningen nesten utelukkende stammer fra verving og som likevel har overlevd mer enn et tiår. Tilsynelatende tilbakeviser dette teorien om at pyramidespill vil kollapse som følge av metning i markedet, men forklaringen er mer sammensatt. Slike MLM-selskaper har ofte en vekstfase på noen få år der de etablerer en stor mengde medlemmer. Etter hvert vil de fleste oppdage at de ikke tjener penger, og de trekker seg derfor ut av konseptet. Parallelt med dette er den en liten gruppe som fortsatt klarer å verve nye medlemmer som fyller opp plassene fortløpende etter hvert som eksisterende medlemmer trekker seg ut. Denne lille gruppen vil kunne henvise til at de tjener gode penger på virksomheten, og potensielle ofre skjønner ikke at disse inntektene genereres av den stadige strømmen av nye medlemmer som etter kort tid trekker seg ut med tap. På denne måten kan slike virksomheter opprettholde en forholdsvis stabil omsetning og medlemsmasse gjennom mange år, selv om det gjennomsnittlige medlem gjerne trekker seg fra konseptet før det har gått et år.
Kjensgjerningen at de aller fleste som involverer seg med MLM taper penger, blir av bransjen ikke forklart med pyramideeffekten, men som regel med beskyldninger om lathet, feil innstilling og utålmodighet hos dem som mislykkes. Dette står ofte i sterk kontrast til måten de samme personene ble rekruttert på, gjerne med løfter om at hvem som helst kunne oppnå suksess og at nesten alt går automatisk.
Samfunnsproblem.
Amerikanske borgere evakueres fra opptøyene i Albania i 1997
Pyramidespill får ofte konsekvenser utover at enkeltpersoner taper penger. Da pyramidespillet Global Prosperity Group ble avslørt og rullet opp av amerikanske myndigheter, ble tusenvis av amerikanske borgere etterforsket av skattemyndighetene for skatteunndragelse, og mange gikk personlig konkurs. Dette førte også til flere selvmord blant de hardest rammede.
Ofte får opprulling av pyramidespill store personlige konsekvenser for dem som står bak dem. I 2011 begikk MLM-gründeren Don Lapre selvmord mens han satt i varetekt, tiltalt for svindel av 52 millioner dollar gjennom selskapet "The Greatest Vitamin in the World".
Politisk og økonomisk ustabilitet.
Store pyramidespill ble startet i tidligere kommunist-stater etter kommunismens sammenbrudd. Folk i disse landene hadde lite kjennskap til aksjemarkedet, og ble lurt til å tro at årlig avkastning på 1 000% var mulig. Eksempler var pyramidene GKO og MMM i Russland og flere pyramidespill i Albania der over 2000 personer ble drept i opptøyene som fulgte av pyramidespillenes kollaps. På Salomonøyene opplevde man i 2003 en økonomisk depresjon og opptøyer etter at mange av innbyggerne tapte penger i pyramidespillet Family Charity Trust Fund. I Colombia oppsto også opptøyer i november 2008 etter at tusenvis av innbyggere hadde tapt penger på ponzi-svindler som lovet opptil 150 % avkastning. Politiet måtte bruke køller og tåregass for å få løst opp menneskemengde som raserte et av kontorlokalene hvor svindelen var drevet fra.
I flere sammenhenger har også begrepet pyramidespill vært anvendt for å forklare årsakene til store krakk i den globale økonomien.
Sosiale aspekter.
I motsetning til andre typer bedrageri er pyramidespill ekstra skadebringende fordi det gjør offeret for svindelen delaktig i den ved at disse oppfordres til å rekruttere flere medlemmer til nettverket. Når pyramiden kollapser risikerer man å bli stilt til veggs av familie og venner man har rekruttert, og resultatet er ofte sosiale brudd.
Noen pyramidespill har også blitt spredt via religiøse miljøer og skapt sterke spenninger og debatt. Mange sammenligner også salgsmøtene for pyramidespill med religiøse vekkelsesmøter.
Avhengighet.
Man skulle tro at personer som taper penger på pyramidespill utviklet en sterk skepsis til slike konsepter. For mange skjer det stikk motsatte, de hiver seg lett på neste pyramidebølge i håp om at det er deres tur til å bli rik denne gangen. Mange av lederne i de kollapsede pyramidene tar også med seg store deler av nettverkene sine over i neste prosjekt. Dette regnes av noen for å være en variant av spilleavhengighet. Tendensen bekreftes ved at medlemslister for kollapsede pyramidespill er ettertraktede.
Det er svært mange eksempler på at pyramidespill har kollapset på grunn av metning i markedet, negativ omtale eller etterforskning, for så å starte opp igjen under nytt navn like etter. Ofte er toppledelse, forretningsplan og produktserie tilnærmet identisk til det foregående selskapet. Et slående eksempel på dette er pyramidespillet Global Prosperity Group som ble stoppet i 1998 og som solgte "produktene" G1, G2 og G3. Tre år senere oppsto Liberty League International som dro med seg store deler av nettverket etter GPG. Her ble produktserien kalt L1, L2 og L3. Da dette også kollapset dannet avhoppere selskapet Wealth Masters International som promoterte produktene M1, M2 og M3. Den totale utbredelsen av pyramidespillet vil normalt avta betydelig for hver gang konseptet kopieres over i ett nytt selskap.
Jus.
Selv om pyramidespill er blitt forbudt i mange land finner svindlerne stadig nye metoder for å omgå lovverket. I mange tilfeller er konseptene så kortvarige at myndighetene ikke rekker å ferdigstille etterforskning før pyramiden har kollapset og bakmennene stukket av med storparten av pengene. Det er også få MLM-selskaper som blir stoppet av myndighetene. Årsaken til dette er normalt svakt regelverk og krevende metoder for å avdekke lovligheten av virksomheten. Dommen mot selskapet Herbalife i belgisk rett i november 2011 er derfor på flere måter grensesprengende. Ikke bare tok saken mer enn 7 år i rettsvesenet, dommen gikk også direkte på selskapets omsetningsmodell der denne var blitt analysert grundig, og det hos et av de største, mest tradisjonsrike og mest anerkjente MLM-selskap. Konklusjonen var at selskapets grunnlag for omsetning var kontinuerlig rekruttering av nye medlemmer, ikke reelt salg av produkter, og at forretningsmodellen derfor var ulovlig.
Selv om lovgivningen mellom de fleste vestlige land bare har mindre nyanser, er det stor forskjell på rettspraksis og prioritering av etterforskning. I Australia er det f.eks. langt lavere terskel for å definere et selskap eller konsept som ulovlig pyramidespill enn tilfellet er i Europa og USA. Offisielle advarsler mot pyramideselskaper oppnår ofte internasjonal oppmerksomhet som fører til at andre lands myndigheter følger etter. I mange tilfeller er advarsel fra ett lands myndigheter nok til at pyramiden kollapser internasjonalt som følge av at den negative oppmerksomheten når forbrukerne som er potensielle ofre.
Det er også stor forskjell på hvilken aksept pyramidelignende MLM-virksomhet har i befolkningen. Generelt er det høyere aksept for dette i USA enn i mer sosialistiske land.
Norsk lovgiving.
I Norge er pyramidespill og lignende omsetningssystemer forbudt i følge Lotteriloven. Lotteri- og Stiftelsestilsynet er organet som fører tilsyn med at Lotteriloven overholdes. Som et tiltak etter kollapsen i pyramidespillene T5PC og WGI ble lovteksten endret slik at det skulle bli enklere å identifisere og etterforske mulige pyramidespill.
Prosessen rundt Nature's Own.
I 1998 traff Justis- og politidepartementet den konklusjon av MLM-selskapet Nature's Own opererte i strid med lotterilovens § 16 ved at det var krav om periodiske minstekjøp for å være kvalifisert for mottak av provisjon. Dette skapte stor oppstandelse og sterke protester fra et stort etablert nettverk av distributører for selskapet. Lobbyvirksomhet førte da til at vedtaket ble omgjort, og selskapet kunne fortsette sin virksomhet i Norge. Til tross for et tydelig signal om at det norske lovverket var mangelfullt og lite slagkraftig mot pyramidelignende konsepter, ble det ikke satt i verk regelendringer som kunne ha forhindret de gigantiske norske pyramideskandalene på begynnelsen av 2000-tallet.
Vedtaket mot Wealth Masters International.
Høsten 2010 proklamerte Lotteritilsynet at de ville etterforske selskapet Wealth Masters International (WMI) som hadde vervet over 1000 nordmenn. Motivasjonen for å etterforske nettopp dette selskapet var i hovedsak svært mange klager til Forbrukerombudet og Lotteritilsynet, men det ble også sett på som en god anledning til å rettslig prøve lotterilovens forbud mot pyramidespill etter at dette var harmonisert med EUs direktiver. I vedtaket som ble truffet ble det slått fast at man i WMI i hovedsak tjente penger på å verve nye medlemmer til systemet, og at dette ble forsøkt skjult gjennom obligatoriske kjøp av kraftig overprisede produkter. WMI anket vedtaket til Lotterinemnda, men fikk ikke medhold.
Rettspraksis.
Det er svært få selskaper eller enkeltpersoner som har blitt dømt i Norge for pyramidespill. En av sakene der brudd på Lotterilovens forbud mot pyramidespill er ført til fellende dom, er rettssaken mot gründerne av PlexPay. Straffene i Norge har også vært beskjedne, noe som også må ses i lys av at strafferammen for brudd på Lotteriloven er tre års fengsel.
I de saker i det norske rettsapparatet hvor pyramidespill har vært tema, har det stort sett vært andre lovbrudd som har ført til domfellelse. Av dette kan nevnes regnskapsjuks og bedrageri. De siste årene har også en rekke personer blitt domfelt for ulovlig unndragelse av skatt for inntekter erhvervet gjennom pyramidespill. Myndighetene har generelt også økt fokus på hvitvasking av penger via utenlandske bankkort ettersom dette er en utbredt metode for skatteunndragelse av inntekter fra pyramidespill.
I USA er straffenivået for investeringsbedragerier langt høyere, og det har blitt avsagt flere dommer med svært lange fengselsstraffer i tilfeller av Ponzi-svindel. Rekorden innehas av Bernard Madoff som ble idømt 150 års fengsel for det som er historiens største svindel gjennomført av en person.
Av alle pyramidespill som dukker opp er det bare et fåtall som blir stoppet av offentlige myndigheter. Det er flere årsaker til dette, men først og fremst er det svært ressurskrevende å etterforske slike selskaper, særlig når de er registrert i andre land. Ofte ender en tidkrevende etterforskning opp med at pyramideselskapet endrer noen få markedsstrategier, og myndighetene må starte forfra igjen. Mange ganger kollapser pyramiden av seg selv før myndighetene rekker å etterforske den ferdig.
Markedsføring på kant med loven.
Eksempel på markedsføring for pyramidevirksomhet
I svært mange tilfeller er markedsføringen for pyramidespill i seg selv ulovlig. Ofte loves det svært høye inntekter mot lav arbeidsinnsats, og det opplyses ikke om risiko. Fra MLM-bransjen opplever man også svært ofte at det fremsettes påstander om at produktene kan kurere en lang rekke sykdommer uten at disse effektene er dokumentert eller produktet er registrert som legemiddel.
Pyramidesvindel forkledt som legal MLM gjenkjennes ofte ved at det er liten eller ingen fokus på hvilke produkter man skal selge gjennom konseptet. Man finner da gjerne bilder av pengebunker og dyre biler på disse nettstedene der målet er å vekke misunnelsen og grådigheten hos det potensielle offer.
Internett som rekrutteringskanal.
Det er tydelig at overgangen til den elektroniske hverdag også har blitt fulgt tett av pyramidebransjen. Idag er internett rekrutteringskanal nr. 1 for de fleste pyramidespill, og sosiale medier er hyppig brukt for å bygge nettverk.
Et illustrerende eksempel er selskapene Global Prosperity Group (GPG) og Liberty League International (LLI), der sistnevnte oppsto i kjølvannet av førstnevntes kollaps. I GPG foregikk markedsføringen via automatiserte telefonmeldinger, der potensielle ofre ble eksponert for innleste manuskript som ble avspilt over telefonlinjen. Da LLI oppstod som en blåkopi av det kollapsede og bannlyste GPG, ble all markedsføring flyttet til internett. Dette førte til raskere vekst, men også raskere kollaps som følge av at informasjonen sprer seg raskere på internett enn over noe annet medium.
En etter hvert kjent taktikk fra pyramideselskaper er å publisere enorme mengder positiv omtale av selskapet og konseptet på internett, gjerne på en slik måte at dersom man søker på selskapets navn og begreper som "svindel", "pyramidespill" og "ulovlig". Dermed kommer selskapet skeptikerne i forkjøpet når disse prøver å finne mer informasjon om selskapet de har blitt eksponert for. Det har også blitt et kjent problem at søkemotorer ikke fanger opp nettsider som er for like, og at dette går utover pyramideselskaper der hvert medlem skal markedsføre seg gjennom en nettside som er identisk til alle andre medlemmers nettsider.
Pyramidespill i Norge.
Tidenes største pyramidespill drevet fra Norge er The 5 Percent Community (T5PC) som lurte over 70 000 nordmenn til å investere penger. Pengene gikk i all hovedsak til toppene i selskapet, og sinte aksjonærer gikk til massesøksmål mot gründerne da pyramiden kollapset. World Games Inc. (WGI) var en pyramide som med sine over 200 000 medlemmer var enda større enn T5PC, men denne ble drevet fra Australia.
Økokrim anslo i 1997 at det ble omsatt for 50 til 100 millioner kroner i pyramidespill i Norge hvert år. Dette må ha økt betraktelig da T5PC og WGI bredte om seg i stor fart. Disse to selskapene regnes fortsatt som de største pyramideskandalene i norsk historie. Etter kollapsen av disse og flere andre selskaper gikk omfanget av pyramidespill drastisk ned i Norge, men fikk en oppsving igjen etter finanskrisen i 2007.
De siste årene har de fleste norske pyramidelignende selskaper blitt registrert i utlandet, gjerne fjerntliggende stater hvor norske myndigheter har svært begrensede muligheter for innsyn i forretningen. Eksempler på dette er Upside, PlexPay, Quatro og Juugo.


Nikolai Astrup (maler).
Interiør fra Astrups atelier, med staffeliet og hatten hans.
Nikolai Astrup (født 30. august 1880, død 21. januar 1928) var en norsk kunstner.
Astrup ble født i Bremanger i Nordfjord, men familien flyttet raskt til Ålhus i Jølster hvor faren overtok presteembetet. Forholdet mellom far og sønn var tidvis preget av motsetninger og konflikt. Den viktigste grunnen til dette var at Astrup aldri fant seg til rette med hjemmets strenge kristendom. Også ønsket om å bli kunstner brøt med familiens mer tradisjonelle forventninger. Som kunstner og ”bohem” skilte Astrup seg ut i et lite og ensartet bygdesamfunn, likevel ble han boende i Jølster det meste av sitt liv. Og det var nettopp her han fant motivene til de fleste bildene sine. I hele sin produksjon konsentrerte han seg nemlig om det samme landskapet, det samme miljøet og befolket det med de samme mennesketypene. Han ladet landskapene med mystikk og mangetydig symbolinnhold.
Allerede som 19-åring reiste Astrup til Kristiania og ble elev på Harriet Backers populære malerskole. I ettertid omtalte Backer ham som en av sine aller fremste elever: ”jeg lot han gå helt i den retning han ønsket, jeg skjønte at han virkelig var selveste geniet ved skolen.” Et par år senere fikk Astrup i en periode undervisning av Christian Krohg på Academie Colarossi i Paris. Også Krohg var svært rosende i omtalen av den unge kunstnerens evner, og ga ham følgende attest: ”Naar jeg skal udtale mig om Hr. Nicolay Astrup som Kunstner, kan det ikke være paa samme Maade hvorpaa en ældre Maler skriver anbefaling for unge Kunstnere der i større eller mindre Grad er ”Begyndere.” Hr. Astrup er nemlig ingen Begynder, skjønt han har malet i ganske kort Tid. Hans overordentlige Talent har gjort at han som i en Leg har gjennomgaaet den første Udvikling, der i Alminnelighed standser andre i mindst 10 Aar.”
Astrup foretok også studiereiser til blant annet Frankrike, Tyskland, Italia og Algerie, og ble fortrolig med den mest aktuelle norske og europeiske billedkunst. Særlig var han interessert i den franske primitivisten Henri Rousseau og den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklin – så begeistret var han for sistnevnte at han senere skulle oppkalle en av sine sønner etter ham.
I 1902 flyttet Astrup hjem til Jølster for godt og noen år senere giftet han seg med Engel, en langt yngre bondejente fra distriktet. Sammen fikk de åtte barn. Ved siden av gårdsdrift og familiære forpliktelser utfoldet Astrup sitt kunstneriske virke. Men enkelt var det ikke. Økonomien var svært trang og han slet med dårlig helse. Likevel maktet han å etablere seg som en av de sentrale norske kunstnere i de første tiår av 1900-tallet, og særlig er det tresnittene som har sikret ham hans posisjon i kunsthistorien. Ved siden av Edvard Munch regnes Astrup som en pioner og fornyer av denne grafiske teknikken. Bare 47 år gammel døde Nikolai Astrup av lungebetennelse 21.januar 1928, i Førde.
Sparebankstiftelsen DnB NOR eier en omfattende samling malerier og papirarbeider av Nikolai Astrup, en stor del av denne samlingen vil til enhver tid være tilgjengelig for allmennheten i Bergen Kunstmuseum. Bildene er også tilgjengelige digitalt på Sparebankstiftelsens nettsider


Elementærpartikkel.
Elementærpartikkel brukes i partikkelfysikk om partikler som ikke er kjent for ha en delstruktur; de består altså ikke av mindre partikler, i følge vitenskapen. De har ingen romlig utstrekning, størrelse, diameter eller radius, og dermed heller ingen inn- eller utside. Selv om man hadde et mikroskop med bokstavelig talt uendelig høy oppløsnining, ville man aldri vært i stand til å oppnå visuell kontakt med en elementærpartikkel.
For eksempel er et atom bygget opp av elektroner,
protoner, og nøytroner. Før ble protoner og nøytroner ansett for å være elementærpartikler.
Men i etterkant av Murray Gell-Manns kvarkteori (1963) er det fastslått at
hadronene, som protonene og nøytronene tilhører, ikke er elementære, men er bygget opp av kvarker.
I standardmodellen deles elementærpartiklene inn i fire grupper: kvarker, leptoner, gauge-bosoner og Higgs-bosoner. Det er partiklenes egenskaper som ligger til grunn for denne inndelingen.
Egenskaper for elementærpartiklene.
Denne tabellen har data hentet fra "The Particle Data Group" ().


Elben.
Elben eller Elbe (tysk: "die Elbe", tsjekkisk: "Labe".), er en elv i Europa. Den springer ut i Böhmen (Tsjekkia) og flyter gjennom Tyskland forbi Dresden mot nord. Den passerer Hamburg, før den munner ut i et ca 15 km bredt delta i Nordsjøen, ved Cuxhaven. Elben er 1 165 km lang, og drenerer et nedbørsområde på ca 146 000 km².
I bronsealderen var Elben en del av en viktig handelsrute, siden det her kunne handles kobber, og det var lett å padle med datidens kanoer mot den svake strømmen.
Sommeren 2002 rant den over sine bredder, og Dresden ble oversvømmet.


Stadsbygd.
Stadsbygd er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag, opprettet i 1837; nå deler av to ulike kommuner. I dagligtale mener man i dag med Stadsbygd den sørøstlige delen av Rissa kommune. Denne delen av kommunen har (1.6.12) 1839 innbyggere, og er kommunens nest største tettsted.
På Stykket nær Rørvik ferjeleie finnes det helleristninger som stammer fra eldre steinalder ca. 4000 f. kr.
Inndelingshistorie.
I 1860 ble Rissa skilt ut fra Stadsbygd. «Rest-Stadsbygd» hadde da 3 733 innbyggere, og omfattet grender på begge sider av Trondheimsfjorden.
1. januar 1964 ble Ingdalen på sørsiden av Trondheimsfjorden slått sammen med Agdenes (Indre Agdenes med Moldstuen krets og Nord- og Sørleksa) og Lensvik til Agdenes kommune. Samtidig ble den delen av Stadsbygd som ligger nord for Trondheimsfjorden slått sammen med Rissa og delene av Stjørna kommune sør for Stjørnfjorden til Rissa kommune.
Prestegjeld.
Stadsbygd prestegjeld dekker det samme område som Rissa kommune. Sognepresten i Stadsbygd er prost i Fosen prosti.


Giuliana Sgrena.
Giuliana Sgrena (født 20. desember 1948 i Masera, Piemonte) er en italiensk journalist, som 4. februar 2005 ble kidnappet i Irak. Hun ble løslatt 4. mars 2005
Sgrena arbeider for den kommunistiske avisen «il manifesto» og for «Die Zeit», og var på oppdrag for «il manifesto» i Irak da hun ble kidnappet av en opprørsgruppe den 4. februar 2005. Kidnapperne krevde at italienerne måtte trekke seg ut av landet; ellers ville de drepe Sgrena. Dette budskapet ble hun selv tvunget til å framføre i et videoopptak. Både Sgrena selv og avisen er sterkt kritiske til krigen i Irak, og har fordømt utposteringen av italienske styrker i landet. I Roma ble det den 26. februar holdt en demonstrasjon med omkring 10 000 deltagere mot den italienske tilstedeværelsen i Irak, og demonstrasjonen var også en solidaritetserklæring til Sgrena.
Etter løslatelsen ble det meget dramatisk da bilen hun satt i sammen med italienske spesialagenter ble beskutt av amerikanske styrker. En av agentene ble såret, mens en annen, Nicola Calipari, ble drept da han kastet seg over Sgrena for å beskytte henne. Sgrena selv ble såret i skulderen. Hendelsen utløste sterke reaksjoner i Italia, og statsminister Silvio Berlusconi krevde en forklaring fra amerikanske myndigheter på hvordan dette kunne skje.


Egge.
Egge er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Egge var opprinnelig (1837) del av Stod formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1869. Egge hadde da 941 innbyggere.
I 1948 ble en del av Egge med 48 innbyggere overført til Steinkjer kommune.
1. januar 1964 ble Egge sammen med Beitstad, Kvam, Ogndal, Sparbu, Steinkjer og Stod kommuner slått sammen til dagens Steinkjer kommune. Egge hadde ved sammenslåingen 3 476 innbyggere.


Cuxhaven.
Cuxhaven er en by i den tyske delstaten Niedersachsen ved Nordsjø-kysten. Den har ca. 55 000 innbyggere, og ligger ved utløpet av Elben. Turisme er en viktig næring i Cuxhaven.
Byen er relativt ung, og fikk bystatus den 15. mars 1907. I over 600 år tilhørte området bystaten Hamburg men ble gjennom Loven om Stor-Hamburg overført til provinsen Hannover i Fristaten Preussen og be en del av delstaten Niedersachsen da denne ble opprettet i 1946.


Ogndal.
Fra Ogndal. Skei og Skei kirke sett fra Røysing. Bak ser vi Oftenåsen.
Ogndal er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Opprinnelig (1837) var den del av Sparbu formannskapsdistrikt og hadde navnet Skei. Skei ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1885. Innbyggertallet var da 1 441.
Ved Kronprinsregentens resolusjon 13. desember 1900 ble navnet endret til Ogndal.
Mindre deler av Ogndal er overført til Steinkjer i 1902, i 1941 og i 1948.
1. januar 1964 ble Ogndal sammen med Beitstad, Egge, Kvam, Sparbu, Steinkjer og Stod slått sammen til dagens Steinkjer kommune. Ogndal hadde 2 678 innbyggere ved sammenslåingen.
Skei kirke ligger i Ogndal og er en langkirke fra 1664 av laftet tømmer. Den blir brukt til alle kirkelige handlinger for nedre og midtre del av dalen. For Øvre Ogndal er Bodom kapell brukt til de fleste kirkelige handlinger.
Ogndal utgjør den østligste delen av Steinkjer kommune. I nord grenser Ogndalen mot Snåsa og i syd grenser Ogndalen mot Verdal. Innerst i Ogndal ligger Norges geografiske midtpunkt, som er Norges arealtyngdepunkt, eller det stedet et norgeskart ville balansere på en nålespiss. Hytteområdene Mokkavatnet, Lustadvatnet og deler av Skjækra ligger også i Ogndal. Det er svært gode muligheter for både storviltjakt, småviltjakt og fiske i Ogndal, herunder også laksefiske i elven Ogna.


Skei (Steinkjer).
Skei er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Opprinnelig (1837) var den del av Sparbu formannskapsdistrikt. Skei ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1885. Innbyggertallet var da 1 441.
Ved Kronprinsreg. res 13. desember 1900 ble navnet endret fra Skei til Ogndal kommune. 1/1 1964 ble Ogndal en del av Steinkjer kommune.


Kvam i Nord-Trøndelag.
Kvam er en bygd og tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Opprinnelig (1837) var Kvam del av Stod formannskapsdistrikt.
Kvam ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1909. Kommunen hadde da 1 169 innbyggere.
1. januar 1964 ble Kvam sammen med Beitstad, Egge, Ogndal, Sparbu, Steinkjer og Stod kommuner slått sammen til dagens Steinkjer kommune. Kvam hadde ved sammenslåingen 1 245 innbyggere. Det lokale fotballaget heter Kvam Idrettslag.


Sverre Anker Ousdal.
Sverre Anker Ousdal (født 18. juli 1944 i Flekkefjord) er en norsk skuespiller som har spilt en rekke hovedroller i norsk og svensk film.
Hans debut var i 1965 på Den Nationale Scene. Han var ved Oslo Nye Teater 1967 – 1970, og ved Nationaltheatret fra 1970.
Sammen med Øyvind Blunck ble han kjent for mange barn i 1980-årene som den ene rollefiguren i NRK-barneTVserien Klabb og Babb. Han var også stemmen som fortalte om Postman Pat, hvor han også fremførte sangene.
I tillegg er han stemmen bak figuren Lyle Tiberius Rourke i Disney – filmen Atlantis - en forsvunnet verden fra 2001.
Ousdal hadde store roller i TV-seriene Grenseland (1980), The Last Place on Earth (1985), Blodsbånd (1998, fikk Amanda-pris). Han fikk en Amanda-pris i 1990 for hovedrollen i Fjernsynsteatrets "Kreditorer". Ousdal medvirket også i en episode av Fleksnes kalt "Penger er alt" fra 1974, hvor han spilte fetteren til Fleksnes, "Kveleren fra Lyngdal".
Ousdal ble i 1997 utnevnt til Ridder av 1. klasse for sin innsats innen norsk scenekunst. Han er far til skuespilleren Mads Ousdal.
I 2008 gjennomgikk Ousdal en vellykket levertransplantasjon, men som medførte komplikasjoner. Synsnerven fikk for lite surstoff under den langvarige operasjonen, og han fikk derfor en skade som gjorde ham svaksynt.
Han fikk Amandakomitéens ærespris på tildelingen 21. august 2009.
Ousdal ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund 30. august 2009.
Filmografi (utvalg).
Ousdal er også kjent i rollen som Hitlers rustningsminister, Albert Speer, i teaterstykket om Speer.


Bernard Bernard.
Bernard Bernard (født 21. juli 1821 i Mogues i Ardennene i Frankrike, død 1895) var overhyrde for Den katolske kirke i Norge fra 1869 til 1887.
Han ble presteutdannet i Roma, og ordinert i Reims av kardinal Gousset. Etter å først ha gjort tjeneste som sogneprest i de franske Ardennene i flere år kom han til Norge i 1856 for å gjøre tjeneste i Nordpolmisjonen. Han ankom sammen med andre prester: Etienne Djunkovskij, Georg Bauer, Georg Andreas Boller, Michael Fuchs og en prestestudent ved navn Villette. De hadde også med seg en norsk student, Oalf Gunløgsen, som var i ferd med å konvertere til katolisismen.
Bernard reiste først til Alta, men allerede samme år som han kom til Norge ble han sendt videre til Island for å være sogneprest der. Island var da en del av Nordpolmisjonen. I 1860 ble han sendt videre til Wick i Skottland, også en del av misjonsområdet.
I 1861 var han tilbake i Norge, og ble viseprefekt for Nordpolmisjonen. Året etter ble han prefekt for misjonen, en stilling han hadde til 1869, da Det apostoliske prefektur Norge ble opprettet, og han ble første prefekt for denne juridiksjonen.
I 1887 gikk han av, og forlot Norge.


Wick (Skottland).
Wick er en kystby i Highland i det nordlige Skottland. Den var en kongelig "burgh", og administrasjonsby for grevskapet Caithness inntil dette ble avskaffet som administrativ enhet.
Elven Wick renner gjennom byen. Byens havn ligger på sørsiden av fjorden som dannes av denne elven.
Wick ligger ved hovedveien mellom John o' Groats og det sørlige Storbritannia, og har jernbaneforbindelse med Thurso og den sørlige del av landet. Wick Airport ligger i utkanten av byen.
Mye av den delen av byen som ligger sør for elven, Pulteneytown, ble utbygget under sildeboomen i det 1800-tallet. Old Pulteney whiskydestilleri ligger i denne delen av byen. Stedet ble en viktig havn for sildeeksporten, og det ble produsert mye "kippers" (røkt sild) der. I museet Wick Heritage Centre er denne siden ved byens historie godt belyst.
Forbindelser til Norge.
Byens historie går tilbake minst til tiden da Caithness ble styrt som en del av Orknøyene, en periode som endte i 1266. Navnet er av norrøn opprinnelse, og betyr «vik».
I senere år har byen også hatt en forbindelse til Norge, da den lå under den katolske Nordpolmisjonen, som hadde hovedkvarter i Alta. En av de som virket som katolsk sogneprest i byen var Bernard Bernard (i 1860), senere prefekt for Det apostoliske prefektur Norge.


Corriere della Sera.
thumb
Corriere della Sera er en italiensk avis som utgis i Milano.
Det er en av de mest kjente og også blant de eldste italienske aviser, og regnes som landets ledende seriøse avis. Den ble grunnlagt 5. mars 1876 av Eugenio Torelli Viollier.


Die Zeit.
a>Die Zeit er en tysk, riksdekkende avis som utgis én gang i uken. Den er en av de mest innflytelsesrike tyskspråklige aviser og eies av Verlagsgruppe Holtzbrinck. Avisen regnes som politisk liberal, selges i et opplag på ca en halv million og har anslagsvis 2 millioner lesere.
Die Zeit ble utgitt fra 1946 av Gerd Bucerius, Lovis H. Lorenz, Richard Tüngel og Ewald Schmidt di Simoni. Kort etter ble grevinne Marion Dönhoff tilknyttet redaksjonen. Hun hadde forskjellige stillinger i avisen bl.a. som sjefredaktør, og fra 1972 til sin død i 2002 som utgiver.
Avisens nåværende utgivere er tidligere kansler Helmut Schmidt (fra 1983) og Josef Joffe.Dessuten angir Die Zeit fremdeles den avdøde Marion Dönhoff som utgiver. Sjefredaktør er Giovanni di Lorenzo.
Eksterne lenker.
Zeit, Die


Giovanni di Lorenzo.
Giovanni di Lorenzo (født 9. mars 1959 i Stockholm) er en tysk journalist, sjefredaktør for avisen «Die Zeit», medutgiver av «Der Tagesspiegel» og fjernsynsprogramleder.
Han har italiensk far og tysk mor, og vokste opp i Rimini og Roma før han flyttet til Hannover med moren etter at foreldrene ble skilt. Senere studerte han kommunikasjonsvitenskap, nyere historie og politikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München. Han begynte som journalist i 1979 ved Neue Presse i Hannover. I 1987 ble han knyttet til innenriksredaksjonen i «Süddeutsche Zeitung», og i begynnelsen av 1999 ble han sjefredaktør for «Der Tagesspiegel». Siden 15. august 2004 er han sjefredaktør for «Die Zeit».
Han er tysk og italiensk statsborger.


Framsóknarflokkurinn.
Framsóknarflokkurinn ("Fremskrittspartiet") er et politisk parti i Island. Det tilhører det politiske sentrum og har deltatt i flere samarbeidsregjeringer.
Partiet ble etablert da Bændaflokkurinn (Bondepartiet – eldre) og Óháðir bændur ("Uavhengige bønder") slo seg sammen i 1916.
Nåværende partileder er Guðni Ágústsson som overtok da partileder Jón Sigurðsson trakk seg etter et sviende valgnederlag i alltingsvalget 2007. Partiet hadde vært en koalisjonspartner i ulike regjeringer med Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet) og selv om de to partiene beholdt flertallet etter valget i 2007, gikk Fremskrittspartiet kraftig tilbake og gjorde sitt dårligste valg noen sinne. Partiet trakk seg tilbake som opposisjonsparti, mens det sosialdemokratiske Samfylkingin ble de konservatives nye koalisjonspartner.
Partiet har størst støtte utover i landet og ikke så mye i hovedstadsområdet.
Partiet har som oftest vært landets nest største og deltatt i regjeringsdannelser både mot venstre og høyre.


Polskie Stronnictwo Ludowe.
Polskie Stronnictwo Ludowe («Det polske folkepartiet», "PSL") er et politisk parti i Polen. Partiet legger vekt på nasjonale og kristne spørsmål og regner seg som agraristisk.
PSL er etterfølgerpartiet til det regimetro bondepartiet "ZSL" fra Folkerepublikkens dager. ZSL valgte etter Solidaritets valgseier ved parlamentsvalget i 1989 å støtte Solidaritet. I 1990 fulgte de kommunistpartiets eksempel og reetablerte seg som et nytt parti. Man valgte å knytte seg til agrartradisjonen fra før 1990 og tok det tradisjonsrike navnet PSL. Dette navnet nøt stor anseelse. PSL hadde gjort alt de kunne for å hindre at kommunistene tok all makt i Polen, men måtte gi opp da formannen ble tvunget i landflyktighet. Navnet PSL har dype historiske røtter tilbake til bondebevegelsen på 1800-tallet. PSL sendte parlamentsmedlemmer til det østerrikske Riksrådet fra den delen av Galicia som ble kontrollert av Østerrike-Ungarn.
PSL har plassert seg til venstre i økonomisk politikk og partiets velgere inntar ofte mer venstreorienterte standpunkter enn velgerne til "Den demokratiske venstrealliansen". PSL har vært i regjering med venstresiden, men etter parlamentsvalget i 2007 gikk de i regjering med den høyreorienterte "Borgerplattformen". Fram til dette valget hadde PSL hatt sterk konkurranse fra et annet parti med basis i landbruksbefolkningen, "Samoobrona". Samoobrona falt nå imidlertid ut av parlamentet.
PSL har etter 2007-valget 31 mandater i Sejmen, med 9 % av stemmene. I 2004 hadde det om lag 120 000 medlemmer.


Katharina Blums tapte ære.
"Katharina Blums tapte ære" (tysk "Die verlorene Ehre der Katharina Blum "oder" Wie Gewalt entstehen und wohin sie führen kann") er en roman av den tyske forfatteren og Nobelprisvinneren Heinrich Böll. Den utkom i 1974, og var en reaksjon på den mektige konservative tyske boulevardpressens krig mot den politiske venstresiden, spesielt Springerpressens kampanje mot Böll etter at han på begynnelsen av 70-tallet hadde forlangt det han kalte en mer saklig dekning av den venstreekstremistiske RAF-terroren.
Tittelfiguren «Katharina Blum» er en beskjeden og oppofrende 27 år gammel husholderske, som på karnevalet i Köln møter en sjarmerende mann kalt «Ludwig Götten». Hun forelsker seg hodestups i ham, og tilbringer natten med ham. Neste morgen stormer politiet leiligheten hennes, og det viser seg at «Götten» er en ettersøkt venstreekstrem terrorist. Da politiet kommer er han imidlertid forsvunnet. Resten av boken omhandler forhørsprosessen mot «Katharina Blum» og samfunnets reaksjoner. Böll beskriver hvordan boulevardpressen graver i «Blums» privatliv og henger henne ut som «morderbrud», kriminell og samfunnsfiende, hvordan korrupte journalister dikter opp rene løgner om «Blum», hvordan detaljer fra politiavhørene lekkes til pressen og hvordan den systematiske hetsen knuser «Katharina Blum». Historien ender med at «Blum» låner en pistol av en venn, og skyter journalisten «Werner Tötges». Deretter blir hun dømt til en lang fengselsstraff, uten å erkjenne noen skyld.
Romanen ble hyldet av venstresiden, men høyresiden angrep Böll for å være for terror og mot pressefrihet. Springerpressen boikottet boken.
Filmatisering.
Boken ble filmatisert i 1975 under samme navn av Margarethe von Trotta og Volker Schlöndorff.


Christian Klar.
Christian Klar (født 20. mai 1952 i Freiburg im Breisgau) er en tysk venstreekstremistisk terrorist og seriemorder, og tidligere medlem av Rote Armee Fraktion (RAF). Han tilhørte den såkalte «andre generasjonen» terrorister i RAF, som var aktiv på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet.
Klar begynte å engasjere seg for RAF-fangenes situasjon i tyske fengsler på midten av 1970-tallet, og ble snart selv en RAF-terrorist. Han deltok i terrordrapene på arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer, riksadvokat Siegfried Buback og styreleder i Dresdner Bank Jürgen Ponto. Klar var lenge en av de mest ettersøkte terrorister i Tyskland, og ble kjent for sin evne til å skifte utseende for å unngå politiet. Han ble arrestert utenfor Hamburg i 1982, og dømt for bl.a. ni drap og 11 drapsforsøk, samt bankran og attentater, til en fengselsstraff på seks ganger livstid pluss 15 år. Retten slo fast at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter ("besondere Schwere der Schuld"), som innebærer at han ikke kan løslates før utløpet av en minstetid. Klar ble plassert i Bruchsal fengsel. I 1992 fikk han i tillegg enda en livstidsstraff, slik at den totale straffen ble på syv ganger livstid pluss 15 år. I 1997 avgjorde Oberlandesgericht Stuttgart at minstetiden utgjør 26 år, og at Klar derfor tidligst kan løslates etter 3. januar 2009.
I 2003 søkte han om benådning, men daværende president Johannes Rau overlot til etterfølgeren Horst Köhler å ta stilling til søknaden. I 2007 sendte Klar en hilsen fra fengselscellen til den kommunistiske «Rosa-Luxemburg-konferansen» som ble arrangert av den venstreekstreme avisen «Junge Welt». Klar skrev bl.a. at «tiden er kommet for å fullbyrde kapitalismens nederlag» og de som motsetter seg «omfordeling» skal forvandles til «en ruinhaug». Klars manglende anger førte til debatt om det var riktig å løslate ham. Lederen for det liberale partiet, Guido Westerwelle, mente at «den som ber om nåde i stedet for rettferdighet, men som ikke anerkjenner vårt system, har ikke fortjent nåde», mens CSUs generalsekretær Markus Söder slo fast at «en slik mann bør aldri få komme på frifot». I mai 2007 avslo president Horst Köhler søknaden om benådning.
24. november 2008 besluttet Oberlandesgericht Stuttgart at Klar etter utløpet av minstetiden på 26 år den 3. januar 2009 vil bli løslatt på prøve. Prøvetiden er fem år. Beslutningen om løslatelse støtte på sterk kritikk fra politisk hold, ettersom Klar ikke angrer på noe. «Klar har aldri tatt avstand fra RAFs forbrytelser», konstaterte den bayerske justisministeren Beate Merk, og påpekte at Klar tvert imot har gjort det tydelig at han fortsatt identifiserer seg med de målene RAF hadde og at ofrenes følelser ikke berører ham. Den bayerske innenriksministeren Joachim Herrmann mente at beslutningen om løslatelse var «fullstendig uforståelig». Også ofre for venstreterrorismen reagerte sterkt på løslatelsen.


Eau de cologne.
Eau de cologne (eg. "Eau de Cologne", fransk for «vann fra Köln», kølnervann) er en form for parfyme.
I 1709 skapte den italienske parfymøren Johann Maria Farina, som bodde i Köln, et velluktende toalettvann av en urteekstrakt samt olje og sprit, som kom til å bli kalt "eau de cologne". En av de mest kjente, og mest solgte, var og er "4711".


Süddeutsche Zeitung.
Süddeutsche Zeitung er en tysk dagsavis grunnlagt i 1945 og utgitt i München. Den regnes som en kvalitetsavis og har et opplag på 442 000 (estimert 1,1 millioner daglige lesere). Til tross for navnet er det en riksavis, og den har også stor internasjonal utbredelse. Den opprettholder et omfattende korrespondentnett (40) i Tyskland og utlandet. Politisk er den venstreliberal.


Der Tagesspiegel.
Der Tagesspiegel er en politisk liberal tysk dagsavis grunnlagt i 1945 og utgitt i Berlin. Den har et opplag på 148 000.
Eksterne lenker.
Tagesspiegel, Der


Axel Springer (selskap).
Axel Springer sitt hovedkontor i Berlin
Axel Springer AG er et tysk mediekonsern med konservativ politisk profil. Det er Europas største avisforlag og et av verdens største mediekonsern. Konsernet ble grunnlagt av Axel Springer og hadde under den kalde krigen hovedkontor i Hamburg. Etter gjenforeningen ble hovedkontoret flyttet til Berlin, med viktige kontorer i Hamburg og München. Springer-konsernet eier mer enn 150 aviser og magasiner i mer enn 30 land (bl.a. tabloiden Bild, en av verdens største aviser, og kvalitetsavisen Die Welt). Før 2003 het konsernet "Axel-Springer-Verlag".
Kjernevirksomheten er aviser og forlagsvirksomhet, og konsernet eier en rekke store trykkerier. Konsernet har også vært involvert i TV og nye medier.
Selskapets viktigste konkurrenter er Bertelsmann og Holtzbrinck.
Politisk profil.
Mediekonsernet har en klar politisk profil som bygger på de politiske grunnprinsippene Axel Springer nedfelte i 1967, der «forsvar for friheten og rettsstaten i Tyskland, et land som tilhører den vestlige verden» (dette utsagnet fra midt under den kalde krigen sier at hele Tyskland tilhører vestblokken), forsvar for sosial markedsøkonomi, et nært samarbeid med USA, støtte til Israel, støtte til det europeiske samarbeidsprosjektet (nå EU) og avvisning av «alle former for politisk ekstremisme» (senere endret til «alle former for totalitarisme») står sentralt. Konsernet betegner dette politiske grunnsynet som liberalt, mens andre regner det som konservativt. I praksis har dette politiske grunnsynet gitt seg utslag i en sterk antikommunistisk holdning under den kalde krigen.
Historie.
Selskapet ble grunnlagt under navnet "Axel Springer Verlag GmbH" av Axel Springer og Springers far, forleggeren Hinrich Springer, i Hamburg i 1946. De første publikasjonene var programbladet Hörzu og magasinet Nordwestdeutsche Hefte. I 1948 ble avisen Hamburger Abendblatt etablert. I 1952 grunnla Springer tabloidavisen Bild, som opprinnelig ble distribuert gratis, og raskt ble en av de største suksesser i pressehistorien. Året etter kjøpte Springer avisen Die Welt. Springet-konsernet kjøpte aksjemajoriteten i forlaget Ullstein i 1959, og fikk dermed også kontrollen over aviser som B.Z. og Berliner Morgenpost.
I 1970 ble Springer omdannet fra et handelsselskap (GmbH) til et aksjeselskap (AG). Da selskapet ble børsnotert i 1985, solgte Springer 49 % av aksjene. Selskapet ble involvert i TV-selskaper fra slutten av 1980-tallet. I flere år eide Springer en større aksjepost i ProSiebenSat.1 Media, og i 2005 ble det kjent at Springer ville kjøpe hele selskapet for tre milliarder euro. Planene ble gitt opp i 2006 etter at kartellmyndighetene satte foten ned.
Fra begynnelsen av 1990-tallet har Springer utvidet aktivitetene i utlandet. Selskapet har datterselskaper og eierinteresser i selskaper i bl.a. Øst-Europa, Spania, Frankrike og Storbritannia. Selskapet skiftet navn til Axel Springer i 2003.
Aksjemajoriteten i konsernet (51 %) eies av Axel Springer Gesellschaft für Publizistik GmbH & Co., som overveiende (90 %) eies av Friede Springer (resten eies av andre medlemmer av Springerfamilien). Friede Springer eier i tillegg 7 % direkte og Deutsche Bank har en eierandel på 8,4 %. 9,6 % av aksjene eies av selskapet selv, mens 23,5 % eies av mindre aksjonærer.
Springerpressen innførte først den nye tyske rettskrivningen i 1996, men gikk i 2004 tilbake til den tradisjonelle rettskrivningen, i likhet med mange andre avisforetak. Springerkonsernet startet en egen journalistskole i Hamburg og Berlin i 1986, som siden 2007 heter "Axel Springer Akademie".
Axel Springer-konsernet har ingen tilknytning til det akademiske forlaget Springer-Verlag, som ble grunnlagt av Julius Springer i 1842 og nå heter Springer Science+Business Media.
Springerkonsernet som mål for mediekritikk.
I 1968 hadde konsernet allerede oppnådd en imponerende markedsandel, og særlig i radikale studentkretser ble selskapet sett på som en trussel mot pressefriheten og den offentlige meningsutveksling. Rapporteringen fra Vietnamkrigen var en torn i øyet på mange venstreradikale og ble oppfattet av dem som falsk og forutinntatt. Axel Springer selv, en overbevist antikommunist, helte bensin på bålet med uttalelser som «man er imot kommunisme som man er imot kreft». Studentopprøreren Rudi Dutschke organiserte protestaksjoner mot Springerpressen, som på sin side svarte med kampanjejournalistikk mot «urostifteren» Dutschke. Det har blitt hevdet at Springerpressens journalistikk bidro til det senere attentatet mot Dutschke.
Heinrich Böll kritiserte Springerpressens omtale av studentopprørerne, RAF-terroristene og de venstreradikale i sin kjente roman Katharina Blums tapte ære (som også ble filmatisert). Bölls bok var basert på personlige erfaringer. I 1972 hadde Böll offentliggjort en artikkel kalt "Will Ulrike Meinhof Gnade oder freies Geleit?". Springerpressen svarte straks med artikler om Bölls sønns angivelige kriminelle aktiviteter; han skulle ha sørget for reisepass til RAF-medlemmer. Bild-Zeitung skrev også om en husundersøkelse hos Böll før den overhodet hadde funnet sted. Böll benyttet derfor også anledningen til å kritisere forbindelsene mellom Springerpressen og påtalemyndigheten og politiet.
Axel Springer var Tysklands største mediemogul i etterkrigstiden, og figuren Elliot Carver i James Bond-filmen Tomorrow Never Dies, som i likhet med Springer leder et medieimperium i Hamburg, har visse likhetstrekk med ham.
Konsernets støtte til Israel har blitt kritisert av venstreorienterte og muslimer flere ganger. Axel Springer har konsekvent nektet å ta inn annonser for partiet Die Linke og dets forløper PDS, som konsernet oppfatter som ekstremistisk.


«Fjord Champion».
«Fjord Champion» er et skip (bygget i 1974), i 2005 eid av rederiet Champion Shipping, registrert under Genova Maritime Sea. Det er 170 meter langt, 32.477 dødvekttonn. Det har et mannskap på 28, alle fra India. Skipet er NIS-registrert.
Brannalarmen i maskinrommet ble utløst kl 20.35 5. mars 2005, mens skipet var på vei gjennom Skagerrak fra Liverpool i Storbritannia til Rostock i Tyskland i ballast. Skipets posisjon var da ca 20 nautiske mil sørøst av Mandal. Skipet selv sendte meldingen «security» kl 21.50, men etter kontakt med skipet sendte Tjøme Radio «mayday» og varslet Hovedredningssentralen på Stavanger Lufthavn, Sola kl 21.55.
Brannen i maskinrommet ble i første omgang meldt slukket av nøytralgassanlegget og brannmannskap og røykdykkere ble trukket tilbake da kapteinen mente det ikke var behov for hjelp. En halv time senere anmodet imidlertid kapteinen på ny om assistanse. Det var sterk vind og strøm i området og skipet drev mot land med tre knops fart.
Brannen hadde blusset opp igjen i to lugarer på styrbord side i skipets overbygning og alarmen gikk på nytt kl 00.16. Mannskapet klarte ikke å slukke brannen, og kl 05.30 den 6. mars ble samtlige evakuert med redningshelikoptre.
Skipet var i drift og grunnstøtte sørøst av Udvår i Søgne. Her ble skipet liggende å hugge i syv timer. Redningsskøyta RS Ægir fikk trosser i begge propellene og ble berget ut av brenningene av Søgne Dykkerklubb før kystvaktskipene KV Agder og KV Eigunn fikk sleper ombord i Fjord Champion, men først da slepebåten Haabull nådde frem kl 13.00 etter å ha vært underveis fra Stavanger fra kl 01.00 og fikk kappet ankerkjettingen, ble Fjord Champion trukket av grunnen. Det brant fortsatt kraftig i overbygningen.
Båten ble om ettermiddagen 5. mars slept ut i rom sjø og siden inn til Fluene sør for Flekkerøy i Kristiansand. Den ble holdt i posisjon av to slepebåter mens man forsøkte å slukke brannen med vannkanoner. Omkring kl 13.00 6. mars kunne mannskap fra Kystverket gå ombord for å inspisere. Skipet fikk stadig sterkere slagside. Slukkingsvann, 150 tonn pr time, førte til at det sank ca 5 cm dypere for hver time.
Det ble derfor besluttet å starte nytt slep til grunt farvann for å få kontroll uten risiko for at skipet skulle synke på dypt vann.
Fjord Champion ble slept tilbake til Søgne, denne gang til beskyttet farvann nord for Vassøyan nordvest for Udvår ved innløpet til Komlefjorden. Her lå det om kvelden 6. mars med 12 ° slagside mens lensepumpene gikk for fullt.
I løpet av 7. mars tok røykdykkere seg ombord og fikk slukket de siste restene av brann. Samtidig inspiserte dykkere fra Kystvakten skroget utvendig. I løpet av dagen var skipet igjen stabilt og under kontroll.
Politikere fra alle partier fra Ap til FrP, fylkesmannen i Vest-Agder samt samtlige ordførere i kystkommunene i Aust- og Vest-Agder uttrykte i løpet av dagen at de var overrasket over den dårlige beredskapen som «Fjord Champion»-havariet avdekket på norsk side av Skagerrak.
8. mars kl. 06.00 ble skipet tatt under slep igjen med Kristiansand som mål. Slepet foregikk utenskjærs. Omkring kl 14.00 var skipet fortøyd i Kristiansand.
Planen er å tømme skipet for olje ved land. Fjord Champion har 746 tonn bunkersolje og 83 tonn diesel ombord.
Sjøforklaring ble avholdt i Kristiansand 9. og 10. mars 2005.


Champion Shipping.
Champion Shipping er et norsk rederi med hovedsete i Bergen.


Perm (geologi).
Fordeling av landmassene i sen perm, for 260 millioner år siden.
Rekonstruksjon av jordklodens kontinenter for 280 millioner år siden.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Perm (P) i midten, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
a> i dagens Sør-Amerika (1), Afrika (2), Madagaskar (3), India 84), Antarktis (5) og Australia (6).
a>r, hvorav permtidens utdøing («End P») var den mest dramatiske.
Perm er den yngste perioden i jordens oldtid (Paleozoikum), fra 299.0 ± 0.8 til 251.0 ± 0.4 millioner år siden. I løpet av denne perioden fullførte Gondwanaland sin drift nordover mot de allerede stort sett sammenhengende platene Laurentia, Baltica og Sibirica, og superkontinentet Pangaea ble skapt. Perioden endte med den voldsomste masseutryddelsen av marint dyreliv vi noen gang har sett i jordhistorien, noe som etterlot svært mye fossiler.
I Norge var det stor vulkansk aktivitet i Oslofjorden, som sank ned og ga årsak til Oslofeltets vulkan- og kalkpregede geologi. Perm-perioden ble definert av Roderick Murchison og oppkalt i 1841 etter det middelalderske Store Perm-riket (ikke etter byen Perm, slik mange tror). Perioden ble for 251 millioner år siden etterfulgt av Trias og dermed av jordens mellomalder (Mesozoikum).
Epoker.
Epokene som Perm deles inn i, er "cisural", "guadeloupe (zechstein)" og "loping". Hver av disse epokene kan igjen inndeles i hhv. 4, 3 og 2 stadier. De respektive skillene mellom epokene går ved hhv. (299), 271 og 260 millioner år før nåtiden. Den siste perioden, "Loping", avsluttes med en enorm masseutryddelse av særlig marine arter, og overgangen til jordas mellomalder.
Tektonikk.
I løpet av perm ble Pangaea ferdigdannet, en stor landmasse som omfattet nesten alle jordens landområder som ett sammenhengende kontinent. Dannelsen hadde startet i karbon-perioden før og medførte at Gondwanaland (Afrika og Sør-Amerika) fløt nordover og støtte gradvis sammen med Laurentia (Nord-Amerika), Baltica (Europa) og Sibirica (Sibir), med en kjede av kinesiske og sørøst-asiatiske plater og øyer liggende øst for dette.
Perioden innebar en reduksjon av havnivået, enten ved at Pangaea hevet seg eller at havnivået sank. I perm lukket det nye innlandshavet Paleo-Tethys-havet seg mellom Pangaea og Asia, etterhvert førte kontinentaldrift til at det ble avløst av det sørlige innhavet Tethys-havet. Europa hadde et svært salt innlandshav, kalt Zecksteinsjøen. Hele Pangaea-kontinentet var omgitt av kjempehavet Panthalassa. Det er sannsynlig at sammenstøtet av kontinentene kombinert med havnivåsenkingen reduserte utbredelsen av grunne innlandshav så mye at mange marine arter mistet sine biotoper og døde ut. Til gjengjeld ble landdyrene lettere spredd.
Den hercynske fjellkjedefoldingen med dannelsen av bl.a. Appalachene, Ardennene, Schwarzwald og Uralfjellene ble fullført i perm gjennom kollisjonen av de sørlige og nordlige plater.
Bergarter.
Bergarter fra perm kalles ofte for "permsystemet", og er fremfor alt rødfargede sandsteiner, leirskifre og steinsalt. Rødfargen i mange permlag i nord skyldes at det ble dannet jernoksid da ørkener spredte seg i nord med kombinasjon av intens varme og vegetasjonsløse underlag. I sør ble det pga. glaciale prosesser også dannet morenekonglomerat.
Det er tre områder i verden hvor det finnes spesielt store avsetninger av permsystemets fjellmasser. I Uralfjellene ser vi fortsatt store rester av hevningen som skjedde da Baltica i vest og Sibirica i øst støtte sammen. Videre er store perm-avsetninger synlige i Kina. Og endelig finner vi de tykkeste perm-massivene i det sørvestre Texas og nordøstre Mexico, nærmere bestemt i det såkalte Permbassenget som har røde sandsteinsavsetninger fra denne perioden. Ellers er De sibirske trappene et trappeformet, vulkansk megaområde som dekker mye av nordlige Sibir, og oppstod da flombasalt ble dannet i trappeformasjoner gjennom stadige avsetninger av lavaflom gjennom flere tusen år, ved overgangen til trias. Hendelsen kan også ha økt mengden CO2 dramatisk og dermed økt den globale temperaturen med flere grader.
I sørlige del av Nordsjøen finner vi forekomster av olje og gass fra permlag. Andre forekomster med stor økonomisk betydning fra denne perioden er kobbermalm og steinkull.
Klima.
Klimaet forandret seg gjennom perioden – fra et varmt og nokså fuktig, til forholdsvis varmt og tørt. Da superkontinentet Pangaea oppstod, ble det liggende nord-sør slik at det strakte seg fra pol til pol. Det oppstod for første gang et betydelig innlandsklima, med stor temperatur- og klimavariasjon og dessuten sesongbetonte monsuner. Perm er preget av mye mye ørkendannelse i nord, særlig i de indre, tørrere delene av nordlige Pangaea hvor mye vegetasjon forsvant.
Den sørlige delen av Pangaea rundt Sydpolen, var fortsatt nediset da perm startet. Perm ble innledet med en fortsettelse av karbon-periodens istid i sør, men denne avtok gradvis. Utenfor iskalotten strakte det seg et belte av temperert klima, dominert av frøbregneskog som trolig nøt godt av større oksygenmengder enn lengre nord. I løpet av perm ble oksygennivået redusert i nord, og en del landplanter og insekter fra karbon forsvant.
Planteliv.
I perm førte spredningen av tørt innlandsklima og mer utbredte ørkenforhold til at frøplanter, og da særlig nakenfrøede planter (gymnospermer), fikk en klar fordel framfor karsporeplanter som spredte sporer. I de tidlige og fuktigere stadiene av perioden var fortsatt sporedannende snelletrær og skjelltrær (en type kråkefotplanter) vanlige, men etter hvert som klimaet ble kaldere og tørrere, ble disse gruppene trengt sammen i fuktige, tropiske strøk. I nord spredte frøplantene seg. I sør dannet Frøbregnene store skoger i det som før hadde vært snelle- og skjelltresumper, særlig var "Glossopteris"-floraen utbredt på den sørlige delen av Pangaea.
Mot slutten av perm var skjell- og snelletrærne på grunn av kaldt og oksygenfattig klima etterhvert fortrengt til bare noen øyer ute i Proto-Tethys-havet, områder vi idag gjenfinner i det sørlige Kina. Snelletrærne døde til slutt helt ut, mens skjelltrærne ble redusert til en lite, tueaktig vannplante som vi i dag kjenner som brasmegras.
I perm oppstod de første moderne trær slik vi kjenner dem idag. Bartrær ble vanligere i nord fra midten av perm, særlig i kjøligere strøk, og begynte etableringen av barskogsbeltene rundt nordkalotten, et vegetasjonstrekke som har holdt seg helt til våre dager. I tillegg oppstod de fortsatt eksisterende tempeltrær («gingko») og konglepalmer.
Dyreliv.
Slutten av karbon og innledningen til perm ble dominert av noen "Blattoptera", noen fjerne slektninger av våre dagers kakerlakker som trolig utgjorde om lag 90% av insektene på den tiden. Etterhvert utviklet holometabole insekter seg, dvs. biller "(Coleoptera)", fluer "(Diptera)", og sommerfugler. Mest dominant ble trolig "Odonata", en gruppe av øyenstikkere som var amfibiske rovinsekter knyttet til vann. De var trolig utviklet allerede i karbonperioden og kan ha hatt opprinnelse så langt tilbake som i devon. Vingespennet kan ha vært inntil 70 cm.
Kjøttetende "Therocephalia" utviklet seg også, eksempelvis "Trochosaurus". Det var ingen flygende virveldyr. Blant amfibier dominerte «kjempekrokodillene» Temnospondyli, de mindre Lepospondyli og Batrachosauria.
I avslutningen i perioden førte reduksjonen av havnivåene mot slutten av perm til at varme grunnhav forsvant, og en mengde marine dyreatrer døde ut. Til gjengjeld medførte sammensmeltingen av superkontinentet Pangaea til at mange landdyr og planter lettere kunne spre seg mellom tidligere kontinenter. Utdøingen ga stor avsetninger av marine fossiler, ikke minst av bløtdyr "(Mollusca)", pigghuder "(Echinodermata)", og armføttinger "(Brachiopoda)". Perioden identifiseres ofte av fossiler etter ørsmå "fusilinider" og "ammonitter".
Perm-trias-utdøingen.
Perm-trias-utdøingen er den mest dramatiske masseutryddelse i jordhistorien, og avslutter både perm og jordens oldtid. Man antar at mer enn 90 % av alle marine arter døde ut, og 70 % av landartene og en rekke insektarter. Blant annet døde trilobittene fullstendig ut, og urreptilene "(Anapsida)" ble sterkt redusert, blant annet forsvant de enorme, planteetende "pareiasaurer". Også mosdyr ble hardt rammet.
Årsaken var havnivåreduksjon og klimaendringer, men kanskje også mange tusen års utstrømming av flombasalt i Sibir, gjennom en enorm vulkansk aktivitet en gang omkring 251 til 250 millioner år siden. Dette kan også ha bidratt til å produsere enorme mengder CO2 og økt den globale temperaturen med mange grader.
Permtiden i Norge.
Oppsprekking av Pangaea medførte innsynkning av Oslofeltet (med dannelsen av blant annet Ekebergskrenten og Nesodden) og utstrakt vulkansk aktivitet. Da Oslofeltet sank ned, ble det dekket av en grunn havarm som oversvømte områdene Vestfold, Oslo, Akershus og sørlige Oppland til Mjøsa. Elvene som førte fra høyere områder og ned i denne havarmen avsatte sedimentære bergarter og mye kalkstein, som stadig dominerer mange områder her.
Videre ble det på grunn av vulkansk aktivitet lagt et lag av rombeporfyr som ses i deler av området i dag, blant annet på Kolsås. Lengre nord og sør ble det dannet dypbergarter ved at smeltede bergarter fløt fram delvis under overflaten, og dannet forekomster av blant annet larvikitt, syenitt og nordmarkitt.


Trias.
a> begynner å deles opp. Rekonstruksjon av jordkloden for 220 millioner år siden.
Rekonstruksjon av jordklodens kontinenter for 230 millioner år siden.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Trias (Tr) litt til venstre for midten, nåtiden helt til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
"Endennosaurus" var en enorm, akvatisk thalattosaur som var typisk for trias.
a>r, hvorav utdøingen ved overgangen perm-trias («End P») var den mest dramatiske, mens utdøingen ved overgangen trias-jura («End Tr») også var omfattende.
Trias er den eldste perioden i jordens mellomalder, som avløste perm og jordens oldtid. Trias begynte for 251,0 ± 0.4 millioner år siden og sluttet for 199,6 ± 0.6 millioner år siden.
Trias ble definert av Friedrich August von Alberti i Tyskland i 1834. Navnet er avledet av det latinske ordet for tallet "tre", fordi triasavleiringene viser en klar lagdeling i tre stratigrafiske lag. I likhet med perm sluttet også trias med en masseutryddelse som særlig rammet i havet.
Trias startet med en oppblomstring av zoologisk liv etter masseutryddelsen som avsluttet perm, og dinosaurene ble nå mer dominerende. De første, spissmus-aktige pattedyrene oppstod meget gradvis, mens slike bløtdyr som ammonitter dominerte i havet. Bregner dominerte plantelivet, men Glossopteris-skogene sør i Gondwanaland fortsatte å bre om seg. Floraen ble mer omfattende utover i perioden.
I trias var superkontinentet Pangaea stort sett uforandret og samlet, men kanten mot Panthalassa-havet var aktiv og vulkansk, særlig langs vestkysten av dagens Nord-Amerika. Permtidens vulkanisme i De sibirske trappene gjenoppsto, men med unntak av dette og sørlige Afrika var innlandsområdene ganske geologisk stabile. Varmeperioder ga stor forsamping på land, og havnivået var lavt.
Epoker.
Epokene som trias deles i, er "tidligtrias" (tysk "Buntsandstein" eller «fargerik sandstein»), "mellomtrias" (tysk "Muschelkalk" eller «muslingkalk») og "sentrias" (tysk "Keuper" «yngre trias»).
De respektive skillene går ved hhv. 245 og 228 millioner år før nåtiden. De to siste kan videre inndeles i to stadier hver, og den siste epoken i tre stadier.
Den såkalte Germanske trias er en gruppe av stratigrafiske avleiringer som er tydelig tredelte, og utbredt i Nord-Europa nord for Alpene, og utover i Nordsjøen, med en tykkelse fra 800 meter til et par kilometer. Regionen ga perioden sitt navn, og preges av at midtepoken (Muschelkalk) er utpreget marin – her var nordvest-Europa dekket av grunt hav, mens de tidlige og sene trias-epokene var landfaste i denne regionen.
Tektonikk.
Trias var tektonisk sett en rolig periode i innlandet, med unntak av senere i perioden da man så innledningen til en deling av superkontinentet Pangea i to store landmasser, Gondwanaland i sør og Laurasia i nord. Bevegelsen hvor de to landmassene gjennom flere hundre millioner år hadde flytt mot hverandre og til slutt støtt sammen, ble altså nå reversert, uten at kontinentet ennå delte seg i to. Sprekksonen skilte blant annet dagens New Jersey fra Marokko. Derimot var plasseringen av Pangaea nord-sør og øst-vest ganske stabil, og det var med noen unntak lite vulkanisme.
Vulkanisme i denne perioden kjenner i minst tre steder: Langs kysten av dagens Nord-Amerika var det en aktiv kontinentalsokkel med en kontinentalrand av aktive vulkaner. Det var flere bevegelige partier av kysten mot Panthalassa i vest, og mot Tethys-havet i øst. Ellers var et område på 1,5 millioner km² i det nord-midtre Sibir, som kalles De sibirske trappene, vulkansk og nye lag av flombasalt avleiret seg i tykke lag av opp til 1 kilometers høyde. Dette hadde også skjedd i den forutgående permperioden. I Sør-Afrika var det også en del vulkanisme, og den fortsatte inn i jura-perioden som fulgte etter trias.
Bergarter.
Typiske bergarter fra trias er ørkensandstein, steinsalt og stedvis basalt der det var vulkanisme. Det tørre og varme klimaet, særlig i første del av trias, medførte at det fortsatt var lokal ørkendannelse og opplagring av sandstein.
På grunn av den sterke utryddelsen ved overgangen fra perm til trias, finner vi ikke kull fra denne perioden. Det er uvisst hvorfor trias oppviser fravær av kull utover hele perioden.
Klima.
Klimaet i trias var overveiende tørt og varmt, og dette ga et sparsomt plantedekke mange steder. Utover i perioden ble derimot klimaet litt mer gunstig, og både dyrelivet og ikke minst floraen tok seg opp. Istiden tok slutt, de store breene i sør som var så utbredte i perm forsvant nå og ble avløst av tempererte, fuktige skogsbelter med reptiler. utover perioden overtok et fuktigere klima også i det tørrere nord.
På grunn av de begrensede kystlinjene var innlandsklimaet svært sesongvariert – havet kjølte ikke ned om sommeren og varmet ikke opp landmassene om vinteren. Somrene var altså svært varme og vintrere svært kalde, og det kan ha vært monsuner langs ekvatorbeltet.
Planteliv.
Skogene fra trias bestod av en blanding av sneller, bregner og frøplanter. Fra perm overlevde gingko og konglepalmer. De store Glossopteris-skogene i sør bestod og blomstret, men avtok merkbart utover i perioden.
Bartrær og andre nakenfrøete planter fortsatte å utvikle seg til mer avanserte former i nord, hvor frøplanter generelt dominerte framfor karsporeplanter. Ettersom klimaet ble mildere og mer fuktig, bredte skog og plantedekke seg gradvis utover trias-perioden. Men barskogen hadde vanskelig for å spre seg sør for Amasonas, Sahara, Arabia og India, trolig på grunn av havbarriærer.
Dyreliv.
I trias begynte dinosaurenes dominerende tidsalder, og sent i trias oppstod også flyveøgler. Også andre archosaurer, slik som de underlige planteetende Rhyncosaurene var vanlige. I havet var de første fiskeøgler tallrike. Både amfibier og krypdyr utviklet seg videre, men det er dinosaurene som virkelig inntar dominans i løpet av siste del av perioden. I det nordlige italia er det funnet en "Tanystropheus" med abnormt lang hals.
De første pattedyr hadde oppstått av pattedyrliknende krypdyr, men utgjorde kun et ytterst beskjedent innslag i faunaen. De liknet spissmus og var lite framtredende planteetere. Fossiler av pattedyr er funnet i blant annet Kina, Wales og Sør-Afrika. I løpet av trias dukket skilpadder opp og de siste av de gamle urreptilene døde ut. Blant reptilene fantes de enorme "Sauropterygia", "Thalattosauria", fiskeøgler og svaneøgler, som alle levde i eller ved havet.
I havet dominerte armføttinger, muslinger og slangestjerner. Etter den store utdøingen som avsluttet perm, tok det marine livet seg gradvis opp, med særlig mange nye virvelløse grupper. Svært få grupper av fisk overlevde perm-trias-utryddelsen. Ammonittene overlevde bare så vidt, og utviklet seg videre i trias, de stor betydning i dag fordi de ofte hjelper til å identifisere de stratigrafiske lagene fra trias. Det samme har koraller, som oppstod med mange nye former i denne perioden. Men fordi det var så lite kystlinje spesielt tidlig i trias, er det ganske få funn av marine fossiler utover Vest-Europa. Fraværet av marine avleiringer gjør det mange steder vanskeligere å identifisere perioden.
Trias sluttet med en masseutryddelse, hvor spesielt marint liv som bløtdyr og muslinger ble hardt rammet. På land forsvant blant annet de enorme archosaur-reptilene "Thecodontia", i likhet med andre grupper av amfibier og reptiler. Da Pangaea revnet for alvor for ca. 200 millioner år siden, oppstod en sterk vulkanisme som kan ha forsterket utdøingen. Om lag 214 millioner år siden opptod Manicouagansjøen i Canada ved et meteornedslag, men det antas ikke at dette forårsaket utdøingen i trias-jura som inntraff 10 millioner år senere.


Mem.
a> er hva noen regner som et visuelt mem. En person som har sett et smilefjes kan kopiere, reprodusere eller modifisere det og så vise det til andre
Memer er et begrep skapt av den britiske evolusjonsbiologen Richard Dawkins som skal forklare all informasjon som kan spres og lagres av organismer.
Man kan også si at et mem i videste forstand er en idé.
Eksempler på memer er moter, melodier, språk, teorier, religioner, teknologier og så videre.
Begrepet (og memet) «mem» (engelsk: «meme») ble innført av Dawkins i boken "The Selfish Gene" (1976).
Ideen har inspirert et forskningsprogram som kalles memetikk, som ennå er på et lite utviklet stadium.
Memet var ment som en kulturell analogi til genet.
Det fins derfor en rekke klare paralleller mellom gener og memer.
Begge kan spres til nye «generasjoner» av «bærere».
Replikator brukes derfor som overbegrep over enheter som gener og memer, som har mulighet til selvkopiering.
Videre kan både gener og memer «dø ut» hvis de ikke får replisert seg, og de kan mutere, dvs. endre seg over tid.
Dermed er begge enhetene evolverbare, dvs. kan gjennomgå evolusjon.
Det fins imidlertid også mange punkter der sammenligningen mellom gener og memer bryter sammen.
Det grunnleggende skillet mellom genotype og fenotype er det for eksempel vanskelig å finne en memetisk parallell til.
"Spredningen" av memer skjer gjennom læring, etterligning, indoktrinering eller lignende.
"Lagringen" av memer kan skje i mange medier, f.eks. i hukommelsen, på papir, på harddisker, på grammofonplater osv.
Det er derimot en betingelse for at en idé kan kalles et mem, at den ikke kan lagres genetisk, dvs. i form av DNA.
Dawkins innførte memet for å fremheve at ikke alle biologiske fenomener kan forklares med gener.
Teorien har imidlertid delvis blitt misforstått til å være et biologisk forsøk på en totalforklaring på menneskelig atferd.
Det har derimot klare heuristiske og metodiske fordeler å betrakte tanker, moter osv. som «virus i hjernen».
Dette kommer av at spredningen av sykdommer kan simuleres nokså godt med epidemiologiske metoder.
Det har vist seg fruktbart å også bruke epidemiologiske metoder i samfunnsfag.
Grunnen kan nettopp være at ideer ligner (i visse og veldig begrensede trekk) på virus og andre genetisk baserte sykdommer, og derfor med fordel kan betraktes som memer.
Det fins memer hos både mennesker og (andre) dyr.
Dyriske eksempler er fuglesang og bruk av verktøy i enkelte virveldyrarter.
Mennesket er imidlertid sannsynligvis den eneste arten der memene kan overstyre genetiske atferdsmønstre.
Bruk av prevensjon er et eksempel på et nokså suksessrikt mem.
Men mens prevensjon "genetisk" sett er en «ulempe» for sin bærer, kan "memet" både være en stor sosial fordel for bæreren og en etisk gevinst for hele samfunnet eller arten.
Navnet "mem" (engelsk: "meme") ble valgt fordi det lignet på "gen" ("gene") (i uttalen), og inneholder roten til ordet "memory" (hukommelse).
En av bøkene som bygger videre på Dawkins’ tanker er Susan Blackmores "Memesket" (originalens tittel: "The meme machine").


Jura (geologi).
En oversikt over Juras landmasser.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Jura (J) til venstre for midten, nåtiden helt til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Kalksteinsformer fra jura i det sørlige Israel.
Jura er den midterste perioden i jordens mellomalder, og kalles tidvis for «reptilenes tidsalder». Den begynte med en trias-jura masseutryddelse for 199.6± 0.6 millioner år siden og sluttet for 145.5± 4 millioner år siden.
Jura ble definert av Alexander von Humboldt i 1799 og oppkalt etter Jurafjellene. Perioden er populært kjent fordi dinosaurene dominerte jordkloden i denne perioden, og den kjente flyveøglen "Archaeopteryx" levde i jura. Pattedyrene fortsatte å utvikle seg men var lite framtredende.
Ellers sprakk Pangaea helt opp i perioden og havspredningen satte inn. Afrika, Australia, Antarktis, India og Sør-Amerika skilte lag da også det sørlige Gondwanaland sprakk opp, og bevegelsene bidro til å oversvømme Europa. Mye sedimentære bergarter ble dannet der nye hav dekket over land, og det er mye fossiler av overlevende ammonitter. Mot enden av perioden trakk havene seg litt mer tilbake, og det fortsatte inn i kritt. Juras avslutning karakteriseres ikke av noen masseutdøing av arter, slik tilfellet var med avslutningen av begge de to foregående periodene.
Epoker.
Epokene som jura deles i, er "tidligjura" (tysk "Lias" eller «svart jura»), "mellomjura" (tysk "Dogger" eller «brun jura») og "senjura" (tysk "Malm" eller «hvit jura»). De respektive skillene går ved hhv. 176 og 161 millioner år før nåtiden. Hver av epokene kan deles inn i hhv 4, 4 og 3 stadier. Det var Leopold von Buch som introduserte inndelingen av jura i tre epoker.
Tektonikk.
Oppdelingen av Pangaea i mindre kontinenter fortsatte, etter at superkontinentet hadde begynt å sprekke opp på østsiden i trias. Ganske tidlig i jura skilte Laurasia og Gondwanaland lag. Fremdeles fantes det imidlertid landbroer mellom mange av områdene, blant annet Afrika og Sør-Amerika. Landplatene India, Madagaskar, Australia, Antarktis og Afrika/Sør-Amerika sprakk opp helt mot slutten av perioden og dannet Sør-Atlanteren.
Gjennom delingen av landmassene begynte dannelsen av Nord-Atlanteren, Mexicogulfen og andre hav. Ved innledningen til jura falt riktignok havnivået først, men ettersom landmassene sprakk opp steg havnivået utover perioden og ble høyere enn dagens nivå. Spredningen av kontinentene skapte nye rygger og utskyvninger av landmassene og fortrengte hav slik at havnivået steg og gradvis oversvømmet blant annet Europa. I jura lukket riktignok Tethys-havet seg, men Neotethys åpnet seg for første gang og flommet nordover inn over Europa. Mot slutten av jura og i neste periode – kritt – steg havnivået til sitt høyeste nivå noensinne og det ble avsatt enorme mengder kalkstein ved sedimentasjon.
Bergarter.
Vanlige bergarter fra jura er kalkstein, slamstein, skifer og andre sedimenter. Oversvømmingen av mange landmasser med ulike nye havdyp skapte sedimentære avsetninger fra avrenning via elver. De dypeste nærhavene ga avsetning av leirstein, mens de grunnere ga avsetning av skifer og kalkstein. Det ble også dannet mye kalsitt. Mot slutten av jura og inn i kritt trakk havene seg tilbake igjen og en del sedimentære områder ble eksponert.
Eldre havbunner enn de fra jura-tiden er forlengst oppslukt, og havbunnssedimenter som er 144-215 millioner år gamle er de eldste vi i dag kan studere. I jura levde mange små kalkdyr – kokkolittoforider og foraminiferer – i havet og drysset ned på havbunnen når de døde. Disse ble avsatt som kalkslam og ga opphav for slamstein og etterhvert kalkstein gjennom utterligere sammenpressing. Kalkslam har vært avsatt jevnlig helt fram til vår tid, og utgjør i dag 50% av havbunnene.
I Europa er det svært mye avsetninger og kalkfossiler, blant annet langs Jurassic Coast i Sør-England, og i Holzmaden og Solnhofen i Tyskland. Det er derimot svært sparsommelige eksponerte bergarter i Afrika og Nord-Amerika, med spredte unntak av avsetninger i Tanzania, og i det tidligere Sundancehavet som i jura-kritt dekket Midtvesten og midtre Canada. Mest kjent er Morrisonformasjonen i Colorado.
Enkelte steder på kloden ble det i jura eksponert en dypvulkansk (eruptiv), såkalt plutonsk bergarrt som kalles batholitt. Vi finner denne i nevada (Half Dome), Sør-Amerika, Russland, India, Japan, Australia, Sørøst-Asia og Storbritannia.
Klima.
Det hersket tropisk eller temperert klima over store deler av jorda, men alt i alt var temperaturene langt lavere enn i periodene før. Samtidig førte oppsplittingen av superkontinentet til havspredning som ga mer kystklima og dermed noe mindre sesongvariasjoner.
Jura ble innledet med en oppvarming, men denne varte ikke særlig lenge. Midt i jura satte en svak istidsperiode (kuldeperiode) inn, men det var antakelig fortatt ingen iskapper noe sted for ingen landmasser lå tilstrekkelig nær polene.
Planteliv.
Det meget varme og tørre ørkenklimaet fra trias ga seg utover i jura-perioden, og det temperert-tropiske klimaet ga opphav for spredt jungel og mer plantedekke også oppover i høyden. De første dekkfrøede planter oppstod i jura. Ellers var fortatt konglepalmer og i nord gingko vanlige, samt Dicksonia-liknende trepalmer. I underskogen vokste ulike bregner. i sørlige strøk var ogsp Podocarpaceae (gultrær) vanlige.
Samtidig spredte de boreale barskogene seg videre i Eurasia i denne perioden, og stadig nye typer nakenfrøede planter (gymnospermer) oppstod. Utbredte familier omfattet Araucariaceae, Cephalotaxaceae, Pinaceae, Podocarpaceae, Taxaceae og Taxodiaceae. I lavlandet dominerte den nå utdødde familien Cheirolepidiaceae, og den tilsvarende nå utdødde ordenen Bennettitales.
I havet oppstod for første gang kalkalger.
Dyreliv.
Den dominerende dyregruppen på land var dinosaurene. Blant disse var sauropodene de ledende planteeterne, som Diplodocus, Brachiosaurus og Apatosaurus. Den dominerende rovdyrklassen var Allosaurene.
Flygeøgler behersket luftrommet – selv om urfuglen "Archaeopteryx" og de første fuglene stammer fra denne tiden, fantes det veldig få arter av dem. I jura oppstod også de aller første salamandere og ormepadder.
I havet dominerte ammonitter og belemnitter, og en ny type muslinger som kalles rudister, og belemnitter. Eller oppstod ganske mange av de 11 kladene av plankton i jura. De egentlige beinfiskene gjennomgikk en stor radiasjon. Foruten tallrik fisk var det mange akvatiske reptiler inklusive fiskeøgler, svaneøgler og pliosaurus – alle enorme havdyr og overlevninger fra trias.


Kritt (geologi).
Kritt er kjent for det høye havnivået
Rekonstruksjon av kontinentenes posisjon for om lag 100 millioner år siden.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Kritt (K) sees midt i venstre halvdel av grafen, nåtiden helt til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Kritt er den yngste perioden i jordens mellomalder.
Den begynte for 145.5 ± 4 millioner år siden og sluttet ved overgangen mellom mesozoikum og kenozoikum for 65.5 ± 0.3 millioner år siden.
Krittiden ble definert av d’Omalius ’Halloy i Frankrike i 1823 og oppkalt etter bergarten kritt.
Tektonikk.
Afrika og India hadde blitt løsrevet fra resten av Gondwanaland, dvs. fra de fremtidige kontinentene Antarktis, Australia og Sør-Amerika, som fortsatt hang sammen.
Atlanterhavet økte i omfang, mens Tethys-havet skrumpet inn.
Bergarter.
På grunn av det høye havnivået i kritt er marine avleiringer som krittslam den dominerende bergarten.
Klima.
Kritt var kjennetegnet av veldig varmt klima.
Det fantes ingen sammenhengende isdekkede områder, ikke en gang ved polene, der havtemperaturen antas å ha vært rundt 17°C.
Planteliv.
Dekkfrøede planter dominerte for første gang floraen, og har gjort det siden.
Dyreliv.
Ammonitter, belemnitter og dinosaurer dominerte på land, mens marine krypdyr som plesiosaurer dominerte i havet, men samtlige døde ut i slutten av kritt.
Andre artsrike grupper var armføttinger, muslinger, pigghuder og egentlige beinfisker.
Fugler og pattedyr fantes, men hadde lav diversitet.


Paleogen.
Paleogen, tidligere kjent som "tertiær", er en periode som sammen med det påfølgende neogen utgjør jordens nytid.
Paleogen begynte for 65.5 ± 0.3 millioner år siden og sluttet for 23.03 ± 0.05 millioner år siden.
Perioden ble definert av Carl Friedrich Naumann i 1866.
Tidligere ble jordens nytid delt i tertiær og kvartær, men denne inndelingen er nå forlatt.
Epoker.
Epokene som paleogen deles i, er "paleocen", "eocen" og "oligocen".
De respektive skillene går ved hhv. 56 og 34 millioner år før nåtiden.
Tektonikk.
Sørkontinentet Gondwanaland ble delt i Antarktis, Australia og Sør-Amerika.
I nordkontinentet Laurasia skilte Grønland og Europa lag.
I løpet av de såkalte laramidske og alpine fjellkjedefoldningene ble Alpene, Andesfjellene, Atlasfjellene, Himalaya og Rocky Mountains dannet.
Bergarter.
Sedimentære bergarter er vanlige fra paleogen.
Klima.
Klimaet var i første del av Paleogen forholdsvis varmt. For omkring 40 mill. år siden inntraff en tydelig klimaforverring, der gjennomsnittstemperaturen sank med kanskje 10° i løpet av få millioner år. Det er trolig at de store isdekkene i Antarktis ble danna på denne tida, mens den nordlige halvkula fortsatte å være isfri gjennom hele perioden.
Planteliv.
Skogene på land var dominert av furuplanter, sypresser og løvtrær.
Dyreliv.
Fuglenes og pattedyrenes radiasjoner satte inn.


Neogen.
Neogen, tidligere kjent som "kvartær", er en den geologiske perioden vi lever i.
Den regnes sammen med paleogen til jordens nytid.
Neogen begynte for 23.03 ± 0.05 millioner år siden. I noen systemet varer neogen til i dag, i andre avsluttes den for 2.588.000 (2,6 millioner) år siden, i overgangen til kvartær.
Tidligere ble jordens nytid delt i tertiær og kvartær, men denne inndelingen er nå forlatt. Hvorvidt kvartær skal regnes som en selvstendig periode løsrevet fra neogen er fortsatt ikke fastsatt.
Epoker.
Epokene som neogen deles i, er "miocen", "pliocen", "pleistocen" og "holocen".
De respektive skillene går ved hhv. 5 330 000, 1 810 000 og 11 500 år før nåtiden.
Tektonikk.
I den "alpidiske fjellkjedefoldingen", som fortsatt vedvarer og som er en konsekvens av det afrikanske skjoldets drift mot det europeiske, ble og blir Alpene til et høyfjell.
Også Himalayas dannelse fortsatte inn i neogen og vedvarer i dag.
Årsaken i dette tilfellet er Indias driftbevegelse mot Asia.
Bergarter.
De fleste av dagens leire-, sand-, grus-, moreneavleiringer og andre løsmasser er dannet i løpet av neogen.
Klima.
Klimaet har variert sterkt i neogen, men har generelt vært kaldere enn i de forutgående periodene. Mens Antarktis trolig har vært isdekt gjennom hele neogen, inntraff de første nedisninger på den nordlige halvkula for ca. 2,5 millioner år siden. Siden da har den nordlige halvkula hatt en serie på 30–40 istider med ca. 100 000 års mellomrom, både på det nordamerikanske og det eurasiske kontinent.
Planteliv.
I begynnelsen av neogen forsvant mye av de store løvskogene som hadde preget paleogen, og ble erstattet av åpne sletter. Gress spredte seg til disse områdene og ble en dominerende gruppe. Prærier og gressdekkede stepper med sine særegne dyregrupper er biomer som først ble etablert i neogen. Disse områdene utgjør i dag de største terrestriske biomene på jorda. Det er i dag i det hele tatt vanskelig å finne områder der det gror planter hvor ikke også gress inngår i vegetasjonen.
Plantelivet eller lignet i det store og hele på dagens. På grunn av klimavariasjonene varierte vegetasjonen imidlertid mye, fra tundra til regnskog med de plantegrupper man forventer å finne slike steder.
Dyreliv.
Med etableringen av de store gresslettene dukket det opp mange grupper som var tilpasset denne kosten, blant annet antiloper. Klovdyr erstattet upartåede i mange områder, og mange av de gamle hovdyrgruppene forsvant. Mer moderne hester med høye tannkroner for å tygge gress, dukket opp.
De første mennesker opptrådte i denne perioden.


Æra (geologi).
En æra er i geologien et tidsavsnitt i jordens historie.
Æraenes varighet varierer mellom 60 og 1000 millioner år.
Æraer sammenfattes som eoner og deles inn i perioder (som i sin tur deles i epoker).
Det er foreslått at jorden nå er inne i en ny æra, kalt antropozoikum på grunn av de omfattende endringene av jordens overflate som skyldes menneskelig aktivitet, særlig i tiden etter den industrielle revolusjon.
Vitenskapen som forsker på og definerer æraer, er stratigrafien.


Eon (geologi).
Tidsur med eonene arkeikum (grått), proterozoikum (blått) og fanerozoikum (grønt-brunt-rosa). Viktige hendelser er markert.
I geologien er eon et av de største tidsavsnittene i jordens historie.
Eoner deles inn i æraer (som i sin tur deles i perioder).
Vitenskapen som forsker på og definerer den geologiske tidsinndelingen, er stratigrafien.


Epoke (geologi).
En epoke er i geologien et tidsavsnitt i jordens historie.
Epokenes varighet varierer mellom 12 000 år og 50 millioner år.
Epoker sammenfattes som perioder (som i sin tur sammenfattes som æraer) og deles inn i aldre.
Vitenskapen som forsker på og definerer epoker, er stratigrafien.


Paleozoikum.
Paleozoikum eller jordens oldtid er den eldste æraen i fanerozoikum.
Den begynte for 542 millioner år siden og sluttet for 251 millioner år siden.
Æraen før paleozoikum var neoproterozoikum, mens mesozoikum (jordens mellomalder) var æraen som fulgte på paleozoikum.
I paleozoikum ble de kaledonske og hercynske fjellkjedene dannet.
De fleste av de større nålevende plante- og dyregruppene oppstod i løpet av denne tiden.
Overgangen til jordens mellomalder markeres av den største masseutdøingen av arter i jordens historie.


Joji Kato.
Joji Kato (født 6. februar 1985) er en japansk skøyteløper.
Allerede 17 år gammel satte han juniorverdensrekord på 500 meter med tiden 34,88. Senere forbedret han rekorden til 34,75.
Det store gjennombruddet i seniorsammenheng kom under VM enkeltdistanser i Inzell i 2005, der han vant 500 meter med klar margin foran sin mer meritterte landsmann Hiroyasu Shimizu.
Under verdenscupløp i Salt Lake City i november 2005 satte Kato ny verdensrekord på 500 meter med tiden 34,30, en forbedring av Shimizus tidligere rekord med to hundredels sekund.


Mesozoikum.
Mesozoikum eller jordens mellomalder er den midterste æraen i fanerozoikum.
Den begynte for 251 millioner år siden og sluttet for 65 millioner år siden.
Æraen før mesozoikum var paleozoikum (jordens oldtid), mens kenozoikum (jordens nytid) var æraen som fulgte på paleozoikum.
Mesozoikum er mest kjent som dinosaurenes tidsalder.
Også fugler og pattedyr hadde oppstått, men disse var foreløpig nokså fattige på arter.
Ellers opplevde frøplantene og insektene sin første blomstringstid.
I havet dominerte ammonitter, armføttinger og belemnitter.
Ved overgangen til jordens nytid døde plutselig mange arter ut, flere grupper forsvant i sin helhet.


Kenozoikum.
Kenozoikum eller jordens nytid er en den geologiske æraen som vi lever i.
Den begynte for 66 millioner år siden. Sammen med paleozoikum (jordens oldtid) og mesozoikum (jordens mellomalder) utgjør kenozoikum eonet fanerozoikum
De fleste av nåtidens fjell ble dannet i kenozoikum (f.eks. Alpene, Andesfjellene, Atlasfjellene, Himalaya og Rocky Mountains).
Kontinentene hadde også oppnådd omtrent dagens posisjon og form.
De fleste sedimentene i Norge er av kenozoisk opprinnelse.
Klimaet var svært variabel, spesielt i den siste delen av kenozoikum.
Blant gruppene av virveldyr fikk pattedyr og fugler sin storhetstid i denne æraen.
Stratigrafien inndeler kenozoikum i to perioder, paleogen og neogen.


Populasjon.
En populasjon er en gruppe av individer av samme art som eksisterer i et mer eller mindre avgrenset geografisk område.
I statistikken brukes "populasjon" for å beskrive alle forekomstene, eller tilfellene, en statistiker er interessert i, i motsetning til et "utvalg" (stikkprøve).
Populasjoner er kjennetegnet ved at det finner sted mer genflyt og flere økologiske interaksjoner (som samarbeid eller konkurranse) "innenfor" populasjonene enn "mellom" dem.
På grunn av "migrasjon" mellom populasjoner (inn- og utvandring av individer) er det likevel vanligvis ikke mulig å angi skarpe grenser for en populasjon.
Populasjonen er en viktig enhet i både økologien og genetikken.
Blant grunnene til at en populasjon endrer seg finner man både demografiske (fødsler og dødsfall, migrasjon) og genetiske prosesser (naturlig seleksjon, mutasjoner, gendrift).
Over lang nok tid kan ulike populasjoner av samme art bli til forskjellige arter (såkalt artsdannelse).


Frammuseet.
Frammuseet er et museum i Oslo med polarskipet «Fram» fra 1892 som hovedattraksjon. Museet skildrer de historiske norske polferdene og de tre store polfarerne Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen.
Skuta er utstilt i original med intakt interiør og gjenstander og besøkende kan gå fritt ombord.
Museet formidler historien om de norske polferdene, som også representerer verdenshistorie innen polarforskning; Nansens ferd over Polhavet og hans forsøk på å gå på ski over Nordpolen, Sverdrups ekspedisjon til Grønland, hvor mer enn 200 000 kvadratkilometer nytt land ble oppdaget og Amundsens Sydpolferd, oppdagelsen av Nordvestpassasjen og hans forsøk på å nå Nordpolen. Utstillingene har et representativt utvalg dyr fra polarstrøkene som isbjørner, pingviner og moskusokser.
Museet ble åpnet den 20. mai 1936.
Oscar Wisting var blant dem som deltok svært aktivt i forberedelsen til åpningen av museet og i tiden etter. Han var 65 år, men klatret i riggen, pusset og stelte hver eneste dag. Han pleide å overnatte i sin tidligere lugar når han jobbet ombord. Om morgenen 5. desember 1936, noen få dager før 25-årsjubileet for Sydpolferden, ble han funnet død i køya si ombord.


Nicola Calipari.
Nicola Calipari (født 23. juni 1953 i Reggio Calabria, Italia, skutt og drept 4. mars 2005 i Bagdad i Irak) var en italiensk agent i etterretningsorganisasjonen SISMI. Han ble drept da amerikanske styrker åpnet ild mot bilen han satt i på vei til Bagdads flyplass med journalisten Giuliana Sgrena, som nettopp var sluppet løs etter nøyaktig én måneds fangenskap. Han skal ha kastet seg foran Sgrena for å beskytte henne med sin egen kropp. Giuliana Sgrena ble såret i skulderen.
Nicola Caliparis død berørte også til en viss grad Paven og Vatikanet; hans bror, presten Maurizio Calipari, er tilknyttet den romerske kurie som medarbeider i Det pavelige akademi for livet.


Norsk Polarinstitutt.
Norsk Polarinstitutt (NP) er et direktorat under Miljøverndepartementet med ansvar for forskning, miljøovervåkning og kartlegging i polarområdene. Instituttet planlegger og gjennomfører ekspedisjoner i Arktis og Antarktis. Polarinstituttet bistår Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Riksantikvaren og Sysselmannen på Svalbard som faglig rådgiver. Polarinstituttet er myndighetsorgan for oppfølging og gjennomføring av norsk miljølovgiving i Antarktis.
Polarinstituttet har om lag 150 ansatte, hvorav 1/3 er forskere.
Historie.
Instituttet er en videreføring av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), som ble etablert av Adolf Hoel i 1928 for å kartlegge hav- og landområder og drive geologiske undersøkelser i Arktis. NSIU var en videreføring av De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjoner (DNSS), som fungerte fra 1906, og var Norges første statlige enhet som drev med polarforskning. Adolf Hoel ledet NSIU fra 1928 til 1945, mens Anders K. Orvin overtok de siste tre årene fra 1945 til 1948.
I 1948 ble det geografiske ansvarsområdet utvidet til å omfatte norske biland og territorialkrav i Antarktis, og navnet ble endret til Norsk Polarinstitutt. Etter tidligere å ha vært lokalisert i Oslo, flyttet Norsk Polarinstitutt i 1998 inn i Polarmiljøsenteret (nå Framsenteret) i Tromsø. Instituttets første direktør var Harald Ulrik Sverdrup.
NP ble i 1979 underlagt Miljøverndepartementet.
Siden 1982 har Polarinstituttet utgitt forskningtidsskrifet "Polar Research".
Forskningsstasjoner.
Norsk Polarinstitutt har opprettet forskningsstasjoner for å ivareta ansvaret for polarforskning. Disse benyttes for å være tilstede permanent og drive helårlig forskning. Dessuten benyttes de som base for ekspedisjoner. NP har forskningsaktiviteter i Antarktis, samt i Longyearbyen og Ny-Ålesund på Svalbard.
Norsk Polarinstitutt disponererer forskningsfartøyet «Lance», Sverdrupstasjonen og Zeppelin luftmålestasjon på Svalbard og stasjonene Troll og Tor i Antarktis.


VM i skiskyting 2005.
VM i skiskyting 2005 ble avholdt i Hochfilzen i Østerrike 4. mars – 13. mars 2005.
Det ble arrangert åtte individuelle konkurranser pluss to stafetter. Norge ble beste nasjon med fem gullmedaljer, mye takket være Ole Einar Bjørndalen, som tok tre individuelle gull i tillegg til stafettgullet.
10 km sprint menn.
Dato: 5. mars 2005
Øvrige norske plasseringer: Egil Gjelland (12. plass), Frode Andresen (35. plass) og Lars Berger (44. plass)
7,5 km kvinner (sprint).
Norske plasseringer: Tora Berger (11. plass), Linda Tjørhom (19. plass), Ann Kristin Flatland (22. plass), Gro Marit Istad Kristiansen (25. plass), Liv Grete Poirée (37. plass)
12,5 kilometer menn jaktstart.
Øvrige norske plasseringer: Egil Gjelland (22. plass), Lars Berger (32. plass) og Frode Andresen (35. plass)
10 kilometer kvinner jaktstart.
Norske plasseringer: Gro Marit Istad Kristiansen (10. plass), Linda Tjørhom (14. plass), Tora Berger (19. plass) og Ann Kristin Flatland (37. plass)
15 kilometer kvinner.
Øvrige norske plasseringer: Liv Kjersti Eikeland (16. plass), Tora Berger (21. plass), Gro Marit Istad Kristiansen (26. plass)
20 kilometer menn.
Øvrige norske plasseringer: Egil Gjelland (17. plass), Stian Eckhoff (23. plass), Halvard Hanevold (26. plass)
12,5 km fellesstart kvinner.
Øvrige norske plasseringer: Linda Tjørhom (12. plass), Tora Berger (13. plass)
15 km fellesstart menn.
Øvrige norske plasseringer: Halvard Hanevold (11. plass), Stian Eckhoff (14. plass), Egil Gjelland (28. plass)
Eksterne lenker.
Skiskyting


Norges forskningsråd.
Norges forskningsråd (offisiell engelsk betegnelse: "The Research Council of Norway") er et regjeringsopprettet råd og strategisk organ som er ansvarlig for å fremme og markedsføre norsk forskning i innland og utland, forvalte forskningsmidler, fordele stipender, og gi styresmaktene råd i forskingspolitiske emner. Andre viktige oppgaver er å fungere som møteplass mellom forskere, brukere av forskning og de som finansierer forskning og å bidra til internasjonalisering av norsk forskning.
Forskingsrådet skal identifisere behov for forsking og foreslå prioriteringer. Gjennom målrettede finansieringsordninger skal Rådet medvirke til å sette i verk nasjonale forskingspolitiske vedtak og har et særskilt ansvar for å følge opp Forskningsmeldingen.
Organisasjon.
Forskningsrådet har ca 450 ansatte. Administrerende direktør er Arvid Hallén. Forskningsrådet er underlagt Kunnskapsdepartementet og sammen med Nærings- og handelsdepartementet står de to departementene bak halvparten av rådets midler. Totalt forvalter Norges forskningsråd et budsjett på 7166 millioner (for 2012).
Forskningsrådet er inndelt i fire fagdivisjoner og en administrasjonsdivisjon.
Ledelse.
Forskningsrådet ledes av Hovedstyret, som oppnevnes av regjeringen med virkeperiode på fire år. Hovedstyret har 7 faste medlemmer
Programmer.
Forskningsrådet finansierer forskning gjennom en lang rekke programmer. De mest prestisjefylte og kompetitive programmene er programmene for fri prosjektstøtte.
Forskningsformidling.
Forskningsrådet utgir forskningsmagasinet "Bladet Forskning" som kommer ut med fire utgaver i året. Magasinet bringer formidling fra forskningsrådsfinansiert forskning, intervjuer og forskningspolitisk debattstoff.
Forskningsrådet initierte i 2002 den uavhengige nettavisen Forskning.no. Denne redaksjonelle blogg-lignende publikasjonen syndikerer artikler fra norske universiteters og forskningsinstitusjoners formidlingsmagasiner, foruten også artikler fra "Bladet Forskning".
Rådet opprettet også Forskningsdagene, som er en nasjonal, årlig festival der alle typer forsknings- og kunnskapsbaserte institusjoner viser fram sin virksomhet for allmennheten på nye og spennende måter, hovedsakelig en kombinasjon av pedagogisk og underholdende.
Nysgjerrigper er Forskningsrådets tilbud til barn og unge. er Forskningsrådets tiltak for å øke interessen for forskning og vitenskap blant ungdom. Proscientia organiserer blannet annet Konkurransen Unge Forskere.
Historie.
De norske forskningsrådene ble oppnevnt i denne rekkefølge
Norges forskningsråd.


Ambient.
Ambient er en musikksjanger som fokuserer på lydenes klangfarge, arrangert eller fremført spesielt for å fremkalle en «atmosfærisk», «visuell» eller rolig og ikke påtrengende kvalitet.
Sjangeren har utviklet seg fra impresjonistisk musikk fra begynnelsen av 1900-tallet (komponister som John Cage og Morton Feldman), minimalistisk musikk fra 1960- og 1970-tallet og rockemusikere som Brian Eno, som skapte begrepet «ambient music» og gjerne regnes som musikksjangerens opphavsmann gjennom plater som "Ambient 1: Music for Airports" og "Apollo: Atmospheres and Soundtracks".


Roverud.
Roverud er et tettsted i Kongsvinger kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger cirka sju kilometer nord for kommunesenteret Kongsvinger, der fylkesvei 205 møter. Her finnes Roverud kirke, dagligvarebutikk, grunnskole, barnehage og sykehjem. Postkontoret ble nedlagt i 2000.
Historie.
Området ved Roverud har gjennom historien vært av liten betydning, bortsett fra Berger kirke som i middelalderen ble bygget ved gården med samme navn. I 1651 tok Brandval lenger nord over som kirkested for området.
Kommunikasjon.
Veien mellom Kongsvinger og Elverum gikk opprinnelig på vestsiden av Glåma frem til Brandval, men da det ble bygget en bro ved Kongsvinger i 1855 begynte trafikken å gå på østsiden. Først da skogeierne ønsket veiforbindelse til Finnskogen for å enklere kunne frakte ut tømmer ble Roverud et knutepunkt. Veien til Svullrya over Berg ved Lundersæter ble bygget i 1866–1870, og omtrent tjue år senere stod veien mellom Lundersæter og Øyermoen klar.
Det var jernbanen som ga liv til tettbebyggelsen på Roverud. Roverud stasjon på Solørbanen, i virksomhet fra 1893, ble takket være veiene inn til Finnskogen en av Norges travleste stasjoner for lasting av tømmer. Anleggsarbeidet på jernbanen hadde i forveien gjort Roverud til et mylder av liv med mange kafeer og hoteller, og slik holdt det seg et stykke ut i det 20. århundre.
Johannes Een.
I 1936 kom vossingen Johannes Een til Roverud. Han fikk leiet, og senere kjøpt, et stykke land tilhørende Roverud gård som lå langs jernbanen sør for stasjonen. Her begynte firmaet hans, Brødrene Een A/S, å produsere en spesiell type forskalingslemmer patentert av Een selv. Produktet ble en suksess og lemmer ble sendt med lastebil eller tog til hele landet.
Brødrene Een A/S begynte etterhvert å produsere lemmebrakker og ble dermed en av landets første produsenter av ferdighus. Dette ble det stor etterspørsel av under krigen og fabrikken begynte også å produsere bolighus. Det ble også sendt store leveranser til Nord-Norge etter krigen.
Krigen og etterkrigstiden.
Da Tyskland invaderte Norge under andre verdenskrig oppstod det kamper mellom norske og tyske styrker ved Rustad like sør for Roverud. En tysk kolonne kjørt rett inn i de norske troppene og samtlige tyskere på den første lastebilen skal visstnok ha blitt drept. Sivile ble også involvert i kampene, både frivillig og ufrivillig, og tyskerne satte fyr på noen gårder.
I siste halvdel av det 20. århundre gikk Roveruds glansdager mot slutten. Etter Johannes Eens død klarte ikke lenger Een-fabrikken å hevde seg blant konkurrentene og i 1977 var det slutt. Tømmerlastingen ved Roverud stasjon ble etterhvert overført til Kongsvinger stasjon og fra 1986 var ikke stasjonen lenger betjent. Tidlig i 1990-årene opphørte passasjertrafikken langs Solørbanen helt. Roverud ville ikke svinne hen og ble en slags drabantby til Kongsvinger. Bebyggelsen ble kraftig utvidet med boligfeltet Roverud Sør. I 1987 etablerte Rotheim A/S en stålkonstruksjonsfabrikk på Roverud som i dag er en del av Contiga AS.
Flommen i 1995.
I juni 1995 var Roverud truet av en flom i Glåma senere kjent som Vesleofsen. Riksvei 2 (dengang riksvei 20), bygd på en voll langs elvebredden, var eneste beskyttelse Roverud hadde mot vannmassene, men vannstanden var i ferd med å stige over veien. Uten vegvesenets samtykke til å bygge demning på riksveien brøt noen innbyggerne seg inn på et sandtak og tjuvlånte en anleggsmaskin. Jungeltelegrafen og nærradioen sørget for å skaffe ytterligere traktorer, lastebiler og gravemaskiner.
Resultatet ble en 3,2 kilometer lang demning langs veien, men om den ville holde var usikkert og for sikkerhets skyld ble flere hus evakuert. Skolen var for lengst stengt. Roverud ble reddet takket være denne innsatsen og det lokale næringslivet ga store pengegaver til lokalsamfunnet som takk. Blant bedriftene som ble reddet var Rotheim A/S, som på den tiden produserte bærekonstruksjoner til den nye hovedflyplassen på Gardermoen.


Thomas Dybdahl.
Thomas Dybdahl (født 1979 i Sandnes) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver fra Lura i Sandnes bosatt i Stavanger. Han har gitt ut fem solo-plater og er vokalist i gruppen The National Bank.
Biografi.
Dybdahl var gitarist i det jazz- og popinspirerte Stavanger-bandet Quadraphonics men satset etterhvert på en solokarriere. Han fikk mye oppmerksomhet for sin singledebut "Bird" i 2000. EP-en "John Wayne" i 2001 ble også tatt godt imot av det platekjøpende publikum.
Året etter ga Dybdahl ut sin første album, "...That Great October Sound", etter altså å ha gitt ut to utgivelser med lavmælt, akustisk materiale, i stor grad inspirert av Neil Young og alternativ countrymusikk. Albumet solgte godt på bakgrunn av omfattende radiospilling og presseoppmerksomhet. For albumet vant han Alarmprisen 2003 i klassen pop og Spellemannprisen 2002 i klassen popsolist. Han fikk dessuten Edvard-prisen 2003 i klassen populærmusikk for sangen «All's Not Lost».
Platene "Stray Dogs" (2003) og "One Day You'll Dance for Me, New York City" (2004), befestet Dybdahls posisjon som en av landets fremste popmusikere. Han ble nominert til to priser under Spellemannprisen 2003: mannlig popsolist for "Stray Dogs" og årets musikkvideo for «Cecilia». Hans fjerde album "Science" ble gitt ut i 2006 og for det vant han Spellemannprisen 2006 som beste mannlig artist. For sitt femte album, "Waiting for That One Clear Moment" fra 2010, ble han nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen mannlig artist.
Andre prosjekter.
Thomas Dybdahl er også vokalist i popgruppen The National Bank, som omfatter medlemmer blant annet fra Jaga Jazzist og Bigbang. The National Bank album- og konsertdebuterte sommeren 2004, og mottok Spellemannprisen for årets pop-album. Dybdahl er også medlem av jazzgruppen Sesong, sammen med Øyvind Jakobsen og Snorre Seim.
Høsten 2010 var han produsent på Bjørn Eidsvågs album "Rundt neste sving". Samarbeidet ble innledet ved at de to artistene utfordret hverandre via Youtube. Det begynte med Eidsvågs uttalelse til Stavanger Aftenblad om at han ville legge opp den dagen Dybdahl sang på norsk. Dybdahl utfordret Eidsvåg gjennom en video til å lage musikk uten «bibelske referanser, seksuelle undertoner og rødvinsmarinade», samtidig som stavangergutten presenterte låten «Ri stormen ut», hvor han synger på norsk.
Backing Band.
Dybdahls backing band kalles "The Great October Sound", oppkalt etter hans debutalbum.


Jaga Jazzist.
Jaga Jazzist er et eksperimentelt band innen jazz, rock og elektronisk musikk stiftet av Martin Horntveth og Ivar «Ravi» Christian Johansen i Tønsberg i 1994.
Med sine ti musikere og fire album har Jaga Jazzist vært et av de sentrale gruppene i fusjonen mellom jazz og elektronisk musikk, i tillegg til at medlemmene har vært engasjert i en lang rekke musikalske sideprosjekter og ofte bidratt på plateinnspillinger med andre musikere. Bandets to sentrale medlemmer er brødrene Martin og Lars Horntveth, hvor sistnevnte er komponist for de fleste sangene til bandet.
Etter to innledende EP-utgivelser ble debutalbumet "A Livingroom Hush" gitt ut av Warner Music i Norge og solgte overraskende godt. Platen ble lansert av labelen i England, og kåret til årets jazzalbum 2002 av BBC. Bandet vant dessuten Alarmprisen 2002 i klassen jazz for platen. Gruppa fulgte opp med "The Stix", gitt ut av den lille Oslo-labelen Smalltown Supersound, samme år. For dette albumet vant de Alarmprisen 2003, denne gangen i klassen elektronika. Plata What We Must ble gitt ut i 2005 og ble nominert til Spellemannprisen i åpen klasse, uten å vinne. I starten av 2010 ga de ut nok et album, "One-Armed Bandit". For dette albumet vant de Spellemannprisen 2010 i åpen klasse.
Hornseksjonen til Jaga Jazzist (Jaga Jazzist Horns) har også samarbeidet med Motorpsycho på utgivelsen In The Fishtank, utgitt av det nederlandske plateselskapet Konkurrent.
Forøvrig har alle Jaga Jazzist nåværende og tidligere medlemmer vært involvert i mange forskjellige prosjekter, som the National Bank, Thom Hell, Turboneger, Susanna and the Magical Orchestra, Shining, Thomas Dybdahl, Marit Larsen, Trondheim Jazzorkester, BigBang, Adjágas, KILLL, Martin Hagfors, PUMA, In The Country og mye annet, samt solokarrierene til Lars Horntveth, Mathias Eick og Martin Horntveth.


Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse.
Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP'") ble etablert i Store Studio i NRK på Marienlyst i Oslo i 1990. Etableringen ble formalisert i Bergen året etter.
Først skjedde etableringen under navnet "Sammenslutningen for en Kritisk og Undersøkende Presse" (SKUP). Senere ble SKUPs organisasjonsform og navn endret til "Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse".
SKUP har som formål å å inspirere til undersøkende journalistikk i norske redaksjoner. Stiftelsen arrangerer årlig den såkalte SKUP-konferansen, og deler ut SKUP-prisen og SKUP-diplomer, som begge forbindes med høy prestisje.
SKUPs styreledere.
Sekretariatsleder i SKUP er Jens Egil Heftøy.


Øyafestivalen.
Øyafestivalen er en årlig pop- og rockefestival som arrangeres i august i Middelalderparken i Oslo. Den er særlig kjent for å løfte frem nye, norske artister. Med én klubbdag og fire dager i parken presenterer festivalen over 280 artister fra inn- og utland.
I 2010 spilte over 80 artister i parken, mens de resterende var å få sett på klubbdagen, Øyanatt, Camp Indie eller i den affilierte scenen i Skateparken under Dyvekes bro. Det var miljøet rundt Oslo-klubbene Paragrafen, So What!, Last Train og Betong(Chateau Neuf) som startet Øyafestivalen i 1999. De to første årene ble festivalen arrangert på Kalvøya i Bærum, derav navnet. Siden starten i 1999, med sine tusen besøkende, har festivalen vokst til å bli en av Norges største festivaler med over besøkende.
Den voldsomme bruken av sosiale medier blant festivalens deltakere har vist seg å være en utfordring for Telenor og Netcom sitt mobilnett, ettersom dette tar opp store deler av kapasiteten til de respektive leverandørene.
Miljø.
Øyafestivalen jobber for å finne løsninger som tar bedre vare på miljøet. Natur & Ungdom hjelper til med å resirkulere mest mulig av søppelet på festivalen. Mat går til kompostering, plastglassene leveres inn med pant og gjenvinnes, papir resirkuleres. Alt av trykt promomateriell for Øyafestivalen er i resirkulert papir og trykkeriet er svanemerket. Øyafestivalen er Miljøfyrtårnsertifisert.
Sammen med GRIP utviklet Øyafestivalen en miljøhåndbok for festivaler og utearrangement. Boken er ment som et verktøy for de som vil gjøre noe ekstra ut av sin festival eller arrangement.
Mat.
Øyafestivalen satser på kortreiste, økologiske produkter, og samarbeider med Oikos- fellesorganisasjonen for økologisk produksjon og forbruk. Siden 2003 har Øyafestivalen blitt sertifisert av kontrollorganet Debio som kontrollerer og godkjenner økologiske og bærekraftige produksjoner i Norge.
Klimaløftet.
I 2008 avga Øyafestivalen et klimaløfte for å kartlegge og redusere CO2-utslippene i forbindelse med festivalen. Tiltak som Øyafestivalen har iverksatt er deriblant: Økokjøringskurs, kortere reisevei for varer og utstyr, 100% bærekrafktig fastsstrøm (mot dieseldrevne aggregat) og bruk av elbiler.


Makroevolusjon.
Makroevolusjon er evolusjon som foregår over artsnivået, dvs. mellom arter eller mellom grupper av arter. Makroevolusjonære fenomener er bl.a. opphavet til og utdøingen av organismegrupper, opphavet til nye kroppsbygninger og evolusjonære trender.
Fenomenene er i seg selv ubestridt, men det som har blitt til dels kontroversielt er mekanismene som har frembragt fenomenene. Mens noen biologer har hevdet at det trengs spesifikke makroevolusjonære mekanismer for å forklare makroevolusjonære mønstre, har andre biologer ment at mikroevolusjon er tilstrekkelig til å forklare all evolusjon som skjer (og har skjedd). Teorier om spesielle makroevolusjonære prosesser har vært populære spesielt mellom 1900 og ca. 1940, men mange av disse har blitt tilbakevist.
I dag hersker det stor enighet om at evolusjon "under" artsnivået ("mikroevolusjon") generelt er av større betydning (f.eks. genflyt mellom populasjoner innen samme art, eller konkurranse mellom individer innen samme populasjon). Likevel kan det finnes enkelte områder der mikroevolusjon alene gir et ufullstendig bilde. Den følgende listen nevner de områdene der noen biologer har ment eller fremdeles mener at spesielle makroevolusjonære mekanismer er nødvendige for å forklare makroevolusjonære mønstre.
Opphavet til nye grupper.
Opphavet til større taksonomiske grupper kan simpelthen forklares gjennom artsdannelse. Det faktum at arter kan dele seg i to og dermed gi opphav til nye arter, som igjen kan gi opphav til nye arter, er i det lange løp tilstrekkelig for å forklare tilblivelsen av selv store slektskapsgrupper.
Masseutdøinger.
Utdøing er et fenomen som i utgangspunktet rammer enkeltarter og er strengt tatt ikke noe makroevolusjonært tema. Det har imidlertid forekommet en del masseutdøinger, der hele grupper har forsvunnet mer eller mindre samtidig. I noen tilfeller, f.eks. dinosaurenes, er dette et «skinnfenomen» idet de respektive gruppene nettopp ble "definert" til å omfatte de utdødde artene. (Se kunstige grupper for nærmere forklaring.) Ikke desto mindre har masseutdøinger forekommet, og langt fra alle har kunnet forklares. Raske miljøendringer, f.eks. atmosfærens sammensetning eller klimaendringer, er ofte del av forklaringen. En annen viktig del av forklaringen ligger i artenes tilpasning, i og med at spesialiserte arter har mindre mulighet til å tilpasse seg nye betingelser enn generalister. En stor gruppe av arter som er svært spesialiserte, kan altså dø ut nokså raskt og «samkjørt» uten spesielle makroevolusjonære mekanismer.
Fenotypiske gap.
Man har tidligere hatt problemer med å forklare hvorfor det ikke fins overgangsformer mellom alle grupper, hvorfor det f.eks. er morfologiske «gap» mellom gruppene. Tidligere antok noen biologer at dette skyldtes makroevolusjonære sprang ("saltasjoner"). I dag mener man derimot at overgangsformene har eksistert, men ikke overlevd til i dag. Utdøinger og de kumulative endringene i artene som har overlevd, er tilstrekkelig for å forklare mange av «gapene».
Opphavet til nye «byggeplaner».
Omfattende "kvalitative" forskjeller mellom de større gruppenes kroppsbygninger har tidligere også blitt forsøkt forklart med ulike makroevolusjonære teorier. Man antok at kumulative "kvantitative" endringer gjennom mutasjoner og naturlig seleksjon ikke kunne være tilstrekkelig, og mente at det måtte finnes «makromutasjoner». Avvikende morfologiske «byggeplaner» ble antatt å oppstå i «forhåpningsfulle monstre» ("hopeful monsters"). I dag har man forstått at det fins ulike typer mutasjoner, bl.a vil mutasjoner i regulerende gener ha en større effekt enn «vanlige» punktmutasjoner. For det andre innebærer mange tilsynelatende kvalitative forskjeller (f.eks. fravær eller tilstedeværelse av komplekse linseøyne) likevel gradvise forskjeller mellom kvantitative egenskaper. I eksemplet med øyet fins alle overganger fra enkle lysømfintlige celler via oceller og enkelt bygde linseøyne til mer komplekse linseøyne med evne til fokusering. Når så mye er sagt, er det langt fra alle slike evolusjonære overganger som er tilfredsstillende forklart.
Artsseleksjon og trender.
Et siste makroevolusjonært fenomen er "trender", der mange arter evolverer i samme retning, f.eks. mot økende kroppsstørrelse, mot ukjønnet formering eller mot økende økologisk spesialisering. Hvis en slik trend skyldes det faktum at hver art for seg gjennomgår tilpasninger til sitt respektive miljø, er også her mikroevolusjonære forklaringer tilstrekkelige. Det er imidlertid tenkelig (og gjort sannsynlig) at en slik trend kan skyldes artenes ulike evne til enten å motstå utdøing eller til å gi opphav til nye arter. I disse to tilfellene vil man ha en genuin evolusjon over artsnivået, nemlig en naturlig seleksjon der seleksjonsnivået ikke er "individet", men "arten" eller "grupper av arter".


VG-lista.
"VG-lista" er Norges offisielle ukentlige salgsliste for musikk. Listene er utarbeidet av IFPI for VG og NRK, og omfatter både singlelåter («Topp 20») og album («Topp 40»).
Listene publiseres i VG hver fredag, og sendes på NRK P3 i helgene. Topp 20 sendes lørdager kl. 14.03 til 16.00, og Topp 40 søndager kl. 22.00 til 24.00. Programleder er Øystein Røe Larsen.
VG-lista Topp 20 ble startet som singleliste allerede i 1958. Den første singellisten ble trykket i uke 43 og var følgelig for uke 42.
Salgsliste for album, "VG-lista Topp 40" ble startet i uke 1 1967.
Salgsliste for musikk-DVDer ble en del av den offisielle VG-listen fra og med uke 10 2003.
TV-program.
Fra vinteren 1995 ble det også til et TV-program som sendes på NRK1. I begynnelsen ble det sendt en dag i uken på torsdager og fra 2000 ble det utvidet til to ganger i uken (torsdager og fredager). De siste årene har programmet blitt sendt fredag kl 16.03-18.00 på NRK1 og NRK2 med reprise på NRK2 en gang i helgen. Grunnen til at VG-listen ble sendt i to kanaler parallelt, var at seerne skulle få muligheten til å bare se den ordinære sendingen (NRK1) eller delta i chatten (NRK2). Etter at NRK3 startet sendingene i september 2007, har programmet gått på denne kanalen torsdag klokken 20.00 med reprise fredag kl 16.00 på NRK1.
Utover at vi får se siste ukes mestselgende singler i musikkvideoformat er også programmet krydret med gjester, konkurranser og intervjuer.
I januar 2008 ble det bestemt at TV-programmet topp 20 skulle legges ned, og at listen heller skulle implenteres i det nye programmet P3tv live.
Programledere.
Bak programmet står blant annet Nicolai Sørensen, Anja Viuf, Erik Meyn


Grammofonplategrossistenes Forening.
Grammofonplategrossistenes Forening (GGF) er en merkantil interesseorganisasjon for de største platedistributørene i Norge.


Sissel Lie.
a> i Trondheim, mars 2012Sissel Lie (født 12. november 1942 i Kristiansand) er en norsk forfatter, dramatiker, oversetter og professor ved Institutt for moderne fremmedspråk ved NTNU. Hennes forfatterskap omfatter både fag- og skjønnlitteratur. Hennes skjønnlitterære debut var novellesamlingen "Tigersmil" i 1986. Lies bøker er oversatt til 8 språk (2004).
__NOTOC__


Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim.
Den internasjonal studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) er verdens største internasjonale studentfestival. ISFiT drives av stiftelsen ISFiT, som består av representanter fra Studentersamfundet i Trondhjem, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Studentsamskipnaden i Trondheim, Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. ISFiT har utspring og tilknytning til Studentersamfundet i Trondhjem, og arrangeres annenhvert år av studenter i Trondheim. Nåværende president er Kaja Juul Skarbø.
Festivalen samler ca 450 studenter fra over 110 land til dialog og erfaringsdeling. Deltakerne innkvarteres i private hjem i Trondheim. ISFiT består av møter, dialoggrupper og workshopper samt et bredt kulturelt program. Hver festivalen har sitt unike tema, men temaet er alltid tilknyttet internasjonale spørsmål og utfordringer. Tema for ISFiT 2013 er "internasjonal handel". I tillegg har ISFiT ansvaret for å dele ut Studentenes fredspris.
En rekke kjente personer har gjestet festivalen, blant annet Dalai Lama, José Ramos Horta, Chai Ling, Hans Rosling, Sima Samar, Gro Harlem Brundtland, Jonas Gahr Støre, Haakon Magnus av Norge, Mette-Marit av Norge og nobelprisvinner Wangari Maathai. I 2009 gjestet blant annet Desmond Tutu, Dr. Shirin Ebadi og Betty Williams festivalen. Festivalen mottok i 2001 Kristian Ottosen-prisen.
ISFiT skapte overskrifter i flere av landets aviser da de inviterte Hugo Chaves til ISFiT-07.
Under festivalen i 2003 og 2005 stakk enkelte av deltakerne fra festivalen for så å søke asyl i Norge og andre europeiske land.
I 2011 var plenumsmøtet "Maternal health in a paternal system" med bl.a. Jonas Gahr Støre en del av Utenriksdepartementets Refleksprosjekt.
Organisasjonen.
Alle ISFiTs frivillige funksjonærer skiftes ut etter hver festival. Etter hver festival stiller en ny presidentkandidat til valg med et tema som skal legge grunnlaget for den neste festivalen. Gjennom valg i Storsalen innstiller medlemmene av Studentersamfundet festivalsjef til styret i stiftelsen. Festivalsjefen velger selv sitt styre. Styret utformer festivalens politiske og etiske plattform. Under styret er det seksjoner og gjenger med egne ansvarsområder. Totalt jobber det ca 450 frivillige for hver festival. Potensielt nye funksjonærer søker seg til aktuelle stillinger i aktuelle gjenger, og blir tatt opp på bakgrunn av intervju.
Historie.
Ideen om en internasjonal studentfestival i Trondheim oppstod i 1988. Jarand Rystad var studenten som startet det hele, og tanken var å samle studenter fra ulike deler av verden og skape en kombinasjon mellom en konferanse og en festival.
Temaet for ISFiT 1990 var A Changing Europe, og timingen var slående ettersom Berlinmuren falt kort tid i forkant av festivalen. Det ble satt opp to tog, ett fra Budapest i øst og ett fra Paris i vest, som fraktet 375 studenter fra hele Europa til Trondheim. Dette var for mange det første møtet med studenter fra den andre siden av jernteppet, og togturen har senere blitt omtalt som ”ISFiT rail”.
Allerede i 1992 hadde ISFiT etablert seg som en stort navn ute i verden. Over 4300 søknader ble adressert til Trondheim av ivrige studenter fra hele verden.
1994 var året Dalai Lama besøkte ISFiT. Dedikerte ISFiT-representanter dro til India, og satt utenfor kontoret til Dalai Lama helt til de fikk et 10 minutters møte med ham. –Cancel my other appointments. This is more important, var kommentaren fra Dalai Lama. I 1994 begynte ISFiT å gi økonomisk støtte så deltakere fra enda flere land kunne komme til ISFiT.
Dialoggruppene ble introdusert i 1997. Siden da har dialoggruppene vært et seminar der deltakere fra ulike sider av en konflikt møtes på nøytral grunn for å dele sine erfaringer og diskutere seg frem til mulige løsninger på konflikten. -If Arafat and Netanyahu had participated in the Dialogue Groups it would not have been a conflict in the Middle East anymore, uttalte en israelsk deltaker i 1997.
Studentenes Fredspris ble introdusert i 1999. Prisen har siden den gang blitt utgitt annenhvert år på vegne av alle norske studenter. Antero Benedito da Silva fra Øst-Timor var den første prisvinneren for sin ikke-voldlige kamp mot den indonesiske okkupasjonen. I 2011 ble minneplater for tidligere vinnere av Studentenes Fredspris lagt ned i Jomfrugata. Gata kalles Walk of Peace og skal utvides for hver nye vinner av prisen.
I dag er ISFiT en av de viktigste møteplassene for studenter fra hele verden. Festivalen har i de siste årene hatt deltakere fra over 100 land, og siden 2003 har fem vinnere av Nobels Fredspris deltatt på festivalen.
Kultur.
ISFiT er en kombinasjon av en festival og en konferanse, og det er kulturseksjonen som står for festivaldelen av programmet. ISFiT er en internasjonal festival og møteplass, og kulturprogrammet preges av dette. ISFiT har siden starten tilbudt et bredt program som tilfredsstiller både det internasjonale publikummet og Trondheims befolkning forøvrig. Kulturprogrammet skaper en arena hvor deltakerne får muligheten til å bryte ned kulturelle barrierer. Festivalens kulturelle del består av konserter, møter, kunst, scenekunst og tre seremonier.
Workshopene.
Workshopene er mindre arbeidsgrupper som belyser bestemte undertema av "internasjonal handel". Deltakerne følger samme undertema hele festivalen. Totalt er det ca 15 workshoper, og hver av workshop består av ca 20-30 studenter. I workshopene benytter man seg av mange ulike metoder for å tilegne seg kunnskap i fellesskap, både om workshopens tema og om kulturelle forskjeller og likheter. Workshopene har også mulighet til å invitere kjente og kunnskapsrike innledere fra hele verden.
Dialoggruppene.
“If Arafat and Netanyahu had participated in the Dialogue Groups it would not have been a conflict in the Middle East anymore.” (Israeli participant, 1997)
Dialoggruppene i ISFiT er et initiativ til fredsbygging i praksis. Dialoggruppene inviterer studenter fra ulike sider av konflikter til å møtes i Norge, for å dele opplevelser og erfaringer. Dialoggruppene 2011 starter 10 dager før ISFiT 2011 med et seminar på Røros, før dialogen fortsetter under selve festivalen i Trondheim. I 2011 ble studenter fra Nord-Irland, Armenia/Aserbajdsjan og Rwanda invitert til å delta i dialoggruppene.
Historie.
ISFiTs dialoggrupper ble introdusert for første gang i 1997 da man så behovet for å opprette et forum der studenter fra ulike sider av konflikter kan møtes på nøytral grunn for å utveksle erfaringer. Siden den gang har dialoggruppene invitert studenter fra konfliktområdene Sør-Afrika, Guatemala, Nord-Irland, Colombia, Kosovo, Rwanda, Kashmir, Israel/Palestina, Sri Lanka, Balkan, Russland/Tsjetsjenia, Iran/USA, Etiopia/Eritrea, Great Lakes-regionen (Rwanda/Burundi/Uganda/DR Kongo), Sudan Georgia/Abkhasia og Kypros.
I en konfliktsituasjon er kommunikasjon og interaksjon på tvers av religion, kultur og etnisitet begrenset, om i det hele tatt eksisterende. Dialoggruppene gir unge som bor i konfliktområdene en mulighet til å møtes på nøytral grunn. Gjennom seminaret vil deltakerne lære hverandre å kjenne som individer og medmennesker, i stedet for motstandere, eller representanter for fienden.
Totalt 24 deltakere, fire representanter fra hver side av tre ulike konfliktområder, vil tilbringe uken før ISFiT sammen på en hytte på Røros. Uken etter fortsettes arbeidet i Trondheim som en av workshopene under ISFiT. Gjennom ulike kommunikasjonsøvelser, rollespill og sosiale aktiviteter vil deltakere og fasilitatorer sammen uforske konfliktens konsekvenser og mulighetene for fremtiden. Dialog, ledelse og prosjektutvikling vil være viktige temaer under seminaret. Lederne og fasilitatorene i dialoggruppene er norske studenter som har teoretisk og praktisk trening i å bruke dialog som et verktøy for konstruktiv kommunikasjon og konfliktløsning. Eksterne eksperter vil også bli brukt i deler av seminaret.
Hva skjer når deltakerne fra dialoggruppene reiser hjem til sine land?
Dialoggruppene legger stor vekt på muligheten deltakerne har til å fortsette samarbeidet ved å starte egne prosjekter i sine hjemland. Slike prosjekter støttes og følges opp av fasilitatorene i Norge, blant annet ved gjennomføringen av et oppfølgingsseminar i etterkant av ISFiT. Tidligere har det blitt gjennomført deltakerprosjekter blant annet i Tsjetsjenia, Iran, Etiopia og Uganda.
Studentenes Fredspris.
"We don't have a peace prize. Why don't we have a peace prize? We should have a peace prize!" Det hele startet med denne diskusjonen mellom studenter i Trondheim, og med disse ordene ble Studentenes fredspris en realitet.
Under ISFiT i 1998 begynte planleggingen av en fredspris fra studenter, til studenter. Initiativtakerne av Studentenes Fredspris mente at studenter som kjemper for fred og menneskerettigheter verden over ofte blir oversett av politikere og media. De funderte også på hvorfor Nobels fredspris aldri blir gitt til studenter. Et alternativ til Nobels Fredspris ble etablert, og målet var å gi hardtarbeidende studenter og deres organisasjoner nytt håp og inspirasjon.
Studentenes Fredspris er en nasjonal pris, som overrekkes på vegne av alle norske studenter. I løpet av de første årene var det usikkerhet i forhold til om Fredsprisseremonien skulle rulleres mellom de ulike universitetsbyene, eller om den skulle fortsette å ha hovedsete i Trondheim. Tiden ville det slik at den ble i Trondheim, og overrekkes under ISFiT annet hvert år, der både norske og internasjonale studenter får muligheten til å hedre vinneren.
Se også.
Studentenes Fredspris


Bassgitar.
Firestrengs precision bass, også kalt P-Bass
Bassgitar (også kalt elektrisk bass, eller bare bass) er et strengeinstrument som minner om en lang elektrisk gitar med tykkere, og vanligvis færre, strenger.
Historie.
Den elektriske bassgitaren ble først laget i sin nåværende form på 1930-tallet av Paul Tutmarc. Dette var den første elektriske bassgitaren laget for å spilles horisontalt, og som hadde bånd.
Bassgitaren ble først masseprodusert av Leo Fender i 1951, i det fremdeles eksisterende selskapet Fender. De laget en bass som ble kalt.
Navnet Precision kom av at bassen hadde tverrbånd som delte inn halsen i nøyaktig tonehøyde. Dermed ble den lettere å spille rent på enn en (båndløs) kontrabass.
Bassen.
En AX Stagg fretless hals
Det finnes to grunntyper av el-bassen, båndbass (engelsk: "fretted") og båndløs (engelsk: "fretless").
Båndbass er utstyrt med bånd av metall som ligger på tvers av halsen. Dette er det samme båndsystemet som er å finne på mandoliner eller gitarer. Båndene gir en klar og metallisk tone. Båndbassen er den vanligste begynnerbassen ettersom at det er lettere å spille rent.
En fretlessbass har ingen bånd, men i stedet en glatt hals likesom en kontrabass eller fiolin. Lyden i en fretless bass er mykere enn i båndbassen. Denne bassvarianten krever mer presisjon for å få en ren tone.
Begge variantene er vanlige og har forskjellige bruksområder i forskjellige musikksjangre. Den fretlesse bassen utmerker seg spesielt til jazz, men båndbassen er også mye brukt her. Båndbassen er den vanligste bassen i rock og pop.
Spillteknikk.
De spilleteknikkene på bassgitar som det er vanlig å klassifisere, dreier seg hovedsakelig om måten høyre hånd (hos høyrehendte bassister) plukker strengene på.
Dette kan deles inn i to hovedteknikker, fingerspill og plekterbass.
Med fingerspill har bassisten mulighet til å variere fortløpende mellom fingerplukking og pop/slap-teknikk.
Plekter.
Plekterbruk på bass minner om plekter brukt på gitar.
Plekter på bass gir tonen et harderde anslag med mer diskant enn vanlig fingerplukking, men ikke i like stor grad som slap/pop-teknikk.
Det er vanlig at bassister har en preferanse for å spille med plekter eller uten.
Fingerteknikk.
Med vanlig fingerteknikk på bass brukes oftest pekefingeren og langfingeren, skjønt man kan også bruke én finger hvis man ønsker å lage monotone basslinjer.
Enkelte viritouser som f.eks. John Myung, bruker også ringfingeren og lillefingeren.
Fingerplukking gir en rundere lyd enn plekterbruk, og gir mer kontroll og frihet. For eksempel kan man lettere spille på kombinasjoner av flere strenger samtidig, og det er lettere å bruke høyre hånd for å dempe strengene.
Slapping er en fingerteknikk hvor man med den laterale siden av tommelens ytterste ledd, treffer strengen i nærheten av bass-halsens øverste bånd.
Popping går ut på å plassere pekefingeren under strengen og dra strengen ut fra halsen, til strengen sklir av fingeren og treffer halsens øverste bånd.
I begge tilfellene er det strengens kollisjon med båndet som skaper størstedelen av det harde anslaget som man gjerne forbinder med denne teknikken.
Slapping og popping brukes gjerne i kombinasjon, hvor man i hovedsak slapper mer på de tykkeste strengene og popper mer på de tynneste.
Denne spillestilen er ofte brukt i funk, fusion og enkelte typer jazz. Ett eksempel på en som bruker denne spillestilen, er Johan Asmundsson, som er bassist i Mezzoforte.
Teknikken har også blitt popularisert av bassister som Flea i Red Hot Chili Peppers, Les Claypool i Primus, Mark King i Level 42 og Billy Gould i Faith No More.
Likedan som på gitar, kan man «tappe» på instrumenthalsen. Dette vil si å presse fingeren ned på strengen så strengen ligger imellom fingeren og båndet. Her kan begge hendene brukes.
Siden bass-strenger er mye tykkere og mer massive enn gitarstrenger, samt at de vanligvis er satt opp med større avstand til halsen, er det vanskeligere å tappe fort og rent på elbass, enn på elgitar.
Strengeoppsett og stemming.
En elektrisk 5-strengers Warwick bassgitar
Tradisjonelt har en bassgitar fire strenger.
Den vanlige stemmingen er tilsvarende den som blir brukt på en kontrabass. De fire tonene tilsvarer også de fire dypeste strengene på en vanlig gitar, men en oktav lavere.
Videre finnes det bassgitarer med fem strenger.
Femstrengsbassene ble lagd får å konkurrere med 70-tallets synthesizere som kom mye dypere enn den tradisjonelle firestrengs bassen.
I tillegg finnest det også seksstrengs basser.
Som ved alle andre strengeinstrument finnes det basser med et mer «eksotisk» antall strenger, som enstrengere, tostrengere, trestrengere, sjustrengere osv. Etter prinsippet fra tolvstrengers-gitaren finnes det også dobbelkorige el-basser, som for hver grunnstreng har en oktavstreng (eller to eller tre, for trekorige og firkorige basser) som klinger med. Basser med bare en eller to strenger produseres også for de med spesielle behov (populært innen noen typer surf-rock, funk, punk og hardcore).
Elektronikk.
El-bassen er utstyrt med elektromagnetiske eller piezo-elektriske pickups, som fanger opp vibrasjonen fra strengene. Moderne el-basser har gjerne «aktiv» elektronikk, som er utstyrt med en batteridrevet forforsterker innebygget i bassen. Med denne teknologien får man bedre gjengivelse av overtoner, og man kan heve eller senke de høye og dype tonene. Med passiv elektronikk kan man bare senke de høye eller dype tonene. I det siste har det dukket opp optiske systemer basert på piezoelektrisitet, som gjør det mulig å bruke ikke-magnetiske strenger.
For å få høyt volum på en el-bass må man ha en bassforsterker.


Warner Music Group.
Warner Music Group er et internasjonalt plateselskap med egen avdeling i Norge. Den norske avdelingen gir ut plater med bl.a. Vidar Busk, Anne Grete Preus, Hellbillies og Gåte.
I 2004 ble Warner Music solgt av moderkonsernet Time Warner til en gruppe investorer.


SKUP-prisen.
SKUP-prisen deles ut av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) for fremragende undersøkende journalistikk. Den består av en statuett laget av kunstneren Synnøve Korssjøen, samt 50 000 kroner. Det deles også ut diplomer (SKUP-diplomer), da gjerne en håndfull hvert år.
20-årsskupet.
I anledning 20-årsjubileet til SKUP i 2010 ble under SKUP-konferansen i 2010 delt ut en ekstra SKUP-pris; "20-årsskupet". Av tre nominerte vant Siri Gedde-Dahl, Anne Hafstad og Alf Endre Magnussen (Aftenposten) for avsløringer rundt vannverket på Nedre Romerike. Saken fikk SKUP-pris i 2005. De to andre nominerte var Synnøve Bakke og Kjersti Knudssøn (NRK Brennpunkt) for kvikksølvsaken (SKUP-pris i 2005) og Helje Solberg (VG) for AUF-skandalen (SKUP-pris i 1995).


Even Wetten.
Even Gabrielsen Wetten (født 12. august 1982) er en tidligere norsk skøyteløper fra Hamar. Han representerte Hamar Idrettslag. Wetten ble verdensmester på 1000 meter i 2005 og har i tillegg flere norgesmesterskap.
Wetten tok sølv i sprint-NM 2003, men fikk sitt internasjonale gjennombrudd i sesongen 2004-05 med sterke plasseringer i verdenscupen på 1000 og 1500 meter. Han tok gull på 1000 meter i VM enkeltdistanser i Inzell i mars 2005 med tiden 1.10,10 som er ny banerekord. Wetten fikk bronse på 1500 meter i samme mesterskap, og viste stabilitet og hevdet seg blant de beste på de korte distansene i verdenscupen i 2005/06-sesongen.
I januar 2006 ble han norgesmester i sprint på Risenga i Asker. Her satte han også banerekorder på både 500 m og 1000 m og fikk kongepokal for innsatsen. Han fikk prisen for årets gjennombrudd 2005 under idrettsgallaen på Hamar. Wetten er utnevnt av Regionrådet for Hamarområdet til ambassadør. Han er også ambassadør for organisasjonen Right To Play som driver hjelpearbeid for barn i fattige land. Even Wetten deltok i OL i Torino. Han ble norgesmester på både 500 m og 1000 m under NM-enkeltdistanse på Hamar i november 2006.
Han la opp 3. oktober 2007, 25 år gammel, på grunn av skade og motivasjonsproblemer.


Carnegie Mellon University.
Carnegie Mellon University (CMU), tidl. Carnegie Institute of Technology (CIT), er et forskningsuniversitet i Pittsburgh, Pennsylvania, USA, grunnlagt i 1900. CMU er verdensledende innen teknologiske fag.
Det inntar i 2008 21. plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter. Særlig er universitet kjent for informasjonsvitenskap ("computer science"), automasjon ("robotics"), ingeniørvitenskap og økonomisk-administrative fag.
Eksterne lenker.
Panorama over campus i Pittsburgh.


Bruvik.
Bruvik er et sted i Osterøy kommune i Hordaland ved Sørfjorden, sør på Osterøya.
Bruvik var egen herredskommune i tidsrommet 1870–1963. Den ble opprettet ved delingen av Haus kommune 1. januar 1870, med et folketall på 2062. Størstedelen av kommunen lå på fastlandet øst for Osterøya, og en mindre del på selve Osterøya. Bruvik opphørte som egen kommune 1. januar 1964 da Bruvikbygda på Osterøya gikk inn i Osterøy kommune, mens fastlandsdelen gikk inn i Vaksdal kommune. Bruvik hadde ved kommunesammenslutningen et folketall på 5673, hvorav 409 bodde på Osterøya og 5264 på fastlandet.


Universal Music Group.
Universal Music er et internasjonalt plateselskap med egen avdeling i Norge. Selskapet var opprinnelig et datterselskap av filmstudioet Universal Pictures, men har i ettertid blitt fusjonert med PolyGram og er i dag eid av den franske mediakonsernet Vivendi Universal. Med en markedsandel på circa 25%, er Universal Music et av verdens fire største plateselskaper. De er også blitt verdens største musikkdistributør, etter oppkjøpet av BMG Music Publishing i mai 2007.
Universal Music gir ut plater med blant andre Rammstein, Fall Out Boy, Aerosmith, The Killers, Tokio Hotel, Mariah Carey, Janet Jackson, Nirvana, Enrique Iglesias, Bon Jovi, Elton John, Eminem, The Eagles, Dr. Dre, 50 Cent, Marilyn Manson, Akon, Andrea Bocelli, Chamillionaire, Nas, U2, Peter Gabriel, Black Eyed Peas, Nelly Furtado, ABBA, Lil Wayne, Wu-Tang Clan, Gwen Stefani, Maroon 5, Rihanna, Kanye West, Sum 41, New Kids on the Block, Aaliyah, Guns N' Roses og Blink-182.
Den norske avdelingen har artister som Jenny Langlo, A-ha, Morten Harket, Espen Lind, Sissel Kyrkjebø, deLillos, Odd Nordstoga, Vazelina Bilopphøggers, Silje Nergaard, Tomine Mikkeline Eide, og Nils Petter Molvær i stallen.


Norges Aikidoforbund.
Norges Aikidoforbund er et av to aikidoforbund i Norge, og har både aikidoklubber og enkeltpersoner som medlemmer.
Det andre forbundet er Aikikan Norge.
Eksterne lenker.
Aikido


Norges Apotekerforening.
Apotekforeningen (NAF) er bransjeorganisasjonen for apotekene i Norge. Foreningen ble stiftet i 1881 og alle norske apotek er medlemmer. Per desember 2009 er det 662 apotek i Norge.
Som sekundært formål skal Apotekforeningen løse oppgaver og ivareta funksjoner på bransjens vegne i de tilfeller foreningens styre finner det formålstjenlig. Slike oppgaver og funksjoner kan ikke ligge innenfor områder som medlemmene definerer som konkurransearenaer. Innenfor sekundærformålet driver Apotekforeningen i dag Vareregistersentralen, Nordisk nummercentral, NAFs opplæringsvirksomhet, Serviceproduksjonsordningen samt virksomheten i konsernet AS Apotekernes Hus som bl.a. består av IT-selskapet NAF-Data AS og eiendomsselskapet NAF-gårdene AS.


Friedrich Wilhelm August Argelander.
Friedrich Wilhelm August Argelander (født 22. mars 1799 ved Memel, Øst-Preussen, død 17. februar 1875 i Bonn) var en tysk astronom.
Liv.
Argelander ble allerede 20 år gammel i 1820 assistent for Friedrich Wilhelm Bessel ved stjerneobservatoriet i Königsberg og habiliterte seg to år senere med sine "Untersuchungen über die Bahn des großen Kometen von 1811". 1823 fikk han en stilling ved observatoriet i Åbo og ble 1828 utnevnt til professor.
1832 reiste han til Helsingfors, hvor han ledet byggingen av det nye stjerneobservatoriet, som ble fullført 1835. Endelig ble han knyttet til universitetet i Bonn i 1837. Her ble han også betrodd oppgaven å bygge et nytt observatorium. Dette ble fullført 1845.
Friedrich Wilhelm Argelander beskjeftiget seg ved siden av den praktiske byggingen av stjerneobservatorier i Europa med posisjonsbestemmelse av stjerner og ledet publiseringen av stjernekatalogen "Bonner Durchmusterung". Han arbeidet med å lokalisere samtlige stjerner nord for ekvator til 9. magnitude.
Dessuten beskjeftiget han seg med undersøkelser av foranderlige stjerner.
Asteroiden 1551 Argelander er oppkalt etter ham.


Panevėžys.
Panevėžys (polsk "Poniewież" og tysk "Ponewiesch") betyr "Stedet ved elva Nevėžys" er den femte største byen i Litauen og fylkessentrum. Byens befolkning er blant landets etnisk mest homogene da hele 96% er litauere.
Panevėžys ligger omtrent halvveis mellom de to baltiske hovedstedene Vilnius og Riga. Byen ligger også langs hovedveien Via Baltica som går fra Helsingfors til Praha.
I 1897 var byens befolkning på om lag 13 000 personer, og omkring halvparten var jøder. Panevėžys hadde i sovjettiden en kraftig vekst som industriby, men lider noe av at den i denne tiden ikke hadde noen høyere utdanningsinstitusjoner. Likevel er byen kjent for sine teatre og gallerier. I 2002 etablerte Kaunas teknologiske universitet et institutt i Panevėžys som året etter hadde 1623 studenter.
Byen idag er i Litauen særlig kjent for sin elektronikkproduksjon og ølmerket "Kalnapilis". Sykkelsport er også godt utviklet. Byen har også et fotballag, FK Ekranas, som har blitt litauiske seriemestre 3 ganger.
I Panevėžys ligger det norske industriområdet «Lille Sunnmøre» som i stor grad består av utflyttede møbelprodusenter fra Sunnmøre som ved hjelp av norske SIVA-midler har flyttet produksjonen til Litauen for å spare penger.
Historie.
Panevėžys er første gang nevnt i 1503 i dokumenter fra den litauiske storhertugen Aleksander Jagiellończyk som ga byen rettigheten til å oppføre blant annet en kirke og andre bygninger. Aleksander Jagiellończyk er ansett for å være byens grunnlegger, og byen feiret i 2003 sitt 500-års jubileum. Gjennom 1500-tallet hadde byen status som kongelig by. På 1600-tallet ekspanderte byen langs den venstre elvebredden og byen var viktig både i opprøret mot det russiske styret i november 1830 og januar 1863 og kampen for uavhengighet fortsatte der i 1864.
Etter den industrielle revolusjon på slutten av 1800-tallet ble de første fabrikken etablert i byen, og næringslivet utviklet seg raskt. Mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet var byen et sterkt økonomisk og kulturelt regionalt senter, og var en av landets viktigste byer. Byen var også viktig i det hemmelige arbeidet med å smugle inn bøker på litauisk, trykket med latinske bokstaver, noe som ble ansett som viktig i kampen mot russifiseringen av landet.
Under første verdenskrig ble byen besatt av tyske styrker.
I mellomkrigstiden fortsatte byens vekst i det nylige uavhengige Litauen. I en av de første folketellingene, i 1923, hadde byen 19 147 innbyggere, av dem var 6 845 jøder (36%) (på jiddisk var byens navn פוניבז', transkribert til "Ponevezh"). Byen befolkning økte til 26 000 mellom 1923 og 1939.
15. juni 1940 rykket Røde arme inn i byen som en følge av den tvungne innlemmelsen i Sovjetunionen. En rekke politiske fanger ble drept nær en sukkerfabrikk og mange innbyggere ble sendt i eksil i Sibir eller ble utsatt for andre former for avstraffelse.
Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble byen igjen besatt av tyske styrker og byen ble administrasjonssenteret for distriktet («Gebietskommissariate») innen det såkalte Reichskommissariat Ostland. Under den nazistiske okkupasjonen ble praktisk talt hele den jødiske befolkningen utslettet i 1943, bare få klarte å flykte utenlands.
Etter andre verdenskrig tok Sovjetunionens kommunistiske parti full kontroll over byen utvikling og den ble gjort til et større industrielt senter. Mellom 1960-årene og 1980-årene ble det etablert en rekke større industrier. De sovjetiske myndighetene sanerte store deler av gamlebyen, og dette ble stoppet først etter store protester fra befolkningen.
Byen befolkning økte fra 41 000 til 101 500 i årene mellom 1959 og 1979. I 1990, etter at Litauen igjen var blitt selvstendig nådde befolkningen 130 000, men har siden gått noe ned.


Norges Automobil-Forbund.
Norges Automobil-Forbund (NAF) er en norsk medlemsorganisasjon som arbeider innenfor samferdsel, hovedsakelig innenfor temaer som trafikksikkerhet, miljøpåvirkninger av transport, fremkommelighet, behov for bedre veier og infrastruktur, avgifter og kollektivtrafikk. NAF styres av medlemmene, med NAFs Landsmøte som det øverste organ. Organisasjonen ble stiftet 21. mai 1924, og hadde ved utgangen av 2008 over 500 000 medlemmer. Administrerende direktør Jan Johansen gikk av i oktober 2010. Økonomidirektør Per Øyvind Olsen ble inntil videre konstituert i stillingen. 1. juli 2011 begynte Stig Skjøstad som administrerende direktør.
Historie.
NAF er utgiver av "Veiboken", som alle forbundets medlemmer mottar. Den inneholder kart, rutebeskrivelser og stedsomtaler. Den inneholder også opplysninger om severdigheter og overnattingsmuligheter. "Motor" er NAFs medlemsblad og Nordens største forbrukerblad innenfor mobilitet og samferdsel.
NAF har testsentre over hele landet. Her kan man få utført EU-kontroll, salgstest, kjøpstest, garantiutløpstest og driftstest.
Lokalavdelinger.
Alle NAFs medlemmer er tilknyttet en av NAFs 73 lokalavdelinger som er fordelt over hele landet. Avdelingene styres og drives av tillitsvalgte og virksomheten skal ifølge vedtektene være i samsvar med Norges Automobil-Forbunds formål og arbeid. Hovedoppgavene er å synliggjøre NAF i sitt område samferdselspolitisk samt forsterke medlemstilbudet. I tillegg skal avdelingen være en aktiv samarbeidspartner med Forbundet.
Motorsport.
Mange lokalavdelinger i NAF har aktive og engasjerte motorsportmiljøer. NAF er én av fem eiere i Norges Bilsportforbund (NBF) som utsteder lisenser og holder kurs for dem som driver med bilsport, både på arrangør og utøversiden.


Norsk amigaforening.
Norsk amigaforening er en norsk organisasjon for eiere og brukere av Amiga maskinvare og programvare. Organisasjonen ble etablert i 1992, og har per januar 2005 57 medlemmer.
Foreningen gir ut medlemsbladet Amigaguiden til sine medlemmer. Bladet er også fritt nedlastbart fra foreningens nettsted.
Eksterne lenker.
Amiga


Simon Dach.
Simon Dach (født 29. juli 1605 i Memel, død 15. april 1659 i Königsberg) var en tysk dikter.
Selv om han kom fra enkle kår, fikk han en solid utdannelse ved de klassiske skoler. Han var sønn av en rettstolk for litauisk, og gikk på domskolen i Königsberg, senere latinskolen i Wittenberg. Da han gikk på gymnasiet i Magdeburg utbrøt pest, og han flyktet tilbake til Königsberg, med et kort opphold i Danzig. 21 år gammel ble han immatrikulert i 1626 ved universitetet i Königsberg, hvor han studerte filosofi og teologi. Etter studiet ble han lærer ved domskolen i 1633 og tre år senere også vise-rektor.
I Königsberg fikk han et nært forhold til Heinrich Albert, Robert Robertin og Sibylla Schwarz, og sammen med dem grunnla han den såkalte "Königsberger Dichtergruppe". Han priste det herskende fyrstehuset Hohenzollern i en diktsamling kalt "Kurbrandenburgische Rose, Adler, Löwe und Scepter" (1661), og skrev en rekke andre dikt, det mest kjente er "Anke von Tharaw Oss, de my gefollt" (oversatt til høytysk av Herder som "Annchen von Tharau"). Blant kjente hymner hører "Ich bin ja, Herr, in deiner Macht", "Ich bin bei Gott in Gnaden durch Christi Blut und Tod", og "O, wie selig seid ihr doch, ihr Frommen".
Kurfyrst Georg Wilhelm av Brandenburg utnevnte ham til professor i diktekunst ved universitetet i Königsberg i 1639. Året etter tok han doktorgraden, og i 1656 ble han rektor ved universitetet. Kurfyrsten var så tilfreds med hans arbeid, at han skjenket ham et gods to år senere.
Litteratur.
Dach, Simon
Dach, Simon
Dach, Simon


Albertina (Königsberg).
Albertina-universitetet i det 19. århundre
Albertina var universitetet i Königsberg i Østpreussen, Tyskland. Det ble grunnlagt i 1544 av hertug Albrecht av Preussen. Blant universitetets mest berømte professorer hører filosofen Immanuel Kant.
Universitetet opphørte å eksistere etter 1945, da Stalin okkuperte Østpreussen. Et russisk universitet ble grunnlagt samme sted i 1967. I 2005 ble dette universitetet omdøpt til Immanuel-Kant-universitetet, til ære for Königsbergs store sønn.
Historie.
Albertina-universitet ble grunnlagt som en luthersk motpart til det katolske universitetet i Kraków av Albrecht av Brandenburg, den første hertug av det protestantiske Preussen. Det var det nest eldste universitetet i Brandenburg-Preussen, og bestod av fem fakulteter: teologi, medisin, filosofi og jus. Den første rektoren var poeten Georg Sabinus, svigersønn av reformasjonsteologen Philipp Melanchthon. Senere rektorer inkluderte en rekke prøyssiske kongelige.
a> virket hele sitt liv ved Albertina-universitetet
På 1600-tallet var universitetet kjent for Simon Dach og hans krets av diktere. Under 1700-tallet virket Immanuel Kant som professor og senere rektor ved universitetet. Kant forlot aldri Königsberg, og hans grav ligger på universitetsområdet. Albertinas imponerende botaniske have ble åpnet i 1811. To år senere etablerte astronomen Friedrich Bessel sitt berømte observatorium like ved siden av den botaniske haven. Andre berømte vitenskapsmenn som virket ved universitetet i det 19. århundre inkluderer filosofen Johann Gottlieb Fichte (1806–07), biologen Karl Ernst von Baer (1817–34), matematikerne Carl Gustav Jacobi (1829–42), mineralogen Franz Ernst Neumann (1828–76), og fysikeren Hermann von Helmholtz (1849–55).
I det 20. århundre var universitetet mest kjent for sin skole av matematikere, bestående bl.a. av Einsteins lærer Hermann Minkowski og David Hilbert, en av de største av moderne matematikere. Universitetet feiret sitt 400 års jubileum i 1944.
Det følgende året ble Königsberg inntatt og ødelagt av den røde hær og hele befolkningen enten drept eller fordrevet. 80 % av universitetets campus ble ødelagt. Albertina ble stengt, og isteden ble det åpnet et russisk lærerinstitutt. I 1967 ble det grunnlagt et statsuniversitet. I 2005 ble det i en felles kunngjøring fra Vladimir Putin og Gerhard Schröder gjort kjent at dette universitetet heretter skulle bære navnet "Immanuel-Kant-universitetet". Universitetet har etter Sovjetunionens sammenbrudd begynt å se på seg selv som etterfølger etter Königsbergs gamle tyske universitet, og bruker navnet Albertina i sin internettadresse.


Friedrich Wilhelm Bessel.
Friedrich Wilhelm Bessel (født 22. juli 1784 i Minden, Westfalen, død 17. mars 1846 i Königsberg, Østpreussen) var en av tysk matematiker og astronom. Han var en av de mest kjente tyske vitenskapsmenn i det 19. århundre.
I en alder av 26 år ble han leder av det kongelige observatorium i Königsberg, og kartla bl.a. 50 000 stjerner i himmelrommet. Han innførte de etter ham oppkalte Besselfunksjoner.
Han fikk bl.a. ordenen Pour le Mérite.


Ian Gillan.
Ian Gillan (født 19. august 1945 i Hounslow, Middlesex) er en engelsk vokalist, mest kjent som vokalist for hard rock-bandet Deep Purple. Gillan er også kjent for sin rolle som Jesus på originalinnspillingen av rockeoperaen Jesus Christ Superstar i 1970.
Som 16-åring startet han sitt første band, The Moonshiners, men bare få uker etterpå, i oktober 1962 sluttet han skolen og ble med i bandet The Javelins. I årene som fulgte jobbet han hardt som musiker i band som Wainwrights Gentlemen og Episode Six, hvor han møtte bassisten Roger Glover første gang. I 1969 fikk Ritchie Blackmore høre om Gillan, og headhuntet ham til Deep Purple, som var på utkikk etter en ny vokalist. Roger Glover ble med på lasset som ny bassist i Deep Purple.
I 1973 forlot Gillan Deep Purple, mye på grunn av gnisninger mellom ham og gitarist Blackmore, og tok en kort pause fra profesjonell musikk før han dannet Ian Gillan Band i 1975. Den tidlige band-sounden hadde et klart islett av jazzrock som viste seg å være mindre populært, og den ble erstattet i 1977 med en mer kraftfylt hardrock-sound da Gillan skiftet ut flere medlemmer i bandet og forkortet gruppens navn til simpelthen Gillan.
I 1982 ble bandet oppløst da Gillan måtte hvile etter skader på stemmebåndene. I 1983 ble han ny vokalist i Black Sabbath for albumet "Born Again" og en påfølgende turné, før han ble med i et gjenforent Deep Purple i 1984.
Etter to studioalbum og ett livealbum fikk Gillan sparken fra Deep Purple i 1989, hvorpå tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner overtok jobben. Gillan ga ut to soloalbum før resten av Deep Purple overtalte Ritchie Blackmore til å ta Gillan inn i varmen igjen.
I 2006 kom Gillan ut med et prosjekt som dokumenterer hans 40-årige karriere, kalt "Gillan's Inn". Både Tony Iommi, flere medlemmer av Deep Purple og mange andre er en del av dette DVD-prosjektet.
På 1970-tallet hadde Ian Gillan en vokalmessig spennvidde på fem oktaver.


Officina Profumo Farmaceutica.
Officina Profumo Farmaceutica er et av verdens eldste apotek.
Apoteket ligger i klosteret i tilknytning til Santa Maria Novella, som er en av Firenzes kirker. Apoteket har sine røtter tilbake til 1221, da en gruppe dominikanerprester flyttet dit og begynte å dyrke urter til medisinsk bruk. Offisielt regnes imidlertid 1612 å være det året apoteket ble grunnlagt.
Apoteket er fortsatt i drift, og baserer seg på de samme oppskriftene som den gang. Det produserer både såpe, parfyme og helseprodukter.


Frøydis Arnesen.
Frøydis Arnesen (født 26. juli 1965 på Rødtvet i Oslo) er en norsk forfatter av romanserien "Villa Morgenstjerne", utgitt av Schibsted Forlagene. Tidligere utgitte bøker: "Livets Døtre urtebok" (sammen med May Grethe Lerum) og "Hvordan finne drømmemannen – og bli kvitt ham når du innser tabben". Hun har også skrevet noveller for ukeblader, samt oversatt en rekke bøker. Hun er datter av forlegger Finn Arnesen.


Claudia Pechstein.
Claudia Pechstein, Worldcup Heerenveen, 2006
Claudia Pechstein (født 22. februar 1972 i Berlin) er en tysk skøyteløper. Pechstein er en av de mestvinnende skøyteløpere gjennom tidene. Hun ble funnet skyldig for bloddoping i en høyprofilert dopingsak i 2009.
Karriere.
Med totalt fem OL-gull (1994, 1998, 2002 og 2006) samt ytterligere fire OL-medaljer, er hun Tysklands mestvinnende vinterolympier gjennom alle tider.
Hun har også en imponerende merittliste fra verdensmesterskapene i allround og enkeltdistanser.
Hun ble verdensmester allround i 2000, og har tatt medalje i samtlige 10 mesterskap fra 1996 til 2005.
I VM enkeltdistanser har hun hele 23 medaljer, hvorav fem gull. Hun tok medalje på 5000 meter hvert år fra 1996 til 2007.
Doping.
Da det tyske skøytelandslaget splittet opp treningsgruppene i herre- og damelandslag, ble Pechstein istedet anbefalt Peter Müller, som hun kjente fra før. Den 3. juli 2009 fikk Pechstein en to-års utstengelse av ISU for bloddoping uten at forbudte substanser ble påvist. Utestengelsen skjedde på grunn av indisier etter at flere blodprøver fra 7. februar 2009 under Allround-VM på skøyter 2009 på Hamar viste høye Hemoglobinverdier (16,5 mg/dl) og for høye retikulozytverdier (3,5 %; 1,1 % over ISUs øvre grenseverdi). Pechstein påklagde utestengelsen og ventet på avgjørelse fra Den internasjonale voldgiftsretten for sport.
Hvis avgjørelsen ble opprettholdt ville hun bli den første idrettsutøveren som får en utestengelse for doping uten at forbudte substanser er blitt påvist. Saken fikk derfor stor oppmerksomhet siden den vil gi presedens. Pechstein hadde vært i dopingjegernes fokus fordi hun også tidligere hadde fått påvist høye blodverdier eksempelvis i 2004.,
Pechstein lider av hemolyse. «Etter omfattende undersøkelser av blodprofilen går vi ut fra at Claudia Pechstein sannsynligvis har en medfødt lett kompensert hemolyse», sa Pechsteins advokat Simon Bergmann til Der Tagesspiegel.
Den internasjonale voldgiftsretten for sport (CAS) opprettholdt utestengelsen av skøyteløperen Claudia Pechstein i to år til februar 2011 for brudd på dopingreglementet, da ISU fikk medhold av CAS ihht. avgjørelse av 25. november 2009.
Hun appellerte dommen på grunnlag av en påstand om saksbehandlingsfeil til retten. Sveitsisk høyesterett avviste appellen 26. januar 2010, og dermed tapte Pechstein igjen. Hun anket så saken til det stående CAS-panelet i Vancouver. Pechsteins anke ble avvist 18. februar 2010, på grunn av feil i anken.


Pål Arne Fagernes.
Pål Arne Fagernes (født 8. juni 1974 i Asker, død 4. august 2003 i Moss) var en norsk spydkaster og bokser.
Spydkarrieren.
Som spydkaster fikk han 4.-plass i VM i friidrett i 1999. Han kastet da 86,24 meter og satte norsk rekord. Under kvalifiseringen i OL i Sydney i 2000 forbedret han sin norske rekord til 86,74 meter. I finalen oppnådde han 83,04 meter og ble nummer ni. Fagernes vant fire NM-gull, og mottok kongepokalen i 2002. Han var også med i OL 1996 i Atlanta. Han nådde imidlertid aldri helt opp i verdenstoppen, mye på grunn av utenomsportslige problemer.
Øvrig karriere.
Sin debutkamp som proffbokser, mot slovakiske Peter Simko, vant han på teknisk knockout etter 25 sekunder.
Han vant også 72 nasjonale langrennskonkurranser, seks kretsmesterskap i langrenn og nesten 30 sykkel/offroad-ritt – inkludert ett Norgescupritt. I 1990 kastet han en snøball 81,46 meter under det uoffisielle norgesmesterskapet på Bislett. Han representerte Asker Skiklubb i langrenn og friidrett (IK Tjalve fra 1995).
Tragisk dødsfall.
Pål Arne Fagernes omkom i en bilulykke på E6 i Østfold, kun 29 år gammel. Hans norske rekord sto inntil juni 2005 da Andreas Thorkildsen kastet 86,82 meter under et stevne i Finland. Thorkildsen har senere forbedret rekorden ytterligere.


Pulitzerprisen.
Pulitzerprisen er en amerikansk pris, som deles ut årlig. Prisen regnes som den viktigste utmerkelsen en journalist i trykt medium kan få. Det deles også ut priser for litteratur og musikk. Den første utdelingen fant sted 4. juni 1917. Herbert Bayard Swope i avisa New York World ble historiens første vinner i kategorien journalistikk.
I nyere tid finner bekjentgjøringen sted i april.
Vinnerne utpekes av en uavhengig jury som administreres av Columbia University Graduate School of Journalism i USA. Prisen ble etablert av Joseph Pulitzer, en ungarsk-amerikansk forfatter og avisforlegger.


Espresso.
En espresso fremstår som en mørk, konsentrert drikk med et rød-brunt skumlag på toppen. Den blir servert i små porsjoner.
Espresso er en kaffedrikk, mer intens og smakfull enn filterkaffe. Drikken blir servert i små kopper på som drikkes raskt og lages ved å presse varmt vann gjennom svært finmalt kaffe under høyt trykk, optimalt sett 9 bar.
Historie.
Franskmannen Descroisilles oppfant espresso/mokka-kannen i 1802, noe som forbedret kaffetilberedningen, først og fremst i hjemmene. Disse kannene spredte seg særlig i Frankrike og en del senere i Italia. De store kaféene som vokste frem gjennom 1800-tallet resulterte i en rekke forsøk på å skape store kaffemaskiner som nyttet samme teknikken som de små hjemmekannene, og som kunne servere kafégjestene én og én "nylaget" kopp kaffe. Rundt 1836 dukket den første kaffemaskinen opp, og flere forsøk fulgte.
Først i 1901 utviklet milaneseren Luigi Bezzera porsjonsfilter i bajonetter. Nå kunne altså vannet holdes varmt, og kaffen kunne lages à la minute for kunden. Denne første «espressomaskinen» kunne holde et trykk på og Desiderio Pavoni patenterte denne og begynte produksjon av kafémaskiner i 1905.
Fra 1920-årene var det rundt ti små bedrifter som leverte varianter av espressomaskiner bare i området Milano og Torino. I 1938 dukket en forbedret maskin opp, som klarte å bygge opp trykket. Gaggia lånte dette patentet og leverte i 1946 en modell som nådde 10 bar. Espressoen ble nå aromatisk, fyldig og kremete.
Faema utviklet i 1961 espressomaskinen videre med bedre kontroll på vanntemperatur, og La Marzocco innførte to vanntanker i maskinen, slik at bryggingen av kaffen ikke ble påvirket av den høye temperaturen som kreves for "steaming" av melk.
Betydning av ordet "espresso".
Det er vanlig forståelse at ordet "espresso" refererer til den korte tiden det tar å tillage, eller eventuelt drikke kaffen. En annen oppfatning er at ordet er avledet av verbet "esprimere", som betyr å presse ut eller igjennom. De første kafémaskinene produserte likevel ikke trykk, men lot varmt vann renne gjennom porsjonsfilteret med finmalt kaffe og brukte begrepet "espresso" i betydningen «servert "i øyeblikket"/"i espressofart"». Kafégjesten kunne bli servert kaffe ved disken, uten å måtte vente på tilberedningen. Kaffemaskinene med trykk kom først et par tiår senere.
I Italia heter det "caffè".
I Italia er espresso den vanligste formen for kaffe man får servert om man bestiller kaffe på en kaffebar eller restaurant – litt forvirrende både for uforberedte turister og italienere i utlandet. Hjemme hos en italiener er både kaffetraktere og presskanner fremdeles uvanlig. De fleste bruker mochakanne ("caffètière" eller "moka"), og slik er "caffè" både på kafé og hjemme en mørkere og sterkere kaffevariant. Italienske baristaer merket turisters reaksjon på espresso og serverte tidlig caffè amèricano – espresso forsiktig tynnet ut med varmt vann.
Et annet forhold som virker forvirrende, er at ordet "espresso" i Norge og delvis Italia brukes om to ulike drikker – den som lages med små mokkakanner og den som lages med espressomaskin. I maskinen oppnår man et langt høyere trykk som frigjør andre egenskaper i kaffebønnen og gir en noe rikere smak. Mokkakannen og maskinen har det til felles at vann under trykk presses gjennom kaffen, i motsetning til den typen kaffe vi drikker mest av i Norge. Mokkakanne og mokkakaffe er igjen for en del forvirrende begreper, ettersom "kaffe mocha" i den amerikanske kaffekulturen referer til en blanding av kaffe melk og kakao. På italiensk er en "moka" mørk kvalitetskaffe.
Espresso blir brukt som basis for andre drikker som inneholder kaffe, som caffè latte, cappuccino og cortado.


Staten Island.
Staten Island (uttalt /ˌstætənˈaɪlənd/) er en bydel i den amerikanske byen New York, lokalisert til øya av samme navn, i den sørvestlige delen av byen. Bydelen har sammenfallende grenser med fylket Richmond County i delstaten New York, som er det fylket som ligger lengst sør i delstaten New York. Staten Island blir skilt fra New Jersey av sundene Arthur Kill og Kill Van Kull, og fra resten av New York ved bukta New York Bay. Med en befolkning på 468 730 mennesker er Staten Island den minst folkerike av de fem bydelene, men den tredje største i areal med 153 km2. Fram til 1975 var bydelen offisielt navngitt Borough of Richmond. Staten Island har tidvis blitt kalt for «den glemte bydel» av innbyggerne som føler seg oversett av bymyndighetene.
Staten Island er generelt den bydel som er mest preget av forstad av de fem bydelene i New York. North Shore, nordbredden, — særlig i nabolagene St. George, Tompkinsville, Clifton, og Stapleton — er de mest urbane delene av øya: det inneholder de offisielt anerkjente historiske områdene St. George Historic District og St. Paul’s Avenue-Stapleton Heights Historic District, som består av store viktorianske hus. South Shore har en mer forstadspreg med boområder og er stedet hvor den rundt 4 km lange promenadevegen F.D.R. Boardwalk ligger. Bydelen omfatter selve øya Staten Island, samt de mindre øyene Isle of Meadow, Pralls Island, Shooters Island, Swinburne Island og Hoffman Island.
Staten Island er tynnest befolket og mest etnisk homogen av New Yorks fem bydeler. Store deler av bydelen var tidligere dominert av gårder, hovedsakelig for melkeproduksjon og fjærfe, og noen av disse var i virksomhet helt frem til 1960-tallet. Bydelens stabile befolkningsvekst siden åpningen av Verrazano Narrows–broen har imidlertid ført til trafikkoverbelastning på grunn av veireguleringen og stadige veiarbeider.
Man kommer seg til bydelen via Brooklyn ved broen Verrazano-Narrows og fra New Jersey via broene Outerbridge Crossing, Goethals Bridge, og Bayonne Bridge. Staten Island har busstjenestene Metropolitan Transportation Authority (MTA) og undergrunnsbanene MTA og Staten Island Railway som går fra fergeterminalen ved at St. George til Tottenville. Staten Island er den eneste av de fem bydelene i New York som ikke har egen undergrunnsbane under bakken. Fergen er gratis og knytter bydelen til Manhattan og er en populær turistattraksjon ved at den gir utsyn til Frihetsgudinnen, Ellis Island og nedre Manhattan.
Den innfødte befolkningen.
Som til felles med det meste av Nord-Amerika ble det menneskelig bosetning etter at istidens iskappe trakk seg tilbake. Arkeologer har avdekket redskaper fra Cloviskulturen som er datert til rundt 14 000 år siden. Dette beviset ble avdekket i 1917 i Charleston-seksjonen av øya. Ulike gjenstander etter kulturen har siden blitt funnet på eiendom som er eid av Mobil Oil. Øya ble antagelig forlatt senere, muligens grunnet at store pattedyr ble utryddet på øya. Bevis på de første faste indianske bosetninger og jordbruk er datert til rundt 5 000 år siden, skjønt tidlig arkaisk bosetning har også blitt funnet på flere steder på øya.
En særskilt type pilspisser, som kalles for Rossville og som definerer en indiansk kulturepoke som strekker seg fra den arkaiske perioden og tidlig skoglandsperiode, er datert fra rundt 1500 til 100 f.Kr. De er navngitt etter Rossville-seksjonen på Staten Island hvor de først ble funnet og anerkjent. Funnstedet ligger i nærheten av dagens gamle postkontor i Rosseville.
På tiden da europeere kom til øya var den bosatt av raritanstammen (oppkalt etter elven Raritan River) som tilhørte den unamispråklige delen (et utdødd språk eller dialekt av algonkinske språk) av indianerstammen Lenape (kalt for Delawareindianere av europeere). Øya var dekket av stier hvor en av dem fulgte sørsiden av ryggen i nærheten av dagens veger Richmond Road og Amboy Road. Lenapene levde ikke i faste hus, men flyttet med årstidene og benyttet seg av landbruk kalt svedjebruk. Skalldyr var en vesentlige del av deres føde. Bevis på deres bosetning kan fortsatt bli sett i form av møddinger bestående av levninger av skalldyr langs kysten av Tottenville.
Burial Ridge; et område hvor lenapene hadde gravsted, er lokalisert på en bakkeskråning med utsyn over bukta Raritan Bay i hva som i dag er seksjonen Tottenville på Staten Island. Det er den største føreuropeiske gravstedet i New York. Gravstedet ble undersøkt et antall ganger fra midten av 1800-tallet og framover, og er i dag umerket og ligger innenfor området til Conference House Park.
Europeisk bosetning.
Den første dokumenterte europeiske kontakt med øya var i 1524 ved den italienske oppdagelsesreisende Giovanni da Verrazzano, som var ansatt av den franske krone, seilte gjennom stredet på det franske skipet «La Dauphine» og ankret opp for en natt.
I 1609 seilte den engelske utforskeren Henry Hudson, som seilte for nederlendere, inn mot Upper New York Bay på sitt skip «Half Moon». "Staaten Eylandt" ble navngitt etter det nederlandske parlament som var kjent som "Staten-Generaal".
Den første faste nederlandske bosetning i kolonien Ny-Nederland ble gjort på Governors Island i 1624 som da hadde blitt benyttet som handelspost av dem i over et tiår. I 1626 ble kolonien overført til øya Manhatten og ble den nylig opprettede hovedstaden for Ny-Nederland. Staaten Eylandt forble uansett ikke kolonisert av nederlenderne i mange tiår. Fra 1639 og til 1655 gjorde nederlenderne tre adskilte forsøk på å etablere en fast bosetning på øya, men hver gang ble bosetningen ødelagt i konfliktene med de lokale indianske stammene. I 1661 ble den første endelige bosetningen etablert av at Oude Dorp (nederlandsk for «Gamle landsby»), rett sør for Narrows i nærheten av South Beach, av en liten gruppe nederlendere, vallonere, og hugenottere. I dag er den siste levningen av Oude Dorp i dagens nabolag Old Town som ligger ved vegen Old Town Road.


Wig Wam.
Wig Wam er et norsk hard rock-band dannet i Halden i 2001. Bandet deltok Melodi Grand Prix i 2004 og kom på 3. plass. Året etter vant de den norske finalen i Melodi Grand Prix med låten «In My Dreams», som ble skrevet av gitaristen Teeny (Trond Holter). Bandet representerte Norge i Eurovision Song Contest 2005 i Kiev i Ukraina 21. mai 2005, og endte på 9. plass sammen med Danmark. Wig Wam fikk totalt tre 12-poengere. Disse ble gitt av Island, Finland og Danmark.
Vokalisten i gruppa, Glam (Åge Sten Nilsen), har også et eget soloprosjekt. Vinnerlåten fra MGP 2005, «In My Dreams», har blitt mikset på nytt under navnet «Ronja Rebel – Love Is All Over Me». Melodien har en "harddance"-stil. Wig Wam var oppvarmere for Kiss i Oslo 14. juni 2010.


Hungerford Bridge.
Hungerford Bridge er en bro, eller egentlig en gruppe på tre broer, over Themsen i London, mellom Waterloo Bridge og Westminster Bridge.
I sin nåværende form består den av en jernbanebro – iblant kjent som "Charing Cross Bridge" – omgitt på sidene av to gangbroer som deler jernbanebroens grunnutstikkere og som egentlig kalles "Golden Jubilee Bridges".
Broens sydlige side ligger nær Waterloo stasjon, County Hall, Royal Festival Hall og London Eye. Den nordlige siden er i nærheten av Embankment undergrunnsstasjon, Charing Cross stasjon og Victoria Embankment.
Hungerford Bridge var opprinnelig tegnet av Isambard Kingdom Brunel og åpnet i 1845 som en hengebro for fotgjengere. I 1859 ble broen oppkjøpt for å forlenge South Eastern Railway til den nyåpnede Charing Cross stasjon. Jernbaneselskapet erstattet hengebroen med en konstruksjon tegnet av John Hawkshaw. En gangvei på hver side ble tilføyet, men den ene ble senere fjernet da jernbanen ble utvidet. I 1951 fikk den en ny, midlertidig gangvei i form av en gangbro bygget av hæren for den store britiske festivalen. Hungerford Bridge er den eneste i sentrale London som kombinerer gangbro med jernbanebro.


Waterloo Bridge.
Waterloo Bridge er en bil- og gangbro over Themsen i London mellom Blackfriars Bridge og Hungerford Bridge.
Den første broen på dette stedet ble tegnet av John Rennie og åpnet i 1817 som en avgiftsbelagt bro. Før åpningen var den kjent som "Strand Bridge". Broen ble nasjonalisert i 1878 og avgiften ble fjernet. Den ble forsterket etter at det ble funnet alvorlige feil i konstruksjonen.
Ved 1920-tallet hadde problemene med broen økt, og Londons bystyre bestemte at den skulle rives og erstattes av en ny konstruksjon tegnet av Giles Gilbert Scott. Det nye spennet ble delvis åpnet i 1942 og fullført i 1945. Det var den eneste broen som ble skadet av tyske bomber under andre verdenskrig.
Ved broens sydlige side er området kjent som South Bank, som inkluderer Royal Festival Hall, Waterloo stasjon, Queen Elizabeth Hall og Royal National Theatre. Den nordlige siden går over Victoria Embankment, der veien slutter seg til Strand og Aldwych ved Somerset House.


Lidia Zamenhof.
Lidia Zamenhof (1904–1942), tredje datter til Klara og Dr. Ludwik Zamenhof, esperantos skaper.
Født i en sekularisert jødisk familie i Polen hadde Lidia sett effekten av brutale pogromer, krig, rasisme, religiøse og nasjonale strider. I sin ungdom bestemte hun seg for å gjøre alt i sin makt for på utbrede «utbedre?» sin fars universelle språk. Dette var de farer som hennes far strevde for å forinte «er dette et ord?» når han skapte esperanto; et nøytralt og lettlært verdensspråk som alle mennesker kunne kommunisere med, og dermed bryte ned barrièrene av fiendtlighet og misforståelser.
Høsten 1925, i Genève, kom Lidia for første gang kom i kontakt med bahá'í-bevegelsens esperantoklubb som støttet utviklingen av et internasjonalt hjelpespråk. Hun ble attrahert til bahá'íen, journalisten og esperantisten Martha Root som inspirerte henne meget.
I 1932, Da Lidia var 28 år med utgangspunkt fra Warszawa, begynte hun en seksårig reise gjennom Europa og Amerika som en reisende lærer i esperanto – og en av dets mest hengivne tilhengere og talskvinne. I en tid med fanatisk nasjonalisme og krigshets begynte hun å propagere kraftfullt for internasjonalt samarbeide og fred, for menneskehetens enhet og for likestilling mellom mann og kvinner.
Med sin jødiske bakgrunn møtte hun sin skjebne og omkom trolig i tysk fangeleir i Polen 1942.


Justisdepartementet (USA).
Det amerikanske justisdepartementet (engelsk: "Department of Justice") er et departement i den amerikanske regjeringen med ansvar for rettshåndhevelse. Departementet ledes av generaladvokaten, et embede opprettet i 1789.


U.S. Marshals Service.
U.S. Marshals Service har ansvar for transport av føderale fanger.
U.S. Marshals Service (USMS) er en amerikansk føderal politietat underlagt justisdepartementet. Den ble opprettet i 1789 og er USAs eldste føderale politietat, med ansvar for å beskytte det føderale rettsvesenet.
Eksterne lenker.
Marshals Service
Marshals Service


Alv Erlingsson (eldre).
Alv Erlingsson av Tornberg (f. ca 1190 – d. ca. 1240) var en mektig oppsitter på Ringerike. Han var lendmann og gift med Ingeborg Bårdsdatter av Rein, søster til hertug Skule. Alvs sete var ifølge sagaen storgården Tornberg, som i dag er kjent som Tanberg på Norderhov, som ligger like ved Norderhov kirke i Ringerike kommune.
I åra 1220–1231 var Alv sysselmann til hertug Skule på Søndmør i Borgund og nevnes der som en av Varbelgernes førere.
Fra 1232 hadde ikke lenger hertug Skule en maktposisjon som tilsa at han kunne klare å beholde tredjedelen av landet under sitt styre. Sagaen regner opp noen mektige menn som sto Skule bi under riksmøtet i Bergen i 1233, mellom Skule og kong Håkon, da krav om reduksjon av jarledømmet først ble reist. Kretsen omfattet bl.a. Alv Erlingsson av Tornberg. I 1239 var Alv regnet blant Skules ivrigste tilhengere, da denne ville anta kongenavn og innstevnet de mektigste bøndene i hele Trøndelag til Øreting.
Alv deltok også i Skules oppstand i 1240 og var en av hans mest trofaste menn under kampene mot birkebeinerne, som ble slått det året. Da han ikke nevnes etter dette, døde han trolig kort tid senere.
Hans sønn var Erling Alvsson, og sønnesønnen hadde samme navn som bestefaren (og som han ikke bør forveksles med), Alv Erlingsson (yngre), og ble en sentral mann i formynderkretsen rundt kong Eirik Magnusson før han ble sjørøver og gjorde opprør mot den norske tronen.


Fransk Indokina.
Fransk Indokina var en føderasjon av franske kolonier og protektorater i Sørøstasia, del av det franske kolonivelde. Den bestod av Cochinkina, Tonkin, Annam (disse tre utgjør nå Vietnam), Laos og Kambodsja.
Kolonisering.
Frankrike underla seg Annam og Tonkin etter den fransk-kinesiske krig (1884–1885). Indokina ble organisert i oktober 1887 og omfattet da Annam, Tonkin, Cochinkina og Kambodsja. Laos ble tatt med i 1893. Føderasjonen bestod til 1954. Indokinas hovedstad var Hanoi.
Motstand.
Den franske overhøyheten møtte sterk motstand fra forskjellige nivåer i samfunnet, også fra Nguyễn-dynastiets herskere. Flere var aktive i anti-fransk motstandsarbeid. Keiser Hàm Nghi var bare i tenårene da han forlot det keiserlige palass i Huế i 1885 og startet motstandsbevegelsen Cần Vương («Redd kongen»). Han ble tatt i 1888 og sendt i eksil i Fransk Algerie. Senere ble også keiserne Thành Thái (1907) og sønnen Duy Tân (1916) sendt i eksil til den franske øya Réunion i Indiahavet 800 km øst for Madagaskar på grunn av anti-fransk motstandsarbeid.
Motstandarbeidet hadde forskjellige retninger; i 1905 startet Phan Chu Trinh en fredelig, ikke-voldelig moderniseringsbevegelse med sikte på å frigjøre Vietnam ved å høyne utdannelsesnivået i befolkningen, modernisering av samfunnet og appellere til Frankrikes demokratiske prinsipper. Etter at keiserdømmet i Kina falt i 1912 og etter den russiske revolusjonen i 1917, skjedde det både en radikalisering i den vietnamesiske motstanden og den franske undertrykkelsen av motstanden ble enda sterkere.
Politiske partier som Việt Nam Quốc Dân Đảng, et sosialistisk, revolusjonært parti, ble stiftet i midten av 1920-årene av intellektuelle i Hanoi. Etter at disse ledet et opprør i Tonkin, ble ledelsen henrettet ved giljotinering. Ulike kommunistiske grupperinger ble dannet på samme tid, og i 1930 ble disse slått sammen til Đảng Cộng sản Việt Nam («Vietnams kommunistiske parti») i Hongkong, under ledelse av Ho Chi Minh.
Andre verdenskrig.
Under andre verdenskrig kom Indokina under japansk dominans. I september 1940 gav Vichy-regimet (som nettopp hadde underkastet seg Tyskland) etter for Japans krav om militær tilgang til Tonkin. Dette gav i første omgang Japan et nytt oppmarsjområde i forhold til Kina under sin pågående krig (1937–1945) mot kineserne. I annen rekke var det et ledd i den japanske plan om å få herredømmet over Stillehavsområdet, noe som var blitt vesentlig hjulpet fremover av Tysklands seier over Nederland (som var kolonimakt i Nederlandsk Ostindia) og Frankrike. Japanerne beholdt det franske byråkrati og lederskap intakt for administrasjonen av Indokina.
Den 9. mars 1945, da Tyskland var nær ved det endelige nederlag og amerikanerne rykket stadig nærmere Japan i Stillehavet, besluttet Japan seg for å ta full kontroll over Indokina. De beholdt makten der til krigens slutt.
Da Japan kapitulerte i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Giap ble innenriksminister. I kraft av denne funksjonen var han leder for politi og sikkerhetsstyrker, og var ansvarlig for henrettelser av ikke-kommunister, pressesensur hvor alle nasjonale medier ble pålagt å følge kommunistpartiets direktiver.
Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina.
I september 1945 opprettet den fransk-utdannede Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam. Frankrike møtte av motstand fra Viet Minh, som var kommunistiske, vietnamesiske nasjonalister under ledelse av Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig hadde USA støttet Viet Minh i deres motstandskamp mot japanerne; i mars 1945 hadde de kontroll over det meste av den vietnamesiske landsbygden. Etter å ha overbevist keiser Bao Dai om å abdisere, erklærte Ho seg som president for Vietnam den 21. september 1945. Men før måneden var omme, hadde en kombinert styrke av britiske, franske og indiske styrker, som også tvang fangne japanere til å bistå dem, gjeninnsatt det franske kolonistyre.
Første indokinesiske krig.
Frankrike satte inn Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen mens Viet Minh samlet krefter, og i 1947 utbrøt den første indokinesiske krig. I 1950 erklærte Ho igjen en uavhengig vietnamesisk republikk, og den ble anerkjent av kommuniststormaktene Kina og Sovjetunionen.
Viet Minh hadde innledningsvis vanskeligheter med å slå til mot de franske kolonistyrkene, men situasjonen forbedret seg etter at Mao Zedong beseiret Chiang Kai-shek i Den kinesiske borgerkrig i 1949, noe som ga Viet Minh trygge baser innen Kina. I 1953 kontrollerte Viet Minh store deler av det nordlige Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll i sør.
Da det ble klart at krigen ville kunne bli langvarig og de franske tapene etterhvert steg. I perioden 1946 og 1952 hadde 90 000 franske soldater blitt drept., tilbød Frankrike å gi Vietnam uavhengighet, men Viet Minh stolte ikke på de franske løftene og krigen fortsatte.
Den franske militære strategien ble da å slå Viet Minh i et større slag for å kunne få avsluttet krigen med fransk seier. Frankrike anla som følge av denne strategien i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos. Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann. Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954. Dette nederlaget førte til at franskmennene trakk seg ut av Indokina. Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen, da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige.
Vietnam ble på Genève-konferansen i 1954 delt i to. Viet Minh kontrollerte Nord-Vietnam, mens et vestlig orientert regime styrte Sør-Vietnam.
Laos og Kambodsja ble også erklært selvstendige i 1954, og Frankrike opphørte å være kolonimakt i området. I kjølvannet av oppløsningen av kolonien brøt Vietnamkrigen ut.


Stian Eckhoff.
Stian Kampenhaug Eckhoff (født 3. september 1979 i Trondheim) er en norsk skiskyttertrener og tidligere skiskytter. Han er trener for herrer rekrutt i Norges Skiskytterforbund. Han er bror til Kaja Eckhoff og Tiril Eckhoff, som også driver med skiskyting.
Karriere.
Stian Eckhoff gikk på gull-laget til Norge i stafetten i VM-2005. Hans siste sesong som aktiv var sesongen 2008/2009. Han vant to renn i verdenscupen, begge sprint i Östersund, henholdsvis i 2004 og 2005. Som aktiv representerte han Fossum IL i Akershus.


EnergiMølla.
EnergiMølla er Kongsbergs musikk- og kulturscene. Huset er bygget på 1800-tallet, og var opprinnelig en gammel mølle. Den ble etter hvert overtatt av det lokale energiverket, og ble fram til 2000 benyttet som kontorer og lagerlokale. Huset er nå renovert og bygget om til en kulturscene. Den gamle stilen med teglstein og støpejern er beholdt og blir spennende uttrykk sammen nye, minimalistiske detaljer.
EnergiMølla hadde prøveåpning under Kongsberg Jazzfestival 2002, og ble offisielt åpnet i oktober samme år.
EnergiMølla er drevet som en stiftelse der de ulike stifterne skal fylle huset med innhold.


Gro Dahle.
Gro Dahle (født 15. mai 1962 i Oslo) er en norsk forfatter, dikter og skrivepedagog. Hun er oppvokst i Tønsberg, New Jersey i USA og på Aruba i Det karibiske hav. Hun er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med studier i engelsk, idehistorie, religionshistorie og psykologi. Hun har ellers utdannelse fra Statens formingslærerskole på Blaker og forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark, der hun var student i 1986.
Gro Dahle har utgitt diktsamlinger, prosabøker og barnebøker, særlig bildebøker for voksne og barn, såkalt allalderlitteratur. Hun har også skrevet fagbøker, sangtekster og teaterstykker og er representert i en rekke antologier. Bøkene hennes er oversatt til flere språk, og mange av barnebøkene har kommet ut som lydbøker. Dahle underviser også i kreativ skriving i Norge og Sverige. Hun har mottatt flere litterære priser og var festspilldikter under Festspillene i Bergen i 1999.
Gro Dahle er datteren til Øystein Dahle og gift med tegneren og forfatteren Svein Nyhus. Hun bor på øya Tjøme i Vestfold og har tre barn. Hun har i radioprogram og avisartikler selv fortalt at hun har aspergers syndrom, en mild form for autisme.
Bibliografi.
a> og Gro Dahle har samarbeidet om flere barnebøker
Litterære priser, nominasjoner m.m..
Gro Dahle har i tillegg mottatt en rekke kunstnerstipender.
Illustrasjoner fra barnebøker (utvalg).
Galleriet viser noen av Svein Nyhus' tegninger til barnebøker skrevet av Gro Dahle.


Svein Nyhus.
Svein Nyhus (født 23. januar 1962 i Tønsberg) er en norsk illustratør og barnebokforfatter. Han har utdannelse fra grafisk linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo der han studerte fra 1981 til 1985. Han har siden arbeidet som frilans illustratør for blant annet blader og aviser. Fra 1995 har han særlig skrevet og tegnet bildebøker og samarbeidet med kona si, forfatteren Gro Dahle, om flere allalderbøker med psykologiske og symbolske motiver.
Flere av bøkene til Svein Nyhus formidler filosofisk og eksistensiell undring. Språket i bøkene er enkelt og handlingsforløpet ofte utradisjonelt. Illustrasjonene viser vanligvis karikerte figurer i tablåaktige oppslag. Tegneteknikken er hovedsakelig blyant, vannfarger og papirkollasj, fra 2007 også bearbeidet og fargelagt digitalt. Enkelte originalillustrasjoner er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket, og flere av bøkene er oversatt til andre språk.
I 2010 utsmykket Svein Nyhus den nye Follebu skole i Follebu i Gausdal kommune med veggmalerier.
Svein Nyhus er tvillingbroren til avistegneren Egil Nyhus, som han har hatt flere tegneforestillinger for barn sammen med, og lillebroren til dramatikeren Morten Nyhus. Han bor sammen med Gro Dahle på øya Tjøme i Vestfold. De har tre barn.
Bøker med illustrasjoner av Svein Nyhus.
a> har samarbeidet om flere bildebøker med psykologiske motiver.
Nominasjoner og annet.
Svein Nyhus har i tillegg mottatt flere stipender.
Bokillustrasjoner.
Galleriet viser eksempler på tegninger fra barnebøker illustrert av Svein Nyhus.


Nasjonalflagg.
Nasjonalflagg er et flagg som symboliserer et land, og som brukes av det sivile samfunnet. Mange lands flagg fins kun av denne typen, og benyttes derved også av de statlige og sjømilitære myndighetene, mens andre land har egne flagg som brukes til de formåla.
Både selvstendige staters flagg og flagg for nasjoner forstått som kulturelle fellesskap omtales som nasjonalflagg. I sistnevnte betydning kan man regne Catalonias, Englands eller Skottland flagg, men også eksempelvis det samiske flagget.


Glad.
Glad er en norsk slekt som stammer fra Christopher Erikssønn Glad († 1619), sogneprest i Vågå i Gudbrandsdalen fra 1592. Han var gift med Aaste Torstensdatter Morsing (død 1630), datter av Torsten Søfrensen Morsing som var sogneprest i Ringebu fra 1557 til 1584, og i Gran på Hadeland fra 1584 til 1612.
Slektens annen generasjon.
Christopher Erikssønn Glads og Aaste Torstensdatter Morsings ni barn var
1. Hr. Erik Glad som var oppkalt etter sin farfar, fikk kommunitetet i København 1604, student i 1603 og dermed født omkring 1583. Han ble kapellan hos sin far i Vågå og etterfulgte ham i Vågå fra 1619 fram til sin død i 1627. Ugift.
2. Søren Glad, oppkalt etter en som student avdød morbror, Søfren Torstensen, tok borgerskap i Bergen i 1620 og må følgelig være født før 1595. Gift med Karen Mogens Skanke, datter av Jon Mogenssøn Skanke og Magdalena Andersdatter Foss. 3 sønner og en datter.
3. Hr. Knut Glad, f. 1595. Sogneprest i Vik i Sogn 1622 fram til sin død i 1657. Gift to ganger. Med Maria Bertelsdatter Mule, datter av Bertel Christenssøn Mule og Sissel Olufsdatter Glad. Sissel Olufsdatter Glad var for øvrig datter av borgermester i Oslo, Oluf Glad. Knut var også gift med Karen Nilsdatter Kolding. Knut hadde til sammen 9 barn, 4 sønner og 5 døtre.
4. Anna Glad, døde i 1631 i ekteskap fra ca 1624 med hr. Christen Mule, sogneprest i Vågå. Hr. Christen Mule var bror til forannevnte Maria Bertelsdatter Mule.
5. Karen Glad, levde i 1676 i Solvorn i Sogn som enke etter Simon Nielsen. Simon Nielsen var fogd i Sogn og senere borger i Bergen.
6. Kirsten Glad, gift med Mogens Skanke, kapellan ved Korskirken i Bergen og deretter sogneprest til Luster fra 1645 fram til sin død i 1675. Mogens Skanke var bror til forannevnte Karen Skanke.
7. En datter som var gift med hr. Størk Thomassen, student fra Bergens skole 1618, hører ved samme skole 1620, kapellan til Ørskog og til slutt sogneprest til Eivindvik i Sogn fra 1637 fram til sin død 1662. Etterkommere av disse tok også Glad som slektsnavn. To sønner, Gjert oppkalt etter sin fars svoger Gjert Morgenstierne, og Christopher.
8. Margrethe Glad gift med Thue Ovesen Lund som var sogneprest i Vang i Valdres. Deres datter Magdalene ble gift med Anders Petersen Wulfsberg. Etterkommere etter Margrethe og Thue er blant annet hele den norske slekten Wulfsberg.
9. Birgitte Glad gift med Gjert Christophersen Morgenstierne. Fra dette paret stammer slekten Munthe af Morgenstierne, slekten Heiberg, samt endel linjer av slektene Munthe og Daae.
«fra Vaage'presten hr. Christopher Glad stammer foruden Glad'er og Mule'r slegten Wulfsberg, slegten Munthe (Morgenstierne), slegten Heiberg og alt hva derfra igjen kommer i talrige andre kognatiske linjer, f.ex. Daae og Leganger. Biskop Ludvig Munthe i Bergen har været regnet for en av landets store patriarker, maaske den største, men hr. Christopher Glad distancerer ham, ja slaar ham ganske af marken! Thi med "baade" Munthe'rne og Heiberg'ene til efterslegt vil ingen kunne gjøre hr. Christopher rangen stridig som primus inter pares blandt landets patriarker.»
Andre med slektsnavnet Glad.
Aa. Størk Christophersen Glad, f. 1661 i Vågå, d. 28. april 1733 i Elverum. Familien Glad fra Elverum er etterkommere etter Størk.
Ab. Karen Christophersdatter Glad, f. 1663 i Vågå.
Ac. Peder Christophersen Glad, f. 1665 i Vågå. Underoffiser i Elverum,
B. Gjert Størksen, levde i 1699 i Ringebu.
En av etterkommerne fra Størk Christophersen Glad (død 1733) er Christian Glad (1794–1866), født i Aker, generalmajor, kommandant på Akershus 1854, beplantet området på Akershus festning. Han var sønn av stortingsmann Fredrik Glad.
Det er usikkert om stamfaren Christopher Erikssønn Glad var bror til Oluf Glad (ca 1545- ca 1594), som var fogd og borgermester i Oslo fra 1578 til 1579. Dennes datter Anna (1570- ?) var annen kone til biskop Jens Nilssøn. Olufs sønn Hans Glad (1567–1630) var lagmann i Bergen og har etterkommere.
Det har eksistert også flere andre norske personer med etternavnet Glad og uten kjent slektsforbindelse til Christopher Erikssønn Glad og Aaste Torstensdatter Morsing.
Slektsvåpen.
Fra siste del av 1700-tallet har slektsmedlemmer brukt et våpenskjold med i blått skjold en hjort stående foran to trær, alt av sølv (?). Som hjelmtegn en oppvoksende sølv (?) hjort. I slekten er også brukt tre flagg som hjelmtegn.


Gyldendals legat.
Gyldendals legat var en litterær pris utdelt årlig i perioden 1934–1995 av Gyldendal Norsk Forlag. Prisen skulle gå til et særlig betydelig forfatterskap, uavhengig av hvilket forlag forfatteren var tilknyttet. Grunnkapitalen i legatet kom fra utgivelsen av "Bjørnsons samlede verker" i 1932.
Fra 1996 videreføres Gyldendals legat som Gyldendalprisen for «særlig betydelig forfatterskap» og (siden 1998) Sult-prisen for «eminent yngre forfatterskap».


Slalåm.
Slalåm er en idrett der utøveren kjører på ski ned en bakke, i sikksakk mellom hinder. Ordet stammer opprinnelig fra Morgedal i Telemark, stedet kjent som «skisportens vugge».
Opprinnelse.
De første skiløperne i Morgedal skilte løypene sine mellom "slalåm", "ufsilåm" og "uvyrdslåm". Slalåm var betegnelsen på en løype eller et spor (låm) i en slak bakke eller skråning (sla), mest for kvinner og barn. Ufsilåm var en bratt løype med ett hinder som kunne være et hopp, gjerde, en vanskelig unnamanøver, et juv, en fjellskrent eller annet. Uvyrdslåm var en løype som startet langt oppe og hadde flere slike hinder. Dagens «off-pist»- eller løssnø-kjøring, eller ekstremkjøring utfor klipper og stup er nok sammenliknbare med disse variantene fra den opprinnelige Telemarkskjøringen.
Moderne slalåm.
Slalåm i moderne form er en konkurransegren i alpin skiidrett som går ut på at utøveren må ta seg ned en bakke og passere mellom oppsatte porter.
Nest etter Telemarkskjøring regnes slalåm som den mest tekniske av de alpine skidisiplinene fordi det er i denne grenen portene står tettest, det vil si med kortest avstand mellom hverandre. Svingene slalåmkjøreren må ta gjennom portene blir derfor hurtige og korte.
Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL 1948 i St. Moritz.
Slalåm i andre sammenhenger.
Selv om slalåm først og fremst forbindes med å kjøre på ski, har uttrykket med tiden også blitt brukt om andre typer konkurranser der man må passere en bane eller løype i sikksakk, f.eks. kajakkpadling, vindsurfing, rullebrett etc.
Uttrykket «å kjøre slalåm» kan også brukes i overført betydning. Det beskriver da å ta seg fram ved å smyge seg utenom problemer og hindringer underveis, for eksempel i karrieresammenheng.


Super-G.
Super-Giant slalåm, ofte forkortet super-G, er en konkurransegren i alpin skiidrett der utøveren skal ta seg ned en bakke på ski og i likhet med slalåm passere mellom oppsatte porter. I forhold til slalåm og storslalåm er portene i super-G satt opp med større avstand, og bakken er lengre.
Super-G ble introdusert i Crans-Montana i 1987. Pirmin Zurbriggen vant herrenes renn, mens Maria Walliser vant kvinnenes renn.
Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL 1988 i Calgary.


Sult-prisen.
Sult-prisen er en litterær pris som fra 1998 utdeles årlig av Gyldendal Norsk Forlag. Ifølge statuttene skal prisen gå til et eminent yngre forfatterskap, uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet.
Prisen er på 200 000 kroner.


Den ortodokse kirke i Antiokia.
Den antiokiske ortodokse kirke er en selvstendig del av Den ortodokse kirke. Den er en av de fire opprinnelige patriarkatene. Kirken regner sin historie tilbake til menigheten i Antiokia som ble grunnlagt av apostelen Peter. Kirken har i dag sitt hovedstete i Damaskus.
Se også.
Antiokia, den ortodokse kirke i


Dmitrij Mendelejev.
Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev (russ. Дмитрий Иванович Менделеев; født, død) var en russisk kjemiker, best kjent for å ha vært en av to som laget det første utkastet til periodesystemet (1869). I motsetning til andre bidragsytere til periodesystemet klarte Mendelejev å forutsi egenskapene til grunnstoffer som ennå ikke hadde blitt oppdaget. I flere tilfeller satte han også spørsmålstegn ved riktigheten til de aksepterte atomvektene på bakgrunn av at de ikke samsvarte med de lovene man kjente til.
«Periodesystemets far».
Mendelejev vokste opp i en stor søskenflokk i Sibir. Faren var rektor på en videregående skole, men ulykker innhentet stadig familien. Først ble faren blind og måtte slutte å arbeide. Moren gjenåpnet og drev en gammel glassfabrikk, men faren døde, og fabrikken brant ned.
Mendelejev fikk tidlig et stipend ved Universitetet i St. Petersburg, der han senere ble professor. Han tok studiene svært alvorlig og fikk tidlig priser for sitt allsidige arbeid. Han var opptatt av teknologiske spørsmål, blant annet utnyttelsen av kull, olje og salt. Læreverket "Principles of chemistry" kom i mange opplag og ble oversatt til flere språk.
Mendelejev var også på andre områder forut for sin tid. Han opponerte sterkt mot at kvinner ikke hadde adgang til å studere ved universitetene. Naturvitenskapens svake stilling i den videregående skolen sammenliknet med de døde språkene gresk og latin, var han også sterkt imot. Dette bidro til at han ble mindre verdsatt i hjemlandet enn i utlandet.
I 1869 klarte han å konstruere et periodesystem bygd på de 63 grunnstoffene som da var kjent. Han forbedret periodesystemet flere ganger i årene framover. Han forutså i tillegg eksistensen av flere ukjente grunnstoffer og kunne komme med detaljerte egenskaper til de ukjente stoffene. Et eksempel er grunnstoffet gallium. Først da grunnstoffene som Mendelejev hadde forutsett egenskapene til, ble oppdaget, begynte kjemikerne å ta periodesystemet på alvor. Det periodesystemet som han utviklet i 1872, ble brukt i lærebøker i nesten 80 år.
Mendelejevs periodesystem var basert på grunnstoffenes økende atommasser. I dette systemet framkom en slags "perioder" (vannrette linjer) der for eksempel grunnstoff nr. 1 i en periode liknet grunnstoff nr. 1 i den etterfølgende perioden. Slik oppsto det "grupper" eller familier av grunnstoffer som liknet hverandre i viktige kjemiske og fysiske egenskaper.
Priser (utvalg).
Mendelejev, Dmitrij Ivanovitsj
Mendelejev, Dmitrij Ivanovitsj
Mendelejev, Dmitrij Ivanovitsj


Main.
Main er en stor elv i Tyskland. Den er 524 km lang, flyter gjennom statene Bayern og Hessen, og er den viktigste sideelven til Rhinen. Gjennom Main-Donau-kanalen er den forbundet med Donau. Main begynner ved Kulmbach, der den Hvite Main og den Røde Main flyter sammen. Navnet Main er en forvanskning av Mogonos, en keltisk elvegud.
Main er seilbar 396 km fra Bamberg, og er en viktig europèisk transportåre. Viktige sideelver er Fränkische Saale, Tauber og Nidda.
Den største byen ved Main er Frankfurt am Main. Andre byer den passerer er Burgkunstadt, Lichtenfels, Staffelstein, Hallstadt, Zeil, Hassfurt, Schweinfurt, Volkach, Kitzingen, Marktbreit, Ochsenfurt, Würzburg, Karlstadt, Gemünden, Lohr, Marktheidenfeld, Wertheim, Miltenberg, Obernburg, Aschaffenburg, Seligenstadt, Hanau, Offenbach am Main, Frankfurt, Hattersheim, Flörsheim, Rüsselsheim. Der hvor den flyter inn i Rhinen ved Mainz, er den en formidabel elv.


Hentai.
Hentai (変態) er tegnefilmer, såkalt manga og anime, foruten også japanske dataspill, som har et klart seksuelt eller pornografisk innhold. Japanere selv bruker svært sjelden ordet på denne måten. Vanligvis benyttes begreper som «jū hachi kin» (18禁; forbudt for salg til personer under 18 år), «ecchi/H anime» (seksuelt/pornografisk anime), «eroanime» (エロアニメ; avledet fra erotisk anime), eller «seinen» (成年; ‘voksen’, ikke til å bli forvekslet med青年 ‘ung voksen’).
Begrepet «hentai» kan også bli benyttet til å referere til pornografisk animasjon generelt som ikke nødvendigvis er anime eller manga. Det er ofte tilfellet om den omtalte animasjonen er en imitasjon av en tidligere tegneserie eller figur, eksempelvis Prinsesse Jasmine, hentai.
Det finnes diverse anime/manga serier som har veldig perverse bilder, eller scener. Dette trenger ikke nødvendigvis å være hentai, det kan være ecchi. For at det skal kunne defineres som hentai må det enten være en vagina, eller en penis med i handlingen. Dvs. at det kan være seksuell aktivitet uten at det er hentai. Hvis penis/vagina er sensurert, er det likevel hentai.
Historie.
Den tidligste assosiasjon mellom anime og voksen animasjon skjedde før utgivelsen av"Fritz the Cat"når amerikanske distributører forsøkte å tjene penger på publisitet høstet fra vurdering av farende ut dubbet versjoner av to andre voksne animasjoner fra Japan, kjennetegnet som begge en X rating i sin reklame:"Senya ichiya Monogatari"og"Kureopatora", retitled"One Thousand and One Arabian Nights "og', hhv.. Var imidlertid verken filmen faktisk sendt til MPAA, og det er ikke sannsynlig at funksjonen ville ha fått en X rating"Tusen og en natt"var den første erotiske animerte spillefilm, og på 130 minutter, det er fortsatt en av de lengste animerte filmer.
Den"Lolita Anime"serien var den første hentai OVA, utgitt i 1984 av Wonder Kids, som i hovedsak fokusert på mindreårige sex, voldtekt, og bondage. "Cream Lemon", som inneholdt mange temaer finnes i hentai dag, ble utgitt senere samme år av Fairy Dust og inneholdt noen dyptgående historie og klassiske (sent 1970 til tidlig 1980-tallet stil) kunstverk."The Brothers Grime"var en tre-video tegneserie-pornografi-serie produsert av Excalibur Films i 1986, 1987 og 1988, med titler hovedsakelig fra"Cream Lemon" serien, den mest populære av Japans erotiske anime før"Urotsukidoji".
Den"Urotsukidoji"anime Serien ble skapt av Toshio Maeda i 1986 og utgitt i USA i 1992 av Anime 18. Den er mest kjent for å være den første i tentakkel voldtekt sjanger, selv om bare én scene i den første OVA faktisk inneholder noen tentakkel voldtekt. Tentakkel voldtekt var ikke til stede i"Urotsukidoji"manga, men ble omtalt i en serie som han ville publisere år senere kalt"Demon Beast Invasion". "Demon Beast Invasion"skapt det som kan kalles den moderne paradigme Tentacle porno, hvor elementer av seksuelle overgrep er vektlagt. Maeda forklarte at han oppfant praksis for å komme rundt strenge japanske sensur regelverk, som forbyr av framstillingen av penis, men tydeligvis ikke forbyr viser seksuell penetrasjon av en tentakkel eller lignende (ofte robot) vedheng. Maeda gikk på å lage"La Blue Girl", som avviker noe fra sine forgjengere ved å lysne atmosfæren med humor, lett parodiere the Tentacle voldtekt sjangeren.
I november 1994 e.Kr. Vision ga ut sin første tittel,"The Legend of Lyon", under sin hentai etiketten, Soft Cel Pictures. AD Vision sette ut 19 Soft Cel Bilder utgivelser i 1995 og 12 gjennom første halvår 1996, hvorav noen var nye utgivelser av tidligere AD Vision Films titler i sin uredigerte form. Soft Cel Pictures nedstengt i 2005 og de fleste av titlene ble kjøpt av Critical Mass.
Critical Mass ble opprettet i 1996 da The Right Stuf gjort en avtale med Manga Entertainment for å slippe en uredigert utgave av"Vold Jack", som de anses for intense for normal linje. Critical Mass har siden gitt ut et stort antall hentai titler. De fleste av deres titler er forbundet med"The Vanilla Series", en serie av hentai titler produsert i Japan av digitale verk som er bundet inn med eroge spill med samme tittel. Når Central Park Media gikk konkurs i år 2009 ble lisensene for alle Anime 18-relaterte produkter og filmer overført til Critical Mass
Sensur praktiseres forskjellig i Japan og i USA, på grunn av deres ulike lover. Japansk lov fraråder viser av kjønnsorganer i hentai, mens USA er mer opptatt forbød visning av seksuelle handlinger med personer under 18, så tegnene i hentai nødt til å se 18 eller eldre. Derfor er det sensurering mosaikker i Japan, og scene flytting og ulike aldre tegn i Amerika. Selv ikke med de sensurere mosaikker av den opprinnelige japanske versjonen, den amerikanske utgivelsen av"La Blue Girl"ble redigert under den første VHS release og alle scener med Miko selskapsdame Nin-Nin engasjert i en seksuell akt ble fjernet, sannsynligvis for å unngå ansvar for pedofili, til tross av det faktum at karakteren ikke er en mindre, men en dverg ninja. Av lignende grunner en alder av heltinnen ble også endret: først oppgitt å være en 16 år gammel high-schooler i den opprinnelige japanske versjonen, er hun en 18 år gammel college student i den amerikanske versjonen. DVD-utgivelsen inneholder denne redigerte versjonen. I Storbritannia, nektet BBFC (British Board of Film Classification) for å gi det sertifikatet slik at filmen skal bli solgt på video.
H, eller ecchi.
Den engelske bruken av "hentai" er mest lik til måten japanerene bruker slaget エッチ ("H", eller "ecchi"), som refererer til all seksuelt stoff eller oppførsel. "Ecchi" er måten japanere uttaler bokstaven "H". Opprinnelsen til denne uttrykksmåten er ukjent, men det kan være en forkorting av "hentai" brukt som et "høflig" kodeord på 1960-tallet.
Klassifisering.
a> kunst ofte blander barnlige egenskaper med erotiske undertoner
Hentai som inneholder hovedsakelig heterofil interaksjoner forekomme hos både mannlige målrettet ("Ero") og kvinnelige målrettet ("ladies 'tegneserie") form. De som har hovedsakelig homofil interaksjoner er kjent som Yaoi (hann-hann) og Yuri (hunn-hunn). Både Yaoi og, i mindre grad, er yuri generelt rettet mot medlemmer av det motsatte kjønn fra personer avbildet.
Yaoi funksjoner som vanligvis hanner av tvetydige kjønn-både fysisk utseende og, ofte,", manierismen såkalte"bishōnen bokstavelig «vakker gutt». Noen har"biseinen"(«vakker mann"), menn med mer voksen eller maskulint utseende enn"bishōnen". Mindre vanlig er"bara"-større, ofte tungt muskuløs og noen ganger hårete hanner, den Yaoi motstykket til "bjørn» i homofil pornografi-så vel som"oyaji"(som betyr "pappa" eller "onkel"), med middelaldrende og eldre menn, og disse typene finnes hovedsakelig i materiell rettet mot homofile menn, som kan kalles"bara]"eller "menns kjærlighet" (ML), og regnes for å være forskjellig fra Yaoi Yaoi strekker seg også utover hentai sjangeren, siden det gjelder alle anime / manga materiale som inkluderer mannlige homoseksualitet, unntatt som faktisk rettet mot en homofil mannlig publikum. I Vest-bruk, er Yaoi skiller seg fra Shonen-ai (bokstavelig, «boy-love"), der to hanner bare uttrykke romantiske følelser for hverandre uten egentlig å ha seksuelle relasjoner, men i dagens japanske bruk dette begrepet mest vanligvis refererer til pornografiske shotacon for menn. Kvinner interessert i Yaoi kalles "Fujoshi» (腐 女子), en ordspill som oversetter løst som «råttent girl" eller "råtten kvinne".
Yuri er veldig lik Yaoi, bortsett fra at fokus er på kvinnelig homoseksuell interaksjoner. Tegnene i yuri er typisk "bishōjo", som betyr «vakker jente" (dette begrepet er ikke spesielt for Yuri, men brukes generelt til avbildninger av attraktive kvinner for et mannlig publikum, for eksempel i begrepet "bishōjo spillet"). Shojo-ai ("girl love") er en vestlig betegnelse for det kvinnelige motstykket til Shonen-ai, i Japan disse verkene er også kalt yuri. Yuri kan være beregnet på (presumptivt heteroseksuelle) menn, heterofile kvinnelig, eller lesbiske kvinnelig publikum.
Lemon.
I vestlige fanfiction sirkler, er hentai-baserte verk populært omtalt som "sitron", basert på en mer populær hentai anime antologi serie kalt "Cream Lemon". Fictions referert til som "lime" er de der figurene gjør alt kort for å ha seksuell omgang med hverandre.


Theo Koritzinsky.
Theo Müller Koritzinsky (født 2. november 1941) er en norsk statsviter og SV-politiker.
Han var leder i Sosialistisk Venstreparti 1983–1987, samt leder i Sosialistisk Ungdomsforbund 1965–1966. Stortingsrepresentant fra Oslo 1985–1993.
Koritzinsky ble magister i statsvitenskap 1968, og arbeidet som universitetslektor ved Universitetet i Oslo 1969-75. Han var lektor, senere førsteamanuensis, ved Sagene lærerhøgskole / Høgskolen i Oslo fra 1975 til 2009. Han sa opp denne stillingen på grunn av byråkratiseringen ved høyskolen. Han har gitt ut flere bøker, både innen politikk, fagdidaktikk og skolebøker; blant annet "Samfunnskunnskap. Fagdidaktisk innføring" (2006).
Han har vært gift med Oslo-politikeren Kari Pahle. Hans far var kirurgen og sykehusdirektøren Ephraim Wolff Koritzinsky.


Evanger.
Evanger er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke som fra 1837 var del av Voss formannskapsdistrikt.
1. januar 1885 ble Evanger skilt ut fra Voss som egen kommune. Evanger hadde da 2 045 innbyggere.
1. januar 1964 ble det meste av Evanger (unntatt Bergsdalen og Eksingedalen) med 1 075 innbyggere slått sammen med Voss og Vossestrand til den nye Voss kommune.
Fra samme dato ble resten av kommunen (kretsene Bergsdalen og Eksingedalen) med 251 innbyggere samt deler av Bruvik og Modalen kommuner slått sammen til den nye Vaksdal kommune.


Berit Ås.
Berit Ås (født 10. april 1928 i Fredrikstad) er en norsk sosialpsykolog og politiker for Sosialistisk Venstreparti (SV), og var partiets første leder (1975–1976) og stortingsrepresentant 1973–1977. Hun var universitetslektor (1969–1980), førsteamanuensis (1980–1991) og professor (1991–1994) i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo. Hennes faglige innsats omfatter blant annet studier av kvinnekultur, økonomi og utvikling av de fem hersketeknikker.
Berit Ås var grunnlegger og styreleder i Stiftelsen Kvinneuniversitetet fra 1983, og tok i 2011 initiativ til etableringen av Stiftelsen Kvinneuniversitetet i Norden, hvor hun er nestleder i styret. Hun er æresdoktor ved Københavns Universitet, University of Halifax i Canada og ved Uppsala Universitet. Hun ble R1 av St. Olavs Orden i 1997, og mottok en internasjonal akademikerpris ved Amsterdam Universitet i 1988.
Faglig arbeid.
Hun er utdannet cand. psychol., og arbeidet som lærer 1953–54, senere som arbeidspsykolog ved Oslo arbeidskontor 1954–57, og deretter med ulike forskningsoppdrag 1957–69. I 1969 ble hun ansatt som universitetslektor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo, og var ansatt der til hun gikk av med pensjon i 1994. Hun ble førsteamanuensis i 1980 og professor i 1991.
Politikk.
Hun ble aktiv i lokalpolitikken i hjemkommunen Asker, hvor hun var medlem av formannskapet 1965–1975 og ble valgt til varaordfører for Arbeiderpartiet i «kuppåret» 1971. Hun var vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet 1969–1973. I lokalpolitikken brukte hun bl.a. egen forskning som grunnlag for bedret trafikksikkerhet. Hun engasjerte seg allerede på 60-tallet mot røyking, og ble medlem av Statens tobakksskaderåd i 1971.
Hun var initiativtakeren til den norske avdelingen av Women’s International Strike for Peace i 1961 og leder av Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i EEC i 1972. Hun har senere vært fylkesstyremedlem i Nei til EU i Akershus.
Som motstander av norsk medlemskap i EF forlot hun Arbeiderpartiet i etterkant av folkeavstemningen i 1972 og ble første leder i Demokratiske Sosialister – AIK, en liten utbrytergruppe fra Arbeiderpartiet, og dermed første kvinnelige partileder i Norge.
Første leder av SV.
Da Sosialistisk Venstreparti ble dannet i 1975, ble hun partiets første leder, en posisjon hun hadde frem til 1976. Hun var deretter nestleder 1976–79. Berit Ås var stortingsrepresentant for SV fra 1973 til 1977, og deretter vararepresentant 1977–1981.
Med Bitten Modal i Central Park.
Under kvinnekonferansen i New York ble Bitten Modal og Berit Ås invitert til å bo i leiligheten til Yoko Ono og John Lennon. Rockemusikeren, som hadde skrevet «Woman Is the Nigger of the World», var den eneste mannlige deltaker på konferansen ved siden av en rødhåret matematiker, som også hadde fattet interesse for feministiske synspunkter. Lennon var opptatt av kommunikasjon og ble svært begeistret over Berit Ås' innlegg om «mannsspråk og kvinnespråk». Han ønsket båndutskrifter av enkelte foredrag, noe journalist Modal kunne hjelpe ham med, ettersom hun behersket touchmetoden på skrivemaskin.
De bodde i flere dager i leiligheten som kunstnerparet eide ved Central Park. Ved avreisen mottok Berit Ås et dedikert eksemplar av Yoko Onos diktsamling "Grapefruit", men det falt henne visstnok slett ikke inn å be om noen dedikasjon fra John Lennon, som forøvrig var vennligheten selv.
De fem hersketeknikker.
Studier av ulike former for kommunikative strategier ledet i 1979 Berit Ås til sin epokegjørende identifisering av de fem hersketeknikkene knyttet til kjønn og makt. Et karakteristisk trekk ved Berit Ås er hennes avvæpnende form for humor. Den er nært knyttet til de mer alvorlige sidene ved hennes engasjement. Et eksempel kan være at hun en gang plasserte i en krok på sitt kontor en mannsfigur i full størrelse ikledd et blondeforkle med en plakat på magen hvor det stod: «Mannen er menneskets beste venn».
11. september-angrepene.
Berit Ås ved flere anledninger stilt spørsmål ved om alle fakta ved terrorangrepene i USA 11. september 2001, er offentliggjort. Hun åpner muligheten for at filmene av flyangrepene var manipulert gjennom dataanimasjoner og at katastrofen kunne være iscenesatt av amerikanske myndigheter. Hun stiller spørsmål ved hvorfor «[et av] opptakene viser et fly som flyr gjennom en av skyskraperne og kommer like hel ut på andre siden» og at «Restene etter tårnene ble fjernet fra Ground Zero før noen fikk gransket det»


Vossestrand.
Vossestrand er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke som fra 1837 var del av Voss formannskapsdistrikt.
1. januar 1868 ble Vossestrand skilt ut fra Voss som egen kommune. Vossestrand hadde da 2 009 innbyggere.
21. august 1869 ble en ubebodd del av Voss overført til Vossestrand ved Kongelig resolusjon.
1. januar 1964 ble Vossestrand, det meste av Evanger kommune (unntatt Bergsdalen og Eksingedalen) samt Voss slått sammen til den nye Voss kommune. Vossestrand hadde ved sammenslåingen 1 573 innbyggere.


Afshan Rafiq.
Afshan Rafiq (født 25. februar 1975 i Oslo) er en norsk politiker (H). Hun har vært medlem av Høyre siden 1992. Rafiq satt på Stortinget fra 2001 til 2005, og var innvalgt fra Oslo. Hun er i dag 1. vararepresentant. Fra 1995 til 2001 var Rafiq medlem av Oslo bystyre, som den første kvinnelige bystyrerepresentant i Oslo med pakistansk bakgrunn..
Hun er datter av innvandrere fra Pakistan, og ble den første muslim innvalgt på Stortinget.
Rafiq er gift med Aamir J. Sheikh (H), som er bystyrerepresentant for Høyre i Oslo. Giftemålet fikk ekstra oppmerksomhet i media på grunn av motstand fra Sheikhs familie.


Heidi Larssen.
Heidi Larssen (født 8. november 1951 i Oslo) er en norsk politiker (H) og kommunal tjenestekvinne. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2001 og var medlem av Finanskomitéen. Ved valget i 2005 ble hun første vara for Høyre.
Heidi Larssen har vært leder i Oslo Høyre og finansbyråd i Oslo. Hun er nå bydelsdirektør i Bydel Grünerløkka.


Johannes Paul I.
Johannes Paul I (født Albino Luciani, 17. oktober 1912, død 28. september 1978) var pave fra 26. august 1978 til sin død bare 33 dager senere. Han rakk ikke å sette sitt preg på paveembetet, men ble etter innsettelsen sammenlignet med Johannes XXIII. Egenskaper som særlig trekkes fram i omtalen av ham er vennlighet og ydmykhet.
Før pavevalget.
Luciani ble født i Forno di Canale, som nå heter Canale d'Agordo, i Belluno, Italia. Han studerte ved bispedømmet Bellunos seminar, og ble ordinert som prest den 7. juli 1935. Han tok senere en doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Fra 1937 til 1947 var han viserektor ved seminaret i Belluno, og underviste også i dogmatisk teologi, moralteologi, kirkerett og kirkekunst.
I 1948 ble han pro-generalvikar, og i 1958 generalvikar for bispedømmet Belluno. I 1958 ble han så utnevnt til biskop av Vittorio Veneto av Johannes XXIII. Han deltok i alle sesjoner av det andre Vatikankonsil (1962–1965). 15. desember 1969 ble han utnevnt til patriark av Venezia av Paul VI, og 5. mars 1973 til kardinal av samme pave.
Etter Paul VIs død ble Luciani valgt til pave den 26. august 1978, og innsatt neste dag. Hans angeluspreken på innsettelsesdagen viste ham som en varm person med sans for humor, og imponerte tilhørerne sterkt.
Den smilende paven.
Etter valget gjorde Johannes Paul det klart at han ønsket å «menneskeliggjøre» paveembetet. Han fortalte offentlig at han hadde blitt knallrød av flauhet da han fikk vite at Paul VI hadde utnevnt ham til patriark av Venezia. Som første pave uttalte han seg i entallsform, som «jeg» og ikke «vi». I talene slik de er bevart for ettertiden går ikke dette alltid frem; de ble gjerne endret til det tradisjonelle majestetiske flertall før de ble trykket i pressemeldinger og «L'Osservatore Romano».
Johannes Paul I var også den første som avviste "sedia gestatoria", bærestolen som paven tradisjonelt har brukt. Han gikk dog med på å bruke den etter at hans rådgivere hadde forklart ham at hans gange virket upassende; han var plattfot og gikk derfor på en spesiell måte. Etter hans død har plattfotheten blitt trukket frem som et positivt, menneskelig trekk ved ham.
Han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto var "Humilitas", «ydmykhet».
Han var den første pave som tok et dobbeltnavn, noe han gjorde til ære for sine to umiddelbare forgjengere, Johannes XXIII og Paul VI. Han var også den første pave som tok i bruk ordenstallet I, noe som brøt med tradisjonen ettersom ordenstall som regel blir tatt i bruk ved senere valg av samme navn for å markere rekkefølge.
En rekke grupper verden rundt har tatt til orde for at Pave Johannes Paul I bør erklæres som helgen etter påstander om en rekke mirakler har blitt knyttet til hans inngripen. Vatikanet har i skrivende stund ikke tatt stilling til dette spørsmålet.
Pavens plutselige bortgang.
Etter Johannes Paul Is bortgang etter bare 33 dager som pave oppstod det en rekke rykter om årsaken til det plutselige dødsfallet. Mange mente det var merkelig at den offisielle dødsårsaken var hjerteinfarkt, ettersom paven ikke tidligere hadde vist noe tegn til å lide av svakheter i hjertemuskelen. At paven døde alene ble også sett på som en mistenkelig faktor, da selv et massivt hjerteinfarkt ville gitt paven tid til å ringe etter assistanse ved hjelp av et elektronisk tilkallingssystem som var montert rett ved sengen.
På denne bakgrunn ble det ytret mistanker om at paven var blitt forgiftet. En bakgrunn for en slik konspirasjonsteori kan være et angivelige ønsker om å stoppe planlagte forflytninger av personell i kirkens ledelse, samt å forhindre en radikal forandring i kirkens syn på en rekke saker av stor betydning for verdens befolkning, som f.eks. abort-spørsmålet, kirkens syn på homofile, kirkens syn på kvinnelige prester og kravet om sølibat.
Man kan lese mer om mulige mistenkte og andre teorier omkring pavens død i boken "Paven må dø" av den britiske forfatteren David Yallop.


Deutsches Eck.
Deutsches Eck er en landtunge i Koblenz der hvor Mosel munner ut i Rhinen. I 1897 ble det bygget en monumental 37 meter høy rytterstatue av keiser Wilhelm I.
Erkebiskop Diether av Trier tilkalte i 1216 ridderne i den den tyske orden til Koblenz og skjenket dem en del av landet ved Kastorkirken. Umiddelbart der hvor Mosel og Rhinen flyter sammen ble ordensprovinsens sete bygget. Denne ordensprovinsen var direkte underlagt stormesteren. Området hvor ordensridderne holdt til ble på folkemunne kalt "Deutscher Ordt" og senere "Deutsches Eck". På 1800-tallet ble landtungen bygget på en bestående sandbanke for å skaffe en nødhavn ved Moselmundingen. I 1888 ble havnen nedlagt for å skaffe et representativt sted for rytterstatuen av Wilhelm I i den prøyssiske Rhinprovinsen. Dermed oppstod "Deutsches Eck" i sin nåværende form.
Minnesmerket var uttrykk for den wilhelmistiske tidsånd, og ble allerede i samtiden kritisert for sin overladede, nasjonalistiske symbolikk. Under den kalde krigen tjente det som statlig monument for den tyske enhet, og alle statene og de prøyssiske provinsenes (inkludert østprovinsenes) flagg ble satt opp. Selve Rytterstatuen var blitt ødelagt av en granat under annen verdenskrig, men ble restaurert i 1990. Monumentet er en viktig turistattraksjon, og området brukes ofte til forskjellige utendørsarrangementer som konserter.


Tauber.
Tauber er en 122 km lang elv i Franken i Tyskland. Det er en sydlig sideelv til Main. Navnet kommer av keltisk "dub" som betyr vann, i likhet med første stavelsen i Dublin (= mørkt vann).
Viktige byer ved Tauber er Rothenburg ob der Tauber, Creglingen, Weikersheim, Bad Mergentheim og Tauberbischofsheim. Den munner ut i Main ved Wertheim am Main.


De fem hersketeknikker.
Begrepet De fem hersketeknikker betegner fem hersketeknikker som ble identifisert av professor Berit Ås i 1979 som et sett grunnleggende hersketeknikker, brukt av menn mot kvinner, for eksempel i debattsituasjoner. Selv om de opprinnelig ble omtalt i tilfeller hvor de ble brukt av menn mot kvinner, forekommer de også i andre forhold som menn mot menn, kvinner mot kvinner, og kvinner mot menn. Ås står bak identifiseringen av «de fem hersketeknikkene», men begrepet herskerteknikk er tidligere blitt brukt i debatt og forskning, blant annet av Ingjald Nissen som identifiserte ni herskerteknikker, blant dem paralleller til de fem omtalt av Ås.


Mesterdetektiven Conan.
Mesterdetektiven Conan (Meitantei KONAN) er en japansk tegneserie, "manga", tegnet av Aoyama Gosho. Serien er blitt oversatt til norsk av Egmont forlag og kom cirka en gang i måneden som tegneserieblad.
Handling.
Hovedpersonen er Kudō Shinichi, en brilliant ung etterforsker/detektiv på 16 år. Han er Sherloch Holmes-fan og en fryktet forbryterjeger. En kriminell bande tvinger i ham en gift som de tror er dødelig, men som i virkeligheten har en mer bisarr effekt på mennesker: Det gjør ham ti år yngre. Den foryngede Shinichi tar navnet Edogawa Conan etter henholdsvis den japanske krimforfatteren Edogawa Ranpo og den engelske krimforfatteren Sir Arthur Conan Doyle, og går i dekning hos Shinichis klassevenn Ran, som er forelsket i Shinichi, og hennes far, den inkompetente privatdetektiven Mōri Kogorō. Ingen av de to aner at Conan og Shinichi er samme person. Mens Conan prøver å finne ut mer om banden som forgiftet ham, løser han kriminalsaker som Mōri, og han selv blir blandet inn i. Dette gjør at Mōri blir en kjent detektiv, akkurat som Shinichi var tidligere.
Utgivelser.
Mesterdetektiven Conan finnes som manga, hvor det ble utgitt 31 bøker i Norge før serien gikk inn i 2008. På verdensbasis er det utgitt 66 bøker pr. november 2009, og det eksisterer en anime hvor det finnes over 500 episoder.
Handling.
En ung detektiv løser saker for politiet, han elsker å lese krim og har en skarp hjerne med tanke på at han ennå ikke er myndig, men svever rundt i ungdomsårene. Han er ypperlig i fotball, men kan opptre som en skikkelig krim-nerd til tider.
Etter enda et løst mysterium får han øye på en mistenkelig person, og nysgjerrig som han er, følger han etter. Mennene ser ham og slår ham ned, de gir ham et middel og forsvinner. Når han våkner igjen er han ikke lenger seksten, men seks år gammel, og det byr på problemer for en detektiv som gjerne vil fortsette å løse mysterier.
Han flytter inn i et detektiv-byrå, og må løse saker for en udugelig, slaskete detektiv som ikke hadde klart seg uten lille Conan Edogawa. Han bare vet det ikke ennå, og vil neppe tro det heller om han fant det ut.


Sørvågen.
Sørvågen er et tettsted og et fiskevær i Moskenes kommune i Lofoten i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sørøstsiden av Moskenesøya.
Næringsvirksomhet er hovedsakelig fiskeri og turisme. Stedet er et skolesenter og har dagligvarebutikker, fiskebruk, post, restaurant og en av de faste utstillingene til Norsk Telemuseum. Det går bilferje fra kirkestedet Moskenes til Bodø og Værøy/Røst.
Siste soloppgang før mørketida er 10. desember og første soloppgang etter mørketida er 2. januar.


Artie Shaw.
Artie Shaw i filmen "Second Chorus" fra 1940
Artie Shaw (født 23. mai 1910 i New York, død 30. desember 2004 i Los Angeles, egentlig "Arthur Jacob Arshawsky") var en USA-amerikansk Jazzmusiker, klarinettist og bandleader.
Han vokste opp i New Haven, Connecticut og startet sin løpebane som klarinettist og saksofonist i det lokale "High School Band". I begynnelsen av 1930-tallet begynte hans profesjonelle karriere. 1936 gjorde han plateopptak med Billie Holiday og Bunny Berigan. 1937 grunnla han et storband som ble en av de mest kjente swing-orkesterne. Hans største hit på denne tiden var "Begin the Beguine", kjent ble også "Lady Be Good". Under den andre verdenskrig ledet han et Big Band i US Navy, med dette tourte han 1943 og 1944 rundt i Stillehavet for å underholde troppene på liknende måte som Glenn Miller i Europa.
Sammen med Benny Goodman og Woody Herman var han en av de mest fremragende klarinettistene i swing-epoken.
1954 trakk han seg tilbake fra musikklivet. Dette begrunnet han med at hans perfeksjonisme ellers ville "ta livet av ham". Han kunne da se tilbake på 30 år som yrkesmusiker. Han hadde bygd opp og ledet ni orkestre, tjent svært mye penger og tapt dem igjen. Han hadde ofte prøvd å gå nye veier i musikken, men "publikum ville bare høre "Begin the Beguine", sa han senere.
Shaw ble i sin tid som musiker ofte kalt den "intellektuelle Big Band Leader". I stedet for å spille begynte han å skrive. Hans selvbiografi "The Trouble with Cinderella" og noen novellesamlinger hører til sine publikasjoner. Han betegnet seg selv som "en svært vanskelig person", og var gift åtte ganger, bla. med Lana Turner og Ava Gardner som han giftet seg med i 1945.
Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 2004 fikk han "Lifetime Achievement Grammy Award" for sitt livsverk.


Julsundet.
Julsundet er det om lag 15 kilometer lange sundet mellom Molde, Aukra og Fræna kommuner på fastlandet på Romsdalshalvøya og øyene Otrøya i Midsund kommune og Gossa i Aukra kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Sundet har orientering nord–sør, og sør for det ligger Moldefjorden, mens det på nordsiden munner ut i Budadjupet mellom Bjørnsund og Bud ytterst mot Norskehavet.
Nabolag i Julsundet (nord–sør): Gjeldvika, Bakken, Lauvåsen, Hollingen, Haugen, Sætra, Matberget, Fanghol, Hola, Vollan og Eidskrem
Julsundet som er fastlandsdelen av Aukra kommune er den delen av kommunen med størst befolknigsvekst de siste årene. Samtidig har det vært en nedgang i folketallet på øya Gossen noe som har ført til et relativt stabilt innbyggertall i kommunen, i overkant av 3 000 innbyggere.


Fannefjorden.
Fannefjorden er en arm av Romsdalsfjorden i Molde kommune i Møre og Romsdal. Den er cirka 25 kilometer lang, og er en forlengelse av Moldefjorden, i det denne passerer Årø og Bolsøya. Den går østover avgrenset av stranda mellom Molde og Kleive via Røbekk og Hjelset i nord, og Skålahalvøya og Bolsøya. Fjorden er forholdsvis smal, og krysses av Fannefjordstunnelen mellom Årø og Bolsøya.


Kjemisk binding.
En kjemisk binding er en binding mellom to eller flere atomer, ioner eller molekyler.
Når atomer eller molekyler støter mot hverandre, kan de danne bindinger mellom hverandre og forbli i den posisjonen. Styrken til bindinger varierer mye, og en deler ofte kjemiske bindinger inn i to hovedgrupper: «sterke» bindinger og «svake» bindinger. En bør være oppmerksom på at de sterkeste av de svake bindingene kan være sterkere enn de svakeste av de sterkeste bindingene.
Sterke bindinger.
Disse kjemiske bindingene består av intramolekulære krefter som holder atomer sammen i molekyler. Antallet elektroner som deltar i en binding er typisk to, fire, eller seks, respektivt. Antallet er ofte et partall fordi elektroner har mindre energi i par. I et gitt tilfelle vil typen sterk binding mellom atomer være avhengig av atomenes forskjeller i elektronegativitet og fordelingen av de respektive, tilgjengelige elektronene til hvert atom. Jo større forskjell i elektronegativitet mellom atomer, desto mer blir et elektron trukket til et atom i en binding; vi sier at bindingen får en større «ionisk» egenskap eller karakter (ionisk vil si at elektronene i en binding er ujevnt fordelt). Jo mindre forskjell i elektronegativitet, desto større kovalente egenskaper (jevn fordeling av elektronene) får bindingen.
Kovalente bindinger.
Alle atomer ønsker å få fullt ytterste skall. Mange følger oktettregelen, det vil si at atomene har en tendens til å kombinere på en slik måte at de får 8 elektroner i ytterste skall. Dette er en tommelfingerregel for en større gruppe elementer, men gjelder ikke alle. Atomer kan oppnå et gitt antall elektroner i ytterste skall ved å gi ifra seg elektroner, ved å ta opp elektroner eller ved å dele elektroner med andre atomer.
I en kovalent binding gir ikke atomer ifra seg eller tar opp elektroner, de slår seg sammen med andre atomer og deler på elektronene. Slike bindinger skjer ofte mellom like atomer eller mellom grunnstoffer som ligger nær hverandre i periodesystemet.
To oksygenatomer skal slå seg sammen og lage oksygengass, gassen har molekylformel O2.
Oksygen har 6 elektroner i ytterste skall, L-skallet, og hvert oksygenatom trenger 2 elektroner ekstra for å oppfylle oktettregelen.
Polarkovalente bindinger.
På samme måte som med kovalente bindinger går atomene også her sammen om å dele på elektroner, den eneste forskjellen er at elektronparet oppholder seg nærmere det ene atomet enn det andre, slik at vi får to poler i bindingen. En negativt ladet og en positivt ladet.
Det mest vanlige stoffet for oss mennesker inneholder nettopp en slik kovalent binding. Stoffet heter vann og består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Molekylet har formelen H2O.
Her trekker oksygenatomet mer på elektronparene enn det hydrogenatomene gjør, derfor blir oksygen den negative polen i vannmolekylet og hydrogen blir den positive polen.
Hva skaper forskjellen mellom kovalent og polar kovalent binding?
Her er det grunnstoffenes elektronegativitet som avgjør hva slags bindingstype som gjelder mellom atomene.
Ionebindinger.
En ionebinding inntreffer mellom to atomer (ofte mellom et metall og et ikke-metall) som har en elektronegativitetsverdi-differanse større enn 1,7. Det som skjer når to atomer inngår en ionebinding er at det ene atomet tar opp et eller flere elektroner ifra det andre atomet, slik at begge atomene får oppfylt oktettregelen.
Dette fører til at atomene får forskjellige ladninger, det ene atomet blir positivt og det andre negativt. Denne ladningsforskjellen fører til at de «slår seg sammen» i en binding.
Natriumklorid (NaCl) har krystallformet struktur, såkalt kubestruktur. Natrium har elektronegativitetsverdi lik 0,9, forholdsvis lavt, og klor har en lignende verdi på 3,0. Differansen mellom de to er 2,1. Ut ifra dette kan vi trekke følgende konklusjon: for at kloratomet skal oppfylle oktettregelen, må det trekke vekk ett elektron ifra natriumatomet. Gitt disse forutsetningene gir dette at kloratomet blir negativt og natriumatomet positivt, med ±1 i ladning
Denne ladningsforskjellen gjør at atomene trekker seg sammen og plasserer seg parvis i negativ og positiv rekkefølge i en kubestruktur.
Litt enklere kan det forklares slik; natrium-atomet har ett elektron i ytterste skall, når dette elektronet blir avgitt går natrium-atomet over til å bli et positivt natrium-ion, Na+. Klor-atomet har sju elektroner i ytterste skall og tar derfor imot dette elektronet, klor-atomet får nå åtte elektroner i ytterste skall og går over til å bli et negativt klor-ion, Cl-. Nå har man et positivt og et negativt ion, disse har en tiltrekning på hverandre og danner altså det som kalles en ionebinding, Na+Cl-, som er et salt.
Metallbindinger.
Som navnet tilsier er denne bindingen mellom metaller. Bindingstypen skiller seg ut ifra de ovennevnte bindingstypene ved at i en metallbinding er det mange atomer som inngår i bindingen.
Metallbindingen er den svakeste av de sterke bindingene, og har ikke som en oppgave å fylle opp metallatomenes ytterste skall eller å fjerne elektroner for at atomene skal få oppfylt oktettregelen.
I et metall ligger atomene side om side, oppå hverandre og parallelt skrått overfor hverandre, i tilsynelatende uendelig lange rekker. Metallene har lav ioniseringsenergi, det vil si energien det kreves for å fjerne elektroner, og derfor har metaller den egenskapen at mange atomer kan dele de ytterste elektronene.
Dipolbindinger.
Dette er bindinger mellom molekyler hvor den ene positive delen av et molekyl blir tiltrukket av den negative delen av et annet molekyl. Dipolbindinger deles inn i "polare dipolbindinger" og "upolare dipolbindinger."
Dipolbindinger mellom polare molekyler.
Når et molekyl er en dipol, som for eksempel vann eller HCl, vil den ene enden av molekylet være svakt positivt ladet, mens den andre enden er svakt negativt ladet. Dette fordi enkelte atomer ar en større evne til å trekke til seg elektroner. Dermed vil den positive delen av et dipol-molekyl bli tiltrukket den negative delen av et annet dipol-molekyl. Det er dette som kalles "dipolbindinger mellom polare molekyler".
Dipolbindinger mellom upolare molekyler.
Det kan også oppstå dipolbindinger mellom upolare molekyler. Et eksempel er mellom Br2-molekyler i flytende brom. Bromatomene har samme elektronegativitetsverdi, det vil si evne til å tiltreke elektroner. De trekker like mye på elektronene, og molekylet blir derfor ikke en dipol. Da elektronene «svirrer» rundt atomkjernene, vil elektronene i et gitt øyeblikk være ujevnt fordelt, og vi kan tenke oss at det er flere elektroner på den ene siden av molekylet enn på den andre. På denne måten blir Br2-molekylet en "midlertidig dipol". Denne midlertidige dipolen kan igjen påvirke nabomolekylene, slik at også disse blir midlertidige dipoler. Bindingene mellom slike midlertidige dipoler er svært svake. Bindingene blir imidlertid sterkere når det er flere atomer med i bindingen, og atomene har flere elektroner. Når det er flere elektroner i molekylet, blir ladningsforskyvingen større, noe som igjen gir sterke tiltrekning mellom molekylene.
Hydrogenbindinger.
Mellom den positive og den negative enden av et vannmolekyl er det en svak hydrogenbinding. Den positive og negative enden tiltrekker hverandre og skaper et svakt nettverk mellom vannmolekylene. Dette gjør det mulig for vannløpere å «flyte» på vannet


Avaldsnes.
Avaldsnes er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, opprettet i 1837 i Stavanger amt, som Avaldsnes formannskapsdistrikt.
Politisk utvikling.
16. august 1866 ble Kopervik skilt ut som egen kommune fra Avaldsnes. Avaldsnes hadde på dette tidspunktet 4 735 innbyggere.
1. januar 1909 ble Stangaland (Kopervik) skilt ut. Innbyggertallet i Avaldsnes var med dette nede i 3 213.
1. januar 1965 ble Avaldsnes delt og innlemmet i Karmøy og Tysvær kommuner. Én del av kommunen med 4 153 innbyggere ble slått sammen med Kopervik, Skudenes, Skudeneshavn, Torvastad og Åkra kommuner til Karmøy kommune.
En annen del, bestående av Førre, Gismarvik og Stegaberg kretser med en befolkning på 994, ble slått sammen med Tysvær kommune.
Historie.
Ved Avaldsnes kirke har det ligget et eldgammelt maktsenter, der blant annet Harald Hårfagre hadde en av sine faste kongsgårder på Vestlandet, Avaldsnes kongsgård. Stedet skal være oppkalt etter sagnkongen Augvald, som skal ha hatt setet sitt her ved Karmsundet. Det er utvilsomt skipstrafikken i sundet, der leia tvinges inn i en trang passasje akkurat ved Avaldsnes, som har generert makt og rikdom gjennom tidene.
Det er gjort rike funn fra forhistorien i hele dette området. Omtrent en kilometer vest for kirken ligger høydedraget Reheia – også kjent som «Blodheia» – med et uvanlig eksempel på gravhauger i rekke fra bronsealderen. Ellers er dette først og fremst kjent fra Danmark og Sør-Sverige, men også på Lista i Vest-Agder. Flere av gravene er åpnet og har gitt rike funn fra eldre bronsealder. Ved Karmsundet, et par kilometer nord for kirkestedet lå «Storhaug», en stor gravhaug på over 40 meter i diameter. I den ble det i 1886 funnet en skipsbegravelse fra begynnelsen av vikingtiden. Graven ble i 2009 årringsdatert til 779. Dette er den hittil eldste kjente skipsbegravelsen i Norden.
Grønhaug var en annen skipsgrav, ved Bø ungdomsskole i gamle Torvastad kommune, en kilometers vei nord for kirkestedet. Den ble undersøkt av Haakon Shetelig i 1902, og inneholdt rester av en mann gravlagt i et omtrent 15 meter langt skip. Skipet og gravleggingen ble årringsdatert i 2009 til henholdsvis ca. 780 og 790-795.
Umiddelbart nord for kirken sees omrisset av enda en stor gravhaug; «Flagghaugen». Den var opprinnelig 43 meter i diameter og over fem meter høy, men ble slettet da den ble utgravd under ledelse av sogneprest Lyder Brun i 1835. Haugen viste seg å inneholde Norges rikeste grav fra romertiden, kjent som Avaldsnesfunnet, med en halsring på over 600 gram rent gull, våpen, bandolærbeslag og diverse romerske kar av sølv og bronse.
På nordsiden av kirken står også «Jomfru Marias synål», en over sju meter høy bautastein, en av landets største i sitt slag. Det finnes en del historiske kilder som sier at det har stått flere slike steiner rundt kirken. Steinen heller inn mot kirkeveggen, og et sagn sier at når «synåla» siger inn og berører kirkeveggen, da skal verden forgå. Det sies også at sogneprestene på Avaldsnes har kjent sitt ansvar og fått slått av et stykke av steinen når den kom for nær veggen.
Sagaen forteller at Olav Trygvason lot bygge en kirke på Avaldsnes, tydeligvis som gårdskapell til kongsgården. Dette har antakelig vært en ganske liten stavkirke. Den nåværende kirken ble oppført ca. 1250 på bud fra Håkon Håkonsson. Den er viet til St. Olav, og er en av de største norske steinkirkene fra middelalderen. Den var også en av de kongelige kollegiatkirkene. Kirken var også en viktig stasjon på pilegrimsveien til Nidaros, som gikk i leia langs kysten. Avaldsnes er en av Opplysningsvesenets fonds kulturhistoriske eiendommer.
For å synliggjøre de historiske kvalitetene ved Avaldsnes ble "Nordvegen historiesenter" åpnet i 2005. Senteret ligger ved kirkestedet, og på Bukkøy i Karmsundet er det oppført en replikk av en vikingtidsgård med flere bygninger og skipsnaust.
Avaldsnes i moderne tid.
Som en del av Karmøy kommune er Avaldsnes i dag en aktiv og blomstrende bygd like sør for Karmsundbrua. Avaldsnes idrettslag har flere hundre medlemmer.


Wadowice.
Wadowice (tysk "Wadowitz") er en by i det sørlige Polen, omkring 50 km fra Kraków. Byen ligger ved elven Skawa, en av Wisłas bielver, i den østlige delen av det schlesiske platå. Den hadde 19 149 innbyggere i 2007. Byen er fødestedet til pave Johannes Paul II.
Historie.
Byen ble sannsynligvis grunnlagt i det 10. århundre, underlagt den schlesiske sidegrenen av det piastiske dynasti. Gniezno fikk byrettigheter i 1430 av Kasimir I av Oświęcim. Mellom 1313/1317 og 1445 tilhørte Wadowice det schlesiske Hertugdømmet Oświęcim, og etter 1445 Hertugdømmet Zator. Mot slutten av 1400-tallet kom byen under bøhmisk overhøyhet, men hertugdømmet ble raskt kjøpt av de polske kongene. I 1564 ble Gniezno del av Voivodskapet Kraków.
Etter Polens første deling i 1772 ble byen annektert av Østerrike og inkorporert i det nyoppståtte kongeriket Galicien og Lodomerien. På denne tiden oppstod betydelig industri i byen. Etter første verdenskrig i 1918 ble Wadowice del av det nye selvstendige Polen. Under andre verdenskrig ble byen annektert av Tyskland og navnet forandret til "Frauenstadt". Den tyske okkupasjonen og rasepolitikken krevde livet til hundrevis av personer i regionen, og særlig prester, lærere og kunstnere ble myrdet i massehenrettelser. Flere hundre ble også fordrevet til Generalguvernementet for å gjøre plass til tyske innvandrere. Mellom 1941 og 1943 ble en getto opprettet i byen. Nesten den hele jødiske befolkningen (over 2 000 personer) ble drept, de fleste i den nærliggende konsentrasjonsleiren Auschwitz.


Kenneth I av Skottland.
Kenneth I mac Alpin (født ca. 810, død 858) var konge av Dalriada fra 834 og konge av hele Skottland fra 846. Han regnes som den første konge av et samlet Skottland, etter at han underla seg pikterne, og han var første konge fra huset Alpin.
Den piktiske tronen hadde en særegen arverekkefølge, da den gikk i kvinnelige ledd. Kenneth hadde gjennom sitt mor mulighet til å kreve tronen, og da pikterne led et kraftig nederlag for vikingene i 839 ble de sterkt svekket. Nordmenn tok kontroll over Shetland, de Ytre Hebridene og fastlandet ned til Firth of Clyde. Caithness, Sutherland og Dalriada ble angrepet av vikinger, og for Kenneth var det ikke bare ønskelig å ta kontroll over pikternes område, men også nødvendig for å styrke motstanden mot nordmennene. Mesteparten av den piktiske adelen hadde falt i 839, inkludert kong Uven Mac Angus II og hans bror Bran.
Kenneths krav på tronen i Dalriada kom gjennom hans far, Alpin II av Dalriada. Han var der en av flere som hadde rettmessig krav på tronen.
Skildringene om hvordan han samlet Skottland er mangelfulle og usikre. I 841 skal han ha angrepet restene av den piktiske arméen og slått den, noe som gav ham tilnavnet «Ravnemateren». Han skal så ha invitert den nye piktiske kongen, Drust, til Scone, antagelig under påskudd av å ville diskutere sitt krav på tronen. Alle de piktiske tronkreverne kom til møtet, hvor skottene skal ha møtt med skjulte våpen og drept alle. Hendelsen har gått inn i legendene som «MacAlpins forræderi».
Selv om hele den piktiske adelen nå var utslettet av vikinger og skotter nektet pikterne å underkaste seg, og de kjempet videre. Først i 846 sto de siste trefningene, ifølge Henry av Huntingdon, syv trefninger på samme dag.
Kenneth la sin hovedstad til Scone, som dengang også kaltes Forteviot. Han flyttet også nasjonens religiøse sentrum til Dunkeld i Perthshire, og fikk blant annet overført relikviene til St. Columba dit fra Iona.
Han skal ha dødd i Forteviot av i 858, og ble gravlagt på Iona. Han ble etterfulgt av sin bror Donald I.
Hans datter Maolmuire skal ha vært gift med den irske overkongen Áed Finliath. En av hans døtre var gift med kong Olav Kvite i Dublin.


Thruster.
En tunnel-thruster er synlig på et lettlastet skip.
a> «Schottel» azimuth thrustere. Propellene på de dreielige sokkeler brukes både til fremdrift og manøvrering.
Thruster (også kalt "sidepropell" på båter og mindre skip) er en del av et fremdrifts- og styresystem for skip. Thrustere er en spesiell type propell som kan være innfelt i skroget (tunnel-thruster), festet på en dreibar sokkel under skroget (azimuth-thruster) eller en nedsenkbar propell (compass-thruster, Vros eller nedsenkbar azimuth) som brukes kun ved manøvrering. Thrustere er viktige blant annet for at store skip skal kunne navigere i vanskelige farvann, legge til kai uten bruk av slepebåter, eller holde en fast posisjon til havs med dynamisk posisjonering.


Skudenes.
Skudenes på "Skudeneset" på Karmøy er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke opprettet som Skudenes formannskapsdistrikt i 1837.
I 1849 ble distriktet delt i Skudenes og Bokn formannskapsdistrikt.
1. februar 1858 ble Skudeneshavn skilt ut som egen kommune.
1. januar 1892 ble Åkra skilt ut som egen kommune.
1. januar 1965 ble Skudenes, Avaldsnes, Kopervik, Skudeneshavn, Stangaland, Torvastad og Åkra slått sammen til den nye Karmøy kommune.


Det pavelige akademi for livet.
Det pavelige akademi for livet er et akademi tilknyttet Pavestolen som beskjeftiger seg med studiet av informasjon om og bevisstgjøring omkring sentrale problemstillinger innenfor biomedisin og vedrørende lovgivning som knytter an til fremme og forsvar av det menneskelige liv.
Akademiet ble opprettet av pave Johannes Paul II i et "motu proprium" (pavelig skriv) ved navn "Vitae Mysterium" (Livets mysterium) den 11. februar 1994. Akademiet er autonomt, og samarbeider med Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere og flere andre dikasterier innen den romerske kurie som beskjeftiger seg med livsvernsspørsmål.
Etter at akademiets første leder, den franske professor Jerome Lejeune, døde allerede den 3. april 1994, overtok den chilenske dr. Juan de Dios Vial Correa presidentskapsvervet, assistert av en visepresident, biskop Elio Sgreccia. Den 3. januar 2005 overtok biskop Sgreccia som akademiets tredje president.
Akademiet består av 70 medlemmer utnevnt av paven, og de representerer forskjellige grener av de biomedisinske vitenskaper som er tettest faglig tilknyttet problemene knyttet til fremmet av menneskelivet og dets verdighet. Det er også noen æresmedlemmer.


Nordmøre og Romsdal politidistrikt.
Nordmøre og Romsdal politidistrikt ble dannet ved 1. januar 2002 ved sammenslåing av de gamle Nordmøre politidistrikt og Romsdal politidistrikt, unntatt Vestnes lensmannsdistrikt. Politidistriktet ledes fra Kristiansund og omfatter kommunene i Nordmøre og Romsdal, unntatt Vestnes. Politimester er Arnstein Nilsen.


Åkra.
Åkra var tidligere en selvstendig kommune i Rogaland fylke. Opprinnelig (fra 1837) var Åkra del av Skudenes formannskapsdistrikt.
1. januar 1892 ble Åkra skilt ut som egen kommune.
1. januar 1965 ble Åkra, Avaldsnes, Kopervik, Skudenes, Skudeneshavn, Stangaland og Torvastad slått sammen til den nye Karmøy kommune.
Stedet Åkra heter nå Åkrehamn, som kommer av åker og havn. De fleste åkrene er nå erstattet av butikker, bolighus eller annen tettbebyggelse.
Tidligere var Åkrehamn en av de viktigste havnene innen fiskeindustri og bærer enda preg av det.
Åkra er en rolig plass, og den har en sandstrand som strekker seg fra midt på vest-siden av Åkra til Ferkingstad, som ligger sør for Åkra.
Idag har byen i underkant av 10 000 innbyggere.


Resitativ.
Resitativ er en komposisjonsteknikk som brukes som melodisk tale til musikk eller en beskrivende fortellerform hvor musikken følger ordene. Den brukes ofte i operaer, oratorier og kantater.
Resitativene lar seg lett skille fra de mer melismatiske arier da rytmene og melodien ofte minner om vanlig tale, og ofte består av repeterte toner. Det brukes der hvor dialoger eller monologer er sunget mellom ariene, koralene eller andre nummere, og er ment for å få historien til å gå fort fremover.
Resitativene har ofte meget enkelt akkompagnement, og er ofte ikke mer en basso continuo (som ofte bare består av et cembalo) som spiller en akkord en gang iblant. Begrepene "recitativo secco" og "recitativo accompagnato" (eller "recitativo stromentato") blir noen ganger brukt for å skille mellom resitativer akkompagnert av bare continuo og resitativer akkompagnert av orkesteret.
Et kjent eksempel er begynnelsen av siste sats i Beethovens 9. symfoni, her blir hovedtemaet "Freude, schöner götterfunken..." introdusert av et resitativ.


Stangaland.
Stangaland (Kopervik Herred) er en av de største bydelene i Kopervik i Rogaland fylke, men var tidligere en selvstendig kommune. Opprinnelig (fra 1837) var Stangaland del av Avaldsnes formannskapsdistrikt.
1. januar 1909 ble Stangeland skilt ut som egen kommune med 1001 innbyggere med navnet Kopervik Herred. I 1917 ble navnet endret til Stangaland, da det var problematisk å skille mellom Kopervik Herred og Kopervik bykommune. Før sammenslåingen av Karmøy-kommunene i 1965 var det snakk om en sammenslåing av Kopervik bykommune og Stangaland. Dette ble ikke noe av, siden regjeringen startet de omfattende sammenslåingene av kommuner på 60-tallet.
1. januar 1965 ble Stangaland sammen med Avaldsnes, Kopervik, Skudenes, Skudeneshavn, Torvastad og Åkra kommuner slått sammen til den nye Karmøy kommune. Stangaland hadde ved sammenslåingen 2 678 innbyggere. I tiden etter kommunesammenslåingen har Kopervik-området ekspandert og Stangeland har blitt en helt integrert del av Kopervik by og er som tidligere nevnt en av de største delene av Kopervik.


Bel canto.
Bel Canto (direkte oversatt: "vakker sang") er et italiensk begrep som refererer til kunsten og teorien bak sangteknikk som oppstod i Italia i løpet av slutten på 1500-tallet og nådde høydepunktet sitt tidlig i 1800-tallet. Rossini, Bellini og Donizetti er de mest kjente eksponentene for denne stilarten.


Torvastad.
Torvastad er et sogn, et prestegjeld og en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke. Kommunen omfattet opprinnelig foruten nordre del av Karmøy hele det nåværende Haugesund, samt Utsira.
Torvastad kommune.
Kommunen ble opprettet som Torvastad formannskapsdistrikt i 1837 i Stavanger amt. 1. februar 1855 ble Haugesund, med 1 066 innbyggere, skilt ut fra Torvastad som eget ladested. Torvastad hadde 3 242 innbyggere etter delingen. 1. november 1881 ble Skåre skilt ut fra Torvastad. Innbyggertallet i Torvastad var nå 1 918. 1. juli 1924 ble Utsira skilt ut som egen kommune. Torvastad hadde nå en befolkning på 2 187. 1. januar 1965 ble det meste av Torvastad, med 3 783 innbyggere, slått sammen med Avaldsnes, Kopervik, Skudenes, Skudeneshavn, Stangaland og Åkra til den nye Karmøy kommune. Samtidig ble en mindre del av Torvastad, Vibrandsøy krets med 70 innbyggere, overført til Haugesund kommune.
Da Haugesund ble skilt ut av Torvastad, var Haugesunds aller første rådhus på Torvastad.
Torvastad sogn og prestegjeld.
Torvastad er sogn og prestegjeld i Karmsund prosti i Rogaland. Sognet omfatter den nordligste delen av Karmøy med øyene utenfor (blant annet Feøy) og hører til Karmøy kommune. Torvastad sogn svarer til kommunen før 1965 med unntak av Vibrandsøy og de tre matrikkelgårdene på fastlandssiden av Karmsundet. Torvastad prestegjeld omfatter også Utsira sogn svarende til Utsira kommune. Torvastad er kjent for sine historiske minnesmerker, blant annet Rehaugene ved Karmsundbroen med seks store gravhauger fra bronsealderen og en rekke steinlegninger, hauger og bautasteiner fra jernalderen.
Torvastad har eget idrettslag (Torvastad idrettslag), egen kirke (Torvastad kirke) og egen butikk (Kiwi Torvastad). Karmsundbrua ligger i Torvastad, denne broa binder Karmøy med fastlandet. Det er to skoler på Torvastad. Den ene ligger på nord-vest siden av Torvastad (Håland), og den andre ligger sør på Torvastad (Hauge). Håland skole ble bygd i 1925.


Molde domprosti.
Molde domprosti er et prosti i Møre bispedømme. Domprost er Øystein Bjørdal.


Jean-Jacques Rousseau.
Jean-Jacques Rousseau (født 28. juni 1712 i Genève i Sveits – død 2. juli 1778 i Paris i Frankrike) var en sveitsisk-fransk filosof og musiker fra opplysningstiden. Han kom i opposisjon til samtidens tendens til flatbunnet fornuftsdyrking og framsto som naturens og følelsens apostel. Han ble dermed en viktig impulsgiver for Romantikken.
Rousseau formulerte folkesuverenitetsprinsippet og gikk inn for de naturlige menneskerettigheter (jf. "Du Contrat Social" 1862). Dette fikk grunnleggende betydning for Den franske revolusjon som brøt løs 11 år etter hans død. Hans fornyelse og oppvurdering av synet på barnet og barndommen (jf. "Émile ou De l'éducation", 1862) har fått enorme følger for ettertidens verdsetting av barndommen. Hans udogmatiske religiøse syn som var basert på hans inderlige og grensesprengende følelse for naturen og sammenhengen i altet, har også fått uoverskuelig betydning: «Bevar din sjel i en slik tilstand at du bestandig "ønsker" at der er en Gud til, så vil du aldri komme til å tvile på det!» Rousseau ble en vesentlig forutsetning for bl.a. "Sturm und Drang"- bevegelsen i tysk førromantikk.
Biografisk riss.
Rousseau flyktet tidlig hjemmefra og ernærte seg en tid som gravør, musiker og komponist. Hos madame de Warens fant han for en tid et frirom som han hensynsløst oppriktig beskrev i sine "Bekjennelser". Verket anses for en av litteraturens mest åpenhjertige selvbiografier.
Jean-Jacques Rousseau tilhørte den gruppen av filosofer hvis ideer inspirerte den franske revolusjon. I 1741 slo han seg ned i Paris og omgikkes blant annet Diderot og baron d'Holbach. Han brakte et nytt noteskriftsystem med seg som imidlertid ikke ble utbredt. Rousseau fikk fem barn med Thérèse Levasseur, som dog alle kom på barnehjem. Dette står i kontrast til hans kjærlighet til barn og pedagogiske filosofi (som uttrykt i verket "Émile").
Årsaken har muligvis vært at Rousseau ikke følte at han kunne gi sine barn en ordentlig oppvekst. Idehistorikeren Mihail Larsen karakteriserer Rousseau som en «gullgruve for en psykiater» og en selvglad psykopat, kleptoman, mytoman og hypokonder, som imidlertid samtidig var en meget hjertelig person.
Rousseau besvarte en prisoppgave fra Akademiet i Dijon i 1749 som samtidig inneholdt hovedtemaet for hans senere forfatterskap. Prisoppgaven var en besvarelse av et spørsmål omkring hvorvidt vitenskapen og kunsten hadde bidratt til å høyne sedene. Hans svar var benektende. Denne ble fulgt opp av enda en prisoppgave i 1753 om forskjellene mellom mennesker. Ved å synliggjøre fremskrittes moralske patologier la Rousseau det filosofiske grunnlaget for en egen vitenskap om det moderne samfunnets samhold, hvilket senere skulle bli sosiologien.
Siden flyttet han til Luxembourg, der han skrev "Om samfunnspakten" ("Du contrat social", 1762) med den kjente uttalelse: «Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker». Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin naturtilstand, men at sivilisasjonen og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant – Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand – fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige frihet på i det moderne samfunn. Rousseau brukte en form for en sosial kontrakt som argument for å foreslå hvordan individer kunne underkaste sin vilje en felles vilje. I Hobbes' naturtilstand var menneskene krigerske og deres liv onde, brutale og korte. De manglet den sosiale kontrakt som kunne bringe dem ut av denne tilstand. Rousseaus kontrakt virket annerledes, idet den tillot noen av de gode ting som var i naturen da mennesket var på sitt høyeste å vinne innpass i det moderne samfunn. Skjønt Rousseau ikke gikk inn for for noen "tilbake til naturen"-bevegelse, utforsket hans tanker verdien av et liv tett på naturen, og risikoen ved det siviliserte liv. Dette var idéer som skulle bli meget populære under den kommende romantiske periode.
"Occupavi te, Fortuna, atque cepi; omnesque aditus tuos interclusi, ut ad me aspirare non posses."
"Jeg har overvunnet deg, skjebne, og lagt deg i lenker; alle dine veier har jeg sperret, slik at du ikke kan skade meg."
Rousseaus spørsmål kan sies å være det følgende: Hva er det som gjør oss til et offer for skjebnen? Ifølge Rousseau skyldes dette at vi lærer oss å leve i andres omdømme før vi lærer oss å leve i oss selv. Dermed blir vi teaterskuespillere. Og følgelig forkvakler vi vår menneskelighet ved å anta en rekke falske behov og lidenskaper, som i sin tur vender seg mot oss og gjør oss inautentiske og ulykkelige.
Det er i barnet vi finner menneskets sanne vesen, ifølge Rousseau. Barnet er godt, og følgelig skal oppdragelsen ikke kue naturen, men være dens tjener. Barndommen skal heller ikke bare være et middel til voksenlivet, men et mål i seg selv. Barnet må få utvikle sine egne interesser (ut fra dets naturlige nysgjerrighet), dets egen "logikk" og erfare de naturlige grenser i livet. Oppdragerens rolle er rent negativ: man skal verken rose eller skjenne på barnet, og fremfor alt ikke presse boklig lærdom på det, ettersom dette lærer barnet å leve i andres anseelse.
Rousseau mente ikke at barnet ikke skal lære seg å lese. Kun at dette må skje når tiden er moden for det (hvilket han anser for å være i 12 til 15-årsalderen!). Idealet om den negative oppdragelsen tilsir at man kun skal legge forholdene til rette for at barnet selv skal ta opp lesningen.
Det fortelles at Immanuel Kant (som før øvrig anså Rousseau for å være ”sinnets Newton”) avvek fra sin daglige tvangsmessige spasertur for ikke å bli avbrutt i lesningen av Emile. Johann Wolfgang von Goethe var også svært betatt av boken, og kalte den for et ”naturens evangelium.” De radikale ideer boken fremmet fikk den dog bannlyst i en rekke land, deriblant Rousseaus eget, hvor boken ble beordret brent på bål. En arrestordre på Rousseau ble også utsendt fra domstolen i Paris, hvilket innledet en årelang flukt. Som en følge herav uviklet Rousseau trolig en form for paranoid personlighetsforstyrrelse.
"Den sosiale kontrakt" gjorde folkeviljen til den øverste lov, og forespeilet dermed den franske revolusjon. Her defineres også folkesuverenitetsprinsippet, som legger grunnen for det moderne demokratiet. Derav kommer den folkelige tittelen på verket, nemlig "den franske revolusjons katekisme".
I 1767 vendte Rousseau tilbake til Paris, der han døde den 2. juli 1778. Han ble begravet ved siden av Voltaire i Panthéon. Rousseau fikk gjennom sin fremhevelse av følelsens og det naturliges verdi en markant innflytelse på vestlig kultur.
Verk.
"Julie ou la Nouvelle Héloïse"


Skåre.
Skåre er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke. Fra 1837 var Skåre del av Torvastad formannskapsdistrikt.
Skåre ble skilt ut fra Torvastad som egen kommune 1. november 1881. Skåre hadde ved etableringen 1 665 innbyggere.
1. januar 1911 ble en del av Skåre med 3 847 innbyggere overført til Haugesund kommune.
1. januar 1958 ble Skåre kommune med en befolkning på 6 772 slått sammen med Haugesund.


Korax og Teisias.
Er en historie fra antikkens Hellas som omhandler rettssaken mellom de to tidlige sofistene og retorikerne, Korax og Teisias.
Saken stammer fra rundt 467 f.Kr, og omhandlet betaling for undervisning Teisias hadde mottatt fra Korax.
Siden saken omhandler eiendomsretten til kunnskap, i motsetning til materiell eiendomsrett, er den antageligvis den eldste immaterialrettslige sak vi kjenner til.
Historien fremstiller et rettslig og logisk paradoks, og den blir brukt som eksempel innen retorikk og logikk, hovedsakelig innen rettslære. Historien blir også brukt innen filosofi som et argument for subjektivitet og språkets ambivalens
Bakgrunn.
På den tiden hadde tyrannen Hieron blitt styrtet fra makten i bystaten Syracus på Sicilia, og det var marked for retorikere som kunne føre saker i retten for dem som ville ha sin eksproprierte jord tilbake. Korax utviklet et retorisk system som gjorde det mulig for vanlige borgere å føre sine saker for retten. Hovedsakelig bestod hans bidrag i å skape en struktur for rettslige taler ved å dele dem inn i adskilte deler som fakta, historie, argumenter, drøfting av motstridende argumenter, og oppsummering.
Korax aksepterte Teisias som elev, og de ble enige om at når Teisias vant sin første sak, var det bevist at leksjonene hadde vært nyttige. Da skulle Teisias betale for det han hadde lært. Teisias var en dyktig elev, men i stedet for å gå til rettssystemet, tok han selv til å undervise i retorikk. Der overgikk han sin egen lærer og ble rikere enn han.
Det irriterte jo Korax. Etterhvert insisterte Korax på at Teisias måtte betale for lærdommen han hadde fått. Dette var uten hell. Teisias ville ikke betale før han hadde vunnet sin første sak. Det var avtalen. Til sist trakk Korax derfor Teisias foran domstolen.
De rettslige argumentene.
Teisias forsvarte seg med at Korax umulig kunne ha lært ham retorikk godt nok.
- Dersom jeg skulle tape, vil jo det bevise at jeg har rett, sa Teisias. – Og da skal jeg jo ikke betale. Men om jeg skulle vinne, vil jeg måtte betale, og dermed har jeg jo også tapt. Og har jeg tapt, så skal jeg jo ikke betale. Så uansett utfall, sa Teisias, skal jeg ikke betale Korax.
- Dersom Teisias skal vinne, sa Korax, er jo saken klar: – Da skal han betale. Men dersom han skulle tape, vil han jo også slippe å betale. Og slipper han å betale, da har han jo vunnet. Så uansett utfall, sa Korax, skal Teisias betale.
Rettens dom.
«Κακοῦ κόρακος κακὸν ὠόν» (Kakou korakos kakon oon) som ordrett betyr «fra en dårlig kråke, et dårlig egg» og svarer omtrent til ordtaket «eplet faller ikke langt fra stammen». Dommen er et ordspill, da navnet Korax betyr kråke.
I praksis betyr dette at retten avviste å behandle saken.


Rune Stordal.
Rune Stordal (født 8. april 1979) er en norsk skøyteløper som først gikk for Fana IL fram til og med sesongen 2001/02 og representerer Geithus Idrettslag fra sesongen 2002/03.
Han har tilhørt norgeseliten i sprint siden 2001, da han kom på andre plass i sprint-NM. Det definitive internasjonale gjennombruddet kom under VM enkeltdistanser i Inzell i 2005, da han svært overraskende gikk til topps på 1500 meter foran Mark Tuitert og Even Wetten.


Gunda Niemann-Stirnemann.
Fra verdenscupløp i Berlin, november 1989.
Gunda Niemann-Stirnemann (født 7. september 1966 i Sondershausen, født Kleemann, tidligere gift Niemann) er en tidligere tysk skøyteløper.
Med åtte olympiske medaljer (3 gull, 4 sølv, 1 bronse), 19 VM-titler og 8 EM-titler, er hun den mestvinnende kvinnelige skøyteløperen gjennom alle tider. Hun satte 18 verdensrekorder, og innehar fremdeles (februar 2005) den uoffisielle verdensrekorden på 10 000 meter for kvinner. I store deler av 1990-årene var hun fullstendig dominerende innen internasjonal skøytesport. I sesongen 1994/95 vant hun det tyske mesterskapet, europamesterskapet og verdensmesterskapet sammenlagt, med seire på samtlige 12 distanser!


Mambo Open Source.
Mambo (også kalt "Mambo Open Source" eller "MOS") er et publiseringsverktøy (engelsk: Content Management System, CMS) som er basert på åpen kildekode. Det brukes til å opprette, vedlikeholde og presentere innhold, og kjører på Apache/PHP/MySQL-plattformen.
Det er lisensiert under GPL, og er gratis å bruke og modifisere.
Prosjektet.
Mambo ble utviklet som et kommersielt produkt av Miro International i 2000. I April 2001 ble versjon 3 utgitt, og Miro utgir en GNU GPL-utgave av Mambo som kalles Mambo Open Source (MOS). Frem til midten av 2002 er Miro de eneste som vedlikeholder og oppdaterer MOS, mens de parallelt med dette videreutvikler den kommersielle versjonen. De blir så kontaktet av Robert Castley, og det ender med at han tar over prosjektlederstatusen fra Miro. Castley videreutvikler versjon 3 av MOS, og slipper versjon 4 beta. Andrew Eddie blir med Castley, men faller snart ut av tidsmessige grunner.
I mai 2003 kunngjør Miro at de ønsker å trekke tilbake MOS-koden for fiksing av feil og sikkerhetshull, og gir to av deres egne programmerere jobben. De uttaler også at de ønsker å endre lisensen til noe annet en GPL, på grunn av det hyppige misbruket av denne. Etter stort trykk fra miljøet rundt MOS blir de fort ferdig med oppgraderingen, og faller bort fra sin uttalelse om lisens, for å få MOS-prosjektet i gang igjen.
I kjølvannet av dette kommer MOS 4.5, og skillet mellom Mamboo CMS (Miro sin kommersielle versjon) blir betydelig større.
I 2005 foretok Miro et navneskifte, fra Mambo CMS til Jango. Dette førte til at Mambo Open Source også byttet navn, nemlig til Mambo. Dette hadde ingen juridiske følger, men var en formalitet fra Miro sin side.
Samme år ble også Mambo Foundation inc stiftet. Det ble foretatt en organisatorisk restrukturering for å gjøre Mambo-prosjektet mer oversiktlig og tilgjengelig, og for å forbedre koordinasjonen mellom de ulike teamene. Det førte til mange diskusjoner om hva Miro egentlig ville med dette, og mange mente at Miro nå forsøkte å ta over Mambo igjen, og fjerne det fra open-source-lilensen. Dette førte til at utviklerne av Mambo startet Open Source Matters.
Furthermore-saken.
I 2004 ble Mambo stilt overfor et krav fra Brian Connolly hos Furthermore Inc., som gikk ut på at Mambo-prosjektet etter sigende brukte kode som han hadde opphavsretten til.
"Hvis du per i dag bruker programvaren Mambo OS i en hvilken som helst utgivelse etter 3. oktober 2003, kan du og din organisasjon risikert å bli utsatt for en rettstvist og muligens en sivil rettsforfølgelse."
Connolly mente at Shakic hadde brukt koden han laget under ham i Mambo. Dette førte i følge Connolly til at hans konkurrenter nå fikk tilgang til kode som var hans egen eiendom, og at han ikke lenger kunne tjene penger på Shakics arbeid, da det nå ble tilgjengelig for alle gjennom Mambo Open Source.
Shacik på sin side påstod at han ikke en gang hadde skrevet under arbeidskontrakten mellom ham og Connolly, og dermed ikke var pålagt å hemmeligholde koden han skrev for Connolly. Shakic påstod også at han ikke hadde brukt koden han skrev for Connolly, men at han hadde skrevet en helt ny kode for MOS, som hadde det samme resultatet, men hvor koden altså ikke var den samme.
Connolly ville ikke vise koden Shakic hadde skrevet for ham, og Shakic ville heller ikke vise en kopi av arbeidskontrakten.
Etter massive protester fra hele Mambo-miljøet, inkludert Miro International, gikk i mot Connolly, og det endte med at ingen ble anmeldt eller rettsforfulgt.
Teknisk.
Mambo er konstruert for å operere under webserveren Apache. Det sies at den også virker under andre servertyper, men da noe ustabil. Den krever også at PHP og MySQL er installert i Apache, da den bruker PHP som språk og til kompilering, og MySQL til all databehandling.
Maler.
En mal definerer utseendet til et Mambo-drevet nettsted, og er bygd opp av HTML og eventuell CSS-kode. Det finnes mange gratis maler som kan lastes ned fra ulike nettsteder, mens det også finnes firmaer som selger maler.
Filene.
"Template_css.css" brukes til all CSS-kode. I "images"-mappen legges alle bilder og all grafikk. "Index.php" er hovedfilen til malen, og det er den mambo laster når malen lastes. Her er all HTML- og PHP-kode. "Template_details.xml" brukes under installasjonen av malen, og inneholder all informasjon om filnavn og filenes plasseringer. Dette bruker installasjonssystemet til mambo under flyttingen av filene fra cachen etter dekomprimering. Her er også informasjon om hvem som har laget malen og når det ble laget. "Template_thumbnail.png" er et bilde av malen som brukes til forhåndsvisning av det.
Det er ingen bestemte regler for hvordan maler skal være lagt opp, annet enn at CSS-filen skal ligge i CSS-katalogen, og at index.php, template_details.xml og template_thumbnail.php skal være der. For eksempel han CSS-filen inneholde linker til andre CSS filer, index.php kan bestå av et skript som viser ulike filer avhengig av itemid og option osv.
Systemet.
Dette er et eksempel på en struktur på et nettsted, basert på vanlige HTML-tabeller. For å få mambo til å vise innhold, bytter man ut de ulike tekstfrasene med korresponderende kode, som f.eks.  i stedet for "SITE NAME",  i stedet for "Left modules" osv.
Man kan bruke flere maler på samme nettsted, men bare ett om gangen. Man kan definere en mal for hver link i hovedmenyen. Vanlig fremgangsmåte er å ha en meget lik mal for alle sidene, men f.eks. ulik farger/grafikk til de forskjellige seksjonene.
Komponenter.
Komponenter er det som genererer innhold i MOS. Det lastes med "mosMainBody()"-funksjonen, og innholdet vises ut i fra det som er i itemid eller option-variabelen (se index.php).
Content-komponentet.
MOS kommer med en rekke komponenter ferdig installert. Det mest sentrale er «content»-komponentet. Dette er integrert med en rekke andre komponenter og moduler som følger med mambo som standard, og det er dette som brukes til å lage grunnleggende innhold.
Det er to hoveddeler i «content»-komponentet: Content Sections og Static Content. "Content Sections" består av kategorier, som igjen består av "Content Items", altså enkeltsider. "Static Content" er også slike enkeltsider, men de blir ikke kategorisert slik som enkeltsidene i "Content Sections".
En enkeltside består av mange ulike felter: navn, tittel, dato for opprettelse, dato for siste endring, hven den er skrevet av, et felt for selve innholdet med flere.
Frontpage-komponentet.
Dette er ment som forsiden i Mambo, og er det som vanligvis brukes – men man kan bruke et hvilket som helst komponent som forside.
Denne viser alle enkeltsidene som er satt til å vises i dette komponentet, man kan hake av for «show on frontpage» for hver enkeltside. Innholdet vises ved at har enkeltsidene to separate felt: Intro text og Main text. "Intro Text" er en ingressfunksjon. Dersom en tekst vises i Frontpage-komponentet, vises innholdet i "Intro Text"-feltet. Velger man å lese hele enkeltsiden med "les mer"-funksjonen, vises først "Intro Text"-feltet, og deretter vises "Main Text" feltet. Dette hindrer lange tekster på forsiden.
Tilleggskomponenter.
Mambo kan utvides med en rekke tilleggskomponenter som utvider mambos funskjonalitet ut over de komponentene som følger med. Det er et eget installsjonsgrensesnitt for dette, som laster opp en zip- eller gzip-fil, dekomprimerer denne og flytter filene på de representative stedene i mambo-installasjonen.
Disse komponentene kan være forum, gjestebøker, gallerier, filarkiver etc. – det er ingen grense for hva man kan gjøre med et komponent annet en tekniske begrensningene i rammeverket, Apache/PHP/MySql.
Moduler.
Moduler er innhold utenfor hovedinholdet. Dette omfatter bl.a. menyen, innlogging, søkeboks o.l., altså boksene som vises rundt hoveddelen av siden.
I malen definerer en de ulike posisjonene. Man har standardposisjoner som «left» (venstre) og «right» (høyre), og disse defineres i malen (se ovenfor). Utvikleren av malen bestemer selv hvor de ulike posisjonene skal være i malen, så for eksempel «left»-posisjonen må ikke være til venstre i malen.
Modulene kan settes opp til å vises over alt, eller noen ganger. Man velger hvilke menylinker modulen skal være synlig på, eller at den skal være synlig over alt. Hovedmenyen bør vises på alle sidene, men en modul som viser de siste innleggene i forumet kan for eksempel kun vises på forsiden og i selve forumet.


Galicia (Sentral-Europa).
Det rutenske voivodskaps våpen, (1366-1772), Polen
Galicia og Lodomerias våpen, (1772-1914), Østerrike
Galicia (polsk "Galicja", ukrainsk "Галичина", tysk "Galizien", ungarsk "Gácsország", tsjekkisk "Halič", tyrkisk "Haliç") er en historisk region i østlige Sentral-Europa, i dag delt mellom Polen og Ukraina.
Området var bebodd av østslavere fra tidlig middelalder og i det 12. århundre ble Fyrstedømmet Halytsj opprettet, som mot slutten av århundret ble slått sammen med Volynia til å danne Fyrstedømmet Halytsj-Volynia. Fra 1340 til 1772 kom området under Polen (det rutenske voivodskap), med hovedstad i "Lwów" (Lviv). Under Polens første deling ble området annektert av Østerrike i 1772, med det nye navnet Kongedømmet Galicia og Lodomeria, eller bare Galicia'". Galicia ble den største, mest befolkede, og nordligste provinsen av Østerrike, og forble under østerriksk styre frem til sammenbruddet av Østerrike-Ungarn mot slutten av første verdenskrig.
Historie.
"Galicia og Lodomeria" i ulike faser
Etter Polens delinger.
Etter Østerrikes anneksjon av området ble "Kongeriket Galicia og Lodomeria" ("Königreich Galizien und Lodomerien") et habsburgsk kronland. Det fulle offisielle navnet var "Kongeriket Galicia og Lodomeria med hertugdømmene Auschwitz og Zator". Etter innlemmelsen av en stor del etnisk polske områder i vest (blant annet med Kraków i 1846), ble navnet endret til "Kongeriket Galicia og Lodomeria, og storhertugdømmet Krakau med hertugdømmene Auschwitz og Zator" ("Königreich Galizien und Lodomerien mit dem Großherzogtum Krakau und den Herzogtümern Auschwitz und Zator"), noe som forandret den geografiske referansen av begrepet Galicia.
Hver av disse var formelt separate og listet slik i den østerrikske keiserens titler. I administrative henseender utgjorde de derimot en felles provins. Hertugdømmene Auschwitz og Zator var små historiske fyrstedømmer vest for Kraków, på grensen til prøyssisk Schlesien. Lodomeria eksisterte bare på papiret, og hadde ikke noe eget territorium.
Det var Østerrikes største og nordligste provins fra 1772 til 1918. Lviv (da kjent under det tyske navnet "Lemberg"), som befolkningsmessig var dominert av polsk aristokrati, ble hovedstaden i østerriksk Galicia. I tillegg til polakker som bebodde nesten alle deler av Galicia, og ukrainere som dominerte i de østlige områdene, fantes også en større jødisk befolkning, hovedsakelig i Øst-Galicia.
Under første verdenskrig var det kraftige kamper mellom russiske på den ene siden og tyske og østerrikske styrker på den andre. Etter at russerne hadde slått de østerrikske styrkene rett etter krigsutbruddet i 1914 i slaget om Galicia, ble de presset ut av en felles tysk-østerriksk offensiv i den store retretten i 1915.
I 1918 ble Vest-Galicia en del av den nye polske staten, mens den ukrainske befolkningen i Øst-Galicia erklærte uavhengighet. Etter et kort mellomspill som uavhengig, ble også den østlige delen en del av Polen og dette fikk internasjonal godkjennelse i 1923.
Den ukrainske befolkningen i Galicia utgjorde etter dette rundt 15 % av det nye Polens befolkning og ble slik den største minoriteten, hvilket skapte en del spenninger.
Hitler og Stalins deling av området førte til at området øst for elvene San, Bug og Neman ble overtatt av Sovjetunionen og dette inkluderte en stor del av Galicia. Da området ble tatt av tyskerne under Operasjon Barbarossa i 1941 ble det innlemmet i Generalguvernementet som Distrikt Galizien. Nazi-Tyskland så på området som et allerede arisk og sivilisert område, slik at den ikke-jødiske befolkningen ikke ble utsatt for de samme forfølgelsene som i ukrainske områder, bortsett fra jøder som ble utsatt for den samme utryddelsen.
På den tiden ble også konfliktene mellom polakker og ukrainere forsterket i Galicia og Volynia, blant annet mellom den polske Hjemmearmeen (AK) og den ukrainske Oppstandsarmeen (UIA) og sovjetiske partisaner, med massakren på polakker i Volynia og Galicia, samt hevnaksjoner mot ukrainerne.
Etter krigen ble grensene fra 1944-1947 godkjent av de allierte, og Polen måtte avstå Øst-Galicia til Sovjetunionen (i dag ligger denne delen i Ukraina). Som følge av etnisk rensning (massedeportasjon) igangsatt av sovjetere og de polske kommunistmyndighetene ble begge delene (polsk og ukrainsk Galicia) praktisk talt etnisk enhetlige.


Konklave.
Konklave er en betegnelse på forsamlingen av kardinaler som velger den nye pave, ved den forrige paves bortgang. Betegnelsen kan også brukes på stedet hvor forsamlingen finner sted (vanligvis Det sixtinske kapell).
Ordet "konklave" kommer fra latin "con" + "clave", «med nøkkel», på grunn av tradisjonen om at man isolerer kardinalene fra omverdenen inntil de har valgt en pave. Den første gangen dette skjedde, i 1241 skal kardinalene bokstavelig talt ha blitt låst inne i Det sixtinske kapell av den romerske senatoren Matteo Rosso Orsini; de brukte lang tid på å bestemme seg, og til slutt ble de låst inne med beskjed om at de ikke fikk slippe ut før de hadde valgt en ny pave. Man regner allikevel konklavenes historie tilbake til 1061, da det ved valget av Aleksander II for første gang var bare kardinalene som hadde stemmerett; selv om det ikke var snakk om innlåsing frem til 1241 var reglene rundt valget i all hovedsak de samme fra 1061.


Det sixtinske kapell.
Det sixtinske kapell er et pavelig huskapell, der bl.a. valget av ny pave finner sted, ved den såkalte konklave. Kapellet ligger i Vatikanpalasset.
Kapellet består av et langt kirkerom under et tønnehvelv med vindusåpninger. Det ble påbegynt i 1473 under pave Sixtus IV, som inviterte en rekke kunstnere til å bidra til utsmykningen. Blant dem var Sandro Botticelli og Pinturicchio, men den mest kjente var imidlertid Michelangelo, som malte taket (1508–1512) med scener fra skapelsehistorien, og alterveggen, med en stor freske som forestiller "Dommedag " (1534–1541). Over vinduene på de to sideveggene kan man se Jesu stamfedre.
I det sixtinske kapell foregikk det mellom 1981 og 1994 en omfattende restaurering. Restaureringen av Michelangelos fresker, som fjernet århundrers patina, ble finansiert av et japansk fjernsynsselskap som til gjengjeld blant annet fikk særlige rettigheter til inntekter fra postkortsalg.


Lviv.
Lviv (ukrainsk: "Львів", polsk: "Lwów", litauisk: "Lvovas", tysk: "Lemberg", russisk: "Львов", latin: "Leopolis", dvs. «Løvestad») er en by med ca. 830 000 innbyggere i Ukraina, helt vest i landet. På norsk var byen tidligere kjent som "Lemberg" og senere "Lvov", fra det russiske navnet på byen.
Byen har en brokete historie; Gamlebyen slik den står i dag ble påbegynt på 1300-tallet og står nå på UNESCOs lister over verneverdig kultur- og naturarv. Den ble grunnlagt i 1256 av kongen Danylo Halytskiy, og fikk sitt navn til ære for hans sønn Lev. Byen har tilhørt Polen, Litauen, Russland og var i en kort periode hovedstad i en rutensk (ukrainsk) stat. Fra 1772 til 1918 var den (som Lemberg) hovedstad i det habsburgske kongeriket Galicia og Lodomeria. Etter den første verdenskrig ble den polsk, frem til den i 1939 ble okkupert og annektert av Sovjetunionen, og byens polske majoritet ble fordrevet. Den hadde en stor jødisk befolkning som ble utradert. Siden Sovjetunionens oppløsning har den vært del av Ukraina.
Lviv er en universitetsby med et stort kulturelt tilbud og vakker arkitektur. Byen ble i liten grad bombet under krigen, og slapp også unna de verste forfølgelsene under Stalin i etterkrigstiden. Omkring halvparten av alle kulturminner i hele Ukraina finnes derfor i Lviv. Byen har daglige flyforbindelser til Warszawa, Frankfurt og Wien.


Christoph Schönborn.
Christoph Schönborn, egentlig grev Christoph Maria Michael Hugo Damian Peter Adalbert von Schönborn (født 22. januar 1945 i Skalken ved Leitmeritz, Böhmen (nå i Tsjekkia)) er erkebiskop av Wien (siden 1995) og kardinal i den katolske kirke.
Han tilhører en gammel adelsslekt, og en rekke medlemmer av hans familie har vært biskoper, fyrstbiskoper, erkebiskoper, kardinaler og tyske kurfyrster (i egenskap av geistlige posisjoner). Schönborn er sønn av grev Hugo Damian von Schönborn og baronesse Eleonore Ottilie Hilda Maria von Doblhoff. Foreldrene ble skilt i 1959. Han har to brødre og en søster. I 1945 måtte familien flykte fra hjembyen til dagens Østerrike. Etter Matura i 1963 trådte han inn i Dominikanerordenen, og studerte teologi og filosofi i Bornheim-Walberberg, Wien og Paris. Han ble presteviet av kardinal Franz König den 27. desember 1970 i Wien. Han studerte senere i Regensburg under Joseph Ratzinger. Fra 1975 underviste han som professor i katolsk dogmatikk østkirkelig teologi ved universitetet i Fribourg. I 1980 ble han medlem den Den hellige stols internasjonale teologkommisjon og 1987 redaksjonssekretær for verdenskatekismen.
I 1991 ble han utnevnt til hjelpebiskop av pave Johannes Paul II. Han ble viet i Stephansdomen i Wien. I 1996 ble han koadjutor-erkebiskop i bispedømmet Wien og etterfulgte samme år sin forgjenger Hans Hermann Groër som erkebiskop. I 1998 ble han utnevnt til kardinal, og samme år ble han valgt til formann for den østerrikske bispekonferanse.
Han er medlem av kongregasjonene for østkirkene, for troslæren, for den katolske utdannelse, og av Det pavelige rådet for kultur og Den pavelige kommisjon for bevaringen av den kunstneriske og historiske arv.
Schönborn regnes som konservativ, og har blitt populær i Østerrike og ellers i den katolske kirke. Han var regnet som "papabile" foran konklavet i 2005. Da han er relativt ung vil han trolig også være papabile ved neste konklave.(POV/antagelse:)
Eksterne lenker.
Schönborn, Christoph
Schönborn, Christoph
Schönborn, Christoph
Schönborn, Christoph
Schönborn, Christoph


Det kommunistiske manifest.
Det kommunistiske manifest, også kalt Det kommunistiske partis manifest, er et manifest skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels, utgitt 21. februar 1848 der den kommunistiske ideologi og historiesyn blir definert og gjort rede for. Manifestet la grunnlag for den gren av den kommunistiske ideologi som kalles marxisme. Manifestet har hatt stor betydning for den internasjonale arbeiderbevegelsen gjennom historien.
Allerede i 1849 ble deler av Manifestet utgitt på norsk i Arbeiderforeningernes Blad, redigert av Marcus Thrane. Første fullstendige oversettelse ble gitt ut av Mot Dag med ukjent oversetter. Det er denne utgaven, med språklig oppdatering, som senere er utgitt av bl.a. Falken Forlag og Oktober Forlag. I 1971 ga Pax Forlag ut en ny oversettelse, oversatt av Tom Rønnow, og i 1998 ga Røde Fane i forbindelse med 150-årsjubileet ut Manifestet i ny oversettelse av Morten Falck.
Historie.
På kommunistenes forbundskongress i London i november-desember 1847 i fikk Karl Marx og Friedrich Engels i oppdrag å skrive et program for forbundet. Arbeidet med manifestet ble startet rett etter kongressen. Marx og Engels arbeidet sammen til slutten av desember, og oppholdt seg da i Brussel. Etter at Engels reiste til Paris i slutten av desember fortsatte Marx arbeidet aleine. I løpet av januar 1848 skrev Marx manifestet ferdig og det ble sendt til trykking i London. I slutten av februar kom førsteutgaven av manifestet ut.
I de første utgavene og oversettelsene var forfatterene anonyme. Først i 1850 ble forfatterenes navn kjent da den første engelske oversettelsen ble trykt i «The Red Republican».
I den første linjen i boken står det: "Det går et spøkelse gjennom Europa, kommunismens spøkelse".


Mit brennender Sorge.
"Mit brennender Sorge" er en encyklika utsendt av pave Pius XI den 10. mars 1937 (men datert palmesøndag, 14. mars).
Den omhandlet den katolske kirkens situasjon i Tyskland og nasjonalsosialistenes undertrykkelse av religion, og inneholder en fordømmelse av deres raseteorier. Det er en av få encyklikaer i historien som ikke er skrevet på latin, men på et nasjonalt språk. Den var rettet til de tyske biskoper og til tyske katolikker og ble lest i alle katolske kirker i Tyskland.
Foranledningen var det bunnpunkt som var nådd i konflikten mellom Den katolske kirke og nazistene. Det rikskonkordatet som ble inngått sommeren 1933 og som ville ha sikret kirkens rettigheter dersom den var blitt holdt, ble brutt etter kort tid. Allerede uker etter at den var inngått, begynte en utveksling av diplomatiske noter der Vatikanet klaget på konkrete konkordatsbrudd. Det ble fra tysk side svart unnvikende eller avvisende, og etterhvert som brudd og overgrep tiltok i styrke ble de tyske diplomatiske svarene stadig mer likegyldige og sjeldne, samtidig som den nazistiske propaganda ble mer antikatolsk. Katolsk motstand mot rasediskriminering utløste særlig heftig propaganda, idet propagandaen intensiverte fremstillinger om en Vatikansk/katolsk sammensvergelse med jøder, bolsjeviker og kapitalister. Under de lange knivers natt i 1934 ble det også myrdet katolske aktivister og antinazister, som Erich Klausener, en leder for den nå forbudte tyske katolske aksjon.
Kardinal Michael von Faulhaber, erkebiskop av München reiste tidlig 1937 sammen med noen andre tyske biskoper, deriblant Konrad von Preysing, Berlin, og Clemens August von Galen til Roma på oppfordring fra kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli. Det første utkastet til dette pavelige rundskriv ble forfattet fremfor alt av Faulhaber i januar 1937 på kollegiet Santa Maria dell'Anima, og overlevert til Pacelli, som videreutviklet teksten.
"Mit brennender Sorge" måtte spres i hemmelighet. Det var ingen forhåndsomtale om at en slik encyklika var underveis, og Vatikanet passet på å utarbeide en annen encyklika samtidig, en som rettet seg mot kommunismen, i det håp om at eventuelle lekkasjer som kom tysk etterretning for øre ikke ville være så alvorlige. Og det gikk da også slik at de tyske myndigheter, som snappet opp signaler, trodde at det dreide seg om en antikommunistisk encyklika. Trykking og distribusjon av "Mit brennender Sorge" skjedde i all hemmelighet, og da nazistene ble klar over det ut på dagen lørdagen før encyklikaen ble lest opp Palmesøndag, klarte de bare i noen få tilfeller å forhindre at den ble opplest. Den ble således lest opp fra nesten alle katolske prekestoler i Det tyske rike. Noen få steder delte presten encyklikaen i to på grunn av dens lengde, for å lese opp annen halvdel senere. Der dette skjedde, ble imidlertid opplesning av annen del forhindret.
Encyklikaen gjorde det klart for enhver kirkebesøkende katolikk som ikke allerede visste det at det var uovervinnelige ideologiske hindre som umuliggjorde tilnærming til den nazistiske verdensanskuelse. Fra myndighetenes side kom det til massive mottiltak; blant annet ble alle katolske trykkerier enten stengt eller satt under streng kontroll, og overvåkingen av den katolske kirke ble intensivert. Det ble også satt i gang en intensivere rettsforfølgelse mot katolske institusjoner, geistlige og aktivister (tiltak mot det som ble kalt «den politiske katolisisme».


Voruta.
Voruta var en av de viktigste borgene til kong Mindaugas av Litauen, og den eneste man kan knytte ham til.
Borgen er omtalt i Ipatius' årbok omkring 1252. I 1251 forsvarte Mindaugas, som ble støttet av sin svoger og Livlandsordenens hjelpetropper, seg mot Tautvilas som beleiret borgen i et slag. Tautvilas ble støttet av styrker bestående av samogitiere, jotvingere og Danijil Galijiec' hær. Fiendenes tilbaketrekning tillot Mindaugas å gå til borgerkrig mot opprørere mot seg selv.
Det er usikkert hvor Voruta lå. Fra slutten på 1800-tallet og frem til i dag er det gjort undersøkelser ved 16 forskjellige steder i dagens Litauen og Hviterussland, men uten at man kunne foreta noen endelig konklusjon. En teori er at Voruta er identisk med Seimyniskeliai-borgen i Anyksciai kommune i Utena fylke.


Storhertug.
Storhertug (it. "granduca", ty. "grossherzog"), fyrstetittel som inntar rangen mellom konger og hertuger.
Cosimo I av Medici, hertug av Firenze, var den første fyrste som antok tittelen storhertug. Den fikk han tildelt i 1569 av pave Pius V. Før første verdenskrigs slutt ble denne verdigheten innehatt av statsoverhodet i Luxemburg (siden 1815) samt av seks tyske fyrster, nemlig herskerne i Hessen-Darmstadt og Baden (siden 1806), Sachsen-Weimar, Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz (siden 1815) samt Oldenburg (siden 1829). Kongen av Preussen bar tittelen "storhertug av Nedre Rhen og Posen", mens keiseren av Østerrike bar tittelen "storhertug av Toscana og Krakow".


Storfyrste.
Storfyrste er en herskertittel som først og fremst er blitt benyttet om storhertuger i Øst-Europa. Opprinnelig uttrykte tittelen at innehaveren hadde overhøyhet over andre fyrstedømmer. Tittelen «storfyrste av Finland» inngikk i perioden 1581–1809 som en del i den svenske kongetittelen.


Jomo Kenyatta.
Jomo Kenyatta (født 20. oktober 1894, død 22. august 1978) var en kenyansk politiker og forfatter. Han ble valgt til det frie Kenyas første president i 1964; et embete han holdt til sin død i 1978.
a> som var på statsbesøk i Kenya i 1966


Gediminas av Litauen.
Storhertug Gediminas av Litauen - gravering fra 1600-tallet.
Gediminas ("Gedymin") (1275–1341) var den virkelige grunnleggeren av Storhertugdømmet Litauen som et baltisk-slavisk keiserdømme som skulle kreve arven etter det gamle Kiev-riket. Han fikk et omdømme av å ha vært en inngrodd hedensk som fryktet alle forsøk på kristning av landet sitt, men fakta er slett ikke så enkle.
Bakgrunn.
Gediminas var i følge de tidlige krøniker å ha vært stallkaren til prins Vytenis av Litauen, men sannsynligvis var han Vytenis' yngre bror og sønn av Pukuveras Liutauras, en annen litauisk prins. Uansett er det helt klart at han ikke stammer fra det russiske Rurik-dynastiet. I følge de siste forskningsresultater kan selv hans bestefar ikke navngis med sikkerhet. Gediminas ble storhertug "(Didysis Kunigaikštis)" av Litauen i 1316 i en alder av førti og hersket i 25 år.


Shaka.
Shaka zulu Shaka (født c. 1787, død 1828) var en legendarisk Zulu-konge i dagens KwaZulu Natal provins i Sør-Afrika fra 1816 til sin død i 1828. Shaka bygget opp et sterkt sentralstyrt kongedømme, og erobret en rekke nabofolk, som dermed ble innlemmet i Zulu-riket. Da han kom til makten i 1816 rådde Shaka over ca 1 500 mennesker, og da han døde i 1828 hadde innbyggertallet steget til ca 250 000; noe som viser hvor suksessfull han var som militær leder.


Druide.
Druide er en keltisk offer- eller orakelprest. Druidene er kjent fra Gallia og de britiske øyer fra rundt 200 f.Kr. I tillegg til presterollen hadde de mektige druidene oppgaver som spåmenn, lærere, leger og dommere. Det er fortsatt visse nyreligiøse grupper som ledes av druider og dyrker deres lære.
Etymologi.
Ordet "druide" kommer fra indoeuropeisk "dru" som i følge Plinius d. e. betyr «eik». Det keltiske "dru-vid" kan da bety «eik-kjenner» eller «den vise».
«Druidene utfører intet offer uten et eikeblad, derav deres navn, druider, fra det greske ordet "dryas", som betyr eik, på denne måten.» (Plinius d. e.)
Dagens betydning kan muligens oversettes med "visdom". Forbindelsen med eiken går sannsynligvis tilbake til de naturreligioner hvor trær inntok en viktig rolle, som nerthuskulten, som også i Norden inntok en sentral rolle i tiden før år 1.
Begrepet "druide" tolkes ulikt; noen assosierer det med verdige skjeggete menn kledd i hvite laken som samles ved kulturelle minnesmerker ved høytider. Andre holder druider for å være grusomme keltiske fanatikere som ofrer mennesker. En tredje tolkning legger tyngdepunktet på bruk av magi, kvister av misteltein og trollformler.
Det historiske materialet.
Klassiske romerske forfattere fremstiller druidene som prominente medlemmer av det keltiske samfunnet. Flere av dem, deriblant Julius Cæsar (Den galliske krigen), Strabon og Plinius forteller utførlig om druider, andre mer flyktig.
Skribenter som Diodorus og Strabon som hadde mindre førstehåndskunnskap enn Cæsar, mente at druider, skalder og "vater" (sannsigere), tilhørte samme klasse. Pomponius Mela skrev i 1.århundre e.Kr at druidene selv mente at «de kjenner verdens størrelse og form, himmelens og stjernenes bevegelser, og gudenes vilje.» Julius Cæsar mente at de kunne skrive gresk, men fant det «utillatelig å la denne kunnskapen bli skrevet ned». Han holdt forresten med dem i dette: «Det skjer ofte at de som stoler på skriftlige dokumenter, er mindre flinke til å lære utenat, og har dårligere hukommelse.»
Selv etterlot de ingen skriftlige spor. Det nærmeste man kan komme er Coligny-kalenderen, en ufullstendig bronsetavle fra det første århundret e.Kr. som forteller om "bedre" og "verre" dager for å utføre ulike gjøremål.


Nøstetangen glassverk.
Punsjbolle, trolig fra Nøstetangen, Norsk folkemuseum.
Nøstetangen glassverk (1741–1777) var Norges første glasshytte for fremstilling av hvittglass og lå på Nøstetangen i Hokksund, på odden der Vestfosselva renner ut i Drammenselva.
Historie.
Glassverket ble anlagt av Det Norske Compagnie i Christian VIs tid som konge av Danmark-Norge for å forsyne begger riker med finere bordglass. Det gikk konkurs i 1757, men kom igang igjen like etter. I 1777 var det imidlertid slutt for godt. Da hadde det hatt en produksjon på over 100 forskjellige modeller. Nøstetangen er anerkjent over hele verden for bl. a. for de vakre pokalene med detaljrike gravyrer. Glassverket knyttet til seg de beste blåserne og gravørene fra England og Böhmen. James Keith var en av dem. Han kom fra England og utviklet mange av modellene, bl. a. den første lysekronen som ble laget i Newcastle-stil. Glassene som ble laget på Nøstetangen var inspirert av både tysk og engelsk stil, og gravyrene bar preg av rokokko. Kunstneren og gravøren Heinrich Gottlieb Köhler regnes som den dyktigste av gravørene, etterfulgt av Villas Hansen Vinter, som opprinnelig var Köhlers svenn. Köhler selv tegnet bl.a. de gedigne lysekronene som henger i Kongsberg kirke. Den største er hele 3 meter høy, og lysarmene er av glass med vridde rifler og behengt med spir og pendelokker i klart, manganrødt og koboltblått glass.
Nøstetangen Glass AS ble stiftet i 1990 med formål å etablere en glasshytte hvor det skulle blåses glass etter modellene fra gamle Nøstetangen i Hokksund. Det holder til i en mindre bygning på den andre siden av tunet for Nøstetangen museum, i den tidligere stallen på sorenskrivergården. Stedet er åpent for besøkende, og glasshytta har en utstilling av Nøstetangenglass. Det blir også laget andre typer glass der. Mange av disse er svært fargerike.


Asker Fotball.
Asker Fotball er et fotballag under Asker Skiklubb, økonomisk og juridisk uavhengig av moderklubben. Alliansestiftelsen skjedde 6. desember 2000. Laget spiller i 2011-sesongen i Adeccoligaen.
Historie.
Asker spilte i daværende hovedserien– som den gang var delt i to avdelinger à 8 lag – fra 1951 til 1959, som Asker SK. Asker tok sølvmedalje i gruppe B i sesongen 52–53 og sølvmedalje i gruppe B i sesongen 55–56. I tillegg var Asker tapende cupfinalist i 1951 og var også i seminfinalen i 1955.
På 2000-tallet har laget stort sett spilt 2. divisjon. 2010-sesongen endte med opprykk til Adeccoligaen, noe som ble klart den 16. oktober 2010 da Asker slo Notodden 3–1. De rykket imidlertid ned igjen til 2. divisjon etter å ha endt på 13. plass i 2011-sesongen.
G-17 laget til Asker spiller i en egen avdeling hvor de ligger på 4. plass, laget spiller hjemmekampene sine på Risenga Kunstgressbane, og kampene er godt besøkt.
Markerte spillere fostret i Asker.
Simen Agdestein
Arne Bakker
Willy Fossli
Anders Jacobsen
Kjell Kristiansen
Frithjof Wilborn
Andre kjente spillere som har A-kamper for Asker.
Jan Tømmernes
Eksterne lenker.
Fotball Herrer


Pavevalg.
Den pavelige "camerlengo" proklamerer pavens død.
Pavevalg er metoden hvorved Den romersk-katolske kirke velger biskop av Roma, som bærer tittelen pave. Pavevalget er en flere århundre gammel tradisjon. Siden 1059 har Kardinalkollegiet vært ansvarlig for å velge paven. I tidligere tider kunne presteskapet og innbyggere i Roma delta i valget, og i en lengre periode presederte den tysk-romerske keiseren. Når Kardinalkollegiet samles for å velge pave, møtes de i konklave (latin: "cum clavi", «med nøkkel»), som viser til skikken med å låse kardinalene i et avstengt rom inntil de har fattet en avgjørelse. Konklaven finner normalt sted i Det sixtinske kapell i Vatikanet.
Paver kan utforme regler for valgprosedyre og bestemme sammensetningen av valgforsamlingen, men kan ikke selv utpeke sin etterfølger.
I 1996 kunngjorde pave Johannes Paul II en ny pavelig konstitusjon, kalt "Universi Dominici Gregis", som (med mindre den senere endres) vil styre valget av pavens etterfølger. "Universi Dominici Gregis" er den eneste konstitusjonen som styrer valget; den opphever alle tidligere konstitusjoner vedtatt av paver.
Prosedyre.
Det holdes pavevalg når paven dør eller abdiserer. Ingen pave har abdisert siden Gregorius XII i 1409.
Ved pavens bortgang påligger det den pavelige camerlengo å verifisere dødsfallet. Camerlengoen er en kardinal som tjenestegjør som kammerherre ved det pavelige hoff. Camerlengoen tar besittelse av Fiskerringen, som bæres av paven; ringen, sammen med paveseglet, ødelegges senere foran Kardinalkollegiet.
I tiden mellom pontifikater, kjent som "sede vacante", overføres noe begrenset makt til Kardinalkollegiet, som sammenkalles av kollegiets dekanus. Alle kardinaler må møte i Kardinalenes generalforsamling, unntatt de som er over 80 år (men disse kan delta i diskusjonen hvis de ønsker).
Valgbarhet.
Alle ugifte, katolske menn over 25 år er i teorien valgbare. I praksis er det kardinalene som er reelle kandidater, og det er svært lenge siden man har valgt en ikke-kardinal. Historisk finnes det eksempler på at ikke-kardinaler er valgt, som legmannen Leo VIII og diakonen Celestin III.
Historie.
De første pavevalg foregikk antagelig ved at paven utpekte sin etterfølger. Det sies blant annet at Peter utpekte Klemens I, som ikke aksepterte å ta på seg embetet. Den første paven skal da i stedet ha utpekt Linus.
Etterhvert, en tid etter at kristendommen hadde blitt Romas religion, ble den romerske befolkningen delaktige i pavevalgene, ved at de ga sin tilslutning eller avviste valget – på høylytt vis – når kandidaten ble presentert for dem. I realiteten var deres rolle mest indirekte, ved at man ikke valgte en upopulær person til pave. Ordningen ble avskaffet av en synode holdt i Lateranet i 769. Folket aksepterte dette; de kunne uansett vise sin støtte eller ytre sitt mishag uten at de fikk mer eller mindre makt. Men den romerske adelen var ikke fornøyd, ettersom de tidligere hadde hatt større påvirkningskraft. I 869 ble adelen derfor tatt med igjen.
Pave Nikolas II innførte i 1059 nye regler for pavevalg, hvor hovedelementet var at kun kardinalbiskopene deltok. Disse reglene ble første gang brukt i pavevalget 1061. Kort tid senere, muligens allerede ved pavevalget 1073, fikk også kardinalprestene og kardinaldiakonene stemmerett, men det var kardinalbiskopene som førte diskusjonen og presenterte kandidatene for dem. Den romerske adelen ser ut til å ha akseptert nyordningen nokså raskt, men den tysk-romerske keiseren var meget misfornøyd, og utnevnte i 1061 sin egen kandidat til motpave under navnet Honorius (II).
I 1241 ble et nytt element innført, da den første konklave ble holdt. Ordet har senere blitt synonymt med pavevalg, og det brukes gjerne om valgene tilbake til 1061, som foregikk etter praktisk talt samme regler med unntak av at døren ikke var låst. Bakgrunnen for innføringen av denne ordningen var at valgene tok lang tid, noe den romerske senatoren Matteo Rosso Orsini ønsket å forhindre.
Moderne praksis.
I 1996 kunngjorde pave Johannes Paul II en ny pavelig konstitusjon, kalt "Universi Dominici Gregis", som (med mindre den senere endres) vil styre valget av pavens etterfølger. "Universi Dominici Gregis" er den eneste konstitusjonen som styrer valget; den opphever alle tidligere konstitusjoner vedtatt av paver. Under "Universi Dominici Gregis" kan kardinalene bo i et spesialbygget kompleks "Domus Sanctæ Marthæ", men avstemningen skal fortsatt finne sted i det sixtinske kapell.
Flere oppgaver tilfaller dekanus for kardinalskolleget, som alltid er en
kardinalbiskop. Hvis dekanus ikke er berettiget til å delta i konklavet på grunn av sin alder, erstattes han av visedekanus. Hvis heller ikke visedekanus kan delta, er det den deltagende kardinalbiskop med størst ansiennitet som fyller funksjonen.
Siden kardinalkollegiet er en liten forsamling, har det vært foreslått at elektoratet burde utvides. Foreslåtte reformer inkluderer en plan om å erstatte kardinalkollegiet med bispesynodiet som elektorat. Dette inkluderer mange flere medlemmer. I følge de nåværende regler kan imidlertid synoden bare møtes når paven har sammenkallt den. "Universi Dominici Gregis" sier eksplisitt at selv om en synode eller et økumenisk konsil sitter på et tidspunkt en pave dør, kan det ikke foreta valget. Ved en paves død vil begge forsamlinger opphøre å fungere inntil en ny pave beordrer at arbeidet skal gjenopptas.
Det er ikke ansett som god skikk å fremheve eget kandidatur til posisjonen som pave. Det er imidlertid alltid mye spekulasjon om hvilke kardinaler som har seriøse muligheter til å bli valgt. Spekulasjonene har en tendens til å finne sted når en pave er syk eller aldrende, og media lager gjerne lister over potensielle kandidater. En kardinal som anses å være mulig kandidat blir uformelt referert til som papabile. Det er et uttrykk som ble laget på midten av 1900-tallet.


Evnukk.
Evnukk eller eunukk (gresk for 'sengevokter') kan være en mann som har testikler som siden barndommen ikke produsererer hormoner, eller en kastrert mann eller gutt. Betegnelsen brukes ofte om kastrerte voktere ved et harem. Kastrerte menn med spesielle oppgaver er særlig kjent fra oldtida, fra Kina, Det osmanske riket og India.
Manglende hormonfunksjon i testiklene.
Årsaken til at et mannlig individ fra barndommen har vært berøvet testiklenes hormonfunksjon kan være flere. Det kan skyldes medfødte misdannelser, betennelser eller operativ kastrasjon. Hos evnukker uteblir de sekundære kjønnskarakterene: hårvekst omkring kjønnsorganene og i akselhulen, dyp stemme, skjeggvekst. Lengdeveksten blir avsluttet seint, så de lange rørknoklene blir usedvanlig lange. Ved testishormonpreparater kan symptomene gå tilbake, men bare så lenge behandlingen gis.
Kastrerte menn og haremsvoktere.
Evnukk er også betegnelse for et kastrert mannlig individ.
Allerede i oldtida var det kastrerte menn i flere kulturer. I Romerriket fantes det for eksempel galli (entall "gallus"), slaver og utlendinger som tjente som evnukk-prester i tilbedelsen av den opprinnelig frygiske gudinnen Kybele. Skikken stammet fra det gamle Hellas der Kybeles mest ekstatiske dyrkere kastrerte seg rituelt og ble gitt kvinneklær og kvinnelig identitet etterpå.
I Matteusevangeliet i Bibelen forklarer Jesus til disiplene at ikke alle passer å leve i ekteskap som mann og kvinne: "«For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld.»"
Som haremsvoktere er evnukker blant annet kjent fra tyrkisk kulturområde. Haremet til sultanen der ble bevoktet av kastrerte menn. «Den svarte sjefsevnukken», "Kizlar Agha", passet på haremet i palasset, men hadde også finanskontroll over Mekka og Medina og var fram til 1908 den tredje mektigste i Det osmanske riket etter sultanen og storvisiren. Den «hvite sjefsevnukken», "Kapi Agha", hadde ansvaret for den omfattende utdanningen.
Ifølge gamle, kinesiske lover var det vanlig straff å bli gjort til evnukk, og haremene i de keiserlige og adelige palassene i Kina ble bevoktet av evnukker helt til Xinhairevolusjonen i 1911. I Kina kunne hoffevnukkene ofte utføre forvaltningsoppgaver, og til tider fikk de så stor makt at de langt på vei var de som egentlige tok beslutningene i riket.
I islam er kastrering ulovlig, og overgrepet skal derfor ha blitt utført utenfor byene. Mens en i Midtøsten «bare» fjernet testiklene, kastrerte kineserne både penis og testikler.
Også i India har evnukker voktet maharajaenes haremer. Betegnelsen hirja kan på hindi brukes både om evnukker, transseksuelle, transvestitter og gutter som er født med skader på kjønnsorganet eller er blitt mishandlet seksuelt. Evnukker skal ha svært lav staus i det indiske samfunnet.


Rosinen i pølsa.
Rosinen i pølsa er et språklig uttrykk som betyr «en gledelig avslutning på noe», «høydepunktet ved en opplevelse», en «liten, positiv overraskelse» eller rett og slett bare «det aller beste (av eller ved noe)».
Uttrykket stammer fra 1600-tallet, da man for smakens skyld la inn rosiner i enden av pølsene, der man knyter igjen, når man stoppet blodpølser.
Knut Lystad har laget en språk-quiz-bok ved navn Rosinen i pølsa sammen med Rune Semundseth og Torstein Ellingsen.
Se også.
Mannen som fant rosinen i pølsa.


Kardinalkollegiet.
Kardinalkollegiet er forsamlingen av alle kardinalene i Den romersk-katolske kirke. Tidligere utgjorde kardinalene presteskapet i Roma; de var prester som tjente paven i hans rolle som biskop av Roma.
Idag er kardinalkollegiets eneste oppgaver å delta i pavevalg når Den hellige stol er ubesatt (i konklave) og å gi råd til paven om kirkelige anliggender (i konsistorium). Kollegiet har ingen myndighet bortsett fra i tiden mellom en paves død og valget av en ny pave ("sedisvakans"), men også da er myndigheten svært begrenset.
Siden 1. januar 1971 har kardinaler over 80 år ikke stemmerett ved pavevalg.
Kardinalbiskopene velger seg imellom en dekanus og en visedekanus for kollegiet. Utnevnelsen av disse må godkjennes av paven. Utover å lede kardinalenes møter har dekanen (og i hans fravær visedekanen) ingen spesiell makt, men fungerer som primus inter pares. Når en pave dør innkaller dekanus til og leder konklavet, og fungerer også som kirkens ansikt utad under sedisvakansen. Det er også dekanen som er celebrant ved pavens rekviemmesse. Videre er det under konklavet dekanen som spør den valgte kardinalen om han aksepterer pavevalget; dersom dekanen selv er valgt til pave, slik det skjedde i 2005 under valget av Benedikt XVI, er det visedekanen som utfører denne oppgaven. I forbindelse med pavens innsettelsesseremoni har dekanen også sentrale oppgaver.
Liste over dekaner siden konsilet i Trient.
"Hvert navn etterfølges av leveår, og deretter år for utnevnelse til kardinal og til dekanus. Vanligvis satt dekaner til sin død. To dekaner har i nyere tid valgt å pensjonere seg før de døde, en er blitt valgt til pave".


Rosin.
Rosin er en tørket drue. Rosiner brukes mest til baking og matlaging, men de kan også spises som de er.
Rosiner og dyr.
Både rosiner og druer er sunt for mennesker, men kan gi nyresvikt hos enkelte hunder. Årsaken til at noen hunder tåler druer og rosiner, mens andre blir alvorlig syke, er ikke kjent.


Jacques Loussier.
Jacques Loussier (født 26. oktober 1934) er en fransk pianist og komponist som er spesielt kjent for å tilpasse og gi musikken til Johan Sebastian Bach en jazz-aktig følelse.
Loussier begynte å spille piano som tiåring. Da han var seksten begynte han ved Conservatoire National de Musique, det nasjonale musikkonservatoriet, i Paris, hvor han også begynte å komponere.
I 1959 startet han trioen Play Bach sammen med Christian Garros og Pierre Michelot, hvor de brukte Johan Sebastian Bachs musikk som basis for jazzimprovisasjon, inkludert Goldberg-variasjonene. Trioen spilte sammen i nitten år og solgte seks millioner plater.
Etter trioen brøt opp trakk Loussier seg tilbake til sitt hjem i Provence hvor han startet platestudio. I tillegg til at han gjorde en del egne innspillinger i studioet jobbet han også med andre musikere som Pink Floyd, Elton John, Sting og Yes. Store deler av Pink Floyds album "The Wall" skal angivelig ha blitt innspilt i Loussiers studio.
I 1985 — tre hundre år etter Johan Sebastian Bachs fødselsdag, starter han igjen opp Play Bach-trioen med ny besetning, André Arpino på trommer og Vincent Charbonnier på bass. De siste årene har han spilt inn en rekke nye verker av komponister som Erik Satie, Claude Debussy, Maurice Ravel, Antonio Vivaldi og Frédéric Chopin.


Vatikanpalasset.
Vatikanpalasset er pavens offisielle residens i Vatikanstaten, og ligger ved siden av Peterskirken.
Palasset er et sammensatt kompleks av bygninger, bestående av pavens leiligheter, Den romersk-katolske kirkes hovedkontorer, et antall kapeller, Vatikanmuseene og Vatikanbiblioteket. Totalt er det over 1 000 rom, hvorav de mest berømte er Det sixtinske kapell med fresker av Michelangelo og Rafaels stanser med fresker av Rafael.
Palasset ble bygd på 1200-tallet. Men paven flyttet ikke inn der før i 1377 eller 1378. Palasset ble påbygd, pusset opp og utvidet mye på 1400 og 1500-tallet.


Bohemian Rhapsody.
«Bohemian Rhapsody» er en sang av det britiske rockebandet Queen, skrevet av vokalist Freddie Mercury for plata "A Night at the Opera". Sangen er en parodi på en rockeopera-sjangeren, og har en veldig uvanlig musikalsk struktur til å være populærmusikk. Sangens tre seksjoner har ikke noe refreng, men har både a cappella- og heavy metal-arrangeringer. Til tross for dette ble sangen utgitt som singel og ble en stor kommersiell suksess, og var en viktig del på Queens vei til å bli et av verdens største band. Singelen ble fulgt av det som blir betegnet som en banebrytende musikkvideo, som hjalp til med å etablere det «visuelle språket» til den moderne musikkvideoen. Sangen var fast inventar i alle Queens konserter, og er fortsatt meget populær.
Opphav og navn.
Lite har blitt sagt om sangens tittel, annet enn at Mercury fant ut hva den skulle være sent i innspillingsprosessen. I en BBC-dokumentar om sangen fra 2004 og i intervjuer med produsent Roy Thomas Baker, ble sangen først kun omtalt som «Fred's thing».
Mercury komponerte sangen på pianoet han hadde i sin leilighet i London. Reinhold Mack forklarte i et intervju i 2000 om "The Game" at når han spurte Mercury hvordan han hadde skrevet sangen, svarte han at han hadde gått svanger med sangen i en tid, finpusset den og lagt til og fjernet deler inntil den var akkurat slik han ville ha den.
Innspilling.
Sangen ble innspilt i løpet av tre uker av bandet og produsent Roy Thomas Baker. Innspillingen begynte ved Rockfield Studio 1 nær Monmouth 24. august 1975, etter en tre ukers øvelsesperiode i Herefordshire. Under innspillingen ble også fire andre studioer brukt – Roundhouse, SARM (East), Scorpion og Wessex. I følge noen av bandmedlemmene, hadde Mercury hele sangen klar i hodet, og dirigerte bandet gjennom sangen.
May, Mercury og Taylor sang sine vokaler fortløpende i ti–tolv timer per dag, hvilket resulterte i 180 separate overdubbinger. Siden studioene på den tiden kun hadde 24-spors analoge lydbånd, måtte May, Mercury og Taylor overdubbe seg selv mange ganger, og legge til dette på tidligere innspillinger. Til slutt hadde enkelte av lydbåndene blitt brukt opptil åtte ganger. De vanligvis opake lydbåndene hadde til slutt blitt brukt så mange ganger at de var blitt helt gjennomsiktige, siden oksidlagene hadde begynt å slites av.
Et bakgrunnsspor med Mercury på flygel, Deacon på bassgitar og Taylor på trommer ble spilt inn først. Bandet brukte mange uvanlige instrumenter for å spille inn sangen, blant annet en Fender Precision Bass, Mays Red Special-gitar, Ludwig-trommer, pauke og en Paiste-gong. Mercury brukte et Bechstein-flygel, det samme som han brukte både i musikkvideoen og Storbritannia-turneen.
Når sangen var ferdig innspilt var den en av de mest påkostede sangene noensinne, og er en av de mest forseggjorte innspillingene i musikkhistorien.
Utgivelse.
Da Mercury ville slippe singelen i 1975, ble han fortalt at den 5 minutter og 55 sekunder lange sangen var alt for lang, og aldri ville bli en hit. Men Mercury ga en kopi av sangen til sin venn, radio-DJ Kenny Everett, og sa at det var til ham personlig, og at han ikke måtte spille den på radioen. Everett gjorde det motsate, og spilte den opptil 14 ganger på én dag, og fra da av ble sangen spilt på alle de største radiostasjonene. Sangen viste seg å bli veldig populær, og ble sluppet med «I'm in Love With My Car» som B-side.
Sangens struktur.
«Bohemian Rhapsody» er nesten seks minutter lang, og består av seks forskjellige seksjoner – introduksjon, ballade, gitarsolo, opera, rock og avslutning.
Introduksjon (0.00–0.48).
Sangen begynner med en a cappella-introduksjon i B, som kun består av multitracking av Mercury. Teksten stiller spørsmål ved om dette er virkelig eller bare fantasi ("«Is this the real life? Is this just fantasy?»"), før den konkluderer med at det ikke er noen flukt fra virkeligheten ("«No escape from reality.»"). Etter 15 sekunder kommer flygelet inn, og forteller introduserer seg som kun en fattig gutt ("«I'm just a poor boy»"), men forteller at han ikke trenger noen sympati ("«I need no sympathy»") fordi ingenting betyr noe ("«Nothing really matters»"). Slutten på denne seksjonen markeres av den velkjente pianoakkompagnementet i B.


Statens direkte økonomiske engasjement.
Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) er en portefølje bestående av statens egne andeler av produksjonsrettigheter på norsk kontinentalsokkel. Siden 2001 har forvaltningen av SDØE blitt ivaretatt av Petoro.
Bakgrunn og historikk.
Staten er som grunneier i utgangspunktet eneeier av alle ressurser som finnes på og under havbunnen i det geografiske området som kalles kontinentalsokkelen. Når staten ønsker å påvise og å produsere petroleum i et område utdeler den utvinningstillatelse til ett eller flere samarbeidende selskaper, ofte omtalt som lisenser eller eierandeler i lisenser.
Helt siden det rundt 1970 ble klart at det lå store verdier i petroleumsforekomstene på sokkelen har det vært et politisk mål å sikre at størst mulig andel av grunnrenten fra petroleumsvirksomheten tilfaller staten som ressurseier. Begrepet grunnrente betegner da den ekstra fortjeneste som oppnås utover vanlig avkastning på kapital, når en justerer for risiko ved en virksomhet. Grunnrenten er avhengig av både utvinningskostnadene samt salgspris på råolje og gass, med andre ord har fortjenesten i petroleumsvirksomheten liten sammenheng med normale markedskrefter.
Statens virkemiddel for å oppnå inntekter av petroleumsvirksomheten har vært skatter og avgifter samt egen deltakelse i virksomheten. Egen deltakelse ble i første omgang ivaretatt gjennom opprettelse og utvikling av statsoljeselskapet Statoil. Fra og med 1973 til 1985 sørget staten for at Statoil ble rikelig tilgodesett i lisenstildelinger, typisk 50 % eller mer. På 1980-tallet brøt det ut en politisk strid om denne forvaltningen gjennom Statoil, fordi Statoils kontantstrøm ble meget betydelig sett i relasjon til størrelsen på Norges bruttonasjonalprodukt. Løsningen ble en splitt av Statoils rettigheter. Fra 1. januar 1985 ble SDØE opprettet som en egen juridisk enhet under forvaltning av Statoil. Statoils opprinnelige eierandeler ble delt i to, ett til Statoil selv, typisk 20 %, og resten til SDØE.
Da Statoil ble delprivatisert i 2001 var denne ordningen ikke lenger ønskelig og et nytt statlig forvaltningsselskap, Petoro, ble opprettet for å forvalte SDØE. Staten reduserte samtidig størrelsen av SDØE ved at Statoil overtok 15 % av totalporteføljen i SDØE, mens Hydro overtok 5 %.
Verdier i SDØE.
Petoro stod ved utgangen av 2010 som rettighetshaver for statens andeler i 146 utvinningstillatelser og 14 interessentskap for rørledninger og terminaler.
På samme tid var porteføljens forventede gjenværende olje-, kondensat-, NGL- og gassreserver på 6 539 millioner fat oljeekvivalenter. Gjennomsnittlig oljepris i 2010 var USD 79,38 per fat.
Tabellen under lister alle gjenværende feltreserver pr 1. januar 2005 der staten ved Petoro har andeler av produksjon med andel av feltet, råolje gitt i millioner standardkubikkmeter MSm³ og i millioner fat som tilfaller staten, gass i milliarder standardkubikkmeter GSm³, NGL i millioner tonn, naturgasskondensa i MSm³ og totalen av all gjenværende petroleum i feltet gitt i millioner oljeekvivalenter (oe).
Alle tall for petroleumsreserver er i følge Oljedirektoratet.
Merk: Andeler er her gitt som en desimalbrøk med kun 2 desimaler. Det avviker fra offisielle tall som kan ha opptil 6 desimaler.


Utvinningstillatelse (petroleum).
En utvinningstillatelse representerer en konsesjon dvs. en rettighet til å drive leting etter petroleumsressurser og deretter produksjon i et angitt geografisk område på norsk sokkel i et begrenset tidsrom. Utvinningstillatelser kalles ofte i dagligtale bare lisens1. Konsesjonen gis av myndighetene ved Olje- og energidepartementet til et foretak, vanligvis oljeselskap, eller til et konsortium av flere interessenter som må samarbeide. Man kan alternativt betrakte konsesjonen som en leieavtale mellom staten og leietakeren eller leietakerne for et geografisk angitt areal og en tidsperiode. Perioden er vanligvis 30 år.
Forpliktelser. Leietakerne må yte staten kompensasjon i form av årlige arealavgifter og gjennomføring av et gitt antall letebrønner, noen ganger også seismiske undersøkelser i hele leieperioden.
Geografisk avgrensing. Geografisk angis hver lisens med ett eller flere polygon fra en eller flere blokker. Hvert polygon er definert av et sett av koordinatpar.
Rettighetshaverne – forholdet mellom deltakere. Når flere interessenter samarbeider innenfor lisensen har deltakerne eller rettighetshaverne hver en andel av leiekontrakten. Andelen for en deltaker er en brøk av totalen bestemt av myndighetene ved tildeling av lisensen. Denne fordelingsbrøken benyttes vanligvis til å fordele både kostnader og inntekter mellom alle deltakerne forbundet med aktiviteter knyttet til lisensen. Myndighetene bestemmer også hvilken rolle hver deltaker i lisensen skal inneha, vanligvis er det pekt ut en operatør og de øvrige leietakerne er ordinære medlemmer i lisensen.
Omsetning av andeler. Andeler av attraktive lisenser er gjenstand for kjøp og salg på lignende måte som at aksjer i vanlige selskaper skifter eier. Slik handel forekommer for eksempel når flere av aktørene ønsker å effektivisere daglige operasjoner og drift i gitte større geografiske områder. Alt kjøp og salg må godkjennes av myndighetene før de trer i kraft.
Tilbakelevering. Dersom leteboringer leder til en konklusjon om at det ikke vil bli igangsatt utvinning / ikke er drivverdige forekomster i arealet (ingen funn) som omfattes av lisensen, så skal myndighetene underrettes. Det kan og søkes om tilbakelevering av hele eller deler av lisensen for å bli fritatt for innbetaling av arealavgifter og andre plikter.
1Lisens er også en mye brukt betegnelse for organisasjonen av deltakende enheter fra rettighetshaverne som styrer aktiviteter blant rettighetshaverne i en utvinningstillatelse. Rent praktisk blir dette organisert gjennom fag- og styringskomitéer. Operatøren sørger for effektuering av vedtak.
Se også.
Oljeregimet i Norge


Carlos Mesa.
Carlos Diego Mesa Gisbert (født 12. august 1953) ble president i Bolivia fredag 17. oktober 2003. Han hadde tidligere vært visepresident for Gonzalo Sánchez de Lozada siden 6. august 2002, og også leder for den bolivianske kongressen, men tok over som president da Sánchez de Lozada ble tvunget til å gå av og rømme landet.
Både før og etter at han tok over som president, har folket i Bolivia protestert kraftig mot ledelsens disponering av landets naturgass- og oljeressurser, og har blant annet krevd lavere bensinpriser og høyere skatter for utenlandske oljefirma. Protestene ble etter hvert for mange, og Mesa leverte sin avskjedssøknad til kongressen 7. mars 2005. Kongressen stemte imidlertid nesten enstemmig for å forkaste avskjedssøknaden. En ny avskjedssøknad ble godkjent av kongressen den 10. juni 2005. Eduardo Rodríguez ble deretter satt inn som ny president.


Karl Popper.
Ekteparet Poppers gravsted på Lainzer Friedhof i Wien
Karl Raimund Popper (født 28. juli 1902 i Wien i Østerrike, død 17. september 1994 i London) var en østerriksk-britisk filosof og vitenskapsteoretiker. Han blir regnet som en av de mest innflytelsesrike vitenskapsfilosofene på 1900-tallet.
Biografi.
Popper ble født i Østerrike som sønn av en advokat av jødisk opprinnelse og kom egentlig fra Praha. Han vokste opp i et hjem der man leste mye, og der foreldrene hadde konvertert fra jødedom til protestantisme før Popper ble født. Hans far var radikal og la ned et stort arbeid i å drive "Asyl für Obdachlose" (= herberger for hjemløse). I ett av dem bodde den unge Hitler. Popper utdannet seg først til møbelsnekker, og ble spesialist på å lage store skatoller og skrivebord med innviklede skuffeseksjoner. Senere utdannet han seg til lærer. Han bodde i skolebrakker og underviste de fattigste barna i Wien. Samtidig fulgte han forelesninger i matematikk og fysikk, og studerte musikk ved Wiens musikkonservatorium.
I 1919 ble Popper tiltrukket av marxismen og ble med i en sosialistisk elevorganisasjon. Han meldte seg også inn i Sozialdemokratische Partei Österreichs, som på den tiden var et marxistisk parti. han ble imidlertid etter hvert skuffet over de filosofiske begrensingene han så ved Marx' tanker knyttet til historisk materialisme, og forlot marxismen til fordel for den sosialliberalismen han skulle støtte resten av livet.
Popper tok doktorgraden i filosofi ved Universität Wien i 1928. Han arbeidet først i Tyskland, hovedsakelig som filosof, med vitenskapsteori som spesialisering. I årene 1930 til 1935 hadde han en lærerstilling i Wien, og giftet seg i løpet av disse årene med sin kollega Josefine Anna Henninger.
Som følge av framveksten av nasjonalsosialismen og faren for Anschluss dro han i 1937 til University of Canterbury College i Christchurch på New Zealand, hvor han foreleste i filosofi. Han var her under hele andre verdenskrig. I denne perioden skrev han "The Open Society and Its Enemies", som han senere beskrev som sin "wartime effort" (= krigsinnsats). Verket er et forsvar for demokratiet og det åpne samfunn, og et oppgjør med filosofene Platon, Hegel og Marx, hvis filosofiske idébygninger etter Poppers mening fører til totalitære systemer som nazismen og kommunismen. Verket sirkulerte senere i det kommunistiske Øst-Europa som "samizdat"-litteratur. Han angrep marxismens idé om at økonomien styrer politikken, som om politikerne stod maktesløse overfor økonomien. Popper hevdet at Marx aldri forstod den funksjonen som staten kan - og bør - ha for å sikre frihet og humanitet. Han beundret like fullt Marx som tenker, fordi denne var drevet av en «humanitær impuls», og gjorde et hederlig forsøk på å anvende rasjonelle metoder på kompliserte samfunnsproblemer. Popper advarte mot biologiske modeller av mennesker eller historien fordi de lett kan bli rasistiske, og mot misbruk av økonomisk makt, ikke minst den tøylesløse kapitalismen: «"Det er lett å lære av små feilgrep, men svært vanskelig å lære av svært store feilgrep."»
I 1946 flyttet han til Storbritannia, hvor han fikk stilling som reader i logikk og vitenskapelig metode ved London School of Economics and Political Science. Tre år senere fikk han et professorat i de samme fagene ved University of London. Han bodde i England til sin død. I sine erindringer, "Unended Quest" (= Uavsluttet leting) fra 1975, skrev han: «"Siden min kone og jeg flyttet til Penn i Buckinghamshire i 1950, har jeg vært, har jeg en mistanke om, den lykkeligste filosof jeg har møtt...En av de mange kilder til lykke er å få et glimt her og der av et nytt aspekt ved den ufattelige verden vi lever i, og den utrolig interessante rolle vi spiller i den."»
Sammen med blant andre Friedrich von Hayek, Ludwig von Mises og Milton Friedman grunnla Popper i 1947 Mont Pelerin Society for å spre ideene om klassisk liberalisme.
Popper ble i 1965 adlet som "Knight Bachelor" av dronning Elisabeth II. I 1976 ble han innvalgt i Royal Society. I 1980 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og den østerrikske Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst. I 1982 ble han tildelt Order of the Companions of Honour.
Han er begravet på Lainzer Friedhof i Wien, hvor hans hustru var blitt gravlagt ni år før Poppers egen død.
Filosofi.
Et viktig tema hos Popper var forskjellen mellom det han beskrev som genuint testbare teorier og teorier som riktig nok stod frem som vitenskapelige, men som ikke var testbare og derfor i hans øyne pseudo-vitenskap. Teorier fra f.eks Adlers og Freuds arena var av den ikke-testbare pseudo-vitenskapelige typen. Disse teoriene var etter Poppers mening fascinerende, men stod dog frem som grunnleggende upålitelige. Som eksempel på en dristig teori av et helt annet vitenskapelig kaliber trakk han fram Einsteins relativitetsteori. Relativitetsteorien gjorde det mulig å forutsi konsekvenser som var testbare. På den måten var relativitetsteorien et svært dristig vitenskapelig foretagende samtidig som den hadde en helt annen substans av pålitelighet (dersom den besto testen).
Følgelig er falsifiseringkriteriet det avgjørende ettersom aldri så mange verifiseringer ikke utelukker at en falsifisering kan skje. Kravet til en vitenskapelig teori er altså at den skal kunne si hva som ikke skal kunne skje dersom teorien skal være sann. Popper mener at for eksempel Freuds psykoanalytiske teorier ikke består dette krav om falsifiserbarhet. Teoriene inneholder så mange hjelpeteorier at de er umulige å falsifisere.
Popper tenker seg altså en prosess ikke ulik den hermeneutiske spiral. De vellykkede teoriene evner således å forutsi hva som kan falsifisere dem og motstår lenge denne falsifisering. En slik vellykket teori er Einsteins relativitetsteori. Om denne skriver Popper: «Einsteins gravitasjonsteori hadde ledet til resultatet at lyset måtte dras mot tunge legemer (som for eksempel solen), akkurat som materielle legemer attraheres. Som en konsekvens av dette kunne man regne ut at lyset fra en fjern fiksstjerne, hvis skinnbare posisjon lå nær solen, skulle nå jorden fra en slik retning at stjernen skulle synes å være noe forskutt fra solen. Eller med andre ord at stjerner som ligger nær solen skulle se ut som om de hadde rørt seg litt bort fra solen og fra hverandre. Dette kunne man normalt ikke observere ettersom slike stjerner blir usynlige om dagen på grunn av solens overveldende lysstyrke. Men under solformørkelser er det mulig å fotografere dem. Om samme konstellasjon fotograferes om natten kan man måle avstanden på de to fotografiene og kontrollere den forutsagte effekten. Det imponerende i dette tilfelle er den risiko som ligger i slike forutsigelser. Om observasjoner viser at den forutsagte effekten definitivt ikke foreligger, er teorien helt enkelt tilbakevist. Teorien er uforenlig med visse mulige observasjonsresultat – ja, med resultat som hver og en før Einstein skulle ha forventet seg».


Torstein Tvenge.
Torstein Ingvald Tvenge (født 1952) er en norsk aksjetrader og investor. Han skapte seg en betydelig formue ved investeringer i aksjemarkedet på 1990-tallet. Siden 2000 har Tvenge konsentrert seg om investeringer i eiendom, men kjøpte i 2005 en betydelig aksjepost i Dagbladet. Tvenge var også involvert i etableringen av eiendomsselskapet Norwegian Property, samt teknologiselskapet Goodtech. Han er rangert blant Norges rikeste menn av Kapital og ble i 2007 oppført med en beregnet formue på 4.7 milliarder kroner.


Holleia.
Holleia er et 212 km² stort høytliggende skogkledd landskap som ligger sentralt på Østlandet, delvis i Ringerike, Modum og Krødsherad kommuner i Buskerud fylke.
Beliggenhet.
I landskapet ligger Holleia i mellom Nordfjorden i Tyrifjorden og Sokna i Soknedalen, Krøderen i Krødsherad, og Vikersund i Modum. Størsteparten av området ligger i Ringerike kommune. De fleste tilkomstveiene er bomveier, enten helt stengt eller belagt med bomavgift. Fra Bårnås i Soknedalen kan man imidlertid komme et godt stykke innover mot Høg-Holleia med bil.
Primærveiene inn mot Holleia er riksvei 7 (Hønefoss-Sokna-Hamremoen), riksvei 35 (Vikersund-Ask) og riksvei 280 (Vikersund-Hamremoen).
Landskapet.
Store deler av Holleia ligger på mellom 200 og 400 meters høyde over havet og preges av glissen furukog på et tynt jordsmonn over grunnfjell med harde bergarter. pH-verdiene i dette området er høye, noe som skyldes store mengder av amfibole bergarter, med amfiboliter som de mest fremtredende. Derfor trives blomster som breiflangre, engmarihand, fjelltistel og oslosildre der.
På Holleia finner man en rekke små innsjøer, tjern, myrer og små vassdrag. Væleren er det størst vannet. Den er drikkevannskilde for Tyristrand, fra hvor det går bilvei (bomvei). Kjører du forbi avkjøringen til Væleren kommer du også inn til Grytingen. Til Skjærsjøen og Aklangen er det adkomst via bomvei (bomavgift) fra Ask. Veien går helt inn til Asksetera. Det største vassdraget er Henåa, som renner ut vest i Tyrifjorden ved Nakkerud.
De høyestliggede områdene på Holleia kalles Høg-Holleia (synonymt med Grønknuten naturreservat) og strekker seg fra Grønknuten og Svartebuåsen i vest til Flaget ved Klomshue i øst. I dette området finner man også Rudskollen (712 moh.), det høyeste punktet på Holleia.
Kulturminner.
På Holleia finner man også en rekke kulturminner, blant annet fra gruvedriften etter kobber, kobolt og nikkel i perioden 1688–1920. Ringerike Nikkelverk (i drift 1849–1920) på Tyristrand ble i sin tid tuftet på denne virksomheten. Ved Bråtavollen, Hesjevollen og Granavollen er det også funnet gamle offergroper hugget ut i fjellet. Det har dessuten vært seterdrift på Holleia siden 1400-tallet, og en rekke navn bærer fortsatt preg av dette. På Hesjevollen, nord for Kløftefoss, setret "Karen Kittilsbråten" frem til ut i 1950-åra.
Dyreliv.
Holleia er også kjent for å ha mye storfugl og orrfugl, og både kongeørn og sangsvane hekker der. Fiskeørn er nærmest en daglig gjest i sommerhalvåret. Peter Chr. Asbjørnsens legendariske beretning om «"En tiurleik i Holleia"» ble skrevet der i 1841, og har siden den ble publisert i 1846 lokket folk fra hele Østlandet til dette vakre og naturskjønne området. Flere av skolene i distriktet har arrangert opplevelsesturer for barna til Holleia, der de får oppleve orrhaneleik og tiurleik. Det er registrert tiur som har samlet over tjue røyer under parring. Nesten årlig finner man også spor etter brunbjørn der, men den overvintrer ikke på Holleia. Ellers finnes større rovpattedyr som gaupe og rødrev, samt hjortedyr som elg, hjort og rådyr der. På Holleia er det også ypperlig sportsfiske i mange av vannene, som gjerne har bestander av abbor, ørret, røye, karuss og ørekyte. I Sandungen, sør i Holleia, er det blant annet tatt en ørret på 7,5 kg i garn (i et fiskeprosjekt).


Liste over ordførere i Frosta.
Liste over Frosta kommunes ordførere etter innføringen av formannskapsloven i 1837.
Frosta


Kolbjørn Kværum.
Kolbjørn Kværum (født 20. januar 1943) er en norsk politiker.
Kværum bor i Haugsbygd ved Hønefoss og ble valgt til ordfører i Ringerike kommune i 1991. Han representerer Arbeiderpartiet. Han gikk av ved kommunevalget i 2007. Han er en av landets lengstsittende ordførere.
Kværum ble tildelt Social Innovation Award fra Institute for Social Inventions i London i 2000, for å ha skapt en møteplass på Søndre Torv i Hønefoss, der ordføreren har vært å treffe hver onsdag fra kl. 12 (klokkeslettet har blitt kunngjort i lørdagsutgaven av Ringerikes Blad). Dette har pågått siden 1993, etter Kværums egen idé. Egentlig begynte det med møter på kontoret alt fra 1991. Fra 2008 har Kværum eget konsulentfirma.


New York State Police.
New York State Police (NYSP) er den delstatlige politietaten i New York. Etaten ble opprettet 11. april 1917 etter et mord i Westchester County, som på den tiden ikke hadde noen egen politistyrke. Den er idag en av USAs ti største politietater.
NYSP er delt i tre grener; "Ordensstyrken", som utfører patruljer, "Byrået for kriminaletterforskning", som etterforsker lovbrudd, og "Kontoret for kontraterrorisme", som koordinerer all forebygging, etterforskning og respons til terrorrelaterte saker.


Amalie Skram-prisen.
Amalie Skram-prisen er en skjønnlitterær pris som utdeles årlig av Amalie Skram-selskapet i Bergen. Den ble delt ut for første gang i 1994, da Amalie Skram-selskapet ble grunnlagt.
Prisen utdeles på Amalie Skrams fødselsdag, 22. august, og skal i følge statuttene gå til «en kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd». Den består av et reisestipend på 30 000 kroner (2007) og et diplom i originaltrykk utført av billedkunstneren Ingri Egeberg.


Isak Jørgen Coldevin.
Isak Georg (Jørgen) Coldevin (født 28. februar 1800, død 19. mai 1865) var sønn av major Henrik Angel Coldevin og Anna Margrete Rosenvinge. Overtok i 1830 Frosta prestegjelds kirker, med tilhørende jord, etter sin far. Var med på å opprette Frosta brandforsikringsselskap i 1837, og fungerte som selskapets første direktør. Ordfører på Frosta i perioden 1838 til 1842.


Fire Department of the City of New York.
a> parkerer i en av New Yorks brannstasjoner
Fire Department of the City of New York (FDNY) er brannvesenet i New York, med ansvar for å beskytte byens befolkning mot brann og å redde liv ved ulykker. Etaten har mer enn 11 400 brannmenn, samt 2 800 ansatte i avdelingen for medisinsk nødhjelp, som har ansvar for ambulansetjenesten.
Brannvesenet i New York City var den etaten som mistet flest folk av de fire nødetatene i New York (EMS, NYPD, FDNY og Port Authority Police). De mistet til sammen over 400 personer, hvorav ca 350 av dem var brannmenn.


Rasmus Stene.
Rasmus Stene (født mai 1797, død 23. mars 1866 i Frosta) var sønn av Arn Rasmussen Stene og Brynhild Persdtr. Nonstad. Til tross for liten eller ingen utdannelse, gjorde han seg bemerket på Frosta; han hadde mange kommunale og medborgerlige tillitsverv, bl.a. forlikskommissær, direktør i Frosta sparebank, overformynder osv. Ordfører på Frosta i perioden 1843 til 1845.


Astrid Tollefsen.
Astrid Tollefsen (født 1897 i Horten, død 1973), var en norsk lyriker.
Tollefsen debuterte med diktsamlingen "Portrett i speil" i 1947, samme året som hun ble samboer med lyrikeren Gunvor Hofmo. Hun regnes som sentral blant modernistene i etterkrigstidens Norge. Tollefsen og Hofmo var som et av de få lesbiske parene i åpent samboerskap i 1950-årene foregangskvinner.


Ricco Groß.
Ricco Groß (født 22. august 1970 i Schlema) er en tidligere tysk skiskytter.
Ricco Groß har blitt olympisk mester i stafett med det tyske laget fire ganger: I 1992 i Albertville, i 1994 på Lillehammer, i 1998 i Nagano og i 2006 i Torino. I 2002 ble det sølv på stafetten, og i tillegg har han vunnet tre individuelle medaljer (2 sølv og 1 bronse).
Groß har fire individuelle gull i VM, derav tre i jaktstart. Han deltok i internasjonal skiskyting i 18 år. I 14 av disse årene plasserte han seg blant de 10 beste i verdenscupen totalt, men uten noengang å gå helt til topps. Han har 9 enkeltseire i verdenscupen.
Groß la opp etter sesongen 2006/2007.


Kontantstrømanalyse.
Kontantstrømanalyse eller kontantstrømoppstilling er en budsjettrapport/-analyse som viser hvilke kontantstrømmer eller finansielle endringer som har funnet sted mellom to gitte tidspunkter i en bedrifts regnskap.
Analysen viser hvilken kapital bedriften har skaffet seg, og hvordan denne er benyttet


Haagen Einersen.
Haagen Einersen (født 4. juni 1813, død 2. august 1902) var sønn av Einar Larsen Remman. Han var lærer på Frosta fra 1829 til 1886, gårdbruker på gården Vangberg fra 1842, og fungerte som klokker i perioden 1841 til 1886. I tillegg var han forlikskommissær fra 1853 til 1883. Ordfører på Frosta i periodene 1846–49, 1854–57 og 1864–65.


Ministrant.
En ministrant (også kalt altertjener) er særlig i Den katolske kirke, men også i Den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirkesamfunn, såvel som i det antroposofiske Kristensamfunnet en person som bistår presten under feiringen av liturgiske handlinger. De forbindes spesielt med messefeiringen, men kan også hjelpe til ved andre anledninger.
Den katolske kirke.
De fleste ministranter er under 18 år gamle, men det er ingen øvre aldersgrense og det er ikke uvanlig at godt voksne personer utfører denne tjenesten. Det er heller ingen absolutt nedre aldersgrense, men normalt mener man at barn bør ha mottatt førstekommunion, noe som skjer i syvårsalderen, før de ministrerer. Dette for at de skal forstå alvoret i handlingene.
Tidligere kalte man ofte ministranter for "altergutter", men i nyere tid har det også blitt åpnet for at piker kan ministrere, og man velger derfor heller et kjønnsnøytralt ord. Dette har vært omstridt mange steder, og det er stedets biskop som bestemmer om det skal tillates. I de katolske stift i Norge tillater man at piker ministrerer. Årsaken til at oppgaven har vært forbeholdt gutter ligger i at det blir sett på som en måte å prøve ut muligheten for om man har et prestekall, noe som i Den katolske kirke ikke er en aktuell problemstilling for piker.
De katolske ministrantenes nasjonale organ i Norge er Ministrantutvalget.
Kristensamfunnet.
Det er normalt voksne som ministrerer. Ministrantene deltar i liturgien på vegne av menigheten og rekker presten nadverdselementene, flytter og holder bøker og kommer med rituelle svar.


Aage Hagerup.
Aage Hagerup (født 27. februar 1817, død 24. november 1899) var sønn av Eilert Aagesen Hagerup og Jonetta Torstensdtr. Vangberg. Var en tid kontorist hos sorenskriver Klykken. Sekretær i sogneselskapet fra 1845 til 1847, kasserer i sparebanken fra 1847 til 1848, og senere direktør. Forlikskommissær fra 1861 til 1887, sekretær i amtstingets næringskomité fra 1861 til 1887.
Hagerup utmerket seg innen jordbruk og hesteavl, og fikk kongens belønning «for det norske landbruk og for fortjenstfuld virksomhet for hesteavlens fremme».
Ordfører på Frosta i periodene 1850–53 og 1862–63.


Frode Andresen.
Frode Andresen (født 9. september 1973 i Rotterdam, Nederland) er en norsk skiskytter fra Hønefoss.
Han vant junior-NM i sprint i 1991, og har vært på det norske elitelaget siden 1994. Frode Andresens hittil største prestasjon er gullet på sprinten i VM 2000.
Andresen har sin styrke i langrennssporet, og han har også representert Norge i verdenscupen i langrenn. Han debuterte i verdenscupen i langrenn i finske Muonio i november 1998. Han har gått totalt seks indviduelle renn i verdenscupen i langrenn, med en 8. plass fra femmila i Holmenkollen 2008 som sitt beste resultat.
Han bor sammen med skiskytteren Gunn Margit Andreassen.
I desember 2004 fikk de en sønn sammen.
30. desember 2009 annonserte Arne Myhrvold, leder i Egeberg-komitéen, at Andresen hadde blitt tildelt Egebergs Ærespris sammen med kjelkehockeyspiller og svømmer Helge Bjørnstad.


Anni Friesinger-Postma.
Anna Christina «Anni» Friesinger-Postma (født 11. januar 1977 i Bad Reichenhall nær Inzell) er en tysk skøyteløper.
Hun ble verdensmester for junior i 1996, etter å ha kommet på andre plass de to foregående årene. Hun vant sin første seniortittel i 1998 da hun vant 1500 meter i VM enkeltdistanser.
I OL 2002 i Salt Lake City fikk Anni Friesinger sitt hittil eneste individuelle OL-gull, på 1500 meter. I OL 2006 i Torino vant hun lagtempo, sammen med lagvenninnene Claudia Pechstein og Daniela Anschütz. Under Vinter-OL 2010 i Vancouver vant hun gull i lagtempo, etter at hun skapte overskrifter ved å falle over målstreken i semifinalen.
Etter å ha vunnet 8 mesterskapstitler i allround, valgte hun i 2007 å stå over EM for å konsentrere seg om sprint-VM på Hamar. Etter to overbevisende distanseseire på 1000 m vant hun en overlegen tittel, og hun ble dermed den første siden Karin Kania til å vinne både allround og sprint-VM. I 2003 ble Friesinger tildelt Oscarstatuetten.
Anni Friesinger-Postma kommer fra en skøytefamilie. Moren, Jana Korowicka, deltok på 3000 meter for Polen under OL 1976 i Innsbruck, og faren, Georg Friesinger, deltok i junior-VM i 1973. Annis yngre bror, Jan Friesinger, har også representert for det tyske herrelandslaget.
Hun giftet seg med Ids Postma i 2009.


Henning Wedege.
Henning Junghans Wedege (født 17. oktober 1818, død 5. oktober 1885) var sønn av sognepresten på Frosta, Johan Wedege, og kaptein i infanteriet. Han giftet seg 4. mai 1854 med sitt søskenbarn, Fredrikke Wedege. Wedege var gårdbruker på Frosta i perioden 1856 til 1878, da han flyttet til Romsdalen. I denne perioden – fra 1858 til 1861 – var han også ordfører på bygda.


Arnt Peter Island.
Arnt Peter Island (født 1. juli 1821, død 5. oktober 1906) var en norsk gårdbruker, offiser og politiker.
Han var sønn av Jon Arntsen Island og Klara Jensdatter Rygg, og bror av Ole Island. Tok eksamen ved artilleribrigadens underoffiserskole i 1849, og var sersjant frem til 1864. Overtok gården etter sin far i 1860.
Island var en engasjert mann og hadde mange kommunale tillitsverv; han var overformynder, åstedskommissær, revisor i sparebanken, medlem av den forberedende matrikkelkommisjonen av 1865, sekretær i amtstingets budsjett- og bestemmelseskomité, amtstingets oppmann i 1860, med mer.
Han var ordfører på Frosta i periodene 1866–1869 og 1874–1885.


Marit Nybakk.
Marit Nybakk (født 14. februar 1947 i Nord-Odal) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1989. Hun var innvalgt i 1985 som vararepresentant, og møtte for Gro Harlem Brundtland fra 9. mai 1986. Hun ble fast representant 26. februar 1987 etter Knut Frydenlunds bortgang.
8. oktober 2009 ble Nybakk valgt til 3. visepresident i Stortinget.


Ine Marie Eriksen Søreide.
Ine Marie Eriksen Søreide (født 2. mai 1976 i Lørenskog) er en norsk politiker (H). Hun har vært innvalgt på Stortinget fra Oslo siden 2005 og leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité siden 2009.
Hun er oppvokst i Lørenskog og Tromsø, og har avgangseksamen fra almenfaglig studieretning ved Tromsdalen videregående skole fra 1995, juridisk embedseksamen fra Universitetet i Tromsø fra 2007 og informasjonskurs fra Forsvarets høyskole fra 2010. Eriksen Søreide hadde fast helge- og feriejobb som butikkmedarbeider 1990–2000, og var programleder i Metropol TV i 2001 og praktikant i Advokatfirmaet Grette sommeren 2002.
Eriksen Søreide var 1. nestleder i Troms Unge Høyre 1995–1996, varamedlem av Tromsø kommunestyre 1995–1999 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1996–2004, herav 1. nestleder 1998–2000 og leder 2000–2004. Hun har vært medlem av Høyres sentralstyre siden 2000, og møtte som Unge Høyre-leder i Høyres arbeidsutvalg 2000–2004. Hun var også medlem av Høyres kvinnepolitiske utvalg 1998–2001. I 2001 ble hun 1. vararepresentant til Stortinget fra Oslo, og møtte fast for Per-Kristian Foss. Siden 2005 har hun vært fast innvalgt. Etter åtte år som medlem i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité ble hun i 2009 leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité.
Ine Marie Eriksen Søreide er gift med Øystein Eriksen Søreide, markedsdirektør i UNICEF og tidligere sjefsekretær i Oslo Høyre.


Johan Peter Qvarme.
Johan Peter Qvarme (født 18. august 1829, død 6. juni 1902) var sønn av Gunnar Gudmundsen Kvarme og Ane Steinsdtr. Steine. Qvarme var lærer på Frosta frem til 1885, i tillegg til gårdbruker på Presthus. Han var medlem av den forberedende matrikkelkommisjonen av 1865 og mangeårig formann i styret i Frosta sparebank.
Ordfører på Frosta i perioden 1870 til 1871.


Giovanni Battista Re.
Giovanni Battista Re (født 30. januar 1934 i Borno, Brescia, Italia) er en kardinal i Den katolske kirke, og prefekt for Kongregasjonen for biskopene.
Tidlig liv og karriere.
Han vokste opp under enkle kår i fjellandsbyen Borno i det nordlige Italia, og ble utdannet ved presteseminaret i bispedømmet Brescia. 3. mars 1957 ble han presteviet der.
1957–1960 studerte han ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma, og tok doktorgraden i kirkerett. Han underviste så ved seminaret hvor han selv hadde studert og virket som kapellan til 1961. Deretter fulgte studier ved Det pavelige kirkeakademiet, som er Vatikanstatens diplomatskole, i 1962 og 1963. 1. juli 1963 begynte han sin diplomatiske karriere som sekretær ved nuntiaturet i Panama, hvor han var til 1967.
7. juni 1964 utnevnt til «ekstra kammertjener» for paven, "camarero secreto supernumerario", som er den laveste monsignoregrad. Tittelen ble ved reformen av kurien i 1967 endret til pavelig kapellan.
1967–1971 var han sekretær ved nunciaturet i Iran, og ble så tilbakekalt til Vatikanet og fikk tittelen "nuntiatur-auditor av 2. klasse". I 1974 ble han auditor av 1. klasse. Frem til 1977 arbeidet han i Statssekretariatets første seksjon, avdelingen som «alminnelige anliggender». Han var der sekretær for Giovanni Benelli, som i 1977 ble erkebiskop av Firenze og kardinal. 1. desember 1979 ble han assessor i Statssekretariatet. Re fikk rykte på seg for å være arbeidsnarkoman.
Biskop.
9. oktober 1987 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Vescovio av Johannes Paul II, og til sekretær for Bispekongregasjonen. Re ble bispeviet 7. november 1987 av paven. Han var også rådgiver for Kongregasjonen for troslæren og medlem av Den pavelige kommisjon for Latin-Amerika og de pavelige rådene for legfolket, familien og sjelesorgen.
12. desember 1989 ble han utnevnt til "sostituto" i Statssekretariatets første seksjon, noe som tilsvarer en stilling som indreminister. Nest etter statssekretæren er dette den viktigste stillingen i Vatikanstatens administrasjon. Det er ikke en stilling som normalt besittes av en kardinal, og selv om paven ønsket å utnevne ham til dette gjorde han en for god jobb i statssekretariatet til at det var ønskelig å flytte ham over et annet sted.
Kardinal.
6. september 2000 valgte Johannes Paul II å utnevne Re til prefekt for Bispekongregasjonen og president for kommisjonen for Latin-Amerika. 21. februar 2001 ble han kreert til kardinalprest med kirken "Santi XII Apostoli" som sin titularkirke. 15. mai 2001 ble han medlem av Kongregasjonen for troslæren og 18. mai 2001 av Kardinal- og bisperådet i Statssekretariatets andre seksjon («utenriksdepartementet»).
1. oktober 2002 ble han utnevnt til kardinalbiskop, og fikk titularsetet Sabina-Poggio Mirteto, som hadde vært ledig siden kardinal Lucas Moreira Neves' død mindre enn en måned tidligere.
Deltagelse i pavevalg.
Re når aldergrensen på 80 år først 30. januar 2014, og vil derfor høyst sannsynlig ikke være stemmeberettiget i neste pavevalg.
Han ble i den første tiden etter utnevnelsen til Kardinal regnet som "papabile", det vil si en mulig kandidat til å selv bli neste pave.


Kongregasjonen for biskopene.
Kongregasjonen for biskopene (ofte kalt Bispekongregasjonen, latin "Congregatio pro Episcopis") er en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale forvaltning. Den har oppsyn med alle katolske biskoper, og er ansvarlig for utredningen i forbindelse med bispevalg.
Den ble opprettet 22. januar 1588 av Sixtus V, da som en kongregasjon med ansvar for opprettelse av nye kirkelige jurisdiksjoner. I pave Pius Xs konstitusjon "Sapienti Consilio" fra 29. juni 1908 fikk den ansvar for forberedelse av bispevalg, opprettelse av nye bispedømmer og overoppsyn med biskopenes virke. Det nåværende navnet og arbeidsfeltet fikk den 15. august 1967 av Paul VI.
Kongregasjonen har et kontor som arrangerer biskopenes "ad limina-besøk.
Den pavelige kommisjon for Latin-Amerika er underlagt Bispekongregasjonen.


Ad limina.
"Ad limina" (latin: «til terskelen») er en betegnelse på de katolske biskopenes regelmessige, offisielle besøk hos paven. Navnet er en forkortelse for «til apostelen Peters terskel».
Det har variert hvor ofte man har krevd at biskopene skal besøke Vatikanet. For tiden kreves det et besøk "ad limina" hvert femte år. Det involverer alltid et besøk ved Peters grav i Peterskirken og en privat audiens hos paven, og normalt er det også lagt inn samtaler med avdelinger i Den romerske kurie.
Da det er flere tusen biskoper må dette organiseres grundig, et arbeid som er lagt til et kontor under Kongregasjonen for biskopene.


Hans Juberg.
Hans Juberg (født 21. mai 1833, Frosta, død 22. mai 1890) var sønn av Haagen Persen Revlan og Malena Jonasdtr. Moksnes. Ordfører i Frosta kommune i periodene 1872–73 og 1886–89.
Ble allerede i ung alder med i almenningsstyret, hvor han markerte seg i striden om almenningsmerkene i 1858. Kom snart med i herradstyret, var medlem av den forberedende matrikkelkommisjonen, og hadde for øvrig flere kommunale og medborgerlige verv.


Manama.
Manama (arab. المنامة Al-Manāmah) er hovedstaden i den arabiske øystaten Bahrain. Byen ligger nordøst på øya Bahrain. Byen er den største byen i landet med et innbyggertall på omtrent 150 000, noe som utgjør omtrent en tredjedel av landets befolkning.
De eldste historiske tekster som byen er beskrevet i er fra 1345. Byen ble tatt av portugisere i 1521 og av persere i 1602. Etter dette har byen vært under kontroll av Al-Khalifa-dynastiet siden 1783. I 1971 ble byen hovedstad i det nå uavhengige landet Bahrain.
Landets høyeste bygninger, Bahrain World Trade Center, ligger i byen.


Derivasjon.
Derivasjon er en operasjon i matematikk der en bestemmer den "deriverte" av en funksjon. For en funksjon av én variabel "f(x)" er den deriverte definert ved
dersom grenseverdien eksisterer. Den deriverte er et mål for endringen i funksjonsverdier "f(x)" når den frie variabelen "x" endres. Geometrisk er den deriverte et uttrykk for stigningstallet til tangenten til funksjonen.
For funksjoner av flere variable kan en definere ulike typer deriverte, som partiellderivert, Gataux-derivert, Fréchet-derivert, totalderivert og gradient.
Studiet av derivasjon og differensialer kalles "differensialregning". Analysens fundamentalteorem sier at derivasjon og integrasjon er inverse operasjoner, og en bruker derfor ofte betegnelsen "differensial- og integralregning". Dette fagfeltet er svært viktig både for matematisk analyse og for anvendt matematikk.
Innledning.
Grunnbegrepet i differensialregning er den "deriverte" til en funksjon.
Med geometrisk terminologi kan den deriverte beskrives som en generalisering av stigningen til en funksjon. Det geometriske
begrepet stigning er opprinnelig bare definert for lineære funksjoner, hvis graf er en rett linje. Den
deriverte til en vilkårlig funksjon formula_2 i et punkt formula_3 definerer man som stigningen til tangenten
til formula_2 i punktet formula_5.
Med aritmetisk terminologi angir den deriverte i et punkt formula_6 til en funksjon formula_2
hvor stor den lineære andelen av endringen til formula_8 er når formula_6 endres med et
vilkårlig lite lite tall formula_10. For den eksakte formuleringen av dette, brukes begrepet
Historie.
Problemstillingen som differensialregningen betrakter var kjent som "tangentproblemet" helt siden antikken.
Den nærliggende løsningen var å approksimere tangenten ved hjelp av sekanter over et positivt, men
vilkårlig lite intervall. Den tekniske vanskeligeten bestod av å regne med slike "infinitesimalt" små
intervallengder. Pierre de Fermat løste rundt 1640 tangentproblemer for polynomer. Her beskrev han
den deriverte, men uten å betrakte grenseverdier, og uten å forklare hva den matematiske rettferdigjøringen
for fremgangsmåten hans var. På samme tid valgte Descartes en algebraisk fremgangsmåte, hvor han
anbrakte en sirkel nær kurven. Her vil sirkelen skjære kurven i to punkter, med mindre sirkelen og kurven tangerer hverandre.
Da var det mulig å bestemme stigningen til tangenten for visse kurver.
På slutten av 1600-tallet lyktes det Isaac Newton og Gottfried Wilhelm Leibniz uavhengig av hverandre
å utvikle fungerende fremgangsmåter uten selvmotsigelser. Newton og Leibniz angrep problemet fra forskjellige
vinkler. Mens Newton nærmet seg problemet via momentanhastighetsproblemet, prøvde Leibniz å løse det geometrisk
ved hjelp av tangentproblemet. Arbeidene deres tillot en abstraksjon fra den rent geometriske beskrivelsen,
og regnes derfor som begynnelsen av matematisk analyse. De ble først og fremst kjent gjennom boka til adelsmannen
Guillaume François Antoine, Marquis de L’Hospital, som fikk privatundervisning av Johann Bernoulli og
publiserte dennes forskning innen analyse. De derivasjonsreglene som er best kjent i dag, er først og fremst
basert på verkene til Leonhard Euler, som satte sitt preg på funksjonsbegrepet. Newton og Leibniz arbeidet
med vilkårlig små tall, men som er større enn null. Dette ble kritisert av samtidige som ulogisk, eksempelvis av
Biskop Berkeley i det polemiske skriftet "The analyst: or a discourse addressed to an infidel mathematician".
differensialregningen ble likevel, tross den herskende usikkerheten, konsekvent videreutviklet, i første rekke
på grunn av de tallrike anvendelsene i fysikk og andre områder av matematikken. Symptomatisk for den tiden
Først på begynnelsen av 1800-tallet lyktes det Augustin Louis Cauchy å gi differensialregningen den
logiske stringensen vi er vant til i dag, i det han gikk bort fra de infinitesimale størrelsene, og definerte
den deriverte som grenseverdien til stigningen av sekantene. Den definisjonen av grenseverdier som brukes i
dag ble formulert av Karl Weierstraß på slutten av 1800-tallet.
Innledning.
Utgangspunktet for definisjonen av den deriverte er tilnærmingen til tangentstigningen gjennom sekantstigningen.
Vi søker stigningen til en funksjon
formula_11 i et punkt formula_12.
Sekantstigningen er altså kvotienten til to differanser; den blir derfor også kalt differansekvotient. Med
formula_15 for
formula_16 kan man også skrive sekantstigningen som
formula_17.
For å regne ut tangentstigningen (i det nevnte eksempelet blir dette altså momentanhastigheten i et punkt), må
man la de to punktene som sekanten dras gjennom stadig nærme seg hverandre. Da går både
formula_25 og formula_23 mot null. Kvotienten
formula_24 forblir derimot normalt endelig. Denne grenseverdien avhenger av
Deriverbarhet og den deriverte i et punkt: formell definisjon og notasjon.
En funksjon som avbilder et åpent intervall "U" av de reelle tallene
(formula_28), er deriverbar i
formula_29 hvis grenseverdien
eksisterer. Denne grenseverdien kalles den "deriverte" til formula_2 med hensyn på formula_6 i formula_3 og betegnes som
Termene formula_39 og formula_40 kalles
differensialer, men har i moderne analyse bare symbolsk betydning. I mange
anvendelser (kjerneregelen, integrasjon av mange differensialligninger og integrasjon ved substitusjon) regner
man med dem nesten som "normale" variabler. Den nøyaktige, formelle begrunnelsen for dette får man ved
teorien om differensialformer. En differensial er også del av den vanlige notasjonen for integraler.
Å skrive den deriverte som kvotienten til to differensialer ble innført av Leibniz. Newton brukte et punkt
over den størrelsen som ble derivert, noe som fremdeles brukes i fysikk for derivasjon med hensyn på tid. Notasjonen med
apostrof (formula_41) går tilbake til Lagrange
som innførte den i sin bok "Théorie des fonctions analytiques" i 1797.
I tidens løp ble også den følgende ekvivalente definisjonen oppdaget, som har vist seg nyttigere i mer generelle
En funksjon er deriverbar i punktet formula_3 om det finnes en konstant formula_43
Tilveksten til funksjonen formula_2 når man bare fjerner seg fra formula_3 med en liten verdi formula_47,
blir godt tilnærmet ved formula_48. Man kaller den lineære funksjonen formula_49 med
formula_50 derfor også lineariseringen til formula_2 i punktet formula_3.
En ytterligere definisjon er: Det finnes en funksjon formula_53 som er kontinuerlig i formula_3
med formula_55 og en konstant formula_43, slik at
hvor grensen til formula_58 er lik null, når formula_47 går mot formula_3.
Fordelen til denne formuleringen er at det er enklere å føre beviser, da man ikke må ta noen kvotient med i betraktningen.
Denne fremstillingen av den beste lineære tilnærmingen ble konsekvent anvendt allerede av Weierstraß, Henri Cartan og Jean Dieudonné.
Betegner man en funksjon som deriverbar, uten å spesifisere et spesifikt punkt, innebærer dette at funksjonen
er deriverbar på ethvert punkt i definisjonsområdet; altså eksisterer en entydig tangent for ethvert punkt på grafen.
En deriverbar funksjon er alltid kontinuerlig; det omvendte gjelder imidlertid ikke. På begynnelsen
av 1800-tallet var man fremdeles overbevist om at en kontinuerlig funksjon høyst kunne være ikke-deriverbar i
et endelig antall punkter. Bernhard Bolzano konstruerte da som den første matematikeren en funksjon som
er overalt kontinuerlig, men ikke deriverbar i noe punkt; dette ble imidlertid ikke allment kjent blant matematikere.
I 1860-årene fant Karl Weierstraß en tilsvarende funksjon, og denne gangen vakte oppdagelsen oppsikt.
Et kjent eksempel for en kontinuerlig og ikke-deriverbar funksjon er Koch-kurven som ble funnet av
Helge von Koch i 1904.
Den deriverte som en funksjon.
Den deriverte til en funksjon formula_11 i punktet formula_62, betegnet som
formula_63, beskriver den lokale atferden til funksjonen i omegnen til formula_3.
Vanligvis er ikke formula_3 det eneste punktet hvor
formula_11 er deriverbar. Man kan da forsøke å tilordne til ethvert tall formula_6 i definisjonsmengden
til formula_11 den deriverte i dette punktet (altså formula_69).
På denne måten får man en ny funksjon formula_70,
hvis definisjonsmengde er en delmengde av definisjonsmengden til formula_11.
Eksempelvis har kvadratfunksjonen formula_72 i et vilkårlig punkt
formula_3 den deriverte formula_74.
formula_70 gitt ved formula_76.
Derivasjonsfunksjonen er normalt en annen enn den opprinnelige funksjonen; det eneste unntaket er eksponentialfunksjonen
Er den deriverte kontinuerlig, kalles formula_2 "kontinuerlig deriverbar". Siden rommet av kontinuerlige
funksjonen betegnes formula_78 kalles rommet av kontinuerlig deriverbare funksjoner
formula_79.
Utregning av den deriverte.
Utregningen av den deriverte til en funksjon kalles "derivasjon"; man sier at man "deriverer" funksjonen.
For å regne ut den deriverte til elementære funksjoner (for eksempel formula_80 og formula_81)
holder man seg til definisjonen angitt ovenfor, beregner eksplisitt en differansekvotient og lar så
formula_25 gå mot null.
Riktignok fullfører en typisk matematikkbruker denne utregningen bare et par ganger i løpet av livet.
Deretter kjenner han eller hun den deriverte til de viktigste elementære funksjonene utenat, og slår opp
den deriverte til andre, ikke fullt så vanlige, funksjoner i en tabell.
Eksempel for den elementære utregningen til en derivert.
Vi ønsker å finne den deriverte til formula_83.
og finner den deriverte ved å ta grenseverdien når formula_85 som
Eksempel på en funksjon som ikke er overalt deriverbar.
For alle formula_88 gjelder nemlig formula_89, og dermed er
For alle formula_91 gjelder derimot formula_92, og dermed er
Da den venstre og høyre grenseverdien ikke stemmer overens, eksisterer ikke grenseverdien. Funksjonen formula_2
er dermed ikke deriverbar i punktet vi betrakter. Derimot er funksjonen deriverbar i alle andre punkter.
Betrakter man grafen til formula_2, ser man at deriverbarhetsbegrepet innebærer at den tilhørende grafen
Et typisk eksempel på kontinuerlige funksjoner som ikke er deriverbare noen steder er nesten alle stiene
til brownske bevegelser. Disse blir for eksempel brukt i modellering av aksjekurser.
Eksempel på en funksjon som ikke er overalt kontinuerlig deriverbar.
En funksjon er kontinuerlig deriverbar når den deriverte er kontinuerlig. Selv om en funksjon er overalt
deriverbar, trenger ikke den deriverte være kontinuerlig. For eksempel er funksjonen
deriverbar i ethvert punkt, inklusive formula_97. Den deriverte
er derimot ikke kontinuerlig i punktet 0.
Derivasjonsregler.
For å finne den deriverte til sammensatte funksjoner (f.eks. formula_99 og
formula_100) bruker man "derivasjonsregler" for å redusere problemet
til å finne den deriverte av kjente elementære funksjoner.
La formula_11, formula_102 og formula_103
være reelle, deriverbare funksjoner. La videre formula_104 og
Analysens fundamentalteorem.
Den viktigste erkjennelsen Leibniz kom fram til var den at integrasjon og derivasjon henger sammen. Dette
Hvis formula_125 er et intervall, formula_126 er en kontinuerlig funksjon og formula_127 er et vilkårlig punkt, så er funksjonen
kontinuerlig deriverbar, og dens deriverte er formula_129.
Middelverdisatsen.
En annen sentral sats i derivasjonsregning er middelverdisatsen som ble bevist av Cauchy.
La formula_131 være en funksjon som er kontinuerlig på et lukket intervall formula_132 (med formula_133).
Videre antar vi at formula_11 er deriverbar i det åpne intervallet formula_135.
Da finnes minst ett punkt formula_136, slik at formula_137.
Deriverte av høyere orden.
Hvis den deriverte til funksjonen formula_2 også er deriverbar, kan man definere den andrederiverte eller dobbeltderiverte til formula_2 som den deriverte til den førstederiverte.
Tilsvarende kan man definere den tredje og fjerde definerte, og så videre.
Den andrederiverte kan tolkes geometrisk som krumningen til grafen. Den har mange fysiske anvendelser.
For eksempel er den førstederiverte til en strekning formula_140 etter tiden formula_141 momentanhastigheten, mens den andrederiverte
er akselerasjonen. Fra fysikk kommer skrivemåten formula_142 som betegner den deriverte til en funksjon med hensyn på tiden.
Taylorrekker og glatthet.
Hvis formula_2 er en funksjon som er (formula_144) ganger kontinuerlig deriverbar
med det formula_150’te "taylorpolynomet"
og det (formula_144)’te "restleddet"
En funksjon som er vikårlig mange ganger deriverbar kalles en glatt funksjon.
Da en slik funksjon har alle deriverte, kan taylorformelen ovenfor utvides til taylorrekken til formula_2 om punktet formula_146.
Det viser seg riktignok at eksistensen til alle de deriverte ikke medfører at formula_2 lar seg representere ved en taylorrekke.
Med andre ord: Enhver analytisk funksjon er glatt, men det omvendte gjelder ikke.
Utregning av minima og maksima.
En av de viktigste anvendelsene til derivasjonsregning er å finne ekstremalverdiene til en funksjon.
For en monoton funksjon befinner disse seg på randen av definisjonsområdet, men generelt finner man dem
på de stedene hvor den deriverte er lik null. En funksjon kan ha maksimal- eller minimalverdier, uten at
den deriverte eksisterer i dette punktet; i det følgende betrakter vi imidlertid funksjoner som i det minste er lokalt deriverbare.
Avbildningen viser forløpet til formula_159, formula_160 og formula_161.
Vannrette tangenter.
Har en funksjon formula_162 med formula_163 sin største verdi i et punkt formula_164,
gjelder det for alle formula_165 i dette intervallet at formula_166,
og er formula_2 deriverbar i punktet formula_62, so må den deriverte være lik null i dette punktet: formula_169.
Et tilsvarende utsagn gjelder hvis formula_2 har sin minste verdi i punktet formula_3.
Den geometriske beskrivelsen av denne "Fermats sats" er at tangenten til funksjonen i et lokalt ekstremalpunkt er parallell til formula_165-aksen, eller med andre ord vannrett.
formula_173
Omvendt kan man ikke slutte at et punkt er et ekstremalpunkt bare fordi den deriverte er null i det punktet; det kan for eksempel også være et såkalt sadelpunkt.
Nødvendige og tilstrekkelige betingelser i eksempelet.
Det følger at formula_175 for formula_176 og formula_177.
Funksjonsverdiene i disse punktene er formula_178 og formula_179; det vil si at kurven har vannrette tangenter i punktene formula_180 og formula_181.
består av vekselvist små og store verdier, må man i dette området ha et lokalt maksimumspunkt og et lokalt minimumspunkt.
Ved Fermats sats har kurven vannrette tangenter i disse punktene. Altså er
formula_180 et lokalt maksimum og formula_181 et lokalt minimum.
Drøfting.
Ved hjelp av deriverte kan man også analysere andre egenskaper til en funksjon, som vendepunkter, sadelpunkter og konveksitet.
differensialligninger.
En viktig anvendelse til derivasjonsregning er matematisk modellering av fysiske fenomener. Vekst, bevegelse eller krefter
har alle med deriverte å gjøre; beskrivelsen av disse fenomenene må derfor inneholde differensialer. Typisk fører
disse ligningene til differensialligninger, hvor funksjoner og deres deriverte er ukjente.
For eksempel forbinder Newtons bevegelseslov
akselerasjonen formula_186 til et legeme med dets masse formula_187 og den påvirkende kraften formula_188.
Grunnproblemet i mekanikk er dermed å finne funksjonen som beskriver et legemes posisjon ut fra den gitte akselerasjonen.
Denne oppgaven gir en annenordens differensialligning.
Et eksempel for anvendt derivasjonsregning.
I mikroøkonomi analyserer man for eksempel forskjellige former for produksjonsfunksjoner, for å oppnå forståelse for
Hvordan reagerer de avhengige variablene formula_189 (for eksempel den mengden av en vare som produseres) når formula_6 (for eksempel arbeid eller kapital)
En grunntype av produksjonsfunksjoner er den nyklassiske produksjonsfunksjonen. Denne
funksjonen har egenskapen at produksjonen stiger når innverdien øker, men at økningen avtar med høyere innverdi.
Da rotutrykket bare kan være positivt, ser man at produksjonen øker med økende innverdi. Den andrederiverte gir
Denne er negativ for alle innverdier; altså er økningen synkende.
Kompleks deriverbarhet.
For deriverbarheten til funksjoner med komplekse argumenter, bruker vi
definisjonen med linearisering. Overraskende nok er betingelsen langt strengere her enn i det relle tilfellet.
For eksempel er absoluttverdifunksjonen ikke komplekst deriverbar i noe punkt.
Samtidig er en kompleks funksjon som er deriverbar i en omegn, automatisk vilkårlig mange ganger deriverbar.
Derivasjon av flerdimensjonale funksjoner.
Til nå har vi bare betraktet funksjoner med én variabel. Funksjoner som avbilder vektorer på vektorer eller skalarer,
kan også ha deriverte. Riktignok er ikke tangenten til en slik funksjon entydig bestemt, da den kan ha flere forskjellige
retninger. Her behøves altså en generalisering av det tidligere derivasjonsbegrepet.
Partielt deriverte.
Vi betrakter en funksjon som går fra formula_194 til formula_195.
Et eksempel er temperaturfunksjonen: Vi måler hvordan temperaturen avhenger av posisjonen i et rom, for
eksempel for å avgjøre hvor effektiv oppvarmingen er. Beveger vi termometeret i en bestemt retning, merker vi en forandring i temperaturen.
Dette tilsvarer den deriverte i den retningen. Den retningsderiverte i enkelte retninger, nemlig parallelt til koordinataksene,
kaller man partielt deriverte.
Tilsammen kan man regne ut formula_150 partielt deriverte for en funksjon med formula_150 variabler.
De enkelte partielt deriverte til en funksjon kan sammenfattes som gradienten til en funksjon. Partielt
deriverte kan deriveres om igjen, og kan da sammenfattes som en såkalt hessematrise. Analogt til det endimensjonale
tilfellet, er kandidatene for ekstremalpunktene de punktene hvor den deriverte er lik null, det vil si der hvor gradienten forsvinner.
Tilsvarende bruker man den andrederiverte, altså hessematrisen, til å bestemme nøyaktig hvor ekstremalpunktene ligger.
Implisitt derivasjon.
Hvis en funksjon formula_200 er definert ved en implisitt ligning formula_201, så følger det av den generaliserte kjerneregelen for funksjoner av flere variabler at
For den deriverte av funksjonen formula_189 får vi da at
Total deriverbarhet.
En funksjon formula_206, hvor formula_207 er en åpen mengde kalles "totalt deriverbar" i punktet formula_29,
hvis det finnes en lineær avbildning formula_209 slik at
For det endimensjonale tilfellet stemmer denne definisjonen overens med den ovenfor angitte definisjonen. Hvis en slik lineær avbildning formula_43 eksisterer, er den entydig bestemt, og avhenger ikke av hvilken norm som benyttes.
Tangentene kan da finnes gjennom den lokale lineariseringen.
Matrisefremstillingen av den førstederiverte til formula_2 kalles jacobimatrisen og er en
formula_213-matrise. Hvis formula_214 får man gradienten som er beskrevet ovenfor.
Hvis den totalt deriverte eksisterer i et punkt, eksisterer også alle de partielt deriverte i det punktet.
I dette tilfellet stemmer de partielt deriverte overens med koeffisientene i jacobimatrisen.
Omvendt følger det "ikke" av eksistensen til samtlige partielt deriverte i et punkt formula_3 at den totalt deriverte eksisterer i det punktet; funksjonen trenger ikke engang være kontinuerlig.
Men er de partielt deriverte i tillegg kontinuerlige i en omegn om formula_3, så er funksjonen totalt deriverbar i formula_3.


Kongregasjonen for troslæren.
Kongregasjonen for troslæren (ofte kalt Troskongregasjonen, historisk Inkvisisjonen) er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirke sentrale forvaltning.
Kongregasjonens historie går tilbake til den historiske Inkvisisjonen. Som permanent kongregasjon ble dikasteriet opprettet i 1542 av pave Paul III i konstitusjonen "Licet av initio". Det opprinnelige navnet var "Den hellige kongregasjon for den hellige romerske og universelle inkvisisjon", og oppgaven var å beskytte kirken mot heresi. Den er den eldste av kongregasjonene, og Statssekretariatet er den eneste del av kurien som er eldre.
I 1571 utskilte pave Pius V en avdeling av kongregasjonen og gjorde den selvstendig: "Kongregasjonen for reformen av fortegnelsen over de forbudte bøker" (kalt "Indekskongregasjonen", "index" betyr foretegnelse). Denne kongregasjonen ble opphevet i 1917 og oppgavene ble tilbakeført.
I 1908 endret Pius X navnet til "Den hellige kongregasjon for det hellige officium".
Det nåværende navnet ble innført i 1965 av Paul VI. Kongregasjonens nåværende virkefelt er særlig definert gjennom den apostoliske konstitusjonen "Pastor Bonus", promulgert av Johannes Paul II 28. juni 1988. Den sier at «plikten som tilligger Kongregasjonen for troslæren er å fremme og beskytte tros- og morallæren i den katolske verden; av denne grunn er alt som på noen som helst måte berører disse sakene innenfor dens virkefelt».
Den nåværende pave Benedikt XVI (kardinal Joseph Ratzinger) var prefekt av dette dikasteriet frem til Johannes Paul IIs bortgang. Det var pr. 2002 en fast stab på 33 personer, og kongregasjonen har 25 kardinaler, erkebiskoper og biskoper som medlemmer, samt 28 konsulenter.
Under biskopers besøk "ad limina" er det vanlig at de besøker flere avdelinger av den romerske kurie, og et møte med Troskongregasjonen inngår i de fleste tilfeller.
Sekretærer og prefekter.
Listen dekker dikasteriets ledere etter reformen i 1908, som først ble kalt sekretærer og fra og med Ottaviani prefekter.


Liste over ordførere i Molde.
Liste over ordførere i Molde siden formannskapsloven ble innført i 1837.
Se også.
Molde


Liste over ordførere i Bolsøy.
Liste over ordførere i Bolsøy fra formannskapsloven ble innført i 1837 til kommunen ble innlemmet i Molde i 1964. (NS-ordførere under annen verdenskrig er utelatt.)
Bolsøy


Visby-klassen.
Visby-klassen er en svensk klasse korvetter, oppkalt etter byen Visby på Gotland. Denne klassen (i likhet med den norske Skjold-klassen) har fått mye internasjonal oppmerksomhet, spesielt for å være et av de første stealth-krigsskip i verden.
Skipene er konstruert med fasetterte karbonfiber plater for å minske radarsignaturen. Dessuten kan 57 mm kanonen trekkes inn.


Kevlar.
Den kjemiske strukturen for kevlar.
Kevlar er en aramidfiber som er i bruk blant annet i skuddsikre vester, hjelmer, båtseil og liknende. Først produsert av DuPont i 1965. Materialet brukes i stadig større grad i militære hjelmer etter hvert som teknologien har gjort det sterkere. Hjelmer i kevlar er langt lettere og mer behagelige i bruk enn de tidligere stålhjelmene.
Kevlar lages i flere kvaliteter som for eksempel Kevlar29, Kevlar49 og Kevlar149.
Kevlar er en polymer (plast) og det er 5 ganger sterkere enn stål. Det tåler temperaturer opp til 400 grader celsius.


Georg Johannesen.
Georg Johannesen (født 22. februar 1931 i Bergen, død 24. desember 2005 i Egypt), norsk forfatter og professor i retorikk ved Universitetet i Bergen og en av Norges mest originale tenkere. Etter å ha vært elev ved Bergen katedralskole tok han magistergraden med en avhandling om vårmotivet hos Olaf Bull. Johannesen er særlig kjent for boka "Om den norske tenkemåten" (1975), som i 2008 ble kåret til etterkrigstidens viktigste norske sakprosautgivelse av en jury satt sammen av Dagbladet.
__TOC__
__NOTOC__
Høst i mars.
Johannesen debuterte som forfatter i 1957 med romanen "Høst i mars". Den handler Johan og Liv, to unge elskende gymnasiaster som får kjærligheten ødelagt av samfunnets normer og moral, og som ender opp i det ekstreme – hver på sin måte. De to elskende sprenger ikke bare rammene for det som deres lokalsamfunn, familie osv er villige til å godta som kjærlighet, men også språket som samfunnet bruker til å omtale kjærlighet. Forholdet deres hører ikke hjemme i virkeligheten, det er romantisk i ordets egentlige betydning, og i nettopp romanen strever de to med å bryte i stykker den samfunnsstyrte kjærlighetens "språk," eller klisjeer og språklige konvensjoner, om man vil. De trives ikke i virkeligheten, for deres kjærlighet er umulig der, og de trives ikke i hverdagsspråket. På samme måte som de bryter med den lokale småborgerligheten og snusfornuften, prøver de å skape et eget språk for følelsene sine. Fordi de ikke "tror" på kjærligheten, de "vet" at det vil ende med forferdelse, fungerer ikke begreper som «evig din», «jeg er så lykkelig», «du er det beste som har hendt meg» osv., for forholdet deres er dødsdømt. Det poetiske språket som Johan og Liv bruker seg imellom er altså "ikke" romantisk, det er tvert imot nøkternt og realistisk i sin foregripelse av forholdets sammenbrudd, selv om det umiddelbart framstår som «romantisk» i kraft av sine mange metaforer, aforismer og sin generelt lyriske utforming.
Dikt.
Lyrikkdebuten i 1959 med "Dikt 1959" innvarslet et brudd med den sensymbolistiske lyrikken fra 1950-tallet. Samlingen "Ars moriendi eller de syv dødsmåter" fra 1965 spiller på den kristne troslærens sju dødssynder, men uten noe religiøst aspekt. I 1999 kom "Ars vivendi", som tilsvarende refererer til de sju dydene tro, håp, kjærlighet, mot, måtehold, rettferd og klokskap, skrevet på et tidspunkt da han var meget syk, noe som til tider gir diktene et jubelkantate- eller rekviem-aktig preg, alt etter hvordan man leser teksten. Begge samlingene er fulle av referanser til en rekke tekster fra mytologien, Bibelen og andre tekster fra oldtiden. Inspirasjonen fra Bertolt Brecht er tydelig i hans egen diktning, og han gav i 1961 ut en samling med hundre gjendiktninger av Brechts lyrikk.
Da norske forfattere på 90-tallet skulle kåre det 20. århundres beste norske diktsamling, valgte de "Ars Morendi". Diktene hans var det eneste som Johannesen fikk bred hyllest for mens han levde. Selv hevdet han at dette var fordi dikt er harmløse for maktelitene i den norske kultur. Privat kalte han lyrikk «en feminin og sentimental disiplin».
Kassandra.
I 1967 oppførte Det norske teatret skuespillet "Kassandra", tydelig Brecht-inspirert, men også prega av revy og kabaret. "Kassandra" er en moderne utgave av en komedie av Aristofanes. Stykket ble anmeldt for blasfemi, men saken ble henlagt.
De Tre Bøker.
Etter en lengre periode uten skjønnlitterær produksjon, kom Johannesen mot slutten av 1970-tallet med tre bøker som noen har betraktet som en slags satiriske prosabøker, som en slags raljering over Norge. Sammen med den satiriske "Romanen om Mongstad" kan de tre bøkene riktignok leses som et grunnleggende oppgjør med etterkrigstidas norske sosialdemokrati, men "Tredje kongebok", "Johannes bok" og "Simons bok" er noe langt mer enn en satire, og strengt tatt er det bare "Simons bok" som kan kalles en satire i egentlig forstand. Bøkene er skrevet i et språk som er psevdo-bibelsk og alle ord og navn er kamuflert. Norge blir «Norvai» eller «landet Enn» og nordmennene «ennitter». Johannesen betraktet Bibelen som en av verdenshistoriens mest betydningsfulle [skjønnlitterære] tekster, selv om han var ateist.
Men disse tre forholdsvis tynne bøkene er også hans «politiske testamente», så mange har latt seg forvirre av at de nærmest er uleselige, med mindre man besitter store mengder kunnskap og språklig dekonstruksjonsevne. Dette var selvsagt Johannesen selv fullstendig klar over, noe tre vers i Simons bok vitner om: "21. Uleselig. 22. Han er stor som en dobbel mammut, men han kjemper i full rottestilling, uten støttenner, med ryggen mot fossen, og med en syl gjennom øyet. 23. Siste ord er leselig: elven." "(Se også under: Om seg selv og sine lesere)"
Slik disse tekstene framstår, til tider ugjennomtrengelige, samtidig språklig gjennomarbeidet i minste detalj, men nærmest som i et språk "fra en annen tid", vil etter alt å dømme bare få lesere våge å hevde at de "forstår" dem. Særlig gjelder det kanskje "Simons bok". Bøkene er utformet som om de var en slags apokryfe tekster, som f.eks. gnostiske tekster som Judas-evangeliet eller Dødehavsrullene. På samme måte som en hærskare forskere har slitt med å tolke hva som egentlig står i Dødehavsrullene, må de tre psevdo-profetiske tekstene dechiffreres, fordi de til tider er skrevet i kode og forutsetter inngående kjennskap til f.eks. (særlig gresk og romersk) filosofi, mytologi og religionshistorie, samt idéhistorie og historie generelt.
At Georg Johannesen med vilje nærmest kan ha ønsket å «salte» disse sentrale tekstene i påvente av en tid da han vil bli forstått, er ikke utenkelig. I "Tredje Kongebok" omtaler han seg selv som «en original profet», og han åpner forordet til "Simons bok" med å uttrykke sin forståelse for at noen kanskje vil ønske seg en lesenøkkel til boka, men forklarer at det er dessverre umulig, ingen vil få hjelp av ham til å tyde teksten. Da ville Johannesens prosjekt blitt absurd, det blir som å rope ut de mest intime hemmelighetene sine eller å sladre på seg selv eller hjelpe sine barn med å jukse til eksamen. Den poetiske kraften i de tre bøkene er imidlertid minst like sterk som i diktene hans: «Jeg trakk munnvikene ned, mine kinn ble lengre, jeg ble lang i ansiktet, men bred i pannen.» ("Simons bok", v. 21.)
I "Simons bok" gjentar han også motivet fra linedanser-scenen i Nietzsches "Slik talte Zarathustra", men med omvendt fortegn: «Tal ikke mot våre landsmenn, vær vennlig mot innbyggerne i Norvai, slå dem ikke over snuten, for de biter, bittet er ikke hardt, men tennene er urene, gi dem derfor heller ost av dine hender, og når de så bøyer seg fram for å ete osten, slå da straks til, så hardt at nakken blir knekket.»
Romanen om Mongstad.
I 1989 ga Georg Johannesen ut sitt første romanprosjekt på 30 år (under pseudonymet Guri Johns, med "Etterord ved Georg Johannesen"), "Romanen om Mongstad" er flettet omkring Mongstad-skandalen. Fra omslagets baksidetekst: «En tulling borti Bergen kjøper datamaskin for å skrive roman om Mongstad. Han blir så litterært inspirert av Statoil-direktørens avskjedsintervju etter Norgeshistoriens største industriskandale.»
Boken ble av enkelte kritisert for ikke å holde samme poetiske standard som Johannesens øvrige produksjon. [citation needed] Men den lavpoetiske stilen som boka er holdt i, er i høyeste grad tilsiktet fra Johannesens side. George Johannesen så ut til å mene at å leve opp til en rolle som «diktergeni» eller «samfunnskritiker» i Norge var meningsløst, fordi den som ikke forstår kritikken, kan heller ikke ta den til seg. Han foretrakk derfor etterhvert heller å undervise, dvs. videreføre kunnskap og (språklig) innsikt til studentene ved Universitetet i Bergen framfor å skrive det vi kaller skjønnlitteratur. Det blir sagt at han gledet seg mer over et intelligent spørsmål fra en student enn skamros for bøkene sine i pressen.
Den norske tenkemåten.
Georg Johannesen var en av de mest hardtslående essayister i norsk litteratur, med en forkjærlighet for paradokset, det plutselige tankespranget og retoriske sammenstillinger. Noen har tillagt ham provokasjon som metode, men Johannesen avskrev og fraskrev seg offentlighetens oppmerksomhet frivillig, for Johannesen var mottakelsen han fikk på sine verker som regel høyst forutsigbar. Ifølge ham selv kunne hans publikum deles i to: De som var enige med ham og de som ikke hadde forstått ham.
2. august 2008 kåret Dagbladet "Den norske tenkemåten" (1975), Georg Johannesens samling av saksprosatekster fra tiden 1954-1974, til «Etterkrigstidas viktigste saksprosabok». "Den norske tenkemåten" illustrerer hvorfor Georg Johannesens penn var fryktet og hvilken original politisk tenker han var.
Boka åpner med Georg Johannesens debut på den politiske scene. Det skjedde i form av et opprop mot tildelingen av Nobels fredspris til Albert Schweitzer i 1954. Oppropet erklærer at tildelingen har «ingen relevans» for krig og fred eller Den kalde krigen. Å gi fredsprisen til Schweitzer er derfor som å gi den til «en sliten distriktslege eller en strevsom mor». Det hører med til historien at oppropet samlet sju – 7 – underskrifter på Universitetet i Oslo.
I anmeldelsen av Torild Skards antologi "Ny radikalisme i Norge" (Pax forlag, 1967) skriver Johannesen: «Selv et dødfødt barn kan ha krav på en gravtale hvis det står en nært. La meg derfor post mortem si at Torld Skards antologi (...) er velredigert og veltrykt, bidragene er velskrevne og de 34 bidragsyterne velmenende mennesker som har min aktelse og til dels min respekt. Torild Skard har her utført et stort og meningsløst arbeid.» Blant de 34 var Aksel Sandemose, Johan Borgen, Torborg Nedreaas, Inger Hagerup og Arne Skouen.
I "Den norske tenkemåten" lanserer Georg Johannesen slagordet "Norsk boikott av Norge" som et tilsvar på parolen "Boikott Sør-Afrika" før apartheid-regimet i Sør-Afrika var falt. Johannesen framhever bl.a. Ferner Jacobsen, Damms Antikvariat, Jarlsbergost, Møllers Tran, Freia, Nidar, Solo, NSB, Hydro, Marinens hovedverft og Statens Premieobligasjonslån som egnede boikottobjekter. Siden Norge tilhører den vestlige verden, mente Johannesen at Norge bør begynne med seg selv, for Norge er følgelig et av landene som holder Afrika nede med f.eks. tollsatser, lave råvarepriser osv. og i kraft av at Norge er en alliert av USA, hvis verdensorden både Norge og verdens fattige lever under.
I boka argumenterer han også for å legge ned u-hjelp og innsamlingsaksjoner til f.eks. sultrammede fordi han betrakter denslags bare som avlat. På spørsmål fra Dagbladets Ragnar Kvam om vi skal la de fattige dø, svarer Georg Johannesen ja. Den beske humoren hans og den totale mangelen på politisk korrekthet, var nokså radikalt i Norge på midten av 70-tallet.
I en artikkel i forbindelse med kåringen spør Kjartan Fløgstad om det finnes noen bok som har forandret Norge "mindre" enn "Den norske tenkemåten". Boka ble ingen bestselger på midten av 70-tallet, men slo meget godt an blant universitetenes marxister, særlig blant de mest radikale i KAG og KUL og på SVs marxistiske venstreside.
Den norske skrivemåten.
I tillegg til en rekke dikt, de fleste av dem lavpoetiske, inneholder "Den norske skrivemåten" (1981) betraktninger om alle former for skrift i Norge og gjennomgripende analyser av en rekke framstående og kjente norske diktere. Georg Johannesen var klassisist, og hele hans virke bærer sterkt preg av opplysningstidens tro på fornuft paret med kunnskap. Som en klassisk lærd som behersket, leste eller studerte et stort antall språk, bl.a. sanskrit, ønsket han å formidle den klassiske arven til nye generasjoner, uten at dette kunne oppfattes som uttrykk for en tilbakeskuende eller nostalgisk grunnholdning. Tvert i mot forsøkte han å vise det fortsatt levende og gyldige i denne arven, ved å anvende dens innsikter på litterære, filosofiske og politiske problemstillinger i samtiden. Johannesen gjorde ikke krav på originalitet hva hans egen litterære produksjon angikk: «Bøkene mine består for det meste av sitater».
Georg Johannesen viste liten interesse for populærkultur som annet enn fenomen, han skrev ikke om sentrale samtidsfenomener som f.eks. rock, og var mer opptatt av reklame og massemedier som «politisk» populærkultur. Særlig Dagbladet og NRK får gjennomgå "(se under)".
Johannesen er også tidenes meste brutale kritiker av den norske forfatterstand, som han betraktet som et slags stipend-bestukket presteskap for den norske stat. Særlig går det hardt ut over de som tilhører venstrefløyen og som skriver «politiske» bøker. At Dag Solstad blir utropt av Johannesens favoritt-hoggestabber NRK og Dagbladet til «Norges største romanforfatter», finner Johannesen helt naturlig: «Dag Solstad har dokumentert at han er den eneste AKP-dikter som var gal på forhånd, og som derfor hittil har klart seg gjennom språkødeleggelsene i de siste dagers hallusinasjoner.» Om «Norges største novelleforfatter» Kjell Askildsen skriver Johannesen at «Kjell Asbjørnsen» (som Johannesen kaller Askildsen) «var en kjent dikter og reiste derfor mye til Albania». Om Jon Michelet: Kampen mellom nynazistlederen «Erik Blücher og Jon Michelet kan vanskelig være annet enn en rivalisering om oppmerksomheten».
"Den norske skrivemåten" inneholder også kommunisten Georg Johannesens generelle og nådeløse oppgjør med AKP(m-l), Rød Ungdom og Rødt, som han foraktelig omtaler som f.eks. AntiKommunistisk Parti, forkortelsen MAO osv: «... i striden mellom AKP og Norsk Front framstår AKP som et mindre onde fordi det ikke er rasistisk, og derfor mer lik Röhms fløy.» «AKP er et nasjonal-sosialistisk parti, til venstre for Norsk Front, men til høyre for Unge Høyre. Blant de dummeste av dem finnes det sikkert også en og annen godhjertet sosialdemokrat. Elever og studenter som går vekk fra AKP og over til Unge Høyre tar et skritt til venstre i de fleste viktige saker.»
Georg Johannesen var også sterkt kritisk til det norske debattprinsipp "Ta ballen, ikke mannen". Om Vibeke Løkkeberg skriver han: «I Vibeke Løkkebergs dramatiske filmunivers er realismens triumf et eksemplarisk vellykt samleie mellom en rød filmsjef fra Fredrikstad og hans kone: den kjente filmregissøren Vibeke Løkkeberg.»
I "Den norske skrivemåten" gyver Johannesen løs på en rekke av sine døde og levende forfatterkolleger, såvel Knut Hamsun som Herman Wildenvey, Axel Jensen, Sigurd Hoel og ikke minst Henrik Ibsen, eller kanskje like mye den norske Ibsen-kulten som han hevdet råder i «Norvai». Johannesen stiller seg selv spørsmålet om Ibsen er en av «de største lyrikerne i vårt språkområde» og svarer: "«Ja, dersom vi tar med minst 20 andre.»" (F.eks. «store oversettere» som Alf Prøysen, Olav H. Hauge, Henrik Wergeland, Sigbjørn Obstfelder og Jan Erik Vold.) Johannesen hevder at Ibsen var for sent ute til å bli en Wergeland og for tidlig ute til å bli en Obstfelder og at grunnen til at Ibsen sluttet å skrive dikt, var ren kommersiell tenkning: Det var lite penger å tjene på dikt.
Arnulf Øverland skrev ifølge Johannesen «bløtkakedikt i konditorstil». Herman Wildenvey var «en særs dårlig lyriker». Rolf Jacobsen var «reaksjonær», men skrev «gode dikt», i likhet med erkekonservative Claes Gill. Det skinner igjennom i boka at Georg Johannesen betraktet Harald Heide-Steen jr. som en langt større "skjønnlitterat" enn mange av Johannesens forfatterkolleger.
Rhetorica Norvegica.
"Rhetorica Norvegica" er Georg Johannesens lærebok for universitetet i retorikkens kunst, et klassisk norsk språkvitenskapelig verk, som også kan leses som nettopp en lesenøkkel og som en innføring i metoden bak «Georg Johannesens tenkemåte».
Om seg selv og sine lesere.
Overfor sine lesere la Georg Johannesen aldri skjul på at han krevde at leseren måtte "jobbe" med teksten: «Min bok er et kaldt hus for deg: Kråkene flyr ikke med tørre pinner til din ovn, selv må du røve pinnene fra reiret, med nebb og avføring skal kråkene forfølge deg når du har røvet deg varme. Kråkene fyrer ikke for deg, du fyrer for dem, for dine vegger er borte».
Om seg selv sa han: «I byen Ess i landet Enn bodde Johannes, sønn av Nut, en skriftlærd, han satte sammen skrifter og hadde en stor skriftsamling, blant de største i landet på den tid da det ikke var noen konge der, fordi landet var innlemmet i det store riket til Bartolomeus», der Bartolomeus altså er USA.
«Sett dere inn i mine meninger, og sørg for at de blir mer vanlige, for ellers skal dere alle få en ulykke.»
Om landet Enn (Norge) og ennittene (nordmenn).
«Jeg går blant dem, jeg taler deres språk, som om jeg var en av dem, men jeg forstår dem ikke, og de forstår ikke meg.»
«Det klokeste barnet har spurt meg: Er det sant, som mine fedre har forkynt: at du går din vei fordi du er ferdig med oss?»
«Dersom man blir voksen i Norge, har man ikke mange å snakke med.»
«Allmenn stemmerett i USA og Norge var en tabbe. Bare folk som kan tre døde språk burde ha rett til å uttale seg om noe som helst.»
«Vi stiller spørsmålet: Hvordan skal Norge avskaffes?»
Om norsk litteraturkritikk og den øvrige norske presse.
«Norsk kritikk har alltid vært kunnskapsløs og korrupt.»
«Politikk er en altfor alvorlig sak til å overlates til journalister.»
«Tilværelsens eneste mening er å avsløre privatforbrytelser blant storpolitikere. Verden er en Detek-time der helten alltid er journalist.»
«Kan et anstendig menneske debattere i norske aviser? Hvilke? Hvordan? Når? Hvor? Med hvilke midler? Hvorfor og med hvem?»
Om NRK.
«NRK er fjernstyrt av det demokratiske partiet i USA og dets journalistvelde, og er samtidig en moraliserende barnetime, som begynner klokken seks og slutter aldri.»
«Ikke i vår "villeste fantasi" kunne Shakespeare, Ibsen eller Holberg ha diktet opp de velkledde Harry-guttene: Per Øyvind Heradstveit, Herbjørn Sørebø, Lars-Jacob Krogh og hva de nå heter. Hodet er billig. Slipset er dyrt.»
Om 70-tallets feminisme.
Lenge før begrepet politisk korrekt dukket opp, gikk Georg Johannesen løs på organisasjoner som f.eks. Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten midt i kvinnebevegelsens nei-til-BH-og-sminke-fase, med sin beske humor i en lavpoetisk kampsangparodi: «Hun-kamerat, ta din abort/med hele ditt hat, det gikk for ham for fort/Kjemp alle kvinner/Kampen som du vinner/via alle kvinner/blir blodig og intens/før alle menn får mens». («Den store kampsangen», vers 8, i "Den norske skrivemåten".)
Georg Johannesen og kommunismen.
Johannesen var kommunist og representerte i en periode Sosialistisk Folkeparti i Oslo bystyre. Hans forfatterskap var klart politisk, med en gjennomgripende kritikk av sosialdemokratiets rolle og virke etter krigen, av USA som ny-kolonial makt og av Norges avhengighet av USA. Noen av Johannesens viktigste poenger er imidlertid at all tekst er politisk, også den som foregir "ikke" å være det, og massemediene er skjønnlitteratur-fabrikker. NRK er ikke en nyhetsformidler, men en produsent av fantasier om virkeligheten sett med den USA-dominerte vestlige kulturens briller.
Men Georg Johannesens kommunisme må ikke forveksles med det som de fleste forbinder med dagens og forrige århundres kommunisme. Johannesen kunne like gjerne henvise til den romerske statsmann Cicero som Karl Marx når det var snakk om kommunisme-begrepet. Men han foretrakk å solidarisere seg med historien, som han tendensielt oppfattet som en kamp mellom fornuft og ufornuft, ikke en kamp mellom «det gode» og «det onde». For ham var atombomben den absolutte idioti og kommunismen et forsøk på kollektiv og felles menneskelig opptreden, kapitalismen var privat og grådig.
Et av Johannesens viktigste anliggender som forfatter var å avdekke språkets tilsløring av den realpolitiske virkeligheten: "«Viktig: å bygge skrivemaskinen / om til maskingevær / som skifter til rødt fargebånd / mens ørnene stivner til rutefly / Viktig: at pennen er spiss / og stikker øyenhull i masken.»" Dikteren må gripe den reelle politiske virkeligheten, selv om det er en umulighet å bli forstått når man snakker sant, og relativt meningsløst er det også, i og med at diktet ikke er handling. Johannesen framhever skillet mellom dikt og virkelighet: "«Denne sang er bare handling, ikke ord /... / Denne sang er bare blod og ikke blekk»" heter det i "Jødisk partisansang".
Kunstmaleren Georg Johannesen.
Georg Johannesen var en habil kunstmaler, og arbeidet flittig med sprudlende, fargerike myldremalerier, særlig på 1970-tallet, da han også var representert med et bilde på Høstutstillingen, og senere på 1990-tallet.
Død.
Georg Johannesen døde den 24. desember 2005 under en feriereise i Egypt, da han fikk et illebefinnende under en svømmetur.
Priser.
Georg Johannesen ble utnevnt til statsstipendiat i 1986


Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen.
Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale forvaltning.
Den ble opprettet 11. juli 1975, da pave Paul VI i den apostoliske konstitusjonen "Sacra Rituum Congregatio" slo sammen "Kongregasjonen for den guddommelige kultus" (opprettet 8. mai 1969) og "Kongregasjonen for sakramentsordningen" (opprettet 29. juni 1908). Pave Johannes Paul II delte dem opp den 5. april 1984, og slo dem så sammen igjen 28. juni 1988.
Kongregasjonen har ansvar for utformingen av gudstjeneste- og sakramentsordningen i Den katolske kirke.
Den har siden 9. desember 2008 blitt ledet av kardinal Antonio Cañizares Llovera.


Albert Åberg.
Albert Åberg (på svensk "Alfons Åberg") er en litterær figur og hovedperson i en serie barnebøker av den svenske forfatteren Gunilla Bergström.
Albert er en liten, ganske vanlig gutt, som bor sammen med pappaen sin. Albert har en oppdiktet venn som heter Skybert, som bare Albert kan se.
Den første boken om Albert Åberg, "God natt, Albert Åberg", ble utgitt i Sverige i 1972. Det finnes 22 bøker om Albert Åberg, og de er oversatt til 29 ulike språk.
På engelsk heter han «Alfie Atkins», på tysk «Willi Wiberg», på islandsk «Einar Askell» og på walisisk «Ifan Bifan». Bøkene er oversatt til norsk av Tor Åge Bringsværd.
Albert Åberg finnes også som tegnet kortfilm.
I 1992 stiftet Rabén & Sjögren, det svenske forlaget som utgir bøkene om Alfons Åberg, barnekulturprisen Alfons-Bokalen.
Albert Åberg, nå voksen, er også hovedpersonen i Johan Harstads bok "Hässelby" fra 2007.
Norge.
Den første boka ble utgitt i 1976 («Heng i, Albert Åberg») og TV-serien gikk første gang høsten 1980.


Refsnes Gods.
Refsnes Gods er et gods beliggende på Jeløya i Moss. I dag er det hotelldrift i hovedbygningen på det tidligere godset under navnet "Hotell Refsnes Gods".
Navnet Refsnes kommer fra Rif, rev, etter en grunne som går ut i fjorden utenfor hotellet.
Den særpregede hovedbygningen anno 1767 med sine to tårn er lett gjenkjennelig fra fjorden. I snart 250 år har Refsnes Gods vært sentrum for selskapeligheter.
Det startet med 2. generasjon Chrystie (opprinnelig fra Skottland) som bygget Refsnes som sin «lystgård». Deres sønn David og hans vakre frue Sophie var et meget populært vertskap, og selskapene samlet borgerskap og notabliteter fra fjern og nær.
Mange kjente personligheter har spist og nydt gjestfriheten ved godset bl.a. Edvard Munch, Hans Gude og Kong Oscar II. Også Camilla Collett likte seg på Refsnes Gods, og vi kan lese fra hennes nedtegnelser at «... denne rige og smukt innrettede familie hadde opbudt alt for å gjøre os dette besøk fornøjieligt og behagelig.»
Hotellet har syv originalverker av Edvard Munch, deriblant «Blå kjole» og to litografier som ble stjålet i mars 2005, men gjenfunnet kort tid etter. Hotellet har ellers en betydelig samling med kunst av blant andre Jakob Weidemann, Frans Widerberg, Nico Widerberg, Per Ung og amerikanske Andy Warhol. Hvert rom er dessuten utsmykket med sin «egen» kunstner.


Jonas Wold.
Jonas Wold, senere skiftet navn til Jon Øystein Dahl (født 27. juli 1955 i Trondheim), var pr. 2003 den personen i Norge som til da var dømt for flest grove narkotikaforbrytelser.
Jon Øystein Dahl er født i Trondheim i 1955, og flyttet til Grimstad i 1998. Dahl er bedre kjent som Jonas Wold, og flyttet til Grimstad da han hadde avsluttet soningen for en tidligere narkotikadom.
I Grimstad kjøpte Wold først hus på Vik, og senere på Fevik, handler som var såpass lønnsomme at han var gjeldfri etter det andre huskjøpet.
Wold byttet i forbindelse med flyttingen til Grimstad navn til Jon Øystein Dahl.
Wold ble landskjent i 1988, etter en spektakulær flukt fra soning av en tidligere dom i forbindelse med en fødselsdagsmiddag i anledning av hans 33-års dag på Hotell Refsnes Gods, hvor han etterlot et ikke fortært - i den senere medidekning meget omtalt andebryst på middagstallerkenen. Han ble i 2003 dømt til 13 års fengsel for narkotika- og vinningsforbrytelser.


Khat.
Khat eller kat ("Catha edulis") er en plante som brukes som stimulans (tygges eller anvendes i te), blant annet i Øst-Afrika og Yemen. Khat er mindre vanlig i den vestlige verden, men har i de siste 20 årene blitt mer vanlig. Noe kan skyldes billig transport og vestlige lands militære operasjoner i landene der khat blir brukt. I 1980 erklærte WHO khat som et narkotikum. Planten er forbudt i Norge. Khat inneholder stoffet cathine, som har en stimulerende virkning.
Utbredelse.
Khat er en grønn plante som blir dyrket i Øst-Afrika og Sørvest-Arabia, for det meste i landene Etiopia, Somalia, Jemen og Kenya. Den har kraftige stilker som blir kalt for Catha edulis. Bruk av khat finnes ofte i sosiale sammenhenger i landene der det vokser. I noen av disse landene har khat samme sosiale funksjon som te og kaffe i mange andre land.
Folk har i flere århundrer brukt khat i Afrika og Asia. Det finnes flere kallenavn for planten, bl.a. er "mirra", "afrikansk te" og "afrikansk salat" populære navn. Det varierer fra person til person hvordan en reagerer. Vanligvis vil en bli varm, hjertet slår fortere og blodtrykket stiger. En vil også få nedsatt appetitt og bli mer pratsom, rastløs eller urolig. Noen ganger kan bruk av khat føre til hallusinasjoner.
Bruk og virkning.
Khat brukes ved å tygge ferske blader og små deler av stilken, som kan være opptil 4 dager gamle. Er bladene noen dager eldre enn dette vil virkestoffene (katinon og katin) ikke ha noe effekt i det hele tatt. Effekten av khat avhenger av hvor ferske bladene er, hvor stor mengde man inntar og hvor fort man tygger. Virkestoffene vil etter en stund med tygging ”løsne” og en vil først da føle effekten.
Det er ikke blitt påvist at khat skaper stor avhengighet, da det ikke finnes store abstinenssymptomer forbundet med det, men det betyr ikke at khat ikke kan medføre både psykiske og fysiske problemer. Et høyt forbruk over lang tid kan føre til depresjoner og andre psykiske problemer. Folk som allerede lider av en psykisk sykdom vil forstørre problemene sine ved bruk av større doser khat. Psykologisk avhengighet kan også oppstå og brukeren vil bli nervøs, irritert, trøtt og deprimert etter bruk av khat. Ved svært overdreven bruk kan det utvikles betennelse i munnhule, spiserør og magesekk. Tygging av khat vil øke risiko for infeksjoner. Det finnes noe bevis på at utbredt khatbruk vil øke sjansen for hjerteproblemer og kreft i munnhule.
Khat i Norge.
Khat er klassifisert som et forbudt narkotisk stoff i Norge. Det smugles inn khat fra Storbritannia og Nederland, og de fleste som bruker khat er voksne somaliske menn, og i mindre grad kvinner og ungdom.


Halden Dagblad.
"Halden Dagblad" var en gratisavis som ble utgitt i Halden i Østfold en til to ganger per uke. Avisa ble distribuert til alle husstander i Halden-området. Halden Dagblad ble startet som en reaksjon på at Halden Arbeiderblad valgte å etablere et annonsesamarbeid med avisene i Edda Media fremfor A-pressen. A-pressen kjøpte derfor den allerede eksisterende gratisavisa Haldenposten i år 2000, gav den nytt navn og bygde ut sin egen fylkesdekkende annonsesamkjøring med sine øvrige aviser.
Halden Dagblad var eid av A-pressen. Ansvarlig redaktør var Trine Bakke.
A-pressen bestemte 24. mars 2009 at avisa skulle legges ned. Endringer og sammenslutninger i annonsesamkjøringene fjernet alt økonomisk grunnlag, og siste utgave utkom 26. mars 2009. Nettutgaven har siden begynnelsen av april 2009 hatt visning av arkivmateriale som hovedfunksjon, men en og annen info-annonse under overskriften "Haldenliv" kommer nå og da.


Royal Marines.
Corps of Royal Marines, som regel bare kalt Royal Marines (RM), er den britiske marinens amfibiske infanteri. Korpset ble opprettet 28. oktober 1664 og er en av de eldste avdelingene i Storbritannias væpnede styrker. Opprinnelig var styrken, under navnet "Duke of York and Albany's Maritime Regiment of Foot", underlagt hæren, men i 1755 ble de 50 kompaniene i tre divisjoner, under navnet "His Majesty's Marine Forces", overført til admiralitetets kontroll. I 1802 fikk troppene navnet "Royal Marines". I 1923 ble marineinfanteriet slått sammen med "Royal Marine Artillery" til "Corps of Royal Marines".
RM er idag organisert i en kommandobrigade, 3 Commando Brigade, med tre underliggende kommandoer på bataljons størrelse, samt et antall andre avdelinger, deriblant Royal Marines Band, et treningssenter, en stormgruppe og en flåtebeskyttelsesgruppe.
Spesialstyrken Special Boat Service er også en del av Royal Marines.
Eksterne lenker.
Royal Marines settes i land i Kuwait.


Divisjon (forband).
Slik markeres en divisjon på feltkartet
En divisjon er, innen landmilitærvirksomhet, et stort militært forband, vanligvis med rundt 10 000 soldater. I de fleste armeer består en divisjon av flere regimenter eller brigader, og i sin tur utgjør flere divisjoner et korps. Ledes oftest av en generalmajor.
Innenfor sjømilitærvirksomhet er en divisjon en enhet under skvadron.


Standardkubikkmeter.
Standardkubikkmeter (Sm³) er en enhet for volumetrisk måling av olje, naturgass og naturgasskondensat ved standardbetingelser definert i ISO-standarden ISO 13443. Standardkubikkmeter angir hvor mange kubikkmeter det er av et stoff når stoffet har en temperatur på 15 °C og et trykk lik 101,325 kPa (standard lufttrykk).
Som for andre måleenheter, kan standardkubikkmeter brukes sammen med SI-prefiks som "mega-" (millioner) og "giga-" (milliarder). Normalt måles olje i megastandardkubikkmeter (MSm³) og gass i gigastandardkubikkmeter (GSm³).
Måleenheten blir ofte brukt sammen med oljeekvivalenter (o.e).


Peter Mueller.
Peter Alan Mueller (født 27. juli 1954 i Madison i Wisconsin) er en tidligere amerikansk skøyteløper, og skøytetrener for det norske landslaget i perioden 2003-2009.
Skøyteløpkarriere.
Peter Mueller var en internasjonal toppsprinter, og vant OL-gull på 1000 m i Innsbruck 1976, første gang denne distansen sto på det olympiske programmet. Han har også to medaljer fra sprint-VM, bronse i 1976 og sølv i 1977.
Trenerkarriere.
I 2003 overtok han treneransvaret for det norske skøytelandslaget etter nederlenderen Jan de Kok.
Mueller har en mangeårig trenerkarriere bak seg, og kan vise til gode resultater med løpere som Dan Jansen, Bonnie Blair, Gianni Romme og Jan Bos. Mueller ble i januar 2006 tildelt prisen for «Årets trener» på Idrettsgallaen 2005.
23. november 2009 ble avtalen Mueller, som trener for Norge, hadde med skøyteforbundet, sagt opp med umiddelbar virkning på grunn av påstått seksuell trakassering av Maren Haugli. Anledningen var noe Mueller sa under en middag lørdag kveld den 31. oktober 2009.
Mueller er for tiden trener for Team CBA hvor blant andre søskenparet Håvard og Hege Bøkko går.


Galgefurua.
Galgefurua (også kjent som Signalfurua) er en furu på Tanbergmoen ved Norderhov i Ringerike som har stått der i ca. 400 år, like ved den gamle militære ekserserplassen "Jensebråten". Den er omkring syv meter høy og svært forkrøplet å se til. Det finnes flere slike store forkrøplede furuer i området, som alle har et svært tett greinverk og må være meget gamle. Oppe blant greinene i galgefurua kan man fortsatt se en smidd ring fra tiden da furua var rettersted for distriktet.
I 1710 ble retterstedet flyttet fra Stein i Hole til Tanbergmoen ved Norderhov. Det er uklart hvor mange som ble avrettet der i tiden som fulgte, men på sommeren i 1778 finner vi i hverfall en episode som førte til avretting. Da fødte ei "Dorte Nilsdatter" et barn i «"Froks havnehave"». Hun drepte det og la stein over liket. Ugjerningen ble imidlertid oppdaget, og under domsavsigelsen i ettertid heter det: «"Dorte Nilsdatter bør miste sin hals, ha sin hovedlod og jord til Kongen forbrudt og betale sin arrest, underholdning, tiltale og paafølgende eksekution medgaaende omkostninger".»
Den 13. august 1805 er det også en henrettelse der. Da ble svensken "Peder Wallberg" dømt til å halshugges og brennes for mord, mordbrann og tyveri. Han hadde myrdet 40 år gamle "Jøran Engebretsdatter" og hennes 6 år gamle sønn "Engebret" på Steinsvolden oppe på Krokskogen. Det var visstnok folksomt der den dagen. Rundt retterstedet var det stilt opp militærvakt under kommando av "Thor Breien", en lokal offiser. Avrettingen skjedde med øks, og det var "skarpretter Ledel" som hugg hodet av svensken fortelles det. Deretter ble kroppen brent på bålet.
Jensebråten på Tanbergmoen forble ekserserplass fram til sommeren 1868, da 2. Akershusske Infanteribrigade etablerte seg på Helgelandsmoen.


The Double.
«The Double» (fra eng., «dobbel») er et begrep som brukes når et fotballag eller ishockeylag vinner både cup og eliteserie samme sesong.


Armé (forband).
Slik markeres en armé på feltkartet
En armé er et stort forband i en hær, vanligvis bestående av to eller flere korps. Armeer navngis vanligvis med et nummer (bokstavert, for eksempel Åttende armé) eller en beskrivende tittel (for eksempel British Army of the Rhine). De kommanderes som regel av en fire-stjerners general. Armeer kan samles i større forband kalt armégrupper.


Den internasjonale kvinnedagen.
Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.
Siden FNs internasjonale kvinneår 1975 har dagen også blitt markert årlig av FN.
Historie.
Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i Jagtvei 69 (senere kjent som Ungdomshuset) i København, og den tyske marxisten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Dagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.
I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontai holdt tale i Oslo.
I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for «brød og fred» i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februar-revolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet gregoriansk kalender, når februar-revolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. I 1922 besluttet Lenin at dagen skulle være en kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.
I Norge var markeringene knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant markeringen.
Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleirer og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund», senere «Norsk Kvinneforbund», som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.
Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe fra Kvinnefronten ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20 000 kvinner og menn i tog i Norge. Markeringen av kvinnedagen var nede i en bølgedal på 1990-tallet. I de senere år har oppslutningen økt, og det avholdes mange arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars. 8. marskomitéen i Oslo holder tradisjonen med demonstrasjonstog i hevd og markerer årlig dagen.
Kampen for likestilling.
Kampen for likestilling utkjempes av både kvinner og menn, og vi har i dag også Mannsdagen den 19. november som markeres hvert år.


Kari Hotakainen.
Kari Hotakainen (født 9. januar 1957 i Björneborg i Finland) er en finsk forfatter. Han har bodd i Helsingfors siden 1996.
Kari Hotakainen har arbeidet som journalist og reklamemann og debuterte som lyriker i 1982. Han har skrevet flere diktsamlinger og romaner, men også barnebøker og radio- og fjernsynsdramatikk. I tillegg har noen av bøkene hans blitt filmatisert. Hotakainen framheves ofte som samfunnskritiker, blant annet i begrunnelsen da han i 2004 ble tildelt Nordisk råds litteraturpris.
Hans roman "Juoksuhaudantie" (norsk oversettelse: "På hjemmefronten", 2004) ble tildelt Finlandia-prisen i 2002 og Nordisk Råds litteraturpris i 2004.


Korps (forband).
Slik markeres ett korps på feltkartet
Et korps er et stort forband i en hær. Korps navngis vanligvis med et nummer (romertall, for eksempel XVIII luftbårne korps) eller en beskrivende tittel (for eksempel Afrikakorpset). Et korps har vanligvis rundt 30 000 soldater, består av to eller flere divisjoner og anføres av en generalløytnant.


Nini Roll Anker.
Nini Roll Anker (født 3. mai 1873, død 20. mai 1942) var en norsk forfatter, født og oppvokst i Molde. Hun ga ut 28 bøker. I norsk litteraturhistorie regnes hun som en av de viktigere nyrealistiske forfatterene. En av hennes mest kjente verk "Den som henger i en tråd" (1935) skildrer hun det harde livet for syerskene på konfeksjonsfabrikken.
Kjærligheten er et sentralt tema i Roll Ankers romaner, slik det også var for Camilla Collett. I "Det Svake Kjønn" (1915) må hovedpersonene gifte seg med menn de ikke elsker.
Nini Roll Anker var selv fra et overklassemiljø og ble gift med godseieren Peter Anker. De bosatte seg på Knivsø og senere på Rød herregård ved Halden. I løpet av dette ekteskapet jobbet hun for å bedre vilkårene for familiene og arbeiderne som var avhengige av Anker-godset. Etter skilsmissen giftet hun seg i januar 1910 med Peter Ankers fetter, Johan Anker. Han ble den store kjærligheten i hennes liv, og det var i dette ekteskapet at hennes litterære karriere virkelig tok til.
Begge hennes ektemenn var fettere av kvinnesaksforkjemperne Katti Anker Møller og Ella Anker.
Psevdonymer.
Nini Roll Anker ga også ut bøker under psevdonymer. I 1898 kom debuten "I blinde", under psevdonymet Jo Nein. Tre tiår senere tok hun i bruk psevdonymet Kåre P.. Fortellerstemmen i Kåre P.-bøkene var en ung mann, og tonen i boken var frisk, urban og vittig. Disse bøkene fikk svært gode anmeldelser da de kom ut, og ingen mistenkte at det stod en kvinne bak dem. Ifølge Store Norske Leksikons utdypningsartikkel om Nini Roll Anker var for eksempel Sigurd Hoel svært begeistret over å ha oppdaget en en ung mann med et lovende forfattertalent i "Kåre P.".


Humphrey Carpenter.
Humphrey Carpenter (født 29. april 1946, død 4. januar 2005) var en engelsk forfatter og radiomann. Han var født og bodde nesten hele sitt liv i Oxford.
Han skrev mange bøker, bl.a. biografier om J.R.R. Tolkien, W. H. Auden, Ezra Pound, Benjamin Britten, Robert Runcie og Spike Milligan. Han skrev også barnebøker.
I tillegg var han en talentfull jazz-musiker, og spilte piano, saksofon og bass.
De siste årene av sitt liv led han av Parkinsons, og døde av hjertesvikt.


Göran Tunström.
Göran Tunström fotografert rundt 1960.
Göran Tunström (født 14. mai 1937 i Karlstad, død 5. februar 2000 i Stockholm) var en svensk forfatter.
Han vokste opp på det lille stedet Sunne i Värmland der faren var prest. Faren døde allerede da Göran Tunström var 12 år gammel, og familien flyttet da fra prestegården til et lite husvære. Tapet av faren ble et sentralt tema i Tunstrøms forfatterskap.
Romanen "Juloratoriet", som Tunström ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris for, ble filmatisert i 1996. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk. De er utgitt på Cappelen og er oversatt av Per Qvale.
Bøkene er oversatt til flere andre språk, og er godt kjent også utenfor Norden, kanskje særlig i Tyskland.


Statssekretariatet.
Statssekretariatet er den del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale forvaltning, som arbeider nærmest paven i utførelsen av hans embete. Sekretariatet fungerer blant annet som Vatikanstatens regjering.
Historie.
Sekretatiatet ble opprettet ved den apostoliske konstitusjon "Non Debet Reprehensibile" av 31. desember 1487. Det het da "Secretaria Apostolica" («Det apostoliske sekretariat»), og besto av 24 apostoliske sekretærer med forskjellige oppgaver innenfor kirkens forvaltning.
Pave Leo X etablerte en annen stilling, "Secretarius Intimus", for å assistere kardinalen som styrte statssekretariatet og for å ta seg av korrespondanse på andre språk enn latin. En av hovedoppgavene til denne sekretæren var kommunikaskjon med de pavelige nuntier, som på den tiden var i ferd med å utvikle seg til permanente diplomatiske representanter for paven. "Secretarius Intimus" var alltid en prelat, og gjerne biskop. Først under Innocent X ble det foreskrevet at den som skulle få embetet måtte være kardinal før utnevnelsen, og ikke være et medlem av pavens familie.
19. juli 1814 etablerte Pius VII "Den hellige kongregasjon for ekstraordinære kirkelige anliggender". Denne ble delt opp i tre av Pius X i 1908. Den første seksjonen tok seg av ekstraordinære anliggender, den andre av alminnelige anliggender og den tredje, som inntil da hadde vært en uavhengig instans, forberedte og sendte ut pavelige skriv. Denne ordningen ble bekreftet i kirkeloven av 1917.
Da Paul VI i den apostoliske konstitusjonen "Regimini Ecclesiaea Universae" den 15. august 1967 reformerte kurien, fikk statssekretariatet et nytt preg. Kanselliet for apostoliske brev, den tredje seksjon, ble nedlagt, og den første seksjonen ble omgjort til en nærmest selvstendig enhet.
Neste reform kom i Johannes Paul IIs konstitusjon "Pastor Bonus", som delte sekretariatet i to seksjoner: Første seksjon, for alminnelige anliggender, og andre seksjon, for relasjoner med statene. Dermed var det i praksis opprettet et indredepartement og et utenriksdepartement.
Struktur.
Sekretariatet ledes av en kardinal med tittelen "statssekretær", siden 2006 kardinal Tarcisio Bertone. Hans stilling tilsvarer på mange måter statsministerposten i andre land. I internasjonale sammenhenger er det ofte statssekretæren som fungerer som pavens personlige representant.
Seksjonen for alminnelige anliggender.
Sekretariatets første seksjon er ansvarlig for å yte tjeneste til paven i hans daglige gjøremål og for å koordinere kuriens arbeid. Den forbereder pavelige dokumenter for publikasjon, og har hånd om "Blyseglet" og "Fiskerens ring", pavedømmets to viktigste segl. Den har også ansvar for kommunikasjon med ambassader akkreditert til Den hellige stol.
Vatikanets formidlingstjenester er underlagt første seksjon, og den utgir selv "Acta Apostolicae Sedis" og "Annuario Ponteficio".
Seksjonen ledes av en erkebiskop, som har en prelat som sekretær.
Seksjonen for relasjoner med statene.
Andre seksjon er ansvarlig for Den hellige stols diplomatiske forbindelser med verdslige regjeringer og med internasjonale organisasjoner. Den er også sammen med Kongregasjonen for biskopene ansvarlig for utnevnelse av biskoper til land som har spesielle avtaler med Den hellige stol, og til visse særkirker. Dette gjøres fordi det i enkelte tilfeller er viktig å ta diplomatiske hensyn ved utnevnelser.
Seksjonen ledes av en erkebiskop, som har en prelat som sekretær.


Thor Bjørklund.
Thor Bjørklund (1889–1975) var en norsk møbelsnekker og er mest kjent som ostehøvelens oppfinner.
Han irriterte seg over at han ikke fikk så tynne skiver som han ønsket seg når han skar osten med kniv, samt at osten ble ødelagt av det. Derfor begynte han på Lillehammer å eksperimentere med en snekkerhøvel i håp om å kunne lage noe liknende i et format som passet på kjøkkenet. Han lyktes. I begynnelsen laget han ostehøvler til sin bekjentskapskrets og fikk 27. februar 1925 patent på redskapet som i dag finnes i de fleste husholdninger i Norden. I 1927 startet han firmaet Thor Bjørklund & Sønner.
Eksterne lenker.
Bjørklund, Thor


Royal Air Force Police.
Royal Air Force Police er politietaten for det britiske flyvåpenet. Etaten ble opprettet 1. april 1918 ved flyvåpenets tilblivelse. Den har ansvar for å holde disiplin i flyvåpenets rekker og å beskytte materiell og personell mot kriminalitet, terrorisme og andre trusler.
Som resten av det britiske flyvåpenet var RAF Police på sitt største under andre verdenskrig, da politietaten tellet 21 000 medlemmer.


Ryanair.
Ryanair er et irsk lavprisflyselskap som ble etablert i 1985. Det opererer mer enn 950 ruter mellom 151 flyplasser i 26 europeiske og nord-afrikanske land (høsten 2009). Ryanair har 36 baser spredt utover rutenettet, og gjennomfører mer enn 1 300 flyavganger hver dag.
Ryanair har i overkant av 7 000 ansatte. Selskapet er i en kraftig vekstperiode hvor det tar i bruk nye fly med jevne mellomrom.
I 2012 er det ventet at Ryanair vil frakte omkring 79 millioner passasjerer, noe som gjør selskapet til det nest største i Europa etter Lufthansa.Regnskapsåret 2011/2012 (Juli til juli) hadde Ryanair et overskudd etter skatt på 560 millioner Euro
Ryanair i Norge.
Ryanair startet sine flygninger til Torp fra London Stansted i 1997. Etter at flyplassavgiftene ble redusert, åpnet Ryanair ruter til Haugesund lufthavn i 2003. Moss lufthavn, Rygge ble Ryanairs tredje, norske destinasjon i 2009, og selskapet planlegger å plassere en base der. Torp og Rygge kalles Oslo i Ryanairs terminologi, sistnevnte er ikke så mye lenger unna enn 'Oslo Hovedflyplass' Gardermoen – mens Torp ligger ved Sandefjord.
Fra Haugesund flyr Ryanair til London-Stansted, Alicante, Málaga, Pisa, Palma de Mallorca og Bremen. Ryanair mistet avgiftsrabatten i 2006, men det lokale næringslivet subsidierer Ryanairs ruter ved å betale disse avgiftene.
Fra Sandefjord Torp flyr Ryanair til – Alghero, Alicante, Bremen, Edinburgh, Liverpool, London-Stansted, Málaga, Milano-Bergamo, Palma de Mallorca, Pisa og Pescara. Grunnet den store satsingen på Moss Lufthavn Rygge har flere og flere ruter byttet side av fjorden og Ryanairs rutenettverk fra Torp blir stadig redusert.
Ryanair opprettet base ved Moss lufthavn Rygge den 1. mars 2010 og er den største i Norge, herfra tilbyr Ryanair forbindelser til 42 destinasjoner: Faro, Alicante, Barcelona, Valencia, Palma de Mallorca, Ibiza, Aarhus, Tammerfors, Beziers, La Rochelle, Kos, Thessaloniki, Palermo, Zadar, Berlin, Brussel-Charleroi, Dublin, Gdańsk, Kaunas, Krakow, Liverpool, London-Gatwick, London-Stansted,Tallinn, Madrid,[Manchester], Málaga, München-Memmingen, Newcastle, Paris-Beauvais, Paris-Vatry, Riga, Roma, Venezia, Frankfurt-Hahn, Manchester, Poznań, Wrocław, Łódź, Bergamo, Khania, Korfu, Toulon og Pula. Ryanair offentliggjorde de siste seks destinasjonene pr 1.11.11.
Gebyrer.
Selskapet er kjent for sine 'kreative' gebyrer. Man betaler innsjekkingsgebyr ved selv å printe ut boarding pass. Innsjekkingsgebyret har vært omstridt, siden den er obligatorisk dersom man skal benytte seg av flybilletten. Bestillingssiden tar imidlertid dette gebyret tidlig i prosessen, og alle tilbudsbilletter er uten innsjekkingsgebyr, dermed kan slike billetter markedsføres med lave priser. Med mindre man benytter et forhåndsbetalt Mastercard (disse selges som gavekort i Norge), må man også betale et gebyr når man betaler billetten. Det gebyrfrie alternativet med forhåndsbetalt Mastercard tillater Ryanair å hevde at kortgebyret ikke er obligatorisk, og at man dermed slipper å ta den med i all markedsføring av pris.
I tillegg til disse obligatoriske gebyrene, er det en del mer valgfrie gebyrer for å sjekke inn bagasje og få lov til å være blant de første til å gå ombord flyet slik at man kan velge sete. Resultatet er meget rimelige billetter – typisk under kr 100 om man bestiller et par uker før avreise.
Likt og mislikt.
De lave prisene har gitt Ryanair en eventyrlig suksess og imponerende kundeantall i det ene markedet etter det andre. I flere år i etterkant av 2001 var Ryanair det eneste europeiske flyselskapet som gikk med overskudd.
Samtidig har det vært en rekke kontorversielle saker i media, både i Storbritannia og i Norge.
Forholdet mellom Forbrukerombudet og Ryanair har vært anstrengt fordi Ryanairs markedsføring og kundebehandling i følge Forbrukerombudet ikke har vært i tråd med norske regler til enhver tid. Ryanair fikk imidlertid medhold på de fleste punkter i en tvist mot Forbrukerombudet som til slutt endte i Lagmannsretten. Blant forretningsreisende er Ryanair det minst populære flyselskapet. Også fagbevegelsen har vært kritiske til selskapets policy overfor medarbeidere. Misfornøyde Ryanairkunder har opprettet sitt eget nettsted. Selskapet prøvde å stoppe dette, men fikk ikke gjennomslag for sine synspunkter.
Selskapet har gjentatte ganger tatt til orde for at man ikke skal erstatte flybilletter for mer enn prisen av billettene, f.eks. ikke betale for hotell ved kansellerte fly som følge av vulkanutbrudd etc. Men dette er foreløpig ikke tillatt av EU, noe Ryanair mener er urettferdig da buss, ferge og tog slipper betale kost og losji til tross for at deres billetter ofte er dyrere enn flybilletter.
En annen kilde til kontovers er påstander om at Ryanair mottar ulovlig økonomisk støtte fra enkelte europeiske flyplasser noe som i tilfelle ville gitt Ryanair gunstigere vilkår enn det konkurrentene har. Den påståtte støtten skal gis i form av fordelaktig avgiftspolitikk. Det er emnet for dokumentarfilmen
„Low cost, journey to the land of wild capitalism“


Vestfolds Litteraturpris.
Vestfolds Litteraturpris er en norsk litterær pris som tildeles en forfatter som personlig eller gjennom sitt forfatterskap har tilknytning til Vestfold. Prisen ble innstiftet i 1997. Fram til 2009 ble den gitt av bokhandelen Norli i Tønsberg (tidligere Olafsens Bog- og Papirhandel). Vestfold fylkeskommune overtok eierskap og rettigheter til prisen og utdelingen i 2012.
Vestfolds Litteraturpris er primært en skjønnlitterær pris, men kan også gis til en sakprosaforfatter. Juryen for prisen består av fem medlemmer; ett fra bibliotek i Vestfold oppnevnt av biblioteksjefene i Vestfoldkommunene, ett fra Pris- og stipendkomiteen i Vestfold fylkeskommune (leder), ett fra Vestfold fylkeskommune oppnevnt av fylkesrådmannen, ett fra – og oppnevnt av – det litteraturfaglige miljøet ved Høgskolen i Vestfold og én fylkesekstern litteraturkritiker oppnevnt av fylkesrådmannen.
Vestfolds Litteraturpris deles ut under Litteraturuka i Vestfold hvert år. Prisen består av et grafisk blad og et reisestipend på 25 000 kroner.


Eva Ström.
Eva Ström (fødd 1947 på Lidingö i Sverige) er en svensk forfatter.
Eva Ström er utdannet lege og arbeidet som det fra 1977 til 1988, fra 1980 som avdelingslege i Kristianstad. Siden 1988 er hun forfatter og litteraturkritiker på heltid. Som kritiker skriver hun for det meste i Sydsvenska Dagbladet.
I 1977 debuterte hun med diktsamlingen "Den brinnande zeppelinaren". Hun har skrevet lyrikk, romaner og dramatikk. I 2003 ble hun tildlet Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Revbensstäderna".
Eva Ström er mor til forfatteren og sangerinnen Karin Ström.


Jan Bos.
Jan Bos (født 29. mars 1975 i Harderwijk) er en nederlandsk skøyteløper og syklist.
I 1998 vant han sprint-VM, og samme år tok han sølv på 1000 meter under OL i Nagano. I 2002 tok han sølvmedalje på samme distanse i OL i Salt Lake City.
I 2004 deltok han i sommer-OL i Athen, i sykkeløvelsen lagsprint, sammen med broren Theo Bos.


Balboa (dans).
Balboa (også omtalt med kortformen bal), er en swingdans som danses til samme musikkstil som Lindy Hop. Dansen oppsto på 1920-tallet i USA sin vestkyst og fikk navnet sitt da danses popularitet sprang ut på en halvøya i California med samme navn. Hva som er dansens røtter er noe omdiskutert, men både rhumba, charleston og foxtrot har såpass mange likhetstrekk at det er naturlig å tro at alle tre har gitt sin inspirasjon til balboa.
Den originale formen for balboa, ofte kalt «pure bal» danses utelukkende i lukket posisjon, rytmen i dansen er: "quick-quick-slow, -quick-quick-slow". Etterhvert utviklet balboa seg til å inkludere en rekke «swing-turer» og ble da kalt «bal-swing», eller bare swing. Man bruker da begrepet «break-away» for å påpeke skille mellom pure bal i lukket posisjon og bal-swing som danses etter man har åpnet opp.
Bevegelsene i balboa er ofte veldig små og det danses veldig tett. Dansen egner seg derfor godt til å danse til meget rask musikk og man kan meste langt høyere tempo uten å bli like sliten som når man for eksempel danser Lindy Hop. Mange danser helst med glatte sko med skinnsåler og jentene har ofte høye heler. Det hjelper til med å skape kontakt mellom jenta og gutten i dansen.
Historie.
Balboa oppsto i California på 1930-tallet og utviklet seg samtidig som Lindy Hop. Navnet kommer fra Balboahalvøyen i Newport Beach, California, hvor dansen ble oppfunnet.


Alfred Hauge.
Alfred Hauge (født 17. oktober 1915, død 31. oktober 1986) var en norsk forfatter og journalist fra Finnøy kommune i Ryfylke i Rogaland. Alfred Hauge vokste opp på øya Kyrkjøy. På Kyrkjøy står Sjernarøy kyrkje, ei fin langkirke i tre fra 1636. Ved kirka er det reist et minnesmerke over Alfred Hauge.
Hauges første bøker kom ut på det kristne forlaget Ansgar. Han var også en tid redaktør/forlagssjef i dette forlaget, og var rett etter krigen ansatt i den nystartede avisa Vårt Land. Som ung hadde han begynt å studere teologi, men avbrøt etterhvert dette studiet. Han var også en periode lærer/styrer ved Sand folkehøgskule i Ryfylke.
Hauge identifiserte seg med den kristne tro hele livet, og i trebindsromanen om Løland-folket ("Året har ingen vår"; 1948, "Fossen og bålet"; 1949 og "Ingen kjenner dagen"; 1955) skriver han om denne arven. De to første ble skrevet på nynorsk og gitt ut på Ansgar forlag, mens den siste er skrevet på bokmål, og kom ut på Gyldendal, der de fleste av bøkene hans senere kom ut.
Hauge var opptatt av den norske utvandringa til Amerika. Han skrev blant annet en trilogi om utvandrerpioneren Cleng Peerson. For denne ble han belønnet med Kritikerprisen i 1965.
Alfred Hauge skrev både på nynorsk og bokmål.
Forfatteren Kolbjørn Hauge var en yngre bror av Alfred Hauge.


Sunzi.
Sunzi (kinesisk: 孫子, pinyin: "Sūn Zǐ", Wade-Giles; "Sun Tzu", «Mester Sun», egentlig navn "Sun Wu") rundt år 500 f.Kr, regnes for å være forfatteren av boken "Kunsten å krige" ("Sun Zi Bing Fa"), en innflytelsesrik kinesisk bok om militær strategi (men for det meste ikke direkte om taktikk). Boken skal ha blitt forfattet etter at han hadde trukket seg tilbake til fjellet Qionglong Shan.
Han er også en av første realistene innen den internasjonale relasjonsteori. Hvorvidt Sun Zi faktisk er en historisk person er omstridt. Ikke desto mindre tillegges han tradisjonelt livsdataene 534 f.Kr. til 453 f.Kr., og fødestedet Huimin i dagens provins Shandong.
Sun Zi skal ha kommet fra staten Qi i Nord-Kina, men levde perioder av livet i staten Wu i Sentral-Kina. Det var her han fikk muligheten til å prøve ut sine teorier. (Bøckman 1999)
Sunzi skal ha tatt del i en rekke felttog. Det berettes blant annet om ry slag i riket Chu, der han med 30.000 man beseiret en styrke som var ti ganger støtte.
Det er uklart om han døde en voldsom død eller trakk seg tilbake og levde sine siste leveår i fred.
Sunzis verk "Kunsten å krige" ble første gang oversatt til et vestlig språk av jesuittpresten Joseph-Marie Amiot på 1700-tallet, og den påstås å ha inspirert Napoleon.


Ekvivalensprinsippet.
Einsteins ekvivalensprinsipp slår fast at de lokale utvirkningene av et gravitasjonsfelt er identiske med de lokale utvirkningene av en uniform akselerasjon. Dette er et sentralt prinsipp i den generelle relativitetsteori.
Dette innebærer blant annet at treghetens og gravitasjonens masse må være like. Forskjellige vitenskapsmenn foretok målinger for å finne en forskjell. Isaac Newton og Friedrich Wilhelm Bessel for eksempel målte svingetiden til pendler med forskjellig masse, men identisk lengde. De fant ingen målbar forskjell.
En av de umiddelbare konsekvenser av ekvivalensprinsippet er at "lysstråler vil vise seg å bli bøyet i et gravitasjonsfelt". Einsteins feltteori forutsier for eksempel at en lysstråle vil bøyes mot solen med 1,75 buesekunder.


Radio Ga Ga.
«Radio Ga Ga» er en sang av rockebandet Queen, skrevet av trommeslager Roger Taylor. Sangen var en kommentar til at TV tok over radioens popularitet, samt musikkvideoens og MTVs kommen. Sangen var en klage på at variasjonen i radioprogram og de spilte musikktypene minket. Taylor skrev egentlig sangen som «Radio Ca-Ca» (angivelig på grunn av noe hans sønn hadde mumlet en gang), men dette ble etter hvert forandret til «Radio Ga Ga» fordi det lød bedre og klarere, og rullet av tunga lettere.
Sangen ble sluppet som en singel 23. januar 1984 og er på plata "The Works". Til sangens musikkvideo kjøpte faktisk Queen opp deler av rettighetene til filmen "Metropolis" fra 1927 for å bruke disse delene i videoen.
Singelen var en stor verdenssuksess for bandet, og nådde førsteplass på listene i intet mindre enn 20 land, og kom til topp 20 i totalt 36 land. Den nådde andre plass i Storbritannia og sekstende plass i USA.
I 2004 ble sangen «covret» av bandet Electric Six. Videoen viser Electric Six' frontfigur Dick Valentine som Freddie Mercurys spøkelse, dansende på sin egen grav. Roger Taylor har sagt sin mening om dette, og synes videoen er smakløs, og at han «venter på royaltien».


Pond.
Pond er en enhet for kraft. Den er ikke del av SI-systemet, men var tidligere en standard enhet.
I vitenskap og teknikk er enheten gått ut av bruk og er erstattet av Newton.
Et legeme med en masse på 1 g har på jorden en tyngde på 1 p. Den mest brukte enheten var kilopond.
Et legemes tyngde er produktet av legemets masse med gravitasjonen på stedet. Da jordens gravitasjon ikke varierer særlig fra sted tilsted, betegnes et legemes masse i dagligtale som tyngde eller vekt. For å løse denne konflikten, som i hverdagslivet ikke har noen betydning, ble i 1960 den gamle enheten kilopond erstattet av Newton, slik at 1 kp = 9,80665 N. Vekter blir fremdeles skalert med kilogram.


Tewahedokirken.
Tewahedokirken («enhet») er opprinnelig navnet på Den etiopiske ortodokse kirke. I 1991 fikk imidlertid Den eritreiske ortodokse kirke autokefali fra sitt opphav, og bruker også "tewahedo" i navnet.


The Miracle.
"The Miracle" er et album fra 1989 av det britiske rockebandet Queen. Det var bandets tolvte studioalbum, innspilt på samme tid som Brian May hadde ekteskapsproblemer, og Freddie Mercury hadde fått sin ikke-offentlige AIDS-diagnose, og bandet nesten gikk i oppløsning. Plata ble nummer 24 på den amerikanske albumlista.
Sporliste.
Selv om alle bandets sanger fra 1989 og utover var kreditert kun til "Queen" (og ikke bandets medlemmer), er nå hvem som faktisk laget sangene kjent, og er oppført i parentes.


Hans Henric von Essen.
Grev Hans Henric von Essen (født 26. september 1755, død 28. juni 1824) var en svensk offiser og statsmann av nordtysk opprinnelse. Han ble oberst i 1787, generalmajor 1795, overstattholder i Stockholm 1796–1797, generalguvernør i Svensk Pommern 1800–1809, feltmarskalk 1811, riksstattholder i Norge 1814–1816 og riksmarskalk 1816. Han var også den første kansleren ved Det Kongelige Frederiks Universitet (1814–1816).


Johan Borgen.
Johan Collett Müller Borgen (født 28. april 1902 i Kristiania, død 16. oktober 1979) var en norsk forfatter, journalist, teatermann og litteraturkritiker. Han var gift med Annemarta Borgen, var far til forfatteren Brett Borgen, født 1934, og morfar til sangeren Iselin Alme. Han er også far til forfatteren Ane Borgen. Han brukte pseudonymet "Mumle Gåsegg" som petitskribent i Dagbladet, blant annet under andre verdenskrig. Da skrev han ironiske, nedsettende artikler om det nazistiske styret, og holdt det gående lenge uten at han ble oppdaget. Til slutt ble han likevel arrestert og sendt til Grini fangeleir. Han slapp senere ut av Grini. Da han var på frifot igjen, fortsatte han å skrive imot okkupasjonsmakten. Hans illegale arbeid ble raskt gjenoppdaget, og han ble nødt til å rømme over grensen til Sverige.
Etter krigen var han en kort tid kulturredaktør i avisa "Friheten", som var organ for Norges Kommunistiske Parti. Han skrev en lang rekke romaner, og var også sceneinstruktør.


Gaupe.
Gaupe ("Lynx lynx") eller eurasisk gaupe (dansk: "los", svensk:" lodjur") er et rovpattedyr som er utbredt i store deler av Eurasia. Arten tilhører kattefamilien og står gjerne øverst i næringskjeden. Det er beskrevet en rekke lokale varianter, men ikke alle anerkjennes som egne side- eller underarter. Gaupa er det eneste viltlevende kattedyret i Skandinavia.
Beskrivelse.
Den eurasiske gaupa er den fysisk største av alle gaupeartene. Den har en forholdsvis kvadratisk kropp til katt å være, der bakkroppen er steil. Hodet er rundt i formen og ørene små og spisse med karakteristiske hårdusker. Dette kattedyret blir gjerne lang, målt fra nesetipp til halerot, med tillegg av en hale. Mankehøyden hos voksne dyr varierer fra og vekten ligger normalt på ca. hos voksne individer. Nordlige varianter blir gjerne fysisk større en sørlige. I Norge, Sverige og Finland blir gjerne hanngaupa typisk omkring stor, mens hunngaupa blir ca..
Gaupa er tilpasset det habitatet den lever i. Vinterpelsen blir tykk, ullen og er svært varmeisolerende i nordlige strøk, mens sommerpelsen er tynn og glatt. Bunnfargen i pelsen er rødbrun om sommeren og gråhvit om vinteren, noe som sørger for en svært god kamuflasje. Fargen varierer imidlertid gjerne med habitatet dyra lever i. Buken er hvit eller svært lys, og kroppen dekket med ulikt antall mer eller mindre tydelige mørkere flekker. Labbene er svært store i forhold til dyret, spesielt på varianter som lever i snørike habitat.
Gaupa har spesielt godt utviklet hørsel og dessuten godt syn og bra luktesans. I vill tilstand lever den gjerne til den blir gammel, selv om det finnes gauper som har blitt hele gamle.
Utbredelse.
Gaupas opprinnelige utbredelsesområde strakte seg fra Pyreneene i sørvest og Skandinavia i nordvest, østover gjennom Russland og Sibir til Kinas og Russlands bredder mot Stillehavet i Øst-Asia. Gaupa er imidlertid nå utryddet mange steder (spesielt i vest), selv om arten regnes som livskraftig.
Totalbestanden av eurasisk gaupe, som regnes som stabil, er beregnet til omkring dyr. Av disse befinner omkring seg i Europa, cirka - i Russland (inkludert Sibir), og cirka i Mongolia/Kina. Den europeiske bestanden er svært spredt og sparsom i Mellom- og Søreuropa, der arten mange steder er utryddet.
Gaupe i Norge.
På 1960-tallet ble den eurasiske gaupa utryddet i store deler av Vest-Europa. I Norge ble arten nesten utryddet de første tiåra på 1900-tallet, men bestanden tok seg opp igjen utover på 1950- og 1960-tallet. I dag har også gaupa igjen begynt å erobre skog- og fjelltraktene på kontinentet, godt hjulpet av mennesket. I 2002 kom de første kullene til verden i Tyskland. Arten er også reintrodusert i blant annet i Sveits.
Gaupe finnes i dag i faste bestander over hele fastlands-Norge, med unntak av vestlandsfylkene hvor forekomsten er mer sporadisk. Fra 1996 har gaupebestanden blitt overvåket gjennom registrering av spor etter familiegrupper. Arbeidet blir koordinert av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovpattedyr. Lokale folk rundt omkring i landet melder inn observasjoner av spor til Statens naturoppsyn (SNO), som så kontrollerer observasjonene i felt. Norsk institutt for naturforsking har ansvar for sammenstilling av data.
Før jakt i 2007 var det registrert minimum 69-74 familiegrupper i Norge. Dette tilsvarer en beregnet minimum totalbestand på 409-439 dyr. Det nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ynglinger (fødsler) av gaupe, fastsatt av Stortinget i 2004, er altså nådd i 2007. Den totale bestanden av gaupe i Norge og Sverige er på ca dyr.
Stortinget har besluttet at det skal være minst 65 gaupeynglinger i Norge årlig. I hver yngling fødes det én til tre unger.
Habitat.
Gaupa trives i mange ulike former for habitat. Den finnes i alt fra fjellrike ørkenstrøk og tempererte fjellstrøk, til grassletter, krattskog, boreale-, subtropiske-, og tropiske skoger. Mest vanlig er allikevel arten i de boreale skogene i det nordlige Eurasia. Dette kattedyret trives dessuten best der det kan bevege seg i skjul gjennom landskapet.
Atferd.
Gaupa er en solitær nattaktiv smygjeger og kortsprinter, som bare unntaksvis beveger seg i åpent lende. Tidligere trodde man at gaupa la seg i bakhold når den jaktet, men nye studier av gaupas jaktteknikk viser at dette ikke er tilfellet. Gaupa smyger seg derimot så nær opp mot byttet som mulig før den slår til, fordi arten mangler utholdenhet til en lengre jakt. To av tre vellykkede angrep avsluttes etter en sprint på mindre enn 20 meter. Gaupa er imidlertid lynrask, i en kort sprint, og effektiv. Den bruker først og fremst hørsel og syn under jakten. Gaupa kveler normalt større byttedyr gjennom et strupebitt som lukker for tilførselen av oksygen. Mindre byttedyr drepes med nakkebitt.
Dietten til den eurasiske gaupa består i hovedsak av hjortedyr der det er god tilgang, i motsetning til de tre andre gaupeartene som i all hovedsak spiser haredyr og kaniner. I Sør-Skandinavia er rådyret det klart viktigste byttedyret for gaupa både på vinter- og sommerstid, mens tamrein er mer vanlig i nordområdene. Gaupa spiser imidlertid også andre byttedyr, for eksempel rødrev, hare og ekorn. Den tar dessuten husdyr. I Norge blir det hvert år erstattet cirka sauer som om de var drept av gaupe, med det er ikke dokumentert at det totale antallet faktisk blir tatt av dette rovpattedyret.
Gauper er gode klatrere og svømmere. Voksne gauper hevder revir, med et lite overlapp mellom områdene til individer av samme kjønn. Gaupene er øverst på næringskjeden og trenger mye plass. Reviret varierer i størrelse, både mellom kjønnene og de områder arten befinner seg. I Bialowiezaskogen i Polen er i snitt hanngaupenes revier på 248 km², mens hunngaupas er 133 km². Studier av radiomerkede gauper har vist at voksne hanngauper i Skandinavia bruker revir på fra i løpet av et år, mens voksne hunngauper benytter fra. Størrelsen på leveområdene varierer med byttedyrtetthet.
Formering.
Utenom parringstiden er gaupa solitær. Arten parrer seg vanligvis i tidsrommet januar-mars. Selve paringsleken varer normalt i to dager. I denne korte tiden gjør de to dyra alt sammen, inkludert å jakte sammen og å stelle hverandre. Parringene foregår gjentatte ganger, men etter cirka to dager forlater hannen hunnen for å finne seg en ny parringspartner. Hunnen har årlig som regel kun en parringspartner, mens hannen gjerne har flere.
Etter en drektighetstid på ca 70-74 dager føder hunnen fra en til tre unger (en sjelden gang fire) i mai eller tidlig juni. De nyfødte ungene veier mellom 230 og og gjemmes bort i små huler eller sprekker i terrenget, ofte på vanskelig tilgjengelige steder. I denne første tida tar moren jaktturer på opptil fra ungenes gjemmested. Hunnen kan gjerne være borte fra ungene i 12-15 timer, og jaktutbyttet bringes ikke tilbake til ungene. Ungene ernærer seg på morsmelk de første 2-3 månedene, og holder seg ved hiet i denne perioden.
Mye oppmerksomhet har vært fokusert på dødelighet hos gaupe på grunn av kvotejakt. Resultater fra de siste års forskning viser at gaupene dør av andre årsaker også. Den viktigste dødsårsaken, utenom kvotejakt, for radiomerkede gauper i Skandinavia er illegal jakt, men også biler og skabb har tatt livet av gauper. Dødeligheten er størst blant de yngste aldersgrupper. Gaupa har et relativt stort formeringspotensial. Bestanden kan øke med med rundt årlig, avhengig av miljøforholdene.
Underarter.
Det er beskrevet en rekke lokale gauper, men det er fortsatt uklart om det er underarter eller lokale varianter det er snakk om.
Annet.
Gaupa regnes ikke som en spesielt utsatt art, selv om regionale trusler finnes. Arten står oppført som livskraftig (LC) på IUCNs rødliste. Gaupa står oppført på CITES Appendix II, som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse. Arten er også beskyttet under Bernkonvensjonen, Appendix III.
Totalbestanden har en stabil tendens, selv om den noen steder mister habitat. I perioden 2002-2008 ble arten regnet som nær truet (NT), men dette ble endret med begrunnelse i artens store utbredelsesområde.
I Norge kan man oppleve gaupe ved Langedrag Naturpark, Kristiansand Dyrepark, Namsskogan Familiepark og Polar Zoo.


Mil Mi-28.
Mil Mi-28 (NATO-kallenavn: Havoc) er et russisk angrepshelikopter. Det ble utviklet for å være russernes svar på det amerikanske AH-64 Apache. Helikopteret har imidlertid blitt nedprioritert i forhold til konkurrenten Kamov Ka-50.


Servizio per le Informazioni e la Sicurezza Militare.
Servizio per le Informazioni e la Sicurezza Militare (SISMI) (norsk: "etaten for militær etterretning og sikkerhet") er en italiensk etat med ansvar for etterretning og sikkerhetstjeneste for det militære forsvaret av Italia.
SISMI er underlagt forsvarsministeren, som setter mål og vedtekter for organisasjonen, har tilsyn med at den følger retningslinjer fastsatt av presidenten for ministerrådet (Italias regjeringssjef) og utnevner SISMIs direktør og øverste ledelse.
I motsetning til de fleste vestlige land, er Italias etterretnings- og sikkerhetstjenester organisert etter hvilke interesser som skal beskyttes, fremfor territorielle ansvarsområder. Etter denne inndelingen har SISMI ansvar for å utføre etterretnings- og sikkerhetsoppgaver for det militære forsvar av Italia.


Kamov Ka-50.
Kamov Ka-50 (NATO-kallenavn: "«Hokum»") er et russisk angrepshelikopter. Utviklingen av Ka-50 begynte i 1977 i konkurranse med Mil Mi-28 om kontrakter med sovjetunionens væpnede styrker. Kamov Ka-50 kjennetegnes av byrået Kamovs tradisjonelle konfigurasjon med to kontraroterende rotorer istedenfor den mer konvensjonelle konfigurasjonen for helikoptre med én hovedrotor og én halerotor. Ka-50 er utstyrt med en 30 mm 2A42 maskinkanon montert på styrbord side. Denne kan beveges opp og ned i forhold til helikopteret +/- 15°, og 15° til siden. Ka-50 har også festepunkter på utriggere som kan ta et utvalg av missiler, raketter og bomber.


Militærvesen.
Et militærvesen er en statlig organisasjon bestående av væpnede styrker dannet for å forsvare et territorium eller andre interesser og/eller utøve offensiv makt for å besette et territorium, bekjempe en fiende eller oppnå andre mål. De kan også brukes i andre steder hvor det er krig.
Militærvesen er ofte organisert i forsvarsgrener, vanligvis en hær, en marine og et flyvåpen.


Aslan Maskhadov.
Aslan Maskhadov fotografert i 1999
Aslan Alivitsj Maskhadov (født 21. september 1951 i Kasakhstan, død 8. mars 2005 i Tolstoj Jurt, Tsjetsjenia) var en tsjetsjensk opprørsleder og tidligere president.
Maskhadovs død.
8. mars 2005 annonserte FSBs leder, Nikolaj Patrusjev, at spesialstyrker hadde "«utført en operasjon i landsbyen Tolstoj-Jurt, hvor den internasjonale terroristen og leder av militsgrupper, Maskhadov ble drept, og hans medkumpaner ble arrestert»". Samtidig ble bildet av Maskhadovs lik vist på russisk fjernsyn.


Åsskard.
Åsskard ("Åsgård") er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal som fra 1837 var del av Stangvik formannskapsdistrikt.
Åsskard ble skilt ut som egen kommune 1. mai 1895. Kommunen hadde da 629 innbyggere.
1. juli 1915 ble en del av Halsa kommune med 114 innbyggere overført til Åsskard.
1. januar 1965 ble Åsskard kommune og en del av Stangvik kommune slått sammen med Surnadal til dagens Surnadal kommune. Åsskard hadde ved sammenslåingen 1 014 innbyggere.


Stangvik.
Stangvik (lokal uttale «stangvikja») er ei grend ved Stangvikfjorden i Surnadal kommune på Nordmøre.
Det er opprettholdt et særpreget bygdesentrum i Stangvik, og mange hytter danner grunnlaget for et populært utfartsområde. Annethvert år arrangeres Stangvikfestivalen med vekt på klassisk musikk.
Historie.
Stangvik er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal opprettet i 1837 som Stangvik formannskapsdistrikt. Stedet var et sentralt kommunesentrum så lenge sjøen var den viktigste ferdselsåren.
Kommunegrensene ble justert en rekke ganger i siste del av 1800-tallet. 1. januar 1874 ble en del av Stangvik med 61 innbyggere overført til Tingvoll. 1. januar 1877 ble en del med 50 innbygger overført til Surnadal. 1. januar 1879 ble en del av Halsa med 260 innbyggere overført til Stangvik. Samme år ble også en del av Surnadal med 83 innbyggere ført over til Stangvik.
1. januar 1886 ble gården Møklegjerdet med 29 innbyggere overført fra Stangvik til Surnadal.
1. mai 1895 ble Åsskard skilt ut fra Stangvik som egen kommune. Stangvik hadde 2 354 innbyggere etter delingen.
1. januar 1897 ble gården Sjøflot i Stangvik med 27 innbyggere overført til Surnadal kommune.
1. januar 1965 ble Stangvik delt og slått sammen med andre kommuner. Hoveddelen av kommunen med 1 386 innbyggere ble slått sammen med Åsskard og Surnadal til den nye Surnadal kommune. Ålvundfjord krets som hadde 508 innbyggere, ble slått sammen med Sunndal kommune. Åsprong-Sandnes krets med 26 innbyggere ble slått sammen med Tingvoll kommune.


Taunton (England).
Taunton er administrasjonsbyen i Somerset, England. Den er også administrasjonssenter for distriktet Taunton Deane. Navnet er en sammentrekning av "Tone Town", fra elven Tone som renner gjennom byen.
Man mener at det lå en romano-britisk landsby ved forstaden Holway. I angelsaksisk tid var Taunton et viktig sted, hvor kong Ine av Wessex reiste forsvarsvollet omkring år 700. Det ble grunnlagt et kloster på stedet før 904. Stedets herregård ble eid av biskopen av Winchester, og det var gjennom biskopen at «Tauntonmennene» fikk sitt første charter av kong Edvard i 904. Charteret ga dem frihet fra all skatt til kronen og grevskapet. Før "Domesday Book" ble nedtegnet i 1086 hadde Taunton blitt en krets ("borough") med betydelige privligier. Den ble styrt av en embetsmann utpekt av biskopen.
I middelalderen ble det holdt store markeder og festivaler i byen, som særlig var kjent for ulltøyet kjent som «Tauntons». I 1627 ble den inkorporert, og korporasjonen styrte inntil 1792. Da falt charteret bort fordi det var for få medlemmer i korporasjonen, og et nytt ble ikke utstedt før i 1877. Mot slutten av det 18. århundre gikk det nedover med den engelske ullindustrien, og silkeveving ble introdusert.
Høsten 1685 bodde George Jeffreys i Taunton under de blodige rettsmøtene etter slaget ved Sedgemoor.
Under andre verdenskrig var Bridgwater og Taunton-kanalen en del av Taunton Stop Line, en forsvarslinje ment å skulle stoppe en eventuell tysk invasjon. Det er fortsatt mulig å se små bunkere langs kanalen.


Olof Lagercrantz.
Olof Lagercrantz (født 10. mars 1911 i Stockholm, død 23. juli 2002) var en svensk forfatter, kritiker, litteraturviter og avismann. Sammen med William Heinesen delte han Nordisk Råds litteraturpris i 1965. Lagercrantz fikk prisen for boka "Från helvetet till paradiset".
Olof Lagercrantz var sønn av bankdirektør Carl Lagercrantz og grevinne Agnes Hamilton. Han vokste opp i Falköping i Västra Götalands län. Han debuterte i 1935 med diktsamlingen "Den döda fågeln". I perioden 1940–51 var han kulturjournalist i Svenska Dagbladet. Mellom 1951 og 1960 kultursjef i Dagens Nyheter. Fra 1960 til 1975 var han sjefredaktør i samme avis.
Lagercrantz var en meget innflytelsesrik kritiker og spaltist i sin samtids Sverige. Han skrev forfatterbiografier over flere av Sveriges største forfattere, flere disse er blitt stående som viktige verker i litteraturvitenskapen. Dette gjelder særlig Stringberg-biografien "August Strindberg" (1979) og portrettet av Lagercrantz venn Gunnar Ekelöf "Jag bor i en annan värld men du bor ju i samma" (1994). I 1965 mottok han Nordisk råds litteraturpris for sitt verk om Dante, "Från helvetet till paradiset".
På 60- og 70-tallet uttrykte Lagercrantz et stadig sterkere politisk engasjement, og ble en toneangivende talsmann for den svenske kulturradikalismen. Han ble omdiskutert, særlig etter hans sterkt rosende reportasjer fra Sovjetunionen og Mao Zedongs Kina, samt hans delvis politisk betonede angrep på svenske ikoner som Ingmar Bergman, Astrid Lindgren og Evert Taube.
I Sverige fant mange dessuten kombinasjonen av hans høyborgerlige og adelige bakgrunn med hans venstreradikale synspunkter provoserende.
Han var far til skuespilleren Marika Lagercrantz og forfatteren David Lagercrantz, bror til programlederen og forfatteren Lis Asklund, morbror til litteraturviteren Lars Lönnroth og riksdagspolitikeren Johan Lönnroth.


George Jeffreys, 1. baron Jeffreys.
George Jeffreys, 1. baron Jeffreys (født 1648, død 1689), baron Wem, ofte kalt "Hanging Judge Jeffreys" eller bare "Judge Jeffreys", var en embetsmann i England, blant annet rikskansler, under Jakob II.
Han ble født i nærheten av Wrexham i Wales, og begynte sin juridiske karriere i 1668. Kort tid etter klarte han å innynde seg hos James Stuart, hertug av York, som var en yngre bror av Karl II og tok tronen som Jakob II etter ham. Dette illustrerer hans ambisjoner, ettersom han hadde blitt oppdratt i en strengt protestantisk tradisjon, men sluttet seg til den katolske hertugen.
Han ble slått til ridder i 1677, og innen 1680 hadde han blitt overdommer i Chester. Karl II utnevnte ham til baronett i 1681, og i 1683 ble han overdommer i kongens rett, den høyeste kriminaldomstolen. I rettssakene han presiderte over viste han til stadighet hvor langt han var villig til å gå for å tilfredsstille kongen. Et eksempel er saken mot Algernon Sidney, som hadde blitt trukket inn i saken etter Rye House-komplottet. Sidney ble dømt på ekstremt tynne indisier, og henrettet. Som en følge av dette ga Jakob II ham tittelen baron Jeffreys så snart han satt på tronen.
Det Jeffreys er mest kjent for er rettssakene etter hertugen av Monmouths mislykkede opprør. Monmouthopprøret endte i fullstendig nederlag for hertugen og hans menn, og rettssakene har blitt kjent som de blodige rettsmøtene ("Bloody Assizes"). Omkring 1300 ble dømt. De fleste ble dømt til transportering, men lederne ble hengt, trukket og kvartert.
I 1685 ble han rikskansler, en stilling han hadde til Jakob II ble avsatt i 1688. Da han forsto hva som ventet ham under det nye regimet forsøkte Jeffreys å flykte fra landet, men han ble tatt til fange og døde i Tower of London.


Peter Seeberg.
Peter Ejnar Lauritzen Seeberg (født 22. juni 1925, død 8. januar 1999) var en dansk forfatter, født i Skrydestrup.
Seeberg debuterte som forfatter i 1956. Han skrev en rekke romaner, noveller og barnebøker, i tillegg til dramatikk for scene og fjernsyn. Han skrev manus til den norske filmen "Sult" (1966). Hovedtemaet i Seebergs forfatterskap var erkjennelsen av virkeligheten og problematikken omkring realisme, både som utfordring i litteraturen og som filosofisk tema.
Bøkene hans er blitt oversatt til engelsk, estisk, finsk, fransk, italiensk, litauisk, norsk, spansk, svensk og tysk.


Ålvundeid.
Ålvundeid er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal. Ålvundeid var fra 1837 del av Øksendal formannskapsdistrikt.
1. januar 1899 ble Ålvundeid skilt ut som egen kommune med en befolkning på 462.
1. januar 1960 ble Ålvundeid slått sammen med Sunndal og Øksendal til dagens Sunndal kommune. Ålvundeid hadde ved sammenslåingen 497 innbyggere.


Hengning, trekking og kvartering.
Hengning, trekking og kvartering var en henrettelsesmetode som ble brukt i England og senere Storbritannia. Den var forbeholdt de som var dømt for høyforræderi, og regnes som en av de mest grusomme henrettelsesmetoder som har vært i bruk i Vest-Europa.
Historie.
Metoden ble først brukt under Edvard I under hans forsøk på å ta kontroll over hele øya Storbritannia. Den første som ble henrettet på denne måten var den walisiske prinsen Dafydd ap Gruffydd i 1283. Noen år senere ble den brukt på William Wallace, en hendelse som er gjengitt i filmen "Braveheart".
Det var normalt alminnelige borgere som ble utsatt for denne straffen, mens adelige ble henrettet ved halshugging. Kvinner som ble dømt for høyforræderi ble aldri utsatt for den; de ble normalt brent på bålet.
Siste gang en slik henrettelse ble utført var i 1820, men så sent som i 1867 ble en person dømt til hengning, trekking og kvartering. Etter 1820 ble de dømte «benådet» til andre henrettelsesmetoder. I 1870 ble metoden formelt avskaffet.
Trekking.
Den dømte ble opprinnelig bundet bak en hest og trukket til retterstedet. Ettersom det kunne være lang vei døde flere underveis etter å ha blitt banket mot brosteinene, og man innførte derfor en slede som den dømte ble lagt på slik at han ville overleve turen. Det er mulig at dette opprinnelig skjedde etter hengningen, noe navnet på metoden tilsier, men på det tidspunkt hvor kildene er klare, fant trekkingen sted først.
Hengning.
Det ble brukt sakte hengning, det vil si at den dømte ble heist opp etter halsen slik at kvelning inntraff sakte. Normalt ble de som ble hengt på denne måten hengende til de var døde, men i disse tilfellene ble de tatt ned før døden inntraff.
Kvartering.
Kvarteringen, «firedelingen», startet med at genitaliene ble skåret av og tarmene trukket ut og brent mens den dømte, dersom han var ved bevissthet, så på. Deretter ble han halshugget, og kroppen ble delt i fire deler. Delene ble kokt, normalt i tjære eller saltvann, slik at de ble konservert, og deretter ble de utstilt for å vise hva staten gjør med forrædere. Dette hindret også at tilhengere av den dømte, som oftest hadde ledet en eller annen form for opprør, kunne gi den dømte en verdig begravelse.


Myriam Bédard.
Myriam Bédard (født 22. desember 1969) er en tidligere kanadisk skiskytter.
Femten år gammel deltok hun i sitt første skiskytterrenn, og hun ble kanadisk juniormester i 1987. I 1991 ble Bédard den andre kanadier som vant et verdenscuprenn i skiskyting, og hun ble tatt ut på Canadas lag til OL 1992 i Albertville, hvor Bédard fikk bronse på sprinten (7,5 km). Året etter vant hun sin første store mesterskapstittel, sprinten i VM. Enda bedre gikk det under OL 1994 på Lillehammer, der hun vant begge de individuelle øvelsene.


Dannelse.
Dannelse betyr vanligvis en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint. Dannelse er et språklig, kulturelt og historisk betinget begrep med sammensatt betydning, men kan ofte erstattes med synonymer som «forfinethet», «kultur», «fostring» og «god oppdragelse». Ordet "dannelse" finnes både i norsk og dansk og er, som den svenske varianten "bildning", oversatt direkte fra det tyske "Bildung".
Opprinnelig og moderne betydning.
Den opprinnelige betydningen av det norske dannelsesbegrepet henger nøye sammen med Norges avhengighetsforhold til byråkratiet og kulturen i Danmark da Norge var underlagt kongemakten der. «Dannet» betød for en nordmann opprinnelig at han var «fordansket». Dette hang sammen med at all høyere utdannelse foregikk i København, og at samfunnselitens skrift- og talespråk var dansk. Etterhvert kom dannelsen til å innebære all god oppførsel, takt og tone, og kunnskaper som var erhvervet fra universitetene, såkalt klassisk dannelse). "Bildung" eller "bildning" henger sammen med tanken om at menneskets indre utvikling former et bilde i menneskets indre, et ideal mennesket skal strebe etter. Det svenske verbet "att bilda" kan også oversettes med å skape, danne eller forme, altså gi form eller skape et bilde, og "bildning" kan i denne sammenhengen bety det å «danne en edel og forfinet personlighet».
Det moderne, helhetlige dannelsesbegrepet står for menneskenes livslange utviklingsprosess, hvor de utvider sine åndelige, kulturelle og praktiske ferdigheter og sin personlige og sosiale kompetanse. Ifølge filosofen Ellen Key er dannelsen det vi sitter igjen med etter at vi har glemt det vi har lært. Denne formuleringen kan forstås slik: Den kunnskapen vi har tilegnet oss, blir "internalisert" på en slik måte at vi ikke lenger trenger å huske den bevisst. Med andre ord: Når vi er små, læres vi opp til å sitte pent ved bordet. Den dagen vi ikke har behov for å tenke på at vi skal "sitte pent", men gjør det av selvfølgelig vane, har kunnskapen sunket ned i oss. Den samme prosessen finnes igjen i oppøving av praktiske ferdigheter, som sykling eller dansing. Det er viktig å påpeke at Ellen Key neppe kan ha brukt dannelsesbegrepet slik vi forstår det i Norge. En person som kan sykle, er ikke dermed "dannet" – så her snakker vi nok om mer "høytstående" teoretiske kunnskaper, knyttet til etiske leveregler, litteratur, kunst og musikk, altså kultur generelt.
Dannelse i skolelovene.
Allmenndannelse sto sentralt i norsk skole spesielt i første halvdel av 1900-tallet. Lov om Folkeskolen paa Landet la vekt på like vilkår for by og land i tillegg til skolens oppdrageransvar.
Forskjellige typer dannelse.
Det finnes ofte ulike former for dannelse, blant annet alminnelig dannelse (også kjent under begrepet "folkeskikk") og borgerlig dannelse, hvor den sistnevnte bærer preg av stivere etterfølging av regler for være-/omgangsmåte og antrekk. I tillegg har man også aristokratisk dannelse, kurtoisi, som har en friere, men mer avansert uttrykksmåte. Den har oppstått og utviklet seg ved de kongelige hoffene i Europa.
Dannelse og danning.
Dannelse er den språkformen som brukes på riksmål og moderat bokmål. På nynorsk heter det "danning" (et noe snevrere alternativ på nynorsk kan være "oppseding", som mer tilsvarer oppdragelse). Begrepet danning har ofte også betydningen å "forme", "skape" og "lage" i en mer generell forstand, og ble av en rekke pedaogoger på 70-tallet lansert som et for dem mer vitalt begrep enn det konservative dannelse. Klassisk er Jon Hellesnes artikkel "Ein utdana mann og eit dana menneske: framlegg til eit utvida daningsomgrep" 1969 hvor han trekker frem danning som et begrep som tilsier at man er i en danningsprossess som er åpen, ikke inn i en ferdig dannet form.
Begrepene har imidlertid samme etymologi.
Ordet utdannelse (på riksmål og moderat bokmål) og utdanning (på nynorsk og radikalt bokmål) er avledet av dannelse.


Mount St. Helens.
a>. Røykskyen er nesten 1 km høy.Mount St Helens før utbruddet. Den stiplede linjen viser hva som forsvant.
Mount St. Helens er en aktiv stratovulkan i Washington, nordvest i USA. Fjellet er en del av fjellkjeden Kaskadefjellene. Fjellet var tidligere kjent som Louwala-Clough, som betyr «rykende eller brennende fjell», men fikk sitt nåværende navn sent på 1700-tallet etter en britisk diplomat og baron ved navn St Helens som foretok undersøkninger av området.
Vulkanen er mest kjent for det katastrofale utbruddet 18. mai 1980, som var det mest dødelige og økonomisk ødeleggende vulkanutbruddet i USAs historie. 57 mennesker omkom, i tillegg til at 200 hjem, 47 broer, 24 km toglinjer og 300 km veier ble ødelagt. Utbruddet blåste av toppen av fjellet, noe som resulterte i at fjellet «krympet» fra 2 950 til 2 550 meter. Der hvor toppen hadde vært, var det i stedet blitt et krater med en diameter på 1,5 km.
Nok et større utbrudd skjedde 8. mars 2005; aske og røyk steg til omkring 11 km. Dette utbruddet kom etter en rekke mindre røykutslipp og skjelv den siste tiden.
St. Helens
St. Helens


Stratovulkan.
Stratovulkanen Mount St Helens utbrudd fotografert 19. mai 1982. Røykskyen er nesten 1 km høy.
Stratovulkaner er kjegleformede vulkaner som er blitt formet av seigtflytende lavastrømmer med høyt kiselsyreinnhold, tefra og pyroklastisk materiale. Disse vulkanene kan spy ut mange former for lava; basalt, andesitt, dacite og rhyolite. Alle, bortsett fra basalt, fører som oftest til kraftige eksplosive utbrudd.
En stratovulkan består i mange tilfeller av flere separate åpninger, hvor enkelte kan skape små «kroner» eller kupler på vulkanens sider.
Et eksempel på en stratovulkan er Mount St. Helens nordvest i USA.


Kaskadefjellene.
Kaskadefjellene (eng. "Cascade Range") er en fjellkjede som brer seg nordover fra Sierra Nevada vest i USA. Kjeden er omkring 800 km lang, består av flere nasjonalparker, og høyeste punkt er Mount Rainier med sine 4 392 meter. De høyeste toppene er nesten utelukkende «døde» vulkaner.


Queen (album).
"Queen" er det første albumet fra den britiske gruppa med samme navn, utgitt i 1973. Den ble innspilt ved Trident Studios og De Lane Lea Music Centre i London, og produsert av Roy Thomas Baker, John Anthony og Queen.
Vokalist Freddie Mercury skrev fem av albumets ti sanger. Gitarist Brian May skrev fire sanger, deriblant «Doing All Right» som var skrevet sammen med Smile-medlem Tim Staffell. Trommeslager Roger Taylor skrev «Modern Times Rock and Roll». Albumets siste sang er en kort instrumental versjon av «Seven Seas of Rhye». Den fulle versjonen av denne sangen dukket opp på deres neste album, "Queen II".
Bassist John Deacon ble kreditert som «Deacon John» på albumet, fordi Mercury og Taylor følte det gjorde at han hørtes mer interessant ut. Deacon foretrakk imidlertid å bruke sitt vanlige navn på senere album.
Bonusspor.
Da Hollywood Records ga ut albumet på CD i 1991 fulgte følgende tre bonussanger med.
«Mad the Swine» hadde ike tidligere vært utgitt. «Keep Yourself Alive» var et annet opptak, og «Liar» var en remiks av John Luongo og Gary Hellman.
Keep Yourself Alive.
Brian May skrev «Keep Yourself Alive» etter at bandet hadde blitt til, men før John Deacon hadde blitt med. I et radiointervju om "News of the World" fortalte May at han tenkte på teksta som ironisk og useriøs, men at meninga endra seg totalt da Mercury sang sangen.
Doing All Right.
«Doing All Right» (også stava («Doin' Alright» og «Doin' All Right») var opprinnelig en av Smiles sanger, bandet som senere ble til Queen. Den ble skrevet av Brian May og Smiles frontfigur Tim Staffell.
Sangen endrer seg flere ganger, og inneholder seksjoner med popmusikk og akustisk gitar, og en seksjon som best kan beskrives som hardrock. «Doing All Right» er en av få sanger der Brian May spiller piano.
Queen spilte denne sangen allerede i 1970, og den var den første sangen Freddie Mercury spilte live på piano. I versjonen "At the Beeb" er det Roger Taylor som synger det siste verset.


NM i fotball for kvinner.
NM i fotball for damer er en fotballcup hvor en etter flere runder kårer en vinner i en finale som spilles dagen før cupfinalen for menn. Vinneren får tittelen Norgesmester og kongepokalen for fotball for kvinner.
Finalene.
Finalene er blitt spilt forskjellige steder. Den første finalen ble spilt på Ullevaal Stadion. Deretter ble kampene spilt på et av lagenes hjemmebane fram til og med 1988. Det ble flyttet til et fast sted, Bislett Stadion, i 1989, og holdt seg der til og med 1994-finalen. Fra finalen i 1995 til og med 2005 ble finalene spilt på Ullevaal Stadion igjen, men etter at det regnet tungt under kvinnefinalen det året, ble banen nærmest uspillbar for finalen for herrer. Det ble da besluttet å flytte banen tilbake til Bislett stadion, der kampene ble spilt fra 2006 til 2008. Telenor Arena var arena i 2009 og 2010 og skal være i 2011.
Turneringen.
Turneringen har siden 1985 blitt spilt som utslagsturnering over seks runder. Til og med semifinalen (5. runde) spilles kampen på ett av lagenes hjemmebane; NFF bestemmer hvilket lag som får retten til hjemmebane. Siden 1990 har lagene i den øverste divisjonen (pr. 2010 12 lag) blitt seedet inn i 2. runde. De øvrige lagene blir valgt ut av NFF; alle lag på andre nivå får plass, de øvrige lagene velges ut etter geografiske og sportslige kriterier. I 2010 deltok for eksempel to lag fra 3. divisjon for å representere Vestfold krets, mens flere lag i 2. divisjon fra Vestlandet og Nord-Norge ikke ble tatt ut.
Til og med 3. runde blir kampene satt opp av forbundet etter geografiske kriterier. Kvartfinalen og semifinalen blir trukket.
Sammenlagt.
1. Trondheims-Ørn 8 seire, 6 tap
2. Asker 5 seire, 8 tap
3. BUL og Røa 5 seire, 1 tap
4. Athene Moss 4 seire, 6 tap
5. Klepp og Høland/Team Strømmen, 1 seier, 3 tap
6. Kolbotn, 1 seier, 2 tap
7. Sandviken 1 seier, 1 tap
8. Stabæk, Medkila og Bøler 1 seier, 0 tap
9. Arna-Bjørnar 0 seire, 2 tap
10. Donn, 0 seire, 1 tap


Ilha Grande (øy).
Ilha Grande er en øy som ligger i delstaten Rio de Janeiro i Brasil. Øya ligger i kommunen (municipoen) Angra dos Reis og er på 193 km². Den er fredet som en delstatspark, og det finnes derfor ingen bilveger på øya; i stedet finnes det en rekke turstier. Tidligere hadde Ilha Grande et fengsel for oppbevaring av farlige fanger, men dette er nå nedlagt. Man kan komme til øya ved å ta båt fra Mangaratiba eller Angra dos Reis.


Petrópolis.
Petrópolis er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Keiser Dom Pedro II og hoffet hans brukte byen som en residens fra 1843 og fikk blant annet bygget et keiserpalass i byen. Petropolis ligger 830 moh. i fjellene Serra dos Órgãos, noe som gjør at byen har et markert kjøligere klima enn Rio de Janeiro by.


Queen II.
"Queen II" er det britiske rockebandet Queens andre plate, utgitt i 1974. Plata ble innspilt i Trident Studios, Storbritannia, og tekniker var Mike Stone. LPen brukte «Hvit side» og «Svart side» istedet for «Side A» og «Side B», med bilder av bandet kledd i respektive farger. Bildet på platas cover ble ofte brukt av bandet videre i karrieren, spesielt i musikkvideoen til sangen Bohemian Rhapsody.
Det meste på den hvite siden ble skrevet av gitarist Brian May, med ei låt fra trommeslager Roger Taylor. Denne siden fremstår som variert utrykksmessig, med alt fra ballader til tungmetall. Den svarte siden, som i sin helhet er skrevet av Freddie Mercury, er musikalsk veldig eksentrisk og tildels meget kompleks og sofistikert. Her er det masse tungmetall og ballader, og uttrykket er mørkt og tildels barokt. Et tydelig eksempel på det barokke tilsnittet er en cembalo-drevet sang inspirert av Richard Dadds maleri «The Fairy Feller's Master-Stroke», hvor handlingen er tatt fra Shakespeares "En midtsommernatts drøm".
Lyrisk er plata inspirert av middelalderfantasi, men den har også sanger om romanse.


Henrik Nordbrandt.
Henrik Nordbrandt (født 21. mars 1945 i Frederiksberg, Danmark) er en dansk forfatter og lyriker.
Henrik Nordbrant har studert kinesisk, tyrkisk og arabisk ved Københavns Universitet. Han har tilbrakt det meste av sitt voksne liv i Tyrkia, Hellas og Italia, og Nordbrandts lyrikk er sterkt påvirket av byene, landskapene og klimaet i Middelhavsområdet.
Nordbrandt utgav sin første diktsamling, "Digte", i 1966, da han var 21 år. Siden har han vært forfatter på heltid. Foruten dikt har han skrevet en roman, en barnebok og en tyrkisk kokebok. Han har også oversatt tyrkisk poesi. Fra 1980 mottar han livsvarig kunstnerlønn fra det danske Statens Kunstfond.
I 2000 ble Nordbrant tildelt Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Drømmebroer". Hans dikt "Violinbyggernes by" ble i 2006 som ett av 24 fra dansk kulturhistorie tatt med i det danske Kulturdepartementets Litteraturkanon.


Sheer Heart Attack.
"Sheer Heart Attack" er ei plate av det britiske rockebandet Queen. Dette var deres tredje plate, og den kom ut i 1974, etter den relativt lunkne mottakelsen av deres to første plater, Queen og Queen II. Den var produsert av Queen og Roy Thomas Baker for EMI i Storbritannia, og Elektra Records i USA.
Singelen «Killer Queen» nådde andre plass på britiske lister, og gav bandet sin første opptreden på Top of the Pops.
Flere av sangene på denne plata stammer fra Queens fødsel, og det tidligere bandet "Smile". «Brighton Rock» har en ekstrem gitarsolo av Brian May, som begynte livet i "Smile"-sangen «Blag», for så å ta veien om live- og BBC-versjonene av sangen «Son and Daughter», før den fant sin vei til denne platas åpningsspor. «Stone Cold Crazy» var den første sangen skrevet av alle fire Queen-medlemmer etter at John Deacon fullførte rekka i 1972. Siden ingen av dem kunne huske hvem som hadde gjort hva på sangen når de spilte inn plata, ble de enige om å kreditere den til alle medlemmene.
«Now I'm Here» var skrevet av Brian May mens han bedret seg etter en infeksjon (fra en møkkete vaksinasjonsnål han måtte ta før deres Australia-turné samme år). Den viser deres støtte til «Mott The Hopple», som de åpnet for på deres Nord-Amerika-turné, som ble avsluttet når May ble syk.


Trondheims-Ørn.
Sportsklubben Trondheims-Ørn er en norsk fotballklubb. Klubben ble stiftet i Trondheim 18. mai 1917 og begynte med kvinnefotball i 1972.
Klubbens lag i kvinnefotball er (per 2009) det mestvinnende kvinnelaget i norsk fotball med 8 cupmesterskap og 7 seriemesterskap. Klubben har vunnet The Double 4 ganger. I 2004 ble Ørn det første norske fotballag som spilte seg fram til semifinalen i en europacupturnering. I juni 2009 passerte trønderlaget Asker på maratontabellen, og ligger dermed på 1. plass.
De mest kjente fotballspillerne fra Trondheims-Ørn er Ann Kristin Aarønes, Karen Espelund, Ragnhild Gulbrandsen, Gøril Kringen, Brit Sandaune, Merete Myklebust, Anita Waage, Randi Leinan og Unni Lehn.
Skrivemåte.
Klubbens opprinnelige navn var "Ørn". For å unngå forveksling med andre lag med samme navn, ble i tidligere tider betegnelsen "Ørn, Trondheim" brukt. Etter hvert ble også betegnelsen "Trondheims-Ørn" tatt i bruk. Men skulle dette navnet skrives med bindestrek eller skråstrek? De to skrivemåtene ble brukt om hverandre i flere tiår. I forbindelse med at klubben fikk ny logo, vedtok klubben i 2003 at offisiell skrivemåte skal være med bindestrek.
Historie.
Sportsklubben Ørn ble stiftet av en guttegjeng på Lilleby ved Lademoen i Trondheim 18. mai 1917 (dagen før Rosenborg). Ørn var en typisk arbeiderklubb, og ble medlem av Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Fotball var den største aktiviteten, og Ørn hadde flere spillere på AIFs landslag, bl.a. Sigurd Høidal. Men klubben hadde også utøvere innen ski, skøyter og friidrett. De mest kjente utøverne fra Ørn er fotballspillerne Odd Iversen og Sverre Brandhaug samt skøyteløperen Hjalmar Andersen.
Herrefotballen i Ørn ble nedlagt i 1984, og ishockeyaktiviteten, som startet i 1961, gikk inn i Trondheim Ishockeyklubb (TIK) i 1990/91. Siden da har klubben vært en ren kvinnefotballklubb.
Topplag fra begynnelsen (1972-1983).
Kvinnefotballen i Ørn startet i 1972. Initiativtaker var Brynhild Normann fra Harstad. Ved hjelp av avisannonser inviterte klubben interesserte damer til et møte på "Trubadur". Datoen for møtet var 13. januar 1972. Ørn gjorde seg raskt bemerket innenfor kvinnefotballen, og spilte seg fram til finalen i det uoffisielle norgesmesterskapet allerede i 1974. Ørn vant det uoffisielle NM i 1977. Fra 1978 ble det arrangert offisielle NM i regi av NFF, og Ørn var tapende cupfinalist i både 1978 (tap på straffekonkurranse) og 1980 (tap etter omkamp). Begge gangene tapte Trondheims-Ørn for BUL. I året imellom, i 1979 tapte Ørn overraskende for Sunndal, og kom dermed ikke videre til kvartfinalen.
I perioden 1981-1986 dominerte Trondheims-Ørn Trøndelagsgruppen i 1. divisjon sammen med Troll. Ørn vant gruppen i 1981 og 1983. I 1983 vant også Ørn seriefinalen mot vinneren av Østlandsgruppen, Setskog, og ble uoffisielle seriemestre.
I toppen uten mesterskap (1984-1991).
Ørn vant Trøndelagsavdelingen klart i både 1984 og 1985, men lyktes ikke i sluttspillene mot vinnerne fra Østlandet og Vestlandet. I 1984 endte Ørn på 2. plass etter Sprint/Jeløy, mens i 1985 ble Ørn nummer tre etter Nymark og Asker.
I 1986 handlet det både om seriemesterskap og kvalifisering til den første landsomfattende 1. divisjon i 1987. Troll vant serien dette året, men også Ørn på 2. plass var kvalifisert for den nye landsomfattende 1. divisjon fotball for kvinner. Ørn kom også til cupfinalen i 1986, som endte med 0-3 tap mot Sprint/Jeløy på Lerkendal.
I 1987 endte Ørn på 6. plass i 1. divisjon, men var bare to poeng fra bronsemedaljene. I 1988 tok Ørn bronse, mens det ble 4. plass i både 1989 og 1990. I 1991 var Ørn derimot bare en hårsbredd fra å rykke ned i 2. divisjon. I 1989 var Ørn i cupfinalen igjen, men tapte 1-2 mot Klepp, forøvrig klubbens fjerde cupfinaletap. Klubben sto på dette tidspunkt fortsatt uten noen offisielle mesterskap (både cupmesterskapet i 1977 og seriemesterskapet i 1983 var uoffisielle.)
Norges beste lag (1992-2003).
På begynnelsen av 90-tallet fikk Ørn en rekke nye spillere som skulle komme til å dominere norsk kvinnefotball i en årrekke. Brit Sandaune og Gøril Kringen kom fra Stjørdals/Blink i 1990. Ålesund-laget Spjelkavik rykket opp i 1. divisjon i 1992, men rykket like fort ned igjen. Ann Kristin Aarønes, Merete Myklebust og Anita Waage fant alle veien til Ørn etter nedrykket. Unni Lehn kom fra Melhus i 1994. Disse spillerne, sammen med Monica Enlid og veteranen Tone Haugen, utgjorde stammen i laget som dominerte norsk kvinnefotball på midten av 90-tallet.
Etter at Ørn med nød og neppe unngikk nedrykk i 1991, skulle det nemlig gå bare oppover. I 1992 endte Ørn på 5. plass i serien, mens i 1993 ble det andreplass bak Sprint/Jeløy. Randi Leinan ble seriens toppscorer med 26 mål. Dessuten vant Ørn sitt aller første offisielle mesterskap da de slo Asker 3-2 i cupfinalen.
I 1994 vant Ørn serien fire poeng foran Asker, klubbens første seriemesterskap. Ørn gjentok også bedriften i cupen, denne gangen ble Donn slått 5-1 i finalen på Bislett. Året etter var Ørn suverene og var seriemestre allerede tre runder før slutt. Randi Leinan ble toppscorer med 31 mål, og slo Odd Iversens rekord med 30 mål på 18 kamper fra 1968. Ørn kom også til cupfinalen (som nå var flyttet til Ullevaal), men her ble det tap 2-3 mot Sandviken etter ekstraomganger foran 6200 tilskuere. Dette tilskuertallet var rekord for kvinnecupfinalene, og denne rekorden ble stående i mange år.
I 1996 åpnet Ørn med seier 10-2 mot Gjelleråsen i første seriekamp, men tapte deretter 1-3 mot Sandviken. Ørn og Sandviken kjempet lenge om seriegullet, men Sandviken kollapset mot slutten av sesongen og endte til slutt 11 poeng bak Ørn, som vant serien. Randi Leinan ble igjen toppscorer med 27 mål. Ørn vant også cupfinalen med 3-0 over Klepp. På fem cupkamper slapp ikke Ørn inn ett eneste mål, samlet målforskjell på cupkampene var 22-0.
I 1997 gjentok Ørn suksessen med seier i både serie og cup, og greide dermed kunststykket å vinne "The Double" to år på rad. I tillegg fullførte Ørn en historisk trippel da de også vant den nordiske serievinnerturneringen etter å ha slått danske Fortuna Hjørring 5-0 i finalen.
At det gikk an å slå Ørn fikk vi ikke se tegn til før i 1998-sesongen, da Asker var de uslåelige – de vant alle kampene de spilte i serien og vant med 14 poeng på nummer to – Ørn. Ørn vant imidlertid cupen. Asker greide nesten å gjenta praktresultatet i 1999, men det ble fire kamper med poengtap, og Ørn knappet inn avstanden til fire poeng. Med Trine Rønning, Gunhild Følstad og Ragnhild Gulbrandsen med på laget vant imidlertid Ørn tilbake hegemoniet, og vant den serien i 2000 med ett poeng på Asker. Imidlertid ble det tap i cupen, der Trondheims-Ørn ble sendt ut i semifinalen mot Bjørnar, og var for første gang siden 1992 ikke i finalen.
I serien i 2001 var Ørn igjen suverene, og vant serien med klar margin. I Europacupen samme år vant Ørn lett i gruppespillet mot motstandere fra Island, Belgia og Hviterussland, men tapte overraskende kvartfinalen mot HJK Helsinki. Året etter gjentok det samme seg, Ørn vant serien, men tapte kvartfinalen i europacupen mot Fortuna Hjørring.
Toppserien 2002 markerte et lite skille for Ørn. Det ble en tredjeplass, den dårligste plasseringen siden 1992. Ørn vant imidlertid cupen i et spennende oppgjør mot Arna-Bjørnar som ble avgjort på ekstraomganger. Året etter virket Ørn sterke igjen, etter at de vant serien men de ble slått ut av Kolbotn på straffer i cupen. Serieseieren markerte Ørns gullrekke som avsluttet, med sju seriegull og åtte cupgull, en rekke som hittil ikke er slått.
Middelmådighet (2004-).
Ørn hadde mistet flere spillere etter hvert, og ingen virkelig store hadde kommet til. I 2004-sesongen var Ørn ikke den stormakten de var allerede året før, og Røa vant overraskende The Double. For Ørn betydde det at de opplevde sin første sesong uten triumfer. Et slags plaster på såret var at Ørn gjorde god figur i UEFA Women's Cup da de kom til semifinalen. Der møtte de imidlertid 1. FFC Turbine Potsdam, som rundspilte trondheimslaget.
Der Ørn i alle tilfelle hadde vunnet medalje i 2004, greide ikke laget det i 2005-sesongen. Det ble en fjerdeplass i serien og kvartfinale i cupen. Til tross for en fremgang i 2006-sesongen, da laget kjempet om seiren (og tapte på målstreken), ble det klart at det var en lang vei opp for Ørn. 2007-sesongen endte med en sjetteplass (av tolv lag), og 2008-sesongen ble en katastrofe med en niendeplass. Etter dette kom sjetteplassen fra 2009-sesongen som en fremgang. Riktignok ble det noen stygge resultater, med 0-7, borte mot Stabæk som det styggeste Trondheims-Ørn har tapt. Det skilte til slutt bare to poeng opp til femteplassen. Trondheims-Ørn var også i semifinalen i cupen for første gang siden 2006. Det så imidlertid mørkt ut for Ørn da de lå an til å miste lisensen på grunn av økonomiske problemer, men det gikk så vidt det var for Trondheims-Ørn, slik at de spiller i Toppserien også i 2010.
2010-sesongen ble også en fremgang. Ørn startet med to tap, men holdt resten av sesongen godt, og hadde bare ett stygt tap, hjemme mot Stabæk, som endte 1-5. Ellers ble det framgang med to svært tette tap mot Røa og dobbeltseier mot Kolbotn. På tross av at alle stjernene fra tidligere med unntak av Kristin Lie var borte, lyktes Ørn å ta femteplassen. Det var fem poeng opp til fjerdeplassen og ni til medalje. Det ble medalje på Ørn denne sesongen da de noe overraskende kom til finalen på bekostning av Arna-Bjørnar. Finalen mot Røa endte riktignok langt styggere enn de to seriekampene, men Ørn hadde markant framgang, da de var i sin første finale siden 2002.
Ørn og landslaget.
I 1995 hadde Ørn fire spillere på det norske landslaget som vant VM-gull i Sverige: Merete Myklebust, Ann Kristin Aarønes, Randi Leinan og Anita Waage. Ann Kristin Aarønes ble også toppscorer i VM. Ørn hadde med seks spillere i Norges OL-tropp som vant OL-gull i Sydney i 2000: Gøril Kringen, Gro Espeseth, Brit Sandaune, Bente Kvitland, Unni Lehn og Ragnhild Gulbrandsen.
Hjemmebaner.
I 1987, det første året med en landsomfattende 1. divisjon i norsk kvinnefotball, spilte Ørn sine hjemmekamper på Lerkendal Stadion, den gang et kommunalt anlegg. Året etter flyttet Ørn til Rosenborgbanen, som var klubbens hjemmebane helt fram til 2005.
I 2006 ble klubben tvunget til å flytte fra Rosenborgbanen på grunn av nye lisenskrav fra Norges Fotballforbund (NFF). Ørn ble dermed nødt til å spille hjemmekampene på Lade i 2006-2007, Lerkendal Stadion i 2008, Dalgård (Byåsen Arena) i 2009-2010 og DnB NOR Arena på Ranheim i 2011-2012.
I 2012 fikk Ørn en istand en avtale om leie av Lade 5 av Trondheim kommune. I første omgang skal det legges kunstgress, og på sikt er det planlagt oppgraderinger av tribuner og garderober slik at denne banen kan bli godkjent for Toppseriespill.


Gvarv.
Gvarv er et tettsted i Sauherad kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved den nordlige enden av innsjøen Norsjø omtrent syv kilometer øst for Bø. Riksvei 36 går gjennom Gvarv og nordvest til Bø og Seljord. Fem kilometer øst for Gvarv ligger kommunesenteret Akkerhaugen.
Stedet.
Bygden har Norges største stamme av frittlevende bever, og beversafari er en populær turistaktivitet.
Gvarvianerne strides om opphavet til stedsnavnet. Noen mener at det stammer fra gammelnorsk "hvarf", som betyr krumning, siden stedet ligger ved en buktning av Bøelva. Denne teorien støttes også av Norsk stadnamnleksikon.
Gvarv har lenge vært kjent for å ha Norges høyeste offisielt målte sommertemperaturer. Dette endret seg imidlertid noe da den meteorologiske målestasjonen ble flyttet høyere opp i terrenget i 1989. Dette har ført til protester og demonstrasjoner der en kastet epler på den nye værstasjonen.
Epledyrking.
Gvarv blir regnet som Norges frukthovedstad, og sentrum er sterkt preget av bygdens hovednæring. Et stort fruktlager opptar nærmere halvparten av den ene siden av sentrum – mens spisestedet «Kjernehuset» ligger på motsatt side. Gvarv er kjent for det lett selvironiske slagordet: «Bit i det sure eplet, stopp på Gvarv.» Kommunevåpenet er et forgylt epletre på blå bakgrunn.
Kunst og kultur.
Erik Werenskiold malte flere av sine mest berømte landskapsbilder i omegnen av Gvarv, blant annet «Telemarksjenter».
Den svært kontroversielle kroppskunstneren Arild Rekkedal er en av de som i dag ivaretar noe av Gvarvs kunsttradisjoner. En annen er grafikeren Olav Bjørgum.
Gvarv i er også hjemsted til kulturopplevelsen Kartfestivalen. Festivalen startet i 2005, og i tillegg til konserter arrangeres det kunstutstillinger, litteraturforelesninger, foredrag og poesi-slam. Kartfestivalens arrangører delte i 2005 prisen for «Årets telemarking».
Kulderekord.
Gvarv innehar kulderekorden for Telemark fylke på -37,8 grader, satt den 9. februar 1966. Gvarv har også målt den nest høyeste temperaturen i Telemark, 34,4 grader, den 20. juni 1970. (samme dag som Nesbyen satte norgesrekord).


Doblougprisen.
Doblougprisen er en litteraturpris som deles ut av Svenska Akademien. Prisen deles ut til svensk og norsk skjønnlitteratur, samt til litteraturhistorisk forskning. Prissummen er (i 2011) 150.000 kroner.
I 1938 testamenterte Birger Dobloug sine eiendeler til Svenska Akademien som et fond for skjønnlitteratur. De norske prisvinnerne utpekes av Den norske forfatterforening.
Prisvinnere.
Norge


Hanne Ørstavik.
__notoc__
Hanne Cathrine Ørstavik (født 28. november 1969) er en norsk forfatter. Hun vokste opp i Tana i Finnmark, men flyttet til Oslo da hun var 16 år gammel.
Hun er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med fagene psykologi, fransk og sosiologi. Hun har også to grunnfag fra Statens Lærerhøgskole i drama og forming, og har gått på forfatterstudiet i Bø. Både forfatterens utdanning og oppvekst utgjør en tematisk klangbunn i flere av hennes romaner.
Hun debuterte med romanen "Hakk" (1994) og fulgte opp med "Entropi" (1995). Det som karakteriserer disse bøkene er en minimalistisk stil der det brukes korte, beskrivende setninger, fokuseres på observasjoner og konkrete registreringer.
Romanene skrevet på slutten av 1990-tallet viser forfatterens utvikling. "Kjærlighet" (1997), "Like sant som jeg er virkelig" (1999) og "Tiden det tar" (2000) regnes tematisk som en trilogi. Trilogien skildrer nære familierelasjoner, der foreldrefigurene svikter. Hun skildrer personer som har vanskelig for å finne et adekvat språk, og derfor stenges ute fra kommunikasjonen eller stenges inne i seg selv.
Hanne Ørstavik har mottatt en lang rekke litterære priser for sine bøker, og de er oversatt til mange språk. De fleste romanene til Hanne Ørstavik har fått stor oppmerksomhet fra både kritikere og publikum. Men forfatterskapet er også omdiskutert. Ørstavik har blant annet blitt kritisert for å bruke levende modeller i sine romaner. Unn Conradi Andersen viser i en studie utgitt i 2009 hvordan blant annet Hanne Ørstaviks bøker har blitt rammet av en stereotyp kritikk med beskyldninger om intimisering og melodrama, som ikke på samme måte rammer mannlige forfattere.
Ørstaviks forfatterskap har vært gjenstand for mange hovedoppgaver ved norske universitet. I 2008 ble boken "Åpninger. Lesninger i Hanne Ørstaviks forfatterskap" utgitt. Ifølge forordet skal den videreføre «den engasjerte debatten».


Lambeth Bridge.
Lambeth Bridge er en bil- og gangbro over Themsen i retning øst–vest i sentrale London. Themsen renner nordover ved krysningspunktet, og den neste broen nedover elven er Westminster Bridge, mens den neste broen oppover er Vauxhall Bridge.
På broens østlige side, i Lambeth, ligger Lambeth Palace (embedsboligen til erkebiskopen av Canterbury), Albert Embankment, sykehuset St. Thomas' Hospital og FNs sjøfartsorganisasjon IMO. På den vestlige side, i Westminster, er Thames House (hovedkvarteret til MI5), Horseferry House, Clelland House, Abel House, skyskraperen Millbank Tower og nasjonalgalleriet Tate Britain. Palace of Westminster ligger et kort stykke nedover elven, i nord gjennom Victoria Tower Gardens.
Den nåværende broen, tegnet av Geoffrey Groves, ble åpnet 12. juli 1932 av Georg V av Storbritannia. Den har fem brospenn og bringer biltrafikk i fire filer mellom en rundkjøring i nord og en annen rundkjøring på Albert Embankment ved Horseferry Road.
Den forrige konstruksjonen var en hengebro, rundt 250 meter lang, tegnet av sivilingeniøren Peter W. Barlow. Den ble godkjent av parlamentet i 1860 og åpnet som en avgiftsbelagt bro i 1862, men betenkeligheter rundt tryggheten, kombinert med klønete bratt adkomst for kjøretøyer trukket av hest, medførte at den snart ble brukt kun som gangbro. Avgiften ble opphevet i 1879 da Metropolitan Board of Works overtok ansvaret for vedlikehold av broen – den hadde da rustet kraftig.


Internettsjargong.
Bruken av datamaskiner som kommunikasjonsmiddel har i løpet av årene skapt en egen dataterminologi som består av ulike sjargonger og «slang»-uttrykk som ofte er vanskelig å forstå for uerfarne brukere. Mange av uttrykkene stammer fra en forkortet militær kommunikasjon og har siden har kommet etter utbredelsen av Internett og SMS, og bærer preg av et ønske om å spare tastetrykk, i tillegg til at uttrykkene i de fleste tilfellene blir skrevet utelukkende ved hjelp av små bokstaver. Chat-akronymer ble utviklet av brukere av elektroniske oppslagstavler (BBS-er) allerede før Internett ble vanlig for folk flest.
Emoticons.
Ordet kommer av "emotions = følelser" og "icons = bildesymboler". Emoticons uttrykker følelsestilstander og har såkalte smileys som forbilde. På de fleste kan du se hva emoticonet blir om du legger hodet ditt på skakke (som oftest til venstre). Eksempel:;-) ser du ikke hva dette er for noe, så er det et emoticon med et ansikt som blunker med det ene øye.
Blogg.
Blogg (eng: blog) er en forkorting av "weblogg", dvs en logg eller dagbok som føres på en internettside.
Engelsk språk og rettskrivning.
Det meste av den første utviklingen av computer- og nettverksteknologier fant sted i engelskspråklige land, særlig i USA. Dette førte til at de internasjonale publikasjonene om temaet som regel var skrevet på engelsk og nye begreper fikk engelske navn. Dataterminologien har derfor en svært sterk innflytelse fra engelsk.
For å fremheve spesielle forhold benyttes ofte en spesiell rettskrivning. Et eksempel: illegale eller halvlegale temaer blir ofte kjennetegnet ved at flertalls-"s" blir utskiftet med "z", eller en "z" blir ganske enkelt etterhengt – wares blir til warez, tools blir til toolz.
«Leet speak».
"Leet speak", eller «1337 5p34k» er en måte å skrive på hvor bokstaver blir erstattet med siffer eller andre tegn som ligner på bokstaven i utseende. Ordet «leet» (også «1337», «l33t») kommer fra det engelske ordet «elite». Et eksempel på leet speak er «j00 4r3 1337», som betyr «You are elite».
Akronymer og rettskrivning.
For å kunne uttrykke seg raskt ved chatting, brukes akronymer mye. «Afaik» betyr for eksempel «såvidt jeg vet» ("as far as I know"), mens «brb» betyr «straks tilbake» ("(I'll) be right back").
For å skrive raskere og for å unngå spesialtegn som ikke finnes på mange tastaturer blir ofte rettskrivningen på Internett drastisk forandret. I en del firmaer har det for eksempel begynt å bli vanlig å skrive e-post uten store bokstaver.


Świnoujście.
Świnoujście (tysk "Swinemünde") er en by i landskapet Pommern i det nordvestre Polen, på øyene Uznam (Usedom) og Wolin (Wollin) med omkring 41 000 innbyggere (2004). Świnoujście var til 1945 tysk. Både det polske og det tyske navnet betyr «Swines munning».
Świnoujście er delt i to av Świna (tysk: Swine), den naturlige kanalen som utgjør skipsleden mellom Szczecin og Østersjøen.
De to delene av byen bindes sammen av ferjer. Fra bydelen Warszów på Wolinsiden er det fergeforbindelser til Ystad og Malmö i Sverige og til København og Rønne i Danmark. Bussene fra Oslo til byer i Polen benytter forbindelsen Ystad-Świnoujście. På Uznamsiden finnes en severdig strandpromenade og en kurpark. Siden 1975 er den tidligere selvstendige småbyen og badebyen Międzyzdroje på Wolin innlemmet i Świnoujście.
Historie.
Świnas munning ut i Østersjøen
Området var i mange århundrer bebodd av vestslaviske stammer, noe navnene vitner om. Til og med landskapsnavnet Pommern har slavisk opprinnelse ("po more" = ved havet). Men ved den tyske bosetningsekspansjon gjennom høy- og senmiddelalderen ble denne befolkningen assimilert og germanisert.
Świna betraktes også som en elv, noe den utvilsomt var i tidligere tider før havnivået innenfor og utenfor Uznam og Wolin ble utlignet slik at det kun er i tider da elven Odra (Oder) har hatt særlig høy vannføring at det er en virkelig vesentlig forskjell i nivået på vannspeilet. På begge sider av Świna lå det fiskerlandsbyer.
Ved begynnelsen av 1600-tallet ble Świna gjort farbar for større skip, og Swinemünde, som ble grunnlagt ved på vestsiden av Świna i 1748, fikk etter hvert militære befestninger og gitt bystatus av prøysserkongen Fredrik den Store i 1765.
Swinemünde var en ytre havn for Stettin (Szczecin). Byen hadde brede gater uten brostein, enetasjes hus bygd i hollandsk stil, og hadde på den måten et landsens preg. Men dens næringsveier var, med unntak av fiskeriene, så godt som utelukkende knyttet til sjøfarten. Havneinnfarten, som gjerne ble ansett som den beste på hele den prøyssiske østersjøkysten, var beskyttet av to lange moloer, og var sterkt befestet. På øya Wolin på motsatt side av Świna var et høyt fyrtårn. I 1897 ble Kaiserfahrt-kanalen åpnet. Den skar gjennom en sørøstlig svipp av Usedom, og den øya som slik ble dannet øst for kanalen ble gitt navn etter den største landsbyen der, Kaseburg. Hele Świna og Keiserfahrt-kanalen ble mellom 1900 og 1901 gjort så dyp at fra da av kunne også større skip nå inn til Stettin. Med dette ble Swinemündes betydning som havneby kraftig redusert.
Under annen verdenskrig, den 12. mars 1945, ble Swinemünde gjenstand for et kraftig amerikansk bombeangrep. Amerikanerne satte inn hele 661 bombefly av typene "B-17 Flying Fortress" og "B-24". Minst 23 000 mennesker omkom, i stor grad tyske flyktninger fra Øst-Preussen. Angrepet på dette sene tidspunkt av krigen har utløst undring, både ettersom Swinemünde lå noe utenfor noen naturlig angrepsakse mot Berlin, og fordi det burde ha vært kjent at flyktninger fra øst ble satt i land der. På den annen side hadde Swinemünde et viktig havneanlegg for den tyske Kriegsmarine, og ville også være et naturlig landstigningssted for tyske forsterkninger fra gjenværende lommer på den baltiske kyst.
Etter annen verdenskrig ble byen okkupert av Stalins røde armé og deretter etter sovjetisk initiativ og som følge av Potsdamkonferansen innlemmet i Polen. Byens navn ble forandret til Świnoujście, og dens tyske befolkning fordrevet og erstattet med polakker, som selv hadde blitt fordrevet fra de polske områdene i øst annektert av Sovjetunionen.
Grenseflytningen skjedde "de facto" i oktober 1945, med en formalisering ved Görlitz-avtalen mellom DDR og Polen den 6. juli 1950. Grenseendringen ble anerkjent av Tyskland i 1990 etter gjenforeningen av Vest-Tyskland og DDR. Świnoujście er ved siden av Szczecin og omliggende områder de eneste områdene som ligger vest for den linje som defineres av elvene Oder og Neisses løp.


Fernando Affonso Collor de Mello.
Fernando Affonso Collor de Mello (født 12. august 1949 i Rio de Janeiro) var president i Brasil i perioden 15. mars 1990 til 29. desember 1992.
Collor de Mello er opprinnelig fra en velstående familie i delstaten Alagoas. Ved presidentvalget i 1989 vant han over utfordreren Luiz Inácio Lula da Silva. Collor de Mello ønsket å åpne opp og revitalisere Brasils økonomi. Hans hardhendte økonomiske politikk møtte imidlertid gradvis større motstand etter hvert som de negative konsekvensene ble mer og mer synlige. Det skulle imidlertid være hans innblanding i en svært omfattende korrupsjonsskandale som gjorde at han ble tvunget til å forlate presidentposten. Den 29. desember 1992 gikk Collor de Mello fra presidentposten og noen timer senere stevnet Senatet han for riksrett. Collor de Mello flyktet deretter til selvpålagt eksil i Miami. Anklagen mot Mello ble frafalt i 1994 på grunn av mangel på bevis, men han ble samtidig fratatt alle politiske rettigheter for en periode på åtte år.Han prøvde i 2000 å bli valgt som borgermester i São Paulo samt som guvernør i Alagoas i 2002, begge ganger uten å lykkes. I 2006 ble Collor valgt som delstaten Alagoas representant til det brasilianske senatet.


Brasils politiske system.
Grunnloven.
Den nåværende grunnloven i Brasil er den syvende i rekken og ble vedtatt den 5. oktober 1988. Makten er tredelt i en lovgivende, utøvende og og en dømmende del. Loven gir omfattende fullmakter til de føderale myndighetene. Loven er større enn en tradisjonell grunnlov, da den behandler tema som er infrakonstitusjonelle i andre land (skatter og sosiale støtteordninger).
Landet har direktevalg på president og visepresident, som velges på samme stemmesedel og som sitter i 4 år. På midten av 1990-tallet ble det vedtatt en grunnlovsendring som gjør det mulig for presidenten å stille til gjenvalg, slik at han kan fungere for en periode på til sammen åtte år.
Lovgivende makt: Parlamentet.
Parlamentet, "Congresso Nacional," består av to kammer.
For tiden er det 11 politiske partier representert i parlamentet.
Partier.
Den Demokratiske Bevegelse (PMDB), Brasils Arbeiderparti (PTB), Brasils Sosialdemokratiske Parti (PSDB), Brasils Sosialistparti (PSB), Brasils Progressive Parti (PPB), Kommunistpartiet i Brasil (PcdoB), Det Demokratiske Arbeiderparti (PDT), Den Liberale Front (PFL), Det Liberale Parti (PL), Det Populære Sosialistparti (PPS), Arbeidernes Parti (PT)
Utøvende makt: Presidenten.
Presidenten har omfattende makt, og er leder både for landet og regjeringen. Det er også han som utpeker regjeringen. I perioden 2003–2011 var Luiz Inácio Lula da Silva Brasils president mens José Alencar Gomes da Silva er visepresident. Brasil fikk 1. januar 2011 sin første kvinnelige president, Dilma Rousseff.
Dømmende makt: Domstolene.
Brasils domstoler er organisert i delstatlige og føderale domstoler med ulike jurisdiksjoner. I tillegg har man en Høyesterett.


Færder fyr.
Færder fyr er et fyr som ligger på den midterste av de tre øyene som utgjør Tristein (også kalt Lille Færder). Øyene tilhører Tjøme kommune i Vestfold. Fyret ble støpt i jern ved Bærums verk. Det ble ferdigstilt i 1857 og rager 47 meter over havflaten. Selve tårnet måler 43 meter og er landets nest høyeste støpejernstårn. Lysstyrken er 3 570 000 candela og lysvidden 19 nautiske mil.
Det første Færder fyr ble bygd i 1697 på øya Store Færder like nord for dagens fyr. Dette var et privat fyr formet som en åpen, smidd fyrgryte. Gryta stod rett på bakken og fyrpasseren etterfylte med kull og ved hele natta. På et år ble det brent omkring 540 tønner med kull. I 1799 overtok det offentlige ansvaret for fyrdriften, og et tårn med stor lykt stod ferdig i 1802. Kullfyret ble erstattet av et linseapparat og fyrlamper drevet på petroleum i 1852. Få år etterpå ble også et nytt tårn bygd på øyene litt lenger sør, der det stod ferdig i 1857. I dag drives fyret av elektrisitet.
Færder er med sin beliggenhet et av hovedmerkene til skipsfarten i Oslofjorden. Området rundt Færder fyr kan være meget værhardt, og karakteriseres av «Den norske los» som et farlig sted å være når høststormene setter inn.
Hele fyrstasjonen fikk status som "Fredet etter lov om kulturminner" i 1997. Man kan også fortsatt se ruinene etter bebyggelsen på Store Færder.
Klima.
Færder fyr har et moderat kystklima med relativt lite nedbør, milde vintrer, varme somrer og liten forskjell mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. met.no har drevet meteorologiske målinger på Færder fyr siden 1885. Målestasjonen ble automatisert i 2006. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
I den rekordvarme sommeren 1997 ble det registrert i alt 18 tropenetter ved målestasjonen. Færder markerer seg dermed som det stedet i Norge med flest tropenetter, det vil si sommernetter da nattetemperaturen ikke går under 20 grader celsius. Høyeste og laveste registrerte temperaturer på Færder er henholdsvis 28,0 grader 10. juli 1955 og −23,0 grader 25. januar 1942.


Skjærgård.
Skjærgård er betegnelsen på en landform av navigerbart kystområde bestående av øyer, holmer og skjær. Skjærgården bryter bølgene fra storhavet utenfor og beskytter kysten og eventuelle fjorder innenfor. Begrepet "skjærgård" må ikke forveksles med "øygruppe". Skjærgård et et karakteristisk trekk ved Norge, deler av Sverige, Finland, og Skottland. Tilsvarende landform finnes også utenfor Kroatia, det sørlige Chile og sørøstlige Alaska ("Alexander-arkipelet").
Det motsatte av skjærgård er åpen kyst. Det meste av Norskekysten har en skjærgård. Unntakene er de farlige partiene på kysten der skip må gå utenom: Jæren, Stad, Hustadvika, og Varangerhalvøya.


Borgværet landskapsvernområde.
Borgværet landskapsvernområde ble opprettet i 2002 og ligger i Vestvågøy kommune i Nordland. Landskapsvernområdet har dyrelivsfredning og har et areal på 1418 dekar (hvor 587 dekar er sjøareal) og er fredet på grunn av et egenartet kultur- og naturlandskap. I området ligger også Borgværet naturreservat.


Fredrik I av Det tysk-romerske rike.
Fredrik I, kalt Barbarossa (født 1122 i Waiblingen?, død 10. juni 1190 i elven Saleph (idag Göksu), Anatolia) var hertug av Schwaben, tysk-romersk konge (konge av romerne) fra 1152, konge av Burgund fra 1178 og tysk-romerske keiser fra 1155. Han tilhørte Hohenstaufernes hus.
I 1189 la han ut på det tredje korstog. Men under ferden til det hellige land druknet han i elven Saleph (i dag Göksu i Tyrkia). Han ble kokt, kjøttet gravlagt på stedet, mens knoklene hans ble fraktet til Tyrus og gravlagt der. Det meste av den store tyske hæren dro så hjem igjen, mens en del fortsatte under ledelse av Fredriks sønn Fredrik V av Schwaben og hertug Leopold V av Østerrike.
Sitt tilnavn «Barbarossa» fikk han i Italia på grunn av sitt røde skjegg.


Rabarbra.
Rabarbraplanten (vitenskapelig navn "Rheum rhabarbarum") er en gammel, hardfør, mat- og medisinplante (staude) som opprinnelig kommer fra de nordlige og sentrale deler av Asia. Planten kom til Norge på 1700-tallet.
Rabarbra inneholder mye garvestoffer. I store mengder kan den også virke som avføringsmiddel. Det er også viktig å merke seg at store inntak av rabarbra kan føre til økt risiko for nyrestein. Melk kan forhindre dette til en viss grad.
Rabarbra kan tilberedes både som suppe og grøt, og er velsmakende som sommerrett. Avhengig av landsdelen, høstes rabarbraen vanligvis mellom St. Hans og slutten av juli.
Bladene er svært giftige siden de inneholder store doser oksalsyre, dødsfall har forekommet hvor blader har vært brukt i salat.


De blodige rettsmøtene.
De blodige rettsmøtene (engelsk Bloody Assizes) er en betegnelse på rettssakene som fulgte etter slaget ved Sedgemoor i England i 1685.
Slaget ved Sedgemoor var slutten på Monmouthopprøret, et forsøk på å styrte Jakob II av England. Det ble ledet av James Scott, 1. hertug av Monmouth, og har navn etter hans tittel.
Etter slaget sendte Jakob II den allerede beryktede dommer Jeffreys for å lede rettssakene mot opprørerne. Omkring 1300 personer ble funnet skyldig. Lederne ble henrettet ved hengning, trekking og kvartering, mens de andre ble dømt til transportering. Sakene bekreftet Jeffreys rykte som en hard dommer, og gav ham tilnavnet «Hanging Judge Jeffreys».
Blodige rettsmøtene
Blodige rettsmøtene


A Night at the Opera (album).
"A Night at the Opera" er den fjerde plata fra det britiske rockebandet Queen, utgitt i 1975. Plata ble spilt inn på studioene Trident Sarm, Olympic, Rockfield, Scorpio og Lansdowne, alle i Storbritannia, og tekniker var Mike Stone.
Det ble opprinnelig utgitt av EMIi Storbritannia og Elektra Records i USA, og gjenutgitt i USA i 1991 av Hollywood Records. Plata kom på fjerde plass i USA, og har nylig fått trippel platina (tre millioner solgte plater) der.
Denne plata, samt oppfølgeren "A Day at the Races" (1976) har tatt navnet fra Marx-brødrenes filmer med samme navn.
«Death on Two Legs» var skrevet av Freddie Mercury om deres tidligere manager og medeier i Trident Studios, Norman Sheffield, men dedikasjonen ble fjernet av juridiske grunner. Queen følte aldri at Sheffield ga dem nok promosjonell eller finansiell støtte, så båndene ble brutt før de begynte å lage "A Night at the Opera".
Et interessant faktum ved «'39» er at den er det 39. sporet på alle Queens plater. Sangen forteller historien om en mann som reiser fra jorda for å kolonisere en ny verden, og opplever fenomenet ved Einsteins relativitetsteori (som sier at tiden går saktere jo nærmere du kommer lysets fart). På grunn av dette blir han bare ett år eldre, mens jorda er hundre år eldre, så når han kommer tilbake er hans familie og alle han var glad i for lengst døde, men etterkommerne deres lever. Denne sangen ble skrevet av gitarist Brian May, som interesserte seg i astronomi.
«The Prophet's Song» ble skrevet etter at May hadde en drøm om Moses og den bibelske flommen.
«Love of My Life» ble etter hvert en hyppig brukt sang live i en ny, akustisk versjon, der publikum ville bli med i sangen og synge ord for ord, note for note. Ofte stoppet Freddie å synge og lot dem ta over, og dirigerte dem som et orkester (de senere platene "Live Killers" og "Live at Wembley '86" er gode eksempler på dette).
Litteratur.
Night at the Opera, A


Slaget ved Sedgemoor.
Slaget ved Sedgemoor ble utkjempet 6. juli 1685 i nærheten av Bridgwater i Somerset, England, mellom styrkene til opprøreren James Scott, 1. hertug av Monmouth og Jakob II. Slaget markerte slutten på Monmouthopprøret, et forsøk på å styrte Jakob II til fordel for hertugen av Monmouth, som var Karl IIs uektefødte sønn.
Hertugens tropper seilte over fra Nederland og steg i land ved Lyme Regis i Dorset. Derfra ledet hertugen de utrente troppene til Bussexgården utenfor landsbyen Westonzoyland. Da en muskett ble avfyrt ved et uhell ble kongens styrker advart. Slaget brøt ut, og endte i nederlag for hertugen.
Kongens styrker ble under slaget ledet av John Churchill (senere hertug av Marlborough) og Louis de Duras, 2. jarl av Feversham.
Monmouth klarte å flykte fra slagmarken, men ble tatt til fange i nærheten av Ringwood Hampshire. Han ble brakt til Tower of London, hvor han den 15. juli ble halshugget.
Kongen sendte etter slaget dommer Jeffreys for å lede rettssakene mot opprørerne som var tatt til fange. Omkring 1300 ble dømt, de fleste til transportering, mens lederne ble henrettet ved hengning, trekking og kvartering.
Slaget omtales ofte som det siste slaget som ble utkjempet på engelsk jord. Dette er galt, da slaget ved Preston i Lancashire sto 14. november 1715, under det første jakobitteropprøret. I det andre jakobitteropprøret skjedde en mindre trefning sted ved Clifton Moor i nærheten av Penrith i Cumbria, den 18. desember 1745.
Sedgemoor


A Day at the Races (album).
"A Day at the Races" er et album av det britiske rockebandet Queen, utgitt i 1976. Albumet ble innspilt i Sarm West og Wessex Studios, Storbritannia, med tekniker Mike Stone.
Albxumets tittel var en referanse til bandets forrige album, "A Night at the Opera". Den tidligere plata tok antakeligvis navnet sitt fra de operaaktige delene av sangen «Bohemian Rhapsody», og både den og denne platas navn er også filmer av Marx-brødrene.
«Tie Your Mother Down» ble skrevet av Brian May, som skrev tittelen bare som en gaid til gitarriffet. Når han spilte den for bandet sa Freddie Mercury at teksta var perfekt og at han ikke skulle forandre den. May fullførte sangen ved å utvide temaet om ungdomsoppgjør til opprør mot «svigers».
Den mumlende teksta på slutten av «Drowse» er Roger Taylor som sier «I'd like to be Clint Eastwood; Jimi Hendrix, he was great. I really like William the Conqueror. Now, who else do I like?»
Personell.
Day at the Races, A


Makrellhai.
Makrellhai ("Isurus oxyrinchus") også kalt Makohai som betyr «blå snute» ("Blue Pointer"), som kommer fra at haien på oppsiden er blå, med hvit buk. Haien trives best i åpne hav, og finnes i Nordsjøen.
Makrellhai har i noen tilfeller blitt registrert i kyststrøk. Den kan bli opptil 4,5 m lang og er nært beslektet den mer kjente hvithaien. Normallengde er 2-3 meter og normalvekt er 60-400 kg. Statistikk fra "International Shark Attack File" har registrert åtte uprovoserte haiangrep fra denne arten i løpet av mer enn 400 år, mellom 1580 og 2007, hvorav to dødelige.
I det siste har det blitt funnet halvt oppspiste seler og niser, sørøst i England. Makrellhaien har fått skylden for dette. Engelske myndigheter har gått ut med advarsler mot haien til personer som oppholder seg langs kysten.


Ofoten.
Rosa farge markerer kommuner som er medlem av Ofoten regionråd.
Ofoten (nordsamisk: "Ufuohttá") er et distrikt i Nordland fylke med 27 916 innbyggere (1. juli 2009) og 5 512 kvadratkilometer, fordelt på de seks kommunene Tysfjord, Ballangen, Tjeldsund, Lødingen, Evenes og Narvik. Regionsenteret er byen Narvik.
Ofoten er også navnet på en tidligere kommune i området, se Ofoten kommune.
Historisk har Ofoten vært en del av regionen Salten (tidligere fylke, len og fogderi).
Stedsnavna.
Ofoten, uttalt "of`foten", er egentlig navnet på det som nå blir kalt Ofotfjorden. Gammelnorsk form var "Ófóti". Senere ble fjordnavnet overført til landskapet omkring. "Ó-" kan kanskje komme av gammelnorsk "úfr", «bergugle», eller av gammelnorsk "ó", «elv». Sisteleddet er "fótr", «fot», som også fins i andre fjordnavn.
Lødingen, uttalt "lød`diŋen" eller "lø`diŋen", kommer av gammelnorsk "Lǫðueng" sammensatt av "laða", «løe», og "eng", «grasmark». Dette gårdsnavnet fins også flere steder.
Evenes, uttalt "æ:`veness" og tidligere "øv`nes", inneholder kanskje mannsnavnet "Øyvind", som ofte får formen "Øven" i dialekter, som førsteledd. Sisteleddet er det gammelnorske "nes", «framstikkende terrengformasjon».
Ankenes, uttalt "aŋ`keness" eller "aŋ`kenes", er opprinnelig et gårdsnavn. Førsteleddet kan være gammelnorsk "Anki", kjæleform av mannsnavnet «Arnkell», eller dialektnavnet "anke", «havelle».
Tysfjord, uttalt "tyss´fjoṛeṇ", stammer fra det samiske navnet "Divtasvuodna". Førsteleddet kommer av lulesamisk "divtas", og sisteleddet er "vuodna", «fjord».
Ballangen, uttalt "bal`laŋŋen", er opprinnelig et fjordnavn. Sisteleddet består av gammelnorsk "angr", «fjord». Førsteleddet er usikkert. En mulighet er at fjorden opprinnelig het "Bagangr" av gammelnorsk "bágr", «noe som hindrer».
Tjeldsund, uttalt k̡el̡l̡`sun̡n̡, er en variant av "Tjeldsundet" som er navnet på sundet mellom Tjeldøya og Hinnøya. "Tjeld-" kan komme av "Tjǫld" eller "Tjalda" som gammelt navn på Tjeldøya. Dette navnet kan igjen komme av gammelnorsk "tjald", «telt» eller av fuglenavnet "tjaldr". «tjeld».
Narvik, nå uttalt "narr`vi:k" og tidligere "na:r'vika", er et nytt navn på den tidligere kommunen Ankenes. Navnet er opprinnelig et gårdsnavn og er ikke sikkert tolket. Forslag på forklaringer inkluderer "Knarravík" av gammelnorsk "knǫrr", «handelsskip», "Njarðarvík" av gudenavnet Njǫrðr, mannsnavnet "Narfi", nå Narve, som førsteledd og et førsteledd av gammelnorsk "nór", «smalt sund». Den siste forklaringa anses som usannsynlig av Oluf Rygh.
Overflytting til Troms Fylke.
Det har over mange år vært sterke krefter i Ofoten som har ønsket å få overflyttet regionen til Troms Fylke. Hovedargumentet har alltid vært at fylkesgrensa mellom Nordland og Troms slik den er i dag, vanskeliggjør samarbeid mellom kommunene i Ofoten og Sør-Troms. Dette samarbeidet, spesielt mellom byene Narvik og Harstad, blir av mange sett på som svært viktig for regionen. Mange mener at spesielt de nye reformene som gir fylkeskommunene mere makt og flere byråkratiske funksjoner, blir veldig uheldig for regionen da bevilgningene kommer fra to fylkeskommuner istedenfor en. I et stort innlegg i Fremover 7. april 2010, skriver Evenesordfører Jardar Jensen (H) om denne problematikken. Han vektlegger også at Ofoten i dag med sine omlag 26 000 innbyggere, kun utgjør omlag 11 % av Nordlands totale innbyggertall, og har med det ikke mye makt i fylket. I Troms ville innbyggertallet utgjort omlag 14 % av det totale innbyggertallet. Og sammen med resten av Sør-Troms, ville dette utgjort et stort maktsentrum i Troms. Jensen uttalte også at han ville ta denne saken opp til diskusjon i kommunestyret i Evenes allerede i april 2010 med formål å kunne sende søknad til kommunaldepartementet om overflytting av Evenes kommune til Troms. Han oppfordret med det samme også politikerne i de andre Ofot-kommunene, Tjeldsund, Narvik, Ballangen og Tysfjord om å ta den samme diskusjonen og søke om overflytting til Troms.


Néstor Kirchner.
Néstor Carlos Kirchner Ostoić (født 25. februar 1950 i Río Gallegos, død 27. oktober 2010 i El Calafate) var en argentinsk politiker. Han var president i Argentina fra 2003 til 2007.
Kirchners far var av sveitsisk opprinnelse, og hans mor, født i det sydlige Chile, hadde kroatisk bakgrunn.
Kirchner var peronist og var guvernør for Santa Cruz fra 1991 til 2003, da han ble Argentinas president gjennom en valgseier over den tidligere presidenten Carlos Menem (1989–1999).
Valgkampen 2003.
Selv om Carlos Menem vant den første valgrunden den 27. april 2003, fikk han bare 24 prosent av de gyldige stemmene, om lag 2 prosentpoeng mer enn Kirchner. Dette var likevel en liten seier, da Menem generelt hadde et negativt omdømme blant en stor del av den argentinske befolkning. Reelt sett hadde han derfor ikke noen sjanse til å vinne andre valgrunde. Etter en rekke dager med spekulasjoner, hvor opinionsmålingene viste en massiv seier for Kirchner (30-40 prosent flere stemmer enn Menem), trakk Menem seg. Dette gjorde automatisk Kirchner til argentinsk president. Han etterfulgte Eduardo Duhalde den 25. mai 2003.
Presidentvalget i 2007.
Den 2. juli 2007 annonserte Kirchner at han ikke ville stille til gjenvalg ved presidentvalget den høsten, til tross for at han hadde en oppslutning på 60 % på meningsmålingene. I stedet stilte hans kone Cristina Fernández de Kirchner opp som presidentkandidat, og vant.


James Scott, 1. hertug av Monmouth.
James Scott, 1. hertug av Monmouth
James Scott (født James Crofts 9. april 1649 i Rotterdam, Nederland, henrettet 15. juli 1685 i London) var 1. hertug av Monmouth og 1. hertug av Buccleuch. Han ble av enkelte anerkjent som Jakob II av England og Jakob VII av Skottland, da han var sønn av Karl II av England og dennes elskerinne Lucy Walter, som levde med ham i eksil etter henrettelsen av Karl I.
Slektskap.
Det er usikkert om Karl II faktisk var hans far, da Lucy Walter hadde et meget dårlig rykte. På den annen side ble det også hevdet at hun hadde vært gift i hemmelighet med prinsen, noe som ville gjort hertugen til hans ektefødte barn og dermed til tronarving. Karl anerkjente James som sin sønn, men utnevnte han ikke til arving. Etter a ha tatt tronen giftet han seg med Katarina av Braganza; Lucy Walter hadde dødd før dette tidspunktet. I 1663 ble James hentet til England, hvor han fikk tittelen hertug av Monmouth. Han giftet seg med Anne Scott, 4. grevinne av Buccleuch. James hadde ingen spesielle lederegenskaper, men var populær blant folket. Dette skyldte ikke minst at han var protestant, mens tronarvingen, James, hertug av York, var katolikk.
16 år gammel gjorde han tjeneste i marinen under hertugen av York, og kjempet i den andre engelsk-nederlandske krig. Etter å ha vendt tilbake til England fikk han sin første militære kommando, som kommandant for en kavaleritropp. I 1669 ble han oberst i King's Life Guards, en av de høyeste posisjonene i hæren. Da George Monck, 1. hertug av Albemarle døde i 1670 ble Scott den høyeste offiseren, 21 år gammel.
Ved utbruddet av den tredje engelsk-nederlandske krig i 1672 ble han sendt som kommandant for 6000 soldater som skulle gjøre tjeneste som del av den franske hæren. I felttoget i 1673, og spesielt ved beleiringen av Maastricht, markerte han seg om en av Englands beste soldater.
I 1678 ledet han den engelsk-nederlandske brigaden, som da kjempet for De forente provinser mot franskmennene. I slaget ved St. Denis utmerket han seg. Året etter hadde han vendt tilbake til England, og ledet en liten hær som ble sendt for å slå ned Scottish Covenanters' opprør. Hans styrker var i kraftig mindretall, men han vant allikevel et avgjørende slag ved Bothwell Bridge den 22. juni 1679. Det var på dette tidspunktet klart at Karl II ikke ville få noen naturlig arving, og mange foretrakk Monmouth framfor hertugen av York.
Etter Rye House-komplottet i 1683 måtte Monmouth gå i eksil i De forente provinser. Da faren døde startet han et opprør, kjent som Monmouthopprøret, og forsøkte å ta tronen fra onkelen. 20. juni 1685 erklærte han seg som konge ved Bridgwater i Somerset.
6. juli 1685 møttes Monmouths og kongens styrker i slaget ved Sedgemoor, som endte i fullstendig nederlag for opprørerne. Monmouth selv klarte å flykte, men ble raskt tatt til fange. Han ble ført til Tower of London, og dømt til døden for høyforræderi.
Han bønn om benådning ble ikke hørt, og 15. juli 1685 ble han henrettet ved halshugging på Tower Hill. Bøddelen skal ha gjort en dårlig jobb, slik at det trengtes åtte hugg før hodet ble skilt fra kroppen.
Etter henrettelsen fant man ut at det ikke fantes noe portrett av ham. Dette var uhørt for en tronkrever, og liket ble derfor gravd opp slik at man kunne få malt portrettet.
Det har senere vært fremmet en teori om at Monmouth ikke ble henrettet, da Jakob II ikke klarte å gjøre dette mot sin nevø. Han skal i stedet ha sendt ham til Frankrike, der Ludvig XIV skjulte ham som Mannen med jernmasken. Det er intet grunnlag til å feste noen lite til denne teorien.


Ů.
Ů er en som brukes på tsjekkisk. Det betegner en lyd som historisk ble skrevet med o, men uttales likt med bokstaven ú (IPA). Ů brukes bare i slutten av ord; i andre stillinger brukes bokstaven ú.
I Unicode kodes ů som U+016E (Ů) og U+016F (ů).
U 08


Kirken i Wales.
Kirken i Wales er den anglikanske kirken i Wales.
Fra Reformasjonen til 1920 var den anglikanske kirken i Wales del av Den engelske kirke, og statskirken i Wales var Den engelske kirke. Tidlig på 1900-tallet, under press fra frikirkelige politikere, vedtok det britiske parlamentet å skille den anglikanske kirken i Wales fra Den engelske kirke. I 1920 ble Kirken i Wales fristilt. Dette innebar at Wales, til forskjell fra England, ikke lenger hadde en statskirke.
Kirken i Wales er derfor fullstendig uavhengig av både staten og Den engelske kirke. Kirken i Wales anerkjenner imidlertid erkebiskopen av Canterbury som titulær åndelig leder av Den anglikanske kommunion, selv om han ikke har formell myndighet over Kirken i Wales.
Kirken består av seks bispedømmer. Biskoper blir valgt av representanter i bispedømmene. En av biskopene blir bestemt til å være erkebiskop.
Kirken i Wales er medlem av Porvoo-fellesskapet.
Eksterne lenker.
Wales


Argentinsk peso.
Argentinsk peso er valutaen i Argentina. Valutakoden er ARS.
I 1983 ble valutaen "peso argentino" innført i Argentina. Da erstattet 1 "peso argentino" 1000 "new peso", som var den tidligere valutaen i landet.
Allerede i 1985 ble en ny valuta innført, "austral" hvor 1 "austral" erstattet 1 000 "peso argentino".
Siste valutabyttet var i 1992, da 1 "argentinsk peso" erstatte 10 000 "austral". Den argentinske pesoen hadde en fast vekslingskurs mot amerikanske dollar fram til 2002.


Judas Priest.
Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær. Bandet var også en del av The New Wave of British Heavy Metal.
1968 - 1973.
Bandet ble opprettet i 1968 og navnet hentet de fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». To år senere ble et annet band startet av skolekameratene K.K. Downing og Ian Hill under navnet «Freight». Da Judas Priest ble splittet opp i 1970 ble den tidligere Judas Priest-vokalisten Al Atkins uten band. Han ble så med i bandet Freight, sammen med Ian Hill og K.K. Downing, som var uten vokalist. Freight valgte så å bruke navnet på Al Atkins' gamle band Judas Priest. Bandet fikk aldri spilt inn noen studioalbum med Al Atkins, for i 1973 tok Rob Halford over som vokalist.
1974 - 1979.
I 1974 kom debutalbumet "Rocka Rolla". På det dette spilte Judas Priests psykedelisk progressiv rock, og med innslag av hardrock. Etter hvert vridde stilen deres seg enda mer mot heavy metal, allerede på det andre albumet, "Sad Wings of Destiny" fra 1976, hadde Judas Priest begynt å gjøre musikken sin mer riffbasert og brukte mer «hylende gitarer». Samtidig var det mye eksperimentering på denne tida, noe man ser i tidlige sanger som «Dreamer Deceiver», «Epitaph», «Prelude» og «Run of the Mill», der sangen kan bestå av bare piano og vokal, eller tar helt av i gitarsoloer i flere minutter. Fra og med det tredje studioalbumet, "Sin After Sin" fra 1977, og utover endret de lyden enda mer drastisk mot heavy metal, med dobbelgitarer og kraftigere vokalprestasjon fra Rob Halford. Denne endringen hører man godt allerede på det neste albumet, "Stained Class" (1978).
Mot slutten av 70-tallet endret Judas Priest stilen sin nokså drastisk. I tråd med den økende populariteten endret de stilen mot mer popvennlig metal, med mer radiovennlige sanger. Samtidig klarte de å beholde intensiviteten og kraften i sangene, og resultatet var "Killing Machine". Albumet ble godt mottatt, og sanger som «Hell Bent for Leather» og «The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown)» er i dag av bandets klassikere. Det var på denne tiden Rob Halford begynte å kle seg i lær og nagler på scenen, et antrekk som senere ble varemerket for heavy metal. Halford fikk inspirasjonen til antrekkene fra homomiljøet i Soho i London.
1980 - 1985.
På det neste albumet, "British Steel", ble musikken mer kommersiell. Albumet hadde radiovennlige spor som «Breaking the Law» og «Living After Midnight» Resultatet var en braksuksess; og Judas Priest fikk bra mediedekning. Dette resulterte i at bandet valgte å fortsette med omtrent samme stil som på det forrige da de året etter, i 1981, laget det neste albumet, "Point of Entry". Uheldigvis klarte de ikke å oppnå samme «magi» som på "British Steel", og albumet ble på mange måter et svakt album stilt opp i mot de forgående albumene. I 1982 derimot, slo bandet tilbake med albumet "Screaming for Vengeance". Albumet hadde en rikere og tyngre gitarlyd og mer metal-rettet. Albumet solgte til dobbel platina i USA. Med dette albumet i katalogen var Priest i 1984 igjen i studio for å ta opp sitt neste album; "Defenders of the Faith". Albumet ble godt mottatt og solgte til platina i USA.
1986 - 1989.
I 1986 kom albumet "Turbo" som var preget av endel synth og var tydelig inspirert av datidens glam metal. Også dette albumet ble godt mottatt, og solgte til platina i USA. I 1986 var bandet var på toppen av popularitetsbølgen. To år senere prøvde bandet å gå tilbake til gamle trakter, med albumet "Ram It Down", noe som resulterte i dårligere salg, med kun gullplate i USA. Albumet var uten tvil hardere enn det forrige, men sangene var ikke bedre av den grunn.
1990 - 2002.
Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyld for å være ansvarlige for to selvmord da 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap skjøt seg med et haglegevær i 1985 etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» etter å først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Grunnlaget for rettssaken var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble henlagt. Rettssaken er dokumentert i filmen Dream Deceivers.
Judas Priest tok 90-tallet med storm da de i 1990 lanserte et av deres mest kritikerroste album; "Painkiller". Bandet bestemte seg for å bryte med plateselskapet, kjløre en hardere stil, nærmest speed metal. Resultatet var et av bandets hardeste og beste album, og ble nominert til en Grammy Award for «Best Metal Performance» i 1991. Etter Painkiller-turneen i 1991, var vokalist Rob Halford utslitt, og ønsket å starte sin egen solokarriere. I 1992 forlot han bandet og startet senere sine egne band, Fight (med trommeslager Scott Travis fra JP), Two og Halford. Mikrofonen ble da overtatt av Tim «Ripper» Owens fra Iced Earth. Bandet lanserte to album, "Jugulator" i 1997, og "Demolition" i 2001, med Tim Owens som vokalist. Disse platene klarte ikke høye plasseringer på listene og kom så lang ned at man må tilbake til 1979 for å finne dårligere plasseringer.
2003 - 2011.
I 2003 ble det kunngjort at Halford skulle gjenforenes med bandet. De turnerte i Europa i 2004 og deltok på Ozzfest samme år som co-headliner. I 2005 kom "Angel of Retribution", det første albumet siden gjenforeningen med Halford. Albumet ble en stor suksess med en 13. plass på den amerikanske Billboard listen, og oppfølgeren, konseptalbumet "Nostradamus", nådde helt opp til en 11. plass. Bandet spilte på Trondheim Rock Festival den 7. juni 2008 og i Bergenshallen den 8. juni samme år.
14. juli 2009 ga bandet ut konsertalbum ', med elleve tidligere ikke-utgitte spor fra 2005 og 2008. Sporet «Dissident Aggressor» fikk en Grammy Award i 2010 for «Best Metal Performance».
I desember 2010 ble det kjent at bandet skal legge ut på sin siste verdensturne «Epitaph World Tour» i 2011. Bandet vil fortsatt opptre i fremtiden, men «Epitaph World Tour» vil bli deres siste verdensturne.
20. april 2011 kom en fra Judas Priest der det ble kjent at K.K. Downing har sluttet i bandet og han vil dermed ikke være med på bandets "avskjedsturne" EPITAPH World Tour 2011. Richie Faulkner tok over plassen til Downing. I et sa bandet at dette forandret alt. De avslørte også at de vil gi ut minst ett album til.


Oid, Mortales.
Oid, Mortales (Hør, o dødelige) er den argentinske nasjonalsangen.
Sangen ble offisielt akseptert som nasjonalsang 11. mai 1813, tre år etter mairevolusjonen. 11. mai er derfor nasjonalsangdag i Argentina. Teksten er skrevet av Vicente López y Planes, og musikken ble komponert av Blas Parera.
Tekst (moderne versjon).
Oíd el ruido de rotas cadenas,
ved en trono a la noble igualdad.


Per Olov Enquist.
Per Olov Enquist (født 23. september 1934) er en av Sveriges best kjente forfattere.
Han er født og vokste opp i Hjoggböle sogn i Västerbotten nord i Sverige. Han studerte litteraturhistorie ved Universitetet i Uppsala fra 1955 til 1964. I løpet av studietiden debuterte han som forfatter med romanen "Kristallögat" (1961), og fikk sitt gjennombrudd med "Magnetisörens femte vinter" (1964).
Etter studiene arbeidet han blant annet som avisspaltist og TV-programleder i perioden fra 1965 til 1976. På grunn av dette arbeidet ble han en innflytelsesrik stemme i det svenske litterære miljøet.
I 1969 ble Enquist tildelt Nordisk Råds litteraturpris for "Legionärerna". Fra 1970 til 1971 bodde Enquist i Berlin, og i 1973 var han gjesteforeleser ved University of California, Los Angeles.
Enquists bøker kjennetegnes ved et gjennomgående pessimistisk verdenssyn. De beskriver ofte begrensningene den pietistiske levemåten påfører oss, særlig i "Musikanternas uttåg" (1978) og "Lewis resa" (2001).
Per Olov Enquist er medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.


Santa Cruz (provins).
Provincia de Santa Cruz er en provins i den sørlige delen av Argentina og grenser til naboprovinsen Chubut samt til Chile. Hovedstaden ligger i Río Gallegos. Provinsen har et foketall på 196,958 (2001) og dekker et areal på 243 943 km^2. Argentinas forhenværende president, Nestór Kirchner, var tidligere guvernør i Santa Cruz.


Hallingdal.
Hallingdal er et av de store dalførene på Østlandet. Den er V-formet og faller omtrent sammen med Hallingdalsvassdraget.
Dalføret strekker seg nordover, fra nordenden av innsjøen Krøderen, gjennom de nordøstlige og nordlige delene av Buskerud fylke, og er omgitt av høye fjell på begge sider. Gjennom dalen går Rv7. Ved Gol bøyer dalføret vestover, sidedalen Hemsedal tar av nordover, og elva Hemsil gir tilsig til Hallingdalselva. Fra Ål tar en sidedal av mot nord til "Leveld" og Vats. Vest for "Strandefjorden" deler dalen seg i to. Hoveddalen mot nordvest fører til bygdesenteret Hol ved "Holsfjorden". "Ustedalen" fører vestover langs elva "Usta" til Geilo.
Dalføret er en økonomisk og kulturell region som omfatter kommunene Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål og Hol, og disse har til sammen 20 515 innbyggere (1. juli 2011) og et areal på 5 830 kvadratkilometer.
Kommunene samarbeider i Hallingdal regionråd, og utgjør Hallingdal næringsregion (NHO). Området er domsmyndighetsområdet til Hallingdal tingrett under Borgarting lagmannsrett, og virkeområde for Hallingdal prosti under Tunsberg bispedømme. Distriktet utgjorde tidligere Hallingdalens fogderi.
Dalen har vært preget av smågårder, seterdrift og et karrig jordmonn, der ull, melkeprodukter og kjøttproduksjonen har vært hovednæringer gjennom århundrer. Fiske har vært tradisjonell matauk i de mange fjellvannene. Siden 1960-tallet har dalen hatt en eksplosiv utvikling i turisme og hyttebygging. Dalen har også en rekke store og små hoteller og overnattingsbedrifter, både nede i dalen og oppe på fjellet.
Historie.
Hallingdal har hatt sitt navn helt siden kong Hadding hadde makten i dalføret. Kong Hadding var en av småkongene som hersket i Norge, før Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike på 800-tallet. Kong Haddings hovedsete skal ha vært på Garnås på Nes. Grunnen til at han holdt til akkurat her, var høyst sannsynlig den gode dyrkningsjorda som var på stedet, etter at en stor meteoritt slo ned i dette området for flere millioner år siden (se Gardnos meteorittkrater). I tillegg gav dette beliggenheten god utsikt over et relativt stort område. Fra kong Hadding regjerte, og helt fram til på 1400-/1500-tallet, het dalføret Haddinggjadalr. På slutten av denne perioden var Halling-formen på vei til å innarbeide seg. Den gamle navneformen kom av "haddr", som var norrønt for «kvinnehår», og kan ha vist til en mann med langt hår.
Tradisjonelt har de nordvestre områdene i dalen vært nært knyttet til Vestlandet, spesielt i tiden før Bergensbanen ble lagt gjennom dalen. De sentrale og søndre delene har imidlertid vært nærmere knyttet til Østlandet, spesielt Ringerike, noe som ble forsterket med Bergensbanens åpning.
Juridisk ble Hallingdal opprinnelig sortert under Gulatinget og tilhørte Stavanger bispedømme, men etter makeskifte mellom bispene i Stavanger og Oslo, datert 10. april 1631, ble daværende Hallingdal og Valdres prosti lagt inn under Oslo bispedømme, og således Oslo lagdømme juridisk. Da Hamar bispedømme gjenoppsto i 1864, ble imidlertid Hallingdal og Valdres delt, idet Valdres ble lagt til Hamar, mens Hallingdal fortsatte som et geistlig distrikt under Oslo, der Ringerike og Hallingdal prosti ble opprettet. Disse ble imidlertid skilt i to prostier fra 1914, da Hallingdal prosti ble opprettet som eget prosti. Prostiet kom inn under Tunsberg bispedømme da dette ble opprettet i 1948, etter et Odelstingvedtak den 24. november 1947.
Prostesetet ligger i Ål prestegjeld, der Ål kirke er hovedkirke.
Mer om Hallingdal.
Det finnes i Hallingdal mange kjente hytteområder, nær flere små og store skianlegg, områder som;


Tower of London.
Modell av Tower of London
's Royal Palace and Fortress of The Tower of London (vanligvis forkortet til Tower of London eller simpelthen Tower) er en borg i London, på Themsens nordlige bredd. Den eldste delen, White Tower, ble påbegynt under Vilhelm I. Denne er bevart, men den store festningen som møter dagens turister er et resultat av utvidelser gjennom århundrene.
Slottet ble anlagt utenfor City of London, og var tidligere kjernen i "Liberties of the Tower of London". Dets primære funksjon var å være et befestet palass for monarken. Etter hvert ble Tower ikke minst kjent som fengsel og rettersted, spesielt for fanger av høy status. Tower har hatt mange andre funksjoner, og er fortsatt stedet hvor Storbritannias kronregalier oppbevares.
Tower står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Historie.
Tower ble grunnlagt av Vilhelm Erobreren etter hans seier i 1066, antagelig med byggestart i 1078. Det å bygge festninger var et sentralt element i normannernes krigføring. Angelsakserne hadde mange små festninger i tre, men disse var svake og man hadde ikke utarbeidet gode metoder for å forsvare dem. Normannerne var derimot svært opptatt av å sikre områder ved å bygge festninger, som de kunne føle seg trygge i dersom angelsakserne gjorde opprør.
I begynnelsen var Tower et mindre fort av tre. Vilhelm beordret etter hvert at fortet av tre skulle rives og erstattes av noe mer solid. Det skulle, som han uttrykte det, være et symbol på hans makt, en festning som forsvar og et fengsel for hans fiender. White Tower stod klart omkring 20 år senere. I det neste århundret bestod Tower of London bare av denne ene bygningen med en liten borggård og en enkel ringmur.
Første utvidelse.
Den første utvidelsen ble påbegynt i 1189 av rikskansleren William Longchamp mens Rikard I var på korstog. Borggården rundt White Tower ble dobbelt så stor, og det kom opp en ny ringmur med tårn omkranset av en ny vollgrav. Den ble fullført i 1199 av Rikards bror og etterfølger, Johan.
Under Henrik III (1216–1272) ble det først fokus på slottets rolle som kongelig palass. Mellom White Tower og elven ble det reist nye kongelige leiligheter. Kongen opprettet også et menasjeri for å ha underholdning innenfor murene. Etter at denne utvidelsen var ferdig, kom Henrik i strid med sine baroner, og følte behov for en ny kraftig utvidelse. Igjen ble arealet fordoblet, denne gang til alle tre sider på land slik at White Tower ble stående i midten. Det kom også opp en ny ringmur og vollgrav.
Slottet fullføres.
Under Edward I (1272–1307) fikk Tower omtrent den størrelse det har i dag. Mellom 1275 og 1285 brukte kongen mer enn dobbelt så mye ressurser på Tower som det hans far hadde gjort i hele sin lange regjeringstid. Det ble anlagt enda en ny vollgrav og reist en ny ringmur, som også gikk langs elven. I muren mot Themsen ble det laget nye kongelige leiligheter. Den nye hovedporten mot land ble kraftig befestet.
Festningen inntatt.
Under bondeopprøret i 1381 ble Tower inntatt av opprørerne, og Simon Sudbury, erkebiskop av Canterbury og rikskansler, ble myrdet. Dette skyldtes ikke svakheter i forsvarsverkene, men at garnisonen ikke forsvarte slottet. Da slottet ble inntatt, hadde kong Rikard II forlatt det for å forhandle med opprørerne, og da en stor folkemengde kom til Tower, fryktet soldatene at de ville sette kongens liv i fare dersom de gjorde motstand.
Tower ble igjen tatt i 1460, under rosekrigene. Det ble da bombardert og beleiret, og garnisonen valgte å kapitulere med gode vilkår fremfor å kjempe en kamp de ikke kunne vinne.
Flere funksjoner.
Tower of London i 1597
Etter at Edvard I hadde utvidet Tower ble flere viktige institusjoner lagt dit: Det største kongelige skattkammeret og det største myntslageriet, rikets hovedarsenal og et lager for offentlige dokumenter. Bryggene ble utvidet langs hele elvebredden for å gjøre det lettere å transportere ting inn og ut av Tower. Det var også i denne perioden at Tower først ble tatt i bruk som fengsel (se nedenfor), noe som skulle bli en svært viktig funksjon i tudortiden og elisabethansk tid.
Ny karakter.
I løpet av det 18. århundre ble Tower en turistattraksjon; her våpenutstillingen på begynnelsen av 1800-tallet.
Ved restaurasjonen i 1660 begynte en ny fase i Towers historie. Under Karl II ble det utført store forandringer. Hans far, Karl I hadde mistet kontroll over London under den engelske borgerkrig, og Karl II ønsket å forhindre at dette skjedde igjen. Slottet ble kraftig opprustet med artilleri og arsenalet ble utvidet.
Samtidig begynte man å åpne slottet for besøkende. Kronregaliene ble utstilt, og det ble opprettet en utstilling av historiske våpen. Tower ble samtidig fortsatt brukt som fengsel, men i langt mindre grad enn under Tudormonarkene. Det var nå først og fremst under større nasjonale kriser, som jakobittopprørene i 1715 og 1745, og den franske revolusjon, at man plasserte fanger der. Royal Mint og dokumentlageret var fortsatt i Tower.
Det militære aspektet ble igjen styrket i 1826, da hertugen av Wellington ble konstabel av Tower of London. Han trodde, som mange andre, at en revolusjon når som helst kunne bryte ut i England, og mente at sikring av Tower var sentralt. Royal Mint hadde da allerede flyttet ut; Wellington fikk også nedlagt menasjeriet og flyttet dokumentlageret. Da Grand Storehouse, den største arsenalbygningen, ble ødelagt av brann i 1841 fikk han bygget en ny stor arsenal- og brakkebygning. Wellington mente også at publikum ikke måtte ha adgang til Tower, men dette fikk han ikke gehør for.
Turistattraksjon.
Da Wellington døde i 1852 fryktet man ikke lenger en revolusjon. Tower hadde lenge vært en turistattraksjon, men når man ikke lenger hadde noe militært behov for Tower, kunne dette aspektet videreutvikles. Prins Albert, dronning Victorias gemal, oppfordret til at Tower skulle omformes til et nasjonalt monument, og fikk støtte for dette. Arsenalbygningene ble gradvis revet, og middelalderstrukturene ble restaurert eller gjenoppbygget. Ved slutten av Victorias regjeringstid i 1901, hadde Tower en halv million besøkende hvert år, et enormt antall på en tid hvor masseturismen ennå ikke hadde gjort sitt inntog. På slutten av 1990-årene hadde antallet besøkende økt til over to millioner årlig, hvorav tre fjerdedeler var utlendinger.
Verdenskrigene.
Under første verdenskrig forble Tower åpent for publikum. Men et nytt element i krigføringen, luftangrep, førte til at man noen ganger måtte stenge. Den tyske keiseren hadde ved begynnelsen av krigen gitt klar ordre om at historiske monumenter og kongelige slott i London ikke skulle være bombemål, men siktemetodene var lite presise, og Tower ligger nær Londons økonomiske sentrum og nær et industriområde på sørsiden av Themsen. Den 13. juni 1917 falt en bombe i vollgraven ved Legge's Mount; den eksploderte ikke, og de eneste skadde var to duer. Under senere bomberaid fikk Tower noen skader. En skade, på Bowyer Tower, ble ikke forårsaket av noen tysk bombe, men av en luftverngranat avfyrt fra Tower Bridge som ikke hadde eksplodert som den skulle og falt ned på tårnet. Kanonen ble kommandert av Charles ffoulkes, kuratoren for Tower Armouries, og stillingen ble kjent da den 19. mai 1918 skjøt ned et bombefly, det eneste som ble skutt ned over London under første verdenskrig.
Tower ble også brukt som fengsel igjen under første verdenskrig. Elleve tyske spioner ble henrettet ved skyting der mellom november 1914 og april 1916. Noen av dem ble skutt i vollgraven, andre på den lille skytebanen som ble opprettet så soldatene kunne trene. Den mest kjente fangen i denne perioden var sir Roger Casement, en irsk nasjonalist som ble funnet skyldig i høyforræderi. Etter noen dager i Tower ble han henrettet i Pentonville fengsel den 3. august 1916.
Under andre verdenskrig ble Tower et oppsamlingssenter for krigsfanger. Omkring 180 fanger var innom Tower på vei til krigsfangeleire i det nordlige England, de fleste av dem fra Luftwaffe eller fra ubåter. To av fangene var spesielle: Den tyske generalkonsulen til Island, Dr. Gerlach, satt der i tre og en halv måned i 1940, og Rudolf Hess satt i Queen's House i fire dager i april 1941. Rollen som fengsel ble avsluttet med henrettelsen av spionen Josef Jakobs på skytebanen den 14. august 1941.
Bombing forårsaket omfattende skader på Tower, spesielt fra september til november 1941. Omkring femten høyeksplosive bomber og et stort antall brannbomber traff Tower. Flere bygninger ble helt ødelagt, blant annet North Bastion og Master of Assay Office. Under denne krigen ble Tower stengt for publikum fra starten av, og åpnet ikke før 1. januar 1946.
Etter andre verdenskrig.
I etterkrigstiden har det blitt foretatt mye restaurering og renovasjon i Tower. Det mest synlige for turistene er at flere århundrers sot har blitt skrapt av murene. Det ble også fjernet noen midlertidige installasjoner fra krigen; den siste bunkeren ble revet i 1959.
17. juli 1974 ble Morterrommet i White Tower rammet av en bombeeksplosjon. En person ble drept, og 41 skadet. Ingen tok på seg ansvaret for bomben, men politiet mente at det var Den provisoriske IRA som stod bak
Det er ikke lenger noen kongelig leilighet i Tower of London, men det er fortsatt et kongelig palass. Derfor er det alltid to gardister fra Dronningens garde tilstede mens Tower er åpent for publikum, en utenfor Jewel House og en ved Queen's House.
Fanger i Tower.
Tower ble brukt som fengsel for personer av høy rang, og for religiøse dissidenter. Fanger av høy rang, som i enkelte tilfeller til og med var av kongelig byrd, ble gjerne plassert i nokså komfortable forhold, mens religiøse fanger hadde kummerligere forhold.
Den første fangen som ble satt i Tower var Ranulf Flambard, som var biskop av Durham. Han ble i 1100 funnet skyldig i utpressing. Ranulf hadde selv vært ansvarlig for deler av utviklingen av Tower etter at den første arkitekten, Gundulf, flyttet tilbake til Rochester. Han ble også den første som flyktet fra Tower, noe han klarte å gjøre ved å klatre ned muren med et tau som ble smuglet inn i cellen i en vintønne. At ingen så noe unormalt i at en tønne vin ble levert til en fange sier også noe om komfortnivået han sonet under.
Walter Raleigh var fengslet i Tower i tretten år, og hadde sin kone og deres to barn med seg.
Formelt opphørte Tower å være et fengsel i 1820, men som listen viser, ble det i noen helt spesielle tilfeller brukt også etter dette.
Tortur.
Towers torturkammer er beryktet, men var langt sjeldnere i bruk enn mytene sier. Bruken av tortur ble tidlig begrenset i England, og det var først og fremst fanger som havnet i Tower av religiøse grunner som ble utsatt for det. Det var faktisk ikke noe permanent innredet torturkammer; man brukte kjelleren i White Tower eller torturerte fangene i deres celler.
a>' signatur på hans tilståelse; øverst rett etter tortur i strekkbenken, og nederst åtte dager etter torturen. Effekten på hans evne til å styre hånden er åpenbar.
Blant instrumentene som fantes var en strekkbenk og Scavengers datter, to torturinstrumenter med motsatt funksjon: Førstnevnte strakk fangens kropp, mens sistnevnte presset den sammen. Begge forårsaket uutholdelige smerter og skader som ofte var permanente.
Anne Askew er den eneste kvinnen man kan dokumentere at ble torturert i Tower. Hun ble satt der i 1546 etter å ha blitt tiltalt for heresi. Sir Anthony Kingston, som var konstabel av Tower, fikk ordre om å utføre avhør under tortur for å få henne til å navngi andre protestanter. Hun ble lagt på strekkbenken, og holdt ut på en måte som fikk Kingston til å beundre henne. Han nektet å fortsette å pine kvinnen, og rikskansleren Thomas Wriothesley, måtte ta over.
Henrettelser.
Kriminelle fra de lavere klasser ble gjerne henrettet ved hengning på Tyburn eller et annet rettersted i byen, mens dødsdømte av høyere rang ble halshugget på Tower Hill rett utenfor Tower.
Syv fanger av høy byrd, inkludert to dronninger, ble halshugget på retterstedet i Tower.
Syv personer ble i stedet henrettet inne i Tower. Fem av dem var kvinner; mens kvinner fra lavere klasser ble hengt offentlig, ble ingen kvinner av høyere byrd henrettet på Tower Hill, men ble istedet skjermet innenfor murene. De ble henrettet på Tower Green, og deretter gravlagt i det kongelige kapellet St Peter ad Vincula rett ved siden av. Enkelte adelige som ble henrettet på Tower Hill er også stedt til hvile i dette kapellet. Merkingen av retterstedet med et skilt er noe upresis; det var ikke noe permanent skafott på Tower Green, og plasseringen av det midlertidige skafottet varierte noe.
George Plantagenet, 1. hertug av Clarence, broren til Edvard IV av England, ble henrettet for høyforræderi i Tower i februar 1478, men ikke ved halshogging. William Shakespeares versjon, hvor han ble druknet i en tønne malvasiavin, er nok ren fantasi, men hans død bar nok mer preg av å være et mord enn en judisiell henrettelse.
To andre kongelige fanger som antas å ha blitt myrdet i Tower er prinsene i Tower, Edvard V og hans yngre bror Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York. Ifølge Thomas Mores "History of Richard III" leide deres onkel Rikard III inn mordere som kvalte dem med puter.
Under begge verdenskriger ble det også utført henrettelse av spioner i Tower, på en liten skytebane som nå er fjernet. Den siste henrettelsen der ble utført 15. august 1941, da den tyske agenten Josef Jakobs ble skutt av en pelotong fra Scots Guards.
Det hvite tårnet.
Det hvite tårnet eller The White Tower er den eldste bygningen, påbegynt omkring 1078 under Gundulf av Rochesters ledelse, og antagelig fullført omkring 1097. Tårnet ble bygget for å være en bolig for kongen og konstabelen, med kongen på øverste nivå og konstabelen nede. Da Tower ble utvidet under Rikard I flyttet konstabelen ut, til en ny leilighet ved ringmuren. Kongen flyttet også, til et nytt palassbygg. White Tower var fortsatt, med sine tykke murer, et sikkert sted for monarken og Det kongelige råd i krisetider.
De kongelige leilighetene ble til tider brukt til fanger av høy rang; det var her Ranulf Flambard ble plassert i 1100, og flere andre geistlige og kongelige skulle følge. Det hendte også at mindre heldige fanger ble plassert i kjelleren, men det var ikke noe permanent fangehull der.
Innen slutten av Elizabeth Is regjeringstid hadde White Tower blitt et arsenal, lager for slottets ubrukte møbler og kongelig garderobe. I løpet av det 18. århundre ble de fleste av rommene tatt i bruk som militære lagre, og det ble utført flere strukturelle endringer. Til sist ble lagrene flyttet ut, og Royal Armouries' utstilling av våpen ble flyttet inn.
Tårnet er 27,4 m høyt, og 35,9 m fra øst til vest og 32,6 m fra nord til sør. Murene er 4,6 m tykke ved bakken, og 3,3 m på toppen. Materialet er såkalt "Kentish rag", en kraftig kalkstein fra området rundt Maidstone. I noen deler av bygningen er det brukt en finere kalkstein fra Caen i Normandie. Veggene ble hvitkalket, hvilket er opphavet til navnet.
Det er tårn i alle fire hjørner, tre rektangulære og ett rundt (nordøst). I 1675 brukte astronomen John Flamsteed det runde tårnet som observatorium, før han flyttet til Greenwich. Tårnenes kupler er fra Henrik VIIIs tid.
I 1715 ble vinduene forstørret. Dette gjorde White Tower mindre egnet som festning, men gav langt mer lys i rommene. To par av de originale normanniske vinduene er bevart i toppetasjen over inngangspartiet. Inngangen som nå brukes er den opprinnelige, men trappen er en rekonstruksjon. Den er plassert høyt over bakken for å gjøre det vanskelig å bruke rambukk mot den.
St. Johannes' kapell.
St. Johannes' kapell i White Tower er et godt bevart eksempel på tidlig normannisk kirkearkitektur. Det er i kalkstein fra Caen, som er udekorert med unntak av kapitélene. Proporsjonene er perfekte, og leder blikket mot apsis med alteret. Som et kongelig kapell var det rikt dekorert, og den enkle tilstanden det er i nå er derfor villedende. All dekorasjon ble fjernet i 1550, under reformasjonen. Etter hvert ble kapellet tatt i bruk som dokumentlager. Da dokumentene ble flyttet til en bygning utenfor Tower i 1857, ble det foreslått at kapellet skulle bli et kleslager for hæren. Men det ble i stedet restaurert og tatt i bruk som kapell igjen. Kapellet har status som Royal Peculiar, og brukes ved spesielle anledninger.
Wakefield Tower.
Wakefield Tower ble bygget mellom 1220 og 1240, under Henrik III. Kongen bodde selv i tårnet, som er det største i Tower of London med unntak av White Tower. Det var hjertet i Henrik IIIs Tower, og et av hovedpunktene i hans forsvarsverker med kontroll over hovedporten ved elvebredden, som senere ble innlemmet i Bloody Tower. Det nedre kammeret hadde oversikt over elven inntil omkring 1280, da det ble fylt ut mot elven. Det øvre kammeret var Henrik IIIs soverom, med store vinduer mot landsiden og en stor peis. Selv om det meste av dekoren er borte, vet man fra instruksjonene Henrik III gav omtrent hvordan det så ut.
Under Edvard I ble tårnet det øvre kammeret er forværelse til den nye kongelige leiligheten i St. Thomas's Tower, og det er mulig at det ble brukt som tron- eller audienskammer. En trone, kopiert fra St. Edvards stol i Westminster Abbey, står i dag i rommet.
I østveggen er det et stort vindu med glassmaleri, der kongens oratorium eller privatkapell lå. Man kan se enkelte rester av denne bruken, blant annet et sakrarium (vask for liturgiske kar) og en sedilia (sete for presten som forrettet). Kapellet er særlig knyttet til Henrik VI. Etter at han ble tatt til fange av Edvard IV i 1471, under rosekrigene, ble han holdt fanget i Wakefield Tower. Han ble etter kort tid myrdet mens han bad i kapellet.
Tårnet ble i lang tid, fra før Henrik VI ble fengslet der, brukt som dokumentlager, men i det 19. århundre ble det i stedet utstillingslokale for kronregaliene. De ble flyttet til Jewel House i 1967. Det har blitt restaurert, blant annet ved at det originale murarbeidet, med steinhoggermerker, har blitt blottlagt og at tømmertaket har blitt satt i stand.
Lanthorn Tower.
Lanthorn Tower ble bygget samtidig som Wakefield Tower. Det ble ødelagt av brann i 1774, og ruinene ble etter kort tid revet. Den nåværende bygningen er en rekonstruksjon fra viktoriansk tid, med en utstilling som gir en introduksjon til den innerste borggården og middelalderpalasset. Flere gjenstander fra det 13. århundre er utstilt der.
Det er sannsynlig at det var i dette tårnet Elizabeth I satt som prinsesse under Maria I. Tårnet var i det 18. århundre kjent som Queen Elizabeth's Tower, og standarden var høy nok for en prinsesse som ikke var fengslet for forræderi, men som måtte holdes vekk for at hun ikke skulle konspirere.
Salt Tower.
Salt Tower ble reist omkring 1238. En av de første som bodde i det store kammeret der var John Balliol, Skottlands avsatte konge. Han var fengslet der fra 1297 til 1299. I tudortiden var kammeret i konstant bruk som fengsel, og er spesielt kjent for at katolske prester satt der under Elizabeth I. Blant annet ble John Gerard torturert i Salt Tower. Noen innskrifter på veggene fra denne perioden er bevart, blant annet en med et IHS-monogram, navnet Maria og jesuittordenens motto "Ad maiorem Dei gloriam".
Broad Arrow Tower.
Broad Arrow Tower har i dag en utstilling som gjenskaper kammeret slik det kan ha sett ut da sir Simon de Burley bodde der. Han var privatlærer for den unge Rikard II og måtte søke tilflukt der under bondeopprøret i 1381.
Constable Tower.
Tårnet ble reist under Edvard I, men slik det fremstår i dag, er det for det meste en gjenoppbygging fra det 19. århundre.
Martin Tower.
a> forsøkte i 1671 å stjele kronregaliene fra Martin Tower.
I tudortiden ble tårnet brukt som fengsel, og flere innskrifter fra denne tiden er bevart.
Martin Tower var det første stedet hvor kronregaliene ble utstilt, i 1669. De var først på bakkenivå, mens vokteren, "Keeper of the Regalia", bodde i etasjen over. I 1671 stjal Thomas Blood regaliene fra tårnet, men kom seg ikke ut av festningen.
Brick Tower, Flint Tower og Bowyer Tower.
Brick Tower, Flint Tower og øverste etasje av Bowyer Tower ble gjenoppbygget i det 19. århundre. Det skal ha vært i Bowyer Tower at George Plantagenet, 1. hertug av Clarence ble henrettet eller myrdet i 1478.
Devereaux Tower.
Devereaux Tower, med White Tower til høyre.
Devereaux Tower har navn etter Elizabeth Is yndling Robert Devereux, 2. jarl av Essex, som var fange der etter sitt fall; han ble henrettet på Tower Green. Det står ved det nordvestlige hjørnet av den indre borggården, mot City of London.
Beauchamp Tower.
Beauchamp Tower ble bygget av Edvard I omkring 1281, og erstattet porthuset fra Henrik IIIs utvidelse. Interiøret viser at det ble brukt mye tegl, noe som er et kjennetegn på bygningene fra Edvard Is tid, og på den tid en innovasjon i engelsk slottsbygging.
Det har navn etter Thomas de Beauchamp, 12. jarl av Warwick, som ble fengslet der av Rikard II fra 1397 til 1399. Det var spesielt egnet for fanger av høy rang, fordi det hadde et stort kammer, og fordi det lå rett ved boligen til konstabelen. Senere satt blant annet John Dudley, 1. hertug av Northumberland og hans fem sønner der, og under Elizabeth I døde Philip Howard, 20. jarl av Arundel i tårnet.
Bell Tower.
Bell Tower og ringmuren bort til Bloody Tower stammer fra den første utvidelsen av Tower of London i 1190-årene. De stod da helt nede ved elven. Tårnet ble antagelig bygget i to faser; den nederste etasjen er polygonal, mens den øverste er rund. I de siste fem århundrer har en klokke ringt hver dag når portforbudet inntrer i Tower; den nåværende klokken er fra 1651.
I tudortiden satt en rekke høytstående personer fengslet i Bell Tower, blant annet Thomas More, Arbella Stuart og antagelig James Scott, 1. hertug av Monmouth. Ifølge tradisjonen skal også Elizabeth I ha sittet der som prinsesse i Maria Is regjeringstid. Et stykke av muren utenfor kalles av den grunn Elizabeth Walk. Det er dog mer sannsynlig at hun satt i Lanthorn Tower, som hadde en langt høyere standard.
Bloody Tower.
Rekonstruert renessanseinteriør i Bloody Tower.
Bloody Tower var den opprinnelige porten til den indre borggården fra elvesiden, inntil St. Thomas's Tower ble reist. Det øvre nivået ble ombygget under Edvard III, omkring 1360. På nederste nivå er vinsjen som kontrollerer porten; opprinnelig var det også en indre port. Kammeret i tårnet var en luksusleilighet. Det ble brukt til flere fanger av høy rang, som erkebiskopene Thomas Cranmer og William Laud av Canterbury, og George Jeffreys, 1. baron Jeffreys.
Opprinnelig het det Garden Tower, fordi det ligger ved siden av løytnantens hage, men i løpet av tudortiden fikk det navnet Bloody Tower, «Det blodige tårnet», fordi Jakob I under et besøk i 1604 ble fortalt at det var der prinsene i Tower ble myrdet. Om dette er tilfelle vites ikke; to skjeletter som kan være prinsenes ble funnet i nærheten av White Tower i 1674, og det er ingenting annet enn et gammelt rykte som knytter dem til Bloody Tower. To andre dødsfall fant derimot sikkert sted i Bloody Tower: Henry Percy, 8. jarl av Northumberland skjøt seg antagelig der i 1585 for å slippe å bli dømt for høyforræderi og dermed få slektens eiendommer inndratt (han kan også ha blitt myrdet), og i Jakob Is regjeringstid ble sir Thomas Overbury forgiftet i tårnet.
Tårnet er nå møblert slik det kan ha sett ut mens sir Walter Raleigh satt fengslet der i tretten år, fra 1603 til 1616. I denne perioden ble tårnet forhøyet og en etasje til ble satt inn, slik at Raleigh og hans familie, som bodde hos ham, skulle få nok plass.
Queen's House.
Queen's House er en L-formet bindingsverksbygning i tudorstil. Den var opprinnelig kjent som Lieutenant's House, og fikk sitt nåværende navn først under dronning Victoria. Bygningen skifter navn etter hvilket kjønn monarken har. "Resident Governor of the Tower of London", løytnantens moderne sidestykke, har sin bolig der og huset er derfor ikke åpent for publikum.
Også i denne bygningen ble mange viktige fanger plassert, direkte under løytnantens oppsyn. Ifølge tradisjonen var den første av dem Anne Boleyn og den neste Katarina Howard, Henrik VIIIs henholdsvis andre og femte hustru som begge ble henrettet på Tower Green. Det er mulig at Katarina ble holdt der, men historien om Anne stemmer ikke; bygningen ble reist i 1540, fire år etter at hun ble henrettet. Det kan være en kjerne av sannhet i historien, dersom hun ble plassert i bygningen som tidligere lå på stedet, men det virker usannsynlig at den hadde høy nok standard for en dronning, selv en som var dømt for høyforræderi. I rådskammeret i den øvre etasjen er et minnesmerke over kruttkomplottet; Guy Fawkes ble avhørt i dette rommet både før og etter han ble torturert. Den siste fangen i bygningen var Rudolf Hess, som satt der i fire dager i mai 1941.
St Peter ad Vincula.
St Peter ad Vincula er et kongelig kapell med status som Royal Peculiar. Det er det siste hvilested for de som ble henrettet på Tower Green, og for mange som døde på Tower Hill. Den første kirken på stedet var sognekirke for området utenfor det opprinnelige Tower of London, men da Henrik III utvidet slottet kom den innenfor murene. Den nåværende bygningen er fra 1519–1520, det vil si i Henrik VIIIs regjeringstid.
Kapellet inneholder en rekke monumenter over offiserer ved Tower og deres familiemedlemmer. Blant kjente personer som er stedt til hvile der er dronningene Anne Boleyn, Katarina Howard og Jane Grey, og de to katolske helgenene Thomas More og John Fisher. I 1876 ble levningene under gulvet gravet opp, med dronning Victorias godkjenning. De som kunne identifiseres, som Anne Boleyn, ble gravlagt på nytt foran alteret.
Waterloo Block og Jewel House.
Gardist fra Coldstream Guards utenfor Jewel House.
Waterloo Block, tidligere kjent som Waterloo Barracks, er en brakke med plass til mer enn tusen soldater. Den ble reist mens hertugen av Wellington var konstabel i Tower, og er i nygotisk stil.
Den vestlige enden er kjent som Jewel House, og rommer siden 1967 kronregaliene.
Royal Fusiliers Museum.
Royal Fusiliers Museum ligger i den tidligere offisersmessen, som nå er hovedkvarter for Royal Regiment of Fusiliers. Regimentet ble grunnlagt i Tower i 1685, først for å vokte Towers kanoner. De ble etter hvert også brukt i tjeneste andre steder, og museet viser regimentets historie både i Tower og på oppdrag i og utenfor Storbritannia.
Hospital Block.
Hospital Block var opprinnelig en kontorbygning for Board of Ordnance, og ble reist 1699–1700. Den ble senere sykehus for garnisonen.
New Armouries.
New Armouries ble bygget for Board of Ordnance 1663–1664. Den blir nå brukt av Royal Armouries.
St Thomas's Tower.
Den beryktede Traitor's Gate, hvor fanger ankom i båt.
St Thomas's Tower står i den ytre muren mot Themsen. Tårnet ble reist av Edvard I mellom 1275 og 1279 for å erstatte Henrik IIIs kongelige leilighet i Wakefield Tower. Hallen har blitt rekonstruert, og et oratorium har fått nytt farget vindusglass. Et kammer har forblitt urestaurert, slik at man kan se hvor mye rommene har forandret seg gjennom århundrene. I forbindelse med kroningen av Anne Boleyn i 1532 ble det meste av tårnet ombygget slik at høyere hoffmedlemmer kunne få rom der.
Tårnet er mest kjent for porten Traitor's Gate, «Forræderporten». Gjennom denne ankom mange av fangene i Henrik VIIIs tid med båt til Tower. Porten ble åpnet og lukket av en maskin som ble drevet enten av tidevann eller av hester, og som når porten ikke var i bruk kunne brukes til å bore ut kanonløp. Et kanonverksted ble opprettet i tårnet. Det var også en annen port, en privat inngang for kongelige som ankom fra elven. Under Edvard III ble den erstattet av en ny port i Cradle Tower, like ved Lanthorn Tower.
Well Tower.
Well Tower, «Brønntårnet», er muligens det eneste tårnet utenom White Tower som har beholdt sitt opprinnelige navn. Dette til tross for at det er et misvisende navn: Det er ikke noen brønn i tårnet, men sjakter som man firte ned bøtter gjennom og hentet opp vann fra Themsen.
Menasjeriet i Lion Tower.
Det kongelige menasjeriet ble opprettet i det 13. århundre, sannsynligvis omkring 1235 under Henrik III, men kanskje allerede i 1204 under Johan. De første dyrene ble hentet fra et menasjeri som Henrik I hadde opprettet i 1125 i Woodstock. I 1235 fikk Henrik III tre leoparder i bryllupsgave – muligens var det løver ettersom de to artene ofte ble blandet sammen i middelalderen – fra Frederik II av det tysk-romerske rike. I 1264 ble de flyttet til "The Bulwark", som ble omdøpt til "The Lion Tower". Dette tårnet lå ved den vestlige inngangen til Tower. Under Elizabeth I ble menasjeriet noen ganger åpnet for allmennheten. Det er funnet en løveskalle som er karbondatert til mellom 1280 og 1385, hvilket betyr at det er den eldste kjente forekomsten av et av de store kattedyrene på De britiske øyer.
Innen 1804 hadde menasjeriet blitt åpnet for publikum på jevnlig basis. Det var i denne dyrehagen William Blake så tigeren som skal ha inspirert ham til å skrive diktet "The Tyger". Den siste direktøren, Alfred Cops, som tok over i 1822 kom til et menasjeri som var i forferdelig dårlig forfatning. Han skaffet nye dyr, og publiserte en illustrert, vitenskapelig katalog. Men dyrehagens dager var snart talte, ettersom London Zoo skulle åpne i Regent's Park. Av kommersielle hensyn, hensynet til dyrenes velferd og et ønske om å oppruste Tower som festning, ble dyrene flyttet. De siste forlot Tower i 1835. Det meste av Lion Tower ble revet, slik at bare porten Lion Gate står igjen.
Yeoman Warders.
Tower of London er mest kjent internasjonalt for sine Yeoman Warders, for mange mer kjent som «Beefeaters». De bærer til daglig en mørk blå hverdagsuniform med monarkens monogram i rødt og røde striper. Når monarken besøker Tower, eller Warders er på vakt under en statsseremoni, bærer de tradisjonelle røde uniformer med gullstriper fra Tudor-tiden, svært lik de Yeomen of the Guard bærer. Deres opprinnelige funksjon var den britiske monarks personlige livvakter og fangevoktere. I dag har the Yeoman Wardens kun seremonielle oppgaver og fungerer stort sett som turistguider. Det er pensjonerte offiserer fra hæren og marinen som får stillingene, og det blir ansett som en ære.
Den eldste og av de mest interessante seremoniene på Tower, er «Ceremony of the Keys». Dette er den seremonielle lukkingen av Tower for kvelden, og har pågått hver kveld, mer eller mindre uforandret, i 700 år.
Blant Yeoman Warders har det gått sport i å fremvise den typisk britiske knusktørre humoren for turistene. Dette gjelder særlig når de skal svare på spørsmål som de har fått tusen ganger før. Et par typiske eksempler: Da en turist spurte hvor de halshogde folk, svarte vokteren «Normalt rett over skuldrene», og da en kvinne spurte om alle ravnene ble gravlagt på samme sted svarte en vokter «Nei, frue, bare de døde».
Ravnene.
Det er en gammel tradisjon at det skal være minst seks ravner i Tower of London. Karl II skal ha krevd at de måtte fjernes, fordi de forstyrret den kongelige astronomen John Flamsteed mens han arbeidet der (se White Tower). Men dette skjedde ikke, fordi noen fortalte kongen legenden som sier at dersom ravnene forlater Tower vil White Tower, monarkiet og riket falle. Etter borgerkrigen og henrettelsen av Karl I tok kongen ikke sjansen på å utfordre skjebnen, og fikk i stedet flyttet observatoriet til Greenwich.
Towers offisielle historiker, Geoffrey Parnell, har ikke funnet noen skriftlig referanse til ravnene som er eldre enn 1895, men ingen vet når de først kom og når legenden oppstod. Ville ravner var tidligere vanlige i London, spesielt rundt kjøttmarkedene. Det er godt mulig at ravner som levde av avfall fra markedet ved Eastcheap på et tidlig tidspunkt begynte å holde til i Tower.
Under andre verdenskrig døde alle unntatt en, Grip, av sjokk under bomberaidene. Før Tower ble gjenåpnet i 1946 sørget man for å ha seks ravner på plass.
I 2006 ble ravnene flyttet innendørs en periode på grunn av frykt for fugleinfluensa, men siden juli samme år har de igjen gått ute på plenene.
Når ravner dør, blir da gravlagt på området, og deres navn blir føyet til på et skilt ved graven.
Kronregaliene.
Kronregaliene, eller kronjuvelene, har vært i Tower of London siden 1303, etter at de ble stjålet fra Westminster Abbey. Det meste av dem skal ha blitt gjenfunnet etter kort tid. Etter kroningen av Karl II ble de låst inn, men publikum kunne få adgang til å se dem ved å betale en avgift til vokteren. Denne ordningen tok slutt fra Thomas Blood stjal regaliene etter å ha bundet og kneblet vokteren.
Regaliene ble så oppbevart i Wakefield Tower i omtrent hundre år. De ble der beskyttet av væpnede vakter. Under andre verdenskrig ble de fjernet av sikkerhetsgrunner, og skal ha blitt oppbevart enten i velvet til Sun Life Insurance Company i Montreal i Canada sammen med Bank of Englands gullreserve, i Round Tower i Windsor Castle eller i Fort Knox i USA. Windsor er den mest sannsynlige muligheten, ettersom regaliene ikke skal forlate riket.
I 1967 ble de flyttet til et nytt Jewel House i Tower, hvor de fortsatt er. For mange besøkende til Tower er det å se kronregaliene et høydepunkt, og det er ofte lange køer. For å håndtere de mange besøkende, og samtidig kunne ivareta sikkerheten, må man stå på et rullebånd som kjører sakte forbi regaliene.


La Paz.
La Paz (eg. "La Paz de Ayacucho") er den administrative hovedstaden i Bolivia, samt hovedstad for departementet La Paz. Storbyområdet La Paz har sammen med El Alto omkring 1,6 millioner innbyggere. La Paz er en viktig by i Bolivia og ligger 3 600 meter over havet. Bolivias konstitusjonelle hovedstad er Sucre.


Sucre (Bolivia).
Sucre er den offisielle og historiske hovedstaden i Bolivia med om lag 204 000 innbyggere (2003). Sucre er sete for landets høyesterett ("Corte Suprema de Justicia") og departementshovedstad for Chuquisaca. La Paz har de øvrige hovedstadsfunksjonene.
Sucre ligger på en høyde av 2750 meter over havet. Byens historiske sentrum står oppført på UNESCOs verdensarvliste.


Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité (2001–2005).
Familie-, kultur- og administrasjonskomitéen er en fagkomité i Stortinget. Den behandler saker som f.eks. barn- og familierelaterte saker, likestilling, kultur, idrett, media, statens administrasjon og konkurransepolitikk.


Wolin.
Świna munner ut i Østersjøen ved Świnoujście
Wolin (tysk: "Wollin") er en øy i Østersjøen i det nordvestre Polen. Sammen med naboøya Usedom, som for det meste er tysk territorium, utgjør den en barriere mellom Østersjøen og den viken som elven Odra (bedre kjent som Oder) tømmer seg i. Mellom de to øyene er den naturlige vannveien Świna, og på begge sider av den ligger byen 347;cie. Sentrum av Świnoujście er på Usedom-siden ("Uznam" på polsk), men på Wolinsiden lander Skandinaviafergene.
Øya Wolin har et areal på 265 km², dens høyeste punkt er Grzywaczhøyden, 115 moh. Det meste av øya består av skoger og bakker. Midt på øya er Wolins nasjonalpark, opprettet i 1960. To veibroer og en jernbanebro knytter Wolin til det polske fastland i øst.
Historie.
Et anonymt middelalderdokument fra ca. 850 nevner en stamme ved navn "volinianerne" – de hadde 70 fester ("Uelunzani civitates LXX"). Noen har ment at den halvlegendariske bosetningen Jomsborg kan ha befunnet seg på Wolin. Jomsborg var ifølge islandske sagaer en vikingekoloni, og "jomsvikingenes" tilholdssted. Moderne historikere betviler dette.
Kirken St. Adalbert i Julin på Wolin ble sete for det katolske bispedømme Pommern som pave Innocent II opprettet den 14. oktober 1140. Byen Julin var den gang øyas hovedby, og lå der hvor idag byen Wolin er, helt sørøst på øya. I 1170 erobret den danske kong Woldemar byen og utraderte den fullstendig. Bispedømmets domkirke og residensby naturlig nok flyttet; det skjedde straks men ble «offisielt» en gang innen 1176, sannsynligvis i 1174. Det nye bispesetet ble Kammin (Kamien) på fastlandet.
I annen halvdel av 1200-tallet ble Wollin germanisert. Prosessen var gradvis, og skyldtes i første omgang tysk innvandring og bosetning, i annen rekke at den slaviske befolkning litt om senn ble tysktalende. I 1288 ble det opprettet et cistercienserkloster ved den nye byen Wollin (Wolin). Denne byen ble i samme århundrer hansestad.
Martin Luthers medarbeider Johannes Bugenhagen ble født i Wollin den 24. juni 1485. Han hadde det praktiske arbeidet med innføringen av den lutherske trosreformasjon i Pommern (1534), og han fikk også stor betydning for hvordan lutherdommen ble gjennomdrevet i Danmark og Norge.
I 1648 tilfalt Wollin Sverige, og ble en del av Svensk Pommern. Den forble under Sverige det til 1720 da Preussen kjøpte området fra svenskene. Etter annen verdenskrig kom Wollin til Polen. Grenseflytningen skjedde "de facto" i oktober 1945, og en formalisering skjedde ved Görlitz-avtalen mellom DDR og Polen den 6. juli 1950. Men grenseendringen ble ikke anerkjent av Tyskland før i 1990.


Stortingets forsvarskomité (2001–2005).
Forsvarskomitéen er en fagkomité i Stortinget. Den behandler forsvarspolitiske saker.


Ildstorm.
En ildstorm er en brann så intens, voldsom og omfattende at den skaper og opprettholder sitt eget vindsystem.
Fenomenet finnes i naturen i forbindelse med skogbranner og vulkanutbrudd. Under andre verdenskrig forårsaket massebombing med eksplosiver ildstormer i flere byer. Men også i fredstid har enkelte bybranner utviklet seg til ildstormer. Enkelte jordskjelv har utløst ildstormer som har krevd flere menneskeliv enn selve skjelvene.
Noen av de største kjente skogbrannene har vært ildstormer. Et eksempel er Peshtigo-brannen 8. oktober 1871, som krevde 1200-2500 menneskeliv, og som antagelig var den dødeligste skogbrann noensinne. På noen få timer raserte den et område på ca. 4850 km² (Skogbrannen i Froland 2008, Norges visstnok største siden 1945, brente til sammenligning ca. 30 km² i dagene 9.-14. juni). I tillegg til langvarig tørke skyldtes Peshtigo-brannens voldsomhet iallfall delvis rovhogst og enorme mengder hogstavfall, i tillegg til at byen Peshtigo (selv gatene) helt og holdent var bygget av tre. Fra naturens side er eukalyptus-skogene i Australia langt mer utsatt for ildstormer. Disse trærne utskiller nemlig aromatiske oljer og gasser som er ytterst brennbare, og som gjør at ilden sprer seg svært fort og nærmest eksplosivt.
Ildstormens mekanisme.
Over et område i brann blir luften kraftig oppvarmet og stiger raskt. Kald luft strømmer til langs bakken for å erstatte den stigende luften. Dette skaper sterke vinder som nærer flammene ytterligere. Under riktige forhold kan dette resultere i en selvgående prosess, en ildstorm med maksimumtemperaturer over 2 000 grader Celsius som holdes i live ved den stadige tilførslen av oksygen. Samtidig sprer brannen seg over et stadig større område dels fordi varmestrålingen når stadig lenger (strålevarmen øker tilnærmet med 4. potens av den absolutte temperaturen), dels fordi gnister og brennende materialer blåser stadig lenger av gårde. Iflg. øyenvitner sprang Peshtigo-brannen over Green Bay (en fjordarm i Lake Michigan), en distanse på minst 20 km. Og i Peshtigo tok noen gamle trestammer plutselig fyr lenge før noen kunne se eller høre at ildstormen var i anmarsj (Pernin 1971).
Ildstormer i skog skyldes ofte at gamle (men «vanlige») branner blusser opp pga. vindøkning, og i noen tilfeller forener seg med andre branner i omegnen. Landskapets utforming har mye å si for dannelsen av dem, likeså lufttemperaturen og stabiltetsforholdene i atmosfæren. Vegetasjonstypen har stor betydning. Noen planter utskiller mye flyktige og lettantennelige organiske stoffer (VOC) når temperaturen stiger pga. varmestrålingen fra brannen i nærheten, og av og til kan store områder med slike planter plutselig ta fyr når temperaturen blir høy nok. Men er ildstormen først kommet i gang, vil den fortsette fremrykningen så lenge det er brennbart materiale.
I grove trekk har ildstormens mekanisme vært kjent siden meteorologiens barndom på 1800-tallet. I 1873 ble den beskrevet av Increase Allen Lapham. Han bygget på erfaringene fra Chicagos brann, Peshtigo-brannen og flere katastrofebranner i Michigan 8.-9. oktober 1871.
Det har lenge vært kjent – og senere dokumentert bl.a. med film- og videoopptak – at kraftige branner kan skape hvirvelvinder av ild. Et kjent eksempel fra Norge er brannen på Vaterland i Oslo (Christiania) 4. mai 1819, da et veldig trelastlager gikk opp i flammer. Ildhvirvlene kan spre brannen. De dannes nedenfra pga. den intense varmen. De er derfor mer i slekt med støvhvirvler enn med tornadoer, som dannes ovenfra.
En ildstorm er et lavtrykk.
Ekstremt store ildstormer kan til og med lage sine egne værsystemer, en spesiell form for lavtrykk, en form for mesosyklon, hvor vinden roterer rundt sentret – mot urviserne på den nordlige og med utviserne på den sørlige halvkule. Slike lavtrykk kan få stor vertikal utstrekning og kan nå helt opp i stratosfæren. Hvis luften ikke er for tørr, kan de vise seg med spesielle bygeskyer, Pyro-Cumulonimbus (Pyro-Cb). Ildstormen kan forårsake torden og stormvær ettersom luft trekkes inn mot brannens sentrum og bidrar til en langvarig, raskt stigende oppadgående bevegelse i atmosfæren. Dette været kan bidra til å spre brannen ytterligere. Øyenvitneskildringer fra Peshtigo-brannen tyder på at vinden kom opp i minst 130 km/t (grensen for orkan er 118 km/t); jernbanevogner veltet, tak blåste av husene, og folk ble kastet overende. Samtidig suget brannen til seg luft helt fra Canada og det vestlige USA, dvs. minst 300 km borte, og mot den alminnelige vindretning (som var sørvestlig). Hvis «Peshtigo-lavtrykket» hadde tilsvarende utstrekning mot sør og sørøst, må det ha vært på størrelse med et polart lavtrykk. På den måten kan det ha forsterket sørvesten sør og øst for lavtrykksentret, eller fått vinden til å dreie sørlig. Vi vet iallfall at kort etter at Peshtigo var lagt i aske, så økte vinden sørøst for Peshtigo fra kuling til orkan. Denne førte til at branner i og rundt byer som Manistee og Holland ble umulige å temme, og også disse byene ble så godt som utslettet.
På den annen side kan ildstormen bli kvalt av sin egen vind. Ved Peshtigo-brannen later det til å ha skjedd på nordsiden av lavtrykkssentret, hvor vinden dreide østlig og feide flammene inn over et område som allerede var utbrent.
Inversjoner og ildstormer.
En "inversjon", dvs. at et lag med kaldere luft ligger under et lag med varmere, kan bidra til at en brann utvikler seg til en ildstorm, eller forsterke ildstormen (en inversjon er en forutsetning for dannelse av polare lavtrykk). Dette skjedde ved Hinckley-brannen 1894 i Minnesota, muligens også f.eks. ved Peshtigo-brannen. Den varme luften over den kaldere virker som et lokk og gjør at branngasser samler seg under lokket, inntil oppvarmingen kanskje fordi branngassene tar fyr) gjør at luften nedenfra bryter gjennom inversjonslaget. Dette skaper en kraftig omrøring i luften, og en eksplosiv utvikling.
Ildstormer i bylandskap.
Det antas at ildstormer har spilt en viktig rolle under store bybranner, slik som i Roma år 64, London 1666, Chicago 1871 og brannen etter jordskjelvet i San Francisco i 1906.
Ildstormer oppstod også under brannbombingen av Hamburg, Dresden, Tokyo, Kassel, Darmstadt og Stuttgart under andre verdenskrig. Under disse angrepene ble store mengder sprengbomber (høyeksplosiver) brukt for å ødelegge takene og avdekke det brennbare tømmeret i bygningskonstruksjonene, fulgt av brannbomber som antente de brennbare materialene – og deretter nye runder med sprengbomber for å hindre brannslukking. Det hevdes at under bombingen av Dresden nådde temperaturen slike høyder at mennesker smeltet og tok fyr.
Angrep med atomvåpen kan med stor sannsynlighet starte ildstormer i byområder. En stor del av ødeleggelsene i Hiroshima og Nagasaki ble forårsaket av ildstormer.
Tunnelbranner kan utvikle seg til ildstormer, som antenner andre kjøretøyer i tunnelen.
Kilder.
Pernin, Peter. The great Peshtigo fire: an eyewitness account. Madison, Wis.: State Historical Society of Wisconsin, 1971. Reprinted from the Wisconsin Magazine of History, 54: 246-272 (Summer, 1971).
Rosenfeld m.fl. 2007: The Chisholm firestorm: Observed microstructure of a pyro-Cb. Atmos. Chem. Phys., 7, 645–659, 2007www.atmos-chem-phys.net/7/645/2007/
Wang, P.K. 2003. The physical mechanism of injecting biomass burning materials into the stratosphere during fire-induced thunderstorms. American Geophysical Union fall meeting. Dec. 8-12. San Francisco.


Lennart Torstenson.
Lennart Torstenson (født 17. august 1603, død 7. april 1651), greve av Ortala (1647), var en svensk offiser og statsmann. Han ble oberst i 1630, general i 1632, og riksråd og feltmarskalk i 1641. Han var generalguvernør i Västergötland, Dalsland, Värmland og Svensk Pommern, og var en av sin tids mest fremgangsrike feltherrer.


Jon Lilletun.
Jon Lilletun (født 23. oktober 1945 i Vossestrand, død 21. august 2006) var en norsk politiker som representerte Kristelig Folkeparti, hvor han også var nestleder i 12 år.
Før han ble heltidspolitiker jobbet han blant annet som handelsmann, kommunal ungdomskonsulent, kultursjef og tiltakskonsulent. Han var vararepresentant på Stortinget i perioden 1981–1985, og ble innvalgt fra Vest-Agder i 1989. Lilletun var Kirke-, utdannings- og forskningsminister i Sentrumsregjeringen fra 1997 til 2000. Han var gjennom flere av sine stortingsperioder KrFs representant i kirke- og undervisningskomiteen, der han var leder fra 1993 til 1997.
Da Bondevik dannet sin andre regjering i 2001 gikk Lilletun inn som parlamentarisk leder for KrF på Stortinget, en stilling han hadde til han ble sykemeldt i 2005.
Lilletun tok etter valget i 2005 fatt på sin fjerde periode som stortingsrepresentant for KrF fra Vest-Agder og han ble samtidig KrFs representant i presidentskapet på Stortinget, som visepresident i Lagtinget.
Våren 2005 gikk han ut i permisjon pga. sykdom, og Sigmund Kroslid møtte i hans sted. Jon Lilletun døde av kreft natt til mandag 21. august 2006, etter lengre tids sykdom, og ble gravlagt fra Kristiansand domkirke fredag 25. august til Oddernes kirkegård.


Hans Faanes.
Hans Andreas Faanes (født 5. november 1849, død 1921) var sønn av Johannes Hansen Faanes. Han var ordfører på Frosta i perioden 1890–91, overformynder fra 1877, medlem av herredstyret, formann for fattigstyret i en lang periode, formann i forstanderskapet for Frosta Sparebank og varamann for Norges Banks avdeling i Trondheim. Fra 1897 var han lensmann på Frosta.
Han var far til elektroingeniør Haakon Faanes.


Carl Gustaf Wrangel.
Grev Carl Gustaf Wrangel af Salmis (født 23. desember 1613 i Uppsala, død 25. juni 1676) var en svensk offiser og statsmann. Han ble generalmajor 1638, riksråd og feltmarskalk 1646, generalguvernør i Pommern 1648 og riksmarskalk i 1664.
Han var sønn av Herman Wrangel, og gift med Anna Margareta von Haugwitz. Han bygget bl.a. Skokloster slott og Wrangels palass.
Han overtok kommandoen over de svenske troppene i tredveårskrigen i 1646 etter at Lennart Torstenson måtte trekke seg fra posten på grunn av sykdom. Han ble avløst av kong Karl X Gustaf av Sverige i 1648 som feltherre i Tyskland.


Stralsund.
Stralsund (tysk: "Hansestadt Stralsund") er en havneby med innbyggere i Pommern i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Den ligger ved Strelasund ved Østersjøen, og blir på grunn av sin beliggenhet kalt «porten til øyen Rügen». Gamlebyen i Stralsund står siden 2002 sammen med gamlebyen i Wismar på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Historie.
Stralsund ble grunnlagt i 1234 av slavere fra Rügen. Øyen hadde da vært en del av Danmark siden 1168. Byen brant i 1249 og ble gjenoppbygget omgitt av en stor bymur.
Byen ble sentral i handel med de omliggende områdene. Den ble også trukket med i stridigheter mellom rivaliserende fyrster.
I 1293 ble byen medlem av Hansaforbundet, og utover på 1300-tallet seilte rundt 300 handelsskip under byens flagg på Østersjøen. I 1325 ble området en del av hertugdømmet Pommern, men byen beholdt en stor grad av uavhengighet.
Under tredveårskrigen ble Stralsund beleiret i 1628 av Albrecht von Wallenstein og etter krigen ble hele Vorpommern som følge av freden i Westfalen i 1648 en del av Sverige som Svensk Pommern, og svenskene beskyttet området mot engelske styrker.
Byen ble i 1678 beleiret av Markgrevskapet Brandenburg men svenskene gjenvant Stralsund i en fredsavtale 1679. Byen var i denne perioden en svensk garnisonsby. Under den store nordiske krig ble byen beleiret et år fra 1715, da forsvaret av byen ble ledet av Karl XII.
Etter Napoleonskrigene ble området overført til Danmark under Kielfreden i 1815. Senere samme år ble området overført til Preussen og innlemmet i Provinsen Pommern i et bytte med Hertugdømmet Lauenburg i det sørøstlige Schleswig-Holstein. I handelen inngikk også et større pengebeløp.
Stralsund var fra 1949 del av DDR, inntil denne staten ble oppløst ved den tyske gjenforeningen i 1990.
Severdigheter.
Ozeaneum er et stort akvarium i Stralsund. Det tilhører Deutsches Meeresmuseum, også kalt "Museum für Meereskunde und Fischerei, Aquarium" ("Tysk museum for oseanografi og fiskeri").


Greifswald.
Hansestadt Greifswald ("Hansastaden Greifswald") er en by med 52 869 innbyggere i Vorpommern, i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Den ligger mellom Rügen og Usedom, og ved elven Ryck. Byens universitet, Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald, er grunnlagt i 1456 og er det nest eldste i Nord-Europa.
Historie.
Den fikk byrettigheter i 1242/1250, og ble medlem av Hansaen i 1278. Byen var en del av Svensk Pommern fra 1648 til 1815, og universitetets nåværende hovedbygning ble oppført under svensketiden på 1740-tallet, da mange svensker studerte der. I den senbarokke universitetsaulaen henger kong Gustav III av Sveriges portrett.
Viktige severdigheter inkluderer markedsplassen med rådhuset (de eldste bygningene fra 1300-tallet), bymuren, med befestningsanlegg fra svensketiden, domkirken St. Nikolai, en av de mest interessante teglkirker i Pommern, bygget på 1300-tallet, St. Marien-Kircke, også bygget på 1300-tallet, St. Jacobikirken, bygget i senmiddelalderen, bymuseet og klosterruinen Eldena, grunnlagt 1199 av cisterciensermunker, som dermed la grunnen for den fremtidige byen Greifswald. Klosteret ble nedlagt ved reformasjonen i 1535. Bygningene ble herjet av svenske tropper i 1637 og forfalt siden.
Blant byens sønner kan nevnes den romantiske maleren Caspar David Friedrich.


Caspar David Friedrich.
Caspar David Friedrich (født 5. september 1774 i Greifswald (Pommern), død 7. mai 1840 i Dresden) var en tysk maler. Han regnes som en av de fremste kunstnerne fra den europeiske romantikken, og kanskje den kunstneren som tydeligst definerte denne retningen innen billedkunsten.
Han studerte i København, og arbeidet fra 1798 i Dresden, selv om han ofte også oppholdt seg i Greifswald og Rügen.


Målform.
"Målform" er det ordet norsk lovverk og norske myndigheter bruker om de to offisielle norske skriftspråknormalene bokmål og nynorsk. De to målformene er sidestilt i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune. Elever i videregående skole og i høyere årstrinn av grunnskolen kan fritt velge hvilken målform de vil ha som hovedmål.
Staten kontrollerer de to skriftspråknormalene gjennom forvaltningsorganet Språkrådet, men normerer ikke uttalen. "Målform" er synonymt med "standardspråk" eller "normalspråk", men i andre land er det vanlig å også standardisere uttalen av standardspråkene, offisielt eller de facto. Dette er tilfellet i for eksempel svensk, dansk, engelsk og tysk.
Valget av ordet "målform" har målpolitiske konnotasjoner. I motsetning til "normalspråk" impliserer det ikke at dialekter ikke er «normale». Videre impliserer det at bokmål og nynorsk er "former" av samme språk, ikke adskilte skandinaviske språk på linje med dansk og svensk.
"Målform" har fått en viss bruk også ut over den offisielle betydningen. For eksempel omtales av og til riksmål som en målform.


Kiev oblast.
Kiev oblast (ukrainsk Київська область) er en provins (oblast) i den nordlige delen av Ukraina. Den har et areal på 28 100 km² og omkring 1,8 millioner innbyggere (2004). Forvaltningen har sete i byen Kiev, selv om Kiev er en selvstendig enhet. Provinsen består av 25 kommuner ("rajon"). De største elvene er Dnepr, Ros og Pripjat.
Tsjernobyl lå i den nordlige delen av provinsen; som følge av katastrofen ved atomkraftverket er de nordlige områdene delvis radioaktivt forurenset.


Ben Affleck.
Benjamin Geza Affleck (født 15. august 1972 i Berkeley i California) er en amerikansk skuespiller. Han vokste opp i området rundt Boston, Massachusetts, og bor for tiden i Santa Monica, California.
Affleck ble tidlig skuespiller, og allerede som barn hadde han roller i TV-serier og filmer laget for TV. Etter å ha spilt i mange Kevin Smith filmer på nittitalet fikk han hovedrollen i filmen Chasing Amy fra 1997 som gjorde det store gjennombruddet hans. Han ble for alvor kjent som en av de største skuespillerene i Hollywood da han og hans gode venn Matt Damon skrev manuskriptet til filmen "Den enestående Will Hunting" (1997), som de vant en Oscar for.
Sammen med Matt Damon og produsent Chris Moore har Affleck opprettet produksjonsselskapet LivePlanet. Dette selskapet har produsert de tre vennenes dokumentarprosjekt "Project Greenlight".
I november 2002 bekreftet Affleck forlovelse med skuespilleren Jennifer Lopez. Han hadde da vært sammen med henne siden juli 2002. Forholdet og forlovelsen ble brutt i januar 2004.
Affleck har foruten "Den enestående Will Hunting" spilt i kjente som "Armageddon" (1998), "Shakespeare in Love" (1998), "Pearl Harbor" (2001), "Changing Lanes" (2002), "The Sum of All Fears" (2002), "Daredevil" (2003), "Gigli" (2003), "Paycheck" (2003), "Jersey Girl" (2004), "Smokin' Aces" (2006), "Han er faktisk ikke interessert" (2009), "State of Play" (2009) og "The Town" (2010), som han også skrev og regisserte. Han har også regissert "Gone Baby Gone" (2007). I 2012 er han aktuell med "Argo", som han både er regissør, manusforfatter og hovedrolleskuespiller i.
Ekteskap og barn.
Den 7. mai 2005 bekreftet Afflecks kjæreste Jennifer Garner (kjent som Sidney Bristow fra TV-serien "Alias") at hun er gravid med parets første barn. Ben og Jennifer giftet seg 29. juni 2005. Den 1. desember 2005 ble parets første barn, Violet Anne Affleck, født i Los Angeles i California. Deres andre barn, Seraphina Rose Elizabeth, ble født 6. januar 2009.


Lucy Walter.
Lucy Walter (født ca. 1630, død 1658) var kong Karl II av Englands elskerinne, og moren til James Scott, 1. hertug av Monmouth. Hun skal ha blitt født på slottet Roch Castle i nærheten av Haverfordwest i Wales.
Lucy Walter var datter av William Walter fra Haverfordwest og hans ektefelle, Elizabeth Protheroe, en walisisk adelsdame, født i født i hertugen av Norfolks andre ekteskap. Familien Walters var en høytstående familie som tok parti for kongen under borgerkrigen i England. Roch Castle ble beslaglagt av de parlamentariske styrkene i 1644, og Lucy Walters måtte søke tilflukt i London og deretter i Haag.
Livet som en kurtisane.
Hun kom fra sidelinjen og inn i Londons sosietet via familieforbindelser, og i en alder av sytten år ble hun elskerinnen til Algernon Sydney, offiser tilknyttet jarlen av Leicester. I Nederland møtte hun hans yngre bror, eksilrojalist, Robert Sidney, som hun innledet et forhold med. Det var gjennom Robert at hun møtte kong Karl II.
Det finnes få bevis som støtter antagelsen at hun var den første ektefellen til Karl II, og det er klart at han ikke var hennes første kjæreste i kongelige kretser. Forholdet med Karl II varte med enkelte avbrudd frem til høsten 1651, og Karl II anerkjente farskapet til en sønn født i 1649, James, som han senere ga tittelen hertug av Monmouth.
Etter at hennes forhold til Karl II ble avsluttet av ukjente grunner, levde hun et fattig og utsvevende liv, noe som muligens resulterte i hennes tidlige død i Paris i september/oktober 1658. Dødsårsaken er ukjent.
Lucy Walter fødte også en datter, Mary Crofts, i (1651). Det er uvisst hvem som var far til dette barnet, men en del kilder hevder at det var muligens Theobald Taaffe, 1. jarl av Carlingford. og andre kilder at det var Henry Bennet, 1. jarl av Arlington. Datteren giftet seg først med William Sarsfield og fikk en datter eller flere med ham, og deretter med William Fanshawe, og fikk også barn med ham.


Pia Tafdrup.
Pia Tafdrup (født 29. mai 1952 i København) er en dansk forfatter.
Tafdrup er utdannet cand. mag. i dansk og idrett fra Københavns Universitet i 1977. Hun arbeidet som lærer i gymnasiet inntil 1984, siden har hun vært forfatter på heltid. Fra 1989 er hun medlem av Det Danske Akademi, fra 1991 medlem av Dansk Sprognævn. I perioden 1991–95 var hun formann for det danske Statens Kunstfonds litterære utvalg. Fra 1998 mottar hun livsvarig kunstnerlønn fra Statens Kunstfond.
Pia Tafdrup debuterte som forfatter i 1981 med diktsamlingen "Når der går hul på en engel". Hun regnes som en av de betydeligste nålevende danske diktere, og som en typisk representant for det som gjerne omtales som «80-tallsgenerasjonen» i dansk lyrikk.
I 1999 mottok Tafdrup Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Dronningeporten". I 2001 ble hun utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.


Rye House-komplottet.
Karl II av England, en av de komplottet var rettet mot
Rye House-komplottet i 1683 var en plan om å myrde Karl II av England og hans bror og arving James, hertug av York.
Etter gjeninnføringen av monarkiet i 1660 bekymret mange seg over det nære forholdet mellom kongen og Ludvig XIVs Frankrike og andre katolske monarker. Anti-katolske holdninger var meget utbredt, og man fokuserte sterkt på arverekkefølgen. Selv om Karl II var protestant, var det kjent at hans bror hadde katolske sympatier. I 1670 ble frykten for å få en katolsk tronarving realisert da James annonserte at han ville konvertere til katolisismen.
I 1681 forsøkte parlamentet å vedta en lov som ekskluderte James fra arverekken. Karl utmanøvrerte sine motstandere, og oppløste parlamentet for siste gang i sin regjeringstid. Dermed hadde ikke motstanderne tilgang til lovlige midler, og konspirasjon oppsto raskt.
Planen har navn etter Rye House i Hoddesdon, Hertfordshire. Eieren av herregården var en kjent republikaner, Richard Rumbold. Tanken var å skjule 100 menn på eiendommen, og overfalle kongen og hertugen mens de var på vei tilbake fra hesteveddeløpene i Newmarket.
Reisen skulle finne sted 1. april 1683, men 22. mars brøt det ut en stor brann i byen, og halve byen ble ødelagt. Løpet ble derfor avlyst, og kongen og hertugen dro tilbake til London før det var planlagt. Dermed fant angrepet aldri sted.
Opplysninger om komplottet begynte å lekke ut, og kongen handlet raskt. Flere parlamentsmedlemmer og adelsmenn ble arrestert, og blant de som ble henrettet var William Russell og Algernon Sydney. Jarlen av Shaftesbury kom seg unna og gikk i eksil.
Enkelte historikere mener at komplottet for det meste var uttenkt av Karl II og hans støttespillere for å kunne kvitte seg med sine sterkeste rivaler. Bevisene i rettssakene var svært svake.


Hoddesdon.
Hoddesdon er en by i Lea Valley i Hertfordshire, England.
Byen oppsto rundt en skysstasjon på veien mellom Cambridge og London. I det 18. århundre kunne mer enn 35 vogner stoppe i byen hver dag.
I 1683 var Hoddesdon sentrum for Rye House-komplottet, en plan om å myrde Karl II av England og hans bror hertugen av York.
I midten av det 20. århundre opplevde byen en oppgangsperiode på grunn av store grustak i området. Dette tok slutt allerede i 1970-årene, da det ikke var mer å hente ut. De kunstige sjøene som har oppstått i grustakene har blitt tatt i bruk som lokale fritidstilbud. Byen har noe lett industri, men er først og fremst en pendlerby for London.


Berlingske.
Forsiden av den første utgaven av "Kjøbenhavnske Danske Post-Tidender" fra 1749
"Berlingske" (utt: trykk på første e i "Berlingske", – opprinnelig "Kjøbenhavnske Danske Post-Tidender" og senere "Berlingske Tidende") er Danmarks eldste eksisterende avis. Den kom ut første gang 3. januar 1749. I begynnelsen kom avisen to ganger i uken. Først fra 1841 kom den daglig. Berlingske regnes tradisjonelt for å være en borgerlig (konservativ) avis.
Opprinnelse.
"Berlingske" kan betraktes som en fortsettelse av de "Extraordinaire Relationer," som boktrykkeren Joachim Wielandt ga ut fra begynnelsen av 1721. Ved hans død gikk privilegiet over til hans enke, som imidlertid ikke var i besittelse av samme forretningsdyktighet som sin avdøde mann. Hun solgte derfor privilegiet til den innvandrede mecklenburgeren, boktrykkeren Ernst Henrich Berling, i 1748.
Fra 1749 fikk denne tillatelse til å trykke "de Aviser, danske, tyske, franske og lærde og dertil hørende Notifikationer", som fru Wielandt tidligere hadde utgitt, "dog skal han være tilforbunden ej at lade noget usømmeligt i Saadanne Aviser indflyde, men saaledes indrette dem, som han det agter at forsvare".
Hovedavisen bar tittelen "Kjøbenhavnske Danske Post-Tidender", som var anbragt over det danske våpen, omgitt av laurbær- og palmegrener. Den kom ut to ganger ukentlig i oktav-format, men allerede påfølgende år så utgiveren seg nødt til å forstørre den av hensyn til alle annonsene, slik at den fra da av og inntil 1808 ble utgitt i kvart-format.
Den første danske "Berlingske Tidende" betegner et vendepunkt i den danske presses historie, for med den begynte først en regelmessig avisutgivelse, dessuten var den redigert etter de prinsipper som fremdeles følges. Forskjellige typer ble benyttet slik at det var mulig å orientere seg raskt i stoffet og spaltede sider sees for første gang. Avisens første del var som den dag i dag viet den utenlandske politiske korrespondanse, deretter fulgte innenlandske provinsetterretninger med den helsingørske sundliste. Endelig kom en fast artikkel som vedrørte hovedstaden og dens liv.
I dag.
I september 2004 hadde "Berlingske Tidende" et gjennomsnittsopplag på 124 196 eksemplarer.
Det Berlingske Officin som utgir "Berlingske", ble i 2000 kjøpt av det norske konsernet Orkla Media. Avisen hadde da dokumentert at skipsreder A.P. Møller, som stod bak Danmarks største konsern og var noe av et dansk ikon, under andre verdenskrig eide en dominerende aksjepost i Riffelsyndikatet, som produserte våpen for den tyske okkupasjonsmakten, og etter krigen ble bøtelagt for dette. Statens egen våpenprodusent, Hærens Vaabenarsenal, var for øvrig også involvert. Avsløringene fikk A.P. Møllers sønn, Mærsk Mc-Kinney Møller, til å selge aksjemajoriteten sin i "Berlingske Tidende" til Orkla Media. Hendelsen vakte sterke reaksjoner, og fikk daværende statsminister Poul Nyrup Rasmussen til å ta initiativet til opprettelsen av et fond på 25 millioner kroner for å sikre kritisk historieforskning.
I juni 2006 ble Orkla Medias aktiviteter i bl.a. Danmark solgt til britiske Mecom Group, som heretter eier "Berlingske".
Eksterne lenker.
Danmark


Tristein.
Tristein eller Tristeinene, også kalt Lille Færder eller Lille Ferder, er en liten øygruppe i Ytre Oslofjord. Øygruppen er en del av Tjøme kommune i Vestfold fylke. Som navnet tilsier består øygruppen av tre små øyer. I tillegg er det en rekke små skjær mellom dem og omkring. Færder fyr er plassert på den midterste av de tre øyene. Allerede på 1700-tallet ble Tristein kalt for Lille Færder, bl.a. i det engelske sjøkartatlaset "The English Pilot" fra 1780.
Omtrent to nautiske mil nord for Tristein ligger øya Store Færder. Denne huset i mange år, fram til ferdigstillelsen av Færder fyr, et kullfyrt kystfyr opprinnelig fra 1696. Dette ble nedlagt da Færder fyr ble satt i drift i 1857. Ruiner kan spores etter det gamle fyret. Det nye fyret på Tristein fikk navnet Færder.
Navnet Færder har blitt godt kjent gjennom den årlige Færderseilasen med over tusen konkurrerende seilbåter. Ut fra navnet, skulle man tro at seilasen har sitt vendingspunkt rundt øya Store Færder eller Færder fyr. Slik er det ikke. Ytterpunktet for de største båtklassene i Færderseilasen, er Tristeingrunnen. Dette er en grunne ca. en nautisk mil syd for Tristein.


Broxbourne.
Broxbourne er et administrativt distrikt i Hertfordshire, England. Det ble opprettet 1. april 1974 ved at Hoddesdon og Cheshunt ble slått sammen.


Tua Forsström.
Tua Forsström (født 1947 i Borgå i Finland) er en finlandssvensk lyriker.
Tua Forsström har studert humaniora i Finland og USA. Med unntak av en periode som forlagsredaktør i Söderströms förlag i Helsingfors har hun arbeidet som forfatter på heltid.
Hun debuterte som forfatter med "En dikt om kärlek och annat" i 1972.
I tillegg til lyrikk har hun skrevet revyer, radioteater, kammerspill, kabareter og tekster for et oratorium og en kantate. Forsström blir regnet for å være en av de viktigste svenskspråklige lyrikerne i sin generasjon.
I 1998 ble hun tildelt Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Efter att ha tillbringat en natt bland hästar".
Bibliografi.
thumb


Ole Christensen Rømer.
Ole Rømer, fra "Berømte danske mænd og kvinder" av J P Trap
Ole Christensen Rømer (født i Århus, død 19. september 1710 i København) var en dansk matematiker og astronom.
Under et 9 års opphold i Paris brukte han den forsinkelsen han observerte ved solformørkelsene på Jupiters måner når de var på vei bort ifra Jorden i forhold til når de var på vei mot Jorden, til å beregne lyshastigheten. Observasjonene gjorde han i 1672, og i 1676 anslo han den til å være 227 000 km/s, et avvik på ca. 24 % fra det som er korrekt.
Rømer var i 1683 hovedpersonen bak det nye fotsystemet som ble innført i Danmark-Norge, et system han baserte på et gjennomsnitt av rhinsk fot. Det viste seg imidlertid at Rømers beregninger av rhinsk fot var feil, slik at foten måtte omdefineres i 1698. Han foreslo i 1701 en egen temperaturskala, den såkalte Rømerskalaen.
Rømer var leder av observatoriet i Rundetårn 1685–1710.
Litteratur.
A. V. Nielsen: "Ole Rømer", Nordisk forlag, Århus 1944.


Algernon Sydney.
Algernon Sydney (også skrevet Sidney'") (født i januar 1623, henrettet 7. desember 1683) var en engelsk politiker. Han var sønn av jarlen av Leicester og grandnevø av Philip Sidney. Antagelig ble han født på Penshurst Place i Kent.
Under borgerkrigen sluttet han seg til parlamentshæren, men ble etter hvert kritisk til Oliver Cromwell. Etter Restaurasjonen i 1660 gikk han i eksil, og vendte ikke tilbake før 1677.
I 1683 ble han implisert i Rye House-komplottet. Han ble stilt for retten for den beryktede dommer Jeffreys, og dømt til døden på meget svake indisier. Sydney ble henrettet ved hengning, trekking og kvartering, en straff som var foreskrevet for de som ble dømt for høyforræderi.
Sydney, Algernon
Sydney, Algernon
Sydney, Algernon


TV Romsdal.
TV Romsdal var en lokalfjernsynsstasjon med studio og hovedkontor i Molde. Kanalen hadde konsesjon på lokal-TV-sendinger over hele Romsdal og deler av Sunnmøre. Kanalen gikk første gang på lufta 16. oktober 1990 og gikk med overskudd to år etter. Rundt midten av 1990-tallet var kanalen innblandet i en hel del rabalder rundt videreformidling av TVNorges sendinger i bakkenettet. Kanalen innstilte sine sendinger i april 1998 etter å ha slitt økonomisk en tid. I november samme år ble konsesjonen og sendeutstyret overtatt av TV Nordmøre, som etter å ha tatt over TV Romsdals sendenett endret navn til TV Nordvest.


TV Nordvest.
TV Nordvest(TK-tv) er en reklamefinansiert lokal-TV-stasjon som dekker i hovedsak Nordmøre. Stasjonen har hovedkontor i Kristiansund. Den var en sammenslutning av TV Nordmøre og TV Romsdal etter at sistnevnte gikk konkurs i 1998, men eies nå av avisa Tidens Krav. I begynnelsen videreformidlet kanalen TVNorges signaler, men brøt samarbeidet med virkning fra 1. januar 2003 og disponerer nå hele sendeflaten selv. Kanalen produserer omtrent en time fjernsyn om dagen, og denne sendes i hovedsak på kveldstid, alle hverdager.
Program.
Det blir ofte laget andre programmer med fokus på Nordmøre, men disse programmene går fast. TV Nordvest sender nyheter, sport og kulturnyheter fra lokalsamfunnet hver ukedag, og har et tilbakeblikk på disse nyhetene på lørdager og søndager. Kanalen er nå eid av lokalavisen i Kristiansund, Tidens Krav. Kanalen har skiftet navn til Tk-Tv etter at Tidens Krav kjøpte oppe Tv Nordvest. Kanalen sender mange av sendingene flere ganger, og har mye reklame.


Halvard Hanevold.
Halvard Hanevold (født 3. desember 1969 i Asker) er en norsk tidligere skiskytter. Han representerte Asker Skiklubb og vant tre OL-gull og fem VM-gull i sin karriere.
Karriere.
Som ung drev Halvard med langrenn og orientering, og begynte først med skiskyting som 15-åring i 1984/85.
Halvard var på det norske landslaget siden 1992/93, og har deltatt i samtlige OL siden Lillehammer i 1994. I verdenscupen har Hanevold som best fjerdeplass i sammenlagt (2003/04-sesongen), og har ni enkeltseire.
Halvard Hanevold er en av de mest meritterte norske skiskytterne, med 22 internasjonale medaljer. Bare Ole Einar Bjørndalen har flere. Spesielt i OL har det klaffet for Hanevold med seks medaljer, hvorav tre av dem i gullvalør. Både Norges stafettseier i 2002 og Halvards 20 km normalprogram i 1998 var store prestasjoner. I en alder av 40 år gikk han inn til sitt tredje OL-gull i OL 2010 i Vancouver. Han gikk inn til tredjeplass på fellesstart i sitt siste verdenscuprenn, i Khanty-Mansijsk 27. mars 2010.
Hanevold er bosatt i Asker og er utdannet sivilingeniør (ind.øk) ved NTNU. Han er æresmedlem av Asker skiklubb. I 2011 var han med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK.
Sesongen 2010/11 var Hanevold ekspertkommentator i NRK.


Pius XII.
Pius XII, født "Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli" (født 2. mars 1876 i Roma, Italia, død 9. oktober 1958 i Castel Gandolfo) var pave fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.
Bakgrunn.
Eugenio Pacelli, seks år gammel
Han var sønn av advokaten Filippo Pacelli og Virginia Graziosi. Familien var en del av det italienske aristokratiet som gjennom hele 1800-tallet hadde nære forbindelser med Den hellige stol, kalt «Det sorte aristokrati» (italiensk: "aristocrazìa nera"). Hans farfar Marcantonio Pacelli hadde hatt høye stillinger innen den ikke-prestelige delen av Vatikanets administrasjon og var sentral i etableringen av avisen "L'Osservatore Romano" i 1861; og hans fetter Ernesto Pacelli var en sentral økonomisk rådgiver for pavene Leo XIII,Pius X og Benedikt XV. Faren Filippo var med i Fransiskanerordenens tredjeorden, såkalt tertiær og broren Francesco Pacelli var juridisk rådgiver for pave Pius XI og sentral i forhandlingene som ledet fram til Lateranoverenskomsten i 1929.
Utdannelse.
Sammen med broren og sine to søstre, vokste han opp i sentrum av Roma, og bestemte seg allerede som 12-åring at han skulle bli prest i stedet for å følge familiens tradisjonelle juridiske løpebane. Han begynte på presteseminar som 18-åring, og på denne tiden måtte han få dispensasjon til å kunne bo hjemme på grunn av helseproblemer. Senere gikk han på det pavelige universitetet Gregoriana. I årene 1895–1896 studerte han filosofi ved Romas universitet La Sapienza. I 1899 tok han den juridiske doktorgraden i kontinental lov og kirkerett.
Kirkelig karriere.
Han ble ordinert til prest første påskedag, 2. april 1899 av biskop og familienvennen Francesco di Paola Cassetta. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som ministrant. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen Vincenzo Vannutelli sin første stilling innen Statssekretariatet i Den romerske kurie, hvor han senere gjorde karriere. I årene 1904 til 1914 bisto han kardinal Pietro Gasparri i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble kardinalstatssekretær i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsområdet. Allerede i 1905 fikk han tittelen monsignore og hadde i disse årene også en rekke internasjonale representative oppgaver på vegne av Vatikanet.
I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og Catholic University of America. Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet.
Tyskland.
23. april 1917 ble han bare 41 år gammel utnevnt til nuntius i Bayern og allerede 13. mai samme år ble han utnevnt til erkebiskop i en seremoni i Det sixtinske kapell. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til Det tyske keiserriket, fungerte Pacelli i realiteten som dette. Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for å få avsluttet første verdenskrig, og hadde samtaler både med kong Ludwig III av Bayern, keiser Vilhelm II av Tyskland og rikskansler Theobald von Bethmann-Hollweg om dette. Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmannn-Hollweg måtte gå av 13. juli samme år. Under Den bayerske sovjetrepublikken i 1919 var Pacelli en av de få utenlandske representantene som ble igjen i München.
I 1920 ble han også formelt sett pavelige nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem konkordatene mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og Preussen i 1929. Som følge av disse, og flyttet han til Berlin. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som Philipp Scheidemann og Friedrich Ebert. Han hadde helt siden tiden i München også hemmelige kontrakter med sovjetiske myndigheter i årene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i Moskva og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i Sovjetunionen.
Pacelli støttet Weimarkoalisjonen mellom sosialdemokratiske og liberale partier. Videre støtte han de tyske bestrebelsene for å slippe noe bedre unna de straffemesssige tiltakene fra Versaillestraktaten. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget Wilhelm av Preussen retur til Tyskland, noe han anse for å være en destabiliserende faktor.
Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under Ruhrokkupasjonen av Ruhrområdet i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter. Etter dette, fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.
Mens han var i Tyskland, fikk han også praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok på store nasjonale kirkelige samlinger («"Katholikentag"») og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler. Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.
Kardinal.
Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til kardinal i 1929. Pacelli innehadde deretter stillinger som kardinalstatssekretær og kardinalkammerherre. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave Pius XI, og han viste seg som en dyktig diplomat. Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje Lateranoverenskomsten fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en diplomatisk tjeneste.
I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han pavelig legat ved to store kirkelige konferanser.
Rikskonkordatet.
Pacelli deltok i rikskonkordatet fra juli 1933 mellom Tyskland og Den hellige stol. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret Weimarforfatningen ga delstatene blant annet på kultur- og utdannelsesområdet som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet, for fortsatt er folkerettslig gyldig. Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske Deutsche Zentrumspartei. Han sendte derfor medlem av denne partiet og visekansler Franz von Papen til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, Ludwig Kaas som sin forhandlingsleder.
Mit brennender Sorge.
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de nasjonalsosialistiske styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen "Mit brennender Sorge" fra 1937 var den sterkeste. Denne var Pacelli, sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand til det nasjonalsosialisme styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrivet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker palmesøndag 1937.
Anschluss.
Da erkebiskopen av Wien, kardinal Theodor Innitzer innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i Østerrike etter Anschluss, undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende som krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det het blant annet at "«De østerrikske biskopers høytidelige erklæring... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»" (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.
Valg.
Pave "Pius XI" døde 10. februar 1939 og konklavet ble satt 1. mars. Allerede dagen etter var Pacelli valgt til ny pave, i følge historikere fikk han 61 av tilsammen 62 stemmer (uten hans egen) i tredje valgomgang, på hans 63. fødselsdag. Han skal ha blitt valgt allerede i andre valgomgang, med nøyaktig det kvalifiserte flertallet 2/3 av stemmene, men hadde da bedt om en ny valgomgang for å bekrefte flertallet. Den hvite røyken som viste at det var valgt en ny pave, viste seg kl 17.30.
Han ble innsatt 12. mars og tok det pavelige navnet Pius XII. Blant de faktorer som konklavet skal ha lagt vekt på, var Pacellis diplomatiske erfaring.
Embetsutnevnelser.
Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal Luigi Maglione som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave Paul VI) og Domenico Tardini.
Men i sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske jesuitter, som Robert Leiber, Augustin Bea og Sebastian Tromp. Etter hvert ble også amerikanske prelater som Francis Joseph Spellman og Aloisius Joseph Muench utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter andre verdenskrig.
Også på lavere nivåer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.
Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han konsistorier i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 år lange embetsperiode. Dette har også sammenheng med at han valgte å ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det var var 38 kardinaler ved krigens slutt, og Denis Joseph Dougherty den eneste amerikanske. Men det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt hele 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen på 70. Også her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre år lange italienske flertallet og dominansen i Kardinalkollegiet brutt. Med få unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.
Lærespørsmål.
Pius XII forklarte den katolske tro i 41 encyklikaer og nesten 1000 meldinger og taler i løpet av sitt pontifikat.
Encyklikaen "Mediator Dei" fra 1947 forklarer tilhørigheten og deltakelsen i kirken og encyklikaen "Divino Afflante Spiritu" fra 1943 åpnet for mer forskning i Bibelen. I sin store produksjon omtalte han en rekke forhold i menneskenes liv, alt fra utdannelse, sosiale spørsmål, politikk, krig og fred. Videre omtales helgenenes liv. Jomfru Maria. Teologisk sett presiserte Pius XII kirkens læremessige autoritet og ga en større anledning til teologiske undersøkelser. Dette kommer blant annet fram i encyklikaene "Mystici corporis Christi" fra 1943 og "Humani generis" fra 1950.
I det hellige året 1950 proklamerte han dogmet om "Jomfru Marias opptagelse i himmelen", i encyklikaen "Munificentissimus Deus". Det var eneste gang i det tyvende århundre en pave gjorde bruk av sin rett til å uttale seg "ex cathedra".
Ettermæle.
Pave Puis XII døde av hjertesvikt etter å ha fått et hjerteinfarkt mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i Castel Gandolfo. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og på grunn av hans posisjon som pave gjennom andre verdenskrig.
Saligkåringsprosess.
Pave Paul VI åpnet saligkåringsprosess 18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært "venerabilis" (ærverdig), et tidlig stadium i helligkåringsprosessen.
Kritikk.
Pave Pius XII har av noen blitt beskyldt for passivitet i forhold til jødeforfølgelsene under andre verdenskrig, ikke nødvendigvis (bare) ut fra antisemittisme (som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var nuntius i Tyskland, hadde arbeidet for å stryke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne målsettingen.
Det blir imidlertid stilt spørsmålstegn ved denne kritikken. Forsvarerne peker på at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom "Mit brennender Sorge", at kirken ble forfulgt både i Tyskland og i okkuperte områder, samt at kirken skjulte jøder blant annet både i Vatikanet og i Castel Gandolfo. I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom «store ord og kloke handlinger», mellom høylydte protester og stille diplomati.


Navy Presidential Unit Citation.
Navy Presidential Unit Citation er en amerikansk militær utmerkelse innført 6. februar 1942 president Franklin D. Roosevelt med tilbakevirkende kraft til 16. oktober 1941. I 1957 ble det bestemt at utmerkelsen også kan tildeles allierte, igjen med tilbakevirkende kraft til 1941. Navy Presidential Unit Citation består av et fanebånd til avdelingen og båndstripe til å bære på uniform. Tilsvarende utmerkelser i andre deler av USAs forsvar er Army Presidential Unit Citation, Air Force Presidential Unit Citation og Coast Guard Presidential Unit Citation.
Utmerkelsen blir gitt i presidentens navn til enheter innen den amerikanske militærstyrken og allierte styrker for utmerkelser utover det vanlige. Enheten må ha utført oppdraget sitt under langt vanskeligere forhold sammenlignet med enheter som er involvert i den samme, overordnede militæroperasjonen. Avdelingens fellesinnsats må tilsvare et heltemot på linje med det enkeltsoldater må utføre for å fortjene Navy Cross, den nest fremste sjøforsvars- og marinekorpsutmerkelsen i utmerkelsessystemet i USAs forsvar.
Båndstripe for Navy Presidential Unit Citation
Navy Presidential Unit Citation består av et bånd i fargene blått, gult og rødt. Båndet festes til avdelingens fane og bæres som båndstripe på uniformen til de av avdelingens soldater som deltok i innsatsen som er hedret. De som hedres med utmerkelsen igjen, bærer ekstra stjerner på båndstripen. Det er ingen medalje knyttet til utmerkelsen.
Navy Presidential Unit Citation er også tildelt nordmenn. 28 marinejegere og 50 soldater fra Hærens jegerkommando mottok denne utmerkelsen 8. februar 2005 på bakgrunn av Forsvarets spesialkommandos innsats under «Operation Enduring Freedom» i Afghanistan. De norske soldatene var en del av den multinasjonale styrken Styrke K-Bar. Åtte land deltok med mannskap i operasjonen. Enhetene ble hedret for sin innsats i perioden fra oktober 2001 til mars 2002. Utmerkelsen ble tildelt på bakgrunn av fellesstyrkens: «Enestående mot, taktisk dyktighet og evne til operativ utførelse.»


Karl II av England.
Karl II (født 29. mai 1630, død 6. februar 1685 var konge av England, Skottland og Irland fra 30. januar 1649 ("de iure"), eller fra 29. mai 1660. Hans far, Karl I ble henrettet etter borgerkrigen, og monarkiet ble avskaffet og erstattet av Oliver Cromwells protektorat. Etter Cromwells død ble monarkiet restaurert, med Karl II som konge.
Selv om parlamentet i Skottland proklamerte Karl II som konge av Storbritannia og Irland i Edinburgh den 6. februar 1649, vedtok det engelske parlamentet isteden en vedtekt som gjorde enhver slik proklamasjon ulovlig. England gikk inn i en periode kjent som "interregnum" eller det engelske samveldet, og landet var en "de facto" republikk, ledet av Oliver Cromwell som Lord Protector. Cromwell beseiret Karl II i slaget ved Worcester den 3. september 1651, og Karl flyktet til det europeiske fastlandet. Cromwell ble den ubestridte enehersker av England, Skottland og Irland mens Karl tilbrakte de ni neste årene i landflyktighet i Frankrike, De forente Nederlandene og i spanske Nederlandene.
En politisk krise kom etter Cromwells død i 1658 som resulterte i at monarkiet til sist ble gjeninnført, og Karl ble invitert til å komme tilbake til Storbritannia. Den 29. mai 1660, på hans 30. fødselsdag, ble han mottatt i London til offentlig begeistring. Etter 1660 ble alle rettslige dokumenter datert som om Karl hadde etterfulgt sin far som konge i 1649.
Karls engelske parlament bestemte lover kjent som Clarendon-loven, formet for styrke posisjonen til den gjenetablerte engelske kirke. Karl samtykket til denne loven selv om han selv støttet en politikk som innebar religiøs toleranse, eksempelvis overfor katolikker. Den mest betydelige utenrikspolitiske saken i Karls tidligste år var den andre anglo-nederlandske krig. I 1670 inngikk Karl en hemmelig avtale i Dover som innebar en allianse med hans fetter kong Ludvig XIV av Frankrike. Ludvig gikk med på å støtte Karl i den tredje anglo-nederlandske krig og betale Karl en pensjon. Karl lovte å gjeninnføre religiøs frihet for katolikker og protestantiske dissentere med hans kongelige erklæring om overbærenhet ("Declaration of Indulgence") av 1672, men det engelske parlament tvang ham til å trekke den tilbake. I 1679 kom Titus Oates' avsløringer av en påstått katolsk sammensvergelse, Pavekonspirasjonen, som utløste etterfølgerkrisen da det ble avslørt at Karls bror og antatte arving, Jakob Stuart, hertug av York, var katolikk. Krisen førte til dannelsen av to politiske partier, whigene, «jordbrukspartiet», som kjempet for at kongens bror som katolikk ikke kunne arve tronen, og toryene, «hoffpartiet», som var imot å utelukke kongens bror selv om han var katolikk. Kongen var på linje med toryene og som følge av avsløringen om Rye House-komplottet om å myrde både Karl og hans bror i 1683 ble en del ledere hos whigene enten drept eller tvunget til å rømme til utlandet. Karl oppløste det engelske parlamentet i 1681, og styrte alene fram til sin død den 6. februar 1685. Han ble tatt imot i den katolske kirke på sitt dødsleie, og ble således den første katolske monark i England siden Maria Tudors død i 1558.
Karl var populært kjent som «den glade monarken» ("Merry Monarch"), både i referanse til hans livlighet og hans dekadente hedonisme ved hans hoff og den generelle lettelse ved hans styre etter et tiår med styret til Cromwell og hans puritanisme. Karls hustru, Katarina av Braganza, fødte ingen barn, men Karl anerkjente minst 12, kanskje 14, uektefødte barn med flere forskjellige kvinner. Da barn født utenfor ekteskap var ekskludert fra å tiltre tronen, ble han etterfulgt av sin bror Jakob.
Stamtavle.
Karl 2
Karl 2
Karl 2


Åsgrend.
Åsgrend er ei grend i Kviteseid kommune i Telemark, og som grenser til Seljord.
Den gamle ferdselsveien gikk gjennom Åsgrend, over Seljordshei.
Idag regner en at gårdene nedenfor vannet Vigdesjå hører til Åsgrend. Fra Vigdesjå renner Bygdaråi mot Seljord. Elva ble brukt til tømmerfløting fra før 1783 til midten av 1950-tallet. Fløtingen ble drevet med damvann. Skiensvasdragets Fællesflødningsforening overtok fløtingsretten i 1884. Anlegget ble påkostet med minering, opprensking og med nye
vardammer for å lette fløtingen. Ved munningen av Vigdesjå er det fremdeles rester av en nåledam.
Det var flere private rulleplasser langs Bygdaråi.
Gårdene som hører til Åsgrend har gårdsnr 101 og opp til det høyeste gnr 105. Gnr 101, bnr 1 heter Runningen, og gnr 105, bnr 10 heter Heistad.
Bronsealderfunn.
Kviteseid er en av de bygdene der en mener å kunne slå fast at det har vært korndyrking i første delen av bronsealderen. På Heggtveit i Åsgrend er det gjort et depotfunn med tre halvmåneformede flintsigder, som kan dateres tilbake til denne tiden (ca.1800 f.Kr.). Dette er også blitt bekreftet gjennom en pollenanalyse ved funnstedet. Det er derfor det eldste sikre sporet etter åkerbruk som er funnet i Kviteseid («Telemarksprosjektet» ved Oldsaksamlingen). Ingen gårdsanlegg ble lokalisert eller undersøkt i samband med prosjektet.
Vikingegårder.
Gårdsnavn som ikke inneholder norrøne personnavn og som har endingen –stad blir regnet for å stamme fra Vikingtiden. Gårdsnavn som er føyd sammen med norrøne personnavn regner en med viser til den personen som først ryddet gården. I Åsgrend ligger det minst to, kanskje tre vikingårder: Gjelstad, Heggtveit og kanskje Åse. Gjelstad og Heggtveit er sikre fordi en har gravfunn som bekrefter det. Navneleddene -stad og -tveit bekrefter teorien.
Åse må være den eldste gården siden gårdsnavnet har gitt navn til grenda. Navneformen tyder også på at den kan være eldre enn fra vikingtiden. Åse har også gravhauger, men disse er ikke undersøkt.
Den fjerde gamle navnegården i Åsgrend er Kolltveit. Navnet peker mot vikingtiden, men beliggenheten og størrelsen på gården tilsier at den kan ha blitt skilt ut fra Gjelstad i høymiddelalderen.


Steining.
Steining er en henrettelsesmetode der den dømte tas av dage ved at det kastes stein på ham eller henne inntil døden inntreffer. I dag er det kun Iran som offisielt bruker metoden, men den brukes ofte i forbindelse med selvjustis i andre land. Den er spesielt utbredt i muslimske land, ettersom den der er en tradisjonell henrettelsesmetode.
Steining er også nevnt i Bibelen som en foreskrevet henrettelsesmetode. I Det nye testamente er metoden nevnt i forbindelse med at Jesus redder en kvinne som er tatt i ekteskapsbrudd, og i forbindelse med St. Stefans martyrdød.
Normalt foregår steining ved at sivile kaster små steiner på den dømte. Steinene skal være store nok til at de kan kalles steiner, men ikke så store at de forårsaker bevisstløshet eller død med ett treff. Det er derfor en henrettelsesmetode hvor det kan ta lang tid før døden inntreffer, noe som gjør den meget smertefull. I en del tilfeller inntreffer døden ved kvelning, etter at den dømte er dekket med stein og så svekket at pusteorganene ikke er sterke nok til å trekke inn luft. Mens de fleste henrettelsesmetoder baserer seg på at en bøddel utfører henrettelsen, blir steining utført av de som måtte ønske å delta.
Kasting utfor stup.
En henrettelsesmetode som gjerne regnes som en avart av steining er kasting utfor stup. Den dømte blir kastet utfor et høyt stup, og knuses mot stengrunnen under. I januar 2008 ble det i Iran bestemt at to dødsdømte menn skulle henrettes på denne måten. Metoden har angivelig også blitt brukt tidligere i Iran, blant annet i et tilfelle i begynnelsen av 1980-årene, men dommen i 2008 er den første som har blitt kommentert i en offisiell publikasjon. Mennene var dømt for medvirkning til voldtekt av en mann. Fire medskyldige ble idømt piskestraff.


Johannes XXIII.
Johannes XXIII, født "Angelo Giuseppe Roncalli", (født 25. november 1881, død 3. juni 1963) var pave fra 28. oktober 1958 til sin død.
Angelo Giuseppe kom fra fattige kår, ble født i Sotto il Monte i provinsen Bergamo ved foten av Alpene og vokste opp i en stor familie. Roncalli ble presteviet i Roma 1904 og ble lærer i Bergamo. I 1924 ble han biskop og var pavelig diplomat. I 1953 ble han utnevnt til patriark av Venezia og kardinal.
Roncalli ble overraskende valgt til pave ved konklavet i 1958 og er særlig husket for å ha innkalt Andre Vatikankonsil, noe han kunngjorde etter bare tre måneder som pave.
I en alder av 78 år, og hvor han ble i sin samtid betraktet som en «overgangspave», annonserte han at han hadde til hensikt å både innkalle til en synode for bispedømmet Roma (som ble avholdt i 1960), en revisjon av kirkeretten (noe som ble avsluttet i 1963) og et nytt konsil. Forslaget om et nytt konsil fikk ingen begeistret mottakelse, men den nye paven satte tre mål for dette: en bedre ordning av kirken, større enhet blant kristne i verden og fremme av fred. Det var sjelenes frelse som skulle fokuseres, ikke fordømmelser.
Hans første handling som pave var å utnevne 23 nye kardinaler for derved å gjøre kardinalkollegiet mer internasjonalt. Johannes ble kjent for sin varme menneskelighet og toleranse. Han sendte ut åtte encyklikaer. Han utgav "Mater et Magistra" (1961) om kirkens sosiallære. I "Pacem in Terris" (1962) behandlet han menneskerettighetene og grunnlaget for varig fred, med skarp fordømmelse av atomopprustningen. Han døde den 3. juni 1963.
Johannes XXIII ble saligkåret av Johannes Paul II den 3. september 2000.


Görlitz.
Görlitz (sorbisk "Zhorjelc") er en tysk by i Sachsen, den ligger ved elven Neisse i den nederschlesiske Overlausitzkretsen. På andre siden ligger den polske byen Zgorzelec, som før 1948 var en del av Görlitz. I dag er det knyttet vennlige bånd mellom de to byene som har begynt endel samarbeide seg imellom. Blant annet er broene gjenoppbygd og det går regelmessige busser. Den kjente tyske fotball spilleren Michael Ballack er født i Görlitz.
Etter Wienerkongressen i 1815 måtte kongeriket Sachsen avstå byen til kongeriket Preussen, og den ble en del av provinsen Nedre Schlesien (Niederschlesien). Den er sete for en protestantisk og en katolsk biskop.
Byen tilhører den nye Europaregion Neisse.


Borre.
Borre er et tettsted i Horten kommune i Vestfold, og var navnet på dagens Horten kommune inntil 31. mai 2002. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger sør for Horten sentrum.
Her ligger Borre kirke, og Høgskolen i Vestfold ligger sør for tettstedet. Ved Borre ligger Borrehaugene med Nordens største samling av kongegraver. Her finnes også Midgard historisk senter.
Tidligere Borre kommune.
Borre kommune ble opprettet som Borre formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1858 ble Horten skilt ut fra Borre som egen kommune. Borre hadde da 2 954 innbyggere. Horten hadde 4 636.
En del av Borre med 287 innbyggere ble overført til Horten 1. august 1921. En ny del med 308 innbyggere ble overført 1. juli 1951.
1. januar 1965 ble Borre og Åsgårdstrand kommuner samt en del av Sem (Stang, 126 innb) slått sammen til én kommune med navnet Borre.
1. januar 1986 ble gnr 30 bnr 284-293 (Skavli øst) med 22 innbyggere i Borre overført til Horten.
1. januar 1988 ble Borre og Horten kommuner slått sammen til en kommune med navnet Borre.
1. juni 2002, etter folkeavstemning og regjeringsgodkjennelse, ble kommunens navn endret til Horten kommune.


Christian Tomuschat.
Christian Tomuschat (født 23. juli 1936 i Stettin) er en kjent tysk jurist. Han er professor i folkerett og Europarett ved Humboldt-universitetet i Berlin.
Tomuschat ble i 2006 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.


Friedrich Gilly.
Friedrich David Gilly (født 16. februar 1772 i Altdamm (Dabie) ved Stettin, død 3. august 1800 i Karlsbad) var en tysk arkitekt og byggmester i Preussen. Han var professor ved Berlins byggakademi og fikk stor betydning for byggekunsten i Preussen. Karl Friedrich Schinkel var hans elev.
Han giftet seg 1799 med Ulrique Wilhelmine Marie Hainchelin, datter av finansråden Pierre Jéremie Hainchelin. Imidlertid døde han bare 28 år gammel.
Litteratur.
Gilly, Friedrich
Gilly, Friedrich
Gilly, Friedrich


Pius XI.
Pius XI, født "Achille Ambrogio Damiano Ratti", (født 31. mai 1857 i Desio, Milano, død 10. februar 1939 i Roma) var pave fra 6. februar 1922 til sin død.
Første år.
Valget av kardinal Ratti til pave ved konklaven i 1922 var en stor overraskelse. Ratti hadde vært erkebiskop av Milano bare et års tid, og da forgjengeren Benedikt XV plutselig døde av lungebetennelse, ble det innkalt til en konklave, som ble den lengste i det tyvende århundre. Først etter den fjortende avstemmingen ble det klart at Ratti var valgt til ny pave.
Det første han gjorde som ny pave, var å holde den tradisjonelle "urbi et orbi"-talen («til byen og verden»), noe de foregående pavene ikke hadde gjort siden det nye italienske monarkiets anneksjon av det meste av pavestaten i 1870. Dette var en politisk handling, som indikerte at Pius ville innta en mer offensiv holdning overfor tidens politiske spørsmål.
I 1854 uttalte den daværende paven seg mot «"den gudløse og fordervelige oppfattelsen"» at det skulle finnes frelse utenfor den romersk-katolske kirke, og som reaksjon på økumeniske verdensmøter i 1925 og 1927, erklærte Pius XI at man på ingen måte kunne delta i dem, «"for enheten som Kristus ønsker det, kan ikke skapes med, men kun i den katolske kirken"», og i "Mortalium animos" fra 1928 forbød han katolikker både å delta i og å be for slike arrangementer.
I 1929 tok Pius til orde mot at begge kjønn skal ha rett til utdannelse, fordi «"naturen selv"» forbyr det. Samme året avla den 21-årige Simone de Beauvoir sin "agrégation"-eksamen som den yngste noen gang, attpåtil som den nest beste i sitt årskull.
Lateranoverenskomsten.
I 1929 undertegnet Pius Lateranoverenskomsten med Italias regjering ledet av Benito Mussolini, som gjorde slutt på den langvarige striden mellom pavestolen og Italia etter anneksjonen i 1870. I henhold til traktaten ble Vatikanet anerkjent som suveren stat, mot at Vatikanet gav avkall på kravet på resten av sine tidligere territorier. Andre pavelige besittelser i Roma fikk ekstraterritoriell status.
Mellomkrigstiden.
Den katolske kirke ble svekket av å ha tatt parti mot Alfred Dreyfus i Dreyfussaken, og i mellomkrigstiden satset man derfor på en utvidet misjonsvirksomhet. Pius formante alle biskopene om å engasjere seg i dette. Lærestoler i misjonsvitenskap ble opprettet ved katolske læreanstalter. Misjonens sentralisering under Roma tiltok, men skulle stå atskilt fra politiske og nasjonale interesser.
Under mottoet «"Kristi fred i Kristi rike"» arbeidet Pius målrettet for å markere pavekirkens verdier i samfunnet. Gjennom den sentralstyrte «Katolsk Aksjon» skulle legfolk bistå geistligheten med dette, oppmuntret av omkring 500 saligkåringer og 33 helgenkåringer. Pius tok avstand fra den nasjonalismen som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig, selv om pavekirken ble diktatoren Francos fremste støttespiller. Da Pius kom til enighet med Mussolini om «det romerske spørsmålet» ved hjelp av Lateranoverenskomsten, vant Mussolini prestisje, mens Pius til gjengjeld unnlot å kritisere hans invasjon av Etiopia.


Åsgårdstrand.
a> er en liten langkirke i murstein fra 1969
Åsgårdstrand er en by i Horten kommune i Vestfold. Det er også navnet på en tidligere selvstendig kommune og et ladested.
Åsgårdstrand ligger ved Oslofjorden, omtrent ti kilometer sør for Horten sentrum og like langt nord for Tønsberg. Tettstedet Åsgårdstrand har innbyggere per 1. januar, og strekker seg delvis inn i nabokommunen Tønsberg.
Stedet er fra 2007 klassifisert som «turistby» da antallet tilreisende og besøkende er meget høyt i forhold til bofaste. Dette medfører at samtlige butikker i den gamle bydelen, om ønskelig, kan holde søndagsåpent.
I småbyidyllen finnes gallerier og utsalg for kunsthåndverkere. Her er hotell, bakeriutsalg og kaféer med nybakte «Krabbelurer», kolonial, bank og pub. På Paletten kjøpesenter er det dagligvarer, post, minibank og mange småbutikker, i tillegg til en Statoil bensinstasjon. Åsgårdstrand har barneskole, eldresenter og flere barnehager og barneparker.
Åsgårdstrand har også en idrettsforening. Åsgårdstrand idrettsforening er foreningen for idretter som turn og fotball. Byens fotball-lag spiller i 5. divisjon i 2012.
Historie.
Åsgårdstrand ble ladested fra 1650 under Tønsberg, fra 1660 under Holmestrand. I 1752 fikk ladestedet privilegier på å drive handel med innenlandske varer. Fra begynnelsen av 1800-tallet var Åsgårdstrand en livlig utførselshavn for trelast, blant annet til Nederland. Handelen stagnerte med seilskutetidas slutt. Grunnet det unike lyset på stedet ble det etterhvert kjent som sentrum for bildekunstnere og siden 1880-årene har en rekke av disse søkt til Åsgårdstrand, blant dem verdensnavn som Edvard Munch, Christian Krohg og Hans Heyerdahl.
Blant de mer kjente Munch-motivene fra Åsgårdstrand kan nevnes «Pikene på broen» fra brygga, «Livets dans» fra havneområdet, «Stormen» malt foran gamle Grand Hotell, «Kvinner» malt nedenfor Munchs Hus, «Løsrivelse» fra stranda ved Munchs Hus, «Aften – Melankoli – Sjalusi» også fra stranda ved Munchs Hus, «To kvinner på stranden» malt nord for Munchs Hus, «Den ensomme» fra stranda ved Munchs Hus, «De ensomme» nord for Munchs Hus, «Fire piker i Åsgårdstrand» malt ved trappa til Munchs Hus og «Aftenpassiar».
Kommunen ble opprettet som Åsgårdstrand formannskapsdistrikt i 1837. Kjøpmann og skipsreder Anders Riddervold ble da valgt som første ordfører i Åsgårdstrand.
Åsgårdstrand har vært et populært ferie- og badested siden 1920-årene. Både dronning Juliana av Nederland, den verdenskjente italienske tenoren Formici, samt prominente gjester fra hovedstaden og andre velbemidlede valfartet til et av de fire hotellene i den idylliske sommerbyen hver sommer. Sommergjester er fortsatt med på å prege byen.
1. januar 1965 ble Åsgårdstrand og Borre kommuner, samt en del av Sem (126 innbyggere fra Stang) slått sammen til Borre kommune. Åsgårdstrand hadde ved sammenslåingen 488 innbyggere og var Norges minste kommune.
14. desember 2009 vedtok kommunestyret i Horten å gi Åsgårdstrand bystatus, en endring som trådte i kraft 1. januar 2010.


Iditarod.
a>), som markerer startstedet for hundesledeløpet "Iditarod"
Kart over ruten for løpet
Iditarod er et hundesledeløp som kjøres gjennom den amerikanske delstaten Alaska hvert år. Løpet, som går fra Anchorage i sørøst til Nome i nordvest, ble arrangert for første gang i 1973. Løpet er verdens lengste, over 1800 km langt, og det er oppkalt etter den fraflyttede gruvebyen Iditarod. Løpet er inspirert av serumløpet til Nome i 1925.
Nordmannen Robert Sørlie vant Iditarod som første nordmann i 2003, og gjentok bragden i 2005. Sigrid Ekran ble «Rookie of the Year» i 2007.


Benedikt XV.
Benedikt XV, født "Giacomo della Chiesa" (født 21. november 1854 i Genova, død 22. januar 1922 i Roma) var pave fra 3. september 1914 til sin død i 1922.
Han kom fra en adelig familie og tok den juridiske doktorgrad i 1875. Senere studerte han ved presteskoler og ved Vatikanets diplomatakademi, før han gjorde karrièren som diplomat i pavestolens tjeneste.
I 1907 trådte han ut av den diplomatiske tjenesten og ble erkebiskop av Bologna. I 1914 ble han utnevnt til kardinal, og i denne egenskap holdt han en tale ved utbruddet av første verdenskrig om kirkens posisjon og plikter, hvor han la vekt på behovet for nøytralitet og for fremme av fred og eliminering av lidelse. Konklavet åpnet i slutten av august, og den 3. september ble Giacomo della Chiesa valgt til pave. Han tok navnet Benedikt XV.
Hans pontifikat ble dominert av krigen og dens turbulente følger. Han organiserte omfattende humanitære aksjoner, bl.a. etablerte han et byrå som skulle hjelpe krigsfanger fra alle nasjoner å kontakte sine familier, og han gjorde flere forsøk på å forhandle fred (bl.a. det velkjente pavelige forslaget fra 1917), men alle sider så på ham som vennligsinnet overfor fienden og var uvillige til å akseptere de betingelser han foreslo. Vatikanet ble ikke gjort delaktige i fredsforhandlingene da krigen sluttet, men paven utstedte en encyklika, "Pacem Dei munus", hvor han ba om internasjonal forsoning. I etterkrigstiden beskjeftiget han seg med å utvikle den kirkelige administrasjonen til bedre å kunne håndtere det nye samfunnet som utviklet seg.
Den neste pave som tok navnet Benedikt var Benedikt XVI, som ble pave i 2005.
Della Chiesa


Dan Rather.
Daniel Irvin "Dan" Rather Jr. (født 31. oktober 1931 i Wharton i Texas) er en tidligere amerikansk journalist, som avgikk som programleder og ansvarlig redaktør for CBS Evening News 9. mars 2005, etter å ha jobbet der i over 24 år. Han er nå både ansvarlig redaktør og programleder for "Dan Rather Reports" på kanalen HDNet.


Janne Haaland Matlary.
Janne Haaland Matlary (født 27. april 1957 i Mandal) er en norsk statsviter og tidligere politiker (KrF).
Hun vokste opp i Mandal som datter av Sverre og Ada Haaland. Som 17-årig gymnasiast vant hun en stilkonkurranse om utviklingshjelp, hvor premien var en tur til New York og FN. Hun giftet seg med ungarske Arpad Albert Ludvig Matlary i 1985, og har fire barn.
Hun har examen artium fra Mandal gymnas fra 1976, mellomfag i idéhistorie fra Universitetet i Oslo fra 1978, mastergrad i sammenlignende politikk, politisk teori og moderne europeisk historie fra University of Minnesota fra 1980 samt magistergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1983, og er dr.philos. i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1994. Haaland Matlary har også kurs i amerikansk-europeiske forhold fra Claremont McKenna College fra 1982, sammenlignende europeisk politikk fra European University Institute fra 1982, matematikk fra Universitetet i Oslo fra 1985, fransk forretnings- og konversasjonsspråk fra Centre Culturel Francais d'Oslo fra 1989 samt internasjonal bedriftsledelse fra Bedriftsøkonomisk Institutt fra 1990.
Haaland Matlary var forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) 1987–1992 og forskningsdirektør ved ARENA-senteret ved Universitetet i Oslo 1995–1997, og er professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo fra 2001. Blant hennes interesseområder innen statsvitenskapen er sikkerhets- og forsvarspolitikk, herunder EU, NATO, OSSE, FN, Balkan og Kaukasus, foruten menneskerettigheter og påvirkningen av normer på internasjonal politikk, samt offentlig diplomati. Hun er forøvrig rådgiver for Det pavelige råd for rettferdighet og fred og Det pavelige råd for familien. Hun har også vært utenrikspolitisk rådgiver for fyrsten av Liechtenstein, medlem av Forsvarspolitisk utvalg og spaltist i flere aviser og tidsskrifter.
Hun har vært politisk aktiv i Kristelig Folkeparti, og ledet både partiets ideologiske utvalg og internasjonale utvalg. Det feministiske tidsskriftet "Fett" viet i 2004 en større artikkel i sitt første nummer til henne, og plasserte henne «på parti med mørkemennene Dagfinn Høybråten og Johannes Paul,» mens Haaland Matlary avviste kritikken som et PR-stunt. Haaland Matlary var statssekretær i Utenriksdepartementet under utenriksminister Knut Vollebæk 1997–2000. I 2009 ble hun valgt til 1. vararepresentant til Stortinget fra Oslo. Hun meldte seg ut av partiet i 2011, fordi hun mente det ikke var sin kristendemokratiske ideologi og borgerlige tilhørighet bevisst. I 2012 meldte hun seg inn i Høyre, og stilte seg umiddelbart til rådighet for å skjøtte verv for partiet.
Janne Haaland Matlary ble i 2001 utnevnt til "dame" av Malteserordenen.


News of the World (album).
"News of the World" er ei plate av det britiske rockebandet Queen, og ble sluppet 28. oktober 1977. Plata solgte til firedobbel platina i USA alene, takket være store hits som «We Will Rock You», «We Are the Champions» og «Spread Your Wings». Den ble spilt inn på Sarm West og Wessex Studios, Storbritannia, med tekniker Mike Stone, og regnes som ei av Queens sterkeste plater.
Platas berømte cover var en tegning av den amerikanske sci-fi-artisten Frank Kelly Freas. Taylor hadde en utgave av bladet «Analog» (fra oktober 1953), hvis omslagskunst viste en gigantisk intelligent robot som holdt kroppen til et dødt menneske, og teksten til bildet lød: «Vær så snill...fiks den, far?» for å illustrere Tom Godwins historie «The Gulf Between». Bildet inspirerte bandet til å kontakte Freas, som sa seg villig til å forandre bildet til bruk på platas cover, ved å erstatte den døde mannen med de fire «døde» bandmedlemmene (Roger Taylor og John Deacon faller ned mot bakken). Det originale bildet (også kalt «The Gulf Between») er også med på Freas' kunstkolleksjon «As He Sees It» (Paper Tiger, 2000).
«We Will Rock You» ble ikke sluppet seg en egen singel, men som B-siden til «We Are the Champions». Til tross for dette ble sangen likevel en av Queens største sanger, og spilles på sportsarrangementer over hele verden. Det var med vilje at Brian May gjorde sangen så lett og «antemsk» som den er (tramp, tramp, klapp!), for å få konsertpublikummet til å bli mer direkte involverte i showet deres. Queen elsket et interaktivt publikum.
«Sheer Heart Attack (sang)» ble påbegynt i 1974 for plata ved samme navn, men ble ikke fullført, og til slutt skrapet. Taylor fullførte den imidlertid for denne plata, og den ble gjort ferdig i de korte innspillingsperiodene mellom turneer.
«All Dead, All Dead» var skrevet av May, og handler om tristheten hans da hans katt døde når han var liten, men teksten var mer generell.
«Sleeping on the Sidewalk» ble skrevet og innspilt på dagen, live, og bandet bare framførte den sammen uten øvelse. Etter tre-fire takninger innså bandet at jo mer de prøvde, jo dårligere ble det, og at de hadde klart det best på det første forsøket, så det var den versjonen som ble brukt på plata.


Gonzalo Sánchez de Lozada.
Gonzalo Sánchez de Lozada y Sánchez Bustamante (født 1. juli 1930 i La Paz) med kallenavnet «Goni», er en politiker og tidligere president i Bolivia, hvor han fullførte nesten to presidentperioder. Han ble kjent for å bruke «økonomisk sjokkterapi» for å kvitte seg med hyperinflasjonen i landet, som skyldtes overdreven bruk av statlige midler. Lozada var medlem av "Movimiento Nacionalista Revolucionario", MNR, og fikk 22,46% av stemmene ved valget i juni 2002.
Lozada vokste delvis opp i USA hvor han også studerte litteratur og filosofi. På grunn av hans politiske ståsted som pro-USA, samt at han snakker spansk med amerikansk aksent, har han fått kallenavnet «El Gringo».
Gasskrig og fratredelse.
I løpet av 2003 kom det til et politisk opprør mot Lozada, hvor politiske opponenter ville stoppe eksporten av naturgass til nabolandet Chile. Dette førte til opptøyer i nabobyene La Paz og El Alto samt at om lag 50 personer døde. Da det ikke så ut til at opptøyene ville roe seg, ble Lozada tvunget til å fratre den 17. oktober 2003. Samme dag flyktet han i politisk eksil i USA. Visepresidenten Carlos Mesa ble deretter innsatt som ny president i landet.


Nevado Sajama.
Nevado Sajama på 6542 moh. ligger i Andesfjellene og er det høyeste fjellet i Bolivia samt den nest høyeste vulkanen i verden. Vulkanen ligger i nasjonalparken Sajama, på sørvestgrensen mot Chile. Siste utbrudd var for om lag 10 000 år siden. Da toppen er dekket av en iskappe, er ikke vulkankrateret synlig.
Fjellet ble første gang besteget i 1939 av Piero Ghiglione J. Prem.


Jazz (album).
"Jazz" er ei plate fra 1978 av det britiske rockebandet Queen. Dette er bandets syvende studioplate, og bestod av en miks av musikkstiler, fra disko-funk («Fun It») til vaudeville («Dreamer's Ball») til god gammel rock & roll («Dead on Time»). Den inneholder – merkelig nok – ikke noe jazz, unntatt musikkhall-swingen i «Dreamer's Ball». Plata kom på 6. plass på Billboard 200-lista i USA.
Bandet hadde planer om å selge plata sammen med en plakat av et sykkelkappløp med nakne damer for å promotere «Fat Bottomed Girls», men dette var i USA bare tilgjengelig via postordre for ikke å oppildne kjøpere.
I notene til sangen «Dead on Time» står det ved tordenet hørt i slutten av sangen, «Thunderbolt courtesy of God».
Sporliste.
Spor merket med stjerne * er singler – se under.
Singler.
Fire singler ble sluppet fra denne plata.


David Monrad Johansen.
David Monrad Johansen (født i Mosjøen 8. november 1888, død 20. februar 1974) var en norsk komponist.
Biografi.
Etter at han hadde mistet faren og to søsken i sykdom, flyttet han i 1904 med moren og de andre søsknene til Kristiania, som fra 1925 het Oslo. Der begynte han i 1905 å studere musikk ved Musikkonservatoriet og fikk Karl Nissen, Catharinus Elling og Iver Holter som lærere. I 1912 ga han ut sin første komposisjon, "Kvern-slaatt". I perioden 1915–16 studerte han videre i Berlin. Han var med på etableringen av Norsk Komponistforening i 1917 og arbeidet i perioden 1925–45 som musikkanmelder i Aftenposten. Samtidig var han formann i TONO. Johansen var en ypperlig skribent, og gav i 1932 ut en omfattende biografi om Edvard Grieg som fremdeles kan leses med utbytte.
Verk og omdømme.
Hans tidlige verker søkte inspirasjon i den lokale og regionale kultur, som han blant annet fant representert hos dikterpresten fra Alstahaug, Petter Dass i "Nordlands Trompet". Som komponist var Johansen opptatt av å finne fram til en norsk egenart. Han holdt et stort foredrag om dette i Musikklærerforeningen i 1924, og foredraget gikk samme år som artikkelserie i "Aftenposten". Komponisten Ståle Kleiberg har gått i dybden for å kaste lys over Monrad Johansens oppfatning av det norske, og konkluderer slik: «Når Monrad Johansen skal konkretisere det spesifikt norske i musikken, når han aldri et strukturelt nivå. Han viser til helt generelle trekk som like gjerne kan sies å være karakteristiske for europeisk kunstmusikk i mellomkrigstiden som for norsk folkemusikk. Det oppstår dermed et misforhold mellom det han "proklamerer" som premissene for sin musikk, og det som faktisk er premissene.» Monrad Johansen lot seg da også inspirere av fransk impresjonisme (især Claude Debussy). Den urtidssøkende russeren Igor Stravinskij som han møtte i Paris, gav ham også impulser, like så den sveitsiske Arthur Honegger, og den norske Fartein Valen, som mange mener hadde betydning for Johansens senere atonale og kontrapunktiske verker.
Monrad Johansen var en betydelig komponist og kulturpersonlighet. Han fornyet mannskorsangen i Norge med bl.a. det avholdte verket "Gamle Norig" til tekst av Ivar Aasen. Hans mest monumentale verk, "Voluspå", bygd over Eddadiktet av samme navn, har i nyere tid også vært framført som ballett. Kleiberg skriver: «Det man ser klarere enn den gang spørsmålet om det nasjonale herjet som verst [dvs. på 1930-tallet], er at hans [Monrad Johansens] musikk ikke bare er norsk, men også klart reflekterer strømninger i europeisk musikk. Dermed blir det naturlig å se hans produksjon i lys av disse strømningene. I sine beste verk er han utvilsomt betydelig også i en slik målestokk.»
Som medlem av Nasjonal Samling ble Johansen dømt i landssvikoppgjøret i 1946.
David Monrad Johansen var far til komponisten Johan Kvandal.


Snørr.
Snørr er en blanding av vann, proteiner, enkle sukkerarter og bakteriedrepende stoffer som produseres av slimhinnene i nesa.
Ordene "snørr", som stammer fra norrønt, og "snott", som er noe nyere, henger etymologisk sammen med "snuse" og "snyte". Snørr er altså det man snyter ut, det vil si neseslim.
Funksjon.
Snørr er en del av immunforsvaret. Det utfører sin oppgave ved å fange støv, bakterier, pollen, virus slik at det ikke følger med lufta ned i lungene når vi puster.
Snørret sitter fast på små flimmerhår som nesa er full av, slik at det ikke følger med ned i lungene.
Typisk produserer kroppen rundt en liter snørr per døgn.
Normalt fører kroppen snørret bakover i nesa og ned i magesekken hvor det oppsamlede materialet uskadeliggjøres av fordøyelsessystemet.
Når vi gråter, kan det passere så mye tårevæske gjennom tårekanalene fra øyet til nesehulen at kroppen ikke greier å transportere alt bakover. Resultatet er at snørr vannes ut og kommer ut forover gjennom nesa.
Infeksjoner og andre sykdommer kan påvirke mengde, konsistens og farge på snørr. Snørrproduksjonen kan påvirkes av blant annet virus og allergier. Bakterier kan endre snørret. Oppsamlet materiale påvirker snørret.
Oppsamlet, mindre flytende snørr kan bli til det vi kaller en «buse», «busemann», «bussemann», «bøbb» eller «nesebøbb».
Når vi snyter oss tar snørret med seg forurensningen ut av nesa. Noen ganger føres snørr ut av kroppen via et nys. Da blir snørr og luft slynget ut av nesa/munnen, og kan ses på som en rensing av luftfilteret vårt.
Noen leger mener at hvis man svelger snørret (latin: "mucofagi"), vil immunforsvaret styrkes ved at "det ervervede immunforsvaret" får reagere ytterligere på forurensningene og lære deres signatur før magesyren nøytraliserer dem. Hvis dette stemmer, er det ikke udelt negativt at barn (og enkelte voksne) spiser snørr.
Diagnoser.
Utseendet på snørret gir informasjon om sykdomstilstanden. Snørr er vanligvis blankt og fargeløst som vann, men litt tykkere. Når vi blir forkjølet eller har allergi produserer slimhinnene mer snørr, og vi opplever at nesa renner. Dersom snørret er gult eller grønt kan det skyldes en infeksjonstilstand.


Distance Measuring Equipment.
DME (fra eng. "Distance Measuring Equipment") er et bakkebasert radionavigasjonshjelpemiddel som brukes i luftfart for å måle avstand fra flyet til DME-stasjonen. Systemet har en rekkevidde på ca 200 nautiske mil. Det tilsvarer 370 kilometer.
DME er opererer i UHF-båndet fra 962 MHz til 1213 MHz. DME frekvensene er delt opp i 126 X-kanaler og 126 Y-kanaler. Hver av kanalene kan håndtere 100 fly. Forskjellen på X- og Y-kanalene er pulsavstanden på puls-parene, henholdsvis 12 og 36 mikrosekunder. Pulsene som sendes ut fra fly/DME har et bestemt utseende formula_1
Bruk av DME.
En DME-stasjon har til nå som regel vært lokalisert sammen med et VOR, og blir ofte betegnet som en "VOR/DME". Den kan også benyttes sammen med ILS for innflygning, og utstyret kalles da gjerne ILS+DME. DME erstatter da markerne. I fremtiden vil DME få en større selvstendig rolle ved at flere DME-stasjoner "samvirker". Det vil si at et fly kan ta inn flere DME-stasjoner samtidig. Flyet måler avstanden til hver av stasjonene. Hvis en trekker en linje for eksempelvis mellom disse, kan computeren i flyet følge denne imaginære linjen. Dette er mulig fordi computeren vet avstanden til de DME stasjonene den "ser".
Av dette skjønner en at flyet må se minst to DME-stasjoner. Dette betegnes Area Navigation, RNAV.
Virkemåte.
Utstyret opererer ved at flyets instrumenter starter med å sende ut ca. 100 "spørre-pulspar" i sekundet til DME-stasjonen. Er det X-kanal er det 12 mikrosekund mellom pulsene i puls-paret. Med 100 puls-par så vil det ta ca. 1500 mikrosekunder alle 100 puls-parene. Pulsparene sendes i en tilfeldig avstand mellom parene. Tenker en på en tidsskala med 1 sekund som referanse så er 1500 mikrosekunder liten liten del av denne tiden. Dette gjøres for at flere fly skal kunne spørre uten å forstyrre hverandre. Når flyet får såkalt lock, synker spørre-pulsraten til 30 pulspar i sekundet. Flyet må få svar tilbake fra DME-stasjonen på 70% av sitt eget sendemønster for å godta svaret. Dette gjøres for å sikre at det er flyets egne pulser som mottas. Husk også at det kan være opp til 100 fly som har sendt spørre-pulser.
Elektromagnetiske bølger har en hastighet på 300000 km/s, så 1 mikrosekund tilsvarer 150 meter fordi pulsene går samme strekning to ganger. Det benyttes puls-par med svært strenge spesifikasjoner. Dette gjøres for å være sikker på at det er et fly som sender til DME stasjonen. DME vil avvise alle puls-par som ikke tilfredsstiller spesifikasjonene. Alle DME-stasjoner har en prosess tid på 60 mikrosekunder. Denne tiden trekkes fra totaltiden i flyet. DME er utstyrt med antiekko funksjoner slik at reflekterende signaler ikke skal påvirke signalbehandlingen.
I flyet presenteres avstanden i nautiske mil, med en oppløsning på 0,1 NM.
Avstanden som beregnes i flyet er såkalt "slant range", eller «skrå-avstand» til stasjonen, med dette følger at den reelle avstanden vil være litt mindre enn skråavstanden som flyets instrumenter regner ut. Dette fører til en feilmargin avhengig av flyets høyde. Siden flyets utstyr vet avstanden til DME-stasjonen, vet den også hvor lang tid den bruker til stasjonen. Dette fordi den vet hastigheten på flyet.
Eksempler.
Et fly som er 2000 ft over stasjonens nivå og som leser en avstand på 40 nautiske mil (NM) vil derfor være "lengre unna" horisontalt enn et fly som er i 20 000 ft og også leser 40 NM på sitt utstyr i flyet. Likevel er dette såpass små forskjeller at det i stor grad er neglisjerbart.
Således følger at et fly som er 5500 ft (ca. 1850 m) over stasjonen, vil kunne lese at det er 1 NM fra stasjonen, selv om det horisontalt sett er rett over den. Et fly i flygenivå 330 (33 000 ft / 11 000 m) høyde over stasjonen vil følgelig lese 11 000  / 1852 m = 6 NM avstand fra stasjonen, selv om også dette er horisontalt sett rett over stasjonen.


Catamarca.
Catamarca er en provins som ligger nordvest i Argentina. Hovedstaden heter San Fernando del Valle de Catamarca, men blir vanligvis omtalt som "Catamarca". Provinsen har en befolkning på 334 568 (2001) og dekker et areal på 102 602 km². Naboprovinser er Salta, Tucumán, Santiago del Estero, Córdoba og La Rioja. I vest grenser provinsen mot Chile.
Næringsliv.
Jordbruk er en viktig inntektskilde for Catamarca.


Chaco.
Chaco er en provins nord i Argentina, nær grensen til Paraguay. Provinsen har en befolkning på 984 400 (2002) og dekker et areal på 99 633 km². Den grenser til Salta, Provincia de Santiago del Estero, Formosa, Corrientes og Santa Fe samt til Paraguay.
Provinshovedstaden heter Resistencia og ligger ved elva Paraná. Provinsen er kjent for å være en produktiv kjøtt- og melkeprodusent.
Befolkningen i Chaco er sammensatt. Provinsen har urbefokningsgrupper som Guarani, Toba og Mataco samt folk av spansk avstamming. Det finnes også innvandrere fra Russland, Tyskland og Canada.
Klima og geografi.
Chaco er kjent for sine ekstreme værforhold. Regelmessige tørkeperioder kjør at deler av provinsen har ørkenpreg. Samtidig fører kraftige nedbørsperioder til at det dannes områder som har mer preg av regnskog. Dyrelivet er omfattende og omfatter aper, krokodiller, bjørn og flere typer slanger. Flere av disse kan observeres i nasjonalparken «Parque National Chaco».
Historie.
Chaco ble tatt fra Paraguay etter nederlaget i Trippelalliansekrigen (1864 – 1870). Chaco var et «Territorium» fra 1886 og til 1951. I 1952 ble territoriet omdøpt til Juan Perón, samtidig som det ble gjort om til provins. I 1955 fikk den på nytt navnet Chaco. Dette skjedde samtidig med at provinsen La Pampa for en periode hadde navnet Isabela Peron


OL-medaljører, hurtigløp på skøyter, herrer.
Hurtigløp på skøyter har stått på det olympiske øvelsesprogrammet siden de første lekene i Chamonix i 1924. Hurtigløp for kvinner kom på programmet i 1960.


Corrientes (provins).
Provincia de Corrientes er en provins som ligger nordøst i Argentina. Den grenser til Paraguay, Misiones, Brasil samt Entre Ríos, Santa Fe og Chaco.
Provinsen har en befolkning på 930 991 (2001) og et areal på 88 199 km^2. Hovedstaden heter Corrientes.
Siden 1972 har utbyggingen av Garabi-Roncador-demningen helt nord i provinsen vært omstridt. Byggingen startet i 2011 og forventes å bli ferdigstilt i 2015, med en effekt på 2.600 MW og inntil 8,5 TWh årlig profuksjon.


Reine.
Reine er et tettsted og et fiskevær i Moskenes kommune i Lofoten i Nordland. Reine er administrasjonssenteret i kommunen, og har innbyggere per 1. januar. Øyene på Reine er knyttet sammen med bruer, og europavei 10 passerer stedet. Reine har vært handelssted siden 1743.
Siste soloppgang før mørketida er 9. desember og første soloppgang etter mørketida er 3. januar.


Live Killers.
"Live Killers" er et dobbel-vinyl- og CD konsertalbum fra det britiske rockebandet Queen. Albumet ble innspilt under verdensturneen til "Jazz", og utgitt 26. juni 1979.


7-fjellsturen.
7-fjellsturen arrangeres årlig av Bergen Turlag i Bergen. Den ble første gang arrangert i 1948. En kortere variant, 4-fjellsturen, arrangeres samtidig.
Plaketter og statuetter.
Etter gjennomført tur er det mulig å få kjøpt plakett og/eller statuett.
Dersom man er over 65 år eller under 12 år vil 4-fjellsturen også telle med i antall fullførte ganger.
Det er pr. 2010 seks personer som har fått utdelt diplom.


Kjøpmannen i Venedig.
"Kjøpmannen i Venedig" (engelsk "The Merchant of Venice") er et skuespill av William Shakespeare, skrevet mellom 1596 og 1597. Det foregår i Venezia (Venedig) og er mest kjent for portrettet av jøden Shylock.
__TOC__
Er skuespillet en komedie?
Det er blitt spekulert i om "Kjøpmannen i Venedig" er en komedie. Det er delte meninger om dette. Formmessig er skuespillet skrevet som komedie og minner om Shakespeares andre komiske skuespill "Stor ståhei for ingenting" (1598–1599) og "Som dere vil ha det" (1599–1600). Enkelte scener er preget av komedie, som for eksempel episoden der Portia kler seg ut som en ung mann.
Samtidig er det i historien lidelse. Jøden Shylock må gi avkall på datteren sin, bli tvangskristnet og slutte med lånevirksomhet. Derfor vil noen kalle det en tragisk komedie, mer enn en romantisk komedie.
Er skuespillet et antisemittisk stykke?
Det er også blitt spekulert i om stykket er antisemittisk. Dette er muligens grunnet skildringen av lidelsen til jøden Shylock og det faktum at Shakespeare skildret tidens antisemittisme. Året før skuespillet ble skrevet i 1595 foregikk en berømt rettssak mot Dronning Elisabeth Is jødiske lege Roderigo Lopez. Resultatet av rettssaken ble at Lopez ble dømt skyldig og senere hengt for sitt forsøk på å ta livet av dronningen. Dette medførte at flere, i likhet med Shakespeare, ble inspirert til å skrive om emnet.
Handling.
Antonio, en venetiansk kjøpmann, vil hjelpe sin venn Bassanio, som har forelsket seg i den vakre og rike adelskvinnen Portia. For å kunne fri til Portia trenger Bassanio et større pengebeløp, og Antonio låner selv dette beløpet av den jødiske pantelåneren Shylock, for å gi til vennen. Shylock er som jøde utsatt for venetianernes diskriminering og rasisme, og jødene må leve i sin egen ghetto hvor de blir låst inne om natten. Han tar hevn ved å kreve et pund kjøtt fra Antonios egen kropp i pant dersom han ikke kan betale tilbake lånet.
Samtidig har Antonios venn Bassanio reist til Belmont for å beile til Portia, og han vinner hennes hånd. Tilbake i Venezia finner han Antonio i stor sorg. Handelsmannens skip har forsvunnet, og Antonio klarer ikke å betale tilbake lånet til Shylock, som nå krever å få et pund kjøtt fra Antonios kropp. Mens Shylock kanskje ikke i utgangspunktet hadde tenkt å kreve sin grufulle rett oppfylt, blir han oppglødd av hat etter at hans datter Jessica rømmer og konverterer til kristendommen når hun gifter seg med den kristne Lorenzo.
Bassanio skaffer til veie beløpet fra sin kone, men Shylock nekter nå å ta imot Portias penger. Hertugen, som ønsker å spare Antonios liv, men er uvillig til å annullere en kontrakt for ikke å skape presedens, henvender seg til en ung advokat, som i virkeligheten er Portia i forkledning. I rettssaken som følger lykkes det henne å finne en løsning. Portia taler om nådens kvaliteter i en berømt tale og ber først Shylock vise nåde. Shylock nekter, og til slutt sier Portia at vel har han lov til å ta et pund kjøtt i henhold til kontrakten, men legger til at han "bare" kan ta kjøttet. Hvis han tar så mye som en dråpe blod, risikerer han dødsstraff for drap. Shylock ber nå om isteden å få pengene, men da er det er det for sent og han får ingenting. Han blir også tvunget til å betale halvparten av all sin eiendom og konvertere til kristendommen som straff for sin planlagte ugjerning, og må testamentere resten av sin eiendom til Lorenzo og Jessica.
Tolkning.
Skuespillet kan tolkes som kjærlighetens kamp mot maktmisbruk; domfellelsen av Shylock, og scenen om de tre kristne, som eksempler. Det menes også at skuespillet hedrer kvinnen: her deltar hun på alle felt; Portia og Nerissa kler seg ut som menn og løser krisen mellom Antonio og Shylock.
I Norge.
I Norge ble skuespillet utgitt første gang i 1882 på Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i H. Lassens oversettelse under tittelen "Kjøbmanden i Venedig". Skuespillet har blitt oversatt og gjendiktet flere ganger. Av de mest kjente er Aschehoug forlags utgave på riksmål, gjendiktet av André Bjerke, samt Oktober forlags utgave på nynorsk, gjendiktet av Edvard Hoem oppført utendørs som teateropera med Teatret Vårt i Reknesparken med musikk av Egil Monn Iversen i regi av Odd Christian Hagen


Addis Abeba.
Addis Ababas karakteristiske blå drosjer
Addis Abeba (amharisk for «den nye blomsten») er hovedstad i Etiopia og hovedkvarter for Den afrikanske union. Byen kalles ofte bare Addis lokalt. Byens beliggenhet ble valgt av keiserinne Taytu Betul og grunnlagt av hennes mann keiser Menelik II i 1886. Før Addis ble grunnlagt hadde det etiopiske keiserhoffet lenge vært nomadisk, og dro alltid videre etter at et områdes tilgang på brensel hadde blitt oppbrukt. Det spesielle med Addis, var at byen ble grunnlagt samtidig med at det hurtig-voksende eukalyptustreet ble innført til landet fra Australia. Dette treet ga brensel nok til at byens infrastruktur ble såpass utviklet at det ikke var vits i å flytte videre.
Befolkningsmessig er Addis den største hovedstaden i et land uten kyst. Byens befolkning ble doblet fra midten av 1970-tallet til 1990. I dag har byen 3 627 934 innbyggere (2007), og folketallet øker med om lag 8 % hvert år. Det er forventet at hovedstaden vil vokse til 5,1 millioner innbyggere innen 2015. Byens areal har utvidet seg i takt med befolkningsveksten. På 1920-tallet dekket byen et område på cirka 33 km². I 1984 hadde den vokst til 224 km² og i 1990 til 530 km².
Samferdsel.
Det meste av offentlig transport som finnes er busser fra Anbessa «City Bus Service Enterprise» eller blå og hvite felles drosjer. Drosjene er som regel minibusser som tar opptil 20 passasjerer. To personer arbeider i hver drosje, en sjåfør og en "weyala" som tar betalt og roper ut hvor drosja stopper.
Byen betjenes av Bole internasjonale lufthavn, som åpnet sin nye terminal i 2003. Den gamle Lideta lufthavn i bydelen «Old Airport» vest i byen, brukes mest av småfly og militæret. Addis Ababa har også jernbaneforbindelse med Djibouti.


1. Fjøsanger.
1. Fjøsanger speidergruppe (grunnlagt 1921) er en speidergruppe under Hordaland krins av Norges Speiderforbund. Gruppen har tilholdssted på Fjøsanger i Bergen. Per Hysing-Dahl og Fredrik Kayser var speidere i 1. Fjøsanger på 1930-tallet.
Tiur-patruljen i 1. Fjøsanger vant NM i speiding i 2005 og 2011.
Eksterne lenker.
Fjøsanger, 1.
Fjøsanger, 1.


Stortingets justiskomité (2001–2005).
Justiskomitéen er en fagkomité på Stortinget. Den behandler saker relatert til juss, som politiet, rettsvesen og lovgivning.


Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité (2001–2005).
Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen er en fagkomité på Stortinget. Den behandler saker relatert til kirke, utdanning og forskning.
Komiteen besto for perioden 2001–05 av 16 stortingsrepresentanter.


Formannskap.
Formannskapet er nest øverste politiske organ i kommuner uten parlamentarisk styreform, og består av et utvalg av kommunestyrets medlemmer på minst fem medlemmer, deriblant ordføreren og varaordføreren.
Formannskapet velges blant kommunestyrets medlemmer ved flertallsvalg, såfremt ikke minst ett av kommunestyrets medlemmer krever at det avholdes forholdsvalg, og vil i de fleste tilfeller være den reelle politiske beslutningsarenaen i kommunene.
Formannskapet skal i henhold til Kommuneloven som et minimum behandle forslag til økonomiplan, budsjett og skattevedtak, men kan, så fremt ikke annet er lovbestemt, tildeles myndighet i de fleste saker.
Det fylkeskommunale svaret på formannskapene kalles fylkesutvalg, og har samme funksjon.


Stortingets kommunalkomité (2001–2005).
Kommunalkomitéen er en fagkomité på Stortinget.
Den behandler saker relatert til kommunalpolitiske saker.


Gamal Abdel Nasser.
Gamal Abdel Nasser (født 15. januar 1918, død 28. september 1970) var en egyptisk statsleder og offiser. Han var president i Egypt fra 1956 og til sin død i 1970.
Nasser var gift med Tahia og de hadde fem barn: tre sønner, Khaled, Abdul Hamid og Abdul Hakim, samt to døtre, Mona og Hoda.
Nasser ble uoffisiell leder av Egypt etter at kong Farouk I ble styrtet i 1952. I juni 1953 ble han visestatsminister, februar 1954 statsminister og november samme år også statssjef (militærguvernør). I 1956 ble han valgt til president og nasjonaliserte samtidig Suez-kanalen. Dette skulle samme år lede til den såkalte Suezkrisen.
Nasser førte en meget aktiv nasjonalistisk politikk og arbeidet for å samle de arabiske land under Egypts førerskap. Hans dristige utenrikspolitikk og radikale innenrikspolitikk skaffet ham meget stor popularitet i Egypt og i andre land i Midtøsten. I mars 1958 ble Nasser president for Den forente arabiske republikk (Egypt og Syria) og 1962 formann for den arabiske sosialistiske union. Etter nederlaget i krigen mot Israel juni 1967 erklærte Nasser at han var trådt tilbake som president. Beslutningen ble imidlertid like etter omgjort, og han ble nå dessuten sjef for regjeringen. I 1970 distanserte Nasser seg fra de mest pågående grupper innenfor den arabiske geriljabevegelsen og anbefalte drøftinger med Israel om våpenhvile.
I september 1970 var det et møte mellom flere av de arabiske landene i Egypt hvor vanskelige fredsavtaler ble drøftet. Emiren av Kuwait ble fulgt til flyet av Nasser 28. september. Nasser følte seg dårlig den dagen og på kvelden døde han av et hjerteinfarkt. I forbindelse med begravelsen tre dager senere var Kairos gater fylt av millioner mennesker fra hele Egypt.
Hans bok "Egypts frigjøring" kom i norsk oversettelse 1959.
Utmerkelser.
Nasser ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.


Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité (2001–2005).
Kontroll- og konstitusjonskomitéen er en fagkomité på Stortinget. Den
behandler bl.annet saker relatert til kontroll av regjeringen samt


Stortingets næringskomité (2001–2005).
Næringskomitéen er en fagkomité på Stortinget. Den
behandler bl.annet saker relatert til næringsvirksomhet,
reiseliv, landbruk, fiske og skipsfart.


The Game (album).
"The Game" er et album av det britiske rockebandet Queen. Plata ble sluppet 30. juni 1980, og var bandets første plate til å nå førsteplass både på amerikanske og britiske hitlister. Selv om sangene var enklere enn tidligere Queen-plater, gjorde "The Game" Queen til superstjerner. Store sanger på denne plata er den bassdrevne «Another One Bites the Dust» og rockabilly-sangen «Crazy Little Thing Called Love», begge nådde førsteplass i USA. "The Game" var den første Queen-plata der de brukte synthesizer.
Platas arbeidstittel var «Play the Game», men Roger Taylor uroet seg for at det kanskje kunne ha undertoner av snobberi, så det ble enkelt nok endret til "The Game".
«Dragon Attack» blir kreditert til Brian May, men er faktisk resultatet av en «jam session» av alle fire bandmedlemmer. May fant de beste delene og redigerte dem sammen. Så la han til noen heavy gitarelementer for å få det hele til å høres litt mer samlet ut, og fikk bandet til å legge til elementer gjennom det hele.
«Crazy Little Thing Called Love» ble skrevet av Freddie Mercury mens han slappet av i badekaret. Han spilte inn den akustiske gitaren i studioet selv, før de andre kom, og når de kom spilte han opptaket for dem. Gitarist May sa at Mercurys spilling var perfekt, og la bare til en Telecaster-solo i midten av sangen, på råd fra Mack, istedet for å imitere Telecaster-lyden på sin berømte Red Special-gitar. Dette er den eneste sangen Mercury rørte et annet instrument enn piano og tamburin på under konserter.


Flash Gordon (album).
"Flash Gordon" er lydsporet til science fiction-filmen Flash Gordon, laget av det britiske rockebandet Queen.
Alle spora på albumet utenom to («Flash's Theme» og «The Hero») er instrumentaler. Plata brukte veldig mye synthesizer, men inntil Queens forrige plate, "The Game", hadde bandet villig vekk påpekt at «ingen synthesizere hadde blitt brukt» på platene deres.
Den eneste singelen som ble utgitt fra denne plata var «Flash's Theme», under tittelen «Flash». Den nådde en tiendeplass i Storbritannia og en 42. plass i USA. Sangen er kjent for sitt dunkende bassriff og den tørre humoren i dialogutdragene sangen inneholder.


Sorbisk.
Sorbisk (også kalt vendisk) er et vestslavisk språk som tales av ca. 60 000 mennesker i deler av Tyskland, hovedsakelig i Sachsen (ca. 40 000) og i Brandenburg (ca. 20 000). Det består av to skriftspråk, oversorbisk og nedersorbisk, som igjen er inndelt i tallrike dialekter.
Totalt bor det i Tyskland omkring 60 000 sorbere. Antallet som faktisk bruker sorbisk som dagligspråk er trolig lavere enn tallene over. De fleste er primært tyskspråklige, men snakker sorbisk helt eller bare delvis i private sammenhenger.
Sorbisk har syv kasus: nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumentalis, lokativ og vokativ.
I motsetning til andre vestslaviske språk (tsjekkisk, slovakisk, polsk og kasjubisk) har obersorbisk skriftspråk og deler av de sorbiske dialektene til dags dato bevart et syntetisk preteritum. Også i nedersorbisk var dette i bruk, men det utdøde i løpet av det tyvende århundre.


Hot Space.
"Hot Space" er ei plate av det britiske rockebandet Queen, utgitt i 1982. Plata var en merkverdig retningsendring av bandet fra deres tidligere plater, med mye disco- og dance-påvirkning. Dette var ikke populært blant langtidsfansen som foretrakk den rocka stilen assosiert med Queen, men det passet likevel inn med bandets tradisjon med å blande ulike musikkstiler.
Roger Taylor har sagt at Paul Prenter (Freddy Mercurys personlige manager) ville at musikken skulle høres ut som om man nettopp hadde ankommet en homseklubb.


Reidar Bjørnestad.
Reidar Bjørnestad (født 9. september 1947, død 9. mars 2005) var en norsk toppdommer i fotball. Som fotballdommer dømte han 103 kamper i eliteserien mellom 1973 og 1985, i tillegg til cupfinalen mellom Lillestrøm og Brann i 1978. På 1990-tallet var han ansatt som hjelpetrener i Sogndal Fotball.
De senere årene var han medlem av UEFAs dommerkomité, og bidro som dommerobservatør under fotball-EM i 2004. Bjørnestad var dommeransvarlig i Norges Fotballforbund da han døde 9. mars 2005, bare 57 år gammel.


Mina Witkojc.
Mina Witkojc (tysk navn: Wilhelmine Wittka) (født 28. mai 1893 i Bórkowy (Błota) resp. Spreewald i Tyskland, død 11. november 1975 i Popojce resp. Papitz, Dolna Łužyca Niederlausitz) var en sorbisk dikter og forfatterinne.
Hun gikk på folkeskolen i Burg, og arbeidet senere bl.a. som tjenestepike og blomsterbinderske i Berlin. I august 1921 traff hun tilfeldig en gruppe tsjekkiske og oversorbiske intellektuelle, og dette gjorde at hun ble bevisst sin sorbiske nasjonalitet. Dette førte til at hun flyttet til Bautzen, hvor hun fra 1923 til 1933 arbeidet for den nedersorbiske avisen «Serbski casnik». Hun knyttet her kontakter til en rekke sorbiske intellektuelle som Arnošt Muka og Jan Cyž.
I 1926 deltok hun på den europeiske minoritetskongressen i Genève, og i 1930 på det allslaviske Sokol-treffet i Jugoslavia. På 20- og 30-tallet oversatte hun også andre slaviske forfattere til sorbisk, som den bøhmiske forfatterinnen Božena Němcová og Petr Bezruč.
Hun fikk skriveforbud i 1933, flyttet hjem til Bautzen og tok arbeide der. Ettersom hun var en eksponert representant for panslavisk nasjonalisme, utviste de lokale myndighetene henne fra Lausitz, senere også Dresden og Frankfurt an der Oder.
Fra 1942-1945 bodde hun i Erfurt, og arbeidet i et gartneri. I sitt dikt «Erfurtske spomnjeśa» (erindringer fra Erfurt), så hun tilbake på sitt tidligere liv. I 1946 ble hun medarbeider for den sorbiske foreningen Domowina, men flyttet 1947 til Praha, hvor hun bodde til 1954. Hun slo seg deretter ned i sin fødeby Burg igjen, hvor hun bodde til kort før sin død. I 1955 utga hun diktsamlingen "K swĕtłu a słyńcu" (til lyset, til solen), som delvis bestod av omskrevne dikt fra 20- og 30-tallet, hvor hennes avvisning av panslavismen kommer til uttrykk. Som eksempel het et av hennes første dikt fra 1921 «Erindring om det første treffet med tsjekkiske og oversorbiske brødre». I versjonen fra 1955 står det bare «oversorbiske brødre». I sine siste måneder bodde hun på aldershjemmet i Papitz.
Witkojc hadde stor betydning for sorbisk identitet.
Verker.
Witkojc, Mina
Witkojc, Mina
Witkojc, Mina


Made in Heaven.
"Made in Heaven" er Queens siste studioalbum, utgitt november 1995. Etter Freddie Mercurys død i 1991, jobbet de gjenværende bandmedlemmene Brian May, John Deacon og Roger Taylor med Mercurys forhåndsinnspilte vokaler til å lage denne siste Queen-plata.
Tittelsporet var faktisk en solosang av Freddie fra midten av 1980-tallet. «Let Me Live», en gospel-inspirert låt, startet som en jam med Rod Stewart på 1980-tallet. Denne har minst Freddie, siden Brian og Roger synger hele – utenom det første verset og refrenget – med hjelp av bakgrunnssangere. Den blues-aktige «Mother Love», var den siste sangen Freddie spilte inn før han døde. Mercury maktet ikke å synge inn hele låten, så gitarist Brian May måtte synge det siste verset. Mot slutten av låten får en høre en rekke klipp som illustrerer Freddie Mercurys liv bakover i tid; konsertopptak av Freddie Mercury (fra konserten på Wembley Stadion den 12. juli 1986), en Larry Lurex coverversjon av Gerry Goffin & Carole Kings «Going Back», og helt til slutt hører man barneskrik. «My Life Has Been Saved» begynte i 1989 som en b-side, og de gjenværende medlemmene gjorde den om til en popsang. Også Freddies sololåt «I Was Born to Love You» ble «Queenifisert».
Andre sanger Roger Taylors «Heaven for Everyone», skrevet med hans band The Cross og utgitt i 1987 med Freddies vokaler. En sang som ber om fred og forståelse, fullstendig motsatt av den neste sangen, Brians «Too Much Love Will Kill You». «You Don't Fool Me» har en klassisk gitarsolo av Brian May, mens «A Winter's Tale» er et sørgende blikk på Sveits der Queen spilte inn. Det er også en reprise av «It's a Beautiful Day» med spor av bandets tidligere hit «Seven Seas of Rhye» avslutter plata.


Božena Němcová.
Božena Němcová (født 4. februar 1820 i Wien, død 21. januar 1862 i Prag) var en betydningsfull bøhmisk forfatterinne av tyskøsterriksk og tsjekkisk opprinnelse.
Hennes opprinnelige navn var Barbara Betty Pankel. Foreldrene var Johann Pankel, en kusk som stammet fra Niederösterreich, og Teresie Novotná, en tsjekkisk tjenestepike. Foreldrene giftet seg imidlertid først sommeren etter i Böhmen. Da faren ble ansatt som kusk for grev Karl Rudolf von der Schulenburg og hans kone, hertuginne Katharina Wilhelmine von Sagan, ved slottet Nachod, flyttet familien til Ratiborschitz i bøhmisk Skalitz. Moren arbeidet der som vaskekone ved det lokale slottet, hvor Božena vokste opp.
1837 giftet hun seg 17 år gammel etter press fra moren med den statlige finanstjenestemannen Josef Němec, en ivrig tsjekkisk nasjonalist. Ekteskapet var ulykkelig og preget av fattigdom. I 1842 fikk ektemannen en stilling i Prag (Praha), provinsen Böhmens hovedstad. Der kom hun i kontakt med førende krefter innen tsjekkisk nasjonalisme, som František Palacký. Hun begynte å skrive og tok det tsjekkiske fornavnet Božena.
Særlig skrev hun fra 1842-45 eventyr og dikt. Hennes første publiserte tekst var et nasjonalt innstilt dikt, "Ženám Českým"/"An die Tschechischen Frauen", fra 1843. Fra 1845 offentliggjorde hun "Obrazy z okolí domažlického" ("Reisebilder aus der Gegend von Taus"), og fra 1845-47 forskjellige eventyr og sagn som hun hadde samlet.
På grunn av sine aktiviteter i forbindelse med den mislykkede revolusjonen i 1848 ble Josef Němec forflyttet til Slovakia (dengang del av Ungarn), mens Božena ble i Böhmen med deres fire barn. Hun besøkte imidlertid mannen, og skrev også bøker om slovakiske temaer.
I 1855 utkom hennes hovedverk "Babička" (bestemoren, ty. "Die Großmutter"), som i mange henseender bar preg av å være selvbiografisk. Den omhandlet hennes barndom i Böhmen. Hun døde av kreft i 1862 og er gravlagt på Vyšehrad gravlund.
Etter hennes død ble bestemoren, heltinnen i hovedverket "Babička", en tsjekkisk nasjonalromantisk identifikasjonsfigur.
Senere oppståtte myter om at hennes virkelige far skulle være en adelsmann, enten grev Karl Rudolf, eller sogar også fyrst Metternich, har aldri blitt bevist.
Den tsjekkisk-tyske filmen "Tre nøtter til Askepott" fra 1971 er basert på et av Božena Němcovás eventyr.
Eksterne lenker.
Němcová, Božena
Němcová, Božena


Katastrofer og store ulykker i norsk petroleumsvirksomhet.
Katastrofer og store ulykker i norsk petroleumsvirksomhet er en oversikt over kjente katastrofer og store ulykker som har funnet sted i Norge eller på norsk sokkel etter 1966, eller som kan knyttes direkte opp mot aktiviteter i petroleumsvirksomheten.
Katastrofer og storulykker.
Katastrofer og ulykker har vært en del av hverdagen for petroleumsindustrien både i Norge og ute i verden, så lenge en har drevet petroleumsvirksomhet. I tillegg har mange fått skader, de fleste trolig knyttet til mindre arbeidsulykker, støy, bruk av farlige kjemikalier og ved dykkersykdommer. Hendelsen med de største menneskelige tap ved petroleumsvirksomhet i Nordsjøen var på britisk sokkel 6. juli 1988 da plattformen eksploderte og 167 mennesker omkom. Alexander Kielland 27. mars 1980 er den nest største hendelsen i Nordsjøen og den største i Norge med 123 døde. Ulykkene har i ettertid blitt stående som et skrekkscenario for hva som kan skje under offshore produksjon av olje og gass. Disse er også de to største ulykken i verden knyttet til petroleumsvirksomheten etter 1970. Det er derfor riktig å si at norsk offshore-industri ikke har noen bedre ulykkesstatistikk enn andre.
Antall døde i norsk petroleumsvirksomheten, fordelt på årsak og tidsepoke.
Det har vært tre store grupper ulykker knyttet til konstruksjonssvikt, helikopter og fallulykker. Her dominerer ulykken på Alexander Kielland kraftig. Grunnlaget for reduksjonen i antall ulykker over tid ligger et systematisk arbeid for å redusere risikoen både i næringen og hos myndighetene.
Konstruksjonssvikt.
Som følge av Alexander Kielland-ulykken ble det gjennomført en rekke tiltak både for denne typen plattformer (halvt nedsenkbare) og for andre som innebar krav om utmattingsanalyser, krav om at de skal tåle bortfall av slanke staver og krav til skadestabilitet.
Helikopterulykker.
Denne gruppen er som for konstruksjonssvikt karakterisert av få hendelser, men med svært alvorlig konsekvenser når det skjer. Det viktigste tiltaket framover er den prosessen som pågår med utskifting av eldre helikopter til nyere med langt større feiltoleranse; utilsiktede enkelfeil skal ikke lengre kunne føre til totalhavari.
Fallulykker.
Dette er i hovedsak ulykker knyttet til gjenstander som faller ned fra boretårn og under løfteoperasjoner, og som treffer personer, personer som faller ned fra stillaser og liknende til et lavere dekk eller i sjøen, og personer som blir truffet av rullende rør eller andre bevegelige gjenstander. Den viktigste bidragsyteren til færre ulykker over tid har trolig vært sikker-jobb-analyser som nå gjøres i forkant alle viktige arbeidsoperasjoner.
Oljeutslipp.
Det største utslippet på norsk sokkel skjedde på Ekofisk Bravo i forbindelse med en utblåsning som varte en uke – Bravo-utblåsningen. Det er den eneste ulykken av denne typen på norsk sokkel og i Nordsjø-området. Det er ikke noen tegn til forbedring i antall store utilsiktede utslipp, men mengden utlipp gjennom produsert vann har gradvis minket for hver enkelt plattform, som følge av bevisst forebyggende arbeid og på grunn av strammere utslippskrav.
Ekofisk Bravo i 1977 med 12.700 m3
Statfjord A i 2007 med 4.400 m3
Statfjord C i 1989 med 1.400 m3
Statfjordfeltet i 1992 med 900 m3
Draugenfeltet i 2003 med 784 m3
Tallene er ikke nøyaktige, men et uttrykk for størrelsesorden.
Risikoindikatorer.
Petroleumstilsynet måler utviklingen av risikonivået på norsk sokkel gjennom årlige målinger av indikatorer, som kalles ”Risikonivå i petroleumsvirksomheten”.
Tilsynet gjør en opptelling av en rekke hendelser som alvorlige personskader, støyeksponering, bruk av farlige kjemikalier, antall gasslekkasjer, brønnspark, branner, konstruksjonsskader, skader på stigerør, kollisjoner med mer, og det foretas annethvert år en spørreundersøkelse der endringer i opplevd risiko og arbeidsmiljø måles.
Indikatorene viste en økt risiko fra 1996 til 2000, men en stabil bedring på de fleste indikatorene i årene etter.
Oversikt over ulykker.
Nedenfor er en oversikt over kjente katastrofer og store ulykker som har funnet sted i Norge eller på norsk sokkel etter 1966, og som kan knyttes direkte opp mot aktiviteter i petroleumsvirksomheten. I listen under er det tatt med katastrofer der liv har gått tapt eller ulykker der tilsynsmyndighetene har vurdert faren til å være overhengende for tap av mange liv. Videre er det tatt med utslipp på over 1 000 tonn olje.
Eksterne lenker.
Norsk petroleumsvirksomhet


Gunn Margit Andreassen.
Gunn Margit Aas Andreassen (født 23. juli 1973 i Kristiansand) er en norsk skiskytter fra Birkenes
Gunn Margit Andreassen har vunnet to olympiske stafettmedaljer: bronse under OL 1998 i Nagano og sølv i 2002 i Salt Lake City.
Under VM 2003 i fikk hun bronse på 15 km, hennes første og hittil eneste individuelle internasjonale mesterskapsmedalje. Hun har to stafettmedaljer fra VM: bronse i 1997 og gull i 2004.
I desember 2004 fikk hun en sønn sammen med skiskytteren Frode Andresen.


Ry Cooder.
Ryland Peter Cooder (født 15. mars 1947 i Los Angeles, California) er en amerikansk gitarist, sanger, komponist og produsent. Han er verdenskjent fremfor alt som slide-gitarist.
Cooder har arbeidet som studiomusiker og har også komponert musikk til flere filmer, den mest kjente er antakelig "Paris, Texas". Gjennom sitt arbeid som produsent ved opptakene til "Buena Vista Social Club" i 1997 har den traditionelle cubanske musikken oppnådd en stigende popularitet. Platen ble en suksess over hele verden. Wim Wenders førte regi i en dokumentarfilm om de medvirkende musikerne i 1999, denne ble nominert til en Oscar i år 2000.
Cooders soloarbeid omfatter genre som "dustbowl"-folkemusikk, tex-mex, soul, gospel, rock og annet. I 1966 dannet han bandet "Rising Sons" sammen med Taj Mahal. Han har samarbeidet med mange viktige musikere, blant annet Captain Beefheart, Rolling Stones (som tilbød ham å bli "Brian Jones etterfølger), Randy Newman, Little Feat og John Lee Hooker. Han dannet supergruppen Little Village med Nick Lowe, John Hiatt og Jim Keltner.
Mange vil hevde at Cooders kunstneriske storhetsperiode var fra 1970 til 1980 da hans soloalbum kom ut, ettersom de etterfølgende plater for en stor del var filmmusikk og produsentarbeider. Han opptrer og samarbeider i dag med sønnen og perkusjonisten Joachim Cooder.


Margot Wallström.
Margot Wallström (født 28. september 1954 i Kåge, Västerbottens län) er en svensk og europeisk sosialdemokratisk politiker. Hun er siden august 2004 visepresident i EU-kommisjonen og kommissær for institusjonene og kommunikasjonsstrategi. Fra 1999 til 2004 var hun miljøkommissær.
Wallström har vært politisk engasjert sosialdemokrat fra ungdomstiden av, først i Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund, senere i Socialdemokraterna. Hun var fra 1979 til 1985 medlem av den svenske Riksdagen. Fra 1988 til 1991 var Wallström forbruker-, kvinne og ungdomsminister i Sverige. Fra 1994 til 1996 var hun kulturminister og deretter til 1998 sosialminister.
Utenom politikken har Wallström arbeidet innen bank og fjernsyn. Fra 1993 til 1994 var hun direktør for den regionale fjernsynskanalen TV Värmland. Fra 1998 til 1999 arbeidet hun som visepresident for Worldview Global Media i Colombo på Sri Lanka.
Wallström er æresdoktor ved Chalmers Tekniska Högskola (2001), Mälardalens högskola (2004) og University of Massachusetts, Lowell i USA (2005).
Margot Wallström er gift og har to barn.


Årdal i Ryfylke.
Årdal er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland. Årdal var opprinnelig del av Hjelmeland formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egen kommune i 1849. Årdal er mest kjent for sin utrolig flotte renesanssekirke, Årdal gamle kirke som ble preget av Stavangerrenessansens to største kunstnere Lauritz Snekker og Gottfried Hendtzschel.
En del av Årdal med 40 innbyggere ble overført til Hjelmeland og Fister kommune ved kongelig resolusjon av 6. mars 1869.
1. januar 1965 ble det meste av Årdal og Fister kommuner, Hjelmeland kommune og Buergårdene i Jelsa (8 innb) slått sammen til den nye Hjelmeland kommune. Den delen av Årdal som gikk inn i Hjelmeland hadde 743 innbyggere. Sunngardene krets i Årdal med 121 innbyggere ble på samme tidspunkt slått sammen med Strand.


Jacques Delors.
Jacques Lucien Jean Delors (født 20. juli 1925 i Paris i Frankrike) er en fransk økonom og politiker, som var president for Europakommisjonen i to perioder fra 1985 til 1995.
Han fikk i løpet av sin tid som president i Kommisjonen gjennomført omfattende budsjettreformer, og han var også viktig for arbeidet med å få innført EUs indre marked fra 1. januar 1993. Han satt også i Europaparlamentet fra 1979 til 1981.
Fra 1981 til 1984 var han finansminister under president François Mitterrand.


Georgia Bureau of Investigation.
Georgia Bureau of Investigation (GBI) er en politietat i den amerikanske delstaten Georgia med ansvar for etterforskning av alvorlige lovbrudd på delstatsnivå, kriminaltekniske laboratorietjenester og strafferettslige datasystemer.
GBI har sin historie tilbake til 1937, da guvernøren underskrev en lov som etablerte sikkerhetsdepartementet, den første organisasjonen med politimyndighet i hele Georgia. Departementet fikk til oppgave å samle fingeravtrykk og etablere et strafferegister for hele delstaten, og ble inndelt i en uniformert gren – Georgia State Patrol – og en ikke-uniformert gren – GBI. Etterhvert fikk GBI også ansvar for etterforskning av lovbrudd på landområder i delstatens eie.


Den ortodokse kirke i Alexandria.
Den ortodokse kirke i Alexandria er en del av Den ortodokse kirke og er et av de oldkristne patriarkatene. Patriarkatet fører sin historie tilbake til evangelisten Markus som skal ha grunnlagt kirken og "den patriarkale tronen" der ca. år 40. Den har 280 000 medlemmer. Den har jurisdiksjon over alle troende i Afrika og driver misjonsvirksomhet i Kenya, Uganda, Kamerun og Sør-Afrika. "Den ortodokse Pave og Patriark av Alexandria" har jurisdiksjon over alle ortodokse kristne i Afrika. Patriarken anses for å være nest etter patriarken i Konstantinopel i rang i henhold til bestemmelsene gjort av det Økumeniske konsil i Konstantinopel i 381.
Alexandria, den ortodokse kirke


Lars Peder Brekk.
Lars Peder Brekk (født 8. oktober 1955 i Vikna) er en norsk politiker (Sp). Han var landbruks- og matminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 20. juni 2008 til 18. juni 2012. Han var fiskeriminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 21. januar til 17. mars 2000.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han er utdannet cand.oecon. fra Universitetet i Oslo fra 1982. Brekk er fisker, men har også drevet med jakt. Han eier et fiskevær og startet sin yrkeskarrière i Norges Fiskarlag. Han har også hatt en rekke styreverv i fiskeribedrifter og vært daglig leder i Innovasjon Rørvik A/S. Han var personlig sekretær i Fiskeridepartementet i 1985, og hadde da permisjon fra stillingen som avdelingsleder for økonomi, ressurs og regulering i Norges Fiskarlag.
Brekk er dattersønn av Lars Kirkeby-Garstad, som igjen var sønn av Ivar Kirkeby-Garstad.
Brekk har også vært en aktiv fotballspiller på amatørnivå, og var i en periode keeper for Stabæk.
Politisk arbeid.
Brekk var ordfører i Vikna 1992–1997, og deretter varaordfører frem til 1999. Brekk var statsråd i Fiskeridepartementet i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 21. januar 2000 til regjeringens avgang den 17. mars samme år. Han ble innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag i 2005, etter å ha vært vararepresentant 1989–1997 og 2001–2005.
Han har vært 1. nestleder i Senterpartiet i to perioder, først 1993–1997, og så på nytt fra 2003. Brekk var fungerende leder i Senterpartiet fra juni til 12. september 2008. Fra høstsesjonen 2007 til juni 2008 var han parlamentarisk leder for Senterpartiet. Brekk var leder i Stortingets næringskomité 2005–2007.
20. juni 2008 ble han utnevnt til ny statsråd i Landbruks- og matdepartementet i Jens Stoltenbergs andre regjering. Ved stortingsvalget 2009 ble Brekk gjenvalgt til Stortinget, og Christina Ramsøy møter dermed i hans sted.


Liv Signe Navarsete.
Liv Signe Navarsete (født 23. oktober 1958 i Sogndal) er en norsk politiker (Sp). Hun har siden 2009 vært kommunal- og regionalminister i regjeringen Stoltenberg. Fra 2005 til 2009 var hun samferdselsminister. Navarsete har vært partileder for Senterpartiet siden 2008, og har siden 2005 vært innvalgt på Stortinget for Sogn og Fjordane.
Bakgrunn.
Navarsete er opprinnelig fra Sogndal, og ble som tobarnsmor i 1992 enke da ektemannen brått døde på grunn av hjerteinfarkt. Hun har nå voksne barn.
Fra år 2000 har hun bodd i Lærdal, hvor hun ble samboer med Lars Petter Nesse, som nå er varaordfører i Lærdal. På skuddårsdagen 29. februar 2008 fridde hun til ham, og 17. mai 2008 giftet de seg i den norske sjømannskirken i London.
Navarsete har utdannelse som Cand. mag. ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Hun har blitt tildelt Storegutprisen for god og levende nynorsk.
Politisk karriere.
Hun ble medlem av Senterpartiet høsten 1986. Navarsete var leder i Sogn og Fjordane Sp 1998–2004. Hun var politisk rådgiver i Helse- og sosialdepartementet 1999–2000. Navarsete var andre nestleder i Senterpartiet 2001–2008. Hun var vararepresentant på Stortinget 2001–2005. Ved stortingsvalget i 2005 ble Navarsete innvalgt på Stortinget, men har permisjon under jobben som statsråd. Mens Navarsete er statsråd møter Erling Sande.
Hun har vært gruppeleder for Senterpartiet i fylkestinget, hun var vararepresentant til Stortinget i perioden 2001–2005, og var medlem av distriktskommisjonen. I tillegg til dette har Navarsete sittet i konsernstyret i Gjensidige Nor Forsikring og vært styreleder i Stiftinga Vestlandsforsking og arbeider som selvstendig næringsdrivende.
Navarsete ble statsråd i Samferdselsdepartementet i Jens Stoltenbergs andre regjering 17. oktober 2005.
Etter at Åslaug Haga trakk seg som partileder i 2008 (og Lars Peder Brekk fungerte midlertidig i vervet i noen måneder) ble Navarsete valgt til leder for Senterpartiet 12. september 2008.


Sandhornøya.
Sandhornøya er den største øya i Gildeskål kommune i Nordland. Øya er. Øya domineres av fjellet Sandhornet, som når. Ved Mårnes ligger et større kvartsittbrudd. Ved Dalan ligger barnehage og barne - og ungdomsskole. På Mårnes ligger Sandhornøy Eldresenter. Øya har broforbindelse til Kjøpstad på fastlandet og Fylkesvei 17. Fergeforbindelse fra Horsdal til Sørarnøya og Sund like ved Inndyr. Ved Våg ligger Blixgården, hvor salmedikteren Elias Blix vokste opp.
Øya har to butikker, Matkroken Sandhornøy på Sandnes og Spar Sandhornøy i havna i Våg. Fra Våg er det hurtigbåtforbindelse til Bodø, ytre Gildeskål og Helgeland. Her ble også salmedikteren Elias Blix født.
Næringsliv.
Tradisjonelt er kommunen en jordbruks- og fiskerikommune. I dag er også turisme samt private og offentlige servicetjenester viktige næringsveier. På Mårnes ligger Sandhornøy Eldresenter og Sandhornøy taxi. Det er steinbrudd for kvarts i Stigan like ved Mårnes. Barnehage og barne/ungdomsskole ligger ved Dalan. Øya har to butikker, Matkroken Sandhornøy på Sandnes og Spar Sandhornøy i havna i Våg. På Hustad holder oppdrettsselskapet Marine Harvest til.


Elias Blix.
Elias Blix (født 24. februar 1836, død 17. januar 1902) var en norsk teolog, politiker (V) og salmedikter. Han var født på Våg i Gildeskål i Nordland og fullførte teologisk embetseksamen i Oslo i 1866. Han ble professor i hebraisk 1879 og var kirkestatsråd i perioden 1884–88. Han har skrevet en rekke salmer, og mange av disse er tatt med i Norsk Salmebok.
For sine salmer og sanger på nynorsk og for sitt arbeid for nynorsk som skole- og kirkespråk, regnes Blix som en av "nynorskens fedre". Da Birger Anneus Hall ga ut sangboken "Kirkeklokken" i 1890, hadde han med 30 nynorske salmer av Elias Blix, det var i denne forbindelse han for første gang stod fram som salmedikter. To år senere, i 1892, utgav Blix selv salmeboken Nokre salmar – utelukkende med egne tekster på nynorsk.
Elias Blix var konservativ innen teologien, men radikal når det gjaldt målsaken og politikken.
Blix døde i hjemmet sitt i Kristiania (Oslo) i 1902. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Blix var gift med Emma Blix, og var far til satiretegneren og riksmålsmannen Ragnvald Blix.


Entre Ríos.
Entre Ríos er en provins nordøst i Argentina som grenser mot naboprovinsene Provincia de Buenos Aires, Corrientes, Santa Fe, samt til nabolandet Uruguay. Provinsen har en befolkning på 1 158 147 (2001) og dekker et areal på 78 781 km². Hovedstaden ligger i byen Paraná som har om lag 250 000 innbyggere. Byen ligger ved elva Paraná. Andre byer er Concordia, Gualeguaychú og Concepción del Uruguay


Havmannprisen.
Havmannprisen er en litterær pris som utdeles årlig for beste nordnorske bok utgitt i foregående år. Prisen utdeles under Havmanndagene i Mo i Rana, av Rana bibliotek og Nordland fylkesbibliotek i samarbeid med Helgeland sparebank, Ark Mo og Norsk Forfattersentrum. For årene 1996 og 1997 ble Havmannprisen tildelt etter avstemning blant brukerne av folkebiblioteket i Mo i Rana. I 1998 ble den fast etablert som landsdelspris for beste nordnorske bok, tildelt etter vurdering av en fagjury.
Premien består av et diplom, et nordlandsåkle og et pengebeløp; og deles ut under Havmanndagene i mai.


The Works.
"The Works" er ei plate av det britiske rockebandet Queen, utgitt i 1984.
Etter ei pause på to år, gikk Queen tilbake til studio. Mye hadde forandret seg i musikkverdenen siden deres siste album, "Hot Space", som var en kommersiell flopp, og dårlig mottatt av mange fans. De to årene drev Freddie Mercury, Brian May og Roger Taylor med soloprosjekter på hver sin kant.
Platas tittel kommer fra en kommentar Roger Taylor gjorde mens de begynte å spille inn plata, «Let's give them the works!». Og bandet gjorde nettopp det, med et møte mellom synth og hardrock. Alle Queens kjennemerker er representert, fra rike arrangementer, kraftige vokaler og fengende gitarriff, og bandet sparte ikke på noe.
«Keep Passing the Open Windows» ble egentlig skrevet for et planlagt filmprosjekt av romanen «The Hotel New Hampshire». Queen skulle skrive musikken til filmen, men den ble ikke noe av. Men sangen var allerede ferdig, og bandet likte den så godt at de inkluderte den på plata. Når filmen til slutt "ble" laget, hadde Queen allerede kommet seg videre, og sangen ble ikke brukt.
«Hammer to Fall» ble senere brukt i filmen «Highlander», en film laget seks sanger (som utgjør det meste av den neste plata, "A Kind of Magic").
For første og eneste gang i karrieren deres ble alle sangene på plata utgitt på singler (inkludert to sanger som "ikke" var på plata, «I Go Crazy» og «Thank God It's Christmas»).


Norske foreninger i utlandet.
Norske foreninger i utlandet er en liste over foreninger for nordmenn som er fast bosatt i utlandet og for foreninger av etterkommere av nordmenn. Med på denne listen er ikke klubber som kun har kommersielle formål.


Oktoberprisen.
a> er den eneste ikke-forfatteren som har mottatt prisen.
Oktober-prisen var en skjønnlitterær pris som i perioden 1993–2002 ble utdelt årlig av Forlaget Oktober. Ifølge statuttene skulle prisen gå til «et fremragende skjønnlitterært forfatterskap i utvikling». Prisen opphørte i 2002.


Formosa (provins).
Provincia de Formosa er en provins nord i Argentina som grenser til naboprovinsene Chaco og Salta samt til Paraguay. Provinsen har en befolkning på 485.700 (2001) og dekker et areal på 72.066 km². Hovedstaden ligger i byen Formosa.
Urspråket Pilagá snakkes i de vestre og sentrale delene av Formosa.
Historie.
Den 15. juni 1955 ble territoriet Formosa en egen provins.
Fra 1991 til 2001 økte befolkningen i provinsen med nesten 100.000.


OL-medaljører, hurtigløp på skøyter, damer.
Hurtigløp på skøyter for kvinner kom med på olympiske øvelsesprogrammet i programmet i 1960. 5000 meter kom med i 1988.


Oslo bispedømme.
Oslo bispedømme er Den norske kirkes bispedømme for kommunene Oslo, Asker og Bærum. Det regnes av Den norske kirke som et av Norges fem opprinnelige bispedømmer og ble opprettet rundt 1070.
Oslo bispedømme omfatter fire kirkelige fellesråd (Oslo, Asker, Bærum og Døvekirkenes fellesråd), ni prostier (Døveprostiet, Feltprestkorpset, Oslo Domprosti, Søndre Aker prosti, Østre Aker prosti, Nordre Aker prosti, Vestre Aker prosti, Asker prosti og Bærum prosti) og 73 sogn.


Trollfeltet.
Trollfeltet er et olje- og gassfelt på 750 km² i den nordlige delen av Nordsjøen, omtrent 65 km vest for Kollsnes i Hordaland, bestående av Troll Øst, Troll Vest Gassprovins og Troll Vest Oljeprovins. Det er det mest verdifulle feltet på norsk sokkel regnet i samlet utvinnbar energimengde av olje, gass, NGL og kondensat. Feltet strekker seg over fire blokker, og dets utvinnbare reserver er foreløpig anslått til omtrent 1 332 GSm³ gass og 232 MSm³ olje. Omtrent 60 % av gassreservene på norsk sokkel befinner seg på feltet, noe som gjør at Trollfeltet har større ressurser enn Ekofisk og Statfjord til sammen. Det er med god margin det største gassfunnet i Nordsjøen noensinne og regnes også som et av verdens største gassfelt.
Historie.
Trollfeltet ble funnet i 1979, og utvinningstillatelse 054 ble tildelt Norske Shell dette året for blokk 31/2, selv om den ikke ble erklært drivverdig før i 1983. Samme året ble også blokkene 31/3, 31/5 og 31/6 erklært drivverdige og derfor konsesjonert ved særskilt tildeling under utvinningstillatelse 085, til selskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum. Krevende værforhold og dypt vann skapte bred skepsis knyttet til feltets utvinningspotensial, og store investeringer var nødvendig for å operere. Tidlige initiativtagere til Trollfeltet bestemte at utbyggingen av feltet skulle foregå i flere faser, som tok for seg feltets ulike områder og reserver. Det begynte med utvinning av gass fra Troll Øst i fase I, deretter olje fra Troll Vest i fase II og til slutt en ny runde med gassproduksjon i fase III, da det ble slått fast at man kunne hente gass også fra Troll Vest.
Fase I.
Den 15. september 1986 mottok Stortinget en plan for utbygging og drift (PUD) av Trollfeltet i tre faser. Nøyaktig 3 måneder senere ble fundamentet for petroleumsutvinning lagt, da de autoriserte påbegynning av fase I som innebar gassutvinning i den østlige, største og mest ressursrike delen av feltet, kjent som Troll Øst. Norske Shell var operatør i utbyggingsfasen, og inngikk en avtale med entreprenørselskapet Norwegian Contractors i mars 1991 om å bygge en Condeep-plattform til prosjektet. I 1995 var produksjonsplattformen Troll A ferdigstilt. Statoil var operatør i driftsfasen, og startet produksjon og medfølgende eksport av naturgass i 1996. Et prosessanlegg på Kollsnes ble etablert som en del av PUD for fase I. Det ble godkjent utbygget i 1990 og iverksatt i 1996.
Fase II.
Etter at fase I ble vedtatt, ble det avklart at det skulle gjennomføres videre undersøkelser om utbyggingsmuligheter i den oljerike vestlige delen av feltet, Troll Vest Oljeprovins. Operatøren i denne provinsen ble Norsk Hydro Produksjon, som gjennomgikk studier i perioden 1987–88 og slo fast at det var gode muligheter for å utnytte oljelaget i området. Det ble utarbeidet en plan for utbygging og drift, som ble levert til Stortinget gjennom St.prp. nr. 77 (1991–92). Den 18. mai 1992 ble planen godkjent, og plattformen Troll B ble bygget på ordre fra selskapet. Oljeproduksjonen ble påbegynt den 19. september 1995. Senere ble plattformen Troll C bygget som supplement i oljeproduksjonen, og den ble satt i drift i 1999.
Petroleumsforekomster.
De to områdene overlapper hverandre delvis, og regnes derfor i de fleste sammenhenger som samme felt. Da man oppdaget Trollfeltet ble det regnet som et gassfelt, men det ble senere oppdaget et tynt oljelag under gassen som idag utvinnes ved hjelp av avansert teknologi.
Troll Gass.
Gassreservoarene i Trollfeltet befinner seg 1 400 m under havbunnen og er inndelt i Troll Øst og Troll Vest Gassprovins. Foreløpig er det anslått at reservoaret tilsammen inneholder 1 332,11 GSm³ naturgass, som tilsvarer 15 000 TWh i omgjort energi. Beregninger viser at man vil kunne produsere gass i minst 70 år. Totale gjenværende gassreservoarer var 1. januar 2005 på 1 128,61 mrd Sm³. I 2004 produserte feltet 26,36 mrd Sm³, tilsvarende en R/P ratio på 44, som indikerer at feltet kan produsere på dette nivået i 44 år fremover.
Troll Olje.
Oljereservoarene befinner seg i Troll Vest Oljeprovins og opereres av Norsk Hydro. Av opprinnelig 231,69 MSm³ olje, har feltet gjenstående oljeforekomster på 50,61 MSm³.
Da det i begynnelsen ble tildelt blokker til gassutvinning, ble det slått fast at oljen i området ikke var utvinnbar med tradisjonelle vertikale oljebrønner. Utviklingen av ny brønnteknologi gjorde siden at man kunne benytte produksjonsbrønner med horisontale brønnbaner nede i reservoaret, og ta ut oljen ved hjelp av denne teknikken. Et foreløpig anslag over de utvinnbare oljereservoarene i området tilsier at utvinningsgraden ligger på omtrent 36 %. Reservoarsanden i provinsen er særdeles løs, og man var i begynnelsen redde for at borehullene skulle kollapse i det 300 meter dype havet. Oljen blir derfor fraktet fra brønnrammer på havbunnen til produksjonsplattformen.
Troll A.
Trollfeltet ble offisielt åpnet på nasjonaldagen 17. mai 1995 med gassplattformen Troll A. Byggingen ble tildelt entreprenørselskapet Norwegian Contractors i mars 1991 for Norske Shell, som var operatør i utbyggingsfasen, og blir regnet som et av de største ingeniøroppdragene gjennom tidene. Det er også den største menneskeskapte konstruksjonen som er flyttet på jordens overflate noensinne. Kontrakten for bygging og utrusting av plattformen beløp seg til 4,15 milliarder 1991-kroner. Gassproduksjonen startet den 9. februar 1996. Gassen utvinnes fra 40 gassbrønner. Det var opprinnelig planer om å installere et komplett prosessanlegg til havs, men planen ble forkastet siden understellet ikke ville tåle vekten. Derfor ilandføres den gjennom ulike rørledninger til Kollsnes prosessanlegg i Øygarden, hvor den blir prosessert.
Den ble bygget ved verftet Aker Stord og designet av Aker Engineering. Det er en bunnfast brønnhode- og kompresjonsinstallasjon med et understell bestående av armert betong, og drives av elektrisk kraft fra fastlandet, nærmere bestemt med en HVDC-teknologi utviklet av ABB. Denne strømforsyningen går gjennom tre eksisterende strømkabler. Innretningen har en samlet tørrvekt på 656 000 tonn og en høyde på 472 m fra betongskjørtet til toppen av flammebommen, hvorav 369 m er under vann. Understellet og dekket ble bygget hver for seg; dekket ble påsatt mens understellet var delvis nedsenket. Plattformen ble tauet i omtrent 200 km fra Vats i Rogaland og ut til feltet. Tauingen tok syv dager.
Teknisk Ukeblad kåret Troll A til «århundrets ingeniørbragd 1900–2000». Beregnet levetid for plattformen er over 70 år. Det er den siste betongplattformen som ble bygget under betongepoken i norsk oljehistorie (1973–1996).
Troll B.
Flytende produksjonsplattform for utvinning av råolje.
Troll C.
Flytende produksjonsplattform for utvinning av råolje.
Troll Oseberg gassinjeksjon (TOGI).
Havbunnsramme for eksport av gass til Osebergfeltet.
Geologi.
Petroleumen i Trollfeltet finnes i sandsteinsavsetninger fra slutten av juratiden.
Nedre del av reservoaret består av finkornede eller vekslende sandige og siltige sedimenter som tilhører Heather- og Fensfjordformasjonen. Øvre del av reservoaret består av middels til grov sandstein som tilhører Sognefjordformasjonen. Denne sandsteinen ble avsatt i det såkalte "Sognefjorddeltaet".
I likhet med flere andre felt på norsk sokkel, ligger det i Trollfeltet en oljesone i flere sandlag under gassen. Denne oljesonen er tynn, og bare i Troll Vest Oljeprovins ble den funnet tykk nok til å være drivverdig ved hjelp av horisontale brønner. På det meste er oljelaget 14 meter tykt, og under oljen er det store vannmengder.
Eierskap.
Den norske stat innehar største deltakerandel av gass og olje som produseres på Trollfeltet. Gjennom utvinningstillatelsene 054 og 085 står den med en eierandel på 56 % via selskapet Petoro (SDØE). Dette vil utgjøre grunnstammen av inntekter til den norske stat fra petroleumsvirksomheten de nærmeste tiårene. Øvrige produksjonsandeler eies av Statoil (20,8 %), Norsk Hydro (9,78 %) og Shell (8,1 %). Minste andeler har Total og ConocoPhillips med henholdsvis 3,69 % og 1,6 %.
Operatørskap.
Lisensperioden til StatoilHydro og Norsk Hydro løper til 2030. De to utvinningstillatelsene (054 og 085) er unitisert gjennom lisensgruppen Troll Unit for å sikre samordnet ressursutvikling, og består av de ulike eierne (deltakerne) på det samordnede Trollfeltet.


A Kind of Magic.
"A Kind of Magic" er ei plate av det britiske rockebandet Queen, utgitt i 1986. Den var bandets tolvte studioplate, og lydsporet til filmen "Highlander", den første i en serie regissert av Russell Mulcahy. Selv om plata ikke ble populær i USA, nådde den førsteplass i Storbritannia, og var på lista i sekstitre uker, og hadde tre hitsingler.
"A Kind of Magic" er en av bandets mestselgende album.
Sporliste.
Sanger merket med stjerne * er singler, se under.


Live Magic.
"Live Magic" er et konsertalbum av det britiske rockebandet Queen. Den ble spilt inn live under turneen til "A Kind of Magic", og ble sluppet 1. desember 1986.


Frostatingsloven.
Frostatingsloven er en av Norges eldste lover. Den gjaldt på Frostatinget, som dekket store deler av Trøndelag. Det mest kjente sitatet fra loven er "«med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes»".
En utgave på moderne nynorsk utkom i 1994.


Innuendo.
"Innuendo" er ei plate fra 1991 av det britiske rockebandet Queen. Det var bandets trettende studioplate, og det siste som ble utgitt mens vokalist Freddie Mercury fortsatt var i live. Den nådde førsteplass i britiske albumlister og 30. plass i USA.
Plata ble innspilt mens Freddie Mercury var i de siste fasene av sin kamp mot aids. Mye av plata omhandler bandets problemer med hans kommende død. Det morbide temaet reflekteres også i musikken, som de tunge «Innuendo» og «Headlong», men også bleke og mørke «The Show Must Go On» og «Don't Try so Hard», og veldig ofte begge deler («Bijou»).
Sporliste.
Spor merket med stjerne * er singler, se under.
Singler.
Fem singler ble sluppet fra denne plata.
«Innuendo» var platas hovedsingel. Den er en av Queens lengste sanger på 6 minutter og 31&thinsP;sekunder, og har en flamenco gitarsolo i midten, framført av Yes-gitarist Steve Howe. Den ble sluppet 14. januar 1991, og ble Queens tredje førsteplass-singel i Storbritannia. Sangen fikk også noe suksess i USA, og kom på 17. plass på hitlistene. Låtas lengde og variasjon satte grenser på dens appell, og tilbrakte kun ei uke på listetoppen i Storbritannia, og falt fort ned, og var bare seks uker på topp 75.
«I'm Going Slightly Mad» ble sluppet 4. mars 1991. Den nådde 22. plass i Storbritannia. I bakgrunnen høres en synthesizer, og teksten jobber for å gradvis overbevise lytteren om at sangeren er gal. Sangen er en stor poplåt, og den mest fengende singelen på plata, men teksten reiste tvil om hvorvidt Mercury bare laget en morsom sang eller faktisk var inspirert av aids-demens.
«Headlong» ble sluppet 13. mai 1991. Den var en av platas mest suksessfulle sanger, og var faktisk albumets hovedsingel i USA. Den begynte på en 14. plass i Storbritannia, og ble nummer tre på amerikanske lister.
«The Show Must Go On» ble sluppet 14. oktober 1991. Sangen handler om Freddie Mercurys ønske om å fortsette å lage musikk, selv om helsa hans ble dårligere. Av fans regnes den som en av Queens beste og mest følelsesladde sanger. Singelen nådde 16. plass i Storbritannia. Etter Mercurys død i november, kom den inn på topplistene igjen, og tilbrakte mer tid på topp 75 da enn da den først ble utgitt. En ny versjon med Elton John som sanger dukket opp på Queens "Greatest Hits III".
Etter Mercurys død ga Queen på ny ut «Bohemian Rhapsody» som en dobbel A-side med «These Are the Days of Our Lives». Musikkvideoen til «These Are the Days of Our Lives», i svart-hvitt, var den siste videoen som ble innspilt mens Mercury levde, og regnes som hans siste farvel til fansen.


Lars Flegstad.
Lars Flegstad (født 9. mars 1840, død 12. juni 1899) var ordfører på Frosta i perioden 1892 til 1897. Handelsbestyrer på Frosta forbruksforening de par første årene, og overtok gården etter sin far i 1873. Han ble samme år medlem av herredstyret, hvor han ble gjenvalgt flere ganger.


Queen (andre betydninger).
Queen eller The Queen (eng. "dronning" eller "dronningen") kan vise til


Ugg.
Uggstøvler, eller bare uggs, er navnet på en type saueskinnsstøvler som er meget populære i Australia og New Zealand. UGG er et registrert varemerke for Deckers (Antall 166406) og har vært utsatt for ulike tvister om bruken.
Det var skuespilleren Pamela Anderson som var den første kjendisen som brukte støvelen. Hun brukte dem til å holde seg varm mellom opptakene av serien Baywatch og det var dette som gjorde støvlene populære i USA og etterhvert store deler av den vestlige verden. Før de ble populære kjøpte mange filmselskaper inn store antall av disse støvlene for å holde sine skuespillere varme mellom opptak.


Dhow.
Dhow er en båttype som tradisjonelt ble bygget rundt Det arabiske hav og Den arabiske gulf. Den fører et eller flere latinske seil. Størrelsen kan variere fra mindre båter, 15 til 20 fot, til større havgående fartøyer opp til 300 tonn. Termen "dhow" blir ikke brukte av araberne, men er sannsynligvis en avledning fra swahili eller et gammelt arabiske ord for båt.
Helt opp til 1960-tallet seilte det dhower som handelsfartøyer mellom Den arabiske gulf og Øst-Afrika. Frakten var for det meste dadler og tørket fisk til Øst-Afrika og tømmer til landene rundt Den arabiske gulf. Slaver var også en viktig handelsvare fra Øst-Afrika til Arabia.
Det finnes mange ulike typer dhower, blant annet ghanja, boom og battil. Båtene kunne ha skrog der akteret er flatt eller med en akterstavn. Et eksempel på dhow med akterstavn er boomen som var svært vanlig i Kuwait.


Færing.
Færing utstilt ved Herøy kystmuseum.
Færing (fra norrønt "feræringr", «firer») er en åpen robåt med to par årer. Det finnes færinger av alle robåttypene fra Rogaland til Finnmark. De fleste er spisse i begge ender (spissgattede), men færinger med akterspeil (flate bak) finnes også.
Mange steder finnes det en egen størrelseskategori for båter med to par årer og et ekstra halvrom i midten på 30-50 cm av båtlengden. Denne går under ulike navn som "halvromsfæring" (Midt-Vestlandet), "mell'færing" (geitbåter på Nordmøre; egentlig «mellom-færing») eller "hundromsfæring" (nordlandsbåter i Nord-Norge). Når halvrommet er ekstra langt, 60–70 cm, kunne man ha årefester her, der et barn kunne ro.
Overgangen til seksæring blir på disse båtene nokså flytende. På Sunnmøre kaltes en slik båt gjerne «kjempefæring». I Trøndelag (Åfjordbåt) kalles en halvromsfæring ofte bare «færing», mens en færing uten halvrom kalles «toknefæring».


Seksring.
En seksring, seksæring eller treroing er en åpen, spissgattet robåt med tre par årer. Overgangen mellom størrelsen færing og seksæring, og mellom seksæring og størrelsen firroing, er flytende; litt lange færinger blir ofte utstyrt med et ekstra par årefester, og kalles seksæringer, og litt lange seksæringer utstyres også ofte med slikt ekstra årefestepar, og kalles firroinger ("åttring", firkeiping). Frem til ca. 1920 var seksæringer minst like vanlige som færinger, mens de nå er nokså sjeldne.
Tre roere i en seksæring ble regnet som nærmest ustoppelige, nesten uansett vind og sjø, og ble derfor ofte benyttet til f. eks. jordmorskyss. I Nord-Norge finnes munnhellet: "Vårherre er sterk, men tre mann i en seksæring er óg nokka!"
Det finnes seksringer i alle robåttypene fra Rogaland til Finnmark.


Fembøring.
En fembøring er en åpen klinkbygd trebåt av Nordlands- eller Åfjordstype, med stort sett samme proporsjoner og utseende som mindre båtstørrelser av samme type. Byggematerialet er tradisjonelt gran eller furu, med band («spant») av kroker (se krok).
Fembøringen har seil, typisk råseil med toppseil, og gjerne seks eller sju rorom. Standardlengden er opptil 50 norske fot (som tilsvarer 51,5 internasjonale fot). Den stikker ca. 90 cm.
Fembøringen ble brukt til varetransport og til fiske, også lofotfisket, som beskrevet i boka Den siste viking av Johan Bojer. Se også lofotbåt under åfjordsbåt.


Network-attached storage.
Nettverkstilsluttet datalager, eller NAS, (fra eng. "Network-attached Storage") er betegnelsen på maskinvare for lagring av datafiler (informasjon, multimedia etc.) på et datanettverk, typisk et lokalnett (LAN). En NAS er mer enn bare en filserver da den har spesialtilpasset maskinvare og programvare/firmware for oppgaven. En filserver er typisk en stor kabinettmontert tjener, mens en NAS er mindre og tilpasset andre applikasjoner. NAS har for alvor kommet seg inn på forbrukermarkedet og blir stadig mer vanlig å finne i private hjem, nettverksbasert lagring er også blitt mer vanlig i industrielle applikasjoner, spesielt innen forsvarsindustrien.
Istedet for å være lagret på harddisken til en datamaskin, kan filene lagres på en harddisk som er tilgjengelig for alle datamaskiner i nettverket. På den måten kan flere brukere ha tilgang til de samme filene samtidig og dette gjør at filene ikke trenger å være lagret på de enkelte maskinene.
NAS-er inneholder en eller flere harddisker, og er vanlig å ha i nettverk med flere brukere. I 2004 begynte vanlige privatpersoner med NAS på sine hjemmenettverk. Tidligere var NAS ansett som for dyrt og unødvendig for privatpersoner, men i dag tilbys det flere enkle og billige løsninger for privatpersoner som ønsker utvide lagringskapasiteten på datamaskinene i sine nettverk.
Adaptere til både gamle og nye eksterne harddisker gjør det mulig å koble disse til en router (også trådløs). En snarvei kan opprettes på datamaskinenes skrivebord slik at filer som er lagret på NAS kan åpnes, endres og lagres. Dette gjør at de enkelte datamaskinene i nettverket ikke trenger å fylle opp sine harddisker.


Oslo domkirke.
Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke, er en korskirke ved
Stortorvet i Oslo sentrum. Den sto ferdig i 1697, er hovedkirke for Oslo bispedømme og menighetskirke for Oslo domkirkes menighet. Samtidig er kirken landets rikskirke, og benyttes av kongehuset og staten ved offisielle begivenheter som vielser og gravferder.
Kirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslo bys 900-årsjubileum i 1950.
Den nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslos historie. Kirkebygget ble reist som erstatning for Hellig Trefoldigheds kirke, som i sin tid hadde erstattet St. Hallvards domkirke. Oslo domkirke er delvis bygget av materialer fra de tidligere kirkene.
Oslo domkirke har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene. De viktigste er ombyggingen på 1850-tallet, foretatt under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder, og Arnstein Arnebergs restaurering frem mot 900-års jubileet i 1950.
Domkirken har hatt en lang rekke markante prester og organister gjennom tidene; enkelte av dem virket i kirken i en menneskealder og satte sitt preg på menigheten. To av dem er det reist minnesmerker over i parken utenfor; Wilhelm Andreas Wexels, som var prest i kirken fra 1819 til han døde i 1866, og Ludvig Mathias Lindeman, som var organist og kantor frem til sin død i 1887 – til sammen 47 år.
De tidligere kirkene.
a> murt inn i dagens Oslo domkirke.
Den første domkirken i Oslo var Hallvardskatedralen, eller St. Hallvards domkirke, ved Oslo torg i Gamlebyen. Den ble oppført under kong Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet i romansk stil og senere utvidet flere ganger i gotikk. I nesten 500 år var dette den viktigste kirken i byen. Ruinen inngår i Ruinparken i Gamlebyen. Ruinparken strakte seg imidlertid opprinnelig lengre sydover, og den sydlige delen av Hallvardskatedralen ligger nå under et betonglokk anlagt i forbindelse med utvidelsen av Bispegatas østre forlengelse på 1960-tallet.
I 1624 brant Oslo, og kong Christian IV bestemte at byen skulle flyttes til vestsiden av Bjørvika, slik at den kunne komme under bedre beskyttelse fra Akershus festning. Hallvardskatedralen var relativt uskadd og måtte ennå noen tid gjøre nytte for bybefolkningen i det nye Christiania. I 1632 satte man så i gang med å reise en ny kirke ved torget, Christiania torv, i den nye byen. Hellig Trefoldigheds kirke fikk overhvelvet kirkerom over en plan formet som et gresk kors.
Denne byens andre domkirke ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha vært reparert. De militære myndighetene forlangte den imidlertid revet, fordi den lå for nær Akershus festning. Da byens voller ble nedlagt på samme tid, ble det besluttet å bygge byens tredje domkirke utenfor byen.
Planleggingen av Vår Frelsers kirke.
Planleggingen av den nåværende domkirken, Vår Frelsers kirke, kom sakte i gang på rundt 1690. Det var knapphet på penger til finansieringen. 30. januar 1692 ble det nedsatt et utvalg med mandat å forberede bygging av ny domkirke i byen. Utvalget besto av Henrik Adeler, som var amtmann i Bratsberg, og generalveimester Anders Boyesen. Hva disse to måtte ha foretatt seg, har imidlertid ikke satt noen spor.
Byens borgermester Johan Pedersen Bergmann tok så saken i egne hender og satte i gang en pengeinnsamling ved å sende rundt gavebøker til borgerne i byen. I tillegg måtte alle kirker i landet gi sin del. Dette monnet ikke, så Bergmann måtte reise til København, hvor han var i flere måneder for å overtale kongen til å yte tilskudd til prosjektet, noe som til slutt lyktes.
Etter at man hadde fått anvist tomten, ser det ikke ut til at noe skjedde før visestattholder Just Høeg skrev til stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve i april 1693 og tilbød seg å overta og stå for byggearbeidet.
Høeg mente han kunne klare å reise grunnmuren og noe av veggen med det beløpet han hadde til rådighet, men betvilte at summen ville rekke til innredning eller glassarbeider. Høeg hadde en del materialer fra Hellig Trefoldighetskirke, men i rede penger hadde han kun riksdaler. Til sammenligning kostet det riksdaler å reise sistnevnte kirke i 1630-årene.
I 1694 sendte Høeg tegninger av den nye kirken til kongen i København for godkjennelse. De ble returnert med en usignert bedømmelse, som muligens er skrevet av den norske generalbyggmesteren Lambert van Haven. Tegningene er utført i Christiania, men det fremgår ikke hvem som har stått for dem. Arno Berg nevner flere mulige kandidater i sin bok "Vår Frelsers kirke", blant annet, Anthony Coucheron, overkonduktør Johan Stokhoff og generalkvartermester Storm. Ingeniøroffiser Anthony Coucheron arbeidet på denne tiden med befestningene på Akershus festning og kan ha vært den som sto bak. Han døde imidlertid i 1689.
Det ble inngått kontrakter med byens murermestere, og etter hvert kom byggearbeidet i gang. Det meste av håndlanger- og dagarbeidet ble utført av kvinner. Dette fremgår av kirkevergens bygningsregnskaper.
Kirkebygningen.
Kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Grunnsteinen ble lagt ned av visestattholder Just Høeg i 1694.
I tillegg til at man hadde lite penger, var det knapphet på byggematerialer. Man benyttet derfor stein fra restene av Hellig Trefoldigheds kirke og antakelig også fra Hallvardskatedralen. Kirken ble enklere utført enn disse to. Utvendig ble den dekket av nederlandsk, gul teglstein, som ble importert fra Leiden som ballast på norske trelastskuter og som derfor var langt billigere enn den norske, røde teglsteinen. Domkirken ble malt utvendig i horisontale striper, slik skikken var i datidens Christiania. Stripene var skiftevis gule og røde. Grunnmuren ble malt blå.
Grunnplanet var i latinsk korsform. Tårnet var lavere enn slik det framstår i dag og ble avsluttet med et pyramideformet tak. (Se Gerhard Schønings tegning av kirken.) Innvendig fikk kirken et flattrykt tønnehvelv i grå-sort.
I forbindelse med at kirken ble ferdigstilt i 1720-årene, ble taket dekorert innvendig med skymalerier. Disse ble dekket over med perlegrått allerede i 1775.
Nordre sakristi.
I 1699 ble det nordre sakristiet bygget på etter initiativ av Christian Muus. Muus var på dette tidspunkt stiftsprost i Christiania. Sakristiet ble brukt av domkapitlets administrasjon. I det murte trappehuset er monogrammene til Frederik IV og Gyldenløve murt inn sammen med årstallet 1696, selv om tilbygget altså ble reist først tre år senere. Frederik IVs monogram sammen med årstallet 1696 rimer heller ikke, ettersom han først ble konge i 1699.
Innvendig har sakristiet fortsatt opprinnelige takmalerier med skyformasjoner. Disse er fra rundt 1720 og er sannsynligvis malt av Claus Scavenius. På skyformasjonene er det malt figurer som viser fire av kardinaldydene: «Justitia», «Prudentia», «Fides» og «Spes». På veggene henger en stor samling bispeportretter.
Glassmalerier.
Domkirken har glassmalerier fra forskjellige epoker, av ulike kunstnere og plassert både i selve kirkebygningen og i kapellet, som ble reist av Arnstein Arneberg.
Glassmaleriene i koret er av Emanuel Vigeland og var en gave til kirken i 1910. Flere kjente personer i samtiden var med på å bekoste dem, blant annet Haakon VII og dronning Maud. De syv glassmaleriene har motiver som går fra venstre mot høyre. På det første er en fremstilling av Jesu fødsel, og det siste viser hans gjenkomst.
Også glassmaleriet ved siden av kororgelet er av Vigeland, dette er fra 1916 og viser Jesus som 12-åring i tempelet.
I tverrskipene er det 16 glassmalerier av Borgar Hauglid, utført i såkalt grisaille – gråtoner. Motivene er fra Jesu liv. Hauglids glassmalerier kom til kirken i 1952 og var en gave fra kommandør John A. Gade. De var ment som et minne over de falne under andre verdenskrig.
Arno Berg nevner også to glassmalerier av Jones & Willis, som ble satt opp i korgavlen i 1903 og som hadde korsfestelsen og oppstandelsen som motiv. Disse ble dekket til under Arnstein Arnebergs restaurering på 1950-tallet og avdekket igjen ved siste restaurering 2006–2010.
Også glassmaleriene i kapellet var en gave fra kommandør Gade. De er opprinnelig fra 1400-tallet og har hørt til St. Ouen-kirken i Rouen. Denne kirken ble bombet under andre verdenskrig, og et av glassmaleriene derfra ble solgt til William Randolph Hearst. Etter Hearsts død ble det solgt på auksjon til kommandør Gade, som gav det til Oslo domkirke. Det opprinnelige glassmaleriet ble delt opp i tre motiver, og det er satt inn inskripsjoner til minne om blant annet Gade. Et av vinduene er tilegnet kronprinsesse Märtha.
Inventar.
Prekestolen kom til kirken samtidig med altertavlen i 1699 og er utført av samme kunstnere.
a>. I innskriften sammenligner han prekestolen med Sions berg og presten med en fredsengel.
Altertavlen i barokk kom på plass i kirken i 1699. Den er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner og avsluttet av norske treskjærere ved Lars Sivertsen.
Domkirkens barokkinventar med altertavle og prekestol kom på plass i kirken allerede i 1699. Begge er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner som reiste fra oppdraget før det var fullført. Både altertavlen og prekestolen ble derfor ferdigstilt i akantusstil av norske treskjærere under ledelse av Lars Sivertsen.
Altertavlen.
Altertavlen er utført i to deler; nattverden som motiv nederst og Kristus på korset med Maria og Johannes over. Helt øverst på toppen står den seirende Kristus.
Nattverden er tredimensjonal, med Jesus og apostlene samlet rundt bordet. Jesus sitter på langsiden bakerst og på hver side av han sitter fire disipler, et par av de andre sitter
ved bordendene. Nærmest Jesus på venstre side sitter Johannes, han har lent seg så langt inn mot han at han dekker hele brystet. På den siden av langbordet som vender mot beskueren sitter Judas på høyre side.
Både disiplene og Jesus er kledd i grønne og brune kapper pyntet med kraver og belter som er forgylt.
På det dekkede bordet er det 12 tallerkener i gull samt to lysestaker med lys som er tent. Vinkalken står like til høyre for Jesus. Midt på bordet ligger påskelammet på et ovalt fat og på duken ligger brød. Over selve bordet henger en lysekrone med levende lys.
Scenen viser Jesus mens han hever den høyre hånden sin og etter de forferdede ansiktsuttrykkene til disiplene å dømme kan det tenkes at motivet er fra det øyeblikket han sier: «En av dere skal forråde meg». Den eneste av disiplene som er fremstilt helt uanfektet er Judas. Han sitter med ryggen til Jesus og med pengepungen i hånden.
I korsfestelsesscenen over står Maria til venstre og ser opp på Jesus som henger på korset. Hun holder hendene som i bønn. På den andre siden av korset står Johannes, han ser mot Maria.
Tavlen er smykket med to par utskårne forgylte vinger. De som er montert utenfor nattverdsscenen er formet som blomstrende akantusranker, disse fletter seg inn i hverandre. På utsiden av korsfestelsesscenen er utskjæringene utformet som vinranker med drueklaser og blader.
Kirsten Toller, en rik enke bosatt i byen, gav 500 riksdaler til utføringen av altertavlen og den ble utstyrt med hennes families våpenskjold.
Altertavlen er utført i skåret, bemalt og forgylt tre og måler 828 cm x 557 cm x 150 cm. Tavlen og de enkelte elementene den består av, har blitt endret flere ganger i årenes løp. Den har blitt utsatt for stor slitasje blant annet som følge av flere flyttinger. Den sto i domkirken i årene 1700-1850, så ble den lagret først på kirkeloftet og så på brannvaktens loft frem til 1901. Fra 1901 til 1903 var den stilt ut på Norsk Folkemuseums kulturhistoriske utstilling for deretter å bli utstilt i Kunstindustrimuseet i Oslo frem til 1925. Da ble den overført til Prestenes kirke - dagens Majorstuen kirke - hvor den sto til 1944. Fra 1944 var den lagret i Tingelstad kirke inntil den kom tilbake til Oslo domkirke for godt i 1950.
Kunstneren som utførte altertavlen, har gitt personene som fremstilles et sydlandsk utseende og store neser. Dette har senere blitt endret slik at disiplene ikke lenger har krumme neser, men ser nordiske ut.
Prekestolen.
Døpefonten fra 1721. I gulvet slangen som tråkkes på under dåpen.
Prekestolen har rike utskjæringer med engler og akantus. Den har oppgang og himling og følgende mål; høyde ca. 120 cm, diameter 188 cm og høyden på akantusfeltet er 85 cm. Oppgangen måler 120 cm x 250 cm. Himlingens diameter utgjør 270 cm. Prekestolen er utført i bemalt og forgylt tre.
Over himlingen på prekestolen sees kong Christian Vs monogram. Dette er en kopi; originalen eies av Folkemuseet. På en stolpe bak stedet presten står under prekenen, henger et timeglass med fire sylindre. Den viser kvarter, halvtime, tre kvarter og en hel time. Timeglasset var tidligere plassert på forsiden slik at menigheten kunne følge med på hvor lenge prekenen varte. Kongen hadde fastsatt at prekenen ikke skulle overskride en time.
I fronten er det montert en plakett hvor det er skrevet: «Når himmel og jord og alt forgår, Gudsord og løfte til evig står.»
Prekestolen var en gave til kirken fra madam Roll og Zacharias Gran.
Døpefonten.
Det er noe uklart om kirken hadde døpefont de første årene. Dagens font kom til kirken på 1720-tallet og var en gave fra rektor ved Oslo katedralskole, Jacob Rasch. Fonten er i akantusbarokk, utført i tre som er forgylt og malt. Den er datert til 1721 og måler 91 x 63/79 cm.
Det hersker usikkerhet rundt hvem som har utført døpefonten. På domkirkens hjemmeside fremgår det at den er laget av Torsten Ottersen Hoff. I en rapport fra Norsk institutt for kulturminneforskning utarbeidet i 2001/2002 etter restaurering av inventaret fremgår det at den er tilskrevet Lars Sivertsen.
Dåpsfatet stammer fra Hellig Trefoldigheds kirke, er i sølv og ble laget i 1656. Det var en gave fra stattholder Gregers Krabbe. I 1772 ble det gjort om i såkalt Régence-stil. Fatet tas bare frem ved dåpshandlinger og andre seremonier og oppbevares til daglig i en safe.
Altertavlen, prekestolen og døpefonten ble restaurert i 1997. Restaureringen ble bekostet av Oslo Rotary Klubb.
Kongestolen.
Kongestolen med Haakon VIIs monogram.
Kongestolen ble opprinnelig bygget i 1700 i forbindelse med et besøk av Frederik IV, og den fikk kongens navnesiffer på tronhimmelen over. Navnesifferet var flankert av to løver. Den er senere endret og restaurert, men har hele tiden hatt samme plassering i kirkerommet. Initialene viser i dag H7 for kong Haakon VII. Denne endringen ble gjort rundt 1950.
Etter at Norge kom i union med Sverige i 1814, ble det foretatt endringer med kongestolen under ledelse av arkitekt Jørgen Gerhard Løser. Navnesifferet til Frederik IV som hadde vært plassert over kongestolen i mer enn hundre år, ble fjernet. Karl II fikk sitt monogram i stedet malt «paa en Blikplade omgivet av et smukt Løvværk». Selve kongestolen ble malt lyseblå og trukket innvendig med rødt stoff.
Karl II besøkte aldri Norge og fikk ikke sett kongestolen. Han døde i 1818 og da overtok Karl III Johan.
Kobberstikkeren og maleren Heinrich August Grosch tilbød seg å utføre malerarbeidet på kongestolen og fikk til slutt oppdraget, selv om kirkevergen hadde uttalt at han tvilte på Grosch «da jeg ikke kiender noget til manden eller mig er bekient hvorvidt han er duelig eller ikke.»
Innvendig ble det hengt opp grønne silkegardiner som ble pyntet og holdt til siden med gullsnorer.
Orglene.
a> sto for byggingen av barokkorgelet i 1720-årene og det ble ferdig i 1727.
Kororgelet er som hovedorgelet bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri. Orgelet har 16 stemmer. Utseendemessig er det tilpasset kirkens barokkinventar.
Domkirkens første orgel ble bygget i 1702 av svensken og var en gave til kirken fra Casper Herman Hausmann.
Orgelet ble ganske snart ansett som ubrukelig og i 1722 ble det sendt en henvendelse til orgelbygger Lambert Daniel Kastens i København, men han hadde ikke anledning på det tidspunkt. Først i august 1726 kom Kastens til Christiania. Han bygget et nytt orgel, som han mente seg ferdig med allerede i april året etter. Ornamentikken ble utført av Torsten Ottersen Hoff.
Orgelet ble en kostbar affære. Om man regner alle utgifter med, kom det på mye over riksdaler. Kirken hadde lånt penger av katedralskolen til orgelutgiftene, men de strakk ikke til, så man måtte i tillegg låne penger fra velstående borgere. Orgelet ble tatt i bruk første gang i 1729 ved kirkens organist Johan Frederik Clasen.
Orgelet ble skadet etter restaureringen på 1850-tallet og ble skiftet ut i 1883. Oppdraget med å bygge et nytt orgel til kirken gikk til den norske orgelbyggeren August Nielsen, som hadde orgelfabrikk i Oslo. Dette orgelet fikk kort levetid og snart var man i gang med å planlegge et nytt. Denne gangen var det den tyske orgelfabrikken E.F. Walcker som fikk oppdraget og orgelet sto ferdig i kirken i 1930.
Etter 30 års tid ble orgelet ansett for å være gammeldags, og på begynnelsen av 1970-tallet gjennomførte orgelbyggeren J.H. Jørgensen en omfattende ombygging, hvor han beholdt flere av Walckers piper. Resultatet ble ikke ansett for å være tilfredsstillende og det ble derfor lagt planer om et helt nytt orgel.
Det nåværende orgelet er bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri i 1997, til kirkens 300-årsjubileum. Kastens orgelfasade benyttes fremdeles.
Det nye instrumentet har 53 registre, tre manualer og pedal. Hovedverket spilles fra den nederste manualen, positivet spilles fra den midterste manualen; svellverket spilles fra den øverste manualen og pedalverket spilles på pedalen.
Manualenes omfang er C–a3, mens pedalens omfang er C–f1.
To av lysekronene i domkirken. I bakgrunnen orgelet.
I tillegg til hovedorgelet finnes to mindre orgler i domkirken. De er også bygget av Ryde. Det ene står i koret og omtales som kororgelet. Verket har 16 stemmer og tremolo. Fasaden er tegnet av arkitekt Ulf Oldæus og er utseendemessig tilpasset kirkens barokkinventar. Oldæus har også tegnet korstolene.
Det tredje orgelet er et flyttbart kisteorgel fra 1985 med fire stemmer.
Benker, stoler og gallerier.
Oblateske i sølv fra 1617 som har tilhørt Hallvardskatedralen, Hellig trefoldighetskirke og Oslo domkirke. Figurene som er preget inn i esken står for tro, håp, kjærlighet og rettferdighet.
Allerede da kirken ble innviet, eller kort tid etter, var det benker i kirken, men kirkerommet har nok fremstått relativt nøkternt. Fem navngitte snekkere utførte stolene og arbeider på dørene for 500 riksdaler. Innelukkede stoler langs veggene omtales også, uten at det fremgår hvor mange det var. Det var vanlig at folk som ville ha lukkede stoler måtte betale og stå for arbeidet selv, så dette fremkommer ikke av de bevarte regnskapene. Men sannsynligvis har det vært en del lukkede stoler, for glassmesteren fikk 89 riksdaler og 2 ort, en relativt stor sum, for arbeidet han utførte med å sette inn vinduer i stolene.
Årene da Bartholomæus Deichman var biskop i Christiania, fra 1712 til 1730, ble en tid med stor aktivitet og byggevirksomhet i kirken. Det var også i denne perioden Kastens orgel ble installert og hvelvet dekorert med skymalerier, som sannsynligvis ble utført av Claus Scavenius. Deichman fikk satt i gang og fullført store utsmykkingsprosjekter, og gallerier ble reist både for utleie og for gratis adgang.
Øvrig inventar.
Skulpturen er i 2/3-s størrelse, 2,8 meter lang og 0,8 meter bred. Den er støpt i sølv og veier ca. 300 kilo.
Av øvrig inventar sees Maria-skulpturen i tre som er et verk av Turid Angell Eng og var en gave til kirken i forbindelse med 300-årsjubileet i 1997.
I tillegg til dåpsfatet fra Hellig Trefoldigheds kirke, har domkirken bevart de tre lysekronene som henger i midtgangen, en stor alterkalk og disk og fire eller fem bispeportretter fra denne kirken. Også de to store tinnlysestakene som står plassert på alteret stammer derfra. Fra Hallvardskatedralen finnes alterkalk og disk samt brødeske. I tillegg fire eller fem av portrettene som henger i sakristiet.
Restaureringen på 1770-tallet.
Den første store hovedreparasjonen av eksteriøret fant sted på midten av 1770-tallet og fremover. Det synes som man har brukt store pengebeløp på interiøret med barokkinventaret, mens det utvendige har forfalt. Den opprinnelige gule og røde malingen har ikke blitt vedlikeholdt og kirken ble hvitmalt. Videre ble både taket og gesimsene reparert. Utseendemessig fremsto kirken slik man ser det på John William Edys akvatint fra 1800.
Alexis de Chateauneufs ombygging (1848–1850).
Domkirken ble bygget om i årene 1848–1850 etter planer av arkitekt Alexis de Chateauneuf. Interiøret ble omskapt i nygotikk og det gamle inventaret fjernet, tårnet ble forhøyet og utstyrt med en rikere tårnhjelm og fikk renessansespiret som siden har vært karakteristisk for kirken.
a> fra 1848 til 1850. Taket er lyst og hvelvingene har et påmontert ribbeverk. Barokkinventaret er skiftet ut og det eneste av dette som kan sees på bildet er døpefonten som er plassert helt oppe ved alteret.
a> i juni 1848. Bildet illustrerer de dramatiske endringene han foreslo i eksteriøret og som stort sett ble gjennomført.
Ved påmuringen ble det brukt rød tegl i større format istedenfor den mindre røde og gule nederlandske teglsteinen i de eldre delene, noe man kan se på de forskjellige delene av tårnet.
På samme tid fikk man anbrakt en ny kongeinngang på sydsiden.
Ved Alexis de Chateauneufs omfattende endringer ble det meste av interiøret forandret og alt inventaret, med unntak av orgelet, skiftet ut. Utskiftingen av altertavlen førte til en heftig debatt. Det var ønske om å skifte ut altertavlen med et moderne maleri, utført av en utlending. Etter mye om og men, ble allikevel Adolph Tidemand tilbudt oppgaven under forutsetning av at han utførte den mens han oppholdt seg i utlandet og da helst i Roma, noe Tidemand ikke ville. Det endte med at domkirken fikk en altertavle malt av østerrikeren Edvard Steinle med motivet «Jesus i Getsemane». Maleriet vakte ingen jubel da det kom på plass i 1851, og altertavlen ble senere gitt i gave til Asak kirke i Østfold.
Chateauneuf var ikke begeistret for den barokke prekestolen og klarte på planleggingsstadiet ikke å bestemme seg for om han skulle beholde den, kutte den helt ut eller prøve å forandre den. Han fikk tilsendt en tegning av prekestolen og det avgjorde saken; han anså den som «bondeagtig Makværk» og den måtte bort.
Prekestolen som ble satt inn i domkirken i stedet for den gamle, var tegnet av Chateauneuf selv og utført av snekkermester Traulze. Den hadde utskårne figurer i nisjer; disse var ved billedhugger Christopher Borch. Etter at det opprinnelige inventaret kom tilbake til domkirken ble denne prekestolen flyttet til Vestre Aker kirke i Oslo hvor den står fremdeles (per 2012).
Sannsynligvis brukte kirken den gamle døpefonten de første årene etter Chateauneufs endringer. I 1871 ble den byttet ut med en stående dåpsengel i marmor, utført av Ole Fladager i Roma. Fladager rakk ikke å fullføre den før han døde, slik at den ble ferdigstilt av andre etter at den kom til Oslo.
Arnstein Arnebergs ombygging (1933–1951).
I årene 1933–1951 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg. Da ble den nygotiske innredningen fjernet og det opprinnelige inventaret brakt tilbake. I himlingen ble de illuderte hvelvribbene erstattet av Hugo Lous Mohrs store takmaleri. Arneberg tegnet også kapellet på sydsiden av kirken. Restaureringen var ferdig til byens 900-årsjubileum i 1950.
De modernistiske takmaleriene i domkirken dekker alle fire hvelv og ble utført av Hugo Lous Mohr i årene 1936–1950. Før arbeidet tok til, ble den gamle dekorasjonen fjernet og Mohr begynte å utføre sitt kunstverk i egg-olje-tempera på det opprinnelige underlaget. Under krigen måtte han selv holde høns for å få egg til malingen sin. Motivene er bygget over de tre trosartiklene, med en strålende sol i midten med inskripsjonen "Gloria in excelsis Deo – Ære være Gud i det Høyeste".
Hovedinngangen består av en massiv bronsedør med relieffer av Dagfin Werenskiold. Den kom på plass i 1938 og var en del av Arnebergs ombygging. Motivene er hentet fra saligprisningene i Bergprekenen.
Bronsedøren består av fire felt på hver side og et buet felt øverst. I det øverste feltet står Jesus omgitt av blomster og fugler. Komponisten Eivind Groven sto modell for figuren. Selve døren fremstiller motiver fra Bergprekenen. Til venstre vises «De rene av hjertet», «De barmhjertige», «De som sørger» og «De forfulgte». Til høyre er motivene «De fattige i ånden», «De fredsommelige», «De saktmodige» og «De som spottes». Døren var en gave fra Oslo Sparebank. Kunstverket er et av Werenskiolds hovedverk.
Restaureringen 2006–2010.
Kirken gikk gjennom en ny restaurering i 2006–2010, etter at det var avdekket omfattende fuktskader i bygningen. Restaureringen ble foretatt under ledelse av sivilarkitekt Marianne Gulliksen, på oppdrag fra Kirkelig fellesråd.
Det var bevilget 130 millioner kroner til restaureringen av kirkebygget, pluss 24 millioner som var øremerket konservering av Hugo Lous Mohrs takmalerier. En tilleggsbevilling gjorde at samlet kostnad for restaureringsarbeidet beløp seg til 165 millioner kroner. Skadene på kirken var større enn antatt, og det ble fokusert på å sikre fundamentet og takkonstruksjonen. Restaureringen av Mohrs takmalerier måtte utsettes, blant annet fordi man ikke fant en metode for å redde dem. Beløpet som var bevilget til dette formålet måtte dessuten settes inn i nødvendige reparasjoner av takkonstruksjonen. Restaurering av krypten med gravmonumentene ble heller ikke ferdigstilt.
I tillegg til takreparasjonene og sikring av fundamentet, ble det skiftet ut teglsten i fasadene, utført reparasjoner av gulvet og det elektriske anlegget, og lagt inn nytt brannvarslingsanlegg. Man fjernet også to blendinger i koret og avdekket to glassmalerier fra 1903 som var blitt dekket til under Arnebergs restaurering.
Tårnet.
Domkirken har hatt tårn siden den ble reist, men det har vært lavere og annerledes i utforming enn dagens tårn. En tegning av Gerhard Schøning fra 1775 viser sannsynligvis den opprinnelige tårnavslutningen.
Det kom inn flere forslag til endringer av kirkens utseende, da den ble restaurert på midten av 1800-tallet, blant annet fra Grosch. Alexis de Chateauneufs restaureringsforslag ble tatt godt i mot. Om den radikale endringen av tårnet skriver han at det er "«nøie svarende til Christian den Fjerdes Tidsalder, hvorved Staden og Kirken vil erholde et vidtskuende, characteristisk Kjendemærke fra Stifterens Tid.»" Forslaget møtte begeistring.
Under Chateauneufs ombygging ble tårnet forhøyet og forsynt med en bronsekuppel. Innvendig ble det samtidig laget et vaktrom i kuppelen, med åtte vinduer, hvor brannvaktene holdt utkikk hele døgnet.
Tårnuret.
Tårnuret er noen år yngre enn selve kirken, men det er landets eldste kirkeurverk som fortsatt er i bruk. Før uret kom på plass var det murt inn et solur i sydveggen av tårnet, men dette viste jo ikke klokkeslett i dårlig vær. Den svenske urmakeren Jørgen Jørgensen Elg tilbød seg i 1706 å utføre et kirkeur. Han var blitt dømt til døden for falskmynteri, og satte som betingelse for å lage uret at han ble benådet, noe magistraten ikke kunne gå med på. Det gikk derfor noen flere år før det ble samlet inn penger til et ur blant byens borgere.
I 1718 kom uret fra England med urmaker Allen, som straks satte i gang med å installere det. Til å hjelpe seg fikk han en kleinsmed ved navn Erich Christophersen. Arbeidet med å montere kirkeuret pågikk i noen uker. Den engelske urmakeren mottok 1 riksdaler per dag i lønn, mens Christophersen ikke fikk betalt. Etter at urmakeren hadde returnert til hjemlandet, ville imidlertid ikke uret gå, og den norske smeden måtte streve i lang tid for å få orden på det. Han ble til slutt belønnet og ansatt som urpasser med en lønn på 25 riksdaler årlig. Senere ble lønnen forhøyet og Christophersen hadde stillingen til han døde i 1754, over 80 år gammel.
Klokkene.
Domkirken har fem kirkeklokker med en samlet vekt på 4,5 tonn. De stammer opprinnelig fra Hellig Trefoldigheds kirke, som brant i 1686. Storklokken fra Hellig Trefoldighets kirke ble tatt ned av Mester Wulff sommeren 1697, før han sprengte tårnet, og transportert med hjelp av soldater frem til den nye Vår Frelsers kirke i oktober samme år. Resten av klokkene har håndverkerne klart å transportere selv. Dette innebærer at klokkene har hengt på plass da Vår Frelsers kirke ble innviet 7. november 1697. Kirkeklokkene har blitt støpt om og reparert flere ganger.
Klokkespillet.
I den nederste delen av bronsekuppelen i tårnet er det et konsertklokkespill som består av 48 klokker. Spillet kan betjenes både elektronisk og manuelt. Den største klokken klinger med tonen G1 og den minste med tonen G5. Klokkespillet favner over fire oktaver.
Til sammen veier klokkene mer enn 4 tonn; den største veier 680 kilo og den minste 14. Den største klokken har en inskripsjon hvor blant annet giverens navn er nevnt. Rundt bronsekuppelen er det åtte metalluker og disse åpner seg når det spilles på verket.
Klokkene er fra Olsen Nauen Klokkestøperi og var en gave til domkirken fra Ørnulf Thorbjørn Myklestad. Klokkespillet ble innviet i 2003.
Krypten.
Under hele domkirken ble det innredet en krypt. Arno Berg går så langt at han kaller den «praktfull». Høyden fra gulv til tak er ujevn og varierer fra 260 cm til 275 cm, det er altså relativt høyt under taket.
Den første som ble gravlagt i krypten var tidligere nevnte Just Høeg. Han døde før kirken var ferdig – i 1694 – og ble i mellomtiden oppbevart i Akers kirke. Da han ble overført til domkirken fikk han et hvelvet rom som lå under det sydlige hjørnet
i koret. I gravåpningen ble det montert en smijernsport av ypperste kvalitet. Antagelig ble også enken hans - Karen Krabbe - gravlagt her etter sin død i 1702.
Samme år som kirken ble innviet, fastsatte kongen takster for begravelser i krypten. Gravkammeret ved siden av Høegs hadde en pris på 200 riksdaler. De øvrige plassene ble rimeligere og varierte i pris fra 80 til 20 riksdaler.
Kirsten Toller kjøpte kammeret ved siden av Høegs, dette ble senere brukt av svigersønnen Casper Hermann Hausmann som var halvbror av Ulrik Fredrik Gyldenløve. Hausmanns sarkofag er utført av billedhuggeren Johan Christopher Sturmberg. Sturmberg er kunstneren som utførte Christian Vs og Charlotte Amalies sarkofager som står i Roskilde domkirke.
Casper Hermann Hausmann hadde vært gift med Karen Toller. Hun ble også gravlagt her, det samme ble deres sønn Fredrik Ferdinand og hans ektefelle. Disse sarkofagene er også bevart. Inn til gravkammeret var det også her smijernsporter. Casper Hermann Hausmanns sønn Fredrik Ferdinand hadde testamentert penger til vedlikehold av gravkammeret og som en garanti for at det skulle bevares. Men da det ble forbud mot begravelser i kirkene i 1805 gjaldt det også begravelser i kjelleren og bestemmelsen ble håndhevet relativt hardt. I 1818 begynte man å fjerne gravkapellene og det oppsto skader på flere av gravminnene. Det ble i tillegg plassproblemer etter at kistene fra gravkapellene på selve kirkegården også var blitt flyttet ned i krypten. I 1860 var nesten alle gravminnene ødelagt.
Først i 1896 ble det tatt grep for å ordne opp. Da ble rommet under nordre sakristi satt i stand, og hit flyttet man sarkofagene og kistene, blant annet Hausmanns sarkofag og syv av kistene fra Ankers gravkapell på kirkegården. Her ligger blant annet Bernt Anker og ektefellen Matthia. Flere barn og voksne ligger også her, blant dem medlemmer av familien Collett. Barnekistene fra familien Ankers gravkapell ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund og tyve kister med voksne, som man ikke fant ut hvem var, ble lagt i en fellesgrav.
I 1988 ble krypten pusset opp og gravd mer ut. Det ble lagd lokaler som blir brukt til utstillinger, konserter, foredrag og menighetsarbeid som kirkekaffe.
Kirkegården.
Ved byggingen av Vår Frelsers kirke ble byens kirkegård lagt omkring kirken. Fram til 1805 hadde de rikeste familiene sine graver i krypten i kirken; dessuten hadde familiene Collett, Leuch, Vogt, Anker og Elieson egne gravkapeller på kirkegården. På Jacob Munchs gouache fra ca. 1820 ser man fra Lille Kirkebakke ut mot Kirkebakken – dagens Karl Johans gate. Tre av domkirkens fire gravkapeller som lå ut mot Kirkebakken er med, disse er fra venstre mot høyre; familien Colletts gravkapell, familien Vogts kapell og helt til høyre familien Leuchs kapell. Det fjerde kapellet – det Elieson-Ankerske – er ikke med på bildet.
Kirkegården ble nedlagt i 1808, men den høye kirkegårdsmuren ble stående til 1819, da området nord og vest for kirken ble lagt til torget. I 1823 ble resten av kirkegården omgjort til park.
I perioden 1840 til 1859 ble Basarene og Brannvakten oppført i upusset rød tegl i nyromansk stil. Arkitekt for arbeidet var Christian H. Grosch.
Uttrykket Kirkeristen har sin bakgrunn i to rister som fra tidlig på 1700-tallet gikk gjennom muren og inn på kirkegården. Disse skulle hindre at dyr, særlig husdyr, kom inn på den daværende kirkegården. Den ene av disse var i en port i den sydlige enden, og den andre var en liten bro som gikk fra dagens kryss Storgata/Dronningens gate og inn på kirkegården. Disse hadde mistet sin funksjon da kirkegården ble lagt ned og de ble fjernet i forbindelse med byggingen av Basarene.
Prestene.
a>. Wexels virket i kirken i 47 år, fra 1819 til 1866.
Det har vært en lang rekke teologer ansatt ved domkirken og kun noen få omtales i dette avsnittet.
Den første sognepresten i menigheten var Christian Muus (f.1656–d.1717), som var født i Christiania og utdannet ved Universitetet i København. Det var etter sigende Ulrik Fredrik Gyldenløves innflytelse som gjorde at Muus fikk en rask karriere og flere gode embeder. Han var prest i Vor Frelsers kirke i 7 år, fra 1694 til 1701, da han ble utnevnt til biskop i Ribe. Det er forøvrig Muus som har skrevet verset som står på døren inn til prekestolen i domkirken, han hadde det med å uttrykke seg på versefot.
Jacob Lodberg (f.1672–d.1731) tok over embedet etter Muus og var da bare 29 år gammel. Han var ved kirken i Christiania i bare seks år, men rakk allikevel å gjøre seg bemerket. Lodberg stiftet Sagbankens fattighus, og han fikk også opprettet en fattigskole i byen.
Nicolai Lumholtz var stiftsprost i domkirken fra 1774 til han døde i 1819, i tilsammen 45 år. Lumholtz var en middelaldrende mann da han tiltrådte og satt i embedet til han var 90 år gammel. Arno Berg skriver at for samtiden så det ut som om han aldri ville dø. På den tiden Lumholtz overtok som prest i menigheten var den preget av frafall og han klarte ikke å snu utviklingen, noe han innså selv.
Lumholtz er den eneste som fremdeles ligger gravlagt utenfor kirken. Det ble gitt tillatelse til det selv om han døde etter at det ble innført forbud mot begravelser på området i 1805.
Wilhelm Andreas Wexels var prest i kirken fra 1819 til sin død i 1866, i 47 år. Han kom til kirken som kateket og ble etter hvert domprost. Wexels var en av de første teologene i Norge som hadde fått sin utdannelse ved det nye norske universitetet i Christiania.
Wexels anses som en norsk representant for N.F.S. Grundtvigs «glade kristendom» og fikk også Grundtvig til å komme på besøk til Norge. Besøket ble svært populært og utviklet seg nærmest til et triumftog.
Organister.
De første årene av menighetens liv sto det dårlig til med kirkemusikken. På papiret hadde Vår Frelsers kirke organist da den ble innviet i 1697, men vedkommende hadde aldri satt sine ben i kirken. Allerede i 1668 var Johan Utrecht utnevnt til organist i
Christiania, men han bodde i København. For å oppfylle forpliktelsene sine hadde han derfor sendt en vikar, Nicolaus Eliessøn også kalt Als til etternavn.
De første årene hadde man heller ikke orgel; det kunne tas i bruk fra påsken 1702. Vikaren virket frem til 1707, da stillingen ble lyst ledig. Man var tydeligvis ikke fornøyd med han.
a> og ble avduket i 1906.
Den offisielle organistrekken telles gjerne fra Christian Olsen Rode, som ble ansatt i 1709 og hadde stillingen helt til 1721. Rode skal ha vært ved Nidarosdomen før han kom til Vår Frelsers kirke, men stiftsdireksjonen syntes ikke de hadde vært heldige med han heller.
Danske Johan Frederik Clasen ble kalt inn til stillingen av kommandanten på Akershus festning i 1721. Clasen var en kjent organist og orgelbygger i samtiden. Han likte seg i Christiania og innehadde stillingen som organist, og senere også kantor ved Katedralskolen, i over 40 år. Oslo domkirke hadde et nært samarbeid med Katedralskolen og fikk elevkor derfra i over 100 år. Flere av domkirkens organister fungerte også som kantor ved Katedralskolen.
Johan Adolph Pløen virket som organist 1764–1769. I årene 1769–1809 var Johan Christian Krøyer organist. Krøyer ga offentlige konserter og var i tillegg medlem av Det dramatiske Selskabs orkester.
I årene 1809–1828 var Fredrik Christian Groth domkirkens organist. Groth skal også ha vært en dyktig fiolinist og var stadsmusikant i tillegg til stillingen som organist. Han ga også privattimer, det er kjent at han underviste Waldemar Thrane.
Allerede før Groth døde startet «Lindemandynastiet» med tre brødre i domkirken, ved at Frederik Christian Lindeman fungerte som vikar i 1820–1826. Etter Groths død overtok Jacob Andreas Lindeman som organist i 1828. Han var da bare 23 år gammel. Han var opprinnelig utdannet teolog og da han fikk et presteembede i 1839 overtok broren Ludvig Mathias Lindeman året etter.
L.M. Lindemans tid som organist i Vår Frelsers kirke ble en rik tid for kirkemusikken, både i kirken, byen forøvrig og landet som helhet. Lindeman var organist frem til sin død i 1887. Lindeman hadde et vidt virkefelt, han samlet blant annet folkemusikk og samarbeidet med Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad om utgivelsen av Norske Folkeviser.
Etter Lindeman overtok Christian Cappelen, som i tillegg til å være organist var en kjent komponist som ga ut sanger, orgelpreludier og kantater. Han var også antagelig den første som startet med egentlige kirkekonserter i Norge. Da Cappelen døde i 1916, ble Eyvind Alnæs organist i kirken. De siste tre årene av Cappelens funksjonstid har også Johan Wilhelm Huus-Hansen fungert i stillingen.
Alnæs var både organist, dirigent og komponist og har blant annet skrevet to symfonier og nærmere 60 romanser. Han var organist i domkirken til han døde i 1932. Da overtok Arild Sandvold, som skulle virke i hele 33 år frem til 1966. I årene 1966–1982 var Rolf Kåre Karlsen kirkens organist, før han ble avløst av Terje Kvam. Fra 1984 har også Kåre Nordstoga vært tilsatt, slik at domkirken har hatt to fast ansatte organister.
Begivenheter i kirken.
Etter unionsoppløsningen i 1905 har domkirken blitt benyttet av kongehuset til store offisielle begivenheter. En av de første festgudstjenestene foregikk imidlertid nesten hundre år tidligere da Christian Frederik ble hyllet som det selvstendige Norges konge 22. mai 1814. Det finnes to beskrivelser av denne begivenheten; Christian Frederiks egne dagboksnotater og Claus Pavels omtale. Den nybakte kongens notater er fulle av begeistring, men Pavels er relativt lunken.
Den første store begivenheten etter at Norge ble selvstendig var fyrstebryllupet mellom kronprins Olav og prinsesse Märtha av Sverige den 21. mars 1929. Vielsen ble foretatt av biskop Johan P. Lunde i nærvær av inviterte gjester.
De tre neste begivenhetene var kongelige bisettelser. Dronning Maud døde i London 20. november 1938 og ble bisatt fra domkirken 8. desember, kronprinsesse Märtha døde 5. april 1954, 53 år gammel, og ble bisatt fra domkirken den 21. april. 85 år gammel døde kong Haakon VII 21. september 1957 og hans bisettelse fant sted 1. oktober.
Kronprins Harald giftet seg med Sonja Haraldsen 29. august 1968 med rundt 850 gjester til stede i domkirken. Vielsen ble foretatt av biskop Fridtjov Birkeli.
Kong Olav V døde 17. januar 1991 og ble bisatt fra domkirken 30. januar. Biskop Andreas Aarflot forrettet under høytideligheten.
Den 25. august 2001 giftet kronprins Haakon seg med Mette-Marit Tjessem Høiby i domkirken, og biskop Gunnar Stålsett forrettet.
Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble domkirken en nasjonal sørgeplass. 24. juli ble det avholdt en minnegudstjeneste, der blant andre kongehuset og statsministeren deltok. Samme dag hadde et «blomsterhav» utviklet seg utenfor kirken fordi folk la ned hilsener og blomster for å minnes de døde. Fra 3. august til september 2011 samlet Oslo kommune inn 15 tonn blomster og 5 tonn brukte lys, hovedsaklig fra området utenfor kirken. Riksarkivet arkiverte tusener av hilsener.


Jomfruland.
Jomfruland er en langstrakt rullesteinsøy som ligger i skjærgården utenfor Kragerø i Telemark. Den er 7,5 km lang og 1 km bred på det bredeste. Øya skjermer de mange øyene i skjærgården utenfor Kragerø for bølgene fra Skagerrak. Det bor cirka 60 fastboende på Jomfruland.
Naturforhold.
Geologisk er Jomfruland en del av den store endemorenen ratrinnet. Jomfruland er et stykke der ryggen på morenen stikker opp over vannet. Østover går moreneryggen under vann fra Jomfruland til Mølen i Brunlanes, og mot vest dukker den igjen opp på Tromøy. Mellom Jomfruland og Tromøy er det farlige grunner på steder der moreneryggen nesten når opp til havoverflaten.
Jomfruland er kjent for hvitveis og øya ble brukt som innspillingssted i den norske filmen om Kristin Lavransdatter nettopp på grunn av dette flotte bakteppet. Hver vår i begynnelsen av mai brer hvitveisen sitt teppe over Jomfruland.
Øya er også kjent for sitt rike fugleliv, og over 300 arter er observert på øya. Norsk ornitologisk forening avd. Telemark driver Jomfruland Fuglestasjon på Øitangen.
Attraksjoner og aktiviteter.
Man kan komme til Jomfruland med taxibåt, bilferge eller egen båt. Kragerø Fjordbåtselskap har rute til Jomfruland. Øya har flere gjestehavner. Det finnes flere attraksjoner på øya, blant annet flotte strender, gode bryggeanlegg med restaurant og kiosk, rullesteinsstrendene nord på øya, utendørs kirke, samt gode turmuligheter for turister og fastboende.
Omtrent midt på øya finnes to hvite fyrtårn, et gammelt og et nytt. Det er kun det nyeste som er i bruk i dag. Fyrtårnene på Jomfruland er svært karakteristiske og er synlige fra alle kanter. Ofte blir tårnene på Jomfruland referert til som kjennetegnet til Kragerø og skjærgården. Det eldste av tårnene er åpent for publikum om sommeren.
Jomfrulands egne musikkfestival «Under to tårn» har blitt holdt på øya hver sommer siden 1999.


Carpentariabukta.
Carpentariabukta ("Gulf of Carpentaria") er en større bukt i det nordlige Australia, mellom Arnhem Land og Kapp York-halvøya.
Geologisk sett er bukten forholdsvis ny; frem til siste istid var dette tørt land.


Wenge.
Wenge er trær som kan bli opptil 40 m høye, med en diamter på 120 cm.
Treverket er tungt og tett, med store åpne porer.
Wenge brukes i blant annet møbler og gulv, ofte under navnet «Kongo-palisander».


CD-spiller.
CD-spiller ("CD fra engelsk Compact Disc") er en elektronisk mekanisme for å spille lyd og musikk fra CD.
CD-spillere finnes for stereoanlegg i hjemmet, i biler, i portable systemer (som walkman) og på personlige datamaskiner. CD for datamaskiner kan også inneholde annen informasjon som video, tekst og bilder.
En vanlig CD-spiller kan bare spille av CD-R. Noen nye CD-spillere kan også spille av CD-RW. De aller nyeste CD-spillerne kan også spille av MP3-formatet.
CD-spillere finnes i flere varianter. Noen er bærbare, mens andre er konstruert for hjemmet. CD-spillere er ganske rimelige.


CD-ROM.
CD-ROM (uttales «sederom») er en forkortelse for Compact Disc – Read Only Memory og er en CD-plate hvor man kan lagre store mengder data på. Den vanligste lagringskapasiteten er på 700 MB, men det finnes CD-ROM med lagringskapasitet på opptil 1 GB. Det tilsvarer rundt 700 disketter eller 300 000 sider med tekst.
Opprinnelse.
CD-ROM er hovedsakelig benyttet til å distribuere programvare, slik som videospill og multimedia, men alle typer data kan lagres på en CD-ROM. Noen CDer inneholder både data og lyd, hvor sistnevnte kan avspilles på en vanlig CD spiller, mens dataene lagret på CD-ROMen kun kan aksesseres av en datamaskin.
Selv om mange benytter forkortelsen med små bokstaver, er riktig presentasjon i store bokstaver med bindestrek mellom CD og ROM. Da teknologien ble introdusert, hadde den langt større lagringskapasitet enn datidens harddisker hadde. Dette er nå motsatt, og harddisker har langt større lagringskapasitet enn CDer, DVDer og Blu-ray disker, selv om noen eksperimentelle arvtagere slik som HVD kan ha både mere plass og høyere hastighet enn dagens største harddisker.
Media.
CD-ROM plater er identiske i utseende som lyd CDer, og data lagres og hentes på samme måte. De er laget fra en 1.2mm tykk plate av Polykarbonat plastikk, med et tynt lag av aluminium for å skape en reflektiv overflate. Den vanligste størrelsen på en CD-ROM plate er 120 mm i diameter, men en mindre Mini CD standard med en diameter på 80 mm eksisterer også. I tillegg fins ustandardiserte størrelser og former, slik som digitale visittkort.
Data blir lagret på platen som en serie mikroskopiske daler. En laser rettes mot den reflektive overflaten for å lese av mønstret av 'topper' og 'daler'. Siden dybden er cirka en fjerdedel til en sjettedel av bølgelengden til laseren som brukes for å lese platen, blir den reflekterte Lysstrålens fase forskyvd i forhold til den innkommende strålen, noe som skaper destruktiv interferens og reduserer intensiteten til strålen. Dette mønstret av endret intensitet blir konvertert til binære data.
Standard.
Flere formater benyttes for data lagret på CDer, kjent som «Regnbuebøkene» (engelsk «Rainbow Books»). Disse utgjør den originale "Red Book" audio CD-standarden, "White Book" og "Yellow Book". ISO/IEC 10149 / ECMA-130 standarden gir en utførlig beskrivelse av fysikken og den fysiske CD-ROMen, og kan lastes ned fra ISO.
ISO 9660 definerer standarden for filsystem på en CD-ROM, men vil bli erstattet av standarden ISO 13490 som også støtter CD-R og multisesjon. UDF utvider ISO 13346 standarden, og ble utviklet for WORM og omskrivbare plater slik som CD-R og CD-RW, og ble først benyttet for DVD. Standarden for oppstartsbare CDer, som gjør det mulig for en CD-ROM å emulere en harddisk eller en diskett kalles «El Torito».
CD-ROM spillere rangeres etter en hastighetsfaktor basert på musikk CDer. 1x gir en dataoverføringshastighet på 150 KiB/s. 12x enheter var normalt i begynnelsen av 1997. Utover denne hastigheten oppstår det problemer med vibrasjoner og varme. Problemet med vibrasjoner oppstår på grunn av begrensninger innenfor oppnåbar symmetri og styrke i masseproduserte media, og har ført til at det ikke har vært store endringer i oppnåbar hastighet siden 90-tallet. Dagens enheter oppnår mellom 24x og 52x, men produserer mye støy på grunn av vibrasjoner fra platen, spindelmotoren i seg selv, og luftstøy. Noen fysisk skadde eller dårlig produserte plater kan også sprekke eller knuses helt når små sprekker utvider seg katastrofalt mens platen spinner i en hastighet på mellom 10 000 til 13 000 omdreininger per minutt.
Andre metoder for å øke lesehastigheten enn å øke hastigheten til platen ble forsøkt, slik som flere laserhoder, noe som økte hastigheten opp til 72x (med 10x normal rotasjonshastighet på platen), men sammen med andre teknologier som 90-99 minutters media ble de raskt erstattet med DVDROM enheter.
CD-ROM formatet.
En CD-ROM sektor består av 2352 byte, inndelt i 98 24-byte rammer. I motsetning til en lyd CD kan ikke en CD-ROM stole på at feil kan skjules via interpolasjon, og krever dermed en høyere grad av feilretting av de leste dataene. For å øke graden av nøyaktighet har CD-ROMer et tredje lag med Reed-Solomon feilkorreksjon. En Mode-1 CD-ROM, som har alle tre lagene med feilkorreksjon, inneholder netto 2048 bytes av de tilgjengelige 2352 bytes per sektor. I en Mode-2 CD-ROM, som hovedsakelig benyttes for videofiler, er det 2336 bytes tilgjengelig per sektor for brukerdata.
En 1x hastighets CD spiller avleser 75 sammenhengende sektorer per sekund.
Produksjon.
Forhåndspressede CD-ROMer blir masseprodusert ved at en masterplate av glass lages, og benyttes til å lage speilkopier, som deretter brukes til å presse mange kopier av den ferdige platen. Skrivbare CDer (CD-R) og omskrivbare plater (CD-RW) lages ved hjelp av en annen metode, hvor data blir lagret på platen ved at en laser endrer egenskapene til en fargefilm eller et annet materiale innbakt i platen.
CD-ROM enheter.
CD-ROM plater blir lest av CD-ROM enheter. En CD-ROM enhet kan være koblet til en datamaskin via et IDE, SCSI, SATA eller USB grensesnitt, eller et proprietært grensesnitt, slik som Panasonic CD interface. Så nært som alle moderne CD-ROM enheter kan også avspille lyd CDer så vel som Video CDer med riktig programvare.
CD-ROM leser kan noen ganger være et feiluttrykk for nyere enheter som også er i stand til å lese og skrive DVDer, arvtageren til CDen som nå er standard for optiske enheter i datamaskiner.
Laser og optikk.
CD-ROM enheter benytter en nær-infrarød 780 nanometer laser diode. Laserstrålen rettes mot platen ved hjelp av en opto-elektronisk modul, som deretter ser om strålen blir reflektert eller spredt.
Problemer med opphavsrett.
Plateselskapene har tidligere forsøkt å forhindre at lyd CDer kan avspilles på CD-ROM enheter for å hindre at musikken blir kopiert. Dette blir gjort ved å introdusere feil i platen som forvirrer CD-ROM enheter, men som CD spillere kan kompensere for. Forbrukervernsorganisasjoner krevde i 2001 at plateselskapene skulle merke CDer som ikke samsvarer med standarden Compact Disc Digital Audio, slik at forbrukerne ble informert om hvilke plater som ikke ga dem full rettighet til å benytte innholdet.
I 2005 ble Sony kritisert når en av deres kopibeskyttelser kjent som "Extended Copy Protection" ble benyttet på deres CDer, og som automatisk og i det skjulte installerte et kopieringsbeskyttelsesprogram på brukerens datamaskin.
Programvaredistributører, og spesielt spilldistributører, benytter ofte forskjellige metoder for kopibeskyttelse for å forhindre at deres programvare kan kopieres til andre media enn deres originale CD-ROM plate. Her blir beskyttelsen ofte implementert både i platen og i programvaren. CD-ROMen kan inneholde "svake" sektorer som gjør det vanskelig å kopiere platen, og tilleggsdata som kan være vanskelig eller umulig å kopiere til en CD-R eller en avbildning av platen. Programvaren sjekker hver gang den kjøres at den originale platen, og ikke en kopi, ligger i datamaskinens CD-ROM enhet.
Produsenter av CD brennere (CD-R eller CD-RW) blir oppfordret av plateindustrien til å introdusere en unik kode til alle enheter de produserer, som blir skrevet til alle plater som enheten lager.


Hovedfag.
Hovedfag betegnet det fag man har avlagt høyere eksamen i ved et norsk universitet innenfor visse fagområder (humanistiske, matematisk-naturvitenskapelige fag mv.). Tilsvarende betegnelse for andre fagområder var embedseksamen. Ordningen med hovedfag er i dag avviklet i forbindelse med innføringen av master- og bachelorgraden.
Som hovedfag valgte man ett av fagene man allerede hadde mellomfag i. Hovedfagsstudiet varte normalt i halvannet til to og et halvt år, og studiet bestod av såvel kurs som selvstendig forskningsarbeid. Forskningsarbeide skulle resultere i en hovedoppgave, normalt på 80–150 sider. Tok man et hovedfag i historisk-filosofisk fag ble man cand.philol., for samfunnsvitenskaplige fag, cand.polit. Hovedfag i realfag ga tittelen cand.scient. som avløste den tidligere cand.real.-tittelen.
Laveregrads eksamen ga rett til tittelen cand.mag. (skoleembedseksamen). For historisk-filosofiske og samfunnsvitenskapelige fag har man da ett grunnfag og to mellomfag og studiet tar 4 år. For realfag får man cand.mag.-graden etter tre et halvt års studium.
Vårsemesteret 2007 var siste frist for å gjøre ferdig et hovedfag, og graden ble erstattet med mastergrad.


717 skvadron.
717 skvadron er stasjonert på Rygge flystasjon, og består av en operativ avdeling og Forsvarets EK-støttesenter (FEKS). Skvadronen er underlagt 137 Luftving.
Den operative avdelingen, oppsatt med tre fly av typen DA-20 Jet Falcon, utfører elektronisk krigføring (EK), EK-trening, kontroll av navigasjons- og innflygningshjelpemidler og VIP-transport. Avdelingen disponerer en viktig kapasitet for NATO, spesielt innen geolokalisering av tidssensitive mål.
Historikk.
Skvadronen oppsto som 1. Fotorekognoseringsving på Gardermoen i 1949, med tre Supermarine Spitfire PR XI. Etter en kort periode som deaktivert i 1954, gjenoppsto vingen på Sola underlagt 338 skvadron. Den var da utstyrt med Republic F-84E, som var ombygd for fotorekognosering. Like etter fulgte flytting til 334 skvadron og navnebytte til 717 Fotorekognoseringsving.
I 1956 gikk vingen over til RF-84F-fly, og fikk samtidig status som skvadron. I 1961 ble Rygge ny base for skvadronen, og i 1969 ble RF-5A innført som ny flytype. Skvadronen ble nedlagt i august 1979.
I 1995 ble Luftforsvarets tre Dassault DA-20 Falcon-fly skilt ut fra 335 skvadron. Der hadde flyene operert i skvadronens B-flight. På Rygge havnet de i den gjenopprettete 717 skvadron, som til å begynne med gikk under navnet FEKS/717 skvadron.


Vauxhall Bridge.
Vauxhall Bridge er en buet stålbro for biltrafikk og fotgjengere over Themsen i nordvest–sørøst retning, mellom Lambeth Bridge og Grosvenor Bridge i sentrale London.
På den nordlige bredd er Westminster, med galleriet Tate Britain og skyskraperen Millbank Tower i nordøst, og Pimlico og Pimlico undergrunnsstasjon i nord og øst. På broens sydlige side, ved veikrysset Vauxhall Cross, er Vauxhall stasjon og hovedkvarteret til MI6 i sydøst, Kennington i øst, Vauxhall i sydøst og Nine Elms i sydvest.
Den nåværende Vauxhall Bridge ble tegnet av sivilingeniøren Alexander Binnie, og senere modifisert av Maurice Fitzmaurice, for å erstatte en tidligere støpejernsbro. Broen ble fullført i 1906 og innviet 26. mai av Georg, prins av Wales. Den var den første til å bære trikk over Themsen.
Broen er rundt 25 m bred og 250 m lang og har fem stålhvelvinger sittende på granittpilarer. Broens mest slående særpreg er en rekke bronsefigurer på brofestene.
Den forrige broen på dette stedet hadde navnet Regent's Bridge og var avgiftsbelagt. Den var tegnet av James Walker og åpnet i 1816. Forhistorien var innviklet, med minst tre plantegninger forkastet, to av John Rennie – først en stenbro med syv brospenn, deretter en støpejernsbro med 11 spenn – og én av Samuel Bentham. Da broen endelig ble fullført, med ni brospenn, var det den første jernbroen over Themsen i London.


Trond Buland.
Trond Hallgeir Buland (født 12. april 1958 i Selbu) er en norsk samfunnsforsker, Dr.polit. i sosiologi og forfatter.
Han er bosatt i Trondheim og arbeider som forsker ved NTNU Skole- og læringsforskning, som er en del av Program for lærerutdanning. Hovedfag i sosiologi tok han i 1985 ved Universitetet i Trondheim med hovedoppgaven "Fascisme på norsk: Nasjonal samling og «det moderne»", og i 1996 tok han doktorgraden ved NTNU på avhandlingen "Den store planen: Norges satsing på informasjonsteknologi 1987–90". Har de siste årene i hovedsak drevet forskning rundt skole- og læringsspørsmål, blant annet med fokus på frafall i videregående skole og skolens rådgivningstjeneste.
Trond Buland er også forfatter av fantastisk litteratur og har utgitt to novellesamlinger og en roman. Han har vært bidragsyter til novelle-antologiene "Siste reis" (1983), "Asterveg" (1989) og "Evigskogen" (1990), alle utkommet på Bok- og Magasinforlaget. I tillegg har han fått publisert en rekke noveller i aviser, magasiner og fanziner.


Mjøsbrua.
Mjøsbrua er ei 1421 meter lang kassebru (to kjørefelt) over Mjøsa mellom Moelv og Biri. Den er en del av E6. Brua har 21 spenn, hvorav det lengste er 69 meter. Seilingshøyden er ca 15 meter.
Brua er Norges fjerde lengste bru. Den ble åpnet 16. november 1985 og erstattet både et tidligere fergesamband mellom Mengshol og Gjøvik, og en svært dårlig parsell av E6 mellom Moelv og Lillehammer, på østsiden av Mjøsa. Brua ble delvis finansiert av bompenger. Bompengestasjonen som var plassert i Moelv på Hedmark-sida av Mjøsa, ble avviklet midt på 90-tallet da kostnadene var dekket flere år tidligere enn ventet.
Det er for øyeblikket planlagt en ny bru fra hedmarksida til Oppland. En ny bru kan på grunn av tekniske forhold ikke bygges ved siden av den gamle. Det er ikke tatt stilling til om det skal bygges en ny tofeltsbru, som sammen med dagens bru vil gi to filer i hver retning, eller en helt ny firefeltsbru som sammen med dagens bru vil gi totalt tre filer i hver retning over Mjøsa. Dagens bru vil da mest sannsynlig bli omskiltet til lokalvei/omkjøringvei.


Kardinalstatssekretær.
Kardinalstatssekretær er tittelen for lederen av Vatikanets statssekretariat, som er det viktigste dikasterium i Den romerske kurie. Kardinalstatssekretæren er hovedsakelig ansvarlig for Den hellige stols politiske og diplomatiske aktiviteter.
Kardinal Tarcisio Bertone har innehatt embedet fra 15. september 2006.
Under en sedisvakans fungerer den tidligere statssekretæren som medlem av en kommisjon, sammen med kammerherren og den tidligere presidenten for det pavelige rådet for Vatikanstaten, og sammen har disse ansvaret for å ivareta nødvendig ledelse av Vatikanstaten inntil en ny pave er valgt. På den annen side fungerer kardinalkollegiets dekanus som ranghøyeste person i Den katolske kirke, og ivaretar representasjon overfor omverdenen.


Tate Britain.
Tate Britain er en del av Tate Gallery. Det ligger i galleriets opprinnelige lokaler i Millbank, City of Westminster i London. Det fikk sitt nåværende navn da Tate Modern åpnet i 2000.
Tate Britain er et nasjonalgalleri for britisk kunst fra 1500 fram til i dag. Det har blant annet verker av John Constable, Thomas Gainsborough, William Hogarth og Dante Gabriel Rossetti, samt en fløy viet til J.M.W. Turners verker.
Galleriet står også bak den årlige Turner Prize-utstillingen, som viser verkene til fire utvalgte kunstnere plukket ut av kunstnere i samarbeid med galleriets kuratorer.


Ultvedt landskapsvernområde.
Ultvedt landskapsvernområde (374 dekar, kalkåslandskap med sjeldne vegetasjonstyper) ligger i Norderhov, nord for Steinsfjorden i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Landskapsvernområdet ble opprettet 20. juni 1986. Formålet med landskapsvernområdet er å bevare et kalkåslandskap med sjeldne vegetasjonstyper (kalkfuruskog og kalktørreng) og varmekjær flora. Landskapsvernområdet er i tillegg buffersone rundt Ultvedttjern naturreservat.


Tate Gallery.
Tate Gallery er et nettverk bestående av fem gallerier i Storbritannia: Tate Britain (1897), Tate Liverpool (1988), Tate St Ives (1993), Tate Online (1998), Tate Modern (2000) og Tate in Space (2002), et prosjekt knyttet til Tate Online.
Det opprinnelige Tate Gallery, som ligger på Millbank i City of Westminster, London, ble grunnlagt av Henry Tate for penger han hadde tjent på sine sukkerraffinerier. Det begynte som en samling av britisk kunst, med fokus på moderne kunst, hvilket da det ble åpnet i 1897 betydde viktorianske kunstnere. Det utvidet etterhvert sin samling til å også omfatte utenlandsk kunst, samt at tidsrammen for den britiske samlingen ble utvidet slik at den strekker seg fra 1500 til i dag.
Alle galleriene i nettverket deler én samling. Den britiske og den moderne samlingen har siden 2000 vært utskilt i henholdsvis Tate Britain (det opprinnelige Tate Gallery) og Tate Modern. De andre galleriene har verker fra flere land og perioder utstilt.


Tate Online.
Tate Online er en del av Tate Gallery, et britisk nettverk av gallerier. Det utgjør en femtedel av galleriet, og eier samlingen i fellesskap med de andre delene. Forskjellen er at den kun utstiller verkene digital over internett. Tate Online forvalter også de digitale rettighetene til verkene i samlingen.
Nettstedet ble opprettet for å gjøre samlingen tilgjengelig for et større publikum og for å øke publikums deltagelse i gallerienes aktiviteter gjennom interaktive funksjoner
Prosjektet Tate in Space er underlagt Tate Online.


Adrian Smith.
Adrian Frederik Smith (født 27. februar 1957 i England) er en av tre gitarister i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Han erstattet Dennis Stratton i slutten av 1980, akkurat tidsnok til bandet's andre album "Killers" (1981). Han er av mange regnet som en av verdens beste gitarister.
Smith begynte å spille gitar etter å ha blitt inspirert av kameraten Dave Murray som han kjøpte sin første gitar av. De to dannet bandet Stone Free, men det tok ikke lang tid før de begge var i andre band. Murray havnet etter hvert i Iron Maiden, mens Smith havnet i Urchin. Han fulgte etter Murray og startet i Maiden fem år senere.
Smith var en aktiv låtskriver i Iron Maiden, og bidro mye til bandets suksess på 1980-tallet. Etter "Seventh Son of a Seventh Son" (1988) startet han imidlertid sitt eget band, Psycho Motel. I tillegg slapp han et soloalbum i 1990, "Silver and Gold". I 1990 sluttet han i Iron Maiden. På slutten av 1990-tallet bidro han som gitarist på to av Bruce Dickinsons soloalbum, og sammen med Dickinson returnerte han til Iron Maiden igjen i 1999.
Utstyr.
Smith har brukt mange gitarer. I de tidlige årene brukte han en Les Paul Goldtop 65', en Ibanez Destroyer og en Dean. I de siste årene(før gjenforeningen) brukte han en Lado Earth og sin Jackson med innebygd synth. Han har holdt seg til Stratocaster live, men har begynt og gå over til en Gibson SG som han også brukte i 1983.
To 300-Watt Marshall 1960A Angled-Front 4x12 Cabinett
To Marshall 30th Anniversary 6100LM 100-Watt All-Tube Heads


Stortingets samferdselskomité (2001–2005).
Samferdselskomitéen er en fagkomité på Stortinget. Den
behandler bl.annet saker relatert til samferdsel,


Gorkha.
Gorkha var opprinnelig en bystat nordvest for Katmandu. Fra 1769 til 1930 var det også det offisielle navnet på staten Nepal.
Staten har gitt navnet til det moderne Gorkha distriktet.
Den opprinnelige Gorkha by er et viktig historisk minnesmerke og turistmål.
Navnet stammer fra en hinduisk krigerhelgen, Gorakshanath. Det hinduiske Shah-dynastiet var på 1500-tallet erobret staten disipler av Gorakshanath og ga staten navn etter ham.
Kong Prithvi Narayan Shah brukte på midten av 1700-tallet Gorkha som utgangspunkt for et felttog for å ta et stort antall lignende småstater i vest og øst. Hans etterfølgere erobret en stripe land mellom slettene i India og høyfjellet i Tibet fra grensen mot Kashmir i vest til Bhutan i øst. Dette regnes som grunnleggelsen av den moderne nepalske staten.
Under Rana-dynastiet ble landsnavnet i 1930 endret til Nepal for å knytte an til tradisjonene i den høykulturelle Katmandudalen eller Nepal-dalen, der statens hovedstad har ligget siden 1700-tallet.
Gorkha har gitt navn til de engelske gurkhasoldatene. Da engelskmennene i India begynte å rekruttere soldater fra Nepal ble de oppkalt etter landet, som de på engelsk stavet som "Gurkha". (India, som også har rekruttert soldater fra Nepal, bruker derimot den riktige stavemåten, og kaller dem "Gorkha"-soldater.)
Det historiske Gorkha ligger i det moderne Gorkha distriktet, i "Ghandaki sonen" i "Vestregionen", vel 10 norske mil nordvest for Katmandu. Det er vanlig å besøke Gorkha by – som er et berømt eksempel på newar-arkitektur – på reiser fra Katmandu til Pokhara.


Stortingets sosialkomité (2001–2005).
Sosialkomitéen er en fagkomité på Stortinget. Den
behandler bl.annet saker relatert til sosiale formål og helsevern.


Stortingets utenrikskomité (2001–2005).
Utenrikskomitéen er en fagkomité på Stortinget. Den
behandler bl.annet saker relatert til utenrikske forhold og utviklingshjelp.


Queen on Fire – Live at the Bowl.
"Queen on Fire – Live at the Bowl" er et konsertalbum av det britiske rockebandet Queen. Den ble spilt inn 5. juni 1982 under bandets turné for plata "Hot Space", som kom ut samme år. Den er også blitt utgitt på DVD.


Köln erkebispedømme.
Erkebispedømmet Köln ligger i den vestlige delen av Nordrhein-Westfalen og i den nordlige delen av Rheinland-Pfalz. Det bor 2,2 millioner katolikker (av 5,4 millioner innbyggere) i kirkeprovinsen. Den er inndelt i 16 dekanater, 743 kirkesogn, og beskjeftiger 970 prester, 300 diakoner og 2266 ordenssøstre. Erkebiskopen av Köln er kardinal Joachim Meisner. Domkirken, Kölnerdomen, er verdens mest besøkte bygning.
Historie.
Den første kjente biskop av Köln var den hellige Maternus omkring år 313. Siden år 795 førte biskopene av Köln tittelen erkebiskop. I år 1164 overførte erkebiskop Rainald av Dassel de hellige tre kongers benrester til Köln. I 1248 la erkebiskop Konrad av Hochstaden ned grunnstenen til Kölnerdomen. I løpet av historien hadde erkebiskopene av Köln, som også var verdslige herskere av erkestiftet Kurköln og tysk-romerske kurfyrster, stadig flere uoverensstemmelser med borgerne i byen Köln. Under de limburgske arvefølgekrigene stilte Köln-borgerne seg ved slaget i Worringen i 1288 på fiendens side, og erkebiskopen mistet den verdslige makten over byen Köln. I 1794 ble erkebispedømmet oppløst som følge av urolighetene som fulgte den franske revolusjon, men det ble gjenopprettet i 1821 av pave Pius VII. I 1958 avsto erkebispedømmet deler av sitt territorium til det nygrunnlagte bispedømmet Essen.
I august 2005 var Köln vert for de 20. katolske verdensungdomsdagene, hvor en million katolske ungdommer fra hele verden var ventet å søke til byen. Johannes Paul II skulle vært der, isteden ble det hans etterfølger Benedikt XVI.
Tidligere biskoper.
"Fullstendig liste: Liste over erkebiskoper av Köln"
Inndeling av bispedømmet.
Erkebispedømmet Köln er inndelt i åtte krets- og åtte bydekanater.
Fem suffraganbispedømmer er underlagt erkebispedømmet Köln.
Eksterne lenker.
__NOEDITSECTION__


Bror Yngve Rahm.
Bror Yngve Rahm (født 4. januar 1955 i Porsgrunn) er en
norsk politiker (KrF).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1997.


Sonja Sjøli.
Sonja Irene Sjøli (født 6. juni 1949 i Hamar) er en norsk jordmor og politiker (H). Hun har sittet på Stortinget for Akershus siden 1997. Hun var 2. vararepresentant 1993–2007. Hun var kommunestyremedlem i Eidsvoll fra 1979 til 1987, og igjen fra 1999 til 2001, de første åtte årene også som formannskapsmedlem. Hun var leder i Akershus Høyre 1994–2003, og medlem av Høyres sentralstyre i samme periode. Hun var leder av Høyres kvinnepolitiske utvalg 1998–2000.
Sjøli er utdannet sykepleier fra Hedmark fylkes sykepleierhøyskole (1971) og jordmor fra Statens Jordmorhøyskole (1976). Hun har også studert kunsthistorie og sosiologi. Hun har arbeidet ved Stensby sykehus, i Eidsvoll kommune og ved Sentralsykehuset i Akershus. Hun var redaktør av Tidsskrift for jordmødre 1987–1989. Hun var valgt leder av Den norske Jordmorforening 1989–1993, visepresident i International Confederation of Midwives 1990–1993, samt arbeidende president i sistnevnte 1993–1997. Rådsleder for Kvinneuniversitetet i Løten 2001–2002.
Hun mottok Rotarys Paul Harris Fellow-medalje i 1998, og ble æresmedlem i Den norske Jordmorforening i 1999. Hun har laget undervisningsfilm, og deltatt i en rekke offentlige utvalg.


Joachim Meisner.
Joachim Meisner (født 25. desember 1933 i Breslau) er kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av Köln.
Etter at familien hadde blitt fordrevet fra sitt hjem i Schlesien, vokste han opp i Eichsfeld. Han studerte filosofi og teologi i Erfurt fra 1959 til 1962, og ble her presteviet desember 1962. Han var først virksom som kapellan og rektor for Erfurts Caritasforbund. I 1969 tok han doktorgraden (dr. theol.) ved det pavelige universitetet Gregoriana i Roma. Den 17. mars 1975 ble han titulærbiskop av Vina og hjelpebiskop i Erfurt-Meiningen. Han ble bispeviet i Erfurt av den apostoliske administrator Hugo Aufderbeck den 17. mai samme år. Den 22. april 1980 utnevnte pave Johannes Paul II, som han personlig kjente, ham til biskop av Berlin.
Han ble utnevnt til kardinalprest av "Santa Pudenziana" den 5. januar 1983, og til metropolitterkebiskop av Köln den 20. desember 1988, etter at Köln, antagelig verdens rikeste bispedømme, hadde vært vakant siden 14. september 1987. Utnevnelsen av Meisner til erkebiskop ble ledsaget av protester fra flere reformorienterte tyske teologer. Han er en skarp kritiker av den moderne tidsånden, av abort og av likestilling av homofile samlivsformer med ekteskapet. Meisner startet sitt virke i Köln med å si til prestene der: «Dere ønsket meg ikke hit, jeg ønsket meg ikke hit, la oss nå gjøre det beste ut av det.»
Kardinal Meisner er formann for liturgikommisjonen i den tyske bispekonferansen, for underkommisjonen for forbindelser med Øst- og Sentral-Europa og for solidaritetsaksjonen Renovabis. Han er medlem av en rekke pavelige kongregasjoner, blant annet Kongregasjonen for kleresiet.


Neshornet, Klassekampens kulturpris.
Neshornet, Klassekampens kulturpris eller Neshornprisen er en pris som deles ut årlig av avisen Klassekampen. Prisen ble første gang utdelt i 2003 under navnet "Klassekampens litteraturpris". I 2005 skiftet prisen navn til "Neshornet, Klassekampens kulturpris".


Pius X.
St. Pius X, født "Giuseppe Melchiorre Sarto", (født 2. juni 1835, død 20. august 1914) var pave fra 1903 til sin død i 1914. Han var den første paven som ble kanonisert siden Pius V.
Han ble født i Riese i Veneto-provinsen. Foreldrene var Giovanni Battista Sarto, en postmann, og Margarita. Han ble presteviet i 1858, og som ung prest studerte han både Thomas Aquinas og kanonisk rett. I 1884 ble han biskop av Mantua, og i juni 1893 ble han utnevnt til kardinal. I 1896 ble han dessuten utnevnt til patriark av Venezia. Imidlertid oppstod det problemer med utnevnelsen, da italienske myndigheter hevdet å ha retten til å nominere kandidater, en praksis som hadde vært gjeldende da byen var del av Østerrike. Det italienske hoffets antiklerikale holdning og den skuffelse den romerske kurie følte over å ha blitt fratatt mesteparten av sitt territorium i 1870 kompliserte forholdet. Men til slutt gav den italienske staten opp, og kardinalen kunne tiltre sitt embede.
Etter pave Leo XIIIs død ble Sarto valgt til pave av konklavet den 4. august 1903 med antagelig 55 av 60 stemmer.
Ved dette konklavet ble det østerrikske veto brukt for siste gang, mot kardinal Mariano Rampollo (kardinalstatssekretær). Pius X avskaffet deretter denne vetoretten.
Pius ble kronet søndag 9. august 1903.
Hans pontifikat ble kjent for sin konservative agenda.
Han ble kanonisert av pave Pius XII i 1954.


P2-lytternes romanpris.
P2-lytternes romanpris er en skjønnlitterær pris som utdeles årlig av radiokanalen NRK P2. Prisen utdeles ved konsensus mellom seks påmeldte, litteraturinteresserte lyttere som diskuterer seg fram til resultatet i et radioprogram. Lytterjuryen skal plukke vinnerboken blant seks bøker utgitt siste år, utvalgt av en fagjury med fem medlemmer. Prisen ble første gang utdelt i 1998 for romaner utgitt året før. I 2011 er prisen på kroner og et litografi av Lars Elling.
Prisvinnere.
a> vant P2-lytternes romanpris i 2006


Lars Amund Vaage.
Lars Amund Vaage (født 13. mai 1952 på Sunde i Kvinnherad) er en norsk forfatter og dramatiker.
Vaage debuterte i 1979 med romanen "Øvelse Kald vinter". Bøkene hans har mottatt mange priser. I 1995 ble han dessuten nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Rubato". I 2002 ble han nominert til Brageprisen for "Kunsten å gå".
Vaage er barnebarn av forfatteren Ragnvald Vaage (1889–1963). Gift med Hanne Bramness.


Chad Hedrick.
Chad Paul Hedrick (født 17. april 1977 i Texas) er en amerikansk skøyteløper.
Etter å ha vært verdens suverene ener innen rulleskøyter (inline), gikk Hedrick over til hurtigløp på is. I februar 2004, bare ett og et halvt år etter overgangen til is, vant han allround-VM og forbedret verdensrekorden sammenlagt med over ett tidspoeng. Han fikk dette året tildelt Oscarstatuetten.
I mars samme år vant han 5000 meter under VM enkeltdistanser i Seoul, en tittel han forsvarte i Inzell i 2005. Han satte ny verdensrekord på distansen 13. november 2005 i Calgary, med 6.09,68, og ble med det tidenes første under 6.10.
4. desember 2005 satte han verdensrekord på 10 000 meter i Heerenveen med tiden 12.58,25, men mistet den noen minutter senere til nederlenderen Carl Verheijen som gikk på 12.57,92. Rett før 2005 sluttet tok han imidlertid tilbake rekorden med tida 12.55,11 under det amerikanske distansemesterskapet på mila, som han vant med nesten ett minutt. Hedrick hadde gått runder på 31-tallet helt fram til det var tre runder igjen, før han gikk to runder på 30,6 og 30,2. Han trengte en sisterunde på 31,81 for å slå Verheijens verdensrekord, men Hedrick hadde krefter igjen og avsluttet med en runde på 28,96. Han påstod selv at det er første gang noen har gått så fort på en sisterunde på 10 000 meter.
Under OL 2006 i Torino vant han 5000-meteren foran nederlenderen Sven Kramer og italieneren Enrico Fabris.


Bob de Jong.
Bob Johannes Carolus de Jong (født 13. november 1976 i Leimuiden) er en nederlandsk skøyteløper.
Han er en utpreget langdistanseløper, og har samlet en rekke medaljer i internasjonale mesterskap. På 10 000 meter har han blant annet tatt medalje i hvert av de siste åtte VM enkeltdistanser, hvorav tre gullmedaljer.
Internasjonale mesterskap.
Olympiske leker (Vinter) deltatt i 4 OL (ved 8 konkurranser)
Allround-VM på skøyter (deltatt 2 ganger)
Enkeltdistanse-VM på skøyter deltatt i 11 VM (ved 20 konkurranser)
Junior-VM på skøyter deltatt i 2 VM (ved 2 konkurranser)


Slayer.
Slayer er et Grammy Award vinnende amerikansk heavy metal thrash metal-band grunnlagt i Huntington Park, California, i 1981 av Tom Araya (bassist og vokalist), Kerry King og Jeff Hanneman (gitarister), og Dave Lombardo (trommer).
Biografi.
Lombardo har vært inne og ute av bandet flere ganger, mens de andre har vært med helt siden oppstarten. Slayer, Metallica, Anthrax og Megadeth blir ofte kalt «de fire store» innen thrash metal, og skapere av sjangeren ved å øke hastigheten på lydbildet til «"New Wave of British Heavy Metal"»-band som Iron Maiden og black metal-band som Venom. Slayer er tilhengere av hardbarka punk, og låner endel av stilens markante raske tempo i mange av sine låter. Slayer er et av av de hardeste bandet noensinne, og selv om Slayer aldri har benyttet seg av «growlingen» som vanligvis assosieres med death metal, har musikken deres, spesielt på albumene "Hell Awaits" (1985) og "Reign in Blood" (1986), hatt stor innflytelse på death metal.
Dave Lombardo, Paul Bostaph og Jon Dette har også spilt trommer for Testament.
Grammy Awards.
De har mottatt to Grammy Awards for «Best Metal Performance», for «Eyes of the Insane» (2007) og «Final Six» i (2008), begge fra albumet "Christ Illusion". De har også vært nominert for sangene «Disciple» (2002) og «Hate Worldwide» (2010)
Kontrovers.
Sangene og albumomslagene har reist mye kritikk, da de som regel bærer preg av vold, mord, krig og satanisme. Slayer ble beskyldt for å være nazister grunnet sporet «Angel of Death» fra albumet "Reign in Blood" (1986), som handler om Josef Mengele, doktoren som drev med umenneskelige eksperimenter på fangene i konsentrasjonsleiren Auschwitz. De har også benyttet en logo som likner på Det tredje rikes riksvåpen, versjonen med nedfelte vinger som blant annet ble brukt på hjelmene til Wehrmacht-soldater. De har i ettertid sagt at de fordømmer nazisme og er heller ikke spesielt interessert i emnet.
Coverlåten «Guilty of Being White» fra albumet "Undisputed Attitude" (1996) gjorde at de ble beskyldt for å være rasister. Spesielt kontroversielt var det at de endret slutten i sangen fra «guilty of being white» til «guilty of being right» ("skyldig i å være hvit" til "skyldig i å ha rett"). Kerry King uttalte i etterkant at de hadde endret teksten kun for moro skyld, da beskyldingene om rasisme var så overdrevne på den tiden.
De har også blitt beskyldt for satanisme grunnet albumomslag og anti-kristne tekster. Tom Araya har benektet dette, men uttalt at de finner temaet interessant, og at: «vi alle er på denne jord for å lære og oppleve ting». Albumtitler som "Hell Awaits", "South of Heaven", "God Hates Us All" og "Christ Illusion" sammen med utstrakt bruk av pentagrammer har vært med å støttet opp om beskyldningene.
Sporet «Jihad» fra albumet "Christ Illusion" (2006) skapte kontrovers da familiemedlemmer etter terrorangrepet 11. september 2001 følte seg støtt. Sporet handler om terrorangrep fra perspektivet til en religiøs terrorist. Bandet har uttalt at den er skrevet i et perspektiv uten å være i sympati med saken, og at de støtter ingen av partene i konflikten.


Zakopane.
Zakopane er en by og gmina i det lillepolske voivodskap sør i Polen. Den ligger ved foten til Tatra-fjellene i Karpatene, og er etter Nowy Targ den største byen i regionen Podhale. Zakopane er uformelt kjent som Polens vinterhovedstad, og et av de største sentrene for Górale-kulturen.
Geografi.
Zakopane ligger i en stor dal mellom Tatra-fjellene og Gubałówka-høyden, mellom 750 og 1000 meter over havet. Dette gjør den til Polens høystliggende by. Zakopanes sentrale gate, Krupówki, ligger ved 838 meters høyde.
Den store høyden gjør at byen har et typisk fjellklima, med lave temperaturer og mye nedbør, spesielt om sommeren.
Innenfor byens administrative områder ligger også en betydelig del av Nasjonalparken Tatra ("Tatrzański Park Narodowy").
Historie.
Byen nevnes for første gang under navnet "Zakopisko" i det 17. århundre. I 1676 hadde den daværende landsbyen 43 innbyggere. Sammen med en del av Tatra-fjellene ble den solgt til Homola-familien i 1824. Dens videre historie var knyttet til utviklingen av gruve- og metallurgidriften i regionen – i det 19. århundre var den det største sentret for metallurgi i Galicia. Zakopane opplevde sterk vekst mot slutten av 1800-tallet, da det milde klimaet begynte å tiltrekke seg turister fra Kraków. Byen ble raskt et populært feriested for folk fra hele Østerrike-Ungarn.
Byen fikk også et stort miljø av intellektuelle. Lenin brukte byen som base i mange år, før utbruddet av første verdenskrig. Samtidig holdt mange polske kunstnere til i Zakopane. Blant disse var Henryk Sienkiewicz, Władysław Orkan, Stanisław Ignacy Witkiewicz, Stefan Żeromski, Kazimierz Przerwa-Tetmajer, Jan Kasprowicz, Mieczysław Karłowicz, Karol Szymanowski og Stanisław Witkiewicz. Flere kjente skuespillere opptrådte ved teateret i Zakopane på den tiden, blant andre Helena Modrzejewska.
Turisme og sport.
Zakopane er Polens største vintersportssted, og landets viktigste senter for fjellklatring og skiidrett. Mulighetene er store både for langrenn, snøbrett og alpint i områdene rundt byen. De mest kjente er Kasprowy Wierch, Nosal og Gubałówka-høyden.
Byen ble godt kjent blant skiinteresserte da VM på ski ble arrangert der i 1962. Zakopane har dessuten vært vert for Verdensmesterskapet på ski i 1929 og 1939, Vinter-Universiaden i 1956, 1993 og 2001, samt flere verdenscuprenn i blant annet skihopp.
Byen er et sentrum for turisme også om sommeren, da den er et fint utgangspunkt for fotturer i Tatra-fjellene. Zakopane besøkes av om lag tre millioner turister i året.
Zakopane-stilen.
Et hus bygd i Zakopane-stilen
Zakopane er kjent for sin spesielle og unike byggestil, som ble utviklet av Stanisław Witkiewicz. Witkiewicz brukte tradisjonelle lokale byggeskikker til å utvikle en spesiell form på trehus, med svært bratte tak og innslag av art nouveau. Stilen, som på polsk er kjent som "styl zakopiański" eller "styl witkiewiczowski" («Zakopane-stilen», «Witkiewicz-stilen»), ble raskt populær, og mesteparten av byen er fortsatt i dag bygd i denne stilen.
Górale-kulturen.
Innbyggerne i Podhale-regionen og dermed også i Zakopane er kjent som górale i Polen. Disse høylenderne har beholdt en veldig distinkt kultur og dialekt, og var et symbol på polsk kultur under kampene for polsk uavhengighet gjennom 1900-tallet. Selv om denne kulturen kanskje har blitt noe utvannet blant annet på grunn av utvandring til USA, har den fortsatt et fast grep om Zakopane. Det er ikke uvanlig å se folk gå i tradisjonelle folkedrakter i byen på søndager og andre helligdager, og om sommeren avholdes det ofte store utendørskonserter og -festivaler med den lokale folkemusikken.
Vennskapsbyer.
Poprad, Saint-Dié-des-Vosges, Siegen, Sopot


Łódź.
Łódź () er befolkningsmessig Polens tredje største by og hovedstaden i Łódź voivodskap i sentrum av landet. Byen er hovedsenteret for tekstil- og filmindustrien samt elektronikk- og underholdningsbransjen i Polen. Med sine universiteter, teatre, museer og den verdensberømte filmhøyskolen er Łódź også et viktig akademisk og kulturelt senter.
Byen preges av en stor utviklingsdynamikk og er for tiden inne i en sterk investeringsbølge. Den har status som distriktsnivåby, og utgjør sammen med omkringliggende områder Storbyområdet Łódź med om lag 1 150 000 innbyggere.
Łódź fikk byrettigheter av kong Vladislav II Jagello i 1423. Storhetstiden kom imidlertid først på begynnelsen av 1800-tallet. Den lille jordbruksbyen, som i 1820 telte knapt tusen innbyggere, ble da omdannet til et av Europas største sentre for tekstilindustri med over en halv million innbyggere like før utbruddet til første verdenskrig. De to verdenskrigene stanset imidlertid den eventyrlige utviklingen. Også Łódź’ flerkulturelle karakter gikk tapt, hvor polakker, jøder, tyskere og russere skapte en flerkulturell digel i byen som ble kjent som «Det forjettede land». Etter andre verdenskrig ble Łódź Polens uformelle hovedstad frem til gjenoppbyggingen av Warszawa. Den økonomiske overgangsperioden på 1990-tallet tok knekken på tekstilindustrien i byen, men etter å ha satset på nye teknologibransjer har næringslivet i Łódź fått et nytt fundament. Byens historiske 1800-tallssentrum restaureres møysommelig, og gamle postfabrikkomplekser revitaliseres.
Landbruksbosetningen.
Łódź nevnes for første gang i 1332 som landsbyen "Łodzia" i et dokument hvor hertug Władysław Ziemiowic av Łęczyca og Dobrzyń bekrefter landsbyens tilhørighet til kapittelet i Włocławek. Det første forsøket på å gi landsbyen byrettigheter fant sted i 1414 etter initiativ av Włocławek-biskopen, uten å gi noe resultat. Det var først et dokument underskrevet av kong Vladislav II Jagello i 1423 som gav landsbyen byrettigheter etter magdeburgsk rett. Innbyggerne ble samtidig fritatt fra all jurisdiksjon fra voivoder, slottsforvaltere og andre statsmyndigheter. De hadde retten til å opprette lokale myndigheter og til å organisere to markeder i året. Frem til slutten av 1600-tallet utviklet Łódź seg imidlertid langsomt og var ikke mer enn en mindre landbruksby.
Under den svenske invasjonen av Polen (1655–1660) ble byen avfolket. Den forble senere frem til slutten av det 18. århundre en mindre bosetning på handelsveien mellom Masovia og Schlesien, underlagt biskopene i Włocławek-bispedømmet. I 1777 hadde byen 265 innbyggere og bestod av 66 bygninger.
Med Polens andre deling i 1793 – da landet opphørte å eksistere som selvstendig stat – kom byen under prøyssisk administrasjon under sitt germaniserte navn "Lodsch". Den hadde da knapt 191 innbyggere, og de prøyssiske embetsmennene overveide til og med å frata Łódź byrettighetene. Med Polens tredje deling i 1798 tok de prøyssiske myndighetene over kirkegodset og nasjonaliserte byen. Med tiden vokste Łódź’ rolle, og etter Napoleons seier mot Preussen ble byen innlemmet i hertugdømmet Warszawa i 1806. Det var imidlertid ikke før etter at byen tilfalt det russiskkontrollerte Kongress-Polen i 1815 at utviklingen virkelig skjøt fart.
Industrialiseringen.
Av helt avgjørende betydning for Łódź’ senere oppblomstring var den polske regjeringens plan rundt opprettelsen av fabrikkbyer, som skulle utgjøre grunnlaget for en nasjonal industri. Etter initiativ av Stanisław Staszic og senere Rajmund Rembieliński, som begge så det økonomiske potensialet i Łódź-området, oppstod en slik tekstilindustribosetning i Łódź. Den ble anlagt sør for byens datidige sentrum ("Stare Miasto" – «Gamlebyen») i årene 1821–1823 som "Nowe Miasto" («Den nye by»). Opprettelsen av det nye beboelsesområdet førte ikke bare til en radikal demografisk vekst, men også til forflytningen av byens sentrum: Det trapesformede gamlebytorget ("Stary Rynek"), som var midtpunktet i jordbruksbyen Łódź, ble forlatt til fordel for den nyanlagte, åttekantede Frihetsplassen i Nowe Miasto. I årene 1824–1828 ble den nye industribosetningen "Łódka" grunnlagt, denne gang sør langs Nowe Miastos hovedakse Piotrkowska-gaten.
En konstant tilstrømning av arbeidere, forretningsmenn og håndverkere fra hele kontinentet gjorde Łódź til det største sentret for tekstilindustri i Kongress-Polen og det russiske riket. Nybyggerne kom hovedsakelig fra de sørlige deler av Tyskland og Böhmen, men også fra land som Portugal, England, Frankrike og Irland. Det var imidlertid i første rekke polakker, jøder og tyskere som bidrog til byens utvikling. Nykomlingene ble garantert langtgående hjelp fra myndighetene, særlig med tanke på tomter, lån og fabrikkbygging.
Den første bomullsfabrikken åpnet i 1825, og 14 år senere åpnet portene opp for både Polen og Russlands første dampdrevne fabrikk i byen ("Den hvite fabrikk"). Łódź stod for produksjonen av ull-, lin- og bomullstekstiler, som ble eksportert i første rekke til Russland, Kina og Persia. Byen bød på store muligheter og ble raskt kjent som «Det forjettede land». Med tiden utviklet den seg til å bli et av verdens ledende sentre for tekstilproduksjon.
Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet opplevde Łódź en rekordhøy demografisk vekst. I løpet av et titall år ble den lille landsbyen (med 4 000 innbyggere i 1830 og 40 000 i 1865) en industriell metropol med 300 000 innbyggere i 1900 og 500 000 innbyggere i 1914.
Byen gikk inn i en viss stagnasjonsperiode etter den antirussiske Novemberoppstanden, som førte med seg tollbarrierer og reduserte handelsmuligheter fra Russlands side. I 1850 ble imidlertid den pålagte tollen mellom Russland og Kongress-Polen avskaffet. Łódź kunne nå selge sine varer på det russiske markedet og dette bidrog på ny til byens økonomiske utvikling. I 1865 fikk byen dessuten jernbaneforbindelser til Wien og Warszawa, og noen år senere også til Białystok. Dette ble en viktig forutsetning for at byens innbyggertall ble fordoblet hvert tiende år i perioden 1823–1873.
I andre halvdel av 1800-tallet vokste industriimperiene til de store fabrikantene – i første rekke Ludwik Geyer, Izrael Poznański, Karol Scheibler og Ludwik Grohman – som alle satte betydelige spor etter seg i bybildet. De var eiere av vakre villaer, palasser og enorme fabrikkområder. De sistnevnte fungerte nærmest som selvstendige byer – ved siden av fabrikkbygningene fantes egne skoler, butikker, brannvesen, sykehus og boligområder for arbeiderne. Rundt de gigantiske tekstilfabrikkene oppstod banker samt kultur- og vitenskapsinstitusjoner. Årene 1870-1890 markerte den mest intense industrielle utviklingen i byens historie, men samtidig vokste også gapet mellom fabrikantenes formuer og arbeidernes fattigdom. Łódź ble snart et av hovedsentrene for den sosialistiske bevegelsen i Kongress-Polen. I 1892 ble de fleste fabrikkene i byen lammet av en stor streik med over 70 000 deltakende arbeidere. Arbeiderklassen deltok også i den antirussiske 1905-revolusjonen, hvor over 300 arbeidere ble drept i kamper med tsarpolitiet.
Mot slutten av det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre var Łódź det største industrisentret i Kongress-Polen, og opplevde kraftig demografisk så vel som størrelsesmessig vekst. Nye bydeler ble grunnlagt, og flere av de omkringliggende landsbyene ble innlemmet i Łódź.
Første verdenskrig og mellomkrigstiden.
Frem til første verdenskrig vokste byens befolkning konstant. I 1914 var Łódź en av de mest tettbefolkede industribyene i verden (13 280 innbyggere per kvadratkilometer). Et av krigens største slag på Østfronten ble utkjempet nær byen i 1914, og under første verdenskrig ble byen okkupert av Tyskland. Krigen stanset den industrielle og demografiske utviklingen i Łódź, og de fleste fabrikkene ble ødelagt av tyskerne.
Etter krigen – da Polen i 1918 hadde gjenvunnet sin selvstendighet – befridde innbyggerne byen ved at de selv avvæpnet og deporterte de tyske soldatene. Under og etter første verdenskrig mistet Łódź 40 % av sin befolkning, først og fremst på grunn av verneplikt, sykdommer og det faktum at en stor del av den tyske befolkningen flyttet til Tyskland etter krigens slutt i 1918.
Etter krigen ble det gjort forsøk på å gjenopprette byens tidligere økonomiske posisjon, men den store industrielle vekstperioden var likevel over. Det ble samtidig lagt arbeid i utviklingen av kultur og vitenskap i Łódź.
I 1922 ble byen hovedstad i Łódź voivodskap. Den store depresjonen på 1930-tallet og handelsembargoen mellom Tyskland og Polen stengte markeder for polske tekstiler i vest, mens Den russiske revolusjon (1917) og borgerkrigen i Russland (1918–1922) ble en stopper for den fortjenstfulle handelen i øst. Byen ble følgelig skueplass for store protestmøter og arbeideropprør.
I 1925 åpnet flyplassen Lublinek nær Łódź.
I mellomkrigsårene var Łódź fremdeles møteplass for forskjellige nasjoner og kulturer – i 1931 bestod byens befolkning av 52 % polakker, 33 % jøder og 14 % tyskere.
Andre verdenskrig.
Under Tysklands invasjon av Polen ble Łódź forsvart mot de første tyske angrepene av general Juliusz Rómmel. Byen ble imidlertid erobret av tyske tropper den 8. september 1939. Under okkupasjonen ble byens innbyggere utsatt for masseutryddelser, fordrivelse eller deportering til konsentrasjonsleirer, og de tyske nasjonalsosialistene opprettet mange fengsler og leirer i byen. Under krigen var Łódź et av de største sentrene for polsk motstandskamp i Det tredje riket.
Łódź skulle ifølge de tyske planene egentlig bli en polsk enklave som del av Generalguvernementet, men den nasjonalsosialistiske ledelsen innlemmet likevel Łódź i det tyske riket. Denne innlemmelsen ble foretatt etter ønsket til Arthur Greiser – den lokale guvernøren for Reichsgau Wartheland – og flere av de etniske tyskerne som bodde i byen. Byens navn ble samtidig forandret til "Litzmannstadt" etter den tyske generalen Karl Litzmann, som hadde erobret byen under første verdenskrig. Imidlertid nektet mange tyskere fra Łódź å skrive seg under på "Volksliste" og bli "Volksdeutsche", og ble isteden deportert til Generalguvernementet.
I begynnelsen av okkupasjonen ble alle polske religiøse og patriotiske symboler fjernet fra byen, og samtlige polske gate- og stedsnavn endret. Blant annet ble Tadeusz Kościuszko-monumentet revet ned på Polens nasjonaldag den 11. oktober 1939, og den representative Piotrkowska-gaten fikk navnet «Adolf Hitler Straße». Samtidig ble flere representanter for intelligentsiaen og presteskapet samt politiske forkjempere arrestert.
a>, brent ned av tyske nasjonalsosialister i 1939.
En trebro for jødene i gettoen.
De største represjonene ble rettet mot jødene. Nesten alle synagogene i byen ble brent ned, og nasjonalsosialistene opprettet raskt en getto i byen og befolket den med 200 000 jøder som bodde i Łódź-området (Ghetto Litzmannstadt). Kun 900 personer overlevde likvideringen av gettoen i august 1944.
I nærheten av Łódź ble det også bygd flere arbeids- og konsentrasjonsleirer for områdets ikke-jødiske befolkning, blant dem det beryktede Radogoszcz-fengselet og flere mindre leire for romanifolket og polske barn.
Ved slutten av andre verdenskrig hadde Łódź mistet 420 000 (67 %) av sin førkrigsbefolkning – 300 000 jøder og 120 000 polakker. I januar 1945 flyktet byens tyske befolkning av frykt for den røde armé.
Łódź led også store tap som følge av at byens fabrikkmaskiner ble plyndret og sendt til Tyskland. Til tross for relativt små tap grunnet bombing og krigføring, var mesteparten av infrastrukturen i Łódź slik allikevel borte.
Den røde armé marsjerte inn i byen 18. januar 1945, og med tiden ble Łódź del av Folkerepublikken Polen. Etter å ha frigjort området fra Tyskland, gikk den røde armés soldater hardt frem mot lokalbefolkningen, som ble utsatt for mord, voldtekt og plyndring. I tillegg ble flere polske motstandskjempere stilt foran sovjetisk rett og henrettet på grunn av sin lojalitet til den polske eksilregjeringen.
Etter andre verdenskrig.
Etter andre verdenskrig forandret byens demografiske struktur seg radikalt. For første gang i sin flerkulturelle historie fikk Łódź en tilnærmet etnisk ensartet befolkningssammensetning bestående nesten kun av polakker. I 1945 hadde Łódź færre enn 300 000 innbyggere, men dette tallet begynte snart å vokse med flyktninger fra den ødelagte hovedstaden Warszawa og de polske landområdene i øst annektert av Sovjetunionen. Også den polske regjeringen flyttet til Łódź, som frem til 1948 fungerte som Polens uformelle hovedstad. Det fantes planer om å flytte hovedstaden til Łódź permanent, men denne ideen vant ikke stor støtte, ettersom gjenoppbyggingen av Warszawa startet i 1948.
Etter at kommunistene fikk makten i Polen tapte mange industrifamilier sine eiendommer da alle private bedrifter ble nasjonalisert.
Takket være samarbeidet med andre land i østblokken kunne Łódź eksportere varer til Øst-Europa. Byen ble igjen et viktig senter for tekstilindustrien, som imidlertid ikke overlevde den økonomiske overgangsperioden på 1990-tallet i Polen etter kommunismens fall. Den industrielle krisen i Łódź førte til høy arbeidsledighet, men tvang samtidig byen til å utvikle nye industrigrener. Det ble særlig satset på avansert teknologi, med gunstige resultater. Samtidig ble det lagt mye arbeid i utviklingen av utdanning, og i dag fremstår Łódź som et av Polens største akademiske sentre. Det er også blitt lagt stor vekt på restaureringen av byens historiske sentrum og revitaliseringen av gamle fabrikkomplekser, noe Piotrkowska-gaten samt handels- og rekreasjonssenteret Manufaktura er gode eksempler på.
Etymologi.
Opprinnelsen til byens navn er ikke kjent. Enkelte hypoteser avleder navnet på byen fra etternavnet "Łodzic", mens andre binder navnet til det gammelpolske ordet "łoza" (piletre), til elven "Łódka" eller fornavnet "Włodzisław". "Łódź" betyr ellers "båt" på polsk, noe som også kommer frem på byens våpenskjold.
Det polske adjektivet for byen er "łódzki" (entall hankjønn), mens byens innbyggere kalles i flertall for "łodzianie", i entall "łodzianin" (hankjønn) og "łodzianka" (hunkjønn).
Geografi.
En park ved elven Łódka i Łódź.
Łódź ligger i det sentrale Polen i en avstand av 393 km fra grenseovergangen med Tyskland i Świecko, 227 km fra grenseovergangen med Tsjekkia i Cieszyn, 336 km fra grenseovergangen med Hviterussland i Terespol og 332 km fra Østersjøen (Gdańsk). Byen ligger 133 km vest for landets hovedstad Warszawa.
Med hensyn til areal er Łódź med sine 293,25 km² Polens fjerde største by. Det laveste punktet i byen ligger 161,8 meter over havet (i Ner-dalen) – det høyeste – 278,5 meter over havet (ved Marmurowa- og Nad Niemnem-gaten ved byens nordlige grense). Området innenfor byens administrative grenser skråner nedover i retningen nordøst til sørvest, i samsvar med helningen til den vestlige skråning av Łódź-høylandet.
Gjennom Łódź renner 18 mindre elver og vannløp: Ner, Łódka (tidligere kalt Ostroga, med sideelven Bałutka), Dobrzynka, Gadka, Jasień (med sideelven Karolewka), Olechówka (med sideelven Augustówka), Jasieniec, Bzury, Łagiewniczanka, Sokołówka (med sideeleven Brzoza), Aniołówka, Wrząca, Zimna Woda og Miazga. Det er imidlertid snakk om små vannløp, som i byens sentrum for det meste renner skjult i underjordiske kanaler. Til sammen er 1,29 km² av byarealet dekket av vann.
I Łódź krysses jernbanelinjene fra Warszawa og Koluszki, Toruń og Kutno, Poznań og Ostrów Wielkopolski, samt landsveiene fra Gdańsk og Toruń, fra Konin, Wrocław, Piotrków Trybunalski og Częstochowa samt fra Warszawa. I nærmeste fremtid vil de to transeuropeiske motorveiene A1 og A2 krysse hverandre i en avstand av om lag 10 kilometer fra byen.
I 2003 ble det geografiske midtpunktet til Łódź lokalisert. Det ligger 100 meter i sørlig retning fra krysset mellom Julian Tuwims gate og Przędzalniana-gaten i bydelen Widzew.
Łódź grenser mot byene Aleksandrów Łódzki, Konstantynów Łódzki, Zgierz, Pabianice og gminaene Aleksandrów Łódzki, Andrespol, Brójce, Nowosolna, Pabianice, Rzgów, Stryków og Zgierz.
Klima.
Byen ligger i et temperert område, i overgangssonen mellom det maritime og kontinentale klima. De kaldeste månedene er januar og februar med middeltemperaturer mellom -3 °C og -12 °C. Den varmeste måneden er juli med middeltemperaturer mellom 17,7 °C og 21 °C. Den årlige middeltemperaturen ligger på 8,4 °C, mens den årlige gjennomsnittsnedbøren ligger mellom 550 og 600 millimeter.
Administrativ inndeling.
Administrativt sett er Łódź en enhetlig bykommune med status som distriktsnivåby. For den administrative betjening av innbyggerne finnes en inndeling i fem regioner eller ikke-administrative bydeler for virkeområdet til bystyrets delegerte. Disse regionene er så å si samstemt med inndelingen i fem "administrative" bydeler som eksisterte i årene 1960–1992. De fem regionene er Bałuty, Górna, Polesie, Śródmieście og Widzew, som igjen deles inn i 37 mindre administrative hjelpeenheter ("osiedla").
Bydelenes historie.
Den første oppdelingen av Łódź i mindre enheter fant sted under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Tyskerne innlemmet mange omkringliggende tettsteder i byen, og delte opp det forstørrede byområdet i mindre administrative enheter. Etter frigjørelsen ble statusen fra før krigen gjenopprettet, både med tanke på byens inndeling og tettstedenes innlemmelse. Senere ble noen landsbyer imidlertid innlemmet og den 27. mai 1946 ble Łódź’ område forstørret og byen delt inn i tre bydeler: "Północ" («Nord»), "Południe" («Sør») og "Śródmieście" («Midtbyen»).
I 1954 ble den administrative inndelingen forandret til syv bydeler: "Bałuty", "Chojny", "Polesie", "Ruda", "Staromiejska", "Śrómieście" og "Widzew". Den 1. januar 1960 ble denne oppdelingen forandret og en ny administrativ inndeling ble innført. Denne varte lengst og er fremdeles til stede i bevisstheten til byens innbyggere: Som følge av reformen ble bydelen Staromiejska innlemmet i Bałuty, mens bydelene Chojny og Ruda ble sammenslått til den nye bydelen Górna. Grensene til de andre bydelene ble også forandret, noen ganger betraktelig. Fra den tid av var Łódź inndelt i fem bydeler: Bałuty (byens nordlige del), Górna (byens sørlige del), Polesie (byens vestlige del), Śródmieście (byens sentrum) og Widzew (byens østlige del).
Etter 1960 forandret grensene til de enkelte bydeler seg ofte. Dette skjedde ikke på bekostning av nabobydelene, men på bekostning av omkringliggende tettsteder som suksessivt ble innlemmet i byen. Den siste store endringen fant sted 1. januar 1988, da området til bydelene Widzew og Górna ble betraktelig forstørret.
Den 1. januar 1993 ble oppdelingen av Łódź i bydeler formelt opphevet, samtidig som byen ble en enhetlig bykommune, fra 1. januar 1999 med distriktsnivåstatus. For den administrative betjeningen av befolkningen i byen ble Łódź imidlertid delt opp i fem «regioner». Disse utgjør virkeområdet til bystyrets delegerte, med samme navn og områder som de tidligere bydelene. Łódź er dessuten delt inn i 37 administrative "osiedla" («bosetninger»), som har status som hjelpeenheter for gminaen. Med sitt virkeomfang og sine kompetanser tilsvarer de imidlertid formelt ikke bydeler.
Bydelenes navn.
Bydelene som ble opprettet i 1946 fikk navn etter sin geografiske plassering på byens område ("Północ" – «Sør», "Południe" – «Nord», "Śródmieście" – «Midtbyen»). Bydelene Bałuty, Chojny og Widzew fra 1954 ble oppkalt etter landsbyer som tidligere lå i sentrum av disse bydelene, og som ble innlemmet i byen før første verdenskrig. Bydelen Ruda fikk navn etter landsbyen Ruda Pabianicka, som utgjorde en selvstendig enhet frem til 1946. Bydelen Staromiejska («Gamlebyen») fikk navnet sitt fordi den omfattet byens eldste områder, mens bydelen Śródmieście («Midtbyen») ble anlagt i byens sentrum. Områdene til dagens Polesie («etter skogen», eventuelt «i skogens plass») var frem til 1945 minst urbanisert: Karolew og Retkinia, som i dag er store boområder i Polesie, var i lang tid landsbyer omringet av skoger. Den sørlige bydelen Górna, som ble opprettet i 1960, ble oppkalt etter det opprinnelige navnet til sitt hovedtorg: Rynek Górny («Det øvre torget», i dag Władysław Reymonts plass).
Demografi.
Łódź hører siden 1800-tallet til Polens største byer.
I 1790 levde kun 190 mennesker i Łódź. Femti år senere var innbyggertallet opp i 20 150, og med industriutviklingen i byen vokste dette tallet til 168 513 i 1894. Allerede i 1850 var Łódź den største byen befolkningsmessig etter Warszawa i Kongress-Polen. I løpet av bare et hundreår økte byens befolkning 1000 ganger. En så rask demografisk vekst i det 19. århundre er uten sidestykke i hele Europa. Befolkningen i andre europeiske byer på denne tiden ble høyst seksten ganger større.
I begynnelsen av andre verdenskrig hadde Łódź 672 000 innbyggere. Krigen tok livet av over 400 000 mennesker, men allerede i 1950 lå innbyggertallet på 620 000. Hovedgrunnen til denne befolkningsveksten var migrasjon fra ødelagte byer og områdene i øst som ble annektert av Sovjetunionen. Den demografiske strukturen forandret seg imidlertid radikalt. I 1939, like før krigsutbruddet, bestod befolkningen av 52 % polakker, 33 % jøder, 14 % tyskere og et mindretall russere. Etter de tyske nasjonalsosialistenes holocaust og den tyske befolkningens flukt fra byen bestod Łódź i 1947 derimot av 93 % polakker. For første gang i sin flerkulturelle historie fikk byen en etnisk ensartet befolkningssammensetning. Den demografiske utviklingen fortsatte frem til begynnelsen av 1990-tallet, og i 1989 oppnådde Łódź med sine 851 700 innbyggere det største befolkningstallet i sin historie. På 1990-tallet begynte dette tallet å minke, hovedsakelig på grunn av tekstilindustriens fall.
Den 31. desember 2006 hadde byen 760 251 innbyggere, noe som gav en befolkningstetthet på 2593/km². Av disse var 346 181 menn og 414 070 kvinner. Flest innbyggere bodde i bydelen Bałuty (218 144), men det var Śródmieście som hadde den største befolkningstettheten (over 11 000/km²). Den naturlige tilveksten utgjorde i 2005 -6,1 per 1000 innbyggere, og migrasjonssaldoen -1,4/1000.
Ifølge uoffisielle tall fra det polske statistiske sentralbyrå skal Kraków i månedsskiftet juni/juli 2007 ha overgått Łódź med et hundretall innbyggere. Offisielle tall fra det statistiske byrået, publisert i mai 2008 bekrefter dette. Per 31. desember 2007 utgjør forskjellen mellom Łódź og Kraków over 3 000 innbyggere. Demografer forklarer dette statistiske skiftet med den negative tilveksten i Łódź, som skyldes den relativt høye alderen til byens innbyggere. Det noteres følgelig flere dødsfall enn fødsler. Migrasjon kan også ha hatt en viss betydning. Blant dem som velger å migrere reiser de fleste til Warszawa og Wrocław, hvor arbeidsledigheten er lavere og lønningene høyere. Ifølge bystyret i Łódź vil byen i nærmeste fremtid igjen passere Kraków i innbyggertall, hovedsakelig på grunn av den store interessen byen opplever på investeringsmarkedet i dag, og det faktum at flere kvinner i byen nærmer seg fødealderen.
Severdigheter.
Łódź er rik på severdigheter som vitner om byens tidligere storhetstid. Dette gjenspeiles i det historiske bysentrum og i de mange fabrikkompleksene som er å finne i byen. Noe ulikt andre polske gamlebyer oppstod Łódź’ sentrum slik det er i dag først på 1800-tallet, og kjennetegnes av et rektangulært nettverk av lange og smale gater som er tettbebygd med rekker av mursteinshus. Man kan finne både representative, rikt utsmykkede bygninger og mer beskjedne leiegårdshus.
Łódź utviklet seg til å bli en storby på tiden da historismen, art nouveau og modernismen dominerte i arkitekturen, og disse stilene preger byen fremdeles. Łódź har blant annet en av de største konsentrasjonene art nouveau i Europa, og i byarkitekturen kan man finne neoromanske former, nygotisk stil, florentinsk, romersk og venetiansk renessanse samt franske motiver. Arkitekturen berikes ytterligere med russisk-bysantinske elementer, og før andre verdenskrig også med den mauritanske stil som var å finne i flere av byens synagoger.
Av hovedinteresse er de store fabrikkompleksene til Karol Scheibler (Księży Młyn) og Izrael Poznański (Manufaktura), et stort antall fabrikantresidenser, den representative Piotrkowska-gaten samt flere sakralbygninger. De sistnevnte gjenspeiler kanskje på best måte byens flerkulturelle fortid, hvor polakker, jøder, tyskere og russere levde side om side. I Łódź finnes følgelig både katolske, protestantiske, ortodokse og jødiske kirkegårder og gudshus. Et unntak er imidlertid de mange vakre synagogene som fantes tidligere i byen, men som ble brent ned av tyske nasjonalsosialister under andre verdenskrig.
Også arkitekturen viser ulike stiler med påvirkninger og impulser fra både øst (Sankt Petersburg, Riga) og vest (Berlin, Paris, Wien). Den betydeligste arkitekturen ble reist etter tegninger av landsmennene Hilary Majewski, Gustaw Landau-Gutenteger, Dawid Lande og Piotr Brukalski. Mange viktige bidrag kom også utenfra, blant annet fra Berlin (Franz Schwechten, Alfred Balcke og Wilhelm Martens), Wien og Wrocław (da kjent som Breslau). Det samme kan sies om det mangfoldige og stilrike indre til byens kirker, som ved siden av firmaer fra Łódź ble også utformet i verksted fra Warszawa, Dresden, Berlin, Wien, Zittau, Sankt Ulrich, Riga, Sankt Petersburg, Leipzig og Venezia.
Piotrkowska-gaten og Frihetsplassen.
Piotrkowska-gaten er den lengste handelsgaten i Europa, og samtidig en av de lengste gågatene på kontinentet. Den går ut i nord fra Frihetsplassen, som er en av få oktogonformede plasser i verden. På plassen finnes Tadeusz Kościuszko-monumentet og ved utløpet til Piotrkowska-gaten Pinsens kirke og det klassistiske Rådhuset som begge utgjør porten til den berømte gaten.
På Piotrkowska-gaten kan man som i Hollywood Walk of Fame finne stjernene til berømte polske skuespillere og regissører ("Aleja Gwiazd").
Gaten er ellers rik på representative mursteinshus i art nouveau og eklektisk stil fra det 19. og 20. århundre. Blant flere av de viktigste kan nevnes Karol Scheiblers mursteinshus (nr. 11), Dawid Sendrowicz’ mursteinshus (nr. 12), Wilhelm Landaus bankhus (nr. 29), Dawid Szmulewicz’ mursteinshus (nr. 37), Oskar Kons mursteinshus (nr. 43), Poznański-familiens mursteinshus (nr. 51), Herman Konstadts mursteinshus (nr. 53), Hotel Grand (nr. 72), Det tidligere setet til Ludwik Geyers aksjeselskap (nr. 74), Huset under Gutenberg (nr. 86), Teodor Steigerts mursteinshus (nr. 90), Det tidligere kontorhuset til Siemens (nr. 96), Skoens hus (nr. 98), Szaja Goldblums mursteinshus (nr. 99), Esplanada (nr. 100), Henryk Sachs’ mursteinshus (nr. 107), Schycht-familiens mursteinshus (nr. 128) og «Krusche i Ender» mursteinshus (nr. 143). Ved Piotrkowska-gaten 152 finnes derimot verdens største graffiti.
Ved siden av mursteinshusene finnes også en rekke palasser og fabrikker ved gaten. De viktigste er Maksymilian Goldfeders palass (nr. 77), Juliusz Heinzels palass (nr. 104), Juliusz Kindermanns palass (nr. 137), Karol Haertigs palass (nr. 236), Markus Silbersteins fabrikk (248), Robert Schweikerts palass (nr. 262), Scheibler-familiens palass (nr. 266), Steinert-familiens palass (nr. 272) og Den hvite fabrikk (nr. 282).
Sakralbygninger.
Den katolske Łódź-domen (Piotrkowska-gaten 273), egentlig St. Stanisław Kostkas katedral, er med sine 101 meter byens høyeste bygning. Ikke langt unna ligger den evangelisk-augsburgske St. Matteus kirke (Piotrkowska-gaten 283).
Andre viktige katolske kirker er St. Georg kirke, Helligkorskirken, Jesu hellige hjertes kirke, Pinsens kirke samt St. Anton kirke. Sistnevnte befinner seg i Łagiewniki-skogen like ved Fransiskanerklosteret. De eldste sakralbygningene i Łódź er St. Roch kapell og St. Anton kapell.
I byen finnes også den ortodokse St. Aleksander Nevskij-katedralen og St. Olga kirke. Tidligere fantes flere synagoger, som imidlertid gikk tapt under andre verdenskrig. De viktigste var Alte Sził-synagogen, Wołyner Sził-synagogen og Den store synagoge. Den eneste virkende synagogen i dag er Reicher-synagogen.
Fabrikantresidenser.
Łódź er svært rik på fabrikantpalasser. Ved siden av de store fabrikkompleksene bygde fabrikantene imponerende palasser til seg selv og sine familier. De kunne også stå avsides for fabrikkene, noe palassene ved Piotrkowska-gaten er gode eksempler på.
Det mest overdådige palasset i byen er utvilsomt Izrael Poznańskis palass ved Ogrodowa-gaten, som samtidig er Europas største fabrikantresidens. Palasset ble bygd like ved Poznańskis enorme fabrikkompleks som i dag huser Manufaktura. Fabrikanten bygde også palasser til sine sønner (Karol Poznańskis palass og Maurycy Poznańskis palass) og sin datter (Jakub Hertz’ palass).
Også Karol Scheiblers palass ble bygd ved eierens fabrikker i Księży Młyn. Av andre viktige fabrikantresidenser kan nevnes Reinhold Richters villa, Ludwik Grohmans villa, Edward Herbsts villa, Wilhelm Lurkens’ villa og Kopischs blekeri.
Kirkegårder.
a> er Europas største jødiske gravlund.
De mest kjente kirkegårdene i Łódź er Doły-kirkegården, Den gamle kirkegård samt Den nye jødiske kirkegård. Sistnevnte er Europas største jødiske kirkegård, og her ligger samtidig verdens største jødiske grav – Izrael Poznańskis mausoleum. De tre kirkegårdene er alle av stor kunsthistorisk betydning, særlig Den gamle kirkegård, med sakrale kunstverk som Scheiblers kapell, Heinzels kapell og Gojżewski-familiens mausoleum.
Andre bygninger.
Bygninger reist i art nouveau finnes også utenfor Piotrkowska-gaten. Noen av de beste eksemplene er Reinhold Bennichs villa, Leopold Kindermanns villa, Zygmunt Dejczmans mursteinshus, Leon Rappaports villa, Ryszard Szymmels villa og Rachmil Lipszycs mursteinshus.
Flere representative bygninger ble reist til nasjonale institusjoner. Eksempler er Telefonsentralen PASTs bygning, PBKs sete, PKO BPs sete, Hovedpostkontoret og Setet til Polens nasjonalbank. I sistnevnte ligger Europas største banksal.
Andre interessante bygninger er blant annet Hotel Savoy og Hotel Polonia Palast, som ved siden av Hotel Grand hører til byens mest tradisjonsrike hoteller; Mieczysław Pinkus’ mursteinshus, Nissen Rosenblums mursteinshus, Edward Lungens mursteinshus, Auerbach-brødrenes mursteinshus, Kredittselskapet, Grohmans tønner og bygningene ved Stanisław Moniuszkos gate.
Grønne Łódź.
I Łódź finnes over 30 parker av stor økologisk og sosial betydning. De dekker nesten 10 % av byarealet. 11 av parkene regnes som kulturseverdigheter, og flere av dem ble anlagt på 1800-tallet og var opprinnelig private fabrikantparker. Med tiden ble de åpnet for arbeiderne og den øvrige befolkningen. Den eldste offentlige parken, Park Źródliska, ble anlagt i 1840 som Polens nest eldste etter Den saksiske hage i Warszawa. I denne parken finnes det berømte Łódź Palmehus.
Innenfor byens grenser finnes også Łagiewniki-skogen, som med sine 1205,45 hektar er Europas største bypark. Blant andre grønne attraksjoner kan nevnes Łódź Dyrehage og Łódź Botaniske Hage.
Kultur.
a> er det nest største teateret i Polen.
Łódź har et velutviklet og mangfoldig kulturliv innen blant annet musikk, teater, litteratur, kunst og film, med et titall festivaler som holdes hvert år. Byens kulturelle sentrum strekker seg langs Józef Piłsudskis allé, Piotrkowska-gaten, Tadeusz Kościuszkos allé og Zachodnia-gaten frem til Izrael Poznańskis palass og det 27 hektar store handels-, kultur- og rekreasjonssenteret Manufaktura, som er et av Europas største.
Langs den representative Piotrkowska-gaten, som samtidig er Europas lengste handelsgate, finnes motesalonger, kinoer, kunstgallerier, banker og eksklusive butikker. Den byr også på Polens kanskje beste utvalg innen restauranter og skjenkesteder, og om sommeren også ølhager, hvis tradisjoner strekker seg tilbake til 1800-tallet.
Teatre.
Byen har et rikt teaterliv med over 20 teaterscener. Her virker blant annet flere dramatiske teatre, en rekke barneteatre, Musikkteateret og Teatr Wielki, som er et av Europas største. Det har siden sin åpning i 1967 oppført over 270 premiereforestillinger, og spesialiserer seg i operaer, operetter og ballettforestillinger.
Musikk.
Det musikalske livet i byen representeres fra den klassiske side av Filharmonia Łódzka («Łódź Filharmoni»), som ble grunnlagt i 1915. Det filharmoniske orkesteret er et av Polens fremste og har gjestespilt i nesten hele Europa, USA og Det fjerne østen. Av kjente polske musikkgrupper fra Łódź kan nevnes Trubadurzy, Varius Manx, Ich Troje og Blue Cafe.
Film.
Som Polens største filmindustrisenter har byen fått kallenavnet "Hollyłódź" – en allusjon til Hollywood i USA. I andre halvdel av det 20. århundre ble de fleste polske filmer produsert her.
I "Wytwórnia Filmów Fabularnych" («Hovedfilmstudioet») lages dokumentar- og undervisningsfilmer, blant annet Maciej Drygas’ "Usłyszcie mój krzyk", som vant Felix-prisen på The European Film Awards.
I det berømte filmstudioet "Se-ma-for" oppstod kjente tegneserier som Miś Uszatek, Colargol, Zaczarowany ołówek eller Kot Filemon. Det var også her Zbigniew Rybczyński laget sin Oscarvinnende film "Tango".
Łódź er for øvrig kjent for sin verdensberømte filmhøyskole, hvor blant annet Andrzej Wajda, Roman Polański og Krzysztof Kieślowski begynte sine karrierer. Fra 2000 holdes den prestisjefulle filmfestivalen Camerimage i Łódź.
Festivaler.
De viktigste festivalene som holdes i byen er filmfestivalen "Camerimage", "Festiwal Dialogu Czterech Kultur" («De fire kulturers festival»), "Międzynarodowy Festiwal Fotografii" («Den internasjonale fotografifestivalen») og Fiesta Libre. Blant de mer artistiske arrangementene er særlig "Łódzkie Spotkania Baletowe" («Ballettmøter i Łódź») populær. Hvert andre år presenteres de nyeste trender innen verdensballetten på Teatr Wielkis scene.
Økonomi.
I likhet med hele voivodskapet er Łódź et av de økonomiske sentrene som utvikler seg raskest i Polen. Grunnen til dette er byens gunstige geografiske plassering i midten av landet samt tre kommunikasjonsknuter som nå oppstår i eller rundt Łódź: motorvei, jernbane og luftfart.
Tekstilindustrien, som byen var et av verdens største sentre for på 1800- og 1900-tallet, har stadig mindre betydning. På 1990-tallet fulgte en stor nedgang innen tekstilbransjen og byen ble tvunget til å utvikle nye industrigrener. Dette førte til at Łódź gikk fra å være en fallen tekstilmonokultur til å bli en av de mer attraktive investeringsregionene i Polen. I dag har særlig utviklingen av nye teknologier, infrastruktur (utbyggingen av lufthavnen, motorveier samt moderniseringen av jernbaneforbindelsen med Warszawa) og investeringen innen de tre bransjene BPO (Business Process Offshoring), logistikk og husholdning stor betydning for byen.
Łódź huser hovedsetene til mBank, Multibank, Polska Grupa Farmaceutyczna (den største medisindistributøren i Polen) og BOT (største produsent av elektrisk energi i landet). Her finnes også kontortjenestesentrene til GE Money Bank og Philips. Sistnevntes europeiske senter for bokføring i Łódź betjener 115 avdelinger i 20 land. Også det polske lavprisflyselskapet Centralwings har sitt sete her.
Łódź er blitt et dominerende senter for produksjonen av husholdningsutstyr i Europa etter at Merloni Indesit og Bosch/Siemens valgte å investere her. Andre firmaer som har investert i byen i de siste årene er Gillette (som har bygd sin største fabrikk i Łódź), VF Corporation, ABB, Hutchinson, Precise Technology, Ericpol Telecom, TP SA og ComArch. For tiden bygger konsulentselskapet Accenture det såkalte informatikksenteret «Demo», og Citibank oppretter sin bokføringssentral her. I 2007 skal den amerikanske datamaskinprodusenten Dell bygge sin fabrikk i byen, med 2 500 arbeidsplasser. I løpet av seks år vil 12 000 nye arbeidsplasser oppstå takket være Dell og dennes samarbeidspartnere. Fabrikken skal produsere servere og to typer bærbare PC-er. Mesteparten skal selges i Polen og det sentraløstlige Europa.
a> det største handelssenteret i byen.
I det siste har også store handels- og rekreasjonssentre oppstått i byen, blant annet Galeria Łódzka og Manufaktura (sistnevnte har et areal på 27 hektar). Det er særlig Łódzka Specjalna Strefa Ekonomiczna («Den spesielle økonomiske sonen Łódź») som har bidratt til industriutviklingen i byen de siste årene. Den økonomiske sonen, som er en av 14 slike i Polen, åpnet i 2005 flest fabrikker av alle sonene. I løpet av ti år (1997-2007) er over 1 milliard euro blitt investert i sonen, og over 10 000 nye arbeidsplasser er oppstått.
I forhold til andre polske storbyer har Łódź høy arbeidsledighet og av den grunn et lavere velstandsnivå blant sine innbyggere. Grunnen til dette er i stor grad tekstilindustriens fall, men takket være nye investeringer og til dels migrasjon har arbeidsledigheten falt systematisk i de siste årene. I 2003 utgjorde den 19,1 %, i 2004 18,4 %, i 2005 16,4 % og i 2006 11,9 %. Gjennomsnittslønnen har derimot økt fra 2 037 złoty i 2003 til 2 349 złoty i 2006. Den er likevel lavere enn i andre storbyer i Polen.
Utdanning.
a> er et av Polens største.
Łódź er et av de viktigste akademiske sentrene i Polen. Byen er hjemstedet til over 100 000 studenter fordelt på 23 høyskoler, hvorav seks er statlige og 17 er private.
Blant de statlige universitetene finnes den verdenskjente Filmhøyskolen i Łódź samt Universitetet i Łódź og Det tekniske universitet i Łódź, som hører til landets største og beste høyskoler, med til sammen 20 fakulteter og over 60 000 studenter.
Andre offentlige høyskoler er Det medisinske universitet, Musikkhøyskolen og Kunsthøyskolen. Videre har byen over 195 grunnskoler og ungdomsskoler samt 196 videregående skoler og yrkesskoler.
Historie.
Det ble lagt mye arbeid i utdanningsutviklingen i Łódź etter første verdenskrig, da byen mistet noe av sin posisjon innen tekstilindustrien. Ved Polens selvstendighet i 1918, ble et av hovedmålene til datidens myndigheter å gjenoppbygge og utjevne det polske skolesystemet i tiden etter Polens delinger. Også en ny lovgivning måtte utformes. I 1919 ble allmenn skolegang gjeninnført i Łódź for første gang i det "selvstendige" Polen.
Også tiden etter andre verdenskrig viste seg å være fruktbar for utdanningssektoren i byen. På grunn av ødeleggelsene i Warszawa ble hovedstaden uformelt flyttet til Łódź. Det ble følgelig opprettet mange sentrale institusjoner i byen, og en stor del av intelligentsiaen flyttet hit. Denne situasjonen utløste i betydelig grad Łódź’ videre metropolittiske utvikling. Etter at Warszawa ble gjenoppbygd ble det fremdeles satset mye på utdanning i byen, og i dag fremstår Łódź som et viktig senter for kultur og vitenskap med et stort intellektuelt potensial.
Samferdsel.
En typisk trikk av typen 850Na i Łódź.
Łódź er et viktig kommunikasjonsknutepunkt. Gjennom eller i nærheten av byen går de internasjonale veiene E75 (Finland … Gdańsk – Toruń – Łódź – Częstochowa – Cieszyn – Tsjekkia) og E30 (Tyskland – Poznań – Stryków (Łódź) – Warszawa – Terespol – Hviterussland) samt landsveiene 1, A2, 14 og 72.
Flere trikkelinjer betjenes av moderne lavgulvtrikker av typen Cityrunner (på bildet) og PESA.
I byen virker 71 bussruter, hvorav syv er nattruter. I tillegg finnes gratis bussruter som finansieres av varehus og kjøpesentre. 70 % av bussene er moderne lavgulvbusser. De to viktigste rutebilstasjonene er "Łódź Centralna" og "Łódź Północna".
Også trikker hører til de mest populære transportmidlene i byen. De 19 trikkelinjene, hvorav fire er regionale, betjenes blant annet av 15 moderne lavgulvtrikker av typen Cityrunner. Man kan også støte på eldre modeller som 850N. I den nærmeste fremtid skal dessuten "Łódzki Tramwaj Regionalny" («Łódź Regiontrikk») oppstå. Den moderne trikkelinjen skal gå gjennom byene Zgierz, Łódź og Pabianice.
De viktigste jernbanestasjonene i Łódź er "Łódź Fabryczna" (med avganger til Warszawa, Kraków, Olsztyn og Bielsko-Biała) og "Łódź Kaliska" (med avganger til blant annet Bydgoszcz, Gdańsk, Katowice, Kraków, Lublin, Poznań, Szczecin, Toruń, Warszawa og Wrocław). Byen har også en moderne godsstasjon med lagerkapasitet på 53 000 m². Den kan betjene 2 000 vogner daglig. I nærmeste fremtid skal det dessuten bygges en hurtigtoglinje mellom byene Warszawa, Łódź, Poznań og Wrocław.
I byen finnes den internasjonale Władysław Reymont Lufthavn Łódź, med flyruter til blant annet Warszawa, Paris, Roma, Dublin, London og Liverpool.
Langs Piotrkowska-gaten har fotgjengere også muligheten til å bli transportert med sykkelrickshawer.
Łódź i litteratur og film.
Det er særlig to romaner som beskriver utviklingen av industrielle Łódź: Nobelprisvinneren Władysław Reymonts "Ziemia obiecana" («Det forgjettede land», 1898) og Israel Joshua Singers "Di Brider Ashkenazi" («Brødrene Ashkenazi», 1937). Singer skrev boken sin på jiddisch og emigrerte til USA i 1934. Reymonts roman ble senere filmatisert av Andrzej Wajda i 1975. En av byens mer berømte hoteller, Hotel Savoy, ble popularisert av Joseph Roth i romanen med samme tittel.
I amerikansk populærkultur var Łódź det åpenbare fødestedet til Ernst Lodz i TV-serien Carnivàle. Łódź er også den første byen som ble ødelagt av et nukleært angrep fra Sovjetunionen i John Birminghams trilogi Axis of Time. Byen spiller også en viktig rolle i sagaene Worldwar og Colonization av Harry Turtledove. David Lynchs film "Inland Empire" (2006) ble filmet i Łódź.


Bydgoszcz.
Bydgoszcz (; tysk "Bromberg", latin: "Bydgostia") er en distriktsnivåby i det nordlige Polen, ved elvene Brda og Wisła, med en befolkning på 369 151 (2004). Sammen med Toruń er den hovedstad i det kujaviskpommerske voivodskap, og danner metrokomplekset Bydgoszcz-Toruń med over 850 000 innbyggere.
Historie.
Byen fikk byrettigheter i 1346 av Kasimir III den store. I det 15. og 16. århundre var den en viktig sted for kornhandel.
I 1772 ble Bydgoszcz annektert av Kongedømmet Preussen under Polens første deling og senere inkorporert i Vest-Preussen. I 1807 ble byen del av Storhertugdømmet Warszawa. I 1815 kom den igjen under prøyssisk styre som del av det autonome Storhertugdømmet Poznań. Eter 1871 ble byen del av Det tyske keiserrikes provins Posen. Etter første verdenskrig og Den storpolske oppstand kom Bydgoszcz tilbake til Polen i 1919.
Under andre verdenskrig – fra 1939 til 1945 – ble byen annektert og okkupert av Tyskland. I 1939 kom det til uroligheter mellom polakker og tyske partisaner støttet av lokale tyskere (blant annet medlemmer av Hitlerjugend), med tap på begge sider. Hendelsen ble utnyttet som nasjonalsosialistisk propaganda, og etter at Wehrmacht hadde rykket inn i byen begynte represjoner på den polske befolkningen. Flere ble henrettet eller sendt til tyske konsentrasjonsleirer. Under andre verdenskrig ble 37 000 av byens innbyggere drept her.


Lublin.
Lublin () er en viktig universitetsby i det sørøstre Polen, omkring 150 km sørøst for Warszawa. Den er hovedstad i Lublin voivodskap og er den største polske by øst for elven Wisła. Den har status som distriktsnivåby. Lublin fikk byrettigheter i 1317.


Kielce.
Kielce er en by i det sørlige Polen, omkring 110 km nordøst for Kraków. Byen har 202 609 innbyggere (2006), og er hovedstad i Helligkorsvoivodskapet. Den har status som distriktsnivåby.


Øverbygd.
Øverbygd (med tettstedsnavn Skjold) er en bygd og et tettsted i Målselv kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger øverst i Målselvdalen hvor Målselvdalen møter Rostadalen og Dividalen omtrent 38 kilometer sørøst for kommunesenteret Moen.
Her ligger Øverbygd kirke fra 1867.
Næringsliv.
Forsvaret er den viktigste arbeidsplassen i bygda med Skjold leir som ligger sentralt i bygda og har ca. 800 soldater. I 2005 ble "Filmcamp" etablert i den gamle militærleiren på Holmen. Øverbygd har forøvrig et elektrofirma, to bensinstasjoner, en dagligvarebutikk, en kiosk og frisør
Kommunikasjon.
Den nærmeste flyplassen er Bardufoss lufthavn. Bardufoss Lufthavn ligger 40 kilometer fra Øverbygd sentrum. Flyselskapet Norwegian flyr strekningen Oslo-Bardufoss.
Utdanning.
Øverbygd har to skoler: Bjørkeng oppvekstsenter og Øvergård Montessoriskole. Bjørkeng oppvekstsenter består av barnehage, skole og SFO. I 2008 var det omtrent 100 barn og unge i oppvekstsenteret fordelt med 21 barn i barnehagen og 68 i skole/SFO. Barnehagen og SFO skal ha en god del samarbeid og ligger ved siden av hverandre. Skolen er en fådelt 1.-10 skole. 1 og 2 klasse er slått sammen,3.-4. 5.-7., 8.-9. og 10 går alene. De sammenholdte klassene er delt i basisfagene norsk, matematikk og engelsk. Skolen har de senere årene hatt fokus på lese- og skriveferdigheter samt realfag. Skolen har kroppsøving og friluftsliv som en viktig del av utdannelsen. Mellomtrinn og ungdomstrinn er ute i fjellet med overnatting høst og vinter.
Øvergård Montessoriskole har per 1. august 2008 57 elever fordelt på 1. til 10. trinn. Målt i elevtall, er skolen landets 5. største montessoriskole. Skolen ligger ca. 7 km fra Øverbygd sentrum, og ble opprettet i 2001 i nedlagte Øvergård skoles lokaler. Skolen drives etter Maria Montessoris pedagogiske prinsipper. Elevene er delt i 3 aldersblanda grupper, og undervisninga foregår i klasserom som er tilrettelagte montessorimiljø. Skolens satsningsområder er forøvrig friluftsliv og miljøvern. Øvergård Montessoriskole er kjent for å være en god montessoriskole – som er opptatt av å være tro mot Maria Montessoris filosofi.
Biblioteket i Øverbygd ligger på det mindre tettstedet Holt 5 kilometer fra Øverbygd sentrum. Det er også ett lite bibliotek på Bjørkeng Oppvekstsenter og på velferden i forsvaret.
Historie.
Samene har hatt trekkruter gjennom Øverbygd og det er navngitt enkelte samiske leirplasser i området. Navngivingen på steder og fjell vil vanligvis ha et samisk navn i tillegg til det norske.
Kvenen (finsk-ættet) Thomas Thomassen var den første bosetteren i Øverbygd som begynte med jordbruk. Thomas Thomassen minnes hvert år den 17. mai på Holmen Leir hvor en bauta er satt opp til hans ære.
Under annen verdenskrig opprettet tyske styrker en militærbase i Øverbygd. Basen var i starten et forsyningpunkt for tyske styrkers angrep mot Murmansk. Tyskerne kalte stedet Skjold etter poststedet – ett navn som den norske hæren videreførte etter krigen. Tyske soldater på retrett på slutten av krigen kom gjennom Øverbygd. Maukstamoen og Holmen ble bebygd og tatt i bruk. Før krigen var det stor furuskog på Maukstadmoen – men så godt som alt av drivverdig skog ble uthogd for å skaffe tyske styrker tomter og samtidig byggematerialer.
Store brakker for forlegning av befal og mannskaper ble etablert på Maukstadmoen. Det ble også bygget store lagerbrakker og et fryseri. På Holmen var det et tysk militært sykehus. En fangeleir for russiske krigsfanger lå omtrent i krysset ovenfor fotballbanen. En russisk sykeleir som ble kalt Russelasarettet lå på hinderbanen som ligger ned mot Holmen.
Det ble opprettet en gravplass for russiske krigsfanger på Haraldshaugen og det har vært funnet gravplasser bak Vårheimhaugen. Mesteparten av bygningsmassen ble revet etter frigjøringen. En del av trematerialene ble sendt nordover til Finnmark og brukt i gjenoppbygningen. I 1953 startet oppbygningen av leirområdet på nytt da det ble bestemt at en del av brigaden skulle legges til Øverbygd.
Opprinnelig var Øverbygd del av Målselv formannskapsdistrikt. Øverbygd ble skilt ut som egen kommune med 566 innbyggere 1. juli 1925. 1. januar 1964 ble Øverbygd og Målselv kommuner med tillegg av gården Skogli ved Heia i Balsfjord og Naveren og Målsnes i Malangen slått sammen til en ny enhet med navnet Målselv kommune. Øverbygd hadde ved sammenslåingen 1 232 innbyggere.
Det første postkontoret i Øverbygd lå på Skjold Gård. Gården ligger omtrent 2 kilometer sør for Øverbygd. Postkontoret lå i en del av det gamle trehuset som står på Skjold Gård den dag i dag. Den første poståpneren het - og mange historier er igjen etter han. I 1953 ble det opprettet et feltpostkontor på Maukstadmoen leir. Senere ble dette flyttet til sentrum av Øverbygd - omtrent hvor COOP nå. I dag har Shell-stasjonen på Øverbygd det lokale postkontoret.
Delområde Øverbygd.
Øverbygd er dessuten ett av fire statistiske delområder i kommunen. Området omfatter kommunens østre del, inkludert Dividalen og Rostadalen, og har et areal på 2109,4 km².


Częstochowa.
En del av Jasna Góra-klosteret i Częstochowa
Częstochowa er en by i det sørlige Polen ved elven Warta i det schlesiske voivodskap, skjønt byen har historisk sett tilhørt regionen Lille-Polen. Den har status som distriktsnivåby.
Częstochowa er kjent for klosteret Jasna Góra der det verdenskjente Maria-ikonet Den sorte Madonna er oppbevart. Byen trekker til seg årlig millioner av pilegrimer fra hele verden, og er hovedsenteret for Maria-kulten i Polen. Av den grunn regnes byen av mange for å være Polens åndelige hovedstad.
Byens navn.
Byens navn betyr "Częstochs sted" og kommer fra fornavnet "Częstoch" som i middelalderdokumenter også gjengis som "Częstobor" eller "Częstomir". Alternative stavemåter på polsk for dette bynavnet er Czanstochowa (belagt i 1220) eller "Częstochow" (1382, 1558).


Malangen.
Malangen (Malangsfjorden) (nordsamisk: "Málatvuotna", kvensk: "Malankivuono") er en fjord i Troms fylke. Fjorden går først mellom Senja og Kvaløya, og er vel her formelt et sund. Etter at den har passert Gisundet (sørover) og Straumsfjorden (nordover), blir den en regulær fjord innover i Troms fastland. Grensa mellom dagens Lenvik kommune (i vest) og Tromsø og Balsfjord kommuner (i øst) går i fjorden.
Malangen har sidefjordene Rossfjorden, Målselvfjorden, Aursfjorden og Nordfjorden. De største tettstedene langs fjorden/sundet er Sommarøy og Brensholmen ytterst på Kvaløya, Laukvik ytterst på Senja, mens Tennskjær, Mortenhals, Nordbynes, Mestervik, Målsnes og Rossfjord ligger inne i selve fjorden. I fjorden ligger Spilderøya, Forøya, Mesterøya og Hjertøya i Nordfjorden.
Tidligere kommune.
Malangen er også en tidligere selvstendig kommune. Opprinnelig var Malangen del av Balsfjord formannskapsdistrikt. 1. januar 1871 ble Malangen skilt ut som egen kommune med 1 425 innbyggere. Samtidig ble en del av Lenvik med 70 innbyggere overført til Malangen.
1. januar 1873 ble en del av Malangen med 287 innbyggere overført til Tromsøysund.
I 1891 ble noen parseller på Målsnes i Malangen med 30 innbyggere overført til Målselv.
1. januar 1964 ble det meste av Malangen og Balsfjord slått sammen til en kommune som fikk navnet Balsfjord. Malangen hadde ved sammenslåingen 1 940 innbyggere. Navaren og Målsnes i Malangen med 118 innbyggere gikk inn i Målselv kommune. Gården Skogli ved Heia i Balsfjord med 2 innbyggere, gikk likeledes inn i Målselv.
Delområde.
Delområde Malangen er et av de tre delområdene i Balsfjord kommune. Området består av Balsfjord-delen av Malangshalvøya samt området øst for Aursfjorden og sør for Nordfjorden, altså i hovedsak av det som utgjorde tidligere Malangen kommune. Areal: 415,39 km².
(*) SSB opererer med navnet "Ursfjord".


Røye.
Røye eller arktisk røye ("Salvelinus alpinus", dansk: "fjeldørred", svensk: "fjällröding") er en fisk i laksefamilien. Den var blant de første ferskvannsfiskene som innvandret til Norge etter siste istid. Arten har sitt norske navn etter den røde fargen ("røyr"). Røya har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule.
Beskrivelse.
Det finnes minst to varianter av røye i Norge; "ferskvannsrøye" og "sjørøye". Siden disse kan stamme fra samme kull er det imidlertid uklart om man kan kalle dem genetiske varianter. Hva som avgjør om de blir anadrome eller ikke er også uklart, men tilgangen på mat i den første levetiden er trolig en av faktorene. Det er også et åpent spørsmål om såkalt "dvergrøye" og "dypvannsrøye" kan kalles egne varianter. Bekkerøye ("S. fontinalis") og kanadarøye ("S. namaycus") regnes som egne arter. Det er altså fortsatt uklarheter med hensyn til inndelingen av røye.
Sjørøye er i likhet med sjøørret anadrom. I enkelte innsjøer forekommer i tillegg tydelig adskilte populasjoner av ferskvannsrøya. Disse variantene har vanligvis et utseende og levesett som skiller seg fra normalformen. Hvordan slektskapet og dannelseshistorien er mellom variantene er omdiskutert og omtales gjerne som «røyeproblemet».
Røye ligner i hovedtrekk på ørret, men skjellene er fysisk mindre og finnene gjerne noe spissere og mer markerte. Fargen er grønn-brun på ryggen og orange-rød i buken. Kanten av buk- og gattfinnen er hvit. Det øvre kjevebeinet rekker helt bak den bakre del av øyet. Spesielt storvokste eksemplarer, dypvansrøye, har gjerne svakere utfarging. Disse finnes gjerne i større innsjøer, som Randsfjorden og Tyrifjorden.
I Randsfjorden er det fanget røye i garn på nær 12 kg. Randsfjordrøya er også unik på andre måter, da den kan være uvanlig mørk i pigmenteringen i munnhulen og ha større tenner enn det som er vanlig for arten. Denne fisken kalles gjerne "kolmule" eller "kolmunnrøye".
Norgesrekorden for sportsfisket røye (8,285 kg) ble tatt i Skogseidvatnet i Fusa kommune av "Ivar Mathisen" fra Hamar den 2. mai 2002. Den høye vekten og abnorme kroppsfasongen skyldes at fisken beiter på spillfôr fra det lokale oppdrettsanlegget. Flere steder i Nord-Norge er det gjentatte ganger tatt enda større røyer, blant annet en på 9,5 kg i 2005, men disse er ikke registrert i rekordregisteret. Verdensrekorden på stang stammer fra Tree River i Canada. Den veide 18 kg. I den samme elva tok "Mickey Geron" i 2002 en rugg på 15,78 kg. Begge er registrert i World Records Freshwater Fishing, som også nevner ei røye på 20 kg som ble fanget (trolig i garn) i Enaresjøen i Nord-Finland.
Utbredelse, habitat og atferd.
Røye, som er den nordligste av alle ferskvannsfiskeartene, finnes bare på den nordlige halvkule og regnes som sirkumpolar i sin utbredelse. Det vil si at den finnes i Canada, på Grønland, Island og Svalbard, i Skandinavia og Russland. Den er registrert i alle norske fylker.
Røya er en utpreget arktisk fisk som trives best ved lave vanntemperaturer. Derfor finner man de beste forholdene for røya i kalde vassdrag, dype innsjøer og fjellvann. I Sør-Norge er røya mange steder overtallig og småfallen, men det finnes gode røyebestander noen fjellvann og i grensestrøkene fra Femundsmarka og nordover.
Mange røyer lever hele livet i ferskvann. Den foretrekker kaldt, oksygenrikt og klart vann. Sjørøya er anadrom og vandrer ut i havet for å beite noen få uker hvert år. Så trekker opp i ferskvann igjen, der den overvintrer. Sjørøye er utbredt fra Indre Folla i Nord-Trøndelag og nordover, der ferskvannsrøye og sjørøye kan leve side om side i samme vassdrag/innsjø.
Røya gyter nesten alltid i innsjøer og kun i ferskvann. Noen gyter imidlertid også i stiller i elvene. Den graver gytegroper slik som ørret og laks, helst på grus og steinbunn. Røya gyter på dyp fra ca 0,5 m til 10-15 m, men gyting på langt større dyp (ned mot 100 m) er også kjent. Sjørøye blir gytemoden etter å ha vært i sjøen 2–3 ganger, og da er den gjerne 5-7 år gammel. Sjørøye som enda ikke er gytemoden kalles "gjeldfisk". Den kan vandre opp i hvilket som helst vassdrag for å overvintre. Gytemoden sjørøye søker derimot alltid til det vassdraget hvor den selv ble klekket.
Oppdrett av røye.
Røyeoppdrett i innlandsanlegg kan bli en alternativ næringsvei. Det finnes norske anlegg som har startet levering av oppdrettsrøye flere steder i landet. I 2009 ble det blant annet åpnet for røyeoppdrett i Røssvatnet. Oppdrettet røye selges gjerne under navn som "fjellrøye", "ishavsrøye" og "finnmarksrøye" m.m.


Dionysios Solomos.
Dionysios Solomos ("Διονύσιος Σολωμός"; født 1798, død i februar 1857) var en gresk lyriker fra Zakynthos. Han er best kjent for å ha skrevet diktet «Hymne til friheten» ("Ύμνος εις την Ελευθερίαν", "Imnos is tin Eleftherian") i 1823. Diktet er i dag den greske nasjonalsangen. Hele diktet har 158 vers, noe som gjør dette til verdens lengste nasjonalsang, men normalt regnes bare de første versene som selve nasjonalsangen.
Han ble født i 1798 i en velstående familie og i 1808 reiste han til Italia hvor han studerte juss. Etter ti år returnerte han til Zakynthos med en solid bakgrunn innen litteratur og er anerkjent som lyriker i litteraturkretser.
På slutten av 1828 forlot han Zakynthos og bosatte seg i Kerkyra for å kunne hengi seg til lyrikken. Da han returnerte fra Italia bragte han med seg lyrikk med religiøst innhold. Siden skrev han noen sonetter og lyriske dikt. Hans første lange dikt var «Hymne til friheten».
Solomos døde av apopleksi. Hans levninger ble flyttet til Zakhynthos i 1865.
Det er verdt å nevne at Solomos ble berømt som dikter allerede i ungdommen og har forblitt populær siden.
Solomos, Dionysios
Solomos, Dionysios


Live at Wembley '86.
"Live at Wembley '86" er ei live-plate av det britiske rockebandet Queen. Den ble spilt inn 11.-12. juni 1986 under en turné. Plata har 28 sanger, hvorav fem er coverlåter.


Abbor.
Abbor ("Perca fluviatilis", også tryte, dansk: "aborre", svensk: "abborre") er en rovfisk i abborfamilien, kan bli mer enn 60 cm lang og veie over 4 kg.
Beskrivelse.
Abborens størrelse varierer betydelig fra vann til vann og individ til individ. I noen vann er det såkalte tusenbrødrebestander, der kun få individer blir større enn 20-25 cm. Andre steder er det vanlig med fisk på opptil 45 cm (vekt fra 900 – 1400 gram). En kilosabbor er en stor fisk i Norge, men langt fra uvanlig. Abbor over to kilo eller 50 cm er imidlertid sjelden, og noe mange sportsfiskere drømmer om. Norsk sportsfiskerekord er 3,17 kg, fra Mjøsa 28. mai 1965. Den største abboren som er fanget på stang veide 4 kg. Den ble fanget i Olt elven i Romania på 1980-tallet. En tilsvarende abbor skal også ha blit tatt på stang i Laachersjøen i Tyskland, men denne fangsten har mer tvilsomme referanser. I 1943 ble det i Edersee i Tyskland fanget en abbor 7 kg, men ikke på stang.
Det er hunnen som blir størst, hannen blir bare sjelden tyngre enn 300 gram. Abborens ryggfinne er ensfarget unntatt de to–tre svarte segmentene helt bakerst. Abboren har ikke tenner; den suger inn byttet gjennom munnen som kan svelge store byttefisk i forhold til abborens størrelse.
Atferd.
Abboren spiser kun animalsk føde, og dietten endres etter hvert som abboren vokser. Det første året, eller fram til den er lang, spiser den mest dyreplankton. Deretter begynner den å spise ulike bunndyr, og fra den er går den over til å spise småfisk, artsfrender inkludert.
Abboren liker seg best der det er vannplanter, eller sunkne trær hvor den kan finne gjemmesteder. Småabbor går helst i stim når de jakter på mat, mens større fisk oftere er solitære eller den lever sammen med tilsvarende eksemplarer i småstimer. Arten er mest aktiv om dagen.
Abboren blir kjønnsmoden i 2–4-årsalderen. Da er den gjerne lang. Hannene blir normalt kjønnsmodne tidligere enn hunnene. Abboren gyter om våren, etter at isen har gått. Den gyter helst på relativt grunt vann. Eggene er kapslet inn i et gelélignende stoff, slik at de henger sammen i en lang remse som henger seg fast i siv og andre planter. Normalt klekkes eggene ca 1–2 uker etter gyting, men hvis det er varmt i vannet, dvs klekkes de etter omtrent 1 uke.
Utbredelse.
Abboren er utbredt over hele Europa nord for Alpene, og i Russland helt øst til elvene Lena og Kolyma i Sibir. I Norge har den to utbredelsesområder, ett i Troms og Finnmark og ett på østlandet. Utbredelsesområdet på Østlandet strekker seg fra Lindesnes til Sør-Trøndelag. Den finnes også i enkelte vann i Nordland. I 2004 ble den funnet i innsjøen Rengen i Sørlivassdraget i den nordtrønderske kommunen Lierne, men prøvefiske samme sted i 2005 ga ingen fangst.
Den finnes også i to vann på Vestlandet, Nesttunvatnet og Grimevatnet, etter ulovlig utslipp. Dette har ført til store ødeleggelser av det øvrige fiskelivet som var der.


Sosnowiec.
Sosnowiec er en by i det sørlige Polen, ved en sideelv til Wisła. Den ligger i sentrum av det store gruve- og industriområdet rundt Katowice («Det øverschlesiske industriområde»). Byen ligger i det schlesiske voivodskap, skjønt er historisk sett en del av Lille-Polen. Den har status som distriktsnivåby.


Sik.
Sik ("Coregonus lavaretus") er en fisk i laksefamilien, hovedsakelig utbredt på Østlandet og i de nordligste fylkene.
Siken hadde tidligere ikke ry på seg for å være en matfisk, men har i senere år både blitt oppdaget for sine kvaliteter, og har blitt mer populær. Særs egnet er den til røking.
Kjennetegn.
Siken har sølvblanke sider, mørk rygg og hvit buk. Halefinnen er dypt kløftet, og skjellene er ganske store. Munnen sitter ytterst på snuten, og er svakt overbitt. Hannen har vorter på hodet og ryggen i gytetida.
Vanligvis har siken færre enn 40 gjeller. Den kan bli opptil 70 cm lang og 8-10 kg tung, men blir sjelden tyngre enn 1 kilo. De ulike bestandene varierer sterkt i størrelse, ofte kan også ulike varianter opptre innenfor samme bestand. Den største sik som er tatt på sportsfiskeredskap i Norge, veide 4,15 kg. Rekorden ble satt 18.7.1968 i Femundselva av Julius Ytteborg.
Økologi.
Siken lever i innsjøer og store elver, enkelte kan vandre etter næring ut i brakkvann. I store innsjøer er det ofte flere gytebestander av sik som har liten eller ingen omgang med hverandre. De lever på forskjellige måter; såkalt "siksild" i større vannmasser, som beiter på krepsdyrplankton mens "bunnsik" er bunnlevere og spiser forskjellige bentiske virvelløse dyr. Stor sik tar også fiskeyngel.
Gytetiden er om høsten og vinteren, over fast bunn. De kan gyte både i elver og innsjøer, fra strandsonen og ned til nærmere 50 meters dyp. Yngelen klekkes om våren og er da ca 15 mm lang. Hvordan livet går videre varierer fra bestand til bestand, men vanlig størrelse når de blir kjønnsmodne er mellom 15 og 40 cm, da er de fra 2 til 10 år gamle.


Grudziądz.
Grudziądz (tysk "Graudenz") er en by i det kujaviskpommerske voivodskap i Polen ved elven Wisła, med 99 808 innbyggere (2007).
Historie.
Grudziądz (da kalt "Graudenc") fikk byrettigheter i 1291 og tilsluttet seg den prøyssiske konføderasjon i 1440. Mellom 1466 og 1772 tilhørte byen den polske krone som del av provinsen Det kongelige Preussen, som hadde stor grad av autonomi. Ved Polens første deling i 1772 ble byen annektert av kong Fredrik II av Preussen og ble slik samme år del av kongedømmet Preussen. I 1878 ble det bygget en bro over Wisła (tysk "Weichsel"), noe som bidrog til en rask industrialisering av Graudenz. Ved riksdagsvalgene i 1912 fikk polske kandidater 21 prosent av stemmene, mens Det tyske nasjonalliberale parti fikk 53 prosent.
Den 23. januar 1920 ble byen, som hadde en overveiende tysk befolkning (84 %), del av den polske republikk som ble etablert etter første verdenskrig.
Den 3. september 1939 erobret tyske militære styrker byen. Det tyske styret varte i fem år. Ved Grudziądz lå den tyske konsentrasjonsleiren "Graudenz" som var satellittleir under konsentrasjonsleiren Stutthof lenger nord. Under kampene vinteren 1945 ble over 60 prosent av Grudziądz lagt øde.


Sigurd Køhn.
Sigurd Eystein Køhn (født 6. august 1959, død 26. desember 2004 i Thailand) var en norsk saksofonist født i Kristiansand.
Han er kjent fra gruppene The Real Thing, studiogruppen Lava – som mottok Spellemannprisen i 1984 – og The Heavy Gentlemen med Knut Reiersrud og Paolo Vinaccia.
Han har også samarbeidet med blant andre a-ha, Dag Andersen og Jarle Vespestad, gitt ut et soloalbum, turnert med sin egen kvartett Sigurd Køhn Kvartett og turnert og gitt ut plate med prosjekter Køhn/Johansen sextet med Sigurd Køhn og Nils-Olav Johansen som frontfigurer.
Sigurd Køhn og hans 16 år gamle sønn Simen omkom i flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia i 2004 da de ferierte i Thailand. Køhn ble 45 år gammel.


Radom.
Radom er en distriktsnivåby i det sentrale Polen i det masoviske voivodskap ved elven Mleczna.
Byen ble grunnlagt i 1340. Som følge av de forskjellige delinger av Polen kom byen først under østerriksk, deretter russisk herrevelde, før det etter den første verdenskrigs avslutning i 1918 ble del av det nye Polen.
Byens industrielle base inkluderer lærarbeider, glass og kjemikalier.


Hymne til friheten.
__NOTOC__
«Hymne til friheten» (gr. Ὕμνος εἰς τὴν Ελευθερίαν, "Ýmnos is tin Eleftherían") er den greske og kypriotiske nasjonalsangen. Teksten er skrevet av Dionysios Solomos og melodien er komponert av komponisten Nikolaos Mantzaros. Solomos' dikt består av 158 firelinjede strofer, hvorav de 24 første utgjør nasjonalsangen. Vanligvis synges de 2 første strofene.


Włocławek.
Włocławek (tysk "Leslau") er en by med distriktsnivåstatus i det sentrale Polen ved elven Wisła. Den ligger i det kujaviskpommerske voivodskap og er av de største byene i Kujavia.


Nord-Aukra.
Nord-Aukra var frem til 1965 et herred i Møre og Romsdal.
Det oppstod 1. januar 1924 ved delingen av Aukra herred (jf. Sør-Aukra). Nord-Aukra bestod geografisk av dagens Aukra kommune samt Mordal krets i dagens Molde kommune. I 1964 ble Mordal krets i Nord-Aukra slått sammen med Molde, Bolsøy og deler av Veøy til Molde kommune. Det som var igjen av herredet skiftet navn til Aukra året etter.


Thrash metal.
Thrash metal er en undersjanger av heavy metal, og har sin opprinnelse fra starten til midten av 1980-tallet, hovedsakelig i USA og Tyskland, spesielt inspirert av store NWOBHM-band, spesielt Motörhead. Thrash metal-band fokusert på hastighet og aggressivitet, hvor riffingen sto i sentrum. Metallica, Slayer, Anthrax og Megadeth blir sett på som «The Big 4» ("de fire store") thrash metal-bandene.
Historie.
Bandet Metal Church fra Seattle spilte inn noen sanger som kan anses som begynnelsen på thrash metal i 1980–1981, men «The Beast Within» av Overkill fra New Jersey, spilt inn for første gang i 1981, regnes gjerne som den første virkelige thrash metal-låten. Denne ble spilt inn noen måneder før San Francisco-bosatte Leather Charm (senere kjent som Metallica) spilte inn sangen «Hit the Lights». Disse tidlige eksemplene på thrash metal var inspirert av britiske heavy metal-band som Judas Priest, Motörhead og Diamond Head, og amerikanske Riot, i tillegg til punk og amerikansk hardcore. En annen viktig inspirasjon er Venom. Venom ga ut debutalbumet "Welcome to Hell" i 1981 og "Black Metal" i 1982, som var noe helt nytt på denne tiden; en unik vri av Motörhead og ondskap. Mange amerikanske band, inkludert Metallica, Slayer, Exodus og Testament ser på Venom som en direkte inspirasjon.
I løpet av få år hadde flere nye thrash metal-band oppstått, både i inn- og utland. Rundt Metallicas hjemsted, San Francisco Bay Area, vokste den største thrash metal-scenen fram med blant annet Megadeth (etter at Dave Mustaine ble kastet ut av Metallica), Exodus, Testament, Heathen, Dark Angel og Death Angel. På østkysten, i New York, fulgte andre band i Overkills fotspor, inkludert Anthrax og Nuclear Assault. Her var bandene mye mer inspirert av punk rock, noe som skapte to litt forskjellige musikkstiler i San Francisco Bay Area og New York.
Noen av tidligste thrash metal-bandene utenfor USA (med suksess) var Destruction, Sodom, Tankard og Kreator fra Tyskland som alle startet innen 1984.


Safe as Milk.
"Safe as Milk", er Captain Beefheart (Don van Vliet) and the Magic Bands første album, utgitt 1967.
Van Vliet utviklet på denne tiden en egen visjon for sin musikk. Den skulle baseres på blues, spesielt den av Howlin' Wolf og John Lee Hooker, og konsentreres ned til det essensielle. Musikken skulle så underlegges og legeres med afrikanske og amerikanske ur-rytmer, men også med John Coltranes og Charles Mingus' frijazz. At han ikke kunne omsette denne visjonen på dagen er ikke så rart. Safe as Milk er derfor kanskje et av hans mindre eksperientelle album, i hvert fall sammenliknet med hans mest kjente album "Trout Mask Replica". Men også her finnes det uvanlige tekster og rytmer, som i «Abba Zaba».
Et mysterium som omgir albumet handler om "Herb Bermanns identitet, han sies være medautor på åtte av stykkene. Flere personer, blant andre John French, hevder å ha møtt Bermann. Andre sier at de har blitt introdusert til opp til tre forskjellige Bermann's av van Vliet. Andre hevder at van Vliet har fortalt at Bermann ikke eksisterer og at navnet var oppfunnet for å lure plateselskapet.
Nyutgivelse.
I oktober og november 1967 etter at dette albumet hadde blitt utgitt gikk bandet i studio for å gjøre innspillinger for et nytt album. Av forskjellige grunner ble det aldri utgitt. I 1971 ble fire av disse sporene utgitt som albumet "Mirror Man", resten ble lagret i arkivet. I 1999 ble "Mirror Man" utgitt som CD med tittelen "The Mirror Man Sessions" sammen med de fleste ferdige innspillingene fra arkivet. Da det ikke var plass til alle er «Korn Ring Finger» tatt med som bonusspor på "Safe as Milk" sammen med noen alternativversjoner av andre spor fra disse opptakene.
Sporliste.
Sporene 1 og 11 er arrangert av Ry Coder.
Alle spor er av Van Vliet.


Gravesham.
Gravesham er et administrativt distrikt i Kent, England. Administrasjonssenteret er Gravesend.
Navnet Gravesham er først belagt i "Domesday Book" (1086), antagelig som en feilstaving av Gravesend. Da distriktet ble opprettet i 1974 valgte man å bruke denne feilaktige formen på distriktet, noe som har vakt en del undring.


Batumi.
Batumi (georgisk: ') er en georgisk by ved Svartehavet bare 20 km fra den tyrkiske grensen. Den er hovedstad for den autonome republikken Adsjaria. Byen er viktig siden den var siste stopp på transkaukasusbanen og utskipningshavn for olje fra oljefeltene rundt Baku.
Batumi ligger på samme sted som en tidligere gresk koloni "Batis". De første moderne kildene nevner at byen var befestet i løpet av 1000-tallet. Området var da under georgisk kontroll frem til 1500-tallet, da det ble avstått til det osmanske imperiet. I 1878 ble byen avstått til Russland som følge av San Stefano-traktaten.
Etter tsarens fall rykket først tyrkiske styrker inn i april 1918. Fulgt av britiske styrker i desember samme år. De britiske styrkene okkuperte Batumi frem til juli 1920.
Batumi er et populært turistmål, særlig i sommermånedene, på grunn av stranda og de mange utestedene.


Ferdinand Foch.
Ferdinand Foch (født 2. oktober 1851, død 20. mars 1929) var en fransk offiser. Under første verdenskrig ble han sjef for de vest-allierte styrkene.
Foch ble født i Tarbes og sluttet seg til den franske hæren i 1870 som infanterist. Han deltok under den fransk-prussiske krigen. I 1871 ble han opptatt ved det franske militærakademiet og ble artillerioffiser i 1873.
Han gav ut boken "«Des Principes de la Guerre»" («Krigens prinsipper») i 1903 og "«De la Conduite de la Guerre»" i 1904. I starten av første verdenskrig var han sjef for det franske XXX-korpset.
Foch stoppet den tyske fremrykningen under storoffensiven våren 1918 ved det andre slaget ved Marne i juli 1918. I juli 1918 ble Foch gjort til feltmarskalk, og det var han som tok imot den tyske overgivelsen i november 1918. Hans dom over Versaillestraktaten var: «Dette er ikke en fred. Det er en 20 års våpenhvile!» Tiden skulle gi ham rett.
I etterkrigstiden tjenestegjorde han for den polske hæren i den polsk-sovjetiske krigen.
Det franske hangarskipet "FS Foch" er oppkalt etter ham.


FS «Foch».
FS «Foch» (R 99) var et fransk hangarskip bygget i 1960, det var søsterskip til FS Clémenceau. Etter 37års tjeneste ble Foch i 2000 solgt til den brasilianske marinen og omdøpt "São Paulo".
Hun var det andre skipet oppkalt etter marskalk Ferdinand Foch. Det første var en tyngre krysser, som ble satt inn i tjeneste i 1932 og ble senket i 1942 i Toulon.


Piła.
Piła (IPA, tysk "Schneidemühl") er en by i den nordvestre delen Polens med innbyggere (2011). Byen ligger i det nordlige storpolske voivodskapet og er administrasjonssentret i Piła fylke ("powiat pilski"). Piła ligger ved elva Gwda og er et viktig vei- og jernbaneknutepunkt. Den er særlig kjent for sine parker og nærliggende skoger. Historisk hører byen til området Krajna, mellom to store historiske regioner: Pommern og Stor-Polen.
Piła ble grunnlagt i 14. århundre som ei lita bygd og har fått Magdeburg-byrettigheter før året 1449. Bystatusen sin har blitt bekreftet av Sigismund I av Polen i 1513. Etter Polens første deling i 1772 ble byen annektert av Preussen. I 1945 ble Piła erklært festningby. Større deler av byen hadde blitt ødelagt under den 2. verdenskrigen. Mellom 1975 og 1998 var Piła administrasjonssentret i Piła voivodskap.
Navn.
Det polske navnet til byen betyr «sag» og knyttes til Piłas geografiske plassering i en elvedal mellom skoger. "Schneidemühl", det tyske navnet som betyr «sagmølle», er sannsynlig avledet fra direkt tolkning av det polske stedsnavnet.
Topografi.
Piła ligger ved elva Gwda, mellom Wałcz- og Krajna innsjøområdene. Den er omgitt av furuskoger og høyland formet av isbre.
Historie.
Piła ble grunnlagt i 1380 som en liten landsby med Magdeburg-rettigheter. Den begynte snart å vokse, og ble Opaliński-familiens private by. I 1480 avstod Maciej Opaliński byen til Kasimir IV av Polen. I 1513 fikk den sine byrettigheter fornyet av Sigismund I av Polen. I det 16. århundre ble byen leid av familiene Bniński og Górka. I 1605 gav Sigismund III av Polen byen til sin andre kone Konstante av Østerrike.
I 1772 ble Piła invadert og annektert av Preussen, like etter Polens første deling. I 1806 ble den gjenerobret av Hertugdømmet Warszawa, med ble avstått til Preussen igjen etter Wienerkongressen i 1815. Polsk språk ble forbudt i undervisning og byen opplevde en betydelig tysk innvandring. Frem til 1846 tilhørte Piła Storhertugdømmet Poznań, som da ble omdøpt til Provinsen Posen, og ble del av Tyskland etter 1871. I tråd med germaniseringspolitikken til Preussen og Tyskland ble bynavnet forandret til "Schneidemühl" i 1874. Under andre verdenskrig ble 75 % av byen ødelagt, og nesten 90 % av den historiske gamlebyen lå i ruiner. Etter Potsdamkonferansen i 1945 ble byen igjen del av Polen under navnet Piła.


Trollstigvegen.
Trollstigvegen (ofte kalt Trollstigen eller bare Stigen) er et veistykke på fylkesvei 63 i Rauma kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Trollstigveien forbinder Valldal på Sunnmøre med Åndalsnes og Romsdalen, og var inntil tunnelene mellom Linge og Overå på riksvei 650 åpnet i 1975, Valldals eneste fergefrie veiforbindelse. I høysesongen passerer på det meste 3000 kjøretøy på en dag, mens gjennomsnittet for juli 2012 var 1860 kjøretøy daglig. I juni, juli og august 2012 passerte til sammen 130.000 kjøretøy.
Trollstigveien ble åpnet av kong Haakon VII den 31. juli 1936, etter en anleggsperiode på åtte år, og går i sikksakk fra innerst i Isterdalen opp til Stigrøra. Veien ble anlagt etter omtrent samme trasé som en eldre sti, kalt Kløvstien, som er restaurert og skiltet/merket som fotsti. Det er elleve hårnålssvinger på Trollstigvegen, hver med en radius på cirka 10 meter, og det er bro like under den 180 meter høye Stigfossen. Ved stor vannføring i fossen står vannspruten inn over broen. På grunn av hyppige steinras og etterfølgende ødeleggelser på kjørebanen, ble en strekning nederst i Trollstigen lagt om i 2005. Dette omfattet tredje og fjerde sving nedenfra (se bilder). Samtidig måtte det bygges to nye broer over elven. Veiens høyeste punkt er Alnesreset, 850 meter over havet, på Alnesreset sto tidligere vertshuset "Trollstigheimen", som ble tatt av et stort snøras i 1963. Et nytt serveringstilbud ble etablert på Stigrøra i 1979, dette ble revet i forbindelse med oppgraderingen som ble innviet 16.juni 2012.
Veistrekningen er vinterstengt og er vanligvis åpen fra medio mai og til snøen faller om høsten.
Omkranset av fjelltopper.
Vegen er omkranset av flere fjell på godt over 1 000 meter. Mest kjent er Stigbotnhornet og Bispen. Litt lengre nordvest reiser Dronninga og Kongen seg. Litt lenger mot nordøst er de berømte Trolltindene med Trollklørne og baksiden av Trollveggen.
Merket sti til toppen av Trollveggen (Bruraskaret) begynner på Stigrøra. På toppen av Stigrøra er en rekke hytter. Mange har vært brukt som souvenirkiosker.
Nasjonal turistvei.
Trollstigvegen er en av Norges best besøkte turistattraksjoner. Med 535.250 besøkende (2005) er den landets nest best besøkte naturbaserte turistattraksjon og den tredje best besøkte totalt.
Veistrekningen Geiranger – Trollstigen ble somrene 2005-2008 opprustet for å ta imot et stort antall turister. Veien er en av 18 utvalgte veistrekninger i "Turistvegprosjektet" til Statens Vegvesen, og det er meningen at veien skal få status som Nasjonal turistvei. Prosjektet har «Trygt og vakkert» som motto, og alle stoppesteder og rasteplasser skal harmonere med naturen og landskapet. Utsiktspunktet "Trollstigfoten" nederst i Trollstigen er utvidet. På Stigrøra er det bygget et nytt turistsenter med kafé og souvenirutsalg. De tradisjonelle små hyttene som har drevet med souvenirutsalg vil bli revet når det nye senteret åpner sommeren 2012. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa foretok åpningen av Nasjonal turistvei Geiranger-Trollstigen 16.juni 2012. "Dette er eit monument som blir ståande som historisk inn i framtida", sa Kleppa om det nye besøkssenteret på Stigrøra. I 2012 fikk det nye anlegget på Stigrøra pris av Norsk Betongforening og Norske arkitekters landsforbund for "betong brukt på framifrå vis miljømessig, estetisk og teknisk".


Skawa.
Skawa er en sideelv til Wisła i Polen. Den har sitt utløp ved landsbyen Spytkowice, 12 km vest for den lille byen Rabka Zdrój i Beskidene. Ved dens bredd ligger småbyene Jordanów, Maków Podhalański, Sucha Beskidzka, Wadowice og den noe større Zator, før den etter 78 km tømmer seg i Wisła.


Bug (elv).
Bug, eller Vestre Bug, hviterussisk: "Захо́дні Буг"; russisk: "За́падный Буг"; ukrainsk: "Західний Буг") er en østeuropeisk elv som begynner i Ukraina og renner ut i Narew i Polen. Det mer presise navnet "Vestre Bug" tjener til å skjelne den fra "Søndre Bug" i Ukraina.
Elvens navn uttales på hviterussisk og ukrainsk "Buh", på polsk, russisk og andre språk "Bug".
Elven begynner i det sentrale Vest-Ukraina og danner i sitt midtre løp grensen mellom Polen og Hviterussland. Inne i Polen ender den i Zegrze-sjøen som er oppdemmet del av Narewelven.
Bug er 772 km lang (hvorav 587 km i – eller langs – Polen) og er den fjerde lengste elven i Polen. Den drenerer et område på 39 420 km² (hvorav 19 284 km² i Polen).
Blant byene som ligger ved Bug, er Volodymyr-Volynskyj, Wlodawa, Brest (også kjent som Brest-Litovsk; hviterussisk: "Брэст"; polsk: "Brześć Litewski", "Brześć nad Bugiem"), Terespol, Drohiczyn, Wyszkow og Serock.


Atlanterhavsveien.
__NOTOC__
Atlanterhavsveien er en Nasjonal turistvei på Nordmøre i Møre og Romsdal.
Opprinnelig var atlanterhavsveien et 8274 meter langt veistykke på fylkesvei 64 mellom Vevang i Eide og Kårvåg i Averøy som avløste fergesambandet mellom Ørjavik og Tøvik i de to kommunene 7. juli 1989. Dette anlegget består blant annet av åtte broer på til sammen 891 meter og går over en hel del holmer og skjær. Veien kostet 122 millioner 1989-kroner og var delvis bompengefinansiert. Bommen ble fjernet i juni 1999.
Traseen langs fylkesvei 64 ble opprinnelig planlagt for jernbane tidlig på 1900-tallet, men den ideen ble skrinlagt for godt i 1935. Planlegging av veistrekningen kom i gang på 1970-tallet. Byggingen startet 1. august 1983. Senere har turistveien blitt utvidet, slik at den idag går mellom Bud i Fræna og Kårvåg, traséen følger fra vest mot øst,, og.
Atlanterhavsveien er landets åttende best besøkte naturbaserte turistattraksjon (2004) med 283 500 besøkende. Veistrekningen er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.
Priser.
I september 2005 ble Atlanterhavsveien kåret til Århundrets byggverk 1905–2005. Den har også blitt kåret til verdens fineste bilvei av den britiske avisen The Guardian.


Kaperfart.
Ostindiafareren «Kent» i kamp i oktober 1800 mot «Confiance», et kaperfartøy under kommando av franskmannen Robert Surcouf, etter maleri av Ambroise Louis Garneray (1783–1857)
Kaperfart, kaperi eller kaperkrig er sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn som prise. En kaper var betegnelsen både på en privat båt som var utstyrt med våpen for slik virksomhet og på kapteinen om bord. Kaperfart foregikk hovedsakelig fra 1600-tallet til omkring midten av 1800-tallet.
Historikk.
Kaperen fikk utstedt kaperbrev av den krigførende stats regjering som legitimerte virksomheten og gav en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (med dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater, og skillet kunne være uklart. Pirater ble imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og de betraktet selv alle skip som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid immunitet fra landet de fikk kaperbrev fra, og de ble betraktet som krigsfanger dersom de skulle de bli tatt i forvaring av styrker fra et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «gentlemanpirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten kaperbrev.
Før internasjonale lover og regler var blitt avtalt mellom de europeiske nasjonene, var det ingen faste regler for hvordan mindre internasjonale interessekonflikter skulle behandles. Kapervirksomhet ble derfor benyttet som et virkemiddel i disse konfliktene, uten at de stridende parter nødvendigvis gikk til full krig. Regjeringen i et land utstedte et kaperbrev for en skipsreder eller kaptein som tillot ham å bevæpne et skip for å angripe fiendtlige mål. Dette brevet ga rett til pirataktivitet mot fiendtlige nasjoners skip og havner mot at utstedernasjonen mottok en del av byttet.
Historiens mest berømte kaperkaptein var engelskmannen Sir Francis Drake, som var svært suksessfull på vegne av dronning Elizabeth I. I 1595–1596 opererte han også sammen med Sir John Hawkins og Sir Thomas Baskerville i Karibia.
De berømte Barbareskpiratene som opererte fra Nord-Afrika og i Middelhavet var kapere, og det samme var de maltesiske korsarene som hadde tillatelse fra Sankt Johannes-ridderne.
Tillatelsen var anerkjent ved konvensjon, og De forente staters konstitusjon av 1787 autoriserte kongressen til å utstede brev med tillatelse til kaperfart, hvilket betydde at en kaperfarer ikke teknisk sett kunne bli dømt for piratvirksomhet. Denne nisjeloven kunne ikke alltid berge alle dem det angikk, ettersom situasjonen man ble fanget i, eller hva man hadde gjort, avgjorde om man var en pirat eller drev lovlig kaperfart. Den unge nasjonen USA hadde da drevet ‘lovlig’ piratvirksomhet i flere år.
I Norden ble kaperfart også brukt i krigføring, spesielt under store nordiske krig, da blant annet Lasse Gatenhielm var svært aktiv på svensk side og ble adlet for sin innsats. Under krigen med Storbritannia 1807-14 kunne norske kystskippere løse "kaperbrev" som ga rett til å kapre fiendtlige skip.
De europeiske landene avsto fra kapervirksomhet ved Parisdeklarasjonen i 1856. Andre land, deriblant USA, ga avkall på kaperfart under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907.
Kaperbåtene.
Kaperbåtene var av høyst varierende størrelse, fra 2 1⁄2 til 50 lester. Bestykningen kunne variere fra én til ti kanoner.
Kaperfart i Norge, eldre tid.
I Norge er Alv Erlingsson (den yngre) kjent for sin aggressive piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip og provoserte fram Norges krig med Danmark i 1289.
5. april 1710, under den store nordiske krig, utstedte kong Frederik IV den første forordning om kapere og kaperfart. I følge denne kunne kaperbrev utstedes av borgermester eller president i Fredrikstad, Christiania, Christianssand, Bergen og Trondhjem. Forordningen kom i forbindelse med Den store nordiske krig.
I en periode på nesten to år, fra 6. april 1711 til 27. februar 1713, ble 21 skip oppbragt til Kristiansand og prisedømt. Orlogsfartøy hadde tatt 2 av disse. Det er dokumentert at skip ble oppbrakt så langt fra norskekysten som i farvannene ved Island. I alt vesentlig dreide prisene i denne perioden seg om jernlastede skip fra Sverige.
Kaperfart i Norge, 1807-1814.
Kaperfarten spilte en stor rolle også under den såkalte Kanonbåtkrigen mot Storbritannia fra 1807 til 1814, spesielt på Skagerrakkysten. Omlag 70 kaperbåter ble utrustet bare i Kristiansand. I hele Norge ble 322 båter, med besetninger fra 20 til 70 mann, utrustet for kaperfart. Man anslår at omkring 450 skip ble kapret og tatt inn til Norge i krigsårene, 300 av dem ble ført til Kristiansand hvor priseretten for hele Christiansand Stiftamt var lokalisert. Priseretten behandlet saker for hele kyststrekningen fra Karmøy i vest til Risør i øst. Priseretten i Christiansand var hardt belastet og det kunne gå lang tid før sakene var avgjort, i mellomtiden måtte de kaprede skipene og deres mannskaper vente.
I 1809 var den senere amerikanske presidenten John Quincy Adams på vei til St. Petersburg som USAs ambassadør til Russland, utenfor sørlandskysten ble fartøyet hans først forsøkt kapret, når det ble klart at det var et nøytralt skip med en diplomat ble kapringsforsøket tilsist avbrutt. Mange av hans landsmenn hadde opplevd det samme, de ble kapret og i motsetning til Adams som kom fri ved sitt diplomatpass. Så måtte de vente i måneder og år på priserettens avgjørelse. Da Adams skip kom til havn i Christiansand lå det 36 amerikanske skip med rundt 400 amerikanere ombord som ventet på priserettens behandling.
Det finnes også mange historier om norske sjøfolk som havnet i «prisonen» i England etter mislykkede kaperforsøk. Over 80 kaperfartøy ble tatt av britiske krigsskip og rundt 1500 norske kapergaster endte i krigsfangenskap i Storbritannia.


Greatest Hits (Queen).
Det har blitt utgitt tre forskjellige utgaver av "Greatest Hits" fra det britiske rockebandet Queen.
Elektra Records.
Den første "Greatest Hits" ble utgitt av plateselskapet. Den ble utgitt i 1981, kun i Storbritannia, og ble det landets mestselgende plate noensinne, men ble utsolgt. I 1994 ble den utgitt igjen av Parlophone, men med tre ekstra sanger.
Hollywood Records.
I 1992 ble "Greatest Hits" utgitt av Hollywood Records i USA, og var ment som et tillegg til "Classic Queen".
Parlophone.
"Greatest Hits" fra Parlophone, utgitt i 1994, var for det meste en gjenutgivelse av Elektra-utgivelsen fra 1981, men hadde noen ekstra sanger, som ga totalt 17 sanger, og regnes sammen med Greatest Hits II som den definitive Queen-samlingen.


Hans Rev.
Hans Rev, også kalt Hans Reff (født ca 1489 i Danmark, død 1545) var kannik i Nidarosdomen og ble i 1525 katolsk biskop av Oslo. Ved reformasjonen måtte han gå av. Han tok kongens parti under den politiske striden og overlot formelt Oslo bispedømme med alle sine eiendommer til Christian III. Kongen lot ham komme tilbake som kirkelig leder og han ble slik den første lutherske biskop. Han var den eneste blant de norske biskoper som gikk over til den nye lære.
Mellom 1541 og 1545 ble han kongelig embedsmann og titulert "superintendent" (som titulatur forløper for den lutherske bispetittel i Norge) for Oslo bispedømme, som da var blitt sammenslått med det gamle Hamar bispedømme.
Rev, Hans
Rev, Hans
Rev, Hans
Rev, Hans


Nida (elv).
Nida er en elv i det sentrale Polen, en bielv til Wisla med en lengde på 151 km og et dreneringsområde på 3.865 km².


Rega.
Rega er en 199 km lang polsk elv som renner ut i Østersjøen. Den renner gjennom det nordøstre område av Polen som i tysk tid ble kalt "Pommern". Elven drenerer et område på 2672 km².


Kansas Bureau of Investigation.
Kansas Bureau of Investigation (KBI) er en politietat i den amerikanske delstaten Kansas med ansvar for etterforskning av alvorlige lovbrudd på delstatsnivå, kriminaltekniske laboratorietjenester og strafferettslige datasystemer.
KBI ble opprettet i 1939 for å bekjempe den økende mengden og kompleksiteten av lovbrudd generelt og bankran spesielt.
Etaten er underlagt generaladvokatens kontor og er inndelt i fem divisjoner: Feltetterforskning, Spesialoperasjoner, Kriminalteknisk laboratorium, Strafferettslige informasjonstjenester, og Administrasjon.


Colorado Bureau of Investigation.
Colorado Bureau of Investigation (CBI) er en er en politietat i den amerikanske delstaten Colorado med ansvar for etterforskning av alvorlige lovbrudd på delstatsnivå, kriminaltekniske laboratorietjenester og strafferettslige datasystemer.
CBI ble opprettet i 1967 som en etat under generaladvokatens kontor. CBI er idag underlagt departementet for offentlig trygghet. Etaten tilbyr kriminaltekniske laboratorietjenester; forvalter delstatens strafferegister, våpenregister og registeret over seksualforbrytere; og etterforsker organisert kriminalitet, brudd på hasardlovgivningen og rømte forbrytere.


Somebody to Love.
«Somebody to Love» er en Queen-sang skrevet av Freddie Mercury, fra plata "A Day at the Races". Som hiten fra den forrige plata "A Night at the Opera", «Bohemian Rhapsody», tar denne sangen i bruk avanserte metoder med å multiplisere Mercurys stemme, men denne gangen for å imitere et gospelkor.
Under Freddie Mercurys minnekonsert var det George Michael som sang denne sangen med Queen, med et gospelkor som bakgrunnssangere. Han har sagt at han synes det var så fantastisk at da han lot bare publikum synge ordet «love» på sangens høydepunkt, hadde alle 72 000 publikummerne den samme synkende skalaen som Mercurys originalsang hadde.


Tennessee Bureau of Investigation.
Tennessee Bureau of Investigation (TBI) er en politietat i den amerikanske delstaten Tennessee med ansvar for etterforskning av alvorlige lovbrudd på delstatsnivå, kriminaltekniske laboratorietjenester og strafferettslige datasystemer.
TBI ble opprettet 14. mars 1951 som følge av et grufullt mord i desember 1949. Mordet vekket avsky hos folk i hele regionen og det ble fremmet krav om et uavhengig etterforskningsorgan på delstatsnivå.
TBI er organisert i fem hoveddivisjoner: Kriminaletterforskning, Narkotikaetterforskning, Kriminaltekniske tjenester, Informasjonssystemer, og Administrasjon.


You're My Best Friend.
«You're My Best Friend» er en energisk, «poppy» Queen-sang skrevet av John Deacon, først utgitt på plata "A Night at the Opera" fra 1975. Sangen dukket også opp på platene "Greatest Hits" (1981) og "Classic Queen" (1992). Den ble skreve til Deacons kone Veronica, og det er Deacon som spiller elektrisk piano.


I'm in Love with My Car.
«I'm in Love With My Car» er en sang av det britiske rockebandet Queen. Den er skrevet og sunget av trommeslageren Roger Taylor, og er en av de mest kjente han har skrevet for Queen. Den er sang nummer 3 på albumet "A Night at the Opera" fra 1975, 3 minutter og 5 sekunder lang.
Den var opprinnelig en spøk, i det minste ble den ansett å være det av Brian May da han hørte et demo-opptak av den. På dette opptaket spiller Taylor selv gitar ("red special"), mens Brian May tar seg av dette på senere opptak. Roger Taylor sang alle lead vocals, og fikk dermed demonstrert sin kontratenor. Billydene på slutten av sangen stammer fra Taylors bil på den tiden, en Alfa Romeo. Sangen er tilegnet John Harris, en av bandets roadies, som hadde inspirert Taylor til å skrive teksten. Hans Triumph TR4 skal ha vært «hans livs kjærlighet».
Da den første singelen fra albumet skulle slippes ba Taylor Freddie Mercury som skrev sangen på A-siden (Bohemian Rhapsody) å sette «I'm in Love With My Car» på B-siden, fordi han var så glad i den. Det sies at han stengte seg selv inne i et skap inntil Mercury aksepterte. Denne avgjørelsen kom til å gi bandet et internt problem, Taylors nummer var bare en B-side, men det genererte like mye royalties som A-siden gjorde.
Sangen ble ofte spilt på konserter i perioden 1977-'81. Taylor sang og spilte trommer, mens Mercury spilte piano. Roger Taylor gjorde covere av sangen under solokonserter og konserter med The Cross. Under disse spilte han gitar istedenfor trommer.
Den har blant annet blitt brukt i reklamer for bilmerket Jaguar.


'39.
«'39» er en sang av det britiske rockebandet Queen, fra deres suksessplate "A Night at the Opera". Den er en folk-sang skrevet og sunget av gitarist Brian May, spilt med akustisk gitar. Bassist John Deacon spiller kontrabass på denne sangen.
Sangen er science fiction-inspirert, og handler om en mann som drar fra jorda for å kolonisere nye verdener, og på grunn av hva Einsteins relativitetsteori går ut på (at jo nærmere man kommer lysets fart, jo saktere går tida). Så det som for ham bare er ett år, er hundre år på jorda, så når han kommer tilbake er alle han var glad i døde, men etterkommerne deres lever videre.
Imidlertid har sangen enkelte steder hentydninger til frivillige som seiler over havet til kampene i 2. verdenskrig. Brian baserte sangen på en historie av Herman Hesse kalt «The River». Bassist John Deacon spiller kontrabass på denne sangen.
Den ble sluppet som en B-side til «You're My Best Friend». Bassist John Deacon spiller her el-piano i tillegg til bass.


Riksadvokat.
En riksadvokat eller generaladvokat (engelsk: "chief prosecutor" e.l. i noen land "attorney-general" i enkelte land er "attorney-general" det samme vi i Norge kaller justisminister, tysk "Generalbundesanwalt") er den øverste juridiske embetsmannen i en stat eller del av en stat.
For riksadvokatembedet i Norge, se Norges riksadvokat.
I Tyskland er Generalbundesanwalt påtalemyndighetens øverste representant ved de føderale domstolene. Etaten står under det føderale justisdepartementets tilsyn.
I Australia er den føderale generaladvokaten kronens høyeste rettsembedsmann og medlem av kabinettet. Generaladvokaten er sjef for justisdepartementet og minister med ansvar for politi, juridiske saker og den australske sikkerhetstjenesten.
I Canada er den føderale generaladvokaten og justisministeren kombinert i ett embede på kabinettnivå. Som generaladvokat er han kronens høyeste rettsembedsmann, og som justisminister er han beskjeftiget med justispolitikk og politiske beslutninger i forhold til rettsvesenet.
I England og Wales er "generaladvokaten for England og Wales" den høyeste rettsembedsmann i England og Wales, og gir råd og representerer kronen og offentlige etater i retten. Det er egne generaladvokater for hertugdømmene Cornwall og Lancaster.
I Amerikas forente stater er den føderale generaladvokaten medlem av kabinettet(statsråd) og, som sjef for justisdepartementet, regjeringens øverste rettsembedsmann. De amerikanske delstatene har også generaladvokater med tilsvarende oppgaver.


Seven Seas of Rhye.
«Seven Seas of Rhye» sies å være en referanse til de syv gode årene i Bibelen, men det er antagelig mer kjent for å være en sang av det britiske rockebandet Queen, skrevet av bandets vokalist og frontmann Freddie Mercury. Sangen er den siste på plata "Queen II" fra 1974, men er også inkludert – på et uferdig stadium – på bandets første plate, "Queen".


At the Beeb.
"Queen at the Beeb" er en vinyl og CD av det britiske rockebandet Queen. Den ble også utgitt i USA i 1995 under tittelen "Queen at the BBC".
Den ble innspilt i to omganger for BBC Radio 1s program «Sound of the 70s». De første fire sporene ble innspilt 5. februar 1973, og resten 3. desember 1973.
Alle sporene var på plata "Queen", utenom «Ogre Battle», som kom på "Queen II".


Guantanamo Bay Naval Station.
Guantánamo Bay Naval Station ligger på Cuba
Guantanamo Bay Naval Station (offisiell forkortelse NAVSTA GTMO, på folkemunne ofte kalt Gitmo) er en amerikansk marinebase i Guantánamobukta på Cuba. Marinebasen har eksistert siden 1898, som følge av den spansk-amerikanske krig da Cuba ble et protektorat under USA og oppnådde nasjonal selvstendighet i 1902. Siden 2001 er basen blant annet blitt benyttet som leir for fanger pågrepet under krigen mot terrorisme.
Historie.
Marinebasen kom i kjølvannet av Paris-avtalen mellom USA og Spania i 1898 og ble forankret i det såkalte Platt-tillegget. Det ble foreslått av senator Orville Platt i februar 1901 og undertegnet av president William McKinley samme år. Platt-tillegget satte vilkårene for at USAs okkupasjonstropper skulle trekke seg ut av Cuba etter den spansk-amerikanske krig. Et av flere vilkår var at Cuba skulle leie ut Guantanamo til amerikansk marinebase. Leiekontrakt ble inngått i 1903 på ubestemt tid.
Platt-tillegget ble erstattet i 1934 av en ny avtale som et ledd i president Franklin D. Roosevelts «god nabo-politikk» overfor Latin-Amerika. Leien av Guantánamo fortsetter i dag i henhold til denne avtalen, og vil i henhold til avtalen fortsette til evig tid så lenge som ikke "begge" parter blir enige om noe annet.
President Fidel Castro og dagens cubanske regjering har forkastet avtalen på bakgrunn av artikkel 52 i Wien-konvensjonen om traktatretten av 1969. Konvensjonen går blant annet ut på at avtaler mellom stater ikke kan inngås under tvang eller trusler om tvang. Dagens cubanske myndigheter mener at USA brukte trusler i 1903 mens USAs myndigheter hevder det motsatte. Likevel er det kommet sterke signaler fra latin-amerikanske statsledere og amerikanske eksperter, at USAs avtale med Cuba ikke kan anses som gyldig. I praksis blir derved Guantanamo et okkupert område. Derimot, er kontrakten av 1903 eldre enn Wien Konvensjonen av 1969, og det kan antaes at Wien Konvensjonen er irreversibel.
Camp X-Ray og Camp Delta.
Fanger som ankommer Camp X-Ray i Guantánamo-fangeleiren, januar 2002
Siden 2001 er basen blitt benyttet som leir for fanger pågrepet under krigen mot terrorisme. Den 20. januar 2002 publiseres bilder fra "Camp X-Ray" som opprører folk over hele verden, og fører til anklager om at USA benytter grove forhørsmetoder og tortur ved denne leiren. Amnesty International sier at forholdene i leirene faller langt under internasjonale - og amerikanske - minimums-standarder for behandling av fanger, og at fangene blir utsatt for tortur og mishandling. FN sier i en at USAs behandling av fanger som er tatt i Afghanistan og brakt til Guantánamo bryter med folkeretten.
Siden januar 2002 har kun "Den Internasjonale Røde Kors Komiteen" fått lov til å besøke fangene og kartlegge forholdene der, gjengitt hos Amnesty. For å få tilgang til leiren inngikk Røde Kors en avtale med USAs myndigheter om ikke å uttale seg offentlig om det de eventuelt avdekker av brudd på internasjonale konvensjoner for fangebehandling. Eventuelle brudd skulle kun rapporteres internt til USAs myndigheter. I 2003 brøt imidlertid lederen for Røde Kors sin Washington-avdeling, Christophe Girod, denne avtalen, og gikk offentlig ut og kritiserte behandlingen av fangene.
De fleste av de som sitter i fengsel på Guantánamo, er fengslet uten tiltale. På det meste i 2003 ble det holdt 680 fanger fra rundt 40 ulike land, inklusive 9 personer fra Storbritannia. I en rapport fra desember 2006 rapporterte Global security at det var 395 fanger på Guandtanamo-basen.


Stiff Little Fingers.
Stiff Little Fingers er et nord-irsk punkband etablert i 1977. Bandet hadde mye innvirkning på andre punkband.


Greatest Hits II (Queen).
"Greatest Hits II" er et samlealbum fra det britiske rockebandet Queen, utgitt i 1991. Den ble utgitt mindre enn en måned før vokalist Freddie Mercury døde.


Baal.
Baal eller Ba'al (arabisk: بعل, uttalt [ˈbaʕal]) (hebraisk: בעל, uttalt [ˈbaʕal]) er en nordvest-semittisk ærestittel som betyr «herre» eller «mester», og som ble benyttet for en rekke guder som var beskyttere av byer i Levanten eller Midtøsten. Baal var beslektet med akkadiske Bēlu.
Baal kan derfor referere til en hvilken som helst gud, eller til og med til jordiske myndighetspersoner; i en del tekster er det benyttet som en erstatning for Hadad, en semittisk gud for regn, torden, fruktbarhet og jordbruk, og herre av himmelen. Ettersom det bare var prester som kunne uttale det guddommelige navnet "Hadad" ble Baal, som høflig tiltaleform, benyttet isteden.
I Bibelens Gamle testamente er det flere referanser til «Baal», men det er få av dem, om noen, som viser til Hadad (en øverste gud over en samling av andre guder i himmelen). I stedet referer Baal til et hvilket som helst antall av lokale ånder eller guddommer som ble dyrket via kultbilder, hver av dem kalt for "ba'al", og vurdert i den hebraiske Bibelen i sammenhengen av en falsk gud.
Guddommer kalt for Ba'al og Ba'alath.
Ettersom det er mer enn en gud som bar tittelen «Ba'al» og mer enn en gudinne som bar tittelen «Ba'alat» eller «Ba'alah», er det kun sammenhengen i en tekst som kan indikere hvilken gud eller gudinne en særskilt inskripsjon eller tekst henviser til. Selv om guden Hadad (eller Adad) var særlig trolig å bli referert til som Ba'al, var Hadad langt fra den eneste guden som hadde denne tittelen. I det kanaanitiske "panteon" var Hadad sønn av El, som en gang hadde vært den fremste guden i dette panteonet.
Baal i Ugarit.
Oldtidsbyen Ugarit i Syria hadde sin storhetstid fra 14.-12. århundre f.Kr.. Deres Baal hadde fellestrekk med de øvrige Midtøsten-mytologiene. I ugarittisk mytologi er Baal en regngud, tordengud og fruktbarhetsgud. Hans kvinnelige motstykke var Athtartu. Baal var sønn av vegetasjonsguden Dagan. Baal utfordrer og overtar makten fra skaperguden El. Flere av mytene om Baal forteller at landet blir brent og ufruktbart dersom Baal ikke står på himmelen slik han skal, og gjør det han skal gjøre.
Ba'al av Tyr.
Melkart er sønn av El i den fønikiske triaden av tilbedelse. Han var guden for byen Tyr og ble således kalt for "Ba'al av Tyr". Første Kongebok 16:31 i "Bibelen" vedrører at Akab, konge av Israel, giftet seg med Jesabel, datter av Etba’al, sidonernes konge, «og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham. I det Ba’al-templet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Ba’al. Akab laget også en Asjera-pæl...» Kulten til denne guden var framtredende i Israel fram til regimet til Jehu, som fikk avsluttet den.
En del forskere fastholder at det er usikkert om «Ba'al», «herren», referer til Melkart i "Første Kongebok". De peker på at Hadad også ble dyrket i Tyr. Imidlertid vil denne posisjonen fremme muligheten av at Hadad og Melkart er den ene og samme guden, kun med forskjellige navn i forskjellige språk og kulturer: Hadad som kanaanittisk og Melkart som fønikisk. Begge gudene hevdes å være sønn av El, og begge innehar den samme sekundære posisjonen i panteonene i begge kulturer, noe som ytterligere indikerer at det kan være snakk om den samme guddommen.
Den jødiske historiker Josefus hevder at Jesabel «bygde et tempel for guden til tyrianerne, som de kalte Belus», noe som referer til Baal av Tyr.
Ba'al av Kartago.
Dyrkelsen av Ba'al Hammon blomstret i den fønikiske kolonien Kartago. Ba'al Hammon var den øverste guden til kartagerne. Han er generelt identifisert av moderne forskere som enten den nordvest-semittiske guden El eller med Dagon, og generelt identifisert av antikkens grekere, ved "interpretatio Graeca", med den greske Kronos, og tilsvarende av romerne med Saturn.
Meningen av navnet Hammon eller Hamon er uklart. Da Ernest Renan på 1800-tallet gravde ut ruinene i Hammon (Ḥammon), dagens Umm al-‘Awamid mellom Tyr og Akko, fant han to fønikiske inskripsjoner dedikert til El-Hammon. Ettersom El var normalt identifisert med Kronos og Ba'al Hammon også var identifisert med Kronos, synes det mulig at disse to gudene var likestilte. Det har ofte vært foreslått en forbindelse mellom hebraiske/fønikiske ḥammān, «messingsmed» eller «gjørtler». Forskeren Frank Moore Cross har argumentert for en forbindelse til Khamōn, det ugarittiske og akkadiske navnet for fjellet Nur (Amanus eller Gâvur) i det sørlige Anatolia, fjellkjeden som skiller Syria fra Kilikia, basert på forekomsten av en ugarittisk beskrivelse av El som den ene fra fjellet Haman.
Klassiske kilder henviser til hvordan kartagerne brente sine barn som ofringer til Ba'al Hammon. (Se artikkel om "Molok" for en diskusjon om disse tradisjonene.) Fra tilskrivelsene fra hans romersk form, «Afrikanske Saturn», er det mulig å konkludere med at Hammon var en fruktbarhetsgud.
Forskere tenderer til å se på Ba'al Hammon som mer eller mindre identisk med guden El, som også ble identifisert Kronos og Saturn. Imidlertid fremmet Yigal Yadin ham som en månegud, mens Edward Lipinski identifiserte ham med guden Dagon. Inskripsjoner om karthagiske eller puniske guddommer er stort sett lite informative.
I Kartago og Nord-Afrika var Ba'al Hammon særlig assosiert med væren og ble også dyrket som Ba'al Qarnaim («Herren med de to horn») i en friluftshelligdom ved Jebel Bu Kornein («åsen med de to horn») på motsatt side av bukten til Kartago.
Ba'al Hammons kvinnelige kultpartner var Tanit. Han var antagelig aldri identifisert med Ba'al Melkart, skjønt dette spørsmålet finnes i eldre forskning. Ba’alat Gebal («Byblos’ frue») synes å ha vært identifisert med ‘Ashtart, men den fønikiske skribenten Sanchuniathon synes å skille mellom disse to.
Ba'als prester.
Prestene til Ba’al er nevnt i den hebraiske Bibelen gjentatte ganger, inkludert en konfrontasjon med profeten Elia hvor brenningen av røkelse er symbolsk for bønner. og ritualene ble fulgt av prester kledd i særskilte messedrakter som ga ofringer tilsvarende til de som ble gitt for ære den hebraiske Gud. Konfrontasjonen med profeten Elia er også nevnt i Koranen.
Demon ved navn Baal.
Baal, også stavet "Bael", "Baël" (fransk), og "Baell", er tidvis sett på som en demon i kristendommen. Dette er en mulig kilde til forvirring.
Fram til de arkeologiske utgravningene ved Ras Shamra og Ebla som avdekket tekster som forklarte den syriske panteon ble demonen "Ba‘al Zebûb" hyppig forvekslet med forskjellige semittiske ånder og guddommer ved navn Baal, hvor i en del kristne skrifter kan det være en referanse til en høytstående djevel eller til Satan selv.
I oldtidens verden til det persiske riket som de monoteistiske tankene etterhvert fikk tyngde, fra Indiahavet og til Middelhavet, ble dyrkelse av guddommer representert av idoler blitt avvist i favør av jødedommen. I Levanten ble slike idoler eller symboler på guddommen kalt for «ba’aler», hver av dem representerte en lokal åndegud eller «demon». Dyrkelsen av slike ånder ble avvist som umoralsk og mange var faktisk betraktet som onde og farlige.
Tidlige demonologer, uvitende om Hadad eller at «Ba'al» i "Bibelen" refererte til et hvilket som helst antall av lokale ånder, kom til å se på begrepet som refererende til kun en bestemt figur. Baal, vanligvis stavet «Bael» i denne konteksten, ble rangert som den første og den øverste kongen i Helvete, herskende over Østen. I henhold til en del forfattere er Baal en hertug med 66 legioner av demoner under sin kommando.
I løpet av den engelske puritanske tiden ble Baal sett på som enten i følge med Satan eller betraktet som hans nestkommanderende. I henhold til Francis Barrett, en engelsk okkultist, hadde han makt til å gjøre de som påkalte ham usynlige.
Mens den semittiske høyguden Ba'al Hadad ble avbildet som et menneske, en bukk, eller en okse, ble demonen Bael i svarteboktradisjonen sagt å opptre i formene av et menneske, en katt, en padde, eller i kombinasjoner av disse. En illustrasjon i Collin de Plancys "Dictionnaire Infernal" (1818) plasserte hodene av tre vesener ganske kuriøst på et sett med edderkoppbein.
I 1979 videreførte Jeff Rovin forvirringen med "The Fantasy Encyclopedia" hvor demonen Astaroth fikk likheten til Baal, inkludert i en ny illustrasjon. Denne feilen har blitt gjengitt andre steder, som med en Bal-lignende Astaroth som nummer 102 i seiren "Monster in My Pocket".
Ba'al Zebûb.
En annen versjon av demonen Baal er Beelsebul, eller mer nøyaktig "Ba‘al Zebûb" eller "Ba‘al Zəbûb" ("hebraisk" בעל-זבוב, "Ba'al zvuv"), som opprinnelig var navnet på en guddom dyrket i den filistiske byen Ekron. Betydningen av "Ba‘al Zebûb" kan bety «Herren av Zebûb» ("Zebûbs herre"), en referanse til et nå ukjent sted ved navn Zebûb, eller et ordspill til «Fluenes herre», "zebûb" er et hebraisk felles substantiv som betyr «flue». Dette kan bety at hebreerne forsøkte å baktale og forringe guddommen til sine fiender. I senere kristne skrifter ble "Ba‘al Zebûb" referert til som en demon eller djevel, ofte forvekslet med Beelsebul. I begge former kan den opptre som alternative navn for Satan eller kan opptre som en referanse til navn for en mindre djevel. Som med flere religioner er navnene på en hvilken som helst tidligere utenlandsk eller «hedensk» guddom ofte blitt synonymt med konseptet av en kontradiktorisk helhet. Demoniseringen av "Ba‘al Zebûb" førte til mye av den moderne religiøse personifiseringen av Satan som det motsatte eller fienden til den abrahamistiske Gud.
En del forskere har antydet at "Ba'al Zebul" egentlig betydde «herreprins» som bevisst ble endret av de som dyrket Jahve til "Ba'al Zebub" ("Fluenes herre") for å latterliggjøre denne guddommen og protestere mot dyrkelsen av "Ba'al Zebul".


Greatest Hits III (Queen).
"Greatest Hits III" ble utgitt i 1999, og er en samling av senere Queen-sanger og soloprosjekter, samt sanger fremført sammen med andre artister.


Kassett.
Musikkassett eller bare kassett er et lagringsmedium spesielt beregnet på innspilling og gjengivelse av lyd. Kassettene ble introdusert i 1963. I 1965 begynte masseprodusering av kassetter og ferdiginnspilte kassetter som inneholdt musikk. Til å begynne med var det flere typer lydkassetter, blant annet Stereo 8, men etter hvert ble den såkalte «Compact»-kassetten (Compact Cassette) fra Philips enerådende. Den har de siste årene blitt avløst av CD-plater som har blitt stadig vanligere i bilspillere og i bærbare musikkanlegg. Nest etter LP-platen var kompaktkassetten det viktigste lagringsmediet for musikk frem til de digitale mediene overtok.
Kassetten består av en magnetisk teip som beveger seg mellom to spoler. Spolene blir drevet av en motor i avspilleren. Teipen er beskyttet av et plastikklokk, bortsett fra på bunnen av kassetten, der teipen blir avlest av spilleren.
Det er viktig at tapen blir trukket forbi lydhodet med jevn og riktig hastighet. En capstan er en metallstang festet i et svinghjul. Capstan går inn i ene hullet i kassetten og en gummirulle presser tapen mot capstan.
Teipen har fire spor, to for hver side, slik at man har mulighet for stereolyd. Sporet lengst til høyre er for venstre kanal. Spor nummer to fra høyre er til høyre kanal. Ved monoinnspilling ble høyre halvdel av båndet benyttet. Med denne teknikken kan stereo og monoinnspilte bånd spilles av både på stereo og monomaskiner. Når båndet er spilt til enden, vendes kassetten horisontalt og den andre halvdelen av båndet kan spilles.
Innsiden av en kassett. «Matehjul» og «Opptakshjul» er fra spillerens synspunkt på baksiden av kassetten. Når du ser på den fra fremsiden, spilles tapen fra venstre til høyre (Men i en auto-reverserende spiller kan båndet spilles i begge retninger). Tapen blir presset opp til lesehodet av trykkputen, og lederuller sørger for at båndet ligger i riktig posisjon. En glatt liner holder båndet unna skallet til kassetten - i dette bildet er lineren transparent. Det magnetiske skjoldet forhindrer opptak av støysignaler fra spillehodet.


Pasłęka.
Pasłęka (tysk: "Passarge") er en elv i det nordlige Polen som renner ned til Østersjøen nær byen Braniewo. Den er 169 km lang og har et nedslagsområde på 2.294 km².


Iron Maiden (album).
"Iron Maiden" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens første studioalbum, om man ser bort fra demoen "The Soundhouse Tapes" (1979), og ble utgitt 14. april 1980.
Lyriske referanser.
«Phantom of the Opera» er basert på romanen med samme navn av den franske forfatteren Gaston Leroux fra 1910. Romanen har siden den gang blitt tolket av utallige artister – både innen musikk, teater og film.


Killers (Iron Maiden-album).
"Killers" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens andre studioalbum, og ble utgitt 2. februar 1981. Det var det første albumet med gitaristen Adrian Smith, og det siste albumet med vokalisten Paul Di'Anno.
Det som skiller dette albumet fra de fleste andre Iron Maiden-album, er at flere av låtene er instrumentaler (og nesten alle ble skrevet utelukkende av Harris).
Sporliste.
I originalutgivelsen var ikke «Twilight Zone» på sporlisten.


The Number of the Beast (album).
"The Number of the Beast" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens tredje studioalbum, og ble utgitt 29. mars 1982. Albumet blir ofte betegnet som et av de mest innflytelsesrike innen denne musikksjangeren.
Selv om Iron Maiden var på grensen til å bli superstjerner etter gjennombruddsalbumet "Killers", forlot Paul Di'Anno bandet etter turneen i 1981. "The Number of the Beast" ble derfor debutalbumet til vokalist Bruce Dickinson, som skulle bli i bandet frem til 1993, for så å bli gjenforent med bandet igjen i 1999.
Lyriske referanser.
«The Number of the Beast» henviser til fortellingen om dyrets tall, 666, i Bibelen (ref. "apostelen Johannes Åpenbaring"). Mange religiøse grupperinger anklaget Iron Maiden for å være satanistiske på grunnlag av denne låten, men faktum er at teksten er anti-satanistisk.
«Children of the Damned» er basert på filmene "Village of the Damned" og "Children of the Damned", som igjen er basert på novellen "The Midwich Cuckoos" av John Wyndham.
«The Prisoner» er inspirert av den britiske TV-serien med samme navn, og inneholder en dialog fra serien i begynnelsen av låten.
Sporliste.
På den utvidete utgaven av albumet er det et ekstra spor, «Total Eclipse» (Burr, Smith, Harris), som er plassert før «Hallowed Be Thy Name».


Piece of Mind.
"Piece of Mind" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens fjerde studioalbum, og ble utgitt 16. mai 1983.
Tekstreferanser.
«Where Eagles Dare» er inspirert av filmen med sammen navn ("Ørneredet" på norsk), skrevet av Alistair MacLean. Filmen fra 1968 hadde Richard Burton og Clint Eastwood som hovedrolleinnehavere.
«Flight Of Icarus» bygger på myten om Ikaros, men med en viktig forskjell. I sagnet blir han bedt om å ikke fly for nær solen, mens han i sangen blir han bedt om det.
«The Trooper» er basert på diktet "The Charge of the Light Brigade" som handler om slaget ved Balaklava. Ironisk nok varer sangen lengre enn slaget den handler om.
«To Tame a Land» er basert på romanen "Dune" av Frank Herbert. Grunnen til at sangen ikke ble kalt «Dune» som planlagt, var fordi Herbert ville saksøke Iron Maiden hvis de tok hans boktittel som tittel på sangen, og i verste fall stoppe utgivelsen av hele albumet.


Powerslave.
"Powerslave" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens femte studioalbum, og ble utgitt 3. september 1984. Albumet kan minne om et konseptalbum, men er ifølge bandet ikke det. Albumet regnes ofte som et av de første innen progressiv metall-sjangeren. CD-utgaven som ble utgitt på nytt i 1998 inneholder en liten feil; introduksjonen til tittelsporet «Powerslave» er på sporet foran, «Back in the Village». Utgivelsen inneholder også musikkvideoen til «Aces High» og «2 Minutes To Midnight».


Somewhere in Time.
"Somewhere in Time" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens sjette studioalbum.
Albumet ble utgitt 29. september 1986. Utgivelsen kom i Iron Maidens «eksperimentelle» periode. Som blant annet fikk bandet til å bruke synth, noe vokalist Bruce Dickinson engang sa at aldri kom til å skje. Bandet brukte gitar- og bassynth på albumet, men gikk over til keyboard på neste album, "Seventh Son of a Seventh Son", fordi dette hindret dem i å bevege seg mye rundt på scenen på konserter.
Selv om mye av teksten omhandler tid og fremtid, er albumet ikke et konseptalbum. Coveret er tegnet av Derek Riggs, og inneholder veldig mange detaljer som er Iron Maiden-relatert. Det tok ham tre måneder å tegne ferdig coveret. Bandet spiller ganske sjeldent spor fra dette albumet på konsertene sine, delvis grunnet konflikter mellom bassist Steve Harris og Bruce Dickinson under innspillingene. All musikk Dickinson hadde skrevet til albumet ble droppet til fordel for bidragene til gitarist Adrian Smith, som blant annet skrev begge albumsinglene, «Wasted Years» og «Stranger in a Strange Land». «Wasted Years» og «Heaven Can Wait» blir imidlertid spilt innimellom, blant annet på 2008-turneen, "Somewhere Back in Time world tour". Under delen mellom gitarsoloene i «Heaven Can Wait» er det blitt vanlig at noen få fans får komme opp på scenen og synge med mellomspillets karakteristiske støttevokal.


Seventh Son of a Seventh Son.
"Seventh Son of a Seventh Son" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens sjuende studioalbum, og ble utgitt 11. april 1988. Dette er albumet som regnes som slutten på bandets «gullalder», ettersom gitaristen Adrian Smith forlot bandet før neste album. Dette er også slutten på «eksperimenteringen». Det er en sammenhengende tekst under hele albumet, og er basert på den britiske forfatteren Orson Scott Cards roman "Seventh Son".
Albumet regnes som et såkalt konseptalbum.


No Prayer for the Dying.
"No Prayer for the Dying" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens åttende studioalbum.
Albumet ble utgitt 1. oktober 1990. Dette var begynnelsen på en ny periode for Iron Maiden. Adrian Smith hadde nettopp forlatt bandet, og ble erstattet av Janick Gers.


Fear of the Dark.
"Fear of the Dark" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens niende studioalbum.
Albumet ble utgitt 11. mai 1992. Dette var Bruce Dickinsons siste studioalbum med Iron Maiden, før han vendte tilbake til bandet i 1999.


The X Factor.
"The X Factor" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens tiende studioalbum.
Albumet ble utgitt 2. oktober 1995. Vokalist Bruce Dickinson hadde nettopp blitt erstattet av Blaze Bayley. Dette albumet er Iron Maidens nest lengste album, med stor hjelp av klassikeren «Sign of the Cross», som er 11 minutter og 17 sekunder lang.
"The X Factor" er i motsetning til Maidens forrige album, veldig mørkt og dypt. Mange av sangene har krig som tema: «Fortunes of War», «The Aftermath», «Blood on the World's Hands» og «The Edge of Darkness». Andre sanger fokuserer på indre følelser og mareritt: «Look for the Truth», «2 A.M.» og «The Unbeliever».
Albumet inneholder også sanger som behandler temaer som religion og eksistensielle spørsmål: «Sign of the Cross» og «Judgement of Heaven», i tillegg til korte og raske sanger som «Man on the Edge» og «Lord of the Flies», som begge ble utgitt som singler. Dette albumet passet perfekt for Blaze Bayleys rolige og kraftfulle stemme. Mesteparten av sangene starter rolig, men bygger seg opp til kraftfulle og mørke sanger.
Dette er ett av fire Iron Maiden album som ikke har en sang med samme navn som tittlen på albumet, andre er "Piece of Mind" (1983), "Virtual XI" (1998) og "A Matter of Life and Death" (2006).


Virtual XI.
"Virtual XI" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens ellevte studioalbum.
Albumet ble utgitt 24. mars 1998, og var det siste med vokalist Blaze Bayley. Dette albumet var på mange måter ulikt det forrige albumet, "The X Factor". En av ulikhetene var at de mørke og dystre følelsene fra det forrige albumet var helt borte, en annen ting var at tekstene ikke var så dype som i "The X Factor". Bayley ble erstattet av Bruce Dickinson (1981–1993) ikke lenge etter denne utgivelsen.


Brave New World (album).
"Brave New World" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens tolvte studioalbum, og ble utgitt 30. mai 2000. Dette var en ny opptur i Iron Maidens karriere. Vokalist Bruce Dickinson sammen med gitarist Adrian Smith vendte tilbake i bandet, og ble med på innspillingen av dette albumet.


Dance of Death.
"Dance of Death" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens trettende studioalbum.
Albumet ble utgitt 8. september 2003. Dette var det første albumet siden "The Number of the Beast" som ble spilt inn om vinteren i England. Det ble brukt tre måneder på innspillingen, og bandet brukte alle dager i seks uker på å skrive låtene.
Spor nummer syv på albumet – «New Frontier» – var også trommeslager Nicko McBrains første bidrag på et album utgitt av Iron Maiden, selv om han hadde vært medlem i bandet siden 1982. Han har også tidligere blitt kreditert for en Iron Maiden-låt, men da bare for «Sheriff of Huddersfield», som ble utgitt på en B-side.


Jan Bielecki.
Jan Krzysztof Bielecki (født 3. mai 1951, Bydgoszcz, Polen) er en polsk liberalistisk politiker og økonom. Han er siden 2001 medlem av Platforma Obywatelska («Borgerplattformen»).
Fra 1980 var han rådgiver for Solidaritet. Han ble medlem av det liberale partiet KLF i 1990. Fra januar til desember 1991 var han Polens statsminister. Mellom 1992 og 1993 var han minister for europeisk integrasjon. Siden 1993 er han Polens representant ved den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling.
Bielecki ble i 2010 tildelt Den hvite ørns orden.


Platforma Obywatelska.
Platforma Obywatelska (PO) (norsk: «Borgerplattformen») er et kristendemokratisk og liberal-konservativt politisk parti i Polen.
Det ble dannet før valget i 2001 av Andrzej Olechowski, Maciej Płażyński og Donald Tusk, som en sammenslutning av økonomisk liberale og konservative krefter med røtter i Solidaritet. Det har avgrenset seg fra den kirkelige, katolsk-nasjonalistiske høyresiden, og er et parti med en klar pro-europeisk profil. Partiet står dermed for en mindre nasjonalistisk og konfronterende linje i forhold til Polens naboland enn Kaczynski-regjeringen gjorde.
Bakgrunnen for dannelsen av partiet var at den tidligere utenriks- og finansministeren, den partiløse Andrzej Olechowski, fikk overraskende stor oppslutning ved presidentvalget i 2000 etter å ha foreslått privatisering av offentlige tjenester, forekling av regelverket for næringsdrivende og flat skatt. Borgerplattformen er pragmatisk og kan samarbeide med både den klerikalnasjonale delen av høyressida og de teknokratiske strømningene som dominerer det sosialdemokratiske venstre.
Ved parlamentsvalget i 2001 ble det nest største parti. Det var i opposisjon inntil parlamentsvalget i 2007, da de gjorde et brakvalg med 41.51% av stemmene.


Generaladvokat.
En generaladvokat, i Norge tidligere kalt generalkrigsadvokat (engelsk: "judge advocate general") er den høyeste rettsembedsmannen i et forsvarsvesen eller en forsvarsgren.
I Norge går embedets historie tilbake til 1646. Under generaladvokaten sorterer krigsadvokatene for Sør-Norge og krigsadvokatene for Nord-Norge. Verken Generaladvokaten eller krigsadvokatene innehar noen mobiliseringsgrad lenger.
”Generaladvokaten og krigsadvokatene bistår de militære sjefer ved etterforskning av disiplinærsaker og fører tilsyn med utøvelsen av disiplinærmyndigheten, slik det følger av lov om militær disiplinærmyndighet 20. mai 1988 nr. 32 og tilhørende disiplinærreglement.
Generaladvokaten og krigsadvokatene utfører oppgaver tillagt påtalemyndigheten i militære straffesaker slik det følger av lov om rettergangsmåten i straffesaker 22. mai 1981 nr. 25 kap. 35 og reglene i påtaleinstruksen”.
Ifølge resolusjonens § 13 skal Generaladvokaten dessuten planlegge og forberede den militære disiplinær- og påtalemyndighets virksomhet i krig. Bestemmelsen kan ses i sammenheng med § 5 i Forskrift om domstolordningen i saker etter militær straffelov i krigstid av samme dato, hvor det heter at Generaladvokaten fører oppsyn med at rettergangsordningen er forberedt ved mobilisering.
Utøvelse av militær politimyndighet er nært beslektet med de straffeprosessuelle oppgaver, og Generaladvokaten holder derfor løpende kontakt med bl.a. militærpolitiet om fortolkningsspørsmål m.v. på dette området.
Både generaladvokaten og krigsadvokatene er formelt underlagt Justisdepartementet og er dermed ikke en integrert del av Forsvarets organisasjon i fredstid.
For tiden innehar cand.jur. Arne Willy Dahl embete som Generaladvokat. Dahl er også president i International Society of Military Law and the Law of War og gift med biskop i Tunsberg Laila Riksaasen Dahl.


Braniewo.
Braniewo (tysk: "Braunsberg") er en polsk by i voivodskapet Ermeland-Masuria, det vil si i det gamle Øst-Preussen, den østligste delen av Tyskland før grenseendringene som fulgte etter annen verdenskrig. Byen har en viss interesse også i skandinavisk sammenheng: Her grunnla jesuittene i 1578 et katolsk presteseminar med tanke på katolsk misjon i de nordiske land.
Braniewo ligger i dag tett ved grensen til Russland, nærmere bestemt inntil Kaliningrad-eksklaven.
Byen begynte som en tyskordensborg ved elven Passarge (i dag "Pasłęka") grunnlagt av Johannes Fleming, sønn av en lybekkisk rådsherre. Biskop Anselm av Meissen gav i 1254 den fremvoksende byen (da kalt "Brusberg" eller "Brunsberg") byrettigheter etter lybekkerrett i 1254. Fire år tidligere hadde han innrettet et kanikkapittel der med valgrettigheter ved bispevalg. Imidlertid klarte prøyserne (den gang navnet på en baltisk folkestamme) raskt å ødelegge byen. Biskop Henrik I (1278–1300) måtte i flytte kapittelet til Frauenburg (i dag "Frombork").
Tidlig på 1500-tallet ble protestantismen innført i Preussen, men biskop Stanislaw Hosius (1504–1579) klarte i 1551 å tilbakeføre byen til den katolske tro. Blant dem som underviste på misjonskollegiet i Braunsberg var den norske jesuitten "Klosterlasse" fra Vestfold.
Byen inngikk deretter i det lille tyske katolske området som skulle bestå i Øst-Preussen helt til tyskerne ble fordrevet fra området i avslutningsfasen av annen verdenskrig: Den 20. mars 1945 ble byen erobret av sovjetiske styrker, og senere overført til Polen. Byen var blitt sterkt ødelagt under krigen, og ble ytterligere vansiret etterpå. I mange år var det en stor sovjetisk militærforlegning i byen.


Hannibal Sehested.
Hannibal Sehested (født 1609 på Arensborg på Øsel i Estland, død 23. september 1666 i Passy, Paris) var en dansk statsmann og greve. Han var stattholder i Norge 1642–1651, og bidro der til en markant utvikling av det norske statsapparatet.
Biografi.
Hannibal var sønn av lensherre og stattholder på Øsel Claus Maltesen Sehested og Anne Nielsdatter Lykke. I 1629 kom han inn på Sorø Akademi, og reiste senere til England, Nederland, Frankrike, Tyskland, Italia og Spania. I 1640 ble han utnevnt til riksrådsmann. Allerede i 1636 ble han forlovet til Christian IVs og Kirsten Munks 10 år gamle datter Christiane, som han giftet seg med like etter at han ble utnevnt til stattholder i Norge i 1642.
I Norge bygget han blant annet opp næringslivet og byråkratiet. Han hadde også et mål om å skaffe Norge, og dermed seg selv, størst mulig selvstendighet fra den danske kronen.
I 1647 led han et nederlag og ble tvunget til at norske lensherrer skulle betale lensinntektene direkte til det danske rentekammeret i København. Etter at Frederik III kom på tronen i 1648 ble Sehested anklaget for økonomisk mislighold. Hans fiender i det danske riksrådet fikk overtaket, og i 1651 måtte han forlate sin stilling. Under Karl Gustav-krigene ble han en slags mellommann mellom Frederik III og Karl X Gustav. Etter fredssluttningen i 1660 var han tilbake i makteliten hos det nye danske eneveldet. Blant annet ble han riksskattemester (finansminister) og diplomat.
Litteratur.
Sehested, Hannibal
Sehested, Hannibal
Sehested, Hannibal
Sehested, Hannibal


Trond Helleland.
Trond Helleland (født 10. juli 1962 i Kvam, Hordaland) er en norsk politiker (H). Han har sittet på Stortinget for Buskerud siden 1997, etter å ha vært vararepresentant siden 1989. Helleland er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som konsulent i Buskerud fylkeskommune. Han var medlem av Drammen bystyre fra 1995 til 1999, og av Buskerud fylkesting fra 1987 til 1995, de fire siste årene også i fylkesutvalget.
Han var formann i Unge Høyre 1986–1988, leder av Buskerud Høyre 1990–1998, og i kraft av dette, medlem av Høyres sentralstyre i periodene 1986–1988 og 1990-1998. Han har vært medlem av Kringkastingsrådet og en rekke andre offentlige utvalg.
Trond Helleland er gift med stortings- og partikollega Linda Cathrine Hofstad Helleland fra Sør-Trøndelag. Han er også nevø av tidligere stortingsmann Hallgrim Berg og oldebarn til tidligere stortingsmann Johannes Helleland.


Spreewald.
Spreewald (nedersorbisk "Błota") er et romantisk elve- og kanalområde i den sydlige del av den tyske delstaten Brandenburg i landkretsene Spree-Neiße, Dahme-Spreewald og Oberspreewald-Lausitz.
Spreewald inndeles i det sydlige Oberspreewald og det nordlige Unterspreewald. Landskapet er formet i den siste istid. Det finnes 18 000 dyre- og plantearter her. Hele området fikk i 1991 status av UNESCO som biosfærereservat.


Rolf Reikvam.
Rolf Reikvam (født 12. mars 1948 i Førde, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1997 og satt til 2009, da han ikke stilte til gjenvalg.
Han er utdannet "cand.mag." med samfunnsøkonomi og offentlig rett (1968–74) og har arbeidet som lærer ved Jessheim videregående skole 1974-77; senere som lønnssekretær i Norsk Lektorlag 1977-1986 og spesialrådgiver i Finansforbundet 1986-1997.
Han har vært medlem av fylkestinget i Akershus 1987-97 og leder av fylkesskolestyret 1991-97. Han er styreleder for Romerike folkehøgskole siden 2003.


Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling.
European Bank for Reconstruction and Development sine medlemsstater
Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling (engelsk: "European Bank for Reconstruction and Development", EBRD) ble grunnlagt i 1991 for i hovedsak å fremme private næringslivstiltak i de land som tidligere lå i den kommunistiske Østblokken, og å bistå i overgangen til markedsøkonomi og demokrati. Bankens president er Thomas Mirow.
Banken har hovedkvarter i London, og eies av blant andre Australia, Belgia, Canada, Danmark, Egypt, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Israel, Italia, Japan, Kypros, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Malta, Marokko, Mexico, Mongolia, Nederland, New Zealand, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sverige, Sveits, Sør-Korea, Tyrkia, Tyskland, USA og Østerrike.
Banken er aktiv i til sammen 29 land pr november 2011; Albania, Armenia, Aserbajdsjan, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Estland, Georgia, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Kroatia, Latvia, Litauen, Republikken Makedonia, Moldova, Mongolia, Montenegro, Polen, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Tadsjikistan, Turkmenistan, Tyrkia, Ukraina, Ungarn og Usbekistan.


Stanisław Hosius.
Stanisław Hosius (eller Hozjusz, Hozius, Hozjus, Hoe, Hos, Hosz, fornavnet alternativt stavet Stanislaus'") (født 5. mai 1504 i Kraków – død 5. august 1579 i Capranica i Italia) var katolsk biskop og kardinal som virket i Polen, Preussen og Italia.
Han ble født av tyske foreldre i Kraków. Faren, Ulrich Hos, kom fra Pforzheim og var prokurator for byen Wilno i den polske konges tjeneste. Stanisław bodde i Kraków og Wilno i barneårene.
Stanisław ble utdannet ved universitetet i Kraków ("bacclaureatus artis" 1520), og han ble privatsekretær for Krakóws biskop og Polens visekansler Piotr Tomicki og privatlærer for hans nevøer. Senere studerte han videre i Italia, både i Padova (humanistiske fag under Lazaro Buonamico, og teologi) og i Bologna (humanistiske fag under Romulo Amasio, jus under Ugo Buoncompagni, den senere pave Gregor XIII – doktorgrad "utroque iure" 8. juni 1534). Han talte tysk, polsk og latin.
Etter studiene vendte han tilbake til Kraków og ble igjen biskop Tomickis privatsekretær. Da biskopen døde i 1535 fortsatte han som sekretær for den nye polske visekansler, Jan Choiński, biskop av Płock. Etter at biskop Choiński døde i 1538 ble han kongelig sekretær.
Hosius var da allerede blitt provost av Wieluń og av Wiślica, og i 1538 ble han kannik ved domkapittelet i Frauenburg. To år etter ble han også kannik ved domkapittelet i Kraków, og i 1542 også ved kapittelet i Sandomierz. Han ble presteviet i 1543 og fikk i 1546 menighetene i Gołąb og Radłów.
Den 12. juli 1549 ble han valgt til biskop av Chełmno. Men før han ble bispeviet sendte kong Sigismund I ham som legat til kong Ferdinand I i Praha og til keiser Karl V i Brussel og Gent, og lyktes i å få i stand en offensiv og defensiv alliense mellom Polen og disse to monarkiene. Bispevielsen fant sted i Kraków den 23. mars 1550. Kort tid etter, den 25. juli 1550, ble han utnevnt til "Inquisitor hæreticæ pravitati" for å stanse spredingen av protestantisk lære i bispedømmet Pomesania.
Den 2. mars 1551 ble han postulert til biskop av Ermland av domkapittelet der. I juni 1551 fikk han ved provinsialsynoden i Piotrków i oppdrag å forfatte en katolsk trosbekjennelse, som så ble akseptert og undertegnet av alle biskopene. I mai 1558 kalte paven ham til Roma der han raskt ble en av den romerske kuries mest innflytelsesrike medlemmer. Pave Pius IV utnevnte ham til legat til det keiserlige hoff i Wien for sammen med keiser Ferdinand I å tilrettelegge for en gjenopptakelse av Tridentinerkonsilet, og for å forsøke å få keiserens sønn, prins Maximilian av Böhmen, som var blitt protestant, til å vende tilbake til katolisismen. Etter flere måneders metodisk forklaring av den katolske tro, og vel ved sitt gode personlige eksempel, lyktes ham dette.
Stanisław Hosius ble deretter kreert til kardinal av pave Pius IV ved konsistoriet den 26. februar 1561. Kardinalsverdigheten var noe han en rekke ganger tidligere hadde avslått, men denne gangen lot han seg overbevise av både keiser og pave.
Som legat til Tridentinerkonsilet fra 10. mars 1561 forsvarte han aktivt pavens læremyndighet og var viktig for at konsilet ble vellykket. Han lyktes i å få konsilsdekretene velvillig mottatt ved den polske riksdagen i Parczów den 7. august 1564 og promulgerte tridentinerdekretene i sitt bispedømme i august året etter.
Han deltok ved pavevalget i 1565-1566 som endte med valget av kardinal Michele Ghisleri til pave Pius V. Han ble pavelig "legatus a latere" i Polen i desember 1566. Senere var han polsk ambassadør til Pavestolen i 1569.
Han døde den 5. august 1579 i Capranica i bispedømmet Sutri nær Roma, og ble begravet i kirken Santa Maria in Trastevere i Roma.
Hosius, Stanisław
Hosius, Stanisław
Hosius, Stanisław
Hosius, Stanisław
Hosius, Stanisław
Hosius, Stanisław


Magnhild Meltveit Kleppa.
Magnhild Meltveit Kleppa (født 12. november 1948 i Fister i Rogaland) er en norsk politiker (Sp). Hun var kommunal- og regionalminister 2007–2009. Kleppa var samferdselsminister fra 20. oktober 2009 til 18. juni 2012. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1993. Kleppa var nestleder i Senterpartiet under Anne Enger Lahnstein 1991–1997 og parlamentarisk leder 2005–2007. Hun var sosialminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000. Fra 1992 til 1993 var Kleppa gruppeleder for Senterpartiet i Rogaland fylkeskommune, hun var også fylkesleder i Rogaland 1987–1990.
Kleppa ble 26. oktober 2012 utnevnt til Fylkesmann i Rogaland, men vil ikke tiltre stillingen før hun er ferdig på Stortinget etter valget i 2013. Fylkesmann Tora Aasland (SV) blir sittende som fylkesmann frem til Magnghild Meltveit Kleppa tiltrer.
Magnhild Meltveit Kleppa er utdannet lærer fra Kristiansand lærerskole 1970, og har senere studert samfunnsfag, biologi og spesialpedagogikk ved Stavanger lærerskole. Hun jobbet som lærer og rådgiver fra 1967 til 1992.


Ågot Valle.
Ågot Jorunn Valle (født 26. mai 1945 i Levanger) er en norsk politiker (SV). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1997, og satt tre sammenhengende perioder til hun gav seg som stortingsrepresentant i 2009. Hun er kusine til NRK-profilen Viggo Valle.
Valle tok Statens Fysioterapiskole Oslo 1967 og diverse helseadministrative fag, Folkehelsevitenskap, Statens institutt for folkehelse 1996.
Valles yrkespraksis er fysioterapeut i institutt 1968-1981, fysioterapeut i HVPU 1982-1986, kommunefysioterapeut Kvam 1986-1988, barnefysioterapeut og leder av fysio-/ergoterapitjenesten Loddefjord, Bergen 1988-1997 og omsorgssjef Loddefjord 1997.


Classic Queen.
"Classic Queen" er et samlealbum fra 1992 med sanger av det britiske rockebandet Queen. Den ble utgitt for å tjene penger på den plutselige Queen-feberen i USA etter filmen "Wayne's World", men passet – til tross for at den ifølge eksperter er bra sammensat – ikke med tidligere Queen-samlinger. Den overlappet både "Greatest Hits" fra 1981 og "Greatest Hits II" fra 1991, og inneholder noen sanger som ikke var inkludert på noen av dem. Derfor ga Hollywood Records ut enda en "Greatest Hits", bare i USA, som hadde andre sanger en 1981-utgaven, men var designet spesielt for å gå med "Classic Queen".


Slott.
Et landsens "château" (slott) i Frankrike.
Slott er et bygg som opprinnelig ble reist av konger og fyrster når borgen hadde utspilt sin rolle som forsvarsverk. Dog kom betegnelsen også til bruk når høyadelen lot bygge mer standsmessige bygg på sine herregårder. Med tiden kom også personer fra de høyere stander som brukseiere og andre til å bygge slott. Til forskjell fra herregård, kreves det altså ikke at en fyrste eller adelsperson skal ha eid eller bebodd bygget for at den skal kalles slott.
Slottets funksjon, utenom å være (et av flere, eller eneste) hjem for eieren, kan være å fungere som administrativt sete (kontor) for for eksempel et gods, et grevskap, baroni, landskap, bruk eller foretak av annet slag, eller et land, og møteplass for politiske aktiviteter. Det finnes også hotell og serveringssteder, samt andre typer foretak som bedriver sin virksomhet i slottsbygg. Disse kalles slott av den årsak at konstruksjonen er bygget som et slott.
Ordet slott kommer av det tyske "schloss", som kan oversettes med lås. Engelsk har ikke noe direkte synonym for slott, det nærmeste er nok "country house". Ord som "mansion" og "manor" (Bygget omtales egentlig "manor house") dekker deler av ordets bruksområde, "manor" er herregård. Dog kalles et stort "country house" for "palace" (palass), selv om det ligger på landet. Slik sett er der forskjell på "manor" (herregård) og "manor house" (herregårdshus) Fransk for slott er "château", franske herregårdsbygg av mindre størrelse omtales "maison".
Et slott er et bygg i sten eller i annet bestandig materiale. Det finnes dog bygg som kan kalles slott som er bygget i rappet tømmer. Et slott er oftest bygget i en klassisk tradisjon, ofte i en centrosymmetrisk form, og ofte med fløyer vinkelrett på hovedbygget ("corps de logi"). Uansett om fløyene henger sammen med hovedbygget eller ikke, om disse er foran hovedinngangen eller bak den, kalles plassen mellom hovedbygget og fløyene borggård. Dette uansett om disse er sammenbygget i en firkant, eller om det er tre bygg og en mur. Ofte har man inngangsparti i gresk tempelstil. Videre må et slott ha mer enn en etasje over marken (eller høyde på minst to etasjer), det skal være minst følgende rom: vestibyle, sal, bankettsal, mer enn en salong, mer enn ett soveværelse.
Som oftest har slott mer enn disse minimumskrav, dog med unntak for lystslott og jaktslott som kan være på en etasje, og verken ha vestibyle, soveværelse og sal.
Videre er et slott anlagt på en måte som framhever bygget på en storstilt måte, og alléer frem till bygget er vanlig. Slott har alltid en parkanlegg i tilslutning til bygget. Om et slott ligger i en by og ikke har park, eller har hage i stedet, kalles det oftest for palass.


Curzonlinjen.
Polen og Curzonlinjen i 1945, de mørke områdene til høyre (øst) er tidligere polsk, annektert av Sovjetunionen, mens de rosa områdene til venstre (vest) er tidligere tyske områder, annektert av Polen
Curzonlinjen var den grensedragning som den britiske utenriksminister lord George Nathaniel Curzon av Kedleston i 1919 forslo som den nyopprettede republikk Polens østgrense mot Litauen, Russland og Ukraina. Med noen avvik følger den moderne polske østgrense Curzonlinjens A-versjon.
Curzonlinjen fulgte omtrent den grensen som ble etablert mellom Preussen og Russland i 1797, etter den tredje deling av Polen, den deling som utslettet den siste rest av et selvstendig Polen fra europakartet. Denne grensen var den siste grensen som Storbritannia hadde anerkjent.
Curzonlinjen svarte også omtrent den linje som skulle tegnes etter at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen seg imellom høsten 1939, etter at de invaderte landet i september. Det mest markante avvik var et stort område rundt byen Bialystok, dessuten var det et tydelig avvik i Galicia, i begge tilfeller i Sovjets favør.
Det er blitt hevdet at Curzonlinjen følger en etnisk skillelinje mellom polakker i vest, og hviterussere og ukrainere i øst. Dette var ikke noe som lå til grunn for Lord Curzons grensedragning; den fulgte historiske og geografiske kriterier. Befolkningen på begge sider av linjen var etnisk blandet, slik den også var i brede soner der Polen og Tyskland møttes. Men generelt kan det sies at desto lenger øst for Curzon, desto lavere polsk befolkningsandel.
Curzonlinjens historie.
Ved første verdenskrigs slutt ble de allierte enige om at en uavhengig polsk stat skulle gjenoppstå, og dannes av områder som inntil da hadde inngått i Russland, Østerrike-Ungarn og Tyskland. Versaillestraktaten i 1919 sa at Polens østgrense skulle fastsettes senere. De områdene det her var tale om, hadde i ulike blandingsforhold polsk, litauisk, jødisk, ukrainsk og hviterussisk befolkning. Lord Curzon fremla på de alliertes vegne en linje som løp mellom Grodno, Brest-Litovsk og Lwow, men forslaget lot det være åpent om Lwow skulle tilfalle Polen eller Ukraina. En senere versjon av kartet, som ble kjent som Curzonlinjens B-versjon, trakk linjen slik at Lwow kom på polsk side.
Ettersom borgerkrig raste i Russland etter den russiske revolusjon, fantes det da ikke noen anerkjent russisk regjering de allierte kunne forholde seg til ved fastsettelsen av grensen. Men den revolusjonære russiske regjering hadde allerede tatt offentlig avstand fra de avtalene som i tre omganger tidligere hadde latt nabolandene delt opp og oppsluke Polen. Dermed skulle man mene at Polens østgrense sett med russiske øyne burde løpe der den hadde forløpt før Polens første deling i 1772 – nokså langt øst (f.eks. var Vitebsk en by i Polen, «Witebsk»). Men samtidig ville kommunistene marsjere inn i Polen og helst videre inn i Tyskland for å spre revolusjonen. Under disse omstendigheter ble spørsmålet om Polens østgrense akademisk; det brøt i stedet ut krig mot slutten av 1919.
I desember 1919 erklærte dermed de allierte at den endelige grensefastsettelse måtte utstå, men at den polske regjering hadde rett til å organisere en regulær administrasjon av de områder som lå vest for den linjen de allierte hadde foreslått (dvs. Curzon-linjen).
Under den polsk-sovjetiske krig (1919–1921) fikk bolsjevikene overtaket og rykket frem inn i Polen i mai 1920. Polakkene bad om alliert bistand. Den 11. juli tilbød Lord Curzon sovjeterne våpenhvile langs linjen som var blitt foreslått året før. Men sovjeterne, som trodde de hadde et overtak, avviste forslaget. Kampene fortsatte. I august ble de imidlertid slått ved Warszawa og tvunget til retrett. Ved Rigatraktaten i mars 1921 ble de nødt til å godta en grense som lå langt øst for Curzonlinjen, slik at både Lwow og Wilno (i dag Vilnius) kom på polsk side. I området rundt Wilno, kalt Midt-Litauen, ble det så i 1922 avholdt folkeavstemning, fulgt av inkorporasjon i Polen slik 65 % av stemmene hadde ønsket. Denne polsk-sovjetiske grensen ble så anerkjent av Folkeforbundet i 1923 og bekreftet av flere polsk-sovjetiske avtaler.
Molotov-Ribbentrop-pakten av august 1939 forutsatte en oppdeling av Polen etter en linje som skulle følge elveløpene til elvene San, Visla og Narew. I september, etter Polens militære nederlag, annekterte Sovjetunionene alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Bialystok og det østlige Galicia. Områdene ble inkorporert i den hviterussiske og den ukrainske sovjetrepublikken etter såkalte folkeavstemninger, og hundretusener av polakker og et lavere antall jøder ble deportert østover i Sovjetunionen. I juli 1941 ble disse områdene invadert av Tyskland (Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Under den tyske okkupasjonen ble storparten av den jødiske befolkningen drept.
I 1944 gjenerobret fremrykkende sovjetiske tropper det østlige Polen. Sovjetunionen erklærte unilateralt at den tidligere tysk-sovjetiske delelinjen skulle være ny grense mellom Polen og Sovjetunionen. Unntaket var Bialystokområdet, som tilfalt Polen. Den polske eksilregjering i London tok sterkt avstand fra dette, og på Teheran- og Jaltakonferansene mellom Stalin og de vestallierte, bad Roosevelt og Churchill Stalin om å revurdere saken, særlig hva gjaldt Lwow, men Stalin nektet. Denne justerte Curzonlinjen ble dermed Polens østgrense, og ble anerkjent som det av de vestallierte i juli 1945.
Da Sovjetunionen opphørte å eksistere i 1991, gikk Curzonlinjen over til å bli Polens grense mot Litauen, Hviterussland og Ukraina.


Trout Mask Replica.
"Trout Mask Replica" er Captain Beefheart and the Magic Bands tredje album, utgitt 1969.
Denne dobbel-LPen regnes som Captain Beefhearts mesterverk. Han har her blitt inspirert av en utrolig blanding av forskjellige musikkstiler og benytter eksperimentelle rytmer og tekster. Albumet blir betraktet som ett av de betydeligste verker innenfor eksperimentell musikk.
"Trout Mask Replica" nådde plass 21 på hitlista for LP-er i Storbritannia. I 2003 ble den oppført på plass 58 på "Rolling Stone"s liste over "Alle tiders 500 beste musikkalbum". Steve Huey fra Allmusic skrev at «det er inspirerende å tenke tilbake på at det som hadde vært mulig i rock-sammenheng la grunnlaget for tallrike eksperimenter i rock-surrealisme, spesielt i perioden med punk og new wave.»
Sporliste.
Alle spor er skrevet av Captain Beefheart


Framsenteret.
Framsenteret ("FRAM – Nordområdesenter for klima og miljøforskning") er et forskningssamarbeid som ledes fra Framsenterets bygg i Tromsø. Framsenteret huser en rekke forsknings- og forvaltningsinstitusjoner med tyngdepunkt på arktiske miljøspørsmål. Framsenteret består av 500 forskere fra 20 institusjoner som driver tverrfaglig forskning mellom naturvitenskap, teknologi og samfunnsvitenskap.
Framsenteret var tidligere kjent som "Polarmiljøsenteret" ("Senter for miljø og samarbeid i polarområdene og Barentsregionen"). Navnendringen skjedde 29. september 2010 ved formell åpning representert av statsminister Jens Stoltenberg, kunnskapsminister Kristin Halvorsen og kommunalminister Liv Signe Navarsete.
I tilknytning til senteret ligger også opplevelsessenteret Polaria.
Institusjonen og forskning.
Framsenteret er kortnavnet for FRAM – Nordområdesenter forskning på klima og miljø. Framsenteret er et tverrfaglig kompetansesenter for forskning, miljøovervåkning og rådgivning i Barents-, den arktiske regionen og Antarktis. Senteret er et nasjonalt samarbeidsprosjekt mellom en rekke ulike norske institusjoner.
I tillegg til forskningen som allerede gjøres i de ulike medlemsinstitusjonene, samarbeides det innenfor rammen av Framsenteret om fem forskningsprogram. Forskningen er konsentrert om hvilken betydning klimaendringer, forurensing og andre påvirkninger har for natur og samfunn i nordområdene. Bred formidling av resultatene, både nasjonalt og internasjonalt, er en viktig del av aktiviten. Det nye senteret har som mål å markere seg internasjonalt med sin kompetanse. Forskningen blir hovedsakelig finansiert av Miljøverndepartementet, samt av Fiskeri og Kystdepartementet, Utdanningsdepartementet og Utenriksdepartementet.
I dag består Framsenteret av forskningsinstitusjonene Norsk Polarinstitutt, NIVA, Norsk institutt for naturforskning, Norsk institutt for skog og landskap, Norsk institutt for luftforskning, Norsk institutt for kulturminneforskning, Norges geologiske undersøkelse, Statens strålevern, Statens kartverk og Kystverket,Havforskingsinstituttet, CICERO, SINTEF, Bioforsk, NORUT, UNIS, Nofima, Universitetet i Tromsø, Norges Veterinærhøgskole og Veterinærinstituttet. Assosiert medlem er opplevelsessenteret Polaria som ligger like ved Framsenterbygget.
I tillegg holder en del andre sekretariat og bedrifter til i Framsenterbygget. Det er vedtatt at Arktisk Råd skal lokalisere sitt sekretariat i Framsenterbygget. Også BarentsWatch har tilhold her.
Framsenteret har et eget sekretariat som koordinerer forskning og formidling. I tillegg til felles forskningsflaggskip koordinerer Framsenteret AS brukerinteresser vedrørende bygget og drifter fellestjenester i Framsenteret, herunder markedsføring og profilering. Administrerende direktør ved Framsenteret AS er Are Johnsen. Formidlingskoordinator: Helge M. Markusson. Forskningskoordinator: Jo Jorem Aarseth.
Framsenterets samarbeidsorgan består av et felles sentermøte der de 20 medlemsinstitusjonene har stemmerett og velger en senterleder. I inneværende periode er det Jan-Gunnar Winther, direktør ved Norsk Polarinstitutt, som har dette vervet. Felles forskningsprogram ledes av en forskningsledergruppe valgt av sentermøtet.
Selv om ikke alle medlemmene i Framsenteret flytter fysisk inn i det nye senteret står det eksisterende Framsenterbygget foran en stor utbygging. Statsbygg er i gang med planleggingen av et nytt tilbygg som skal stå ferdig i 2014. Det vil da være over 500 ansatte i en bygning med samlet gulvflate på over 24.000 kvadratmeter. I dag er det rundt 300 ansatte i bygget.
Bygningen.
Framsenteret (tidligere Polarmiljøsenteret) er også bygningen som rommer de nevnte institusjonene. Den ble oppført av Statsbygg og sto ferdig høsten 1998. Arkitekter var JAF arkitektkontor på Gjøvik, og oppdragsgiver var Miljøverndepartementet i forbindelse med Stortingets vedtak i 1993 om å flytte Norsk Polarinstitutt fra Oslo til Tromsø. Bygningen inneholder diverse kontorer, laboratorier, bibliotek, lagerrom, konferanselokaler, kantine med mere fordelt over 15 000 m² og seks etasjer.
Framsenteret ligger i strandkanten rett sør for Tromsø sentrum, mellom Hålogaland Teaters nybygg, småbåthavn, Tromsø kunstforening og Macks Ølbryggeri. Like vest for bygningen holder Fylkesmannen i Troms og Troms fylkeskommune til.
Bygget til Framsenteret utgjør en estetisk enhet med nabobygget, opplevelses- og formidlingssenteret Polaria. I 2003 mottok disse to bygningene FIABCI Norways Eiendomspris for «god norsk arkitektur og byggeskikk».


Hayle (Cornwall).
Hayle (kornisk Heyl) er en liten by i Cornwall, England. Den ligger ved den sørlige enden av St. Ives-bukten, ved en fjord dannet av elven Hayle. Det korniske navnet betyr «fjord».
Den var tidligere en viktig fiskerby og utskipningshavn for tinn og andre varer. Flere kobbersmeltere virket i byen, og den østlige delen har navnet Copperhouse etter denne virksomheten. Det var også et jernstøperi, som nå står i ruiner.
I det 19. århundre hadde det blitt mer lønnsomt å eksportere råtinn framfor å smelte det i Hayle, og dermed gikk startet en nedgangstid for byen. I 1970-årene sluttet man å bruke havnen til større skip, da kostnadene for oppmudring var for høye.
Viktigste næringsvei er nå turisme. Rundt bukten ligger sandstrender over en strekning på omkring 5 km. Godrevy fyr er et viktig landemerke, som skal ha inspirert Virginia Woolfs "To the Lighthouse".


Fredrik Skavlan.
Fredrik Skavlan (født 2. september 1966) er en norsk journalist, tegner og programleder i NRK og SVT som er mest kjent som programleder for de populære talkshowene "Først og sist" og "Skavlan".
Etter endt videregående skole begynte Skavlan i 1987 sin pressekarriere i Morgenbladet, der han fikk jobb som tegner og journalist. Siden har han jobbet primært som skrivende, men også som tegner og reportasjeleder i Aftenposten og Dagbladet. Han har dessuten illustrert flere bøker. Han debuterte som programleder i NRK på sin 30-årsdag.
Tiden i NRK.
I 1996 ble Skavlan hentet til NRK2 for å lede det direktesendte talkshowet "Absolutt". Programmet hadde premiere den 2. september. Etter 133 sendinger takket han i mai 1997 for seg som programleder. Sommeren 1997 var han og Ingunn Kyrkjebø programledere for sommerserien "Sommeråpent", og samme år ledet han TV-aksjonen "Krafttak mot kreft". Høsten 1998 ble han programleder for talkshowet "Først og sist". Programmet uviklet seg raskt til å bli et av Norges mest sette TV-program 1998–2007. Ved siden av "Først & sist" var han våren 1999 også programleder for lørdagsserien "Underholdningsmaskinen", samt sendingene fra kronprinsbryllupet sommeren 2001. Skavlan avsluttet "Først & sist" våren 2007.
Som tegner.
Skavlans tegninger har vært publisert i flere riksdekkende medier siden han allerede som gutt leverte tegneserier til Dagbladet, Aftenposten og Det Nye. Siden har han også hatt reklameoppdrag samt illustrert bøker for forlag som Cappelen, Press, Gyldendal og Aschehoug. Fredrik Skavlan jobber primært med pennesplitt og tusj direkte på hvitt papir, og innimellom også med akvarellfarger. Skavlan har etter nedleggelsen av Først og sist illustrert en bok om Peter Pan. Han tegner for tiden ukentlig for Dagbladets Magasinet.
Kritikk.
I forbindelse med sin programlederjobb i "Først & sist" ble han i februar 2002 utsatt for negativ kritikk av historikeren Jon Hustad. Kritikken gikk ut på at han bruker kvinner som sex-objekter og uttalte: «… Det virker som om kvinnene er noe som Skavlan skal kunne flørte med og skape lett fredagsstemning med» og videre «… Rollen til kvinnelige gjester under 40 år er å være garnityr og sexobjekt for Skavlan. Ingen får kvinnene vakrare, flørten meir intens og sexpreiket meir subtilt enn Fredrik Skavlan». Kritikeren førte til at Skavlan i enkelte aviser ble omtalt som «Fredrik den kåte». Skavlan slo tilbake mot kritikken i en artikkel i VG der han sa at «… historikeren legger «koffert» i alt jeg sier og gjør. Jeg har en alminnelig sosial omgangsform med mine gjester».
Han har også mottatt en del negativ kritikk for å invitere for få kvinnelige gjester.
Annet.
Han var medforfatter av boka "Det Kongelige bryllup", lansert i 2001.
Skavlan har tre barn fra et oppløst ekteskap og ett med Maria Bonnevie, som han har vært sammen med siden 2006. Han er bror av Petter Skavlan, Jørgen Skavlan og Guri Skavlan.


Det egoistiske genet.
"Det egoistiske genet" (engelsk originaltittel: "The Selfish Gene") er den første og mest kjente boken til Richard Dawkins. Bokens første utgave kom i 1976; en utvidet, men ellers uendret utgave kom i 1989. Den norske oversettelsen ble utgitt i 2002. Boken presenterer forfatterens egoistiske-gen-teori, som i korte trekk går ut på at det er enklere å forklare evolusjon hvis man ser på gener – og ikke på organismer – som fokus for naturlig seleksjon.
Boken vakte en del reaksjoner, delvis fordi den ble tolket som et forsvar for egoisme som menneskelig atferdstrekk på individnivå. Dette er imidlertid verken bokens eller forfatterens anliggende.
Det er også i denne boken at Dawkins innfører begrepet memer, «kulturelle gener», det vil si idéer som kan repliseres eller spres til nye «generasjoner» av «bærere», «dø ut» og mutere og endre seg over tid og dermed gjennomgå evolusjon.
Videre lesning.
Richard Dawkins: "Det Egoistiske Genet". Oslo: Humanist Forlag, 2002. ISBN: 82-90425-56-2.
Eksterne lenker.
, av Dag O. Hessen


Regjeringsadvokaten.
Regjeringsadvokaten er den norske statens advokatkontor i sivile saker. Embetet er prosessfullmektig for staten i rettssaker og bistår regjeringen og departementene i rettslige spørsmål.
Regjeringsadvokaten er organisert som én sentral instans med kontor i Oslo under ledelse av regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs. Embetet er administrativt underlagt Statsministerens kontor.
Regjeringsadvokatens saksfelt omfatter alle områder av statens virksomhet med unntak av straffesaker. Eksempler på saker som omfattes av Regjeringsadvokatens kompetanse er domstolskontroll ved utøvelse av offentlig myndighet (skatt, trygd, konsesjoner, ekspropriasjon mv.), erstatningssaker, eiendomssaker, saker vedrørende arbeids- og tjenesteforhold med videre (sivile saker).
Hoveddelen av advokatenes tid går med til å forberede og føre rettssaker for domstolene. Regjeringsadvokatens advokater opptrer på alle nivåer i norske domstoler, og i internasjonale domstoler som Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg og EFTA-domstolen i Luxembourg.
Regjeringsadvokatembetet ble opprettet like etter at Norge ble selvstendig i 1814. Den første regjeringsadvokat tiltrådte i 1816. Han fikk sin instruks 9. april 1816 og samlet under seg de oppgavene som tidligere hadde vært fordelt på fire instanser, nemlig kammeradvokaten, generalfiskalen, sjøkrigsprokurøren og tollprokurøren. Regjeringsadvokaten skulle føre saker på regjeringens eller departementenes vegne, innberette dommene til de respektive departementene og avgi sin vurdering med hensyn til eventuell appell, og endelig levere juridiske uttalelser til regjering eller departement. Man forutsatte at Regjeringsadvokaten ved siden av sine embetsplikter drev egen privat sakførervirksomhet.
Selv om Regjeringsadvokaten således var prosessfullmektig for de norske statsmyndigheter, var likevel hans embetsdistrikt fra starten av begrenset til de landsdeler som tidens kommunikasjonsmidler gjorde praktisk mulig. Utenfor de områdene der han var forpliktet til å møte personlig, kunne han opptre via «kommisjonærer». Distriktet ble gradvis større, men ennå så sent som ved embetsinstruksen av 1939 ble Regjeringsadvokaten fritatt for å føre saker ved Hålogaland lagmannsrett og ved by- og herredsrettene i Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Først ved den nye instruksen i 1962 ble denne ordningen fjernet. Regjeringsadvokaten ble embetsmann og mistet retten til å drive egen sakførerpraksis. Det ble nå også slått fast at han ikke måtte utføre arbeid for Stortinget eller institusjoner under dette.
I begynnelsen av 1962 var det en regjeringsadvokat og fire-fem ansatte advokater. Embetet har vokst jevnt og trutt, og det er nå ca. 35 advokater ved embetet.


Vilija.
Vilija (hviterussisk "Ві́лія" og "Vilia", i Litauen heter den "Neris" og "Wilia" på polsk) er en elv som begynner i Hviterussland, løper gjennom Vilnius (Litauen) og flyter sammen med Nemunas i Kaunas (Litauen). Elvas lengde er 510 km, av dette er 275 km i Hviterussland.
Vilija forbinder de to gamle hovedstedene Kernave og Vilnius med hverandre. Langs dens bredder i Litauen finnes gravplasser fra før-kristen tid. 25 km fra Vilnius ligger den gamle gravhaugen Karamzynai, der er mange mytologiske steiner og en hellig eik.


Krist Novoselic.
Krist Anthony Novoselic (født 16. mai 1965 i Los Angeles) er en amerikansk musiker. Han er mest kjent som bassist i grungebandet Nirvana.
Novoselic var fast bassist i Nirvana i perioden 1985–1994, da Kurt Cobain døde og bandet ble oppløst. Mange vil si at Novoselic var limet som hold Nirvana sammen når det stormet som verst rundt bandet. I 1995 gav Krist ut albumet «Sweet 75» med gruppen Sweet 75, og i 1999 var han med på plata No WTO Combo som var spilt inn under demonstrasjonene mot WTO i Seattle. I 2002 var Novoselic ute med et nytt band, denne gang under navnet "Eyes Adrift", men ga bare ut ett album. En stund så det ut som om Krist hadde lagt musikken på hylla da han ble politisk engasjert, men i 2006 fikk han en forespørsel om han ville være bassist i bandet Flipper, som både han og Kurt Cobain var store fans av. Dette så Krist på som en ære og takket ja til å være med.
Det siste Krist har jobbet med er boken "Of Grunge & Government: Let's Fix This Broken Democracy!"
Foreldrene er Krist og Maria Novoselic som imigrerte til USA i 1963. Han har to søsken, broren Robert og søsteren Diana. Den 30. desember 1989 giftet han seg med kjæresten Shelli Dilley som han senere skilte seg fra sent i 1999.


Karl Maria Schilling.
Karl Maria Schilling (født "Karl Halfdan Schilling" 9. juni 1835 i Christiania, død 2. januar 1907 i Mouscron, Belgia) var en norsk barnabittprest. Han ble erklært som ærverdig ("venerabilis") av Den katolske kirke den 19. september 1969. Dette er et tidlig stadium i helligkåringsprosessen. Han er den eneste nordmann som for tiden befinner seg i en slik prosess i den katolske kirke.
Han var opprinnelig lutheraner, og konverterte til katolisismen den 11. november 1854, etter å ha kommet i kontakt med Den katolske kirke i Düsseldorf, hvor han studerte malerkunst ved Eckersbergs skole. Tilbake i Norge ble han et ivrig medlem av den katolske menigheten i Oslo. Han fikk blant annet sogneprest Johan Daniel Paul Stub til å opprette St. Vincensforeningen, hvor Schilling ble første president. Stub var barnabittpater, og under veiledning fra ham og en annen prest fra samme orden, Cesare Tondini, kom Schilling til at han ønsket å selv tre inn i ordenen. Han gikk inn i novisiatet i Belgia, og ble ordinert der. Som prest virket han i Belgia, Frankrike og Italia. Det fortelles at han ikke var noen stor predikant, men han ble vidt kjent for sin dyktighet som sjelesørger.
Kort tid etter hans død begynte mange å valfarte til hans grav i Mouscron, og 24. mars 1936 ble hans legeme flyttet til barnabittpatrenes kirke, hvor det ble lagt i et sidekapell. Hans grav besøkes fortsatt ofte av pilegrimer.


Michael Greis.
Michael Greis (født 18. august 1976 i Füssen) er en tysk skiskytter fra Nesselwang i Allgäu.
Under VM 2004 i Oberhof var Greis med på det tyske stafettlaget som ble verdensmestere, da han gikk siste etappe og greide å holde Ole Einar Bjørndalen og Norge bak seg. I VM 2005 i Hochfilzen tok han sølvmedalje på 20 km.
I februar 2005 tok han sin første seier i verdenscupen, og i sesongen 2006/07 gikk han helt til topps i verdenscupen sammenlagt. Greis har ti enkeltseire etter seieren 3. desember 2008 på 20 km i Östersund, Sverige.
Han vant tre gull under OL 2006 i Torino, på 20 km, stafetten og fellesstarten.


De regelbundne klerikere av St. Paulus.
De regelbundne klerikere av St. Paulus (ofte kalt Barnabittene, forkortelse C.R.S.P.) er en katolsk religiøs orden. Den ble grunnlagt i Milano i 1530, av St. Antonio Maria Zaccaria. Tilnavnet kommer fra deres første kirke, som var viet til Apostelen Barnabas.
Ordenens regel inneholder de vanlige monastiske plikter, og har i tillegg et krav til medlemmene om at de skal vie seg til studier av Apostelen Paulus' epistler og hans misjonsarbeid.
Nordmannen Karl Maria Schilling var barnabittpater.


Camborne.
Camborne (kornisk Cambron) er en by i Cornwall, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Kerrier, og var tidligere en industriby. Byen inngår i et urbant område sammen med Pool og Redruth, som tilsammen har omkring 45 000 innbyggere (2001). I det 18. århundre var Camborne et sentrum for tinn- og kobberindustrien.
Gruven Dolcoath var med omkring 1050 meter i mange år verdens dypeste gruve. Den var også, inntil den ble nedlagt i 1921, en av de eldste som var i drift. Den siste tinngruven i Europa, South Crofty, lå også i Camborne, og ble nedlagt i 1998. Det var også mye annen industri relatert til gruvene i Camborne, blant annet selskapet Holmans, som var grevskapets største produsent av industriutstyr. Holmans eksisterer nå som et mindre selskap under navnet CompAir, og er Storbritannias største leverandør av kompressorutstyr.
Et berømt bysbarn er Richard Trevithick. Han var sønn av en gruvearbeider, og begynte å jobbe med damptrykk, noe som førte fram til et av de første damplokomotiver. Hans "Puffing Devil" ble først testet på en vei i Camborne i 1801, noe som fortsatt minnes i sangen "Going up Camborne Hill". Han fikk ikke omsetning for oppfinnelsen, og døde fattig. I byen minnes han blant annet med en statue utenfor biblioteket, og byens "Trevithick Day" siste lørdag i april hvert år.
Etter mange år med økonomiske vansker har Camborne, Pool og Redruth satt igang (2004) et stort gjenopplivingsprosjekt kalt "CPR Regeneration" (i tillegg til å være initialene til byene er også "CPR" en forkortelse for hjertemassasje og kunstig åndedrett). En investering på 150 millioner pund, skutt inn av den britiske regjeringen, skal gi 4000 nye jobber og øke lønnen i området med 15%.
Camborne School of Mines er den eneste utdanningsinstitusjon for bergverksarbeidere i Storbritannia. Den er en del av University of Exeter in Cornwall, og holder nå til på universitetets campus i Tremough.
I 1921 ble det funnet rester etter en romersk villa på Magorgården i Illogan rett ved Camborne. Dette er det eneste større romerske funnsted i Cornwall.


Mouscron.
Mouscron (nederlandsk "Moeskroen") er en kommune i provinsen Hainaut i Belgia. Den har en befolkning på 52 920 innbyggere (2004) og dekker et areal på 40,08 km².


Freon.
Freon er en handelsbetegnelse på klorfluorkarboner (KFK) som benyttes som kuldemedium. Tidligere ble de også brukt som rensemiddel og drivmiddel i spraybokser. Ordet er et registrert varemerke som eies av DuPont, som også produserer mange typer freon.
Fordi KFK-stoffene bryter ned ozonlaget er de nå langt på vei forbudt, og erstattet av hydroklorfluorkarboner (HKFK) (også med restriksjoner), hydrofluorkarboner (HFK) og naturlige stoffer som hydrokarboner, ammoniakk og karbondioksid.
Freongassene kan være dødelige og brannhemmende siden de fortrenger oksygenholdig luft. De kan derfor brukes i brannslukkingsapparater, ofte i fastmonterte anlegg, for eksempel i motorrom i båter.
DuPont benytter varemerket Suva på de klorfrie hydrofluorkarbonene.
Forbudte freoner.
R-12 og blandingsmediet R-500 med R-12 er forbudt å fylle på anlegg, og selges ikke lenger. Oppstår en lekkasje på et eksisterende R-12 anlegg benyttes R-409 som erstatningsstoff.
R-22 er lov å etterfylle, men ikke foreta nymontasje. R-22 blir ofte benyttet på kjøleanlegg, samt for komfortkjøling. Skal utfases og bli forbudt i 2010.
R-502 er forbudt på grunn av innhold av R-115.


Ann-Elen Skjelbreid.
Ann-Elen Skjelbreid (født 13. september 1971 i Bergen) er en tidligere norsk skiskytter fra Hålandsdalen i Fusa kommune. Hun er søster av Liv Grete Skjelbreid Poirée. Sommeren 2002 giftet hun seg med skiskytteren Egil Gjelland. I 2004 fikk de datteren Kristi.
Etter 2005/06 sesongen la hun opp, og er nå lærer på Fusa ungdomsskole, og kretstrener for Hordaland skiskytterkrets.
Juniorkarriere.
Hun begynte med skiskyting som 11-åring, og vant hovedlandsrennet 14 år gammel. Etter ungdomsskolen flyttet hun til Trysil for å gå på skigymnaset der. Hun ble tatt ut på det norske laget til junior-VM i 1990, og var med på stafettlaget som tok sølvmedalje. Året etter fikk hun sin første internasjonale gullmedalje: Gullmedalje på sprinten i junior-VM i Ungarn.
I tillegg fikk hun med seg et nytt stafettsølv.
Seniorkarriere.
I 1994 ble Ann-Elen tatt ut på det norske elitelandslaget, og var med på laget som tok sølv i lagkonkurransen. Hun har senere deltatt i flere verdensmesterskap, og har representert Norge i tre olympiske leker, i Lillehammer 1994, Nagano 1998 og Salt Lake City 2002.
Meritter.
Ann-Elen Skjelbreid har også en NM-tittel i langrenn fra 1995, da hun var med på stafettlaget som tok gull på 3 x 5 km stafett for Trysilgutten IL.


Wojciech Jaruzelski.
Wojciech Witold Jaruzelski (født 6. juli 1923 i Kurow nær Lublin i Polen) er en polsk kommunistisk politiker og offiser. Han har vært polsk statsminister, statsrådsformann og president.
Jaruzelski stammer fra en familie som tilhørte den polske lavadel, og vokste opp i nærheten av Wysokie i det som i dag er den nordøstlige delen av Polen. Han tilbragte skolegangen i Warszawa, ved kostskolen Bielany drevet av marianerbrødrene, en katolsk skoleorden. Etter den tyske innmarsj i Polen i september 1939 flyktet familien til Litauen. I Litauen ble de tatt til fange av sovjetiske styrker etter at de hadde invadert landet, og familien ble deportert til Altajfjellene i den asiatiske delen av Sovjetunionen. Både Wojciech og faren hans ble der satt til tvangsarbeid, noe faren ikke overlevde.
Senere sluttet Jaruzelski seg til de polske styrkene som ble organisert i Sovjetunionen, deltok i sluttfasen av annen verdenskrig 1943 som geriljakjemper sammen andre polske kommunistiske partisaner.
Etter krigsslutt ble han utdannet ved den polske infanterihøyskole og ved generalstabsakademiet. Han ble medlem av Det polske forente arbeiderparti (det polske kommunistparti).
I 1956 ble han forfremmet til general. I 1964 ble han medlem av partiets sentralkomité, og i 1968 ble han forsvarsminister. I 1968 var han en av de ledende under utrenskningene i den polske hær, en antisemittisk hetskampanje igangsatt av Mieczysław Moczar. Han var også den militære leder for det polske bidraget under Warszawapaktens innmarsj i Tsjekkoslovakia i august 1968 for å knuse den såkalte Prahavåren. I 1970 var han involvert i sammensvergelsen mot partiførstesekretær Władysław Gomułka, og var sannsynligvis med på å organisere massakrene i kystbyene Gdańsk, Gdynia, Elbląg og Szczecin.
Jaruzelski ble i 1981 Det polske forente arbeiderpartis førstesekretær, en stilling han beholdt til 1989. Fra februar 1981 til november 1985 var han også Polens statsminister.
Det var det samme år verftsarbeideren Lech Wałęsas fagforening Solidarność så dagens lys ved Leninverftet i Gdansk og ble nasjonalt og internasjonalt kjent. Under Jaruzelskis ledelse ble det utropt unntakstilstand i Polen den 13. desember 1981, for på den måten å knekke Solidarność. Men fagforeningen fortsatte i undergrunnen. I april 1989 ble den anerkjent igjen, og den 4. juni vant den alle de plasser som var på valg ved de halvfrie parlamentsvalgene.
Wojciech Jaruzelski var Folkerepublikken Polens siste statsrådsformann (1985–1989), og deretter det nye Polens første president fra 1989 til 1990, da han ble avløst av Lech Wałęsa.
I 2007 ble han stilt for retten i Warszawa, tiltalt for å ledet en kriminell organisasjon. Han risikerer inntil ti års fengsel.


Stanislaus av Kraków.
Stanislaus av Kraków, også "Stanisław" (født 26. juli omkring 1030 i Szczepanów ved Kraków, død 11. april 1079 i Krakow) var biskop av Kraków i Polen, og gjelder som Polens nasjonalhelgen.
Han stammet fra en polsk adelsfamilie, og studerte i Gniezno og Paris. I 1072 ble han biskop av Kraków.
Da den polske kong Bolesław II ignorerte biskopens formaning på grunn av kongens utroskap mot sin kone, og svarte med å beslaglegge kirkegods, ekskommuniserte biskopen kongen.
Striden eskalerte da Boleslaw II utstedte en dødsdom over biskopen. Fordi kongens riddere vegret seg for å drepe biskopen, slo kongen ham ihjel med sitt sverd da han stod ved alteret under en messe i Krakóws Michaelskirke den 11. april 1079. Likdelene ble strødd ut på bakken. På grunn av denne ugjerningen kom det til folkeoppstand og Bolesław flyktet til Ungarn, hvor han døde.
Stanislaus ble kanonisert i 1253 av pave Innocent IV, og er den første polske helgen som offisielt ble anerkjent som martyr. Hans minnedag er 11. april.
Johannes Paul II ønsket å ta navnet Stanislaus som pave, men gav etter for romernes krav om at han skulle ta samme navn som forgjengeren.


Hedvig Jagellonerinnen.
Hedvig av Polen (polsk: "Jadwiga") (født 21. september 1457, død 18. februar 1505 i Burghausen) var datter av den polske kongen Kasimir IV og hans kone Elisabeth av Habsburg (datter av den tysk-romerske keiser Albrecht II). Hun ble gift med den bayerske hertugen Georg den rike i 1475. Da Georg var i familie med henne på morssiden, måtte brudeparet få en pavelig dispensasjon for å kunne gifte seg. Tross sin østerrikske mor, skal Hedvig ha forstått tysk dårlig, og måtte alltid ha en polsk tolk ved sin side. Hennes bror Vladislav II var konge av Ungarn og Bøhmen.
Hun skal ha fått fem barn, men av dem overlevde kun to piker. Hertug Georg døde i 1503, og i mangel av en mannlig tronfølger oppsto den landshutske arvefølgekrig (1504–1505). Hedvig døde i Burghausen og ble begravet i det lokale cistercienserklosterets kirke, hvor alle medlemmer av Wittelsbach-dynastiet som døde i denne byen er begravet.


Péter Esterházy.
Péter greve Esterházy [von Galántha] (ungarsk "Esterházy Péter") (født 14. april 1950 i Budapest) er en av de mest kjente, nålevende, ungarske forfattere. Hans hovedverk, "Harmonia Caelestis", kretser om hans berømte families historie. Etter at verket, som bl.a. fremstiller faren i et svært positivt lys, utkom, kom det som et sjokk da han oppdaget at faren hadde kollaborert med det sovjetinnsatte okkupantregimet i landet. Dette tar han et nådeløst oppgjør med i sin "forbedrede utgave" av samme verk.
Hans bestefar Móric Esterházy var landets statsminister i noen få måneder under første verdenskrig.


Esterhazy.
Esterházy (tysk, på ungarsk Eszterházy, slovakisk Esterházi) er en ungarsk adelsslekt, som en gang var blant de største landeiere i landet.
I 1626 ble Esterházy-familien opphøyet i grevestanden, og 1712 ble Forchtenstein-linjen opphøyet i fyrstestanden av de østerrikske habsburgerne.
Familiens suksess bygget på besluttsom erhvervelse av land, og lojalitet mot den katolske kirken og den østerrikske herskeren. Det siste var det viktigste. Ved begynnelsen av det 20. århundre var de blant de største landeiere i Habsburg-imperiet. De fleste av deres eiendommer lå i det som nå er Slovakia.
De hadde sin opprinnelse i det tidligere småstedet Esterháza nær Dunajská Streda (det eksisterer ikke idag), og fra 1421 hadde de en eiendom i Galanta.
Et annet viktig sete for familien var i Eisenstadt, hvor de hadde et slott bygget på 1300-tallet og gjenoppbygget 1663-72. Eisenstadt ligger idag i den østlige delen av Østerrike, men inntil 1920 var det innenfor kongeriket Ungarn.
Slekten hadde ellers residenser i hele kongeriket og i Transilvania, og mange familiemedlemmer bodde i Wien. På 1770-tallet lot fyrst Nikolaus Esterházy, som mislikte Wien, oppføre et imponerende slott ved Eszterháza ute på landet i Ungarn. Dette er det mest beundrede av familiens residenser, og kalles ofte det «ungarske Versailles».
Familiens hovedlinje var stort sett tospråklig. Som etniske ungarere snakket de ungarsk og som aristokrater snakket de tysk. Medlemmer av familien som bodde i områder av Ungarn med andre (hovedsakelig slaviske) hovedspråk snakket også disse.
Det var vanlig å bruke både tyske og ungarske versjoner av navnene deres, avhengig av hvor de befant seg.
Familien er kanskje best kjent for sin forbindelse med Joseph Haydn, som var deres kapellmester. Han ble ansatt av fyrst Paul Anton i 1761.
Nåværende overhode for slektens hovedlinje (den gamle Forchtenstein-linjen) er fyrst Anton Rudolf Maria Georg Christoph Hubertus Johannes Aglaë Esterházy von Galanta (født 1936). Hans sønn og arving er prins Paul-Anton Nikolaus Maximilian, født i München i 1986.
Andre medlemmer av familien inkluderer forfatteren Péter Esterházy.


Slaps.
Slaps er en blanding av flytende vann og is. I naturlige omgivelser oppstår slaps når is og snø smelter, og blir ofte blandet med skitt og andre stoff som gir den en grå eller mudderaktig brunfarge. Ofte vil slaps fryse og smelte om hverandre før den forsvinner helt, og kan ofte blokkere avløp og skape lokale oversvømmelser. I områder der veisalting er vanlig oppstår slaps ved lavere temperaturer enn normalt, men bare i de saltede områdene. Dette kan føre til slaps av forskjellig konsistens innenfor samme geografiske område.
Slaps på rullebaner kan være et problem for flytrafikk og kan bremse fly som skal ta av. Flyulykken i München i 1958, som tok livet av halve fotballaget Manchester United skjedde som følge av dette.


Marek Belka.
Marek Belka (født 9. januar 1952 i Łódź i Polen) er en polsk økonom. Han har vært statsminister og finansminister i Polen, direktør for Det internasjonale pengefondets europeiske avdeling, og har siden 11. juni 2010 vært sentralbanksjef for Polens nasjonalbank (Narodowy Bank Polski).
Belka har utdannelse i økonomi og sosiologi fra det sosioøkonomiske fakultet ved Universitetet i Łódź (1972), fra "Columbia University" i New York, "University of Chicago" og "London School of Economics". Belka har doktorgrad i økonomi fra USA i 1978, med et doktorarbeid om antiinflasjonspolitikk i utviklede kapitalistiske stater.
I 1980 ble han partisekretær ved universitetet i Łódź. Den i mellomtiden partiløse Belka ble professor i 1994. Fra 1990 til 1996 var han rådgiver for det polske finansdepartement og for Verdensbanken. Han var visestatsminister og finansminister i 1997 og 2001–2002, og i mellomtiden økonomisk rådgiver for den polske president. I 2003 var han ansvarlig for økonomisk politikk for den foreløpige koalisjonsadministrasjon av Irak, og var som sådan tilknyttet den amerikanskledede sivilforvaltning i Bagdad.
Den 29. mars 2004 ble han av president Aleksander Kwaśniewski designert til statsminister, og avla embedseden den påfølgende 2. mai. Han etterfulgte avtroppende statsminister Leszek Miller. Men Belka oppnådde ikke den påkrevde støtte i parlamentet den 14. mai – stemmetallene var 188 mot 262. Etter dette nederlaget trakk han seg som statsminister. Men den 11. juni ble han utnevnt på nytt, og den 24. juni fikk han tilstrekkelig støtte i Sejm – det polske parlamentets underhus – med et tillitsvotum på 235 mot 215 stemmer. Han var statsminister til 1. oktober 2005.
Den 11. juni 2010 overtok han som sentralbanksjef for Polens nasjonalbank.
Marek Belka behersker flytende tysk, engelsk og russisk.


Vingria.
Vingria er en nå underjordisk elv i den litauiske hovedstaden Vilnius' gamleby. I følge bykartet fra 1808 rant elva åpent fra Trakų gatvė, forbi Vilnius katedral før den så rant ut i Neris-elva.


Stefan Wyszyński.
Stefan Wyszyński (født 3. august 1901 i Zuzela i Polen, død 28. mai 1981 i Warszawa) var kardinal, erkebiskop av Gniezno og Warszawa, og Den katolske kirkes primas i Polen mellom 1949 og 1981. Kardinal Wyszyński ble utsatt for bakvaskelse og forfølgelse fra kommunistisk hold under den kalde krigen.
Liv.
Stefan Wyszyński trådte i 1920 inn i presteseminaret i Włocławek og ble presteviet 3. august 1924 av biskop Wojciech Owczarek. Han studerte kirkerett og sosialøkonomi ved det katolske universitetet i Lublin fra 1925 til 1929 og tok så doktorgraden. Deretter foretok han en vitenskapelig reise gjennom Østerrike, Italia, Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland, for å bli kjent med fagbevegelsene og de sosiale bevegelsene. Fra 1931 underviste han i sosialøkonomi ved presteseminaret i Włocławek og engasjerte seg i de kristne fagbevegelsenes utdannelsesarbeid. Han var medlem av den polske primas' sosiale råd fra 1937. Under annen verdenskrig virket han som prest for den polske undergrunnshæren.
Han ble i 1945 rektor ved presteseminaret i Włocławek. 25. mars 1946 utnevnte pave Pius XII ham til biskop av Lublin, og han ble konsekrert den 12. mai samme år av kardinal August Hlond. I 1948 ble han så utnevnt til erkebiskop av Gniezno og Warszawa, og samtidig polsk primas og formann for den polske bispekonferansen. 12. januar 1953 ble han utnevnt til kardinal, men ettersom kommunistregimet på det tidspunktet hadde fengslet ham kunne han først 18. mai 1957 motta kardinalshatten i Roma og ta sin tittelkirke "Santa Maria in Trastevere" i besittelse.
Wyszyński deltok fra 1962 til 1965 på alle hovedforsamlingene under det Annet Vatikankonsil og forsøkte å oppnå en større kirkelig vekt på Maria, Jesu mor. Disse bestrebelsene var likevel mislykket. Derimot ble han mot slutten av konsilet kjent for en brevveksling mellom det polske og tyske episkopat, som var av stor betydning for forsoningen mellom polakker og tyskere etter annen verdenskrig og den følgende fordrivelsen. De polske biskopene skrev i sitt brev at de «tilgav og bad om tilgivelse». Kommunistregimet i Folkerepublikken Polen reagerte med forargelse på dette brevet.
I september 1978 besøkte Wyszyński med en delegasjon av polske biskoper bestående av bl.a. den senere pave Johannes Paul II Vest-Tyskland, etter invitasjon fra den tyske bispekonferanse.
Den polske primas spilte også fra 1980 en avgjørende rolle som megler mellom opposisjonsbevegelsen Solidarność og de kommunistiske makthaverne. Han gikk aktivt inn for arbeidere og bønders rett til å danne frie fagbevegelser, og oppfordret samtidig opposisjonen til å besinne seg.
Wyszyński symboliserer for mange den geistlige motstanden mot det kommunistiske regimet og vokter av det polske folks kristne identitet i en tid med undertrykkelse av kirken.
Wyszyński mottok i 1994 post mortem Den hvite ørns orden fra Polens president.
Referanser.
Wyszynski, Stefan
Wyszynski, Stefan
Wyszynski, Stefan
Wyszynski, Stefan
Wyszynski, Stefan


Hedenskap.
Hedendom er en betegnelse på de trosforestillinger til en hedning, en person med en hedensk overbevisning, det vil si en religiøs person som ikke er kristen, jøde eller muslim. En hedning er således ikke en ateist (en som "ikke" tror på en guddommelig herre). I religionshistorisk sammenheng er hedendom en nøytral betegnelse på trosforestillinger fra førkristen tid, men begrepet er ofte negativt belastet og benyttes som synonymt med en vantro eller nedsettende om folk av en annen tro (en som ikke tror på den rådende religion, det være kristen eller muslim).
Etymologi.
Etymologien til hedendom er usikker, men det norske begrepet er avledet fra norrønt "heiðinn dómr", «hedendom», og hedning, fra "heiðingi", adjektiv beslektet med "hede" ettersom folk som bodde på udyrkede områder ble senere kristne. "Hede" kan da også ha hatt meningen «hjemlig», «våre områder», i kontrast til det utenlandske eller det fremmede. En av de tidligste skriftlige referanser kommer fra den nordnorske skalden Øyvind Skaldespiller (død ca 990) som i hyldningskvadet "Hákonarmál" til kong Håkon den gode. Her nevner Øyvind at "«landet legges øde / siden Håkon fór / til hedenske guder»".
Hedning finnes på engelsk som "heathen", avledet fra gammelengelsk "hæðen", og som det tilsvarende norrøne begrepet. Det kan være historisk påvirket av gotiske "haiþi", «boende på heia, heden», opptrer som "haiþno" i Wulfilas gotiske bibel som «hedenske kvinne», (oversettelse av «Hellene» i Markus 7:26). Denne oversettelsen påvirket sannsynligvis det latinske "paganus", «landlig, bonde», eller ble valgt ved dens likhet til greske "ethne", «hedensk, ikkejødiske». Det har blitt foreslått at gotiske "haiþi" ikke er beslektet til «heden» i det hele tatt, men er et lånord fra armenske "hethanos", i seg selv et lån fra greske "ethnos".
Paganisme (fra latin "paganus", «landlig, bonde») er det tilsvarende begrepet til hedendom som er avledet fra latin senere på 1300-tallet. "Pāgānus" var en som dyrket av falske guder, men opprinnelig en sivil person, det vil si ikke en av Kristus' soldater, avledet fra "pāgus", en «bondelandsby, landlig». Dette begrepet er en oversettelse av det hebraiske begrepet "gojim" i "Det gamle testamente", og det gresk "ethne" («folk, folkeslag») i "Det nye testamente". "Gojim" ble benyttet i nedsettende om ikke-jøder, "ethne" om ikke-kristne. Etnologer unngår begrepet paganisme da det er skjevt belastende med usikker og mangfoldig betydning i referanse til tradisjonelle eller historiske trosforestillinger og foretrekker mer presise kategorier som polyteisme og tilsvarende.
I generell bruk er paganisme et gyldig begrep på norsk som synonymt til hedendom, men det brukes hovedsakelig om nypagenisme eller nyhedendom, det vil si om et moderne fenomen hvor folk søker andre religiøse trosforestillinger, som moderne åsatro eller wicca, enn de tradisjonelle og etablerte.
Definisjoner.
Hedendom er vidt begrep for å beskrive religioner og åndelige praksiser i førkristne Europa, og i ytterligere utvidet begrepsdannelse for polyteistiske (flerguderi) tradisjoner eller folkereligioner verden over sett fra et vestlig eller kristen synsvinkel. Begrepet har forskjellige meninger i vestlig tankegang ved at det har moderne konnotasjoner om en tro som er polyteisme, spiritisme, animisme, sjamanisme som med folkelige religioner.
Begrepet hedendom har blitt definert bredt for å omfatte alle religioner utenfor den abrahamittiske monoteistiske religioner som jødedom, kristendom og islam. Gruppen sådan definert ekskluderer de fleste østlige religioner, trosforestillinger hos urbefolkningen i Amerika og mytologier, foruten også ikke-abrahamittiske religioner generelt. En mer begrenset definisjon vil ikke omfatte noen av verdensreligionene og innskrenker begrepet til lokale eller landlige strømninger som ikke er organiserte. Vesenstrekk i hedenske tradisjoner er fraværet av omvendelse og misjon, og tilstedeværelsen av en levende mytologi som forklarer de religiøse opplevelsene og ritualene.
Historisk utvikling.
Hedendom har vært en betegnelse på folketro i forhistorisk tid hvor folk i møtet med fremmede stammers trosforestillinger. Hedendom var da fremmede guder i kontrast til de hjemlige guder. Det var ikke nødvendigvis en religiøs motsetning da fremmede gudene stundom ble opptatt i den lokale kulten og innlandske mytologien og gjort likeverdige med egne guder.
I henhold til profetreligionene (de abrahamittiske) med deres forbud mot å dyrke andre guder ble hedendom en betegnelse for andre folk og kulturers religiøse trosforestillinger og var samtidig en religiøs ringeakting. I "Det gamle testamente" ble disse andre betegnet som "gojim", «folk», «ikke-jøder», og i "Septuaginta" (en tidlig gresk oversettelse av "Det gamle testamente" en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr.) med "ethne" hvor adjektivet "ethniko's", «hedning», «hednisk» (jfr "Mattus": «hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller.»). Da kristendommen ble utbredt i Romerriket ble de gamle religionene tilhengere betegnet med ord som «lantbor», «pagani», «campani», på germanske språk som «heiden», «hedbor», det vil si hedninger. Den historiske betydningen av hedendom innbefattet alle religioner som ikke var kristne, også islam som opprinnelig var og ble betraktet som en arabisk avart av kristendommen. En motsetning til hedendom kan da også uttrykkes som en prinsipiell monoteisme.
Hedenske religioner eller trosforestillinger.
a>"-festivalen ved den greske polyteistiske gruppen Ethnikoi Hellenes, juni 2006.
Gresk-romersk hedenskap.
De olympiske guder var gjenstand for en aktiv dyrkelse gjennom hele antikken inntil keiser Theodosius den store (død 395) i år 394 forbyr hedenskap ved lov innenfor Romerrikets grenser.
Keltisk hedenskap.
Keltisk hedenskap er en druidereligion, en form for presteskap knyttet til offer- eller orakel, som ble praktisert i Vest- og Mellom-Europa og på De britiske øyer i oldtiden (ca. 600 f.Kr. – 400 e.Kr.). Da England ble erobret av (ikkekristne) romere ble druidenes hemmelige og politiske aktivitet bekjempet med stor voldsomhet.
Germansk hedenskap.
Germansk hedenskap kan inndeles i
Hinduisme.
Indisk hedenskap går tilbake til vedisk religion som fortsatt er en levende religion til tross for buddhismens og islams intense misjon i sørlige Asia.
Etniske religioner.
Etniske religioner er et paraplybegrep som omfatter mange tidligere og fortsatt eksisterende religiøse tradisjoner. Organiserte etniske religioner som har fått status som en borgerlige religioner er shintōisme som er knyttet til nasjonal japansk identitet, og jødedom, knyttet til jødisk identitet. I nasjonalistiske definisjon kan hinduisme bli knyttet til indisk identitet.
Folkelige religioner.
Folkelige religioner er uorganiserte religiøse uttrykk og trosforestillinger som finnes hovedsakelig i rurale, landlige og sparsommelige befolkede områder. Disse forestillingene kan omfatte ulike utrykk som animisme, forfedredyrkelse, og sjamanisme.
Nyhedendom.
Nyhedendom eller neopaganisme er moderne hedenskap som er blitt gjenopplivet i bevisst opposisjon til tradisjonelle og tradisjonelt undertrykkende religioner som kristendom og islam. Tilhengerne har dannet ulike organiserte trossamfunn, men disse er små og tilsynelatende ingen utfordring for de tradisjonelle religionene.
Hedenske forestillinger.
Til tross for at kulturer, som eksempelvis den norske, oppfatter seg og er definert som kristen, er det flere trekk som har hedensk opprinnelse som har blitt videreført og til dels opptatt i kristendommen. Disse kan være sedvanen med å gå til graven for besøke den avdøde, noe som har sin opprinnelse i det norrøne forestillingen om «å sitte på haug», en form for forfedredyrkelse. Kristendommen har opprinnelig ingen forestilling om dette da sjelen forlater den døde kroppen (som ble betraktet som et tomt hylster).
Å skvette vievann og døpe med vann har sannsynligvis heller ikke utelukkende en kristen opprinnelse, til tross hvor sentral vann i forbindelse med dåp står i kirken, men går tilbake til hedenske, førkristne tider med forestillingerom hellige kilder. Sistnevnte bevitnet den romeske forfatteren Tacitus i sitt verk "Germania" hvor han nedtegner ritualer knyttet til hellige vann og hellige lunder til gudinnen Nerthus. Arkeologiske spor har også funnet førkristne ofringer i vann og tjern i Nord-Europa. I tillegg har vi referanser til det å øse spedbarn med vann og gi de navn i kvadet Rigsthula, som tar for seg en myte om at guden Heimdallr grunnlegger de tre klassene i det norrøne samfunnet ved å bringe til verden sønnene Jarl, Karl og Træl. Alle tre blir, ifølge kvadet, øst med vann og gitt navn. Også juletradisjoner har rester av hedenske forestillinger til tross for at disse ble forsøkt gitt kristent innhold. I Norge og i del andre land har ukedagene fortsatt hedenske betegnelser, jf Torsdag som er «Tors dag».
Interessen i hedenske tradisjoner ble gjenoppvekket under renessansen, først i renessansemagien som en gjenoppvekkelse av gresk-romersk magi. På 1600-tallet vendte beskrivelser av hedendom fra teologisk synsvinkel til etnologisk, og en religion begynte å bli forstått som en del av et folks etniske identitet, og studiet av religionene til «primitive folk» utløste spørsmål om den endelige historiske opprinnelsen til alle religioner, også de tradisjonelle. Den franske astronomen Nicolas-Claude Fabri de Peiresc (død 1637) så hedenske religioner i Afrika i sin samtid som levninger av noe som kunne kaste lys over historisk hedendom i den klassiske antikken.
Hedendom fikk ny interesse på 1700- og 1800-tallets romantikk, særlig i kontekst til litterær keltisk og norrøn interesse som portretterte historiske keltiske og germanske flerguder som primitiv, edel og opphavlig. Tilsvarende var også den nye interessen for vikinger.
1800-tallet frambrakte også stor forskerinteresse i å rekonstruere hedensk mytologi fra folkeminne og eventyr. Dette ble gjort av blant annet brødrene Grimm, særlig Jacob Grimm i hans verk "Teutonsk mytologi", og Elias Lönnrot med samlingen av finske "Kalevala". Brødrene Grimms verker påvirket andre forskere, både inspirerte dem i å samle eventyr og folkelige forestillinger, som i Norge med Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, og skapte en tro på at en nasjons eventyr var en særlig representant for nasjonens opprinnelige ånd, i den grad at man neglisjerte tverrkulturell innflytelse. Andre representanter var russeren Alexander Afanasyev og engelskmannen Joseph Jacobs.
Romantisk interesse i forhistorie utenfor antikken kom samtidig med den europeiske veksten av nasjonal romantikk, og framgangen av nasjonalstatene i sammenheng med revolusjonene i 1848 som førte til skapelsen eller avdekkelsen av nasjonale epos og nasjonale myter for de ulike nydannede statene. I Norge fikk Snorre Sturlasons kongesagaer en særegen plass i nasjonens identitet på slutten av 1800-tallet. Hedenske eller folkloristiske emner var også vanlig i musikalsk nasjonalisme i perioden.


August Hlond.
August Hlond, malt av Józef Męcina - Krzesz
August Hlond (født 5. juli 1881 i Brzęczkowice ved Mysłowice i Polen, død 22. oktober 1948 i Warszawa), kardinal, var fra 1926 erkebiskop av Gniezno og Poznan, og fra 1936 erkebiskop av Warszawa og Den katolske kirkes primas i Polen.
Hlond, August
Hlond, August
Hlond, August
Hlond, August
Hlond, August


Ignacy Krasicki.
Ignacy Krasicki (født 3. februar 1735 i Dubiecko i Polen, død 14. mars 1801 nær Berlin, Tyskland, da Preussen) var polsk prins, fyrstbiskop av Ermland, erkebiskop av Gniezno, den polske katolske kirkes primas, sosialkritiker, og ledende forfatter og dikter under den polske opplysningstid.


Adam Stefan Sapieha.
Adam Stefan Stanisław Bonfatiusz Józef Sapieha (født 14. mai 1867 på borgen Krasiczyn, bispedømmet Przemysl, Polen, død 23. juli 1951 i Kraków) var fyrstbiskop/-erkebiskop av Kraków (fra 1911) og kardinal (fra 1946) til sin død.
Før sin utnevnelse til Kraków hadde han sitt prestelige virke i Lwow.
Hans familie tilhørte den polske "szlachta" og våpengruppen "Lis".
Sapieha, Adam
Sapieha, Adam
Sapieha, Adam
Sapieha, Adam
Sapieha, Adam


Gro Marit Istad Kristiansen.
Gro Marit Istad Kristiansen (født 9. februar 1978 på Voss) er en norsk skiskytter. Hun var på det norske elitelaget mellom 1998–2007, da hun la opp som skiskytter. Foran sesongen 2009/2010 gjorde hun comeback.
I 1998 ble hun juniorverdensmester på sprintdistansen og har også et stafettgull i junior-VM. Hun fikk sin første mesterskapstriumf som senior under VM i skiskyting 2005 i Hochfilzen, der hun vant 12,5 km fellesstart. Hun vant totalt tre verdenscupseirer.
Hun er niese til skiskytter og verdensmester, Jon Istad.


PGA Championship.
PGA Championship ("PGA-mesterskapet") er en årlig golfturnering arrangert av PGA of America som del av PGA-touren. PGA-mesterskapet er den siste av de fire "major"-turneringene i herregolf hver sesong. Turneringen spilles i august og er et offisielt arrangement både på PGA-touren og Europatouren.
På linje med de andre "major"-turneringene, medfører en seier i PGA-mesterskapet en rekke privilegier som gjør karrieren til vinneren mye tryggere. Vinnere blir direktekvalifisert til å spille i de tre andre "major"-turneringene for de neste fem årene, og er unntatt fra å måtte kvalifisere seg til PGA-mesterskapet frem til en alder av 65 år. De får også medlemskap på PGA-touren for de neste fem årene og inviteres til å spille i The Players Championship i fem år.
PGA-mesterskapet har vært arrangert på en rekke forskjellige baner, og noen av dem er nå lite kjent. I nyere tid blir imidlertid turneringen vanligvis spilt på de mest berømte banene i USA.
Historie.
Det første PGA-mesterskapet ble avholdt i 1916 på Siwanoy Country Club i New York. Trofeet var donert av Rodman Wanamaker og kalles i dag Wanamaker-trofeet. Det var opprinnelig en matchspill-turnering, men formatet ble endret til slagspill i 1958, angivelig etter påtrykk fra TV-selskapene, som foretrekker å se flest mulig toppgolfere i spill på mesterskapets siste dag. PGA-mesterskapets første vinner, Jim Barnes, vant 500 dollar i 1916, mens vinneren i 2011, Keegan Bradley, vant 1,445 millioner dollar.
Kvalifisering.
PGA-mesterskapet ble etablert for å gi profesjonelle golfspillere en turnering med høy profil i en tid da sporten var dominert av velstående amatører. Dette gjenspeiles fortsatt i kvalifiseringssystemet for turneringen. PGA-mesterskapet er den eneste "major" som ikke inviterer ledende amatører til å delta, og den eneste som reserverer et stor antall plasser, 25 av 150, for klubbproer. Det er også den eneste "major" som ikke eksplisitt gir adgang til de 50 beste på verdensrankingen i golf, selv om disse spillerne likevel ofte inviteres til å delta hvis de ikke er kvalifisert på annen måte.


PGA-touren.
PGA-touren er den mest prestisjefylte turneringsserien ("touren") i golf. Den arrangeres av den amerikanske organisasjonen PGA TOUR, som også organiserer Champions Tour og Nationwide Tour. Turneringene finner hovedsakelig sted i USA.
Sesongkalenderen.
PGA-toursesongen strekker seg fra januar til november. Det er som regel små forandringer fra sesong til sesong, og normalen er ca. 47–50 turneringer fordelt på 44–45 uker, inkludert en eller flere lagturneringer uten pengepremie. Tourens geografi bestemmes utfra været. Touren starter i Hawaii i januar ("Aloha Season"), tilbringer det meste av de to første månedene i California og Arizona ("West Coast Swing"), og flytter seg deretter til Florida ("Southern Swing"). I april begynner den å flytte nordover. Sommermånedene tilbringes hovedsakelig i de nordøstre og sentrale deler av USA, og på høsten flytter touren sydover igjen ("Fall Finish").Fra sesong 2007 skiftet høstsesongen navn til Fall Series.
I noen uker arrangeres to turneringer samtidig; en «regulær» med varierende status, og en «sekundær» med lavere status, svakere startfelt og mindre premiepott. «Sekundære» turneringer regnes ofte som en anledning for svakere spillere (nær eller under 125. plass på pengelisten) til å hente seg opp eller oppnå to-års spillerett ved å vinne en turnering.
Ikke alle turneringene på PGA-touren arrangeres av PGA TOUR. USGA og R&A står bak noen turneringer.
Fire turneringer har status som "major". Noen spilles som «pro–am», der to konkurranser pågår samtidig og amatører får delta sammen med profesjonelle.
Kvalifisering.
Profesjonelle golfspillere kan kvalifisere seg til PGA-touren på flere måter. Hver høst arrangerer touren en kvalifiseringsskole ("Qualifying School" eller "Q School"), en konkurranse som omfatter seks runder. Spillerne på de 30 beste plasseringene får spillerett på PGA-touren neste sesong.
Spillerne på de 25 beste plasseringene på Nationwide Tour får spille på PGA-touren neste sesong, liksom spillere som vinner minst tre turneringer på Nationwide Tour.
De 125 spillerne som har vunnet mest penger på PGA-touren når året er slutt sikrer også spillerett for neste sesong. Spillere som vinner en turnering er garantert spill i de to neste årene. Spillere som vinner World Golf Championships er garantert tre års spill og om en spiller vinner en "major"-turnering får han spillerett i fem år.
Endringer fra 2007.
På en pressekonferanse 2. november 2005 annonserte Tim Finchem, sportsdirektør i PGA TOUR, store forandringer på PGA-touren fra 2007. Sesongen skal bli «kortere og mer konsis», og sesongavslutningen legges helt om for å ta opp konkurransen med andre idretter som preger høstsesongen på TV. Hovedelementet i den nye tour-sesongen er en poengbasert serie, med navnet FedEx Cup, der spillerne vil samle poeng på grunnlag av resultatene i turneringer. Vinneren av FedEx Cup vil motta «den største utbetalingen innen konkurranseidrett». FedEx Cup avsluttes med en mesterskapsserie på fire turneringer, som kulminerer med The Tour Championship – flyttet fra november til september.
Etter The Tour Championship følger høstserien Fall Series, der spillerne fortsetter å konkurrere i håp om å ende blant de 125 beste på pengelisten som får spillerett til neste sesong.
Nordmenn på PGA-touren.
Henrik Bjørnstad er den eneste nordmann som har kvalifisert seg for spill på PGA-touren. Han var kvalifisert for sesongene 2006 og 2010.


Professional Golfers' Association of America.
Professional Golfers' Association of America er et amerikansk idrettsforbund for golf. Organisasjonen har over 27 000 medlemmer og representerer hovedsakelig klubbproer og golfinstruktører. Den tilsvarende organisasjonen for kvinner er Ladies Professional Golf Association.


Lengde.
Lengde uttrykker som regel en lineær romlig dimensjon av et fysisk objekt. Termen brukes ofte om den lengste av de ortogonale dimensjonene, sammen med bredde og høyde.
Lengde brukes som alternativ betegnelse på absoluttverdien av en vektor. En vektor som går mellom to punkter i det tredimensjonale rom med koordinatene (-1,3,5) og (3,0,4) har vektorkomponentene eller vektorkoordinatene [3-(-1), 0-3, 4-5] = [4,-3,-1]. Vi sier at vektoren uttrykker en forflytning på +4 enheter i x-dimensjonen, -3 enheter i y-dimensjonen og -1 enheter i z-dimensjonen. Lengden på vektoren er: formula_1
Lengde i vanlig forstand (forflytningsvektor) har måleenheten meter med symbolet m. Når lengde brukes på størrelsen av en generell vektor, er lengdeenheten den til vektoren, f.eks. m/s på en hastighetsvektor.


PGA of Norway.
PGA of Norway er et norsk forbund for profesjonelle golfspillere, inkludert instruktører og turneringsspillere.


Eriksbu.
Eriksbu mellom to av ÅklitjønnanEriksbu er en ubetjent turisthytte som eies og drives av Kongsberg og Omegns Turistforening, et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Eriksbu ligger i Rollag kommune i Buskerud, på Blefjell, ved de fire Åklitjørnan mellom Åklinuten og Uverudfjellet. Den andre DNT-hytta på Blefjell er Sigridsbu.
Eriksbu ligger ca. 945 moh.


Sigridsbu.
Sigridsbu i tåkeSigridsbu er en ubetjent turisthytte som eies og drives av Kongsberg og Omegns Turistforening, et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Sigridsbu ligger i Notodden kommune i Telemark, sør på Blefjell, på vestsiden av Sigridsfjell. Den andre DNT-hytta på Blefjell er Eriksbu.
Sigridsbu ligger ca. 1175 moh.


Eksersis.
Eksersis er et ord som går igjen når det er snakk om buekorps og består av eksersistrening, sabeleksersis etc.
Denne eksersisen følger fast nedarvede mønstre som blir overført fra generasjon til generasjon. Trolig har den sin opphav i barnas imitasjon av Borgervæpningen.


The Professional Golfers' Association.
The Professional Golfers' Association er forbundet som representerer profesjonelle golfspillere, inkludert klubbproer og golfinstruktører, i Storbritannia og Irland.
Organisasjonen ble stiftet i 1901 og omfattet opprinnelig både turneringsspillere og klubbproer, men da økende inntjening hos turneringsspillerne førte til at de gruppene gikk i hver sin retning, ble organisasjonen delt i to. En selvstendig turneringsdivisjon med hovedkvarter ved Wentworth Club ble etablert på 1970-tallet, og i 1984 ble denne utskilt til den uavhengige organisasjonen PGA European Tour.
The Professional Golfers' Association har sitt hovedkontor ved golfklubben The De Vere Belfry i England og har over 5000 medlemmer. Organisasjonen driver opplæring av assistentproer og videreutdannelse av klubbproer, organiserer golfturneringer (inkludert turneringer for sine medlemmer og Ryder Cup), arbeider for å fremme pro-am golfturneringer og amatørgolf (som gir medlemmene arbeid), og fremmer juniorgolf.


Ned's Atomic Dustbin.
Ned's Atomic Dustbin er et britisk rockeband innen grebo-sjangeren. Bandet ble dannet i november 1987 i regionen West Midlands. Bandet ble oppløst i 1995. De har holdt et par konserter siden 2001 og en liten turné i desember 2004. Bandet utga tre studioalbum i tillegg til en rekke samleplater og EPer.


PGA European Tour.
PGA European Tour er en organisasjon som bestyrer de tre ledende europeiske golftourene Europatouren, Challenge-touren og European Seniors Tour. Organisasjonens hovedkvarter ligger ved golfklubben Wentworth Club i Surrey i England. Organisasjonen vokste ut fra britiske Professional Golfers' Association i 1984, og er en interesseorganisjon for de profesjonelle spillerne. Denne interessen ivaretas ved at styret består av 12 aktive og tidligere aktive spillere. Organisasjonen drives som et selskap i form av Company Limited by Guarantee.
I tilllegg til å bestyre de tre europeiske herretourene, er organisasjonen også medarrangør av Ryder Cup.


Europatouren.
Europatouren er den viktigste turneringsserien ("touren") i golf i Europa, og regnes som den nest viktigste i verden etter PGA-touren. Europatouren fikk sin oppstart i 1971 og arrangeres av organisasjonen PGA European Tour, som også arrangerer Challenge-touren og European Seniors Tour.
De fleste turneringene på Europatouren holdes i Europa, men i de senere år har touren vokst til andre deler av verden, utenom Nord-Amerika.
Vinneren av pengelisten på Europatouren, "Order of Merit", tildeles Harry Vardon Trophy.
Sesongkalenderen.
Europatoursesongen strekker seg fra november til oktober. Det er små forandringer fra sesong til sesong. Turneringene bytter av og til bane, og nokså ofte navn (spesielt når de får ny sponsor), men de fremste turneringene har faste og tradisjonelle plasser på kalenderen, og dette fastlegger sesongens rytme.
Kalenderen inkluderer tre turneringer som arrangeres sent i det foregående år. Alle turneringene frem til mars finner sted utenfor Europa, og de fleste av disse har offisiell status også på andre tourer. Alle de fire "major"-turneringene er offisielle arrangementer på Europatouren, og det samme gjelder for de tre individuelle mesterskapene i World Golf Championships, og de fleste av disse turneringene finner sted i USA. Fra rundt slutten av mars spiller touren hovedsakelig i Europa, og disse turneringene har som regel større premiepotter enn de som arrangeres andre steder (bortsett fra USA). Det er mye større variasjon i premienivået mellom turneringene på Europatouren enn på PGA-touren. Sesongen avsluttes med Volvo Masters Andalucia, motstykket til The Tour Championship på PGA-touren, som vanligvis berammes til å slutte den siste søndagen i oktober.


Major-turnering.
a> vant US Open i 2005.
En "major"-turnering i golf er en turnering som regnes blant de viktigste, både når det gjelder prestisje, publikumsinteresse og premiepenger. Å vinne alle disse turneringene i ett og samme år kalles ofte "grand slam".
Damegolf.
Trofeet i Women's British Open.


Pyro.
Pyro er et radioprogram på NRK P3 som spesialiserer seg på å spille musikk i sjangeren rock og heavy metal.
Første sending var 7. september 2002. Programmet går tirsdag hver uke og varer i to timer. I begynnelsen varte programmet i én time og gikk på lørdager.


Gjenfødelse.
a) om en sjel som etter døden fødes inn i verden igjen (se reinkarnasjon) b) om en religiøs frelseshandling og c) en åndelig innvielse.
Gjenfødelse i kristendommen.
"«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»"
Gjenføldelsen blir også omtalt som å "bli født på ny". Ifølge Bibelen gir Gud sitt eget liv inn i menneskets ånd, og oppliver denne. I og med Guds liv er evig, sier man at man har mottatt evig liv. Etter gjenfødelsen kalles den kristne derfor også "Guds barn", fordi denne personen er født av Gud og med Guds eget liv.
Bibelens greske originaltekst opererer med tre ord for liv. Bios, psyke og zoe. Bios er det livet som har med kroppen å gjøre, det fysiske, det vi har til felles med dyrene. Psyke er det sjelelige livet, mens zoe er Guds type liv, som gjør at vi kan leve i samfunn med Gud i ånden. Det er denne siste typen liv som blir gitt mennesket i gjenfødelsen. Dette livet er plassert i vår ånd, sett ut ifra en tro på at mennesket er tredelt med en ånd, en sjel og ett legeme. Romerbrevet 8:10 sier: "Og dersom Kristus er i dere, er vel kroppen død på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet."
Gjenfødelse i den esoteriske læren.
Å bli født på nytt, er et uttrykk som i mange esoteriske skoler blir forstått som indre innvielse. En innvielse skjer i kraft av disiplinert renselse som fører til visse integrasjonskriser, og derfor videre til en psykisk nyorientering på et høyere bevissthetsnivå. Den sluttlige prosessen ved å stabilisere det nye bevissthetsfokuset, kalles som regel innvielse, og da sies det at mennesket er født på ny. Da vil mennesket mestre sitt liv ut fra et høyere bevissthetsnivå med følgende ny erkjennelse om seg selv og verden. Det finnes flere innvielser fram til full opplysning eller illuminasjon, og denne prosessen kalles "innvielsesveien". De forskjellige esoteriske skolene har forskjellige tolkninger og tilnærmelser vedrørende innvielse, men vi finner som regel en tilsvarende forståelse av de psykologiske nivåene som et individ må utvikle seg gjennom, hvis målsetning alltid er å finne det evige i mennesket, og leve og virke bevisst ut fra denne åndelige kjernen også på et fysisk nivå.


Nemunas.
Nemunas (tysk: "Memel", litauisk: "Nemunas", hviterussisk: Нёман – "Njoman", russisk: Неман – "Neman", polsk: "Niemen") er ei elv i Hviterussland, Litauen og Russland. Nemunas er 937 km lang, renner gjennom Vilnius og Kaunas, og munner ut i Den kuriske bukten (litauisk "Kuršių marios", russisk "Kursjskij zaliv") i Østersjøen.
Den har sine kilder omtrent 70 km sør for Minsk i Hviterussland og renner inn i Litauen sørvest for byen Druskininkai. På de siste 120 km er den grenseelv mellom Litauen og Kaliningrad oblast i Russland, før den munner ut i Kuršių marios. Nemunas renner til sammen 475 km i Litauen. Ved elva ligger Kruonis vannkraftverk.


Blåtone.
En "blue note" eller «blåtone» er i blues og jazz en betegnelse på et irregulært intervall i dur- eller moll-skalaen som er typisk for lydbildet. Fenomenet finnes i all folkemusikk. I jazz blir "blue notes" ikke spesielt notert. En orienterer seg etter øret, det vil si etter naturtoneskalaen eller overtonerekka. Det finnes regler for notering av tonene i notasjon av folkemusikk, der det settes en nedad- eller oppadgående strek foran den gitte nota, for å markere at den utføres noe høyere eller lavere enn skrevet.
I en bluesskala tilsvarer "blue notes" omtrent en liten ters, forminsket kvint og en liten septim og er de notene som skiller bluesen fra annen musikk. Den forminskete kvinten er spesielt viktig i "bebop".
Den egentlige "blue note"-tonen som gir den spesielle «bluesfeelingen» ligger midtveis mellom dur- og moll-tersen, og kan ofte kalles «halvhøy». Blåse- og strengeinstrumenter (særlig gitar) gjør det mulig gjennom blåseteknikk eller ved å «dra» strengene å finne den tonen som er ønsket.
Den eksakte tonehøyden må lyttes fram. Dette er et spørsmål om feeling i alle de musikkstilarter som bruker blåtoner. Matematisk er tonehøyden lett å fiksere gjennom bruk av overtonerekka. Noen musikk-kulturer opererer med svært små nyanser innenfor en og samme hovedtone, deriblant den tyrkiske.
Dernest blir tonehøyden funnet av musikerens subjektive musikkfølelse og gode øre, og danner den spesielle sounden som mange bluesmusikere har, som for eksempel B.B. King, Albert King, Robert Johnson, Eric Clapton, Stevie Ray Vaughan og mange andre.
Blåtoner lar seg utføre på alle blåseinstrumenter, de fleste strengeinstrumenter og vokal. Pianoet er det egentlige unntaket, da vanlig tolvtonetemperering er fastsatt her. Pianisten pleier å løse problemet med forslag eller tette sekund-klanger, deriblant Thelonious Monk.
Blåtonene kategorisert i overtonerekka.
Alle de halvhøye tonetrinnene kan finnes i overtonerekka på fast bestemte steder. Matematisk tilsvarer disse overtonene primtallene etter 6. En vil kunne finne dem gjennom halvering av gitarstrengen, på trompet eller trombone, eller på seljefløyte.
Disse trinnene, halvhøy ters, kvart, sekst og septim danner basis for alle blåtoner. Bruken av dem i jazzen peker mot musikkstilens folkemusikalske opphav.


Olav Akselsen.
Olav Akselsen i Stortinget februar 2009.
Olav Akselsen (født 28. august 1965 i Stord, Hordaland) er sjøfartsdirektør. Akselsen er tidligere politiker for Arbeiderpartiet. Han var innvalgt på Stortinget fra Hordaland mellom 1989 og 2009. Som oljeminister var han ansvarlig for børsnoteringen av det tidligere helstatlige selskapet Statoil i 2001.
Akselsen har mellomfag i geografi fra 1988 og to års yrkeserfaring som tømrer ved Sunnhordland Bygg 1986-1987.


Petter Løvik.
Petter Løvik (født 11. juli 1949 i Volda, død 3. desember 2007) var en norsk politiker (H).
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han hadde eksamen fra økonomisk gymnas i Volda fra 1969, og var utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen fra 1975. I 1976 overtok han farens kjøpmannsforretning i Volda, og drev denne frem til 1997. Ved siden av sin virksomhet som næringsvirksomhet var han amanuensis ved Høgskulen i Volda 1982–1985 og 1988–1997 samt næringssjef i Volda 1985–1988. Tilknyttet Høgskulen i Volda og Møreforskning var han forfatter av en rekke vitenskapelige publikasjoner om særlig næringsutvikling i distrikts- og kyststrøk.
Politisk arbeid.
Løvik var medlem Volda kommunestyre 1980–1997, herav formannskapet 1984–1987, og leder i Møre og Romsdal Høyre 1992–1997. Han var innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal 1997–2009, og var vararepresentant 1989–1997. Han var medlem av Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité 1997–2001, deretter leder i Stortingets samferdselskomité 2001–2005 og medlem av Stortingets næringskomité 2005–2007. Løvik døde av kreft i 2007, og Elisabeth Røbekk Nørve møtte i hans sted på Stortinget resten av perioden.


John Alvheim.
John Ingolf Alvheim (født 21. mai 1930 i Øygarden, Hordaland, død 5. desember 2005 på Notodden) var en norsk politiker (Frp).
Han var innvalgt på Stortinget fra Telemark fra 1989 til 2005, i perioden 1997-2005 var han leder av Sosialkomitéen. Han var 2. nestformann i Fremskrittspartiet i perioden 2001–2005. Alvheim var vararepresentant i perioden 1973 – 1977 for KrF.
Han meldte seg ut av KrF på grunn av de reaksjonene han mente det vakte at han skilte seg fra sin første kone og giftet seg på nytt. Han hevdet i flere sammenhenger at han var blitt "ekskludert" av KrF, noe som ikke lar seg gjøre da KrF, i motsetning til Frp, ikke har noen eksklusjonsparagraf.
Alvheim var utdannet anestesisykepleier og diakon og hadde økonomisk-administrativ tilleggsutdanning.
Da han ble innvalgt på Stortinget, var han direktør ved Notodden sykehus, en stilling han hadde hatt siden 1987. Alvheim ble regnes som en fremragende helsepolitiker, også blant sine politiske motstandere.
I 2000 fikk Alvheim mye oppmerksomhet i media etter en reise på Cuba der han roste landet for dets innsats for de svakest stilte i samfunnet.
Alvheim døde 5. desember 2005, og ble bisatt på Herdla 16. desember.


Albert Speer.
Berthold Konrad Hermann Albert Speer (født 19. mars 1905 i Mannheim i Tyskland, død 1. september 1981 i London i Storbritannia) var tysk arkitekt og senere rustningsminister i Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske regjering fra 1942 til 1945. Han var den av toppene i Det tredje rike som privat stod Hitler nærmest.
Arkitekten.
Speer var født i en velstående familie i Mannheim, ifølge ham selv var barndommen ulykkelig. Han utdannet seg som arkitekt og meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet NSDAP i 1931. Han begynte å arbeide for Hitler fra 1933 etter å ha imponert ham med et tegningsutkast til en monumental partimøte-tribune i Nürnberg. Bruken av sterke luftvernslys for å skape imponerende lyseffekter under det nasjonalsosialistiske partiets store utendørs kveldsmøter, var Speers idé. Hitler, som siden ungdommen hadde vært lidenskapelig oppslukt av monumental klassisk arkitektur, må ha tenkt at Speer var den som kunne gjøre hans enorme byggeplaner til virkelighet. I 1934 utnevnte Hitler den 29-årige Speer til stillingen «Førerens arkitekt». I denne posisjonen fikk han etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen nærmest ubegrensede fullmakter og ressurser innenfor sitt område. Han ble utnevnt til professor og som generalinsektør for byggvesenet i Berlin fikk han med sin stab ansvaret for å forme nasjonalsosialistiske Tysklands nye arkitektur i samsvar med Hitlers idealer. I 1936 imponerte Speer med «lyskatedralen» ved Olympiaden. De 150 lyskasterne var rettet opp mot himmelen, der blendende hvite søyler av lys kunne ses som gjenskinn så langt unna som i Frankfurt am Main – de slukte førti tusen watt hver kveld.
Som «Generalbygginspektør for rikshovedstaden Berlin (Germania)» utarbeidet han sammen med Hitler konkrete planer for omdanne det nye Germania til en verdenshovedstad preget av gigantiske praktbygninger. En enorm kuppelbygning, "Volkshalle", skulle stå i sentrum. Dette ville ennå i dag vært verdens største bygning, hadde prosjektet blitt realisert. Planen var at den nye hovedstaden skulle stå ferdig i 1960. På grunn av krigen ble kun få av byggverkene ferdige, slik som Tempelhof lufthavn og det nye rikskanselliet. Det såvidt påbegynte prosjektet innebar massivt rivningsarbeide gjennom tett befolkete sentrumsstrøk i Berlin. Senere forskning har avdekket at Speer sto sentralt i tiltakene for å deportere byens jødiske innbyggere med den hensikt å skaffe tyskerne som var blitt hjemløse på grunn av ombyggingen, nytt husly.
Rustningsministeren.
a> modellerer en portrettbyste av Albert Speer i 1940
Etter rustningsminister Fritz Todts død i en flyulykke i 1942, ble Speer utnevnt til hans etterfølger, både i regjeringen og som leder av Organisation Todt. De neste årene opplevde Tysklands krigsindustri en dramatisk produksjonsvekst som nådde toppen så sent som 1944. Det kan hevdes at Speers åpenbare organisasjonstalent og iherdige arbeidsinnsats, hensynsløse utnyttelse av tvangsarbeidere og tiltak i krigsindustrien bidro til å forlenge andre verdenskrig med omtrent ett år. Ved krigens slutt saboterte imidlertid Speer langt på vei Hitlers ordre om å ødelegge det som var igjen av tysk infrastruktur. I Nürnbergprosessen hevdet han at han på dette tidspunktet planla å drepe Hitler med gass via førerbunkerens luftekanaler, men at planen mislykkes da luftekanalene kort tid etter ble sikret.
Speers forhold til Hitler.
Historikere har interessert seg for forholdet mellom Speer og Hitler. Det har blitt hevdet at hvis Hitler hadde en nær venn så må det ha vært Speer. De omgikkes ofte privat når Hitler oppholdt seg i Obersalzberg nær Berchtesgaden. Speers hus lå kun noen hundre meter fra Berghof og Speer med familie var ofte gjester på Berghof. Fru Speer og Eva Braun var nære venninner. Gjennom Speer dyrket Hitler sine gigantomane arkitektoniske visjoner. Hitler ble helt oppslukt av en modell av det nye Berlin/Germania som Speer ga ham som bursdagspresang. Byggeplanleggingen med Speer fungerte trolig som en kjærkommen virkelighetsflukt fra de voksende problemene med krigen.
Speer visste muligens noe om det forestående 20. juli-attentatet på Hitler, men unngikk å bli innblandet og forble lojal helt til slutten. Med stor fare for eget liv fløy han inn i det omringede Berlin sentrum og møtte Hitler kun få dager før Hitler begikk selvmord. I senere intervjuer tok Speer alltid avstand fra det nasjonalsosialistiske regimets forbrytelser, men han uttalte seg aldri negativt om Hitler som person.
Etter krigen.
Under Nürnberg-prosessen ble Speer dømt til 20 års fengsel for sin bruk av slavearbeidere i krigsindustrien. Under rettssaken uttrykte han anger over å ha tilhørt Det tredje rikets ledelse, og han tok avstand fra regimets forbrytelser, samtidig som han nektet for å ha hatt kjennskap til dem. Denne opptreden, trolig også i kombinasjon med et sjarmerende og tillitvekkende vesen, medvirket til at han ble dømt mildere enn det han ellers ville ha risikert. Den sovjetiske dommeren var imidlertid mindre opptatt av hva Speer sa enn hva han faktisk hadde gjort, og stemte for å dømme ham til døden.
Han ble overført til Spandau-fengselet i 1947 for å sone dommen. Tross et løfte innledningsvis om å vise sin skyldfølelse ved å avstå fra å søke benådning, fikk han senere startet en kampanje for å bli løslatt før tiden. Denne mislyktes, og han ble først løslatt midnatt 1. oktober 1966, på dagen 20 år etter at han fikk fengselsdommen.
Etter soningen.
Etter løslatelsen vurderte Speer å vende tilbake til arkitektbransjen, men han kom frem til at han hadde vært for lenge borte fra arkitektgjerningen; han var ikke faglig oppdatert. Speer forstod dessuten at han ville forbli assosiert med de store byggeprosjektene fra Det tredje riket og at det derfor ville bli vanskelig å fremstå som en troverdig moderne arkitekt. Istedet gjorde han karriere av å være Det tredje rikets innsidevitne. Speer fremstilte seg selv som urettmessig dømt i Nürnberg fordi han, ifølge seg selv, ikke hadde kjent til Hitler-regimets mørkere sider. Hans offentlige avstandtagen fra den nasjonalsosialistiske tiden gjorde at han for mange tyskere fremstod som et slags moralsk alibi. Speer ble illustrasjonen på forestillingen om at de mange som hadde fulgt Hitler ikke selv hadde skyld i regimets forbrytelser, men snarere var ofre for en folkeforfører. Speer ble en etterspurt mann for massemedia, og skrev selv tre bestselgende bøker med temaer fra sin fortid. Han døde plutselig i 1981 under et kort opphold i London, hvor han samme dag var blitt intervjuet av BBC.
Beskyldninger om «selviscenesettelse».
Speers image som den uskyldige, velmenende idealist, begynte å slå sprekker allerede året etter, da den tyske historieforskeren Matthias Schmidt utga en bok der han dokumenterte at Speers «selviscenesettelse» under selve rettssaken og i årene etter hans løslatelse ikke bygget på faktiske forhold, men at Speer derimot var en av de drivende kreftene bak utnyttelsen av «mindreverdige» slavearbeidere i den tyske krigsindustrien. Samtidig viser Schmidts bok at Speer, stikk i strid med sine egne påstander, hadde meget god innsikt i forholdene i og omkring tyske konsentrasjonsleirer, og at han flere ganger bebreidet SS for ikke å gå hardt nok frem overfor de innsatte. Speer hadde brukt sitt siste leveår på å prøve å forhindre at denne informasjonen ble offentliggjort. Imidlertid er det stadig uvisst hvorvidt Speer kjente til jødeutryddelsene. Selv om han kanskje ikke kjente detaljene, er det sannsynlig at Speer med sitt intellekt og sin posisjon som en det nasjonalsosialistiske Tysklands mest sentrale maktpersoner, må ha å undret seg over hva som egentlig foregikk.
I 1971 besøkte han Norge. Dette medførte en heftig debatt da dette ble kjent, riktignok etter at han hadde forlatt landet.
Speer ble begravet i Heidelberg, Tyskland.


Svelgen.
Svelgen er et tettsted og administrasjonssenteret i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet Svelgen har innbyggere per 1. januar. Svelgen er et relativt nytt navn på industribygda innerst i Nordgulen. Fram til rundt 1912 hadde ikke stedet noe navn i det hele tatt. Stedet ble da vanligvis referert til som «bunden af Nordgulen fjord» eller med gårdsnavnene Sande eller Rise. Så, i 1912, fant man at tiden var inne for å gi stedet et navn. Det ble da bestemt at bygda skulle kalles opp etter Svelgselva som fra begynnelsen var bygdas viktigste naturressurs, og som la grunnlaget for Svelgen som tettsted.
Tidlig på 1900-tallet så folk potensialet i bygda ettersom det er et av de våteste tettstedene i Norge. Industrien tok raskt til, og tettstedet hadde sin topp på begynnelsen av 1980-tallet med nesten innbyggere. I dag er det en liten og fredelig plass der industrien ikke er så stor som den en gang var. Elkem er eier av smelteverket i Svelgen.
Bosetting – næring.
Første spor etter mennesker i Svelgen er en steinøks som ble funnet på Sande. Omtrent når de første folkene bosatte seg på Sande- og Risegårdene, vet man lite om. Skriftlige kilder som navngir menneskene som bodde der, finner en datert tilbake til 1563. Da viser skattelistene at «Ivar på Rise betalte 1 daler i bondeskatt». På den tiden var det én gård på Sande og to på Rise. Livsgrunnlaget i bygda helt fram til 1900-tallet var husdyrhold, fiske, jakt og ikke minst skog- og sagdrift. De hadde årgangssager (med vannføring hele året) både på Rise og Sande. Vannkraften i Svelgen ble utnyttet lenge før industrireisingen tok til. Både Rise- og Sandegårdene hadde sagbruk ved Svelgselva. Svelgselva var en av de få elvene i distriktet som hadde vannføring hele året.
I 1801 bodde 11 mennesker på de to brukene på Sande. På Rise var det fire bruk med en bosetting på 25 personer til sammen. Det var også minst to husmannsplasser her. I den trange fjordbunnen var det ikke nok dyrkbar jord til å gi livsgrunnlag for flere.
Kraftutbyggingen.
På fjellhyllene i området rundt Svelgen er det mange store og små vann. Store nedbørsmengder, snøsmelting fra brefonner og det høye fallet ned mot fjorden gjorde stedet svært interessant da utbyggingen av fossekraften tok til rundt århundreskiftet. Den 3. mars 1924 ble A/S Bremanger Kraftselskab stiftet, med en aksjekapital på kroner. Dette var første skrittet på veien som skulle forandre det lille isolerte tettstedet i en bortgjemt fjordbunn på Vestlandet til et moderne industrisamfunn.
Industrireisingen tar til.
Under første verdenskrig var det gode økonomiske tider, og aksjekapitalen ble utvidet først til 5,4 millioner kroner, så til 7 millioner. Det ble bestemt at kraften skulle brukes til sinkproduksjon. Våren 1917 kom ingeniør Diderich H. Lund til Svelgen som anleggsleder. Folketallet økte fra rundt 40 til 400 innbyggere på kort tid. Husrom var det lite av, da det ikke var plass til så mange rundt på de seks gårdene. Noe av det første storarbeidet som måtte gjøres, var å sette opp provisoriske brakker til arbeiderne. Byggingen av permanente boliger kom også i gang sommeren 1917. Taubanebyggingen oppover de bratte fjelliene tok så til, først til Kneikevatnet og Svelgsvatnet, og senere forlenget til Hjelmevatnet. Den 12. juli 1917 kom «Nordfjord 1» i ekstra ærend til Svelgen med turbinrør for den provisoriske kraftstasjonen som ble satt opp omtrent der garderobebygget, for de som er lommekjent på stedet, står i dag. Dette var det første rutegående båtstoppet i Svelgen. Fast rutetrafikk ble det ikke før året etter, da bryggen på Riseøyra ble bygd opp. Inntil den tid hadde folk måttet hente post og varer på det gamle handelsstedet Kjelkenes, for å komme seg dit måtte man bruke egen båt.
Den første elektriske kraften kastet lys på tettstedet i mai 1918. Det ble da produsert 400 hk, og den første tiden var stasjonen i gang bare under arbeidstiden. Sinksmelteverket skulle så plasseres i Breivika og på Langeneset, og grunnarbeidene startet opp i 1918.
Det ble også opprettet familieboliger, brakker, lagerbygg og trekai i Breivika. Da første verdenskrig tok slutt, ble behovet for metall på verdensmarkedet med ett minimalt, og sommeren 1919 ble det dårlige tider for sinkprodusentene. Styret bak Bremanger Kraftselskab skjønte at sinksmelting ikke hadde en god økonomisk framtid med de produksjonsmetodene de da hadde. Kort tid etter ble arbeidet i Breivika stoppet. Etter en opprenskningsperiode ble alt stille, og folk måtte reise fra Svelgen.
Kraftproduksjon.
Hva skulle de så bruke den elektriske kraften til? Ålfoten Interkommunale Kraftselskab, stiftet i 1918, var i gang med forhåndsarbeidet til kraftanlegget i Ålfoten. Etter drøftinger mellom selskapene i Svelgen og Ålfoten ble det inngått en kontrakt om levering av fra Svelgen for 20 år framover. I økonomisk vanskelige år var denne kraftleien den eneste inntekten for selskapet i Svelgen. Bygging av kraftlinjer og arbeidet med tunnelen og kraftstasjonen kunne så fortsette. Den første vellykka trykktunnelen i Norge (det vil si en tunnel uten foring med rør) ble bygd i Svelgen. Kraftstasjonen ble bygd samtidig med at anleggsarbeidet ved Svelgsvatnet drev på, og 1. oktober 1921 ble kraftstasjonen satt i ordinær drift.
Stillstand.
Ingeniør Jens Kjølberg kom til Svelgen i 1919. Han var opptatt av å finne bedre smeltemetoder for produksjon av sink. I 1921 ble det bygd et forsøkshus i Breivika. En tid så det lovende ut, og fram mot 1924 ble det tatt ut flere patenter, også i utlandet. Men usikre og økonomisk vanskelige tider satte for alltid en stopper for sinkproduksjon i Svelgen. Ulike interessegrupper var og så på forholdene i Svelgen, uten at dette førte til konkrete resultat. Det var stor arbeidsløshet i landet, og en håpet i det lengste at kraften kunne bli brukt til å skape flere arbeidsplasser i bygda, ikke bare til kraftleveranser.
Skipsreder Wilhelm Jebsen, medeier og styremedlem i AS Bremanger Kraftselskab og direktør for Christiania Spigerverk, Gunnar Schelderup, kjøpte med private midler Rødsand Gruber i Romsdal i desember 1926. Kraften i Svelgen skulle brukes til smelting av malmen fra Rausand. Dr.ing. Jørgen H. Andersen var administrerende direktør i selskapet fra 1923. Disse tre var drivkreftene bak det nye interessentselskapet som ble stiftet – Bremanger Rujernsverk.
Et relieff som nå henger i gangen framfor storsalen i Svelgen samfunnshus, viser det opprinnelige smelteverket og disse tre karene.
Noen års dvale var over. Allerede tidlig i 1927 begynte forhåndsarbeidet til smelteverket som skulle bygges, og etter kort tid var anleggsarbeidet i bygda i full gang. Opplæring av driftsmannskap til den elektriske smelteovnen foregikk i Oslo ved Christiania Spigerverk der ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole hadde konstruert en ny ovn. De stod for et pionerarbeid innen elektrisk rujernssmelting. De ledet også byggingen av den såkalte Tysland/Hole-ovnen i Svelgen. Dette var de to første teknisk brukbare elektriske rujernsovnene i verden. Ovnen i Svelgen var i drift i rundt 30 år.
14. november 1928 ble det første jernet tappet ved fabrikken. Som handelsvare fikk det nye rujernet navnet «VanTit» fordi malmen fra Rødsand Gruber inneholdt vanadium og titan. Det var ny teknologi som her ble utprøvd, derfor oppstod det ofte tekniske problemer i produksjonen.
Manglende erfaring og kunnskap om den nye teknologien var trolig årsaken til slaggeksplosjonen i ovnshuset den 17. november 1929. Seks mann mistet livet i ulykken.
I den mørkeste depresjonstida på 30-tallet var det vanskelig å markedsføre et nytt produkt. Verket kom i økonomiske vansker, og ved en refinansiering i 1933 trakk Christiania Spigerverk seg som interessent. Etter høsten 1933 var rujernsverket i drift uten avbrudd eller nevneverdige opphold. Salget på verdensmarkedet gikk lettere, og regnskapet kom nær i balanse i årene før krigen. I 1936 hadde verket 166 ansatte.
Krigsårene.
I løpet av 1938 skjønte ledelsen ved verket at en krig i Europa ikke var til å unngå, og de kjøpte derfor inn det de kunne av verktøy og råvarer. Men allerede før Norge kom med i krigen 9. april 1940, ble det mangel på blant annet kalkstein, da leiet nordover ble sperret. Råstoffmangel og etter hvert dårlig og nedslitt utstyr var problemer man måtte kjempe med. Likevel greide man på et vis å holde hjulene i gang opp gjennom de fem krigsårene.
Tyskerne var fast stasjonerte i Svelgen fra våren 1941. Særlig første tiden førte de streng kontroll og vakthold med verket. Hovedoppgaven deres, ble det sagt, var å verge kraftstasjonen og rujernsverket.
De trange Gulenfjordene var gode gjemmesteder for tyske skip, og Svelgen ble brukt som konvoihavn. De siste krigsårene var det flere flyangrep der engelske bombefly forsøkte å senke skipene som la seg tett oppunder land inne i havnebassenget.
Fjellene i området var også gode gjemmesteder, og der holdt motstandsbevegelsen til. Det siste krigsåret bodde det blant annet folk fra hjemmefronten og to Linge-karer i en hytte ved Sørdalsvatnet.
Da tyskerne kom til Svelgen, tok de over blant annet Folkets Hus og Hus 8 i Villabakken. De bygde også brakker på Sande. Bortsett fra én ble alle straks revet etter krigen.
Etterkrigstiden.
Maskineri og ovnsmateriell ved verket var helt nedslitte da krigen tok slutt i 1945. Gjenoppreising og boligbygging var det som kjennetegnet det første tiåret etter krigen. Blant annet ble kontorbygget satt opp i denne perioden. Damanlegget ved Hjelmevatnet ble bygd, og en fikk dermed en jevnere drift i vannfattige år. Christiania Spigerverk hadde vansker med å skaffe nok billig kraft og stanset derfor rujernsovnen i Oslo i 1947.
Året etter inngikk de en samarbeidsavtale for minst ti år med Årdal Verk og AS Bremanger Kraftselskab om leiesmelting i Årdal.
Eierskifte.
I 1955 gikk Christianina Spigerverk inn som ny eier av virksomheten i Svelgen, og navnet ble endret til Bremanger Smelteverk (BS), avdeling av Christiania Spigerverk. Gunnar Schelderup var da direktør for Spigerverket, og mottoet hans var «Stillstand er tilbakegang». Disse ordene gjaldt i høyeste grad for Svelgen, der en rivende utvikling begynte.
Det ble straks satt i gang en storstilt utbygging av både kraft- og fabrikkanlegg. Fram til 1955 hadde verket bare hatt ett salgsprodukt, Vantit. Vannkraften kunne bygges videre ut og brukes til andre smelteprosesser og dermed gi virksomheten flere ben å stå på.
Ved å blåse oksygen inn i det flytende jernet fikk de en ny type jern. Bremanger Smelteverk gjorde også her et pionerarbeid i utviklingen av det nye jernet som ble solgt under navnet BOB (Bremanger Oxygen Blown).
Ovn II ble bygd for ferrosilisiumsproduksjon og kom i drift sommeren 1956. Fe-Si var et nytt og vellykket produkt som solgte godt, og sommeren 1963 ble det satt i gang enda en ny Fe-Si ovn. Ovn IV, ble tatt for å være den største i verden på sitt felt. Gamle ovn I ble ombygd i 1955, men produserte for lite og ble revet.
For å dekke den senere økende etterspørselen ble en ny rujernsovn satt opp, ovn III. Den kom i drift i desember 1958, og med en driftsbelastning på opptil var den da en av de største elektroovnene i verden.
Fra førsten av 1960-årene drev en i Svelgen forsøk med framstilling av silisiummetall etter en ny metode. Forsøkene viste gode resultat, og i 1964 ble det satt i gang et anlegg for framstilling av Silgrain som er handelsnavnet på dette produktet.
Landskapet endrer seg.
Bortsett fra fjellene har landskapet i bygda vært i gradvis endring fra utbyggingen begynte og frem til i dag. Det var liten plass til utvikling og bobygging imellom fjellene og fjorden. Manglende tomteareal har hele tiden være et stort problem. Derfor tok en straks til med utfyllinger.
Masse fra tomteutgravinger, fjellhaller, tunneler og slagg fra smelteproduksjonen ble tippet i sjøen. Mesteparten av det som i dag er Svelgen sentrum, er bygd på disse utfyllingene.
Kraftutbygging.
Da nedgangstidene meldte seg for fullt i 1919, ble alt arbeid på Svelgen II (fallet Hjelmevatn-Svelgen) stoppet. En var da kommet i gang med tilrigging og påhogg på fire tverrslag. Brakker og utstyr ble forlatt som det stod. De trodde nok at tidene skulle bedre seg, og at det ikke ble så lenge før en kunne starte opp igjen. Det skjedde først i 1955, og da kunne ikke noe av utstyret fra første anleggstiden brukes. Det var nye tider og nye teknikker, og bare to tverrslag kunne brukes.
Vannene på hyllene øst for Hjelmevatn, mot Ålfotbreen, ble etter hvert overført til Hjelmevatn. Vannene ligger i et særdeles vanskelig terreng. For å komme fram til anleggsstedene måtte det sprenges råder og settes opp stiger. Da dette anleggsarbeidet tok til i 1958, ved overføring av fem vann med fire tunneler, ble det benyttet helikopter.
Dette var det første større anlegget i Norge som i det hele var basert på helikoptertransport. I den nye kraftstasjonen som var bygd inne i fjellet, ble det montert to aggregater med en forsyning beregnet til 10 millioner kWh.
Videre kraftutbygging.
Vannene i nærområdet ble etter hvert overført til Svelgen I. Indrehusanlegget ble begynt utbygd sommeren 1961 og satt i drift i 1963. Rørgaten og kraftstasjonen er her innebygd i fjellet, og om lag 120 millioner kWh blir årlig overført til verket i Svelgen. Rettene til Nordalsvassdraget ble sikret, og vassdraget ble ferdig utbygd i 1972, med årlig rundt 250 millioner kWh. Bare på dette anlegget ble det sprengt ut tunneler. Samlet tunnellengde ved verkets anlegg er I den første anleggstiden måtte det meste gjøres med håndmakt, og arbeidet oppe i fjellet var nok ofte et blodslit. Erfarne tunnelarbeidere fra hele landet kom til Svelgen for å få seg arbeid.
Av den samlede tunnellengden er utsprengt etter 1955 da Christiania Spigerverk tok over driften. Det er bygd 13 damanlegg oppe i fjellene; 11 av disse er bygd etter 1955. Den totale kraftkapasiteten er på rundt Den gamle kraftstasjonen i Svelgen er fremdeles i drift og fungerer også som fjernstyringssentral for alle stasjonene.
I 1972 fusjonerte Christiania Spigerverk og Elkem-konsernet. Navnet til verket i Svelgen ble endret til Elkem–Spigerverket AS, Bremanger Smelteverk. Senere er navnet endret til Elkem ASA Bremanger Smelteverk eller Elkem Bremanger.
Ny utvikling.
Produksjon og salg økte år for år. I 1969 tok en ny anleggstid til. Nytt lager og plateverksted var ferdig i 1970. Garderobe- og velferdsbygget fra 1960 ble påbygd. På de to årene, frem til 1972, økte arbeidsstokken fra om lag 420 til 520. I tillegg hadde entreprenørene over 100 mann i arbeid. Det var blant annet for å øke produksjonen av Silgrain at en ny FeSi-ovn, Ovn V på ble bygd samtidig med utbyggingen av et nytt Silgrain-anlegg. Ovn V kom i drift i 1971, Silgrain-anlegget året etter.
Ovn V var datastyrt og den største smelteovnen i Europa. Bremanger Smelteverk var de første til å ta i bruk den nye datateknologien. Alt i 1967 fikk de prosesstyring av ferrovanadium-ovnen. Noe senere ble alle ovnene datastyrte.
Silgrainanlegget hadde også et knuseverk. Under reparasjonsarbeid 18. oktober 1972 skjedde det en støveksplosjon. Denne ulykken krevde fem menneskeliv, og flere arbeidere ble hardt skadet.
Rujernsproduksjonen blir nedlagt.
Rujernsproduksjonen var starten for industrivirksomheten i Svelgen i 1928. I mange år var rujern av den spesielle kvaliteten Vantit det eneste som ble produsert i Svelgen. Med tilgang på billig kraft var verket konkurransedyktige på verdensmarkedet.
I utlandet brukte de store masovner til jernsmeltingen. Det ble stadig dyrere å ta ut malmen fra Rødsand Gruber, og produksjonen i Svelgen ble for dyr. Noe måtte gjøres, og valget stod mellom å utvide rujernsproduksjonen eller legge den ned. I 1970-årene ble det arbeidet hardt for å finne en rimeligere måte å lage rujern på. Blant annet ble det laget store planer for å legge om driften på Rausand for å bygge et helt nytt rujernsverk med rulleovner på Holmaneset utenfor Svelgen.
Det endte med at rujernsovnen ble nedlagt. Den 5. september 1982 kl. 15.46 stanset rujernsovnen for godt. Ettertiden har vist at dette var en riktig avgjørelse. Men det var likevel et drastisk vedtak som førte til tap av mange arbeidsplasser.
Fraflytting.
På begynnelsen av 1970-tallet hadde 520 personer fast arbeid på verket; i dag sysselsetter det omtrent 300 personer. Da rujernsproduksjonen stanset i 1982, valgte mange å flytte fra Svelgen, særlig de yngre familiene. Ungdommen som hadde vokst opp i bygda, var ikke lenger sikret arbeid på verket, slik det hadde vært tidligere. Men tross vansker og konjunktursvingninger opp gjennom årene, har bedriften i Svelgen vist seg å være en av de mest solide i Elkem-konsernet.
I 1955 var knapt 600 mennesker bosatt i Svelgen, men med en rivende utvikling på verket steg folketallet jevnt, og i 1980 var 1700 fast bosatt, i tillegg til mange ukependlere.
Omstillingen til annen produksjon gjorde sammen med automatisering og andre rasjonaliseringstiltak at folketallet i bygda sank.
Ved årsskiftet 1994/95 bodde det rundt mennesker i Svelgen. I 2004 var dette redusert til mennesker.
Fra forurensing til salgsprodukt.
Røyken fra ovnene på Verket kunne ofte være plagsom, spesielt for dem som bodde i området rundt verket. Det var nytteløst å henge klesvasken til tørk utendørs. Da ovn V kom i drift, slapp den ut rundt 50 tonn støvpartikler i døgnet, og forholdene ble rent utrivelige. Det ble derfor bygd et renseanlegg for ovnen i Kupa bak verket. Dette kom i drift i 1978. Senere ble de resterende ovnene tilkoblet renseanlegget, noe som eliminerte røykproblemet.
Den første tiden var deponering av avfallet fra renseanlegget et stort og kostbart problem. Etter hvert viste det seg at røykavfallet, microsilicaen, kunne brukes i blant annet betongindustrien. Siden har dette blitt et etterspurt salgsprodukt. Ved Silgrain-anlegget ble blant annet tungmetall av forskjellige slag sluppet ut i fjorden. I mange år ble det forsket på hvordan utslippene kunne renses og avfallet framstilles til salgsprodukt. Også på dette området viste verket seg å være en pionerbedrift. Det var en stor dag da det nye VVX-renseanlegget, det første i sitt slag, offisielt ble åpnet den 27. mai 1992. I stedet for å forurense fjorden ble avfallsproduktene solgt og brukt i prosessene ved vann- og kloakkrenseanlegg. Med disse produktene var Elkem Bremanger også blitt en kjemikalieprodusent.
Boligbygging.
Gamle tegninger viser at eierne hadde storstilte planer for boligbyggingen i Svelgen da anleggstiden begynte i 1917. På en reguleringsplan fra mars 1919 er det tegnet inn en utfylling i sentrum, minst like stor som den som er der i dag. Det var blant annet tegnet inn flere store bygninger i tre etasjer med over 100 boliger i hver. Hele Kvelve og Rise var satt av til eneboliger.
Ulvesund Kreditbank kom så langt at de satt opp grunnmuren til et bankbygg, og den stod som et monument i Breivika helt frem til begynnelsen av 60-tallet. Bremanger Kraftselskab engasjerte egen arkitekt, Leif Rustad, som bodde i Svelgen frem til 1920. Rustadbakken har navn etter ham. Ingeniørmessa, Hus 13, var hans private bolig og kontor. Den østre fløyen ble brukt til hønsehus den første tida. I 1985 startet Svelgen Nærradio, med støtte fra verket, med faste sendinger i disse lokalene. Nærradioen la ned i 1996.
På industriplasser med mye anleggsvirksomhet var det tradisjonelt et tydelig skille mellom funksjonærer og arbeidere. Det ble hevdet at dette klasseskillet ikke var så markert i Svelgen som på andre typiske industriplasser, men i dag kan vi se det på for eksempel boligbyggingen fra den tiden.
Den første permanente bosetningen var Hus 1, en staselig funksjonærbolig på Villabakken bygd i 1918. Samme året ble det satt opp to arbeiderboliger med plass til åtte familier i Tunet i Breivika.
De første årene ble det også satt opp mange provisoriske brakker, men flere av brakkene ble brukt til bolighus helt fram til 60-tallet.
Husmangel var et stort problem opp gjennom hele anleggstiden. For å sikre stabil og dyktig arbeidskraft gikk verket inn for å støtte privat boligbygging ved for eksempel å tilby tomter. På slutten av 30-tallet var det mye privat byggevirksomhet.
I 1956 la verket ut et boligfelt på Ivarplassen på Sande med 43 boenheter. To år etter var bygging i gang på alle tomtene.
I Kvelve bygde verket flere eneboliger og solgte de ferdige husene.
På Langeneset, som i dag er det største boligfeltet i Svelgen, kom bygging i gang først etter at det ble gjennomslag for riksveien på Kjelkenes i 1960. Da Sande II ble regulert i 1977, var det kommunen som hadde tatt over ansvaret for boligbyggingen.
I dag bor de fleste svelgerne i private boliger av høy standard, og de fleste eiendommene har både hage og garasje. Stedet har vokst frem til å bli en fin og trivelig bygdeby.
Fra utkant til kommunesenter.
Bremanger ble skilt fra Kinn og ble en egen kommune fra 1866 med Kalvåg som kommunesenter. Nesten 100 år senere, i 1965, ble den søndre delen av Davik innlemmet i Bremanger kommune. Svelgen ble da det naturlige kommunesenteret, og de ansatte i kommuneadministrasjonen flyttet til Svelgen. De første årene fram til Rådhuset stod ferdig våren 1972, holdt de kommunale kontorene til i Hus 8 på Villabakken.
Fra utbyggingen begynte i 1917, og frem til 1965 var det verket som stod for og la til rette all byggevirksomhet i Svelgen. De bygde veier til boligfeltene, førte fram strøm, vann og kloakk og stod for alt vedlikehold frem til kommunen tok over ved kommunesammenslåingen.
Stadig flere oppgaver er tillagt kommunen. Ved kommunesammenslåingen var det 89 ansatte i administrasjonen. I dag er det i alt rundt 50 ansatte ved de kommunale kontorene på rådhuset. Svelgen sjuke- og aldersheim stod ferdig i 1979 med plass til 42 eldre og pleietrengende.
Veier og transport.
Da anleggstiden tok til 1917 var det knapt det en kunne kalle vei i Svelgen. Krav om vei Ålfoten-Svelgen-Kjelkenes ble satt frem alt i 1919, men det skulle gå vel 50 år før dette ble en realitet. All transport gikk tidligere med båt.
Rundt 1960 begynte det å skje noe. Da ble veien mellom Svelgen og Kjelkenes åpnet. I oktober 1965 var veien sørover til Haukå ferdig, og med ferje over til Bjørnset ble Svelgen endelig knyttet til riksveinettet. Høsten 1972 åpnet veien Svelgen-Isane, og med ferjesamband til Stårheim ble stedet nå koblet til veinettet nordover. I 1986 ble veien til Dyrstad åpnet, og dermed var også nordsiden av fjorden knyttet til veinettet. Ferjefritt samband sørover fikk bygda først i mai 1987, da Norddalsfjordbrua ble åpnet for trafikk.
Telefon.
Rise telefonstasjon, senere Svelgen, kom i gang i 1916. Dette var et stort fremskritt for bygda. Tiedemann Rise var telefonbestyrer helt fra starten av, en stilling han hadde frem til rundt 1950 da datteren Oddny tok over. Telefonstasjonen ble lagt ned da Televerket bygde automatsentral ved Risevågen i 1964.
Post.
Peder B. Rise ble ansatt som poståpner på Rise i 1916 med en årslønn på 300 kroner. Han hadde kontor hjemme i boligen sin frem til 1925. Da ble postkontoret flyttet til Stasjonskaia, og i 1949 flyttet det til det nye lager- og kontorbygget på verket. I 1961 flyttet postkontoret til Samfunnshuset, i 1971 til rådhuset og ti år senere til Granden. I november 1992 flyttet Posten inn i det nye tilbygget til Firda Billag.
Lag og organisasjoner.
Det har vært et aktivt lagsarbeid i Svelgen, med mange lag og organisasjoner. Svelgen Turn- og idrettsforening (STIF) ble grunnlagt i 1920 som det første idrettslaget i kommunen. STIF har hevdet seg godt både lokale og nasjonalt i friidrett, svømming og volleyball. Det er det største idrettslaget i bygda og har alltid vært en pådriver i lokalsamfunnet.
Kvinneforeninger som husmorlag og sanitets- og misjonsforeninger kom i gang på 30-tallet, og de har gjennom mange år arbeidet aktivt i bygdemiljøet. Det var for eksempel Svelgen Husmorlag som fikk bygd den første barnehagen i kommunen.
I anleggstiden i 1918 herjet spanskesyken. Det var ikke sykehus mellom Bergen og Ålesund, så sykestuen ble da oppsatt i en fart. Den var også bolig for sykesøster i mange år. Også bygdas lege og tannlege hadde kontor der fram til rådhuset stod ferdig.
Røde Kors-foreningen kjøpte senere huset og pusset det opp på dugnad. Svelgen Røde Kors ble grunnlagt i 1958 og har vært et aktivt lag med mange medlemmer.
Det ble dannet en sanggruppe allerede i 1927, og med unntak av noen opphold innimellom har det vært god aktivitet i sangkoret. Svelgen hornmusikk startet opp på 30-tallet og var aktive i perioder frem til Svelgen skulemusikk startet opp i 1964.
Svelgen har også egen bridgeklubb, Lions Club, kunstlag, 4H-Klubb, handikaplag, husflidslag, skytterlag, revylag, båtforening, jeger- og fiskeforening og pensjonistlag.
Møtelokaler.
Nordgulen skolekrets hadde i eldre tid ikke skolehus. Skolen flyttet fra gård til gård, men var mest på Eikeland. Da anleggstiden begynte og flere familier flyttet til bygda, var det naturlig å legge skolen til Svelgen.
Det aller første samlingsstedet i Svelgen var en danseplatting bygd på Naustneset i 1918. Det eneste møtelokalet bygda hadde de første årene etter at anleggstida tok til, var matsalen til arbeiderne og en arbeidsbrakke. Arbeidet med å få reist et Folkets Hus tok til tidlig, men finansieringen var vanskelig. Det ble bl.a. grunnlagt et aksjeselskap, og med en kapital på kroner ble huset reist i Vågen der Svelgen barnehage ligger i dag.
Folkets Hus ble innviet sommeren 1920. Samtidig ble danseplattingen revet for å gi plass til realskolen. Som det eneste møtelokalet i Svelgen var Folkets Hus frem til 1961 brukt til alle slags tilstelninger, som basarer og bryllup. Det var kino hver søndag og onsdag. Under krigen brukte tyskerne det til innkvartering og spilte propagandafilmer på spesielle kvelder. Huset ble revet i 1974.
Christiania Spigerverk sto for byggingen av Svelgen samfunnshus. Det var organisert som et aksjeselskap, og aksjene ble overdratt til alle lag og organisasjoner i Svelgen. Privatpersoner tegnet seg også for aksjer. Svelgen Samfunnshus ble bygd og tatt i bruk 13. september 1961. En byste av verksdirektør Gunnar Schelderup er plassert ved hovedinngangen til huset.
Gamleskolen på Naustneset er pusset opp og er i dag tilholdsstedet for den aktive ungdomsklubben «Realen», oppkalt etter realskolen som holdt til i bygningen tidligere. Huset blir også hyppig brukt av lag og organisasjoner til kurs og møter. Etter nærmere 20 års planlegging og mye diskusjon vedtok kommunestyret på nyåret 1993 å bygge idrettshall i Svelgen til en kostnad på over 11 millioner kroner. For å finansiere bygget garanterte idrettslaget STIF for en dugnadsinnsats på vel 1 million kroner. Bygdefolket med idrettslaget i spissen nådde målet og vel så det. Derfor var også hele bygda invitert til festen da Idrettshuset offisielt ble åpnet den 19. desember 1993.


Tordesillastraktaten.
Tordesillastraktaten var en avtale som ble inngått den 7. juni 1494 mellom Spania og Portugal i Tordesillas i Spania. I avtalen stadfestes det at grensen mellom disse to lands besittelser utenom Europa skulle følge en nord-sør-linje, 370 spanske leguas (om lag 1770 km), vest for Kapp Verde-øyene. Det som lå øst for denne linjen skulle tilhøre Portugal, det som lå vest for linjen skulle tilhøre Spania. Traktaten ble ratifisert av Spania (den gang: Kastilla og Aragon) den 2. juli og av Portugal 5. september samme år. Den ble komplettert ved Zaragozatraktaten i 1527 med en demarkasjonslinje også i Det fjerne østen.
Alcáçovas 1479 og "Aeterni regis" 1481.
Det pavelige diplomati var en viktig drivkraft bak. Portugal og Spania var de to viktigste katolske sjømakter, og paven ønsket blant annet å forhindre at de skulle ryke sammen i væpnet konflikt om eventuelle omtvistede områder. Det hadde ikke manglet på tilløp: Langs kysten av Afrika var det potensielle interessekonflikter. På pavelig initiativ hadde det allerede noen år før blitt inngått en avtale, Alcáçovastraktaten i 1479, som regulerte fordelingen av visse atlantiske øyer. Den gikk ikke bare inn på de allerede oppdagede områder som ble de to statenes besittelser "(possessiones)", men gikk også noe inn på "quasi-possessiones": områder som ennå ikke var oppdaget. To år etter ble det i den pavelige bulle "Aeterni regis" (1481) trukket en vannrett demarkasjonslinje – altså langs en breddegrad – mellom portugisiske og spanske besittelser og potensielt fremtidige besittelser i Afrika. Alt land sør for Kanariøyene skulle i følge den bullen tilfalle Portugal.
Columbus' oppdagelser 1492.
Men flere tvistespørsmål fulgte i kjølvannet av Christofer Columbus' første reise til de amerikanske områder i 1492. På denne første reisen utforsket Columbus blant annet nordøst-kysten av Cuba og nordkysten av Hispaniola. Som talsmann for spanske interesser foreslo Columbus at det man trengte, ikke var en latitudinær demarkasjonslinje (dvs som fulgte en breddegrad fra øst til vest). Det var mer tjenlig med en longitudinær linje (fra pol til pol), foreslo han etter hjemkomsten tidlig i 1493.
"Inter caetera" 1493.
I tre raskt påfølgende buller i 1493 (3. mai, 4. mai og 26. september) fastla pave Alexander VI dermed en nord-sør-linje 100 spanske leguas (om lag 480 km) vest for Kapp Verde-øyene. Det som lå øst for denne linjen skulle tilhøre Portugal, det som lå vest for linjen skulle tilhøre Spania. Det var – i motsetning til det som ofte hevdes – ikke pavens intensjon å dele verden i to sfærer på denne måten. Paven, som selv var spanjol, hadde egentlig bare i tankene å sikre Spanias juridiske rettigheter over det vi i dag kaller Vest-India.
Men kong João II av Portugal var ikke tilfreds med denne reguleringen, både fordi portugisiske rettigheter ikke ble nevnt i spesifikk form, og fordi han mente at organiseringen av de portugisiske Afrika-ekspedisjoner tilsa et bredere albuerom enn de hundre leguas bredde vest for Kapp Verde.
Tordesillas 1494.
Det var for å bilegge denne tvisten at partene møttes i Tordesillas i 1494. Traktaten var et kompromiss: Portugal oppgav sine krav på absolutt herredømme over verdenshavene, men fikk skjøvet demarkasjonslinjen ytterligere 270 leguas mot vest. Denne modifikasjonen av de pavelige buller ble approbert av pave Julius II den 26. januar 1506. Da hadde allerede portugiserne høstet rike frukter av den: I 1498 hadde Vasco da Gama rundet Afrikas sørspiss ved Kapp Agulhas og åpnet portugisernes sjøvei til Orienten. Den østligste del av dagens Brasil ble også tilkjent Portugal da den ble oppdaget i 1500 av Pedro Álvares Cabral.
England og Frankrike var også nasjoner som sendte ut oppdagelsesekspedisjoner. Disse to landene var ikke inkludert i traktaten, og som et resultat av dette godkjente de den heller ikke.
Avtalen ble ikke strengt etterfulgt, og Spania tillot blant annet at den portugisiske kolonien Brasil ekspanderte over grenselinjen. Mellom 1580 og 1640 var i tillegg Portugal i personalunion med Spania, noe som gjorde at avtalen ikke fungerte. Tordesillastraktaten ble etterfulgt av Madridtraktaten i 1750 som sikret Portugal kontroll over alle territoriene de hadde kolonisert.
Anti-meridianen.
Det tok ikke mange tiår før det oppstod fortolkningsstrid om demarkasjonslinjen på motsatt side av jordkloden. Portugiserne hadde nemlig i 1512 nådd og erklært som sitt det de kalte "Krydderøyene", nå Molukkene. Denne oppdagelsen skapte den oppfatning at demarkasjonslinjen måtte forlenges slik at den løp gjennom polene og delte verdensgloben i to like halvdeler. Spania la til grunn en beregning som matematisk sett var feilaktig, en feil som skyldtes at man ikke visste hvor stor jorden var. De trakk linjen slik at den løp godt vest for de filippinske øyer. Portugiserne fastholdt at linjen løp øst for Filippinene og Molukkene. En tvist om et spansk skip som ble oppbragt av portugiserne ved Molukkene gjorde det klart at man måtte komme til en enighet. Det endte ved at spanjolene i Zaragozatraktaten den 22. april 1529 frafalt sine krav på Molukkene til fordel for portugiserne. Denne traktaten fastslo mer eksplisitt Tordesillas-avtalens såkalte anti-meridian. Den ble definert til 297,5 leguas (eller 17° øst) for Molukkene, slik at Zaragozalinjen ble nær 145° østlig lengde. Traktaten sa at linjen forløp gjennom øyene Las Velas og Santo Thome, som Magellan hadde kalt "Islas de los Ladrones" (Tyvenes øyer), og som nå kalles Guam og Marianene. Disse øyene ble videre spesifisert som beliggende mer eller mindre 19° øst-nordøst for Molukkene.
Men avtalen kunne ikke forhindre den senere spanske kolonisering av Filippinene, som strengt tatt var i strid med Zaragoza.


Magdeburg-rettighetene.
Magdeburg-rettighetene "(eller Magdeburg-loven)" var lover i den frie riksstaden Magdeburg gjennom mange århundrer i det tysk-romerske rike, og trolig de viktigste tyske middelalderske bylovene.
Ved å være blant de mest avanserte samlingene av gamle germaniske lover på denne tiden, på 1200- og 1300-tallet, ble Magdeburg-rettighetene gitt til mer enn hundre byer, særlig nye byer som ble grunnlagt i nord og øst mot Russland, og blant dem i Schleswig, Böhmen, Polen, spesielt i Pommern og provinsen Preussen, der de gikk under betegnelsen som "tyske" eller "teutoniske" lover. Siden det lokale Magdeburg-tribunalet dermed ble øverste rett for disse byene, bestemte Magdeburg sammen med Lübeck i praksis loven i hele Nord-Tyskland og Polen gjennom flere århundrer, siden de stod i sentrum med den viktigste bylovsamlingen. Denne rollen hadde de til de gamle germaniske lovene gradvis ble erstattet med romerrett som var påvirket av "Reichskammergericht," og i århundrene etter at den var nedfelt under den keiserlige reform av 1495.
I likhet med de fleste middelalderlover, var Magdeburg-rettighetene først og fremst rettet mot å regulere handel til fordel for lokale kjøpmenn og håndverkere, som utgjorde den viktigste delen av befolkningen i mange slike byer.
Jøder og tyskere var alltid konkurrenter i slike byer, og ettersom jødene hadde særlige privilegier og ikke ble regnet som en del av den egentlige befolkningen, ble de ikke bare utelukket fra å høste fordelene av Magdeburg-rettighetene, men vilkårene deres ble vanligvis verre overalt der de ble innført. En av de mest interessante bestemmelsene med hensyn til jøder var at en jøde ikke kunne bli "Gewährsmann," det betød at han kunne ikke bli tvunget til å oppgi hvorfra han anskaffet gjenstander som hadde blitt solgt eller pantsatt til ham og som var funnet i hans besittelse. Dette var i realiteten ensbetydende med tillatelse til heleri.
Utenbys handlende som kom til byen fikk ikke tillatelse til å handle på egen hand, men måtte i stedet selge varene de hadde bragt til byen til de lokale handlende, hvis noen av dem ønsket å kjøpe dem.
Ved å være medlem av Hansaen, var Magdeburg således en av de viktigste handelsbyene, også med hensyn til å opprettholde handel med vesten (mot Flandern), landene ved Østersjøen og lokalt (for eksempel Braunschweig).


Kitsch.
a> i Frankrike 2005. Masseprodusert. lettfattelig «liksom-kunst» som kopierer populære, tradisjonelle og dekorative klisjéer fra kunsthistorien, vil av mange kunne betegnes som «kitsch».
Kitsch er masseproduserte gjenstander som likner på kunst, men som har liten verdi og kunstnerisk kvalitet. Kitsch-begrepet oppstod i Tyskland på 1800-tallet og ble opprinnelig brukt om billige etterlikninger av kjente kunstverk, for eksempel reproduksjoner av berømte malerier, også i andre materialer enn de opprinnelige. Begrepet betegner i dag all slags klisjepreget, uoriginal og populær «liksom-kunst», ikke minst glorete og sentimentale suvenirer og pyntegjenstander.
Selvreflekterende eller bevisst kitsch kalles camp. Camp er ofte en ironisk lek med tradisjonelle kitschgjenstander, overdrevent dekorativ estetikk eller elementer fra kommersiell populærkultur.
Kitsch blir vanligvis ansett som smakløs, banal og dårlig i forhold til det rådende synet på hva som er god kunst. Begrepet har derfor tradisjonelt vært synonymt med «søppel» og «plagiat». Da den norske figurative maleren Odd Nerdrum omfavnet ordet i 1998 og kalte seg selv «kitsch-maler», omdefinerte han imidlertid til en viss grad begrepet i norsk og markerte det som sin motvekt til det etablerte, offisielle kunstsynet.
Etymologi.
Ordet "kitsch" er opprinnelig tysk, men har usikkert opphav. Enten er det avledet fra det engelske "sketch", det vil si «skisse» eller «utkast», fra det tyske "verkitschen" som betyr «å selge billig» eller fra det tyske dialektordet "kitschen" som betyr å «smøre», «fuske» eller «skrape sammen i hauger»
Useriøs, masseframstilt kunst med populære og lettfattelige motiver kan også kalles «rammebutikkbilder» eller «fiduskunst». Begrepet "fidus" kommer av det tyske "fiduz" som igjen stammer fra det latinske "fiducia", det vil si «tillit» eller «tiltro». Fiduskunsten skal derfor være tillitvekkende overfor et stort publikum, det vil si ha appell til mange.
Kitsch eller kunst?
Når man skal definere hva noe er og hva et begrep betyr, må man nødvendigvis orientere seg i forhold til det det ikke betyr. Man må avgrense begrepet i forhold til en rekke ting som det ikke skal innbefatte. Kitsch er et eksempel på noe kunstbegrepet ikke skal inneholde, men det finnes også andre ting som ikke er kunst. Beiser man for eksempel hytta rød, bedriver man ikke kunst, men heller ikke kitsch. Det spesielle med kitschen er altså at den ikke bare befinner seg utenfor kunstbegrepet, men at den er dets negasjon, dets antitese. Det er dette som gjør diskusjonen rundt kitschen så betent. Og det er én hovedgrunn til det: Fordi kitschen utgir seg for å være kunst uten å være det.
Kitsch er opprinnelig et negativt begrep, og oppsto blant kunsthandlere i München på 1800-tallet. Det ble brukt om billig kram og falsknerier som ble solgt til engelske og amerikanske turister. Det var altså på denne tiden ingen tvil om hva som var kitsch og hva som var kunst. Kitschen betegnet utelukkende svindel. Kitschbegrepet ble imidlertid etter hvert utvidet til også å gjelde andre kunstarter enn billedkunst. Man begynte for eksempel å snakke om kitsch-romaner. Begrepet fylte her et tomrom i litteraturkritikken, fordi man hadde behov for å skille «ærlig» smusslitteratur fra litteratur som gav seg ut for å være stor, men som i virkeligheten ikke var annet enn fusk. Denne kitsch-litteraturen hadde høyverdig språkbruk og omtalte vidløftige temaer uten tilstrekkelig kunnskap, innlevelse og indre logikk. Allerede her har kitschen altså fått sin fremste egenskap i forhold til andre, lignende gjenstander og fenomener som heller ikke kan betegnes som kunst, nemlig at den utgir seg for å være noe den ikke er. Uredeligheten ligger med andre ord innebygget i begrepet. Andre karakteristika som inngår i den utvidete forståelsen av kitsch, er søtladenhet, pseudo-romantikk, forfalsket idyll, svart-hvitt-fremstilling og et verdensbilde preget av opphevelse av all disharmoni. Vi aner allerede her at kitschen har potensial til å betegne langt mer enn kunstens antipode: At den lett kan bli et bilde på menneskelig blindhet, eskapisme og falskhet generelt, at den med andre ord henviser til menneskenes manglende mot til innsikt, erkjennelse og opprør.
Kitsch og camp.
Den bevisste bruken av kitsch i en kunstnerisk sammenheng har skapt en retning innen kunsten som blir kalt camp. Begrepet oppstod på 1980-tallet med popart-kunstnere som Andy Warhol og Jeff Koons. Et typisk eksempel på camp er rosa miniatyrkopier av Michelangelos davidstatue. Noen opplever dette som et nyttig begrep, fordi det skiller ut kunstneres lekne bruk av glorete kitsch-produkter fra selve kitschbegrepet. Flere mener derfor at det er uproblematisk å si at omforming eller gjenbruk av kitsch kan skape genuin kunst. De to adjektivene «glorete» eller «grell» som for mange er synonymt med adjektivet «kitschy», gjelder altså ikke først og fremst kitschen, men campen.
Flere kunstnere har arbeidet bevisst med kitsch og camp, ikke minst i USA der populærkulturen lenge har hatt høyere status enn i Europa. Av utøvere kan nevnes billedkunstneren Jeff Koons, regissøren John Waters ("Pope of Trash") og pianounderholderen Liberace.
Maleriene til Thomas Kinkade (1958–2012), USAs angivelig mestselgende kunstner, har også blitt betegnet som kitsch. Hans populære, folkelige motiver er idylliske landskap, hus og hytter uten selvironi eller teknisk briljanse.
Kitsch i Norge.
Den ungarsk-norske billedkunstneren Charles Roka (1912–1999) malte fra 1939 en rekke populære malerier av sigøynerkvinner. Disse har i Norge nesten har fått ikonisk kitsch-status. Kunstkjennere anså motivene som helt uinteressante og malemåten som billig effektmakeri. Samtidig ble reproduksjoner av maleriene hans solgt i store antall.
Begrepet «kitsch» fikk et litt nytt innhold i Norge etter at maleren Odd Nerdrum i 1998 betegnet seg selv som «kitsch-maler». Basert på hans fortolkning av maleri- og skulpturtradisjonen i «Hva er Kitsch?«fra 2000, har også flere norske figurative malere begynt å kalle seg «kitsch-malere». Det er blant andre Helene Knoop, tidiligere elev ved Nerdrum-skolen, som sammen med Jan Ove Tuv administrerer nettstedet WorldWideKitsch. Hun har dessuten vært en av hovedpersonene bak Kitsch-biennalen, en internasjonal vandreutstilling av skulptur, maleri og tegning som startet i Norge i 2004.


Jujuy.
Jujuy er en provins nordvest i Argentina som grenser til Chile og Bolivia samt til naboprovinsen Salta. Jujuy har en befolkning på 611 888 (2001) og dekker et areal på 53 219 km². Hovedstaden er San Salvador de Jujuy, ofte forkortet til "Jujuy".


Käthe Kollwitz.
Käthe Kollwitz (født 8. juli 1867 i Königsberg, død 22. april 1945 i Moritzburg ved Dresden) var en tysk tegner, grafiker og skulptør. Hun hører til de mest betydningsfulle kvinnelige tyske kunstnere i det 20. århundre.


Vladislav II Jagello av Polen.
Vladislav II Jagello (polsk "Władysław II Jagiełło", litauisk "Jogaila", (ca 1351-1434) var storhertug av Litauen og konge av Polen. Han regjerte i Litauen fra 1377, først sammen med sin onkel Kęstutis. I 1386 konverterte han til kristendommen, ektet elleveårige dronning Hedvig, og ble kronet til polsk konge under navnet Władysław Jagiełło. Hans styre i Polen varte i 48 år og la grunnlaget for den århundrelange polsk-litauiske unionen. Han var også stamfar for det jagellonske dynasti som regjerte i begge statene frem til 1572 og ble et av de mest innflytelsesrike dynastiene i middelalderens Europa.
Jogaila var den siste hedenske leder av Litauen. Som konge av Polen gikk han inn for en nær allianse med Litauen mot Den tyske Orden. De alliertes seier i slaget ved Tannenberg i 1410, etterfulgt av den første freden i Toruń, sikret de polske og litauiske grensene og markerte den polsk-litauiske alliansen som europeisk stormakt. Vladislav II Jagello utvidet de polsk-litauske grensene, og hans regjeringstid er blitt sett på som begynnelsen til den polske gullalderen.
Hans egentlige navn var "Jogaila" ("Jagiełło") og hans dåpsnavn var "Wladislaus" (polsk "Władysław", men også "Vladislaus", "Ladislaus", "Ladislas" og "Vladislav" er registrert).
Jagello, Vladislav II


La Pampa.
La Pampa er en argentinsk provins lokalisert omtrent midt i landet. Naboprovinser er San Luis, Córdoba, Buenos Aires, Río Negro, Neuquén og Mendoza. La Pampa har en befolkning på ca. 300 000 (2001) og dekker et areal på 143 440 km². Hovedstaden heter Santa Rosa. Provinsen har et middelhavsklima, med nedbørrike områder i nordøst. I denne delen dyrkes korn, soyabønner og solsikker. De åpne gresslettene i provinsen, pampasen, brukes til kvegdrift.
Historie.
La Pampa var et «territorie» fra 1886 og til 1951. I 1952 ble territoriet La Pampa omdøpt til Eva Perón, samtidig som det ble gjort om til provins. I 1955 fikk den på nytt navnet La Pampa.


Gillingham (Kent).
Gillingham er en by i Kent, England. Den er en av Medwaybyene, sammen med Chatham og Rochester. Navnet kommer fra gammelengelsk, og betyr «Gyllas families bosted». Den er først nevnt i det 10. århundre, under navnet "Gyllingeham".
Historie.
Da normannerne invaderte i 1066 var Gillingham en liten landsby. Vilhelm Erobreren gav den til sin halvbror Odo av Bayeux, som bygde sognekirken viet til Evangelisten Markus og reiste et palass for erkebiskopen av Canterbury.
I middelalderen var bydelen Grange tilknyttet Cinque Ports, og byen var i flere århundrer et viktig sted for britisk sjøfart. Chatham Dockyard ligger for det meste i Gillingham og ikke i Chatham. Den ble grunnlagt av dronning Elisabeth I, og ble flyttet til sitt nåværende sted i 1622.
I 1667 seilte en nederlandsk flåte opp elven Medway og steg i land ved Queenborough på Sheppey. De beleiret fortet ved Sheerness, og gikk inn i Gillingham under det som er kjent som raidet ved Medway. Nederlenderne ble etterhvert drevet ut, men hendelsen hadde da allerede sterkt ydmyket den britiske flåten.
Da syvårskrigen brøt ut i 1756 beordret regjeringen straks at marineverftet skulle befestes, og innen 1758 var "Chatham Lines" konstruert. Forsvarslinjen var drøyt halvannen kilometer lang, og strakk seg over halvøya som verftet ligger på fra Chatham Reach til Gillingham Reach. Batteriene vendte innover mot land for å stanse et angrep fra den siden; fra sjøsiden var det allerede nok kanoner på skipene og på landbatterier til å forsvare verftet.
I 1778 brøt det ut krig med Frankrike igjen, og forsvarsanlegget ble forsterket. Flere fort ble konstruert, både i Gillingham og Rochester. I det 19. århundre ble det anlagt enda flere fort. Som en følge av denne langvarige byggeaktivteten måtte man skaffe hjem til arbeiderne, og byen New Bromton sprang opp. Den hadde i 1851 omkring 9000 innbyggere, mens Gillingham fortsatt var en liten landsby. Etterhvert ble den gamle landsbyen innlemmet i New Brompton, og hele stedet fikk navnet Gillingham.
I 1919 ble et monument til minne om de falne i første verdenskrig reist ved forsvarslinjen. Den hvite obelisken er synlig på lang avstand. Enda et monument ble reist etter i 1945, til minne om de falne i andre verdenskrig.
Marineverftet var den viktigste arbeidsgiveren, og da marinebasen ble nedlagt i 1984 førte dette til høy arbeidsledighet i Gillingham. Store deler av verftsområdet er nå et verdensarvsted.


La Rioja (provins).
La Rioja er en provins vest i Argentina. Naboprovinser er Catamarca, Córdoba, San Luis og San Juan. La Rioja har en befolkning på 289 983 (2001) og dekker et areal på 89 680 km². Hovedstaden ligger i La Rioja. Tidligere president Carlos Saul Menem kom fra provinsen.


Handverker.
Handverker er en fagutdannet spesialist som har gjennomgått læretid og har de nødvendige, faglige og formelle kvalifikasjoner i sitt fag. Handverkeren er dyktig i et spesielt handverk der han benytter redskap og maskineri. Handverkere var de dominerende produsenter av varer før den industrielle revolusjon.
Begrepene handverk og handverker har trolig kommet inn i norsk språk i middelalderen, sammen med tyske handverkere som slo seg ned i norske byer.
Opprinnelse.
I følge den vanlige økonomiske teorien oppstår delingene av yrker samtidig med den indre markedsutviklingen (Adam Smith). Likevel, i følge økonomen John Hicks, var både kjøpmenn og handverkerne opprinnelig tjenere for herskerne, noe som begynte mye tidligere.
Handverkerlaug.
I middelalderen var de vanligvis organisert i laug. Lauget var en forening av mesterhandverkere som var gitt frihetsbrev av den lokale suverene myndigheten. Lauget kontrollerte alle sider av produksjonen og distribusjonen for å sikre kvalitet og å hindre konkurranse fra ytre markeder. Sammen med kjøpmennene utgjorde handverkerne det midterste lag i det sosiale hierarkiet, mellom de landeiende aristokratene og landarbeiderne.
For å bli en handverker i lauget ble en person satt under en mesterhandverker som en ubetalt lærling allerede i ung alder. Hvis lærlingen fullførte læretiden ble han så en betalt svenn. For at en svenn skulle bli en mesterhandverker måtte han lage et «mesterstykke» som målte seg med laugets standarder.


Hans Bethe.
Hans Albrecht Bethe (født 2. juli 1906 i Strassburg, da Tyskland, død 6. mars 2005 i Ithaca, New York, USA) var en tysk-amerikansk fysiker som fikk Nobelprisen i fysikk i 1967. Han deltok i utviklingen av atombomben i 1945, men ble senere kritisk til sin virksomhet og var aktiv i anti-atomvåpenarbeid sammen med Albert Einstein.
Han ble født i Strassburg, da i Tyskland (nå i Frankrike), og gikk på gymnasiet og studerte fysikk i Frankfurt. Han tok doktorgraden i teoretisk fysikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München under professor Arnold Sommerfeld i juli 1928. Han gjorde rask karrière og underviste ved universitetene i München, Frankfurt og Stuttgart allerede før han var 25. Bethe tilhørte en familie av fremstående forskere. Han hadde kristen tysk far og jødisk tysk mor, og forlot derfor Tyskland i 1933, og kom to år senere til USA.
Bethe ble i 1984 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.


Jesuittordenen.
Jesuittordenen (latin: "Societas Jesu," «Jesu selskap», S.J.) er en katolsk orden grunnlagt i 1534 som misjonsorden og under visjonen om en reform av den katolske kirken innenfra. Ordenen har ikke klostre i vanlig forstand selv om munker som befinner seg på samme sted skal bo sammen. Munkene er ikke stedbundne i kontrast til for eksempel Benediktinerordenen, men blir sendt ut av ordenen på oppdrag. Ordenen er direkte underordnet paven og er dermed teoretisk fri for ordre fra lokale biskoper.
Jesuittordenen spilte en avgjørende rolle under motreformasjonen og i den katolske hedningemisjonen. Den var i en periode en av de mektigste organisasjoner innenfor den katolske kirke. Jesuittordenens misjonariske, til tider elitistiske og offensive stil har gjennom tidene ført til kraftige motreaksjoner og kritikk av den. Paven forbød ordenen fra 1773 til 1814, og adgang til Norge var forbudt for Jesuitter gjennom grunnloven fra 1814 til 1956.
Historie.
Orden ble grunnlagt i 1534 av Ignatius av Loyola og stadfestet av pave Paul III i 1540. Ved Ignatius død i1556 hadde ordenen allerede 1000 medlemmer og i løpet av få år spredte den seg over det meste av verden, hvor den mange steder fikk stor innflytelse. Under ordenens motto "Ad maiorem Dei gloriam", «Til Guds større ære», ble selskapet utviklet under de følgende årtiene til å bli en stor skare av pavelojale og høyt skolerte lærere og forkynnere. Til ordenens første oppgaver hørte misjonsarbeidet, men de fungerte også som en front for motreformasjonen. Dessuten har formidling av viten alltid stått sentral hos Jesuittene; Jesuittskoler og -høyskoler har blitt grunnlagt over hele verden.
Orden arbeidet for å fremme den katolske kirkes innflytelse i hele verden, og i Paraguay i Sør-Amerika overtok jesuittene på 1600- og 1700-tallet makten over store områder med et system av misjonsstasjoner såkalte reduksjoner (spansk: "reducciones"). Det berget da langt på vei den indianske Guaraní stammen som ellers sannsynligvis ville ha forgått på grunn av den slavehandelen. Jesuittene var også viktige under koloniseringen av Brasil og grunnla blant annet byen São Paulo.
Jesuittene innledet misjonsvirksomhet i India, der deres fremste misjonærer ble Frans Xavier. Misjonen fortsatte østover i Asia, og snart hadde jesuittene etablert seg i Japan og i Kina. Man regner med at ca 300 000 kinesere bekjente seg til kristendommen omkring 1700. Ordenens makt og uavhengighet særlig i Sør-Amerika førte til problemer og på press fra portugisiske og spanske monarker opphevet pave Klemens XIV den i 1773. Jesuittordenen ble gjenopprettet i 1814.
Etter annet Vatikankonsil i 1962 har Jesuittordenen vært med å prege og utforme frigjøringsteologien i Latin-Amerika. Adolfo Nicolás har vært ordenens generalsuperior siden 2008. Ordenen driver i dag en lang rekke skoler og universiteter, hovedsakelig i USA. Den er nå den største katolske presteordenen, dog ikke den største ordenen dersom man regner mannlige og kvinnelige grener sammen.
Ordenens filosofi.
Ordenens prester skulle etterleve Apostolisk etterfølgelse, de stiller seg til rådighet for paven og underordner seg ikke lokale biskoper eller fyrster. Ignatius var utdannet militær og militærets strenge orden ble gjenspeilt i jesuittordenens disiplin og indre organisering. Undervisning og vitenskap står sentral for ordenen og mange skoler og en rekke universiteter verden over ble grunnlagt av jesuitter. Ordenen har ingen ordensdrakt eller klostre i tradisjonell forstand, men det er vanlig at flere medlemmer bor sammen i en kommunitet.
Jesuitter i Norge.
I Norge ble det i Grunnloven av 1814 fastslått at jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter at Den katolske kirke ble tillatt i Norge i 1843 ble denne bestemmelsen stående; den holdt seg også etter at forbudet mot jøders innvandring og munkeordener ble opphevet senere i det 19. århundre. I avstemninger i Stortinget i 1897 og 1925 fikk forslaget om opphevelse ikke 2/3 dels flertall. Først i 1956 ble det offisielt tillatt for jesuitter å reise inn i Norge, da som følge av krav for tilslutning i Europarådet. Men forbudet i Grunnloven må sees som et forbud mot å utbre den jesuittiske lære i Norge. Det er eksempelvis opplyst at Christian Michelsen i 1905 hadde jesuitter boende hos seg som gjester og rådgivere.
Da den såkalte jesuittparagrafen ble opphevet, sammenfalt dette med Sovjetunionens brutale stopp på opprøret i Ungarn, og de første jesuittene var derfor et par ungarske prester som måtte gå i eksil. Det har ikke blitt opprettet noen permanent jesuittkommunitet i Norge, i motsetning til i Sverige og Danmark.


Germanisme.
En germanisme er et ord eller uttrykk som har sitt opphav i tysk. Det brukes særlig om ord som er oversatt, men ikke er i samsvar med vanlige regler for grammatikk eller orddannelse i mottagerspråket. Norsk inneholder (særlig historisk) mange germanismer.


Anglisisme.
En anglisisme er et ord eller uttrykk som har sitt opphav i engelsk. Det brukes særlig om ord som er oversatt, men ikke er i samsvar med vanlige regler for grammatikk eller orddannelse i mottagerspråket. I moderne tid har mange anglisismer fått fotfeste i norsk. Særlig Språkrådet forsøker å motarbeide dette ved å lansere alternative ord for nye fenomener og innretninger.


Tropisk klima.
Verdenskart der tropene er merket med rødt.
Tropisk klima er ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C.
Tropisk klima deles opp i tre kategorier: tropisk regnskogsklima, tropisk monsunklima og savanneklima.
Tropene er den del av jordkloden der klimaet i alminnelighet er tropisk. Det defineres som det området som ligger mellom vendekretsene med ekvator som midtlinje. Dette området omfatter alle deler av jorden der solen står i senit minst én gang hvert år.


Temperert klima.
Verdenskart med tempererte klimasoner merket med rødt.
Temperert klima er et klima man finner mellom de arktiske og de subtropiske områdene. Områder med temperert klima har oftest omtrent like lang sommer som vinter, men vinterens temperatur kan variere – noen områder med temperert klima har vintre som ikke er kaldere enn mai måned i Norge.
I "varmtemperert" klima vil middeltemperaturen i den kaldeste måneden ligge mellom -3 °C og 18 °C. Middeltemperaturen vil i den varmeste måneden ligge over 10 °C.
I "kaldtemperert" klima eller "borealt" klima vil den kaldeste måneden ligge under -3 grader Celsius, mens den varmeste måneden fortsatt er varmere enn 10 grader Celsius. Noen områder med kaldtemperert klima har ekstremt kalde vintre, spesielt er dette tilfelle i Sibir og indre deler av Canada.


Syvårskrigen.
Syvårskrigen eller sjuårskrigen ble utkjempet i perioden 1756–1763 mellom Storbritannia, Preussen og Hannover på den ene siden og Frankrike, Østerrike, Russland, Sverige og Sachsen på den andre. Spania og Portugal ble trukket inn i konflikten etter de andre landene, mens en styrke fra det nøytrale Nederland ble angrepet i India.
Den militære konflikten mellom Storbritannia og Frankrike hadde startet allerede to år tidligere, i 1754, i de to landenes nord-amerikanske kolonier. Krigen i Nord-Amerika, kjent som Den franske og indianske krig, ettersom mange av indianerne sluttet seg til franskmennene, forløp fra 1756 av parallelt med sjuårskrigen i Europa, og ble betraktet som dennes nord-amerikanske avsnitt.
Konflikten i India er kjent som andre karnatiske krig, mens konflikten mellom Preussen og Østerrike kalles tredje schlesiske krig.
Krigens opphav.
Syvårskrigen kan sees som en fortsettelse av den østerrikske tronfølgekrig. Fredrik II av Preussen hadde da fått kontroll over den rike provinsen Schlesien. Keiserinne Maria Theresia av Østerrike hadde undertegnet traktaten fra Aachen som endte krigen, men bare for å kunne bygge opp sine militære styrker igjen, og danne nye allianser.
Keiserinnen lyktes svært godt med dette, og det politiske Europakartet hadde blitt tegnet opp helt på nytt i løpet av noen få år. De gamle fiendene Frankrike, Østerrike og Russland hadde blitt forent mot Preussen, som hadde Storbritannia som eneste beskytter. Årsaken til at Storbritannia hadde interesser i konflikten var båndet til Hannover, som var arveriket til det styrende britiske fyrstehuset. Britene følte at Hannover ble truet av Frankrike, og hadde dermed felles sak med Preussen. Samtidig foregikk et kolonikappløp mellom Storbritannia og Frankrike som styrket fiendskapet mellom dem. Den britiske flåten var den sterkeste i Europa, mens Preussen hadde de sterkeste landstyrkene på kontinentet. Alliansen med Preussen førte også til at britene kunne fokusere sine landstyrker på koloniene, ettersom Preussen i stor grad kunne stå alene på land.
Den østerrikske hæren hadde blitt modernisert etter prøyssisk modell. Maria Theresa hadde selv stor kunnskap om militære affærer, og hadde presset dette gjennom. På grunn av hennes omsorg for vanlige soldater hadde hun også stor støtte blant styrkene.
Krigsutbruddet.
Kampene startet i Ohio Country, i dagens Ohio, USA i 1754. Det tok to år før krigen brøt ut også i Europa, noe som skjedde da Storbritannia erklærte krig mot Frankrike 15. mai 1756. Fredrik II bestemte seg for å slå til først mot alliansen han sto ovenfor, og krysset derfor grensen til Sachsen den 29. august 1756.
Kampene i Europa.
Preussens styrker var undertallige, men ikke underlegne. Det har blitt bemerket av den franske filosofen Voltaire at Preussen var en armé med en stat, og ikke en stat med en armé.
Da Fredrik II krysset grensen til Sachsen var verken den sachiske eller den østerrikske hæren forberedt. I slaget ved Lobositz hindret Fredrik en isolert saksisk armé fra å få hjelp fra en østerriksk armé under general von Browne. Men sakserne lyktes i å forsinke prøysserne.
Våren 1757 tok Fredrik igjen initiativet ved å marsjere mot Praha. Etter slaget ved Praha beleiret prøysserne byen, men måtte gi opp dette etter Fredriks første nederlag, i slaget ved Kolin.
Ettersom østerrikerne da var klare til å angripe prøyssiske områder og en fransk armé under Soubise nærmet seg fra vest, var prøysserne i en presset situasjon. Fredrik lyktes med en manøver som Napoleon senere kalte «et mesterverk av manøvrering og pågangsmot». I slaget ved Rossbach knuste han den franske arméen, og i slaget ved Leuthen den østerrikske. Dermed hadde Fredrik igjen vist seg som en av Europas fremste hærførere.
Våren 1758 invaderte Fredrik Østerrike, men lyktes ikke i å vinne noen større seier. I vest lyktes hans styrker bedre, da de slo franskmennene i både slaget ved Rheinberg og slaget ved Krefeld. I øst sto slaget ved Zorndorf i Preussen, der Fredriks 35 000 soldater kjempet mot 43 000 russere under grev Femor. Slaget endte uten noen klar seier. 25. september 1758 sto slaget ved Tornow, som heller ikke ble klart avgjort, da en svensk hær slo tilbake seks prøyssiske angrep. 14. oktober samme år overrasket østerrikerne den prøyssiske hovedstyrken i slaget ved Hochkirch. Fredrik mistet store deler av sitt artilleri, men klarte å trekke seg tilbake på en ordnet måte.
I 1759 fulgte flere alvorlige nederlag for prøysserne. I slaget ved Kay, også kalt slaget ved Paltzig, slo grev Saltikov med 70 000 russiske soldater 26 000 prøyssere under general Carl Heinrich von Wedel. Hannovers styrker slo 60 000 franskmenn i slaget ved Minden, men Fredrik mistet allikevel halvparten av sin hær i slaget ved Kunersdorf. I slaget ved Maxen lyktes den østerrikske generalen Daun å tvinge et prøyssisk korps med 13 000 mann til å overgi seg.
1760 ble nok et dårlig år for Preussen, men ikke helt katastrofalt. Den prøyssiske generalen Fouque ble slått i slaget ved Landshut. Franskmennene tok Marburg, mens svenskene tok deler av Pommern. Hannover seiret over Frankrike i slaget ved Marburg, mens østerrikerne tok Glatz i Schlesien. I slaget ved Liegnitz seiret Fredrik, selv om hans styrker var underlegne i forholdet tre til en. Russerne under general Totleben og østerrikerne under general Peter Lacy tok kontroll over Berlin i en kort periode. Mot slutten av året seiret Fredrik i slaget ved Torgau.
I 1761 kom Spania inn i krigen, da landet erklærte krig mot Storbritannia den 4. januar. I slaget ved Villinghausen slo Ferdinand av Braunschweig en fransk styrke på 92 000 mann. Russerne tok et større område i Pommern, mens østerrikerne tok Schweidnitz.
På dette tidspunktet truet Storbritannia med å trekke tilbake sine subsidier til Preussen. Ettersom den prøyssiske styrken hadde minsket til 60 000 mann var det klart at slutten nærmet seg. Men 5. januar 1762 døde tsarinaen, og den prøyssiskvennlige Peter III kom til makten. Han tilbød straks en fredsavtale som tok Russland ut av striden.
Den siste store trefningen var slaget ved Freiberg den 29. oktober 1762, mellom Preussen og Østerrike.
Kampene i koloniene.
Britiske styrker var under krigen involvert i kamper i India, Nord-Amerika, Europa, Karibien, Filippinene og langs kysten av Afrika. Britene tok store områder i denne perioden, på Frankrikes bekostning. Robert Clive drev ut franskmennene fra India, og general James Wolfe slo de franske styrkene under general Louis-Joseph de Montcalm i slaget ved Plains of Abraham, og tok dermed kontroll over Ny-Frankrike (Canada).
Freden.
Striden mellom Storbritannia og Frankrike endte med Paristraktaten, der flere områder byttet hender for å konsolidere koloniene. Frankrike fikk valget mellom å beholde Ny Frankrike eller sine karibiske øyer. De valgte Karibien, for å sikre tilgangen til sukker. Dette passet britene godt, ettersom de allerede kontrollerte flere karibiske øyer selv og hadde god tilgang til sukker, samtidig som overleveringen av Ny Frankrike ga dem kontroll over Nord-Amerika øst for Mississippi. Spania mistet Florida til britene, men fikk overdratt kontroll over New Orleans og Louisiana vest for Mississippi fra franskmennene.
Grensene i Europa ble stilt tilbake til situasjonen før krigen gjennom traktaten i Hubertusberg av februar 1763. Dermed ble Preussens kontroll over Schlesien bekreftet. Preussen hadde overlevd en krig med flere av sine naboer, som hver især var større. Dette betød at Preussens innflytelse økte voldsomt på bekostning av Det tysk-romerske rike. Dette regnes som noe av opptakten til dannelsen av det forente Tyskland.
Prøysserne hadde gjentatte ganger vært nær et fullstendig nederlag, og hadde alle fiendene invadert på samme tid er det tvilsomt om Fredrik kunne stått imot. Europas framtid ville da blitt drastisk forandret. Militært sett var høydepunktet i Fredriks krigføring ikke slagene, men de mange marsjene som han utførte på en utmerket måte. Hans mobilitet ble sterkt beundret av Napoleon, som forsøkte å benytte samme strategi i sine felttog.


Mendoza (provins).
Mendoza er en provins som ligger vest i Argentina. Naboprovinser er San Juan, San Luis, La Pampa, Río Negro og Neuquén. I vest ligger Chile. Mendoza har en befolkning på 1 579 650 (2001) og dekker et areal på 148 827 km^2. Hovedstaden heter Mendoza.
Mendoza er en jordbruksprovins og er den viktigste av flere frukt- og vinprodusernede regioner i Argentina. Hvert år i februar eller mars holdes den store høstningsfestivalen "Fiesta de la Vendimia"


Misiones.
Misiones er en provins nordøst i Argentina. Den grenser til Paraguay og Brasil. I sør grenser den til naboprovinsen Corrientes. Misiones har en befolkning på 963 870 (2001) og dekker et areal på 29 801 km².
De store Iguazú-fossene er provinsens største attraksjon og ligger på grensen mellom delstaten Paraná i Brasil og Misiones.
Historie.
Provinsen er oppkalt etter misjonsstasjonene til Jesuittene ("Reducciones") som ble etablert i området. Av de 15 "Reducciones" som ble etablert i Argentina, lå 11 i det som nå er provinsen Misiones. 4 av disse ble satt på UNESCOs liste over verdensarv i 1984: San Ignacio Mini, Nuestra Señora de Santa Ana, Nuestra Señora de Loreto, Santa María la Mayor.
Siden 1972 har utbyggingen av Garabi-Roncador-demningen helt sør i provinsen vært omstridt. Byggingen startet i 2011 og forventes å bli ferdigstilt i 2015, med en effekt på 2.600 MW og inntil 8,5 TWh årlig profuksjon.


Slaget ved Torgau.
Slaget ved Torgau ble utkjempet 3. november 1760, under syvårskrigen, på Süptitzer Höhen ved Torgau i dagens Tyskland.
Partene.
På den ene siden var en prøyssisk armé på 50 000 mann under Fredrik II.
På den andre var en østerriksk armé på 53 400 mann under feltmarskalk Daun.
Resultat.
Prøysserne seiret i slaget, og mistet selv 16 600 menn, mens østerrikernes tap var noe lavere, 15 700 mann og 43 kanoner.


Slaget ved Landshut.
Slaget ved Landshut (også kalt slaget ved Landesschut) ble utkjempet 23. juni 1760 under syvårskrigen.
Slaget sto mellom en prøyssisk styrke på 12 000 mann og en østerriksk styrke på 30 000 mann, og endte i østerriksk seier.


Louis V. Gerstner jr..
Louis V. Gerstner jr. (født 1. mars 1942 i New York) var styreformann og administrerende direktør for IBM 1993–2002. Gerstner jobbet i McKinsey & Company i New York City 1965–1977, deretter i American Express for 11 år. Han jobbet så noen år for RJR Nabisco, før han overtok stillingen i IBM etter John F. Akers. IBM hadde store finansielle problemer, med underskudd i 1993 på over 8,1 milliarder dollar. Gerstner klarte på en utradisjonell å snu denne negative tendensen. Allerede i 1994 var underskuddet snudd til et «beskjedent» overskudd på 3 milliarder dollar.


Blue Note Records.
Blue Note Records er et legendarisk plateselskap for jazz som ble grunnlagt i New York i 1939 av de tyske innvandrerne Alfred Lion og Frank Wolff. Navnet er avledet av de karakteristiske «blue notes» i jazz og blues.
Historie.
Selskapet ble grunnlagt av Lion og Wolff, som hadde flyktet fra nazistene. Begge var autodidakt og ville ganske enkelt produsere den musikken de likte. Den 6. januar 1939 produserte Lion 19 stykker med boogiepianistene Albert Ammons og Meade Lux Lewis i et lydstudio i New York. Med dette ble grunnsteinen lagt til det firmaet som skulle bli verdens mest kjente jazzlabel: "Blue Note". Etter at de gamle skjellakk-platene ble erstattet av moderne vinylplater hadde musikken en bedre gjengivelse. På begynnelsen av 1950-tallet kom også LP-en på markedet og gjorde det mulig å spille inn lengre stykker enn før. Blue Note kunne dra nytte av dette, og blomstret.
Blue Note utviklet etter hvert en egen firmafilosofi. For eksempel ble musikerne betalt for prøvespillingen før opptakene, noe som ikke var vanlig i bransjen. Dermed kunne Lion og Wolff kombinere musikerne på stadig nye måter.
På 50- og 60-tallet var Blue Note en jazzlabel med svært godt renommé. De ga ut et stort tall av innflytelsesrike og stilpregende jazzplater med tidens mest talentfulle musikere. Blant disse var jazzlegender som Bud Powell, Miles Davis, John Coltrane, Ornette Coleman og Thelonious Monk. Blue Note var kjent for høyt kunstnerisk nivå og en fremragende klangkvalitet på de utgitte platene. De fleste opptakene ble utført av lydingeniøren Rudy Van Gelder i hans eget musikkstudio.
I 1965 solgte Lion og Wolff Blue Note til plateselskapet Liberty. Wolff ble i firmaet som forretningsfører til han døde i 1971. Lion hadde sluttet på grunn av dårlig helse. Etter hvert som "bebop", stilen som firmaet hadde fokusert på, gikk av moten, ble det stille rundt firmaet helt til 1984, da musikkmanageren Bruce Lindvall tok en del nye musikere under kontrakt. En av disse var Norah Jones med albumet "Come Away With Me" som ble solgt i mer enn 18 millioner eksemplarer. Dermed ble firmaet økonomisk sikret. Med musikere som Cassandra Wilson, Joe Lovano og Greg Osby kan firmaet også beholde sitt renommé som jazzlabel. I 1993 gav jazz-rap gruppen Us3 ut albumet "Hand on the Torch" på Blue Note Records. Albumet var en hyllest til plateselskapet ved at det bare ble brukt sampler fra gamle Blue Note Records-opptak.
Siden 1985 er det Capitol Records som eier katalogen og navnet Blue Note.
Jazzens utvikling og karrieren til tallrike kjente jazzmusikere som Horace Silver, Herbie Hancock, Art Blakey, Stanley Turrentine, Jimmy Smith, Wayne Shorter og andre er for alltid forbundet med navnet Blue Note. I 1997 kom den musikalske dokumentarfilmen "Blue Note – A Story of Modern Jazz".


Slaget ved Hochkirch.
Slaget ved Hochkirch ble utkjempet 14. oktober 1758, under syvårskrigen.
Partene.
På den ene siden var en prøyssisk armé på 31 000 mann under Fredrik II av Preussen.
På den andre var en østerriksk armé på 80 000 mann under feltmarskalk Daun.
Slaget.
Slaget ble avgjort da Daun brukte en av Fredriks klassiske slagoppstillinger mot ham. Fredriks armé var oppstilt mot øst, med høyre flanke foran landsbyen Hochkirch. Daun flyttet sine styrker i ly av mørket, og angrep den høyre flanken. Under harde kamper drev østerrikerne prøysserne nedover åsen ved landsbyen, og drev dem inn i en uordnet retrett.
Prøysserne led nederlag, og mistet 9 000 mann mot et østerriksk tap på 8 300. Fredrik mistet det meste av sitt artilleri, men klarte å ta kontroll over retretten slik at resten av hans soldater kom seg unna.
Hochkirch var et av Fredrik IIs tre verste nederlag, sammen med slagene ved Kunersdorf og Kolin.


Søndre Bug.
Søndre Bug, Buh eller Boh (Південний Буг, "Pivdennyi Buh" på ukrainsk; "Hipanis" på gresk) er en elv i Ukraina. Den begynner i høydedragene i Podolia i vest, omkring 145 km fra grensen mot Polen, og renner sørøstover og ned til Svartehavet. Den er 806 km lang og har et vanntilfang på 63 700 km².
Ved søndre Bug ligger byene Khmelnytskij, Vinnytsia, Pervomaisk og Mykolaiv.
Det finnes også en annen Bug i Ukraina; den er en vesentlig større elv, som renner nordover og havner i Polen. Den kalles også "Vestlige Bug".


Donald Tsang.
Donald Tsang Yam Kuen, 曾蔭權 Zēng Yīnquán (født 7. oktober 1944 i Hongkong), var regjeringssjef ("Chief Executive") i Hongkong fra 2005 til 2012.
Tsang overtok som regjeringssjef etter at Tung Chee-Hwa gikk av 12. mars 2005. Den 16. juni 2005 ble han erklært som vinner av valgene til dette embedet foretatt av det 800 representanter store valgmannskollegiet. Han var etter reglene den eneste kvalifiserte kandidat og var også den ønskede av Folkerepublikken Kina. Han hadde også vært fungerende regjeringssjef fra 12. mars til 25. mai 2005. Før dette hadde Tsang vært embedsmann i over 30 år.
Donald Tsang er gift og har to sønner. Hans yngre bror, Tsang Yam Pui, var politikommisjonær i Hongkong inntil desember 2003.
Tsang er også kjent som en praktiserende katolikk som går til morgenmesse hver dag, skjønt hans politiske standpunkter til tider kritiseres av kardinal Joseph Zen, Hongkongs katolske biskop.
Den 25. mars 2007 ble Tsang gjenvalgt som "Chief Executive" for en annen og siste termin, perioden 2007-2012. Ved dette valget var det for første gang flere enn én kandidat som stilte til valg. Hans motkandidat, Alan Leong, var også en praktiserende katolikk utdannet på jesuittskoler i Hongkong. Den katolske kirke uttrykte under valgkampen et ønske om at uansett hvem som ble valgt, ville de sette seg grundigere inn i katolsk sosiallære som ville gi korrigerende impulser til sosial-, lønns- og økonomisk politikk, og at de ville engasjere seg for å gjøre valgsystemet mer demokratisk.
Tsangs periode som regjeringssjef endte 30. june 2012. Han ble etterfulgt av Leung Chun-ying.


Władysław Reymont.
Władysław Stanisław Reymont, egentlig Rejment, (født 7. mai 1867 i Kobiele Wielkie ved Radomsko i Polen, død 5. desember 1925 i Warszawa) var en forfatter fra Polen som i 1924 ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Blant hans verker er "Chłopi", en firebinds skildring av livet på den polske landsbygden, utgitt mellom 1904 og 1909.


Prahavåren.
a> over døde etter invasjonen den 21. august 1968
Prahavåren (tsjekkisk: "Pražské jaro", slovakisk: "Pražská jar") er betegnelsen på den politiske liberalisering som fant sted i Tsjekkoslovakia fra 5. januar 1968, da Alexander Dubček kom til makten og frem til 21. august samme år, da militære styrker fra Sovjetunionen og andre land i Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia.
Etter at Dubček kom til makten, satte han igang en rekke tiltak som hadde som mål å gi sosialismen «et menneskelig ansikt».
Prahavåren medførte en grad av presse- og ytringsfrihet, mulighet for flere partier, samt reisefrihet til de fleste av innbyggerne.
Bakgrunnen for oppmykningene i Tsjekkoslovakia var at landet var kommet inn i en økonomisk krise. Den forholdsvis liberale Dubček, som ny førstesekretær for kommunistpartiet, la opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Han forsikret derimot Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawapakten eller tillate opposisjonspartier. Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natten til 21. august ble Tsjekkoslovakia invadert av store styrker fra fire Warszawapaktland (16 sovjetiske, tre polske, to ungarske og en bulgarsk divisjon), uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden.
Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.
Lederne i Kreml rettferdigjorde invasjonen med den såkalte Brezjnev-doktrinen.
Begrepet Prahavåren ble skapt av vestlig presse, og senere tatt i bruk også i Tsjekkoslovakia.
Prahavåren sammenfaller med den polske politiske krisen i 1968.


Anne Grete Preus.
Anne Grete Preus (født 22. mai 1957 i Haugesund) er norsk sanger, musiker og låtskriver. Hun har bakgrunn fra rockebandene "Veslefrikk" og "Can Can" og har gitt ut totalt ni soloalbum etter at hun debuterte som soloartist i 1988. Hun har mottatt flere priser, blant annet tre Spellemannpriser. I norsk sammenheng regnes hun som en foregangsfigur blant kvinnelige rockeartister, som alt på 70-tallet skrev det meste av låtmaterialet og dessuten var en habil gitarist.
Preus har vært medlem og leder av Veslefrikk (1978–1981) og Can Can (1983–1987), begge viktige norske rockband i sin samtid. Et skille i Anne Grete Preus' produksjon inntrer når hun i 1986 bestemmer seg for å tonesette Jens Bjørneboes skuespill "Til lykke med dagen", som er ei satire over jus og fengselsvesen. Preus har fortalt at Bjørneboes tekster hadde stor innvirkning på hennes eget arbeid, noe som munner ut i det første soloalbumet "Fullmåne" i 1988.
I 1994 ga hun ut albumet "Millimeter" som er hennes største kommersielle suksess med 75 000 solgte utgaver. Albumet og tittelsporet ga henne tre priser under Spellemannprisen 1994 i klassene kvinnelig artist, årets album og årets hit.
Preus har samarbeidet med Vertavo-kvartetten og spilt inn tittelmelodien til filmene "Snart 17", "Salige er de som tørster" og tv-serien "Blind gudinne". Hun har også laget et promo-video for Norges Røde kors og var med på utgivelsen "Venn" for samme organisasjon. Hun er også kjent for norske gjendiktninger av Bob Dylan; «Not Dark Yet» og «Ennå Ikke Mørkt»


Tunnbröd.
Tunnbröd er et fellesnavn for svenske brødslag av flatbrød- og lefsetype. Tunnbröd blir bakt av hvetemel, rugmel og ofte også byggmel. I motsetning til norsk flatbrød inneholder det svenske tunnbrödet oftest noe gjær eller hjortetakk. En kjevler ut deigen tynt — enten med slett kjevle eller rutet eller ruglet kjevle. En steker tunnbrödene helst i gammeldags bakerovn, men i vår tid blir også vanlige stekeovner brukt.
Tunnbröd kan være myke som norsk lefse eller harde som flatbrød. Det blir regnet som uunnværleg til surströmming, men blir også brukt til kåldolmar. Den svenske matretten «bryta» er sundbrutte biter av tunnbröd servert i suppetallerken sammen med melk og tyttebærsyltetøy. Retten tilsvarer norsk soll.


Helberghytta.
Helberghytta er en selvbetjent turisthytte tilhørende Skien og Telemark Turistforening, et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Helberghytta ligger i Tinn kommune i Telemark, 7–8 km fra Rjukan, et par hundre meter nord for Våervatnet.
Helberghytta har fått sitt navn etter tungtvannsabotøren og fjellmannen Claus Helberg.
Helberghytta ligger ca. 1100 moh.


Personskadeforbundet LTN.
Personskadefobundet LTN er en uavhengig ideell interesseorganisasjon for mennesker med alle typer skader og deres pårørende. Organisasjonen ble opprettet i 1984 som "Landsforeningen for trafikkskadde i Norge" og er landsdekkende. Foreningen skiftet navn 8. mai 2012 til Personskadeforbundet LTN. Personskadeforbundet LTN har ca. 4 000 medlemmer fordelt på 42 lokal- og fylkeslag over hele landet. Sekretariatet ligger i Oslo og generalsekretær er Ingeborg Dahl-Hilstad. Foreningen utgir medlemsbladet " Magasinet for Personskdeforbundet LTN" 10 ganger i året.
Personskadeforbundet LTN støtter personer som rammes av alle typer ulykker også de som skades på jobben, hjemme, på fritiden eller i helsevesenet. Personskadeforbundet LTN hjelper alle berørte parter, både de skadde, deres pårørende og etterlatte.Personskadeforbundet LTN jobber i hele prosessen, med forebygging, rådgivning og påvirkning av myndigheter.


Queen Rocks.
"Queen Rocks" er et samlealbum av det britiske rockebandet Queen, utgitt 1997. Plata er for det meste en samling av Queens tyngste rockesanger, men har også en ny sang, «No One But You (Only the Good Die Young)». Denne sangen begynte som en sang til Brian Mays soloplate "Another World" (1998), men de bestemte seg for å spille den inn sammen som en foreløpig avslutning på Queens karriere. Den er foreløpig Queens siste studioinnspilling, og den første (og eneste) uten frontfigur og vokalist Freddie Mercury.
Plata er på en måte unik for Queen-platene, siden den med vilje ikke fulgte standarden for Queens hits-plater. Kriteriet for inklusjon på denne plata var at sangen var pur hardrock. Noen store hits er der («Hammer to Fall», «Seven Seas of Rhye»), og noen inkluderte sanger ble aldri utgitt som singler («Put Out the Fire», «Sheer Heart Attack»), men alle sangene er klassiske rockesanger som selv de mindre fans vil ønske velkommen.
Et godt antall gode låter er ikke med («Brighton Rock», «I Go Crazy», «Liar»), men "Queen Rocks" lever opp til sitt navn og er en solid samling. Kanskje en oppfølger kommer en dag, men det kan hende vil være å skyve grensa, og legge til "enda" en Hits-samling på markedet, som i Queens tilfelle inkluderer noen overlappende (men hver for seg eksellente) samlinger.
Brian May har uttrykt et ønske om å trekke tilbake mange av disse samlingene, for å få fokus tilbake til de originale platene, det er da spesielt "Platinum Collection" han ønsker å trekke tilbake. Om eller når dette skjer, vil forhåpentlig "Queen Rocks" stå sin grunn og fortsatt være tilgjengelig.


The Crown Jewels.
Samlingen kommer i en lilla boks, og inkludert er platene, en reproduksjon av den berømte plakaten med nakne, syklende damer, og ny kunst og noter.


Kalhovd turisthytte.
Kalhovd turisthytte er en turisthytte som ligger i Tinn kommune i Telemark, på østsiden av Hardangervidda. Hytten eies og drives av Telemark Turistforening, den er betjent rundt påske og i sommersesongen. Utenom sesong er den ubetjent og låst med DNT-nøkkel.


The Complete Works.
"The Complete Works" er en samleboks med Queen-plater, utgitt i 1985. Den inneholder det britiske bandets 12 første plater, pluss en ekstra plate med låter som ikke tidligere hadde blitt utgitt.


Stein Mehren.
Stein Mehren (født 16. mai 1935 i Oslo) er en norsk forfatter og billedkunstner. Han blir betraktet som én av Norges fremste diktere etter den andre verdenskrig.
Mehren har studert realfag i Oslo samt München, siden filosofi og religionshistorie i Oslo. Som forfatter har han hovedsakelig skrevet dikt, men også romaner, essays og teaterstykker. Han debuterte med diktsamlingen "Gjennom stillheten en natt" i 1960.
Mehrens forfatterskap blir regnet som et av de viktigste i Norge i siste halvdel av 1900-tallet.
Et hovedtema i Mehrens forfatterskap er forholdet mellom natur og bevissthet. I den tidlige fasen merker en en fortvilelse over det uoverstigelige skillet mellom den menneskelige bevisstheten og den øvrige naturen. Fra og med samlinga "Aurora Det Niende Mørke" (1969) kan det se ut som om han finner en løsning ved å framheve diktet og myten som det stedet der naturen kan komme til bevissthet om seg sjøl: "«Sang som kan føre naturen ut av mørket / klagene, lengslene, gi dem skjønnhet, stemme, form / Sangen – som også fører mennesket tilbake til naturen.»"
Fra 1980-åra kommer en mørkere tone inn i diktene. Sjukdom og død kommer inn som et motiv, og tidligere motiver som barndommen og kjærligheten får innslag av sorg og krise. Nå er det gjerne den kjærligheten som er forbi som skildres.
I sin essayistikk og også i de to romanene "De utydelige" og "Titanene" utfolder han en kulturkritisk virksomhet, der han like gjerne angriper politiseringa av kunsten på 70-tallet som sosialdemokratiets plan- og formyndersamfunn. Han har alltid vært på vakt mot enhver innsnevring av menneskebildet og av kunsten.
Han debuterte som billedkunstner i 1993 med malerier utstilt i Galleri Haaken i Oslo, og har også gitt ut flere bøker der dikt og bilder er stilt sammen, f.eks. "Kjærlighetsdikt" (1997).


Nanbrød.
Baking av nan i et bakeri i Afghanistan
Nan (fra persisk نان "nān", som betyr "brød") er et flatt, ca 1 cm tykt, rundt eller ovalt hvete-brød som er mye brukt i indisk mat. I motsetning til chapati inneholder nanbrød gjær; og de inneholder gjerne melk eller yoghurt, noe som gjør at de blir fyldigere og tykkere. Nanbrød blir gjerne brukt til å plukke opp mat med av den som spiser, på lignende vis som man ellers ville bruke fingrene eller en skje.
Nan er populært som tilbehør til indisk mat i vestlig kultur, særlig til matretter som curry. Man spiser også nan i Iran, Afghanistan og hele det sentralasiatiske området. I Afghanistan kan man lage nan lenger enn én meter.


Platinum Collection – Greatest Hits.
"Platinum Collection – Greatest Hits" er en samling med de tre "Greatest Hits"-CDene til det britiske rockebandet Queen. Boksen ble utgitt i 2000 og inneholder 51 sanger.


Barcelona (sang).
«Barcelona» er en operasang skrevet av Queens frontfigur og vokalist Freddie Mercury, og innspilt av ham og operastjernen Montserrat Caballé. Den ble spilt under sommer-OL i Barcelona i 1992, året etter Mercurys død.
Sangen ble først utgitt på duett-plata "Barcelona", og har også blitt utgitt på Queens "Greatest Hits III".


Neuquén (provins).
Neuquén er en provins vest i Argentina. Den grenser til naboprovinsene La Pampa, Rio Negro og Mendoza samt til Chile. Neuquén ligger i nordenden av Patagonia og har 474 155 innbyggere (2001) og dekker et areal på 94 078 km². Hovedstaden heter Neuquén.
Historie.
Den 27. juli 1955 fikk Neuquén-territoriet status som provins.


Egil Gjelland.
Egil Gjelland (født 12. november 1973, Voss) er en norsk skiskytter. Han er nå landslagstrener for kvinner elite i Norges Skiskytterforbund. Han var inntil 2010 landslagstrener for rekrutt, menn.
Egil Gjellands største triumfer som aktiv kom med stafettlaget. I Salt Lake City i 2002 vant han gull sammen med Ole Einar Bjørndalen, Halvard Hanevold og Frode Andresen. I VM 2005 i Hochfilzen var Gjelland igjen med på å ta stafettgull, Norges første VM-gull i stafett på 38 år.
Den eneste individuelle seieren i verdenscupen tok Gjelland på jaktstarten 17. desember 2004 i Östersund.
I NM-sammenheng har Gjelland tatt 2 gull, 3 sølv og 4 bronse individuelt, samt 1 gull, 1 sølv og 4 bronse i stafett/lag.
Egil Gjelland er gift med den tidligere skiskytteren Ann-Elen Skjelbreid.


Sheer Heart Attack (sang).
Roger Taylor som fullførte sangen
«Sheer Heart Attack» er en sang av det britiske rockebandet Queen. Den ble først utgitt på plata "News of the World".
Sangen ble påbegynt i 1974 for Queens plate ved samme navn, men den ble ikke fullført da. Roger Taylor fullførte imidlertid sangen, og den ble inkludert på "News of the World".


The Great Pretender.
«The Great Pretender» var en populær sang av The Platters. Sangen var skrevet av Buck Ram, The Platters' manager og låtskriver. «The Great Pretender» ble nummer én i 1956. Det er ett av tre opptak fra The Platters som er brukt i filmen «American Graffiti».
Flere artister har gjort nye opptak av den, blant annet Roy Orbison og Dolly Parton. I 1984 brukte hun den som tittelspor i et album med covers fra 1950- og '60-årene. I 1987 ble den igjen populær da Queens Freddie Mercury gjorde en cover av den. Den versjonen som antagelig var mest radikalt annerledes var Lester Bowies sytten minutter lange, improviserte versjon på albumet ved samme navn. For nordmenn er kanskje Tor Endresens versjon fra 1989 best kjent.
I 1999 ble den tatt opp i «NPR 100», National Public Radios liste over USAs viktigste musikkverk fra det 20. århundre.
Sangen brukes på en anakronistisk måte i romanen Blikktrommen av Günter Grass under en sekvens rundt Normandies strender like før D-dagen.
Tidlig i 2007 ble en spesiell versjon av sangen brukt i en ny reklamekampanje for Volkswagen Golf med Daniel Lapaine i hovedrollen. Adrian Sutton gjorde et opptak av den der tekstingen sier «The Power Of The Understatement» (underdrivelsens kraft).
The Great Pretender er også navnet på et album utgitt av Freddie Mercury fra Queen.
Norske versjoner.
Arve Sigvaldsen, Eldar Vågan og Finn Evensen har skrevet norske tekster. Sigvaldsens norske tittel er «Den store drømmer». Vågans norske tittel er «Stor presenning». Evensens norske tittel er «Gjess».


Ivano-Frankivsk.
Ivano-Frankivsk, sentrum av byen idag
Ivano-Frankivsk (ukrainsk: "Івано-Франківськ", russisk: "Ивано-Франковск", polsk: "Iwano-Frankowsk"). Fram til 1962 het byen Stanyslaviv (ukrainsk: "Станиславів", russisk: "Станислав", polsk: "Stanisławów", tysk: "Stanislau", jiddisch: "סטאַניסלעװ" – "Stanislev") er en by i Ukraina som er hovedstad for Ivano-Frankivsk oblast vest i landet. Befolkningen er på 204.200 (2004).
Byen ble opprettet som en festning for å beskytte det polsk-litauiske samvelde fra tatarenes invasjoner, og motstod også angrep fra tyrkiske og russiske styrker. Byen ble grundig ombygd under renessansen, og fikk tilnavnet "Lille Leopolis". Byen var også et viktig sentrum for armensk kultur i Polen.
Etter Polens delinger ble byen del av Østerrike og deretter av det autonome kongedømmet Galicia og Lodomeria. I 1919 var det trefninger mellom polakker og ukrainere her. Byen ble så del av Polen og hovedstad for Stanislawow-voivodskapet. I 1939 ble den erobret av sovjeterne og annektert som del av den ukrainske sovjetrepublikk.
I 1962 ble navnet endret til ære for den fremstående ukrainske forfatteren Ivan Franko.


Kongsberg og Omegns Turistforening.
Kongsberg og Omegns Turistforening (KOT) er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT).
Kongsberg og Omegns Turistforening driver hyttene


Musikkvideo.
Musikkvideo er en kortfilm ment for å representere en melodi eller sang visuelt. Musikkvideoer som ledsager låter spiller en stor rolle innen markedsføring av popmusikk. Musikkvideoer kan også sikte til langfilmer med hovedsakelig musikalsk innhold, og videoer (VHS/DVD) med konsertopptak, eller flere klipp med videoer av sanger, eller kombinasjon av disse.
Musikkvideoer har en lang historie bak seg, og allerede på 1960-tallet laget de mest populære bandene og artistene, som for eksempel The Beatles, The Kinks, Bob Dylan, The Doors og The Rolling Stones, «reklamefilmer» som en ledsagende del av sine singelutgivelser, altså musikkvideoer som en viktig måte å oppnå PR. Fra midten av 1970-tallet ble det stadig vanligere med musikkvideoer som en naturlig del av markedsføringen av artister. Imidlertid ble de virkelig vanlige tidlig på 1980-tallet, og 1. august 1981 startet den amerikanske TV-kanalen MTV sine sendinger. MTV var den første TV-kanalen som kun sendte musikkvideoer, uten andre typer programmer. Den aller første musikkvideoen som ble vist på MTV var "«Video Killed the Radio Star»" av Buggles.
En type av musikkvideo er at artisten eller bandet som fremfører sangen opptrer, mens andre typer musikkvideoer er mer kunstneriske eller abstrakte. Ofte står handlingen i videoen gjerne i stil til låten, men også dette varierer meget og en musikkvideo kan ha nær sagt et hvilket som helst innhold. Musikkvideoer har utviklet seg til å bli nærmest en egen kunstart innen popverdenen. Musikkvideoene og deres innhold er noe som gjerne blir vist interesse i like stor grad som selve musikken, og mange artister ser det som en viktig del av sin produksjon å lage gode musikkvideoer. Musikkvideo på VHS/DVD er noe enkelte artister og band gir ut spesielt for å tilfredsstille hardcore-fans, og konsertopptak på DVD er mer og mer vanlig.


Paul Day.
Paul Mario Day (født 19. april 1956) var originalvokalisten i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden i fra 1975 til 1976. Senere grunnla han bandet More, som bl.a. spilte på Donington Monsters of Rock-festivalen i 1981. I perioden 1983–84 var han vokalist i Wildfire, mens han i 1986 spilte inn et konsertalbum med The Sweet på Marquee Club i London.


Sergej Tsjepikov.
Sergej Vladimirovitsj Tsjepikov (russisk Сергей Владимирович Чепиков, født 30. januar 1967 i Khabarovsk) er en russisk tidligere skiskytter og langrennsløper med en usedvanlig langvarig og innholdsrik karriere.
Sergej Tsjepikov har tilhørt den absolutte verdenseliten i skiskyting helt siden 1988, da han 21 år gammel tok gull på stafetten og bronsemedalje på 10 km under OL i Calgary.
17 år senere, under VM 2005 i Hochfilzen, tok han sølvmedalje på jaktstarten og på stafetten, i en alder av 38 år.


Høgevarde.
Høgevarde er en selvbetjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Høgevarde ligger i Krødsherad kommune i Buskerud, på Norefjell, ca. 100 meter fra sørenden av Høgevardtjenn på sørvestsiden av toppen Høgevard.
Høgevarde ligger ca. 1459 moh.


Wayne's World.
"Wayne's World" er en komedie fra 1992 med Mike Myers og Dana Carvey i hovedrollene. Filmen kom fra en serie sketsjer på NBCs "Saturday Night Live" med samme navn. Filmen ble regissert av Penelope Spheeris, og andre skuespillere var Rob Lowe og Tia Carrere.
Historien.
Wayne (Myers) og Garth (Carvey) er programledere på deres eget kabel-TV-show i Aurora, Illinois. Hobbyene til kameratene inkluderer å spille hockey i gata, henge på «Stan Mikita's doughnut shop» (mest sannsynlig en intern spøk mot Tim Hortons av canadiske Myers), unngå "psycho hose beasts" (sinnssyke damer) og høre på lokale band på «Gas Works», en hard rock-klubb i Aurora.
Bakgrunnsinformasjon.
Filmen er fylt med referanser til popkulturen og startet også noen. Fraser som «Not!» og «Excellent!» skled inn i folks vokabular. Filmens alternative slutter og bruk av kamera som en rollefigur er blitt bemerket i filmstudier. Bruken av gruppen Queens låt «Bohemian Rhapsody» sendte den til andreplass på Billboard-listen over singler, nesten 20 år etter dens første utgivelse.
"Wayne's World" mottok for det meste positive kritikk og var en kommersiell suksess (ulikt mange "Saturday Night Live"-baserte filmer).
Myers var medforfatter på manuset til filmen. Hans eneste andre krediteringer som medforfatter er for hans "Austin Powers"-filmer.
Oppfølger.
"Wayne's World 2"


Arena rock.
Arena rock også kalt Stadion-rock refererer til en stor konsert ofte holdt på stadioner. Det var mest populært på slutten av 70-tallet og på 80-tallet, og band som Led Zeppelin, Journey, Aerosmith og Queen holdt slike konserter. AC/DC har også flere ganger holdt slike konserter.
I de siste er det band som U2, Rolling Stones, R.E.M. og Metallica som har holdt stadion-konserter.


Tim Staffell.
Tim Staffell (født 24. februar 1948) er en engelsk musiker. Han var bassist og vokalist i Smile, et band som også hadde Brian May som gitarist og Roger Taylor som trommeslager. Da Staffell sluttet i bandet dannet de to andre med Freddie Mercury og John Deacon Queen. Staffell og May skrev «Doin' All Right» sammen, en sang May senere inkluderte på Queens debutalbum.
Staffell er nå med i bandet "aMIGO", som nettopp har gitt ut et album ved samme navn.


Keep Yourself Alive.
«Keep Yourself Alive» var det britiske rockebandet Queens første hit. Den var sang nummer én på bandets første plate, "Queen". Den er også inkludert på Queens plate med deres største rockesanger, "Queen Rocks". Nummeret er skrevet av Brian May, og det ble sluppet som bandets første singel sammen med «Son And Daughter» fra samme plate. Debutplaten klatret til nummer 24 på listene i Storbritannia, og ble på den plassen i 18 uker. Singelen nådde ikke opp på noen lister, men hjalp til å skaffe Queen et stort antall fans i Japan.
Sangen skrives.
Brian May skrev sangen etter at bandet hadde blitt startet, men før John Deacon ble med (dette er kjent takket være Barry Mitchell, en tidligere bassist). Etter hva May fortalte i et radioprogram om albumet Queen ga ut i 1977, "News of the World", hadde han skrevet teksten som fra hans side var ment å være rappkjeftet og ironisk, men tekstens betydning ble helt forandret da Freddie Mercury sang den.
Enkelte fans og Queen-forskere mener at Mercury kan ha hjulpet til med kå komponere sangen fordi, som tidligere bassister og bandet selv forteller, de på den tiden samarbeidet mer før de gikk i studio for å spille inn og Mercury var som regel den som fikk viljen sin med hensyn til meninger om strukturer i musikken. Det er godt mulig at han bidro med ideer, som for eksempel til måten det moduleres på i sangen (modulasjonen er nærmere hans stil enn Mays), men til syvende og sist betyr dette at Mercury var mer en medearrangør enn en av tekstforfatterne eller komponistene (som George Martin for sangene til The Beatles).
Liveopptredener.
Det unge bandet føyde «Keep Yourself Alive» til sangene de brukte ved opptredener. Mercurys kommentar var at sangen var «en meget god måte å vise mennesker hva Queen var verd på den tiden». Sangen har en tromme-solo av Roger Taylor og dessuten synger / snakker han en linje i den.
Bandet spilte «Keep Yourself Alive» under opptredener frem til tidlig i 1980-årene. Under turneene i 1980 og 1981 bestod introen av en improvisert jamsession fulgt av en trommesolo før den gled over i Taylors paukesolo fulgt av Mays echo-plexede gitarsolo. Deretter gikk musikken over i «Brighton Rockfinalen», et tromme- og gitarklimaks eller en medley av temaer fra «Flash Gordon» («Battle Theme»/«Flash's Theme»/«The Hero»). Først under "The Worksturneen" i 1984 ble den igjen spilt, og da som en del av en medley av gamle sanger sammen med «Somebody to Love», «Killer Queen», «Seven Seas of Rhye» og «Liar».
En kanttegning er at Mercury på konserter ofte sang «all you people keep yourself alive» (som synges kun to ganger i studioversjonen) istedenfor «it'll take you all your time and a money honey you'll survive» som gjentas flere ganger.
Opptak.
Den første versjonen ble innspilt sommeren 1971 i De Lane Lea Studios. Louie Austin produserte den, og introen ble spilt på Brian Mays Hairfred akustiske gitar. Alle sangens ulike deler var allerede tatt opp, som for eksempel vokaldelen med vekselsang der Roger Taylor sang en tekstlinje mens Freddie Mercury svarte, og versene som Mercury sang. Denne demoversjonen er Brian Mays favorittopptak av sangen.
Deretter prøved bandet flere ganger å få til et opptak som var like bra da de skulle gjøre de «ekte» opptakene i Trident Studios. Opptaket som Mike Stone mikset var det eneste som bandet syntes var akseptabelt, og var det som ble sluppet på single. I opptaket synger Freddie Mercury alle harmoni-vokalpartiene i koret (tatt opp på flere spor) og Brian May synger «two steps nearer to my grave» istedet for Mercury (som gjorde det live og i tidligere versjoner av sangen). I dette opptaket brukes ikke akustisk gitar, EMI Music Publishings "Off the Record" bladmusikk viser minst syv partier for elektrisk gitar. Et av disse bruker en fremtredende faseringseffekt.
I populærkulturen.
Det finnes to sanger til med nesten identiske titler, «Keep Yourself Alive I» og «Keep Yourself Alive II». Disse er kjenningsmelodien til hovedpersonen Sol Badguy i videospillserien "Guilty Gear". I serien gjøres det også kjent at Queen er hans favorittband.


Dennis Wilcock.
Dennis «Den» Wilcock var vokalist i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden i perioden 1976 til 1977. Han hadde tidligere vært vokalist i Smiler, det samme bandet som grunnleggeren av Iron Maiden, Steve Harris, også hadde vært medlem av.
Wilcock var grunnen til at gitarist Dave Murray for en kort tid sluttet i Iron Maiden. Wilcock og Murray hadde en krangel etter en konsert i begynnelsen av 1977, og resulterte i at Wilcock ga Murray «en på tygga». Murray forlot bandet og begynte i barndomsvennen Adrian Smiths band Urchin.
I midten av 1977 fant imidlertid Wilcock at han hadde fått nok av Iron Maiden, og sluttet like før en konsert. Dette førte til en lengre periode hvor Iron Maiden nesten ikke hadde medlemmer i det hele tatt, før Dave Murray m.fl. sluttet seg til bandet igjen i midten av 1978.
Wilcock, Dennis
Wilcock, Dennis


Christian Krohg.
Den norske maleren Christian Krohg (1852–1925)
a>". Den islandske skaldedikteren er framstilt som et selvportrett av kunstneren.
Christian Krohg (født 13. august 1852 i Vestre Aker, død 16. oktober 1925 i Oslo) var en norsk maler, forfatter og journalist.
Liv.
Christian Krohg var sønn av jurist og kongelig fullmektig Georg Anton Krohg (1817–73) og sønnesønn av statsråd Chr. Krohg (1777–1828). Christian ble morløs som 9-åring og valgte å følge farens ønske om å studere jus, selv om han egentlig ønsket å bli maler. Christian fulgte undervisning på Tegneskolen parallelt med jusstudiene. Faren døde i 1873, og da Christian i 1874 hadde avlagt sin juseksamen, reiste han sammen med Eilif Peterssen til "Die Grossherzoglich Badische Kunst-Schule" i Karlsruhe, hvor han hadde Hans Gude og Karl Gussow som lærere. Etter et år der fortsatte han høsten 1875 sine studier ved akademiet i Berlin, hvor Gussow hadde overtatt et professorat. I Berlin møtte han blant andre Max Klinger og Georg Brandes, som ga avgjørende impulser for Krohgs utvikling som naturalist.
Hans offentlige debut kom i 1876 med bildet "Et farvel".
Sommeren 1879 reiste han første gang til Skagen, hvor han snart ble en av de sentrale i gruppen kjent som Skagenmalerne. Han besøkte siden Skagen 1882–84 og 1888.
Krohg arbeidet i Paris 1881–1882, og møtte der impresjonistene, som Monet. Han omholdt seg senere i Paris 1901–1909, hvor han fra 1902 underviste ved "Académie Colarossi".
Han var professor og direktør ved Statens kunstakademi (1909–25).
Han deltok aktivt i kunstnernes organisasjonsarbeid. Han var med og etablerte Kunstnernes Hus, og han var formann i "Bildende Kunstneres Styre" 1907–1925. Han giftet seg i 1888 med Oda Krohg (1860–1935); de fikk sønnen Per Krohg (1889–1965) og datteren Nana.
Kunst.
Inspirert av realismens ideologer valgte han hovedsakelig motiver fra hverdagslivet, ofte fra dets mørke sider. Særlig kjent er hans malerier av prostituerte.
Krohgs kraftige og likefremme stil gjorde ham til en av de førende skikkelser i bevegelsen fra romantikk til naturalisme, som er karakteristisk for norsk kunst i denne perioden. Krohg var en av de sentrale skagenmalerne, og gjennom sine opphold på Skagen, hvor han ankom første gang i 1879, fikk han betydning for Anna Ancher og Michael Ancher.
Forfatter.
Christian Krohg var journalist i avisen "Verdens Gang" 1890–1910.
Han skrev den naturalistiske romanen "Albertine" (1886) som handler om prostitusjon på slutten av 1800-tallet. Denne boken vakte stor oppsikt og ble beslaglagt av politiet. I 1888 fikk han også trykt novellen "«Hos Bernine»" i det danske tidsskriftet Ny Jord; i tidsskriftets første bind.


Isbjørn.
Isbjørn ("Ursus maritimus") kalles også polarbjørn og kvitbjørn/hvitbjørn og er verdens største, landlevende rovpattedyr. Dette bemerkelsesverdige, hvite dyret har blitt et symbol på is og snø i verdens nordområder, der den først og fremst er å finne i Arktis. Arten er en av fire representanter i slekten "Ursus" (bjørner).
Geografisk spredning.
a>. Nyere skilt med hvit isbjørn på sort bakgrunn
Isbjørn har en cirkumpolar utbredelse i Arktis. Utbredelsen er imidlertid ikke jevnt distribuert, selv om utbredelsesområdet kun begrenses av pakkisens utbredelse rundt Nordpolen. Isbjørn har blitt observert så langt sør som sørspissen av Grønland og Island i Atlanterhavsområdet.
Verdens isbjørnbestand består i følge IUCN (2011) av 19 populasjoner og teller trolig omkring 20 000 og 25 000 dyr. Populasjonene overlapper hverandre og graden av genetisk spredning er liten. Blant de 19 populasjonene er det kjent at åtte er i tilbakegang, tre er stabile, en øker og sju mangler tilstrekkelig med data til å trekke noen sikre konklusjoner om populasjonenes utvikling. I Norge opptrer isbjørn på Svalbard og i de islagte havområdene rundt.
Etter andre verdenskrig var isbjørnen i fare for å bli utryddet, men bestanden tok seg opp igjen kort etter. Det er strenge vernebestemmelser i de landene der isbjørner forekommer, og isbjørnjakt er kontrollert og sterkt begrenset.
Verdens isbjørnpopulasjoner.
Populasjonene av isbjørn listes i alfabetisk rekkefølge og er oppført i henhold til IUCN/Polar Bear Specialist Group.
Habitat.
Isbjørn trives i et semi-akvatisk miljø, ute på polarisen, der den jakter på sel og annet polarvilt. Den følger gjerne med drivisen og kan således ende langt fra fastisen. Det er kjent at isbjørner kan vandre opp mot 1 000 km nord-sør, etter hvert som isen smelter og fryser. Forskerne har også registrert bjørner som har svømt opp mot 160 km. Sommerstid kan de trekke inn mot land, og da spesielt mot kysten av Alaska, Grønland, Svalbard og Russland.
Varme er et problem for isbjørn, i det disse dyra kan overopphetes om temperaturen stiger over 10°C. Om sommeren holder den seg derfor gjerne på isen. Isbjørnen er en ensom jeger, selv om de treffer på artsfrender rundt de mange kadavrene.
Beskrivelse.
Voksne hanndyr veier normalt 300-800 kg, men kan i noen tilfeller veie opp mot 1 000 kg. Kroppslengden er normalt omkring 250 cm, målt fra snutespissen til haleroten. En fullvoksen hannbjørn kan nå en skulderhøyde på 160 cm. Binnene blir normalt bare halvparten så store og veier vanligvis omkring 150-300 kg. Kroppslengden blir normalt ca. 180-200 cm.
Isbjørnen har et tykt lag med spekk og tykk pels med hule, varmeisolerende og vannavstøtende pelshår som dekker hele kroppen. Den kan lett motstå den ekstreme kulden som forekommer i disse områdene. Pelsen ser hvit ut, men kan bli svakt gulbrun på grunn av oksidering om sommeren. Egentlig har ikke pelshårene pigment, men er fargeløse (klare, blanke). At den framstår som hvit skyldes en optisk illusjon på grunn av lysbrytning.
Som alle bjørner er også isbjørnen sålegjenger. Den har store, brede framlabber som gjør den til en utmerket svømmer. Sålene på både fram- og baklabbene har tett behåring, som gir god isolasjon mot kulden og dessuten god friksjon når den går på snø og is. Føttene er typisk 30 cm lange og 25 cm brede. Også isbjørn kan reise seg på bakbeina og oppnår da en høyde på mellom 240 og 330 cm.
Isbjørnen har 42 tenner. Kinntennene er mindre enn hos brunbjørnen og mer tagget, mens rovtennene er større og skarpere.
Slektskap.
Isbjørnens nærmeste slektning er brunbjørnen, eller nærmere bestemt visse populasjoner av brunbjørn. Slektskapet er faktisk så nært at vitenskapen fortsatt diskuterer om isbjørn er en egen art eller kun en underart av brunbjørn. I 1981 ble det slått fast at avkom etter isbjørn og brunbjørn ble ytedyktige (fertile hybrider). Det er siden også fastslått at isbjørnen genetisk er en nærmere slekning av visse populasjoner med brunbjørn enn brunbjørnpopulasjonene er beslektet seg i mellom. Dette er en indikator på at isbjørnen som sådan må ha utviklet seg (fra brunbjørn) ganske sent, og at genetikken hos brunbjørnen er mer kompleks enn tidligere antatt.
Atferd.
Isbjørner er vanligvis inaktive omkring to tredeler av tiden, da de enten sover, hviler eller venter mens de jakter. De tilbringer gjennomsnittlig 29,1 % av tiden med å vandre eller svømme omkring, ca. 1,2 % av tiden med å jakte, og ca. 2,3 % av tiden med å spise.
Isbjørner lever stor sett alene, unntatt i parringstiden og når binna har valper å ta vare på. Det hender også at isbjørner samler seg når det dukker opp et kadaver, enten det er drept av en annen isbjørn eller det dukker opp av andre årsaker. Slike møter kan føre til slåsskamper, men mindre bjørner vil normal trekke seg hurtig vekk når en større bjørn ankommer. Ei binne med valper vil imidlertid forsvare et bytte mot en mye større han.
Isbjørner bruker to primærteknikker når de jakter. Den ene er en snikende teknikk, der bjørnen kryper fram mot byttet og holder seg utenfor syne. Den venter nær selens pustehull og slår til i det denne kommer opp for å trekke pusten. Den andre består i at bjørnen svømmer gjennom kanalene i isen eller knuser isen over byttet, slik at den kommer til. Med sin godt utviklede luktesans kan den lukte sel som ligger opptil to meter under snø og is. Bjørnen bruker sin enorme vekt for å fange byttet, ved å reise seg på bakbeina og skyte fart ned mot isen med den enorme framkroppen. Måltidet vil ta til straks byttet er ute av vannet. De spiser skinnet og spekket først, fordi dette er mest næringsrikt. Resten blir ofte forlatt. Etter et slikt måltid vil bjørnene vaske seg, ved å slikke seg rene.
Ernæring.
Isbjørn er den eneste bjørnearten som primært ernærer seg av animalsk føde (kjøtteter), og primærføden er ringsel ("Phoca hispida"). Den jakter imidlertid også på storkobbe ("Erignathus barbatus"), klappmyss ("Cystophora cristata"), grønlandssel ("Phoca groenlandica") og hvalross ("Odobenus rosmarus"). I tillegg spiser den også små pattedyr, for eksempel fjellrev, sjøfugl og egg, fisk, og av og til også noe planteføde. Den er dessuten en utpreget åtseleter. Et hvalkadaver kan bli en stor møteplass for isbjørner, som i dagevis vil kunne fråtse i det næringsrike hvalspekket. Isbjørnen vil også spise avfall etter mennesker, noe som gjør det potensielt farlig for mennesker på plasser der isbjørn og menneske lever side om side.
Isbjørn er svært utsatt for miljøgifter fordi dyret ligger på toppen av næringskjeden. Særlig utsatt er de for PCB som blant annet forstyrrer hormonsystemet, gir nedsatt immunforsvar, reduserer formeringsevnen, og gir nedsatt levealder hos voksne dyr og høyere barnedødelighet. Dette kan gi en redusert overlevelsesevne eller en rask nedgang i bestanden på grunn av sykdomsutbrudd. Det er i de senere år blitt rapportert at den russiske bestanden kan være svært utsatt for PCB-gifter på grunn av høy forurensning i russisk farvann.
Reproduksjon og levetid.
Binna parrer seg i perioden mars-juni hvert 2-4 år. Hun går drektig i ca. 195-265 dager og føder som regel 1-4 unger i hvert kull. Også isbjørnbinner har såkalt "embryonisk diapause". Binna vil grave ut et vinterhi i oktober-november dersom hun er drektig, normalt innenfor en distanse av åtte km fra kysten. Der føder hun som regel kullet i tidsrommet november-januar.
En isbjørnunge veier normalt 600-700 gram når den blir født, og ungene er nakne, blinde og døve. Mora dier ungene til utpå vårparten, normalt i i mars/april, da de gjerne forlater hiet for å lete etter mat. I denne tiden er ungene svært utsatt, og dødsprosenten har blitt beregnet til å ligge på omkring 10-30 %.
I vill tilstand er det estimert at isbjørner normalt lever til de er omkring 25-30 år gamle. Dødelighetsprosenten hos voksne dyr ligger på ca. 8-16 %. I fangenskap er det kjent at isbjørner kan leve til de blir over 40 år gamle. I "Detroit Zoo" i USA var ei binne fortsatt i live i 1999, da hun var omkring 45 år gammel.
Predasjon og trusler.
Rømt isbjørn blir fanget i Bergen (1953).
Andre isbjørner og mennesker er isbjørnens eneste fiender. Hannen vil av og til ta isbjørnunger, noe som gjør at ei binne med unger normalt unngår å komme i kontakt med voksne hannbjørner. Isbjørn har tradisjonelt blitt jaktet på av inuitter for kjøttet og skinnet. Senere, spesielt utover på 1900-tallet da prisen på isbjørnskinn skjøt i været, også av kommersielle fangstfolk, og jegere som jaktet for sportens skyld.
I 1973 ble USA (Alaska), Canada, Danmark (Grønland), Norge og Russland enige om å beskytte isbjørnens habitat gjennom å begrense jakt og fangst og samarbeide om forskning. I 1993 ble den totale populasjonen av isbjørn anslått til å være mellom 21 470-28 370 dyr. På høstparten i 2004 anslo man at den norsk-russiske bestanden utgjorde omkring 12 % av totalbestanden, som da var beregnet til ca. 25 000 dyr.
IUCN hevder at isbjørn tilhører lavrisikogruppen, men at en bevaringsstrategi er nødvendig. Det er også gryende bekymring med hensyn til hva som vil skje med isbjørnen dersom den globale oppvarmingen fortsetter, siden habitatet minker.


Rauhellern.
Rauhellern er en betjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Rauhellern ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud, på Hardangervidda, ved den nordlige bredden av østenden av Langesjøen.


Paul Di'Anno.
Paul Di'Anno (født Paul Andrews, 17. mai 1958 i Chingford i England) er en engelsk vokalist, mest kjent som en av de første vokalistene i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Han var med på å spille inn bandets demo samt de to første albumene, "Iron Maiden" (1980) og "Killers" (1981). Han ble erstattet av Bruce Dickinson sent i 1981, men han driver fremdeles med musikk. I 2002 ga han ut biografien "The Beast" (ISBN 1-904034-03-9). Manageren hans er den britiske gitaristen Lea Hart. Han har også spilt med Paul på noen av Pauls soloalbum. Di'Anno er kjent for sin unike og spesielt kraftfulle stemme. På slutten av 1990-årene bodde han i Brasil, men i dag er han bosatt i Salisbury, England.
Det norske bandet.
I april 2008 holdt han en turne i Norge.


Mårbu.
Mårbu er en betjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Mårbu ligger i Tinn kommune i Telemark, på Hardangervidda, ved den nordøstlige enden av innsjøen Mår.
Mårbu ligger 1130 moh, ca. 500 m sørøst for Mårbu Fjellstue.


Verdens fysikkår 2005.
I 2005 var det 100 år siden Albert Einstein publiserte tre artikler om relativitetsteori, brownske bevegelser og fotoelektrisk effekt. Hver av artiklene var banebrytende, og samlet etablerte de Einsteins posisjon som vitenskapsmann.
Derfor erklærte FN at 2005 skulle være Verdens fysikkår.


Ulvelilægret.
Ulvelilægret er en turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Ulvelilægret ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud, på Hardangervidda.


Daggrøhytta.
Daggrøhytta er en selvbetjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Daggrøhytta ligger i Tinn kommune i Telemark, sør på Vegglifjell. Fra området rundt hytta kan en blant annet se den bratte østsiden av Rivsfjell i vest og den bratte vestsiden av Blefjell lenger unna i sørøst.
Daggrøhytta ligger ca. 985 moh.


Brest (Hviterussland).
Brest (hviterussisk: Бе́расьце, Брэст; også kjent som Brest-Litovsk og på polsk som Brześć Litewski, Brześć nad Bugiem eller Brześć Białoruski; russisk: Брест) er en by (befolkning 290 000 i 2004) i Hviterussland tett ved grensen mot Polen der elvene Bug og Mukhavets møtes. Byen er hovedstaden i Brest fylke.
Brest, som var et viktig knutepunkt på Sovjetunionens tid, er forblitt et viktig knutepunkt og kontrollpunkt for toll og immigrasjon på jernbanelinjen mellom Berlin og Moskva. I Brest må togvognene justeres mellom russisk sporvidde og europeisk standardsporvidde for jernbane.
Landsbyen Kosava, der Tadeusz Kościuszko ble født, er også i Brestområdet, og har et slott fra 1800-tallet og en katolsk kirke.
Historie.
Byen ble grunnlagt av slavere som "Bereste" i 1017, men ble erobret av mongolene i 1241 og av Litauen i 1319. Den fikk navnet Brest-Litovsk på 1300-tallet og ble del av det polsk-litauiske samvelde i 1569. I 1596 var den åsted for den synoden som førte til de bysantinske kristne i disse slaviske områdene ble forent («unert») med Pavekirken og organisert i det som i dag kalles Den ukrainsk-katolske kirke.
Brest kom under Russland da Polen-Litauen ble delt for tredje gang i 1795. Under første verdenskrig ble den i 1915 erobret av Tyskland. I mars 1918
I et fort ved Brests vestlige utkant, er elvene Brest og Mukhavets møtes, ble Brest-Litovsk-traktaten undertegnet i 1918 mellom Russland og sentralmaktene. Ifølge den avtalen ble Brest lagt inn under Det tyske Rikes interessesfære. Denne traktaten ble senere annullert av de traktater som bragte hele verdenskrigen til opphør.
Det nyopprettede Polen tok kontroll over Brest i 1919. Byen skiftet hender to ganger under den polsk-sovjetiske krig, men havnet til slutt under polsk herredømme. Dette ble stadfestet ved grensedragningen som ble fastsatt i Rigatraktaten av 1921. Brestfortet, som var blitt sterkt skadet under første verdenskrig, ble omgjort tildels til militærdepot, tildels til fengsel.
Under den tyske invasjonen i september 1939 ble byen forsvart av en liten styrke bestående av fire infanteribataljoner under general Konstanty Plisowski mot det XIX. panserkorps under general Heinz Guderian. Etter fire dagers innbitt kamp trakk de polske styrkene sørover den 17. september. Byen ble deretter annektert av Sovjetunionen, i samsvar med Ribbentrop-Molotovpakten av august 1939.
Den 22. juni 1941 ble byen angrepet av Tyskland ved åpningen av Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Fortet der 1918-traktaten ble undertegnet var brennpunkt for kampene. Det holdt ut i en måned. Brests jødiske befolkning ble kraftig desimert under nazistenes styre. Byen ble gjenerobret av sovjetiske styrker i 1944.
I henhold til Jaltakonferansen av februar 1945 kom Brest på nytt på sovjetiske hender, denne gang som del av den hviterussiske sovjetrepublikk. Byen er nå del av det selvstendige Hviterussland.


Toveseter.
Toveseter er en ubetjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Toveseter ligger i Sigdal kommune i Buskerud, på Norefjell.
Toveseter ligger ca. 970 moh.


Dalabu.
Dalabu er en ubetjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Dalabu ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud, mellom Reinsjøfjellet og Tunhovdfjorden.
Dalabu ligger ca. 1000 moh.


Dusehesten.
Dusehesten er en ubetjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Dusehesten ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud, på sørsiden av Dusetind (1177 moh.), som ligger sør for Pålsbufjorden.
Dusehesten ligger ca. 1070 moh.


Svarvestolen.
Svarvestolen er en ubetjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Svarvestolen ligger i Modum kommune i Buskerud, midt i Finnemarka.


Eiksetra.
Eiksetra er en betjent turisthytte tilhørende Drammens og Oplands Turistforening (DOT), et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Eiksetra ligger i Lier kommune i Buskerud, ved sørsiden av Garsjø. Eiksetra er et populært utgangspunkt for turer i Drammensmarka.
Eiksetra ligger ca. 380 moh.


Distrikter i Libanon.
Distrikter i Libanon er en liste over de 25 distriktene "(aqdya, entall – qadaa)" i de seks guvernementene i Libanon. (26 hvis vi regner guvernementet Beirut som ikke har noe distrikt). (Administrasjonssentrene i distriktene står i parenteser.)


Leif Frode Onarheim.
Leif Frode Onarheim (født 23. august 1934 i Oslo) er en tidligere norsk næringslivsleder og politiker (H).
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han vokste opp på Hamar, Bekkelaget og Gjøvik, hvor han tok examen artium i 1953. Onarheim har studentfagkurs fra Oslo Handelsgymnasium fra 1954, befalsskolen for Hærens våpentekniske korps (HVK) 1954–1955, opphold ved Valdosta State University i USA 1955–1956 og eksamen som siviløkonom fra Norges Handelshøyskole fra 1960. Deretter fikk han ansettelse innen salg i Norsk Impregneringsko AS i 1960, og var videre ansatt i Asbjørn Habberstad AS 1962–1970, bortsett fra et avbrekk som kontorsjef ved det norsk-indiske utviklingsprosjektet i Kerala 1965–1967.
Onarheim var administrerende direktør i Nora-Sunrose AS 1970–1980 og konsernsjef i Nora Industrier AS 1980–1991. Han spilte en avgjørende rolle i arbeidet for å bevare det norske eierskapet i konsernet, hvilket skjedde gjennom en fusjon med Orkla ASA. Han var styreformann i Orkla ASA 1991–1992, styreformann i H. Aschehoug & Co. 1991–2001, styreformann i Narvesen ASA 1993–2001, rektor og daglig leder ved Handelshøyskolen BI 1993–1997, styreformann i Netcom ASA 1995–2001, styreformann i Løvenskiold-Vækerø AS 2000–2007, styreleder i Fjord Seafood ASA 2005–2006 og konstituert konsernsjef i Marine Harvest ASA 2007–2008. Han har også hatt styreverv i Norges Varemesse, Helly Hansen ASA, Nora Mineralvann, Nora Eiendom, Idun Industri AS, Bjølsen Valsemølle, Nidar Bergene AS, Fjeldhammer Brug, Forenede Forsikring, Wilh. Wilhelmsen ASA, Standard Telefon og Kabelfabrik AS og Volvo Norge. Onarheim har vært særlig opptatt av å bevisstgjøre næringslivet omkring etiske problemstillinger.
I næringslivets organisasjoner har han blant annet vært visepresident i Norges Industriforbund 1979–19891, president 1981–1983, visepresident i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) 1992–1993 og president 1996–2000.
Politisk arbeid.
Han var innvalgt på Stortinget fra Akershus 2001–2005, og engasjerte seg hovedsakelig i næringslivets vilkår og behovet for sikker og rimelig tilgang på energi som Høyres fraksjonsleder i Stortingets energi- og miljøkomité. Onarheim var saksordfører for den store utbyggingen av Snøhvitfeltet. Han har senere vært medlem av Asker kommunestyre siden 2007 og leder i arbeidsutvalget for Høyres Bedriftskanal, et kontaktledd for små og mellomstore bedrifter, siden 2008.
Utmerkelser.
Han ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1986, og ble samme år kåret til «Årets leder» av tidsskriftet "Farmand". I 2008 ble han tildelt Dagligvareprisen for utviklingen av Pizza Grandiosa, som ble lansert av Nora Industrier i 1980.


Cloud Strife.
Cloud Strife (クラウド・ストライフ "Kuraudo Sutoraifu") er en fiktiv figur i videospillet "Final Fantasy VII". Han har senere opptrådt i flere andre spill.
Cloud er den mest kjent og populær figur fra "Final Fantasy"-serien. Cloud kommer inn i spillet som en leiesoldat for gruppa AVALANCHE, etter flere år som et medlem av SOLDIER, en spesialtrent militantgruppe til energiselskapet Shinra. Han har en skummel fortid (som de fleste andre "Final Fantasy"-figurer) som avdekkes litt etter litt underveis i spillet.
Cloud dukker også opp i filmen "Final Fantasy VII Advent Children", en dataanimert film fra 2005. Denne filmen tar for seg handlingen i Midgar to år etter handlingen til "Final Fantasy VII". Cloud Strife har da sluttet som leiesoldat og jobber som bud.


Lodve Solholm.
Lodve Solholm (født 14. mars 1949 i Vestnes i Møre og Romsdal) er fylkesmann i Møre og Romsdal og tidligere stortingspolitiker (FrP). Han satt på Stortinget fra Møre og Romsdal fra 1989 til 2009. Han var president i Lagtinget fra 2001 til 2005.
Solholm avla lærerskoleeksamen i 1972 og tok statsvitenskap grunnfag, Høgskolen i Molde 1995.
Solholm arbeidet som lærer ved Vestnes ungdomsskule 1972-1973, lærer ved Skarbø skule 1973-1978, lærer ved Sjøholt skule 1978-1995 og etatsjef for opplæring, kirke og kultur Ørskog kommune 1995-1997 (permisjon fra 1997).
I 2011 mottok han storkommandørkorset av Litauens fortjenstorden i forbindelse med statsbesøk fra Litauens president.


To tårn (bok).
"To tårn" er det andre bindet av "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Originaltittelen er "Two Towers". Dette bindet ble utgitt på engelsk i 1954 og kom i norsk oversettelse ved Torstein Bugge Høverstad i 1974.
Filmen "To tårn" er bygget på denne boka.
Handlingsreferat fra "To tårn" (tredje og fjerde bok).
Munti og Pippin rømmer fra orkene som kidnappet dem mens orkene selv ble angrepet av ryttere fra Rohan. De to hobbitene løper inn i Fangorn-skogen, som ligger like ved. Der møter de treliknende skogvoktere, som kalles enter. Disse vokterne holder seg stort sett for seg selv, men ser seg nødt til å gjøre motstand mot Sarumann, som har hugget ned en stor del av skogen som brensel for sin krigsindustri.
Aragorn, Gimli og Legolas følger etter orkene for å befri Munti og Pippin, men støter på rytterne fra Rohan, som forteller dem at de angrep orkene natten før og passet på at ingen overlevde. Likevel er Aragorn i stand til å finne små fotspor etter hobbitene, og følger dem inn i Fangorn. Der møter de en hvit trollmann som de først tror er Sarumann, men som egentlig er Gandalv. Han forteller dem om da han falt ned i Morias avgrunn, hans kamp mot Balrogen og gjenoppvåkningen. De rir deretter sammen inn til Edoras, Rohans hovedstad, for å fortelle kong Théoden at hans folk er i fare. I tiden som følger blir Sarumanns stråmann, Gríma Ormtunge, utstøtt fra byen.
Aragorn, Gimli og Legolas reiser senere til Helmsdjupet, mens Gandalv reiser mot nord for å lete etter Éomer og hans menn. De som holder stand på Helmsdjupet, blir angrepet av Sarumanns hær. Gandalv kommer dem til unnsetning morgenen etter, med to tusen mann, akkurat i tide. De flyktende orkene gjør vendereis og flyter inn i en skog full av huorner, halvt trær og halvt enter. Ingen av dem overlever.
De fire følgesvennene og hele Rohans hær setter deretter kursen mot Jarnagard. Der blir de gjenforent med Munti og Pippin, og finner ut at entene har angrepet Sarumanns festning, og at Orthanc er beleiret. Etter å ha gitt Sarumann en sjanse til å overgi seg, kaster Gandalv ham ut av Trollmann-ordenen. Ormtunge kaster noe fra et vindu, og dette viser seg å være en palantír. Pippin klarer ikke å motstå fristelsen og ser inn i steinen, der han får se Sauron. Etter dette drar Gandalv og Pippin til Minas Tirith for å forberede seg til det kommende slaget mellom menn og orker.
På vei mot Mordor tar Frodo og Sam Gollum på fersk gjerning mens han prøver å snikmyrde dem. Gollum håper på å gjenvinne Ringen, og tilbyr sine tjenester. Sam har sine mistanker til Gollum, men Frodo klarer ikke å være hard mot Gollum. Han lover å lede dem til en hemmelig inngang som fører inn til Mordor, noe som viser seg å være sant. De drar først til Mordors svarte porter, men Gollum ber hobbitene om å ikke prøve å komme seg inn den veien. Derfra drar de inn i Ithilien, der de blir tatt til fange av Faramir, Boromirs yngre bror. Frodo forteller Faramir om hans brors død, og om planen om å ødelegge Ringen. Faramir lar dem gå videre, og Gollum leder hobbitene inn i hulen til Hutula, en kjempemessig, menneskeetende edderkopp. Hun biter Frodo, og Sam bestemmer seg for å fullføre oppdraget på egenhånd, og tar Ringen og sverdet til Frodo.
Men når noen orker finner Frodos kropp, følger Sam etter dem og finner ut at Frodo ikke er død, kun bevissløs – og nå orkenes fange. Den siste setningen i boken er: "Frodo var levende, men tatt av fienden."


Verdensmesterskapet i rally.
Verdensmesterskapet i rally (FIA World Rally Championship; ofte forkortet WRC) arrangeres årlig av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Verdensmesterskapet i rally består av en rekke enkeltløp. Resultatene fra hvert løp akkumuleres, og det kåres hvert år to verdensmestere, én blant førerne og én blant konstruktørene.
Vinnere.
Sébastien Loeb under Wales Rally i 2007.
Petter Solberg under Rally Kypros i 2006.
Marcus Grönholm under Rally Kypros i 2004.


Der Spiegel.
"Der Spiegel" er Europas største og Tysklands mest innflytelsesrike ukentlige nyhetsmagasin. Det utgis i Hamburg med et opplag på om lag en million eksemplarer.
Oversikt.
Den første utgaven av "Der Spiegel" ble utgitt i Hannover 4. januar 1947. Det var en videreføring av tidsskriftet "Diese Woche", som fulgte stilen til amerikanske nyhetsmagasiner. Noen unge tyske redaktører, anført av Rudolf Augstein, forsøkte å etterkomme kravene til kritisk og seriøs journalistikk. Rudolf Augstein skaffet seg forleggerlisensen og gav tidsskriftet navnet "Der Spiegel". Fra første utgave var han utgiver og sjefredaktør. Han ble værende utgiver til sin død i 2002.
Siden 1952 har "Der Spiegel" holdt til i Hamburg, i Spiegel-bygningen i den gamle bydelen. "Der Spiegels" form og innhold kan minne om amerikanske nyhetsmagasiner som "Time" og "Newsweek", men "Der Spiegel"s lange, dyptpløyende artikler har mer til felles med det britiske "The Economist". Nåværende sjefredaktør er Stefan Aust.
Affærer og skandaler.
"Der Spiegel" har gjennom årenes løp avdekket mange politiske feilgrep og skapt skandaler, noe som gav magasinet oppnavnet «Sturmgeschütz der Demokratie» ("Demokratiets angrepsvåpen"). Allerede i 1950 fikk "Der Spiegel" et slikt rykte, da Forbundsdagen måtte sette i gang en undersøkelse omkring tidsskriftets påstander om at parlamentsmedlemmer var blitt bestukket for at Bonn skulle bli valgt som provisorisk regjeringssete fremfor Frankfurt.
Den hendelsen som sementerte oppfatningen at "Der Spiegel" var demokratiets vokter, var den såkalte Spiegelaffæren i 1962. Etter at man i forbindelse med en NATO-øvelse kalt Fallex 62 trykte en artikkel om det tyske forsvarets lave beredskap mot den kommunistiske trusselen i øst, startet forsvarsminister Franz Josef Strauß en etterforskning av "Der Spiegel", noe som førte til at redaksjonen ble raidet av politiet, og både Rudolf Augstein og flere andre redaktører ble arrestert og fengslet i månedsvis, mistenkt for landsforræderi. Selv om Strauß ikke hadde noen myndighet til det, sørget han for at artikkelforfatteren, Conrad Ahlers, ble arrestert mens han var på ferie i Spania. Rettssaken smuldret raskt opp, og hele saken førte til store utskiftninger i regjeringen til kansler Konrad Adenauer. Blant de som måtte gå var Strauß. Siden den gang har "Der Spiegel" vært en sentral aktør i avdekkingen av flere politiske skandaler.
Kritikk.
Et av kritikernes viktigste ankepunkter mot "Der Spiegel" gjelder språket som er blitt dyrket i tidsskriftet. I 1957 utgav forfatteren Hans Magnus Enzensberger essayet "Die Sprache des Spiegel" («Språket i Der Spiegel»), der han kritiserte det han kalte "skinnobjektivitet". Wolf Schneider, en eminent journalist og stilist, har kalt "Der Spiegel" «den største radbrekkeren av det tyske språket» og brukt sitater fra magasinet som eksempler på dårlig tysk.
Enkelte kritikere, spesielt Augstein-biografen og den tidligere Spiegel-journalisten Otto Köhler, har tatt opp tidsskriftets forbindelser med tidligere nazister, også SS-offiserer. Det påstås at "Der Spiegel", som andre ganger ikke har hatt noen kvaler med å avdekke nazifortiden til offentlige personer, kan ha forvrengt historien og beskyttet personer da man engasjerte dem for å skrive om saker som omhandlet Det tredje rike.
Politikere i "Der Spiegel"s søkelys har ofte uttrykt sin misnøye med tidsskriftet. Den konservative politikeren Franz Josef Strauß påstod at "Der Spiegel" var «vår tids Gestapo», og sosialdemokraten Willy Brandt har kalt det «Scheißblatt» ("drittblad").
Utvikling.
"Der Spiegel"s opplag steg raskt, og magasinets innflytelse vokste i takt med opplaget. Opplaget økte fra 15 000 i 1947 til 65 000 og 437 000 i 1961. På 1970-tallet hadde tidsskriftet nådd et nivå på drøyt 900 000 eksemplarer. Siden den gang har opplaget gått opp og ned, men bare med mindre endringer. Milliongrensen ble brutt i 1990, kanskje på grunn av mange nye lesere i det tidligere DDR. Bladets innflytelse hviler på to pilarer; først og fremst den moralske autoriteten tidsskriftet fikk som følge av den undersøkende journalistikken de første årene, og som ble forsterket av flere betydelige scoop i 1980-årene; og deretter styrken til Spiegel-forlaget. De har produsert et TV-program siden 1988, og ytterligere utvidet produktspekteret i 1990-årene. Blant annet utgir Spiegel-forlaget i dag det månedlige "Manager Magazin".
I 1993 lanserte forlaget Burda det ukentlige tidsskriftet "Focus", som skulle være et alternativ til "Der Spiegel", med mer fancy layout og et mer høyreorientert politisk syn. Det fikk stor suksess, og har etter hvert nådd omtrent samme opplag som Der Spiegel.
Spiegel Online.
Spiegel Online ble lansert i 1994. Det inneholder egenprodusert innhold samt stoff som er innkjøpt fra nyhetsbyråer. Fra slutten av november 2008 er hele arkivet åpent for søking og lesing i full tekst, samt nedlasting av artikkel for artikkel som pdf-fil.
Eksterne lenker.
Spiegel, Der
Spiegel, Der


DNT Oslo og Omegn.
DNT Oslo og Omegn (OOT) er den største medlemsforeningen av Den Norske Turistforening (DNT). DNT Oslo og Omegn eier og driver en rekke turisthytter, blant annet i Oslomarka. Foreningen var tilsluttet DNT, men er nå en del av DNT og har blitt til avdelingen DNT Oslo og Omegn.


Frombork.
Frombork (tysk: "Frauenburg") er en by i det nordlige Polen ved kysten Wisła-bukten i det ermelandskmasuriske voivodskap. Byen har en befolkning på 2 528 (2004). Frombork ble nennsomt gjenoppbygd i gammel stand etter omfattende ødeleggelser under annen verdenskrig og er nå en viktig turistattraksjon.
Historie.
Frombork (da kjent som "Frauenburg") ble grunnlagt omkring 1278, og ble først beskrevet av Gerko Fleming (Henrik Fleminga), biskopen som flyttet hit etter at hans domkirke i Braunsberg i Preussen ble ødelagt. I 1310 fikk byen byrettigheter etter Lübeck-lov av biskop Eberhard av Neisse. Mellom 1329 og 1388 ble byens storslagne domkirke bygget og dedisert Vår Frue ("Domina Nostra", "Unsere Frau"; derav "Frauenburg", "Frawenburg", "Fromborg", og til slutt "Frombork").
Gjennom århundrene ble katedralen utvidet og ombygd en rekke ganger. Byen har også mange andre severdige kirker, som dem dedikert til St. Nikolaus, St. Georg og St. Anna, alle bygd på 1200-tallet. I middelalderen var byen befolket for det meste av handelsmenn, bønder og fiskere. Mellom 1466 og 1772 var Frauenburg underlagt Polen som en viktig by i fyrstebispedømmet Ermeland i provinsen Det kongelige Preussen. I 1772 kom området under den prøyssiske konge, og forble deretter en del av Preussen (og senere Tyskland helt til 1945). Etter andre verdenskrig ble byen del av Polen, og er siden kjent under sitt polske navn "Frombork".
Byens mest berømte borger var Nikolaus Kopernikus, som bodde i Frauenburg fra 1512 til 1516, og igjen fra 1522 til 1543. Det var der han døde, og hans grav er fremdeles i katedralen. Hans astronomiske observatorium, arbeidsværelse, utstyr og planetarium kan besiktiges i Nikolaus Kopernikus-museet. Et Kopernikus-monument bygd av den tyske keiser Wilhelm II ble ødelagt, og erstattet av et nytt på 1950-tallet.
En minnestein ble i 2001 benedisert av erkebiskop Dr. Edmund Piszcz av Warmia. Den tyske og polske teksten minnes de mange flyktninger som døde i denne delen av det gamle Øst-Preussen i løpet av de første måneder av 1945, den annen verdenskrigs siste måneder, eller ble fordrevet fra området.


«Goya» (skip).
«Goya» var et tysk flyktningtransportskip som ble senket mot annen verdenskrigs avslutning. Minst 7 000 mennesker omkom.
Skipet (131 m langt, 17 m bredt) ble bygd som frakteskap på Akers mekaniske verksted i Oslo i 1940. Om kvelden den 16. april 1945 befant det seg breddfullt av flyktninger på vei fra Hela-halvøya ved Danzigbukten til det vestlige Tyskland. Da ble den oppdaget av den sovjetiske ubåten L3.
Ubåtkommandant kaptein Vladimir Konovalov gav angrepsordren ca. kl 23.52, og «Goya» sank på under syv minutter. Bare 172 passasjerer overlevde. Det nøyaktige antall omkomne er uvisst, fordi man avsluttet passasjerlisten etter at 7 000 var kommet med. Deretter hadde flere hundre stormet skipet. Sovjetunionen benektet lenge å ha senket skipet.
Den 16. april 2003 oppdaget en internasjonal ekspedisjon vraket på 76 meters dyp i Østersjøen.


Rivne.
Rivne (ukrainsk Рівне, polsk Równe, russisk: "Ровно", "Rovno") er en by i Ukraina, hovedstad i Rivne fylke, med 249.900 innbyggere (2004). På norske kart har byen i årtier vært gjengitt med det russiske navnet, noe som skyldes russifiseringen av bynavn under Russlands og Sovjetunionens velmaktsdager.


Augustów.
Augustów er en by i det nordøstre Polen med 29 600 innbyggere (1995).


Norges Handikapforbund.
Norges Handikapforbund (NHF) er en uavhengig interesseorganisasjon som arbeider for full likestilling og samfunnsdeltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelse. Hovedmålgruppen er bevegelseshemmede.
Norges Handikapforbund arbeider for et samfunn uten diskriminering, der alle mennesker har mulighet til å delta på lik linje på alle samfunnsarenaer.
Norges Handikapforbund arbeider interessepolitisk over hele landet for å nå målet om et samfunn for alle. Gjennom mer enn 300 lokallag, 9 regioner, 11 landsforeninger og Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU) organiserer NHF ca. 16 000 medlemmer.
Organisasjonen ble stiftet i 1931, som "Norges Vanførelag", og har hovedkontor i Oslo.


Drohiczyn.
Drohiczyn er en by ved elven Bug i det østlige Polen, ikke langt fra grensen til Hviterussland. Den er et katolsk bispesete.


Skjellakk.
Skjellakk blir fremstilt av et harpikslignende stoff som blir utskilt av lakkskjoldlusen "Coccus lacca".


Samfunnsfag.
Samfunnsfag er læren om hele samfunnet, og betegnelsen brukes som regel på et fag i Grunnopplæringa. På barne- og ungdomsskolestrinnet samfunnsfag inndelt i hovedområdene geografi, historie og samfunnskunnskap.
I videregående opplæring leses samfunnsfag på Vg1 i utdanningsprogram for studiespesialisering og Vg2 i andre utdanningsprogrammer. Samfunnsfag er et fellesfag, det vil at alle elever må ha faget for å få studie- eller yrkeskompetanse i videregående opplæring. Faget har undertemaer som blant annet politikk, kultur og arbeidsliv. I læreplanen Kunnskapsløftet inngår samfunnsfag som et overlappende fag i hele grunnopplæringa, det vil si at faget følger elevene som velger videregående opplæring.
Det finnes også en rekke andre fag som betegnes som en type samfunnsfag. Fellesfagene historie, geografi, religion og etikk i studieforberedende utdanningsprogrammer er eksempler på det. I blant annet studiespesialiserende utdanningsprogram er det dessuten muligheter til å velge flere samfunnsfag innen programområdet språk, samfunnsfag og økonomi.
Samfunnsfag er i dag stort sett basert på samfunnsvitenskap. Dette viser seg ved at teorier om samfunnet står sentralt på høyere klassetrinn. På lavere klassetrinn er fokuset primært rettet mot å lære begreper som seinere kan danne grunnlag for utvikling av teorier og ny kunnskap.


Ełk.
Ełk (historisk polsk "Łęg", "Łęk", tysk: "Lyck") er en by i det nordøstlige Polen med innbyggere (2004). Den ligger i det ermelandskmasuriske voivodskap i regionen Masuria.
I middelalderen var Ełk (da kjent som Lyck, i 1398 belagt under navnet "Zur Lycke") en tyskordensby. Korsridderne bygde en liten borg der som fremdeles består. Den tyske dikteren Siegfried Lenz ble født i Lyck.


Hel (Polen).
Hel (Kasjubisk "Hél", tysk "Hela") er en liten polsk by helt ytterst på Hel-halvøya som inngrenser Gdanskbukten i Østersjøen.


Kristoffer Joner.
Kristoffer Joner (født 19. september 1972 i Stavanger) er en norsk skuespiller. Han var med i Rogaland Teaters barneteater fra han var 14 til han var i begynnelsen av 20-årene. Han søkte tre ganger om opptak på Statens Teaterhøgskole; alle tre gangene fikk han avslag. Han var med på å starte Cementen pub i Stavanger, og der var han lenge pubvert.
I 1996 fikk han rollen som "Ståle Pettersen" i NRK-serien "Offshore", en rolle han hadde helt til serien ble avsluttet i 2000. Samme år fikk han sin første filmrolle i Pål Jackmans film "Detektor", der han spilte satanist. Han deltok i lavbudsjettfilmen "Mongoland", en film som i utgangspunktet hadde et budsjett på kroner, noe som betydde at ingen av skuespillerne hadde noen garantert betaling. For sin rolle i "Mongoland" fikk han svært god kritikk.
I 2005 ble han tildelt Amandaprisen som beste mannlige skuespiller for sin innsats i filmen "Naboer". Hans onkler er skuespilleren Johannes Joner og komponist/musiker Sverre Indris Joner.
Fetter av skuespiller Knut Joner.


ConocoPhillips.
ConocoPhillips (NYSE: COP) ble dannet den 30. august 2002 ved en fusjon av de tidligere amerikanske oljeselskapene Phillips Petroleum Company og Conoco Inc. Det er nå et internasjonalt energiselskap med hovedkvarter i Houston, USA. Nåværende konsernleder i ConocoPhillips er James J. Mulva.
Selskapets kjernevirksomhet spenner over de tradisjonelle aktiviteter for et helintegrert oljeselskap fra leting og utforskning av olje og gass til markedsføring og forsyning. Selskapet er dessuten involvert i petrokjemisk industri.
Selskapet er lokalisert i ca 20 land i alle verdensdeler unntatt Antarktis.


Bryan Adams.
Bryan Adams (født Bryan Guy Adams den 5. november 1959) er en kanadisk rocke sanger-låtskriver og fotograf. Adams signerte en kontrakt med det amerikanske plateselskapet A&M Records på slutten av 70-tallet, etter det har han oppnådd en rekke hitsingler over hele verden. Han har totalt solgt i overkant av 65 millioner album verden over.
Han har vært nominert til flere Grammy-priser; Adams ble først nominert på den 28th Grammy Awards for sangen «It's Only Love» med Tina Turner. Adams vant to priser under 34th Grammy-utdelingen, der han vant "Best Pop Instrumental Performance" og "Best Song Written for Motion Picture, Television or Other Visual Media" for sitt arbeid på Robin Hood: Prince of Thieves lydsporet. Adams har blitt tildelt Order of Canada og Order of British Columbia for hans bidrag til kanadisk musikk og hans filantropiske arbeid. Han ble en del av Canadas Walk of Fame i 1998, i 2006 ble han med i Music Hall of Fame på Canadas Juno Awards-utdeling i april. Han ble nylig nominert for sin femte Golden Globe-pris i 2007 for hans låtskriving for filmen Bobby, og han har vært nominert tre ganger til Academy Awards for hans filmmusikk.
Han og Nelly Furtado sang Bang The Drum på OL i Canada 2010.
1980 - 1983.
Adams lanserte debutalbumet hans under navnet "Bryan Adams" i februar 1980, og markerte begynnelsen på det som skulle bli en lang låtskrivingspartnerskap med Jim Vallance. Oppfølgeren til Bryan Adams var You Want It You Got It, albumet ble spilt inn i New York City, han brukte bare to uker på innspille albumet og det var Adams' første av mange album produsert av Bob Clearmountain. Albumet ble lansert i 1981 og inneholdt FM-radio hiten "Lonely Nights", men det var ikke før hans tredje album, Cuts Like a Knife at han slo gjennom internasjonalt.
Cuts Like a Knife var albumet Adams slo gjennom med i USA og Europa. Det ble utgitt tre hit singler fra albumet «Straight From the Heart», «Cuts Like a Knife» og «This Time». Da albumet ble lansert i januar 1983, nådde albumet #8 på den amerikanske album lista Billboard 200. Albumet gav Adams internasjonal anerkjennelse. Cuts Like a Knife oppnådd tre ganger Platinum status i Canada, platina i USA og gull i Australia. Seks singler ble utgitt fra albumet «Straight From the Heart», «Cuts Like a Knife», «This Time», «I'm Ready», «The Only One» og «Take Me Back» de første fire hadde medfølgende musikk videoer, og de tre første ble plassert på Billboard Hot 100. «Straight From the Heart» var den mest vellykkede singlen fra Cuts Like a Knife på den amerikanske singellista, den nådde nummer 32 på Mainstream Rock Tracks og nummer 10 på Billboard Hot 100.
1984 - 1987.
Adams best-solgte album i USA, Reckless var produsert av Adams og Bob Clearmountain, albumet toppet den amerikanske album lista Billboard 200 og den Kanadiske Album Lista der albumet nådde nummer en. Albumet ble utgitt i november 1984 og den første singlen fra albumet var «Run to You». Det ble tilsammen utgitt seks singles fra albumet. Singlen «It's Only Love» som var en duet med Tina Turner ble nominert til en Grammy Award for Best Rock Vocal Performance av en Duo eller Gruppe. I 1986 vant dsngrn MTV-prisen for Best Stage Performance. Etter utgivelsen av albumet ble Adams nominert til, Best Male Rock Performance.
Reckless inkludert hit singlene «Run To You», «Heaven», «Summer of '69», «Somebody», og «It's Only Love». Alle singler hadde medfølgende musikkvideoer. Alle singlene ble listet på Billboard Hot 100, mens «Run To You», «Summer of '69», og «Heaven» nådde topp ti. «Heaven» ble den mest vellykkede singlen fra albumet og nådde høye listeplasseringer på forskjellige singellister, «Heaven» toppet den amerikanske singellista der den nådde nummer en, «Heaven» nådde nummer ni på hot mainstream rock chart.
I desember, 1984 startet Adams turneen for Reckless i USA, han dro til byer som Chicago, Detroit, New York og Philadelphia. I begynnelsen av 1985 dro Adams gjennom USA, Japan, Australia, Europa og til slutt Canada på turneen hans. Etter å vunet fire Juno Awards dro Adams på en kort turne gjennom store byene i Canada. Senere dro han sørover mot den amerikanske vestkysten, som kulminerte med to datoer i Paladium i Los Angeles. Etter dette turneen i USA reiste Adams til Etiopia for å hjelpe folk som sultet i landet. Adams dro senere tilbake til Europa for en femti-by konsert turne med rockesangern Tina Turner, som kulminerte i april da han dro til London i Hammersmith Odeon. Adams begynte den første etappen av sin turne kalt "World Wide i 85" som starter i Oklahoma, turneen ble avsluttet i oktober 1985. Adams dro til hjemlandet sitt Canada og senere tilbake til den amerikanske østkysten der han fikk to utsolgte konserter i storbyen New York.
Oppfølgern til Reckless var Into the Fire ble utgitt i 1987. Albumet ble spilt inn på Cliffhanger Studios i Vancouver, British Columbia og mikset i AIR Studios i London og Warehouse Studio i Vancouver.
1991 - 1993.
En av Adams' best-solgte album Waking Up the Neighbours produsert av Adams og Mutt Lange, albumet nådde nummer seks på den amerikanske album lista. Lansert i september 1991, den første singelen lansert fra albumet var «(Everything I Do) I Do It for You», sangen klarte å holde førsteplassen på den Britiske Singel Lista i 16 uker som er nå en historisk rekord ingen har klart og slå. Albumet og singlene fra album toppet lister i mange land med «(Everything I Do) I Do It for You» toppet singellister i 17 land. Albumet klarte solgte over 4 millioner kopier i USA. Albumet har solgt over 10 millioner eksemplarer på verdensbasis. «(Everything I Do) I Do It for You» vant en Grammy Award i 1991 for Best Song Written for Motion Picture, Television or Other Visual Media.
Turneen for støtte for album startet før den offisielle utgivelsen av Waking Up the Neighbours og allerede i Juni hadde han startet den Europeiske delen av turneen. Han turnerte sammen med det amerikanske bandet ZZ Top. Adams oppkalte turneen Waking Up the World. Turneen ble offisielt startet i oktober, 1991 og sluttet i mai, 1993. Det første stoppet hans på turneen var i Belfast, Irland. Den 18. desember 1991 holdte Adams hans to første konserter i Reykjavik, Island. Adams dro etterpå til USA hvor han spilte på Ritz Theatre den 10. januar. Etter turneen i Nord Amerika dro han til Sydney. I februar, 1992 dro han til New Zealand og senere tilbake til Australia. I februar dro han til Japan der han holdte konserter i seks forskjellige byer. Turneen fortsatte gjennom flere europeiske land i juni 1992, inkludert Italia, Tyskland, Nederland, Sverige, Danmark og Norge og i juli 1992 hadde for første gang holdt konserter i Ungarn og Tyrkia. På slutten av turneen dro han tilbake til Asia til land som Thailand, Singapore, Japan og senere Hongkong. Til slutt holdt han noen konserter i Canada.
1994 - 1999.
18 til I Die ble offisielt lansert i juni, 1996, i USA nådde den 31 på den amerikanske album lista, mens på den Kanadiske Album Lista nådde den 4. Albumet ble utgitt i Australia, Europa og New Zealand i slutten av 1996. 18 til I Die toppet den Britiske Album Lista på nummer 1 og holdte den posisjonen i mindre enn to uker. 18 til I Die fortsatte utviklingen av lavere listeplasseringer da den ble utgitt. Adams forrige album hadde listet sterkt rundt om i verden. Selv om 18 til I Die nådde topp ti i Nederland, Belgia, Sveits, Finland, Norge, Østerrike, Sverige, Tyskland og Australia, det var en moderat toppen tjue suksess i Frankrike og Irland nådde det et mye lavere salgstall enn hans forrige album Waking Up the Neighbours.
Albumet er sertifisert platina i USA som betyr et salg over 1 million kopier i landet. 18 til I Die ble sertifisert tre ganger platina i Canada og Australia og to ganger platina i Storbritannia. Etter utgivelsen av 18 til I Die lanserte Adams samlealbumet The Best of Me. Albumet ble sertifisert tre ganger platina i Canada og Platinum i Storbritannia. Adams har blitt sertifisert to ganger platinum i Norge.
Adams oppfølger til 18 til I Die var On a Day Like Today ble utgitt i 1998 og var hans første studio album siden You Want It You Got It til og ikke bli sertifisert av the RIAA.
2000 - nåtid.
Oppfølgern til On A Day like Today var Room Service. Albumet nådde 134 på den amerikanske album lista Billboard 200. Room Service ble lansert i oktober, 2004 og singelen «Open Road» ble den første singlen fra albumet. «Open Road» ble den mest vellykkede singelen fra albumet og topppet den Kanadiske Singles Lista. De andre singlene fra albumet klarte seg ikke så bra og fikk lave listeplasseringer. Room Service solgte 440000 eksemplarer i sin første uke i Europa.
Etter utgivelsen av Room Service begynte Adams å jobbe på lydsporet til den kjente amerikanske filmen The Guardian. Stjernegalleriet inneholdte Kevin Costner og Ashton Kutcher, Adams skrev og fremførte sangen "Never Let Go". Adams ville senere lage sangen "Never gonna Break My Faith" til filmen Bobby, sangen ble sunget av de kjente R&B sangerene Aretha Franklin og Mary J. Blige. Denne sangen tjente ham en Golden Globe nomination i 2007.
Adams lanserte sitt nye album 11 internasjonalt i mars, 2008. Albumet ble sluppet i USA senere i butikkene Wal-Mart og Sam's Club den 13. mai 2008. Den første singelen utgitt fra albumet var «I Thought I'd Seen Everything» som har klart seg brukbart i noen land i Europe uten å få en listeplassering i Storbritannia og USA. Adams har planlagt en 11-dagers, 11-land turne for støtte for albumet i Europa. Albumet toppet den Canadiske album lista og er Adams første album til å nå den posisjonen siden Adams sin Waking Up the Neighbours, i USA nådde albumet 80 plass på rankingen på den amerikanske album lista.


Emo.
Emo (forkortelse eng: emotional ("emosjonell/følelsesmessig"), opprinnelig fr: esmotion 1570–1580) var opprinnelig en musikksjanger som oppsto på 1980-tallet som senere utviklet seg til å bli en mer omfattende identitet/livsstil.
Musikksjanger.
Som musikksjanger, ble emo ansporet av såkalt hardcore punk, med fokus på følelser, tekst- og vokalmessige elementer. Pionerer innen denne genren var blant andre Rites Of Spring, Embrace, Dag Nasty og Moss Icon. Det geografiske tyngdepunktet lå i begynnelsen rundt Washington D.C. i USA, med Ian MacKayes plateselskap Dischord som det viktigste. Senere ble også andre selskaper, som Gravity Records og Ebullition Records, viktige. Emoen har imidlertid også blitt kritisert for ikke å være «ekte» punk/hardcore. Den toneangivende punk/hardcore-fanzinen Maximum RocknRoll nektet eksempelvis å anerkjenne Still Lifes "From Angry Heads with Skyward Eyes" da denne kom i 1993. De fleste band fra denne perioden som klassifiseres som emo, regnet seg selv som hardcore-band.
Livsstil.
Som identitet/livsstil hadde emo sitt opphav i miljøer rundt enkelte emo-band som slo gjennom rundt 2000, som også delvis var påvirket av grungebølgen på 1990-tallet. Viktige band på denne tiden var Jimmy Eat World og Dashboard Confessional, mens J.R. Ewing var et toneangivende band i Norge. Senere har også band som My Chemical Romance og Fall Out Boy blitt knyttet opp mot emosjonell-kulturen. Selv om disse bandene ikke identifiserte seg med emosjonell-livsstilen, var de toneangivende for det som etter hvert utviklet seg til dette.
En annen viktig inspirasjon for emo-kulturen, var goth-kulturen, med sin dystre fremtoning, og som livsstil er emo i dag som regel forbundet med mørke klær, mørkt hår og mørk sminke. Som sosiologisk fenomen regnes emo i dag som en subkultur, og personene i disse miljøene, ofte i tenårene, blir gjerne identifisert i utkanten av samfunnet, noe de ofte også vil være enig i selv. Som fenomen representerer emo en kritikk eller avstandstaken fra visse av samfunnets normer, som karriere-jag og konformitet, noe som får uttrykk i en alternativ kultur. Denne kulturen assosieres ofte med ungdom som har psykiske problemer, og som driver med selvskading, selv om dette ikke på langt nær gjelder alle som befinner seg i kulturer med felles karaktertrekk.
Emo har i stor grad utviklet seg til å bli en betegnelse andre bruker på visse subkulturer med slike og tilsvarende kjennetegn, og ikke alle som blir tillagt denne betegnelse vil si seg enige i den. Mer allment blir det også brukt om holdninger som assosieres med ungdommelig fremmedgjøring fra samfunnets generelle normer.


Naboer.
"Naboer" er en norsk psykologisk thrillerfilm fra 2005, regissert og skrevet av Pål Sletaune. Filmen er hans tredje langfilm. "Naboer" skapte sterke reaksjoner på grunn av en voldelig sexscene, noe som resulterte i at filmen fikk 18-årsgrense. Dette var andre gang i historien en norsk film hadde fått så høy aldersgrense (etter "Hotel St. Pauli" fra 1987). Filmen mottok hovedsakelig gode anmeldelser i norsk presse og deltok i et sideprogram på filmfestivalen i Venezia.


Edmund I av England.
Edmund I (angelsaksisk Éadmund Æðeling) (født 921, død 26. mai 946) var konge av England fra 27. oktober 939 til sin død. Han var sønn av Edvard den eldre, og halvbror av Athelstan. Edmund kjempet sammen med Athelstan i slaget ved Brunanburh i 936, hvor de seiret over en kombinert keltisk og nordisk styrke. Ved Athelstans død 27. oktober 939 ble Edmund konge. Han ble kronet i Kingston upon Thames.
Straks etter at han var kronet møtte han flere militære utfordringer. Kong Olav III Guthfridsson av Dublin erobret Northumbria og invaderte Midlands. Da Olav døde i 942 tok Edmund tilbake Midlands. Året etter ble han gudfar for kong Olav (Kvåran) av York. I 944 lyktes han i å gjenerobre Northumbria. Samme år ble Olav av York fordrevet, og gikk i eksil i Dublin, hvor han ble konge og fortsatte å være alliert med sin gudfar.
I 945 tok Edmund Strathclyde, men ga rettighetene til området til Malcolm I av Skottland. Til gjengjeld signerte Malcolm en avtale om gjensidig militær assistanse. Dermed var grensen mot Skottland sikret, og de to nasjonene opplevde en periode med fredelig sameksistens.
Under Edmund begynte en gjenoppblomstring av klostervesenet i England.
Edmund ble myrdet i 946 av Leofa, en tyv som var sendt i eksil. Kongen hadde vært i et selskap i Pucklechurch, da han så Leofa i folkemengden. Da den lovløse nektet å forlate stedet angrep kongen og hans rådgivere ham. Både Edmund og Leofa ble drept.
Edmund ble etterfulgt av sin bror Edred av England. Hans sønner hersket senere, Edwy (eller Eadwig) fra 955 til 957 (og over kun Wessex og Kent til 959, og Edgar fra 957 (kun over Mercia og Northumbria til brorens død i 959 til 975.
Edmund 01
Edmund 01


Jazz-standards.
Jazz-standards er standardlåter innen jazz, altså musikkstykker som er velkjente og ofte blir spilt og innspilt av jazzmusikere. Da jazz består av mange forskjellige stilarter vil de forskjellige standards variere alt etter hvilken type musikk som blir spilt. De fleste profesjonelle musikere vil ha et repertoar med mange flere stykker enn slike som er kjent som standards, men de vil sikkert ha et par standards parat ved en oppførelse, enten som en del av programmet eller for å spille hvis ønsket.
Jazzinterpretasjoner av klassisk musikk.
De forskjellige standards hører ikke utelukkende tin de jazzkategoriene hvor de har oppstått, de blir gjerne spilt av musikere som har en annen stil som spesialitet. En avant-gardemusiker kan for eksempel ha glede av å spille en gammel melodi i sin moderne stil, eller et dixieland-band kan spille et moderne stykke slik at det får en tradisjonell sound.


Samemanntallet.
Det er pr. 21. april 2009 registrert 13 137 personer i Sametingets valgmanntall. Dette er tallene for alle de 7 valgkretsene i 2009-valget.


Lutsk.
Lutsk (ukrainsk: "Луцьк", polsk "Łuck", russisk "Луцк") er en by i Ukraina. Den er administrasjonssenter i Volyn oblast. Byen ligger ved elven Styr, og har 202 500 innbyggere (2004).


Iława.
Iława (tysk "Deutsch Eylau") er en by i Polen i det tidligere Østpreussen. Byen ligger ved Polens lengste innsjø, Jeziorak.


Kongedømmet Strathclyde.
Utsyn nordover ved Dumbarton Rock, den mest betydningsfulle festningen i Strathclyde fra 500-tallet og fram til 870. Festningen "Alt Clut" lå på høyre høyde.
Strathclyde (også kalt Alt Clut) var et kongedømme i Skottland i middelalderen. I en periode fra det 5. og 6. århundre var Skottland delt i fire kongedømmer: Strathclyde, Pictavia, Gododdin (Lothian) og Dalriada. Strathclydes hovedstad var Dumbarton Rock, på gælisk kalt "Alt Cluid", ved Firth of Clyde. Byen ble angrepet av vikinger i 870, og Strathclyde ser ut til å ha opphørt å være et uavhengig rike omkring 890.
Andre viktige steder i riket var det religiøse senteret Govan og det kongelige residensstedet Partick, som begge ligger innen grensene til dagens City of Glasgow.
I 870 beleiret vikinger Dumbarton i fire måneder, og tok til slutt byen etter å ha kuttet vannforsyningen. Kong Olav Kvite av Dublin vendte tilbake til sitt eget rike i 871, med 200 skip fulle av slaver og plyndrede skatter. Han forhandlet fram en avtale med Konstantin I av Skottland, og henrettet så Arthgal f Dyfnwall av Strathclyde. Konstantins svoger Rhun f Arthgal ble konge av Strahclyde, antagelig som en slags klient under Konstantin.
Rhun døde omkring 878, muligens i samme slag som Konstantin. Han ble etterfulgt av Eochaid f Rhun, som sluttet seg sammen med Giric f Dungal av Alba. De to hersket sammen over Alba og Strathclyde til 889, da de ble fordrevet. Dermed endte den reelle uavhengigheten for Strahtclyde i løpet av kort tid, og riket ble et klientkongedømme under det forente Skottland.
Etter dette er Strathclydes historie uklar. Det er mulig at noe av adelen flyktet til Gwynedd i Wales. Dette er blant annet nevnt i den walisiske "Chronicle of Princes". Dette er en kilde som ofte sees som upålitelig, så omstendighetene er uklare. Men andre kilder støtter også teorien om at de kom til Gwynedd, og ble tatt imot av Anarawd, som de senere hjalp i et slag mot sakserne. Teorien forklarer også veksten av helgenkulten for St. Kentigern i det nordlige Wales nettopp på denne tiden. Om Eochaid var blant de som gikk i eksil er ikke kjent, ettersom man ikke vet når han døde. Men Rhun f Arthgals stamtavle har blitt bevart i walisiske legender, noe som tyder på at kongeslekten i det minste var kjent der.
Strathclyde fortsatte som et klientkongedømme, med svært liten grad av selvstyre, og med konger hentet fra det skotske fyrstehuset Alpin.
Fra 870 ser man klare spor av nordisk innflytelse i området. Ved sognekirken i Govan står det fem gravstener av norrøn type, og fra kirkegården går en vei til en kunstig jordhaug brukt som møteplass; haugen minner om Tynwald på Man, som også er forbundet med en kirke gjennom en prosesjonsvei. Dette tyder på at det ikke bare var nordiske bosetning, men også et organisert nordisk samfunn i Stratclyde i 9. og 10. århundre.


Miastko.
Miastko (tysk: "Rummelsburg") er en by med 11.900 innbyggere i det nordlige Polen. Den ligger ved elven Studnica.


Nowy Sącz.
Nowy Sącz er en by i det sørlige Polen med 84 400 innbyggere (2003).


Dumbarton.
Dumbarton er en by i Skottland, ved nordbredden av elven Clyde. Byen domineres av Dumbarton slott, som ligger på toppen av Dumbarton Rock. Byen var hovedstad i kongedømmet Strathclyde i middelalderen og senere administrasjonsby for grevskapet Dunbartonshire (opprinnelig "Dumbartonshire", men dette navnet ble endret).
Fra 1975 til 1996 var byen kjernen i distriktet Dumbarton. I 1996 ble området delt mellom regionene West Dunbartonshire og Argull and Bute. Dumbarton ligger i førstnevnte region, og er dens administrasjonsby.
I nyere tid har Dumbarton vært et sentrum for skipsbygging, men det viktigste verftet, Denny's Yard, stengte i 1960-årene.
Blant kjente personer fra byen finner man David Byrne fra Talking Heads og Formel 1-føreren Jackie Stewart.
Fotballklubben Dumbarton FC spiller i den skotske ligaen. Dens hjemmebane er Denny Civic Theatre, som også brukes av flere andre lokale idrettslag.


Dumbarton (distrikt).
Dumbarton var fra 1974 til 1996 et administrativt distrikt i Skottland. Det hadde navn etter administrasjonssenteret Dumbarton.
I 1996 ble det innlemmet dels i West Dunbartonshire og dels i Argyll and Bute. Byen Dumbarton ble liggende i førstnevnte region, og er dennes administrasjonsby.


Bild.
Reklamebukk med avishodene for den tyske storavisa "Bild" samt avisas søndagsutgave "Bild am Sonntag" og sportsbilaget "Sport Bild"
"Bild", også kalt "Bild-Zeitung", som tidligere var avisens offisielle navn, er en tysk tabloidavis. Regnet etter opplag er Bild den største avisen i Europa og den største avisen i verden utenfor Japan. Den utgis av det konservative mediekonsernet Axel Springer AG.
Avisen har utkommet siden 1952. Den var fra begynnelsen politisk konservativ og sterkt antikommunistisk. Et av forbildene for avisen var engelske Daily Mirror.
Bild er en av de internasjonalt mest kjente tabloidaviser. Sex, kriminalitet og krig spiller en stor rolle, og om kjendisstoff og sport skrives det også meget. Avisen er kjent for sine brutale artikler, særlig rettet mot krefter på venstresiden. Den spilte en viktig rolle i kampanjen mot studentopprørerne og venstreekstremister i 1968 og utover på 1970-tallet, noe som er tema i Heinrich Bölls kjente roman "Katharina Blums tapte ære".
Avisen har et daglig opplag på 3,9 millioner. På 1980-tallet var opplaget over 5 millioner. Anslagsvis har avisen 12,11 millioner daglige lesere.


Roxburgh (distrikt).
Roxburgh var fra 1975 til 1996 var et administrativt distrikt i Skottland, med grenser som nesten tilsvarte Roxburghshires.
Ved omleggingen av lokalstyret i Skottland i 1996 ble det innlemmet i Scottish Borders.


Distrikt (Skottland).
Distrikter var i Skottland administrative enheter under regionene fra 1974 til 1996.
Ved den store reformen av det skotske lokalstyret i 1996 ble distriktene avskaffet, og regionen ble organisert som enhetlige myndigheter.


The Economist.
The Economist er et ukentlig nyhetsmagasin som utgis av The Economist Newspaper Limited i London.
"The Economist" skriver om politikk, økonomi, vitenskap, teknologi og kunst, med en sterk hovedvekt på politikk og økonomi og finans. Bladet omtaler seg selv som "avis" (newspaper), da det nesten utelukkende bringer nyheter. Ukentlig utgivelse, A4-formatet og papirkvaliteten gjør det lett å betrakte Economist som et tidsskrift. "The Economist" går i pressen hver torsdag og er tilgjengelig i aviskiosker i mange land neste dag. Abonnenter i Norge får bladet som oftest i posten lørdager.
Det første nummeret av "The Economist" ble utgitt i september 1843. Skotten James Wilson regnes som tidsskriftets grunnlegger.
Alle verdensdeler blir dekket i nyhetsseksjonen, selv om Storbritannia og USA blir bedre dekket enn andre land.
Karakteristisk for "The Economist" er det globale nyhetsperspektivet, og det liberale grunnsynet. I fra desember 2004 gir avisen uttrykk for hva den mener med det. "The Economist" støtter blant annet homofilt partnerskap, legalisering av prostitusjon, legalisering av mildere narkotiske stoffer som marihuana, og støtter kravet om strengere våpenlover i USA. "The Economist" støttet også krigen mot Irak i 2003. Før presidentvalget i USA i 2004 støttet de kandidaten John Kerry, etter å ha støttet George W. Bush under valget i 2000.
Et kjennetegn ved "The Economist" er at språket holdes svært enkelt. Dette sikrer at tidsskriftet også kan leses av mennesker som ikke har engelsk som morsmål. I nummeret som ble utgitt 5. mars 2005 skrev utgiverne at opplaget for første gang hadde passert en million. Salget i annet halvår 2004 var på gjennomsnittlig 1 009 759 eksemplarer. Størstedelen av opplaget blir solgt utenfor Storbritannia.
"The Economist" har kontorer i Bangkok, Peking, Berlin, Brussel, Kairo, Delhi, Edinburgh, Frankfurt, Hongkong, Johannesburg, London, Los Angeles, Mexico by, Moskva, New York City, Paris, Riga, San Francisco, São Paulo, Tokyo og Washington, DC.
Eksterne lenker.
Economist, The


Ken Livingstone.
Kenneth Robert Livingstone, kjent som Ken Livingstone eller Røde Ken (født 17. juni 1945) var Londons første borgermester, fra opprettelsen av embedet i 2000 til lokalvalget i mai 2008.
Han ble medlem av det britiske parlamentet (underhuset) for Labour (Arbeiderpartiet) i 1987, etter å ha vært leder for Stor-Londons byråd siden 1981 frem til det ble avskaffet i 1986. Han fikk ikke Labours støtte som borgermesterkandidat i 2000, men stilte som uavhengig kandidat og vant. Dette gjorde ham uglesett i partiet og han ble suspendert for fem år for å ha stilt til valg mot partiets offisielle kandidat. I forbindelse med George W. Bushs statsbesøk til Storbritannia høsten 2003, gjorde Londons borgermester, en sterk motstander av krigen mot Irak, seg bemerket med å erklære at Bush ikke var velkommen i London. Han boikottet den offisielle mottagelsen. I januar 2004 ble han forsont med Tony Blair og fikk tilbake medlemskapet i partiet. Han var Labours offisielle borgermesterkandidat i juni 2004, og vant igjen. Ved valget i 2008 tapte han for den konservative kandidaten Boris Johnson.


Le Nouvel Observateur.
"Le Nouvel Observateur" er et fransk tidsskrift som utgis ukentlig. Tidsskriftet utgis i Paris i et opplag på noe over 500 000 eksemplarer.
Siden 1964 har tidsskriftet dekket nyheter innen politikk, næringsliv og økonomi. Det gir en bred dekning av politiske, kommersielle og kulturelle emner i Europa, Midtøsten og Afrika. Tidsskriftets sterkeste sider er politikk og litteratur, og det er blitt beskrevet som «de franske intellektuelles menighetsblad».
Historikk.
Jean Daniel og Claude Perdriel var grunnleggerne av 1964-versjonen av magasinet.


Hans Herbjørnsrud.
Hans Herbjørnsrud (født 2. januar 1938 i Heddal, Telemark) er en norsk forfatter og gårdbruker.
Han har tidligere arbeidet som lærer. Forfatterdebuten kom i 1979 med novellesamlinga "Vitner" som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Han har to ganger vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris, i 1998 for novellesamlingen "Blinddøra" og i 2002 for novellesamlingen "Vi vet så mye". I 1999 ble han nominert til den europeiske Aristeion-prisen. Novellene hans er oversatt til flere språk, bl.a. tysk, engelsk, fransk, russisk, tsjekkisk, ungarsk og hindi.
Herbjørnsrud regnes som en særegen og kresen novelleforfatter.
Han er bosatt på slektsgården Herbjørnsrud i Notodden kommune.


Quedlinburg.
Quedlinburg er en by i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Byen fikk byrettigheter i 994. Fra det 10. til det 12. århundre var byen et såkalt Königspfalz til påske og hadde som sådan plikt til å gi reisende medlemmer av hoffet kost og losji. I nesten 900 år fantes i byen et Damenstift, det vil si bofellesskap for ugifte adelsdamer som ønsket å leve et gudfryktig liv. Opprinnelig hadde "damenstiftet" status som kloster. Etter reformasjonen ble klosteret oppløst, men bofellesskapet hadde fortsatt et religiøst innhold.
Slottskomplekset i Quedlinburg ble grunnlagt av Otto den store og var keiserlig sete for de saksiske keiserne. Riksdagen ble holdt ved Ottos hoff i Quedlinburg i 972. Her underkastet bl.a. den polske hertug Mieszko og den bøhmiske hertug Boleslav I seg den tysk-romerske keiserens lensherredømme, og gikk med på å betale tributt.
Mange bygninger i byen er med på UNESCOs liste over verdens kulturarv.


The Soundhouse Tapes.
"The Soundhouse Tapes" er en EP hentet fra en demo det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden spilte inn 31. desember 1978, men som ikke ble utgitt før 10. november året etter.
De tre låtene som ble med på singelen var «røffere» utgaver av låter som senere ble utgitt på bandets første album, "Iron Maiden". Den fjerde låten fra demoen, «Strange World», ble ikke utgitt før på samlealbumet "Best of the Beast" (1996).
"The Soundhouse Tapes" ble utgitt i bare 5 000 eksemplarer, som alle ble revet bort ganske umiddelbart. EP-en ble utgitt igjen som originalkopi i 1996, også da i begrenset utgave, som hver gikk for tusenvis av kroner, og den er den dag i dag fremdeles et yndet samlerobjekt.


Doug Sampson.
Doug Sampson (født 30. juni 1957 i Walthamstow, London) var det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens trommeslager fra midten av 1977 til januar 1980, da han måtte slutte på grunn av sykdom. Han ble erstattet av Clive Burr. På denne tiden rakk Sampson å spille inn den legendariske demoen "The Soundhouse Tapes" (1979) med bandet.


Anna Amalie av Sachsen-Weimar-Eisenach.
Hertuginne Anna Amalie, malt av Friedrich Tischbein (1795)
Anna Amalie av Sachsen-Weimar-Eisenach (født 24. oktober 1739 i Wolfenbüttel, død 10. april 1807 i Weimar) var en tysk komponist og hertuginne.
Anna Amalie var datter av hertug Karl I av Braunschweig og prinsesse Philippine Charlotte av Preussen, en søster av kong Fredrik den store og av komponisten Anna Amalie av Preussen. Da hun var 16 år ble hun gift med hertug Ernst August II Konstantin av Sachsen-Weimar-Eisenach, som hun fikk to sønner med. I 1758 døde hennes mann, og hun overtok regjeringen i hans hertugdømme på vegne av deres mindreårige sønn, arveprins Karl August.
Selv om regjeringspliktene var en tung byrde for henne, fikk hun tid til å arbeide med musikk for å få ro i sinnet. Hun lot seg undervise i komposisjon og klaver av Ernst Wilhelm Wolf, og hennes musikalske aftener var berømte. I 1775 ble hennes sønn myndig og overtok styret i hertugdømmet, mens Anna Amalie viet seg helt til musikken og til kunsten. Hun grunnla også "Deutsche Schauspiel" i Weimar og initierte åpningen av de weimarske museer. Kunstnere som Johann Gottfried von Herder, Christoph Martin Wieland, Christian Friedrich Daniel Schubart og senere Johann Wolfgang von Goethe virket under hennes beskyttelse.
I 1788 bega hun seg til Italia, hun studerte bildende kunst og musikk til 1790. Omkring 1799 forfattet hun et musikkteoretisk verk.
Det verdensberømte Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek i Weimar er oppkalt etter henne.


The Freddie Mercury Tribute Concert.
"The Freddie Mercury Tribute Concert" var en konsert til minne om Queens vokalist Freddie Mercury, som døde av AIDS 24. november 1991. Den ble holdt på Wembley stadion i London 20. april 1992. Alle konsertens inntekter gikk til The Mercury Phoenix Trust.
I februar 1992 annonserte Brian May og Roger Taylor på de årlige BRIT Awards at de skulle ha en friluftskonsert til minne om Freddie Mercurys liv. 72 000 billetter ble utsolgt på billettsalget neste dag, på bare seks timer, selv om ingen visste hvem andre enn Queen som skulle spille.
Denne opptredenen markerte bassist John Deacons siste opptreden med bandet.¨
I april 2002 ble konserten utgitt på DVD, og gikk rett inn på førsteplass på listene i Storbritannia.
Etter Liz Taylors tale, kom medlemmene av Queen på scenen, sammen med Black Sabbaths Tony Iommi som spilte rytmegitar til Robert Plant kom.


Søkemotor.
Søkemotor er en betegnelse for en type programvare som leter frem nettsider på Internett som samsvarer med et gitt søk, og rangerer disse etter hva den oppfatter som mest relevant. Typisk ligger søkemotoren tilgjengelig som et nettsted, der brukeren legger inn søkeord, og treffene vises som klikkbare lenker.
Søkemotoren kan enten gjøre søk på hele Internett (for eksempel Google, Bing og Yahoo!), innenfor et bestemt nettsted (for eksempel søk innenfor VGs nettavis), eller innenfor et bestemt tema (f.eks. Kelkoo, som søker etter priser på produkter, og Picsearch, som søker etter bilder). En bedrift kan også sette opp en intern bedrifts-søkemotor for å få enklere tilgang til alle dokumenter og databaser i bedriften.
Historie.
Den første søkemotoren for Internett var Wandex, en såkalt "web crawler" (søkerobot), utviklet av Matthew Gray ved MIT i 1993. Denne søkemotoren finnes ikke lenger, men en annen tidlig søkemotor, Aliweb, som også kom i 1993, finnes den dag i dag. Lycos kom også tidlig, allerede i 1994.
Senere ble det mer konkurranse, da flere søkemotorer ble tilgjengelige, som WebCrawler, Hotbot, Excite, Infoseek, Inktomi og AltaVista. Disse konkurrerte med bl.a. Yahoo!, som var en ren katalogtjeneste. Yahoo fikk imidlertid søkemotorfunksjon i 2002 (Inktomi), og overtok i 2003 Overture, som eide AlltheWeb og AltaVista. I 2004 lanserte Yahoo! sin egen søkemotor, som kombinerte teknologien fra disse oppkjøpene.
Fra ca. 2001 ble Google den mest brukte søkemotoren, på grunn av sitt fokus på "relevans" i presentasjonen av søketreffene. Google er fortsatt den største søkemotoren på Internett. Google er kjent for å bruke betalt søkemotorannonsering ved å tilby annonser som er relevante for søkeordene.
Søkemotorer.
Andre søkemotorer er Kvasir, Sesam, DMOZ (Open Directory Project), Gigablast, Accoona, AltaVista, AlltheWeb, Overture, Fjalar, Kvass.no, Search, Ask Jeeves, Webcrawler, Hotbot, a9, Clusty, Ez2Find, Fast, Teoma, WiseNut, GoHook, Walhello, Kartoo, DuckDuckGo, Yelo, Cuil og Snap.
Av Open Source-søkemotorer kan nevnes Htdig, Nutch, Egothor og OpenFTS.
Majestic-12 er en søkemotor basert på distribuert indeksering.
Slik fungerer søkemotorer.
Søkemotorer er stadig i utvikling, og de fleste har utviklet seg og tatt i bruk andre, bedre teknikker i tillegg til de som er beskrevet her.
De forskjellige søkemotorene er ulikt utformet, men det er to ting de ikke klarer seg uten: en søkerobot og en indeks (søkemotor). Søkeroboten leser en nettside, identifiserer eventuelle linker, og følger en av de mulige linkene videre. «Kommersielle» søkemotorer har gjerne også en database med nettsider de tidligere har besøkt, som de besøker igjen etter en viss tid. Indeksen er som en indeks bakerst i en bok, bare mye større. Den består av alle ordene som den har kommet over på alle nettsider den har besøkt. Hvert av ordene i indeksen har en liste over alle nettsider der ordene forekommer.
Når søkeroboten leser en ny nettside, legges den til i søkemotoren: Søkemotoren registrerer alle ordene som forekommer i dokumentet. For hvert av ordene legges nettsiden til i listen over steder dette ordet forekommer. Det vil for eksempel si at hvis søkeroboten leser en side med 50 ord som forekommer en eller flere ganger, så legges nettsiden til i forekomstlisten til alle disse 50 ordene.
Søkeroboten må ha minst én side å starte fra, deretter foregår traverseringen langs lenker den finner på sidene den leser. Dette betyr at en søkerobot bare registrerer de sidene som det finnes lenker til.
Søketeknikker.
Når man søker har, man vanligvis enten problemer med at man får for mange eller for få treff. Taktikken for å få til et godt søk bør tilpasses situasjonen. Det er vanskelig å vite om et søk er for generelt eller for spesifikt, derfor er det ofte greit å bare prøve, og velge videre taktikk basert på dette.
I alle søkemotorer oppgir man ord man er interessert i, for eksempel «bil» eller «bil + engelsk» hvis man vil begrense det til engelske biler. Hvis søket fører til mange hundre treff, er søkeordene for generelle, mens null treff tyder på at søket er for spesifikt.
Prefiltrering er et samlebegrep for teknikker for å avgrense søk før selve spørringen sendes, mens postfiltrering angir teknikker for å gjøre avgrensinger etter at det første søket er gjort og søkeresultater er synlige for brukeren.


Paragliding.
Paragliding er en luftsport. Paraglideren er en videreutvikling av fallskjermen som fant sted på slutten 1980-tallet.
En paragliderpilot kan benytte termikk og laminær luftstrøm ved en åsside til å holde seg oppe. Piloten kan da fly i flere timer og legge bak seg en distanse på flere mil. Det er også utviklet motorer til å bruke på paraglidere.
I Norge og på verdensbasis er det konkurranser i paragliding. Enten akrobatikk- eller distanseflyging.
Norsk og Nordisk rekord i fri distanse med paraglider er 235,6 km, satt av Daniel Bjørkås 3. juli 2008.
Verdensrekorden i fri distanse med paraglider er 502,9 km, satt av Nevil Hulett, med start i Copperton, Sør Afrika og landing i Lesotho den 14 Desember 2008.
Paragliding er en del av Hang- og paragliderseksjonen i Norges Luftsportforbund. Alle som vil utøve paragliding lovlig i Norge må gjennomføre et kurs i regi av en tilsluttet paragliderklubb, og være medlem i Hang- og paragliderseksjonen ved Norges Luftsportforbund. Eller inneha tilsvarende sertifikat utstedt av organisasjoner tilknyttet CIVL og FAI. Det finnes 43 paragliderklubber rundt om i Norge, og de fleste av disse holder jevnlig kurs for nybegynnere.
Utdanning.
Paragliderklubber avholder kurs. Kurset består av en teoretisk del og en praktisk del. Teorikurset omfatter aerodynamikk, mikrometeorologi og meteorologi, paraglider og utstyr, mennesket, lover og regler, praktisk flyging, og førstehjelp. Praktisk kurs omfatter: bakkegliding og høydeglidinggsturer i mellomstadiebakker. Etter bestått kurs får man sertifiseringen Para Pro 2 (PP2), da har eleven lov å starte på egenhånd ved starter som instruktøren har godkjent.
Etter PP2 er oppnådd har du fortsatt status som elev, og må gjennom ny teoriprøve etter 60 vellykkede høydeturer og totoalt 10 flytimer (hvorav 2 flytimer i løft) for å oppnå sertifiseringen Para Pro 3 (PP3), du får da status som selvstendig pilot som og kan starte hvor du vil.
Videre finnes sertifiseringene PP4 og PP5 (siste sertifisering), for å få sertifiseringen PP4 må du gjennom et praktisk sikkerhetskurs, som omfatter 5 øvelser som kan oppfattes som farlige, og alle øvelsene må godkjennes av sertifisert instruktør. Du må og oppfylle erfaringskrav og bestå teoriprøver for PP4 og PP5. Du må inneha serifiseringen PP5 for å gjennomføre en distansetur, dvs fly bort fra området der landing vanligvis foregår få løft ved hjelp av termikk to eller flere ganger, og lande der det måtte passe.
Den vanligste metoden for å dokumentere turer for norske piloter er å logge ved hjelp av.
Utstyr.
Tidlig fase av opptrekk av paraglider
Paraglider har oppnådd form og posisjon og er klar for flyging
Paragliding i de sveitsiske alper
En paraglidervinge består av to lag tøymateriale knyttet sammen av internt støttende tøymateriale på en måte som gir paraglideren form som en rekke av celler. Ved å la de fleste cellene være åpne i forkant, og alle lukket i bakkant, vil innkommende luft skape skape et overtrykk inne i vingen og således opprettholde vingens form. Denne formen er en typisk vingeform.
Piloten er tilkoblet under vingen via et nettverk av liner med kaskadekoblinger. Linene kulminerer i to sett'raisere' (venstre og høyre). Raisere har typisk 4 sett med liner (A,B,C,D) i tillegg til bremseliner.
Hver raiser har koblingspunkt hvor pilotens seletøy tilkobles ved bruk av karabiner.
Piloten er spent fast i seletøyet og kan bytte mellom sittende og stående posisjon som han selv ønsker. Moderne seletøy er designet for å være meget komfortable i sittende posisjon, og mange piloter mener det er som å sitte i en lenestol.
En reservefallskjerm er typisk knyttet til seletøyet.
Paraglidervinger har typisk et areal på 25-35 m2 med et vingespenn på 8-12 meter og veier 3-7 kg.
Total vekt for vinge, seletøy, reservefallskerm instrument og hjelm er 12-18 kg.
Glidetallet for vinger tilpasset rekreasjonell bruk er typisk 8:1, mens moderne konkurransevinger kan ha et glidetall på 11:1. Til sammenligning har en fallskjerm typisk glidetall på 3:1. En hangglider har gjerne et glidetall på 15:1, mens noen seilfly kan oppnå glidetall opp mot 60:1. En Cessna 152 med motor på tomgang har et glidetall på 9:1.
En paraglider vil typisk steile ved ca 21 km/t, mens maks hastighet er gjerne rundt 52 km/t. For sikker flyging vil hastighetsintervallet være mindre.
Moderne paraglidervinger er laget av lufttette materiale som Porcher Sport og Gelvenor, med liner laget i Dyneema/Spectra eller Kevlar/Aramid.
Ved lagring og transport er vingen som oftest foldet inn i en ryggsekk sammen med seletøyet.
Tandemparaglidere er større enn vanligere paraglidere, og gjør det mulig å ta med en passasjer. Disse vingene har gjerne større trimhastighet, større indre trykk og noe høyere synkhastighet enn paraglidere beregnet for kun en person.
Styring av paraglider.
Bremser: Piloten holder håndtak i begge hender. Disse er koblet med liner til vingens bakkant, en for hver side. Disse håndtakene kalles styrehåndtak, og er det primære verktøyet for for å kontrollere en paraglider. Bremsene benyttes til å justere hastighet, til å styre (kombinert med vektskift) og til å minimere hastighet ved landing.
Vektskift: Ved kurskorreksjon må piloten benytte vektskift i tillegg til manipulasjon av bremsene for å oppnå en effektiv sving. Vektskift kan og benyttes til begrenset kurskorreksjon når bremsene ikke er tilgjengelig, eksempelvis når piloten utfører øvelsen 'store ører'.
Speed Bar: En fotkontrollert mekanisme som via seletøy er koblet til paragliderens forkant. Denne benyttes til å øke flyhastighet ved å senke paragliderens angrepsvinkel. Mekanismen benyttes dersom man ønsker større hastighet enn trimhastighet(bremser ubenyttet).


Ibrahim Rugova.
Ibrahim Rugova (født 2. desember 1944 i landsbyen Cerrcë i nærheten av byen Burim, død 21. januar 2006 i Priština) var president i Kosovo. Han fikk diagnosen lungekreft på slutten av 2005, og døde 21. januar året etter.
Han var leder for partiet Lidhja Demokratike e Kosovës (LDK), Kosovos demokratiske liga.
Biografi.
Ibrahim Rugova ble født den 2. desember 1944 i landsbyen Cerrcë, beliggende i kommunen Istok / Istog i Kosovo.
Den 10. januar 1945 ble hans far, Ukë Rugova, og hans besterfar på farssiden, Rrustë Rugova, summarisk henrettet av jugoslaviske kommunister.
Han fullførte gymnaset i Peć / Pejë (Peja) i 1967, for så å bli uteksaminert fra Det filosofiske fakultet ved Universitetet i Prishtina i 1971. Rugova tilbrakte et akademisk år ved École Pratique des Hautes Études i Paris 1976-77 hvor han fordypet seg i litteratur, spesielt litterær teori. I 1984 oppnådde han doktorgrad (Ph. D.) i litteratur ved Universitetet i Priština.
Hans forfatterskap omfatter ikke mindre enn 10 bøker og han har vært redaktør for flere tidsskrift. Rugova ble valgt til president for Kosovos forfatterforening i 1988. Det skulle vise seg å bli en sterk kjerne i opposisjonen mot det undertrykkende kommunistiske regimet i Kosovo
Som en åpenhjertig intellektuell ble han den 23. desember 1989 valgt til partileder (president) for Kosovos demokratiske liga (LDK), det første politiske partiet i Kosovo som direkte utfordret det regjerende kommunistiske styret. Under Rugovas lederskap ble det juridiske rammeverket for institusjonaliseringen av Kosovos uavhengighetsbestrebelser lagt.
Provinsens autonomistatus ble opphevet den 23. mars 1989 og parlamentet ble av serbiske myndigheter suspendert i juli 1990. Albanerne i Kosovo erklærte "Republikken Kosovo" opprettet den 2. juli 1990. I Kačanik ble en grunnlov som definerte Kosovo som en suveren stat innenfor den jugoslaviske føderasjon vedtatt den 7. september 1990. Ibrahim Rugova aktet å gå med et rødt skjerf om halsen helt til Kosovo ble en selvstendig republikk.
Kosovoalbanerne gjennomførte en folkeavstemning om uavhengighet og suverenitet i slutten av september 1991 (26.-30. september). Av 914 802 avgitte stemmer stemte 913 705 for uavhengighet (99,87 %), 164 stemte mot mens 933 stemmer ble erklært ugyldige. Den 2. september 1991 vedtok parlamentet til Republikken Kosovo en resolusjon hvor Kosovo ble proklamert å være en suveren og uavhengig stat. En av Jugoslavia erklært illegal «skyggeregjering» ble deretter innsatt 21. oktober 1991. Uavhengighetsproklamasjonen ble internasjonalt kun anerkjent av Albania.
På 1990-tallet boikottet kosovoalbanerne jugoslaviske og serbiske valg med begrunnelse at de ville legitimere Milošević-regimet og i alle tilfeller trolig bli forfalsket.
I stedet avholdt de separate flerpartivalg til parlament og presidentvalg 24. mai 1992. LDK og Ibrahim Rugova vant en overveldende seier. Han ble gjenvalgt i mars 1998. LDK boikottet den serbiske administrasjonen og etablerte sitt eget system med sykehus, skoler og skattlegging.
I 1999 ble Rugova kidnappet og bortført til Beograd, der ble han «vist fram» på fjernsyn sammen med Slobodan Milošević. Noen uker senere annonserte serbiske medier at han hadde undertegnet en «fredsavtale» med Serbias president Milan Milutinović.
Fra 1999 ble provinsen Kosovo styrt av FN. Rugovas parti LDK vant valget i 2000, og han ble i 2002 utnevnt til Kosovos president av Kosovoforsamlingen.
Den 15. mars 2005 ble en bombe sprengt i et søppelspann like ved der Rugova passerte i Prishtina. Imidlertid unnslapp han uskadd.
Han døde av lungekreft 21. januar 2006 etter noen måneders sykdom. Han var kjent som kjederøyker (storrøyker). Nærmere en halv million mennesker deltok i begravelsen den 26. januar 2006.
Ibrahim Rugova etterlot seg hustruen Fana, sønnene Mendim og Ukë og datteren Teuta.
Han møtte de fleste vestlige toppledere gjennom sitt virke, og har mottatt en rekke internasjonale priser og utmerkelser, bl.a. Sakharovprisen i 1998, tildelt av Europaparlamentet for hans fredslinje i det politiske arbeidet.
Han var æresborger i de italienske byene Venezia, Milano og Brescia.


Kovel.
Kovel (ukrainsk og russisk: Ковель, polsk: Kowel) er en by i det vestlige Ukraina i fylket Volyn. Den har en befolkning på (2009). Kovel er den nordvestre terminus på det ukrainske jernbanenett.


Bjørn Sundquist.
Bjørn Richard Sundquist (født 16. juni 1948 i Hammerfest) er en norsk skuespiller. Han er av samisk opphav på sin mors side. Sundquist utdannet seg som skuespiller i Oslo, ble fast ansatt ved Det Norske Teatret i 1972 og senere ansatt ved Nationaltheatret. Han er den mest brukte norske filmskuespiller og har norgesrekord i antall Amanda-priser. Han ble tildelt Teaterkritikerprisen i 1987 og mottok Æres-Amanda i 2000, Gullruten 2000 i klassen beste TV-skuespiller for "Sejer - se deg ikke tilbake", Finnmark fylkes kulturpris i 2003 og Gammleng-prisen i klassen skuespiller i 2005. Samme år ble Sundquist kåret til det siste århundrets beste mannlige filmskuespiller. Nyåret 2009 er han å se i de to siste episodene i Tv-serien Berlinerpoplene, samt Karl III.
Bjørn Sundquist spilte gitar i bandet The Guys i Hammerfest på 60-tallet. I forbindelse med lanseringen av filmen "Jernanger" januar 2009, opptrådte han flere ganger som gitarist sammen med regissør Pål Jackman og andre musikere tilknyttet filmen og Jackman. Blant annet under den offisielle åpningen av Tromsø internasjonale filmfestival og på Grosvold på NRK1 16. januar.
Han bor på Nesodden ved Oslo.
Øvrige produksjoner.
Bjørn Sundquist har også medvirket i en rekke kortfilmer, TV-filmer og TV-serier.


Julia Schacht.
Julia Elise Schacht (født 1982) er en norsk skuespiller fra Helgøya i Ringsaker som i 2005 debuterte på lerretet i filmen "Naboer".
Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo KHiO skuespiller BA 2008/2009.
Julia er også utdannet ved skuespillerlinja på NISS i Oslo.
I 2005 ble Julia Schacht kåret til "årets mest sexy" av magasinet "Mann".


Jonas Danilssønn Ramus.
Jonas Danilssønn Ramus (1649–1718) var prest og historiker, men er kanskje best kjent som ektemannen til Anna Colbjørnsdatter.
I 1665 var Ramus student, og i 1680-tallet personellkapellan i Sørum kirke på Romerike under sogneprest Colbjørn Torstenssøn. Han giftet seg med prestens datter, Anna Colbjørnsdatter, i 1682. Fra 1690 ble Ramus sogneprest i Norderhov kirke på Ringerike, der ha ble til sin død i mars 1718. Ramus ble magister i 1698.
Foruten flere populære andaktsbøker, deriblant «"Naadens aandelige Markets-Tiid"» (1680), skrev han en rekke andre verker: «"Noris Regum"» (1698), «"Guds Rige blandt Verdens Riger"» (1702), «"Norriges Kongers Historie"» (utg. 1719) og «"Norges Beskrivelse"» (1715, utg. 1735). I sistnevnte finner vi den første skriftlige versjon av sagnet om Jostedalsrypa. I "Nori Regnum" hevdet han at Odin og Odyssevs var identiske, og at Odysseen til dels fant sted i Norge. Hans påstand om at malstrømmen i Lofoten egentlig var Odysseens Kharybdis, ble i en årrekke sitert av utenlandske skribenter. Ramus omtaler i forordet til boken hvalen man fant skjelettet av i Tistedal, og opplyser at funnet ble gjort i 1682. Fra funnstedet fant en knokkel veien til prost Johan Colds låve, der arbeidsfolk benyttet den som benk. 20.november 1739 ble den mottatt i kunstkammeret i København.
"Norriges Kongers Historie" ble utgitt i København av Peter Nørwig, som to år senere slo seg ned i Bergen som byens første privilegerte boktrykker. Ludvig Holberg som nettopp hadde fått utgitt "Peder Paars", var trolig den som beveget Nørwig til å utgi denne krøniken, som er spekket med sære hendelser og en høyst tvilsom genealogi fra Bibelens Noah via Odin og den mytiske kong Nor til Harald Hårfagre.
Ramus og kona Anna skal ha fått mange barn, men de fleste døde tidlig. Sønnen Daniel Ramus etterfulgte faren som sogneprest til Norderhov fra 1717, da faren var blitt syk.


Nardo.
Nardo er en bydel i Trondheim.
Nardo ligger sør for selve Midtbyen og øst for Nidelva. Navnet Nardo skriver seg fra norrøn tid og man regner med det lå et gudehov tilegnet Njord her.
Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse utpekte i 2004 Nardo som den bydelen i Trondheim hvor innbyggerne hadde det best.
Beliggenhet.
Området Nardo strekker seg fra Lerkendal i nord og til Risvollan i sør. Grensene i øst og vest er henholdsvis Moholt og Sunnland.
Med tiden har det endret seg en del hvilke områder som regnes til Nardo. Tendensen er at Nardo, noe feilaktig, har strukket seg sørover. Handlesenteret Nardocenteret har bidratt mye til dette, i tillegg til at Nardo administrative distrikt frem til 1. januar 2005 betegnet bydelene Nardo, Steinan, Bratsberg, Nidarvoll og Hoeggen. Nardo er nå underlagt Lerkendal administrative bydel.
Omkjøringsveien og Nardokrysset deler bydelen i to deler, Nardosletta er et relativt flatt område fra omkjøringsveien og sørover til Nardocenteret. Nord for omkjøringsveien ligger Blomsterbyen og Nardotoppen henholdsvis øst og vest for Torbjørn Bratts veg.
Sør for Nardo ligger det fire store borettslag hovedsakelig besåtende av blokker og rekkehus: Othilienborg, Vestlia, Sollia og Risvollan. Sistnevnte er blant Norges største borettslag.
Idrett.
Nardo har en suksessfull bydelsklubb, Nardo Fotballklubb. Nardo FK holder til i Nissekollen – et friluftsområde i Blomsterbyen – hvor klubben har et klubbhus og to fotballbaner med kunstgressunderlag, en stor og en liten.
Utdanning.
I hjertet av bydelen ligger nylig gjenreiste Nardo skole. Den nye skolen ble åpnet i 2008 etter en byggeperiode på to år, midlertidig oppholdssted for elevene var i brakker på Sverresborg. Bydelens lokale ungdomsskole er Sunnland ungdomsskole, rett vest for Nardo
Nærmeste videregående skole er Strinda videregående skole som tilbyr studieretning for idretts- og studieforberedende fag.
Nardo ligger også i umiddelbar nærhet til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, campus Gløshaugen.
Næringsvirksomhet.
Nardo er først og fremst et boligstrøk, og har få butikker og andre arbeidsplasser i selve bydelen. Sør i bydelen ligger bydelssenteret Nardocenteret. Trondheims Mercedes-Benz-forhandler, Motor-Trade er også lokalisert på Nardo. Røde kors, Tapir og Mamoz er noen av de få bedriftene som har lokaler på Nardo.
Kommunikasjon.
Nardo ligger like ved Omkjøringsveien og er lett tilgjengelig med bil. Det meste av kollektivtransport til og fra Nardo foregår med buss, hovedsakelig bussrute nr. 8 og 52. Helt nord i bydelen ligger også Lerkendal stasjon, en togstasjon på Stavnebanen.
Gårdsnavnet.
Gårdsnavnet Nardo (Nardoe/Nardve (1801)) var tidligere matrikulert til Strinden prestegjeld i Lade sogn. I 1801 nevnes 2 gårder: Nardoe nedre og Nardve den mellemste. I 1886 nevnes 4 gårder: Nardo nordre, vestre, østre og søndre med tilsammen 7 bruk.


Gjemselund.
Gjemselund er en bydel i Kongsvinger som domineres av Gjemselund stadion, hjemmebanen til Kongsvinger IL. Like ved ligger også ishallen Kongshallen.


Kongsvinger Idrettslag.
Kongsvinger Idrettslag (stiftet Søndag 31. januar 1892) er en idrettsforening fra Kongsvinger. Den er mest kjent for fotball, men driver også med andre idretter. Idrettslaget er delt opp i flere organisasjoner som tar seg av forskjellige idrettsgrener. KIL benytter idrettsanleggene på Gjemselund, som omfatter Gjemselund Stadion (fotball) og Kongsvinger Ishall, samt en innendørs fotballbane i Kongsvingerhallen og håndballbanene i Tråstadhallen og Holthallen.
Herrefotball.
KIL Toppfotball er KILs profesjonelle fotballag som fra 2012-sesongen spiller i 1.divisjon. Laget har tidligere spilt i den øverste divisjonen fra 1983 til 1999, men havnet deretter helt ned i 2. divisjon i 2001. Fra 2004 var de igjen tilbake i 1. divisjon og rykket deretter opp i eliteserien igjen etter å ha vunnet kvalifiseringskampene i 2009. KIL har også et rekruttlag, som spiller i 3. divisjon avd 7 (IØFK).
Damefotball.
KILs damelag, som spiller i 1. divisjon, tilhører ikke KIL Toppfotball, men KIL Fotball.
Ishockey.
KIL Ishockey, også kalt Kongsvinger Knights, ble dannet 27. januar 1961. De var i begynnelsen uavhengige, men ble senere en del av KIL. I 2004 rykket de opp til 1. divisjon.


Berit Woie Berg.
Berit Helene Woie Berg (født 1951) er en norsk politiker og tidligere ordfører i Steigen for perioden 2003– og 2007 for Venstre.


Torget (Brønnøy).
Torget er ei øy sørvest i Brønnøy kommune i Nordland. Den har et areal på 16,4 km² og 778 innbyggere (2001). På øya ligger den kjente fjellformasjonen Torghatten. Øya er forbundet med fastlandet med Brønnøysundbrua.
I Egils saga nevnes øya som både handelsplass og høvdingesete, med Torolv Kveldulvsson som hovedperson.


Anyang (Gyeonggi).
Anyang ("Anyang-si") er en by i provinsen Gangwon i Sør-Korea.


Ramberg (Flakstad).
Ramberg er administrasjonssenteret i Flakstad kommune i Lofoten i Nordland. Ramberg ligger på Flakstadøya. På stedet Flakstad ved Ramberg ligger Flakstad kirke, som er bygget i 1780. Navnet Ramberg er satt sammen av ram ("ramn/ravn") og berg, og betyr altså "Ravneberget".
Siste soloppgang før mørketida er 8.desember og første soloppgang etter mørketida er 4.januar.


Oppeid.
Oppeid er et tettsted og administrasjonssenteret i Hamarøy kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Her ligger også Knut Hamsun videregående skole.
På Oppeid ligger åsen "Veten" som er et yndet turmål og utsiktspunkt.


MIRC.
mIRC er en IRC-klient for Microsoft Windows, og er kanskje den mest kjente IRC-klienten som finnes. Den første versjonen av mIRC kom ut i 1995.
Programmet kan lastes ned gratis og evalueres opptil 30 dager. Etter evalueringsperioden må programvaren registreres for videre bruk (prisen er 20 dollar).
Ifølge mIRCs egen hjemmeside er det totalt passert 150 millioner nedlastinger.
mIRC er skrevet i C/C++.


Silvalen.
Silvalen er et tettsted og administrasjonssenteret i Herøy kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Herøysundet på øya Nord-Herøy.


Det kaspiske hav.
Det kaspiske hav sett fra rommet
Det kaspiske hav (også Det kaspiske havet og Kaspihavet) er med sine 371 000 km² jordens største innsjø, og ligger mellom Asia og Europa. Det har en saltholdighet på ca. 1,2 % – omtrent én tredjedel av sjøvann. Overflaten ligger 28 meter under havnivå og siden det ikke er noe utløp reguleres utstrekningen av balansen mellom tilsig og fordampning. Viktigste kilde er elva Volga som bidrar med 80 %.
Den nordlige delen av innsjøen er svært grunn, og utgjør mindre enn èn prosent av den totale vannmengden med en gjennomsnittlig dybde på bare 5-6 meter. Mot midten av sjøen faller dybden dramatisk, hvor gjennomsnittsdybden ligger på 190 meter. Det sørlige Kaspihavet er det dypeste, med en dybde som er på over 1000 meter.
Den mest kjente fisken i Det kaspiske hav er stør. Rogn fra stør brukes til produksjon av russisk kaviar.
Det kaspiske hav har fått økt oppmerksomhet de siste årene på grunn av store oljeforekomster, hvor bl.a. Statoil er involvert.


Millbank Tower.
Millbank Tower er en skyskraper i Millbank i London. Bygningen er 118 m høy og ble bygget i 1963 av "Ronald Ward and Partners" for selskapet Vickers. Den er et tydelig landemerke i silhuetten av London, beliggende ved Themsen en snau kilometer fra Palace of Westminster.
Den mest kjente beboeren i bygningens historie er det britiske arbeiderpartiet, selv om partiet i motsetning til alminnelig oppfatning aldri innehadde plass i selve tårnet. Fra 1995 leiet partiet to etasjer i sokkeldelen av bygningen som valgkamphovedkvarter, inkludert førsteetasjen som hadde en forelesningssal og møterom som ble brukt til pressekonferanser. Arbeiderpartiet styrte valgkampen i 1997 fra Millbank Tower; etter valget forlot partiet sitt hovedkvarter i Walworth Road for å flytte til Millbank. Denne bruken førte til at ordet «Millbank» ble en hentydning til stram politisk kontroll og mediemanipulasjon. Husleien på 1 million pund tvang imidlertid partiet til å flytte fra bygningen i 2002.
De forente nasjoner hadde også kontorer i Millbank Tower, og forlot bygningen i 2003 med henvisning til den høye husleien.


Shang-dynastiet.
Shang-dynastiet (kinesisk: 商&#26397, pinyin: "Shāng cháo") (ca. 1550-1045 f.Kr.), av og til feilaktig kalt Yin-dynastiet (殷代, "Yīn dài"), er det første solid belagte kinesiske dynastiet. Forut for Shang-dynastiet var det legendariske Xia-dynastiet. Shangdynastiets annen halvdel er knyttet til hovedstaden Yin, som lå tett opptil det som nå er storbyen Anyang nord i Henan-provinsen. Det er denne state perioden som av og til kalles Yin-dynastiet. Shang-dynastiet ble avløst av Zhou-dynastiet som har som sitt startpunkt fra byen "Yin"s erobring ca. 1045.
Særtrekk.
Shang-dynastiet var en bronsealderkultur. Det ble etterhvert organisert som en lensstat under en konge som forrettet visse prestelige funksjoner. Selv om det var et rike som bygget på landbruket, vokste det frem byer som hadde tempelanlegg og som gjerne ble omgitt av bymurer. Man utviklet tegnskrift som ble benyttet av orakelprester. Ved krigføring benyttet man hesteforspente stridsvogner, noe som ble nøkkelen til statens militære slagkraft og overlegenhet. Sentralt i religiøs sammenheng stod Tao ("veien"), som betegnet det lovmessig ledende prinsipp for det ordnede verdensaltet. Man dyrket ellers «den ærverdige himmel», naturens og forfedrenes ånder, og man hadde offerkult og orakelvesen.
Shen var ikke Kinas første bronsealderkultur. Den var selv etterfølger av Xia-kulturen som også kjente til bronse. Dessuten har arkeologiske funn godtgjort eksistensen av bronsetradisjon både lenger nord i Kina, i sør (særlig i Hunan), og to bronsekulturtradisjoner i vest – i Sichuan (jfr. Sanxingdui) og i Yunnan (Dian-riket, jfr. Shizhaishan og Lijiashan).
Tidsmessig avgrensning.
Shang-dynastiets epoke dateres tidmessig noe forskjellig. Startpunktet 1550 f.Kr. er det strammeste; noen historikere er villige til å sette startpunktet til ca. 1750 eller ca. 1600 f.Kr.
Forskerne markerer også litt forskjellige avslutningspunkter enn 1045 f.Kr, som imidlertid er det vanligste. Blant de andre avgrensninger man finner i faglig litteratur er de vanligste ca. 1766-1122 f.Kr. "(den «ortodokse» skole)", 1751-1122 f.Kr. "(Tung Tso-pin)" 1558-1051 f.Kr., eller 1523-1027 f.Kr. Variasjonen vedrørende avslutningstidspunkt henger sammen med forskjellige beregninger av når byen Yin ble erobret.
Geografisk utstrekning.
Det er mindre spredning hva gjelder oppfatningene om Shangrikets geografiske utstrekning. Her tar man utgangspunkt i utgravningsfunn, og i opplysninger i skriftlige kilder som delvis støttes av utgravninger. Hovedtyngden av riket lå langs Huang He (Guleelven) fra områdene rundt dagens Xian i vest til Jinan i øst (for det meste i det nordlige Hunan). Dette var på en tid da Guleelvens løp var omtrent slik som det er i dag.
Under Yin-epoken ble maktområdet vesentlig utvidet. Yin-herskernes "vasaller" var først og fremst hertugdømmene Xing (i det nordligste Henan), Guang, Wang, Huo, Dang og Wei (alle i dagens Shanxi), og Zhou (i Shaanxi).
Hovedsteder.
Etter at høvdingen for Shang-stammen, "Tang", ifølge legendene anførte en opprørshær og styrtet Xia-dynastiet, skal han ha gjort byen "Bo" (sannsynligvis i dagens Cao fylke helt vest i Shandong-provinsen) til sin hovedstad. Senere tiders dokumenter hevder at Shang-herskerne flyttet sitt hoff en rekke ganger, og arkeologiske funn synes å bekrefte dette.
To byer peker seg særlig ut som viktige, nemlig Ao og Yin.
Ao.
Ved den moderne byen Zhengzhous østlige utkant, et sted som heter "Shangcheng", har arkeologer avdekket en bybebyggelse omgitt av murer. Dette er etter de flestes oppfatning den gamle Shen-hovedstaden "Ao". De arkeologiske funn viser at stedet var et kulturelt sentrum også før Shang-perioden (uansett hvordan denne dateres), og det synes åpenbart at Shang-kulturen stod særlig sterkt her. Bronsegjenstander ble anferdiget her; kniver, fiskekroker, pilspisser. Det er funnet gravkamre med hellebarder ("ko", et våpen som åpenbart var viktig i Shang-perioden), beininskripsjoner (blant annet på oksebrystbein og skilpaddeskall, benyttet til prognostisering av helse og fremtid).
Kinesisk skrift: Det er på disse bena at man finner "de første kinesiske skrifttegn". Enkelte av dem er i bruk den dag i dag. Hvorvidt denne skrivekunsten oppstod lokalt, eller var påvirket av kjennskap til skriftspråk i bruk i Mesopotamia, er vanskelig å si. Vanligvis antas det at en kulturpåvirkning fra så langt unna som Midtøsten er usannsynlig.
Inskripsjonene på orakelbenene har i regelen tre seksjoner: Et spørsmål til orakelet, orakelets svar (prognose), og en kommentar om oraklet hadde rett (verifikasjon). Bena som ble brukt kunne komme fra de alminnelig utbredte dyr (som kveg og aper), men aldri fra katt eller hund.
Yin.
Ifølge gamle historiske kilder var det en Shang-hersker ved navn Pan Geng som la sin hovedstad til Yin ved den lille elven Huan (ca tre km nord for bykjernen i den moderne by Anyang). Denne byen forble Shang-hovedstaden i ca 250 år. Her er det gjort enda rikere arkeologiske funn enn i Zhengzhou, og utgravningene fortsetter. Det dreier seg om et av verdens rikeste arkeologiske utgravningsfelter fra bronsealderen.
Utgravingene ble påbegynt i 1928 (midlertidig stanset i 1937) avdekket urner, orakelben med orakelskrift, steiner og jade, vogner, bronsearbeider og bygningsfundamenter. Utgravningene bekreftet at stedet var en av den gamle kinesiske kulturs vugger. Til nå er over 100.000 orakelskall og -ben utgravd av arkeologer blant ruinene.
Yin-epoken har etterlatt seg nedtegnelser som gir innblikk i tidens politikk, økonomi, kultur, religion, geografi, astronomi, kalender, kunst og medisin.
Andre steder med Shang-funn.
Arkeologene har også avdekket en rekke andre steder med tydelige tegn etter Shang-kulturen. Noen av dem ligger klart utenfor Shang-herskernes maktområde, tildels langt utenfor. Det som i noen tilfeller ligger til grunn for at de identifiseres som Shang-steder, er funn av beskriftede orakelben tidfestet til den aktuelle periode. Det var nemlig bare Shang-staten som den gang hadde utviklet skriftspråk.
Yinherskerne.
Det kongehus som hersket fra Yin brakte Shang-dynastiet til sitt høydepunkt. På høyden kan de ha dominert alt land mellom havet i øst, de sørlige delene av dagens Hebei-provins i nord, langt inn i Shaanxi i vest og helt sør til Yangtzeelven i sør. Kongen var omgitt av et embetsverk bestående av et adelshierarki. Riket baserte seg på at undersåttene betalte tributt til kongen, et militærvesen førte kriger mot de gjenstridige. De fleste kongene var dermed krigerkonger. Arvefølgen var fra far til sønn (19 tilfeller) eller fra eldre bror til yngre bror (14 tilfeller).
Funn fra og rundt de mest forseggjorte kongegravene ved Yin tyder på at når kongene ble begravet med verdisaker og bruksgjenstander som kunne være av nytte for dem i det neste liv, fikk de med seg hundrevis av slaver som etter alt å dømme var blitt begravet levende. Utgravningene av gravkamrene i Yin har også avdekket grøftegraver med halshogde.
Shang Zhou, den siste Yinkongen, begikk selvmord etter at han ble slått på slagfeltet av Zhou-folkets styrker. Legendene forteller at han ble forrådt da egne styrker gikk over til fienden under det avgjørende slaget. Den klassiske romanen "Fengshen Yanyi" omhandler krigen mellom Yin og Zhou, og om at begge sider ble støttet av hver sin gruppe av guder.
Byen Yin ble ødelagt under Zhou-dynastiets første konge, «krigskongen» Wu Wang. Etter Shangdynastiets fall sverget kongehusets medlemmer troskapsed til de nye Zhou-kongene. De ble vasaller under Zhoudynastiet og mange av dem tjente i viktige ministerposter. De tok familienavnet Yin, og dette er hvordan dette navnet kom inn i kinesisk navneskikk.
Shang-dynastiets guder.
De "egentlige" herskere ble sagt å være kongenes ættefedre, noe som er et tidlig uttrykk for kinesisk forfedrekult, skjønt det ikke har latt seg fastslå med sikkerhet om forfedrekulten allerede hadde utbredning utover kongeslektens rekker.
I pantheonet (fellesskapet av guddommer) finner man den høyeste gud "(Ti)" og mindre guddommer som vindguden ("Ti"s budbringer), elveguden (knyttet til Guleelven), jordguden, solguden, måneguden, de syv skyer, og "Yueh (Tai Shan)".
Utgravde figurer forestiller musikanter og dansere. Om slike kulturuttrykk var avgrenset til den religiøse sfære, kan man i dag ikke vite noe sikkert om.
Økonomi.
Landbruket var viktigste næringsvei, og ble bedrevet organisert og over store flater. Det ble brygget alkoholholdig drikke av kornet. Det lar seg også påvise at silke var i bruk.
Det ble holdt kveg, og alle de vanlige husdyrene var kjent. Det finnes til og med en nedtegnelse om at det ble benyttet temmede elefanter ved større byggeprosjekter.
Shang-riket bedrev intensiv handel med de omliggende folk og stammer. Til i dag blir handelsfolk gjerne kalt "«shangmennesker»" "(Shang jen)" i Kina. Et utbygd veinett fremmet fremveksten av de første kinesiske byer.
Vitenskap og teknikk.
På utgravningsfeltene ved Yin ble de eldste kinesiske jernverktøy funnet. Man var allerede i stand til å lage nokså raffinerte bronsebeholdere og -verktøy. Det er også utgravd beholdere av hvit keramikk. På orakelknoklene er det funnet nedtegnelser om kometer. Planeten Mars' bevegelser ble også beskrevet. Materialet viser at man fulgte med på måneformørkelser, og hadde navn på flere stjerner og kjente til planeten Jupiter.
Man finner også anmerkninger om matematiske problemer og dokumentasjon om sykdommer.
Koreansk etterspill?
Både koreanske og kinesiske legender vil at en Yin-fyrste ved navn "Jizi" (koreansk: "Kija"), som nektet å underkaste seg de nye Zhou-herrer, forlot Kina med sin garnison og grunnla Chosen nær det moderne Pyongyang og dermed startet den første koreanske statsdannelse. Men denne legenden, og i alle fall det element at Jizi dro til den koreanske halvøy, anses i dag for å være en myte uten historisk belegg.


Yin-dynastiet.
Yin-dynastiet er et begrep som feilaktig av og til benyttes om Shang-dynastiet (ca. 1550–1045 f.Kr.). I den grad begrepet i det hele tatt kan anvendes, må det dreie seg om den siste halvdel av Shang-dynastiet, om en periode på periode ca. 250 år da byen "Yin" (dagens Anyang i Henan) var hovedstad.
Yin var de siste 250 årene av Shang-dynastiet dynastiets hovedstad. Byen var et av den kinesiske sivilisasjons tidligste sentra. Det er også grunn til å tro at det forutgående Xia-dynastiet også hadde Yin som et sentrum.
Selv om Shang-herskerne flyttet på sin hovedstad fra tid til annen, forble Yin sentrum for deres åndelige univers. Tolv konger regjerte fra Yin i løpet av en åtte generasjoner lang periode. Byen ble ødelagt under det påfølgende Zhou-dynastiets første konge, «krigskongen» Wu Wang på 1000-tallet f.Kr.


Anyang-perioden.
Anyang-perioden (ca 1300-ca 1045 f.Kr.) er en betegnelse som gjerne benyttes om den periode av kinesisk historie som det kinesiske Shang-dynastiet hadde byen "Yin" som sin hovedstad. En annen betegnelse på samme periode er "Yin-dynastiet", men det er problematisk fordi det som utmerker denne perioden i forhold til de foregående århundrer kun er hovedstaden, og ikke at det var noe annet herskerdynasti.
Byen "Yin" heter i dag Anyang, derav navnet på denne perioden.


Vold.
Vold (av norrønt "vald") er et begrep som beskriver aggressive handlinger som har til hensikt å forårsake skade, smerte eller ydmykelse. Til vanlig benyttes begrepet først og fremst om fysisk vold, som slag og spark, men også psykisk vold eksisterer.
Definisjoner og former for vold.
Vold, som et generelt begrep for skadende og/eller smertende eller krenkende handlinger vil gjenre forstås synonymt med med mishandling og aggresjon i tradisjonell akademisk betydning, og er langt smalere definert enn ordets opprinnelige gammelnorske betydning, makt. Etter ordboka kan vold i dag enten forstås som "herredømme"/"makt" eller "bruk av brutal, ulovlig fysisk makt". Men selv som et begrep for bevisst skadende/smertende handlinger er fremdeles vold et samlebegrep som kan favne alt fra uvennlig blikkontakt mellom to personer til selvskading og til kriger og folkemord som tar livet av millioner av mennesker. Hvilke konkrete handlinger som oppfattes som vold kan også variere over tid, fra person til person, og fra samfunn til samfunn.
Det mange tenker på som vold i dag er først og fremst fysisk vold som slag og spark. Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert vold noe bredere, som forsettlig bruk av, eller trussel om, fysisk makt eller tvang, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner, eller en gruppe, når denne handlingen resulterer i, eller ha høy sannsynlighet for å resultere i død, fysisk eller psykisk skade, eller mangelfull utvikling.
Det er i utgangspunktet mange måter å dele inn ulike voldshandlinger. En måte er å skille mellom tilfeldig vold, eller blind vold, som henviser til vold mot en tilfeldig eller begrenset mengde, og koordinert vold, som beskriver handlinger utført gjennom sanksjon av større grupper, f.eks. land i krig eller terrorisme. Skillet er i moderne stater i stor grad sammenfallende med skillet mellom lovlig og ulovlig (kriminell) vold. Den lovlige volden utøves gjennom statens såkalte "voldsmonopol", som oftest av politiet, straffeapparatet og militæret. Videre skilles ofte psykisk vold fra den fysiske, og vold mot dyr eller ting fra vold mot mennesker.
Sadomasochister skiller skarpt mellom vold som handlinger ment for å skade andre og sadomasochistiske handlinger, som er ment å gi nytelse, også for de som handlingene begås mot. Både vold og sadomasochistiske handlinger vil imidlertid innbefatte intendert påførelse av smerte.
Kriminell vold.
Den kriminelle volden, voldslovbruddene, vil si den volden som er ansett så alvorlig og uønsket av et samfunn at den er ulovlig og straffbar. I dagligtalen er det også disse handlingene som av mange anses som vold.
Årsaker og sammenhenger.
Det finnes en rekke teorier for årsakene til utøvelsen av forskjellig vold, fra ulike vitenskapelige disipliner som psykologi, sosiologi og biologi (se også fredsforskning og kriminologi).
Innen biologien har det spesielt blitt forsket på den mannlige aggresjonen som en medfødt egenskap, tradisjonelt med henvisning til den den voldelige mannlige apen, og en pan-historisk og global utbredelse av spesielt mannlig voldsutøvelse. Kritikken mot slike teorier, har blitt fremmet ved henvisning til den medfødte evne til fredelig samhandling, utbredelsen av siviliserte samfunn sterkt preget av avsky for vold, samt påvisning av en betydelig utbredelse av kvinnelig vold.
Sosiologisk voldsteori har ofte tatt utgangspunkt i nærhet og avstand i sosiale relasjoner for betydningen av voldsutbredelsen i samfunn. Det har blitt antatt at volden øker både ved for nære relasjoner, uten ekstern inngripen, som i familien, og i for fjerne relasjoner, som i storbyer, hvor mennesker mister medfølelse og empati for hverandre. Kritikk mot denne tesen har blant annet vært det relativt lave voldsnivået i byer og den fredelige og disiplinerte samværsform som kan oppstå i samværsformer med mange fremmede. Andre sosiologiske teorier har fokusert på å forklare hvordan vold utvikles på gruppenivå, gjennom læring av teknikker for både utøvelsen (kampsport o.l.) og teknikker for å nøytralisere normer som sier at det er feil å begå slike handlinger ("de ba om det", "historien vil frikjenne oss" o.l.).
Innen (sosial)psykologi har teorier om byråkrati og autoriteters påvirkning på enkeltpersoner vært sentrale for å forklare hendelser som Holocaust og bruken av tortur i Abu Ghraib-fengslet. Slike teorier har blant annet funnet støtte i de klassiske og omdiskuterte "Milgram-eksperimentet" – hvor deltakere ble bedt om tildele "dødelige elektriske støt" av autoritative "forskere" – og Zimbardos "Stanford prison experiment" – hvor deltakende "fangevoktere" ble bedt om å mishandle fangene. I begge undersøkelser var helt ordinære fredelige mennesker villige til å begå grove voldshandlinger under en autoritativ setting. Andre teorier ser i stedet på den følelsesmessige tiltrekning mot å begå vold, som et utløp for frustrasjon og for manifestering av egen identitet. Ifølge slike teorier er ikke vold et resultat av underkastelse, men av utfoldelse.
Mens alkohol har en tydelig statistisk sammenheng med mye sivil voldsbruk, har det vært problematisk å påvise at den er en direkte årsak. Eksperimenter på alkoholbruk og oppførsel har blant annet vist at mye av "rus-oppførselen" ikke skyldes den medisinske tilstanden, men heller en tillært væremåte.
Vold i Norge.
På grunn av problemer med definisjonen er det vanskelig å si akkurat hvor mye vold det er i Norge, eller hvordan dette utvikler seg. Generelt kan det likevel antas at det er et land med relativt lite vold i, både lovlig og ulovlig, og at det siden slutten av 1980-tallet ikke har blitt mer vold i befolkningen som helhet. Visse grupper antas imidlertid å være mer utsatt for vold enn andre, for eksempel grupper som lever utenfor eller på kant med loven og dermed har liten mulighet til å få beskyttelse av det formelle rettsapparatet.
Av den ulovlige volden forekommer en betydelig del i sentrumsnære områder i helgene og i forbindelse med bruk av alkohol. En betydelig del utøves også innenfor familielivet og andre nære relasjoner.
Av den lovlige volden skjer en betydelig del i forbindelse med rettsapparatets behandling av kriminalitet. Politiet bruker blant annet vold under opptøyer og ved arrestasjon av antatte kriminelle (noe av denne volden kan også være ulovlig politivold). Fengselsvesenet utøver også vold ved bruk av fengsel som en straffeform eller som varetekt og forvaring.


Induksjon (filosofi).
Induksjon (la "in" i og "ducere" lede,føre) beskriver innenfor filosofien og logikken en slutning der konklusjonen ikke følger av premissene av nødvendighet, men av sannsynlighet.
Definisjon.
Ofte innebærer induksjon det å trekke en slutning fra det individuelle til det allmenne. Det vil si at på bakgrunn av et begrenset antall observasjoner slutter man til en større sannsynlig generalisering. Vanligvis kalles denne måten å trekke slutninger på for "induktiv generalisering".
Denne typen slutninger benytter seg ofte av observasjoner gjort tidligere til å si noe om det som skjer i fremtiden. Et eksempel kan være soloppgangen. Solen har stått opp hver dag så lenge menneskene husker, så vi regner med at den vil gjøre det i morgen også (et eksempel fra filosofen David Hume (1711–76)).
Likevel så behøver ikke en induktiv slutning å forstås alene som fortid-fremtid slutning, og den kan inkludere slutninger fra det generelle til det spesifikke, det spesifikke til det spesifikke og det generelle til det generelle.
Induksjonsproblemet.
Selv om denne slutningen er lik i mange henseender, så er dette en velformet deduktiv slutning, det er faktisk ikke en induktiv slutning i det hele tatt. Det er viktig å være klar over denne likheten mellom de to typene slutning (for eksempel kan soloppgangseksempelet ovenfor settes opp så lik en deduktiv slutning som mulig, men uansett måtte være en induktiv slutning).
Induksjonsproblemet, som vi ser av eksemplene overfor, er altså hvordan kan en slutning være en god slutning som induksjon, men være en dårlig slutning som deduksjon? Eller vi kan koke den ned til det enklere: Problemet med å rettferdiggjøre naturens enhet. Hvis naturen hadde vært enhetlig og regelmessig i sin oppførsel så kunne alle observasjoner gjort i fortid og nåtid forventes å gjenta seg i fremtiden (og i den uobserverte fortid og nåtid – og dermed løse analogiproblemet). Bevismaterialet ville i så fall være det vi allerede har observert, og vi ender opp i en form for sirkelargumentasjon ("circulus in probando"), noe allerede Hume påpekte.
Å anta (tro) at solen sannsynligvis ikke vil gå opp i morgen er altså derfor ikke ulogisk, siden konklusjonen ikke følger med tankemessig nødvendighet (dvs. logisk) fra premissene (tidligere observasjoner).


Firetaktsmotor.
En firetakts-bensinmotor med de fire syklusene
Firetaktsmotoren (ottomotoren) er et stempelmotorprinsipp og en intern forbrenningsmotor.
Navnet kommer av at motorens deloperasjoner kan deles inn i fire "takter", der det foregår forbrenning kun annenhver gang stempelet går ned. Ettersom det bare er én av de fire taktene som utfører arbeid, må firetaktsmotoren helst ha flere sylindere for å yte til de fleste formål.
Så godt som alle biler opererer etter firetaktsprinsippet, som brukes i både bensinmotorer og dieselmotorer.
Firetakt kontra totakt.
Selv om firetaktsprinsippet er nokså enkelt, fører behovet for ventiler med seg mange bevegelige deler. I tillegg har firetaksmotoren lavere effekt enn totaktsmotoren i forhold til vekt. Derimot har firetaktsmotoren høyere virkningsgrad enn bensintotaktsmotoren og trenger ikke olje i drivstoffet, noe som gjør den mer miljøvennlig.
Smøring.
Firetaktsmotorer trenger smøring som alle andre bevegelige deler i et maskineri. Får ikke motoren smøring vil bevegelige deler, som lager, stempel osv. få veldig høy friksjon, og bli påført betydelige skader.
Totaktsmotorer får smøring av oljen som blandes i bensinen, eller blir sprøytet inn i motoren under innsugstakten, som fører til ekstra forurensing og dårlig forbrenning. På 4-takt derimot blir delene smurt av olje som ligger og skvulper i bunnen av motoren. På biler blir denne oljen sugd inn av en pumpe som setter det under trykk og sender det igjennom masse små borringer og hull slik at alle delene får tilstrekkelig med smøring, det sprutes også olje opp i toppen der ventilene ligger for å gi dem smøring.
Ventilstyring.
På bilmotorer brukes kamaksler til å styre ventilene. Moderne bilmotorer har ofte enkle eller doble "overliggende kamaksler", som vist på de fire figurene i avsnittet ovenfor. Kamakslene drives av veivakselen. Fordi kamakslene sitter øverst på motoren, og veivakselen nederst, forbindes de med en tannreim eller et kjede, kalt registerreim eller -kjede. Støtstenger er et alternativ som muliggjør plassering av kamakselen nede ved veivakselen, slik at akslingene kan forbindes direkte med et sett tannhjul. Støtstenger er nå stort sett gått ut av bruk på Europeiske og Japanske/Asiatiske motorer, selv om det brukes i noen grad på lastebilmotorer og andre motorer som er bygd for lavt turtall. i Amerika er støtstangsmotorer fortsatt mye produsert og brukt. Utskifting av registerreim er vanlig å gjøre på personbiler hver 100 000 km. Hvis registerreima ryker, fører det på mange motorer til øyeblikkelig motorhavari, og det kan gjøre kostbar skade på andre motordeler i løpet av en brøkdels motoromdreining. Noen motorer har også overliggende kamaksler som styres av tannhjul, det er da flere tannhjul imellom kamaksel og veivaksel. Dette forekommer oftest på høyeffektive motorsykkelmotorer fordi styringen av kamakselen blir mer presis, og på store dieselmotorer i lastebiler og båter fordi det gir noe bedre økonomi. Dette kommer av at man eliminerer det tunge og trege støtstangsystemet, og derved får mindre egenmotstand i motoren. Kjeder og reimer for kamakseldrift eksisterer stort sett ikke på slike motorer.


Volga.
Volga () er den største elva i Europa når det gjelder lengde (med sine 3 690 km), middelvannføring, og nedbørfelt. Noen av de største magasinene i verden finnes langs Volga, og den er senter i Europas største elvesystem. Den renner gjennom det sentrale Russland (Europeisk Russland), og er viden ansett som den nasjonale elven i Russland. Av de tyve største byene i Russland, er elleve, inkludert hovedstaden Moskva, i nedslagsfeltet til Volga. Den flyter dermed gjennom de mest befolkede områdene i Russland, og langs elven ligger flere av Russlands viktigste industribyer og transportknutepunkt.
Kildene ligger på 225 meters høyde i Valdajhøydene mellom Moskva og St. Petersburg og på sin vei til utløpet i Kaspihavet 28 meter under havoverflaten drenerer den mesteparten av den europeiske delen av Russland, et område på 1,3 millioner km². Volgadeltaet er 160 km bredt og består av om lag 500 kanaler og små elver. I Volgadeltaet finnes det et særegent og verdifullt økosystem med arter som pelikaner, flamingoer og indisk lotus. Størstedelen av elva fryser i vintermånedene.
Elvesystemet sammen med mange kanaler danner et stort nettverk av seilbare vannveier som f.eks. forbinder Moskva med Østersjøen via Neva og Svartehavet via Don. Langs elven er det anlagt flere store vannkraftverk med tilhørende store kunstige innsjøer og sluseanlegg.
Geografi.
Volga er den lengste elva i Europa. Det tilhører det lukkede bassenget til Det kaspiske hav. Fra kilden 225 moh i Valdajhøydene nordvest for Moskva renner Volga østover forbi Sterzjsjøen, Tver, Dubna, Rybinsk, Jaroslavl, Nizjnij Novgorod og Kazan. Derfra svinger den sørover, renner forbi Uljanovsk, Toljatti, Samara, Saratov og Volgograd, før den renner ut i Det kaspiske hav i nærheten av Astrakhan 28 meter under havnivå. På sitt mest strategiske punkt svinger den mot elva Don («den store svingen"). Volgograd, tidligere Stalingrad, som ligger der. a>, på tvers av Volga, var tidligere den lengste i Europa
Volga har mange sideelver, de viktigste av disse er Kama, Oka, Vetluga og Sura. Volga og dens sideelver danner Volga-vassdraget, som renner gjennom et område på ca 1,35 millioner kvadratkilometer i de mest befolkede delene av Russland. Volgadeltaet har en lengde på ca 160 kilometer og inkluderer så mange som 500 kanaler og mindre elver. Det er den største elvemunningen i Europa og det er det eneste stedet i Russland hvor pelikaner, flamingoer og lotusrot kan bli funnet. Volga fryser langs det meste av elveløpet i tre måneder hvert år.
Volga drenerer det meste av det vestlige Russland. De mange store reservoareren bidrar til vanning og elektrisitetsproduksjon. Den fruktbare elvedalen gir store mengder hvete, og har også stor mineralrikdom. En betydelig petroleumsvirksomhet har senter i Volgadalen. Andre ressurser inkluderer naturgass, salt og pottaske. Volgadeltaet og det nærliggende Kaspihavet gir utmerkede fiskeplasser. Astrakhan, på deltaet, er et sentrum i kaviarbransjen. Høye nivåer av kjemisk forurensning har rammet elven og dens leveområder.
Navigasjon.
Med tanke på navigasjon ble Volga utvidet ved bygging av store demninger som en del av Josef Stalins industrialiseringsprosjekter, og er fortsatt i dag av stor betydning for shipping og transport i innlandet i Russland. Alle demningene i elven er utstyrt med store (doble) sluser slik at fartøy med betydelige dimensjoner kan reise oppover fra Kaspihavet og nesten helt opp til kilden av elva.
Forbindelser med elven Don og Svartehavet er mulig gjennom Volga-Donkanalen. Forbindelser med innsjøer i Nord (Ladoga, Onega), Sankt Petersburg og Østersjøen er mulig gjennom Volga-Østersjøkanalen, og en forbindelse med Moskva har blitt realisert gjennom Moskvakanalen som kobler sammen Volga og Moskvaelven.
Denne infrastrukturen har blitt designet for relativt store skip (slusedimensjonene er 290 x 30 meter på Volga, litt mindre på noen av de andre elvene og kanalene), og den spenner over mange tusen kilometer. En rekke tidligere statlige, nå for det meste privatiserte, selskaper opererer passasjer-og lasteskip på elva, Volgotanker, med over 200 petroleumstankere, er en av dem.
Fra den siste delen av sovjettiden og fram til moderne tid har korn og olje vært blant de største eksportlastene transportert på Volga. Inntil nylig ble tilgang til de russiske vannveiene bare gitt til utenlandske fartøy i et svært begrenset omfang. Den økende kontakten mellom EU og Russland har ført til nye retningslinjer med hensyn til adgang til russiske innlandsvannveier. Det forventes at fartøy fra andre nasjoner vil bli tillatt på russiske elver snart.


Ole Asbjørn Ness.
Ole Asbjørn Ness (født 1974 på Romsås i Oslo) er en norsk forfatter. Ness er utdannet siviløkonom fra NHH, og har dessuten studert filosofi i tillegg til forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø. Han har yrkeserfaring som råvaremegler, stuer, journalist, redaksjonssjef, IT-gründer og kraftanalytiker. Han debuterte i 2004 med romanen "Det er natt", som han mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for. I 2011 ble han nominert til Ibsenprisen for teaterstykket FlavaLaden som gikk på Radioteatret 5. september 2010.


Trude Marstein.
Trude Marstein (født 18. april 1973 i Tønsberg) er en norsk forfatter og oversetter. Marstein har fullført forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø, og har i tillegg grunnfag i pedagogikk, psykologi og litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun debuterte i 1998 med prosatekstsamlingen "Sterk sult, plutselig kvalme", som hun mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for.
Hun er søsteren til redaksjonssjef Kari Marstein.


Eddie the Head.
Eddie på «Somewhere Back in Time World Tour» 2008
Eddie, hvis fulle navn er Eddie the Head el. Edward the Head («hodet Eddie», direkte oversatt) er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens maskot. Figuren går igjen på de ofte voldelige albumomslagene, og han er alltid til stede på bandets konserter. Eddie har også opptrådt i sitt eget dataspill, "Ed Hunter".
Bakgrunn.
Den originale Eddie var egentlig bare en maske. Du kan se såvidt se det på bilder fra det første albumet, i tillegg til på singelen «Running Free»; det er ansiktet rett ved siden av bandets logo. Masken var koblet til en pumpe som pumpet ut alle slags former for flytende væske, og den siklet på Doug Sampson eller Clive Burr, eller hvem det nå var som satt ved slagverket.
Eddies fulle navnet er som sagt "Eddie the Head" ("Edward T.H." på albumomslaget til "Live After Death"), og opprinnelsen er en gammel vits;
Masken fikk etter hvert navnet «Eddie», og da de hadde signert for EMI fikk de Derek Riggs til å tegne plateomslagene. Det første omslaget var for singelen «Running Free», og man kan se at zombien i bakgrunnen mangler en arm. Bandet likte denne zombien så godt at de gav ham navnet Eddie.


Sanhuangwudi.
Sanhuangwudi (kinesisk: 三皇五帝, pinyin: "Sānhuáng wǔdì", Wade-Giles: "San-huang wu-ti") forslagsvis fra 2.500 til 2.205 f.Kr.) er en legendarisk epoke i tidlig kinesisk historie. I blandingsforholdet mellom legende og historisitet er det legendariske klart i dominerende. Epoken ligger forut for Xia-dynastiet, som også har legendariske trekk.
San huang.
De tre første skal ha vært gudekeisere, en slags halvguder, som ved hjelp av magiske evner bedret sine undersåtters kår. De levde alle sammen til meget høy alder.
De tre tilskrives forskjellige identiteter i forskjellige kinesiske tekster.
"Yundou shu"s og "Yuanming bao"s forklaringer.
"Fuxi" og "Nüwa" et guddommelig ektepar (hhv. mann og hustru) som ble foreldre til hele menneskeheten etter en ødeleggende flom. "Shennong" er den guddom som oppfant jordbruket og den første som benyttet urter i medisinsk øyemed.
"Shangshu dazhuan"s og "Baihu tongyi"s variant.
"Shangshu dazhuan" og "Baihu tongyi" erstatter "Nüwa" med "Suiren", som oppfant ilden.
"Diwang shiji"s variant.
"Diwang shiji" erstatter "Nüwa" med "Den gule keiser", stamfar til alle kinesere.
Wu di.
De fem konger var legendariske og moralsk fullkomne vismenn og konger.
"Sima Qian"s forklaring.
"Yao" og "Shun" er også kjent som "de to keisere", som sammen med "Yu", grunnleggeren av Xia-dynastiet, ble betraktet som forbilledlige som herskere og i sitt moralske levned av Konfucius' disipler senere i kinesisk historie.
"Shangshu xu"s og "Diwang shiji"s varianter.
"Shangshu xu" og "Diwang shiji" erstatter "Den gule keiser" med "Shaohao".
Ordet "Huangdi" (keiser).
Kinas første historiske keiser var Qin Shi Huang, og det var han som skapte det nye ordet for keiser "(huangdi)" ved å kombinere titlene "den opphøyede, guddommelige" "(huang)" og "vise konge" "(di)".


Gladstad.
Gladstad er et tettsted og administrasjonssenteret i Vega kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på øya Vega.
Her ligger blant annet Vega Bygdemuseum og Vega kirke.


Kapp Finisterre.
Kapp Finisterre, (på spansk "Cabo Finisterre", direkte oversatt "Kapp landende") er en bergfast halvøy i Nordvest-Spania.
Ved Kapp Finisterre vant Storbritannia et sjøslag mot Frankrike i 1747 under den østerrikske forsettelseskrigen; og i 1805 nok en gang under Napoleonskrigene.
Kapp Finisterre har en viss betydning i norsk moderne historie under av unionen med Sverige da norske skip som seilet sør for Kapp Finisterre måtte seile under unionsflagget som var i bruk 1818–44 inntil 11. april 1838. Først etter denne datoen kunne det norske flagget brukes på alle hav. Bakgrunnen var at Sverige hadde betalt beskyttelse mot sjørøverne i Nord-Afrika. Fra 1844 ble sildesalaten innført.
Tidligere var Kapp Finisterre også navnet på et sjøområde i britisk værmelding for sjøfolk, men området ble i 2002 omdøpt "FitzRoy" for ikke å bli forvekslet med det spanske området med samme navn, som overlevde.


Xia-dynastiet.
Xia-dynastiet ((kinesisk: 夏朝; pinyin: "Xià Cháo"; Wade–Giles: "Hsia-Ch'ao"; ca. 2033–1562 f.Kr.) er det første dynasti beskrevet i kinesiske historieskrifter, som gir fortegnelser over 17 konger gjennom 14 generasjoner. Den epoke som beskrives i Sanhuangwudi-legendene går forut for Xia-dynastiet, og den epoke som følger etter Xia-dynastiet kalles Shang-dynastiet.
Andre tidsavgrensninger.
Andre forskerretninger foretrekker andre avgrensninger, som 2205–1766 f.Kr.; 2183–1751 f.Kr.; eller 1994–1524 f.Kr.
Yinxi-utgravningenes betydning.
Før utgravningene av de tidlige bronsealderfeltene ved Yinxi "(Yin-gravene)" nær Anyang i Henan-provinsen mellom 1928 og 1937, var det vanskelig å skifte mellom myte og realitet hva angikk Xia-dynastiets historiske eksistens. Men etter disse utgravningene ble historisiteten bestyrket. Fornyede utgravninger i samme område på 1960- og 1970-tallet avdekket mer: bosettinger, bronseredskaper og gravkamre som ytterligere bekreftet at det hadde eksistert en sivilisasjon på de steder som de gamle kinesiske tekstene hadde avgitt. Det minste man kan si er at Xia-periodene markerer en overgangssivilisasjon mellom de sen-neolittiske kulturer og de typiske kinesiske bysivilisasjoner som kjennes fra Shang-dynastiets tid.
Territorium.
Følger man beskrivelsene fra gamle tekster, utstrakk Xia-området seg i øst omtrent til der de tre moderne provinsene Henan, Hebei og Shandong møtes, i sør ned til Hubei, i vest til den sørlige delen av Henan og i nord til Hebei. Det var konsentrert om Huang He-flodens midtre løp, og strakk seg tidvis helt sør til Yangtze. Hovedsetet skiftet stadig, men utgravningsfeltet Yangxi ved Anyang må ha vært av særlig betydning.
Teknologi.
På Xia-tiden ble det allerede drevet et intensivt landbruk. Ifølge sagnene ble det allerede brygget alkoholholdige drikker. For å øke produktiviteten i landsbruket ble de første kalendrene utviklet. Man drev også med kvegdrift, og skal ha lagt særlig vekt på oppdrett av hester. Det var antagelig allerede en differensiering av håndverksyrkene med tanke på leire- og bronsebearbeidelse.
Samfunn.
Antagelig dreide det seg om fellesskap av forskjellige stammer under ledelse av et kongehus.
Historie.
Xia-dynastiet ble et arvekongedømme, som ble sagt å nedstamme fra den legendariske gule keisers tid. Deretter dominerte en familie eller klan den tidlige sivilisasjonen. Det ble utviklet et regjeringsapparat og et rettsvesen. De første kinesiske rettsregler oppstod. I den marxistiske historieskrivning som fremdeles dominerer i Folkerepublikken Kina betraktes Xia-dynastiet som et slavesamfunn.
Dokumenter fra yngre tid gir et riss av Xia-tidens begivenheter som nok blander historisitet med sagn. Ifølge disse tekstene ble Xia-dynastiet grunnlagt av kong Yu den Store. Før hans tid ble ikke kongeverdigheten overlevert dynastisk. Den nye konge ble nominert av den gamle, og deretter approbert av stammefolkene. Yu hadde vunnet den gamle kong Shuns og stammenes gunst ved sin innsats mot elven Huang Hes oversvømmelser. Men etter Yus død lot imidlertid hans sønn Qi seg utrope til konge, og tilsidesatte dermed det gamle anbefalelsessystemet. Dette ble møtt med motstand fra stammene, men Qǐ slo den ned med militærmakt. Deretter sammenkalte han sammen høvdingene for å få dem til å bekrefte hans nye dynastiske system.
Etter Qis død ble hans sønn Tài Kāng konge. Men ettersom Tài Kāng levde et utsvevende liv og forsømte statens anliggender, gjorde hans fem brødre ham rangen stridig. Tilslutt klarte broren Zhòng Kāng vinne kongstittelen for seg. (Noen kilder vil at Zhòng Kāng var en av Tài Kāngs sønner.) Men broderfeiden hadde svekket huset Xia, slik at en opprører kunne tilrive seg makten fra Zhòng Kāngs sønn Xiāng. Det var først Xiāngs sønn, Shǎo Kāng, som klarte å slå ned opprøret og gjenopprette dynastiet. Shǎo Kāngs sønn, Zhù, klarte å styrke dynastiet.
Mot slutten, fra kong Kǒng Jiǎs dager, ble dynastiet igjen svekket som følge av indre splid. Den siste Xia-kongen, Jié, beskrives som særlig brutal og korrupt. Men dermed tapte han også folkets og stammenes lojalitet, slik at Tāng, høvdingen for Shang-stammen i øst, klarte å gjennomføre et opprør som tok slutt på Xia-dynastiet. Ennå i dag forbinder kineserne navnet "Jié" med maktmisbruk og tyranni.


Fysikalsk medisin og rehabilitering.
Fysikalsk medisin omfatter diagnostikk og behandling av sykdommer, skader og funksjonssvikt i bevegelsesapparatet.
"Målgruppe:" Degenerative lidelser i skjelettet og belastnings- og skaderelaterte bløtdelslidelser.
Spesialisert rehabilitering omfatter diagnostikk og vurdering av funksjon og funksjonsutfall, samt gjennomføring og evaluering av målrettede tiltak. Spesialisten skal lede det tverrfaglige team.
"Målgruppe:" Funksjonshemming på grunn av medfødte tilstander, ervervede lidelser i det sentrale og perifere nervesystem, det kardiovaskulære system, multitraumatiserte og sammensatte svikt-tilstander av somatisk og psykososial art.


Clive Burr.
Clive Burr (født 8. mars 1957 i East Ham i London i England) er en engelsk trommeslager, mest kjent som en av de første trommeslagerene i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Han var bandets trommeslager på deres tre første album (om man ser bort fra demoen "The Soundhouse Tapes"), "Iron Maiden", "Killers" og "The Number of the Beast". Han ble erstattet av Iron Maidens nåværende trommeslager, Nicko McBrain, i desember 1982 på grunn av personlige problemer og en hektisk turnéplan, til tross for at han nettopp hadde blitt kåret som verdens tredje beste trommeslager av "Kerrang!".
Burr har senere fått diagnosen multippel sklerose, og kostnadene forbundet med behandlingen av sykdommen påførte ham en stor gjeld. På grunn av dette arrangerte Iron Maiden en rekke konserter hvor inntektene gikk til Burr, og de var med på å opprette "Clive Burr MS Trust Fund" for å hjelpe ham ytterligere med hans økonomiske problemer.
Diskografi.
Med Stratus (tidligere Clive Burr's Escape)


Slaget ved Krefeld.
Slaget ved Krefeld (også kalt slaget ved Créfeld, etter det franske stedsnavnet) ble utkjempet mellom Hannover og Frankrike den 23. juni 1758, under syvårskrigen.
I slaget lyktes Ferdinand von Braunschweig i å drive en fransk styrke tilbake over Rhinen. Sammen med seieren i slaget ved Rheinberg lettet dette presset mot Fredrik II av Preussen i vest, slik at han kunne fokusere på øst hvor krigslykken var dårligere.
Krefeld
Krefeld
Krefeld


Norsk organisasjon for studiet av utenomjordisk intelligens.
Norsk organisasjon for studiet av utenomjordisk intelligens (NETI) er en norsk forening som arbeider for informasjon rundt fenomenet uidentifiserte flygende objekt.
Eksterne lenker.
Utenomjordisk


Myre.
Myre er et fiskevær, et tettsted og administrasjonssenteret i Øksnes kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på nordvestsida av Langøya, øst for Prestfjorden i Vesterålen.
Stedet.
Stedet har fiskerihavn, fiskeoppdrett og verkstedindustri. Myre har også videregående skole. Det er en filial av Sortland videregående skole, og tilbyr VG1 studiespesialisering, VG1 hotell og matfag, VG1 helse og sosial, VG2 matfag.
Myre har veiforbindelse med riksvei 821 mot Sortland. Det er også vei fra Myre til Alsvåg, Stø og Nyksund. Det er hurtigbåtforbindelse fra Myre til Skogsøya og de andre øyene i Øksnes Vestbygd.
På Myre utgis lokalavisa Øksnesavisa, som kommer ut en gang i uka.
Myre er hjemsted for idrettslagene IL Morild (fotball) og Øksil (volleyball).
Myre er også hjemhavn for en fiskeflåte bestående av alt fra sjarker og opp til store trålere.


Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch.
Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch (egentlig Llanfairpwllgwyngyll, forkortes Lllanfair PG eller Llanfairpwll) er en landsby i Anglesey, Wales. Navnet betyr "St. Marias kirke i senkningen ved den hvite hasselen nær en sterk virvelstrøm og St. Tysilios kirke nær den røde hulen". Navnet ble konstruert i 1860-årene i forbindelse med åpningen av jernbanestasjonen, for at man skulle få Storbritannias lengste stasjonsnavn og dermed sette stedet på kartet. Det er Storbritannias lengste stedsnavn, og det tredje lengste i verden.
Landsbyen er et populært turistmål, og det er spesielt vanlig å la seg avbilde foran stasjonsskiltet og å kjøpe «pass» som er stemplet i en lokal butikk.
Forsøk på å ta fra stedet tittelen for lengste stedsnavn har vært forsøkt, blant annet med Gorsafawddacha'idraigodanheddogleddollônpenrhynareurdraethceredigion og Llanhyfryddawelllehynafolybarcudprindanfygythiadtrienusyrhafnauole, men ingen av disse har blitt offisielt anerkjent.


Slaget ved Zorndorf.
Slaget ved Zorndorf ble utkjempet mellom Preussen og Russland 25. august 1758, under syvårskrigen.
Slagstedet var ved landsbyen Zorndorf i Preussen, nå Sarbinowo i Polen.
Fredrik II av Preussen måtte slå til raskt for å forhindre at de russiske og østerrikske styrkene skulle møtes i et felles framstøt mot Berlin. Han manøvrerte seg derfor bak de russiske styrkene mens de beleiret Küstrin øst for Berlin. Tidlig om morgenen 25. august oppdaget russiske kosakker at de prøyssiske styrkene befant seg bak byen Zorndorf etter å ha marsjert rundt den russiske høyre flanken.
Dette var første gang at Fredrik selv møtte russiske styrker under sjuårskrigen, og dette skulle bli et av de aller blodigste slagene.
Russerne led betraktelig større tap enn prøysserne, men hadde også større styrker i utgangspunktet. Det kom derfor ikke til noen avgjørelse i slaget, og begge styrker trakk seg tilbake. Resultatet for krigens gang var at prøysserne fikk et pusterom, samtidig som de måtte akseptere at det sto fiendtlige styrker inne på deres territorium.


Sarbinowo.
Sarbinowo (tysk Zorndorf) er en landsby i Lubusz voivodskap, Polen.
Den er kjent som åstedet for slaget ved Zorndorf, som ble utkjempet mellom prøyssiske og russiske styrker den 25. august 1758, under syvårskrigen.


Finlandssvensker.
Områder hvor den finlandssvenske befolkningen bor
Finlandssvenske er en betegnelse på personer som tilhører den svenskspråklige minoriteten i Finland som snakker finlandssvensk. Denne minoriteten utgjør i overkant av 5 % av befolkningen.
Begrepet bruker bare om de som er født og oppvokst i Finland, slik at personer som har flyttet til Finland fra Sverige ikke regnes som finlandssvensker, selv om de fleste av dem er registrert som svenskspråklige i den offisielle statistikken.
Den finlandssvenske befolkningen har svært lange røtter, men det er ikke klart hvor langt tilbake. Det er arkeologiske funn tilbake fra jernalderen, og det er dokumentert innflytting i stor skala fra Sverige til Finland på 11- og 1200-tallet.
På 1700-tallet var den finlandssvenske andelen av befolkningen på rundt 20 %, men da var ikke de finskspråklige landskapene Karelen med Kexholms län og det østre Nyland regnet med, da dette var avslått til Russland. Andelen har siden denne tiden sunket jevnt. Da Storfyrstedømmet Finland ble etablert, var Karelen igjen en del av Finland, og den finlandssvenske andelen sank da til 14,6 %.
Den nasjonalromantiske bølgen utover på 1800-tallet ble støttet av de russiske makthaverne, som en motvekt mot Sveriges innflytelse i landet. Denne bevegelsen førte til krav om at landet skulle ha finsk som administrasjonsspråk, da det ble talt av rundt 90 % av befolkningen. I denne nasjonale bølgen var det flere kjente og innflytelsesrike finlandssvenske familier som gikk over til å snakke og bruke finsk som språk. Mange tok dessuten finskspråklige navn (se for eksempel Juho Kusti Paasikivi). Andre finlandssvensker så dette som begynnelsen på en russifisering av landet, og lanserte slagordet «Svenska i dag – finska i morgon – ryska i övermorgon».
Den finsksinnede ledelsen valgte strategien med å arbeide for at Finland skulle være en enspråklig nasjonalstat, men svensk med status som minoritetsspråk. Slik ville en søke å unngå splittelse innen Finland og slik stå sterkere mot den russiske innflytelsen. Slik var den finske og svenske siden enige om målet, men ikke om strategien. Den finske språkstriden var sterk helt fram til andre verdenskrig, særlig innen den finske eliten.
Med til bildet hører at befolkningen på landsbygda, både finlandssvensker og finskspråklige, i stor grad levde i enspråklige omgivelser og miljøer, men den svenskspråklige og finskspråklige arbeiderbefolkningen levde side om side, i Helsingfors hadde eksempelvis den finske slangen «stadin slangi»tatt opp i seg en rekke svenske ord.
Urbaniseringen og industrialiseringen utover på slutten av 1800-tallet gjorde at språkblandingen ble stadig større, i hvert fall i byene.
En viktig årsak til at den finlandssvenske befolkningen har blitt så mye mindre i siste halvdel av 1900-tallet skyldes at denne gruppen har vært overrepresentert i den finske utvandringen til Sverige. Det er beregnet til at 30-50 % av den finske innvandringen til Sverige var av finlandssvensker. Disse tallene er imidlertid usikre, siden de svenske myndighetene, i motsetning til de finske, ikke har registrert språktilhørighet.
Fordeling.
De aller fleste (97,2 %) av de svensktalende i Finland bor i landskapene Nyland, Egentliga Finland, Österbotten, Mellersta Österbotten samt Åland, se nedenstående tabell. Innbyggerne på Åland regner seg imidlertid ikke som finlandssvensker, men som ålendinger. Svensk er eneste offisielle språk på Åland. I det øvrige Finland er de svensktalende bare i flertall i Österbotten (kyststripen rundt Vasa). Landskapet med størst antall svensktalende er Nyland med hovedstaden Helsingfors.


Maskot.
En maskot er en figur som brukes for å representere en gruppe som deler samme identitet, for eksempel et idrettslag, universitet, firma eller en organisasjon. Maskoten skal hovedsakelig symbolisere positive egenskaper eller særegenheter ved gruppen den representerer. Som regel – men langt fra alltid – er maskoten et dyr eller en menneskefigur. Sportsarrangementer som Verdensmesterskap, Europamesterskap og De olympiske leker har ofte egne offisielle maskoter.


Georg IV av Storbritannia.
Georg IV August Fredrik (engelsk "George Augustus Frederick", tysk "Georg IV. August Friedrich" (født 12. august 1762, død 26. juni 1830) var prinsregent 1811–1820, og konge av Storbritannia og Irland og Hannover fra 1820 til 1830. Georg IV var medlem av det tyske fyrstehuset Hannover.
Han var sønn av Georg III av Storbritannia, Irland og Hannover og Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz. Han var deres eldste sønn og styrte som prinsregent mens faren var syk.
Han giftet seg med enken Maria Anne Fitzherbert i desember 1785. Siden hun var katolikk, kunne ikke ekteskapet godkjennes etter loven. Han giftet seg igjen i 1795 med sin kusine Caroline av Braunschweig. De likte ikke hverandre, og levde atskilt med noen få dagers unntak. Det fortelles at første gang han så sin tilkommende, ba han om en brandy – og da han fikk sett nærmere på henne, tilføyde han: «Make it double!» Men det fortelles en liknende historie om Henrik VIII sin reaksjon da han så sin fjerde kone, Anna av Kleve første gang, så det er usikkert hvor historisk denne anekdoten er. Da bryllupet stod, var George blitt så ustø på bena at han måtte støttes opp til alteret, og bruden hevdet at det siste hun så til ham bryllupsnatten, var at han satt og sov inne i peisen på soverommet. Der satt han fremdeles og sov da hun stod opp neste morgen.
Til tross for dette fikk de datteren Charlotte Augusta av Storbritannia i 1796. Datteren døde i 1817, og Georg IV stod uten arvinger. Caroline ble stengt ute fra kroningen i 1821, noe som ble sett på som en stor skandale. Hun hadde da levd et omflakkende liv på kontinentet, men møtte opp ved Westminster Abbey ved kroningsseremonien, der hun fikk gå fra dør til dør og slå forgjeves på dem til knokene var blodige. Kort etter døde hun.
Da Georg IV døde i 1830, ble han etterfulgt av sin yngre bror Vilhelm.


Stephanie McMahon.
Stephanie Marie McMahon-Levesque (født 20. september 1976 i Hartford, Connecticut) er mest kjent som kommentator og fribryter i World Wrestling Entertainment. Hun er datter av WWE-formann Vince McMahon og Linda McMahon, søsteren til Shane McMahon og gift med fribryteren Triple H.
World Wrestling Entertainment.
Stephanie McMahon opptrådte for første gang på skjermen tidlig i tenårene som en del av en «Rowdy» Roddy Piper vignett. Hun ble for alvor en del av TV-programmene tidlig i 1999 da hun ble involvert i den programmerte konflikten mellom hennes foreldre Linda og Vince McMahon. Linda og Stephanie tok parti med Vince sin største nemesis Stone Cold Steve Austin og Vince svarte med på få Undertaker til å kidnappe Stephanie. Undertaker forsøkte å gifte seg med Stephanie i ringen, men Stephanie ble reddet av Steve Austin.
Stephanie innledet et forhold til wrestleren Test, noe som ledet frem til en heftig feide mellom Test og hennes bror Shane som mente at Test ikke var bra nok for Stephanie. Etter at Test vant over Shane i en «love her or leave her» kamp på SummerSlam 1999 endret Shane sitt syn og gjorde sitt beste for at Stephanie og Test skulle få hverandre. Paret ble etterhvert forlovet, men deres opprinnelige bryllup måtte utsettes etter at British Bulldog ved et uhell påførte Stephanie en hjernerystelse og påfølgende hukommelsestap ved å kaste en søppelkasse på henne. Det utsatte bryllupet ble forstyrret av Triple H som viste en video der han allerede hadde giftet seg med Stephanie etter å ha dopet henne ned og tatt henne med til Las Vegas. Stephaine hatet Triple H i begynnelsen, men tok etterhvert hans side. Stephanie og Triple H har nå fått et barn.
McMahon, Stephanie
McMahon, Stephanie
McMahon, Stephanie


San Juan (provins i Argentina).
San Juan er en ørkenprovins vest i Argentina ved foten av Andesfjellene. Naboprovinser er La Rioja, San Luis og Mendoza. I vest ligger Chile. San Juan har en befolkning på 620 000 (2001) og dekker et areal på 89,651 km².
Hovedstaden heter San Juan og har om lag 300 000 innbyggere. Det er ingen andre byer i provinsen, men noen mindre fjellbygder. Noen av dem er meget fruktbare og det dyrkes blant annet epler i Calingasta og Barreal. Lenger ute i ørkenen finnes «Valle de Luna» eller månedalen på norsk. Dett er et ørkenområde med flere spesielle steinformasjoner og er etterhvert blitt en betydelig turistattraksjon. I tillegg er dette et av de minst forurensede områdene på kloden og himmelen er utrolig klar. Flere nasjoner har etablert romobservatorier her.
Tulúmdalen i vestre-sentrale del av delstaten, 20-100 km vest for provinshovedstaden San Juan, er etterhvert betydelig utbygd med vannkraft – ialt nesten 1.100 MW av de totalt 1.500 MW provinsen produserer.


Final Fantasy Tactics Advance.
"Final Fantasy Tactics Advance" er det første spillet i "Final Fantasy-serien" som ble gitt ut til Game Boy Advance. Spillet er "ikke" en oppfølger til PlayStation-spillet "Final Fantasy Tactics".
Handling.
Hovedpesonen er den unge gutten Marche Radiju, som lever et ganske trist liv. Marche sin far jobber alltid, og er aldri hjemme. Moren er sliten og stresset og Marche må hele tiden hjelpe til med å stelle den funksjonshemmede broren Doned som sitter i rullestol. Marche har vanskelig for å få venner og det hele blir ikke bedre av at de nettopp har flyttet til den snødekte lille landsbyen St. Ivalice. Allerede første dag på skolen blir det en skikkelig snøballkamp med ham (han blir plaget siden han er den nye gutten), klassens lys, den tøffe jenta Ritz Malheur, og klassens svekling, den lille, stille gutten Mewt Randell mot hele resten av klassen (som hovedsakelig består av bøller, selvfølgelig). Til slutt må læreren gripe inn for å hindre at Mewt blir en levende snømann. Etter kampen blir de tre venner, og Mewt foreslår at de skal kikke på en bok han har kjøpt. Det er en gammel, rar bok, og de skjønner ikke hva som står der. Mewt dagdrømmer, og begynner å ønske at hele verden var som et "Final Fantasy"-spill (starten foregår i «virkeligheten»).


Håndball-EM for menn.
Håndball-EM arrangeres av European Handball Federation (EHF) og har vært arrangert annethvert år siden 1994.


Håndball-EM 2004 for menn.
Håndball-EM 2004 for menn var det sjette europamesterskapet i håndball for menn, og ble arrangert i januar-februar 2004 i Slovenia.


Zhou-dynastiet.
Zhou-dynastiet (kinesisk: 周朝, "Zhōu Cháo") fulgte etter Shang-dynastiet og ble etterfulgt av Qin-dynastiet i Kina. Zhou-dynastiet varte lengre enn noe annet kinesisk dynasti.
Tidsmessig avgrensning og inndelinger innen perioden.
Det østlige (senere) Zhou-dynastiets utstrekning.
Zhou-dynastiet inndeles i et "vestlig dynasti" med hovedstad i Hao (ifølge flere forskere identisk med Zongzhou) (ca 1122/1045-771 f.Kr.), og i et "østlig dynasti" med hovedstad i Chengzhou (nå Luoyang) (770-256 f.Kr.). Delelinjen er et angrep av barbarer i 771 f.Kr; de drepte kong Youwang og plyndret hovedstaden.
En vanlig tradisjonell finere inndeling av det østlige (senere) Zhou bygger på eksistensen av rettsannalene for hertugdømmet Lu for årene 722-481. Disse annalene gikk under navnet "«Vår- og høstannalene»", og derav kommer uttrykket Vår- og høstannalenes tid for perioden 770-476 f.Kr..
Den etterfølgende tid er gått inn i historien som De stridende rikers tid og dekker årene 476-221 f.Kr., altså litt lenger enn selve Zhou-dynastiet.
Frem til 841 f.Kr. er dateringen av begivenheter uklar. Kinesiske historiografer bruker 841 f.Kr. som det første år av den årlige fortløpende tidsregning for kinesisk historie, på grunnlag av Sima Qians historieverk "Shiji".
Historie.
Ifølge kinesisk historisk tradisjon fortrengte Zhou-dynastiet Yin-herskerne fra Shang-eraen og legitimerte sitt herredømme ved å vise til det himmelske mandat. Dette mandat gikk ut på at herskeren var «himmelens sønn» og at han således hersket ved guddommelig rett. Dersom han ble styrtet, var det et tegn på at han hadde tapt sitt himmelske mandat. Dette kunne bare skje dersom herskeren hadde vist seg å være en så dårlig hersker at han mistet Himmelens gunst.
Det var i denne tradisjon at man forklarte at Zhang-herskernes guddommelige stamfar, "Tian-Huang-Shangdi", måtte rangere høyere enn Shang-herskernes, som var "Shangdi". Slik forsvarte og rettferdiggjorde denne læren Xia- og Shangdynastienes undergang, og underbygde Zhou-herskernes rettmessighet.
Zhou-dynastiet var grunnlagt av "Ji"-slekten og hadde sin første hovedstad i Hao. De delte språk og kultur med Shang (Yin), og de tidlige Zhou-herskerne utvidet gradvis denne kulturen ved erobringer og kolonisering slik at den kom til å dominere det meste av det klassiske Kina nord for Chang Jiang (Yangtzefloden).
Ji-familien klarte lenge å ha fast kontroll med sitt rike. Men i 771 f.Kr., etter at kong You hadde skiftet ut sin dronning med konkubinen Baosi, ble hovedstaden plyndret av barbarer og en styrke kommandert av faren til den forsmådde dronning, som var den mektige grevinnen av Shen. Dronningens sønn Ji Yijiu ble utropt til ny konge av adelsherrene fra statene Zheng, Lu, Qin og grevinnen av Shen. Hovedstaden ble i 722 f.Kr. flyttet østover til i nærheten av Luoyang i det som i dag er provinsen Henan.
vestlige Zhou.
Kniv- og spademynter fra Zhou- og Xin-dynastiene.
Den siste Yin-kongen, Zhouxin (1154–1122 f.Kr.), var en tyrann. Han mistet mange tilhengere og måtte beskjeftige seg med Huai-barbarene, noe Zhou-fyrsten Wen og deretter hans etterfølger Wu Wang visste å utnytte til invasjon av Henan. I slaget ved Muye tapte Zhouxin for Wu Wang (regjeringstid 1122-1117 f.Kr.) og ble brent i sitt palass.
Zhou-herredømmet var imidlertid ikke sikret med det. En rekke barbarstammer underkastet seg (I-barbarene i øst, Man-barbarene i sør, og Lü-barbarene i vest). Zongzhou/Hao i Weidalen (i dagens Shaanxi-provins) ble hovedstad. Tallrike arvinger ble innsatt som lensherrer – og gjorde opprør ved første og beste anledning. Den nye Zhou-kongen Cheng Wang (regjeringstid 1115-1078 f.Kr.) klarte imidlertid ved hjelp fra regenten Dan (hans onkel) og hans sønn Bo-kin å seire til slutt.
Det var under Cheng Wang at de første kobbermynter skal ha blitt innført. Mu Wang (1001-946 f.Kr.) innførte en ny strafferett som åpnet for at folk kunne løskjøpe seg fra legemlig straff (og dermed bidra til statskassen). Mu Wang gikk løs på Quanrong- (dvs. hunde-)barbarene i nordvest og skal ha klart å trenge helt frem til Tarimbekkenet. På denne tiden ekspanderte og koloniserte Zhou-dynastiet i alle retninger.
Li Wang (878-827 f.Kr.) var en tyrann som ble jaget bort fra hovedstaden av et folkelig opprør. Hans sønn og etterfølger Xuan Wang (827-782 f.Kr.) ble kåret til konge i eksil, og måtte kjempe mot Yanyunbarbarene, som muligens var et rytterfolk. (De fleste barbarer kjempet den gang fremdeles til fots. Mot slutten av sitt liv ble han mannevond og lastefull, og hans sønn og etterfølger Youwang (781-771 f.Kr.) fulgte i sin fars fotspor til de grader at han tapte enhver oppslutning om sitt styre i hele Zhou-riket. Quanrongbarbarene angrep da Zhong-veldets kjerneområder i dagens Shaanxi, kong Youwang ble drept og hovedstaden plyndret.
østlige Zhou.
En hær satt sammen av lensherrene klarte snart å fordrive barbarene. Den nye kongen, Ping Wang (770-719 f.Kr.) la så hovedstaden til Chengzhou ved Luoyang (provinsen Henan) for å kunne sikre seg bedre mot angrep. Fyrsten av Qin hadde dekket kongens retrett, og fikk som takk det gamle Zhou-kjerneområdet i len av Ping Wang. Dermed ble samtidig grunnlaget lagt for det senere Qin-dynastiet.
a> – merk at transkripsjonen av kinesiske navn er en annen enn i artikkelen.
Den første delen av den senere Zhou-dynastiet går under navnet Vår- og høstannalenes tid. Epokenavnet kommer fra "Vår- og høstannalene", en historiekrønike for perioden som ble ført i pennen av filosofen Konfucius.
I denne epoken makten desentralisert; det gamle lensriket mer og mer fra hverandre. De mektigere lensherrene begynte å ta til seg rettigheter som tidligere hadde tilkommet zhou-kongene, og de lå stadig i feider mot hverandre. Tiden var preget av vekslende allianser, forræderi, snikmord og borgerkriger. Perioder med sedelig forfall avløste hverandre, og barbarenes angrep tok ikke slutt. Det var en urolig tid med stadig større og mindre kriger, og omkring 170 mindre stater ble annektert av de større. Adelsstandens gradvise sammenbrudd førte med seg at lesekunsten bredte om seg. Og som stadig flere kunne lese, fremmet det tankens frihet og de tekniske landevinninger.
Zhou-kongen Huan Wang (719-696 f.Kr.) forsøkte å gjenopprette den kongelige myndighet over lensherrene, men ble beseiret og såret. Dermed utnyttet de viktigere lensherrene anledningen til å tilta seg tittelen "Wang" (dvs. konge) selv. En av dem var hertugen av Chu i 704 f.Kh. I den påfølgende tid var det først og fremst slike hertuger og selvutnevnte konger som skulle prege Zhang-perioden; for eksempel kong Huan av Qi i Shandong (regjerte 685-643 f.Kr.), Wen av Jin i Shaanxi (regjerte 636-626 f.Kr.).
a> – merk at transkripsjonen av kinesiske navn er enn annen enn i artikkelen.
Vår- og høstannalenes tid ble avløst av det historikerne kaller De stridende staters tid. Navnet er avledet av tittelen til et viktig historieverk om denne perioden, ""De stridende staters strategier"" (Zhànguócè), kompilert i den senere del av det vestlige Han-dynasti.
Under denne epoken fortrengte våpen av jern de tidligere bronsevåpen. Områder som "Shu" (omtrent det moderne Sichuan) og "Yue" (moderne Zhejiang) ble også inkludert i den kinesiske kultursfære på denne tiden. Flere av statene bygde lange murer for å beskytte seg mot de nomadiske stammer i nord, eller fra nabostater.
De stridende staters tid kom etter noen generasjoner med relativ fred og harmoni. Men denne fredsperioden var bare en forberedelse på det blodbad som skulle følge. De fire mektigste statene var alle sammen plaget av indre maktkamper. Seks ledende landbesittende familier førte krig mot hverandre i staten Jin. Chenfamilien drev på og utryddet politiske fiender i Qi. Herskernes legitimitet ble ofte utfordret i Qin og Chu av andre medlemmer av kongefamilien, og det raste dermed borgerkriger der. Alle statene ble infisert av slike maktkamper, og blodbadet skulle bare fortsette i den påfølgende tid. De stridende staters tid brøt ut i 403 f.Kr. da de gjenværende tre ledende familier i Jin – Zhao, Wei og Han – delte staten mellom selv; det maktesløse Zhou-hoffet måtte bare anerkjenne deres myndighet.
Det stadig mer maktesløse østlige Zhou-dynastiet måtte i 256 f.Kr. vike plassen for det fremadstormende Qin-dynastiet, som i 221 f.Kr. også maktet å bringe De stridende rikers tid til sin avslutning.
Statsmessige og økonomiske forhold og filosofiske retninger.
Riket var på et tidspunkt inndelt i ni provinser og ca. 1700 len. Lensherrene tilhørte et hierarki med fem rangklasser, og det fantes en hoffordning med kongelige visitasjonsreiser og en diplomatisk protokoll for omgangen mellom kongen og hans lensherrer. Statsforfantningen ble dirigert av tre storhertuger og seks ministre.
Lensherrenes makt var knyttet til det antall stridsvogner som var i deres besittelse, deres religiøse privilegier (offer, danser, hymner), deres tradisjoners alder, deres nærhet til kongehuset, og naturligvis deres rikdom. Bronsefat tjente forfedrekulten; inskripsjonene på dem opplyste om den angjeldende families rang. Alt i alt kan man si at det var et komplekst system av kulthierarkier og riter som var avgjørende for statens koherens.
Det var etablert systemer for beskatning, arbeidstjeneste (tre av ti dager) og krigstjeneste.
Lovene var nedtegnet på bronse, men man hadde ikke noe stort apparat embedsfolk engasjert i rettspleien. Man nøyde seg for det meste med å statuere eksempler.
På filosofiens område hadde man i denne epoken Lao Tse, Konfutse, Mengzi, Mo Zi og, helt mot slutten, Han Feizi. Også Sun Zi, som kanskje må kunne betraktes som krigsfilosof, stammer fra denne tiden. Særlig i Vår- og høstannalenes tid og i De stridende rikers tid blomstret filosofien, noe som langt på vei skyldtes de behov som de vanskelige tilstander som de stadige samfunnskonfliktene skapte. Omvandrende vismenn og rådgivere (Konfutse hadde 72 betydningsfulle disipler) forsøkte å få delstatene til å organisere seg på mer effektivt vis, og befeste den indre fred.
Den som satte mest varige spor etter seg, var Konfutse. Sikre historiske fakta om Konfutse er få, men sannsynligvis var han en yngre samtidig av taoismens grunnlegger Lao-tse. Etter tradisjonen ble han født i Qufu i den kinesiske staten Lu i en adelig familie, som da nylig hadde flyttet fra Song. Da han var tre år døde faren, og han vokste opp under meget fattige kår med sin mor. Moren døde i tenåringstiden hans. Som dermed påvirket hans liv.
Helt mot slutten av Zhou-dynastiet gjorde den filosofiske skoleretning "legalismen" seg gjeldende, og ble nærmest enerådende i løpet av 300-tallet f.Kr. ble legalismen nærmest enerådende. Dens filosofi ble gjort gjeldende av den seirende stat under De stridende staters tid, Qin, og ble den statsbærende under det kortlivede Qin-dynastiet (221-207 f.Kr.).
Den strammere organiseringen av hertugdømmene førte på 300- og 200-tallet til et økonomisk oppsving og til tekniske nyvinninger. Jordbruket ble intensivert, man tok i bruk gjødsel, støpte verktøy av jern og ble i stand til å lage bedre utstyr for trekkdyrene silk at de ikke fikk press på luftrøret og dermed ble mer effektive. Videre begynte man å skjelne mellom flere forskjellige typer jordsmonn og tilpasset beplantningen etter det, og man fikk bedre vanningssystemer som fungerte også over større flater.
Dermed vokste også befolkningstallet kraftig. Også krigskunsten utviklet seg og var ikke lenger preget av adelens ritualiserte privileg til å sette inn enorme bondehærer på de mest samvittighetsløse måter.


Håndball-EM 2002 for menn.
Håndball-EM 2002 for menn var det femte europamesterskapet i håndball for menn, og ble arrangert i januar-februar 2002 i Sverige.


Håndball-EM 2000 for menn.
Håndball-EM 2000 for menn var det fjerde europamesterskapet i håndball for menn, og ble arrangert 21. – 30. januar 2000 i Zagreb i Kroatia.


Qin-dynastiet.
Qin-dynastiet (kinesisk: 秦朝 pinyin: "Qín Cháo"; Wade–Giles: "Ch'in Ch'ao"; 221 – 207 f.Kr.) fulgte etter Zhou-dynastiet og ble etterfulgt av Han-dynastiet i Kina.
Ordet "Qin" er et av flere mulige utgangspunkt for det vestlige landsbetegnelsen "Kina".
Den sentrale skikkelsen under dette dynastiet var herskeren Qín Shǐ Huángdì (秦始皇帝, 259-210 f.Kr.). Han var Qin-rikets fjerde hersker, og kronet seg selv til Kinas første keiser i 221 f.Kr. og var den første som forente det meste av Kina til ett rike. Han innførte den legalistiske lære og begynte raskt med arbeidet med å knytte sammen de murene som de forskjellige statene hadde bygget opp som forsvarsverk mot hverandre på en slik måte at man skulle få et mest mulig sammenhengende mur til beskyttelse mot folkeslagene i nord. Det er denne muren som etter en rekke utbygninger i dag er kjent som den store kinesiske mur. Det var også Shi Huangdi som fikk laget terracottahæren som ble satt til å «bevokte» hans grav ved Xianyang.
Opptrykk av "Historikerens" annaler over den første Qin-keiseren. Östasiatiska Museet, Stockholm.
Qin-dynastiets ideologiske ledetråd var det filosofiske systemet legalismen, som med innbitt glød forsøkte å utrydde de andre ledende filosofiske systemer. Under en bokbrenningsaksjon i 213 f.Kr. søkte man å brenne alle skrifter som tilhørte andre filosofiske tradisjoner, deriblant alle bøker som var knyttet til konfucianismen. Mange filosofer som hang ved andre læresystemer enn legalismen, ble oppsport og tatt livet av. Mye gikk utvilsomt tapt, men ettertiden klarte likevel å rekonstruere fra bortgjemte bøker og fragmenter en ny og vel temmelig fyldestgjørende konfuciansk «kanon».
En omfattende standardisering fant sted under Qing-dynastiet, av blant annet skrifttegn, mynt, rom-, lengde- og vektmål. I tre store militære kampanjer satte Qin i gang en kraftig ekspansjon sørover og riket omfattet ved dynastiets slutt det meste av dagens østre Kina.
Etter Shi Huangdis plutselige død i september 210 under en inspeksjonreise øst i riket gikk Qin-riket raskt mot sitt sammenbrudd. Hans etterfølger, sønnen Er Shi, som kom til makten etter intriger og blodsutgytelser, ble i 207 tvunget til selvmord. Men arvtageren klarte aldri å etablere noe sikkert grep om makten, som nå gled over i rivalenes hender. Qin-dynastiet ble avløst av det langt solidere Han-dynastiet samme år.
Qin-dynastiet etterlot seg en sentralisert og byråkratisk stat som skulle videreføres av de påfølgende dynastier.
Under det påfølgende dynasti ble imidlertid nettopp konfucianismen rekonstruert og delvis gitt en ny innretning, og det ble den som skulle dominere de neste drøyt to tusen år av kinesisk historie. Legalismen gikk under, skjønt elementer fra legalismen kunne gjøre seg sterkt gjeldende av og til også senere.
Kinas samling under den første keiser markerer startpunktet for det keiserlige Kina, en periode som skulle vare frem til Qing-dynastiets endelige sammenbrudd i 1912.


Håndball-EM 1998 for menn.
Håndball-EM 1998 for menn var det tredje europamesterskapet i håndball for menn, og ble arrangert i Italia i mai-juni 1998.


Radikale Sosialister.
Radikale Sosialister er et parti som bygger sitt program på samme grunnsyn som kommunismen. Medlemmene av "Åsnes kommunistiske arbeiderlag" meldte seg ut av Norges Kommunistiske Parti (NKP) mot en stemme 15. desember 2004. Hovedgrunnen er at de mente at ledelsen i NKP ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tida. Andre grunner er uenighet om rovdyrpolitikken og det religiøse synspunktet.
De to NKP-representantene i kommunestyret i Åsnes meldte også overgang. Partiet fikk ny tillit ved kommunestyrevalget i 2007, da Tore Karlstad og Emil Rundberget ble valgt inn som partiets representanter i kommunestyret. Karlstad ble partioets eneste representant etter kommunestyrevalget i 2011.
Partileder er Tore Karlstad. Partimedlem Bjørn Frang var sterkt deltagende i Christine Kohts program Koht i kommunen, som handlet om valgkampen i Åsnes i 2003.
Åsnes kommunistiske arbeiderlag var i sin tid det mest aktive lokallaget til NKP, og hadde ved utmeldelsen to av partiets tre folkevalgte.


Håndball-EM 1996 for menn.
Håndball-EM 1996 for menn var det andre europamesterskapet i håndball for menn, og ble arrangert i Spania i mai-juni 1996.


Håndball-EM 1994 for menn.
Håndball-EM 1994 for menn var det første europamesterskapet i håndball for menn, og ble arrangert mellom 3. og 12. juni i Portugal. Kampene ble spilt i Porto og Almada.


Yes.
Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire og Peter Banks. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene "Fragile", utgitt i 1971, og "Close to the Edge" fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over. Per 2012 består bandet av vokalist Jon Davison, bassist Chris Squire, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og trommeslager Alan White.
Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men er igjen et høyst aktivt band. Bandet (inkludert tidligere vokalist Benoît David samt medvirkning fra Oliver Wakeman) ga ut et nytt album, "Fly from Here", sommeren 2011. Bandet var på turné i Nord-Amerika i juli og august 2011, og var på en Europa-turné i november og desember 2011.
Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire har deltatt på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Howe, White og Rick Wakeman.
Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 40 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.
1968–1970.
Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetning å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget "Yes" fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.
Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet "Yes" i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.
Oppfølgeren "Time and a Word" i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.
Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon») og Chris Squire sparket ut Peter Banks før "Time and a Word" ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe.
Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til "Time and a Word", men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig i følge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.
Lydtekniker på "Time and a Word" var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.
1971–1972.
Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, "The Yes Album" i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. "The Yes Album" ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.
Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.
Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, "Fragile" fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.
Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet "Close to the Edge", en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». "Close to the Edge" regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».
En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.
Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet "Yessongs" som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.
1973–1976.
Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet "Tales from Topographic Oceans" fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».
Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.
Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ. Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.
Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet "Sabbath Bloody Sabbath" med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av "Tales from Topocraphic Oceans". I tillegg hadde han med albumet "The Six Wives of Henry VIII" innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i "Tales From Topographic Oceans", og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert. Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-års dag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig "Journey to the Centre of the Earth" fra 1974 og "The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table" fra 1975.
Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig "Relayer" fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.
Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.
Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 1974–1975 ("Relayer-turneen") og i 1976 ("Solo Album-turneen"), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.
Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.
1977–1979.
Dette materialet ble til albumet "Going for the One", som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til første plass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard.
Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene.
Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet. Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste. Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.
Albumet "Tormato" fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter "Going for the One". Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.
Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt "Golden Age" eller "Paris-innspillingene". Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter, gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.
Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen ' og på ny-utgivelsen av "Tormato" fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet "Going for the One", noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.
Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.
1980–1981.
Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes.
Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet "Drama" i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene.
Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet.
Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet. I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox».
1982–1987.
I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.
Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale "Drama"-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.
Resultatet forelå i 1983 som albumet "90125". Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental. Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, ', sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.
Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.
Denne besetningen utga også albumet "Big Generator" i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som ansees av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerene av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».
Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.
1988–1995.
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet "Yes"), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etterhvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet "Anderson Bruford Wakeman Howe" i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet "Going for the One", men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.
I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete "Dialogue", men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.
Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt "Union". På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den». Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California». Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.
Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt "Talk". Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.
Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – i følge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.
1996–2001.
Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, "Keys to Ascension" i 1996 og "Keys to Ascension 2" i 1997.
Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som "Keystudio". Disse platene viser et band som koser seg på scenen, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av "Know", som var det foreslåtte navnet på albumet. Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes.
Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» "Open Your Eyes" i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet "The Ladder" i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til dataspillet "Homeworld".
Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «"Masterworks"»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet "Magnification" viste et Yes i god form. Den etterfølgende "Yessymphonic"-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen.
Turn of the Century 2002–2008.
Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettundersøkelse om de mest populære Yes-sangene ble «South Side of the Sky» spilt på konsertene, litt overraskende ettersom den sjelden ble spilt selv under den originale "Fragile"-turneen.
11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyltes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær.
Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White har alle gitt uttrykk for at de ønsker å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson har vært i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt "White", ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn.
Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra "White", der de skulle framføre sanger fra "Drama" ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn. Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH.
Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin. På hvilken måte eller om de har tenkt å presentere dette for publikum, vites ennå ikke. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes.
In the Present-turneen – 2008.
For å markere sitt 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «"Close to the Edge and Back"». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. I følge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.
Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til "Magnification", har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.
Turneen "In the Present" begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal. Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes». Konsertalbumet "In the Present – Live from Lyon" ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011.
Nye medlemmer og turneer 2009–2010.
Benoît David under konsert med Yes
Oliver Wakeman under konsert med Yes
Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst. Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned.
I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009. Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «"Yes with very special guest Asia"» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i.
Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «"Have Guitar Will Travel"». Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009.
Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet.
Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desember på Sentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, "«Yes on Tour Europe Fall 2009»", var ikke Asia med på.
Turneen «"Yes On Tour: US Winter 2010"» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over. Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «"Yes On Tour: US Summer 2010"» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen.
Fly from Here 2011–.
4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn. 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records.
31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist. Downes var også medlem under "Drama"-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes. Albumet "Fly from Here" ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, "Magnification".
Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011. Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst. David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.
Psykedelisk rock.
På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", "Magical Mystery Tour", "The White Album" og "Abbey Road" nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, "Yes", var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett.
Progressiv rock.
Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette.
Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet "Close to the Edge".
Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace».
Rock og pop.
Med albumet "Going for the One" vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. "Tormato" og "Drama" er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock.
Yes' tekster.
Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken.
Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium».
Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO».
En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet "Tales from Topographic Oceans" og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I».
Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnam-krigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale».
Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring.
Plateomslag.
Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperene. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og
Yes benyttet fra "Fragile" til "Relayer" seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet.
På albumene "Going for the One" og "Tormato" lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med "Keys to Ascension" i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet "Anderson Bruford Wakeman Howe" fra 1989 laget av Dean.


Håndball-EM.
Håndball-EM for både kvinner og menn arrangeres av European Handball Federation (EHF) og er arrangert annethvert år siden 1994.


Håndball-EM 1994.
Dette var det første Håndball-EM for kvinner som ble arrangert.


Thure Erik Lund.
Thure Erik Lund (født 27. juni 1959 i Øst Modum i Modum) er en norsk forfatter og snekker. Han debuterte i 1992 med romanen "Tanger", som han mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for. Lund er samboer med forfatteren Cathrine Knudsen.
Thure Erik Lund har markert seg som en av de mest nyskapende og dristige norske prosaistene gjennom 1990-tallet. Bøkene hans viser en språklig lekenhet og driv som er svært sjelden, og blant mange har han blitt trukket frem som en av de viktigste nye forfatterne.
I de fleste av bøkene sine er Thure Erik Lund opptatt av hva språk og teknologi er i forhold til hva naturen er, samt hva mennesket egentlig er, som en del av naturen. Lunds hovedpersoner sliter ofte med grunnleggende eksistensielle kriser som tildekkes med joviale og påfallende hverdagskamuflasjoner. Hovedpersonene er stort sett einstøinger som har trukket seg tilbake fra det moderne samfunnet og driver med esoteriske forsøk i periferien av samfunnet.


Lierbyen.
Lierbyen er et tettsted og administrasjonssenteret i Lier kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Lierdalen.
Lierdalen ligger 30 minutters kjøring sydvest for Oslo, og 8 minutters kjøring nord for Drammen. Lierbyen ligger om lag midt i dalen, hvor også rådhuset og kommuneadministrasjonen befinner seg. Lierbyen har til tross for sin begrensede størrelse et stort antall matbutikker av diverse varianter.
Kjente personer fra Lierbyen.
Nord-øst for Lierbyen sentrum finner vi Ryengrenda, et kulturelt tyngdepunkt i Lier kommune.
Her bor forfatteren Gert Nygårdshaug som har skrevet flere bøker i flere sjangere, herunder barnebøker og krim. Krimhelten Frederik Drum har egen fanklubb og er kjent for sin interesse for mat og vin.
Syd for Lierbyen sentrum finner vi bedriften Gro Industrier.
Her produseres konsentrat fra eple, solbær og kirsebær samt syltetøytilsetninger til yougurt.
Bedriften holder til i lokalene til Lier Konservesfabrikk.
Ved den nedlagte Lier jernbanestasjon ble det i 1925 avduket en statue av Oberst Hans Christian Heg. Heg kjempet i den amerikanske borgerkrigen som leder for det 15. Wisconsin regiment. Hans far, Even Heg utvandret fra Lier i 1840.
Lier Janitsjar.
Lier Janitsjar er et voksenkorps som ble stiftet 23. oktober i 1931. Lier Janitsjar er et konsert- og underholdningskorps som arrangerer 4 – 6 konserter årlig. Korpset er svært aktive i å søke samarbeid med andre kulturelle krefter i bygda, for å vise amatørkulturens musikalske bredde. Korpset har hatt samarbeidsprosjekter med ulike kor, amatørteater, fotoklubb, kulturskole, ten sing, rock- og bluesband, dans/dramalinje ved den videregående skolen m.m.
Lier Kammerkor.
Lier Kammerkor ble stiftet høsten 1974 under navnet Tranby blandede kor. Initiativtaker var Anniken Bjaarstad. I 1979 ble navnet endret til Lier Kammerkor for på den måten å markere at vi er et lite kor som setter kvalitet i fokus. Koret har et bredt repertoar som spenner fra norsk folkemusikk og jazz til musikaler og kirkemusikk.
Korets dirigent, komponist, arrangør og musikalske leder har hele tiden vært Petter Bjaarstad.
Lier Kammerkor har de siste 10 årene satt opp og fremført 3 store forestillinger i Drammens teater. Den første "Det er berre livet" med musikk av Finn Ludt, ble framført i 1998 og kabareten "Drømmer i mørket", basert på norsk film- og scenemusikk gjennom 100 år, ble framført i 2001. I 2007 fremførte koret forestillingen "Evig din?" som solgte for 2 fulle hus i Drammens teater. Koret har for tiden 21 medlemmer og øver på Lierbyen skole.


Janick Gers.
Janick Gers i november 2006.
Janick Robert Gers (født 27. januar 1957 i England) er en av tre gitarister i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Han tok over etter Adrian Smith i 1990 som kom tilbake i 2000 og debuterte på albumet "No Prayer for the Dying", som ble utgitt samme år.
Han har tidligere vært førstegitarist i bandet White Spirit, før han ble med i den gamle Deep Purple-vokalisten Ian Gillans band, Gillan. Etter Gillan spilte han for flere forskjellige artister, deriblant Fish og Marillion, før han i 1990 spilte gitar på Iron Maidens vokalist Bruce Dickinsons første soloalbum, "Tattooed Millionaire". Det var mens han spilte inn dette albumet at han ble tilbudt jobben som arvtaker etter Adrian Smith.


Håndball-EM for kvinner.
Håndball-EM for kvinner eller "Europamesterskapet i håndball for kvinner" arrangeres av det europeiske håndballforbundet (EHF) og har vært arrangert annethvert år siden 1994.


Håndball-EM 2004 for kvinner.
Håndball-EM 2004 for kvinner (det sjette) ble arrangert mellom 9. desember og 19. desember 2004 i Ungarn. Arenaene var lokaliserte i Debrecen, Zalaegerszeg, Békéscsaba, Győr og Budapest.


Håndball-EM 2002 for kvinner.
Håndball-EM 2002 for kvinner (det femte) ble arrangert mellom 6. desember og 15. desember 2002 i Danmark. Arenaene var lokalisert i Farum, Helsinge og Århus.


Håndball-EM 2000 for kvinner.
Håndball-EM 2000 for kvinner (det fjerde) ble arrangert mellom 8. desember og 17. desember 2000 i Romania.
6. Norge


Jazz Evidence.
Jazz Evidence er jazzklubben på Kongsberg som har eksistert siden. Jazz Evidence arrangerte en jazz weekend på Kongsberg i 1964, som var starten på Kongsberg Jazzfestival.
Klubben er fortsatt aktiv, har jevnlig arrangementer på EnergiMølla, og er medlem av Norsk jazzforum.
Konserter.
JazzEvidence arrangerer konserter med stort sett norske eller skandinaviske artister en til tre ganger i måneden.
Konsertene avholdes på musikkhuset EnergiMølla.


Håndball-EM 1998 for kvinner.
Håndball-EM 1998 for kvinner (det tredje) ble arrangert mellom 11. desember og 20. desember 1998 i Nederland. Arenaene var lokalisert i Amsterdam og 's-Hertogenbosch.


Skarnes.
Skarnes er et tettsted og administrasjonssentret i Sør-Odal kommune i Hedmark. Skarnes er også et poststed med postnummer 2100 for postkasse og 2101 for postboks. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Skarnes stasjon er en jernbanestasjon på Skarnes anlagt langs Kongsvingerbanen i 1862, 138 meter over havet. Tettstedet består av tre deler; med det egentlige Skarnes på neset på østsiden av Glåma, Korsmo på vestsiden av elva og Tronbøl sør for Skarnes. Sjølve Skarnes inneholder det meste av den kommersielle virksomheten og servicefunksjonene for kommunen mens hovedmengden av innbyggerne i tettstedet bor på Tronbøl.
Skoler.
På Korsmo, på andre sida av brua for Skarnes, ligger barneskolen Korsmo skole, Sør-Odal ungdomsskole og Skarnes videregående skole. Ungdomsskolen er den eneste i kommunen. Alle skolene ligger sammen med Sør-Odal idrettshall på Korsmo-tunet. På Os, nordafor Skarnes, ligger folkehøgskolen Solbakken.
Idrett.
Det lokale idrettslaget heter Skarnes idrettslag, og har en fotballbane på Hornes, men ingen herrelag. Skarnes idrettslag har også en håndballgruppe, denne gruppen bestå av en del smålag, juniorlag for damer samt a-lag for kvinner og menn.
Næringssenter.
Skarnes har to kjøpesenter, Gartnerhallen med Rema 1000, Europris og Expert og Parken Kjøpesenter med Kiwi, Nille, Notabene, Catch, Parfymeriet, Apotek 1, Skarnes Ur, B-Young, legekontor, Kinarestaurant, Bakeriet og Sparebanken Hedmark. Skarnes har en gågate med butikker, hvor man finner Ukkestad.
Fritid.
Skarnes har et lekeland for barn. Sør-Odal idretts- og aktivitetspark (SIAP) er vannskiannlegget på Skarnes, hvor det blir avholdt mang en arrangementer blant annet konserter om sommeren osv. Der er det ypperlige muligheter for bading, volleyballspilling, andre sommeraktiviter samt aking og skihopping om vinteren.
Kommunikasjon.
Rådhuset på Skarnes sto ferdig i 2010.


Bjørge Lillelien.
Bjørge Lillelien (født 29. mars 1927, død 26. oktober 1987) var journalist og sportskommentator i Norsk Rikskringkasting fra 1957 til sin bortgang. Lillelien regnes som den fremste norske sportskommentatoren gjennom tidene.
Lillelien var den første programmedarbeideren i NRK Dagsnytt med sport som spesialfelt. Han refererte sitt første OL fra Squaw Valley i 1960. En av mesterne i dette OL, Håkon Brusveen, ble senere hans makker i mer enn 25 år.
Selv om Bjørge Lillelien kommenterte alle idretter, var det fotball, hopp og langrenn som var hans spesialiteter. Hans popularitet vises godt ved at det var vanlig at tv-seere skrudde ned lyden på fjernsynet og heller hørte Lilleliens radiokommentarer når han kommenterte for radio.
Han var far til tidligere leder for Petre og nå radiosjef i NRK Marius Lillelien. Bjørge Lillelien døde av kreft fire måneder etter sitt siste arbeidsoppdrag, som programleder i "Ta sjansen" i Holmenkollen.
Han ble legendarisk for sitt enorme engasjement i de stevnene han kommenterte. Da han døde, skrev VG over hele førstesiden: "Brølet har stilnet".
Sitater.
I 2002 kåret den britiske avisen The Observer dette utropet til den beste prestasjonen av en kommentator noensinne.


Peter Singer.
Peter Albert David Singer (født 6. juli 1946 i Melbourne) er en australsk moralfilosof av østerriksk-jødisk opprinnelse. Han regnes som utilitarist og er særlig kjent som en tilhenger av eutanasi. Singer er svært kontroversiell i mange miljøer. Han er professor ved Princeton-universitetet i USA.
Singer ble i 2012 utnevnt til følgesvenn ("Companion", AC) av Australiaordenen for sin innsats innen bioetikk og filosofi.


Ålen.
Ålen er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen var fra 1837 del av Holtaalen formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egen kommune med 1 487 innbyggere i 1855.
1. januar 1875 ble en del av Ålen overført til Røros. I 1937 skiftet Holtålen kommune navn til Haltdalen kommune.
1. januar 1972 ble Ålen kommune slått sammen med Haltdalen kommune. Med den nye kommunen gjenoppsto navnet Holtålen kommune. Ålen kommune hadde ved sammenslåingen 1 944 innbyggere.


Herman Kristoffersen.
Herman Kristoffersen (født 1947) er en norsk politiker (Ap). Han var ordfører i Tromsø fra 1999 til 2007.
Han er utdannet blikkenslager, og har arbeidet som feier før han ble ordfører. Før han ble Ap-medlem var han i en årrekke medlem av AKP(m-l), og var en av RVs mest kjente kommunestyrerepresentanter.


Haltdalen.
Haltdalen er navn på en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag. Haltdalen hadde opprinnelig navnet Holtaalen. Kommunen ble delt og Ålen skilt ut som egen kommune i 1855. Holtålen hadde fra starten som selvstendig kommune 809 innbyggere. Kommunen endret navn til Haltdalen i 1937.
I forbindelse med at Haltdalen ble slått sammen med Ålen kommune igjen 1. januar 1972, ble det tidligere navnet tatt i bruk på nytt. Haltdalen hadde ved sammenslåingen 778 innbyggere og Ålen 1 944. Den nye kommunen, Holtålen kommune, fikk dermed 2 722 innbyggere.
Haltdalen er også navnet på den øverste delen av Gauldalen, en av de lengste dalene i Norge.


Hymne til den russiske føderasjonen.
Hymne til den russiske føderasjon er Den russiske føderasjons nasjonalsang.


Joseph Smith.
Joseph Smith jr. (født 23. desember 1805 i Sharon, Vermont, død 27. juni 1844 i Carthage, Illinois) var en amerikansk religiøs leder. Han grunnla den kristne bevegelsen Siste Dagers Hellige, en tidlig dominerende gren innen mormonisme. I en alder av 24 år utga Smith "Mormons bok", og i løpet av de neste 14 årene tiltrakk han tusenvis av tilhengere, grunnla byer, bygde templer og etablerte en varig, religiøs kultur.
Joseph Smith ble født i Sharon i Vermont I USA og hadde i 1817 flyttet sammen med familien til det vestlige New York, i et område som gjentatte ganger hadde blitt gjenstand for religiøs påvirkning i løpet av den andre store vekkelsesbølgen. Smiths familie trodde på åpenbaringer og profetier, og deltok i lokale religiøse skikker som var utbredt blant sine samtidige. Ifølge Smith fikk han flere syner tidlig på 1820-tallet. I ett av disse førte engelen Moroni ham til en nedgravd bok i form av gullplater med inskripsjoner av en jødisk-kristen fortelling med handlingen lagt til oldtidens Amerika. I 1830 utgav han det han påsto var en engelsk oversettelse av disse platene, som "Mormons bok", og etablerte Kristi kirke, som en gjenopprettelse av den lære som ble ført av de første kristne. Kirkens medlemmer ble senere omtalt som De siste dagers hellige, hellige, eller mormoner.
I 1831 flyttet Smith og hans tilhengere vestover til Kirtland, Ohio, og de etablerte også en utpost i Independence, Missouri, hvor Smith planla å bygge en by med navnet Sion. I 1833 ble mormonerne forvist av nybyggere i Missouri, som var urolige med tanke på mormonsamfunnets raske vekst. Menigheten i Kirtland gikk i oppløsning i 1837, etter at noen av medlemmene holdte Smith ansvarlig for en bankkollaps. Smith reorganiserte de gjenværende medlemmene i det nordlige Missouri, men hans nærvær og politikk skapte spenning med nybyggere som ikke var tilsluttet bevegelsen. Etter en militær konflikt i 1838, De siste dagers hellige forvist fra delstaten, og Smith satt i fengsel. Smith ble gjenforent med sine tilhengere i Nauvoo, Illinois, hvor han fungerte som både en religiøs og politisk leder. I 1844 vakte Smith og bystyret i Nauvoo sinne hos ikke-mormonere ved å ødelegge en trykkpresse, etter at denne hadde vært brukt til å trykke et Nauvoo Expositor som var kritisk til Smiths makt, samt hans praktisering av polygami. Under de påfølgende urolighetene ble Smith fengslet i Carthage, Illinois, hvor han ble drept da en pøbelflokk stormet fengselsbygningen.
I løpet av sin levetid utgav Smith mange åpenbaringer og andre tekster som, av hans etterfølgere, blir betraktet som inspirerte. Hans lære inkluderer unike oppfatninger av Guds natur, kosmologi, familiestrukturer, politisk organisering, og religiøst fellesskap. Hans etterfølgere betrakter Smith som en profet, på lik linje som Moses og Elia, om ikke større. Det Smith hadde etterlatt seg, la grunnlaget for en rekke religiøse grupper innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen, hvorav de største er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og Kristi Samfunn.
Oppvekst.
Smith ble født til Joseph Smith, sr. og kona Lucy Mack Smith. Han vokste opp i en stor familie. Dog de var religiøse, bibellesende og bedende jordbruksfolk var de ikke tilsluttet noe bestemt trossamfunn for en lang stund. Smith sa han hadde affinitet for metodisme men ble aldri offentlig medlem, mens moren til tider var aktiv hos presbyterianerne. Faren var visst ikke særs aktiv i noe kirkesamfunn.
Religiøs aktivitet starter.
Joseph hevdet å ha fått åpenbaringer fra fjortenårsalderen av. Familien hadde blitt tvunget å flytte til Palmyra i nord-New York av jordbruksproblemer. Der, på grunn av religionsspørsmål i familien hans, og regionale religionsoppvekkelser i nord-New York (det er mulig at Smith hadde lest litt om Emmanuel Swedenborg i biblioteket i Palmyra), i våren 1820 leste han i Jakobs Brev (1:5) at man kunne spørre Gud. Da bega han seg til alvorlig bønn uti skogen på familiegården, og berettet at, etter han ble fridd fra et mørkt angrep, kom to Vesener av nøyaktig den samme ubeskrivelig herlighet og utseende ned i en lyssøyle til ham, at den første pekte til den andre, og sa “Dette er min elskede Sønn: Hør Ham!” Han fikk beskjed at alle kirker var på avveier, og at han ikke skulle slutte seg til noen av dem.
Smith hjalp faren i samarbeide med brødrene sine med å drive gården som var vellykket i nord-New York, og andre små jobber omkring (for eksempel, et kortvarig skattegraveri han lyktes å overbevise ansetteren var forgjeves, men det ble en varig forfølgelsessak for ham etterpå). Han tok til ekte Emma Hale. Han hadde lært nok i skolen til å lese og skrive passelig, og litt regning, men all hans senere lærdom ordnet han for seg selv.
Mormons boks opprinnelse.
Han berettet at han ble vist noen nedgravde gullplater med innskrifter på av engelen (Moroni) som hadde vært forfatteren av sammendraget av sitt folks historie tolv hundre år før, og gjemt det før hans bortgang. Smith ved mirakuløs hjelp av Gud (til å begynne med ved hjelp av de gamle seersteinene som het Urim og Tummim) tydet skriften (som kaltes “reformert egyptisk”, og det er mulig å ha vært et endret hieratisk eller demotisk skrift brukt til å skrive et slags hebraisk dialekt i boka, hvis hoved-historie begynner 600 F.Kr.). Dette ble til Mormons bok. Moroni, som hadde fullendt sin fars sammedragsarbeide, var sønn til Mormon, fra hvis personnavn kirkens binavn “mormonerne” kommer, og boken hevdes å være et annet vitne at Jesus er Kristus, Faderens Enbårne.
Boken finner omstridt vitenskapelig støtte, for hverken genetisk eller arkelologisk forskning støtter bokens påstander uvilkårlig, dog det er vanskelig å se hvordan det genetiske bidraget fra slik en liten innvandrende folkeflokk (tre familier) som inngiftet seg i en på forhånd tilstedeværende befolkning kunne etterlate seg mye spor i nåtidens folk. Boken hevder blant annet at det fantes stål, hester og elefanter på det amerikanske kontinent før europeernes ankomst. I tillegg ville en eventuell betydelig folkevandring fra Israel ha satt genetiske spor i dagens urbefolkning, men genetisk forskning i amerikansk urbefolkning viser hertil hovedsakelig asiatisk genmateriale. Det er godt mulig at ordet “stål,” slik det er tatt i bruk i Mormons Bok, ikke hentyder plent til jern med karbon, men heller bronse med hard kobber, som kjennes hos inka-indiarnene. Stål er godt bekreftet hos israelittene og andre midtøstens folk i jerntida før 600 f. Kr., men var et edelt og sjeldent metall, og fremstillingsmetoden kunne vel ha blitt glemt etter hvert hos Mormons Boks folk etter som de giftet seg inn i urbefolkningen. Hestebein fra før Kolumbus har faktisk blitt funnet i flere gravsteder fra vestens kontinenter. Det er godt kjent at det var både mammut og mastodon i oldtidens Amerika — dog lenge før Mormons Boks tid, men det er ikke umulig at sjeldne eksemplarer overlevde til den tid. Likevel er det også mange sagaer fra det vestlige kontinenters lands folk, og Oceanias, som passer flere av Mormons Boks. For eksempel, det er mange sagn blant amerikanske stammer om en “Stor, Hvit Gud” som kom ned til dem fra himmelen (Quetzalcoatl, Kukulcan, Viracocha, osv.), og lovde han ville komme igjen. Mormons Boks bok 3. Nefi beretter Kristi amerikanske visitt etter korsfestelse og oppstandelse, samt et sagn om et grusomt vulkanutbrudd, hvis fenomener Smith ville neppe aldri kjent noe til, men stemmer nøyaktig med det som skjer i svære utbrudd.
Det er flere semittiske spor i flere indianerspråk og stedsnavn, samt i flere templers arkitektur og i bokens litterære strukturer (kiasmus, f. eks.), som neppe var kjente i frontier-New York, heller ei til en ulærd landsgutt. Dog mange synes at Mormons Bok er mer et produkt av Joseph Smiths fantasi, og ikke en åpenbaring fra Gud. Joseph selv mente at folk burde lese den, sammenligne den med Bibelen og andre kilder, og bestemme selv.
Prestedømmene, dåp og kirkens gjenopprettelse.
Mens i gang med oversettelsen, ble han og en medarbeider (Oliver Cowdery) bekymret da de leste om dåp for syndenes forlatelse. De forsto at de hadde ikke kirkelig embete til å døpe, så bega seg i bønn til Gud om saken, og så fikk de visitt fra den gjenoppstandne døperen Johannes, som ordinerte dem til det gamle aroniske prestedømme han var den siste å holde, og hadde dette embete, og de døpte hverandre. Senere hevdes det at apostlene Petrus, Jakob, og Johannes tilførte dem det høyere (melkisedekske) prestedømme de hadde. Tre vitner fikk anskue gullplatene Mormons bok presentert av engelen Moroni selv, og åtte senere uten engelen til stede. Flere av disse vitner gikk fra mormonerbevegelsen, men ingen benektet denne opplevelsen. Moroni kom og hentet gullplatene igjen etter oversettelsen var fullendt.
Smith påsto også at han hadde blitt befalt å gjenopprette Kristi Kirke, som hadde forsvunnet fra jorden på grunn av frafall i de første århundrer etter apostlenes martyrium. Etter han fortalte andre om disse opplevelsene og befalet, ble han offer for megen forfølgelse og forakt.
Han stiftet Jesu Kristi Kirke i nord-New York i 1830, med åtte medlemmer (“av Siste-dagers Hellige” ble tilføyet navnet senere ved befal en åpenbaring, til å skille det fra den tidligere evangelie-utdelings kirke, som hadde forsvunnet).
Forfølgelsen øker, flytting til Kirtland, flere åndelige hendelser i tempelet.
Da Smith's lære om Gud og frelse sto mestedelen i strid med de ortodokse kristne trosbekennelsene han sa Gud selv hadde avvist, og fortolkningene hans truet de eksisterende trossystemene og syntes vanvittige til mange, økte forfølgelsen og forakt. Smith fikk befal fra Gud å flytte spebarnskirken fra nord-New York til Kirtland, Ohio.
Der, i sin fattigdom, bygde de et flott tempel hvori viste seg Jesus og åndelige og andre gjenoppstandne vesener — noen av som hadde vært profeter i forrige evangeliums-utedlinger, for å overføre åndelige "nøkler" til ham og kirken i forberedelse til Jesu Kristi annen tilkomst, som Smith hevdet ville komme umiddelbart, som så mange i mange daværende kirkesamfunn anventet (en ikke-mormon hadde spådd at det ville skje i 1844, for eksempel, etter grundig gransking av bibelske profetier — særlig Daniels bok).
Ved denne tid ble samlingsdoktrinet fremhevet, at alle som sluttet seg til trossystemet skulle flytte til hovedkvarteret hvor Smith var, da det troddes at Jesu annen tilkomst skulle skje straks.
Smith hadde fortrefflig lederskapsevner, og mange folk som var utilfreds med den strenge New England kirkegangen, og lengtet etter Sion (Kristi annen tilkomst og kongedømme) sluttet seg til ham i kirken.
Kirtland-bankens sammenbrudd.
Det var finansielle vansker i USA ved denne tid, og bankrott slo mange. Da de eksisterende finansielle enheter ikke anså mormonerne som kredittverdige, stiftet mormonerne en "anti-bank" i Kirtland som til å begynne med var støttet av Smith. Men spekulasjon økte, han tok tilbake sin støtte, og banken etterhvert gikk konkurs på grunn av spekulasjon. Mange mistet alt de hadde investert, og skyldte Smith for det. Det var et frafall, mange av dem ledere på høyt nivå i kirken, som ble til fanatiske fiender.
Ved denne tiden begynte kirken, i respons til åpenbaringer, å oppsette visse kommunale økonomiske strukturer som lignet mange andre amerikanske samfunners som eksperimenterte med sosialisme, men kirkens fremgangsmåte bevarte privat eiendom, og behandlet eiere som "forpaktere" av det Gud hadde skjenkt dem.
“Oversettelse” av Bibelen bringer mangegifte-doktrinen.
Smith også fortalte at han hadde fått befal å gjøre en ny "oversettelse" av Bibelen. Dette var ikke en oversettelse fra gamle språk, men en inspirert gjentydning av teksten ved den Hellige Ånds hjelp (slik med Mormons bok), hvori feil-oversatte skrifter skulle rettes, fradradde skrifter bli tilføyd på nytt, og dårlig-skrevne seksjoner forbedret. Mens i gang med oversettelsen av 1. Mosebok og 1. Kongebok, støtte Smith mot mangegifte hos noen av patriarkene som Abraham og Jakob, og hos kongene David og Salomo. Forundret på grunn av sin egen streng puritaner-etikk om at denne ekteskapskikken syntes å ha vært tillatt av Gud, bega Smith seg igjen til alvorlig bønn for forklaring. Han fikk beskjed at slik ekteskapspraksis var tillatt av Gud kun når befalt av Ham, og at Smith skulle stifte det i kirken for ham og en élite som det skulle bli åpenbart til ham. Smith nølte i mange år med å utføre budet, inntil en dagboksfører (Benjamin F. Johnson) skrev at en engel ble sendt ham med dradd sverd for å true ham til å lye.
Missouri-forfølgelsene.
Da mormonerne samlet i Kirtland, fikk Smith åpenbaring om et nytt samlingssted: Independence, Missouri. En åpenbaring røpte at Missouri var staten hvor Edens Hage hadde vært, og at byen Independence var stedet det Nye Jerusalems Sion skulle bygges, hvortil Kristus skulle komme i sin annen tilkomst etter Jerusalem i Palestina. Så, flere mormonere fikk beskjed at de skulle samle seg dit. Hovmod, grådighet, og skryt om at de skulle arve området viste seg blant dem, og de grove innvånerne som allerede var der hadde nøyaktig den samme reaksjon som andre til mormonernes bokstavlig tro til bibelen og ivrighet for Smith's samlingsdoktrin.
Men, ikke tilbakeholdne som de i New York og Ohio, forfølgelsene i Missouri ble grove. Flommen av mormon-innvandrere truet å gjøre dem til flertall, og derved til å kunne erobre politisk overmakt. Smith måtte prøve å føre diplomati på lang avstand, og til og med gikk en to-tusen-kilometers marsj med tilhengere for å "forløse Sion," uten særlig resultat: Mormonerne ble drevet til nord-Missouri, og etter hvert, i en bitter vinters kulde, til Quincy, Illinois.
Nauvoo-epoken.
Etter de snille folkene i Quincy hadde tatt imot, næret, og reddet de utstyrtede Missouri-mormonerne, fikk Smith kjøpt en mygg-infestert liten bykrok i Mississippi-elva som het Commerce, ga den det hebraisk-deriverte navnet Nauvoo (for “vakkert sted”), flyttet folket sitt dit (nesten alle i Kirtland også), og bygde en by som var en gang større enn Chicago. Smith var alltid ordfører, men ikke-mormonere var velkommne, og noen var også i bystyret. I motsetning til mange andre frontierbyer, Nauvoo ble til en fredelig og velstandig by.
Mormonere stiftet også småbyer omkring, men deres flittighet og suksess ble til misunnelse for mange av Illinois-folka, og så kom det igjen det samme uforsiktige, tåpelige skrytet om at mormonerne skulle arve alt; og igjen truet mormonerinnvandringen å sette dem i politisk flertall til å kontrollere politikken.
Tempelet og utvidede ordinanser.
I Nauvoo bygde de ett til tempel, og Smith fikk åpenbaringer som tilkjennega ham at det var mulig for levende å stå fortreder for døde i dåp. Derved begynte mormonernes bekjeftigelse med familie-historie. Det ble også nye ordinanser åpenbart i tempelet, samt at ektefeller kunne vies for all evighet (ikke bare til livets slutt), og at barn kunne “segles” til sine foreldre for å gjøre familien evig. Dette kunne gjøres for de døde, også. Også kom en innviklet ordinanse-serie hvori medlemmer fikk høyere lære om den jordlige tilværelses hensikt, forrige evangelie-utedelingers rekkefølge og særegenhet, osv. Mange av Smith's mest avanserte doktriner (som skaper sterkest strid med ortodokse kristne) ble offentliggjort i åpne møter i Nauvoo i samheng med dette, rett før han ble drept.
Var om at det ville gå ille for mormonerne i Illinois også, Smith begynte med å planlegge én til flytting til et nytt samlingssted — langt vekk til Rocky Mountain området, hvor mormonerne kunne leve sin religion uten forfølgelser.
Døden.
Smith synes dessverre ikke alltid å ha vært særlig innsiktsfull med hensyn til noen av hans nærmeste tilhengere, for flere av dem i Nauvoo-epoken hadde tatt til med ubegrenset ukysk omgang med kvinner i byen samtidig med at den da hemmelige, men strengt begrensede mangegifte-praksis gikk frem blant kirkens høyeste ledere. Noen av disse ledere var blant den forrig ukyske klasse, og Smith's forakt og kondemnasjon av deres ubegrenset syndig oppførsel, og etter hvert, deres bannlysning fra kirken, fikk disse rasende motstandere til å oppsette en kritiserende avis som hevdet ukysk oppførsel hos Smith og de andre gift til flere koner. Selv hadde Smith flere koner, noen av dem under 16 år, men ekteskap med unge tenåringsjenter var ikke uvanlig i frontier-Amerika.
I hva synes å ha vært en dristig, uforsiktig, og farlig gjerning, Smith (som var byens ordfører) befalte politiet å ødelegge avispressen fordi den hadde publisert disse artikler som var kritisk mot Smith. Eierene av pressen straks gikk sammen med Smith’s fiender i byen Warsaw sør fra Nauvoo, og andre, og fikk staten til å arrestere og hale Smith til county-setet Carthage for lansdforræderi-rettssak. Mens han var i fengsel, brøt en gjeng med tilgriste fjes seg inn og skjøt Smith og broren hans Hyrum i hjel.Før dette hadde smith sagt “jeg går som et lam til slakt,” og at da det var ham de ville avskaffe, hvis det skjedde ville det svekne forfølgelsen av resten av folket.
Innflytelse.
Smith hadde tusenvis av hengivne etterfølgere ved sin død i 1844, og millioner før det var gått ett århundre. Smiths rolle for De siste dagers hellige-bevegelsen er sammenlignbar med Muhammeds i tidlig islam. Han blir, av sine tilhengere, regnet som profet og apostel, på lik linje som Moses, Elia, Peter eller Paulus, og innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen framholdes han som den med størst betydning etter Jesus Kristus.
Både tidligere og nåværende medlemmer av trossamfunn innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen har skrevet en anseelig mengde avhandlinger som omhandler Smith. Mens mormonere har en tendends til å skjerme om sin profets omdømme, inkluderer de som har brutt med bevegelsen oftere en rettferdiggjøring av sin beslutning. Oppfatningene av Smith varierer fra å betrakte ham som en profet som har gjenopprettet den sanne lære, til en «from svindler» som trodde at han var kalt av Gud for å forkynne omvendelse, og som følte han kunne rettferdiggjøre oppdiktede åpenbaringer for å konvertere mennesker, til en begavet «myteskaper», som var et produkt av sine pietistiske omgivelser i det nordøstlige USA. Både mormonske og ikke-mormonske biografer er imidlertid enige om at Smith var en de mest innflytelsesrike, karismatiske og innovative personlighetene i amerikansk religionshistorie.
Smiths liv og lære vakte betydelig motstand. Enkelte aviser omtalte Smith som en svindler så tidlig som 1829, en betraktning som fortsatt deles av mange evangelikalske kristne. Smith ble to ganger fengslet som følge av anklager om forræderi, og han ble offer for en pøbelflokk som stormet fengselet hvor han satt. Etter at Smith ble drept 38 år gammel, mente medlemmer av bevegelsen Smith hadde lidd martyrdøden for å forsegle sitt tros vitnesbyrd. Smith selv hevdet ikke at han var ufeilbarlig; han betraktet seg selv med en uslepen diamant.
Blant de minnesmerker som er dedikert til Smith, kan nevnes Joseph Smith Memorial Building i Salt Lake City, the Joseph Smith Building, som ligger i universitetsområdet tilknyttet Brigham Young University, samt en granittobeliks som markerer stedet hvor Smith ble født.
Suksesjonskrise.
Smiths død førte til en suksesjonskrise. Smith hadde foreslått ulike måter for å velge sin etterfølger, men hadde aldri presisert hvilken av dem han foretrakk. Smiths bror Hyrum ville, dersom han hadde overlevd, vært den sterkeste kandidaten, etterfulgt av Josephs bror Samuel, som døde under mistenkelige omstendigheter en måned etter sine brødre. En annen av Josephs brødre, William, hadde meldt sitt kandidatur, men ble etterhvert ansett som uaktuell. Smiths to sønner, Joseph III og David, hadde også rett til stillingen, men Joseph III var for ung, og David var ennå ikke født. Rådet på femti hadde en i teorien rett til suksesjon etter Joseph, men dette var en hemmelig organisasjon. Enkelte av Smiths foreslåtte etterfølgere, som Oliver Cowdery og David Whitmer, hadde forlatt kirken.
De to sterkeste kandidatene til å etterfølge Smith, var Brigham Young, president i Rådet på tolv, og Sidney Rigdon, som var fremste gjenlevende medlem i Det første presidentskap. I en generalkonferanse 8. august 1844 valgte et flertall av kirkens medlemmer Young, som førte dem til Utahterritoriet som Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, et trossamfunn som skulle passere 14 millioner medlemmer i 2010. Mindre grupper innen bevegelsen fulgte Sidney Rigdon og James J. Strang, hvor sistnevnte hadde basert sin rett til å etterfølge Smith, på et forfalsket utnevnelsesbrev. Andre av bevegelsens medlemmer fulgte Lyman Wight og Alpheus Cutler.. Mange av bevegelsens medlemmer som befant seg i en av de mindre gruppene, de fleste i Smiths familie inkludert, slo seg sammen i 1860 under ledelse av Joseph Smith III, og formet det som i lengre enn et århundre var kjent som Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (nå kjent som Kristi Samfunn), som nå har omtrent 250 000 medlemmer. Per 2011 hadde antallet medlemmer av trossamfunn med opprinnelse i Joseph Smiths lære kommet opp i anslagsvis 14,5 millioner.
Familie og etterkommere.
Joseph Smith giftet seg i januar 1827 med Emma Hale. Sammen fikk de ni barn, hvorav fire døde før eller kort tid etter fødselen (Alvin, født i 1828, tvillingene Thaddeus and Louisa, 30. april 1831, og en dødfødt gutt, ikke navngitt, 26. desember 1842), samt en som døde fjorten måneder gammel (Don Carlos, født 13. juni 1840). Da tvillingene døde, adopterte Joseph og Emma ett tvillingpar, Julia og Joseph, hvis mor nylig hadde dødd under tvillingenes fødsel (Joseph døde av meslinger i 1832). Joseph og Emma hadde også fire sønner, som levde til voksen alder: Joseph Smith III (6. november 1832), tvillingene Frederick Granger Williams Smith (29. juni 1836) og Alexander Hale Smith (29. juni 1836), og David Hyrum Smith (17. november 1844, født etter Josephs død). Per 2011 har DNA-tester ikke kunne påvise at Smith hadde barn med andre kvinner enn Emma Smith.


Vik (Helgeland).
Vik er et tettsted og administrasjonssenteret i Sømna kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Lyngværfjorden.
Her ligger blant annet Sømna Bygdetun, Sømna kirke som ble bygget i 1876, barne- og ungdomsskolen Vik skole, idrettshall, hotell, butikker og et omsorgssenter.


Skulpturlandskap Nordland.
a>» på moloen i Bodø er et av verkene i Skulpturlandskapet
Skulpturlandskap Nordland er en utendørs samling av skulpturer i Nordland. Den ble etablert i perioden 1992–98. prosjektet har blitt videreført i 2009 pg 2010 og flere skulpturer er underplanlegging. Initiativtaker og leder av prosjektet var Kulturetaten i Nordland Fylkeskommune. I samarbeid med en rekke kommuner i fylket, bygget internasjonale kunstnere en skulptur i hver sin vertskommune. Da prosjektet ble avsluttet i sin første fase var det bygget skulpturer i 32 kommuner i Nordland samt én skulptur i Troms. I dag er samlingen på 35 skulpturer. Ansvaret for driften av samlingen er Nordland fylkeskommun, seksjon for kunst- og kulturformidling i samarbeid med de deltakende kommunene.
Komponistene Kari Beate Tandberg og Karsten Brustad laget verket «Skulpturlandskap Nordland – en musikalsk dialog.»
Prosjektets kurator er i dag Maaretta Jaukkuri.


Río Negro (provins).
Río Negro er en provins i Argentina og ligger i nordenden av Patagonia. Den grenser til naboprovinsene Chubut, Neuquén, Mendoza, La Pampa og Buenos Aires. I vest grenser provinsen til Chile. Río Negro har en befolkning på 552 822 (2001) og dekker et areal på 203 013 km^2.
Hovedstaden heter Viedma. Andre byer er San Carlos de Bariloche og El Bolson. Río Negros viktigste elv heter også Río Negro. Her arrangeres verdens lengste kajakk-regatta. I Río Negro finner man også nasjonalparken Nahuel Huapi.
Historie.
Flere indianske urbefolkningsgrupper bodde i området før spanske kolonisatører med blant annet Ferdinand Magellan rykket inn.
Den 27. juli 1955 fikk territoriet Río Negro status som provins.


Statens vegvesen.
Statens vegvesen er en norsk, statlig etat med ansvar for bygging og vedlikehold av riksveier og fylkesveier og tilsyn med kjøretøyer og trafikanter. Etaten består av Vegdirektoratet, 5 regionveikontorer (offisielt kalt "regionvegkontorer") og 30 distriktskontorer. Innen hvert distrikt ligger flere trafikkstasjoner (tidligere kalt "biltilsynsstasjoner"). Store utbyggingsprosjekter organiseres i egne enheter direkte underlagt regionveikontorene.
Etaten er underlagt Samferdselsdepartementet, men regionveikontorene er underlagt fylkeskommunene i spørsmål om fylkesveier.
Produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen ble i 2003 skilt ut i det statlige aksjeselskapet Mesta.
Hvert år arrangerer Staten vegvesen Vakre vegers pris. Statens vegvesen gir ut etatsavisen "Vegen og Vi".
Etaten drifter motorvogn- og førerkortregisteret Autosys og registreringssystemet Autoreg.
Historie.
Opprinnelig lå ansvaret for veier under juristene i Justisdepartementet, inntil Frederik Stang i 1846 opprettet en stilling som "veiassistent" under Indredepartementet. Målet var å få mer fagkunnskap, men uten å la ansvaret for veiene flyttes for langt vekk fra de politiske beslutningene i departementet.
Den første "veiassistenten" ble ingeniørkaptein H.K. Finne. De neste to tiårene ga en kraftig økning i statens bidrag til veiutbygging. Finne ble i 1852 etterfulgt av ingeniøroffiser Chr. W. Bergh i ett nytt veiingeniørkontor i Indredepartementet.
Et eget veidirektorat kom først i 1864, etter lang tids kamp fra ingeniørene. Chr. W. Berg ble der den første veidirektør.
Vegdirektoratet har siden vært plassert under Arbeidsdepartementet 1885–1944, Trafikkdepartementet 1944–1945 og Samferdselsdepartementet 1946–.


Åndenes hus.
Romanen "Åndenes hus" (originaltittel "La casa de los espiritus") fra 1982 er den chilenske forfatteren Isabel Allendes gjennombruddsroman.
Boken startet som et brev Isabel Allende skrev til sin dødssyke bestefar, men som videre utviklet seg, og som til slutt endte opp som bok. Bestefaren døde før boken ble gitt ut.
Romanens handling veksler mellom herregårdsroman, spøkelsesroman, kjærlighetsroman og politisk dokumentar. Den skildrer – gjennom en familie – chilensk historie fra 1900 frem til kuppet i 1973 og mordet på president Salvador Allende. Vi får oppleve en nasjons storhet og fall.
Filmatisering.
Romanen ble filmatisert i 1993 av regissør Bille August med den engelske tittelen "The House of the Spirits". På norsk har den tittelen "Åndenes hus". Rollene ble spilt av blant andre Glenn Close, Jeremy Irons, Meryl Streep og Winona Ryder.


Tatere.
Taterne, også kalt reisende, er en gren av romanifolket i Norge og Sverige og deler etnisk opphav med sigøynere. Uttrykket "tater" kan også brukes til å beskrive tilsvarende grupper i andre land, som f.eks. "Travelers" i Irland og "Jenniche" i Tyskland. Tater er i dag et omdiskutert begrep da flere grupper anser denne for betegnelsen å være nedlatende og diskriminerende for folkegruppen. Man kaller seg iblant for tater innad i folkegruppen på en måte som ikke er ondsinnet. Ordet "kan" ha sammenheng med at omstreifere hadde hester som transportmiddel og derved ble antatt å være tatarer, den tyrkiske folkegruppen som også figurerte i Russland. Også de reisende slekter som tidligere ble kalt "skøyere" eller "mjøltravere", har blitt referert til som tatere, selv om disse ikke nødvendigvis har noen forbindelse med andre grupper som kaltes tatere.
Terminologi.
Siden 1800-tallet har betegnelsen «tater» gjerne blitt brukt på Østlandet og i Trøndelag i nedsettende form om Romanisele/Sinti og andre folk med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne, som gjerne snakket gebrokkent norsk. På Sørlandet og i Telemark har også betegnelsen «fant» vært benyttet, som «splint» ble benyttet på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som «fark».
I Sverige benyttet man uttrykket «tattare» som også er negativt ladet akkurat som det norske ordet tater er for de etniske Romanisele/Sinti. Derfor velger man i Sverige å kalle taterne «resandefolket» og «resande/romer». I dag er det ensbetydende for både reisende og "sigøyner" og man kategoriseres på eget ønske som en eneste minoritet med undergrupper eller "stammer".
Tidligere ble også taterne kalt «Sigøynere» (på svensk «zigenare»). Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romanifolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøyner» overført til dem, mens en del av den gamle norske/svenske romani-stammen feilaktig blir omtalt som «tater». Når det var snakk om «sigøynere» før slutten av 1800-tallet, er det Romani/Sinti som omtales. I nyere historie brukes derimot betegnelsen ikke om tatere, men om den romani-gruppen som nå kalles sigøynere.
Selv brukte taterne andre betegnelser om seg selv, som f.eks. «romani/romano», «romanisæl», «vandriar», «dinglare» og «tavringar» eller – på norsk – «reisende» uten at de tilhørte de virkelige romanisel/sinti. Innad i gruppen brukes også uttrykket «tater». Mange av taterne selv ønsker at utenforstående kaller dem «de reisende». I nyere tid har taterne selv tatt til orde for å ta tilbake begrepet «tater» og forsøke å gi det en positiv betydning.
Befolkning.
Taterne i Norge og Sverige er den samme gruppen, og de samme slektene er representert på begge sider av grensen. Mens taterne bor spredt utover hele Sverige, har de norske taterslektene tradisjonelt hatt tilhold på Østlandet, i Trøndelag (hvor også Romanisel-Sinti folket har hovedområde) og deler av nordvestkysten. Langs kysten på Sørlandet og søndre del av Vestlandet fantes også andre reisende slekter, som tradisjonelt ikke ble betraktet som en del av romanifolket. I motsetning til taterne snakket de opprinnelig ikke romani, men språket rodi, og hadde ikke taternes romanikultur. Av taterne ble disse kalt meltravere, og av forskeren Eilert Sundt ble de kalt skøyere eller skøyerfolk.
I Norge er det trolig omkring 5000–10 000 mennesker med tater-identitet i dag, men om man skal ta med alle som er av taterslekt må tallet trolig tidobles. Romanisel-sinti gruppen teller ca.500-1000 på landsbasis og rom (sigøynerne) som bor i og nær Oslo ca. 4-500. I Sverige regner man med et antall på resande-romer (romanisel/sinti).
Taterne selv hevder ofte å kunne gjenkjenne hverandre på utseendemessige trekk, dialekt, klesstil, fremferd og andre særpreg.
Historie.
Romanifolket utvandret trolig fra det nordlige India for omkring 1000 år siden. De har et språklig opphav som har mye til felles med sanskrit (et dødt, men ikke utdødd indisk språk) og flere asiatiske og europeiske språk. Romanifolket kom til Europa på 1300-tallet. De tilhører den såkalte «første vandring»; dvs. den vestlige gren av romanifolket som – til forskjell fra Rom – ankom Vest-Europa på 1400- og 1500-tallet. Romanifolk-sinti (sigøynerne) kom tidlig til Skandinavia, de ble først registrert i Danmark i 1505, og deretter i Sverige i 1512 hvor de feilaktig ble antatt for å være tartarer, derav navnet tater/tattare. En annen gruppe bruker i dag dette navnet som egen betegnelse og er også anerkjent som nasjonal minoritet under dette navnet.
I flere romani-sinti-slekter (de som tidligere ble kalt zigenare) og taterslekter var mennene leiesoldater og var kjent for å ha deltatt i mange av de store krigene i Europa på 1600-tallet og 1700-tallet, herunder også den store nordiske krigen (1700–1721). Det var en egen garnison ved Vimmerby Regemente i Sverige som besto av utesluttende bare romanisoldater og det finnes sagn om at de var kongens elitesoldater.
Under taterbetegnelsen ble romani-sinti raskt stemplet som syndebukker og presset til å leve i utkanten av storsamfunnet. Opp gjennom århundrene var de stadig på flukt fra kirken og myndighetene, som begge stod for å undertrykke og forfølge dette folket. De var rettsløse, og kunne utsettes for halshugging og andre henrettelsesmetoder.
Nazismen definerte hele romanifolket som en mindreverdig rase. Bortsett fra jødefolket var de det eneste folket som – på rasemessig grunnlag – skulle utryddes fullstendig. Dette gjaldt selvsagt også de norske taterne, hvorav enkelte ble utsatt for arrestasjoner, internering i fengsler og anleggsarbeid i tyske festninger. Allerede i 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling å gjennomføre folkemord på de norske taterne. Andre verdenskrig sluttet før de rakk å sette planene i verk.
Behandling av tatere etter krigen i Norge.
På Regional- og kommunaldepartementets offisielle nettsider, skrev de i 2004: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for.»
I senere tid har det vært mye og berettiget fokus på den måten romanifolk og tatere har blitt behandlet på i Norge, og det har så langt blitt avdekket mange grusomme skjebner.
Selv om utallige romani eller tatere vokste opp uten å kjenne til sine egne familier og sin kultur, og andre frivillig lot seg assimilere inn i majoritetsbefolkningen, har allikevel hele romani- og taterslekter blitt bevart forholdsvis "urørt" av assimilasjon. De har beholdt romanifolkets og taternes kultur, særegne livsformer og språkene. Romanisel og tatere er i høyeste grad levende folk i Norge.
I 1994 begynte romanifolket i Norge å organisere seg og straks etter fulgte taterne. De ble tett fulgt av tilsvarende forsøk i Sverige, der romanifolket og taterne har blitt utsatt for en forfølgelse lik den de fikk gjennomgå i Norge. I 1997 ble taterne og romanifolket anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge, med en lang historisk og kulturell tilknytning til landet. Som en del av minoritetsgruppene ble også det mange tatere oppfatter som norske skøyerslekter medregnet. Den nasjonale minoriteten romanifolket/sinti ønsker ikke å bli forvekslet med tatere som igjen ikke ønsker å forveksles med romfolket/sigøynerne.
Påstander om tvangssterilisering.
Når det gjelder påstander om at tatere i Norge har blitt utsatt for massiv tvangssterilisering. så har forsking vist at det sannsynligvis ikke har forekommet.
Forsker Per Haave fremla høsten 2000 rapporten «Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis». Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse. De fleste mennesker som ble sterilisert ble det etter egen begjæring, eller med samtykke fra verge/kurator.
Haave konkluderer med at i alle fall frem til slutten av 1960-tallet, kan det sies at de søknader som ble fremstilt i liten grad kan sies å tilfredsstille det ideelle kravet til frivillighet. Selv om det i rapporten til Haave blir dokumentert tilfeller av tvangsbruk, har det ikke blitt dokumentert at tatere som gruppe ble rammet av en bevisst steriliseringspolitikk fra norske myndigheters side.
I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av taterslekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Taterkvinner som ble definert som «omstreiferkvinner» ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering mer eller mindre med tvang.
Haave mener at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer og at over 300 taterkvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene. Det totale antall steriliseringer som ble gjennomført etter steriliseringsloven av 1934 er i underkant av 44 000. Dette tallet dekker steriliseringene mellom 1934 og 1977. Ut av de med hjemmel i steriliseringsloven 44 000 steriliserte var altså kun 125 personer tatere. Dette tilsvarer i sum 2,88 promille av alle registrerte steriliseringsinngrep med offentlig tillatelse i perioden 1934-1977.
Næringsvirksomhet.
Tradisjonelt livnærte romanifolket og taterne seg som omreisende handelsmenn og håndverkere. De reiste omkring i hele Sverige, på Østlandet, i Trøndelag og langs deler av nordvestkysten. Det vanlige var at romanifolket og taterne reiste med hest og kjerre, ofte i grupper på flere familier, men i noen av slektene i skjærgården i Bohuslän, langs kysten av Trøndelag og på nordvestlandet, reiste man med hest om våren og høsten, mens man om sommeren reiste med båt. Mange var bofaste hele året, noen om vinteren, og det fantes familier som drev butikker vinterstid, men reiste på sommerhalvåret. (For informasjon om "de reisende" på sørlands- og vestlandskysten. For de mange romanifamilier var det dog viktig at barna fikk gå på skole for å lære å lese og skrive og disse ble da ofte utsatt for sterk diskriminering fra både voksne og med elever. Dette var tilfelle også for en del taterfamilier.
Romanifolk og tatere ble kjent som spesialister på hestehandel, og var også dyktige knivmakere, blikkenslagere, klokkemekanikere, tinnsmeder og musikere. En del romanifolk og tatere oppnådde også å få fast arbeid i tillegg til tradisjonell handel og håndverk.
Romani og taterkvinnene lagde og solgte ofte håndarbeid, slik som hjemmelagede duker og andre varer, til bondefamiliene.
I moderne tid har romanifolk og tatere byttet ut kjerre og hest med moderne bil og campingvogn. Kulturen har overlevd, men blitt tilpasset samfunnsendringene. Fortsatt står hesten allikevel sterkt i romani og taterkulturen, som et symbol og et minne om fortiden. Mange romani og tatere, også unge, driver med hestesport eller eier hest. De fleste tradisjonelle romani og taterfamiliene forsøker å ha frie yrker, slik at de har muligheten til å reise om sommeren og være sine egne arbeidsgivere. I dag reiser mange taterfamilier i perioden april-oktober, andre er på farten hele sommerhalvåret (til snøen faller), mens atter andre kun er på farten i sommerferien. Noen familier har ikke anledning til å reise, men forsøker gjerne å oppsøke slektninger og andre tatere når disse ankommer den lokale campingplassen. De fleste romanifamilier følger meget strengt skolenes ferier som de benytter til reiser og sammenkomst med familie og slekt. En del er også i fast arbeid og da begrenser denne reiseaktiviteten seg naturlig.
Kultur.
Taterne har en rik kultur. De snakker sitt eget språk med en god del romani, og i Norge brukes tillegg en særegen form for norsk med stort innslag av svensk og/eller trøndersk. Taterne følger tradisjonelt de samme skikker for sterkt familiesamhold som andre grupper (romanifolket og rom). Andre viktige verdier er sang og musikk, frihet, reiseliv og spontanitet («å ta ting som de kommer»).
Sentralt i romani og taterkulturen står et sterkt indre samhold og lojalitetsfølelse. Storfamilien, og deretter slekten, er den viktigste institusjon i romanifolkets og taternes liv. Man foretrekker giftermål innad i romani og taterkulturen, men en «buro»' (ikke-tater) eller «Gavo-Gajo» (ikke-romano) kan betraktes som en akseptabel ektefelle dersom han eller hun er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve i romani eller taterkulturen og oppdra barna som romani eller tatere. I slike tilfeller blir barna ikke sett på som «uekte» eller «halvveis» tatere, men anerkjent som «ekte» tater.
I Norge har taterne og romanifolket fungert som kulturbærere, da de har bidratt til å holde deler av den norske folkemusikken i live. Noen var omreisende musikanter, romani og taterne var spesielt dyktige spillemenn som bevarte og spredte musikken utover landet. En av de mest kjente er bla. annet spillemannen Fant-Karl. I nyere tid har taterne Elias Akselsen og Laila Yrvum engasjert seg for å bevare og spille inn taternes egne, tradisjonelle viser som ofte er mollstemte versjoner av norske folkeviser, med et eget romanipreg. Også Åge Aleksandersen er av taterslekt. I Sverige er flere viktige kulturpersonligheter romani eller tatere, men mange av disse har valgt å ikke stå frem med sin etniske identitet.
Sentralt i taterkulturen står også kristendommen, da gjerne en følelsesladet religionsform og et intimt, personlig forhold til bibelens Gud, samt konservative moralske verdier, som står i tråd med taternes tradisjonelle kultur. Svært mange tatere er tilknyttet pinsebevegelsen, der de ofte har fått muligheten til å tilbe Gud og uttrykke sin kristentro innen rammen av sin egen kultur. Den velkjente og høyt respekterte evangelisten Ludvig Karlsen, grunnleggeren av Evangeliesenteret, var tater. Romani-Sinti gruppen har som oftest tilhørighet til de mer etablerte kirkesamfunn.
Taterne og romanisel-sinti og rom (sigøynere).
Taterne har noen bånd til en undergruppe av den nordvest-europeiske gren av romanifolket. De har dermed slektskap og sterke likhetstrekk med tilsvarende grupper i andre land, bla. annet jenniche i Tyskland og romanichals i England.
Rom utgjør den østeuropeiske-gren av romanifolket, til forskjell for de nordvest-europeiske romanisel-sinti. Det finnes likevel slektskap og likhetstrekk mellom tatere, romanisel-sinti og rom, og i senere år har blandingsekteskap mellom de gruppene forekommet og blitt betraktet som mer akseptabelt.
Taternes språk har en del ord fra romani som er nært beslektet med sanskrit, og har også endel felles ord med sigøynernes form for romani, ofte kalt «romanés». Norsk romani har imidlertid utviklet seg til å bli et nordisk indoarisk språk, siden det har fått et skandinavisk lyd- og bøyningsmønster. På 1800-tallet begynte romfolket (sigøynerne) i Europa en ny stor vandring. Språket deres kan kalles et moderne indisk språk, på linje med hindi og urdu. I Skandinavia har man imidlertid valgt å bruke betegnelsen "romanés" om sigøynerspråket, for å skille det fra taternes språk og fra Romanifolkets romani-chib/chiwi. I det øvrige Europa brukes ikke begrepet tater, og både grupper som tilsvarer norske tatere og sigøynere omtales gjerne helhetlig som "romani". Norsk romani utviklet seg imidlertid i Skandinavia, så forskjellen på romani og sigøynernes romanes blir omtrent som forskjellen mellom norsk og islandsk.
Romanifolket og Rom (sigøynere) har et felles etnisk opphav og utallige kulturelle likhetstrekk og dette gjelder også til dels taterne. Men det er samtidig noen forskjeller på tatere, romanisel og rom (sigøynere), og en del som kaller seg tatere legger vekt på at de ikke ønsker å forveksles med Rom (sigøynerne).
På tross av at man i dag vet at det er assimileringsteknikk som splittet folket og man bevisst ville skape avhengighetsforhold til landet og urbefolkningen, i store grupper anså man dem som et problem. Man hadde ikke de forskjellene som kan belyses i dag i før det ble opprettet dekret om at de må håndteres og skilles i grupper for å gjøre dem svakere kulturelt for å få dem til å integrere seg i samfunnet.
Professor Ian Hancock, en internasjonalt anerkjent romani-ekspert som selv er romanishal/romungro-sigøyner, understreker at taterne og sigøynerne utgjør to forskjellige grener av samme folk – romanifolket. Dette uttalte han blant annet i et intervju med Dagbladet i november 1997. I artikkelen «Vær rustet for sigøynerflom» avfeide han hele den norske diskusjonen om hvorvidt «sigøynere og tatere er samme folk».


Sven-Åke Lundbäck.
Sven-Åke Lundbäck (født 26. januar 1948) er en tidligere svensk langrennsløper.
Sven-Åke Lundbäck er en av få løpere som har vunnet individuelt OL-gull (Sapporo 1972, 15 km), VM-gull (Lahtis 1978, 50 km) og Vasaloppet (1981).
Under VM 1978 i Lahtis tok han i tillegg gull for Sverige på 4 x 10 km stafett.


Tony Parsons.
Tony Parsons var en av de første gitaristene i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Han var imidlertid medlem av bandet i bare 10 uker i slutten av 1978, da han ikke likte seg på scenen, og heller ikke var noen spesielt god musiker. Han ble erstattet av Dennis Stratton.


Salta (provins).
Salta er en provins nordvest i Argentina. Naboprovinser er Jujuy, Formosa, Chaco, Santiago del Estero, Tucumán og Catamarca. I tillegg grenser provinsen til Bolivia, Paraguay og Chile.
Salta har en befolkning på 1 079 051 (2001) og dekker et areal på 155 488 km². Provinshovedstaden heter Salta.


Yuanling.
Yuanling (kinesisk: 沅陵县; pinyin: "Yuánlíng Xiàn") er et fylke vest i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Huaihua.
I 1999 var folketallet på innbyggere.
Kulturminner.
Longxingklosteret ("Longxingsi", 龙兴寺) ble i 1996 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Samferdsel.
Kinas riksvei 319 fører gjennom fylket. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan.
Eksterne lenker.
Yuanling


Det Norske Veritas.
Det Norske Veritas (DNV) er en uavhengig stiftelse(selveid)som arbeider for sikring av liv, verdier og miljø. Stiftelsen ble etablert i Norge i 1864 med formål å inspisere og vurdere den tekniske tilstanden til norske handelsskip. Siden dengang har DNVs kjernekompetanse bestått i å identifisere, vurdere, og gi råd om hvordan en bør håndtere risiko. Om det gjelder skipsklassifikasjon, sertifisering av en bilprodusents ledelsessystem, eller råd om hvordan en best vedlikeholder en aldrende oljerigg, så er DNVs fokus å forbedre forretningsresultater på en sikker og ansvarlig måte.
Siden 1954 har DNV hatt en egen forskningsavdeling som har forsterket og videreutviklet tjenester, regler og industristandarder innen mange fagfelt. Mange av de teknologiløsningene DNV har utviklet har vært med på å definere internasjonalt anerkjente standarder. Med hovedkvarter på Høvik utenfor Oslo, har DNV arbeidet internasjonalt siden 1867 og har etablert rundt 300 kontorer i 100 land og har mer enn 10.000 ansatte fra mer enn 85 nasjoner.
Et sentralt datterselskap er programvareselskapet DNV Software, som utvikler programvare for skipskonstruksjon og beregning i maritim virksomhet. I tillegg lager DNV programmet EasyRisk Manager.
Direktører.
Direktør for samfunnsansvar i Det Norske Veritas er Svein Mollekleiv.


Allegany County (New York).
Allegany County er et fylke i den amerikanske delstaten New York. Det har 49 927 innbyggere (2000). Fylkets administrative senter er Belmont.
Fylket grenser til Cattaraugus County i vest, Wyoming County og Livingston County i nord og Steuben fylke i øst. Fylket grenser til delstaten Pennsylvania i syd.


Broome County.
Broome County er et fylke i den amerikanske delstaten New York. Det har 200 536 innbyggere (2000). Fylkets administrative senter er Binghamton.


Rensselaer County.
Kart over delstaten New York der Rensselaer fylke er markert med rødt
Rensselaer County er et fylke i den amerikanske delstaten New York. Det har 152 538 innbyggere (2000). Fylkets administrative senter er Troy.
Rensselaer fylke er oppkalt etter den nederlandske familien Killiaen Van Rensselaer, som var den opprinnelige eieren av landområdet. Fylket grenser til Albany County i vest, Saratoga County i nordvest, Washington County i nord og Columbia County i syd. I vest grenser fylket til delstatene Vermont og Massachusetts.


Niagara County.
Kart over delstaten New York der Niagara fylke er markert med rødt
Niagara County er et fylke (county) i den amerikanske delstaten New York. Det har 219 846 innbyggere. Fylkets administrative senter er Lockport.
Elven Niagara renner igjennom fylket, og Niagarafallene ligger ved grensen til Canada i vest. I nord ligger Ontariosjøen, mens fylket grenser til Erie County i syd og til Orleans County i øst.


New Wave of British Heavy Metal.
New Wave of British Heavy Metal (NWOBHM'") ("den nye bølgen med britisk tungmetall") oppstod på slutten av 1970-tallet og var en reaksjon på den tidens frafall av heavy metal-band som for eksempel Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath, som alle opplevde problemer på grunn av konflikter innad i bandene, tretthet og fremveksten av punkorientert musikk.
«Opprøret» ble i de fleste tilfeller satt i assosiasjon med band som Judas Priest, Iron Maiden, Def Leppard, Saxon og Diamond Head, i tillegg til hardrock-band som Motörhead og DC, som egentlig ikke var en del av NWOBHM-bølgen (og for sistnevntes tilfelle heller ikke britisk, men australsk). Både Iron Maiden og – spesielt – Def Leppard opplevde en større suksess, for Def Leppard spesielt i USA. De mange andre, og mindre, bandene skulle imidlertid få stor innflytelse på senere band som blant andre Mötley Crue, Poison og Guns N' Roses.
NWOBHM ble musikalsk sett karakterisert av bestemte og kraftige akkorder, raske gitarsoloer og skrikende (og ofte oktavmessig høye) vokaler, hvor tekstene ofte var inspirert av fantasysjangeren, det okkulte og rollespill. Musikken var imidlertid overraskende melodisk, til forskjell fra punk og senere speed metal-band som Metallica og Megadeth.
NWOBHM led etter hvert samme skjebne som mange andre musikalske retninger; majoriteten av bandene klarte ikke å følge opp suksessen, mens de som klarte det beveget seg bort fra sjangeren og mot tradisjonell hardrock eller pop metal. På midten og slutten av 1980-tallet hadde USA blitt midtpunktet for heavy metal, med band som Van Halen, Guns N' Roses og nevnte Metallica, hvor de to sistnevnte spesielt var tilhengere av NWOBHM, og spilte inn coverlåter av Saxon (Guns N' Roses) og Angel Witch (Metallica). De få NWOBHM-bandene som fremdeles er igjen i dag, og da spesielt Iron Maiden, synes fremdeles å leve på bølgen fra 1980-tallet.


Live After Death.
"Live After Death" er det britiske heavy metal-bandet Iron Maidens andre konsertalbum, og ble utgitt 14. oktober 1985. Albumet ble spilt inn på Long Beach Arena i Los Angeles, og mesteparten av sangene stammer fra deres siste utgivelse, "Powerslave".
Coveret ble – som vanlig på den tiden – tegnet av Derek Riggs, og forestiller bandets maskot, Eddie, som står opp av en grav. På gravsteinen er det skrevet "«That is not dead which can eternal lie, yet with strange aeons even death may die»", som er en setning hentet fra boken "The Nameless City" av forfatteren H.P. Lovecraft.


Ozonlaget.
Ozonlaget er betegnelsen for en del av stratosfæren i ca. 18–50 km høyde og høyere, hvor konsentrasjonen av ozon er høyere enn i atmosfæren ellers. Mengden ozon i ozonlaget er egentlig ikke veldig høy, dersom ozonet ble konsentrert og komprimert til normaltrykk, ville det være et par millimeter tykt. Ozonlaget består faktisk hovedsakelig av nitrogen, oksygen og argon, som overalt ellers under ca 80 km nivå.
De vanlige oksygenmolekylene består av 2 oksygenatomer, men ozonmolekylene inneholder tre oksygenatomer. Ozon absorberer en stor del ultrafiolett stråling ved visse bølgelengder som ellers ville vært skadelig for de fleste organismer på jorda. Altså er det slik at ozonlaget beskytter oss mot det meste av UV-strålingen fra sola.
«Tykkelsen» på ozonlaget, det vil si mengden ozon i luftsøylen over oss, varierer en hel del. Det er balansegangen mellom dannelse og nedbryting av ozon som er avgjørende for ozonlagets tykkelse. Nedbryting av ozonlaget finner sted når det er kaldt og stabilt vær, sollys og klorforbindelser (KFK-gasser) i stratosfæren. For eksempel er mengden ozon i atmosfæren lavere ved ekvator, og høyere ved polene. Den varierer også en del med årstidene. Over Antarktis har volumandelen av ozon i atmosfæren blitt redusert, og en snakker derfor om et «hull i ozonlaget». Målinger tyder på at mengden ozon også er noe redusert over Arktis om vinteren.
Ozon som befinner seg i de lavere lag av atmosfæren utgjør en bestanddel i drivhusgassene.
Reduksjon av ozon med KFK.
I stratosfæren pågår det en stadig veksling mellom oksygen, O2- og ozon, O3-molekyler. Enkelte halogener, særlig klor og brom, fungerer som katalysatorer som påvirker dette kretsløpet, og hindrer danningen av ozon. Det blir derfor antatt at tilstedeværelsen av halogener i stratosfæren er årsak til en reduksjon i mengden ozon. Noe av årsaken er utslipp av klorfluorkarboner, såkalte KFK-gasser, som blant annet har blitt brukt som drivgass i spraybokser, som kjølevæske i kjøleskap og i en lang rekke andre produkter.
Ultrafiolett stråling i spektrumet rundt 242 nm bryter ned KFK slik at det blant annet oppstår et fritt kloratom. Dette tar bort et oksygenatom fra ozonmolekylet og blir til ClO. Dersom dette treffer på et fritt oksygenatom blir oksygenet avgitt og kloratomet er fritt igjen. Dette betyr at ozon blir omdannet til surstoff. Denne prosessen kan gjentas mange hundre eller tusen ganger for hvert enkelt kloratom.
Cl• + O3 → ClO + O2
ClO + O3 → Cl• + 2 O2
Da forskere på 1980-tallet fant ut at hullet i ozonlaget over Antarktis høyst sannsynlig skyldtes menneskenes utslipp av ozonnedbrytende gasser som KFK og haloner, ble det fra 1989 satt i verk en internasjonal avtale, Montreal-protokollen, der land forpliktet seg til å slutte å bruke ozonnedbrytere som KFK og halon. KFK-gasser som drivgasser i spraybokser ble forbudt i Norge allerede i 1991, men importen av halon til Norge opphørte helt først i 1994, og av KFK i 1995. Forbruket av ozonreduserende stoffer i Norge sank med mer 99 % fra 1986 til 2004. Andre land har hatt en tilsvarende utvikling. Hvis alle landene oppfyller sine forpliktelser, vil ozonlaget være tilbake på 1980-nivå først i 2050. Det er fordi at KFK-gassene har en lang levetid i atmosfæren.


Høvik.
Høvik er et strøk i Bærum kommune i Akershus fylke. Høvik prestegjeld består av sognene Snarøya og Høvik.
Navnet er etter gården Høvik, norrønt "Heyvík", av substantivet 'høy'.
"Høvik gård" var krongods som Niels Toller overtok på 1660-tallet. Gården ble delt 1746. Slottsprest Sverdrup kjøpte Søndre Høvik 1788. Høvikodden og Høvikstranden ble utskilt 1845. Høvikstranden fikk glasshytte 1855 og senere Høvik Verk.Selve området som kalles Høvik, består av de områder som naturlig hørte til Høvik Gård. Da det er attraktivt å bo i dette området, er det av eiendomsmeglere i de senere år utvidet til å bestå av deler av nabostedene Blommenholm, Ramstad, Strand, Stabekk og Ekeberg, som ikke hadde forbindelse med den opprinnelige Høvik Gård, som fremstår som gårdsnummer 11 i Bærum.
Høvik stasjon er en del av Drammenbanen.
Høvik kirke er en over 100 år gammel teglsteinskirke som ligger ved Drammensveien.
Høvik har en bandyklubb i eliteserien.
Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning har sitt hovedkontor på Høvik, som de leier fra DNV.
DNV (Det Norske Veritas) har sitt hovedkontor på Høvik.
På Høvikodden Henie-Onstads stiftelser med bl. a. Henie Onstad kunstsenter.


Fylkesvei.
En fylkesvei er en norsk vei i fylkeskommunal eie som vedlikeholdes av Statens vegvesen.
Ordningen med riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført i 1931. Fra 1912 hadde veiene vært inndelt i hovedveier og bygdeveier.
Regionsreform av riksveinettet.
Det var i 2009 i alt 27 262 km fylkesveier i Norge. Dette utgjorde 29,2 % av de 93 247 km offentlige veiene i Norge. 1. januar 2010 ble de fleste riksveier som ikke var stamveier (kalt "øvrige riksveier") overført til regionene (fylkene) og ble fylkesveier. 17 200 km riksvei (og 78 ferjesamband) ble omgjort til fylkesvei og gitt til fylkene, mot en kompensasjon på 6,9 milliarder kroner. Fylkene har etter dette rundt 44 000 kilometer vei, mens staten har cirka 10 000 kilometer i sitt veinett. Etter at reformen trådte i kraft er det to typer fylkesveier i Norge – de opprinnelige fylkesveiene som ikke var skiltet, og skiltet fylkesvei, dvs. de tidligere riksveiene.
Fylkesveienes nummerering.
Fylkesveiene nummereres innenfor hvert fylke. Det betyr at flere fylkesveier kan ha samme nummer - en for hvert fylke. Oslo og Moskenes kommuner har ingen fylkesveier. I Trondheim var fylkesveiene som et forsøk nedklassifisert til kommunale veier og ble driftet av Trondheim Bydrift fra 2004 til 2007. Fra 1. januar 2008 har disse veiene igjen status som fylkesveier.
Primære fylkesveier.
Dette er de fylkesveiene som var riksveier før 1. januar 2010. Disse veiene har beholdt de veinummerne som de hadde frem til 2009. Disse skiltes med svarte veinummer på hvit bakgrunnsfarge.
Sekundære fylkesveier.
Disse var fylkesveier også før 1. januar 2010 og er ikke skiltet, med få unntak. De riksveiene som ble omklassifisert til fylkesveier hadde i noen tilfeller samme veinummer som en allerede eksisterende fylkesvei. For å unngå nummerkonflikt fikk her den sekundære veien nytt nummer.
Sekundære fylkesveier i Akershus som går gjennom flere kommuner får nytt veinummer der den krysser kommunegrensen. Dette betyr at en sekundær fylkesvei i Akershus alltid ligger innenfor én kommune.
Andelen av fylkesveier med fast dekke.
Denne tabellen er for fylkesveier nummerert innenfor hvert fylke. Data fra 2007.
Alle ordinære skiltete fylkesveier er asfaltert. Unntakene er veier med spesiell status eller vern. «Grusveipakken» var prosjektet som sørget for at alle daværende riksveier som ikke hadde verdi i henhold til Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner, fikk asfaltdekke. Riksvei 716, i dag Fv716, mellom Bergli og Valen på Frøya i Sør-Trøndelag var den siste ordinære riksveistrekningen med grusdekke. De to gjenværende kilometerne ble asfaltert 17. desember 2003 blant annet ved hjelp av daværende samferdselsminister Torild Skogsholm.
Riksveier – i dag fylkesveier – som ble beholdt som grusveier i henhold til verneplan er fylkesvei 252 (Tyin–Eidsbugarden), fylkesvei 258 (Grotli-Ospeli bru) og fylkesvei 886 (Bjørnstad–Jacobselv).


Det Vestindiske kompani.
Det Vestindiske kompani var navnet på flere historiske europeiske selskaper stiftet med monopol på handel i vesten for sine respektive land.


Heismontørenes Fagforening.
Heismontørenes Fagforening (HMF) er en landsomfattende fagforening for heismontører, og er tilsluttet EL & IT-Forbundet.
Fagforeningen ble stiftet i 1930, og har 700 – 800 medlemmer.


EL & IT Forbundet.
EL & IT Forbundet er et norsk landsdekkende fagforbund som organiserer ansatte i telekommunikasjonsbransjen, energiforsyningen, elektrobransjen og IT-bransjen. Forbundet er medlem av LO, og har ca. 37 000 medlemmer.
EL & IT Forbundet ble stiftet 1. januar 1999 som en sammenslåing av de tidligere LO-forbundene Tele- og Dataforbundet (TD) og Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund (NEKF).
Forbundsleder er Hans O. Felix.


Det nederlandske Vestindiske kompani.
Det nederlandske Vestindiske kompani (nederlandsk: "West-Indische Compagnie", forkortet "WIC") var et handelskompani av nederlandske kjøpmenn som 3. juni 1621 fikk innvilget monopol på handel i vesten av De forente Nederlandene. Området der WIC kunne operere besto av Vest-Afrika (området mellom Krepsens vendekrets og Kapp det gode håp) og Amerika, som omfattet Stillehavet og den østlige delen av Ny-Guinea. Det tiltenkte formålet med handelsmonopolet var å fjerne konkurranse mellom de mange handelspostene som var etablert av kjøpmennene. Kompaniet bidro sterkt til den nederlandske koloniseringen av Amerika.
WIC var organisert på samme måte som Det nederlandske Ostindiske kompani, som hadde handelsmonopol for Asia fra 1602, bortsett fra at WIC ikke hadde hadde tillatelse til å utføre militære operasjoner uten den nederlandske regjeringens samtykke.


San Luis (provins).
San Luis er en provins midt i Argentina. Den grenser til provinsene La Rioja, Córdoba, La Pampa, Mendoza og San Juan. Provinsen har en befolkning på 368 000 (2001) og dekker et areal på 76 748 km². Hovedstaden heter San Luis.


Santiago del Estero (provins).
Santiago del Estero er en provins nord i Argentina. Naboprovinser er Salta, Chaco, Santa Fe, Córdoba, Catamarca og Tucumán. Provinsen har en befolkning på 804 457 (2001) og dekker et areal på 136 351 km^2. Hovedstaden heter Santiago del Estero.
Geografi.
Fjellene "Sierras de Guasayan" ligger i vest og "Sierras de Ambargasta y Sumampa" ligger i sør. De to store elvene Dulce og Salado renner nord-sør gjennom provinsen.


Ny-Guinea.
Ny-Guinea eller Papua er verdens nest største øy (etter Grønland) og ligger i øygruppen Melanesia i Stillehavet (Oseania). Øya har et areal på ca. 785 000 km² og ligger nord for Australia. Øyas høyeste punkt er fjelltoppen Puncak Jaya med sine 4 884 moh.
Øya ble oppdaget av portugiserne i 1521, men ble først utforsket på 1700-tallet. Nederlenderne annekterte øyas vestlige deler i 1828, mens briten John Moresby spilte en viktig rolle i dannelsen av Britisk Ny-Guinea i 1884. Den nordøstlige delen av øya utgjorde fra 1884 en tysk koloni med navnet Kaiser-Wilhelmsland. Britenes del ble overført til Australia i 1904 og kalt Papua Ny-Guinea, som nå (uavhengig fra 1975) utgjør en egen stat på øyas østre del. Den vestre delen av øya ble i 1969 til den indonesiske provinsen Irian Jaya.
Totalt bor det ca. 7,3 millioner innbyggere på øya, hvorav ca. 4,9 millioner hører til i Papua Ny-Guinea og 2,4 millioner i Irian Jaya.
Den store halvøya nordvest på den indonesiske delen av øya Ny-Guinea bærer navnet Fuglehodehalvøya eller Doberaihalvøya.


Tucumán.
Provincia de Tucumán er en provins nordvest i Argentina Naboprovinser er Salta, Santiago del Estero og Catamarca. Provinsen har en befolkning på 1 338 523 (2001) og dekker et areal på 22 524 km². Den har fått kallenavnet "«El Jardín de la Republica»" (Republikkens hage). Hovedstaden heter San Miguel de Tucumán.


Det nederlandske Ostindiske kompani.
a>. Bruk høyeste oppløsning for å se de mange enkeltstående handelsstasjoner.
a> replika av VOC fartøy som ble sjøsatt i 1748 og sank i 1749.
Det nederlandske Ostindiske kompani (nederlandsk: "Vereenigde Oostindische Compagnie", forkortet "VOC", «forente østindiske kompani») var et nederlandsk handelskompani stiftet 20. mars 1602 da det ble tildelt monopol på kolonivirksomhet i Asia av Generalstatene. Det var den første multinasjonale korporasjonen i verden, og det var det første selskapet som utstedte aksjer. Det forble viktig i handelen i nesten to århundrer før det gikk konkurs og ble oppløst i 1798.
VOC bestod av seks kamre ("Kamers") i Amsterdam, Middelburg (for Zeeland), Enkhuizen, Delft, Hoorn og Rotterdam. Delegater fra disse kamrene samlet seg som "Heeren XVII" (de sytten herrene).
Til rådet "Heeren XVII" ble åtte delegater sendt fra kammeret i Amsterdam, fire fra Zeeland, og en fra hvert av de mindre kamrene. Amsterdam hadde derfor en betydelig innflytelse i rådet. Av den grunn var zeelanderne særlig mistenksomme i starten av VOCs virksomhet. Frykten var ikke ugrunnet siden delegatfordelingen i praksis betød at Amsterdam staket ut kursen for det som skjedde.
Det var ikke så enkelt å skaffe kapital i Rotterdam. En betydelig del kom fra innbyggere i Dordrecht. Selv om byen ikke klarte å skaffe like mye kapital som Amsterdam eller Zeeland, hadde Enkhuizen den største aksjekapitalen i VOC. Mange av de første 358 aksjeeierne var mindre entreprenører som våget å ta risikoen.
Logoen til Amsterdam-kammeret i VOC


De forente Nederlandene.
De forente Nederlandene var en europeisk republikk som oppstod i 1581 i forbindelse med åttiårskrigen, og tok slutt ved den franske invasjonen i 1795. I dag er dette historiske landet en del av Nederland. Republikken bestod av syv provinser, hver med egen regjering og høy grad av selvstendighet, og et antall «generalitetsland», som ble styrt direkte av generalstatene som hadde sitt sete i Haag og bestod av representanter fra hvert område.
Provinsene i De forente Nederlandene var grevskapet Holland, grevskapet Zeeland, dominium Utrecht, hertugdømmet Gelre, dominium Overijssel, Friesland og dominium Groningen. Drenthe hadde en egen regjering (Statenvergadering), men hadde ikke stemmerett i Generalstatene.
Historie.
Frem til 1500-tallet bestod Nederlandene (omtrent dagens BeNeLux) av en rekke hertugdømmer, grevskaper og høystift, de fleste under den tyske keiserens overhøyhet, og under habsburgsk styre. I 1568 ledet Vilhelm I av Oranien et opprør mot kong Filip av Spania, på grunn av kronens harde skattepolitikk, religiøse forfølgelser og forsøk på politiske reformer. Konflikten, som kalles Åttiårskrigen, ble etterhvert del av Tredveårskrigen og endte formelt med denne i 1648.
I 1579 gikk de nordlige provinsene sammen om Unionen i Utrecht, en politisk og militær allianse. I 1581 erklærte de sin uavhengighet fra den spanske kronen ved "Avsvergelsesakten". Etter mislykkede forsøk på å tilby tronen til hertugen av Anjou, kongen av Frankrike og dronningen av England, ble unionen en republikk.
På 1600-tallet var Nederlandene Europas rikeste og høyest utviklede stat, med et verdensomspennende handelsimperium og Europas største handelsflåte. Den nederlandske gullalderen så også store kunstnere som Rembrandt og Vermeer, tenkere som Spinoza og vitenskapsmenn som Anton van Leeuwenhoek og Christiaan Huygens.
Storhetstiden tok slutt med de mange krigene mot England og Frankrike, og fra begynnelsen av 1700-tallet kunne ikke lenger den nederlandske flåten måle seg med den engelske. I 1795 ble Nederlandene invadert av den revolusjonære franske republikk, og en marionettstat med navnet Den bataviske republikk ble opprettet. I 1813 ble landet uavhengig igjen, da som kongedømme.


Krepsens vendekrets.
Krepsens vendekrets, også kalt den nordlige vendekrets, er en av de fem store parallellsirklene. Ved Krepsens vendekrets, 23° 26' 22" nord for ekvator, vil solen nå opp til senit ved sommersolverv, dvs. ca. 21. juni. Mellom Krepsens vendekrets og Stenbukkens vendekrets er det man kaller tropisk klima.
Breddegradens lengde ved vendekretsene er 36 787,559 kilometer.


Stenbukkens vendekrets.
Stenbukkens vendekrets, er den breddegraden (23° 26' 22" sør for ekvator), som solen når opp til senit ved vintersolverv ca. 22. desember. Grovt sett finner man den tropiske klimasonen mellom Stenbukkens vendekrets og Krepsens vendekrets.
Breddegradens lengde ved vendekretsene er 36 787,559 kilometer.


Finance Credit.
Finance Credit-konsernet står i sentrum for norgeshistoriens største bedragerisak. Den startet da de to hovedmennene bak selskapet, Torgeir Stensrud og Trond Kristoffersen, ble arrestert og varetektsfengslet i november 2002.
Selskapets forretningsidé var å kjøpe fordringer og drive inkasso. Ved hjelp av regnskaper som ga et feilaktig inntrykk av selskapets inntjening og balanse, skal Finance Credit ha lånt 1,4 milliarder kroner av norske banker, mesteparten fra Sparebank 1 Gruppen og Nordlandsbanken. En uoversiktlig selskapsstruktur skal ha gjort det vanskelig for banker og revisorer å kontrollere regnskapstallene. Mesteparten av pengene gikk tapt da selskapet gikk konkurs.
Kristoffersen og Stensrud planla å notere selskapet på børsen i Stockholm, i et forsøk på å legge selskapets tidligere tap over på fremtidige aksjonærer. Dette skjedde imidlertid aldri, da Bjørn Olav Jahr, journalist i Kapital, avdekket de faktiske forholdene i Finance Credit etter tips fra tidligere ledere i selskapet.
Trond Kristoffersen ble i 2003 dømt til ni års fengsel, den lengste fengselsstraffen i noen norsk økonomisk kriminalitetssak. Torgeir Stensrud fikk syv års fengsel. I tillegg er det tatt ut tiltale mot fire andre personer i Finance Credit-systemet.
Økokrims påstand om å pålegge KPMG foretaksstraff for sterkt mangelfull revisjon, ble ikke tatt til følge i Oslo tingrett eller Borgarting lagmannsrett. Høyesterett kom imidlertid til at KPMG kunne straffes og ila selskapet en bot på 5 millioner kroner. Den ansvarlige revisor ble dømt til 30 dager ubetinget fengsel i tingretten og anket ikke.


Kapital (tidsskrift).
"Kapital" er et norsk blad med redaksjon i Oslo som skriver nyheter om næringsliv, børs, finans og økonomisk politikk. Det ble stiftet i 1970 av Trygve Hegnar, som fortsatt er bladets redaktør. Bladet kommer ut annenhver torsdag.
Bladet er blant annet kjent for sin liste over de 400 rikeste i Norge, etter mål av den berømte listen til det amerikanske tidsskriftet "Forbes". Det er også kjent for portrettintervjuene som Niels Chr. Geelmuyden skriver. Kapital har også avslørt flere kritikkverdige forhold i norsk nærings- og samfunnsliv. Blant annet ble Finance Credit, norgeshistoriens største bedragerisak, avslørt i Kapital. Bladets tøffe linje har medført flere injuriesøksmål eller trusler om søksmål, men med unntak av OBOS-saken fra 1979 – etter at Kapital tidligere hadde avslørt smøring i OBOS, men ikke påvist at smøringen gav resultater – har bladet vunnet alle sakene.
Flere kjente personer har vært ansatt i Kapital i løpet av sine karrièrer. Det gjelder blant andre Svein Støle, grunder og styreformann i meglerhuset Pareto, Knut Ivar Skeid og Odd Harald Hauge. De to sistnevnte startet Nettavisen sammen.


Lengdegrad.
Jordens koordinatsystem i lengdegrader og breddegrader.
Lengdegrad eller meridian er en tenkt linje i jordens koordinatsystem som går mellom Nordpolen og Sydpolen. Den andre aksen i dette koordinat­systemet kalles bredde. En meridian har form som en halv ellipse og er lang. Meridianene er vinkelrett på ekvator. Sammen utgjør disse et koordinatsystem som beskriver hvor på kloden man befinner seg. Kart både for land og sjø benytter dette.
Greenwich.
Den mest kjente meridianen er den som går gjennom det astronomiske observatoriet i Greenwich syd i London. Den kalles også for null­meridianen. Planet gjennom den deler jorden i to halvkuler ("den østlige" og "den vestlige") og hver av dem deles inn i 180° (lengdegrader). Lengdegradene øst for Greenwichmeridianen kalles for østlige lengdegrader og Ø tilføyes etter koordinaten. Lengdegradene vest for Greenwichmeridianen kalles for vestlige lengdegrader og V tilføyes etter koordinaten. Alle geografiske posisjoner beskrives i dag med nordlig/sydlig bredde ut fra ekvator og østlig/vestlig lengde ut fra Greenwichmeridianen (gjelder dog ikke fullt ut for UTM (og MGRS)).
Inndeling.
Totalt deles jorden inn i 360 lengdegrader. Hver grad deles igjen inn i 60′ (minutter), og hvert minutt inn i 60″ (sekunder) eller desimal­minutter. I den senere tid er det blitt mer vanlig å dele lengdegradene inn i desimalgrader istedet for minutter og sekunder. Avstanden mellom lengdegradene varierer fra ved ekvator til 0 ved polene. Ekvator er lang.
Siden jorden gjør én rotasjon om sin egen akse i løpet av ett døgn, vil én times tidsforskyvning være lik = 15°.
Språklig sammenheng.
Meridian er latin for «middag» og linjen passerer punkter som samtidig har middag. «Ante meridiem», forkortet am, er det engelske uttrykket for klokkeslett før middag, og «post meridiem», forkortet pm, for klokkeslett etter middag.
Historie.
Det var den greske astronom og matematiker Hipparkhos (ca. 190 – 120 f.Kr.) som først delte jordens øst-vest akse inn i 360°.
Først ved den Internasjonale Meridiankonferansen i Washington i 1884, ble Greenwich fastlagt som den offisielle 0-aksen, men britiske sjøkart hadde da brukt denne aksen i lang tid.
Lengden av en meridianbue fra en pol til ekvator dannet standard for det metriske lengdemål da den franske nasjonalforsamlingen 30. mars 1791 vedtok et forslag fra det franske vitenskapsakademiet om at én meter skulle tilsvare én ti-milliondel av avstanden fra Nordpolen til ekvator gjennom Paris. (WGS 84 definerer avstanden fra en pol til ekvator å være; altså kunne man på slutten av 1700-tallet angi denne lengden med en nøyaktighet bedre enn 0,2 ‰ i forhold til dagens definisjon.)


Vassdalen.
Vassdalen (nordsamisk: "Áravuopmi") ligger øst for Bjerkvik i Narvik kommune i Nordland fylke. Nederst i dalen ligger Hartvikvatnet, der flere tyske Junker 52 landet på isen, og senere sank.
Den 5. mars 1986 omkom 16 norske soldater på NATO-øvelse i et snøras i Vassdalen. Se Vassdalulykka.


Smalltown Supersound.
Smalltown Supersound er et uavhengig norsk plateselskap som er basert i Oslo med hovedvekt på elektronisk musikk og nye former for jazz. Selskapet gir ut plater med bl.a. Jaga Jazzist, Kim Hiorthøy, Lasse Marhaug, Bjørn Torske, 120 Days, Mental Overdrive, Jazzkammer og Monopot. Under-labelen Smalltown Superjazzz er dedikert til "jazz med punk-holdning".
Smalltown Supersound ved selskapets leder Joakim Haugland fikk i 2007 Bjellesauprisen fra FONO.


Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde.
Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde ligger i Oppland og Sør-Trøndelag fylker, i kommunene Dovre og Oppdal. Landskapsvernområdet ble oppretta i 1974 og er på 67 km². Verneformål er natur- og kulturlandskap, og verneområdet binder sammen de to delene av den opprinngelig Dovrefjell nasjonalpark, nå Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, som ligger på hver sin side av Drivdalen og E6.


Ansgar Gabrielsen.
Ansgar Gabrielsen (født 21. mai 1955 i Mandal) er en tidligere norsk politiker (H). Han var ordfører i Lindesnes 1987–1993 og ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1993. Han var næringsminister 2001–2004 og helseminister 2004–2005. Mens Gabrielsen var statsråd møtte vararepresentant Peter Skovholt Gitmark fast på Stortinget. Gabrielsen gikk ut av rikspolitikken høsten 2005. Høsten 2005 startet Gabrielsen eget foretak med konsulentvirkomshet i Oslo. I 2008 utga han boken "Brev til en minister".
I 2005 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
I kommunevalget 2007 var Gabrielsen siste kandidat på Høyres valgliste i Lindesnes, men på grunn av personlige stemmer ble han likevel valgt som en av de tre mandatene partiet fikk inn i kommunestyret. Gabrielsens bidrag i kommunepolitikken ble imidlertid begrenset til ett møte på grunn av flytting til Oslo. Gabrielsen jobber i et konsulentfirma i Oslo, og kjøpte leilighet der, noe som medførte flyttetvang. Tidligere hadde Gabrielsen pendlet mellom Lindesnes og en seilbåt i Oslo.
Kvinnekvotering.
I sin tid som næringsminister gikk Gabrielsen ut og kritiserte overrepresentasjonen av menn i næringslivets styrer. Et påfølgende lovforslag om å kreve minst 40% kvinnerepresentasjon møtte kritikk fra borgerlig side, blant annet hans eget parti, men ble vedtatt med støtte fra opposisjonen.


Mark Kirchner.
Mark Kirchner (født 4. april 1970 i Neuhaus am Rennweg, Thüringen) er en tidligere tysk skiskytter.
Han ble juniormester individuelt alt som 17-åring i 1988.
Kirchner tok medaljer i samtlige tre øvelser under OL 1992 i Albertville (gull på 10 km og stafetten, sølv på 20 km), en bragd Eirik Kvalfoss og Peter Angerer gjorde under lekene i Sarajevo-84, og også Aljabjev og Ullrich i Lake Placid-OL 1980. Under OL på Lillehammer-94 deltok Kirchner på det vinnende tyske stafettlaget.


Kapp det gode håp.
Kapp det gode håp er en odde i Syd-Afrika, i nærheten av Cape Town, som tradisjonelt – og feilaktig – har vært oppfattet som vendepunktet mellom Atlanterhavet og Indiahavet (egentlig ligger skillet mellom de to havene lenger mot sydøst ved Kapp Agulhas).
Den første til å runde «Kapp det gode håp» var den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias i 1488. Han kalte stedet «Stormkapp» ("Cabo das Tormentas"). Kong João II av Portugal døpte den senere om til «Kapp det gode håp» som skulle angi at man etter forbiseilingen hadde et godt håp om å nå India.


Vang (Hamar).
Vang er et sogn i Hamar og var tidligere en selvstendig kommune i Hedmark. Administrasjonssenteret var Hamar (altså ikke i sin egen kommune). Kommunen ble slått sammen med Hamar i 1992 og hadde før sammenslåingen omtrent 9 000 innbyggere. Arealet var på 327 km².
I en folkeavstemning året før sammenslåingen sa 95% nei. Det ble sagt at det var best for Hamar med sammenslåing, fordi Vang var en ganske rik kommune, i motsetning til Hamar.
Siste ordfører var Odd Aspeli (Ap). Han tok over ordførerembetet i Hamar etter sammenslåingen, og satt til 1999. Det var forøvrig en av hovedmotstanderne mot kommunesammenslåing, Einar Busterud, som tok over jobben.
Gåsbu Skistadion ligger i Vang Almenning, og har vært reservearena for Holmenkollrennene. NM på ski har blitt arrangert her flere ganger, sist i 2002.
Nyere historie.
Vang herredskommune ble opprettet i 1837, da kommuneloven trådte i kraft. Kommunegrensa var det grensekommisjonen av 1730 som hadde fastsatt. Navnet kom fra Vang kirke, selv om området helt siden eldre jernalder hadde vært kjent som Ridabu.
I 1847 var flertallet i formannskapet mot at Hamar skulle få bystatus, men grunnene ble av amtmannen sett på som urimelige. Da Hamar fikk bystatus i 1849 ble 400 mål jord tatt fra Vang. Vang måtte avstå mer til Hamar i 1878, 1946, 1947 og 1965.
Det eneste tettstedet var lenge Hjellum – på folkemunne «Hjellum-by'n». Der var det jernbanestasjon, hvor alle togene mellom Elverum og Hamar stoppet. Dessuten lå Sanderud asyl (nå sjukehus) i nærheten.
Under krigen, særlig fra 1944, lå mange nordmenn i dekning i Vangsåsa. Ca. 70 personer holdt til på forskjellige hytter i Milorgs distrikt 77. Den 26. oktober angrep tyskerne en av hyttene, og to motstandsfolk ble drept. En tredje klarte mirakuløst å rømme gjennom utedoen.
Fra 1947 hadde Distriktskommando Østlandet tilholdssted på Åker gård.
Etter andre verdenskrig kom flere tettsteder: Ridabu, Ingeberg, Vangli og Wik.
Geologi.
"Vangsåsformasjonen" er datert til tidlig kambriumtiden. Dette er sand som ble avsatt langs strandlinjen da havet trengte innover det subkambriske peneplanet.


Linda Grubben.
Linda Grubben (født "Tjørhom" 13. september 1979 i Sirdal) er en tidligere norsk skiskytter som la opp etter VM i Antholz 2007. Hun er oppvokst på Tjørhom i Sirdal kommune.
Linda gikk på Sinnes skule i 9 år, og syklet ofte til skolen. Senere har hun uttalt at dette la grunnlaget for hennes senere suksesser. Hun begynte med skiskyting da hun var rundt 12 år gammel, da hadde hun allerede drevet på med langrenn en god del år. Etter endt grunnskole flyttet hun 3 mil til kommunesenteret Tonstad, for å gå på skigymnaset Sirdal videregående skole. Her møtte hun sin nåværende ektemann, Roger Grubben, som var lærer ved skolen. Hun har sykdommen cøliaki, noe som beviser at det er mulig å prestere på toppidrettsnivå om dietten overholdes.
Hun vant gull i junior-VM på stafett, sammen med blant andre Gro Marit Istad Kristiansen. Linda Grubben var på det norske elitelaget fra 2000 til 2007. Samtidig som hun har satset på skiskyting har hun også tatt en førskolelærerutdanning, ved Dronning Mauds Minne.
Under VM i skiskyting 2005 tok Linda Tjørhom bronse på 15 km. Med det norske stafettlaget tok hun sølv under OL 2002 i Salt Lake City, og gull i VM 2004 i Oberhof. Under VM i skiskyting 2007 tok hun VM-gull på 15 km etter et perfekt løp og oppvisning på standplass, med 20 treff. Tidligere i uka fikk hun sølv på jaktstart, etter å ha gått seg opp fra 18. plass.
Hun vant åtte enkeltrenn i verdenscupen.
Etter å ha tatt bronse på stafetten i VM i skiskyting 2007 erklærte Grubben til NRK at hun legger opp. Hun satte dermed karrierepunktum 11. februar 2007.


Tyin.
Tyin er en innsjø i den sørvestlige delen av Jotunheimen. Heile sjøen ligger i Vang kommune i Oppland fylke. Den nordlige bredden følger stort sett grensen mellom Vang og Årdal. Sjøen er vannmagasin for Tyin kraftverk og høyden reguleres mellom 1082,84 og 1072,50 moh. Volumet er 313 millioner kubikkmeter.
Langs sørsiden av sjøen går riksvei 53 (Tyin–Årdal) og langs østsiden går riksvei 252 (Tyin–Eidsbugarden).


Suiyuan.
Suiyuan (kinesisk: 綏遠, pinyin: "Suíyuǎn") var en historisk provins i Kina. Suiyuans provinshovedstad var was Guisui (nå Hohhot).
Provinsen omfattet omtrent det som nå er byprefekturene Hohhot, Baotou, Ordos, Wuhai og Bayan Nur, og deler av det som nå er Ulanqab.
Suiyuan ble opprettet av Republikken Kina. Tidlig i 1930-årene ble den okkupert av krigsherren i Shanxi, Yan Xishan, som utvant Suiyuans jerngruver, reorganiserte provinsens finanser, og fikk lagt 16 km2 land under plogen for første gang. Det meste av arbeidet og immigrasjonen til Suiyuan under denne tiden var bondesoldater fra Shanxi som ble ledet av pensjonerte generaler fra Yans hær.
Suiyuan ble i 1937 del av den japantro marionettstaten Mengjiang fra 1937 til 1945. Under Folkerepublikken Kina ble Suiyuan inkorporert i Indre Mongolia i 1954.
Provinsens navn kommer fra en bydel i hovedstaden som ble til under Qing-dynastiet.


Atlanterhavslaks.
Atlanterhavslaks ("Salmo salar"), i Norge oftest kalt kun laks, forekommer i Nordatlanteren og gyter i tilstøtende elver.
Beskrivelse.
Atlanterhavslaksen blir av mange holdt for å være den flotteste av lakseartene. Hannlaksen (som gjerne kalles "hake") kan trolig bli opptil 1,5 m lang og veie mer enn 40 kg. Hunnlaksen blir noe mindre. Den offisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 35,89 kg. Den ble tatt i elva Tana i Finnmark. I Devon River i Sør-England ble det i 1901 fanget et laks på hele 46,78 kg, men ikke på stang.
Atlanterhavslaksen skiller seg fra Stillehavslaksen ved at den har færre enn 13 stråler i gattfinnen. Laksen har et lite, spisst hode og kroppen er tykkest rundt ved ryggfinnen. Halefinnen er svakt avrundet i formen. Munnen er moderat stor. Utseendet varierer gjennom de ulike fasene av livet, herunder også utfargingen.
Utbredelse og habitat.
Atlanterhavslaksen er endemisk for Nordatlanteren, fra Boston til polarsirkelen i nord på Atlanterhavets vestside og fra Portugal i sør til Karaporten i Russland på Atlanterhavets østside.
Atferd og utvikling.
En nyklekket lakselarve med den karakteristiske plommesekken.
Laksen er anadrom, noe som betyr at den vandrer opp i elvene for å gyte. Den gyter som regel i den samme elva den ble født, men ikke alltid. Laks gyter i relativt kalde elver med steinbunn. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet der den livnærer seg til den blir gyteklar etter cirka 1–4 år.
Rogn.
Om høsten vandrer gyteklar laks opp i elven der den ble født. Hunnen renser ei gytegrop med sporden, der befruktet rogn havner under leken mellom hunnen og hannen. Laks dør som regel når gytingen er over. Eggene ligger over vinteren og klekkes om våren. Klekkingen forutsetter en enzymatisk prosess, blant annet med enzymet zonase, som ble påvist første gang i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen i 1984.
Larve/yngel.
Den aller første tiden lever lakseyngelen av plommesekken, en pose full av næring på larvens mage. Lakseyngelen blir i elva i noen år før den smoltifiseres.
Smolt.
Smoltifisering er en metamorfose der laksen tilpasser seg livet i havet både på utsiden (skifter farge) og på innsiden (tilpasses saltvann).
Voksen laks.
Deretter svømmer laksen ut i havet. Der spiser laksen seg opp til den blir kjønnsmoden og vandrer opp i elva igjen.
Sportsfiske.
Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, men den er på langt nær så populær som ørret. Dette kan skyldes at laks ikke er like tilgjengelig for fiskeren, fordi lakselvene og laksefiske ofte er belagt med restriksjoner. Laksefiske i elver er mest populært, og foregår stort sett med flue, sluk og mark som agn. I Norge er nå reke tillatt som agn i bare noen få elver/vassdrag. Både hav- og elvefiske etter laks er regulert ved lov.
Laksefiske gir et viktig bidrag til turisme, friluftsliv og inntekt for grunneierne. De lakseelvene som gir årlig størst oppfisket kvantum i Norge, er Tana med bielver, Gaulavassdraget, Orkla og Altaelva.
Oppdrett.
Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste eksportnæringer, og Norge er en verdensledende produsent og eksportør av fersk og frossen laks. Forholdene for lakseoppdrett er svært gode i Norge fordi temperaturen i havet ikke blir for høy, noe som gjør lakseoppdrett vanskelig lenger sør. Samtidig blir ikke temperaturene alt for lave, noe som gir lite tilvekst siden laksen er vekselvarm. Det ligger oppdrettsanlegg langs hele norskekysten.


Tatung.
Tatung Company (), også kjent som Tatung, er et internasjonalt elektronikkselskap. Selskapet ble etablert i 1918 og har sitt hovedkontor i Taipei, Taiwan. For det europeiske markedet produserer de LCD-TV i sin fabrikk i Plzeň i Tsjekkia.


Patrick av Irland.
Patrick av Irland (Patricius Magonus Sucatus, oftest bare kjent som St. Patrick, irsk Naomh Pádraig) (født 385 eller 390, antagelig død 461) var Irlands apostel. Han er skytshelgen for øya, og St. Patricks dag, 17. mars, er Republikken Irlands nasjonaldag.
Patrick var brite av romersk avstamning. Stedet han kom fra lå sannsynligvis på vestkysten av Storbritannia, mellom Firth of Clyde i Skottland og Severn. Andre steder som hevder å være hans fødested er Boulogne-sur-Mer i Frankrike og Kilpatrick ved Dumbarton i Skottland, men det er mindre belegg for dette. Hans far het Calpurnius Sucatus, og var embetsmann og diakon. Hans bestefar Potius var prest; det var på den tiden ikke noe krav om sølibat for presteskapet. Til tross for farens stilling i kirken vokste Patrick ikke opp i et religiøst hjem.
Da han var 16 ble han bortført av sjørøvere og solgt som trell til høvdingen Milchu i Antrim i Irland. Der arbeidet han som hyrde, muligens i nærheten av Slemish. Han lærte seg å snakke keltisk, og begynte å bli opptatt av religion og bønn. Etter seks år drømte han at han snart skulle vende hjem, og snart etter ble han løslatt eller klarte å flykte. Han kom seg med et skip til kontinentet, og var blant annet i Gallia og Italia før han kom hjem til familien.
Vel hjemme hadde han en ny drøm, hvor han ble kalt til Irland for å virke som misjonær der. Det antas at han reiste til Gallia for å bli utdannet som prest av Germanus av Auxerre etter å ha levd om munk på Lérins i årene 412–415. Han var muligens også i Tours under studiene. Deretter skal han ha virket omkring 15 år i Auxerre, men det er også mulig at han reiste hjem tidligere og fullførte utdannelsen i Britannia. Han fikk ingen høyere utdannelse, noe han senere savnet. Hans latinske skrifter bar preg av et uelegant og til tider simpelt språk.
Tradisjonen forteller at han i 432 vendte tilbake til Irland, og at han da hadde blitt vigslet til biskop av St. Germanus. Med seg hadde han også en hjelpebiskop, en prest, en rettskyndig og flere håndverkere. Det fantes da allerede noe kristne i Irland, og pave Celestin I hadde i 431 sendt Palladius som irenes første biskop. Etter å ha misjonert en tid der reiste Palladius til Skottland, hvor han mente det var lettere å få konvertitter. Det ble derfor Patrick som ble den første misjonær som lyktes i å spre kristendommen til et større område i Irland. Han virket særlig i det nordlige, det sentrale og det vestlige Irland, og organiserte kirken der.
Patrick skal ha konfrontert høvdingen Laoghaire i Tara på påskeaften. Han tente på påskelyset på høyden Slane, brakte druidene til taushet og omvendte kongens døtre. I Leitrim rev han ned gudebildet av Crom Cruach. Han traff også Milchu igjen, og omvendte ham. Irland har en særstilling i Vest-Europa, ettersom det er det eneste landet i regionen hvor ingen misjonærer led martyrdøden. Han skrev selv "Bekjennelser", som forteller om misjonsarbeidet.
I 444 opprettet han sitt bispesete i Armagh, som fortsatt er Irlands kirkelige hovedstad. Han opprettet også flere andre bispedømmer. Årsaken til at han selv valgte Armagh var antagelig at en mektig konge holdt til i området. Patrick opprettet også klostre, men levde antagelig ikke selv som munk.
Mot slutten av sitt liv hadde han en 40 dagers fasteretrett på Cruachan Aigli i Mayo. Til minne om denne utfør mange Croagh Patrick-valfarten. Han var også en tid ved Lough Derg, hvor det finnes en sten som det sies at han knelte så ofte på at det er avtrykk etter knærne hans i den.
To legender omkring St. Patrick er særlig kjent: Han skal ha forvist alle slanger fra Irland, og han skal ha brukt en trebladet kløver (= "shamrock") for å forklare Treenigheten. Dette siste er helt usannsynlig, siden Treenigheten var en etablert del av hedensk keltisk religion. Keltiske guder har tre ansikter, de opptrer tre og tre, eller viser seg på tre måter. Nettopp på grunn av dette fellestrekket betraktet kristne keltere sin tidligere religion som førkristen, ikke antikristen. Men disse historiene har blitt vanlige symboler for ham, og trekløveren er også å regne som et irsk nasjonalsymbol. Han forklaring baserer seg på at trekløverens blad er tre adskilte deler, men samtidig ett blad, slik Treenigheten er tre adskilte personer samtidig som det er én gud.
Patricks angivelige gravsted i Downpatrick
Få år før sin død innkalte han til en synode og ga andre i oppdrag å lede kirken i Irland. Han døde antagelig i 461, tradisjonelt tidfestet til 17. mars som derfor er hans festdag. Antagelig døde han et sted sør for Belfast, og skal ha blitt gravlagt i Saul ved Downpatrick, Down i dagens Nord-Irland. Men det er også andre steder som hevdet å være hans siste hvilested, blant annet Glastonbury i England. Legenden om at han skal ha tilbrakt sine siste år som abbed i Glastonbury Abbey er dog helt uten historisk grunnlag. En av hans tenner og en klokke som tilhørte ham oppbevares i National Museum i Dublin.
Om hans død vet man bare at den fant sted 17.mars, ifølge irske kilder i året 493. Muirchú moccu Mactheni opplyser i sin meget upålitelige biografi fra ca 695 at «folk i Ulaid sier at helt til slutten av året da han døde, var nattemørket mindre tett enn vanlig. Det er ingen tvil om at dette var et vitnesbyrd om gjerningene til denne betydningsfulle mannen.» Muirchú opplyser videre at like før Patricks død, oppfylte Gud hans ønske om at han alene og ikke Kristus skulle dømme alle irer.
Hans helgenkult spredte seg raskt til de mange irske klostrene som fantes rundt om i Europa i tidlig middelalder. I moderne tid har den spredd seg med irske emigranter til blant annet USA og Australia. Den største katedralen i New York er viet til ham, og paraden i New York på St. Patricks dag er en av de tre største feiringene av dagen, sammen med paradene i Dublin og Manchester.


Maiden Japan.
"Maiden Japan", også kjent som "Heavy Metal Army", er en konsert EP av det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden, og ble utgitt 14. september 1981.
Det finnes minst to utgaver av denne EP-en; den japanske utgaven ble spilt inn på Sun Plaza i Tokyo 24. mai 1981, og var vokalist Paul Di'Annos siste innspilling med bandet. Denne platen har fem spor. Den britiske og amerikanske utgaven ble spilt inn tidligere på turnéen, i Kosei Nenkin Hall i Nagoya, og har bare fire spor.
Bandet planla opprinnelig å ikke utgi dette albumet, men japanerne ønsket et konsertalbum. Det er verdt å merke seg at den utgaven som ble solgt i Venezuela har et annet omslag hvor bandets maskot Eddie holder det avkappede hodet til vokalisten Paul Di'Anno. Denne utgaven har blitt en av de mest ettertraktede albumene blant Iron Maiden-tilhengerne.


Karita Bekkemellem.
Karita Bekkemellem (født 15. januar 1965 på Lillehammer, het tidligere Bekkemellem Orheim) er en norsk næringslivsleder og tidligere politiker (Ap). Hun satt fem perioder på Stortinget for Møre og Romsdal (1989–2009) og var statsråd i to regjeringer. Bekkemellem er i dag administrererende direktør i Legemiddelindustriforeningen.
Liv og arbeid.
Karita Bekkemellem var statsråd og leder av Barne- og familiedepartementet i Stoltenbergregjeringen 2000–01. Hun var i 2001–05 medlem og fraksjonsleder i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. I Jens Stoltenbergs andre regjering var hun fra 17. oktober 2005 til 18. oktober 2007 statsråd og leder for Barne- og likestillingsdepartementet. Hun var også leder av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.
Kort tid etter at hun sluttet i regjeringen, ble hun styremedlem i meglerhuset Carasa, sammen med tidligere Hydro-direktør Cecilie Ditlev-Simonsen. Bekkemellem er også en av flere faste programledere i talkshowet Studio 5 som går på tv-kanalen FEM.
I sin selvbiografi som kom ut i 2009, forteller hun om Arbeiderpartiets indre liv og om at hun forsøkte å ta sitt eget liv på 1990-tallet. I boka er hun også sterkt kritisk til statsministerens lederstil og det hun oppfatter som hans manglende evne til å takle vanskelige personalsaker.
Bekkemellem er født i Lillehammer, flyttet senere til Molde og er nå bosatt i Rygge. Hun var gift med Jon Thorvald Orheim fra 1994 til 2005 og giftet seg på nytt med Stein Røsberg i Paris 23. juni 2007.


Isabel Martínez de Perón.
Isabel Martínez de Perón (døpenavn: María Estela Martínez Cartas de Perón) ble født 4. februar 1931 i La Rioja i Argentina. Hun ble den tredje ektefellen til Juan Perón (de møttes mens hun jobbet som en danser i en nattklubb i Panama) og var president i Argentina fra 1. juli 1974 til 24. mars 1976. Hun var da verdens første kvinnelige president.
Isabel Peron ble pågrepet i januar 2007 for å vitne i saken om den venstreradikale motstanderen hennes som forsvant 1 mnd før et ublodig kupp tok makten fra henne. Hun skal ha skrevet under på tre fullmakter som ga militærstyrkene myndighet til å ta affære mot regimets motstandere. Dommer Raúl Acosta, som står bak den første dommen som har ført til arrestasjonen av Isabel Perón, hevder å kunne bevise at hun visste om åtte mord som ble begått av det såkalte Trippel-A, Alianza Anticomunista Argentina. Hun skal ha deltatt i et kabinettmøte der man ga grønt lys til de høyreradikale dødsskvadronenes aktiviteter.


Hallgeir Opedal.
Hallgeir Opedal (født 1965 på Kongsberg) er en norsk journalist og forfatter. Han var en tid journalist i Hardanger Folkeblad, og begynte deretter som journalist i Dagbladet i Oslo.


Oversersjant.
Oversersjant "(fork. o/sjt.)" er en grad som tidligere fantes i Hæren og som tilsvarte vingsersjant i Luftforsvaret og kvartermester I klasse i Sjøforsvaret. Det var den nesthøyeste sersjantgrad i Norge og befant seg mellom sersjant og stabssersjant. En oversersjant var som regel en sersjant, ofte med teknisk bakgrunn, med flere års tjenestetid. Distiksjonen var tre vinkler med en vannrett stripe over.
Gradene oversersjant og stabssersjant opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle stabssersjantene fikk kapteins grad.


Mokenfolket.
Mokenfolket er et nomadefolk som lever på øyene i Andamanhavet. Mange har bosatt seg mer eller mindre permanent på Surinøya utenfor Thailands vestkyst. Mokenfolket ble tidligere ommtalt som sjøsigøynere, selv om de ikke har noen forbindelse med de europeiske sigøynerene.
Levesett.
Mokenfolket lever i hovedsak av fiske, plukke grønnsaker og samle honning fra bier. De holder ikke styr på fødselsdager eller alder.
Surinøya.
Mokenfolket levde mer som nomader før i tiden, men mange har slått seg ned på Surinøya. 216 av dem bor der nå. De har bodd der i to generasjoner. Før levde de mye mer som et nomadefolk på grunn av sjørøvere som kidnappet dem og solgte dem som slaver i Penang i Malaysia.
På Surinøya heter alle Klathalay til etternavn. Høvdingen heter Salama Klathalay og er omkring 60 år gammel. Han arvet tittelen etter sin far.
Religion.
På fullmånedagen i april blir det arrangert en fest for åndene. De laster en båt med ris, fisk, krydder og klær. Så sendes båten ut på havet for å mette åndende.
For å kommunisere med åndene bruker de en totempåle. Pålen kan bare brukes én gang, så en ny må lages for hver gang.
Jordskjelvet i Indiahavet 2004.
Før flodbølgene andre juledag 2004 ble mokefolket sett på som problematiske for myndighetene i Thailand, men fordi de forutså flodbølgene har de fått flere rettighter og goder.


Øystein Runde.
Øystein Runde (født 14. desember 1979) er en norsk tegneserieskaper og skribent.
Han har laget tegneserieromanen "Soga om Olav Sleggja", skrevet manus til to tegneseriealbum ("Futen") og to tegneserieromaner ("De Fire Store") – og tegnet og vært medskaper av serieromanen "Margarin".
Han har jobbet på gamlehjem, lagd kortfilm, skrevet for magasinet "Rocky" og delfinansiert den norske undergrunnsfilmen "SINUS".


Professor Thorolf Raftos Minnepris.
Professor Thorolf Raftos Minnepris er en pris som utdeles av Thorolf Raftos Stiftelse for Menneskets Rettigheter til enkeltpersoner, organisasjoner eller grupper som kjemper for ideer og prinsipper som underbygger FNs charter om menneskerettighetene. Thorolf Rafto var professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole.
Raftoprisen deles ut hvert år den første søndagen i november på Den Nationale Scene i Bergen.
Raftoprisen har vært delt ut hvert år siden 1987, og har etter hvert oppnådd stor internasjonal oppmerksomhet og prestisje. Prisen blir gitt til personer, grupper eller organisasjoner som ikke er kjent på verdensbasis. Meningen er å skape fokus rundt dem slik at arbeidet de gjør blir lettere. Fire av vinnerne eller sakene som har fått Raftoprisen, er senere blitt tildelt Nobels fredspris: Aung San Suu Kyi, José Ramos-Horta, Kim Dae-jung, Shirin Ebadi.


Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter.
Raftostiftelsen (Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter) ble opprettet i 1986 til minne om Thorolf Rafto. Thorolf Rafto var professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole i Bergen og menneskerettighetsaktivist. Stiftelsen er gjerne mest kjent for den årlige utdelingen av Raftoprisen.
Arbeid.
Raftostiftelsens arbeid innebærer å sette mennesker i kontakt med hverandre gjennom møter og konferanser. Raftostiftelsen driver også undervisning og informasjonsformidling. Raftostiftelsens arbeid for menneskerettigheter legger særlig vekt på åndsfrihet samt politisk og økonomisk frihet. Raftostiftelsens arbeid består av ulike utdannings- og informasjonsaktiviteter inkludert utdelingen av Raftoprisen.
I tillegg bidrar stiftelsen til utviklingen av dokumentarfilmer, bøker, kampanjer, lobbyarbeid og en rekke andre aktiviteter som bidrar til å gi pristildelingen en langsiktig effekt på prismottakerens menneskerettighetsarbeid.
Raftostiftelsens arbeid utføres av sekretariatet i tillegg til en rekke personer som på frivillig basis bidrar til å bistå prismottakere i deres videre arbeid etter at de er blitt tildelt prisen. Raftostiftelsens styreleder er Gunnar Sørbø.
Historie.
Thorolf Rafto var godt kjent for sin politiske aktivisme i Øst-Europa med særlig fokus på Ungarn, Tsjekkia og Polen. I forbindelse med et besøk i Praha, der Thorolf Rafto skulle holde et foredrag for studenter som hadde blitt utvist fra universitetet på grunn av politisk aktivisme, ble han arrestert og brutalt slått av kommunistpartiets sikkerhetspoliti. Skadene han pådro seg i dette møtet påvirket hans helsetilstand til hans død 4.november 1986. I erkjennelsen av at Raftos arbeidet ikke måtte opphøre ble Raftostiftelsen opprettet samme år. Det ble også bestemt at Raftoprisen skulle deles ut årlig til enkeltpersoner eller grupper som kjemper for de idealer og prinsipper som ligger til grunn for menneskets rettigheter i Øst-Europa.
Etter Jernteppets fall og den påfølgende demokratiseringsbølgen i Øst-Europa ble Raftostiftelsens fokus utvidet til resten av verden. Allerede i 1990 ble den nylig valgte lederen av Burma, Aung San Suu Kyi tildelt Raftoprisen for hennes ikke-voldelige kamp for menneskerettigheter og demokrati. Senere mottok hun i tillegg Nobels Fredspris i 1991.
De første årene var Raftostiftelsen basert ved Norges Handelshøyskole. Raftostiftelsen flyttet i midlertid til Menneskerettighetshuset i Bergen i 1997. Menneskerettighetshuset i Bergen ble etablert til minne om Thorolf Raftos sønn, Egil Rafto. Huset ble offisielt åpnet av Ang San Suu Kyis sønn, Kim Aris i 1999. I tillegg til Raftostiftelsen er Amnesty International, Leger Uten Grenser og AFS stasjonert på Menneskerettighetshuset i Bergen.


Downpatrick.
Downpatrick er en by i Down, Nord-Irland. Den ligger omkring 33 km sør for Belfast. Den er administrasjonssenter for distriktet Down.
Byen er mest kjent som stedet hvor St. Patrick ifølge tradisjonen ble gravlagt. Hans grav i katedralen er fortsatt et pilegrimsmål, spesielt på St. Patricks dag, 17. mars. Det er mulig at graven ikke er hans egentlige gravsted, men et sted hvor det ble plassert relikvier fra ham; det er blant annet sannsynlig at han kan ha blitt gravlagt i Saul like ved Downpatrick. St. Patrick's Centre er et besøkssenter som forteller historien om helgenen. Stedsnavnet betyr «Patricks festning».
Andre severdigheter er Down County Museum og Downpatrick Steam Railway.


Thorolf Rafto.
Thorolf Rafto (født 6. juli 1922 i Bergen, død 4. november 1986) var professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole. Han var en aktiv tikjemper, og tjenestegjorde i RAF i England under den andre verdenskrig. Han studerte språk og historie ved Universitetet i Bergen etter krigen.
Rafto hadde et sterkt engasjement for undertrykte og forfulgte, spesielt bak jernteppet. Under et besøk i Praha i 1979 trosset han de kommunistiske myndighetene og holdt private forelesninger for studenter som var utvist fra universitetet for politisk aktivisme. Dette førte til at han ble arrestert og mishandlet av det tsjekkoslovakiske politiet. Blant annet ble Rafto slått kraftig i hodet. Han kom seg aldri etter skadene og døde etter lang tids sykeleie i 1986.
Raftoprisen.
Kort tid etter Raftos død ble Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter stiftet. Raftostiftelsen deler hvert år ut Raftoprisen.
Familie.
Thorolf Rafto var far til den nå avdøde journalisten Egil Rafto.


Killyleagh.
Killyleagh er en by i Down i Nord-Irland. Navnet betyr «Heltenes etterkommeres kirke».
Byen er mest kjent for et slott fra det 12. århundre, og for å være fødestedet til sir Hans Sloane, grunnleggeren av British Museum.


Høvel.
En høvel sett fra siden
En høvel er et skjærende redskap som brukes til å skjære av spon med kontrollerbar tykkelse av et materiale. Hensikten med en høvel er enten/både å gjøre en ujevn eller ru overflate jevn, eller/og å justere tykkelsen på emnet man jobber med.
Høvler blir vanligvis konstruert av enten tre eller stål, men skjærebladet er alltid av stål. Skjærebladet bør være justerbart i høyden, slik at man kan få så store spon man ønsker.
Utforming.
En høvel består av et høvelhus og en blokk. Høvelhuset er majoriteten av høvelens masse, mens blokken (som oftest er i midten av høvelen) er stedet hvor høvelens skjæreanordning sitter. Skjæreanordningen består av ett høveljern (også kalt høveltann), en justerbar sponbryter og en festeanordning. På en trehøvel er høveljernet festet ved hjelp av en kile som er klemt ned i en kilegang. På en stålhøvel er det festet med en skrue til sponbryteren og disse to delene klemmes til blokken. En skrue og en arm justerer høveljernets høyde og sideveis vinkel mye enklere og presist enn på en trehøvel. Sponbryteren forhindrer at treet blir revet opp, ved at sponet brekker så snart det løftes opp av bladet. Jo nærmere eggen sponklaffen er justert, dess raskere blir sponet brukket. Høvlingen blir samtidig tyngre, da friksjonen er større. I hardt eller krevende trevirke justeres sponbryteren nærmere eggen på høveljernet. På de fleste metallhøvler kan «stolen» som høveljernet er festet til justeres for å endre sponåpningen i høvelen. Skal en høvle svært fint, justeres sponåpningen mindre.
Høveljernet har en slipevinkel på mellom 20 og 30 grader, avhengig av hardheten på det materialet det skal høvles i. Jo hardere materiale, jo større vinkel.
Bunnen av høvlhuset kalles en såle. På trehøvler kan sålen smøres med voks for å gli bedre. Noen stålhøvler er rillete på undersiden, for å få mindre friksjon mellom høvelen og det underliggende materialet.
Typer.
Det finnes et uendelig utvalg av høvler til ulike bruk. En kan slette et emne, grovhøvle det, høvle spon til fletting, lage falser, lage profiler, ta ut flis i dragspon, høvle svalehaler, not og fjær. Mye av dette er i våre dager erstattet av industrielle høvelmaskiner og fresemskiner. Håndhøvler i dag er for det meste i bruk innen tømring og snekring foruten hobbybruk.
Skrubbhøvel.
Denne er kort og smal. Høveljernet er smalt, tykt og sterkt buet. Denne høvelen brukes der en skal ta bort mye virke før en begynner å slette emnet.
Normalhøvel.
Dette er den vanligste høvelen, som store deler av befolkningen har hatt i hendene, eller i det minste forbinder med en høvel. Hvor det vises to bilder av en slik i denne artikkelen. Den er forholdsvis kort og er beregnet på korte arbeidsstykker og til avsluttende finhøvling.
Pusshøvel.
Pusshøvelen er ganske lik normalhøvelen, men som regel noe mindre. På foto ser en at høvelstålet ligger litt mer på pusshøvelen for å gi en finere overflate.
Rubank.
Rubank eller langhøvel er om lag en halv meter lang. Pga sin store lengde vil den jevne ut ujevnhetene. Den er spesielt egnet til avretting av kanter før sammenliming av bord til større plater. Rubanken kan også brukes til å glatte større flater så som bordplater.
Historie.
En høvel er et primært verktøy for en snekker, men har ikke på langt nær den samme alder som f.eks hammer eller sag. De tidligste spor etter høvelspon er funnet i egyptiske kister fra 400 f.Kr. Dette er litt tvetydig, da egyperne ikke kjente til utviklingen av stål før mange århundrer senere.
Den eldste høvel man kjenner til i dag er funnet i Pompeii, og er rundt 2000 år gammel. Mange forskere mener at det var grekerne som utviklet høvelen for rundt 2000 år siden. Utviklingsmessig har høvelen forandret seg lite siden grekernes oppfinnelse. Utviklingen har stort sett kun dreid seg om materialetyper og tildels små endringer i grepsanordninger.
Jern ble introdusert som materialet til høvelhus i slutten av 1800-tallet av Leonard Bailey som patenterte mange høvler fra 1858 under navnet Stanleyhøvel.
Elektriske høvler.
Elektriske høvler finnes i en rekke ulike typer, fra små håndholdte til store høvelmaskiner som brukes på sagbruk og snekkerverksteder. Felles for dem er at stålet sitter på en roterende trommel.


Daniel Dumile.
Daniel Dumile (født 9. januar 1971), bedre kjent som MF Doom er en amerikansk rapper som sies å ha blitt født på slutten av av 1960-tallet eller starten av 1970-tallet.
MF Doom er det mest brukte og mest kjente aliaset til Daniel Dumile, men han er også kjent under artistnavnene "Zev Love X", "King Geedorah" og "Viktor Vaughn". Han har gitt ut mange album, de fleste av dem har blitt svært godt mottatt blant anmeldere, bl.a. "Operation: Doomsday", "Vaudeville Villain", "Take Me To Your Leader" og "Madvillainy". Det sistnevnte lagde MF Doom sammen med den kjente produsenten Madlib, duoen kalte seg Madvillain. Selv om det bare er et knapt år siden dette albumet ble gitt ut, har det allerede fått både kult- og klassikerstatus.
På starten av 1990-tallet var Dumile med i rap-gruppa KMD, da under navnet "Zev Love X".
2005 ser ut til å bli et lovende år for Doom. Et nytt album, "Live From Planet X" ble sluppet den 18. mars, og senere på året vil Doom gi ut albumet "DangerDoom" i samarbeid med DJ Danger Mouse, kjent for "The Grey Album". Et nytt KMD-album er også på vei, i tillegg til "The John Robinson Project", som vil være et samarbeid mellom MF Doom og Lil' Sci. Klassikeren "Operation: Doomsday" vil kanskje bli utgitt på nytt, da den for lengst er utsolgt. Som om ikke det var nok, MF Doom har også produsert et nytt album for den kjente rapperen Ghostface Killah, medlem av det sterkt innflytelsesrike hiphop-kollektivetWu-Tang Clan.
Dumile, Daniel
Dumile, Daniel
Dumile, Daniel
Dumile, Daniel


Anabole steroider.
Anabole steroider eller anabole androgene steroider(AAS) er syntetiske steroidhormoner, derivater (etterligninger) av testosteron, det mannlige kjønnshormonet. Anabole steroider har fremfor alt to effekter; en "anabol" (vevsoppbyggende) og en "androgen" (mannliggjørende) effekt. De bygger opp muskulaturen ved stimulering av muskelproteiner i kroppen.
Medisin.
Anabole steroider nyttes i medisinsk behandling som ved vekttap under kreftsykdommer. Anabole steroider har et bruksområde som legemiddel ved kronisk vevsnedbrytende sykdommer, men effekten er omdiskutert. Videre kan steroider nyttes i forbindelse med noen former for kreftbehandling, og ved organtransplantasjoner.
Alle disse midlene er i Norge underlagt legemiddellovgivningen men er lovlig å ha/bruke også uten resept fra lege. Fremstilling (hjemmeproduksjon), uregistrert import og salg er derimot straffbart.
Ved fremstillingen av anabole steroider forsøker man å forsterke den anabole effekten og redusere den androgene. Hittil har man ikke greid å produsere anabole steroider uten androgene effekter.
Virkning.
Anabole steroider entrer blodet og binder seg til de androgene reseptorene og blir med inn i cellen. Her endrer de cellens funksjon. Proteinsyntesen stimuleres til økt aktivitet, samtidig synes det som at nitrogenopptaket i cellen øker. Den økte aktiviteten i proteinsyntesen vil bidra til den anabolske effekten som er ønskelig ved bruk av anabole steroider. Man kan si at det brukes som en simulator for veksthormoner for å øke muskelvolumet. Anabole steroider synes også å hemme det katabolske hormonet kortisol, noe som også bidrar til økt muskelvekst. All bruk av anabole steroider uten at det er foreskrevet av lege, regnes som misbruk, og kan være farlig. Anabole steroider hemmer utskillelsen av gonadotropin via negativ feedback, som vil undertrykke naturlig produksjon av testosteron. Etter bruk av anabole steroider vil pasienten ofte ha for lite testosteron med redusert potens over en periode som resultat. Tiden før produksjonen av naturlig testosteron gjenopprettes varierer med lengde på behandling, individuelle forskjeller, alder og hvilken type steroid som ble benyttet.
Bruk som strider mot lovverket i Norge.
Sportslig fremgang, utseende, lavt selvbilde samt ønske om spenning og fryktløshet er enkelte av årsakene til at noen starter med dopingmidler.
De som anvender dem kan få bivirkninger av forskjellig grad. Alle er imidlertid ikke like tydelige. Vektøkning, kviser, lite hår, utvikling av bryster, små testikler, impotens, opphør av lengdevekst, hjerteinfarkt, leverskader, økt kjønnsdrift, depresjoner, økt aggresjonsnivå samt psykoser er blant bivirkningene.
Misbruk av anabole steroider er et problem innen organisert idrett. Dette gjelder i hovedsak de mer kraftkrevende idretter. I tillegg til menneskers inntak av steroider for egen prestasjon, dopes også dyr i tilfeller med disse. Den organiserte idretten har satt inn store ressurser i kampen mot anabole steroider og andre former for doping. Misbruk kan i mange tilfeller spores gjennom urinprøver.
Den uorganiserte idretten synes også å ha et problem med misbruk av anabole steroider. Her finnes få felles arenaer, og det mangler hjemmel for å kreve urinprøver fra utøverne. De større helsestudioene krever at deres medlemmer stiller til sporadiske stikkprøver, og trekker medlemskap ved positive prøver. Fortsatt finnes mange studioer som ikke følger disse retningslinjene, og i tillegg finnes en rekke treningssentre, mer eller mindre private, som ikke viser vilje til å bekjempe misbruk. Oftere tas det sjanser med misbruk uten noen form for medisinsk oppfølging, og kunnskap om bruk er oftest annenhåndsinformasjon, eller hentet fra uoffisiell litteratur og mer eller mindre tilfeldige nettsider.
Misbruk av anabole steroider utenom den organiserte idretten er et større samfunnsproblem enn det som forekommer innenfor for toppidrett. Effektene av ukontrollert langtidsbruk kan få store konsekvenser for misbrukers liv og omgivelser. Dette gjelder både fysiske og psykiske skader som begge kan variere mye fra person til person. Kombinasjonen mellom en varierende ustabil psykisk tilstand, gjerne med økt aggressivitet og en sterkt voksende muskelmasse og kraft, har medført mange tilfeller av grov vold, også mot egen partner. Misbruk av anabole steroider kan også kobles mot kriminelle miljøer og tidligere misbrukere er overrepresentert i fengslene.
Også en del mosjonister som ikke har til hensikt å konkurrere på høy nivå, eller i det hele, bruker anabole steroider, da mest av estetiske årsaker, med mål om å få en mer muskuløs kropp.
Bruken av anabole steroider kan gi alvorlige, irreversible helsemessige konsekvenser. Vektøkning, kreft, leversvulster, høyt blodtrykk, hjerteinfarkt, kviser, stans i lengdevekst, økt kjønnsdrift og permanent håravfall er eksempler på bivirkninger som kan ramme brukere av anabole steroider. For kvinner kommer bivirkninger som økt mengde kroppshår, forstørret klitoris, mørkere stemme og menstruasjonsforstyrrelser. Bivirkninger som er spesifikke for menn, inkluderer krympede testikler (midlertidig), infertilitet, utvikling av kvinnelige bryster og økt risiko for prostatakreft. Anabole steroider kan også gi opphav til psykisk ustabilitet (depresjoner samt psykose), og kan være utløsende for voldelig atferd.
Anabole steroider brukes også innen landbruket for å øke vekstraten på dyr som skal slaktes.
I Norge.
Oppbevaring av AAS hos privatpersoner er tillatt hvis personen har kjøpt medikamentet på et norsk apotek.
Import av AAS, krever tillatelse fra norske myndigheter.


Riksvei 80.
Riksvei 80 (Rv80) er en 55,8 kilometer lang vei mellom Fauske og Bodø i Nordland med fergeforbindelse til ytre Lofoten.
Riksveien følger nordsiden av Skjerstadfjorden og Saltfjorden og passerer tettstedene Valnesfjord og Løding. Fergeforbindelsen til Røst, Værøy og Moskenes er del av Rv80.
Før forvaltningsreformen trådte i kraft den 1. januar 2010 hadde veien status som stamvei.


Yin (familienavn).
Yin er et alminnelig kinesisk slektsnavn som går tilbake til 1000-tallet før Kristus. Da ble Shang-dynastiet nedkjempet av Zhou-dynastiets første konge, "krigskongen" Wu Wang. Etter Shang-dynastiets fall sverget det beseirede kongehusets medlemmer troskapsed til de nye Zhou-kongene. De ble vasaller under Zhou-dynastiet og mange av dem tjente i viktige ministerposter. De tok navnet Yin, og dette er hvordan dette navnet kom inn i kinesisk navneskikk.


Bessarabia.
Bessarabia er en historisk region ved Svartehavet som idag hovedsakelig ligger i Moldova, delvis også i Ukraina. Navnet stammer fra 1300-tallet, og lenge var Bessarabia en bufferregion mellom stormaktene Østerrike, Russland og Det ottomanske rike.
Bessarabia tilhørte Romania mellom 1918 og 1939 og igjen 1941–1944.
Området var hovedsakelig bebodd av rumenere. Det bodde fra Napoleonstiden også et større antall etniske tyskere i Bessarabia, som var invitert dit av den russiske tsaren. De ble fordrevet som følge av Molotov-Ribbentrop-pakten som avstod området til Sovjetunionen. Den tidligere tyske presidenten Horst Köhlers foreldre var rumenske statsborgere fra Bessarabia.


Digi.no.
digi.no er en norsk nettavis med fokus på informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Den opprinnelige målgruppen var IT-bransjen, samt profesjonelle IT-brukere. digi.no var en av de første nettavisene da den ble lansert 26. august 1996.
digi.no ble utgitt av selskapet Internett Kanal 1 som ble etablert 26. februar 1996 av Paal Leveraas, Frode Nielsen og Per Øyvind Elvebakk.
I 2000 skiftet utgiverselskapet navn til digitoday Norway og tjenesten til digitoday.no, i forbindelse med planer om å etablere nyhetstjenesten i andre nordiske og europeiske land. Det første datterselskapet ble etablert i Finland og for å styrke børs- og finansfokuset ble finanstjenesten Aksjeforum.com kjøpt.
I 2001 kjøpte Telenor selskapet og bremsene ble satt på. Internasjonaliseringen ble skrinlagt, datterselskapet i Finland ble solgt til de ansatte, Aksjeforum.com ble lagt ned og digitoday.no fikk tilbake sitt gamle navn digi.no og staben kraftig nedbemannet.
I 2002 ble digitoday Norway og digi.no en del av mediehuset Katalysator Media, med Møllergruppen og Telenor på eiersiden. I 2004 kjøpte Norsk Aller hele selskapet og tvangsutløste alle minoritetsaksjonærer. Selskapet skiftet deretter navn til Aller Internett. I dag er Aller Internett AS utgiver av digi.no, foruten sju andre nettpublikasjoner innenfor ulike fagområder. Redaksjonen i digi.no består av tre journalister samt redaktør Sigvald Sveinbjørnsson.


Atter en konge.
"Atter en konge" er det siste bindet av "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Den ble utgitt første gang på engelsk i 1955, og kom i norsk oversettelse ved Torstein Bugge Høverstad i 1975.
Filmen "Atter en konge" er bygget på denne boka.
"Atter en konge" forteller om hvordan Ringen blir ødelagt, Saurons fall og kongens tilbakekomst. Tolkien ønsket ikke at denne delen skulle hete "Atter en konge" (engelsk: "Return of the King") fordi han mente det sa for mye om hva som kom til å skje.
Handlingsreferat fra "Atter en konge" (femte og sjette bok).
Gandalv og Pippin ankommer Minas Tirith, og bringer tidender om at krigen er nært forestående, til Denethor, Gondors riksforstander. Pippin tilbyr sine tjenester for Denethor, og disse blir akseptert. Han begynner umiddelbart i tjeneste som riksforstanderens tjener.
Aragorn viser gjennom sitt mot og lederskap at han er en verdig hersker blant menn – og han må samle en hær av menn, døde, men likevel ikke døde. Aragorn reiser derfor til De Dødes Stier med Gimli og Legolas. Disse tre leder Gondors og Rohans hærer til det avgjørende slaget, som resulterer i Slaget på Pelennor-enga. Soldatene som overlever, følger Aragorn til de Svarte Portene, med et håp om å trekke til seg oppmerksomheten fra Sauron.
Aragorn utveksler deretter ord med Saurons munn, før slaget begynner.
I mellomtiden redder den modige og lojale Sam sin herre, Frodo, fra sine pinsler og navigerer seg fram i Mordors kvelende og mørke ørken. Før de drar ut, tar de på seg orkeklær for å unngå å bli gjenkjent. De blir imidlertid pisket inn i et orkekompani på vei mot de Svarte Portene, og blir nødt til å oppføre seg som orker før de klarer å rømme fra kompaniet og setter dermed kursen mot Dommedagsberget. Der angriper Gollum Frodo, og frarøver ham den ene Ringen ved å bite av ham fingeren. Men han faller ned i juvet, og dør sammen med Ringen – og besegler Saurons skjebne.
Gandalv rir på ørnenes rygg til Dommedagsberget for å redde Frodo og Sam fra døden, og de frie mennene av Midgard går seirende ut av Slaget ved Morannon. Aragorn blir kronet til konge av Gondor i Minas Tirith, og etter en rekke avskjeder reiser hobbitene hjem. Der finner de ut at Hobsyssel er overtatt av Sarumann. Munti og Pippin er nå erfarne krigere, og leder et opprør mot Sarumann og befrir Hobsyssel og landets innbyggere.
Tiden går, og Hobsyssel går tilbake til det gamle, men ikke Frodo. Han bestemmer seg derfor for å reise fra Midgard med skip, mot de Udødelige land sammen med Bilbo, Gandalv og alvene. Sam, Munti og Pippin ser på at skipet forlater havnen, og returnerer stille hjem. Sam blir hilst av sin kone Rosi og deres datter Eleanor. Den siste setningen i boken er sagt av Sam til Rosi: "Vel, da var jeg hjemme igjen..."


Sverre Holm.
Sverre Holm (født 24. juli 1931 i Drammen, død 17. mars 2005 på Grevle sykehjem i Stavern) var en norsk skuespiller og sanger, kjent fra film og fjernsyn.
Holm debuterte på Rogaland Teater i 1953 som Julius i "Ungen" av Oskar Braaten. Senere var han tilknyttet Fjernsynsteatret (1960). Holm ble en kjent filmskuespiller, før han sent i karrieren hadde suksess i rollen som Stasjonsmester O. Tidemann i Barne-TV-serien "Sesam Stasjon", samtidig som han spilte rollen som Benny Fransen i "Olsenbanden".


Tora Berger.
Tora Berger (født 18. mars 1981 på Ringerike) er en norsk skiskytter. Hun har ett OL-gull (2010), fire VM-gull og 16 seirer i verdenscupen, den første er fra jaktstarten i Kontiolahti den 2. desember 2007. Hun er søster til skiskytteren og langrennsløperen Lars Berger. Hun har uttalt at hun legger opp etter vinter-OL i 2014.
Karriere.
Allerede som junior viste Tora Berger meget lovende takter, hun ble blant annet nummer 3 i sprintøvelsen under junior-VM i 2000. I seniorsammenheng markerte hun seg for alvor da hun ble norgesmester i fellesstart i 2002. Så langt i karrieren har hun totalt 11 gull, 10 sølv og 4 bronse fra Senior-NM bak seg.
I VM 2005 i Hochfilzen debuterte hun i senior-VM, og deltok på samtlige fem distanser. Hun presterte jevnt over gode løp, men lyktes ikke i å ta noen medaljer. Senere i karrieren har hun vunnet tre sølv og tre bronsemedaljer i verdensmesterskap.
Tora Bergers beste plassering i verdenscupen sammenlagt er tredjeplass i sesongene 09 og 2011/12.
2010–2011.
Berger ble olympisk mester på normaldistansen under OL i Vancouver 2010 og tok dermed Norges gullmedalje nr. 100 i olympiske vinterleker gjennom tidene. Bergers gull var den første gullmedaljen tatt av en norsk kvinnelig skiskytter og Norges 10. skiskytergull i OL-sammenheng. Hun fikk én bom på de 20 skuddene i dette løpet. Senere samme sesong vant hun to gull under NM i skiskyting på Simostranda. Hun vant først 15 km med feilfri skyting, deretter fellesstarten (12,5 km) med fire bom. Gullet på fellesstarten ga også kongepokal.
For innsatsen i 2010 ble Tora Berger nominert til både "Årets navn" og "Årets kvinnelige utøver" på Idrettsgallaen 2011.
I VM i skiskyting 2011 i Khanty-Mansijsk gikk hun første etappe på det norske laget som tok gull i mix-stafett. De andre på laget var Ann Kristin Flatland, Ole Einar Bjørndalen og Tarjei Bø.
2012.
Hun gjentok gullbedriften fra året før i VM 2012 i Ruhpolding der hun også gikk første etappe på mix-stafett. Da gikk hun sammen med Synnøve Solemdal, Ole Einar Bjørndalen og Emil Hegle Svendsen. Hun ble nummer 6 på sprinten, etter fullt hus på liggende skyting, men én bom på siste stående. Hun kom 52,4 sekunder bak vinneren, Magdalena Neuner.
I normaldistansen 15 km gikk Tora Berger inn til sitt første individuelle VM-gull. Hun gjentok bedriften på den avsluttende fellesstarten der hun vant foran Marie-Laure Brunet og Kaisa Mäkäräinen.


Lars Backer.
Lars Thalian Backer (født 5. januar 1892 Oslo, død 7. juni 1930 Oslo) var en norsk arkitekt.
Etter utdannelse i Oslo og Stockholm, et opphold i London (1919–1920) og reiser i Italia, Frankrike og England, startet Backer egen praksis i Oslo i 1921.
Han er best kjent for sine funksjonalistiske arbeider.


Sima Qian.
thumb
Sima Qian (kinesisk: 司马迁, pinyin: "Sīmǎ Qiān", Wade–Giles: "Ssu-ma Ch'ien", født ca. 145 i Longmen [nå Hancheng] i Shaanxi, død 86 f.Kr.) var den første som nedtegnet Kinas historie fra skapelsen av. Han var en prefekt for storskriverne (太史公, "taishigong") under Handynastiet. Med sitt historiearbeider regnes han som den kinesiske historieskrivnings far.
Historieverket.
Hans hovedverk var "Shǐjì", som bestod av et stort antall biografier (blant dem den eldste Konfucius-biografi) legendene om Sanhuangwudi, som Sima Qian beskrev som sannhet. Han beskrev i detalj historier som strakk seg fra den legendariske "Gule keiser" til keiser Wudi under Han-dynastiet. Hans arbeider la ikke bare grunnen for kinesisk historieskrivning, men hans metode og stil fikk også betydning generelt for litteratur og journalistikk.
Sima Qians far, Sima Tan, var Han-keiseren Wudis offisielle historiekronikør. Da han lå for døden i år 107, fikk han sønnen til å love å fortsette på det prosjekt han hadde påbegynt – å nedtegne hele den kinesiske historie. Sima Qian bøyde seg for farens siste vilje, og tok til med arbeidet i 104. Arbeidet ble avbrutt i 99, da han ble arrestert og dømt til døden, anklaget for forræderi. Men straffen kunne omgjøres enten hvis han betalte en stor pengesum (som han ikke hadde), eller lot seg kastrere og kaste i fengsel. Dermed måtte han velge det siste. I 96 ble han løslatt. Da tok han opp arbeidet med historieprosjektet, og i 91 var "Shǐjì" fullført.
Betydning.
Selv om historieskrivningen frem til Sima Qians tid var svært variert i sine fremstillingsmåter, fikk "Shǐjì"s form en sterkt normerende kraft. Senere historieskrivning i Kina orienterte seg klart etter dette forbilde. Som eksempler kan nevnes Ban Gu (班固) som i sin "Han Shu" (漢書) fulgte dette forbildet, og de verker som etterhvert tilkom også i andre østasiatiske høykulturer som i Korea og i Japan.
Kanskje kan man sammenligne virkningen av Sima Qians historiske skrivestil på Østasia med de virkninger som man fikk i Midtøsten og i Europa av fortellerstilen i Det Gamle Testamente i Bibelen og likeså Herodots verk "Historiai".


Føynland.
Føynland, tidligere også skrevet Foynland, er en liten øy mellom Nøtterøy og Husøy i Nøtterøy kommune i Vestfold. Øya har rundt 1400 innbyggere fordelt på 450 husstander. Føynland har broforbindelse til Nøtterøy over Ekenessundet og til Husøy over Myrasundet. Den ene broen til Nøtterøy er svært gammel og verneverdig. Føynland har siden tidlig på 1990-tallet vært preget av sterk utbygging, og er ifølge enkelte av innbyggerne blitt overbebygget. Om sommeren finner mange turister veien til Fjærholmen sør på øya, der det er badeplass, campingplass og båthavn for den lokale seilforeningen og andre.
Føynland er også en statistisk grunnkrets som omfatter den sentrale og den nordlige delen av øya. Grunnkretsen har 506 innbyggere.
Historikk.
Fra gammelt av var øya delt mellom tre gårder, Bjørnebu og Nordre og Søndre Foyn (Føyn). Hele øya, det vil si alle de tre gårdene, skal ha tilhørt St.Olavs kloster i Tønsberg frem til reformasjonen. Da ble gårdene overdratt til kronen, som pantsatte gårdene i 1644 til
rådmann og kjøpmann Anbjørn Lauritsen. På tidlig 1700-tall, ble de tre gårdene solgt til tre forskjellige eiere. Alle gårds- og bruksnummer på øya, også andre småbruk, er senere utskilt fra disse tre gårdene.
Øya har skiftet navn oppgjennom historien. Fra gammelt av har navnet på øya vært "Føenland" (skal ha kommet fra «féøy»), senere "Føienland", for så i moderne tid ha vært "Foynland", før det fra departementalt hold ble fastslått av øyas navn skulle være "Føynland". Imidlertid brukes navnet "Foynland" fortsatt av enkelte.


Ernst Mayr.
Ernst Mayr (uttales som "meier"; født 5. juli 1904 i Kempten i Tyskland, døde 3. februar 2005 i Bedford i USA) var en av 1900-tallets mest kjente og mest produktive evolusjonsbiologer. Av kolleger ble Mayr omtalt som «Darwins vaktbikkje» – en uoffisiell ærestittel som først ble brukt på Thomas Henry Huxley.
Livsløpet.
Ernst Mayr ble født i den tyske alpelandsbyen Kempten, men vokste opp i Sachsen. Allerede i barndommen begynte han å interessere seg for fugler. Han ga derfor også etter kort tid opp medisinstudiet i Greifswald til fordel for zoologi. Etter fullført doktorgrad ved det zoologiske museet i Berlin dro han til New York i 1931 for å bli konservator ved American Museum of Natural History. Senere vekslet han til museet for komparativ zoologi ved Harvard University, der han var fortsatte sin forskning til sin død.
Darwinismens moderne syntese.
Mayr var én av bidragsyterne til evolusjonsbiologiens «moderne syntese», dvs. integrasjonen av Charles Darwins opprinnelige teori (darwinisme) med nyere funn innen genetikken, utviklingsbiologien, paleontologien og systematikken.
Resultatet av denne aktiviteten, som pågikk på 1930- og 40-tallet, var teorien som i dag er kjent som nydarwinisme.
Mayrs bidrag lå fremfor alt på det systematiske område, dvs. han integrerte systematikkens funn i den nydarwinistiske teorien.
Også etter denne perioden – og helt frem til sin død – fortsatte han å forbedre og forklare evolusjonsteorien i både vitenskapelige og populærvitenskapelige fora.
Arter.
På sine ornitologiske ekskursjoner til Stillehavet og Ny-Guinea mellom 1928 og 1930 begynte Mayr å reflektere over artsdannelse og artsbegrepet. Hva en art er, hadde man tidligere ikke hatt noen klare forestillinger om. Darwin hadde unngått dette spørsmålet nesten fullstendig (han så på dem som nokså vilkårlig definerbare enheter), og heller ikke i årtiene som fulgte hadde artsproblemet fått noen særlig oppmerksomhet, for ikke å snakke om noen tilfredsstillende løsning.
På 1940-tallet kom Mayr, i samarbeid med Theodosius Dobzhansky og andre genetikere, til å formulere sin forestilling om hva slags enhet en art er: en gruppe av naturlige populasjoner som forplanter seg med hverandre, og som forplantningsmessig er isolert fra andre slike grupper. Denne definisjonen er i dag kjent som det biologiske artsbegrepet. Mange andre definisjoner har sett dagens lys i etterkant, men disse er enten variasjoner over Mayrs definisjon eller definerer artsgrenser basert på større eller mindre grad av skjønn. Sånn sett kan Mayr sies å ha vært opphavsmannen til erkjennelsen av at arter er objektive, dvs. reelt eksisterende enheter i naturen.
Artsdannelse.
Det var også denne innsikten som satte Mayr i stand til å besvare et annet viktig problem, nemlig hvordan nye arter i det hele tatt kan oppstå. Hvis det som utgjør en art, er genflyt, er det opprettelsen av en forplantningsbarriere mellom to populasjoner som gjør dem til to nye arter. Mayrs teori på hvordan dette kunne skje, var at populasjonene må ha vært adskilt over en viss periode, slik at evolusjonen kunne drive dem i hver sin retning, inntil de hadde blitt så forskjellige at paringer mellom dem ikke lenger var mulige. Dette ville gå spesielt raskt hvis den ene av populasjonene var liten og perifer. Denne artsdannelsesmekanismen kalles "allopatrisk spesiasjon" og er i dag bredt anerkjent. Mayr forfektet også synet på at dette var den "eneste" mulige artsdannelsesmekanismen, at arter altså ikke kunne oppstå i sympatriske populasjoner, dvs. slike som hele tiden har mulighet for paringer. Dette er et av de få punktene der Mayr tok feil. I dag vet man at både allo- og sympatrisk artsdannelse forekommer.
Systematikk.
Mayr kom også til å spille en viktig rolle i «systematikkstriden», som var på sitt verste på 1960- til 1980-tallet. I dette tidsrommet så to nye systematiske skoler dagens lys, numerisk og fylogenetisk systematikk. Mayr inntok en posisjon som en av de mest markerte motstanderne av begge de nye skolene. Alternativet, den «tradisjonelle» systematikken, hadde tidligere manglet et velfundert teoretisk grunnlag. Mayr og bl.a. George Gaylord Simpson sørget nå for å forankre denne skolen i evolusjonsteorien. Mayr var også den som døpte denne tradisjonelle skolen "evolusjonær systematikk". Striden ble etter hvert innhentet av virkeligheten, ved at biologer flest i dag etterspør stamtrær og ikke systemer. Mange lærebøker og leksika halter imidlertid noen tiår etter forskningsfronten. Derfor er legfolks oppfatning av hva systematikk er, fortsatt sterkt preget av Mayrs evolusjonære systematikk.
Biologisk vitenskapsteori.
Etter sin emeritering i 1975 kom Mayr dessuten med flere verdifulle bidrag til biologisk idéhistorie, vitenskapshistorie og vitenskapsteori. Blant disse er analyser av


Rudolf Muus.
Rudolf Wilhelm Muus (født 19. februar 1862, død 9. november 1935) var en populær norsk forfatter.
Rudolf Muus skrev folkelige og spennende underholdningsbøker og var i sin tid kanskje Norges mest solgte og leste forfatter. Hans samlede produksjon er imidlertid vanskelig å beregne sikkert. I tråd med sin fascinasjon for forkledninger og falske navn opererte Muus med flere titalls pseudonymer, blant annet «Julius» og «Rollo». Nøyaktige salgstall vanskeliggjøres dessuten av at han ble publisert av en rekke tildels obskure forlag. At han solgte i milliontall er imidlertid hevet over tvil. Flere av bøkene solgte dessuten svært godt som oversatte piratutgaver i andre land.
Det antas at han skrev om lag 50 romaner, mange av disse var svært lange. Dette var gjerne triviallitterære detektivromaner, med skumle forfølgelsesscener og en dose lett romantikk som faste ingredienser. Mange av fortellingene har sin handling lagt til datidens Kristiania. I tillegg skrev han flere hundre kortere bøker og populære hefter, både romaner, historiske fortellinger, skuespill, viser og dikt,
Tross ujevn litterær kvalitet, har mange av Muus' historier autentiske skildringer av bymiljøer som i dag er borte fra Oslo. Dette gjelder for eksempel bøkene "Gamle Kristiania-minder" fra 1923 og "Dikterliv i gamle Kristiania" fra 1932.
Muus viser sitt sosiale ståsted ved å la underklassen produsere skurkene i bøkene sine, mens pengesterke overklassefolk representerer heltene. En av hans mest kjente bøker er "Dronningen i Vaterland" eller "Abelones 100 eventyr" fra 1895.Andre titler er" Akerselvens kolonier", Ilddronningen og "Loelvens datter".


Bart Veldkamp.
Bart Veldkamp (født 22. november 1967 i den Haag) er en belgisk (tidligere nederlandsk) skøyteløper.
Bart Veldkamp debuterte internasjonalt i europamesterskapet i 1989. I 1990 ble han europamester, og tok bronse i allround-VM. Veldkamps spesialitet var langdistansene (5000 og 10 000 meter).
I 1992 tok Bart Veldkamp Nederlands eneste gullmedalje under OL i Albertville i Albertville på 10 000 meter, 2,4 sekunder foran Johann Olav Koss. I 1994 tok Veldkamp OL-bronse på samme distanse.
Fra og med 1996 valgte Bart Veldkamp å representere Belgia, mye på grunn av den tøffe kvalifiseringen de nederlandske løperne må gjennom for å kvalifisere seg til de store mesterskapene. Ved å gå for Belgia kunne Veldkamp forberede seg i ro og mak. Under OL 1998 i Nagano var Veldkamp tidenes første løper som gikk 5000-meteren under 6,30. Han ble slått av nederlenderne Gianni Romme og Rintje Ritsma, men fikk med seg Belgias første olympiske medalje på skøyteisen.
Til tross for (eller takket være) det faktum at Bart Veldkamp representerte Belgia, forble han svært populær blant det nederlandske skøytepublikummet. Denne populariteten skyldtes både gode prestasjoner og Veldkamps følelsesmessige og spontane reaksjoner, spesielt etter dårlige prestasjoner. Ofte har han etter et dårlig løp kunngjort at han legger opp som skøyteløper, men han ombestemte seg alltid. Veldkamp la opp som aktiv skøyteløper som planlagt etter 2006-sesongen.
Meritter.
OL-medaljer
VM allround
VM enkeltdistanser
EM allround


Robert Sørlie.
Robert Sørlie (født 1958), er en norsk hundekjører fra Hurdal.
Biografi.
Sørlie startet med hundekjøring i 1970, og han ble norsk mester på mellomdistanse i 1992. I 1993 fikk han kongepokalen da han vant NM-langdistanse, og han ble norsk mester på langdistanse også i 1995. Han vant Femundløpet for første gang i 1990, og Finnmarksløpet for første gang i 1995. Totalt står han med ti seire i Femundsløpet og tre seire i Finnmarksløpet.
I 2002 debuterte han som nummer 9 i Iditarod, og ble med den prestasjonen beste førstegangskjører. Året etter vant han løpet og ble dermed den andre fra Europa, etter Martin Buser, og den første fra Norge som vant verdens lengste hundesledeløp, en bragd han gjentok i 2005. Ettersom Buser ble amerikansk statsborger i 2002 er Sørlie nå den eneste utenfor USA som har vunnet løpet.
Siden 1990 har Sørlie deltatt i 46 hundesledeløp der han har vunnet 24 ganger og blitt nummer 2 ti ganger. Fram til 2009 utgjorde han en del av Team Norway sammen med Bjørnar Andersen og Kjetil Backen. Fra 2010 er det organisert et nytt team rundt Robert Sørlie; Team Sørlie, med en stab som består av Frode Galaaen (logistikk, salg og marked) og Kjetil Svanemyr (webmaster og datateknisk ansvarlig). Elin Pedersen koordinator, John Erik Eriksen trening og løpskjøring. Gunnar Martinsen og Marit Stratton deltar også i mange oppgaver på kennelen.
I tillegg til hundekjøring arbeider Robert Sørlie som brannmann ved Oslo lufthavn, Gardermoen.
Andre meritter.
Sølv i VM i hundekjøring 2011 (Femundløpet 2011). Han har deltatt i Femundløpet alle de 22 gangene det har blitt arrangert og har vunnet det lange løpet (F600) ti ganger, sist i 2012 og først i 1990.


Rettighetshavere i norske olje- og gassfelt.
Rettighetshavere i norske olje- og gassfelt er en oversikt over alle selskaper med eierskap i produsert olje og gass fra olje- og gassfelt på norsk sokkel, rangert etter avtakende størrelse på petroleumsreserve.
Oversikten viser samlede feltreserver pr 1. januar 2005 brutt ned pr rettighetshavere med selskapenes aggregerte reserver. Se forklaring til kolonneoverskriftene nederst.
Eksempel på bruk: Petoro, det vil si staten, har rett til 35 % av reservene på norsk sokkel, Statoil har rett til 20 %, o.s.v. Tallene gjelder pr 1. januar 2005. Handel av feltandeler og eventuelle oppgradering av reserveanslag i ett eller flere felt vil endre disse fordelingene mellom selskapene.
Alle tall for petroleumsreserver er i følge Oljedirektoratet 22. februar 2005.
Liste over rettighetshavere i norske olje- og gassfelt, rangert etter reserve.
"Olje" er råoljereserve i mill Sm³ som tilfaller selskapet,
"Gass" er naturgass i mrd Sm³,
"Kondensat" gitt i mill Sm³ og
"Sum mill oe" er en kolonne for beregnet sum av alle 4 grupper hydrokarboner i millioner oljeekvivalenter.
"Pst Olje" er selskapets prosentvise andel av alle oljereserver på sokkelen. Tilsvarende for "Pst Gass".
"Pst Sum" er selskapets prosentvise andel av totale oljeekvivalenter.
Eksterne lenker.
Norske olje- og gassfelt, rettighetshavere


Erhard Keller.
Erhard Keller (født 24. desember 1944 i München) er en tidligere tysk skøyteløper. I 1967 tangerte Keller verdensrekorden på 500 meter, som tilhørte den sovjetrussiske løperen Jevgenij Grisjin med tiden 39,5. Et år senere forbedret Keller rekorden til 39,2. Samme år vant Keller 500 meter under OL i Grenoble. Og fire år senere, under OL i Sapporo, forsvarte han gullmedaljen på sin spesialdistanse.
I 1971 vant Keller det uoffisielle verdensmesterskapet i sprint.


USA PATRIOT Act.
USA PATRIOT Act (en forkortelse for "Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism Act") er en amerikansk lov vedtatt i 2001 som følge av terrorangrepet 11. september 2001.
Loven ble vedtatt i Senatet med 98–1 stemmer og i Representanthuset med 356–66 stemmer. President George W. Bush sanksjonerte loven 26. oktober 2001.
Loven er svært komplisert og omfattende, med 158 paragrafer og 15 lovendringer, blant annet innen straffeprosess, datakriminalitet, etterretning, avlytting og immigrasjon. Den behandler også økonomisk støtte til terrorofre, økte utbetalinger til ansatte i nødtjenestene og bekjempelse av svindel ved bidrag til veldedige organisasjoner etter et terrorangrep.
Loven har imidlertid vært omstridt fordi den gav politimyndighetene større mulighet til å overvåke og anholde terrormistenkte uten siktelse eller rettergang.


Riksvei 9.
Riksvei 9 (Rv9) kalles gjerne Setesdalsveien og er hovedfartsåren gjennom Setesdal. Den går fra Kristiansand i sør, gjennom Setesdal til Haukeligrend i Telemark i nord hvor den møter E134. Veien går gjennom Vest- og Aust-Agder fylker. Den går via Mosby, Homstean, Skarpengland, Hægeland, Hornesund, Hornnes, Evje, Byglandsfjord, Bygland, Ose, Hylestad, Valle, Flateland, Rygnestad, Bykle, Hovden og Bjåen til Haukeli. Veien fikk status som stamvei i 2003.
Veiens lengde er 235,7 km, hvorav 45,1 km i Vest-Agder, 175 km i Aust-Agder og 15,6 km i Telemark.
Historikk.
Setesdal har til alle tider vært vanskelig tilgjengelig. Folk og fe måtte i tidligere tider ta seg over fjellet fra Fyresdal og Mo i øst, fra Vinje i nord, fra Suldal, Lyse eller Sirdal i vest. Den såkalte Bispeveien gikk fra Fyresdal til Valle i Setesdal over heiedalføret Finndalen.
Det ble anlagt postvei fra sør i 1840. Fra 1867 til 1879 ble veianlegget ført fra Valle til Bykle. I 1936 var veien kommet frem til Bjåen, vel tre mil nord for Bykle kirke. Først etter andre verdenskrig ble veien bygd videre nordover til Grungedal i Telemark.
Om to av de mest kritiske punktene underveis snakker folk fremdeles. Det verste var Fånekleivi øst for Byglandsfjorden, ca 5 km sør for Bygland, men Byklestigen sør for kirkebygda i Bykle lå ikke langt etter. Dagens veitrasé går i tunnel på 611 meter gjennom Fånefjell.
Ved Byklestigen stuper fjellet bratt ned i Otra. En smal trappevei førte opp fjellsiden. På toppen av stigen går veien langs et svaberg hvor det var lagt opp feste av stein og torv. Det var mulig å kjøre med slede om vinteren og kløvhest om vinteren. Men begge deler var vanskelig og kunne være farlig. Vinterstid måtte hestene hjelpes av folk når det var is og hålke. To mann holdt i hesten foran og én mann gikk bak og støttet.
Også på dette punktet går dagens vei i tunnel.

Setesdalsveien


Påskeaften.
Påskeaften (latin "Sabbatum Sanctum", «Hellige lørdag») er dagen før påskedag. Den har tradisjonelt blitt markert på en stille måte, gjerne med faste og meditasjon.
Påskeaften faller på i, og på i.
På 300-tallet innførte man en tradisjon for at konvertitter fremsa sin offentlige trosbekjennelse denne dagen, før de ble tatt opp i kirken under påskevigilien. Men på 500-tallet hadde påskefeiringen forskjøvet seg slik at vigilien startet lørdag kveld, og man sluttet dermed med denne skikken.
På 800-tallet var det vanlig at vigilien startet allerede ved middagstid, og fra 1300-tallet var det vanlig at den ble feiret på forskudd på påskeaftens morgen. Senere har påskefeiringen blitt flyttet mot kvelden igjen. Blant protestantiske kirker er det mange som ikke feirer vigilien, og som dermed ikke har noen liturgi på påskeaften.
Katolsk feiring.
Ordningen med vigiliemesse på morgenen ble i "Missale Romanum" fra 1570 slått fast som eneste tillatte ordning i Den katolske kirke.
I 1951 flyttet Pius XII vigilien tilbake til kvelden. Den skal ikke feires før mørkets frembrudd, og helst nær midnatt. Dermed er det på selve lørdagen, i kirkelig sammenheng regnet fra solnedgang langfredag til solnedgang lørdag ingen liturgi; en slik dag kalles "aliturgisk". Dette er den eneste dagen katolikker ikke kan motta nattverd, bortsett fra de som er i dødsfare.


Øymark.
Øymark er en tidligere selvstendig kommune i Østfold fylke. Øymark var sammen med Aremark del av Aremark formannskapsdistrikt fra 1837. 1. juli 1903 ble Øymark skilt ut som egen kommune. Øymark hadde da 1 832 innbyggere.
1. januar 1964 ble Øymark og Rødenes kommuner slått sammen til den nye Marker kommune. Øymark hadde ved sammenslåingen 2 091 innbyggere.


Rødenes.
Utsikt over Rødenes fra Ørjekollen.
Rødenes er en tidligere selvstendig kommune i Østfold fylke. Rødenes ble opprettet som Rødenes formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1902 ble Rømskog skilt ut fra Rødenes som egen kommune. Rødenes hadde etter utskillelsen 1 378 innbyggere.
1. januar 1964 ble Rødenes og Øymark kommuner slått sammen til den nye Marker kommune. Rødenes hadde ved sammenslåingen 1 314 innbyggere.


Øvre Sandsvær.
Øvre Sandsvær er en tidligere selvstendig kommune i Buskerud fylke. Fra 1837 var Øvre Sandsvær del av Sandsvær formannskapsdistrikt.
1. januar 1908 ble Sandsvær delt i Øvre Sandsvær med 2 464 innbyggere og Ytre Sandsvær med 3 245.
1. januar 1964 ble Øvre Sandsvær, Kongsberg, Ytre Sandsvær, Svene og Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Øvre Sandsvær hadde ved sammenslåingen 2 854 innbyggere. Rådhuset lå ved Labro.


Ytre Sandsvær.
Ytre Sandsvær er en tidligere selvstendig kommune i Buskerud fylke. Fra 1837 var
Ytre Sandsvær del av Sandsvær formannskapsdistrikt.
1. januar 1908 ble Sandsvær delt i Ytre Sandsvær med 3 245 innbyggere og Øvre Sandsvær med 2 464.
1. januar 1964 ble Ytre Sandsvær, Kongsberg, Øvre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Ytre Sandsvær hadde ved sammenslåingen 3 140 innbyggere. Kommunesenteret var Hvittingfoss.


Huang He.
Huang He (Hanzi 黄河, pinyin: "Huáng Hé", Wade-Giles "Hwang-ho", Guleelven/Den gule flod, noen ganger kalt "Zhou Liu") er med sine 5 464 km Kinas nest lengste elv etter den sentralkinesiske floden Cháng Jiāng (Yangze).
Huáng Hés kilder ligger i Kūnlúnfjellene i 4 500 meters høyde i den vestre del av Qīnghǎi-provinsen. Kildene er omkring 200 km nord for den halve luftlinje mellom Lhasa og Xining, i en del av de tibetanske fjellmasser som i dag ligger utenfor Tibet. Innsjøen Zhalinghu er en av kildene. Elven har et nedslagsområde på 944 970 km², men fordi områdene rundt elvens øvre og tildels midtre løp er heller tørre er vannføringen relativt lav. Vannføringen i Cháng Jiāng er 15 ganger større, og den i Perlefloden er fem ganger større, selv om nedslagsområdet til sistnevnte er under halvparten så stort som Huáng Hé sitt.
Fra sine kilder renner elven gjennom to innsjøer ("Ngoring Tsho" og "Kyaring Tsho"). Deretter renner den hovedsakelig østover men i sikksakkurs i en stor bue nord rundt det relativt tørre Ordosplatået i Shaanxi og Indre Mongolia, til en stor kunstig sjø skapt av et vannreservoar. Der tilkommer sideelven Wei He, og elven brekker igjen av mot øst. Ca 45 km nedenfor storbyen Kaifeng vender elven seg noe nordøstover og holder stø kurs gjennom lavlandet til sitt utløp. I dag renner Huáng Hé gjennom Jǐnán, hovedstaden i Shāndōng-provinsen, og tømmer seg i Bóhǎibukten, den innerste delen av Bóhǎi i Gulehavet. I elvedeltaet ligger byen Dongying.
Elven var åsted for de første kinesiske statsdannelser og for fremveksten av kinesisk dyrking av hvete (men ikke ris). De omkringliggende byene Anyang, Kaifeng og Xi'an er tidlige kinesiske hovedsteder. Gjennom Kinas historie har Huáng Hé vært betraktet både som en velsignelse og en forbannelse; den er «Kinas stolthet» "(Zhōngguó de jiāo'ào)" og «Kinas sorg» "(Zhōngguó de tòng)."
Siden år 602 f.Kr. til i dag har elvens nedre løp endret seg dramatisk minst fem ganger, og dikene rundt den har brutt sammen mer enn 1 500 ganger. En svært dramatisk endring av elveløpet fant sted i 1194, da Huáng Hé rett og slett overtok Huái-elvens utløpssystem for de neste 700 årene. Slammet fra Huáng Hé demmet opp munningen av Huái og gjorde tusener hjemløse. Elven fant seg til rette i sitt nåværende leie i 1897 etter at den hadde endret sitt løp igjen i 1855, slik at den igjen tømte seg i Det gule hav.
Elven får sin gule farve fra sedimentene den fører med seg. Mellom 10 og 20 prosent av vannføringen er slam, og i perioder hender det at nesten 40 prosent av vekten utgjøres av faste stoffer. Dette slammet er meget næringsrikt. De siste rundt 700 km av elven renner gjennom marker som er resultat av det avleirede slammet opp gjennom årtusenener.
Enkelte steder kan det dreie seg om et hundre meter tykt lag som skyldes avleiringer.
Slettelandet på den nordkinesiske slette har ofte et grunnvann som står så høyt at det kan avleire salter som blir liggende igjen etter år med tørke. Det virker hemmende på planteveksten.
Sedimentene har også avleiret seg i selve elven, slik at elvebunnen, sammen med de stadig høyere dikene som folk har bygget langs breddene, har ført til at elveløpet i lange stykker faktisk har et høyere vannspeil enn mye av de omliggende markene. Dette har gjort landsbygda rundt elva særlig utsatt under flom. Storflom i Huáng Hé har ført til noen av de høyeste dødstall man kjenner fra naturkatastrofer. Storflommen i 1887 kostet mellom 900 000 og 2 000 000 mennesker livet; storflommen i 1931 mellom 1 000 000 og 3 700 000. Det er ikke uten grunn at kineserne også har kalt elven for «Kinas sorg».
Under Den andre kinesisk-japanske krig i 1938 brøt nasjonalisthæren under Chiang Kai-Shek med vilje dikene for å stanse de framrykkende japanske styrker. Under denne flommen gikk mellom 500 000 og 900 000 menneskeliv tapt. Fra da rant elven på nytt i en periode ut i Østkinahavet sør for Shandonghalvøya (slik som mellom 1194 og 1855), men ble ført tilbake til sitt nordlige utløp i 1947.
Det er bygd vannkraftverk flere steder langs floden, det er demninger ved Liujiakløften, Lánzhōu, Sanmenkløften og ved Xiaolangdi.
Gulelven i kinesisk kultur.
Provinsene Héběi og Hénán har navn knyttet til "Huáng Hé". "běi" betyr nord, "nán" betyr sør; de er provinsene "nord" og "sør" for den gule "elv".
Tradisjonelt heter det at den kinesiske sivilisasjons vugge stod ved Gulelven. Kineserne kaller av og til floden som «Moderelven» eller «Den kinesiske sivilisasjons vugge». Opp gjennom Kinas lange historie er elven blitt betraktet både som en velsignelse og som en forbannelse; den har fått tilnavnene «Kinas stolthet» (中国的骄傲, "Zhōngguóde Jiāo'ào") og «Kinas sorg» (中国的痛, "Zhōngguóde Tòng".
Noen ganger kalles Gulelven for «Den grumsete flod» {浊流, "Zhuó Liú"). Det kinesiske ordspråket «Når Gulelven renner klar» viser til en høyst usannsynlig eventalitet, som «når månen blir en gul ost».


Sandsvær.
Sandsvær er en tidligere selvstendig kommune i Buskerud, opprettet som Sandsvær formannskapsdistrikt i 1837.
7. februar 1685 var Sandsvær del av Akershus amt (Sandsvær og Numedal fogderi). I 1760 ble Sandsvær fogderi overført fra Akershus til Buskerud amt.
1. januar 1908 ble Sandsvær delt i to kommuner: Ytre Sandsvær med 3 245 innbyggere og Øvre Sandsvær med 2 464. Disse to kommunene er fra 1. januar 1964 slått sammen med Kongsberg.


By- og bygdelista (Hamar).
By- og bygdelista (BBL) er en lokal liste som stiller til valg i Hamar kommune. Det har hatt representanter i kommunestyret siden de første gang stilte til valg i 1991, og har fra 2011 7 kommunestyrerepresentanter. Fra 1999 til 2011 var Einar Busterud ordfører i Hamar. Han representerte BBL. Partiet hadde den nest største kommunestyregruppa fra 1995 til 2007, den neste perioden var de størst med over 40% av stemmene. I 2011 tok ikke Busterud gjenvalg, og BBL tapte valget.
Partiet fikk 12,6% oppslutning i 91, 19,7% i 95, 24,5% i 99, 28,1 % i 03 og 42% i 2007.
BBL ble startet på bakgrunn av motstanden mot sammenslåing av kommunene Hamar og Vang, og motstanden mot å anlegge en stor vei gjennom Hamar sentrum.
Knut Faldbakken var en av personene som var med å stifte lista i 1991.


Dønnes.
Dønnes er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, i dag med navnet Dønna kommune. Dønnes var fra 1837 del av Nesna formannskapsdistrikt.
1. juli 1888 ble Dønnes skilt ut som selvstendig kommune med 1 348 innbyggere.
1. januar 1962 ble en del av Herøy kommune som lå på Dønna (19 innb), en del av Nesna (området på Løkta med 80 innb), Nordvik kommune (1 293 innb) og Dønnes (1 348 innb, unntatt en del på øya Tomma med 80 innb) slått sammen til den nye Dønna kommune. Området på Tomma ble slått sammen med Nesna kommune.


Pensjonistpartiet.
Pensjonistpartiet er et norsk registrert politisk parti som ble stiftet i 1985. Partileder er Terje Wold. Pensjonistpartiet bygger sitt politiske arbeid på et kristent verdigrunnlag, på grunnloven og rettsstatens idegrunnlag og for en styrking av folkestyret. Det arbeider for en verdig livssituasjon for alle pensjonister og svake grupper i samfunnet.
Pensjonistpartiet har aldri blitt valgt til Stortinget, men da daværende stortingsrepresentant Arne Haukvik ikke ble renominert for Senterpartiet i 1997, meldte han overgang til Pensjonistpartiet.
Pensjonistpartiet var det første norske politiske partiet som sendte politisk reklame på fjernsyn, selv om dette er ulovlig i Norge.
Ved stortingsvalget i 2009 stilte partiet liste i tolv fylker og fikk i alt 11 900 stemmer, dvs. 0,4 prosent. Størst oppslutning hadde det i Hedmark (2,0 prosent).
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 stilte partiet liste i 13 fylker og fikk 0,9 prosent av stemmene nasjonalt og valgt inn en representant i hvert av fylkestingene i Hedmark, Aust-Agder og Rogaland. Partiet stilte også liste i 47 kommuner, og ble representert i 34 kommunestyrer med totalt 50 representanter.


Carl August Fleischer.
Carl August Fleischer (født 26. august 1936), norsk jurist og dr. juris. Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1969 til 2006, nå professor emeritus. Hans viktigste fagområder er folkerett og statsrett
Fra 1962 var han spesialkonsulent for Utenriksdepartementet i folkerettsspørsmål. Han har deltatt på en rekke internasjonale forhandlinger, som FNs 3. havrettskonferanse og mange forhandlinger om olje- og gassfeltene i Nordsjøen. Han spilte en viktig rolle under forhandlingene om kontinentalsokkelen mellom Norge, Danmark og Storbritannia mot slutten av 1960-tallet. Fleischer har gitt ut en rekke bøker om folkerettslige spørsmål og har gjort en betydelig innsats for Norge på dette rettsområdet.
Fleischer har spilt en svært sentral rolle i det juridiske miljø, blant annet ved å påpeke det som etter hans mening er faglig uholdbare standpunkter inntatt av andre fagpersoner. Se nærmere om dette i boken Grunnlovens grenser.
Fleischer har aldri vært redd for å ytre sine meninger og har ofte vært i åpen strid med andre sentrale jurister.
Som lærebokforfatter er Fleischer kjent for en lettfattelig og pedagogisk stil, og ikke minst for de hyppige innslagene av sterke karakteristikker av det han oppfatter som andre juristers uholdbare faglige standpunkter.


Taxibane.
Taxibane («sportaxi» eller «PRT» er et transportsystem for personer og lettgods basert på små automatiserte vogner som går på en egen bane, gjerne hevet over bakken. Stasjonene ligger alltid på sidespor, slik at vognene kun stopper ved reisens start- og sluttpunkter.
Reiseform.
Reisestart skjer ved behov og medfører i prinsippet ingen ventetid. Ved et utbygget nettverk velger vognen selv retning og gjør overganger mellom vogner overflødig. Taxibane er en derfor en brukevennlig og komfortabel reisemåte som legger opp til individuell betjening av hver enkelt reisende.
Økonomi.
I forhold til tradisjonell skinnegående trafikk ligger kostnadene grovt sett på 1/3 i investeringer og 1/5 i drift, pga. automatisering, høy kapasitet og modulbasert produksjon. Inntekten kan ligge betydelig høyere enn tradisjonell skinnegående transport grunnet bedre arealdekning, større fleksibilitet og kundevennlighet. En forutsetning for et effektivt system er at sporveksling styres fra vognene, slik at sporet dermed er passivt og ikke beveger seg. Kapasiteten per spor er, ved 36 kmt (10 m/sek) og avhengig av øvrig teknologivalg, er høyere enn en 4-felts motorvei i én retning (1600 vogner per felt per time).
Pålitelighet.
Avhengig av teknologivalg er systemet mer værbestandig enn andre transportsystemer. Ved lukkede spor og/ eller med lineærmotorer, vil systemet kunne tåle metervis med snø uten måking, samt underkjølt regn og is, og vind med opptil orkan styrke.


USAs forsvar.
Amerikas forente staters militærvesen ("United States Armed Forces") er USAs militærvesen, bestående av 5 våpengrener.
Forsvarsgrener.
USA har fem forsvarsgrener. De fire første er underlagt Forsvarsdepartementet, mens kystvakten i fredstid er del av Sikkerhetsdepartementet.
4 av våpengrenene har bevæpnede luftfartøy, og alle 5 våpengrener har egne piloter.
Se også.
Kilde: Tabell 1 US Personnel Killed in Action (KIA) (Eikenberry, 1996; 113)


Liste over Argentinas presidenter.
 Argentinske statsledere.
Argentina fikk sin uavhengighet i 1816. Men i tiden etter uavhengigheten var landet preget av at det ikke fantes en sterk og effektiv sentralmakt. I 1862 ble Bartolomé Mitre den første presidenten i et forent Argentina. Listen nedenfor er derfor kun en liste over argentinske statsledere etter 1862. Argentinas historie er preget av politiske uroligheter, og det har vært flere statskupp opp gjennom tidene. Flere av de lederne som er listet opp nedenfor er satt inn av militærjuntaer og er dermed ikke lovlig demokratisk valgte presidenter. Det siste militærkuppet skjedde i 1976. Etter valget i 1983 har Argentina vært et demokrati.
Militærkuppet i 1930.
I 1930 fant det første militære "coup d'etat" sted i Argentina. Den innsatte presidenten ble ikke valgt av folket liksom de forutgående presidenter.
Militærkuppet i 1955.
Kuppet er også kjent som "Revolución Libertadora" (Frigjøringsrevolusjonen).
Militærkuppet i 1966.
Kuppet er også kjent som "Revolución Argentina" (Argentinske revolusjon).
Gjeninnføringen av demokratiet i 1973.
Dette demokratiet ble kortvarig grunnet politiske uroligheter.
Militærkuppet i 1976.
Kuppet, også kjent som Proceso de Reorganización Nacional, var det siste i sitt slag i Argentinas historie.
Sivilt, demokratisk styre fra 1983.
Året 1983 markerte overgangen fra det siste militærdiktaturet til sivilt valgte ledere, også kjent som «demokratiets gjenkomst».
Grunnlovsendring i 1994.
En ny tilføyelse i konstitusjonen i 1994, gjorde det mulig for presidenten å bli gjenvalgt for en andre periode (denne ordningen hadde blitt forkastet i 1957).
Forklaring: mil= peroner som var satt inn ved hjelp av militæret eller som hadde sterk tilknytning til militæret.
Argentina


Alfheim stadion.
Alfheim stadion er et fotballstadion i Tromsø og hjemmebanen til fotballaget Tromsø IL. Arenaen ligger på selve Tromsøya.
Fotballbanen måler 110 x 70 meter, og var regnet som Norges største gressbane. Det var også innsydd kunstgress i selve gressmatta for å forsterke underlaget. I midten av 2006 ble det lagt kunstgress på hele Alfheim stadion. I juni 2009 spurte avisen VG eliteseriespillere fra samtlige 16 Tippeligaklubber om hvilke kunstgressbaner de foretrekker. 14 av 16 rangerte Alfheim som den dårligste kunstgressbanen i Norge.
Det er nå lagt et nytt kunstgress av aller nyeste og beste sort, ifølge nettsiden til Tromsø IL. Få klubber har i dag bedre matte enn Tromsø IL har på Alfheim.
På østsiden av stadionet er det oppført et nytt forretningsbygg som blant annet inneholder klubbhus, møterom og kurs- og konferanselokaler. Publikumsrekorden er 10 225 fra en kamp mot Rosenborg i 1990.
Det er vurdert å bygge ut kortsidene på Alfheim, ettersom de for øyeblikket ligger under standarden i forhold til resten av anlegget.
På østsiden av klubbhuset er det en grusbane som brukes til trening og breddefotball. Den er 90 x 45 meter og går derfor innenfor minimumsmålene til fotballbaner.


Ullevi.
Ullevi, "Ullevi Stadion" eller tidligere "Nya Ullevi" i Göteborg er Sveriges største arena. Ullevi brukes til internasjonale idrettsmesterskap, store musikkonserter og spennende showforestillinger. Ullevi ble innviet i 1958 og har etter ombygging en publikumskapasitet på 43 200 tilskuere. Ved musikkonserter er kapasiteten ca. 59 000 plasser, hvorav 25 000 ståplasser på banen.
Ullevi var opprinnelig navnet på stadionet som ble innviet i 1916. Dette stadionet ble omdøpt til Gamla Ullevi da den nye arenaen sto ferdig like ved i 1958. Gamla Ullevi ble revet i 2007, og et nytt stadion med samme navn ble åpnet samme sted i april 2009.
Skøytearena.
Nya Ullevi 10. oktober 2006
Som skøytearena var Ullevi den første kunstfrosne 400 m-bane som ble brukt til et internasjonalt mesterskap under EM i 1959. To år senere ble også det første VM på en kunstfrossen bane arrangert her.
Gjennom det meste av sin islagte periode var Nya Ullevi en av skøytesportens hovedarenaer. VM ble arrangert her både i 1961, 1966, 1968, 1971, 1975 (sprint), 1978 og 1984. Foruten EM i 1959 hadde Nya Ullevi EM i 1963 og 1965. I 1963 kunne norske skøyteløpere feire en av sine mest legendariske triumfer her. Da EM var over, var det nordmenn på de fire øverste plassene – med Nils Egil Aaness på topp. I 1968 ble Fred Anton Maier verdensmester på Ullevi med ny verdensrekord sammenlagt. Under VM i 1971 satte Ard Schenk verdensrekord på 10 000 m med 15.01,6 og også verdensrekord sammenlagt.
Siden 1989 har Ruddalen Idrottsplass tatt over som internasjonal skøytearena i Göteborg.
Friidrettsarena.
7.–13. august 2006 ble EM i friidrett arrangert på Ullevi.


Sissel Solbjørg Bjugn.
Sissel Solbjørg Bjugn (født 28. oktober 1947 på Setermoen i Bardu, død 14. juli 2011 i Bodø) var en norsk forfatter. Hun debuterte i 1978 med diktsamlingen "Den første avisa på Lofotveggen", som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris. Bjugn har utgitt prisbelønnede diktsamlinger og barnebøker, foruten romaner. Gjennom hele sitt forfatterskap var Bjugn holdt for å være nyskapende og original med en stil som grenser til absurdisme, også når hun skrev for barn.


Aker Solutions.
Aker Solutions ASA () er et internasjonalt industrikonsern med hovedkontor på Fornebu i Bærum.
Aker Solutions er en internasjonal leverandør av ingeniørtjenester, fabrikasjon, teknologiprodukter, vedlikehold, spesialist- tjenester og totalløsninger til energi- og prosessindustrien. Hoveddelen av virksomheten omfatter leveranser til olje-, gass- og petrokjemianlegg. Konsernet har også en betydelig aktivitet knyttet til leveranser til prosjekter for gass- og kullkraftverk, metallforedling og andre utvalgte industrier. Virksomheten er organisert i de fire forretningsområdene Energy Development & Services, Subsea, Products & Technologies og Process & Construction (P&C).
I Norge har Aker Solutions virksomhet på følgende steder: Stord, Verdal, Ågotnes, Arendal, Kristiansund, Mongstad, Oslo, Bærum (Fornebu), Stavanger (inkl. Hinna), Bergen (inkl. Sandsli), Stjørdal, Trondheim, Høyanger, Mosjøen, Odda, Kristiansand, Egersund, Lier, Moss, Horten, Hammerfest og Aukra.
Historikk.
Aker Solutions ble etablert våren 2004 som "Aker Kværner", først med Kværner som hovedaksjonær og morselskap. Etter flere etterfølgende reorganiseringer, ble Aker ASA hovedaksjonær i Aker Kværner sommeren 2004. Aker ASA kontrollerer 40 % av aksjene i selskapet gjennom eierselskapet Aker Holding (se nedenfor).
Selskapet har om lag 24 000 ansatte i 30 land og omsetningen er på 58 milliarder kroner. Aker Solutions' markedsverdi på Oslo Børs var per 25. februar 2010 21,7 milliarder kroner.
Akers historie.
Akers historie går tilbake til 1841 da den første mekaniske virksomheten ble etablert ved bredden av Akerselva i Oslo [den gang Christiania]. Gjennom de første hundre år var Aker i første rekke engasjert innen mekanisk produksjon av forskjellig slag og skipsbygging.
Fra tidlig i det 20. århundre var produksjon av hvalfangst-, passasjer- og lasteskip viktig, men gradvis ble produksjon av oljetankere stadig viktigere. På midten av 1960-tallet var Aker en av verdens største byggere av supertankere.
Olje og gass.
Sent på 1960-tallet orienterte virksomhetene seg mot olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen. I første omgang leverte selskapet mekanisk utrustning til betong- og stålunderstell samt borerigger bygget etter eget design. Etter hvert deltok konsernet i byggingen av betongunderstell, dekksmoduler og sammenstilling av komplette plattformdekk. Aker ble en ledende leverandør av totalprosjekter, produkter og tjenester til offshoreindustrien.
Midt på 1980-tallet fusjonerte Aker med Norcem, et norskbasert internasjonalt sement- og byggevarekonsern som også hadde betydelige offshoreengasjement. Sement- og byggevarevirksomheten ble senere skilt ut som egen virksomhet og solgt i 1999.
Entreprenøren og industrimannen Kjell Inge Røkke har som hovedeier vært en førende kraft i utviklingen av Aker siden midten av 1990-tallet. Røkkes forretningskarriere begynte med kjøpet av en 69-fots tråler i 1982 i USA. Med dette utgangspunktet bygget han gradvis opp en ledende global virksomhet innen fangst og sjøbasert videreforedling av hvitfisk. Denne suksessen gjorde det mulig å investere i andre forretningsområder, primært i USA og Norge.
I 1994 samlet Røkke sine virksomheter i det norsk-amerikanske konsernet Resource Group International, Inc. Selskapets forretningsdrift var organisert i fem forretningsområder: fiskeri, industri, distribusjon, eiendom og prosjekt/finans. I 1996 kjøpte RGI aksjer i Aker og ble konsernets største aksjonær. De to selskapene ble senere fusjonert.
Kværner.
I 2000 kjøpte Aker gjennom datterselskapet Aker Maritime en stor aksjepost i industrikonsernet Kværner.
Kværner var etablert i 1853 i Oslo og utviklet seg, som Aker, med utgangspunkt i norske naturressurser. I første del av forrige århundre var Kværner en ledende leverandør av turbiner til norske vannkraftprosjekter. Maskiner og annet utstyr til treforedling utgjorde en annen viktig del av selskapets produksjon. I 1965 startet en ny epoke med byggingen av det første tankskipet for transport av LNG. Noen år senere engasjerte også Kværner seg i offshorevirksomhet.
I 1996 kjøpte Kværner det britiskbaserte industrikonglomeratet Trafalgar House. Med dette kjøpet ble Kværner en internasjonal aktør innen skipsbygging og leverandør til olje- og gassvirksomhet, treforedling og prosessindustri. Kjøpet av Trafalgar House skulle vise seg å bli et større løft enn Kværner kunne klare. Høsten 2001 opplevde Kværner en akutt likviditetskrise som nesten veltet konsernet over ende.
Gjennom finansielle operasjoner vinteren 2001/2002 klarte Aker og andre aktører å hindre en konkurs for Kværner, og Aker ble etter dette stående som Kværners største aksjonær.
Eierforhold.
Hovedaksjonær var Aker ASA som hadde 40,01 % av aksjene fram til juni 2007, da aksjene ble overført til det nyopprettede selskapet Aker Holding AS med Aker (60 %), den norske stat (30 %), det svenske teknologiselskapet SAAB (7,5 %) samt Investor AB (som er kontrollert av Wallenberg-sfæren) (2,5 %) som eiere.
I forbindelse med overtagelsen som ble annonsert i juni 2007 ble verdien av Aker Holding satt til 16 milliarder kroner, som tilsvarte 145,60 kroner per aksje i Aker Kværner, som selskapet da het. Verdien ble beregnet ut fra gjennomsnittlig børskurs siste fire uker før overtagelsen ble offentlig kjent. Transaksjonen innebar at Aker fikk frigjort 6,4 milliarder kroner. I tillegg fikk Aker en rente på 4,5 % per år fram til overdragelsen formelt fant sted i fjerde kvartal 2007.
Aker solgte den 2. april 2009 eierandeler i fire datterselskaper i Aker Solutions for nær 1,4 milliarder kroner. Samtidig økte Aker Solutions sin eierandel i Aker Clean Carbon fra 30 til 50 prosent.
Guantánamo.
I 2005 stilte Amnesty International spørsmål om Aker Kværners engasjement i den omstridte amerikanske fangeleiren på Guantánamo. Aker Kværners heleide datterselskap Kværner Process Services Inc. (KPSI) leverte strøm, vann og vedlikeholdstjenester til militærleiren Guantanamo fra midten av 1990-tallet. Fangeleiren som ble etablert på militærbasen i 2001 har vært gjenstand for omfattende kritikk for tortur og mishandling av fanger. Den norske journalisten Erling Borgen laget en dokumentarfilm ("Et lite stykke Norge") hvor det hevdes at Aker Kværners anleggsutstyr skal ha blitt brukt til å lage cellene til fangene på Guantanamo. Det påstås også at Aker Kværner skal også ha vedlikeholdt utstyr som kan ha blitt brukt til vanntortur og lydtortur.
KPSIs kontrakt for arbeid på Guantanamo-basen utløp i 2005, og selskapets arbeid på basen opphørte endelig tidlig i 2006. KPSI er siden nedlagt.
Overfor Utenriksdepartementet og den norske offentligheten har Aker Solutions (Aker Kværner) forsøkt å belyse omfanget av KPSIs virksomhet på Guantanamo. De har vist til det amerikanske forsvaret når det gjelder offentliggjøring av kontraktene. Kontraktene er tilgjengelig i USA i henhold til den amerikanske offentlighetsloven. Av disse framgår det at KPSI har hatt oppdrag knyttet til teknisk drift og vedlikehold på basen inkludert bygging, daglig vedlikehold, renhold, og forsyning av vann, strøm og drivstoff.
En rekke andre aktører, blant annet OECD, har også kritisert Aker Kværner for sin involvering i denne basen.
Den 11. januar 2007 offentliggjorde Amnesty International Norge en rapport bestilt fra advokatfirmaet Stabell & co, som utreder spørsmålet om «Kan Aker Kværner holdes strafferettslig ansvarlig for sin virksomhet på Guantánamo Bay?». 6. desember 2007 henla Riksadvokaten anmeldelsen av Aker Kværner, med hovedbegrunnelse at Aker Kværner pga av selskapsstrukturen ikke har hatt tilstrekkelig instruksjons- og kontrollmulighet overfor datterselskapet på Guantánamo
I Dagbladet for tirsdag 6. februar 2007 ble det hevdet at KPSI sammen med det amerikanske oljeselskapet Willbros leverte drivstoff til flyene som ble brukt til å transportere fangene til og fra Guantanamo. Dette er de såkalte «CIA tortur-flyene» som blir brukt til frakt av fanger mellom landene de har blitt hentet ut fra, land som utfører tortur, og fangeleiren på Guantanamo. I kontraktene for KPSIs arbeid på basen går det fram at KPSI også hadde forpliktet seg til å levere drivstoff.
Sellafield.
Norge har flere ganger – med forskjellige regjeringer – protestert kraftig mot kjernekraftanlegget Sellafield på kysten av England. 11. februar 2008 viste NRK Brennpunkt at Aker Kværner gjennom en årrekke har hatt oppdrag knyttet til utvikling og leveranse av teknologi og løsninger til kjernekraftanlegget.
Ifølge NRK har Aker Kværner hatt tre kontrakter på to kontroversielle anlegg på Sellafield de siste ni årene: i forbindelse med reprosessering av atombrensel på Thorpe og produksjon av atombrensel på MOX.


Majavatnaffæren.
Majavatn-affæren også kalt Majavasstragedien var en hendelse i Norge under andre verdenskrig.
Motstandsarbeidet mot den tyske okkupasjonsmakten var stor på enkelte deler av Helgeland. Kaptein Birger E. Sjøberg (eg. Nils Berdahl) fikk i oppdrag av sin overordnede kaptein Martin Linge å organisere og utruste en ekspedisjon til Helgeland. Formålet med denne ekspedisjonen var å åpne kontakt med motstandsgrupper i distriktet og skaffe våpen og utstyr som gruppene måtte mangle, som en del av Operasjon Jupiter. Store mengder våpen og annet utstyr til motstandskampen ble brakt med båt fra Storbritannia av blant annet Shetlands-Larsen. Disse ble fraktet over fjellene fra Helgelandskysten til Grane og Vefsn.
I 1942 kom tyske Gestapo på sporet av motstandsbevegelsen, og det hele kulminerte på høsten samme år. Trefninger ved Tangen Gård på Majavatn høsten 1942, bedre kjent under navnet Majavatn-affæren, resulterte i en lokal opprulling med resultat at 24 menn fra Grane, Vefsn, Vevelstad og Trondheimsområdet ble henrettet i Falstad leir 8. og 9. oktober 1942 etter summariske rettssaker.


Fylkesvei 53.
Fylkesvei 53 (Fv53) er veistrekningen som går mellom Tyinkrysset i Vang og Lærdal, via Årdal. Veiens lengde er 71,6 km, hvorav 13,3 km i Oppland og 58,3 km i Sogn og Fjordane.
Strekningen er mest kjent for fjellovergangen Tyin–Årdal, som i utgangpunktet ikke er vinterstengt, men som hver vinter har kolonnekjøring eller må stenges midlertidig på grunn av uvær, rasfare eller annet.
Med utgangspunkt ved Tyinkrysset går riksvei 53 av fra E16 ved Tyinkrysset, forbi det tidligere Tyin Hotell, langs den sørvestre bredden av Tyin, over fjellet og ned til Øvre Årdal, videre langs den sørlige bredden av Årdalsvatnet til Årdalstangen og så langs den sørlige bredden av Årdalsfjorden før veien ender i riksvei 5 ca. 1,5 km fra Fodnes ferjekai.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Majavatn.
Majavatn (sørsamisk "Maajehjaevrie") er ei grend i Grane kommune i Nordland. Stedet ligger ved Store Majavatn, like ved grensen til Nord-Trøndelag. Europavei 6 og Nordlandsbanen passerer gjennom Majavatn. Majavatn stasjon ligger her.
Det drives sørsamisk reindrift i områdene rundt Majavatn.
Under andre verdenskrig var det trefninger mellom tyskere og norske motstandsfolk ved Tangen gård. Disse trefningene er senere kjent som Majavatn-affæren.


Bo Hai.
Bo Hai eller Bohai-havet (kinesisk: 渤海, pinyin: "Bo Hai", direkte oversatt "Bo-havet") er den innerste av buktene i Gulehavet og omkranses i nord, vest og sør av Kina. Den dekker et område på omkring 823.000 km². Buktens offisielle navn var inntil januar 1929 "Chih-li-bukten". "Chih-li" (moderne transkripsjon "Zhili") var et eldre navn for provinsen Hebei.
Bukten avgrenses i nordøst av Liaodonghalvøya og i sør av Shandonghalvøya. Den utgjøres av tre mindre bukter: Laizhoubukten i sør, Liaodongbukten i nord og Bohaibukten i vest. Elvene Huang He, Liao He og Hai He tømmer seg i Bo Hai. Olje og naturgass er blitt oppdaget i bukten.
Bukten har noen få øyer. Den viktigste er


Tyinkrysset.
Tyinkrysset er en grend som ligger ca. 900 moh., øverst i Valdres, i Vang kommune i Oppland fylke. Ved Tyinkrysset ligger Tyinkrysset Fjellstue og i området rundt ligger et stort antall hytter.
Fra Tyinkrysset går E16 mot Lærdal og Rv53 mot Årdal. Tyinkrysset er stoppested for bussene som går mellom Oslo og Årdal/Lærdal. Like ved Tyinkrysset ligger Filefjellsenteret. Der inngår Inter-sport, Joker, Shell og campingplass. Innkjøring til Tørrisheisen, en av de flere skiheisene på Filefjell, ved Filefjellsenteret på Tyinkrysset.


Fylkesvei 252.
Fylkesvei 252 (Fv252) er veistrekningen som går mellom det tidligere Tyin Hotell og Eidsbugarden. Strekningen er 19,3 km lang. Veien er normalt vinterstengt, vanligvis mellom oktober og juni. Riksvei 252 er en av de få riksveiene som har fått beholde grusdekket ettersom den har verdi i henhold til Nasjonal verneplan for veger og bruer. De andre blant annet er riksvei 258 (Gamle Strynefjellsveg) og riksvei 886 (Bjørnstad–Jacobselv).
Med utgangspunkt ved riksvei 53, ved det tidligere Tyin Hotell ved sørenden av Tyin, går veien langs den østre bredden av Tyin til Tyinholmen ved nordenden av Tyin og derfra videre til Eidsbugarden ved østenden av Bygdin.
Veien ble bygd først på 1950-tallet og første bilen kjørte veien i september 1954. Veien kom til som en forlengelse av riksveien mellom Eidsbugarden og Tyinholmen og hadde status som riksvei helt til regionsreformen trådte i kraft 1. januar 2010. Fra denne dato har den status som fylkesvei.


DONG Energy.
Hovedkvarteret i Skærbæk på Jylland.
DONG Energy er et dansk energiselskap med virksomhet i Danmark, Norge, Sverige, Tyskland, Nederland, Polen, Frankrike, og Storbritannia. Selskapet var tidlig på 1980-tallet engasjert i transportsystemer for olje og naturgass i Danmark. Siden er aktiviteten utviklet til å omfatte leveranser av elektrisk energi, samt at selskapet nå også er involvert i leting etter, utforskning av og produksjon av olje og gass.
Som energiselskap er det Danmarks største. Hovedkvarteret ligger i Skærbæk ved Fredericia, og staten eier 72% av aksjene. Totalt har DONG Energy mer enn 5 000 ansatte.
DONG Energy ble grunnlagt som "Dansk Naturgas A/S" i 1972. Navnet ble endret til Dansk Olie og Naturgas A/S i 1973 og til DONG i 2002.
Selskapet fusjonerte i 2006 med følgende selskaper: Energi E2, Nesa, Københavns Energis el-forretning, Frederiksberg Forsyning og Elsam. Fusjonen blev godkjendt av EU-kommisjonen i mars 2006.
Virksomhet.
DONG Energy er operatør på Sirifeltet som ligger i dansk sektor av Nordsjøen. Videre driver selskapet, delvis under merkenavnet "Elsam", en rekke varmekraftverk i Danmark, og dessuten kraftvarmeverk som nytter energi fra biomasse og avfallsforbrenning. Totalt installert produksjonseffekt for elektrisk strøm er om lag 5 500 MW.
I Norge er selskapet representert med datterselskapet DONG Norge AS, med kontor i Stavanger der selskapets interesser på norsk sokkel ivaretas. Selskapet er den 10. største rettighetshaver på norsk sokkel, med reserver hovedsakelig i gassfeltet Ormen Lange-feltet. Andre felt der selskapet har interesser er Gydafeltet, Glitnefeltet, Tambarfeltet og Ulafeltet.
Videre har DONG Energy blitt en av eierne som bygger ut Mongstad gasskraftverk. Selskapet driver også et stort antall vindmøllefarmer i Danmark, Storbritannia, Polen, Norge, Sverige og Frankrike. DONG Energy har aksjeposter i kraftselskapene Kraftgården AB, Narvik Energi AS, og Salten Kraftsamband AS.
DONG Energys kraftverk.
Blant vindmøllefarmene er de største Walney (368 MW), London Array (315 MW), Horns Rev 2 (209 MW), Gunfleet Sands 1-2 (133 MW), Nysted (132 MW) og Horns Rev 1 (64 MW).


Påskelys.
Et påskelys er et stort vokslys, eller i moderne tid stearinlys, som brukes kirker. Det er vanlig både i både katolske og protestantiske kirker. Lyset symboliserer Jesus Kristus, som kalte seg «verdens lys».
Et nytt påskelys tas i bruk hvert år. Tradisjonelt tennes det under påskevigilien, men i de kirker hvor man ikke feirer vigilien tennes det på påskedag. I katolsk liturgi skal det normalt tennes utenfor kirken, og så bæres inn i prosesjon i en mørklagt kirke.
Ellers i året er det vanlig at lyset tennes under dåpsseremonier og begravelser.


Den stille uke.
Den stille uke er tiden mellom palmesøndag og påskedag. Den kalles også den hellige uke (latin "Hebdomas sancta") eller Den store uke ("Hebdomas maior"). Uken omtales også ofte feilaktig som påskeuken, som egentlig er betegnelsen på uken mellom påskedag og 2. søndag i påsketiden.
I den tidligste kristne liturgi ble påsken antagelig feiret kun på påskedag. Etterhvert begynte man å feire den over flere dager, for å følge Jesu lidelseshistorie. Dette skjedde særlig i forbindelse med at pilegrimmer begynte å valfarte til Jerusalem. På slutten av 300-tallet var langfredag og påskeaften regnet som dagene for Jesu lidelse, og det utviklet seg en egen liturgi for disse dagene.
Pave Leo den store bestemte på 400-tallet at man i Roma skulle lese de fire evangelistenes lidelseshistorier på palmesøndag, onsdag og fredag i den stille uke og påskenatt. Dette ble etterhvert endret, men ordningen ble i Den katolske kirke gjeninnført av Pius XII i 1955. Mange protestantiske kirker følger en lignende modell.
Navnet kommer av at man tradisjonelt ikke ringer med kirkeklokker denne uken. Andre navn er "dimmel-uken", "dømmel-uken" eller "dymbill-uken", som refererer til en "dymbill", en treklubbe som kunne brukes til å slå på klokkene med dersom det var behov for å ringe med dem, slik at de fikk en dempet klang. Denne tradisjonen er beholdt i Den katolske kirke, hvor man ringer under Ære være Gud i det høyeste på skjærtorsdag for så å la klokkene stilne inntil påskevigilien. Dette er et symbol på sorg og tomhet i de dagene som minner om Jesu lidelse og tiden han lå i graven.
Det er også vanlig i mange kirker, og foreskrevet i Den katolske kirke, at statuer og andre bilder i kirkene dekkes til, helst med fiolette kleder.


Norn.
Norn er et språk som ble snakket på Shetland og Orknøyene før skotsk begynte å ta over på 1400-tallet. Norn tilhører den vest-skandinaviske språkgruppe, og stammer fra norrønt. Det kan ha vært brukt av noen folk helt fram til begynnelsen av 1800-tallet.


Feltprestkorpset.
Feltprestkorpset (FPK) er en fellesinstitusjon i det norske Forsvaret med ansvar for å legge til rette for religionsutøvelse for Forsvarets personell.
Korpset ledes av Feltprosten, som er underlagt sjefen for personell, operasjoner og drift (POD) i Forsvarsstaben. Under overtilsyn av Oslo biskop fører dessuten Feltprosten kirkelig tilsyn med Den norske kirkes feltprester i korpset. Feltprosten er som stabsoffiser Forsvarssjefens religiøse og etiske rådgiver og er brigader eller flaggkommandør av rang.
Feltprost per juni 2010 er brigader (og dr.) Alf Petter Bu Hagesæther.
Feltprestkorpset bidrar til religionsutøvelse for personell tilhørende alle trossamfunn.


Norrønt (språk).
Norrønt var tale- og skriftspråket i Norge og på Island i middelalderen. På det norrøne språket (som på islandsk) betegner imidlertid "norrǿnt mál" sammen med "dǫnsk tunga" (dansk tunge) det felles nordiske språket, altså også gammelsvensk og gammeldansk. I vikingtida var forskjellene mellom de nordiske språkene så små at man i blant andre England snakker om "old norse" og i Sverige om "fornnordiska".
Historie.
Norrønt språk utviklet seg fra urnordisk, som i vikingtida (ca. 800 – ca. 1050) spaltet seg i de tre nordiske dialektene gammelvestnordisk (norsk-islandsk), gammeløstnordisk (dansk-svensk) og gammelgutnisk (som ble talt på den svenske øya Gotland). Til disse kom etter Islands bebyggelse omkring 900 gammelislandsk språk. Gammelsvensk og gammeldansk står hverandre altså svært nær og kalles sammen østnordiske språk, mens gammelnorsk og gammelislandsk kalles vestnordiske. Siden forskjellene mellom disse to er svært små, kalles de ofte sammen "norrønt". Gammelnorsk og gammelislandsk utviklet seg videre til henholdsvis norsk språk og islandsk, som i dag er innbyrdes uforståelige. Færøysk er også en etterkommer av det vestnordiske språket.
I gammelislandskens historie kan man skille mellom tre perioder. Den første, fra bebyggelsen (slutten av 900-tallet) til omkring 1200, viser ennå en språkform som til å begynne med naturlig nok ikke var til å skille fra det eldste gammelnorsk, og senere bare var forskjellig i enkelte trekk. Den andre perioden, den såkalte klassiske gammelislandske, fra omkring 1200 til omkring 1350, viser derimot viktige språklige forandringer, som danner skarpe forskjeller fra gammelnorsk. Den tredje, mellomislandske perioden fra omkring 1350 til omkring 1530 viser spor av flere språklige nydannelser som ligger til grunn for det nyislandske språket.
Man kan dele gammelnorskens historie inn i de tre samme periodene. Den første perioden utviste som nevnt ikke store forskjeller fra gammelislandsk, og i den andre (ca. 1200 – ca. 1350) synes det ikke å ha forekommet store forandringer. På 1300-tallet forekommer det derimot store avvikelser fra det tidligere språket. Den tredje, mellomnorske perioden viser innflytelse fra først svensk og senere dansk. Omkring reformasjonstiden opphørte endelig norsk å eksistere som eget skriftspråk og ble erstattet av dansk. Fra da av levde språket kun som dialekter.
Alt tidlig tid fremtrådte dialektskiller, spesielt mellom det vestlige og det østlige Norge. Det østnorske språket viser mange fellestrekk med det samtidige gammelsvenske språket, mens trøndersk inntok en mellomstilling mellom østnorsk og vestnorsk.
Skrift.
Det norrøne språket ble først lik som urnordisk skrevet med runer. I Norden forekom tre forskjellige futharker. Det første var den eldre runerekken, som også ble brukt i de øvrige germanske områdene; den bestod av 24 tegn. I vikingtiden ble denne erstattet av den yngre runerekken, som hadde utviklet seg fra den eldre, men bare bestod av 16 tegn. Runeinnskriftene fra vikingtiden benytter nesten utelukkende denne futharken. Fra år 1000 finner man så spor etter en ny forandring av futhark, ved at man forsøkte å modifisere runene slik at de kunne uttrykke like mange lyder som det latinske alfabetet. Slik oppstod den yngste runerekken, som hadde fortrengt den yngre alt på 1200-tallet. Runenes betydning ble imidlertid stadig mindre, ettersom man tok i bruk det latinske alfabetet også til innskrifter. I Norge forsvant de ved slutten av 1300-tallet, på Island først etter reformasjonen.
Det latinske alfabetet ble tatt i bruk både på Island og i Norge alt omkring 1050. Alfabetet måtte tilpasset det norrøne språkets behov. Derfor ble "þ" beholdt fra futhark, "y" og senere "ð" ble lånt fra angelsaksisk; det ble benyttet latinske digrafer ("æ", "œ") og modifisering av de latinske bokstavene ved «kvister» (ę, ǫ) og aksenter. Ortografien i håndskriftene er naturligvis svært uensartet, for det fantes aldri noen allment akseptert norrøn rettskrivning.
Nominalsystem.
Norrønt har fire kasus: Nominativ, genitiv, dativ og akkusativ. Det har alle de tre grammatiske kjønnene, men bare to tall: entall og flertall.
Syntaks.
Disse setningene betyr akkurat det samme. Olaf har fått en r-endelse fordi han står i nominativ og dermed er subjektet, Harald har fått en ekstra i fordi han står i dativ og er indirekte objekt, mens hest ikke har fått noen ending som objekt i akkusativ.
Norrønt og andre gammelnordiske språk.
Det var ikke så store forskjeller mellom norrønt og de andre gammelnordiske språkene. Her er samme tekst skrevet på norrønt og på gammelsvensk fra vikingtida.
"Reð Þjóðrekr hinn Þormóði, stillir flotna, strondu Hreiðmarar. Hann sitr nú gorr á gota sinum, skjaldi of fatlaðr, skati Mæringa"
"Reð Þjóðrikr hinn Þormóði, stillir flutna, strandu Hræiðmarar, hann sitir nú gorr á guta sinum, skjaldi um fatlaðr, skati Mæringa "


Fylkesvei 78.
Fylkesvei 78 (Fv78) (tidligere Rv 78) er veistrekningen som går mellom krysset ved E6 på Kulstadsjøleira utenfor Mosjøen og krysset mot fylkesvei 17 (tidligere Rv 17) ved Stormoen i Leirfjord kommune. Strekningen er en tverrforbindelse mellom indre og ytre deler av Helgeland og er ca. 45 km lang. Veien følger nordsiden av Vefsnfjorden og er stedvis svært smal og svingete. Ny vei i tunnel (Toventunnelen) gjennom fjellet Toven i Veipakke Helgeland er under bygging. Tunnelprosjektet ble vedtatt av fylkestinget Nordland i februar 2008 og i Stortinget 10. desember 2009. Første entreprise på sprenging av den over 10 km lange Toventunnelen ble tildelt Hæhre Entreprenør med byggestart i uke 3 2010. Forberedende arbeider startet 4. januar. Gjennomslaget kom 8. februar 2012. Også andre entreprise, veien mellom tunnelinnslaget i Brattlia og eksisterende vei i Holandsvika, ble tildelt Hæhre Entreprenør.
Veien mellom Kulstad og Rynes ble bygd før 1880. Mellom 1901 og 1908 ble veien bygd videre til Forsmo. Veianlegget fra Drevja til Leirfjord ble påbegynt på 1930-tallet og åpnet i 1962.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Elling (bokserie).
I den første romanen, "Utsikt til paradiset", bor «Elling» hjemme alene i en blokk etter at moren nettopp er død, og lever mer eller mindre i sin egen verden.
I andre roman i serien, "Fugledansen", følger vi han gjennom hans tid på Brøynes kurssenter der han møter sin første venn,«Kjell Bjarne», som han deler rom med. Midt i denne romanen er det en beretning fra da han og moren dro på sydenferie i den spanske byen Benidorm, hvor Elling ble satt på sosiale prøvelser, mens moren fikk en liten oppblomstring i sitt kjærlighetsliv.
I tredje bok, "Brødre i blodet", flytter «Elling» og «Kjell Bjarne» inn i egen blokkleilighet midt i Oslo, på Majorstuen. Her følger vi kameratene til sosialisering, og «Kjell Bjarne» kjærlighetsliv blomstrer opp. Han får seg etterhvert en kjæreste.
Serien slutter med "Elsk meg i morgen", hvor Elling prøver seg på kjærlighetsfronten, for første gang.
"Brødre i blodet" er dramatisert for teateret og film av Axel Hellstenius. Per Christian Ellefsen spilte hovedrollen begge steder. Sven Nordin spilte Kjell Bjarne.
Romanene om Elling har forandret Ambjørnsens omdømme i Norge, fra å være ansett som sint outsider til å bli folkekjær og mindre kontroversiell.


Castlewellan.
Castlewellan er en liten by i Down i Nord-Irland. Den ligger mellom Mornefjellene og Slieve Croob, omkring 25 km sørvest for Downpatrick.
Castlewellan Forest Park er kjent for sitt rike planteliv, og har turstier, et aviarium og muligheter for ørretfiske.


Ferdinand Finne.
Ferdinand Oscar Finne (født 12. oktober 1910 i Kristiania, død 31. desember 1999) var en norsk maler, grafiker, scenograf og forfatter.
Han var sønn av høyesterettsadvokat Severin Finne og hustru Esther Lucy (f. Egeberg). Hans morfar var Ferdinand Julian Egeberg. Ferdinand Finne var dessuten bror av arkitekt Hans-Gabriel Finne.
Ferdinand Finne ble i 1991 utnevnt av kongen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for mangesidig kunstnerisk virke». Finne ble på sine eldre dager frimurer. Han ble tatt opp i St. Johanneslogen St. Olaus til de tre Søiler 07.10.92


Legio VI Victrix.
Legio VI Victrix («Den seiersrike») var en romersk legion grunnlagt av Octavian i 41 f.Kr.. Den var en søsterlegion til Legio VI Ferrata, og ble muligens oppsatt med veteraner fra denne.
Legionens første kamp var i Perugia samme år som den ble opprettet. Den var også i kampe mot Sextus Pompeius, som okkuperte Sicilia og nektet å sende korn til Roma. I 31 f.Kr. kjempet den i slaget ved Actium mot Marcus Antonius. Neste år ble den sendt til Hispania Tarraconensis, hvor den deltok i krigen mot cantabrierne, som varte fra 25 f.Kr. til 13 f.Kr..
Legionen ble stående i Hispania i nesten et århundre, og fikk derfor tilnavnet "Hispaniensis". Soldater fra denne legionen, og fra X Gemina, var blant de første som bosatte seg i Zaragoza.
Tilnavnet "Victrix" ble gitt til legionen av Nero. Han var upopulær i regionen, og da guvernøren for Hispania Tarraconensis, Servius Galba, sa at han ville styrte Nero, støttet legionen Nero og utropte ham til keiser i leiren. Galba opprettet da VII Gemina, og marsjerte mot Roma, noe som utløste Neros selvmord.
Britannia.
I 119 ble legionen flyttet til Britannia av Hadrian, slik at den kunne hjelpe til med å slå ned motstand mot det romerske styret der. Victrix spilte en viktig rolle i dette, og erstattet etterhvert den underbemannede IX Hispana. I 122 begynte Victrix arbeidet med Hadrians mur, som sikret fredeligere forhold i to århundre. Tyve år senere deltok de i byggingen av Den antoninske mur, men denne ble for det meste oppgitt innen 164.
I 185 gjorde legionene i Britannia opprør, og fremmet sin egen keiserkandidat, Priscus, for å erstattet Commodus. Priscus lot seg ikke utrope til keiser, og Pertinax, som selv etterfulgte Commodus, slo ned opprøret. Kavalerigeneralen Lucius Artorius Castus, som er en av inspirasjonskildene til Arthurlegenden, gjorde tjeneste i Victrix under dette opprøret; det ser ut til at han var en av de som forble lojale mot Commodus.
Legio 06 Victrix


Europavei 69.
Europavei 69 (E69) går mellom Nordkapp i Nordkapp kommune i Finnmark fylke til Olderfjord i Porsanger kommune i samme fylke. Strekningen er 129 km lang.
Europavei 69 er vinterstengt mellom avkjøringen til Skarsvåg og Nordkapp, normalt fra oktober til april. Det er den eneste vinterstengte europaveien i hele Europa.
__TOC__
Historikk.
Riksvei 95 skiftet navn til E69 i 1992. 15. juni 1999 åpnet Fastlandsforbindelsen til Magerøya, FATIMA, med Nordkapptunnelen og Honningsvågtunnelen. Veianlegget er på til sammen 28 km og kostet 1 milliard kroner.


Carl Larsson.
Carl Olof Larsson (født 28. mai 1853, død 22. januar 1919) var en svensk kunstmaler og tegner. Han var, og er, en av Sveriges mest populære kunstnere, særlig kjent for sine lyse, vakre akvarellmalerier av idyllisk hverdagsliv, men også for sine sikre portretter og historiske tablåer med svungne linjer og klare detaljer i dekorativ jugendstil.
Liv og kunstnerisk virksomhet.
Carl Larsson ble født i Stockholm og vokste opp i en fattig familie, men 13 år gammel ble han oppmuntret av sin lærer til å søke seg til Kungliga Konsthögskolan. For å betale for dette og forsørge seg selv måtte han arbeide, blant annet med retusjering for en fotograf, samtidig som han studerte.
I 1877 hadde han spart nok penger til å dra til Paris, som han vendte tilbake til i 1880. Sommeren 1881 besøkte han kunstnerkolonien Grèz-sur-Loing nær Fontainebleau, der han begynte å male akvareller av naturen rundt seg. Deretter så han etter motiver i sine nære omgivelser, for eksempel kona Karin Larsson-Bergöö som også var kunstner og den nyfødte datteren deres i "Atelieridyll".
Familien flyttet til Sundborn i 1888, til et hus Karins far hadde gitt dem, og som paret innredet på kunstnerisk vis. Larsson begynte med å male familielivet igjen, og kona og de åtte barna er å se i tallrike dagligdagse situasjoner. Disse ble samlet i verket "Ett hem i Dalarne" (1897) som kom ut i store opplag og påvirket både innredning og håndverk i Sverige. Huset kalles i dag «Carl Larsson-gården» og er med sine bevarte interiører et populært turistmål. Det besøkes hvert år av rundt 60 000 mennesker.
Larsson vant konkurransen om utsmykking av det svenske Nationalmuseum i 1891, og malte fresker på de seks veggene, blant annet "Gustav Vasas intåg i Stockholm 1523" og "Gustav II Adolf landstiger i Tyskland". Senere arbeidet han blant annet med utsmykking av det nye operahuset og Kungliga dramaten.
I 1911 skisserte Carl Larsson "Midvinterblot" som han mente passet til den siste, gjenværende veggen i nasjonalmuseet. Det oppstod imidlertid strid da han krevde at maleriet skulle plasseres på veggen rett overfor "Gustav Vasas intåg". Til sist ble maleriet refusert i 1916 og kom ikke på plass før i 1992. Refusjonen gjorde Larsson svært bitter over hvordan nemnda hadde behandlet ham.
Carl Larsson døde i Falun.
"Ett hem".
Carl Larssons utgav boka "Ett hem" første gang i 1899. Den viser 26 akvareller fra hans eget hjem malt i perioden 1894 til 1898
Eksterne lenker.
Larsson, Carl
Larsson, Carl
Larsson, Carl
Larsson, Carl


Hadrians mur.
En del av Hadrians mur
Hadrians mur var en befestet voll bygget opp av stein og torv, bygget av romerne fra 122 i dagens Storbritannia. Den har navn etter keiser Hadrian, som beordret byggingen av muren. Formålet var å sikre grensen mot nord ved å hindre pikterne i å utføre raid inn på romersk område, og ved å holde selgovaene og brigantene fra hverandre slik at de ikke skulle forene seg mot romerne. Den strekker seg fra kyst til kyst mellom Wallsend og Solway Firth.
Muren er 76 romerske mil lang noe som tilsvarer 117 kilometer.
Selv om muren ikke følger den moderne grensen mellom England og Skottland, brukes navnet også ofte om denne grensen.
Muren var Romerrikets nordgrense i Britannia gjennom det meste av den tiden de styrte området. Det var også den sterkest befestede grensen i imperiet. I tillegg til at den fungerte som festningsverk var det også kontroll av sivil trafikk gjennom portene, slik at det kunne kreves toll for varer. Det sies at keiser Hadrian selv besøkte denne muren bare en gang.
Deler av muren har blitt demontert, og steinen er brukt i senere byggverk. Men betydelige deler står igjen, og muren ble i 1987 gjort til et verdensarvsted av UNESCO. English Heritage beskriver muren som «det viktigste romerskbygde monument i Storbritannia». Deler av den eies av National Trust.


Michelinguiden.
"Michelinguiden" (også kalt "Guide Michelin" eller "Guide Rouge") er en serie bøker med rødt omslag som årlig blir utgitt av Michelin. De inneholder blant annet anbefalinger av gode restauranter og hoteller. Norge er en del av den engelskspråklige delen "Michelin Hotels and restaurants – Main cities of Europe".
Guiden er best kjent for å gi gode restauranter én, to eller tre stjerner. Dette gjøres ved at inspektører sendes ut anonymt for å bedømme smaken og kvaliteten på maten og personalets kunnskaper og opptreden. Å ha en eller flere stjerner gir høy status innen restaurantbransjen.
Historie.
Michelinguiden ble første gang utgitt i 1900 i Frankrike av brødrene André og Edouard Michelin for å hjelpe bilister å finne veien, få service til bilen og et hotell å sove på.
Guiden var gratis fram til 1920. Ifølge en historie fortalt av Michelinbrødrene begynte de å ta betaling da en bunke av guidene ble funnet som støtte for et arbeidsbord i et verksted. Dette viste ifølge brødrene at en gratis katalog ikke ville bli tatt seriøst.
I 1926 introduserte guiden en stjerne for å markere god mat, to og tre stjerner ble lagt til tidlig på 30-tallet. Omslaget på guiden var opprinnelig blått, men skiftet i 1931 til rødt slik vi kjenner guiden i dag.
Etterhvert som biltrafikk ble vanligere ble stjernesystemet videre utviklet, og guider for andre land ble introdusert. I dag er det 12 forskjellige utgaver av Michelinguiden, og tilsammen inneholder den oppslag om mer enn 45 000 hoteller og restauranter i Europa. Det utgis nå en nasjonal enkeltstående guide for landene: Frankrike, Storbritannia, Irland, Østerrike, Spania, Portugal, BeNeLux (dvs. Belgia, Nederland og Luxembourg), Italia, Tyskland og Sveits, i tillegg til «Main Cities of Europe» som dekker de største byene i Europa. De første guidene som dekker byer utenfor Europa ble for første gang publisert i 2005 for New York og i 2006 for San Francisco. Det er senere publisert guider for Tokyo og Los Angeles.
Michelinguiden i Norge.
I 2012 fikk Maaemo to stjerner i guiden, det andre norske spisestedet som fikk to, det første var Bagatelle. Restaurant Feinschmecker mistet sin ene stjerne etter 19 år. Blant norske spisesteder som tidligere har hatt en stjerne i Michelinguiden er Le Canard og Haga Restaurant.


Le Canard.
a> 4 på Frogner i Oslo.
Le Canard var en restaurant med én stjerne i Michelinguiden i en årrekke (2008–2011) som serverte fransk gourmetmat. Restauranten holdt til i President Harbitz' gate på Frogner i Oslo i en vernet villa fra 1899. Daglig leder var Nicolas F. Blomgren og kjøkkensjef var Jonathan Howell. Le Canard hadde en mangeårig prisbelønt vinkjeller «Best of Award of Excellence» fra Winespectator. Navnet "Le Canard" betyr "anden".
Le Canard stengte dørene sommeren 2011, men en ny moderne thailandsk restaurant er planlagt i villaen.
Planlagt åpningsdato for Umah (rismark på indonesisk) er 1. april 2012.


Kingston Lacy.
Kingston Lacy er en herregård i nærheten av Wimborne Minster i Dorset, England. Den eies av National Trust.
Herregården var hovedsetet til Bankesfamilien, som hadde bodd i Corfe slott inntil dette ble ødelagt under borgerkrigen. Bygningen ble tegnet av sir Roger Pratt for Ralph Bankes, og bygget 1663–1665. Interiøret ble tegnet av Inigo Jones, og utført av hans etterfølger John Webb. Sir Charles Barry utførte store forandringer 1835–1838, blant annet nye, høye piper i hvert hjørne og senkning av bakkenivået på baksiden slik at kjelleretasjen ble synlig.
Huset er åpent for publikum, og man kan blant annet se Willam Bankes' kunstsamling, "Det spanske rommet" med vegger kledd i forgylt lær, og Bankes' samling av egyptiske gjenstander, inkludert en obelisk som står på eiendommen. Det var i 2002 nesten 140 000 besøkende på herregården.
På eiendommen ligger også Badbury Rings, som er et fort fra jernalderen, og den romerske veien mellom Dorchester og Old Sarum.


Kvikne.
Kvikne er en tidligere kommune i Hedmark, og fjellbygd i vannskillet mellom Østerdalen og Trøndelag. Øverst i bygda har elva Orkla sitt utspring. Lenger sør renner elva Tunna nedover mot Glomma.
Kommunen ble i 1966 delt ved at "Kvikne sogn" (da 664 innbyggere) ble innlemmet i Tynset kommune i Hedmark, og "Innset sogn" (da 420 innbyggere) ble innlemmet i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag. Den overveiende delen av kommunens areal ble liggende i Tynset. Fra 1970 ble gården "Garlia" med 5 innbyggere overført fra Tynset til Rennebu.
Innerdalen i fjellområdene mellom Tynset og Rennebu ble neddemt ved en elektrisitetsutbygging i Grana i 1981. Kampen mot utbygging var meget omfattende i perioden 1979–81 og regnes blant de fem største vassdragsvernekampene. Den er behandlet i dokumentarfilmen Prognose Innerdalen.
Det har vært uenighet mellom Tynset og Rennebu om grensene i Innderdalsområdet, idet grensene har stor betydning for kommunenes inntekter av eiendomsskatt fra kraftanlegget. Uenigheten er nå løst rettslig.
Vollan gård i Kvikne er i dag nasjonalparksenter for Forollhogna nasjonalpark. Gården ble brukt som location under filmingen av Secondløitnanten (1993).
På Kvikne er også Kvikne kobberverk, grunnlagt i 1630, som var et av Norges første kobberverk. Dette førte til at folketallet i fjellbygden steg og la et grunnlag for videre utvikling.


Eidsbugarden.
Eidsbugarden er et av de eldste turiststedene i Jotunheimen og et yndet utgangspunkt for fjellturister, med sin beliggenhet 1060 meter over havet i vestenden av innsjøen Bygdin.
Den første hytta på Eidsbugarden ble bygd av den norske dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje i 1868. Vinje døde bare to år senere og ny eier ble Thomas Heftye og hytta ble samtidig en turisthytte.
Allerede i 1911 kom telefonen til Eidsbugarden, samme år som Kristiania Postkontor for første gang åpnet sesongåpent Postaabneri på Eidsbugarden med Fru Inga Kvame som postaabner. Poståpneriet på Eidsbugarden ble det første i Jotunheimen.
I 1968 ble en minnestøtte gjort av billedhogger Ståle Kyllingstad reist på Eidsbugarden til minne om Aa. O. Vinje.
I 1990 åpnet DNT-hytta Fondsbu på Eidsbugarden etter at sportsstua "Den Glade Vandrer" ble solgt ut av Eidsbugarden Hotell til DNT. Fondsbu som ligger bare 100 meter fra hotellet har over 9000 årlige overnattinger (2005). Det er også om lag 160 private hytter på Eidsbugarden.
Eidsbugarden Hotell gjennomgikk omfattende oppussing i 2005-2006.
Fylkesvei 252 går inn til Eidsbugarden fra fylkesvei 53 mellom Tyin og Årdal på sommerstid, mens turister og hyttefolk blir fraktet inn på beltebiler og snøskuter på vinterstid langs beltebilruta fra Tyin til Eidsbugarden.
Festivalen Vinjerock arrangeres årlig i august på Eidsbugarden, med flere av landets største rockeartister. Festivalen ble kåret til årets Norske rockefestival i 2006 av Norsk Rockforbund. I 2009 opptrådte blant andre Marit Larsen og Bigbang på festivalen.


Kongress.
En kongress er en stor forsamling av mennesker, spesielt i faglig eller politisk hensikt.


Quincy Jones.
Quincy Jones, dåpsnavn "Quincy Delight Jones Jr." (født 14. mars 1933) er en amerikansk plate-, film- og TV-produsent, musiker og låtskriver.
I løpet av sine femti år i underholdningsindustrien har Jones mottatt mer enn 70 "Grammy Award"-nominasjoner, vunnet mer enn 25 "Grammy Awards" samt æresprisen "Grammy Legends Award" i 1991. Quincy Jones ble først kjent som jazzmusiker, men er i dag mest kjent som produsent for de gjennom alle tider mestselgende platene: "Thriller" av popmusikeren Michael Jackson og veldedighetssangen "We Are The World".
Quincy Jones ble født i Chicago i Illinois i USA. Allerede i barneskolen oppdaget Jones musikken da han begynte å spille trompet. Da han var ti år flyttet familien til Bremerton i Washington, hvor Jones ble venner med en ung Ray Charles som senere lærte Jones blindeskrift. De to guttene dannet en duo og spilte ved lokale brylluper og i jazzklubber i det som nå er kjent som Pioneer Square-distriktet i Seattle.
I 1951, da han var 18 år, vant Jones et stipend til Boston Conservatory, Schillinger House i Boston, men han oppga studiene da han mottok et tilbud om å turnere som trompetist med den legendariske orkesterlederen Lionel Hampton. Mens Jones var på turne med Hampton og hans orkester oppdaget Jones at han hadde et uvanlig og unikt talent til å arrangere sanger. Jones flyttet til New York City hvor han fikk flere oppdrag som frilanser med å arrangere sanger for sangere som Sarah Vaughan, Count Basie, Duke Ellington, Gene Krupa og hans gamle venn Ray Charles.
I 1956 turnerte Jones igjen som trompetist og musikalsk leder for Dizzy Gillespie Band i Midtøsten og Sør-Amerika sponset av det amerikanske utenriksdepartementet. Da han kom tilbake til USA fikk han en kontrakt med plateselskapet ABC Paramount Records og han begynte sin innspillingskarriere som leder av sitt eget orkester. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og ble i 1996 tildelt MusiCares Person of the Year.
Quincy Jones har vunnet 27 Grammy Awards.
I 1961 blir han A&R hos Mercury Records og visepresident i 1964 – den første afroamerikaneren noensinne.
1966: arrangerer og dirigerer Count Basie Storband for Frank Sinatra i Las Vegas. I 1969 skifter han waltzen In other Words til 4/4 og kaller den for Fly me to the Moon, den blir en hit.
1982 produserer han Michael Jacksons Thriller som står som det mestselgende albumet noensinne.


Riksvei 3.
Riksvei 3 (Rv3) er hovedveien gjennom Østerdalen og er riksvei. Den går mellom E6 ved Ulsberg i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag fylke og E6 i Stange i Hedmark fylke, via Tynset og Elverum. Veiens lengde er 291,3 km, hvorav 277,8 km i Hedmark og 13,5 km i Sør-Trøndelag.
Riksvei 3 er den mest brukte veien for transport mellom Oslo og Trondheim, med ca. 90 % av tungtrafikken og mesteparten av personbiltrafikken mellom de to byene. Årsaken er at veien i forhold til E6 er ca 42 km kortere, har bedre kurvatur, går gjennom færre tettsteder og har mindre bakker. I motsetning til E6 over Dovrefjell, er Rv 3 heller aldri stengt pga. været om vinteren. Det har derfor vært foreslått å flytte E6 til Østerdalen (Rv 3).


The Crown Estate.
The Crown Estate er en offentlig etat i Storbritannia som forvalter «kronens land», dvs. land som tilhører den britiske monarken som sådan. Kronens land omfatter alt land som ikke bevislig tilhører noen annen. Kronens land er ikke det samme som statlig land, som tilhører staten Storbritannia.
The Crown Estate ble opprettet i 1961 for å forvalte kronens land på kommersielt vis.
Eksterne lenker.
Crown Estate


Paul Wolfowitz.
Paul Dundes Wolfowitz (født 22. desember 1943 i Brooklyn i New York i USA) er en amerikansk diplomat og politiker. Han er mest kjent som viseforsvarsminister i USA og som direktør for Verdensbanken.
Wolfowitz har doktorgrad i statsvitenskap fra University of Chicago. Dessuten har han undervist ved Johns Hopkins University og Yale University. Under Reaganadministrasjonen var han USAs ambassadør til Indonesia. Noen kritikere har pekt på det de mente var Wolfowitz' manglende kritikk av Suhartoregimet i Indonesia under hans ambassadørperiode.
Wolfowitz ble direktør for Verdensbanken den 1. juni 2005. Han ble presset til å trekke seg etter anklager om korrupsjon, og gikk av 30. juni 2007.
Wolfowitz er kjent for å være nykonservativ og for å vært en sterk tilhenger av den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003. Han har dobbelt statsborgerskap – amerikansk og israelsk. På tross av hans støtte til Israel er han en av få neokonservative i Bushadministrasjonen som har uttrykt støtte til en egen palestinsk stat.


Islands flagg.
Islands flagg er blått, med et rødt hvitkantet kors. Det ble offisielt flagg 19. juni 1915, men hadde vært brukt uoffisielt siden 1913. I likhet med andre nordiske land benytter flagget seg av det nordiske korset. Fargene i flagget er «omvendt» av Norges flagg. Før det nåværende flagget ble til, var et flagg med blå duk og hvitt kors i utstrakt bruk. Dette ble til i 1897, men ble aldri anerkjent av danske myndigheter.
Statsflagget er uten riksvåpen, men har splitt. Island har ingen militære styrker og fører dermed ikke orlogsflagg, noe som allerede var nedfelt i landets forfatning da det ble selvstendig kongedømme i 1918. Fra statsflagget dannes andre statstjenesteflagg, slik som tollflagget. Dette har en sølv T i øvre felt ved stangen. Presidentens flagg har riksvåpenet i senteret av korset.


Nepalganj.
Nepalganj (også transkribert Nepalgunj), beliggenhet 28°03′00″ nord, 81°37′00″ øst, er en by i det sørvestlige Nepal. Den ligger i Tarai, en lavliggende, fruktbar slette nordøst for Napara i India.
Byen ligger i Banke distrikt, "Bheri sone" i "Midtvestregionen".
I 2005 hadde den 61 477 innbyggere.
Med beliggenhet bare 1 km nord for grensa til India og en praktisk og lettvint grenseovergang, er byen sterkt preget av både grensehandel og smugling.
Nepalganj er et sentrum for handel med ris, hvete, mais, oljefrø og skinn fra regionen.
Midt i byen står Bageshwari Mandir, et tempel viet til Kali.
Selv om byen er den største i det vestlige Nepal har den ikke egen jernbaneforbindelse, men det ligger en stor stasjon rett over grensen til India, omkring 6 km unna. Nepalganj flyplass ligger også omkring 6 km utenfor byen. Byen er et populært start- eller sluttpunkt for fotturister som går gjennom det vestlige Nepal.


The Guardian.
"The Guardian" er en britisk avis som utgis av Guardian Media Group i London. Den ble grunnlagt som "The Manchester Guardian" i 1821 i Manchester og fikk sitt nåværende navn i 1959. Tradisjonelt var den forbundet med Det liberale parti. Under den spanske borgerkrigen støttet den venstresiden og var den eneste nåværende britiske avis som ikke støttet Francisco Francos nasjonalister. "The Guardian" er en av de mest anerkjente aviser i Storbritannia for sin uavhengighet og høye journalistiske standard.
I 2005 endret avisen format fra det tradisjonelle fullformatet ("broadsheet") til berliner ("midi"), blant annet som et svar på at aviskonkurrenter som "The Times" og "The Independent" gikk over til tabloidformat. Daglig opplag (november 2011) ligger på 226 473 eksemplarer. Ansvarlig redaktør siden 1995 er Alan Rusbridger. Ifølge ansvarlig redaktør Alan Rusbridger er "The Guardian" verdens nest mest leste engelskspråklige avis på nett etter "The New York Times", med en månedlig leserskare på mellom 36 og 37 millioner.
"The Guardian Weekly" er den internasjonale utgaven av avisen og utgis ukentlig over hele verden.
Eksterne lenker.
Guardian, The


Ussuri.
Ussuri (kinesisk: 乌苏里江, russisk: Уссури) er grenseelv mellom Kina og Russland. Den har sitt utspring i Russland og renner nordover til den kommer til et sted der den får Kina på sin venstre (vestre) bredd og Russland på sin høyre, og renner helt i nord ned i elven Amur, som også i et langt stykke danner grensen mellom de to land.
Ussuri er omkring 897 km lang. Nedslagsfeltet er på 193 000 km². Elva har ofte hatt oversvømmelser med katastrofale følger. Den er islagt fra rundt november til april. Elva er rik på mange sorter fisk, som harr, gjedde, pukkellaks (russisk: «"gorbusha"»") og laksearten "keta" (Oncorhynchus keta – Stillehavslaks).
Det har vært en betydelig uenighet om Ussuri som grenselinje i og med at elven har mange øyer og ofte har endret seg slik at dens thalweg har forskjøvet seg, og i mars 1969 oppstod det en væpnet konflikt i området mellom Kina og Sovjetunionen, med fokus om Zhenbao-øya. Mao Zedong ble på dette tidspunkt om at det var en reell fare for storkrig med innsats av atomvåpen; som ett av hans forberedelsestiltak for denne eventualitet tilkom Beijings underjordiske by.
I 1977 kom det i stand en avtale som regulerer navigeringen av Ussuri.
Moderne russisk-kinesiske grenseavtaler har regulert grenseforløpet; den siste omtvistede biten, knyttet til øyene nederst der Ussuri forener seg med Amur tett ved den russiske by Khabarovsk, ble regulert i 2008 – for det meste ved at det kinesiske kravet ble innfridd, unntatt den del av den største øya som strekker seg helt ned til motsatt bredd av Khabarovsk sentrum.
Ussuri sammen med sideelven Sungatsja (også grenseelv mellom Kina og Russland) kan om sommeren befares i en strekning på 750 km.


Wishbone Ash.
Wishbone Ash er et britisk rockeband som ble dannet i Devon, England i 1969 som "The Empty Vessels", mens skiftet etter hvert navn til "Tanglewood", så til "Wishbone Ash". Bandet begynte sin karriere med å spille forskjellige steder i England, bant annet sammen med Deep Purple. De hadde en musikkstil som blandet elementer fra Jazz-Fusion, hardrock, kunstrock og andre stilarter, til en unik stil bestående av «doble gitarharmonier». Gitarstilen skulle senere påvirke andre band, som for eksempel Iron Maiden. Det kunstneriske og kommersielle høydepunktet, var uten tvil plata "Argus" fra 1972.
1969–1973.
Wishbone Ash ble grunnlagt i 1969 av bassist Martin Turner og trommeslager Steve Upton. Etter en intensiv jakt etter en gitarist hadde bandet igjen kandidater i Andy Powell og Ted Turner. Powell foreslo at bandet burde prøve begge gitaristene for å teste hvordan det ville høres ut. Dette skulle senere komme til å bli bandets varemerke og til Powells uvisshet var han blitt en pioner med en ny unik teknikk i rocken kalt «doble gitarharmonier». Omtrent på samme tid i USA anvendte Dickie Betts og Duane Allman den samme teknikken i The Allman Brothers Band, som ble grunnlagt i Macon, Georgia. Til tross for at begge disse bandene hadde markante røtter i blues, så var lydbildet til Wishbone Ash influert av sterke elementer som folk-rock, progressiv rock, og klassisk musikk.
Tidlig i 1970 da bandet var oppvarmingsband for rockelegendene Deep Purple, som da var på vei til å bli en av verdens mest populære band, gikk en modig Andy Powell opp på scenen til Deep Purples gitarist Ritchie Blackmore som alene foretok en lydsjekk. Powell plugget inn gitaren sin og spilte sammen med han. Etter dette kontaktet Blackmore den legendariske plateprodusenten Derek Lawrence og hjalp dem å sikre platekontrakt med Decca/MCA Records.
Bandets første utgivelse i 1970, med samme navn, var en stor suksess. Fansen og kritikerne hyllet albumet som inneholdt et uslipt lydbilde med elementer fra blues og rock, samt omfattende dobbelte gitarsoloer som viste bandets imponerende musikalske ferdigheter. Låten «Phoenix» som varer i nesten 13 minutter avsluttet albumet og er av mange betraktet som den definitive Wishbone Ash-melodien. Gruppen viste også tidlige tegn på heavy metal med de karakteristiske riffene på «Queen of Torture» og «Lady Whiskey».
Et år senere utga bandet albumet "Pilgrimage". Tilbakemeldingene var av variert karakter, og det var et stort press over bandet på å overgå deres debututgivelse. Til tross for dette var Pilgrimage en sterk prestasjon og er et av bandets bedre studioinnspillinger. Imidlertid er flesteparten av låtene på albumet instrumentale.
Gruppen solgte til gull i 1972 med albumet "Argus" og ble samtidig kåret til årets beste rockealbumet av leserne til musikkmagasinet "Sounds". Utgivelsen inneholder episke kjenningsmelodier, god vokalharmoni, instrumental presisjon og noen av de beste låtene til Wishbone Ash. Innflytelsen av utgivelsen var enorm og hadde en blanding av folk-rock, progrock og klassisk musikk som hjalp bandet fremover mot stjernestatus. Bandet ble etter denne utgivelsen et av verdens mest populære rockeband og fikk positiv kritikk for deres liveforestillinger.
Fra nå av var bandet øverst på listene blant band på større arrangementer og startet å få stor innflytelse i USA. Men, et feilsteg som Wishbone Ash kom til å repetere igjen og igjen var å utgi middelmådige etterkommere som bremset veien til toppen. Og det var dette gruppen gjorde etter utgivelsen av "Argus". "Wishbone Four" var bandets første utgivelse uten produsenten Derek Lawrence siden bandet bestemte seg for å egenprodusere album uten innblanding. Denne utgivelsen var innholdmessig ikke i nærheten av "Argus" og et av bandets varemerke, «doble gitarharmonier», var ikke tilstede. Til tross for dette har utgivelsen noen klassiske ballader, inkludert «Ballad of the Beacon» og den undervurderte stilmessige låten «Doctor».
1974–1976.
Selv om "Wishbone Four" ikke fenget fansen, hadde bandet et rykte på seg for å være et veldig intenst liveband. Så derfor utga de i 1973 det dobbelte livealbumet "Live Dates", som fanget bandet på toppen av deres liveforestilling.
Til tross for populariteten og de flere livealbumene som ble utgitt av andre band på samme tid, fikk ikke utgivelsen den umiddelbare suksessen og oppmerksomheten den var ventet å få umiddelbart.
Akkurat da bandets popularitet begynte å øke etter kraftanstrengelsen av "Live Dates" og den legendariske statusen av "Argus" fikk gruppen et stort tilbakeslag ved at Ted Turner pensjonerte seg og flyttet til den engelske landsbygden. Bandet erstattet da Turner med den nye gitaristen Laurie Wisefield og bandet flyttet til USA hvor de spilte inn og utga den kritikerroste utgivelsen "There's the Rub".
"There's the Rub" er vurdert som et av bandets sterkeste utgivelser og inneholder flere klassikere som den instrumentale "FUBB (Fucked Up Beyond Belief)", som referer til bandets tilstand ved høy narkotisk rus under innspilling, og den fredløse balladen «Persephone», som av fansen blir sett på som en av gruppens mest populære låter. Amerikansk innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende i bandets lydbilde og albumet inneholdt de første hintene av en moden og mykere side av gruppen, som ville gjøre seg gjeldende i de kommende årene.
Til tross for dette holdt den neste utgivelsen "Locked In" på å ødelegge bandets karriere. Utgivelsen var et overprodusert album av produsenten Tom Dowd og ble møtt med mye kritikk samt ble en kommersiell katastrofe. Utgivelsen var fra et Wishbone Ash-ståsted et ugjenkjennelig album og fansen nærmest protesterte mot den nye retningen bandet tok. Gruppen tok ikke signalene og begynte på en omfattende turné selv med en keyboardspiller, noe som også gjorde liveforestillingene skuffende også. Erfaringene gjort fra "Locked In" ble sett på som en total katastrofe for bandet.
1977–1980.
Bandet returnerte med et nytt fokus på utgivelsen "New England" sent 1976 og amerikaniseringen av Wishbone Ash hadde nå gått inn for full effekt. Bandet hadde nå gått et steg videre med den myke stilen. Til tross for enkelte harde låter var mesteparten av albumet beroligende og ga en rolig flyt. Dette ble gjort ved å fronte gode vokalharmonier. Denne rolige stilmessige trenden fortsatte med utgivelsen "Front Page News" i 1977. Flere fans har hevdet at gruppens vokale harmonisering aldri har vært så realisert som på dette albumet. Denne utgivelsen har elementer som gjør at den rolige flyten går gjennom helheten uten de helt spesielle harde skiftene som har kjennetegnet de forrige utgivelsene. Et høydepunkt fra denne utgivelsen er den instrumentale «714» som inkluderer den første akustiske delen fra bandet.
Til tross for gjennoppstandelsen fra "Locked In" med to gode utgivelser gikk platesalget treigt. Dette må sees i sammenheng med at to nye stilarter innen musikk, punk og disco, var i ferd med ta over for de tradisjonelle hardrockbandene på slutten av 1970-årene. Likevel ble redningen at gruppen fortsatt hadde et stødig rykte på å være et godt liveband, noe som også gjorde det mulig å fylle større arrangementer.
I 1978, etter flere år med eksperimentelle album, bestemte bandet seg for å gå tilbake til sine røtter med utgivelsen "No Smoke Without Fire", som blir betegnet som en av de hardeste utgivelsene fra gruppen. Dette albumet ble produsert av Derek Lawrence, arkitekten bak den suksessfulle utgivelsen "Argus". Albumet inneholdt flere låter skrevet alene av Laurie Wisefield, inkludert «Way of the World» og den harmoniske balladen «Ships in the Sky». Likevel hadde ikke albumet det som skulle til for å klatre høyt på albumlistene, da musikkstilen allerede ble sett på som utdatert da utgivelsen ble sluppet.
Til tross for dette gikk bandet inn i seg selv og tilbrakte over et år i studio for å spille inn deres neste album "Just Testing". Dette albumet ble utgitt i februar 1980 og ble et av de sterkeste Wishbone-utgivelsene på flere år. Innholdet var mer eller mindre materiale fra Martin Turner og bidro til at bandet kunne prøve ut nye musikalske trender og fortsatt ha det distinkte lydbildet bandet hadde. Utgivelsen inneholder mindre musikalsk «gitarkrøll» og har et sterkere preg av vokaler og kor, som kommer til syne på sanger som «Insomnia» og den klassiske åpningssangen «Living Proof», som av fansen blir sett på som en av de beste sangene fra bandet. Den episke melodien «Lifeline» avslutter albumet, og eraen.
Bandet ble etter denne utgivelsen presset av MCA Records til å utgi kommersiell musikk, og bandet vurderte å skaffe en ledende vokalist slik at Martin Turner kun kunne konsentrere seg om bassen alene. Etter 11 år forlot bandets frontmann og medgrunnlegger bandet for å konsentrere seg om jobben som plateprodusent.
1981–1985.
Denne perioden var preget av hyppige utskiftninger av besetningen, og det første skiftet skjedde ved at Turner ble erstattet av den legendariske musikeren John Wetton, (tidligere medlem av King Crimson, UK, Roxy Music, Uriah Heep, Family og Mogul Thrash). Mesteparten av utgivelsen "Number the Brave" som ble utgitt 10. april 1981, var skrevet før John Wetton ble medlem av bandet og derfor sang han bare på en låt på albumet.
Wetton ble desillusjonert over det han oppfattet som en status som studiomusiker, spesielt med tanke på at han er vurdert som en av de mest respekterte blant bassister, sangere og låtskrivere. Utgivelsen bærer preg av Martin Turners fravær, selv om kvaliteten til albumet er den samme. Rett før turnéen startet forlot han Wishbone Ash og grunnla gruppen Asia. MCA Records avbrøt samarbeidet med gruppen som et resultat av dette, og albumet havnet på 61. plass på de britiske albumlistene.
Wetton ble under turnéen den 14. april 1981 erstattet av tidligere David Bowie- og Uriah Heep-bassist Trevor Bolder. Wishbone Ash fikk også en kvinnelig bakgrunnsvokalist med Claire Hamill som også hadde sunget på albumene "Just Testing" og "Number the Brave". Den nye medlemmsrekken fikk blandede kritikker, men ble likevel lagt merke til ved turnéen i USA og ved at bandet ble det tredje vestlige bandet til å opptre i India i desember 1981, bare slått av Kraftwerk og The Police.
I september 1982 ga de ut albumet "Twin Barrels Burning" som førte bandet tilbake til røttene med heavy rock. Utgivelsen klatret opp på de britiske albumlistene og havnet til slutt på en 22. plass, og den høyeste plasseringen siden "New England". Bandet gikk så på en omfattende turné fra desember til høsten 1983, inkludert en andre tur til India, og flere festivaler rundt omkring i Europa.
Trevor Bolder forlot gruppen for å starte opp igjen Uriah Heep i midten av april etter en konsert i Nederland. Han ble raskt erstattet av den 25 år gamle bassisten, vokalisten og låtskriveren Mervyn «Spam» Spence. Spence var kapabel som ledende vokalist (med likheter til Jon Anderson fra Yes) og var bandets aktive frontmann i perioden mellom 1984–1986. Wishbone Ash fortsatte med den harde metalstilen på utgivelsen "Raw to the Bone", som også ble den første utgivelsen som ikke klarte å nå opp på albumlistene. Bandet foretok en kort turné i Storbritannia og signaliserte de siste forestillingene fra Laurie Wisefield som medlem av bandet.
1986–1990.
Laurie Wisefield ble erstattet av tidligere Suzi Quatro-gitarist Jamie Crompton. Noen måneder senere sluttet også Mervyn Spence og ble erstattet av bassisten Andy Pyle (fra tidligere band som Rod Stewart, Kinks, Gary Moore). Denne perioden bandet var inne i er betraktet som den mørkeste perioden i bandets karriere, men den varte ikke lenge. I februar/mars 1986 dro den nye besetningen ut på turné i USA. På senhøsten holdt de spredte konserter i Storbritannia, hvor Phil Palmer (tidligere bandmedlem av Eric Clapton) vikarierte som gitarist for Jamie Crompton.
I januar 1987 startet den tidligere manageren og plateprodusenten Miles Copeland prosjektet og senere plateselskapet «No Speak», som kun skulle ha instrumental musikk i sin katalog. For å starte opp dette merket måtte han ha et stort navn som ville bringe publisitet rundt prosjektet. Copeland gikk til Andy Powell, Steve Upton, Martin Turner og Ted Turner med forslaget om å få Wishbone Ash til å spille inn og utgi et instrumentalt album. Imidlertid kom Copeland med kravet om å markere en gjennoppstandelse av bandets originalbesetning. De fire originalmedlemmene takket ja på forespørselen mens Wishbone Ash undergikk en omfattende turné i Europa og USA.
Den 11. mai 1987 begynte Martin Turner, Steve Upton og Andy Powell å skrive samt spille inn sammen, for første gang siden 1980, i studioet til Martin Turner i London. Ted Turner bodde i Los Angeles og var på vei med å flytte til Chicago slik at han ikke rakk å bli involvert i prosjektet før senere på sommeren. Den 24. mai spilte den daværende besetningen en konsert i casinoet Sun City ved Rustenburg i Sør-Afrika. Bandet hadde blitt tilrådet å spille for et jevnt rasegrunnlag, men i realiteten skjedde ikke dette. De returnerte til England og skrev et offisielt brev til FN hvor de uttrykte sin beklagelse for at de spilte konserten, og at de støttet arbeidet mot apartheid.
I desember ble Wishbone Ash en av de første vestlige rockebandene til å turnere i Sovjetunionen og i mellomtiden blir "Nouveau Calls" – det første albumet fra originalbesetningen på 14 år – utgitt i Europa. Tilhengerskaren var hinsides da de fikk høre at originalbesetningen skulle spille sammen igjen. Utgivelsen tok for seg flere innflytelser som da ikke hadde blitt hørt på flere år. Spesielt Martin Turners stramme basspill, Ted Turners lap steel-gitar og Andy Powells folkelige gitarriff. Disse klassiske kjenntegnene smeltet sammen med teknologien fra denne eraen på låtene "«Real Guitars Have Wings»" and "«In the Skin»". Besetningsmedlemmene ble enige om å turnere med det nye materialet i 1988.
Turnéen i 1988 var en stor suksess og bandet spilte på flere store arrangementer for første gang siden slutten av 1970-tallet. I 1989 fikk fansen viljen sin da bandet utga gjensynsalbumet "Here to Hear" med vokaler. Denne utgivelsen er betraktet som det beste albumet siden "Just Testing" og ble godt likt av både fansen og kritikerne. Perioden 1988-1990 var suksessfulle år for bandet, hvor de spilte flere konserter i Europa, USA og Sør-Amerika for stadig flere tilskuere.
1991–1995.
Etter å ha brukt mesteparten av 1990 på turné, gikk bandet tilbake til studio for å spille inn deres oppfølger til "Here to Hear". Gruppen ble overrasket over at medgrunnleggeren og trommeslageren Steve Upton kunngjorde sin avgjørelse om å forlate bandet og musikkbransjen. Rystet, men bestemt, kontaktet bandet studiomusikeren Robbie France for å hjelpe bandet på noen innspillinger samt noen liveforestillinger. Likevel ble trommeslageren Ray Weston kontaktet av Andy Powell og tatt opp som full medlem i 1991. Etter nesten et helt år i studio ble albumet "Strange Affair" gitt ut på slutten av året. Denne utgivelsen hadde med de nye låtene "Wings of Desire", "Strange Affair" og "Standing in the Rain".
Martin Turner fikk så en telefon på hans 44-årsdag om at hans tjenester ikke lenger var ønsket. Turner forlot deretter bandet igjen for å vie sin tid til egne prosjekter og ble erstattet av Andy Pyle, som hadde vært medlem av bandet tidligere. Denne medlemsrekken holdt stand og turnerte helt til 1994, som resulterte i liveutgivelsen "The Ash Live in Chicago" utgitt i 1992. I januar 1994 annonserte Ted Turner sin avgang og hele bandet ble midlertidig oppløst fordi alle medlemmene forsvant til sine respektive prosjekter. Grunnen til dette var uenigheter mellom Turner og Powell over driften av bandet og gruppens musikalske retninger. Trommeslageren Ray Weston forlot gruppen på grunn av mangel på nye prosjekter samt liveopptredener, og begynte på nye soloprosjekter.
Likevel lovet Andy Powell, som var den eneste som var igjen av originalmedlemmene å fortsette bandet med nye medlemmer i det som kom til å bli et helt ny versjon av gruppen. Gitarist og låtskriver Roger Filgate erstattet Ted Turner, bassist og vokalist Tony Kishman ville bli frontmann og trommeslager Mike Sturgis (tidligere Asia, Scott Gorham, Phil Manzanera og A-ha) erstattet Ray Weston. Andy Powell lovet også å levere et kvalitetsalbum lignende "Argus" og fandonasjoner samt donasjoner utenfra hjalp bandet i å finansiere det nye prosjektet.
Riktignok var Tony Kishman i gang med et turnéprosjekt i USA og måtte fullføre dette rett før bandets 1995-turné, som også var Wishbone Ash' 25-års jubileumsturné. Som et resultat av dette returnerte Martin Turner for tredje gang og deltok på den omfattende bandturnéen, til fansens store fornøyelse.
Den 24. mai 1994 ble den aller første Wishbone Ash fankonvensjonen holdt i Solihull, West Midlands. Fans fra hele Storbritannia samlet seg for en ettermiddag med Wishbone Ash-relatert aktivitet – inkludert skjermvisning av sjeldne videoklipp, utstillinger av diverse samleobjekter og en konsert med et band som spilte Wishbone Ash-låter. Tidligere medlem Mervyn Spence holdt en spesiell konsert og spilte låter fra hans nye soloalbum. Denne konvensjonen har blitt en årlig begivenhet siden, og går under navnet "AshCon". På den samme konvensjonen året etter, arrangert ved universitetet i Leicester, var samtlige bandmedlemmer tilstede og kvelden ble også avsluttet med en hel konsert fra bandet.
1996–2000.
Liveutgivelsen "Live in Geneva" ble gitt ut i gjennom Hengest Records i mars 1996 og inneholder konsertinnspillingen fra våren 1995. Et tilhørende konsertopptak ble filmet, men har til dags dato ikke blitt gitt ut. Andy Powell, Roger Filgate, Tony Kishman og Mike Sturgis jobbet hele den påfølgende sommeren i studio i Connecticut, med et nytt studioalbum. Utgivelsen "Illuminations" kom ut i oktober og ble betegnet som Andy Powells eget prosjekt. Av markante låter er "«Top of the World»", "«Mountainside»" de som skiller deg mest ut. Albumet fikk gode kritikker og ble regnet som en av de bedre Wishbone-utgivelsene på flere år. Rett etter utgivelsen dro bandet ut på en større turné i Storbritannia og Europa, fulgt av den tredje årlige "AshCon"-festivalen holdt i Mansfield, Nottinghamshire den 17. november.
I 1997 ble bassist Bob Skeat og gitarist/vokalist Mark Birch kontaktet, og sammen med den tidligere trommeslageren Ray Weston ble disse tatt opp som medlemmer av bandet. Under dette besetningsskiftet ga Andy Powell ut to elektroniske album under bandets navn. Albumene "Psychic Terrorism" og "Trance Visionary" var ambisiøse prosjekter som inneholdt elektroniske rytmer sammenblandet med typiske gitarriff. Dette materialet ble også dristig nok spilt i noen konserter av den nye medlemsrekken. Gruppen turnerte store deler av 1998 og 1999 med omfattende spillejobber både i Europa og USA.
I 2000 ga bandet i stillhet ut den akustiske utgivelsen "Bare Bones", som inneholdt flere klassiske låter i en ny akustisk versjon. Etter utgivelsen dro bandet ut på en turné i Europa og USA for å markere bandets 30-års jubileum. En spesiell forestilling ble holdt ved «Shepherds Bush Emprire» i London, hvor bandet tok i mot gjester som de blant andre tidligere bandmedlemene Laurie Wisefield og Claire Hamill. Konserten resulterte i liveutgivelsen "Live Dates 3" og en konsertfilm som ble gitt ut på DVD.
2001–2006.
I 2001 ble Mark Birch erstattet av den tidligere Leningrad Cowboys-gitaristen Ben Granfelt, som allerede var en etablert sologitatist med sin egen gruppe i Europa. Wishbone Ash dro så på en av deres mest omfattende turné på flere år, og flere eldre tilhengere ble lokket tilbake til konsertene for å høre tradisjonell Wishbone-lyd. Denne sterke medlemsrekken returnerte så til studioet og spilte inn albumet "Bona Fide". Denne utgivelsen ble vurdert som et fullverdig Wishbonealbum og fikk gode skussmål fra såvel fans som kritikere. I 2003 dro bandet nok en gang ut på verdensturné, og denne gang med det britiske bluesbandet Savoy Brown, som sammen spilte rekordmange konserter i USA.
Ben Granfelt hadde en stor innflytelse på det nye bandet, men da de var på vei mot enda en opptur forlot han bandet for å prøve lykken som soloartist igjen. Granfelts mentor, Muddy Manninen, ble i starten av 2004 hans erstatter og ble med bandet på turné i Nederland, Spania, Tyskland og USA. Samme året kom også utgivelsen "Lost Pearls", som var en samling med arkivert materiale fra innspillingene "No Smoke Without Fire" (1978) og "Just Testing" (1980). På grunn av tidsbegrensning på vinylplater kom ikke disse låtene med på utgivelsene på den tiden, men ble nå hentet frem igjen og samlet på en ny utgivelse. Claire Hamill, tidligere vokalist i bandet, var med på innspillingene og setter sitt særpreg på utgivelsen.
Høsten 2005 startet Wishbone Ash sin 35-årsjubileumsturné i Europa før de så spiller i Storbritannia og til slutt Nord-Amerika, som avslutter turnéen i Vancouver på slutten av mai 2006.


Østkinahavet.
Østkinahavet (tradisjonell kinesisk: 東海, forenklet kinesisk: 东海, pinyin: "Dōng Hǎi", direkte oversatt: "Østhavet"; japansk: 東シナ海, Hepburn: "Higashi Shina Kai"; koreansk (hangeul): 동중국해, (hanja): 東中國海, revidert: "Dong Jungguk Hae", McCune-Reischauer: "Tong Jungguk Hae") er et randhav til Stillehavet mellom Taiwan, Ryukyuøyene, den japanske øya Kyushu og det kinesiske fastlandet. Øst-Kina-havet grenser til Filippinerhavet i øst og Gulehavet i nordvest. Grensa mot Gulehavet trekkes ved 33°17'N. I nordøst forbinder Koreastredet Øst-Kina-havet med Japanhavet, og i sørvest er Taiwanstredet forbindelsen til Sørkinahavet. I Korea kalles havet av og til "Sørhavet" på koreansk.
Øst-Kina-havet dekker et område på rundt 1 250 000 km². Det er for det aller meste et flatt kontinentalsokkelhav, som stadig flates ut av sedimentering av slam ført med de store kinesiske elver og inn i havet, særlig fra Chang Jiang. Gjennomsnittlig dybde er på ca 275 meter. Helt i sydøst, ved Ryukyuøyene, er det imidlertid vesentlig dypere; det dypeste punkt er på 2719 meter, i "Okinawarenna".
Havet påverkes av monsunvinder som gir store årstidsvariasjoner i saltgehalt og temperatur.
Folkerepublikken Kina, Sør-Korea og Japan er uenige om grensene i området. I 1980 ble det oppdaget at det var rike undersjøiske oljefelter under deler av havet. Av betydning for grensene er blant annet Senkakuøyene i sør og undergrunnsskjæret Socotra i nord.


Harr.
Harr ("Thymallus thymallus") er en fisk i laksefamilien. Den er lett gjenkjennelig på sin lange og høye ryggfinne.
I Norge kan harren bli opptil 60 cm lang og veie 3,5 kg. Den trives best i kaldt og oksygenrikt vann, og lever hovedsakelig av plankton, insekter og små krepsdyr. Harren, som er utbredt flere steder i Norge, er en populær sportsfisk, og fanges helst med fluer. Den største harr tatt på sporstfiskeredskap i Norge veide 1,90 kg, og ble tatt i Rena 12.7.1988.
Glomma er den mest kjente østlandselven som har harr. Den er også vanlig i elver og vann i indre strøk av Troms og Finnmark.


Bertrand Besigye.
Bertrand Besigye (født 24. oktober 1972 i Kampala, Uganda) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1993 med diktsamlingen "Og du dør så langsomt at du tror du lever", som han mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for. Debutboken oppnådde stor oppmerksomhet. Den er en av svært få moderne norske diktsamlinger som er blitt bestselger. (Rolf Jacobsen "Nattåpent" er en av de andre.)


Gjedde.
Gjedde ("Esox lucius") er en fiskeart i slekten gjedder.
Utbredelse og habitat.
Gjedda finnes i tempererte og arktiske områder i Eurasia og Nord-Amerika. Den liker best grunne innsjøer og stilleflytende elver med mye vegetasjon. Gjedde kan forekomme i områder med brakkvann.
I Norge finnes gjedda naturlig på Østlandet, i Trøndelag, Troms og i Finnmark. På midten av 1900-tallet ble det satt ut gjedde i enkelte vann og elver på vestlandet. Det er usikkert når og hvordan gjedda kom til Norge, men den har eksistert her i flere hundre år. Gjedde i Tyrifjorden og Eikeren er omtalt i tekster fra henholdsvis 1743 og 1756, men opprinnelsen blir ikke omtalt. Forskere regner imidlertid denne arten med til de såkalte "Finnmarksfiskene", fisk som innvandret østfra da Østersjøområdet var ferskvann og Glomma drenerte til Vänern i Sverige. Arten er senere spredt til flere vann, også til Vestlandet og Sørlandet.
Beskrivelse.
Gjedda er en langstrakt fisk med en flat og bred snute. Ryggfinnen og gattfinnen sitter langt bak på kroppen og er like lange. Hanngjedda oppnår sjelden en vekt på mer enn 8 kg, mens hunngjedda kan komme opp i mer enn 30 kg.
Norges tyngste er en gjedde på 19,6 kg, tatt i garn ved Synneren på Ringerike. Den største gjedda som er fanget med stang, og som er gjeldende Norsk sportsfiskerekord, ble fanget (og gjenutsatt) av Petter Støttum i Øyeren 19.11.2011 på dorget wobbler og veide 18,74 kg. " http://publish.hm.kunder.linpro.no/taarnet.no/produkthjemmesider/villmarksliv/article604811.ece?token=-1263745103 " Den største gjedda som noen gang er tatt ble fanget i garn av "Arno Wilhelm" i en innsjø nær Dannstadt i Tyskland i 1983 og veide hele 30,5 kilo. Kjempegjedda målte 146 cm.. Verdensrekorden (IFGA) på stang er på ca. 24,8 kg og innehas av "Lothar Louis". Rekordgjedda ble tatt i innsjøen Grefeern i Tyskland den 16. oktober i 1986.
World Records Freshwater Fishing melder om flere gjeddefangster som skal ha veid omkring 65 kg (blant annet fra Østerrike, Russland og Ukraina), men disse lar seg ikke dokumentere. I 1926 ble det imidlertid funnet en død gjedde i Shannonelva, Irland, som beviselig skal ha veid over 41 kg.
Atferd.
Gjeddene holder ofte til på steder med mye vegetasjon som blekjer (vannliljeblader) og siv. Den er en glupsk rovfisk med skarpe tenner som spiser det meste den kommer over av andre fisker, frosker, vannrotter og mindre vadefugler. Gjedda er en svært hurtig fisk som kan gjøre lynraske utfall mot byttedyr. Den er derimot ikke en særlig utholdende svømmer og står derfor ofte rolig i vegetasjonen og venter på at et passende bytte skal komme forbi. Om vinteren trekker gjeddene ofte ut på dypere vann. Gytetiden er i periode april-mai.
Økonomisk betydning.
Gjedde er en god matfisk og i Sverige fanges det årlig ca. 3000 tonn. Den er også en populær sportsfisk. Den største gjedda som er tatt på sportsfiskeredskap i Norge, veide 18,74 kg. Rekorden ble satt i Øyeren 19.11.2011


Blixprisen.
Blixprisen er en litterær pris som utdeles årlig av litteraturselskapet Det Norske Samlaget (den litteraturpolitiske interesseorganisasjonen som utgjør halvdelen av Samlagets organisasjon) til en fremragende nordnorsk forfatter som skriver på nynorsk. I følge statuttene kan prisen utdeles for skjønnlitteratur eller faglitteratur, og retter seg særlig mot yngre forfattere eller forfattere som skriver for ungdom. Prisen utdeles etter råd fra en jury med medlemmer fra Nord-Norsk Kulturråd, Nordnorsk Forfatterlag og litteraturselskapet Det Norske Samlaget.
Prisen er et pengebeløp fra "Emma og Elias Blix' legat". Legatet er gitt av Marie Blix (29. november 1873 – 4. mai 1920) og Einar Blix (23. september 1880 – 8. november 1941) og sett i verk av Ivar Blix til minne om foreldra deres, Emma og Elias Blix, og «"skal ha til oppgave å fremja arbeidet for nynorsk litteratur"». Legatet forvaltes av Det Norske Samlaget. Det var først i 1987 at legatet fikk sine någjeldende vedtekter. Selv om prisen hele tiden har hatt en nordnorsk profil, forekom det i de første årene noen tildelinger til "ikke-nordlendinger".


Sauron.
Sauron er en person i trilogien "Ringenes herre" av JRR Tolkien. Sauron er "den onde" i "Ringenes herre". Han er skaperen og mesteren av den ene ringen. Han er også med i Silmarillion, som en av Morgoths tjenere.
Første tideverv.
I de tidligste dagene, før valaene entret Arda, var Sauron en slags «engleånd» som ble kalt en maia i Tolkiens litterære verker. Han var i begynnelsen tjeneren til smeden Aulë, en av valaene. Ikke lenge etter ble Sauron omvendt av den mørke valaen Melkor, som senere ble kalt Morgoth. Sauron ble, etter Morgoths hjernevasking, tvers gjennom ond. Etter dette tjente han sin herre trofast. Selv i de senere dagene da Morgoth var blitt knust og kastet ut av Arda, oppmuntret Sauron de svake mennene til å tilbe Morgoth som Gud. Men, Morgoths mål var å ødelegge hele Arda – Saurons mål var å ta kontroll over hele Midgard og også over alle de frie folkene på jorda.
I løpet av første tideverv forlot Noldoene det hellige landet, Valinor, for å føre krig mot Morgoth, som hadde stjålet de tre silmarillene. I den krigen som fulgte, tjente Sauron Morgoth som hans nestkommanderende. På den tiden var Sauron, kjent som "Gorthaur den grusomme", en mester i illusjoner og hamskifte. Varulver var hans tjenere, og Draugluin var deres fører. Når Morgoth forlot Angband for å korruptere de nyoppvåknede menneskene, fikk Sauron ansvaret for å føre krig mot alvene. Han tok over den alviske øya Tol Sirion, slik at den senere ble kjent som Tol-in-Gaurhoth, Varulvenes øy.
Ti år senere døde Finrod Felagund, Nargothronds konge og den opprinnelige herre av Tol Sirion, mens han forsvarte Beren i fangenskap der. Like etterpå knuste Lúthien og den snakkende ulvehunden Huan Sauron på den øya og reddet Beren fra fangehullet. Etter hans fall, spilte Sauron en liten rolle i de kommende hendelsene i første tideverv (mulig at han gjemte seg for Morgoth), og etter at hans mester var blitt beseiret og kastet ut av Arda, krøp Sauron frem og ba om nåde. Men han var uvillig til å returnere til det hellige land for å dømmes, så han rømte og gjemte seg.
Andre tideverv.
Etter å ha gjemt seg i rundt tusen år, tok Sauron på seg en vakker ham i andre tideverv og kalte seg selv for Annatar, gavenes herre. Han ble god venn med de alviske smedene i Eregion og lærte dem magiens kunst. Ikke alle alvene stolte på ham – primært Galadriel av Lothlórien og Gil-galad, som var høykonge over noldoene. Men ikke alle hørte på dem. Ikke lenge etter smidde alvene de tre maktens ringer, og i all hemmelighet smidde Sauron Den ene ringen i Orodruins flammer, som skulle herske over de andre ringene. Mens han smidde Ringen, la han samtidig inn det meste av sin livskraft i Ringen.
Ved å gjøre dette ble han mektigere enn hans tidligere herre Morgoth hadde vært mot slutten av sitt velde. Da Sauron tok på seg den Ene Ringen og prøvde å dominere alvene, merket de imidlertid hva som var i ferde og tok av seg sine egne ringer. På denne måten begynte krigen mellom Sauron og alvene. Hadde det ikke vært for grunnleggelsen av Númenor, hadde han utslettet dem.
På denne tiden ble Sauron kjent som "Mørkets herre". Han lot bygge Barad-dûr, Mørketårnet, like ved Orodruins fot. Samtidig lot han bygge Svartporten, som var den eneste inngangen til hans land Mordor. Dette for å forebygge en eventuell invasjon. Han gav de ni menneskekongene hver sin ring, og på denne måten fikk han dem under sin kontroll. De tjente Sauron blindt, og ble nazgûler (ringskrømt). Deretter mønstret han enorme hærer som besto av orker, troll og onde menn – Haradrim og østerlinger. På grunn av dette fikk han, mot slutten av andre tideverv, titlene "Jordens herre" og "menneskenes konge".
Dette bekymret númenoranerne, de mektige menneskene som stammet fra Beren og Lúthien, og som levde på øya Númenor i sjøen mellom Midgard og Valinor. De dro over havet til Midgard med en så stor hær at Saurons krigsmakt flyktet for dem. Det gikk opp for ham at han ikke kunne utslette dette folkeslaget med krigsmakt, så han lot seg selv bli tatt til gissel av kong Ar-Pharazôn. Slik klatret han raskt opp i rankene, og ble kongens personlige rådgiver. Han fikk mange menn til å tilbe Morgoth, og reiste et stort tempel der han utførte menneskeofringer. Til slutt overbeviste han kongen om å gjøre opprør mot valaene og angripe Valinor. Eru Ilúvatar, den ene Gud, blandet seg direkte inn og Númenor ble slukt av sjøen, og slik ble Númenors mektige armada utslettet. Sauron flyktet tilbake til Mordor, der han sakte gjenoppbygget hans styrke i den tiden som er mest kjent som "de mørke årene".
På dette tidspunktet var han ikke i stand til å ta en ordentlig skikkelse, og regjerte nå gjennom terror og makt. Noen få, trofaste númenoranere reddet seg selv fra katastrofen, og de grunnla Gondor og Arnor i Midgard. Disse mennene ble ledet av Elendil og han sønner. Elendil allierte seg med Gil-galad og dannet Det siste Forbund. Sammen utkjempet de en lang krig mot Sauron og hans heslige hærer. Mørkets herre ble beseiret, selv om begge høykongene falt i Slaget ved Dommedagsberget. Isildur, som var Elendils sønn, kuttet den Ene Ringen av Saurons finger og tok den som sin egen. Ringen forrådte ham senere, og den ble tapt i mer enn to tusen år.
Tredje tideverv.
I tredje tideverv kom Sauron tilbake igjen, først i en festning som ble kalt Dol Guldur i Myrkskog. Der var han kjent som "Åndemaneren". Gandalv Grå snek seg inn i Dol Guldur og oppdaget sannheten. Etter at sannheten var kommet frem, gikk alvene inn sammen med Det hvite Rådet (trollmennenes orden) og drev ut Sauron. Det hvite Rådet var ledet av Sarumann, som viste seg forrædersk og som ville ha Ringen selv. Sauron flyktet, ganske enkelt, til Mordor og gjenoppreiste Barad-dûr. Derfra begynte han å forberede til krig mot Gondor og alvene, nå med Sarumann som sin tjener.
Sauron mønstret enorme hærer av orker og allierte seg med onde menn fra sør og øst. Han tok et rødt øye som symbol, og på den tiden var det mulig for ham å sende hans vilje over hele Midgard, så Saurons Øye var et symbol på makt og frykt.
Etter å ha torturert Gollum, en opprinnelig Ringbærer, fant han ut at Ringen ble funnet av hobbiten Bilbo Lommelun. Han sendte da ringskrømtene til Hobsyssel, bare for å finne ut at både Bilbo og hans nevø Frodo Lommelun hadde forlatt sysselet. Det var dessuten ukjent for Sauron at Frodo hadde blitt med i Ringens Brorskap for å ødelegge Ringen for alltid ved å kaste den i Orodruins hete, i Mordors hjerte.
Han sendte da ringskrømtene ut for å ta og drepe Frodo, og rundt på denne tiden oppdaget han også at Aragorn, som var Isildurs ætling, også hadde blitt med i Brorskapet. Han satte, for første gang, hærene sine i bevegelse.
Når Sarumanns hær ble knust i Slaget ved Helmsdjupet, brukte Aragorn palantíren som en gang tilhørte Orthanc for å vise seg selv til Sauron. Han kom fram til den konklusjonen at Aragorn hadde ringen, og sendte en hær som var ledet av hans mektigste tjener – den tidligere Heksekongen av Angmar, Ringskrømtenes konge – for å utslette hele Minas Tirith i det som ble kjent som Slaget på Pelennor-enga.
Selv om Sauron tapte slaget på Pelennor-enga og Vestens hærer var bedrøvelig minket, hadde han fremdeles enorme hærer i reserve i Mordor. Han ble utspilt av Aragorns strategi: vestens hærer skulle marsjere mot Sauron og dermed tiltrekke seg oppmerksomhet fra Øyet som var plassert på Barad-dûrs tårn, slik at Frodo skulle komme seg usett forbi Mørketårnet.
Frodo feilet i siste øyeblikk, og klarte ikke å motstå Ringens kraft på dets opprinnelsessted. Men, Gollum kom og prøvde å ta tilbake Ringen, og var dermed årsaken til Saurons fall: han falt ned i Dommedagsbergets juv med Ringen, og døde. Saurons kraft ble utslettet, og Barad-dûrs tårn ble knust til grus. Saurons ånd ble blåst bort av en vind fra vest, og han kunne aldri gjenoppstå igjen.
Navn og titler.
Sauron (originalt Thauron) er quenya og kan bli oversatt til "den avskyelige". Navnet er en avledning av adjektivet "saura" = avskyelig, stinkende. På sindarinsk er han kalt Gorthaur, der det siste elementet "thaur" tilsvarer quenya "saur-", mens forstavelsen "gor-" betyr skremmende eller grusom.
De andre titlene hans liknet veldig på Morgoths tidligere titler.


Gjørs.
Gjørs "(Sander lucioperca)" er en fisk i abborfamilien. Den ligner på abboren, men er noe slankere og mer langstrakt. Den kan oppnå en lengde på hele 130 cm og en vekt på 18 kg. I Norge sjelden mer enn 12 kg. Gjørs regnes som en ypperlig matfisk og er hvit i kjøttet.
Utbredelse.
Arten er utbredt i Nord- og Mellom-Europa fra Elben øst til Uralfjellene. Den finnes også i Transkaukasia, det nordlige Lilleasia, Aralsjøen, Amu-Darja og Syr-Darja. Den er utsatt lenger vest i Europa: Rhinen, Frankrike, England og Spania.
I Norge.
I Norge finnes gjørsen kun i Tista, Glomma opp til Øyeren og sør i Leira, Vansjø, Gjersjøen, Akersvannet, Nærevannet, Isesjøen og Borrevannet. I Norge benyttes den i liten grad som matfisk, men den er blitt en populær sportsfisk. Den største gjørs som er tatt på sportsfiskeredskap i Norge, veide 11,5 kg. Rekorden ble satt i Akersvannet 13.6.2011
I Sverige.
Den finnes i bl.a. Vänern, Hjälmaren, Mälaren og Østersjøen.
I Danmark.
Gjørs heter sandart i Danmark. Den finnes i innsjøer over hele landet.
I Finland.
Gjørs heter kuha på finsk. Den finnes i Østersjøen og tilgrensende elvefar. Gjørs finnes i innsjøer så langt nord som til Kemijärvi og Tengeliö i Lappland. Kuha er en populær matfisk i Finland, og er et yndet bytte for sportsfiskere.


Melsom-prisen.
Melsom-prisen er en norsk litteraturpris til fremme av nynorsk.
Skipsreder Ferd. Melsoms legat ble stiftet i 1922. Formålet er «fremme av det norske sprog (landsmålet)». Det blir delt ut en pris hvert år til en forfatter eller oversatter som året før har utgitt en verdifull bok som «efter sitt innhold kan egne sig til folkelæsning og masseutbredelse». Legatet blir styrt av Det Norske Samlaget, og prisen blir delt ut i slutten av april.
Prisvinnere.
a> fikk prisen i 1936 og i 1975


46664.
46664 var fengselssnummeret til Nelson Mandela mens han satt fengslet i Robben Island, Cape Town, Sør-Afrika.
I dag brukes nummeret 46664 av Nelson Mandela Foundation i forbindelse med kampanjen deres for å øke den globale bevisstheten om aids- og hiv-problematikken. Kampanjen bruker nettstedet.


Paul Rodgers.
Paul Rodgers (født 17. desember 1949) er en engelsk musiker kjent fra band som Free og Bad Company. Paul Rodgers turnerer i disse dager sammen med bandet Queen, som stand-in for avdøde Freddie Mercury, og fremfører mange av gruppens sanger, pluss noen av sine egne, kjent fra tiden med Free og Bad Company.


Hork.
Hork ("Gymnocephalus cernuus") er en fiskeart i abborfamilien. Den skilles lett fra abbor på den sammenhengende ryggfinnen og de 8–9 slimgropene på hodet.
Arten har en vid utbredelse i Nord- og Mellom-Europa og Sibir. Den finnes fra England og Frankrike, og helt øst til Lena og Kolyma. I Norge finnes den på Østlandet nord til Mjøsa.


Bohaibukten.
Bohaibukten er helt vest og innerst i Bohaihavet
Bohaibukten (渤海湾, pinyin: "Bóhǎi Wān") er en av de tre buktene som sammen former det meste av Bohaihavet utenfor kysten av det nordlige Kina. Dette havet er den aller innerste delen av Gulehavet nord for Østkinahavet.
Bohaibukten ligger inntil provinsen Hebei og byprovinsen Tianjin.
De to andre buktene i Bohaihavet er Laizhoubukten i sør og Liaodongbukten i nord.


Foton.
Foton er i kvantemekanikken et energikvant av elektromagnetisk stråling og dermed kan man grovt si det er en «lyspartikkel». I vakuum beveger fotoner seg alltid med konstant fart lik lysets hastighet. Navnet kommer fra gresk "phos", «lys».
Lys har ifølge kvantemekanikken både bølge- og partikkel-egenskaper. Bølgeegenskapene kommer til syne når det passerer en spalte, ettersom det da oppstår interferens. Et svært fascinerende aspekt ved fotonet (og alle andre kvantemekaniske objekter) er at det kan interferere "med seg selv", det vil si at dersom man sender kun ett foton mot en dobbeltspalte, vil det dannes et interferensmønster. Det betyr at den "ene" partikkelen har passert gjennom de to forskjellige åpningene "samtidig". Partikkelegenskapene vises i den fotoelektriske effekten, som sier fotoner med tilstrekkelig høy frekvens kan slå ut elektroner fra et metall. Partikkelegenskapen ligger i at mange fotoner med liten energi ikke kan slå ut elektroner i det hele tatt, dvs. ett foton slår ut ett elektron. (Mer om dette i forklaringen av den fotoelektriske effekten.)
Klassifisert i partikkelfysikken er et foton en elementærpartikkel med spinn 1. At fotoner er elementære betyr at de ikke kan settes sammen av andre partikler, slik f.eks. atomkjerner settes sammen av protoner og nøytroner. Fotonets energi er "E"="hf", der "h" er Plancks konstant og "f" det elektromagnetiske feltets frekvens. Bevegelsesmengden er "hf"/"c", der "c" er lysets hastighet i vakuum.
I kvanteelektrodynamikken er det virtuelle fotonet formidlerpartikkelen for den elektromagnetiske kraften.


Nordlands Trompet.
"Nordlands Trompet" er et topografisk dikt skrevet av Petter Dass.
I diktet skildrer Petter Dass nordlandsnaturen og de nordlige meteorologiske forhold som midnattsol. Han peker på fugleliv, dyr og handelsvirksomheter, og alt annet som finnes i landsdelen, for eksempel fangst av lundefugler med bruk av lundehund.
I mars 2006 disputerte litteraturforsker Hanne Lauvstad på avhandlingen "Helicons Bierge og Helgelands schiær". Avhandlingen tar for seg Nordlands Trompet, og Lauvstad er den første i Norge som har tatt doktorgrad omkring Petter Dass’ diktning og ståsted i norsk litteraturhistorie. Hennes tolkning bryter med tidligere tolkninger, og et sentralt poeng hos Lauvstad er at ettertidens kanonisering av verket som heimstadsdiktning har løsrevet det fra sin historiske sammenheng på slutten av 1600-tallet.


NGL (petroleum).
NGL (engelsk: "Natural Gas Liquids") er en type flytende petroleum sammensatt av butan, etan, isobutan, propan og LPG.
LPG (Liquified Petroleum Gas) betegner da gassene propan og butan, eller blandinger av disse to, når de er i flytende form på grunn av nedkjøling og/eller høyt trykk.
Egenskaper og bruksområder.
NGL inngår som råstoff i ulike prosesser innen raffinering og petrokjemisk industri for produksjon av olefiner, som ofte ender opp som ulike plastprodukter. NGL kan transporteres sammen med råolje i rør etter konvensjonelle metoder. Transporteres også isolert i tankskip.


Naturgass.
Naturgass eller tørrgass er petroleum i gassform primært bestående av metan, men med varierende mengder hydrogensulfid og ikke brennbare gasser som karbondioksid, nitrogen og vanndamp.
Energien i gassen kan utnyttes direkte i husholdningen til oppvarming og matlaging, til industriformål, til drivstoff for transport og til å lage elektrisitet i gasskraftverk.
Naturgass i Norge.
Norge er en relativt stor eksportør av naturgass og produserte 85 milliarder Sm3.
(94,6 Sm³ rikgass) Dette gjør Norge til verdens sjuende største produsent av naturgass, men Norges produksjon utgjør kun rundt 3 prosent av verdens totale produksjon. Av gassen Norge produseres brukes om lag 745 millioner Sm³ til innenlands formål.
, eller ca. én prosent. Den totale norske bruken av gass inkluderer også injeksjon (for å skape trykk på feltet), samt fakling og energiforsyning på feltene, tilsammen rundt 45 mrd Sm³.
Gassen transporteres via rørledning til St. Fergus i Skottland, Easington i England, Dunkerque i Frankrike, Zeebrugge i Belgia og Emden og Dornum i Tyskland. I tillegg leveres tørrgass i rør til Snurrevarden på Karmøy, Naturkraft og Rogass på Kårstø, Kollsnes Næringspark på Kollsnes og til oljefeltet Grane i nordsjøen.
Naturgass i miljøsammenheng.
Naturgass har miljøfordeler i forhold til andre fossile brennstoff. Ved forbrenning av naturgass dannes hovedsakelig bare CO2, mens diesel og bensin slipper ut NOx, SO2 og andre stoffer som forårsaker sur nedbør. Kjøretøy drevet av gass, slik som busser og skip, blir framstilt som miljøvennlige, selv om CO2 er en drivhusgass. I Norge er Bergen den byen som har flest gassbusser i Norge, og er nest størst på gassbusser i Skandinavia, etter Skåneområdet i Sverige. Bussene har den fordelen at de ikke slipper ut NOx i nærmiljøet.
NOx kan forårsake luftveisproblemer, og har skadelig effekt på jordsmonn og bygninger dersom nivået stiger over toleransegrensen. I Norge har det også blitt bygget en bilferge som går på gass, Glutra. Denne fergen ble bygget som et forskningsprosjekt, og stod ferdig i 2000. Flere gassferger er under bygging. Motivasjonen for bruk av naturgass i kjøretøy utenfor ellers belastede områder er å redusere Norges nasjonale utslipp av NOx, for å møte kravene i Gøteborgprotokollen, hvor Norge har forpliktet seg til å redusere disse utslippene med 30 prosent innen 2010.


Oljeekvivalent.
Oljeekvivalent (enhet) forkortet "o.e." er en standardiseringeenhet for brennverdi av et kvantum petroleum av en gitt petroleumstype.
1 o.e. er den energimengde som frigjøres når 1 Sm³ råolje forbrennes.
Olje og gassreserver kan oppgis i standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.)
Oljeekvivalent brukes av norsk forvaltningsverk for petroleumsvirksomhet for å angi et samlet energiinnhold av alle typer petroleum i en petroleumsforekomst eller i et oljefelt ved å summere ekvivalente mengder av olje, gass, NGL og kondensat.
Som energienhet brukes ofte "tonn oljeekvivalent", forkortet "toe". Denne energienheten er ikke eksakt definert, men varierer mellom 41,87 GJ og 42,622 GJ


Naturgassfelt.
Naturgassfelt eller bare "gassfelt" er et naturlig dannet reservoar av rikgass som er oppstått ved at organisk materiale er isolert over lang tid slik at det har foregått en anaerob nedbryting. Rikgass er et begrep som benyttes for ubehandlet naturgass og er en type petroleum.
I forvaltningsøyemed har vi med å gjøre et gassfelt først når en petroleumsforekomst med hovedsakelig naturgass er erklært drivverdig, det vil si at rettighetshaverne har besluttet å bygge ut feltet og myndighetene har godkjent en plan for utbygging og drift.


Chang Jiang.
a> endrer elven kurs fra sørgående til nordgående.
Fra Chang Jiangs midtre løp
Under byggingen av De tre kløfters demning i juli 2004
Changjiang (kinesisk: 長江, pinyin: "Cháng Jiāng", Wade-Giles: "Ch'ang Chiang"; "«Lang elv»") i Kina er Asias lengste elv og verdens tredje lengste, etter Amazonas i Sør-Amerika og Nilen i Afrika. Den kalles også Yangtze (, "Yángzǐ Jiāng" eller "Yangtze Kiang"), og det øvre elveløpet kalles Jinsha. Navnet "Yangzi" ble opprinnelig brukt lokalt om den nedre del av elveløpet. Men ettersom dette var det første navnet som kristne misjonærer ble kjent med, ble "Yangtze" raskt benyttet utenlands om elven i hele dens lengde. I Vesten, og særlig i Frankrike, kan man også av og til høre navnet Den blå elv (fransk: "Fleuve Bleu").
Elven er omkring 6.300 km lang. Den betraktes gjerne som skillet mellom Nord- og Sør-Kina, skjønt andre ser på elven Huang He, eller elven Huai He, som dette skillet.
Chang Jiang renner ut i Østkinahavet. Den er Kinas hovedtransportåre for gods fra innlandet og til kysten.
Oversvømmelser har vært et stort problem. Dette antar man nå er blitt vesentlig bøtet på med De tre kløfters demning. I tillegg til kraftproduksjon skal dette anlegget hindre de årlige oversvømmelsene langs Yangtze-elva. Den bestod en dramatisk prøve på dette i juli 2010, da et voldsomt uvær fikk vannstanden foran demningen til å stige med fire meter i løpet av mindre enn et døgn.
De historisk mest dødbringende oversvømmelsene i Yangtzebassenget hundreåret før demningen ble bygd, var i 1931, 1945 og 1998.
En rekke større byer ligger langs eller tett innved Chiang Jiang: Yibin, Panzhihua, Luzhou, Chongqing, Yichang, Jingzhou, Shishou, Yueyang, Xianning, Wuhan, Ezhou, Huangshi, Huanggang, Chizhou, Jiujiang, Anqing, Tongling, Wuhu, Hefei, Chuzhou, Ma'anshan, Taizhou, Yangzhou, Zhenjiang, Nanjing, Nantong og Shanghai.
Blant de større sideelvene er Xiangjiang, Lishui, Yalong, Zijiang, Yuanjiang, Yuan og Han.
I 2006 åpnet Tre kløfter, et av verdens største vannmagasin, som ligger langs denne elven. Anlegget gir verdens største vannkraftproduksjon med en installert kapasitet på 18.200 MW.
Geografi.
Elven har sitt utspring i en isbre vest for fjellet Geladandong i fjellkjeden Dangla i den østlige del av Tibetplatået. Den renner gjennom de østlige deler av provinsen Qinghai og snur så sørover og borer seg en dyp dalfure langs Sichuans grense mot Tibet og inn i provinsen Yunnan.
Langs dette øvre løpet faller elven fra en høyde på 5000 meter til under 1000 meter. Den renner så videre, nå nordøstover, til Yibin i Sichuan (der 305 moh). Lengre opp er elven ikke lenger farbar med elvebåter annet enn i kortere strekk.
Ved Chongqing har elven allerede sunket til 192 moh. Mellom Chongqing og Yichang (40 moh), en distanse på om lag 320 km, følger elven gjennom Yangtzekløftene, men det ansnittet er ikke lenger dramatisk da de strie strømmene er blitt kjempeinnsjøen som er skapt bak de tre kløfters demning.
Langs hele sitt løp får elven tilløp fra mange andre elver. På sin ferd gjennom provinsen Hubei får Yangtze mer vann fra tusenvis av innsjøer. Den største av dem er Dongtingsjøen, som ligger ved grensen mellom Hunan og Hubei og som i sin tur har blitt matet av de fleste av Hunans elver. Ved Wuhan mottar den sin aller største sideelv, elven Han, som tilfører vann fra så langt unna som det sørlige Shaanxi.
I den nordlige del av provinsen Jiangxi ligger Poyangsjøen, Kinas største innsjø, og den har også Yangtze som sitt utløp. Elven renner så nord- og østover gjennom provinsene Anhui og Jiangsu, mottar enda mer tilløp fra utallige mindre innsjøer og elver, og når så til slutt Østkinahavet ved Shanghai.
Fire av Kinas fem største ferskvannssjøer bidrar til Yangtzes vannføring.
Skipsfart.
Elven er tilgjengelig for skipsfart fra byen Yibin (305 moh) og 2800 kilometer ned til Stillehavskysten.
De tre slukters demning skal kunne passeres ved et femtrinns sluseanlegg som skal stå ferdig i 2012.


Brahmaputra.
Brahmaputra er en av Asias største elver. På sanskrit betyr navnet «Brahmas sønn».
Elven har sine kilder i Himalaya i det vestlige Tibet i Kina. Brahmaputra har en lengde på rundt 2900 km. Den renner fra det vestlige Tibet og ned mot havet til den tømmer seg i Bengalbukten i Bangladesh. Elven kalles "Tsangpo" i Tibet og "Siang" i den indiske delstaten Arunachal Pradesh. Den fortsetter som "Jamuna" i Bangladesh. I gammel sanskrit kalles den "Lauhitya". Befolkningen i Brahmaputradalen kaller elven "Luit".
Elven møter Ganges og Meghna, og sammen med de elvene danner den så verdens største elvedelta, som for det meste ligger i Bangladesh. I India har de fleste elver feminint navn, men Brahmaputra er maskulin (men så betyr også "putra" "sønn" på flere indiske språk).
Noe sør for der Jamuna begynner (og den opphører å hete Brahmaputra), løper det en bielv østerut fra den og tar en annen rute ned mot havet. Denne bielven heter "Brahmaputra" – et vitnemål om hvordan elveløpene har endret seg i dette flate landskapet gjennom århundrene. «Bangladesh-Brahmaputra» renner ned gjennom byen Mymensingh og videre mot hovedstaden Dhaka men ikke gjennom byen, deler seg, og forener seg med elven Meghna, innen den forener seg med Padma.
Elven har forårsaket en rekke katastrofale oversvømmelser.


Jamuna.
Jamuna যমুনা eller Yamunā er navnet som hovedløpet til elven Brahmaputra går over når den renner fra India og inn i Bangladesh.
Den forener seg med Ganges, og fra der de to elvene møtes og nesten til de tømmer seg i havet kalles det herfra svært brede elveløpet for Padma. Det aller siste stykket kalles "Nedre Meghna", ettersom den noe overraskende betraktes som nedre del av den store – men likevel vesentlig mindre sideelven Meghna – som tilkommer hovedløpet nesten nederst.
Noe sør for der Jamuna begynner (og den opphører å hete Brahmaputra), løper det en bielv østerut fra den og tar en annen rute ned mot havet. Denne bielven heter "Brahmaputra" – et vitnemål om hvordan elveløpene har endret seg i dette flate landskapet gjennom århundrene. «Bangladesh-Brahmaputra» renner ned gjennom byen Mymensingh og videre mot hovedstaden Dhaka men ikke gjennom byen, deler seg, og forener seg med elven Meghna, innen den forener seg med Padma.


Sangpo.
Sangpo eller Tsangpo (tibetansk: ཡར་ཀླུངས་གཙང་པོ་, wylie: "yar kLungs gTsang po") eller Yarlung Zangbo (kinesisk: 雅鲁藏布江, pinyin: "Yǎlǔ Zàngbù Jiāng") er navnet på en elv som har sine kilder i søndre Tibetdalen i Tibet i Kina.
Den passerer så delstaten Arunachal Pradesh i India, der den er kjent som "Dihang".
Nedstrøms Arunachal Pradesh blir floden bredere og kalles fra dette punkt Brahmaputra, som etterhvert tømmer seg i Bengalbukten. Ettersom floden passerer flere nasjonsgrenser, har den flere navn, på forskjellige språk.
Siden 2009 bygger Kina ut Zangmu-demningen på elva – et prosjekt som har skapt strid med nabolandet India.


Giro d'Italia.
Ledertrøya i Giro d'Italia er rosa
Giro d'Italia (norsk: "Italia rundt") er et tre-ukers etapperitt på sykkel. Det arrangeres i mai og utgjør sammen med Tour de France og Vuelta a España Grand Tours. Sammen med Tour de France og VM utgjør Giro d'Italia Triple Crown of Cycling.
Rittet regnes for å være den tøffeste av de tre Grand Tour fordi stigningene i Giroen vanligvis er brattere og lengre enn stigningene i Tour de France og Vuelta a España. Berømte harde stigninger som ofte er med på Giro d'Italia er Passo di Gavia, Passo del Mortirolo og Passo dello Stelvio (2758 moh.). Det høyeste punktet på Giro d'Italia kalles "Cima Coppi" etter den italienske syklisten Fausto Coppi som vant Giroen fem ganger.
Historie.
Den første utgaven av Giro d'Italia startet 13. mai 1909 med åtte etapper fordelt på 2448 km. Luigi Ganna vant rittet. Giroen var inspirert av Tour de France, og på samme måte som det franske rittet var tenkt å promotere "L'Auto", hadde Emilio Camillo Costamagna, redaktøren i "La Gazzetta dello Sport" håp om å bedre opplaget.
I perioden 2005-2007 var Giro d'Italia en del av UCI ProTour.
Trøyene i Giro d'Italia.
Mens sammenlagtlederen av Tour de France kjører med en gul trøye, har lederen i Giro d'Italia siden 1931 kjørt i "Maglia rosa" (rosa trøye), etter sponsorens rosa avis. Fra 1989 til 2006 var det også med en blå trøye, "Maglia azzurra". Den ble båret av lederen i intergiro-konkurransen som var basert på passeringstider på gitte spurtpriser underveis på etappene. I 2012 kom den blå trøya med igjen, da den grønne klatretrøya ble blå.
Rosa trøye "Maglia rosa" – sammenlagt
Rød trøye "Maglia Rosso Passione" – poengkonkurransen
Blå trøye "Maglia azzurra" – klatretrøye
Hvit trøye "Maglia bianca" – ungdomskonkurransen (fra 2007)
Etappeseire.
Ingen har vunnet flere etapper i Giro d'Italia enn Mario Cipollini. Han tok 42 etappeseire i perioden 1989-2003. Blant de syklistene som fortsatt er aktive har Alessandro Petacchi flest, med 24. Han har også rekorden med flest etappeseire i en og samme utgave; i 2004 vant han ni av etappene.
Fem nordmenn har vunnet etapper i Giro d'Italia: Knut Knudsen (seks etapper), Dag Erik Pedersen (tre etapper), Kurt Asle Arvesen (to etapper), Thor Hushovd (en etappe) og Edvald Boasson Hagen (en etappe + lagtempo).
Sammenlagtvinnere.
Alfredo Binda, Fausto Coppi og Eddy Merckx har vunnet rittet sammenlagt fem ganger hver. Italieneren Felice Gimondi har rekorden i antall pallplasseringer: ni totalt, tre seire, to andreplasser og fire tredjeplasser.


Beijiang.
a>s elvesystem i Sør-Kina; Beijiang noe til høyre på kartet.
Běijiāng (北江, pinyin: "Běi Jiāng", betyr «nordelven») er den nordligere av de tre hovedbielvene til Perlefloden ("Zhujiang") i det sørlige Kina. De andre to hovedbielvene er Xijiang og Dongjiang.
Beijiang er 63,34 km lang (med kildeelven Zhen Shui: 468 km) og har sitt utspring i de nordlige deler av Guangdong-provinsen, ved Shaoguan. Den dannes ved byen Shaoguan i elvemøtet mellom elvene Wu Shui, som renner 260 km fra nordvest, og Zhen Shui (浈江, Zhen Jiang), som renner 405 km fra nordøst. Derfra flyter Beijiang sørover, til den opphører ved bydistriktet Sanshui (ca 50 km vest for Guangzhou) der hvor dens nedre armer forener seg med grener av Xijiang og Perlefloden.
Det er mange vannkraftverk i elva, deriblant Lechangxia-demningen.


Daniel Fredheim Holm.
Daniel Fredheim Holm (født 30. juli 1985 i Oslo) er en norsk fotballspiller. Han spiller ving eller offensiv midtbane, og har siden januar 2011 spilt for Rosenborg. Han har også landskamper for.
Fredheim Holm vokste opp på Lindeberg i Oslo. Han er sønn av tidligere fotballspiller og trener Paal Fredheim og halvbror til fotballspilleren Thomas Holm, som pr. 2012 spiller for FFK.
Skeid.
Fredheim Holm spilte i Skeid sammen med blant andre Mohammed Abdellaoue og Toulouse-spilleren Daniel Braaten. Skeid valgte tidlig å satse på han og lot han debuterte i 1. divisjon allerede som 15-åring mot Vålerenga. Han var også med og slå Vålerenga ut av Cupen i 2003. Han var bare 18 år da han og Daniel Braaten storspilte, og Skeid vant 3-1 på Ullevaal Stadion.
Vålerenga (2004-2009).
Før 2004-sesongen gikk Fredheim Holm fra Skeid til Vålerenga, til Skeid-fansens store vrede. Han etablerte seg tidlig på laget, og spilte første året 25 av 26 kamper i Tippeligaen, og scoret fem mål. Han vant også ligasølv med Vålerenga dette året. Totalt spilte Fredheim Holm 32 kamper og scoret syv mål. To i Royal League.
Fredheim Holm gikk fra å være talent til å bli en etablert spiller på norsk toppnivå. Han kunne spille både midtbane og angrep, noe som gjør han mer anvendelig. 19 år gammel hadde Fredheim Holm svart til forventningene, og ble omtalt som en spiller også landslaget ville ha mye glede av i årene fremover.
2005- og 2006-sesongen gav likevel ikke forventet uttelling. Etter trenerbyttet i Vålerenga fra Kjetil Rekdal til Petter Myhre fikk Fredheim Holm et løft, og etter en god vintersesong fikk han sin debut på 28. mars 2007 mot Tyrkia. I 2007-sesongen ble han igjen mer sentral i Vålerengas angrep.
Statistikk for Vålerenga.
"Totalt= 105 kamper og 22 mål (Ca. 0.2 mål i snitt pr. kamp)"
AaB Fodbold (2009-2011).
I 2009 ble han solgt til AaB.
Rosenborg (2011-).
Grunnet noen skader fikk han ikke spilt seg til fast plass over tid i AaB og 20. januar 2011 signerte han en treårskontrakt med Rosenborg. Han valgte spillernummer 28, det samme nummeret som han hadde da han tok steget opp som eliteserie-spiller i 2004.
Internasjonal karriere.
Fredheim Holm debuterte for Norge i mars 2007 mot Tyrkia. Han var også kalt inn på landslaget i forbindelse med kampen mot Bosnia og Hercegovina. Fredheim Holm har også en rekke landskamper for de aldersbestemte lagene, G-16, G-17, U-18, U-19 OG U-21.


Den røde elv.
Den røde elv (vietnamesisk: "Sông Hồng", kinesisk: 红 河, pinyin: "Hóng Hé" eller "Yuán Jiāng") også kjent som Sông Cái (moderelven på vietnamesisk) er en stor elv som har sitt utspring i det sørvestlige Kina. Elven renner inn i Vietnam hvor den blant annet renner gjennom hovedstaden Hanoi før den munner ut i Tonkinbukten nord i Sørkinahavet.
De viktigste sideelvene er Den sorte elv fra vest, og Lô-elven fra øst.
Geografi.
Elven begynner i provinsen Yunnan i Kina. Den kommer inn i Vietnam i provinsen Lao Cai, og berører østenden av den vietnamesiske hovedstad Hanoi. Elvens lengde er hele kilometer og nedslagsfeltet er på kvadratkilometer.
På sin vei gjennom Vietnam passerer Den røde elv hovedstaden Hanoi.
Rødfargen.
Elvens navn kommer av at elven farges rød av jernholdig malm i fjellområdene.
Vannstand og vannkraftverk.
Det er mange vannkraftverk langs elven(e), men de viktigste er Nansha-demningen og Maduhe-demningen på kinesisk side.
Elven er ellers berømt for sine sesongmessige store variasjoner i vannmengde. Det er også elven som har gitt navnet på regionen Den røde elvs delta. Elvedeltaet gir grobunn for jordbruksområder, og det blir dyrket ris i store områder omkring elven.
Bildegalleri.
Røde elv, Den


Dongjiang.
a>s elvesystem i Sør-Kina; Dongjiang til høyre på kartet.
Dongjiang ((东江, pinyin: "Dōng Jiāng", betyr "østelven") er den østlige av de større bielvene til Perlefloden i det sørlige Kina. De andre to er Xijiang og Beijiang. Hongkongs regjering har siden 1969 kjøpt Dongjiang-vann fra Guangdongs provinsialregjering. Over 60 % av det vann som benyttes i Hongkongs husstander er hentet fra Dongjiang.


Olga Medvedtseva.
Olga Valerjevna Medvedtseva (tidl. Pyljova), (russisk "Ольга Валерьевна Медведцева"; født 7. juli 1975 i Borodino) er en russisk skiskytter.
I 2000 gikk hun over fra langrenn til skiskyting, og har etter hvert arbeidet seg opp i den ypperste verdenseliten.
Under OL i Salt Lake City i 2002 vant hun gull i jaktstart og bronse på stafetten. I VM har hun gull på 15 km fra 2004 og bronse i fellesstart fra 2005. I stafett har hun tre gull (2000, 2001 og 2005) og en sølvmedalje (2004).
Under OL i Torino i 2006 kom hun på andre plass på 15 km normaldistanse, men ble 16. februar fratatt sølvet etter å ha testet positivt på det forbudte stoffet carphedon i både A og B-prøvene.


Frank Ullrich.
Frank Ullrich under et mesterskap i 1982
Frank Ullrich (født 24. januar 1958 i Trusetal) er en tidligere tysk skiskytter (gikk for DDR), i dag trener for det tyske skiskytterlandslaget. Han regnes som en av skiskytterhistoriens aller største på herresiden.
Under Vinter-OL 1976 tok han bronse i 4 x 7,5 km stafett. Fire år senere vant han gullet på 10 km i Vinter-OL 1980, og tok i tillegg sølv på 20 km og bronse på stafetten igjen. Ullrich deltok også i Vinter-OL 1984, men her måtte han nøye seg med femte plass på 20km. På den svært spennende stafetten måtte Ullrich og DDR for en gangs skyld bite i gresset for bl.a. Norge og Kjell Søbak på siste etappe, da fire mann var inne samtidig på siste stående skyting.
I løpet av de fem første årene verdenscupen i skiskyting ble arrangert, vant Frank Ullrich fire ganger sammenlagt, det første som tjueåring.
Han tok også åtte individuelle medaljer i VM i skiskyting (5 gull og 3 sølv), et resultat som blir enda mer imponerende med tanke på at det bare ble arrangert to individuelle øvelser per VM, mot dagens fire (fellesstart og jaktstart var enda ikke kommet på programmet).
Ullrich har seks gullmedaljer på 20 km og 10 km i VM/OL, og topper den lista sammen med Aleksandr Tikhonov og Ole Einar Bjørndalen.


Erben Wennemars.
Egbert Rolf (Erben) Wennemars (født 1. november 1975 i Dalfsen) er en nederlandsk skøyteløper, med de korte distansene som sin spesialitet (500, 1000 og 1500 meter).
Wennemars gjorde seg først bemerket internasjonalt sommeren 1997. Under sommerløpene i Calgary ble han den første som gikk 1500 m under 1.50. Tiden 1.49,89 ble imidlertid aldri godkjent som verdensrekord.
Han var kvalifisert og blant favorittene på de tre korteste distansene under OL 1998 i Nagano, men i det andre løpet på 500 m falt parkameraten Grunde Njøs og tok Wennemars med seg i fallet. Wennemars ble skadet og måtte trekke seg fra de øvrige distansene.
Wennemars fikk sin første store suksess i 2003 da han vant både 1000 m og 1500 m under VM enkeltdistanser i Berlin. Ett år senere vant han sprint-VM i Nagano. Han gjentok denne suksessen i Salt Lake City 2005.
I 2007 kvalifiserte Wennemars seg for første gang til allround-VM. På hjemmebane i Heerenveen vant Wennemars de to korteste distansene og plasserte seg på femteplass sammenlagt.
I 2003 ble Wennemars kåret til Årets idrettsutøver i Nederland.


Noregs Boklag.
Noregs Boklag L/L var et norsk forlag stiftet i 1922 som Norsk Målkontor. Formålet var å spre nynorsk litteratur gjennom forlagsvirksomhet. Noregs Boklag ble overtatt av Det Norske Samlaget i 1985. Fra starten av og frem til på 1970-tallet var Noregs Boklag det ledende nynorske forlaget for skjønnlitteratur. Forfattere som Olav H. Hauge, Tor Jonsson, Jan-Magnus Bruheim, Knut Ødegård og Edvard Hoem gav ut bøker på forlaget.


Øvre Rendal.
Øvre Rendal er en tidligere selvstendig kommune i Hedmark, del av Rendal formannskapsdistrikt fra 1837.
I 1880 ble Rendal delt i Øvre- og Ytre Rendal kommuner. Øvre Rendal hadde da 1 868 innbyggere.
1. januar 1965 ble Øvre- og Ytre Rendal kommuner slått sammen til den nye Rendalen kommune. Øvre Rendal hadde ved sammenslåingen 1 629 innbyggere.
Etter grensejusteringer i Øvre- og Ytre Rendal, Tolga og Trysil kommuner, ble Engerdal opprettet som egen kommune 1. januar 1911. Fra Øvre Rendal ble et område med 381 innbyggere tilført den nye kommunen.


Ytre Rendal.
Ytre Rendal er en tidligere selvstendig kommune i Hedmark, del av Rendal formannskapsdistrikt fra 1837.
I 1880 ble Rendal delt i Ytre- og Øvre Rendal. Ytre Rendal hadde da 1 661 innbyggere.
1. januar 1965 ble Ytre- og Øvre Rendal kommuner slått sammen til den nye Rendalen kommune. Ytre Rendal hadde ved sammenslåingen 1 913 innbyggere.
Etter grensejusteringer i Ytre- og Øvre Rendal, Tolga og Trysil kommuner, ble Engerdal opprettet som egen kommune 1. januar 1911. Fra Ytre Rendal ble et område med 311 innbyggere tilført den nye kommunen.


Rendal.
Rendal er en tidligere selvstendig kommune i Hedmark. Kommunen ble opprettet som Rendal formannskapsdistrikt i 1837. I 1880 hadde kommunen 3 529 innbyggere.
Rendal ble dette året delt i to kommuner, Ytre- og Øvre Rendal. 1. januar 1965 ble disse to kommunene slått sammen igjen, denne gang med navnet Rendalen kommune.
Engerdal ble opprettet som egen kommune ved grensejusteringer i Ytre og Øvre Rendal, Tolga og Trysil kommuner 1. januar 1911.


Østre Gausdal.
Østre Gausdal er en tidligere selvstendig kommune i Oppland fylke, fra 1837 del av Gausdal formannskapsdistrikt.
I 1879 ble Gausdal herred delt i Østre Gausdal og Vestre Gausdal, Østre Gausdal hadde ved delingen 2847 innbyggere.
1. januar 1962 ble Østre Gausdal og Vestre Gausdal kommuner igjen slått sammen til Gausdal kommune. Østre Gausdal hadde ved sammenslåingen 3 942 innbyggere.


Vestre Gausdal.
Vestre Gausdal er en tidligere selvstendig kommune i Oppland fylke, fra 1837 del av Gausdal formannskapsdistrikt.
I 1879 ble Gausdal delt i Vestre og Østre Gausdal kommuner. Vestre Gausdal hadde ved delingen 2 362 innbyggere.
27. juli 1956 ble en del av Vestre Gausdal med 7 innbyggere overført til Sør-Fron kommune.
1. januar 1962 ble Vestre og Østre Gausdal kommuner igjen slått sammen til Gausdal kommune. Vestre Gausdal hadde ved sammenslåingen 2 590 innbyggere.
Vestre Gausdal består av to daler: Bødal og Auggedal. Auggedal har ca. 300 innbyggere. Forset er det største tettstedet, og der er det bl. a. ungdomsskole, barneskole, frisør og en Coop Prix.


Øre (Gjemnes).
Øre er en bygd i Gjemnes kommune i Møre og Romsdal. Stedet ligger ved Batnfjorden, ved Skeidsdalen. Nede ved fjorden ligger Øre kirke.
Tidligere en selvstendig kommune.
Øre var en tidligere selvstendig kommune, opprettet som Øre formannskapsdistrikt i 1837.


Legio I Germanica.
Legio I Germanica («den germanske») var en romersk legion som ble opprettet i 48 f.Kr. av Julius Cæsar for å kjempe i borgerkrigen mot Gnaeus Pompeius Magnus. Etter det bataviske opprør i 70 ble de overlevende fra Germanica innlemmet i Galbas Legio VII Gemina. Legionens symbol var antagelig en okse, noe som var felles for alle Cæsars legioner unntatt V Alaudae.
Under borgerkrigen kjempet legionen blant annet i slaget ved Pharsalos, samme år som den ble grunnlagt. Etter mordet på Cæsar var den lojal mot Octavian. Fra 30 til 16 f.Kr. var den stasjonert i Hispania Tarraconensis, og kjempet mot cantabrierne. Omkring begynnelsen på vår tidsregning flyttet den til grensen ved Rhinen for å kjempe i Drusus' felttog mot germanerne. Det var i denne perioden den fikk sitt tilnavn.
Legionen forble i Germania Inferior til 69. Etter at Galba hadde avvist legionen i Germania utropte soldatene Vitellius til keiser og marsjerte mot Roma med ham. Vespasian lyktes i å overvinne Vitellius og hans styrker i Italia.
Under det bataviske opprøret i 70 ble Germanica sendt sammen med XVI Gallica for å støtte legionene som var beleiret i Xanten. Planen lyktes ikke, og de to legionene ble selv innesperret. Vespasian lyktes tilslutt i å slå ned opprøret, men tapet av store deler av fire legioner var et stort prestisjenederlag.
Legio 01 Germanica


Kvernes.
Kvernes er en bygd i Averøy kommune. Bygden ligger langs fylkesveien som går langs fjorden på sør- og østsida av Averøy, og er særlig kjent for sin stavkirke, Kvernes stavkirke.
Prestegjeld på Nordmøre.
Kvernes har i flere hundre år vært prestegjeld for blant annet sognene Kvernes, Kornstad og Bremsnes på Averøya. Tidligere var også deler av det som i dag er Eide kommune og Kristiansund kommune med i Kvernes prestegjeld.
Tidligere kommune.
Kvernes er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke opprettet som Kvernes formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1878 ble en del av Bud med 15 innbyggere overført til Kvernes. Det er uklart hvorvidt dette gjelder Kvernes sogn og/eller Kvernes kommune. 1. januar 1891 blir gården Bollien i Bud med 15 innbyggere overført til Kvernes kommune.
1. september 1893 ble grensene i Kvernes, Frei og Øre kommuner justert og Gjemnes opprettet som egen kommune. 477 innbyggere fra Kvernes ble tilført den nye kommunen.
1. januar 1897 ble Kvernes delt og Bremsnes, Eide og Kornstad etablert som egne kommuner. Etter fradelingen hadde Kvernes kommune 857 innbyggere.
1. januar 1964 ble Kvernes kommune og det meste av Kornstad og Bremsnes kommuner slått sammen til Averøy kommune. Kvernes hadde ved sammenslåingen 693 innbyggere.


Sven Nordin.
Sven Audun Nordin (født i Oslo 6. februar 1957, er en norsk skuespiller, kjent fra teaterscene, fjernsyn og film. Han er kanskje best kjent fra komiserien "Mot i Brøstet", hvor han spilte Nils, og filmene om "Elling", hvor han var Kjell Bjarne. Han er gift med danseren Torhild Strand, og sammen har de tvillingdøtrene Liv og Mira (født i 1985). Nordin er bosatt på Kampen i Oslo
Det kongelige hoff kunngjorde 29. oktober 2009 at kongen har utnevnt Nordin til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats for norsk film og scenekunst.»
Utdanning og debut.
Sven Nordin er oppvokst på Grefsen i Oslo. Som barn sang han i Sølvguttene. Han tok artium ved engelsklinjen på Grefsen gymnas i 1976. I gymnasårene var han aktiv i skolens anerkjente revy, Grefsenrevyen, som har fostret mange kjente artistnavn. Etter artium spilte han amatørteater, gikk på Romerike Folkehøgskole og jobbet som scenearbeider og statist ved Nationaltheatret, før han ble tatt opp på Statens Teaterskole i 1979. Etter studiene ble han engasjert av Oslo Nye Teater, og den egentlige debuten kom som Fjålne i "Vikinger" av Johan Borgen høsten 1981.
Teater.
Nordin spilte en rekke store roller på 1980-tallet, innimellom permisjoner for å arbeide for film og fjernsyn. Han medvirket i "Glassmenasjeriet" (med Kjersti Holmen), "Brighton Beach", "Guys and Dolls" og "Full Pott". I 1990 gjorde han sin siste opptreden på Oslo Nye i "Hvem er Earnest" av Oscar Wilde.
I 1990 gikk han til Nationaltheatret, og fikk en rekke ledende roller. Hans første store oppgave var som avkledd italiensk modell i "Slaget ved Lepanto". Senere ble det blant annet Erhart Borkman i Henrik Ibsens "John Gabriel Borkman", Hippolytos i "Fedra" og Romeo i "Romeo og Julie". I 1994 valgte han å bli frilansskuespiller, og jobbet mye for Thalia Teater de nærmeste årene (se eget avsnitt). I 1999 hadde en forestilling basert på Ingvar Ambjørnsens Elling-bøker premiere på Centralteatret. Nordin spilte sammen med Per Christian Ellefsen i "Elling og Kjell Bjarne", noe som innledet et langt og suksessrikt samarbeid dem i mellom.
Høsten 2006 vendte han tilbake til Nationaltheatret og flere store roller. Han spilte først Keiser Gallos i Ibsens "Kejser og Galilæer", deretter Isak Sellanraa i kritikerroste "Markens Grøde" i 2007. I 2008 bar han nok en stor Ibsen-hovedrolle; Brand. Det var for øvrig Nordins tredje Brand-oppsetning. Han var statist i 1978, da Per Theodor Haugen hadde hovedrollen, og Fogden i 1990, da Bjørn Sundquist spilte Brand.
Utenfor institusjonteatrene.
Utenfor institusjonteatrene har Nordin medvirket i en rekke farser og musikaler. Sommeren 1995 turnerte han i "Henriette og hennes seks ekte menn", sammen med Dollie de Luxe. Duetten "Min hvite mage" med Nordin og Benedicte Adrian, ble en stor slager samme år. Sommeren 2000 (gjentatt i 2006) deltok han i Erik Bye-kabareten "Jeg vet en vind" på Galeiscenen i Stavern. Forestillingen ble senere overført i NRK Fjernsynet. I 2003 spilte han i tomannsforestillingen "Polar" (sammen med Rune Temte, som også sto for produksjonen) i Drammen og på turné. Temaet var Fridtjof Nansens og Hjalmar Johansens ni måneder lange opphold i felles sovepose i isødet på 1890-tallet. Forestillingen ble senere utgangspunkt for en kortfilm med de samme skuespillerne. I 2005 deltok han i revyen "Vi er i hundre" på Dizzie Showteater. I 2009 skal han spille rollen som Olav den Hellige i "Spelet om Heilag Olav" på Stiklestad.
Samarbeid med Thalia Teater.
I 1995 startet et mangeårig samarbeid med Thalia Teater på Chateau Neuf i Oslo, hvor Nordin skulle ha hovedroller i en lang rekke farser og musikalsuksesser. I 1995 hadde farsen "Rett i lomma" premiere, hvor han bl.a. spilte med "Mot i brøstet"-kollega Nils Vogt. Oppsetningen gikk i flere sesonger før den ble filmet og sendt på fjernsyn. I 1997 ledet han an i farsen "Penga eller livet", igjen med Nils Vogt. Også denne forestillingen gikk et helt år. I 1999 og 2000 var han Joe/Josephine, en mann i dameklær, i musikalen "Sugar". I februar 2000 var det nypremiere på "Elling og Kjell Bjarne", som skulle gå våren og sommeren det året. Høsten 2000 ble innledet med en ny farsesuksess og samarbeid med Nils Vogt og Hege Schøyen i "På ville veier", som gikk hele vinteren og våren 2001. Høsten 2001 var det premiere på enmannsforestillingen "Hulemannen", som kastet et skrått og humoristisk blikk på mannsrollen. Monologen ble en veldig publikumssuksess, og har gått landet over for utsolgte hus i mange år senere. Høsten 2002 hadde den norske versjonen av "I blanke messingen" premiere. Forestillingen fikk strålende kritikker, og gikk over ett år i Oslo og landet rundt. Våren 2004 var det ny runde med "Hulemannen". Høsten 2004 og våren 2005 ble "Elling og Kjell Bjarne" nyoppsatt. Høsten 2007 spilte han gentlemansvindleren Lawrence i musikalsuksessen "Svindlere med stil", som ble Thalia Teaters siste oppsetning på Chateau Neuf.
Radioteater.
Nordin har medvirket i flere oppsetninger i NRK Radioteatret. Han ble i 1989 belønnet med Blå fugl-prisen for sin tolkning av Henrik Wergeland i "Roser i ørkenen".
Fjernsynsserier.
Nordin slo gjennom i den svensk-norske krimserien "Rød snø" midt på 1980-tallet, hvor han spilte med Kjersti Holmen og Thomas von Brömssen. Senere ble han kjent som Nils i "Mot i Brøstet" på 1990-tallet, som var Norges første situasjonskomedie. Her samarbeidet han blant annet med Nils Vogt og Arve Opsahl.
I 2002 instruerte han deltakerne som skulle sette opp revy i NRKs realityserie Eldrebølgen.
I 2008 var han instruktør med ansvar for replikktrening i fjernsynsproduksjonen "Gatas Gynt", hvor rusmisbrukere fra Oslo spilte en modernisert utgave av Henrik Ibsens Peer Gynt.
Underholdningsprogrammer.
Nordin er en gjenganger i underholdningsprogrammer på fjernsyn og radio. Han har vært gjest i Den store klassefesten, flere ganger i Fredrik Skavlans Først og sist, Grosvold og Senkveld. Våren 2008 ble han presentert i radioprogrammet Stjerneklart på NRK P1.
Film.
Sven Nordin er en flittig brukt filmskuespiller, og har deltatt i noen av de mest sette norske filmene de senere årene. Han har også vært blant de norske stemmene i populære barnefilmer som "Toy Story", "Stuart Little" og "Istid". Han ble nominert til Amandapris for "Elsk meg i morgen". Den første Elling-filmen ble i 2002 nominert til Oscar-pris som beste utenlandske film.


Hylestad.
Hylestad er en tidligere kommune i Setesdal i Aust-Agder fylke. Opprinnelig (fra 1837) var Hylestad del av Valle formannskapsdistrikt.
Hylestad ble skilt ut fra Valle som egen kommune 1. juli 1915. Hylestad hadde da 658 innbyggere.
1. januar 1962 ble Hylestad og Valle kommuner slått sammen til dagens Valle kommune. Ved sammenslåingen hadde Hylestad 662 innbyggere.
Hylestad var også et sogn i Valle prestegjeld i Otredal prosti i Agder og Telemark bispedømme. I dag er sognet slått sammen med Valle sogn. Hylestad kirke ble bygd i 1838 samtidig som gamlekirka ble revet. Kirka er nevnt i dokumenter fra 1327. Hylestadportalene fra gamlekirka har motiv fra sagnet om Sigurd Fåvnesbane og kopier av disse finnes i våpenhuset i dagens kirke. Utsnitt fra portalene har vært brukt som motiv på norske 50 kronesedler.


Kåre Valebrokk.
Kåre Valebrokk under åpning av kunstutstilling i Bergen Kunstmuseum, mai 2009
Kåre Valebrokk (født 17. desember 1940 i Kristiansand) er en norsk pressemann og kringkastingsdirektør. Han var ansvarlig redaktør og administrerende direktør i TV 2 fra 11. oktober 1999 til 13. juni 2007.
Han er utdannet diplomøkonom fra BI. Fra 1968-1980 arbeidet Valebrokk i tre ulike bedrifter som leide ut anleggsmaskiner. Valebrokk var sjefredaktør i avisen Dagens Næringsliv fra 1985 til 1999. Han spilte en avgjørende rolle i å etablere denne avisen som den viktigste økonomiavisen i Norge.
Valebrokk har også vært vaktsjef i VG, der han blant annet ble kjent for å annonsere den sovjetiske statslederen Leonid Bresjnevs død tre dager for tidlig.
Han var blant annet kjent for sine lørdagsspalter under vignetten "Uten filter". Her markerte han seg som en sikker skribent, med et tydelig liberalistisk ståsted i økonomisk-politiske spørsmål. Er nå fast skribent i Aftenposten og tilknyttet ukebrevet Mandag Morgen som utviklingsredaktør. Han er far til Per Valebrokk, sjefredaktør i E24.
Han er fortsatt (pr. 2010) knyttet til Bergen, blant annet ved å være styreleder for Kunstmuseene i Bergen.


North Dorset.
North Dorset er et administrativt distrikt i Dorset, England. Det består for det meste av landsbygd, men har noen små byer. Elven Stour renner gjennom distriktet.
Jordbruk er viktigste næringsvei i North Dorset.


Bourton (Dorset).
Bourton er en landsby i Dorset, England. Den ligger ved veien A303, ved grensen til Somerset. Landsbyene Zeals i Wiltshire og Penselwood i Somerset ligger rett ved Bourton.


Europeisk ål.
Europeisk ål ("Anguilla anguilla") er en fisk i ålefamilien med slangelignende kropp og glatt, tykk hud. Hunnen kan bli opptil 1,5 m lang, mens hannen sjelden blir lenger enn 0,5 m.
Ålen gyter i Sargassohavet, og yngelen bruker ca 3 år på vandringen tilbake til slektens opprinnelsessted. Etter oppnådd vekst (ikke alder) i ferskvann, vandrer den ut i havet igjen for å gyte.
På grunn av beskatning og vannregulering har bestanden gått ned med 97 – 99% siden 1980. Ålen er i dag sterk truet og er oppført i rødlista. Ålen er i dag totalfredet i Norge fra 2010.


Hinton St. Mary.
Hinton St. Mary er en landsby i Dorset, England. Den ligger ved en lav kalksteinsrygg ved elven Stour, omkring halvannen kilometer fra Sturminster Newton.
Landsbyen er mest kjent for en romersk mosaikk som ble funnet der. Den har et bilde av Kristus, og er utstilt i British Museum.
Landsbyen har en liten offentlig hage som ble anlagt av BBC i programmet "Ground Force".


Regnbueørret.
Regnbueørret ("Oncorhynchus mykiss") er en rovfisk i laksefamilien som opprinnelig stammer fra Nord-Amerika. Den ligner vanlig ørret, men skiller seg fra denne gjennom sine fiolett-rosa kinnskjell og bånd langs sidene. Genetisk hevdes det at regnbueørreten ligner mer på stillehavslaks og røye enn ørret.
Beskrivelse.
Regnbueørret kjennetegnes av sine fiolett-rosa kinnskjell og bånd langs sidene
Regnbueørret har prikker over nesten hele kroppen, unntatt på buken. Prikkenes intensitet og størrelse kan variere, i likhet med fiskens generelle farge. Regnbueørret er lettest å skille fra vanlig ørret gjennom sine fiolett-rosa kinnskjell og bånd langs sidene.
Det finnes to varianter av regnbueørret, den som til vanlig kalles "regnbueørret" og en anadrom variant som kalles "steelhead". Sistnevnte vandrer ut i sjøen og foretar gytevandring til fødeelva.
Regnbueørret kan nå en vekt på mer enn 20 kg. "Sean Konrad", en sportsfisker fra Canada, landet i 2009 et eksemplar som veide 21,78 kg og målte 107 cm. Fisken, som er rekord på stang, ble fanget i Diefenbaker-reservoaret i Canada. Fiskeoppdrettere i Europa, USA og Canada hevder imidlertid at oppdrettede eksemplarer av arten kan nå en vekt på opp mot 35 kg. Den største regnbueørret fanget på sportsfiskeredskap i Norge, ble tatt i Sognefjorden 26.4.1998, og veide 11,495 kg
Utbredelse.
Regnbueørret var opprinnelig utbredt langs Stillehavskysten i Nord-Amerika, fra Alaska i nord til grensestrøkene mellom California og Mexico i sør. Arten er imidlertid for lengst introdusert til nesten alle verdensdeler og en rekke nye land, blant annet til Norge.
Den er imidlertid ansett som fremmed i norsk fauna, og oppført på den norske svartelista.
Sportsfiske og oppdrett.
Regnbueørreten er populær blant sportsfiskere. Fisken finnes i en rekke vassdrag, tilsiktet eller ikke. Spredning har i mange tilfeller skjedd utilsiktet fra lokale oppdrettsanlegg.
Regnbueørret har svært hurtig vekst sammenlignet med vanlig ørret. Den har derfor blitt en viktig oppdrettsfisk, som er svært tolerant overfor urenheter i vannet og forskjellige temperaturer. Oppdrettet regnbueørret er i dag den vanligste ørrettypen å finne i butikkene, enten den er fersk, frosset eller raket. Årsaken er trolig at den er langt mer tilgjengelig enn annen ørret.
Havforskningsinstituttet mener at rømming av laks og regnbueørret fra oppdrettsanlegg kan innebære negative miljøpåvirkninger på de ville laksebestandene.


Sjøørret.
Sjøørret på ca. 3 kg, hunnfisk
Sjøørret ("Salmo trutta trutta") regnes som en underart av ørret ("Salmo trutta"), men klassifiseringen av denne fisken er fortsatt ikke endelig avklart.
Sjøørreten er anadrom, det vil si at den foretar næringsvandring ut i havet ved en viss alder/størrelse, men den vandrer tilbake til fødeplassen i elva for å gyte. For å kunne vandre fra ferskvann til saltvann må fisken gjennom en smoltifiseringsprosess. For ikke å dø av uttørking på grunn av osmose, mens sjøørreten er i salt havvann, må den drikke saltvann og samtidig skille ut salter gjennom gjellene for å opprettholde saltbalansen i kroppen. Avkom av sjøørret er i utgangspunktet ikke anadrom og kan gjennomføre hele livssyklusen i ferskvann. Årsaken til at enkelte individer smoltifiserer seg for utvandring i sjøen kjenner ingen med sikkerhet, men den mest nærliggende teorien er at det er individer med høyt stoffskifte som går igjennom denne prosessen.
I Norge lever sjøørreten mer eller mindre tallrik langs hele kyststripen. Sjøørreten kan bli over 10 kg med en sjeldenhet. Gjeldende norgesrekord er 13,2 kg, og ble tatt i Skibotnelva i 1975. Den blir gytemoden etter 5-7 år. Under gytevandringen går den opp i ferskvann og vassdrag på lik linje med laksen. Sjøørreten kan like gjerne danne gytepar med ferskvanns-ørret som med annen sjøørret.


Bekkerøye.
Bekkerøye ("Salvelinus fontinalis") er en fisk i laksefamilien.
Utbredelse.
Bekkerøya stammer opprinnelig fra de østlige traktene av Nord-Amerika og sør-Canada.
Den er satt ut flere steder i Sør-Norge siden denne er mer motstandsdyktig mot sur nedbør enn f.eks. ørret.
Lutvann ved Oslo er et kjent bekkerøyevann, men hovedområdet er nok i Njardheimsområdet i øvre Sirdal, der feks Rosskreppfjorden er et kjent vann med særdeles stor fisk.
Beskrivelse.
Bekkerøya er mørk grønn til brun med marmorering i lysere farger på ryggen og ofte halen. Mage og finner på undersiden av fisker er ofte røde, og fisken har ofte røde prikker. Rødfargen på magen blir kraftigere i gytetiden. Bekkerøya ligner mye på bekkeørret både i utseende og levemåte, og den har blitt en ettertraktet sportsfisk.
Den største registrerte lengden på bekkerøye er 86 cm, og den største vekta er 9,4 kg. Den kan nå en alder på minst 7 år, kanskje det dobbelte på steder den er satt ut. Den største bekkerøya tatt på sportsfiskeredskap i Norge, er på 2,268 kg, tatt i Mandalselva 19. august 2001.
Bekkerøya er imidlertid ansett som fremmed i norsk fauna, og satt på den norske svartelista.


Sportsfiske.
Sportsfiske er fiske som drives som fritids- og/eller hobbyaktivitet. Fisket foregår som regel med stang og snelle, harpe, pilk, oterfjøl, osv, med dertil egnet lokkemiddel, alt etter hva slags fisk man ønsker å fange. Fisket foregår både i salt- og ferskvann, fra båt og fra land, og de vanligste agnene er flue, sluk og spinner, samt organisk agn, som f.eks. mark og maggot. Det er forbud mot å fiske med levende agn i Norge, som f.eks. frosk og mindre fisk.
Våre viktigste sportsfisker i ferskvann er abbor, ørret, gjedde, røye, harr, sjøørret og laks. I sjøen fiskes det helst etter torsk, sei, makrell og sjøørret.
Sportsfisket – fra begynnelsen til i dag.
Sportsfisket har trolig sin opprinnelse i kultiveringen av tradisjonelle teknikker for matauk. I videste forstand kan også metoder for massefangst som garn og line anses som sportsfiske når de utøves uten kommersielle hensyn. Langs asiatiske strender kan man treffe på ferierende med små kastegarn som morer seg med å stenge småfiskstimer inne. De anstrenger seg for å mestre tidligere generasjoners ferdigheter, men bare for fornøyelsens skyld. I Europa har betegnelsen etterhvert gått over til å bli brukt om enkle metoder som krever håndlag og kunnskap, som f.eks. stangfiske eller håndsnøre. I det følgende pekes det på historiske, økonomiske og sosio-kulturelle faktorer som har formet kultiveringen og utviklingen av sportsfisket.
Sportsfisket blir til.
Kultiveringen av dette fisket går langt tilbake, men den første «bølgen» av noe omfang skjedde i England fra midten av 1800-tallet, og var knyttet til gentlemansklubbene. Miljøet var ikke bare preget av pengerikdom, men også vitenskapelig interesse. Det bidro til utviklingen av fluefisket med fluer som imiterte insekter med livssyklus i vann, og redskaper og fisketeknikker som passet til dette. Stenger av spenstige materialer som greenhart eller herdet bambus blir tatt i bruk, kombinert med kastesnører av flettet silke. Som «fortom» brukte man hestetagl og senere silketråder, såkalt wormgut. Av like stor betydning for kultiveringer var det nok at fluer, teknikk og etikk ble diskutert i klubbene, og bøker ble skrevet. Slik skapes en kultur. I Norge var denne fiskekulturen neppe kjent utenfor sportslige, urbane kretser med tilknytning til England. Her utviklet sportsfisket seg ved at bymennesker på ferie tok opp bygdefolkets mataukfiske i vann og elv, såvel som i sjøen. Byborgernes nyvakte interesse for det som ble oppfattet som opprinnelig og norsk, og som skulle innlemmes i en nasjonal kultur, kom ikke bare til å rette seg mot folkedrakter, men også mot fiskemetoder. I sjøen fisket man med bånnsnøre og agn. I innlandet var det fiske med lang stang, toppknytt snøre og mark på kroken som var vanligst. I P. Chr. Asbjørnsens «En Nat i Nordmarken» fisker han med både mark og flue på den måten i Katnoselva. Ellers er det vel bare i Norge og kanskje i Sverige at et slikt «folkelig» fluefiske har så lange tradisjoner. Svært få kan ha hatt råd til greenhartstang og silkesnøre, slik de engelske fluefiskerne brukte.
Fiske for massene.
Privatøkonomi og fritid har trolig styrt den videre utviklingen av sportsfisket mer enn kultur og tradisjon. Neste trinn i utviklingen eksemplifiserer dette. Da amerikansk slukfiskeutstyr med multiplikatorsnelle, flettet bomullssnøre og kort stang av fjærstål eller stålrør kom i storproduksjon fra 1920-tallet, ble dette overkommelig for en langt større gruppe enn tidligere, mens fluefisket fortsatte å være eksklusivt økonomisk. Først på 1960-tallet, når først massive og så rørbygde glassfiberstenger kommer i masseproduksjon, er valget mellom sluk- eller fluefiske ikke lenger rent økonomisk betinget, for folk flest. Fluefiske med enhåndsstang er heller ikke lenger forbeholdt menn med sterke håndledd, men det er fortsatt lenge til kvinnelige fiskere gjør sin entre. Rammebetingelsene endres også radikalt. Lørdagsfri innføres i begynnelsen av 1970-årene, slik at fritiden øker for alle. Folk skaffer seg fritidseiendom, ofte på steder de også fisker. Likevel er det ikke fluefisket som «tar av» i første omgang. Svenske ABUs katalog «Napp og Nytt» blir folkelesning, og her er det slukfisket som dominerer. Såkalte «idiotsikre» innelukkede hespelsneller og åpne hespelsneller kombinert med billige nylonsnører og nye spennende sluker som spinnere og etterhvert wobblere slår an hos svært mange. Vi leser det svenske ordet «haspelsnelle» så ofte at vi glemmer at det heter «hespelsnelle» på norsk. Uansett har dette utstyret mye å tilby. Ferdighetene som krevdes for å bruke multiplikatorsnelle er ikke nødvendige, og tynne nylonsnører og åpne haspelsneller øker kastelengden på små sluker dramatisk, og sportsfiskerens «effektivitet» øker tilsvarende. Fluefisket tar seg også opp, men da med haspelutstyr og kastedupp og flue. I elv er dette svært effektivt i mange fiskesituasjoner, selv om det ikke duger til å presentere fluer for vakende fisk, såkalt tørrfluefiske.
Ytterligere kultivering.
Ytterligere kultivering skjedde ved utviklingen av imitasjonsfisket, et fluefiske der kunnskapen om insektenes klekketider og adferd, samt fluebinding og teknikker for å presentere imitasjonene ved praktisk fiske oppgraderes kraftig. Utviklingen skjedde i USA fra 1970-årene og utover, med navn som Leisenring, Borger og LaFontaine som markante bidragsytere. Samtidig blir fluestengene lettere og stivere på grunn av nye materialer og teknikker. Kastelengdene øker og tidligere umulige fiskesituasjoner blir nå mulige. «Vitenskapeliggjøringen» av fluefisket ser ut til å ha sterk appell til den tallrike nye gruppen av langtidsutdannede, urbane unge menneskene. Disse etablerer en ny livsstil der ungdomstiden forlenges opp mot mot 35-årsalderen, og tillater seg en nærmest ubegrenset fordypelse i egne interesser, enten det er musikk eller fluefiske.
Om det også kan være en sammenheng mellom det sterke engasjementet for bevaring av naturmiljøet som vokste frem fra midten av 1970-årene og fluefiske, er ikke lett å si, ut over det at fluefiskere, i kraft av fokuseringen på fiskens miljø og næringstilgang, «ser» truslene mot miljøet bedre. Den økte kultiveringen kommer også frem på andre måter.
Mens fisket tidligere var en del av fjellvandringen eller båtturen, er fiskingen for mange blitt selve årsaken til og mesteparen av innholdet i friluftslivet. I mai håper man å komme ut for en marginata eller vespertina-klekking (døgnfluearter), eller i alle fall fiske basert på klekkende fjærmygg. I juni skal man ha med seg vulgatafisket (en døgnflueart), i juli kan det være Aurivili-klekkingen (også en døgnflueart), i september er det 2. generasjons døgnflueklekkinger og harrfisket om høsten (hva det nå er den spiser). Utviklingen har gått med kjempeskritt. Så sent som på 1990-tallet var trenden i sportsfiskemagasiner gjerne å trekke frem effektive universalfluer.
Samtidig ble det sagt at å imitere de enkelte insektartene i fluebindingen, det kom aldri til å bli noe for menigmann. Ti-femten år senere har det likevel blitt slik. Det samme gjelder utviklingen av stadig raskere fluestenger. De stiveste, og dermed raskeste stengene i 1990, krevde en teknikk som ble karakterisert som «krevende», og ikke anbefalt for nybegynnere. Idag er de samme stengene langsommere enn billige nybegynnerstenger, og «menigmann» er et utdødd begrep.
Fang og slipp.
Det såkalte «fang-og-slipp» fisket (av engelsk «Catch and Release») har vært praktisert av endel amerikanske og vest-europeiske fluefiskere siden 1970-tallet. Fiskernes beveggrunner kan ha vært ulike. Noen har ment at de ikke har hatt behov for å ta med seg mer enn litt av fangsten. Andre har gjort det for å spare bestanden. «En stor ørret er alt for verdifull som sportsfisk til bare å bli fisket en gang», blir det sagt i USA. De siste ti årene har F&S blitt mer utbredt, og et kjent begrep i media, til tross for sterk kritikk mot «å leke med liv».
Uansett fiskerens begrunnelse for Fang og slipp, representerer det et stort sprang i utviklingen av sportsfiskets kultivering, ved at fangstens næringsverdi ikke lenger står i fokus. Fabrikken Partridge, som produserer kroker bl.a. til fluefiske, har gått så langt som til å produsere en krok der spissen er erstattet med et krokøye. Den kalles «Touch and Go», noe som innebærer at fiskeren nøyer seg med å se at fisken tar fluen, og kjenner den sprelle litt før den mister taket i fluen. I tråd med utviskingen av kjønnsskiller i interesser, er det grunn til å vente at flere jenter og kvinner blir sportsfiskere fremover. Når dette skjer, vil det trolig komme til nye elementer i kultiveringen.
Sørover i Europa har antallet fiskere i forhold til fangbare fisk, at fang og slipp er blitt påbudt hovedregel i mange vassdrag. Det har ført til et stort utvalg av instrumenter som skal hjelpe fiskeren med å få kroken ut på en mest mulig skånsom måte.


Gillingham (Dorset).
Gillingham er en by i Dorset, England. Den er grevskapets nordligste by, og ligger i Blackmore Vale i distriktet North Dorset. Byen ligger ved jernbanelinjen mellom Exeter og London, og er noen få kilometer fra hovedveien A303.
Det eldste sporet etter menneskelig aktivitet i området er en gravhaug fra steinalderen. Det finnes også spor etter romersk bosetning i det 2. og 3. århundre, men byen ble ikke grunnlagt før i angelsaksisk tid.
Navnet Gillingham er kjent fra det 10. århundre, da det ble brukt i et bycharter. I 1016 er den nevnt i forbindelse med slaget ved Gillingham mellom Edmund II og danene. "Domesday Book" (1086) nevner den som "Gelingham", og andre stavemåter som er kjent er "Gellingeham" (1130), "Gyllingeham" (1152) og "Gilingeham" (1209). Navnet betyr «Gyllas families bosted»; Gylla er et saksisk mannsnavn, og viser antagelig til en lokal leder omkring det 7. århundre.
I middelalderen lå det en kongelig jakthytte i Gillingham, som ble besøkt av blant annet Henrik I, Henrik II og Henrik III. I nærheten lå en kongelig skog hvor det ikke var tillatt for andre å jakte på rådyr. Hytta forfalt, og ble revet av Edvard III i 1369.
Gillingham ble et senter for jordbruk, og fikk Dorsets første skole i 1526. Deler av sognekirken er fra det 14. århundre, men det meste av den er resultatet av ombygging i 19. og 20. århundre. Det finnes en rekke bygninger fra tudortiden i byen. En silkemølle ble grunnlagt i 1769. John Constables maler av den gamle bybroen er utstilt i galleriet Tate Britain.
I 1850-årene kom jernbanen, og dette førte med seg ny industri og velstand. Blant det man produserte var teglsten, ost og såpe, og det ble også startet trykkerier. Mot slutten av det 19. århundre etablerte en av de første britiske produsentene av bensinmotorer i byen.
Under andre verdenskrig vokste byen kraftig, på grunn av belligenheten ved jernbanen fra London. Da London og andre byer ble evakuert i 1940 og 1941 var nemlig Gillingham et av stedene mange reiste til. Selv om mange vendte hjem etter krigens slutt var det også mange som hadde mistet sine hjem i de større byene, og som derfor ble værende. Jernbanen og nærheten til A303 betyr at byen har mange innbyggere som pendler til London.
Edward Rawson, som var første sekretær for Massachusetts Bay Colony, var født i Gillingham.


Finn Thorsen.
Finn Thorsen (født 10. mars 1940 i Hamar) er en tidligere norsk fotballspiller og skøyteløper som gjennom sin aktive karriere spilte for Hamarkameratene og Skeid. Thorsen ble regnet som en sikker og elegant midtstopper som også fikk 48 landskamper for, hvor han mer eller mindre gikk inn i rollen som Thorbjørn Svenssens erstatter.
Fotballkarrieren.
Thorsen spilte 83 toppseriekamper for Skeid mellom 1963 og 1967, og 72 toppseriekamper for Ham-Kam i perioden 1970–1973. Han skåret Ham-Kams første mål i toppserien da laget vant 2-0 mot Viking i 1970.
Han fikk 48 landskamper, og ble av VG kåret til årets spiller i 1966. VG hadde han dessuten på årets lag i 64–66 og 70–72. Thorsen ble også norgesmester med Skeid i 1963 og 1965.
Skøytekarrieren.
Thorsen var i begynnelsen av sin karriere også skøyteløper, og ble i 1959 juniornorgesmester som medlem av Hamar Idrettslag. Han kombinerte lenge fotball og hurtigløp på skøyter, men valgte etter 1962-sesongen å prioritere fotball på bekostning av en skøytekarriere.


Thorstein Helstad.
Thorstein Helstad (født 28. april 1977 i Hamar) er en norsk fotballspiller som spiller for Lillestrøm SK.
Han startet i tredjedivisjonsklubben FL Fart, og har siden det spilt for Hamarkameratene, Brann, Austria Wien, Rosenborg og Le Mans. Han hadde etter sesongen 2008 scoret 108 mål.
Hamarkameratene.
Helstad begynte sin karriere i FL Fart før han ble plukket opp av den største klubben i distriktet, Hamarkameratene, i en alder av atten år. Helstad spilte for HamKam i første divisjon fra 1995 til 1997 da Brann, i hard konkurranse med andre toppklubber i landet, signerte den talentfulle ungutten.
Brann.
I Brann fikk Helstad vist sine ferdigheter og potensial til hele landet, og det var i Bergen at Helstad hadde sin største suksess på en fotballbane. Med Helstad på laget vant Brann bronse i serien og sølv i Norgesmesterskapet.
Helstad ble toppscorer i eliteserien i 2000 og 2001 med henholdsvis 18 og 17 mål, og er den eneste Brann-spiller ved siden av Rolf Birger «Pesen» Pedersen som har vært toppscorer i Tippeligaen. Helstad ble en stor Brann-profil, og det var delte meninger om salget var riktig da Helstad ble solgt til Austria Wien i 2002.
Austria Wien.
Selv om Helstad vant både den østerrikske serien, cupen og supercupen med Austria Wien var ikke oppholdet helt vellykket og to år etter å ha reist ut returnerte Helstad til Norge, denne gangen til Rosenborg.
Retur til Brann.
24. juni 2006 ble Brann og Rosenborg enige om en overgang tilbake til Bergen for Helstad. Etter at han kom tilbake til Brann, ble han stort sett benyttet som innbytter i 2006-sesongen. Likevel ble han historisk ved at han både ble seriemester for Rosenborg, og tok sølvmedaljen med Brann.
I 2007-sesongen gjentok Helstad bedriften fra sesongene 2000 og 2001 og ble toppscorer i Eliteserien for tredje gang, og ble historisk ved at han scoret 22 mål. Ingen andre Brann-spillere har scoret flere mål i løpet av en sesong. Han fortsatte som en hyppig målscorer gjennom hele sesongen, og ble kåret til Branns beste spiller av flere medier, blant annet VG og BA. TV 2s fotballekspert og tidligere landslagssjef Nils Johan Semb kåret ham til årets beste spiller i eliteserien i 2007. Gjennom spillerorganisasjonen NISO ble han kåret til årets spiller av sine medspillere i Norge øverste divisjon. Det ble stilt spørsmål ved Helstads scoringsform i forkant av 2008 sesongen da han ikke puttet en eneste scoring på de 12 kampene Brann spilte den vinteren. Hedmarkingen svarte kritikerne og feide all tvil til side ved å score tre ganger i åpningskampen mot Fredrikstad på Brann Stadion.
Le Mans.
Midtveis i sesongen 2008 ble Helstad solgt til den franske klubben Le Mans, for 16 millioner kroner. Helstad uttalte ifm overgangen «Jeg har ikke visst om det så lenge. Grunnen til at jeg forlater Brann nå er at jeg som 31-åring får muligheten til å spille i en større liga. Dette er en mulighet jeg kanskje aldri hadde fått igjen».
Helstads første kamp for Le Mans kom 2. august i et 3-0 tap i en treningskmap mot Nancy. Helstads første seriekamp kom 9. august i et 1-0 tap mot Lorient, mens Helstad sitt første seriemål kom i en 3-1 seier borte over Lille 16. august. Hvor Helstad ga Le Mans en 1-0 ledelse. Helstad fulgte opp med å bli matchvinner da Le Mans slo Saint-Etienne 1-0 den 23. august. Per 11. januar 2009 har Helstad spilt 16 klubbkamper og scoret fem mål. Sesongen 2009/10 rykket Le Mans ned i Ligue 2.
Monaco.
22. juni 2011 skrev Helstad under på en kontrakt for den franske klubben Monaco. Med en årslønn på åtte millioner kroner tilbrakte han det meste av tiden på tribunen.
Landslagsspill.
Allerede i sesongoppkjøringen foran 2007-sesongen viste Helstad såpass god form at han igjen ble funnet verdig en plass på det norske fotballandslaget.
Helstad har per 15. april 2009 spilt 39 kamper og scoret 10 mål for.


Olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel.
Olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel er en liste over alle offisielle navn på olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel. Listen en sortert på avtakende opprinnelig feltstørrelse der feltstørrelse er målt i oljeekvivalenter.
Alle tall for petroleumsreserver er ifølge Oljedirektoratet 22. februar 2005.
Liste over offisielle navn på olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel.
1 Gjenværende % oe er gjenværende andel av ressurser i feltet i forhold til opprinnelig størrelse. NB! Andelen vil minke etterhvert som feltet produserer, de oppgitte tall her er gyldige pr. 1. januar 2005
2 Murchisonfeltet er et felt på britisk sokkel som strekker seg over norsk område. Den norske oljen produseres på britisk side av grenselinjen, tallene her er norsk andel av felttotaler


Blue Note Jazz Club.
Blue Note Jazz Club er en internasjonal kjede av jazzklubber. Den originale klubben i New York har vært hjem til en rekke kjente jazzartister, som Dizzy Gillespie, Tony Bennett, George Benson, Ray Charles, Natalie Cole og Oscar Peterson. Konseptet spredte seg etterhvert til Asia og omfatter nå fire klubber i Japan og én i Sør-Korea. Det finnes også en Blue Note i Milano i Italia, og tidligere en Blue Note på Aladdin Casino i Las Vegas (nå nedlagt).


Xijiang.
a>s elvesystem i Sør-Kina; Xijiang noe til venstre på kartet.
Xijiang (kinesisk: 西江, pinyin: "Xī Jiāng", "Hsi", betyr «vestelven»), øverst kalt "Yu Jiang" over de øverste 850 km, er den vestlige sideelv til Perlefloden i det sørlige Kina. De andre to større bielver til Perlefloden er Dongjiang og Beijiang. Xijiang, som er seilbar i lange strekk, er den lengste av bielvene, med 1.930 km. Denne lengden inngår i Perleflodens totale lengde på 2.200 km.
En annen elv ved navn Xi er en mindre bielv til Jiulong nordvest for Xiamen.
Xijiang har en rekke egne bielver, som Yu, Qian, Gui og Lijiang.
Langs Xijiang ligger bl.a. byene Wuzhou i provinsen Guangxi, og Zhaoqing, Gaoyao og Jiangmen i provinsen Guangdong.


Kunlunfjellene.
Kunlunfjellene (forenklet kinesisk: 昆仑山; tradisjonell kinesisk: 崑崙山; pinyin: "Kūnlún Shān", mongolsk: Хөндлөн Уулс) er en av de lengste fjellkjeder i Asia, og er mer enn 3 000 km lang.
Den løper langs Kinas vestgrense sørover ved siden av Pamirfjellene, og bøyer så av mot øst og danner den fjellrygg som avgrenser Det tibetanske høyland i sør fra Tarimbekkenet, med Taklamakan- og Gobiørkenen, i sør.
Kunlunfjellene kan i det vesentlige deles mellom Prsjevalskifjellene som ligger i nordranden av fry tibetanske høyland, og Marco-Polo-fjellene, som også grenser til det tibetanske høyland og dessuten sørdranden av Qaidam-bekkenet. Fra Prsjevalskifjellene utløper mot nordøst fjellpartiet Nan Shan. Den østlige fortsettelsen kalles Qinling Shan.
Fjellkjeden har over 200 fjelltopper på over 6 000 moh. De tre høyeste toppene er Kongur Tagh (7 719 m), Dingbei (7 625 m) og den berømte Muztagata (7 546 m). I 2001 ble området utsatt for et kraftig jordskjelv.
En sørlig utløper av Kunlunfjellene danner vannskillet mellom tilfangsbassengene til Kinas to lengste elver, Chang Jiang og Huang He.
Mytologi.
Kunlunfjellene går igjen i kinesisk mytologi og ble ansett som det taoistiske paradis. Den første som ifølge legendene besøkte dette paradiset var kong Mu (1001-947 f.Kr.) fra Zhou-dynastiet. Han skal ha oppdaget jadepalasset til Huang-Di, den mytiske gule keiser (som ble betraktet som den kinesiske kulturs far), og møtt Hsi Wang Mu, Vestens kongelige mor, som også hadde sitt bosted i disse fjellene.


Børge Brende.
Børge Brende (født 25. september 1965 i Odda) er en norsk organisasjonsmann og tidligere politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1997–2009, miljøvernminister 2001–2004 og nærings- og handelsminister 2004–2005. Fra 2008 hadde Brende permisjon fra Stortinget for å være direktør i Verdens økonomiske forum, og han var videre generalsekretær i Norges Røde Kors 2009–2011. Fra 2011 er han administrerende direktør i Verdens økonomiske forum.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han er sønn av ingeniør Knut Brende (1939–) og husøkonom Kari Wesche (1943–2004). Børge Brende ble født i Odda i 1965, idet faren på det tidspunktet var anleggsingeniør i Røldal, men familien flyttet til Trondheim da gutten var et par år gammel, og Børge Brende vokste dermed opp på Nardo. Allerede i 10–11-årsalderen var han fast leser av "Dagbladet", "Verdens Gang" og "Aftenposten". 15 år gammel dro han til USA som utvekslingselev gjennom AFS. Brende er cand.mag. med mellomfag i historie og grunnfag i sosialøkonomi og rettsvitenskap fra NTNU fra 1997.
Han hadde i sin tid en kort journalistisk karrière, og jobbet i "Aftenposten"s politiske avdeling under Egil Sundar. Brende deltok fra ung alder i arbeidet i familiebedriften Brende-entreprenør AS, hvor han var økonomisjef 1990–1992. Han var administrerende direktør i Verdens økonomiske forum i Genève, med spesielt ansvar for regionale samlinger og regjeringer, 2008–2009. Sommeren 2009 tiltrådte han som generalsekretær i Norges Røde Kors. Brende ledet Røde Kors' utplassering av et norsk feltsykehus og aksjon i Haiti etter det største jordskjelvet i regionen på over 200 år, 12. januar 2010. Fra 2009 er Brende også styreleder i Mesta. I mars 2011 gikk han over til stillingen som administrerende direktør i Verdens økonomiske forum.
Politisk arbeid.
Brende meldte seg inn i Unge Høyre som 14-åring, og gjorde tidlig inntrykk på blant andre Marvin Wiseth. Brende var politisk sekretær i Unge Høyre i 1985, 1. viseformann 1986–1988 og formann 1988–1990. Han var også politisk rådgiver for Høyre-formann Rolf Presthus og Høyres stortingsgruppe 1986–1987. Han var nestleder i Europabevegelsen 1991–1992, medlem av Trondheim formannskap (kommunalråd) og gruppeleder 1991–1997, medlem av Trondheim plan- og bygningsråd 1992–1997 og medlem av Trondheim lønns- og administrasjonsutvalg 1992–1997.
I 1994 kom han tilbake til rikspolitikken igjen for fullt, og Brende var 1. nestleder i Høyre 1994–1998. Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1997 og gjenvalgt i 2001 og 2005. Før dette hadde han vært 2. vararepresentant 1989–1993 og 1. vararepresentant 1993–1997. Brende var medlem av Stortingets finanskomité 1997–2001 og 1. nestleder i Stortingets energi- og miljøkomité 2005–2008. I Kjell Magne Bondeviks andre regjering var Brende miljøvernminister 2001–2004 og nærings- og handelsminister 2004–2005. Det vakte sterke reaksjoner at Brende fikk permisjon fra Stortinget for å tiltre Verdens økonomiske forum og deretter Røde Kors. Å være stortingsrepresentant er et tillitsverv man normalt ikke kan permitteres fra.
Han har også vært styremedlem i Afghanistanhjelpen, leder av PD Burma (internasjonalt parlamentarikernettverk for å fremme demokrati i Burma), og var leder av FNs kommisjon for bærekraftig utvikling i perioden 2003–2004. Brende er nestleder i China Council, et rådgivende organ for den kinesiske regjering i miljøspørsmål. I årsskiftet 2005/2006 ble Brende nevnt som en mulig etterfølger etter partileder Erna Solberg av Jens Petter Ekornes og Anne Kathrine Slungård; dette var imidlertid ikke drøftet med Brende, og han avviste påstandene.
Utmerkelser.
Han ble tildelt storkorset av både Republikken Italias fortjenstorden og Føniksordenen i 2004, og i 2005 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Av andre priser er han blant annet tildelt Årets Fjellgeit i 2002, Årets Markapris fra Norges Naturvernforbund i 2003, Biomangfoldprisen i 2003 og "Sustainability Now"-prisen fra Emisoft i 2009.


Den blå stein.
«Den blå stein» («Blå sten») er en steinskulptur i Bergen av Asbjørn Andresen, plassert så å si midt på det som i dag heter Olav Vs plass (tidligere midtre del av Ole Bulls plass), området mellom Torgallmenningen og Torggaten. 
Utforming.
Verket består av en ni meter lang, blå rektangulær stein (brasiliansk sodalitt), som hviler på en tversliggende blokk som sørger for den karakteristiske hellingen i nordøstlig retning. Hele skulpturen er plassert på et større fundament sammen med en mindre, grå kvadratisk stenskulptur som fremstår som et deksel til en åpning i enden av fundamentet.
Sterke følelser.
Under arbeidet med utsmykningen av området mellom Torggaten og Torgallmenningen var det, ikke overraskende, debatter om denne steinen kunne regnes som en utsmykking eller ikke. Noen mente den blå steinen skjemte ut plassen; andre syntes hellingen var håpløs. Det tok imidlertid ikke lang tid før steinen var blitt en viktig møteplass for bergensere i alle aldre, selv om det kanskje er det ungdommelige publikum som bruker steinen mest aktivt. "Den blå steinen" har blitt et begrep som "alle" i Bergen kjenner til. I 2007 havnet den blå steinen igjen i fokus for sterke følelser da en bedrift dekket stenen med rosa plast som en del av et markedsføringsstunt.
Gave fra Kavlifondet.
Skulpturen ble gitt i gave fra «O. Kavli og Knut Kavlis almennyttige fond» til Bergen kommune i forbindelse med Kavlis 100-årsjubileum. Den ble skjenket 27. mars 1993.


Trubadurix.
Trubadurix er en av figurene fra tegneserien om Asterix, Obelix og de uovervinnelige gallerne, skrevet av René Goscinny og illustrert av Albert Uderzo.
Trubadurix er landsbyens skald, musiker og poet. Han en respektert mann i landsbyen og hans musikk blir godt tatt i mot, så lenge han ikke synger. Skalden liker derimot godt å synge, noe som fører til bråk fra medborgerne og gjerne endre med at Trubaduren får bank eller blir kneblet og bundet fast. I serien bor han i et trehus sentralt plassert i landsbyen. Trubadurix' musikk har ved mer enn én anledning reddet landsbyen, og hans sangstemme kan forårsake regnvær, om det skulle behøves. I nesten alle Asterix-historier finner vi på siste siden Trubadurix bundet til et tre, ikke langt unna der resten av landsbyen feirer eventyrets utfall.


Strømmen Storsenter.
Strømmen Storsenter er Norges største kjøpesenter med en omsetning på 2,065 milliarder kroner i 2009. Kjøpesenteret ligger i Strømmen i lokalene etter Strømmens Værksted. Etter konkurs i firmaet Strømmen Staal kjøpte Olav Thon eiendommen i 1977. Storsenteret åpnet første gang som kjøpesenter 9. mai 1985 med 39 butikker. Etter en rekke utvidelser består kjøpesenteret i 2007 av 118 butikker fordelt på 35 000 m².
Gjennom hele året har Strømmen Storsenter ca. 4 millioner besøkende. Strømmen Storsenter er i gang med en betydelig utbygging, ferdigstilles høsten 2012.


Ski Storsenter.
Ski Storsenter er et av Norges største kjøpesentre og åpnet sine dører for første gang 28. september 1995. Kjøpesenteret ble utvidet i oktober 2003, og har i dag 145 butikker. Ski Storsenter ligger sentralt plassert i Ski og tilbyr et kurs- og konferansehotell, et kinosenter med 8 saler, et bibliotek, bowlingsenter, helhetsterapi/homeopati og legesenter.
Veidekke utvidet senteret i 2003. Byggherre var Olav Thon Gruppen. Senterets leder er Georg Vestby.
Høsten 2007 ble det igjen påbegynt påbygging. Denne gangen skal det opprinnelige senteret utvides med en etasje i høyden. Åpning skjedde høsten 2008, nærmere bestemt 15. oktober.
Senteret ble under påbyggingen rammet av brann fredag 4. juli 2008.


Sandvika Storsenter.
Sandvika Storsenter er Skandinavias største kjøpesenter etter antall butikker og omsetning. Kjøpesenteret ligger sentralt plassert i Sandvika i Bærum og har 190 butikker (per januar 2010) fordelt på 60 000 m². Sandvika Storsenter eies av Olav Thon Gruppen som eier 13 egne kjøpesentre i Norge, bl.a. Strømmen Storsenter og Ski Storsenter i tillegg til Amfi senterene.
Senteret ble i løpet av 2006 og 2007 utvidet med over 70 butkker, og det nye senteret ble åpnet 17. oktober 2007. Totale kostnader i forbindelse med ekspansjonen ble omtrent 5-600 millioner kroner. Det nye senteret er over en kilometer langt og strekker seg helt fra det opprinnelige senteret og ned til Info-Rama, (Radionettes gamle produksjonslokaler) et annet, mindre kjøpesenter i nærheten som Sandvika Storsenter ble slått sammen med.
Kjøpesenteret ligger i sentrum og grenser i vest mot Kjørbokollen. Senteret er ikke det største senteret i Skandinavia målt etter areal (m²), dette er Nordstan i Göteborg med omtrent 200 butikker fordelt på 320 000 m², men omsetning på 3,4 milliard SEK.


City Syd.
City Syd er et kjøpesenter utenfor Trondheim. Det går over 3 etasjer og er blant Norges største kjøpesentre med en omsetning på 1,8 milliarder kroner i 2007. Kjøpesenteret ligger på Tiller, ca. 8 km sør for Trondheim sentrum, og har over 1000 utendørs parkeringsplasser. City Syd åpnet torsdag 17. september 1987 og gjennomgikk en utvidelse i 2000. Bygget er på 38 000 m² fordelt på 69 butikker.
City Syd 2020.
City Syds utbyggingsprosjekt kalles City Syd 2020. Eierne, Storebrand og Trondos, planlegger en storstilt utbygging., i takt med utbyggingen av ny E6 sørover fra Trondheim. Planen er en utbygging i hovedsakelig to faser: Utvidelsen av City Syd til Norges største kjøpesenter starter neste år, når det nye Tillerkrysset kommer på plass. Nå er all utvidingen planlagt i en periode, City Syd skal ifølge senterleder bli helt nytt og ugjenkjennelig ifra dagens store senter. Det er også planer om at senteret skal inneholde bydelskontor, lege, og diverse andre lokale tjenester.
I 2010 er planen å ha utvidet med 40 000 m². Denne utbyggingen vil bestå av et nytt parkeringshus, med butikker over. Parkeringshuset blir bygd fordi man vil miste de nåværende parkeringsplassene på grunn av den nye motorveien som kommer.
Også i 2020 skal man etter planen ha bygd ut med ytterligere 20 000 m².
I tillegg bygde kjøpesenteret i 2006 om sitt Plan 3.
Representanter for partiene Ap, Sp, SV, MDG og Venstre i Trondheim er skeptiske til en så stor utvidelse av City Syd.
City Syd planlegger å doble antall butikker, for å styrke sin posisjon som magneten i Midt-Norge.


Perlefloden.
a>Perlefloden eller Zhujiang (kinesisk: 珠江, pinyin: "Zhū Jiāng", jyutping: "Zyu1 Gong1"; eller Yue Jiang) er Kinas tredje lengste elv (2.197 km når man regner med den lengste kildeelven, Xi Jiang) etter Chang Jiang og Huang He), og den nest største etter vannføring (etter Chang Jiang). Den flyter inn i Sørkinahavet mellom Hongkong og Macao. Det lavere løpet utgjør et stort estuarelvedelta.
Navnet henger sammen med en øy i elva ved navn "sjøperleøya" (Haizhu-øya). Nå er denne øya en del av elvebredden sør for sentrum av storbyen Guangzhou, ettersom elveløpet har endret seg. Den øverste delen av elva kalles ofte Nanpan med nordlig sideelv Beipan og deretter Hongshui He.Dette sidevassdraget har størst fallhøyde og dermed de største vannkraftverkene. Øverst ved vesttlig begrensning av Nanpan ligger millionbyen Kunming nær der elva starter i østlige Yunnan.
Perlefloden forener nederst alle sideelvene konsentrert i tre store elver som renner sammen nær utløpet: Xi Jiang, Bei Jiang og Dong Jiang. Elvens tilfangsbekken omfatter det aller meste av provinsene Guangdong, Guangxi, Yunnan og Guizhou, og deler av Hunan og Jiangxi, i alt et område på 409.480 km².
Perleflodens nedre løp og delta gjelder som et av Kinas mest dynamiske økonomiske områder. Her er Folkerepublikken Kinas to første særlige økonomiske soner, byene Shenzhen og Zhuhai, frisoner som siden ble utvidet til andre millionbyer som Kanton, Foshan og Dongguan, og de to tidligere britiske og portugisiske koloniene Hongkong og Macao. Seg i mellom danner disse og andre store byer et nesten sammenhengende bymessig befolkningsbelte med svært fruktbart jordbruk og omfattende industri.
Større byer.
En rekke storbyer ligger ned Perlefloden, i dens delta, eller ved dens sideelver. Blant dem kan nevnes Guilin, Dongguan, Foshan, Guangzhou, Hongkong, Jiangmen, Kaiping, Macao, Shenzhen, Wuzhou, Zhaoqing, Zhongshan og Zhuhai.


Mun.
Mun (แม่น้ำมูล) er en sideelv til Mekongfloden. Den har sitt utspring nær Nakhon Ratchasima i Isan-området i Thailand. Den renner østover gjennom det sørlige Isan til den renner ut i Mekong ved Khong Chiam i Ubon Ratchathani-provinsen. Den kontroversielle Pak Mun-dammen ligger nær elvenes sammenfløde. Munelvens viktigste bielv er elven Chi.


Nesticle.
Nesticle er en Nintendo Entertainment System (NES) emulator laget av Bloodlust Software i 1997.


Irrawaddy.
Map of the Ayeyarwady Watershed
Irrawaddy (nyere stavemåte Ayeyarwaddy) er en elv som flyter gjennom det sentrale Burma/Myanmar. Utspringet er i Kina. Irrawaddy er Burmas viktigste kommersielle vannvei. Dens totale bekken er på omkring 411 000 km². Den er omkring 2 170 km lang.
Elven starter i de tibetanske fjellene på kinesisk side av Myanmars nordgrense. Den renner ut i Andamanhavet gjennom et niarmet elvedelta. I kolonitiden, før jernbanens og bilveienes tid, ble elven omtalt som «veien til Mandalay».
De viktigste reguleringene er gjort i Myanmar, med hnhv Yeywa-demningen og Shweli-demningen, totalt utbygd effekt i vassdraget er drøye 2 000 MW. Begge de nevnte anleggene stod ferdige omkring 2010–11, og er utbygd med kinesisk teknologisk hjelp. Flere kraftprosjekter er planlagt, men ennå ikke realisert.
Navnet Irrawaddy antas å komme fra sanskrit «Airavati», som betyr «Elefantelven».


Oslo City.
Oslo City er et av Oslos største kjøpesentre med en omsetning på 1,778 milliarder kroner i 2008. Kjøpesenteret ligger ved Oslo S og Oslo Plaza på Vaterland. Oslo City eies av DnB Eiendom og er 79.791 kvm stort. Kjøpesenterdelen er på 19 430 m² og 26 620 m² inkl. fellesarealer.
Oslo City ble kåret til Nordens beste kjøpesenter 2010 og årets kjøpesenter i Norge i 2009 (og er dermed det første senteret med to seire, da de også ble kåret som Årets kjøpesenter 2003).
Oslo City ble bygget i 1988, og var Norges største enkeltstående bygning før Telenor-bygget på Fornebu ble bygget.
I 2005 ble senteret utvidet med ca. 3 300 m² i senterets 4. etasje. Clas Ohlson og Hennes & Mauritz er to av butikkene som flyttet inn, og sistnevnte utvidet til å bli Norges største. Nyåpningen av Oslo City var 11. november 2005.
Oslo City i bakgrunnen midt i bildet
I 2008 besøkte 12,1 millioner mennesker Oslo City.
Senteret fikk prisen for «Årets Gyldne Idé» i kategorien web for hjemmesiden under Bransjekonferansen i oktober 2008.
På andre siden av gaten for Oslo City ligger Byporten som også er et kjøpesenter. Disse to kjøpesenterne forbindes med en gangbro som går videre til Oslo Plaza.


Kvadrat (kjøpesenter).
Kvadrat er et kjøpesenter som ligger på Lura i Sandnes i Rogaland og rommer 155 butikker på et 84 912 m² stort bygg. Senteret ble åpnet i 1984 i de tidligere lokalene til Sandnes Støperi, men har gjennomgått flere utvidelser og en ombygging i 1998. Kvadrat hadde en omsetning på 2,35 milliarder kroner i 2007 og et besøkstall på 6,5 millioner samme år. Senteret hevder å være verdens eneste med eget korps, Kvadrat Musikkorps. I forbindelse med Stavanger2008 og prosjektet «Nabolagshemmeligheter», var Kvadrat valgt ut som ett av de åtte viktigste stedene i Stavanger og Sandnes av byenes befolkning. Kjøpesenteret har planer om å bygge 30 000 kvadratmeter med 50-70 nye butikker, i tillegg til ytterligere 70 000 kvm med kontorer, opplevelsestilbud og hotell, disse planene er godkjent av politikerne i Sandnes.


Hai He.
Hai He (kinesisk: 海河, pinyin: Hǎi Hé, «Havsfloden»), tidligere også Bai He (白河, Bái Hé, Wade-Giles: Peiho, «Hviteelven») er en 1.329 km lang elv i Kina og renner blant annet gjennom Tianjin og ut i Bohaibukten. Dets bekken omfatter omkring 319.000 km². Vannføringen er omtrent den halve av Huang He-flodens eller 1:30 av Chang Jiang-flodens.
Elvene som renner gjennom Beijing er del av dette elvesystemet. Ved Tianjin knyttes Hai He ved "Den store kanal" til både Huang He og Chang Jiang.
Opp gjennom historien har geografien rundt elvens nedre løp endret seg endet, dels som følge av at den langt større floden Huang He gjennom århundrene har avleiret stadig større områder, og delvis på grunn av omdirigeringer for å muliggjøre skipsfart langs Den store kanal. Før hadde fire andre elver, nemlig Wei He, Ziya He, Yongding He og Bai He, hver sine elvemunninger. Men da man trengte vannet fra disse elvene for å garantere stabil seilbarhet langs kanalen, ble bare én av elvemunningene nødvendig. Denne svarer til Hai Hes nedre elveløp.
I egentlig forstand er Hai He bare dette utløpspartiet, det vil si det 70 km lange elveløp fra der kildeelvene møtes i Tianjin og til det tømmer seg i havet.


Pizza Grandiosa.
Pizza Grandiosa, ofte bare kalt Grandiosa eller «Grandi/Grandis», er Norges mest solgte dypfryste pizza. Pizzaen ble lansert 11. februar 1980 av ferdigmatprodusenten Nora Industrier. I dag produseres den av Stabburet på Stranda i Møre og Romsdal.
I perioden 1980 til 2011 har det blitt solgt ca. 370 millioner Grandiosapizzaer. Pizza Grandiosa har en markedsandel i Norge på rundt 50 prosent som er rundt 28 millioner Grandiosaer årlig.
I Sverige selges Grandiosa av Procordia Food.
Ingredienser.
Den nøyaktige oppskriften er hemmelig, men den består i all hovedsak av hvetemel, Jarlsbergost (21,4 %), vann, «pizzakjøtt» og soyaprotein. Det såkalte pizzakjøttet er en farse som inneholder bl.a 40 % storfekjøtt, vann, soyaprotein, krydder og konserveringsmiddel. Etter 1997 ble det i en periode brukt gelatin som bindemiddel i farsen.
Historie og markedsføringstiltak.
Pizza Grandiosa ble lansert i 1980, men det var først i 1993 at salget begynte å ta av. I 1994 passerte produksjonen 100 000 pizzaer per dag.
Markedsføringen og reklamen har vært oppfinnsom, og to av kampanjene har vært arrangert innenfor rammen av såkalte «pizzavalg». Det første var mellom "Grandiosa Kjøttdeig & Løk" og "Grandiosa Pepperoni". Imidlertid fikk begge en plass i Grandiosa-sortimentet. Det andre ble arrangert i 2005 mellom "Grandiosa Taco" og "Grandiosa Pølse & Tomat". Over 200 000 nordmenn deltok og "Grandiosa Taco" vant valget.
Grandiosaen fikk i 2005 sin egen, uoffisielle bok: "GrandiosaLAND", og den er skrevet av ulike forfattere. Boken er en samling av forskjellige Grandiosa-historier, en rekke historier om norske tradisjoner og skikker, og oppskrifter på hvordan å variere pizzaen.
I 2006 ble "Grandiosa Lørdagspizza" lansert sammen med sangen «Respekt for Grandiosa». Sangen lå øverst på VG-lista i åtte uker og ble lastet ned som ringetone til mobil over 700.000 ganger. Den har også blitt lastet ned 1 million ganger over internett, 200.000 som lastet den ned var ikke situert i Norge.
Varianter av Grandiosa.
Det eksisterer 17 varianter av Grandiosa. Alle består av mel, ost og forskjellige former for fyll med kjøttinnhold.
"Grandiosa Mild Taco" (2000) ble trukket i 2004. Sommeren 2004 ble det arrangert et «folkevalg» mellom "Grandiosa Taco" og "Grandiosa Pølse & Tomat" som erstatning for denne. "Grandiosa Taco" vant. Det ble også et «folkevalg» mellom "Grandiosa Kjøttdeig og Løk" og "Grandiosa Pepperoni", der resultatet ble at Norge ville ha begge.
Eksport av Grandiosa.
Grandiosa selges også i Finland og Sverige, hvor Orkla har fullt utbygget markedsførings- og distribusjonsnett innen frossenpizza-segmentet.
I Finland selges disse variantene av den originale Grandiosaen: Grandiosa Original, Grandiosa Original 2 pk., Grandiosa Hawaii, Grandiosa Kjøttdeig og Løk og Grandiosa Pepperoni.
I Sverige selger de ingen varianter av den originale Grandiosaen.
Norgesmesterskap i Grandiosa-spising.
11. oktober 2006 ble det arrangert Norgesmesterskap i Grandiosa-spising under UKA i Ås. Konkurransen gikk ut på å spise en hel "Pizza Grandiosa" raskest mulig.
Det ble gjennomført delfinaler i Bergen, Tromsø, Trondheim, Sogndal, Stavanger, Oslo og Ås, før finalen ble holdt under UKA på Ås. Hovedpremien var en fryser ferdig lastet med "Grandiosa", og vinnerene ble Claus Liland i herreklassen med tiden 1:37.4 og Silje Kristine Kristiansen i dameklassen på tiden 2:58.7.
15. oktober 2008 ble det på ny arrangert Norgesmesterskap i Grandiosa-spising under UKA i Ås.
Dagligvareprisen.
4. september 2008 ble utviklingen av Pizza Grandiosa belønnet med Dagligvareprisen. Prisen ble tildelt Leif Frode Onarheim, Ivar Moss og Arnold Harang. Onarheim var konsernsjef i Nora Industrier, mens Moss var fabrikksjef på konsernets fabrikk på Stranda. Harang utviklet markedsføringen og distribusjonen av Grandiosa.


Liste over nasjonalflagg.
Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.


Liste over omstridte områder.
Stater eller territorier som ikke er internasjonalt anerkjent eller omstridte ved at flere stater gjør krav på dem.
Se også.
Omstridte områder


Linux (kjerne).
"Denne artikkelen omhandler Linux-kjernen. For operativsystemet, se Linux."
Linux-kjernen er en fri UNIX-lignende operativsystem-kjerne som ble skapt av finnen Linus Torvalds i 1991. I dag vedlikeholdes og videreutvikles den av et nettverk med brukere som blant annet består av store bedrifter som Intel, Red Hat, IBM, Hewlett Packard og Novell, men fortsatt står gruppen «amatører» for 3.9% av endringene.
Linux-kjernen ble opprinnelig utviklet for Intels 80386-prosessor, men har senere blitt portet til mange andre plattformer. Den er skrevet nesten utelukkende i C med noen GNU C-språkutvidelser og AT&T assembler.
Linux-kjernen er utviklet under GNU General Public License, og kildekoden er derfor fri programvare.
Kjernen er best kjent som «hjertet» av operativsystemet Linux. Programvaresamlinger bestående av Linux-kjernen og andre typer programvare, kalles Linux-distribusjoner. En slik distribusjon består i tillegg til Linux-kjernen av mye programvare for GNU-prosjektet, og mange mener derfor at man bør kalle operativsystemet for GNU/Linux.
Minix.
Forløperen til Linux-kjernen var Minix. Da UNIX var et ungt operativsystem, var kildekoden åpent tilgjengelig. Frem til UNIX versjon 6 ble kildekoden distribuert på universiteter, og John Lions ved University of New South Wales publiserte endog en beskrivelse av hver eneste linje i kildekoden.
AT&T oppdaget etterhvert operativsystemets potensial som et kommersielt produkt. Ved lanseringen av UNIX versjon 7 var kildekoden blitt en forretningshemmelighet som var ulovlig å studere på universiteter.
I denne situasjonen ble Minix utviklet av Andrew S. Tanenbaum ved Vrije Universiteit i Amsterdam. I 1987 publiserte han hele kildekoden med sine 12,649 linjer i en lærebok om operativsystemer.
Linux tar form.
Blant brukerne av Minix var Linus Torvalds. Minix 1.0 var blitt utviklet for å kjøre på Intels 16-bit mikroposessorer. Minix 1.5, som ble lansert i 1991, ble portert til Motorola 68000 og SPARC. Linus savnet et system for Intels nye 32-bit mikroprosessorer 80386 og 80486, og begynte arbeidet med å lage et nytt operativsystem for denne nye familien av mikroprosessorer.
GNU-prosjektet hadde allerede skapt mange nødvendige komponenter i et fritt operativsystem. Operativsystem-kjernen GNU Hurd var likevel ennå ikke ferdig utviklet, og BSD-operativsystemene hadde ikke frigjort seg fra juridiske problemstillinger, slik at de kunne distribueres som fri programvare.
AT&T's bruk av patenter som et kommersielt middel, mot konkurrenter såvel som universiteter, tvang frem et fritt alternativ. Linus hadde ikke noe avansert operativsystem i tankene. Ei heller var det ment for alment bruk. Han ante ikke at prosjektet raskt skulle samle utviklere og brukere, der Minix-hackere tidlig bidro med kode og idéer til Linux-kjernen. Ei heller kunne han ane at kjernen etterhvert fikk hjelp av flere tusen programvare-utviklere.
Definisjonen av prosjektet som «ikke profesjonelt» skyldes at Tanenbaum konstruerte Minix etter prinsippene om en mikrokjerne i det distribuerte operativsystemet Mach. Mach representerte avansert nytenkning på denne tiden i universitetsmiljøer.
Første versjon ble lansert den 17. september 1991 med versjonsnummeret 0.01. Datoen kan regnes som Linux-kjernens «fødselsdato», selv om den formelt ennå var uferdig. Kjernen hadde da 8.413 linjer med kode, og det ble solgt 90 datamaskiner som var bygd og sentrert omkring den nye operativsystem-kjernen.
Versjon 0.02 ble lansert den 5. oktober 1991. Tredje versjon (desember 1991) hadde versjonsnummeret 0.11, og kunne rekompileres uavhengig av Minix. Ved lanseringen av verjon 0.12 i februar 1992, erstattet Linus sin egen lisens (som ikke tillot kommersiell distribuering) med GNU-lisensen for fri programvare.
Den første postingen på Usenets diskusjonsgruppe "alt.os.linux" kom den 19. januar 1992. Den 31. mars 1992 ble den omdøpt til comp.os.linux.
Versjon 0.95 (7. mars 1992) kunne kjøre XFree86, som var en fri klone av vindussystemet X. Hoppet i nummereringen fra 0.12 til 0.95, skyldtes troen på at versjon 1.0 var umiddelbart forestående. Dette var en overoptimistisk antagelse: Versjon 0.95 ble etterfulgt av 0.95a, 0.96a (med fire revisjoner), 0.96b (med to revisjoner), 0.96c (med to revisjoner), 0.97 og 0.99. Fra 1993 til 1994 ble det lansert 15 oppdaterte versjoner av 0.99.
Den 13. mars 1994 ble Linux 1.0 endelig lansert. Et fritt operativsystem for Intel 80386 var en realitet, og er fødselsdatoen til den første stabile Linux-kjernen.
Versjon 1.2.
Versjon 1.1 var en utviklingsversjon som kulminerte i lanseringen av den stabile versjon 1.2 den 7. mars 1995. En mer modulær oppbygning av kildekoden gjorde det enklere å portere Linux-kjernen til andre datamaskin-arkitekturer enn Intel 80386.
En variant av Linux-kjernen (versjonene 1.2 og 2.0) for Motorola 68000-serien, kalt Linux/mk68, ble utviklet uavhengig av det offisielle Linux-kjerne prosjektet. Debian's Linux-distribusjon "Debian/mk68k" benyttet denne porteringen av versjon 2.0.
Versjon 2.0.
Versjon 2.0 ble lansert den 9. juni 1996, etter å ha blitt utviklet gjennom utviklingsversjonen 1.3. Denne nye stabile versjonen ble utviklet ved hjelp av GNU C-kompilatoren versjon 2.7.2 og binutils 2.6.0.14.
Versjon 2.0 hadde bedre støtte for nettverk, med protokollene PPP, SLIP, CSLIP og PLIP, såvel som DDP (Appletalk), samt flere utstyrsdrivere. Den støttet også symmetrisk multiprosessering, der opptil 16 mikroprosessorer kunne kjøre i parallell i en og samme datamaskin. Den var enda mer modulært oppbygd enn versjon 1.2, og hadde dynamisk opplastbare moduler hvor blant annet aksess-lister ble implementert.
Versjon 2.0 var også den første operativsystem-kjernen med innebygd støtte for Java.
Versjon 2.2.
Versjon 2.2, den stabile utgaven av utviklingsversjonen 2.1, ble lansert den 25. januar 1999. Den ble portert til Motorola 68000, PowerPC, såvel som til 64-bit mikroprosessorene SPARC64 og DEC Alpha. Den støttet også optimaliseringer for x86-kloner fra AMD og Cyrix. Versjon 2.2 innførte også støtte for Microchannel Architecture, «Plug & Play» for PCI-kort, støtte for CD-ROM, DVD, Iomega zip-drives, irDA, digital penn, og utvidet støtte for de fleste typer av Joystick. Koden for håndtering av lyd, lydkort og periferiutstyr for lyd (høytalere, etc.), var gjort mer modulær og enklere å oppdatere. Støtten for video var kraftig forbedret, med støtte for et voksende antall kort for TV (Video4Linux), radio og digitale kameraer. Det samme gjaldt støtten for amatør-radioer ved å tilføye støtte for protokollene NetROM og ROSE, og forbedringer i AX.25-laget.
Versjon 2.2 innførte støtte for internett-protokollen IPv6, med SPX og IPX.
Det «utvidede filsystemet» "(ext)" i de tidligere utgavene av Linux-kjernen, ble erstattet med "ext2".
I nettverk ble det mulig å lese innholdet på datamaskiner med andre operativsystemer, og deres filsystemer: NTFS (Windows NT), FAT (MS-DOS), Virtual FAT og FAT32 (Windows 95 og Windows 98), Microsoft Joliet system (med lange filnavn på CD-ROM), HFS (Apple Macintosh), FFS (Amiga), UFS (BSD), SysVFS, Minix, Acorn RiscOS, FreeBSD, SunOS, og Solaris. I nettverk ble også støtten for NetWare forbedret.
To andre viktige nyheter i versjon 2.2, var støtte for Unicode og en gryende tilpasning til Unix98 standarden.
Versjon 2.4.
Versjon 2.4, den stabile utgaven av utviklingsversjonen 2.3, ble lansert den 4. januar 2001. I heterogene nettverk ble støtten til andre operativsystemers filformater utvidet til å omfatte OS/2, Efs (Irix) og NextStep. Linux-kjernen støttet for første gang Sun NFS 3.0. Versjon 2.2 av Linux-kjernen var den første operativsystem-kjernen som var fullstendig kompatibel med IPv4-spesifikasjonen. Versjon 2.4 gjorde implementasjonen enda mer skalerbar. I nettverkslaget ble det også tilføyd støtte for DECNet, og innenfor OSI-modellens datalink-lag ble de to lagene for PPP og ISDN i versjon 2.2 slått sammen til ét lag.
Versjon 2.2 satte en grense på 1024 samtidig kjørende prosesser eller tråder. I versjon 2.4 var grensen skalerbar under kjøring, slik at det eneste som begrenser antall prosesser var datamaskinens mengde med RAM.
Versjon 2.4 tilføyde støtte for USB, PCMCIA, PCI-utvidelsen I2O og ISA Plug and Play. IDE-kontrollere støttet maksimalt 4 lagringsenheter i en datamaskin, det være seg harddisker, CD-ROM eller DVD. Versjon 2.2 utvidet grensen til 4 kontrollere og 10 IDE-enheter. I versjon 2.4 ble dette utvidet til 10 kontrollere og 20 enheter. Versjon 2.4 kunne også kjøres i innebygde systemer.
En generisk program-laster gjorde det mulig å kjøre DOS- og Windows-programmer direkte fra kjernen gjennom emulatorer som WINE og Dosemu. Versjon 2.4 var også mer kompatibel med POSIX, og mer avhengig av formatet ELF enn versjon 2.2, selv om versjon 2.2 var den første Linux-kjernen som bare kunne kompileres som ELF.
Tidslinje.
1 Antall datamaskiner solgt med "find. -type f | wc -l"


Edmund II av England.
Edmund II «Ironside» (født ca. 989, død 30. november 1016) var konge av England fra 23. april 1016 fram til sin død et drøyt halvår senere. Han var sønn av Ethelred den rådville og Aelgifu av Northampton. Edvard Bekjenneren var hans halvbror. Han fikk tilnavnet «Ironside» («jernside») på grunn av sine militære bragder.
I 1015 giftet Edmund seg med Ealdgyth. Etter farens død ble Edmund valgt til konge av befolkningen i London. Hans rival, Knut den store, hadde større støtte enn ham i resten av landet.
Edmund ble slått av danene, men fikk lov av Knut den store til å beholde Wessex, mot at det var klart at den av dem som overlevde den andre skulle regjere over hele England. Kort tid etter at denne avtalen ble inngått døde Edmund, og det antas at han ble myrdet. Ifølge tradisjonen ble han drept ved at en rødglødende ildraker ble stukket opp i tarmene mens han satt på toalettet.
Han ble gravlagt i Glastonbury Abbey.
Edmund 02
Edmund 02


Stormoa.
Stormoa er det største kjøpesentret i Ålesund og i Møre og Romsdal
STORMOA nord.
Stormoa (Moa Varehus) åpnet i 1972 i lokalene til det som tidligere var Moa Skofabrikk. I 1983 flyttet man inn i nåværende bygg, som ble ytterlige utvidet i 1995.
STORMOA syd.
Moa Syd Kjøpesenter ble etablert i 1991 i lokalene som tidligere var Stokke Fabrikker. Det har vært gjennomført flere utbygninger, med den største i 1999 da hele vestfløyen ble bygget til.
Bundet sammen.
Høsten 2000 ble gangbroen mellom Stormoa og Moa Syd Kjøpesenter fullført og fra samme tid ble de to tidligere separate sentrene, markedsført under ett: STORMOA.
Mars 2008 ble sentrene STORMOA og AMFI Moagård slått sammen til ett: AMFI Moa. Det er i dag 3. største kjøpesenter registrert i Norge, og det største AMFI-senteret i Norge. Folk flest i og rundt Ålesund bruker imidlertid fortsatt de opprinnelige betegnelsene Stormoa, Moa Syd og Moagård for å skille de tre enhetene.


Sebedeus.
Sebedeus var far til apostlene Jakob og Johannes med sin kone Salome. Sebedeus var fisker.


Leksvik kirke.
Leksvik kirke er ei svært minneverdig trekirke fra 1667. Den står sentralt plassert ved gårdene Røstad ikke langt fra Leksvik sentrum.
Historie.
Kirka ble bygd i 1667 av tømmer fra furu som ble hugget i Vinnalien og Syllstokkene i Leksvik. Kirka har flere utsmykkinger og deler som er av historisk betydning. Kirkens lås er svært kunstnerisk og forarbeidet, kirkeklokka er fra 1772 og inne i kirka er det et limosinerkrusifiks fra middelalderen som er en av svært få i Norge. Sabelen, som Anders Soli brukte til å drepe en ulv i følge "Sagnet om Anders Soli", befinner seg i dag i Leksvik kirke.
På 1850 og 1860-tallet ble kirka restaurert innvendig. På denne tiden hadde ikke folk særlig interesse i eldre utstyr, malerier eller historiske materiale. Derfor ble mye av kirkens inventar tatt bort eller ødelagt. Men det var flere som prøvde å bevare de gamle delene av kirka. En av dem var Ole Tronstad som gikk rundt til folk i bygda og sa at kirkedelene som mange hadde tatt med seg hjem ville bringe dem sykdom og ulykker. Derfor samlet mange delene sammen og bevarte dem på et loft i kirka.
Under restauraringen fant de mange deler som var mye eldre en selve kirke som ble bygd i 1667. På en stokk sto årstallet 1624, men stokken viste seg å være mye eldre. De fant flere stokker av samme årstall, og de konkluderte i at materialet tilhørte en eldre kirke.
På 1950 og 1960-tallet ble kirke restauret på nytt. Da ble de gamle eiendelene som hadde blitt gjemt bort i 80 år tatt fram og inn i kirka igjen.
Prestegården.
Ved Leksvik kirke står Prestegården, som ble bygget i 1890. Det var presten selv, Lars Johansen Wormdahl som var arkitekt og finansierte byggingen av prestegården. Det var han som sto bak rivingen av den gamle prestegården som hadde stått der siden 1680-tallet. Før den tid hadde det stått enda en prestegård på samme tomt. Den brant ned i 1686, og en ny prestegård ble umiddelbart bygd.


Stranda kirke.
Stranda kirke fra 1897 ligger i Vanvikan i Leksvik kommune. Kirkestedet lå fra gammelt av på Hindrem, men ble flyttet til Vanvikan. Hindrum kirke ble revet i desember 1895, mens Stranda kirke ble innviet 4. mai 1897.


Skarvan.
Skarvan (sørsamisk: "Tjohkeleh") er en gruppe fjell i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Området er delt mellom kommunene Stjørdal og Meråker i Nord-Trøndelag samt Selbu i Sør-Trøndelag. Den høyeste toppen, Storskarven rager 1171 meter over havet. Fra utsikspunktet kan man se store deler av Trøndelag, inn i Sverige i øst, og Dovrefjell i sørvest.
Det høyeste fjellet, Storskarven, har markert seg i norsk flyhistorie. Fjellet ligger ca. 3 mil sør for Værnes. I 1941, under andre verdenskrig styrtet et tysk bombefly i fjellet, og i juli 2000 styrtet et småfly i fjellet etter avgang fra Meråker flyplass, Øian.


Sturminster Newton.
Sturminster Newton (lokalt kjent som "Stur") er en by i Dorset, England. Den ligger i Blackmore Vale, dalen elven Stour renner gjennom. Byen er særlig kjent for som hjembyen til dikteren William Barnes, samt at Thomas Hardy bodde der deler av sitt liv.
Sturminster hadde det største markedet for stor- og småfe i Storbritannia, noe Thomas Hardy lot seg inspirere av. Markedet lå nær sentrum, og ble stengt og revet så sent som 1998.
Skilt med advarsel til vandaler på broen over Stour
Stedet er et historisk krysningpunkt. Det eldgamle naturlige krysningsstedet ble i det 17. århundre erstattet av en stenbro med seks buer. Sør for elven ligger området Newton, som over tid vokste sammen med det opprinnelige Sturminster. Sturminster Newton mølle, som også ligger på sørsiden av elven, ble i 1980 restaurert og innredet som museum.
Sturminster Newton slott, nå i ruiner, ligger på en høyde over broen. Det var egentlig mer en herregård enn et befestet slott. Bygningen ble reist i det 14. århundre, muligens over restene av et fort fra jernalderen.
Bygningene i sentrum er en blanding av forskjellige stiler og perioder. Man finner blant annet gamle småhus med stråtak, georgianske stenbygninger og teglstensbygninger fra det 19. århundre. Ved den gamle markedsplassen, hvor det fortsatt holdes et vanlig marked hver mandag selv om det ikke lenger handles med levende dyr, ligger sognekirken. Den nåværende kirken ble reist av av abbeden av Glastonbury i 1486, men ble kraftig ombygget i det 19. århundre.
Somerset and Dorset Railway gikk gjennom byen inntil 1966, da skinnegangen ble fjernet.


Al Pacino.
Alfredo James «Al» Pacino (Født 25. april 1940) er en amerikansk skuespiller.
Tidlig liv.
Pacino ble født i Bronx i New York til de italiensk-amerikanske foreldrene Salvatore Pacino (som ble født i Corleone på Sicilia) og Rose Gerard (datter av en italienskfødt far og en amerikansk mor av italiensk opprinnelse). Foreldrene skilte seg mens Pacino fortsatt var barn, og faren Salvatore flyttet til California hvor han jobbet som forsikringsselger og senere startet sin egen restaurant, "Pacino's Lounge". Tidlig på 1990-tallet sørget økonomiske problemer for at "Pacino's" måtte stenge, og restauranten heter nå "Citrus Grill". Salvatore døde den 1. januar 2005 i en alder av 82 år.
1970-tallet.
I 1966 studerte Pacino under den legendariske Lee Strasberg (som han senere spilte sammen med i filmen Gudfaren (Del II) i 1974), og fant ut at skuespill var terapeutisk i en ungdom som var deprimerende og så fattig at han såvidt hadde råd til bussen til neste audition. Mot slutten av tiåret hadde han vunnet en Obie award for hans skuespill i "The Indian Wants the Bronx", og en Tony Award for "Does the Tiger Wear a Necktie?". Hans filmdebut kom i 1969 med "Me, Natalie", men det var først i 1971 med filmen "The Panic in Needle Park", hvor han spilte heroinavhengig, at talentene hans virkelig kom frem, og Pacino ble lagt merke til av regissøren Francis Ford Coppola.
Pacino ble berømt etter å ha spilt Michael Corleone i Coppolas suksessrike film "Gudfaren" fra 1972. Til tross for at flere etablerte skuespillere, som Robert Redford, Warren Beatty og den da ukjente Robert De Niro var interessert i rollen valgte Coppola den relativt ukjente Pacino. Han ble nominert til en Oscar-pris for «Beste birolle» for sin rolle i "Gudfaren".
I 1973 spilte Pacino i suksessfilmen "Serpico", og den mindre populære "Scarecrow" sammen med Gene Hackman. I 1974 ble "Gudfaren Del II" lansert, og i 1975 fortsatte han med "Dog Day Afternoon". Filmen var basert på den sanne historien til bankrøveren John Wojtowicz. Andre mindre kjente filmer mot slutten av 1970-tallet var blant andre Bobby Deerfield og "...And Justice For All", som noen anseer som hans mest undervurderte filmer.
Innen utgangen av 1970-årene ble han nominert til enda tre Oscar-priser.
1980-tallet.
Pacinos karriere fikk en nedtur tidlig på 1980-tallet, og hans roller i den kontroversielle "Cruising" og komediedramet "Author! Author!" ble kritisert. "Scarface" viste seg senere å være både et høydepunkt i karrieren og en definerende rolle. Da filmen først ble utgitt ble den sterkt kritisert, og var nok en flopp på kinoene. Pacino fikk dog en Golden Globe-pris for sin tolkning av den kubanske narkobaronen «Tony Montana», som (blant annet) roper den nå berømte replikken, utstyrt med en granatkaster: "«You wanna play rough? Okay! Say hello to my little friend!»". (Filmen var en fri nyinnspilling av Howard Hawks-filmen med samme navn fra 1932.) Det var ikke før omkring 20 år senere "Scarface" fikk sin suksess, da en ny generasjon oppdaget filmen. Denne suksessen var nok riktig nok mer på grunn av filmens «attitude» enn dens filmtekniske kvalitet. Uansett sørget rollen og filmen for at Pacino fikk en nærmest heltestatus, og en popularitet som fortsetter å vokse, takket være alt fra t-skjorter til lekefigurer, blant en rekke andre produkter inspirert av filmen.
Filmen "Revolution" fortsatte Pacinos rekke av kommersielle fiaskoer, og han returnerte til sceneskuespill i fire år, hvor han deltok i produksjoner som "Crystal Clear", "National Anthems" og andre skuespill, blant annet "Julis Caesar" for produsent Joseph Papps New York Shakespeare Festival i 1988. Samtidig jobbet han på sitt aller mest personlige prosjekt, "The Local Stigmatic", et skuespill han hadde spilt i allerede i 1969, som så ble plukket opp igjen i 1985 sammen med regissør David Wheeler og en teatergruppe fra Boston, for å spille inn en 50 minutter lang filmversjon, som per 2005 ikke har blitt utgitt.
1990-tallet.
Pacino returnerte til filmen i "Sea of Love" fra 1989, og bare et år senere fikk han en Oscar-nominasjon for rollen som «Big Boy Caprice» i filmen "Dick Tracy". Det skulle ta enda fire år, men i 1992 vant Pacino endelig en Oscar, for beste skuespiller, for hans tolkning av rollen som den deprimerte, irrasjonelle og blinde persjonerte løytnanten «Frank Slade» i Martin Brests "Duften av en kvinne". Samme år var han også nominert for beste birolle i filmen "Glengarry Glen Ross", noe som gjorde Pacino til den første mannlige skuespilleren noensinne som hadde blitt nominert til to skuespillerpriser for to forskjellige filmer i ett og samme år, og den første skuespilleren av noe kjønn som først hadde klart dette, for deretter å vinne en Oscar for beste rolle. (Jamie Foxx gjorde det samme i 2005.) Pacino har siden levert fantastiske prestasjoner i filmer som "Carlito's Way", "Heat" og "Insomnia", samt "Donnie Brasco", "The Insider" og "Djevelens advokat" med fler.
I 1995 spilte Pacino i Michael Manns "Heat", hvor han og Robert De Niro spiller sammen for førte gang (både Pacino og De Niro spilte i "Gudfaren Del II", men de delte ingen scener). Duoen fikk mye oppmerksomhet fra fans, de har blitt sammenliknet gjennom sine karrierer, og begges prestasjoner blir ansett som mesterverk. Deres intense samspill, spesielt i den berømte caféscenen når «McCauley» (DeNiro) forklarer "disiplinen" til «Lt. Hanna» (Pacino), har blitt skrytt opp i skyene.
Pacino har ikke blitt nominert til Oscar siden filmen "Duften av en kvinne", men har vunnet to Golden Globe-priser siden. Den første var Cecil B. DeMille-prisen for livslang innsats i film, og den andre for hans rolle i serien "Angels in America".
Pacino har takket nei til en rekke hovedroller i sin karriere, blant annet rollen som «Han Solo» i "Star Wars Episode IV",«Captain Willard» i "Apokalypse Nå", «Richard Sherman» i en nyinnspilling av "The Seven Year Itch" (som aldri ble filmet) og «Edward Lewis» i "Pretty Woman". I 1996 skulle Pacino spille General Manuel Noriega i en stor filmproduksjon, da regissør Oliver Stone avlyste hele produksjonen for å konsentrere seg om filmen "Nixon".
Etter 2000.
Pacino takket nylig nei til rollen som «Michael Corleone» i "Gudfaren"-spillet, "The Game", fordi stemmen hans har forandret seg dramatisk siden han spilte den unge Michael. Som et resultat av dette kunne Electronic Arts heller ikke bruke Pacinos utseende eller stemme i spillet (til tross for at Michael deltar i spillet). Det har gått rykter om at Pacino tok avgjørelsen på grunn av en konflikt med EAs konkurrent, Vivendi Universal Games, som har gitt ut et konkurrerende spill basert på filmen "Scarface", med tittelen '.


Voll (Møre og Romsdal).
Voll er et tettsted i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Måndalen ved Vollabukta i Romsdalsfjorden. Elven Måna renner ut i fjorden her. Voll kirke fra 1896 ligger her.
Tidligere kommune.
Voll var tidligere en selvstendig kommune. Fra 1837 var Voll del av Eid og Voll formannskapsdistrikt.
Herredsstyret (kommunestyret) i Eid og Voll vedtok 11. desember 1865 enstemming at kommunen skulle deles, slik at de to delene skulle bli egne herreder (kommuner). Men delingen ble endelig fastsatt først ved kongelig resolusjon 11. januar 1873, slik at Voll og Eid ble egne kommuner 1. januar 1874. Ved delingen hadde Voll 695 innbyggere og et areal på 260 km².
1. januar 1964 ble Voll slått sammen med Eid, Grytten, Hen og det meste av Veøy kommuner til den nye Rauma kommune. Ved sammenslåingen hadde Voll 1163 innbyggere.


Veøy.
a>, sett fra øst. Middelalderkirken kan skimtes til høyre i bildet.
Prestegården på Veøya, senere bolig for William Coucheron-Aamot. Fraflyttet.
Veøy er et tidligere selvstendig herred i Møre og Romsdal opprettet som Veøy formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1964 ble det meste av Veøy slått sammen med Eid, Grytten, Hen og Voll kommuner til den nye Rauma kommune. Ved sammenslåingen hadde denne delen av Veøy 1 400 innbyggere. Sekken, Veøya og Nesjestranda i Veøy ble på samme tidspunkt overført til Molde kommune. I disse tre kretsene var det ved sammenslåingen 756 innbyggere.
"Veøy" er også et tidligere prestegjeld i Indre Romsdal prosti. Ved nedleggelsen 1. februar 1970 ble Veøy hovedsogn overført til Bolsøy prestegjeld, mens sognene Vågstranda og Holm gikk over til Grytten.


Grytten.
Grytten er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal opprettet som Grytten formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1902 ble Hen skilt ut fra Grytten som egen kommune. Grytten hadde etter delingen 1 728 innbyggere.
1. januar 1964 ble Grytten slått sammen med Eid, Hen og Voll kommuner samt det meste av Veøy kommune til den nye Rauma kommune. Grytten hadde ved sammeslåingen 3 683 innbyggere.
Siste fungerende ordfører i Grytten kommune var daværende stortingsrepresentant Hans Hjelle.


Hen (Rauma).
Hen (av norrønt "Hávin") er en tidligere kommune og et lite tettsted i Isfjorden i Rauma kommune, Møre og Romsdal. "Heen" er den vanlige skrivemåten for etternavn.
Stedet hadde tidligere flere forretninger, drosjesentral, kafé, banker, postkontor og bensinstasjon. På 1980- og 1990-tallet opplevde stedet tilbakegang som handelssted. Den korte avstanden til kommunesentert Åndalsnes er en av årsakene.
Foruten Hen kirke, har stedet barneskole (Isfjorden barneskole) og idrettshall (Isfjordshallen).
"Vikinghuset" er bygd etter tegninger fra en arkeologisk utgravning, som kopi av et tidligere hus fra vikingtiden
Tidligere kommune.
Hen er en tidligere selvstendig kommune og fra 1837 del av Grytten formannskapsdistrikt.
1. januar 1902 ble Hen skilt ut fra Grytten som egen kommune. Hen hadde ved etableringen som egen kommune 1 128 innbyggere.
1. januar 1964 ble Hen slått sammen med Eid, Grytten og Voll kommuner samt det meste av Veøy kommune til den nye Rauma kommune. Hen hadde ved sammeslåingen 1 663 innbyggere.


Karl Rove.
Karl Christian Rove (født 25. desember 1950 i Denver i Colorado i USA) er en amerikansk politisk rådgiver. Han er mest kjent som valgkampleder, rådgiver og politisk strateg for president George W. Bush. Han var visestabssjef for Bush fra 2005 til 2007.
Karl Rove innledet sin politiske karriere blant de såkalte "College-republikanerne" som han ledet fra 1973 til 1974. De neste årene arbeidet han for forskjellige grupperinger i det republikanske parti og bisto i George Bush' visepresident-valgkamp.
Rove grunnla i 1981 rådgivningsfirma for postordre, Karl Rove & Co. som holdt til i Austin i Texas. Blant dette firmaets første kunder var den republikanske guvernøren Bill Clements og den demokratiske kongressmannen Phil Gramm, som senere ble republikaner. I 1993 begynte Rove å arbeide som rådgiver ved George W. Bush' guvernørvalgkamp.
Etter at Bush ble valgt til president ble Rove en av hans viktigste og mest innflytelsesrike rådgivere, blant annet som visestabssjef fra 2005 til 31. august, 2007, da han sa opp sin stilling.
Etter oppsigelsen har Rove blant annet dekket valgkampen 2008 for Newsweek, og hatt kortere engasjementer i Fox News og vært bidragsyter i Wall Street Journal.
Omstridte metoder.
Rove er kjent for å ha brukt svært kontroversielle metoder under flere av sine valgkamper. Han har ofte blitt anklaget for å gå over streken, og har i flere tilfeller sagt seg skyldig i bruk av utspekulerte ondsinnede former for valgkamp. Roves metoder blir ofte omtalt som svertekampanjer og skitne triks.
Han har tilstått å ha startet flere såkalte "hviskekampanjer", som innebærer negativ ryktespredning om motkandidaten som er svært vanskelig å spore tilbake til ham selv. Da han i 1994 jobbet for George W. Bush' kampanje for å bli guvernør i Texas, begynte et rykte å spre seg om at den Demokratiske motkandidaten Ann Richards var lesbisk og at hun brukte sin posisjon som guvernør til å ansette lesbiske kvinner i sentrale maktposisjoner. Rove ble anklaget for å ha startet disse ryktene blant annet gjennom en spørreundersøkelse hvor velgerne ble spurt om "det var mer eller mindre sannsynlig om de ville stemme på Ann Richards hvis de visste om at staben hennes var dominert av lesbiske". Richards hadde både ektemann, barn og barnebarn. Karl Roves arbeid fikk mye av æren for at den unge og uerfarne Bush til slutt noe overraskende ble valgt til guvernør foran den sittende Ann Richards.
Rove har også vært i kulissene bak de plutselige anklagene om pedofili og underslag hos Demokraten Mark Kennedy i 1994. Kennedy konkurrerte om en plass i Alabamas høyesterett mot Republikaneren Harold See. Like før valgdagen var Rove arkitekten bak trykkingen av flyere med svært grove beskyldninger mot See og hans familie. Flyerne ble kjørt rundt og levert i postkassene til velgerne om natten, så ingen skulle få vite hvem som stod bak. Idéen bak stuntet var å få sympati for den republikanske kandidaten, og ødelegge ryktet til populære Kennedy. See tapte til slutt valget, men med en mye mindre margin enn hva man hadde forventet.
En av de mest kjente politiske svertekampanjene i USAs historie er reklamefilmene mot demokraten John Kerry laget av den politisk uavhengige gruppen 'Swift Boat Veterans for Truth' i forkant av presidentvalget i USA 2004. I filmene henger tidligere soldater som tjenestegjorde med Kerry under Vietnam-krigen Kerry ut som en forræder, en sviker og en løgner. Kerry hadde tidligere skrytt av at hans tjeneste under Vietnam, og reklamene regnes som en viktig årsak til at George W. Bush ble gjenvalgt. Karl Rove skal angivelig ha kontaktet 'Swift Boat Veterans for Truth' med en idé om å lage slike reklamefilmer. I ettertid har det kommet frem at flere av soldatene var blant George Bush' støttespillere og var derfor ikke objektive.


Vinje i Sør-Trøndelag.
Vinje er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag fylke, og er nå en del av Hemne kommune. Vinje ligger i fylkets sørvestre hjørne.


Heim.
Heim er en bygd og navn på en tidligere selvstendig herredskommune i Sør-Trøndelag. Bygden Heim ligger på vestsiden av Hemnfjorden, vis-à-vis innløpet til Åstfjorden på østsiden. Heim kirke er soknekirke for Heim sogn i Hemne prestegjeld.
Heim herred omfattet områdene på begge sider av den ytre delen av Hemnfjorden mot Trondheimsleia og ligger i regionen Fosen. Flatemålet var 276,61 km2, hvorav 262,32 km2 landareal. Hemnfjorden delte herredet i de to adskilte landområdene "Vestre Heim" og "Austre Heim". Vestre Heim omfatter Røstøya og Mistfjorden, og grenset mot Stemshaug i Møre og Romsdal i vest og Hemne mot sør. Austre Heim ligger omkring Åstfjorden og Bustsundet, omfatter øya Hemnskjel og grenset mot Agdenes i nordøst og Snillfjord i sør.
Heim var eget sogn i Hevne formannskapsdistrikt fra 1839 og ble eget herred fra 1. januar 1911 ved delingen av Hevne herred i de to herredene Hevne (senere Hemne) og Heim. Ved delingen ble herredsgrensen endret noe, ved at noen gårder (nr. 45-53) ble overført fra Hevne til Heim og enkelte (nr. 28-30) fra Heim til Hevne. Heim hadde da et folketall på 1533. Herredsstyrelsen befant seg i hovedsak på Heimsjøen.
1. januar 1964 ble herredet delt i to, og Vestre Heim slått sammen med daværende Hemne og Vinje herred til nye Hemne kommune, mens Austre Heim, daværende Snillfjord og Ytre Agdenes inngikk i Snillfjord kommune. Ved delingen hadde Vestre Heim et folketall på 711, mens Austre Heim hadde 724 innbyggere.


Gyldenløve.
Gyldenløve er et etternavn som er mest kjent fordi det ble brukt av tre dansk-norske kongers barn født utenfor ekteskap. Samtlige av disse barna hadde dessuten Christian/Christiane og/eller Ulrik som fornavn. Etternavnet ble noen ganger skrevet "Güldenløwe" og "Guldenlew".
Barn av Fredrik III.
Frederik III hadde sønnen
Barn av Christian V.
Christian V hadde fem barn med "Sophie Amalie Moth". De fikk etternavnet Gyldenløve i 1679.
Etterkommere i mannslinjen ble av kongen tildelt grevetittel og navnet Danneskiold. Av disse døde grenen "Danneskiold-Laurvig" ut i mannslinjen i 1783.
Våpenskjold.
Navnet "Gyldenløve" på de dansk-norske kongenes utenomekteskapelige barn, har sammenheng med at løve og gull inngikk i de sammensatte våpenskjoldene som kongene tildelte disse personene. Både gull og løve er vanlige i våpenskjold fra alle europeiske land helt fra middelalderen. Likevel hadde gull og løve en høy prestisje på 1600-tallet, fordi gull-farget løve finnes i det norske kongevåpenet, mens blå løver på gull bunn finnes i det danske. Disse motivene fantes derfor i det dansk-norske unionsvåpenet.
En annen «Gyldenløve-slekt».
Gyldenløve er dessuten et slektsnavn som i nyere tid er blitt tillagt en framstående norsk slekt i middelalderen, fordi medlemmer av denne slekten hadde en gull løve i sitt våpenskjold. Våpenet har delt skjold med øverst enten gull felt med gående rød løve, eller rødt med gull løve, og nederste felt rutet av gull og rødt.
Slektsmedlemmer på 1400-tallet brukte også andre våpen. Løven antas å symbolisere at slekten nedstammet fra kongeætten. Slekten kalles også "Nils Henrikssons slekt" etter riksråden Nils Henriksson til Austråt, gift med Inger Ottesdotter Rømer. Senere genealoger har gitt ham tilnavnet Gyldenløve, ettersom han førte en gull løve over et sjakktavlet felt, men verken Nils eller hans slekt brukte dette navnet. Mannslinjen av slekten anses utdødd. Han døde i 1523 uten sønner i ekteskapet. En utenomekteskapelig sønn, magister Henrik Nielssøn, hadde trolig igjen en sønn ved navn Christoffer Henriksson. Den utenomekteskapelige Gyldenløve-grenen er trolig utdødd med ham.
Skjoldet og slekten nevnes i Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker (Oslo 1933)


Mikrostat.
En mikrostat er en svært liten, internasjonalt anerkjent og uavhengig stat. Størrelsen kan være definert ut fra befolkningstall, territorium, men normalt en kombinasjon av begge deler. Det finnes ikke noen helt klar avgrensning for hvor lite området eller folketallet skal være.
Den minste i forhold til både folketall og areal er dermed Vatikanstaten, med 921 innbyggere (2004) og et areal på 0,44 km².
Pitcairnøyene, med under 50 innbyggere, nevnes ofte som det mest ekstreme tilfellet i forhold til befolkningstall; dog er det en britisk koloni og ikke en selvstendig stat. Det finnes også flere andre områder som er styrt av andre land, og som dermed ikke faller inn under definisjonen. Et særtilfelle i forhold til areal er Malteserordenen, som er en ikke-territoriell, uavhengig enhet, og som derfor av enkelte regnes som en mikrostat.
Liste over mikrostater.
Listen er satt opp alfabetisk, da den inneholder stater som er definert som mikrostater ut fra både befolkningstall og areal.


William Barnes.
William Barnes (født 1801, død 1886) var en britisk dikter, forfatter og filolog.
Barnes var fra Sturminster Newton i Dorset, og er blant annet kjent for sine dikt skrevet på Dorset-dialekten. Han var en venn av Thomas Hardy, som en del av sitt liv bodde i samme by, og Gerard Manley Hopkins.
Han snakket flytende gammelgresk og latin, samt flere moderne europeiske språk, og gjorde seg til talsmann for rensning av det engelske språket ved at alle lånord skulle fjernes. Han konstruerte ord som kunne erstatte disse ordene, blant annet "sun-print" for "fotografi"; begge betyr «lys-skrivning» på henholdsvis angelsaksisk og gresk.


Brisling.
Brisling ("Sprattus sprattus") er en fisk i sildefamilien. Den kan bli 10-16 cm lang, og fanges i store mengder langs Europas vestkyst, fra Norge til Portugal. En del av brislingen brukes som sardiner eller ansjos, alt avhengig av størrelsen. En betydelig del går også til fiskemelproduksjon.
Brislingfisket.
Brislingfisket foregår i mai – juni og varer helt til høsten. Ryfylke-fjordene har mesteparten av fisket.
Fra begynnelsen av 1900-tallet var hermetikkindustrien i sterk vekst, og man trengte mere råvarer. Brislingen ble først fanget med «landnot». Rundt 1910 ble snurpenota tatt i bruk. Stavanger ble etterhvert kjent som Norges «hermetikkhovedstad», og denne «gullalderen» for byen varte frem til 1960-tallet da nedgangen satte inn for fullt. I dag foregår brislingfisket hovedsakelig fra slutten av august til midten av desember, mens det tidligere var et mer sommerfiske. Industrien har spesifikke krav til fiskens kvalitet, blant annet størrelse og fettinnhold. Dette blir hvert år sjekket forut for åpning av fisket, under det såkalte «prøvefiske». En fjord eller fjordavsnitt blir ikke åpnet for brislingfiske dersom fisken ikke holder mål med hensyn til kvalitet.
Fisket etter brisling på Vestlandet har vært dårlig de siste årene. Sildesalgslaget rapporterte i august 2008 at det er tatt opp vel 800 tonn brisling. I 2007 var fangsten bare 161 tonn.
Fiskemottak.
Rieber & Søn-konsernet kjøper brislingen og selger den som King Oscar sardiner. Fiskerne får 5,50 kroner per kilo brisling som King Oscar henter med brønnbåt. Levert i Bergen får fiskerne 6,90 kroner per kilo.


Norsk jazzforum.
Norsk jazzforum (etablert den 8. juni 1997) er en organisasjon med det formål å styrke jazzmusikkens betydning og dens vilkår og være interesseorganisasjon for alle aktører innen norsk jazz.
Den ble etablert i 1997 ved sammenslåing av Norsk jazzforbund (etablert 1953) og Foreningen norske jazzmusikere.
Et forhenværende Norsk jazzforum fantes på 60-tallet, da Karin Krog tok et initiativ for å samle datidens jazzmiljø til ny dyst.
Dagens jazzforum organiserer jazzklubber, jazzfestivaler, amatørstorband, profesjonelle jazzmusikere og fem regionale jazzsentra i Norge.
Til 50-årsjubileet foresto de "Milestones in Jazz", en turne ledet av Knut Borge med band.
De videreførte driften av Odin Records (etablert 1981) og omgjort til Curling Legs i 1993, samt Buddyprisen som siden 1956 har vært delt ut til årets jazzmusiker. Jazzforumet priser også «årets jazzklubb» i Norge. Siden 1979 har de arrangert «sommerkurs i jazzimprovisasjon» på Agder Folkehøgskole. Med Rikskonsertene og jazzfestivalene i Norge, avholder de det «Jazzintro», en konkurranse som kårer «Årets unge jazzmusiker» (ved Moldejazz).
I tillegg distribuerer de midler ad hoc, som frifond, band- eller musikerstipend.
Jazzbladet Jazznytt utgis av Norsk Jazzforum.
Daglig leder i 2005 og 2011 var Tore Flesjø, det året man startet å kåre Årets jazzklubb (Ørsta/Volda),
senere vinnere ble Horten, Stavanger, Sortland, Bergen, Tromsø, Asker og Arendal (2011).


Sild.
Sild er en fisk i sildefamilien. Den kan bli opptil 40 cm lang, og har en tett kropp med store blanke skjell og stor kløftet halefinne.
Silda er en utpreget stimfisk, som stort sett lever av plankton, og da hovedsakelig små krepsdyr. Den gyter i februar–mars, når vannet har akkurat passende temperatur og saltholdighet. Den er en av våre viktigste matfisker, med en mengde anvendelsesområder.
Den minste silda (5–10 cm) kalles "mussa". Når den blir omkring 1,5 år gammel har den en lengde på ca. 13–19 cm, og kalles "bladsild". Etter 2,5–4,5 år er silda voksen (20–30 cm lang), og kalles "feitsild". Feitsilda utvikler seg til gyteferdig fisk som gyter i stim, for deretter å vandre ut i havet til et område mellom Island og Spitsbergen.
Vintersildfisket.
Vintersildfisket er fiske etter sild (såkalt "storsild") som kommer inn til Vestlandskysten for å gyte. En kjenner til dette fiskeriet allerede fra norrøn tid. Silda har kommet, og blitt borte med ujevne mellomrom. Og er, i perioder, blitt fisket helt sør til svenskekysten. I 1940, og flere av krigsårene ble cirka halvparten av silda fanget i Rogaland.


Torskefamilien.
Torskefamilien (Gadinae) er en gruppe strålefinnede fisker som omfatter 22 arter. Tidligere ble også artene i brosmefamilien og skjellbrosmefamilien regnet som en del av torskefamilien. Disse tre gruppene er samlet under gruppen "Gadidae".
Kroppen er langstrakt med 1-3 ryggfinner og 1-2 gattfinner. Mange arter har trådformede vedheng på haken, men dette mangler hos en del. Bukfinnene er plassert foran brystfinnene. Alle artene er marine. Den største utbredelsen er på den nordlige halvkule, men noen arter finnes også på den sørlige halvkule.
Norsk fiske.
De økonomisk viktigste artene i Norge er hvitting, hyse (kolje), kolmule, sei og torsk.
Mindre viktige arter er øyepål.


Hao.
Háo var ifølge de fleste sinologer hovedstad for Det vestlige Zhou-dynastiet. Antagelig var Hao der "Zongzhou" idag ligger, nær Den gule elv nær den moderne millionbyen Xi'an, i Weidalen i Shaanxi.
Imidlertid er det ikke lenger alminnelig enighet om den vestlige Zhou-hovedstadens beliggenhet. Uenigheten knytter seg delvis til hva som i Zhou-tiden kunne sies å konstituere en hovedstad (politisk, økonomisk, sosialt senter?, – kulturelt, religiøst senter? – regjeringssete og herskernes (og elitens) residensby?, – forsvarsfeste i krisetider?), og hvordan kildene skal forstås.
Det er også en diskusjon om Zongzhou og Hao virkelig er samme by. Begge byene, dersom det var to av dem, eksisterte før Zhou-dynastiet ble etablert. Og dersom de var distinkte, lå de nær hverandre.


Vinger.
Vinger er et sokn i Kongsvinger i Hedmark underlagt Vinger og Odal prosti i Hamar bispedømme. Vinger var også tidligere et prestegjeld og en selvstendig kommune opprettet som Vinger formannskapsdistrikt i 1837. I mange tilfeller i dag benyttes navnet "Vinger" feilaktig synonymt med "Kongsvinger", som er bynavnet.
Historie.
Vinger nevnes i Håkon Håkonssons saga. Kongen sloss mot Ribbungene på Glåma og gamle Hov kirke. Til slutt ble Ribbungene jaget gjennom et nor til Vingersjøen og videre inn i Eidskog.
Allerede i vikingtiden var det stor trafikk i området. Sundstedet over Glåma gikk fra Tråstad på nordsiden av elven og over til Hov på sørsiden. Veien fra Vingulmark og videre til Sverige het Eskoleia, og gikk fra Sør-Odal over Vinger til Eidskog og Värmland. Etter kristningen av Norge valfartet mange pilegrimer forbi Vinger på vei til Nidaros.
Da festningen ble anlagt på toppen av Tråstadberget i 1682 fikk den navn fra området, og ble hetende "Königs Winger", Kongens Vinger. Etter hvert fikk leiren på sørsiden av festningen samme navn. 7. februar 1855 ble Kongsvinger skilt ut fra Vinger som egen kommune. Vinger kommune hadde etter delingen 10 947 innbyggere, Kongsvinger 472.
I 1864 ble Eidskog skilt ut som egen kommune. Vinger hadde etter denne delingen 6 226 innbyggere.
1. januar 1876 ble en del av Vinger med 209 innbyggere overført til Kongsvinger.
1. januar 1964 ble Vinger, Brandval og Kongsvinger kommuner slått sammen til den nye Kongsvinger kommune. Vinger hadde ved sammenslåingen 6 257 innbyggere.
Kirkelige inndelinger.
Vinger prestegjeld bestod av soknene Vinger og Austmarka og utgjorde den sørlige delen av kommunen. Tidligere var Eidskog prestegjeld et sokn underlagt Vinger, men ble skilt ut 3. oktober 1859. Austmarka tilhørte opprinnelig Eidskog, men ble ved delingen værende igjen som eget sokn i Vinger.
Vinger var hovedsoknet i Vinger prestegjeld med Vinger kirke samt Kongsvinger krematorium. Soknet utgjorde vestre del av prestegjeldet og utgjør fortsatt sørvestre del av kommunen.


Salween.
Salween (eller Salwin, også kjent som Nu) har sitt utspring i Tibet og strømmer så gjennom provinsen Yunnan (der den er kjent som "Nujiang" – kinesisk: 怒江; pinyin: "Nù Jiāng"). Deretter forlater den Kina og bukter seg gjennom Burma/Myanmar. Den er grenseelv til Thailand i en lengde på 130 km på sin vei ut i Andamanhavet ved byen Moulmein i Myanmar. For det meste av sitt løp er den dårlig egnet for transport. Men når den når ned til Myanmar sprer den seg ut i et bredt delta som bringer vann til det viktigste landbruksområdet i landet.
Lengden er 2.815 km, nedslagsfeltet 324.000 km².
Sideelver.
Moei er en sideelv til Salween som kommer fra Thailand.
Konflikt.
I oktober 2008 ble det meldt om en konflikt Burmesere og karenere i forbindelse med planer om å bygge tre dammer i Salween for å produsere elektrisk kraft. Det kom til kamper flere steder net elven da burmesiske soldater gikk til angrep på karenere som bodde langs elven. Planene inneberer at mange karenere må flytte fra sine hjem.


Nujiang.
Nujiang (kinesisk: 怒江; pinyin: "Nùjiāng"; Wade-Giles: "Nù-chiāng") er et autonomt prefektur for lisufolket og ligger i nordvestre del av provinsen Yunnan i Kina. Nujiang har et areal på 14.703 km².
Administrative enheter.
Det autonome prefekturet Nujiang har jurisdiksjon over 2 fylker (县 "xiàn") og 2 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn").


Brandval.
Brandval er et sokn, et tidligere prestegjeld, en tidligere kommune i Solør i Hedmark fylke og et sted som tidligere var kommunesenteret i den kommunen.
Brandval ligger to mil nord for Kongsvinger på begge sider av Glåma, med barneskolen på vestsiden og Brandval kirke på østsiden. Brandval er et stoppested på Solørbanen, som ligger på østsiden av Glåma, men er nå nedlagt. De to halvdelene er forbundet av en hengebro. Brandval har postnummer 2219.
Brandval sokn utgjør den nordlige delen av Kongsvinger kommune, og består av Brandval kirke, Roverud kirke og Lundersæter kirke. Soknet og prestegjeldet ble utskilt fra Grue prestegjeld den 13. desember 1863 og tilhører i dag Vinger og Odal prosti. Prestegården ligger på Roverud, én mil fra Brandval.
Kommunen ble opprettet som Brandval formannskapsdistrikt i 1837. I 1941 ble en del av Grue med 68 innbyggere overført til Brandval. 1. januar 1964 ble Brandval, Kongsvinger og Vinger kommuner slått sammen til Kongsvinger kommune. Brandval kommune hadde ved sammenslåingen 4 384 innbyggere.
Den delen av Finnskogen som ligger i den forhenværende kommunen, kalles ofte Brandval Finnskog.


Atlanterhavstorsk.
Atlanterhavstorsk ("Gadus morhua") eller torsk, som man gjerne sier i Norge, er en fiskeart i torskefamilien. I norsk sammenheng er denne arten den kommersielt viktigste matfisken i denne familien.
Navn og kategorisering.
Ordet «torsk» kommer av det gammelnorske «turskr» som er en sammentrekning av «turrfiskr» – tørrfisk.
Det finnes to varianter av arten, en som vandrer for å gyte og en som er stedbunden. Den vandrende varianten kalles "vandrende oseanisk torsk" eller "norsk-arktisk torsk". Under oppvekst i Barentshavet kalles torsken "loddetorsk" etter hovedføden lodde, mens skrei er kjønnsmoden vandrende torsk. Stedbunden torsk kalles "kysttorsk".
Lokalt omtales småtorsk med mange navn, for eksempel "gjedd" og "kroppung".
Bruken av fiskenavnet «torsk» eller «tosk» som skjellsord kan komme av at fisken har vært sett på som lett å fange.
Beskrivelse.
Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. Torsken har dessuten tre ryggfinner og to gattfinner. Farger varierer med habitatet. I havområder med mye alger får gjerne skinnet et rød- eller grønnskjær, mens fisk som lever nær bunnen eller over sandbunn gjerne blir blekgrå i fargen.
I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den gyter vanligvis i mars/april, og eggene er pelagiske (flytende i vannmassen). Klekking skjer fra to til fire uker etter befruktning, avhengig av temperaturen. Torsken gyter i såkalte 'batch', det vil si at den slipper ut porsjoner med rogn i løpet av hele gytesesongen. Den kan gyte mellom 10 og 20 slike batcher. Atlanterhavstorsken kan bli mer enn 20 år gammel.
Utbredelse, habitat og bestand.
Atlanterhavstorsken finnes i Atlanterhavet langs øst- og nordkysten av Nord-Amerika, langs kysten av Grønland og i Nordishavet, sør til Biscayabukten. Utbredelsesområdet inkluderer også havområdene rundt Island, Barentshavet, langs kysten av Norge og Skagerrak.
Atlanterhavstorsken skilles i to hovedtyper. Kysttorsken som lever forholdsvis stasjonært i kyststrøk og nært bunnen, og den vandrende oseaniske torsken (skrei) som i større grad lever pelagisk og dypere på åpent hav. Dybder på 500-600 meter er ganske normalt og typisk, selv om den også finnes på grunnere dyp. Atlanterhavstorsken kan noen steder også finnes i brakkvann. Den trives i vann som holder 0-20 grader Celcius (som fullvoksen helst i temperaturer under 10 grader C). Den norske torskebestanden er antatt å utgjøre 25-50 prosent av totalbestanden.
Fiske.
Torsk tatt med garn nær kystenTorskefiske har pågått langs kysten av Norge siden steinalderen. Det er kjent at sjøfarende brakte med seg tørket torsk på lange ekspedisjoner. Allerede i vikingtida eksporterte nordmenn tørket torsk til Sør-Europa, først og fremst Spania og Italia. Eksporten har pågått ubrutt gjennom mer enn 1000 år og har fortsatt stor betydning. Tørrfisken produseres i første rekke i Lofoten hvor fisket etter gytemoden skrei pågår i begynnelsen av hvert år.
Siden 1970-tallet ble torskefisket regulert i Norge. Det har imidlertid eksistert en egen "Lofotlov" lenge før disse reguleringene ble innført. Lofotloven regulerer fortsatt aktiviteten på innersiden av Lofoten. Hensikten er å unngå brukskollisjoner ved å definere egne områder for stående redskaper (garn og line).
Moderne regulering er begrunnet utfra risikoen for overfiske og ufornuftig beskatning. Reguleringene omfatter både fangsmengder (uttak) og fiskeaktiviteter (innsats). Torskebestanden i Barentshavet forvaltes av Norge og Russland i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Norsk kvote fordeles på trålerflåten og konvensjonelle redskaper etter nøkkelen 30/70. Artsdatabanken vurderer bestanden av kysttorsk nord for Stad som truet og har ført den inn på rødlista med status EN – "Sterkt truet".
Fiskeforedling.
Torsk har i uminnelige tider blitt foredlet og gjort holdbar som tørrfisk. Tørr vårvind gjør arbeidet uten bruk av konserveringsmidler. I nærmere tusen år har tørrfisk blitt eksportert fra Norge til marked i Europa. Før år 1700 ble klippfisk introdusert som en alternativ metode for å gjøre fisken holdbar. Både tørrfisk og klippfisk er stadig viktige eksportartikler fra Norge til verdensmarkedet.
Oppdrett.
Torsk har de siste årene vært mye forsket på når det gjelder oppdrett. Her klarer man å få fram store mengder fisk (hvis man er heldig), likevel kan dødeligheten være hele 90 % opp til et gram. På yngelstadiet blir larvene først fôret med rotatorier og eventuelt artemia, før den blir tilvent en vanlig tørrfôrdiett. Etter rundt tre måneder i et klekkeri veier fisken ca ett gram, og er klar for påvekstfasen.


Vikedal.
Vikedal er en bygd og et tettsted i Vindafjord kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på østsiden av Sandeidsfjorden ved utløpet av Vikedalselva. Vikedal ligger omtrent 60 kilometer fra Haugesund, og 50 kilometer fra Sauda. Det er ca. 825 innbyggere i bygda Vikedal. Vikedal har dagligvarehandel, bank, post, pub og vertshus. I sommerhalvåret er det et rikt kulturliv i Vikedal. Vikedal var tidligere egen kommune.
Den tidligere kommunen Vikedal.
Vikedal er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, opprettet som Vikedal formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1923 ble både Imsland og Sandeid skilt ut fra Vikedal som egne kommuner. Vikedal kommune hadde etter fradelingen 924 innbyggere.
1. januar 1965 ble det meste av Vikedal kommune slått sammen med Imsland og Sandeid kommuner, deler av Skjold og det meste av Vats kommune til den nye Vindafjord kommune. Den delen av Vikedal som ble del av Vindafjord hadde 978 innbyggere.
Samtidig ble gårdene Hapnes og Dokskar i Vikedal med 16 innbyggere slått sammen med Nedstrand og Tysvær kommuner samt deler av Avaldsnes, Skjold og Vats til dagens Tysvær kommune.
Festivaler.
Vikedal har mange festivaler, både innen musikk og jakt. I juli begynner det med Vikedal Roots Music Festival, som er en festival der artister som spiller rootsmusikk opptrer. Mange kjente artister har vært på festivalen, deriblant Hellbillies, Henning Kvitnes, Minor Majority, Madrugada og Kaizers.
Helgen etterpå så er det Vikedal Sommerfestival som står for tur, der det kommer band som spiller musikk det går an å danse til.
I uka mellom Vikedal Roots Music Festival og Vikedal Sommerfestival så er det Zporty Barne og Ungdomsfestival som arrangeres. Der kan barn og ungdom melde seg på ulike aktiviteter.
I påsken er det dansefestival og på høsten er det en hjortefestival.


Imsland.
Imsland er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland, opprinnelig en del av Vikedal formannskapsdistrikt. Imsland og Sandeid ble fradelt 1. januar 1923. Imsland ble opprettet med 604 innbyggere.
1. januar 1965 ble Imsland sør for Vindafjorden med 61 innbyggere, samt Erfjord, Sand og Suldal kommuner og en del av Jelsa slått sammen til den nye Suldal kommune.
Samtidig ble det meste av Imsland (området nord for Vindafjorden) samt Sandeid kommune, kretsene Langeland og Liarheim i Skjold, det meste av Vats og Vikedal kommuner slått sammen til den nye Vindafjord kommune. Den delen av Imsland som gikk til Vindafjord hadde 372 innbyggere ved sammenslåingen.


Torskekrigen.
Torskekrigen var en serie sammenstøt mellom Island og Storbritannia fra 1958 til 1976. Konflikten baserte seg rundt britiske fiskere i islandsk farvann og Islands utvidelse av sitt territorialfarvann.
Mest alvorlig var krisen mellom 1973 og 1976 etter at Island utvidet sitt territorialfarvann. Storbritannia anerkjente ikke den nye islandske grensen. Derfor ble konflikten trappet opp med nærgående patruljer med kystvaktskip fra begge land der det forekom at skipene støtte i hverandre.
Konflikten ble avsluttet da Island truet med å stenge NATO-basen på Keflavik; stenging av denne basen ville sterkt svekket NATOs forsvarsmuligheter av Nord-Atlanteren mot eventuelle sovjetiske angrep.


Keflavík.
Keflavík er en islandsk by i Reykjanes-regionen på det sør-vestlige Island. Byen har omtrent innbyggere, og utgjør sammen med Njarðvík og Hafnir kommunen Reykjanesbær.
Keflavík ble grunnlagt på 1500-tallet, hovednæringen har vært fiskeri. Siden 1940-årene har Keflavík vært NATO-base og sentral i overvåkningen av sundene rundt Island. Etter den kalde krigens slutt og med det endrede trusselbildet har basen mistet mye av sin betydning.
Keflavík har dessuten Keflavík internasjonale lufthavn, som er hovedbasen for Icelandair


Algebra.
Algebra (fra arabisk: "al-jabr" «forening, kombinasjon») er en gren innen matematikken som kan beskrives som en generalisering og utvidelse av aritmetikken.
Ordet ble først brukt av den persiske matematikeren al-Khwârismî, som brukte ordet for å beskrive den handlingen han gjorde når han forenklet en ligning. I moderne tid betegner order algebra blant annet abstrakt algebra og kommutativ algebra.
Algebraens historie.
Algebraen utviklet seg ut fra et ønske om å løse ligninger, og fra gammelt av har ordet blitt oversatt med "læren om ligninger". I skolens algebra er fokus stadig på manipulasjon av bokstavuttrykk og løsing av ligninger. Det er vanlig å skille mellom tre ulike stadier i algebraens historie: retorisk algebra, synkopert algebra og symbolsk algebra.
Retorisk algebra.
Den perioden hvor vi snakker om retorisk algebra regner vi gjerne går fram til den greske matematikeren Diofant omkring 250 e.Kr., men i mange kulturer går det enda lenger. På denne tiden ble alle matematiske oppgaver skrevet med vanlige ord, og der vi ville brukt x-er og y-er brukte de fulle setninger for å forklare sammenhengene. Retorisk algebra stammer fra Egypt og Mesopotamia for omkring 4000 år siden. Hovedkildene fra den egyptiske matematikken er Moskva-papyrusen og Rhind-papyrusen. Mange av de praktiske problemene fra denne papyrusen leder til enkle lineære ligninger. Egypterne hadde metoder for å løse både lineære ligninger og andregradsligninger.
Vår kunnskap om matematikk i det gamle Mesopotamia har vi hovedsakelig fra funn av en rekke leirtavler. Omkring 2000 f.Kr. hadde babylonerne utviklet en retorisk algebra. De kunne blant annet løse andregradsligninger ved å lage et fullstendig kvadrat. Ellers brukte de en metode som besto av gjentatte gjettinger og justeringer. Også i andre kulturer, som Kina og antikkens Hellas, finner vi retorisk algebra.
Al-Khwârismî og andre matematikere fra "Den islamske gullalderen" regnes også til den retoriske tradisjonen, og de skrev heller ikke bokstavsymboler i sin matematikk. Også hos Leonardo av Pisa var stilen retorisk.
Synkopert algebra.
Den perioden som vi betegner som synkopert algebra går fra Diofant til Francois Viète på slutten av 1500-tallet. Diofant var den første som brukte symboler for ukjente størrelser, og disse var en slags forkortelser i en ellers retorisk framstilling av de matematiske problemene. Fra Diofant og fram mot Viète var det en forsiktig utvikling av symbolbruk blant matematikerne. I Europa i renessansen begynte utviklingen av symbolbruk å utvikle seg noe raskere, og de italienske regnemestrene begynte å ta i bruk forkortelser for ukjente. På slutten av 1500-tallet var bokstavene p og m begynt å bli vanlig i bruk som symboler for pluss og minus, mens tyskeren Johannes Regiomontanus sannsynligvis var den første som brukte symbolene + og – i en tekst fra 1456. Likhetstegnet ble innført i 1557 av Robert Recorde, og Leibniz innførte prikksymbolet for multiplikasjon i 1686. I 1659 ble det første divisjonstegnet trykt i en bok av Johann Henrich Rahn.
Symbolsk algebra.
Interessen for matematikk vokste i Europa mot slutten av middelalderen, og sakte men sikkert ble verkene til de gamle mesterne gjenoppdaget. Så i renessansen blomstret den europeiske matematikken opp, blant annet med de italienske regnemestrene som kunne løse ligninger av både tredje og fjerde grad, og det var i denne perioden den algebraiske symbolbruken begynte å utvikle seg fram mot vår "moderne" notasjon. Vi regner med at det var den franske matematikeren Francois Viète som innledet den perioden som vi kaller for symbolsk algebra, og hans abstraksjon, symbolbruk og notasjon gjorde algebraen mye lettere tilgjengelig for de matematikerne som fulgte etter. Den symbolske algebraen la også grunnlaget for store framskritt i utviklingen av funksjonsbegrepet og analytisk geometri.
På 1600-tallet grunnla Rene Descartes analytisk geometri, som vi kan se på som anvendelse av algebra på geometrien. I samme århundre gjorde Pierre de Fermat flere oppdagelser innenfor tallteorien, og dette kan vi se på som anvendelse av algebra på studiene av egenskapene til de hele tallene. I det påfølgende århundret finner vi blant annet arbeidene til Isaac Newton og Leonhard Euler, og i 1799 offentliggjorde Carl Friedrich Gauss sitt berømte bevis for at en algebraens fundamentalteorem. Så, i 1824, offentliggjorde den norske matematikeren Niels Henrik Abel det første av sine banebrytende arbeider innenfor algebra: beviset for at det er umulig å løse allmenne ligninger av høyere enn 4. grad gjennom rotutdragning.
Senere kjente navn innenfor algebraen er Évariste Galois, Charles Hermite og Leopold Kronecker.
Anvendelser av algebra.
I moderne matematikk danner kommutativ algebra et redskap for blant annet
algebraisk geometri, algebraisk tallteori og algebraisk topologi.


Songhua.
Songhua (kinesisk: 松花江, pinyin: "Sōnghūajiāng") i provinsen Heilongjiang i det nordøstre Kina er Amur-elvens største sideelv, og har et løp på omkring 1.927 km fra Changbaifjellene. Av større byer ved elven kan nevnes Harbin og Jiamusi.
På mandsjuisk ble elven kalt "Sunggari ula", og den er kjent under dette navnet på russisk: "Сунгари".
Det meste av elven renner gjennom et flatt terreng. Elven er farbar store deler av året i lange strekninger, og det er også de nedre deler av noen av dens sideelver slik at elvesystemet har spilt, og spiller, en viss rolle kommunikasjonsmessig i Mandsjuria. Den er islagt om vinteren, og flommer ofte over etterpå, under snøsmeltingen som setter inn i mars. To store demninger er bygd langs løpet, Baishandemningen og Fengmandemningen, begge med vannkraftverker. Lengste sideelv er Nenjiang.
Den 13. november 2005 ble elven kraftig forurenset av benzen (kreftfremkallende) og nitrobenzen som følge av en serie av eksplosjoner i en kjemisk fabrikk i Jilin. Ifølge offisielle rapporter fløt ca 100 tonn benzol ut i elven. Mange av byene langs elven hadde vann derfra som drikkevannskilde, og vannforsyningen ble derfor stanset i en periode. Også Harbin ble rammet.


Flygenivå.
Flygenivå "(forkortes FL, fra engelsk: Flight Level)" er en betegnelse benyttet av luftfarten for å beskrive et luftfartøys høyde over havflaten. Et tall i flygenivå teller pr definisjon 100 ft.
Flyets høydemåler regner ut flyets høyde etter en trykkmåler som måler lufttrykket rundt flykroppen. FL250 tilsvarer 250 * 100 ft = 25 000 ft (8300 m) teoretisk sett.
Et flygenivå baserer seg alltid på såkalt "standardtrykk". I luftfarten har man blitt enig om et standardtrykk som benyttes over en viss høyde (i Norge typisk over 7000 ft), som er 1013.25 hPa (hektopascal). Når luftfartøy kommer over denne høyden, så stiller man inn standardtrykket, og alle fly flyr da i korrekte høyder i forhold til hverandre, siden alle bruker samme innstilling på sin høydemåler.
Eksempel.
Om et luftfartøy befinner seg i FL100 (10000 ft – 3300 m), betyr ikke dette nødvendigvis at luftfartøyet i realiteten befinner seg i denne høyden. En forskjell på trykket på 1 hpa tilsvarer ca 30 ft (8-9 meter) som en tommelfingerregel. Hvis det lokale trykket (QNH) er 990 hPa, vil høyden piloten "tror" han er i og den "reelle" høyden han er i ha en forskjell på 23 hPa, altså 690 ft (230 m). Dette problemet løses ved at man flyr med samme trykkinnstilling på høydemåleren over 10 000 fot.
Tilleggsinformasjon.
En korrekt høydemålerinnstilling blir viktigere når flyet er i en slik høyde at den kan være i konflikt med bakken (fjell, master etc). Derfor skifter flyene til det "korrekte lokale trykket" når de flyr i lavere høyder (under 10 000 fot), for å kunne være i rett høyde over terrenget til enhver tid. For at denne høyden da skal være korrekt i forhold til andre luftfartøyer, må alle luftfartøyer i området fly på samme høydemålerinnstilling. "Det går da bort fra standardtrykket, og stiller inn det korrekte lokale trykket." Det er derfor lagt inn en vertikal buffer mellom den høyden som luftfartøyer flyr på "flightlevels" (standardtrykk) og "altitude" (lokalt trykk), som sikrer at flyene til enhver tid, uansett trykkforskjell, er atskilt med minst 1000 ft i det området.


Liv Køltzow.
Liv Køltzow (født 14. januar 1945 i Oslo) er en norsk forfatter. Køltzow er utdannet cand. mag. med fagene idéhistorie, historie og engelsk. Under sitt tidlige forfatterskap ble Køltzow ikke bare oppfattet som "kvinnesaks-forfatter", men sågar som sentral blant norske kvinnesaks-forfattere. Hun tilhørte kretsen rundt tidsskriftet Profil. Stilen hennes er blitt beskrevet som en krysning mellom det observerende og det analytiske, mellom realisme og modernisme, som er unik i norsk litteratur. Hennes Amalie Skram-biografi vakte oppsikt da den utkom, og i 1994 ble hun den første mottaker av Amalie Skram-prisen. Hun ble i 1988 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Hvem har ditt ansikt".
Køltzow har også vært aktiv som dramatiker, og var medforfatter av teaterstykket "Jenteloven" som skapte stor oppsikt på 1970-tallet.


Forsvarsmur.
En seksjon av Aurelianusmuren i Roma
Forsvarsmur er en befestning for å beskytte en by eller bosetning fra en mulig angriper. I oldtiden og fram til tidlig moderne tid har de vært benyttet for å omgi og forsvare bosetninger av ulik størrelse. Generelt er de referert til som bymurer, skjønt det har også vært bygget større voller eller forsvarsmurer som hadde til hensikt å beskytte et helt område eller region av et land, eksempelvis Den kinesiske mur og Hadrians mur, og Offas dike, sistnevnte et omfattende byggverk bestående av forsvarsvoller ved grensen mellom England og Wales som ble reist på 700-tallet, og den metaforisk tyske Atlanterhavsvollen. Alle disse strakte seg langt utover grensene av en by og beskyttet grensene av et større område. Utover deres forsvar, hadde mange murer også en viktig symbolsk betydning — de representerte også statusen og uavhengigheten til de samfunn de omga.
Overlevende murer fra oldtiden er bortimot alle strukturer bestående av murerarbeid, men varianter bygd av tømmer eller av stein er også kjent. Avhengig av topografien i området som omga byen eller bosetningen var hensikten til forsvarsmurene å beskytte, elementer i terrenget, som eksempelvis elver, kystlinje eller fjell, kunne bli iblandet for å gjøre murene mer effektive.
Murene kunne bare bli krysset ved å gå igjennom en egnet byport og slike åpninger er ofte supplert av tårn. I middelalderen var retten til å bygge en forsvarsmur om en by et privilegium. Praksisen å bygge massive forsvarsmurer, skjønt de hadde sin opprinnelse i forhistorien, ble forbedret i tiden da byene og bystatene vokste fram, og den energiske murbyggingen fortsatte inn i middelalderen og for enkelte tilfeller også fram mot moderne tid i bestemte deler av Europa.
Historie.
Fra svært tidlig i historien og fram til moderne tid har forsvarsmurer vært en nødvendighet for enhver by. Uruk i oldtidens Sumer (Mesopotamia) er en av verdens eldste kjente byer med bymur. Før den tid er byen (eller heller protobyen) Jeriko, i hva som i dag er Vestbredden, omgitt av forsvarsmurer allerede på 9000-tallet f.Kr. Denne var mer enn 3,6 meter høy og 1,8 meter bred ved grunnlinje, og innenfor var det et tårn som var like høyt.
Assyrerne benyttet seg av store arbeidsstyrker for å bygge palasser, templer, men også forsvarsmurer.
En del bosetninger i Induskulturen var også befestet. En gang rundt 3500 f.Kr. var hundrevis av små jordbrukslandsbyer spredte langs Indusdalen. Mange av disse bosetningene hadde befestninger og planmessige gatestrukturer. Hus bygget av stein og murstein av soltørket leire ved Kot Diji lå tett bak store elvedemninger og forsvarsmurer ettersom de var stadig truet av nabosamfunn som ønsket kontroll over den framragende jordbruksområdene. Mundigak i provinsen Kandahar i dagens sørlige Afghanistan hadde på 2500 f.Kr. forsvarsmurer og kvadratiske bastionen bygget av soltørket murstein.
Babylon var en av de mest berømte byer i oldtidens verden, særlig grunnet byggeprogrammet til Nebukadnesar II som på 500-tallet f.Kr. utvidet bymurene og bygget Istarporten, den åttende byporten til det indre Babylon. Byen var bortimot uinntakelig med en tredobbel rad av forsvarsmurer, og ankomst til byen gikk kun gjennom en av dens porter eller via elven Eufrat.
Det var få unntak — det mest kjente var oldtidens Sparta og oldtidens Roma som i lang tid ikke hadde forsvarsmurer og valgte heller å støtte seg på sine militære kraft. Innledningsvis var disse tidlige bymurene og befestningene kun enkle konstruksjoner av tømmer og jordvoller som senere ble erstattet av ulike eller delvise konstruksjoner av steiner som ble stablet oppå hverandre uten noen form for mørtel.
En rekonstruert modell av et vakthus og port i forsvarsmuren til et "oppida" i Tyskland.
I Sentral-Europa bygde keltiske stammer store befestninger som siden ble kjent som "oppida" og disses forsvarsmurer synes delvis påvirket av de som ble bygget ved Middelhavet. I årenes løp ble befestningsverkene jevnlig utbedret og forsterket. Mange oppida utviklet seg fra bygdeborger, men ikke alle hadde forsvarsfunksjoner. Utviklingen av oppida var en milepæl i urbaniseringen av kontinentet, de var de første større bosettingene nord for Middelhavet som kunne beskrives som byer. Hovedfunksjonen til oppida var dens murer og porter, deres vid og romlige form, og dominerende utsikt over omgivelsene. I henhold til forskeren Jane McIntosh, «de imponerende festningsvollene med omstendelige portåpninger (...) var antagelig like viktig for å kontrollere bevegelsen av folk og varer som for forsvar.»
To flankerende løver i porten i den massive steinmuren som omgir Mykene.
I oldtidens Hellas ble store steinmurer bygd i den mykensk kultur, eksempelvis i bronsealderens Mykene. Byen lå på en befestet høyde med store steinmurer, omgitt av mindre landsbyer og eiendommer, og dets herskere valgte antagelig å plassere sin festning på et mindre befolket område av forsvarshensyn. Innenfor muren ble det bygd monumentale palasser. I klassisk tid ble bystaten Athen bygd med et langt sett av parallelle steinmurer kalt for De lange murer som nådde ned til byens befestede havn ved Pireus.
Store herdete jordmurer (pakket, stampet leirblandet jord) ble bygd i oldtidens Kina siden Shang-dynastiet på rundt 1600-1050 f.Kr. Hovedstaden Ao hadde store murer bygd på denne måten og med dimensjoner på 20 meter i bredden ved fundamentet og omringet et område på 1900 meter kvadratet. Selv steinmurer ble reist i Kina under De stridende staters tid (481-221 f.Kr.), skjedde ikke omformingen til den store steinarkitekturen før på Tang-dynastiet (618-907 e.Kr.). I henhold til Kinas lengste og mest imponerende befestning, den store kinesiske muren, hadde den blitt bygget siden Qin-dynastiet (221-207 f.Kr.), skjønt dens nåværende form var hovedsakelig en ingeniørbragd og omforming som skjedde under Ming-dynastiet (1368-1644 e.Kr.) i løpet av 1400- og 1500-tallet. Likeledes ble de berømte murene i Den forbudte by i Beijing etablert tidlig på 1400-tallet av Yongle-keiseren. Murene om byen er 7,9 meter høye og 6 meter dype ved en 52 meter vid festningsgrav. Murene er 8,6 meter vid ved fundamentet og smalner til 6,6 meter ved toppen. Murene fungerte både som forsvarsmurer og stenge de innenfor inne.
Romerne befestet sine byer med massive, mørtelfestet steinmurer. De mest kjente av disse er i stor grad fortsatt bevart, Aurelianusmuren i Roma og Theodosiusmurene i Konstantinopel. I tillegg finnes det delvise levninger andre steder. Disse er hovedsakelig gjenværende byporter, som Porta Nigra i den tyske byen Trier og Newport Arch («Newportbuen») i den engelske byen Lincoln.
Bortsett fra disse utviklet det seg tidlig i middelalderen en del byer som ble bygd rundt festninger. Disse byene var kun sjelden beskyttet av enkle steinmurer og det var mer vanlig med en kombinasjon av murer og jordvoller. Fra 1100-tallet var det hundrevis av bosetninger av bosetninger av forskjellige størrelser over hele Europa som ofte fikk retten av sin overherre til å befeste seg. Opprettelsen av urbane sentre var et viktig virkemiddel i territoriale utvidelser og mange byer, særlig i Øst-Europa, ble opprette med dette målet for øye, særlig i den tyske ekspansjonen østover. Disse byene er lett å gjenkjenne grunnet deres regelmessig byplanlegging og store markedsplasser. Befestningen av disse bosetningene ble jevnlig forbedret for å reflektere samtidens nivå innenfor den militære utviklingen.
I løpet av renessansetiden, opprette Venezia store murer rundt de byene som var truet av det muslimske osmanske rike. Blant de beste eksempler på byer med forsvarsmurer er Nikosia og Famagusta på Kypros, og befestningene i Iraklio og Khania på Kreta som fortsatt står den dag i dag.
Byer med bymurer.
Lista viser et lite utvalg byer som i dag har bymurer eller rester av slike murer.


Bjørnåa.
Bjørnåa under flommen i februar 2006
Bjørnåa er en elv og en foss i Leksvik Kommune. Elva starter på Fagerheia i Leksvik, og renner ut i Trondheimsfjorden. Her avslutter elva med en ca. 200 meter høy foss.


Byport.
En byport var opprinnelig en inngang til en befestet by. Byporter var gjerne del av en bymur og ble ofte kombinert medpalisader, vindebroer og vollgraver. Mange byporten skiftet senere funksjon fra å være militære anlegg til å bli tollstasjoner for godstransport fra og til byen. Bymurer og byporter var så pass gode forsvar at Napoleon på sitt hærtog gjennom Europa befalte at de skulle rives, noe som er grunnen til at finnes så få bevarte eksempler på denne bygningstypen.


Halldór Ásgrímsson.
Halldór Ásgrímsson (født 8. september 1947) er en islandsk politiker og tidligere statsminister (2004–2006), og har vært leder for det islandske Framsóknarflokkurinn "(Fremskrittspartiet)" siden 1994.
Han har sittet nesten uavbrutt i Alltinget siden 1974. Han har for øvrig hatt diverse ministerposter, blant annet fiskeriminister (1983 til 1991), justis- og kirkeminister (1988 til 1989), minister for nordisk samarbeid (1985 til 1987) og utenriksminister (1995 til 2004).
6. juni 2006 annonserte Ásgrímsson at han trakk seg som statsminister, og at utenriksminister Geir Haarde ville overta vervet.
Siden 1. januar 2007 har Halldór Ásgrímsson vært generalsekretær i Nordisk Ministerråd.
Ásgrímsson ble i 1997 hedret med storkorset av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
Eksterne lenker.
Halldór Ásgrímsson


Sigismund II August av Polen.
Sigismund II August (polsk "Zygmunt II August", litauisk "Žygimantas Augustas", født 1. august 1520, død 7. juli 1572) var storhertug av Litauen fra 1530 og konge av Polen fra 1548. Han forente Polen og Litauen gjennom Lublinunionen 1. juli 1569 til Det polsk-litauiske samvelde.
Sigismund II August var sønn av Sigismund I og Bona Sforza av Milano. Han var bror til Katarina Jagellonerinnen og svoger av Johan III av Sverige.
Gjennom sitt forsøk på å balansere mellom katolisismen og protestantismen uten riktig å ta stilling, samt gjennom sitt andre ekteskap med kalvinisten Barbara Radziwiłł fikk Sigismund II August erfare en maktkamp med landets szlachta og mellom de religiøse fraksjonene.
Han fikk ingen legitime arvinger, og var den siste polske monark fra Huset Jagiełło. Han ble etterfulgt av eleksjonskongen Henrik III.


Lodde.
Lodde ("Mallotus villosus") er en fiskeart i gruppen krøklefisker. Den kan bli ca. 20 cm lang og inntil 6 år gammel. Navnet kommer av at hannen (også kalt faks-lodde) i gytetida får «hårete» skjell (blir lodden). Faks-lodde har meget stor (nær 90 %) dødelighet etter gyting.
Lodde er en arktisk art. Selv om det i Norge finnes lokale loddebestander langs kysten i Nord-Norge er det først og fremst i de arktiske områdene en finner det store antallet. Lodde er utbredt i store deler av Barentshavet hvor lodda beiter i de produktive områdene langs iskanten i nordøst før den vandrer sørover mot kysten av Nord-Norge for å gyte.
Lodda gyter på 20-60 meters dyp på sand- og grusbunn, og klistrer eggene fast til underlaget. Eggene utvikler seg på bunnen; etter klekking i mai/juni siger de nyklekte loddelarvene utover i Barentshavet. Lodda er i svært dårlig forfatning etter gytingen, og de aller fleste loddene dør derfor etter sin første gyting.
Lodde er torskens viktigste byttedyr i disse områdene og spiller en avgjørende rolle i bestandsutviklingen hos den nordøst-arktiske torskebestanden, og er også et viktig byttedyr for grønlandssel og sjøfugl som krykkje.
Fiske.
Loddefiskets økonomiske betydning økte etter sammenbruddet i sildefisket i 1969. Fangstene nådde et maksimum på nær tre millioner tonn i 1977. Fram til bestandssammenbruddet i 1985 lå fangstene omkring to millioner tonn. Etter loddebestandens kollaps var fisket stengt 1987-1990 og har siden aldri nådd nivået fra 1970-årene. Bestandssammenbruddet i 1985 antas å ha sammenheng med veksten i bestanden av norsk vårgytende sild og innstrømming av store mengder sildeyngel til Barentshavet i 1983.
Silda blir i Barentshavet til den er om lag tre år gammel, og det var derfor store mengder 1-2-årig sild i 1984 og 1985. Når loddelarvene seg ut fra kysten i løpet av sommeren, ble de utsatt for så stor predasjon fra 1-2 årig sild og fra torskeyngel at rekrutteringen var tilnærmet null. Siden lodda dør etter gyting førte dette til at bestanden sank med 96 % i løpet av kun to år (fra 3 millioner tonn i 1984 til 0,1 millioner tonn i 1986). Gode oppvekstvilkår for sildeyngel og påfølgende innstrømming av sildelarver har funnet sted flere ganger i årene etter 1983, og har hatt en tendens til å forårsake sammenbrudd i loddebestanden. Slike sammenbrudd skjedde i 1993 og 2003 og førte til at fisket ble stengt i årene 1994-1998 og 2004-2008.
Fisket etter lodde ble gjenåpnet 26. januar 2009 med en total kvoten er på 390 000 tonn fordelt mellom Norge og Russland.
Norge har 60 % og Russland 40 %.
10 000 tonn av totalkvoten er avsatt til forskning etter samme fordelingsnøkkel.
Lodderogn betraktes av mange som en delikatesse. Lodde av god kvalitet er særlig etterspurt i det japanske markedet, men også i Russland og Ukraina. I år med mye fiske blir mesteparten av lodda brukt som industrifisk, dvs. i produksjon av fiskeolje og fiskemel.


Hoff.
Et hoff er en fyrstes bolig og samtidig inntil en viss grad en del av regjeringsorganet og også hans husstand som adjutanter og rådgivere, for eksempel den nordiske hird og den romerske curia.
I dag ivaretas det norske kongehusets administrasjon av Det kongelige hoff, som omfatter hoffsjef, kabinettsekretærer, informasjonsavdeling, hushold og eiendomsavdeling. Det norske hoffet har totalt ca 150 årsverk.


Makrellstørje.
Makrellstørje ("Thunnus thynnus") er den største tunfiskarten. Den er blant de største og raskeste av alle beinfisker. Kroppen har praktfulle farger og er bygd for å svømme raskt i de frie vannmassene ute på åpent hav.
På engelsk kalles makrellstørje "Atlantic bluefin tuna", og den er altså en av tre ettertraktede og truede artene av «blåfinnet tunfisk». Overfiske har redusert bestanden kraftig, og strenge tiltak er nødvendig hvis man skal bygge opp bestanden igjen. Det har i perioder vært drevet omfattende fiske på makrellstørje langs norskekysten, men arten er nå omtrent helt forsvunnet fra norske farvann.
Ordet "størje" (norrønt "styrja") kan være en avlydsform av "stor", slik at navnet betyr «stor makrell». Det kan også tenkes at ordet kommer av å "styre", og at det gjenspeiler folketro om at ulike fiskeslag hadde egne høvdinger som ikke lignet de vanlige individene, jevnfør sildekonge og laksestørje. Ordet "tunfisk" kommer via latin "thunnus" fra gresk, og kan bety «fisk som styrter av sted».
Kroppsbygning.
Hodet og forkroppen har et panser av store skjell, mens resten av kroppen er dekket av små skjell. De to store ryggfinnene sitter tett, og alle uparede finner kan legges ned i fordypninger. Mellom den bakerste ryggfinnen og halen, og mellom gattfinnen og halen, er det en rekke småfinner.
Den dypeste delen av kroppen er under midten av første ryggfinne. Andre ryggfinne er høyere enn den første. Brystfinnene er svært korte, mindre enn 80 prosent av hodets lengde.
Ryggsiden er metallisk mørkeblå. Buksiden er sølvhvit med fargeløse tverrstriper som veksler med rader av fargeløse flekker. Flekkene forsvinner raskt etter at fisken dør. Den første ryggfinnen er gul eller blå; den andre rødbrun. Gattfinnen og småfinnene er grågule med svart kant. Den store kjølen midt på sporden er svart hos voksne eksemplarer.
Maksimal lengde er over 300 cm, og vanlig lengde er opptil 200 cm. I 1979 ble det tatt en makrellstørje med en vekt på 679 kg og en lengde på 384 cm utenfor Nova Scotia. Det lengste kjente eksemplaret var 458 cm og det tyngste kjente eksemplaret var 684 kg.
Makrellstørje har svømmeblære, selv om det motsatte hevdes i flere norske fiskebøker. Hos flere nærstående tunfiskarter antar en at muskelsammentrekninger rundt svømmeblæren produserer lavfrekvente lyder. Det er ikke kjent om disse lydene er en form for kommunikasjon.
Kroppstemperaturen hos makrellstørje er i motsetning til de fleste andre fisker mye høyere enn vanntemperaturen. En undersøkelse viste at muskeltemperaturen var stabil rundt 24 °C mens vanntemperaturen varierte mellom 9 og 17 °C. Varmen oppstår fordi stoffskiftet er uvanlig høyt. Varmevekslere ("rete mirabile") i sirkulasjonssystemet gjør at varmetapet gjennom gjellene blir lite. Det meste av varmen produseres i musklene som ligger langs ryggsøylen.
De fleste fisker bukter både kroppen og halen fra side til side når de svømmer. Hos makrellstørje og beslektede arter holdes derimot kroppen relativt stiv, og det meste av fremdriften skjer ved hjelp av halefinnen. Sener overfører kraft til halefinnen fra musklene langs ryggsøylen. Disse musklene arbeider aerobt og inneholder mye myoglobin. Dette er årsaken til at makrellstørje og andre tunfisker har rødt kjøtt.
Svømmehastigheten er stor og en makrellstørje kan vandre ca. 100 nautiske mil på ett døgn. Den maksimale hastigheten er langt høyere. Den største observerte hastigheten er 66 km/t, men det er gjort beregninger som viser at maksimal hastighet kan være om lag 100 km/t.
Nyere beregninger har tatt hensyn til at farten vil bli begrenset av kavitasjon. Når halefinnen slår fram og tilbake, vil vanntrykket ved høye hastigheter lokalt bli lavere enn damptrykket. Det oppstår da bobler, og farten kan ikke øke mer. Boblene kan også skade finnen. Disse beregningene antyder at maksimal svømmehastighet for akvatiske dyr ligger rundt 55 km/t nær overflaten. Rapporter om høyere fart kan skyldes at dyrene er blitt dratt med i dragsuget fra observatørens fartøy.
Makrellstørja må alltid være i bevegelse for at nok oksygenrikt vann skal strømme gjennom gjellene. Hodet er for stivt til at den kan pumpe vann gjennom gjellene som de fleste andre fisker gjør. Hvis en makrellstørje må stå i ro, for eksempel om den blir fanget i et fiskegarn, dør den raskt av kvelning.
Levevis.
En tunfiskstim i en fiskefelle utenfor Sicilia
Makrellstørje lever pelagisk, som regel ute på åpent hav, men kommer sesongmessig inn til kystene. Den er stort sett knyttet til de øvre vannlagene, grunnere enn 100 m, men er tatt helt nede på 985 m dybde. Arten foretar lange vandringer mellom gyteområder i varme hav og næringssøk i kaldere farvann.
Arten svømmer i stimer på 50–1000 fisker. Den lever av krepsdyr, blekksprut og fisker som sild, sei, torsk og lyr. Makrellstørjene jager byttedyrene opp til overflaten der de omringes. Så farer størjene inn i stimene med byttedyr og svimeslår dem. Panseret på forkroppen beskytter størjene så de ikke skader hverandre.
Selv om makrellstørjene er høyt oppe i de marine næringskjedene, er de ikke egentlige topppredatorer. Seilfisker, haier og tannhvaler jakter på dem, men få predatorer er i stand til å ta de største eksemplarene.
Makrellstørjene i Middelhavet blir kjønnsmodne når de er 3–5 år gamle med en gjennomsnittlig lengde på 103,6 cm. Ved en lengde på 135 cm er alle individene blitt kjønnsmodne. En hunn på 270–300 kg kan gyte så mange som ti millioner egg i løpet av en sesong. Eggene flyter fritt i vannet og klekkes etter to døgn. Larvene er 3–4 mm ved klekkingen.
Ett år gamle fisker er omtrent 60 cm. De første årene øker kroppslengden med omlag 20 cm i året. Veksten fortsetter hele livet, men den årlige lengdeøkningen blir etter hvert mindre. Makrellstørje kan bli minst 35 år, og maksimal levealder er kanskje 50 år.
Utbredelse.
Tunfiskmottak på Sicilia på 1800-tallet
Makrellstørja er hovedsakelig utbredt i Nord-Atlanteren. I vest finnes den fra Labrador og New Foundland sørover til Mexicogolfen og Det karibiske hav. Den er også tatt utenfor kysten av Venezuela og Brasil. I øst finnes den fra Norge sørover til Kanariøyene, Middelhavet og den sørlige delen av Svartehavet. Arten er også tatt utenfor kysten av Mauritania og Sør-Afrika.
Gyteområdene er ganske små og avgrenset i forhold til artens totalutbredelse. De viktigste områdene er nordøst i Mexicogolfen og i Middelhavet ved Balearene, Sicilia, Malta, Kypros og utenfor Libya. Oppvekstområdet for de østlige makrellstørjene er i Middelhavet, utenfor Portugal og i Biscaya. Makrellstørjene i Middelhavet har høy genetisk diversitet og det kan tenkes at det her er flere adskilte populasjoner.
"Thunnus orientalis" i det nordlige Stillehavet ble tidligere regnet som en underart av makrellstørje. De to artene kan ikke skilles på utseendet. Genetiske data viser likevel at den nærmeste slektningen til "T. thynnus" i snever betydning er "T. maccoyii", og ikke "T. orientalis". Det engelske navnet på "T. thynnus" i vid betydning var "Northern bluefin tuna".
Tidligere var makrellstørje vanlig langs norskekysten fra Oslofjorden til Troms i perioden juli–oktober. Dette var 4–15 år gamle fisker på næringsvandring. De fleste kom fra Middelhavet, men fisker fra den vestlige delen av Atlanterhavet er tatt flere ganger ved norskekysten. De største eksemplarene vandrer lengst, men på grunn av overfiske er det nå få eksemplarer som blir så store at de kommer så langt nord som til Norge.
Fiske.
Makrellstørje er en svært ettertraktet art både i kommersielt fiske og i sportsfiske. Den har stor økonomisk betydning i hele utbredelsesområdet. De viktigste fiskeredskapene er ringnot, dorg og ulike typer fiskefeller. USA, Canada og Japan driver fiske i det vestlige Atlanterhavet, mens de ulike kystnasjonene fisker i den østlige delen av utbredelsesområdet.
I Middelhavet drives det også oppdrett av arten. Makrellstørje kan ikke formeres i fangenskap, og oppdrettsnæringen er avhengig av å fange unge, frittlevende individer.
Statistikken viser at fangsten mellom 1950 og 1993 var ganske stabil mellom og per år. Fangstene på midten av 1990-tallet var større med en rekord på i 1996. I ettertid er fangstene redusert, og rapportert fangst lå i 2006 på og i 2010 bare på.
Fangststatistikken er upålitelig og et estimat fra 2010 viser at biomassen er redusert 29–51 % i løpet av tre generasjoner (21–39 år). Makrellstørje har status som "sterkt truet" på IUCNs rødliste. Utbredelsesområdet er redusert med 46 % siden 1960, mer enn for noen annen pelagisk art. I Sør-Atlanteren er arten nesten helt forsvunnet.
Makrellstørje blir solgt fersk eller frosset. Tidligere ble den også hermetisert, eller brukt til katte- og hundemat. Hermetisk tunfisk fremstilles nå av andre arter, som albakor og bukstripet bonitt. 40 % av verdensfangsten blir sendt til Japan, der den brukes som råstoff for sushi og sashimi. Mellomstore og store eksemplarer med mye fett omsettes for svært høy pris i Japan.
Forvaltning.
Årlig fangst av makrellstørje 1950–2009
Den internasjonale kommisjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) ble etablert i 1967. Organisasjonens primære funksjon er å bevare og forvalte tunfisk og tunfisklignende arter, deriblant makrellstørje, i Middelhavet og Atlanterhavet. Kommisjonen har 48 medlemmer i 2012. Kvoter for makrellstørje er blitt fastsatt siden 1981, og i 2006 ble det vedtatt en plan for å gjenoppbygge bestanden.
Til tross for at ICCAT har eksistert i over 40 år, har bestanden av makrellstørje stadig blitt mindre. World Wide Fund for Nature mener at dette skyldes feil forvaltning, både fra ICCATs side og fra de ulike nasjonale fiskerimyndighetene. Feilene omfatter for store kvoter, ingen overvåking av når totalkvoten er nådd, underrapportering, at småfisker som blir fanget til oppdrettsanlegg, ikke regnes med, at fisk under minstemålet blir tatt, og at det ikke blir tatt hensyn til at individer vandrer mellom populasjonene vest og øst i Atlanterhavet.
En uavhengig revisjon av ICCAT, som organisasjonen selv har bestilt, betegner forvaltingen av makrellstørje i Middelhavet og det østlige Atlanterhavet som en «internasjonal skamplett» ("international disgrace") og som en «parodi på fiskeriforvalting» ("travesty of fisheries management"). De samme ekspertene anbefaler full stopp av alt fiske til det foreligger en forvaltningsplan som bygger på vitenskapelig grunnlag.
Fiske i Norge.
Annonse fra 1930 for harpungeværet fra Kongsberg våpenfabrikk
Denne fiskearten er blitt fanget i lange tider i Norge. I Skipshelleren i Hordaland er det funnet bein fra makrellstørje i gamle kulturlag. Disse lagene ble avsatt i fra perioden til 500 e.Kr. Bein er også funnet ved utgravninger av middelalderlag fra Oslo. En lærebok i geografi, som ble utgitt i København i 1707, nevner makrellstørje som en viktig matfisk i Norge.
På 1920-tallet var det mye størje langs norskekysten, og de første forsøkene på moderne kommersielt fiske ble gjort. Til å begynne med skjøt man størje med harpun, eller fanget den med krok. Man forsøkte også å fange størje med not, men denne sterke fiskearten sliter raskt i stykker ei vanlig seinot. Det ble også fisket med dynamitt, men den fiskemåten ble forbudt. Makrellstørje ble så sjeldnere en periode, og det ble mindre interesse for dette fisket.
Kongsberg våpenfabrikk fremstilte 1928–1948 et harpungevær som blant annet var tenkt brukt til størjefangst.
Storhetstiden for norsk størjefiske var på 1950- og 60-tallet. Makrellstørje ble tatt med forsterket snurpenot langs hele kysten fra Oslofjorden til Varangerfjorden. Tyngdepunktet for fisket var på Vestlandet, utenfor Rogaland og Hordaland. Toppåret var 1952, da det ble fanget. På 1970-tallet ble fangstene mindre, og 1986 var det siste året med regulært størjefiske.
På slutten av 1990-tallet ble det igjen sett makrellstørje i norske farvann. Flere fartøyer deltok i størjefiske i 1999, men bare ett fartøy fikk fangst. Resultatet ble 18 størjer. Dette er den eneste fangsten som er gjort i Norge etter 1986.
Observasjonene på slutten av 1990-tallet førte til at Norge bestemte seg for å møte som observatør i ICCAT 1998–2003. Etter at Stortinget hadde ratifisert ICCAT-konvensjonen ble Norge medlem i 2004. Norge ble tildelt en kvote på 53,34 tonn i 2007, men avstod fra å bruke kvoten. Norge stemte mot gjenoppbyggingsplanen i 2006 fordi den setter høyere kvoter enn anbefalt av forskerne, og fordi den etter norsk syn gir for dårlig vern av gytebestanden i Middelhavet.
Makrellstørje er ikke tatt med i Norsk rødliste for arter 2010 ettersom den ikke reproduserer verken i norsk økonomisk sone, i fiskerivernsonen rundt Svalbard eller i fiskerisonen ved Jan Mayen.


Vilnius universitet.
Vilnius universitet ("Vilniaus universitetas", tidligere "Stefan Bathory-universitetet" (polsk "Uniwersytet Stefana Batorego w Wilnie")) ble grunnlagt i 1579 og er det eldste og største universitet i Litauen, og et av de eldste i Øst-Europa. Siden 1991 har universitetet tilbudt sine studenter studier i norsk språk. Det har med henhold til fysikkforskning hatt en nær kontakt med Universitetet i Bergen.


Stefan Báthory.
Stefan Báthory av huset Báthory (ungarsk "István Báthory", polsk "Stefan Batory", litauisk "Steponas Batoras") (født 27. september 1533, død 12. desember 1586) var fyrste av Transilvania og siden konge av Polen og storhertug av Litauen.
Han ble født som "István Báthory", og etterfulgte Johann II Zapolya som fyrste av Transilvania og regjerte fra 1571 til 1575, da han så gav makten til sin eldre bror Kristoffer Bathory. I 1575 ble han valgt til konge av Polen og styrte Det polsk-litauiske samvelde under navnet "Stefan Batory". Samtidig inngikk han ekteskap med Sigismund II Augusts søster Anna, som offisielt ble hans medkonge.
Under Stefan Báthorys tid ble Universitetet i Vilnius grunnlagt 1579, i sin tid det østligste i Europa. Han huskes som en av de mest fremgangsrike polske eleksjonskonger.
Bathory, Stefan
Báthory, István
Báthory, István


Kolmule.
Kolmule ("Micromesistius poutassou") er en fiskart i torskefamilien. Navnet kommer av at den er svart i munnhulen.
Utbredelse og habitat.
Kolmulen finnes i nordlige deler av Atlanterhavet, hovedsakelig i øst, og i Middelhavet øst til Adriaterhavet.
Den finnes fra overflaten og ned til 700 meters dyp, nær bunnen om dagen og nærmere overflaten om natten. I Norge finnes kolmule langs hele kysten, men er mest vanlig sør for Trøndelag.
Beskrivelse.
Kolmulen har en slank kropp med tre ryggfinner og to gattfinner. Første ryggfinne har 12-14 bløtstråler, den andre har 12-14 bløtstråler og den tredje 23-26. Avstanden mellom ryggfinnene er forholdsvis stor. Første gattfinne har 33-39 bløtstråler og den andre har 24-27 bløtstråler. Kolmulen har underbitt og mangler skjeggtråd. Fargen er blågrå på ryggen og sølvgrå på sidene og buken. Sidelinjen er mørk og tydelig langs hele kroppen.
Kolmulen blir inntil 50 cm lang og 800 gram.
Økonomisk betydning.
Kolmule har de siden 1970-årene blitt en stadig viktigere industrifisk. Fisket foregår hovedsakelig med trål og i 2004 ble det satt ny fangstrekord med 2,4 millioner tonn på verdensbasis.


Marit Tusvik.
Marit Tusvik (født i Høyanger 13. mars 1951) er en norsk forfatter, dikter og dramatiker. Tusvik er oversatt til flere språk.


Den sorte elv.
Den sorte elv («Black» på kartet)
Den sorte elv eller Da-elva (vietnamesisk: "Sông Đà", kinesisk: "Lixian Jiang" eller "Lixiangjiang") er en elv i det nordlige Vietnam og provinsen Yunnan i Kina. Den er den viktigste sideelven til Den røde elv, og løper omtrent parallelt på sørsiden av denne elven til de forenes i provinsen Phú Thọ, ca. 50 km nordøst for Hanoi. Elva er 1000 km lang og har et nedbørfelt på 52 900 km².
Elva har sitt utspring i den sentrale delen av Yunnan som de to kildeelvene "Babiyan Jiang" og "Amo jiang", hvorav den førstnevnte er den største og lengste. De to elvene løper sammen og danner elva Lixian Jian, som i Vietnam endrer navn til "Song Da" – «Den sorte elv». Song Da danner grensen mellom de vietnamesiske provinsene Lai Châu og Điện Biên.
Det er bygget to enorme vannkraftverk i Song Da, Hoa Binh-demningen og Son La-demningen. To mindre demninger på kinesisk side er Jududu-demningen og Tukahe-demningen.
Sorte elv


Tidstavle over kinesisk historie.
Periodisering av Kinas historie.
Republikken Kina ("Zhōnghuá mínguó"): 1912–1949
Folkerepublikken Kina ("Zhōnghuá rénmín gònghéguó"): fra 1949
Republikken Kina (Taiwan) ("Zhōnghuá mínguó"): fra 1949


Parfymeelven.
Parfymeelven er en elv i det sentrale Vietnam, i landsdelen Annam. Den renner gjennom keiserbyen Huế og renner ut i Sørkinahavet.
Parfymeelven har to kilder, begge i Truong Son-fjellene: Den venstre sideelv, "Ta Trach", kaster seg gjennom 55 fosser og stryk ned fra fjellene; den kortere høyre sideelv, "Huu Trach", kommer ned fra fjellene gjennom 14 fosser. Der de to sideelvene møtes ved Ban Lang, danner de Parfymeelven.
Fra Bang Lang til munningen ved Thuan An er ikke Parfymeelvem lengre enn 30 km. Elveløpet er ikke særlig høyere enn havoverflaten, så elven flyter svært langsomt.
Elven har sitt navn etter den parfymelignende lukten som kommer fra den om høsten når blomster i store mengder avblomstrer og flyter nedover elveløpet og gjennom Huế.


Dimmu Borgir.
Dimmu Borgir er et norsk symfonisk black metal-band. Navnet er tatt fra stedet Dimmuborgir på Island, som er et stort område med uvanlige lavaformasjoner øst for innsjøen Mývatn, og betyr «mørke borger». Dimmu Borgir er Norges største eksport innen heavy metal, og en av Norges største musikalske eksportartikler uansett sjanger, med over to millioner album solgt på verdensbasis (2009). Tekstene er i de senere album hovedsakelig på engelsk.
Biografi.
Dimmu Borgir ble originalt grunnlagt som et symfonisk black metal band i 1993 av Shagrath, Silenoz og Tjodalv. Bandet ga ut en EP kalt "Inn i evighetens mørke" (1994). Denne korte EP-en ble utsolgt i løpet av kort tid, og samme året fulgte bandet opp med studioalbumet "For all tid" (1994). På albumet var musikalske bidrag fra medlemmene i Dødheimsgard og Ved Buens Ende. På albumet spilte Shagrath trommer, Tjodalv gitar, og Erkekjetter Silenoz og Shagrath byttet på vokal. Dette oppsettet forandret seg før utgivelsen av "Stormblåst" på Cacophonous Records i 1996.
Etter Stormblåst vridde Dimmu Borgir seg i en helt ny retning. Keyboardisten Stian Aarstad forlot bandet grunnet førstegangstjeneste, og var derfor ikke med på innspillingen av "Devil's Path" (1996). Samme perioden så forlot bassisten Brynjard Tristan bandet, og gjorde plass for Nagash. Stian Aarstad var tilbake til innspillingen av "Enthrone Darkness Triumphant" (1997). På albumturneen hadde han problemer med å komme i tide til øvelser og konserter, og fikk sparken fra bandet som følge av det. Albumet ble en stor suksess for bandet, og var den første utgivelsen til bandet på det tyske plateselskapet Nuclear Blast. Det ble spilt inn i Abyss Studios, eid av Hypocrisys hovedmann, Peter Tägtgren.
Etter albumturneen for "Enthrone Darkness Triumphant" rekrutterte bandet to nye medlemmer, Mustis på keyboard og Astennu på andregitar, slik at Shagrath kunne konsentrere seg om kun vokalen.
Det neste de ga ut var EP-en "Godless Savage Garden", der de ga ut to nye sanger, to ny-innspillinger, een coverlåt av Accept's «Metal Heart» og tre konsertopptak fra Polen (på senere utgitt bonusskive to ekstra sanger fra Brasil).
"Spiritual Black Dimensions" var det første albumet med ren vokal, og "Puritanical Euphoric Misanthropia" var det siste albumet med Nagash på bass. I 2003 brukte Dimmu Borgir sitt plateselskaps finansielle innflytelse til å lage et monumentalt album kalt "Death Cult Armageddon". Deler av albumet ble spilt inn med Prahas Filharmoniske Orkester for å forsterke den klassiske stilen som alltid har ligget over bandets stil. Albumet kom på andreplass på VG-lista og solgte over 100 000 kopier bare i USA.
I 2005 spilte bandet inn en helt ny versjon av det gamle albumet "Stormblåst", hvor Hellhammer fra Mayhem var med som trommeslager.
I 2007 ga Dimmu Borgir ut albumet "In Sorte Diaboli". Det kom i butikkene 24. april i Nord-Amerika, 27. april i Tyskland og 30. april i resten av Europa. Den 6. november 2007 ble de tildelt gullplate for dette albumet. Ved utgivelsen av dette albumet ble Dimmu Borgir det første black metal-bandet som toppet listene i sitt eget land. Albumet gikk også inn på Topp-40 på den amerikanske Billboard-lista, som kun a-ha har klart før dem.
31. august 2009 ble det lagt ut en melding på bandets offisielle nettside at bandet hadde skilt lag med Mustis og ICS Vortex.
22. september 2010 ga bandet ut studioalbumet "Abrahadabra", etter 11 måneders produksjon. Kringkastingsorkesteret og Schola Cantorum medvirket på albumet. 28. mai 2011 spilte de konsert med Kringkastingsorkesteret og Schola Cantorum i Oslo Spektrum, under tittelen «Forces of the Northern Night». Konserten ble senere vist på NRK, til protester fra blant annet Rebekka Rossland (KrF) som mente visningen av konserten på NRK er en «Et hån mot kristne».
Priser.
Bandet har vunnet Spellemannprisen 2001 og Alarmprisen 2002 for "Puritanical Euphoric Misanthropia", Spellemannprisen 2003 og Alarmprisen 2004 for "Death Cult Armageddon" og Alarmprisen 2007 for "In Sorte Diaboli", alle prisene i klassen metal. De fikk dessuten Gammleng-prisen i klassen black metal i 2004 og Spellemannprisen 2007 i klassen årets musikkvideo for «The Serpentine Offering». For den samme videoen vant de også Metal Hammers Golden Gods Award 2008 for beste musikkvideo.
Utgivelser.
Dimmu Borgir i Finland 2005


Toril Brekke.
Toril Brekke (født 24. juni 1949 i Oslo) er en norsk forfatter. Brekke er utdannet typograf. Hun har arbeidet som typograf, lærer, fabrikkarbeider og journalist. I 1976 debuterte hun med romanen "Jenny har fått sparken". Brekke er særlig kjent for sine historiske romaner.
Brekke har hatt tillitsverv i forfatter- og ytringsfrihetsorganisasjoner. Hun har vært formann i Den norske Forfatterforening (1987–1991) og formann i Norsk PEN (1992 – ?). Fra 2001 til 2006 var hun juryformann for Riksmålsforbundets litteraturpris.
Brekke har også satt musikk til Rudolf Nilsens dikt Revolusjonens røst.
Brekke er datter av dikteren Paal Brekke, og skrev i 2002 hans biografi "Paal Brekke – En kunstner. Et liv".


Karpefamilien.
Karpefamilien er en gruppe karpefisker og verdens mest omfattende fiskefamilie. Den består av nærmere 200 slekter. Mange arter er populære akvariefisker.
Slektsforholdene mellom delgruppene er usikre og det vil bli forandringer etterhvert som nye undersøkelser blir gjort. Denne artikkelen bruker inndelingen til Nelson (2006).


Bulgarias flagg.
Bulgarias flagg er en trikolor som har vært brukt i sin nåværende form siden 22. november 1990. Flagget er basert på de pan-slaviske fargene, men har grønt i stedet for blått.
Flagget ble første gang tatt i bruk etter Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) da landet fikk delvis uavhengighet.
Etter Jernteppets fall ble det kommunistiske riksvåpenet fjernet fra den hvite stripen som for øvrig symboliserer fred og kjærlighet, den grønne symboliserer nasjonens vitalitet eller fertilitet og det røde står for folkets mot.
Det gamle riksvåpenet avbildet en oppreist løve på venstre side i det hvite feltet, som stod inne i en krans av hveteaks under en rød femtakket stjerne og over et bånd med året 681 som var det året den første bulgarske staten ble grunnlagt, og 1944, det året da kommunistregimet ble innført etter et "coup d'etat".


Merete Morken Andersen.
Merete Morken Andersen (født i Bergen 24. juli 1965) er en norsk forfatter, litteraturkritiker og redaktør.
Andersen er utdannet cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen, og har gjennomført forfatterstudiene ved Høgskolen i Telemark – Bø og Skrivekunst-akademiet i Hordaland i Bergen. Hun har arbeidet som forlagsredaktør i forlaget Aschehoug og faglig leder for Aschehougs forfatterskole. I perioden 1992–97 var hun var redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet. Hun har undervist i fag- og skjønnlitterær skriving blant annet ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og Høgskolen i Vestfold.
Merete Morken Andersen ble tildelt Kritikerprisen 2002 for for romanen "Hav av tid". Romanen er senere oversatt til flere språk, inkludert dansk, engelsk, italiensk, nederlandsk, tyrisk og tysk.
Hun er gift og har to barn. Familien bor på Nesodden, utenfor Oslo.


Seilet hotell.
Seilet hotell sett fra Moldefjorden.
Rica Seilet Hotell er et høyhus i Molde. Bygningen er et 16 etasjer høyt hotell som ble åpnet 11. oktober 2002. (NTB 11.10.2002: "Bondevik åpnet Bjørnsonhuset i Molde") Tårnet er blitt en stor severdighet i Molde, til tross for motstanden det møtte før det ble bygget. Hotellet inneholder 170 rom, 10 møterom, 2 barer og en restaurant. Vegg i vegg med hotellet, med inngang gjennom dets lobby, ligger kulturhuset Bjørnsonhuset. Utenfor hotellet ligger Bjørnsons plass, opparbeidet med gatestein, betongheller, asfalt og flere bed med cirka tusen roser.
Rica Seilet ligger plassert like vest for sentrum, og er nærmeste nabo til Molde Stadion. Store deler av hotellet står på påler i sjøen. Arkitekten Kjell Kosberg i Kosbergs Arkitektkontor AS står bak hotellet. 5. august 2001 la Prinsesse Märtha Louise ned grunnsteinen for hotellet og det tilhørende Bjørnsonhuset. I det neste året ble vanntomten fylt med 80 000 kubikkmeter med masse, før 60 stålrør ble boret 37 meter ned i bakken. Her ble Rica Seilet reist, og stod ferdig ett år etter at byggingen ble startet.


Hestmannen.
Hestmannen (også kjent som Hestmonkallen) er en fjellformasjon på øya Hestmannøy, og er delt mellom Lurøy og Rødøy kommune i Nordland. På sitt toppunkt er den cirka 571 moh. Kjent fra sagnet om de nordnorske trollfjell: De syv søstre


Dannebrog.
Dannebrog er Danmarks flagg som ifølge legenden falt ned fra himmelen under et av Valdemar Sejrs slag i Estland. Flagget er rødt med et hvit kors som går helt ut til kantene av flagget, og den vertikale korsarmen er forskjøvet mot stangen. Dannebrog betyr "danenes fane" eller "rødfarget fane". Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Det var også Norges flagg i unionstiden med Danmark til 1814. Det selvstendige Norge innførte samme år som et foreløpig norsk flagg Dannebrog med Norges riksvåpen i "kantonen", det øvre feltet nærmest stangen. Korsutformingen på det danske flagget ble senere overtatt av de andre nordiske landene; Sverige, Norge, Finland, og Island, og av de selvstyrte områdene Åland og Færøyene. Flere regioner med tilknytning til Norden har offisielt eller uoffisielt tatt i bruk varianter av nordiske korsflagg.
Design.
Den offisielle røde fargen på Dannebrog kalles på dansk normalt bare "dannebrogsrød". Det tekniske navnet på fargen er pantone 186C (og fargen på orlogsflagget pantone 194C).
Pantone 186C svarer i RGB-farger til R224 G024 B054 og HEX-koden er #E31836.
Pantone 194C svarer i RGB-farger til R172 G002 B052 og HEX-koden er #AC0234.
I en ordning fra 1748 er målene for handelsflagget fastsatt og de samme målene gjelder for Dannebrog. Målene er illustrert i figuren til høyre (28:34).
Når man øker bakkanten (til 28:37 med en slitkant), så er det dels fordi man vil ha noe å klippe av når flagget blir slitt, dels er det en påvirkning fra vimplene, dels så er forkanten på et flagg mer utstrakt enn bakkanten, og derfor bør flaggets sentrum være forskjøvet mot stangen for at det skal se riktig ut på avstand. Sett fra et historisk perspektiv var flagget i begynnelsen firkantet (etter solkorset) og ble først ved reformasjonen endret til det nåværende utseendet med galgekors. De firkantede versjonene kan blant annet sees hos Gelre (se nedenfor) samt i mange tidlige danske militære faner.
Forholdet mellom flaggstang og dannebrogs høyde bør være 1:5 (10 m flaggstang – dannebrog 200 cm høyt)
Ved flagging på halv stang (begravelser) skal underkanten av flagget være midt på flaggstangen.
Historie.
Ifølge legenden ble ikke flagget laget av mennesker, men falt ned fra himmelen under Slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn i Estland) den 15. juni 1219, som i dag kalles valdemarsdag. Korstoget i 1219 var med en mektig hær som estlenderne ikke kunne stå seg imot. Det er usikkerhet om hvorvidt tid og sted er korrekt. Blant danskenes allierte under dette slaget var Malteserordenen, hvis flagg ble overtatt av danskene under navnet Dannebrog. Malteserordenen er også kjent som johanitterordenen, og kom til Danmark ca 1160.
Danmark er det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, idet Valdemar den store bevilget ordenen en penning i årlig skatt av hver eneste husholdning. Privilegiet medførte at johanitternes hovedkloster i Antvorskov ved reformasjonen i 1536 var Danmarks nest rikeste (etter Sorø).
Den eldste kilden sier: «Dansker i året 1208 kjempet i Livland, i dagens Estland på et sted som kalles Felin, og (da de nesten var slått) ydmykt påkalte Guds hjelp, da oppnådde de den nåde, at de straks mottok et flagg, som falt ned fra himmelen, tegnet med et hvitt kors på en ullduk.»
Tradisjonen forteller videre at et himmelsk røst samtidig fortalte at danskene ville seire under dette tegnet, noe som de også gjorde. Det er usikkert hva som egentlig skjedde under slaget ved Lyndanisse eller slaget ved Fellin, og kildene er først skrevet ned 300 år etter begivenhetene skulle ha funnet sted. Flaggets utforming minner imidlertid om den tyske Johannitterordenens ordensdrakt; riddere fra denne korsfarerordenen deltok i invasjonen av Estland, og har muligens vært avgjørende for slagets utfall. Det tidligere italienske kongehuset Savoias våpen stammer sannsynligvis også fra Johannitterordenen; det er nesten identisk med Dannebrog og sees fortsatt på offisielle bygninger fra kongedømmets tid 1860-1946, som i den franske regionen Haute-Savoie, stedet hvor slekten Savoia stammer fra.
Latvias flagg, som dog ikke er avbildet som et kors, kan også spore sine rød-hvite farger tilbake til slaget ved Felin. Det er grunn til å tro at dette er to begivenheter som kan være blandet sammen.
Dannebrog er bevitnet av den nederlandske herolden "Gelre" (1334-1375) som i verket «Armorial Gelre» blant annet gjengir et våpen for «die conincen van danmark» som viser riksvåpenet med 3 leoparder knyttet med en gylden hjelm med hermelinskledde og påfugleokkuperte vesselhorn samt et kvadratisk Dannebrogflagg. Likeledes i "Bellenville-våpenboken" 1380-90 finnes et skjold med et kors med navnet "Denenbroce" over. På Bayeux-tapetet fra omkring 1068 fører baktroppen et rødt flagg med et hvitt kors, muligens danske slektninger til Vilhelm Erobreren som i front fører Sankt Georg-korset i slaget ved Hastings i 1066. Ioannis Skylitzis Krønike fra Biblioteca Nacional, Madrid, viser væringer fra Miklagaard omkring år 1100 med et rødt flagg med et hvitt kors. Dermed er både flagget og navnet dokumentert "senest" fra Valdemar Atterdags tid og "kan" stamme fra de estiske korstogene bare 150 år tidligere.
Den tidligste kilden som sikkert dokumenterer det røde flagget med hvitt kors som symbol for Danmark, er den nederlandske våpenboken «Gelre» ("Wapenboek Gelre") fra midten av 1300-årene. Våpenboken avbilder rundt 1700 våpen for europeisk adel, blant dem det danske kongevåpen. Som en del av skjoldets tilbehør vises en lansespiss med en kvadratisk dannebrogsfane.
Dannebrog er også dokumentert som symbol for Danmark i kong Erik av Pommerns store unionssegl fra 1398. Seglet viser våpenet for Kalmarunionen, sammensatt av våpnene for de nordiske rikene og for Pommern. I Danmarks våpen med de tre blå løver på gull i skjoldets øvre (heraldisk) høyre felt bærer den øverste løven et lite dannebrogsflagg. Korset som deler skjoldet har også vært tolket som et dannebrogskors, men det er mer sannsynlig at det viser til det unionsflagget som Erik forsøkte å innføre for Kalmarunionen, et rødt kors på gul bunn.
I borgerkrigen Grevefeiden, anvendte den ene parten et stripet flagg, blått, gult og rødt i riksvåpenets farger, og den andre parten, den seirende, brukte et rødt-hvitt korsflagg med fire like lange armer.
Ravnen.
Det er hevdet at i oldtiden het Danmarks flagg "Ravnen", og det er påstått at dette skal ha vært rødt (det vil si rødgult) med en buet under- og bakkant med frynser. I flagget skal det ha vært en svart (eller mørkeblå) ravn, og langs kantene en bord. Kildebelegget for disse påstandene er tynt og er visstnok bare en tolking av en stilisert figur på en mynt.
Knut den store av Danmark skal ha ført en ravnefane i slaget ved Ashington i Essex i 1016, men det vites ikke om den fanen generelt ble brukt av den danske kongeslekten. Danebroge og "navnet" Dannebrog har sikkert en lengre forhistorie. Ravn-fanen eller Ravnebanneret, blir fremdeles brukt av åsatroende i Danmark.
Roskilde Museum har en stump av en bronse-vindfløy med en ravn som gnager på en menneskeknokkel. Det påstås at det ble sagt om flagget Ravnen at når den slo med vingene, så spådde det seier for danerne.
Ravnen på flagget er av noen blitt antatt å symbolisere den mytologiske gudekongen Odins ravner, Hugin eller Munin.


Sei.
Sei er en fisk i torskefamilien. Den kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd.
På vestlandet, refereres sei til etter størrelse, hvor små-sei kalles mort eller pale-mort. Mellomstore kalles pale, mens det er bare "Pale" av betydelig størrelse som kalles Sei (dvs 3-4 kg og oppover). Tilsvarende sier man småsei, stabbsei og storsei andre steder i landet, blant annet i Nord-Norge.
Seien er i dag en populær sportsfisk og en av våre viktigste matfisker.
Tradisjonelt har sei blitt foredlet til såkalt gammelsei som i dag forhandles som tradisjonsfisk.


Mad Season.
Mad Season var et grungeband dannet i 1994 av eksisterende medlemmer av tre populære band, samt en venn av et medlem. Gruppen ble dannet da McCready, Barrett og Baker uformelt spilte litt sammen. Etter at trioen umiddelbart skrev to sanger, «Wake Up» og «River of Deceit», som senere skulle bli inkludert på deres album, "Above", fikk McCready Staley til å bli med i bandet.
Selv om gruppen ikke hadde forberedt en eneste komplett sang, og ikke hadde et navn, ble deres første konsert på the Crocodile Cafe i oktober 1994 en suksess. Sangen «Artificial Red», som skulle bli en del av deres eneste album, ble laget under selve konserten.
To konserter til ble holdt samme sted. Bandet kalte seg da the Gacy Bunch, etter både den notoriske seriemorderen John Wayne Gacy fra Chicago, og "The Brady Bunch", en elsket situasjonskomedie fra 1970-tallet.
8. januar 1995 opptrådte bandet med låtene «Lifeless Dead» og «I Don't Know Anything» på Pearl Jams verdensomspennende «Self-Pollution Radio» radiokringkasting. Ettersom bandets popularitet økte, spilte de inn et album og endret navn til Mad Season, som er den engelske termen for årstiden da fleinsopp har høysesong.
Albumet, "Above", som ble spilt inn i Seattle i Bad Animals Studio og produsert sammen med bandet Pearl Jams tekniker Brett Eliason, inneholder 10 låter. Albumet ble sluppet 15. mars 1995 på Columbia Records.
Staley døde 5. april 2002 i sin leilighet etter det som kan ha vært en overdose av kokain og heroin, 8 år etter selvmordet til Kurt Cobain fra bandet Nirvana.
Baker Saunders døde av en overdose heroin i 1999.


Lagesild.
Lagesild ("Coregonus albula"), også kalt vemme, er en fisk i laksefamilien. Med sin blanke kropp ligner den på sild og sik. Den kan i Norge bli ca. 25 cm lang og veier i underkant av 100 g. Navnet kommer av elva Lågen (Gudbrandsdalslågen), og var altså opprinnelig «Lågensild».
Det mest kjente fiske etter lagesild i Norge foregår i Mjøsa og nedre del av Gudbrandsdalslågen om høsten. Lagesilda gyter i oktober. Den går da i store stimer fra Mjøsa opp i Lågen. Under dette fisket, som har foregått i hundrevis av år, bruker man not, garn, mælkrakk og håv. Fisket ble drevet i stort omfang fram til tidlig 1970-tall. Etter dette har det kommersielle fisket nesten blitt borte.


Stanisław August Poniatowski av Polen.
Stanisław August Poniatowski av huset Poniatowski (født 17. januar 1732, død 12. februar 1798) var den siste kongen av Polen-Litauen. Han var sønn av greve Stanisław Poniatowski og prinsesse Konstancja Czartoryska. Poniatowski var konge av Polen og storfyrste av Litauen mellom 1764 og 1795.
Poniatowskis politiske karriere begynte da han i 1755 ble sendt til Sankt Petersburg som saksisk og polsk diplomat, og ble snart den blivende keiserinne Katarina den stores elsker. Han ble valgt til Polens konge med støtte fra Russland 7. september 1764. Den russiske innflytelse over Polen hadde vært betydelig under store deler av 1700-tallet, og Poniatowski fungerte innledningsvis som en marionett for russiske interesser. Han klarte ikke å forhindre Polens første deling i 1772 mellom Preussen, Østerrike og Russland. Han forsøkte senere å gjennomføre reformer som skulle styrke Polen i forhold til nabostatene. Den 3. mai 1791 vedtok han en konstitusjon for det polsk-litauiske samveldet (verdens nest eldste), som avskaffet valgkongedømmet, liberum veto og livegenskapet. Russland lyktes imidlertid å hindre at konstitusjonen trådte i kraft, og kongen ble tvunget til å akseptere Polens andre deling i 1793.
Et opprør mot det russiske styret ledet av Tadeusz Kościuszko 1794 mislyktes, og førte til at Polen ble delt for tredje gang og forsvant fra det europeiske kart som selvstendig nasjon for over 100 år. Poniatowski ble tvunget til å frasi seg kronen den 25. november 1795. Han bodde deretter i Sankt Petersburg frem til sin død i 1798, på en pensjon som ble betalt av Katarina den store.
Stanisław August Poniatowski har fremfor alt fått en plass i historien som Polens siste konge, men han gjorde også en betydelig innsats for den polske kunsten, kulturen og det polske utdanningsvesenet. Han oppførte blant annet Łazienki-komplekset i Warszawa, og opprettet verdens første utdanningsdepartement – "Komisja Edukacji Narodowej".


Molde idrettspark.
Molde idrettspark (tidligere Molde Stadion) er et fotball- og friidrettsstadion i Molde. Arenaen var til og med 1997-sesongen hjemmebane for Molde Fotballklubb og er i dag hjemmebane for fotballaget til Sportsklubben Træff. Tilskuerrekorden på 14 615 betalende tilskuere ble satt i en fotballkamp mellom Molde og Moss 10. oktober 1987. Navnet Molde Stadion ble i 1998 overtatt av det som i dag heter Aker Stadion, dagens hjemmebane for MFK.
Anlegget har om lag 1 400 sitteplasser, seks løpebaner med tartandekke og fotballbane med gressdekke.


Stour (Dorset).
Stour er ei elv i Dorset og Wiltshire i det sørlige England. Den kalles også Dorset Stour, for å skille den fra andre elver med samme navn. Elva, som er 97 km lang, renner fra det sørvestlige Wiltshire gjennom Dorset, og munner ut i Den engelske kanal øst for Bournemouth.
Elvas løp.
Elva har sitt utspring ved Stourhead i Wiltshire, hvor den danner en rekke kunstige innsjøer som inngår i Stourhead-godset som tilhører National Trust. Den renner så mot sørvest og inn i Dorset gjennom Blackmore Vale og passerer byen Gillingham. Den møter sideelvene Cale, fra nordvest, og Lydden fra sørvest, og snur deretter mot sørøst og renner gjennom byen Sturminster Newton. Ved Blandford Forum renner elva gjennom de lave krittåsene i Dorset Downs, og fortsetter videre mot sørøst gjennom hedelandskapet i det sørøstlige Dorset.
Ved Wimborne Minster møter den sideelva Allen, som kommer inn fra nord, renner videre forbi de nordlige forstedene i Bournemouth og løper sammen med sideelva Moors, også den fra nord. Ved Christchurch renner den ut i det nordvestre hjørnet av estuaret Christchurch Harbour, som den har dannet sammen med naboelva Avon, som kommer fra nord og munner ut i estuaret like ved Stour. Christchurch Harbour munner ut i Den engelske kanal ved Hengistbury Head, rundt 2 kilometer lenger øst.
Severdigheter.
En lang vandrervei, kalt "Stour Valley Way", følger nesten hele løpet til elva, fra Stourton nord for Gillingham til munningen ved Hengistbury Head. Parallelt med deler av elva går også den nå nedlagte Somerset and Dorset Joint Railway, som på grunn av Stours krokete løp krysset elva hele fem ganger.
Skiltet på bybrua over Stour i Sturminster Newton
Flere byer og landsbyer i Dorset har sine navn etter elva, så som Stourton, East Stour, West Stour, Stourpaine, Stourton Caundle, Stour Row, Stour Provost, Sturminster Newton og Sturminster Marshall.
Sturminster Newton er spesielt kjent for sin godt bevarte vannmølle og for bybrua, hvor det fortsatt står et nå berømt skilt om at den som vandaliserer brua vil bli straffet med transportering.
Økologi.
Ettersom elvebunnen i stor grad består av leire varierer vannføringen i elva sterkt. På sommeren er vannføringen lav, noe som bidrar til artsrike og viktige habitater, med en lang rekke sjeldne planter. På vinteren renner elva ofte over sine bredder, og den er derfor omgitt av brede og fruktbare elvesletter.


Zijiang.
a> og elveløp til Xijiang (lysebrun).
Zijiang (kinesisk: 资江; pinyin: "Zījiāng"; Wade-Giles: "Tzu-chiang", også kalt "Zishui", 资水) er en av de fire største elvene i provinsen Hunan i Kina, og en av de viktigste sideelvene til Chang Jiang. Den er 653 km lang og har et bekken på 28.214 km², hvorav 26.728 km² i Hunan.
Zijiang har to kilder, en sørlig og en vestlig. Den sørlige kildeelven, Daxishui-elven, har sitt utspring på nordsiden av Yuechengkoufjellene i Ziyuan fylke i Guangxi, og renner så gjennom Xinning fylke i byprefekturet Shaoyang. Den vestlige kildeelven, Heshi-elven, kommer fra Huangmajie i det autonome fylke Chengbu Miao, og flyter gjennom byen Wugang og fylket Longhui.
De to kildeelvene møtes ved Shuangjiangkou i Shaoyang fylke og forenes der med Zijiang. Så løper Zijiang til Dongtingsjøen ved Ganxikou i Yìyáng.
De fire største elvene i Hunan er: Xiangjiang, Yuanjiang, Zijiang og Lishuijiang.


Det vestlige Zhou-dynasti.
Det vestlige Zhou-dynasti er den første halvdel av det kinesiske Zhou-dynastiets nesten tusenårige dominans av Kinas historie. Det etterfulgte Shang-dynastiet.
Den siste Yin-kongen, Zhouxin (1154–1122 f.Kr.), var en tyrann. Han mistet mange tilhengere og måtte beskjeftige seg med Huai-barbarene, noe Zhou-fyrsten Wen og deretter hans etterfølger Wu Wang visste å utnytte til invasjon av Henan. I slaget ved Muye tapte Zhouxin for Wu Wang (regjeringstid 1122-1117 f.Kr.) og ble brent i sitt palass.
Zhou-herredømmet var imidlertid ikke sikret med det. En rekke barbarstammer underkastet seg (I-barbarene i øst, Man-barbarene i sør, og Lü-barbarene i vest). Hao (i dag Zongzhou) i Weidalen (i dagens Shaanxi-provins) ble hovedstad. Tallrike arvinger ble innsatt som lensherrer – og gjorde opprør ved første og beste anledning. Den nye Zhou-kongen Cheng Wang (regjeringstid 1115-1078 f.Kr.) klarte imidlertid ved hjelp fra regenten Dan (hans onkel) og hans sønn Bo-kin å seire til slutt.
Det var under Cheng Wang at de første kobbermynter skal ha blitt innført. Mu Wang (1001-946 f.Kr.) innførte en ny strafferett som åpnet for at folk kunne løskjøpe seg fra legemlig straff (og dermed bidra til statskassen). Mu Wang gikk løs på Quanrong- (dvs. hunde-)barbarene i nordvest og skal ha klart å trenge helt frem til Tarimbekkenet. På denne tiden ekspanderte og koloniserte Zhou-dynastiet i alle retninger.
Li Wang (878-827 f.Kr.) var en tyrann som ble jaget bort fra hovedstaden av et folkelig opprør. Hans sønn og etterfølger Xuan Wang (827-782 f.Kr.) ble kåret til konge i eksil, og måtte kjempe mot Yanyunbarbarene, som muligens var et rytterfolk. (De fleste barbarer kjempet den gang fremdeles til fots. Mot slutten av sitt liv ble han mannevond og lastefull, og hans sønn og etterfølger Youwang (781-771 f.Kr.) fulgte i sin fars fotspor til de grader at han tapte enhver oppslutning om sitt styre i hele Zhou-riket. Quanrong angrep da Shaanxi, kong Youwang ble drept og hovedstaden plyndret.
Den neste epoken av Zhou-dynastiet ble knyttet til en ny hovedstad, Luoyang. Den lå lenger øst; derav betegnelsen Det østlige Zhou-dynasti for den etterfølgende perioden.
Vestlige


Blandford Forum.
Blandford Forum (gjerne kalt bare Blandford) er en by ved elven Stour i Dorset, England. Den er administrasjonssenter for North Dorset. Rett utenfor byen krysser A350 og A354 hverandre; begge er ledet utenom sentrum.
Stedet har vært et krysningssted siden angelsaksisk tid. Den eldste navneformen er "Blaen-y-ford", «stedet ved krysningsstedet», et navn byen deler med landsbyen Blandford St. Mary like ved. Innen det 13. århundre hadde den blitt en viktig markedsby, med et kvegmarked som forsynte de mange melkebøndene i området med dyr. Byen var også et vanlig stoppested under reisen mellom London og havnebyen Weymouth. Det avholdes fortsatt marked en gang i uken.
Rådhuset, første halvdel av 1700-tallet
I 1731 brant store deler av byen ned. John og William Bastard sto for gjenoppbyggingen, som tok omkring 30 år. Byens sognekirke, som er viet til apostlene Peter og Paulus er en bygning i klassisk stil, med kuppel. Den ble reist i 1732. Sentrum er et utmerket eksempel på georgiansk arkitektur.
Sør for byen krysser en stenbro med seks buer Stour.
En av de viktigste bedriftene i byen er Badger Brewery, som leverer øl til mange puber i regionen.


Holborn.
Holborn (utt. /ˈhəʊbən/ eller /ˈhəʊbɜːn/) er et sted i det sentrale London, mellom Soho og City of London. Navnet kommer trolig av "Holebourne", en bekk som rant ut i elva Fleet. Holborn var en av de første forstedene utenfor Londons bymur. I løpet av 1800-tallet ble Holborn stadig mer overbefolket og preget av slum og forurensning, men en omfattende sanering fant sted mot slutten av århundret, blant annet ved at den nye gaten Kingsway ble anlagt gjennom slummen.
Området preges av forretninger og av rettsinstitusjoner som Lincoln's Inn, Gray's Inn og Royal Courts of Justice. London School of Economics og Theatre Royal Drury Lane ligger i Holborn. Områdets eldste bygning er St. Etheldredas kirke fra 1251. Holborn Viaduct er en støpejernsbru som i 1896 ble bygd over elven Fleet. Kjente gater i Holborn er Holborn, Aldwych, Drury Lane, Chancery Lane, Gray's Inn Road og juvelérgaten Hatton Garden.
Holborn opphørte som egen administrativ enhet i grevskapet Middlesex i 1965, da området ble en del av distriktene Camden og City of Westminster.


Harriet Beecher Stowe.
Harriet Beecher Stowe (født 14. juni 1811, død 1. juli 1896) var en amerikansk forfatter og slaverimotstander. Hennes kanskje mest kjente bok var Onkel Toms hytte, som beskriver et liv i slaveri. Da Abraham Lincoln, som var president under den amerikanske borgerkrigen, møtte henne mens krigen raste på det verste, skal han ha sagt: "«So this is the little woman who wrote the book that started this great war?»"
Stowe, Harriet Beecher
Stowe, Harriet Beecher
Stowe, Harriet Beecher
Stowe, Harriet Beecher


Afghanistans flagg.
Afghanistans flagg ble godkjent av interimregjeringen og innført 26. januar 2002. Det er i hovedsak identisk med det som ble benyttet under kongedømmet fra 1930 til 1973, forskjellen er at den muslimske trosbekjennelsen er lagt til over riksvåpenet. Flagget er en trikolor i sort, rødt og grønt, med riksvåpenet i midten. Flagget er kjent i to varianter, med riksvåpenet i hvit eller gul farge. Størrelsesforholdet 1:2 ser ut til å gjelde.


Tirana.
Tirana ("Tiranë" eller "Tirana") er hovedstad og den største byen i Albania. Offisielt har den 600 339 innbyggere (2006), men uoffisielle overslag går så høyt som 700 000.
Tirana ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha i 1614 og ble først kalt Tehran etter hans store seier ved Tehran. I 1920 ble byen utnevnt til midlertidig hovedstad, som et kompromiss mellom Albanias nordlige og sørlige deler.
Den albanske partisanarmeen befridde byen fra de tyske og italienske okkupantene i november 1944.
I «Gamlebyen», som ligger øst og nord for torget, finnes det antikvariske bygninger. Skanderbegtorget ligger i byens sentrum, rett ved Etehem Bej-moskén og Kulturpalasset.
Av severdigheter kan nevnes det Nasjonalhistoriske museet, Kommunistpartiets hus og Shpella e Zezë
Demografi.
I 2006 var Tiranas befolkning offisielt beregnet til å være 600 339.
I 1703 hadde Tirana 4 000 innbyggere og i 1820 hadde antallet nådd 12 000. Byens befolkning steg til 30 000 omkring 1930. Gjennom 1950-tallet opplevde Tirana en hurtigvoksende industri og befolkningen steg til 137 000 i 1960.
Etter det kommunistiske styrets fall i 1991 opplevde Tirana dens største befolkningsvekst, da folk fra landbruksområder flyttet til hovedstaden for å finne et bedre liv. I 1990 var befolkningen på 300 000 innbyggere, men den store migrasjonen til byen fra andre deler av landet siden da har økt befolkningen til et godt stykke over 500 000.
Økonomi.
Tirana er Albanias primære industrielle senter. Byen har opplevd en hurtig vekst og etablert mange nye virksomheter siden 1920-tallet. De største erhvervsektorene teller landbruksprodukter og -maskineri, tekstiler, medisin og metallprodukter.
Tirana begynte sin utvikling i begynnelsen av det 16. århundre, da en basar ble etablert, og det påbegyntes produksjon av silke- og bomullsmaterialer, lær, keramikk samt jern-, sølv- og gullgjenstander. Ettersom Tirana er plassert i et fruktbart område kunne bøndene produsere i overflod og fra området ble det eksportert 2600 tønner olivenolje og 14 000 pakker tobakk til Venezia i 1749. I 1901 var det 140 000 oliventrær, 400 oliemøller og 700 butikker i byen. Tirana arbeider for tiden med å bygge opp en turismeindustri, selv om innsatsen blir hindret av manglen på infrastruktur og den vedvarende politiske ustabiliteten i regionen.


Vikebygd.
Bilde tatt i fra Alne
Vikebygd er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Vikebygd sogn var fra 1837 del av Fjelberg formannskapsdistrikt.
I 1865 ble Vikebygd sogn skilt ut fra Fjelberg og utgjorde sammen med Finnås den nyopprettede Sveen (Sveio) kommune. Vikebygd hadde på dette tidspunktet 1 062 innbyggere.
1. januar 1902 ble Vikebygd opprettet som egen kommune, skilt ut fra Sveen. Vikebygd hadde da 1 092 innbyggere.
1. januar 1964 ble gamle Vikebygd delt i to og gikk inn i nye kommunedannelser. Aarvik, Veastad og Vik kretser med 578 innbyggere ble slått sammen med Ølen til den nye Ølen kommune. Kretsene Austvik, Førde og Oa med 471 innbyggere ble slått sammen med Sveio og Valestrand kommuner samt Flatnæs og Buvik-området i Skjold til den nye Sveio kommune.
1. januar 2006 fulgte Vikebygd med inn i nye Vindafjord kommune da Ølen og Vindafjord kommuner slo seg sammen.
Oljeepoken på 1980-tallet.
Ekofiskveggen under utvikling. De to delene ble fraktet til Vikebygd med spesialbåt. Her gjør slepebåtene seg klar til å slepe den ene delen ut til Ekofiskfeltet for montering.
Næringslivet i Vikebygd er mest kjent for byggingen av Ekofisk-veggen i 1988/89. Dette var en slags redningsaksjon for selve senteret i Ekofiskfeltets virksomhet. Oljetanken. Problemet med oljetanken var at den sank ned i havbunnen litt mer for hvert år. Dermed kunne høye bølger komme over og dermed utgjøre en trussel for verdier og liv. Det ble besluttet å bygge en vegg rundt tanken. Oppdraget ble gitt til 'Peconor' som også tok prosjektnavnet Ekofisk. Det var lenge usikkert hvor firmaet ville bygge veggen, men valget falt på Vikebygd. Mange var i mot, men de fleste var svært positive. Lysende optimisme for fremtiden ble spådd. Man skulle ikke bare få dette oppdraget, men også flere og på denne måten få en fot innenfor oljebransjen. Grunnlaget til veggen skulle uansett legges i Rotterdam (Holland), og etterpå fraktes til Norge med båt. Hver halvdel for seg. Til dette brukte man en spesialkonstruert båt, som kunne heve og senke seg som det passet. Dette er den største båten som noensinne har vært innom Ålfjorden. Den var enorm. Etterhvert kom bygningsarbeidet igang. Det handlet for det meste om armering og støyping. På det meste var nesten 1000 mann i sving. De fleste bodde i brakkeleiren som man hadde installert. Svært mange av bygdefolkene fikk seg jobb, og tjente gode penger så lenge prosjektet varte. Da begge halvdelene av veggen var ferdig, ble den slept ut i Nordsjøen. Flere fikk fortsette jobben også i Nordsjøen, ved installeringen. Den tok et par måneders tid, før den var komplett.
Ettersom man hadde bygget ut industriområdet på Dommersnes, hadde man klare tanker om at man skulle kapre andre prosjekter også. Blant annet var det stor kamp om byggingen av Draugen plattformen. Vikebygd tapte kampen, og den ble bygget i Vats i stedet. Etter denne tid har industriområdet for det meste stått urørt. En del av området har i ettertid vært benyttet til lagring av bilvrak, før de har blitt skipet videre.
Plassabakeriet.
Bakeriet som hadde sin virksomhet fra 1842 (bygget av Georg Gautesen) til 1942 (melmangel). Bakeriet ble brukt én gang i 1945, under et bryllup i Vikevik. Det sies at en av dørene på bakeriet stammer fra kirken som stod i Vikebygd fra 1682-1873, da den ble solgt på auksjon. Den siste lærlingen var far til Eddie og Bjørn Eidsvåg. Etterhvert startet han sin egen bakervirksomhet (med stor suksess) i Sauda. «Plassabakeriet», som ble bygget i kirkestil. Sto ferdig oppført sommeren 1997.
Bakeriet var ganske forfallent og stygt før Bjørn Vik () satte sine fingrer på det. I 1993 var det ferdig oppusset, og blir brukt hver lørdag (om sommeren) når det er bakedag, med brød og skillingsboller. Det blir baket på gamlemåten i steinovn, som må fyres opp dagen før. Dette er et svært populært tiltak blant innbyggere og hyttefolk.
Ved siden av bakerimuseumet ligger det som på folkemunne går for «Plassadomen», et serveringssted som sto ferdig i 1997. Det spesielle med denne bygningen er at den ser ut som en kirke, og har til og med en stor klokke i tårnet. Bygningen sto ferdig i 1997.
Næring.
Landbruk er hovednæringen i Vikebygd
Vikebygd har tradisjonelt sett vært en landbruksbygd. I dag er det vanlig at mange finner seg arbeid utenfor bygden, gjerne i Haugesund som ligger 4 mil unna. De største arbeidsgiverne i bygden er et snekkerfirma, lakseoppdrettsnæringen og Vikebygd Landhandel.
Turområder.
Turisthytten kan leies av Haugesund Turistforening
Longåsdalen (255 moh): Ankomst via Bjordal i Vikebygd. Denne turisthytten overtok Haugesund Turistforening i 1947. Den ligger på en husmannsplass og heiegård i Longåsdalen. Hytta er ubetjent og har sengeplass til ca. 20 stk.
Vikestølen (345 moh): Vikestølen er en gammel støl fra hundreårsskiftet. Dette stedet har vært en stemneplass helt fra år 1900, for folk fra Bjoa, Ølensvåg, Vikebygd og bygder i Vindafjord. En bauta ble reist i 1913. Vikestølshytten ligger i fin natur på Vikestølen, ca. 1 times vandring frå Eikås/Rotvoll eller Vikevik. Hytten er det gamle skolehuset som tidligere stod på Utbjoa. Den er reist og eid av idrettslagene i Bjoa og Vikebygd. Vikestølsmarsjen blir arrangert hver høst, vanligvis tidlig i september.


Tarimbekkenet.
Tarimbekkenet ligger i den kinesiske autonome regionen Xinjiang, helt vest i Kina, like nord for Tibetplatået.
Geografi.
Tarimbekkenet er et av de største endorheiske bekken i verden. De sentrale deler er en tørr slette bestående av avleiringer og innsjøsedimenter og er omgitt av de massive fjellkjedene Tien Shan, Kunlun og Pamir. Det er den tørreste regionen i hele Eurasia. En stor del av området domineres av sandørkenen Taklamakan på 270.000 km². I tillegg er det flere mindre sandmassiver på fra 780 til 4.400 km². Sanddyner er det dominerende landskapstrekk.
Nedbøren i Tarimbekkenet er ekstremt sparsom, og noen år er det ingen nedbør i det hele tatt. I Taklamakanørkenen og i Lop Nor-bekkenet er den gjennomsnittlige årsnedbøren på rundt 12 mm. Ved foten av fjellene og i flere andre områder i elvebekkenet når nedbøren opp i 50 til 100 mm årlig. I Tien Shan er det mye våtere, med årsnedbør som ofte overstiger 500 mm. Maksimumstemperaturene i Tarimbekkenet ligger rundt 40°C.
Tarimbekkenet har sitt laveste punkt ved Lop Nor, en saltrik myrlendt depresjon i østre del av området. Tarim, den største elva i bekkenet, hadde tidligere utløp i Lop Nor, men grunnet bortledning av vann til irrigasjon ender den nå 150 km lenger vest. Lop Nor var tidligere også Kinas sted for atomprøvesprengninger.
Området antas å ha store reserver av olje og naturgass, og det er allerede utvinningsprosjekter i gang i de sentrale deler av Taklamakan.
Befolkning.
Tarimbekkenet har en spredt befolkning av uighurer og andre sentralasiatiske folk som kasaker, kirgisere og tadsjiker. Det bor også en stor andel han-kinesere i området, mange av dem innvandret i senere tid fra andre deler av Kina.
Historie.
I tidligere tider ble de nå utdødde tokariske språk talt i Tarimbekkenet. Dette var de østligste av de indo-europeiske språk.
Det kinesiske navnet "Yuezhi" (eller "Yüeh-Chih") betegnet et sentralasiatisk folk som holdt til i det nåværende Gansu. Da de ble beseiret av xiongnufolket dro de vestover mot Tarimbekkenet og deretter sørover hvor de opprettet Kushanriket i det nordlige India.
Kineserne, under ledelse av general Ban Chao (32-102 e.Kr.), maktet å fravriste xiongnufolket kontrollen over Tarimbekkenet ved slutten av det første århundre e.Kr.
De mektige kushanerne ekspanderte tilbake til Tarimbekkenet under de 1. og 2. århundrer. De etablerte et kongedømme i Kashgar og kappedes med nomader og kinesere om å dominere området. De innførte Brahmiskrift, det indiske prakritspråket for administrasjon, og den buddhistiske religion. De spilte en viktig rolle da buddhismen ble innført til Øst-Asia langs Silkeveien.


Muztagata.
Muztagata er et fjell i Kunlunfjellene i Xinjiang i Folkerepublikken Kina. Det er det nest høyeste fjellet i kjeden som danner den nordlige enden av det tibetanske platå. Navnet betyr "isfjellenes far". Muztagata er 7546 moh., og ble besteget første gang i 1956 av en sovjetisk-kinesisk ekspedisjon.


Balderfeltet.
Balderfeltet er et av de relativt mindre oljefelt på norsk kontinentalsokkel. Geografisk ligger feltet i Nordsjøen, ca nord og øst. Det ligger helt vest på Utsirahøyden, nær egga ned mot Vikinggraben, vest for Rogaland.
Feltet består av en rekke små atskilte petroleumsforekomster og omfatter også Ringhornefunnet. Balderfeltet er utbygd med havbunnskompletterte brønner som er knyttet opp til bolig- og produksjonsskipet «Balder FPU». En bolig- og boreinstallasjon utvinner fra Ringhornereservoaret, og er knyttet opp til Balder-skipet.
Feltet har en historisk interesse fordi det kan sies å være det første oljefelt som ble oppdaget i norsk del av Nordsjøen. Det skjedde allerede i 1967, mer enn to år før Ekofiskfeltet ble funnet og erklært drivverdig. Det amerikanske oljeselskapet Esso hadde fått enerett i utvinningstillatelse nr 001, og allerede i den andre letebrønnen ble det påvist olje. Testingen var avsluttet 9. juli 1967, men funnet ble den gang ikke erklært kommersielt interessant. I perioden fram til 1995 ble strukturene i lisensen undersøkt med 22 nye brønner, en utbyggingsplan ble godkjent i 1996, og produksjonen startet i 1999.
I dag er Exxon Mobil fortsatt operatør og eneste rettighetshaver i Balderfeltet.
Geologi.
Reservoarbergarten i Balderfeltet, som tilhører Balderformasjonen, er ett av mange sandsteinslag som ble avsatt tidlig i tertiærtiden da områdene rundt Shetland ble hevet og Nordsjøbassenget sank inn.
På Shetlandsplattformen rant elvene på denne tiden fra vest mot øst, og de bygget store deltaer der de møtte havområdet mellom Norge og Storbritannia. Gjennom paleocen og eocen, en periode på mer enn 25 millioner år, ble det bygget flere deltaer.
Mye av sanden i elvene ble transportert forbi deltaet og videre ut på dypt vann med undersjøiske strømmer, og disse såkalte turbidittene danner tykke lag med leir, silt og sand.


Fjelberg.
Fjelberg er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke opprettet som Fjelberg formannskapsdistrikt i 1837.
I 1855 ble Fjelberg (3 587 innb) slått sammen med Eid (1 207 innb) til den nye Fjelberg kommune.
I 1865 ble Vikebygd sogn (1 062 innb) skilt ut fra Fjelberg og slått sammen med Finnås (2 227 innb) til Sveen (Sveio) kommune.
1. januar 1898 ble en del av Stord med 117 innbyggere overført til Fjelberg kommune.
1. juli 1916 ble Ølen (1 715 innb) skilt ut fra Fjelberg som egen kommune. Fjelberg hadde etter fradelingen (1 926 innb).
1. januar 1965 ble Fjelberg slått sammen med Kvinnherad, det meste av Varaldsøy og deler av Skånevik til den nye Kvinnherad kommune. Fjelberg hadde ved sammenslåingen (2 308 innb).


Royal Courts of Justice.
Royal Courts of Justice (også kalt "Law Courts") er en bygning i London som huser Appellretten for England og Wales ("Court of Appeal of England and Wales") og Overretten for England og Wales ("High Court of Justice of England and Wales"). Bygningen ligger på Strand i London. Den har en imponerende kuppel, og ble ferdigstilt i 1881.


Trønderbanen.
Trønderbanen var NSBs prosjektnavn på koordineringen av persontog på jernbanestrekningene mellom Oppdal, Røros, Trondheim og Steinkjer. Trønderbanen oppstod som begrep da lokaltogtilbudet i de to trøndelagsfylkene ble reorganisert på 1990-tallet.
Begrepet Trønderbanen ble skapt av Gunhild Myren fra Sandvollan i Inderøy, da hun vant en navnekonkurranse i 1993.
Trønderbanen ble en av de virkelig vellykkede jernbanesatsingene i Norge med avganger på faste tidspunkter stort sett hver time hele dagen mellom Trondheim og Steinkjer. I 2003 fraktet banen ca. 1,1 millioner passasjerer. Ved tellepunktet Støren var det seks prosent flere passasjerer og i Levanger like mange passasjerer sammenlignet med året før.
Fra 1. januar 2004 sluttet NSB å bruke navnet Trønderbanen på lokaltogtilbudet sør og nord for Trondheim. Årsaken var at forretningsenheten i Trondheim ble nedlagt og beslutningene sentralisert til Oslo. Det heter fortsatt Trønderbanen på folkemunne.


Shahadah.
"Shahāda" (arabisk شهادة) er islams trosbekjennelse. Den bekjenner troen på den éne gud Allah og på Muhammed som Allahs profet. Resitering av trosbekjennelsen er en av islams fem søyler. Det å fremsi bekjennelsen høyt foran minst to muslimske vitner regnes som en offisiell erklæring om at man er muslim.
Trosbekjennelsen står også skrevet på flagget til en rekke muslimske land. Den eldste kjente oversettelse av trosbekjennelsen er en gresk versjon fra al-Walid Is tid, 705–715.
Forskjeller.
Enkelte Sufi-grupperinger nevner også tidligere profeter nevnt i koranen, blant annet Jesus i trosbekjennelsen.


Trikolor.
Trikolor («tre farger») betegner et flagg med tre farger plassert i horisontale eller vertikale striper. I enkelte land er det vanlig å referere til flagget som «trikoloren». Det er i en del tilfeller plassert et heraldisk merke, et emblem eller annet symbol på flagget. I disse tilfellene er det midt i flaggduken eller i øverste hjørne ved stangen, som er den foretrukne plassering for merket.
Trikolorer er særlig vanlig i kontinental-Europa (alle landene i «Kjerne-Europa» har en trikolor som flagg). Også i Afrika har mange land trikolorer, da ofte i de panafrikanske fargene rødt, gult, grønt (eventuelt svart).
Opprinnelse.
Frankrikes flagg, som er fra revolusjonstiden, var den første egentlige trikolor. Dagen etter stormen på Bastillen ble kong Ludvig 16. overtalt til å trekke tilbake troppene fra Paris og Versailles for å unngå borgerkrig. Nasjonalforsamlingen sendte en delegasjon på 88 mann til Paris for å meddele kongens beslutning, som ble mottatt med jubel. Som et bevis på båndet mellom Paris og kongehuset, skulle Nasjonalgarden fremover bære en kokarde i hvitt, blått og rødt, med fargene hentet fra kongehusets (Bourbon) hvite fanefarge plassert mellom de blå og røde fargene fra Paris' byvåpen. Slik ble Trikoloren skapt.
Trikolorer, uansett farger, ble opprinnelig sett på som et revolusjonært symbol og som samlingsmerke for liberale og demokratiske ideer. Både Irlands, Italias og Tysklands trikolorer føyer seg historisk inn i dette bildet.
Flagg med tre farger plassert på annen måte, som f.eks. Norges flagg, kalles vanligvis ikke trikolorer i våre dager. Heller ikke tofargede flagg med tre striper, slik som Østerrikes eller Latvias flagg, kalles trikolorer.


Sportsklubben Træff.
Sportsklubben Træff er et idrettslag fra Molde, hovedsakelig med tilhold i byens vestlige deler. Herrelaget i fotball spiller i 2012 i 2. divisjon.
Klubbens damelag i fotball har de siste årene spilt i 2 divisjon. Klubben driver stor aktivitet for jente og damefotball, og driver bl.a. spillerutviklingstiltak i regionen, samt treningsgruppen ved toppidrettsklassen (damer) ved Molde Videregående Skole.
Klubben ble stiftet 1. oktober 1924 og driver i dag med fotball og håndball, der de inntil nylig har stilt lag i førstedivisjon håndball for kvinner og tredjedivisjon fotball for menn. Tidligere drev klubben også med ski og sykkel. Klubbfargene er hvite trøyer, grønne bukser og hvite strømper. Klubben har ca. 1000 medlemmer, og er den nest største klubben i Molde.
Træff har bygd hallen Træffhuset for håndball, klatring og fotball like ved Reknesbanen nordvest for Molde sentrum.


Schizofreni.
Schizofreni er en psykisk lidelse preget av psykose (vrangforestillinger, hallusinasjoner), uorganisert tale og «negative symptomer». Negative symptomer kan være avflatede følelser, mangel på vilje, manglende evne til nytelse, oppmerksomhetssvikt, utarmet tale og språk, og stereotyp atferd (hensiktsløs, repeterende atferd). Symptomene må være til stede over en periode på minst 1 måned og være knyttet til minimum en 6-måneders periode med nedsatt fungering. Lidelsen kommer som oftest til uttrykk som auditive hallusinasjoner (pasienten hører stemmer), paranoide eller bisarre vrangforestillinger, eller desorganisert tale og tenkning, og ledsages av betydelig sosial eller yrkesmessig dysfunksjon. Symptomene oppstår vanligvis i ung voksenalder, med en total livstidsprevalens på rundt 1 %. Diagnosen er basert på pasientens selvrapportering av opplevelser og på observert atferd. Det finnes ingen laboratorieprøver som kan påvise schizofreni.
Genetikk, oppvekstmiljø, nevrobiologiske, psykologiske og sosiale prosesser synes alle å være viktige, medvirkende faktorer. Enkelte narkotiske stoffer og reseptbelagte legemidler ser ut til å kunne utløse eller forverre symptomene. Psykiatrisk forskning har fokusert mye på nevrobiologiens rolle, men denne forskningen har ikke kunnet isolere en enkeltstående, organisk årsak. Som et resultat av de mange mulige kombinasjonene av symptomer, er det omdiskutert om diagnosen beskriver én enkelt lidelse, eller om det er snakk om flere, adskilte syndromer.
Det er funnet uvanlig høy dopaminaktivitet i det mesolimbiske området av hjernen hos mennesker med schizofreni. Grunnpilaren i behandlingen av schizofreni er antipsykotiske medisiner. Denne typen medikamenter fungerer primært ved å undertrykke dopaminaktiviteten i hjernen. Dagens dosering av antipsykotika er generelt lavere enn den var i de første tiårene disse stoffene ble tatt i bruk. Psykoterapi og yrkesrettet og sosial rehabilitering er også viktig. I mer alvorlige tilfeller, der pasienten kan være en fare for seg selv og andre, kan ufrivillig sykehusinnleggelse være nødvendig, selv om sykehusopphold nå er kortere og mindre hyppige enn tidligere.
Lidelsen antas hovedsakelig å påvirke kognitive evner, men den bidrar også vanligvis til kroniske problemer med atferd og følelser. Personer med schizofreni har ofte samsykdommer, herunder alvorlig depressiv lidelse og angstlidelser; Livstids-forekomsten av rusmisbruk hos mennesker med schizofreni er rundt 40 %. Sosiale problemer som langvarig arbeidsledighet, fattigdom og bostedsløshet er vanlig. Gjennomsnittlig forventet levealder for personer med schizofreni er 10 til 12 år lavere enn for personer uten lidelsen som følge av flere fysiske helseproblemer og en høyere selvmordsrate (omlag 5 %).
Symptomer og tegn.
En person diagnostisert med schizofreni kan oppleve hallusinasjoner (den mest vanlige hallusinasjonen er å høre stemmer), vrangforestillinger (ofte av bisarr eller paranoid art), og kaotisk tenkning og tale. Det kaotiske kan være alt fra å miste tråden i en tankerekke, til å ytre setninger som bare løst henger sammen, eller til å uttrykke seg fullstendig usammenhengende, kalt «ordsalat», i alvorlige tilfeller. Følelsesmessige problemer forekommer ofte i et åpenbart/observerbart mønster, som manglende respons eller tap av motivasjon. Svekket sosial kognisjon og symptomer på paranoia assosieres med schizofreni, og sosial isolasjon forekommer ofte. I en uvanlig undergruppe av schizofreni kan pasienten være stum, innta underlige, fastlåste stillinger, eller være agitert uten åpenbar grunn. Disse symptomene er tegn på katatoni.
Schizofreni debuterer som oftest sent i puberteten eller i tidlig voksen alder. Hos 40 % av mennene og 23 % av kvinnene diagnostisert med schizofreni, oppstod tilstanden før fylte 19 år. Tenårene er en kritisk periode i et menneskes sosiale og yrkesrettede utvikling. Mye arbeid er nylig blitt gjort for å kunne identifisere og behandle den prodromale fasen (forstadiet) av sykdommen (før debuten) for å kunne minimalisere den forstyrrede, hemmede utviklingen som schizofreni kan forårsake. Den prodromale fasen er blitt oppdaget opp til 30 måneder før symptom-utbrudd, men den kan være til stede også over lengre tid. Personer som senere utvikler schizofreni kan oppleve uspesifiserte symptomer som sosial tilbaketrekning, irritabilitet og dysfori i prodromalfasen, og forbigående eller selvbegrensende, psykotiske symptomer, før psykosen blir tydelig.
Schneiders klassifisering.
Psykiateren Kurt Schneider (1887-1967) listet opp de psykotiske symptomene som han mente skilte schizofreni fra andre psykotiske lidelser. Symptomene har blitt kalt "førsterangssymptomer" eller «Schneiders førsterangssymptomer», og omfatter vrangforestillinger om å bli kontrollert av en ekstern kraft, opplevelsen av tanketyveri eller tankepåvirkning, at tanker blir satt inn i eller trukket ut av ens bevisste sinn, overbevisningen om at ens tanker blir kringkastet til andre mennesker, og opplevelsen av å høre stemmer som kommenterer ens tanker eller handlinger, eller som fører en samtale med andre hallusinatoriske stemmer.
Selv om spesifiseringen av førsterangssymptomene har bidratt betydelig til gjeldende diagnostiske kriterier, er det blitt stilt spørsmålstegn ved dem. En gjennomgang av diagnostiske studier utført mellom 1970 og 2005 viste at disse studiene verken bekrefter eller avviser Schneiders påstander, og det ble foreslått å legge mindre vekt på førsterangssymptomene i fremtidige revisjoner av diagnosesystemer.
Positive og negative symptomer.
Schizofreni blir ofte beskrevet i form av "positive" og "negative" symptomer. Begrepet "positive symptomer" viser til symptomer som de fleste normalt ikke opplever, men som er til stede ved schizofreni. De omfatter vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, og blir vanligvis betraktet som uttrykk for psykose. "Negative symptomer" betegner fenomener hentet fra pasientens personlighet, og er symptomer i form av tapte eller fraværende, normale egenskaper eller evner. Vanlige negative symptomer er følelsesavflatning, svak kommunikasjon (alogi), manglende evne til å oppleve glede (anhedoni), manglende ønske om å inngå i fortrolige forhold (asosialitet), og mangel på motivasjon (apati). Forskning tyder på at negative symptomer i høyere grad enn positive symptomer bidrar til dårligere livskvalitet og nedsatt funksjonsevne.
Diagnostikk.
Diagnosen er basert på pasientens egen beskrivelse av opplevelser, og på unormal atferd rapportert av familiemedlemmer, venner eller kolleger, etterfulgt av en klinisk vurdering ved psykiater, sosialarbeider, klinisk psykolog, psykiatrisk sykepleier eller andre fagfolk innen psykisk helse-feltet. Psykiatrisk vurdering inkluderer psykiatrisk sykehistorie og fagpersonens undersøkelse av mental status, også kalt «objektiv undersøkelse» eller «status presens».
Standardiserte kriterier.
De mest benyttede, standardiserte, diagnostiske kriteriene for schizofreni er utgitt i diagnosesystemene "Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" (DSM-IV-TR), utgitt av the American Psychiatric Association, og fra the "International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems" (ICD-10), utgitt av Verdens helseorganisasjon. Sistnevnte kriterier benyttes mest i europeiske land, mens DSM-kriteriene benyttes i USA og resten av verden, og er rådende i forskningsstudier. ICD-10-kriteriene legger mer vekt på Schneiders førsterangssymptomer, men i praksis er enigheten mellom de to systemene stor.
Dersom tegn på forstyrrelsen er til stede i mer enn en måned, men mindre enn seks måneder, brukes diagnosen schizofreniform lidelse. Psykotiske symptomer som varer mindre enn én måned kan bli diagnostisert som kortvarig psykotisk lidelse, og ulike tilstander kan klassifiseres som uspesifisert psykotisk lidelse. Schizofreni kan ikke diagnostiseres dersom symptomer på stemningslidelse er tydelig tilstede (selv om diagnosen schizoaffektiv lidelse kan settes). Schizofreni kan heller ikke diagnostiseres dersom det finnes symptomer på en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, med mindre det også finnes fremtredende vrangforestillinger eller hallusinasjoner, eller dersom symptomene er en direkte følge av en generell, medisinsk tilstand eller en substans (som misbruk av rusmidler eller medikamenter).
Forveksling med andre tilstander.
Psykotiske symptomer kan være tilstede i flere andre psykiske lidelser, deriblant bipolar lidelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, eller ved forgiftning og rusindusert psykose. Vrangforestillinger («ikke-bisarre») er også til stede ved andre psykotiske lidelser, og sosial tilbaketrekning er et av sympomene ved sosial angstlidelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse og schizotyp personlighetsforstyrrelse. Langt oftere enn hva tilfeldigheter kan forklare, opptrer schizofreni samtidig med tvangslidelse, selv om det kan være vanskelig å skille tvangstanker som oppstår ved en tvangslidelse, fra vrangforestillingene ved schizofreni.
En mer generell medisinsk og nevrologisk undersøkelse kan være nødvendig for å utelukke somatiske sykdommer som i sjeldne tilfeller kan gi psykotiske, schizofrenilignende symptomer, som metabolske forstyrrelser, systemisk infeksjon, syfilis, HIV-infeksjon, epilepsi og hjerneskader. Det kan også være nødvendig å utelukke delir, også kalt «akutt forvirring», som er karakterisert av visuelle hallusinasjoner, hurtig innsettende symptomer, og vekslende grad av bevissthet, og som ofte indikerer en underliggende, somatisk sykdom. Medisinske undersøkelser blir generelt ikke gjennomført ved nye psykotiske episoder hos pasienter med schizofreni, med mindre det finnes bestemte medisinske indikasjoner for slike undersøkelser, eller det er mistanke om bivirkninger av antipsykotiske medikamenter.
Kontroverser og retninger innen forskning.
Den vitenskapelige gyldigheten av schizofreni og symptomene som definerer sykdommen, som vrangforestillinger og hallusinasjoner, har blitt kritisert. I 2006 organiserte en gruppe forbrukere og fagfolk innen mental helse en kampanje i Storbritannia (Campaign for Abolition of the Schizophrenic Label) for avviklingen av diagnosen schizofreni. Kampanjen hevdet at diagnosen er for uensartet og er stigmatiserende, og oppfordret til innføring av en biopsykososial modell. Andre britiske psykiatere hevdet derimot at begrepet schizofreni er et nyttig, om enn provisorisk konsept.
Et tilsvarende argument er at de underliggende problemene ville bli bedre ivaretatt dersom schizofreni anses som et spekter av tilstander, enn som en diagnostisk kategori basert på en vilkårlig grenselinje mellom hva som er normalt og og hva som er sykt. Denne tilnærmingen viser seg å være i tråd med forskning på schizotypi, og med en relativt høy forekomst av psykotiske opplevelser blant den generelle befolkningen. I samsvar med denne observasjonen påpekte psykologen Edgar Jones og psykiaterne Tony David og Nassir Ghaemi, etter å ha kartlagt eksisterende litteratur om vrangforestillinger, at definisjonen av vrangforestillinger av mange blir ansett som ufullstendig.
Nancy Andreasen, en ledende skikkelse innen schizofreniforskningen, har kritisert de gjeldende DSM-IV og ICD-10-kriteriene, og sier at den diagnostiske gyldigheten ofres til fordel for en kunstig pålitelighet. Hun hevder at et overdrevet fokus på psykose i de diagnostiske kriteriene gjør at mer grunnleggende, kognitive svekkelser blir ignorert fordi de arter seg på mange ulike vis og derfor er vanskeligere å diagnostisere. Dette synet støttes av andre psykiatere. På samme vis hevder Ming Tsuang og kolleger at psykotiske symptomer kan være en felles tilstand ved en rekke lidelser, herunder schizofreni, og advarer om at det finnes lite grunnlag for å anse definisjonen i DSM-IV som den «sanne» definisjonen av schizofreni. Neuropsykolog Michael Foster Green gikk enda lenger, ved å foreslå at forekomsten av spesifikke nevrokognitive mangler kan brukes til å konstruere fenotyper som kan være alternativer til de som er rent symptombasert. De nevrokognitive manglene kan arte seg som svekkede, grunnleggende kognitive funksjoner som hukommelse, oppmerksomhet, eksekutive funksjoner og problemløsning.
Det har også vært omstridt at affektive komponenter ikke er med i kriteriene for en schizofrenidiagnose, til tross for at de er hyppig tilstede i klinikken. Utelukkelsen av affektive faktorer i DSM har resultert i en egen og «nokså innviklet», separat lidelse - schizoaffektiv lidelse. Enkelte psykiatere har helt og holdent avvist begrepet schizoaffektiv lidelse som egen lidelse. Det kategoriske skillet mellom stemningslidelser og schizofreni, kjent som Kraepelins dikotomi, har også blitt utfordret av data fra genetisk epidemiologi.
Anti-psykiatribevegelsen, mest aktiv på 1960-tallet, går imot det skolemedisinske synet på schizofreni som en sykdom. Psykiater Thomas Szasz hevder at psykiatriske pasienter er personer med ukonvensjonelle tanker og atferd, diagnostisert av samfunnet som en form for sosial kontroll, og derfor er diagnosen «schizofreni» bare en sosial konstruksjon. The Hearing Voices Movement hevder at mange av de som er blitt diagnostisert som psykotiske, har behov for at opplevelsene deres blir akseptert og verdsatt heller enn å bli medikalisert.
Årsaker.
Reliabiliteten til diagnosen schizofreni gjør det vanskelig å måle den relative effekten av gener og miljø (symptomene overlapper for eksempel til en viss grad med alvorlig bipolar lidelse eller alvorlig depressiv lidelse), men forskningsgrunnlaget tyder på at en kombinasjon av genetiske og miljømessige faktorer kan gi schizofreni. Vitenskapelige undersøkelser tyder på at diagnosen schizofreni har en betydelig arvelig komponent, men at lidelsen også i høy grad påvirkes og kan utløses av miljømessige faktorer eller stressfaktorer. Ideen om en iboende sårbarhet (eller "diatese") hos noen mennesker, som kan avdekkes av biologiske, psykologiske eller miljømessige stressfaktorer, er kjent som "diatese-stress-modellen". En alternativ teori, at biologiske, psykologiske og sosiale faktorer alle er viktige faktorer, er kjent som den biopsykososiale modellen. I norsk psykiatri er denne modellen fortsatt rådende.
Genetiske årsaker.
Beregninger av hvorvidt schizofreni er arvelig eller ikke, har en tendens til å gi ulike resultater på grunn av vanskeligheter med å adskille effektene av gener og miljø. Tvillingforskning har antydet en høy grad av arvelighet ved schizofreni. Det har blitt foreslått at schizofreni er en tilstand med et komplekst arvelighetsbilde, der mange forskjellige potensielle gener med liten direkte påvirkning hver for seg, tilsammen kan gi ulike tydelige utslag i ulike retninger hos enkeltpersoner. Enkelte har antydet at flere genetiske faktorer og andre typer risikofaktorer må være tilstede før en person blir berørt, men dette er fortsatt usikkert. Nye genom-assosiasjonsstudier antyder at gener som assosieres med økt risiko for schizofreni og bipolar lidelse, til dels overlapper mellom de to lidelsene.
Metaanalyser av studier av genetiske koblinger har påvist kromosomale regioner med økt mottakelighet, som samhandler direkte med «Disrupted in Schizophrenia 1» (DISC1) genproteinet.Mer nylig har sinkproteinet 804A blitt implisert i tillegg til kromosom 6 HLA-regionen. Men en stor og omfattende genetikk-studie fant ingen holdepunkter for noen statistisk gyldig sammenheng mellom noen av de 14 tidligere identifiserte genkandidatene. Schizofreni har, i et lite mindretall av tilfeller, vært assosiert med sjeldne slettinger eller duplikasjoner av ørsmå DNA-sekvenser (kjent som kopitallvarianter) som forekommer vilkårlig blant gener som er involvert i nevral signalisering og hjernens utvikling.
Det er påvist sammenhenger mellom autisme og schizofreni basert på duplikering og sletting av kromosomer. Forskning tyder på at schizofreni og autisme er betydelig mer vanlig i kombinasjon med 1q21.1 sletting-syndrom, velo-cardio-facialt syndrom og Phelan-McDermid syndrom. Duplikasjoner av deler av kromosomene som er motsetninger til disse syndromene, gir resultater mer forenlige med autisme. Forskning på autisme / schizofreni-forbindelser for kromosom 15 (15q13.3), kromosom 16 (16p13.1) og kromosom 17 (17p12) gir ikke noe entydig svar.
Forutsatt en arvelig genetisk basis, er det et spørsmål for den evolusjonære psykologien hva grunnen er til at gener som øker sannsynligheten for schizofreni fortsatt eksisterer, dersom man antar at tilstanden evolusjonsmessig er en ulempe. Så langt har alle forsøk på gi teoretiske forklaringer blitt avkreftet eller er fortsatt ubekreftet.
Prenatale årsaker.
Årsaksfaktorer som kan føre til økt risiko for utviklingen av schizofreni senere i livet, antas å oppstå tidlig i nervesystemets utvikling. Et interessant funn er at personer som er diagnostisert med schizofreni oftere er født om vinteren eller våren (i alle fall på den nordlige halvkule). Det finnes nå dokumentasjon for at eksponering for infeksjoner i fosterlivet øker risikoen for å utvikle schizofreni senere i livet, noe som gir ytterligere støtte for en kobling mellom utviklingspatologi under svangerskap, og risikoen for å utvikle tilstanden.
Sosiale årsaker.
Å bo i et urbant miljø har gjennomgående vist seg å være en risikofaktor for schizofreni. Ugunstige sosiale forhold som fattigdom og migrasjon knyttet til sosiale konflikter, rasediskriminering, dysfunksjonelle familieforhold, arbeidsledighet eller dårlige boforhold er risikofaktorer. Overgrep eller traumer i barndommen antas også å være risikofaktorer for å få en schizofreni-diagnose senere i livet. Mens det tidligere var vanlig å se negative familieforhold, som eksempelvis "den kalde mor" som årsak til schizofreni, er det rådende synet innen psykiatri idag at foreldre ikke bærer noe hovedansvar for at et eller flere av barna utvikler schizofreni. Dysfunksjonelle relasjoner kan imidlertid bidra til økt risiko.
Rusmisbruk.
I en studie som fulgte personer med schizofreni og rusmisbruk over en tiårs-periode, «var en betydelig andel av pasientene over den grenseverdien dobbeltdiagnose-pasienter selv hadde valgt som indikator på å ha frisknet til.» Selv om halvparten av alle pasienter med schizofreni bruker narkotika eller alkohol, og selv om de aller fleste røyker, har det vært vanskelig å bevise en klar årsakssammenheng mellom bruk av rusmidler og schizofreni.
De to forklaringsmodellene som brukes mest, er «rusmiddelbruk forårsaker schizofreni» og «bruk av rusmidler er en konsekvens av schizofreni». Begge kan være korrekte. En metaanalyse gjennomført i 2007 anslo at cannabisbruk er statistisk sett knyttet til en økt risiko for utvikling av psykotiske lidelser, inkludert schizofreni. Forfatterne av analysen vedgår at det fortsatt finnes en viss usikkerhet om eventuelle årsakssammenhenger mellom rusmidler og psykotiske lidelser. Ett eksempel på dette er at selv om bruken av cannabis har økt dramatisk i mange land i løpet av de siste tiårene, har antallet av tilfeller av psykose og schizofreni generelt sett "ikke" økt.
Personer med psykose kan benytte rusmidler for å takle ubehagelige tilstander som depresjon, angst, kjedsomhet og ensomhet, ofte kalt "selvmedisinering". Mekanismen som ligger bak kan være at rusmidler øker nivået av bestemte nevrotransmittersubstanser i hjernen, noe som gir en følelse av velvære. Ulike studier har vist at amfetaminer øker konsentrasjonen av dopamin i den synaptiske spalten, noe som øker responsen fra det postsynaptiske nevronet. Imidlertid finnes det bred enighet om at bruk av metamfetamin og kokain kan føre til metamfetamin-eller kokain-indusert psykose, der symptomene er svært like symptomene ved schizofreni (metamfetamin-eller kokain-indusert psykose blir noen ganger også feildiagnostisert som schizofreni), og kan vedvare selv når brukerne forsetter å avstå fra rusmidlene. Det samme kan sies om alkohol-indusert psykose, men i noe mindre grad.
Psykologiske mekanismer.
En rekke psykologiske mekanismer kan knyttes til schizofreni. Ulikee former for kognitiv forutinntatthet (bias) som har blitt identifisert hos personer med schizofreni-diagnose eller hos personer i faresonen, og da særlig når de er under stress eller i forvirrende situasjoner, er blant annet: overdreven oppmerksomhet på mulige farer; for raskt å trekke konklusjoner; å skylde på noe utenfor en selv når noe er galt; nedsatt evne til å resonnere om sosiale situasjoner og mentale tilstander; vanskeligheter med å skille indre stemmer fra faktiske stemmer; vanskeligheter med visuell prosessering og med å opprettholde konsentrasjon. Enkelte kognitive trekk kan gjenspeile globale, nevrokognitive svekkelser i hukommelse, oppmerksomhet, problemløsning, eksekutive funksjoner eller sosial kognisjon, mens andre kan være knyttet til bestemte problemstillinger og erfaringer.
Til tross for at «følelsesavflatning» er et fellestrekk, tyder nyere funn på at mange personer diagnostisert med schizofreni er følelsesmessig responsive, særlig ovenfor stress eller negative stimuli. En slik følsomhet kan muligvis ha gitt økt sårbarhet for å utvikle schizofreni. Noe forskning tyder på at innholdet i psykotiske opplevelser kan reflektere de emosjonelle årsakene til lidelsen, og at personens tolkning av slike opplevelser kan påvirke symptomatologien. Sikkerhets-søkende atferd for å unngå innbilte trusler kan bidra til kroniske vrangforestillinger. Effekten av visse former for psykoterapi på symptomene ved schizofreni støtter oppfatningen av at psykologiske mekanismer spiller en rolle ved lidelsen.
Nevrale mekanismer.
Ved hjelp av nevropsykologiske tester og undersøkelser av funksjonelle forskjeller i hjerneaktiviteten med teknologi som fMRI og PET, har studier vist at forskjeller synes å forekomme hyppigst i frontallappene, hippocampus og tinninglappene. Disse forskjellene er blitt knyttet til de nevrokognitive svekkelsene som ofte forbindes med schizofreni.
Særlig oppmerksomhet har vært knyttet til funksjonen av dopamin i det mesolimbiske området av hjernen. Fokuset er i stor grad et resultat av en tilfeldig oppdagelse: en gruppe medikamenter som blokkerer dopaminfunksjonen, kjent som fentiaziner, kan redusere psykotiske symptomer. Dette understøttes også av det faktum at amfetaminer, som utløser frigjøring av dopamin, kan forverre de psykotiske symptomene ved schizofreni. En innflytelsesrik teori, kjent som Dopaminhypotesen om schizofreni, foreslo at over-aktivisering av D2 -reseptorer var årsaken til (de positive symptomene på) schizofreni. Selv om hypotesen har vært postulert i nesten 20 år, var det ikke før i midten av 1990-årene at PET og SPET- tester ga en viss støtte til hypotesen. Forklaringen er nå ansett for å være for enkel, blant annet fordi nyere antipsykotiske medikamenter (atypiske antipsykotika), som også påvirker serotoninproduksjonen og som kan ha en lavere dopamin-blokkerende effekt, kan være like effektive som eldre medikamenter (typiske antipsykotika).
Forskningen har også fokusert på nevrotransmittoren glutamat og på den nedsatte funksjonen av NMDA glutamatreseptoren ved schizofreni. Unormalt lave nivåer av glutamatreseptorer er blitt påvist i hjerner fra avdøde mennesker som ble diagnostisert med schizofreni, og glutamatblokkerende substanser som fensyklidin (PCP) og ketamin kan etterligne symptomer og kognitive problemer assosiert med schizofreni. Redusert glutamatfunksjon er knyttet til dårlige prestasjoner på tester som aktiviserer frontallappen og hippocampus, og glutamat kan påvirke dopaminfunksjonen. Begge fenomenene er knyttet til schizofreni, noe som kan tyde på at glutamat spiller en viktig rolle som formidler (og muligens årsaksgivende faktor) ved schizofreni. Positive symptomer responderer imidlertid ikke på glutamatergisk medisinering.
Det er også funnet forskjeller i størrelsen og strukturen på visse områder av hjernen ved schizofreni. En metaanalyse av MR-undersøkelser (2006) viste at hele hjerne- og hippocampus- volumet er mindre og ventrikkelvolumet større hos pasienter som har gjennomgått en psykotisk episode, sammenlignet med friske personer. Nyere MR-studier, som har anvendt moderne metoder for måling av tykkelse og overflateareal av hjernebarken ("cortex cerebri"), har demonstrert redusert kortikal tykkelse i store områder i frontallappene, tinninglappene og noe mindre områder i isse- og occipitallappene.
En norsk studie fra 2012 viste at redusert kortikalt volum hos pasienter med schizofreni hovedsaklig kan forklares med fortynnet cortex, men at det også var redusert overflateareal i mindre regioner over hele cortex.
Det gjenstår å finne ut om schizofreni er en nevrodegenerativ prosess som begynner nær symptomdebuten, eller om tilstanden karakteriseres bedre som en nevroutviklingsprosess som gir unormale hjernevolumer i ung alder. Typiske antipsykotika som haloperidol har i dyreforsøk vært knyttet til en betydelig reduksjon i volumet av grå hjernesubstans ved første episode-psykose; en slik reduksjon er ikke sett ved bruk av atypiske antipsykotika som olanzapin. Studier av primater har vist redusert grå og hvit hjernesubstans med bruk av både typiske og atypiske antipsykotika.
En metaanalyse utført i 2009 av studier med «diffusion tensor imaging» identifiserte to konsekvente plasseringer av redusert fraksjonsanisotropi ved schizofreni. Forskerne forklarer funnet med at to nettverk av hvit hjernesubstans kan påvirkes ved schizofreni, hvilket innebærer muligheten for en «frakobling» fra områdene med grå hjernematerie som de er forbundet med. Under fMRI - studier er det blitt observert tydeligere koblinger i hjernens standard-nettverk og i oppgaveløsnings-nettverk hos pasienter diagnostisert med schizofreni, hvilket kan vise seg å reflektere en økt orientering mot henholdsvis introspeksjon og ekstrospeksjon.
Screening og forebygging.
Det finnes ingen pålitelige markører for utviklingen av schizofreni. Forskning rettes nå mot hvorvidt kombinasjonen av genetisk risiko og en psykose-lignende opplevelse kan forutsi en senere diagnose. Personer som oppfyller kriteriene for en «ultra-høyrisiko mental tilstand», som inkluderer en familiehistorie med schizofreni, og i tillegg har opplevd forbigående psykotiske opplevelser, har en 20-40 % sjanse for å bli diagnostisert med tilstanden etter ett år. Psykologisk behandling og medikamentell behandling kan redusere sjansen for at personer som tilfredsstiller «høyrisiko»-kriteriene utvikler full schizofreni.
Å behandle mennesker som kanskje aldri vil utvikle schizofreni, er imidlertid kontroversielt, sett i lys av bivirkningene ved bruk av antipsykotiske medikamenter. Til de alvorlige, mulige bivirkningene hører tardive dyskinesier og malignt nevroleptikasyndrom, en sjelden, men potensielt dødelig tilstand. Den mest brukte formen for forebyggende helsetjenester mot schizofreni er offentlige informasjonskampanjer om risikofaktorer og tidlige symptomer, der målet er å tidligere påvise sykdommen og å gi behandling så tidlig som mulig. Den nye kliniske tilnærmingen med tidlig intervensjon ved psykose, er en sekundær forebyggingsstrategi for å forhindre flere episoder og for å unngå den langvarige svekkelsen assosiert med schizofreni. Norge er et av de land som har gjennomført mest forskning om tidlig intervensjon ved psykose (TIPS). Til tross for den omfattende forskningsaktiviteten er tidlig intervensjon mindre benyttet i Norge, sammenlignet med land som Storbritannia og Nederland.
Behandling.
Effektiviteten av behandlingen ved schizofreni måles ofte ved hjelp av standardiserte metoder. En av de vanligste er en skala for positive og negative symptomer (PANSS).
Å behandle symptomer og forbedre funksjonsevnen er antatt å være mer oppnåelig enn å helbrede sykdommen. Behandlingen av schizofreni ble revolusjonert på midten av 1950-tallet med utviklingen og innføringen av klorpromazin. En tilfriskningsmodell er i økende grad tatt i bruk, med vekt på håp, «empowerment» (myndiggjøring) og sosial inkludering.
Sykehusinnleggelse kan være nødvendig ved alvorlige psykotiske episoder hos pasienter med schizofreni. Innleggelsene kan være frivillige, eller dersom lovgivningen tillater det, ufrivillige. Langvarig institusjonsopphold er mindre vanlig i dag enn tidligere på grunn av færre døgnplasser i psykisk helsevern, men er fortsatt vanlig. [161] Etter et sykehusopphold, kan pasienten få hjelp av det tilgjengelige støtteapparatet, som å benytte ulike dagtilbud som besøkssentre og tilrettelagte arbeidstiltak, og besøk fra ambulante team. og støttegrupper ledet av pasienter.
I mange ikke-vestlige samfunn behandles schizofreni med mer uformelle metoder i det sosiale fellesskapet. Internasjonale undersøkelser gjennomført av Verdens helseorganisasjon over flere tiår har indikert at prognosen for mennesker diagnostisert med schizofreni i ikke-vestlige land i gjennomsnitt er bedre enn for mennesker i Vesten.
Medisinering.
Førstevalget i psykiatrisk behandling av schizofreni er medisinering med antipsykotika. Antipsykotiske medikamenter kan redusere positive symptomer ved psykose. Det tar rundt 7-14 dager før de fleste antipsykotika gir maksimal effekt. De antipsykotika som så langt er tilgjengelige, gir ingen betydelig forbedring av negative symptomer.
De nyere, atypiske, antipsykotiske legemidlene foretrekkes vanligvis framfor eldre, typiske antipsykotika ved førstegangsbehandling, på tross av at de er dyre og kan innebære økt sannsynlighet for vektøkning og fedmerelaterte sykdommer. I 2005-2006 viste resultater fra en stor studie finansiert av det amerikanske National Institute of Mental Health at et representativt, førstegenerasjons antipsykotikum, perfenazin, var like effektivt som, og mer kostnadseffektivt enn, flere nyere medisiner som benyttes, i opptil 18 måneder. Det atypiske antipsykotika-preparatet som pasientene var villige til å fortsette med over lengst tid, olanzapin, var assosiert med betydelig vektøkning og risiko for metabolsk syndrom. Klozapin var mest effektivt for personer med dårlig respons på andre preparater, men ga plagsomme bivirkninger. Ettersom studien ikke inkluderte pasienter med tardive dyskinesier, er relevansen av studien for denne gruppen pasienter, uklar.
På grunn av en angivelig lavere risiko for bivirkninger som rammer bevegelsesapparatet, har atypiske antipsykotika vært brukt ved schizofreni hos barn og unge i mange år, også før enkelte legemidler i denne klassen ble godkjent for bruk for denne pasientgruppen. Ulempen er økt risiko for metabolsk syndrom og overvekt, noe som kan ha særlig betydning ettersom behandlingen ble startet opp i ung alder. For barn og tenåringer med schizofreni, bør medikamenter brukes i kombinasjon med individuell terapi og familiebaserte tiltak.
Nylige revurderinger har tilbakevist påstandene om at atypiske antipsykotika har gitt færre ekstrapyramidale bivirkninger enn typiske antipsykotika, særlig når sistnevnte brukes i lave doser. Økte nivåer av prolaktin er blitt funnet hos kvinner som står på atypiske antipsykotika. Det er fortsatt uklart om nyere antipsykotika reduserer sjansene for å utvikle malignt nevroleptikasyndrom.
Medisinenes effekt på symptomene varierer, og behandlingresistent schizofreni er et begrep som brukes når symptomene ikke går tilfredsstillende tilbake ved bruk av minst to ulike antipsykotika. Pasienter i denne kategorien kan bli foreskrevet klozapin, et medikament som er mer effektivt enn andre antipsykotiske legemidler ved behandlingsresistent schizofreni og som derfor er til nytte for mange pasienter, men som har potensielt dødelige bivirkninger, inkludert agranulocytose og myokarditt. Behandling med klozapin anses for å være trygg dersom pasienten avgir en regelmessig blodprøve, der hensikten er tidlig å avdekke om preparatet påvirker pasientens blodlegemer. For andre pasienter som ikke ønsker eller er ute av stand til å ta medisiner regelmessig, kan langtidsvirkende depotpreparater av antipsykotika gis annenhver uke for å oppnå kontroll over symptomene. Lovverket i flere land, blant annet USA, Australia og Norge tillater tvungen administrasjon av denne type medisin for dem som nekter, men som ellers er stabile og lever utenfor institusjon.
Psykologiske og sosiale tiltak.
Psykoterapi er i utstrakt grad anbefalt og benyttet i behandlingen av schizofreni, selv om tilbudet kan være begrenset til farmakoterapi grunn av manglende offentlig, økonomisk støtte til psykoterapi, eller manglende ferdigheter i psykoterapi hos behandleren.
Kognitiv atferdsterapi (KAT) er rettet mot spesifikke symptomer og å forbedre viktige områder som selvfølelse, sosial fungering og innsikt. Selv om resultatene fra tidlige studier av denne terapiformen var ufullstendige, er KAT ifølge flere forskere en effektiv behandling for å redusere positive og negative symptomer på schizofreni, og for å forbedre funksjonsevnen. Men i en artikkel i "Psychological Medicine" med tittelen «Kognitiv atferdsterapi for alvorlige psykiske lidelser: fungerer det virkelig?» (2010), hevder forfatterne at ingen studier så langt har kunnet påvise at KAT er effektiv, verken når det gjelder å redusere symptomer eller å hindre tilbakefall ved schizofreni.
En annen tilnærming er kognitiv trening, en teknikk som tar sikte på å reversere kognitiv svikt, som ofte er en del av sykdomsbildet ved schizofreni. Metoden, basert på nevropsykologisk rehabilitering, er ifølge enkelte forskere effektiv, med målbare forbedringer i hjerneaktiviteten målt med fMRI.
En lignende tilnærming som fokuserer på sosial kognisjon samt nevrokognisjon, på engelsk kjent som «cognitive enhancement therapy», har også vist effekt.
Familieterapi tar for seg hele familiesystemet rundt en person med diagnosen schizofreni, og har gjennomgående vist seg å være gunstig, i det minste hvis intervensjonen er langsiktig. Effekten av schizofreni på familier og pleiere har fått mer oppmerksomhet med den økende tilgjengeligheten av selvhjelpsbøker om emnet. Det finnes også noe dokumentasjon for at sosial ferdighetstrening kan være gunstig, men man har også gjort betydelige negative funn vedrørende denne metoden. Enkelte studier har utforsket de mulige fordelene med musikkterapi og andre kreative terapier.
Den kontroversielle Soteriamodellen bruker en tilnærming med minimal medisinering, og presenterer seg som et alternativ til sykehusbehandling. Metoden er beskrevet som en «miljøterapeutisk tilfriskningsmodell», beskrevet av grunnleggeren som «gjennom hele døgnet å benytte mellommenneskelige tiltak av ansatte som ikke er fagfolk, vanligvis uten nevroleptika-behandling, i et lite, hjemmekoselig, rolig, støttende, beskyttende og tolerant, sosialt miljø». Selv om forskningen vedrørende effekten av denne metoden er begrenset, fant en systematisk gjennomgang fra 2008 at programmet er like effektivt som behandling med medikamenter.
Annet.
Elektrokonvulsiv terapi (ECT) anses ikke som førstelinjebehandling, men kan benyttes i bestemte situasjoner, når andre behandlinger har mislyktes. Metoden er mer effektiv når symptomer på katatoni er tilstede, og anbefales i retningslinjene fra NICE-orgnasiasjonen i Storbritannia. Elektrokonvulsiv terapi anbefales forøvrig ikke ved schizofreni. Psykokirurgi utføres sjelden og er ikke lenger anbefalt behandling.
Organisasjoner opprettet av brukere har blitt en integrert del av rehabiliteringen i Europa og USA; grupper som the Hearing Voices Network og the Paranoia Network har utviklet en selvhjelps-tilnærming som tar sikte på å yte støtte og hjelp utenfor den tradisjonelle medisinske modellen som fortsatt er rådende i deler av verden. Ved å unngå å sette personlige erfaringer i kriteriesett for psykisk sykdom eller psykisk helse, har organisasjonene som mål å gjøre opplevelsene ved schizofreni mindre stigmatiserende, og å legge vekt på og stimulere til individuelt ansvar og et positivt selvbilde. Samarbeid mellom sykehus og brukerstyrte organisasjoner er blitt mer vanlig, og tiltakene skal både hindre sosial tilbaketrekking, styrke sosiale ferdigheter og gi færre sykehusinnleggelser.
Regelmessig mosjon kan være helsebringende både fysisk og psykisk, og gi økt velvære hos mennesker med schizofreni.
Sykdomskurs.
The International Study of Schizophrenia (ISoS) var en langsiktig oppfølgingsstudie av 1633 personer diagnostisert med schizofreni rundt om i verden, koordinert av Verdens Helseorganisasjon og publisert i 2001. Av de 75 % som var tilgjengelige for oppfølging, hadde halvparten et gunstig utfall, mens 16 % opplevde en forsinket tilfriskning etter en tidligere uforandret utvikling. Som oftest kunne det langsiktige utfallet leses ut av sykdomsutviklingen fra de to første årene. Tidlig sosial intervensjon var også assosiert med bedre prognose.
Konklusjonene i studien har vært ansett som viktige for å fjerne den utbredte troen på at tilstanden alltid er kronisk, en oppfatning som kan finnes både hos pasienter og helsepersonell. En gjennomgang av omfattende, longitudinelle studier i Nord-Amerika bemerket denne variasjonen i utfallet ved schizofreni, selv om resultatet gjennomsnittlig var dårligere enn ved andre psykotiske og psykiske lidelser. Et moderat antall pasienter med schizofreni ble bedre og forble friske. Gjennomgangen av studiene reiste spørsmålet om enkelte pasienter trenger vedlikeholdsmedisinering eller ikke.
En klinisk studie med strenge tilfriskningskriterier (reduksjon av både positive og negative symptomer og tilstrekkelig sosial og yrkesmessig fungering i sammenhengende to år) fant en tilfriskningsrate på 14 % innenfor de første fem årene. En 5-års samfunnsstudie fant at 62 % viste generell klinisk og funksjonell forbedring.
Studier fra Verdens Helseorganisasjon har registrert at personer med diagnosen schizofreni har langt bedre. langsiktige utfall i utviklingsland (India, Colombia og Nigeria) enn i industrielt utviklede land (USA, Storbritannia, Irland, Danmark, Tsjekkia, Slovakia, Japan, og Russland), til tross for at antipsykotiske medikamenter ikke er allment tilgjengelig i utviklingsland.
Å definere tilfriskning.
Eksakte definisjoner av remisjon eller tilfriskning ved schizofreni er ikke fullt ut etablert, og frekvensene er derfor ikke alltid sammenlignbare på tvers av studier. En «Arbeidsgruppe for remisjon ved schizofreni» har foreslått standardiserte tilfriskningskriterier som «forbedringer i kjernesymptomer i den grad at gjenværende symptomer er av så lav intensitet at de ikke lenger forstyrrer atferden i særlig grad, og er under terskelen som vanligvis benyttes når innleggelsesdiagnosen schizofreni stilles». Standardiserte tilfriskningskriterier har også blitt foreslått av en rekke ulike forskere. DSM-definisjonene «fullstendig tilbakevending til premorbide funksjonsnivåer» eller «fullstendig tilbakevending til total fungering» har blitt sett på som utilstrekkelige, umulige å måle, uforenlige med variasjoner i hvordan ulike samfunn definerer normal psykososial fungering, og kan bidra til selvoppfyllende pessimisme og stigmatisering.
Enkelte profesjonelle innenfor mental helse kan ha svært forskjellige grunnleggende oppfatninger av og forestillinger om tilfriskning enn hva personer med diagnosen selv har. Nesten alle forskningskriterier er svært begrensede og mislykkes i å inkludere personenes egne vurderinger og følelser om eget liv. Schizofreni og tilfriskning innebærer ofte et vedvarende tap av selvfølelse, fremmedgjøring fra venner og familie, avbrudd i skolegang og karriere og sosial stigmatisering, «erfaringer som ikke bare kan reverseres eller glemmes». En stadig mer innflytelsesrik modell definerer tilfriskning fra schizofreni som en prosess, i likhet med å være «i tilfriskning» fra rus- og alkoholproblemer, og framhever tilfriskning som en personlig reise som inkluderer faktorer som håp, valg, egenmakt, sosial inkludering og prestasjoner.
Prediktorer.
Flere faktorer er forbundet med en bedre prognose: Å være kvinne, rask (i motsetning til snikende) symptomdebut, høyere alder ved første episode, overveiende positive (i stedet for negative) symptomer, symptomer på stemningslidelser, og god fungering før sykdommen brøt ut. Indre ressurser og sterke sider hos den enkelte, for eksempel besluttsomhet eller psykologisk motstandsdyktighet (resiliens), er også blitt assosiert med bedre prognose. Holdningen til og støtten fra mennesker i vedkommendes liv kan ha en betydelig innvirkning; forskning har konsekvent vist at kritiske kommentarer, fiendtlighet og påtrengende eller kontrollerende holdninger, er knyttet til tilbakefall. Forskning på prediktive faktorer er imidlertid for det meste korrelerende, og et klart årsaks- og virkningsforhold er ofte vanskelig å fastslå.
Dødelighet.
En side av schizofreni er økt selvmordsrate
I en studie av over 168 000 svenske statsborgere som gjennomgår psykiatrisk behandling, var schizofreni assosiert med en gjennomsnittlig levealder på rundt 80-85 % av forventet levealder, med befolkningen forøvrig som målestokk. Kvinner med schizofreni hadde litt høyere forventet levealder enn menn med sykdommen. En schizofrenidiagnose viste seg å gi høyere forventet levealder enn diagnoser for rusmisbruk, personlighetsforstyrrelser, hjerteinfarkt og hjerneslag. Andre identifiserte faktorer inkluderer røyking, dårlig kosthold, lite mosjon og bivirkninger av psykofarmaka.
Selvmordsraten ved schizofreni er høyere enn gjennomsnittet. Anslaget har vært 10 %, men en nyere analyse av studier og statistikk har justert tallene til 4,9 %. Selvmord forekommer oftest i tiden etter utbruddet, eller etter første sykehusinnleggelse. Langt flere forsøker å begå selvmord. Det finnes en rekke årsaker og risikoforhold knyttet til selvmordsatferden.
Vold.
Forholdet mellom voldelige handlinger og schizofreni er omstridt. Dagens forskning viser at andelen personer med schizofreni som begår voldelige handlinger er høyere enn andelen personer uten noen lidelse, men lavere enn ved lidelser som alkoholisme. Forskjellen er mindre eller ikke tilstede ved sammenligninger i samme nabolag når relaterte faktorer er tatt hensyn til, da særlig sosiodemografiske variabler og rusmisbruk.
Undersøkelser har vist at 5 % til 10 % av dem som har begått mord i vestlige land har en schizofrenispektrum-lidelse.
Forekomsten av psykose ved schizofreni har av og til blitt knyttet til høyere risiko for voldelige handlinger. Forskning om betydningen av vrangforestillinger eller hallusinasjoner ved voldsbruk har ikke gitt konsekvente funn. Fokus har vært rettet mot vrangforestillinger med sjalusi og trusler som tema, og kommanderende (imperative) hallusinasjoner. Flere forfattere hevder at
sannsynligheten for voldsbruk er høyere når pasienten har en bakgrunn med lærevankser, lav IQ, atferdsforstyrrelser, stoffmisbruk og voldsbruk før diagnosen ble stilt.
Personer med diagnosen schizofreni er ofte ofre for voldelig kriminalitet – minst 14 ganger oftere enn de er gjerningsmenn. Et annet gjennomgående funn er at stoffmisbruk, særlig alkoholmisbruk, ofte forekommer blant det mindretallet som begår voldelige handlinger. Vold begått av eller mot personer med schizofreni oppstår vanligvis i komplekse, sosiale interaksjoner innenfor en familiesammenheng, og er også et problem i helsetjenesten og i samfunnet generelt.
Epidemiologi.
Schizofreni forekommer like hyppig hos menn og kvinner, men viser seg vanligvis tidligere hos menn. Den vanligste alderen for utbrudd er 20-28 år hos menn og 26-32 år hos kvinner. Sykdomsdebut i barndommen er mye sjeldnere. Sykdomsdebut hos middelaldrende og eldre er også sjelden. Livstidsprevalens for schizofreni - andelen av personer som forventes å rammes av sykdommen på ett eller annet tidspunkt i livet - er trolig mindre enn 1 %. En systematisk gjennomgang av flere studier gjort i 2002 påviste en livstidsprevalens på 0,55 %.
Til tross for kunnskapen om at schizofreni forekommer mer eller mindre i samme grad over hele verden, varierer allikevel prevalensen mellom ulike deler av verden, innenfor det enkelte land, og på lokalt nivå. Et funn som viser seg å være svært stabilt, er at det er en klar sammenheng mellom det å bo i et urbant miljø og å få en schizofrenidiagnose, også etter at faktorer som bruk av narkotiske stoffer, etnisk gruppetilhørighet og størrelsen på sosiale grupper er blitt kontrollert. Schizofreni er kjent for å være en vesentlig årsak til uførhet. I en studie fra 1999 gjennomført i 14 land ble psykose rangert som den tredje mest invalidiserende tilstand etter kvadriplegi (lammelse av begge armer og ben) og demens, men foran paraplegi (halvsidig lammelse) og blindhet.
Historikk.
Beretninger om et schizofreni-lignende syndrom antas å være sjeldne i historiske nedtegnelser før 1800, selv om rapporter om irrasjonell, uforståelig, eller ukontrollert atferd er vanlige. De tidligste tilfellene av sykdommen i medisinsk og psykiatrisk litteratur anses å være den detaljerte rapporten om James Tilly Matthews fra 1797, og nedtegnelsene gjort av Phillipe Pinel, publisert i 1809. Schizofreni ble først beskrevet som et distinkt syndrom som påvirket tenåringer og unge voksne av Benedict Morel i 1853, kalt "démence précoce" (direkte oversatt 'tidlig demens'). Arnold Pick brukte begrepet demens praecox i 1891 i beskrivelsen av en psykotisk lidelse. I 1893 introduserte Emil Kraepelin en ny distinksjon i klassifiseringen av psykiske lidelser og skilte mellom "demens praecox" og stemningslidelse (kalt manisk depresjon, hvilket omfattet både unipolar og bipolar depresjon). Kraepelin mente at "demens praecox" først og fremst var en sykdom i hjernen, og en særlig form for demens som skilte seg fra andre former for demens, som Alzheimers sykdom, som vanligvis oppstår senere i livet.
Ordet "schizofreni", som grovt kan oversettes til «deling av sinnet», ble skapt av Eugen Bleuler i 1908, og var ment å beskrive splittelsen i funksjonen av personlighet, tenkning, hukommelse og persepsjon. Bleuler beskrev de viktigste symptomene med fire Aer: flat Affekt, Autisme, nedsatt Assosiasjonsevne og Ambivalens. Bleuler innså at sykdommen ikke var demens da noen av pasientene hans opplevde bedring framfor forverring, og foreslo derfor begrepet schizofreni i stedet.
Tidlig på 1970-tallet ble de diagnostiske kriteriene for schizofreni gjenstand for en rekke kontroverser som til slutt førte til de operative kriteriene som brukes i dag. Det ble klart etter en amerikansk-britisk diagnostisk studie gjennomført i 1971 at diagnosen schizofreni langt hyppigere ble satt i USA enn i Europa. Dette skyldtes blant annet løsere diagnostiske kriterier i USA, der man brukte DSM-II, i motsetning til bruken av ICD-9 i Europa. David Rosenhan publiserte i 1973 tidsskriftet "Science" en artikkel med tittelen "On being sane in insane places", der han konkluderte med at diagnosen schizofreni i USA ofte var subjektiv og upålitelig. Dette var noen av faktorene som førte til en revisjon, ikke bare av schizofrenidiagnosen, men en revisjon av hele DSM-håndboken, hvilket resulterte i utgivelsen av DSM-III i 1980.
Begrepet "schizofreni" blir ofte misoppfattet til å bety «splittet personlighet». Selv om enkelte med en schizofrenidiagnose kan høre stemmer og kan oppleve at stemmene de hører er distinkte personligheter, innebærer ikke schizofreni at vedkommende skifter mellom flere personligheter. Forvirringen oppstår delvis på grunn av en bokstavelig tolkning av Bleulers begrep "schizofreni". Den første kjente feilbruken av begrepet forekom i en artikkel skrevet av poeten TS Eliot i 1933.
Stigma.
Sosial stigmatisering viser seg å være den største hindringen i tilfriskningsprosessen for pasienter med schizofreni. I et stort, representativt utvalg i en undersøkelse fra 1999 mente 12,8 % amerikanere at det var «svært sannsynlig» at personer med schizofreni var i stand til å utøve vold mot andre, og 48,1 % mente det var «noe sannsynlig». Over 74 % mente at personer med schizofreni enten «ikke var særlig i stand til» eller «ikke var i stand til i det hele tatt» å fatte belutninger vedrørende behandlingen av sykdommen, og 70,2 % mente det samme når det gjaldt evne til å ta økonomiske beslutninger. Antall personer som oppfatter pasienter med psykose som voldelige har blitt mer enn doblet siden 1950-tallet, ifølge en metaanalyse.
I 2002 endret det Japanske Selskap for Psykiatri og Nevrologi betegnelsen for schizofreni fra "Seishin-Bunretsu-BYO" 精神分裂病 (sinn-splittelse-sykdom) til "Togo-shitchō-sho" 统合失调症 (integreringslidelse) for å redusere stigmatisering. Det nye navnet ble inspirert av den biopsykososiale modellen. Antallet pasienter som ble informert om diagnosen økte i løpet av tre år fra 36,7 % til 69,7 %.
Kulturelle ikoner og skildringer.
Boken og filmen "A Beautiful Mind" skildrer livet til John Forbes Nash, matematiker og Nobelpris-vinner, diagnostisert med schizofreni. Marathi-filmen "Devrai" (med Atul Kulkarni) er en skildring av en pasient med schizofreni. Filmen, som er satt til Vest-India, viser pasientens og hans nærmestes atferd, mentalitet og kamp. Flere dokumentariske bøker er blitt skrevet av familiemedlemmer. Den australske journalisten Anne Deveson fortalte historien om sønnens kamp mot schizofreni i boka "Tell Me I'm Here", som senere er blitt filmatisert. I boka "Eden Express" beskriver Mark Vonnegut sine erfaringer med schizofreni og tilfriskning. I Norge har blant annet Arnhild Lauveng skrevet boka "I morgen var jeg alltid en løve" og "Unyttig som en rose" om sine erfaringer fra flere år med symptomer på schizofreni, og veien mot tilfriskning, psykologutdannelse og et yrkesaktivt liv. Hørespillet Risk av Christopher Grøndahl skildrer en ung manns psykotiske gjennombrudd og påfølgende kamp mot schizofrenien.


Sportsklubben Rival.
Sportsklubben Rival er et idrettslag fra Molde som ble stiftet 19. september 1939 og har tilhold på Årø i utkanten av byen. Laget har grupper for fotball, håndball og ski, og er moderklubb for kjente idrettsnavn som Birgitte Sættem og Andrine Flemmen. Klubbfargene er rød trøye, blå skjorts og rød strømper.
Rival har egen gressbane for fotball på Årø i Molde som blir kalt Rivalbanen. I 2010 ble Årølia kunstgressbane åpnet i forbindelse med den 17. Rival cupen. Årølia kunstgressbane er den eneste kunstgressbanen med fulle internasjonale mål i fylket sammen med Color Line Stadion.


Ashmore.
Ashmore er en liten landsby i det nordøstlige Dorset, England. Den ligger ved Cranborne Chase, omkring 8 km sør for Shaftesbury. Landsbyen består av en kirke og drøyt 80 små stenhus, mange av dem med stråtak. Den ligger over 200 moh., og er den høyest beliggende landsbyen i Dorset.
Midt i Ashmore ligger en dam, som var innbyggernes vannforsyning før det ble lagt rør til husene.
Landsbyen ligger ved den romerske veien mellom Bath og Badbury Rings, og man mener at dammen kan ha hatt en spesiell betydning, muliges som kultsted, i romersk tid. Det lå antagelig en bosetning der i denne perioden, selv om navnet den er kjent under er av angelsaksisk opprinnelse.


Vejle.
Vejle er en by i Vejle kommune på Syd-Jylland i Danmark, og er administrasjonssenter for Region Syddanmark. Regionens Regionsråd møtes også i Vejle. Med sine 51 341 innbyggere er byen Danmarks 9. største by (2011).
Bynavnet "Vejle" er avledet av det gamle danske ordet «wæthel», som betyr vadested. Forklaringen skal være byens beliggenhet ved et våtmarksområde, som man i vikingtiden kunne krysse over på Ravningbroen. Byen ble første gang nevnt i 1256.
Fra 1970 til 1. januar 2007 var Vejle kommunesenter i gamle Vejle kommune, og sete for administrasjonen og amtsrådet i det nå oppløste Vejle amt.


Hard bop.
Hard Bop (eller også Hardbop) er en jazzstil. Den er en videre utvikling av Bebop etter 1950 med en sterkt drivende rytmikk. Her blir elementer fra cool jazz, soul, blues og delvis også afrikansk musikk forent.
Typisk for denne stilen er "modal improvisasjon", utviklet av Miles Davis og John Coltrane. Dette innebærer at en modal skala blir brukt som grunnlag når melodiene for solospillet skal dannes. De forsøkte dermed å befri seg fra de fastlagte strukturene og harmoniprogresjonene i bebopen.
Dette førte til en 'hardere' måte å spille på, dvs. stilen er noe strengere, mindre leken enn bebop. De tradisjonelle elementene fra de nevnte stilretningene ble videreutviklet til de tekniske grensene var nådd. En undersjanger er soul jazz som er oppbygd enda strengere.
Et typisk album er "Kind of Blue" av Miles Davis, det er et særdeles vellykket eksempel på modal improvisasjon.


Shaftesbury.
Shaftesbury er en by i Dorset, England. Den ligger ved veien A30, like ved grensen til Wiltshire, på Cranborne Chase. Den ligger over 200 moh. og er etter Ashmore den nest høyest beliggende bosetningen i Dorset og den eneste byen i grevskapet som ligger så høyt. Den er også en av landets eldste byer. Turisme er en av de viktigste inntektskilder for byen.
Det er utsikt over Blackmore Vale, som elven Stour renner gjennom. Fra utsiktspunkter er det mulig å se helt til Glastonbury Tor i nordvest og Purbeck i sør.
Mange av de eldste bygningene er bygget med lokal sandsten, mens andre er reist med kalksten fra Chilmark, mye av den hentet fra Shaftesbury Abbey etter at klosteret ble nedlagt.
Byen er kjent for Gold Hill, en bratt, brosteinsbelagt gate som er gjengitt på omslaget til en rekke bøker om Dorset og den engelske landsbygda. Ved toppen av gaten ligger St. Peters kirke, som er en av de få bygningene fra før det 18. århundre som står i byen. Andre severdigheter er ruinene av klosteret og Wardour slott.
Shaftesbury hadde et av de siste markeder for levende dyr i Storbritannia fram til 2004, da det ble nedlagt. Det er senere åpnet et stort supermarked på stedet. Det holdes fortsatt et vanlig marked i byen hver torsdag.
Thomas Hardy, som bodde en periode i distriktet, er inspirert av byen i flere av sine verker, og man kjenner den igjen i hans fiktive by "Shaston".
Historie.
Shaftesburys skrevne historie begynner i angelsaksisk tid, men den ble grunnlagt tidligere. En del identifiserer den med den keltiske byen Caer Palladur. Alfred den store grunnla en befestet by ("burgh") på stedet i 880 for å forsvare området mot danene. Han grunnla sammen med datteren Ethelgiva Shaftesbury Abbey i 888, noe som økte byens prestisje. Det ble etterhvert det rikeste kloster for benediktinernonner i England. Athelstan grunnla tre kongelige myntverksteder, som slo mynt med byens navn.
Kong Knut den store døde der i 1035. I samme århundre nevnes den i "Domesday Book" (1086) som "Scaepterbyrg". Den var da eid dels av kronen og dels av klosteret. Edvard Martyren ble gravlagt i klosteret, som derfor tiltrakk seg pilegrimer fra alle deler av landet.
I 1240 besøkte kardinal Otto, som legat for Gregor IX, klosteret og bekreftet charteret fra 1191. I 1260 fikk byen rett til å holde marked, og i 1392 ga Richard II tillatelse til å ha to markeder for forskjellige dager hver uke. Innen 1340 hadde vervet som borgermester blitt et viktig embete, og den som ble valgt ble innsatt av abbedissens forvalter.
Den siste abbedissen, Elizabeth Zouche, signerte en overgivelse i 1539, da klostervesenet ble oppløst i forbindelse med reformasjonen. Klosteret ble revet og dets eiendommer ble solgt.
Fra 1296 til 1832 valgte Shaftesbury to parlamentsmedlemmer. I reformloven av 1832 ble dette redusert til én, og i 1884 ble valgkretsen innlemmet i et større område.
Under borgerkrigen var borgerne for det meste tilhengere av parlamentarianerne, men rojalistene kontrollerte byen. Wardour slott falt til parlamentarianerne i 1643, og i august 1645 ble byen omringet. Den var da et sentrum for "Clubmen". Disse ble arrestert og stilt for retten i Sherborne. Under Monmouthopprøret i 1685 tok ikke borgere side.
De fleste av de gamle bygningene har gått tapt, mange av dem gjennom byplanlegging. Blant annet ble de gamle laugshallene revet for å gi plass til en bredere hovedgate; et nytt rådhus ble reist i 1827.
I de 18. og 19. århundre var knappemakeri og veving viktigste næringsveier. Knappeindustrien falt snart bort på grunn av mekanisering, noe som førte til arbeidsløshet og emigrasjon.
Da fem gamle hovedveier møttes ved Shaftesbury, var det god handel med transportvogner. Men da jernbanen kom, ble den lagt utenom bye, noe som første til den stagnerte.


Shiji.
"Shiji" (kinesisk: 史記; pinyin: "Shǐjì", Wade-Giles: "Shih-Chi") er det kinesiske navnet på det historieverk av 257;n som i Vesten omtales som "Den store historikers nedtegnelser" eller "Kinas store historikers nedtegnelser". Her gjengis Kinas historie fra den mytiske «gule keisers» tid frem til forfatterens samtid, det vil si frem til circa 190 f.Kr.. Ordet "Shǐjì" betyr «historiske nedtegnelser». Dette var den første systematiske kinesiske historietekst, og fikk en enorm innflytelse på kinesisk historieskrivning og prosa. Det kan således sammenliknes med Herodots "Historiai".
Til forskjell fra senere offisielle historiske tekster som fulgte konfucianske prinsipper og la vekt på å hylle keisernes guddommelige rettigheter og tale nedsettende om enhver mislykket tronpretendent, hadde Sīmǎ Qiāns mer fri og objektive prosa større tilslutning blant diktere og romanforfattere. De fleste kapitler av "Lièzhuàn" var levende beskrivelser der forfatteren kritisk balanserer tradisjonelle fortellinger med de skriftlige nedtegnelser for på den måte å sikre en størst mulig pålitelighet. Som eksempel kan nevnes at materialet om Jīng Kēs forsøk på å snikmyrde Qin Shi Huang var en øyevitneskildring gjenfortalt av oldefaren til Sīmǎ Qiās fars venn, som hadde vært en lavstående byråkrat ved Qins hoff og tilfeldigvis deltok ved en diplomatisk seremoni.


Den gule keiser.
Den gule keiser eller Huang Di (kinesisk: 黃帝, pinyin: "Huáng Dì") er en legendarisk kinesisk hersker og kulturell helteskikkelse som sies å være alle kineseres stamfar. Han skal ha blitt født der dagens Xinzheng i Hunan nå er.
Som en av De tre opphøyede keisere og fem konger skal Den gule keiser ha hersket fra 2696 til 2598 f.Kr. Legenden om hans tilbaketog vestover under krigen mot den østlige keiser 299; Yóu ved slaget ved Zhuōlù betraktes som startpunktet for det han-kinesiske folk.
Blant alt Den gule keiser skal ha utrettet, er også utviklingen av prinsippene for tradisjonell kinesisk medisin. "Nèijīng" (Den gule keisers medisinale foretegnelse) skal angivelig ha blitt til i samarbeid med hans lege Qí Bó. Moderne historikere mener imidlertid at den ble kompilert på grunnlag av en rekke eldre kilder av en lærd som levde i brytningstiden mellom Zhou- og Han-dynastiene, mer enn 2000 år senere.
Ifølge legenden var det Den gule keisers hustru Leizu som lærte kineserne å veve silke fra silkeormene, og hans historiker Cang Jie som skal ha skapt de første kinesiske skrifttegn.
Litteratur.
Gule
Gule


Messe (katolsk).
Messen er Den katolske kirkes viktigste form for gudstjeneste. Den inkluderer i motsetning til andre gudstjenesteformer feiring av nattverden. Det er variasjoner i oppbygning og liturgi mellom de forskjellige særkirker og mellom messer for forskjellige formål.
Den romerske messen.
Den romerske messen, også kjent som den latinske messen ettersom den tidligere bare ble feiret på latin, er Den romersk-katolske kirkes grunnleggede form for messe. Den består av to hoveddeler: Ordets liturgi og nattverdens liturgi. Den første delen består av lesninger fra Bibelen, salmer, preken og foreskrevne bønner, mens den andre delen består av nattverdsfeiringen. Under messer ved f.eks. bryllup og begravelser, legges elementene som er spesielle for denne typen feiring inn i den første delen.
Fram til 1969 ble messen feiret på latin, men etter det andre Vatikankonsil ble det åpnet for messer på det lokale språket. Dette har nå blitt den helt dominerende formen, selv om det fortsatt er en del kirker hvor man feirer messe på latin. Det er også mange steder vanlig å framsi eller synge visse elementer, som trosbekjennelsen og Fadervår, på latin mens resten av tekstene er på folkespråket.
Messens faste ledd.
Messen har en del faste ledd som alltid skal være med, selv om innholdet i disse varierer med den liturgiske kalender og andre omstendigheter.
Leddene som ikke varierer kalles "Ordinarium" (blant annet Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Fadervår, Agnus Dei, utsendelse), mens tekster som veksler med den liturgiske kalenderen hører til "Proprium".
En del elementer er forbeholdt messer på festdager og høytider, inkludert søndager. Det er også enkelte anledninger hvor man har flere elementer, som sekvenser og ekstra lesninger.
Innledende riter
Ordets liturgi
Brudemesse.
Brudemesser er bryllup hvor det feires gudstjeneste med nattverd. Dette er den vanligste formen for vigselsseremoni i Den katolske kirke, men det er også mange som velger en vigsel uten messe. Dette er spesielt vanlig ved blandede ekteskap, der den ene parten ikke kan motta nattverd.
Rekviemmesse.
En rekviemmesse er en begravelsesseremoni med nattverdsfeiring. Dette er en meget vanlig form for begravelsesseremoni i katolsk tradisjon, men det er også mulig å gjennomføre begravelser uten nattverd.


Talgje.
Talgje (gammelnorsk Tolga) er en øy i Finnøy kommune, med et areal på 4 km².
For å skille Talgje fra Nord-Talgje, en av Sjernarøyane, blir øyen også kalt Sør-Talgje. På denne øyen ligger Talgje kirke, en steinkirke fra middelalderen.
Naturforhold.
Talgje er relativt flat, og mesteparten av øya er brukt til jordbruksformål. Rikt jordsmonn og godt lokalklima gir en frodig vegetasjon. Til tross for at mye av øya er oppdyrket finnes det en ganske stor bestand av rådyr.
Historie.
Øya har trolig vært befolket langt tilbake. Nylig ble det gravd ut et hus fra folkevandringstida på øya. Det er også kjent funn fra bronsealder, og en fallos-stein fra jernalderen kan tyde på at øya har vært et religiøst senter i gammel tid. Talgje kyrkje på Gard er en steinkirke i romansk stil datert til ca. 1150. Til litt utpå 1800-tallet stod det ved kirken rester av en grunnmur av et stort hus, dette var muligens en gildehall i middelalderen.
I middelalderen var Gard på Sør-Talgje sete for en mektig adelsætt, to av gårdsherrene hadde rang som baron. Den første kjente personen fra denne ætten var baron Gaute Erlingsson (ca. 1220-1288). Særlig kjent var lendmannen Olav Nilsson, som ble drept i en konflikt med hanseatene i Bergen i 1455.
Næringsliv.
Som flere andre øyer i Boknafjorden har Talgje en del gartnerivirksomhet, med omfattende dyrking av tomater i drivhus. Det dyrkes også noe blomster. Øya har også lakseoppdrett. Ellers er det ganske mange som bor på øya som har sitt arbeide i Stavanger-området.
Fastlandsforbindelse.
30. oktober 2009 fikk Talgje fastlandsforbindelse da den undersjøiske Talgjefjordtunnelen (Finnfast) mellom Rennesøy og Finnøy ble åpnet, med en arm til Talgje. Fram til tunnelen ble åpnet gikk det ferje fra Talgje til Hanasand på Rennesøy og Ladstein på Finnøy. Rennesøy er tidligere blitt bundet til Nord-Jæren med de to tunnelene i Rennfast-systemet.
Talgje hadde barneskole for 1.-7. klasse ut 2008, men på grunn av dårlig økonomi i Finnøy kommune ble skolen lagt ned, og elevene må nå reise til Finnøy for å gå på skole.


Judaberg.
Judaberg er et tettsted og administrasjonssenteret i Finnøy kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på østsiden av Finnøy. Judaberg har ferjeforbindelse til naboøyene og hurtigbåtforbindelse til Stavanger. Rygjabø videregående skole ligger på Judaberg.


Talgje kirke.
Talgje kirke ligger på øya Talgje i Finnøy kommune i Rogaland. Kirken er fra 1100-tallet og ligger på den største og eldste garden på øya. Den var sentrum for baron Gaute Erlingsson sin stormannsætt i mellomalderen.
Kirka har et avlangt skip og firkantet kor med apsis. På korbuen er det et sikksakkornament som er karakteristisk for den normanniske periode. Sørportalen er en rikt dekorert rundbueportal. Den ble under restaureringen i 1870 flyttet til det nybygde våpenhuset. Av de originale vinduene er bare de i nordveggen i skipet og i vestgavelen bevart. Alle andre er utvidet og endret.
Historie.
Kirka ble sannsynligvis oppført på midten av 1100-talet, og er i romansk-normannisk stil. Det er antatt at den er bygd av steinhuggere fra Stavanger domkirke.
Kirken er viet til Jomfru Maria. dette står i et pavebrev frå 1355.
Interiør.
Av interiør fra middelalderen er bare alteret av stein bevart. Altertavle og preikestol er arbeider fra 1620 i renessansestil av Lauritz og Thomas Snekker og senere malt av Gotfried Hentzschel i 1634-35.
Annet.
Øst for kirken var det tidligere en stor murbygning fra mellomalderen. Denne ble en gang i 1840–1850 brukt til grunnmur i ei løe. En mulig forklaring på hva dette var er at det var rester av et hospital. En lignende bygning er kjent fra Halsnøy kloster i Sunnhordland. I et pavebrev fra 1355 er det nevnt en «veldedig ordning», og dette blir tolket som at det referer til et hospital på stedet.
Tidligere var det en runeinnskrift på kirkens sørvegg som omtalte byggingen. Steinene er flyttet på så idag er kun deler av teksten lesbar. «…ved sin død… til bygning av denne kirke… til opphold med (hus og kost)… til ære, og gav til (det) seks…» Dette er tolket som at en person har gitt midler til byggearbeidet. Over denne teksten har en annen, kanskje en av de første prestene på Talgje, risset inn «Disse runer skrev Eindride Jonsson, og bed for meg».


Raoul Wallenberg.
Raoul Gustaf Wallenberg (født 4. august 1912 i Stockholm, død – trolig drept – den 17. juli 1947 i Moskva) var sønn av underløytnant Raoul O. W. og hans hustru Maria (Maj), f. Wising. Han var en svensk diplomat og leder for redningsaksjonen av jødene i Ungarn fra 1944–45.
Familieforholdene og livet før tiden i Ungarn.
left
Faren døde av kreft tre måneder før Raoul ble født, og moren giftet seg på nytt med Fredrik von Dardel 1918 da Raoul var seks år gammel.
Tanken var at Raoul skulle følge familietradisjonen og bli bankdirektør, men han var mer interessert i arkitektur. Han gikk ut gymnaset i 1930 med gode karakterer i tegning og russisk. Etter at han hadde avtjent verneplikten dro han til Frankrike for å studere fransk, ettersom han allerede kunne så bra tysk, russisk og engelsk. Siden dro han til USA og University of Michigan, der han avsluttet 4 ½-årsprogrammet på 3 ½ år. 1935 var Wallenberg i Sør-Afrika i 6 måneder og arbeidet i et svensk byggefirma. Efter det ble han ansatt på et nederlandsk bankkontor i Haifa, Palestina. Der traff han jøder som hadde lykkes å flykte fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Da han kom hjem til Sverige arbeidet han for Koloman Lauer, en ungarsk jøde, på Centraleuropeiska Handelskompaniet. Det var på hans to siste arbeidsplasser at han fikk høre historiene som fikk ham til å dra til Budapest sommeren 1944 og redde jøder.
Redningsaksjoner i Ungarn.
19. mars 1944 invaderte nasjonalsosialistene Ungarn og 14. mai samme år dro de første jødene med dødstogene til konsentrasjonsleiren Auschwitz sør i Polen. Raoul Wallenberg hadde hørt historier i både Sverige og Palestina om hvordan jødene ble behandlet i Europa.
Koloman Lauer, som var i Ungarn og hjalp jøder, ønsket at den da trettien år gamle Wallenberg skulle komme til Ungarn og hjelpe ham. Koloman mente at Wallenberg ville være til stor nytte, da han hadde reist flere ganger til Ungarn i forbindelse med arbeidet og i tillegg var intelligent, energisk og hadde et kjent navn.
8. juli 1944 reiste Wallenberg til Ungarns hovedstad Budapest med mål om å redde jøder fra holocaust. 437 402 jøder hadde allerede blitt deportert i 148 godstog. Alle jøder på landet og i småbyene hadde blitt transportert til Auschwitz, og i Ungarn fantes det nå kun jøder igjen i Budapest, hvor 230 000 jøder fortsatt levde. De fleste hadde på dette tidspunktet gitt opp håpet om redning
Wallenberg, Koloman, Per Anger og mange andre delte ut såkalte "Schutzpass" (tysk for «beskyttelsespass») til jødene. På passene sto det «Svédország», som betyr Sverige på ungarsk, og i midten var det tre kronor. Idéen med tre kronor i midten kom fra Wallenberg, og symbolet var ment å vekke respekt som et offisielt symbol. Det var en svært smart idé som fungerte godt. Alle jøder som fikk de «svenske» passene kunne ta bort sine jødestjerner fra jakkene. Raoul Wallenberg delte ut veldig mange "schutzpass", og mange jøder ble reddet.
Likevel var det veldig få, sammenlignet med hvor mange ungarske jøder som døde i konsentrasjonsleirene. En annen god idé kom fra Valdemar Langlet. Han satte opp skilt ved diverse bygninger i Budapest der det stod ting som "Svenska Biblioteket" eller "Svenska Forskninginstitutet". I virkeligheten var disse bygningene tilfluktsrom for jøder. Wallenbergs jødiske medarbeidere bygde 30 "Sverigehus" i bydelen Pest. Han hengte opp svenske flagg og erklærte disse bygningene for svensk territorium. I de 30 husene bodde tilsammen 15 000 jøder. Flere andre land gjorde det samme.
En dag ble et tog med 1 600 jøder om bord stoppet. Alle ble sendt tilbake til Budapest og reddet fra å bli deportert. Adolf Eichmann, SS-lederen i Budapest, kunne bare vente på at deportasjonene skulle bli igangsatt igjen. Ungarns leder, Miklós Horthy, uttalte den 15. oktober 1944 til Sovjetunionen at han var villig til å slutte fred, men dette ble avslått av tyskerne, og Horty ble tvunget til å gå av. Han ble erstattet av Ferenc Szálasi. Nå kunne Eichmann komme tilbake og igjen deportere jøder, men det fantes ikke lenger disponible tog, så han begynte «dødsmarsjene».
Nasjonalsosialistene tok med seg jøder og gikk den 200 km lange veien fra Budapest til Østerrike, der det fantes tog som skulle transportere jødene til konsentrasjonsleirene. På veien døde mange av sult, andre ble torturert til døde av tyskerne, hengte seg selv eller ble hengt i trær, druknet seg selv i Donau eller frøs ihjel. Raoul Wallenberg fulgte med langs veien og gav medisin, mat og «Schutzpass» til jødene. Han tok dem med pass ut av toget, og reddet på denne måten omtrent 2 000 personer. Da jødene kom til Østerrike, gikk Wallenberg om bord på toget, delte ut pass, og slapp ut alle «nysvensker».
Ved et annet tilfelle truet SS-general Gerhard Schmidhuber med å gjennomføre en massakre i en av Budapests jødeghettoer. Da truet Wallenberg med at Schmidhuber ville bli hengt etter krigen. Bare ved å si dette, reddet Wallenberg 69 000 jøder.
13. januar 1945, da de sovjetiske troppene nådde Budapest, var det 120 000 igjen i Ungarn. 17. januar ville Wallenberg følge med russerne til deres hovedkvarter i Debrecen, øst for Budapest. Det fikk han, så han dro rundt til «Sverigehusene» og tok farvel med alle sine venner. Til doktor Ernö Petö sa Wallenberg at han ikke var helt sikker på om han ville bli russernes gjest eller fange.
Wallenberg og hans sjåfør, Vilmos Langfelder, ble arrestert av russiske NKVD (forløperen for KGB) og ble satt i Lubjanka-fengselet i Moskva. Man kjenner ikke grunnen, men russerne kan ha tatt ham for å være amerikansk spion. Etter all sannsynlighet døde han også der av hjerteinfarkt (muligens iscenesatt) den 17. juli 1947 (jf. Smoltsov-rapporten), men medfanger har opplyst at han fremdeles levde på 1950-tallet.
Raoul Wallenbergs innsats i Budapest ble skildret på filmlerretet i 1990 av Kjell Grede, da filmen "God afton herr Wallenberg – En passionshistoria från verkligheten" hadde premiere.
Annet.
Raoul Wallenbergs niese, Nane Lagergren, er gift med den tidligere FNs generalsekretær, Kofi Annan.


Erik Thorstvedt.
Erik Thorstvedt (født 28. oktober 1962 i Stavanger) er en tidligere norsk fotballspiller. Thorstvedt blir av mange regnet for å være Norges beste keeper gjennom tidene. Han hadde sin landslagdebut i en landskamp mot Kuwait (Resultat: 0–1) 13. november 1982. Thorstvedt var førstevalg mellom stengene på i nesten 15 år, og spilte til sammen 97 A-landskamper før en ryggskade tvang ham til å legge opp i 1996.
På klubbnivå spilte han for Madla, Eik Tønsberg, Viking, Borussia Mönchengladbach, IFK Göteborg og Tottenham. Thorstvedt var tapende cupfinalist med Viking i 1984, da Viking og Fredrikstad var cupfinalister. Kampen huskes best på grunn av Per Egil Ahlsens frisparkmål for Fredrikstad, et skudd selv ikke Thorstvedt kunne redde. Han var imidlertid med på å vinne to svenske seriemesterskap i Göteborg, og ble som første nordmann cupmester i England med Tottenham i 1991. Thorstvedts keeperdrakt og FA-cupmedalje er i dag utstilt på Fotballmuseet på Ullevaal Stadion.
Etter at spillerkarrieren tok slutt har Thorstvedt vært keepertrener på det norske landslaget og sportsdirektør i Viking. I dag jobber han som programleder for TV 2 med "Matchball Mandag" hvor han oppsummerer ukens runde med et skråblikk. Han har også vikariert for Julie Strømsvåg i FotballXtra etter at hun brakk en ryggvirvel under en reklameinnspilling.
I 2005 fikk Thorstvedt oppgaven å trene 16 «nerder» som aldri hadde rørt en fotball før. Han skulle trene dem klare til å spille en kamp mot Vålerenga fotball gjennom TV-programmet "Heia Tufte!" som ble sendt på TVNorge. For dette programmet fikk han prisen Medierosen, en pris som går til en person eller en redaksjon som har utmerket seg ved å holde frem positive verdier i mediebildet.
Han er far til Charlotte Thorstvedt.


Vevring.
Vevring er en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke, opprettet som Vevring formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1964 ble kommunen delt og slått sammen med andre kommuner. Området nord for Førdefjorden med 439 innbyggere (unntatt Steindal krets) ble slått sammen med deler av Naustdal til den nye Naustdal kommune.
Området sør for Førdefjorden med 407 innbyggere ble slått sammen med Askvoll kommune og området sør for Førdefjorden i Bru kommune til den nye Askvoll kommune.
Steindal krets i Vevring med 25 innbyggere, ble slått sammen med Florø, Eikefjord og Kinn kommuner samt deler av Bremanger og Bru til en ny kommune som fikk navnet Flora kommune.


La Plata.
La Plata er hovedstaden i Provincia de Buenos Aires i Argentina. Byen ble grunnlagt av guvernør Dardo Rocha den 19. november 1882. La Plata skulle være delstatshovedstad etter at hovedstaden Buenos Aires ble utskilt som et føderalt område i 1880. Byen har en befolkning på 564 000 (2001).
Direkte oversatt til norsk betyr La Plata «Sølvet».


Velfjord.
Velfjord er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, opprettet 1. oktober 1875 da den ble fradelt Brønnøy kommune. Velfjord hadde ved etableringen 1 162 innbyggere. 1. januar 1964 ble Velfjord, som da hadde 1 380 innbyggere, slått sammen med Brønnøy, Brønnøysund og Sømna samt deler av Bindal kommuner til den nye Brønnøy kommune. 1. januar 1977 ble Brønnøy kommune delt i Sømna og Brønnøy kommuner. Tidligere Velfjord forble en del av Brønnøy kommune.
De siste årene har det blitt oppdaget et vell av kalkgrotter i Velfjord. De rike kalkfeltene gjennom bygda har dannet grunnlaget for skapelsen av disse, samt medført at Brønnøy Kalk har etablert seg. I august 2009 oppdaget noen lokale grotteletere inngangen til et vannfylt grottesystem, som viser seg å være Norges 5. lengste kjente vannfylte grotte.
Velfjord er kjent som et utmerket fiskeområde gjennom sitt utall av fiskerike lavlandsvatn. Foruten Sausvassdraget, som er Brønnøy kommunes største vassdrag, er det flere næringsrike vassdrag som opp gjennom generasjoner har fungert som matauk. Det er ikke uten grunn av mange av de eldre i bygda betakker seg for å få ferskvannsørret til middag – matlei av slikt som mange ganger under oppveksten ble løsningen for dagens måltid. De beste ørretvatnan i dag er Sausvatnet, med mye grov ørret opp i 3 kilo. Søbergsvatnet er et annet vatn, beliggende i 350 meters høyde, med mye ørret av usedvanlig flott kvalitet. Dette vatnet ligger på Plahtes eiendommer, og vatnet er en viktig grunn til at mange fiskegjester besøker området Velfjord årlig.
Sosialistisk valgskred i 1961.
Ved Stortingsvalget i 1961, der det nystiftede Sosialistisk Folkeparti stilte til valg for første gang, fikk partiet i Velfjord over 60 % av stemmene partiets høyeste oppslutning i hele landet.


Gausvik.
a> nærmest. Tatt desember 2008.Gausvik er ei bygd i Harstad kommune, mellom Haukebø i sør og Fauskevåg i nord, med ca. 200 innbyggere. Bygda ligger i Gausvika, som har fått navnet etter halvøya Gausøya, som har form som minner om ei gås.
Gausvik skole er en barneskole med elever fra 1. til 7. klasse fra Sandtorg i sør til Lilleng i nord. I 2008 ble Smeskogan barnehage, som tidligere hadde holdt til i underetasjen til Gausvik kapell, flyttet til et nytt bygg knyttet til skolen.
Omkring 1990 var det postkontor og to landhandlere i bygda – alle er nå nedlagt.
Gausvik har i de siste år opplevd en vekst i innbyggertall, da flere barnefamilier har valgt å flytte til bygda. Dette er folk som overhodet ikke har noen tilknytning til bygda og tidligere innbyggere som har valgt å flytte hjem for å stifte familie. Dette har ført til en lang kamp for å få gang og sykkelsti i bygda, et arbeid som nå er i gang.
I tillegg til skolen har bygda også sitt eget sangkor, som ofte stiller til konsert både i hjembygda og andre plasser.


San Fernando del Valle de Catamarca.
San Fernando del Valle de Catamarca er hovedstad i provinsen Catamarca i Argentina. Byen kalles i dagligtale bare for "Catamarca". Byen har en befolkning på om lag 133 000 (1991). Jordbruk er den viktigste næringsgrenen for Catamarca.
Historie.
Spanske bosettere etablerte den første bosetningen i 1558, den fikk navnet Londres. Den første permanente bosetningen kom imidlertid ikke før i 1683.


Rennfast.
Rennfast var navnet på prosjektet med fastlandsforbindelse til Rennesøy kommune, nord for Stavanger i Rogaland.
Veiforbindelsen er en del av Europavei 39 som forbinder Rennesøy, Mosterøy, Bru, Sokn, Vestre Åmøy i Rennesøy kommune, samt Austre Åmøy i Stavanger kommune, til fastlandet ved Randaberg. Den ble åpnet 30. november 1992 og består av 29,9 km vei. Totalkostnad var 770 millioner kroner som var helfinanisert av bompenger. Rennfast ble bygd av Rogaland Contractors og Statens vegvesen.
Fra og med åpningen har det vært bompenger på Sokn i Rennfast. 15. mars 2006 ble Rennfast nedbetalt og fram til fredag den 28. juli 2006 klokken 12.00 ble bompengene brukt til å finansiere Finnfast, videre forbindelse til Finnøy. Rennfast er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.
Det er to tunneler i Rennfast. Byfjordtunnelen er 5875 meter og går 223 meter under havet. Mastrafjordtunnelen er 4424 meter og går 133 meter under havet. Det er også to bruer som er en del av Rennfast. Askjesund bru og Åmøy bru.
Rennfast har ferje mellom Mortavika og Arsvågen (25 min, 2 turer/time). Ved ferjeleiet i Mortavika er det oppstillingsplass til 400 biler.
Omtrent halvparten av trafikken i Rennfast like før bompengeinnkrevingen opphørte var lokaltrafikk.


Gausvik skole.
a> nærmest.Gausvik skole er en barneskole med klassetrinn fra 1. til 7. som ligger i Gausvik i Harstad kommune. Rektor er Odd Ingvald Mikalsen.
Omkring 1964 ble det besluttet å slå sammen skolene i Gausvik og nabobygda Sandtorg, og elevtallet var på midten og slutten av 1970-tallet omkring 70-80. Skolebygningen som har skolekjøkken, sløydsal og gymnastikksal ble påbygget på 1990-tallet i forbindelse med skolefritidsordningen. I 2008 ble bygningen utvidet, og Smeskogan barnehage flyttet inn i den nybygde delen. Tidligere hadde barnehagen holdt til i kjelleren til Gausvik kapell.
Elevene i Gausvik overføres til ungdomsskole ved Sørvik skole.


Sandtorg kirke.
Sandtorg kirke er en langkirke i tre som ligger i Sørvik i Harstad kommune.
Kirken ble bygget i 1932 og er en sognekirke for Sandtorg prestegjeld. Altertavlen er av Conradi.


Fanejunker.
Ny tolkning av gammelt merke.
Fanejunker "(fra tysk Fahnenjunker)" var den høyeste underoffisersgrad i Norge frem til 1927. Den ble normalt tildelt kommandersersjanter etter 5 års tjeneste som en «hedersgrad», og ble anvendt i infanteriet, ingeniørvåpenet, saniteten og flyvåpenet. I kavaleriet var tilsvarende betegnelse standartjunker, fordi fane heter standart i kavaleriet. I artilleriet er betegnelsen stykkjunker.
Fanejunker var den øverste underoffisersgraden, og den kan muligens sammenlignes med den britiske "Regimental Sergeant Major".
Helt særegent for denne graden var at man bar offisersuniform som offiserene, med offisers epåletter uten stjerner.
Tilsvarende på gardeluen: Offiserskokarde, sølvdusk og bred sølvtresse, men ingen andre tresser. Paradehatten antas å ha vært uten tresser, med offisers silkekokarde, og kanskje strutsefjær, som offiserene bar i stedet for hestehår (og senere med bøffelhår).
Fanejunkere var det tilsynelatende 1-3 av per bataljon, og trolig oftest i femtiårsalderen og eldre.
Fanejunkergraden ble avskaffet i forbindelse med ny hærordning.


Resistencia.
Resistencia er delstatshovedstad i provinsen Chaco nord i Argentina. Byen ligger ved en sideelv til elva Paraná. Byen har en befolkning på om lag 230 000 (1991).
Historie.
Området ble første bosatt av jesuitter i det 17. århundre under navnet San Fernando del Río Negro. Denne bosetningen ble forlatt om lag hundre år senere. Under Argentinas krig mot Paraguay (1864–1870), ble plassen re-etablert som en militær forpost. Byen fikk navnet Resistencia i 1876.


Herodot.
Herodot eller Herodotus, gresk "Ἡρόδοτος", Hēródotos (født 484 f.Kr., død ca. 425 f.Kr.) fra Halikarnassos (nåværende Bodrum i Tyrkia) var en dorisk historiker i antikken som er nesten utelukkende kjent for sitt historieverk "Historie" som handler om persernes invasjon i antikkens Hellas.
Herodots Historie handler om de persiske invasjoner av Hellas i henholdsvis 490 og 480 f. Kr., hvor grekerne i mot alle odds vant. Første halvdel av verket handler imidlertid ikke om perserkrigene, men om forhistorien, og Herodot, som har en ualminnelig fortellerglede, kommer derfor ut i lange digresjoner om ulike kulturer fra hans egen fortid og samtid; Lydia, Persia, Egypt, Babylonia, Skythia. I den forstand er Herodots "Historie" også en verdenshistorie.
Det hadde vært historieskrivere før Herodot, først og fremst Hekataios, men Herodot er den første som har blitt bevart for ettertiden, og allerede i oldtiden ble han oppfattet som grunnlegger av historiesjangeren. Cicero kaller ham således «historiens far» ("pater historiae").
For Herodot hadde "historiē" ikke betydningen ‘historie’, men «utforskning» (av "(w)id-" «se, erfare»).
Hans liv.
Det meste som vites om Herodots liv er glimt fra hans eget verk.
Men ifølge den bysantinske, leksikalske ordboken kjent som Suda, ble han sendt i eksil fra Halikarnassos etter å ha vært involvert i et mislykket statskupp mot det herskende dynastiet. Han trakk seg da tilbake til øya Samos. Det ser ut til at han aldri returnerte til Halikarnassos, til tross for at det virker som han var svært stolt av sin by og dens dronning, Artemisia I av Karia.
Det må ha vært under sitt eksil at han foretok reisene han beskriver i "Historier". Disse reisene førte ham til Egypt, så langt sør som Nilens første katarakt, til Ukraina, Italia og Sicilia. Hans beskrivelse av Babylon inneholder svært vage bemerkninger som «folk som ikke har vært der, vil finne det svært vanskelig å tro at...» og «dette var fremdeles tilfellet i mine dager», men han hevder at han ikke har besøkt byen, og hans beskrivelse er svært usannsynlig.
Herodot nevner et intervju med en informant i Sparta, og han bodde nesten helt sikkert en stund i Athen. I Athen ble han kjent med de berømte muntlige tradisjonene til framstående familier, særlig alkmaeonidene, som Perikles tilhørte på morssiden. Men siden athenerne ikke aksepterte utlendinger som borgere, må Herodot ha følt seg malplassert der. Da Athen trengte borgere til den italienske kolonien Thurii i 444 f.Kr., var Herodot ifølge Suda blant dem som var villige til å dra. Det er usikkert om han døde i sin adopterte by.
På et tidspunkt ble Herodot en "logios", en gjenforteller av "logoi" eller fortellinger, skrevet i prosa. Hans verk var opprinnelig presentert muntlig og var laget slik at det skulle ha et nesten teatralsk element. Hans emner omfatter ofte slag eller andre politiske hendelser, og særlig det praktfulle ved fremmede land. Han gjennomførte turnéer til greske byer og de største religiøse og atletiske festivalene hvor han opptrådte og forventet betaling.
Peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta 431 f.Kr.. Den kan ha vært denne konflikten som inspirerte ham til å samle fortellingene sine til en kontinuerlig fortelling. Siden de sentrerte på temaet om Persias imperielle fremgang som bare ett forent Athen og Sparta hadde klart å stå i mot, kan de sees på som en kritikk av, eller angrep på, den krigshissingen som truet med å omfatte hele den greske verdenen.
Bidrag.
Herodot har overlevert en stor mengde med informasjon om verdenen på hans tid. Han rapporterer for eksempel at Nilens årlige oversvømmelsen skal ha vært et resultat av snøsmelting lenger sør. Hans kommentar til dette er at han ikke kan forstå hvordan det kan være snø i Afrika, den varmeste delen av den kjente verden. Vi vet at dette ikke er den egentlige grunnen, men hadde det ikke vært for Herodots måte å sammenligne alle teorier som var kjent for ham, hadde vi antagelig aldri oppdaget at en slik hydrologisk spekulasjon fantes i antikkens Hellas. Han viderefører også rapporter fra fønikiske sjømenn om at mens de seilte rundt Afrika, «så de solen på høyre side mens de seilte vestover». Takket være denne korte beskrivelsen som nesten bare er en ettertanke, har moderne forskere klart å fastslå at Afrika faktisk ble seilt rundt av antikke sjøfarere, for dette er nøyaktig hvor solen er på denne geografiske posisjonen.
"Historier" ble skrevet mellom 431 og 425 f.Kr. og ble delt opp i ni bøker av senere redaktører, oppkalt etter de ni musene (Historiens muse, Klio, representerer den første boken).
Ettersom verket skrider frem blir det tydelig at Herodot fullfører sitt ønske i åpningen om å «forhindre at de store og flotte handlingene til grekerne og barbarene mister æren de har krav på, og å nedtegne hvilke årsaker som førte dem i konflikt.» Det er bare i dette perspektivet at hans åpningsdiskusjon om antikkens stjeling av koner er forståelig. Han forsøker å avsløre hva som fikk vesten og østen til å bli fiender, og myten er den eneste kilden han kan bruke for å finne informasjon om emnet.
De første seks bøkene tar bredt for seg fremveksten av det persiske riket. Fortellingen begynner med en beretning om de første vestlige monarkene som kom i konflikt med et østlig folk, Krøsus av Lydia angrep de greske bystatene i Jonia før han (ved å mistolke et kryptisk orakel) også angrep perserne. Som det skjer mange ganger gjennom "Historier" for de som ser bort fra god rådgivning, mistet snart Krøsus sitt kongedømme og nesten sitt liv. Krøsus ble beseiret av Kyros den store, grunnlegger av perserriket og Lydia ble en persisk provins.
Den andre boken utgjør en lengre digresjon om Egypts historie som Kryso sin etterfølger, Kambyses II, annekterer til riket. De følgende fire bøkene tar for seg den videre veksten til riket under Dareios I, det joniske opprøret og brenningen av Sardis, en handling som athenerne og minst en annen gresk polis deltok i. Den sjette boken beskriver det første persiske streiftoget inn i Hellas, et angrep på de som hjalp jonerne og som hevn for det påfølgende angrepet på Sardis, som endte med persernes nederlag i 490 f.Kr. i slaget ved Marathon, nær Athen.
De siste tre bøkene beskriver forsøket til den persiske kong Xerxes I på å hevne det persiske nederlaget ved Marathon og å endelig absorbere Hellas inn i riket. "Historier" ender i år 479 f.Kr. med at den persiske invasjonsstyrken led både et knusende sjøslag ved Salamis og nesten utslettelse av sine landstyrker i slaget ved Plataiai. Perserriket stoppet dermed ved Egeerhavets kystlinje i Lille-Asia, fremdeles truende, men kuet.
Det er mulig å se det materielle temaet av persisk makt og dets forskjellige utløp som en rød tråd gjennom fortellingens årsak og virkning, hybris og skjebne, hevn og vold. Selv de merkelige og fantastiske fortellingene som blir spredt i teksten, har sin kilde i denne drivkraften. Hver gang en persisk monark krysser vann eller andre grenserom, får det konsekvenser: Kyros angriper massagetene på den østlige bredden av en elv og ender opp halshogd, Kambyses angriper etiopierne sør for Egypt over ørkenen og blir gal, Dareios angriper skyterne mot nord og kastes over Donau og Xerxes går over Hellespont og hans styrker knuses av grekerne. Han returnerer alltid til oppgaven med å svare på hvordan og hvorfor grekerne og perserne gikk inn i den største konflikten som da var kjent og hva som var konsekvensene, selv om han tar til tider store avstikkere i beretningen.
Meninger.
Herodots nyvinning har gitt ham tvillingtitlene "historiens far" og "løgnens far". Som disse epitetene antyder, har det vært en lang debatt, i det minste fra tiden til Ciceros "Om lovene" (bok 1, kapittel 5), om holdbarheten i hans fortellinger, og i hvilken grad han visste selv at han fabrikkerte historier. Alle slags karakteristikker har dukket opp, fra en ond og bevisst fiksjonaliserende Herodot til en uvitende Herodot hvis kilder «så ham komme på lang avstand».
Vurdering av hans verk.
Der er mange tilfeller hvor Herodot rapporterer flere av de viktigste beretningene om et emne eller en prosess, og så sier sin mening om hvilken han tror er mest sannsynlig, enten fordi han er usikker på sannheten i en hendelse, eller ikke er overbevist av foreliggende fakta. "Historier" ble ofte kritisert i antikken for metodefeil, unøyaktighet og til og med plagiat. Lukian av Samosata angrep Herodot som løgner i "Verae historiae" og gikk til og med så langt som å nekte ham plass blant de berømte på "de velsignedes øy". Herodots metoder har blitt sett på i et mer positivt lys av mange moderne historikere og filosofer, særlig de som lette etter et eksempel på et relativt objektivt, historisk forfatterskap. Men med tanke på sensitiviteten i emnet, selve grunnlaget i historiens disiplin, er ikke dette allment akseptert. Angrep har blitt utført av flere forskere i moderne tid, noen få hevder at Herodot overdriver sine reiser og fabrikkerte kildene. Fra Herodot stammer den utbredte misforståelsen at Egypts pyramider ble reist av slaver.
Oppdagelser som ble gjort mot slutten av det 19. århundre har hjulpet til med å rehabilitere Herodots rykte en del. Arkeologiske studier av den nå undersjøiske antikke byen Heraklion ble grunnlagt under det nye rike i Egypt. På grunn av dette har respekten for hans nøyaktighet øket, i tillegg til kvaliteten og innholdet i hans observasjoner. Herodot er nå anerkjent som en pionér ikke bare i historien, men i etnografi og antropologi.
Trivialiteter.
I boken (og filmen) Den engelske pasienten av Michael Ondaatje leser en av hovedpersonene, grev Laszlo de Almásy (en historisk person), stadig fra Herodots "Historie" for å finne opplysninger om fortidens folkeslag, og han siterer flere ganger fra boken.


Rawson (Argentina).
Rawson er delstatshovedstad i provinsen Chubut sør i Argentina. Byen har en befolkning på om lag 25 000, noe som gjør den til en av de minste provinshovedstedene i Argentina.
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1865 av immigranter fra Wales. Byen har fått navnet sitt etter den argentinske innenriksministeren Guillermo Rawson, som støttet immigrasjon fra Wales. Byen ble delstatshovestad da Chubut ble egen provins i 1957.


Fuxi.
Fuxi og de åtte trigrammer
Fuxi (kinesisk: 伏羲; pinyin: "Fúxī"; eller "Fu Hsi" eller "Pao-hsi") var ifølge noen versjoner av de tidlige kinesiske nasjonale tilblivelseslegender blant de første opphøyede og gudelike herskere (keisere) av det gamle Kina. Han er en kulturhelt som skal ha oppfunnet skrivekunst, jakt og fiske sammen med Nu Wa, som var både hans søster og kone.
Annet.
I spillet "Dynasty Warriors 3" fra Koei, er Nu Wa og Fu Xi spillbare figurer der Fu Xi bærer et gigantisk sverd og Nu Wa rapier og skjold. De ble senere tatt ut av serien, men ble mulig å lage ved hjelp av "Dynasty warriors 4" sitt edit system.


Corrientes.
Corrientes er delstatshovedstad i provinsen Provincia de Corrientes som ligger nordøst i Argentina.


Zhuanxu.
Zhuanxu (kinesisk: 颛顼, pinyin: "Zhuānxū", også kjent som Gaoyang) er en legendarisk skikkelse, en av det gamle Kinas monarker.
Mytene vil at han var barnebarn av Den gule keiser, og at han førte Shi-klanen østover til det som i dag er Shandong. Der ble de knyttet sammen med Dongyiklanen ved mange blandingsekteskap og slik tiltok de i antall og innflytelse. Da han var 20 år skal han ha blitt deres hersker, og hersket i 27 år, frem til sin død.
Han skal ha bidratt til å utvikle en felles kalender og forestått reformer innen astrologi og religion (for å motvirke sjamanisme), gått inn for det patriarkalske (i motsetning til fortidens matriarkalske) system og forbudt ekteskap mellom nære slektninger.
Zhuanxu er ifølge noen versjoner av de gamle legender å regne som en av De tre opphøyede keisere.


Victoria Cross.
Victoria Cross, på norsk kalt Victoriakorset, er en britisk krigsdekorasjon. Victoriakorset er den høyeste utmerkelsen for tapperhet som kan tildeles soldater i Storbritannia (tidligere også til soldater i Det britiske samveldet). Medaljen ble innstiftet 29. januar 1858 av dronning Victoria for å hedre soldater som hadde utvist stor tapperhet under Krimkrigen.
Medaljen er oppkalt etter dronning Victoria av Storbritannia og rangerer før alle andre medaljer og ordener i Storbritannia. Victoriakorset kunne, allerede fra innstiftelsen, tildeles alt militært personell uavhengig av rang, samt sivile personer under militær ledelse. Dette var svært uvanlig på den tiden og det britiske dekorasjonssystemet hadde lenge et skille mellom offiserer og underoffiserer/menige i dekorasjonssammenheng. Etter 1990 har flere land i Samveldet fått egne versjoner av utmerkelsen og dette inkluderer Victoriakorset for Australia (1991), Victoriakorset for Canada (1993) og Victoriakorset for New Zealand (1999). Man omtaler derfor det britiske Victoriakorset som «Imperial Victoria Cross» eller «British Victoria Cross».
Utforming.
Etter at flere forslag til utforming var blitt presentert, ble det til slutt Lord Panmures forslag som ble vedtatt i mars 1856. Det britiske Krigsministeriet bestilte 106 Victoriakors fra firmaet Hancocks i London, og firmaet har produsert og produserer ennå alle offisielle Victoriakors.
Victoriakorset er et bronsekors som er 41 mm høyt og 36 mm bredt. Korset bærer «The Crown of St. Edward» med en løve i overkant av kronen. I tillegg har medaljen inskripsjonen «For Valour». Originalt var teksten «For the Brave», men dette ble endret etter forslag fra dronning Victoria. Opphenget består av en "V" som er festet i en dekorert barre som igjen fester medaljen til båndet. Medaljen med oppheng veier ca. 27 gram.
Medaljebåndet er 38 mm bredt og skulle i følge de originale statuttene være rødt for tildelinger til personell i den britiske hæren, mens det skulle være blått for tildelinger til personell tilhørende den britiske marinen. Dette ble endret i forbindelse med opprettelsen av Royal Air Force i 1918 og 22. mai 1920 ble det bestemt av Kong George V at alle mottakere skulle ha rødt bånd til sitt Victoriakors. Levende mottakere fra marinen ble også instruert om å bytte bånd på sine allerede mottatte medaljer. Selv om statuttene sa at båndet skulle være rødt er fargen på båndet vinrødt.
Medaljen får inngravert mottakerens navn, grad og avdeling på opphengets bakside. Dato for tildelingen blir i tillegg gravert i medaljens senter. Om en mottaker skulle bli tildelt medaljen flere ganger vil båndet bli påsatt en barre. Pr. 2011 er det kun tre mottakere som har fått Viktoriakorset to ganger.
Alle Victoriakors blir produsert av bronse som stammer fra to kanoner som ble tatt som krigsbytte av britene fra russerne under Krimkrigen. Det er det britiske forsvarsdepartementet som oppbevarer bronsen som skal benyttes i produksjonen.
Utdeling.
VC tildelt William Johnstone. Bildet viser det mørkeblå båndet som ble benyttet frem til 1918 ved tildelinger til personell i marinen.
Victoriakorset deles normalt ut av den britiske monarken til mottakeren. Ved tildeling post mortem er det mottakerens nærmeste familie som mottar medaljen. Utdelingen finner vanligvis sted på Buckingham Palace i London. For mottakere som får Victoriakorset utenfor Storbritannia, er det ofte generalguvernøren i det aktuelle landet som står for tildelingen. Totalt har medaljen blitt tildelt 1 356 ganger til 1 353 individuelle mottakere (pr. november 2011). Mottakere får rett til å tilføye «VC» bak navnet sitt og mottar en økonomisk støtte hver måned fra det offentlige resten av livet.
Noel Godfrey Chavasse, Arthur Martin-Leake og Charles Upham er de eneste som har mottatt medaljen to ganger.
Samlinger.
Victoriakorset er en meget sjelden og høyt aktet medalje og oppnår derfor svært høy pris når de kommer for salg på det åpne markedet.
En auksjon med medaljegruppe tilhørende Alfred Shout oppnådde en pris på over 4 millioner norske kroner. I 2012 ble et Victoriakors, det første tildelt en menig for innsats i første verdenskrig, solgt på auksjon for britiske pund. Dette tilsvarte norske kroner.
Det er mange samlere av Victoriakorset, men Michael Ashcroft har den mest kjente samlingen av medaljen, som inneholder 152 Victoriakors (pr. juli 2008). Dette er over en tiendedel av alle Victoriakors som noensinne er utdelt. Samlingen skal fra 2010 være på permanent utstilling ved Imperial War Museum i London, sammen med 50 Victoriakors og 29 George Cross som eies av museet.


Temple Bar.
Temple Bar på Paternoster Square
Horace Jones' minnesmerke ved Temple Bar
Temple Bar var i tidligere tider hovedporten inn i City of London fra vest, på grensa mellom City og Westminster. Selve porten ble fjerna i 1878 for å gi plass til en utvidelse av gatene Strand og Fleet Street, men er nå gjenreist på Paternoster Square ved St Paul's Cathedral.
Temple Bar var fra først av en kjetting spent mellom to stolper; i 1351 ble det bygd en port med porthus som inneholdt fengselsceller. Byens gapestokk sto ved Temple Bar, hvor også de henrettedes hoder ble satt på stake.
En ny port ble bygd av Christopher Wren i 1670-åra. Denne ble revet i 1878 og erstatta av Horace Jones' minnesmerke med en griff i bronse av Charles Birch på toppen. Wrens port ble gjenoppført i Theobalds Park i Hertfordshire, før den i 2004 kom tilbake til London, til Paternoster Square noe lengre øst.
Etter tradisjonen er Temple Bar det eneste stedet der den britiske monarken tillates å komme inn i City of London. Hun må her anmode Lord Mayor om adgang til byen, hvorpå Lord Mayor overrekker henne byens perlesverd. Deretter blir Temple Bar seremonielt lukket.


Paraná (Argentina).
Paraná er delstatshovedstad i provinsen Entre Ríos nordøst i Argentina. Byen ligger ved elva Paraná, rett i mot byen Santa Fe og har en befolkning på om lag 207 000 (1991). Byen er en havneby hvor korn, kveg, fisk og tømmer lastes om.
Paraná ble etablert i 1730 og tjente som hovedstad i den Argentinske Konføderasjon fra 1853 og frem til 1862.


Nasjonalkomitéen for et fritt Europa.
Nasjonalkomitéen for et fritt Europa ("National Committee for a Free Europe") var en amerikansk antikommunistisk gruppering, grunnlagt 17. mars 1949 i New York, som arbeidet for å frigjøre Europa fra sovjetisk okkupasjon og diktatur. Komitéen ble grunnlagt av Allen Dulles, som var medlem av det nylig etablerte Central Intelligence Agency. Blant de tidlige styremedlemmene kan general Dwight Eisenhower, Cecil B. DeMille og Henry Luce nevnes. Nasjonalkomitéen sto bak den amerikanske antikommunistiske kringkasteren Radio Free Europe.


Formosa (Argentina).
Formosa er hovedstaden i Formosaprovinsen nord i Argentina. Byen har en befolkning på om lag 249 000 (2005), noe som utgjør litt under halvparten av provinsens totale folketall.
Formosa ligger ved Paraguayflodens vestbredd, rett overfor Paraguay. De første spanske oppdagelsesreisende hadde kalt stedet "Vuelta Fermosa", og de første europeere som slo seg ned der, var katolske misjonærer fra jesuittordenen, i 1673.
Byen Formosa ble grunnlagt i den 8. april 1879 av oberstløytnant Luís Jorge Fontana. Byen var hovedstad i "Territorio Nacional del Chaco" fra 1884 og frem til 15. juni 1955. Det var ikke før ca. 1885 at en planmessig bosetting av hvite tok til.
De indianerne som opprinnelig bebodde området tilhørte for det meste stammene Tobas, Matacos (også kalt "Wichis"), Polagraes og Corotís. Idag utgjør de omkring 11 % av befolkningen i området.
Omkring 80 % av området er medlemmer av Den katolske kirke (2004). Formosa ble utskilt som et eget katolsk bispedømme i 1957. Før dette var den en del av bispedømmet Resistencia. Domkirken i Formosa heter "Iglesia Catedral de Nuestra Señora del Carmen". Byens grunnlegger Don Luís er gravlagt der.


Ye Olde Cheshire Cheese.
Ye Olde Cheshire Cheese er en av Londons eldste puber, og åpnet første gang i 1667. Den ligger i en bygning som ble gjenoppbygd etter den store bybrannen i 1666. Puben ligger i nærheten av Fleet Street i City of London, og er tilknyttet Yorkshire-bryggeriet Samuel Smith. Tidligere har flere forskjellige puber holdt til her, blant andre "the Horn Tavern" i 1538. Det tidligste serveringsstedet på dette stedet var et gjestehus tilknyttet et kloster i det 13. århundre. Ved inngangen henger en liste over 15 monarker som puben har «overlevd», og gjestebøkene inneholder navnene til ambassadører, statsministre og kongelige. Charles Dickens var også gjest her mens han var Fleet Street-journalist. Inne henger et portrett av pubens mest berømte stamgjest: Samuel Johnson, forfatter av ordboken "A Dictionary of the English Language". I likhet med de fleste pubene i Storbritannia, serveres det varm mat. En av pubens spesialiteter er «Ye Famous Pudding».


Tyholttårnet.
Tyholttårnet er et 124 meter høyt telekommunikasjons- og radiotårn på Tyholt i Trondheim.
Tårnet fungerer som plattform for fjernsyns- og FM-sendere, er et knutepunkt for radiolinksamband, sto ferdig onsdag den 22. mai i 1985 og er i dag et populært turistmål. Fra utsiktspunktet 70 meter over bakken ser man det meste av Trondheim by, store deler av Trondheimsfjorden og det øvrige Trøndelag. I andre etasje, nærmere 75 meter over bakken, ligger et spisested, Egon, som roterer 360° i løpet av en time.
Spisestedet har form som en 12-kant med store glassfasader. Tårnet er bygget i betong med diameter 7,2 meter. Det har 2 hurtiggående heiser og 2 nødtrapperom.
Ved byjubileet i 1997 fikk tårnet en kunstnerisk "kappe".


Keiser Yao.
Keiser Yao (regjerte angivelig fra 2337 til 2258 f.Kr.) er en mytisk kinesisk hersker, en av legendenes tre opphøyede keisere og fem vise konger. Han omtales også som Yaotang-shi og som Tang Yao. Han ble født som Yi Fangxun eller Yi Qi som Keiser Kus og Qingdus andre sønn. (唐堯).
Han hylles som en av de moralsk fullkomne vise konger, og som et forbilde for de fremtidige kinesiske konger og keisere hva gjaldt velvilje og iver for den gode sak.
De tidlige kinesere omtalte gjerne Yao, Shun og Yu som historiske skikkelser, og moderne historikere mener at de kan ha vært typologiske representanter for lederskikkelsene for forskjellige allierte stammer som etterhvert etablerte et mer enhetlig og hierarkisk styringssystem i den historiske overgangsperioden til et patriarkalsk føydalsamfunn i Kina.
Ifølge legenden ble Yao hersker da han var rundt 20 år og døde 119 år gammel, etter å ha overdratt tronen til keiser Shun som han hadde giftet bort to av sine døtre til.
Yao skal ifølge legenden ha oppfunnet det kinesiske spillet weiqi.
Yao, Keiser


Ministry of Defence Police.
Ministry of Defence Police (MDP) er politietaten for det britiske forsvarsministeriet. Den ble opprettet i 1971 ved sammenslåingen av Air Ministry Police, War Office Police og Admiralty Police.
MDP er en sivil politistyrke med 3 800 tjenestemenn. Til forskjell fra de fleste andre britiske politistyrker, er alle tjenestemenn i MDP opplært i bruk av skytevåpen, og 70 prosent av styrken bærer våpen til enhver tid.
MDP arbeider tett med Ministry of Defence Guard Service, ministeriets sivile vekterstyrke, og med militærpolitistyrkene i marinen, hæren, marineinfanteriet og flyvåpenet.
MDP har ansvaret for sikkerheten på forsvarsinstallasjoner i Storbritannia, og utøver uniformert patruljering og etterforskning på disse installasjonene. Etaten er til stede på rundt 120 forsvarsinstallasjoner, inkludert arsenaler, depoter, marinebaser, boligeiendommer, amerikanske flystasjoner, våpenfabrikker, forsvarets forskningsinstitusjoner og den kongelige mynt.
Etaten har rundt 400 politihundenheter med eksplosiv-, narkotika- og søkehunder. Spesialeskortegruppen beskytter kjernefysisk materiale under transport mellom forsvarsinstallasjoner. Kriminalavdelingen etterforsker lovbrudd på forsvarsinstallasjoner.


Lagunen Storsenter.
Lagunen Storsenter i bydelen Fana i Bergen er Norges neststørste kjøpesenter målt etter omsetning. Kjøpesentret ble åpnet 7. september 1985 og har over 150 butikker. Handelsområdet Lagunen, som består av selve kjøpesenteret og en rekke større spesialvarehus og virksomheter i Laguneparken, har over 130 000 besøkende hver uke. Besøkstallet i 2011 var på 6,76 millioner. Der er 1 900 parkeringsplasser, hvorav 700 i parkeringshus. Lagunen hadde i 2009 en omsetning på 2,878 milliarder kroner. Lagunen består totalt av ca. 70 000 kvadratmeter bygningsmasse fordelt på ca 170 mål tomteareal. Utviklingen av området styres gjennom selskapene Lagunen AS og Lagunen Eiendom AS. Grunnleggelsen av Lagunen ble gjort av Nordås Industrier A/S som fremdeles er på eiersiden. Øvrige eiere er blant andre Olav Thon Gruppen.
Bybanen i Bergen er under bygging frem til Lagunen, og videre til Bergen lufthavn, Flesland.


Alna Senter.
Alna Senter er et kjøpesenter på Alnabru i Oslo. Kjøpesentret hadde en omsetning på 1,247 milliarder kroner i 2002 og har 18 butikker.


Royal Mint.
Royal Mint ("den kongelige mynt") er foretaket som har ansvar for å lage mynter (mynte) i Storbritannia. Organisasjonen har sin historie tilbake til år 886, da det første sentrale myntslageriet, London Mint, ble opprettet. Først i det 15. århundre fikk Royal Mint enerett på å slå mynt i Storbritannia. Den mest kjente sjefen for Royal Mint er Isaac Newton, som tiltrådte embetet i 1696.
Royal Mint opererer nå (siden 1975) som et "Government Trading Fund", hvilket i praksis betyr at det drives som et statseid selskap. Foretaket slår ikke bare mynt for Storbritannia, men lager og eksporterer mynter til mange andre land. Den produserer også militære medaljer, minnemedaljer og lignende ting for staten, skoler og bedrifter.
Royal Mint holder til i Llantrisant i Wales. Sikkerheten ivaretas av en bevæpnet enhet fra Ministry of Defence Police
Mynter som produseres for staten har siden 1282 blitt kontrollert for størrelse, vekt og kjemisk sammensetning i den årlige "Trial of the Pyx".
Britiske sedler lages av Bank of England. I Skottland og Nord-Irland har alle etablerte banker rett til å lage sedler, mot å deponere et tilsvarende beløp i Bank of England.


CC Vest.
CC Vest er et kjøpesenter i Oslo. Kjøpesenteret åpnet høsten 1989 og har siden blitt utvidet i 1990, 1991, 2000, 2004 og 2009. I dag har senteret 78 butikker og det hadde en omsetning på 1,146 mrd. kr i 2002. Omsetningen i 2011 var på over 1,9 milliarder.


Olav Thon Gruppen.
Olav Thon Gruppen er en samlebetegnelse for en rekke personlige eide virksomheter og selskaper med det fellestrekk at de er majoritetseid av Olav Thon. Virksomhetsstrukturen, hvor det sentrale eierskap er knyttet til en privatperson (ikke et aksjeselskap), gjør at Olav Thon Gruppen ikke er et konsern i juridisk forstand. Gruppen omsatte i 2005 for 4,4 milliarder. kroner. Gruppen beskjeftiger ca 2 800 ansatte. Gruppen eier 360 eiendommer i Norge og 18 i utlandet.
Gruppen har dessuten et vaktmesterkorps på 25 vaktmestere som betjener næringsbygg og boligeiendommer.


Old Bailey.
Central Criminal Court (Old Bailey)
Old Bailey er ei gate i City of London. «The Old Bailey» er samtidig det populære navnet på Central Criminal Court, som dømmer i straffesaker i Stor-London. Navnet har sammenheng med "bail", som er yttermuren eller borggården på en festning, og henger trolig sammen med at det beryktede Newgate fengsel lå på dette stedet.
Rettsbygningen er fra 1907, tegnet av E.W. Mountford. Over inngangen står innskriften «Defend the Children of the Poor & Punish the Wrongdoer». På toppen av kuppelen troner Justitia med et sverd i den ene handa og en vekt i den andre, men uten bind for øynene.


Milits.
En milits er en organisasjon av stridende som består av folk som ellers er sivile, i motsetning til stående hærer av heltidssoldater, enten de er vernepliktige eller yrkessoldater. Å avskaffe stående hærer har vært en ide på venstresiden helt siden slutten av 1700-tallet, fordi de stående hærene ofte har vært lydige redskaper for udemokratiske makthavere.
Tanken var at en milits av vanlige folk med et sivilt liv ikke på samme måte kunne brukes mot egen befolkning eller til angrepskrig. Blant annet tyske Rosa Luxemburg og franske Jean Jaures har gått inn for omdanning av det tradisjonelle militærvesenet til en milits, som ledd i en gjennomgripende demokratisering av samfunnet. I Norge har vi Heimevernet, det er en feiloppfatning at Heimevernet er en milits da det nå i all hovedsak består av vernepliktige- og yrkessoldater.


Matros.
Matros er en yrkesbetegnelse innen skipsfart som kan ha ulik mening på ulike områder.


Gast.
Gast er betegnelsen på menige mannskap i det norske Sjøforsvaret, altså personell med gradene utskrevet menig og utskrevet ledende menig. "Marinegast" blir også brukt, men er ikke offisiell.
Tysklands marine benytter begrepet «Gast». Eksempler er "Riemengast", "Schaluppengast", "Decksgast", "Sanitätsgast", "Signalgast" und "Toppsgast".


Kyststridsflotiljen.
Kyststridsflotiljen er delt inn i Marinejegerkommandoen, Kystjegerkommandoen og MTB-kommandoen. Den har som oppdrag å drifte einingar i Sjøforsvaret som er spesialiserte for operasjonar i kystsona.


Kystjegerkommandoen.
Kystjegerkommandoen (KJK) ble formelt etablert på Trondenes utenfor Harstad 10. desember 2001. Etter 4 år med organisasjons- og materiellmessig utvikling ble KJK erklært operativ 17. august 2005.
Kystjegerkommandoen er en konvensjonell avdeling i forsvaret. Med dette menes at den er ikke direkte underlagt Forsvarssjefen og driver ikke med spesialoperasjoner. Avdelingen er spesielt egnet for å bekjempe hurtig oppdukkende og asymmetriske trusler på sjø og land i kystsonen. Kystjegerpatruljene er mobile, enten ved egne kjøretøy og gummibåter eller ved andre avdelingers fartøy som for eksempel Taktisk Båtskvadron og 339 skvadron.
Avdelingen er oppsatt med HK416, tidligere G36, P80 og har noen tyngre skyts som BK, 12,7 mm materiellødeleggelsesrifle, M2 Browning maskingevær og FN Minimi.
Kystjegerkommandoen er også den eneste avdelingen i verden som pr dags dato som bruker Hellfire-systemet fra land.
Kystjegerkommandoen er en høyt prioritert avdeling med mye nytt utstyr. For hele tiden å matche nåtiden og være forberedt på fremtidens krav, blir det lagt stor vekt på kompetanseutvikling av personellet ved avdelingen. Kystjegerkommandoen er i dag etablert som en kommando, kun bestående av befal og vervede i den stående avdelingen.
Kampenhet i Sjøforsvaret.
Kystjegerkommandoen (KJK) er en kampenhet i Sjøforsvaret. KJK består av to patruljedivisjoner samt ledelse, stab og logistikk. KJK kan sette opp et stort antall sensorer og patruljer for oppklaring, overvåking og målanvisning. Målbekjempingen gjøres i hovedsak med presisjonsvåpen. Med sin ISTAR- og våpenkapasitet er KJK spesielt egnet for bekjemping av hurtig oppdukkende og asymmetriske trusler på sjø og land i en kystsone.
Kystjegerkommandoens oppgaver.
Kystjegerkommandoens virkeområde er definert innenfor Maritim ISTAR. Begrepet ISTAR står for Intelligence, Surveillance, Target Aquisition, Reconnaisance.
KJKs hovedoppgave er således å gjennomføre informasjonsinnhenting i ulike sammenhenger og situasjoner. Informasjonsinnhenting kan gjennomføres åpenlyst eller skjult, gjennom dialog eller observasjon, eller kombinasjoner av disse.
KJKs operasjonsportefølje er i storgrad lik Etterretningsbataljonen, og etter lang erfaring fra Afghanistan har de verdifull tyngde i andre spekter av krigføringsdomenet annet enn kystsonen.
Den innhentede informasjonen skal avdelingen kunne dokumentere og analysere. Videre skal avdelingen kunne lede ild fra luftbårne, land- og sjøbaserte plattformer, dvs. bidra til bekjempelse av høyverdige mål.
Avdelingen opererer i små grupper og er utrustet og utdannet for å operere alene over tid i områder som en fiende kontrollerer. Dette setter store krav til den enkelte operatør og patruljen som enhet.
Soldatene er profesjonelle og på bakgrunn av sin kompetanse kan de benyttes til andre oppgaver som ikke nødvendigvis er dekket innenfor maritim ISTAR-begrepet. Dette reflekteres bl.a. gjennom avdelingens bidrag i Afghanistan.


De sententia ferenda.
De sententia ferenda er et latinsk uttrykk som er brukt i jus. Uttrykket betyr bokstavelig «av dommer som de burde være», og er brukt til å skildre råd til domstolene om hvordan de bør dømme og avgrense det fra analyser om hva de egentlig dømmer.
Begrepet er likt, men ikke det samme som, "de lege ferenda", som er en betengelse for hvordan rettsreglene bør være.


Petter Dass-prisen.
Petter Dass-prisen er en pris delt ut av den kristne avisen Vårt Land.
Prisen utdeles til en person eller organisasjon som gjennom sitt arbeid har forent kristen gudstro med folkelighet, på en frodig og folkelig måte, slik Petter Dass gjorde i diktingen sin.


Keiser Shun.
Keiser Shun (regjerte angivelig fra 2258 til 2211 f.Kr.) er en mytisk kinesisk hersker, en av legendenes tre opphøyede keisere og fem vise konger. Han omtales også som Den store Shun, Yu Shun og som Youyu-shi. Han ble født som Yao Chonghua.
Han hadde byen Puban (i dagens Shanxi) som sin hovedstad. Han ble gitt herskerstaven av keiser Yao i en alder av 53 og døde da han var 100, etter å ha overdratt makten til Yu den Store.
Shun, Keiser


Kakao.
Kakaofrukt med frø ("Köhlers Medizinal Pflanzen", 1887)
Kakao er et næringsmiddel fremstilt av kakaotreet ("Theobroma cacao"). Dette blir dyrket i de tropiske delene av Sør-Amerika, Asia og Afrika. Carl von Linné gav treet navnet Teobroma: "gudenes føde".
Bruk.
Kakao blir benyttet i drikker, som for eksempel varm sjokolade og sjokolademelk, og til å lage sjokolade. Det blir også brukt i kaker.
Produksjon.
Treet krever tropisk klima for å trives, altså cirka 20 grader nord og sør for ekvatoren. Største produsent i verden er Elfenbenskysten som står for over 1 million tonn av en totalproduksjon på vel 3 millioner tonn, altså en tredel. Andre betydelige produsenter er Indonesia, Ghana, Nigeria, Brasil, Kamerun og Ecuador. Det finnes tre hovedsorter av kakao: Forastero, Criollo, og Trinitario. Forastero står for 95% prosent av produksjonen, Criollo gir en bedre kvalitet, men lavere avkastning og er mer mottakelig for sykdommer og Trinitario er en hybrid av de to andre.
Innholdsstoffer i kakao.
Over halvparten av kakao er fett (kakaofett) og cirka 12 % protein. Totalt er det antatt at kakao inneholder cirka 300 forskjellige stoffer, deriblant mye antioksidanter, og alkaloidene teobromin og koffein.
Kakao og dyr.
Kakao og sjokolade kan være livstruende for hunder (trolig også for katter og hester), på grunn av innholdet av stoffene teobromin og koffein. Inntak av kakao kan blant annet forårsake takykardi, hallusinasjoner, alvorlig diaré, epileptiske anfall, hjerteinfarkt, innvendige blødninger eller død. Tegn på forgiftning opptrer vanligvis 6-12 timer etter inntak av stoffet. Dødelig dose av teobromin og koffein er om lag 100-200 mg/kg, men individuelle variasjoner gjør at død kan inntreffe ved langt lavere doser.


Argentinas historie.
Pre-kolonial tid.
Området som nå utgjør Argentina var relativt tynt befolket frem til det ble kolonisert. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist spor etter mennesker i Patagonia som kan dateres helt tilbake til 11 000 f.kr. På den tiden da spanjolene koloniserte landet bodde urbefolkningsgruppen Diaguita nordvest i dagens Argentina, på grensen til det ekspanderende Inka-riket. Guaraní-indianerne bodde lengre øst.
Kolonitiden.
Den spanske oppdageren Juan Díaz de Solís besøkte det som nå er Argentina i 1516. Spania etablerte en permanent koloni ved Buenos Aires i 1580. De første bosetterne kom imidlertid via Peru. Spania integrerte Argentina tettere inn i sitt kolonirike ved å etablere "Visekongedømmet Río de la Plata" i 1776. Dette førte også til at Buenos Aires ble en viktig havneby. Det spanske koloniherredømmet fortsatte frem til juli 1816, da landet erklærte seg selvstendig under den argentinske uavhengighetskrigen. Landet var da relativt tynt befolket.
Selvstendighet.
Helt frem til andre verdenskrig opplevde landet interne motsetninger. Disse motsetningen var til dels mellom konservative og liberale politikere, og til dels mellom politikere og militære. I perioden 1946–55 var Juan Perón president. Han kom tilbake i denne posisjonen i 1973 men døde året etter, og ble da etterfulgt av sin tredje kone Isabel Perón som ble styrtet av militærjuntaen i 1976. Dette militærdiktaturet ble kraftig svekket etter nederlaget i Falklandskrigen i 1982. Etter valget i 1983 har Argentina vært et demokrati. Landet opplevde en økonomisk kollaps i 2001. I 2003 ble Néstor Kirchner valgt som president og landet har opplevd en jevn økonomisk vekst i hans presidentperiode.


Pizza.
Pizza er en italiensk rett som består av en bunn, hovedsakelig laget av hvete, med ulikt fyll på, som for eksempel tomat, ost og/eller kjøtt. Retten kommer opprinnelig fra Italia med tynn bunn, men er blitt videreutviklet i USA med tykkere bunn og mer fyll og har derfra spredd seg til store deler av verden som en form for hurtigmat.
Pizzaer er som regel runde og har fyllet oppå, men det finnes også andre varianter som for eksempel firkantede bunner eller ved at bunnen er brettet og lukket rundt fyllet ("calzone"). Pizza spises over hele verden i alle mulige sammenhenger, enten hjemmelaget, stekt frossenpizza, ferdiglaget på pizzeria/restaurant som tas med eller spises der. I Norge selges ferdiglaget pizza fra vel ca. 2000 pizzarestauranter.
Den italienske pizzaen.
I den italienske pizzatradisjonen bruker man en svært tynn bunn (ofte ikke mer en noen millimeter), og retten blir stekt på kort tid (ca. 2 minutter) ved høy temperatur (450°C), ofte i en spesiell vedfyrt ovn, noe som gir en sprø skorpe. Tradisjonelt brukte man det man hadde i huset til å ha på pizzaen, for eksempel en tomat, noen oliven og litt ost. Navnet "pizza" betyr egentlig "rot".
Visse kombinasjoner ble fastsatte typer og har fått navn, for eksempel Napoletana, Margherita og Quattro Stagioni. I dag får en helst pizza på en pizzeria som har spesialisert seg på retten. Pizzabakerne håndterer deigen på et elegant vis, ved å svinge den i lufta for å raskt lage en tynn pizza, og de beste deltar i konkurranser.
Den amerikanske pizzaen.
Det var italienere som var flyttet til USA som innførte retten der, men de gjorde også noen endringer. Pizzabunnen ble tykkere og mykere, og man økte mengden av fyll og antallet ingredienser i fyllet. I stedet for å ha osten under resten av fyllet ble det vanlig med et tykt lag med ost over resten.
Mens den italienske pizzaen må spises fersk, kan en fryse ned amerikanske pizzaer for senere å varme dem opp i igjen i en stekeovn. Den flate formen gjør dem også lette å frakte både kalde og varme. Dermed er pizza blitt en enkel og populær type hurtigmat, som man kan nyte både hjemme og ute, levert med bud eller laget selv. Pizza er sunnere enn mange andre typer hurtigmat fordi den inneholder flere ulike matsorter som dermed kan gi flere ulike næringsstoffer. Som annen hurtigmat er den likevel temmelig fet og er ikke bra for kroppen i store mengder.
Pizza i Norge.
Pizza ble introdusert i Norge etter impulser fra USA da pizzarestauranten "Peppes Pizza" ble etablert, året 1970, i bydelen Frogner i Oslo. Firmaet utviklet seg til en pizzarestaurantkjede, og i løpet av få år ble det startet en rekke slike restauranter i norske byer.
Ferdigkjøpt frossenpizza ble i løpet av 1980-åra en populær rett i norske hjem. Særlig kjent er Pizza Grandiosa som er Norges mest solgte dypfryste pizza. Pizzaen ble lansert 1980 av ferdigmatprodusenten Nora Industrier, og produseres i dag av Stabburet på Stranda i Møre og Romsdal. I perioden 1980 til 2011 har det blitt solgt ca. 350 millioner Grandiosapizzaer.
Frossenpizza har tradisjonelt være langt mer populært i Norge enn i de andre nordiske land. Tall fra 1997 viste at mens det ble solgt 3,4 kilo med frossenpizza per person i Norge, var tallene for Sverige 0,7 kg og Finland 0,4 kg.
En oversikt over ulike typer med ferdigpizza som var i salg på slutten av 1980-tallet.


Fett.
Fett er en spesiell type estere som er bygd opp av alkoholen glyserol og tre fettsyrer (triglyserider). De tre fettsyrene kan være forskjellig bygd slik at fettmolekylene kan bli store og komplekse. I dyr og mennesker er fett i første rekke en energikilde og mesteparten av opplagsnæringen er lagret i fettreservene som finnes i underhudsfettet og i bukhulen.
Fett er det næringsstoffet som har det høyeste energiinnholdet, 38 kJ/g eller 9 kcal/gram. Men fett tjener også som varmeisolasjon og støtdemper. I menneskekroppen skiller man gjerne mellom depotfett/fettvev (brunt «babyfett» til oppvarming eller hvitt fett til vanlig energilagring) og intracellulært fett (det fettet som finnes i muskler og organer inne i andre celletyper enn fettceller. Depotfettet i fisk, sjødyr og planter inneholder forskjellige umettede fettsyrer og er derfor viktig for oss mennesker ernæringsmessig. Fast fett blir omgjort til flytende fett ved 20°C. Fast fett er smør, margarin og smult, flytende fett er oljer.
Alle fettmolekyler er bygd opp på samme måte, med ett glyserolmolekyl som har tre fettsyremolekyler knyttet til seg.
Mettet fett.
Mettet fett har bare enkeltbindinger i de tre tilknyttede fettsyrene. Et stort inntak av mettet fett kan føre til økt nivå av fettstoffet kolesterol i blodet. Dette kan på sikt føre til at blodårene blir tette og i verste fall føre til åreforkalking, hjertekrampe, hjerteinfarkt eller hjerneslag. Det foregår en debatt omkring forholdet mellom inntak av mettet fett, kolesterol og dets betydning for hjerte- og karsykdom. Meningene om dette er mange, men det har vært gjort undersøkelser av eskimoer som hovedsakelig lever av animalsk, marin, umettet fett (dog 25 % mettet fett) og proteiner og funnet at hjerte- og karsykdommer, samt diabetes II er helt fraværende. Mettet fett får vi fra dyreriket, for eksempel smør, fløte, ost og pølse.
Enumettet fett.
Umettet fett er den sunneste typen fett for mennesker, og kan være med på å minske risikoen for blant annet åreforkalking. Enumettet fett har èn dobbeltbinding i fettsyremolekylene. Denne typen fett finner man stort sett i ulike matoljer, slik som mais-, raps- og olivenolje.
Flerumettet fett.
Flerumettet fett har to eller flere dobbeltbindinger i fettsyremolekylene. Dette er den sunneste typen fett for mennesker. Denne typen fett finner du i blant annet fet fisk som for eksempel laks og makrell, i tran og i soyaolje.


Hells Angels.
Hells Angels Motorcycle Club (HAMC) er en motorsykkelklubb etablert i Fontana, California, i 1948, der den lokale avdelingen – eller "chapteret" – fortsatt er aktiv. Navnet hentet klubben fra filmen "Hell's Angels", regissert av Howard Hughes om det engelske Royal Flying Corps fra første verdenskrig. Det er anslått at MC-klubben har over 2 500 medlemmer og "prospects" (offisielt prøvemedlem) i over 200 lokalavdelinger ("charters") i 22 land over hele verden.
Norske HA Charters.
Norges første charter var HAMC Trondheim, som ble opprettet i august 1992. Pr 2011 har HAMC chartere i følgende norske byer: Trondheim, Hamar, Oslo, Skien, Stavanger, Tromsø, Drammen og Bergen. I tillegg er flere klubber tilknyttet HAMC som prospects og hangarounds (vennskapsklubb).
Kriminalitet.
To medlemmer fra HAMC California
HAMC var selve symbolet på den «lovløse» ("outlaw") biker-motkulturen på 1960-tallet. Det amerikanske føderale politiet FBI antar at Hells Angels innkasserer mer enn 1 milliard amerikanske dollar i året på sin verdensomspennende narkotikatrafikk, prostitusjon og hvitvasking av penger, en sum som bestrides av gruppen selv, som også mener at handlinger begått av enkeltmedlemmer ikke kan anføres mot organisasjonen. Det hevdes at det er vanskelig for politiet å infiltrere HAMC fordi det overlates til de nyeste rekruttene å utføre kriminelle handlinger.
HAMC hevder at medlemsmassen stort sett består av lovlydige borgere som er blitt ofre for medienes sensasjons-jag. Men de presenterer likevel seg selv som en "1 % Club", en frase som ble introdusert da American Motorcyclist Association hevdet at 99 % av alle MC-førere er lovlydige. FBI og Criminal Intelligence Service Canada anser klubben som en «outlaw motorcycle gang» ("kriminell motorsykkelklubb"). Følgelig er det å være medlem i seg selv en kriminell handling i Canada. I provinsen Quebec hevder politiet at HAMC kontrollerer mye av den organiserte kriminaliteten i provinsen. Dette støttes av kriminologer som mener at det kan myndighetene selv ta mye av ansvaret for etter en politikk fra 1970-tallet som tok sikte på å bekjempe mafiaen i Montreal med det resultat at HAMC fikk anledning til å vokse seg dominante i vakuumet som oppsto. I årene siden 1994 har gjengkriger i provinsen krevd mer enn 100 menneskeliv (inkludert en forbipasserende som ble drept av en bilbombe), 84 bombeangrep, 130 tilfeller av brannpåsettelse, og 9 savnede personer.
I Norge mener også Kripos at HAMC er en kriminell motorsykkelklubb. Utlendingsdirektoratet (UDI) har i et rundskriv hevdet at det foreligger hjemmel for pågripelser og bortvisninger av personer i 1 %-motorsykkelmiljøet. I 2011 ble 25 personer pågrepet da HAMC -medlemmer og sympatisører kom for å delta på fest i Rogaland. Flere av dem utvist fra landet. I 2011 ble den antatte leder av HAMC i Norge funnet skyldig i trusler, ran og grove narkotikaforbrytelser, og dømt til fire år og ni måneders fengsel. I en annen sak samme år ble han dømt for grovt heleri og skattesvik + flere mindre forhold. For dette ble han dømt til ett år og tre måneders fengsel.
Rolling Stones-konserten i Altamont.
Et av de mer voldsomme innslagene i HAMCs historie skjedde under en konsert med Rolling Stones i Altamont, California, i 1969. HAMC-medlemmer var blitt leid inn som vakter for en kompensasjon som er hevdet å inkludere øl til en verdi av 500 USD. Under låta "Under My Thumb" oppsto det klammeri foran scenen. Klammeriet endte med at HAMC-medlemmet Alan Passaro stakk i hjel Meredith Hunter som hadde trukket fram en pistol. Passaro ble senere frikjent fordi drapet skjedde i selvforsvar.
Vietnam-krigen.
Under Vietnam-krigen i 1960-årene, tilbød HAMC sine tjenester til de amerikanske styrkene i utlandet. Selv om de aldri fikk lov til dette, ble tilbudet fra HAMC oppfattet som et svik mot alle dem som idoliserte biker-motkulturen. De mente HAMC inngikk en allianse med myndighetene. Seks medlemmer av "The John Brown Brethren", en liten, voldelig gruppe anti-krigsaktivister, angrep HAMC i San Francisco og drepte fire medlemmer.


Druer.
Druer er frukter som kan være grønne, røde eller blå.
De vokser på plantene i slekten med det vitenskapelige navnet "Vitis". Det er 60 arter i Asia og Nord-Amerika, i Europa bare én art, "Vitis sylvestris", som vokser vill i middelhavslandene. Flere arter er økonomisk viktige, men størst betydning har ekte vinranke, som er en av de viktigste kulturplantene. Av andre arter kan nevnes labruscavin, "Vitis aestivalis" og "Vitis vulpina".
En lager vin og juice av druer. Rosiner er tørkede druer. Druer blir spist som frukt og anses som sunne for mennesker. Druer er kjent som nyttevekster siden de eldste tider, og ble dyrket i oldtidens Egypt.
Dyrking.
Det er ikke vanskelig å dyrke vin som hobbygartner. Frilandsdyrkning er mulig noen plasser i Norge, men ellers er drivhusdyrkning vanlig – enten i spann i drivhuset eller direkte i jorden i drivhusbunn. Har man for eksempel gulvareal foran et lyst vindu i hus/leilighet er dette også en mulig plassering.
Enkleste formeringsmåte er via stiklinger. Sett en 10-15 cm lang kraftig stikling (helst blyantstykk) i potte med fuktet bra muld, med én knopp over jordoverflaten. Sett plastpose over med elastikk rundt pose og potte, for å holde høy luftfuktighet. Når knoppen har brutt, klipp et par huller i plastposen for å sikre O2/CO2-skifte. Pass på ikke å fjerne plastposen helt for tidlig – de ny bladene har lett for å tørke inn.
Stiklinger kan godt tas fra drueklaser kjøpt i butikken (hvis man ikke har en vinranke fra før eller kjøper vinranke fra forhandler) – finn da klasene med de tykkeste stenglene.
Dyrknings- og beskjæringstips kan blant annet ses på – akkurat beskjæring av ranken og utforming av den er noe man med fordel kan lære seg om.
Dyrker man i spann i drivhus kan man eventuelt flytte spannet inn i en kjeller for overvintring, hvis man holder til i fjellheimen eller andre plasser der temperaturen kan bli under 15-20 minusgrader. Ved dyrkning i spann (spesielt hvis man nøyer seg med kun 15-litersspann) er det en fordel om man har et dryppvanningssytem som kan vanne hvis man er bortreist.
Det tar ca. tre måneder fra fruktklaser er ansatt til høstingen kan begynne.
Steiner.
Steinene i druer inneholder, i likhet med skallet, et stoff kalt tannin. Tannin er en garvestoffer og fungerer som konserveringsmiddel i rødvinsproduksjon.
Druer og dyr.
Både rosiner og druer er sunt for mennesker, men kan gi nyresvikt hos enkelte hunder. Årsaken til at noen hunder tåler druer og rosiner, mens andre blir alvorlig syke, er ikke kjent.


Anne Frank.
Annelies Marie «Anne» Frank (født 12. juni 1929 i Frankfurt am Main, død av tyfus i februar/mars 1945) var en tysk-jødisk jente som, sammen med fire venner og sin familie, gjemte seg i Amsterdam under den andre verdenskrig og Tysklands okkupasjon av Nederland. I løpet av denne perioden skrev Anne Frank en dagbok som i etterkrigshistorien har blitt verdenskjent, og har blitt oversatt til mer enn 55 språk.
Holocaust-revisjonister har flere ganger hevdet at boken ikke er autentisk. Til tross for at disse påstandene fortsatt sirkulerer i enkelte miljøer, er de gjentatte ganger tilbakevist. I forbindelse med publiseringen av den annoterte utgaven av det opprinnelige manuskriptet, "De dagboeken van Anne Frank", i 1986 utførte den nederlandske stats kriminaltekniske laboratorium (Gerechtelijk Laboratorium) en omfattende undersøkelse av såvel håndskrift som papir, blekk osv. Rapporten finnes som vedlegg i boken, og bekrefter manuskriptets autentisitet.
Tidlig liv i Frankfurt.
Anne ble født i Frankfurt am Main, Tyskland, som datter av Otto Heinrich Frank (født 12. mai 1889, død 19. august 1980) og Edith Frank-Holländer (født 16. januar 1900, død 6. januar 1945). Hun tilhørte en familie med lange røtter i Tyskland, og faren og andre familiemedlemmer hadde tjenestegjort aktivt og utmerket seg i første verdenskrig. Margot Betti Frank (født 16. februar 1926, død mars 1945), var hennes storesøster.
Familien Frank levde i et etnisk blandet miljø med både jøder og ikke jøder. Barna i nabolaget hadde ulik bakgrunn, noen var katolske, protestantiske og andre var jødiske.
13. mars 1933 ble det avholdt valg i Frankfurt og Adolf Hitlers parti NSDAP tok valgseieren. Straks etter valget oppsto det anti-jødiske demonstrasjoner, og familien fryktet for hva som ville skje videre dersom de ikke forlot landet. Ett år senere dro Edith og barna fra Frankfurt og satte kursen mot Aachen, helt vest i Tyskland, og bodde der med Anne Franks bestemor, Rosa Holländer. Otto Frank ble værende i Frankfurt, men etter at han fikk et jobbtilbud i Amsterdam, flyttet han dit.
Videre liv i Amsterdam.
Otto Frank jobbet i selskapet Opekta som laget syltestivelse og bodde i en leilighet ved Merwedeplein, i bydelen Rivierenbuurt. I februar 1934 ankom Edith og barna Amsterdam. Anne og Margot begynte på skole der. Margot var spesielt flink med tall, mens Anne var flink til å lese og skrive. Søstrene oppførte seg veldig forskjellig i sosiale sammenhenger. Margot var rolig, mens Anne var høylytt, energisk og veldig engasjert.
I mai 1940 invaderte Tyskland Nederland, og okkupasjonsmakten forfulgte jøder ved å innføre strenge regler og lover som alle jødiske borgere måtte følge. Okkupasjonsmakten jobbet aktivt med å separere jøder ifra ikke-jøder. Som en følge av en ny lov som tilsa at jødiske barn kun kunne gå på jødiske skoler, måtte Anne og Margot Frank bytte til en annen skole, selv om mange av deres venner, skolevenninner og skolekamerater ikke var jøder.
Livet i bakbygningen.
I juli 1942, mottok Margot Frank en innkalling fra "Zentralstelle für jüdische Auswanderung" (Sentralkontor for jødisk emigrasjon) til tvangsarbeid i Tyskland. Familien hadde allerede planlagt å gå i dekning, men på grunn av brevet ble planen fremskutt 10 dager, i forhold til den opprinnelige planen. Familien gikk i dekning 6 juli. Gjemmestedet deres var i bakbygningen som tilhørte Otto Franks kontorbygning, Prinsengracht 263. Mens de var i dekning, skulle noen av Otto Franks mest pålitelige ansatte hjelpe dem.
Van Pels-familien kalles for van-Daan familien av Anne i dagboken hennes, og Pfeffer blir omtalt som Albert Dussel.
Avsløring og arrestasjon.
Mellom klokken 10 og 10:30 den 4. august 1944 ble gruppen arrestert. Noen hadde angitt dem.
Deportasjon og død.
Den 3. september ble de deportert fra Westerbork til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Dette var også det siste deportasjonstoget som gikk fra Westerbork til Auschwitz. Etterhvert ble Anne, Margot og Auguste van Pels overført til Bergen-Belsen. Moren til Anne, Edith ble værende i Auschwitz, og døde der den 6. januar 1945 av sult og utmattelse.
Auguste van Pels ble sendt videre fra Bergen-Belsen til Theresienstadt via Buchenwald. Det er antatt at hun døde enten på vei fra Buchenwald til Theresienstadt, eller kort tid etter hun ankom.
På grunn av forferdelige hygieneforhold brøt det ut en tyfusepidemi vinteren 1944/1945. Blant mange tusen som døde på grunn av epidemien, var Anne Frank og Margot Frank. Dødsdatoen deres er enten helt i slutten av februar eller i begynnelsen av mars, omkring én måned før Bergen-Belsen ble frigjort (12. april 1945 av engelske tropper). Den eneste som overlevde krigen, var Annes far, Otto.
Anne Franks dagbok.
I en alder av tretten år begynte Anne Frank å skrive i dagboken, som hun hadde fått av sin far; boken omhandler livet og hverdagen hennes fra den 12. juni 1942 til 1. august 1944. Boken ble etter hvert oversatt fra nederlandsk til mange språk, og er kanskje verdens mest leste dagbok. Boken har blant annet blitt satt opp som film, teater, og til og med opera. Da krigen var slutt, reiste Otto Frank tilbake til Amsterdam og hentet Annes dagbok. Anne hadde alltid drømt om å bli forfatter, og derfor publiserte Otto dagboken. Det skulle vise seg at Anne Franks dagbok var et unikt verk.
Film av Anne Frank.
Anne Frank blir filmet ved en tilfeldighet under naboens bryllupsdag. Etter 9 sekunder ser man Anne lener seg ut av vinduet. Filmen ble filmet i 1941 og varer i 21 sekunder.


Mandarin (frukt).
Mandarin ("Citrus reticulata") er navnet på et lite sitrustre og den appelsinlignende frukten det bærer. Frukten er mindre, noe mildere på smak og lettere å spise enn appelsinen.
Stort sett all småsitrus som spises i Norge er klementiner. Det er fortsatt noen som feilaktig bruker betegnelsen «mandarin», selv om den ekte mandarinen ble borte fra det norske markedet på 90-tallet. De eneste mandarinene som selges i Norge i dag er hermetiske.
Mandarinen kommer opprinnelig fra det sørlige Kina, men har siden blitt spredd av mennesker. Det finnes flere typer mandariner med egne navn.
Frukten er avrundet, men litt sammentrykt i topp og bunn slik at den ikke er helt rund. Mandarinskallet er tynnere enn på en appelsin, og som oftest også mye løsere. Selve frukten kan lett deles i separate båter. Den er dermed lett å skrelle og spise uten søl. Det er vanlig å spise den alene, men man kan også bruke mandariner sammen med matretter, som pynt på desserter, og i salater.
Ulike mandarintyper.
Tangerin og satsuma er gamle, opprinnelige mandarintyper. Den japanske satsumafrukten er steinfri og ble derfor ofte hermetisert. Mandarinen krysser seg lett med andre sitrusfrukter, og det finnes derfor mange hybridtyper. De fleste sitrusfruktene er selvpollinerende eller har frukter uten frø slik at de ikke trenger å pollineres. Tangerinblomster derimot må pollineres av andre, og trenger bier i nærheten for å produsere mange frukter.
Klementin er en krysning mellom mandarin og pomerans, minneola kommer fra mandarin og grapefrukt, og temple er en naturlig krysning mellom mandarin og appelsin som kommer fra Jamaica. Ugli er en annen frukt fra dette landet som stammer fra tangerin, appelsin og grapefrukt. Navnet kommer fra det engelske ordet "ugly" (stygg) og er et registrert varemerke på øya. Suntina er navnet på en moderne hybrid fra Florida.


Colombias historie.
For å forklare dagens situasjon i Colombia, må vi gå helt tilbake til koloniseringen. I 1499 kom den første europeer, Alonso de Ojeda (kaptein i Christofer Columbus' flåte) til Colombia, og med dette startet 300 år med spansk styre. På 1600- og 1700-tallet var Latin-Amerika hovedsakelig spanske kolonier. Den spanske dominansen i Latin-Amerika tok slutt da Símon Bolívar startet en frigjøringskamp i første halvdel av 1800-tallet. Han frigjorde Colombia, Venezuela, Panama, Ecuador og Peru fra spansk kontroll, og gav dødsstøtet til det spanske overherredømmet på kontinentet. En annen sentral skikkelse i denne frigjøringskampen var den argentinske generalen José de San Martín, som satte den siste spikeren i den spanske koloniale kisten.
Bolívar er helt sentral for å forstå latinamerikansk historie, og han la også grunnlaget for en egen ideologi hvor latinamerikansk enhet stod sentralt, en ideologi som fremdeles står svært sterkt på kontinentet.
Bolívar hadde en drøm om å forene alle de latinamerikanske landene til et stort økonomisk uavhengig land. Det ble holdt et møte mellom latinamerikanske ledere for å ta stilling til Bolívars forslag, men forslaget ble nedstemt med en stemmes majoritet.
Det spanske tilbaketoget i Latin-Amerika gjorde rom for en ny engelsk dominans, og etter hvert særlig en dominans fra De forente stater på kontinentet, så kolonitiden var i realiteten ikke over, den bare skiftet form.
Perioden fra 1948 til 1957 er i dag kjent som La Violencia, hvor over 200 000 mennesker ble drept i kamper.


Bygg (korn).
Bygg ("Hordeum vulgare)" er en plante i byggslekten av gressfamilien med spiselige frø som blir brukt til mat for mennesker og dyr og som malt i ølproduksjon. Bygg er lett å kjenne på den lange snerpen som stikker ut på hvert korn.
Historie.
Foredlet bygg "H. vulgare" stammer fra en vill slektning " (Hordeum spontaneum)", som fortsatt kan finnes i Midtøsten i dag. Bygg er av de eldste kulturplantene vi har og ble foredlet fram omkring 9-8000 f.Kr. på samme tid som de gamle hvetesortene enkorn og emmer.
Botanikk.
Bygg er diploid (2n=14 kromosomer. Akset er karakteristisk og lett gjenkjennelig med snerp på hvert korn. Inneragnene er sammenvokst med kornet og må fjernes før det kan males.
Bygg finnes både som ettårig og som vinterettårige sorter (vår- og høstbygg).
Byggsortene kan deles inn etter antallet rader med korn i akset. Det finnes sorter med to, fire og seks rader, men i Norge dyrkes det kunn to- og seksradsbygg. De tre gruppene av byggsorter har ulike agronomiske egenskaper og bruk. Bygg
Toradsbygg er den opprinnelige formen og har generelt det laveste innholdet av protein. Toradsbygg har opp til en uke lenger veksttid en de seneste seksradssortene. Toradsbygg egner seg best til malting på grunn av lavt proteinnivå og brukes i ølbrygging.
Bruk og betydning.
Bygg dyrkes i all hovedsak til dyrefôr, til malt i øl- og whiskeyproduksjon og i noen grad til mel og gryn. I Norge blir f.eks. byggmel brukt som ingrediens i blant annet vaffelrøre og raspeballer.
På verdensnivå utgjør bygg den 5. største kulturen både i areal og i mengde. I Norge er vårbygg det mest dyrkede kornarten på grunn av sin relativt korte veksttid (omkring 100 dager) og kan dyrkes i de fleste områder.
Dyrking.
Bygg er relativt næringskrevende, spesielt i buskingsfasen, på grunn av sin korte veksttid. Den trives på de fleste jordtyper, men kan trenge vanning på lett jord. Bygg er svært hardfør med tanke på temperatur og saltinnhold i jorda, men tåler dårlig lav pH.


Havre.
Havre ("Avena sativa") er en plante i gressfamilien med spiselige frø som blir brukt til mat for mennesker og dyr. Havre har tradisjonelt vært dyrket alene eller sammen med bygg – såkalt blandkorn. Havre er den mest hardføre av de kornsortene som blir dyrket på norsk jord. Kornet har lett for å bli forvekslet med ugresset floghavre.
Daglig bruk av havre i kostholdet er med på å redusere problemer med overvekt og hjerte- og karsykdommer. De positive effektene i ernæringen er knyttet til lav glykemisk indeks, som bidrar til stabilt blodsukker, og høyt innhold av betaglukaner, en type vannløselige kostfiber, som bidrar til å redusere innholdet av kolesterol i kroppen.


Colombias politiske system.
Colombias politiske system er basert på presidentstyre. Colombia er en representativ og demokratisk republikk, der presidenten er både statsoverhode og regjeringssjef. Utøvende makt ligger hos landets regjering. Den lovgivende makta ligger både hos regjeringa og kongressens to kamre, senatet og Representantenes hus. Den dømmende makta er uavhengig av utøvende og lovgivende makt.
Det konservative og det liberale parti.
Ved sammenbruddet av Símon Bolívars planer om en stor latinamerikansk stat var så grunnlaget lagt for den colombianske statsdannelsen. Dette dannet også grunnlaget for den politiske splittelsen i landet. Konflikten i forhold til statsdannelsen stod mellom de som ville ha en sterkt sentralisert stat, og de som ville ha en mer føderal statsdannelse.
Disse grupperingene dannet det konservative og det liberale partiet, og disse har skiftet på å ha makten i Colombia siden. Konflikten mellom disse partiene kulminerte i den såkalte Tusendagerskrigen fra 1899–1903, en konflikt som kostet 100 000 menneskeliv. USA utnyttet denne situasjonen til å skaffe seg kontroll over Panama og den strategisk viktige kanalen som frem til da hadde vært en del av Colombia.
Volden blusset opp igjen i 1948 etter drapet på den populære Jorge Gaitán, som var en lederskikkelse i venstrefløyen av det liberale partiet. Dette drapet skapte en ny konflikt mellom de to tradisjonelle partiene, og var opptakten til den såkalte «La Violencia» hvor anslagsvis 300 000 mennesker ble drept.
Deretter fulgte en ustabil periode med flere militærkupp, helt til det liberale og det konservative partiet dannet en fredsavtale i 1957. Dette var den såkalte Nasjonale Front.
Den nasjonale front.
Den nasjonale front var en avtale hvor de to partiene delte makten mellom seg. På denne måten skapte de ro seg imellom, men samtidig ekskluderte de alle andre fra det politiske livet, og denne politiske eksklusjonen er kanskje den direkte årsaken til situasjonen Colombia er i i dag. Mange støttet nemlig verken de liberale eller de konservative, i særlig grad var dette tilfellet blant bøndene på landsbygda. Dette førte til at bønder organiserte seg i autonome regioner som opererte uavhengig av regjeringen. I denne settingen er det viktig å huske at vi nå befinner oss midt under den kalde krigen, og det konservative partiet brukte kommuniststempelet for det det var verdt, og fikk Kennedy-administrasjonens støtte til å iverksette den såkalte Plan Lazo, hvor 16 000 soldater ble satt inn mot 43 opprørske bondefamilier i Marquetalia-regionen. Konsekvensene av dette ble at bøndene rømte ut i jungelen, og startet en geriljakrig. Det var dette som var opptakten til FARC, som i dag er den største geriljagruppen i Colombia.
Geriljagrupperinger.
FARC er den største geriljagruppen som opererer i Colombia i dag. Den har sitt utspring i det bondeopprøret som er nevnt over, og har slik hovedsakelig sin støtte blant bønder, og i rurale områder. FARCs ideologi er Marxist-Leninistisk.
En annen sentral opprørsbevegelse er ELN. Denne ble dannet etter inspirasjon fra den cubanske revolusjonen, og har sitt utspring blant radikale studenter, men også fra den katolske frigjøringsteologien som står sterkt i Latin-Amerika. En sentral skikkelse her er Camilio Torres, prest og revolusjonær som grunnla sosiologifakultetet ved universitetet i Bogotá, og som senere ble drept i kamp for ELN mot den colombianske regjeringshæren.
En tredje viktig geriljagruppe er Folkets frigjøringshær, EPL, som er en hoxhaistisk gruppe.
Frente Nacional, Den nasjonale fronten mellom de konservative og de liberale er altså sentral for å forstå hvorfor nettopp Colombia har hatt en slik oppblomstring av geriljagrupper. Den hadde en ekskluderende effekt da alle andre grupper ble stengt ute fra deltagelse i det politiske liv, og slik ble tvunget til å ta ikke-parlamentariske kanaler til hjelp.
Det har vært forhandlinger om fred mellom geriljagruppene og regjeringen, men det finnes forskjellige veier til fred. En vei går gjennom sosiale reformer, en bedring av livsvillkårene til den jevne colombianer. En annen vei går gjennom total utslettelse av oprørsgruppene – de dødes fred. Den nåværende colombianske regjeringen under Alvaro Uribe har foretrukket den siste veien.
Det finnes noen erfaringer fra fredsforhandlinger. ELN og EPL forhandlet med regjeringen. Regjeringen forsøkte å bestikke geriljalederne, comandantene. De som la fra seg våpnene ble drept av regjeringshæren, mens resten av soldatene da naturligvis gikk tilbake til kamp.
Union Patriotica.
En bedre erfaring har vi fra FARCs fredsforhandlinger med den tidligere liberale presidenten Betancurs regjering. De fikk til en våpenhvile ved politiske avtaler. FARCs comandanter fikk snakke om sitt politiske prosjekt, og de dannet den patriotiske union, Union Patriotica, et politisk parti med stor støtte blant bønder, studenter og arbeidere. Dialogene med Betancur strandet og comandantene gikk tilbake til kamp, men UP som politisk prosjekt fortsatte.
UP ble så den alternative alliansen som fikk størst makt. I de påfølgende lokalvalgene fikk UP 30% oppslutning og mange ordførere. Dette skremte makteliten, og de begynte å drepe: senatorer, lokale folkevalgte, ordførere og presidentkandidater ble brutalt myrdet.


Ferje.
Ferje eller ferge er en betegnelse for en båt eller et skip som frakter passasjerer over avgrensede avstander. En ferje har gjerne også rom for å ta med kjøretøy. Ferjetrafikken skjer oftest etter fastsatte ruter, slik at det blir rutetrafikk. En bilferje er spesialbygd for å ta med biler.
Ferjetrafikk er viktig for mange kystboere. Kostnaden for ferjetrafikk er ofte lavere enn å bygge bro eller undersjøisk tunnel. Tross i lavere kostnad blir ferjetrafikken mange steder lagt ned. Når privatbilismen er tilstrekkelig utviklet, vil en bro eller en tunnel gi folk større frihet til å reise når de ønsker.
En ferje for passasjerer til fots blir ofte kalt en «vannbuss» eller «vanndrosje». Et eksempel på slike passasjerferjer finner en i Venezia i Italia. Et norskt eksempel på slik ferjetrafikk er MF «Beffen» i Bergen. Fra middelalderen og fram til 1930-åra gikk mye av trafikken i Bergen over vann. Trafikken ble utført av såkalte fløttmenn eller fergemenn.
Kristiansunds sundbåter er et ferjesystem som ble etablert i 1876 og som fortsatt er i drift.
Etymologi.
Ordet "ferje" (norr. "ferja") er beslektet med "fare" (norr. "farði") og hadde opprinnelig betydningen fera/bringe/bære/lede/overføre noe eller noen over strekning (vann). Trolig kommer uttrykket til norrønt fra gammelengelsk "ferian", som igjen kommer fra urindoeuropeisk "per-" via urgermansk "farjanan", alle med en tilsvarende eller lignende betydning.
Kulturell og symbolsk betydning.
Ferjetrafikk har hatt stor kulturell betydning. På ferjene har folk kommet sammen og opprettet egne sosiale rom. Romanen "Kjærleikens ferjereiser" av Edvard Hoem skildrer noe av kulturen knyttet til ferjene på den norske vestkysten.
Symbolsk kan en ferje eller ferjereise bety «overgang i livet» eller generell overgang eller endring, en blir ferjet inn i en ny tilværelse. Urtypen av ferjemannen finner man i gresk mytologi. Ferjemannen Karon (eller Charon) ferjer folk over grenseelven Akheron (i andre skrifter kalt Styx), inn i dødsriket.
Ferjenes historie i Norge.
Ifølge Magnus Lagabøtes Landslov av 1274 skulle små elver som delte en landeveg bli utstyrt med en bru eller med et tau fra den ene elvebredden til den andre. En tauflåte ("togflóti") var festet til tauet over elven, men ferjemannen ("ferjumadr") også kan gjør bruk av pram eller eike for korte overganger. Over bredere elver skulle det tilsvarende måte være et "farskip" under kommando av en "farhirdir". Frakt av folk, hester og fe over de bredere elver ble betalt med utgiften kalt "farleiga" til ferjemannen som var ansvarlige for overgangsfartøyet og overgangstrafikken.
Et bredt spekter av ulike gruntgående mindre farkoster, fra en enkel flåte til en "kjølbåt" utfra landsdelenes transportsmidler, var benyttet helt fram til 1900-tallet med få eller ingen endring. Over større sjøer som Mjøsa var båttrafikk mellom øyer eller korte distanser med farkoster betegnet som "sundbåter".
Den norrøne litteraturen viser til ferger som saltvannsfartøy, men ikke som havgående skip langs den norske kysten. I Egilssagaen omtales disse fartøyene som roferjer ("rodrarferjur") med kapasitet for 12-30 mann. Beskrivelsen viser åpenbart til lokale fraktfartøyer som oftere ble rodd enn seilt. Disse gruntgående roferjene var brede, med et årepar i hver ende, og et stort åpent lasterom midtskips, med eller uten skipsdekk. De var ikke egnet for annet enn å krysse forholdsvis korte strekninger, et sund eller en fjord, og hadde sitt bruk til inn i 1900-tallet.
Men større ferjer var benyttet på lengre strekninger, de ble betegnet som "føringsbåter", alminnelige fraktfartøyer med seil. I 1248 lå det i Bergen flere kogger fra Gotland som åpenbart hadde en ferjefunksjon for de var betegnet som "ferjur ok kuggar", men havgående passasjertrafikk med frakt er sjeldent omtalt i eldre litteratur. Seilførende ferjer mellom landsdeler ikke har vært små, i 1184 trodde birkebeinerne ved Fimreite at det var sogningenes "ferior", ferjer for trafikk mellom Bergen og Sogn som seilte innover fjorden. Først senere så de at det var langskip med seil.
I Frederik IIIs forordning av 1664 beskrives ferdselen over elver grundig likesom instruksen fra 1674.
Utbyggingen av jernbanen la grunnlaget for utviklingen av "den moderne ferje". Den første var jernbaneferjen over Forth-fjorden i Skottland i 1851. I Danmark ble den første jernbaneferjeforbindelsen åpent over Lillebælt fra Fredericia til Strib på Fyn i 1872. Transport av jernbanemateriell likevel ble begrenset til industrielle formål i Norge, Norsk Hydro satt dampferjen DF «Rjukanfos» i fart på Tinnsjøen for industrien i Rjukan. Men de danske jernbaneferjene som ble supplert av bilferjer i 1930-tallet, ble viktige inspirasjoner for norske ruteselskaper i utvelgelse av materiell og ferjebygg. Sterk påvirkning fra den danske ferjefarten satt sitt preg på den norske ferjefarten som tok viktig lærdom derfra.
Motoriserte ferjer med motordrift fremfor dampmaskineri kom tidlig til Norge med MF «Salhusfærgen» levert fra Glommen Mekaniske Verksted i Fredrikstad for ferjesambandet over Karmsundet. De eldre roferjene var ikke lenge i stand til å opprettholde trafikkbehovet mellom Karmøy og Haugesundsfastlandet, i 1912 kom det krav om et nytt ferjefartøy. «Salhusfærgen» var på mange måter forut for sin tid, sammenliknet med andre ferjer som kom i drift de nærmeste årene. Hester og vogner, deretter biler ble ført opp på ferjen tverrskips, entens med heis ved hjelp av vinsj og bom eller med trebrett mellom kaidekket og skipsdekket. Men «Salhusfærgen» har langskips inn- og utkjøring med heisbare kjørelemmer i ferjestøer for overgang til kaidekket, en teknisk nyhet i Norge ved leveransen i 1918. Nyheten ble raskt en suksess og ferjesambander ble opprettholdt for de neste tre tiår over hele landet. Men kravet om lav kostbarhet over korte distanser der motorkjøretøyer ikke var i tilstrekkelig antall, stadig gjorde at bilene ble ofte satt tverrskips på ombyggede ferjer eller mindre bilferjer.
Det viktigste ferjesambandet var ruten Moss-Horten fra midten av 1880-tallet først med konvensjonelle rutebåter, men i 1929 ble «Bastø II» ombygget for en kapasitet på 5 biler. Resultatet uteble ikke, biltrafikken over Oslofjorden økte med 72 prosent i bare et år. Rederiet oppmuntret av suksessen valgte å anskaffe seg en skipstype velegnet for passasjertrafikk og stor kapasitet for biltransport inspirerte av danske eksempel. Norges første innenriks bilførende båt var MF «Bastø» fra 1934, men det ble erstattet av den moderne pendelfergen med langskips inn- og utkjøring, MF «Bastø II» med plass for 34 personbiler og 600 passasjerer. Med dette ble utformningen av bilferjene i Norge forutbestemt for de neste tretti årene. De hadde en ekstra funksjon som "turistferjer" med utsiktsdekk i hele skipsbredden over bildekket. Ferjedesignen som var danskinspirerte, skapte elegante og symmetriske utformede ferjefartøyer både som pendelferjer med styrehus i begge ender og som ruteferjer eller "fjordferjer" som bare hadde et styrehus i de fleste tilfeller.
De såkalte "rene bilferjer" med eneste funksjon som biltransport som en integrert del av samferdselen som pendelferjene er det beste eksempelet på, var sjeldne sett i Norge før 1960 i og med at bilferjene hadde passasjerfart som deres viktigste beskjeftigelse. De hydrauliske løfteporter med baugfasong gav bedre sjøegenskaper spesielt i værharde farvann der helt innelukkede ferjer er en nødvendighet. Tungfrakt var forbeholdt jernbanen og de større lasteskip så turistvirksomheten var gitt stor viktighet med krav på komfort, først senere ble tyngre lastevogner for godsfrakt viktig for utformning av nyere bilferjer.
En samordnet norsk ferjepolitikk hadde ikke eksistert fram til begynnelsen av 1960-tallet for de sentrale vegmyndighetene med få unntak har vært engasjert i ferjevirksomheten som stort sett var privatdrevet med liten eller ingen statsstøtte. I Møre og Romsdal kom de første forsøk på standardisering av den uensartede ferjevirksomheten med vekt på større samarbeid mellom bil, ferjer og lokalruteskip for å oppnå mer fleksible reisemuligheter og en bedre samfunnsøkonomi. "Møre og Romsdal fylkesbåtar" eller MRF ble prøvesteinen for myndighetene som senere kopierte MRFs eksempel til resten av landet. MRF i 1961 oppnevnte et utvalg som skulle samvirke landets ferjepolitikken. Utvalget i 1963 forelå deres innstilling med forslag til standardiserte ferjetyper etter ulike forutseelser med størst vekt på "pendelferjer" som erstattet de fleste turistferjene. Men ikke før i 1970-årene ble det tatt til følge. MRF fraktet i 1970 i underkant av 2 millioner biler, dette økte til 4 millioner i 1980 og over 5 millioner i 1990. I 1970 var forholdstallet mellom passasjerer og biler omlag 4, mens det i 1990 var fallt til 2,5. I 1986 var det 38 ferjesamband i Møre og Romsdal, i 1990 var tallet redusert til 32 og i 1995 var det 27 samband i fylket.
De fleste bilferjene i Norge i dag er nå pendelferjer basert på Møretypen fra begynnelsen av 1960-tallet, videreutvikling av skipstypen fulgt til riksvegferjene med bildekk i to høyder og større bilferjer egnet for godstrafikken med lastebiler og trailere. Et stort transportsystem hadde blitt opprettet ved begynnelsen av 1980-årene basert på felles takst, felles ferjedesign og felles driftmønster med få unntak som Moss-Horten og rutelaget Askøy-Bergen. Åpne pendelferjer beregnet på fart i innelukkede farvann er ment for "fartsområde" 1 og 2, ferjer med overbygd løftebaug men åpent akterskip er beregnet på fartsområde 3 og ferjer med helt innelukkede bildekk er for fartsområde 4 med de mest værharde farvann.
Skipstypeforkortelser.
De første dampferjene hadde skipstypeforkortelsen "DF". De første bilferger hadde forkortelsen "BF", men i senere tid er "MF", motorferge, mer vanlig. Motorskip (MS) opererer også gjerne som ferjer.
Ferjefylket Møre og Romsdal.
"Tall fra 2004, samme kilde. PBE/personbilenheter er et teoretisk uttrykk for antall kjøretøy, hvor større kjørtøy omregnes til personbilenheter.
Persontrafikk.
"Tall fra 2010 Lista over største "persontrafikksamband" avviker på noen steder fra lista over biltrafikk, noe som kan forklares med at ferjeanløpet ligger nær arbeidsplass eller bussholdelass for pendlere.
Passasjerfergesambandet mellom Oslo (Aker brygge) og Nesoddtangen tar ikke med biler, men har en årstrafikk på omlag tre millioner passasjerbefordringer per år ifølge tall fra 2010. Dette utgjør et gjennomsnitt på over 8000 passasjerbefordringer per dag, eller, justert for hverdager og arbeidsreiser, nær 10 000 per dag i ukedagene.


Colombias forsvar.
Presidenten i Colombia er øverstkommanderende, mens det colombianske forsvarsdepartementet står for det daglige tilsynet.
De militære styrkene består av ca. 250 000 stridende (ikke inkludert personell i støttefunksjoner). Colombia bruker ca. 6.1% av BNP på forsvar, noe som er blant de høyeste i verden.
Det er allmenn verneplikt i Colombia, tjenestetiden er på 24 måneder.


Strand.
En strand er en stripe land som heller ned mot sjøen eller et stort vann. Strender er en egen type geografisk område med sitt eget biologiske system. Strendene vi tenker på som typiske har sand som hoveddel, men det finnes også strender som er dekket av småstein eller rullestein.
Stranddanning.
Fra stranden på Ramberg i Lofoten
Strender blir til ved at materiale fra land og hav blir slitt ned og samlet sammen langs vannkanten. Strandmaterialet blir laget ved erosjon på land og ved at havet tærer på fjell i og ved vannet. Siden flytter bølger og vind rundt på materialet slik at stranden stadig forandrer seg.
Vegetasjon.
Økologisk er stranden preget av møtet mellom de to svært ulike livsmediene hav og landjord, og det gir grunnlag for karakteristiske samfunn av salttålende planter, eller planter som tåler å vokse i sjøen og samtidig tåler uttørking ved lavvann. Strand og havnære områder preges i tillegg av ekstra næringstilførsel fra havet, for eksempel fra sjøfuglers ekskrementer eller fra ilandskylt, råtnende tang. Det favoriserer nitrofile planter.
Tidevannsbeltet kan deles i tre soner. Under laveste lavvann, dvs. i områder som aldri blir tørrlagt, finner vi sublittoralsonen. Her vokser taren. Mellom laveste lavvann og høyeste flo, dvs. i fjæra, ligger eulittoralsonen. Den domineres av blæretang, grisetang og sagtang. Øverst i tidevannsbeltet finner vi tangarter som tåler å vokse i bølgeslagssonen; sauetang og spiraltang.
Like over havflata på berg og steiner finner en et tydelig, svart belte (marebek) av skorpelav av slekten "Verrucaria" og busklav ("Lichina"). Disse tåler å bli overskylt av bølgene. I mer sikker høyde over vannflata kan en finne den oransjegule "Caloplaca marina" og den grå "Lecanora helicopis".
Blant karplantene er ålegress og havgress de som går lengst ut, men helst i lune viker som ikke er eksponert for bølgeslag. På steder som blir tørrlagt ved lavvann dominerer salturt, saltbendel og saltmelde. Høyere opp finnes også mindre salttålende arter som strandstjerne, strandkjempe og fjørekoll.
Enkelte steder langs kysten finner vi partier med flyvesand. Slik ustabil grunn favoriserer arter med kraftig rotsystem og rotutløpere, som sandrør, strandarve, strandrug og strandstarr. Når slike pionerplanter etterhvert har opparbeiddet et visst humusinnhold, vil andre arter få muligheter til å etablere seg, og en kan få røsslyng og krekling som klimaksvegetasjon.
På flate områder som regelmessig oversvømmes av tidevannet dannes "strandenger". Her dominerer gress- og halvgressarter som saltsiv, rustsivaks og rødsvingel. I områder med tilførsel av ferskvann kan en finne havsivaks, takrør og havstarr. Strandengene er viktige beiteområder for husdyr, derfor framstår områdene som mer kortvokste og tettere enn de egentlig er. I tillegg er de viktige beite-, hekke- og hvileområder for fugler. Mange strandenger er blitt ødelagt av utbygging, og er i ferd med å bli en sjelden naturtype.
På steder der havet kaster opp død tang og tare, dannes "tangvoller". Denne sonen med sin næringsrike blanding av jord og råtnende planterester gir opphav til karakteristiske samfunn av salttålende, nitrofile planter. Her finner vi i tillegg til flerårige arter som kveke ettårige planter som strandmelde, tangmelde og balderbrå.
Kultur.
Det er vanlig å dra til strender om sommeren for å bade, sole seg eller gå tur på en badestrand. I Norge finnes flotte strender både i sør og nord (eksempelvis på Ramberg i Lofoten), men nordpå er sjøen såpass kjølig at bading er mindre vanlig. Mens norske strender som regel er etter måten urørt, kan populære strender i andre land være svært utbygde; f.eks. Copacabana i Rio de Janeiro.
Det er vanlig å sette opp boder hvor det selges mat og drikke, strandstoler leies ut eller strandhytter hvor man kan skifte. Noen steder settes det opp tivoli på stranden, mens andre strender blir sperret av for allmuen slik at bare de som eier stranden eller gjester ved et særskilt strandhotell har adgang.


Kromatografi.
Kromatografi omfatter flere metoder innenfor analytisk kjemi som benyttes til separasjon av kjemiske komponenter i gasser eller løsninger. Hovedprinsippet for kromatografi er at komponenter med ulikheter i fysiske og kjemiske egenskaper som molekylvekt, kokepunkt, elektrisk ladning, pKa, hydrofilisitet, lipofilisitet m.m. vandrer med ulik hastighet gjennom det kromatografiske systemet og vil kunne detekteres til ulike tider på et gitt punkt (de fleste metodene), eller detekteres på ulike punkter ved en gitt tid (tynnsjiktkromatografi, TLC).
De kromatografiske metodene kan deles inn i væskekromatografi (LC, HPLC) og gasskromatografi (GC) som de to dominerende, men omfatter også bl.a. papirkromatografi, tynnsjiktkromatografi (TLC), gelelektroforese (GE) og kapillærelektroforese (CE). Væske-, papir- og tynnsjiktkromatografi brukes for analyse av ikke-flyktige komponenter i vandige eller organiske løsninger, mens gasskromatografi brukes for analyse av gasser samt flyktige komponenter i (organiske) løsninger. Gelelektroforese og kapillærelektroforese brukes for analyse av elektrisk ladde komponenter i vandige løsninger.


Colombias økonomi.
Colombia preges av et stramt statlig budsjett og store innenrikskonflikter. Andre økonomiske problemer er høy arbeidsledighet og en stor andel av fattige. Colombias største offisielle eksportvarer er olje og kaffe, i tillegg kommer en betydelig mengde ulovlig eksport av narkotika, spesielt kokain. President Uribe Vélez har imidlertid gjennomført en rekke økonomiske reformer. Flere internasjonalle finansinstitusjoner har stilt seg positive til disse reformene.
Narkotikatrafikk.
Narkotikatrafikken er et yndet tema når man snakker om Colombia, og narkotika er i realiteten Colombias største eksportartikkel. For å forstå dette problemet til bunns må vi skifte perspektiv: Alle dyrker koka i Colombia. Bønder i Colombia, i likhet med mange andre u-land er nødt til å dyrke narkotika, da det er den eneste avlingen som kan gi en inntekt som gir livsgrunnlag for familien. De tradisjonelle matvarene som dyrkes blir i stor grad utkonkurrert av subsidiert eksport fra USA.
Narkotika fra Colombia er en industri som årlig omsetter for $ 500 milliarder. Av dette blir kun 1 % i Colombia. Resten forsvinner i hendene på russisk, italiensk og amerikansk mafia. Denne ene prosenten deles videre mellom mange i Colombia, og kun en liten del av denne igjen går til bonden som dyrker kokaen. Likevel er det bøndene som angripes i militæraksjoner for å få slutt på narkotikaproduksjonen.
FARC og andre geriljagrupper blir stadig vekk beskyldt for å være lite annet en narkotikatrafikanter. Alle tjener penger på narkotika i Colombia, rett og slett fordi det i store deler av landet ikke finnes et alternativ. Geriljaen dyrker ikke narkotika selv, men den krever skatt av trafikantene som beveger seg gjennom områdene der geriljaen har kontroll, den paramilitære høyremilitsen er derimot ofte identisk med privathæren til narkotikabaroner.
Utover de åpenbare problemene narkotikaen skaper i mottakerlandet, skaper den også problemer i produsentlandet. Når all dyrkbar mark brukes til produksjon av narkotika kan sult bli resultatet, videre er en slik monokultur dårlig for jorda, og sosiale problemer som alkoholisme og prostitusjon følger også med produksjonen. Av disse grunnene har geriljaen i enkelte områder faktisk påbudt å bruke en viss andel av jorda til å dyrke mat i tillegg til narkotika.


Yongji (Yuncheng).
Yongji (kinesisk: 永济市; pinyin: "Yǒngjì Shì") er en kinesisk by på fylkesnivå sør i provinsen Shanxi i det nordlige Kina, ved elven Sushui He. Befolkningen anslås til ca. 50 000. Den er hovedstad i fylket av samme navn, og ligger under byprefekturet Yuncheng.
Byen er svært gammel, endog så gammel at den omtales i eldgamle kinesiske myter som residensby for den mytiske Keiser Shun i det tredje årtusen f.Kr. I eldre tid het byen "Puban".
I dag er byen særlig kjent for den buddhistiske Duobao-pagoden i Wangu-tempelet, som ligger i åssiden opp mot Zhongtiaofjellene ca. ti km mot sørvest. Den ble bygget i 1586 under Ming-keiseren Wanli. Det var stor byggevirksomhet i området i årene etter et stort jordskjelv i 1556.
Kulturminner.
Pujindu og Puzhou ("Pujindu yu Puzhou gucheng yizhi", 蒲津渡与蒲州故城遗址) fra perioden fra Tang-dynastiet til Ming-dynastiet ble i 2001 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner).


ACEU.
ACEU (Asociacíon Colombiana de Estudiantes Universitarios) ble opprettet i 1998 og er Colombias største studentunion. Organisasjonen er motstander av privatisering av høyere utdanning. ACEU fikk Studentenes fredspris i 2005.


Nydalsbakken.
Nydalsbakken var en hoppbakke noen hundre meter nord for Nydalsdammen og Nydalsfossen ved Akerselva i Oslo. Området kan i dag anses som et skogsområde sør på Brekke, og ligger i bydel Nordre Aker. Her ble det prestisjefylte Nydalsrennet arrangert fra 1914 til 1953. Spesielt kan man merke seg at i 1921 deltok kronprins Olav, og i 1931 de to kvinnelige hopperne Johanne Kolstad og Hilda «Nusse» Braskerud. Bakkerekorden var på 53,5 meter.
Nydalsbakken var arena da det i 1933 for første gang ble arrangert spesialhopprenn i hovedlandsrennet (NM) på ski.


Heilhornet.
Heilhornet (1058 moh) er et fjell ved kysten sørvest i Bindal kommune, Nordland. Fjellet er det nest høyeste fjellet i kommunen, etter Tjeldviktinden på grensa mot Brønnøy. Fjellet er mye høyere enn fjella i nærheten, med primærfaktor 1050 meter, og sekundærfaktor 44 kilometer. Dette gjør at det er vidt utsyn i alle retninger når man står på toppen.
Toppen er tilgjengelig langs merket sti.


Jie (Xia-konge).
Jie (også stavet Chieh) var den siste av det kinesiske Xia-dynastiets konger og tilskrives ansvaret for dets sammenbrudd. Han skal ha behandlet sitt folk tyrannisk.
Ifølge kilder fra Qin-dynastiets dager skal Jies siste regjeringsår ha vært fylt av dårlige omen: Det iset til under sommernettene, det var frost i juli måned. Kraftig regnvær fikk bygninger til å bryte sammen, varmt og kaldt vær skiftet om hverandre, avlingene slo feil. Noen forskere mener at disse mytene kan henge sammen en vulkansk vinter som etterfulgte det store vulkanutbruddet på Thera i Egeerhavet ca. 1628 f.Kr.
Shangfolkets anfører Tang klarte derpå å nedkjempe Jie på slagmarken. Dette ble Xia-dynastiets endelikt, og Shang-dynastiets fødsel.


Dubai Mall.
Dubai Mall under bygging, 2007
Dubai Mall (eller The Dubai Mall) i Dubai, De forente arabiske emirater er siden åpningen 4. november 2008 regnet som verdens største kjøpesenter. Kjøpesentret er nærmeste nabo til verdens høyeste skyskraper, Burj Khalifa. Dubai Mall er på hele 1,124 millioner kvadratmeter (hele bygningsmassen) og rommer ca. 1 400 butikker og et gigantisk lager. Prosjektet ble antatt å koste 4,4 mrd. kr og inneholder blant annet et kinosenter og et av verdens største akvarier.
Men det er også planer om et enda større kjøpesenter ikke langt i fra Dubai Mall. Kjøpesentret Mall of Arabia planlegges bygget i Dubailand, som blir verdens største fornøyelsespark. Mall of Arabia er fortsatt i planleggingsfasen, men kan stå ferdig i 2009.


Løkta.
Løkta er ei øy i Dønna kommune i Nordland og har om lag 110 innbyggere. Øya er på 17 km² og ligger ved utløpet av Ranfjorden. Utgravninger viser over 5000 år gamle bosetninger på øya. Viktige næringsveier er jordbruk. Det er ferjeforbindelse til Sandnessjøen og Dønna samt hurtigbåtforbindelse til Nesna.
Maleren Hans Johan Fredrik Berg var født i Kopardal på Løkta.


Henan.
Henan (kinesisk: 河南, pinyin: "Hénán", W.-G.: "Ho-nan") er en provins i Folkerepublikken Kina, og ligger sentralt i landet. Navnet "Henan" betyr «sør for elven» (og det siktes til Huang He, Den gule flod). Henan omtales også som Zhongyuan "(Zhōngyuán)" eller Zhongzhou "(Zhōngzhōu)", som betyr «sentralslettene» eller «midtlandet». Disse navnene benyttes også generelt om hele den nordkinesiske flatlandet.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 豫 for "Yu".
Henan var lenge Kinas folkerikeste provins, men er per 2007 bare tredje størst med sine 93 millioner innbyggere, etter at de store arbeidsmigrasjonene i slutten av det tjuende og begynnelsen av det tjueførste århundret førte til betydelige endringer i befolkningsfordelingen i Kina. Guangdong har nå klart størst innbyggertall med 110 millioner og Shandong er nr. to med omkring 94 millioner. Henan grenser i nord mot provinsen Hebei, i nordøst mot Shandong, i sørøst mot Anhui, i sør mot Hubei, i vest mot Shaanxi, og i nordvest mot Shanxi.
Henan betraktes med mye rett som den kinesiske sivilisasjons vugge. Områdene rundt Den gule flod i det nordlige Henan var det kinesiske kulturelle kjerneområde i halvparten av landets kjente historie. Innbyggerne betrakter seg som etterkommere av Den gule keiser. Nitten dynastier har hatt sine hovedsteder her, i Zhengzhou, i "Yin" ved Anyang, i Luoyang og i Kaifeng. Dette er hjemtraktene til viktige personligheter som Laozi, Zhuangzi, Han Feizi, Lü Buwei, Shang Yang, Li Si, Yue Fei, Du Fu og Bai Juyi. Med jursjen- og mongolinvasjonene opphørte Henans nøkkelrolle. Landets maktsentrum ble da flyttet nordover i landet.
Historie.
Arkeologer har funnet spor etter en rekke prehistoriske kulturer i det nordlige Henan. De er kjent som Yangshaokulturen, Longshankulturen og Erlitoukulturen. Noen mener at Erlitou-kulturen kan identifiseres med det første kinesiske dynastiet som beskrives i tidlig kinesisk historiografi, Xia-dynastiet. I alle fall anses det som sikret at Xia-dynastiet også hadde dagens nordlige Henan som hjemstavnsområde.
Det første dynastiet som utviklet et skriftspråk var Shang-dynastiet, som styrte fra det 16. til det 11. århundre før Kristus. Også det hadde Henan som sitt kjerneområde, skjønt det også omfattet noe av de nåværende naboprovinsene Shandong og Hubei. Dette dynastiets første hovedstad antas å være det sted som da het "Ao" og nå heter "Yanshi", litt vest for Henans nåværende hovedstad Zhengzhou. Shangs siste hovedstad, "Yin", lå rett ved den moderne byen Anyang, som er rett ved Henans grense i nord mot Hebei.
Det som har overlevd til i dag fra Shang-dynastiet i Henan, er fremfor alt restene av noen av dets byer og etterhvert voldsomme funn av gjenstander fra arkeologiske utgravninger, især ved Anyang. Her finner man blant annet de tidligste bevarte eksaempler på kinesisk skrift, på de såkalte orakelben. Med unntak av noen bymurer som er synlige i Zhenyang er alt som er kommet for en dag av Shang-dynastiets byer jordfundamenteringer av deres bygninger, grøfter fylt med sten hvori de satte ned trepælene som oppebar tråtakene til husene, og noen dype strukturer som må ha tjent som lagerplasser eller underjordiske boliger.
Vest for Shangs kjerneområdet i dagens provins Shaanxi, vokste det seg sterkt et konkurrerende regime, som til slutt skulle nedkjempe og erstatte Shang. Det skulle bli til Zhou-dynastiet, som etterhvert også fikk Henan som sitt kjerneområde.
Langt senere skulle Henan også bli kjerneområdet for det store Song-dynastiet. Men området kom inn i en bakevje på 1100-tallet da invasjoner fra nord tvang regjeringen fra dens hovedstad Kaifeng og sørover. Men ikke desto mindre hadde Henan fortsatt en viss betydning, på grunn av sin høye befolkning og sitt rike jordbruksland.
Etter at Song-dynastiets dager var talte gikk det raskt tilbake med Henans byer. Det var egentlig ikke før den kommunistiske maktovertakelse i 1949 at de begynte å ekspandere på nytt.
Viktige byer.
De viktigste byene i Henan er, rangert etter befolkningstall, Zhengzhou (provinshovedstad), Xinyang, Luoyang, Pingdingshan, Anyang, Xinxiang, Puyang, Kaifeng, Jiaozuo, Xuchang, Luohe, Zhoukou, Sanmenxia, Nanyang, Zhumadian, Hebi og Shangqiu. Mindre byer (under 100 000 innbyggere) er Changying, Dancheng, Huangchuan, Jishui, Xihua og Yuzhou.
Administrativ inndeling.
Henan er delt inn i 17 byer på prefekturnivå, og dessuten er det en by på subprefekturnivå som administreres direkte.
Kultur.
Henanoperaen er en velkjent variant av kinesisk opera. Ikke langt fra Luoyang er Longmen-grottene, som i år 2000 ble oppført på UNESCOs liste over «verdensarven». Disse grottene ble utbygd på det nordlige Wei-dynastiets tid, omkring 500 e.Kr.


Du gamla, du fria.
"Du gamla, du fria". Instrumentalversjon framført av "United States Navy Band"
Du gamla, du fria er Sveriges nasjonalsang. De to første versene er skrevet av Richard Dybeck i 1844 til en gammel folkemelodi som han hadde skrevet opp i Västmanland. Teksten til melodien var opprinnelig en svensk variant av den norske Jeg lagde meg så silde. I motsetning til mange andre nasjonalsanger, har det aldri blitt fattet noe offisielt politisk vedtak som stadfester «Du gamla, du fria» som nasjonalsang. Statusen som nasjonalsang er tuftet på tradisjonen. I 1910 ble sangen publisert med et tillegg på to ekstra vers, det som i dag utgjør den andre halvdelen av sangen, forfattet av Louise Ahlén.


Fugløya (Gildeskål).
Fugløya er ei øy i Gildeskål kommune i Nordland. Den har et areal på 13 km². Fugløya har en karakteristisk form fra både nord og sør. De markerte toppene er fra vest Hagtind (765 moh), Skiftesåfjellet (723 moh), Stortindene (595 moh), Geitkollen (347 moh) og lengst øst den bratte Ramntinden (222 moh).
Et fruktbart jordsmonn har gjort at det har bodd folk på øya i lang tid. Etter 2. verdenskrig bodde det om lag 200 personer på Fugløya. Så sent som i 1960 hadde øya 124 innbyggere. I dag brukes husene i all hovedsak som feriehus. En del av øya er vernet som naturreservat. Den nordøstlige delen av øya er preget av en svært god fjellkvalitet, noe som gjør stedet til et populært reisemål for fjellklatring (mer spesifikt klatring på naturlige sikringer og buldring). Klatringa på Fugløya er beskrevet i klatreføreren «Polarsirkelklatring». Siden 2009 har Bodø Klatreklubb arrangert en klatrefestival i begynnelsen av august. Festivalen hadde i 2010 også status som nasjonal klatresamling.


Runebomme.
a>. Bildet er utført som kobberstikk i Firenze etter «levende tegninger» av Leem selv.
Runebomme, også kalt trolltromme, sjamantromme og gievrie, er et samisk instrument brukt til akkompagnement av joik og sjamanisme. Trommen er håndholdt, og består av et dekorert reinskinn, spent på en ramme. Noaiden, den samiske sjamanen, slår på trommen med en hammer av reinhorn.
I Norge finnes kun tre kjente bevarte eksemplarer av den samiske håndtrommen, siden de fleste ble ødelagt da samisk kultur ble undertrykt i tidligere tider.
Samisk runebomme.
Runebommen er en tromme sjamanene bruker for å komme inn i ekstase eller oppnå kontakt med åndeverdenen. Det som i andre naturreligioner ofte blir kalt for sjamaner heter noaide på samisk. Det var først og fremst noaidene som brukte runebommen. Noaidene var samenes hellige menn. De hadde spesielle evner, nesten som en trollmann.
Runebommen var alltid oval. Trommeskinnet var dekorert med ulike figurer og guder, sola var samenes viktigste gud, så den var alltid i midten eller helt øverst. Når noaiden skulle spå åndenes vilje og om framtiden, la han en ring på trommeskinnet og slo med en hammer eller en trommestikke av reinhorn. Ringen beveget seg mellom de ulike figurene eller gudene. Således åndenes vilje forklart eller tolket.
Noaiden brukte også runebommen til å komme i transe. De slo på trommen rytmisk og intenst til de falt i transe og gikk i en slags dvale. Noaidene kunne ligge i transe i et døgn. Imens vandret frisjelen i åndenes verden og fikk vite gudenes vilje. Når noaiden våknet, kunne han fortelle hvor man kunne jakte på dyr, hvor det var bjørn og ulv, eller farer som truet. Dersom oppdraget var vellykket, våknet noaiden opp med gode nyheter. Dersom reisen i åndeverdenen var mislykket, risikerte noaiden å dø.
Konstruksjon og bruk.
På en runebomme av sydlig type er det tradisjonelle sol-tegnet i midten. Figurer/symboler for torden og vind samt en reinfigur og noen andre offerdyr. Rundt sentralfiguren er det ulike dyrefigurer, et reingjerde, rein med slede, båter, en tromme, kors og de kristnes boplass med hus, hest, ku og geit. På toppen den rådende far. Øverst til høyre kan man se dødsrikets figurer, og nederst på samme side de tre "aahkah". Ellers rundt kanten ser man jeger med pil og bue, rovdyr, reiner, hund og mennesker.
Det var noaidens oppgave å lage tromme. Det var en hemmelighet hvordan noaiden lagde trommene sine, men bevarte trommer viser fremgangsmåten. Trommeskinnet ble laget av ugarvet skinn av en kalv etter en ettårsgammel reinsimle brukt. Til å lage figurene på trommen brukte de bark av older. Dette var jaktguden eller blodmannens tre. Treets blod gir farge som aldri forsvinner. Noaiden puttet barkebiter i munnen og tygget så han ble rød rundt munnen. Mønsteret ble tegnet inn på tromma med en pinne.
Når tromma skulle innvies var hele familien samlet. Alle satt på sin plass rundt ilden og ingen fikk røre den nye tromma. Hver kvinne ga et smykke, spenne eller en knapp som ble hengt opp i ei lærreim på trommas kant. Her ble det også hengt opp nye ting som tenner og klør. Sterkest var driften fra et pilformet bein som sitter i penisen til bjørnen. Trommepinnen var en liten dobbelhammer av reinhorn. Under innvielsesseremonien var det familiens yngste gutt som fikk æren å slå det første slaget. Det var gjerne en liten trekant eller en ring som lå på tromma når noaiden slo. Denne ringen rørte seg og forandret retning når tromma ble slått på, og den ble liggende over den figuren som det var bestemt fra høyere makter at den skulle ligge.
Kristne misjonærer brente nesten alle trommer på bål. På 1600- og 1700-tallet ble det satt inn en stor innsamling, og trommene ble brent foran kirkeinngangen. Den som våget å gjemme tromma, eller lage seg en ny, risikerte bøter, fengselsstraff og endog dødsdom. Noen få gjenlevende runebommer finnes på museer og i privatsamlinger, ikke bare i Norden, men også i Europa.


Cool jazz.
Stilen cool jazz er en videre utvikling av bebop. Den blir ofte betraktet som en motutvikling til den hektiske bebopen. Karakteristisk for Cool Jazz er en påfallende sterkere strukturering av komposisjon og improvisasjon, gjennom utvidete strukturer, gjennom flerdelte komposisjoner og også ved å benytte komposisjonsteknikker fra den europeiske musikktradisjonen.
Bebop inneholdt et eksperimentelt element. En del jazzmusikere tok dette som grunnlag for å utvikle musikken videre, en av stilartene som oppsto var Cool Jazz. Med begrepet «cool» menes musikerens holdning til musikken. I forhold til bebop er Cool Jazz mer introvertert og bygger på et intellektuelt kunstbegrep. De fleste cool-musikerne hadde universitets- eller konservatoriumsutdannelse og betraktet sin musikk først og fremst som musikk til å høre på, dvs. kunstmusikk. Cool jazz orienterer seg i retning konsertaktig musikk, den blir spilt med så lite vibrato som mulig og tonen virker renere enn tidligere stiler som forsøkte å etterligne den menneskelige stemme i solospillet.
I Cool Jazz er samspillet i et jazzcombo viktigere enn i bebop. Solospill står også her i midtpunktet, men blir innføyd i komplekse arrangementer som eksperimenterer med sound og klangmotiver. Cool jazz er kanskje kjølig, men kald var denne musikken aldri: "avslappet", "suveren", "alvorlig og uten showeffekter" er vel bedre uttrykt.
De første opptakene oppsto på slutten av 1940-tallet med Claude Thornhills orkester.
Et stildannende album er "Birth of the Cool" av Miles Davis.


Hainan.
right
right
right
Hainan (kinesisk: 海南, pinyin: "Hǎinán") er en provins i Folkerepublikken Kina, og den er samtidig en av Kinas to største øyer. Provinsen er noe større enn øya, ettersom en rekke andre, men ganske små, øyer da også regnes med. Hainan ligger lengst sør i Kina, og ut mot Sørkinahavet.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 琼 for "Qióng ".
Provinshovedstaden er Haikou, (海口, Hǎikǒu).
Frem til 1985 var Hainan en del av provinsen Guangdong, og etter en fire års lang overgangsperiode med en mellomstatus ble øya gikk status som egen provins av sentralmyndighetene i Beijing i 1989.
Provinsen er en av Folkerepublikken Kinas spesielle økonomiske soner.
Historie.
Øya Hainan dukker først opp i Kinas nedskrevne historiske kildeskrifter i 110 f.Kr., da Handynastiet etablerte en militær garnison der etter general Lu Bode (路博德) ankom øya. I 46 f.Kr. besluttet Han-hoffet at besittelsen var for kostbar å opprettholde og forlot og oppgav øya. Men omtrent på samme tid begynte han-kinesere å migrere til øya fra det kinesiske fastland. Noen av dem var folk som var blitt landsforvist av politiske grunner. De fleste ankomstene til Hainan kom fra det som i dag er Guangdong, Fujian og Guangxi.
Li (folk)-folk var Hainans opprinnelige befolkning. De antas å være etterkommere av Yue-stammer fra Kina, som bosatte seg på øya mellom 5 og 25 tusen år f. Kr.
Under De tre rikers tid utgjorde Hainan kommanderiet Zhuya (珠崖郡) under Østlige Wu.
Under Songdynastiets tid (980-1279) ble Hainan del av provinsen Guangxi, og nå ankom for første gang virkelig betydelige antall han-kinesere. De bosatte seg for det meste i nord. Under Yuandynastiet (1206–1368) ble øya en egen provins, men i 1370 ble den satt administrativt under provinsen Guangdong av Mingdynastiet. På 1500- og 1600-tallet ankom nye han-kinesiske innflyttere fra Fujian og Guangdong, og trengte li-folkene sørover og opp i høylandet. På 1700-tallet gjorde li-folket opprør mot regjeringen, som svarte med å hente leiesoldater fra miaoområder i Guizhou. Mange miao bosatte seg så på øya, særlig på høylandet i vest.
I 1906 foreslo den kinesiske republikanske lederskikkelse Sun Yat-sen at Hainan burde bli egen provins, men dette ble det ikke noe av før i 1988.
Hainan var historisk del av dobbeltprovinsen Guangdong-Guangxi og ble som sådan til kretsen "Ch'iung-yai" (pinyin: "Qiongya" (瓊崖道) da Republikken Kina ble proklamert i 1912. I 1921 var det meningen at den skulle bli en spesiell administrativ region (瓊崖特別行政區); i 1944 ble den så Hainan spesielle administrative region med 16 fylker og ble også tilkjent de øynene Republikken Kina gjorde krav på i Sørkinahavet.
I 1920-årene og 1930-årene var det mye kommunistisk virksomhet på Hainan, særlig etter de blodige hendelsene i Shanghai i 1927 som drev mange kommunister i dekning i avsidesliggende områder av landet. Kommunistene og li-folket kjempet innbitt mot den japanske okkupasjon av Hainan (1939–45), men som gjengjeldelse drepte japanerne over en tredel av den voksne mannlige befolkning der. Feng Baiju ledet geriljastyrken Hainans uavhengige kolonne disse årene. Etter den japanske kapitulasjon i 1945 reetablerte Kuomintang sin kontroll over øya. Hainan ble likevel, blant annet etter forberedelser av Fang Baijus styrker, erobret av de kinesiske kommunister mellom mars og mai 1950.
Når det tilsvarende ikke skjedde på Taiwan, skyldes det dels at det ikke var noen kommunistisk geriljastyrke der som kunne tilrettelegge for en invasjon fra fastlandet, men desto mer at amerikanerne etter Koreakrigens utbrudd bestemte seg for å støtte opp om Kuomintangregjeringen der, blant annet med å sende store flåtestyrker til Taiwanstredet.
Swn 1. mai 1950 bestemte Folkerepublikken Kinas regjering at Hainan skulle nedgraderes til under et administrativt regionalt byrå (海南行政区公署) under provinsregjeringen for Guangdong. Den 1. oktober 1984 ble øya til Hainan administrative region (海南行政区), med egen folkeregjering, og fire år etter ble den til slutt adskilt fra Guangsong og ble egen provins.
Administrative enheter.
Hainan består av tre byprefekturer og en rekke underordnede enheter som ikke er innordnet byprefekturene men styres direkte fra provinsnivået.


Den syrisk-ortodokse kirke.
Den syrisk-ortodokse kirke er en av de orientalsk-ortodokse kirker. Den ledes av patriarken av Antiokia og hele Orienten, som har sitt sete i Damaskus (Syria). Kirkens biskop av nest høyest rang er katolikos av India, lederen for den syrisk-ortodokse kirke av Malankara, som har et visst selvstyre. Kirken følger den vestsyriske ritus og holder liturgien på Jesu morsmål, arameisk (gammelsyrisk), samt på malayalam (i Malankara) eller andre lokale språk (bl.a. arabisk).
Kirken angir medlemstallet til å være fire millioner. Et mer realistisk anslag er sannsynligvis rundt to millioner, hvorav ca. 1,2 millioner tilhører katolikatet India, opptil en halv million bor i Syria, og resten i en verdensomspennende diaspora, hovedsakelig i USA, Sverige, Libanon og Tyskland.
Etter en av kirkens prester, Jakob Baradaeus (544–578), har kirken (av dens motstandere) blitt begegnet som "jakobittisk". Den syrisk-ortodokse kirke pleier ikke selv å bruke denne betegnelsen, fordi den ikke oppfatter Jakob som sin grunnlegger.
Historie.
Den syrisk-ortodokse kirke er et av kirkesamfunnene som går tilbake til den urkristne menighet i Antiokia, som var kristendommens nest eldste etter Jerusalem. Fordi apostelen Peter sies å ha vært den første biskop av Antiokia, regner den syrisk-ortodokse kirke ham som sin grunnlegger.
Den nåværende syrisk-ortodokse kirken går tilbake på den kristne delen av den arameisktalende befolkningen i Mesopotamia og tilstøtende områder. Ved siden av Antiokia ble fremfor alt Edessa tidlig et viktig sentrum for den arameiske kristendommen. Arameisk ble et viktig kulturspråk, og "skolen i Edessa" et av den tidlige middelalderens viktigste kunnskapssentre.
Det som preget kirkens historie, var at Antiokias kirkeprovins politisk sett hørte til to ulike, fiendtlige riker, (Øst)romerriket i vest og det partiske og senere sasanidiske Perserriket i vest. Denne grensen, som delte den arameiske kristendommen, skapte etter hvert også religiøse problemer. De kristne i Perserriket utropte sin kirke i 424 til å være selvstendig. Etter konsilet i Efesos (431), som ikke ble godtatt av de persiske kristne, gikk begge kirkene også teologisk ulike veier. De fleste kristne i Perserriket hørte nå til Østens kirke. De få gjenværende syrisk-ortodokse kristne i Perserriket ble organisert under en overbiskop som fikk tittelen "mafrian" og som ble til kirkens nest høyeste tittel etter patriarken.
I 518 oppstod et ytterligere skisma i patriarkatet Antiokia, siden størsteparten av den arameisktalende kirken ikke godtok konsilet i Kalkedon (451). Dermed var også patriarkatet Antiokia blitt delt i to kirker: en «kalkedonsk», som fortsatte samarbeidet med patriarkene i Konstantinopel og Roma; og en «ikke-kalkedonsk», overveiende arameisktalende, som allierte seg med den likeledes ikke-kalkedonske koptiske kirke i Alexandria. Denne ikke-kalkedonske kirke av Antiokia var den som nå omtales som den syrisk-ortodokse. Dennes patriark ble i 518 utvist fra Antiokia. Etter først å ha fått asyl hos den koptiske patriarken i Alexandria, ble setet i flere århundrer flyttet mellom ulike klostre i Mesopotamia. Fra 1200-tallet lå det i Mar Hananyo-klosteret i Tur 'Abdin-fjellene, nær byen Mardin (dagens Tyrkia).
Den syrisk-ortodokse kirke opplevde en blomstringsperiode under arabisk styre, spesielt rundt 800 og 1200. De fleste muslimske makthaverne tolererte kristen religionsutøvelse. Dermed ble forholdene for den syrisk-ortodokse bedre enn i det kristne Østromerriket, som aktivt hadde forfulgt tilhengere av kirker som ble ansett som kjetterske. På sitt meste omfattet den syrisk-ortodokse kirke tjue metropolitanseter og over hundre bispedømmer fra Kypros i vest til Herat (dagens Afghanistan) i øst. Denne perioden tok slutt på 1300-tallet med timuridenes forfølgelse av kristne. Utbredelsen av den syrisk-ortodokse kirke ble kraftig redusert.
I løpet av korstogene oppstod kontakt mellom den syrisk-ortodokse og den katolske kirke. Dette førte til enkelte konversjoner og i 1782 til opprettelsen av en katolsk særkirke med vestsyrisk ritus og sin egen patriark (se den syrisk-katolske kirke).
I 1665 inngikk en betraktelig del av de tomaskristne ved den indiske Malankarakysten en union med den syrisk-ortodokse patriarken Abdul Masih I: Den syrisk-ortodokse biskopen av Jerusalem, Gregorios Abdul Jaleel, reiste til India og bekreftet de tomaskristnes leder som rettmessig "metropolitt av Malankara". De tomaskristne aksepterte patriarken av Antiokia som sitt nye overhode og overtok kirkens vestsyriske ritus. Dermed var den syrisk-ortodokse kirke av Malankara blitt til. Siden den gang har metropolitten blitt valgt av sine menigheter og blitt innsatt av patriarken (og fører siden 1964 tittelen "katolikos").
Under det tyrkiske folkemordet på armenske og syriske kristne ble mellom 1915 og 1917 anslagsvis en halv million syrisk-ortodokse drept. De fleste overlevende flyktet fra Tyrkia og slo seg ned i Syria eller andre verdensdeler. Patriarken måtte i 1933 forlate det århundrergamle setet i Tur 'Abdin og bodde først i Homs, før han i 1959 flyttet til det nåværende setet i Damaskus.
Se også.
Syrisk kristendom


Regine Normann.
Serine Regine Normann (født 29. juli 1867 i Bø i Vesterålen, død 14. august 1939) var en norsk forfatter fra Vesterålen, mest kjent for sine to samlinger med nordnorske folkeeventyr fra 1925 og 1926, som flere ganger er gjenutgitt under tittelen "Ringelihorn". I tillegg til eventyrene, skrev hun også romaner, men det er først og fremst eventyrene som lever i dag.
Vanskelig oppvekst og to ekteskap.
Regine Normann hadde en tung oppvekst. 17 år gammel ble hun gift med en lærer som var 21 år eldre. Ekteskapet var ulykkelig, og ble oppløst i 1905. I 1906 giftet hun seg med den jevngamle, begavede dikteren Tryggve Andersen. De fikk noen gode år sammen, og hun kom inn i forfatterkretser i hovedstaden. Men etterhvert bodde ekteparet til tider fra hverandre, og i 1913 ble også dette ekteskapet oppløst.
Eventyr med nordnorsk særpreg.
"Eventyr" (1925) og "Nye eventyr" (1926) har siden 1967 vært regelmessig gjenutgitt med samletittelen "Ringelihorn". Hun kom i kontakt med eventyrskatten gjennom sitt yrke som lærer. Hun samlet for en stor del inn sine eventyr i møte med skolebarn i nordlandske kystbygder. Noen av eventyrtypene kan gjenkjennes fra andre eventyrsamlinger. Men disse utspiller seg i et nordnorsk landskap og er preget av nordnorsk mentalitet og verdensbilde. Vi kan gå ut fra at de også har fått noe av sitt særpreg fra hennes eget poetiske sinn. Regine Normann følger i noen grad opp tradisjonen fra Jonas Lies "Trold".
De vondemaktene vi møter hos Regine Normann, virker farligere enn dem vi kjenner fra P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Følelsene er sterkere, og det står mer på spill. Omskapingsmotivet er kjent fra mange eventyr, men hos Regine Normann kan en person bli omskapt til dyr fra den nordnorske fauna, som ørn, ravn eller oter.
Gjennom sin eventyrdiktning har Regine Normann utvidet forståelsen for sin egen landsdel, og vist at 'det norske' er mer komplekst og variert enn mange kanskje har forestilt seg.


Den maronittiske kirke.
Den maronittiske kirke (eller "maronittisk-katolske kirke"; "maronittiske gresk-katolske kirke") er én av den katolske kirkens 23 særkirker. Kirken følger den bysantinske ritus og bruker syrisk og arabisk som liturgisk språk, men anerkjenner paven som religiøst overhode. Den melkittiske kirke har omtrent 3 100 000 tilhengere, hovedsakelig i Midtøsten, Sør- og Nord-Amerika. Kirken er en av de viktigste religiøse grupper i Libanon, der ca. 21 % av befolkningen er maronitter.
Kirken skriver seg tilbake til St. Maron, som levde omkring 400. Kirken fikk sin begynnelse med den klosterordenen han grunnla. På 600-tallet utviklet maronittene seg til en egen kirke, da de var tilhengere av monoteletismen. Patriarken, Yuhanna Marun, beseiret keiser Justinian II av Bysants. På 1100-tallet gikk kirken inn i en kommunion med pavestolen.
Kirken har politisk sett spilt en stor rolle i nyere tid. Borgerkrigen på 1900-tallet stod for en stor del mellom den og muslimene. Ifølge nasjonaltraktaten skal Libanons president være maronitt, mens statsministeren skal være sunni-muslim, formannen i parlamentet shia-muslim, og viseformannen druser.
Kirken ledes av den maronittiske patriark av Antiokia, som nå har sitt sete i klosteret Bkerké, i utkanten av Jounieh nord for Beirut. Nåværende patriark er kardinal Bechara Boutros al-Rahi (siden 2011).
Sølibat er ikke et krav til prestene, men til biskopene og patriarkene.
Struktur.
Den maronittiske kirke er organisert i 23 eparkier (bispedømmer), hvorav åtte er erkeeparkier (kursivert i listen). I tillegg kommer to eksarkater (mindre skrifttype i listen).


Spillkort.
De fire symbolene som brukes på angloamerikanske spillkort
Spillkort er kort som blir brukt i kortspill. De er som regel rektangulære med avrundede kanter. Størrelsen varierer noe, men som regel er de store nok til at man enkelt kan klare å holde dem i hånden. Et fullstendig sett med spillkort kalles en kortstokk.
Fremsiden av kortene inneholder som regel informasjon om kortets verdi. I en vanlig kortstokk er det kun ett av hvert kort. Baksiden har ofte et abstrakt mønster, et bilde, en logo eller reklame. Baksiden er lik på alle kortene i en kortstokk. For de fleste kortspill vil kortene samles i én bunke og så fordeles i tilfeldig rekkefølge ved stokking før selve spillet starter.
Franske kortstokk.
I Nord-Europa, Nord-Amerika, Asia og Afrika anvendes den franske kortstokken, som består av 52 unike kort i fire forskjellige "farger": spar (♠), hjerter (♥), ruter (♦) og kløver (♣). I tillegg er det vanlig at det følger med to til fire jokere. Til tross for at det kalles farger, er det egentlig symboler det er snakk om. Det er nemlig bare to ulike farger, rød og sort. Hjerter og ruter er røde, mens kløver og spar er sorte. Fargene har sjelden noen betydning i forhold til kortets verdi.
Andre tradisjonelle kortstokker.
Der finnes fem andre sett av tradisjonelle europeiske spillkort. Det tyske, det sveitsiske, det italienske, det spanske og tarotkort. Det italienske settet har 52 kort, det spanske 48 kort, det tyske 36 kort og det sveitsiske 48 kort. Det mest utbredte av disse settene er det spanske, som foruten i Spania også brukes mange steder i Latin-Amerika. I Tyskland brukes det tyske settet kun i Sør-Tyskland, mens nordtyskerne bruker det franske settet. I alle land bruker man det franske settet til de internasjonale kortspillene bridge og poker.
Fransk: spar, kløver, hjerter og ruter
Italiensk: sverd, staver, beger og mynter
Spansk: sverd, stokker, beger og mynter
Tysk: eikenøtter, blader, hjerter og klokker
Sveitsisk: eikenøtter, skjold, blomster og klokker
Opprinnelig representerer de fire fargene stenderne i middelaldersamfunnet. Sverdet (spar) står for adelen, alterkalken (hjerter) for geistligheten, mynten (ruter) for kjøpmennene og hyrdestaven (kløver) for bøndene. Dette systemet er best bevart i de italienske og spanske settene, som også er de eldste.
Kortverdier.
Kortenes verdi varierer fra hvilket spill som blir spilt. Det finnes likevel noen mer eller mindre vanlige normer for hva kortene er verdt. De kortene som har et tall på seg, har som oftest samme verdi som tallet. Tallene går fra 2 til 10. Antall symboler på kortet er lik tallets (og kortets) verdi. Symbolene rett under tallet regnes ikke med.
Bildekort.
Bildekortene blir vanligvis regnet som de høyeste i kortstokken. Det er tre bildekort i hver farge. Den mest verdifulle er kongen (K), så dame (Q for "queen") og tilslutt knekt (J for "jack").
Ess.
Spar Ess, med logo i spar-symbolet
Ess blir i mange spill regnet som det mest verdifulle kortet til tross for at det kun har ett symbol, noe som vanligvis ville ha indikert at kortet har verdien én. Spar ess har ofte produsentens logo i spar-symbolet. Denne praksisen kommer av at den engelske kongen James den første påla alle kortprodusenter å betale en avgift. Dette opphørte den 4. august 1960, men det er fortsatt vanlig praksis å ha produsentens logo på spar ess.


Antiokia.
Antiokia var navnet på mange oldtidsbyer i Orienten. Opprinnelsen er gresk "Antiokeia" (Αντιόχεια). Seksten av byene ble grunnlagt av satrapen Selevkos I Nikator, oppkalt etter hans far "Antiokos". I mange tilfeller utgjør navnet en midlertidig hellenistisk omkalling.


Hans Urs von Balthasar.
Hans Urs von Balthasar (født 12. august 1905 i Luzern, død 26. juni 1988 i Basel) var en sveitsisk teolog. Han hører til de viktigste katolske teologer i det 20. århundre. Han spilte særlig en betydningsfull rolle under det annet Vatikankonsil.
Han studerte i Wien, Berlin og Zürich, og tok doktorgraden i tysk litteratur. I 1928 sluttet han seg til jesuittene og studerte teologi i München og Fourvière (Lyon). Balthasar ble ordinert i 1936. Han arbeidet i Basel som studentprest fra 1940. I Fourvière studerte han under Henri de Lubac og i Basel studerte han Karl Barths teologi.
I 1944 grunnla Balthasar sammen med Adrianne von Speyr St. Johannes Instituttet og måtte forlate ordenen i 1950. Samtidig som han var direktør for instituttet, tjenestegjorde han i Chur bispedømme.
Gjennom sine mange publikasjoner og virksomhet som foredragsholder åpnet han særlig den patristiske arven på nytt for teologien og den kristne tro. Han ble utnevnt til kardinal av pave Johannes Paul II, men døde i sitt hjem i Basel tre dager før overleveringen av kardinalhatten og ble dermed aldri innsatt.


Organisk syntese.
Organisk syntese er den vitenskapelige studien av å bygge mer eller mindre kompliserte organiske strukturer fra mindre og enklere forbindelser. Populært kalt molekylsnekring.


Tian Shan.
Fjelltoppen Khan Tengri (6995m), en del av fjellkjede Tian Shan, ved solnedgang
Tian Shan (kinesisk 天山, pinyin: "Tiān Shān", betyr «Himmelsk(e) fjell») er en fjellkjede i Sentralasia, nord for ørkenen Taklamakan. De ligger i grenseområdene mellom Kasakhstan, Kirgisistan og Kina.
Tian Shans høyeste fjell er Pik Pobedy (russisk, betyr «seierstoppen») som rager opp til 7 439 moh og dermed er Kirgisistans høyeste fjell.
Torugartpasset på 3 752 moh ligger på grensen mellom den kinesiske Xinjiang-provinsen og Kirgisistan.
Bedelpasset går også gjennom Tian Shan, og var i historisk tid det viktigste alternativet til Silkeveien.
Tian Shan er rundt 2.500 km lang, omlag 400 km bredt og dekker et areal på cirka 1.036.000 km², hvorav 6 % er permafrostgrunn og 1 % isbreer.
Tian Shans kan deles i flewre undergrupper av fjellområder: Bogdo-Ola, Ili-fjellene, Irenchabirga, De kirgisiske fjell, Kungei-Alatau, Kuruktag, Talas-Alatau, Terskej-Alatau og Transili-Alatau.
Melklom fjellkjedene Kungei-Alatau og Terskej-Alatau ligger på kirgisisk område høyfjellsinnsjøen Yssykköl (1609 moh).
Blant vigiere elver som har sine utspring i Tian Shan er blant annet Ili, Syrdarja og Tarim med sine sideelver Konqi og Aqsu.


Audioslave.
Audioslave var et alternativt rockeband, og kan regnes som en «supergruppe». Bandet bestod av Chris Cornell, tidligere medlem av Soundgarden, som vokalist og bassist Tim Commerford, gitarist Tom Morello og trommeslager Brad Wilk fra bandet Rage Against the Machine.
Rage Against The Machine ble oppløst da vokalisten, Zack de la Rocha forlot bandet i oktober 2000. De tre siste bandmedlemmene var bestemt på å holde sammen selv etter bruddet. Det jobbet med flere vokalister som for eksempel B-Real fra Cypress Hill. Musikkprodusent Rick Rubin foreslo at bandet kunne prøve å ha en session med Chris Cornell. De tre gjenværende bandmedlemmene fra Rage Against the Machine og Cornell begynte å jobbe sammen i studio i mai 2000.
Dette førte ikke til noe, og de gikk hver til sitt i april 2002, uten å gi ut noe album. I løpet av sommeren samme år kom de imidlertid sammen igjen, og gav ut debutalbumet «Audioslave» 19. november. «Audioslave», mottok blandede reaksjoner fra kritikerne selv om det solgte til dobbelt platina. Deres andre album «Out Of Exile» ble gitt ut 7. juni 2005 og fikk gode kritikker. Det tredje studioalbumet, «Revelations», kom ut 5. september 2006. Audioslave spilte på Quartfestivalen i juli 2005.
15. februar 2007 offentliggjorde Chris Cornell at han, på grunn av musikalske uenigheter, ikke lenger var en del av bandet, og bandet ble oppløst som følge av dette.
Tidlig arbeid.
Tom Morello på Montreux Jazz Festival
I 2001 gav Audioslave, under navnet Civilian ut demoen "Civilian Demo". Demoen inneholder demoer og noen sanger som skulle komme på deres første studioalbum, "Audioslave". Etter at denne demoen ble gitt ut, skiftet bandet navnet til Audioslave.
"Audioslave" (2002).
Debutalbumet "Audioslave" ble gitt ut i 2002 og solgte over 162 000 eksemplarer den første uken. Med det kom platen på 7. plass på Billboard 200. og er det bestselgende Audioslavealbumet. Men selv om albumet klarte seg godt kommersielt, fikk det blandet kritikk. Mange mente albumet var dårlig, men det var også mange som mente at albumet var bra og sammenlignet bandet med Led Zeppelin og Black Sabbath. Det ble gitt ut fem singler «Cochise», «Like a Stone», «Show Me How To Live», «I Am the Highway» og «What You Are». «Like A Stone» ble sertifisert til gull av The RIAA. og nominert til en Grammy.
Tim Commerford på Montreuz Jazz Festival
"Out Of Exile" (2005).
"Out Of Exile" er deres andre studioalbum. Det ble gitt ut i 2005. Albumet kom på 1. plass på Billboard 200 som det eneste av Audioslave sine album. "Out Of Exile" har fått best kritikk av alle Audioslavealbumene, men det solgte ikke like bra som debutalbumet. Kritikerne sa at bandet nå hørtes mindre ut som Rage Against the Machine og Soundgarden enn de gjorde på sitt første album, og at bandet klarte å lage musikk som var annerledes i forhold til medlemmenes tidligere band. Kritikerne merket også at Chris Cornell hadde fått en sterkere stemme, dette skal være fordi han sluttet å røyke og drikke alkohol. Det ble gitt ut fire singler fra albumet; «Your Time Has Come», «Out Of Exile», «Be Yourself» og «Doesn't Remind Me». Sistnevnte ble nominert til en Grammy i 2006, mens «Be Yourself» som klarte seg best kommersielt.
"Revelations" (2006).
Brad Wilk på Montreuz Jazz Festival
"Revelations" er det tredje og siste studioalbumet til Audioslave og ble gitt ut i 2006. Albumet fikk nesten like bra kritikk som "Out of Exile". "Revelations" var tyngre enn de to tidligere albumene og hadde flere politiske tekster, som «Wide Awake» og «Sound Of a Gun». Det ble gitt ut to singler fra albumet «Original Fire» og «Revelations». Etter at albumet ble gitt ut, oppstod det rykter om at bandet skulle slutte, men alle i bandet nektet for at dette var korrekt. Chris Cornell og Tom Morello var begge opptatt av sine respektive soloprosjekter, Cornell hadde begynt å arbeide med albumet "Carry On", mens Morello holdt på med sitt debutalbum.
Chris Cornell på Montreuz Jazz Festival
Audioslave (2002).
I 2002 lanserte Audioslave sin første film. Filmen inneholder tre musikkvideoer og to sanger fra deres opptreden på "The Late Show with David Letterman", Audioslaves første konsert. Det ble solgt over 500 000 eksemplarer av filmen, noe som resulterte i at RIAA sertifiserer den til gull.
Live In Cuba (2005).
I 2005 ble Audioslave det første amerikanske bandet som har holdt en konsert på Cuba. Konserten var gratis og publikum fikk høre sanger skrevet av Soundgarden, Audioslave og Rage Against the Machine. Det var 70 000 tilskuere på konserten. DVD-en inneholder også en 30 minutter lang dokumentar om bandet og hvorfor de dro til Cuba. Konserten er spesiell, også fordi dette var første gang Audioslave spilte sanger fra medlemmenes gamle band. DVD-en ble distribuert for salg i 2005.
Etter Audioslave.
Etter at Audioslave ble oppløst i 2006 begynte Chris Cornell på et soloprosjekt. Først ga han ut hit singlen «You Know My Name» og senere kom albumet "Carry On" i 2007. Platen inneholdt blant annet singelen «No Such Thing».
Tom Morello hadde jobbet med sitt soloprosjekt siden tidlig i 2006, men platen ble ikke utgitt før i 2007. Albumet het "One Mans Revolution" og kom på 119. plass på Billboard Top 200. Det ble gitt ut en singel, «The Roads I Must Travel», som ikke fikk en eneste listeplassering.
Rage Against the Machine har blitt gjenforent, og alle de tre som kom til Audioslave fra RATM er tilbake i sitt tidligere band.


Britt Karin Larsen.
Britt Karin Larsen (født 16. april 1945) er en norsk dikter og forfatter. Larsen debuterte som lyriker i 1978 med "5mg blues og andre dikt". Hennes romandebut I ly for regnet fikk 1. pris i Tidens romankonkurranse 1990. Larsen har en stor produksjon av diktsamlinger og romaner bak seg. Hun er særlig kjent for sin roman-trilogi om tatrene," De som ser etter tegn" (1997), "De usynliges by" (1998) og "Sangen om løpende hester" (1999). Trilogien er blitt kalt et litterært monument over romanifolket i Norge. Larsen ble belønnet med Norsk PENs ytringsfrihetspris, Ossietzky-prisen, i 2000.
"Det vokser et tre i Mostamägg" – roman (2009) ble nominert til P2-lytternes romanpris for 2009. Denne romanen er den første i en trilogi fra Finnskogene, de to neste bindene i trilogien er "Himmelbjørnens skog" (2010) og "Som steinen skinner" (2011).


AC/DC.
AC/DC er et Grammy Award vinnende hardrock-band fra Australia. Bandet ble stiftet i 1973 av Angus Young, Malcom Young, Dave Evans, Larry van Kriedt og Colin Burgess. Angus og Malcom har holdt bandet gående siden den gang med mange forskjellige bassister og trommiser, og tre forskjellige vokalister. De debuterte i Australia med albumet High Voltage i 1975.
Oppstarten.
Brødrene Malcom, Angus og George Young ble født i Glasgow, Skottland, og flyttet til Australia sammen med flesteparten i familien i 1963. I 1973 startet Malcolm Young og Angus Young AC/DC, og fikk med seg bassist Larry van Kriedt, vokalist Dave Evans, og Colin Burgess som trommeslager. De fikk ideen til navnet AC/DC etter å ha sett denne påskriften bakpå en symaskin. Navnet er abbreviasjoner for vekselstrøm / likestrøm.
Det var mange utskiftinger i begynnelsen, Burgess var den første som fikk sparken. Allerede på den tiden hadde Angus den karakteristiske skoleuniformen, noe som var en ide fra søsteren Margaret. I september 1974 erstattet Bon Scott Evans. Bandet hadde kun innspilt en single med Evans, med sporene «Can I Sit Next to You, Girl» og «Rockin' in the Parlour». Det første sporet ble innspilt på nytt med Scott, Mark Evans på bass og Phil Rudd på trommer under navnet «Can I Sit Next to You Girl», og ble utgitt på den australske versjonen av T.N.T., og på den internasjonale utgaven av "High Voltage".
Suksess.
Debutalbumet kom i 1975 og var den australske versjonen av "High Voltage". Albumet ble innspilt på kun 10 dager. På denne tiden hadde bandet en stabil besetning med Young brødrene, Scott som vokalist, og Mark Evans på bassgitar, mens Phil Rudd spilte trommer. I tiden fra 1974 til 1977 ble bandet et av de mest populære og suksessfulle i Australia, mye takket opptredener på nasjonalt TV.
I 1976 signerte de en internasjonal platekontrakt med Atlantic Records, og turnerte igjennom Europa. De var oppvarmingsband for blant annet Black Sabbath, Aerosmith, Kiss, og Blue Öyster Cult. Bandet ga ut den internasjonale versjonen av "High Voltage" i 1976, og den solgte tre millioner eksemplarer. "Dirty Deeds Done Dirt Cheap" kom ut samme år. Etter utgivelsen av "Let There Be Rock" fra 1977, ble Mark Evans sparket grunnet konflikter med Angus Young. Han ble erstattet av Cliff Williams som har vært med i bandet siden den gang.
Dødsfallet til Bon Scott.
19. februar 1980 døde Bon Scott etter en natt med kraftig drikking i London. Han ble funnet død i en bil, og dødsårsaken er offisielt akutt alkoholforgiftning, men inntrengning av mageinnhold i lungene var også medvirkende. Han ble begravet i Fremantle i Australia, hvor han hadde vokst opp. Medlemmene i AC/DC vurderte å oppløse bandet, men ble enige om at Scott ville ha ønsket at de skulle fortsette. De fikk så med seg eks-Geordie vokalist Brian Johnson som ny vokalist. De skrev ferdig albumet "Back in Black" som Scott hadde vært med på begynnelsen av. Albumet ble deres største suksess noensinne, og i 2007 hadde det solgt mer enn 42 millioner eksemplarer globalt.
Black Ice.
I 2008 ga bandet ut studioalbumet "Black Ice", etter en 8 år lang pause siden "Stiff Upper Lip" i 2000. Albumet solgte 1.7 millioner eksemplarer første uken, og toppet listene i 29 land, inkludert Australia, Canada, Storbritannia, og USA. Bandet la så ut på sin 18 måneder lange "Black Ice World Tour", hvor de besøkte Norge hele 3 ganger; 18. februar, 15. juni 2009 og 30. mai 2010. Bandet fikk en Grammy Award for singlen «War Machine» fra albumet, for «Best Hard Rock Performance». 10. mai 2011 er planlagt utgivelsesdato for DVD-en "Live at River Plate". Den skal inneholde opptak fra AC/DCs konsert i Buenos Aires i Argentina i desember 2009.
Konserter i Norge.
8) What Do You Do for Money Honey
4) Dirty Deeds Done Dirt Cheap
5) You Shook Me All Night Long
15) For Those About To Rock (We Salute You)
3) Dirty Deeds Done Dirt Cheap
10) That's The Way I Wanna Rock 'n' Roll
11) You Shook Me All Night Long
16) For Those About To Rock (We Salute You)
Da AC/DC skulle holde konsert i Norge for første gang på 8 år, i Telenor Arena 18. februar 2009, ble billettene solgt unna på rekordtid. 20 000 billetter ble lagt ut for salg mandag 13. oktober 2008, og ble utsolgt etter 70 minutter. Pågangen var så stor at Billettservice sine servere brøt sammen. Konserten 30. mai 2010 på Valle Hovin kom for sent i gang slik at den ble noe avkortet.


Third Stream.
Third Stream (eng. "tredje strømning") er navnet på en musikkretning som ble grunnlagt av den USA-amerikanske komponisten Gunther Schuller på begynnelsen av 1950-tallet. Retningen forsøkte å forbinde europeisk samtidsmusikk med de nyeste utviklingene innen jazzen.
Third-Streamer som John Lewis ser seg som musikalske verdensborgere, de vil benytte alle slags tradisjoner som kan gjennombryte de estetiske grensene mellom de forskjellige musikktypene. Det ble skrevet noen eksemplariske verk på stilens grunnlag, men third stream ble ingen suksess.


Bombastium.
Bombastium er et fiktivt grunnstoff som ikke finnes i periodesystemet. Bombastiums atomnummer er ukjent. Stoffet ble første gang omtalt av Carl Barks i 1957 i en Onkel Skrue-historie i bladet Uncle Scrooge No. 17. Her kan man bl.a. lese om stoffet, at det skulle være det mest sjeldne stoff i verden. Selv om det derfor er utroligt ettertraktet, er det ingen som vet hva det kan brukes til. Den eneste kjente egenskapen ved stoffet (som skal holdes konstant dypfryst) er at det har en ny smak hver gang man smaker på det.
Det sist kjente eksisterende stykke bombastium var i 1957 i Skrue McDucks besittelse, men på daværende tidspunkt var det ekstremt ettertraktet av agenter fra landet Brutopia.
Forskerne fant ut at man kunne lage en tønne is med et bombastiumatom, så en isfabrikk tilbød det dobbelte av det Skrue hadde betalt (1 trillion og 6 utslagsvasker), men det er ikke kjent om Skrue solgte Bombastiumet. Bombastium har dukket opp i Skrue sitt kjøleskap ved senere anledninger.


Eldrid Lunden.
Eldrid Lunden (født 5. oktober 1940 i Naustdal), er en norsk lyriker og professor i skrivekunst. Hun skriver på nynorsk. Hun regnes som en av Norges viktigste lyrikere innenfor modernismen. Lunden er utdannet cand. philol. ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet som lærer i videregående skole og høgskole. I 1996 ble hun Norges første professor i skrivekunst. Hun var med på å starte og var kunstnerisk leder ved Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark i perioden 1982-2011. Lunden var en del av miljøet rundt tidsskriftet Profil.


Clifford Brown.
Clifford Benjamin Brown (født 30. oktober 1930 i Wilmington, Delaware, død 26. juni 1956 ved Philadelphia) var en amerikansk jazzmusiker (trompet), kjent som kanskje det mest lysende talent i generasjonen musikere som kom etter Charlie Parker.
Inspirasjon.
To av "Brownie's" største inspirasjonskilder var Charlie Parker og trompetisten Fats Navarro.
Etter studier ved Maryland University,
spilte han i Atlantic City i Tadd Damerons «Big Ten»,
derpå i Philadelphia-miljøet med Miles Davis, Fats Navarro, J. J. Johnson og Charlie Parker en tid.
Europa.
Med Art Farmer ledet Brown en oktett med Arne Domnérus, Lars Gullin, Bengt Hallberg og andre, som foretok innspillinger i Stockholm (1953). Perioden avstedkom også Paris-innspillingene med Gigi Gryce (1953).
Brown medvirket i Chris Powells «Blue Flames» en tid, før han ble engasjert i Lionel Hamptons orkester (1953), på en Europa-turne der han også besøkte Norge.
Toneangivende ensemble.
Derpå flyttet Brown til Art Blakeys band og etablerte det toneangivende Max Roach-Clifford Brown Quintet (med Roach på trommer), Richie Powell piano, George Morrow bass og Harold Land/Sonny Rollins saksofon. Brown skrev blant annet jazzklassikeren "Joy Spring" (1954) til dette orkesteret. Browns briliante spill kan nytes til sitt fulle ved siden av en Sonny Rollins i toppform på plata (gitt ut i Rollins navn) "Plus Four" (Prestige, 1956).
Tragedien.
Brown døde i en bilulykke før fylte 26 år, der også pianisten hans, Richie Powell (bror av Bud Powell) og dennes unge kone omkom. Hans siste innspilling var med Clifford Brown Sextet'", med opptak fra 25. juni ("The beginning and the end", 1956). Jazzmusikeren Benny Golson skrev senere klassikeren "I remember Clifford" (1957) til minne om Brown.
En av flere biografier er Nick Catalano, "Clifford Brown: The Life and Art of the Legendary Jazz Trumpeter" (2000).


Samlingspartiet.
Samlingspartiet er et tidligere norsk politisk parti. Ved Stortingsvalget høsten 1903 fant Høyre og moderate krefter fra Venstre sammen. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Sentrale personer i og rundt Samlingspartiet var bl.a. Christian Michelsen, Wollert Konow (SB) og Bjørnstjerne Bjørnson. Samlingspartiet gikk i 1903 til valg på et program som blant annet inneholdt løfter om forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken.
Forhandlingsoptimismen var stor i 1903, og Samlingspartiet og Høyre vant valget med 63 representanter mot Venstres 49. Høyres Francis Hagerup dannet regjering 22. oktober 1903. Etter begivenhetene i 1905 var Samlingspartiet tiltenkt å fortsette i rollen som borgerlig samlingsalternativ ved valget i 1906, men samlingspolitikken overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet. Da unionsproblemene var løst, smuldret enigheten opp og motsetninger som hadde vært skjøvet i bakgrunnen blusset opp igjen. Samlingspartiet fikk en arvtaker i Frisinnede Venstre noe senere.


Bergljot Hobæk Haff.
Bergljot Hobæk Haff (født 1. mai 1925 i Botne) er en norsk forfatter. Hun er utdannet lærer i Oslo og København. Etter lærerutdanning i Oslo bodde hun 24 år i Danmark.
Haff har gjennom hele sitt forfatterskap fått kritikernes anerkjennelse for sine romaner, som gjennomgående har vært historiske romaner med dypt originale synsvinkler. Det var først med to hovedbøker i bokklubb i 1983 og 1989 at hun ble et kjent navn for den lesende allmennheten, og "Skammen" som utkom i forfatterens 71. år, ble en publikumssuksess med sin skildring av et NS-barns liv gjennom 60 år. Suksessen ble senere fulgt opp med en dramatisering av "Skammen" på Nationaltheatret i 1999, med Anne Krigsvoll i prisbelønt hovedrolle som Idun Hov.
Haff er oversatt til engelsk, fransk, nederlandsk, spansk, italiensk og latvisk.


Ari Lemmke.
Ari Lemmke (født 12. desember 1963) er en finne som ga Linux sitt navn i 1991.
Linus Torvalds ville i utgangspunktet kalle prosjektet sitt for "Freax" (en kombinasjon av "free", "freak", og bokstaven "X" for å henvise til at det er et Unix-lignende system).
Lemmke oppfordret Linus til å legge det på Internett så brukere kunne laste det ned, og dette ble gjort.
Ari Lemmke var imidlertid ikke fornøyd med navnet "Freax", så han la den i en katalog kalt /linux på FTP-tjeneren [ftp://ftp.funet.fi ftp.funet.fi].


Det liberale parti.
Det liberale parti ble dannet etter at utbrytere fra Venstre i Bergen stiftet Bergens Liberale Vælgerforening. Også i Trondheim oppsto en tilsvarende forening. Det Liberale Parti var ved valget i 1903 en del av Samlingspartiet. Det mest fremtredende medlemmet av partiet var Christian Michelsen.


Norsk Luthersk Misjonssamband.
Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), opprinnelig Det norske lutherske Kinamissionsforbund og senere Kinamisjonsforbundet, er en frittstående kristen, luthersk misjonsorganisasjon. Med ca. 50 000 medlemmer er organisasjonen Norges største misjonsorganisasjon. Den stod opprinnelig innenfor Den norske kirke, men i november 2007 brøt organisasjonen med Den norske kirke etter at kirken aksepterte praktiserende homofile som prester. Organisasjonen ble grunnlagt i 1891 for å sende misjonærer til Kina. Da organisasjonen måtte forlate Kina etter andre verdenskrig, skiftet organisasjonen navn fra Kinamisjonsforbundet til dagens navn.
Visjonen er at Bibelens budskap skal formidles til mennesker i utlandet og Norge.
Første generalsekretær var Johannes Brandtzæg, som også var en av stifterne. Fra 2001 til 2010 har sambandets generalsekretær vært Ola Tulluan. 1.september 2010 overtok Øyvind Åsland som generalsekretær.
Misjonsarbeid utenfor Norge.
Gjennom over hundre år har NLM brukt store ressurser på misjonsarbeid utenfor Norge, og har hatt stor betydning for kristendommens fremgang i mange land. Pionerene i Kinamisjonen er noe av årsaken til at det i løpet av under 100 år har vært en utvikling hvor Kina har gått fra under 1 % kristne til opp mot 10 % kristne. NLM har trukket seg ut av land og områder etter at det har blitt etablert en sterk nok lokal kirke, hvilket er et uttalt mål for organisasjonen.
NLM er i dag en av Europas største misjonsorganisasjoner. Organisasjonen har ca. 150 misjonærer som er aktive i misjonsarbeid i tre verdensdeler, Afrika, Asia og Sør-Amerika. Først og fremst bringes evangeliet til unådde folkeslag; men hjelpearbeid innen helse, jordbruk og skole er også en del av hverdagen til misjonærene.
Arbeid i Norge.
I Norge har organisasjonen et omfattende arbeid med rundt 2400 foreninger og forsamlinger fordelt på de syv regionene.
Regioninndeling.
Frem til 2010 har arbeidet i Norge vært organisert i 16 kretser. Generalforsamlingen i Bergen 2009 vedtok at kretsene skulle omorganiseres til syv regioner. Dette arbeidet ble fullført i 2010, og de nye regionene er: Region Øst, Region Sør, Region Sørvest, Region Vest, Region Nordvest, Region Midt-Norge, og Region Nord.
Skoler.
Alene eller sammen med andre driver NLM 25 skoler fra grunnskole- til høgskolenivå. Noen av skolene er Drottningborg, Kvitsund Gymnas, Tryggheim (se Tryggheimsruss), Lundeneset vidaregåande skole, Nordborg VGS, Fjellhaug, Fjelltun, Fjellheim, Val landbruksskole, Sygna vidaregåande skule, Vestborg vidaregåande skule og flere andre.
Leirsteder og andre institusjoner.
I tillegg har man 34 leirsteder, 38 barnehager, fire nærmiljøsentra og et rehabiliteringssenter.
Medieaktivitet.
NLM-eide Lunde Forlag AS og Lynor AS produserer bøker, kassetter, cd-er og videoer/DVD-er. Gjennom Norea Mediemisjon og 27 lokalradioer drives et omfattende radioarbeid. Nytt Liv Media i Stavanger driver også med tv-sendinger og produksjon i tillegg til radioarbeid. NLM gir ut bladet Utsyn, og står bak nettstedet iTro.no samt medieklubben Superblink. Sistnevnte i samarbeid med Norea.
Forsamlingsarbeid.
NLM har flere menigheter, eller forsamlinger, i Norge. I den senere tid har NLM lagt vekt på å styrke forsamlingsarbeidet i organisasjonen. Tremorkirken og er eksempler på menigheter i NLM.
Ungdomsarbeid.
NLM har har vært en foregangsorganisasjon på ungdomsarbeid, med en form som treffer ungdom. Dette har blant annet gitt seg utslag i det svært populære Ungdommens Landsmøte (UL) som er en uke med leir og møteserier hver sommer. Rundt 3000 deltar på de mest populære møtene på UL. UL arrangeres i Kongeparken på Ålgård.
Støtte til opphevelse av statskirkeordningen.
Hovedstyret i Misjonssambandet har valgt å gi sin støtte til hovedpunktet i Gjønnes-utvalgets rapport om å omgjøre dagens statskirkeordning til en «lovforankret folkekirke». Misjonssambandet som i mer enn 100 år har vært en sentral støttespiller for statskirkeordningen gjør det dermed mer trolig at når regjeringen i desember 2007 legger fram sin innstilling så vil denne også falle ned på dette standpunkt. Misjonssambandet uttrykker imidlertid at den ser det som problematisk dersom alle døpte, uansett kristen bekjennelse, skal få lik innflytelse over en slik kirkes teologiske profil. Ernst Jan Halsne, Leder NLM Norge, har til Misjonssambandets organ "Utsyn" understreket at man ikke ønsker å svekke de kristne grunnverdiene i det norske samfunnet. Videre ga han uttrykk for man ikke så på statens styring som det største problemet for dagens kirke, «men at bibelkritisk lære har et betydelig fotfeste innen kirkens egne rekker»
Markant distansering fra Den norske kirke.
30. november 2007 ble det kjent at organisasjonen distanserte seg klart fra Den norske kirke, etter at Kirkemøtet hadde åpnet for homofilt samlevende prester. Man uttrykte også stor forståelse for dem som meldte seg ut av Den norske Kirke. Generalsekretær Ole Tulluan uttalte at vedtaket «er begrunnet i den nødssituasjon som har oppstått i kjølvannet av det vedtaket som Kirkemøtet gjorde» og slo fast at «Bibelen taler klart om homofilt samliv».
Generalsekretær Ola Tulluan sa etterpå at vedtaket innebar NLM nå vil markere mer tydelig at organisasjonen er en fri og selvstendig bevegelse på luthersk grunn, men det var ikke å betrakte som et brudd. Ifølge Tulluan ønsket ikke NLM å bli et nytt kirkesamfunn... "men"...
... og da generalsekretæren utdypet overfor NLMs eget nettsted utsyn.no, antydet han muligheten for å gi egne medlemmer muligheten til "en formell kirkeregistrering" i NLM. Dette ville da likevel være et skritt som etter norsk lov innebar en opprettelse av trossamfunn. Ifølge utsyn.no gav NLMs hovedstyre ingen generell oppfordring til misjonsvenner om å forlate Den norske kirke. Styret presiserte at de lokale forholdene varierer. Men styret hadde nå vedtatt å støtte dem i organisasjonen som melder seg ut.
Kontroversielle forhold.
I begynnelsen av 2008 innrømmet misjonssambandet seksuelle overgrep ved internatskoler drevet av organisasjonen. Brev med beklagelser etter seksuelle overgrep og kritikkverdige forhold ble sendt ut til alle tidligere elever og misjonærbarn fra 1945 til 2008, 840 personer totalt. Norsk Luthersk Misjonssamband har fått sterkt kritikk og tidligere elever har anklaget NLM for omsorgssvikt.


Paraguay (elv).
Paraguay (portugisisk: "Paraguai") er en flod i Sør-Amerika som løper fra det vestlige Brasil og sørover der den først en kort strekning danner grensen mellom Brasil (i øst) og Bolivia, og deretter en mellom Brasil og Paraguay i vest, deretter løper gjennom det sentrale Paraguay, og så deretter danner den grensen mellom Paraguay (i øst) og Argentina (i vest). Like nord før byene Resistencia og Corrientes i Argentina flyter den inn i floden Paraná. Paraguayelven er 2 549 km lang.


Centrum.
Centrum var et norsk politisk parti som stilte til valg 1894–1900. Ofte sett på som en østnorsk avlegger av Moderate Venstre. Ideologisk var partiet nært knyttet til den konservative delen av folkehøgskolebevegelsen. Formann var Frits Hansen. Etter 1900 gikk partiet inn i Høyre.


Moderate Venstre.
Moderate Venstre ble grunnlagt i 1888 av den lavkirkelige delen av Venstre, og ble dermed det tredje norske Stortingspartiet. Særlig viktige spørsmål var avholdssak, religion og moral, og partiet kan slik sies å ha vært en forløper for Kristelig Folkeparti. Da partiets «sterke mann» Lars Oftedal i 1891 gikk inn for samarbeid med Høyre gikk deler av partiet tilbake til Venstre, og partiet ble i sterkere grad et grunneierparti. I motsetning til Høyre var imidlertid Moderate Venstre tilhenger av økt norsk selvstyre og etter hvert selvstendighet. Da Høyre snudde i unionssaken og Samlingspartiet ble grunnlagt, ble Moderate Venstre en del av dette. I 1906 gikk Moderate Venstre inn i Høyre.


Avholdspartiet.
Avholdspartiet var et norsk politisk parti. Det hadde nære koblinger til Venstre. Partiet stilte til valg mellom 1907 og 1933 og hadde valgte representanter i flere kommuner. Som navnet antyder var avholdssaken partiets fanesak. Partiet krevde økt undervisning om alkoholens virkninger og farer i utdanningsvesenet, konfiskering av all fortjeneste på alkoholproduksjon- og salg og i siste omgang totalforbud.
Hans Seip, ordfører i Bergen mellom 1923 og 1924, representerte Avholdspartiet. Den legendariske sosialsjefen i Frelsesarmeen, oberst Othilie Tonning, satt som representant for Avholdspartiet i Kristiania bystyre og formannskap fra 1907 til 1913.


Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.
Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) ble dannet i 1921. Under første verdenskrig ble Det norske Arbeiderparti (DNA) kraftig radikalisert og meldte seg i 1919 inn i Den Kommunistiske Internasjonale. NSA ble etablert av utbrytere som mente at radikaliseringen var gått for langt. Blant de mest fremtredende medlemmene var Magnus Nilssen, Michael Puntervold og Olav Oksvik, men også en mann som senere utenriksminister Halvard Lange skulle spille en viktig rolle i partiet.
Ved valget i 1921 mistet DNA 10% av stemmene, mens NSA fikk 9%. I årene som fulgte hardnet striden i Arbeiderpartiet til, blant annet da en fraksjon i partiet ville melde partiet ut av Komintern. Det hele endte med en ny splittelse der mindretallet som ønsket fortsatt Kominternmedlemsskap etablerte Norges Kommunistiske Parti i 1923. Denne splittelsen medførte i sin tur en moderering av motsetningene i og med at DNA gikk mot høyre. I 1927 slo NSA og DNA seg sammen. Historikere har oppsummert at denne sammenslutningen i stor grad betydde at synspunktene til NSA i 1921 gjorde seg gjeldende i hele det samlede partiet.
Partiaviser.
Det nye partiet var i mindretall i hele partiorganisasjonen med unntak av Østfold. Der fikk det nye partiet med seg partiavisa Smaalenenes Social-Demokrat som var Arbeiderpartiets avis i Fredrikstad, men som på grunn av sin store utbredelse også fungerte som partiavis i Halden og Sarpsborg. Avisa var den største av partiavisene som ble med over til sosialdemokratene.
I Oslo ble Arbeider-Politikken høyrefløyens organ utad fram til partisplittelsen, da avisa ble partiets hovedorgan. Avisa byttet navn til "Den Nye Social-Demokraten" i 1923 og gikk inn etter samlingskongressen i 1927.
En rekke andre aviser ble etablert så som for eksempel Trøndelag Social-Demokrat og Stavanger Socialdemokrat. Etter partisamlingen i 1927 ble avisene enten ble tatt opp i Arbeiderpartiets aviser, ble egne Arbeiderpartiaviser, eller avisene gikk inn.


Den Nationale Legion.
Den Nationale Legion var et norsk fascistisk parti som stilte til Stortingsvalget i 1927. Partilederen var Karl Meyer. Partiet fikk 1 210 stemmer (0,1 %) ved Stortingsvalget i 1927 men ingen mandater i Stortinget.
Offisielt partiorgan var avisen Nationalfascisten. Medlemsavgiften var 1 krone og 50 øre.


Ritchie Blackmore.
Richard Hugh Blackmore (født 14. april 1945) er en engelsk gitarist, mest kjent for sin tid som gitarist i hard rock-bandet Deep Purple fra 1968 til 1975 og i tiden mellom 1984 og 1993. Blackmore startet bandet Rainbow etter at han forlot Deep Purple. Han er også kjent for sin helt spesielle klang på gitaren som har gjort han til en av musikkhistoriens mest innflytelsesrike. Han ble i 2011 ranket som nummer 55 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene».
Oppvekst og tidlig karriere.
Han ble født i Weston-super-Mare og flyttet til Heston, Middlesex da han var to år.
Faren kjøpte den første gitaren til ham da han var rundt 10 år i 1955 og unge Ritchie tok deretter klassisk gitarundervisning. Senere i karrieren tok han i bruk denne kunnskapen med elektrisk gitar, noe som ble ansett som innovativt på 1970-tallet.
På 1960-tallet var han med i flere band: "Heinz & Wild Boys", "Screaming Lord Sutch", "The Outlaws", "Glenda Collins", "BOZ" og "Three Musketeers", i tillegg til at han var en ofte benyttet studiomusiker. Han oppholdt seg en del av denne tiden i Hamburg før han var med på å starte Deep Purple i 1968. Purple var i utgangspunktet sterkt påvirket av Vanilla Fudge, men fant fort fram til en særegen stil som skulle ha dramatisk effekt på musikkverdenen.
Deep Purple og Rainbow.
Blackmore ble en bærende kreative kraft i Deep Purple. Mange mener Purple hadde sitt høydepunkt med plata "Made in Japan", utgitt i 1972, der Blackmores gitarspill kan betegnes som på sitt beste. Han ble etterhvert uenig i den musikalske retningen Deep Purple etterhvert tok (funk, soul) og forlot gruppen i 1975, hvorpå han med vokalisten Ronnie James Dio fra bandet Elf startet det progressive hardrockbandet Rainbow.
Gjenforening med Purple.
Etter å ha stor suksess med Rainbow på slutten av 1970-tallet, oppløste han bandet i 1984 og ble med på gjenforeningen av Deep Purple som fikk stor suksess med albumet "Perfect Strangers". En av Ritchie Blackmores siste konserter med Deep Purple er utgitt på DVD, et opptak av en konsert i Birmingham i 1993. Her er Blackmores lunefullhet dokumentert på film, men til tross for dette leverer han et gitarspill som kan klassifiseres som noe av hard-rockens mest identitetsrike og fantasifulle.
Blackmore's Night.
Hans nåværende prosjekt er ganske annerledes fra det han tidligere er kjent for. Dette prosjektet, hvor han har med sin kone Candice Night, er den renessanse-inspirerte gruppen Blackmore's Night. De har per 2008 utgitt åtte studioalbum og ett konsertalbum, og har stor suksess med sine renessanse-konserter rundt omkring i Europa.
«Legenden» om Blackmore.
I 1971 deltok Blackmore i et side-prosjekt kalt "The Green Bullfrog" samtidig som han var medlem av Purple. Blackmore regnes som en av de mest sære musikerne i bransjen, og har mange meninger som ikke deles av alle.
Konflikter.
«Personlige uenigheter» har i mange tilfeller vært årsaken til oppløsning av band og utskiftninger av personell i de bandene Blackmore har spilt i. Mest kjent er konflikten i Deep Purple mellom Blackmore og Deep Purple-vokalist Ian Gillan, hvor Gillan har sluttet på grunn av Blackmore eller blitt sparket av Blackmore minst tre ganger. Gillan har i et intervju gått så langt som å hevde at «Ritchie forvandlet seg til en merkelig fyr og alt var bare svarte skyer, men så sluttet han (Blackmore), og det var som om solen begynte å skinne igjen». I det samme intervjuet sier han at han «ikke kommer til å snakke mer med det rasshølet».
«Geniet» Blackmore.
Ritchie Blackmore er mannen bak kjente riff som Purples "Smoke on the Water" og Rainbows "Long live Rock and Roll". Han er en av de første som kombinerte klassisk musikk med hard rock og er inspirasjonskilde til mange velkjente gitarister som bl.a Yngwie Malmsteen og Doug Aldrich. Han blir av mange regnet som en av hard rockens mest inflytelsesrike gitarister, sammen med blant andre Jimi Hendrix, Jimmy Page, Jeff Beck, Tony Iommi og Eric Clapton.
Hans lydbilde består i stor grad av klassisk-inspirerte teknikker, med utstrakt bruk av hammer-ons og bending. Slik oppnår han en slags barokk-effekt med gitaren. Blackmore er mest kjent for å benytte Fender Stratocaster, men hans første favoritt-gitar var en Gibson ES-335.
Personlig liv.
Blackmore giftet seg 18. mai 1964 med Margit Volkmar (f. 1945) fra Tyskland. De bodde i Hamburg på slutten av 1960-tallet. Sønnen Jürgen (f. 1964) spiller gitar i Rainbow tribute bandet Over the Rainbow. Etter at de ble skilt giftet Blackmore seg på nytt i september 1969 med Bärbel, en tysk tidligere danser, de ble skilt tidlig på 1970-tallet. Med bakgrunn i disse to ekteskapene og opphold i Tyskland, snakker Blackmore flytende tysk. På grunn av skattemessige forhold, flyttet han til USA i 1974. I starten bodde han i Oxnard California sammen med den amerikanske operasangeren Shoshana (Judith Feinstein) i omtrent ett år. I 1978 møtte han Amy Rothman, og han flyttet til Connecticut. Han giftet seg med Rothman 16. mai 1981, men de skilte seg i 1983. Kort tid etter inngikk han et forhold med Tammi Williams som han møtte tidlig i 1984 i Chattanooga Tennessee, hvor hun jobbet som hotellansatt. 1984 var også det året han kjøpte sin første bil, fordi han, i en alder av 39, hadde lært å kjøre bil.
Blackmore og den daværende fashion-modellen Candice Night flyttet sammen i 1991. Etter en nesten 15 år lang forlovelsestid, giftet paret seg i oktober 2008. Datteren Autumn ble født i mai 2010. Deres andre barn, Rory, ble født i februar 2012.
Blackmore har en CD-samling med renessanse-musikk på omtrent 2000 album.


Olav Fjell.
Olav Fjell (født 28. juni 1951), konsernsjef i Hurtigruten fra 2008. Han var konsernsjef i Statoil i perioden september 1999 til september 2003.
Fjell er utdannet siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen (1975), og har examen artium samt befalskolen for infanteriet i Sør-Norge.
Han startet sin yrkeskarriere som økonom i Kongsberg Våpenfabrikk i 1975 og var administrerende direktør da han fratrådte i 1987. Deretter hadde han en sammenhengende ansettelsesperiode i Bergen Bank, DnB, og til slutt i Postbanken som administrerende direktør til han ble hentet til Statoil i 1999. Fjell fikk med seg en etterlønnsavtale på opp mot 40 millioner kroner, da han måtte gå fra stillingen som konsernsjef i Statoil.
Fra 2004 til 2006 var Fjell strategisk og finansiell rådgiver i First Securities. Deretter var han konsernsjef i Lindorff fram til september 2007.
Fjell har hatt flere styreverv. Blant annet var han styreformann i NSB fra 2000, men gav fra seg vervet samtidig som han måtte gå av som konsernsjef i Statoil i 2003. Han har vært styreleder i Eastern Drilling, Lindorff Group AB og er styremedlem i Statkraft. Pr 2010 er han styreleder i det Fredriksen-dominerte supplyrederiet Deep Sea Supply (DESS), notert på Oslo Børs. Fra 2012 er han styreleder i matforskningsinstituttet Nofima.


Vats.
Vats er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, opprinnelig (fra 1837) del av Skjold formannskapsdistrikt. Vats ble skilt ut som egen kommune i 1891 med 1 095 innbyggere.
1. januar 1965 ble det meste av Vats med 1 128 innbyggere, området nord for Vindafjorden i Imsland, to kretser i Skjold samt Sandeid kommune slått sammen til Vindafjord kommune.
Gårdene Breidal og Stølsvik i Vats med 16 innbyggere ble samtidig slått sammen med Nedstrand og Tysvær kommuner, Førre, Gismarvik og Stegaberg kretser i Avaldsnes, Dueland, Grinde og Yrkje kretser i Skjold og gårdene Dokskar og Hapnes i Vikedal slått sammen til Tysvær kommune.
Hatteland-konsernet er regna som den største bedrifta i Vats.


Fifehead Magdalen.
Fifehead Magdalen er en liten landsby i Dorset, England. Den ligger ved elven Stour i Blackmore Vale, omkring km sør for Gillingham og 8 km vest for Shaftesbury.
To andre landbyer i nærheten heter også "Fifehead": Fifehead Neville og Fifehead St. Quinton. Stedsnavnets andre ledd, "Magdalen", kommer fra sognekirken, som er viet til Maria Magdalena. Kirken er fra det 14. århundre, og ligger på en kalkstensrygg med utsikt over elven. Det nordlige kapellet ble reist i 1730 til minne om Newman-familien. Et medlem av denne familien var et ledende medlem av Dorset Clubmen.


Blackmore Vale.
Blackmore Vale er en bred dal i England. Hoveddelen av den ligger i distriktet North Dorset, men den strekker seg også inn i South Somerset og det sørvestlige Wiltshire. Den er en del av dalen elven Stour renner gjennom. Dalen avgrenses av kalkstensåsene Dorset Downs i sør og Cranborne Chase i øst, og av vannskillet mellom Stour og Yeodalen i nordvest. Stour renner inn i dalen ved Gillingham og ut igjen ved Blandford Forum.
Thomas Hardy brukte dalen som mønster for sin «De små meierienes dal», hvor blant annet handlingen i "Tess of the D'urbervilles" foregår. Han bodde selv i Sturminster Newton en del av sitt liv. Andre forfattere som har bodd i dalen er William Barnes (også i Sturminster Newton), Douglas Adams og Robert Boyle (begge i Stalbridge).
Området brukes for det meste til melkeproduksjon, som foregår på de mange små gårdene.
Shaftesbury og Sherborne ligger rett utenfor dalen.


Vatne (Møre og Romsdal).
Vatne er et tettsted og tidligere kommune i Møre og Romsdal fylke, beliggende i Haram kommune mellom Vatnefjorden og Vatnevatnet. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Vatne ligger omtrent 30 minutter fra Ålesund sentrum med bil.
På Vatne (nærmere bestemt Eidet, som ligger mellom Vatne og Tennfjord) finner man blant annet Eidet Kulturhall, som er et kommunalt kultur- og aktivitetsbygg, med en egen forening som har driftsansvar. Eidet Kulturhall ble åpnet i 2005. IL Ravn er det lokale idrettslaget, og har i tilknytning til Eidet Kulturhall en ny kunsgressbane (2008), grusbane, klubbhus, lysløype, hoppbakker og flere sandvolleyballbaner.
Historie.
Vatne var tidligere en selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke. Opprinnelig (fra 1837) var Vatne del av Borgund formannskapsdistrikt. Skodje og Vatne ble fradelt som Skodje formannskapsdistrikt i 1849.
1. januar 1902 ble Vatne etablert som egen kommune med 1 547 innbyggere ved at Skodje kommune ble delt.
1. januar 1965 ble det meste av Vatne (unntatt Dryna og området på Midøya) med 2 260 innbyggere, det meste av Haram og deler av Borgund, slått sammen til den nye Haram kommune.
Dryna og Midøya i Vatne ble samtidig slått sammen med Sør-Aukra kommune til den nye Midsund kommune. De to kretsene fra Vatne hadde ved sammenslåingen 334 innbyggere.


Cranborne Chase.
Cranborne Chase er et kalkstensplatå i det sørlige England. Det ligger i grevskapene Dorset, Hampshire og Wiltshire, og er en del av den engelske kalkformasjonen. Den ligger opp mot Salisburysletten og West Wiltshire Downs i nord, Dorset Downs i sørvest og South Downs i sørøst.
981 km² av Cranborne Chase er definert som en "Area of Outstanding Natural Beauty", og er det sjette største av slike områder i Storbritannia.
Det høyeste punktet er Win Green i Wiltshire, på 277 moh.
Historie og arkeologi.
Det har lenge vært menneskelig aktivitet i området, og man finner jordvoller og enkeltfunn fra neolittisk tid og framover. Opprinnelig var det tett skog der, men denne ble etterhvert ryddet av jordbrukere. Etterhvert som jorden ble mindre fruktbar etter intensiv bruk begynte skogen å vokse tilbake, og fra middelalderen og fram til andre verdenskrig var det igjen nokså tett skog i Cranborne Chase.
Det er funnet flere monumenter fra neolittisk tid og bronsealderen, og man har funnet spor etter flere bosetninger fra jernalderen. Ved Badbury Rings finner man et av landets mest kjente jernalderfort. Det gikk en romersk vei gjennom området, fra Dorchester til Salisbury. I angelsaksisk tid ble det anlagt en forsvarsvoll langs denne veien, kjent som Bokerleydiket.
Funnene i området var spesielt rike på grunn av det lave befolkningstallet fra angelsaksisk tid og framover. Det var først under andre verdenskrig at man trengte nytt jordbruksland, og det var da ikke tiden for å ta hensyn til mulige arkeologiske funn. Augustus Pitt Rivers utviklet flere av den moderne arkeologiens metoder i Cranborne Chase i det 19. århundre.
Området har sitt navn etter landsbyen Cranborne, som ble grunnlagt av sakserne, og ordet "chase" («jakt») som kommer av at det var et populært jaktområde. Blant de som har jaktet der er kongene Johan, Henrik VIII og Jakob I.
Cranborne Chase var i jarlen av Gloucesters eie inntil kong Johan tok over da han giftet seg med jarlens datter Avisa. Jakob I ga rettighetene til området til Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury. Store deler av området tilhører fortsatt forskjellige herregårder, som Kingson Lacy.


Cranborne.
Cranborne er en landsby i Dorset, England. Den ligger i, og har gitt navn til, kalkstensplatået Cranborne Chase.
Landsbyen ble grunnlagt i angelsaksisk tid, og er nevnt i "Domesday Book" som "Creneburne". Navnet betyr «tranenes elv». Landsbykirken er fra normannisk tid.
Flere konger har bodd på en jakthytte i landsbyen i forbindelse med jakktturer til Cranborne Chase. Blant disse finner man Johan, Henrik VIII og Jakob I. Jakthytten ble bygget om av Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury mellom 1607 og 1611, og er kjernen i hans herregård.
I middelalderen var Cranborne en markedsby, og det var forlagt en garnison der for å beskytte kongen når han besøkte stedet. På et tidspunkt hadde den et nesten like høyt befolkningstall som London. Senere dalte stedets betydning, og bycharteret ble inndratt samtidig som andre byer i området vokste seg større.


Vartdal.
Vartdal er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke. Området var fra 1837 del av Ulstein formannskapsdistrikt og hadde navnet Vartdalsstrand.
Vartdalsstrand ble skilt fra Ulstein og etablert som egen kommune 1. januar 1895. Kommunen hadde da 736 innbyggere. I 1917 ble navnet endret til Vartdal.
1. januar 1964 ble Vartdal, Hjørundfjord og Ørsta kommuner slått sammen til den nye Ørsta kommune. Vartdal hadde ved sammenslåingen 1 315 innbyggere. Pr 1. januar 2012 var det 1.086 innbyggere i området for tidligere Vartdal kommune.
Vartdal er spesielt kjent for sin havfiskeflåte, som i dag består av 4 fabrikktrålere (av 12 i hele landet) og ett ringnotfartøy. Også havbruksnæringen står sterkt. Den største landbaserte arbeidsplassen er Vartdal Plastindustri AS, som produserer fiskekasser, isolasjon og emballasjeprodukt i styropor.


Huai He.
Huai He (forenklet kinesisk: 淮河, tradisjonell kinesisk: 淮河; pinyin: "Huái Hé") er en elv i Kina omtrent midtveis mellom landets to hovedelver, Den gule flod (Huang He) i nord og Chang Jiang (Yangzi) i sør. Før i tiden rant den likesom de to nevnte fra vest til øst og ut i Østkinahavet. Men nå er elveløpet endret, noe som stadig fører til stygge oversvømmelser. Lengden er 1.078 km, og nedslagsfeltet 174.000 km².
Huaielvens historiske løp var rett ut til kysten i den nordlige delen av Jiangsu-provinsen. Men i 1194 brøt Den gule flod ut av sitt elveleie og gravde seg et nytt løp sørover og over til nedre del av Huaielvens løp. Der forente de to elvene seg og fulgte det nedre Huai-løpet ut i havet. Imidlertid førte Huang He med seg langt mer slam som sedimenterte seg og demmet opp dette nedre elveleiet. Huang Hes nedre løp reverserte seg til slutt etter 700 år i 1850-årene. Men noen tiår etter, i 1897, var Huai He ikke lenger istand til alene å følge sitt historiske leie ned til kysten. Vannet demmet seg opp i innsjøen Hongze, og derfra fikk det bane seg en ny kurs sørover og ned i Yangtze.
I elva ligger Foziling-demningen og -reservoaret fra 1954, som ble anlagt på ordre fra Mao Zedong.


Vartdalsstrand.
Vartdalsstranden er tidligere navn på Vartdal kommune i Møre og Romsdal. Vartdalsstrand var fra 1837 del av Ulstein formannskapsdistrikt.
Vartdalsstrand ble skilt fra Ulstein og etablert som egen kommune 1. januar 1895. Kommunen hadde da 736 innbyggere.
Kommunen endret navn fra Vartdalsstranden til Vartdal ved kongelig resolusjon av 3. november 1917
Fra 1964 er Vartdal del av Ørsta kommune.


Babylon 5.
Babylon 5 er en amerikansk science fiction TV-serie som gikk på TV fra 1994–1998. Pilotepisoden ble vist i 1993. I tillegg til serien på fem sesonger på 22 episoder hver ble det laget seks filmer, flere bøker og en oppfølgerserie.
I Norge ble serien vist på TV 2 i perioden mai 1996 til mars 1999.
Generelt.
Skaper, manusforfatter av 91 episoder,hovedregissør og produsent av "Babylon 5" er J. Michael Straczynski. Serien kan sies å være en «Space Opera», men skiller seg ut fra andre serier ved at det er en sammenhengende historie som driver serien fremover. Straczynski hadde handlingen klar før produksjonen begynte; Han ønsket å skape en sci-fi serie for voksne med konsistent teknologi der rollefigurene utvikler seg i takt med historien.
Produksjonteknisk var Babylon 5 banebrytende ved at den ble filmet i formatet 16:9 (mot normalt 4:3), samt at den var den første sci-fi serien til å ta i bruk datamodellering i mange scener.
Forhistorien.
Lorien var Den Første, og hans folk gikk blant stjernene som kjemper. Hans rase fant Skyggene som de lærte opp, og senere kom andre til. De eldste rasene ble senere kalt De Første. På ett tidspunkt forlater De Første galaksen, men lar Skyggene og Vorlon-rasen bli igjen for å veilede de yngre rasene. Vorlon representerer Orden, mens Skyggene representerer Kaos, og mellom disse utkjempes store kriger. Vorlonene bygger dessuten et nettverk av sprangpunkter som de bruker til å reise i hyperrommet og besøke mindre utviklede sivilisasjoner.
Rundt tusen år inn i vår tidsregning har flere sivilisasjoner, bl.a. Minbar og Centauri, nådd langt i den tekniske utvikling og benytter seg av Vorlonenes nettverk av sprangpunkter. En allianse av verdener angriper Skyggene, ødelegger 2/3 av styrkene og fordriver Skyggene fra deres hjemverden Za'Ha'Dum. Denne krigen vil senere bli husket som «Den store krigen».
På jorden går ting sin skjeve gang. Utenomjordiske raser besøker oss med jevne mellomrom og gir opphav til religioner og UFO myter. Enkelte mennesker blir bortført til bruk i forskningsformål, Vorlonene utvikler mennesker med telepatiske evner (dette er det ingen som vet bortsett fra Vorlon-rasen selv), jordboerne plages av overbefolkning, ressurskriser og kriger. FN oppløses og etter Den Tredje Verdenskrig dannes Jordalliansen i 2085. Det er ikke skjedd store teknologiske fremskritt.
7. april 2156 kontakter representanter for Centauri jorden og hevder at jorden er en koloni de har tapt kontakt med. Centauri overfører teknologi og leier ut sprangpunkt til menneskene, som senere blir i stand til å bygge sine egne sprangpunkter. Jorden mottar teknologi som det ville tatt 200 år å utvikle og Jorden er klar til å delta i det kosmiske spillet.
Sjansen byr seg i 2230 da den hensynsløse krigerstaten Dilgar angriper en allianse av mindre sivilisasjoner. Jordstyrkene kommer til unnsetning og utsletter Dilgar. Dette er starten på en optimistisk ekspansjonsperiode og Jorden etablerer seg som en makt å regne med.
Etter Dilgarkrigen er det ytterligere fremgang og jordboernes selvtilitt og arroganse øker.I 2245 bestemmer de seg for å kontakte minbariene. Ved en misforståelse under kontaktforsøket angriper det jordiske skipet minbarienes skip og dreper deres religiøse leder – Dukhat. Minbariene svarer med å angripe jorden, og grunnet sin teknologiske overlegenhet nedkjemper de jordstyrkene og står snart ved den avstand hvor de kan utslette Jorden. I det siste slaget – Battle Of The Line – overgir Minbariene seg plutselig og trekker seg tilbake. Grunnen til at de trekker seg tilbake er at minbariene har gjort en rystende oppdagelse; Minbari-sjeler gjenfødes i menneskekropper når de dør!
Krigen mellom mennesker og Minbari slutter året 2247. For å unngå flere kriger bestemmer man seg for å bygge en stor romstasjon i nøytralt område hvor representanter for de forskjellige sivilisasjonene kan møtes og løse konflikter på fredelig måte. Tre forsøk på å bygge en slik romstasjon blir stoppet av sabotasje, den fjerde og største (Babylon 4) forsvinner "i løse lufta" like før den er ferdig i 2254, og den femte og siste blir tatt i bruk i 2257.
Romstasjonen Babylon 5 er om lag 9 km lang og veier 2,5 mill tonn. Den består av to hoveddeler, en del som roterer for å skape «gravitasjon» og en «fast» del med vektløshet hvor romfartøyer sluses inn og ut. Stasjonen har 65 000 ansatte og 1400 «havnearbeidere», i tillegg kommer diplomatisk personell og en stor koloni av «Lurkers» – løsarbeidere, smuglere, flyktninger, reisende og kriminelle som holder til i stasjonens lavere deler. Tilsammen 250 000 mennesker og aliens, alene i natten.
2257 – dårlig start for stasjonen, Vorlons ambassadør Kosh blir forsøkt forgiftet og stasjonens kommandør Jeffrey Sinclair blir i første omgang beskylt for drapsforsøket. Narns ambassadør G'Kar spiller også en viktig rolle.
Biroller.
I tillegg, spilte flere skuespillere mer enn en mindre rolle i serien. Kim Strauss spilte Drazis ambassadør i fire episoder, sammen med ni andre figurer i ti andre episoder. Andre skuespillere hadde vanskeligheter med å tilpasse seg kostymene som ble brukt for å spille romvesenene. Produsentene brukte derfor den samme gruppen med mennesker (så mange som 12) i forskjellige snakkende roller, en gruppe som etter hvert ble kjent som Babylon 5 Alien Rep Group.
TV-serien.
2258 – tilsynelatende et rolig år på stasjonen. Ytre dramatikk består stort sett av rompirater (Raiders) som kaprer handelsskip. Vi treffer hovedaktørene, stasjonens offiserer, PSI-korpset ved sine telepater, diplomater fra Narn, Minbar og Centauri samt Vorloner og Skygger (Shadows). Konfliktlinjer etableres mellom Narn og Centauri og isjonalistiske og internasjonalistiske krefter trer frem på Jorda. Spenningen tetner utover sesongen; Babylon 4 dukker opp og forsvinner, den diplomatiske tonen mellom Narn og Centauri tilspisser seg (Centauri har tidligere invadert Narn), Skyggene velger seg ut Centauri til sine formål (gjennom manipulasjon av deres ambassadør Londo Mollari) og Jordas president dør da skipet hans eksploderer ved Mars – "And so it begins..."
Andre Sesong: The Coming of Shadows
2259 – Kommandør Jeffrey Sinclair forlater stasjonen for å bli Jordas ambassadør hos Minbar. Ny kommandør er John Sheridan. En avgjørelse som ikke faller i god jord hos alle minbari, da Sheridan er kjent hos de som "Starkiller", den eneste som klarte å tilintetgjøre et av deres krigsskip i krigen mellom Jorda og Minbar. Etter presidentens død forandres Earthforce i en mer autoritær fasistisk retning, hvor PSI-korpset er tungt inne i beslutningene som tas med sitt renkespill i kulissene. Konflikten mellom stasjonen og EarthGov tilspisser seg og konflikten mellom Narn og Centauri eskalerer til full krig, hvor Centauri, godt hjulpet av Skyggene, går til invasjon av Narn.
Tredje Sesong: Point of No Return
2260 – Et dramatisk år på stasjonen. Seriens subplot smelter sammen i krigen mot Skyggene. Babylon 5 bryter med Jorden som nekter å blande seg inn i kampene, og må nå kjempe krig på to fronter. Vorlon-rasen går til en paranoid krig mot alt og alle for å utslette hver minste rest av Skyggene. Om det så er hele planeter som må ryddes av veien spiller ingen rolle. Krigen avbrytes med en våpenhvile mellom Vorlon og Skyggene, som begge følger Lorien, den Første, bortenfor galaksen. De yngre rasene står nå alene. Konflikten mellom EarthGov og Babylon tilspisses.
Fjerde sesong: No Surrender, No Retreat
2261 – Kampen mot Skyggene er avsluttet og kampen om Jorden begynner. Babylon 5 erklærer seg uavhengig og allierer seg med motstandsgrupper på Mars (som kjemper for sin egen uavhengighet). Jorden erklærer krig mot Sheridan og Babylon 5, som igjen angriper Jorda og dens styrker for å kvitte seg med det autoritære styre til dens president (og i kulissene lurer PSI-korpset).
2262 – Skyggene og Vorlonene har forlatt galaksen, det fascistiske styret på Jorden er nedkjempet og utskiftet. Sheridan har blitt leder av en ny Allianse, og returnerer til Babylon 5 i håp om at dette er starten på en era av fred og sameksistens. Dette året er heller ikke uten dramatikk når flere uregistrerte telepater søker tilflukt på stsjonen for å gjemme seg fra PSI-korpset. Håpet deres er å starte på nytt, og de legger snart fram et krav om et permanent tilholdssted. Samtidig går styrker fra Centauri til tilfeldige angrep på andre raser, noe som igjen fører til krig mellom de ulike verdene og rasene.
Spin-Offs.
Det er også gitt ut flere bøker basert på Babylon 5 universet. Hele TV-serien er utgitt på DVD-bokser.


Wei He.
Wei He (kinesisk: 渭河, pinyin: "Wèi Hé") er en elv i provinsen Shaanxi det sentrale Kina som renner fra vest til øst og ut i Huang Hes midtre løp. Elven er Huang Hes største sideelv.
Weidalen var en av de tidligste vugger for kinesisk kultur. Her lå hovedsteder og kulturelle nøkkelsteder under en rekke dynastier, som Qin-, Han- and Tang-dynastiene. I prefekturet Dingxi helt øverst i dalen er det gjort en rekke arkeologiske funn som går tilbake til forskjellige tidlige steinalderkulturer, det er også gjort flere slike funn en rekke andre steder i området.
Weis kilder er i fylket Weiyuan (渭源, som betyr «Weis kilde») i provinsen Gansu, mindre enn 200 kilometer fra Huang He ved Lanzhou. Men mens Huang He der svinger skarpt nordover for å slå sin store bue, renner 818 kilometer sørøst- og østover. Dens nedslagsfelt er på 135.000 km².
Millionbyen Xi'an er i dag den største byen i Weidalen.


Ba'athpartiet.
Ba'athpartiet (Ba'ath betyr «oppstandelse» eller «gjenfødelse» på arabisk) er et sekulært orientert, panarabisk politisk parti, som motsetter seg vestlig imperialisme og maner til arabisk «gjenfødelse» og dannelsen av én arabisk nasjonalstat. I 1966 ble partiet splittet i to, et et syrisk-ledet Ba'athparti og et irakisk ledet Ba'athparti.
Partiets slagord — «Enhet, frihet og sosialisme» (wahda, hurriya, ishtirakiya) — sikter til arabisk enhet, frihet fra ikke-arabisk kontroll og innblanding og til arabisk sosialisme, da som motsetning til europeisk sosialisme (eller kommunisme).
Partiet ble grunnlagt i Damaskus i 1940 av Michel Aflaq, som var kristen og tilhørte den ortodokse kirke i Antiokia, og Salah al-Din al-Bitar, som var sunnimuslim. Det har senere etablert seg i en rekke arabiske stater — eksempelvis Libanon, Jemen, Jordan og Sudan — men uten å oppnå politisk makt i andre land enn Syria og Irak. Etter kuppet i 1963 har partiet sittet alene ved makten i Syria. I 1963 grep Ba'athpartiet makten også i Irak, men ble styrtet etter få måneder. I 1968 kom partiet tilbake i maktposisjon og ble sittende til 2003, da USA innledet krigen i Irak. Etter dette har partiet vært forbudt i Irak.
Et militærkupp rettet mot det historiske lederskapet til Michel Aflaq og Salah Bitar, førte i 1955 til splittelse av det syriske og irakiske partiet og dannelsen av to rivaliserende organisasjoner: Quotri (med base i Syria) og Qawmi (med base i Irak). Begge partier beholdt navnet Ba'ath og oppretteholdt parallelle strukturer i den arabiske verden. Men motsetningsforholdet mellom de to partiene var så sterkt at det syriske Ba'athregimet, som eneste regjering i den arabiske verden, valgte å støtte Iran under den blodige Iran-Irak-krigen.


Sushui He.
Sushui He er en liten elv helt sør i provinsen Shanxi i Kina. Den renner fra øst til vest, passerer byen Yongji og renner ut i Den gule flod (Huang He) litt nord før der den gjør sin siste store buktning mot øst og fortsetter mot havet.


Thorbjørn Svenssen.
Ole Thorbjørn «Klippen» Svenssen (født 22. april 1924 i Sandar, død 8. januar 2011 i Sandefjord) var en norsk fotballspiller. Han spilte totalt 104 A-landskamper for fra 1947 til 1962, og var kaptein i 93 av dem. Frem til John Arne Riise spilte sin landskamp nr. 105 den 7. september 2012 hadde ingen andre nordmenn spilt flere kamper for herrelandslaget, og da Svenssen spilte sin 100. landskamp i 1961, var engelske Billy Wright den eneste andre spilleren i verden som hadde nådd denne milepælen.
Svenssens posisjon på banen var midtstopper. På klubbnivå spilte Svenssen hele sin karriere for Sandefjord Ballklubb. Han var æresmedlem i samme klubb. Hans sønn Torgny Svenssen ble seriemester med Start i 1978.


Uer.
Uer ("Sebastes marinus") er en fiskeart i gruppen uerfamilien. Normalt kan ueren bli 100 cm lang med en vekt på opptil 15 kg. Ueren kan bli opptil 60 år gammel, og blir først kjønnsmoden 12-15-års-alderen. Den regnes som en god matfisk. Den er en dypvannsfisk, som lever mellom omtrent 100 og 1000 meters dyp. Eggene til hunnen oppbevares til de klekkes, som med andre levendefødende fisker. I 2010 ble Uer presentert som en truet art og oppført på nasjonal rødliste hos den norske Artsdatabanken.


Varhaug.
Varhaug er et tettsted og administrasjonssenteret i Hå kommune på Jæren i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Mellom Nærbø og Varhaug ligger Åna fengsel, tidligere Åna kretsfengsel og Opstad tvangsarbeidshus. Varhaug var tidligere en egen kommune.
Stedsnavnet er opprinnelig et gårdsnavn, der siste ledd sikter til en gravhaug på gården. Første ledd er trolig norrønt var, som betyr steinsatt grav eller steinsetting.
Samferdsel.
Jærbanen, Varhaug stasjon, Nær Rv44.
Den tidligere kommunen Varhaug.
Varhaug var selvstendig kommune i 70 år; opprinnelig, fra 1837, var Varhaug del av Hå formannskapsdistrikt.
Hå ble i 1894 delt i Varhaug og Nærbø kommuner. Varhaug hadde da den ble etablert som selvstendig kommune 1 801 innbyggere.
1. januar 1964 ble Varhaug slått sammen med Nærbø og Ogna kommuner til den nye Hå kommune. Varhaug hadde ved sammenslåingen 3 454 innbyggere.


Nærbø.
Nærbø er et tettsted i Hå kommune på Jæren i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent syv kilometer nord for kommunesenteret Varhaug.
Politikken i Hå kommune er preget av ulike bygdelister som har villet ta vare på bygdenes interesser etter kommunesammenslåingen i 1964. Nærbølista har fra 2003 ordføreren i Hå kommune.
Jærbanen og Jærmuseet.
Nærbø stasjon på Jærbanen betjenes av lokaltog mellom Stavanger og Egersund. Utenom sommeren har lokaltoget noen avganger fra Stavanger som har Nærbø som endestasjon.
Jærmuseet ligger ved Nærbø. Museet legger vekt på historien til jordbruket på Jæren. På Nærbø er det mye virksomhet og industri knyttet til jordbruket.
Tidligere kommune 1894-1964.
Nærbø er en tidligere selvstendig kommune. Fra 1837 var Nærbø del av Hå formannskapsdistrikt. Hå ble i 1894 delt i Nærbø og Varhaug kommuner. Nærbø hadde da den ble etablert som selvstendig kommune 1 806 innbyggere. 1. januar 1964 ble Nærbø slått sammen med Ogna og Varhaug kommuner til den nye Hå kommune. Nærbø hadde ved sammenslåingen 3 926 innbyggere. Siste ordfører i Nærbø kommune var gårdbruker Odd Skjærpe.


Anita Skorgan.
Anita Skorgan (født 13. november 1958 i Göteborg) er en norsk artist. De syv første årene av sitt liv var hun bosatt i Sverige inntil hun og familien flyttet til Oslo. Skorgan har bakgrunn fra NRKs jentekor og representerte Norge i Eurovision Song Contest i 1977 med "Casanova" og i 1979 med "Oliver". Hun fikk Spellemannprisen 1979 i klassen pop for platen "Ingen vei tilbake" og Gammleng-prisen i 1991 i klassen pop.
Hun har utgitt en rekke CD-er og skrevet sanger for andre artister, bl.a. Karoline Krügers "For vår jord", som vant den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1988. I 2004 ble Skorgan med i en gruppe kalt Queen Bees sammen med Rita Eriksen og Marianne Antonsen. Våren 2006 ble Marianne Antonsen erstattet av Hilde Heltberg.
Skorgan spilte i 2008 julekonserter for 21. gang.
I forbindelse med sin femtiårsdag utga hun boken, "Anitas desember", med datteren Sara som illustratør 13. november 2008.
Skorgan har vært gift med Jahn Teigen. Sammen har de datteren Sara. Anita Skorgan er samboer med sangeren Freddy Dahl, som hun har to barn med.
MC-kassetter.
"Casanova" (14 uker i 1977, nr. 4 som beste plassering),
"Oliver" (9 uker i 1979, nr. 6 som beste plassering)
"Adieu" med Jahn Teigen (5 uker i 1982, nr. 3 som beste plassering),
"Friendly" sammen med Jahn Teigen (13 uker i 1983, nr. 2 som beste plassering)
"Du er nær meg" (3 uker i 1976, nr. 16 som beste plassering),
"Young Girl" (6 uker i 1977, nr. 12 som beste plassering),
"Pastell" (16 uker i 1981, 1982, nr. 21 som beste plassering),
"Cheek To Cheek" sammen med Jahn Teigen (14 uker i 1983, 1984, nr. 1 som beste plassering),
"Karma" (4 uker i 1985, nr. 10 som beste plassering),
"White Magic" (7 uker i 1987, nr. 6 som beste plassering og Spellemanns-nominasjon) og
"Julenatt" (4 uker i 1994, 1995, 2000, nr. 13 som beste plassering),
"Hele veien – 47 utvalgte sanger" (8 uker i 2009, nr. 4 som beste plassering)


Jahn Teigen.
Jahn Teigen (født 27. september 1949 i Tønsberg) er en norsk sangartist. Han var tidligere gift med Anita Skorgan, og de har en datter. Teigen heter egentlig Jan til fornavn, men benytter Jahn som sitt kunstnernavn. Teigen er kjent for låter som «Mil etter mil», «Optimist», «Det vakreste som fins», «Do Re Mi» og «Min første kjærlighet». Teigen har spilt med band i Israel (Lions of Judea), England og Danmark. Han var i en årrekke vokalist i den progressive rockegruppa Popol Vuh (fra 1975 Popol Ace). Han har mottatt hedersprisen under Spellemannprisen to ganger, i 1983 og 2009, og i tillegg vunnet en rekke andre priser. Teigen ble i 2010 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame. 26. Juli 2012 ble skulpturen av Jahn Teigen avduket på Lindalhplan i Tønsberg, en gave fra fansen v/ Frank Rune Gustavsen og Marianne Larsen
Karriere.
Hans karriere startet i hjembyen Tønsberg midt på 1960-tallet, med gruppen The Enemies. Etter en albumutgivelse i 1968 forlot Teigen gruppen for å spille med engelske Red Squares, som var godt kjent blant annet i Danmark. Da Red Squares var på turné i Israel sluttet Teigen i gruppen for å delta i israelske Lions of Judea, som han spilte inn totalt seks låter med. Deretter kom han tilbake til Norge, og tok kontakt med bandet som da hadde navnet Arman Sumpe D.E. Dette bandet skiftet senere navn til Popol Vuh, og enda senere til Popol Ace.
Melodi Grand Prix.
Teigen deltok for første gang i Melodi Grand Prix i 1974, deretter i 1975, og i 1976 ikledd skjelettdrakt. I 1977 startet Teigen sin karriere som soloartist. Året etter, i 1978, kom gjennombruddet: Teigen vant den norske finalen i Melodi Grand Prix med låta «Mil etter mil» og reiste til den internasjonale finalen i Paris med komponist Kai Eide og Herodes Falsk. Han fikk imidlertid null poeng i finalen.
Prima Vera.
Jahn Teigens lange karriere er også for mange knyttet sammen med et mellomspill sammen med Herodes Falsk og Tom Mathisen i crazy-humorgruppa Prima Vera, der han sammen med disse turnerte og utgav en rekke album fra 1977. Gruppas gjennombrudd kom med kjempesuksessen "Brakara" i 1978 som var fylt med parodier og sarkastisk humor med sleivspark i alle retninger og solgte over 100 000 eksemplarer. Tittelen på albumet henspilte på den spanske discogruppa Baccara som på den tiden var populære i Europa med hitlåtene «Yes Sir, I Can Boogie» og «Sorry, I'm a Lady», den siste parodiert av Prima Vera med tilttelsporet «Brakara».
Annet.
Teigens karriere utenfor det musikalske inkluderer også rollen som Dr. Frank-N-Furters medhjelper "Riff Raff", en figur med visse likhetstrekk med Quasimodo (hovedpersonen i Victor Hugos "Ringeren i Notre Dame") i kultmusikalen "Rocky Horror Show" i dens første oppsetning på norske scener, på Centralteatret i 1977. Teigen sang også på ett av sporene på soundtracket fra musikalen som ble utgitt på plate.
Ingen andre norske artister har hatt flere hitlåter på VG-lista enn Teigen. Han er også den norske artisten som har deltatt flest ganger i den norske Melodi Grand Prix-finalen. Her har han hatt varierende suksess. Siste opptreden i Grand Prix hadde Teigen i 2005 da han deltok med balladen «My Heart Is My Home». Teksten var skrevet av Jan Vincents Johannessen.
Teigen medvirket i 1989 i den danske filmen "Walter & Carlo i Amerika" med Tony Curtis og Ghita Nørby m.fl.
Han har sunget opera, blant annet ved statsoperaen i Wien, og medvirket i rollen som bøddel i musikalen "Which Witch", og spilt flere show og turneer i Sverige i tillegg til Norge. Han har noen ganger fått glimrende kritikker for musikken sin, men i noen tilfeller har han vært utsatt for total slakt.
Teigens foreløpig siste soloplate "Utkledd som meg selv" solgte 40 000 eksemplarer og fikk stort sett god kritikk i de fleste av landets aviser og medier. Datteren Sara Skorgan Teigen er med og synger på albumet. Jahn Teigen flyttet til Skåne (Sverige) i oktober 2006.
Høsten 2008 utkom Morten Stenslands biografi om Jahn Teigen. Såvel familie som venner har bidratt med å skrive om ham.
Teigen var programleder for "Stjerner i sikte" på TV 2 1996-2000 og 2000-2001.


Dennis Stratton.
Dennis Stratton (født 9. november 1954 i Canning Town) er en engelsk gitarist, og for tiden medlem av Praying Mantis. Han er imidlertid best kjent som en av de første gitaristene i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden, der han var medlem fra oktober 1979 til oktober 1980 og spilte inn albumet "Iron Maiden". Han spilte også på EP-en "Women in Uniform".
Etter Iron Maiden var han med i bandet Lionheart, før han på 1990-tallet ble med i Praying Mantis.


Kårhamn.
Kårhamn er et lite fiskevær på øya Seiland sørvest for Hammerfest i Finnmark.
Det bor ca. 50 fastboende personer i Kårhamn, der hovednæringen er fiske og fisketilvirking. Fiskebruket er eiet og drevet av Lean Fish AS. Hovedproduksjonen består av tørrfisk og ferskfisk. Det produseres årlig mellom 500 og 1000 tonn med fisk i Kårhamn.
Utenom fiskebruket er det en liten skole/barnehage og butikk med postkontor og bibliotek.
Kårhamn lå tidligere i Sørøysund kommune, men ble etter kommunesammenslåing 1. januar 1992 en del av Hammerfest kommune.


Oppdrag Nemo.
"Oppdrag Nemo" er en amerikansk dataanimert film produsert av Pixar Animation Studios i samarbeid med Walt Disney Pictures. Dette er den første Disney-Pixar filmen som "ikke" har hatt premiere i november.
Historien.
Filmen har en enkel historie, hvor den lille klovnefisken «Nemo» har verdens mest overbeskyttende alenepappa, «Marlin». «Nemo» blir fanget av en tannlege og hobbydykker i Sydney og «Marlin» må trosse alle sine nevroser for å redde sønnen sin. Med seg på turen har han med seg palettkirurgifisken «Dory», som har ekstremt dårlig korttidshukommelse men som også er utrolig hjertelig.
Marinbiologer har berømmet filmen for sin virkelighetstro fremstilling av fisk spesielt og det marine miljøet generelt.
Geografisk feil 1.
Pelikanen «Nigel» er en brunpelikan, (lat. "Pelecanus Occidentalis". Filmen utspiller seg i Australia, hvor det ikke finnes brunpelikaner. Der finnes kun australpelikan (lat. "Pelecanus Conspicillatus"). Fuglene er svært ulike i utseende.
Geografisk feil 2.
Dykkerflagget på tannlegens båt er det amerikanske «dykker nede»-flagget (rødt med hvit stripe). Dette flagget er ikke i bruk i Australia, og vil ikke kunne ses ved Great Barrier Reef. Det australske flagget er blått og hvitt.
Sammenheng.
Sjøstjernen «Peach» må minnes om at hun ikke kan høres når hun sitter på glasset i tanken. Kun kort tid etterpå har hun en samtale med de andre fiskene mens hun sitter på glasset. Dette skjer mens de ser på at tannlegen jobber.
Haienes parringsorgan.
Dette er en del av bukfinnene som er omdannet til et rør som fører sperm inn i hunnhaienes kloakkåpning, og er fjernet av kunstneriske, ikke snerpete, hensyn, da de var redd for at det kunne ta bort noe av oppmerksomheten fra handlingen.
Fiskenes øyelokk.
Gjennom hele filmen har alle fiskene øyelokk de kan blunke med. Kun haier og en slamkryper har dette i virkeligheten. Dette er gjort for at ikke figurene skal bli for utrykksløse.
Priser.
Filmen vant 32 priser og ble i tillegg nominert til 29 til.


Birth of the Cool.
"Birth of the Cool" med Miles Davis' nonett var en av de første store utgivelser fra Miles Davis, hvor han stod for ledelsen. En motpol til "Bebop", med arrangementer man refererte til som "cool" i datiden (slutten av 1940, med opptak fra 1948–1950 for studioalbumene vi får kjøpt idag.
Verdt å merke seg er at flere spor fra denne utgivelsen er å finne på Miles Davis' samlealbum enn fra noen andre originalutgivelser (Budo, Move, Deception, Godchild, med flere).
"The Complete Birth of the Cool" er også tilgjengelig i platebutikker (2005) med originalopptak, samt digitale bearbeidelser av opptakene, som ble gjort i Capitol Recording Studio, New York.
The Complete Birth of the Cool.
Utgitt på "Blue Note Records" 1998.
Inneholder originalversjonen («Moon Dreams» flyttet til nummer 19) samt radiooptak med stii "Tuba Band" fra "Club Royal Roost" fra 1948.
Complete Birth of the Cool.
Utgitt på "Definitive" 2004.


San Salvador de Jujuy.
San Salvador de Jujuy (dagligtale: "Jujuy") er hovedstad i provinsen Jujuy nordvest i Argentina. Byen har en befolkning på om lag 180 000 (1991).
Næringsliv.
Byen fungerer som et regionalt senter, både kulturelt og økonomisk. I områdene rundt byen dyrkes sukkerrør, tobakk, sitrusfrukter og grønnsaker. Det finnes også en del gruvedrift hvor man tar ut malmer som inneholder bly, sink, jern og sølv.
Historie.
Byen Jujuy ble grunnlagt i 1593 som et knutepunkt på ruta mellom San Miguel de Tucumán og sølvgruvene i Potosí, Bolivia. Byen hadde sin storhetstid under den spanske koloniperioden. Etter Argentinas uavhengighet i 1816 sank statusen og byen ble kun regnet som en provinshovedstad fjernt fra Buenos Aires.


Santa Rosa (Argentina).
Santa Rosa er hovedstad i provinsen La Pampa som ligger midt i Argentina. Byen ligger midt på Pampasen og har 102 610 innbyggere (2005).
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1892 av "Tomás Mason". Byen har gradvis utviklet seg til et agroindustrielt sentrum.


La Rioja (Argentina).
La Rioja er hovedstad i provinsen Provincia de La Rioja som ligger nordvest i Argentina. Byen ligger ved foten av fjellene Sierras Pampeanas og har om lag 144 000 innbyggere (2001).
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1591 av Ramírez de Velasco. Frem til slutten av det 19. århundre var dette den eneste byen av særlig betydning i provinsen, den hadde da om lag 8000 innbyggere. Mellom 1975 og 2001 tredoble innbyggertallet seg.
Næringsliv.
Frem til slutten av 1970-tallet var byen preget av jordbruk og vinproduksjon. En bevisst utvikllingspolitikk har ført til at byen i dag har en mer variert industri, og er blant annet et av sentrene for Argentinas farmasøytiske industri.


Grønnsak.
a> kan ha flere farger enn oransjegul
Grønnsaker er kulturplanter der deler av planten brukes rå, kokt eller stekt i matlaging på grunn av sin smak og sitt næringsinnhold. Ordet har ingen vitenskapelig, botanisk definisjon, og heller ikke i praktisk kokekunst har begrepet noe endelig og vedtatt innhold. Noen vil si at poteter, mais og sopp er grønnsaker – andre ikke. Det er heller ikke noe vedtatt skille mellom grønnsaker og frukt og mellom grønnsaker og kryddervekster.
Grønnsaker er rike på nyttige karbohydrater som et gir tilskudd av viktig energi til kroppen, samtidig som de tilfører nyttige kostfiber, mineraler og vitaminer. Grønnsaker gir volum til kosten og virker derfor mettende. De er saftige og tilfører maten sødme på en gunstig måte.
Grønnsakvekster.
De delene av planten som brukes, er oppført etter navnet.


Land Rover.
Land Rover er et britisk bilmerke, opprinnelig lansert av britiske Rover. Spesielt for merket er at alle modellene har firehjulstrekk.
Land Rover startet som en modell fra Rover i 1948 beregnet for bruk i jord- og skogbruk. Kjøretøyet viste seg populært, men det var ikke før i 1970 modelltilbudet ble utvidet, da med Range Rover helt på slutten av 1980-tallet og senere kom Discovery, Freelander og Range Rover Sport. Land Rover har i dag fem forskjellige modellinjer.
Fra starten var Land Rover en del av Rover, men på 1970-tallet fikk virksomheten en mer uavhengig stilling, og i 2000 solgte eieren BMW Land Rover separat til Ford. Merket eies i dag av den indiske bilprodusenten Tata Motors.
Navnet Land Rover ble skrevet med bindestrek fram til 1980-tallet.
Historie.
1957 Series I 107" Station Wagon
I begynnelsen.
Den første Land Rover-en ble lansert til Amsterdam Motor Show i 1948. Konstruksjonen lånte mye fra krigs-jeepen, men med et mer påkostet karosseri i aluminium. Valget av aluminium ble tvunget fram av etterkrigstidens stålrasjonering. Rover hadde et annet problem i etterkrigstidens Storbritannia: De hadde en ny, stor fabrikk i Solihull ved Birmingham, som de hadde fått bygget gratis like før krigen for å produsere flymotorer. Problemet var at de ikke hadde en bilmodell å produsere der. De førkrigsmodellene som var klar for produksjon ville ikke selge i kvanta store nok til å rettferdiggjøre drift av det store anlegget.
Maurice Wilkes, som jobbet hos Rover, designet den første modellen i 1947 som erstatning for jeepen han hadde brukt på gården. Sammen med broren sin, Spencer, tok de fram en design som var basert på jeepen, men med kraftuttak for å drive redskaper på gården. Britisk industri hadde et desperat behov for eksportprodukter etter andre verdenskrig, og den første prototypen hadde førersetet i midten for å enkelt kunne eksporteres til markeder med både venstre- og høyrekjøring. Denne idéen ble ikke brukt i produksjonsmodellen. Siden stål var rasjonert i etterkrigstiden valgte man å bruke en legering av aluminium og magnesium kalt Birmabright til karosseriet.
Den første Land Rover, senere kalt Series I, ble markedsført som en erstatning for traktoren. Reklamen viste bilen brukt til alt fra trekkvogn for plog til personbil. I praksis ble ikke Land Rover noen arvtager for traktor, men solgte godt likevel, på tross av en relativt høy pris.
Etter en førproduksjonsserie på 25 kjøretøyer ble Land Rover vist for verden på Amsterdam Motor Show 30. april 1948. Rover selv ble overrasket over interessen. Noe av grunnen var at virksomheten hadde et kjøretøy som kunne kjøpes avgiftsfritt av britiske bønder, men også kunne eksporteres ut av landet for å få sårt tiltrengt valuta. Den enkle og likeframme konstruksjonen gjorde at bilen kunne vedlikeholdes langt fra nærmeste verksted.
Salget steg jevnt og trutt til ut på 1960-tallet. Underveis ble det gjort forsøk med Land Rovers robuste hjuloppheng under et bilkarosseri. Prosjektet ble kalt "Road Rover" og kom aldri på veien, men det la fundamentet for senere utvikling av Range Rover. I mellomtiden ble Series I oppgradert til Series II og IIA, med nyere, kraftigere motorer som viktigste fortrinn. Et utall forskjellige, spesialbygde kjøretøyer ble også tilgjengelig, alt fra brannbiler til mobile sveiseapparater.
Årene under British Leyland.
I 1967 ble Rover en del av Leyland Motors Ltd, senere British Leyland. I 1975 ble BL nasjonalisert, for å i 1986 bli privatisert og en del av British Aerospace. På 1970-tallet ble Range Rover introdusert; Land Rovers første bil som ikke var et rent nyttekjøretøy. Range Rover ble en kjempesuksess og de første årene var bruktbilprisen høyere enn nyprisen, da fabrikken ikke klarte å dekke etterspørselen. Range Rover var på den tiden relativt avansert, med skivebremser på alle fire hjulene, en V8-motor med aluminiumsblokk og permanent firehjulstrekk.
I 1974 måtte Land Rover trekke seg ut av Nord-Amerika, på grunn av strengere krav til sikkerhet og utslipp. Det skulle gå rundt et tiår før de var tilbake igjen, og da bare med Range Rover. Samme år gikk British Leyland Motor Corporation på en økonomisk smell. Resultatet ble at selskapet ble nasjonalisert og omorganisert. Rover med Land Rover var en av de få avdelingene som tjente penger, et resultat av omorganiseringen var investeringer i Land Rover. Blant annet ble fabrikkanleggene ved Solihull oppgradert.
Land Rover 110 1983 modell
Da den nye direktøren, Michael Edwards, tok roret i 1978 ble en ny retning for Land Rover tydelig. Noe av det første han gjorde var å dele British Leylands bilavdelinger inn i to, delvis uavhengige grupper. Den ene ble hetende Jaguar-Rover-Triumph Ltd. Den andre gruppen ble delt inn i enda mindre grupper, kalt Jaguar Cars, Rover-Triumph og Land Rover Ltd. Dette var første gang Land Rover hadde en egen ledelse.
På slutten av 1970-tallet måtte nyttekjøretøy-serien moderniseres. Land Rover valgte å beholde både utseendet og flere av de tekniske løsningen, før de lanserte 110 i 1983. Det var små endringer i interiøret, men bilen hadde permanent firehjulstrekk og skruefjærer. Land Rover hadde allerede i 1979 begynt å modernisere Serie III med V8-motor og permanent firehjulstrekk for å «prøve vannet». Denne utgaven ble kalt "Stage 1".
Under BMW sitt eierskap og senere.
Rover var eiet av tyske BMW i perioden 1994–2000. BMW solgte senere Land Rover separat fra «modermerket» Rover. 1990-tallet ble også perioden hvor Land Rover ble mer et merke for massemarkedet. Discovery og senere Freelander var laget med mer personbilpreg enn nyttekjøretøyene, og med en lavere prislapp enn Range Rover. I takt med at de nye modellene har blitt introdusert så har også Range Rover blitt dyrere og mer luksuriøs.
Discovery ble introdusert i 1989, som et svar på japanske firehjulstrekkeres inntog på det britiske markedet. Prosjektet ble kalt "Project Jay", og brukte mye teknologi fra Range Rover. Det hadde blitt startet bare i 1987, og hadde tatt fram den nye bilen relativt raskt. Discovery ble en suksess, og var med på å gi Land Rover bedre tak på massemarkedet. Defender og Range Rover var ikke volummodeller på samme måten. Utover på 90-tallet ble markedet nok en gang dominert av japanske konkurrenter. Denne gangen var det med mer kompakte firehjulstrekkere som Honda CRV og Toyota RAV4. Land Rover kom med Freelander som et svar, og hadde igjen suksess.
Den foreløpig siste modellen fra Land Rover er Range Rover Sport, bygget på teknologi fra siste generasjon Discovery, selv om den utvendig ligner på Range Rovere. Land Rover kaller bilen en «sportstourer».
Land Rover inngår i dag som en del av den indiske industrigruppen Tatagruppen.
Series I-III (1948-1984).
De opprinnelige Land Rover-modellene het bare Land Rover og kom i tre serier. Konstruksjonen var enkel, med ramme, stive aksler og et skrudd og naglet karosseri. Motorene var ganske beskjedne, men bilen var lavt giret for å utnytte kreftene og ta seg bedre fram i vanskelig terreng.
Range Rover (1970-).
Range Rover hadde skruefjærer, permanent firehjulstrekk og et mer påkostet karosseri og interiør, og ble øyeblikkelig en salgssuksess. Med årene fikk den mer og mer utstyr, og er i dag en luksuriøs bil.
Defender (1983-).
Defender er Land Rovers nåværende nyttekjøretøy, arvtageren til «seriebilene». Den er av utseende ganske lik Series II og III, men har annen teknologi med permanent firehjulstrekk, skruefjærer og moderne motorer. De første utgavene fikk navnene "one-ten" og "ninety", før det nåværende navnet ble Defender 110 og 90.
Discovery (1989-).
Discovery ble tatt fram for å møte konkurransen fra japanske firehjulstrekkere med normal personbilskomfort og god plass. Den ble opprinnelig bygget på basis av Range Rover, men med enklere standard og mulighet for syv seter. Modellen er i dag i sin fjerde generasjon.
Freelander (1998-).
Freelander er Land Rovers første bil med selvbærende karosseri. Den er mindre enn de andre modellene, og ble tatt fram som svar på japanske, kompakte firehjulstrekkere.
Range Rover Sport (2005-).
Range Rover Sport er en mindre, mer sportslig stallkamerat for Range Rover. Den bruker en del teknologi fra Discovery III, og er rettet inn mot markedet for «SUVer» med høy ytelse.
Produksjonssteder.
Land Rover har tradisjonelt blitt produsert i Solihull utenfor Birmingham, men allerede tidlig ble det satt ut ut produksjon andre steder i verden.
Land Rover har eksportert såkalt CKD (står for "Completely Knocked Down") biler som skal monteres i landet det selges i. Dette har som regel vært på grunn av toll og skatter i mottagerlandet.
Steder hvor Land Rover produseres i dag (2005) er Solihull, Sao Bernando i Brasil (Defender), Kuala Lumpur og Selangor i Malaysia (Discovery) og Silverton i Pretoria, Sør-Afrika.
Lisenshavere.
Lisensprodusenter inkluderer belgiske Minerva, spanske Santana, tyske Tempo og tyrkiske Otokar. Av disse så er det bare Otokar som fremdeles driver lisensproduksjon.
Minerva bygde fikk lisens for å bygge Land Rover i Belgia på 1950-tallet. De brukte lokalt konstruert ramme og karosseri, men brukte motorer, girkasser og andre komponenter fra Land Rover. De hadde ikke presser for å lage kurven foran på forskjermene, så Minervaer hadde en karakteristisk knekk her. Motoren brukt var den samme 2-literen som ble brukt i Series I. Produksjonen foregikk fra 1952 til 1956, men selv på 1980-tallet ble ubrukte, lagrede kjøretøyet gitt til belgiske avdelinger.
Santana er den lisenshaveren som har produsert flest kjøretøyer. Fra 1956 til 1980 bygde de 18 000 biler på lisens. Santana lisensierte igjen ut produksjon til iranske Morattab, som monterte biler ved Farsi fram til slutten av 1980-tallet. I 1990 solgte Land Rover ut sine 23% av det felles selskapet Santana Land Rover. Santana produserer ikke Land Rover-e lenger, men har sin egen linje med kjøretøyer som minner om Defender. Disse heter Santana PS-10.
Militær bruk.
Siden den første modellen har alle Series- og Defender-modeller hatt militær bruk. Ofte har dette vært militære tilpasninger av sivile modeller, men flere spesielle militære modeller har også blitt tatt fram. Discovery har også blitt brukt i noen få tilfeller som "liaison"-kjøretøy. To dedikerte militære utgaver er 101 Forward Control fra tidlig på 1970-tallet, med hytta over framhjulene, og Lightweight fra sent på 1960-tallet, som hadde tilpasninger for helikoptertransport.
Tilpasninger til militær bruk inkluderer 24V elektrisk anlegg, stridslys, elektrisk skjerming av tenningsanlegget, blendingsgardiner og fester for spesialutstyr og håndvåpen.
Militære bruksområder inkluderer feltvogn, sambandsbærer, våpenplattform for rekylfri kanon, trådstyrt missil eller maskingevær, ambulanse og verkstedvogn.
Det norske forsvaret brukte Series III 109" i en viss utstrekning fra 1970-tallet.
Den kanskje mest kjente militære Land Rover er «Pink Panther»-modellene. Omtrent 100 Series IIA ble tilpasset for fjernoppklaring av den britiske spesialstyrken SAS. For ørkenbruk ble de ofte malt rosa, derav navnet. Vognene ble utstyrt med blant annet solkompass, maskingevær, større drivstofftanker og røykgranatkastere. Lignende tilpasninger er også gjort senere på Series III og 90/110/Defender.
Series og Defender har vært brukt som basis for pansrede kjøretøyer. Det mest kjente er Short Shorland, bygget av Short Brothers fra Belfast. De første av disse ble levert i 1965 til Royal Ulster Constabulary, altså politistyrken i Nord-Irland. Opprinnelig var de 109"-modeller med pansret karosseri og tårn fra panserbilen Ferret. Senere ble de oppgradert i takt med at Land Rover oppgraderte modellene de var basert på, og de er fremdeles i salg. I 1990 var det produsert mer enn 1 000 eksemplarer ().
Den kanskje mest omfattende tilpasningen av Land Rover-e til militære formål var halvbeltevognen Centaur. Den var basert på en Series III med V8-motor og et forkortet beltedriftsystem fra den lette stridsvognen Alvis Scorpion. Den ble produsert i en mindre antall, og brukt blant annet av Ghana.
I årene fra BMW tok over har Land Rover hatt mindre fokus på militære modeller og mer på det sivile massemarkedet. I samme tidsrom har heller ikke Defenderen blitt oppdatert vesentlig, og dette har medført mindre markedsandeler. Blant annet har østerrikske Steyr-Daimler-Puch Pinzgauer tatt over noen av Defenderens funksjoner i det britiske forsvaret.
I kongelig tjeneste.
Ettersom Rover hadde forbindelser med den britiske kongefamilien ble også Land Rover levert til kongehuset. Georg VI ble presentert en tidlig modell, og en gang sent i 1950 eller tidlig i 1951 fikk Rover anledning til å titulere seg hoffleverandør.
En liten flåte av paradekjøretøyer ble brukt under kongehusets reise rundt i Samveldet i 1953–1954, og senere har Land Rover-e vært brukt rundt på de forskjellige kongelige eiendommer. Kjøretøyene ble håndbygget eller i hvert fall ferdigstilt for hånd, for å sikre den nødvendige kvalitet og finish.
Ofte hadde de kongelige kjøretøyene utstyr som var bedre enn det som var tilgjengelig på markedet ellers. Et eksempel er en 1956 Series II 109" stasjonsvogn brukt av dronningmoren, som hadde den første lavkompresjons seksylindrede motoren levert i en konvensjonell Land Rover (i motsetning til "Forward Control"-modellene), en spesiell grønnfarge, overmalte galvaniserte beslag, tepper i interiøret (vinyl var standard på den tiden) og FM/LW radiomottaker i tillegg til andre detaljer.
Motorsport.
Land Rover har aldri vært veldig aktive innen motorsport. Det mest omfattende er støtten til Camel Trophy, en konkurranse arrangert av sigarettmerket Camel. Land Rover stilte med kjøretøyer i perioden 1981 – 1998. Alle modellene som var i produksjon i perioden ble brukt.
Ellers har Land Rover-e blitt brukt av private aktører til biltrial, som er en ferdighetskonkurranse med kjøring utenfor vei. I 1966 viste en markedsundersøkelse fabrikken hadde foretatt at to tredjedeler av Land Rover-e ble brukt til annet enn jordbruk og industri, herav en del til rekreasjon.
Land Rover-e har også vært brukt i forskjellige former for rally. I 1979 og 1981 ble ørkenløpet Paris-Dakar vunnet av Land Rover-produkter. Fords fabrikklag i med Colin McRae og Carlos Sainz i WRC brukte Freelander som rekognoseringsbil i 2001. I 2002 sponset Land Rover et rallylag som brukte en Bowler Wildcat, en løpsbil basert på Defender- og Discovery-deler.
Land Rover i Norge.
I Norge har importøren vært den samme som for den gamle moderfabrikken Rover. I 1949 var Rover og derfor Land Rover representert av Norsk Italiensk Auto A/S, senere Norsk Auto A/S. I 1952 overtok A/S Autoindustri. De holdt på til 1970, hvor British Leyland Norge A/S selv overtok importen av Land Rover og holdt det gående ut tiåret. I 1980–1984 var det Trans Motor AS som hadde importen. Etter en kort periode uten ordentlig importør kom Eik Maskin AS inn. De brukte Oslo Jaguarservice for å ta seg av service, deler og verksted. I 1990 fikk Eik Maskin et ultimatum av John Deere om å representere traktormerket eller Land Rover, og Eik valgte da det første.
AS Autoindustri overtok ansvaret igjen i 1991, med blant annet Oslo Jaguarservice som forhandler. BMW Norge overtok Land Rover i 1995, men i juli 2000 overtok Volvo Personbiler Norge, ettersom deres eier Ford hadde overtatt Land Rover.
Miljøet rundt merket.
Land Rover har en trofast tilhengerskare rundt i verden. Det eksisterer et utall klubber, nettforum og nettsider.
I Norge er Norsk Land-Rover Klubb den største klubben for merket, med rundt 1300 medlemmer i 2004. Dette gjør den til en av landets største bilmerkeklubber. Klubben ble stiftet i 1975 og har lokalavdelinger over nesten hele landet.
I 2001 ble Tromsø Land Rover Klubb stiftet siden NLRK har hatt liten tilstedeværelse i nordlige områder.


Ivar Bern.
Ivar Bern (født 20. januar 1967) er en norsk sjakkspiller og musiker fra Bergen.
Bern har vunnet en rekke sjakkmesterskap, både i fjernsjakk og brettsjakk. Bern ble Internasjonal mester i sjakk i 1992, og er mest kjent for å ha vunnet det 17. verdensmesterskap i fjernsjakk. Han vant det åpne NM i 1986, 1989 og 1990. I eliteklassen i Landsturneringen har han tatt to tredjeplasser (1989 og 1990). Med sin klubb Bergen Schakklub har han blitt norgesmester for lag i 1994, 1997, 1998, 2000 og 2003.
Sammen med Sverre Johnsen og Simen Agdestein har han skrevet boken "Win With the Stonewall Dutch" (Gambit Publishing 2009) som omhandler sjakkåpningen Hollandsk forsvar, og særlig den såkalte Stonewall-varianten, som han blant annet hadde brukt til å ta sin fjernsjakk VM-tittel.
Bern har vært med på plateutgivelser med bandene The Swamp Babies og Syv.


Steinsopp.
Steinsopp ("Boletus edulis") er en sopp som ofte blir regnet som en av våre beste matsopper. Steinsoppen har fått sitt navn på grunn av dens store, tykke stilk, som kan være nesten kuleformet i unge individer.
Kjennetegn.
Steinsoppen er lys- til mørkebrun, og blir lett klebrig i fuktige omgivelser. Hattens overflate kan ofte se ut som en stekt brødskorpe. Den har faste, hvitaktige rør som senere får et mer grønnaktig skjær. Rørene kan løsnes lett fra hatten. Stilken er tykk i forhold til hatten – spesielt på bunnen, og den har et hvitt årenett på den øvre delen – et godt kjennetegn. Kjøttet i unge individer er fast; i eldre individer kan det bli løst. Det har en behagelig, nøtteaktig smak og en behagelig lukt. Beklageligvis er soppen ofte angrepet av både dyr og snegler noe som kan ødelegge hele soppen.
Utbredelse.
Steinsoppen finnes over hele landet i løv- og barskog, spesielt på steder med mye mose.
Forvekslingsmuligheter.
Den høyst uspiselige gallerørsoppen ("Tylopilus felleus") kan ligne – spesielt ved unge individer. Gallerørsoppen er ikke giftig, men kan ødelegge et helt måltid med sin beske smak. Denne soppen har rosaaktige rør. En grei måte å skille steinsopp fra gallerørsopp på, er å tygge på en liten bit av sopphatten. Gallerørsoppen smaker beskt, mens steinsoppen smaker mildt. Det er imidlertid ikke alle som kan kjenne den beske smaken, noe som er arvelig betinget. En annen måte å skille disse to soppene på er ved å se på stilken. Gallerørsopp har et sortlig nettverk nederst, mens steinsopp har et karakteristisk hvitlig nettverk. Eikesteinsopp ("Boletus aereus") og bleklodden steinsopp ("Boletus aestivatis") er to sopper i Boletaceae-familien som steinsoppen også kan sammenblandes med. Eikesteinsoppen har en nesten sort hatt, og mørkebrunt nettmønster på stilken, og den bleklodne steinsoppen har lysebrun hatt og stilk, og en grov og tørr hattoverside. Begge disse er spiselige.


Gabriel Lund.
Gabriel Joachim Lund (født 17. juli 1927 i Hammerfest, død 18. november 2004) var en norsk offiser av obersts grad.
Lund hadde Krigsskolen og tok Forsvarets Høgskole. I løpet av sin militære karriere i Norge var han blant annet sjef for Infanteribataljon nr. 2 (BN2) og Forsvarsdistrikt 12/Infanteriregiment nr. 12, samt nestkommanderende ved Brigaden i Nord-Norge. Fra oktober 1983 til desember 1984 var han sjef for Den norske FN-styrken i Libanon (NORCO). Lund var også nestkommanderende for UNIFIL i Libanon.
Fra 1995 arbeidet han i Forsvarsdepartementet. Lund bidro i 2002 til sammenslåingen av FN-Veteranenes Hjelpefond og Krigshospitalskassen av 1679. Lund var leder i Forsvarets Pensjonistforbund fra 1995 til 2001.
Lund ble tildelt Heimevernets fortjenstmedalje. Han ble utnevnt til storkommandør av den libanesiske Sedertreordenen.


Hestehov.
Hestehov eller leirfivel ("Tussilago farfara", dansk: "følfod", svensk: "hästhov") er en gul vårblomst i kurvplantefamilien. Hestehoven blir 5–20 cm høy, vokser på næringsrik jord og blomstrer i mars til mai. Planten vokser i Europa, Nord- og Vest- Asia, Nord-Afrika, USA og Canada.
Planten er flerårig. Blomstene sitter på stengler med brunrøde stengelblader. Etter blomstringen får planten rosettblader.Hestehoven formerer seg via dunaktige fallskjermer som bærer frøene.
De faller ned om høsten, og vinden blåser dem vekk.
Bruk.
Både i vesten og Kina har hestehov blitt brukt mot hoste. Planten ble røkt eller brukt som urtete.
Det er også elementet i kommunevåpenet til Nannestad kommune i Akershus fylke (Norge).
Galleri.
180px 250px


Raymond Kvisvik.
Raymond Kvisvik (født 8. november 1974 i Sarpsborg) er en norsk fotballspiller, som for tiden spiller hovedsakelig midtbane for Kvik Halden. Han har tidligere spilt for Greåker IF, Sarpsborg FK, Moss, Austria Wien, Brann og Fredrikstad. I 2010 og 2011 var han også ekspertkommentator for NRK.
En følsom venstrefot.
Kvisvik debuterte i eliteserien i 1998 for Moss. Han fikk sesongen før mye av æren for at klubben rykket opp fra 1. divisjon. Han markerte seg raskt med et godt blikk for spillet og en følsom venstrefot.
Sommeren 1998 ble han hentet av Brann som hadde store problemer med å følge opp sølvsesongen fra 1997, og da lå på bunnen av tabellen. Samtidig fikk laget også ny trener i Harald Aabrekk. Kvisvik fikk mye av æren for at Brann hadde en meget sterk høstsesong, og endte på en komfortabel 6. plass. Kvisvik ble også raskt en publikumsprofil med sin fargerike innstilling både på og utenfor banen.
De to neste sesongene var ikke Kvisvik like stabil, og skadeproblemer bidro til at han i perioder var noe inn og ut av laget. Samtidig bidro han i stor grad til Brann klarte å kapre bronsemedaljen i 1999 og sølvmedaljer i 2000. Han fikk også sin debut på landslaget i 2000, under en landslagsturnering på La Manga.
Foran 2001-sesongen trente Kvisvik vesentlig bedre enn på lenge, og hadde en god sesong til tross for at Brann etter en sterk innledning ikke klarte å følge opp 2000-sesongen. Kvisvik scoret ti mål i eliteserien og gjorde seg etterhvert interessant for utenlandske proffoppkjøpere.
Kort opphold i Østerrike.
Våren 2002 ble Kvisvik klar for den østerrikske klubben Austria Wien. Etter at overgangen ble klar var ikke innsatsen på Brann-laget den aller beste, og han ble igjen plassert på benken i enkelte kamper. I Austria Wien fikk Kvisvik spille flere kamper, men han klarte aldri å etablere seg som et klart førstevalg.
Da han året etter ble fristilt av den østerrikske klubben, som hadde behov for å spare penger, var det naturlig å vende tilbake til et Brann-lag som slet i bunnen av eliteserien. Sammen med Cato Guntveits tilbakekomst fra Aberdeen FC bidro Kvisvik til Branns gode høstsesong, og at klubben uten problemer reddet plassen i 2003.
Branns opptur etter at han kom tilbake er stundom blitt kalt for «Kvisvik-effekten». Brann fortsatte å gjøre det bra med Kvisvik som en sentral spiller i 2004 da klubben tok bronsemedaljer og ble cupmestere. Da Kvisvik forlot klubben sommeren 2005 til fordel for Fredrikstad, fikk Brann igjen problemer i det offensive spillet. Få brannspillere har betydd mer for klubben og for fansen enn Raymond Kvisvik. Han er i dag en av de få spillere i Norge som ikke spiller for klubben som fortsatt får applaus på Brann Stadion.
Fredrikstads kjæledegge.
I FFK har Kvisvik blitt en kjæledegge, men han har ikke klart å markere seg i like stor grad på FFK som han gjorde i Brann.
Raymond Kvisvik blir regnet som en «playmaker» på banen, til tross for at han i all hovedsak har spilt på venstrekanten etter at han kom til FFK. Hans humør og spillopper utenfor banen har gjort ham til en populær mediepersonlighet. Samtidig har han blitt kritisert for å være en spiller som lett kan gi opp om ikke alt går hans vei.
Innebandy og futsal.
Han er også en meget god innebandyspiller, der han i 2006 tok sin fjerde NM-tittel med Greåker. Han også spilt fire A-landskamper. I november 2005 gjorde han comeback i den norske eliteserien for Greåker etter bare å ha spilt sporadisk siden 1995.
I november 2006 ble Kvisvik tatt ut på det norske landslaget i Futsal, og deltok i EM i Spania. Han er registrert som spiller for Haugerud Futsal.


Bjørkeslekten.
Bjørkeslekten (Betula), også kalt bjørk, bjerk og birk, er et samlebegrep for en slekt med flere arter av løvtrær som inngår i bjørkefamilien. Det er uenighet om hvor mange arter som skal tas med i gruppen; noen regner med under 30 arter, andre over 60. Det norske navnet har trolig sin opprinnelse i norrønt og betyr "det lyse treet" som viser til bjørkas karakteristiske hvite bark, som hos bjørk kalles never.
Norske arter.
Nordmenn referer gjerne til ulike bjørkesorter med samlebetegnelsen "bjørk", men egentlig finnes det fire arter av bjørk i Norge.
Bjørka forekommer over hele Norge, og danner skoggrense mot fjellet og den arktiske skoggrensa mot tundraen. Verdens nordligste forekomst av bjørk finnes i Oksvågdalen i Lebesby kommune i Finnmark. Treet trives med mye lys og lett fuktig jord.
Artene krysser lett seg imellom, og det finnes et utall overgangsformer (økotyper eller klimaraser).
Allergi mot bjørkepollen er vanlig. Det er raklene som inneholder pollenet. I Norge foregår pollensesongen for bjørk i lavlandet fra begynnelsen av mai til omtrent halvveis ut i juni.
Bjørka i norsk skogbruk.
Det samla volumet av bjørk i Norge er i underkant av 100 millioner kubikkmeter, med en årlig tilvekst på ca. tre millioner kubikkmeter. 96 % av volum og tilvekst er vanlig bjørk eller fjellbjørk, resten er hengebjørk.
Mellom 15 og 20 millioner kubikkmeter regnes å være tilgjengelig som skurtømmer eller massevirke. Bjørka er svært ettertrakta som ved, og det hogges årlig et stort kvantum bjørkeved.
I forhold til Sverige og Finland er det få sagbruk som skjærer bjørk i Norge, og treindustrien og byggebransjen bruker i liten grad bjørk. Årlig skjæres under 10 000 kubikkmeter.
Som trevirke.
Bjørk gir et middels tungt, hardt og meget seigt virke. Fargen er hvitgul, lyst rødaktig eller lys brun og uten fargeforskjell mellom kjerneved og yteved. Årringene er lite markerte. Bjørka kan ofte ha vakre mønstre. Særlig gjelder det flammebjørk og valbjørk.
Treet kan lett bli skada av fukt og brukes derfor lite utendørs. Virket er derimot godt egna til å lage møbler, kjøkkeninnredninger og kjøkkenredskap, og i panel og dører. Bjørk egner seg godt til finér. Fra gammelt av har bjørk vært brukt til tresko, øsekar, selepinner og rivetinder. Fordi bjørkevirke ikke framkaller allergi, egner det seg godt til framstilling av leketøy.
Bjørk setter ikke smak, og brukes derfor til emballasje for matvarer, ispinner, tannstikkere og spatler.
I senere år har det vært drevet forsøk med og utvikling av limtrekonstruksjoner i bjørk. Bjørka har langt bedre styrkeverdier enn gran og furu; en kan derfor bruke bærende konstruksjoner av bjørk i mindre dimensjoner enn en trenger med tradisjonelle treslag.
Bjørkenever har vært brukt til taktekking (torvtak) og som kapillærbrytende skikt for å isolerer mot fuktvandring i bygningskonstruksjoner, til innvendig isolasjon, og for øvrig til et stort antall bruksgjenstander, som lurer, butter, konter og øskjer. Bjørka inneholder stoffet betulin, som virker bakteriehemmende og gjør at melkeprodukter får lengre holdbarhet når de oppbevares i beholdere av bjørk.
Bjørkebark har vært brukt til garving og til barking av fiskegarn.
I matlaging.
Bjørkeaske har vært brukt til å framstille lut til lutefisk. Mange legger bjørkepinner nederst i gryta når de dampkoker pinnekjøtt. Bjørkesaft brukes som råstoff for vinframstilling.
Bjørka inneholder søtstoffet xylitol, som brukes i matvareindustrien som erstatning for sukker fordi det ikke angriper tennene. Saften som kommer om man penetrerer barken og litt inn i stammen smaker søtt og forfriskende.


Algoritme.
I matematikk og informatikk er en algoritme en presis beskrivelse av en endelig serie operasjoner som skal utføres for å løse et problem eller et sett med flere problem. Hvis en prosess er algoritmisk kan den skrives som serie operasjoner som kan utføres gjennom beregninger.
Ordet kommer fra navnet til den persiske matematikeren og astronomen Muhammad ibn Musa al-Khwarizmi (ca. 780 – 850). (fra "Algoritmi", den latinske formen av Al-Khwārizmī) Han skrev flere bøker, blant annet boken "Al-jabr wa'l muqabalah". Den inneholder en oppskrift – eller en algoritme – for hvordan bestemte annengradsligninger kan løses.
Formell definisjon.
Mange matematikere og logikere i det 19. og 20. århundret hadde problemer med at begrepet algoritme ikke hadde noen nøyaktig matematisk definisjon. I den første halvdelen av 1900-tallet, ble det gjort mange forsøk på å finne en presis definisjon. Turingmaskinen til Alan Turing, Lambda-kalkulusen til Alonzo Church, rekursive funksjoner, Chomsky-grammatikker, og Markov-algoritmer, er alle formaliseringer av beregnbarhetsbegrepet.
Det ble bevist at alle disse metodene er like kraftige. Alle kan bli emulert av en Turingmaskin, og omvendt kan hver av dem selv emulere en Turingmaskin.
"En oppskrift for beregning av løsningen til et problem er en algoritme hvis det finnes en turingmaskin som er ekvivalent til oppskriften, og som stopper for enhver inndata som har en løsning."
Fra denne definisjonen kan følgende egenskaper avledes.
Euklids algoritme for å finne største felles faktor til to tall, er et eksempel på en algoritme.


Jeep.
Jeep er et amerikansk bilmerke tilhørende DaimlerChrysler. Opprinnelsen til ordet er noe uklar, men tolkes ofte som forkortelse av «General Purpose», altså GP. Merket hadde sin start i krigsjeepen, og ble ikke bilmerke før i 1963. Før dette var den et produkt fra Willys-Overland.
Jeep har blitt et allment ord for terrenggående kjøretøy. Jeepene hadde bakhjulstrekk under normale vei og føreforhold, men firehjulstrekk kunne koples inn ved behov.
Historie.
Krigsjeepen stammer fra en spesifikasjon den amerikanske hæren laget i 1939 for et lett, flerbruks nyttekjøretøy. Bantam vant anbudet med sin modell, men trengte hjelp av Ford og Willys-Overland for å dekke etterspørselen. Under andre verdenskrig ble modellene MA, MB, MC og MD produsert. Det ble også produsert et mindre antall med 4-hjulsstyring.
Det norske forsvaret fikk et antall som en del av Marshall-hjelpen, for det meste Willys GP, modell MB og MC. Etter hvert som forsvaret byttet disse ut, ble mange registrert på norske sivile skilter.
I 1945 kom den første sivile modellen, CJ2A. CJ står for "Civilian Jeep".,
American Motors Corporation (AMC) kjøpte Jeep fra Kaiser i 1970.
Fra 1979 hadde AMC Jeep samarbeide med Renault frem til 1987 da Chrysler kjøpte morselskapet AMC.
Chrysler hadde bare interesse i Jeep,og AMC ble fusjonert og lagt ned.
Navnet Jeep er et registrert varemerke, men mange bruker navnet Jeep på alle slags firehjulstrekkere.
Andre firehjulstrekkere blir i dag gjerne omtalt som en SUV (sport utility vehicle).
Modeller.
CJ-7 kom i 1976 og var i produksjon frem til 1986.
Det var forskjellige modeller av CJ-7
Wrangler YJ ble introdusert 13 mai 1986 (1987 modell).
Den ble produsert frem til 1995.
I dag produseres modellene Wrangler (JK) i både 2- og 4-dørs utgave, Liberty, Compass, Patriot, Commander og Grand Cherokee. I Norge markedsføres Liberty som Cherokee.
I Norge.
Jeep har vært brukt av det norske forsvaret som feltvogn.
Kolberg, Caspary & Co. A/S var den opprinnelige importøren av Jeep i Norge, og selskapet drev denne virksomheten fram til 1973. Hasco Motor AS overtok deretter fram til 1978. Da kom Renault Norge inn i bildet. Fra 1983 til 1993 hadde Ola Brun Bilhuset A/S i Trondheim agenturet, før Møller US Import AS overtok i 1992


Norheimsund.
Norheimsund er et tettsted og administrasjonssenteret i Kvam herad i Hordaland fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 74 km (omtrent en times kjøring øst) fra Bergen langs riksvei 7 på nordsida av Hardangerfjorden. En av de mest kjente fossene i landet, Steinsdalsfossen (eller egentlig Øvsthusfossen), ligger i Norheimsund. Norheimsund sentrum kalles Grova.
Norheimsund er handelssenteret i ytre Hardanger, og har om lag 50 butikker samt tilbud på de fleste områder. Norheimsund er også et trafikknutepunkt, og har båtruter til Utne og Odda, og bussruter til Bergen, til Voss, og til Vikøy, Tørvikbygd, Jondal, Strandebarm og Kvinnherad.
Kvam herad fikk Tettstedsprisen 2000 for sitt arbeid med sjøfronten i Norheimsund. Her er det gjestekai med service-bygg, ny kaipromenade, og det er lagt ned et stort utendørs sjakkbrett i skifer i et amfi.
Thon Hotel Sandven og Hardanger Fartøyvernsenter ligger i Norheimsund. Norheimsund kirke ble bygget i 1989 på dugnad og ved hjelp av pengeinnsamlinger. Avisen "Hordaland Folkeblad" (grunnlagt i 1873) utgis i Norheimsund.
Thon Hotel Sandven ble kjøpt av Olav Thon i januar 2011. Hotellet het tidligere Sandven Hotell og er bygd i 1857.
Norheimsund ligger 7 km vest for Øystese.
Historie.
Hele det sentrale butikkstrøket i Norheimsund ble lagt i aske under en storbrann fredag 7. oktober 1932. Senteret ble bygget opp igjen i en funksjonalistisk arkitektur.
Under andre verdenskrig hadde okkupasjonsmakten en stor treningsleir i Norheimsund, og det ble bygget store forsvarsanlegg mot fjorden.
Webkamera.
__NOTOC__


Carlo Azeglio Ciampi.
Carlo Azeglio Ciampi (født 9. desember 1920 i Livorno) var Italias president fra 1999 til 2006.
I 1941 tok han en akademisk grad i litteratur fra Scuola Normale di Pisa, et av de mest prestisjetunge universitetene i Italia. Han studerte så jus ved Università di Pisa, og tok sin grad i 1946. Samme år begynte han å jobbe for Banca d'Italia, den italienske sentralbanken.
I 1960 ble han ansatt i Banca d'Italias sentraladministrasjon. Han ble bankens generalsekretær i 1973, visegeneraldirektør i 1976 og generaldirektør i 1978. I oktober 1979 ble han guvernør for banken, og president for Ufficio Italiano Cambi. Disse stillingene hadde han inntil 1993.
Fra april 1993 til mai 1994 var han Italias statsminister, og ledet en teknokratisk koalisjonsregjering. Fra 1996 til 1999 var han landets finansminister, og hadde blant annet ansvaret for innføring av euro som ny valuta.
13. mai 1999 ble han innsatt som Italias president. Etter at han gikk av som president er han livstidssenator "ex officio".
Ciampi ble i 2001 tildelt storkors av St. Olavs Orden. I 2000 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.


TVR.
TVR er et britisk bilmerke fra Blackpool i England. De har en nesten unik stilling som en uavhengig produsent av sportsbiler.
Historie.
TVR ble grunnlagt av Trevor Wilkinson i 1947. Firmanavnet er laget av konsonantene i Trevors fornavn. Den første bilen ble produsert i 1949.
Firmaet eies i dag av Nikolai Smolenski.


Euston Square undergrunnsstasjon.
Euston Square undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i nærheten av Euston stasjon, rett nord for University College of London. Stasjonen betjener linjene Circle, Hammersmith & City og Metropolitan, og er i kollektivsone 1.
Stasjonen het opprinnelig "Gower Street", ettersom den ligger på hjørnet av Euston Road og Gower Street. Den fikk sitt nåværende navn i 1909.
Fra stasjonen er det kort gangavstand vestover til Warren Street undergrunnsstasjon på Northern- og Victoria-linjene.


Nordkjosbotn.
Nordkjosbotn (alternativt Vollan eller Gargan) er et tettsted i Balsfjord kommune i Troms, omtrent 70 kilometer fra Tromsø sentrum. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stedet kalles til tider for Nord-Norges største veikryss, siden E6 og E8, hovedinnfartsåren til Tromsø, krysses her.
Geografi.
Nordkjosbotn ligger, som navnet antyder, innerst i Nordkjosen i Balsfjorden, i den vestre enden av Balsfjordeidet. Eidet er ved Nordkjosbotn omtrent en kilometer bredt, og fjell som er høyere enn 1000 meter rammer inn bygda. Av disse er Store Russetind i sør spesielt severdig.
Selve tettstedet har ei utstrekning på 0,75 km² og ligger på ei delvis myrlendt elveslette utformet av Nordkjoselvas vandring over dalbunnen.
Geografiens betydning.
Nordkjosbotn ligger på sørsida av en av få vintertrygge passasjer fra Nord-Troms og sørover. Dette er i nyere tid en av hovedgrunnene til bosetning i området. Den trygge og relativt enkle ruta fra Balsfjord til Storfjord har gjort det naturlig å legge europaveiene gjennom eidet. Gjennomferdselen har skapt et grunnlag for næringsvirksomhet som har gjort bygda til et regionalt handelssenter. I dag er det mange fra omkringliggende områder som kommer til Nordkjosbotn for å handle.
Næringsvirksomhet.
Nordkjosbotn er ei bygd preget av næringsvirksomhet. Dette kommer i stor grad av områdets gunstige geografi. Det finnes i dag blant annet to daglivarebutikker, to bensinstasjoner, to spisesteder, et bakeri, to caravanselgere, et postkontor, en bankfilial, et treningssenter, en eps og emballasjefabrikk, en vegvesenstasjon og et Mesta kundesenter i Nordkjosbotn. Spesielt nevneverdig er Vollan Gjestestue som helt siden krigen har tilbydt tradisjonsrik mat i trivelige omgivelser. Nordkjosbotn sentrum har over noe tid vært åsted for større byggeaktivitet, sist med Coop Prix sine nye butikklokaler og ambulansesentralen på Sjøvollan. I 2011 startet også byggingen av Mack's nye fabrikk som nå har tatt over for produksjonen i Tromsø.
I tillegg til overnevnte næringsvirksomhet bør landbruk nevnes som viktig livsgrunnlag for de nærliggende områdene. Landbruket har en veldig stor rolle i hele kommunen, som er Nord-Norges største landbrukskommune og Norges største produsent av geitmelk.
Befolkning.
Statistisk sentralbyrå slår fast at tettstedet hadde en befolkning på 381 og en befolkningstetthet på 508 innbyggere pr. km² den 1. januar 2008. Mange vil mene at disse tallene beror på en heller snever definisjon av tettstedets grenser. Grunnkretsene Nordkjosbotn syd, Nordkjosbotn nord og Bomstad hadde i 2008 en samlet befolkningsmengde på 692.
Befolkningen består i hovedsak av etterkommere av folk som kom fra Sør-Norge og Sverige på 1800-tallet og slo seg ned langs fjorden.
Piggsteinen.
Piggsteinen ligger ca 5 kilometer sørøst for sentrum av Nordkjosbotn. Fra gammelt av er det tradisjon å risse inn navnet sitt i denne steinen på ferd nord- eller sørover. I nyere tid har spraybokser overtatt som verktøy, og mange tusen navn har dannet et tykt lag av maling på steinen.
Framtid.
Nordkjosbotn er et tettsted i vekst, og det fører til optimisme i lokalbefolkningen. Flere tromsøbaserte firma har vurdert og vurderer ny virksomhet i Nordkjosbotn, og kommunen arbeider aktivt med å legge til rette for nyetableringer. Det kan dog ikke skjules at tettstedet er sårt avhengig av gjennomgangstrafikken og at en eventuell veiomlegging ville kunne være ødeleggende for bygdas framtidige vekst. En slik veiomlegging virker, heldigvis for Nordkjosbotn, svært usannsynlig i overskuelig framtid, da de fleste alternative traseer nord- og sørover krever voldsomme utbyggingstiltak.


Uranienborg kirke.
Uranienborg kirke ligger på Uranienborghøyden (Uranienborgparken) bak Slottet i Oslo. Kirken er tegnet av Balthazar Lange og ble vigslet den 22. desember 1886 og hadde da 1020 sitteplasser.
Bygget er gitt et nøkternt nygotisk preg og er utsmykket med freskomalerier av Enevold Thømt og glassmalerier av kunstneren Emanuel Vigeland. I 1930 fikk interiøret sin nåværende utforming av arkitekt Arnstein Arneberg. I 2010 fikk kirken et nytt, stort konsertorgel levert av det sveitsiske orgelbyggerfirmaet Kuhn. Orglet har vunnet bred anerkjennelse for sin høye kvalitet.
Kulturminne.
Uranienborg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


Fondal gård.
Fondal gård er en karakteristisk nordlandsgård fra ca 1880 med nesten intakte bolighus. Gården ligger i Fonndalen på sørsiden av Holandsfjorden i Meløy kommune i Nordland. Gården har betydelig miljømessig verdi og innehar viktig kunnskaps- og kildeverdi knyttet til byggeskikken i landsdelen. Den har hatt en viktig funksjon som losjisted for turister i Saltfjellet og på Svartisen og motsvarer Vestlandets trehoteller i sveitserstil fra samme periode. Ingen gård med tilsvarende funksjon er bevart i Nordland.
Adkomst.
Det er mulig å reise med båtrute fra Holand til Engen. Derfra ca. 2 km på vei til gården. Holand ligger ved riksvei 17 på strekingen Halsa – Ørnes.
Strid om utnyttelse av grusmasser.
Det er nå en pågående strid om utnyttelse av endemorenen som gården delvis hviler på.
Forvaltningen.
Meløy kommune har vedtatt og senere stadfestet en reguleringsplan for området som forutsetter flytting av gården. Den siste reguleringsplanen åpner for uttak av hele endemorenen i en periode på cirka 50 år. Massene skal etter planen benyttes som tilsetning til betong. Førstehåndsverdien av massene er anslått til 600 millioner kroner.
I 2003 vedtok Miljøverndepartementet avfredning av Fondal gård.
Verneinteressene.
"Riksantikvaren" sier på sin side at det ikke blir aktuelt å starte avfredningen før Meløy kommune eller Nordland Betongindustri som ønsker å grave ut massene, godtgjør at det er mulig å gjennomføre reguleringsplanen.
"Grunneierne" på Fondal gård og Vesteng gård er ikke villige til å selge, og Meløy kommune skal i løpet av 2005 ta stilling til en eventuell ekspropropriasjon av området.
"Fonndalens Venners" ble stiftet som en interesseorganisasjon for verneinteressene den 26. september 2004 i et nært samarbeid med grunneierne for å sikre at Fondal gård skal få nytt liv til beste for hele samfunnet. De lokale verneinteressene mener dermed det finnes en åpning for at hele fjordlandskapet, bygningene og kulturlandskapet skal få komme til heder og verdighet igjen.
I januar 2005 signerte grunneieren på Fondal gård og Fonndalens Venner en leieavtale for Ingeniørgården, som er en særegen bolig i strandkanten i Fonndalen.
I mars 2005 signerte grunneieren på Fondal gård og Fonndalens Venner en intensjonsavtale der partene er enige om å etablere et eget selskap som skal stå for restaureringen og driften av de fredede bygningene.


Herdla kirke.
Herdla kirke (Herdla kyrkje) er en langkirke fra 1863 øya Herdla i Askøy kommune, Hordaland fylke.
Byggverket er i stein og har 600 plasser.
Historikk.
Det eldsten skriftlige spor man har av en kirke på Herdla er et brev fra pave Eugenius III i 1146 nevner som St. Nikolaus–kirken på Herdla. Kirken ble vigd til helgenen Nikolas av Myra, skytshelgen for sjømenn. Det latinske navnet på kirken var "Ecclesiam sancti Nicholai de Hardla". Kirken hadde likheter med kirkene på Moster og Kinn, som begge er stenkirker uten tårn.
Kirken hørte inn under Munkeliv kloster i Bergen. Klosteret ble grunnlagt av kong Øystein I Magnusson omkring 1110. Kirken kan skrive seg fra denne tiden. Omkring 1190 ble kirken under Kristkirken i Bergen, og i 1308 ble Herdla kyrkje ett av de 14 kongelige kapellene under Kristkirken i Bergen.
Herdla kyrkje var fra starten av en stenkirke i enkel romansk stil, men den ble senere bygget om i gotisk stil med spissbuer.
Etter stormskader ble kirken revet i 1861, og en større kirke ble reist i 1863. Denne kirken brant i 1934. Etter gjenoppbyggingen ble kirken kalt Øygardskatedralen. Kirken ble kirke for det meste av gamle Herdla herad. Heradet omfattet blant annet deler av nåværende Øygarden, Askøy og Meland kommuner. I disse kommunene kjenner mange folk nær tilknytning til Herdla kyrkje.
Under andre verdenskrig fikk kirken store skader. Tyskerne sprengte tårnet og benyttet kirken til ammunisjonslager og hestestall. Under gulvet ble det gravet nedgang til et tunnelanlegg som gikk tvers over øya, blant annet under store deler av gravplassen. I okkupasjonstiden var det flyplass på Herdla. Tyskerne var redde for at kirketårnet kunne fungere som landemerke for bombefly som kom fra Storbritannia.
En ny kirke stod ferdig i 1951. Kirken fikk et lavere tårn enn før, på grunn av planer om å gjøre Herdla til hovedflyplass for Bergen. I stedet ble Bergen lufthavn, Flesland hovedflyplass fra 1955. Kirken fikk gjenreist sitt opprinnelige tårn i mai 2008.


José de San Martín.
José Francisco de San Martín Matorras (født 25. februar 1778 i Yapeyú i visekongedømmet La Plata som nå er del av Argentina, død 17. august 1850 i Boulogne-sur-Mer i Frankrike) var argentinsk general og frigjøringshelt som spilte en sentral rolle i avkolonialiseringen av Latin-Amerika.


GIS.
Kombinasjon av romlige data (kartet) og attributtdata (tabellen) i et GIS
GIS, eller geografiske informasjonssystemer er datamaskinbaserte systemer som brukes til å registrere, modellere, lagre, hente, manipulere, analysere og presentere geografisk refererte data. Denne fagdisiplinen er rundt tyve år gammel.
Den underliggende teknologien i ethvert GIS er en database som organiserer dataene i et brukbart format.
Representasjon av kartdata.
GIS-data er digital representasjon av fenomener i den virkelige verden (veier, jordbruksområder, høyde). En GIS-database inneholder to typer data: Stedfesta (romlige) data og beskrivende data (attributtdata eller egenskapsdata). Til hver romlig enhet (punkt, linje eller flate) tilordnes et antall egenskapsvariabler.
Attributtdata er enten "kvalitative" eller "kvantitative". Kvalitative data plasserer enhetene i grupper som er gjensidig utelukkende. En flate som f.eks. er klassifisert som en innsjø kan ikke samtidig være skog. Kvalitative data kalles også for "nominaldata".
Kvantitative data kan være av tre slag: Data på "ordinalnivå" rangerer enhetene på en skala. Skog kan f.eks. klassifiseres som høg, middels og låg bonitet. Data på "intervallnivå" plasserer enhetene på en skala slik at det kan gjøres beregninger på forskjeller mellom enhetene. Arealer kan f.eks. gis en verdi for årsmiddeltemperatur. Data på "forholdstallnivå" gir enhetene verdier på en skala med et absolutt nullpunkt, slik at alle typer beregninger kan foretas. Folketall for gitte områder er et eksempel.
Det er to hovedmåter å lagre dataene i et GIS: Raster og vektor
Rasterdata.
I rastermodellen er "bildelementet" (piksel) minste enhet. Hvert bildeelement har sine koordinater, og til hvert piksel er det tilordna en verdi. Rastermodellen egner seg best for analyse og framstilling av fenomener som varierer "kontinuerlig" over et område, f.eks. nedbørmengde, folketetthet eller høyde over havet. Typiske rasterdata er bildefilene.jpg.png og.tiff.
Raster-data for opptegning av et firkantet hus, vil inneholde svært mange sett koordinatverdier (et sett for hvert punkt i hver husvegg), slik at veggen fremkommer som en opptegnet linje på kartet.
Vektordata.
a> bildefilen for bruk på wikipedia.
Vektormodellen egner seg best for analyse og framstilling av "diskrete" fenomener, dvs. objekter som har veldefinerte grenser og som kan plasseres i generelt aksepterte kategorier; en innsjø, en veg eller en fjelltopp.
I vektormodellen er punktet med dets koordinater den minste enheten. Et "punkt" kan opptre alene (en fjelltopp) eller være definert som tilhørende ei linje. Et objekt definert som "linje" (en veg) består av et visst antall punkter forbundet av rette linjestykker. Ei linje kan lukkes og omslutter dermed et objekt definert som "polygon" eller "flate" (en innsjø).
Vektor-data for opptegning av et firkantet hus, vil bare inneholde 4 sett koordinatverdier (et sett for hvert hushjørne, og styreregler som trekker rette linjer mellom hvert hjørne.


Lisp.
LISP (forkortelse for List Processing) er en familie av programmeringsspråk. Den første utgaven stammer fra John McCarthys arbeid ved MIT og ble utviklet i 1958. LISP har mye til felles med Lambda kalkulus. Historisk sett har LISP stort sett vært brukt innenfor forskning og det akademiske, og da spesielt til forskning på kunstig intelligens, som John McCarthy først og fremst hadde i tankene da han fant det opp.
Det er en rekke forskjellige LISP-dialekter, men «hovedgrenene» er Scheme og Common Lisp. Scheme er en veldig enkel og «ren» LISP-dialekt, der regelfølgende syntaks med kun det mest nødvendige av datatyper og funksjoner er tilgjengelig. Dette gjør det ideelt til opplæring i programmering og fundamentale programmeringskonsepter. Common Lisp er en mer kompleks LISP-dialekt, med et mye bredere utvalg av datatyper og funksjoner, og har også et objektorienteringssystem, samt et "makrosystem" som gjør det mulig å skrive kode som, ved hjelp av å bruke Lisp selv, kan generere annen kode.
Lisp har vist seg å være et meget effektivt språk også til andre ting enn det akademiske og forskningsrelaterte som det ofte blir forbundet med. Spesielt Common Lisp har hatt en stor økning i antall brukere de siste 10 årene, noe som tyder på at folk har begynt å få opp øynene for Lisp som et anvendelig programmeringsspråk til mer vanlige bruksområder.


Ada.
Ada er et strukturert, statisk typet programmeringsspråk.
Navnet kommer fra Ada Lovelace, som regnes for å være den første programmerer. Utviklingen av språket ble ledet av det amerikanske forsvaret for å skaffe et enhetlig "byråkratisk" programmeringsspråk som ble krevd brukt for alt fra missil-styring til administrative rutiner. Initiativet kom da det etter hvert var blitt mer enn 30 språk i bruk i forsvaret og det hadde forekommet større uhell på grunn av programmeringsfeil. Det amerikanske forsvarsdepartementet hadde utviklet et programmeringsspråk tidligere, Cobol, som etter hvert bare ble brukt til administrative programmer.
"Hello, world!" i Ada.
with Ada.Text_IO;
Ada.Text_IO.Put_Line("Hello, world!");
Standarder.
I 1983 ble Ada standardisert av American National Standards Institute (ANSI) i spesifikasjonen ANSI/MIL-STD 1815A. I 1987 ble denne standarden uten noen ytterligere modifikasjoner godkjent som en ISO-standard (ISO-8652:1987). Denne versjonen av språket er mest kjent som Ada 83, etter året den ble innført av ANSI. Den er også noen ganger kjent som Ada 87, oppkalt etter året den ble innført av ISO.
I februar 1995 innførte ISO og ANSI i fellesskap en ny standard (ISO-8652:1995) basert på objektorientert programmering. Denne standarden kalles Ada 95, og var den første ISO-standard for et objektorientert programmeringsspråk. For å hjelpe til med standardens utbredelse, finansierte United States Air Force utviklingen av Ada-kompilatoren GNAT, som er en del av GNU Compiler Collection.
Arbeidet har fortsatt med å forbedre og oppdatere de tekniske sidene ved Ada. En større utvidelse av språket (ISO/IEC 8652:1995/Amd 1:2007) ble publisert den 9. mars 2007, og er kjent som Ada 2005.
En ny større utvidelse av standarden er forventet å bli fullført i 2012.


Aslak Sira Myhre.
Aslak Sira Myhre (født 28. mai 1973 i Stavanger) er en norsk tidligere politiker (RV). Han har siden 2006 vært daglig leder for Litteraturhuset.
Fram til januar 2007 var han leder for Foreningen !les, en organisasjon for å øke barn og ungdoms leselyst. Myhre, som var svært aktiv i studentaksjoner ved Universitetet i Bergen på 1990-tallet, ble senere leder i Rød Valgallianse i perioden 1997–2003. Han er kjent for sin fotballinteresse, særlig for Viking FK, og har vært sportsjournalist for NRK og "Klassekampen".
Myhre er gift med redaktør Cathrine Sandnes. Begge foreldrene tilhørte den politiske venstresiden, og hans far Eldar Myhre er kjent som fagforeningsleder fra Aker Kværner.
Myhre markerte seg tidlig som aktivist ved Stavanger katedralskole, hvor han var den første eleven i Norge som ble valgt til skolens øverste leder. Han var i skoleåret 1991–1992 leder for skolens styre.
I 1996 ble Myhre bøtelagt og senere stilt for retten for sin deltagelse i Møhlenprisaksjonene, som kulminerte da tretti ungdommer ble arrestert under en okkupasjon av bygninger og anleggsmaskiner i forbindelse med utbyggingen av Nye Puddefjordsbru. Myhre var sentral i aksjonene og ble senere stilt for retten, hvor aksjonistenes bøter ble kraftig redusert.
Myhre satt i kommunestyret i Stavanger for Rød Valgallianse fra 1999 til 2003. Han var styremedlem ved Universitetet i Bergen i 1996, og var førstekandidat til Stortingsvalget for Rogaland RV i 1997 og Oslo RV i 2001. I 2009 sto han på Rødts stortingsvalgliste i Oslo.
Myhre politiske standpunkt medførte at han nektet militærtjeneste på grunn av Norges deltakelse i militære operasjoner utenfor landets grenser. Han har hevdet at Norge ikke lenger har noe forsvar, men et «angrep». Myhre ble funnet skyldig i Oslo Tingrett, som idømte han en straff på 90 dagers fengsel. I Borgarting Lagmannsrett ble tiltalen om totalnekt frafalt og straffen ble omgjort til domsutsettelse.
For sitt arbeid i Foreningen !Les og på Litteraturhuset fikk Myhre i 2008 Eckbos legaters Kulturpis.
Myhre har gitt ut flere bøker og skrevet for en rekke aviser og tidsskrift i og utenfor Norge, blant annet "Klassekampen", "Stavanger Aftenblad", "Dagbladet", "Samtiden", "Prosa", "The Guardian", "Washington Post" og "Aftonbladet". Kommentarartiklene hans etter terroren i Oslo 22. juli 2011 er oversatt til over tjue språk. I 2010 førte den politiske essaysamlingen "Herskap og Tjener" til opphetet debatt om bl.a. miljøbevegelsen og venstresidens forhold til olje og industri.


Kongsberg Defence & Aerospace.
Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) er en teknologibedrift i Kongsberg Gruppen (KOG) som lager produkter for forsvar og romfart. Deres mest kjente produkter er missilet Pingvin eller Penguin, Naval Strike Missile (NSM) og Joint Strike Missile (JSM). Bedriften stammer fra Norsk Forsvarsteknologi (NFT) og før det igjen fra Kongsberg Våpenfabrikk (KV).
KDA har 1480 ansatte i innland og utland, og samarbeider blant annet med det europeiske luftfarts- og forsvarskonsernet EADS og amerikanske Raytheon og Lockheed Martin.
Historie.
Tidlig tversnitt av Krag-Jørgensengeværet, viser den spesielle magasinløsningen.
I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk (KV) opprettet.
På slutten av 1800-tallet ble Krag-Jørgensen-geværet lansert, kanskje KV sitt mest kjente produkt.
Kongsberg Våpenfabrikk var en sentral aktør i oppbyggingen av norsk industri etter andre verdenskrig. I perioden fra 1960 og fram til 1987 utviklet selskapet seg fra å være en bedrift med hovedfokus på mekanisk produksjon til en bedrift med egen produktutvikling og satsing på flere markeder. Produktspekteret omfattet forsvarsmateriell, bildeler, energiforsyning, data, offshore, luftfart og romfart.
I 1987 ble Kongsberg Våpenfabrikk restrukturert, og all sivil virksomhet ble solgt. Forsvarsvirksomheten ble videreført i selskapet Norsk Forsvarsteknologi AS, som dannet grunnlaget for Kongsberg Gruppen. KDA er en del av dette konsernet, ved siden av Kongsberg Maritime og Kongsberg Oil & Gas.


Penguin.
Penguin (norsk: pingvin) er et sjømålsmissil utviklet av det norske selskapet Kongsberg Våpenfabrikk (KV, nåværende Kongsberg Defence & Aerospace) fra tidlig på 1970-tallet, og videreutviklet siden det.
Missilet som fikk navnet Penguin MK1 var verdens første «fire and forget missil».
Missilet har en passiv infrarød søker, noe som var markedsledende da det kom. Det er i dag i tjeneste i Norge og Tyrkia, og skal leveres til Brasil. Missilet har tidligere også vært i bruk av Sverige, Hellas, Spania, Australia, Tyrkia og USA.
Missilet Penguin MK2 mod 6 var i bruk på sjøforsvarets Hauk-klasse-MTBer, inntil disse ble utfaset i 2008.
Det er også produsert versjoner for bruk av SH-60B og SH-70 Seahawk helikopter og F-16 jagerfly (Penguin MK2 mod 7 og MK3)
Historie og utvikling.
På bakgrunn av de gode erfaringene man hadde med Terne hadde Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tatt for seg nok et missilprogram. Der hvor Terne var til bruk mot ubåter, skulle det nye prosjektet løse utfordringene med å engasjere overflatemål. På denne tiden, altså slutten av 1950-tallet, planla Sjøforsvaret en småbåtmarine basert på motortorpedobåter (MTBer). Klassen som var på tegnebrettet, Storm-klassen, var bestykket med en 75 mm tårnkanon, noe som ga beskjeden virkning i større overflatemål. Sjøforsvaret anmodet i 1959 FFI ved forskningsleder Hans Chr. Christensen om å ta fram en løsning med et autonomt rakettvåpen, og studien fikk kodenavnet "FIX" og ble ledet av forsker Nils Grøholdt. Studien var starten til Penguin-prosjektet, som dro i gang i 1961.
KVs ingeniører ble tatt med på utviklingsprosjektet på et tidlig tidspunkt. Praktiske hensyn som å lage produksjonsunderlag og å bygge opp produksjonslinjer kom da tidlig i gang. Et tett samarbeid eksisterte mellom de to partene og Sjøforsvaret ved kapteinløytnant Nils Bro som Marinens prosjektleder. To helt nye fagområder for både FFI og KV ble utforsket, nemlig elektrooptikk i forbindelse med IR-søkeren og treghetsnavigasjon.
Penguin endte opp som et passivt heimende missil med infrarød søker. Oppbygningen var fra tupp til hale slik: 1) infrarød målsøker; 2) gassdrevet styreservo; 3) høydemåler basert på infrarød laser; 4) navigasjonsmodul; 5) stridshode med brannrør; 6) rakettmotor for fluktfasen (gangmotor); 7) rakettmotor for utskytningsfasen (startmotor). Vinger foran, såkalte canardfinner, sørget for styringen, og vinger bak stabiliserte i flukten.
En SH-60B Seahawk fyrer av en Penguin
Utviklingsprogrammet til det som ble hetende Penguin Mk 1 ble avsluttet i 1972, og 20 båter av Storm-klassen, seks MTBer av Snøgg-klassen og fem fregatter av Oslo-klassen ble bestykket med Penguin, og dessuten ble noen få systemer levert den tyrkiske marinen. Allerede før Mk 1 var ferdigutviklet ble programmet for Mk 2, nemlig i 1970. KV fikk her en større rolle i utviklingsarbeidet, og en ny søkermodul ble tatt fram og raketten ellers ble digitalisert. Missilet fikk nå muligheter til taktisk manøvrering under flukten. Mk 2 ble standardbevæpning på Hauk-klassen fra 1982. Mk 2 ble solgt både til den svenske og greske marine.
I perioden 1979 til ble Penguin Mk 2 kvalifisert for den amerikanske marinen. Et nytte produkt ble tatt fram på bakgrunn av det vellykkede prosjektet, og navnet ble Mk 2 Mod 7. Denne ble basert på Mk 3, som var under utvikling i samme periode. Prosjektet gikk fra 1984 til 1990, og ga betydelige leveranser til US Navy. Mk 3 kom på samme tiden, og var tatt fram for å brukes på Luftforsvarets F-16. Startmotoren ble sløyfet, missilet fikk lengre rekkevidde og muligheten for mer sofistikerte manøvre.
Det vellykkede samarbeidet med FFI hadde gitt opphavet til en ny modell for samarbeid mellom forskningsinstitutt og industri, og Sjøforsvaret og andre fornøyde kunder gjorde at KV gjennom sine arvtagere kunne satse videre på sjømålsmissiler med det mer avanserte NSM.


Pingviner.
Pingviner (Sphenisciformes) er en orden som utelukkende består av arter og slekter i pingvinfamilien (Spheniscidae). Familien består av flygeudyktige, dykkende sjøfugler, som har fått vingene omdannet til luffelignende svømmeredskaper. Det fleste artene er sosiale.
Gruppen omfatter 18 arter fordelt i seks slekter, hvorav to med kun en art i hver. Alle artene lever på den sørlige halvkule og er tilpasset et marint og terrestrisk habitat, der artene jakter på mat i sjøen under dykking. Flere av artene er utryddningstrua, i en eller annen grad.
Evolusjon.
Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes, den andre til Falconiformes, Charadriiformes, Procellariiformes, Gaviiformes, Ciconiiformes og Sphenisciformes (pingvinene.
Sphenisciformes (pingviner) og Procellariiformes (stormfugler) har trolig en felles progenitor som forskerne mener levde på Gondwana for omkring 71 millioner år siden, den gang Australia, Antarktika og Sør-Amerika hang sammen og den store landmassen lå lenger mot sør. Den linjen som første til Sphenisciformes spilttet først for cirka 67 millioner år siden, da Gaviiformes (lommer) skilte lag. Så for cirka 62 millioner år siden splittet Sphenisciformes og Ciconiiformes (storkefugler) i hver sine linjer.
Slektskapet til Procellariiformes ble foreslått med bakgrunn i likheter i rørformede neseåpninger hos fossiler og den nålevende dvergpingvinen ("Eudyptula minor"). Det er også foreslått lignende slektskap til lommer (Gaviidae), lappedykkere (Podicipedidae) og skarver (Phalacrocoracidae). Tester med DNA plasserer imidlertid pingvinene sammen med Ciconiiformes (storker) i utvidet sammenheng, men antyder også slektskap med Charadriiformes og Pelecaniformes.
De eldste bevisene man har for pingviner er fossile funn av to arter i slekten "Waimanu", det ene cirka 60,5–61,6 millioner år gammelt og det andre cirka 58–60 millioner år gammelt. Funnet indikerer at pingvinene må ha utviklet seg fra Neornithes og ervervet disparate funksjoner, som stor kroppsstørrelse, mer oppreist gange og luffelignende vinger til dykking alt før tidlig paleocen - altså kun 3–4 millioner år etter K-Pg grensen (for cirka 65,5 millioner år siden, da en rekke arter ble utryddet i løpet av kort tid).
Det er imidlertid også gjort en rekke andre funn, som skriver seg til perioden mellom disse hendelsene og tidspunktet for da stamformen til dagens moderne pingviner (Spheniscinae) oppsto. Forholdet mellom disse funnene er imidlertid fortsatt stort sett uavklarte.
De moderne pingvinenens felles progenitor levde trolig for omkring 41–39 millioner år siden. Slekten "Aptenodytes" skilte seg ut som basal linje for omkring 40 millioner år siden, og "Pygoscelis" for omkring 38 millioner år siden. Stamformen til de resterende slektene oppsto trolig for omkring 27,8 millioner år siden, og slektene "Spheniscus" og "Eudyptula" splittet trolig lag for omkring 25 millioner år siden. Slekten "Megadyptes" splittet videre fra "Eudyptes" for omkring 15 millioner år siden.
Det evolusjonære forholdet pingvinene i mellom er fortsatt uklart. Fossile funn antyder at mer enn 50 arter må ha eksistert på den sørlige halvkule gjennom tiden. Waitahapingvinen ("Megadyptes waitaha") er (foreløpig) den siste kjente arten som har gått tapt, trolig jaktet til utryddelse av maoriene på New Zealand for omkring 500 år siden.
Etymologi.
Etymologien til betegnelsen "pingvin" er omdiskutert. Den norske betegnelsen stammer sannsynligvis fra den engelske. Engelskmennene kalte trolig opprinnelig den nå utdødde geirfuglen for "penguin". Francis Drake oppdaget noen merkelige flygeudyktige fugler som minnet om den flygeudyktige geirfuglen da han passerte gjennom Magellanstredet i år 1578. Navnet "penguin" ble derfor hengende ved disse skapningene, som vi nå i et samleuttrykk kaller "pingviner" på norsk.
Noen mener at betegnelsen "pingvin" kan stamme fra de walisiske uttrykkene "pen" (hode) og "gwyn" (hvit), altså "hvitt hode". Geirfuglen hadde hvite flekker over øynene, noe som kan forklare det hvite. Teorien mangler imidlertid både støtte og dokumentasjon.
Det eksisterer også flere andre teorier om opphavet til betegnelsen. En stammer fra det latinsk uttrykket "pinguis", som betyr "fet". Teorien kunne vært sannsynlig, men bare dersom det hadde latt seg dokumentere at geirfuglen opprinnelig ble kalt "penguin". Dette er imidlertid problematisk.
Utbredelse.
Pingvinene holder til på den sørlige halvkule, de fleste i Antarktisregionen. Tre arter finnes i den tempererte sonen, hvorav den ene har en utbredelse som strekker seg langt mot nord. En art lever også så langt nord som på Galápagosøyene, ved ekvator. Det er den eneste arten der deler av bestanden befinner seg på den nordlige halvkule. De to sørligste artene er keiserpingvin og adeliepingvin, som begge hekker på selve Antarktika. Adeliepingvinen om sommeren, keiserpingvinen om vinteren.
Mange av artene er svært sårbare for endringer i miljøet, fordi bestanden hekker i et svært avgrenset område. Selv om totalbestanden er tallrik kan miljøforurensning forårsake ubotelig skade, selv i svært begrenset omfang. Artenes rødlistestatus hensynstar dette.
Den mest tallrike pingvinarten er gulltoppingvinen ("Eudyptes chrysolophus"). Totalbestanden er anslått til omkring 9 millioner par. Guløyepingvinen regnes som den sjeldneste pingvinarten, med en totalbestand på kun 3 560–4 180 hekkende par.
Habitat.
Alle pingviner er marine arter med nær tilknytning til havet, som er solitær kilde for artenes ernæringsbehov. Noen av artene tilbringer opp mot 75 prosent av tilværelsen i sjøen, andre er mer terrestriske og tilbringer kanskje like mye tid på land. Noen arter trives i is og snø og ekstrem kulde, mens andre lever på klipper og fjell, steiner og grus og grønne habitat i den tempererte sonen. En art er også tilpasset den tropiske varmen nær ekvator.
Felles for alle artene er deres marine næringsbehov. Dietten består typisk av krepsdyr, fisk og blekksprut, som føres til leveområdene med de kalde, næringsrike havstrømmene. Havstrømmer som fører med seg kalde vannmasser og godt med næring er også årsaken til at noen arter har klart å etablere seg i varmere strøk. Endringer i havstrømmene (herunder forurensning) vil derfor utgjøre en alvorlig trussel for en arts eksistens.
Beskrivelse.
a>struktur i fjæra genererer blåfargen, som skinner i nyanser etter lyset.
Pingviner er sosiale vann- og landbaserte flygeudyktige fugler som lever i store flokker kalt kolonier. Det er de eneste fuglene som har brystkam i skjelettet, men likevel ikke kan bruke vingene til å fly med. Vingene er i stedet omdannet til stive, luffelignende svømmeredskaper, som gjør dem svært godt tilpasset til et liv på havet. Pingviner har også en mer massiv benbygning enn fugler flest, noe som sammen med den strømlinjeformede kroppen er en fordel når fuglene svømmer og dykker.
Artene består av middels store til store fugler som veier omkring 1–40 kg og blir cirka 25–115 cm høye når de står. Kroppslengden er gjerne litt større enn høyden, siden man da måler lengden fra spissen av nebbet til enden av stjerten. Den fysisk største arten er keiserpingvin og den minste dvergpingvin.
Nebbet hos pingvinene er relativt langt og smalt. Det brukes i hovedsak som et våpen til å fange byttedyr med, men også til å forsvare seg og som en redskap til å stelle fjærdrakten med. I bakkant av nebbet har pingvinene en såkalt saltkjertel, en kjertel som skiller ut salt fra sjøvann og byttedyr fuglene spiser.
Pingvinkroppen er dekket med fjær som sitter i tette, overlappende lag og er stive, rette og vannavstøtende. Fjærene låses sammen slik at de holder på luften som bidrar som et ekstra isolerende lag når fuglene dykker. Dette gir sammen med det tykke fettlaget under huden meget god isolasjon mot vann og kulde. Flere av artene tåler derfor ekstrem kulde. Større pingviner holder lettere på varmen og er derfor mer vanlige i de kaldeste strøkene. Stjerten er kort til svært kort, og bena sitter langt bak på kroppen, så pingvinene må beveger seg i oppreist stilling når de går (på linje med mennesket). På is og snø er det dessuten vanlig at pingviner glir på buken mens de sparker fra med lemmene for å skape framdrift. Føttene har svømmehud og brukes til å padle med når fuglene svømmer i overflatestilling. Når fuglene dykker brukes føttene som ror.
Pingviner har en normal kroppstemperatur på cirka 38 °C. De har evnen til regional varmefordeling, noe som medfører ulik temperatur i vinger og føtter, sammenlignet med resten av kroppen. Temperaturen i vingene og føttene kan bli betydelig lavere, i huden på føttene ned mot 0 °C når pingvinen oppholder seg på is og snø. Under huden finnes imidlertid et isolerende fettlag som beskytter fuglen mot skader. Likeledes kvitter fuglene seg med overskuddsvarme gjennom å pumpe oppvarmet blod til vinger og føtter. Dette er årsaken til at føttene hos enkelte arter kan anta en sterk rosa farge på varme dager.
Sanseapparatet.
Pingvinenes viktigste sans er synet. Øynene er tilpasset fuglenes behov for godt syn under dykking, da det brukes til å lokalisere byttedyr og å unngå rovdyr. En spesiell membran styrker skapsynet. Fargesynet er utvidet og spesielt sensitivt for blått, grønt og fiolett lys. På land er fuglene nærsynte.
Pingviner har god hørsel, som brukes aktivt under kommunikasjon. Luktesansen er av mindre betydning, selv om luktelappen i hjernen er stor hos pingvinene. Smakssansen hos fugler er generelt lite utviklet, noe man antar også gjelder for pingvinene.
Atferd.
De fleste artene lever i fuglekolonier. Koloniene varierer i størrelse, også mellom artene. Små kolonier kan telle kun noen titalls par, andre flere hundre, tusen eller mange titalls tusen par. Store kolonier teller ofte flere titalls tusen par, og de største flere hundre tusen par. Mange arter foretar også migrerende trekk, både over land og på sjøen. Disse trekkene er fortsatt lite opplyste blant forskerne, som i noen tilfeller ikke vet nok om hvor artene oppholder seg utenfor hekkesesongen.
Ernæringsatferd.
Artene jakter på og spiser sjødyr, som krill og andre krepsdyr, fisk og blekksprut. Byttet fanges under dykking.
Pingviner er usedvanlig gode dykkere som i noen tilfeller kan oppnå en hastighet på mer enn 30 t i neddykket tilstand, og være neddykket i opptil 20 minutter i strekk. Den enorme dykkekapasiteten skyldes pingvinenes usedvanlig gode kontroll med fordelingen av oksygen i kroppen. Fuglene kan kontrollere når og hvordan oksygenet fordeles i muskulaturen. Det er kjent at keiserpingvinen kan dykke til mer enn 500 meters dyp (1 800 fot).
Det er kjent at pingviner som delfiner bruker bølger til å surfe på (trolig for å spare energi) når de forflytter seg. Pingviner har også, i likhet med delfiner, evnen til å bykse (hoppe, sprette) ut av vannet (ofte gjentatte ganger i rekkefølge) mens de svømmer fort, til eller fra land. Atferden har trolig med fuglenes oksygenopptak å gjøre. Likeledes spretter gjerne fuglene opp på land eller iskanten fra vannet i stor fart, noe som trolig redusere faren for å bli angrepet av en annen art.
Forplantningsatferd.
Pingviner er normalt monogame, men keiserpingvinen er seriemonogam. Den holder seg altså til samme partner kun gjennom hekkesesongen. Artene hekker gjerne på samme plassen livet i gjennom, men nødvendigvis ikke nøyaktig der det forrige redet lå. Dette har trolig sammenheng med guanoen.
Noen arter bygger redet direkte på bakken, enten på fjellgrunn, steingrunn eller sandgrunn. Andre bygger redet i bergsprekker eller huler og ganger under bakkenivå. Byggematerialet er ofte stein og gress. Et par av artene bygger ikke rede, men ruger i stedet egget på toppen av føttene sine. Med unntak for keiserpingvinen hekker alle artene i sommerhalvåret.
Kurtisen er variert og kompleks, og som regel lydsterk. De fleste artene hekker i store kolonier. Pingvinene legger normalt ett eller to egg (artsavhengig). Som regel bidrar både hannen og hunnen med ruging og ungepass. Hos keiserpingvinen er det imidlertid hannen som ruger. Eggene og ungene blir passet på av den ene av foreldrene, mens den andre skaffer føde.
Tyske og japanske dyrehager har også rapportert om homofile pingviner. Dette fenomenet er også rapportert ved Kelly Tarlton's Aquarium i Auckland, New Zealand.
Trusler.
Pingviner er byttedyr for haier, seler og tannhvaler, spesielt leopardsel og spekkhogger. Flere fuglearter, som joer og måker, tar dessuten både egg og nyklekte kyllinger når anledningen byr seg. Noen steder er også rotter og innførte rovpattedyr, som røyskatt, hunder og katter, en trussel for pingvinene.
Den største trusselen er allikevel faren for global oppvarming, miljøforurensning, tap av habitat og konkurranse om ressursene i havet med mennesket. Endringer i havstrømmene vil også i stor grad påvirke økosystemet i dette området.
Systematikk.
Innholdet i listen nedenfor er i henhold til WoRMS og teller 18 nålevende arter, fordelt i seks slekter. Forholdene mellom slektene og artene er i mange tilfeller fortsatt uavklart. Alle nålevende pingviner tilhører samme underfamilie, Spheniscinae (moderne pingviner), men av praktiske hensyn listes også tre utdødde underfamiler med slekter.
Det finnes fortsatt flere som ikke anerkjenner nordlig klippehopperpingvin ("Eudyptes moseleyi") som en egen art. Den er nært beslektet med sørlig klippehopperpingvin ("Eudyptes chrysocome"), men den ble foreslått separert fra denne i 2006. Siden har den blitt akseptert som en egen art av flere, blant annet WoRMS og BirdLife International.
I de tilfeller der nordlig klippehopperpingvin ikke regnes som en egen art, regnes nordlig klippehopperpingvin og sørlig klippehopperpingvin som underarter av klippehopperpingvin. Da regnes antallet arter som 17.
Familieforhold.
Kodene i parentes er artens status på IUCNs rødliste (versjon 3.1). De mest trua artene har status som "sterkt trua" (EN). Deretter følger statusen "sårbar" (VU), "nær truet" (NT) og "livskraftig" (LC).
Uavklarte slekter.
Nedenfor er en knippe uavklarte slekter. Alle er utdødd.


Aksel Nærstad.
Aksel Nærstad (født 1. januar 1952) er en norsk industriarbeider og politiker. Han var partileder i Rød Valgallianse i årene 1987–1995.
Nærstad er pr. 2011 informasjonsansvarlig for Utviklingsfondet. Han er oppvokst og bostatt i Asker i Akershus.


EMI.
EMI er et større plateselskap med hovedkontor i Hammersmith, London, og opererer i mer enn 25 land over hele verden, deriblant Norge. Selskapet ble opprettet som Electrical and Music Industries Ltd i mars 1931, og var en sammenslåing av "Columbia Graphophone Company" og "Gramophone Company/HMV". I 1955 kjøpte EMI opp Capitol Records, og kom seg på den måten inn på det amerikanske markedet.
I 1969 ble det norske datterselskapet EMI Norge A/S etablert.


Sydlige halvkule.
Den sydlige halvkule er den delen av jordens overflate som er syd for ekvator.
Den omfatter fire kontinenter (Antarktika, Australia, det meste av Syd-Amerika og ca. en tredjedel av Afrika) delt av fire hav (Syd-Atlanteren, Indiahavet, Stillehavet og Sydishavet). Sommeren inntreffer rundt desember til februar og vinteren rundt juni til august.


Helgeland Museum.
Vefsn museum i Sjøgata i Mosjøen, en avdeling av Helgeland museum
Helgeland Museum er en sammenslutning av 16 museer og bygdesamlinger i 16 kommuner på Helgeland. Tanken med museet er å dele på den museumsfaglige kompetansen i regionen. Dette gjør at folk med spesiell fagkompetanse jobber for alle museene som er med i samarbeidet.


Sigurd Allern.
Sigurd Allern (født 5. september 1946) er en norsk politiker, medieviter og den første professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo. Han var blant de sentrale figurene ved stiftelsen av Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l) i begynnelsen av 1970-tallet. Allern var partiets leder fra 1973 til 1975. Han var da samtidig leder av Rød Valgallianse, som på den tiden fungerte som AKP(m-l)s valgfront. Han var ansvarlig redaktør i avisen "Klassekampen" i 1969–1970 og 1979–1995.
På grunn av sin tilknytning til AKP(m-l), var Allerns kandidatur til professorstillingen svært omstridt. Norges største avis, "VG", tok på lederplass avstand fra Allern som professor. Flere mente at det var en fornærmelse mot ytringsfriheten å ansette en mann som i flere tiår hadde kjempet for at landet skulle bli et kommunistisk diktatur. Steinar Hansson, tidligere sjefredaktør i "Dagsavisen", mente at det var like latterlig at Allern ble professor i journalistikk, som at Mullah Omar skulle bli designer ved et motehus i Paris.
Allern engasjerte seg kraftig under og etter den såkalte Valla-saken i 2007. Allern hevdet at dekningen i papiravisene, særlig "VG" og "Dagens Næringsliv", var ensidig og dominert av Vallas kritikere. Han anklaget også avisene for å ha hatt politiske motiver i sin dekning. "Dagsavisen" og "Klassekampen" hadde etter Allerns mening vært mer balanserte. "VG"s nyhetsredaktør Helje Solberg mente derimot at "VG"s kritiske journalistikk hadde avdekket en ukultur i LOs ledelse.
I slutten av mars innrapporterte Allern og fire andre akademikere VG til PFU. Allern fikk ikke medhold av PFU.


Kongsberg Gruppen.
Kongsberg Gruppen er et internasjonalt teknologikonsern med hovedkontor i Norge, etablert i 1987 som Norsk Forsvarsteknologi etter konkursen i det tidligere statlige selskapet Kongsberg Våpenfabrikk. Konsernet har hovedkontor på Kongsberg og hadde en omsetning på 15,1 mrd kr i 2011. Over 80 prosent av driftsinntektene kommer fra andre land enn Norge. Konsernet har rundt 7000 ansatte fordelt på mer enn 25 land.
KOG leverer systemer for beslutningsstøtte; fra kommando- og våpenkontrollsystemer til kommunikasjonsløsninger og automasjons- og overvåkningssystemer. Fra det dypeste hav til ytterkanten av verdensrommet.
Kongsberg Gruppen ble notert på Oslo Børs i 1993 og den norske stat er største aksjonær med en 50,001 prosents eierandel.


Llantrisant.
Llantrisant er en by i Rhondda Cynon Taf, Wales. Den ligger ved elvene Ely og Clun, og er best kjent som stedet hvor Royal Mint, som lager alle britiske mynter, holder til. Navnet betyr «De tre helgnenes sogn».
Severdigheter i byen inkluderer Royal Mints museum, ruinene av Llantrisant slott og et designsenter.
William Price, kjent for å ha introdusert kremasjon i det moderne Storbritannia, bodde i byen.


Kongsberg Våpenfabrikk.
Kongsberg Våpenfabrikk (KV) var en norsk statseiet industribedrift grunnlagt i 1814, under en økonomisk nedgangsperiode på Kongsberg. Opprinnelig produserte de blankvåpen og håndskytevåpen for norske styrker. Produksjonen økte jevnt og trutt etter en vanskelig oppstartsperiode, også etter andre verdenskrig. Spesielt i etterkrigstiden ble KV en viktig høyteknologisk aktør i Norge. Selskapet fikk store økonomiske problemer på 1980-tallet og ble avviklet i 1987. Selskapets forsvarsvirksomhet ble videreført i selskapet Norsk Forsvarsteknologi, som senere endret navn til Kongsberg Gruppen og Kongsberg Defence & Aerospace. I dag videreføres forsvarsvirksomheten i Kongsberg Defence Systems. Kjente produkter fra Kongsberg Våpenfabrikk inkluderte geværet Krag-Jørgensen, den såkalte Kongsberg-Colten og sjømålsmissilet Penguin. Norsk Bergverksmuseum inneholder Kongsberg industrimuseum, som har en betydelig samling tilknyttet KV.
Oppstarten 1814.
Perioden rundt 1814, hvor Kongsberg Våpenfabrikk ble grunnlagt og startet driften, var et av de verste trengselsår i Kongsberg. Det var stor arbeidsledighet, og med den påfølgende sult, sykdom og spedbarnsdødelighet. Kongsberg Sølvverk, byens største arbeidsgiver, hadde blitt nedlagt i 1805. Utviklingen med 4 000 mann i arbeid i 1771 til omtrent 50 mann ved nedleggelsen illustrerer hvor ille forholdene hadde blitt. For å bøte på den verste nøden ble det etablert et felles fattigvesen for byen og Verkets ansatte.
En person som spesielt var i bresjen var den energiske Poul Steenstrup. Han hadde tidligere vært bergsmester ved sølvverket, og sørget for å få opprettet flere arbeidsplasser. Kongsberg Jernverk var i drift fra 1809 og Uld- og Linedmanufakturet kom i drift i 1811. Begge disse etableringene var Steenstrups fortjeneste. Kongsberg Jernverk sto på Kongsberg Næringsparks nåværende tomter, tett opptil «Fabrikkfossen». Først besto det kun av en masovn og et eldre hammeranlegg.
Stenstrup var interessert i å utvikle Jernverket videre, og skrev i 1811 et forslag til «det høikongelige Rentekammer» hvorav han foreslo en rekke forbedringer, deriblant en våpenfabrikk. Resultatet var utvidelser ved Jernverket, men ikke i første omgang noen våpenfabrikk. Han ga allikevel ikke opp sine planer, og da prinsregenten Christian Frederik besøkte Jernverket sommeren 1813, klarte Stenstrup å få ham interessert i konseptet. Stenstrup fikk da i oppdrag å utarbeide planer for en slik fabrikk. En annen ting som gjorde tanken om en våpenfabrikk mer fristende var den overhengende krigsfaren på den tiden. Norge hadde også akkurat lidd store tap av våpen i forbindelse med 7-årskrigen i 1807-14.
Allerede 27. november samme året sendte Steenstrup prinsregenten et forslag hvor han redegjorde for hvordan våpenproduksjonen ved Jernverket burde legges opp og hva slags våpen man burde produsere. Stenstrup fulgte også opp med en grunntegning og en mer detaljert beskrivelse av det ferdige anlegget den 12. februar 1814. Christian Frederik godkjente tegningene og planene ellers, og 20. mars 1814 fikk Stenstrup oversendt stiftelsesdokumentet for Kongsberg Vaabenfabrik. Approbasjonen fra prinsregenten eller Stenstrups grunntegninger har ikke dukket opp i noe arkiv, så dokumentet fra den 20. mars regnes som det offisielle dokumentet for opprettelse av våpenfabrikken.
I årene 1814–1816 ble det i forbindelse med våpenfabrikken bygget tre nye bygninger: 1 geværsmie, 1 slipeverksted og 1 boreverksted. Fra gamle lønningslister ser det ut til at rundt 8–10 mann var beskjeftiget de første årene, og en rundt 30 mann i 1815–1816. Dette gjorde nok ikke noe stort innhugg i arbeidsledigheten i byen.
Et verksted ble også opprettet inne i byen. I tråd med sitt eget forslag hadde Steenstrup sikret seg byfogd Stabells gård på Nymoen. Børsemaker Ole Bronn ble ansatt i 1815 for å drive et verksted for montering av geværer her, og fikk tittelen "rustmester". I «Rustmestergården» ble bedriftens første skole startet. Fra begynnelsen av året var fem lærlinger i virksomhet her, og ganske snart var de 9. Virksomheten med sammensetning ellers beskjeftiget rundt 10–14 mann. Virksomheten var i drift fram til 1824, da den ble flyttet ned til de øvrige bygninger ved Lågen. Rustmesterboligen ble så tatt i bruk som direktørbolig fram til 1902, da den nye direktørboligen på «Kapteinshaugen» ble tatt i bruk.
De første maskinene i bruk på våpenfabrikken var enkle: Det var vannhammere, boremaskiner, riflemaskin og forskjellige slipestener og polérskiver. Egne rifleløp ble smidd i jernverkets lille kniphammer, og bearbeidet videre i våpenfabrikken, hvor de til slutt ble prøveskutt. Låsene ble håndsmidd og filt, og i Fileverkstedet ble det hele satt sammen. Kostnadene for produksjon av ett gevær beløp seg i 1823 til 11 spesidaler og 119 skilling. En dyktig filer kunne montere sammen omtrent 10 låser i en fire ukers periode, og en flink skjefter kunne i samme periode komme opp i 9 eller 10 skjefter.
De første årene hadde Våpenfabrikken vanskelige økonomiske forhold, på lik linje med resten av landet. Lønninger ble i stor grad utbetalt i naturalier, og kreditorene sto ofte i kø. Ved et tilfelle måtte Jernverket får forskuddsbetaling for at et parti våpen ikke skulle bli tvangssolgt på skatteauksjon.
Man skulle for de første våpen bli instruert av Commissariats-Collegiet om hvilke våpen Hæren trengte. Collegiet meddelte Steenstrup 11. mars 1814 at man spesielt trengte rifler for Hærens jegere, og Jegerkorpset ble tilsendt en prøverifle som de prøvde og fant til å være av beste kvalitet. Våren 1815 kom det også en forespørsel fra en kommisjon nedsatt i Christiania om man ikke kunne produsere kanoner, bomber, granater, kuler og musikkinstrumenter, men Steenstrup avviste dette. Han gikk derimot i gang med å forberede rifleproduksjon. Etter hans uttalelser fra den tiden skulle de daglig være i stand til å produsere ni geværer og samme antall bajonetter. Det drøyde imidlertid før noen leveranser kom i gang. Først i 1818 og 1819, da Søcadetcorpset i Fredrikstad fikk levert 30 flintlåsgeværer med tilbehør og 30 sabler, har man nedtegninger om noen leveranse. Commissariats-Collegiets videre forespørsler om våpen til Hæren trakk ut i langdrag.
Nedskjæringer i Hærens størrelse medførte mindre behov for geværer. Dog var det fra myndighetenes side interesse for å opprettholde våpenproduksjonen på Kongsberg, da dette ble ansett som nødvendig for en selvstendig stat. Til slutt i 1820 ble det bestilt 380 artillerisabelklinger. På samme tid kom også geværproduksjonen i gang. I august 1822 ble store deler av fabrikkanlegget oversvømmet da Lågen gikk over sine bredder i en storflom, og dette stoppet produksjonen i lengre tid.
Skilt ut fra Kongsberg Jernverk og Våpenfabrikk 1824.
Kongsberg våpenfabrikk ble skilt ut fra Kongsberg Jernverk og Våpenfabrikk 3. august 1824. Det så langt annet enn lyst ut for videre drift, og Finansdepartementet tok opp om ikke Våpenfabrikken skulle overføres til landmilitæretaten. Stabskaptein Fredrik Meyn ble avgitt fra Artilleribrigaden, og tiltrådte som bestyrer 25. august. Stortinget bestemte samtidig å gi tilstkudd for tre års prøvedrift. På samme tid ble Jernverket solgt på auksjon, men gikk heller dårlig og var i drift kun i perioder, fram til det ble endelig lagt ned i 1879.
Den norske krigsmakten var svært mangelfullt utstyrt, og det hadde blitt noe reduksjoner i de økonomiske rammene. Som et eksempel kan nevnes at da en marinestyrke ble satt inn på Finnmarks-kysten i 1816 for å tvinge bort russiske fiskere, noterte en offiser sin lettelse over at våpnene ikke behøvde å nyttes. Den norske våpnene var nemlig «i en sådan Tilstand, at neppe et Gevær havde gaaet af, uagtet al vor Pudsning og Reengjøring». Materiellet stort sett var nedslitt etter mange års bruk. Styret for våpenfabrikken ble lagt til Armédepartementet 1. november 1824, og det overførte tilsynsmyndigheten til felttøymesteren. Dette var et tegn på ambisjon om norsk våpenproduksjon.
Fredrik Meyn ble tilsatt som bestyrer, og han iverksatte en omlegging av produksjonen fra jegerrifler og sabelklinger til artilleriet til infanteririfler. I driftsforslaget, approbert av Armédepartementet 15. september 1824, går det fram at arbeidsstokken på den tiden besto av én rustmester, én smedmester, ved behov én skriver, og 26 arbeidere, de dyktigste fra den tidligere arbeidsstyrken. Etter et års drift under den nye ledelsen ble bedriftens første egne våpenmodell, i motsetning til de tidligere tiders kopier, levert. Den fikk navnet 1825, og de første 100 våpen ble levert høsten 1826 og godt mottatt av brukerne.
Produksjonen økte jevnt, også med nye modeller, og bedriftens til da største bygning ble oppført i 1831, en verkstedsbygning i stein i to etasjer. Denne bygningen står fortsatt i dag. I disse tidlige år jobbet også en del folk fra ute i distriktet tilfeldig på fabrikken. Hvis de var nevenyttige nok fikk de jobb «på bok», som det het. Arbeiderne inne på fabrikken hadde etter samtidens standard gode sosiale ordninger, og i 1836 ble Norges første bedriftslege ansatt, den senere professor Carl Wilhelm Boeck.
I årene 1841–1843 ble det anskaffet flere nye verktøymaskiner i anledning produksjonen av det nye kammerladningsgeværet. Nye bygninger ble oppført for å huse de nye maskinene, og i 1844 fikk KV også Norges første turbin for utnyttelse av vannkraft. Denne var på 14 hk. Våren 1844 ble et stort antall kammerladningsgeværer levert Numedalske musketerkorps. Året etter hadde våpenfabrikken 150 mann i arbeid, hvorav 110 var filere.
Thranittene som var noe aktive i Norge på samme tid som 1848-revolusjonene gjorde norske makthavere engstelige. De sto ikke tilbake for sine motparter ellers i Europa om å bruke makt for å holde på sine posisjoner. Thranitter-landsmøtet i 1851 gjorde hentydninger om å innta våpenlagrene i Horten, og vaktholdet både der og ved KV ble forsterket. KV fikk også ordre om å sende alle ferdige våpen til hovedstaden. Direktør Holst holdt et allmannamøte for arbeiderne, hvor han manet til passivitet, og forklarte at alle våpenproduksjon ville bli lagt til Christiania hvis det ble problemer på Kongsberg. Holst hadde tidligere vist seg å være lydhør for arbeidernes vanskelige kår. Myndighetenes frykt for opprør viste seg å være ubegrunnet, men det forhindret ikke Marcus Thrane og andre arbeiderledere fra å bli sendt i fengsel.
Under 1880-tallets konstitusjonelle strid og frykt for statskupp ble igjen den ferdige produksjonen ved KV gjenstand for ordrer fra myndighetene. Denne gangen ble de nye Jarmanns repetergeværer skrudd fra hverandre, med unntak av et lite antall direktør Krag og hans medarbeidere bevæpnet seg med.
26. mai 1855 ble Jens Landmark utnevnt til ny direktør. Han hadde fungert i stillingen siden Holst hadde fratrådt 31. oktober året før. Produksjonen var overveiende kammergeværer, slik det hadde vært de siste årene. Fram til 1860 var hele syv forskjellige modeller av kammerladningsgeværer i produksjon. Produksjonen foregikk som det meste som før, men en en endring var at skjeftemakerne ble tatt inn i fabrikkens lokaler. På grunn av plassmangel hadde de tidligere gjort jobben hjemme. Smedene jobbet fremdeles i smier rundt i byen. Disse fungerte på akkord, og smedene lønnet selv sine medarbeidere.
I 1860 fastsatte Stortinger en pensjonsordning for ansatte og deres eventuelle enker. De ansatte måtte selv betale inn en skilling per spesidaler de hadde i lønn. Etter tolv års uavbrutt tjeneste hadde man da krav på pensjon. Laveste pensjonssats utgjorde 8/48 av en månedslønn, og steg med 1/48 per år man hadde i tjeneste. Andre goder for arbeiderne i perioden var for eksempel at fra 1872 fikk de økonomisk tilskudd til feiringen av St. Hans. Hver arbeider over 18 fikk 30 skilling, og de under 24. Dette skulle dekke utgifter til lokaler og musikk. Punsj ble kjøpt inn av Våpenfabrikken, og kvoten per mann var 1/2 liter.
Snitt av mekanismen til Krag-Petersson
I 1867 ble det amerikanske Remington-geværet antatt i Hæren. Produksjonen ble startet på KV samme år, men de første leveransene kom ikke før i 1871. Dette året ble det også åpnet jernbanelinje fra Kongsberg til Hokksund. Året etter ble linja fra Drammen til Christiania åpnet, og dette lettet de vanskelige transportforholdene. I 1876 kom nok et gevær i produksjon, nemlig Krag-Petersson repeter-gevær i kaliber 12 mm. Dette ble forkastet som hærvåpen, men approbert av Marinen.
I årene 1868–1872 kom de største maskininnkjøpene siden KV ble startet. Grunnen var produksjonen av det nye Remington-geværet. Maskiner ble kjøpt inn fra Sverige, USA og Norge. Skjefteproduksjonen ble gjort om fra håndarbeid til maskinarbeid. Samtidig gikk driftsutgiftene opp. Blant annet ble det bygget ut lokaler, og den første maskinmester, sivilingeninør John Münster, ble ansatt i 1870. Stortinger reduserte rammene til drift, men de ble utvidet noe igjen etter trusler om oppsigelser av opp til 1/3 av arbeidsstokken. Arbeidsstokken lå på 133 faste og 63 løsarbeidere i 1876.
Krag og økt geværproduksjon.
Tidlig tversnitt av Krag-Jørgensengeværet, viser den spesielle magasinløsningen.
Ole Herman Krag tiltrådte som direktør 3. november 1880, etter Landmarks død. Dette var i en periode hvor forutsetningene for drift var svært vanskelige. Driftsbevilgningene i periode 1880–81 var satt ned til 120 000 kroner, og man måtte si opp personell. I 1883, da produksjonen av Remington-geværet ble avsluttet, var arbeidstyrken nede i 100 faste arbeidere og fem daggutter. Fra 1885 økte dog rammene igjen, slik at i 1890 var den oppe i 160 arbeidere og ti kvinner og gutter. Året før hadde produksjonen av 1884 i 10,15 mm blitt satt i gang.
I 1888 ble KV tilknyttet byens vannett, og i 1886 hadde det blitt innlagt telefon, denne med forbindelse til byens brannvesen og til direktørboligen. En annen fremgang var at det fra 1880 hadde vært drevet tegneskole, spesielt beregnet for yngre arbeidere. oppslutningen var relativt god.
Under Krags ledelse kom en oppsvingsperiode i KVs historie. Sammen med tidligere korpsbørsemaker Erik Jørgensen konstruerte de et helt nytt magasingevær. Prototypen ble vist i 1888, og i 1889 ble det tatt i bruk av den danske hæren. Virkelig fart på salget ble det da den amerikanske hæren tok våpenet i bruk i 1892, og Krag-Jørgensen-geværet ble produsert i over en halv million eksemplarer over en seks års periode, og ble etter det et begrep både i våpenhistorien og i KVs historie.
I 1889 kom Kongsberg våpenfabrikk inn under Artilleriets tekniske del, i 1899 ble den overført til Artilleriets tekniske fellesetater. I 1890 var det 160 mann i arbeid, men dette steg til 359 i 1900. Samtidig ble det investert både i bygninger og maskiner. Dette var også i stor grad på grunn av den politiske situasjonen, som tilspisset seg fram til unionsoppløsningen i 1905. En økt forsvarsberedskap og et mål om å produsere 5000 geværer i året var resultatet. For å dekke det mest øyeblikkelige behovet ble det bestilt 30 000 Krag-Jørgensen fra Østerrike.
For å dekke det stadig økende kraftbehovet ble det bygget en kraftstasjon med turbin i fossen. Midlene ble bevilget av Stortinget i 1898 og kraftstasjonen sto ferdig året etter. Elektrisk drift av verktøymaskinene framfor direkte vannhjulsdrift gjorde også arbeidsforholdene lettere.
I forbindelse med produksjonen av 10,5 mm Hotchkiss mitraljøser ble det i opprettet en ny avdeling i 1899 – Mitraljøseavdelingen. I 1901 ble Kapteinshaugen kjøpt inn for å være tomt for bygging av direktørbolig.
Som en konsekvens av erfaringene man hadde gjort seg under nøytralitetsvakten under første verdenskrig ble en rekke nye våpensystemer anskaffet. Man kjøpte inn Madsen maskingeværer fra Danmark, og på Kongsberg ble det lisensprodusert Hotchkiss-mitraljøser.
Den første fabrikken i Norge som innførte 8 timers arbeidsdag var KV. Dette kom først som en prøveordning med 48 timers arbeidsuke fra 1. april 1907, og vakte stor oppmerksomhet. Lovbestemt 48 timers arbeidsuke for hele landet kom først i 1919.
I perioden 1908 til 1912 ble geværproduksjonen modernisert. En rekke nye maskiner ble kjøpt inn, og man begynte blant annet med kaldhamring av geværpiper. Man innførte større partier, noe som gjorde produksjonen mer effektiv. Samtidig ble kvalitetskontrollen skjerpet inn. Blant annet ble det innført en månedlig kassasjonsrett for direktøren – denne ble hetene «dommedag» på folkemunne.
Kaptein Johan Jørgen Schwartz ble tilsatt ved kongelig resolusjon 3. april 1912 som ny direktør. Dette var opptakten til første verdenskrig, en periode som var svært travel for KV. Allerede i 1914 var kapasiteten for produksjon av Krag-Jørgensen-geværer oppe i 9 800 i året, og i årsskiftet 1916/1917 var den oppe i 21 000 enheter i året. Arbeidsstokken vokste fra 310 til 816 under krigen, og produksjonskapasiteten ble kraftig øket. I tillegg til geværene ble det produsert Hotchkiss-mitraljøser, Madsen maskingeværer og Colt-pistoler, samt 37 og 47 mm indrekanoner. Kapasiteten på kanonproduksjons-siden ble utvidet, og nye bygninger tatt i bruk.
Fra 1927 kom KV under Hærens våpentekniske korps. Samme år ble bedriften utsatt for en storflom da Lågen gikk over sine bredder. Året etter gikk bygningen Magasinet tapt i en storbrann, med tap av blant annet store deler av bedriftens tidlige modeller og annet bedriftshistorisk materiale.
Kanonproduksjonen resulterte også i leveranser av 12 cm 1932 og norskutviklede 7,5 cm luftvernkanoner. En stor lisensavtale om produksjon av de meget vel ansette Bofors 40 mm luftvernkanoner kom også på plass under 1930-tallet, bedriftens største produksjonsoppgave hittil. Mot slutten av tiåret økte den militære produksjonen, på grunn av utviklingen i Europa. Den første 40 mm-kanonen sto klar til prøveskyting 9. april 1940, samme dag Norge ble invadert av Tyskland.
Sivil produksjon i mellomkrigstiden og senere.
1920-tallet ble vanskelig for KV. De militære ordrene uteble, og en komité ble satt ned for å vurdere hvordan Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Kongsberg Våpenfabrikk kunne legge om til delvis sivil produksjon. På KV ble det investert en del i nye maskiner, og alt fra håndverktøy via sykkeldeler til hvalkanoner ble produsert.
Hvalkanonene la grunnlaget for en hel liten undergesjeft. Norske hvalkanoner fra KV ble levert fra 1921, og den teknologiske utviklingen var rask og allerede i 1925 kunne Våpenfabrikken levere den første bakladerkanonen. Ved slutten av 1930-tallet var KV nærmest enerådende på verdensmarkedet for hvalkanoner.
I tillegg til hvalkanoner ble fangst- og redningsgeværer populære artikler. Det første fangsgeværet kom i 1927, basert på Jarmann-geværet. I 1948 og 1952 kom nye og forbedrede modeller bygget på Mauser-mekanisme. Redningsgeværene ble levert til den norske handelsflåten, og under kong Olavs besøk på KV i 1963 fikk han overrekt et 52 til bruk på Kongeskipet «Norge».
Fra 1930-tallet og framover ble sivil produksjon stadig viktigere. Sirkelsager, trykkluftbremser til NSB, fjellboremaskin og annet ble produsert.
Rammer for norsk våpeneksport.
Grunnprinsippene for norsk våpeneksport ble lagt i en stortingsmelding i 1935. Det ble slått fast at våpeneksport ikke kunne gjøres til et land som befant seg i krig eller borgerkrig, med mindre Folkeforbundet hadde definert krigen som en legal forsvarskrig. Bare legale regjeringer kunne kjøpe norske våpen.
Krigsårene.
Allerede i mai 1940 ble den militære produksjonen ved KV stoppet. Uferdige våpen ble stuet bort, og ledelsen utarbeidet en plan for å gå over til sivil produksjon. Den tyske okkupasjonsmakten gikk i utgangspunktet med på dette. 300 arbeidere ble sagt opp, og en periode hadde man tre dagers arbeidsuke. Fra tysk side kom det allikevel allerede i juni 1940 krav om å ta opp produksjonen under tyske kontrollører. Det var særlig de uferdige Bofors 40 mm-kanonene som var interessante. Direktør Finne, som var militær befalingsmann, samt hele den militære ledelse, gikk så av i protest. De mente militær produksjon for okkupasjonsmakten stred mot eden de hadde avlagt i militærtjenesten. Administrasjonsrådet innsatte så tidligere avdelingsingeniør Thomas Mørk som midlertidig leder.
Okkupasjonsårene ble vanskelige og tildels nervepirrende for mange ved KV. På tross av tyske kontroller og tyske fagfolk i produksjonen kom aldri den militære produksjonen opp på det nivået okkupantene krevde. For eksempel var kravet til leveranser av Bofors-kanoner tolv i måneden, men i realiteten ble det levert under 200 stykker under hele krigen. Pistoler og mitraljøser av Colt-modell ble ellers produsert.
Sivile verktøy produsert av KV fikk en stor betydning. Importen fra utlandet hadde stoppet helt opp, og man produserte blant annet bor, filer og sagblader fram til tilgangen på HS-stål stoppet opp. Denne produksjonen ble ikke tatt opp igjen. Under krigen ble også småhvalfangsten svært viktig, og man leverte en del 50 mm fangstkanoner. Leveranser av 90 mm-kanonene stoppet helt opp. Vedgass-generatorer ble også et viktig produkt.
En viss illegal virksomhet foregikk ved fabrikken under hele krigen. Noe av dette var verktøy og redskaper til matauk, for eksempel kornkverner. En annen del var skjult produksjon av våpen og deler som kom de norske motstandsstyrkene til gode. Noen av arbeiderne ble tatt, og havnet i tyske fengsler eller konsentrasjonsleire.
18. september 1944 foregikk det en større sprengningsaksjon ved Kongsberg Våpenfabrikk. A-hallen på kanonavdelingen ble sprengt, og uten tap av menneskeliv. De som sto bak var «Oslogjengen», anført av Gunnar Sønsteby, også kjent som «Kjakan». Man funderte i begynnelsen på å sabotere kraftforsyningen, men det ble etter konsultasjon med eksperter besluttet at ødeleggelse av bore- og freseverket ville gi størst ulempe for produksjonen. Milorg-sjefen på Kongsberg, Oscar Beck, var med på planleggingen, og ble til slutt med på selve aksjonen også, stikk i strid med vanlig praksis. Sønsteby, Beck og kjentmannen Arne Gundeid tok seg inn på området med rundt 100 kg plastisk sprengstoff. Flere kanoner, maskiner og deler av verkstedbygningen ble hardt skadet i eksplosjonen senere på området. Sabotørene selv slapp unna, og tysk etterforskning kom aldri til bunns i saken.
Etterkrigstiden.
Kongsberg våpenfabrikk dro nytte av amerikansk satsing i Europa etter krigen. Gjennom programmet for produksjon av amerikansk forsvarsmateriell i Europa, Off-Shore Procurement, fikk KV bidrag til å bygge opp viktig høyteknologisk kompetanse. På denne tiden lå USA foran Norge i mange vitenskapelige og teknologiske felter. Gjennom amerikanske militærbudsjetter fikk altså KV bygget opp viktig kompetanse. Jens Christian Hauge gikk i bresjen for å modernisere Norges forsvarsindustri på denne måten, da han mente at de sivile ringvirkningene av moderniseringen ville være betydelige. KV gikk inn i samarbeid med svenske Bofors, og etter moderniseringen på slutten av 1950-tallet overtok KV på 1960-tallet posisjonen som ledende forsvarsbedrift i Norge fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker. I motsetning til Raufoss, som drev forholdsvis enkel masseproduksjon, lyktes KV med å bygge opp høyteknologisk kompetanse.
Etter frigjøringen ble KV også eget rettssubjekt, i motsetning til forvaltningsbedrift, og fikk eget styre og skulle ledes som en vanlig industribedrift. Finne overtok igjen som direktør etter krigen, og ble etterfulgt av Leif Lyche i 1948. Årene etter krigen var vanskelige, tross en del jobb for annen industri som skulle bygges opp igjen. Våpenhjelpen gjorde at det norske forsvaret fikk en del materiell fra utlandet, og man forsøkte i KV å finne produkter man kunne levere til andre Nato-land. Fram mot 1957 ble det foretatt en gradvis modernisering. En av de første større ordrene var på Bofors 40 mm L70-kanonen, som både var fjernstyrt og helautomatisk, et ganske krevende produkt. Andre store produkter var 20 mm maskinkanon og 155 felthaubits.
Fra rundt midten av 1960-tallet ble den amerikanske militærhjelpen trappet ned, og det ble med ett mer aktuelt for forsvarsindustrien å drive innenfor nasjonale rammer, samt skaffe seg et eksportmarked. En aktiv politikk fra Statens side gjorde de tradisjonelle skillene mello offentlig og privat sektor, mellom fag og politikk og mellom kunde og produsent. Deler av det politiske miljøet, spesielt Høyre, og Forsvaret var skeptiske til om utviklingen ville kreve at Forsvaret måtte handle inn middelmådige norske produkter og samtidig bidra til markedsføring i utlandet. Det regjerende Arbeiderpartiet var mindre bekymret for dette, og ga støttet visjonen om en samlet militærindustriell strategi. Et militær-industrielt kompleks fikk etter hvert bredere politisk støtte, og forsvarsbudsjettene ble brukt som et virkemiddel for å industrialisere landet.
Norsk våpeneksport kom mer i fokus etter hvert som eksporten økte. Blant annet kom en leveranse av ammunisjon og håndgranater på Cuba i hendene på de nye makthaverne under Fidel Castro, en sak som skapte brudulje på Stortinget. Eksporten hadde blitt godkjent av hensyn til arbeidsplasser på Raufoss, selv om Cuba sto på randen av borgerkrig.
Da våpenhjelpen falt bort på 1960-tallet gikk utgiftene til forsvarsmateriell opp fra 10 % av forsvarsbudsjettet til et endelig tall på rundt 24 % i 2000. Deler av innkjøpene kom norsk næringsliv, og spesielt KV, til gode. Fra 1960-tallet kom det også krav om gjenkjøpsavtaler ved norske våpenkjøp i utlandet. Da oljeindustrien med dette ble viktig på slutten av 1960-tallet, måtte forsvarsindustrien omstilles for å levere i et konkurranseutsatt marked. Både KV og Raufoss gikk gjennom store, dyptgripende endringer på denne tiden.
Rammegivende for forsvarsinnkjøp i perioden ble "Bestemmelser vedrørende anskaffelser til Forsvaret" fra 1972. Her ble det utformet et prinsipp om at kjøp skulle bygge på forretningsmessige kriterier med i utgangspunkt i bestemte fagmilitære og tekniske krav. Disse reglene ble flere ganger tillempet da politikerne ville ta hensyn til andre forhold.
Mot slutten av 1970-tallet var Norge verdens syvende største våpeneksportør. Eksporten var stort sett rettet mot allierte og vestvennlige land, og var strengt regulert. I forbindelse med Vietnamkrigen ble det påpekt av Finn Gustavsen fra Sosialistisk Folkeparti at Norge faktisk eksporterte våpen til et land i krig, nemlig USA. Spørsmålet var mer aktuelt enn allmennheten kjente til, da norskproduserte motortorpedobåter var satt inn i krigstjeneste i Vietnam. Gustavsen stilte også spørsmål om det var riktig av Norge å returnere eldre utstyr fra våpenhjelpen tilbake til USA, hvor de kunne benyttes i krigen i Vietnam. Stortingets flertall ønsket å støtte USA selv om landet vitterlig var i krig, og fant til slutt en formulering for å løse floken. Det ble understreket at retningslinjene fra stortingsvedtaket i 1959 ikke gjaldt innførsel og utførsel av våpen basert på planer lagt i Nato-sammenheng samt basert på våpenhjelpavtaler. Konseptet ble kalt "sikkerhetspolitisk betinget eksport". Dermed var handelen med Nato-land skjermet fra stortingsvedtakene i 1935 og 1959.
Innenfor rammen av Norges Industriforbund, senere Næringslivets Hovedorganisasjon, gikk forsvarindustrien i landet sammen i samarbeidsgruppen Norske forsvarsleverandører i 1982. På 1980-tallet hadde gruppen på det meste 74 medlemmer, hvor KV var en viktig aktør.
Ved inngangen til 1990-tallet ble det ved flere anledninger tatt opp i Stortinget forsvarindustriens priviligerte rolle. Det ble stilt spørsmål ved om ikke forsvarindustrien burde tilpasse seg markedet på lik linje med andre industrier.
En annen stor aktør innenfor forsvarsindustrien i Norge, Marinens hovedverft i Horten, ble avviklet på 1980-tallet. Samtidig kom Raufoss på utenlandske hender.
Penguin.
På bakgrunn av de gode erfaringene man hadde med Terne hadde Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tatt for seg nok et missilprogram. Der hvor Terne var til bruk mot ubåter, skulle det nye prosjektet løse utfordringene med å engasjere overflatemål. På denne tiden, altså slutten av 1950-tallet, planla Sjøforsvaret en småbåtmarine basert på motortorpedobåter (MTBer). Klassen som var på tegnebrettet, Storm-klassen, var bestykket med en 75 mm tårnkanon, noe som ga beskjeden virkning i større overflatemål. Sjøforsvaret anmodet i 1959 FFI ved forskningsleder Hans Chr. Christensen om å ta fram en løsning med et autonomt rakettvåpen, og studien fikk kodenavnet "FIX" og ble ledet av forsker Nils Grøholdt. Studien var starten til Penguin-prosjektet, som dro i gang i 1961.
KVs ingeniører ble tatt med på utviklingsprosjektet på et tidlig tidspunkt. Praktiske hensyn som å lage produksjonsunderlag og å bygge opp produksjonslinjer kom da tidlig i gang. Et tett samarbeid eksisterte mellom de to partene og Sjøforsvaret ved kapteinløytnant Nils Bro som Marinens prosjektleder. To helt nye fagområder for både FFI og KV ble utforsket, nemlig elektrooptikk i forbindelse med IR-søkeren og treghetsnavigasjon.
Penguin endte opp som et passivt heimende missil med infrarød søker. Oppbygningen var fra tupp til hale slik: 1) infrarød målsøker; 2) gassdrevet styreservo; 3) høydemåler basert på infrarød laser; 4) navigasjonsmodul; 5) stridshode med brannrør; 6) rakettmotor for fluktfasen (gangmotor); 7) rakettmotor for utskytningsfasen (startmotor). Vinger foran, såkalte canardfinner, sørget for styringen, og vinger bak stabiliserte i flukten.
Utviklingsprogrammet til det som ble hetende Penguin Mk 1 ble avsluttet i 1972, og 20 båter av Storm-klassen, seks MTBer av Snøgg-klassen og fem fregatter av Oslo-klassen ble bestykket med Penguin, og dessuten ble noen få systemer levert den tyrkiske marinen. Allerede før Mk 1 var ferdigutviklet ble programmet for Mk 2, nemlig i 1970. KV fikk her en større rolle i utviklingsarbeidet, og en ny søkermodul ble tatt fram og raketten ellers ble digitalisert. Missilet fikk nå muligheter til taktisk manøvrering under flukten. Mk 2 ble standardbevæpning på Hauk-klassen fra 1982. Mk 2 ble solgt både til den svenske og greske marine.
I perioden 1979 til ble Penguin Mk 2 kvalifisert for den amerikanske marinen. Et nytte produkt ble tatt fram på bakgrunn av det vellykkede prosjektet, og navnet ble Mk 2 Mod 7. Denne ble basert på Mk 3, som var under utvikling i samme periode. Prosjektet gikk fra 1984 til 1990, og ga betydelige leveranser til US Navy. Mk 3 kom på samme tiden, og var tatt fram for å brukes på Luftforsvarets F-16. Startmotoren ble sløyfet, missilet fikk lengre rekkevidde og muligheten for mer sofistikerte manøvre.
Det vellykkede samarbeidet med FFI hadde gitt opphavet til en ny modell for samarbeid mellom forskningsinstitutt og industri, og Sjøforsvaret og andre fornøyde kunder gjorde at KV gjennom sine arvtagere kunne satse videre på sjømålsmissiler med det mer avanserte NSM.
KV-krisa.
1986-87 gjennomgikk Kongsberg Våpenfabrikk to store kriser. Den første skyldtes store økonomiske problemer og endte i havari. Høyesterettsadvokat Andreas Arntzen ble utnevnt til å lede et utvalg som skulle finne årsaken til havariet. Konklusjonen ble at bedriften hadde påtatt seg for store og avanserte utviklingsoppgaver når det gjaldt økonomi og kompetanse. Utvalget viste blant annet til utvikling av deler til flyet F-16, en del av en gjenkjøpsavtale.
Myndighetene var ikke interessert i å sprøyte inn store penger for å beholde hele virksomheten, så selskapet ble delt opp. Den sivile virksomheten ble solgt ut, og endte opp på private hender, sammen med over halvparten av selskapets 4500 ansatte. Den militære virksomheten ble videreført som et selvstendig selskap med navnet Norsk Forsvarsteknologi (NFT).
Den andre krisa ble kjent i januar 1987, og ble kalt KV-Toshiba-saken. Det ble kjent at KV og Toshiba hadde solgt avanserte verktøymaskiner med datastyring til et verft i Sovjetunionen. Dette var brudd på COCOM-samarbeidet, som regulerte vestblokkens salg av strategiske varer, tjenester og teknologi til kommuniststatene. For bedriften betød dette svekket tillit internasjonalt, noe som var med og bidro til navneskiftet i 1987. Først i 1995 turde bedriften benytte seg av det tradisjonelle Kongsberg-navnet igjen.
Våpensystemer.
En Sh-60B Seahawk fyrer av en Penguin


Programvareutvikling.
Programvareutvikling (engelsk: "software engineering") er et fagfelt som omhandler å systematisk designe, programmere, teste og vedlikeholde programvare.
Programvare er instruksjonene som forteller datamaskiner hva de skal gjøre. Over alt i den moderne verden finnes programvare, fra medisinsk utstyr til atomkraftverk og dataspill. Enkel programvare finnes i ting som mikrobølgeovner, og kompleks programvare finnes i styringssystemene til romfergen. Mange programmer inneholder millioner av linjer med kildekode og har strenge krav til virkemåte.
Programvareutvikling kan ses på som en praktisk disiplin (prosessen å utvikle programvare) og et vitenskapelig fag (studier av utviklingsprosesser, utvikling av nye metoder og modeller for å utvikle programvare, osv).
Historie.
Det engelske begrepet «software engineering» ble først brukt i et foredrag under en NATO-konferanse i Tyskland i 1968. En av de første helhetsbildene av programvareutvikling kom fra IEEE Computer Society sin standard 730 for programvaretesting, ferdigstilt i 1973. Hensikten med denne standarden var å legge et grunnlag for å utvikle kvalitetsplaner for konstruksjon av programvare.
I perioden 1981–1985 holdt IEEE Computer Society en rekke arbeidsmøter hvor hensikten var å utvikle standarder for dette nye fagfeltet. Arbeidet omfattet også å legge grunnen for framtidige standarder. Resultatet ble publisert som IEEE Std 1002, Taxonomy of Software Engineering Standards (1986) hvor et helhetsbilde av fagfeltet ble presentert. Dokumentet beskriver programvarens standarder, funksjonelle og eksterne avhengigheter og rollen til forskjellige funksjoner i programvarens livssyklus.
Underliggende fagfelt.
Beslektede fagfelt er datamaskiner, informatikk, ledelse, matematikk, prosjektledelse, kvalitetsledelse, programvareergonomi og tverrfaglig systemforståelse.
Sertifisering.
Det finnes foreløpig ikke noen fullstendig anerkjent måte å skille hvilket nivå en person ligger på i fagfeltet. Typisk utdannelse i Norge er tre års bachelor-utdannelse (tidligere høgskoleingeniør) eventuelt med to år ekstra opp til mastergrad. Bedrifter deler typisk opp arbeidsstokken sin i utviklingingeniør, testingeniør, prosjektingeniør og senioringeniør.
Sertifisering av utviklingsprosessen har kommet noe lenger. Et eksempel er den amerikanske Capability Maturity Model (CMM), som søker å klassifisere modenheten i utviklingsprosessen i fem nivåer, eller ISO 15504, også kalt SPICE (Software Process Improvement and Capability dEtermination). Flere instanser tilbyr sertifisering etter disse evalueringsmetodene.


Liste over administrative enheter på provinsnivå i Folkerepublikken Kina.
Byprovinser (4).
På øya Taiwan har Republikken Kina dessuten gitt hovedstaden Taipei og storbyen Kaohsiung slik status.
Spesielle administrative regioner (2).
Administrative enheter på provinsnivå i Folkerepublikken Kina


Hommersåk.
Hommersåk er et tettsted i Riska bydel i Sandnes kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i enden av Riskafjorden. Riska er en av 13 bydeler i Sandnes. Riska var en del av Hetland kommune frem til denne ble slått sammen med Stavanger 1. januar 1965. Det er gode hurtigbåtforbindelser til Stavanger og det er en utstrakt dagpendling hit.
Med røtter tilbake til 750 e.Kr. kan bygda by på både historie og rekreasjon. Blant de første kristne gravfunn i Norge kan funnet av et kors på Frøyland, om lag 1 kilometer fra Hommersåk sentrum dateres tilbake til år 750. Dette var 150 år før kristningen av Norge tok til for alvor.
Hommersåk som tettsted sies å være like gammelt som den første kirken på stedet, Riska gamle kirke. Den ble reist i 1877. Fra dette år begynte bygda for alvor å utvikle seg til et tettsted, hvor industrien skjøt fart. Her har vært kornmøller, fabrikker og sementblanderi. Men i dag er det stort sett handel som er næringsvei på Hommersåk.


Asbjørn Rødseth.
Asbjørn Rødseth (født 19. mars 1951) har vært professor i økonomi ved Universitetet i Oslo siden 1989. Rødseth jobber mest med makroøkonomi. Han har hatt mange verv og sitter for tiden i styret i Norges Bank. Han har skrevet to bøker som fortsatt brukes. "Konsumentteori" (1997) er en bok som presenterer etablerte mikroøkonomiske teorier som sier at konsumenter er en gruppe som maksimerer sitt nyttenivå gitt et budsjett. "Open Economy Macroeconomics" (2000) er en bok som tar for seg helhetsbilder over økonomien i land som gjør handel med utlandet. Rødseth har dessuten skrevet en rekke artikler for nasjonale og internasjonale fagtidsskrift.


Calvé-Legg-Perthes sykdom.
Calvé-Legg-Perthes sykdom, ofte forkortet CLP og på engelsk kalt "Legg–Calvé–Perthes syndrome", er en hoftesykdom som vanligvis rammer barn i alderen 3 til 10 år. Grunnet nedsatt blodtilførsel til lårbeinshode vil dette være mer utsatt for slitasje, og dermed være gjenstand for nedbryting og skade av brusk og beinvev. Man har registrert at sykdommen forekommer fire ganger så ofte hos gutter som hos jenter. Omkring 1 av 1200 barn blir rammet, det vil i Norge si rundt 50 tilfeller i året. Ca. 10 % som rammes av CLP, blir angrepet i begge hoftene. Man kjenner ikke til hvorfor CLP forkommer, men forskning rundt dette pågår.
Symptomer og konsekvenser.
CLP kjennetegnes ofte av at barnet halter, og/eller har smerter relatert til hoften, lysken, kneet eller ankelen. Det er ellers vanlig at det forkommer en lengdeforskjell mellom det benet som er rammet av CLP og det friske benet. Smerte er ofte relatert til fysisk aktivitet, men vil i en senere fase av sykdommen kunne ta form av en mer permanent karakter. En av de verre konsekvensene er at man kan bli lam om hofteleddet kolapser. Sykdommen kan oppdages ved at barnet fysisk kollapser.
Behandling.
Det vil, i de fleste tilfeller, bli aktuelt å starte en form for behandling av CLP. Behandlingen kan være for å redusere smerter, beholde eller forbedre bevegeligheten i hoften eller forhindre at lårbenshodet kollapser eller sklir ut.


Riska.
Riska er en bydel i Sandnes. Bydelen har 6564 innbyggere (2008). Historisk sett er Riska navnet på en gård i det området som ble hetende Riskakverven.
Hommersåk utgjør tettstedet i Riska bydel, som er en av 13 bydeler i Sandnes.
Med røtter tilbake til 750 e.Kr. kan bygda by på både historie og rekreasjon. Blant de første kristne gravfunn i Norge kan funnet av et kors på Frøyland, om lag 1 kilometer fra Hommersåk sentrum dateres tilbake til år 750. Dette var 150 år før kristningen av Norge tok til for alvor.
Hommersåk som tettsted sies å være like gammelt som den første kirken i bygda. Den ble reist i 1877. Fra dette år begynte bygda for alvor å utvikle seg til et tettsted, hvor industrien skjøt fart. Her har vært kornmøller, fabrikker og sementblanderi. Men i dag er det stort sett handel som er næringsvei på Hommersåk.
Bydelen har en ungdomsskole, den heter Riska ungdomsskole.
Historie.
Riskas historie kan føres så langt tilbake som til steinalderen. Flere funn, blant annet av en pilspiss, tyder på at fangst- og sankerfolk beveget seg i de områda som nå kalles Riska i steinalderen. Mye tyder på at det fantes folk i Grønvika ved Lihalsen, da det var nære sjøen. I den yngre steinalderen begynte jordbruket å slå rot. Informasjon fra bronsealderen finnes det mindre av; bare to funn kan dateres til denne tida. En såkalt «pålstav» blei funnet i en potetåker i 1925 på Skjørestad, ei øks skjefta på et kløvd og bøyd håndtak; denne er datert til 1300 f. kr. På Frøyland blei det også funnet ei øks datert til ca 800 f. kr. Det er ikke funnet så mye fra tidlig jernalder, noen meiner det er fordi folk flytta bort fra sine tidligere bosteder grunna dårlig klima. Det har allikevel blitt funnet et kar av kleberstein på Hogstad. I denne tiden drev nok folk mest på med jordbruk. Fra romertida og folkevandringstida har man funnet spor som tyder på at Riska blei tettere folkesatt i perioden, som man sammen med tidlig jernalder kan kalle eldre jernalder. På øya Usken er det blitt funnet ei tuft etter et langhus, sju meter bred og 23 meter lang. Man finner tegn på at riskabuen også drev med vikingferder i den yngre jernalder, som også omfatter vikingtida.


Den tyske invasjonen av Sovjetunionen.
«Operasjon Barbarossa» (på tysk «Fall Barbarossa», se Fredrik Barbarossa, «Fredrik Rødskjegg») var kodenavnet for det nasjonalsosialistiske Tysklands angrep på Sovjetunionen under andre verdenskrig. Angrepet innledet den tysk-sovjetiske krigen, i Russland kalt «Den store fedrelandskrigen». Angrepet startet 22. juni 1941.
Den tysk-sovjetiske krigen var i særklasse den største krigsskueplassen under andre verdenskrig og blir allment sett på som «verdenshistoriens mest morderiske krig». Det samlede antall dødsofre var minst 30 millioner, eller minst 75% av alle dødsofre i den europeiske delen av andre verdenskrig. Sovjetunionen led de klart største tapene. Av til sammen 26,6 millioner dødsofre var 11,4 millioner stridende (av dem tre millioner krigsfanger), mens de resterende – 15,2 millioner, blant dem 2,4 millioner sovjetiske jøder – var sivile. Om lag 3 millioner av totalt 5,3 millioner tyske soldater som mistet livet i andre verdenskrig, døde under eller etter krigen mot Sovjetunionen.
Bakgrunnen for angrepet på Sovjetunionen.
Adolf Hitler og hans generaler begynte å planlegge angrepet sommeren 1940. Strategiske, økonomiske og ideologiske overveielser lå til grunn for beslutningen.
Den umiddelbare anledningen for Hitlers vending mot øst var erkjennelsen av at Storbritannia verken lot seg knekke eller overtale til å inngå en kompromissfred. «Russland er den faktoren som Storbritannia er mest avhengig av», noterte generalstabssjef Franz Halder under en konferanse 31. juli 1940 der Hitler la frem sin strategi for krigen mot Storbritannia, «Med Russland knust, vil Storbritannias siste håp svinne. Tyskland vil da bli herre over Europa og Balkan. Beslutning: Russlands ødeleggelse må derfor gjøres til en del av denne kampen. Våren 1941. Jo før Russland smadres, jo heller.»
Tysklands strategiske posisjon syntes prekær: Fra britisk og amerikansk sjømakt stammet trusselen om blokade, som vekket minner fra den første verdenskrig der hundretusener av tyskere døde av sult og underernæring under forhold skapt av sjøhandelsblokaden. Samtidig økte presset på tysk produksjon og ressurser i takt med erobringen av nye landområder som i stor grad var avhengige av matimport. Angrepet på Sovjetunionen, som var rikt på både korn og viktige råmaterialer som olje, var derfor i strategisk og økonomisk forstand ønskelig.
Tysklands krig mot Sovjetunionen kan imidlertid vanskelig tenkes uten Hitlers og nasjonalsosialistenes "Weltanschauung" som ideologisk drivkraft. Ideer om erobring av "Lebensraum" for det tyske folk, radikal antisemittisme, antibolsjevisme, voldelig rasisme og ambisjoner om tysk autarki og verdensmaktstatus fløt sammen i en eksplosiv ideologisk blanding. Underliggende var Hitler og nazistenes forestilling om krig som det høyeste uttrykket for et folks livskraft, og konflikt som «alle tings far». Sovjetunionen var for Hitler det tyske folkets dødsfiende, mot hvilken en historisk skjebnebestemt, avgjørende eksistenskamp før eller siden måtte kjempes. Da anledningen bød seg, var det i tråd med hans ideologiske overbevisninger å gripe den.
Sovjetunionens grenseforsvar for invasjonen.
Ved Sovjetunionens vestgrense var det den 22. juni 1941 utplassert 2 900 000 soldater, over halvparten av den totale hærstyrken på 4 826 000. Den røde armé ble bistått av 165 000 mann fra grensevaktstyrkene, som hovedsakelig var plassert langs vestgrensen og i Det fjerne østen. NKVDs styrker utgjorde totalt 171 900 mann. Det totale antallet stridsvogner var på 23 200, hvorav 15 000 var i stridsberedskap, men bare 1 500 av disse var moderne. Det var nesten 116 000 kanoner og bombekastere, hvorav 34 700 befant seg i de vestlige militærdistriktene.
Den russiske hærens flyvåpen disponerte 19 533 kampfly, hvorav 7 133 var stasjonert i vestlige militærdistrikter. I tillegg stod 1 445 fly under marinens kontroll. Men nesten halvparten av de sovjetiske flyene var ikke operative, og 80 prosent av dem var foreldet.
Den tyske invasjonsstyrken.
22. juni 1941 stod 3 050 000 tyske soldater (samt ytterligere 67 000 tyske soldater på Nordkalotten), den største invasjonsstyrken som noen gang var blitt samlet, klare til å angripe Sovjetunionen.
Totalt: 148 divisjoner, 2 brigader, 1 regiment
I tillegg var ytterligere 3 tyske divisjoner og 1 SS-brigade satt ut ved den finsk-sovjetiske grensen, hvor det også stod 14 finske divisjoner (500 000 soldater) som skulle delta i invasjonen. Helt i sør, ved den rumensk-sovjetiske grensen, bidro Romania med 12 divisjoner, 1 panserdivisjon og 6 spesialbrigader (totalt 150 000 soldater). Disse skulle settes inn i angrepet sammen med den tyske 11. armé. Senere skulle også Italia, Ungarn og Slovakia sende styrkebidrag til krigen. Spania stilte til rådighet den såkalte «Blå divisjon» (navnet kom av at falangistenes farge var mørkeblå), bestående av 18 694 frivillige. Av de utenlandske bidragsyterne var det dog kun den finske hæren samt den spanske kontingenten som holdt en god stridsmessig standard.
Langs grensen hadde den tyske hæren utplassert 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer. Luftwaffe stilte med 2 770 fly, mens 273 jagerfly ble satt i beredskap for å beskytte Tyskland mot sovjetiske bombeangrep. Den totale styrken Wehrmacht hadde samlet ved den tysk-sovjetiske demarkasjonslinjen, utgjorde 73 prosent av hæren og 65 prosent av Luftwaffe.
I sin angrepsordre uttalte Adolf Hitler: «I dette øyeblikk fullbyrdes den oppmarsj som i utstrekning og omfang er den største verden noen gang har sett.»
Det sovjetiske flyvåpenet lammes.
Sovjetiske fly ødelagt på bakken av angripende tyske fly
Ved soloppgang fulgte Luftwaffe opp sitt innledende angrep med en styrke på 500 bombefly, 270 stupbombere og 480 jagerfly som slo til mot 36 flyplasser i de framskutte områdene. Sent på morgenen hadde Luftwaffe rukket å uskadeliggjøre 890 russiske fly – mange av dem på bakken, mens bare 10 tyske fly var blitt skutt ned. Før krigsutbruddet hadde NKVD besluttet at flybasene skulle forflyttes til de territorier som Sovjetunionen hadde annektert i 1939 og 1940, noe som innebar at jagerflyene var konsentrert på relativt få funksjonerende flyplasser. For Luftwaffe utgjorde dette en meget beleilig omstendighet.
De tyske pilotene kunne knapt tro sine øyne da de kretset over flyplasser og fikk se hundrevis av fiendtlige fly stilt opp på rekke og rad ved siden av rullebanene. De som lyktes i å ta av fra bakken, eller som ankom fra flyplasser lenger øst, viste seg å være lette mål. Noen sovjetiske piloter som enten aldri hadde lært luftkampteknikker eller som visste at deres foreldede fly ikke hadde noen sjanse, forsøkte sågar å krasje dem mot tyske fly. En general i Luftwaffe beskrev disse luftslagene mot uerfarne piloter som barnemord. Totalt ble 1 800 russiske fly ødelagt i løpet av den første dagen. Generalløytnant P.V Ritsjagov, sjefen for flystyrkene til Østersjøen militærdistrikt, ble innkalt til Moskva og skutt. Luftwaffe var i full gang med å sikre seg fullt luftherredømme.
Inn i Hviterussland.
I den avgjørende sentrale sektoren, foran Hviterussland, hvor 800 stridsvogner fra Pansergruppe 2 stod oppmarsjert bak Bug, ble begge broene over elven sør for Brest-Litovsk erobret uten kamp under den innledende stormen. Nord for byen ble elven krysset av 18. divisjon, som deretter foretok et framstøt over den myrete bakken mot de russiske forsvarsstillingene på vestbredden av Lesna, og klarte også der å erobre broen intakt. Minutt for minutt, mens stridsvognene stadig sonderte dypere og tyske kanoner stadig forlenget sine rekkevidder, ble rystelsen som rammet den russiske fronten forstørret i både styrke og hyppighet. Tyskerne rykker frem i Sovjetunionen, sommeren 1941
I løpet av ettermiddagen, da de første konkrete ordrene begynte å nå forsvarerne, begynte det gradvis å skje en reaksjon på sovjetisk divisjons- og armékorpsnivå. Men sovjeterne klarte ikke å stable på beina et samordnet og effektivt forsvar. Enhetene som var gruppert bak grensen samlet seg fortløpende og dro av gårde for å ta opp kampen mot tyskerne. Men nå hadde Luftwaffe avsluttet sitt arbeid med å ødelegge nettverket av framskutte flyplasser, og kunne dermed rette sin oppmerksomhet mot disse troppeanmarsjene.
Veier ble knust av bomber og strøket med maskingeværild, samleplasser for stridsvogner ble knust og drivstofflagre ble satt i brann. Mangelen på beskyttelse fra det sovjetiske flyvåpenet ble skjebnesvanger for de sovjetiske grensearméene. Fra nå av måtte sovjeterne kjempe med bare minimal støtte fra sitt flyvåpen, en situasjon som skulle vedvare nesten helt ut året. Likevel skulle de raskt komme til å tilpasse seg de operative begrensningene dette medførte.
Foruten overraskelsefortrinnet hadde tyskerne sikret en knusende overlegenhet i antall og ildkraft på de punktene der panserstyrkene skulle trenge igjennom. Av de 170 sovjetiske divisjonene som var utplassert ved vestgrensen, var bare 58 av dem på post da angrepet kom. I henhold til generalstabssjef Franz Halders plan ble så å si hele den tyske hærs stridsvognstyrke satt inn i disse innledende angrepene. Panserstyrkene var delt inn i fire pansergrupper, hvis formål var å slå hull i de russiske forsvarsstillingene ved første støt, deretter dreie innover og isolere de sovjetiske hærstyrkene langs grensen. Ved hjelp av infanteriet og artilleriet skulle disse hæravdelingene til slutt males i stykker.
Ved ettermiddagen den 22. juni kjørte de framskutte elementene fra alle de fire tyske pansergruppene hurtig framover langs tørre, uskadde veier. Disse «rekognoseringsgruppene» var en blandet gruppe av motorsyklister med pansrede biler og beltedrevne personellkjøretøyer som slepte panservernkanoner; noen ganger støttet av de mellomtunge PzKw III-stridsvognene. På veien beveget de seg i 40 km/t. Umiddelbart bak dem fulgte horden av stridsvognstyrkene, i kontinuerlig kontakt med lederne og klar til å gå i angrepsformasjon om fortroppen skulle bli oppholdt. Enda lenger bak kom det et sammensurium av mekanisert infanteri, divisjonsartilleri og mer infanteri.
Inn i Baltikum.
I Armégruppe Nords sektor hadde tre panserdivisjoner (over 600 stridsvogner) og to infanteridivisjoner en angrepsfront på mindre enn 40 km. Mot dem stod bare den sovjetiske 125. divisjon. Da styrkene fra Armégruppe Nord stormet over grensen ved Taurage i Litauen, kom de sovjetiske forsvarerne med noen desperate meldinger over sambandet: «Osoka kaller! Osoka kaller! Tyskerne har krysset grensen. Dette er Osoka. Det er krig.» Først 12 timer senere, omtrent kl. 16.00, klarte grensetroppene å få varslet hovedkvarteret til 125. divisjon. Da var divisjonen bare noen timer unna fullstendig utslettelse.
To sovjetiske divisjoner lå langs elven Neman for å forsvare Kaunas. Linjesambandet ble brutt allerede etter en time. Hovedkvarteret forsøkte da å nå dem via radio, men uten å få svar. Da en kurér forsøkte å ta seg til Alitus med bil uten å vende tilbake, valgte en sambandsoffiser å gjøre et nytt forsøk. Underveis møtte han en buss fullastet med sovjetiske offiserer. Disse fortalte ham at han like godt kunne snu ettersom Alitus allerede var inntatt av tyskerne. Armégruppe Nords pansergruppe hadde krysset Neman i en lynoperasjon og beveget seg hurtig mot Kaunas.Russiske krigsfanger blir eskortert til en fangeleir
En av avdelingene i denne pansergruppen, General Erich von Mansteins LVI panserkorps, skulle i løpet av første invasjonsdag etter planen sikre seg broen over Dubissa-avgrunnen, ved Airogola, 80 km inne på sovjetisk territorium. Manstein husket godt at russerne under Første verdenskrig rakk å sprenge den store viadukten over avgrunnen, noe som satte en effektiv stopper for tyskernes framrykking i flere måneder. Men denne gangen brøt en av Mansteins panserdivisjoner gjennom de sovjetiske forsvarstillingene ved grensen og feide overende all ytterligere motstand, før en fortropp fra panserdivisjonen klarte å erobre broen ved Airogola intakt om kvelden den 22 juni. Airogola var et helt nødvendig springbrett for videre operasjoner i nord-sektoren.
Leebs styrker rev i stykker de delvis bemannede sovjetiske forsvarsverkene og trengte dypt inn på sovjetisk territorium, forpurret de sovjetiske forsvarsplanene og skapte kaos i Den røde armés rekker. En sovjetisk forsvarsplan ble forsøkt iverksatt, men det barduse og voldsomme tyske angrepet gjorde at sovjeternes operasjoner fikk en klosset og vilkårlig form.
Inn i Ukraina.
Utviklingen på Østfronten, juni til desember 1941
Armégruppe Sør stod foran tre naturlige elvehindere da invasjonen startet: Vest-Bug, San og Prut. Den tyske hærens overkommando var heller ikke uvitende om de sterke sovjetiske forsvarsverkene i den nordlige delen av fronten. Men samtidig skulle Armégruppe Sør komme til å utnytte hullene i disse forsvarsverkene ved å la 6. armé og Pansergruppe 1 angripe knutepunktet til de «befestede distriktene» Rava-Russki og Strumilov, der de venstre flankeenhetene til den sovjetiske 5. armé og deler av høyreflanken til den sovjetiske 6. armé befant seg.
Lynkrigens videre forløp.
På rekordtid rykket tyskerne fram blant spredt sovjetisk motstand. Etter seks dager hadde de tatt Minsk. I november var de cirka 30 km fra Moskva, men kom aldri videre; i Slaget om Moskva ble Wehrmacht først stoppet og så slått tilbake i en sovjetisk motoffensiv.
Eksterne lenker.
Barbarossa


Kongo (elv).
Kongo er Afrikas nest lengste elv (etter Nilen) med en lengde på 4 700 km. Den går også under navnet Zaïre. Middels vannføring på elva er formidable 25 000 til 50 000 m³/s, noe som gjør potensialet for vannkraft enormt. Øverste kilder er Bangweulusjøen og videre innsjøen Mweru i Zambia, samt i øst Kivusjøen og Tanganyikasjøen på grensen mellom Den demokratiske republikken Kongo og hnhv Rwanda / Tanzania.
Den er seilbar over fire strekninger på til sammen 2 400 km og er landet Kongos viktigste transportåre. Kongo munner ut i Atlanterhavet. Den har trolig mer enn 11 fiskearter og flere dyrearter lever av fisk og annen føde langs elva. Det er om lag 40 vannkraftverk i hele nedbørsområdet. Elva er nær sitt utløp i havet regulert med de store Inga-demningene, som er Afrikas kraftigste vannkraftverk.


Algeries flagg.
Algeries flagg er vertikalt delt i to like felter, grønt mot stangen og hvitt ytterst. På midten er en rød halvmåne og en rød femtakket stjerne. Grønnfargen, halvmånen og stjernen er vanlige islamske symboler, mens det hvite symboliserer renhet. Rødt står for martyrenes blod, ofret i kampen for fedrelandets frihet. Samme flagg gjør tjeneste også som statsflagg til sjøs og på land, samt som handelsflagg. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3.
Flagget ble opprinnelig innført i 1948 som Den nasjonale frigjøringsfrontens flagg. Da landet ble uavhengig 3. juli 1962 ble det godkjent som Algeries nasjonalflagg.
Det er uenighet om flaggets opprinnelse. Ifølge en tradisjon ble det først tatt i bruk av frigjøringshelten Abd el-Kadar, men det er mer sannsynlig at det ble tegnet av Messali Hadj i 1928 i forbindelse med at han startet den politiske grupperingen Nord-Afrikas stjerne.
Orlogsflagg.
Algeries orlogsflagg er som nasjonalflagget med tillegg av to korslagte røde ankere i øvre hjørne ved stangen. Også orlogsflagget er i størrelsesforholdet 2:3.


Angolas flagg.
Angolas flagg ble første gang tatt i bruk da landet ble uavhengig 11. november 1975.
Flagget er horisontalt delt i to like felter, rødt øverst og svart nederst. På midten er en femtakket stjerne, en del av et tannhjul og en kniv (machete) i gult. Det røde symboliserer frigjøringskampen, og det svarte en uavhengig afrikansk nasjon. Kniven symboliserer jordbruket, mens tannhjulet symboliserer landets industri. Stjernen står for internasjonalisme og fremskritt. De fem takkene i stjernen symboliserer enhet, frihet, rettferdighet, demokrati og fremskritt.
Frigjøringsbevegelsen MPLAs flagg var svært likt nasjonalflagget, bortsett fra at det ikke hadde med kniven og tannhjulet, mens stjernen var større.


Elsa Laula Renberg.
Elsa Laula Renberg (født 29. november 1877 i Vilhelmina i Sverige, død 22. juli 1931 i Brønnøy av tuberkulose) var en samisk aktivist og politiker. Elsa Laula vokste opp i Såafoe ved Dikanäs. Hun hadde realskole fra Örebro og jordmorskole fra Stockholm. Faren, Lars Thomasson Laula, var fra Susendalen på norsk side. Moren var Kristina Josefina Larsdotter.
I 1904 ga hun ut kampskriftet «Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena». I skriftet tok hun opp viktige samiske spørsmål. Hun pekte blant annet på at samene burde ha eiendomsrett til sine skatteland og også ha rett til fast jordbruk. Innenfor skolegang påpekte hun at skolegangen var kort og mangelfull. Hun var aktiv i svensk samebevegelse frem til 1908 og var med på å stifte den første samiske riksorganisasjonen «Lapparnas Centralförbund».
I 1908 giftet hun seg med den norske samen Tomas P. Renberg og flyttet med ham til Vefsn. To år senere, i 1910, tok hun initiativet til dannelsen av «Brurskanken Samiske Kvindeförening». Sammen med kvinneforeningen, Ellen Lie og Anna Löfwander-Järwson arrangerte Renberg det første Samiske Landsmøtet, som ble holdt fra 6. til 9. februar 1917 i Trondheim. Møtet samlet over 100 deltakere, og hun holdt selv åpningstalen.
Renberg har vært en viktig inspirator for senere samepolitikere, og er blant annet nevnt som forbilde av Aili Keskitalo.


Fragglene.
"Fragglene" (engelsk: "Fraggle Rock") er en amerikansk TV-serie for barn, hvor hovedpersonene er en gjeng Muppet-aktige skapninger kalt fraggler.
Serien ble utviklet og produsert av Jim Henson, med musikk av Philip Balsam og Dennis Lee, og hadde sin premiere i USA 10. januar 1983, hvor den gikk fram til 30. mars 1987. Den var ment som en humoristisk allegori over vår egen verden, hvor alle de forskjellige fargerike skapningene, uten selv å være klar over det, inngikk i et slags økosystem der alle hadde sin bestemte rolle å spille, og ingen helt kunne klare seg uten de andre. Innenfor denne allegoriske verdenen kunne serien, uten å bli for opplagt belærende, ta opp en rekke temaer, slik som vennskap, toleranse og forståelse.
I Norge ble serien sendt i Barne-TV på NRK hver søndag klokka 18.00. Serien gikk første gang 26. august 1984 og gikk store deler av 1980-tallet. Den dukket også opp i repriser på 1990-tallet og 2000-tallet.
Det er laget totalt 96 episoder fordelt på 4 sesonger.
NRK eier rettighetene til kun sesong 1 (Episode 1 – 24) som er dubbet til norsk.
Fragglene.
Fragglene er de sentrale skapningene i serien. De er små, livlige vesener som bor i et komplisert underjordisk hulesystem kalt Fraggelberget. Stort sett lever fragglene et sorgløst liv, med lek, sang, dans, musikk og kun en halv times arbeidsuke. Yndlingsmaten er reddiker og «doserbyggverk» (se nedenfor).
Doserne.
Doserne er en gruppe lysegrønne småfolk som bor i Fraggelberget og bruker all sin tid på å lage enorme byggverk av spiselige, glassaktige stenger. Disse byggverkene regnes som en delikatesse blant fragglene, som sjelden lar et byggverk stå i fred særlig lenge før de spiser det opp. Doserne har imidlertid ingenting imot dette; slik blir det ryddet plass sånn at de arbeidsnarkomane doserne kan reise stadig nye byggverk. Dessuten er jo god arkitektur til for å nytes.
Doserne har et samfunn som står i sterk kontrast med fragglenes. Der fragglene er anarkister og individualister, fremhever doserne samarbeid og samhold. I første sesong opptrer de mest som bakgrunnsfigurer, men senere i serien får vi se mer av dosernes liv og blir kjent med individuelle dosere.
Den mest fremtredende av disse er den rebelske Cotterpin "(Kathy Mullen)", en ung kvinnelig doser som liker bedre å tegne enn å bygge, og etter hvert utvikler et vennskap med de fem sentrale fragglene.
Alle dosere har navn etter verktøy.
Gorgene.
Gorgene er enorme kjemper som bor i Gorgehagen, like utenfor Fraggelberget. De livnærer seg av hagebruk, men ser på seg selv som «universets herskere.» Det er fra dem Fragglene tar reddikene sine -- noe som har ført til at gorgene ser på fraggler som tyvaktige skadedyr, mens fragglene ser gorgene som grusomme monstre som alltid jakter på dem hver gang de våger seg ut i Gorgehagen.
Skraphaugen, Rill og Rall.
Skraphaugen Mathilda ("Marjory the Trash Heap"), spilt av Jerry Nelson med norsk stemme av Oddbjørn Tennfjord, er ganske enkelt søppeldynga i Gorgehagen, som er levende og fungerer som fragglenes orakel og rådgiver. Enhver fraggel som har et problem kan komme til henne og få gode råd. Hun assisteres av rottene Rill ("Philo") og Rall ("Gunge"), spilt av henholdsvis Dave Goelz og Richard Hunt, med norsk stemme av Anders Hatlo.
Rottene er særlig kjent for ordene «Skraphaugen har talt», som er blitt et begrep i språket.
Oppfinneren og Sprocket.
Det eneste mennesket i den faste rollebesetningen er Oppfinneren ("Doc"), som ble spilt av Gerry Parkes og hadde norsk stemme av Per Lillo-Stenberg. Han holder til i et nokså kaotisk verksted, hvor et lite hull i veggen fører inn til Fraggelberget. Det er gjennom Oppfinnerens verksted Reisende Mac drar når han forlater Fraggelberget for å utforske «Det Ytre Rom», og det er dit han alltid siden sender sine rapporter hjem.
Selv om Oppfinneren praktisk talt bor oppå fragglene, vet han ikke at de finnes. Han er riktignok klar over at det er et hull i veggen, men stort sett er han altfor opptatt med med merkelige oppfinnelser og originale ideer (som for eksempel å finne en måte å sy en knapp i et speilegg på) til å legge merke til det når det er fraggler i nærheten. Han skjønner ingenting av de merkelige postkortene som til stadighet dukker opp adressert til «Gobo Fraggel,» og kaster dem rett og slett i papirkurven. Derfor må Gobo i hver episode driste seg ut i verkstedet for å hente postkortet uten at Oppfinneren oppdager ham.
Oppfinnerens hund, Sprocket (spilt av Steve Whitmire), er i motsetning til sin herre utmerket klar over at det går fraggler ut og inn av verkstedet, og han blir like frustrert hver gang disse merkelige skapningene slipper unna uten at Oppfinneren oppdager dem.
Sprocket har også opptrådt som bakgrunnsfigur i enkelte Muppet-filmer, slik som Muppetenes julefortelling og Muppetene på skattøya.
Fraggler over hele verden.
Helt fra begynnelsen var "Fraggle Rock" tenkt som en internasjonal produksjon. Størsteparten av episodene – alt som foregikk i Fraggelberget eller Gorgehagen – ble tatt opp i Jim Hensons studio i Toronto. Men hvis fragglene beveget seg ut i det Ytre Rom, eller den menneskelige verden, kunne lokale produsenter ta over for de forskjellige landenes oversettelser.
Gerry Parkes fra den originale amerikansk/canadiske serien var oppfinner.
Fulton Mackay fra den britiske co-produksjonen var fyrvokter.
Michael Robin fra den franske co-produksjonen var baker. (Sprockets navn ble her forandret til "Croquette.")
Hans-Helmutt Dickow fra den tyske co-produksjonen var oppfinner.
I tillegg hadde hver co-produksjon sin egen versjon av onkel Reisende Macs opplevelser. I den originale amerikansk/canadiske serien drar Reisende Mac over hele verden, men i de lokale co-produksjonene holder han seg i det landet serien vises i.
I Skandinavia ble det ansett som for dyrt å lage sine helt egne versjoner av scenene fra det Ytre Rom, og man valgte i steden å dubbe scenene med Gerry Parkes.
Flymiljøets fraggleberg.
Nesten all flytrafikk over Østlandet styres fra Oslo Kontrollsentral i Røyken som befinner seg i en fjellhall. I flymiljøet er det ikke uvanlig å betegne kontrollsentralen for «Fraggleberget».
Fraggleberget i Trondheim.
Bygget P15 på Gløshaugen ved NTNU i Trondheim blir også kalt «Fraggleberget», siden alle datasalene i bygningen er oppkalt etter figurer fra denne serien.
Eksterne lenker.
er den største engelske "Fraggle Rock"-siden og inneholder mye informasjon om serien, pluss kjenningsmelodien på flere språk, inkludert norsk.


Antifascisme.
Antifascisme er et kontroversielt begrep med en uklar og skiftende betydning, og navnet på en politisk bevegelse med tilhørighet på ytterste venstre fløy. Begrepet stammer opprinnelig fra sovjetisk propaganda, og har vært brukt i sovjetisk og kommunistisk politisk retorikk siden 1920-årene.
Begrepets betydning og historie.
I språklig forstand betyr antifascisme motstand mot fascisme. Begrepets innhold avhenger dermed av hva som legges i begrepet fascisme, og dette har variert betydelig gjennom historien. Opprinnelig ble uttrykket fascisme brukt for å betegne det totalitære regimet i Italia under Benito Mussolini. Fascisme var det uttrykket denne bevegelsen benyttet om seg selv.
Etter hvert har det imidlertid blitt brukt til også å omfatte lignende regimer i blant annet Tyskland, Østerrike (austrofascisme) og Spania.
Sovjetunionen, Den kommunistiske internasjonale (Komintern) og tilsluttede kommunistpartier over hele verden begynte allerede fra 1924 å bruke ordet fascisme om det meste som ikke var kommunisme; f.eks. ble sosialdemokrati betegnet som sosialfascisme fra 1924, og på samme måte kunne man snakke om f.eks. «sentrumsfascisme» osv. Slik Komintern så det, var «sosialfascisme», «sentrumsfascisme», den italienske fascismen, nazismen osv. alle varianter av det samme «fascistiske systemet», som måtte bekjempes. På 1920- og 1930-tallet oppfattet man «sosialfascismen» (sosialdemokratiet) som den farligste formen for fascismen, på grunn av dens oppslutning og «falske» sosiale profil som gjorde den til en nødvendig støtte for «kapitaldiktaturet». Josef Stalin uttalte i 1924: «Fascismen er en kamporganisasjon for borgerskapet, som støtter seg på den aktive støtten fra sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet er objektivt den moderate fløyen av fascismen. Disse organisasjonene utelukker ikke hverandre, men utfyller hverandre. De er ikke motpoler, men tvillingbrødre». «Antifascisme» i Sovjetunionen og innen kommunistpartier ellers betød derfor kamp mot alle man oppfattet som «fascister», dvs. alle kommunismens motstandere.
I sovjetisk propaganda, og i østblokken ellers, ble ordene "nasjonalsosialisme" og "nazisme" nær sagt aldri benyttet om Det tredje rikets ideologi; man benyttet systematisk "fascisme". Det har blitt innvendt at denne utvidede bruken svekker en presis forståelse om viktige aksentforskjeller og skillende særtrekk mellom nazismen og den italienske fascismen. En viktig forskjell er at italiensk fascisme var lite rasistisk (om enn sterkt sjåvinistisk), mens nazismen var rasistisk og ikke minst antisemittisk. Ettersom antisemittisme stod sterkt i Sovjetunionen, også etter annen verdenskrig, kan denne forskjellen sett fra øst ikke ha fortonet seg så viktig å få frem.
Fra sovjetisk side ble begrepet fascisme ganske raskt brukt til å omfatte NATO og vestlig politikk i sin alminnelighet under den kalde krigen. Blant annet hadde Berlinmuren det offisielle navnet «Antifascistisk beskyttelsesmur». På denne måten ville kommunistene uttrykke hva de mente om det demokratiske NATO-landet Vest-Tyskland og NATO-alliansen forøvrig. Blant kritikerne av det sovjetiske systemet ble det imidlertid pekt på likhetstrekk mellom fascismen og det totalitære systemet som etter hvert utviklet seg i Sovjetunionen, da særlig under Stalin (jf. stalinismen).
Det er i brennemerkende øyemed også laget sammensetninger som klerikal fascisme (eller klerofascisme), og neologismer som islamofascisme.
Den antifascistiske bevegelsen (Antifa).
Svenske venstreekstremister og medlemmer av «Antifa» i gateslag med høyreekstremister
Den antifascistiske bevegelsen har i demokratiske land i etterkrigstiden ofte vært knyttet til skinheadsubkulturen eller subkulturer som står nær denne, og er særlig kjent for å delta i gateslag med høyreekstreme og andre typer vold og/eller hærverk.
Kritikk av begrepet.
Begrepet antifascisme blir kritisert av mange statsvitere og politikere med tilhørighet på liberal og konservativ side, såvel som av sosialdemokrater på grunn av sin årelange ideologiske bruk.
Statsviteren og Hannah Arendt-eksperten Antonia Grunenberg anser begrepet, på grunn av dets utelukkende negative definisjon, som en «merkverdig orddannelse, som uttrykker et være-mot, men ikke noe politisk konsept». Enhver demokrat er motstander av fascismen, men enhver motstander av fascismen er ikke demokrat, understreker Grunenberg. Dermed kan begrepet antifascisme like godt knyttes til ideologier som selv er totalitære.
Også statsviteren Manfred Funke fremhever at antifascisme som begrep utvisker skillet mellom demokrater og motstandere av demokratiet, og er et «politisk universalvåpen med blendkarakter».
Politikere på borgerlig, demokratisk side vil i de fleste europeiske land typisk ikke regne seg som «antifascister», nettopp fordi begrepets historie er så tett knyttet til Sovjetunionen og grupper som sympatiserte med kommunistiske diktaturer (og som la noe helt annet i begrepet), og fordi begrepet ikke skiller mellom demokrati og diktatur. Man vil i stedet legge vekt på at man er motstandere av alle former for totalitarisme, både fascisme og «antifascistisk» kommunisme.
Michael Richter mener begrepet antifascisme ufarliggjør den egentlige fascismen og nazismen gjennom den utvannede og ideologiske bruken av begrepet som østblokken og kommunistpartier alltid har stått for, der begrepet rettet seg mot alt som ikke var kommunisme og sidestilte sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater med fascister og nazister.
På grunn av begrepets historie og den særegne betydning det fikk i kommunistland, og derav følgende unngåelse av begrepet i vesten, vil «antifascisme» i en kald krig-kontekst ofte oppfattes som synonymt med kommunisme.


Verdalen.
Verdalen er et sted omtrent en kilometer nordvest for Kleppe i Klepp kommune i Rogaland. Verdalen er utgjør sammen med Kleppe tettstedet Verdalen, som en følge av at utbyggingen har strukket Verdalen mot Kleppe, slik at Verdalen og Kleppe har vokst sammen. Verdalen har blitt delt i en nord- og sørdel etter at det har blitt bygget ut nye boliger de siste 10-15 årene. Bore barne- og ungdomsskole ligger i nordre del av Verdalen. I Verdalen-S er det også en del bedrifter som huser sine bygg.


Riksvei 7.
Riksvei 7 (Rv7) er en vei som går mellom Granvin og Hønefoss over Hardangervidda og gjennom Hallingdal. Denne er en av hovedveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
Før 1. januar 2010 var veien stamvei mellom Hønefoss og Gol, fylkesvei 7 var også del av veien.
I gjennomsnitt 800 kjøretøy passerer Hardangervidda daglig, i juli er trafikken oppe i 2200 i døgnet, mens den i januar er nede i 200 (tall for årene 2001–2011).
Veiforklaringer.
Strekningen mellom Stabells gate i Hønefoss og Sokna (ca. 25 km) kalles Soknedalsveien, mens strekningen fra Sokna til Geilo kalles Hallingdalsveien. Begge strekningene har høy biltetthet (spesielt i helger og høytider) og er svært ulykkesbelasta.
Veien tar av fra E16 ved "Sørum" i Heradsbygda i Ringerike kommune og går gjennom Soknedalen til Sokna (Soknedalsveien), og videre over til Hamremoen og opp langs hele østsiden av Krøderen til Gulsvik og videre opp Hallingdal gjennom Flå, Nesbyen, Gol, Torpo, Ål, Hol og til Geilo (Hallingdalsveien). Derfra går veien over Hardangervidda via Ustaoset og Haugastøl, og passerer Vøringsfossen på vei ned Måbødalen til tettstedet Eidfjord i Eidfjord kommune og videre langs Eidfjorden til Brimnes ferjekai med ferge til Bruravik.
Nasjonal turistvei.
Nasjonal turistvei Hardangervidda er den 67 km lange strekningen mellom Haugastøl og Eidfjord.
Eidfjord, Måbødalen og Hardangervidda.
Den første veien langs Eidfjordvatnet mellom Vik og Sæbø i Eidfjord var ferdig i 1891. Som del av veien var en 25 meter lang tunnel og en 90 meter lang halvtunnel. Tunnelen påstås å være Norges første veitunnel, og eksisterer fremdeles. I 1906 var kjøreveien ferdig til gården Måbø nederst i Måbødalen og i 1916 til Fossatromma øverst i dalen. Fossli hotell (tatt i bruk 1887), enda litt lengre opp i dalen, fikk kjørevei i 1921. I 1928 ble veien åpnet til Haugastøl og i 1943 til Geilo.
Ny vei i Måbødalen, med fire tunneler, ble åpnet i 1986.
Den gamle veien gjennom Måbødalen er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.


Tärnaby.
Tärnaby (sørsamisk: "Dearna") er et svensk tettsted i Storuman kommune i Västerbottens län, i landskapet Västerbotten. Tettstedet befinner seg 85 km sørvest for Mo i Rana i Nordland. Europavei 12 fra Mo i Rana til Helsingfors passerer gjennom Tärnaby. I 2005 hadde tettstedet 553 innbyggere. Tärnaby ligger nær Hattfjelldal kommune i Nordland.
Tärnaby er kjent for å ha fostret opp svenske alpinister på løpende bånd. Av Sveriges 177 verdenscupseire gjennom tiden er 124 vunnet av alpinister fra Tärnaby. Flere av Tärnabys mest kjente alpinister har skibakker kalt opp etter seg, som Ingemarbacken og Anjabacken.


Stalbridge.
Stalbridge er en liten by i Blackmore Vale i Dorset, England, nær grensen til Somerset.
Den eldste kjente bosetningen på stedet var i romersk tid. Byen fikk markedsrettigheter under Georg I (1714–1727), men det er mange år siden det ble holdt regelmessige markeder der. Det ti meter høye markedskorset i sentrum regnes som et av landets fineste. Sognekirken er fra det 15. århundre, med et tårn fra 19. århundre.
Blant kjente personer fra Stalbridge finner man Robert Boyle, som eide Stalbridge Manor, og forfatteren Douglas Adams. Store deler av "Haikerens guide til galaksen" ble skrevet i byen, og Adams har også sunget i kirkekoret som ung gutt.
Kunstneren sir James Thornhill bodde i Thornhill Park, rett sør for byen. Han kjøpte eiendommen i 1725. To år senere reiste han en obelisk i parken til ære for Georg II.


Stalbridge Manor.
Stalbridge Manor var en herregård ved Stalbridge i Dorset. Den ble bygget da Mervyn Audley, 2. jarl av Castlehaven, arvet Stalbridge Park fra sin far i 1618. Han fikk gjerdet inn et område nordvest for sognekirken, og avsatte dette området til bruk som en offentlig park. Husmennene som bodde der ble flyttet fra området, og han bygde herregården i jakobittisk stil. Det er det femte største huset i Dorset.
I 1631 anklaget Audleys sønn James sin far for «unaturlig praksis», det vil si seksuelt avvik. Resultatet var at faren ble henrettet. James solgte huset til Richard Boyle, 1. jarl av Cork. Etter sir Richards død arvet vitenskapsmannen Robert Boyle tittelen og huset, og han bodde der mellom 1644 og 1655. Mange av hans eksperimenter ble utført i huset.
På et tidspunkt ble det reist en to meter høy steinmur rundt Stalbridge Park. Det er uklart når og hvorfor dette skjedde. En mulighet er at det skjedde i forbindelse med at franske fanger etter napoleonskrigene ble brukt som arbeidskraft der, en annen at det var et tiltak for å gi arbeid til lokale krefter i en periode med høy arbeidsledighet.
I 1823 var huset i dårlig stand, og markien av Anglesey fikk det revet. Innen 1827 var det bare et kunstig platå som huset hadde stått på igjen. Byggestenene ble solgt, og mye av den finnes igjen andre steder i byen og i gårdsbygningen som nå står i parken.
Det finnes en rekke lokale myter om huset, blant annet om at det skal ha blitt ødelagt av brann, hvilket ikke er korrekt, og at det spøkte i det.
Thomas Hardy hentet inspirasjon fra Stalbridge Park til «Stapleford Park» i sine bøker.


Dreiebenk.
En dreiebenk er en verktøymaskin som roterer et emne slik at slipe- eller skjæreverktøy kan brukes til bearbeiding. Det resulterende objektet er symmetrisk rundt rotasjonsaksen. Med tilleggsutstyr kan en også dreie kone objekter og kuler.
Vippedreibenk.
Å dreie emner i tre har vært utført i uminnelige tider. En tidlig dreibenk for tre var en vippedreibenk – en snor ble lagt rundt emnet. Denne ble holdt oppe av en bøyelig kvist eller kjepp. Når en trødde ned, roterte emnet. Når en slapp opp roterte emnet tilbake. Dreiestålet ligner på huggjern. Dreiestålet legges mot et anlegg og føres på øyemål for hånd mot emnet. For å oppnå et godt resultat trengs håndlag og trening. Senere ble det utviklet en sveivemekanisme slik at en med et trøbrett holdt et svinghjul i rotasjon. Svinghjult trakk emnet rundt og emnet roterte da hele tiden samme vei. Deretter tok en i bruk elektriske motorer. Fremdeles er det mest vanlig at tredreing skjer på øyemål og for frihånd.
De vanligste materialene for emnet er tre, plast eller metall.
Noen få eksempler på gjenstander som kan produseres: lysestaker, balltre, bordbein, boller, akslinger, skruer, kanonløp, jetmotorakslinger, turbinhus, metalldeler til kikkert, runde kabelkontakter...


Hammer (redskap).
"Hammer som symbol – se Hammer (symbol)"
En hammer er et verktøy som brukes til å slå med, og på den måten påføre en kraft på et mål. Formålet med en hammer er oftest å feste, flytte eller deformere målet. Det fins mange typer hammere, med vidt forskjellige formål, størrelser og funksjon. De fleste av disse variantene har forskjellige navn, og de brukes i mange forskjellige yrkesgrupper og fagretninger.
Egenskapen til en hammer er så livsviktig, at behovet for en hammer og dermed også selve hammeren, høyst sannsynlig stammer fra tiden før menneskets opprinnelse.
En hammer består av to deler. Et hode (som oftest lagd av et hardt metall), og et skaft (eller håndtak). Skaftet er oftest lagd av metall, glassfiber eller tre. Hodet til en hammer er ofte todelt. Hver av disse to delene kan enten ha forskjellig form (det vanligste), eller de kan være like.
Maskinelle hammere.
For tyngre bearbeiding er det utviklet en rekke maskinelle hammere. Først drevet av vannkraft, senere damp. Nyere tid også trykkluftdrevne
Kraftforsterkning.
Prinsippet til en hammer er å være en kraftforsterker. Med en relativt liten kraft, kan man påføre en stor kraft på et bestemt mål. Basisen for dette er momentet, som ligger i skaftets lengde og hodets tyngde, og den kinetiske energien som ligger i hammerens (hodets) bevegelse. Når man svinger en hammer opparbeider man en energi i hammerens hode (denne kraften kalles F).
Hvor "L" er radiusen på "svinget" (brukerens armbevegelse samt skaftets lengde),
og "F" er den påførte kraft lagd av armens musklatur og jordens gravitasjon.
Hvor "l" er avstanden målet flyttes,
og "f" er den påførte kraft som blir påført målet.
Energien i hammerens hode.
Hvis vi går ut ifra at hammerens hode har så stor masse (les tyngde) i forhold til skaftet, at vi helt kan se bort fra skaftets masse, kan vi regne energien i hodet også på en annen måte. Slegger er et eksempel på en hammer med en tilnærmet effekt av dette.
Funksjonen til skaftet.
Som det kommer frem av avsnittet "Kraftforsterkning", er skaftet en viktig del av hammerens kraft. Jo lenger skaft, jo større moment og større kraft i trefføyeblikket. Men skaftets lengde kan også føre til dårligere treffsikkerhet, samt stort arbeidsvolum. En slegge, som har et langt skaft, krever fritt rom i et stort område rundt arbeidsstedet. Et annet element i skafters lengde, er at jo lenger skaftet er, jo mer kraft må brukeren legge i "svinget".


Sag.
En sag er et redskap for å skjære i materialer (f.eks. treverk). Det primære for en sag er å sage igjennom materialet. Den består av et tynt blad med en kant av tenner, og drivkraften er enten med muskelkraft, elektrisitet, bensin, vann eller vanndamp. Bladet er fremstilt av et metall, ofte stål.
Typer.
Man kan dele inn sagene i to grunntyper. En der muskelkraft er drivkraften, og en der en form for maskineri er drivkraften.
For en sag som er konstruert for muskelkraft, er tennene formet slik at det er størst sageffekt i enten trekk eller skyv. I Europa og Nord-Amerika er det mest vanlig at sagen har mest effekt på skyv, mens i Japan og ellers i Asia er det mest effekt i sagen på trekk.
Historie.
De tidligste sager man kjenner til (definert ut ifra det man forstår med en sag), er fra Egypt i det 18. dynasti, ca. 1480 f.Kr. Sagene var av kobber, og en av dem har et 50 cm langt blad, med tenner på den ytterste halvdel av bladet. Det er funnet eksempler på sageredskaper fra tidligere tider enn dette, laget bl.a. av flintstein. Men slike redskaper kan kun brukes til å sage spor og merker med, så de går ikke under sagens rette betydning. En sag må lages av metall for å oppnå muligheten til å sage tvers gjennom et emne. Kobber ble brukt til fremstilling av sager i rundt 2000 år. Fordi kobber er et bløtt metall, ble utformingen og bruksområdet noe begrenset. Først ved innføringen av jern og stål, kunne man bøye tennene fremover. En sag fra Sibir (ca. 600 f.Kr) ligner i stor grad på moderne sager.


Skrustikke.
a>er av mykere materiale (innfelt bilde)
En skrustikke er et redskap laget for å holde på plass et arbeidsemne eller benyttes som tvinge eller presseverktøy ved hjelp av en skrumekanisme.
Skrustikker til mekanisk arbeid er som regel produsert av enten smidd eller støpt stål. Den førstnevnte varianten er dyrere, men av seigere stål.


Jorge Luis Borges.
Jorge Luis Borges i 1969
Jorge Francisco Isidoro Luis Borges Acevedo (født 24. august 1899 i Buenos Aires, Argentina, død 14. juni 1986 i Genève, Sveits) var en argentinsk forfatter og direktør for det argentinske nasjonalbiblioteket fra 1955 til 1973.
Liv og arbeid.
Jorge Luis Borges er mest kjent for sine fantastiske fortellinger. Etter sigende startet det da han var febersyk som barn, og moren leste høyt for ham fra C.S. Lewis' science fiction-roman "Out of the Silent Planet". Moren leste boken på originalspråket. Dette er nok mer en god historie enn sannhet, da "Out of the Silent Planet" ikke ble utgitt før i 1938. Han har i løpet av sin karriere oversatt flere bøker og verker. I tillegg til egne verker, har han gitt ut under pseudonymer som "B. Suarez Lynch" og "H. Bustos Domecq" i samarbeid med "Adolfo Bioy Casares."
I likhet med Gabriel García Márquez regnes han som en av grunnleggerne av den latinamerikanske litterære retningen magisk realisme, og han er blant 1900-tallets største forfatterne fra denne delen av verden.
Borges hadde stor allmennkunnskap, noe som nok skyldtes miljøet rundt ham. Både farmor og mor var engelske, faren underviste i filosofi og psykologi på engelsk. Fra 1914 av tilbragte han atskillige år i Sveits og Spania, der han blant annet lærte seg tysk, latin og fransk. Han var fortrolig med nordiske sagaer, Kinas litteratur, antikken, den tyske middelalderen, det gamle Fjerne østen og Kabbalaen.
Hans fiksjon er lærd og presis i språket. Historiene handler gjerne om tidens karakter, det uendelige, speilinger, encyklopedier og andre labyrinter, virkeligheten og personers identitet – ofte med personene plassert i fantastiske sammenhenger. Fortellingene dreier seg om livet i Sydamerika, beretninger om folkehelter, soldater, gauchos, detektiver eller historiske personer i en blanding av virkelighet og fantasi.
Tlön, Uqbar, Orbis Tertius gir eksempler på hvordan forskjellige realitetsplan blandes og kommer til å påvirke vår verden. Borges går her inn som en del av samme tradisjon som J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis, nemlig en seriøs bearbeidelse av en fantastisk virkelighet.
Fra 1955 var Borges direktør for det argentinske nasjonalbibliotek, og selv om han ble blind allerede i 50-årsalderen, forhindret det ham ikke i å være aktiv som forfatter i flere årtier med hjelp fra venner.
I Umberto Ecos "Rosens Navn" opptrer figuren Jorge av Burgos, en klosterbibliotekar, som er inspirert av Borges.


«Scharnhorst» (1936).
«Scharnhorst» var en slagkrysser av Gneisenauklassen i den tyske Kriegsmarine under andre verdenskrig, oppkalt etter den prøyssiske generalen Gerhard von Scharnhorst.
Slagskipene i Gneisenauklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Den offisielle fortrengning oppga 26 000 tonn. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Marineverftet i Wilhelmshaven fikk kontrakt på bygging av «Scharnhorst» i januar 1934. Kjølen ble strukket en måned senere, men arbeidet ble stoppet. I juni 1935 ble kjølen strukket til et nytt og større skip som ble sjøsatt i oktober 1936. Utrustning og ferdigstilling foregikk fram til utgangen av 1938.
Skipet ble overlevert til Kriegsmarine i januar 1939, og drev med utprøving og trening i Østersjøen fram til sommeren da skipet returnerte til Wilhelmshaven for sluttutrustning og ombygging av baugen. Det ble også foretatt utskifting og modifisering av høytrykksrør i dampkjelene som ble et problem i hele skipets levetid.
I november 1939 dro «Scharnhorst» sammen med «Gneisenau» til farvannet mellom Island og Færøyene, der de senket det ombygde passasjerskipet HMS «Rawalpindi».
Vrakfunn.
I 2001 ble vraket av «Scharnhorst» funnet på ca. 300 meters dyp. Et team fra NRK "Brennpunkt", i samarbeid med Sjøforsvaret og Forsvarets Forskningsinstitutt i Horten, sto for funnet. Vraket ble filmet, og en fjernsynsdokumentar om «Scharnhorst» og det dramatiske sjøslaget i 1943 ble laget.


SMS «Scharnhorst».
SMS «Scharnhorst» var et tysk krigsskip oppkalt etter den tyske feltherre Gerhard von Scharnhorst.
Den tunge krysseren SMS «Scharnhorst» var flaggskipet til kommandanten for den tyske østasiaflotiljen, viseadmiral Graf von Spee. Krysseren ble i 1909 stasjonert i Tsingtao. Ved utbruddet av første verdenskrig befant skipet seg til sjøs sammen med hele flotiljen. Da støttepunktene i Øst-Asia raskt måtte oppgis, bestemte flotiljens kommandant seg for å vende tilbake til Tyskland.
På vei til Tyskland møtte den tyske kampgruppen den 1. november 1914 på en britisk kampgruppe utenfor Chile. Engelskmennenes kommandant var viseadmiral Cradock. I løpet av de følgende kamphandlingene ble den britiske panserkrysseren HMS «Good Hope» og HMS «Monmouth» senket. De tyske skipene kunne derimot seile nesten uskadet vekk fra kampene, men etter å ha forbrukt nær halvdelen av ammunisjonen.
På veien videre rundt Kapp Horn, ved Falklandsøyene, møtte den tyske flotiljen på nytt på en britisk kampgruppe. De britiske skipene var under kommando av Admiral Sir Frederick Sturdee. Blant de britiske skipene var slagskipene HMS «Invincible» og HMS «Inflexible». Von Spee sendte da sine lettere kryssere fra seg med beskjed om å prøve å nå trygge havner, mens han tok opp kampen mot engelskmennen med sine to sterkeste skip – SMS "Scharnhorst" og SMS "Gneisenau". I det påfølgende slaget ved Falklandsøyene ble begge disse skipene senket, SMS «Scharnhorst» med 860 mann om bord. Resten av den tyske styrken ble også forfulgt og senket, med unntak av SMS «Dresden» som kom seg unna.


Animatrix.
"Animatrix" (2003; eng.: "The Animatrix") er en samling av ni kortfilmer basert på Andy og Larry Wachowskis populære kultfilm "The Matrix". Animasjonsfilmene tar i bruk CG-animering og japansk animé. Bak filmene finner vi kjente animékunstnere og regissørerer fra Japan, Korea og USA som avsatte tre år på prosjektet. Filmene tar plass i Matrix-universet hvor menneskers skjebne står på spill i hver kortfilm som varer mellom 6 og 16 minutter.


Tadd Dameron.
Tadley Ewing Peake (Tadd) Dameron (født 21. februar 1917, død 8. mars 1965) var en amerikansk jazzpianist, arrangør, og komponist.
Han var den mest innflytelsesrike arrangøren innen bebop, men skrev også for swing- og hard bop- musikere. Han arrangerte bl.a. for Count Basie, Artie Shaw, Jimmie Lunceford, Dizzy Gillespie, Billy Eckstine og Sarah Vaughan. Han arrangerte for, og spilte med rhythm and blues-artisten Bull Moose Jackson. Benny Golson, som også spilte med Jackson på den tiden, skulle også bli en høyt respektert jazzkomponist. Golson har sagt at Dameron var den som hadde størtst innflytelse på hans utvikling som komponist. Dameron har komponert flere bopjazz standardlåter, bl.a «Hot House», «Our Delight», «Good Bait» og «Lady Bird».


Anhui.
Anhui (kinesisk: 安徽; pinyin: "Ānhuī"; Wade-Giles: "An-hui"; Postsystem-pinyin: Ngan-hui, Anhwei eller An-hwei) er en provins i Kina.
Navnet "Anhui" er avledet fra bynavnene Anqing og Huizhou (i dag Huangshan). Provinshovedstaden er Hefei.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 皖 for "Wan", etter oldtidsstaten Wan, fjellet Wan og elven Wan.
Siden 2007 har Wang Sanyun vært guvernør i provinsen.
Beliggenhet.
Provinsen ligger øst i Kina, ved buktene til Chang Jiang (Yangtze-elva) og Huai He-elva. Den grenser til Jiangsu i øst, Zhejiang i sørøst, Jiangxi i sør, Hubei i sørvest, Henan i nordvest, og Shandong et lite område i nord.
Administrative enheter.
Frem til august 2011 fantes det også nok et byprefektur; byprefekturet Chaohu (Anhui) (滁州市) med over 4 millioner innbyggere. Det ble fordelt på tre naboprefekturer.
Historie.
Provinsen Anhui ble opprettet på 1600-tallet. Før det var det ingen enhet som het Anhui, heller ikke under noe annet navn. Det nordlige Anhui var kulturelt klart en del av den nordkinesiske slette og hadde dermed mye til felles med det som i dag er provinsen Henan. Det sentrale Anhui omfattet det meste av det fruktbare og tett befolkede nedslagsfeltet for elven Huai He. Det sørlige Anhui, som er orientert rundt Yangzielven, var kulturelt mer beslektet med provinsene Hubei og sørlige Jiangsu. Og høydedragene i det sørøstre Anhui utgjorde sin egne distinkte kulturelle sfære. Opprettelsen av provinsen har ikke utvisket de kulturelle forskjellene.
Under Shang-dynastiet var det meste av området befolket av ikkekinesiske folkegrupper som kollektivt gikk under det kinesiske navnet Dongyi. Kong Tang av Shang, legendenes stifter av Shang-dynastiet, skal ha hatt sin hovedstad i Bo (亳), i området rundt Bozhou i det moderne nordlige Anhui.
Under de stridende staters tid ble Shouchun (det moderne fylket Shou) i det sentrale Anhui tilfluktshovedstad for staten Chu etter at dens kjerneområder i det moderne Hubei ble erobret fra vest av den mektige staten Qin, i 278 f.Kr.. Qin klarte etter hvert å erobre hele KIna i 221 f.Kr. og dannet dermed Qin-dynastiet.
Anhui var administrert under en rekke kommanderier under Qin-dynastiet og Han-dynastiet. Nær slutten av Han-dynastiet ble Shouchun base for krigsherren Yuan Shu, som utropte seg selv til keiser men kort etter dukket under av sykdom slik at hans lille rike havnet under krigsherren Cao Cao, grunnlegger av Wei-riket, et av de tre kongedømmer.
På 300-tallet trengte en rekke nomadiske stammer fra Sentralasia inn i det nordlige Kina. Dette innledet noen århundrer med politisk skille mellom det nordlige og det sørlige Kina. Ettersom Anhui lå i overgangssonen mellom nord og sør, gjennomlevde det stadige maktskifter, og de forskjellige delene ble delaktig i forskjellige historiske skjebner. Slaget ved Feishui i år 383, fant sted i Anhui.
Sui-dynastiet (581-618) og Tang-dynastiet (618-907) innebar fred og enhet i Kina; under disse årene var Anhui styrt av vekslende jurisdiksjoner.
Da Kina var delt mellom Jin-dynastiet i nord og det sørlige Song-dynastiet i sør var Anhui atter en gang todelt, denne gangen langs Huai He. Dette vedvarte til mongolene gjenforente Kina i 1279.
Med Ming-dynastiet ble rikshovedstaden til å begynne med lagt til Nanjing, og da ble det som nå er Jiangsu og Anhui gitt en felles spesialstatus som territorium direkte understilt sentralregjeringen, og kalt Nanzhili (南直隸 «sørlig direktestyrt»). Dette vedvarte selv om hovedstaden snart ble flyttet til Beijing.
Qing-dynastiet, som erobret Kina i 1644, endret dette ved å omgjøre Nanzhili til en vanlig provins under navnet Jiangnan, og i 1666 ble Jiangsu og Anhui splittet opp i to provinser. Dette var begynnelsen til den nåværende provinsen Anhui, som for det mesdte har beholdt sine daværende grenser. Den eneste virkelig større endringen var flyttingen av provinshovedstaden fra Anqing til det mer sentralt plasserte Hefei i 1946.
Da Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949 ble Anhui for en kortere tid delt i to administrative regioner: Wanbei (nordlige Anhui) og Wannan (sørlige Anhui). De ble slått sammen til én provins i 1952.


Fujian.
Fujian (kinesisk: 福建; pinyin: "Fújiàn"; Wade-Giles: "Fu-chien"; postsystem-pinyin: "Fukien", "Foukien") er en provins på sørøstkysten av Kina.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 闽 for "Min".
Fujian grenser til Zhejiang i nord, Jiangxi i vest, og Guangdong i sør. Øya Taiwan ligger i øst.
Den kinesiske oldtid.
Arkeologiske funn belegger at yngre steinalder slo inn i det nordlige Fujian ca. 6000 år før Kristus. Dette viser funn fra Keqiutou (壳丘头 på øya Pingtan 70 km sørøst for Fuzhou). Funnene omfatter verktøy av steiner, knokler, skjell og jade; nåler og spinnrokker beviser at folket kjente til vevkunsten. I Tanshishan (昙石山) ble det oppdaget halvt underjordiske sirkelformede bygninger, og funn i Huangtulun (黄土崙, datert til ca. 1300 år f.Kr.) tyder på at bronsealderen da var kommet i gang.
Funnene viser også at provinsens urinnvånere var austronesere. De var sannsynligvis innvandret over havet fra Sørøstasia. De var nesten ukjent med jordbruk og livnærte seg ved fiske. Disse mennesker med «store øyne, flate neser og tatoverte kropper» slo seg særlig ned langs elven Min. Bosetningen av det øvrige svært ulendte og skogdekte område var imidlertid ytterst tynn. Først under Qin- og Han-dynastiet ble området utforsket av han-kineserne. Da ble også de første embedsmenn sendt dit for å bygge opp forvaltningsstrukturer. Disse urinnvånerne ble på Han-dynastiets tid fortrengt nordover, og havnet til slutt nord for dagens Shanghai.
Området kunne ikke så raskt inkorporeres i den kinesiske kulturkrets, for under de stridende rikers tid etablerte et rivaliserende rike seg i Fujian. Kongeslekten "Yue" hadde grunnlagt riket på 200-tallet f.Kr., etter at deres gamle rike var blitt erobret av staten Chu. Under Qin-dynastiets tid ble området formelt innlemmet i Qin-området. Da Qin-dynastiet brøt sammen etter få år og det brøt ut borgerkrig, støttet kong Wuzhu av Minyue krigsherren Liu Bang i hans kamp mot Xiang Yu. Liu Bang opprettet senere med Wuzhus hjelp Han-dynastiet, og i år 202 f.Kr. fikk Minyue status som formelt uavhengig men tributtpliktig kongerike. Minyue fikk lov til å bygge festninger, for eksempel i Fuzhou og i Wuyifjellene, og til å utvide sitt herredømme ut over dagens Fujian. Minyue omfattet da i tillegg til dagens Fujian også det østlige Guangdong, det sørlige Zhejiang og det østlige Jiangxi. Kulturelt ble Minyue sinifisert og dets kultur blestod av en blanding av austronesiske og hankinesiske elementer.
Etter kong Wuzhus død holdt kongedømmet sine militære tradisjoner høyt i hevd og angrep gang på gang sine naboer. I 111 f.Kr. bestemte Han-keiseren seg for å knuse den potensielle fare som truet fra Fujian og angrep kongedømmet i en koordinert aksjon fra sjøsiden og over land. Dermed falt Minyue. For å unngå det helt store ødeleggelser oppgav herskerne i Fuzhou kampen før det endelige militære nederlag var et faktum. Nord i Fujians finnes det imidlertid fremdeles mange templer som er bygget til ære for Fujians tidligste konger.
Han-dynastiet brøt sammen tidlig på 200-tallet. Området ble under de tre rikers tid behersket av Wu-dynastiet. Det tok grunnleggeren av Wu, Sun Quan, nesten tyve år å få Shan Yue-folket (Yuefolket i fjellene) til å underkaste seg.
Tidlig på 300-tallet, etter det vestlige Jin-dynastis sammenbrudd, ble Kina angrepet av nomadfolk fra nord. Det utbrøt også en rekke borgerkriger. Det førte til en stor bølge kinesisk innvandring. Immigrantene stammet hovedsakelig fra åtte sentralkinesiske klaner, nemlig klanene Lin (林), Huang (黄), Chen (陈), Zheng (鄭), Zhan (詹), Qiu (邱), He (何), og Hu (胡), hvor av de fire første er blitt til de viktigste kinesiske slektsnavn i bruk i det moderne Fujian.
På grunn av sine ulendte fjell forble Fujian relativt tynt befolket. Utviklingen av jordbruket gikk også trått, og lå langt etter det meste av det øvrige Kina. Bare to kommanderier og 16 distrikter ble opprettet i området. På samme måte som de øvrige sørlige provinser ble Fujian mottaker av fanger eller forviste dissidenter.
Under Nord- og Sør-dynastienes tid lå Fujian innen de sørlige dynastiers innflytelsessfære. Deres herskere gjorde sitt beste for å få Fujian befolket av han-kinesere.
Første blomstringsperiode fra Tang- til Ming-dynastienes tid.
Fra Tang-dynastiets tid (618-907) var Fujian så en essensiell bestanddel av det kinesiske keiserrike. Fra da av har provinsens utvikling vært nært knyttet til handel og sjøfart. Under Tang- og Song-dynastiene rykket Kinas økonomiske tyngdepunkt sørover, og særlig etter An-Lushan-opprøret på 700-tallet var immigrasjonen til sørområdene sterk. Innvandrerne ble under De fem dynastiers og ti kongedømmers tid ble anført av general Wang, og da ble kongeriket Min opprettet, med Fuzhou som sin hovedstad. Etter Wangs død ble imidlertid Min-riket sterkt svekket av indre stridigheter, og det varte ikke lenge før det blehelt oppslukt av det sørlige Tang-dynasti.
Befolkningen i området ble seksdoblet i løpet av 150 år. Dette førte på den ene side til en kamp for å få strukket landbruksressursene så det ble nok mat til alle. På den annen side betød den økte befolkningen at man hadde nok arbeidskraft til å kunne anlegge risterrasser, gjennomføre landvinningsprosjekter og anlegge irrigasjonskanaler. På disse områder ble Fujian på 900-tallet det teknologisk ledende område i Kina. Byen Fuzhou ble en betydningsfull havne- og handelsby; særlig var eksporten av te av stor betydning.
Fra 800-tallet bodde arabiske handelsfolk i Kina for å drive handel. De etablerte seg først og fremst i Quanzhou, som til og med ble varig kjent under sitt arabiske navn, "Zaitun". Quanzhou overskygget snart både Fuzhou og Guangzhou som handelshavn; i en periode var byen antagelig den største havneby i hele Orienten. Under første del av Ming-dynastiet var Quanzhou utgangspunkt for admiral Zheng Hes store ekspedisjoner – den første av dem startet i 1405. Ved siden av økt handel og sjøfart var det også et stort oppsving innen håndverk, kunst og vitenskap. Fujian hørte nå til Kinas mest velstående områder. En relativt høy andel av høye embedsmenn i keiserriket fra Song- til Yuan-dynastiet stammet fra Fujian. Tiden fra 1000-tallet til 1300-tallet regnes derfor som en gullalder for Fujian.
En nedgangstid ble innledet av et ikke-kinesisk opprør i byen Quanzhou. Resultatet var byens ødeleggelse. Samtidig truet japanske pirater (wokou) de sørkinesiske kyster. Dette førte til at sentralregjeringen reagerte med et forbud mot sjøhandel. Handelen ble også skadelidende av sedimenteringen av Quanzhous elvehavn. Yuan-dynastiets fall styrtet regionen ut i kaos. Selv om sjøhandelsforbudet bler opphevet igjen i 1550, etter at sjørøveriet var blitt nedkjempet av kineserne og av japanerne under Toyotomi Hideyoshi, kunne ikke handelen gjenvinne sine gamle høyder. Handelsbyer utenfor Fujian overtok det meste: Guangzhou, Hangzhou, Ningbo og Shanghai.
Regionens sterke økonomiske oppsving hadde ført med seg en kraftig befolkningsvekst. Nedgangstidene som nå fulgte, første til en massiv utvandring. Fujianesere slo seg ned på Taiwan, Filippinene og i deler av det moderne Malaysia og Indonesia. Ming-dynastiets fall førte igjen til innvandring fra andre deler av Kina, men ettersom utvandringen til oversjøiske områder og til Guangdong fremdeles vedvarte, økte ikke folketallet noe særlig. De siste tilhengere av det styrtede Ming-styret angrep i 1650 under Koxinga hollenderne på Taiwan og jagde dem bort fra øya. For å svekke Koxingas Ming-lojalister på Taiwan innførte de nye makthavere i Kina, Qing-dynastiet under Kangxi-keiseren, atter et sjøhandelsforbud. I 1689 ble denne siste Ming-bastionen styrtet og Qing-styret innlemmet Taiwan i keiserriket som del av provinsen Fujian. På denne tiden nådde utvandringen fra Fujian til Taiwan sitt høydepunkt; en stor del av Taiwans befolkning i dag nedstammer fra disse fujianeserne.
Den moderne tid.
Fra tidlig 1600-tall ble Fujian i økende grad gjenstand for utenlandske handelsinteresser. Dette skyldtes ikke minst at kineserne også under Qing-dynastiet hadde fått forbud mot selv å drive oversjøisk handel. Med det kinesiske nederlag i Første opiumkrig og Nanjingtraktaten måtte keiserriket i 1842 åpne enkelte havner for utenlandshandelen. Blant dem var Amoy (Xiamen) og Fuzhou. Hit kom også både misjonærer og industriutviklere. Særlig i Fuzhou ble det etablert skoler etter og aviser etter vestlige forbilder, noe som skapte grubunn for revolusjonære grupperinger. Traktatshavnen Xiamen ble raskt en stor og viktig by.
Ettersom det hersket et stort befolkningstrykk i Fujian, mens det i enkelte britiske kolonier var mangel på arbeidside, så den britiske handelsmannen James Tait en forretningsmulighet. Dette ble begynnelsen på kulihandelen (1847); mellom 1876 og 1898 ble 1,36 millioner mennesker «eksportert» fra Xiamen til Sørøstasia. Dette ble også begynnelsen på en florerende almen passasjertrafikk mellom Xiamen og endel fjerne destinasjoner.
I 1885 ble Taiwan utskilt fra Fujian og gjort til egen provins. Etter den første sino-japanske krig (1894–1895) og Shimonoseki-traktaten kom Fujian under sterk japansk innflytelse, mens mange vestlige bedrifter, ikke minst britiske, investerte i den industrielle oppbygging der.
Utenlandskinesere som i oversjøiske områder var blitt inspirert av republikansk tankegods, vendte også tilbake og ble med på å berede grunnen for Qing-dynastiets undergang. Qing-styret var over flere tiår blitt militært svekket av imperialistiske makters kolonikriger og av borgerkriger.
Den republikanske periode.
Etter at Qing-dynastiet ble styrtet i 1911, kom Fujian i løpet av få år under den ene etter den andre krigsherres kontroll. Yuan Shikai var i en kort tid i stand til å kontrollere provinsen, Li Houji, Sun Chuanfang og Zhou Yinren ble militærguvernører der. Mellom 1918 og 1920 kontrollerte imidlertid Chen Jiongming den sørlige del av provinsen; under disse to årene ble ambisiøse reformer utprøvd i Zhangzhou. Chen ble i 1920 kalt til Guangdong for å støtte Sun Yat-sen. Med det forfalt hans forvaltningsapparat i Zhangzhou.
I 1926 kom Fujian i forbindelse med Nordekspedisjonen under Kuomintangs kontroll, og dette innvarslet en fase med relativ stabilitet. Den ble avbrutt vinteren 1933/1934, da et opprør under Li Jichen, Chen Mingshu og Cai Tingjie fant sted, og toppet seg i en erklæring av Fujians uavhengighet fra sentralregjeringen i Nanjing. Denne separatistiske bevegelsen ble stått ned med stor brutalitet på under to måneder.
Under den annen sino-japanske krig okkuperte japanske styrker provinsens kystområder;. Den kinesiske provinsregjering trakk seg innover til Yong'an. Under den kinesiske borgerkrig mellom nasjonalistene og kommunistene kom det til krigshandlinger også i Fujian.
Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina.
Borgerkrigen endte med at kommunistene tok kontroll over det kinesiske fastland og grunnla Folkerepublikken Kina i 1949, mens Kuomintang-regjeringen trakk seg tilbake til Taiwan. Konfrontasjonen mellom de to makter utspilte seg rett foran Fujians kyster. Provinsen var relativt avskåret fra det øvrige Kina på grunn av de vanskelige kommunikasjonene, (i 1960-årene skal man ha kommet over landsbyer i fjellene der folk ikke visste at Qing-dynastiet var blitt styrtet). Frem til anlegget av en jernbanelinje (åpning i 1956) ble det ikke foretatt noen større investeringer i provinsen. Fujian ble like fullt hardt rammet av den feilslåtte næringspolitiske satsingen kalt "Det store spranget fremad" og av Kulturrevolusjonen.
Likevel overlevde den sterke akademiske tradisjon som hadde vedvart siden det sørlige Song-dynasti også inn i det realsosialistiske Kina. En rekke av medlemmene av det kinesiske vitenskapsakademi kommer fra Fujian.
Etter reform og åpningspolitikken slo inn sent i 1970-årene begynte utenlandsk kapital å flyte inn i Fujians kystregioner, ikke minst fra Taiwan. Dette forvandlet flere av Fujians byer til noen av Kinas rikeste byer. Dette har i sin tur utløst en sterk indrekinesisk tilvandring, fra fattigere og ofte tettere befolkede områder i det nordlige og det sentrale Kina. I mange byer har tradisjonell kultursterk bebyggelse måttet vike for billige bolighøyblokker.


Gansu.
Gansu (kinesisk: 甘肃, pinyin: "Gānsù", Wade-Giles: "Kansu") er en provins nordvest i Folkerepublikken Kina. Kinesisk enkelttegnsforkortelse er 甘 "Gan".
Elven Huang He passerer den sydligste delen av provinsen. Gansu har store mineralforekomster i tillegg til at mange planter som brukes innen kinesisk medisin vokser i området.
Historie.
Territoriet til det nåværende Gansu var under Kinas tidligste århundre et område som bare delvis og tidvis stod under sentralregjeringens kontroll. Det var først under Handynastiet at området fikk sine første vesentlig utviklingsimpulser, på grunn av den oppblomstrende handelen som banet seg frem mellom Kina og Sentralasia og riker langt vest i Eurasia i og med den såkalte Silkeveien.
Handelen dabbet av og stilnet hen særlig på 100-tallet grunnet stadige kriger og konflikter. Omtrent samtidig mottok Kina via de gamle handelsveiene gjennom Gansu sine første buddhistiske impulser. To av Kinas fire største buddhistiske tempelgrupper og -grotter ligger i Gansu (Mogaogrottene, Binglingtempelet).
På 300-tallet førte Toba-opprøret til et abrupt avbrudd av handelen langs Silkeveien. Gansu ble da behersket av en rekke dynastier som nedstammet fra eller var beslektet med tobaene. Fra en av tobaherskerne utgikk senere Suidynastiet (sent på 500-tallet). Suidynastiet samlet Kina til ett rike igjen, og utvidet rikets grenser vestover. Det bygde også vestlige forlengelser av den kinesiske mur, i dagens Gansu. Det var også på denne tid at provinsen fikk sitt navn; det er sammensatt av navnene til de to prefekturene (州) "Gan" (rundt Zhangye) og "Su" (rundt Jiuquan).
Suidyhnastiets politikk ble videreført av det etterfølgende Tangdynastiet. Muren ble forlenget til Dunhuang og det kinesiske rike ble ytterligere utvidet langt vestover. Det kinesiske hegemoni ble imidlertid kontinuerlig presset av sentraliatiske folk som uighurene og tibetanerne. I 751 led den kinesiske hær nederlag mot islamske styrker i Sentralasia, og i 781 erobret tibetanerne Dunhuang og holdt byen i mange tiår.
På 900-tallet og 1000-tallet opprettet de buddhistiske tangutene en mektig stat i Gansu (Xiadynastiet), som senere forsøkte å erobre hele Kina. Dette forøket strandet i 1044. Men tangutene dominerte likevel Nordkina i lang tid. I 1227 ble det nå svekkede Xia til slutt knust av mongolene. Mongolene opprettet senere Yuandynastiet og gjeninnlemmet Gansu i det kinesiske rike. Under det mongolske styre kom mange innflyttere fra Sentralasia til området.
Under Ming- og senere Qing-dynastiet ble vestekspansjonen gradvis gjenopptatt, med Gansu og særlig provinsens hovedstad Lanzhou som viktigste utgangspunkt. Særlig fra 1700-tallet havnet Qinghai og store deler av Tibet under kinesisk herredømme. Årene 1781-84 og 1862-1877 gikk huikineserne til opprør mot sentralmakten, men ble nedkjempet. I 1880-årene ble Xinjiang (Østturkestan) til kinesisk provins; dermed var ikke lenger Gansu grenseland. Den relativt underutviklede regionen opplevde nå en sterkere tilflytning av muslimer. De ble imidlertid diskriminert av den dominerende kinesiske befolkning, i en slik grad at det brøt ut voldsomme uroligheter som la store deler av provinsen øde. Opprørene ble slått ned, men blusset stadig opp igjen i Gansu og Qinghai frem til 1895. Resultatet ble en desimering av den muslimske befolkning i de to provinsene.
Etter Qing-dynastiets fall ble Gansu lenge regjert av krigsherren Feng Yuxiang, helt til han brøt med Kuomintang og deretter led nederlag for Kuomintang og partiets allierte huikinesiske krigsherrer. Fra 1928 var området herjet av borgerkrig; Kuomintangs allierte klarte imidlertid å holde seg ved makten. Under den annen sino-japanske krig gikk Gansu fri fra japanske angrep – området lå for langt unna. Feng og deretter Ma-klikken hadde også kontrollen med Qinghai fra 1912 til 1949. I august og september 1949 ble Gansu erobret av kommunistiske styrker og igjen innlemmet i det kinesiske stamterritorium.
Frem til 1954 ble Gansu og de tilgrensende områder administrert av "Det nordvestlige forvaltningsråd". Deretter ble Gansu igjen en egen provins. I 1958 ble Ningxia fraskilt som en autonom region for huikinesere. Kommunistene innledet et industrialiseringsprogram, som ikke minst fikk impulser etter ferdigbyggingen av jernbanelinjen mellom Lanzhou og Urumqi.
Administrative enheter i Gansu.
Gansu er delt inn i 14 enheter på prefekturnivå (12 byprefekturer og 2 autonome prefektur).
Disse 14 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 86 enheter på fylkesnivå (17 distrikter, 4 byfylker, 58 fylker og 7 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 1348 enheter på kommunenivå (457 bykommuner (towns), 740 kommuner (townships), 30 etniske kommuner (ethnic townships) og 121 subdistrikter).


Guangdong.
Guangdong (tradisjonell kinesisk: 廣東, forenklet kinesisk: 广东; pinyin: "Guǎngdōng"; EFEO: "Kouangtong"; Kinesisk postalromanisering: "Kwangtung") er en provins i Folkerepublikken Kina. Den er også kjent utenlands som provinsen Kanton.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 粤 for "Yue".
Guangdong gikk forbi Henan og Sichuan, og ble Kinas mest folkerike provins i 2005; da hadde den registrert 79 millioner fast bosatte innbyggere og 31 millioner migranter som hadde oppholdt seg lovlig i provinsen i minst seks måneder.
Historie.
Guangdong lå langt unna den antikke kinesiske sivilisasjons vugge på den nordkinesiske slette. Området var befolket av folkeslag som kineserne kalte de hundre yue; de kan ha vært kradai, og beslektet med zhuangfolket i dagens Guangxi.
Størstedelen av det som nå er provinsen Guangdong, som først hadde tilhørt det ikkekinesiske riket Nanyue, kom under kinesisk dominans allerede på 200-tallet f.Kr., under Qin-dynastiet.
Etter keiserrikets fall i 1911 og den republikanske statsmakts oppsmuldring ble provinsen Kuomintangs høyborg. De etablerte en sørkinesisk motregjering der. Mellom 1929 og 1936 regjerte krigsherren Ch'en Chi-t'ang, og tildels (i Guangzhou fra 1931) også Wang Ching-wei. Men fra 1936 klarte igjen Kuomintang å overta kontrollen.
Under annen verdenskrig ble Guangzhou og deler av provinsen okkupert av Japan. I 1945 erobret Kuomintang atter hele provinsen. Men etter 1949 seiret kommunistene, og provinsen ble styrt som del av Folkerepublikken Kina.
Administrative enheter.
Guangdong er delt inn i 21 enheter på prefekturnivå (2 subprovinsielle byer og 19 byprefekturer).
Disse 21 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 121 enheter på fylkesnivå (55 distrikter, 23 byfylker, 41 fylker og 3 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 1585 enheter på kommunenivå (1145 bykommuner (towns), 4 kommuner (townships), 7 etniske kommuner (ethnic townships) og 429 subdistrikter).


Guizhou.
a> i Guizhou, kinas største foss.
Guizhou (forenklet kinesisk: 贵州, tradisjonell kinesisk: 貴州, pinyin: "Guìzhōu") er en provins i Folkerepublikken Kina.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 黔 for "Qian".
Hovedstaden i provinsen heter Guiyang.
Guizhou er en av de fattigste provinsene i Kina. Bare 11 % av naturen brukes til dyrking av mat. Ris er en av de viktigste eksportvarene, men det dyrkes bare en avling av det i året. Det dyrkes også en del mais og hvete.
Det går mange jernbaner gjennom provinsen, men mange av landsbyene har ikke veiforbindelse i det hele tatt.
Historie.
Guizhou var godt kjent av kineserne siden oldtiden, men det var ikke før under Ming-dynastiet da området kom fast under kinesisk kontroll og ble organisert som provins. Deretter fulgte masseinnvandring av kinesere fra nærliggende provinser som Sichuan og Hunan.
Den folkegruppen som stod sterkest i området fra før, miaofolket. Gjorde stadig opprør. Under Qing-dynastiet het det at det var mindre oppstander hvert tredevte år, og større hvert sekstiende. Opprørene ble slått ned av regjeringen.


Hebei.
Hebei (kinesisk: 河北; pinyin: "Héběi"; Wade-Giles: "Hó-pěi") er en provins i Folkerepublikken Kina.Frem til 1928 het den "Zhílì" eller "Chih-li", under Ming-dynastiet het den "Beizhili" (det nordlige Zhili, i motsetning til det sørlige: Nanzhili).
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 冀 for "Ji".
Hebei omkranser fullstendig Beijing og Tianjin byprovinser. Provinsen har grense til Liaoning mot nordøst, Indre Mongolia mot nord, Shanxi mot vest, Henan mot syd og Shandong mot sydøst. Bohaibukten i Gulehavet ligger mot øst.
En liten eksklave adskilt fra resten av provinsen ligger klemt inne mellom Beijing og Tianjin.
Navnet Hebei består av tegnene for «flod» 河 og «nord» 北, det vil si at provinsen heter «nord for floden», – og floden er Den gule elv.
Administrative enheter.
Hebei er delt inn i 11 enheter på prefekturnivå, som alle er byprefekturer.
Disse 11 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 172 enheter på fylkesnivå (36 distrikter, 22 byfylker, 108 fylker og 6 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 2207 enheter på kommunenivå (Ett offentlig distriktskontor, 937 bykommuner (towns), 979 kommuner (townships), 55 etniske kommuner (ethnic townships) og 235 subdistrikter).
Historie.
For 450.000 år bodde Pekingmennesket på disse trakter.
Under Qing-dynastiet ble provinsen kalt Zhílì. Det var ikke en provins i nøyaktig betydning av ordet, fordi det var et direktestyrt område fra keiserhoffet i «direktestyrt». Etter at keiserdømmet ble styrtet i 1911 var Zhili lenge på lokale krigsherrers hender. I 1928 ble navnet endret til Hebei, for å understreke at den nå var styrt som en vanlig provins.
Etter at Japan tok kontroll over Mandsjuria i 1931 og opprettet marionettstaten Manchukuo i 1932 ble Hebei til buffersone mellom Kuomintangs Kina og japanerne som i 1933 også okkuperte de nordenfor liggende naboprovinsene Rehe og Chahar. I 1935 innsatte japanerne en kollaboratørregjering i Tongzhou for det som ble kalt "Øst-Hebeis autonome militærråd". Fra 1937 til 1945 var Hebei og Beijing okkupert av japanske styrker.
Innenfor rammene av større reorganiseringer etter 1949 ble Hebei forstørret i nord ved tilførsel av områdene Chengde (Jehol) og Zhangjiakou (Kalgan). Dette var hovedstedene til de oppløste provinser Rehe og Chahar. I sør ble – eller noe om og men med opprettelse av en kortlivet miniprovins – grensen mot Hebei rettet ut.
Den 28. juli 1976 ble byen Tangshan rammet av et større jordskjelv.


Hubei.
Hubei (kinesisk: 湖北; pinyin: "Húběi"; betydning: "Nord for sjøen") er en provins i Folkerepublikken Kina. Provinsen ligger rundt Chang Jiang-elva, og ligger i det historiske ris-området i det subtropisk-tempererte Sør-Kina. Landbruk, kraftproduksjon og industri er viktigste næringsveier i Hubei.
Kinesisk enkelttegnsforkortelse er 鄂 for "E".
Hovedstaden i Hubei er millionbyen Wuhan, som ligger ved Chang-elva (Yangtze).
Administrative enheter.
Hubei består av en subprovinsiell by, elleve bydistrikter og ett autonomt prefektur. I tillegg er det fire «lavere» enheter som er direkte understilt provinsregjeringen: Fire byfylker og et skogsområde.


Hunan.
Hunan (kinesisk: 湖南, pinyin: "Húnán") er en provins i Folkerepublikken Kina.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 湘 for "Xiang".
Hunan ligger ved og sør for elven Yangtzes midtre løp. Hunan kalles noen ganger med kortformen 湘 (pinyin: "Xiāng"), etter elven Xiang som renner gjennom provinsen. Hovedstaden er Changsha.
Området har også norsk interesse fordi Det norske Misjonsselskap arbeidet i denne provinsen. Misjonærbarn og senere biskop Andreas Aarflot er født i Hunan.
Geografi.
Hunan grenser til Hubei i nord, Jiangxi i øst, Guangdong i sør, Guangxi i sørøst, Guizhou i øst, og Chongqing i nordøst.
I sør avgrenses Hunan av Nanlingfjellene mot provinsen Guangdong. Navnet Hunan betyr «sør for sjøen», og det skyldes at det ved Yangtze er en region med en rekke store og små sjøer. Nord for disse sjøene er provinsen Hubei – som betyr «nord for sjøen». Med unntak av nordøstlige Hunan er provinsen preget av fjellrygger som deler provinsen inn i flere distinkte områder lans hver sine sideelver. Omtrent i provinsens geografiske sentrum er fjellet Hengshan, det sørligste av de tidligere fem hellige fjell i Kina.
Alle de større elvene flyter mot Kinas største elv Yangtze og havner til slutt i den. Xiangjiang (eller Hengjiang) springer ut i provinsen Guangxi og renner inn i Hunan omtrent ved Quanzhou. Til høyre for den renner Luihe, og til venstre er Zejiang. Fra Guizhou kommer også Yuánjiāng og Lishui. Allede tre elvene munner ut i Dongtingsjøens bekken nordøst i provinsen. Denne innsjøen blir å over 5.500 km² stor under de tider da Yangtze og de andre elvene svømmer over om sommeren. Til andre årstider kommer imidlertid alt vannet der bare fra de tre nevnte hovedelvene i Hunan og enkelte småelver.


Jiangsu.
Jiangsu (kinesisk: 江苏 pinyin: "Jiāngsū", Wade-Giles: "Chiang-su") er en provins i Folkerepublikken Kina beliggende ved landets østkyst.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 苏 for "Su".
Navnet.
Navnet Jiangsu kommer fra "Jiang", en forkortelse for byen "Jiangning" (i dag Nanjing), og "su" for byen Suzhou. Forkortelsen for provinsen er 苏 (Sū), det annet tegn i navnet.
Den kinesiske antikken.
De tidligste kinesiske riker strakte seg ikke så langt sørøstover at de omfattet det område som i dag er Jiangsu. Det lå utenfor den kinesiske sivilisasjons vugge, som stod i det nordvestre Henan.
I Jiangsu bodde de i kinesiske øyne «barbariske» folk som de kalte huaiyi (淮夷). Under Zhou-dynastiet ble det en mer hyppig kontakt mellom dem og kineserne. Etterhvert oppstod staten Wu i det sørlige Jiangsu (sentrert om "Gusu", som nå heter Suzhou) som vasallstat under Zhou-dynastiet. Den var en av mange hundre slike småstater i de områder som utgjør dagens nord- og sentral-Kina.
Mot slutten av vår- og høstannalenes tid ble Wu en nokså mektig stat, under kong Helu av Wu, og klarte i 484 f.Kr. å beseire staten Qi, en mektig stat lenger nord, i dagens Shandong. Med dette ble Wu en av de statene med best utsikter til å vinne overherredømmet over hele området. Men slik gikk det ikke; i 473 ble Wu underkuet av staten Yue, som hadde vokst seg sterk i sør, i det som i dag er provinsen Zhejiang. Yue ble i sin tur nedkjempet av staten Chu lenger vest, i 333. Til slutt feide staten Qin unna alle de gjenværende statene, og samlet Kina som én nasjon i 221 f.Kr. i sitt Qin-dynasti.
Under Han-dynastiet (206 f.Kr. – 220 e.Kr.), som gav Kina sin første gullalder, var Jiangsu-området et noe akterutseilt utkantsområde, ettersom det (ned unntak av sin nordvestlige spiss) lå godt unna den nordkinesiske slette der tingene skjedde. Jiangsu ble den gang administrert som to "zhou" (provinser): Xuzhou i nord, og Yangzhou i sør. Selv om det sørlige Jiangsu etterhvert ble til kongedømmet Wu (ett av de tre riker fra 222 til 280 e.Kr.), skulle ikke området få noen fremtredende betydning innen invasjonen av nordlige nomader under det vestlige Jin-dynastiet, fra 300-tallet av. For etterhvert som de nordlige nomadefolkene etablerte kongedømmer i de kinesiske områdene nord for Jiangsu, flyktet etnisk hankinesiske aristokrater sørover og konsoliderte seg i det flyktningeriket som ble det østlige jin-dynastiet i 317, med sin hovedstad i Jiankang (det moderne "Nanjing"). Fra da av og frem til 581 (en periode kjent som sør- og norddynastienes tid) ble Nanjing i det sørlige Jiangsu base for i alt fire overveiende hankinesiske dynastier som stod i mot de nordligere «barbariske» (men stadig mer sinifiserte) dynastier. Under denne tiden var det nordlige Jiangsu et slags bufferområde mellom nord og sør. Til å begynne med var det del av de sørlige dynastier, men ettersom de nordlige tiltok i styrke ble det omvendt.
Middelalderen.
a> (med senere renovasjoner), 76 meter høy.
I 581 ble Kina gjenforent, og under Tang-dynastiet (618 til 907) fikk landet nok en gullalder. Igjen må det sies at Jiangsu ikke skilte seg ut som særlig betydningsfullt. Det var først under Song-dynastiet, som så fremveksten av en større og mer velstående merkantil sosial klasse og man fikk en gryende markedsøkonomi i Kina, at det sørlige Jiangsu fremstod som et viktig handelsområde. Fra da av ble det sørlige Jiangsu, og særlig de større byer Suzhou og Yangzhou, selve sinnbildet på den overflod og luksus som Kina på sitt rikeste representerte. Dette har langt på vei holdt seg, selv om det nå er Shanghai som gjerne assosieres med det velstående Kina. Shanghai var del av det sørlige Jiangsu inntil byen mot slutten av 1900-tallet ble utskilt som egen enhet.
Jursjenernes Jin-dynasti tok kontroll over Nord-Kina i 1127, og elven Huai He, som da rant gjennom det nordlige Jiangsu for å nå Østkinahavet, ble grensen mellom nord (under Jin) og sør, under det sørlige Song-dynasti.
Ming og Qing.
Mongolene hadde kontroll over Kina på 1200-tallet. De ble avløst av Ming-dynastiet, som i 1368 utdrev de mongolske okkupanter. Til å begynne med henla Ming-dynastiet hovedstaden til Nanjing. Men etter at Zhu Di (Yongle-keiseren) kom til makt ved et kupp, ble hovedstaden flyttet til Beijing, langt i nord. (Byenes navn gjenspeiler dette den dag i dag: «Nanjing» betyr «sørlig hovedstad», og «Beijing» betyr «nordlig hovedstad». Hele det som nå er Jiangsu og naboprovinsen Anhui beholdt imidlertid sin særstatus som territorium direktestyrt av sentralregjeringen (i motsetning av en provinsregjering), og ble kalt Nanzhili (南直隸, «sørlig direktestyrt»). Det sørlige Jiangsu forble et viktig handelsområde; noen historikere mener å se i områdets blomstrende tekstilindustri en begynnende industrialisering, mange hundreår før den industrielle revolusjon i Europa. Men hvordan dette enn nå er; denne utviklingen ble avbrutt før en industrialisering virkelig fant sted.
Qing-dynastiet endret direktestyret ved å omgjøre Nanzhili til provinsen Jiangnan. Etter kort tid, i 1666, ble så provinsen delt i to; Jiangsu og Anhui. Det var da at Jiangsu fikk omtrent de grenser provinsen har i dag. Opp gjennom det tidlige og mellomste Qing fortsatte det sørlige Jiangsus fremgang, og etterhvert ble Shanghai mer og mer fremtredende. Byens store gjennombrudd henger imidlertid sammen med vestmaktenes inntreden (og inntrengning) i det sene Qing, fra midten av 1800-tallet.
Det sørlige Jiangsu spite også en nøkkelrolle under Taipingopprøret (1851–1864). Denne antagelig verdens blodigste borgerkrig begynte langt sør i landet, men flere av de blodige slagene og massakrene skjedde nettopp i landskapene rundt Yangtzeflodens nedre løp, og det var i Nanjing taipingerne etablerte sin hovedstad i 1853 – de kalte byen "Tianjing" (天京, «himmelsk hovedstad»).
Jiangsu etter 1911.
Republikken Kina ble etablert i 1912, men klarte ikke umiddelbart å skape noe enhetsstyre. Landet ble revet opp av stridende krigsherrer. Jiangsu skiftet hender flere ganger, men i april 1927 klarte Chiang Kai-Shek å etablere sin regjering i Nanjing; han klarte deretter raskt å bruinge det aller meste av Kina under sin kontroll.
Men i 1937 utbrøt den annen sino-japanske krig, og den rammet det sørlige Jiangsu hardt. Ødeleggelsene var store da japanerne erobret Shanghai, og enda verre ble det da de den 13. desember 1937 ionntok Nanjing. I tre måneder pågikk det som skulle bli en av japanernes mest omfattende krigsovergrep, nemlig Nanjingmassakren.
Nanjing ble etterpå regjeringssete Wang Jingwei og hans kollaborerende pro-japanske regjering som styrte i det japanskokkuperte Øst-Kina frem til krigsslutt i 1945.
Etter krigen ble Nanjing igjen sete for Republikken Kina. Den kinesiske borgerkrig mellom republikken og kommunistene brøt ut på nytt, og etter viktige kommunistiske seirer i nord i Mandsjuria ble Jiangsu en viktig krigsskueplass. De avgjørende slagene under Huaihaifelttoget ble utkjempet i det nordlige Jiangsu. Den endte med Kuomintangstyrkenes nederlag, og kommunistene ble istand til å krysse Yangtze og innta Nanjing. Kuomintang flyktet sørover og endte til slutt opp på Taiwan. Der etablerte de sin midlertidige – men nokså varige – regjeringshovedstad i Taipei, men holdt fast ved at den formelle og rettelige hovedstad var Nanjing.
Etter den kommunistiske seier på fastlandet ble hovedstaden igjen flyttet til Beijing. Nanjing ble redusert til provinshovedstad for Jiangsu.
De økonomiske reformer som skjøt fart under Deng Xiaopings lederskap fokuserte opprinnelig på Sør-Kina, og Jiangsu kom da en stund i skyggen. Men fra tidlig i 1990-årene kom også reformpolitikken for fullt inn i Jiangsu. To byer som (foruten det fradelte Shanghai) som opplevde en særlig vekst, var Suzhou og Wuxi; Nanjing – som også opplevde sterk vekst – ble relativt sett akterutseilt. Men den store forskjellen er likevel mellom det rike sørlige Jiangsu og det mer moderat blomstrende nordlige Jiangsu.


Jiangxi.
Jiangxi (kinesisk: 江西, pinyin: "Jiāngxī") er en provins i Folkerepublikken Kina. Kinesisk enkelttegnsforkortelse er 赣 for "Gan".
Provinsen favner om et relativt flatt område fra Yangtzes bredder i nord til høyde- og fjellandet lenger sør.
Navnet betyr "ikke" «vest for Yangtze» som man kanskje skulle tro, for det er en sammentrekning av «Jiangnan Xi» (江南西), som tilsier «vestlige sør for Yangtze». Dette navnet ble til da den gamle administrative enhet Jiangnan ble delt i en vestlig og en østlig del under Tang-dynastiet. Kortformen er «Gan», som henger sammen med elven Gan.
Jiangxi grenser til Anhui i nord, Zhejiang i nordøst, Fujian i øst, Guangdong i sør, Hunan i vest og Hubei i nordvest.


Jilin (provins).
Jilin (kinesisk: 吉林; pinyin: "Jílín"; Wade-Giles: "Chí-lín") er en provins i Folkerepublikken Kina. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 吉 for "Ji".
Navn.
Navnet ble tidligere romanisert som Kirin. Antagelig er det avledet av det mandsjuiske "Girin ula", som betyr «langs elven». Dette ble forstått på kinesisk som "Jilin wula" (吉林乌拉), og så forkortet til "Jilin". De kinesiske skrifttegnene som benyttes for Jilin betyr «den løfterike skogen».
Administrative enheter.
Jilin er delt inn i 9 enheter på prefekturnivå (Én subprovinsiell by, 11 byprefekturer og ett autonomt prefektur).
Disse 9 enhetene er delt inn i 60 enheter på fylkesnivå (20 distrikter, 20 byfylker, 17 fylker og 3 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 1532 enheter på kommunenivå (456 bykommuner (towns), 287 kommuner (townships), 28 etniske kommuner (ethnic townships) og 240 subdistrikter).
Historie.
I gammel tid var Jilin bebodd av mange og tildels vekslende folkegrupper, som mohe og Wujifolkene. Området var også del av kongedømmet Goguryeo og senere av kongedømmet Balhae (698-926). Så ble regionen domenert av khitanerne (Liao-dynastiet), jursjenerne (Jin-dynastiet og mongolerne (Yuan-dynastiet). Under Qing-dynastiet var mye av området understilt generalen av Jilin, hvis tilsynsområde strakk seg helt øst til Japanhavet. Tilvandring av han-kinesere var strengt regulert.
Etter at områdene i øst ble avstått til Russland i 1860, åpnet Qing-dynastiet for generell innvandring av hankinesere. De fleste av nybyggerne kom fra provinsen Shandong. Tidlig på 1900-tallet var kineserne blitt den dominerende folkebruppen.
I 1932 ble området inkorporert i Mandsjukuo, en marionettstat etablert av Japan, med hovedstaden Hsinking (nå Changchun), som i dag er Jilins provinshovedstad.
I 1949 var Jilin vesentlig mindre enn nå. Provinsen omfattet bare områdene rundt Changchun og byen Jilin, og hovedstaden var Jilin. De nåværende grensene er fra 1950-årene.
Under Kulturrevolusjonen ble deler av Indre Mongolia tilført Jilin, som dermed fikk direkte grense til Mongolia. Men detteble senere reversert.


Liaoning.
Liaoning (kinesisk: 辽宁; pinyin: "Liáoníng"), tidligere Fengtian (奉天, pinyin: "Fèngtiān"), er en provins nordøst i Folkerepublikken Kina.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 辽 for "Liao".
Provinsen omfatter blant annet Liaodonghalvøya og det fruktbare slettelandet omkring de nedre delene av elven Liao He.
Liaoning er Kinas mest industrialiserte område med omfattende felter for kull, råolje og naturgass; andre næringer er jordbruk (mais, soyabønner og frukt er de viktigste jordbruksproduktene) og fiske (provinsen er en av landets fremste hva gjelder saltvannsfisk og skalldyr).
Provinshovedstad og viktigste industriby er Shenyang.
Administrative enheter.
Liaoning er delt inn i 14 enheter på prefekturnivå (2 subprovinsielle byer og 12 byprefekturer).
Disse 14 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 100 enheter på fylkesnivå (56 distrikter, 17 byfylker, 19 fylker og 8 autonome fylker).
Disse er igjen inndelt i 1284 enheter på kommunenivå (614 bykommuner (towns), 302 kommuner (townships), 77 etniske kommuner (ethinc townships) og 539 subdistrikter).
Historie.
Både Qin- og Han-dynastiene klarte å utvide sitt herrevelde over meget av det som i dag er Liaoning. Senere ble området styrt av myndigheter eller dynastier utgått fra folkegrupper som xianbei-, goguryeo-, khitan og jursjenfolkene.
Tidlig på 1600-tallet etablerte mandsjuene sin hovedstad i Shengjing (det som i dag er Shenyang), men allerede i 1644 erobret de Beijing og etablerte seg der med Qing-dynastiet sitt.
Mot slutten av 1600-tallet rekrutterte Qing-keiserne en stor mengde hankinesere fra Shandong for bosetning i det relativt tynt befolkede Liaoning. Mange av dagens kinesiske innbyggere av provinsen i dag kan spore sine aner tilbake til denne innvandringsbølgen. Men det øvrige av Mandsjuria var stengt for kinesisk innvandring, og ble regjert av tre generaler. En av dem, generalen av Shengjing, regjerte store deler av dagens Liaoning.
I 1860 begynte mandsjuregjeringen å gjenåpne regionen for hankinesisk innvandring. Det førte raskt til at hele Mandsjuria ble dominert av kinesere.
På 1900-tallet ble provinsen Fengtian etablert. Den tilsvarte nesten dagens Liaoning. Mange av slagene under den russisk-japanske krig 1904–1905 ble utkjempet i Liaoning, som, det viktige Slaget ved Port Arthur og Slaget ved Mukden – det siste var tidenes største militære slag på landejorden så langt i verdenshistorien. Under krigsherretiden tidlig på 1900-tallet var Liaoning styrt av Fengtian-klikken, med lederne Zhang Zuolin og hans sønn Zhang Xueliang. I1931 invaderte Japan, og området ble del av deres marionettstat Manchukuo. Den kinesiske borgerkrig blusset opp etter det japanske nederlaget, og de første viktige sammenstøtene var under Liaoshenkampanjen i og rundt Liaoning.
Da Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949, fantes det ikke noe Liaoning. Istedet hadde man de administrative enhetene Liaodong og Liaoxi (begge provinser), og byene Shenyang, Luda, Anshan, Fushun og Benxi. Alle disse ble sammenslått til «Liaoning» i 1954, og deler fra den tidligere provins Rehe ble tilført den i 1955.
Under Kulturrevolusjonen mottok Liaoning også deler av den autonome region Indre Mongolia, men dette ble reversert etterpå.
Liaoning var en av de første kinesiske provinser til å bli industrialisert. Det skjedde under den japanskje okkupasjonen, men ble fulgt desto sterkere opp i 1950- og 1960-årene. Byen Anshan ble til det største komplkekset for jern- og stålindustri i hele Kina. Senere har dette tidlige fokus på tungindustri blitt en belastning økonomisk. Man har prøvd å balansere økonomien med å utvikle andre industrier og næringsveier også.


Lake.
Lake ("Lota lota") er en fiskeart i brosmefamilien (en undergruppe av torskefisker som tidligere ble regnet til torskefamilien, noe enkelte fortsatt gjør). Lake er den eneste av denne gruppen som lever i ferskvann. Den finnes i Norge fra Østfold til Finnmark, med unntak av Nordland. Mjøsa har en stor stamme av lake, og isfiske etter denne er populært. Laken er vinteraktiv, og kan veie over 30 kg. I følge FishBase er største rapporterte fangst en lake på 152 cm og 34 kg.
Den største lake tatt på sportsfiskeredskap i Norge, veide 7,00 kg. Rekorden ble satt i Kvesjøen i Lierne 17.4.1976.


Pukkellaks.
Pukkellaks ("Oncorhynchus gorbuscha") er en fisk i laksefamilien. Den har navn etter den store pukkelen som hannfisken utvikler under gytetiden, nesten all hannfisk dør etter gyting. Hovedutbredelsesområde er det nordlige Stillehavet.
Pukkellaksen fantes tidligere i store mengder langs kysten av Nord-Norge etter at den ble satt ut i vassdrag på Kolahalvøya i slutten av 1950-årene. Den ble i første halvdel av 1960-årene fanget i store mengder, men er i dag sjeldnere i norske farvann.


Pays d'Auge.
Pays d'Auge er et område i den østlige delen av departementet Calvados i regionen Basse-Normandie i Frankrike. Området er et eget "Appellation d'Origine Contrôlée"-område utskilt fra Calvados, dvs. et har statlig navnegaranti og regler for produksjon. Calvados Pays d'Auge destilleres to ganger som i Cognac, mens calvados fra resten av Normandie destilleres en gang slik som i Armagnac.


Calvados.
Calvados er brennevin laget av epler som blir lagret på eikefat. Calvados blir ofte tilsatt pærer (5 % eller mindre, med unntak av Calvados fra Domfrontaisområdet). Epler har mindre sukkerinnhold enn for eksempel druer, slik at alkoholstyrken sjelden kommer over seks prosent. 4,5 % er et minimumskrav.
Calvados ble i 1942 et Appellation d'Origine Contrôlée-område. (Dvs. statlig navnegaranti og regler for produksjon.) Området inkluderer departementene Calvados, Manche og Orne, samt deler av departementene Eure, Mayenne, Sarthe og Eure-et-Loir. Utfra dette ble to andre områder utskilt; Calvados Pays d'Auge der cideren destilleres to ganger, og Calvados Domfrontais, med en pæreandel på minimum 30 %. Obligatorisk to års lagring for Fine/3 stjerner, tre år for Vieux/Reserve, fire år for VSOP/Vieille Reserve, og seks år for XO/Napoleon/Hors d'Auge. Det finnes også Calvados som er mye eldre, gjerne opp mot 20 år.
For øvrigt fremstiller man også både cider og destillert cider i Bretagne. Her heter det tilsvarende produkt "Gwechall" (bretonsk for «eldgammel»). Eplebrennevin fra andre områder kalles "Eau-de-vie de Pomme", "Apple Brandy", "Applejack", "Aquardiente di Sidre" og i Norge: Eplebrennevin.


Grafitt.
1-2 på Mohs skala
Grafitt er et mineral som består av rent karbon og hører derfor under mineralgruppen elementer. Det er et bløtt mineral med hardhet H=1 på Mohs hardhetskala, og massetetthet på 2,2 (gram per kubikkcentimeter). Det har gråsvart farge og gråsvart strekfarge.
Grafitt består av karbonatomer som er bundet med kovalente bindinger til tre andre karbonatomer. Disse atomene danner plane sjikt og har også en del elektroner som ikke inngår i noen bindinger. På grunn av de frie elektronene leder grafitt strøm, i motsetning til diamant. Elektronene absorberer også mye lys, noe som gir den grafitt den mørke fargen. Grafitt har perfekt kløv langs sjiktplanene, og dette er grunnen til at grafitt egner seg godt som skrivemateriale. Mellom hvert karbonatom i sjiktene er det en avstand på 0,142 nm, mens sjiktene er adskilt med en avstand på 0,34 nm.
Grafitt tåler høye temperaturer og brukes til støpeformer i metallindustrien, til blyantstifter, smøremiddel og som bremse i kjernereaktorer. Mineralet finnes vesentlig i metamorfe sedimentbergarter, og også som spormateriale i skiferbergarter. Grafitt utvinnes i Norge ved Skaland, Senja (ca 10 000 tonn per år).
Grafitt brukes ofte i mekaniske blyanter med en typisk størrelse på 0.5mm og 0.7mm, og erstatter på mange måter den tradisjonelle blyantspisseren.


TGV.
Train à Grande Vitesse, 1987
TGV (Train à Grande Vitesse, tog i høy fart) er et fransk høyhastighetstog. Det er blitt svært populært, er blitt utviklet i en rekke varianter og brukes også i Frankrikes naboland. I 2003 passerte TGV en milliard reisende; en passerte 2 mrd. i 2010.
For å utnytte TGVs hurtighet har Frankrike bygget en rekke høyhastighetslinjer (LGV – Ligne à Grande Vitesse), ca. 1200 km pr. mars 2010 – og flere er planlagt eller under utbygging. TGV-systemet er verdens kanskje sikreste transportmiddel; det har ikke skjedd dødsulykker på høyhastighetslinjene. Togene brukes også på gamle linjer, riktignok med redusert fart. TGVs høyeste trafikkhastighet er 320 km/t, men et modifisert TGV har fartsrekorden for tog, 574,8 km/t.
Beskrivelse.
De fleste TGV-er består av åtte enheter – et lok i hver ende, og seks mellomvogner. Hvert togsett måler ca. 200 m, har ca. 400 sitteplasser og veier snaut 400 tonn netto (en toetasjes utgave, TGV Duplex, har ca. 512 sitteplasser, avhengig av innredningen). Togene er leddelt. Vognene er koblet sammen med Jakobs-boggier, dvs. at to vogner deler en boggi i hver ende. Dette gjør at togene kan bygges lettere, og ikke minst er det mindre fare for at toget klapper sammen som et trekkspill ved avsporing. Ulempen er at en ikke uten videre kan hekte vogner av og på ved behov; dette er en omstendelig prosess som må gjøres på verksted. Lokene har egne boggier og kan til- og frakobles på vanlig vis. Det er også mulig å koble sammen to togsett. Ingen TGV i vanlig trafikk har krengeteknologi.
Til TGV-familien hører også tog av typene Eurostar (som går på linjen Paris-London) og Thalys (som går mellom Paris og Brussel, Amsterdam og Köln).
Alstom har lansert AGV (Automotrice à Grande Vitesse) som en etterfølger til TGV. AGV skiller seg fra forgjengeren ved å bestå av motorvogner, toppfarten er oppgitt til 360 km/t, og energiforbruket skal være lavere.
Historie.
Togsystemet ble utviklet av selskapet Alstom og det franske statlige jernbaneselskapet SNCF. Det knytter sammen byer i Frankrike samt en del omkringliggende land. Systemet brukes med unntak av et fåtall posttransporter kun for passasjertrafikk.
Samme togsystem, eller system basert på TGV, finnes i Nederland, Spania, Storbritannia, Sør-Korea og USA.
Ideen om TGV ble unnfanget i 1960-årene, og i likhet med de dengang ganske populære RTG brukte den første prototypen (TGV 001) gassturbiner. Etter oljekrisen i 1973, og også av støyhensyn, gikk man over til elektriske motorer. Den første strekningen (LGV Sud-Est) åpnet 27. september 1981 og gikk mellom Paris og Dijon; den ble i 1983 fullført til Lyon.
TGV oppnår hastigheter på 320 km/t (200 mph) i kommersiell drift og har nådd 574,8 km/t (357 mph) ved en testkjøring.
Linjenett.
TGV-linjer (i oransje og gult) og forbind­elser med resten av høy­hastighets­tog­nettet i Europa
Frankrike har i dag rundt 1 200 km høyhastighetslinjer (LGV – "Ligne à Grande Vitesse"), og fire nye linjer er foreslått eller under utbygging.
Nullvisjonen i praksis.
Høyhastighetstog på egne linjer har vist seg å være de mest trafikksikre av alle transportmidler, og SNCF har kjørt TGV i snart 30 år uten en eneste dødsulykke eller ulykke med alvorlige personskader på høyhastighetslinjene (på gamle linjer har TGV vært innblandet i flere dødsulykker, særlig pga. kollisjoner med lastebiler på planoverganger). Dette skyldes dels de strenge sikkerhetstiltakene på linjene, dels TGVs konstruksjon og fysiske egenskaper. Selv avsporinger i høy fart (270-300 km/t) har skjedd uten mer enn moderate personskader, vesentlig fordi togene har holdt seg på skinnegangen uten å velte eller klappe sammen som et trekkspill.


Vardal.
Vardal er et sogn i Gjøvik og en tidligere selvstendig kommune i Oppland, opprettet som Vardal formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1964 ble Vardal, Biri, Gjøvik og Snertingdal kommuner slått sammen til den nye Gjøvik kommune. Vardal hadde da omtrent 9 500 innbyggere.
Vardal formannskapsdistrikt bygde på det gamle Vardal prestegjeld, som oppsto alt i middelalderen. Hovedkirka i dette prestegjeldet sto ved gården Haug i øvre del av Vardal. Annekset Hunn lå nærmere den senere kjøpstaden Gjøvik. Også gården Bråstad var kirkested i middelalderen.
Politisk historie.
Vardal var fram til ca. 1900 ei utpreget bondebygd, og dette ble gjenspeilet i de politiske maktforholdene. I 1902 tok Arbeiderdemokratene over ordførervervet, og i en tjueårsperiode var dette det dominerende partiet i Vardal. I 1928 mistet det makten til Arbeiderpartiet. Med unntak av okkupasjonsårene beholdt Arbeiderpartiet ordføreren fram til Vardal gikk inn i Gjøvik kommune.
Bygde- og innbyggernavnet.
Bygdenavnet Vardal kan en via skriftlige kilder følge tilbake til 1300-tallet. Rygh setter navnet "Vardalr" i sammenheng med et elvenavn, sannsynligvis et eldre navn på Vesleelva (Mustadelva). Etter sammenslåingen med Gjøvik har navnet Vardal fått en snevrere geografisk basis. I dag er det hovedsakelig området rundt Vardal (Haug) kirke ("Haugsbygda") som regnes som Vardal. En person fra Vardal kalles en "vardøling".


Vinger kirke.
Vinger kirke er en kirke i Kongsvinger i Hedmark.
Kirken er hovedkirken i Vinger og står i dag ved Øvrebyen på Tråstad i byen Kongsvinger. Den er en hvitmalt korskirke i tre fra 1697 med et løk-kuppelformet klokketårn fra 1855. Kirken er korsformet og har 618 sitteplasser. I tilknytning til kirken er det bygget et krematorium med urnelund. Plassen foran kirken var lenge ekserserplass, men er nå parkeringsplass for de som skal besøke kirken eller kirkegården.
Historie.
Den første kirken i Vinger var oppført på Hov (Vinger prestegard) på østsiden av Glåma en gang før 1227. Denne kirken var trolig en stavkirke og var i den katolske tid viet til døperen Johannes. På Vinger møttes pilegrimsveien som fulgte Glåma vestfra pilegrimsveien nordover fra Eidskog og Sverige og fortsatte nordover mot Nidaros. Dessverre gjorde kirkens plassering nede vel Glåma at den var utsatt for flom og vannet stod til tider opptil tre–fire alen opp på veggen.
Fremveksten av en bebyggelse tilknyttet Kongsvinger festning på vestsiden av Glåma gjorde at kirken ble liggende på "feil" side av elven. Det var risikabelt å krysse elven når isen var utrygg. Grunnet dette, og de stadige oversvømmelsene, ble det i 1699 oppført en ny kirke nedenfor festningen. Den nye kirken lå høyt over elven og kunne ikke trues av flom i Glåma. All kirkevirksomhet ble flyttet dit fra den gamle kirken, som forfalt og ble revet innen 1730.
Også den nye Vinger kirke hadde perioder med forfall og utsatte reparasjoner. Kirken ble ombygget i 1854–1855. Det var i denne forbindelse at kirken fikk sin løk-kuppel. Vinger kirke var lenge brunrød, men ble malt hvit i 1868–1869.
I 1971 startet byggingen av et krematorium nord for kirken. Krematoriet ble tatt i bruk i 1973, men ble overlevert fra byggekomiteen først i 1975. I senere tid har krematoriet blitt utvidet noe.


Spikkestadlinjen.
Spikkestadlinjen er jernbanestrekningen fra Asker til Spikkestad. Spikkestadlinjen er en del av den Gamle Drammenbanen, som ble åpnet 3. juni 1872 og gikk fra Oslo V til Drammen via Lierbyen.
I 1973 ble Lieråsen tunnel på Drammenbanen åpnet, og trafikken til Drammen ble lagt om til å gå på den nye og kortere jernbanelinjen. Den nye tunnelen kortet ned reisetiden mellom Oslo og Drammen med 45 minutter. Siste tog mellom Spikkestad og Brakerøya gikk den 2. juni 1973.
Den gamle strekningen ble beholdt mellom Asker og Gullaug, under navnet Spikkestadlinjen. Frem til 1994 var Gullaug linjens endepunkt, da ble godstrafikken nedlagt, og banen forkortet ved Spikkestad stasjon. Her går nå NSB lokaltog 550 Spikkestad – Oslo S – Moss.
Linjekart.
"Kilometreringen refererer til Oslo S, i parentes til Oslo V."


Varaldsøy.
Varaldsøy er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Fra 1837 var Varaldsøy del av Strandebarm formannskapsdistrikt. Varaldsøy er den største øya inne i Hardangerfjorden med 45,4 km².
1. januar 1902 ble Varaldsøy skilt ut som egen kommune med 1 661 innbyggere.
1. januar 1965 ble det meste av Varaldsøy med 511 innbyggere slått sammen med Fjelberg og Kvinnherad kommuner samt et område nord for Skånevikfjorden/Åkrafjorden i Skånevik kommune til den nye Kvinnherad kommune.
En del av Mundheim krets i Varaldsøy med 300 innbyggere ble fra samme tidspunkt slått sammen med deler av Jondal, Kvam og Strandebarm kommuner til den nye Kvam kommune.
Fylkesvei 126 går fra ferjekaia til Gjuvsland. Øya har ferjeforbindelse til Årsnes i sør og Gjermundshamn i vest.


Fiskeridirektoratet (Norge).
Fiskeridirektoratet på Nordnes i Bergen. Bygningen er tegnet av Arkitektene Hansteen AS og Cubus AS i 1989
Fiskeridirektoratet (opprettet 1906) er en norsk, statlig etat med ansvar for fiskeri- og havbruksforvaltning. Etaten er underlagt Fiskeri- og kystdepartementet og ledes av fiskeridirektøren. Norsk fiskeridirektør har siden 2008 vært Liv Holmefjord.
Fiskeridirektoratet ligger i Strandgaten 229 i Bergen og har regionkontorer i Vadsø, Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Måløy og Egersund. Lokale fiskerikontor finnes i Hammerfest, Båtsfjord, Havøysund, Honningsvåg, Kjøllefjord, Vardø, Finnsnes, Skjervøy, Brønnøysund, Leknes, Sandnessjøen, Sortland, Svolvær, Rørvik, Sistranda, Fosnavåg, Kristiansund, Bergen, Florø, Kopervik, Kristiansand og Fredrikstad.
Fiskeridirektoratet er myndighetenes fremste rådgivende og utøvende organ innen fiskeriforvaltningen i Norge. Direktoratets hovedoppgave er planmessig å arbeide for at norsk fiskeri- og havbruksnæring fremmes og utvikles til beste for dem som arbeider i næringen og slik at fiskeressursene på lang sikt gir et optimalt utbytte.
Direktoratet deler ut konsesjoner og adgang til å drive fiske og fører fartøyregisteret og fiskermanntallet. Det utarbeider reguleringsforskrifter, overvåker utviklingen i fisket, fordeler kvoter og stopper de enkelte fiskeriene når kvotene er beregnet oppfisket. Norske fartøy som fisker i andre lands soner får sine lisenser av Fiskeridirektoratet. Det er ellers involvert i kvoteforhandlinger med andre land og deltar i internasjonale prosesser i regi av blant andre FN, OSPAR og regionale fiskeriorganisasjoner.
Kyst- og havbruksavdelingen har ansvaret for forvaltningen av akvakulturloven. Avdelingen er tilsynsmyndighet for akvakulturnæringen. Kyst- og havbruksavdelingen er også overordnet myndighet i spørsmål om arealplanlegging i kystsonen.
De eldre delene av arkivet etter Fiskeridirektoratet, opp til rundt 1985, er avlevert til Statsarkivet i Bergen.
Historie.
Etter Stortingets beslutning hadde Indredepartementet fra 1860 ansvar for «de praktisk-videnskabelige fiskeriundersøgelser vedkommende saltvandsfiskerierne». Disse ble ledet av stipendiatene Jonas Axel Boeck som utredet silda frem til sin død i 1873, og Georg Ossian Sars som først hadde torskeansvaret, så overtok silda frem til 1893 da Johan Hjort overtok. Alt ble i 1900 flyttet til Bergen der Hjort ble leder "Norges Fiskeristyrelse" og i 1902-03 måtte håndtere «hvalstriden» der hundrevis av rasende fiskere stormet en hvalstasjon i Mehamn; de mente hvalen hjaget bort vodda. Fra 1906 hadde det navnet Fiskeridirektoratet og Hjort fikk tittelen fiskeridirektør. Han ga seg i 1916 etter uenigheter med regjeringen som hadde offentliggjort en fiskeriavtale inngått med Storbritannia.


Flotell.
Flotell er en flyttbar flytende innretning for innkvartering av mennesker.
Ordet er en fornorskning av den engelske sammensettingen "floating hotel", som på engelsk er blitt til "flotel". Mest typisk benyttes begrepet flotell om flytende innretninger med større boligkvarter som benyttes offshore under utbygging av oljefelt eller ved produksjon av olje eller naturgass. Flotellene som permanente innkvarteringsløsninger er i ferd med å gå ut av bruk på norsk sokkel fordi bemanningsbehovene er avtakende, mer typisk brukes floteller i dag under bemanningstopper for revisjonsstanser. Oppjekkbare plattformer brukes også, og omtales også som flotell selv om de ikke flyter når de er i bruk som flotell.
Et flotell kan være spesielt bygget for formålet, det kan være en ombygd boreplattform, eller det kan være en vanlige boreplattform som benyttes midlertidig som flotell.
Et mye omtalt flotell var «Alexander L. Kielland». Et annet kjent flotell var den tidligere tilleggsinnkvarteringsenheten for Statfjord A, «Polymariner» (nå «Borgholm Dolphin»). Floteller som brukes på norsk kontinentalsokkel og har samsvarsuttalelse fra Petroleumstilsynet er «COSLRival» (tidligere «Port Reval»), «COSLRigmar» (tidligere «Port Rigmar» og «Rigmar 301»), «Safe Scandinavia» (tidligere «Polycrown»), «Regalia», «Floatel Superior» og «Haven». De er likevel som regel bare inne på kortere oppdrag om gangen.
Andre tidligere kjente floteller er: «Poly Confidence» ombygd til borerigg (nå «Ocean Confidence»), «Polycastle» ombygd til borerigg (nå «GSF Celtic Sea»), «Polyconcorde» (nå «Safe Hibernia»)


Valestrand.
Valestrand er et tettsted i Sveio, og en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Fra 1837 var Valestrand del av Stord formannskapsdistrikt.
Valestrand ble fradelt som egen kommune med 900 innbyggere 15. mai 1868.
1. april 1870 ble en del av Moster kommune med 247 innbyggere overført til Valestrand.
1. januar 1964 ble Valestrand slått sammen med deler av Skjold og Vikebygd kommuner samt Sveio kommune til den nye Sveio kommune. Valestrand hadde ved sammenslåingen 1 216 innbyggere.
Den delen av Skjold som var omfattet av denne sammenslåingen, ble overført fra Rogaland til Hordaland fylke.


Valberg.
Valberg er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke. Valberg var en del av Borge formannskapsdistrikt som ble opprettet i 1837.
I 1927 ble Valberg utskilt fra Borge som egen kommune. Den 1. januar 1963 ble Valberg slått sammen med Borge, Buksnes og Hol kommuner til den nye Vestvågøy kommune. Valberg hadde ved sammenslåingen 662 innbyggere. Valberg hadde i 2006 ca. 300 innbyggere. Valberg var før en landbruks-og fiskerikommune. Postnummeret 8357 kommer tilbake til Valberg igjen i oktober i 2010. Valberg har nå 106 innbyggere.


Fil.
En fil er et verktøy med tette kantete spor eller tenner på overflaten og vanligvis et håndtak. Den brukes for å glatte ut eller kappe materialer.
Filer klassifiseres etter grovhetsgrad og tverrsnitt. Grovhetsgraden måles i antall tenner per tomme. De kan være enten grove, mellomgrove, mellomfine, fine eller meget fine. Tverrsnittet er enten flatt (anstatsfil), trekantet, firkantet, rundt eller halvrundt.
En rasp har små knotter i stedet for spor i overflaten, men brukes ellers til mye av det samme som filen.


Borge (Nordland).
Borge er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke opprettet som Borge formannskapsdistrikt i 1837. I 1927 ble Valberg fradelt som egen kommune. Borge hadde etter fradelingen 4 093 innbyggere.
Borge ble 1. januar 1963 slått sammen med Buksnes, Hol og Valberg kommuner til den nye Vestvågøy kommune. Borge hadde ved sammenslåingen 4 056 innbyggere.


Buksnes.
Buksnes er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke opprettet som Buksnes formannskapsdistrikt i 1837.
1. juli 1919 ble Hol fradelt som egen kommune. Buksnes hadde etter delingen 3 188 innbyggere. 1. januar 1963 ble Buksnes, Borge, Hol og Valberg kommuner slått sammen til den nye Vestvågøy kommune. Buksnes hadde ved sammenslåingen 4 416 innbyggere.
Buksnes menighetshus og Buksnes kirke ligger på Gravdal, som var en del av Buksnes kommune.


Skrutrekker.
Et sett med standard skrujern
En skrutrekker er et redskap for å trekke til eller løsne skruer. Dette verktøyet er også kalt skrujern.
En enkel skrutrekker består av et håndtak, en klinge og en tupp. Håndtaket er vanligvis av plast, men tidligere så var tre mest vanlig. Klingen er vanligvis stål, og tuppen består vanligvis av en hard legering.
Skrutrekkere klassifiseres etter sporet på tuppen. De vanligste er flatt spor, krysspor og pozidriv. I senere år har også Torx blitt mer vanlig, også sekskant har fått stor utbredelse etter at selvbyggmøbler kom på markedet for et par tiår siden. Andre mer uvanlige spor er forskjellige såkalte sikkerhetsspor som brukes for å hindre at forbrukere får adgang til bestemte steder.
Skrutrekkere finnes i manuelle og elektriske utgaver. En elektrisk skrutrekker har som regel utskiftbare tupper. Den enkleste manuelle utgaven er beskrevet ovenfor, men det finnes også skrutrekkere med skrallefunksjon og slagtrekkere.


Hol i Nordland.
Hol er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, fra 1837 en del av Buksnes formannskapsdistrikt.
1. juli 1919 ble Hol fradelt som egen kommune. Hol hadde ved etableringen 2 272 innbyggere.
1. januar 1963 ble Hol, Buksnes, Borge og Valberg kommuner slått sammen til den nye Vestvågøy kommune. Hol hadde ved sammenslåingen 3 154 innbyggere.
Hol er også navn på en kommune i Buskerud fylke.


Lars Leiro.
Lars Leiro (født 13. april 1914 i Haus, død 22. mars 2005) var en norsk politiker (Sp) og gårdbruker.
Politisk karriere.
Lars Leiro var ordfører på Voss i perioden 1956–1958. Han var samferdselsminister i John Lyngs regjering i 1963 og ble valgt til parlamentarisk leder for Senterpartiet i 1965, i perioden 1961–1969 var han også nestformann for partiet. Han representerte Hordaland for Senterpartiet på Stortinget mellom 1958 og 1969.
I 1966 ble han utnevnt til fylkesmann i Bergen og Hordaland. Han gikk av med pensjon i 1984.
Leiro var kommandør av St. Olavs Orden.
Privatliv.
Lars Leiro var far til forretningsmannen Sverre Leiro.


Administrative enheter på provinsnivå i Kina frem til 1949.
Opp gjennom historien har de administrative enheter på provinsnivå i Kina endret seg stadig.
"Artikkelen er uferdig. Det må bl.a. komme en rekke oversikter til, og helst kart."
Kinas provinser under Yuan-dynastiet.
Mongolene, som lyktes i å underlegge seg hele Kina under Yuan-dynastiet i 1279, innførte et system som ble forløperen for det moderne provinssystemet.
Kina fikk da ti provinser. Hovedstedene er oppgitt i parentes. Til sist en skissering av geografisk beliggenhet ifølge de moderne geografiske enheter og betegnelser.
Områdene rundt hovedstaden var ikke tilordnet noen provins. De områdene tilsvarer dagens Hebei, Shandong, Shanxi, det sentrale Indre Mongolia, Beijing og Tianjin.
Kinas provinser 1949.
Den siste oppstillingen reflekterer tiden kort tid etter annen verdenskrig, da Mandsjukuo var blitt tilbakeført til Republikken Kina, og inntil Folkerepublikken Kina ble proklamert i 1949.
Etter denne tid var det to regjeringer som anså seg for å være Kinas rettmessige regjering, og dette gav seg i løpet av få år utslag i forskjeller mellom de to regjeringers disposisjoner, revisjoner og oppfatninger om de administrative enheter på provinsnivå.
Tidspunktet 1949 er dermed det siste tidspunkt med en provinsinndeling som var alment akseptert.
Det første navnet er i henhold til det transkripsjonssystem til latinske bokstaver som var alment akseptert i 1949, og det annet er det som er foretrukket benyttet fra Folkerepublikken Kinas side i dag. Provinshovedstedene pr. 1949 er oppgitt i parentes.


Norges samferdselsminister.
Inngangen til Samferdselsdepartementet m.fl. i Oslo
Norges samferdselsminister er medlem av regjeringen og sjef for Samferdselsdepartementet. Denne personen har egentlig ikke tittelen «minister», men statsråd. Likevel brukes tittelen i dagligspråket. Samferdselsdepartementet, opprettet i 1946, har ansvaret for samferdsel og kommunikasjon i hele landet og underliggende departementet finnes syv etater: Post- og teletilsynet, Statens jernbanetilsyn, Luftfartstilsynet, Statens havarikommisjon for transport, Jernbaneverket, Taubanetilsynet og Statens vegvesen. Før 1946 hadde Arbeidsdepartementet ansvaret for oppgavene Samferdselsdepartementet i dag innehar.
Norges første samferdselsminister var Nils Langhelle (Ap), som medlem i Einar Gerhardsens andre regjering fra 1946 til 1952. Han er per i dag den nest lengst sittende samferdselsministeren like bak Kjell Opseth (Ap).
Liste over Norges samferdselsministre.
Listen over Norges samferdselsministre viser en oversikt fra 1946 til i dag over perioden statsråden hadde sin posisjon, hvilket parti personen representerte og i hvilken regjering ministeren var medlem.
Eksterne lenker.
Samferdsel


Torild Skogsholm.
Torild Skogsholm (født 18. oktober 1959 i Bodø, Nordland) er en norsk politiker (V). Hun var samferdselsminister i Bondevik II-regjeringen 2001 til 2005.
Skogsholm er utdannet sosialøkonom med mellomfag i spansk fra Universitetet i Oslo og grunnfag i kristendom fra Menighetsfakultetet.
Hun var direktør for samfunnskontakt i teleselskapet NetCom fra 1999 til 2001. Fra 19. oktober 2001 til 17. oktober 2005 var hun statsråd og samferdselsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering.
Hun har vært nestleder i Oslo Venstre, organisasjonssekretær Norges Unge Venstre, sentralstyremedlem Norges Unge Venstre og leder i "Venstrekvinnelaget".
Fra februar 2006 til januar 2011 var Skogsholm administrerende direktør i Oslotrikken, som håndterer trikkevirksomheten til Kollektivtransportproduksjon. Fra januar 2011 overtok hun som generalsekretær i nødhjelps- og utviklingsorganisasjonen CARE Norge.
I 2005 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.


Tonghua.
Tonghua (kinesisk: 通化; pinyin: "Tōnghuà"; Wade-Giles: "T'ūng-huà") er et byprefektur i provinsen Jilin i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2005) til 2 263 000 innbyggere.
Tonghua var hovedstad i den tidligere provinsen Antung.
Administrative enheter.
Byprefekturet Tonghua har jurisdiksjon over to distrikter (区 "qū"), to byfylker (市 "shì") og tre fylker (县 "xiàn").
Samferdsel.
Kinas riksvei 201 fører gjennom området. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian.
Kinas riksvei 303 fører gjennom området. Den løper fra Ji'an i Jilin til Xilinhot i Indre Mongolia.


Borgestad.
Borgestad er en tettbebyggelse på østsiden av Porsgrunnselva, på grensa mot Porsgrunn. Borgestad er en del av Skien kommune, tidligere Gjerpen kommune, og er oppkalt etter Borgestad gård. Borgestad kirke ble innviet i 1907. Barneskolen på Borgestad heter Buer Skole, ungdomsskolen Menstad Ungdomsskole. I tillegg ligger Enggrav skole for barn med cerebral parese på Borgestad. Borgestad hadde også tidligere en jernbanestasjon som i perioder betjente både Vestfoldbanen og Bratsbergbanen, i tillegg til lokaltog, men som siden 11. juni 2006 ikke lenger er i drift.
Statsminister Gunnar Knudsen og tidligere LO-leder Tor Halvorsen var begge fra Borgestad.
Borgestadalléen ble anlagt i 1920 og bygget med tanke på økt biltrafikk og et 500-årsperspektiv for trærne. Alléen fikk i 2012 "Vakre vegers pris" av en fagjury av Vegdirektoratet, ledet av vegdirektør Terje Moe Gustavsen.


Alfred av England.
Alfred (født ca. 849, død 26. november 899) var konge av England fra 871 til sin død. Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet «den store». Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen «konge av England». I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi.
Unge år.
Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire. Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga. Hans tre eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred.
Som barn skal han ha vært vakker og lovende. Som femåring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo IV. Paven skal også ha «salvet ham som konge». Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de tre eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex. Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854–855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge.
Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring ni år gammel.
Offentlig liv.
De to eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid; henholdsvis 856–860 og 860–865. I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder. Asser bruker ordet "secundarius" om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig.
I 868 giftet Alfred seg med Eahlswith, en datter av Ethelred Mucill som var "ealdorman" blant gainerne, et folk som levde i området rundt, og har gitt navn til, dagens Gainsborough i Lincolnshire. Hun var barnebarn av en konge av Mercia, og en av deres døtre, Æthelflæd, ble selv regjerende dronning av Mercia.
Samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte to nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt «Alfreds slagår».
På tronen.
Statue av Alfred i Winchester.
I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen.
I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul. Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene.
Omkring midten av mai 878 var Alfred ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de to styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, og Guthrum og 29 av hans menn lot seg døpe. England ble dermed delt i to ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen. Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner.
Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet. I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel.
Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893. Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i to flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria. Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury.
Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene. Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene. Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området. Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen.
Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth. Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet.
Død.
Alfred døde 26. oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.
Han ble gravlagt i Winchesterkatedralen.


Stefanusalliansen.
Stefanusalliansen (tidl. Misjon bak jernteppet og Norsk misjon i øst) er en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon som formidler støtte og praktisk hjelp til mennesker og kirker som forfølges eller undertrykkes som følge av sin kristne tro.
Arbeidet gjøres i samarbeid med lokale prosjektpartnere i det enkelte land. Virksomheten er rettet inn mot muslimske eller kommuniststyrte land i Asia og Nord-Afrika, samt tidligere kommuniststyrte land i Europa.
Historie.
Pastor Myrus Knutson i ALC (American Lutheran Congregation, luthersk internasjonal kirke i Oslo) virket i Oslo på sekstitallet, og han var heftig engasjert i arbeidet mot kommunistisk kristenforfølgelse. Søndagen 2. juledag 1965 ankom den rumenske pastoren Richard Wurmbrand Oslo og ALC etter å ha vært fengslet, torturert og omsider sluppet løs av rumenske myndigheter i 1964. Ved hjelp av løsepenger samlet inn av norsk jødemisjon og Hebrew Christian Alliance flyktet han først til Oslo og siden til England og USA. Wurmbrandt satt 14 år i rumensk fengsel, 3 av disse i total isolasjon.
Wurmbrandt, hans kone Bintzia (Sabine) og sønn Mihai møtte i årsskiftet 1965- 1966 Else Marie Skard i hjemmet til britiske Gillian Holby, mangeårig medlem av ALC i Oslo. I mai 1966 vitnet han for det amerikanske senatets Internal Security Subcommitte, der tok han av seg skjorta for åpent kamera der alle fikk se arrene etter tortur. Han ble kjent som «Stemmen til undergrunnskirken» og han gjorde mye for å vitne om kristenforfølgelse i kommunistiske land. Han døde 17. februar 2001 i California.
Den norske organisasjonen ble så stiftet som Misjon bak Jernteppet i 1967, av,Vemund Skard, Monrad Norderval, og. Intensjonen var å hjelpe kristne i Øst-Europa og Sovjetunionen som hadde det vanskelig under det kommunistiske styret. Siden 1970 har organisasjonen utgitt sitt eget blad, som nå heter "Magasinet Stefanus". I 1984 startet man med en egen appelltjeneste, hvor enkeltpersoner i Norge sender appellbrev til myndighetspersoner på vegne av fengslede kristne (og andre). Appelltjenesten er fremdeles et viktig innslag i organisasjonens arbeid.
I 1989 raknet Jernteppet, og arbeidet inn mot Sovjet ble gradvis trappet ned, samtidig som arbeidet i andre land i Øst-Europa, Asia og Midtøsten ble trappet opp. I 1990 endret organisasjonen navn til Norsk Misjon i Øst, som organisasjonen het frem til 1. januar 2012, da navnet Stefanusalliansen ble tatt i bruk. I 2001 gikk organisasjonen i formelt partnerskap med den internasjonale organisasjonen Christian Solidarity Worldwide, som har hovedkontor i London. I 2003 var Stefanusalliansen med å starte opp nyhetsbyrået Forum 18 News Service. Navnet henspiller på Menneskerettighetserklæringens artikkel 18 om religionsfrihet. Byrået er observatør for trosfrihetssituasjonen i Øst-Europa, Sentral-Asia og Russland.
Stefanusprisen.
Organisasjonen deler ut Stefanusprisen til en person som har markert seg som en forkjemper for menneskerettighetene generelt og for religionsfrihet spesielt.


Seiland.
Seiland (nordsamisk: "Sievju") er ei øy i Hammerfest, Alta og Kvalsund kommuner i Finnmark.
Arkeologiske funn har vist at det har bodd folk på Seiland i omtrent 7000 år, men i dag er det kun bosetting i Kårhamn, Hønseby, Eidvågen, Fiskebukta og Survika i nord (Hammerfest kommune) og på Altneset og Hakkstabben i sør (Alta kommune). Av øyas 149 innbyggere (2012) bor 122 i Hammerfest og 27 i Alta kommune. Kvalsund kommunes del i øst er ubebodd.
Det er to isbreer på Seiland. Seilandsjøkelen, den største isbreen, ligger midt på øya og har en høyde på 985 moh. Den andre er Nordmannsjøkelen. Her ligger det høyeste fjellet på øya, Seilandstuva, 1079 moh., som også er det høyeste punktet i Hammerfest kommune. Seiland nasjonalpark ble opprettet i 2006, etter at et utredningsarbeid hadde pågått siden 2003.
På nordsiden av øya går Fv114 fra Kjerringholmen til Hønsebyhamn. Hit er det fergeforbindelse fra Akkarfjord på Kvaløya.
På sørsiden av øya går Fv31 mellom Hakkstabben og Hammelnes. Hit går det ikke ordinær fergerute, men det er mulig å transportere kjøretøy med godsrute.


Nordmannsjøkelen.
Nordmannsjøkelen (nordsamisk: "Dáččavuonjiehkki") er en isbre på øya Seiland i Hammerfest og Alta kommuner i Finnmark. Den er ca 3 km² og høyeste punkt er rundt 1040 meter over havet.


Seilandsjøkelen.
Seilandsjøkelen (nordsamisk: "Nourtageašjiehkki") er en isbre på øya Seiland i Finnmark.
Den har et areal på ca. 14 km² og et høyeste punkt på ca. 950 moh.


De utrolige.
"De utrolige" (originaltittel: "The Incredibles") er en Oscar-belønnet amerikansk animasjonsfilm fra 2004 produsert av Pixar. Filmen ble skrevet og utviklet av Brad Bird, tidligere "Simpsons"-regissør og fra før best kjent for å ha regissert animasjonsfilmen "Gutten og jernkjempen". "De utrolige" ble opprinnelig planlagt som en tegnet animasjonsfilm, men etter at Warner Bros. la ned animasjonsavdelingen sin, tok Bird med seg prosjektet til Pixar og gjorde den om til en dataanimert film.


Monsterbedriften.
"Monsterbedriften" (originaltittel: "Monsters, Inc.") er den fjerde animasjonsfilm laget av Pixar og distribuert av Disney.
Filmen vant Oscar for beste sang med sangen "If I Didn't Have You" (Randy Newmans).


Bildøy.
Bildøy er en øy mellom Sotra og Litlesotra som ligger i Fjell kommune, vest for Bergen. På tross av sin beskjedne størrelse sammenlignet med naboøyene, huser Bildøy bl.a Sotra videregående skole, Fjell ungdomsskole, Bildøyhallen og Indremisjonsforbundets bibelskole, noe som gjør øyen til en viktig del av Fjell kommune.
Nordre del av Bildøy er preget fritidseiendommer, nøstbebyggelse og endel utmark. Sør for riksvei 555, som deler Bildøy på tvers, har man derimot samling av skoler og idrettspark, samt boligfeltet Søre Bildøy helt på sydspissen av øyen.
Bildøy har også gitt navn til toppen Bildenuten (også kalt Bildefjellet), 221 moh, som er en del av fjellryggen som strekker seg på Sotras østside.


Sydslesvig.
a> (på dansk Lyksborg) på sydkysten av Flensborg Fjord 12 km nord-øst for Flensborg i Sydslesvig
Sydslesvig (på dansk) eller Südschleswig og Landesteil Schleswig (på tysk) er et tysk landområde mellom Ejderen og den dansk-tyske grensa i delstaten Schleswig-Holstein. Regionens største by er Flensburg (på dansk Flensborg). Ved vestkysten ligger Nordfrisland, ved østkysten Angeln (Angel) og Schwansen (Svans).
Hertugdømmet Slesvig (Sønderjylland) var inntil 1864 et dansk len i det danske monarkiet (personalunion). Etter den Andre slesvigske krig ble Slesvig sammen med Holstein innlemmet i Preussen. Etter en folkeavstemming i 1920 ble Nordslesvig gjenforent med Danmark, Sydslesvig forble tysk. I Sydslesvig bor det i dag omtrent 50 000 medlemmer av det danske mindretallet. Mindretallet har sine egne skoler, biblioteker, kirker osv. De snakker en egen form av riksdansk som kalles "sydslesvigsk". Enkelte snakker stadig den gamle sønderjyske dialekten. De har også en egen avis, Flensborg Avis, og et baseballlag som spiller i den danske baseballserien har treningsfelt på Mikkelberg ved Husum.


Gudmund Holmen.
Gudmund Nikolai Holmen (født 2. februar 1949) er tidligere ordfører i Sokndal, Rogaland for Arbeiderpartiet.
Nå arbeider han som lærer ved Sokndal ungdomsskole hvor han også jobbet i årene før vervet som ordfører


Jorunn Strand Vestbø.
Jorunn Strand Vestbø (født 16. juli 1945) var ordfører i Finnøy, Rogaland for Senterpartiet i fire perioder fra 1991 til 2007. I tillegg var hun i kommunestyret i to perioder før hun ble ordfører.


Sunnfjord.
Sogn er vist i gult, Sunnfjord i rødt og Nordfjord i blått
Sunnfjord er fra gammelt av det midterste av de tre fogderiene i fylket Sogn og Fjordane. De to andre er Nordfjord og Sogn. Sunnfjord består av de syv kommunene Askvoll, Fjaler, Flora, Førde, Gaular, Jølster og Naustdal. Regionen har et samlet areal på 3 643 km² og 38 413 innbyggere pr 1. januar 2012.
Mot vest ligger byen Florø, mens byen Førde ligger innest i fjorden. Folk fra Sunnfjord kalles for "sunnfjordinger" og snakker "sunnfjordsdialekt". Sunnfjordsbunaden kommer fra dette området. Sunnfjord er ett av de 15 distriktene som til sammen utgjør landsdelen Vestlandet.
Sunnfjord og Nordfjord var i middelalderen de to halvfylkene som sammen utgjorde fylket Firdafylke (nå kalt "Fjordane") under Gulatingsloven.


Riksvei 2.
Riksvei 2 (Rv2) er en riksvei som går langs Glommas østside fra Elverum til Kongsvinger, og deretter videre mot riksgrensen mot Sverige. Fra Kongsvinger går veien sørover til Sigernessjøen, for så å passere Matrand og Skotterud, før den går sørøst forbi Magnor og ender ved riksgrensen mot Sverige ved Morokulien i Eidskog kommune. I Sverige fortsetter veien som Riksväg 61 gjennom Eda, Arvika og Kil kommuner til Karlstad. Grenseovergangen ved Morokulien er etter Svinesund den mest trafikkerte grenseovergangen mellom Norge og Sverige.
Før 1. januar 2010 var veien stamvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som riksvei. Strekningen mellom Elverum og Kongsvinger hadde betegnelsen frem til september 2012, før den opprinnelige delstrekningen mellom Kløfta og Kongsvinger ble overført til.


Riksvei 4.
Riksvei 4 (Rv4) går mellom E6 i Gjøvik kommune og Oslo, den er en av hovedveiene nordover fra Oslo. Veien går fra Mjøsbrua gjennom Toten, Hadeland og Nittedal til Oslo.
Med utgangspunkt i Mailundveien i Oslo går veien nordøstover via Trondheimsveien, fortsetter via Sinsenkrysset og gjennom Groruddalen til Gjelleråsen hvor den møter fylkesvei 22. Derfra går veien nordover gjennom Nittedal og Hakadal, forbi Harestua langs vestsiden av Harestuvatnet og videre gjennom Grua, Roa, Gran og Jaren. Fra Jaren går veien nordøst til Lygna hvor den møter fylkesvei 180. Derfra går veien nordover til Einavoll, langs østsiden av Einavatnet til Eina. Det er ny motorvei som bomvei utenfor Reinsvoll sentrum og forbi Raufoss til rundkjøring med fylkesvei 33 i Hunndalen og videre ned til Mjøsstranda i Gjøvik. Fra Gjøvik går veien langs vestsiden av Mjøsa til Mjøsbrua ved Moelv hvor den går inn på E6.
Før 1. januar 2010 gikk veien også mellom rundkjøringene i Mailundveien og ved Galleriet i Oslo. Gjennom forvaltningsreformen har denne strekningen blitt kommunal vei, mens Nylandsveien mellom Galleriet og E18 har blitt del av riksvei 162.

Trondheimsveien
I Oslo.
Langtidsplanen for RV4 i Oslo er at Trondheimsveien (på Oslo-siden) i fremtiden i all hovedsak "ikke" lenger vil være en del av riksvei 4. Fossumdiagonalen ved Grorud skal føre trafikken sørover og inn på riksvei 163, som skal være oppgradert for å ta i mot større trafikkmengder. Dermed ledes trafikken vekk fra de folkerike områdene langs nordsiden i Groruddalen til industriområdene i dalbunnen.
Utenfor Oslo.
Det er planer om å bygge firefelts motorvei mellom Roa og Jaren.


Riksvei 5.
Riksvei 5 (Rv5) går mellom Florø og Lærdal i Sogn og Fjordane. Veien (unntatt fergestrekningen og felles trasé med E39) er 152,7 km lang.
Med utgangspunkt der E16 går inn i Lærdalstunnelen, omtrent fem kilometer sør for Lærdalsøyri, går veien nordvest til Sogndal og Fjærland og derfra nordover til Jølster og videre ut til havet før den ender i Florø.
Historikk.
Delstrekningen mellom Skei og Fjærland ble åpnet i 1986 av den tidligere visepresidenten i USA, Walter F. Mondale; etternavnet hans stammer fra Fjærland.
Strekningen mellom Fjærland og Sogndal ble ferdig i 1994.
Veien har gjennomgått veiarbeid siden 1999 på stykket Brandsøy – Svarthumle. 6. juli 2005 ble den nye veien åpnet.
Før 1. januar 2010 var veien stamvei.


Gurkemeie.
Gurkemeie "(Curcuma longa L.)" er en flerårig plante som hører til ingefærfamilien. Den kan bli over to meter høy, har liljeliknende blad og blekgule til rosa blomster i form av et aks. Under jorden er en rotknoll med flere sylindriske siderøtter.
Gurkemeie stammer fra Sydøstasia. Den største produsenten er India, men den blir også dyrket i Kina, Taiwan, Indonesia, Sri Lanka, Australia, Afrika, Peru og Karibia. Krydderplanten ble antakelig tatt med til Europa av venezianeren Marco Polo (1254–1324). I sin bok "En beskrivelse av verden" omtaler han planten som «en frukt som likner safran».
Krydderet gurkemeie, av og til kalt indisk safran, er plantens tørkede og malte rotknoll. Krydderet inneholder stoffet curkummin, et stoff som lenge har vært ansett for å ha helende effekt mot en rekke sykdommer, og kan brukes til å teste for grunnstoffet bor. Aromaen minner om ingefær, smaken er lett bitter og skarp. Den blir sjelden brukt alene, men er en viktig del av karri, som får den gule fargen sin fra gurkemeien. Også sennep og worchestershiresaus inneholder ofte gurkemeie. Gurkemeie er lysømfintlig og må lagres mørkt.
Importen av gurkemeie til Norge har øket sterkt de første ti årene av 2000-tallet, fra 4707 kilo i 1999, til 7693 kg i 2003, 9224 kg i 2006, 16 699 kg i 2009 og 28 531 i 2011.
Gurkemeie kan brukes som en rimeligere fargeerstatning for safran, f.eks. i lussekatter; imidlertid uten at det tilføre krydderets karakteristiske aroma.


Riksvei 13.
Riksvei 13 (Rv13) går mellom Sandnes og Balestrand/Leikanger. Den går parallelt med E39, men lenger øst.
Veien forlater E39 ved Hove i Sandnes. Traséen videre er Vatne – Lauvvik... Oanes – Jørpeland – Tau – Hjelmeland... Nesvik – Sand – Suldal – Røldalsvatnet – Seljestad – Odda – Tyssedal – Lofthus – Kinsarvik – Brimnes... Bruravik – Granvin – Voss – Vinje – Myrkdalen – Vikafjell – Viksøyri – Vangsnes... Dragsvik.
Historikk.
Før 1992 hadde veien delvis en annen og vestligere trasé mellom Sand og Voss. Den gikk samme vei Sandnes-Jørpeland-Hjelmelandsvågen-Nesvik-Sand. Herfra fulgte den fergen til Ropeid og nordover til Sauda hvor veien hadde et avbrudd (her skulle den gå videre langs den planlagte Nordstøldalsveien til Etne). Veien mellom Sand og Horda ved Røldalsvatnet var til da riksvei 46. Rv13 begynte igjen ved E76 (nå E134) i Etne og gikk langs dagens riksvei 48 Skånevik – Rosendal – Tysse – Dale – Voss og videre langs dagens riksvei 13.
Frem til 31. desember 2009 var fylkesvei 13 del av veien.
Navn/status.
Riksvei 13 vil få status som «diktervei»; dette ble avgjort i april 2009 under en konferanse i Ulvik. Veien skal markedsføres i sammenheng med de fem dikterene Arne Garborg, Rasmus Løland, Olav H. Hauge, Per Sivle og Jakob Sande.
Mellom Oanes og Sand heter veien også "Ryfylkevegen".
Nasjonale turistveier.
Strekningen Låtefossen – Kinsarvik er en del av "nasjonal turistvei Hardanger" sammen med strekningen mellom Steinsdalsfossen i Kvam og Granvin på og strekningen Jondal – Utne på.
Sammen med og delstrekninger av har strekningen mellom Berge i Suldal og Oanes i Forsand fått status som "nasjonal turistvei Ryfylke". Turistveien er 183 km lang.


Riksvei 15.
Riksvei 15 (Rv15) går mellom Otta i Sel og Måløy i Vågsøy. Veiens lengde er 280,3 km, hvorav 135,8 km i Oppland og 144,5 km i Sogn og Fjordane.
Den tar av fra E6 i Otta og følger Ottadalen vestover forbi Lalm, Vågåmo, Lom og Bismo til Grotli. Videre vestover langs sørsiden av Strynsvatnet, gjennom Stryn sentrum, fra Innvikfjorden over til Hornindalsvatnet, langs sørsiden av dette videre vestover til Nordfjordeid, langs nordsiden av Nordfjord til Måløy.
Gjennomsnittlig benytter hvert døgn 800 kjøretøy Strynefjellet, av dette er 25 prosent tungtrafikk.
Historikk.
Mellom Nordfjordeid og Haus var veien ferdig i 1928. Opprinnelig var det fergeforbindelse videre til Maurstad, veiforbindelsen til Maurstad ble gjennombrutt i 1938.
Dagens vei fra Grotli om Breidalen til Ospeli bru, med tre tunneler,Oppljostunnelen gjenom oppljoseggen, Grasdalstunnelen gjennom Sætreskardfjellet og Ospelitunnelen gjennom ospelifjellet ble åpnet i 1977. Den gamle hovedveien som går over Strynefjellet ble turistvei og utgjør i dag riksvei 258. Begge veistrekningene er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.
Strekningen mellom Stryn og Nordfjordeid med tilhørende tunneler ble åpnet i 1992 etter at veiarbeidet ble påbegynt i 1966. Første delstrekning var mellom Nordfjordeid og Hjelle
Ny vei vestover fra Nordfjordeid med riksveistandard og to tunneler ble åpnet på slutten av 1990-tallet, den ene tunnelen, Erviktunnelen, har fortau for at skolebarn fra Ervik skal kunne gå trygt til skolen i Kjølsdalen.
Før forvaltningsreformen trådte i kraft den 1. januar 2010 hadde veien status som stamvei.


Det østlige Zhou-dynasti.
Det østlige (senere) Zhou-dynastiets utstrekning.
Med det østlige Zhou-dynasti forstås Zhou-styret i Kina i årene 770-221 f.Kr., den perioden av Zhou-dynastiets historie da herskerne regjerte fra Luoyang (i dagens Henan-provins), en hovedstad som lå østenfor den gamle hovedstaden enn Zongzhou/Hao i Weidalen (i dagens Shaanxi). Det østlige Zhou-dynasti avløste det vestlige Zhou, og ble etter 550 år selv avløst av Qin-dynastiet.
Tidsmessig inndeling.
En vanlig tradisjonell finere inndeling av dette østlige (senere) Zhou bygger på eksistensen av rettsannalene for hertugdømmet Lu for årene 722-481. Disse annalene gikk under navnet "Vår- og høstannalene", og derav kommer uttrykket Vår- og høstannalenes tid for perioden 770-476 f.Kr.
Den etterfølgende tid er gått inn i historien som De stridende rikers tid og dekker årene 476- 221 f.Kr., altså litt lenger enn selve Zhou-dynastiet.
Frem til 841 f.Kr. er dateringen av begivenheter uklar. Kinesiske historiografer bruker 841 f.Kr. som det første år av den årlige fortløpende tidsregning for kinesisk historie, på grunnlag av hoffhistorikeren Sima Qians historieverk "Shiji"."
Historie.
Zhou-dynastiet er uten sidestykke det kinesiske dynasti som har regjert lengst i Kina, i 800-900 år (avhengig av om startpunktet skal dateres til ca. 1122 eller ca. 1045 f.Kr., noe det hersker uenighet om).
Vest-dynastiets sammenbrudd.
Det vestlige Zhou-dynasti begynte å miste grepet allerede under kongen Li Wang (878-827 f.Kr.) Han var en tyrann som ble jaget bort fra hovedstaden av et folkelig opprør. Hans sønn og etterfølger Xuan Wang (827-782 f.Kr.) ble kåret til konge i eksil, og måtte kjempe mot Yanyunbarbarene Mot slutten av sitt liv ble han mannevond og lastefull, og hans sønn og etterfølger Youwang (781-771 f.Kr.) fulgte i sin fars fotspor til de grader at han tapte enhver oppslutning om sitt styre i hele Zhou-riket. Quanrongbarbarene angrep da Zhongrikets kjerneområder i dagens Shaanxi, kong Youwang ble drept og hovedstaden Hao ble plyndret.
Det østlige Zhous forfall.
En hær satt sammen av lensherrene klarte snart å fordrive barbarene. Den nye kongen, Ping Wang (770-719 f.Kr.) la så hovedstaden til "Chengzhou" ved Luoyang (provinsen Henan) for å kunne sikre seg bedre mot angrep. Fyrsten av Qin hadde dekket kongens retrett, og fikk som takk det gamle Zhou-kjerneområdet i len av Ping Wang. Dermed ble samtidig grunnlaget lagt for det senere Qin-dynastiet.
I det østlige Zhou-dynastiet tid falt det gamle lensriket mer og mer fra hverandre. De mektigere lensherrene begynte å ta til seg rettigheter som tidligere hadde tilkommet zhou-kongene, og de lå stadig i feider mot hverandre. Tiden var preget av vekslende allianser, forræderi, snikmord og borgerkriger. Perioder med sedelig forfall avløste hverandre, og barbarenes angrep tok ikke slutt.
Under det østlige Zhou-dynasti forble Zhou-herskerne med andre ord de nominelle herskere, men realitetene på bakken så annerledes ut. De konkurrerende kinesiske småstatene forholdt seg etterhvert så lite til herskeren at Zhou knapt spilte noen politisk lederrolle overhodet, utover i sitt eget kjerneområde (som ikke var gitt i len til noen), et område som var nokså lite. Zhou-kongen hadde også mistet sin solle som sakral yppersteoverprest. Ikke bare var kongen militært og politisk svakere enn en rekke av de fyrster som var ham formelt understilt; han var også fullstendig avhengig av dem økonomisk.
Zhou-kongen Huan Wang (719-696 f.Kr.) forsøkte riktignok å gjenopprette den kongelige myndighet over lensherrene, men ble beseiret og såret. Dermed utnyttet de viktigere lensherrene anledningen til å tilta seg tittelen "Wang" (dvs. konge) selv. En av dem var hertugen av Chu i 704 f.Kh. I den påfølgende tid var det først og fremst slike hertuger og selvutnevnte konger som skulle prege Zhang-perioden; for eksempel kong Huan av Qi i Shandong (regjerte 685-643 f.Kr.), Wen av Jin i Shaanxi (regjerte 636-626 f.Kr.).
De faktiske politiske ledere var nå fyrstene av de sterkere lensstatene, fremfor alt en gruppe på fem. De mer raffinerte av disse fyrstene begrunnet fremdeles sine disposisjoner med at de handlet "i kongens navn" eller "på kongens befaling". Men ikke alle: Kong Zhuang av Chu førte i 606 f.Kr. sin hær frem til grensen for Zhou-kongens eget område og spurte kjekt hans utsendinger om hvor stor den gryten var som den kongelige spise ble tilberedt i.
Det til slutt så maktesløse østlige Zhou-dynastiet måtte i 256 f.Kr. vike plassen for det fremadstormende Qin-dynastiet, som i 221 f.Kr. også maktet å bringe De stridende rikers tid til sin avslutning.
Kulturelle forhold.
På filosofiens område hadde man i denne epoken Lao Tse, Konfucius, Mengzi og Mo Zi. På vår- og høstannalens og de stridende rikers tid blomstret filosofien, noe som langt på vei skyldtes de behov som de vanskelige tilstander som de stadige samfunnskonfliktene skapte. Omvandrende vismenn og rådgivere (Konfucius hadde 72 betydningsfulle disipler) forsøkte å få delstatene til å organisere seg på mer effektivt vis, og befeste den indre fred.
Den strammere organiseringen av hertugdømmene førte på 300- og 200-tallet til et økonomisk oppsving og til tekniske nyvinninger. Jordbruket ble intensivert, man tok i bruk gjødsel, støpte verktøy av jern og ble i stand til å lage bedre utstyr for trekkdyrene silk at de ikke fikk press på luftrøret og dermed ble mer effektive. Videre begynte man å skjelne mellom flere forskjellige typer jordsmonn og tilpasset beplantningen etter det, og man fikk bedre vanningssystemer som fungerte også over større flater.
Dermed vokste også befolkningstallet kraftig. Også krigskunsten utviklet seg og var ikke lenger preget av adelens ritualiserte privileg til å sette inn enorme bondehærer på de mest samvittighetsløse måter.
Østlige


Riksvei 20.
Riksvei 20 (Rv20) var en riksvei som gikk langs Glommas østside mellom Elverum og Kongsvinger, inntil den ble byttet navn til Riksvei 2 25. september 2012 i forbindelse med forlenging av E16 til Gävle i Sverige.
Før forvaltningsreformen trådte i kraft 1. januar 2010 var veien klassifisert som stamvei.


Riksvei 22.
Riksvei 22 (Rv22) går mellom Hvam i Skedsmo og Kirkelund i Rakkestad. Veiens lengde er 78,2 km, hvorav 35,8 km i Akershus og 42,4 km i Østfold.
Trasé: Hvam – Kjeller – Lillestrøm – Vinsnes – Fetsund der den passerer Glomma – videre sørover langs østsiden av Øyeren – Båstad – Skjønhaug – Mysen – Rakkestad.
Før 1. januar 2010 gikk veien mellom Gjelleråsen og riksgrensen i Halden, se fylkesvei 22 (Akershus) og fylkesvei 22 (Østfold), etter at regionsreformen trådte i kraft fikk disse strekningene status som fylkesvei.


Riksvei 23.
Riksvei 23 (Rv23) går mellom Lier og Frogn. Veiens lengde er 40,2 km, hvorav 30,3 km i Buskerud og 9,9 km i Akershus.
Den begynner ved på Kjellstad i Lier og østover til den møter fylkesvei 165 ved Midtbygda i Røyken. Derfra går veien gjennom Hurum og Oslofjordtunnelen til den møter ved Vassum. Veien er skiltet som riksvei.
Strekningen mellom Enga og Vassum ble utbygd under navnet Oslofjordforbindelsen.
Før forvaltningsreformen trådte i kraft den 1. januar 2010 hadde veien status som stamvei.

Riksvei 23 vestover fra Katrineåsveiens bru


Fylkesvei 24.
Fylkesvei 24 (Fv24) går mellom Sør-Odal og Stange. Veiens lengde er 67,6 km.
mellom Kløfta og Skarnes og fylkesvei 24 mellom Skarnes og Stange brukes av og til som omkjøringsvei når det er ekstra stor trafikk på.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 25.
Riksvei 25 (Rv25) går mellom Hamar og riksgrensen ved Støa i Trysil. Veien (unntatt felles trasé med riksvei 3) er 116,5 km lang. Mellom Elverum og Trysil blir veien ofte omtalt som Trysilvegen. Motsatt veg Trysil til Elverum blir den ofte omtalt som Elverumsvegen.


Fylkesvei 27.
Fylkesvei 27 (Fv27) går mellom Ringebu og Folldal. Veiens lengde er 82,7 km, hvorav 26,1 km i Oppland og 56,6 km i Hedmark.
Strekningen mellom Muen i Stor-Elvdal og Folldal utgjør sammen med strekningen Enden – Sollia kirke på "Nasjonal turistveg Rondane".
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 29.
Fylkesvei 29 (Fv29) går mellom Hjerkinn i Dovrefjellregionen og Alvdal i Østerdalen. Veiens lengde er 69 km, hvorav 6,6 km i Oppland og 62,4 km i Hedmark.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Lekamøya.
Lekamøya ligger i Leka kommune i Nord-Trøndelag og er et kjent sjømerke. Formasjonen ser ut som ei kvinne med et stort sjal over seg, på veg sørover. Folketro om fjellet finnes i sagnet om De syv søstre.
Fra Leka og nordover Helgelandsleia viser de mange markante fjellformasjonene fra sagnet vei for sjøfarende.


Mendoza.
Mendozas plassering i Provincia de Mendoza i Argentina
Mendoza er hovedstad i provinsen Mendoza, som ligger vest i Argentina, nær grensen til Chile. Byen har 121 000 innbyggere (2001), med de omkringliggende områdene er befolkningen om lag 800 000. Byen brukes av turster som et utgangspunkt for friluftsaktiviteter, blant annet for bestingning av Sør-Amerikas høyeste fjell Aconcagua.
Næringsliv.
Byen er sentrum for landets viktigste vin- og fruktdistrikt. En annen viktig inntektskilde er produksjon av olivenolje. Det finnes også et oljeraffineri i byen.
Historie.
Mendoza ble grunnlagt av spanjolene i 1561.


Nøytronstjerne.
Når tunge stjerner eksploderer som en supernova, vil det bli restmasse. Hvis denne resten er mellom 1,4 og 2-2,5 solmasser, blir den en nøytronstjerne. Denne har typisk diameter mellom 10-20 km, og er liten, men svært tung. Hvis den har mer restmasse enn dette så vil den bli et svart hull. Nøytronstjerner består hovedsakelig av nøytroner, derav navnet nøytronstjerne. Nøytronene oppstår når det ikke lenger er mer stråletrykk til å holde partiklene fra hverandre og elektronkreftene ikke klarer å stå imot gravitasjonskreftene lenger. Nøytronstjernene kan forekomme i andre typer, som pulsar, magnetar, rrat og noen teoretiske typer som Q-stjerne, Preonstjerne og kvarkstjerne.
Dannelse.
Når en stjerne som har masse på 6 solmasser eller mer går tom for karbon i sentralområdene så vil strålingstrykket gjøre slik at ytterlagene utvider seg, og vi vil få en superkjempe. Hvis sentralområdene nærmer seg 5 millioner kelvin så vil stjernen produsere jern. Etter dette vil fusjonsprosessen kreve energi for å fortsette og vi vil få en implusjon når gravitasjonkreftene tar over. Når grensen for hvor stor tetthet sentralområdene kan ha vil det komme en sjokkbølge som sender masse ut i rommet, stjernen har gått supernova. Restmassen som blir igjen i stjernen bestemmer om stjernen skal bli en nøytronstjerne eller et svart hull. Nøytronstjerne vil bli dannet hvis det er mellom 1,4 og 2-2,5 solmasser. Etter som det ikke er noe stråletrykk som holder tilbake gravitasjonstrykket, og når den kraften er så stor at trykket fra elektronene ikke klarer å stå i mot, så vil nøytronstjernen dannes. Elektronene blir presset inn til protonene og den nøytrale partikkelen nøytron blir dannet. Dette skjer med mesteparten av massen i stjernen og danner et flytende innhold.
Modell av oppbyggingen til en nøytronstjerne
Oppbygging.
Nøytronstjerner har en flytende kjerne med et hard skall. Kjernen består av nøytroner som en flytende masse. Deretter har den et tynt hardt skall, ca 1,5 km tykt, av vanlig materie som er sterkt komprimert. Diameteren til en nøytronstjerne er vanligvis mellom 10-20 km, og jo større masse stjernen har jo mindre er den i diameter.
Tettheten på stjernen varierer ut fra hvor dypt inn i stjernen du går. Ute i skorpen kan tettheten være under formula_1 mens i midten kan den være over formula_2 til formula_3 formula_4.
Gravitasjon.
Gravitasjonskreftene til en nøytronstjerne er veldig høy. Overflategravitasjonen kan komme så opp så høyt som formula_5 og typiske verdier av formula_6, det skal bli så mye som omtrent X^11 ganger så mye som på jorden. Minimumfarten vi trenger for å komme ut av stjernens gravitasjonsfelt kan man finne ved å regne ut unnslipningshastighet. En illustrasjon over hvordan litt av baksiden er synlig Ut fra dette så kan vi se at 100.000 km/s er typisk farten du trenger for å komme deg unna stjernen, dette er omtrent 33% av lysets hastighet. En sånn gravitasjon vil akselerere objekter opp i så høy fart at når den treffer overflaten til stjernen vil objektets atomer bli knust, og tilføye restene til stjernen. Den store gravitasjonen vil også påvirke fotoner. Når fotonene blir påvirket kan de skifte retning. Når vi ser på en nøytronstjerne kan vi dermed se litt av baksiden av stjernen.
Antall og avstander.
Av det som vi kan finne nå, 2008, så er det omtrent 2000 nøytronstjerner i melkeveien og de magellanske skyer. Mesteparten av de som er oppdaget er pulsar. Nærmeste stjerne er RX J185635-3754 og Hubbel viser at den er ca. 200 lysår unna.
Binære nøytronstjerner.
Omtrent 5% av alle nøytronstjerner er medlemmer av et binær system. Dannelse og utvikling av binære neutron stjerner er ganske eksotisk og komplisert prosess. Følgene stjerne kan enten være vanlige stjerner, hvite dverger eller andre nøytronstjerner. Ifølge moderne teorier om binære evolusjon forventes det at Nøytronstjerner også eksisterer i binære systemer med svart hull ledsagere. Slike binærforhold forventes å sende ut kraftige gravitasjonsbølger. Nøytronstjerner i binære systemer avgir ofte røntgenbilder som er forårsaket av oppvarming av stoff (gass) tatt fra følgene stjerne.
Kilder.
ERGO Fysikk 1 – Petter Callin – 2007
http://en.wikipedia.org/wiki/Neutron_star 01-06-2009


Fylkesvei 30.
Fylkesvei 30 (Fv30) går mellom Koppang i Stor-Elvdal og Støren i Midtre Gauldal. Veiens lengde er 258,4 km, hvorav 146,4 km i Hedmark og 112 km i Sør-Trøndelag.
Den tar av fra riksvei 3 ved Koppang og går østover til Storsjøen. Videre nordover langs Storsjøen, gjennom Rendalen og Tylldalen til Tynset. Deretter mot nordøst langs Glåma forbi Tolga og Os til Røros, deretter nord-vest langs Gauldalen til Støren.
Historikk.
Strekningen mellom Tynset og Koppang har tidligere også vært skiltet som riksvei 3 og som riksvei 28. 1. desember 2008 meldte Sør-Trøndelag fylkeskommune at 3 km ny veistrekning ved Osøy bru var tatt i bruk.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 31.
Fylkesvei 31 (Fv31) er en vei mellom Røros og riksgrensen ved Vauldalen. Veiens lengde er 45,9 km.
Den tar av fra riksvei 30 i Røros og går østover forbi Brekken til riksgrensen ved Vauldalen. Veien fortsetter i Sverige med veinummer 84 til Sveg og videre til Hudiksvall.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Cato Salsa Experience.
Cato Salsa Experience er et Oslo-basert, norsk rockeband som består av Cato Salsa (pseudonym for Cato Thomassen) (vokalist og gitar), Christian Garralda Engfelt (bass og vokal), Jon Magne Riise (trommer) og Bård Enerstad (gitar, tangentinstrumenter, theremin og vokal).
Thomassen startet bandet sammen med Riise og Even Alfheim, som snart ble erstattet av Engfelt. Besetningen var komplettert med Nina Bjørndalen på orgel før bandet ga ut flere egenfinansierte vinyl-singler og en EP som i 1998 ble samlet på bandets første, selvtitulerte CD-album. Den britiske musikkavisen New Musical Express hørte plata og kalte bandet "the most happening thing in Norway"; noe som banet veien for en rekke spillejobber og konserter i Oslo-området.
I april 2000 spilte Cato Salsa Experience inn "A Good Tip For a Good Time" i et sommerhus på Nøtterøy, og plata ble gitt ut på Christian Engfelts nystartede platelabel Garralda Records. Med sine fengende låter og skranglete lydbilde ble plata godt mottatt blant presse og publikum - den traff også en tidsånd der tilbakeskuende, organisk rock sto høyt i kurs som en motreaksjon til nittitallets fokus på techno, drum 'n bass og elektronisk musikk. Snart ble albumet plukket opp og distribuert av labelen Emperor Norton i USA og Australia, og av Sony Music i Japan. Den utenlandske interessen, med blant annet omtaler i magasiner som Rolling Stone og Vanity Fair, økte interessen for bandet også i Norge.
Flere konserter i inn- og utland fulgte før bandet ga ut sitt nye album "The Fruit is Still Fresh" sommeren 2003. Albumet representerte en videreføring av garasjerock-lyden, men med strammere arrangementer, mer fokus på melodier og islett av funk og soul. Senere samme år forlot Nina Bjørndalen bandet for å fokusere på studier, og ble erstattet av Enerstad. Sommeren 2005 kom albumet "No. 3".
I 2004 startet bandet et samarbeid med jazztrioen The Thing og den amerikanske frijazzlegenden Joe McPhee, noe som i 2005 resulterte i en live-EP med opptak fra Kongsberg Jazzfestival og senere albumet "Two Bands and a Legend" utgitt under navnet Two Bands and a Legend.


Riksvei 70.
Riksvei 70 (Rv70) går mellom Kristiansund i Møre og Romsdal og Oppdal i Sør-Trøndelag. Veiens lengde er 162 km, hvorav 30,3 km i Sør-Trøndelag og 131,7 km i Møre og Romsdal.
Fra Oppdal går veien ned Sunndalen, passerer Sunndalsøra før den fortsetter på østsiden av Sunndalsfjorden og Tingvollfjorden gjennom Tingvoll til den fortsetter over Krifast til Kristiansund.
Opprinnelig var fergeforbindelsen Kvisvik-Kvalvåg del av strekningen, denne ble nedlagt da Freifjordtunnelen ble tatt i bruk i august 1992.
Før 1. januar 2010 var veien stamvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som riksvei.
Strekningen Sunndalsøra-Oppdøl ble bygget i 1921-27, og fikk riksvegstatus i 1934.


Memory Stick.
thumb
Memory Stick er et minnekort lansert av Sony i oktober 1998.
Kortet brukes vanligvis som lagringsmedium i et elektronisk bærbart apparat, og innholdet kan flyttes til og fra en datamaskin. For eksempel kan et Sony digitalkamera lagre bilder på en Memory Stick, som så kan tas ut av kameraet og kobles til en datamaskin eller skriver, så bildene kan overføres eller skrives ut.


Sanmenxia.
Sanmenxia (kinesisk: 三门峡; pinyin: "Sānménxiá") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 359.000.
Økonomi og samferdsel.
I prefekturet ligger Sanmenxia-demningen som utvides til hele 2.870 MW effekt, og således blir et meget kraftig vannkraftverk selv i kinesisk sammenheng. Av langt nyere dato er Sanmenxia kullkraftverk på 1.800 MW.
I Sanmengxia stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.
Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi.
Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.


Shangqiu.
Shangqiu (kinesisk: 商丘; pinyin: "Shāngqiū") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til.
Arkeologiske funn viser at byens historie går tilbake til første del av Shang-dynastiet.
Shangqiu var hovedstad for den kinesiske oldtidsstaten Song.
Jernbane.
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen stopper her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen går gjennom blant annet Hengshui, Heze, Xinzhou, Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.
I Shangqiu stanser også togene på Longhaibanen, i øst-vest-retning Kinas viktigste jernbanelinje, som går fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.
Vei.
Kinas riksvei 105 går også gjennom byen. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, går sørover og ender ved kysten i Zhuhai i provinsen Guangdong. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou.
Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.


Huaidian.
Huaidian er en kinesisk by i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 91.500.


Yuzhou (Xuchang).
Yuzhou (kinesisk: 禹州; pinyin: "Yǔzhōu") er en kinesisk by på fylkesnivå i Xuchang i provinsen Henan i det sentrale Kina.
Befolkningen anslås (2005) til 1,19 millioner innbyggere.
I oktober 2010 omkom et tyvetalls gruvearbeidere i en ulykke i en kullgruve i området, 16 ble innesperret.
Historie.
Her lå Yangzhai, hovedstaden til staten Han under De stridende rikers tid.
Under De tre kongedømmers periode ble Yuzhou gitt til Liu Bei av Han-statsminister Cao Cao etter at han ble utnevnt til guvernør. Yuzhou var et land som grenset til Xuzhou, som i sin tur lå under general Lu Bu, og til Nanyang, Yuan Shus land.
Yuzhou var kjent som Yingchuan (颍川) under Qin-, Han- og Jin-dynastiene.


Dvorak (tastatur).
Dvorak er et tastaturoppsett patentert i 1936 av amerikanerne dr. August Dvorak og hans svoger, dr. William Dealey. Oppsettet er laget med utgangspunkt i amerikansk engelsk, mens det senere har blitt laget versjoner for andre språk, deriblant norsk Dvorak. I den norske versjonen har man, i likhet med mange andre språkversjoner, latt bokstavplasseringen være identisk med den amerikanske, mens man har ulik plassering av andre taster, i tillegg til egne taster for Æ, Ø og Å.
Dvoraks talspersoner hevder at man bruker mindre fingerbevegelse, får økt skrivehastighet og redusert feil i forhold til standard QWERTY-tastatur. Særlig reduksjonen i fingerdistanse blir påstått å redusere belastningsskader.
Det mest utbredte oppsettet, QWERTY, ble laget 60 år tidligere for å hindre skrivemaskinene i å henge seg opp ved å plassere tastene slik at ofte brukte tegn var lenger unna hverandre. Dette forhindret armene i skrivemaskinen i å henge seg fast i hverandre, noe som ofte forekom dersom to knapper ble trykket ned samtidig eller to taster ble trykket ned med et kort mellomrom. Selv om mange i ettertid har påstått at QWERTY ble laget for å gjøre det tregere å skrive, er ikke dette riktig. Det ble designet for å skrive raskt på datidens skrivemaskiner.
Trass i at Dvorak aldri har tatt helt av i markedet, er det i dataalderen blitt mye enklere å gå over til Dvorak. Se mer under: «Installering av norsk Dvorak og fysisk tastaturkonvertering» lenger ned i artikkelen.
Oppsettet på et amerikansk Dvorak-tastatur, som var det første Dvorak-tastaturet som ble lansert
Oversikt.
Oppsettet ble ferdigstilt i 1932 og ble innvilget US Patent 2,040,248 i 1936. Den amerikanske standardiseringsorganisasjonen ANSI utpekte i 1984 Dvorak-tastatur som et alternativ til standard tastaturoppsett, med standarden er X3.207.
Norsk QWERTY-tastatur hvor tastene har blitt stokket om til Dvorak. Legg merke til at fingermerkene da blir plassert feil på F og J, siden det ikke er et originalt Dvorak-tastatur. Fingermerkene skal ideelt sett være plassert på U og H.
Tastingen.
Touchmetoden krever at fingrene har hvilestilling på midtre rad. Desto mer av skrivingen som foregår på midtraden, jo mindre bevegelser må fingrene gjøre. Studier med filming av personer som skriver med touch-metoden, viser at ikke bare taster man raskest på midtre rad, men også at man taster tregest på nederste rad. Om man må flytte fingrene fra midtre rad, er det langt enklere å flytte dem opp enn ned.
Det er bemerkelsesverdig at hele 70 % av all tastingen på Dvorak skjer på midtre rad, og i tillegg krever Dvorak layout færrest tastetrykk på nederste rad.
Sammenlignet med QWERTY-tastatur, beveger man i Dvorak seg kun 63 % av QWERTY-distansen med fingrene. Grunnen er at oppsettet konsentrerer de aller fleste tastetrykkene til midtre rad, noe som også gjør tastaturet mer ergonomisk. Brukere av QWERTY, med belastningsskade, som har gått over til Dvorak, rapporterer at lidelsen enten blir borte eller redusert.
Videre brukes venstrehånden i 56 % av arbeidet i QWERTY, mens Dvorak har tilsvarende tall for høyrehånden. Da flertallet er høyrehendte, vil denne forskjellen være en fordel for de fleste.
Ubehagelige tastetrykk.
Såkalte ubehagelige tastetrykk er uønsket fordi det går tregere å skrive, gir oftere skrivefeil, i tillegg til å øke fingerbelastningen. Innenfor ubehagelige tastetrykk, snakker man om hekkeløp. Dette er tastetrykk der en eneste finger må hoppe direkte fra enten øvre eller nedre rad, over midtraden og ned på motsatt rad. For eksempel gjelder det på QWERTY-tastatur med ordet "minimum", som ofte ender opp med å bli skrevet "minimun" eller "minimumet". I det engelske språket er det om lag 1.200 ord som krever et hekkeløp på QWERTY-oppsett, mens det på Dvorak kun er få ord som krever det samme.
Håndveksling.
Veksling mellom hendene mens man skriver er en ønskelig egenskap fordi det gir bedre flyt og økt hastighet. Mens den ene hånden trykker inn en bokstav, er den andre hånden klar for neste tastetrykk. Når derimot en rekke med bokstaver blir tastet med kun en hånd, øker sjansene for såkalt tastaturstamming, der skriverytmen kan bli brutt, hastigheten reduseres, samtidig som feil og tretthet tiltar. I QWERTY finnes mer enn 3.000 ord som skrives inn på venstre hånd alene, og rundt 300 ord som skrives med høyre hånd. Til sammenligning er det i Dvorak bare noen få ord som kun skrives med venstre hånd, mens det er enda færre ord som kun skrives med høyrehånden. Hovedgrunnen er at stavelser krever minst èn vokal, og alle vokalene er på venstre side av tastaturet.
Historie.
August Dvorak var professor i utdanning ved Washington Universitet i Seattle. Dvorak ble interessert i tastaturoppsett da han var rådgiver for Gertrude Ford, som skrev sin masteroppgave om skrivefeil. Touchmetoden var allerede på den tiden godt utbredt. Under studiene av QWERTY, konkluderte han raskt med at tastaturet trengte å bli erstattet med noe bedre. Med seg på laget fikk han sin svoger, William Dealey, også han professor, ved North Texas State Teacher’s College i Denton i Texas.
Dvorak og Dealey sitt mål var å vitenskapelig utforme et tastatur som ville redusere skrivefeil, øke hastigheten, og redusere tretthet i fingrene. I utformingen bedrev de omfattende forskning. I 1914 og 1915 deltok Dealey på vitenskapelig seminarer om bevegelse, og senere studerte han og Dvorak sakte film av personer som skrev med touchmetoden. Engelsk språk ble omhyggelig studert for å finne de mest brukte bokstavene og mest brukte bokstavkombinasjonene. Videre studerte de håndens fysiologi. Resultatet kom i 1932, med "Dvorak Simplified Keyboard", som på norsk blir "Dvoraks forenklede tastatur", som regel kun kalt Dvorak.
I 1933 startet Dvorak å melde på deltagere til International Commercial Schools Contest, bestående av personer trent i Dvorak-tastatur. Konkurransen gikk ut på å skrive på datidens skrivemaskiner. Produsentene sponset det hele, og det var både profesjonelle og amatører blant deltagerne. Profflagene hadde leid inn profesjonelle maskinskrivere, og promoterte enkeltmodeller. Hele ti ganger mellom 1934 og 1941, uten noe profflag, vant Dvorak-skrivere førstepremie. Bare i 1935 alene vant de ni av tyve priser. Suksessen var så stor at konkurransekomiteen i 1937 prøvde å nekte Dvorak-skrivere deltagelse, men dette ble ikke gjennomført etter protester fra Dvorak selv. I tillegg nektet QWERTY-skriverne å bli plassert i nærheten Dvorak-skriverne, angivelig grunnet støyen fra den raske skrivehastigheten deres.
På 1930-tallet drev en skolekrets i Tacoma, Washington, et eksperimentelt program i å lære Dvorak-skriving. Eksperimentet involverte 2700 studenter, og distriktet fant ut at disse elevene lærte seg tastaturet på en tredjedel av tiden det tok for gjennomsnittseleven å lære seg QWERTY. Imidlertid valgte et nytt skolestyre å legge ned denne undervisningen.
Forfatter Barbara Blackburn var verdens raskeste skriver i engelsk, i henhold til Guinness rekordbok, og hun brukte Dvorak-tastatur. I løpet av 50 minutter hadde hun en snitthastighet på 150 ord i minuttet (WPM), og 170 WPM for kortere perioder. Hun har vært målt til en topphastighet på 212 WPM. Blackburn fullførte ikke noe QWERTY-kurs på videregående, og ble introdusert for Dvorak-tastaturet i 1938. Raskt lærte hun å oppnå høy skrivehastighet, og noen ganger turnerte hun i hastighetsskrivning i løpet av sin sekretærkarriere. Blackburn døde i april 2008.
Originalt Dvorak-oppsett.
I tiårene etter at Dvorak og Dealey patenterte tastaturoppsettet sitt, ble flere av tastene endret på. Her er det viktig å merke seg at med unntak av bokstaven z, var det kun andre taster enn bokstavene som endret plassering, som tall, tabulatortasten, backspace osv. For å ha en standard å forholde seg til, publiserte den amerikanske standardiseringsorganisasjonen ANSI en versjon av Dvorak-tastaturet i 1982, med standardkode ANSI X4.22-1983. Gjennom denne standarden fikk Dvorak-tastaturet en offisiell anerkjennelse som et alternativ til QWERTY.
Versjoner for enkelthåndsbruk.
Gjennom 1960-tallet arbeidet Dvorak med å utforme optimale tastaturoppsett for kun en hånd, både for venstre og høyre hånd. Disse tastaturoppsettene er dramatisk forskjellig fra to-hånds versjonene, i tillegg til at venstrehåndsoppsett og høyrehåndsoppsett er veldig ulike. Tastaturet er naturlig nok en stor fordel for personer med kun en hånd, men kan også være nyttig for personer med to friske hender. For eksempel kan det tenkes at man ønsker å skrive med den ene hånden, mens man styrer musen med den andre. Designet er utviklet til hver hånd for å minimere distansen hver enkelt finger må tilbakelegge ved skriving. Hånden er ment å innta hvilestilling nær midten av tastaturet. Forenklet sett kan man si at oppsettene for venstre- og høyrehånd er hverandre speilvendte.
Hittil er det ikke utviklet enhåndsversjoner på norsk, og bildene som vises er kun med engelsk oppsett.
Amerikansk Dvorak for venstre hånd
Amerikansk Dvorak for høyre hånd
Installering av norsk Dvorak og fysisk tastaturkonvertering.
I moderne Linux-baserte operativsystemer som Ubuntu er norsk Dvorak-oppsett inkludert som standard og kan velges bl.a. ved installasjon av operativsystemet.
I Windows er det kun engelsk Dvorak-oppsett som følger med som standard. For å bruke norsk Dvorak i Windows, må man laste ned gratis tredjepartsdrivere eller lage dem selv.
Tastaturer med norsk Dvorak originalt finnes ikke, eller er ihvertfall ekstremt sjeldne. Brukere pleier derfor å ordne dette ved å enten manuelt pirke opp tastaturknappene, for deretter å sette dem på plass i norsk dvorak-formasjon. Alternativt bruker man klistremerker, enten med trykte bokstaver eller med manuell påskrift, for deretter å klistre over de originale QWERTY-tastene med Dvorak-oppsett. Noen brukere foretrekker en hybridløsning, som innebærer at man klistrer på klistremerker på en slik måte at også de originale QWERTY-tastene synes. Dette er særlig brukt på datamaskiner med både Dvorak- og QWERTY-brukere, slik at man lett kan bytte mellom de to tastaturoppsettene.
Et annet alternativ er å spesialbestille tastatur. Denne løsningen har særlig to fordeler fremfor å fysisk bytte om tastene på et vanlig QWERTY-tastatur til Dvorak-oppsett. Den første fordelen er fingermerkene for venstre- og høyre pekefinger, slik at man med pekefingrene kjenner igjen utgangsposisjonen, uten å trenge å se ned på tastene. På et standard QWERTY-tastatur er disse fingermerkene på F og J, mens de i Dvorak skal være på U og H, som tilsvarer plasseringen til F og J på QWERTY-tastatur.
Den andre fordelen er at tastene ikke blir skadet, som lett kan skje om man er uforsiktig når man fjerner tastene. Bytting går lettere på et mekanisk tastatur, enn på et membran-tastatur, men potensiale for å skade tastene er til stede i begge tilfeller.
Motstand mot å bytte tastaturoppsett.
Selv om Dvorak-oppsettet er den eneste konkurrenten til QWERTY registrert hos ANSI, og trass i at Dvorak er tilgjengelig på alle større operativsystemer, har ikke Dvorak akkurat hatt noe universelt gjennombrudd. Flere har studert hvorfor ikke Dvorak har klart å erstatte QWERTY.
I 1956 gjennomførte General Services Administration, ved Earle Strong, en studie. I studien var det et eksperiment som involverte ti erfarne maskinskrivere. Konklusjonen var at det ikke ville være lønnsomt å bytte ut tastaturer og lære opp ansatte i Dvorak. Studien og konklusjonen bidro til at firmaer og offentlige etater ikke ønsket å gå over til Dvorak. Studien fikk kritikk. For det første ble det påpekt at man i eksperimentet ikke hadde med uerfarne maskinskrivere. Likevel, studien er realistisk i den forstand at de fleste bedrifter og offentlige etater må vurdere om det er lønnsomt å omskolere sine ansatte i maskinskriving. For det andre ble studien kritisert for å ikke gi Dvorak-skriverne tilstrekkelig tid til å bli gode i maskinskriving og at det lovende man fant ved Dvorak-tastaturet ble ignorert av forskerne.
Videre er det blitt stilt spørsmålstegn ved Earle Strongs objektivitet til Dvorak-tastaturet. Syv år før studien startet, skrev Strong: "Jeg har utviklet en god del materiale på hvordan vanlige maskinskrivere kan øke produktiviteten. Følgelig er jeg imot innkjøp av nye tastaturer, samt omskolering av maskinskrivere.... Jeg føler sterkt at dagens tastatur ikke har vært fullt utnyttet, og jeg er ute etter å utnytte QWERTY til sitt ytterste for å hindre overgang til Dvorak." Videre finnes det bevis for et anstrengt forretningsforhold mellom Strong og Dvorak. Andre forskere ba Strong om å få se på grunnlagstallene som lå til grunn for studien, men fant da ut at han hadde makulert dette.
Motstanden nevnt punktvis ovenfor tyder på at Dvorak-oppsettet må være vesentlig bedre enn QWERTY for å kunne utkonkurrere og erstatte det. For øvrig finnes det ingen studier som har sett på hyppigheten i bruk av Dvorak over tid.
Ofte trekkes Dvorak frem i næringslivet, som et eksempel på at det ofte er veldig vanskelig å forandre noe. I forklaringen av nettverkseffekten, bruker lærebøker ofte Dvorak som eksempel.
Alternativer.
Grunnet den radikale forskjellen mellom QWERTY og Dvorak, synes mange erfarne brukere av QWERTY at overgangen er hard, og krever mye tid og krefter. Konsekvensen av dette har ført til forsøk på å utforme alternative oppsett som følger prinsippene i Dvorak, men som samtidig bevarer mange av de sentrale funksjonene og plasseringene i QWERTY. Dermed blir overgangen enklere. Programmer som Microsoft Keyboard Layout Creator og KbdEdit gjør dette svært enkelt. En populær variant er Colemak tastaturoppsett.
Andre språk.
Selv om Dvorak er implementert i mange andre språk enn engelsk, ligger det til rette for potensielle problemer. Siden Dvorak er optimalisert for engelsk tekstspråk, kan det være nødvendig med bokstavrokkeringer i andre språkoppsett for å sikre tilsvarende optimalitet. Enkelte språk har flere versjoner, noe som er tilfelle for svensk, med hele tre versjoner
Første versjon, kalt Svorak, er kjennetegnet med plasseringen av de tre ekstra svenske vokalene Ä, Ö og Å som har fortrengt de opprinnelige tegnsettingssymbolene.
I den andre versjon, den såkalte Svdvorak av Gunnar Parment, holdes tegnsettingssymbolene likt som i den engelske versjonen. Første ekstra vokal (Å) er plassert lengst til venstre på øverste rad, mens de andre to (Ä og Ö) er plassert lengst nede til venstre.
Tredje versjon er den som ligner mest på amerikansk Dvorak-oppsett, utviklet av Thomas Lundqvist og kalt Sv_dvorak. Plasseringen av vokalene Å, Ä og Ö er sikt som i den andre versjonen, men Sv_dvorak beholder den amerikanske plassering av de fleste spesialtegn.
Dansk Dvorak, gjerne kalt Danrak, er lik den norske.
Finsk Dvorak, kalt Finrak, følger mange av Dvoraks utformingsprinsipper, men oppsettet er originalt utformet basert på de mest vanlige bokstavene og de vanligste bokstavkombinasjonene på finsk. Matti Airas har laget et annet oppsett for finsk. Ellers er det mulig å skrive rimelig bra finsk med engelsk Dvorak, men det forutsetter at man har lagt inn de to finske vokalene Ä og Ö.
Det vanligste tyske Dvorak-oppsettet er det tyske Type II. Oppsettet er tilgjengelig for Windows, Linux og Mac OS X. Tyskerne kan også bruke standard Dvorak-oppsett, der den karakteristiske tyske doble S’en, ß, er tilgjengelig ved Shift + W, og tødler tilgjengelig ved Shift + E.
Både på Dvorak og QWERTY er britiske tastaturer ulike de amerikanske. " og @ er byttet, og backslash /rett strek [\ |]-tasten har en egen plassering til høyre for venstre Shift-tast. Enter-tasten er lik som på norske tastatur, der Enter-tasten og Backspace-knappen er tilgrensende taster. [# ~]-tasten er på høyre side ved Enter-tasten, i motsetning til amerikansk som ikke har en tilsvarende tast.
Imidlertid er den mest merkbare forskjellen mellom amerikansk og britisk Dvorak at [2 "]-tasten forblir på den øverste raden hos Britene, mens den amerikanske ["]-tasten forflyttes.
Norsk versjon.
For det første skal bokstavplasseringene A-Z være lik amerikansk Dvorak, og for det andre skal tastene ikke endres fra norsk QWERTY, kun flyttes.
Utformingen av norsk Dvorak er i hovedsak et resultat av drøftinger mellom Carl Anton Stenling, Rolf Tore Randeberg og Arne Hansen.
Dvorak for programmerere.
Program-Dvorak er en variant av Dvorak med et spesielt formål. Oppsettet ble utviklet av Roland Kaufmann og rettet mot programmerere.
Det er tilgjengelig i operativsystemer som Linux og FreeBSD, eller som en tillegg for Microsoft Windows og Mac OS X.
Mens de alfabetiske tastene er som på standard Dvorak-oppsett, er den øverste raden viet til symbolske tegn og tall blir aktivert ved hjelp av shift-tasten. I likhet med August Dvoraks original utforming, er tallene ikke plassert i stigende rekkefølge, men med de mest brukte sifrene plassert nærmest de beste fingrene. Plassering av symbolene blir hevdet å følge det samme prinsippet som bokstavene, altså at de mest brukte symbolene er lettest tilgjengelig.


Sony.
Sony Corporation er et internasjonalt elektronikkonsern med hovedkontor i Tokyo i Japan. Sony er for tiden verdens største produsent av forbrukerelektronikk og en av de største bedriftene i Japan og i verden.
Selskapet ble grunnlagt 7. mai 1946 av Masaru Ibuka og Akio Morita under navnet Tokyo Telecommunications Engineering, med rundt 20 ansatte. Selskapets første produkter, ved slutten av 1940-tallet, var en riskoker og et elektrisk varmeteppe.
Selskapet ble etterhvert mere konsentrert om lyd- og bildebehandling og leverer fortsatt diverse radio-, stereo- og TV-produkter til vanlige forbrukere. Selskapet var tidlig ute med små bærbare enheter som Walkman for kompaktkasetter.
Eksempler på produkter fra selskapet er PlayStation, Walkman, Vaio-PC-er, MiniDisc, TV og Blu-ray Disc. Selskapet produserte også mobiltelefoner i samarbeid med svenske Ericsson under navnet Sony Ericsson, men er nå selvstendige. De produserer Android mobiltelefoner.


Puyang (Puyang).
Puyang (kinesisk: 濮阳县; pinyin: "Púyáng Xiàn") er et fylke i det kinesiske byprefekturet Puyang i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 87 000.


Yima.
Yima (kinesisk: 义马; pinyin: "Yìmǎ") er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Sanmenxia.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Kulturminner.
Hongqingsigrottene, som står på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige kulturminner, befinner seg i byfylket.
Samferdsel.
Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.


Gushi.
Fylket Gushis beliggenhet innen provinsen Henan
Gammelt kart over byen Gushi innenfor murene
Gushi (kinesisk: 固始县; pinyin: "Gùshǐ Xiàn") er en kinesisk by og et fylke i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 82.100.
Byen ligger i Xinyang-prefekturet sør i Henan, ved grensen til provinsen Anhui, i et stort risdyrkende område.
Den første hertugen av hertugdømmet Jiang, med sete i Gushi, var Bailin, nevøen til den første Zhou-kongen, Kong Wu av Zhou. Dette var omkring år 1000 f.Kr., helt i begynnelsen av Zhou-dynastiets tid.
Samferdsel.
Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi.


Jishui (Henan).
Jishui er en kinesisk by i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 78.900.


Yunyang.
Yunyang (kinesisk: 云阳县; pinyin: "Yúnyáng Xiàn") er et fylke i byprovinsen Chongqing i Folkerepublikken Kina. En del av fylket er havnet under vann under fyllingen av De tre kløfters dam i Yangtzedalføret. Dette utløste en folkeforflytning fra Yunyang etter 2005 av over personer.
I 1999 var befolkningen i fylket på, og den var på i i 2005.
Kulturminner.
Zhang Fei-tempelet ("Zhang Huan hou miao", 张桓侯庙, eller "Zhang Fei miao", 张飞庙) ble i 2001 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Eksterne lenker.
Yunyang


Huangchuan.
Huangchuan (kinesisk: 潢川县, pinyin: "Huángchuān Xiàn") er et kinesisk fylke i byperfekturet Xinyang i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (1999) til 772.665.
Kulturminner.
Gamlebyen fra oldtidsstaten Huangs tid ("Huangguo gucheng", 黄国故城) ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Jernbane.
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou, Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.
Vei.
Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina.
Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi.


Tanghe.
Tanghe (kinesisk: 唐河县; pinyin: "Tánghé Xiàn") er et fylke i byprefekturet Nanyang i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Kulturminner.
Sizhou-tempelets pagode ("Sizhou si ta", 泗洲寺塔) ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Samferdsel.
Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi.


Minggang.
Minggang (kinesisk: 明港; pinyin: Mínggǎng) er en by i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen ble i 2005 anslått til 69 100.


Xihua.
Xihua (kinesisk: 西华县; pinyin: "Xīhuá Xiàn") er et fylke i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås i (2005) til 910.000.


Nandun.
Nandun er en by i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til rundt 66 000.


Dancheng.
Dancheng (kinesisk: 郸城县; pinyin: "Dānchéng Xiàn") er et fylke i provinsen Henan i det sentrale Kina. Det er understilt byprefekturet Zhoukou sentralt i provinsen.
Befolkningen var på innbyggere i 1999, og har et areal på 1.490 km².
Fylket ligger på den nordkinesiske slette, og har landbruk som viktig næringsvei. Sukker er et viktig produkt. Fylket har dessuten ferrolegerings- og kunstgjødselindustri.


Dengfeng.
Hovedinngangen til Shaolintempelet i byfylket.
Dengfeng (kinesisk: 登封; pinyin: "Dēngfēng") er et byfylke i byprefekturet Zhengzhou i provinsen Henan i det sentrale Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Byen var tidligere kalt Ji (冀) eller Yangcheng (陽城) og var viktig allerede under Xia-dynastiets første konge, kong Yu den Store. Men under dynastiets andre hersker, kong Qi, opphørte den å være hovedstad.
Byen ligger ved Songshanfjellet, ett av Kinas fem mektige fjell. Dette er et historisk viktig område ved Huang He-flodens nedre løp, mellom storbyene og de historiske hovedstedene Luoyang og Zhengzhou.
Et stort aluminiumssmelteverk ligger i fylket.
Det chan-buddhistiske klosteret Shaolin.
Dengfeng er berømt for sin historiske rolle ved utviklingen av den kinesiske kampsport "wushu" (bedre kjent som Kung Fu), ettersom det buddhistiske Shaolintempelet ligger i dette distriktet (kun 13 km nordvest for byen). Foruten Kung Fu hadde også chan-buddhismen ("zen" på lapansk) munkeklosteret Shaolin som fødested. Zen-buddhismen er i dag særlig utbredt i Japan.
Det astronomiske observatorium Guanxing Tai.
Omkring 15 km sørvest for Dengfeng, i storkommunen Gaocheng, ligger det astronomiske observatoriet Guanxing Tai inne i tempelanlegget Zhougong Miao. Det er det eldste observatoriet av sitt slag i hele Kina. Det nåværende observatoriet går tilbake til 1276, men det var observatorier her helt tilbake til Zhou-dynastiets dager.
Astronomen Guo Shoujing (1231–1314) konstruerte observatoriet i 1276, i begynnelsen av Yuan-perioden. Observasjonene herfra bidro til å sette Guo Shoujing istand til å utvikle en kalender som samsvarer godt med dagens gregorianske kalender. Hans beregning av den tid det tar jorden å rotere rundt solen bommet med bare 26 sekunder.
Samferdsel.
Kinas riksvei 207 løper gjennom fylket. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong.


Fylkesvei 32.
Fylkesvei 32 (Fv32) går mellom Island i Holmestrand og Skien. Veiens lengde (unntatt felles trasé med riksvei 35 og riksvei 40) er 48,7 km, hvorav 14,2 km i Vestfold, 2,5 km i Buskerud og 32,0 km i Telemark.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Før 1. februar 2010 var traséen mellom Bruene i Skien og Bjørbekk i Porsgrunn del av.
Eksterne lenker.
032


Fylkesvei 33.
Fylkesvei 33 (Fv33) går mellom Bjørgo i Nord-Aurdal og Minnesund i Eidsvoll. Veiens lengde er 140,9 km, hvorav 26,2 km i Akershus og 114,7 km i Oppland.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 35.
Riksvei 35 (Rv35) går mellom Ringerike og Hokksund i Øvre Eiker.
Før 1. januar 2010 da regionsreformen trådte i kraft var veien stamvei, og fylkesvei 35 var del av veien. Den opprinnelige delstrekningen mellom Hønefoss og Ullensaker ble overført til den 25. september 2012.


Riksvei 36.
Riksvei 36 (Rv36) går mellom Seljord og Skjelsvik i Porsgrunn.
Den 1. februar 2010 ble veiens trase mellom Moflata i Skien og Skjelsvik i Porsgrunn flyttet til den tidligere traséen til fylkesvei 354.


Fylkesvei 37.
Fylkesvei 37 (Fv37) går mellom Åmot i Vinje, Tinn kommune og Kongsberg. Veiens lengde er 154,2 km, hvorav 137,6 km i Telemark og 16,6 km i Buskerud.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 38.
Fylkesvei 38 (Fv38) går mellom Kragerø og Åmot i Vinje. Veien (unntatt felles trasé med riksvei 41) er 144,4 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 40.
Fylkesvei 40 (Fv40) går mellom Larvik og Geilo i Hol. Veiens lengde (unntatt felles trasé med europavei 134) er 247,5 km, hvorav 49,3 km i Vestfold og 193,4 km i Buskerud.
Eksterne lenker.
040


Fylkesvei 42.
Fylkesvei 42 (Fv42) går mellom Arendal og Egersund. Veiens lengde (unntatt felles trasé med riksvei 41, riksvei 9 og E39) er 208,0 km, hvorav 23,3 km i Rogaland, 91,1 km i Vest-Agder og 93,6 km i Aust-Agder.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei sammen med den nåværende riksvei 42.


Fylkesvei 44.
Fylkesvei 44 (Fv44) går mellom Stavanger og Sandnes, og mellom Sandnes og Flekkefjord.
Den går parallelt med europavei 39, men ved kysten. Den er en del av Nordsjøveien som består av riksvei 47 og fylkesvei 44 og som går mellom Haugesund og Kristiansand.
Før 1. januar 2010 var veien del av riksvei 44, sammen med den nåværende riksvei 44.
Nasjonal turistvei.
Sammen med nesten hele har strekningen mellom Søyland og Ogna i Hå i fått status som "nasjonal turistvei Jæren". Turistveien er 41 km lang.

Lagårdsveien
Forussletta
Stavangerveien
Strandgata
Oalsgata
Erstattet av fylkesvei 325
Mellom Eide og Egersund se riksvei 44


Fylkesvei 45.
Fylkesvei 45 (Fv45) går mellom Ålgård i Gjesdal og Svartevatn i Sirdal, samt mellom Rotemo i Valle og Ofte i Tokke.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Strekningen mellom Svartevatn og Nomeland, "Suleskarveien", var fylkesvei også før riksveireformen i 2010, fordi strekningen hadde for dårlig standard til å bli benevnt riksvei. Fjellveien mellom Suleskar og Brokke i Setesdal er sommeråpen fra slutten av mai til 1. november.


Fylkesvei 51.
Fylkesvei 51 (Fv51) går mellom Randen i Vågå og Gol. Vinterstengt mellom Maurvangen og Beitostølen. Veiens lengde (unntatt felles trasé med) er 168,2 km, hvorav 146,6 km i Oppland og 21,6 km i Buskerud.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Nasjonal turistvei.
Strekningen mellom Besstrondsæter i Vågå og Garli i Øystre Slidre har fått status som "Nasjonal turistvei Valdresflye" med en lengde på 47 km.


Riksvei 52.
Riksvei 52 (Rv52) går mellom Borlaug i Lærdal og Gol og er riksvei. Veiens lengde er 79,2 km, hvorav 17,2 km i Sogn og Fjordane og 62 km i Buskerud.
Før forvaltningsreformen trådte i kraft den 1. januar 2010 hadde veien status som stamvei.


Fylkesvei 55.
Fylkesvei 55 (Fv55) går mellom Vadheim i Høyanger og Dragsvik i Balestrand og mellom Stedje i Sogndal og Lom. Strekningen mellom Lom og Gaupne er nasjonal turistvei "Sognefjellet". Veiens lengde er 248,1 km, hvorav 52,6 km i Oppland og 195,5 km i Sogn og Fjordane, riksvei 55 medregnet.
Før regionsreformen trådte i kraft 1. januar 2010 var veien del av riksvei 55.
I gjennomsnitt 600 kjøretøy passerer Sognefjellet daglig i månedene mai-september, i juli er trafikken oppe i 1100 i døgnet (tall for årene 2002-2011). Sognefjellet er vinterstengt og åpner normalt i månedsskiftet april/mai (i 2010 1.mai).
Nasjonale turistveier.
"Nasjonal turistvei Sognefjellet", 108 km lang, går hovedsakelig i retning nordøst–sørvest og følger dalfører mellom Breheimen og Jotunheimen. Den forlater Rv15 nær Lom Stavkirke og følger Bøverdalen til Røysheim og videre opp Leirdalen og Breiseterdalen til Krossbu og Sognefjellshytta der Fantesteinen markerer veiens høyeste punkt. Herfra går veien videre over Sognefjell til Turtagrø og videre ned Bergsdalen og Fortunsdalen til Skjolden og videre langs nordsiden av Lustrafjorden til Gaupne.
Sammen med har dessuten strekningen mellom Balestrand og Dragsvik fått status som "Nasjonal turistvei Gaularfjellet". Denne turistveien er 84 km lang.
Veien videre.
Veien forlater Gaupnefjorden i retning sørvest og passerer Hafslo og Sogndal, videre langs nordsiden av Sogndalsfjorden og Sognefjorden forbi Hermansverk og Leikanger til Hella og med ferge over Fjærlandsfjorden. Den følger nordsiden av Sognefjorden videre vestover fra Dragsvik og Balestrand til Lånefjorden, derfra går den i tunnel til Høyanger og videre langs Sognefjorden igjen til Vadheim der den møter E39.

Hafslovatnet. Solvorn ligger nederst i dalen i midten
Mellom Stedje og Dragsvik som riksvei 55


Fylkesvei 60.
Fylkesvei 60 (Fv60) går mellom Blindheim i Ålesund og Byrkjelo i Gloppen. Fylkesveien er et alternativ til E39 for transport mellom Ålesund og Byrkjelo, og derfra videre med E39 til Bergen. Fv 60 har kun en fergeoverfart mens E39 har tre. Veiens lengde (unntatt fergestrekningen og felles trasé med riksvei 15) er 160,7 km, hvorav 82,3 km i Møre og Romsdal og 78,4 km i Sogn og Fjordane.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. 2011 ble Streketunnelen forlenget.
Over Utvikfjellet på Fv 60 passerte i gjennomsnitt 900 kjøretøy i døgnet i årene 2004-2011, i juli dobles trafikken til omlag 1800 kjøretøy.


Fylkesvei 61.
Fylkesvei 61 (Fv61) går mellom Solevågseid i Sula og Maurstad i Vågsøy. Veiens lengde (unntatt fergestrekningene) er 94,5 km, hvorav 89 km i Møre og Romsdal og 5,5 km i Sogn og Fjordane.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 62.
Fylkesvei 62 (Fv62) går mellom Hjelset i Molde og Sunndalsøra. Veiens lengde er 68,9 km.
Tidligere gikk den langs Fannestranda inn til Molde sentrum, men denne strekningen er nå en del av Europavei 39. Mellom Øksendal og Sunndalsøra går veien gjennom den 5966 meter lange Øksendalstunnelen.
Hele traséen: Hjelset (X E39) – Kleive – Eidsvåg i Romsdal – Eidsøra – Sunndalsøra (X Rv70).
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 63.
Fylkesvei 63 (Fv63) er en vei som går mellom Åndalsnes i Rauma og Langevatn i Skjåk. Veiens lengde (unntatt fergestrekningen) er 103,6 km, hvorav 101 km i Møre og Romsdal og 2,6 km i Oppland. Vegstrekningen omfatter de tre berømte fjellovergangene Trollstigen, Ørnevegen og Geirangervegen. Trollstigen og Geirangervegen er vinterstengt, mens Ørnevegen er helårsvei (kortvarig stengning på grunn av snøskred forekommer).
Veien forlater europavei 136 ved Sogge bru sør for Åndalsnes, følger Isterdalen som "Trollstigvegen", videre gjennom Meierdalen og Valldal til tettstedet Sylte ved fjorden og videre til fergestedet Linge. Gjennom Valldal krysser veien storelva (Valldøla) ved Alstad (Gudbrandsjuvet), Hol, Uri og Muri. Fra Linge går det ferge over Norddalsfjorden til Eidsdal, traséen fortsetter over Korsmyra og ned Ørnevegen til Geiranger. Herfra starter Geirangervegen som går opp forbi Dalsnibba til Langevatn der den møter riksvei 15. Den er vinterstengt mellom Geiranger og Langevatn og over Trollstigen. Veien er asfaltert og har varierende bredde (ett køyrefelt på det smaleste). Særlig de tre fjellovergangene på strekningen har skarpe kurver og en rekke hårnålssvinger. Veien var tidligere en del av markedsføringssatsingen The Golden Route, hele veien har fra 2012 offisiell status som nasjonal turistvei.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Nasjonal turistvei.
Hele veien har status som "Nasjonal turistvei Geiranger - Trollstigen".
Geiranger-Trollstigen ble offisielt innviet (av samferdselsminister Kleppa) som nasjonal turistvei med en seremoni på Stigrøra (Trollstigplatået) 16.juni 2012. Dette var samtidig en offisiell markering av de 17 andre nasjonale turistveiene.


Fylkesvei 65.
Fylkesvei 65 (Fv65) går mellom Betna i Halsa og Fannrem i Orkdal. Veiens lengde er 107,9 km, hvorav 74,7 km i Møre og Romsdal og 33,2 km i Sør-Trøndelag.
Veien forlater E39 ved Betna og går i retning syd-øst til Skei, deretter østover forbi Rindal til Storås og videre nordover til Fannrem der den møter E39 igjen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 72.
Fylkesvei 72 (Fv72) går mellom Berg i Verdal og riksgrensen ved Åbo. Veiens lengde er 52,8 km.
Den tar av fra E6 på Berg og går i retning sør-øst gjennom Inndalen til Sandvika og derfra nordover til Åbo grense. I Sverige går veien videre til Järpen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 73.
Riksvei 73 (Rv73) går mellom Trofors og riksgrensen i Hattfjelldal.
Veien mellom Fellingfors og Storvatnet på grensa mellom Grane og Hattfjelldal var bygd før 1880, og sto ferdig til Hattfjelldal i 1886. Veien ble utbedret mellom 1894 og 1898, og også sist på 1930-tallet. Veien fra Hattfjelldal via Krutådalen til riksgrensen mot Sverige ble ferdig først rundt 1950.


Riksvei 92.
Riksvei 92 (Rv92) går mellom Kautokeino og riksgrensen i Karasjok. Veien er 115,1 km lang.
Det finnes planer om å forlenge veien fra Kautokeino mot vest mot Troms eller mot sørvest mot Finland. Avstanden fra Kautokeino til E6 ved Skibotn er idag 301 km, og kunne bli 170 km. Dette skjer ikke før 2015.
Før 1. januar 2010 var veien stamvei mellom Karasjok og riksgrensen.


Fylkesvei 74.
Fylkesvei 74 (Fv74) går mellom Formofoss i Grong og riksgrensen ved Murusjøen. Veiens lengde er 97,7 km.
Den tar av fra E6 ved Formofoss og går østover til riksgrensen, i Sverige videre til Gäddede og Strömsund.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 76.
Fylkesvei 76 (Fv76 eller Tosenveien) er en vei i Nordland. Veien er 88 km og går vest-øst mellom Brønnøysund i Brønnøy kommune og Vasselv i Grane kommune.
De største bygdene langs veien er Tosbotn og Hommelstø. Tosenveien er en tverrforbindelse mellom kysten og det indre av Helgeland, veien sikrer også Sør-Helgeland en lett adkomst til E6. Veien er stedvis smal og svingete. De farligste partiene rundt Tosbotn ble utbedret sommeren 2004.
Historie.
Veien mellom Skillebotn og Hommelstø sto ferdig på 1930-tallet. I 1938 ble veien Lande-Tosbotn-Svenningdal påbegynt. Veien sto ferdig til Enget ved Tosenfjorden i 1957 og til Tosbotn i 1969. Strekningen mellom Tosbotn og Svenningdal ble påbegynt i 1978, og veien ble åpnet i 1987.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 77.
Riksvei 77 (Rv77) går mellom Saltdal og riksgrensen til Sverige. Total lengde er 24,0 km. Veien kalles «Graddisveien», etter stedsnavn i grenseområdet. Den første tiden fikk veien økenavnet «Gratisveien», på grunn av manglende tollsted.
Historie.
Veien gjennom Junkerdalsura ble påbegynt i 1871 og sto ferdig i 1878. Da var også vintervei ferdig til riksgrensen mot Sverige. Ny vei ble åpnet til Junkerdalsbygda sent på 1950-tallet. Mellomriksveien til riksgrensen ble åpnet i 1974.
Den gamle veien gjennom Junkerdalsura er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.


Fylkesvei 81.
Fylkesvei 81 (Fv81) går mellom Ulvsvåg i Hamarøy og Osan ved Svolvær i Vågan, og har en lengde på 35,9 km. I tillegg kommer en fergestrekning mellom Skutvik og Svolvær som tar omtrent 2 timer.
Veistrekningen og fergeforbindelsen knytter E6 til E10 i Lofoten, og var frem til Lofotens fastlandsforbindelse åpnet i desember 2007 regnet som den viktigste innfallsporten for trafikk mellom Lofoten og fastlandet. Fergesambandet ble foreslått nedlagt fra 01. januar 2008 som følge av Lofast, men det ble vedtatt en periode med prøvedrift for å se an behovet.
Nå har sambandet med en frekvens på to daglige avganger fra/til Skutvik til/fra Svolvær via Skrova (vinterstid), og to ekstra avganger fra Svolvær til Skrova.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den fått status som fylkesvei.


Fylkesvei 82.
Fylkesvei 82 (Fv82) er en vei som går mellom Fiskebøl og Andenes.
Veien krysser Hadselfjorden med ferge og følger Hadseløyas sør- og østside fra Melbu til Stokmarknes. Videre på bruer til Langøya og langs Langøyas østside til Sortland. Der går veien over Sortlandsbrua til Strand på Hinnøya, og går nordover langs vestsiden av Hinnøya til Andøybrua. Fra Risøyhamn går veien langs østsiden av Andøya. Mellom Skarstein og Andenes går veien inn på øya. Veistrekninga over Kjølhågen mellom Skarstein og Andenes er svært utsatt for sterk vind, og veien blir stengt når vinden er for sterk.
Strekningen mellom Fiskebøl og Strand i Sortland var en del av europavei 10 fram til Lofotens fastlandsforbindelse ble åpnet 1. desember 2007.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Nasjonale turistveier.
Strekningen på europavei 10 mellom Å og Melbu fikk status som Nasjonal turistvei Lofoten 6. september 2007. Fergeforbindelsen Fiskebøl – Melbu er fremdeles en del av turistveien etter at Lofotens fastlandsforbindelse ble åpnet.
Sammen med delstrekninger av og har også strekningen mellom Andenes og Tofta i Andøy fått status som "nasjonal turistvei Andøya". Turistveien er 51 km lang.


Fylkesvei 86.
Fylkesvei 86 (Fv86) går mellom Målselv og Torsken. Den tar av fra E6 ved Andselv og går via Sørreisa, Finnfjordbotn, Finnsnes og Gisundbrua over til Silsand på Senja, deretter gjennom Svanelvdalen ut til Torsken på ytre Senja. Ved Finnsæter i Berg kommune passerer man Senjatrollet. Veiens lengde er 110 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Nasjonal turistvei.
Sammen med en delstrekning av har strekningen mellom Gryllefjord i Torsken og Straumsbotn i Berg fått status som "nasjonal turistvei Senja". Turistveien er 90 km lang.

Gjennom Silsand og Laukhella som Laukhellaveien
Til Finnsnes sentrum som Strandveien
Gjennom Finnsnes sentrum som Storgata
Før Sørreisa sentrum som Storveien
Etter Sørreisa sentrum som Nordsiveien


Riksvei 93.
Riksvei 93 (Rv93) går mellom Bossekop i Alta og riksgrensen i Kautokeino. Veiens lengde er 172,5 km.
Før forvaltningsreformen trådte i kraft den 1. januar 2010 hadde veien status som stamvei.
Det er ingen planlagte utbedringer på veien.


Riksvei 94.
Riksvei 94 (Rv94) går mellom Meland i Hammerfest og Skaidi i Kvalsund.
Før 1. januar 2010 gikk veien fra Hammerfest lufthavn, se fylkesvei 94.


Fylkesvei 98.
Fylkesvei 98 (Fv98) går langs kysten fra Lakselv til Tana. Veiens lengde er 210,5 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 83.
Riksvei 83 (Rv83) går mellom Harstad og Tjeldsund bru. Veien går fra Harstad langs Vågsfjorden og Tjeldsundet til Leikvikhamn ved Tjeldsundbrua.
Veien gikk tidligere fra Langvassbukt i Kvæfjord, strekningen mellom Langvassbukt og Harstad ble omklassifisert til fylkesvei fra 1. januar 2010, se fylkesvei 83.
Prosjekter: Bedre vei i Harstad tettsted.


Riksvei 110.
Riksvei 110 (Rv110) går mellom Karlshus i Råde og Rakkestadsvingen i Fredrikstad.
På grunn av det store antall fornminner som gravhauger, dommerringer og helleristninger langs veien, har Rv110 blitt kjent som Oldtidsveien. Imidlertid har også andre veistrekninger i Norge tatt dette navnet.
Før 1. januar 2010 var fylkesvei 110 del av veien.


Fylkesvei 117.
Fylkesvei 117 (Fv117) går mellom Brekke og Øtne i Fredrikstad. Veiens lengde er 18,1 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 120.
Fylkesvei 120 (Fv120) går mellom Hurdal og Moss. Veiens lengde er 137,5 km, hvorav 37,1 km i Østfold og 100,4 km i Akershus.
Før 1. januar 2010 var veien del av riksvei 120.

Mellom E6 og riksvei 22 er veien fortsatt riksvei 120.


Fylkesvei 124.
Fylkesvei 124 (Fv124) går mellom Sekkelstein i Askim og Lund i Aremark. Veiens lengde er 49,2 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 150.
Riksvei 150 (Rv150, Ring 3) går mellom Ryenkrysset på Ryen i Oslo og Lysaker i Bærum og er stamvei med to felt i hver retning. Veien er kun skiltet "Ring 3", ikke med riksvei-skilt. Veien kalles ofte "Store ringvei" som var navnet på veien før ringveiene i Oslo ble nummererte.
Hele traséen: Adolf Hedins vei – Hjalmar Brantings vei – Dag Hammarskjølds vei – Storoveien – Rolf Wickstrøms vei – Tåsentunnelen – Kaj Munks vei – Torgny Segerstedts vei – Viggo Hansteens vei – Ullernchausséen – Granfosstunnelene.
Veien er under utbygging mellom Sinsen og Ulven, og ytterligere utbedringer er planlagt i Oslopakke 3.

Dag Hammarskjølds vei
Hjalmar Brantings vei
---- Rv150 slutter nær Valle Hovin, Ring 3 langs E6 videre til Ryen
Adolf Hedins vei


Fylkesvei 152.
Fylkesvei 152 (Fv152) går mellom Mastemyr i Oppegård og Drøbak i Frogn. Veiens lengde er 34 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 154.
Fylkesvei 154 (Fv154) går mellom Nordby i Ås og Vik i Enebakk.
Søndre Tverrvei mellom Nordby og Søndre Finstad i Ski ble åpnet 30. september 2007. Gamleveien mellom Nordby og Ski ble da nedgradert til fylkesvei 35.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 155.
Fylkesvei 155 (Fv155) går mellom Ljanskollen i Oslo og Vestby i Enebakk. Veiens lengde er 24,3 km, hvorav 8,8 km i Oslo og 15,5 km i Akershus.
Veien forlater E18 ved Ljanskollen passerer E6 ved Klemetsrud og går videre i retning sørøst forbi Ødegården til Vestby. Trasé i Oslo: Ljabrudiagonalen – Ljabruveien – Enebakkveien.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei, i Oslo som kommunal vei.

Ljabrudiagonalen
Nedre Prinsdals vei
Ljabruveien
Enebakkveien


Fylkesvei 156.
Fylkesvei 156 (Fv156) går mellom Ringnes i Ås og Nesoddtangen.
Før 1. januar 2010 var veien klassifisert som riksvei.


Fylkesvei 157.
Fylkesvei 157 (Fv157) er en vei som går mellom Dal i Frogn og Nesoddtangen i Nesodden i Akershus fylke. Veiens lengde er 23,3 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 159.
Riksvei 159 (Rv159) er en firefelts motorvei mellom Karihaugen i Oslo og Lillestrøm i Skedsmo. Veiens lengde er 11,4 km, hvorav 1,7 km i Oslo og 9,7 km i Akershus. Veien er hovedvei/fartsåre (og eneste motorvei) i Lørenskog og Rælingen kommune.
Før 1. januar 2010 var fylkesvei 159 del av veien.

Strømsveien

Strømsveien


Fylkesvei 160.
Fylkesvei 160 (Fv160) går mellom Skui og kommunegrensen mot Oslo ved Jar i Bærum.
Trasé: Økriveien – Brynsveien – Bærumsveien.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Den tidligere strekningen gjennom Oslo ble kommunal vei.


Wantage.
Wantage er en liten by i Oxfordshire i England. Den er mest kjent som fødestedet til kong Alfred den store (ca. 849–899). En statue av ham, laget av grev Gleichen, ble reist på markedsplassen i det 19. århundre. Fram til reformen av lokalstyret i England i 1974 lå byen i Berkshire.
Statuen ble betalt av Lord Wantage, som også ga "Victoria Cross Gallery" til byen. Galleriet har malerier av en rekke handlinger som førte til at det ble delt ut et Victoria Cross, blant annet hans egen heltedåd under Krimkrigen. Lord Wantage var også med på å grunnlegge det engelske Røde Kors.
Byens navn kommer antagelig fra et keltisk stedsnavn, antagelig "Gwanet-inge", som betyr «Hundeelven». Den er nevnt i "Domesday Book" (1086), da den ble var i kongens eie og hadde en verdi på 61 pund. I 1190 ble byen gitt til jarlen av Albemarle. Wantage fikk rett til å holde et ukentlig marked av Henrik III i 1216. Det er nå to markedsdager i uken, onsdager og lørdager.
Det finnes flere historiske bygninger i Wantage. Den nåværende sognekirken, viet til apostlene Peter og Paulus, er fra det 13. århundre, og erstattet en kirke fra det 10. århundre. En vannmølle fra tiden hvor Wantage var et senter for ullhandel er bevart. Denne handelen oppsto etter at Wilts og Berks-kanalen ble anlagt mot slutten av det 18. århundre.
En periode hadde byen en trikk som forbandt den med Great Western Railway, men med unntak av den tidligere stasjonsbygningen i Mill Street er det ingenting igjen av linjen. Jernbanestasjonen, som også er nedlagt, ligger omkring 5 km fra byen.
Nest etter Alfred den store er den mest kjente innbyggeren lyrikeren John Betjeman, som bodde der fra 1972 til 1984.


Riksvei 162.
Riksvei 162 (fra 2010 identisk med Ring 1) går mellom Filipstad og Bjørvika i Oslo. Veiens lengde er 4,6 km etter forlengelsen i 2010, da veien overtok avkjøringsrampene, rundkjøringene og deler av Nylandsveien til Bispelokket (på tilsammen 1,5 km) fra Riksvei 4. Samtidig forsvant noe vei lengst øst: Før 1. januar 2010 var Schweigaards gate også mellom riksvei 4 og Grønlandsleiret del av riksveien.
Hele traséen: Munkedamsveien – Frederiks gate – St. Olavs gate – Pilestredet – Hammersborgtunnelen – – Vaterlandstunnelen – – Schweigaards gate – Nylandsveien.
Trafikkmengden (ÅDT) i 2007 ble målt til å variere mellom 15 600 i Vaterlandstunnelen og 19 400 i Pilestredet.
Kommuner og knutepunkter.
Munkedamsveien
Frederiks gate
St. Olavs gate
Pilestredet
Schweigaards gate
"Resten av strekningen var inntil 01.01.2010 Riksvei 4, men har alltid vært Ring 1, og er f.o.m 2010 også en del av Rv 162"


Fylkesvei 164.
Fylkesvei 164 (Fv164) går mellom Levre og Blommenholm i Bærum. Veiens lengde er 4,5 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riksvei 163.
Riksvei 163 (Rv163) går mellom Skogskrysset i Lørenskog og Økern i Oslo. Veiens lengde er 11 km, hvorav 1,2 km i Akershus og 9,8 km i Oslo.
Veien består av Østre Aker vei (Oslo) og Lørenskogveien (Lørenskog). Strekningen har fire felt og planskilte kryss frem til krysset med E6, men er ikke klassifisert som motorvei. Strekningen videre i Lørenskog er tofeltsvei frem til rundkjøringen med Marcus Thranes vei, og firefeltsvei med rundkjøringer videre derfra til Riksvei 159

Lørenskogveien
Oslo.
Østre Aker vei sett fra Risløkka mot Brobekkveien
Østre Aker vei


Fylkesvei 165.
Fylkesvei 165 (Fv165), også kalt Slemmestadveien, er en vei i kommunene Asker og Røyken. Riksveien begynner ved E18 på Holmen i Asker og går mer eller mindre sammenhengende langs Oslofjorden forbi Hval, Leangen, Blakstad, Vollen, Bjerkås og Slemmestad. Derfra går veien gjennom Bødalen til den møter riksvei 167 nederst i Grodalen, før veien fortsetter gjennom Midtbygda og ender i riksvei 23. Veiens lengde er 18,2 km, hvorav 10,4 km i Akershus og 7,8 km i Buskerud.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 166.
Fylkesvei 166 (Fv166) går mellom Lysaker og Fornebu i Bærum. Veiens lengde er 2,1 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 167.
Røykenveien i Asker i retning Røyken med Lensmannslia-krysset til høyre
a>skrysset hvor den møter Øvre Gjellum (til venstre) og Vollenveien (til høyre)
Røykenveien på grensen mellom Asker og Røyken kommune
Fylkesvei 167 (Fv167), også kalt Røykenveien, er en vei i kommunene Asker og Røyken. Riksveien begynner ved i Asker og går via Gullhella og Heggedal til den møter nederst i Grodalen. Veiens lengde er 9,5 km, hvorav 6,6 km i Akershus og 2,9 km i Buskerud.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 168.
Fylkesvei 168 (Fv168) går mellom Rud i Bærum og Oslo sentrum. Veiens lengde er 20,6 km, hvorav 13,3 km i Akershus og 7,3 km i Oslo.
Trasé: Lommedalsveien – Gamle Ringeriksvei – Griniveien – Sørkedalsveien – Bogstadveien – Hegdehaugsveien – Parkveien – Wergelandsveien/St. Olavs gate.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei, i Oslo som kommunal vei.

Sørkedalsveien
Bogstadveien
Hegdehaugsveien
Parkveien
Wergelandsveien
Kristian IVs gate / St. Olavs gate


Riksvei 190.
Riksvei 190 (Rv190) er en fire/seksfeltsvei mellom Alnakrysset og Sørenga i Oslo og binder sammen E18 og E6. Veien er ikke skiltet med riksveiskilt. Veien er 7,6 km og en del av stamveirute 6a. De første 700 meter etter Alnakrysset er motorvei, og resten motortrafikkvei.


Fylkesvei 250.
Fylkesvei 250 (Fv250) går mellom Vingrom i Lillehammer og Dokka i Nordre Land. Veiens lengde er 46,1 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 258.
Fylkesvei 258 (Fv258) eller nasjonal turistvei Gamle Strynefjellsvegen går mellom Grotli i Skjåk og Ospeli bru i Stryn. Veien sto ferdig i 1894. Veien var opprinnelig hovedfartsåren mellom nord-østlandet og Nordfjord, og ble opprettholdt etter at den nye Strynefjellsveien ble åpnet i 1977 mellom Grotli og Ospeli bru.
Veien fikk status som nasjonal turistvei i 1997.
Veien forlater riksvei 15 ved Grotli og følger Mårådalen og Videdalen til Videseter der den etter 27 km møter riksvei 15 igjen ved Ospeli bru. Veien er stengt om vinteren. Riksvei 258 er en av de få riksveiene som har fått beholde grusdekket ettersom den har verdi i henhold til Nasjonal verneplan for veger og bruer. De andre blant annet er riksvei 252 (Tyin–Eidsbugarden) og riksvei 886 (Bjørnstad–Jacobselv).
I området lever det villrein som ikke bør forstyrres, en finner derfor lite informasjon eller rasteplasser på veien.
Sammen med den nye Strynefjellsveien på riksvei 15 er riksvei 258 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 280.
Fylkesvei 280 (Fv280) går mellom Hamremoen i Krødsherad og Vikersund i Modum. Veiens lengde er 28,7 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 319.
Fylkesvei 319 (Fv319) går mellom Stuabrua i Hof og Rundtom i Drammen. Veiens lengde er 54,6 km, hvorav 46,8 km i Vestfold og 7,8 km i Buskerud.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Eksterne lenker.
319


Erik Mykland.
Erik Mykland (født 21. juli 1971) er en tidligere profesjonell fotballspiller, kjent under kallenavnet «Myggen», nå spillende trener for Risør Fotballklubb og kretstrener i fotball for Agder Fotballkrets. Mykland blir regnet for å være en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene, men han er også en nokså kontroversiell spiller. Han ble beskyldt for å være et dårlig forbilde på grunn av sin røyking, og skapte flere ganger avisoverskrifter i forbindelse med nattklubbesøk. Hans utsagn om at han ikke regnet seg selv som en toppidrettsutøver skapte også debatt.
Landslaget og Start.
Han begynte sin karriere i hjembyen Risør, og var også en kort periode innom Bryne før han gikk til i 1989, hvor han fikk sin debut i toppserien. Mykland har en rekke U-landskamper, og debuterte på i en privatlandskamp mot i 7. november 1990 (Resultat: 3–1). Til sammen har han 78 A-landskamper og scoret to landslagsmål. Han representerte Norge i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, og i EM-sluttspillet i 2000. På landslaget ble han spesielt kjent for sitt blikk og sine forløsende pasninger. Han mottok Norges Fotballforbunds gullklokke etter kampen mot 5. juni 1994.
Utenlandske klubber.
I tillegg til, har Mykland spilt for en rekke klubber i utlandet. Hans første utenlandsopphold var omkring årsskiftet i 1995, da han ble leid ut til den nederlandske klubben FC Utrecht. Dette oppholdet ble imidlertid ingen suksess, og han returnerte til Start etter noen måneder. Høsten 1996 ble han solgt til østerrikske FC Linz, hvor han hadde større suksess – og etter bare én sesong i Østerrike ble han solgt til den greske storklubben Panathinaikos. Etter tre sesonger i Hellas, dro Mykland til tyske TSV 1860 München og deretter til danske FC København. Det var i sistnevnte klubb at Mykland vant sitt første og eneste seriemesterskap i 2003. Mykland spilte bare 45 minutter den siste sesongen i FC København.
Mykland la opp sommeren 2004 som følge av en akillesskade han har hatt hele livet og en kneskade som han hadde gått med i ett år.
Comeback.
9. juli 2008 ble offentliggjort at Mykland skulle vende tilbake til fotballen. Etter tre måneders opptrening, gjorde han comeback for 5. oktober. Mykland kom på banen som innbytter mot Sandnes Ulf etter 58 minutters spill, til øredøvende jubel fra over 11 000 tilskuere på Sør Arena. Han klarte seg bra, og viste ved endel anledninger at hans unike blikk for spillet, utsøkte pasninger, defensive klokhet og presise taklinger ikke er glemt.
21. oktober ble det gjennomført en operasjon av akillesenen til Mykland. Det knyttet seg stor spenning om han ble i stand til å trene for fullt og spille tippeliga for Start i 2009. Erik Mykland gjorde sitt comeback i Tippeligaen mot Tromsø. Etter tilsammen ni kamper for Start i sesongene 2008 og 2009, hvorav syv i Tippeligaen ble det i juni 2009 klart at Myggen legger opp proffkarrieren for godt.
Trener.
I november 2011 ble det kjent at Mykland var blitt rekruttert av Agder Fotballkrets for å trene øst-regionens 1998-kull. En måned senere ble det kjent at han skal være spillende trener for Risør Fotballklubbs A-lag fra 2012, og at han hadde allerede tyvstartet sent i 2011.
Annet.
Mykland ga i 2008 ut boka "Best med ball" (ISBN 9788251625944) sammen med Viggo Strømme og Kristofer Hæstad. I 2000 kom Håvard Rem ut med biografien ' (ISBN 9788203225345).
Mykland har også siden 2007 drevet «Myggen fotballskole» for barn på Kjempesteinsmyra i Risør.


Europavei 16 (Norge).
Europavei 16 (Norge) (E16) er en norsk riksvei som går mellom Bergen og svenskegrensen, med en arm til Sandvika i Bærum vest for Oslo. Veien, som er en del av europavei 16, er en av Norges hovedveier øst-vest, og ligger kronisk nord for Oslo (med unntak av armen Hønefoss-Sandvika). Dette medfører at veien også er en viktig tverrforbindelse mellom vegruter i dalførene Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen, samt fungerer som en ringvei, "ring 4" rundt Oslo, nord for hovedstaden. Dette innebærer også at veien går inn og ut av Innlands-Norge tre ganger (sett fra vest mot øst): Først inn i Oppland (1), deretter i Buskerud, inn i Oppland igjen (2), deretter Akershus, før deretter å gå inn i Hedmark (3), og så ut til Sverige.
Verdens lengste veitunnel, Lærdalstunnelen med en lengde på 24 509 meter, ligger på E16. Det gjør også den over 11,4 kilometer lange Gudvangatunnelen, Norges nest lengste. Mellom Gudvangen og Lærdal er det 51,5 km, og av det 43,0 km i tunnel.
Mellom Bergen og Åsane deler veien trasé med europavei 39.
På Filefjell (veiens høyeste punkt) passerer i gjennomsnitt 700 kjøretøy i døgnet (trafikken dobles i juli), av dette omlag 20 prosent tungtrafikk. Ved Nygårdstangen i Bergen passerer omlag 32000 kjøretøy i døgnet, mens det i Sandvika i Bærum passerer omlag 35.000 kjøretøy i døgnet (tall for 2005-2011.

▼Nygårdsgaten, ▲Lars Hilles gate

Utsyn over Lomen fra Garbergfeltet, med Vang noe mot venstre og Jotunheimen i bakgrunnen

a> mellom skogsåsene som skiller Romerike og Hadeland.

Kroksund sett i retning Norderhov

Ringeriksveien
E16 ved Isi i Bærum
Ringeriksveien
Alternative veier.
Det finnes alternative veier til E16 for å reise fra et sted langs veien til et annet.
Forlengelse.
Det foreligger ønsker om å forlenge E16 til Gävle i Sverige (via Kongsvinger), gjennom omklassifisering av eksisterende veier.
For ruteføringen via Dokka og Gjøvik var det også vurdert et delalternativ med ruteføring vest for Mjøsa, langs rv. 33 og rv. 177 til rv. 2.
«Den anbefalte ruteføringen er via Gardermoen. Ruteføringen gir god betjening av Oslo-regionen, Gardermoen hovedflyplass og trafikk fra Bergen og Vestlandet. Samtidig er ruta kortere og raskere mellom Hønefoss og Kongsvinger, enn å kjøre via Sandvika og Oslo. Omskiltingskostnader og økte kostnader til drift og vedlikehold på ruta er beskjedne. Ved en eventuell ruteføring parallelt med E18 og E6 gjennom Oslo vil omskiltingsutfordringene være betydelig større.»
«Dagens E16 mellom Hønefoss og Sandvika foreslås klassifisert som en arm av E16 mot Oslo. En beholder da sammenhengende europavegforbindelse mellom Oslo og Bergen. Mellom Gardermoen og rv. 2 Nybakk i Ullensaker anbefales ruteføring langs E6 og rv. 2 i stedet for rv. 174.»
«Vegdirektoratet er positive til å tydeliggjøre vegforbindelsen og at dette gjøres ved å forlenge E16 til riksgrensen, gjennom omklassifisering av eksisterende veg. Forutsetningen er at svenske myndigheter går inn for en videreføring av E16 fra riksgrensen til Gävle. Vägverket i Sverige har i sin motsvarende rapport til Näringsdepartementet, stilt seg positive til en slik videreføring.»
Norges og Sveriges regjeringer ansøkte om forlengelse av E16 hos UNECE i Genève i oktober 2009, i Norge på strekningen Hønefoss -
(-Oslo) – Gardermoen – Kongsvinger – grensen.
Det ble godkjent og E16 ble forlenget i mai 2011. Omskilting skjedde høsten 2012. Åpningsseremoni var 25 september 2012 i Kongsvinger.


Europavei 75.
Europavei 75 (E75) er en europavei som går fra Vardø i Finnmark via Finland, Polen, Slovakia, Ungarn, Serbia, Makedonia og Hellas til Sitia på Kreta. Veiens lengde i Norge (unntatt felles trasé med E6) er 125,4 km. Hele traséen er rundt 4300 km lang; E75 er dermed den nest lengste europaveien i retning nord-syd.
Trasé fastlagt av UNECE: Vardø – Utsjok – Ivalo – Sodankylä – Rovaniemi – Kemi – Uleåborg – Jyväskylä – Lahtis – Helsingfors... Gdańsk – Świecie – Łódź – Piotrków Trybunalski – Katowice – Č. Tĕšin – Žilina – Bratislava – Györ – Budapest – Szeged – Beograd – Niš – Kumanovo – Skopje – Gevgelija – Evzoni – Thessaloniki – Larisa – Almyros – Lamia – Athen... Khania – Iraklion – Agios Nikolaos – Sitia.
Mellom Helsingfors og Gdańsk er det ingen direkte sjøforbindelse. E75 og E105 er de eneste europaveier i Norge som går sør for Sverige eller Storbritannia.
Knutepunkter.
Se også europavei 75 (Norge) for detaljer.


Europavei 134.
Europavei 134 (E134, Haukeliveien) er en europavei som går mellom Karmøy og Drammen. Hele traseen er som følger: Karmøy – Haugesund – Aksdal – Skjold – Vats – Ølen – Etne – Røldal – Haukeli – Vinje – Seljord – Hjartdal – Notodden – Kongsberg – Hokksund – Drammen.
Først var betegnelsen riksvei 10, deretter E76. Fra 1992 ble veien kalt riksvei 11 en periode, før den igjen fikk europaveistatus og ble E134 i 2000.
Tidligere fra Haugesund til Husøy havneterminal på Karmøy og tidligere fra Nygård på Karmøy til Haugesund lufthavn ble i 2011 omklassifisert slik at E134 nå går frem til Haugesund lufthavn og Karmsund havn. Omskilting av strekningen startet i 2012 i rundkjøringene ved Norheim og ved den nye rundkjøringen på Bø i Karmøy.
I gjennomsnitt passerte 1400 kjøretøy E134 over Haukelifjell 2009-2011. Gjennom Strømsåstunnelen passerte i gjennomsnitt 16700 kjøretøy i 2010.


Europavei 14.
Europavei 14 (E14) er en 425 kilometer lang europavei som går fra Trondheim, gjennom Stjørdal i Nord-Trøndelag til Sundsvall i Sverige, der den møter europavei 4. Den norske delen av veien mellom Stjørdalshalsen og riksgrensen er 67,1 km lang.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Storlien – Östersund – Sundsvall. I Norge er veien bare skiltet mellom Stjørdalshalsen og grensen mot Sverige.
Knutepunkter.
Se europavei 14 (Norge) og europavei 14 (Sverige) for detaljer.


Europavei 12.
Europavei 12 (E12) er en europavei mellom Mo i Rana og Helsingfors i Finland. På norsk side ligger hele strekningen i Rana kommune i Nordland fylke. Strekningen fra Mo i Rana til Laihela i Finland er en del av turistveien Blå vegen. Hele veitraseen er ca. 910 km lang.
E12 går østover fra E6 i Mo i Rana. Forlengelsen vestover er skiltet riksvei 12. E12 går østover til Raudvatnet før den går sørover til riksgrensen mot Sverige ved Umbukta. Derfra går veien gjennom Sverige til Storuman og Umeå hvor veien fortsetter via ferje til Vasa. Fra Vasa går veien via Tammerfors til Helsingfors hvor den møter E18 og E75.
Trasé fastlagt av UNECE: Mo i Rana – Umeå... Vasa – Tammerfors – Helsingfors.


Europavei 8.
Europavei 8 (E8) er en europavei som går fra Tromsø til Åbo (finsk "Turku") i Finland. Mellom Nordkjosbotn og Skibotn deler den trasé med europavei 6. I Finland følger den i hovedsak grensen til Sverige ned til Bottenviken. Veiens lengde i Norge (unntatt felles trasé med E6) er 117,9 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Tromsø – Nordkjosbotn – Skibotn – Kilpisjärvi – Torneå – Uleåborg – Vasa – Åbo.
Historikk.
Betegnelsen E78 ble innført 1. juni 1965 for strekningen Tromsø – Kilpisjärvi – Torneå. UNECE besluttet i 1983 å reformere systemet. E78 skulle få nummeret E08 og E6 skulle få nummeret E47. Det tok noen år med forhandlinger om E6 og først 1992 ble det nye systemet innført i Norge der E8 gikk (Tromsø – Kilpisjärvi – Torneå). E8 ble forlenget fra Torneå til Åbo i 2002. Før 1985 gikk E8 fra London via Hoek van Holland – Hannover – Berlin til Brest i Hviterussland.
Knutepunkter.
Se europavei 8 (Norge) og europavei 8 (Finland) for detaljer.


Fetetirsdag.
Fetetirsdag (Feitetirsdag eller feittirsdag, også kalt hvitetirsdag) er dagen før fastetiden begynner. Fetetirsdag er tirsdagen etter fastelavnssøndag og blåmandag og dagen før askeonsdag. Datoen for fetetirsdag varierer mellom 3. februar og 9. mars ut fra når påsken faller.
Siste dag før fasten skulle det tradisjonelt fylles opp med kraftig kost. Det er fortsatt mange steder i Norge, spesielt i Trøndelag og Nord-Norge, tradisjon for å spise saltkjøtt og kålrotstappe på feittirsdag. En annen tradisjon er å spise melkemat, egg og melmat, som fastelavnsboller, som en overgang til de magre fastedagene. Betegnelsen hvitetirsdag skal ha sammenheng med denne tradisjonen.
I mange land er fetetirsdagen kjent som "mardi gras" (fra fransk) og er den siste dagen i karnevalet. Blant de mest kjente mardi gras-feiringene er New Orleans Mardi Gras og karneval i Brasil.
Fetetirsdagen er en folkelig fest som ikke har noen plass i liturgiske kalendrer eller kirkeårsliturgier. Den er heller ikke del av fastetiden. Men dagen har antitetisk tilknytning til fastetiden ved sitt iboende budskap om den tilskyndende faste.
Fetetirsdag faller på i, og på i.


Uvdal.
Uvdal er en dal i Nore og Uvdal kommune i Buskerud fylke. Uvdal ("Opdal") er også en tidligere selvstendig kommune i Buskerud fylke.
Dalen.
Uvdal strekker seg vestover fra Rødberg i øvre del av Numedal. Dalen er vid og åpen, i kontrast til områdene lenger øst, i Numedal. I den brede og flate dalbunnen renner Uvdalsåe. På begge sider av dalen ligger toppene 1300–1400 meter over havet. På nordsiden av dalen ligger Uvdal stavkirke. Stavkirken og den nye Uvdal kirke, bygd i dragestil ved fylkesveien, må ikke forveksles.
Fylkesvei 40 går gjennom hele Uvdal og videre nordvestover mot Dagali og Geilo. Fra veikrysset mellom Fv40 og Fv124 ved Bjerkeflåta, hvor det også befinner seg handelsvirksomhet, går veien sørover opp til Imingfjell og Sønstevatn, i den østlige utkanten av Hardangervidda, og videre over fjellet til Tessungdalen i Telemark. Ved Hagenkrysset tar Fv123 av innover til Nørstebøgrenda og ender ved Tøddøl bru. Fylkesveien leder også til Uvdal Alpinsenter og Uvdal Alpinpark som begge nå eies av Miljøringen SA, et andelslag med lokale andelseiere. Fra Tøddøl bru går det kommunal vei innover Jønndalen og ender etter 14 km (regnet fra Hagenkrysset) ved Solheimstulen. Dette er en av portene til Hardangervidda.
Bebyggelsen i Uvdal er spredt. De fleste sentrumsfunksjonene ligger ved Kirketeig, ved krysset mellom Fv40 og Fv122, og her er det etablert kommunale og private virksomheter som skole, barnehage, samfunnshus, herredshus (Kommunehuset i tidligere Uvdal kommune), samt handelsvirksomhet.
Kommunen.
Uvdal var fra 1837 en del av Nore i Rollag formannskapsdistrikt. Nore ble skilt ut som egen kommune fra Rollag i 1858. 1. januar 1901 ble så Opdal skilt ut fra Nore som egen kommune med 1 429 innbyggere. Ved Kongelig resolusjon av 22. januar 1932 ble kommunens navn endret fra Opdal til Uvdal. I 1937 ble en del av Uvdal med 220 innbyggere overført til Hol kommune.
1. januar 1962 ble Uvdal og Nore kommuner slått sammen til Nore og Uvdal kommune. Uvdal hadde ved sammenslåingen 1 213 innbyggere.
Kronprinsparet bygget hytte i Fjellsnaret i Uvdal i 2007.


Opdal.
Opdal er navn på en tidligere selvstendig kommune i Buskerud gjennom 31 år.
Opdal ble skilt ut som egen kommune fra Nore 1. januar 1901 og hadde da 1 429 innbyggere.
Ved kongelig resolusjon av 22. januar 1932 ble kommunens navn endret fra Opdal til Uvdal. Tidligere Opdal er i dag en del av Nore og Uvdal kommune.


Blåhai.
Blåhai ("Prionace glauca") er en hai i familien blinkhinnehaier. Den har spiss snute, lange brystfinner, og kan bli 3–4 m lang. Den er sjelden å finne i norske farvann.


Fastelavnsbolle.
Fastelavnsbolle er en hvetebolle overskåret vannrett, fylt med pisket krem, syltetøy og overdrysset med melis. Tradisjonelt serveres den på fastelavnssøndag.
Tekst og melodi til «Fastelavn er mit navn».


Fylkesvei 356.
Fylkesvei 356 (Fv356) går mellom Porsgrunn og Straume i Drangedal. Veiens lengde er 43,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Brugde.
Brugde (vitenskapelig navn "Cetorhinus maximus", engelsk navn 'basking shark') er en haiart som er utbredt i de fleste tempererte havområder.
Brugden har som oftest en lengde på 8-10 meter, men kan i noen enkelte tilfeller bli opp til 13,7 meter, noe som gjør den til havets nest største fisk.
Brugden spiser bare plankton og er ufarlig for mennesker. Den svømmer nær overflaten med åpent gap, og siler ut planktonet gjennom gjellegitteret. Brugden er et sosialt dyr, og danner gjerne grupper etter kjønn. Den legger ut på lange turer, og trekker inn mot varme hav om våren. Om høsten trekker den tilbake til dypere hav.
Brugdens lever kan utgjøre ca 25 % av totalvekten. Den antas å spille en rolle både for lagring av energi og for regulering av oppdrift. Leveren utnyttes kommersielt for utvinning av olje.
Brudgen er i dag utrydningstruet på grunn av overfiske og er fredet i de fleste farvann. Fisket etter brudge er hovedsakelig på grunn av oljen men også finnen, da denne er populær å bruke i haifinnesuppe. Ellers benyttes også andre deler av haien for eksempel i tradisjonell kinesisk medisin og som afrodisiakum i Japan, noe som har lagt ytterligere press på bestanden.
Benyttelse av hai innen kinesisk tradisjonell medisin er i stor grad begrunnet i overtroen om at haier ikke får kreft (noe som ikke stemmer) og at denne derfor kan brukes til behandling av kreft hos mennesker.


Tamsau.
Tamsau, sau eller får'", fra norrønt sauðr ("Ovis aries") er en art som tilhører den biologiske familien sauer, der seks eller sju arter inngår. Sauen er et betydelig produksjonsdyr som deles inn i raser og har stor variasjon i utseendet. Mer enn 200 raser er kjent. I tillegg kommer såkalte rasevarieteter. Hannen kalles bukk eller vær, hunnen søye og avkommet lam. Uttrykket jømre (jømmer eller jimmer i entall) brukes om unge søyer som ikke har lammet ennå.
Historie.
Sauen var blant de dyra som først ble domestiserte. Det kan ha skjedd i Sørvestasia alt for ca. 11 000-13 000 år siden. Det hersker imidlertid uenighet om både tidspunktet og hvor det skjedde. Bare tamhunden ble tidligere domestisert, selv om gris, geit og tamfe også ble domestisert ganske tidlig. I Iran er det funnet en statuett som indikerer at sau alt for mer enn 6 000 år siden ble selektert på grunn av den spesielle pelsen (ulla). Sauen er tilpasningsdyktig, og sauehold foregår i dag i så forskjellige klima som sør på Grønland og i Midtøsten.
De eldste funn av knokler fra husdyr i Norge er funnet i Skipshelleren i Hordaland, og da er det nettopp bein fra sau og storfe det dreier seg om.
Eksisterende kromosomatiske og arkeologiske bevis peker mot at tamsauen trolig er en etterkommer av muflon ("Ovis musimon"). Allikevel er det flere teorier omkring hvordan tamsauen oppsto. Det ser imidlertid ut til at flertallet av forskere er enige om at den oppsto fra en mouflonart.
I dag finnes de to nålevende mouflonarter, såkalt asiatisk villsau og europeisk villsau. Førstnevnte befinner seg i fjellstrøk i Lilleasia og sør i Iran. Den europeiske arten holder til på Sardinia og Korsika. Artene er trolig nært beslektet, og skiller seg bare ved at den asiatiske arten er rødere og har litt annerledes horn enn den europeiske. Det skal også nevnes at noen har hevdet at den europeiske mouflonen kan være et resultat av forvillet tamsau, herunder at den asiatiske er stamfaren til både denne og tamsauen. Andre, eksempelvis "B. Grzimek", mener at det er omvendt.
Det finnes ikke villsau i Norge, men korthalede raser som Gammelnorsk sau blir ofte referert til som villsau, på grunn av fluktadferden.
Beskrivelse.
Sauens utseende varierer mye mellom rasene. Kroppen er normalt ca. 120-180 cm lang, hodet inkludert. Vekten varierer fra 20-200 kg, selv om produksjonsdyr gjerne veier omkring 35-90 kg. Skulderhøyden varierer mellom 65 og 127 cm. Hunnen er gjerne ca. 3/4 eller 2/3 av hannens størrelse. Villsau har gjerne en hale på ca. 7-15 cm, mens tamsauen gjerne har en noe lenger hale, som også brukes som fettreserve. Snuten er relativt smal og har en vertikal kløft. Kroppen er dekket med tett ull som varierer i farge og fargekombinasjoner mellom rasene. Skallen på tamsau skiller seg fra villsau gjennom å ha mindre øyehuler og hjernevolum. Sau kan bli 8-12 år gammel, men slaktes oftest før den tid.
Hannen kalles "vær" eller "bukk", hunnen "søye" eller "tikke", og avkommet "lam". Tamsauer er vanligvis kollet, mens villsauer vanligvis har to horn (det finnes raser med fire horn) beregnet til forsvar og paringskamper.
Atferd.
Sau er utpreget flokkdyr. De beveger seg gjerne gruppevis, også innad i store flokker. En sau som kommer bort fra flokken vil reagere med breking og prøve å lokalisere flokken. Flokkene har gjerne ingen ledere, men opptrer for det meste samlet. Denne atferden har gjort sauen til et takknemlig dyr å gjete, men også et utsatt byttedyr for rovpattedyr. En enkelt gjeter kan kontrollere relativt store flokker av beitedyr, og ved hjelp av såkalt "gjeterhund" kan gjeterne kontrollere flokker av betydelig størrelse. Et unntak er gammelnorsk sau, som har en helt spesiell fluktatferd. Fluktatferd varierer mellom rasene av sau, og atferden til gammelnorsk sau kan muligens gjøre denne sauen bedre egnet i rovdyrutsatte strøk.
Ved beiting i utmark vil sauene i flokken typisk gå ved siden av hverandre for å få best tilgang til gresset. Når flokken forflytter seg vil de derimot følge etter hverandre i en lang rekke. Slik skaper og opprettholder saueflokker mange av stiene i landskapet.
Reproduksjon.
Sau reproduserer avkom på sesongbasis, gjerne styrt av lyset (lengden på dagen). Værene er fertile året rundt. Søyene blir fruktbare utpå høstparten og forblir fertile til nærmere midtvinters. Hunnens brunst varer i ca. 14-20 dager (17 dager i snitt), men selve paringsvinduet varer kun i ca. 30 timer. Hun går drektig i ca. 145-148 dager før hun lammer (føder), vanligvis 1-3 lam. (Finsk landrase er kjent for høyt lammetall, voksne søyer kan få opptil 5-6 lam). Lammene kan patte mora og stå i løpet av få minutter. Begge kjønn blir kjønnsmodne i løpet av første leveår. En vær kan bedekke opptil 100 søyer i året, men når brunsten blant søyene i flokken er synkronisert bør en ikke satse på at væren betjener mer enn 40 søyer. En synkronisert brunst er gunstig for at lammeperioden på vårparten ikke skal trekke i langdrag
Tap av sau.
Når alle dødsårsaker inkluderes, tapes årlig rundt 6% av alle sauer og lam på utmarksbeite, men tapstallene varierer mye mellom de ulike regionene i landet. Tapstall i en region kan også svinge fra år til år, gjerne grunnet klimatiske forhold, som f.eks kan gi oppblomstring av romeplanten som gir sykdommen alveld, eller tap grunnet rovdyr i regionen.
Statistikken rundt tap av sau til rovdyr er svært usikker, da sauekadaveret normalt må kunne oppspores og identifiseres som drept av rovdyr før erstatning utbetales fra staten. Statistikk viser at det de siste årene har blitt søkt om rovvilt-erstatning for knapt 40% av tapene i utmark. Ca seks av ti søknader innvilges, det vil si at staten innrømmer rovvilt-tap for 25% av alle tap i utmark. Det påstås av noen at bøndene utnytter erstatningsordningen og får dekket for mange tap, mens andre påstår at det vanskelige dokumentasjonskravet gjør at mange rovvilt-tap ikke rapporteres. Det ble i 2006 utbetalt 68 millioner kroner i erstatning til sauebønder, og 66,5 millioner i 2008.
Tapene skyldes oftest jerv og gaupe, men også brunbjørn, ulv, rødrev og ørn, og såkalte løshunder er et problem.
I tillegg til å fange eller skyte rovpattedyr som gjør spesielt stort innhogg i besetningene, finnes såkalte «konfliktdempende tiltak». Dette inkluderer å sende sauene sent på beite og hente de tidlig, gjerde inn større områder, flytte sauene til mindre utsatte utmarksbeiter, gjeting og vokterhund. Som erstatning for hund har også lama blitt utprøvd, da den har et sterkt instinkt for å forsvare flokken.
Sykdom og behandling.
Sauen kan bli utsatt for en rekke sykdommer. Mens "nyankomne" smittsomme sykdommer som skrapesyke gjerne får mest oppmerksomhet i media, preges hverdagen for sauebønder av langt mer vanlige men for utenforstående ukjente sykdommer og plager.
Sauens plager er ofte nært knyttet til miljøet den oppholder seg i. Når sauen slipper ut på innmarksbeite på vårparten møter den parasitter som kan ha ligget i dvale på beitet siden sist høst og bruker sauen som del av en komplisert livssyklus. Dette inkluderer leverikter der snegler eller maur kan vere mellomverter og lungeorm som kan overvintre i meitemark. En spesielt grusom sykdom er myiasis der fluelarver graver seg inn under huden på lam på beite. På utmarksbeite risikerer sauen alveld, en forgiftning forårsaket av romeplanten i tillegg til at den går uten annet enn sporadisk tilsyn i flere måneder.
Senhøstes og vinterstid holdes sauen innendørs i fjøset. Et fuktig og skittent miljø kan være medvirkende årsak til mange sykdommer, som f.eks
koksidiose. Til og med den tilsynelatende uskyldige gårdskatten kan utgjøre en fare, da den kan smitte sauene med toksoplasmose.
Vinterstid fôres sauene med høy og silofôr, som er ensilert gress. Dette fører med seg et eget sett av utfordringer for dyrehelsen. Når gresset slås om sommeren kan jord og torv komme med i fôret, noe som gir fare for utbrudd av listeriose. Et slikt ensidig kosthold kan også gi mangelsykdommer som stivsyke hvis kosten ikke suppleres med kraftfôr.
Flere måneder med ensidig kosthold og et ugunstig innemiljø kan sette sauen på prøve, dette samtidig som søyen skal bære fram lam. Vansker i foropptaket gjør at søyen må tære på reservene og drektighetsforgiftning kan bli resultatet. Når lammet så er kommet til verden og skal ha melk, tar søyen kalsium fra sitt eget skjelett for å produsere dette. Denne påkjenningen kan lede til melkefeber og brå død. Jurbetennelse er også et vanlig problem for søyer med lam, faktisk er dette, sammen med børbetennelse og andre fødselsvansker de vanligst rapporterte sykdommene hos sau.
Dårlig fôr eller mangel på det kan gi fordøyelsesproblemer som løypetympani hos lam. Lam har et uferdig fordøyelsessystem, noe som kan la ugunstige bakterier blomstre opp i tarmen. Dette er tilfelle ved den dødelige pulpanyresyke der en bakterie i tarmen produserer store mengder nervegift. Denne sykdommen angriper dessverre gjerne de største lammene som med stor appetitt hiver seg over gresset straks de kommer på beite.
Vibriose er en sjelden sykdom hos sau i våre dager.
Håndtering av sykdom.
For bonden betyr sykdom i besetningen utgifter til veterinær og medisiner og tapt inntekt, i tillegg til den psykiske belastningen det er å se sauen lide. Ikke uventet er våren, med lammingen, høysesong for å tilkalle veterinær. Da driftsmarginene i saueholdet er små må bonden noen ganger vurdere om det er svarende å tilkalle veterinær for behandling. Alternativet er da nødslakt. Noen sykdommer vil medføre at sauen ikke blir godkjent som menneskemat.
Lam og sauer sendes på slakteriet på høsten og bonden får betalt etter vekt og kjøttkvalitet. Det er derfor viktig at lammene har god tilvekst fra våren av og utover sommeren. Selv godartet munnskurv og parasitter som sauen kan leve med kan gi lavere slaktevekt og dermed økonomisk tap.
Svake dyr holdes gjerne på innmarksbeite hele sommeren og lammene fôres opp med melk på flaske om nødvendig. Såkalte 'blålam' er lam som er for små på høsten til at det lønner seg å sende de på slakteriet og de kan heller ikke settes lam på disse. Disse lammene beholder man da gjerne noen måneder og sender dyrene til slakt i januar – februar.
Sykdomsbekjempelse må i første rekke konsentreres om forebygging. Den store bruken av medisin man hører om i industrielt landbruk er ofte ikke et alternativ for den norske småbrukeren, av økonomiske grunner, men bonden har oftest et utvalg medisiner til behandling av enklere sykdommer. Sulfa er et eksempel på et preparat man trolig vil finne hos de fleste sauebønder. Søyer som går med lam skilles gjerne ut i en egen innhegning i fjøset og får ekstra mineraler og kraftfôr.
Før sauene slippes på beite injiseres de også oralt med forebyggende middel mot innvollsorm og andre parasitter. Har man sett sauer på vårparten som er merket med tusj eller spray er dette gjerne fra denne vaksineringen. Forklaringen er at bonden merker hver sau som har fått medisinen, for ikke å gi samme sau flere ganger. Dosen kan mangedobles uten å gi negative symptomer, men det er ulønnsomt å gi et dyr flere doser og merking gjør at man vet at alle har fått medisin. Medisin mot invollsorm skal veksles mellom flere preparater, med to år på hvert preparat, for å ha full virking uten å utvikle resistente typer av snyltere. Dette gjelder også andre husdyr.
Et rent og moderne sauefjøs er en god forebygging. For noen sykdommer er det også en fordel at sauen ikke går for lenge på innmarksbeite på høsten. Dette kolliderer dessverre med kravet om nedfôring flere steder i landet grunnet nedfall fra Tsjernobylulykken. Mengden radioaktivt materiale er oftest lavere på innmark, enn i utmark, som gjør at beiting på innmark eller fôring på bås senker mengden radioaktivt materiale i sauen. Radioaktiviteten kan også motvirkes med inntak av berlinerblått, gitt som tabletter eller iblandet saltsteiner som er satt opp i utmarka.
Merking og registrering.
Norsk sau med grønne plastmerker i begge ører
Eier er forpliktet til å føre journal over alle dyr og oppbevare denne i minimum 10 år. Avlsvær som flyttes mellom dyrehold har i tillegg et identitetskort som følger væren. Journaloppføringer inkluderer fødselsdato, dato for slakting, slektskap, transport og om dyret har vært i kontakt med dyr fra andre dyrehold. Det siste er viktig for å håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer mellom dyrehold. Til dette arbeidet er det selvfølgelig nødvendig å kunne se forskjell på sauene. Dette løses ved et plastmerke i hvert øre med påtrykt produsentnummer eller dyreholdsID, som begge kommer fra Mattilsynet.
Alle sauer skal merkes før de er 30 dager gamle eller før de flyttes fra dyreholdet de ble født i. Nabogårder har oftest forskjellige farger på merkene, slik at saueflokkene lett kan skilles fra hverandre på avstand, f.eks under sauesanking i utmark. Merkene er preget med informasjon på formen: MT-NO-12345678-7001. Her står MT-NO for Mattilsynet – Norge og blir fulgt av et åttesifret nummer som indikerer dyreholdet, dvs gårdsbruket eller et 7-sifret nummer som indikerer dyreholds-ID-nummeret. Dette etterfølges av et femsifret individnummer, der første siffer indikerer året dyret er født i. Eldre dyr har firesifret individnummer.
Systemet administreres av merkeregisteret som ligger under mattilsynet. Fra 2008 er det krav om elektronisk merking av sau. Dette innebærer en mikrobrikke med samme informasjon, støpt inn i plastmerket. Dette må ikke forveksles med radiomerking.
En «E» før «MT» indikerer at merket er erstatning for et tapt merke. Erstatningsmerker kan ha håndskrevne individnummer. Når sauer overføres til nye dyrehold merkes de straks med et hvitt øremerke. Vær som brukes som avlsdyr har oftest et ekstra lilla 'kåringsmerke'. Småfe som importeres fra utlandet merkes med lakserøde øremerker, ett for dyr fra EØS land og to merker for dyr utenfra EØS.
Annet.
Sauedrift gir inntekter gjennom klipping av ulla og kjøttproduksjon. Skinnet kan dessuten garves med pels eller uten. Med ull syes saueskinnsplagg ofte med pelssiden inn. Lammeskinn brukes i hansker og andre fine skinnplagg. Ull blir til garn som strikkes eller veves til plagg med god isolasjonsevne.
Sau kalles også "småfe". Noen av de mest populære sauerasene i Norge er texel, dala, sjeviot, rygja, steigar og spæl, men det finnes mange flere. NKS (Norsk Kvit Sau) er en av de desidert mest tallrike rasene, men den er ikke en ekte rase. Det er blanding av mange andre raser, og arvematerialet kan forandres. Vi snakker dermed om en syntetisk rase, i likhet med NRF.
Normalt er sauene inne hele vinteren og blir sluppet ut når plantetilveksten tillater det. På grunn av at klovene er små og spisse, må en ikke ha sau for lenge av gangen på et lite område. De spirene som ikke blir spist, får etterhvert rotsystemet skåret i stykker. Sauene blir derfor sendt til fjells på sommerbeite, også kalt utmarksbeite. Sauene blir hentet ned fra fjellet før første snøfall og får da ofte spise av det gresset som er vokst opp igjen på bøene etter innhøsting (slåttonn). Sauene kan også settes til å beite på steinete og ulendt innmark som er uegnet for moderne slåttonn. Slik bidrar sauene til å bekjempe gjengroing. Sauehold uten tilgang på beite og bøer er ikke mulig økonomisk. Bønder som får utilstrekkelig mengde gress til vinterfôringen fra egne bøer eller som ønsker å utvide antallet sauer, kan f.eks kjøpe eller drive andre nærliggende bøer som tilleggsjord.
Klipping og slakt foregår parallelt med at de som skal vinterfores settes i hus for vinteren. Neste klipping foregår på vårparten.
Drøyt 2 millioner sauer og lam er på utmarksbeite om sommeren i Norge. Det anslås at fôrmengdene som inntas av husdyr på utmarksbeitet har en verdi på 800 millioner kroner, to tredjedeler av dette inntas av sau.


Gråhai.
Gråhai ("Galeorhinus galeus") er en fisk i glatthaifamilien og eneste art i gruppen "Galeorhinus".
Beskrivelse.
Gråhaien kan bli 200 cm lang og veie opptil 40 kg. Den er grå på ryggen med hvit buk.
Utbredelse.
Gråhaien finnes i alle subtropiske farvann. Normalt nær kysten. I Norge finnes den langs hele kysten opp til Trøndelag
Økonomisk betydning.
Gråhaien har i dag ingen større økonomisk betydning.


Håbrann.
Håbrann ("Lamna nasus") er en hai i håbrannfamilien. Den er utbredt i tempererte og kalde hav over hele verden. I Norge kan den oppnå en lengde på ca. 3 m og en vekt på ca. 200 kg.
Håbrannens kjøtt er velsmakende, og kan minne om kalvekjøtt. I tillegg til kjøttet har også leveren og huden økonomisk betydning.
Håbrann lever også i Middelhavet hvor den er både observert og fanget på stranden i Tarragona nær Barcelona. Den skal ikke være farlig for mennesker, men kan i enkelte tilfeller bite dykkere med harpunert fisk.
Håbrannen er rødlistet som direkte utrydningstruet og er totalfredet.
Utbredelse.
Håbrannens levesteder strekker seg fra de nordøstlige delene av Nord-Amerika til Grønland og fra nordvestkysten av Afrika til Island, Norge og Russlands nordvestkyst. På den sørlige halvkule forekommer den fra 30° til 60° sør.
Føde.
Håbrann regnes som en opportunistisk jeger som jakter hovedsakelig på makrell og sild.
Forplantning.
Håbrannen er kjønnsmoden i 12–13-årsalderen og føder levende unger.


Hågjel.
Hågjel er en fisk i rødhaifamilien.
Den kan bli opptil 80 cm lang, og er ganske vanlig langs kysten opp til Nord-Norge.
Hågjelen er en dypvannsfisk, men trekker inn på grunnere vann om natten. Føden består hovedaklig av bunndyr som dypvannsreker, blekkspruter og fisker som vassild og øyepål. Hunnene føder lysebrune eggkapsler som legges på sandbunn.
Sportsfiskerekorden er på 1830 gram og 79 cm.


Håkjerring.
Håkjerring ("Somniosus microcephalus") er en stor hai i håfamilien som kan bli på størrelse med de største hvithaier. Det er den haisort i verden som holder til lengst nord i arktiske farvann, særlig i i havene mellom Grønland og Island, på 200–600 m dyp. Den spiser det meste den kommer over, og kan i sjeldne tilfeller bli opptil 7 meter lang.
På Island kalles denne haien "hákarl". Der regnens den som en delikatesse når den er gravet, om enn svært illeluktende hevdes det. På dansk kalles håkjerring for "grønlandshaj", men også "havkarl". På engelsk kalles den "Greenland Shark", men stundom også for «sleeper shark» på grunn av dens ry for å opptre sløvt og bevege seg langsomt. Inuittene kaller den for "eqalussuaq".
Håkjerringas kjøtt er giftig, og den fiskes i hovedsak kun på grunn av den oljerike leveren.
I 2011 ble det vist en episode av Ut i naturen på NRK hvor håkjerringer ble mistenkt for a være rovdyret som dreper seler på Svalbard. I dokumentaren vises prøvefangst av håkjerring, og antallet av haien overrasket forskerene -det var nemlig mange flere hai enn det de hadde trodd. Mistanken om at håkjerring spiser selarten steinkobbe ble bekreftet ved at det ble funnet store mengder av sel i håkjerringas mageinnhold. Haiartens bevegelsesmønster ble målt ved satelittmerking og akselerometer, og dokumenterte et langsomt dyr. Overraskelsen var desto større, siden selen beveger seg mer enn dobbelt så raskt. Forskernes hovedteori er at de spiser sovende sel, da steinkobbe sover under vann.
Størrelse.
Gjennomsnittstørrelsen for en håkjerring er på 340 cm og vekten 285 kg. Det største eksemplar som er målt var på 640 cm og veide 1 022 kg. Det er dog observert håkjerringer på over 7 meter.
Den største tatt i Norge veide 880 kg, var 4,10 meter lang, og ble tatt med stang i Boknafjorden, 30. juni 2010.. I 2009 fikk Runar Kvam en håkjerring på 643 kilo og 3,65 meter i Trondheimsfjorden.


Lyriske stykker.
Tittelbladet på det første heftet av "Lyriske stykker"
"Lyriske stykker" er en samling 66 små til mellomstore ensatsige klaverstykker komponert av Edvard Grieg, og utgitt i ti hefter i perioden 1867 til 1901.
Det var med disse lyriske stykkene at Griegs musikk for alvor skulle komme til å trenge inn i de tusen hjem. Men selv om musikken er lettfattelig og vesentlig beregnet på klaverelever og amatørpianister, er alle imponerende håndverk, hvor den nasjonale egenarten tydelig kommer frem. Mange av stykkene innehar også en friskhet i både melodi, harmoni og rytme som gjør at de har bevart sin popularitet til vår egen tid. I samlingen finnes flere av hans best kjente stykker, som "Arietta", "Bryllupsdag på Troldhaugen", "Trolltog", "Til våren" og "Sommerfugl".
Mange store pianister har opp i gjennom årene gjort innspillinger av utvalgte lyriske stykker, blant dem Walter Gieseking, Emil Gilels og Leif Ove Andsnes. Sistnevnte spilte i 2002 inn en CD med 24 lyriske stykker på Griegs eget Steinway-flygel på Troldhaugen. Av pianister som har spilt inn komplette utgaver av stykkene, finner vi blant andre Håkon Austbø, Eva Knardahl og Einar Steen-Nøkleberg. Noen få innspillinger av Griegs egne tolkninger av egne verker finnes også. Disse ble utgitt på plateselskapet Simax.
Op. 12: Lyriske stykker, Hefte I.
Det aller første heftet med lyriske stykker ble utgitt i København i desember 1867 med tittelen "Lyriske småstykker". Alle komposisjonene viser tydelig Griegs friskhet i melodiene og en forholdsvis ukomplisert harmonikk.
Temaet i det aller første stykket, "Arietta", var en av komponistens favorittmelodier. Han likte det så godt at han brukte det igjen til å lukke syklusen i det aller siste stykket, Efterklang – denne gangen i form av en vals. I "Folkevise" og "Norsk" stiliseres det folkelige og det nasjonale på en vellykket måte. Også i de øvrige stykkene i dette aller første heftet skiller Griegs naturlige tonespråk seg langt fra datidens søtladne salongmusikk. Det siste stykket i det første heftet – "Fedrelandssang" – ble også arrangert for mannskor a cappella med Bjørnstjerne Bjørnsons tekst "Fremad! Fremad! Fedres høye hærtak var".
Op. 38: Lyriske stykker, Hefte II.
Det skulle gå 16 år fra opus 12 til opus 38 ble utgitt. Det var derfor stor forventning knyttet til Griegs utgivelse av sitt andre hefte Lyriske Stykker. I 1883 kom altså hans "Nye Lyriske Stykker for Pianoforte", opus 38 ut på Peters Verlag i Leipzig. I likhet med sitt første hefte består også dette av åtte forskjellige stykker, men til forskjell fra opus 12 er stykkene i opus 38 komponert over lang tid. "Vals" ble for eksempel komponert så tidlig som i 1866, altså før opus 12 ble utgitt. Opus 38 viser at Grieg har modnet som komponist, han er mer trygg på seg selv og dette gjør at han våger å uttrykke seg med flere toner enn han gjør i opus 12. Det første stykket "Vuggevise", eller "Berceuse" som Grieg også kalte det, kjennetegnes ved en vuggende rytme som gjenspeiler tittelen på en mesterlig måte. Som i opus 12 tar han også i dette heftet med noen eksempler på sine stiliserte folkemelodier, "Halling" og "Springdans". I stykkene "Melodi" og "Kanon" merker man at Edvard Grieg fremdeles komponerer pianomusikk påvirket av Robert Schumann.
Op. 43: Lyriske stykker, Hefte III.
I sitt tredje hefte med Lyriske Stykker når Grieg nye høyder som komponist av lyriske musikalske miniatyrer. Heftet består av seks stykker som alle er blant Griegs aller mest populære verk. Selv om stykkene hver for seg er musikalske mesterverk, utgjør de også en helhet som en ikke finner i de to første heftene. Opus 43 ble utgitt i Leipzig i 1886 og ble i hovedsak til under et opphold i Danmark. "Sommerfugl" og "Liten Fugl" viser komponistens evne til å gjenskape sine inntrykk fra naturen omkring seg. "I Hjemmet" ble i følge Grieg inspirert av den hjemlengsel han følte mens han skrev et brev til Frants Beyer i Bergen: " Hvad sier Du om en stille Formiddag i Båden eller ude mellem Skjær og Klipper! Forleden Dag blev jeg så fuld av denne Længsel, at det formede sig i et mildt Taknemmelighedskvad. Der er Intet Nyt i det, men det er ægte og da er det igrunden ikke andet end et Brev til Dig, så lad det stå her". Selv om Grieg sa til sin forlegger i Tyskland at alle stykkene i opus 43 var inspirert av våren, er det kun det siste stykket "Til Foråret" som direkte gjenspeiler dette. Det er ikke vanskelig å forstå at nettopp dette stykket er blitt en av de mest spilte av Griegs Lyriske Stykker. Her bruser formelig vestlandsvåren frem i all sin fylde, det er som om Grieg allerede er hjemme på Troldhaugen, men i virkeligheten befinner han seg kun på båten fra Danmark til Norge.
Op. 47: Lyriske stykker, Hefte IV.
Det fjerde hefte med Lyriske Stykker, som utkom i 1888, er av en mer ujevn kvalitet enn det foregående. I likhet med de tre tidligere utgitte heftene er det også her tatt med to stiliserte folkemelodier "Halling" og "Springdans". Dette heftet er blitt kritisert for å være mer "salongpreget" enn de tidligere heftene. Riktignok er stykkene som utgjør opus 47 lettere og mindre konkrete enn tidligere, men i den stillferdig reflekterende stilen finnes uttrykk som på sin måte bidrar til å få frem de uhåndgripelige følelsene i stykker som "Melodi" og Elegi".
Op. 54: Lyriske stykker, Hefte V.
Etter det mer anonyme opus 47, slår Grieg til med det mange mener er det beste heftet med Lyriske Stykker. I hefte V møter vi Edvard Grieg på sitt aller beste, det musikalske uttrykk har fått mer tyngde, han uttrykker seg med en klarhet og originalitet som fremhever hans egen personlighet og det nasjonale særpreg. De nasjonalt inspirerte ideene er hevet til et høyere harmonisk plan, og harmonikken er også blitt mer avansert. Inntrykk fra naturen har gitt inspirasjon til åpningsstykket "Gjetergutt". Det er som om en kommer opp i fjellene og får puste inn den rene, friske luften, man er i det hele tatt langt fra de salonger man kritiserte Grieg for å komponere for i tidligere hefter. I "Gangar" når Grieg et høydepunkt når det gjelder å komponere stiliserte folkeviser- og danser. "Troldtog" og "Nocturno" er sikre vinnere på enhver pianists repertoar. I "Troldtog" myldrer fjellets små troll frem, gjemmer seg for solen i midtpartiet, for til slutt å myldre frem som aldri før. "Notturno" gjenskaper med sine rolige, dempede toner sommernattens vesen. Grieg velger den italienske måten å skrive Nocturno på, noe som også bidrar til å føre tankene til de italienske sommernettene. "Klokkeklang" er et impresjonistisk verk som er nesten 20 år forut for sin tid.
Op. 57: Lyriske stykker, Hefte VI.
I 1893, på den franske Riviera, nærmere bestemt i Menton, komponerer Edvard Grieg sitt sjette hefte med lyriske stykker. Mange vil hevde at dette er det svakeste av de ti heftene. Avstanden til Norge og Troldhaugen gjør at det er europeeren Grieg som komponerer, og dette gir en stil som på mange måter kan minne om Johannes Brahms. Grieg fører en "bredere pensel", bassene blir dype og akkordene tykke, det er som det har lagt seg en skygge over det klare uttrykk i opus 54. I to av stykkene, "Svunne Dager" og "Hjemve" finner Grieg likevel frem til sin "norske" måte å komponere på med springartakter i midtpartiet i begge stykkene. "Gade" er et lite minnesmerke over den danske komponisten Niels W. Gade (1817–90)
Op. 62: Lyriske stykker, Hefte VII.
Etter de mørke fargene som preger opus 57 finner Grieg frem de lyse fargene i sitt syvende hefte Lyriske Stykker i 1895. "Sylfide", "Takk" og "Drømmesyn" er alle typiske salongstykker komponert i en litt forfinet stil. Det er først i "Hjemve" og særlig "Bekken" han vender tilbake til den stil som bragte suksessene i opus 43 og 54. "Bekken" er noe av det teknisk sett vanskeligste han har skrevet av lyriske stykker.
Op. 65: Lyriske stykker, Hefte VIII.
Opus 65 blir først og fremst husket på grunn av avslutningen med det mest berømte lyriske stykke "Bryllupsdag på Troldhaugen". Opprinnelig het stykket "Gratulantene kommer", men til minne om den storartede feiringen av sitt og Ninas sølvbryllup fem år tidligere 11 juni 1892 endret han tittelen til "Bryllupsdag på Troldhaugen". Men heftet inneholder også andre interessante stykker som "Fra Ungdomsdagene" og "I Balladetone". I det første ser Grieg tilbake til sin egen ungdom med en god porsjon melankoli. "I Balladetone" og "Bondens Sang" er de to stykkene hvor Grieg følger opp sin tradisjon med stiliserte folkemelodier.
Op. 68: Lyriske stykker, Hefte IX.
I 1899 utgav Edvard Grieg hefte nummer ni med lyriske stykker. De inneholder alt fra det typisk salongpregete som "Valse Mélancolique" og "For dine Føtter" til eksperimenter som "Aften på Høyfjellet". Grieg sendte en tidlig utgave av "Aften på Høyfjellet" til sin venn Frants Beyer med følgende påskrift: "Kan tenkes som en Kveldsstemning på Skogadalsbøen". Det er et meget spesielt stykke, hvor melodilinjen spilles alene i første del, bare siste del er harmonisert og da med enkle akkorder. Melodien gir en vár naturskildring ved klangen av bukkehorn, toner som hadde fortryllet Edvard Grieg og Frants Beyer på deres tur i Jotunheimen i 1887. Senere arrangerte Grieg to av stykkene i opus 68 for orkester; "Aften på Høyfjellet" for obo, horn og strykeorkester og "Bådnlåt" for strykeorkester.
Op. 71: Lyriske stykker, Hefte X.
Edvard Grieg avsluttet sin serie av lyriske stykker i 1901 med opus 71. Titler som "Det var engang", "Forbi" og "Efterklang" slår fast at dette er de absolutte siste lyriske stykker. Han satte et endelig punktum ved å bruke sitt aller første lyriske stykke "Arietta" i ¾-takt som avslutning på opus 71. "Arietta" er omarbeidet til en skjør, melankolsk vals som passer perfekt som en "siste dans". I "Halling" bruker han et tema fra "Brudefølget drar forbi", opus 19, og gjør det om til et av de teknisk mest krevende stykkene å spille. Grieg har satt opus 71 sammen på en mesterlig måte, dette er kanskje det heftet som passer aller best å spille som en helhet.


Ernst Thälmann.
Ernst Thälmann (født 16. april 1886 i Hamburg i Tyskland, drept 18. august 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald) var en tysk politiker. Han var leder for Kommunistische Partei Deutschlands (KPD), det tyske kommunistpartiet i Weimar-republikken, fra 1923 til 1933 da den nazistiske diktatoren Adolf Hitler kom til makten i Tyskland og fengslet Thälmann.


Taoisme.
Taoismen, også kalt Daoismen (kinesisk: 道教 eller 道家; pinyin: "Dàojiào" eller "Dàojiā") er et religiøst-filosofisk system som anses å være utviklet fra en spesiell forståelse av Tao (道), som man primært finner nedfelt i verkene til de kinesiske vismenn Laozi og Zhuangzi.
Taoismen er en av de tre store religiøse tradisjoner som har formet kinesisk kultur i de siste 2-3000 år. Dens åndelige ideal er forankret i en mytisk fortid da folk levde i enkelhet, i nær kontakt med naturen og uten de kompliserte problemer forbundet med politiske statsdannelser, definerte moralforskrifter og offentlige institusjoner.
Det taoistiske livsidealet er dermed forbundet med barnets væremåte slik det er preget av en åpen og positiv holdning til tilværelsen i glede og spontanitet. Man kan endog si at taoismen verdsetter en viss form for «anarkistisk» tilværelse. Idealtilstanden er den kaotiske fortid, den primordiale enhet som det ordnede og strukturerte samfunn har utviklet seg fra og senere forlatt. Taoistene henviser derfor ofte til naturen som et ideal for menneskelivet og den taoistiske vismann er den som unngår sosiale konvensjoner, etablerte moralske verdier og et sosialt og politisk forpliktende liv.
Det har derfor vært vanlig å kontrastere taoismen med konfusianismens vekt på individuell pliktmoral, ordnede samfunnsstrukturer og pragmatisk livsorientering. Taoismen på sin side er kjennetegnet av en åpen holdning til metafysikk og mystikk, samt mystiske og okkulte riter. Som sådan har taoismen fungert som en formidler mellom den mer offisielle konfusianske religionen og den folkelige religiøse praksis.
Filosofisk taoisme (Tao-chia).
Den filosofiske taoismen assosieres med skrifter som "Tao-te Ching" ("Dao de jing"), "Chuang-tzu" ("Zhuang zi") og "Lieh-tzu". Disse ble stort sett skrevet i borgerkrigstiden fra 481 til 221 f.Kr. De sentrale ideer kretser omkring begrepene tao og tê der det førstnevnte betegner den ytterste, evige og kreative realitet som er alle tings kilde som kan erfares gjennom den mystiske ekstase, og sistnevnte betegner manifestasjonen av tao i alle ting.
Det å besitte fylden av tê innebærer å være i fullkommen harmoni med ens opprinnelige natur. Den som har oppnådd en slik tilstand forstår naturens ordninger i sin helhet og trenger derfor ikke frykte noe verken i liv eller død. En slik person er en vismann som avstår fra all formålsrettede og aktive handlinger. I stedet følger den vise prinsippet om wu-wei, det vil si den ikke-formålsrettede handling som er spontan (tzu-jan) og uten baktanker. Dette er slike handlinger man er vitne til når en for eksempel ser fugler flyr og fisk svømmer. Naturens ordninger viser mennesket hvordan det bør innrette sitt liv.
Religiøs taoisme (Tao chiao).
Ved å bruke slike teknikker, fremmet man de livskrefter som man er utstyrt med fra fødselen av, men som vanligvis hemmes gjennom innflytelsen fra det verdslige liv og hindrer den åndelige utviklingen.
Den religiøse taoismen har også sine røtter i andre trekk i den gamle kinesiske kulturen, ikke minst i den sjamanistiske tradisjon der religiøse spesialister kunne kontakte de åndelige verdener, og i den liturgiske tradisjon der spesialister i riter og offerhandlinger kunne opptre som magikere og helbredere av sykdom.


Kinas fem mektige fjell.
Kinas fem mektige fjell (四大佛教名山) er i taoistisk kinesisk mytologi fra før 500-tallet f.Kr. noen kinesiske hellige fjell av særlig kultisk betydning i det sentrale Kina. Det er ett fjell i midten – nær datidens hovedsteder under de tidlige kinesiske dynastier – og så ett fjell for hver himmelretning sett fra dette sentralpunkt.
For å kunne kommunisere med gudene befalte kongene at det skulle bygges taoistiske templer på toppen av hver av disse fjellene. Ifølge taoistisk tro var disse fjelltoppene bosteder for udødelige, og at magiske lingzhi-sopp som gir evig liv gror på fjellsidene, og at kraften qi er mest utpreget her.


Nore.
Nore er en tidligere selvstendig kommune i Buskerud fylke. Fra 1837 var området del av Rollag formannskapsdistrikt.
I 1858 ble Nore skilt ut fra Rollag som egen kommune med 3 428 innbyggere.
1. januar 1901 ble Opdal ("Uvdal") skilt ut fra Nore som egen kommune med 1 429 innbyggere. Nore hadde da 1 508 innbyggere
1. januar 1962 ble Nore og Uvdal kommuner slått sammen til Nore og Uvdal kommune. Nore hadde ved sammenslåingen 1 975 innbyggere.
Norefjord er sentrum i Nore. Der ligger Nore kirke (1880), Nore skole- og samfunnshus, Numedalshallen og Numedal videregående skole. Nore stavkirke (1167) ligger like sør for sentrum.
Kjente personer fra Nore.
Lars Larsen Solaas (1929 -), maler http://www.numedalsnett.no/default.aspx?ArticleID=40930&MenuID=5804
Oddmund Kristiansen (1920 - 1997) Den anerkjente glassmaleren leide i sin tid et atelier på Norefjord. I 20 år anvendte han huset som et verksted. http://www.numedal.net/default.aspx?ArticleID=51063&MenuID=5804
Han var i en årrekke tilknyttet Nidaros Domkirke som restaureringsmaler.
http://www.kulturnett.no/kunstner_og_artister/kunstner_og_artister.jsp?id=T12631050&pageid=5


Begravelse.
Begravelse er en seremoni i forbindelse med en persons død. Seremonien er i sin opprinnelse religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse kommet mer i bakgrunnen i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel med den døde.
Det finnes to hovedtyper begravelse: Inhumasjon og urnenedsettelse. I førstnevnte begraves avdøde intakt, ofte i en kiste (derav det alternative navnet "kistebegravelse"), mens i sistnevnte kremeres avdøde, og urnen med aske settes ned i bakken.
Begravelse er sammen med kremasjon den eldste og mest utbredte måte å håndtere lik på. Den er den minst ressurskrevende av de to, og ble derfor hyppig brukt i tidlige kulturer.
Innen jødedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte måte å håndtere lik på. Dette er knyttet til tanken om at legemet ikke skal ødelegges, men på naturlig måte bli til jord. Kremasjon sees som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse, og dermed av handling som trosser den guddommelige vilje. I nyere tid har kremasjon også blitt mer vanlig blant kristne, mest på grunn av at man av hensyn til plassmangel i store byer har måttet foreta mer pragmatiske valg.
I enkelte kirkesamfunn, spesielt Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I protestantiske kirker er det ikke bønn for avdøde personer.
Forskjellig bruk av begreper.
Gravferd er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet begravelse benyttes i de tilfeller der man legger liket i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkninger. Begrepet bisettelse benyttes i de tilfeller man kremerer liket, samler asken i en urne og enten begraver urnen eller «sprer asken for vinden».
Begrepet «bisettelse» kan også være en seremoni som blir holdt et annet sted enn det stedet hvor avdøde skal legges i grav.
Tidligere var bisettelse i hjemmet en vanlig tradisjon som ble gjennomført ved en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde ble ofte oppbevart hjemme, for eksempel i huset eller på låven.
Familie, naboer og venner fulgte ofte avdøde til kirken/kapellet dagen før gravferdsseremonien.
Massebegravelser.
Under ekstreme forhold er det ikke uvanlig at man tyr til massebegravelser. Historisk er dette særlig knyttet til epidemier og krigshandlinger; i moderne tid forbinder man det spesielt med krigsforbrytelser som skjules ved at ofrene legges i bortgjemte massegraver. I slike tilfeller er det normalt en minimal seremoni eller ingen seremoni i det hele tatt.
Det har også vært vanlig, og er det fortsatt i enkelte deler av verden, at fattige gravlegges i store fellesgraver i stedet for i individuelle graver.
Det er en gammel oppfatning at det å hvile i en massegrav er noe nedverdigende, og man har derfor i mange tilfeller gravet opp de døde og plassert dem i individuelle graver. Dette er spesielt synlig på krigskirkegårder etter første og andre verdenskrig, hvor de fleste døde på slagmarken først ble gravlagt i massegraver eller grøfter, og etter at krigen var over ble de flyttet til individuelle graver på en krigskirkegård.
Ossuarier og lignende.
Noen steder i verden har en samlet de dødes knokler. Disse er enten blitt samlet og tildels dandert i et eget ossuarium, eller en har gitt dem egne nisjer i store gravsteder (Kanariøyene) som endelig hvilested etter en del år på første kirkegård, som ofte ligger i eller nær en by, og har begrenset plass.
Askespredning.
En del ønsker å spre asken etter en kremasjon i naturen. Dette er regulert i norsk lovverk, og søknad om dette må sendes til Fylkesmannen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning, men seremonien Humanistisk gravferd kan avholdes.
I noen land er imidlertid denne skikken vanlig. Noen steder spres asken ut på sjøen, og iblant er det avsatt spesielle steder ved kysten til dette formålet.


Qi (filosofi).
Qi (eller ch'i i Wade-Giles translitterasjon, "qì" på pinyin, fra japansk gjerne translitterert som "ki", med de kinesiske skrifttegn 气 eller 氣) er et sentralt begrep i det kinesiske taoistiske filosofisk-religiøse system, og generelt viktig i kinesisk medisin, filosofi og kunst. Ordet Qi kan bety "luft", "vann", "damp" eller "ånde". Qi var sentralt allerede i den tradisjonelle kinesiske medisinens tidligste kilder, blant annet hos den mytologiske Huang Di (Den Gule Keiser).
"Qi" er en rytmisk energi som gjennomstrømmer og konstituerer ethvert levende vesen. I taoismen er energi og materie i virkeligheten av det samme – slik er alle mennesker "qi".
Qi er en viktig del av den kinesiske kosmologi, og opptrer både materielt og immaterielt. Noe forenklet kan man si at qi er kinesernes kosmologi som "the big bang" er astronomenes kosmologi som "Gud" er de kristnes kosmologiske opphav.
Begrepet fant en renessanse under Song-dynastiets nykonfucianisme, og skulle deretter i perioder til å prege det kinesiske verdensbilde som del av det filosofiske begrepspar "li" og "qi".
"Qi" er samtidig et grunnleggende begrep i kinesisk og medisin. Kraften strømmer gjennom alt som finnes, både organisk og uorganisk materiale. Den konstante luftstrømmen gjennom menneskekroppen når vi puster, oppfattes som en tydelig manifestasjon av qi. Så forbindes da også qi ofte med luft og pust. Det kinesiske skrifttegnet for qi gjengir egentlig et kombinasjonsbilde som betyr «damp fra kokende ris».
Videre er ideen om qi sentral innen kinesisk og japansk kampkunst.


Asser av Sherborne.
Asser (død 908 eller 909) var en walisisk munk, som i 890-årene ble biskop av Sherborne. Hans opprinnelige navn var muligens "Gwyn" eller "Guinn", som betyr «velsignet»; "Asser" og "Asher" er hebraiske for det samme, og navnet på Jakobs åttende sønn i Det gamle testamente.
Han var munk i St. Davids, som da lå i kongedømmet Dyfed. Ingenting er kjent om hans tidlige liv. På et tidspunkt begynte han å arbeide for kong Alfred den store i Wessex, blant annet med å oversette bøker og å veilede kongen når han leste disse. I 893 skrev han en biografi om Alfred, "Livet til kong Alfred", som til tross for at den synes å være et uferdig utkast er den beste kilde man har om en tidlig engelsk konge.
Mellom 892 og 900 ble han biskop av Sherborne. Han hadde allerede tidligere blitt bispeviet, og det er mulig at han var biskop av St. Davids eller hjelpebiskop under Wulfsige av Sherborne. Giraldus Cambrensis nevnte ham som biskop av St. Davids, men hans verk ble ikke skrevet før i 1191, og opplysningen regnes som usikker.
I 19. og 20. århundre hevdet flere forskere av hans biografi om kong Alfred ikke var autentisk. Minst én forsker har hevdet at det var biskop av Exeter, Leofric, biskop 1046–1072, som skrev den og av egeninteresse tilskreve den feilaktig til Asser. Et annet forslag har vært Byrhtferth av Ramsey som benyttet store utdrag av Assers tekst i "Historia regum", eller "Historien over kongene", en historisk blanding som omhandler de angelsaksiske kongedømmene fram til kong Alfred.
I løpet av debatten viste det seg at argumentene for at det var en forfalskning ikke sto seg når de ble undersøkt grundig, og det er nå igjen allment akseptert at verket er av Assers hånd. Påstandene blir gjennomgått i innledningen til standardutgaven av "Alfred The Great".


Lakk-kjuke.
Lakk-kjuke, lingzhi (kinesisk: 灵芝, pinyin: "Língzhī") eller reishi (japansk), er en sopp som lever parasittisk eller saprofyttisk på trær. Den finnes i Afrika, Eurasia, Nord- og Sør-Amerika.
I Kina.
I det kinesiske taoistiske filosofisk-religiøse system er lingzhi hellig og er føde for de udødelige "(xian)".
Lingzhiplanten er et kinesisk symbol på et langt levned; når den oppbevares tørt, har den en ekstremt lang holdbarhet. Man mente at lingzhisopper vokste ved de udødeliges evige boliger (de velsignedes tre øyer), og at enhver som spiste av dem ville bli udødelige. Det er svært vanlig i kinesisk kunst med dekorative mønstre utviklet fra lingzhisoppens former – antagelig gjelder det også den kinesiske særegne måten å gjengi skyformasjoner og ruyiseptere på.
Planten ser mer ut som et tre enn en sopp.
Den er i utstrakt bruk i kinesisk medisin.
Soppen beskrives som gunstig for helsen i flere verker innen tradisjonell kinesisk medisin. I det store oppslagsverket Bencao gangmu fra 1500-tallet heter det at soppen "«virker positivt på hjertets qi, reparerer brystpartiet og gagner dem med forknytt eller forstoppet bringe. Tatt over en lengre periode vil gjøre at kroppens spenst ikke svekkes og at ens år forlenges»."


IQ.
Intelligenskvotient, eller IQ (fra engelsk "intelligence quotient"), er et mål på en persons intelligens. I våre dager brukes IQ-tester vanligvis i nevrologiske undersøkelser av mennesker med påført hjerneskade. William Stern fant i 1912 en måte å beregne intelligenskvotient.
IQ-tester løses i våre dager ofte ved at den som skal ta testen løser oppgaver som gis over web. Dette er ikke mulig ved omfattende IQ-tester fordi enkelte oppgaver ikke kan gis over web på en tilfredsstillende måte.
IQ og intelligens brukes gjerne om hverandre. Dette er uheldig, fordi det ikke er det samme. Resultatet av en IQ-test bør ses på som en hypotese om en persons intelligens. Dersom det dreier seg om en test av høy kvalitet som er gitt av en tilstrekkelig kvalifisert person under optimale forhold, kan resultatet regnes som svært pålitelig.
IQ oppgir vanligvis som en score på en normalfordelt skala som har snitt og median på 100 og standardavvik på 15. Det innebærer at om lag 68 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 85 og 115 og at om lag 96 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 70 og 130.
Personer som har IQ under 55 er strafferettslig utilregnlig i straffesaker om de har et tilsvarende
Ifølge medisinske begreper er personer med IQ mellom 50–70 lettere psykisk utviklingshemmet.
Hvordan lages IQ-tester?
Å lage en IQ-test er et stort prosjekt. IQ-tester lages ved at mennesker som kan mye om tenkning og intelligens, vanligvis psykologer, foreslår oppgaver som så blir testet på forsøkspersoner. De oppgavene som viser forskjell mellom mennesker blir beholdt, de som ikke gjør det blir forkastet. En referansegruppe tar så testen når den er ferdig, og den skåren man får når man tar testen viser hvor man står i forhold til denne referansegruppa.
Testen blir videre satt sammen av spørsmål av stigende vanskelighetsgrad, slik at svarscorene fordeler seg tilsvarende en normalfordelingskurve (klokkekurve), der toppunktet på kurven navngis til IQ 100. Kravet til en god test er videre at omlag 70 % av samtlige svar fordeler seg mellom pluss/minus ett standardavvik, satt til 15 poeng og en graf som ligner mest mulig på klokkekurven. Dette krever vanligvis utprøving på flere testgrupper før spørsmålene gir rett fordeling. Ved vanlige tester, kan en regne at skårer som er mere enn to standardavvik fra 100 blir svært upresise. De få som er evnesvake eller overnormalt intelligente må derfor undersøkes med spesielt innrettede tester, som ikke tar sikte på IQ-poeng per se.
Skåren oppgis i utgangspunktet i standardavvik fra median, men blir vanligvis omregnet til IQ-skårer fordi det er folk vant med.
formula_1
er forlatt forlengst, mens betegnelsen intelligenskvotient er beholdt av historiske årsaker.
IQ-skårer.
IQ oppgis vanligvis som en skår på en normalfordelt skala som har snitt og median på 100 og standardavvik på 15. Wechsler-skalaen benytter standardavvik 15, mens Stanford-Binet og Cattell benytter henholdsvis standardavvik 16 og 24. I dag er omregning til standardavvik 15 vanlig i mange sammenhenger, også for testresultat fra Stanford-Binet og Cattell. Det betyr at gitt i en skala med standardavvik 15 er det ca. 68% av en normalbefolkning som skårer mellom 85 og 115 og at ca. 96% av en normalbefolkning skårer mellom 70 og 130.
WAIS.
WAIS (Wechsler Adult Intelligence Scale) regnes som den mest omfattende og mest komplette av IQ-testene. Den har to delkategorier – verbal og utøvelse – som måles ved til sammen tretten deltester. Å ta hele WAIS tar ca. to timer og den må administreres av noen som har godkjent utdannelse i den.
WISC.
WISC er en utgave av WAIS som er laget for barn.
RPM.
RPM (Raven's Progressive Matrices) måler bare flytende intelligens og er rask å ta. Det er muligens verdens mest brukte IQ-test.
FRT.
FRT (Figure Reasoning Test) er en test av samme type som RPM. Det er den som brukes av Mensa i Norge.
Kritikk av IQ-testing.
En test er et mål av en prestasjon i en situasjon. Det betyr at resultatet på enhver test, også på en IQ-test, er avhengig av dagsform og av andre eksterne omstendigheter. Resultatet av en IQ-test skal alltid vurderes mot annen informasjon man har om den som tar testen, og avgjørelser basert på IQ-tester må vurderes mot generell kunnskap om intelligens.
IQ-tester er kritisert fordi de ikke er kulturnøytrale, fordi de krever ferdigheter som ikke henger direkte sammen med intelligens (f.eks. motorikk og leseferdigheter), og fordi de kan brukes til å utvikle et sorteringssamfunn. Kritikk av IQ-testing er ofte egentlig kritikk av selve intelligensbegrepet.
Den mest kjente kritikken av IQ-testing er antagelig Steven Jay Goulds The Mismeasure of Man. Denne boka inneholder ifølge Hans Eysenck flere faktafeil enn noen annen bok han har lest


Taishanfjellet.
En klippeavsats midt i mot en av fjelltoppene og nedenfor "Jadekeisertoppen" på Taishan
Bærere på vei opp til templene på Taishanfjellet
Taishanfjellet eller Tai Shan (泰山; pinyin: "Tài Shān") er et fjell i distriktet Taishan i byprefekturet Tai'an i provinsen Shandong i Kina. Ettersom ordet "shan" betyr fjell, hadde navnet Taifjellet vært en bedre oversettelse til norsk.
Fjellet ble i 1987 oppført på UNESCOs fortegnelse over «verdensarven».
Fjellet har stor betydning for Kinas taoister. Toppen, "Jadekeisertoppen", er ifølge det som vanligvis angis på 1545 moh – skjønt de kinesiske myndigheter oppgir høyden til 1532,7 meter. Fjellet er det østligste av «Kinas fem mektige fjell»; templene på fjellet har vært pilegrimsmål i to tusen år.
I det gamle kinesiske verdensbilde, der Kina - «Midtens Rike» - betraktes som et kvadrat med spissene mot hver sin himmelretning, markerer Tai Shan det østlige hjørnet.
Spor etter menneskelig nærvær går tilbake til paleolitikum; de første spor etter bebyggelse tilneolitikum. To kulturer er blitt påvist; "Dawenkou" på nordsiden, og "Longshan" i sør. Under Vår- og høstannalenes tid løp grensen mellom de konkurrerende statene Qi (i nord) og Lu (i sør) gjennom dette fjellpartiet. Under den påfølgende perioden, De stridende staters tid, bygde staten Qi Den store Qi-muren, en 500 km lang mur for å beskytte seg mot invasjoner; deler av muren finner man den dag i dag i Taishanfjellene.
I det gamle Kina ble fjellet betraktet, i mytisk forstand, som «verdens høyeste fjell», og de kinesiske keisere skal ha besteget det for der å frembære "Fengshan-ofrene" (封禪) – de keiserlige ofre til himmel og til jord. Disse to ofrene ble forrettet henholdvis på fjelltoppen og ved fjellets fot. Historikere finner imidlertid belegg for bare seks keiserlige tindebestigelser. Den første var i 219 f.Kr. Kinas første keiser, Qin Shi Huang; for ham var ofringene på fjellets topp også uttrykk for Kinas samling, noe som fremgår av en inskripsjon på stedet. De store Qing-tidens Kangxi-keiserens og Qianlong-keiserens besøk erindres også i inskripsjoner.
Opp til toppen fører en ni kilometer lang trapp med i alt 6293 trinn. Fra nederste til øverste trinn er høydeforskjellen på 1350 meter. På veien opp passeres mange porter, haller og palasser. Hver trappeetappe mellom to porter eller paviljonger har sin egen betegnelse. Storparten av byggverkene stammer fra Ming-dynastiets tid. Men det er også eldre byggverk; et av de mest kjente er bygd under Tang-dynastiet på 700-tallet.
I 2003 besteg ca seks millioner besøkende fjellet, som turde være det mest bestegne fjellet i hele verden.
Tai Shan er en forkastningsblokk som øker i høyde over titusenere av år fra nord til sør. Det er det eldste eksempelet på en paleometamorf formasjon fra Kambrium i det østlige Kina. Formasjonen inneholder magnetiserte, metamorfe og sedimentære fjell såvel som inntrengninger fra forskjellig opphav under den arkaiske era. Regionens landforhøyelse begynte under den proterozoiske era. Mot slutten av den proterozoiska era var den blitt til del av det eurasiske kontinent.
Ved siden av Jadekeisertoppen er det andre distinkte fjellformasjoner som "Himmelens lystopp", "Solfjærsklippen" og "Bakre fjellsenke".
Taishan ligger i orientalsk løvskog, omkring 80% av arealet er dekket av vegetasjon. Floraen omfatter nær 1000 forskjellige arter. Noen trær i området er svært gamle og er av stort kulturell verdi.


Den spanske borgerkrig.
Den spanske borgerkrigen ble utkjempet mellom 1936 og 1939 i Spania mellom spanske nasjonalister og republikanere. Krigen startet med et kuppforsøk fra en gruppe høyere offiserer, rettet mot Den andre spanske republikken (som var under ledelse av Manuel Azaña). Dette nasjonalistiske opprøret ble etter hvert støttet av konservative spanske grupper, som "Confederación Española de Derechas Autónomas", eller C.E.D.A), karlistene og den fascistiske Falange ("Falange Española de las J.O.N.S."). Nasjonalistene hadde aktiv militær støtte og fikk våpen fra Tyskland og Mussolinis Italia. Republikken fikk kjøpt en del militært utstyr fra Sovjetunionen og Mexico, men den vestlige non-intervensjonspolitikken medførte snart at den lovlige regjeringen ikke fikk kjøpe våpen. De siste to årene av krigen sloss republikken i praksis uten noen våpenhjelp utenfra.
Nasjonalistene hadde en hovedsakelig rural, konservativ, katolsk basis og ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, og ønsket å gjeninnføre monarkiet. Venstresiden, som først og fremst omfattet sosialister, anarkosyndikalister og liberale hadde støtte fra de nasjonale elitene og kirken i Baskerland og Cataluña, fattige landarbeiderne, og fra mer sekulære og urbane miljøer i hele landet. Nasjonalistene, under ledelse av de tre generalene Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo, satte inn størstedelen av hæren mot den venstreorienterte regjeringen, men møtte sterk motstand fra lojale hær- og marineavdelinger og fra sivile som avvæpnet garnisoner og grep til våpen. Mange enkeltsoldater sluttet seg også til folkefronten. Først etter tre års blodige kamper gikk nasjonalistene seirende ut av borgerkrigen. Francisco Franco ble Spanias diktator, og alle partier ble forbudt eller innlemmet i Francos statsbærende parti.
Krigen ble utkjempet med omfattende terror og massakrer på begge sider, mot fanger, og mot faktiske og antatte motstandere. Krigen fikk en bred internasjonal pressedekning, som formidlet terror og drap, uten at denne pressedekningen alltid var preget av kildekritikk. Særlig tidlig i krigen var pressedekningen ofte ryktebasert. Krigen er blitt kalt for historiens første «mediekrig», hvor reporterne gjennom sine reportasjer ønsket «å støtte saken». Dette førte til at de brede lag av den internasjonale opinionen ikke tok noe tydelig standpunkt til fordel for republikken før etter bombingen av Guernica. Støtten kom da på et tidspunkt hvor republikken var i ferd med å tape krigen. Krigen er også omtalt som en av de få krigene hvor den mest aksepterte versjonen ble skrevet av de som tapte krigen, noe som har sammenheng med de senere internasjonale begivenhetene med andre verdenskrig.
Bakgrunn.
Borgerkrigen var et resultat av flere faktorer og århundrelange konfliktlinjer.Flere av disse var politiske konflikter i den andre spanske republikken. I tillegg kom det internasjonale politiske klimaet på 1930-tallet, med politisk ustabilitet, frykt for kommunistiske revolusjoner, svake demokratier og at stadig flere land i Europa fikk autoritært styre.
I Spania var det en gammel politisk konfliktlinje mellom regionalt selvstyre og det tradisjonelle sentralistiske styret, som selv kalte seg «bevare Spanias enhet». I tillegg var både kirken og de militære tradisjonelt en integrert del av landets ledelse, og kongehuset hadde en svak stilling. Da kong Alfonso XIII i 1923 godtok Miguel Primo de Riveras maktovertakelse og diktatur, åpnet dette veien for opprettelse av republikken i 1931, men både arbeidet med republikkens konstitusjon og det etterfølgende, nødvendige reformarbeidet gjorde at de politiske spenningene kom til overflaten. Republikken var derfor preget av store konflikter, flere kuppforsøk og voldelig uro. Utover våren 1937, etter kamper internt i republikken, blant annet i Barcelona, som ble kalt "borgerkrigen i borgerkrigen", tok de Moskva-tro kommunistene, med støtte fra Komintern, makten innen republikken, men uten å oppnå samme absolutte makt som Franco oppnådde.
Kuppforsøk.
Den republikanske regjeringen hadde sendt de offiserene de var utrygge på, som general Manuel Goded Llopis, Emilio Mola og generalstabssjefen general Franco til poster langt unna Madrid. Mellom 5. og 12. mars var det flere konspiratoriske møter i Madrid mellom en rekke generaler, blant dem også Gonzalo Queipo de Llano. I deres planlagte oppstand skulle José Sanjurjo, som hadde ledet et kuppforsøk i 1932, være frontfiguren. Selv om regjeringen ble advart mot disse planene, ble advarslene oversett.
Borgerkrigen ble utløst av denne militære oppstanden av en gruppe høyere offiserer. Starttidspunktet var 17. juli kl 05.00 for styrkene i Afrika, og et døgn senere for styrkene i selve Spania. Kuppmakerne sikret seg først kontroll i Afrika umiddelbart, slik at flest mulig av disse styrkene kunne settes inn i Andalucia så snart som mulig. Franco var på denne tiden «forvist» til Kanariøyene, men reiste natt til 17. juli med postbåten fra Santa Cruz de Tenerife til Las Palmas, og derfra videre med leiet fly til Spansk Marokko.
Generalene planla et raskt statskupp, og aksjonene i Nord-Afrika gikk etter planen, slik at elitestyrkene her kunne settes inn i selve Spania sammen med «frivillige» marokkanere. Men andre steder i Spania gikk ikke kuppet etter planen og kuppmakerne lyktes ikke å sikre seg kontroll over flere store byer, herunder Madrid. Der ble de militære holdt inne i Montaña-leiren, og leiren falt neste dag etter blodige kamper og en påfølgende massakre. I Barcelona ble opprørerne slått av væpnede anarkister og syndikalister. General Goded, som hadde fløyet inn fra sitt tjenestested på Balearene, ble tatt til fange i Barcelona og senere henrettet.
Reaksjoner på kuppet.
Både innen hæren og Guardia Civil gikk lojaliteten begge veier, i tillegg gikk også væpnede arbeidergrupper til aksjon flere steder og nøytraliserte opprørsvennlige enheter og slik sikret byen for republikken. Den spanske marinen var langt mer klassedelt enn hæren, noe som førte til at de lavere offiserene og menige mannskapene var bedre politisk organisert og hadde en større avstand til det høyere befalet.De gjorde derfor opprør og overtok fartøyene da de fikk beskjed om å gå til nasjonalistiske havner, og nasjonalistene fikk ikke den fartøystøtten de hadde basert seg på for å sikre transport av soldater fra Marokko til Den iberiske halvøy. Karlistene mobiliserte sin milits til støtte for opprøret. Etter bare to dager, 19. juli, møtte 8 000 bevæpnede karlister iført sine karakteristiske røde bereter klare til kamp i Pamplona.
Et effektivt forsvar ble imidlertid hindret av at regjeringen ikke ønsket å bevæpne sivilbefolkningen, da Folkefronten var preget av store interne motsetninger og det eksisterte en gjensidig mistillit mellom regjeringen og dens velgere. Regjeringen manglet autoritet og ved utbruddet av krigen hadde den ikke lenger mulighet til å opprettholde lov og orden. Selve kuppet utløste også revolusjonær aksjon fra deler av arbeiderbevegelsen.
Styrkefordeling ved borgerkrigens innledning.
Nasjonalistene hadde en stor fordel gjennom kontrollen over den 40 000 mann store kamperfarne Afrikahæren. I tillegg hadde de kontroll over 50 000 mann fra den langt mindre trente hjemmehæren, 2/3 av den paramilitære politistyrken " carabineros" og noe over halvparten av Guardia Civil; de tre siste væpnede politistyrkene utgjorde en styrke på 30 000 mann på kuppmakernes side. Samlet var opprørernes styrke på 130 000 mann, mens republikken på dette tidspunktet hadde rundt 90 000 til disposisjon.
Konsolidering av nasjonalistområdet.
Da statskuppets plan om en rask maktovertakelse ikke kunne gjennomføres, måtte den nasjonalistiske siden i en situasjon som gikk over til en mer langvarig borgerkrig, samle seg om en politisk plattform og en mer helhetlig politikk. Samtidig som nasjonalistene kontrollerte rundt halvparten av landets territorium og befolkning, måtte dette styres og økonomien stables på beina igjen, særlig eksporten som kunne sikre internasjonal valuta nødvendig for finansieringen av krigføringen. Særlig eksporten av sherry, oliven og sitrusfrukter var viktige inntektskilder. Handelsavtaler med Portugal var viktige og de militære myndighetene førte streng kontroll med alle eksportinntekter.
Nasjonalistene var en uensartet gruppe, med de tradisjonalistiske og monarkistiske karlistene, som ønsket Alfonso Carlos de Borbón, og senere da han døde 29. september 1936, Xavier av Bourbon-Parma på tronen, andre monarkister som ønsket Alfonso XIII tilbake, den fascistiske og republikanske falangen. Mellom de sentrale høyere offiserene var det også politisk avstand når det gjaldt synet på monarki eller republikk, forholdet til frimurere, kirken m.m.
Løsningen ble et monarki uten konge, fordi ingen aktuell tronpretendent kunne samle nasjonalistene. Videre sto tanken om politisk sentralisme og motstand mot regionalt selvstyre sterkt. Rivaliseringer blant de høye offiserene gjorde maktstrukturen i begynnelsen noe uklar, men to vel planlagte trekk fra Francos side skulle sørge for at han sikret seg full kontroll.
29. september 1936, to dager etter triumfen i Toledo, proklamerte Franco seg selv som "generalissimo" og "caudillo". Denne proklamasjonen gikk ut over radio og stilte de andre opprørslederne overfor et "fait accompli" med hensyn til lederskapet. Franco etablerte en hovedstad for det nasjonalistiske styret i Burgos. I denne byen, hjembyen til El Cid holdt han sin første tale fra balkongen i rådhuset, hvor han erklærte «Den nye staten har ikke bruk for parasitter».
Falangen ble tidlig svekket av at den karismatiske lederen José Antonio Primo de Rivera ble arrestert og senere henrettet av republikanerne 20. november 1936 i Alicante. Henrettelsen ble hemmeligholdt av Franco for å skape et maktvakuum innen falangen.
19. april 1937 sikret Franco seg også den fulle politiske kontrollen over det nasjonalistiske Spania gjennom en forordning som bestemte at den politisk svekkede, men militært styrkede falangen skulle slås sammen med karlistene, den alfons-monarkistiske "Renovacion Española" og restene av den politiske høyrefløyen til ett parti, direkte underlagt ham selv, med navnet "Falange Española Tradicionalista y de las JONS".
Fascistisk hilsen ble innført, slagordet var "Por el imperio hacia Dios" («For imperiet fram mot Gud») og det ble utarbeidet ens uniformer for den nasjonalistiske siden. Det raske trekket fra Francos side gjorde det vanskelig å protestere tidsnok uten å bli framstilt som forræder, og med sine to vel planlagte aksjoner, i september 1936 og april 1937, sikret han seg en diktatorisk kontroll som skulle vare livet ut.
Maktkonsentrasjonen ble videreført med utnevnelsen av en formell regjering 30. januar 1938 og ny lov for statens sentraladministrasjon, hvor regjeringen sverget lojalitet til verken konge eller republikk, men til Franco. Eden lød slik: "«Jeg sverger i Guds og hans hellige evangelisters navn å utføre mine plikter som spansk minister med den ytterste lojalitet mot statssjefen, Generalsissimo for vår ærerike styrker, og mot det nasjonale regimets konstitusjonelle prinsipper, for å tjene fedrelandets skjebne.»" Franco fikk her den øverste utøvende, lovgivende og dømmende makt. Dette ble fulgt opp umiddelbart med en rekke dekreter, om alt fra avskaffelse av republikkens helligdager, nye mynter og frimerker, avskaffelse av selvstyret for Catalonia, presselov, innføring av kastiljansk som eneste språk og en rekke andre forordninger.
Utenlandsk deltakelse.
Den spanske borgerkrigen skapte et stort internasjonalt engasjement. Krigen ble sett i sammenheng med de øvrige politiske omveltningene i Europa, og mens noen så krigen som en kamp mot den verdensomspennende kommunismen, så andre krigen som fascismens framvekst og trussel.
Slik fikk krigen en stor symbolkraft, også i ettertid. Den ble sett på som konfrontasjon mellom kirken og ateisme, mellom bakstreversk og demokrati, mellom kommunisme og fascisme. Slagordet for venstresiden i Europa var å gjøre «Spania til fascismens grav i Europa», i en periode med Mussolinis og Hitlers framvekst.
Fordi de fleste land hadde nedlagt forbud for sine borgere mot å støtte noen part i krigen, ble noen av dem som kjempet for regjeringen straffeforfulgt etter at de vendte hjem. Dette skjedde også med en del norske borgere.
Folkeforbundets rolle.
Folkeforbundet holdt seg i hovedsak nøytral i forhold til det som hendte i Spania og lyktes ikke å begrense den enorme innførselen av våpen og annet militært utstyr som gikk til de stridende partene. Folkeforbundet opprettet en ikke-innblandingskomite, og de vedtok et forbud mot utenlandske frivillige med virkning fra 21. februar 1937. Den internasjonale ikke-intervensjonspolitikken styrket stort sett bare nasjonalistene, da den hindret verving til de internasjonale brigadene og hindret import av materiell til republikken. Den tyske og italienske militære tilstedeværelsen var «ukjent» og formelt sett ikke-eksisterende.
Tyskland.
a> bombefly i Spania under borgerkrigen
Francisco Franco anmodet tidlig Adolf Hitler om hjelp fra Tyskland og Benito Mussolini fra Italia om støtte til nasjonalistene. Særlig ble tysk støtte viktig som erstatning fra de manglende marinefartøyene som opprørerne hadde basert seg på. Adolf Hitler svarte umiddelbart og gjennomførte tre større militære operasjoner i Spania under borgerkrigen. Den første, kalt "Operation Feuerzauber" («"Trolldomsild"» – etter den siste satsen i Richard Wagners opera "Siegfried") allerede sent i juli 1936, hvor han ved hjelp av 20 av transportflyene Junkers Ju 52 sammen med seks eskortefly og 85 tyske vedlikeholdspersonell til flyene, sørget for å få forflyttet opprørssoldater som var stasjonert i Marokko over til Spania, et sentralt element i opprørsplanen. Tyskland ville ha betaling i form av kobber- og jernmalm.
I slutten av september samme år, sørget Hitler for både bakkemannskaper og materiell for å styrke Francos slagkraft. Det ble sendt 24 Panzer I stridsvogner, anti-luftskyts og radioutstyr. Videre sørget tyskerne for at de tidligere leverte Junkers Ju 52 ble bygget om til bombefly. I oktober 1936 var det 600–800 tyske soldater i Spania.
Men det største tyske bidraget kom først etter Francos mislykkede forsøk på å ta Madrid. Det tyske militære engasjementet ble da direkte ved opprettelsen av Legion Condor i november 1936. Det ble først sendt 3 500 mann inn i kamp, og nasjonalistene fikk ytterligere 92 fly. Legionen ble stående som en aktiv, operativ enhet under Francos overordnede kommando i Spania under hele borgerkrigen fram til avslutningen i mai 1939. Den tyske styrken ble ledet av Hugo Sperrle, med Wilhelm Ritter von Thoma som sjef for bakkestyrkene og Wolfram Freiherr von Richthofen som sjef for luftstridskreftene.
På sitt største var den tyske styrken på 12 000 mann, og tilsammen rundt 19 000 tyskere deltok i den spanske borgerkrigen. Det skulle i stor grad styrke Francos stilling blant de andre opprørsgeneralene at Hitler hadde størst tro på ham og ønsket at den tyske støtten bare skulle gå til styrker som sto under Francos kommando.
Italia.
Etter at Franco hadde anmodet om, og fått støtte støtte fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, sluttet også den italienske lederen Benito Mussolini opp om krigen. Mussolini sendte flere bakkestyrker enn Hitler, men mindre materiell støtte innledningsvis. Ved krigens utbrudd sendte Mussolini først tolv Savoia-Marchetti SM.81 bombefly. 7. august ble disse fulgt av 27 Fiat jagerfly, fem Fiat-Ansaldo CV-33 lette stridsvogner og tolv feltkanoner, alt med ammunisjon og utdannede operatører. Like etter kom det tre sjøfly og ytterligere seks jagerfly.
Senere støttet Italia opprørene ved at den italienske marinen ("Regia Marina Italian") hjalp dem gjennom våpenblokaden i Middelhavet. Senere forsynte Italia opprørerne med maskingeværer, artilleri, fly og lette stridsvogner. Det italienske flyvåpenet stilte med "Aviazione Legionaria" og en frivillig hæravdeling "Corpo Truppe Volontarie", eller CVT. Denne ble først ledet av Mario Roatta, deretter Ettore Bastico under kampene i Nord-Spania i 1937, deretter av Mario Berti under Aragónoffensiven og til slutt Gastone Gambara under Cataloniaoffensiven og fram til styrken ble trukket tilbake i februar 1939. CVT hadde en styrke på opptil 50 000 mann, og tilsammen tjenestegjorde mer enn 75 000 italienere i Spania gjennom rotasjon i styrken.
Portugal.
Nasjonalistsiden fikk også våpen og forsyninger fra Portugal. António de Oliveira Salazar sendte den 12 000 mann store Viriato-legionen, som besto av portugisiske frivillige. Portugal nektet også å ta imot republikanske flyktninger.
Irske frivillige på begge sider.
Den irske regjeringen erklærte at det var ulovlig for irske statsborgere å delta i kampene i Spania. Imidlertid sluttet rundt 250 irer seg til de internasjonale brigadene, mens Eoin O'Duffy organiserte rundt 700 av sine tilhengere i «blåskjortene» til å kjempe for Franco. Men da de ankom Spania, nektet disse å kjempe mot baskerne, da de identifiserte seg med deres kamp for selvstyre. De var rekruttert for å bekjempe kommunismen og «bolsjevik-faren». De ble derfor i liten grad satt i kamp, før de ble sendt hjem igjen.
De irske frivillige på republikkens side kjempet i de internasjonale brigadene, i første rekke i den amerikanske "Abraham Lincoln Brigade", som var en blanding av sosialister, fagforeningsmenn og tidligere IRA-medlemmer. Rundt en tredel av disse falt i kampene. Flere av disse var organisert i avdelingen "Connolly Column", oppkalt etter James Connolly som ble drept under Påskeopprøret i 1916.
Internasjonale kulturpersonligheter.
De fleste internasjonale kulturpersonlighetene som engasjerte seg i borgerkrigen, støttet den republikanske regjeringen, blant dem kjente forfattere som Ernest Hemingway og Claude Simon. En rekke forfattere kom for å skrive om krigen, blant dem George Orwell, Arthur Koestler, W.H. Auden, Antoine de Saint-Exupéry, Jean-Paul Sartre, Simone Weil, André Malraux, Christopher Isherwood og Graham Greene. Blant dem deltok Orwell, Malraux og Simon aktivt i kampene på republikken side.
Imidlertid ble nasjonalistene støttet forfattere som Evelyn Waugh, Gertrude Stein og Roy Campbell, sammen med Mussolini-beundreren Ezra Pound.
Internasjonale brigader.
Polske frivillige i de internasjonale brigader
De internasjonale brigadene ble opprettet av Komintern og besto av mellom 32 000 og 35 000 utenlandske statsborgere fra rundt 53 land. Motivasjonen var å kjempe mot fascismen og mange av deltakerne var kommunister eller fagforeningsmenn. Den viktigste rekrutteringssentralen var i Paris, hvor arbeidet ble koordinert av ledelsene i de franske og italienske kommunistpartiene. Den militære treningen og erfaringen blant disse mannskapene var svært varierende. Mange kom rett fra kroppsarbeid eller arbeidsledighet hjemme. Rundt 30 av de høyere offiserene var fra Den røde hær, men kamuflert som frivillige og med dekknavn.
Men de internasjonale brigadene hadde både en politisk og militær betydning. Uttrykket for internasjonalt engasjement på republikkens side var viktig for denne som slet med såpass store interne problemer. Videre utgjorde de 3 000 internasjonale soldatene et viktig bidrag allerede da det første nasjonalistiske angrepet på Madrid ble slått tilbake høsten 1936. Senere i krigen, etter hvert som de internasjonale brigadene vokste og ble flere, ble deres militære betydning stadig større.
Mangelen på militære ferdigheter, spenninger i forhold til de spanske avdelingene på den republikanske siden, hvor spanierne opplevde dem som inntrengere, og vekslende disiplin og kampmoral, førte til uro innen brigadene. Videre ble de internasjonale brigadene rammet av en paranoia for utenlandske spioner, forsterket av den generelle frykten som Moskvaprosessene skapte blant de sovjetiske lederne. Særlig etter at den republikanske offensiven mot landsbyen Brunete i juli 1937, var kampmoralen i de berørte styrkene svært dårlig. Det ble omfattende straffeaksjoner og henrettelser av offiserer og menige, og mange soldater, hvor seksmånederskontraktene hadde løpt ut, ikke fikk reise hjem.
Desillusjonerte soldater fra de internasjonale brigadene, herunder skandinaver, ble holdt fengslet i såkalte «omskoleringsleire» blant annet i Albacete, Murcia, Valencia og Barcelona, hvor de satt innesperret i konsentrasjonsleirlignende anlegg på ubestemt tid. Passene ble fratatt dem da de vervet seg, og disse skal ha blitt sendt til Moskva for bruk for NKVD-agenter på oppdrag. Mange ble henrettet, også for bagatellmessige forseelser. Samlet gjorde disse forholdene at mange opplevde at de var fanget i en felle, som gjorde at noen til og med deserterte over til nasjonalistene eller påførte seg selv alvorlige skader under kamp. I september 1938 ble de til slutt trukket ut, og 9 934 hadde falt, 7 686 var savnet, og 37 541 var blitt såret. Fortsatt i januar 1939 fant de internasjonale kommisjonene som overvåket tilbaketrekkingen rundt 400 internasjonale soldater fengslet av sine egne i Barcelona og andre steder, til dels på svært tvilsomt grunnlag.
Sovjetunionen.
Sovjetunionen var bare villig til å selge våpen til den sittende regjeringen. Sovjetunionen forsynte republikken blant annet med 806 fly, 362 stridsvogner og 1 555 artillerienheter, men stilte strenge betingelser for sin støtte, blant annet tok de betaling i den spanske gullreserven. Regjeringshæren ble omorganisert etter mønster av Den røde armé med kommunistiske kommissærer i hvert kompani. Det lille Moskva-tro kommunistpartiet fikk plass i regjeringen, mens de innflytelsesrike anarkistene og syndikalistene og det uavhengige kommunistpartiet POUM ble bekjempet. Jordbrukskollektiver ble oppløst og arbeiderstyrte bedrifter levert tilbake til sine eiere i et forsøk på å vinne støtte i middelklassen, noe som også lyktes til en viss grad.
Kommunistene med støtte fra Stalin og Komintern slo i mai 1937 ut POUM, drepte, fengslet og torturerte en rekke sentrale POUM-medlemmer, blant dem lederen Andrés Nin. Resultatet var imidlertid at støtten til regjeringen ble redusert.
Offisielt støttet Sovjetunionen Folkeforbundets ikke-innblandingspolitikk, men hadde en rekke offiserer og andre stridende kamuflert som frivillige i de internasjonale brigadene. Totalt kan det til enhver tid ha vært rundt 800 sovjetiske militært personell tilstede, til sammen, krigen sett under ett, rundt 2 150, hvorav rundt 600 ikke-stridende, blant annet som tolker. I alt ble 189 sovjetiske statsborgere meldt drept eller savnet. En rekke av disse var også militære rådgivere for de republikanske kommandantene, men både mangelen på disiplin, og ikke minst de store kulturforskjellene, skapte til tider store interne spenninger og konflikter. Det sovjetiske engasjementet i den spanske borgerkrigen pågikk parallelt med Moskvaprosessene, og disse utrenskningene også rammet offiserer som tjenestegjorde i Spania. Dette førte blant annet til manglende kontinuitet og at beslutninger ble fattet ut fra andre hensyn enn militære. Dette kunne gi utslag som at militære beslutninger ble fattet av fjernede offiserer, eller at militær tenkning fra offiserer som var falt i unåde, ble omgjort eller unngått, uansett militære konsekvenser. Etter hvert som borgerkrigen stadig gikk dårligere for republikken, vendte Stalin sin oppmerksomhet østover, mot den Andre kinesisk-japanske krig som brøt ut i juli 1937 og etter hvert krevde et sovjetisk engasjement.
Stalins paranoia for utenlandsk ideologisk smitte førte til at en rekke av de sovjetiske rådgiverne som hadde tjenestegjort i Spania ble tvunget til å tilstå forræderske kontakter i utlandet, og deretter skutt.
Mexico.
Mexico uttrykte sterk støtte til republikken og nektet å støtte de internasjonale forslagene om ikke-innblanding da disse ga en fordel til den nasjonalistiske siden. I motsetning til USA, ønsket ikke meksikanerne å være nøytrale, da president Lázaro Cárdenas del Río så paralleller til Den meksikanske revolusjonen i 1910 til 1928. Særlig i 1936 og 1937 solgte Mexico en del våpen direkte til republikken, og de store smuglerlastene av våpen fra Baltikum kom igjennom ved at de hadde Mexico som bestemmelsessted i skipspapirene. Riktignok hadde også nasjonalistene stor støtte blant landeiere og andre krefter internt i Mexico, og andre land i regionen som Argentina, Brasil, Chile og Peru støttet nasjonalistene. Men den meksikanske støtten til republikken forble av stor symbolverdi, og den materielle støtten var viktig tidlig i borgerkrigen. Den økonomiske støtten foruten de betydelige smuglerlastene var på rundt 2 millioner dollar og noen få, mindre fly.
Norge.
I Norden tok arbeiderbevegelsen fra første stund side for republikken, og de sosialdemokratiske regjeringene så i 1936 mellom fingrene med våpensmugling og verving av frivillige til de internasjonale brigadene. LO og Arbeiderpartiet samlet inn ialt nesten 2 millioner kroner Mange av republikkens beste styrker ble ofret for en for tidlig innkassert propagandaseier, som slo tilbake og førte til krangling om hvem som hadde skylden.
1938: Slaget ved Kapp Palos.
De spanske marinestyrkene på begge sider hadde en underordnet rolle i borgerkrigen. De besto vesentlig av eskorteoppdrag for forsyninger, havneblokader og til en viss grad artilleristøtte. Natten mellom 5. og 6. mars møttes imidlertid enheter fra de to sidene ved en tilfeldighet i havområdet øst for Cartagena. Dette skulle bli borgerkrigens største sjøslag. Republikkens fartøyer senket den tunge krysseren «Baleares», uten selv å lide tap, men denne seieren skulle vise seg å være den siste militære seier for republikken i borgerkrigen, og skulle snart bli overskygget av situasjonen i Aragón.
1938: Aragónoffensiven.
Dagen etter tapet ved Kapp Palos, igangsatte nasjonalistene en større offensiv i Aragón, og sikret seg fram til slutten av april kontroll over det meste av Aragón og store deler av Catalonia, og delte dermed republikkens område i to da de karlistiske styrkene tok seg fram til Middelhavskysten 17. april. Dette førte til at de republikanske styrkene sør for denne delingen ble avskåret fra (de få) militære forsyningene til republikkens styrker som kom via Frankrike over Pyreneene. Tapet av landområdene både i Aragón og andre steder førte også til at republikken mistet matproduksjon til egen befolkning, og matmangelen økte.
I denne situasjon søkte den republikanske regjeringen i mai å få til en fredsavtale med Franco, men han forlangte fullstendig kapitulasjon, og krigen fortsatte. Samtidig fikk de republikanske styrkene i Catalonia anledning til å reorganisere seg, da Franco ikke utnyttet Aragónoffensiven til å innta Catalonia, men i stedet fortsatte sørover mot Valencia. Nasjonalistenes framrykking langs kysten ble stoppet etter harde kamper langs Valencias forsvarslinje, den såkalte "XYZ-linjen". Imidlertid ble krigstrettheten stadig mer utbredt på den republikanske siden, på grunn av matmangel, ustanselig bombing, særlig av den nye hovedstaden Barcelona, penger som mistet sin verdi og forbitrelse over ledernes kyniske oppførsel.
1938: Slaget ved Ebro.
Den 24. juli gikk republikken til den siste større motoffensiven i krigen, med sikte på å prøve å gjenvinne tapte områder. De republikanske styrkene krysset elven Ebro og kom overraskende på nasjonalistene som måtte trekke seg tilbake. Kampene varte fram til 16. november, men den republikanske motoffensiven viste seg mislykket. I tillegg var Münchenavtalen et slag for republikken, da deres håp om en internasjonal anti-fascistisk allianse med Vesten viste seg urealistisk.
Tilbakeslagene under Ebro-kampene førte til en ytterligere militarisering og ensretting av det republikanske regimet, med maktkonsentrasjon hos Negrín og kommunistene, samtidig som president Azaña ble skjøvet stadig lenger ut på sidelinjen. Videre ble det katalanske selvstyret tilsidesatt som «separatisme», og Negrín fremsto seg som en like stor sentralist som Franco. For å styrke det britiske arbeidet i Folkeforbundets ikke-innblandingskomite, erklærte Negrin i en tale i Folkeforbundet 21. september at de internasjonale brigadene betingelsesløst skulle trekkes ut. Den pågående krisen i Tsjekkoslovakia og Sudetenland overskygget dette kravet, og ga ikke den tilsiktede politiske virkningen og støtten, hvor de håpet at dette ville føre til at de tyske og italienske bidragene ble trukket ut. Mussolini omgikk den britiske planen ved å trekke ut noe infanteri, men styrket samtidig artilleri- og flystøtten. Det republikanske bidraget var uansett ikke stort, på dette tidspunktet var det bare 7 102 utlendinger igjen i brigadene. Historiene om kommunistenes heksejakt og den dårlige behandlingen av de internasjonale styrkene hadde påvirket rekrutteringen, og rekkene ble ikke fylt opp.
Det syntes stadig mer klart at republikken ville tape krigen, og rett før jul innledet Franco en større offensiv mot det isolerte republikanske området i Catalonia.
1939.
Francos erklæring om at borgerkrigen var over
Franco var lenge engstelig for at en aksjon inn i Catalonia ville provosere fram en krig med Frankrike, og gikk under Münchenforliket langt, med italiensk misbilligelse, i å garantere en spansk nøytralitet dersom det kom til en ny europeisk krig mellom Storbritannia/Frankrike og Tyskland. Samtidig advarte den italienske utenriksministeren grev Ciano mot innblanding den 5. januar 1939. Han truet med å sette inn regulære tropper og starte en krig mot Frankrike på spansk jord.
I begynnelsen av desember, bare to uker etter avslutningen av Ebro-kampene, ble de nasjonalistiske styrkene omgruppert langs elvene Ebro og Segre med tanke på en siste offensiv mot Catalonia. Til tross for Vatikanets appell om våpenhvile i julen, satte nasjonalistene i gang aksjonene 23. desember og i løpet av de kommende to månedene i 1939 hadde de inntatt det resterende Catalonia.
Tarragona falt 14. januar, Barcelona falt uten kamp 26. januar og Girona falt 5. februar. Samme dag krysset Negrin og Azaña med følge grensen til Frankrike. Fem dager senere var de siste aktive motstandslommene knust. Til tross for at Frankrike hadde stengt grensen, ble det et enormt press og den måtte åpnes for kvinner, barn og menn i ikke-stridsdyktig alder. Selv om den var stengt for soldater, klarte flere tusen republikanske soldater å ta seg over Pyreneene og inn i Frankrike.
Etter at Barcelona hadde falt, var republikken i realiteten uten hovedstad, men republikkens ledelse møttes 9. februar i den franske byen Toulouse for drøfte om det var mulig å videreføre krigføringen. Negrin og noen andre sentrale skikkelser i republikken reiste i et chartret Air France-fly til Alicante, men bare få ministre og høyere embetsmenn fra republikken vendte tilbake til den republikk-kontrollerte sonen.
Den 27. februar anerkjente Storbritannia og Frankrike Francos regime som Spanias regjering. Azaña gikk da formelt av som president. I mars gjennomførte en gruppe yrkesoffiserer under ledelse av Segismundo Casado og José Miaja med støtte fra PSOEs Julián Besteiro et kupp mot Negrins regjering, med sikte på å innlede fredssamtaler med Franco. Negrin flyktet sammen med en rekke kommunistledere i fly til Toulouse. Det kom til kamper, særlig i Madrid, mellom Negrin-lojale styrker og kuppmakernes styrker, men den 12. mars var roen gjenopprettet og byen fortsatt under kuppmakernes kontroll. Kuppmakerne arresterte de kommunistiske politiske kommissærene i styrkene.
Forhandlingsframstøtene ble iskaldt avvist av Franco, og den 26. mars rykket nasjonaliststyrkene fram uten å møte motstand. Det meste av den tidligere republikanske hæren hadde flyktet og evakuert mot kysten, med et fåfengt håp om å flykte til utlandet. Den 28. mars rykket de inn i Madrid, hvor de ble tatt imot av «"Den femte kolonnen"» som general Mola skrøt av i en propagandasending i radioen i 1936, før det første angrepet mot byen ved krigens begynnelse. Dagen etter kapitulerte Valencia.
Den 1. april erklærte Franco borgerkrigen for over. Små lommer fortsatte likevel motstanden i lang tid framover, etter hvert i form av geriljakrigføring.
Straffeforfølgelsene.
Straffeforfølgelsene mot de slagne motstanderne var harde og fulgte det samme hevnmønsteret som ble utført der hvor nasjonalistene erobret nye områder. Under en grundig politisk rensing av landet, ble virkelige og antatte politiske motstandere henrettet eller fikk lange fengselsstraffer, herunder offiserer og andre krigsfanger og prester – særlig i det baskiske området.
Et ukjent antall personer ble henrettet. Det dreier seg om minst 30 000, og noen beregninger går opp mot 200 000. I tillegg ble tusenvis satt i årelangt straffearbeid, og fangeleire ble opprettet over hele landet. Anslag varierer mellom 367 000 og en halv million innsatte. Også utenlandske fanger fra de internasjonale brigadene satt fengslet. Straffearbeidene inkluderte både gjenoppbygging av ødelagte byer, bygninger og infrastruktur, men også arbeid i kullgruver. Forholdene for mange fanger lignet konsentrasjonsleire.
Flere hundre tusen personer flyktet til utlandet, deriblant rundt 500 000 til Frankrike, hvor svært mange ble internert under svært vanskelige forhold under den tredje franske republikk. Det kommende Vichy-regimet erklærte de internerte som politiske fanger, og ikke-internerte flyktninger ble forsøkt oppsporet og arrestert. Mange ble deportert til tyske konsentrasjonsleire, og rundt 5 000 spaniere fra borgerkrigen ble drept i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Av de som hadde flyktet til Frankrike, vendte om lag 150 000 tilbake til Spania.
Virkningen av krigen.
Den spanske borgerkrigen fikk stor symbolsk betydning. Bombeangrepet med tyske fly mot den baskiske byen Guernica den 26. april 1937, en by uten militær verdi, inspirerte Pablo Picassos maleri med byens navn, og ble stående som et vitnesbyrd om krigens grusomheter. Men Guernica var bare en av flere byer som var lagt i ruiner. Hele landet var nedkjørt etter tre års ødeleggende krig. Både landbruket og industrien hadde svært lav produksjon, og landets infrastruktur var knust. Anslagsvis en halv million bygninger var ødelagte eller sterkt skadde. Spania manglet utenlandsk valuta, gullreserven hadde gått tapt, og pengesystemet var kaotisk. Utenlandsgjelden til de allierte måtte også betales.
I denne situasjonen gjennomførte Franco omfattende politiske reformer. De tidligere jordreformene ble opphevet og eiendommene ble tilbakeført til sine tidligere eiere. Lønninger ble fastsatt sentralt, uten at arbeidere hadde lov til å påvirke sine lønnsforhold gjennom frie fagforeninger. Retten til å forhandle om verdien av eget arbeid ble avskaffet innenfor rammene av en nasjonalsyndikalistisk stat. Men også næringslivet ble underlagt strenge statlige rammebetingelser, med hensyn til både råvarer og salget av de ferdige produktene. Videre nasjonaliserte den anti-kommunistiske staten blant annet jernbanen.
Både førerdyrkelsen, nasjonalismen, og den statlige styring og kontroll over arbeidslivets organer og andre fellesskapsløsninger, gjorde at den spanske staten framsto med sterke fascistiske elementer.
Krigen fikk varige virkninger for Spania. Landet ble styrt av Franco frem til hans død i 1975, da kongedømmet ble gjeninnført. Til tross for press fra Hitler og Mussolini, valgte Franco formelt å stå utenfor andre verdenskrig og begrunnet dette med borgerkrigens utmattende virkning for Spania. I tillegg krevde Franco gjenytelser for spansk deltagelse, deriblant territorier i Nord-Afrika, som Hitler nektet å etterkomme.
Den tyske "Kriegsmarine" hadde likevel tilgang til spanske havner. Allierte soldater som ble arresterte i Spania, samt flyktninger fra Frankrike og andre okkuperte land ble utleverte til det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Sommeren 1941 sendte Franco den militære enheten Den blå divisjon med en styrke på rundt 18 000 for å bistå under "Operasjon Barbarossa" og under kampene på Østfronten. Ved Østfronten tjenestegjorde omkring 47 000 spaniere.
Da Hitlers krigslykke snudde i 1943, endret Franco Spanias status fra «ikke-stridende» til «nøytral», og gjennomførte en streng nøytralitetspolitikk. Den 10. oktober samme år ble den blå divisjon trukket tilbake og oppløst.
Litteratur.
Borgerkrig


Roman Dostál.
(født 13. juli 1970) er en tsjekkisk skiskytter. Han ble verdensmester i skiskyting på 20 km i 2005.
Seieren var svært overraskende, da han tidligere aldri hadde kommet blant de tre beste i noe verdenscuprenn.


Bo Johansson.
Bo «Bosse» Johansson (født 28. november 1942) er en svensk fotballtrener og tidligere spiller. Han var i 2005 hovedtrener for Molde Fotballklubb. Han var landslagstrener i perioden 1996–2000, og førte laget til EM og kvartfinale i VM. Han har også vunnet svensk seriemesterskap med Östers IF og dansk med Silkeborg, og førte i 2004 IFK Göteborg tilbake til toppen i svensk fotball. I 1984 – 1985 trente han FK Jerv i Grimstad.
Som aktiv spiller fullførte Johansson elleve sesonger for Kalmar FF, hvor han spilte 390 kamper og gjorde 135 mål fra sin midtbaneposisjon.


Taiwanstredet.
Kart som viser Taiwanstredet (avmerket som Taiwan Strait).
Taiwanstredet eller Formosastredet er et 180 km bredt strede mellom det kinesiske fastland og øya Taiwan. Stredet regnes som den nordligste delen av Sørkinahavet, og lenger nordøst følger Østkinahavet. På sitt smaleste er stredet 131 km bredt.
Provinsen Fujian er vest for stredet, og inn mot kysten på vestsiden er en rekke små øyer, hvorav de mest kjente er Quemoy, Amoy og Matsu. Mot øst er kysten av Taiwan, og litt utenfor dem ligger Pescadoresøyene. Havområdet er rikt på fisk.
Stredet har vært åsted for en rekke militære konfrontasjoner mellom Folkerepublikken Kina og Republikken Kina etter den kinesiske borgerkrtigs siste dager i 1949 da Kuomintang-styrkene under general Chiang Kai-shek retirerte over stredet og etablerte sin regjering på øya.
Elvene Minjiang og Jiulong renner ned i Taiwanstredet fra Fastlandskina.
Oppmuntret av reform og åpning-politikken under Kinas leder Deng Xiaoping begynte fiskere på begge sider med smugling. Mot slutten av 1900-tallet kom hundretusenmer av taiwanere som turister, på familiebesøk og som investorer til Fujian.


Pigghå.
Pigghå ("Squalus acanthias") er en haifisk i håfamilien. Den har en giftig pigg foran på hver av de to ryggfinnene, derav navnet.
Pigghåen er vår vanligste haiart, utbredt langs hele norskekysten. Den lever på dyp ned til 400 m, og opptrer ofte i stimer på flere tusen individer. Den fanges i dag hovedsakelig på grunn av sitt velsmakende kjøtt.
Pigghåen ble plassert i kategorien "kritisk truet" på Norsk rødliste i 2006, og på verdensbasis er den "sårbar". Norge er det eneste landet som har innført minstemål for å sikre at hunnene når kjønnsmoden alder. Minstemålet er 70 cm, men de blir ikke kjønnsmodne før lengden er 75-80 cm.
Hunnene blir opp til 160 cm og kan veie over ni kilo, mens hannene som regel blir 90 cm lange og 6-7 kilo.


Svarthå.
Svarthå ("Etmopterus spinax"), er en liten hai i håkjerringfamilien. Den oppnår en lengde på rundt 60 cm og 1 kg. Huden er blåsvart og fløyelsaktig (derav navnet ' på engelsk).
I likhet med pigghåen har svarthåen to ryggfinner som begge er forsynt med en pigg. Den er utbredt langs hele norskekysten, hvor den lever på dyp ned til 2000 m (vanligst fra 100-1000 m).
Det er den minste haien som treffes i norske farvann.
Svarthåen er ofte infisert av rankeføttingen "Anelasma squalicola" som vist på bildet (under).


Ullsfjord.
Ullsfjord var en tidligere selvstendig kommune i Troms. Den var del av Lyngen formannskapsdistrikt fra 1837. Den 1. januar 1902 ble Ullsfjord ("Sørfjord") skilt ut som egen kommune med 1 139 innbyggere.
1. januar 1964 ble det meste av Ullsfjord med 2 019 innbyggere slått sammen med deler av Hillesøy samt Tromsø og Tromsøysund kommuner til den nye Tromsø kommune. Svensbyområdet i Ullsfjord, med 171 innbyggere, ble slått sammen med fastlandsområdet i Karlsøy samt Lyngen kommune til Lyngen kommune.
Ullsfjord-området har hatt en kraftig befolkningsnedgang de siste årene. Bygdene som ble overført til Tromsø kommune i 1964 hadde tilsammen 860 innbyggere den 1. januar 2006.


Jarle Vespestad.
Jarle Vespestad (født på Jessheim den 16. april 1966) er en norsk jazzmusiker (slagverk), utdannet ved Toneheim folkehøgskole (1988) og Jazzlinja (NTNU) (1990). I Trondheim deltok han i Veslefrekk, Trondheim Kunstorkester, Farmers Market (1991–) og Maria Kannegaard trio (1993–). I Oslo har han siden 1996 jobbet med en rekke, deriblant Sigurd Køhn, Silje Nergaard, Supersilent og Tord Gustavsen og som medlem av Fossum-Aarum Quartet. Jarle er yngre bror til Liz Tove Vespestad som også er musiker.


Gulehavet.
Gulehavet (kinesisk: 黄海, pinyin: "Huang Hai", i Sør-Korea og Nord-Korea: Vesthavet, hangul: 황해 eller 서해, "Hwanghae") er den nordlige delen av Østkinahavet, som igjen er et randhav i Stillehavet. Grensa mot Østkinahavet trekkes ved 33°17'N. Navnet kommer av at løsspartikler fra «Den gule elv» og Hai He gir havet en gulaktig farve. De to elvene flyter inn i Gulehavet helt innerst, i den delen som kalles Bo Hai (tidligere Pechili-bukten eller Chihli-bukten).
Koreabukten mellom den kinesiske Liaoning-provinsen og det nordvestre Nord-Korea er også del av Gulehavet. Skillet mellom Bo Hai og Koreabukten er Liaodonghalvøya
Gulehavet har en dybde på maksimalt 105 meter og regnes som et flatt hav, noe på linje med størstedelen av Nordsjøen på motsatt side av dem eurasiske landsmasse. Havets mudderflater er betydelige tilholdssteder for migrerende vadefugler.
Alle større øyer i Gulehavet er sørkoreanske: Anmado, Baengnyeong, Daebu, Deokjeokdo, Gageodo, Ganghwa, Hauido, Heuksando, Hongdo, Jeju-do, Jindo, Muuido, Sido, Silmido, Sindo, Wando, Yeongjong og Yeonpyeong.


Koreabukten.
Koreabuktas ("Korea Bay") geografiske plassering.
Koreabukten eller Koreabukta (blir også kalt for "Vest-Korea-bukta") ligger nord i Gulehavet mellom Liaondonghalvøya i Kina i vest og Koreahalvøya i øst. Øst for bukta ligger Bohaihavet vest for Dalian i Kina.
Yaluelva markerer den kinesisk-koreanske grense og renner ut i bukta der den kinesiske byen Dandong ligger på den vestre elvebredden og den nordkoreanske byen 365;iju ligger på østsiden.


Hillesøy.
Naustbuer på Hillesøya ved Sommarøy Arctic Hotel.
Hillesøy er en tidligere selvstendig kommune i Troms fylke, del av Lenvik formannskapsdistrikt fra 1837.
Hillesøy ble skilt ut fra Lenvik som egen kommune i 1855 eller 1871. (Statistisk sentralbyrås historiske oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen påpeker denne uklarheten.) I 1855 hadde Hillesøy 811 innbyggere.
1. januar 1964 ble Hillesøy delt i to og slått sammen med andre kommuner. Området på Kvaløya og øyene nord for Hekkingen med 1 316 innbyggere ble slått sammen med Tromsø og Tromsøysund kommuner samt det meste av Ullsfjord til Tromsø kommune. Området på Senja og øya Hekkinga med 1 159 innbyggere ble slått sammen med et område på Senja fra Sørreisa kommune, fire gårder fra Tranøy samt Lenvik kommune til den nye Lenvik kommune.


Narvik Fotballklubb.
Narvik Fotballklubb oppsto i 1997 etter en sammenslåing av rivalklubbene Nor og Mjølner fra Narvik. Av disse to klubbene er Mjølner den mest kjente, med en rekke nordnorske mesterskap i perioden 1929 til 1970, men også Narvik/Nor hadde flere nordnorske mesterskap. For øvrig er Mjølner den tredje nordnorske klubben som har spilt i toppserien (sesongene 1972 og 1989).
Narvik FK kom aldri høyere enn 2. divisjon (nivå 3). Mangelen på framgang etter sammenslåingen gjorde at enkelte tilhengere foreslo gjentatte ganger å gi klubben tilbake navnet Mjølner. Dette forslaget fikk overveldende flertall på et ekstraordinært årsmøte våren 2004. Klubben heter nå Fotballklubben Mjølner.
Narvik FK hadde helhvite drakter med svarte innslag.


Lange.
Lange ("Molva molva") er en fiskeart i brosmefamilien.
Utbredelse og habitat.
Lange finnes i Nord-Atlanteren. Størst utbredelse har den i østlige deler, fra Marokko til Island og Barentshavet. I vestlige deler finner man den langs kysten av Sør-Grønland og Canada. I Norge er langen vanlig langs hele kysten.
Langen forekommer på 100 – 1000 meters dyp, men er vanligst på 300 – 400 meter. Unge individer kan imidlertid treffes helt opp mot 15 meters dyp.
Langen foretrekker hardbunn eller sandunn med en del steiner.
Beskrivelse.
Lange har en langstrakt kropp (derav navnet) som er litt sammentrykt fra sidene. Den blir opptil 210 cm og 45 kg, men vanligvis ikke lenger enn 1 meter. Skjeggtråden er tydelig og lang, lengre enn øyets diameter. Størrelsen på øyet kan brukes til å skille den fra blålange som har betydelig større øyediameter. Langen har to ryggfinner, den første har 13-16 bløtstråler og den andre har 74-85 bløtstråler. Gattfinnen har 57-66 bløtstråler. Fargen er gråbrun med hvit buk.
Adferd.
Langen lever i små stimer eller alene. Hovedføden er andre fisker som torsk, makrell, uer, sild og forskjellige flyndrer. Den tar også krepsdyr og blekksprut.
Langen blir kjønnsmoden i 6 – 8 års alderen, hannfisken først. De viktigste gyteområdene er i Biscaya og nordvest for De britiske øyer. Gytingen forgår i april – juni på 100 – 300 meters dyp. Hunnfisken gyter opptil 60 millioner egg som klekkes etter 10 dager.
Økonomisk betydning.
Langen er en god matfisk. Den har et hvitt, smakfullt og relativt fast kjøtt som kan ligne på torsk. Den kan tilberedes fersk, saltet eller tørket.
Fisket etter lange forgår stort sett langs eggakanten med line eller garn. Det ble i 2002 fisket omtrent 15 350 tonn lange i Norge.


Tromsøysund.
Tromsøysund er en tidligere selvstendig kommune i Troms fylke som opprinnelig (1837) hadde navnet Tromsøe landdistrikt.
I 1860 ble Balsfjord fradelt som egen kommune. Tromsøysund hadde 2 632 innbyggere etter fradelingen.
1. januar 1861 ble en del av Tromsøysund med 110 innbyggere overført til Tromsø.
1. januar 1873 ble en del av Malangen med 287 innbyggere overført til Tromsøysund. Samtidig ble en ubebodd del av Tromsøysund overført til Tromsø.
1. juli 1915 ble en del av Tromsøysund med 512 innbyggere overført fra Tromsøysund til Tromsø. 1. juli 1955 ble en del med 1 583 innbyggere overført.
I 1948 kjøpte staten eiendommen Åsgård, gnr. 118, bnr. 1, i Tromsøysund. I 1961 var Åsgård sykehus ferdig bygget og klar for delvis drift og overført fra staten til Troms og Finnmark fylkeskommuner og bykommunene Harstad, Tromsø, Hammerfest, Vadsø og Vardø. (Kilde: Åsgård sykehus.)
1. januar 1964 ble Tromsøsund og Tromsø kommuner samt deler av Hillesøy og Ullsfjord kommuner slått sammen til den nye Tromsø kommune. Tromsøysund hadde ved sammenslåingen 16 727 innbyggere.


Hallvar Thoresen.
Hallvar Thoresen (født 12. april 1957) er en tidligere norsk fotballspiller. Han er sønn av den tidligere landslagsspilleren Gunnar Thoresen, og var en av Norges beste og mest meritterte spillere på 1980-tallet. Han spilte til sammen 50 A-landskamper (kaptein i 38), og scoret 9 mål for – deriblant vinnermålet for Norge mot i 1981. Han er én av bare seks norske landslagsspillere som aldri har spilt i den hjemlige toppserien. Thoresen har siden hatt karriere som spillerutvikler og trener, og senest som sportslig leder for fotball i Heming.
Sendte brev til FC Twente og fikk prøvespille.
Thoresen begynte karrieren i sin fars gamle klubb Larvik Turn som junior. Han var fremdeles guttespiller da han debuterte for klubbens A-lag, og spilte flere sesonger i 2. divisjon (tilsvarende dagens 1. divisjon). Han fikk hjelp av sin far til å skrive brev til fotballklubben FC Twente i Nederland. Hans far, Gunnar Thoresen, var selv en glimrende angriper som fikk 64 landskamper. FC Twente svarte med å invitere ham på prøvespill da han var 19 år. Der overbeviste han såpass at de inviterte ham tilbake for å være læregutt og spille på ungdomslaget samme sommer.
Overraskende etablerte han seg kjapt på laget. Dette var en klubb som hadde vært finalist i UEFA-cupen i 1974/75, men i debutsesongen til Thoresen (1976/77) fikk laget en dårlig start. Thoresen sier selv at «jeg hadde litt tur. Twente gjorde det unormalt dårlig i seriestarten, og begynte å prøve nye spillere». Etter hvert gjorde laget det bedre og han var med på å vinne den nederlandske cupen våren 1977, med 3–0 mot PEC Zwolle. Thoresen gikk så å si rett inn i startoppstillingen, spilte alle de store kampene i debutsesongen, og var siden aldri ute av laget i sine nederlandske klubber, om ikke skader satte ham utenfor.
Ettertrakten av storklubbene.
Han ble ettertraktet i Nederland, og da hans kontrakt med Twente gikk ut våren 1981, var både PSV Eindhoven og Ajax ute etter ham. Men Twente var villig til å strekke seg langt for å beholde sin stjernespiller. Daværende landslagssjef Tor Røste Fossen forteller: «Vinteren 1980 var landslaget på treningsleir i Nederland og spilte mot Twente. Da tok manageren deres meg til side og sa at dersom jeg fikk Hallvar til å fortsette i klubben, skulle det komme en konvolutt til meg også. Jeg forsto det slik at det var snakk om en pen sum penger. Deretter fortalte presidenten i klubben at Hallvar ville bli tilbudt en tiårskontrakt med de beste betingelsene noen spiller i Nederland hadde fått, Johan Cruyff inkludert. Det sier noe om Hallvars storhet som spiller».
Kaptein for PSVs storlag på 1980-tallet.
Han valgte til slutt å signere for PSV Eindhoven på grunn av de sportslige utfordringene. Overgangssummen var 3,5 millioner kroner, noe som var rekord for en norsk spiller. Allerede i 1982/83 ble han toppscorer med 22 seriemål, og sesongen etter ble han utpekt som klubbens kaptein. Han var stjernen på laget, selv med spillere som Ruud Gullit, Ronald Koeman, Gerald Vaneburg, Willy van de Kerkhof, Frank Arnesen og Hans van Breukelen. Thoresen var jevn på et høyt nivå, og scoret over 20 seriemål 4 sesonger på rad. Thoresen selv beskrev det slik: «Det var veldig utviklende å spille spiss i PSV. Det er en krevende jobb i Nederland; du må kunne mer enn én ting. Vi spilte en slags totalfotball med raske forskyvninger mellom posisjonene, og en spiss må både kunne true bakrom og være spillende i andre posisjoner».
Thoresen spilte som regel angriper, men kunne også spille ving hvis klubben valgte en 4-3-3 formasjon. Laget var i medvind og vant serien etter å ha vært nær i mange år. Dette seriegullet beskrives av Thoresen som hans beste minne. Klubben vant likevel seriegull de to påfølgende sesongene også. Men den siste sesongen ble en nedtur. Han spilte noen kamper høsten 1987, også i serievinnercupen, men hele våren 1988 gjorde en kneskade det uaktuelt å spille. Laget vant europacupen, men da altså uten lagkapteinen på banen.
I 1988 returnerte Thoresen til Norge, hvor han spilte en kort periode for 2.divisjonsklubben Frigg. Tor Røste Fossen var leder i Frigg på denne tiden, og de hadde planer om å lede klubben tilbake til øverste divisjon, men en skade tvang ham til å legge opp etter bare 6 kamper.
Thoresen er fremdeles den utenlandske spilleren som har scoret mest mål i den nederlandske æresdivisjonen, med 152 mål. Han scoret imponerende 106 mål på 179 kamper for PSV. Målene hans holder for øvrig til en 12. plass på listen over flest scorede mål i samme land.
Landslaget.
Landslaget ble en annen historie, siden laget ikke innehadde de kvalitetene og stabiliteten som var nødvendig for å kvalifisere seg for et sluttspill. Laget hadde spillere som Tom Lund, Arne Larsen Økland, Åge Hareide, Einar Aas, Anders Giske og Roger Albertsen. Disse spillerne holdt internasjonalt nivå, men det var for få av dem, og man klarte sjelden å prikke inn formtoppen på alle sammen til samme tid. Landslaget hevet riktignok prestasjonene til å være i nærheten av mesterskapskvalifikasjon, i stedet for «skippertaksmetoden» laget tidligere var kjent for. Thoresen hadde debutert for landslaget i en privatlandskap mot (0–0) 21. mai 1978, i Røste Fossens andre landskamp som leder. Han fulgte treneren de ti årene han satt med makten, og spilte bare en landskamp etter Røste Fossen ga seg. Thoresen ble kåret til banens beste spiller da Norge vant 2-1 i Lecce mot selveste Italia. Han scoret også vinnermålet i VM-kvalifiseringen mot England i 1981 på Ullevål.
Landslagssjefen uttalte i sin tid følgende om Thoresen: «Hallvar var en spiller i verdensklasse, og selvfølgelig uhyre viktig for landslaget. Han hadde også naturlige lederegenskaper, og vi utviklet et meget godt samarbeid. Kvalitetene på banen og som leder gjorde ham til kaptein på PSV, som kanskje var verdens beste klubblag midt på 1980-tallet. Det var en opplevelse å se Hallvar i aksjon på Philips Stadion. Publikum sto alltid og ropte taktfast 'Hallfar! Hallfar!' (v uttales f på nederlandsk). Det er ikke så mange norske spillere som gjennom lang tid har styrt kamper på høyt internasjonalt nivå».
I følge Arne Scheie er far og sønn Thoresen unike i verdenssammenheng, med over 50 landskamper hver.. Hallvard Thoresen spilte femti landskamper og scoret ni mål.
Trenerkarriere.
Etter at spillerkarrieren tok slutt har Thoresen vært trener i Frigg (1991), Strømsgodset (1992), Brann (1993–95), Odd Grenland (1997) og Skeid (2001–02). Han har også vært hjelpetrener og spillerutvikler i Lillestrøm (1998–2000 og 2002–04), og trener for det norske U21-landslaget.
Fra 1. januar 2007 ble han sportssjef for Odd Grenland. 26. oktober samme år sykmeldte Thoresen seg fra stillingen, og tre dager senere sa han opp sin stilling som sportssjef i Odd Grenland.
Trivia.
Thoresen har også prøvd seg som skuespiller. I 1981 var han med i filmen "Escape to Victory", der han spilte mot Sylvester Stallone, Max von Sydow, Michael Caine og fotballstorhetene Pelé, Bobby Moore, John Wark, Mike Summerbee og Osvaldo Ardiles. Handlingen utspiller seg under andre verdenskrig. Et lag satt sammen av krigsfanger fra mange ulike land spiller uavgjort mot sine særdeles usportlige tyske fangevoktere, og flykter etterpå. Hallvars rollefigur hadde navnet "Gunnar Hilsson".


World of Warcraft.
"World of Warcraft" (ofte forkortet til "WoW") er et MMORPG (massively multiplayer online role-playing game, eller massiv flerspiller online rollespill). Det er Blizzard Entertainments fjerde spill satt i "Warcraft"-universet, som først ble introdusert gjennom ' i 1994. "World of Warcraft" finner sted i fantasiverdenen Azeroth, fire år etter Blizzards forrige utgivelse, '. Blizzard Entertainment annonserte "World of Warcraft" 2. september 2001. Spillet ble utgitt 23. november 2004, på 10-årsjubileet for starten av "Warcraft"-serien. Det er for tiden verdens største MMORPG i antall abonnenter, og holder Guinness Verdensrekord for mest populære MMORPG. "World of Warcraft" har en markedsandel på 62 % av MMOG-markedet (massively multiplayer online game), med 11 millioner abonnenter. Det samlede abonnentstallet for alle MMOG er anslått til å være ca. 16 millioner.
Den første offisielle ekspansjonspakken, ble utgitt 16. januar 2007. Blizzard annonserte den andre ekspansjonspakken, den 3. august 2007 på spillmessen BlizzCon. Den ble utgitt 13. november 2008. Ekspansjonspakke nummer tre, ble annonsert under BlizzCon 2009, og ble sluppet 7. desember 2010
Blizzard har over 250 ansatte som jobber med å utvikle spillet. Spillet er et av verdens mest suksessfulle og mest spilte online-spill. Da den første tilleggspakken, "The Burning Crusade", ble sluppet, ble det tidenes mest suksessfulle midnattspremieresalg. Ca. 3,5 millioner kjøpte tilleggspakken i løpet av den første måneden i USA, Canada og Europa, noe som ingen andre spill kan sammenligne seg med. Den første måneden ble det totalt solgt rundt 7 millioner eksemplarer av spillet i Nord-Amerika, Europa, Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Singapore.
For å spille "World of Warcraft" på Internett, kan man velge mellom å abonnere på spilletid eller kjøpe 60-dagers spillekort. Abonnementsavgiften er i underkant av 120 kroner i måneden, men kan reduseres om du velger å betale for tre måneder eller et halvår om gangen. Den første måneden av spillet er gratis. "World of Warcraft" har fått sterk kritikk for at det er så avhengighetsskapende.
Oppbygning.
"World of Warcraft" er et online-rollespill. Dette vil si at spilleren lager en figur i selve spillet, lever seg inn i en historie en selv lager til figuren, og spiller etter den. Gjennom spillet vil spilleren få oppdrag, gå i krig, gå i instanser og raids, mens karakteren selv vokser seg sterkere fra level 1 til å kunne nå en topplevel som er level 90 ("The Burning Crusade"), "Wrath of the Lich King". Det er umulig å klare alle oppdragene i "World of Warcraft" alene. Som spiller en avhengig av å samarbeide med andre spillere. Dette skjer oftest i instanser, raids, questgrupper og andre oppdrag. Utstyret til karakteren din kan finnes på fiender som karakteren har beseiret, fåes som belønning etter oppdrag, eller kjøpes på spillets egne auksjonshus. Det er også muligheter til å lage utstyr selv. Utstyr kan også erverves gjennom PvP (player versus player).
World of Warcraft har ingen slutt, men tilbyr status samt anerkjennelse, innenfor spillmiljøet, til de som er villig til å investere tilstrekkelig med tid. De medvirkende må samarbeide i laug (guilder) for å mestre de mer avanserte utfordringene. Denne organiseringen resulterer i at spilleren føler seg forpliktet til videre spill. De må medvirke i World of Warcraft på tidspunkter som kan komme i konflikt med virkeligheten. De som ikke medvirker kan bli kastet ut av lauget, eller miste anerkjennelse.
Raser.
Da det opprinnelige WoW ble lansert, så var det 8 raser fordelt på to factions.
Alliance: Human, Dwarf, Night Elf og Gnome
Horde: Orc, Troll, Tauren og Undead
I Wrath of the Lich King (WOTLK) altså andre utvidelse kom det ikke noen ny rase men en ny klasse og dette var Death Knight.
Pandaren. Med denne rasen skal man utføre et oppdrag som skal ta deg til level 12, da kan du velge hvilken side du skal fortsette dine eventyr med.
Klasser.
Når en lager sin figur kan en velge hvilken klasse den skal være av, og det er ni forskjellige klasser. Klassene er Warrior, Rogue, Shaman, Priest, Paladin, Warlock, Mage, Druid og Hunter. I ekspansjonspakken The Wrath of The Lich King introduseres en ny klasse: Death Knight.
Ridedyr (mounts) og små, ikke-stridende kjæledyr.
Ridedyr er forskjellige fra rase til rase, men hvis du blir exalted med en av rasenes «factions», kan du kjøpe ridedyrene deres (du trenger ikke å være exalted for å kjøpe ridedyr fra start-factionen din, f.eks. har Tauren (minotaur) Thunder Bluff som hjemby). Det fins mounts for level 20, 40, 60, 70, og 80. De er delt opp i disse gruppene: Treige ridedyr for level 20 (+60% fart), raske ridedyr for level 40 (+100% fart), flyvende dyr for level 60 (+150% fart), raske flyvende dyr for level 70 (+280% fart),superraske dyr for level 80 (+310% fart) og helt spesielle ridedyr for level 80 og level 85. Det koster mer og mer WoW-gull for ridedyrene jo høyere level de er ment for. Det dyreste ridedyret, «Sandstone Drake» koster rundt 50 000 WoW-gull. Ridedyr kan du få av fienders lik, bosser, kjøpmenn og forskjellige oppdrag. Ikke-stridende kjæledyr er små dyr som følger etter deg i spillet, men som ikke gjør noe spesielt. De kan man få av fienders lik, kjøpmenn, bosser og forskjellige oppdrag.
Profesjoner.
I "World of Warcraft" har en mulighet til å velge profesjoner til sin figur. En kan velge to av elleve primære profesjoner. En har mulighet til å fjerne en profesjon eller flere hvis en finner ut at en vil lære noe annet. I tillegg til de primære profesjonene, har en sekundære profesjoner. Disse kan en ha alle av.
PvP-systemet.
PvP-systemet i WoW var slik at en drepte spillere på den andre siden (Horde eller Alliance) og fikk et visst antall poeng per spiller en drepte, avhengig av level på den du angrep og deg selv. Dette kunne gjøres i enten «Battlegrounds» eller i PvP-soner (Player versus Player) i spillet. En fikk høyere rank jo mer poeng en hadde. Etter patchene 2.0.1 og 2.0.3 («Before the storm») har det kommet et nytt system der en får ett visst antall poeng per spiller en dreper, fortsatt basert på level, men nå stiger ikke rankingen din. En bruker i stedet poengene til å kjøpe seg høyere rank og bedre utstyr.
Med «The Burning Crusade» ble arena introdusert. Her møter en lag enten i 2 mot 2, 3 mot 3 eller 5 mot 5. En kan også her oppnå poeng som en bruker til å kjøpe forbedret utstyr til sin avatar. Med «Wrath of The Lich King» ble Wintergrasp (WG) annonsert. Dette er en sone (zone) som er bygd helt for PvP.
I Cataclysm så har det kommet "rated battlegrounds" (RBG) der en kan spille 10 mot 10 eller 15 mot 15. Det varierer fra uke til uke. Det som er litt spesielt er at en og kan spille AB (Arathi Basin) 10 mot 10. Og ut ifra hvor god du er og hvor mange ganger du vinner så vil du få "rating". Jo høyere rating du får, jo høyere blir conquest point cappen din. Når du får høy nok "rating" så vil du få de gamle PvP titlene, som for eksempel Knight-Lieutnant.
Geografi.
Den nåværende visuelle verdenen er bygd rundt to forskjellige verdener: Azeroth og Outland. I Azeroth kan en være på to kontinenter: Kalimdor og Eastern Kingdoms. Med ekspansjonen Wrath of the Lich King kan en reise til et tredje kontinent på Azeroth, nemlig Northrend.
Kalimdor er startkontinentet for Horde-rasene Orc, Troll og Tauren, og Alliance-rasene Night Elf og Draenei. Sistnevnte kom ikke før etter utgivelsen av ekspansjonspakken "The Burning Crusade".
Eastern Kingdoms er startkontinentet for Alliance-rasene Dwarf, Human og Gnome, og Horde-rasene Undead og Blood Elves. Sistnevnte kom ikke før etter utgivelsen av ekspansjonspakken "The Burning Crusade".
Northrend er det islagte kontinentet helt i nord, der en finner blant annet Vrykul, Taunka, Tuskarr og Ice Trolls. I Northrend styrer Arthas, The Lich King med jernhånd, og plotter undergangen til alle levende vesener på Azeroth. En må ha ekspansjonen "Wrath of the Lich King" for å kunne reise til Northrend
En ny verden, Outland, ble lagt til etter utgivelsen av "The Burning Crusade". Det er bare mulig å komme seg hit om en har kjøpt og aktivert utvidelsespakken.
Instanser.
Instanser, også kjent som «dungeons» er lukkede områder der flere kopier av det samme området eksisterer samtidig. Dette betyr at flere grupper kan gjøre samme «instans» uavhengig av andre spillere. Instansene i World of Warcraft er delt i forskjellige grupper: dungeons, raids og heroic raids. Dungeons er for opptil 5 personer, raids er for 10/25 eller heroic raids 10/25. Instansene består av en mengde fiender, og noen såkalte «bosser». Målet er å bekjempe bossene, og belønningene for dette kommer i form av penger og oppgradering av utstyr (også kjent som «gear» eller den generelle betegnelsen «loot»).
Raids.
Raids er instanser for flere enn fem spillere. Raids er som regel vanskeligere enn instanser, men belønningene er enda bedre. Før tilleggspakken The Burning Crusade (TBC) var raids for grupper på opptil 20 eller 40 spillere. I TBC er raids for ti (Karazhan, Zul'Aman), mens det er 7 raids for 25 spillere. I WotLK fortsetter en med 10 og 25 spillere, men det nye nå er at man kan oppleve alle raids i spillet både i 10- og i 25-spillerversjon. Altså, man vil kunne se akkurat de samme stedene og slåss mot de samme fiendene uten å være med i en såkalt «hardcore» guild. Gevinstene fra raids med 25 spillere er som regel mye bedre enn det som de som gjør raids med ti spillere får. Den nye raidinstansen som ble lansert i Wrath of the Lich King er kalt Ulduar. Denne instansen tar over for Naxxramas, som var en oppgradering på 40-mannsinstansen fra før TBC.
I WotLK lagde Blizzard en ny vri på et av instansene de innførte (Vault of Archavon). For å kunne entre dette instanset (10 eller 25 spillere), må din faction kontrollere PvP-området Wintergrasp. Altså må f.eks. Horde vinne kampen om Wintergrasp for at Horde skal kunne kjempe mot fiendene inne i instansen.
Spesielle hendelser.
Det er også lagt til spesielle festivaler i spillet, som tilsvarer det virkelige livs hendelser, som f.eks. valentinsdagen, oktoberfest, høsttakkefest, midtsommer, jul og nyttår osv. Under disse dagene er det nye, spesielle oppdrag å utføre, og spesielle belønninger.


Qufu.
Qufu (kinesisk: 曲阜市, pinyin: "Qūfù") er et byfylke i provinsen Shandong i Kina. Det er en del av byprefekturet Jining, og ligger omkring 130 km sør for provinshovedstaden Jinan.
Befolkningen i byfylket var på innbyggere i 1999. Arealet er på 896 km².
Historie.
Qufu var, under navnet Yan, i en periode var hovedstaden for Shang-dynastiet.
Qufu er også fødestedet til filosofen Konfutse; han anses tradisjonelt for å ha blitt født på fjellet Ni 30 km sørøst for Qufu sentrum.
Wufu var hovedstad i staten Lu under Vår- og høstannalenes tid.
Konfucius' tempel og grav og Kong-familiens herregård i Qufu ble plyndret av rødegardister fra Beijings pedagogiske høyskole i november 1966, men er senere blitt restaurert. Anlegget ble i 1994 oppført på UNESCOs liste over verdensarven.
Jernbane.
Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her.
Vei.
Kinas riksvei 104 løper også gjennom fylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou.
Kinas riksvei 327 løper gjennom området. Den fører Heze i Shandong til Lianyungang i Jiangsu.


Hyse.
Hyse, eller kolje, er en fisk i torskefamilien.
Beskrivelse.
Hysa kan bli 110 cm lang og opp til 20 kg tung –. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og sidelinjen er tydelig. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa har tre ryggfinner, den første har 14 – 17 bløtstråler, den andre 19 – 24 og den tredje 19 – 22. Den har to gattfinner, den første har 21 – 25 bløtstråler og den andre 20 – 24.
Utbredelse og habitat.
Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren. I øst fra Biscayabukten og nordover til Barentshavet og Island. I vest langs nordøstkysten av USA og New Foundland. Den opptrer også rundt sørkysten av Grønland. I Norge er hysa vanlig langs hele kysten.
Hysa liker seg best på sand-, leir- og grusbunn på dybder mellom 40 – 300 m.
Adferd.
Hysa er en bunnfisk som lever av forskjellige krepsdyr, snegler, børstemark, rogn og småfisk. Gyteperioden er fra mars-juni.
Økonomisk betydning.
Hysa er en god matfisk og inneholder mye proteiner og kobalamin (vitamin B12). Den fiskes i hovedsak med trål, line og snurrevad. Den norske fangsten var i 2006 på 71 434 tonn, og på 124 696 tonn i 2010.


Art Blakey.
Arthur (Art) Blakey, også kjent som Abdullah Ibn Buhaina, (født 11. oktober 1919, død 16. oktober 1990) var en amerikansk jazz-trommeslager og bandleder. Han var, sammen med bl.a Kenny Clarke og Max Roach, en av grunnleggerne av trommestilen innen bebop. Han var kjent som en kraftfull musiker med et enormt driv.
I 1940-årene var han medlem av orkestrene til Mary Lou Williams, Fletcher Henderson og Billy Eckstine. Han konverterte til islam under et lengre besøk i Vest-Afrika i slutten av 1940-årene og tok navnet Abdullah Ibn Buhaina i en kort periode.
I 1955 dannet han og Horace Silver The Jazz Messengers, et hard bop-band, som var en god skole for mange av de viktigste unge musikerne på 1950, 1960 og 1970 -tallet, bl.a Wayne Shorter, Freddie Hubbard, Jackie McLean, Lee Morgan, og Branford og Wynton Marsalis. Blakey videreførte bandet da Silver forlot det etter det første året, og holdt det gående med turneer til sent på 1980-tallet.


Vår- og høstannalene.
"Vår- og høstannalene" (kinesisk: 春秋, pinyin: "Chūn Qiū", også kjent som "Lín Jīng" 麟經) var en krønike over hendelser i den kinesiske staten Lu under det som senere er blitt kalt Vår- og høstannalenes tid i midten av Zhou-dynastiets historie. Krøniken dekker perioden 722–481 f.Kr. Tradisjonelt regnet kineserne med at det var den store kinesiske vismann Konfucius forfattet eller i det minste redigerte krøniken, men dette er tvilsomt i moderne historikeres øyne.
Krøniken fastholder ikke bare begivenheter i Lu fra år til år, men dekker også på samme måte de andre store statene i samme område av det midtre Kina: Statene Qi, Jin, Qin og Chu. Dette var de statene som dominerte dette 250 år lange segmentet av Zhou-tiden.
Navnet «vår- og høstannalene» reflekterer på en måte hvordan det kinesiske agrarsamfunn betraktet året. Våren var en av de to viktigste fordi da sådde man. Sommeren, som ikke nevnes, er vekstperioden. Høsten er også svært viktig – da innhøstet man. Om vinteren var det intet å gjøre i landbruket – den var i tidsregningen en periode som ikke ble «regnet med» i årssyklusen, som om den ikke gjaldt.
Boken regnes som en av Kinas fem klassiske verker.
Klassiske kommentarutgaver.
Etterhvert tilkom det en rekke kommentarverker til Vår- og høstannalene. Den viktigste og mest omfangsrike er formodentlig Zuo Qiumings kommentar. Men også Gongyang-kommentaren fikk stor innflytelse, fordi den hevdet at Konfucius hadde «gjemt» noen anvisninger om godt styreskikk i annalene.


Ethelwulf av Wessex.
Ethelwulf (født ca. 800, død 13. januar 858) var konge av Wessex i dagens England fra 839 til 856.
Som barn ble Ethelwulf gitt undervisning av blant annet Svithun av Winchester. Han etterfulgte sin far Egbert som konge i 839, og måtte raskt lede sine styrker i forsvaret mot danene. Han vant en viktig seier i slaget ved Acleah, antagelig ved Ockley. Han slo også, sammen med Mercias konge, den walisiske kongen Cyngen ap Cadell.
I 855, etter hans første kones død, reiste han på en pilegrimsferd til Roma med sin yngste sønn, Alfred. Da han kom hjem i 856 ble han avsatt av den eldste sønnen, Ethelbald.
Han døde 13. januar 858, og ble gravlagt i Steyning. Senere ble hans legeme flyttet til Winchester.


Rainier III av Monaco.
Fyrst Rainier IIIs portrett på mynt utgitt i 1978
Rainier III ("Rainier Louis Henri Maxence Bertrand Grimaldi") (født 31. mai 1923, død 6. april 2005) var fyrste av Monaco.
Rainier ble formelt omtalt som "Hans Høyvelbårenhet".
I årene etter sin kones død skal han ha hatt et forhold til sin slektning prinsesse Ira von Fürstenberg, en tidligere filmskuespiller som senere har blitt smykkedesigner og også er en av Fiat-arvingene. I likhet med Rainier var Ira oldebarn av lady Mary Victoria Hamilton, den skotsk-tyske hustruen til fyrst Albert I av Monaco.
Helsetilstand og dødsfall.
De siste årene av sitt liv hadde fyrsten alvorlige helseproblemer. Tidlig i 2004 ble han innlagt på sykehus for hjerteproblemer. 26. oktober 2004 ble han igjen innlagt med lungeinfeksjon, og det samme 8. mars 2005. Rainier ble flyttet til sykehusets intensivavdeling 21. mars 2005. To dager senere, 23. mars, ble det klart at han lå på respirator og led av nyre- og hjertesvikt. Han døde 6. april 2005. Kardinal Joseph Ratzinger sendte folket i Monaco sin kondolanse på vegne av den katolske kirke.


Stabburselva.
Stabburselva (nordsamisk: "Rávttošjohka", finsk: "Rautusjoki") renner igjennom Stabbursdalen nasjonalpark og ut i Porsangerfjorden ved Stabbursnes naturreservat. Elva ligger nord for Lakselv i Porsanger kommune, Finnmark fylke, langs E6.
Geografi.
Stabburselva (Rávttošjohka) har sitt utspring på Finnmarksvidda nord for Finnmarks største innsjø, Iešjávri. I øvre del er vassdraget sterkt forgreinet og danner flere vann. Øst for elva ligger det karrige fjellpartiet Gaissene. Fra Stabbursvannet renner elva renner rolig nordover i en åpen vid dal før den den ca. fra Porsangerfjorden skjærer seg gjennom en mektig canyon, Rávttošavži, med stupbratte vegger og store rasmarker. Nedenfor gjelet vier dalen seg ut i et vidt terrasselandskap. Her danner elva tre store loner, Lompola, før den svinger seg videre gjennom terrasselandskapet og munner ut i et deltaområde i Porsangerfjorden, nord for det store isranddeltaet Stabbursnes.
Berggrunnen består overveiende av sure, tungt forvitrelige bergarter. Stabbursdalen har mange spor etter isavsmeltingen ved slutten av siste istid. Store breelver flommet da fra sør og vest og gravde ut gjelet Rávttošavži og flere gjel i sidedalene fra Gaissaområdet sør og øst for elva. Breelvene førte med seg store grusmasser som ble avsatt foran brefronten i Porsangerfjorden. På de gamle deltaflatene finner vi mange fossile elveløp og dødisgroper.
Stabburselva renner gjennom verdens nordligste furuskog hvor man kan finne trær som er opptil 500 år gamle.
Vassdraget er vernet i Verneplan I for vassdrag.
Fiske.
I Stabburselva kan man fiske etter laks, sjøørret, sjørøye, og brunørret. Det finnes også gjedde og lake i Lompola. Den senere tid er det også tatt noen eksemplarer av pukkellaks. Sjørøya har de siste årene vært i sterk tilbakegang og er nå fredet.
Stabburselva har status som nasjonalt laksevassdrag og er blant Finnmarks ti viktigste lakseelver. Stabburselva regnes som en god fluefiskeelv på grunn av sine fangster, naturen og sin tilgjengelighet for fluefiskere.
Stabburselva er kjent som en av de bedre lakseelvene i Norge og for sin storvokste laks opptil rekorden på. Den største sjøørreten som er tatt i elva var på. Sjørøya har en størrelse på.
I toppåret 1982 ble det tatt over laks, men etter dette falt fangstene til ca i 1997. Etter dette har fisket tatt seg opp og kom i 2006 opp i.
Strekningen opp til Lompola er preget av stryk og kulper. Etter denne er det med mange fiskeplasser opp til den høye Stabbursfossen. Elva er stri over laksetrappen og har flere fall. Noe laks går opp i sideelvene Dæbbojohka og Njáhkájohka. Njáhkájohka er den største sideelva til Stabburselva i nasjonalparken. Stabburselva er i dag lakseførende opp til den ca høye Njakkafossen ca. fra sjøen, etter at det er bygd laksetrapper i de tre fossene nedenfor Rávttošavži.
Fiskekort.
Utstyr som er brukt utenfor fylket må igjennom desinfeksjon før fiskekort kan selges. Dette kan gjøres på Stabbursnes Naturhus, og attesten må kunne fremvises ved fiske i elven.
Fisketiden etter laks, sjørøye og sjøørret er fra 24. juni til 24. august. Anadrome laksefisk og innlandsfisk er fredet fra søndag kl 1800 til mandag kl 1800. Etter 31. juli må all villaks større enn 3 kg/65 cm skal håndteres skånsomt og umiddelbart settes tilbake i vassdraget. Røya er fredet hele sesongen og settes tilbake i vassdraget.
Det er utvidet fisketid etter sjørørret nedefor Stabburselv bru til og med 14. september.


Kind of Blue.
"Kind of Blue" er et jazzalbum av Miles Davis som ble utgitt.
Etter "Somethin' Else" var "Kind of Blue" det andre albumet som resulterte av samarbeidet mellom Miles Davis og Julian Cannonball Adderley.
Opptakene ble gjort på to dager: 2. mars og 22. april. Som vanlig ga Davis de andre bandmedlemmene beskjed svært kort tid før opptakene skulle finne sted. Selv hadde han bare noen få idéer, som besto av akkorder, skalaer og bruddstykker av melodier. Før hvert stykke ble innspilt ga Davis bare noen knappe instruksjoner til musikerne. Bortsett fra «Flamenco Sketches», der to opptak var nødvendig, var han tilfreds med resultatet allerede etter ett opptak.
Albumet blir sett på som ett av de viktigste innenfor jazzen. Låten «So What» regnes kanskje som en av tidenes mest kjente jazzlåter. I 2003 kom "Kind of Blue" på 12. plass i musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album».


Tyristrand.
Tyristrand er ei bygd og et tettsted i Ringerike kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved vestbredden av Tyrifjorden. Tyristrand var tidligere også egen kommune.
Historie.
Fra 1837 var bygda en del av Hole formannskapsdistrikt, som siden Tyristrand kirke ble bygget i 1857 besto av Hole kirkesogn og Tyristrand kirkesogn. Den 1. juli 1916 ble imidlertid Skjærdalen (som bygdesentrumet ble kalt før 1916) med Nakkerud skilt ut fra Hole som egen kommune, under navnet Tyristrand. Siden har dette navnet også heftet ved bygdesentrumet, spesielt etter at poståpneriet også byttet til dette navnet i 1918. Kommunen grenset i sør til Modum og i nord til Strandefjerdingen i Norderhov.
Da Randsfjordbanen ble bygget fikk Tyristrand egen stasjon. Strekningen fra Drammen til Tyristrand stasjon ble åpnet den 25. november 1867, mens strekningen mellom Tyristrand og Hønefoss åpnet den 13. oktober 1868. Over Skjærdalselva ble det opprinnelig bygget ei trebru, men denne ble erstattet av ei praktfull steinbru i 1923. Stasjonen er nå nedlagt.
Fra 1. januar 1964 ble Tyristrand kommune slått sammen med bykommunen Hønefoss og de tidligere landkommunene Hole, Norderhov og Ådal, samt en mindre del av Flå, til den nye storkommunen Ringerike. Tyristrand hadde ved sammenslåingen 1 714 innbyggere. Tidligere Tyristrand kommune utgjorde da et areal på ca. 108 km², hvorav ca. 64,21 km² var produktiv skog, 17,83 km² ferskvann, og 9,27 km² jordbruksarealer.
Stedet.
Hønefoss er naturlig handelssentrum, ca. 13 km nord for Tyristrand sentrum. Både Rv35 og Randsfjordbanen passerer gjennom Tyristrand. I dag finnes det en matbutikk og en besinstasjon, samt Ringerike fengsel, et av Norges største og sikreste fengsler, Ringerikes største, kombinerte barne- og ungdomsskole, idrettshall, fotballbaner, håndballbaner, Tyristrand kirke, en papirfabrikk og noen andre små fabrikker, samt en god del gårder med mer. Tyristubben er navnet på idrettsforeningen.
Skjærdalselva, som tidligere het Skjerva (som betyr liten), renner ut i Tyrifjorden ved Skjærdalen, gården som opprinnelig ga navn til bygda og senere til sagbruket og (siden også) papirfabrikken Skjærdalen Brug.


Manfred Wörner.
Manfred Hermann Wörner (født 24. september 1934 i Stuttgart, død 13. august 1994 i Brussel) var en tysk konservativ politiker (CDU) og diplomat. Han var forsvarsminister i Tyskland fra 1982 til 1988, og generalsekretær i NATO fra 1988 til sin død i 1994. Den kalde krigens avslutning fant sted innenfor hans embedsperiode. Han fikk kreftdiagnosen under sin tid som generalsekretær, men han valgte å bli i stillingen til få dager før han døde av sykdommen.
Wörner var barnebarn av Luftwaffe-generalen Hermann Aldinger, sjef for 1. tunge luftvernbatteri i Legion Condor under den spanske borgerkrigen. Han vokste opp i bestefarens hus i Stuttgart-Bad Cannstatt og gikk på Johannes-Kepler-gymnasiet der. Etter at han tok abitur i 1953, studerte han rettsvitenskap i Heidelberg, Paris og München. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1957 og sin andre i 1961, og tok samme år den juridiske doktorgraden med et arbeide innen internasjonal rett.
Han gjorde deretter karrière som embedsmann, og var dessuten jagerpilot og reserveoffiser i Luftwaffe. Han ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1965, og var viseformann for den konservative fraksjonen og dessuten formann for forsvarskomitéen. I 1982 ble han utnevnt til forsvarsminister i Helmut Kohls regjering. Han gikk av som forsvarsminister den 18. mai 1988 og ble generalsekretær i NATO den 1. juli samme år.
Siden 1996 har det tyske forsvarsministeriet utdelt en Manfred Wörner-medalje til offentlige personer som har gjort en særlig innsats for fred og frihet i Europa. Mottagere av medaljen inkluderer Richard Holbrooke, Ewald von Kleist, Javier Solana og Catherine McArdle Kelleher.


Melis.
Melis er finmalt, raffinert sukker. Melis blir ofte tilsatt et par prosent stivelse som antiklumpemiddel. Melis brukes blant annet i glasur på kaker, i marsipan og i kransekakedeig.


Sergio Balanzino.
Sergio Balanzino (født 20. juni 1934 i Bologna) er en italiensk diplomat. Han studerte jus i Roma, og trådte inn i den italienske etterretningstjenesten i 1958. Han var ambassadør til Canada fra 1990 til 1994, og ble deretter visegeneralsekretær i NATO under Manfred Wörner. Da Wörner lå på dødsleiet som følge av kreft tjenestegjorde han kortvarig som fungerende generalsekretær fra 13. august 1994 til 17. oktober samme år. Da Willy Claes måtte gå av som generalsekretær på grunn av korrupsjonsanklager, tjenestegjorde Balanzino, som i mellomtiden hadde gått tilbake til å være visegeneralsekretær, igjen som fungerende generalsekretær, fra Claes' avgang den 20. oktober 1995 frem til han ble etterfulgt av Javier Solana den 5. desember samme år.


Claus Lundekvam.
Claus Lundekvam (født 22. februar 1973 i Austevoll) er en tidligere norsk fotballspiller som tilbragte mesteparten av sin karriere i den engelske klubben Southampton.
Lundekvam spilte aldersbestemt fotball for sin lokale klubb Selbjørn IL i Austevoll, men ble tilknyttet Brann som juniorspiller. Han debuterte på Branns seniorlag i 1993 som midtbanespiller, men han fikk etterhvert fast plass i midtforsvaret. Fra høsten 1996 til han la opp spilte han for den engelske klubben Southampton. Han spilte 375 ligakamper for klubben, og er med det den nordmannen som har spilt flest kamper i Premier League, samt den utlending etter Dennis Bergkamp som har spilt flest kamper i Premier League. Southampton rykket ned til den engelske mesterskapsserien etter 2004/2005-sesongen. Lundekvam var en meget respektert spiller i England, og ble med sin profesjonalitet og imøtekommenhet en levende legende i Southampton hvor han også var Club Captain. Lundekvam var kjennetegnet ved sine gode ferdigheter, sitt fine overblikk, sin pasningsikkerhet og sin evne til å sette igang spillet fra midtstopperplass. Betegnende nok var hans kallenavn i England "Silky". Han hadde også kallenavnet "Dave".
Lundekvam debuterte på i 1995, men det var først i 2002 at han ble fast på laget. Han spilte 40 A-landskamper, den siste i september 2005, og scoret to landslagsmål. Hans første landslagsmål kom mot i en EM-kvalifiseringskamp i 2002, og han scoret med underlivet. Dette var også Norges 1000. landslagsmål gjennom tidene. De siste årene var han også jevnlig landslagskaptein.
I mars 2008 kom meldingen om at Claus Lundekvam la opp. Han tok beslutningen da hans ankeloperasjon ble mer omfattende enn han hadde håpet på. 18. juli samme år fikk Lundekvam sin testimonialkamp. Southampton tapte 0-2 i det som ble Lundekvams avskjed med klubben han spilte for i nesten 12 år.
Karriere som spiller.
"(Sist oppdatert 18. mars 2008)"


Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin.
Ewald von Kleist, til venstre, i samtale med Franz Josef Jung under den internasjonale sikkerhetskonferansen i München 2009
Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin, kort Ewald von Kleist (født 1922) er en tysk offiser og forlagseier.
Han var infanterioffiser i Wehrmacht og deltok i Claus von Stauffenbergs kuppforsøk mot nasjonalsosialistene. Det samme gjorde hans far, offiseren Ewald von Kleist-Schmenzin, som senere ble henrettet for dette. Fra 20. juli 1944 fungerte han som en av Stauffenbergs tallrike hjelpere i Bendlerblock i Berlin. Etter det mislykkede attentatet måtte han skjule seg, men ettersøkningen av ham ble innstilt på grunn av bevismangel. Han ble deretter sendt i aktiv fronttjeneste frem til krigens slutt.
I 1962 grunnla han den internasjonale sikkerhetskonferansen i München, som han ledet frem til 1998.


Osburga av Wessex.
Osburga (født 810, død 855) var Ethelwulf av Wessex' første kone. Hun var datter av Oslac, som var "Grand Butler of England".
Osburga og Ethelwulf fikk fire sønner: Ethelbald, Ethelbert, Ethelred og Alfred.


Den internasjonale sikkerhetskonferanse.
Den internasjonale sikkerhetskonferansen (Münchner Konferenz für Sicherheitspolitik, på engelsk "Munich Conference on Security Policy") finner hvert år sted i Bayerns hovedstad München. Her deltar høytstående politikere, diplomater, offiserer og sikkerhetseksperter fra alle medlemslandene i NATO og EU, men også personer fra land som Russland, Folkerepublikken Kina, Japan og India blir invitert, for å diskutere aktuelle sikkerhets- og forsvarspolitiske temaer. Konferansen ble grunnlagt i 1962 av Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin.
Konferansen er ofte mål for antiglobaliserings- og pasifistdemonstrasjoner.


Ethelbald av Wessex.
Ethelbald (født ca. 834, død 860) var konge av Wessex i dagens England.
Han ble konge i 856, da han tvang sin far Ethelwulf til å abdisere. Etter farens død i 858 giftet han seg med sin stemor Judith Martel. Ekteskapet ble senere annullert på grunn av slektskapet.
Han døde i 860, og ble gravlagt i Sherborne i Dorset. Han ble etterfulgt av sin bror Ethelbert.


Eydehavn.
Eydehavn er et industristed i Arendal kommune, 10 km nordøst for Arendal by. Tidligere het stedet Næs (Nes) etter gården med samme navn, men ble døpt Eydehavn etter industrigründeren Sam Eyde 12. juli 1913. I 1922 ble navnet endret offisielt til «Eydehamn», men ble skiftet tilbake til Eydehavn i 1964. Eydehavn var tidligere et eget tettsted, men er nå en del av tettstedet Arendal, ifølge SSB.
På midten av 1400-tallet tilhørte gården Nes lensherre Hartvig Krummedike. I 1647 tilhørte Nes bergenseren Niels Pedersens arvinger, og i 1661 var det Mogens Jenssen som eide gården. Nes ble ettervert delt opp i flere deler, blant annet gården Staksnes. Nes lå i eldre tid under Tromøy sogn, men ble skilt ut sammen med resten av det som senere ble Stokken til å bli eget annekssogn i Austre Moland herreds og prestegjeld i 1878. Stedet ble så skilt ut som en del av Stokken kommune 1. juli 1919. Eydehavn var da opprettet, og var kommunesenteret i kommunen. 1. januar 1962 ble Stokken slått sammen med flere andre kommuner og ble til Moland kommune, fremdeles med Eydehavn som kommunesenter. 1. januar 1992 ble Moland kommune slått sammen med Tromøy kommune, Hisøy kommune, Øyestad kommune og Arendal kommune, til storkommunen Arendal.
Innbyggertall.
I tidlige manntall var det kun mannspersoner som ble tellet (derav navnet). Men man har funnet ut at statistisk var det 1,1 kvinne per mann, så tabellen er utfylt med kalkulert innbyggertall i de to første tellingene. I de første folketellingene var det kun personer over 12 år som ble inkludert, mens tellingene senere i denne tabellen er fra 16-års alder. Legg spesielt merke til befolkningsveksten mellom 1910 til 1920, da industrisamfunnet Eydehavn ble utbygget i denne perioden.
Industri og næringsliv.
Gården Nes er den eldste man kjenner til på nåværende Eydehavn, og en bygning står fremdeles, kjent som «Lundbergs hus». Huset kan dateres tilbake til 1600-tallet, og ligger sentralt til på Eydehavn, ikke langt fra Eydehavn torv.
Det er sporet gruvedrift etter jernmalm i området fra 1600-tallet, og det var gruver blant annet på Buøya og Frisøya. Malmen ble fraktet bort med skip. Gruvedriften opphørte på siste halvdel av 1800-tallet, grunnet nedleggelse av samtlige norske jernverk, unntatt Næs Jernverk.
Fra 1628 fremkommer Neskilen i tollregnskapene som utførselhavn for tømmer og en del av trelasthandelen, med tømmerfløting ned Molandsvassdraget. Det lå skipsverft flere steder i Eydehavn hvor det ble bygget seilskip; på Snekkenes, Helle, Frines, Pålsodden og Heggedalen. På lille Frisøya var det to verft og en verv. Neskilen fungerte som et handelsenter på Nes frem til industristedet Staksnes ble bygget, da overtok området rundt Staksnes ned mot Neskilen denne oppgaven, det som kom til å bli Eydehavn sentrum. Mot århundreskiftet var Nes på vei til å bli avfolket, grunnet nedgangen i tømmereksporten og at gruvedriften av opphørt.
I 1912 ble det opprettet et industristed på Staksnes for å utnytte industrielt de store mengdene elektrisk kraft som kunne produseres i Arendalsvassdraget. Sam Eyde etablerte aluminiumverket Nitriden og silisiumkarbidverket Arendal Smelteverk der, og 12. juli 1913 ved høydebassenget ved Nitriden, ble hele Nes omdøpt til Eydehavn etter Sam Eyde. Det var Elly Eyde, kona til Sam Eyde, som sto for selve dåpen, og da hun knuste champagneflasken sa hun: «Jeg døper hermed dette sted Eydehavn, og uttaler det håp at det vil bringe hell og fremgang til de bedrifter som her vil fremstå, og lykke og velsignelse for de mennesker som her skal bygge sine hjem». Opprettelsen av industrien førte til at innbyggertallet ble tredoblet bare frem til 1920. Stokken og Eydehavns eneste hotell ble bygget i 1917 på dagens Elly Eydes vei, og hadde navnet Solvang hotell. Årsaken var at man hadde behov for overnattingsplasser grunnet industrien på stedet. Aluminiumsverket ble lagt ned i 1975, mens silisiumkarbidverket er idag en del av det internasjonale konsernet Saint-Gobain CM. Fabrikken stengte sin sin siste smelteovn (30. september 2005), og produserer ikke lenger råsika eller silisiumkarbid, men har fremdeles noe drift.
Eydehavnmuseet er et industriarbeidermuseum som ble opprettet på Eydehavn i 1982. Der kan man se blant annet en innredet arbeiderbolig fra rundt 1920.
På gamle Nitriden holder Nymo mekaniske verksted til, og ved siden av dette mot Buøya har Agder og Telemark Skogeierlag utskipingshavn for tømmer.
Det var tidligere et stort utvalg av butikker på Eydehavn, med blant annet skobutikk, bakeri, fiskebutikk, videobutikker, farvehandel, blikkenslager, meieriutsalg, elektronikkforretning, blomsterbutikk, rørlegger og slakter. Idag er det en marina med en Esso bensinstasjon, bankfilial tilhørende Sparebanken Sør, frisør, og en Coop Prix matbutikk ved torvet.
Arendal havn.
Arendal havn er Arendal kommunale havnevesens kaianlegg på smelteverkets gamle dypvannskai på Eydehavn, åpnet i 2008. Det planlegges også ny vei med tunnel for transport til det nye kaianlegget. Hensikten var å skape nye arbeidsplasser på Eydehavn, og gi Arendal og Aust-Agder et moderne og hensiktsmessig kaianlegg. I 2008 hadde Canal Street konserter på havnen, med bl.a deLillos og Bertine Zetlitz.
Fagforeninger og politikk.
12. juli 1912 ble "Staksnæs Arbeiderforening" stiftet, som raskt byttet navn til "Elektrokjemisk Arbeiderforening". Året etter, 1. august 1913 stiftet 21 arbeidere på Arendal Smelteverk fagforeningen "Eydehavn Arbeiderforening". Begge foreningene var med fra starten i Norsk Arbeidsmannsforbund. Foreningene organiserte de ufaglærte ved Nitriden og Smelteverket, mens de faglærte allerede var organiserte i sine særforbund. I 1923 ble samtlige foreninger slått sammen under Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.
"Stokken Socialdemokratiske forening" ble stiftet engang mellom 1913 og 1916. 8. april 1916 ble Eydehavn Arbeiderparti dannet, etter foredrag av den tidligere stortingsrepresentanten for Venstre, lensmann Guttorm Fløistad. Partiet holdt til sammen med de andre lokale foreningene i det gamle kinolokalet ved Eydehavn torv som var en arbeiderbrakke. Begge de lokale partiene ble enige om å stille felles liste til kommunevalget samme år. Eydehavn Arbeiderparti skiftet etter hvert navn til Stokken Arbeiderparti, grunnet utskillingen av Stokken kommune i 1919. I 1926 ble Folkets Hus Eydehavn bygget som et samlingsted for arbeiderbevegelsen.
Arbeiderpartiet var det dominerende partiet helt frem til 2000-tallet. Kun det Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti var alvorlig konkurrent, frem til det ble slått sammen med Arbeiderpartiet i 1927, og til viss grad Norges Kommunistiske Parti, i en kort periode etter 1945.
thumb
Andre verdenskrig.
Under andre verdenskrig drev tyskerne både silisiumkarbidverket og aluminiumsverket med hensikt for produksjon til sin egen krigsindustri. Dette krevde tiltak for å hindre sabotasje og luftangrep fra allierte, og en varierende styrke var utplassert på Eydehavn. En alliert etterretningsrapport fra 1941 hevder at det var 250 soldater på stedet og fire kanonstillinger hvor tre hadde kanoner. Det var vaktstyrker med hunder som patruljerte området, samt et lysanlegg for flombelysning. Allikevel klarte Kompani Linge medlemmer å ta seg inn på Arendal Smelteverk og sprengte transformatorene i Operasjon Company i 1943. Vaktholdet var av en eller annen grunn sterkest på Nitriden, mens de allierte mente at produksjonen på smelteverket var den største truselen. Sabotasjen var vellykket og smelteverket hadde stans i produksjonen ut krigen.
Skoler.
Det var fast skole i Neskilen i 1773 for gruvearbeiderbarna i området, og i 1808 var fremdeles dette den eneste skolen, fremdeles for gruvearbeiderbarna. Når skolen ble opprettet er usikkert. I 1810 var det ingen skoler på Eydehavn, så før dette ble Neskilskolen nedlagt. I 1835 drev Christoffer Jensen Mørfjær omgangskole som første omgangslærer i Stokken og Austre Moland skoledistrikt. Fra 1851 åpnet han fast skole i sitt eget hjem. I 1855 fikk Stokken sin egen skolebygning. Denne var det eneste skolen i området i 60 år, mens det ble ettervert holdt skole i leide lokaler på Nes bedehus, da Eydehavn ikke hadde egen skole. Den kom derimot i mars 1915 som barneskole, og var bygget med tanke på utvidelse, som kun en «halv» skole. Resten ble ferdigstilt 13. februar 1937, og da ble Eydehavn skole som den opprinnelig var tiltenkt. Nils Hjelmtveit var lærer på Eydehavn fra han var ferdigutdannet lærer i 1913, og ble i 1918 skolebestyrer ved den nye skolen. I 1991 ble dagens Eydehavn skole innviet, med beliggenhet på nordsiden av Eydehavn, med innkjørsel fra Fylkesvei 410, ved den sørligste veien inn til Gartha. Fra og med 8. klasse går elevene på Stuenes skole på Saltrød. Den gamle Eydehavn skole, som ligger ved Skoleveien, ble på 2000-tallet omgjort til leiligheter, etter en tids forfall.
Kunst og kultur.
thumb
Folkets Hus Eydehavn har fra det ble bygget i 1926 blitt brukt til dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Andre etasjen i huset har en sal med plass til 180 personer, og blir brukt til revy, kino og teater.
Eydehavn kulturhus som ligger ved Eydehavn torv, holder blant annet kunstutstillinger, og rommet tidligere Kuben eldresenter, som var et aktivitetssentra for eldre og funksjonshemmede, selskapslokaler, Eydehavn prestekontor, tidligere Eydehavn bibliotek, samt ungdomsklubb. I 2012 ble eldresenteret omgjort til Eydehavn-Kuben frivilligsentral, og denne tok også over driften av biblioteket, som fra da av ikke lengre var tilknyttet fylkesbiblioteket.
På torvet står en byste av Sam Eyde fra 1966, laget av kunstneren Arne Durban, og skulpturen «Industriarbeider» av Svein-Tore Kleppan. Den ble avduket av tidligere ordfører i daværende Moland kommune, Ingar Olsen, 1. mai 1983. Ved Arendal Smelteverk sto skulpturen «Kajatine», også av Arne Durban. Den ble satt opp i 1964 og er oppkalt etter kunstnerens yngste datter.
Annet.
Buøya er et populært rekreasjonssted på Eydehavn, med flere badestrender og flott turterreng. Flere eldre mennesker insisterer på at det heter "i" Eydehavn, ikke "på" Eydehavn.


Horace Silver.
Horace Silver (født 2. september 1928) er en amerikansk jazzpianist og komponist. Han er en av de største navnene i hard bop på grunn av sitt enestående arbeid som komponist og bandleder. Han er kjent for en distinkt, humoristisk og funky spillestil, og for sitt bidrag til utviklingen av hard bop. Silver ble influert av en lang rekke musikalske stiler, som gospel, afrikansk musikk, og latinamerikansk musikk.
Solist.
Silver utviklet en original og betydelig pianostil. Allerede på 1960-tallet hadde han erstattet bopen sitt ettertrykk på lange, innviklede linjer med sine egne kjappe, fengende fraser. Virtuositet er ikke essensielt i Silvers stil. Han bruker nesten aldri dobbelt tempo. Kortfattethet og klarhet er mye høyere prioritert enn fart og behendighet. Ideene hans bretter seg ut med en logikk som er tilgjengelig selv for en uøvd lytter. Silver utnyttet i stor grad stillheten og brukte en krevende sindighet i timingen av start- og stoppunktene i frasene hans. De improviserte melodiske figurene hans er utført på en veldig kraftfull, perkusiv måte. Soloene hans er som låtene hans – fylt med enkle ideer som er nynnbare og enkle og huske. Det er som om, samtidig som han improviserer, at han fortsetter å komponere med samme kreativitetsnivå og klarhet som han bruker i skrivingen sin. Stilen hans har vært til inspirasjon for pianister som Bill Evans og Chick Corea, samtidig som Silver har sagt at han har latt seg inspirere av Nat Cole.
Akkompagnatør.
Som akkompagnatør, var Horace Silver til å begynne med inspirert av bopstilen. På 1950-tallet hadde han likevel perfektert en ny stil akkompagnement. Denne tilnærmingen brukte figurer som hørtes ut som forhåndsskrevne oppbygninger for solistene hans. Dette var i kontrast med tilnærmingen med spontan akkordlegging på måter som fulgte de skiftende retningene som soloimprovisasjonene tok. På denne måten ble solistene i Silver sine band støttet av bakgrunner som lignet på slike man finner i storband, der skrevne arrangementer gir de samme akkompagnementsfigurene hver gang solisten improviserer på et stykke. Effektene var todelt. Det var mer kontinuitet i Silver sin musikk enn i musikken som ble laget av den forholdsvis uformelle strukturen til de fleste moderne gruppene. Men disse figurene var også en begrensning som begrenset omfanget av stemningene som en improviserende solist kunne lage. For å sammenligne med tradisjonell bopakkompagnering, ga Silver sine akkompagnementsfigurer lytterne noe å holde seg fast i, og dette kan være grunnen til at populariteten hans var stor.
Komponist.
Horace Silver var hardbopens mest produktive komponist. For Blue Note Records lagde han neste alle låtene på over 25 år med album for bandet hans. Silver satte sammen arrangement som generelt var mer gjennomarbeidet enn i andre hard bop-grupper. De inneholdt ofte ensembletema i midten av et stykke, men også latinamerikanske rytmer og små hint av gospel. Silver skrev ofte trompeten og tenorsaksofonen fire eller fem skalatrinn fra hverandre. Dette var en spesielt vellykket måte å oppnå en fylde som gjorde at kvintetten hørtes ut som om den hadde flere enn fem musikere. I tillegg til å bruke denne teknikken, skrev ofte Silver bassfigurene og spilte dem på piano unisont med bassisten. Disse figurene hadde en inntagende kvalitet som utvidet det vanligvis begrensede omfanget til bop basslinjene. Det er delvis på grunn av dette at kvintetten hans sin identitet var ulik alle andre bop eller hard bop-grupper. I tillegg var Silver sine kvintettfremførelser konsekvent swingende og polert, og de hadde med mange av de beste musikerne på 1950 og 1960-tallet. Musikere som spilte med Silver var blant andre: Blue Mitchell, Art Farmer, Tom Harrell, Woody Shaw, Randy Brecker, Hank Mobley, Bob Berg, Junior Cook, Joe Henderson, Michael Brecker, Roy Brooks, Louis Hayes, Al Foster, Art Blakey og Billy Cobham. Silver fortsatte å være aktiv på 1990-tallet og fortsatte å turnere å spille inn med band med lik stil og instrumentering.


Qi (Shandong).
Qi (tradisjonell kinesisk: 齊; forenklet kinesisk: 齐; pinyin: "Qí") var en relativt liten, men mektig stat under Vår- og høstannalenes tid og De stridende rikers tid i tidlig kinesisk historie, i Zhou-epoken. Qis hovedstad var Linzi, som nå ligger nær den moderne storbyen Zibo i Shandong-provinsen.
Staten Qi, ca 300 f.Kr.
Qi-riket ble regjert av Jiang-familien i hundrevis av år, til de med vold ble feid til side og erstattet av Tian-familien i 384 f.Kr.. Qi-rikets evne til å nedkjempe sine egentlig mektigere fiender, som Chu-riket og Qin-riket, gjorde det til et rike å regne med. I 288 f.Kr. ble Minwang utropt til keiser over Østen, mens Qin-herskeren ble betraktet som hersker over Vesten.
I 221 f.Kr. ble Qi-riket erobret av Qin, og denne erobringen innebar Kinas endelige samling, under Qin-dynastiet.


Ealhswith av Mercia.
Ealhswith (født ca. 852, død 5. desember 905) var gift med kong Alfred den store av England.
Hun tilhørte gainerne, en folkegruppe fra Mercia. Hennes mor var Eadburga Saxe-Mercia, og faren var Ethelred Mucil, "ealdorman" for gainerne.
Ealhswith og Alfred fikk fem eller seks barn, deriblant sønnen Edvard og datteren Æthelflæd av Mercia. Datteren ble «frue» eller dronning av Mercia.
Etter Alfreds død i 899 gikk Ealhswith i kloster. Hun døde 5. desember 905, og ble gravlagt i St. Mary's Abbey i Winchester, Hampshire.


Ruyisepter.
Ruyisepter (kinesisk: 如意, pinyin: "Rúyì"; Wade–Giles: "Ju-i") er en tradisjonell kinesisk fødselsdagsgave. De er helst utformet slik at de minner om en stilisert lotusblomst. Ruyi betyr på kinesisk "som du ønsker", "måtte ditt ønske gå i oppfyllelse".
Et ruyisepter (eller lotussepter) er også kjennemerket til He Xiangu, én av taoismens «åtte udødelige». Ruyisepterets Yang-karakter ("kvinnelige prinsipp") knyttes gjerne til at det skal ligne på lingzhisoppen og på skyene. Den øverste (krumme) delen av septeret går ofte dekorativt igjen som en bord på kinesiske porselensgjenstander.
Under Qing-dynastiet var det vanlig at keiseren overrakte ruyiseptere av jade til særlig fortjente generaler, adelige og ministre, som et tegn på keiserens særlige gunst.


Hvitting.
Hvitting (bleike'"), ("Merlangius merlangus"), eller (på nynorsk) kviting (av "hvit") er en fisk i torskefamilien.
Beskrivelse.
Hvittingen kan bli inntil 70 cm lang og 3 kg, men vanligvis ikke lenger enn 50 cm. Den er sølvgrå i fargen, mørkere på ryggen og lys på buken. Kun unge individer har en liten skjeggtråd. Munnen er overbitt.
Sidelinjen gjør en svak bue over brystfinnene, som har en svart flekk ved roten. De tre ryggfinnene og to gattfinnene har kun bløtstråler. Den første ryggfinnen har 12 – 15 bløtstråler, den andre har 18 – 25, og den tredje har 19 – 22. Den første gattfinnen har 30 – 35 bløtstråler og den andre har 21 – 23.
Utbredelse og habitat.
Hvittingen har sin største utbredelse i nordøstlige deler av Atlanterhavet, fra Gibraltar og nordover til Island og Barentshavet. Finnes også i Svartehavet, Middelhavet og vestlige deler av Østersjøen. I Norge finnes hvittingen langs hele kysten, men mest vanlig sør for Stadt.
Hvittingen opptrer fra 10 – 200 m, ofte på mudder- og sandbunn.
Adferd.
Hvittingen er bentopelagisk, men tilbringer mest tid som bunnfisk.
Unge hvittinger finnes helt inne ved land, mens de voksne og store individene oppholder seg i litt større avstand til kysten og på større dyp. De kan vandre over store områder, men lite er kjent om vandringsmønstrene.
Hovedføden er krepsdyr og annen fisk som sild.
I gytetiden, fra januar til juli, samles hvittingene i store stimer. Både eggene og yngelen er pelagisk. Når yngelen blir omtrent 10 mm søker den ofte beskyttelse mellom nesletrådene til brennmaneter. Når den blir 50 – 100 mm lang søker den mot bunnen.
Økonomisk betydning.
Hvittingen er en svært god matfisk og det foregår et kommersielt fiske etter den med trål og snurrevad.


He Xiangu.
He Xiangu (kinesisk: 何仙姑, pinyin: "Hé Xiāngū", W.-G.: "Ho Hsien Ku", også romanisert "He Xian Gu") er en av taoismens "åtte udødelige". Disse mytiske åtte udødelige har i uminnelige tider være et viktig motiv i kinesisk folklore, drama og litteratur, så vel som i billedkunst som f.eks. silketrykk og som dekorasjoner på keramikk og porselen.
"He Xiangu" er en ren jomfru som flyter på skyene og bare spiser perlemor og månestråler. Hun bærer på en lotusblomst, symbol på barmhjertighet og et langt levned, og hun reiser omkring med den opphøyede «føniks» "(fenghuang)" som er utgått av solen og innvarsler velstand og rikdom.
Hun kan også avbildes med et ruyisepter - det inngår da istedet for lotusblomsten, som det kan minne om.
Hun kom ifølge legenden fra prefekturet Yong (i dag Linglin fylke i Hunan) og stammer fra Tang-dynastiets tid. En annen versjon hevder at hun stammet fra en rik og gavmild familie i Zengcheng fylke i Guangdong.


Lysing.
Lysing ("Merluccius merluccius") er en fisk i lysingfamilien. Kalles også "svartkjeft" eller "kolkjeft".
Beskrivelse.
Lysingen blir normalt 80 cm lang og 3 kg, men kan bli opptil 140 cm og 17 kg.
Den er grå, gråblå eller gråsvart i fargen på ryggen, mens sidene og buken er sølvgrå. Har en nesten rett, lys sidelinje. Munnhulen og innsiden av gjellelokkene er helt svart.
Lysingen har to ryggfinner, en kort og en lang, og en lang gattfinne. Hodet er smalt med en underbitt kjeve. Lysingen har skjeggtråd, men eldre individer mangler denne.
Adferd.
Lysingen lever som oftest pelagisk i stim, men kan også leve langs bunnen. Finnes fra overflaten og ned mot 1000 m. Mest vanlig mellom 150-500 m. Den spiser mest annen pelagisk fisk som sild, brisling og makrell, men tar også blekksprut og krepsdyr.
Hannfisken er kjønnsmoden fra 3-4 års alderen, mens hunnfisken er kjønnsmoden først rundt 10 år.
Gyter på våren og sommeren.
Utbredelse.
Lysingen er vanlig øst i Atlanterhavet fra Nord-Afrika og nordover til Island, vest i Atlanterhavet fra Labrador til Nord-Carolina. Den finnes også i Middelhavet.
Utbredt langs Norskekysten nordover til Lofoten.
Økonomisk betydning.
Den er en god matfisk, med fast, hvitt kjøtt. Fiske etter den er relativt begrenset.


Edvard den eldre.
Edvard den eldre (født ca. 871, død 17. juli 924) var konge av England fra 899 til sin død. Han ville normalt være regnet som "Edvard I", men etter normannisk tradisjon begynte man etter Vilhelm Erobreren å telle på nytt, slik at det tre kongene som het Edvard før den tid er kjent etter sine tilnavn.
Edvard var sønn av Alfred den store, og kom til makten ved farens død. Tittelen han arvet var konge av Wessex, men på dette tidspunkt kontrollerte Wessex størsteparten av dagens England og han regnes derfor som konge av England og ikke bare av Wessex.
Han overgikk sin far på slagmarken, noe som er en bragd ettersom Alfred med hell forsvarte sitt rike og fastsatte grenser for Danelagen. Fra 918, da søsteren Ethelfleda døde, hadde Edvard kontroll over Danelagen. I de tidligste årene av hans regjeringstid måtte han i tillegg til danene også kjempe mot sin fetter Aethelwald, sønn av Ethelred I.
Edvard var gift tre ganger, og fikk omkring 18 barn med sine koner. I tillegg mistenkes det at han hadde et barn utenom ekteskap. Sønnen Ethelweard etterfulgte ham, mens datteren Eadgifu giftet seg med kong Karl III av Frankrike, og ble mor til Ludvig IV. En annen datter, Adiva, giftet seg med Boleslav I av Böhmen og var mor til prinsesse Dobrawa. En datter hvis navn er ukjent ble gift med Sigtrygg Caech, konge av Dublin og Jorvik.
Han døde 17. juli 924, og ble gravlagt i Winchesterkatedralen.


Per Egil Ahlsen.
Per Egil Ahlsen (født 4. mars 1958 i Fredrikstad) er en tidligere norsk fotballspiller. Ahlsen begynte som midtbanespiller, men ble senere omskolert til midtstopper. Han spilte 54 for Norge, og var kjent for sine langskudd.
Ahlsen begynte sin karriere på seniornivå i Fredrikstad på midten av 70-tallet. Han ble cupmester med FFK i 1984, mye takket være sitt fantastiske frisparkmål fra 35 meter – en scoring som ofte blir regnet som det flotteste målet som noen gang er scoret i norsk fotball. I 1987 gikk Ahlsen til Brann, hvor han spilte seks sesonger, kun avbrutt av et kort låneopphold i tyske Fortuna Düsseldorf. I denne perioden ble han en svært populær og betydningsfull spiller på Brann-laget.
Etter 1992-sesongen forlot han Brann til fordel for moderklubben Fredrikstad, der han avsluttet karrieren i 1994.
Ahlsen var i flere år på 2000-tallet hjelpetrener for FFK under Knut Torbjørn Eggen og Egil Olsen.
I 2010 var han med i NRK-serien "Mesternes Mester".


Tobisfisker.
Tobisfisker, eller siler (Ammodytidae), er en gruppe av små langstrakte piggfinnefisker.
Disse fire artene finnes i Norge: glattsil, havsil, småsil og storsil.
De benyttes i hovedsak til produksjon av fiskemel og fiskeolje.


Brosme.
Brosme ("Brosme brosme") er en fisk i brosmefamilien.
Beskrivelse.
Brosma er brun eller gulbrun på ryggen med lysere buk. Unge individer har brede gule tverrbånd. Finnene har en hvit kant ytterst. Den har litt overbitt og tydelig skjeggtråd. Brosma skilles lett fra andre arter ved en lang sammenhengende ryggfinne som er forbundet med den avrundede halefinnen og gattfinnen.
Vanlig størrelse er 70 cm lang og 3 kg. Kan bli opptil 130 cm og 20 kg.
Adferd.
Brosma liker seg best på hardbunn. Finnes fra 50-1000 m, men mest vanlig fra 200-500 m i dype fjorder og langs kontinentalskråningen. Den lever i små stimer eller enkeltvis. Spiser bunndyr som krepsdyr og mangebørsteormer. Blir kjønnsmoden i 6-10 års alderen. De viktigste gyteområdene er mellom Skottland, Færøyene og Island, der gytingen forgår mellom april og august. En gjennomsnittlig brosmehunn kan legge to millioner egg. Yngelen lever pelagisk til de blir omtrent 5 cm lange og slår seg ned nær bunnen.
Utbredelse.
Brosma er vanlig på begge sider av Atlanteren. I vest langs kysten av Amerika fra Cape Cod og nordover. I øst fra De britiske øyer og nordover til Barentshavet. I Norge er den vanlig langs hele kysten.
Økonomisk betydning.
Brosma er en god matfisk. I Norge forgår fangsten hovedsakelig som line- og garnfiske, men det tas også litt som bifangst i trål.
Fangsten av Brosme ved kysten av Amerika har falt dramatisk fra 70-tallet til slutten av 90-tallet.


Nøkkel (verktøy).
En nøkkel er et redskap for å stramme eller løsne skruer, bolter, muttere eller andre gjenstander. Størrelsen på nøkkelverktøyet oppgis vanligvis i millimeter eller tommer. Hvis det er oppgitt i tommer så angir tallet enten størrelsen på kjeften i en brøk, eller en størrelse i Withworth-systemet. Skift- og fastnøkler selges hos jernvareforhandlere og i spesialbutikker.
Vanlig nøkkelverktøy.
Eksempler på vanlige typer nøkler er


Breiflabb.
Breiflabb ("Lophius piscatorius") eller marulk, er en rovfisk i breiflabbfamilien. Den kalles også «sjødjevel» og «havtaske».
Beskrivelse.
Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie mer enn 98 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken (kjønnsdimorfisme). Verdensrekorden var på 99,4 kg, tatt på garn av Kåre Haugland og John Arne Mostraum på Hjelmås i Hordaland i februar 2010, frem til 7. januar 2012 da Frank-Rune Kopperud fikk en på 115 kg i garnet i Høylandssundet i Kvinnherad. Det er fanget flere eksemplarer på over 70 kg.
Breiflabben er som oftest brun, lysebrun eller grå i fargen med mørkere flekker eller områder. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken. Det kan se ut som om den bare består av hode og hale. Under haken har breiflabben en rekke hudfliker. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen.
Atferd.
Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk og lever fra fjæra og ned mot 2000 m. Den trives best på bløtbunn, men det er ikke uvanlig å finne den på hardbunn.
Breiflabben ligger helt urørlig på bunnen og lokker til seg nysgjerrige byttedyr med «fiskeredskapen» sin. Når byttet er nære nok sluker den det. Andre fisker er den vanligste føden, men breiflabben kan også ta dykkende fugler.
Under gytingen på våren trekker breiflabben ned på store dyp. Når eggene er nyklekte henger de sammen i lange geleaktige bånd på opptil 10 m som flyter opp mot overflaten. Yngelen lever pelagisk frem til den er omtrent 6 cm, da søker den mot bunnen.
Utbredelse.
Breiflabb er vanlig øst i Atlanteren fra Vest-Afrika og nordover til Barentshavet, i Middelhavet og Svartehavet. Finnes også vest i Atlanteren langs kysten av Nord-Amerika. I Norge er den vanlig langs hele kysten.
Økonomisk betydning.
Breiflabb ble i tidligere tider regnet som en ufisk som man kastet på havet igjen. Nå blir den regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. I Norge foregår dette som et direkte garnfiske på kysten av Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.
Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.


Blåkveite.
Blåkveite ("Reinhardtius hippoglossoides") er en fisk i flyndrefamilien. Den kan bli opptil 1 m lang og veie 20 kg. Den er en god matfisk som finnes på dypt vann utenfor hele norskekysten.


Påskehare.
a>" ("Weinachtsmann"). Figurene på bildet er sjokoladefigurer pakket i fargerikt papir.
Påskehare, ofte omtalt i bestemt form som Påskeharen, er en harefigur som brukes som symbol og dekorasjon i den folkelige påskefeiringa i flere vestlige land, særlig i forbindelse med leker med påskeegg.
I blant annet Tyskland, Storbritannia og USA er det tradisjon for at barna på påskedagen leter etter ett eller flere påskeegg som påskeharen skal ha gjemt i hus eller hage. Slike påskeegg blir lagt ut av de voksne og var tidligere hønseegg dekorert med maling, men er nå oftest sjokoladeegg eller pappegg fylt med godteri. Det blir flere steder også arrangert offentlige påskeeggleker under oppsyn av utkledte påskeharer, deriblant konkurransen «påskeeggtrilling», på amerikansk kalt "Easter egg roll".
De moderne forestillingene om påskeharen som eggutlegger skal ha opphav i gammel keltisk eller tysk folketro, og begrepet "Osterhase" (tysk for "påskehare") nevnes skriftlig første gang omkring 1680. Den kommersialiserte, amerikanske "Easter Bunny", egentlig «påskekanin», ble innført av tyske immigranter på 1800-tallet. Barnas jakt på påskeegg påskemorgen har fra 1990-tallet også blitt vanlig i enkelte familier i Norge. Man sier også at haren er på ferie i Syden, når den ikke leverer eggene til barna.
Bakgrunn.
Den første skriftlige beskrivelsen av påskeharen dukker opp i verket «De ovis paschalibus», skrevet av medisin- og sykdomsprofessoren Georg Franck i 1682 i Frankenau i den tyske staten Hessen. Han skildrer påskeegg-tradisjonen i Elsass-regionen og de tilgrensende områdene, og drøfter de negative helsemessige konsekvensene av den overdrevne eggspisingen.


Skralle.
Ei skralle eller snelle er et håndtak for pipenøkler med frihjulskobling. Frihjulet gjør at brukerens fram-og-tilbakebevegelse bare fører til at pipenøkkelen dreier én vei. Dermed er det ikke nødvendig å frakoble pipenøkkelen fra dreielegemet i tilbaketrekningsfasen.


Flyndrefamilien.
Flyndrefamilien ("Pleuronectidae") er en gruppe flyndrefisker. De omtrent 60 artene i gruppen er høyrevendte (har øynene på høyre side av kroppen), men det forekommer individer som er venstrevendte. De er bunnfisker, enkelte arter helt ned til 2000 m dyp.
Systematikk.
Inndelingen i denne artikkelen bygger på Nelson (2006). I Nelson (1994) som FishBase bruker som hovedreferanse blir gruppene Paralichthodinae, Poecilopsettinae og Rhombosoleinae regnet som undergrupper av flyndrefamilien.


Minoisk kultur.
Den minoiske sivilisasjonen (ca. 2700–1450 f.Kr.) på Kreta var den første europeiske høykultur og en del av den egeiske kulturen. Det var en utviklet bronsealdersivilisasjon som gjennom handel oppnådde stor politisk, kulturell og økonomisk innflytelse i hele den indre Middelhavsregionen.
Den minoiske kulturens blomstringstid var perioden mellom år 2000 f.Kr og 1450 f.Kr, da det ble bygget store palasser en rekke steder på Kreta. I år 1450 ble Kreta rammet av jordskjelv som raserte palassene, og noen år seinere, ca 1420 f.Kr., ble øya erobret av greske folkeslag med tilknytning til de mykenske herskerene.
Navnet.
Begrepet «minoisk» ble gitt kulturen av den britiske arkeologen Arthur Evans etter den mytiske «kong» Minos som ble assosiert med labyrinten som Evans identifiserte ved Knossos ved byen Heraklion. Det er mulig, men ikke sikkert, at "Minos" faktisk var et begrep som ble brukt om en spesifikk minoisk hersker. Det kunne også ha blitt brukt for å beskrive herskeren i den minoiske sivilisasjonen generelt. Hva minoerne kalte seg selv er ukjent, men det egyptiske «Keftiu», semittiske «Kaftor» og «Kaptara» i Mari-arkivene henviste til det minoiske Kreta. Dette navnet nevnes i Bibelen i Amos 9,7: «Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir.»
Kronologi og historie.
Arkeologer bruker to systemer med relativ kronologi fremfor å bruke kalenderdatoer for den minoiske perioden. Den første som ble skapt av Evans og modifisert av senere arkeologer, er basert på stiler i keramikken. Den deler den minoiske perioden inn i tre hovedepoker, tidlig minoisk (EM), mellom-minoisk (MM) og sen-minoisk (LM). Disse epokene har underinndelinger, f.eks. tidlig minoisk I, II III (EMI, EMII, EMIII). Et annet system foreslått av den greske arkeologen Nicolas Platon er basert på utviklingen i arkitektoniske kompleksene kjent som «palasser» ved Knossos, Faistos, Malia og Kato Zakros og deler den minoiske perioden inn prepalatiale, neopalatiale og postpalatiale perioder. Forholdet mellom disse systemene står i tabellen med omtrentlige kalenderår slik den står hos Warren og Hankey (1989).
Alle kalenderdatoer i denne artikkelen er omtrentlige og blir stadig debattert.
Utbruddet til Thera skjedde på slutten av LMIA-perioden. Kalenderdatoen for utbruddet er svært kontroversielt.
Historie.
De eldste tegnene til beboelse på Kreta er keramiske neolittiske rester som dateres til rundt 7000 f.Kr.
Begynnelsen av bronsealderen, rundt 2600 f.Kr., var en periode med stor uro på Kreta, og markerer også begynnelsen på Kreta som et viktig sivilisasjonssentrum.
Mot slutten av MMII-perioden var det stor uro på Kreta, antagelig et jordskjelv eller muligens en invasjon fra Anatolia. Palassene ved Knossos, Malia og Kato Zakros ble ødelagt. Men med starten på den neopalatiske perioden økte befolkningen igjen, palassene ble gjenoppbygd i større skala, og nye bosetninger ble bygget over hele øya. Denne perioden (de 16. og 17 århundrene, MMIII/neopalatisk) representerer storhetstiden til den minoiske kulturen. Utbruddet til Thera skjedde under LMIA.
På det greske fastlandet begynte LHIIB under LMIB, noe som viste uavhengighet fra minoisk innflytelse. På slutten av LMIB-perioden sviktet den minoisk palasskulturen katastofalt. Alle palassene ble ødelagt, og bare Knossos ble umiddelbart restaurert, selv om andre palasser dukket opp senere i LMIIIA (som Khania).
Keramikk fra LMIB har blitt funnet i Egypt under styrene til Hatshepsut og Tuthmosis III. Enten skjedde LMIB/LMII-katastrofen etter dette tidspunktet, eller så var den så alvorlig at egypterne måtte importere LMIIB isteden.
Kort tid etter LMIB/LMII-katastrofen, rundt 1420 f.Kr., ble øya erobret av mykenerne, som adopterte Linear A-skriften til minoerne som Linear B for deres mykenske språk, en form for gresk. Det første arkivet med dette noe sted er «rommet med hjultavlene» fra LMII. Senere kretiske arkiver stammer fra LMIIIA, men ikke senere enn dette.
Under LMIIIA nevnte Amenhotep III "k-f-t-w" (Kaftor) ved Kom el-Hatan som en av de «hemmelige landene i nord av Asia». Kretiske byer som "i-'m-n-y-s3"/"i-m-ni-s3" (Amnisos), "b3-y-s3-?-y" (Faistos), "k3-t-w-n3-y" (Kydonia) og "k3-in-yw-s" (Knossos) og noen toponymer som ble gjenoppbygd som kykladiske og greske, ble også nevnt. Dersom forståelsen av disse egyptiske navnene er riktige, gav ikke denne faraoen LMIII Knossos noen privilegier fremfor andre stater i denne regionen.
Etter rundt et århundre med delvis gjenoppbygging, gikk de fleste kretiske byene og palassene inn i en nedgangsperiode i det 13. århundre.
Knossos forble et administrativt sentrum frem til 1200 f.Kr. Det siste av de minoiske stedene var det defensive fjellstedet Karfi.
Geografi.
Kart over det minoiske Kreta
Kreta er en fjellrik øy med naturlige havner. Det finnes tegn til skader etter jordskjelv ved utgravninger av minoiske steder.
Homer nedskrev en tradisjon om at Kreta hadde 90 byer. Knossos var den viktigste. Arkeologer har også funnet palasser i Faistos og Malia. Øya var antagelig delt inn i fire politiske enheter. Den nordlige ble styrt fra Knossos, den sørlige fra Faistos, den sentrale østlige delen fra Malia og den østligste delen fra Kato Zakros. Mindre palasser har blitt funnet andre steder.
Samfunn og kultur.
Minoerne var primært et handelsfolk som drev med oversjøisk handel. Deres kultur viser fra 1700 f.Kr. av en høy grad av organisering.
Mange historikere og arkeologer tror at minoerne var involvert i bronsealderens viktige handel med tinn. Tinn blandet med kobber som antagelig kom fra Kypros, ble brukt til å lage bronse. Nedgangen til den minoiske kulturen og nedgangen i bruken av bronseverktøy til fordel for overlegne jernverktøy, ser ut til å være samtidige.
Den minoiske handelen med safran, som stammet fra området rundt Egeerhavet, har etterlatt få materielle rester. En fresko av safransankere ved Santorini er velkjent. Denne nedarvede handelen stammet fra tiden før den minoiske sivilisasjonen. Verdien av handelen kan sammenlignes med senere handel med røkelse og svart pepper. Arkeologer legger vanligvis mer vekt på mer hardføre handelsvarer som keramikk, kobber, tinn og dramatiske luksusvarer av gull og sølv.
Funn av gjenstander av minoisk opprinnelse antyder at det var et nettverk av handel med fastlandet i Hellas (hovedsakelig Mykene), Kypros, Syria, Anatolia, Egypt, Mesopotamia og så langt vestover som kysten av Spania.
Minoiske menn gikk med lendeklede og kilter. Kvinnene gikk med drakter med korte ermer og lagdelte, rynkete skjørt. De var åpne til navlen, slik at brystene var blottet. Kvinnene hadde også muligheten til å gå med korselett, det første formsydde klesplagget som er kjent i historien. Mønstrene på klærne la vekt på symmetrisk geometrisk form.
Statuene av prestinner i minoisk kultur og freskoene som viser menn og kvinner som deltar i de samme idrettene, vanligvis hopping på okser, leder noen arkeologer til å anta at menn og kvinner hadde lik sosial status og at arven kanskje kan ha fulgt kvinnene. Freskoene inkluderer mange avbildninger av mennesker hvor deres kjønn markeres med farger. Mennenes hud er rødbrun, mens kvinnenes er hvit.
Språk og skrift.
Kunnskapen om det muntlige og skriftlige språket til minoerne er sparsommelige på grunn av det lille antallet nedtegnelser som er funnet. Noen ganger blir det minoiske språket kalt etokretisk, men dette representerer en forveksling mellom språket som ble skrevet i Linear A og språket som ble skrevet i et alfabet med euboeisk opphav etter de mørke århundrene. Man antar at det etokretiske språket er en etterfølger av minoisk, men det finnes ikke nok kildemateriale i noen av språkene til å trekke sikre konklusjoner. Det vites heller ikke om språket som ble skrevet med kretiske hieroglyfer er minoisk. Det er ikke avkodet og dets fonetikk er ukjent.
Rundt 3000 tavler med skrift har blitt oppdaget så langt. Langt de fleste er i Linear B-skrift, og er antagelig opptellingslister over varer og ressurser. Siden de fleste av disse inskripsjonene er nøyaktige økonomiske nedtegnelser, forblir oversettelsen av minoisk en utfordring. Hieroglyfene ble brukt fra MMI og var i parallell bruk med det nye Linear A fra det 18. århundre f.Kr. (MMII) og forsvant på et tidspunkt rundt det 17. århundre f.Kr. (MMIII).
I den mykenske perioden ble Linear A erstattet med Linear B, som ble brukt til å nedskrive en svært arkaisk versjon av det greske språket. Linear B ble avkodet av Michael Ventris i 1953, men de tidligere skriftspråkene forblir et mysterium. Det var kanskje i de mørke århundrene, en tid med økonomisk og sosialpolitisk sammenbrudd, at det minoiske språket ble utryddet, dersom etokretisk da ikke er dets etterkommer.
Kunst.
Den store samlingen av minoisk kunst er i museet ved Heraklion nær Knossos på den nordlige kysten av Kreta. Minoisk kunst, sammen med andre rester av materiell kultur, særlig sekvensen av keramiske stilarter, har gjort det mulig for arkeologer å definere de tre fasene til minoisk kultur (EM, MM, LM).
Siden treverk og tekstiler har forsvunnet, er de viktigste bevarte eksemplene på minoisk kunst minoisk keramikk, palassarkitekturen med sine freskomalerier som inkluderer landskaper, steinutskjæringer og seglsteiner.
I den tidlige minoiske perioden var keramikken karakterisert av lineære mønstre med spiraler, trekanter, buede linjer, kors, fiskebensmotiver og slikt. I mellom-minoisk periode var naturalistiske motiv som fisk, blekksprut, fugler og liljer vanlig. I den sene minoiske perioden var fremdeles blomster og dyr mest karakteristisk, men variasjonen hadde økt. Palasstilen i regionen rundt Knossos karakteriseres av en sterkt geometrisk forenkling av naturalistiske former og monokromatiske maleri. Det må nevnes at det finnes store likheter mellom kunsten i sen minoisk periode og mykensk kunst.
Religion.
Minoerne tilba gudinner. Selv om det finnes bevis for mannlige guder, er avbildninger av minoiske gudinner tallmessig overlegen det som kan regnes som en minoisk gud. Selv om noen av disse avbildningene av kvinner antas å være bilder av tilbedere, i motsetning til guddommen selv, ser der ut til å være flere gudinner, inkludert en modergudinne for fruktbarhet, en herskerinne over dyrene, beskytterinne av byene, hjemmene, avlingen og underverdenen med flere. Noen hevder at alle disse er ulike sider ved en enkelt modergudinne. De blir ofte representert av slanger, fugler, valmuer og en noe vag form av et dyr oppå hodet. Noen foreslår at gudinnen var forbundet til «jordskjelveren», en mannsperson representert av oksen og solen som døde hver høst og ble gjenfødt hver vår. Den berømte Minotauren med oksehodet er en rent gresk avbildning, men segl og avbildninger av segl viser guddommer med fuglehoder eller masker.
Han foreslår at brukbare paralleller vil finnes i forholdet mellom etruskisk og arkaisk gresk kultur og religion, eller mellom romersk og hellenistisk kultur. Minoisk religion har ikke blitt overlevert i et eget språk, og skrivekyndige grekeres senere bruk av bevarte kretiske mytemer, etter århundrer med rent muntlige overleveringer, har forandret de fattige kildene. Et eksempel på dette er den athenske synsvinkelen på legenden om Thesevs. Noen få kretiske navn er tatt vare på i gresk mytologi, men det er ingen måte å forbinde navnet med et eksisterende minoisk ikon som den velkjente slangegudinnen.
Funn av offerfigurer i metall og leire, dobbelthodede økser, fartøyer i miniatyr, modeller av kunstverk, dyr og menneskelige figurer, har identifisert kultsteder. Her var det tallrike små templer i det minoiske Kreta, og fjelltopper og svært tallrike huler (over 300 har blitt utforsket) var sentrum for en slags kult, men templer slik som grekerne utviklet var for dem ukjent. Innenfor palasskomplekset er det ikke gjenkjent noen sentrale kultrom, utenom det sentrale gårdsrommet hvor ungdommer av begge kjønn praktiserte ritualene med oksehopping. Det finnes ingen minoiske freskomalerier som avbilder guddommer.
Minoiske hellige symboler inkluderer oksen og dens hellige horn, labrysen, søylen, slangen, solskiven og treet.
Mulighetene for menneskeoffer.
Bevis som antyder at minoerne kan ha utført menneskeoffer har blitt funnet ved tre steder: (1) Anemospilia, i en MMII-bygning nær fjellet Juktas, tolket som et tempel, (2) et EMII-tilfluktssted ved Fournou Korifi i det sørlige sentrale Kreta og (3) Knossos, i en LMIB-bygning kjent som det «nordlige hus».
Tempelet ved Anemospilia ble ødelagt ved et jordskjelv i MMII-perioden. Bygningen ser ut til å være et tredelt tempel, og føtter av terrakotta og noe karbonisert tre ble tolket av utgraverne som restene av en kultstatue. Fire menneskeskjelett ble funnet i dets ruiner. Det ene tilhørte en ung mann, og ble funnet i en uvanlig sammentrukket posisjon på en hevet plattform, noe som antyder at han hadde blitt bundet opp for ofring, omtrent som oksen i offerscenen på den mykenske Agia Triadha-sarkofagen. En bronsedolk ble funnet blant benene hans, og misfargingen av benene hans på en side av kroppen antyder at han døde av blodtap. Bronsekniven var 15 tommer lang og hadde bilder av et villsvin på hver side. Den hevede plattformen var i sentrum av det midterste rommet ved siden av en søyle med et trau ved sitt fundament.
Posisjonene til de andre tre skjelettene antyder at jordskjelvet overrasket dem. Skjelettet til en kvinne i slutten av tjueårene lå på ryggen i samme rom som den ofrede mannen. Ved siden av ofringsplattformen var skjelettet til en mann i slutten av tredveårene med brukkede ben. Armene hans var hevet som for å beskytte seg mot fallende gjenstander som antyder at hans ben ble brukket da bygningen kollapset. I forhallen i bygningen lå det fjerde skjelettet, men dette var for dårlig preservert til at en kunne bestemme alder eller kjønn. Nesten 105 fragmenter av en leirvase ble oppdaget, spredt i et mønster som antyder at den ble mistet av personen i forhallen da han/hun ble truffet av deler fra den kollapsende bygningen.
Dessverre har ikke utgraverne for dette stedet publisert en offisiell utgravningsrapport. Stedet er hovedsakelig kjent gjennom en artikkel i 1981 i National Geographic.
Ikke alle er enige i at dette var menneskeofring. Nanno Marinatos sier at mannen som skal ha blitt ofret faktisk døde i jordskjelvet. Hun bemerker at dette jordskjelvet ødela bygningen og drepte også de to minoerne som skal ha ofret ham. Hun hevder også at bygningen ikke var et tempel og at bevisene for offeret er «langt fra sikkert». Dennis Hughes er enig og hevder også at plattformen hvor mannen lå ikke nødvendigvis var et alter og at kniven antagelig var en spydspiss som kanskje ikke var lagt på den unge mannen, men kunne ha falt under jordskjelvet fra hyllene eller en annen etasje.
Ved tilfluktsstedet ved Fournou Korifi ble fragmenter av et menneskekranium funnet i samme rom som et lite ildsted, kokehull og kokeutstyr. Dette kraniet har blitt tolket som restene av et offer.
I det «nordlige huset» i Knossos ble benene etter minst fire barn (som var ved god helse) funnet. De bar tegn på at «de var slaktet på samme vis som minoerne slaktet sine sauer og geiter, noe som antyder at de var blitt ofret og spist. Den erfarne kretiske arkeologen Nicolas Platon var så forferdet av denne antydningen at han insisterte på at benene måtte være av aper, ikke mennesker.»
Benene ble funnet av Peter Warren og dateres til MLIB (1580–1490), før mykenerne ankom (i LMIIIA, ca. 1320-1200) ifølge Paul Rehak og John G. Younger. Dennis Hughes og Rodney Castleden hevder at disse benene var lagt som en "sekundær begravelse". Sekundære begravelser er en ikke uvanlig praksis med å begrave den døde to ganger, umiddelbart etter døden og så igjen etter at alt kjøttet er borte fra skjelettet. Svakheten i dette argumentet er at det ikke forklarer kuttene og knivmerkene på benene.
Arkitektur.
De minoiske byene ble forbundet med steindekkede veier laget av blokker som var skåret med bronsesager. Gatene var drenert, og vann og kloakkfasiliteter var tilgjengelig for overklassen gjennom rør av leire.
Minoiske bygninger hadde ofte tak med flate tak av fliser, gips, tre eller steingulv og var to eller tre etasjer høye. Vanligvis ble de nederste veggene bygget av stein og de øverste av murstein. Tømmersøyler holdt oppe takene.
Palass.
Ruiner av palasset ved Knossos.
De første palassene ble bygget på slutten av den tidlige minoiske perioden i det tredje årtusenet f.Kr. (Malia). Mens det tidligere var antatt at grunnleggelsen av de første palassene var samtidige og hørte til de mellom minoiske perioden rundt 2000 f.Kr. (tidspunktet for det første palasset ved Knossos), tror forskere nå at palasser ble bygget i en lengre tidsperiode på forskjellige steder som respons på lokal utvikling. De viktigste eldre palassene er Knossos, Malia og Faistos.
Palassene fylte en mengde funksjoner. De tjente som styresentre, administrative embeter, templer, verksted og lager (f.eks. for korn). Disse inndelingene i funksjoner kan ha sett kunstige ut for minoerne.
Bruken av begrepet "palass" for de eldre palassene, som betyr en dynastisk bolig og maktsete, har nylig blitt kritisert, og begrepet hoffbygning har blitt foreslått istedet. Men det opprinnelige begrepet er antagelig for innarbeidet til å bli erstattet. Arkitektoniske trekk som kvadersteinsmurer, ortostater, søyler, åpne gårdsrom, trapper (som forutsetter øvre etasjer) og nærværet av forskjellige vanntanker har blitt brukt til å definere palassarkitekturen.
Ofte har sammensetningen av bedre kjente og yngre palasser blitt brukt for å rekonstruere de eldre, men denne praksisen kan gjemme fundamentale forskjeller. De fleste eldre palassene hadde bare en etasje og ingen representativ fasade. De var u-formede med en stort sentralt gårdsrom og generelt mindre enn senere palasser. Sene palasser er karakterisert av bygninger med flere etasjer. Den vestlige fasaden hadde kvadersteinsmurer. Knossos er det mest velkjente eksempelet.
Søyler.
Et av de mest betydelige minoiske bidraget til arkitekturen er deres unike søyler som var bredere på toppen enn på bunnen. De kalles ofte "omvendte" søyler på grunn av at de greske søylene er bredere i bunnen, noe som skaper en illusjon av større høyde. Søylene var også laget av tre i motsetning til stein, og var vanligvis malte røde. De ble montert på et enkelt steinfundament og hadde en putelignenede rundt stykke øverst.
Landbruk.
Minoerne hadde storfe, sauer, griser og geiter, dyrket hvete, bygg, vikker og kikert, kultiverte druer, fiken, oliven og dyrket valmuer for valmuefrø og kanskje opium. Minoerne holdt bier og adopterte granatepler og kveder fra Midtøsten, men ikke sitroner og appelsiner som ofte antas. De utviklet middelhavsk flerkultur, praksisen med å dyrke mer enn en avling om gangen. Resultatet av deres mer varierte og sunnere diett var at befolkningen økte.
Bøndene brukte treploger som hadde trehåndtak festet med lær og som ble trukket av par av esler eller okser.
Theras utbrudd.
Thera er den største øya i Santorini, en liten øygruppe av vulkansk fragmenter rundt 100 km fra Kreta. Utbruddet til Thera som er antatt til å ha vært styrke seks på Vulkansk Eksplosivitets Indeks, har blitt identifisert gjennom askenedfall i det østlige Kreta og i kjerner fra de egeiske og østlige middelhavsområdene. Det massive utbruddet til Thera førte til at en vulkan kollapset til en undersjøisk caldera som førte til tsunamier som ødela marineinstallasjoner og bosetninger nær kysten. Påvirkningen på den minoiske sivilisasjonen fra dette utbruddet er omdiskutert.
Det er hevdet at aske som falt over den østlige delen av Kreta kan ha kvalt plantelivet og ført til hungersnød. Det ble hevdet at 7-11 cm med aske falt over Kato Zakro, mens 0,5 cm falt over Knossos. Men da feltundersøkelser ble utført, ble denne teorien oppgitt da det viste seg at det ikke hadde falt mer enn 0,5 mm noe sted på Kreta.
Tidligere historikere og arkeologer ser ut til å ha vært lurt av dybden på nedfall på havets bunn, men det har blitt fastslått at dette rant ut av en sprekk i vulkanen under vannoverflaten.
Tidspunktet for dette utbruddet er omdiskutert. Mange arkeologer at synkronisering med Egypt krever en dato rundt 1500 f.Kr. Radiokarbon setter derimot tidspunktet til sent i det 17. århundre f.Kr.
Utbruddet knyttes noen ganger til legenden om Atlantis hvor enten Thera eller den minoiske kultur knyttes til stedet i fabelen.
Andre.
Der er bevis for at handelsnettverket kollapset og at minoiske byer forsvant gjennom hungersnød. Minoernes lagre av korn er antatt å ha kommet fra gårder langs kysten av Svartehavet.
Mange forskere antar at antikke handelsimperier var i konstant fare fra handel med mat og råmaterialer som ikke hadde samme relative verdi som luksusvarer siden regnskapsførsel ikke var utviklet. Resultatet kunne bli hungersnød og nedgang i befolkningen.
En teori rundt minoernes kollaps er at økende bruk av jernverktøy ødela bronsehandelen og ruinerte de minoiske handelsmennene. Da handelsnettverket falt bort, kunne ikke lenger regional hungersnød forhindres gjennom handel.
En annen mulighet ligger nordvest for fastlandet hvor den mykenske sivilisasjon blomstret. Mange historikere antar at de erobret minoerne relativt enkelt siden der ikke var murer som beskyttet folket på Kreta siden de antok at deres flåte kunne beskytte dem. Dersom mykenerne klarte å gå i land, ville de ha møtt lite motstand.


Piggvar.
Piggvar ("Psetta maxima") er en flyndrefisk i varfamilien. Den har en tykk nesten rund kropp, med lengde opp til 1 m og vekt på 25 kg. Den er vanligvis venstrevridd og ligner på slettvar, men kjennes lett fra denne på at skinnet på den fargede siden (oppsiden) har spredte beinknuter, dessuten er kroppsformen bredere. Den fargede siden er gråspraglet, blindsiden vanligvis rent hvit bortsett fra noen mørke flekker ved hodet.
Piggvaren lever på sandbunn, helst på forholdsvis grunt vann. Den er mest aktiv om sommeren, om vinteren ligger den mye i ro. Den lever av børsteormer og andre bunndyr.
Piggvaren er utbredt langs det meste av norskekysten.
Matfisk.
Piggvaren har et ganske fast, helt hvitt kjøtt med delikat smak, og er høyt skattet som matfisk. Den er én av de best betalte fiskene fra norske farvann. Piggvaren fanges med garn og snurrevad, en del tas også av sportsdykkere.
Oppdrett.
På grunn av meget høy salgspris har piggvaren vært en attraktiv art for fiskeoppdrett. Den liker varmt vann og flere av oppdrettsforsøkene har vært knyttet til kraftverk med tilgang på varmt spillvann. Oppdrettet har så langt hatt et lite omfang.


Hyperrommet.
Hyperrommet er begrep som brukes i fysikk og science fiction som muliggjør reise mellom stjerner og galakser uten å overstige lyshastigheten.
Avstandene i verdensrommet er så store at stjernereiser og -kommunikasjon som er vanlig i science fiction vil være svært upraktisk for ikke å si umulig. En reise til nærmeste stjerne Proxima Centauri vil for eksempel ta 4,2 år ved en fart som tilsvarer lyshastigheten. Forfatterne har derfor vært nødt til å finne opp mer eller mindre vitenskapelig funderte mekanismer for å transportere heltene gjennom rommet.
Det enkleste ville vært å la reisen gå raskere enn lyshastigheten, men det ser ut til være akseptert også blant science fiction forfattere at denne ikke kan overstiges, så man er nødt til å finne en snarvei – gjennom "hyperrommet".
Slike snarveier er teoretiske begreper innenfor fysikken og kan finnes innenfor emner som tid/rom, universets struktur og streng-teorier. Et godt eksempel på snarveier er ormehull som teoretisk sett kan finnes i sentrum av store sorte hull.
I mange sciencefictionverk blir ikke teknologien bak stjernereiser forklart nærmere, mens i andre er den en viktig del av handlingen. I Babylon 5 er kunnskapen om å bygge sprangpunkt til hyperromet en nøkkelteknologi som overføres fra eldre til yngre sivilisasjoner, og i Star Trek er "subspace" og "Warp-Speed" begreper som går igjen. I Douglas Adams’ bok Haikerens guide til galaksen foretas reiser gjennom tid og rom ved manipulering av sannsynligheter.


Gapeflyndre.
Gapeflyndre ("Hippoglossoides platessoides") er en fisk i flyndrefamilien. Den har en forholdsvis smal kroppsform, og kan bli ca. 50 cm lang. Utbredt langs hele norskekysten, men liten økonomisk betydning.


Riksvei 12.
Riksvei 12 (Rv12) går mellom Toraneset og E6 i Rana kommune.
Veien er en forlengelse av europavei 12 som går østover fra samme sted.
Før 1. januar 2010 gikk veien mellom Utskarpen og E6, se fylkesvei 12.


Kveiter.
Kveiter eller hellefisker ("Hippoglossinae") er en gruppe fiskearter i flyndrefamilien.
Navnet "kveite" er avledet av kvit, mens navnet «hellefisk» kommer av "hellig". Ordet kveite brukes i Norge mest fra Vestlandet og nordover, mens hellefisk brukes på Sør- og Østlandet.
De fleste kveiter er dypvannsfisker som lever på 300–2000 m dyp, hvor den livnærer seg av fisk og bunndyr. Yngre individer oppholder seg ofte grunnere. De er gode matfisker, og fisket, som er strengt regulert, har stor økonomisk betydning. Det arbeides med oppdrett av atlanterhavskveite på Island, i Canada og Norge. I Norge er det klekkerier i Rørvik, Risør, Bømlo, Austevoll (Havforskningsinstituttet) Askøy og Brandal. Ett firma er p.t. (2007) operativt i Skottland.
Systematikk.
Systematikken i denne artikkelen følger Nelson (2006).


Lomre.
Lomre ("Microstomus kitt") er en fisk i flyndrefamilien. Den blir ca. 60 cm lang med en vekt på omkring 1 kg. Vanlig å finne på sandbunn langs hele norskekysten. Liten økonomisk betydning hos oss.


Rødspette.
Rødspette ("Pleuronectes platessa") er en fisk i flyndrefamilien. Den er lett gjenkjennelig på sin brune, glatte overside med de karakteristiske røde «spettene». Den blir normalt ca. 50 cm lang og veier rundt 1 kg, men individer på opptil 1 m med vekt på hele 7 kg er observert.
Den kan ligne på sandflyndre, som også har røde flekker, men skiller seg fra denne ved at skinnet er glatt og slimete, mens sandflyndras skinn har større skjell og tynt slimlag, og kjennes rut. På hodet har den 4-7 beinknuter på en rekke fra øyet bak til den fremre delen av sidelinja.
Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten. Den lever særlig av børsteormer.
Fiske.
Rødspetta er en svært god matfisk som i enkelte land, blant andre Danmark, er meget ettertraktet og viktig økonomisk. Det pågår et stort fiske etter arten i Nordsjøen. Langs norskekysten pågår det lite yrkesfiske etter rødspette, men en god del tas som bifangst, særlig i rekefiske, og av hobbyfiskere. Norgesrekordfisken ble fanget i Dalsfjorden, Bygstad (Sunnfjord). Fisken, som veide 5,2 kg og var 69 cm lang, er den største rødspetta som noen gang er tatt på sportfiskeredskap i Norge.
Hybridisering.
Rødspetta kan danne hybrider med skrubbe og sandflyndre.
Fredning.
På grunn av overfiske er rødspetta fredet mot alt fiske deler av året i Norge. Fredningstiden starter 1. mars over hele landet. I Sør-Norge varer fredningen til utgangen av mai, lenger nord til utgangen av juni eller like til utgangen av august.
Fredningsperiodene sammenfaller grovt sett med artens gytetider.


Sandflyndre.
Sandflyndre ("Limanda limanda") er en fisk i flyndrefamilien. Kan bli over 40 cm lang med en vekt på ca. 1,3 kg. Den er en god matfisk men har ingen økonomisk betydning hos oss. Den kan ligne på en liten rødspette og har som denne oransjerøde flekker på oversiden, men kjennes lett fra rødspetta på at skinnet har store, rue skjell mens rødspettas skinn er glatt og slimete.


Skrubbe.
Skrubbe ("Platichthys flesus") er en fisk i flyndrefamilien. Den kan bli opptil ca. 50 cm lang og veie ca. 2,5 kg. Den ligner på rødspette da den i likhet med denne også kan være pigmentert med røde «spetter». Den er tydelig mindre flat i tverrsnitt enn rødspetta.
Skrubbe er en god matfisk, men ikke meget benyttet i Norge. Skrubba er kjent for å tolerere vannmasser med lav saltholdighet og trives godt i brakkvann, noen steder har den også dannet bestander i rent ferskvann, mest i elver. Den er en relativt grundtlevende art gjennom hele året. I følge rekordlisten til Ndf for fisk tatt under fridykking er den største 3,6 kg, mens den største som er tatt under sportsfiske er på 2,9 kg.


Smørflyndre.
Smørflyndre ("Glyptoceophalus cynoglossus"), også kalt mareflyndre og sjøtunge, er en fisk i flyndrefamilien. Lengde opptil 60 cm med vekt på ca. 2,5 kg. Vanlig langs hele norskekysten, hvor den lever på sandbunn fra 40–1500 m dyp. God matfisk.
Smørflyndre tatt på garn ved Stavern


Pan Geng.
Pan Geng (død 1374 f.Kr.) var etter alt å dømme den hersker som omkring 1350 f.Kr. flyttet det kinesiske Shang-dynastiets hovedstad til byen Yin. I dag er stedet kjent som "Yiaxi" («Yia-ruinene») rett ved storbyen Anyang i Henan-provinsen. Dermed begynte det som av og til kalles Yin-dynastiet, som er Shang-periodens annen halvdel og dets gullalder.
Det er sannsynlig at bruken av orakelben i Shang-dynastiet begynte, eller slo igjennom, på kong Pan Gengs tid.


Hoffjøde.
En hoffjøde eller hoffaktor (fra tysk "Hofjude(n), Hoffaktor") betegnet historisk en jødisk handelsmann som tok seg av finansielle anliggender for kristne fyrstehus i Europa, særlig i Tyskland.
Hoffjøder fantes fra 1500-tallet frem til 1700-tallet. De hjalp sine potentater med å skaffe penger og andre verdier, og ved anskaffelse av luksusvarer. Ikke alle «hoffjøder» var jøder, men de utgjorde det store flertallet. Grunnene for at disse oppgavene ble overlatt til jøder lå dels i deres erfaring og dyktighet i finanssaker (kristne drev ikke med pengeutlån mot renter, fordi det ble ansett som uetisk og skittent), og dermed deres ofte store nettverk, dels i den høye risiko og til en viss grad sosiale stigmatisering som fulgte med arbeidet, og som få kristne handelsmenn var villige til å utsette seg for. Hoffjødene kunne ha stor politisk innflytelse ved hoffene, men var på den andre siden avhengig av fyrstens luner.
En av de mest kjente hoffjøder er Joseph Süß Oppenheimer (1698.1738), virksom ved hoffet til den württembergske hertug Karl Alexander. Her arbeidet senere med stor suksess Madame Kaulla (1739–1809) under kong Wilhelm I av Württemberg. I Hannover virket Leffmann Behrens i tjenesten til de tre welferhertuger Johann Friedrich, Ernst August og Georg Ludwig. En annen er Veitel Heine Ephraim (1703–1775), formann for den jødiske menigheten i Berlin, kongelig prøyssisk hoffjøde og eier av flere gull- og sølvsmedvirksomheter. Den tysk-jødiske bankieren Amschel Mayer Rothschild (1773–1855) ble utnevnt til hoffjøde av Vilhelm I i 1801.


Rivieraen.
Rivieraen er landskapet langs Det tyrrenske havets nordkyst. Området er delt mellom Frankrike, Italia og Monaco.
Den franske delen (med Monaco) blir kalt Den franske riviera eller Côte d’Azur, mens den italienske delen blir kalt Den italienske riviera.
I blant kalles også Italia kyst ved Adriaterhavet for Den adriatiske riviera.


Tyrrenhavet.
Tyrrenhavet eller Det tyrrenske hav (italiensk: Mar Tirreno) er en del av Middelhavet vest for det italienske fastlandet.
Det er avgrenset av Korsika og Sardinia (vest), Toscana, Lazio, Campania og Calabria (øst) Sicilia (sør). I sør trekkes grensa mot Middelhavet mellom vestspissen av Sicilia og sørspissen av Sardinia.
På sitt dypeste er Det Tyrrenske hav 3 719 m.
På grunn av beliggenheten nær den afrikansk-europeiske forkastningen er Tyrrenhavet rikt på undersjøiske fjellkjeder og vulkaner. De åtte øyene tilhørende øygruppa De eoliske øyer ligger sør i havet nord for kysten av Sicilia. Hovedsakelig preges havområdet av følgende vinder: Mistral fra Rhônedalen, Libeccio fra sørvest, Scirocco og Ostro fra sør.


Rolf Just Nilsen.
Rolf Just Nilsen (født 31. august 1931, død 9. mai 1981) var en av Norges fremste revyartister, sangere og skuespillere. Han vakte særlig oppsikt med sin evne som imitator. Hans stemmefremføring i de beste imitasjonene av datidens kjente personer, som for eksempel Einar Gerhardsen, Per Borten, Leif Juster, Carsten Byhring eller Arve Opsahl, er svært vanskelig å skille fra originalen.
Hans talent ble oppdaget allerede i grunnskolen hvor han forbløffet lærere og elever med nøyaktige imitasjoner av skolens lærere. Hans profesjonelle karriere begynte på Studioteatret, men fordi han satte revyen så høyt, førte det til et engasjement på Chat Noir fra 1952 til 1959. Etter en periode på Edderkoppen teater kom han tilbake og sluttet seg til Det norske teatret. Forøvrig hadde han i noen år også kontrakt med Oslo Nye Teater før han igjen kom tilbake til Det norske teateret.
Rolf Just Nilsen medvirket i radioprogrammer og fjernsynsproduksjoner i NRK, en lang rekke filmer, deriblant "Operasjon løvsprett" og "Reisen til julestjernen". Han lånte også bort stemmen sin til å gi liv til flere av figurene i "Flåklypa Grand Prix", "Syvende far i huset" og flere Ivo Caprino-filmer, og bidro til utformingen av Televimsen. I tillegg til skuespillertalentet, var han svært musikalsk og hadde fin sangstemme. Rolf Just Nilsen fikk derfor også en omfattende karriere som grammofonartist. I 1964 fikk han en stor slager med "Pappan til Tove-Mette " (Nor-Disc NOR 94) sammen med Birgit Strøm. Melodien var skrevet av Willy Andresen og teksten var skrevet av Otto Nielsen. I likhet med de fleste rollene sine, hadde også mange av platene hans en humoristisk vinkling.
Rolf Just Nilsen pådrog seg etterhvert hjerteproblemer, men endret ikke sitt høye arbeidstempo av den grunn. Han døde på scenen på Det norske teatret under fremføring av revyen "L/L Wang & Nilsen", et tomannsshow med Sølvi Wang.
Rolf Just Nilsen var nevø av komikeren Leif Juster.


Sven O. Høiby.
Sven Olaf Bjarte Høiby (født 14. november 1936, død 21. mars 2007) var en journalist, reklamemann og forlegger som på sine eldre dager fikk en ny karriere innenfor underholdningsbransjen. Han ble kjent over hele landet som faren til kronprinsesse Mette-Marit.
Familie og relasjon til kongefamilien.
Høiby var far til kronprinsesse Mette-Marit, morfar til prinsesse Ingrid Alexandra, prins Sverre Magnus, Marius Borg Høiby og svigerfar til kronprins Haakon. Han hadde også tre andre barn fra sitt første ekteskap og flere barnebarn. Han ble i 1984 skilt fra sin første kone, moren til kronprinsessen, men inngikk et 4-måneders arrangert ekteskap med Renathe Barsgård i 2005 i regi av kjendisbladet Se og Hør.
Liv og karriere.
Før forholdet mellom kronprinsen og Høibys datter ble kjent, holdt Høiby sin karriere som journalist og forlegger utenfor offentligheten. Han var på det tidspunktet uføretrygdet. Det var alminnelig kjent at han hadde alkoholproblemer, noe som ble eksponert ytterligere da han bygde seg opp en kjendisstatus som kronprinsessens far. Det ble også etter hvert svært tydelig for mange at kronprinsessen hadde et komplisert forhold til sin far.
Kjendisstatus.
Da Mette Marit Tjessem Høiby ble en del av kongefamilien, skapte dette også interesse for hennes familiebakgrunn. Dette utnyttet hennes far til fulle. I en periode samarbeidet Høiby med sladrepressen som arrangerte underholdningsturnéer i inn- og utland for Høiby sammen med andre artister og kjendiser. Blant disse var Knut T. «Sputnik» Storbukås, som var forlover da han giftet seg i 2005 og Laila Preikschas Nygjerdet, mest kjent som «Cowboy-Laila». Han deltok også i fjernsynsprogrammer på flere kanaler. Det ble hevdet at Høiby utnyttet sin kjendisstatus, og "ble" utnyttet, særlig av Håvard Melnæs i Se og Hør.
Kunstprosjekt.
I 2005 gikk Høiby med i et kunstprosjekt for å fremme menneskerettigheter for homofile og lesbiske i Øst-Europa. Prosjektet fikk form av en fotoutstilling, «Se min kjole»-utstillingen og viste fotografier av alle deltakerne i kjole. Fotograf var Christian Berset og Vegard Storm Pedersen var medansvarlig for prosjektet. Flere av bildene ble gjengitt i magasindelen av Dagbladet den 18. juni 2005 med fotografiet av Høiby og «Sputnik» i kjole på forsiden. Uttrykksformen i prosjektet ble møtt av en blandet reaksjon fra kulturelle og homofile miljø. Redaktøren for kulturnettavisa Kulturkompasset, Henning Høholt, uttalte i et radiointervju at prosjektet var en hån mot homofile, mens Hege Duckert i Dagbladet mente at «det er en provoserende kraft i bildene».
Slutten.
I 2006 begynte Sven O. Høiby å arbeide som bingovert for lokaradioen Radio Søgne.
I august 2006 ble det kjent at Sven O Høiby hadde lungekreft, og han døde den 21. mars 2007, 70 år gammel, og bare få måneder etter at sykdommen ble kjent.
Han ble bisatt i Oddernes kirke i Kristiansand 26. mars 2007.


Terje Nordby.
Terje Nordby (født 12. desember 1949 i Nord-Odal) er en norsk dramatiker, forfatter og mytolog.
Han var Tramteatrets forfatter og er kjent fra radioprogrammet "Mytekalender" på NRK P2 og bøkene med samme navn. Han har bodd i Oslo, Trondheim, Italia – og i Hellas siden 1988 før han i 2003 flyttet tilbake til Oslo. På 90-tallet arbeidet han som selvstendig dramatiker for scene, radio og fjernsyn med oppføringer på norske og utenlandske teatre. 8 sceniske stykker foreligger i bokform, blant annet "Isblomst", som han fikk Ibsenprisen for i 1995 for beste norske skuespill og "Come Back, Liza" som vant en internasjonal radioteaterpris. Disse skuespillene er oversatt til flere europeiske språk og satt opp i en rekke land.
Terje Nordby har også skrevet revy og satire utenom Tramteatret, som fjernsynsserien "Nikkerne" − og i nærmere ti år bidro han regelmessig til "Hallo i uken". "Himmelske lyster" (Hedmark Teater) ble nominert til Årets Teaterprosjekt 2008 (Heddaprisen). Nordby har også vært skuespiller og instruktør, foredrar og underviser om myter og klassisk litteratur og har opptrådt som myteforteller i musikalske sammenhenger med Kringkastingsorkestret, Det Norske Kammerorkester og Barokksolistene. I 2011 mottok han Riksmålsforbundets lytterpris for godt språk i eteren.


Orakelben.
Orakelben er dyreben med orakelskrift. De ble brukt i oldtidens Kina for å spørre forfedrenes ånder om å forutsi fremtiden.
Orakelben ble først ordentlig kjent fra funn ved Anyang i Henan-provinsen i Kina i 1899.
De kommer for det meste fra oksebrystben eller skilpaddeskall, eller fra plastronben, dvs. skallet fra skilpaddens underside («megedelen», bukskjoldet). Skilpaddens bukskjold har den egenskap at det lett sprekker opp ved oppvarming, noe som skyldes at det er et skall som består av sammenhengslede men ikke nødvendigvis fullt ut sammenvokste benplater selv om det ved ytre inspeksjon ofte kunne synes å være en sammenhengende glatt flate. Benene som ble brukt imidlertid kunne komme fra de fleste alminnelig utbredte dyr (også fra kveg og aper), men aldri fra katt eller hund.
Orakelprestene, opprinnelig kongen selv som den øverste orakelprest, ville lese sprekkene på benet/skallet for å finne svaret på det spørsmål som var risset inn på benet.
Spørsmålene som var innrisset, var som regel rettet til forfedrene. Orakelkunsten inngikk slik som et viktig element av den eldste kinesiske forfedrekult. Et saksforhold ble gjerne fremstilt i bekreftende eller fornektende form, og stilt parallelt med et felt som var ubeskrevet. I det ubeskrevne feltet ble det boret små hull, og så ble glødende bronsestaver boret ned i hullene. Heten førte til riss eller sprekker, og det var disse sprekkene som dannet grunnlaget for tolkningen av orakelsvaret.
Inskripsjonene på orakelbenene har i regelen tre seksjoner: Et spørsmål til orakelet, orakelets svar (prognose), og en kommentar om oraklet hadde rett (verifikasjon).
Denne formen for kinesisk spådomskunst og prognostisering synes å gå tilbake til midten av Shang-dynastiet, og det var sannsynligvis under kong Pan Gengs regjeringstid at den virkelig kom til gjennomslag. Det var på hans tid at man omkring 1350 f.Kr. flyttet Shang-hovedstaden til Yin. Ettersom det også er funnet et mindre antall orakelben i den hovedstaden han forlot, Ao "(Zhengzhou)", mener arkeologene at skikken kan ha begynt noe tidligere.
På 1970-tallet fant arkeologer orakelben som må ha hørt hjemme i Zhou-perioden, nærmere bestemt i Vår- og høstannalenes tid.
Bena er også blitt kalt "drageben". I 1899 oppdaget en mandarin (embedsmann) fra Qing-dynastiet (1644–1911) at resepten legen hans hadde gitt ham nevnte en tradisjonell medisin kalt «drageben». Etter nærmere undersøkelse fant han ut at det dreide seg om et skilpaddeskall med noen merkelige tegn innrisset i det. Mandarinen sendte da sine menn ut for å samle inn slike «drageben» fra forretninger som solgte naturmedisiner, for å få dem undersøkt av vitenskapsmenn. Over 4 000 kinesiske tegn lot seg identifisere på benene og skallene.
Det er bevart over 35.000 stykker orakelbeinskrift på skilpaddeskall og oksebein i Det kinesiske nasjonalbibliotek i Beijing.


Leopold I av Belgia.
Leopold I (født prins Georg Christian Friedrich 16. desember 1790 på Schloß Ehrenburg, Coburg, Bayern, død 10. desember 1865) var hertug av det suverene tyske hertugdømmet Sachsen-Coburg og senere den første konge av Belgia. Han var sønn av hertug Franz Friedrich av Sachsen-Coburg-Saalfeld (1750–1806) og Augusta av Reuss-Ebersdorf (1757–1831).
I 1795 ble han utnevnt til oberst i den keiserlige russiske armé, og i 1802 til general. Da hertugdømmet Sachsen-Corburg ble okkupert av Napoleons styrker i 1806, dro han til Paris. Napoleon tilbød ham å bli hans adjutant, men han avslo. Isteden etterfulgte han sin bror som hertug av Sachsen-Coburg, og førte kampanje mot Napoleons okkupasjon. I 1815 ble han feltmarskalk.
Den 2. mai 1816 giftet han seg med prinsesse Charlotte Augusta (1796–1817), den eneste datteren og arving av den senere kong Georg IV av Storbritannia og Hannover. Den 5. november 1817 gav hun ham en dødfødt sønn, og døde selv den følgende dag.
Leopold fungerte som den viktigste rådgiveren for sin niese, Victoria av Storbritannia.
Den 2. juli 1829 giftet han seg med skuespillerinnen Caroline Bauer, en kusine av hans rådgiver Christian Friedrich Freiherr von Stockmar. Bryllupet fant imidlertid sted uten noen religiøs eller offentlig seremoni, og ekteskapets gyldighet er derfor tvilsomt. Det skal ha tatt slutt i 1831.
I 1830 ble Leopold tilbudt den greske tronen, men avslo. Etter at Belgia var blitt uavhengig fra Nederland den 4. oktober 1830, ba den belgiske nasjonalkongressen Leopold om å bli konge. Han aksepterte, og ble "konge av belgierne" den 26. juni 1831. Han ble kronet i kongeslottet i Brussel den 21. juli 1831. Denne dagen ble Belgias nasjonaldag.
Bare to uker senere invaderte Nederland Belgia. Uroligheter fortsatte i åtte år, men i 1839 undertegnet Nederland en traktat som anerkjente Belgias suverenitet.
Den 9. august 1832 giftet Leopold seg med prinsesse Louise-Marie Thérèse Charlotte Isabelle av Orléans (3. april 1812 – 11. oktober 1850), datter av kong Ludvig Filip av Frankrike.
Leopold og Louise hadde fire barn, bl.a. den senere kong Leopold II av Belgia.
Kongen hadde også to utenomekteskapelige barn, baron Georg von Eppinghoven (1849–1904) og baron Arthur von Eppinghoven (1852–1940).
Med åpningen av jernbanen mellom Brussel og Mechelen den 5. mai 1835, ble en av kongens drømmer, å bygge den første jernbane i kontinental-Europa, til virkelighet.
I 1840 arrangerte Leopold ekteskapet mellom sin niese Victoria av Storbritannia og hans nevø prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha.
Han forsøkte å vedta lover som regulerte kvinne- og barnearbeid i 1842, men tiden var ikke moden for det.
En bølge av revolusjoner slo over Europa etter av den franske kong Ludvig ble styrtet i 1848. Belgia forble nøytralt, hovedsakelig takket være Leopolds diplomatiske innsats.
Den 10. desember 1865 døde kongen i Laeken, og ble gravlagt i den kongelige krypten i Vår frue kirke i Brussel.


Marillion.
Marillion er en progressiv rock-gruppe fra Aylesbury, Buckinghamshire, dannet i 1979. De er en av de mest populære eksponenter av sidekategorien kjent som neo-progressiv.
Bandet hadde opprinnelig navnet Silmarillion etter Tolkiens bok med samme navn, men etter formelle reaksjoner fra rettighetsforvalterne etter Tolkien, valge de å forkorte navnet til Marillion i 1980. Bandets første singel ble sluppet i 1982 og hadde navnet «Market Square Heroes». B-siden på albumet inneholdt en sang på 17 minutter, «Grendel». Bandet slapp sitt første album i 1983.
Bandets største kommersielle suksess er albumet "Misplaced Childhood" og singelen «Kayleigh» fra 1985. I Norge har Marillion siden 2003 blitt hedret av tributebandet Misplaced Neighbourhood, som ved flere anledninger har hatt opptredener i forbindelse med Marillions Norges-konserter. Gruppen har gitt ut tilsammen 16 studio album.
Personell.
__NOTOC__
Studioalbum.
Alle albumene opp til "Afraid Of Sunlight" ble senere gitt ut på nytt i dobbel-CD sett. Disse inneholder en stor mengde bonusmateriale.
Livealbum.
" Real to Reel" og "Brief Encounter" gitt ut på nytt som et dobbelt CD-sett (1997)


Jack in the Box (band).
Jack in the Box var et norsk heavy metal band innenfor stilen grunge/Seattle-rock. De ble dannet i 1991 av brødrene Rune Lamøy og Frode Lamøy, som etter hvert rekrutterte bassisten Per Kirknes og vokalisten Eric Si (Lars Erik Stang Sætheren). Bandet ble oppdaget av gitaristen i TNT, Ronnie Le Tekrø, og utgivelsen av deres første EP ("Rockjumping") i 1993 fikk god mottakelse.
To år senere ga de ut albumet "Stigma" – en utgivelse mange vil hevde er blitt en klassiker innen norsk metal. Kirknes var da byttet ut med Victor Borge. Albumet fikk entydig gode anmeldelser, og i metal magasinet "Kerrang!" fikk de fem av fem K'er. Jack in the Box fikk produsert en lavbudsjettsvideo til sangen «French Fries For Breakfast», som er en av de få norske musikkvideoer som ble vist på MTV den tiden.
Bandet ble oppløst i 1997 men Lamøy-brødrene og Borge dannet bandet Autopulver sammen med Dag Anders Rougseth. Kirknes har fra 2001 spilt i Cacadou. I 2007 ble det offisielt at det er mulig Jack in the Box kommer til å bli gjenforent.
Medlemmer.
Eric Si (Lars Eikind), vokalist (1991–1997)


Hurtigmat.
Hurtigmat, gatekjøkkenmat eller fast food-mat er enkle småretter som serveres normalt fra en hurtigmatrestaurant, gatekjøkken, butikk eller kiosk. Hurtigmat har vært sett på som billig mat med noe tvilsom kvalitet, men er i endring etter hvert som nye serveringskonsept innføres.
I Norge har pølse i brød lang tradisjon som hurtigmat. I dag finnes et videre utvalg av serveringstilbud, med forskjellige pølsetyper og hamburgervarianter, sandwicher, kebab, pitabrød, kylling, pommes frites, taco, pizza, løvstek, biffsnadder og gryteretter.
I andre land varierer mattilbudet etter de lokale skikkene, i Japan er sushi og fiskeretter utbredt, mens i England er fish and chips svært vanlig.


Sandwich.
En sandwich er en matrett bestående av to avlange, påsmurte brødskiver med pålegg mellom, for eksempel skiver av kjøtt, ost, grønnsaker og lignende. En variant er club sandwich, som er en sandwich med to lag pålegg mellom tre brødskiver.
Opprinnelse.
Betegnelsen "sandwich" sies å være oppkalt etter John Montagu, den fjerde jarlen av Sandwich, britisk statsmann og lidenskapelig kortspiller. Ifølge en anekdote fra 1762 fant han ikke tid til å spise under et timelangt cribbage-spill, og ba derfor tjenestepiken å legge maten mellom to brødskiver. Hans medspiller krevde også «brød som Sandwich». I 1765 avviser Montagus biograf denne fremstillingen, og skriver isteden at jarlen trolig oppfant sandwichen for ikke å måtte avbryte arbeidet ved skrivebordet. En opprinnelig sandwich bestod av en enkel skive salt oksekjøtt lagt mellom to skiver toast.


Hamburger.
Hamburger er både selve kjøttet og den ferdige retten som vanligvis serveres som to stykker brød med rent, finhakket stekt eller grillet kjøtt mellom. Hamburger kan også serveres som en åpen sandwich, med overdelen av brødet ved siden av. Kjøttet består opprinnelig av rent, finhakket storfekjøtt, men kan også bestå av kylling, kalkun, svin, en blanding av disse, eller til og med fisk. Man serverer ofte en hamburger med salat, bacon, tomat, sylteagurk og forskjellige dressinger. De vanligste dressingene er sennep, ketchup, varianter av Thousand Island og majones.
Det kvernede kjøttet formes til flate kaker som stekes på grill eller i panne. Hamburgerbrødet skjæres i to og snittflatene ristes. Den ferdigstekte hamburgeren legges på hamburgerbrødet og toppes med garnityr. Hamburgerbrødets øvre del kan serveres ved siden av. Servert på denne måten, spises hamburger med kniv og gaffel. Når «topplokket» plasseres oppå garnityren, er retten enklere å holde i hånden, og kan spises uten bestikk. Hamburgere serveres ofte med pommes frites. Hamburger tilberedt med osteskiver kalles cheeseburger.
Etymologi.
Navnet «hamburger» kommer fra den tyske byen Hamburg, og kan referere til en person fra Hamburg. I utvidet betydning ble ordet etterhvert brukt om andre ting, deriblant storfekjøttet som stammet fra eller var populært i Hamburg. Opprinnelig var kaker av storfekjøtt kjent som hamburgerbiff (første gang omtalt i en amerikansk kokebok i 1891), og når denne farsekaken ble lagt mellom brødskiver ble navnet hamburgersandwich. På midten av 1900-tallet var begge betegnelsene forkortet til «hamburger» eller simpelthen «burger». Ordet har etter hvert blitt et samlebegrep og brukes også om sandwicher med andre kjøttslag.


Bo Hamburger.
Bo Hamburger (født 24. mai 1970) er en dansk sykkelrytter. Hans største meritter er en etappeseier i Tour de France, seier i La Flèche Wallonne og VM-sølv.


Pommes frites.
Pommes frites (fransk) eller chips (engelsk) er poteter som er skåret i staver og fritert. Pommes frites serveres ofte i hurtigmatrestauranter, men også på finere spisesteder. Retten stammer opprinnelig fra Belgia.
Pommes frites inneholder mettede fettsyrer, som også er den mest usunne fettsyren. Det finnes utallige versjoner av pommes frites. Den klassiske versjonen er den riflede som de fleste kjenner, av mange kan man nevne: pommes strips både tykke og tynne, pommes bistro, potetbåter, med og uten skall. Potetskiver med skall, som er ferdig fritert.
Prosessen fra potet til industrielle pommes frites er lang og omfattende. Det hele starter hos bonden som må få til å dyrke poteter som produsenten vil benytte seg av. det bilr tatt prøver både før og etter potetene er tatt i mot. Potetene skal sorteres, vaskes, skrelles, sorteres igjen og kuttes i det formatet man vil ha. Så skal de blansjeres, kanskje skylle ut sukker for å forhindre at de blir for mørke. Eller tilsettes sukker for å få riktig farge. og tilsetting av fosfat for å forhindre at de blir grå. Så skal de tørkes, før de friteres og fryses inn.
Hjemmelagde pommes frites tilberedes ved først å skjære potetene i avlange biter, deretter fritere dem til de begynner å få farge. Da tas de ut til kjøling, for deretter å friteres på ny til ønsket gyllenbrun farge er oppnådd. Det beste resultatet får en ved å benytte frityrolje av typen "blanc de boeuf".
Navnet.
Betegnelsen "pommes frites" kommer fra fransk "pommes de terre frites", som betyr «stekte poteter», og uttales omtrent "påmm fritt". I USA kalles denne potetretten "french fries" (under krigen i Irak kalte amerikanerne denne for "freedom fries"), i Storbritannia oftest "chips" eller "french fried (potatoes)". Frityrstekte poteter med andre former (skiver, båter, kuler) kalles ikke pommes frites, men har gjerne egne navn som pommes noisettes (friterte poteter som er formet rundt).


Iskrem.
Iskrem, fløteis eller bare is er en form for spiseis som består av en frosset blanding av fløte og smakstilsetninger og søtningsstoffer, ofte servert som dessert. Blandingen nedkjøles under omrøring for å forhindre at det dannes store iskrystaller. For å kalles iskrem eller fløteis må produktene i mange land inneholde minimum 10% melkefett, f.eks i følge de amerikanske og de norske forskriftene.
Andre kvalitetsnivåer av spiseis har betegnelser som melkeis, margarinis og fruktis. Spiseis smakstilsatt med saft som basis kalles saft-is eller sorbet.
Historie.
Isselger i Roma ca. 1820
Spiseis har vært kjent siden oldtiden. Marco Polo (1254–1324) skal ha fortalt fra sine reiser i Kina hvor menneskene i «Østens rike» spiste is 3000 år før Kristus. Også oldtidens grekere og romere, var isspisere; isen var gjerne et høydepunkt i deres legendariske gjestebud. Ved keiser Neros festbord måtte det aldri bli tomt for is, da ble det utrygt for de ansvarlige.
Is var ikke så lett tilgjengelig før i tiden som nå. Hovedingrediensene var is fra breer og snø fra fjellene – i Hellas for eksempel fra toppen av det hellige Olympus-fjellet. Veien til gourmetenes bord var lang og omstendig. Man sikret seg et sommerlager ved å hardstampe is og snø i trekledde jordhull og dekke det til med strå og mandler.
De greske og romerske kokkene laget «iskrem» ved å blande is og snø med kanel, fioler, honning og alle typer tørkede frukter som dadler og fikener. En rett for guder, bokstavelig talt. Mange av disse ingrediensene er fortsatt i daglig bruk.
Samtidig som oldtiden kulturer gikk under, gikk også kunsten å lage is i glemmeboken. Men i middelalderen ble is på nytt en populær rett, noe som en konditor fra Sicilia har fått æren for. Han fant ut hvordan man ved hjelp av salpeter kunne fremstille kunstig is.
Temperatur.
Mange foreldre har siden vi begynte å spise is spurt om noe som er så godt og kaldt kan være sunt? Vitenskapen har gått grundig inn på problemet og sier følgende: Mage og tarmkanalen er temperaturfølsom i en mild grad. Is spises sjelden kaldere enn -4°C. Allerede i munnhulen tilføres isen en varmeøkning med 20-22°C og får dermed en temperatur på mellom 16-18°C. For å smake isen må man jo la den smelte i munnen.
På vei til magen økes temperaturen ytterligere. Når isen er kommet «helt ned» er den bare noen få grader lavere enn den normale kroppstemperatur, 37°C. Magen kan i virkeligheten tåle et temperaturfall på ca 35°C. Det er altså ikke noe problem om isen skulle være kaldere enn -4°C slik den for eksempel er når du kjøper den i en kiosk og spiser den med en gang. Mange kalde drikker passerer spiserøret med en langt lavere temperatur.
Sykehusene benytter iskrem som dietmat til pasienter med halsproblemer, for eksempel ved fjerning av mandlene.
Hvis man spiser mye is på kort tid, kan man imidlertid oppleve hodepine som følge av at hodet kjøles ned.
Lagring.
Is og andre, frosne produkter bør kjøpes sist på handlerunden. Hvis isen skal måtte lagres i noe tid, det er langt hjem eller stekende varme, bør man pakke inn isen i avispapir siden dette isolerer mer av kulden rundt isen. Ellers kan man bære den i en kjølebag. Temperaturen på isen skal normalt være lav nok til at den tåler slik transport.
Forbruk av iskrem.
Is er populært blant nordmenn. I 1978 spiste vi gjennomsnittlig 8,5 l is hver, det var nest høyest i Europa. Bare svenskene «slo» oss. De klarte 11,5 liter, men landene sydover brukte 5-6 liter pr. person.
Historie.
Det var melkeforsyningen i Oslo som under navnet Diplom-Is i august 1930 startet sin iskremproduksjon. Kjølingen foregikk til å begynne med ved hjelp av kuldeblanding. Diplom-Is har siden starten vært det ledende varemerke på det norske markedet, med Drammens Is og Hennig Olsen på de følgende plassene etter krigen.
Isvaner har forandret seg gjennom tidene, fra å være et slikkeri man gav barna på varme dager til et næringsmiddel som kan serveres ved nesten alle tilstedninger.
Isforskriftene.
I 1938 fikk man i Norge de første forskriftene for produksjon og omsetning av iskrem. Forskriftene har vært revidert og forandret flere ganger etter den tid. Her er et lite utdrag fra forskriften som skal prøve å klargjøre forskriften.
Fløteis.
§ 2 definerer hva vi legger i uttrykket spiseis.
«Spiseis skal betegne fløteis (iskrem) når produktet inneholder minst 10 vektprosent melkefett og minst 35 vektprosent tørrstoff. En liter av produktet skal veie minst 500 gram. Fløteis (iskrem) og fløteisblandinger som tilsettes vanilje, krokan, sjokolade o.l. kan også omsettes under betegnelsen vaniljefløteis, krokanfløteis osv.
Når fløteis er tilsatt frukt, saft, krokan, nøtter eller et annet volumiøst smaksstoff, kan produktet også betegnes fløteis ved minst 9 vektprosent.»
Melkeis.
Spiseis som inneholder mindre melkefett enn 10 vektprosent, men over 4 vektprosent, skal betegnes melkeis...Produktet skal inneholde minst 2,7 vektprosent tørrstoff, og en liter av produktet skal veie minst 500 gram.»
Fruktis.
Spiseis som inneholder mindre enn 4 vektprosent melkefett og minst 10 vektprosent frukt, bær eller ekvivalente mengder konsentrat av frukt eller bær, skal betegnes fruktis. Brukes et bestemt frukt- eller bærnavn, skal produktet bare inneholde denne frukt- eller bærsort.»
Margarinis.
Spiseis skal betegnes margarinis når det i produktet helt eller delvis er benyttet eller innblandet annet fett enn melkefett.»
Tilsetninger.
Tilsettning av mel og stivelse er ikke tillatt. Tilsetningsstoffer kan anvendes i samsvar med gruppe I, f. i den til enhver tid gjeldende "Fortegnelse over godkjente tilsetningsstoffer" som årlig sendes ut av helsedirektøren.»


Di Xin.
Di Xin (kinesisk: 帝辛, pinyin: "Dì Xīn", død 1122 f.Kr.) var Shang-dynastiets siste konge. Han ble opprinnelig gitt navnet Zhòu, og dermed kalles han også gjerne Zhòu Xīn eller Zhòu Wáng. Han kunne også tiltales med "dynastinavnet" "Shāng" foran ethvert av hans øvrige navn, altså f.eks. som Shāng Zhòu.
I Den store historikers nedtegnelser forteller den gamle historiker Sima Qian at Di Xin tidlig i livet la for dagen egenskaper som lagt overskred den alminnelige mann. Han var rask i hodet men også rask til å flamme opp i sinne. Han var lillebror til Wei Zi og Wei Zhong (begge barn ved farens konkubine), og far til Wu Geng og Lu Fu. Hans far, Di Yi, hadde to brødre: Ji Zi og Bi Gan.
Di Xin utøkte Shang-territoriet i kamp mot stammefolkene som bodde rundt det, blant annet Yi Ren-stammen, også kjent som de østlige Yi Dongyi.
Senere i livet ble han svært drikkfeldig, veltet seg i kvinner og umoralsk levned, og forsømte å styre sitt rike på skikkelig vis. Broren Wei Zi forsøkte å tale ham til rette, men ble avfeid. Verre gikk det med onkelen Bigan som også forsøkte å få Di Xin til å endre sitt liv. Di Xin beordret at hans hjerte ble skåret ut av ham så han kunne se hvordan en vismanns hjerte så ut. Da hans andre onkel Ji Zi hørte det, protesterte han overfor sin kongelige nevø. Han reddet livet ved å late som om han var gal, og ble bare kastet i fengsel.
Da Zhou-folket seiret over Shang i krigen, satte kong Di Xin fyr på sitt palass og begikk selvmord.


Fish and chips.
En mer moderne utgave av "fish and chips" fra USA
Fish and chips (engelsk for fisk og pommes frites) er en populær hurtigmat-type av engelsk opphav, men er også en populær fastfoodrett ellers i Storbritannia, i Australia, på New Zealand, i Canada og i noen kystbyer i Nederland og Norge. I de senere år har også "fish and chips" blitt svært vanlig i USA og mange andre steder. I flere tiår var "fish and chips" den dominerende, eller ofte mer eller mindre den eneste, hurtigmaten i Storbritannia.
De frityrkokte potetene blir kalt chips i Storbritannia og de fleste andre engelskspråklige steder i verden. I USA sier man helst "french fries", men man kaller likevel denne matretten "fish and chips". I Norge bruker man tilsvarende gjerne det britiske ordet "chips" langs kysten, mens man i innlandet og rundt Oslo heller bruker det franske navnet "pommes frittes". Når man omtaler kombinasjonen av frityrkokt fisk og potet bruker man allikevel bestandig navnet «fish and chips».
I Kristiansund, som er et av stedene i Norge som har lengst tradisjon med "fish and chips", kaller man gjerne retten «fishan».
Historie.
Fisk og chips (pommes frites) har begge en relativt lang historie som mat i England, selv om poteten ikke ble tatt i bruk i Europa før på 1600-tallet.
Den opphavlige sefardiske matretten "pescado frito", eller deigdyppet fisk frityrkokt i planteolje, kom til Nederland og England med de spanske og portugisiske jødene på 1600- og 1700-tallet. Denne matretten ble etterhvert populær blant folk i London og i det sørøstlige England. Charles Dickens nevner et «fried fish warehouse» i "Oliver Twist" (1838).
I mellomtiden blir handelen med frityrstekte, «opphakkede» poteter utviklet i Nord-England. Man vet ikke sikkert hvor og når fisken og poteten ble sammenslåtte til «fish and chips» slik man kjenner den i dag. Den første «fish and chips shop» man vet om ble åpnet i London i 1860 av en mann ved navn Joseph Malin.
Det sier mye om hvilken rolle "fish and chips" har spilt i Storbritannia, når man vet at retten var en av de få varene som ikke var rasjonerte der under andre verdenskrig.
Valg av fisk.
Det vanligste fiskeslaget til "fish and chips" i Storbritannia er torsk, men mange andre fiskeslag blir også brukt – særlig annen hvit fisk, slik som hyse, sei, skate og rødhai.
Servering.
I Storbritannia blir "fish and chips" vanligvis servert med salt og eddik. Man bruker gjerne malteddik eller «onion vinegar» («løkeddik», laken fra glass med syltet løk). Ofte bruker man noe som kalles «non-brewed condiment» – en løsning av eddiksyre og vann med tilsatt karamell for farge – i steden for ekte malteddik.
«Scraps», eller rester – små biter med stekt røre og avbrutte biter av fisk – er også populære blant noen kunder. Tilgangen på «scraps» er naturlig nok størst mot slutten av dagen.
Annet tilbehør kan være erterstuing, syltet løk og syltede egg.
Serveringssteder.
I Storbritannia, i Australia og på New Zealand blir "fish and chips" vanligvis solgt i egne serveringssteder eller buer. Disse serveringsstedene blir gjerne kalt «chippies» eller «chip shops» i Storbritannia og «fish shops» i Australia og på New Zealand. En velkjent kjede av serveringssteder i Nord-England er Harry Ramsden's. Omtrent 25% av totalforbruket av hvit fisk og 10 prosent av totalforbruket av potet i Storbritannia blir solgt ved slike serveringssteder.
I USA er de viktigste "fish and chips"-kjedene Long John Silver's, Captain D's, H. Salt Fish and Chips, Arthur Treacher's og, på nordlige deler av vestkysten, Ivar's. I 1990-årene førte ryktet i USA om at "fish and chips" er usunt til at forbruket gikk ned, og kjedene Long John Silver's og Arthur Treacher's fikk problemer med økonomien. Disse kjedene ble så oppkjøpt av andre restaurantkjeder, og kombinerer nå som oftest "fish and chips" med andre matretter. I Canada selger først og fremst fastfood-kjedene Harvey's og La Belle Province "fish and chips", men dette utgjør bare en mindre del av menyen deres.
Fish and chips-serveringssteder serverer vanligvis også andre typer hurtigmat, slik som kjøtt, pai, ulike pølseslag og fiskekaker, alt selges sammen med chips. Noen serveringssteder selger også andre typer frityrmat som kan inkludere hva som helst fra kylling til frukt som banan og ananas. Noen steder, spesielt i Skottland, selges til og med frityrstekte Mars-sjokoladestenger. I Australia er trolig det mest populære tilbehøret «potato scallop» – en tykk potetskive som er dyppet i røre og deretter frityrstekt. I Victoria kaller man dette tilbehøret «potato cake».
I Skottland og Nord-England kaller man et "fish and chips"-måltid for «fish supper». Dette henger sammen med lignende skotske uttrykk som «haggis supper» og «steak pie supper», der ordet «supper» står for «med chips».
Tradisjonelt ble "fish and chips" innpakket i hvitt papir innerst, og avispapir utenpå som isolering for å holde på varmen. I våre dager blir ikke avispapir brukt lenger av hygieniske grunner, og man bruker derfor innpakningspapir av godkjent kvalitet isteden. Polystyrenesker, som ofte brukes i sammenheng med annen hurtigmat, blir gjerne også brukt. I Kristiansund bruker man gjerne store hvite pappbeger av samme slag som man ellers bruker til potetstappe og pommes frittes.
Det var Fru Moe som innførte "fish and chips" eller «fishan» til Kristiansund, hvor hun drev et gatekjøkken fra ei campingvogn malt i blått. Hun har til og med fått sin egen minneplate i Kristiansund. I dag får du kjøpt "fish and chips" hos f.eks Fishanbua som ligger på Storkaia.


Europa-colleget.
Europa-colleget ("Collège d'Europe" eller "College of Europe") er et uavhengig universitetsinstitutt for europeiske studier på høyere nivå (mastergradsnivå), med sete i gamlebyen i Brugge i Belgia. Det ble grunnlagt i 1949 av politiske størrelser som Salvador de Madariaga, Winston Churchill, Paul-Henri Spaak og Alcide De Gasperi i etterkant av Haag-kongressen, for å «fremme en ånd av solidaritet og gjensidig forståelse mellom alle nasjonene i Vest-Europa og for å gi en eliteutdannelse til personer som står for disse idealer» og «for å utdanne en elite av unge ledere for Europa». De forestilte seg et lærested hvor Europas fremtidige ledere, noen av dem fra land som kort før hadde vært i krig med hverandre, kunne leve og studere sammen. Haag-kongressen førte også til opprettelsen av Europabevegelsen. En gruppe belgiske intellektuelle under ledelse av kapusinermunken og filosofen Karel Verleye fikk colleget lagt til den belgiske middelalderbyen Brugge, og Europa-føderalisten Hendrik Brugmans ble collegets første rektor. Europa-colleget har ofte blitt beskrevet som EUs diplomatskole.
Europa-colleget etablerte på begynnelsen av 1990-tallet dessuten en avdeling i Natolin i Polen, som tilbyr studier i problemer knyttet til EUs nye medlemsland i Øst-Europa. Dette studiet fører frem til graden Master of Arts in European Interdisciplinary Studies/Diplôme d’études Européennes interdisciplinaires approfondies.
Europa-colleget hadde historisk nesten ingen fast ansatte fulltidslærere, men baserte seg hovedsakelig på at fremtredende akademikere, toppbyråkrater og politikere underviste noen dager eller uker i året. Etterhvert har colleget fått en kjerne av fulltidsansatte professorer og forelesere, men fortsatt benytter colleget seg i stor grad av gjesteforelesere. Ettersom colleget i mange årtier bare hadde rundt 100 studenter eller mindre i året var Europa-colleget en ganske liten og oversiktlig institusjon.
I tradisjonen etter franske eliteskoler som ENA delte man ikke ut grader i egentlig forstand før begynnelsen av 1990-tallet, da man begynte å tildele mastergrader som ledd i internasjonal standardisering. Den tidligere graden ble kalt Certificat på fransk og var en eksamen av høyere grad på samme måte som dagens mastergrad. Studieprogrammene var de samme som for de tre gradene i økonomi, jus og offentlig politikk og administrasjon som deles ut i Brugge.
Colleget, som er organisert som en privat stiftelse, blir finansiert hovedsakelig av EU og den belgiske regjeringen. Den polske avdelingen finansieres av Polen. Colleget mottar også støtte fra andre regjeringer, bla. Tyskland og Frankrike, og fra det private næringsliv.
"The Times" skriver at «Europa-colleget, i den belgiske middelalderbyen Brugge, er for den europeiske politiske eliten hva Harvard Business School er for amerikansk næringsliv»: "«a hothouse where the ambitious and talented go to make contacts»".
Alumni.
a>, visestatsminister i Storbritannia, studerte på Europa-colleget 1991–1992.
a>, leder for de danske sosialdemokratene, studerte på Europa-colleget 1992–1993
Mange tidligere studenter, kalt anciens, har blitt diplomater og fremtredende politikere, enten som regjeringsmedlemmer eller medlemmer av sine hjemlands parlamenter eller Europaparlamentet. Per 1992 hadde totalt 78 nordmenn studert ved colleget siden 1949. En liste over alle anciens fra 1949 til 1999 finnes i boken "The College of Europe. Fifty Years of Service to Europe", redigert av av Dieter Mahncke, Léonce Bekemans og Robert Picht.
Promosjoner.
Hvert akademiske år kalles en «promosjon». Hver promosjon er oppkalt etter en stor europeer. Europa-colleget deler denne tradisjonen med franske ENA, som ble grunnlagt fire år før Europa-colleget.
Det akademiske året åpnes av en invitert taler, som regel en fremtredende politiker. Blant dem finner man David Miliband, Jean-Claude Juncker, Javier Solana, José Manuel Barroso, Valéry Giscard d'Estaing, kong Juan Carlos I av Spania, Margaret Thatcher og François Mitterand.
Rektorer.
Siden 1992 har det også vært en viserektor for campusen i Natolin. Den første viserektoren var polakken Jacek Saryusz-Wolski. Siden 2004 har tyskeren Robert Picht vært viserektor for Natolin.


Nordterritoriet.
Nordterritoriet (Northern Territory) er et australsk føderalt territorium. Innbyggertallet er 207 700. Hovedstaden er Darwin.
Nordterritoriet var del av kolonien New South Wales fra 1825 til 1863, og del av Sør-Australia fra 1863 til 1911. 1. januar 1911, ti år etter føderasjonen av Australia, ble Nordterritoriet utskilt fra Sør-Australia og overført til føderal kontroll. I 1978 fikk territoriet egen selvstyremyndighet, med en lovgivende forsamling styrt av en førsteminister.


Democrazia Cristiana.
Democrazia Cristiana («Kristeligdemokrati», DC) var et kristelig-demokratisk politisk parti i Italia, som dominerte regjeringen i Italia i nesten et halvt århundre etter annen verdenskrig, fram til partiet opphørte å eksistere som et resultat av en serie korrupsjonssaker i årene 1992–1994. Disse avsløringene var et resultat av omfattende juridiske undersøkelser.
Partiets kjernesaker var katolisisme og antikommunisme. Partiet hadde sin maktbase i rurale, konservative områder hvor kirken stod sterkt. Over tid utviklet partiet seg i stadig mer konservativ retning. Samtidig besto det av fløyer som søkte mot det politiske sentrum. Det indre partilivet var preget av tilknytningen til ulike "correnti" eller fraksjoner, hver identifisert med individuelle ledere.
DC kunne støtte seg på et katolsk subkulturelt nettverk, med kirken, katolske lekmannsorganisasjoner og fagforeninger. Siden partiet satt sammenhengende ved makten fikk det full kontroll over statsapparatet og dermed også adgang til enorme ressurser som det kunne benytte til å pleie klientrelasjoner, ikke minst i Sør-Italia.
Historie.
Partiet ble dannet i 1943 og kan delvis betraktes som en etterfølger etter Partito Popolare Italiano (Folkepartiet), som var blitt grunnlagt i 1919, men forbudt av fascistene i 1925, til tross for at enkelte av partiets medlemmer satt i Benito Mussolinis regjering.
Etter at det fascistiske styret tok slutt, begynte partiet å organisere seg igjen i etterkrigstidens Italia. Det vant en stor seier ved valgene i 1948, med støtte fra den katolske kirken og fra USA.
Fra 1948 til 1992 var DC det største partiet i parlamentet, og regjerte i suksessive koalisjoner med de mindre Partito Liberale Italiano, Partito Repubblicano Italiano og Partito Socialista Democratico Italiano, og, etter 1963, med Partito Socialista Italiano. Det faktum at DC sammenhengende satt ved makten i førtifire år må sees i sammenheng med at de, sammen med de andre partiene, systematisk ekskluderte det store kommunistpartiet fra makten. Dermed kunne ingen unngå DC når det skulle dannes regjering. Den lange sammenhengende regjeringsmakten og vissheten om at velgerne ikke hadde noe reelt alternativ, bortsett fra kommunistene, ga partiets sentrale medlemmer gode muligheter til å misbruke makten. Situasjonen endret seg etter Sovjetunionens fall, som ikke bare førte til at “kommunistspøkelset” ikke lengre var noen reell samlende faktor, men også til at det allerede sterkt reformerte eurokommunistiske Partito Comunista Italiano i 1991 oppløste seg selv og dannet Partito Democratico della Sinistra (PDS). Året etter, i 1992, startet en granskning i Milano, omtalt som Mani pulite. Granskningen avslørte omfattende og endemisk korrupsjon selv på høyeste nivå, noe som førte til spektakulære arrestasjoner og avskjedssøknader.
Høsten 1992 fikk DC en ny partileder, Mino Martinazzoli, som man håpet skulle klare å gjennomføre en reform av partiet som kunne være tilstrekkelig stor til å redde der fra undergangen. Men Martinazzoli måtte slite med mektige fraksjoner som ikke var villige eller i stand til å innrømmelser som var nødvendig. Ved begynnelsen av 1994 hadde partiet blitt delt i fire: Mario Segnis Patto Segni, det venstreorienterte Cristiano Sociali (CS) under ledelse av Ermanno Gorrieri, det høyreorienterte Centro Cristiano Democratico (CCD) under ledelse av Clemente Mastella og Pier Ferdinando Casini, samt den største gruppen, Partito Popolare Italiano (PPI), under Martinazzoli selv. Ingen av de nye partiene har oppnådd noe i nærheten av den betydning Democrazia Cristiana hadde hatt.


Fengshen Yanyi.
"Fengshen yanyi" (kinesisk: 封神演義, pinyin: "Fēngshén yǎnyì", eller 封神榜, "Fēngshén bàng") er en klassisk roman som ble til på 1500-tallet i Kina. Den er en slags historisk roman, og handlingen er lagt til overgangen mellom Shang-dynastiet og Zhou-dynastiet, ca 1050 f.Kr.
Det antas at romanen ble forfattet enten av Xu Zhonglin (døde i 1566) eller av Lu Xixing (død 1601).
Det dreier seg for det meste om kampen mellom den fordervede Shang-herskeren Shang Zhou og den fremadstormende Zhou-lederen kong Wu. Selv om dette er en fantasifull roman av relativt ny dato, bygger den på muntlig og skriftlig overlevert, eldgammelt materiale om taoistiske helter og guder, monstere og ånder som hjelp kong Wu mot den onde hersker, eller som bistod den onde kong Zhou mot den hersker som hadde mottatt det himmelske mandat.
Anstiftet til det av sin konkubine, reveånden Daji, myrder kong Zhou sine tro ministre og til og med sin egen sønn. Etter Shang-styrets sammenbrudd, kong Zhous selvmord og Kiang Ziyas eksorsisme av den onde Daji, kan kong Wu belønne sine nærmeste hjelpere med deler av sitt nye kongedømme. Slik ble Zhou-dynastiets føydalsystem til. De døde og drepte helter, også de som kjempet på fiendesiden, får en plass i et mytisk gudepantheon.
Romanen bringer en lang rekke skildringer av slag der hovedpersonene ikke bare kjemper med vanlige våpen, men også med ord. De endeløse bataljene gir boken et monotont preg, selv om forfatteren har med uventede elementer som f.eks. å introdusere taoistiske trollmenn og presentere buddhistiske guddommer.


Vlaams Blok.
Vlaams Blok var et høyrepopulistisk politisk parti i Belgia, som oppsto i 1978 som en følge av den moderate politiske kursen i Volksunie. Grunnleggerne av Vlaams Blok hadde nære forbindelser til pro-fascistiske krefter under annen verdenskrig. Partiets mål var uavhengighet for Flandern, og de var imot staten Belgia. Partiet var en ledende kraft i den militante flamske bevegelsen. Det er likevel blitt beskrevet som et euronasjonalistisk parti.
Partiet stod særlig sterkt i Antwerpen-provinsen, hvor det fikk 33 % oppslutning og var største parti i bystyret. Det var det femte største partiet i Belgias parlament, med 11,6 % på landsbasis og 17,9 % av stemmene blant flamske velgere. Det hadde dermed 18 seter i det føderale parlamentet. Ved valget i 2004 ble partiet nest størst i det flamske delstatsparlamentet, med 24,1 % av stemmene og 32 representanter.
Senere samme år ble partiet dømt for å fremme rasisme. Dette var den direkte årsaken til at partiet ble oppløst, men dets program er likevel i stor grad videreført i Vlaams Belang.


Associazione Pizzaioli e Similari.
Associazione Pizzaioli e Similari (APES) er en organisasjon stiftet i 1981 for å utvikle kvaliteten i de europeiske og italienske kjøkken, med spesiell fokus på pizza.
Foreningen utgir bladet "Pizzapress Pubblico Capriccio", som sendes til over 30 000 pizzeriaer og restauranter over hele verden. APES holder også kurs for pizzakokker og jobber for å fremme pizzakultur.
I Norge har Stabburet reklamert med at to av deres frossenpizzaer er «godkjent av Det italienske pizzabakerlauget». Det har imidlertid fremkommet at APES aldri tidligere har godkjent så mye som en eneste pizza, hverken i fersk eller frossen tilstand.


Tristeingrunnen.
Tristeingrunnen er en grunne omtrent en nautisk mil sør av Tristein. Dybden er her omtrent 2 m. Grunnen ligger i Tjøme kommune i Vestfold fylke.
De største båtene i Færderseilasen må runde Tristeingrunnen.


Bisjkek.
Bisjkek (kirgisisk: Bişkek /Бишкек) er hovedstaden i Kirgisistan og ble etablert i 1878. Fra 1926 til 1991 var byen kjent som "Frunze", etter den bolsjevikske kommandøren Mikhail Frunze. Byen ligger 800 m.o.h. og hadde i 2005 ca. 900 000 innbyggere,
På kirgisisk betyr "Bisjkek" en type melkespann som brukes til å gjære hoppe-melk.
Bykjernen har brede gater og marmor-bygninger som er kombinert med bygninger og leilighetskomplekser i sovjetisk stil.
Historie.
Opprinnelig et fort i Kokhand-khanaten ble Bisjkek etablert i 1825. I 1864 ble fortet jevnet med jorden, men området ble gjenopprettet i 1877 av det russiske styret. I 1926 ble byen omdøpt til Frunze etter Mikhail Frunze, en lokal leder som bidro til å dempe motstanden mot den bolsjevikske regjeringen.
Etter bruddet fra Sovjetunionen ble Kirgisistan uavhengig i 1991 og byen ble omdøpt til Bisjkek. I dag er det en pulserende og relativt moderne by, og verter blant annet den amerikanske luftvernbasen Ganci. (Russland har egen luftvernbase nær Kant.)
Severdigheter.
Den brede hovedgaten, "Sovjetskaja", i Bisjkek sentrum.


Charlie Parker.
Charlie «Bird» Parker, (eg. "Charles Christopher Parker jr."; født 29. august i Kansas City (Kansas) – død 12. mars i New York) var en jazzsaksofonist (altsaksofon) og komponist.
Ved siden av Dizzy Gillespie (trompet) og Thelonious Monk (piano) er han en av bebopens viktigste musikere, både som interpret og som skaper av stilen. Han hadde en så sterk innflytelse på jazzhistorien at den vanligvis blir inndelt i "perioden før" og "perioden etter" Charlie Parker. Hans lederrolle i utviklingen av moderne jazz kan sammenliknes med Louis Armstrongs rolle i tradisjonell jazz og var dermed en av de viktigste i det 20. århundre. Parker blir vanligvis betraktet som en av de største jazzmusikere noensinne, på nivå med Louis Armstrong, Duke Ellington, Miles Davis, Lester Young og Coleman Hawkins.
Charlie Parker er opphavet til en rekke standardlåter, som «Anthropology» og «Blues For Alice».
Minnesteinen ved Charlie Parkers grav i Kansas City
Han fikk tidlig i karrièren kallenavnet Yardbird som ble forkortet til Bird'". Mange refererer til Parker som den moderne jazzens far, siden hans påvirkning på jazz er uvurderlig. Nær hver eneste seriøse jazzmusiker etter ham, har på et eller annet tidspunkt studert hans tilnærming til melodikk og harmonikk og absorbert mye av stilen hans.
Til tross for at han var en levende legende blant medmusikere, fikk Parker aldri den anerkjennelsen han hadde fortjent, og levde stort sett i fattigdom. Charlie Parker var langt forut for sin tid, men døde i 1955 i en alder av 35 år, som et resultat av hans heroin-misbruk.


ODESSA.
"Organisation der ehemaligen SS-Angehörigen" (ODESSA) – norsk: "organisasjon av tidligere SS-medlemmer" – er angivelig et nettverk opprettet av tidligere SS-offiserer mot slutten av andre verdenskrig for å hjelpe nazister med å rømme fra krigsoppgjøret.
Nettverket er angivelig basert i Buenos Aires og hadde forbindelser til Tyskland, Sveits, Italia og Vatikanstaten, og skal ha hjulpet Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke og mange andre krigsforbrytere med å søke tilflukt i Latin-Amerika.


Heraldikk.
a> med personvåpen fra 1400-tallet (Hyghalmen Roll)
Heraldikk (engelsk: "heraldry", tysk: "Heraldik" og fransk: "blason") er kunnskapsområdet eller vitenskapen om våpenmerker (våpenskjold), det vil særlig si offentlige våpen, enkeltpersoners våpen, slektsvåpen, private korporasjoners våpen og fantasivåpen. Betegnelsen heraldikk brukes også om faktisk forekomst av våpenmerker.
Heraldisk kunnskap brukes blant annet til å konstruere (sette sammen) nye våpen, utforme avbildninger og beskrivelser av våpen, analysere og systematisere eksisterende våpen, eller som hjelpemiddel (hjelpevitenskap) for historiske og andre fagområder (slektshistorie, kunsthistorie med flere).
Heraldiske hovedtrekk og utviklingslinjer.
Heraldikk blir også kalt "det heraldiske systemet", og en sikter da normalt til at det består av disse hovedtrekkene
Disse hovedtrekkene utgjør kjernen i heraldikken. Hovedtrekkene kan påvises som et nytt system fra og med siste del av 1100-tallet i franskspråklige områder. De enkelte elementene i systemet går imidlertid langt tilbake i tid, og de bygger på eldre fanemerker, skjold- og hjelmdekorasjoner, stammetegn, lokale og internasjonale symboler, myter, fabelvesener og mye annet fra både Europa og Midtøsten.
Hvilke faktorer som er hovedårsaker til at heraldikken oppsto som et eget vest-europeisk system, har vært mye diskutert. Blant disse faktorene er samling av riddere og tropper under korstogene og kontakten med Midtøstens farge- og symbolbruk, behov for kjennetegn under turneringer, føydalvesen, høvisk ridder- og hoffkultur, samt hjelmer og andre rustningsdeler som gjør det vanskelig å kjenne igjen personer.
Det heraldiske systemet spredte seg hurtig over hele Europa og ses i Norge fra utover på 1200-tallet, blant annet i bevarte segl fra konger og stormenn.
Systematiseringen har blant annet sammenheng med at det fantes herolder som førte lister over våpen (våpenruller), der våpen ble ensartet avbildet og/eller beskrevet, samt til dels ordnet tematisk.
Ordet "heraldikk" er dannet av ordet herold.
Noen heraldiske sondringer.
Mange sondringer og inndelinger blir benyttet innenfor heraldikk og heraldisk virksomhet.
Et aktuelt skille i vår tid går mellom "offentlig" heraldikk og "privat" heraldikk. Skillelinjen går mellom heraldikk og våpen for (1) offentlige myndigheter (staten, statlige militære og sivile organer, kongehus, fylkeskommuner, kommuner) og (2) private fysiske og juridiske personer. For offentlige våpen gjelder særlige politiske og juridiske hensyn, regler og rettsbeskyttelse. Det er disse våpnene og private korporasjoners våpen som idag særlig fungerer som kjennetegn. Nesten bare slike våpen ses i "det offentlige rom" og de har en viss, praktisk betydning i samfunnslivet. Enkeltpersoners våpenskjold og slektsvåpen brukes idag nesten bare innenfor "den private sfære" og til dekorative formål.
I arbeid med heraldikk kan det sondres mellom "innhold" og "form". Innholdet er sammensetningen av farger (tinkturer) og figurer, mens formen er avbildning i heraldisk stil og beskrivelse i blasonering.
Det er ofte sondret mellom "teoretisk" heraldikk ("våpenlære") og "praktisk" heraldikk ("våpenkunst"). Sondringen kan være misvisende, fordi alle sider av heraldikken kan tenkes behandlet både teoretisk og praktisk.
På fransk er uttrykket "le système héraldique" også brukt om de juridiske regler som gjelder for våpenskjold eller har gjeldt tidligere. På engelsk brukes uttrykket "the law of arms" om både de heraldiske regler for de ovennevnte delene av systemet, og om de rettsregler som gjelder for våpenskjold.
Heraldiske regler.
Heraldikken har regler som kan grupperes etter hovedtrekkene i systemet. Regler gjelder dermed for innhold, form, eierrelasjoner, fastsetting og bruksmåter for våpenskjold, samt for hva som kvalifiserer noe til å være våpenskjold, skjold, hjelm og andre grunnleggende elementer.
Reglene er basert på tradisjoner, praktiske brukshensyn, myndigheters og privates praksis samt enkelte rettsregler. Tradisjonene går tilbake til middelalderen, mens praksis og rettsregler har variert endel i tid og rom.
Rettsreglene er i dagens Norge hovedsakelig regler for offentlige våpen, men de innebærer dermed også forbud for private mot uhjemlet bruk av våpen som kan forveksles med offentlige våpen, segl og andre merker, i henhold til straffeloven § 328.
Heraldiske regler som har variert, er for eksempel kravene om få og rene fargeflater, én eller få figurer, og begrenset ytre utstyr ved skjoldene. I Norge praktiseres fra 1930-årene ganske strenge krav om enkelhet for innhold, form og utstyr i offentlige våpen. Lignende krav praktiseres i de andre skandinaviske landene, mens mer kompliserte våpen blir fastsatt i mange andre land. I noen grad har myndighetspraksis også påvirket privates praksis.
Heraldiske faginstanser.
I Norge hører statlige offentlige våpen under Utenriksdepartementet (riksvåpen med kongekronen, statsflagget) og militære myndigheter (avdelingsmerker, faner med mere), mens Riksarkivet er rådgivende instans for de kommunevåpen som blir fastsatt av regjeringen i kongelig resolusjon.
I Danmark og Sverige (statsheraldiker) er heraldiske faginstanser knyttet til riksarkivene. I Sverige og Finland er det også statlige heraldiske nemnder.
I Storbritannia er det fortsatt spesielle heraldiske myndigheter som regulerer, konstruerer og fastsetter våpenskjold for både offentlige og private institusjoner, virksomheter og foretak, samt for enkeltpersoner: "College of Arms" i London og "Lord Lyon King of Arms" i Edinburgh. Noe lignende institusjoner finnes i Canada og Irland, samt med mer begrensede oppgaver i særlig Belgia, Nederland, Spania og Sør-Afrika.
Heraldiske skrifter og foreninger.
Heraldiske håndbøker og lærebøker blir ofte inndelt etter de nevnte hovedtrekkene i systemet. Skriftlige arbeider om heraldikk finnes allerede fra middelalderen (blant annet av "Bartolus de Saxoferrato"), og trykte bøker eller skrifter om heraldikk og/eller heraldiske emner finnes nå i de fleste europeiske land, Nord- og Sør-Amerika, samt Australia. Trykte skrifter om heraldikk finnes i Norge fra og med første del av 1800-tallet (av Conrad Nicolai Schwach), mens det senere er kommet en del artikler og bøker om både offentlig heraldikk (av blant annet Oluf Kolsrud, Hallvard Trætteberg, Knut Johannessen, Hans Cappelen og Harald Nissen) og privat heraldikk (av blant annet C. M. Munthe, Hans Krag, Hans Cappelen, Herman L. Løvenskiold og Harald Nissen).
I mange land er det idag egne heraldiske foreninger som utgir tidsskrifter og medlemsblader, bl.a. Norsk Heraldisk Forening med medlemsbladet "Våpenbrevet". Det skandinaviske Heraldisk Selskap (Societas Heraldica Scandinavica), med sete i København, utgir Heraldisk Tidsskrift. Nordiske heraldiske konferanser blir arrangert annet hvert år (2005 i Oslo) av Heraldisk Selskap sammen med de nasjonale foreningene. Disse foreningene har egne nettsteder på internett. "Svenska Heraldiska Föreningen" har et aktivt diskusjonsforum med deltakere fra alle nordiske land: www.heraldik.se/forum/.
Internasjonale heraldiske kongresser og kollokvier arrangeres hvert annet år rundt om i verden, under medvirkning av de internasjonale organisasjonene "Bureau permanent des congres internationale de généalogie et d'héraldique", L'Académie Internationale d'Héraldique ("AIH") og "Confédération internationale de généalogie et d'héraldique". Disse organisasjoner har også skandinaviske medlemmer og internasjonale kongresser har vært holdt i Helsingfors, København og Stockholm. En internasjonal kongress i Oslo i 2014, blir forberedt av Norsk Heraldisk Forening sammen med Norsk Slektshistorisk Forening.
Nærliggende emner og områder.
Andre systemer for kjennetegn som bare har noen av hovedtrekkene ovenfor, kan være kalt for heraldikk, så som de japanske kjennetegnene mon, de kommunistiske offisielle merkene som ikke brukes i skjold, visse afrikanske skjolddekorasjoner, greske skjoldmerker fra antikken og kjennetegn brukt i det gamle Egypt.
Noen bruker et mer utvidet begrep heraldikk, særlig det engelske begrepet "Heraldry". Da tas med temaer fra annet arbeid som er typisk for herolder, særlig seremonier og titler. Det snevrere begrepet heraldikk knyttet til våpenskjold, blir da betegnet som "Armory".
Det kan ofte være hensiktsmessig å behandle heraldikken, og heraldiske spørsmål, sammen med tilgrensede områder som flagglære (vexillologi), segl ("sigillografi" eller "sfragistikk") symboler, bumerker, ordenstegn (faleristikk), insignologi med flere.


Oljefat.
a>, hovedstaden i Trinidad og Tobago, tidlig på 1950-tallet. En kan i dag kjøpe spesiallagde steelband-trommer.
Gamle, utrettede oljefat bukt som dør- og vegg-materiale i Gambia.
Oljefat er emballasje for oljeprodukter og andre væsker. I Norge har oljefat ofte blitt brukt til distribusjon og oppbevaring av flytende smøreprodukter.
Volum.
Oljefat i Norge de siste 50 årene har rommet 200 liter væske. Det er ikke dermed gitt at de alltid har blitt fylt med 200 liter av det oppmålte salgsprodukt det skulle emballere eller oppbevare. Standardmål ute var 50 US Gallons. Det er verdt å merke seg at norske oljefat ikke samsvarer med måleenheten fat (engelsk "barrel") som brukes i internasjonal oljeomsetning. Denne enheten tilsvarer 42 US gallons eller 158,987 liter.
Oljefat i Bibelen.
Fra Det nye testamente, evangeliet etter Lukas i historien om «den kloke forvalteren» hører vi utsagnet «Hundre fat olje», og i evangeliet etter Johannes brukes "anker" i fortellingen om bryllupet i Kana. "Anker (bat)" og "fat" regnes som synonymer og skal ha rommet noe som tilsvarer ca. 306 liter.
Annen bruk.
Tradisjonelle oljefat er framstilt i jern og har god holdbarhet. Tomme oljefat har derfor ofte blitt brukt om igjen for å samle opp regnvann, til avfallsforbrenning, som musikkinstrument og som griller etter at de har blitt delt i to.
Oljefat som musikkinstrument.
Oljefat som musikkinstrument ble utviklet på Trinidad i tidlig etterkrigstid. Bruken spredte seg raskt til å omfatte store deler av engelsktalende Vest-India. Musikken kalles steelband-musikk.
Musikkinstrumentet lages ved å skjære et oljefat tvers over. Dette glødes, og lokket hamres til med tonefelter. «Skjørtelengden» bestemmer klang og tonehøyde. Denne kan justeres oppover ved å kutte vekk. Dypere klang krever derfor at en begynner på nytt med et annet fat. Det krever både intuisjon, erfaring og et godt toneøre for å lage gode «steel-band-drums».
Også det norske rockebandet Kaizers Orchestra bruker gamle oljefat som slagverk i sine konserter.


Fisker.
Fiskere er personer som yrke eller hobby å drive med fangst av fisk. Som regel benyttes tittelen om personer som har hovedsysselsetting innen fiskerinæringen.
Om lag 13000 personer har fiske som yrke i Norge, og næringen innbringer 35 mrd kr i eksportinntekter


Norsk skogkatt.
Norsk skogkatt (NFO) er en katterase som første gang ble anerkjent av FIFé i 1977, men som har røtter som går langt tilbake i tid. Som rase ble den skapt i Norge på 1930-tallet, men den er trolig mer vanlig i Sverige.
Opprinnelse og alder.
Rasen har sin opprinnelse i de langhårete skaukattene som fantes i Skandinavia. De har vært kjent her i flere hundre år. Det er kjent at genmutasjonen som gir lang pels oppsto i området mellom Svartehavet og Kaspihavet, så kanskje var det vikingene som frakta med seg langhårede katter tilbake til Norden.
Skogkatter ble første gang vist på utstilling i 1938, samme år som den første norske rasekattklubben ble stiftet. Noe systematisk avlsarbeid ble ikke startet før i 1972, da de første kattene ble innført i et eksperimentregister og det ble startet en aksjon for å finne og registrere skogkatter over hele Norge. I 1975 ble Norsk Skogkattring stiftet, og to år senere ble norsk skogkatt anerkjent som egen rase av Fédération Internationale Féline (FIFé), herunder også Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR). Siden ble rasen anerkjent av alle de internasjonale katteforbundene. Stamboken ble stengt i 1990.
Rasen ble eksportert til Tyskland og USA i 1979, Storbritannia i 1980 og til Frankrike i 1982.
Utseende, anatomi og fysikk.
Norsk skogkatt er en mellomstor til stor tamkatt, men hunkattene er betydelig mindre enn hannene. Hodeformen sett forfra passer i en likesidet trekant med spisser på hake og ørespisser, rett nese, hvelvet panne, ovale, lett skråstilte øyne, ører med lange hårdusker inni og helst også hårdusker på ørespissene (gaupetufser). Kroppen er muskuløs, lang, kraftig bygget, bena lange med store, runde labber, bakbena noe lengre enn forbena. Halen lang og buskete, skal nå minst til skulderbladene og helst til nakken. Pelsen todelt, med en tett underpels og vannavstøtende overpels. En katt i full pels har kinnskjegg, krage, og «nikkers» på bakbena. En slik pelsprakt krever naturlig nok et visst vedlikehold.
Kattene finnes i nærmest alle farger og mønstre, men noen få er ikke godkjent for utstilling, f.eks. maskemønster (siamesermønster) og fargene sjokolade, cinnamon, lilla og fawn. I 2004 ble to nye farger, rav og lys rav, godkjent for utstilling og avl av Norsk Skogkatt. Fargene er ikke funnet hos andre raser og ser ut til å være oppstått ved mutasjon hos en bestemt katt som finnes på stamtavla til alle kjente katter med disse fargene.
Skogkatten er kjent for å kunne klatre ned trær med hodet først, men dette er ikke helt riktig. Den klatrer nedover i spiral rundt trestammen, med hodet først, i stedet for å rygge slik de fleste andre tamkatter gjør.
Lynne og væremåte.
Norsk skogkatt knytter seg nært opp til mennesker, men kan utvikle seg litt sent i forhold til andre rasekatter. Mange sier at skogkatten er litt som en hund. Den følger sine mennesker rundt i huset og følger med på det de driver med. Skogkatten vil aller helst være der ting skjer hele tiden. Den regnes som intelligent, vennlig, tålmodig og rolig, og egner seg godt for barnefamilier. Kan den ikke være utendørs, bør den ha litt ekstra plass til løpetrening, og helst et klatretre. Den er kjent for å kunne akseptere andre katter og hunder.
Annet.
Rasen tilhører de mest populære (2004) katterasene i Norge og Sverige, og har økende popularitet i Europa og USA.


KNM «Vidar».
KNM «Vidar» er en av to båter bygget i «Vidar»-klassen, KNM «Vidar» (N52) og KNM «Vale» (N53). KNM «Vidar» ble levert Sjøforsvaret som minelegger i 1977, og seilte med skarpe miner frem til 1991. Fartøyet var den gang utstyrt med synkeminer, sonar og torpedoer. Fartøyet ble utrustet som kommandofartøy og gjorde tjeneste som det i NATOs stående minerydderstyrke MCMFORNORTH i 2004 og 2005.
Fartøyet tilhører ikke lenger Sjøforsvaret men ble solgt til sjøforsvaret i Litauen i 2006. Hun har fått navnet Jotvingis og er brukt som kommandofartøy.
Trivia.
Vidar og Vale er sønner av Fenrisulven i norrøn mytologi.


Kong Wu av Zhou.
Kong Wu av Zhou (kinesisk: 周武王, pinyin: "Zhōu Wŭ Wáng", eller "Wu Wang", "kong Wu av Chou", død 1043 f.Kr.) var den første hersker over det kinesiske Zhou-dynastiet. Noen kilder hevder at han døde i en alder av 93 år, andre hevder 54 eller 43.
Zhou Wu Wang hadde en bror ved navn Zhou Gong Ji, som hadde sønnen Bailing. Bailing ble gjort til hertug av Jiang i Gushi (sør i dagens Henan).
Wu
Wu
Wu


Chet Baker.
Chet Baker, egentlig "Chesney Henry Baker Jr." (født 23. desember i Yale (Payne County), Oklahoma, av norsk avstamning, død 13. mai i Amsterdam), var jazzmusiker (trompetist, flygelhornspiller, sanger og komponist).
Chet Baker ble direkte påvirket av Miles Davis. Sjelden har en musiker uttrykt følelsen av ensomhet og sorg så sterkt med en trompet. Han er en representant for stilen "Cool jazz".
Biografi.
Chet Baker vokste opp i en musikerfamilie i Oklahoma, bestemoren var den norske Randi Toseth fra Rennebu. Da han var ti år fikk han en trombone av faren, som selv var gitarist, og som beundret Jack Teagarden. Chet var fascinert av Harry James og byttet derfor trombonen med en trompet. Først spilte han i et skoleorkester, senere på offentlige dansetilstelninger.
I melder han seg til militæret og flyr med det 298. Army Band til Berlin. I mønstrer han av, studerer harmonilære og spiller i klubber om kveldene. I går han til militæret igjen pga. en skuffelse i kjærlighetslivet. Året etter blir han utplassert til Arizona som straff, men finner tilbake til det sivile liv av «psykiatriske grunner».
I blir han av Charlie Parker utvalgt til å være med på en turné på vestkysten. I slutter han seg til Gerry Mulligans kvartett, samarbeidet varer mindre enn ett år, da Mulligan våren blir arrestert pga. narkotika. Han danner nå en kvartett med Russ Freeman, i mange opptak med denne gruppen kan man høre Chet som sanger. blir han av magasinet Down Beat utvalgt til årets musiker på trompet, foran Miles Davis. Høsten opptrer han stadig oftere i Europa med en egen kvartett eller kvintett.
I er han tilbake i USA igjen og blir stadig mer avhengig av narkotika, et problem som han aldri mer vil bli kvitt. De neste årene pendler Chet Baker mellom de beste jazzlokalene og psykiatriske sykehus. Musikalsk sett er disse hans beste år, han tar opp et dusin plater hos "World Pacific".
I blir Baker arrestert i Harlem pga. narkotika og kommer i fengselet "Rikers Island". Bill Grauer fra platefirmaet "Riverside" betaler kausjonen. Chat drar til Europa. I Paris blir trompeten hans stjålet, og han oppdager flygelhornet. blir han arrestert i Tyskland pga. narkotika og blir utvist.
Frem til prøver han å overleve i Los Angeles, hvor han prøver å komme bort fra heroinen ved hjelp av metadon. blir han i San Francisco jult opp av narkotikalangere, og får brukket underkjeven. Historien blir ofte overdrevet med at han mistet fortennene, men i virkeligheten fikk han bare en real omgang juling hvor en av fortennene hans knakk av. I tre år arbeider Baker 16 timer pr dag på en bensinstasjon. Litt etter litt lærer han å spille flygelhorn igjen. Dizzy Gillespie hjelper ham tilbake til jazzscenen igjen.
For å komme bort fra heroinen drar han til Europa hvor han fører et uregelmessig liv med raskt skiftende musikkpartnere og svært mange plateopptak.
Han opptrer for siste gang i Norge i "Musikkflekken" i Sandvika den 30. januar, og aller sist den 10. mai 1988 i "Jazzcafé Dizzy" i Rotterdam. Siste studioinnspilling blir med Jan Erik Vold, produsert av Jon Larsen i Paris, i februar 1988. Den 13. mai falt Chet Baker ut av vinduet i Hotel Prins Hendrik i Amsterdam og døde momentant. Det ble funnet rester av heroin og kokain i blodet hans. Det ble også funnet mindre doser av disse stoffene i leiligheten han disponerte.
Diskografi (ufullstendig).
Årstallene som overskrift er bare til bedre orientering


Ole Juul.
Ole Juul (født 5. august 1852 ved Henningsvær i Vågan, død 30. september 1927) var en norsk maler.
Liv.
Juul var elev av Anders Askevold i Bergen i 1873–74 og studerte ved kunstakademiet i Düsseldorf fra 1876–82. Da han var ferdig med sin utdannelse i 1882, var de økonomiske forhold slik at det var få kunstnere som kunne livnære seg av sin kunst i Norge. Juul måtte livberge seg som fotograf og bodde i mange år på Elverum. Trondheim kunstforening var antakelig den viktigste salgskanalen Juul hadde. Fra 1877 til 1898 utloddet foreningen malerier av Juul.
Juul malte i ensomhet i mange år.
Juul fikk sitt gjennombrudd i 1922 i en alder av 70 år gjennom en stor utstilling hos Blomqvist kunsthandel i Oslo. Avisenes kunstkritikere var positive til utstillingen. Dagbladet skrev blant annet: «en maler av et betydelig talent».
Ingen visste imidlertid noe om maleren Juul. Juul ble så oppsporet på Ørland. Årsaken til at han slo seg ned der var at horisonten eller kimingen var hans favorittmotiv som maler. Fra Beian, Ørland, hadde han utsyn til de stadig skiftende lysvirkningene hvor sjø og himmel møtes i Trondheimsfjorden og Grandevika.
Ole Juul er gravlagt i Kabelvåg.
Kunst.
Friluftsmaleren Juul malte realistiske bilder som gir nøyaktige opplysninger om folks liv og virke i strandkanten. Han var seg bevisst at han var friluftsmaler av natur og beklaget at akademiutdannelsen i Düsseldorf hadde lagt vekt på ateliermaling. Det har blitt sagt at Juuls form var den impresjonistiske skissen. Han oppfattet motivene naturalistisk og mange bilder viser friskhet uttrykt gjennom lette, sikre og flytende strøk. Som de fleste malere hadde han ofte vansker med å overføre denne friskheten til de store atelierbildene.
Juul er kjent for sine funklende gråtonebilder med motiver fra strandkanten. Hans sentrale motivkrets var stranden med naust, båter, fiskehjell, lune viker, lange linjer og horisont. Antakelig er Juuls gråtonemalerier påvirket av den nederlandske Haagskolen som var på høyden da Juul studerte. Allsidighet preget imidlertid Juuls motivvalg og teknikk.
Kunsthistorikeren professor Carl W. Schnitler gav denne vurdering av Juul i en biografisk artikkel i 1926: «Hans utførte bilder virker nøkterne, men hans studier og skisser er overordentlig friske og bredt malt og inspirert av en levende naturfølelse. Selv om bildene viser tegn til påvirkning fra Düsseldorferskolen, så er de likevel samtidig helt personlig utviklet og av svært betydelig kvalitet.»


Tresfjord.
Tresfjord er ei bygd og et tettsted i Vestnes kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Bygda, som ligger ved Tresfjorden, er et kjent turmål, og fjellet Lauparen (1434 moh.) tiltrekker seg fotturister fra hele landsdelen.
Tresfjord har en liten karateklubb, som har vist gode resultater nasjonalt. Geir Magne Brastad har mottatt medaljer i så vel EM som i US Open.
Tresfjord er stedet hvor TINEs Ridder-ost produseres.
Tidligere kommune.
Tresfjord er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal, opprinnelig (fra 1837) del av Vestnes formannskapsdistrikt. Kommunen ble skilt ut som en egen enhet med navnet Sylte (uttales Silté) kommune 1. januar 1899. Den hadde da 1 408 innbyggere.
28. april 1922 ble kommunenavnet ved kongelig resolusjon endret fra Sylte til Tresfjord.
1. januar 1964 ble Tresfjord kommune slått sammen med Vestnes til den nye Vestnes kommune. Tresfjord hadde ved sammenslåingen 1 319 innbyggere.


Sylte (tidligere kommune).
Sylte er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal, opprinnelig (fra 1837) del av Vestnes formannskapsdistrikt. Sylte ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1899. Den hadde da 1 408 innbyggere.
28. april 1922 ble kommunenavnet ved kongelig resolusjon endret fra Sylte til Tresfjord. Kommunen er i dag del av Vestnes kommune.


Universal Mobile Telecommunications System.
Universal Mobile Telecommunications System (eller UMTS) er en teknologi for tredje generasjons mobiltjenester (3G) i mobilnett, og anvendes for å tilby overføring av data og bilde fra eller til mobiltelefoner. Det ble tatt i bruk kommersielt fra 2001, først i Japan av DoCoMo.
UMTS ble utviklet for å utfylle mobilstandarden GSM, som brukes for mobil taletelefoni over hele verden. Radiokommunikasjonssystemet i UMTS er basert på kodet kanalaksess (CDMA), mens delen som ruter samtaler bygger på tidsdelt kanalaksess (TDMA).
UMTS øker overføringshastigheten for data i forhold til i GSM-nettet, i første omgang til 384 kilobits pr. sekund (kbps). Fra 2007 bygger Telenor og NetCom ut såkalt "turbo-3G" med HSDPA-teknologi, som utvider UMTS-nettets datakapasitet til ca. 2 megabits pr. sekund (Mbps).
UMTS sendes vanligvis i 2100 Mhz-båndet, og på den frekvensen er rekkevidden kortere enn i 900- og 1800 MHz båndene, som brukes for GSM. Konsesjonene som ble utlyst i mange europeiske land ved årtusenskiftet forutsatte at WCDMA skulle benyttes for å sikre at man kunne benytte samme utstyr (mobiltelefon) i alle land.
UMTS i Norge.
I Norge ble fire UMTS-lisenser tildelt i 2000, men bare Telenor og NetCom har bygget noe nett. Teleoperatøren Enitel gikk konkurs som følge av at selskapet ikke maktet forpliktelsene knyttet til UMTS-utbygging. Tele2 fikk den fjerde lisensen, bygget ca 20 basestasjoner i Oslo, og leverte deretter lisensen tilbake.
Operatøren 3 fikk noe senere en lisens, men har foreløpig ikke bygget noe nett. De har fått utsettelse til 2012 med utbyggingen. I 2008 fikk også Mobile Norway lisens, og de har startet utbyggingen uten at nettet foreløpig har kommet på lufta. Mobile Norway eies av Network Norway og Tele2 og på denne måten er Tele2 tilbake som UMTS-operatør
Det ble opprinnelig stilt strenge krav til geografisk og befolkningsmessig dekningsgrad for UMTS, men nye konsesjonshavere underlegges ikke lenger så strenge utbyggingskrav.
Nordisk Mobiltelefon Norge fikk senere med sitt Ice-nett konsesjon til å benytte CDMA2000-teknologi i 450 MHz båndet. Denne teknologien gir langt større rekkevidde per sender – inntil 300 km – mens UMTS normalt har en rekkevidde på 1,5-3 km.


Torsnes (Østfold).
Torsnes er en tidligere selvstendig kommune i Østfold fylke. Den var fra 1837 del av Borge formannskapsdistrikt.
1. januar 1910 ble Torsnes skilt ut som egen kommune med 1 466 innbyggere.
1. januar 1964 ble de høytliggende sjøområdene sør for Øra med Hesteholmen i Torsnes slått sammen med deler av Borge samt Fredrikstad og Glemmen kommuner til Fredrikstad kommune. Resten av Torsnes ble slått sammen med resten av Borge til den nye Borge kommune.
1. januar 1994 ble Borge kommune slått sammen med Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy kommuner til den nye Fredrikstad kommune.
På Torsnes finnes herregårdene Thorsø og Nes, som har vært åssted for viktige politiske beslutninger i Norges historie. Nes tilhørte for eksempel den dansk-norske adelsslekten Bildt i middelalderen.
Den gamle norske adelsslekten Bolt har også sitt utspring i Torsnes. Dens stamfar Alv Sigerstad Bolt holdt til på herregården Sigerstad i nåværende Fredrikstad.
Folkets Hus ble opprinnelig bygget i 1902 men etter en storbrann i 1995 gikk hele huset tapt. Et nytt hus ble bygget og inviet på nøyaktig samme sted i 1996.
Det bor 1994 personer i Torsnens.


Måløybrua.
Tavla viser bilistene vindstyrken på broen
Måløybrua er i dag Norges sjuende lengste veibru og forbinder Vågsøy med fastlandet, og er en del av riksvei 15. Brua har totalt 34 spenn og total lengde er meter, med to midtspenn på 125 meter og en minste fri seilingshøyde på 42 meter.
Byggingen av Måløybrua startet i november 1971 og den ble offisielt åpnet 11. juni 1974 av kong Olav V, men allerede i desember 1973 kunne de første bilene kjøre over.
Det var en rimelig bruløsning i sin tid, med en pris på drøye 32 mill. kr. Finansieringen var bompenger, men nedbetalingen ble ferdig tre år før tiden og opphørte 1. august 1984.
Måløybrua er bygget for å tåle vind på opptil I begge ender av brua er det satt opp tavler som viser aktuell vindstyrke og den har flere ganger vært stengt på grunn av for stor vindstyrke.
Når vinden blåser fra en spesiell kant «synger» brua på enstrøken C.


Arne Haugestad.
Arne Haugestad (født 19. juni 1935 i Horten, død 23. september 2008) var høyesterettsadvokat og tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, sjef for Fengselsstyret og sorenskriver på Lillehammer.
Mens han var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og sjef for Fengselsstyret i perioden fra 1975 til 1980, hadde han ansvaret for kriminalmeldingen under justisminister Inger Louise Valle fra Arbeiderpartiet. Der ble det foreslått tiltak som ville ha ført til atskillig reduksjon i bruk av fengselsstraff. Han nedtonet det individuelle ansvaret og den allmennpreventive begrunnelsen for straff. I stedet la han større vekt på sosiale årsaker til lovbrudd.
Haugestad var mest kjent som daglig leder for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC fra 1970 til 1973 og som forsvarer for Arne Treholt fra 1985 til 1992.
Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1961 og leder av Norsk Studentunion i 1958.
Lekkasjesaken.
Arne Haugestad huskes spesielt for lekkasjesaken som førte til at Per Borten måtte gå av som statsminister. Det var under en flyreise i 1971 at Borten ba Haugestad om å lese et notat der det framgikk at et fransk kommisjonsmedlem mente Norge ikke burde søke om medlemskap da motstanden i folket var meget sterk. Innholdet i notatet ble slått stort opp i "Dagbladet", og det førte til en intens kildejakt. Flere mente at Haugestad måtte være kilden. Det ble senere klarlagt at det ikke var Haugestad, men Ole N. Hoemsnes som var Dagbladets kilde.


Shaquille O'Neal.
Shaquille Rashaun O'Neal (født 6. mars 1972), er en tidligere amerikansk basketballspiller som spilte i NBA. «Shaq», som han oftest blir kalt, er 2,16 meter høy og veide nesten 150 kg da han spilte, og har gjennom sin karriere vært en av de største stjernene i den amerikanske basketballigaen, da også bokstavelig talt. O'Neal er kjent for å ha brukt sin styrke og størrelse til å score poeng nære kurven, og for å ta returer. Han blir, til tross for sin stjernestatus, sett på som en av de dårligste skytterene i NBA. O'Neal ble kåret til ligaens mest verdifulle spiller i 2000.
O'Neal debuterte i NBA for Orlando Magic i 1992, og ble samme sesong kåret til ligaens beste nykommer («Rookie of the Year»). Etter fire sesonger i Orlando gikk han til Los Angeles Lakers sommeren 1996, hvor han ble lagkamerat med en annen superstjerne, Kobe Bryant. Selv om de to stjernene sjelden kom overens, vant Lakers tre NBA-mesterskap på rad mellom 2000 og 2002.
Tidligere lag.
O'Neal forlot Lakers sommeren 2004, angivelig på grunn av samarbeidsproblemene med Bryant, og signerte for Miami Heat.
Fire år senere, i februar 2008, ble han byttet mot Shawn Marion og Marcus Banks til Phoenix Suns.
Etter mye spekulasjoner rundt at O'Neal skulle skifte klubb, ble han den 24. juni 2009 byttet fra Phoenix Suns til Cleveland Cavaliers og sluttet seg til spilleren LeBron James, som spilte på laget på denne tiden. Cleveland Cavaliers måtte gi fra seg Sasha Pavlovic, Ben Wallace, $ 500 000 (ca 3,2 millioner kroner) og Cavaliers' andre valg i NBA-draftet i 2010 for å få O'Neal.
Sommeren 2010 mistet han kontrakten med Cleveland Cavaliers, og han stod med det uten kontrakt. Mange sportseksperter sa at grunnen til at han var uten kontrakt i flere måneder var fordi han krevde en lønn som var høyere enn 5 millioner dollar (omtrent 30 millioner kroner) i året og en avtale som gjør at han skulle starte kamper for laget. Mange mente at dette var urealistisk med tanke på hans høye alder på 38 år og det faktum av at O'Neal aldri har vært noe særlig god til å løpe, og da særlig ikke god til dette i hans senere år av basketkarrieren. 4. august samme året signerte han en kontrakt med Boston Celtics der han vil tjente i overkant av 2,75 millioner dollar (omtrent 16,5 millioner kroner) på to år.
Karriere ut over basketball.
Shaquille O'Neal har i tilleg til å være blant de mest kjente basketballspillerne gjennom tidene også prøvd seg som skuespiller i filmene "Blue Chips" og "Kazaam" i tillegg til animasjonsfilmer, musikkvideoer og TV-serier. O'Neal har også vært på en rekke talkshow og realityshow som "NBA Ballers", "Punk'd" og "Shaq Vs."
I tillegg er O'Neal ekstra kjent for sine utsagn utenfor basketballbanen, og han er en vanlig mann å imitere. O'Neal snakker med dyp stemme og til tider veldig monotont. O'Neal kommer ofte med en vits i sine intervjuer, og i TV-innslaget «SportsCentre Top 10 – Shaq Top 10 Quotes» sa programlederen: «Stick a michrophone in the big Diesel's face, and you never know what you're gonna get.»


Karl Malone.
Karl Malone (født 24. juli 1963) er en tidligere amerikansk basketballspiller. Han spilte 19 sesonger i NBA – for Utah Jazz 1985-2003 og for Los Angeles Lakers 2003-2004. Han var også med på det amerikanske OL-laget («Dream Team») i 1992 og 1996.
Malone hadde kallenavnet «The Mailman» fordi han «alltid leverte varene». Han ble kåret til ligaens mest verdifulle spiller i 1997 og 1999, og er med sine 36928 poeng spilleren med nest flest scorede poeng i NBAs historie. Han klarte imidlertid aldri å vinne et NBA-mesterskap. Malone og hans lagkamerat John Stockton ledet Utah til NBA-finalen i 1997 og 1998, men begge gangene tapte laget mot Michael Jordan og hans Chicago Bulls.
I 2003 signerte Malone for Los Angeles Lakers i et siste forsøk på å vinne NBA-tittelen. Laget tapte imidlertid finaleserien mot Detroit Pistons, og Malone mistet mesteparten av sesongen med skade. Han la opp året etter.
I 2010 ble kom han inn i Basketball Hall of Fame.


Allen Iverson.
Allen Iverson (født 7. juni 1975) er en amerikansk basketballspiller. Iverson er 1,83 meter høy, og var dermed blant de minste spillerne i NBA, selv om han raver 18 cm over ligaens laveste spiller; Earl Boykins. Til tross for sin noe mangelfulle størrelse var han en av ligaens største stjerner, og ble kåret til NBAs mest verdifulle spiller i 2001. Han har vunnet prisen for beste spiller i All Star-kampene flere ganger. Hans kallenavn er «The Answer», og den første skoen han lagde med Reebok het «The question».
Iverson startet proffkarrieren i 1996, og har spilt for Philadelphia 76ers omtrent hele karrieren, han byttet nemlig til Denver Nuggets i slutten av 2006. I 2008 kom han til Detroit Pistons før de nektet å fornye kontrakten hans etter sesongen. Da plukket Philadelphia han opp, og ga han en kontrakt.
College-karriere.
Iverson spilte to sesonger for Georgetown Hoyas, basketballaget til Georgetown University, fra 1994 til 1996 før han ble trukket opp til NBA av klubben Philadelphia 76ers.
For collegelaget spilte han totalt 67 kamper der han startet 66 av dem. Iverson scoret i gjennomsnitt 25 poeng per kamp, ga i gjennomsnitt 4,7 målgivende pasninger per kamp og stjal ballen fra motspilleren gjennomsnittlig 3,35 ganger per kamp.
Philadelphia 76ers.
I 1996 ble Allen Iverson trukket opp til NBA i første opptaksrunde av klubben Philadelphia 76ers. Det skulle senere vise seg at Iverson ble i klubben i hele 10 sesonger før han ble byttet til Denver Nuggets.
I 2005/06-sesongen spilte Iverson 72 kamper for Philadelphia 76ers der han startet dem alle. Han scoret i gjennomsnitt 33 poeng per kamp og stjal ballen fra motstanderen i gjennomsnitt 1,94 ganger per kamp. Iverson spilte denne sesongen gjennomsnittlig 43,1 minutter per kamp. Han traff på 44,7 % av skuddene sine fra banen og 81,4 % fra straffelinjen. Denne sesongen scoret han også sitt 17 000 poeng for klubben.
Denver Nuggets.
Tidlig i 2006 ble Allen Iverson byttet til Denver Nuggets. Etter å ha blitt byttet dit i 2006 fra Philadelphia 76ers har han tatt rollen som lagets point guard, selv om mange vil si at hans virkelige talent vises mest dersom han spiller shooting guard.
Detroit Pistons.
3. november 2008 ble Allen Iverson byttet til Detroit Pistons for Chauncey Billups, Antonio McDyess og Cheikh Samb.
Comeback for Philadelphia 76ers.
Etter 2008/09-sesongen ble det ingen avtale mellom Detroit Pistons og Iverson. Dette var trolig grunnet uoverenstemmelser angående spilletid og Iversons rolle på laget. Iverson hadde tidligere uttrykt at han var svært misfornøyd med å ikke starte kamper. Senere i 2009 plukket Philadelphia 76ers han opp, og ga han en kontrakt. I 2010 gikk kontrakten hans ut, og siden ingen NBA-klubber hadde tilbudt han en ny klubb før 2010/11-sesongen signerte han en toårskontrakt for Beşiktaş Cola Turka verdt 4 millioner dollar; en betydelig midre sum enn han har tjent tidligere da han har tjent opptil 5 ganger så mye.
Utmerkelser.
I debutsesongen ble han kåret til ligaens beste førsteårsspiller. Iverson er veldig rask, svært god defensivt og en glimrende skytter. Han blir imidlertid ofte kritisert for å være for egoistisk i sin spillestil, og enkelte hevder at han er mer opptatt av sin egen scoringsstatistikk enn at laget vinner. Til tross for dette ledet Iverson Philadelphia 76ers til NBA-finalen i 2001, men der tapte laget mot Los Angeles Lakers.
Iverson var NBAs toppscorer i 1999, 2001, 2002 og 2005].


Steigen Sagaspill.
Hagbard omringet øyeblikket før kampscenen bryter løs, etter å ha blitt tatt i Signes jomfrubur (2005)
Steigen Sagaspill er et skuespill som settes opp i Steigen kommune annethvert år. Det er basert på vandresagnet Hagbard og Signe, med røtter i vikingtiden. Spillet, en tragedie i klassisk form, er skrevet av Bjørn Erik Stemland i 1985, og musikken er komponert av Helge Aafløy.
Forestillingen settes opp på Vollmoen amfi og involverer flere hundre aktører i og omkring forestillingen. Alle jobber frivillig, og alle skuespillerne, koristene og andre medarbeidere, er amatører. Musikken spilles av Steigens korps og orkestre, og har de siste år vært under Tore Johansens musikalske ledelse.
Steigen sagaspill iscenesetter det tenkte vikingsamfunnet Steig, i ramme av Steigens natur, historie og lokale aktører.
Steigen Sagaspill er også en ideell stiftelse med formål å sette opp dette skuespillet, og å arrangere Sagaspilluka.
Kong Sigard.
Kong Sigar er konge på Steig, gode (høvding) og leder for Steigartinget. Han er veldig opptatt av gamle sedvaner og sømmelig framferd. De gamle lover og materielle verdier står over alt annet.
I tidligere tider tinget Sigar sin tilkommende hustru, Dronning Ålov, fra Bjarmeland. Sammen har de datteren Signelill.
Dronning Ålov.
Dronning Ålov er Sigars kone. Som ung ble hun tinget til Sigar av faren. Hun lengter ofte hjem til barndomshjemmet Bjarmeland.
Signelill.
Signe er datter av Sigar og Ålov, og har lovet evig troskap til Hagbard Hake fra Vågan, som holder til i vesterveg. Samtidig er hun tinget bort av kong Sigard til Burislav av Holmgard for å sikre familiens velferd. Hennes hjerte har derimot bare plass til én, og det er Hagbard.
Hagbard Hake.
Høvdingen Hagbard Hake fra Vågan har lovet Signe evig troskap. Han har nettopp kommet hjem fra vesterveg, og ber Sigar om å få ta Signe til sin ektefelle. Hagbard er en veldig kriger, med en gjennomlysende stolthet.
Berret.
Berret er førsteternen (kammerpike) på Steig. Hun er som Sigard opptatt av sømmelig framferd. Sammen, i et hemmelig forhold, har Berret og Sigard barnet han ikke vil vedkjenne seg, hoffnarren Trym.
Trym.
Trym er skald og dverg. Han er sønn av Sigar og Berret, men uønsket av sin far, som mener han kommer fra det underjordiske. Han er en spretten, ertende og livlig kar, og festens midtpunkt, men kan også være syrlig og bråkjekk.
Rollen har ikke vært fast i alle framføringer av sagaspillet.
Burislav.
Burislav er kongesønn av Holmgard og en vill kriger uten moral. I de fleste forestillingene er han bare nevnt med navn, men er derimot i andre forestillinger også med som en sentral rolle i handlingen. I én av dem vil han «prøvesmake» litt på Signe før han tar henne til ektefelle.
Ulvhild.
Kongsdatteren Ulvhild er Sigars søster. Hun er utstøtt fra samfunnet etter å ha brutt gamle lover ved å få barn med hjellbryten Frode. Derfor ser heller ikke Sigard noen rettelig søster i Ulvhild.
Lille Signe.
Lille Signe spiller en mindre rolle, og representerer Signe når Ulvhild forteller om hvordan Hagbard og Signe på barns vis lekte i ura der hun bodde, og også av og til symbolsk andre steder. I 2005 fikk Lille Signe en krans fra Hagbard i det Ulvhild fortalte, og mot slutten når Signe er død kommer Lille Signe springende inn med denne kransen, og gir den til Sigar som setter den på den døde Signes hode.
Lille Hagbard.
Lille Hagbard er aldri med andre steder en når Ulvhild forteller om lille Hagbard.
Frode.
Hjellbryten Frode er en uverdig trell, som roter seg borti kongsdattera Ulvhild og blir drept for det av kong Sigurd.
Unge Ulvhild.
Unge Ulvhild er brukt i Ulvhilds fortelling om hennes ungdom.
Kong Sigurd.
Kong Sigurd er også brukt i Ulvhilds fortelling om hennes ungdom, hvor han dreper Frode. Sigurd er far til Ulvhild og Sigar.
Vakter og krigere.
Vaktene og krigerne på sagaspillet står ved dører og porter og holder vakt i mange scener, og har større roller i handelsscenen (hvor de handler med tingfolket), festscenen (springe etter terner, bryter og slikt), kampscenen (den viktigste for vaktene; er vaktene dårlig å spille når de får juling, blir scenen ikke troverdig – i kampscener er det de som tar mot slag sin reaksjon som selger alt) og i sluttscenene (hvor de fører folk fram og tilbake etter Sigards ordre, og til slutt steiner Berret og eventuelt Trym)
Terner.
Ternene er jentene på Steig, og alle syr i systua. Flere av ternene har replikker i systue-scena. Utenfor den gjør de ikke så mye. I festscenen blir de jaget av vakter, og i handelsscenen handler de i sydde saker.
Korister.
Koret har siden 1989 vært en viktig del av spillet. De står ikke bare der og synger, men de reagerer på alt som skjer, hjelper til å rydde etter rotete scener (spesielt kampscenen hvor de drar ut våpen og lik), og sånn hjelper til å bringe handlingen videre. I tillegg er de med å lager et bilde av en ordentlig sivilisasjon (i motsetning til mange stykker hvor man bare ser hovedrollene og en og annen birolle), med folk som lager et myldrende liv. I spesielt tre av scenene; handelsscenen, offerscenen og festscenen, er koret sentrale.
Barn.
Det er en del barn på spillet, men som regel ikke gjør så veldig mye. De koster eller hjelper å strikke og koster og sånt i overtùre (introduksjonsscenen), de sniker og ser på når det er noe som sjer, som for eksempel ofringen eller festingen. I 2003 ble barna også brukt i en egen scene, hvor to gutter hadde en kort tvekamp, og en del replikker.
Oppsummering av handlingen i spillet.
Spillet er ofte forskjellig fra år til år, med forskjellige regissører. Sammendraget under er av den siste (2005) versjonen av spillet, som er uten Burislav.
Spillet starter med at en mengde statister lager et myldrende liv på Vollmoen. Etterpå ofrer de til gudene, før de har en heidundrende fest.
Etter festen kommer Ulvhild, kong Sigards søster, frem. Hun forteller en historie om seg selv, for lenge siden. Hun var forelsket med hjellbryten Frode, og de dreiv med «tiurleik og orrespel» før hennes far, kong Sigurd, oppdager dette. Sigurd dreper Frode, og sparker Ulvhild helseløs så deres ufødte barn «rant rødt ut i Steigberget». Hun er med det forvist til steinura, der hun har bodd siden. Bare Signe, Sigard si datter, har siden vist henne vennlighet. Hun minnes Signe som har, på barns vis, lekt med Hagbard «kongssønn av Vågan» opp gjennom årene, og når de begge var 16 år lovte de hverandre evig troskap. Nå har Hagbard vært borte i 3 år i vesterveg, og ingen har sett noe til ham.
Dagen derpå kommer folket på Steig ut, i kraftig bakrus hele gjengen. Etter en stund roper utroperen at «Nå kommer tingfolket» – For det skal være tingsamling på Steig. Fire høvdinger kommer, og alle hilser. Kong Sigard holder en tale fra talersteinen, før utroperen plutselig roper «Hagbard Hake fra Vågan», i det han kommer ridende. Han og Signe møtes med en varm klem, og går hånd i hånd et stykke før Berret, Steigs førsteterne, river Signe løs. Hagbard går opp til Sigard, og legger fram saka si for ham. Han ber om å få ta Signe til ekte, og forteller at før han dro hadde de lovet hverandre evig troskap. Sigard svarer at den lovnaden aldri kom han for øret, og at Signe er tinget bort til Burislav, kongssønn av Holmgard, hvorpå han viser Hagbard og alle hans menn bort fra tinget. Etterpå tar tingfolket og folket på Steig til å byttehandle.
Trym kveder et kvad på talersteinen (2005)
Etter en stund blir de avbrutt av Trym, hoffnarren, som har stelt i stand et kvad, hvor han summerer opp situasjonen mellom Hagbard, Signe, Burislav og Sigard. Når han er ferdig, ber dronning Ålov alle inn på mat og drikke i langhuset, og scenen tømmes.
På samme tid oppsøker Hagbard Ulvhild i Steigberget for å spørre henne til råds, og for å få henne til å tyde en drøm. Sigard har satt ut vakter utenfor Signes sovebur om natten, og utenfor systua om dagen. Ulvhild lager en trylledrikk («seider sodd») som Hagbard kan drikke for å få en større styrke, og råder ham til å snike seg inn på Steig forkledd som et kvinnfolk.
Neste dag er det systue, og bord med tøy settes fram, og mange terner syr på kjoler og annet. Plutselig roper utroperen «en kvinnelig rytter», og Hagbard forkledd som en kvinne kommer ridende inn. Han blir møtt av Sigard, og til han lyver han at han er Ragnhild fra Bjarkøy, og at han er kommet for å søke plass i systua på Steig. Og plass får han. Ålov kjenner ham igjen, og vil hjelpe ham. Det samme gjør Trym, som bemerker det i det skjulte. «Signe aner intet før det kanskje er for sent». Etter en stund med livlig prat og kjefting, sier Ålov at det er så langt lidd på kvelden at det er på tide å ta kveld. Berret beordrer at Ragnhild skal sove i hennes sovebur, men Ålov sier at Ragnhild tross alt er en høvdingdatter, og at hun skal få dele seng med Signe.
I soveburet aner Signe ingenting før Hagbard (mens hun står med ryggen til) kler av seg kvinnfolkklærne, og spør om hun aldri har sett inn i disse øynene før. Signe blir først veldig glad, men roper deretter at han må komme seg ut før Sigard oppdager dette. Hagbard viser henne at han har med sverdet sitt, Nåbit, som han tok fra irerkongen i et stort slag. Mens Signe og Hagbard snakker sammen så sniker Trym (som har stått og spionert på dem sammen med Berret) seg inn i soveburet og henter sverdet Nåbit, før de varsler vaktene. Hagbard spør her Signe om, hvis overmakten blir for stor, og døden blir eneste utvei, om hun vil følge ham så de kan være sammen for evig i dødsriket. Signe svarer ja. I det Signe sier «i dine armer er jeg trygg» til Hagbard, høres lyden av to sverd som klinger mot hverandre, og Sigards vakter kommer strømmende ut fra baksiden av langhuset.
Hagbard kommer ut og må sloss med en sengestolpe, før han dreper noen og tar sverdet deres. Det blir en stor kamp hvor Hagbard og Signe begge feller flere menn, før Signe på et sverd på strupen og Hagbard må slippe våpenet sitt. Vaktene løfter Signe opp, og Berret sier til Sigard at han skal kutte av Signes lange hår og binde Hagbard med dem, for en sånn binding vil han aldri kunne bryte. Hagbard legges i jern, og blir satt fram for å bli spyttet på og hånet. Mens Hagbard står på kne bundet, kommer Trym inn og holder en tale om hvem av ham, lille Trym, og rake Hagbard som er best stilt. Trym mener han ikke er så høy fra starten av, men så er fallet ikke like langt om han faller.
Ulvhild ber Sigard forandre seg (2005)
Etter en stund forkynner Sigard dommen sin fra tingsteinen. Han dømmer at Hagbard skal føres til holmen og henges, og vaktene fører Hagbard bort til holmen.
Mens Hagbard er på vei, kommer Ulvhild ned fra ura. Hun forteller den parallelle historien om Frode og henne, og at faren hennes, Sigurd, var like hard og streng som ham. Etter den dagen hun ble forvist til Stigberget, fortsetter hun, har ikke Sigard sett noen rettelig søster. Videre ber hun Sigard forandre seg, og gjøre om dommen, så Signe kan slippe den skjemsle det er å se kjæresten dø for sine unge øyne. Ålov kommer også inn og prøver sammen med Ulvhild å få Sigard til å endre seg. Ålov sier at det finnes større forbrytelser en å bryte ett ord, og spør Sigard om han ikke er i ferd med å gjøre en slik forbrytelse. Sigard vakler og lurer på om han gjør noe galt, men ender opp med å rope at han ikke skal la to kvinnfolk bestemme over ham – tett før utroperen roper «Hagbard Hake er hengt. Den røde kappa vaier i vinden!», hvorpå Sigard roper bryskt at hevnen endelig er fullbyrdet. Ulvhild sier, med en fryktelig stemme, at den dom han har forkynt, skal dømme ham i ettertid, før hun igjen forsvinner opp i ura.
Når Sigard har gått, gjør Signe seg klar til å fullføre sitt løfte til Hagbard, og tenner på soveburet sitt og legger seg klar for å dø. Etter en stund roper Sigard forskrekket «Det brenner», og han og de gjenlevende vaktene forsøker å slokke brannen. De får den slokket, men for sent. Sigard kommer ut med en død Signelill i armene.
Han legger henne ned på gresset framfor huset, og sammen med Ålov ligger han og sørger over Signe. Han reiser seg opp, og står over henne. Plutselig kommer Lille Signe springende inn på stedet, med blomsterkransen Lille Hagbard ga henne i Ulvhilds drøm. Bare Sigard ser henne. Hun gir ham kransen, og han setter den på hodet til Signe.
Det er din skyld! (2005)
Plutselig reiser Ålov seg opp, tar opp Hagbards Nåbit som ligger på plenen tett ved, og reiser det. Hun roper til Sigard at «Det er din skyld!», og springer mot ham. Sigard rygger redd bakover flere meter før Ålov gir etter og stikker sverdet ned i marka tett framfor føttene hans.
Sigard går tilbake til Signe, og nesten kollapser på henne i sorg. Så kommer Berret ut fra langhuset, og legger handa på skuldrene hans. Plutselig går det et lys opp for Sigard. Han reiser seg opp, snur seg mot henne sakte og sier «Det er du! Det er du Berret!». Berret rygger vekk fra ham, litt leende som om han drev og tullet. Sigard fortsetter med raseriet sitt, og roper til slutt at «Det finns bare en hevn! Vakter, haugsett ho levende!»
Trym kommer ut fra bak langhuset løpende og roper «Nei far! Nei! Spar mor mi! Hun har bare gjort som du har sagt hun skal gjøre!», mens han kryper for Sigards føtter. Sigar svarer med «Ti din bytting! Du skal tilbake til de underjordiske! Vakter, ta han Trym også, og se til at han aldri mer ser jordas overflate!»
Vaktene fører vekk både Trym og Berret, og steiner dem til døde bak noen steiner i ura tett ved, mens Berret hyler med en stemme som koret synger fremdeles kan høres i fjellene rundt Steig.
Hva som er uvanlig med Steigen Sagaspill.
Publikum kan gå inn som del av dramaet. I 2003 ble introduksjonen gjort slik: Alle i publikum ble tatt med til et sted et stykke under Vollmoen Amfi. Der ble de delt opp i fem grupper, en til hver konge som kom på Steigarting. De gikk opp i grupper, og representerte da selv tingfolket.
Vel å merke er det ikke gjort sånn hvert år, og i så forstand var egentlig 2003 litt uvanlig. I 2005 sto det vikinger som drakk Cola, røykte og sjabbet mens de gjorde seg klare samtidig som publikum kom gående opp, inntil en halvtime før forestillingen, da alle gikk bort for å ha stemme- og kroppsoppvarming. Mange mente det var litt ødeleggende å på sett og vis se bak scenen før man så selve spillet.
Hele Vollmoen virker levende, etter at Barbro Laxaa livet alt opp i 1997-oppsetningen. Alle statistene har sine egne roller. Noen er smeder, noen er sønn av smeden, noen er vakter, noen er tømmermenn og så videre. Alle har noe å drive med. Smeden hamrer og bamler på metallgjenstander, tømmerhoggeren kvister og barker, konene koker mat og styrer med bål og så videre. Det er tillagde familieforhold. Hvem som er brødre og søstrer, hvem som er mor og far og så videre er skrevet til. Når ting skjer, som for eksempel offerscenen eller slagsmål, er det mors oppgave å få barna trygt hjem, og så videre.
Manus skifter delvis hvert år.
Selv om plottet, og hovedtrekkene i handlingen er den samme, er utførelsen, eller sinnet på beina, forskjellig fra år til år. Dette skjer delvis fordi regissøren aldri er den samme, og delvis intensjonelt. Avisa Nordland klager alltid på at regissørene tukler med spillet, men alle andre vet at det er meningen. Spillet blir da aldri en gjentagelse.
Nesten alt er dugnad.
Spillet får litt penger av kommunen til kulisser, ting, vedlikehold, kostymer og lignende. Men det er alt. Koristene, skuespillerne, musikerne – alle jobber gratis, og mange gjør det år etter år etter år. Et prakteksempel er Aasmund Gylseth som har vært med i koret hver eneste gang, unntatt ett år da han bodde i Afrika, og Tore og Gunvor Hekneby som også har vært med fra starten.
Livet på Vollmoen for deltakerne som bor der oppkjøringsuken.
Lavvoliv på Vollmoen under oppkjøringen
Hvert år bor noen av skuespillerne i telt og i lavvo på Vollmoen i en uke under i oppkjøringsuken til Sagaspillet (siste uken er det trening hver dag på vollmoen, før generalprøven og de tre forestillingene), enten på grunn av at det er trivelig eller at de bor langt unna og vil slippe å kjøre i en time (eller mer) hver vei hver dag. Mange av dem som er med er utflytta steigværinger, og bor i andre kommuner. Først er det bare noen få der, men etter som dagene går kommer det flere. I 2005 sov hele orkesteret i to lavvoer de to siste dagene.
Etter premieren er det alltid en alkoholfri premierefest med takketaler og alt som er, og så etter andre forestilling er det en større (alkoholisert) fest, for de som vil (og kan) være med på det. Andredagen blir det sent stille på Vollmoen for de som sover der – i 2005 var det ikke stille før i 8-tiden på natten.
«Det er egentlig ikke de snille som seirer»-teorien.
Det er en teori at den som stykket utpeker som den slemme, førsteternen Berret (som attpåtil blir steina på slutten av stykket), egentlig ikke er så slem. Hagbard vil ha Signe, og Signe vil ha Hagbard. Mye får da folk til å tenke at da må de ha hverandre samme hva, og det er det stykket spiller på. Hadde det gått som de ville, og Hagbard hadde stukket av med Signe, ville Steig og Hagbards Holmagard braket i krig, og mange uskyldige liv ville gått tapt i en blodig krig. Er det at to elskende får hverandre virkelig verdt menneskeliv?
Denne teorien fungerer ikke like bra hvert år, blant annet fordi at det ikke alltid er like tydelig at det vil bli krig mellom høvdingesetene.
Historikk.
Manuskriptet til Steigen Sagaspill ble skrevet av Bjørn Erik Stemland i 1984–85, og musikken av Helge Aafløy rett etter at Stemland hadde manuset ferdig. Første forestilling ble oppsatt i 1985, med Tordis Landvik som instruktør.
Nå har spillet levd i 20 år, det har vært 11 forestillinger og 10 forskjellige instruktører. Spillet har med de forskjellige instruktørene variert mellom mer voldelige versjoner og de svært poetiske versjoner.


Lugar.
Lugar betegner et kombinert oppholds- og soverom for mannskap eller passasjerer ombord på skip.
Passasjerlugarer.
På passasjerskip var det tidligere vanlig med klassedelte lugarer, på store skip opptil 3 klasser. Standard og beliggenhet på lugarer, forpleining, fellessalonger og dekksareal ble avspeilt i klassifisering og billettpris.
Klassedelingen finnes fortsatt på mange skip, men inndelingen i 1., 2. og 3. klasse er forlatt. I tråd med tidens markedsføringsterminologi finnes det gjerne et stort tilbud av «vanlige» lugarer eller «turistklasse» og dyrere alternativer som «rederlugarer», suiter eller «business class», helt parallelt til det som tilbys på hotell.
Praksis er gjerne slik at jo høyere opp i skipet, og jo større lysflate og areal lugarene har, desto høyere er billettprisen. Utvendige lugarer er dyrere enn innvendige (uten dagslys). Lugarer med utsikt (og eventuelt privat dekksplass) tverrskips er dyrere enn tilsvarende langskips. Lugarer med 4 køyer uten koøye/ventil på dekk under vannflaten er (der de finnes) det rimeligste lugartilbudet.
Mannskapslugarer.
På passasjerskip er mannskapslugarene gjennomgående plassert i mindre attraktive og salgbare deler av skipet som i de fremre seksjonene av selve skroget og i umiddelbar tilknytning til service- eller maskinrom med aktivitet store deler av døgnet og et visst støynivå.
På laste- og tankskip trenger man ikke ta samme hensyn til disse faktorene, men lugarplasseringen og -størrelsen speiler ofte det enkelte besetningsmedlems plass i hierarkiet ombord på skipet. Det samme gjør antall personer som innkvarteres på hver lugar.
På 1950-tallet hadde tankskip fremdeles to overbygninger, én midtskips og én akterut. På disse var offiserslugarene samlet midtskips, mens mannskapslugarer (og maskinrom) var plassert akter.
På skoleskip og enkelte marinefartøyer har man gjerne felles sove-, spise- og oppholdsrom for hele mannskapet. Et slikt rom kalles banjer.


Ibsenprisen.
Ibsenprisen er en pris til fremme av norsk dramatikk og Norges eneste dramatikerpris. Prisen blir administrert av Skien kommune, og er blitt utdelt hvert år siden 1986.
Prisen kan deles ut til en norsk dramatiker som det siste året har fått oppført et nytt verk for barn eller voksne ved et profesjonelt sceneteater, radioteater eller fjernsynsteater, eller for et samlet dramatisk forfatterskap.
Tidligere ble prisen delt ut i Skien på fødselsdagen til Henrik Ibsen, 20. mars, men siden 2008 har utdelingen foregått i september ved Skien internasjonale Ibsenkonferanse. Per 2011 er prisen på 150 000 kroner og en Ibsenstatuett laget av billedhoggeren Nina Sundby.


Jean-Claude Trichet.
Jean-Claude Trichet (født 20. desember 1942 i Lyon) er presidenten for Den europeiske sentralbanken (ESB).
Trichet studerte ved eliteuniversitetet École nationale d'administration (ENA). Som leder av skatteetaten tjente han siden 1987 under fem franske statsministre. I 1993 ble han president for den franske sentralbanken, og 1. november 2003 ble han president for ESB i Frankfurt. Han etterfulgte da Wim Duisenberg.
Trichet er tildelt Karlsprisen for 2011.


École nationale d'administration.
École nationale d'administration (ENA) er en fransk høyskole som særlig utdanner ledere for den franske statsadministrasjonen. Den ble grunnlagt i 1945. Det er en av Frankrikes fremste eliteskoler, og de som har studert der kalles "énarques", enarker.
Skolen lå tidligere i Paris, men er nå i all hovedsak flyttet til Strasbourg nær den tyske grensen for å understreke dens europeiske dimensjon og som ledd i en desentraliseringspolitikk. Statsminister Édith Cresson fikk igjennom at høyskolen skulle flyttes i 1992, og flyttingen skjedde gradvis frem til 2005.
ENA har sterkt preget fransk politikk og industri, og enarkene blir ofte kritisert for å monopolisere høye posisjoner og være arrogante og teknokratiske. Valéry Giscard d'Estaing, Jacques Chirac, Alain Juppé, Lionel Jospin, Jean-Claude Trichet og Dominique de Villepin har alle begynt sin karrière ved ENA.
Av omkring 3 000 kvalifiserte søkere tas årlig opp 120. De forplikter seg til å arbeide minst ti år i den franske statstjenesten. Alle tidligere enarker (pt. ca. 5 500) er oppført i fortegnelsen "annuaire".
ENA tar også opp et antall utenlandske studenter, de fleste av disse er tyske.


Wim Duisenberg.
Willem Frederik (Wim) Duisenberg (født 9. juli 1935 i Heerenveen – 31. juli 2005 i Orange) var en nederlandsk økonom og bankmann. Han var president for Den europeiske sentralbanken (ESB) i Frankfurt fra 1998 til 2003.
Han studerte ved Universitetet i Groningen, og tok doktorgraden over temaet økonomiske følger av nedrustning. Mellom 1973 og 1977 var han finansminister i Nederland, arbeidet deretter for en privat bank og ble president for den nederlandske sentralbanken (1982–1994).
I 1998 ble han valgt til den første presidenten for ESB. Hans viktigste konkurrent til stillingen var franskmannen Jean-Claude Trichet, som etterfulgte ham høsten 2003.
Duisenberg ble funnet død i sitt eget hjem i Orange i Frankrike 31. juli 2005.


Torpa.
Torpa (tidligere også skrevet Torpen) er et område og en tidligere selvstendig kommune (fra 1914 til 1962) i Oppland fylke. Området er i dag en del av Nordre Land kommune.
Geografi.
Området utgjør den nordlige delen av Nordre Land kommune.
Torpa grenser mot kommunene Etnedal og Nord-Aurdal i vest, Gausdal i nord, Lillehammer og Gjøvik i øst, samt mot resten av Nordre Land kommune, etter den gamle kommunegrensen, i sør.
Vest-Torpa, Aust-Torpa og Nord-Torpa.
Veinett.
Fra kommunesenteret Dokka går det to parallelle veier mot Torpa; en fylkesvei (oljegrus uten gul midstripe), og den noe mer påkostede riksvei 250.
RV250 er hovedveien fra Dokka til Lillehammer og ender til slutt opp ved E6, i Vingrom, 6 km sør for Lillehammer. Riksveien leder forbi, og gjennom deler av Aust-Torpa. Omtrent 17 km fra Dokka, begynner Nord-Torpavegen. Denne leder opp forbi avstikkeren til Vest-Torpa, mot Fagerlund handel hvor veien igjen deler seg opp mot Synnfjell/Spåtind og Hugulia.
Vest-Torpavegen som går fra Dokka, er ca. 10km lang og leder opp til Vest-Torprunden. Vest-Torprunden er en ca. 22 km lang slynge rundt Vest-Torpa. Fra Sjåheimskrysset i den nord-østlige delen av runden leder det en vei (ca. 3km?) ned til Nord-Torpavegen som leder fra Aust- til Nord-Torpa. Vest-Torprunden har også avstikkere for kjøring til jakt- og fiskeområdene vest i Vest-Torpa.
Kirkelig inndeling.
Torpa er en del av Nordre Land prestegjeld, i Hamar bispedømme.
Torpa har to sogn: "Torpa" (Aust og Nord-Torpa), med Åmot kirke og Kinn kapell og "Lunde" (Vest-Torpa), med Lunde kirke.
Skole.
Torpa barne- og ungdomsskole som ligger på Aust-Torpa dekker Torpa og tar elever fra 1. til 10. klassetrinn.
Turisme / hytteområder.
Deler av Synnfjell ligger i Torpa som et høyfjellsparti med Spåtind som høyeste topp på 1414 moh. Fjellpartiet er endel kupert, men det er få steder med rasfare. Det er to mindre fjellpartier, Jomfruslettfjellet på vestsiden og Skjervungfjellet på østsiden.
Det kjøres opp et skiløypenett i Synnfjellet, og skiføret er stabilt i store deler av sesongen.
Det er et stort antall hytter både i Synnadalen på østsiden av fjellet, opp forbi Synnfjorden og Spåtind Høyfjellshotell, og ved Lenningen og Hugulia på vestsiden av fjellet. De siste årene har det vært mye hyttebygging med betydelig fortetting i hytteområdene.
På østsiden ligger Dokkfløyvatnet som er demmet opp av en stor fyllingsdemning som del av Torpa og Odnes kraftverk.


Land i Oppland.
Land var et selvstendig formannskapsdistrikt i Oppland fra 1837. I 1847 ble Land delt i Søndre- og Nordre Land formannskapsdistrikt.
Land hadde 9 199 innbyggere da distriktet ble delt.
Land var også navnet på prestegjeldet som fra 1. mai 1866 ble delt i Nordre og Søndre Land prestegjeld.


Johanna Schwarz.
Johanna Schwarz (født 31. mai 1931 i Østerrike, død 5. september 1996) var en norsk forfatter.
Hun ble født i Østerrike men flyktet som barn til Sverige for å unnslippe jødeforfølgelsene. Schwarz kom til Bergen i 1961, der hun ble ansatt som universitetslektor i svensk språk og litteratur og var lektor på Voss i 7 år før hun kom til Kongsberg i 1975.
Schwarz beskrives som en kulturell løsarbeider og kunne på egen hånd holde liv i flere solidaritetsbevegelser med sin bakgrunn og mangeslungne engasjement. Hun var jødisk flyktning, nesten blind, katolikk, kommunist, svensktalende i Norge og forfatter.
Johanna er mest kjent som forfatter og har gitt ut flere diktsamlinger. Hun har også gitt ut barnebøker, en av dem var "Labyrinten", som handlet om svaksynte, noe hun hadde spesielt gode forutsetninger for å beskrive.
Ettermæle.
"Johanna Schwarz vei" på Kongsberg har fått hennes navn. En byste av Schwarz utført av billedhuggeren Marit Wiklund har fått plass i Kongsberg bibliotek.


Institute of Electrical and Electronics Engineers.
The Institute of Electrical and Electronics Engineers, Inc. eller IEEE (uttales 'Eye-triple-E') er en non-profit organisasjon som samler fagfolk innenfor elektronikk og elektroteknikk. IEEE har mer enn 360 000 medlemmer i 175 land.
IEEE er en ledende autoritet på en rekke tekniske områder, som blant annet datateknikk, biomedisin, telekommunikasjon, elektroteknikk og elkraftteknikk og romfarts- og forbrukselektronikk. IEEE er en av de ledende standard-lagende organisasjonene i verden. Data/overførings-teknologi har gjerne en IEEE-kode (se under).
Gjennom en rekke tidsskrifter, konferanser og standarder publiserer IEEE 30% av litteraturen på verdensbasis innenfor feltene elektroteknikk, data- og reguleringsteknikk.
Historie.
IEEE og dens forgjengere AIEE (American Institute of Electrical Engineers) og IRE (Institute of Radio Engineers) kan spores tilbake til 1884. De to organisasjonene ble vedtatt sammenslått i 1961, og gjennomførte dette i 1963.
I Norge.
IEEE Norway Section ble stiftet i 1963. Ved inngangen av 2005 har IEEE Norway Section 791 medlemmer. Styret velges hvert annet år. Seksjonen har avdelinger (eller chapters) i Trondheim, Oslo og Stavanger.


Europé (katt).
Europé (EUR), som også kalles europeisk korthår og, av WCF, keltisk korthår (KKH), er en katterase som er basert på den svenske huskatten.
Historikk.
Opphavet til rasen europé går helt tilbake til Roma under keisernes tid. Romerne spredte sin kultur over hele Europa, og kattene fulgte med dem.
Rasen har hatt tilhold i Sverige siden 400-tallet, og derfor fikk den navnet "svensk huskatt". Senere fikk den navnet europeisk korthår, men i dag går den under navnet europé.
Frem til 1982 ble europé klassifisert som britisk korthår. Den ble da godkjent av FIFé som egen rase, og den fikk en effektiv start som «fiks ferdig» rase, med innarbeidet standard og fargevarianter, samt avlsmateriale med kjent historikk. På tross av denne fordelen, eller kanskje fordi den er så lik britisk korthår og amerikansk korthår, ser det ikke ut til at europé har fanget oppdretteres oppmerksomhet. Den forblir uvanlig.
Rasen avles nå selektivt, og det er ikke lenger tillatt med utkrysning til britisk korthår. Den er ikke godkjent hos GCCF eller de store forbundene utenfor Europa.
Utseende.
Europeisk korthår er en middels stor katt. Den har et avrundet hode. Middels lang, rett og jevnt bred nese.Den har en kraftig hake. Ørene er middels store og plassert godt fra hverandre. Øynene er store, runde, noe skråstilte. Den har stor avstand mellom øynene sammenlignet med andre katteraser. Fargen på øynene må være klar og ren og passe til pelsfargen. Nakken er halvlang og muskuløs. Kroppen er muskuløs og kraftig, men ikke tett. Bena er halvlange, kraftige og muskuløse med runde poter. Halen er halvlang og ganske kraftig ved roten, smalner gradvis til en avrundet tupp. Pelsen er kort, tett, og flattliggende. Dekkhår, underpels, ullhår. Dekkhårene er ganske grove.
Fargevarianter, mønstre og markeringer.
Alle ordinære farger er tillatt. Men farger som sjokolade, lilla og siameserfarger som ikke er naturlige hos skandiaviske katter er ikke tillatt. Katten skal være renavlet.


Tang (redskap).
"Tang brukt som symbol – se Tang (symbol)
"Ei tang er et redskap for å endre formen på, holde eller klippe materiale. Tenger består av en kjeft og to håndtak.
Pinsett er et redskap som overlapper tang i funksjon og definisjon. Og et redskap som pølseklypa kan valgfritt defineres som en variant av en av disse.


Speedskiing.
Speedskiing (fra engelsk "speed", «fart» og "skiing", «stå på ski») er en sport som går ut på å stå på ski raskest mulig i en rett linje nedover. Speedskiing er verdens raskeste ikke-motoriserte sport og farten kan komme opp i 250 km/t som er inntil 70 km/t raskere enn fritt fall i fallskjermhopping. Skal en fallskjermhopper oppnå høyere hastighet enn i speedskiing må han/hun ha på seg tettsittende klær og innta stupposisjon for å redusere luftmotstanden. I speedskiing er det blitt målt en akselerasjon fra 0 – 200 km/t på 6,5 sekunder, noe som er en akselerasjon de færreste sportsbiler klarer å hamle opp med.
I motsetning til i de øvrige alpine skigrener, der det er totaltiden fra start til mål som avgjør en konkurranse, er det i speedskiing kun den maksimale oppnådde hastigheten målt i km/t som er avgjørende.
Speedskiing kan sies å være skisportens svar på dragracing.
Bakken.
Speedskiing praktiseres i spesiallagede bakker eller fjellsider som kan være over en kilometer lange og har en helning på omtrent 45°. Det finnes bare rundt tretti slike bakker i verden. Mange av disse ligger høyt oppe i høye fjell for å finne lange og bratte nok fjellsider og for å minimalisere luftmotstanden. Den første delen av bakken eller fjellsiden brukes til å akselerere og den siste delen etter at det har flatet ut, brukes til å bremse ned og stoppe. Gjennomsnittsfarten måles på det 100 meter lange stykket mellom disse to sonene. Avhengig av rennets type velges startstedet slik at hensikten normalt er å vinne den aktuelle konkurransen, ikke bare å sette verdensrekorder.
I renn der det satses på verdensrekorder starter man et stykke nede i bakken og har utslagningsrunder, slik at det bare er et finalefelt bestående av 20-30 løpere som får starte fra toppen i kampen om den nye rekorden.
For at det skal være mulig å oppnå høye hastigheter kreves en bratt fjellside med stor høydeforskjell, der det er mulig å lage en bane/løype med jevn vinkel rett ned i fjellets fallinje.
Utstyr.
Utøverne har spoilere på baksiden av leggen og veldig strømlinjeformede hjelmer for minimalisere luftmotstanden. Dressene er laget av vindtett latex og har et belegg av polyuretan for å redusere luftmotstanden. På ryggen under dressen er det festet en ryggbeskyttelse som gir en viss beskyttelse i tilfelle fall.
De spesielle skiene som brukes er mellom 2,35 og 2,4 meter lange og ekstra brede, tunge og stive. Skistøvlene er festet med en binding som kan strammes helt til "DIN 21" (en vanlig innstilling er mellom 6 og 10). Skistavene er bøyd for å følge kroppens fasong og må være minimum en meter lange.
Speedskiing som idrettsgren.
Speedskiing var en demonstrasjonsgren under vinter-OL i 1992 i Albertville.
Etter dette har speedskirenn blitt organisert av to forskjellige forbund, FIS og det franske forbundet KL-France.
Det er i rennene organisert av KL-France det har blitt tatt i bruk de største fjellsidene i Frankrike (Les Arcs og Vars) for å kunne sette verdensrekorder.
Siden 2008 har det bare blitt kjørt renn organisert av FIS som en del av den offisielle World Cup eller i sammenheng med nasjonale renn og mesterskap.
Raskeste norske kvinne.
Denne rekorden ble satt under OL i Albertville, der speedskiing var prøvegren.
Raskest på norsk jord.
Raskeste hastighet i Norge ble satt på Gaustadtoppen i forbindelse med et world cup renn i 1991.


Tolga-Os.
Tolga-Os (1966–1975) i Hedmark er en av meget få skilsmissekommuner i Norge i nyere tid. Kommunen bestod med navnet Tolga-Os fra 1. januar 1966 til 31. desember 1975, da de to tidligere kommunene Tolga og Os ble gjenopprettet.
Historikk.
1837: Tolga kommune ble opprettet med hovedsakelig samme grenser som dagens to kommuner.
1. januar 1911 ble det gjennomført grensejusteringer i Tolga, Trysil, Ytre- og Øvre Rendal kommuner for å opprette Engerdal kommune. Et område med 201 innbyggere fra Tolga ble overført til den nye kommunen.
I 1926 ble Os skilt ut fra Tolga som egen kommune. Etter delingen hadde Tolga 1 917 innbyggere. Os hadde 1 936.
1. januar 1966 ble Tolga og Os kommuner slått sammen til den nye Tolga-Os kommune. Tolga hadde ved sammenslåingen 1 944 innbyggere, Os 2 015.
1. januar 1976 ble Tolga-Os igjen delt i Tolga og Os kommuner. Tolga kommune hadde et innbyggertall på 1 865, Os hadde 1 859.
Litteratur.
Jenssen, Jens Olai (mfl) "Ein skilsmissekommune i Bygde-Norge" (Samlaget, 1974)


Keltisk.
"Merk at «c» her uttales som «s»"


Bjørn Aamodt.
Bjørn Aamodt (født 24. februar 1944 i Bærum, død 29. april 2006 i Oslo) var en norsk lyriker, sønn av billedkunstneren Asbjørn Aamodt.
Han arbeidet som sjømann, metallarbeider og sosialarbeider. Debutboken hans var diktsamlingen "Tilegnet" som kom i 1973. I flere av diktsamlingene har Aamodt brukt erfaringer og vokabular, fra sjømannslivet og arbeidet som kranfører, og diktene er blant høydepunktene i norsk arbeiderlyrikk. I samlingene "Stå", "ABC" og "Atom" har han brukt andre motivkretser.


Forsvarsministeriet (Danmark).
Forsvarsministeriet i Danmark er et ministerium med ansvar for det danske forsvar og relaterte sivile funksjoner, herunder oppgaver i forbindelse med internasjonale aktiviteter og samarbeidsaktiviteter til støtte for bevaring eller etablering av fred.
I tillegg har ministeriet ansvar for oppgaver rundt sikring av trafikk og overvåkning av farvann rundt Danmark, Grønland og Færøyene, herunder suverenitetshevdelse på sjøterritoriet. Tilsvarende oppgaver ivaretas for luftrommet.
Til ministerområdet hører blant annet Forsvarskommandoen, Hjemmeværnskommandoen, Forsvarets Efterretningstjeneste, Forsvarets Auditørkorps, Farvandsvæsenet, Forsvarets Oplysnings- og Velfærdstjeneste, Forsvarets Interne Revision, Beredskabsstyrelsen, Militærnægteradministrationen, Forsvarsministeriets Krigergravtilsyn, Forsvarsministeriets Jagtbestyrer, Hendes Majestæt Dronningens Jagtkaptajn og Hendes Majestæt Dronningens Adjudantstab.


Forsvarsministeriet (Storbritannia).
Det britiske forsvarsministeriets hovedsete i London, luftfoto
Forsvarsministeriet i Storbritannia (Ministry of Defence'", forkortes MoD) er et ministerium med ansvar for de britiske væpnede styrker. Ministeriet ble opprettet i 1964 gjennom sammenslåingen av Admiralitetet ("Admiralty"), Krigsministeriet ("War Office") og Flyministeriet ("Air Ministry").
Ministeriet ledes av fire ministre: en statssekretær for forsvar ("secretary of state for defence"), som er sjef for ministeriet; en statsminister for de væpnede styrker ("minister of state for the armed forces"); en understatssekretær for forsvar og minister for forsvarsinnkjøp ("under secretary of state for defence and minister for defence procurement"); og en understatssekretær for forsvar og minister for veteraner ("under secretary of state for defence and minister for veterans").
Ministeriets tre forsvarsgrener er Royal Navy (som inkluderer Royal Marines), British Army og Royal Air Force.


Justisministeriet (Danmark).
Justisministeriet i Danmark er et ministerium med ansvar for justisvesenet, herunder politi- og anklagermyndighet, rettsvesen og kriminalomsorg.


Storslalåm.
Storslalåm er en øvelse i alpint. Øvelsen går ut på å kjøre mellom porter på samme måte som i slalåm, men med større avstand mellom portene.
Forskjeller mellom storslalåm og slalåm.
I storslalåm kan man holde større fart enn i slalåm, fordi en storslalåmløype inneholder færre porter, som er satt med større avstand, slik at man må svinge langt færre ganger enn i slalåm.
I slalåm er svingene kortere (og må utføres raskere), slik at kjørerne må ha en trangere, mer direkte fallinje. Denne trangere linjen holder slalåmkjørerne nærmere portene.
Dette gjør at man har utviklet portene slik at de er bøyelige. Når utøverne kjører inn over den innerste porten i en sving med overkroppen, har de beskyttelse på leggene og armene for ikke å bli skadd av portene i tilfelle de ved en feil ikke slår vekk porten med stavene som er påsatt «kopper» for ikke å skade hendene.
Utstyr.
Storslalåmski er lengre og stivere enn slalåmski. Storslalåmstavene er vanligvis bøyd slik at de legger seg rundt kjørerens kropp, og har ikke like mye kontakt med snøen som slalåmkjørerens staver.
I 2003 innførte FIS for første gang minstelengder på skiene: 185 cm for menn og 180 cm for kvinner.
Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL 1952 i Oslo.


Fugl Føniks.
Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romersk mytologi og i kristen ikonografi. Lignende myter gjenfinnes også i mange andre kulturer, som i Kina ("fenghuang"), Japan og Korea. Navnet "føniks" kommer av gresk "phoinix", som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen. I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden. Fuglen lignet en hegre med fjær i gull og rødt.
Fortellinger.
Ifølge sagnet lever Føniks mellom 500 og Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Heliopolis, hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra. Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen. Dette blir i dag også brukt i overført betydning når man snakker om «fugl Føniks».
Symbolikk.
I tidlig kristen gravskulptur er fugl Føniks et symbol på oppstandelse og håp om seier over døden.
Fuglen kan òg muligens oppfattes som et kosmologisk motiv, da den finnes i den nederste delen av globen på prekestolen i Mariakirken i Bergen. Fugl Føniks er også et av de dyresymbolene som er brukt i alkymien.
I Harry Potter-bøkene har professor Humlesnurr en føniks kalt Vulcan (engelsk: Fawkes)
I Kristen tradisjon og hos presbyter Klemens av Roma finner vi at myten om Føniks ble brukt som et naturens vitnesbyrd på oppstandelsens mysterium jfr. 1 Klemensbrev 25


Alpin skiidrett.
Alpin skiidrett er en fellesbetegnelse for skiidrett med ulike former for kjøring i bratt terreng og er karakterisert ved at hele støvelen er fastspent til skien, i motsetning til nordiske disipliner, der hælen kan vippe på skien. Alpine grener er slalåm, parallellslalåm, storslalåm, super-G og utfor, men også frikjøring.
Konkurranser innen alpine grener starter markant høyere oppe på et fjell enn der målet befinner seg, slik at selve skiløpet nærmest konstant går nedover. Løypa er avmerket med porter og hindringer som løperne skal forsere på kortest mulig tid.
Utforløyper har brede porter, og ideen med disiplinen er at løperen finner en best mulig linje og dermed oppnår så høy hastighet som mulig. Motsatt har slalåmløyper smale porter som står tett på hverandre, men normalt vekselvis på den ene og den andre siden i forhold til den korteste linja mellom start og mål, og der løperens svingteknikk kommer i sentrum. Storslalåmløyper ligner mest slalåm, men med større avstand mellom portene, mens super-G-løyper er mer like utforløyper, men har flere svinger.
Konkurranser i utfor og super-G avgjøres med ett løp, mens konkurranser i slalåm og storslalåm avgjøres med to løp avholdt samme dag i forskjellig satte løyper i bakken.
Det konkurreres i de alpine disipliner ved Vinter-OL hvert fjerde år, VM annet hvert år samt en årlig verdenscup.


Bode Miller.
Bode Miller (født 12. oktober 1977) er en amerikansk alpinist. Miller, som er født i Franconia, New Hampshire, kom for alvor i søkelyset da han tok to sølvmedaljer under Vinter-OL 2002 i storslalåm og i kombinasjonen. Bodes foreldre er to tidløse hippier, som ønsket å leve et enkelt liv.
I 2003 tok Miller andreplassen i den sammenlagte verdenscupen like bak østerrikeren Stephan Eberharter. I 2005 ble Miller den andre alpinisten gjennom tidene som vant minst ett renn i hver av de fire standarddisiplinene: slalåm, storslalåm, super-G og utfor. I 1989 ble Marc Girardelli fra Luxembourg den første som greide dette.
Miller har gode resultater fra verdensmesterskapene. I 2003 tok han tre medaljer under VM i St. Moritz i Sveits, gull i storslalåm og kombinasjon og sølv i super-G. I 2005 tok han to VM-gull i Bormio i Italia (super-G og utfor).
Bode Miller har vunnet Verdenscupen i Alpint to ganger, i 2004/2005 sesongen og 2007/2008 sesongen.
Under Vinter-OL 2010 vant Miller gull i kombinasjonen, sølv i super-G og bronse i utfor.


Rebiya Kadeer.
Rebiya Kadeer, uighurisk: رابىيه قادىر, kinesisk 热比娅·卡德尔 født 21. januar 1947 i Altay i Xinjiang i Folkerepublikken Kina), er en kjent uighursk forretningskvinne og politisk aktivist fra Xinjiang nordvest i Kina. Hun ble i 1999 arrestert, stilt for retten og dømt til fengselsstraff av Folkerepublikken Kinas myndigheter, fordi hun hadde "lekket statshemmeligheter". Det hun hadde gjort, var å sende avisutklipp til sin mann Sidik Rouzi, som hadde flyttet til USA og arbeidet for det uighurske program i Radio Free Asia, og som er aktiv motstander mot den kinesiske politikk overfor uighurene. Kadeer ble arrestert i august 1999 da hun var på vei for å møte en delegasjon fra amerikanske kongressen som ville undersøke forholdene i Xinjiang. Det ble hevdet at hun hadde med seg en liste med ti personer som ble "mistenkt for å være involvert i nasjonalseparatistiske aktiviteter" I 2004 ble fengselsstraffen redusert med ett år, på grunnlag av attest om "god oppførsel" fra det kvinnefengselet i Xinxiang hun satt fengslet i.
I 2004 ble hun tildelt professor Thorolf Raftos minnepris.
Den 14. mars 2005, ble hun løslatt før tiden, under påberopelse av medisinske grunner, og overlatt til amerikanerne. USA hadde presset på for å få henne løslatt. Hun ble satt fri før USAs utenriksminister Condoleeza Rice besøkte Østasia. Den 17. mars fløy Kadeer til USA og ble forent med sin familie i Chicago. Som reaksjon på løslatelsen gikk USA med på å trekke tilbake et resolusjonsforslag for FNs menneskerettighetskommisjon, noe som fikk menneskerettighetsorganisasjoner som "Amnesty International" og "Human Rights Watch" til å dempe sin ros av amerikanerne.
Kadeer vokste opp i fattigdom men bygde seg opp ved å starte en vaskeritjeneste og deretter etterhvert grunnlegge et handelskompani og et kjøpesenter i Xinjiang. Hun var også en stor filantrop, særlig gjennom grunnleggelsen av "De tusen faniliers mødreprosjekt", en veldedighet som tar sikte på å hjelpe uighurske kvinner til å starte lokale bedrifter.
Kadeers suksess i forretningslivet gav henne det lokale tilnavnet "millionærsken", og hun fikk delta på FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Hun ble medlem av "Det kinesiske folks politiske konsultative konferanse", men nektet å stille til gjenvalg i 1998 etter at hun hadde nektet å fordømme uttalelser hennes ektemann hadde kommet med i USA.
Øvrig informasjon.
Hun er "president" i "«Uighur American Association»".
Eksterne lenker.
Kadeer, Rebiya
Kadeer, Rebiya


Uighurer.
Kart over Xinjiangs prefekturer; områder med uighursk befolkningsovervekt per 2000 i blått
Uighurer (alternativt uyghurer, uygurer eller uigurer, kinesisk: 维吾尔族, pinyin: "Wéiwú'ěrzú") er en turkotatarsk (tyrkisk-tatarisk) folkegruppe som bor hovedsakelig i den autonome regionen Xinjiang Uygur i det nordvestre Kina, der de sammen med han-kineserne er den dominerende etniske gruppe. mange bor også i landene Usbekistan, Kasakhstan og Kirgisistan. En annen gruppe uighurer bor i Taoyuan fylke i Hunan-provinsen i den sørlige sentrale Kina. Det er mange uighurer også Beijing og Shanghai.
Uighurene utgjør i Folkerepublikken Kina en av de 56 etniske grupper som er offisielt anerkjent av Folkerepublikken Kina. Religiøst er mange uigurer muslimer, og de siste ti årene har de reagert på kulturell undertrykking og siniseringspolitikk i Xinjiang, og vært i politisk opposisjon til regjeringen i Beijing.
Mange uighurer bor i eksil i Europa og USA, og deres politiske leder Rebiya Kadeer lever i eksil. Utenfor Kina er det konsentrasjoner av uighurer i byer som Sydney, Washington D.C., München, Tokyo, Toronto og Istanbul. Det bor om lag 250 uighurer i Norge.
Historie.
Xinjiang, eller «Det nye territoriet», var et forvisningssted for brysomme kinesere allerede i Han-dynastiet – under den brutale «Første keiser» Qin Shihuang (259- 210 f. Kr.).
Sammen med de såkalte kokturkene (også kalt gokturkere) var uighurene en av de største og mest utholdende av de turkotatarisk-talende folkene i Sentral-Asia. De bestod som en stammeføderasjon regjert av Juan Juan-konføderasjonen fra 460 til 545, og deretter av heftalittene fra 541 til 565, før de ble gjort til en del av det kokturkiske khaganat. I kinesiske kilder ble de omtalt kjent som Huíhé og Huihu. På 700-tallet, da de fortrengte gokturkene, opprettet de et eget khanat. Det kinesiske "Huihu" er bakgrunnen for betegnelsen "Huihui" som kinesere bruker for muslimer. Det ligger også til grunn for nasjonalitetsnavnet Hui, som brukes om en kinesisktalende muslimsk folkegruppe i Kina.
Khaganatet deres strakk seg fra Kaspihavet til Mandsjuria og bestod fra 745 til 840, da kirgiserne etablerte seg med styrke. Resultatet ble at uighurske stammegrupper forflyttet seg til en rekke nye områder, som til Xinjiang og Gansu, og ut på de sentralasiastiske steppene. I Jungaria og i Tarimbekkenet opprettet de kongedømmet Idiqut, som vedvarte til 1209, da det underkastet seg mongolene under Djengis Khan.
Turkotatarer i det vestlige Tarimbekkenet begynte å konvertere til Islam på 900-tallet, men de fleste uighurene i Besh Balik- og Turfan-områdene konverterte ikke før på 1400-tallet, da Jarkandkhanatet, en mongolsk etterfølgerstat i det vestlige Tarim ekspanderte inn i deres områder. Fra da av begynte forfedrene til de moderne uighurer å skulle å kalle seg selv uighurer, men identifiserte seg som "turki" eller "musulmaner".
Før de konverterte til islam, var det blant uighurene både manikeere, buddhister og til og med noen assyriske kristne. Genetisk og kulturelt nedstammer de moderne uighurer tildels fra nomadiske turkomanske stammer, fra de mange iransktalende grupper – som sakaer og sogdianere som tidligere hadde bosatt seg i oasebyene i Tarimbekkenet, og de centum-indoeeuropeisktalende tocharianerne. Fremdeles kan man komme over uighurer med lys hud og lyst hår.
En mindre gruppe uighurer dro også til det som i dag er Gansu-provinsen i Kina, der de konverterte fra manikeismen til tibetansk buddhisme. I motsetning til sine folkefrender lenger vest konverterte de ikke senere til islam. De utgjør med dette et uvanlig element blant de turkotatariske folk. Deres etterkommer bor der den dag i dag, og er kjent som yugurer (omkring 10 000 mennesker).
Den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedin reiste mye i Øst-Turkestan blant uighurene i begynnelsen av 1900-tallet, og hadde et spesielt nært forhold til dette folkeslaget.
Uighurene i Kina.
Uigjhiurene proklamerte i 1944 en egen stat etter sammenbruddet av Chang Kai-chek's nasjonalistregime, og kalte staten Republikken Øst-Turkestan. Da kommunistene kom til makten i 1949 bodde bare 300.000 kinesere i Xinjiang, av en total befolkning på om lag 5 millioner. Xinjiang ble «selvstyrt region» i 1955, men fikk liten frihet. Kommunistpartiet arresterte tusenvis av uighurer og andre muslimer under anklage av å være «godseiere», spioner eller undergravere, og jord og buskap ble kollektivisert. I 1966 startet Kulturrevolusjonen og alle moskeer ble stengt av Rødegardistene. Først i 1979, under Deng Xiaoping, ble noen moskeer gjenåpnet.
På 1990-tallet startet en ny siniseringspolitikk i Xinjiang. Han-kinesere ble oppfordret av myndighetene til å bosette seg der. Staten stimulerte tilflytting og mobiliserte sivile kinesere under slagordet «Dra vestover!». Funn av olje og naturgass i ørkenen i Xinjiang har ytterligere økt tilflyttingen. Det er dessuten bygd en oljerørledning til kysten i øst. Ved folketellingen i 2000 var antall han-kinesere økt til 7,5 millioner, mens det var ca 8 millioner uighurer, og andre folkeslag utgjorde om lag 4 millioner. Antallet han-kinesere og uighurer er altså om lag likt i provinsen – og om man tar med 2,5 millioner han-kinesere som er kontraktsarbeidere for "Statsselskapet for produksjon og utbygging i Xinjiang", og 500.000 soldater i Folkets frigjøringshær, kan det oppholde seg godt over 11 millioner han-kinesere i Xinjiang til enhver tid.
De siste ti årene har regjeringen i Beijing videreført en kinesifiseringspolitikk som kan minne om politikken i Tibet – sivile han-kinsere oppfordres til å slå seg ned i Xinjiang-provinsen. Motstanden mot den hardhendte kinesiske politikken er bred, men ytrer seg også gjennom radikale islamske grupper som Øst- Turkestans Islamske Bevegelse (ETIM). Høsten 2001 ble 22 uighurer satt i fangenskap i Guantanamo i forbindelse med arrestasjoner i Afghanistan. Organisasjonen ETIM står på FNs terroristliste. Framveksten av radikal islam i Sentral-Asia har motivert Beijing til å øke politi- og militærnærværet, og søke sikkerhetssamarbeid med Russland og de sentral-asiatiske landene gjennom den såkalte Shanghai-gruppen.
I 1999 ble lederen for «De tusen mødres bevegelse», Rebiya Kadeer, arrestert og fengslet i Kina. Hun ledet en bred velferdsorganisasjon og ble uighurenes talskvinne. I 2004 ble Kadeer løslatt etter påtrykk fra USA, hun fikk Raftoprisen og ble gjenforent med sin mann i USA. Løslatelsen førte trolig til at USA svekket kritikken av Kina menneskerettighetsbrudd. Opptøyer blant uighurene har vært konstante, med voldelige sammenstøt blant annet i 2004. I juli 2009 brøt det hittil kraftigste uiguriske opprøret ut i provinsen, minst 159 mennesker ble drept og 1 000 såret ifølge offisielle kilder. Den 8.juli innførte de kinesiske provinsmyndighetene portforbud i hovedstaden Urumqi.


Nansenmedaljen.
Nansenmedaljen ble første gang delt ut i 1954 og er en internasjonal hedersbevisning for fortjenstfull innsats for flyktninger. Medaljen deles ut hvert år og er oppkalt etter Fridtjof Nansen, som var Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Den er siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning.
Prismedalje.
Prismedaljen har på advers et venstrevendt portrett av Fridtjof Nansen med hans navn med store bokstaver i en bue nederst og i en bue i øvre del «• NESTEKJÆRLIGHET ER REALPOLITIKK •». Reversen har en brutt lenke i ring og plass til inngravering av prisvinnerens navn. Medaljen er støpt og har en diameter på 90 mm. Den er modellert av Maja Refsum.


Frank-Peter Roetsch.
Frank-Peter Roetsch (født 19. april 1964 i Güstrow) er en tidligere tysk skiskytter, som representerte DDR.
Frank-Peter Roetsch var den første skiskytteren som tok i bruk skøyteteknikk, da han seiret klart i et verdenscupløp i Oberhof i 1985. Individuelt har han åtte mesterskapsmedaljer (5-3-0), og fem i stafett (2-3-0).


Anubis.
Anubis, eller Anepu, var en gud i egyptisk mytologi. Anubis fremstilles ikonografisk ofte med menneskekropp, men med en sjakals hode og løvemanke. Han kan også fremstilles som en sjakal alene, ofte sittende eller liggende på toppen av en grav. Dette understreker gudens rolle som den som leder den døde fra denne verden til den neste. Anubis nøt stor anseelse i oldtidens Egypt som de dødes beskytter. Da spiller han og med en større rolle enn Osiris, etter hvert blir han likevel stilt i skyggen av denne. I senere tider ble han ofte regnet som en sønn av Osiris og Nephthys.
Anubis førte de døde til dødsriket, og opptrådte sammen med Osiris i begravelseshøytidligheter. Sammen med Osiris felte han også dom over de døde, ved å veie den dødes hjerte mot en fjær fra rettferdighetens gudinne, Maat. Dersom hjertet var tyngre enn fjæren, skulle den døde slukes. Dersom hjertet var letter enn fjæren, skulle den døde få gå inn i etterlivet.
Hovedsetet for Anubis-dyrkingen var i Mellomegypt, blant annet i byen Siut eller Assiut, hvor sjakalen ble holdt som hellig dyr. Byen ble derfor kalt Lykopolis, «ulvebyen», av grekerne.
For mange århundrer siden var Anubis den fremste guden over de døde. Senere da Osiris’ rolle forandret seg fra vegetasjonsgud til dødsgud, sto Osiris i høyere i rang enn Anubis. Men Anubis hadde fremdeles en viktig rolle i begravelsesritualene, og ble regnet som sønn av Osiris og Nephtys. Det var Anubis, hjulpet av sin mor og tante, Nephtys og Isis, som balsamerte den myrdede Osiris’ kropp, og oppfant den kjente metoden å kle kroppen i bandasjer, og å formulere balsameringsoljene. Som Osiris’ balsamer, ble Anubis også guden for balsamerer.
Guden Wapwawet var ganske lik Anubis. Han var også de dødes gud, og hadde et hundehode som var hvitt i fargen.
Sjakal-teorien.
Den såkalte "sjakal-teorien" er helst basert på anatomiske studier av avbildinger av Anubis, gjerne gjort og mest støttet av egyptologer og andre som studerer den gamle egyptiske kulturen. Den sjakalen som er mest lik Anubis er svartryggsjakalen, men det har aldri vært ført bevis for at denne har eksistert nord for det sørlige Etiopia. I Egypt finnes kun gullsjakal, men anatomisk passer denne dårlig inn i det bildet som er skapt av Anubis. Gullsjakalen mangler de karakteristiske store ørene og er heller ikke like slank. Det er også tenkelig at Anubis kan ha vært gjort i bildet av en type urhund, alá tesem. Denne teorien støttes imidlertid ikke av like mange.


Kilobit.
Kilobit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
En kilobit er lik 1000 (103) bit.
Kilobit har ikke noe offisielt symbol, men "de facto" standard er kb.
Enkelte deler av IT-bransjen har historisk brukt kilobit om 1024 (210) bit, men dette er bl.a. ikke i samsvar med definisjonen av prefikset kilo i SI-systemet. Telekommunikasjonsbransjen (modemhastigheter og lignende) har stort sett brukt den riktige betydningen av kilobit. For å betegne 1024 (210) bit skal binærprefikset kibi- benyttes. En kibibit er alltid lik 1024 bit.
Kilobit brukes særlig til å angi overføringshastigheter i datanett, målt i kilobit per sekund (symbol kbps). For eksempel har et telefonmodem en overføringshastighet på opptil 56 kbps. For denne anvendelsen har det vært vanlig å bruke den korrekte verdien av kilobit (1000 bit).


Vår- og høstannalenes tid.
Det østlige (senere) Zhou-dynastiets utstrekning.
Vår- og høstannalenes tid (forenklet kinesisk: 春秋时代; tradisjonell kinesisk: 春秋時代; pinyin: "Chūnqiū Shídài") er en periode i Kinas historie fra 722 til 481 f.Kr.. Perioden innordnes i begynnelsen av Det østlige Zhou-dynasti.
Epokenavnet kommer fra "Vår- og høstannalene", en historiekrønike for perioden som ble ført i pennen av Konfucius.
Under Vår- og høstannalenes tid ble makten desentralisert i Zhou-riket. Det var en urolig tid med stadig større og mindre kriger, og omkring 170 mindre stater ble annektert av de større. Adelsstandens gradvise sammenbrudd førte med seg at lesekunsten bredte om seg. Og som stadig flere kunne lese, fremmet det tankens frihet og de tekniske landevinninger. Perioden ble avløst av det historikerne kaller De stridende staters tid.
Zhous makt svekkes.
Vår- og høstannalenes tid ble innledet av at det vestlige Zhou-dynastis hovedstad Hao (i dag Zongzhou) falt. Byen ble deretter plyndret av vestlige barbariske stammer, og kronprins Ji Yijiu måtte flykte østover. Under flukten var han avhengig av at herskerne i nærliggende vennligsinnede vasallstater gav ham beskyttelse mot barbarene og de føydalherrene som hadde gjort opprør mot ham. Dermed satte han seg i takknemlighetsgjeld til Qi, Chang og Jin-statene. Han etablerte Chengzhou (i dag Loyang).
Zhou-eliten hadde ikke særlig godt fotfeste i disse mer østlige delene av Zhang-veldet; selv kronprinsens kongekroning var avhengig av de nevnte staters godvilje for å lykkes. Nå som det område som var direkte underlagt Zhou-riket (i motsetning til føydalherrene) var vesentlig mindre og kun omfattet Loyang og områdene i byens umiddelbare nærhet, klarte ikke hoffet lenger å underholde seks grupper stående tropper. De etterfølgende Zhou-kongene måtte søke hjelp fra de omliggende eller eller mektigere vennligsinnede stater for beskyttelse mot angripere og militærhjelp for å få slutt på indre maktkamper. Zhouhoffet gjenvant aldri sin fordums myndighet, Zhou-kongen ble slik redusert til en ren galleonsfigur for føydalstatene. Selv om Zhou fremdeles ble ansett å nyte godt av det himmelske mandat, innebar denne verdigheten ingen egentlig overgripende myndighet lenger.
Hegemonene vokser frem.
Den første adelsmannen som hjalp Zhoukongene var Hertug Zhuang av Chang (regjeringstid fra 743 til 701 f.Kr.). Han var den første som opprettet et hegemonisk system, som var ment å bibeholde det gamle protoføydalistiske system. Tradisjonelle historikere har fremhevet det nye systemet som velegnet for å beskytte svakere siviliserte stater og Zhou-kongene mot aggressive «barbariske» stammer. Disse stammene var i nord Yi, i øst Rong, i sør Man og i vest Di.
Alle disse såkalt «siviliserte» stater hadde etnisk blandede befolkninger, og det var ingen skarp linje mellom «siviliserte» og «barbariske» stater. Disse etnisk og kulturelt forskjellige statene hadde ofte helt distinkte sivilisasjoner. Noen etniske grupper var så gjennomgående siviliserte og mektige, f.eks. Wu og Yue at de er medregnet i noen versjoner av «de fem overherrer» (se nedenfor).
Disse nylig mektige statene var mer opptatt av å bevare artistokratiets privilegier fremfor å videreføre den tradisjonelle ideologi som gitt ut på å støtte en svak sentralmakt i urolige tider.
Hertugene Huan av Qi (regj. 685-643 f.Kr.) og Wen av Jin (regj. 636-628 f.Kr.) tok ytterligere skritt for å opprette «overherresystemet» som bragte med seg en relativ stabilitet, skjønt over kortere tidsrom enn tidligere. Annekteringer av fremmed land tiltok, og slik ble de allerede mektigste statene ytterligere styrket, som f.eks. Qin, Jin, Qi og Chu. Overherrerollen gled gradvis bort fra sin uttrykte hensikt å beskytte de svakere stater, og utviklet seg til et system der de sterkere statene utøvde hegemoni over de svakere, enten de var av kinesisk eller "barbarisk" opphav.
De større statene påberopte seg å komme til å komme de svakere til unnsetning når de bestemte seg for å intervenere for å utvide sin egen makt. Det skjedde helst i tider da de svakere statene var plaget av indre feider. Senere overherrer var for det meste utgått fra disse statene. De utropte seg selv til herskere over sine innflytelsesfærer, stadig ofte uten å bry seg om å erklære seg selv som undersåtter til den maktesløse Zhou-kongen. Utviklingen av lokale administrasjonssystemer gav statene bedre kontroll over sine nyvunne områder. Stattlegging fremmet handel og landbruk bedre enn proto-føydalisme.
De tre statene Qin, Jin og Qi styrket ikke bare deres egne posisjoner, men slo også tilbake staten Chu, hvis herskere var begynt å kalle seg konger. Chu-hærene trengte gradvis nærmere Huang He-området. De erklærte Chu-staten for å være "barbarer i sør", for å advare Chu om å holde seg unna og slutte å trenge inn på deres respektive områder. Inntrengerne fra Chu ble slått tilbake ved tre store og stadig blodigere slag, – slaget ved Chengpu, slaget ved Bi og slaget ved Yanling. Dette førte til gjenopprettelsen av statene Chen og Cai.
Lengre tid mellom krigene.
Etter en tid med stadig mer oppslitende krigføring møttes Qi, Qin, Jin og Chu til slutt til en fredskonferanse i 579 f.Kr., som i praksis gjorde de øvrige statene til satellittstater. i 546 inngikk Jin og Chu nok en våpenhvileavtale.
Under det relativt fredelige 400-tallet vokste de to kyststatene i dagens Zhejiang, Wu og Yue, og ble vesentlig mektigere. Etter å ha nedkjempet og fordrevet kong Fu Chai av Wu, ble kong Gou Jian av Yue (regj. 496-465 f.Kr.) den siste anerkjente overherre.
Denmne fredsperioden var bare en forberedelse på det blodbad som skulle følge under De stridende staters tid. De fire mektigste statene var alle sammen plaget av indre maktkamper. Seks ledende landbesittende familier førte krig mot hverandre i staten Jin. Chenfamilien drev på og utryddet politiske fiender i Qi. Herskernes legitimitet ble ofte utfordret i Qin og Chu av andre medlemmer av kongefamilien, og det raste dermed borgerkriger der. Alle statene ble infisert av slike maktkamper, og blodbadet skulle bare fortsette i den påfølgende tid. De stridende staters tid brøt ut i 403 f.Kr. da de gjenværende tre ledende familier i Jin – Zhao, Wei og Han – detlte staten mellom selv; det maktesløse Zhou-hoffet måtte bare anerkjenne deres myndighet.
De viktigste statene.
De etterfølgende navnene er de respektive statenes hovedsteder.


Sfinks.
En sfinks var et fabeldyr i Midtøsten og middelhavsområdet. Det ble fremstilt noe ulikt i egyptisk, gresk og mesopotamisk mytologi, men ble ofte beskrevet som en løve med menneskehode. Den mest berømte og største avbildningen er Sfinksen i Giza, et monument som står på Giza-platået foran de tre store pyramidene utenfor Kairo i Egypt.
Historikk.
I Egypt ble sfinksen fremstilt med løvekropp og mannshode. Sfinksen representerte farao, og ble stilt opp som vokter over templer og pyramider, som for eksempel Sfinksen i Giza. Den bærer hodeplagget "nemes", et skjerf foldet på en måte som var forbeholdt farao. De skrånende sider på "nemes" erstattet løvemanen for å bringe menneskehodet i proporsjon med løvebrystet. En sprekk løper gjennom klippen der løvekroppen er smalest. Egypterne har oppdaget sprekken under arbeid med steinen og av tekniske årsaker valgt å strekke løvekroppen, slik at den er unaturlig lang.
Det lå et friluftsalter mellom forpotene til sfinksen. Her ofret man til statuen helt frem til romersk tid. Da Giovanni Battista Caviglia foretok sine utgravninger i Giza 1816-19, fant han at det fremdeles lå aske etter den siste offerilden, som trolig hadde brent i sen romertid.
En lærd araber, Abd al-Latif, besøkte stedet på 1100-tallet. Allerede dengang var sfinksen kjent under sitt nåværende arabiske navn, "Abu Hol", det vil si «Far (til) redselen» eller «Redselens far». Han beskrev det vakre ansiktet, «dekket med rødlig farge, og en rød fernis så lys som om den var nymalt». Spesielt nevner han nesen, som fremdeles må ha vært på plass. Men da en annen arabisk historiker, al-Maqrizi, skrev om statuen først på 1400-tallet, var nesen gått tapt. Iallfall var sfinksens nese for lengst borte da Napoleon besøkte Giza i 1798, selv om han har fått skylden for dens forsvinning. Vi vet ikke hvem som stod bak eller hva som skjedde, men ved undersøkelser fremgikk det klart "hvordan" det var skjedd. Noen hamret lange spett inn i nesen, en ned fra neseroten og den andre under neseborene. Deretter ble redskapene brukt til å dytte nesen av mot høyre (sørlig retning).
I et verk utgitt i 1556, hevder André Thevet at sfinksen hadde en kjempes hode, «lagd av Isis som var elsket av Jupiter». Han avbildet statuen som et hode med krøllet hår og et hundehalsbånd av gress. Johannes Helferich publiserte en historie om en hemmelig gang som prestene entret, for å rope ut til folket mens de lot som de var sfinksens stemme. Helferich avbildet sfinksen som en kvinne med glatt hår. Nærmest kommer den danske tegneren Frederik Norden, som rakk helt til Nubia på sin ekspedisjon, utsendt av kong Christian VI. Norden utgav en illustrert beretning om reisen i 1755.
Det har den senere tid vært debattert hvorvidt sfinksen i Egypt virkelig var en «sfinks». Nærmere undersøkelser viser at hodet har vært utsatt for langt mindre erosjon enn resten av statuen. I tillegg er hodet uforholdsmessig lite i forhold til resten av kroppen. Dette tyder på at det nåværende hodet er hugget ut av statuens opprinnelige hode.
I Hellas hadde sfinksen kvinnehode og -bryster, løvekropp og ørnevinger. Forbipasserende måtte løse en gåte for ikke å bli drept av sfinksen. Gåten lød: «Hvem går om morgenen på fire ben, om dagen på to og om kvelden på tre?» Ifølge myten om Ødipus fant Ødipus det riktige svaret (mennesket), og sfinksen begikk selvmord.


Schäferhund.
Schäferhund (FCI# 166), i Norge også kalt schäfer og schæfer (Språkrådets norske rettskriving), er en hunderase som oppsto i Tyskland mot slutten av 1800-tallet. Rasen er i dag Norges og en av verdens mest populære familie- og brukshundraser, benyttet av såvel sivile som politi og det militære.
Opprinnelse og alder.
Navnet "schäferhund" stammer fra det tyske ordet "schäfer", som betyr "sauegjeter". Rasen oppsto etter kryssavl mellom det man trodde var ulike tyske fårehunder og collie, utført av rittmester Max Von Stephanitz på siste halvdel av 1800-tallet. Han ønsket å skape en dugelig brukshundrase, noe han må kunne sies å ha lykkes med. Moderne forskning med DNA har imidlertid vist at fårehunder ikke kan ha dominert avlsarbeidet Stephanitz utførte, for schäferhundens nærmeste slektninger er beviselig molossere (Heidi G. Parker m.fl., 2004). Schäferhundens nærmeste slektninger er raser som newfoundlandshund og fransk bulldog. Også bullmastiff, rottweiler og flere andre molossere er forholdsvis nære slektninger, mens fårehundslinjene er svært beskjedne (trolig collie og/eller en belgisk fårehundvariant som tervueren og/eller malinois).
Stephanitz viste fram den nye hunderasen for første gang på Hannover-messen i 1892. Den 22. april 1899 presenterte så Stephanitz schäferhunden «Hektor Linksrhein», som da hadde fått gjort om navnet sitt til «Horand von Grafrath», ved en hundeutstulling i Karlsruhe. Samme dag dannet han og 13 andre entusiaster schäferhundklubben "Verein für Deutsche Schäferhunde (SV)". Den første rasestandarden ble presentert 20. september samme år, og den første hunden som ble stambokført i det nye stambokregistret var nettopp «Horand von Grafrath». Alt i 1901 ble den første schäferhunden godkjent som politihund i Tyskland. Registeret voks også hurtig. I 1903 var det blitt 575 medlemmer. I 1913 var antallet steget til 5 988 medlemmer. Siden ble schäferhunden, under ledelse av "Verein für Deutsche Schäferhunde (SV)", utviklet til den populære rasehunden vi nå kjenner. I dag er "Verein für Deutsche Schäferhunde (SV)" verdens største raseklubb for en enkelt hunderase. Medlemstallet har passert 85 000 medlemmer.
Den første schäferhunden i Norge kom trolig i 1910, importert fra Tyskland av "overkonstabel Braaten". Dette var ei tispe med det klingende navnet "Bella Zahne". Den første hannhunden skal ha kommet hit fra Danmark og het "Fluks". Den ble politihund i Asker og siden parret med "Bella Zahne". De danner således en genetisk grunnstamme for flere av dagens norskoppdrettede schäferhunder.
Utseende, anatomi og fysikk.
Schäferhunden er en stor og ganske kraftig hund med en langstrakt skrånende kropp, der lendepartiet er klart lavere enn skulderhøyden. Hannene blir normalt 60-65 cm i skulderhøyde og veier 30-40 kg. Tispene blir ca. 5 cm lavere og veier ca. 22-32 kg. Pelsen har tette slette dekkhår og kraftig underull. Hodet er kileformet og tørt, verken for bredt, spisst eller grovt, med stående spisse ører. Halen er lang og buskete og skal bæres i en mykt bøyd kurve. Fargen er vanligvis sort (sadel) med rødbrune, brune, gulbrune og lysegrå sjatteringer, mot hvetefarget i bukregionen. Ensfarget sort og grå er også tillatt, men sistnevnte skal ha sort sadel og maske. Ubetydelige innslag av hvitt tillates. Underullen er gjerne lysegrå. Hodet skal ha sort maske.
Bruksområde.
Schäferhunden er en meget allsidig brukshund, som i dag benyttes som alt fra lavine- og ettersøkshund, til politi- og militær tjenestehund med en rekke ulike oppgaver. Den er også en meget populær familiehund som egner seg bra til både trekking av pulk, agility, kløving og andre former for hundesport.
Lynne og væremåte.
Schäferhunden er en selvsikker, modig, oppmerksom og godlynt hunderase som passer godt for folk og familier med noe erfaring og som har en sportslig eller bruksmessig innstilling. Den trenger dressur, oppgaver og utfordringer for å trives maksimalt, og egner seg dårlig som «"hjemme-alenehund"» i en leilighet.
Schäferhunden ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning til fremmede. Hart og Hart dokumenterte i 1985 at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar. Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Schäferhunder kan derfor vise aggresjon mot fremmede.
Annet.
I senere år har det blitt stadig større fokus på schäferhundens dårlige bakbensvinkler, blant annet sterkt kritisert som «"onaturliga kroppsformer och fysiologiska anomalier"» av Sveriges Veterinärförbund.
Siden schäferhund er så populær er det også svært mange som driver med oppdrett av denne rasen. Slikt fører dessverre ofte til at det blir endel mindre heltdige resultater. Utstrakt matadoravl og linjeavl er og har vært et problem. Man bør derfor rådføre seg med Norsk Schäferhund Klub før en velger seg oppdretter.
Rasen er dessverre arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA). Visse linjer er dessuten utsatt for såkalt schäferkløe, en atopisk allergi som en arvelig belastet.


Kraken.
Kraken eller krakjen, også omtalt i ubestemt form krake, er et fabeldyr fra norsk folketro i form av et kjempestort sjøuhyre eller en gigantisk fisk som fiskere skal ha sett langs kysten av Norge, Island og Irland.
Beretninger om kjempefisker finnes i mange kulturer langt tilbake i tid. Det norrøne Kongespeilet fra 1200-tallet omtaler et slikt monster som Hafgufa. Det er også fortellinger om enorme havuhyrer i asiatiske farvann og i antikkens middelhav og atlanterhav. Det uhyret som blir kalt kraken, er imidlertid første gang mer utførlig beskrevet av Bergensbispen Erik Pontoppidan på midten av 1700-tallet. Han sammenligner det med en øy med armer og master. Andre har sidestilt det med Leviatan-aktige drager, lindormer og sjøormer. Atter andre, særlig på 1800-tallet, har tolket kraken som en kjempeblekksprut, og den engelsktalende verden bruker den norske betegnelsen som egennavn på et slikt monster. Dette har forsterket seg i moderne, angloamerikansk populærkultur. Det er altså forskjellige tradisjoner som blandes sammen, også forestillinger om andre havuhyrer. Det gjennomgående trekket ved kraken er likevel størrelsen, enten det dreier seg om en fisk, hval, skilpadde eller blekksprut.
"Krake" er på norsk og svensk, og i formen "Der Kraken" eller "die Kraken" («kraken» eller «krakene») på tysk, også navn på "Polypus (Octopus) vulgaris", en blekksprutart med åtte armer.
Etymologi.
"Krake" er et norsk ord som skal være i slekt med ord som "krok" og "krykke" og det shetlandske "krekin", som er et tabunavn for hval. Ordet skal stamme fra «krake» i betydningen «krokete og kleint tre» eller «tørr granstamme med nakne greiner». Det islandske "kraki" ble brukt om «tynn stang med hake på» eller «treanker med en fastbundet stein». Ordet kan også brukes i flertallsformen "kraker". For eksempel skriver den danske forfatteren Thomas Christopher Bruun (1750-1834) tidlig på 1800-tallet: «Det Diævelskab det (dvs. havet) i sin Barm udruger...Af Hayer, Orme, Kraker, Crocodiler.», mens dikteren Jens Baggesen (1764-1826) skriver «(...) omsvømmet af Fiske, Haier, og Hvaler, og Kraker, og vildt sig boltrende Marsvin.»
Ordet "krake" har i nordiske språk flere betydninger, og kan også brukes om et «tynt og magert menneske», eller om en dyrekropp generelt. Det liknende ordet "krek" ble derimot opprinnelig brukt om små krypdyr, insekter, marker, bløtdyr og andre kryp som "kreker" på bakken, det vil si «beveger seg slingrende». For øvrig betyr «krake søker make» egentlig «kråke søker en maken» og er lånt fra dansk "krage søger (eller finder) mage" (på svensk "kaka söker maka"), et spøkefullt uttrykk for at noen, som en skrikende kråke, roper etter sin likesinnede.
Kraken i folketro, litteratur og populærkultur.
a> en norsk naturhistorie der en kan lese den første grundige beskrivelsen av Kraken.
Pierre Dénys de Montforts "Poulpe Colossal" angriper et handelsskip.
Enda en fantasifull framstilling fra 1800-tallet av en enorm blekksprut som angriper et skip.
Sjøuhyrer i antikken.
Allerede i oldtida var det flere fortellinger om havuhyrer. I gresk og romersk mytologi nevnes for eksempel Skylla, en omskapt prinsesse, og den enda verre Kharybdis, som kunne gjøre seg om til en virvelvind. Sammen voktet de Messinastredet mellom Italia og Sicilia, og Odyseen forteller om hvordan de nesten slukte den greske sagnhelten Odyssevs. I Bibelen blir det litt mystiske havmonsteret Leviatan nevnt seks ganger.
Grunnlaget for slike forestillinger kan ha vært fiskere og sjøfolk som har sett uforklarlige havfenomener, hvaler og store blekkspruter. På tilsvarende måte kan forestillingen om kraken ha oppstått i middelalderen.
Kraken i Norden.
Den første og fyldigste skriftlige skildringen av kraken kommer fra den danske forfatteren og biskopen i Bergen Erik Pontoppidan d.y. (1698–1764). Han utgav verket "Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie, forestillende dette Kongeriges Luft, Grund, Fjelde, Vande, Væxter, Metaller, Mineralier, Steen-arter, Dyr, Fugle, Fiske og omsider Indbyggernes Naturel, samt Sædvaner og Levemaade" i København i 1752 og 1753. Der omtaler han kraken som «det allerstørste monstrum marinum» (havuhyre). Han sier det blir kalt Kraken, Kraxen, Krabben, Horven, Søe-Horven, Anker-Trold og havstramben. Etter at boka ble oversatt til engelsk få år seinere, ble Kraken mest kjent på engelsk. Det er rundt og flatt som ei flytende øy, og har enorme armer eller forgreininger som master med rær, så veldige at de kan trekke store skip med seg i dypet. Pontoppidan bygde sine beskrivelser på fortellinger fra norske fiskere. Når det på steder der vannet vanligvis var 80-100 favners dyp (140-180 meter), isteden bare viste seg å være 20-30 favner (40-50 meter), visste fiskerne at det var en krake under dem. De fortalte at kraken særlig kunne påtreffes om sommeren og likne skjær og holmer. Det kunne også samle seg masse fisk på ryggen av den, og fiskerne forklarte at de derfor kunne «fiske på kraken». Da gjaldt det bare å passe seg så det enorme dyret ikke plutselig steg opp til overflaten, veltet båter og dro dem ned i malstrømmen som oppstod da den dykket igjen. Pontopiddan forteler også hvordan dyret i noen få månender spiser,og i de påfølgende tømmer ut ekskrementer som farger vannet, gjør det tykt og mudderaktig og har en behagelig lukt og smak som lokker til seg flere fisker.
Fra Vestlandet finnes det noen få sagn og memorater om Krakjen. Det vanligste sagnet forteller om noen fiskere som var ute med bunnsnøre. Plutselig merket de at det ble grunnere og grunnere under dem. De forstod da at det var Krakjen som var på vei opp, og de rodde til land så fort de bare kunne.
Fenomenet kan ha opphav i virkelige observasjoner av store blekkspruter eller i synsbedrag til havs, for eksempel luftspeilinger og lave skyformasjoner. I 1680 skal dessuten en mindre krake («måske en ung og uforsigtig, af det slags») ha strandet på Alstadhaug ved Levanger i Nord-Trøndelag der den omkom: «Dens langsom fortærede ådsel skal have fyldt et stort stykke af bemeldte Ulvangens fjord, og gjort den side så godt som impassable for folk af en delikat lugtelse.» I 1673 skal en kjempekrake på minst 30 meter ha gjort det samme på vestkysten av Irland.
Kraken er imidlertid ikke omtalt i de norrøne sagaene, men tilsvarende dyr som lyngbakr og hafgufa («havdamp») blir nevnt i Örvar-Odds saga og i Kongespeilet fra omkring 1250. Teksten skildrer et sjøuhyre så stort som ei øy. Dyret blir sjelden sett, og teksten spekulerer på om det kanskje bare finnes ett eller to dyr i hele verden.
Den svenske naturforskeren Carl von Linne inkluderte for øvrig kraken i den første utgaven av sin systematiske naturkatalog "Systema Naturae" fra 1735. Der gav han dyret det vitenskapelige navnet "Microcosmus", men utelot det i seinere utgaver.
Kraken som kjempeblekksprut.
Fra slutten av 1700-tallet har det vært flere beskrivelser av kraken som en type kjempeblekksprut. Mange har også tolket Pontoppidans beretninger som det. De tidligste fortellingene beskriver imidlertid kraken oftere som krabbe enn blekksprut, og dyret har trekk som kan minne om hvaler. Andre egenskaper ved kraken kan likne på fenomener som kan oppstå ved undersjøisk vulkansk aktivitet utenfor Island, for eksempel boblende vann, plutselige og voldsomme havstrømmer og dannelsen av nye småøyer.
Den franske malakologisten Pierre Dénys de Montfort omtaler to typer kjempeblekkspruter i sitt moluskleksikon "Histoire Naturelle Générale et Particulière des Mollusques" som ble utgitt i 1802. Montfort påstår at den første typen, "krakenblekksprut", har blitt beskrevet både av norske sjøfolk, amerikanske hvalfangere og antikke forfattere som Plinius den eldre. Den andre typen, som var mye større og ble kalt "kjempeblekksprut" ("Poulpe Colossal"), var rapportert fra et angrep på ei seilskute fra Saint-Malo utenfor kysten av Angola.
Montfort våget seg senere på mer sensasjonelle påstander. Han mente at ti britiske krigsskip som hadde forsvunnet på mystisk vis en natt i 1782 måtte ha blitt angrepet og senket av gigantiske blekkspruter. Dessverre for Montfort visste britene hva som hadde skjedd med skipene, noe som førte til at Montfort ble blottlagt på formedelig vis. Pierre Dénys de Montforts karriere kom seg aldri etter dette, og han døde sultede og fattig i Paris rundt år 1820 (Sjögren, 1980). Til Pierre Dénys de Montfort forsvar kan man anføre at mange av hans kilder om «krakenblekkspruten» antagelig beskrev den helt relle kjempeblekkspruten, hvis eksistens ble bevist i 1857. Kjempeblekkspruter hadde lenge blitt ansett som mytologiske fabeldyr.
Kraken er også omtalt i den engelske poeten Alfred Tennysons dikt "The Kraken" som ble utgitt i 1830. Diktets siste linjer har dessuten likhetspunkter med legenden om sjøuhyret Leviathan, som skulle komme opp til overflaten i endetiden. Tennysons beskrivelse har siden påvirket den franske forfatteren Jules Verne, som omtaler en kjempeblekksprut i romanen "En verdensomseiling under havet", utgitt i 1870.
Fantasy-forfatteren J.R.R. Tolkien brukte fortellingene om Kraken som inspirasjon for uhyret ved inngangen til "Morias miner", omtalt i "Ringens Brorskap" som kom på engelsk i 1954 og 1955. Kraken er også brukt i flere sammenhenger seinere, blant annet som et veldig blekksprutmonster i de amerikanske eventyrfilmene om "Pirates of the Carribean" fra 2000-tallet.


Elvin Jones.
Elvin Ray Jones (født 9. september 1927, død 18. mai 2004) var en jazztrommeslager. Han ble født i Pontiac, Michigan som den yngste i en familie på 10. To av brødrene var også jazzmusikere: Hank (piano), og Thad (trompet/flygelhorn).
Elvin begynte å spille profesjonelt i 1940-årene. Etter hvert begynte han å spille med artister som Charlie Parker, Miles Davis, og Wardell Grey. I 1955, etter å ha blitt vraket etter prøvespilling for Benny Goodman, fant han arbeid i New York. Han ble med i bandet til Charles Mingus, og ga ut en plate kalt "J is for Jazz". I 1960, ble han med i den klassiske kvartetten til John Coltrane, som også besto av Jimmy Garrison og McCoy Tyner. Han fortsatte å spille med Coltrane til 1966. Samspillet med Coltrane har av mange blitt ansett som en redefinering av swing (den rytmiske jazzfølelsen), på samme måte som Louis Armstrong gjorde det i jazzens barndom.
Etter at han sluttet hos Coltrane, begynte han å spille med Duke Ellington. Etter hvert dannet han sitt eget turneband, Jazz Machine, som vanligvis var en kvintett, og som fortsatte i den samme musikalske retningen. Hans sans for timing, polyrytmikk, dynamikk, klang og legato-frasering, så vell som det enorme lydvolumet han produserte, bragte trommesettet i forgrunnen.
Jones underviste regelmessig og spilte på skoler og i fengsler. Undervisningen bestod av både trommeteknikk og musikkhistorie. Han døde av hjertesvikt i Englewood, New Jersey 18. May, 2004.


Gigabit.
Gigabit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Gigabit er ikke en SI-enhet, men prefikset "giga" er et SI-prefiks.
109 = 1 000 000 000 bit "eller"
230 = 1 073 741 824 bit, avhengig av sammenhengen.
Se binærprefiks og gigabyte.
Gigabit har ikke noe offisielt symbol, men "de facto" standard er Gb.
Enheten gigabit er nært knyttet til enheten gibibit, som alltid er 230 = 1 073 741 824 bit.
Gigabit brukes særlig til å angi overføringshastigheter i datanett, da i form av gigabit per sekund (symbol Gbps).


Vladimír Veselý.
Vladimír Veselý (død 1982 i Wiesbaden, Hessen) var en tsjekkoslovakisk journalist, som ble vervet som CIA-agent da han var korrespondent i Frankfurt på 50-tallet. I 1956 ble han vervet av norsk etterretningstjeneste for å spionere på kommunistregimet i Tsjekkoslovakia for Norge. Året etter ble han arrestert og dømt til 25 års fengsel. Han ble sluppet ut på prøve etter 10 år, kort før Sovjetunionen, DDR og Polen invaderte Tsjekkoslovakia. Etter den sovjetiske invasjonen flyktet han til Tyskland, der han fikk jobb som journalist for ZDF. Han fikk i 1982 diagnosen kreft, men mente han var blitt forgiftet av tsjekkoslovakiske agenter.
Vesely, Vladimir
Vesely, Vladimir
Vesely, Vladimir
Vesely, Vladimir


Feiring.
Feiring [fe:`ring] er ei bygd og et sted i Eidsvoll kommune i Akershus med ca. 1000 innbyggere. Navnet "Feiring" er etymologisk knyttet til ordet «fager». Feiring ligger på vestsiden av Mjøsas sørende. Stedet ble 1. januar 1870 skilt ut fra Hurdal som egen kommune og slått sammen med Eidsvoll kommune 1. januar 1964. Feiring kommune hadde et flatemål på 102,45 km².
Fylkesvei 33 mellom Minnesund og Østre Toten, er bygdas eneste samferdselsåre, og ble bygget i 1890-årene. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, men etter at forvaltningsreformen trådte i kraft har den fått status som fylkesvei.
Feiring kirke ble bygd i 1870. Opprinnelig skulle den gamle kirka fra 1693 restaureres, men etter drøfting i kommunestyret ble det vedtatt å bygge ny kirke. Mye av materialet i kirka stammer likevel fra den gamle stavkirka.
På 1600-tallet ble det drevet ca. 20 kobbergruver nord og nordvest for kirka, med smeltehytte ved Flesvikelva. Carsten Anker drev i perioden 1806–1818 Feiring jernverk ved Skreikampen. Feiring jernverk er et av de best bevarte jernverksområdene i Norge fra tiden etter den industrielle revolusjonen. Hustuftene har stått nesten helt urørt frem til i dag. Jernverkstuftene og restene etter masovnen er blitt restaurert, og Eidsvoll historielag har satt opp informasjonstavler på verksområdet. De senere årene er det årlig satt opp et historisk teaterstykke på verksområdet. «Jernverkshelga» arrangeres i august.
Behandlings- og rehabiliteringssenteret for hjertesyke, Feiringklinikken, drevet av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, ligger sentralt i Kirkebygda ned mot Mjøsa.
I dag ser man fortsatt milepælen som viser grenseposten ved riksvei 33 mellom Østre Toten og Eidsvoll kommuner (gamle Feiring herred). Grenseposten mellom Feiring og Eidsvoll er dessverre fjernet, slik at besøkende ikke lenger vet når de kjører inn i kjerneområdet av Romerike. Men det er mye som tyder på at den stod rett før svingen som populært blir kalt Migersvingen eller Migern.
I 2006 fikk Feiring sin egen "regjering" som er bygdas talerør til Eidsvoll kommune. Og som står for ting som skjer i bygda både på det kulturelle og politiske plan.


Terabit.
Terabit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Terabit er ikke en SI-enhet, men prefikset "tera" er et SI-prefiks.
1012 = 1 000 000 000 000 bit "eller"
240 = 1 099 511 627 776 bit, avhengig av sammenhengen.
Se binærprefiks og terabyte.
Terabit har ikke noe offisielt symbol, men "de facto" standard er Tb.
Enheten terabit er nært knyttet til enheten tebibit, som alltid er 240 = 1 099 511 627 776 bit.
Terabit brukes særlig til å angi overføringshastigheter i datanett, da i form av terabit per sekund (symbol Tbps). Slike overføringshastigheter er foreløpig lite utbredt.


Orakelskrift.
Kinesisk orakelskrift (Hànzì: 甲骨片, pinyin: "jiǎgǔpiàn"; eller 甲骨文, "jiǎgǔwén") er betegnelsen på inskripsjonene på de orakelben som inngikk i Shang-periodens religiøse kult. Denne skriften er den eldste utviklede kinesiske skriften, og går tilbake til ca. 1400-1350 f.Kr.
De første og viktigste funnene av orakelben med orakelskrift ble gjort i 1899 i Anyang-området i Henan-provinsen. Bena er også blitt kalt "drageben".
I 1899 oppdaget en mandarin (embetsmann) fra Qing-dynastiet (1644–1911) at resepten legen hans hadde gitt ham nevnte en tradisjonell medisin kalt «drageben». Etter nærmere undersøkelse fant han ut at det dreide seg om et skilpaddeskall med noen merkelige tegn innrisset i det. Mandarinen sendte da sine menn ut for å samle inn slike «drageben» fra forretninger som solgte naturmedisiner, for å få dem undersøkt av vitenskapsmenn. Over 4 000 kinesiske tegn lot seg identifisere på benene og skallene.
Til nå er over 100 000 orakelskall og -ben utgravd av arkeologer blant ruinene etter Shang-dynastiets siste hovedstad, "Yin", like ved storbyen Anyang. Det er også blitt funnet et lavere antall "drageben" med orakelskrift i "Shangcheng" utenfor Zhengzhou, også den i Henan. Dette var en tidlig hovedstad for Shang-herskerne, og het da "Ao".


Petabit.
Petabit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Petabit er ikke en SI-enhet, men prefikset "peta" er et SI-prefiks.
1015 = 1 000 000 000 000 000 bit "eller"
250 = 1 125 899 906 842 624 bit, avhengig av sammenhengen.
Se binærprefiks og petabyte.
Petabit har ikke noe offisielt symbol, men "de facto" standard er Pb.
Enheten petabit er nært knyttet til enheten pebibit, som alltid er 250 = 1 125 899 906 842 624 bit.
Petabit brukes særlig til å angi overføringshastigheter i datanett, da i form av petabit per sekund (symbol Pbps), men foreløpig er utstyr med ytelse, som det er naturlig å måle i petabit per sekund, kun på utviklingsstadiet.


Exabit.
Exabit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Exabit er ikke en SI-enhet, men prefikset "exa" er et SI-prefiks.
1018 = 1 000 000 000 000 000 000 bit "eller"
260 = 1 152 921 504 606 846 976 bit, avhengig av sammenhengen.
Se binærprefiks og exabyte.
Exabit har ikke noe offisielt symbol, men "de facto" standard er Eb.
Enheten exabit er nært knyttet til enheten exbibit, som alltid er 260 = 1 152 921 504 606 846 976 bit.
Exabit vil være naturlig å bruke til å angi overføringshastigheter i datanett, da i form av exabit per sekund (symbol Ebps), men foreløpig finnes det ikke noe utstyr med ytelse som det er naturlig å måle i exabit per sekund.


Zettabit.
Zettabit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Zettabit er ikke en SI-enhet, men prefikset "zetta" er et SI-prefiks.
1021 = 1 000 000 000 000 000 000 000 bit "eller"
270 = 1 180 591 620 717 411 303 424 bit, avhengig av sammenhengen.
Se binærprefiks og zettabyte.
Zettabit har ikke noe offisielt symbol, men "de facto" standard er Zb.
Zettabit vil være naturlig å bruke til å angi overføringshastigheter i datanett, da i form av zettabit per sekund (symbol Zbps), men foreløpig finnes det ikke noe utstyr med ytelse som det er naturlig å måle i zettabit per sekund.


Rottweiler.
Rottweiler (FCI #147) er en tysk hunderase som har fått navn etter byen Rottweil i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. I hjemlandet er den også kjent som «"metzgerhunde"» (slakterhund), fordi den en gang i tiden var så vanlig å holde blant tyske slaktere. I Skandinavia er rasen også kjent under det populære navnet «"rottis"».
Opprinnelse og alder.
Noen mener rasen nedstammer fra såkalt "bavariois bouvier", andre at den har utviklet seg fra romerske molosserhunder som ble ført til Tyskland under de romerske invasjonene. Under middelalderen fantes det en type trefarget molosser i Sveits og deler av Tyskland som gikk under tilnavnet «slaktermastiff». Denne ble blant annet brukt av sveitsiske soldater i krig, men det er også kjent at disse hundene ble benyttet til vaktoppdrag mot røvere og banditter som herjet i Rottweil på den tiden. Rottweileren kan derfor ha et felles opphav med de såkalte sennenhundene fra Sveits.
Rasen er også kjent for å ha hatt militære oppgaver for den tyske armé under både første- og andre verdenskrig. Den første raseklubben ble dannet i 1907, men rottweiler ble først anerkjent som egen rase i 1966. Som sådan har den blitt svært populær i senere år, blant annet i Norge.
Utseende, anatomi og fysikk.
Rottweiler er en meget tett og kraftig glatthåret hund. Hannene skal i hennhold til rasestandard være 61-68 cm i skulderhøyde og veie ca. 50 kg. Tispene skal være helst ca. 5 cm lavere og veier ca. 42 kg.
Kroppen er kompakt og meget muskuløs, med en bred og dyp brystkasse og et kort lendeparti. Ryggen en rett og kraftig, halsen kort, kraftig og uten løs hud. Hodet er bredt og litt konvekst i skallen. Ørene er høyt ansatt med god avstand, mellomstore, triangelformede og hengende.
Pelsen er glatt og har stive dekkhår, tett med noe underull. Fargen er sort med brune tegninger rundt snutepartiet, foran på halsen, bringen og nederst på beina og på potene. Øynene skal være mørke, mandelformet og mellomstore.
Bruksområde.
Rottweiler har tradisjonelt vært brukt som vakt-, politi- og militærhund, der den gjennom årene har hatt mange ulike brukshundoppgaver. De senere årene har rasen også tatt seg opp som en populær bruks og sportshund og familie- og utstillingshund. Rottweileren er den 3. mest brukte rasen innen Norske Redningshunder
Lynne og væremåte.
Rottweileren er normalt en balansert, fredfull og utholdende brukshund, som i tillegg har en sterk personlighet. Den skal være uredd, modig og trofast, og gir gjerne et inntrykk av tilbakeholden kraft. Hengiven, lojal og svært tålmodig mot sine egne, men gjerne dominant overfor andre hunder om den ikke sosialiseres tidlig. Den regnes som pålitelig og tolerant overfor barn. Den trenger en konsekvent, men positiv dressur, og må aktiveres gjennom arbeid som krever både mental og fysisk aktivisering. En rasetypisk rottweiler gjør det tradisjonelt godt innen spor, rundering, feltsøk og lydighet. Den er også en flott sportshund.
Avl og oppdrett.
Avl av rottweiler er underlagt avlskriterier fra de respektive nasjonale raseklubber. Den tyske raseklubben ADRK (Allgemeiner Deutscher Rottweiler-Klub) fra rasens hjemland har gjennom mange år satt krav til at hunden skal ha tilfredstillende helse, gemytt/mentalitet og bruksegenskaper i tillegg til korrekt eksteriør. Disse kravene er mer eller mindre også førende for avlsarbeidet internasjonalt. I Norge er det i avlskriteriene fra Norsk Rottweilerklubb krav til mentaltester, og helse (hofter, albuer og øyer primært) og eksteriør.
Annet.
Rasen trenger regelmessig mosjon, dressur og motivasjon (oppgaver og utfordringer) for å trives maksimalt. Passiviserte hunder blir lett problemhunder. Pelsen bør stelles regelmessig.
Siden rottweileren er populær er det også svært mange som driver med oppdrett. Man bør derfor rådføre seg med en raseklubb før man velger seg oppdretter.
Rasen er dessverre arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA). Visse linjer er dessuten utsatt for øyesykdomer slik som bakre polkatarakt og utviklingskatarakt.


Yottabit.
Yottabit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Yottabit er ikke en SI-enhet, men prefikset "yotta" er et SI-prefiks.
1024 = 1 000 000 000 000 000 000 000 000 bit "eller"
270 = 1 208 925 819 614 629 174 706 176 bit, avhengig av sammenhengen.
Se binærprefiks og yottabyte.
Yottabit har ikke noe offisielt symbol, men "de facto" standard er Yb.
Yottabit vil være naturlig å bruke til å angi overføringshastigheter i datanett, da i form av yottabit per sekund (symbol Ybps), men foreløpig finnes det ikke noe utstyr med ytelse som det er naturlig å måle i yottabit per sekund.


Gregoriana.
Pontificia Università Gregoriana (PUG) er én av Den hellige stols universiteter i Roma. Det ble grunnlagt i 1551 og har hele tiden vært drevet av jesuittordenen, og het til å begynne med Collegium Romanum. Det ligger på vatikansk ekstraterritorialt område i Roma, og regnes derfor ikke som liggende i Italia.
Historie.
Universitetet ble grunnlagt i 1551 som "Collegio Romano" av jesuittordenens stifter Ignatius av Loyola. Det lå opprinnelig ved foten av Capitolium, men ble flyttet allerede under pave Gregor XIII (1572–1585) til en tomt mellom Pantheon og Via del Corso. Omkring 300 år senere, i 1873, lot pave Pius IX universitetet flytte til dets nåværende plass ved "Piazza della Pilotta", ved foten av Quirinalen.
Organisasjon.
Universitetet er delt i fire institutter, seks fakulteter og ytterligere tre utdannelsessentra.
Tilordnet Gregoriana er også "Matteo Ricci Conference Centre", der det finner sted internasjonale kongresser.


Ungdomsbedrift.
Ungdomsbedrift (UB) er Ungt Entreprenørskaps bedriftsprogram i videregående skole. Elevene starter, driver og avvikler sin egen bedrift gjennom et skoleår. Bedriften kan etableres som eget fag eller som en del av et eksisterende studium/fag.


Kibibit.
Kibibit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Kibibit er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
Se binærprefiks og kibibyte.
Enheten kibibit er nært knyttet til enheten kilobit, som enten er lik en kibibit eller 103 = 1000 bit, avhengig av sammenhengen.
Kibibit har samme andvendelsesområde som kilobit, men brukes når en ønsker å unngå kilobit, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Mebibit.
Mebibit (forkortelse av "mega binary bit") er en måleenhet for digital datamengde.
Mebibit er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
220 = 1 048 576 bit.
Se binærprefiks og mebibyte.
Enheten mebibit er nært knyttet til enheten megabit, som enten er lik en mebibit eller 106 = 1 000 000 bit, avhengig av sammenhengen.
Mebibit har samme anvendelsesområde som megabit, men brukes når en ønsker å unngå den tvetydige enheten megabit.


Gibibit.
Gibibit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Gibibit er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
230 = 1 073 741 824 bit.
Se binærprefiks og gibibyte.
Enheten gibibit er nært knyttet til enheten gigabit, som enten er lik en gibibit eller 109 = 1 000 000 000 bit, avhengig av sammenhengen.
Gibibit har samme andvendelsesområde som gigabit, men brukes når en ønsker å unngå gigabit, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Tebibit.
Tebibit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Tebibit er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
240 = 1 099 511 627 776 bit.
Se binærprefiks og tebibyte.
Enheten tebibit er nært knyttet til enheten terabit, som enten er lik en tebibit eller 1012 = 1 000 000 000 000 bit, avhengig av sammenhengen.
Tebibit har samme andvendelsesområde som terabit, men brukes når en ønsker å unngå terabit, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Exbibit.
Exbibit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Exbibit er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
260 = 1 152 921 504 606 846 976 bit.
Se binærprefiks og exbibyte.
Enheten exbibit er nært knyttet til enheten exabit, som enten er lik en exbibit eller 1018 = 1 000 000 000 000 000 000 bit, avhengig av sammenhengen.
Exbibit har samme anvendelsesområde som exabit, men brukes når en ønsker å unngå exabit, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Pebibit.
Pebibit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Pebibit er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
250 = 1 125 899 906 842 624 bit.
Se binærprefiks og pebibyte.
Enheten pebibit er nært knyttet til enheten petabit, som enten er lik en pebibit eller 1015 = 1 000 000 000 000 000 bit, avhengig av sammenhengen.
Pebibit har samme andvendelsesområde som petabit, men brukes når en ønsker å unngå petabit, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Stingsild.
Stingsild ("Gasterosteidae"), eller stiklinger'", er en familie av stiklingfisker. Familien omfatter 16 arter, hvorav de fleste har langstrakt, noe sammentrykket kropp, og smal halerot. Huden er uten skjell, men ofte dekket av benplater. Felles for alle artene er at det er hannen som passer på yngelen, i et rede han har bygget av vannplanter.


Filmteknikk.
Filmteknikk (på engelsk "cinematic techniques"), også kalt audiovisuelle virkemidler eller filmatiske grunnelementer, er ulike kunstneriske, fortellertekniske, visuelle og lydmessige metoder filmskapere benytter seg av for kommunisere en mening, underholde, og for å skape en bestemt følelsesmessig eller psykologisk reaksjon hos publikum.
I litteraturen er de tilsvarende metodene kalt for ‘litterære virkemidler’. Terminologien for film er overlappende med tegneseriens.
Med Filmteknikk mener man de filmatiske grunnelementer er de mest grunnleggende virkemidlene i film. Dette er fire kategorier som alle filmer vil ha.
Det er vanlig å dele levende bilder med lyd (film) sine virkelmidler inn i 4 kategorier.
Mise en scène.
"Se utdypende artikkel om Mise en scène"
Mise en scène er et audiovisuelt virkemiddlel som brukes når man lager film. Ordet er fransk og betyr «det som stilles til skue».
Rent praktisk er det tale om det som stilles til skue eller er fremfor kamera, altså rommet foran kamera. Det er scenografi(rommet), skuespillere og lysetting.
Mise en scène setter stemningen og karakteriserer og identifiserer miljøet og personer i scenen.
Kinematografi.
"Se utdypende artikkel om Kinematografi"
Kinematografi er en del av filmteknikk og et Audiovisuelt virkemiddel, samt Filmatiske grunnelementer.
Filmlyd.
"Se utdypende artikkel om Filmlyd"
Klipping.
"Se utdypende artikkel om Klipping"
Klipping er den prosessen hvor man setter sammen en mengde opptak til en hel film, et fjernsynsprogram eller en video. Det er altså en måte å redigere opptak på, eller en måte å sette sekvenser i en montasje på, som har vært i kontinuerlig utvikling helt siden levende film ble oppfunnet.
Et klipp er overgangen fra en sekvens til en annen, eventuelt avslutningen av ett klipp, og begynnelsen på et annet.
Alt etter hvordan teknikk man velger i en gitt situasjon, og hva man ønsker å oppnå, kan man velge å fremheve eller skjule et klipp. Innen amerikansk filmproduksjon søkes det gjerne i størst mulig grad å skjule klippene for å ikke trekke oppmerksomhet fra selve historien.
Klipping er en egen kunstform innen filmproduksjon, og blir gjerne omtalt som «andre gangs regissering» av filmen


Blåmann! Blåmann!
"Blåmann! Blåmann!" er et album innspilt av Jan Erik Vold og Chet Baker hos Hot Club Records og produsert av Jon Larsen i Paris, 17. og 18. februar 1988. En engelskspråklig versjon ble utgitt i 2010, der diktene er oversatt og fremføres av Jan Erik Vold (2009).


Sverdfisk.
Sverdfisk "(Xiphias gladius)" er en piggfinnefisk og den eneste arten i familien Xiphiidae. Den kan bli opptil 5 m lang og veie 450 kg. Navnet kommer av den svært forlengede «sverdformede» overkjeven som kan utgjøre hele 1/3 av kroppslengden.
Sverdfisken er utbredt i varme og tempererte havstrøk, og opptrer bare sporadisk langs norskekysten, og da helst sør for Trøndelag, men den er også observert så langt nord som i Tysfjord i Nordland og Gratangen i Troms. Det er en pelagisk fisk som ofte går alene eller 2-3 sammen. Næringen består av stimfisk som sild og makrell samt blekksprut.


Øyepål.
Øyepål ("Trisopterus esmarkii") er en fiskeart i torskefamilien. Den er en viktig industrifisk og det produseres fiskemel og fiskeolje av fangstene.
Utbredelse og habitat.
Øyepålen er utbredt fra Biscaya og nordover til Island og Barentshavet. Den kan også gå inn i sørlige deler av Østersjøen. I Norge er den vanlig langs hele kysten.
Øyepålen liker seg over mudderbunn, fra 50 – 300 meters dyp.
Beskrivelse.
Øyepålen kan bli opptil 35 cm lang, men vanligvis blir den ikke lenger enn 20 cm. Den har et stort øye, er underbitt og har en liten skjeggtråd. Fargen er brunlig på ryggen og hvit på buken. Den mørke sidelinjen går i en bue over brystfinnene. Øyepålen har tre ryggfinner, den første har 14-16 bløtstråler, den andre 23-26 bløtstråler og den tredje har 23-27 bløtstråler. Den første gattfinnen har 26-31 bløtstråler og den andre 24-30 bløtstråler. Ved roten av brystfinnene har øyepålen en mørk flekk.
Adferd.
Øyepålen er en stimfisk som lever bentopelagisk. Den spiser i hovedsak krepsdyr, men tar også mindre fisker som kutlinger.
Gytingen foregår i perioden januar – juli og hunnfisken gyter mellom 60 000 – 380 000 egg.
Økonomisk betydning.
Øyepålen brukes ikke som matfisk. Den fiskes imidlertid til bruk som industrifisk, og er en av de viktigste kommersielle artene i Nordsjøen.


Cecilie Løveid.
Cecilie Løveid (født 21. august 1951 på Mysen i Eidsberg) er en norsk dramatiker, forfatter og lyriker. Hun er oppvokst i Bergen hos sine morforeldre, flyttet til Oslo i 1987 og har vært bosatt i København fra 1999 til 2011. Nå bor hun i Bergen. Hun har gått på Kunst og håndverkskolen, og har dessuten studert teatervitenskap. Løveid debuterte på Gyldendal Norsk Forlag med "Most" i 1972. Hun debuterte som dramatiker på Den Nationale Scene i Bergen med "Vinteren revner" i 1982. Hørespillet "Måkespisere" fra 1983 gikk til topps i den internasjonale konkurransen om "Prix Italia". Nationaltheatrets oppførelse i 1994 av "Maria Q", skuespillet om Vidkun Quisling og hans to importerte hustruer fra Sovjet-Unionen fikk stor oppmerksomhet. Løveid regnes som en av Norges fremste dramatikere fra 1980- og 1990-tallet. De fleste av hennes skuespill er oversatt og framført i utlandet. Løveid publiserer på Kolon Forlag siden 1999. Diktet "Rug" fra 1983 er et av Norges mest antologiserte og gjennomanalyserte dikt. Om Løveids dikt er det sagt: "Løveids dikt besitter den egenskapen at de berører fordi de frastøter, og frastøter fordi de berører, men aldri på sentimentalt vis.(...) Noe av det beste som skrives av dikt i dag." (Sindre Ekrem, B.T.)
Løveid var Festspilldikter ved Festspillene i Bergen i 1991.


Grodagen.
Grodagen er populærbetegnelse på en feriedag innført gjennom endring av ferieloven den 15. mai 1981. Dagen er oppkalt etter Gro Harlem Brundtland, som var statsminister da. Grodagen var ment som begynnelsen på opptrappingen mot en femte ferieuke.
Under hovedoppgjøret i 2000 ble LO og NHO enige om å innføre den femte ferieuken. Nå brukes «grodag» gjerne som betegnelse på "inneklemte" virkedager hvor mange tar seg fri, som f.eks. fredag etter Kristi himmelfartsdag.


McCoy Tyner.
Alfred McCoy Tyner (født 11. desember 1938), kjent som McCoy Tyner, er en jazz-pianist fra Philadelphia, Pennsylvania, mest kjent for sitt arbeide med John Coltrane Quartet.
John Coltrane Quartet, som bestod av Coltrane på tenorsaksofon, Tyner, Jimmy Garrison på kontrabass og Elvin Jones på trommer, turnerte nærmest uavbrutt fra 1961 til 1965. De spilte inn en rekke klassikere som "Ballads", "Crescents", and "The John Coltrane Quartet Plays …", alle på merket Impulse!.
Tyner har spilt inn en rekke innflytelsesrike album på egen hånd. Hans mest anerkjente arbeider består bl.a av flere hard bop-album utgitt på Blue Note Records i tidsrommet 1967–1970 ("The Real McCoy", 1967; "Tender Moments", 1967; "Expansions", 1968; "Extensions", 1970). Han regnes fortsatt for å ha sterk innflytelse på yngre musikere, og spiller inn plater og turnerer jevnlig. Siden 1980-tallet har han spilt med en trio som i tillegg består av Avery Sharpe på bass og Aaron Scott på trommer.
Tyner var sunnimuslim i en periode etter at han fylte 18, men i dag praktiserer han ingen bestemt religion. Hans muslimske navn var Sulaimon Saud.


Talvik.
Talvik (kvensk: "Talmulahti", nordsamisk: "Dálbmeluokta") er et tettbebygd sted i Alta kommune i Finnmark. Innbyggernavnet er "talviking". Stedet ligger på vestsiden av Altafjorden, nordvest for Alta. Grunnkretsen Talvik har 439 innbyggere (2009).
Stedet er første gang nevnt i svenske skatteregnskaper i 1555, og var da ei sjøsamisk bygd. Den første kjente nordmanne bosatte seg i Talvik 1618. Talvik strandsted vokste etterhvert til å bli sentrum i Altafjorden, og var tingsted fra 1679. Alten Handel ble opprettet her i 1693. Sorenskriveren for Finnmark hadde sitt sete her fra 1695, og i 1705 ble kirka på Årøya flyttet hit.
En lille halvcirkelformet, smuk Bugt; langs den grønne, skraat opstigende Lier, hvis høieste Dele er dækkede med Smaaskov, der ogsaa kryber op ad de mørke, alvorsfulde Fjælde bag ved; nede ved Vandet en Række af Huse, nogle smaa og simple, andre store og pyntelige - det er det venlige Billede, hvorunder Talvik præsenterer sig for den Fremmede. Den forholdsvis betydelige Bebyggelse og hele Landskabets Præg i øvrigt gjør, at dette Sted langt mere minder om Sogn og Hardanger end om Finmarken. Vandrer man et lille Stykke op ad de kratbevoksede Skraaninger, kommer man til den smukke og store, af frodig Løvskov omgivne Sø Storvandet, der har sit Udløb i Fjorden gjennem en lille Elv, som brusende og larmende haster af Sted i sit dybe Leie og hist og her danner en lille kvik Fos. Staa her paa en af de tæt bevoksede, høie Skrænter en smuk og stille Formiddag, ene med den ensomme og store Natur, medens Smaafuglene kvidrer i Krattet, medens Elven skummende iler af Sted der nede, medens Øiet dvæler ved den fengslende Udsigt ud over den stille Fjord og Fjældene hinsides den - da vil De let være udsat for at kunne bilde Dem ind, at De ved et Trylleslag er hensat til et af de henrivende Punkter i det skotske Høiland eller Schweiz.
Det nye kirkebygget ble revet allerede i 1734, og erstatningen sto ferdig 1737. Denne varte til 16. januar 1882, da en storm løftet kirken fra grunnmuren. Talviks tredje kirke ble vigslet 17. oktober 1883, og står ennå.
Inntil 1917 var stedet Talvik et senter for pomorhandelen i Vest-Finnmark.
I 1920 ble det statlig finansierte «Talvik tuberkulosehjem og barnekoloni» opprettet. Hjemmet ble evakuert i 1944 og brent av tyskerne. Hele den øvrige bebyggelsen ble også brent, unntatt kirken.
Tidligere kommune.
Talvik var tidligere selvstendig kommune.
Alta- og Talvikdistriktet utgjorde fra først av ett samlet prestegjeld, med kirke og tilhørende sogneprest bosatt i stedet Talvik. Kirkebygget sto ferdig i 1705, og det nye prestegjeldet bli skilt ut fra Sørvær prestegjeld. Dagens kirke ble vigslet i 1883.
Hasvik sokn ble skilt ut fra prestegjeldet i 1720 og lagt til Loppa prestegjeld (kgl. befaling 5.april 1720). Alta-Talvik formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837. Kgl. res. 25. februar 1857 bestemte at Alta skulle få egen kirke og bli selvstendig sokn, adskilt fra Talvik. Alta og Talvik ble deretter delt i to prestegjeld ved kgl.res. 27. september 1862. Etter utskillelsen i 1862 hadde Talvik kommune 1 938 innbyggere.
1. januar 1964 ble Talvik og Alta kommuner slått sammen igjen til Alta kommune. Talvik kommune hadde ved sammenslåingen 3 266 innbyggere.


Hans Børli.
Hans Børli (født 8. desember 1918 i Eidskog, død 26. august 1989 på Skotterud i Eidskog) var en norsk lyriker.
Børli regnes for å være en av Norges fremste etterkrigstidslyrikere. Børli hentet mye av sin inspirasjon fra skogene i hjemtraktene i Eidskog. I sine første diktsamlinger skrev han i en tradisjonalistisk retning, med vers og rim. Etter hvert beveget han seg dog i en mer modernistisk retning med en friere flyt. Det er i hans samlinger fra sent 50-tall og utover han for alvor ble en av våre fremste lyrikere.
Han arbeidet hele sitt yrkesaktive liv som tømmerhogger, og var forfatter i tillegg. Han er først og fremst kjent som lyriker, men han skrev også romaner, noveller og skuespill. Enkelte av hans dikt er tonesatte, slik som «Skoging» (av Jack Roberth) og «Vesle Ka'l» (av Finn Ludt).
Børlis fødested Oppistun Børli er bevart og brukes til kulturarrangement til minne om ham.
Verk.
Bøkene er kommet ut på Aschehoug hvis ikke annet er nevnt.
Skuespill.
"Elskovsinnvielse i Casanovas fotspor", folkekomedie i 3 akter. Uroppført i Eidskog 1988.


Inger Elisabeth Hansen.
Inger Elisabeth Hansen (født i Oslo 20. april 1950) er en norsk lyriker og oversetter. Hansen har undervist i spanskpråklig litteratur ved Universitetet i Oslo. Hun har vært formann i Den norske Forfatterforening og medlem av Forfatterforeningens litterære råd. I 2004 ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Trask". Inger Elisabeth Hansen er gift med poeten Torgeir Schjerven.


Sør-Vågsøy.
Sør-Vågsøy er en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke, fra 1837 del av Selje formannskapsdistrikt.
1. januar 1910 ble Sør- og Nord-Vågsøy skilt ut som egne kommuner fra Selje. Sør-Vågsøy hadde ved delingen 1517 innbyggere.
1. juli 1921 ble gården Blesrød i Nord-Vågsøy overført til Sør-Vågsøy kommune.
1. januar 1964 ble Sør-Vågsøy, Nord-Vågsøy samt deler av Davik og Selje kommuner slått sammen til den nye Vågsøy kommune. Sør-Vågsøy hadde ved sammenslåingen 3926 innbyggere.
I Sør-Vågsøy finner man bygdene Holvik, Vågsvåg, Torskangerpoll, Færestrand og Oppedal.


Aslaug Vaa.
Aslaug Vaa (født 25. august 1889 i Telemark, død 28. november 1965 i Oslo) var en norsk forfatter. Hun var storesøster til billedhoggeren og maleren Dyre Vaa, gift med psykologen og filologen Ola Raknes, mor til billedhoggeren Anne Raknes og lyrikeren Magli Elster og mormor til Jon Elster. Hun var tremenning til Eivind Groven og Tarjei Vesaas.
Aslaug Vaa ble født på fjellgården Nystog i Rauland. Da hun var fire år gammel flyttet familien til Kviteseid der hun ble boende fram til studietiden. Hun studerte fransk litteratur og kunsthistorie ved universitet i Paris og teaterhistorie ved universitetet i Berlin. Deretter arbeidet hun en tid som lærer og journalist. Hun debuterte som lyriker i 1934, 45 år gammel. Den første diktsamlingen het "Nord i leite". Hun skrev også skuespill.
Hun fikk Statens kunstnerlønn fra 1955. Hennes dikt ble ofte fremført i Ønskediktet på NRK, særlig "So rodde dei fjordan". I 1963 ble hun den første som mottok Ønskediktprisen.
Vaa var blant forfatterne som meldte seg ut av Den norske Forfatterforening, for å slutte seg til Forfatterforeningen av 1952, i protest mot samnorskpolitikken.
"Skinnvengbrev" var det første av hennes dikt som ble tonesatt. Komponisten var Harald Lie. Siden er "Skinnvengbrev" og flere av hennes øvrige dikt tonesatt av Geirr Tveitt. Skuespilleren og sangeren Tone Ringen har også laget melodi til flere av Aslaug Vaas dikt. I 2001 tonesatte og fremførte Odd Nordstoga og Øyonn Groven Myhren bestillingsverket Nivelkinn, basert på Aslaug Vaas diktsyklus av samme navn fra "Nord i leite" på Telemarksfestivalen. Oppføringen ble tatt opp og utgitt på plate, og vant Spellemannprisen 2002 i klassen for Folkemusikk.


Nord-Vågsøy.
Nord-Vågsøy var en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke, fra 1837 del av Selje formannskapsdistrikt.
1. januar 1910 ble Nord- og Sør-Vågsøy skilt ut som egne kommuner fra Selje. Nord-Vågsøy hadde ved delingen 1 111 innbyggere.
1. juli 1921 ble gården Blesrød i Nord-Vågsøy overført til Sør-Vågsøy kommune.
1. januar 1964 ble Nord-Vågsøy, Sør-Vågsøy samt deler av Davik og Selje kommuner slått sammen til den nye Vågsøy kommune. Nord-Vågsøy hadde ved sammenslåingen 1476 innbyggere.
I Nord-Vågsøy finner man bygdene Raudeberg, Halsør, Vedvik, Refvik, Kvalheim og Kråkenes. Raudeberg er det største tettstedet og her finnes Raudeberg skole og Nord Vågsøy kirke. På Kapellneset finner vi restene (tårnet) av den eldste kirken i kommunen. Flere gravhauger vitner om at høvdinger eller stormenn har hatt sete her. Raudeberg skole er felles skole for elevene i desse bygdene.
Halsør ligger på innsida av Vågsøy. Herifra kan man se utover Sildagapet, mot Stad og over til den lille øya Silda. Mellom Halsør og Vedvik ligger et langt nes som heter Kongsnes. Ytters på neset ligg Skongenes fyr som skal lede båttrafikken sørover det stormfulle Stadhavet. Mot øst ser vi Seljeklosteret på øya Selja.
Mot nordvest på Vågsøy ligger Refvik med den kjente Refviksanden. Her ligger også fotballbana til det lokale fotballklubben Tornado-Måløy Fotball Klubb.
På vestsida av Vågsøy ligger Kvalheim. Her finner man fuglefjellet Einevarden. Går man over fjellet tilbake til Raudeberg kan man se ned i Oppedalen med den kjente Kannesteinen. Senere passerer vi Rystestølen, en gamal støl som har blitt restaurert.


Hekhál.
Hekhál (hebr. "hēxāl") er det hovedsakelig sefardiske navnet for arken eller torá-skapet i en synagoge. Hekhálen er et stort skap, ofte med flere dører, som står plassert i selve synagogerommet midt på den veggen som vender mot Jerusalem. Hekhálen står oftest på en opphøyd avsats som blir kalt dukhán.
Funksjon.
Hekhálens hovedfunksjon er oppbevaring av torárullene. Hekhálen er synagogens parallell til det aller helligste i Tempelet i Jerusalem og blir regnet som det helligste punktet i synagogen. Når dørene til hekhál blir åpnet, reiser alle seg, og man blir stående til dørene blir lukket igjen.
Form.
I vesteuropeisk sefardisk tradisjon er det ikke forheng (parókhet) foran hekhál, men dette forhenget er i stedet plassert innenfor dørene til hekhál. De fleste andre tradisjoner har et forheng foran hekhál som skjuler dørene det meste av tiden.
Andre navn.
De fleste askenasiske jøder kaller hekhálen Aron hakkódesj. Dette navnet er også noe brukt blant mizrahiske jøder. En del sefardiske jøder fra Balkan bruker navnet Hekhál hakkódesj.


Steinar Opstad.
Lyrikeren Steinar Opstad fra en opplesning.
Steinar Opstad (født 28. juni 1971 i Stokke i Vestfold) er en norsk lyriker.
Steinar Opstad vokste opp på en bondegård på Gjein i Stokke kommune i Vestfold og gikk på videregående skole i Tønsberg. Han studerte siden tysk, religionshistorie og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Han gikk også på Vestlandske skrivekunstakademi 1990–1991. Han arbeider som forlagskonsulent.
Opstad debuterte i 1996 med diktsamlingen "Tavler og bud", som ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris.


Davik.
Davik er en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke, opprettet som Davik formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1913 ble en del av Davik, gården Metteneset med 3 innbyggere, overført til Gloppen kommune.
1. januar 1964 ble Husevågøya, Grindøya, Gangsøya, Risøya og nordsida av Nordfjord østover til og med Maurstad i Davik kommune, slått sammen med Sør- og Nord-Vågsøy kommuner samt deler av Selje til den nye Vågsøy kommune. Disse delene av Davik hadde 1 216 innbyggere.
1. januar 1965 ble området på sørsida av Nordfjord og øyområdene (unntatt øyene som året før gikk inn i Vågsøy), samt det meste av Bremanger, slått sammen til den nye Bremanger kommune. De delene av Davik som gikk inn i Bremanger hadde 1 567 innbyggere.
Fra samme dato gikk området på nordsida av Nordfjord østover fra og med Levdal i Davik slått sammen med Eid kommune og deler av Hornindal til den nye Eid kommune. Det var 654 innbyggere fra Davik som gikk inn i denne nye kommunen.


Nyromantikken.
a>, en av representantene for nyromantikken i Norge.
Omkring 1890 foregikk det en nyorientering innen kunsten i Norge. Det var liknende tendenser også i våre naboland – og ute i Europa. 1890-årene i Norge representerer et mangfold av «retninger», og nyromantikken er strengt tatt ett strømdrag blant flere, men brukes ofte i vid mening om hele perioden fra ca. 1890 til ca. 1905. Som helhet kan 90-årene sies å være en reaksjon på realismen og naturalismen, skjønt også disse retningene hadde sine fremragende representanter på 1890-tallet. Det er god grunn til å tale både om brudd og om sammenheng mellom 80-år og 90-år.
Henrik Ibsen hadde allerede i 1884 gitt ut "Vildanden", et verk som litteraturhistorisk sett befinner seg i vannskillet mellom realisme-naturalisme og symbolisme.
Flere i den eldre forfattergenerasjonen, så som Garborg og Jonas Lie, heiser også til dels nye signaler. Rundt 1890 trådte det dertil fram en ny diktergenerasjon med folk som Knut Hamsun, Hans E. Kinck, brødrene Krag, Tryggve Andersen, Obstfelder m. fl. En del av dem, ikke minst Tryggve Andersen, ville markere en "ny romantikk", og slo røttene bevisst tilbake mot tidligere romantiske strømninger som høyromantikk og nasjonalromantikk.
På 1890-tallet kommer en ny sans for romantikken til uttrykk bl.a. i en slags kjærlighetsdiktning med assosiasjoner til middelalderen og hva den sto for. Og som i alle mer eller mindre romantiske perioder, bryter lyrikken fram igjen med full kraft og baner seg vei også inn i prosaen. (f. eks. Hamsun, Kinck, Obstfelder.)
Sansen for poesi, prosalyrikk, eventyrdiktning i vid forstand (Jonas Lies to samlinger "Trold", Kincks "Eventyr vestfra", undertittel på novellesamlingen "Flaggermusvinger", Garborgs diktsyklus "Haugtussa") hører til periodens kjennetegn. Interessen rettes gjerne mot ulike former for "ubevisst sjeleliv" og ekstreme sjelsytringer. Sentrale tema er forholdet mellom natur og sivilisasjon og forholdet mellom den ene og de mange. Den ene kan være en særling som av ulike grunner faller utenfor samfunnet, eller et mer eller mindre "genialt" enkeltmenneske som i noen tilfeller faller utenfor, i andre tar opp kampen med samfunnet. Det er imidlertid stor forskjell på dikterne, og ikke alle følte seg vel med merkelappen «nyromantikk». Kinck må ha følt et visst ubehag ved trekk som han fant motepregede og affekterte. Han må ha skilt mellom en ekte og en søkt romantikk på 1890-tallet. Men han betraktet Tryggve Andersen som mer av en genuint romantisk dikter enn en del andre som han unnlater å nevne navnet på. Tryggve Andersen er «ekte» (jf. essayet «En hovmodig dikter»).
Flere ville med Rousseaus ord «tilbake til naturen». Men det er et langt sprang fra den kulturtrette løytnant Glahns bevisste søken mot naturen i "Pan" (Hamsun 1894), og det «ekte» naturbarnet Veslemøy i Garborgs "Haugtussa" (1895), eller de såkalt primitive skikkelsene i Kincks novellesamling, "Flaggermusvinger"(1895). Men alle har de et forhold til naturen og det «det ubevisste». Disse verkene er gjerne karakterisert som nyromantikk. Men Kinck tenderer like mye mot ekspresjonisme. "Dekadanse" er også en betegnelse som fanger opp sterke tendenser i 90-årenes kunst, f.eks. hos Garborg i "Trætte Mænd" og i romanen "Mot Kvæld" av Tryggve Andersen. Se også impresjonisme og symbolisme.
I denne perioden blomstrer dessuten heimstaddiktningen, og vi får vi en ny og lødig diktning for barn og unge.
Programerklæringer.
I første nummer av tidsskriftet "Samtiden" i 1890 slo Hamsuns til lyd for noe han mente var nytt med essayet "Fra det ubevidste Sjæleliv". I første årgang av samme tidsskrift finner vi Vilhelm Krags dikt «Fandango», med innslag både av noe eksotisk og uttrykk for såkalt «verdenssmerte». Garborg skrev samme år om «den idealistiske reaksjon», og må innse at det ikke nytter å motsette seg "Ny-idealismen" (Jf. Garborg: "Tankar og Utsyn II".) I 1891 reiser Hamsun land og strand og holder foredrag om sine kjepphester og går til angrep på erklærte storverk i verdenslitteraturen. Hans Jæger og Chr. Krohg vil ha en ny psykologisk diktning. Kort sagt: det er flust med programerklæringer, og de følges opp på vekslende måter.


Utropia.
Utropia er en studentavis for studenter ved Universitetet i Tromsø. Avisa utgis hver fjortende dag gjennom undervisningsåret i et opplag på 5000. Avisa er gratis og finansieres gjennom semesteravgifta fra studentene og annonser. Avisa er politisk uavhengig, og journalistisk profil bestemmes av redaksjonen.
Avisa er oppdelt i en nyhetsdel og en kulturdel, samt en hendelseskalender som opprinnelig het "mens vi venter på Polarinstituttet". Når så dette ble flyttet nord for polarsirkelen ble tittelen endret til "mens vi venter på Nord-Norgebanen"
Historie.
Avisa ble opprinnelig startet i 1975 og var ikke formelt organisert og kom ut uregelmessig. Avisa var da kommunistisk, noe som kom til å vare til ca 1980. Avisa ble ledet av et redaksjonen gjennom allmøter. Svært mye av spalteplassen ble i de første årene viet til reportasjer om streiker og 1. mai-tog. På begynnelsen av 80-tallet ble upolitisk stoff som musikkanmeldelser og studentvelferdsartikler en større del av spalteplassen. Redaksjonen har hvert eneste år i 30 år har avisa regnet statsbudsjettets studiefinansiering som "en katastrofe".
Første som ble redaktør var Tage-Stabell Kulø (senere informatikkamanuensis). Aktiviteten steg gradvis fra 1982 til et foreløpig høydepunkt ca 1994 da redaksjonen talte nesten 50 medlemmer. På tidlig 90-tall begynte avisa å få sitt nåværende sidetall på 28-36 sider.
Avisdesken har holdt til i forskjellige bygninger på Universitetet. Et flertall av redaksjonen har de fleste år vært rekruttert fra studenter på samfunnsvitenskap og humaniorafag.
De siste årene har en gradvis større andel av artiklene vært skrevet på engelsk og fått flere saker rettet mot utvekslingsstudenter.


Ellen Einan.
Ellen Johanna Einan (født 5. juni 1931) er en norsk lyriker. Hun debuterte først 51 år gammel, med diktsamlingen "Den gode engsøster" i 1982. Likevel oppnådde hun i løpet av en tiårsperiode å bli anerkjent som en de av viktigste samtidslyrikerne i Norden.


Sør-Rana.
Sør-Rana er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, fra 1837 del av Hemnes formannskapsdistrikt. Kommunen hadde et areal på 776,95 km², herav 736,88 km² landområde.
Sør-Rana ble skilt ut som egen kommune i 1929. Kommunen hadde ved etableringen 1 708 innbyggere. Også Elsfjord ble skilt ut fra Hemnes på samme tid.
1. januar 1964 ble området sør for Ranfjorden i Sør-Rana med 934 innbyggere slått sammen med Korgen og Hemnes kommuner samt en del av Hattfjelldal til den nye Hemnes kommune.
Området nord for Ranfjorden med 697 innbyggere ble samtidig slått sammen med Mo, Nord-Rana og deler av Nesna til den nye Rana kommune.


Nord-Rana.
Nord-Rana er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, del av Mo formannskapsdistrikt fra 1837.
Nord-Rana ble skilt ut som egen kommune fra Mo 1. januar 1923.
Kommunens areal var 3 980,84 km², herav land 3 821,49 km².
1. januar 1964 ble Nord- og Sør-Rana samt Mo kommuner med tillegg av et område fra Nesna slått sammen til den nye Rana kommune. Nord-Rana hadde ved sammenslåingen 11 636 innbyggere.
Navnet Nord-Rana brukes også om den innerste delen (fra Hemnesberget til Mo i Rana) av Ranfjorden.


Lu (stat).
Lu (kinesisk: 魯, pinyin: "Lǔ"; eller 魯國, "Lǔ Guó"; W.-G.: "Lu Kuo") var en oldtidsstat i Kina under Vår- og høstannalenes tid og De stridende staters tid i Zhou-tiden.
Staten ble grunnlagt på 900-tallet f.Kr. Herskerne hadde familienavnet "Ji". Den første var hertug Ji Boqin, sønn av Ji Dan, den gang statsminister av Zhou. Statens territorium var for det meste i det sørvestre hjørne av det som i dag er provinsen Shandong, og hovedstaden var Qufu. Staten opplevde nedgangstider under Vår- og høstannalenes tid. Den politiske makten i Lu ble da splittet i tre, og delt mellom de mektige landherrene Jisun, Mengsun og Shusun. I 256 f.Kr. ble Lu annektert av staten Chu.
Lu har hjemlandet til vismannen Konfucius. "Vår- og høstannalene" ble skrevet av ham som en historikekrønike for staten.


Jin (stat).
Jin (kinesisk: 晋; pinyin: "Jìn") var en av de mektigste statene i Vår- og høstannalenes tid i Kina. Hovedstaden var Jiang.
I 403 f.Kr., ved slutten av Vår- og høstannalenes tid ble Jin splittet opp i tre, i henholdsvis Han, Zhao og Wei. Denne delingen blir av noen betraktet som innledningen som den påfølgende epoken i oldtidens kinesiske historie, De stridende staters tid. Under denne perioden oppnådde alle disse tre nye statene en viss prominens.
Hovedsteder.
Hovedstaden ble flyttet på en rekke ganger. Først var den Tang (唐) i i det som i dag er fylket Yicheng (翼城縣), alternerende med Jin (晉) i Linfen (臨汾). I eller før 746 f.Kr. var hovedstadssetet flyttet til Quwo (曲沃) i dagens fylke Wenxi (聞喜縣). Et århundre senere etablerte hertug Xian (献公) seg, olg dermed sin hovedstad, i Jiang (絳) sørøst i fylket Yicheng. Den siste hovedstaden var Xintian (新田) i Houma (侯馬), etablert av hertug Jing (599 -581 f.Kr.).


Sørli.
Sørli er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Sørli var en del av Lierne inntil denne kommunen ble delt i Sørli og Nordli 1. juli 1915. Lierne var i sin tur skilt ut fra Snåsa kommune 1. januar 1874.
Da Sørli ble etablert som egen kommune hadde den 739 innbyggere.
1. januar 1964 ble Sørli og Nordli kommuner slått sammen og dannet på nytt Lierne kommune. Sørli hadde ved sammenslåingen 898 innbyggere.


Nordli.
Nordli er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Nordli var en del av Lierne inntil denne kommunen ble delt i Nordli og Sørli kommuner 1. juli 1915. Lierne var i sin tur skilt ut fra Snåsa kommune 1. januar 1874.
Da Nordli ble etablert som egen kommune hadde den 863 innbyggere.
1. januar 1964 ble Nordli og Sørli kommuner slått sammen og dannet på nytt Lierne kommune. Nordli hadde ved sammenslåingen 1 147 innbyggere.


Tonkinbukten.
I den vietnamesiske delen av Tonkinbukten ligger den vakre Halongbukten.
Tonkinbukten (eller Beibubukten) er en utløper av Sørkinahavet. Navnet er avledet av den vietnamesiske landsdelen Tonkin.
Øya Hainan (en egen kinesisk provins) og Leizhouhalvøya (tilhører Guangdongprovinsen) avgrenser Tonkinbukten i øst. I nord ligger den kinesiske provinsen Guangxi, og i vest er Vietnam. Mot sør åpner bukten seg mot resten av Sørkinahavet. Mellom Leizhou og Hainan er Qiongzhoustredet.
Bukten er omkring 90 000 km² stor. Største dybde er bare 68 m. Den røde flod munner ut i bukten. De viktigste havnebyene er Haiphong i Vietnam, Beihai (Peihai) på det kinesiske fastland, og Haikou på Hainan (mot Qiongzhoustredet).
En av de mest kjente severdighetene i bukten er Halongbukten i Vietnam.
Det alternative navnet Beibubukten ("Bei Bu = "Nordbukten") har begynt å få gjennomslag fordi Tonkin på en rekke asiatiske språk også kan bety Tokyo.


Sør-Frøya.
Sør-Frøya er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag. Sør-Frøya ble opprettet som egen kommune 1. januar 1906 da Frøya ble delt i Sør- og Nord-Frøya.
Sør-Frøya hadde ved etableringen 2 091 innbyggere.
1. januar 1964 ble Sør-Frøya og Nord-Frøya igjen slått sammen til kommunen Frøya. Sør-Frøya hadde ved sammenslåingen 2 208 innbyggere.


Nord-Frøya.
Nord-Frøya er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag. Nord-Frøya ble opprettet som egen kommune 1. januar 1906 da Frøya ble delt i Nord- og Sør-Frøya.
Nord-Frøya hadde ved etableringen 3 972 innbyggere.
1. januar 1964 ble Nord-Frøya og Sør-Frøya igjen slått sammen til kommunen Frøya. Nord-Frøya hadde ved sammenslåingen 4 348 innbyggere.


Han (stat).
Han (tradisjonell kinesisk: 韓, forenklet kinesisk: 韩, pinyin: "Hán") var en stat under De stridende staters tid i Kina. Hovedstaden var Xinzheng, ikke langt sør for Det østlige Zhou-dynastiets hovedstad Chengzhou (ved det moderne Luoyang).
Staten Han, ca 300 f.Kr.
Han-territoriet blokkerte staten Qins adkomst til den nordkinesiske slette, og staten Han ble derfor stadig mål for militærekspedisjoner fra Qin. Selv om Han hadde gjennomført en rekke reformer som styrket statsdannelsen, særlig under den berømte rettsfilosofen Shen Buhai, klarte den aldri å sette en stopper for angrepene fra Qin. Den ble faktisk den første av de seks statene som ble erobret av Qin, noe som åpnet veien for Qin-dynastiet.
Qin-invasjonen av Shangdang-kommanderiet var opptakten til det blodigste slaget som skulle bli utkjempet under hele denne perioden, nemlig Slaget ved Changping i 260 f.Kr..


Kongur Tagh.
Kongur Tagh (mongolsk: Хонгор Таг, eller kinesisk Kongur Shan 公格尔山; pinyin: "Gōnggé'ěr Shān") er høyeste fjelltopp i Kunlunfjellene i Kina. Den kalles også ved kortformen "Kongur".
Fordi den ligger så fjernt, og skjult bak omliggende fjell, ble den ikke oppdaget før i 1900.
Et første forsøk på å bestige fjellet ble gjort i 1956, men det måtte avbrytes. Det var ikke før i 1981 at toppen ble nådd av en britisk fjellklatrerekspedisjon bestående av Chris Bonington, Al Rouse, Peter Boardman og Joe Tasker.


Lav.
Lav er en symbiose mellom en soppkomponent (mykobiont) og en fotosyntesepartner (fotobiont) som kan produsere næring (karbohydrater) til laven fra sollys. Soppen mangler klorofyll og kan ikke besørge fotosyntese selv. Sammen danner de et vegetativt plantelegeme (thallus) hvor soppkomponenten normalt er dominerende. Fotobionten er vanligvis en grønnalge eller en blågrønnbakterie. Encellete grønnalger i slekten "Trebouxia" er vanligst. Noen lavarter kan inneholde gulgrønn alge eller (sjeldent) brunalge. I noen tilfelle kan laven inneholde både grønnalger og blågrønnbakterier.
Antall arter av lav antas å være over 25 000 arter i verden. 1976 arter er registrert i Norge, deriblant er 1207 grundig vurdert. I alt 230 eller nitten prosent er oppført på den nasjonale listen over truede og sårbare arter. I Norge er fire lavarter erklært utdødd. 36 er kritsk truet og 58 er sterkt truet. Artsbestemmelsen er ofte svært vanskelig fordi artene ofte ikke er skarpt adskilt og det finnes mellomformer. Spesielt de såkalte skorpelavene er dårlig utredet og de er mangelfullt beskrevet i litteraturen.
Plantelegemet – thallus – på de fleste lavarter er ganske forskjellig fra soppen eller algen når de lever hver for seg, og de ligner ofte mer på enkle planter i form og vekst. Soppen omgir algecellene med sitt vev, men algen trenger aldri inn i soppcellene. Soppcellene kan derimot i enkelte tilfelle trenge inn i algecellene.
Generelt synes symbiosen å være obligatorisk for vekst og reproduksjon av laven, men betydningen for algen er mindre sikker. For noen alger synes symbiosen å være avgjørende for å overleve i spesifikke habitater, mens symbiosen i andre tilfeller kan være mindre fordelaktig for algen. Laven synes imidlertid å være en stabil tilstand i det økologiske systemet.
Det er fastslått at lav-formen involverer en kontrollert form for parasittisme på algecellene. I laboratorieforsøk vokser blågrønnbakterier raskere alene enn som del av en lav. På den annen side forsyner også soppen algene med vann og mineraler fra omgivelsene. Den fotosyntetiske partneren kan eksistere i naturen uavhengig av sopp-partneren, men ikke omvendt.
Algen eller blågrønnbakterien bedriver fotosyntese og lager dermed glukose som næring både til seg selv og soppdelen. Begge partnerne skaffer seg vann og mineraler fra atmosfæren, hovedsakelig fra regn og støv. Soppdelen beskytter algen ved å magasinere vann og fange opp mineraler.
Ulike typer lav finnes i store mengder i norsk natur og dominerer synsinntrykket mange steder, spesielt i fjellet, men også i tett og gammel skog. Den grønnprikkede kartlaven på stein i fjellet, reinlav og kvitkrull på skogbunnen og på fjellviddene, kvistlav og skjegglav på trærne er alle med på å gi norsk natur sitt særpreg.
Morfologi.
Lav er ofte den første organismen som tar tilhold på steder som mangler jord, og den utgjør gjerne den eneste vegetasjonen under ekstreme forhold høyt til fjells og på høye breddegrader. Noen overlever under ekstreme forhold i ørkenen, mens andre lever på permafrosten i arktiske strøk. Nyere forskning fra ESA viser at lav også kan overleve i verdensrommet.
Selve plantelegemet hos lav kalles thallus. Grovt sett kan man gruppere lav i tre hovedgrupper etter typen av thallus: Skorpelav, bladlav og busklav. Mellomformer og enkelte sammensatte former kommer i tillegg. Dette er en praktisk inndeling som ikke har noen betydning i systematiseringen av lav. Vi finner derfor ofte forskjellige typer innenfor samme slekt.
Noen lav har et sammensatt thallus som består både av en horisontaldel og en vertikaldel. Horisontaldelen ligger over substratet og kan være skorpeformet eller skjellformet. I noen tilfeller forsvinner horisontaldelen tidlig slik at bare vertikaldelen blir igjen. Hos begerlav anlegges fruktlegemet på horisontaldelen og dette vokser ut til et podetium, en vertikaldel. Podetiene, som er hule, kan være enkle eller mer eller mindre grenete.
Formering.
Lav kan formere seg kjønnet ved at pyknidier, nedsenkede eller flaskeformede organer, produserer pyknokonidier som antas å opptre som hannlige kjønnsceller. De betegnes også som konidier. Det hunnlige forplantningsorganet kalles ascogonium. I dette utvikles det hos de fleste lav en trikogyne – en lang, enkel eller grenet celletråd – som bryter gjennom thallusoverflaten og med en klebrig endecelle er i stand til å fange opp konidier. Fruktlegemer utvikler seg fra ascogoniene.
Vegetativ formering kan skje ved at en- eller flercellete spredningsenheter, thallokonider, avsnøres og spres fra underbark eller rhizinomorfer. I noen tilfeller kan formeringen være avhengig av at thallokoniden kommer i kontakt med en bestemt fotobiont for å utvikle et nytt thallus. I andre tilfeller kan mykobiont og fotobiont spres sammen, og denne formen for spredning er langt mer effektiv. I sin enkleste form består denne metoden i at avbrukne thallusbiter vokser ut til nye planter. Mange lav har utviklet spesielle vegetative spredningsenheter, soredier, isidier eller schizidier, hvor mykobiont og fotobiont spres sammen.
Utbredelse og økologi.
Lav består av en mykobiont (soppkomponent) og en fotobiont (grønnalge eller blågrønnbakterie) som utfører fotosyntese og produserer karbohydrater (glukose). Denne prosessen krever vann og lys. De fleste lavarter har begrenset mulighet til å lagre vann, og mengden og hyppigheten av nedbør er av stor betydning for utbredelsen. Laven tåler godt å tørke ut, men i tørr tilstand er den lite aktiv. Lav er også i likhet med de fleste andre planter mer eller mindre temperaturømfintlige. Laven utbredelse bestemmes derfor av samspillet mellom fuktighet, lys og temperatur. Ofte kan lavarter vokse på forskjellige substrater som jord, stein, tre og bark (friskt eller råttent/dødt) osv. Tilgangen til egnet substrat vil likevel virke inn på utbredelsen. Generelt er det en fordel at substratet er stabilt. Eroderende jord, lett forvitrende bergarter, trestammer med avflaknende bark er dårlige lavsubstrater.
Luftforurensing, spesielt svoveldioksyd, fra byer og industri har negativ innvirkning på lavfloraen. Når svoveldioksyd løses i vann dannes svovelsyrling som ødelegger klorofyllet i fotobionten. Sur nedbør virker ikke direkte inn på laven, men virker indirekte negativt gjennom forsuring av substratet. Moderne driftsmåter i skogbruket (flatehogst) påvirker tilgangen til substrat hos arter som lever på gammel, urørt eller råtnende skog.
Kjemi.
Lavarter kan ofte være vanskelig å bestemme visuelt. Men en rekke lavarter karakteriseres av at de har evne til å produsere kompliserte organiske stoffer, lavsyrer. I mange tilfelle er disse stoffene spesifikke for lavene, og identifisering av lavsyrene er derfor til god hjelp ved artsbestemmelse. Noen lavsyrer er sterke pigmenter som gir iøynefallende farge (for eksempel solorinsyre som gir safranlav sin rødoransje farge, og parietin som gir messinglav et oransje thallus).
a> fotografert på toppen av L’Aiguille-de-midi 3.842 moh.
Taksonomi - slekter og utvalgte arter.
"For en oversikt over slektene av lav i Norge, se: Liste over lav i Norge"


Kromosom.
Kromosomer er genmaterialet i cellene hos alle organismer. Hos eukaryoter organismer, i cellekjernen ligger det kveilet opp lange, tynne makromolekyler som kalles DNA. Ett DNA-molekyl som er kveilet opp på mange små proteinkuler, kalles et kromosom.
Det er stor variasjon i kromosomene til forskjellige organismer. I noen organismer er DNA-molekylet sirkelformet, i andre ligger det på en linje, og kan inneholde alt fra noen tusen basepar til flere millioner basepar. Vanligvis har eukaryoter lange lineære kromosomer, mens prokaryoter har mindre sirkelformede kromosomer, men det finnes mange unntak fra denne regelen. De fleste arter av alle slags organismer har ett bestemt antall kromosomer. Det finnes imidlertid unntak. For eksempel er det flere planter, som poteten, hvor forskjellige individer av samme art kan ha forskjellig antall kromosomer.
Historie.
Kromosomer ble først observert i planter av den sveitsiske botanikeren Karl Wilhelm von Nägeli i 1842. Den belgiske forskeren Edouard Van Beneden (1846–1910) oppdaget kromosomer i mark på et senere tidspunkt, i et arbeid som var helt uavhengig av den tidligere oppdagelsen av kromosomer. På slutten av 1800-tallet ble flere nye tekniker utviklet for å skille ut kromosomet fra cellekjernen, og kromosomer ble påvist og forsket på i en rekke forskjellige organismer. Navnet kromosom ble gitt av en tysk naturviter ved navn Heinrich von Waldeyer.
Kromosomer i eukaryoter.
Eukaryoter (celler med cellekjerne, for eksempel planter, mugg og dyr) har lange lineære kromosomer inne i cellekjernen. Hvert kromosom har en centrom, med en eller to armer ut fra centromet. Disse armene er derimot nesten ikke synlige i de fleste tilfeller. I kjernekromosomene til eukarytoene ligger DNA-molekylene i en delvis ordnet struktur, hvor det er brettet rundt histoner og lager et sammensatt materiale som kalles kromatin.
Kromosomer i prokaryoter.
Prokaryoter (celler uten cellekjerne, for eksempel bakterie) har vanligvis ett enkelt sirkulært kromosom, men mange variasjoner finnes. Bakteriell DNA finnes også som plasmider, minikromosomer som er små sirkulære biter av DNA, og har muligheten til å kopiere seg selv over til andre celler. Grensen mellom plasmider og kromosomer er veldig diffus, men størrelse og nødvendighet er typiske faktorer som taes med når en skal skille mellom de to.
Struktur i sekvensen.
Kromosomene i prokaryotene har en mindre ordnet struktur og sekvens enn kromosomene i eukaryotene. De har derimot ett bestemt punkt, replikasjonsstart, hvor kopieringen starter fra. Genene i prokaryotene er ofte organisert i operoner og inneholder ikke introner, som eukaryotene gjør.
Plassering i cellen.
Bakterielle kromosomer er vanligvis løst knyttet til plasmamembranen til bakterien. Dette gir muligheten å isolere kromosomet fra plasmid-DNA ved sentrufigering av bakterien.
Kromosomer hos mennesker.
Kromosomene hos mennesket er lange lineære kromosomer plassert i cellekjernen. Cellene inneholder 23 kromosompar, totalt 46 kromosomer i hver celle. I menneskets kjønnsceller er det kun 23 enkle kromosomer. Menn og kvinner har 22 kromosompar til felles, mens det siste paret er kjønnskromosomene. Hos menn består dette paret av to ulike kromosomer (X,Y), og hos kvinner to like (X,X). De kromosomene som er felles for kvinner og menn, kalles autosomer.


Englischer Garten.
thumb
thumb
thumb
thumb
thumb
thumb
Englischer Garten (den engelske haven) i München er med 3,7 km² et av de største parkanlegg i verden. Det er noe større enn New Yorks Central Park, men mindre enn Bois de Boulogne i Paris, Phoenix Park i Dublin og Grunewald i Berlin.
Den ble anlagt fra slutten av 1700-tallet av kurfyrst Carl Theodor.


Finn Arnesen.
Finn Arnesen (født 2. desember 1932) er en av Norges mest kjente forleggere innen underholdningslitteratur på 1900-tallet. Arnesen var forlagssjef for Bladkompaniet (nå solgt til Schibsted Forlagene) i en årrekke. Han sto bak noen av Norges aller mest suksessfulle billigbokserier, bl.a. Kjell Hallbings "Morgan Kane", Margit Sandemos "Sagaen om Isfolket" og Willy Ustads "Fire Søsken". Arnesen har også skrevet flere bøker, bl.a. i "Knut Gribb"-serien. Han skrev 23 Knut Gribb-fortellinger i Detektiv-Magasinet (1952–1966). Han er far til forfatter Frøydis Arnesen.
Morgan Kane.
Den tradisjonelle western-sjangeren (på norsk ofte kalt cowboybøker, cowboyfilmer) hadde et stort publikum i Norge i første del av forrige århundre. Bladkompaniet utga magasinet Western med noveller og artikler fra det gamle vesten. Da denne sjangeren begynte å dø ut i USA og det ble vanskelig å finne historier å oversette, lette Arnesen etter norske forfattere som kunne erstatte dem.
Han fant bankfunksjonæren Kjell Hallbing, seinere bedre kjent som Louis Masterson. Ved å få ham til å skrive serien om "Morgan Kane" lanserte Arnesen den største suksessen blant norske kioskbøker til da.
Louis Masterson representerte noe helt nytt: En norsk forfatter som ble et varemerke, og solgte bedre i kiosker og på bensinstasjoner enn oversatte forfattere. (Norske forfattere som skreiv for kioskmarkedet hadde tidligere vært nokså anonyme. Pseudonymet Louis Masterson kan også tyde på at Bladkompaniet mente han ville selge bedre hvis leserne trodde han var fra USA.) Masterson ble samlerobjekt. Arnesen ga ut hele serien i stive permer og solgte den til lesere som ville ha den på stasplass i stua si.
Sagaen om Isfolket.
Finn Arnesen begynte å jakte på forfattere som kunne gjenta suksessen. Men han visste bedre enn de fleste at cowboybøkenes tid egentlig var forbi. Den mest bestselgende serien av Cowboy-bøker noensinne ble også western-litteraturens svanesang i Norge.
Kvinner var nå i flertall blant bokleserne. Arnesen lette etter forfattere som kunne skape serier med en mer kvinnelig profil.
Valget falt på Margit Sandemo, en erfaren forfatter av føljetonger i ukeblader. Hennes "Sagaen om Isfolket" gjorde Sandemo berømt og ble med tida en enda større salgssuksess enn Morgan Kane. I motsetning til Masterson fortsatte hun dessuten å skrive nye, lange bokserier etter at Isfolket var avslutta.
Finn Arnesens nye norske billigboksjanger.
Ut fra disse erfaringene utviklet Finn Arnesen en ny ny sjanger i norsk underholdningslitteratur. I form kan den sammenliknes med tidligere tradisjonelle sjangre som western, krim, legeromaner, science fiction osv, men ulikt dem har den ennå ikke fått noe eget navn.
Det er serier av historiske romaner med sterk lokal forankring, prega av spenning, slit, sorg og kjærlighet i fargerike miljøer, gjerne med kvinner i hovedrolla. På Bladkompaniet laserte Arnesen bl.a. Bente Pedersen med "Raija-serien" (om kvener i Nord-Norge), May Grethe Lerum med serien "Livets Døtre" (fra Sogn) og Liv Margareth Alvers "Hanseatene" (fra middelalderens Bergen).
Arnesen forsøkte også å lansere andre serier fra rallarmiljø i Telemark, Sørlandet osv, som ikke hadde samme suksess.
Morgan Kane, Isfolket og flere andre serier er blitt oversatt og eksportert til andre land, bl.a. Sverige og Polen.
Fire søsken.
Den litterært mest spennende serien var kanskje Willy Ustads "Fire søsken", med handling fra Trøndelag og resten av verden fra 1945 til tidlig 1960-tall. Ustad er brennende opptatt av uretten gjort mot såkalte tyskerunger og gjorde et grundig historisk gravearbeid før han begynte å skrive. Bladkompaniet laget en stor og fantasifull reklamekampanje før første bok, Tyskertøs, som ble den bestselgende førstebok i noen serie i Norge til da. Boka ble seinere dramatisert til et vellykka radiohørespill i NRK.
Satsinga på "Fire søsken" kan fra Arnesens side sees som et forsøk på å oppgradere den nye seriesjangeren når det gjelder litterær kvalitet og historisk nøyaktighet. Noen av Ustads bøker har fått gode anmeldelser, og i motsetning til flere andre serieforfattere har han blitt tatt opp i Den Norske Forfatterforening.
Arnesens særpreg som forlegger.
Arnesen hadde store kunnskaper om populærlitteraturen i Norge, og han mente den var litterært undervurdert.
Som ansvarlig i en kommersiell bedrift som i motsetning til de litterære forlaga ikke kunne regne med statsstøtte, var det hans oppgave å finne forfattere som kunne tjene penger. Arnesen utvikla et skarpt øye for det salgbare. Men samtidig hadde han en ekte kjærlighet til populærlitteraturen som gikk ut over det kommersielle. Magasinet Western var ingen stor pengemaskin. Da Arnesen begynte å lete etter norske forfattere som kunne erstatte de amerikanske, var det fordi han likte sjangeren.
Han ga ut bøker av forfattere som Ingar Knudtsen som falt utafor forlagets egentlige kommersielle satsingsområde, både fordi han verdsatte forfatterne og som et ledd i utviklinga av nye forfattertalenter.
Han holdt den klassiske norske detektivhelten Knut Gribb i live, både ved å få Bladkompaniets egne forfattere til å skrive nye bøker om ham som kom i små opplag, og gi ut en serie med gamle opptrykk for spesielt interesserte. Bladkompaniet tjente ikke på dette, men Arnesen så det som en kulturpolitisk oppgave.
Han brøyt med trenden med at kioskbokforfattere skulle være anonyme. Tvert imot gjorde han flere av dem landskjente og konsentrerte en del av reklamebudsjettet om å selge bøkene ved hjelp av forfatteren.
Arnesen respekterte og likte sine forfattere. Men han klarte også å vise at det var god økonomi, og at satsing på å skape kjente forfattere ga gode inntekter. (Et av de største tapene litteraturen har lidd etter at Arnesen slutta, er at utgiverne ikke ser ut til å forstå dette, men vender tilbake til modellen med anonyme og anonymiserte norske serieforfattere.)
Denne kombinasjonen av egenskaper gjorde Finn Arnesen til en av Norges mest særpregede, originale og innflytelsesrike forleggere.


Ken Hensley.
Ken Hensley, egentlig Kenneth William David Hensley (født 24. august 1945 i London) er en engelsk sanger, gitarist, keyboardspiller og låtskriver. Han er best kjent fra sin tid i Uriah Heep (1969–1980). Det var Ken Hensley som la grunnlaget for de fleste av Uriah Heeps hits på 1970-tallet, blant annet "Gypsy", "July Morning" og "Wizard". Uriah Heep er fortsatt aktive og Hensley er nå bosatt i Alicante i Spania.
Konserter i Norge.
Hensley hadde bl. a. konsert i Oslo Spektrum i 2004. Han har ellers deltatt de siste årene på «Summer Party» i Fredrikstad og høsten 2006 spilte han på Vinjerock som ble arrangert på Eidsbugarden i Jotunheimen.


Daqin.
Da Qin (大秦, "Dàqín") var det kinesiske navnet på Romerriket, men ble også brukt om Midtøsten. Oversatt betyr det «Store Qin». "Qin" er det dynastiet som første gang samlet Kina og etablerte det kinesiske keiserrike i 221 f.Kr., slik at uttrykket "Da Qin" må ha oppstått ut fra oppfatningen av at Romerriket var et motstykke til det. Det var åpningen av "«Silkeveien»" på 200-tallet f.Kr. som fikk kineserne til å se på Romerriket som et motstykke til Det kinesiske rike. Romerne holdt til i det vestlige enden av Silkeveien; kineserne i den østre; derav det «speilvendte» navnet.
Det synes som om kineserne aldri trengte helt frem til Romerriket i antikken, skjønt general Ban Chao førte en ekspedisjon på 70 000 mann i år 97 e.Kr. som nådde så langt vest som Kaspihavet. Ban Chaos sendemann, Gan Ying, kom enda nærmere, frem til Svartehavets bredd. Gan Ying utarbeidet en detaljert beskrivelse av Romerriket, men det anses at den baserte seg på annenhånds informasjon.
Navnet «Daqin» for Roma ble benyttet på kinesiske kart så sent som på 1500-tallet.


Mebibyte.
Mebibyte er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Mebibyte er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
220 = 1 048 576 byte.
Se binærprefiks og megabyte.
Enheten mebibyte er nært knyttet til enheten megabyte, som enten er lik en mebibyte eller 106 = 1 000 000 byte, avhengig av sammenhengen.
Mebibyte har samme andvendelsesområde som megabyte, men brukes når en ønsker å unngå megabyte, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Gibibyte.
Gibibyte er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Gibibyte er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
230 = 1 073 741 824 byte.
Se binærprefiks og gigabyte.
Enheten gibibyte er nært knyttet til enheten gigabyte, som enten er lik en gibibyte eller 109 = 1 000 000 000 byte, avhengig av sammenhengen.
Gibibyte har samme andvendelsesområde som gigabyte, men brukes når en ønsker å unngå gigabyte, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Tebibyte.
Tebibyte er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Tebibyte er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
240 = 1 099 511 627 776 byte.
Se binærprefiks og terabyte.
Enheten tebibyte er nært knyttet til enheten terabyte, som enten er lik en tebibyte eller 1012 = 1 000 000 000 000 byte, avhengig av sammenhengen.
Tebibyte har samme andvendelsesområde som terabyte, men brukes når en ønsker å unngå terabyte, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Pebibyte.
Pebibyte er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Pebibyte er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
250 = 1 125 899 906 842 624 byte.
Se binærprefiks og petabyte.
Enheten pebibyte er nært knyttet til enheten petabyte, som enten er lik en pebibyte eller 1015 = 1 000 000 000 000 000 byte, avhengig av sammenhengen.
Pebibyte har samme andvendelsesområde som petabyte, men brukes når en ønsker å unngå petabyte, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Exbibyte.
Exbibyte er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde).
Exbibyte er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC).
260 = 1 152 921 504 606 846 976 byte.
Se binærprefiks og exabyte.
Enheten exbibyte er nært knyttet til enheten exabyte, som enten er lik en exbibyte eller 1018 = 1 000 000 000 000 000 000 byte, avhengig av sammenhengen.
Exbibyte har samme andvendelsesområde som exabyte, men brukes når en ønsker å unngå exabyte, som er tvetydig i enkelte sammenhenger.


Binærprefiks.
Innene databehandling brukes ofte binærprefikser (eller binære prefikser) til å kvantifisere store tall når det er mer praktisk å anvende potenser av to fremfor potenser av ti. Ofte blir de skrevet og uttalt på samme måte som SI-prefikser, men hver påfølgende prefiks tilsvarer en økning med en faktor på 1024 (210) fremfor 1000 (103).
Å bruke prefiksene "kilo-", "mega-", "giga-", osv., og de tilhørende symbolene k/K, M, G, osv., i den binære betydningen kan forårsake tvetydighet og forvirring.
International Electrotechnical Commission introduserte prefiksene "kibi-", "mebi-", "gibi-", osv., og tilhørende symboler Ki, Mi, Gi, osv. for å spesifisere binære multipler av en størrelse.
Binærprefikser som bruker SI-symboler.
Enbokstavsforkortelsene er identiske med SI-prefiksene, med unntak av K, som brukes på samme måte som "k". (I SI-systemet står K for kelvin, og "bare" k står for 1000.) Enkelte har foreslått å bruke k for 1000 og K for 1024, men denne ideen lar seg ikke anvende på de høyereordens prefiksene M, G, osv. og har ikke blitt allment godtatt.
Selv om det er vanlig å bruke betegnelsen kilobyte om bytes, er denne bruken av SI-prefikset kilo sterkt frarådet i SI-standarden.
Merk at etterhvert som størrelsesordnen øker, så øker den prosentvise forskjellen mellom verdien av det binære og det desimale prefikset – fra 2.4% for kilo til over 20.9% for yotta.
Uformelt brukes ofte prefiksene alene. Derfor kan en ofte høre snakk om «en fil på 40K» (dvs. 40 "binære" kilobyte) eller en «en internettforbindelse på 2M» (2 "desimale" megabit per sekund). Hvilken enhet som er brukt, og hvorvidt prefikset er desimalt eller binært, avhenger av hva som blir målt.
IEC standardprefikser.
I 1999 publiserte International Electrotechnical Commision (IEC) et tillegg til standarden «IEC 60027-2: Letter symbols to be used in electrical technology – Part 2: Telecommunications and electronics». Standarden, som ble anerkjent i 1998, introduserte prefiksene "kibi-", "mebi-", "gibi-", "tebi-", "pebi-", "exbi-" for bruk til å spesifisere binærmultiple kvantiteter. Navnene kom fra de to første bokstavene i SI-prefiksene etterfulgt av "bi" for «binær». Tillegget klargjør, fra IECs synspunkt, at SI-enhetene kun har sin opprinnelige desimalmultiple mening og aldri en binærmultippel.
Denne nye konvensjonen har ikke oppnådd noen stor bruk, men den blir stadig mer vanlig.
"Eksempel:"   300 GB   =   279.5 GiB   (=   0x117.6592E GiB = 0x45D96.4B8 MiB = 0x1176592E KiB = 0x45D964B800 bytes).
Merk at IEC bare har definert navn opptil "exbi-", tilsvarende SI-prefikset "exa-". SI-prefiksene "zetta-" og "yotta-" har foreløpig ingen IEC binærekvivalent, selv om den åpenbare fortsettelsen er "zebi-" og "yobi-".
Noen ord om praktisk bruk.
I det påfølgende vil vi med «desimalenhet» mene «SI-prefiks som forstått i sin standard betydning, det vil si eksponent av 1000». Med «binærenhet» vil vi mene «SI-prefiks som forstått i den tradisjonelle dataindustribetydningen, det vil si eksponent av 1024». Også ifølge datatradisjonen vil symbolet for byte brukt her være «B», som i SI står for Bel. Det er ofte blitt anbefalt å bruke «b» for byte, men det tegnet er ofte brukt til å representere bits, som også representeres av symbolet «bit». Dette er forvirring vi må forvente å leve med, da SI ikke omhandler kvantitive enheter for informasjon.
Enkelte enheter er alltid forstått som desimale selv i datasammenheng, for eksempel hertz (Hz), brukt til å måle klokkehastigheter til elektroniske komponenter, og bit/s, brukt til å måle bitrater. En 1 GHz prosessor gjennomfører altså 1.000.000.000 klokketikk i sekundet, en 128 kbit/s (kbps) MP3-strøm konsumerer 128.000 bits (15,625 KiB) per sekund innspilt lyd, og en 1 Mbit/s (Mbps) internettilknytning kan overføre 1 000 000 bits (cirka 122 KiB) i sekundet.
Størrelsen på elektronisk minne som RAM og ROM er alltid oppgitt i binære enheter fordi den fysiske strukturen til komponentene gjør at lagringskapasiteten naturlig forekommer i størrelser som er eksponenter av to, uavhengig av om kapasiteten oppgis i bits eller bytes.
Produsenter av harddiskstasjoner oppgir kapasiteten i desimale enheter slik at disker annonsert som «30 GB» har en kapasitet på 30 × 109 bytes, eller omtrent 28 × 230 bytes, det vil si 28 GiB. Denne bruken har en lang tradisjon innen faget og er sannsynligvis "ikke" et resultat av påvirkning fra markedsførere. Bruken oppstod fordi det ikke er noe ved diskstasjoners fysiske struktur som gjør toereksponentkapasiteter naturlige.
Dagens PC-brukere anser dog både RAM og disker som lagringsmedier og forventer at kapasitetene oppgis på samme måte. Operativsystemer rapporterer da også vanligvis harddiskplass binært. Til eieren av en 30 GB harddisk vil Microsoft Windows rapportere at kapasiteten er 28 GB, heller enn 30 GB eller 28 GiB. Dette kan skape en viss misnøye, som attpåtil forverres av andre tekniske kuriosa som forskjellen på kapasiteten før og etter formatering.
Blant annet Floppydisker bruker et enda mer forvirrende hybridsystem. Diskmedia aksesseres per sektor, ikke per individuelle byte. Sektorer er konstruert for direkte overføring til RAM, som kommer i kvantiteter som er eksponenter av to, så sektorstørrelser er nesten alltid også eksponenter av to. Sektorstørrelser kan variere fra 512 bytes (floppydisker) til 2048 bytes (DVDer). Tusen binære kilobyte-sektorer utgjør en 1 024 000 bytes «megabyte». Slik vil en «1,44 MB» floppydisk verken inneholde 1,44 × 220 bytes eller 1,44 × 106 bytes, men 1,44 × 1000 × 1024 bytes, cirka 1,406 MiB eller 1,475 MB.
Kapasiteten på CDer er alltid oppgitt i binære enheter. En 700 MB CD har i virkeligheten en kapasitet på cirka 700 MiB. På den annen side er kapasiteten på DVDer gitt i desimale enheter. En 4,7 GB DVD har i virkeligheten en kapasitet på omkring 4,38 GiB.
Desimale enehter brukes også nå man snakker om båndbredde på busser. For eksempel har Ultra SCSI en båndbredde på 40 MB/s. Interessant nok skyldes ikke dette at harddiskkapasiteter eller bitrater bruker desimale enheter, men at klokkehastigheter gjør det.


Kompresjonsforhold.
En motors kompresjonsforhold betegner forholdet mellom det totale volumet over stempelet når det står i bunnen av sylinderen (nedre dødpunkt), og volumet over stempelet når det står øverst i sylinderen (øvre dødpunkt).


Syndebukk.
Syndebukk er et begrep som henviser til et menneske eller en gruppe mennesker som blir tildelt skyld for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold. Objektiv skyld for forholdet spiller ikke nødvendigvis en betydelig rolle.
Historien om syndebukken er beskrevet i 3. Mosebok kapittel 16: Israelittene la alle sine synder på hodet på bukken. Syndebukken ble deretter drevet ut i ødemarka, og bar med seg alle syndene bort fra folket. Syndebukken er et bilde på Jesus, som i likhet med syndebukken tok på seg alle folks synder. Se Brevet til hebreerne kapittel 10.
Begrepet blir i dag praktisk talt kun brukt i overført betydning om en person eller en gruppe mennesker som blir tildelt skyld for en katastrofe eller situasjon som vedkommende ikke kunne påvirke.
Å utpeke syndebukker i moderne forstand har vist seg å være et viktig propagandaredskap og politisk verktøy. For eksempel utpekte nazistene jødene som de ansvarlige for det økonomiske uføret og den politiske kollapsen i Tyskland. Grupper som tradisjonelt har blitt utpekt til syndebukker i forskjellige sammenhenger har gjerne omfattet negre, innvandrere, kommunister, kapitalister, hekser, kvinner, fattige, jøder, spedalske, homofile, uføre, sigøynere, tatere og en lang rekke andre grupper, oftest minoritetsgrupper.
I postindustrialiserte samfunn blir det å utpeke minoritetsgrupper som syndebukker i stadig sterkere grad fordømt.


Carsten Anker.
Carsten Tank Anker (født 17. november 1747 på Frederikshald, død 13. mars 1824 på Biri) var en norsk forretningsmann, embetsmann og politiker. Han eide også bygningen hvor riksforsamlingen i 1814 ble avholdt. Stedet har senere fått navnet Eidsvollsbygningen.
Begynnelsen.
Han var sønn av Erik Anker. I 1759 dro han ut på en flerårig utenlandsreise, sammen med sin bror Peter, reisen ble ledet av Andreas Holt (senere dansk-norsk embetsmann), under reisen møtte de også sine fire fettere fra Christiania. I årene 1765 til 1771 deltok han i ledelsen av farens virksomhet ved Moss Jernverk. Fra 1771–72 oppholdt han seg som utsending fra flere av de større norske handelshusene i Stockholm for å forhandle om en bedre ordning av tømmerfløtningen på Klarelven, uten å oppnå det ønskede resultatet. I Sverige vakte han imidlertid mistanke om at han også arbeidet med hemmelige, politiske planer, og da Gustav III hadde foretatt sitt statskupp, ble han oppfordret fra København til å vende tilbake.
Karriere.
Han begynte på en karriere som embetsmann. 10. mai 1774 ble han sekretær i General-Landøkonomi- og Kommerce-Kollegiet, 1776 justisråd, 1781 tredjedeputert i Bjærgværksdirektoiret og 1784 annendeputert. 1779 ble han etatsråd, 1784 konferensråd. 14. januar 1779 ble han opptatt i adelsstanden. Da Bjærgværksdirektoiret ble opphevet ved kongelig resolusjon 28. januar 1791, fikk han avskjed med pensjon, men beholdt en stilling som førstedirektør i den såkalte Realisations-Kommission. Denne stillingen innebar blant annet at han hadde spesielt oppsyn med statens norske glassverker. I 1792 ble han førstedirektør i styret for det dansk-asiatiske Kompagni, en stilling han beholdt til 1811. Han skaffet seg dessuten en betydelig eiendom i Norge, ved å kjøpe Eidsvoll jernverk.
Utenlandsopphold.
Som utsending for det asiatiske Kompagni oppholdt han seg i London fra januar 1805 for å ordne kompaniets handelsanliggender i forholdt til det engelsk-ostindiske kompani. Denne oppgaven synes han å ha utført på en utmerket måte. I 1807 utførte han en stor pengeforretning for regjeringen i Hamburg og avsluttet en handel med skipstømmer for Marinen. I 1811 bosatte han seg på Eidsvoll jernverk.
Vennskap med Christian Frederik av Danmark.
Under oppholdet i København var han blitt godt kjent med tronfølgeren, prins Christian Frederik. Da denne kom til Norge som stattholder i 1813, ble Anker straks en av de rådgiverne prinsen lyttet mest til. Etter Kielerfreden holdt prinsen et møte på Eidsvoll verk under sin reise til Trondheim, og på tilbakeveien holdt han stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814, da det ble besluttet at Norge skulle erklæres uavhengig, og at det skulle innkalles en riksforsamling, som også ble holdt på Eidsvoll.
Riksforsamlingen i 1814.
Innen Riksforsamlingen kom sammen, hadde Anker forlatt Norge, og kunne dermed ikke ta sete i den nye norske regjeringen, hvor han ble utnevnt til regjeringsråd 2. mars og statsråd 19. mai. I mars 1814 hadde han dratt over Nordsjøen for å virke for Norges interesser i England. Her arbeidet han for å krysse stormaktenes og Sveriges politikk, men kunne ikke sette noe igjennom. I 1815 fikk han avskjed som statsråd og vendte tilbake til Norge, hvor han kom i et nært forhold til kronprins Karl Johan.
De siste leveår.
I hans siste leveår var økonomien ikke god; jernverket var nærmest å betrakte som nedlagt. Han bestyrte fremdeles statens glassverk og døde under en reise på Biri glassverk. Anker ble begravet fra Biri kirke 19. mars 1824. Men i 1903 ble hans levninger og gravminne flyttet fra Biri til Eidsvollsbygningen. Han hadde litterære interesser, virket som mesen og hadde samlinger av manuskripter og bøker. I 1784 giftet han seg med Hedvig Caroline Ernestine Christine Wegener (1763–1846).


Taipingopprøret.
a>et til «Den fullkomne freds himmelske kongerike».
a> (1814–1864), anfører av Taipingopprøret og selvutnevnt Taiping-keiser
a> i minnehallen hans i Nanjing
Taipingopprøret var et bondeopprør i Kina som rettet seg mot Qing-dynastiet og varte fra 1850 til 1864. Taipingopprøret er en av verdenshistoriens blodigste konflikter, der opptil 30 millioner mennesket kan ha mistet livet. Oppstanden har sitt navn etter "Taiping Tianguo" («Den fullkomne freds himmelske kongerike»), som ble grunnlagt av opprørerne under ledelse av Hong Xiuquan. The Taipingopprørerne ble gitt økenavnet «langhårede» (forenklet kinesisk: 长毛; tradisjonell kinesisk: 長毛; pinyin: "Chángmáo") av Qing-regjeringen.
Det historiske museet om Taipingriket i Nanjing er et museum med gjenstander fra Taipingopprøret.
Bakgrunn, begynnelse.
På midten av 1800-tallet var Kina hjemsøkt av mange og store problemer. En rekke naturkatastrofer hadde rammet landet. Qing-dynastiet var ikke i stand til å løse problemene, noe som blant annet skyldtes en rask befolkningsvekst og et forfallent byråkrati, som både var for korrupt og for lite sakkyndig til å kunne ta fatt i det økonomiske uføret. I tillegg kom de militære nederlag som riket hadde lidd overfor fremmedmaktene under for eksempel første opiumskrig (1839–1842). Særlig sør i landet sydet det av opposisjon og opprørstrang mot mandsjuenes herrevelde i landet. Krigene hadde ført til at Kina måtte åpne handelshavnene Kanton, Xiamen, Fuzhou, Shanghai og Ningbo for alle utlendinger, og måtte betale krigsreparasjoner. Kineserne ble forpliktet til frihandel (inklusive opium) på de europeiske maktenes vilkår, og måtte avstå Hongkong til Storbritannia.
Taipingopprøret var en konfrontasjon mellom det keiserlige Kina under Qing-dynastiet og en sekt rundt hakkakineseren Hong Xiuquan (1814–64), en mystiker som var gått over til kristendommen, etter noen måneders undervisning fra en amerikansk protestantisk misjonær og forkynner, Issachar Jacox Roberts. Han ble aldri døpt, men prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisning i Det gamle testamente.
Hong Xiuquan, sønn av en omreisende hakka, hadde først tenkt å bli mandarin, men bestod ikke den keiserlige embedseksamen. Han ble derpå svært syk, og fikk sterke hallusinasjoner. En olding med hvitt skjegg viste seg på en trone i et syn for ham, og Hong var sikker på at dette var Jesus Kristus. Etter dette var han overbevist om at han selv var Jesu lillebror. Han grunnla sin sekt i ca 1847, og fikk raskt samlet en skare på rundt 30 000 tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme i løpet av 1840-årene, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet.
Myndighetene begynte imidlertid snart å forfølge sekten. De forfulgte like så godt katolikkene i området, som de feilaktig mente stod i ledtog med den nye sekten, eller kanskje til og med forvekslet med sekten. I virkeligheten var taiping-sekten anti-katolsk.
Forløp.
Qing-regimets forfølgelser ble gnisten som utløste opprøret. Først begynte tilhengerne med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen Guangxi; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august 1851 proklamerte Hong opprettelsen av "Den fullkomne freds himmelske kongerike" og seg selv som dets "himmelske konge". Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet.
Hongs dyktigste mann var "«Østens konge»", en tidligere trekullbrenner ved navn Yang. Han brøt opp med 10 000 mann og marsjerte mot nord. På veien økte hæren hans til 200 000 mann, med dem erobret han i 1852 Wuchang.
Nanjing ble erobret i mars 1853; 30 000 keiserlige soldater falt, og tusener av sivilister døde også. Byen ble bevegelsens hovedstad og fikk det nye navnet "Tiānjīng" "(den himmelske hovedstad)".
Opprørshæren var nøkkelen til at taipingerne hadde så stor fremgang. Den hadde høy disiplin og preget av fanatisk kampvilje. Kampene var alltid særdeles blodige og ekstremt brutale, med lite artilleri, men svært store styrker bevæpnet med håndvåpen. I 1856 var taipingernes hærer på drøyt én million mann. Hovedstrategien var å erobre de viktigste byene, konsolidere seg der og så marsjere ut på landbygda for å møte de keiserlige styrker ute på feltet. Under det tredje slaget om Nanjing (1864) ble over 100 000 drept i løpet av tre dager.
På sitt høydepunkt omfattet "Den fullkomne freds himmelske kongerike" meget av det sørlige og sentrale Kina, inkludert Nanjing. Men det kontrollerte ingen større havn og kunne derfor ikke håpe på militær hjelp fra utlandet. Erobringen av Nanjing markerer opprørets høydepunkt. Under marsjen mot Beijing støtte de på sterke keiserlige styrker og ble tvunget til retrett.
Det gikk nedover fra 1853, da Hong trakk seg tilbake fra aktivt lederskap. Han tapte mer og mer besittelsen av sunn dømmekraft, og hengav seg stadig til meditasjon og – hevdes det – til mer sanselige impulser. At bevegelsen ikke klarte å få med seg middelklassen eller få de europeiske makter til å yte støtte, bidro også til at den tapte fremdrift.
Etter at fremmarsjen mot Beijing slo feil, var det meste av den senere ekspansjon mot vest. Det meste av kampene gjaldt kontrollen over Yangtzedalen. Fra 1860 raknet Taipingkongedømmet raskere.
I juni 1860 erobret taipingerne under hærføreren Li Xiucheng den rike byen Suzhou, og da fikk Shanghai, med sine voksende utenlandske bydeler, trusselen på dørstokken. Et forsøk på å erobre Shanghai i august 1860 ble slått tilbake av styrker ledet av Frederick Townsend Ward. Senere ble denne styrken kjent under tilnavnet «den alltid seierrike hær» under dens nye leder «Chinese» Gordon. De keiserlige styrker ble reorganisert under Zeng Guofans og Li Hongzhangs ledelse, og så begynte gjenerobringene for alvor. Tidlig 1864 kontrollerte keiserdømmet det meste av områdene. Hong erklærte at Gud ville forsvare Tianjing, men da keiserhæren nærmet seg i juni tok han gift. Hans lik ble funnet i en rennesten.
Fire måneder før det endelige nederlag hadde Hong Xiuquan overlatt tronen til sin eldste sønn, Hong Tianguifu, som bare var en tenåring. Men Hong Tianguifu gjorde intet for å styrke kongedømmet, så det falt raskt fra hverandre da Nanjing falt etter blodige kamper fra gate til gate.
De fleste Taiping-fyrstene ble henrettet av Qing-myndighetene i Jingling ved Nanjing.
Andre opprør.
I samme tidsepoke var det også en rekke andre opprør: Nianopprøret (1853–1868), og en rekke muslimske opprør sørvest (1855–1873) og nordvest i Kina (1862–1877).


Kopper (sykdom).
Kopper ("variola"), på eldre norsk også pokker eller små pokker, er en en meget smittsom og farlig virussykdom hos mennesker. Kopper er anslått å ha en dødelighet på mellom 20 og 60 %. Det siste tilfellet av naturlig forekommende kopper var i Somalia i 1977.
Mange overlevende blir blinde på ett eller begge øyne, grunnet infeksjoner i hornhinnene. Inkubasjonstiden er på 8–15 dager. Første tegn på smitte er feber, etterfulgt av utslett som utvikler seg til veskefylte blemmer (kopper). De aller fleste får tydelige arr på huden i etterkant. Sykdommen regnes ikke som smittsom før utslettet bryter ut.
Det er anslått at kopper tok livet av mellom 300 og 500 millioner mennesker i det 20. århundret. Så sent som i 1967, anslo Verdens helseorganisasjon at 15 millioner mennesker ble smittet, og to millioner døde.
Etter en vellykket vaksinasjonskampanje, ble det siste utbrudd av sykdommen registrert i 1977 i Somalia, og sykdommen ble i 1980 erklært utryddet av Verdens helseorganisasjon. Kopperviruset lagres hos amerikanske og russiske myndigheter.
Koppevaksinen.
Den britiske legen Edward Jenner var opphavsmannen til koppevaksinen. Han oppdaget at folk som hadde hatt kukopper, ikke ble smittet av kopper. I mai 1796 gned han verk fra storfe med kukopper inn i sår på huden til åtte år gamle James Phipps. Seinere kunne en fastslå at gutten var blitt immun mot kopper. Ordet "vaksine" kommer fra det latinske «vacca» som betyr ku. Koppevaksinen inngikk i det generelle norske vaksinasjonsprogrammet frem til midten av 1970-tallet.
Pokker og kopper.
Kraftuttrykket "pokker", som brukes i sammenhenger av typen "pokker'n ta deg", var i utgangspunktet kraftig banning, det vil si som en besvergelse om og påkallelse av noens sykdom og død. Ordet pokker dekket flere byllesykdommer (etymologisk betyr ordet byll, hevelse), som for eksempel også vannkopper, men i kraftuttrykket var helt klart de alvorligste påtenkt, som "den lille pokker" (kopper, "variola") eller også "den store pokker" (gammelt uttrykk for syfilis). Jamfør engelsk der "Great Pox" (syfilis) er gått ut av språket, mens "smallpox" fortsatt er ordet for kopper.
Etterhvert som kopper ble sjeldnere og sjeldnere, ble kraftuttrykket på norsk svekket: Det var en gang vel så sterkt som et banneord, men har nå fått en mer diffus betydning.
Noen fremtredende ofre for kopper.
Noen kjente personer fra verdenshistorien døde av kopper. Blant dem er Ramses V, Shunzhi-keiseren og Tongzhi-keiseren i Kina (offisiell historie), Maria II av England, Ludvig XV av Frankrike (som selv etterfulgte sin oldefar som konge fordi de tidligere i arvefølgen var bortfalt på grunn av kopper eller meslinger), Maximilian III Joseph, kurfyrste av Bayern, og Peter II av Russland.
Henrik VIIIs fjerde hustru, Anna av Kleve, overlevde sykdommen men hadde arr etter den, likeså Henrik VIIIs datter Elisabeth I av England i 1562 og hans søster dronning Margaret av Skottland. Andre med kopparr var Peter III av Russland (1744) og president Abraham Lincoln (1863). Josef Stalin hadde kraftige kopparr fra tidlig i livet, og fotografier av ham ble gjerne kraftig retusjert.


Drage.
En drage eller en drake er et reptil-lignende fabeldyr i europeiske eventyr, litteratur, bildende kunst, kjennetegn og symboler. I nyere fantasilitteratur er det omtalt mange drager med forskjellige utforminger og egenskaper.
Drager er også vanlig i stavkirkeikonografien som symbol på det onde som bekjempes.
Drage er en firefotet dyrefigur i våpenskjold og kunst fra middelalderen, f.eks. i en bord på Bayeux-teppet.
I overført betydning kan "drage" referere til en ondskapsfull person, som regel en eldre kvinne med skarp tunge (som spyr ild og gift).
Drager i mytologien.
Sankt Georg skal i følge tradisjonen ha reddet en by fra en drage som spiste sauer, og i mangel på sauer gjerne jomfruer. Sankt Georg kommer nettopp den dagen dragen skal fôres med en prinsesse. Han dreper dragen med ett enkelt støt med lansen sin. Som belønning gir kongen ham en stor sum penger, men Georg deler pengene ut blant byens fattige før han rir videre.
I norrøn mytologi kalles dragene gjerne orm eller lindorm. I sagnet om Sigurd Fåvnesbane er Fåvne en ond drage som spyr gift. Sigurd må bruke både list og styrke for å beseire den og vinne skatten og jomfruen som dragen vokter.
I norrøn mytologi ligger dragen Nidhogg og gnager på verdenstreet Yggdrasils røtter.
Drager i litteraturen.
Drager og andre fabeldyr er vanlige i fantasylitteratur. Drager fremstilles som regel som onde, og de må bekjempes med list eller i åpen kamp. Drager er skildret som svært sterke og meget farlige. De spyr ild, og kan fly.
J.R.R. Tolkien har drager i sine historier, for eksempel dragen "Smaug" som vokter en stor skatt i historien om "Hobbiten". Astrid Lindgren har skrevet om en fryktelig drage ved navn "Katla" i "Brødrene Løvehjerte". I Narniaserien finnes en grådig drage i "Reisen til det ytterste hav".
I Harry Potter-bøkene finnes det ti forskjellige dragearter, jfr artikkelen Drager i Harry Potter.
Den amerikanske forfatteren Anne McCaffrey har siden 1960-tallet skildret drager i en science fiction-setting, i serienDragonriders of Pern.
I Christopher Paolinis' "Arven"-trilogi har drager som en stor del av handlingene. Her er det både gode og onde drager, men hvor alle egentlig er gode. Hoveddragen Safira er god mens den onde Kongen Galbatorix' stjålne drage er blitt tvunget til ondskap med magi. En rød drage som dukker opp i oppfølgeren er klekket ut i ondskapen, men den er ikke virkelig ond.
Drager i heraldikk.
Vanligvis avbildes dragen i våpenskjold med flaggermusvinger, tunge og hale som ender i pilespisser og føtter med ørneklør. Noen ganger har dragen små horn på hodet og en kveil eller krøll på halen. Betegnelsen linnorm (engelsk: "wyvern") brukes når denne figuren bare har to føtter.
Våpenfigurene drage og linnorm er brukt fra middelalderen og de finnes i våpenskjold fra de fleste europeiske land. I Norge er dragen med fire føtter ganske uvanlig i våpenskjold. Linnorm, det vil si med to føtter, finnes imidlertid i flere norske kommunevåpen og slektsvåpen. Sjøormen i Seljords kommunevåpen er en helt forskjellig figur, og den har verken vinger eller føtter.
Bornholms våpenmotiv er en linnorm, det vil si med to føtter, og den inngår blant feltene i det dansk-norske unionsvåpenet. Unntaksvis finnes den avbildet med fire føtter som en drage.


Kleberstein.
Kleberstein er en metamorf bergart som hovedsakelig består av mineralet talk med varierende mengde kloritt og amfibol. Kleberstein er en myk bergart, og kan derfor lett skjæres i med kniv. En annen viktig egenskap ved kleberstein er at den er svært varmebestandig, den egner seg derfor svært godt til bruk i ovner o.l. Den reneste sorten kleberstein er dannet fra serpentin, de mer urene sortene er dannet av gabbroide bergarter.
Fargen på kleberstein er grønn-hvit til mørke-grønn ofte også med rustfargede felter.
I Norge er det forekomster av kleberstein i alle fylker bortsett fra Vestfold og Vest-Agder.
Mange navn.
Kleberstein har hatt mange ulike betegnelser. En vanlig betegnelse som ikke brukes lenger har vært "grjótstein". Ordet grjótstein er sammensatt av det gammelnorske ordet "grjót" og ordet "stein". Ordet grjót ble i norrøn tid særlig brukt på bergarter brukt i husgeråd, slik som kleberstein og skifer. Ordet "gryte" er avledet av grjót, siden den varmebestandige og lett formbare klebersteinen var det foretrukne materialet til vikingtidens kokekar. "Esja" er en annen norrøn betegnelse på kleberstein.
I moderne tid har betegnelsene "fettstein", "mjukstein", "vekstein" og "grøtstein" blitt benyttet istedenfor kleberstein. Den siste – grøtstein – er en moderne variant av grjotstein.
Som alle disse ulike betegnelsene på kleberstein viser, har bergarten noen særegne egenskaper. Noen av betegnelsene viser til hvordan overflaten til bergarten kjennes når man tar på den, nemlig «fettete», «glatt» eller «såpete». Dette skyldes at hovedbestandelen i kleberstein er mineralet talk.
Bruksområder.
Fordi steinen er så myk og lett å forme er den blitt mye brukt.
I førmoderne tid har kleberstein blitt benyttet til ulike former for husgeråd. Kar av kleber er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Karene forsvinner trolig deretter i norsk materiale og dukker ikke opp igjen før inngangen til vikingtid (rundt 800 e.Kr), da karproduksjon nærmest kan karakteriseres som masseproduksjon. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en utgraving i den gamle vikingbyen York i England har man funnet kokekar hvor man kunne spore kleberen tilbake til bruddene på Bårstad som ligger på Lalm i Vågå kommune. pga. den spesielle sammensetningen av kleberen der. Kar av kleber utkonkurrerer nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge i denne perioden. Kleberstein var en mye bedre investering, for et ødelagt keramikk-kar må kastes, men en sprukken klebersteinsbolle kan repareres med jernkramper.
Kleberstein ble benyttet i tilvirkning av koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler og ulike former for lodd og vekter (til fiske eller tekstilarbeide), fra forhistorien og frem til 1800-tallet. Fiskesøkker ble også kalt jarstein. Mange av disse produktene har trolig blitt tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar. Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis i på gravminner, i Gudbrandsdalen. Andre viktige bruksområder har vært som byggemateriale i mange av de norske steinkirkene. Blant annet er Nidarosdomen bygd i kleberstein. Stavanger domkirke, Utstein kloster, Moster gamle kirke og Mariakirken i Bergen er også eksempler på bygg med stort innslag av kleberstein.
På 1900-tallet har kleberstein særlig blitt benyttet som materiale i gravsteiner; dessuten, mye på grunn av steinens svært gode varmelagringsegenskaper, i peiser og ovner. Pga at kleberstein tåler sterk oppheting, har den vært et gunstig materiale mht metallarbeide.
Nedlagte brudd.
Mange steder er det spor etter førmoderne uttak av kleberstein i bergveggene. Særlig på Vestlandet, Romerike og Gudbrandsdalen har det blitt tatt ut kleberstein i store mengder. Kjente brudd er blant annet Brennepåsen i Sørum og Piggåsen i Fet kommune. Det ligger også et gammelt brudd på Flotmyr ved busstasjonen i Haugesund. Det er et nedlagt brudd på Kvikneskogen, Ved Tynset.
Det er også påvist mange klebersteinsbrudd i Aust-Agder som har blitt utnyttet siden vikingtid. De største av disse ligger på Hisåsen, Sparsås, Horv, Gjennestad, Østre Vimme og Østre Myre.
Et av Europas viktigste klebersteinsbrudd lå på Shetland, ved Cunningsburgh 24 km fra Jarlshof. Videre fantes klebersteinsbrudd på øyene Fetlar og Uist, samt andre steder på hovedøyen. Bruddene har ofte navn som Clebber eller Clibber, en forvanskning av norrønt "kleberg" som betød «vevtynge-stein». Klebersteinskar funnet på datidens britiske boplasser, som York og Dublin, stammer oftest fra Shetland. Dette må ha vært en viktig inntektskilde for øysamfunnet.
Norske klebersteinsbrudd.
Idag har klebersteinen igjen blitt etterspurt til bruk i ovner og peiser. Det tas ut kleberstein to steder i Norge, i Målselv i Indre-Troms og Otta og Sel i Gudbrandsdalen. Kleberstein til Nidarosdomen blir idag tatt ut i Målselv.


Friedrich Hayek.
Friedrich August Hayek (født 8. mai 1899 i Wien, død 23. mars 1992 i Freiburg im Breisgau i Tyskland), født Friedrich August von Hayek, var en østerriksk-britisk sosialøkonom. Han var ved siden av Ludwig von Mises den viktigste representanten for den østerrikske skolen innen nasjonaløkonomi. Han var kjent for sine liberalistiske oppfatninger og kritikk av den keynesianistiske velferdsstaten. Han var i tillegg en engasjert antikommunist. Han ble tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 1974.
Biografi.
Friedrich August von Hayek ble født 8. mai 1899 i en leilighet i Messenhausergasse 14 i Wien, Østerrike-Ungarn. Faren hans het August von Hayek og var ansatt som professor i botanikk ved universitetet i Wien. Morens familie var rik, og Hayek levde et tilsynelatende bekymringsløst liv med lykkelige foreldre. Den østerrikske økonomen og finansministeren Eugen von Böhm-Bawerk var en nær venn av Hayeks bestefar, som var zoolog. Hans brødre ble professorer i anatomi og kjemi, og underviste henholdsvis ved universitetet i Wien og i Innsbruck. Hayek byttet gymnas tre ganger, da han var lat og ofte irriterte lærerne.
Hayek tilbrakte litt over et år i en artillerienhet i Italia under Første verdenskrig. Her leste han seg opp på økonomi, selv om han i ettertid kom til å anse bøkene han leste som svært dårlige. Han ble ikke skadd under krigen, men fikk influensa og malaria før han reiste hjem etter krigens slutt i november 1918. Wien hadde forandret seg mye under krigen. Østerrike-Ungarn hadde gått i oppløsning og byen led av inflasjon, hungersnød og influensaepidemier. Hayek begynte etter hjemkomsten å studere nominellt jus ved Universitet i Wien. Han ble interessert i psykologi og i vinteren 1919–20 reiste han til Zürich hvor han hørte på foredrag om både kirkerett og ideene til filosofen Moritz Schlick. Han var usikker på om han ville følge familietradisjonen og bli psykolog, eller å følge sin store interesse, økonomi. Manglende yrkesmuligheter i psykologi beveget ham etterhvert til å fordype seg i økonomien, særlig hos sin "Doktorvater" Friedrich von Wieser. Hayek fullførte doktorgraden sin i jus i 1921 og doktorgraden i statsvitenskap i 1923.
Hayek var i begynnelsen begeistret for den tyske politikeren Walther Rathenaus planøkonomiske forestillinger, og var medlem av Fabian Society. Hayeks biograf Alan Ebenstein hevder at hans «fabianske» periode varte fra en alder av 17 til 25 år. Videre mener Ebenstein at han «aldri ble fanget av marxistisk sosialisme» og at han ble skremt av den doktrinære Wiener-sosialismen. Etter å ha lest boken "Die Gemeinwirtschaft" av Ludwig von Mises vendte han seg bort fra sosialismen. Han deltok regelmessig på Mises’ privatseminar, og gjaldt som Mises’ mønsterelev.
I 1927 grunnla han sammen med Mises "Österreichisches Institut für Konjunkturforschung". Hayek forsket, etter Mises’ ønske, særlig på konjunktursvingninger. I 1931 fikk han en stilling ved London School of Economics, hvor han på 1930- og 1940-tallet gjaldt som den mest fremstående representant for den «østerrikske skole» innenfor økonomisk teori og intellektuel motstander av John Maynard Keynes.
I 1950 flyttet han til USA og ble han knyttet til et forskningsinstitutt ved universitetet i Chicago. og i 1962 ble han professor ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau i Tyskland. Kort etter ble han styremedlem i Walter Eucken Institut. I 1967 ble han emeritert, men underviste videre frem til 1969. I 1974 fikk han Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel sammen med Gunnar Myrdal, for sin innflytelsesrike innsats i grenseområdet mellom politikk og økonomi.
Etter et gjesteprofessorat ved universitetet i Salzburg reiste han tilbake til Freiburg i 1977, hvor han var virksom til sin død i 1992. Han ble i 1977 utnevnt til den tyske ordenen "Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste". Et år før sin død mottok han USAs høyeste utmerkelse, "Presidential Medal of Freedom".
Teori.
Hayek bygget videre på Ludwig von Mises’ konjukturteori. I "Prices and Production" (1931) fortsetter han tankerekken som han hadde påstartet i essayet «The intertemporal price equilibrium and movements in the value of money» (1928). Her baserer han sin analyse hovedsakelig på den tradisjonelle likevektsteorien. Han var inspirert av Knut Wicksells teori om ubalanser som blir skapt av spriket mellom den naturlige rentessatsen og den renten som banken setter. Hayek argumenterer for at efterspørselen efter konsumvarer minker gjennom frivillig sparing og at dens relative pris synker.
Hayek fremhever at et fritt marked kan anses som en problemløsningsmekanisme som tillater bruk av desentral viten og preferanser. Dette systemet er å foretrekke på grunn av effektiviteten, men enda mer som et resultat av kulturell evolusjon som har ledet fra stammesamfunn til våre tiders store abstrakte samfunn. I et abstrakt samfunn skal mennesker arbeide sammen selv om de ikke kjenner hverandre, og har derfor ikke basis for konkret solidaritet. Likeledes kjenner den enkelte bare litt til de avledede konsekvenser av sine og andres valg.
Disse grunnvilkår bestemmer karakteren av de regler som koordinerer samarbeidet. Reglene må være upartiske og de må tillate de enkelte samfunnsmedlemmer å gjøre fornuftig bruk av deres egen lokale viten. Det finnes kun ett sett av regler som oppfyller disse betingelsene, og det er de reglene som sikrer den mest utstrakte beskyttelse av den private eiendomsrett.
Årsaken til at Hayek anser den spontane orden som dannes av markedet som moralsk overlegen, er at innenfor denne orden hviler alle avgjørelser i siste instans på upartiske prinsipper. Det er annerledes med politiske beslutninger. Der avveies motstående interesser og maktressurser prinsippløst til kompromisser. Den farligste tilskyndelse til politikk er forestillingen om sosial rettferdighet. Trangen til sosial rettferdighet mener Hayek er en levning fra stammesamfunnet.
I et samfunn hvor alle kjenner hverandre og gjensidig solidaritet kan trives, kan man strebe etter å behandle hver enkelt etter fortjeneste. I et stort og abstrakt samfunn leder imidlertid denne streben etter sosial rettferdighet til prinsippløs politikk. Spørsmålet om moralsk fortjenestefullhet i et abstrakt samfunn er altfor komplekst til at noen mennesker kan løse det.
De som allikevel forsøker, sosialistene, leder ifølge Hayek samfunnet til trelldom på grunn av deres fatale overvurdering av seg selv. Han mente utover dette at «Sosialisme bare kunne innføres med de metodene sosialistene avskyr mest.»
Hayek har ofte blitt plassert på den politiske høyresiden av journalister og politiske kommentatorer. Selv mislikte han dette, da han selv kritiserte den anti-kapitalistiske høyresiden i hans bok "Veien til trelldom". Han skrev i tillegg en artikkel titulert «Why I Am Not a Conservative» («Hvorfor jeg ikke er konservativ»), hvor han kritiserte de konservative for å ikke ha prinsipper. Han mente dog at konservatismen hadde noen viktige elementer, som f.eks. bevaring av institusjoner som ivaretar individets frihet og verdihet.


Drage (leketøy).
En drage eller drake er et lett, menneskeskapt objekt som er designet for å fly i vinden. Det nødvendige løftet som får dragen til å fly, skapes når dragen tvinger av en del av luftstrømmen nedover. I tillegg til løftet, skaper denne avbøyningen en vannrett kraft langs vindretningen. Denne kraften blir motvirket av spenningen i en eller flere liner som holdes av personen nede på bakken som flyr dragen. Drager som holdes med mer enn én line, kan styres ved at man trekker i de forskjellige linene med forskjellig styrke.
I tillegg til drager som hovedsakelig er designet for å løfte seg selv, finnes det drager som er designet for å skape et betydelig tilleggsløft, og som kan trekke operatøren etter seg på ski eller lignende (Kiteboarding).


Ludwig von Mises.
Ludwig Heinrich Edler von Mises
Ludwig Heinrich Edler von Mises (født 29. september 1881 i Lemberg (nå Lviv, Ukraina), død 10. oktober 1973 i New York) var en østerriksk økonom og ved siden av sine forgjengere Carl Menger og Eugen von Böhm-Bawerk og sine arvtagere Friedrich Hayek og Murray N. Rothbard en av de viktigste representanter for «den østerrikske skolen» innen nasjonaløkonomi.
Familien flyttet til Wien da han fremdeles var ganske liten, og han studerte ved Universität Wien, hvor han siden ble professor. Hans økonomiske verker var et forsvar av den subjektive tradisjonen av den Østerrikske skolen i fotsporene av Carl Menger. Hans arbeid innen politikk og økonomisk politikk var for liberalismen og et forsvar for det frie marked, og samtidig et angrep på både sosialisme, nasjonalsosialisme, fascisme og kommunisme.
Hans mest kjente og viktigste kritikk av statlig sentralstyrt økonomi var i debatten om sosialistisk kalkulasjon i 1920-årene hvor han holdt posisjonen at en sentral-planleggende økonomi ikke kan planlegge en økonomi og allokere ressurser til den korrekte bruken. Videre produserte han et annet verk som var både en sosiologisk og økonomisk analyse av et sosialistisk samfunn i "Socialism – An Economic and Sociological Analysis".
Hans banebrytende arbeid var også innen den Østerrikske konjunktursyklusteorien, basert på tidligere arbeid av klassiske økonomener demonstrerte han hvorfor den klassiske innsikten om at en utvidelse av bankkreditt førte til en kredittsyklus som manifesterte seg i en midlertidig oppgang i økonomisk aktivitet men deretter en sterk nedgang i etterkant. Hans arbeid innen penger, kreditt-sykluser sto da i kontrast til Irving Fisher og senere Milton Friedman hvor han forsvarte varebasert-penger som gull imot deres forslag om en statlig papir-penge standard utstedet av en sentralbank for å produsere penger med stabil verdi.
Eksterne lenker.
Mises, Ludwig von
Mises, Ludwig von
Mises, Ludwig von


Ole Robert Sunde.
Ole Robert Sunde (født i Kristiansand 11. november 1952) er en norsk forfatter og lyriker. Han debuterte i 1982 med diktsamlingen "Hakk i hæl". I 2007 fikk han Gyldendalprisen for hele sitt forfatterskap.


Hovedstadsguvernementet (Bahrain).
Capital Governorate er et guvernement i Bahrain. Det består av deler av de tidligere kommunene Al Manamah og Jidd Haffs. Bahrains hovedstad Manama ligger i distriktet.


Tesem.
Tesem (hieroglyfene Hieroglyfene tsm former ordet tsm gjennom lydtegnene "ch z m" avsluttet med tegnet av en hund) regnes av mange som selveste urmynden, stamfar til myndene og podencoene, men dette lar seg vanskelig dokumentere, siden den for lengst er utdødd. Det er heller aldri funnet arkeologiske bevis for dette dyret, men dette kan ha en annen forklaring enn at den aldri har eksistert. Det er nemlig svært vanskelig, for ikke å si nærmest umulig, å typebestemme en hund med basis i fossile funn. Det finnes imidlertid både fagfolk og legfolk som hevder at tesem kan ha vært et fabeldyr, selv om de fleste eksperter i dag mener at den må ha eksistert.
Beskrivelse.
Den første avbildingen man kjenner av en hund med ringlet hale stammer fra perioden 3800-3600 før Kristus, i den såkalte førdynastiske tiden i Egypt. Tesem framstilles helst med ringlet haleføring, men ikke alltid. I flere jaktscener er nemlig halen enten strukket ut (som under flukt) eller den henger rett ned. Jakt med hund er tidligst dokumentert gjennom en avbilding som stammer fra det 4. årtusenet før Kristus.
"Urmynden" ble avbildet en rekke ganger i den gamle egyptiske kulturen, og den framstår gjerne som en mynde- eller podencolignende hund med ekstreme proporsjoner. Den har som regel et karakteristisk langt og smalt hode, uten markert stopp og med høye, stående ører. Kroppen, som er utstyrt med lange, slanke ben, er myndelignende, slank og aristokratisk elegant. Ryggen, som er rett, avsluttes nesten alltid av en meget karakteristisk krøllhale, som bæres over krysset. Det finnes imidlertid også eksempler på at tesem er avbildet med hengende ører og krøllhale, eksempelvis i et relieff på en stele funnet under arkeologiske utgravninger i Koptos. Man kan således ikke konkludere med at tesem alltid hadde høye, stående ører, slik den gjerne har blitt framstilt her i vesten.
Tesems betydning.
Det finnes mange avbildninger av både tesem og andre myndelignende hunder i den gamle egyptiske kulturen. Man kan derfor slå fast at hunden må ha vært viktig. At den også er avbildet i mange av faraoenes gravkamre, herunder også på steler, bare forsterker dette inntrykket. Det gjør også det faktum at hunden enten omtales som tesem (tsm) eller hund (iw, som kans oversettes som «dyr som bjeffer» eller «dyr som sier voff»). Av og til ble hunder også beskrevet som "iwiw", noe som altså kan oversettes som «voff-voff» eller «dyr som sier voff-voff». Det er uklart om tesem kunne bjeffe, men man skal være forsiktig med å indikere at dette eventuelt kan ha en sammenheng med hvorfor egypterne åpenbart skilte mellom tesem og andre hunder. Spesielt fordi inskripsjonene ikke finnes i forbindelse med avbildinger som kan bidra til en tolkning av spørsmålet. Det er imidlertid klart at mange av dagens urhunder og pariahunder ikke kan bjeffe normalt, noe som også indikerer at de ofte er svært primitive.
Det finnes også en rekke (over sytti er funnet) eksempler på at hunder hadde egennavn, ofte i form av et beskrivende navn. For eksempel navn som «Trofast», «Sterk», «Modig», «Tyvbiter» eller «Nordavind», ja selv «Ubrukelig» var den en som het. Også navn som enkelt beskrev fargen på hunden er kjent, eksempelvis «Svart» eller «Ibenholt». Noen fikk til og med tallnavn som «Fem» og «Seks», noe som kan indikere at eieren kanskje hadde flere hunder i sitt eierskap. Det er imidlertid uklart om navnene har sammenheng med hunder av tesem-typen eller andre typer.
I denne kulturen er det få andre hunder å observere fra tisepoken før det såkalte mellomriket, men i perioden 2025-1700 f.Kr. og framover endrer dette seg ganske drastisk. Da dukker det oftere og oftere opp avbildinger av hunder med andre øreformer og annerledes haleføring. Alt oftere ser man også andre typer hunder, både mindre typer og kraftigere typer. En av typene som dukker opp er små støverlignende hunder med hengeører. En annen type er store, kraftige kamphunder med molosserlignende trekk. Denne typen ser man ofte avbildet i kamplignende handlinger mellom mennesker, der hunden også aktivt deltar.
Ofte ser man urmynden avbildet i jaktscener, men på mange steder kan man også se at de må ha hatt stor rituell betydning. Urmynden bærer alltid halsring og går av og til i bånd, så det er klart at det dreier som om hunder som har et eierskap. Det er derfor også grunn til å tro at denne hunden, i hverfall for noen, må ha vært en viktig sosial partner. Om den er avbildet sammen med andre hunder, blir den gjerne framstilt på en mer verdig måte enn disse. Enten i form av væremåte, utsmykning eller selve plasseringen i avbildingen. Fra ulike inskripsjoner, blant annet fra gravkamre, er det kjent at fødselen av en myndevalp (jaktmynde) bare ble overgått av det å få en sønn. Myndelignende hunder ble også balsamert og begravet sammen med sin eiere, noe vi se av de mange mumifiserte hundene som er funnet i egyptiske graver gjennom årene.
Arven fra tesem.
Blant oppdrettere og kynologer i den moderne verden har det vært vanlig i lang tid å ta tesem til inntekt for bestemte hunderaser, eksempelvis basenji, faraohund og ibizahund. De har som regel basert sine påstander med henvisninger til anatomisk og morfologisk likhet mellom den aktuelle rasen og tesem.
Innen kynologien har eksempelvis faraohunden vært hevdet å være «verdens eldste hunderase», en direkte etterkommer av tesem. Det kom nok derfor som en sjokk på mange, da den svenske forskeren Peter Savolainen kunngjorde resultatene fra sin store DNA-undersøkelse om hunder på begynnelsen av 2000-tallet.
Gjennom sine studier med mtDNA kunne Savolainen dokumentere at blant annet faraohunden ikke kunne være stort mer enn ca. 150 år gammel i sin nåværende form. Podencoene som gruppe var ikke engang særlig nært beslektet med våre eldste hunder, urhundene og pariahundene, men falt inn under gruppen av vestlige verdens hunderaser. En lignende mønster gjaldt også for de fleste mynderasene. Det er blant annet blitt dokumentert at alle greyhounder som lever i dag nedstammmer fra kun ei tispe, som levde i Storbritannia på 1700-tallet. Å hevde at greyhound er 6 000 år gammel, slik mange har gjort, blir da feil, selv om typen nok kan hevdes å være så gammel. I Norge fikk vi også et «skudd for baugen» med hensyn til norsk elghund grå, som mange har ment stammer fra Vikingtiden eller før. Savolainen kunne imidlertid slå fast at elghunden nok ikke var mer enn ca. 150 år gammel den heller. Derimot ble det bekreftet at nåen få mynderaser, blant annet azawakh, saluki, sloughi og tazi, faller inn i gruppen med våre eldste hunder, sammen med dingo og flere pariahunder.
Tesem har et anatomisk ytre som unektelig peker mot mynder og podencoer, men det har av mange også blitt tolket som en krysning mellom hund og sjakal. Kanskje fordi noen sammenligner tesem med anubis, egypternes dødsgud, som har et hode mange mener illustrerer en sjakal. Morfologisk og anatomisk minner imidlertid tesem mest om en krysning mellom pariahunder og mynder. Siden tesem både er avbildet med stående og hengende ører, samtidig som myndelignende hunder avbildes parallelt i tiden uten krøllhale og med hengende ører, er det nærmest umulig å trekke noen sikre konklusjoner omkring denne staselige hunden, annet enn at den "kan" har vært en slags stamfar for alle myndelignende hunder som gruppe.


André Oktay Dahl.
André Oktay Dahl (født 7. juli 1975 i Lørenskog) er en norsk politiker (H). Han har vært innvalgt på Stortinget fra Akershus siden 2005, og møtte fast for utenriksminister Jan Petersen 2001–2005.
Han vokste opp i Skedsmo som sønn av regnskapsfører Harald Bredde (1942–) og revisor Ingrid Dahl (1953–), men har en biologisk far fra Tyrkia som døde i 1990. I 2004 reiste han til Tyrkia for å oppsøke farsslekten, og tok det tyrkiske mellomnavnet Oktay. Dahl har studiekompetanse fra Rælingen videregående skole fra 1994, juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 2002 samt sjefskurs fra Forsvarets høgskole fra 2011. Han avtjente verneplikt som soloklarinettist i HMKG Musikkorps i 1995. Dahl er åpent homofil, og inngikk partnerskap den 30. november 2007.
Dahl har særlig vært opptatt av overgrep mot kvinner, barn og homofile, og ble selv utsatt for et seksuelt overgrep som 14-åring. Han var formann i Rælingen Unge Høyre 1992–1993, medlem av Rælingen kommunestyre 1995–1999, 1. viseformann 1995–1997 og formann 1997–1998 i Akershus Unge Høyre, medlem av Akershus fylkesting 1999–2006 og leder i Akershus Høyre 2008–2012. Han var vararepresentant til Stortinget 1997–2005, og møtte fast for utenriksminister Jan Petersen 2001–2005. Dahl har vært fast innvalgt representant siden 2005, og vil ikke søke gjenvalg i 2013. Han var medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 2001–2005, og har vært medlem av Stortingets justiskomité siden 2005 (2. nestleder fra 2009) og medlem 22. juli-komiteen siden 2011.
For sitt arbeid knyttet til seksuelle overgrep mot gutter og menn, ble han tildelt DIXI-prisen i 2008. Under Skeive dager i 2009 ble han kåret til Årets æreshomo.


Petter Schjerven.
Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven (født 20. oktober 1967) er en norsk programleder, kjent fra "Typisk norsk" på NRK1. Schjerven har tidligere jobbet bl.a. som programleder og manusforfatter for "Midt i smørøyet" og produsent for radioprogrammet "Holger Nielsens metode" på NRK P3. I 2005 fikk han Seerprisen og ble kåret til beste mannlige programleder under Gullruten 2005.
I 2008–2009 var han programleder for "Tingenes Tilstand", før dette ledet han programserien "Eva og Adam".
Han er cand. mag. med psykologi, norsk, medievitenskap og filosofi i fagkretsen.
Han er storebror til skuespilleren Erik A. Schjerven og fjernsynsprodusenten/fotografen Paal Ritter Schjerven.


Sentralguvernementet (Bahrain).
Central Governorate er et av fem guvernementer i Bahrain. Det består av deler fra de tidligere kommunene Al Mintaqah al Wusta, Ar Rifa' wa al Mintaqah al Janubiyah, Madinat 'Isa og Sitrah.


Gåte.
En gåte er et spørsmål med et svar som er ukjent eller vanskelig å finne. Gåter kan være dype filosofiske spørsmål, mysterier en forsøker å løse i vitenskapen, eller en form for underholdning.
Gåtetyper.
Det har vært en rekke forskjellige gåtetyper i folkediktninga opp gjennom historien. De egentlige eller ekte gåtene har vært de vanligste. Det er gåter som er omskrivninger av gjenstander og forhold der en bruker sammenlikninger og besjeling slik at gjenstandene gir seg ut for å være noe annet enn de egentlig er. De kan være vanskelig å løse hvis en ikke kjenner det gamle bondesamfunnet godt. Andre gåter er nemningsgåter, som er bygd på omskrivende benevnelser, halsløsingsgåter, som inngår i fortellinger om folk som har reddet livet ved å legge opp gåter som er umulig å gjette, læregåter (skolemesterspørsmål), problemgåter, skjemtegåter og flere. Nyere gåter kan være formet som vitser. Svaret på disse er ikke logisk, men er overraskende, absurd, eller danner et ordspill.
Gåter kan også betegne andre oppgaver man skal gjette og finne svaret på, for eksempel rebuser og bokstav- og stavelsesgåter, blant annet karader, anagrammer, logogriffer og annet underholdende hodebry.
Historikk og utbredelse.
Gåter har spilt en rolle i mytologien, for eksempel måtte Ødipus besvare en gåte da han møtte en sfinks, og Odin lurte mange fiender ved å stille dem lure gåter.
Man finner gåter i litteraturen, for eksempel som en svært viktig del i av J.R.R. Tolkiens "Hobbiten". Det finnes gåter fra norrøn tid og nyere gåter på rim, blant annet fra norsk folkediktning.
Eksempler.
Av kjød og blod er hun oprunden,
Mange har jeg frælst fra nøden,
mange har jeg dømt til døden.
Går på fire ben om morgenen.
Går på to ben om ettermiddagen,
og går på tre ben om kvelden?
Hva er høyere enn det høyeste?
Hva er lavere enn det laveste?
og hva er verre enn djevelen?
Eksterne lenker.
Det finnes en mengde nettsteder med forskjellige gåter og vitser, og også flere med hodebry, rebuser og ordtak.


Thorstein Treholt.
Thorstein Treholt (født 13. april 1911 i Skoger i Vestfold, død 17. mars 1993) var en norsk sosialdemokratisk politiker (Ap), som var formann for Stortingets landbrukskomité på 1960-tallet og landbruksminister i to perioder på 1970-tallet. Etter karrièren i rikspolitikken var han fylkesmann i Oppland.
Bakgrunn, utdannelse og yrke.
Treholt kom fra enkle kår, og var sønn av småbruker Ole Thorsteinsen (1873–1917) og Sigrid Olsen (1875–1920). Han tok handelsskole og gikk på Vestfold landbruksskole (1928–1930) og Statens småbrukslærerskole (1933–1934). Fra 1939 var han småbruker i Brandbu, og hadde samtidig forskjellige stillinger i landbruksforvaltningen. Han begynte som småbrukslærer ved Valdres landbruksskole i 1945 og var rektor ved skolen fra 1950 til 1960.
Han var far til spiondømte Arne Treholt. Thorstein Treholt levde lenge nok til å oppleve at sønnen ble løslatt fra fengsel. Arne Treholt har siden skrevet at det var farens støtte som holdt ham oppe da han satt i fengsel.
Politisk karrière.
Thorstein Treholt var statssekretær i Landbruksdepartementet fra 1954 til 1957, stortingsrepresentant fra Oppland fra 1958 til 1977 og dessuten formann for Stortingets landbrukskomité fra 1961 til 1965. Han var landbruksminister fra 1971 til 1972 og igjen fra 1973 til 1976. Han var endelig fylkesmann i Oppland fra 1976 til 1981.
I 1981 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Thorstein Treholt har blitt beskrevet som en «traust sosialdemokrat av den moderate sorten», og var tilhenger av norsk medlemskap i NATO og EF.


Sanxingdui.
Sanxingdui (kinesisk: 三星堆, pinyin: "Sānxīngduī") er et arkeologisk utgravningsfelt i byfylket Guanghan ca 40 km nord for storbyen Chengdu i provinsen Sichuan i Kina. Funnene fra Sanxingdui har overrasket arkeologene fordi de oppviser en kunstnerisk stil som er fullstendig annerledes enn hva man ellers kjente fra kinesisk kunst fra den samme tiden. Et langt senere funn i utkanten av Chengdu, på Jinshafeltet, har imidlertid meget av det samme.
Sanxingdui var en bronsealderkultur som kjente til avanserte bronsesmeltingsteknikker allerede 1 200 år f.Kr. Kulturen ser ut til å ha eksistert i omkring tusen år, og så forsvant den plutselig. Den eksisterte omtrent samtidig som Shang-kulturen i det kinesiske kulturelle kjerneområde langt mot nordvest, men utviklet en fullstendig annerledes metode for bronseproduksjon. Ingen tidlige kinesiske historikere synes å ha kjent til denne kulturen.
Det antas i dag at Sanxingdui-kulturen, inklusive en forløperkultur, eksisterte mellom 2800 og 800 f.Kr..
Det finnes ingen overleverte historiske kildetekster om det man antar må ha vært et kongedømme. I 1929 fant en bonde en stor mengde jadegjenstander. Flere runder med kinesiske arkeologiske ekspedisjoner trålte gjennom området, men uten hell. Det var først i 1986 at man ved et tilfelle kom over to store offergraver. De etterlatenskaper man der fant av kunstneriske gjenstander bar preg av å ha vært ødelagt med vilje og brent "før" de ble begravet.
Nyhetsbyrået «Xinhua News Agency» meldte at "«denne utgravningen skyver Ba Shu-historien ytterligere tusen år tilbake, til tiden mellom 1000 og 2000 (f.Kr.)»" Selv om oppdagelsen av husdyrhold var av stor faglig betydning, kom den helt i skyggen av bronsefunnene. Task Rosen fra British Museum i London betraktet dem som mer epokegjørende enn funnene av terrakottahæren ved Xi'an.
I 1987 og 1990 ble de mest interessante funnene utstilt i Beijing. I 1993 var bronsegjenstandene i Sveits, i 1995 i München og i 1996 i British Museum. Hver gang ble utstillingsbillettene utsolgt. I 1997 åpnet Sanxingduimuseet, i selve Sanxingdui.
Blant bronsefigurene er det flere fugler med ørnelignende nebb. Det er klokker og menneskehoder med spisse neser, noe som tyder på at befolkningen der ikke var han-kinesere. Det er også funnet et tre meter høyt bronsetre. Det mest bemerkelsesverdige funnet er en kjempestor menneskestatue som veier over 180 kilo.


Axel Munthe.
Axel Martin Fredrik Munthe (født 31. oktober 1857, død 11. februar 1949) var en svensk lege, bedre kjent som forfatter av "Boken om San Michele" (1929), en selvbiografisk fortelling om hans arbeid og senere liv. Han var født i Oskarshamn. Axel Munthe studerte medisin i Paris og etablerte egen praksis i der, senere i Roma. Han ble livlege for flere medlemmer av den svenske kongefamilien. Da han trakk seg tilbake fra det offentlige liv, bosatte han seg i «Villa San Michele» på øya Capri.
Axel Munthe gjorde sin entré i Paris-sosieteten ved å diagnostisere magelidelsen kolitt på fine fruer. Dårlige nerver skulle ha satt seg på tykktarmen, og sykdommen var svært utbredt blant fruer som led av frynsete nerver. Andre var fullstendig immune. På denne innbilte sykdommen grunnla Munthe sin formue. Han var blitt hva han selv kalte – en «motedoktor».
Av mer alvorlige sykdommer han beskjeftiget seg med var i sær difteri og kolera.
På San Michele.
Allerede i 1875 – 18 år gammel – kom Axel Munthe for første gang til Capri. Ved nytt besøk på øya i 1884 gikk han de 777 trappetrinnene som førte opp til Anacapri, 327 meter over havet, på øyas nordøstre side. Her bestemte han seg for at han ville overta restene etter en eldre romansk keiservilla og bygge seg et eget sted her.
I 1895 utformet han selv de arkitektoniske skissene til sitt nye hjem, San Michele. Byggingen ble påbygynt i 1896. Ideen var at bygningsmassen skulle åpne seg mot havet, og at lyset skulle ledes inn. I første omgang bodde han her frem til i 1910.
Axel Munthe ble livlege og venn av dronning Victoria, kong Gustav Vs gemalinne. Han døde på Stockholms slott i 1949, 91 år gammel, med en billett til Capri i lommen.
Eksterne lenker.
Munthe, Axel
Munthe, Axel
Munthe, Axel


Gåte (band).
Gåte var et norsk band som spilte en blanding av folkemusikk og rock. Gåte har samarbeidet med og brukt materiale fra Knut Buen og Astrid Krog Halse. De fikk Spellemannprisen 2002 i klassen "Årets nykommer", for debutalbumet "Jygri". Denne CD-en solgte 40 000 eksemplarer. De ble også nominert til Spellemannprisen 2004 i klassen "rock" for sitt andre album, "Iselilja", men vant ikke. Bandet ble oppløst i 2005, og spilte sin siste konsert den 31. desember i Setesdal.
3. april 2006 ga bandet ut konsert-CD-en "Liva", med opptak fra den nest siste konserten bandet holdt på Rockefeller i Oslo 30. desember 2005. På denne CD-en finnes sangen «Venelite», som ikke hadde vært utgitt tidligere. Senere samme år kom også DVD-en "Liva" med opptak fra samme konsert. Den inneholdt også bonusmateriell, blant annet fra konserten på Roskildefestivalen i 2003, som etter manges mening var bandets høydepunkt. Under denne og en rekke andre konserter opptrådte folkemusiker Knut Buen sammen med Gåte. Han har skrevet tekst og melodi til sangen «Kjærleik» som finnes på albumet "Iselilja".
24. oktober 2009 gjorde bandet comeback under kulturfestivalen Uka i Trondheim, i Dødens Dal. Det var meningen at det skulle bli med denne ene opptredenen, men lysten lysten til å gjennomføre en liten sommerturné meldte seg, noe som førte til at gruppa holdt fem konserter sommeren 2010. De avsluttet med å spille på Operataket i Oslo den 20. august 2010 hvor de markerte en endelig slutt for bandet.


Gunvor Galtung Haavik.
Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Oslo, død 5. august 1977 i Drammen kretsfengsel) var en norsk medarbeider i Utenriksdepartementet ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun ble i 1977 anklaget og tiltalt for å være spion for Sovjetunionen, men døde før rettssaken.
Bakgrunn.
Gunvor Galtung Haavik var datter av Jan Janson Haavik (1879-1953) og Sigrid Anna Haavik f. Reitan (1883-19??). Hun vokste opp i Odda, der faren hennes var distriktslege. Moren var jordmor. Navnet Galtung er ikke hennes slektsnavn eller mellomnavn, men hennes døpenavn (fornavn).
I årene 1932–33 studerte hun medisin ved Det kgl. Frederiks universitet i Oslo. Hun ga opp medisinstudiet og utdannet seg som sykepleier ved Norske Kvinners Sanitetsforening sin sykepleieskole i Oslo. Haavik arbeidet ved sykehusene i Bærum, Odda og Oslo, og i krigsårene ved sykehuset i Bodø, hvor hun gjennom sitt arbeide kom i kontakt med russiske krigsfanger. Hun forelsket seg i én av dem, Vladimir Kozlov. I 1946 ble hun ansatt som sekretær og tolk i Utenriksdepartementet. Hun søkte stillingen angivelig fordi hun hadde lært seg russisk i 1930-årene gjennom kontakt med en russisk flyktning i Norge. Hun ønsket å opprettholde og videreutvikle sine russiskkunnskaper.
Sovjetisk spion.
I 1947 begynte hun som fullmektig ved den norske ambassaden i Moskva. Da hun forsøkte å kontakte en tidligere russisk krigsfange hun hadde møtt da hun jobbet ved sykehuset i Bodø, ble det sovjetiske hemmelige politi KGB klar over dette og vervet henne som spion ved å true med å røpe forholdet for norske myndigheter. Slike forhold var strengt ulovlige på den tiden.
Etter 8 år i Moskva ønsket hun å reise tilbake til Norge og ble overflyttet til en stilling i UD i 1955. I 22 år, frem til hun ble arrestert av norsk sikkerhetspoliti ved Bråten holdeplass på Ekebergbanen den 27. januar 1977, hadde hun jevnlig kontakt med sine russiske føringsoffiserer. Gennadij Titov var mistenkt for å være en slik kontakt. Han ble senere utvist av Norge på livstid.
Haavik var godt likt og vel betrodd av sine overordnede i Moskva. Så betrodd at hun ble overlatt kurérposten for å forhindre at den kom i KGBs hender, men hjemme i sin leilighet i Moskva lot hun KGB åpne den hemmelige korrespondansen.
Rettssaken mot henne, som var berammet til å starte den 14. november 1977, ble avlyst da Haavik døde av hjertesvikt i Drammen kretsfengsel. Tiltalen var landsforræderi og spionasje. Forbrytelsene hun var tiltalt for, hadde en strafferamme på 21 års fengsel.
Film.
I 2008 kom Knut Erik Jensens filmatisering, "Iskyss" basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn som omhandler Haavik og hennes historie. Jensen har også tidligere, i 1994, laget en kortfilm om Haaviks liv, "Min kjære venn".


Studentsamskipnaden i Trondheim.
Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) er en av landets 25 studentsamskipnader. Virksomheten er bestemt gjennom Lov om studentsamskipnader. SiT eier og driver bla. studentboliger, barnehageplasser, kantiner, idrettsanlegg, bokhandel, helsestasjon, reisebyrå og andre servicefunksjoner for studentene.
Studentsamskipnaden i Trondheim ble stiftet i 1948 og omfatter studentene ved NTNU, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Dronning Mauds Minne Høgskole og Folkeuniversitetet Trondheim.


Guy Fawkes.
Guy Fawkes (født 13. april 1570, død 31. januar 1606), også kjent som Guido Fawkes, et navn han fikk mens han kjempet for spanjolene i de nederlandske statene, tilhørte en gruppe engelske katolikker som planla den mislykkede kruttsammensvergelsen i 1605.
Fawkes var født og utdannet i den engelske byen York. Hans far døde da Fawkes var 8 år gammel, hvorpå hans mor giftet seg med en katolsk dissenter. Senere konverterte Fawkes til katolisismen og dro så for å kjempe på den spanske katolske siden mot nederlandske protestantiske reformatorer under Åttiårskrigen. Han reiste til Spania for å anskaffe seg støtte for et katolsk opprør i England, men dette uten suksess. Senere møtte han Thomas Wintour hvor de sammen returnerte til England.
Wintour introduserte Fawkes for Robert Catesby som planla å forøve attentat mot King James I og gjeninnsette en katolsk monark. Skaperne av komplottet sikret seg leie av kjelleren under House of Lords og Fawkes var personen som ble gitt ansvaret for kruttet som ble lagret der. Etter at myndighetene mottok et anonymt brev angående dette, gjennomsøkte de Westminster Palace den 5. november og fant Fawkes som voktet over eksplosivene. De påfølgende dagene ble han avhørt og torturert hvor han tilslutt tilsto. Rett før hans henrettelse den 31. januar hoppet han ned fra skafottet hvor han skulle bli hengt, slik at nakken hans brakk. Med dette unngikk han lidelsene fra trekking og kvartering som ventet. Se: Hengning, trekking og kvartering.
Fawkes ble synonym med Kruttsammensvergelsen og har blitt minnet om siden 5. november 1605. Hvert år den 5. november feirer man Guy Fawkes Night med fyrverkeri og bål over hele Storbritannia for å markere forsøket. Det er også tradisjon at barna i ukene før datoen lager sin egen "Guy Fawkes-dukke", som så blir brent på bålet. Barna lager da en type halmdukke eller stoffdukke, og setter seg på gaten med dukken og ber om "a penny for the Guy". Disse pengene skulle opprinnelig brukes til å kjøpe klær og utstyr til dukka.


Kinas historie.
Kinesisk historie er et omfattende felt ettersom det veldige landet, som eneste sivilisasjonen i verden, har skriftlige kilder uten avbrudd fra de siste 3500 årene. Kineserne har tradisjon på å benytte dynastiene til sine herskere tilhørte som en måte å dele historien sin inn i epoker. Dette har sammenheng med at dynastiskiftene ofte også innebar en endring i styreformen, hovedstaden og herskerklassen.
Sivilisasjonen oppstod ved elva Huáng Hé eller Den gule flod i nordøstlige Kina, og bredte seg sørover og nådde under Qīng-dynastiet omtrent det geografiske område som omfatter Kina i dag. Det ble utviklet relativt effektiv administrasjon hvor embetsmennene (ideelt sett) skulle utvelges etter eksamenskarakterer, ikke arv (som i datidens Europa). Den tidlige utvikling av en statsideologi basert på konfucianismen (som ble «statsfilosofi» under Hàn-dynastiet 100-tallet f.Kr.), og utviklingen av et alment utbredt skriftsystem, standardisert på 220-tallet f.Kr., styrket også kinesisk sivilisasjon. Politisk vekslet Kina mellom å være et forent storrike og å være oppsplittet i mindre stater. Landet ble regelmessig angrepet og også to ganger erobret av folkeslag som ikke tilhørte Hàn-etnisiteten. Samhandling med den asiatiske omverden og en rekke bølger med både innvandring og utvandring har skapt det bildet man i dag har av det kinesisk folket og dets kultur.
Førhistorisk tid.
Kina hadde befolkning av den "Homo erectus" allerede for mer enn én million år siden. Utgravingene ved Yuánmóu og senere Lántián viser tidlige bosetninger, men det er vanskelig å trekke tråder fra disse funnene frem til dagens kinesere. Det moderne menneske, Homo sapiens, kan ha nådd Kina fra Afrika for omkring 65 000 år siden. De tidligste indikasjoner på risdyrking rekker tilbake til 6000 f.Kr. og den såkalte Péilǐgǎng-kulturen fra Xīnzhèng distriktet i Hénán-provinsen. Med jordbruket fulgte befolkningsvekst, evnen til å lagre og omfordele avlingen, og understøtte utviklingen av et håndverker- og administratorsjikt. I sen neolittisk tid begynte Huánghé-dalen å etablere seg selv om et kulturelt senter. Her ble de første landsbyene bygget. Av størst arkeologisk interesse er funnene ved Bànpō i nærheten av Xī'ān.
Oldtidshistorien.
De tidligste skriftlige nedtegnelser om Kinas fortid og dermed begynnelsen historiske tid, stammer fra Shāng-dynastiet omtrent på 1200-tallet f.Kr. Det er bevart hundrevis av årganger med bein fra skilpaddeskall og andre dyreknokler der forløperene til Hànzí-skrifttegn er risset inn. "Orakelskrift" på såkalte orakelben, til spådomsformål. Men det første bevarte større historieverk er "historiske nedtegnelser" foretatt av embedsmannen Sīmǎ Qiān ca 200-190 f.Kr.. Disse nedtegnelsene innledes med skildringer av hendelser som trolig lå kanskje 1300 år forut for hans levetid, og som var legendepregede. De innledes med fortellinger om fem opphøyede keisere som skulle ha vært opphøye og vise konger og moralske forbilder. Én av dem, Den gule keiser, ble ansett som alle kineseres stamfar. Etter disse kongene fulgte ifølge Sīmǎ Qiān Xià-dynastiet, og det ble i sin tid etterfulgt av Shāng- og Zhōu-dynastiene. Det er kort tid etter Zhōudynastiets endelige sammenbrudd at Sīmǎ Qiān skriver.
Xià-dynastiet.
Sīmǎ Qiān tidfester grunnleggelsen av Xià til rundt 2000 år f.Kr. Lenge ble Xià-dynastiet regnet som rent mytisk, men arkeologer ser en forbindelse mellom Xià og utgravningene ved Èrlǐtou i det sentrale Hénán, der det ble funnet en bronsesmelter fra omkring 2000 f.Kr. Tegn funnet på potteskår og skall fra den tid tolkes av noen som forløpere til de kinesiske skrifttegn, men dette er svært usikkert. Xià-tiden er fremdeles langt på vei en lukket bok for historieforskningen.
Shāng-dynastiet.
Arkeologiske funn av Orakelben belegger Shāng-dynastets eksistens (en vanlig tidfesting er fra ca. 1550 til 1046 f.Kr. Funnene kan grupperes i to. De første gjelder den tidligere Shāng-perioden (fra ca. 1600 til ca. 1300 f.Kr.), og er fra steder som Èrlǐgang, Zhèngzhōu. De siste er fra den senere Shāng-perioden, også kjent som Yin-perioden, og består blant annet av store funn av beskriftede orakelben. Funnene bekrefter at Shang-dynastiets siste hovedstad, Yīn, lå nær den moderne storbyen Ānyáng i Hénán.
Kinesiske historikeskrivere har lenge vært vant til å se skiftene mellom de såkalte dynastier som skarpere, slik at det ene dynasti avløser det annet på et bestemt tidspunkt. Men hva gjelder Xià og Shāng kan det også i virkeligheten ha dreid seg om overlappende politiske systemer, slik som det er kjent at Zhōu hadde sin historiske begynnelse endel før denne staten avløste Shāng. Det er nå også kjent at det fantes utviklede sivilisasjoner annetsteds i Kina parallelt med Xià-, Shāng- og tildels Zhōu-periodene. I dagens Sìchuán var det et bronsealderrike som i mangel av skriftlige kilder er kjent ved det arkeologiske funnstedets navn, Sānxīngduī-kulturen.
Zhōu-dynastiet.
Ca år 1050 fKr. begynte staten Zhōu å styrke seg, og overtok makta etter Shāng-staten. Zhōu fremstilles ofte som et halvføydalisert samfunn. Men under Vår- og høstannalenes tid ble makten desentralisert fordi vasallstatenes herskere vokste seg så sterke at sentralmakten kom på defensiven. Disse smårikene lå i stadige feider med hverandre, og erobret hverandre slik at stadig nye riker vokste frem. Paradoksalt nok hadde kinesisk filosofi sin storhetstid under denne borgerkrigsperioden, en periode som hatt tilnavnet "de hundre filosofiske skoleretninger". Dermed ble de filosofiske retningene som er blitt kjent som konfucianismen, taoismen, legalismen og mohismen utviklet. Mot slutten av 400-tallet f.Kr. gjenstod det syv mektigere stater, og de årene som så fulgte kalles for De stridende staters tid. Selv om det fremdeles fantes en Zhōu-konge helt frem til 256 f.Kr., var han til slutt en nokså maktesløs gallionsfigur.
De stridende statene bekjempet ikke bare hverandre, men annekterte nye områder i det kinesiske kjerneområders utkanter. Slik kom blant annet det som i dag er provinsene Sìchuān og Liáoníng inn under det sentrale Kina, og ble regjert etter de nye administrative systemer med prefekturer som ble utviklet under Vår- og høstannalenes tid. Den siste vesentlige ekspansjon fant sted under kong Yíng Zhèng, som var konge av staten Qín. Han erobret de seks andre statene, og foretok ytterligere erobringer i det som i dag er Zhèjiāng, Fújiàn, Guǎngdōng og Guǎngxī. I 214 f.Kr. tok han navn etter legendekongen Huángdì han seg selv til den første keiser (Shǐhuángdì), og slik ble det første kinesiske keiserdømme til under Qín-dynastiet.
Qín-dynastiet: Det første kinesiske keiserdømme.
Kinas samling i år 221 f.Kr. var et resultat av staten Qíns seier over alle de andre sentralkinesiske stater. Hovedstaden ble Xiányáng (i dag en del av Xī'ān. Styresettet ble i ettertiden betegnet som et tyranni, med dødsstraff for selv små forseelser. Statsfilosofien under dette dynastiet var legalismen, en styreform som la vekt på tvang og kollektiv avstraffelse. Selve Qín-dynastiet ble kortvarig; skatter, tvangsarbeid og militære byrder førte til opprør slik at det falt etter bare i 14 år. Men det etterlot seg en sentralisert og byråkratisk stat som skulle videreføres av de påfølgende dynastier.
Den kinesiske mur ble påbegynt under Qín-dynastiet. Senere, under Míng-dynastiet, skulle den bli vesentlig forlenget og forsterket.
Vårt navn på landet, Kina, kommer av dette dynastinavnet.
Hàn-dynastiet: Kinas "Romerrike".
Hàn-dynastiet regjerte fra 206 f.Kr. til 220 e.Kr. Selv om det ikke holdt så fast om maktens tøyler som det forutgående Qín-dynastiet, opprettholdt det mange av de samfunnsinstitusjonene som da var blitt etablert. Dets historie er komplisert for så vidt som at det gjerne inndeles i et vestlig og i et østlig dynasti, atskilt ved et interregnum, Xin-dynastiet, da riket ble regjert av keiser Wáng Mǎng.
Det vestlige Hàn-dynastiet var en konsolideringsperiode som særmerkes blant annet av konsolidering av den kinesiske stat, og av kraftig militær ekspansjon. Det østlige Hàn var til å begynne med stabilt, men begynte etter en stund i å forvitre. Makten ble mer og mer desentralisert, og den siste Hàn-keiseren abdiserte i år 220. Dette innledet en omkring fire hundre år lang tid med uro og tildels kaos.
Ekspansjonen under Hàn-dynastiet bragte kineserne i kontakt med flere av de «barbariske» folk i Østasia. I nord var Xiōngnúfolket. De utgjorde den største trusselen mot Kina. Kineserne sendte flere militærekspedisjoner nordover, til å begynne med med stor fremgang. Slik fikk samtidig Kina tilgang til Sentralasia, og det muliggjorde handelen langs silkeveien som bragte kinesisk silke til og med så langt vestover som til Roma. På det diplomatiske område ble det knyttet vennskapsbånd med flere sentralasiatiske stammer. Den store kinesiske oppdagelsesreisende Zhāng Qiān gav myndighetene opplysninger om det nordlige India og om mulighetene for å utvikle handelsforbindelser den veien. Samtidig fikk Kina stor innflytelse, om ikke dominans, over de områder vi i dag kjenner som Korea og Vietnam.
Kineserne betraktet folkegruppene som bodde i periferien av deres verden som barbarer, og forventet av dem at de gav tributt til det kinesiske hoff. De ble behandlet som vasallstater.
Et oppdelt Kina: Tre kongedømmers tid (220-280), Jin-dynastiet, Seksten kongedømmer av fem barbarer, Nordlige og Sydlige dynastienes tid.
I perioden mellom 220 og 589 ser man en stor grad av politisk fragmentering i Kina. I de første 45 årene var Kina fordelt mellom 3 stater, Wei, Shu og Wu. I 365 etableres Jin-dynastiet i Weis sted. Etter å ha erobret hele Kina, blir Jin-dynastiet på begynnelsen av 300-tallet presset mot sør, mens man i nord for første gang opplever at barbarer fra de nordlige steppene etablerer stater på kinesisk territorium. I nord opplever først en periode som kalles Seksten kongedømmers av fem barbarer fram til begynnelsen av 400-tallet, hvor man går over til perioden Nordlige dynastier. Ut fra de Nordlige dynastier kommer Sui-dynastiet som gjenforener hele Kina.
Samtidig fortsetter Jin-dynastiet i Sør. Dette er starten perioden som kalles Sydlige dynastier. Jin-dynastiet overlever i litt over hundre år, kjent som Østlige Jin. Dette etterfølges av omtrent 150 år med 4 forskjellige dynastier, og politisk nedgang, inntil Sui-dynastiet gjenforener Kina i 589.
Suí-dynastiet: Gjenforening.
Suí-dynastiet, det mest kortlivede dynasti i kinesisk historie siden Qín-dynastiet, maktet å gjenforene landet i 589 etter 300 års splittelse. Det klarte også, ved hjelp av offentlige arbeider som omfattet millioner av mennesker, å konstruere Kinas store kanal (Keiserkanalen), som fremdeles er verdens lengste kunstige kanal for å kunne frakte overskudd av korn til hæren i nord.
Táng-dynastiet: Kulturell gullalder.
Den 18. juni 618 ble Tang-dynastiet etablert i og med at Gaozu besteg keisertronen. Nå begynte en ny velstandsperiode med fornyelser innen kunst og teknologi. Buddhismen, som gradvis hadde vunnet et fotfeste i Kina over de foregående fem hundre år, ble nå den dominerende religion. Keiserslekten og store deler av befolkningen ble buddhistisk.
Hovedstaden Chang'an (det moderne Xi'an) antas å ha vært verdens mest folkerike by på den tid. Táng-dynastiet var en kulturell gullalder. Poesi og kalligrafikunsten fra denne epoken har siden vært regnet som idealet i sin kunstform. Både Táng og Hàn holdt handelsrutene åpne mot vest og sør, det var utstrakt handel med omverdenen og mange handelsfolk fra fjerne land slo seg ned i Kina.
Fra omkring 860 begynte Tang-dynastiet å svekkes av opprør både innen selve Kina og i vasallkongedømmet Nanzhao i sør. En av krigsherrene, Huáng Cháo, erobret Guangzhou i 879 og drepte de fleste av byens 200 000 innbyggere og de mange utenlandske handelsfolk som bodde der. Den 5. januar 881 erobret han Chang'an. Keiser Xizong flyktet sørover til Chéngdū og Huang opprettet et styre som imidlertid etter en tid ble knust av Tang-keiserens styrker. Men Tang-dynastiets styrke var nå helt tappet, og det som fulgte var en periode med politisk kaos: De fem dynastiers og ti kongedømmers tid.
Sòng-dynastiet og dets naboer i nord, Liao og Jin.
Sòng-dynastiet ble grunnlagt i 960 etter en lang periode med tronstrid og maktkamper i Kina og gjennomførte en stabilisering av landet. Dets maktperiode regnes som en av de betydeligste kulturperioder i kinesisk historie, ikke minst på grunn av viktige oppfinnelser. Under Sòng-dynastiet ble krutt første gang anvendt til militære formål, og både kompassnål og kuleramme ble tatt i bruk. Også kunsthistorisk oppfattes Sòng-tiden som en storhetstid, fordi landskapsmaleriet nådde et høydepunkt.
Derimot betød perioden en svekkelse av Kinas politiske og militære innflytelse. Dels ble statsstyret preget av konservatisme og mangel på økonomisk sans, dels ble landet for alvor rammet av invasjoner fra fremmede folkeslag. Fra 1120-årene mistet Sòng-dynastiet reelt makten over Nord-Kina til skiftende invasjonsfolk. Det var også i Sòng-tiden at mongolene under Djengis Khan for alvor etablerte seg som stormakt. De erobret først Nord-Kina i 1220-årene og nedkjempet deretter under Kublai Khan Sør-Kina. Det betød Song-dynastiets endelige undergang.
Man skjelner mellom "det nordlige" og "det sørlige" Song-dynasti. Det nordlige regjerte 960-1126 fra hovedstaden Kaifeng (Bei-Sòng), og hersket over hele Kina. Det sørlige Sòngdynasti 1126–1279 med hovedstad i Hangzhou (Nan-Sòng) betegner den tid da Sòng-herskerne måtte gi slipp på hele det nordlige Kina, der det jursjenske Jin-dynastiet kom til makt. Song-dynastiet hersket nå bare over Kina sør for Huai-elven.
Mongolene og Yuán-dynastiet.
Jīn-keiserdømmet ble beseiret av mongolene som så trengte videre og nedkjempet det sørlige Sòng i en lang og blodig krig. Det var den første krigen der ildvåpen spilte en vesentlig rolle. Noen historikere beregner at om lag halvparten av den hankinesiske befolkning på ca 50 millioner omkom som følge av mongolenes invasjon og erobringer. Under den periode som fulgte etter krigen, en periode europeisk historieskriving senere gav navnet "Pax Mongolica", kom det eventyrlystne europeere som Marco Polo til «Midtens Rike». De tok med seg underfulle beretninger om det kinesiske samfunn tilbake til Europa. I Kina oppstod det en kløft mellom de mongolere som foretrakk å holde seg på steppelandet, og dem som ville tilpasse seg kinesiske levemåte.
Kublai Khan, barnebarn av Djengis Khan, var blant dem som ville følge kinesiske skikker. Han etablerte Yuán-dynastiet. Dette var det første dynasti som hersket over hele Kina med Běijīng som hovedstad. Běijīng ("Nord-hovedstaden") var blitt avstått til Liáo i 938 sammen med Yan Yuns 16 prefekturer. Før dette hadde Běijīng vært hovedstad under det sene Jìn-dynastiets, men det hadde ikke hersket over hele Kina.
Míng-dynastiet: fra oppdagelser til isolasjon.
Míng-dynastiet hersket fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk hàn-kinesiske dynastiet i landet. Míng-dynastiet ble også kalt "«Det store Mingriket»". Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keiserne, særlig under Hóngwǔ- og Yǒnglè-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. Kina under det tidlige Míng-dynasti var verdens mest utviklede rike under sin tid. Selv om handel ble sett på som en lite ærefull profesjon i det kinesiske konfucianske verdihierarki, bidro handelsinntektene fra eksporten av porselen og andre kinesiske produkter til europeiske land en stor velstandsøkning. Særlig spanjolene betalte med sølv, og inntektene var så store at sølvmynter langt på vei fortrengte andre betalingsmidler.
Mot slutten av Míng-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. I 1620-1660 led det internasjonale handelssystem under en alvorlig svekkelse, noe som forverret inflasjonen i Ming-riket og var med på å berede grunnen for dets undergang. En hungersnød i Shǎnxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Lǐ Zìchéng som skulle styrte Míng-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Míng-hovedstaden Běijīng falt i 1644, overlevde en siste rest av Míngveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen "det sørlige Míng".
Qīng-dynastiet.
Qīngdynastiet, som skulle vise seg å bli det siste keiserlige dynasti i Kina, varte fra 1644 til 1912. Det ble grunnlagt av den mandsjustammen fra Mandsjuria som styrtet Míng-dynastiet. På 1700-tallet opplevde keiserdømmet en ny storhetstid. Man lyktes i en stor grad å dra nytte av europeernes kolonier til økonomisk vinning, men mot slutten av århundret begynte regimet å bli ille plaget av korrupsjon og inkompetanse. Storbritannia var misfornøyd med at handelsbalansen var negativ for dem, og søkte å rette opp dette med å begynne å selge indisk opium til kineserne. Men denne handelen forbød Qīng-regimet. Denne motstanden ledet imidlertid til opiumkrigene (1839–1842 og 1856–1860) mot Storbritannia, kriger som kineserne tapte. Dermed ble Kina tvunget til handelsavtaler som gavnet britene vidtgående rettigheter, og vestlige handelsmenn var underlagt eget hjemlands lov, ikke kinesisk ("konsesjonsområder"). Det var i denne forbindelse en del av Hongkong ble utskilt fra Kina og gjort til britisk koloni og en annen del utleid for 150 år.
På 1800-tallet fulgte også den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og Den første kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kineserne tapte dem begge.
Mot slutten av Qīng-dynastiet lå den reelle makt i landet i hendene på utlendinger. Dessuten rådde indre strid som følge av fattigdom og nasjonale strømninger som ville drive ut de fremmede maktene.
Dynastiet var ikke i stand til å stå imot det ytre press fra de europeiske stormakter eller hanskes med indre problemer. Vestmaktene intervenerte militært mot opprør, som det blodige Tàipíng-opprøret (1850–1864) og det anti-imperialistiske bokseropprøret (1898–1901). For eksempel anses ofte general Gordon, som senere falt ved Khartoum som Qīng-dynastiets redningsmann under Tàipíng-opprøret.
En militærrevolt i Wǔchāng den 10. oktober 1911 ble startskuddet for Xīnhài-revolusjonen og Qīng-dynastiets fall.
Republikken Kina.
Frustrert av Qīng-hoffets motstand mot reformer og av Kinas svakhet, og inspirert av Sun Yat-sens revolusjonære ideer, bestemte yngre embedsmenn, offiserer og studenter seg for å styrte Qīng-dynastiet og opprette et republikansk system. Den revolusjonære militære Wǔchāng-oppstanden fulgte så, med utbrudd den 10. oktober 1911 i Wǔhàn. En provisorisk ny regjering ble dannet i Nànjīng den 12. mars 1912 med Sun Yat-sen som president. Men snart overlot han presidentvervet til Yuan Shikai, som hadde ledet den nye armé og vært statsminister under Qīng-dynastiet. Dette var del av en større pakke som gjorde det mulig for den siste Qīng-keiseren å abdisere.
Imidlertid erklærte Yuán Shìkǎi seg selv til keiser noe senere, i 1915. Yuáns keiserlige ambisjoner støtte på heftig motstand fra hans underordnede, og stilt overfor den overhengende faren for opprør, brøk han samme. Han døde kort etter, i 1916. Dermed oppstod det et maktvakuum. Hans død etterlot en republikansk regjering i oppløsning, og nå begynte en periode som kalles «krigsherrenes tid», da Kina var regjert og herjet av regionale konkurrerende militære ledere som inngikk omskiftelige allianser seg i mellom.
I 1919 skjedde det så noe hvis betydning ikke skulle bli åpenbar før senere; 4. mai-bevegelsen som uttrykte kinesiske intellektuelles avvisning av vestlig filosofi og overgang til langt mer radikale ledelinjer. Dette sådde frøene til en uoverbyggelig konflikt mellom politiske høyre- og venstrefløyer som skulle sette sitt preg på kinesisk politikk for lang tid fremover.
I 1920-årene etablerte Sun Yat-sen en revolusjonær base i det sørlige Kina, og begynte å regjere over den sammensatte nasjon som best han kunne. Med Sovjetunionens hjelp gikk han i allianse med det lille kinesiske kommunistparti (KKP). Etter at Sun døde av kreft i 1925 overtok én av hans nærmeste, Chiang Kai-shek. Han ble leder av "Kuomintang" (KMT, det kinesiske nasjonalistparti) og klarte å få kontroll med det meste av det sørlige og det sentrale Kina. Etter at han hadde sjaltet ut sine motstandere i sør og i sentrum fulgte så nordekspedisjonen, med det for øye å få krigsherrene i nord til å formelt underkaste seg hans lederskap.
I 1927 gikk Chiang så ut mot KKP, og presset ubønnhørlig kommunistene fra deres baser i det sørlige og det midtre Kina. Han knuste den såkalte kinesiske sovjetrepublikk i fjellene i provinsen Jiāngxī, og lot kommunistene flykte østover på «den lange marsjen». Kommunistene ankom det nordlige Shǎnxi etter ett år, og etablerte seg rundt byen Yán'ān under sin nye leder Máo Zédōng (Mao Tse-tung). Striden mellom KMT og KKP fortsatte åpent eller i det skjulte under den japanske okkupasjon av store deler av Kina under den andre kinesisk-japanske krig. Denne krigen ble en del av annen verdenskrig, og endte med Japans nederlag i 1945.
Da utbrøt krigen mellom KMT og KKP på nytt, jfr den kinesiske borgerkrig. I 1949 hadde kommunistene sikret seg kontrollen med det meste av landet. Chiang Kai-shek flyktet da med restene av sin regjering og sine militære styrker til Táiwān, der han erklærte Taipei (Táiběi) som Republikken Kinas «provisoriske hovedstad» og lovet å gjenerobre fastlands-Kina så snart det lot seg gjøre.


Britisk folkemusikk.
Britisk folkemusikk er folkemusikk som har utviklet seg på de britiske øyer.


Gospelmusikk.
Gospel (eng. "gospel", evangelium) er en åndelig musikkretning som oppsto i USA på slutten av det 19. århundre. Den har røtter i spiritualen.
Det gammelengelske ordet "gospel" er en oversettelse av det greske ordet ευαγγέλιον (evangelion), som igjen betyr bokstavelig «gode nyheter».
"Gospel music" som begrep i amerikansk språk brukes både som betegnelse på populær musikk med kristent innhold generelt, og mer spesifikt på den spesielle varianten eller stilarten av kristen musikk som vokste fram blant den afroamerikanske befolkningen tidlig i det 20. århundre.
«Country gospel».
Gospeltradisjonen blant hvite amerikanere ble opprinnelig særlig dyrket i rurale sørstatsmiljøer, og er musikalsk ofte knyttet til country- og bluegrassmusikk. For å skille denne musikken fra den svarte tradisjonen, blir den noen ganger benevnt som "country gospel". Artister som The Carter Family er typiske representanter for denne stilen. Deres versjon av sangen «Will the circle be unbroken» er et kjent klassisk eksempel på "country gospel". Slik gospel var særlig hyppig brukt i pinsemenigheter, og tradisjonen sto særlig sterkt blant befolkningen i de relativt fattige fjellområdene i Tennessee og Kentucky.
Country gospel-tradisjonen er fremdeles en del av countrymusikken, og de fleste store og kjente stjerner fra countrymusikken har gospelsanger på repertoaret. Johnny Cash, Tammy Wynette, Willie Nelson og Patsy Cline er bare noen får eksempler på countryartister som alle har gjort innspillinger av country gospel. Elvis Presley ga ut flere rene gospelalbum, og var stilmessig påvirket av både country gospel og "black gospel".
«Black gospel».
Gospelmusikken, i afroamerikansk tradisjon, ofte benevnt "black gospel", ble en svært populær musikkstil i USA fra midten av 1930-tallet og framover. Den afroamerikanske musikeren Thomas A. Dorsey, som hadde erfaring fra blues og jazz (blant annet som musiker for bluesdronningen Bessie Smith), forlot den sekulære musikken til fordel for evangeliserende musikk.
På sine turnéer med sangerinnen Mahalia Jackson (1911–1971) gjorde han stor suksess og la grunnlaget for en stil som skulle få stor kommersiell og kulturell betydning.
Det var særlig i pinsemenighetene gospelmusikken til å begynne med ble dyrket. Pinsemenighetene rekrutterte ofte sine medlemmer blant de mindre velstående, og gudstjenestenes form bar ofte preg av ritualer som tungetale og andre åndelige trancetilstander. Gospelmusikkens sterkt følelsesladede uttrykk passet som hånd i hanske til denne formen for personlig vekkelse som pinsebevegelsen dyrket.
Gospelmusikkens popularitet spredte seg raskt til de store baptistmenighetene der flertallet av den afroamerkanske befolkningen hadde tilhørighet. I datidens sterkt rasesegregerte USA var afroamerikanerne i stor grad utelukket fra poulærkulturelle virksomheter som film- og musikkbransje, og en vesentlig del av denne befolkningens kulturutfoldelse foregikk derfor innenfor rammen av menighetene, som fungerte som møteplass og marked for egne kulturuttrykk.
«Jubilee».
Jubileestilen hadde sin opprinnelse i korframføringer av gamle spirituals slik dette ble undervist på noen av de tidligste høyskolene beregnet på afroamerikanske elever. På 1930-tallet ble svarte mannlige kvartetter og kvintetter som sang a cappella svært populære, og deres avanserte harmonisering, påvirket av barbershopstilen og jazzinfluerte rytmikk, havnet i et gjensidig påvirkningforhold til jubileestilen. Artister som «The Mills Brothers» og «The Deep River Boys» var sekulære underholdningartister som solgte store antall plater, og ble også kjent i Europa med både religiøse og sekulære sanger, mens «The Golden Gate Quartet» nøt en nesten like stor suksess som primære gospelartister – «Jubilee singers». Jubilee var preget av formspråket i samtidens popmusikk. Elegant "crooning" og swinginfluerte rytmer
ga stilen et sofistikert og behersket preg.
50-tallet og «hard gospel» - «the golden age of gospel».
Etter annen verdenskrig og utover 40- og 50-tallet oppsto et stort antall slike mannlige gospelsanggrupper, og disse utviklet jubileestilen videre. Perioden blir ofte omtalt som «the golde age of gospel», og blant de mest kjente gruppene var «The Soul Stirrers», «The Swan Silvertones» og «The Dixie Hummingbirds». Grupper som «The Soul Stirrers» tok gospelsangen over i en mer emosjonelt høyspent stilart, der behersket "crooning" ble erstattet av rå "shouting" – intens, ekstatisk sang med vekt på innlevelse og hengivelse, ofte drevet fram av to hovedvokalister som tilsynelatende «hisset» hverandre opp i vokale dueller. Denne «skrikende» stilen skulle bli kjent som «hard gospel», og musikalsk foregripe typiske trekk ved den senere så populære Soulmusikken.
50-tallets gospelgrupper kunne selge store opplag av plater, og turnerte over hele USA, først og fremst for et afroamerikansk publikum. De ble dyrket som berømtheter og pophelter, og sangkvartetten (eller -kvintetten) ble et populært fenomen blant unge svarte menn, på samme måte som rockebandet skulle bli populært blant unge hvite menn i kjølvannet av The Beatles' suksess på 1960-tallet.
Rytmefølelsen fra «jubilee»-stilen ble videreutviklet i «hard gospel» under påvirkning fra rhythm and blues-musikken, og resultatet var en sterkt rytmisk drivende musikk som oppfordret til dans, bevegelse og utagerende dyrkelse mellom kirkebenkene. Rytmene hadde sterkt trykk på andre og fjerde taktslag, og menighetene deltok ofte i musikken med håndklapping og tamburiner ved siden av allsangen. Kor og korgrupper sto ofte for framførelsen, og et arrangement av vekslinger mellom forsanger og kor (såkalt "call and response") ble etter hvert et kjennetegn for stilen. Etter hvert begynte enkelte artister å oppfordre menigheten til å delta i "call and response"-utvekslingene, og interaksjonen mellom artist og menighet skulle med tiden bli en vanlig tradisjon i gospel.
I framføringene ble de raske, sterkt rytmiske sangene blandet med «inspirationals» – en stil der rytmen var svært lite framtredende. I denne varianten sto som regel solosangeren i forgrunnen, og blant disse solosangerne var et flertall kvinner. Med en fri ofte nesten stillestående rytmikk ble vekten lagt på dyp emosjonell intensitet og virtuose vokaltekniske improvisasjoner over en melodi. Inspirational appellerte til tårer og sterk bevegelse. Foruten sangerens tekniske dyktighet, ble også den emosjonelle intensiteten og evnen til å formidle religiøs hengivelse viktige kvalitetskriterier å bedømme utøverens dyktighet etter.
I «hard gospel» ble det forventet at sangerne ga seg musikken og følelsene i vold og viste synlige tegn på bevegelse. Svette, tårer og generell sterk opphisselse ble en vanlig del av gospelframføringen, igjen med referanser til den henrykkelse og ekstase som var en del av gudstjenesten i deler av pinsebevegelsen. Slik åndelig ekstase, ofte kombinert med dansing eller andre fysiske uttrykk, ble kalt «to get happy». 60-tallets soulartister som James Brown skulle ta disse sterke virkemidlene med seg inn i den sekulære musikken.
Mahalia Jackson framsto i siste halvdel av 1940-årene som gospelmusikkens aller største solostjerne, dronningen av «hard gospel» – en posisjon hun beholdt frem til sin død i 1971 – og hennes plater solgte i millionopplag. Hun turnerte over hele verden, og ga også konserter i Norge, der hennes innspilling av «Silent Night» (Glade jul) ofte ble spilt i radioen, og hadde gjort henne folkekjær og berømt.
Gospelsangerne ble ofte akkompagnert av piano, og etter hvert også elektrisk orgel når slike ble tilgjengelige. Trommer, bass, gitar og andre instrumenter ble også brukt. Også jubileegruppene tok etter hvert i bruk instrumentakkompagnement. Sangene bygde ofte på en sekstentakters musikalsk form, og tonaliteten bygget på de samme skalaer som bluesen, selv om akkordsekvensene ofte fulgte noe andre mønstre. Foruten de gamle spirituals, var også særlig metodistenes salmesangtradisjon en av de inspirasjonskildene for gospelkomponistene.
Det særegne musikalske uttrykket i svart gospel ble i løpet av 1950-tallet tilført verdslige tekster og instrumentering hentet fra rhythm and blues av artister som Ray Charles og Sam Cooke (som hadde vært solosanger i «The Soul Stirrers»), og denne sekulære gospelvarianten skulle etter hvert vokse til en egen sjanger, soul.


Blues.
Blues er en form for musikk som kjennetegnes av såkalte blåtoner, gjentagende mønstre og den mye brukte tolvtaktersstrukturen. Formen oppsto i afroamerikanske miljøer i det sydlige USA i overgangen fra det 19. til det 20. århundre med utgangspunkt i negro spirituals, arbeidersanger, "field hollers", afroamerikansk folkemusikk og rimende, fortellende ballader med engelsk og skotsk-irsk opphav. Forbindelsen til afrikansk musikk høres i blåtonene og "call and response"-mønstrene både i tekst og musikk. Bluesen påvirket senere amerikansk og vestlig popullærmusikk, gjennom å gi elementer til jazz, bluegrass, rhythm and blues, rock and roll, hip hop og popmusikk. Bluesmusikk bruker gjerne akkompagnement på gitar; ulike retninger legger ulik vekt på instrumenter som gitar, bassgitar, piano, trommer og munnspill.
Etymologi.
«The blues» er et sjargonguttrykk som viser til et anfall av «the blue devils», det vil si nedstemthet, depresjon og tristhet. En tidlig bruk av frasen finnes i George Colmans farse Blue Devils" (1798). Et annet tidlig tilfelle finnes hos den amerikanske dikteren Washington Irwing i 1807. I det 19. århundre ble frasen en eufemisme både for delirium tremens og politiet, og ble brukt i brev fra soldater i den amerikanske borgerkrigen. Tidligste kjente tilfelle i afroamerikansk musikk er fra 1912, dog kan det skrive seg fra mye før det, da Hart Wands "Dallas Blues" ble den første rettighetsbelagte blueskomposisjonen. Siden det har «the blues» i sangtekster som regel beskrevet et trist humør.
Improvisasjon er sentralt i blues, og den mest brukte bluesskalaen er en mollpentatonskala med blåntonen i tillegg. Blåtonen er tritonusen til grunntonen. Med blåtonen får vi to halvtonetrinn etter hverandre fra kvarten til kvinten. Bluesskala i C-dur: C – Eb – F – F# – G – Bb – C.
C | F | C | C7
F | F | C | C7
G | F | C | G7
Viktige trekk.
Det er få karakteristika som er felles for all blues, siden sjangeren i stor grad formes av den enkelte utøvers tilnærming. Det er allikevel noen trekk som har vært til stede hele tiden.
Opphav.
Såkalte «call-and-response shouts» var en tidlig form for blues-liknende musikk, ennå formen ikke har noen særlig muskalsk struktur. Slaver i USA sang slike og lignende former til arbeidet. Det vi nå kjenner som blues kan sies å være basert på europeiske harmonier og Vestafrikansk "call-and-response"-tradisjon, samlet i samspillet mellom stemmen og instrumenter, særlig og opprinnelig gitar. Senere ble akkompagnementer og harmonier fra "minstrel show" og negro spirituals lagt til uttrykket. Sjangeren hentet også trekk fra ragtime, en sjanger som utviklet seg omtrent samtidig men mistet de "opprinnelige melodiske mønstrene fra afrikansk musikk". Bluessanger fra denne tidlige perioden, som for eksempel innspillinger av Lead Belly og Henry Thomas, har en rekke forskjellige strukturer; tolv-, åtte- og seksten-takters blues med vekt på tonika, subdominant og dominant (se diatonisk funksjon) hadde ennå ikke etablert seg som så enerådende som de skulle bli.
Tekster.
Tekstene i tidlig blues var ofte lange fortellinger med nokså fri form. Sangeren sang om «sine egne sorger i en brutal virkelighet: tapt kjærlighet, ufølsomme politimenn, undertrykkelse fra hvite [og] harde tider» Mange av de eldste opptakene av blues har tøffe, realistiske tekster i motsetning til tekstene i populærmusikken fra samtiden, noe «Down In the Alley» av Memphis Minnie er et godt eksempel på. Musikk som dette ble kalt baljebass-musikk -("gut bucket blues"); en baljebass er et hjemmelaget strengeinstrument, laget av en balje man brukte til å rense svineinvoller, en ingrediens i slavenes mat. Baljebassbluesen dreide seg ofte om røffe, eller dampende, forhold mann og kvinne i mellom, uflaks og harde tider. Baljebassbluesen ga bluesmusikken et dårlig rykte. Kirkegjengere skydde bluesen; men fremstående bluesmusikere, som Son House og Skip James hadde en rekke religiøse sanger på repertoaret, og artister som Reverend Gary Davis og Blind Willie Johnson blir ofte regnet som bluesmusikere i det musikalske, mens tekstene deres er tydelig religiøse.
Hokum er en retning som bar preg både av farse og komedie, med Tampa Reds «Tight Like That» som et godt eksempel på ordleken og de mange (ofte upassende) underforståtthetene.
I etterkrigsbluesen var tekstene noe enklere, og tekstene dreide seg nesten utelukkende om sangerens seksuelle bekymringer. Temaer som gikk igjen før andre verdenskrig, som økonomiske problemer, samferdsel, teknologi, hester, kuer, Djevelen, gambling, magi, oversvømmelser og tørke, forsvant i etterkigsbluesen.
Musikalske trekk.
der romertallene viser til skalatrinn (se diatonisk funksjon). I C-dur vil derfor I være C, IV vil være F, og V vil være G. Teksten slutter gjerne i den tiende takten, slik at de to siste taktene kun fylles med av det akkompagnerende instrumentet, med en såkalt "turnaround". Denne kan være svært kompleks harmonisk, men ender i de fleste tilfeller enten på tonika (I) eller aller helst på dominant (V).
Melodiene i blues kjennetegnes av små terser, tritonus og liten septim (de såkalte blåtonene)
Opphav.
Okahumkee på Ocklawaha. bilde fra 1890-årene av en turistbåt i Florida med svarte musikere som spiller gitar
Blues har utviklet seg fra den vokal musikken uten akkompagnement og de muntlige tradisjonene til afroamerikanske slaver (importert fra Vest-Afrika, hovedsakelig Mali, Senegal, Gambia og Ghana) og svarte bønder til mange forskjellige stiler og undersjangre med variasjoner fra region til region i USA og senere også Europa og Afrika. de musikalske formene og stilene til det som i dag blir regnet som «blues» og moderne countrymusikk, oppstod i de samme regionene på 1800-tallet i det sørlige USA. Innspillinger med blues og country går helt tilbake til 1920-årene da plateindustrien utviklet seg og dannet markedskategorier kalt «rasemusikk» og «hillbillymusikk» for å selge musikk av svarte for svarte og av hvite for hvite.
På denne tiden ble det ikke noe klart musikalsk skille mellom blues og country, bortsett fra etnisiteten til de som spilte musikken, og selv dette ble ikke godt dokumentert av plateselskapene. Studier har vist at opphavet til negro spirtuals oppstod da slavene hørte de sørlige hvite sine salmer og formet sine egne toner fra salmene til metodisten John Wesley, som predikanter på 1800-tallet tok med seg, og senere skotsk-irsk musikk. Den afroamerikanske økonomen og historikeren Thomas Sowell skriv også at tidligere svarte slaver til en viss grad ble påvirket av kulturen til sine skots-irske naboer. Studiene viser derimot også at mange sider av blues-uttrykket kommer fra afroamerikansk kultur.
Vi kjenner ikke helt til de sosiale og økonomiske årsakene til at blues oppstod. Første gang blues oppstod er heller ikke noe en vet sikkert og starten blir ofte datert til mellom 1870 og 1900, en periode som skjedde samtidig med frigjøring og senere utviklingen av så kalt juke joints der svarte gikk for å høre på musikk, danse og ofte gamble etter en dag med hardt arbeid, og overgangen fra slaveri til forpakting, småskala jordbruksproduksjon og utbyggingen av jernbanene i det sørlige USA.
Flere historikere ser på utviklingen av bluesmusikk tidlig på 1900-tallet som en overføring av musikk spilt av grupper til en mer individuell stil. De hevder at utviklingen av blues er knyttet til den nye friheten som de tidligere slavene hadde fått. I følge Lawrence Levine var det en direkte sammenheng mellom den nasjonale ideologiske framhevingen av det individuelle, populariteten til Booker T. Washingtons lære og bluesen tilblivelse. Videre sier han at psykologisk, sosialt og økonomisk ble de tidligere slavene kulturforandret på en måte som hadde vært umulig under slaveriet og at det ikke var overraskende at dette kom fram i musikken deres.
Førkrigsblues.
De amerikanske noteforlagene produserte mye ragtimemusikk. I 1912 gav de ut notene til tre blues-lignende sanger som ble veldig populære, og dette førte til at Tin Pan Alley raskt hev seg rundt og gav ut «Baby Seals' Blues» av «Baby» F. Seals (arrangert av Artie Matthews), «Dallas Blues» av Hart Wand og «The Memphis Blues» av W. C. Handy.
Handy var en formelt utdannet musiker, komponist og arrangør som var med på å gjøre blues populært ved å transkribere og instrumentere blues på en nesten symfonisk måte med band og sangere. Han ble en populær og produktiv låtskriver og kalte seg selv «Father of the Blues» («Bluesens far»), men komposisjonene hans kan skildres som en blanding av blues med ragtime og jazz, noe som ble gjort lettere med bruk av cubanske habnerarytmer som lenge hadde vært en del av ragtime; Handys viktigste bidrag var «St. Louis Blues».
I 1920-årene ble blues en viktig del av afroamerikansk og amerikansk populærmusikk, og nådde et hvitt publikum via Handys arrangement og klassiske kvinnelige bluesartister. Blues utviklet seg fra uformelle framføringer i barer til underholdning i teater. Bluesframføringer ble organisert av Theater Owners Bookers Association i nattklubber som Cotton Club og juke joints, som barene langs Beale Street i Memphis. Denne utviklingen førte til at det dukket opp mange stiler og et klarere skille mellom blues og jazz. Flere plateselskaper, som American Record Corporation, Okeh Records og Paramount Records, begynte å spille inn i afroamerikansk musikk.
Etter hvert som plateindustrien vokste, ble countrybluesartister som Bo Carter, Blind Lemon Jefferson, Lonnie Johnson, Tampa Red og Blind Blake populære i det afroamerikanske samfunnet. Sylvester Weaver var den første som spilte inn musikk med slidegitar der han dro et knivblad eller den avsagde halsen på en flaske over gitarhalsen. Slidegitaren ble en viktig del av deltablues. De første bluesinnspillingene fra 1920-tallet var i to kategorier, en tradisjonell, landlig countryblues og glattere «byblues» eller urban blues.
Countrybluesartister improviserte ofte, enten uten akkompagnement eller med bare en banjo eller en gitar. Det var mange regionale stiler innenfor countryblues tidlig på 1900-tallet. Mississippi- eller deltablues var en tradisjonell og enkel stil med lidenskapelig vokal sammen med slidegitar. Robert Johnson, var en artist som kombinerte både urban og landlig blues, men han hadde få innspillinger. Sammen med Robert Johnson spilte forgjengerne hans Charley Patton og Son House deltablues. sangere som Blind Willie McTell og Blind Boy Fuller spilte den sørøstlige «vanskelige og lyriske» piedmontbluesen som benyttet en komplisert fingerplukkingsteknikk på gitaren. Georgia hadde også en tidlig slidetradisjon.
1920-tallet og framover.
Den livlige memphisblues-stilen, som utviklet seg i 1920- og 1930-årene rundt Memphis i Tennessee var påvirket av jug band, som Memphis Jug Band og Gus Cannon's Jug Stompers. Artister som Frank Stokes, Blind Old Tom Anderson, Sleepy John Estes, Robert Wilkins, Big Boy Brazier, Joe McCoy og Memphis Minnie benyttet forskjellige uvanlige instrument som vaskebrett, fele, kazoo eller mandolin. Memphis Minnie var kjent for sin vanskelige gitarstil. Pianisten Memphis Slim begynte karrieren sin i Memphis, men den forholdsvis særegne stilen hans var glattere og hadde flere element av swing. Mange bluesmusikere i Memphis flyttet til Chicago sent i 1930- eller tidlig i 1940-årene og ble en del av den urbane bluesbevegelsen som blandet country og elektrisk blues.
a>, en tidlig bluessangerinne som var kjent for den kraftige stemmen sin.
Urbane bluesstiler var mer kodifiserte og kompliserte. Klassiske kvinnelige urbane eller varietébluessangere var populære i 1920-årene, som Mamie Smith, Gertrude «Ma» Rainey, Bessie Smith og Victoria Spivey. Mamie Smith, som var mer en varietéartist enn en bluesartist, var den første afroamerikaneren som spilte inn blues i 1920. Den andre platen hennes, «Crazy Blues» solgte eksempler den første måneden.
Ma Rainey, som ble kalt «Mother of Blues», og Bessie Smith sang hver sang rundt sentertoner, trolig for at stemmen skulle bære lettere til den andre siden av rommet. Urbane mannlige artister inkluderte populære svarte musikere som Tampa Red, Big Bill Broonzy og Leroy Carr. Før andre verdenskrig ble Tampa Red av og til kalt «the Guitar Wizard» («Gitartrollmannen») Carr valgte å bli akkompagnert av et piano, noe som var uvanlig på denne tiden.
En annen utvikling i denne perioden var storbandblues. «Territoriumbanda» med base i Kansas City, som Benny Moten orchestra, Jay McShann og Count Basie Orchestra spilte også blues, med 12-taktsbluesinstrumentaler som Basies «One O'Clock Jump» og «Jumpin' at the Woodside» og larmende «bluesroping» av Jimmy Rushing på sanger som «Going to Chicago» og «Sent for You Yesterday». En velkjent storbandblues-sang var Glenn Millers «In the Mood». I 1940-årene utviklet jump blues-stilen seg. Jump blues er påvirket av storbandmusikk og benytter saksofon eller andre messingblåseinstrumenter og gitar i rytmeseksjonen for å skape et jazzaktig og uptempo lydbilde med høytravende vokal. Jump blues-sanger av Louis Jordan og Big Joe Turner, som holdt til i Kansas City, påvirket senere utviklingen av rock and roll og rhythm and blues.
Ei typisk basslinje i boogie-woogie
Boogie-woogie var en annen viktig stil i urban blues i 1930- og tidlig i 1940-årene. Selv om stilen ofte blir assosiert med solopiano, ble boogie-woogie også benyttet til å akkompagnere sangere og som en solodel i band og små jazzorkestre. Boogie-Woogie-stilen hadde en fast bassgang, en ostinato eller et riff og endring av tonenivå på venstrehånden, mens høyrehånden utpenslet og fylte ut hver akkord. En pioner innen boogie-woogie var Jimmy Yancey and the Boogie-Woogie Trio (Albert Ammons, Pete Johnson og Meade Lux Lewis) fra Chicago. Andre boogie-woogie-artister fra Chicago var Clarence «Pine Top» Smith og Earl Hines, som knyttet drivende rytmer fra ragtimepianister med venstrehånden sammen med melodiske toner som lignet Louis Armstrongs trompet med høyrehånden. Den glatte Louisiana-stilen til Professor Longhair, og i nyere tid Dr. John, blander klassisk rhythm and blues med bluesstiler.
Tidlig etterkrigsblues.
Etter andre verdenskrig og i 1950-årene ble nye stiler innen elektrisk blues populært i byer som Chicago, Detroit og St. Louis. Elektrisk blues benyttet elektriske gitarer, elektrisk bass, trommer og munnspill gjennom en mikrofon. Chicago ble et senter for elektrisk blues tidlig i 1950-årene. Chicagoblues er i stor grad påvirket av Mississippiblues, fordi mange artister hadde flyttet dit fra Mississippi-regionen. Howlin' Wolf, Muddy Waters, Willie Dixon, og Jimmy Reed var alle født i Mississippi og flyttet til Chicago under den store afroamerikanske folkevandringa. Stilen deres er basert på bruken av elektrisk gitar, av og til slidegitar, munnspill og en rytmeseksjon av bass og trommer. J. T. Brown som spilte i Elmore James' eller J. B. Lenoir sitt band, benyttet også saksofoner, men disse ble mer benyttet som akkompagnement eller rytmisk støtte og ikke soloinstrument.
Little Walter og Sonny Boy Williamson (Rice Miller) er kjente munnspillartister i tidlig chicagoblues. Andre munnspillartister som Big Walter Horton var også viktige. Muddy Waters og Elmore James var kjent for sin nyskapende bruk av elektrisk slidegitar. B. B. King og Freddie King (ingen slektskap), som ikke benyttet slidegitar, var også viktige gitarister innen elektrisk blues, selv om de ikke var fra Chicago. Howlin' Wolf og Muddy Waters var kjent for sine dype, «brumlete», stemmer.
Bassist og låtskriver Willie Dixon spilte en stor rolle i chicagoblues-miljøet. Han skrev mange standardsanger i perioden, som «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You» (begge skrevet for Muddy Waters) og «Wang Dang Doodle» og «Back Door Man» for Howlin' Wolf. De fleste artistene som spilte chicagoblues gav ut musikken sin på Chess Records i Chicago. Andre viktige bluesselskap i denne perioden J.O.B. Records og Vee-Jay Records.
I 1950-årene hadde blues en stor påvirkning på amerikansk populærmusikk og særlig i utviklingen av rockabilly. Mens populære artister som Bo Diddley og Chuck Berry var påvirket av chicagoblues avvek den entusiastiske framføringen deres fra det melankolske aspektet i blues. Diddley og Berrys tilnærming var en av faktorene som medvirket til overgangen fra blues til rock ’n’ roll. Elvis Presley og Bill Haley var mer påvirket av jump blues og boogie-woogie. de gjorde rock and roll populære hos den hvite befolkningen. Chicagoblues påvirket også zydecomusikken fra Louisiana der Clifton Chenier benyttet blues-stiler. Zydecomusikere benyttet også elektrisk sologitar og cajun-arrangement fra bluesstandarder.
John Lee Hooker lagde sin egen bluesstil og fornyet den flere ganger gjennom den lange karrieren sin.
Andre bluesartister som T-Bone Walker, Michael Walton og John Lee Hooker var ikke direkte påvirket av Chicago-stilen. T-Bone Walker fra Dallas er ofte knyttet til californiablues, som er glattere enn chicagoblues og en overgang mellom chicagoblues, jump blues og swing med noen elementer av jazzgitar. John Lee Hookers blues er mer «personlig» og basert på Hookers dype stemme og akkompagnert av en enkel elektrisk gitar. Selv om han ikke er direkte påvirket av boogie woogie blir den «groovy» stilen hans av og til kalt «gitarboogie». Den første hitten hans «Boogie Chillen» nådde førsteplass på R&B-lista i 1949.
Sent i 1950-årene ble swamp blues utviklet nær Baton Rouge med artister som Slim Harpo, Sam Myers og Jerry McCain. Swamp blues har et senere tempo og enklere bruk av munnspill enn i chicagobluesen til Little Walter eller Muddy Waters. Sanger fra denne sjangeren er blant annet «Scratch my Back», «She’s Tough» og «I’m a King Bee».
Blues i 1960- og 1970-årene.
På begynnelsen av 1960-tallet var sjangre påvirket av afroamerikansk musikk, som rock and roll og soul, av de mest populære musikksjangrene. Hvite artister hadde ført afroamerikansk musikk ut til et nytt publikum både i USA og resten av verden. I Storbritannia etterlignet britiske band amerikansk blues og den britiske bluesrocken fikk etter hvert en viktig rolle utpå 1960-tallet.
Bluesartister som John Lee Hooker og Muddy Waters fortsatte å spille for entusiastiske publikum og inspirerte nye artister til å kaste seg ut i tradisjonell blues, som Taj Mahal fra New York City. John Lee Hooker blandet bluesstilen sin med rock og spilte med yngre hvite musikere, og dannet en musikalsk stil som en kan høre på albumet "Endless Boogie" fra 1971. B. B. Kings virtuose gitarteknikk førte til at han fikk tilnavnet «kongen av blues». I motsetning til Chicago-stilen, benyttet King blåsere i bandet sitt, som saksofon, trompet og trombone, i stedet for slidegitar og munnspill. Bobby «Blue» Bland fra Tennessee, stod som B. B. King med ett bein i blues og et annet i R&B. I løpet av denne perioden spilte Freddie King og Albert King ofte med rock- og soulartister (Eric Clapton, Booker T & the MGs) og hadde en stor påvirkning på disse med sine musikkstiler.
«I never will go back to Alabama, that is not the place for me (2x)
You know they killed my sister and my brother,
and the whole world let them peoples go down there free»
Det hvite publikumets interesse for blues i 1960-årene økte på grunn av Paul Butterfield Blues Band fra Chicago og den britiske bluesbevegelsen. Britisk blues ble utviklet i Storbritannia av band som Fleetwood Mac, John Mayall & the Bluesbreakers, The Rolling Stones, The Yardbirds og Cream, som spilte klassiske bluessanger fra Delta- eller chicagobluestradisjonen.
De britiske bluesmusikerne fra tidlig på 1960-tallet inspirerte mange amerikanske bluesrock-artister som Canned Heat, Janis Joplin, Johnny Winter, The J. Geils Band, Ry Cooder og The Allman Brothers Band. Mange av Led Zeppelins første sanger var tolkinger av tradisjonelle bluessanger. En bluesrock-artist, Jimi Hendrix, var uvanlig for sin tid, en svart mann som spilte psykedelisk rock. Hendrix var en særs dyktig gitarist og en pioner innen bruken av forvrenging og feedback i musikken sin. Gjennom disse artistene og andre påvirket bluesmusikken utviklingen av rock.
Sent i 1960-årene oppstod West Side-stilen i Chicago med Magic Sam, Magic Slim og Otis Rush. West Side-stilen hadde en stødig rytmisk gitar, og en sterk elektrisk bass- og trommerytme. Albert King, Buddy Guy og Luther Allison hadde en West Side-stil som var dominert av elektrisk sologitar. Siden tidlig i 1970-årene har texasblues dukket opp der gitaren blir brukt til både soloer og rytme. I motsetning til West Side-blues, var texasblues sterkt påvirket av den britiske bluesrockbevegelsen. Store artister innen texasblues er Johnny Winter, Stevie Ray Vaughan, The Fabulous Thunderbirds og ZZ Top. Disse artistene debuterte på 1970-tallet, men fikk ikke stor internasjonal suksess før utpå 80-tallet.
Blues på norsk.
I Club 7-miljøet ble det i 1960-årene sunget bluesmusikk, men det var først i 1971 at en bluestekst ble utgitt på norsk språk. Den kanskje første norske bluesteksten var det Øystein Sunde som gav ut: «Hvis Glomma var whisky», en oversettelse av en Muddy Waters-låt, med tekst etter Gus Cannon, først innspilt i 1928.
1980-årene til i dag.
Siden 1980-årene har blues igjen blitt populært i visse deler av noen afroamerikanske samfunn, særlig rundt Jackson i Mississippi og andre «Deep South»-områder. Den ble ofte kalt «soulblues» eller «Southern Soul» og musikken fra denne bevegelsen fikk uventet suksess med to innspillinger på Malaco Records i Jackson: Z. Z. Hills "Down Home Blues" (1982) og Little Miltons "The Blues is Alright" (1984). Andre afroamerikanske artister i denne sjangeren er Bobby Rush, Denise LaSalle, Sir Charles Jones, Bettye LaVette, Marvin Sease og Peggy Scott-Adams.
Blues Foundation opprettet i 1980 Blues Hall of Fame der artister og personer av viktighet for bluesen velges inn en gang i året.
I 1980-årene fortsatte blues i både tradisjonelle og nye former. I 1986 kom albumet "Strong Persuader" og gjorde Robert Cray til en stor bluesartist. Det første Stevie Ray Vaughan-albumet var "Texas Flood" i 1983 og gitaristen fra Texas ble en stor internasjonal bluesstjerne. I 1989 ble John Lee Hooker igjen populær med albumet "The Healer". Eric Clapton som var kjent for sine framføringer med the Blues Breakers og Cream gjorde comeback i 1990-årene med albumet "Unplugged", der han spilte standardblues på akustisk gitar.
Unge bluesartister i dag spiller alle typer blues, fra klassisk deltablues til mer rockbasert blues. Artister født etter 1970, som Sean Costello, John Mayer, Anthony Gomes, Shemekia Copeland, Jonny Lang, Corey Harris, Susan Tedeschi, Joe Bonamassa, The White Stripes, North Mississippi Allstars, Gracie B, The Black Keys, Bob Log III, Jose P og Hillstomp, har utviklet sine egne stiler.


Country.
Countrymusikk, også kalt Country & Western, C&W eller på norsk vanligvis bare country (også skrevet "køntri"), er en populær musikksjanger fra USA, der den oppstod tidlig på 1900-tallet på grunnlag av den folkelige musikken som europeiske innvandrere tok med seg, særlig fra Irland og England. Det har siden utviklet seg en mengde undersjangre i blanding med andre musikalske stilarter.
Historikk.
Countrymusikken var en blanding av musikk som var populær i sørstatene i USA. Countrymusikken har utviklet seg blant de hvite i USA og har sterke røtter i folkemusikk fra blant annet England, Irland og mellomeuropa. Den har røtter i tradisjonell folkemusikk, keltisk musikk, blues, gospelmusikk, hokum og utviklet seg hurtig på 1920-tallet. Begrepet "country music" ble tatt i bruk på 1940-tallet siden den gamle beskrivelsen "hillbilly music" ble sett på som nedverdigende. Ironisk nok ble hillbilly et populært uttrykk på 1970-tallet.
Countrymusikken har spredd seg til mange land utenfor USA, spesielt i Europa.
Byen Nashville i Tennessee i USA er i dag ansett som hovedsenteret for countrymusikk.


Geir Moen.
Geir Anders Moen (født 26. juni 1969 i Oslo) er en tidligere norsk friidrettsutøver, og en av tidenes beste norske sprintere, og europamester på 200 meter. Han representerte Moss IL.
Bakgrunn.
Geir Moen er oppvokst i Moss i Østfold. Han var en habil fotballspiller som guttespiller, men var mest kjent for sin hurtighet. Han bestemte seg for å bli sprinter.
Han har senere arbeidet som trener ved Wang videregående skole.
Tidlig karriere.
18 år gammel var Moen med på sitt første internasjonale mesterskap, da han fikk plass på det norske stafettlaget i junior-EM. Året etter, under NM på Byrkjelo i 1988, vant han sitt første norske mesterskap for seniorer, på 200 meter. Han fikk sølv på 100 meter samme år.
NM-medaljer.
I løpet av karrieren tok han 18 individuelle NM-titler utendørs, den første i 1988, og 14 år senere, i 2002, vant han både 100 og 200 meter.
1994 Europamester.
Hans fremste prestasjoner kom under europamesterskapet i friidrett i Helsingfors i 1994, da han vant 200 meter og tok sølv på 100 meter. For disse prestasjonene ble han tildelt Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje (Aftenpostens Gullmedalje).
1995 Verdensmester.
I 1995 ble han verdensmester innendørs på 200 meter.
Moens personlige rekorder er 10,08 på 100 meter og 20,17 på 200 meter. Dette var norsk rekord på 200 meter frem til 22. september 2007, da norsk-gambiske Jaysuma Saidy Ndure slettet rekorden med et løp på 19,89. Også Moens 10,08 på 100 meter var norsk rekord, frem til 7. august 2007. Da ble også den slått av Ndure med tiden 10,07.
Han vant kongepokalen i 1995 etter norsk rekord på 200 meter, og året etter for norsk rekord på 100 meter.


Knut Faldbakken.
Knut Robert Faldbakken (født 31. august 1941 i Oslo) er en norsk forfatter. Han er far til forfatteren og bildekunstneren Matias Faldbakken og regissøren Stefan Faldbakken.
Han debuterte i 1967 med romanen "Den grå regnbuen", og fikk sitt gjennombrudd med den neste romanen, "Sin mors hus".
Knut Faldbakken er oppvokst på Hamar og bor der fortsatt.
I 2002 debuterte Faldbakken som kriminalforfatter med romanen "Alle elsker en hodeløs kvinne". Flere av hans senere kriminalromaner utspiller seg i Faldbakkens eget nærmiljø med Jonfinn Valmann som hovedperson.
I perioden 1991 til 1995 satt han i kommunestyret i Hamar for partiet By- og bygdelista, et parti han var med på å starte. Han ble satt opp på 27. plass på valglista i 1991, men ble kumulert opp til fjerde, og ble en av partiets seks representanter i kommunestyret.
Bibliografi.
Der det ikke står annet er boka utgitt av Gyldendal Norsk Forlag


Norsk Interesseorganisasjon for Stamme.
Norsk Interesseforening for Stamme (NIFS) er en organisasjon for personer som lider av dysphemi (stamming) og andre som er interessert i stamming. Foreningens formål er å arbeide for å bedre situasjon for personer som stammer.


Per Ivar Moe.
Per Ivar Moe (født 11. november 1944 i Ålesund) er en tidligere norsk skøyteløper.
Karriere.
Han var allerede som meget ung et stort skøytetalent, og flyttet tidlig til Lillehammer. Allerede som syttenåring kom han med på det norske landslaget, og ble en del av Stein Johnsons norske skøyterevolusjon på 1960-tallet. Moe var en utprega allrounder, og like god på 1500 m som på 5000 og 10 000 m.
18 år gammel tok han sin første internasjonale mesterskapsmedalje, med bronse i EM 1963 og 4.-plass i VM. Året etter var han bare to tideler fra å ta gull på 5000 meter under OL i Innsbruck. Her gikk Knut Johannesen i et seinere par på Moes rundetider, og trodde seg først slått med et tidel, men tida ble retta fra 7.38,7 til 7.38,4 – to tideler foran Moe. I OL-sesongen ble han nr. 3 i EM og nr. 5 i VM.
I 1965 ble Per Ivar Moe som første nordmann verdensmester på Bislett. To uker tidligere var han da blitt nr. 2 etter Eduard Matusevitsj i EM på Nya Ullevi i Göteborg. Etter 1965-sesongen fikk Moe Morgenbladets gullmedalje for årets prestasjon, Oscarstatuetten og sportsjournalistene kåret han til årets idrettsnavn og gav han statuetten.
Etter fall på 5000 m i EM og en skuffende tiendeplass i VM i 1966 la han opp som skøyteløper for å konsentrere seg om studier, bare 22 år gammel.
Moe ble norgesmester på skøyter i 1964, og brøt dermed Knut Johannesens rekke på sju titler i strekk. Året etter ble han nr. 2 og i 1966 nr. 3. Som gutteløper gikk han for Lillehammer Skøyteklubb, men han flytta senere til Oslo og meldte seg inn i Oslo Idrettslag.
Moe gav i 1965 ut boken "Ung på isen".
Etter at hans idrettskarriere var over, engasjerte han seg i lokalpolitikk, og satt i Oslo bystyre som representant for Høyre.


James Callaghan.
Leonard James Callaghan, baron Callaghan av Cardiff (født 27. mars 1912, død 26. mars 2005) representerte det britiske Arbeiderpartiet, og var Storbritannias statsminister fra 1976 til 1979. Callaghan er den eneste som har vært både finansminister, innenriksminister, utenriksminister og statsminister i Storbritannia.


Canon.
Canon er et japansk selskap grunnlagt i 1937 som spesialiserer seg på produkter relatert til bilde og optikk, blant annet kameraer, kopimaskiner og skrivere. Hovedkontoret ligger i Ota-ku, Tokyo, Japan.
Historie.
Canon utviklet som det første selskapet enkle 35 mm kompaktkameraer og indirekte røntgenkameraer i Japan. Etter noe tid utviklet og etablerte selskapet seg på kontormaskinmarkedet og utviklet Japans første kopimaskin for vanlig papir i 1970. Teknologiens utvikling førte til at de på 1980-tallet utvidet virksomheten til også å gjelde laserskrivere og Bubble Jet-skrivere.a>
I 1955 startet Canon sin utenlandsvirksomhet med åpningen av et New York–kontor og senere et europeisk salgsforetak i 1968. Med hensyn på produksjonssiden ble Canon Inc., Taiwan etablert i 1970.
På det profesjonelle kamera-markedet var Canon i mange år «lillebror» blant de to foretrukne merkene. Ved lanseringen av EOS-systemets toppmodell EOS1 i 1989 startet imidlertid en «konvertering» blant de profesjonelle fotografene. Med lanseringen av digitale EOS1-modeller fra 2001 akselererte dette. Canon har passet godt på sine gamle og nye profesjonelle kunder opp gjennom årene, ved å lansere stadig nye, banebrytende EOS1-modeller. Den foreløpige kronen på verket er flaggskipet EOS1Ds MkIII, som med en oppløsning på 21 megapiksler også vil starte en konkurranse med mellomformatmarkedet, som til nå har vært dominert av ulike digitale bakstykker tilpasset tradisjonelle mellomformatkameraer som Hasselblad, Mamiya osv.


Historisk arkeologi.
Historisk arkeologi er arkeologisk forskning i perioder med tilgang på skriftlige kilder. I prinsippet kan historisk arkeologi omfatte alle tidsperioder fra oppfinnelsen av skrift helt frem til nåtid. Arkeologi på moderne søppeldynger har blitt gjennomført i USA. Likevel er den vanlige betydningen av "historisk arkeologi", arkeologisk forskning på førmoderne samfunn, eller for USA; forskning på materiell kultur etter at europeiske nybyggere kom fra 1600-tallet og frem til 1800-tallet. I USA har det siden 1980-tallet blitt vanlig med forskning på såkalt «historieløse» befolkningsgrupper; slik som afro-amerikanere. Med historieløse menes at de skriftlige kildene i liten grad forteller deres historie. I Skandinavia menes det vanligvis med historisk arkeologi; arkeologisk forskning på vikingtid og middelalder.
Historisk arkeologi har i Norge og Sverige en sterk teoretisk tilknytning til arkeologisk forskning i USA. Ettersom arkeologi i USA er et fag som er tett knyttet til antropologi har dette også ført til at faget historisk arkeologi ofte er nært knyttet til en antropologisk måte å studere fortiden. Til forskjell fra arkeologi med bånd til historiefaget; hvor arkeologien sin rolle er å fylle «hullene» i de skriftlige kildene. Et antropologisk arkeologisk forskningssyn anser de skriftlige og materielle kildene som mer likestilt. Arkeologiens betydning som fag er derfor mindre avhengig av tilgangen eller fraværet på skriftlige kilder.


Naurus administrative områder.
Distrikter.
Staten Nauru har 14 distrikter. Ved hvert distrikt står også antallet historiske landsbyer samt areal og befolkning. Landsbyene er i dag enten ubebodde eller ødelagte.
Valgkretser.
Hver valgkrets velger inn to medlemmer til parlementet, utenom Ubenide, som velger inn fire.


Naurus flagg.
Den hvite stjerna under den gula linja på Naurus flagg symboliserer Naurus geografiske posisjon rett sør for ekvator. De tolv spissene på stjerna symboliserer Naurus tolv urstammer.


Tor Alsaker-Nøstdahl.
Tor Ivar Alsaker-Nøstdahl (født 19. februar 1945) er en tidligere norsk fotballspiller fra Drammen. Han spilte for Strømsgodset i perioden 1962–1977 og er seriemester (1970) og tre ganger cupmester (1969, 1970 og 1973) for laget. Totalt spilte han 329 obligatoriske kamper for Strømsgodset, noe som er rekord, for øvrig delt med Inge Thun. Alsaker-Nøstdahl fikk også 10 kamper for.
Alsaker-Nøstdahl spilte i forsvaret og var kjent for sin hurtighet. Han ble kåret til årets spiller på VGs spillerbørs i 1970, det året Strømsgodset vant både serie og cup.


Helgøya (Ringsaker).
Helgøya ligger midt i Mjøsa.
Helgøya i Mjøsa ligger i Ringsaker kommune i Hedmark fylke. Med sitt areal på 18,34 km² er den Norges største innlandsøy. Helgøya har siden 1957 hatt bruforbindelse til fastlandet (Nessundet bru). Øya har i dag omkring 600 innbyggere. Viktigste næringsvei er jordbruk med korn- og potetdyrking.
Tidligere ble det oppgitt at Helgøya og Røssvassholmen hadde samme størrelse og areal, men nye beregninger fra Statens kartverk viser at Helgøya er størst. Beregningene er basert på oppdaterte kartdata som viser at Helgøya er 18,34 km² og Røssvassholmen 17,39 km². Disse er basert på høyeste regulerte vannstand for hhv. Mjøsa og Røssvatnet.
Severdigheter.
Bergevika er en idyllisk naturhavn på Hamarsiden av øya. Ettersom mye av stranda langs Mjøsa er langgrunn steinstrand, er Bergevika en av de få havnene der det er velegnet å legge til for småbåter.
I 1915 ble det i Nes kommunestyre besluttet å bygge ei brygge i Bergevika. Brygga med veg fra bygdevegen og ned til fjorden ble beregnet å koste kr. 27 000. På grunn av vanskeligheter under første verdenskrig ble arbeidet utsatt til 1920. Da brygga stod ferdig i 1923 hadde den kostet kr. 104 000. Her var det daglig anløp av lokalbåter fram til ca. 1940. Lastebåtene gikk også inn her. Det var liv og røre med lossing av kull til kalkovnene, lessing av kalk og produkter fra landbruket.
Forbindelsen med fastlandet om vinteren var på en isveg fra Sundet på Nessiden til Nes. Resten av året ble småbåter gjerne benyttet for kontakt til land. Biltrafikken gjorde sitt inntog på Helgøya i 1920 og åtte år senere var en fergerute opprettholdt med en trebåt med plass til to biler eller en lastebil uten last. «Helgøya ferja» fram til 1938 og M/F «Helgøya» med plass for femti passasjerer eller fire biler, eller en lastebil og to personbiler fram til 1957 gikk mellom Sundbrygga og Nes på det 900 meter lange sundet. I 1957 ble brubyggingen mellom Helgøya og Nes avsluttet med åpningen av Nessundet bru den 23. november 1957. Fra Nessiden hadde en fylling blitt tippet ut i vannet fram til midten av sundet der brua ble reist i løpet av fem år.
M/F «Helgøya», som populært ble kalt «Vesleferja», ble ikke hugget opp, men solgt til en gardbruker på Storøya i Tyrifjorden. Fergen var i opplag etter 1980 og ble senere sendt til Minnesund der den ble overtatt av Mjøssamlingene. Siden 1985 har Vesleferja besøkt Nes av og til under arrangementer. Den er en av tre eldre fartøyer som er bevart på Mjøsa. De andre to er Skibladner og slepebåten «Start» fra 1920.
Sport.
Fotballaget Helgøya FK holder til på Eksberget.
Annet.
Institusjonen Toftes gave befinner seg på Helgøya.
De eldste tider.
Helgøya har hatt bosetning fra ca 2000 f.Kr. Det finnes flere fornminner på øya som med sin beliggenhet har hatt en strategisk betydning for lokale makthaverne helt fram til middelalderen.
Et av de viktigste fornminnene er gravhaugen på Hovinsholmen som er 35 meter i diameter og 6 meter høy. Etter tradisjonen ble Gudbrands herses sønn Guttorm hauglagt der etter hans død i strid mot Halvdan Svarte i 800-tallet. Haugen er utgravd flere ganger uten at det er gjort funn av betydning utover noen beinrester. Like ved gravhaugen lå et vollformet anlegg av jord. Vollanlegget var på ca 10 x 12 m. Hovinsholmen er et populært mål for båtfolket.
Nordvest på øya ved Hornsodden kan man se flere gravrøyser fra jernalderen. Et meget stort antall fornminner tyder på bosetning av folk med høy byrd i tiden fram til slutten av vikingtiden.
Som regel viste undersøkelsene av stedsnavnenes opprinnelige betydninger hvordan bosetningen på øya hadde etablert seg og senere ekspandert utover det aktuelle landområdet, mot Nessiden indikerte stedsnavnene som "Sund", "Stav" og "Eik" de eldste eiendommer som først var ryddet på Helgøya. Også der finnes mange gravfelt som åpenbart beviser eksistensen av et felles bosted etter ca 2000 f.Kr på Nessiden mot sundet som var en viktig ferdselsvei over mot Nes i Ringsaker. Folkeveksten førte til at bosetningen ble spredt sørover og oppdelt i egne bosetningsenheter for de enkelte familiene i eldre jernalder frem til ca 400 e.Kr. I perioden frem mot 1000 e.Kr hadde antallet bosetningsenheter bare stiget med tre ytterligere eiendommer. Ved inngangen til middelalderen var 14 faste bosetningsenheter etablert på Helgøya. Befolkningsveksten steg brått på Opplandene og øya var ikke noe unntak med utskillelse av nye bruk ved deling av gamle eiendommer eller nyrydding. Alle garder som sluttet på -rud ble ryddet i perioden 1050 til 1300. I år 1300 stod 29 sikre, 10 sannsynlige og 4 mulige gårdsbruk på Helgøya på tilsammen "43 bosteder". Svartedauden i løpet av vinteren 1349-1350 ble en katastrofe for befolkningen på øya, her som andre steder; to av tre bruk ble nedlagt og av de 29 sikre eiendommene var bare 14 tilbake.
Hovinsholmen som var ryddet i eldre jernalderen er den best kjente av Helgøyas gårder fra fortiden som har tilhørt riksråd Peder Griis i 1490-årene. Også der var det eneste kirkebygget etter skriftlige overlevninger i middelalderen oppført, på samme sted som et gudehov hadde stått før. Etter tradisjonen hadde trolig et annet kirkebygg vært oppført i Lodviken eller Presterudområdet et stykke vekk der et jorde het «kirkejordet» og det er funnet et geistlig segl ved huset som var datert til cirka 1300 e.kr ved jordet. All kirketjeneste på Helgøya var overført til Nes kirke i 1612. Etter 300 år uten kirke på øya ble Helgøya kapell åpent i 1870.
Sakral betydning.
Navnet "Helgøya" hentyder på en religiøs tilstedværelse for gudsdyrkelse og religiøse seremonier med tilbedelse på et bestemt landområde. Derav ble navnet «den hellige øya» videreført til dagens navnet Helgøya som i lengre perioder hatt vært sentrum for gudsdyrkelsen i heinene, (hedmarkingene) i deres rike senere kjent som "Hedmark". Gården Hovinsholmen på sørsiden av øya tok sitt navn fra ei eng som het Hovin som mente "tempelenga" der det må ha stått et gudehov. Der samlet bøndene seg til de store høytidene der flere guder ble dyrket og tilbedt. Tre sentrale åsaguder, Ull, Njord og Balder formodentlig stod sentralt på øya og Mjøsaregionen.
De første skriftlige beretningene som er bevart om Helgøya er fra 800-tallet. Etter sagnene bygget hedmarkingenes konge Øystein sitt kongssete på Hovinsholm som i flere slektledd bakover hadde tilhørt hans slekt. I tillegg til det lokale riket hadde kong Øystein også lagt Romerike lenger sørover under seg. Han gav dette riket til den ene sønnen, Sigtrygg, mens den andre, Øystein, fikk Hedmark. Men opplandskongen Halvdan Svarte gjorde krav på Romerike og gikk til krig ved midten av 800-tallet mot Sigtrygg. Sigtrygg ble drept, men hans bror Øystein prøvde senere å erobre tilbake brorens rike. Halvdan Svarte gikk mot hedmarkingene og drev dem nordover under kampene.
Fra Toten satte Halvdan Svarte over sjøen med en stor hær og rykket inne på Nes. Der ble kong Øystein beseiret i et slag som trolig skjedde i strøket Skjelve-By. Øystein flyktet opp i Gudbrandsdalen til den lokale kongen Gudbrand herse. De samlet en stor hær og kom sørover til Helgøya. Der stod Halvdan Svarte med hæren ved Hovinsholm på sørsiden av øya. Slaget på Helgøya ved Hovinsholm ble meget hardt og Gudbrand herses sønn Guttorm ble drept.
Arkeologene har i nærheten av Hovinsholm funnet flere spyd, sverd, pilspisser, knivblad og bronsespenner på et lokalt sted som het "Mannlausa". Muligens hadde slaget som sluttet med seier for Halvdan Svarte funnet sted der. Halvdan oppholdt seg på øya om vinteren og sluttet forlik med Øystein som fikk tilbake halve Hedmark. Som sagt tidlig skulle kong Øystein ha hauglagt kongesønnen Guttorm på holmen utenfor Hovin som nå er nesten landfast med Helgøya.
Kampene om Helgøya.
En urolig periode med kriger og maktkamp på flere århundrer startet etter Halvdan Svartes død på Mjøsaregionen, dette kom tydelige fram med ordningen av et signalsystem med vardene som ikke bare var oppført langs kysten og ferdselsvegene opp i landet, men også på Liåsen på Nes og Eiksberget på Helgøya der begge varder var i beredskap helt fram til 1780. Harald Hårfagre erobret Hedmark etter en mordbrann i Ringsaker, men etter hans død gikk kontrollen til småkongene som innbyrdes slåss seg imellom for et hundre år framover. De norske kongene begynte en konsolidering av sin makt over Opplandene, som i årene mellom 1015 og 1230 ble et tilholdssted for opposisjon mot den norske kongemakten. Under de norske borgerkrigene ble den store sjøen Mjøsa meget viktig for de stridende partene, som straks merket seg Helgøyas strategiske rolle som base for en flåtestyrke på vannet.
Bøndene på Helgøya og området rundt om høsten i 1202 om natten kom seg ubemerket til Helgøya og nærmet seg gården (trolig Hovinsholmen) i all stillhet. De væpnede bøndene støttet av flere overløperne fra baglerne stormet inn på gården og satte fyr på bygningene etter de hadde drepte vaktmennene. Baglerkonge Inge Magnusson og de fleste av hans menn ble massakrert etter de var tvunget ut for å slåss mot overmakten. Bøndene hadde med dette avsluttet "den første baglerkrigen". Men bare tre år senere vendte baglerne tilbake med sitt nye kongsemne Erling Steinvegg og slo seg ned på Helgøya til stor misnøye for den lokale befolkningen. Først med baglerkongens død i 1207 vendte mer fredelige tider tilbake for beboerne på øya.
Ribbungopprøret ble en hard tid, etter seieren på Stange mot hedmarkingene som var tatt ved overraskelse av et samlet angrep fra ribbungene om vinteren i 1225, ble den strategiske viktige Helgøya underlagt deres militære kontroll for to år framover. Sigurd Ribbung tok øya i bruk som base for hans styrker som ved behov kunne bruke denne som tilholdssted og som et siste tilfluktssted før en strategisk retrett.
I september 1225 kom Skule jarl med en stor hær nedover Gudbrandsdalen og en fortropp som rodde ned på vannet mot Hamar kom så overraskende på Sigurd at han med nød og neppe kom seg ut på sitt skip rett fra et bad i byen. På Helgøya hadde han deployerte sitt hærfolk sammen med krigsflåten på sjøen Mjøsa. Sigurd Ribbung som startet forhandlinger med jarlen og deretter kong Håkon Håkonsson, hadde i hemmelighet planlagt en retrett nordover på innsjøen til Ringsaker og opp i landet til Toten. Jarlen opdaget dette for sent og valgte å vende hjemover til Nidaros med hæren. Men retretten fra Helgøya reddet krigsflåten som ble skjult i elveos og fjorder. Med de gjenværende skipene gjenvant ribbungene sitt herredømme over sjøen. Kongen for sommeren 1226 med opptil femti skip opp til Mjøsa der han støtte på hele ribbungflåten. Istedenfor et sjøslag rømte ribbungene sjøen opp på landet uten mye motstand.
Ribbungene imidtertid kom tilbake med skipene fra Vänern de hadde dratt over Eidskog og overrasket sysselmennene Guttorm Fjonk og Arne på Hol ved holmen nedenfor Hovinsholm der de bevoktet de mange skipene kongen lot være tilbake på Mjøsa. Overfallet som enten var på Hol i Nes eller på Hovinsholmen i Helgøya, ble blodig. Hele vaktstyrken som utgjorde en sveit ble utryddet. Men det var også siste gang ribbungene satt seg i besittelse av øya. Et år senere var opprøret gått i oppløsning og kongen greide å legge Opplandene inn under seg.
Bispestriden om Helgøya.
I 1202 like før overfallet hadde baglerkonge Inger gitt øya som gave til kirken på Hamar, men dette nektet birkebeinene å akseptere dersom de aldri villet godkjenne Inge som konge og kong Håkon Håkonsson naturlig nok mente at Inge hadde ikke noe med å gi bort det som var den rettmessige kongens farsarv etter kong Håkon Sverresson. Biskop Pål i Hamar, som overtok bispeembetet i 1232, nektet å gi fra seg øya som var underlagt kirkens kontroll som dens egne eiendommer. Baglerne var ved det tidspunktet kraftig presset på alle kanter og gav bort Helgøya for å sikre seg at Hamarbispen ville støtte dem fremfor birkebeinene. Biskop Pål bestred kongens påståtte eiendomsrett, som gikk ut på arvrett etter Hårfagreætten til øya der det var kongens rett å utnevne sine egne sysselmenn. Med gavebrevet fra 1202 startet biskopen en strid med kongen.
Bispestriden om øya førte til at Hamarbispen dro vekk fra landet og tok kontakt med paven i Roma. Tross pavens inngrep til støtte for Hamarbispen viste kongen seg urokkelig og hevdet bestemt at øya tilhørte kongen, og at bøndene der skulle betale skatt til kongen og ikke til kirken. Men biskop Pål bestred hele tiden kongens eiendomsrett; antakelig mente han at eiendomsretten egentlige tilhørte kongens motstanderne siden øya snarere var høvdinggods enn krongods. Etter flere år med skarp og langvarig strid mellom kongen og kirken kom det til forlik i 1237.
Hamarbispen oppgav Helgøya til kongen som stadfestet den kongelige eiendomsretten, men i vederlag fikk han flere store gårder av samme verdi som godset på Helgøya. Blant disse var både Hovinsholmen på Helgøya og Hol inne på Nes. De ble deretter kirkegods fram til reformasjonen i 1500-tallet. Et mindre klosterhospital var reist på Hovin. I 1240 under Skule Bårdssons opprøret gav han sin passive støtte til hertug Skule som plassert sin uektefødte sønn Peter Hertugson på Helgøya på Hovinsholmen. Den presteutdannede hertugssønnen fulgte med sin far under flukten til Nidaros.
Krongods og kirkegods.
Den katastrofale Svartedauden rammet beboerne på Helgøya meget sterkt, kanskje en tredjedel var revet vekk. Som krongods betalte bøndene skatt til kongen, men den kirkelige innflytelsen var hele tiden sterk som ved de fleste rydningene som hendte med Hamarbispens velsignelse etter Hamarkrøniken. En nedgangstid startet etter katastrofen med en svak kongemakt som fikk mindre innflytelse enn tidligere i lokalsamfunnet. I 1345 ga kongen fra seg det øvrige jordegodset med retten til å kreve inn inntektene til det kongelige kapell med Mariakirken i Oslo. For de neste to hundre år framover gjennomgikk Helgøya en langvarig omstilling fra å være krongods til kirkegods.
Ved de seneste oversikter over Mariakirkens gods i 1542 var 23 gårder nevnt som kirkegods. Hamarbispen som mistet de fleste nygårdene, hadde bare den store Hovinsholmen gård tilbake der kongens sysselmenn bodde. Tross reformasjonen i 1537 fortsatte Mariakirken å besitte gods på Helgøya, men alt kirkelige gods hadde vært inndratt og omgjort til krongods som bestyres av utnevnte menn. Mariakirken opphørte i 1549, men den norske kansleren fortsatte tradisjonen og krevde inn inntekter i form av avgifter fra dette rikte distriktet.
Fram til 1645 hadde Mariakirkens gods og herunder Helgøya, vært under skiftende adelige herrer fra Peder Huitfeldt i 1547 til Jens Bjelke. I tre hundre år eksisterte forbindelsen mellom Mariakirken i Oslo og Helgøya som kirkegods og deretter krongods etter å ha vært omgjort ved reformasjonen. Den siste kansleren hadde blitt eier av Hovinsholm med underliggende gods gjennom sitt ekteskap med Sofie Brockenhuus i 1610 som to år i forveien overtok dette godset som en del av arven etter sin onkel Peder Brockenhuus.
Helgøya som adelsgods.
Den ærgjerrige jordegodseieren Jens Bjelke som hadde gjort seg til landets største, etter flere år med iherdig arbeid fikk kombinerte sitt gods på Hovinsholmen med resten av Helgøya i en avtale om overrekkelsen av 3 fullgårder, 14 halvgårder og 9 ødegårder fra kong Kristian IV i året 1645. Med dette ble hele øya et adelsgods underlagt Bjelkes bestyrelsen. Verdien av godset på Hovinsholmen er så stor at stattholder Hannibal Sehested forsøkt å presse Bjelke til å selge det for en rimelig pris med kongelige intervensjon.
Bjelke nektet, fordi han var meget bevisst på den rådende godspolitikken i Norge der adelen innførte og videreførte flere privilegier etter dansk mønster fra 1646. En konsentrasjon av jordegodsene var derfor i Bjelkes interesse for å ha størst mulig råderett på beboerne som måtte betale skatt, avgifter, bøter og utføre pliktarbeid ovenfor adelen enn tidligere. Helgøya ble bokstavelig talt et «adelsrike» som savnet sitt sidestykke i Norge. For å sitere N. Olssøn: «den hele ø var saa at sige et lidet rike for sig selv, i det hele et sjeldent smukt adelsgods om end ikke saa svært stort».
Bjelkefamilien bodde aldri selv på Hovinsholm som hadde blitt et adelsgods videreutviklet fra veitslegodset i middelalderen for sysselmennene som fikk veitsleinntekter til deres drift på gården som ble øyas største og mektigste eiendommen. Jens Bjelkes datter Sophie giftet seg med generalmajor Hans von Løvenhielm som kjøpte Hovinsholm samt Ringsakergårdene Tjerne og Skredshol fra svogeren i 1682. Kort tid etter solgte han den imidtertid videre til generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus som nedstammet fra slekten som eide Hovinsholm ved ca. 1600.
Etter Brockenhuus' død satte enken med gården til sin død i 1720. Familien som overtok hele øya medregnet Hovinsholmen, solgte først leilendingsbrukene på Helgøya på offentlig aksjon i 1720-1721. De fleste eiendommene ble kjøpt av de gamle leilendingene eller av andre nesninger som skaffet seg selveierstatus som gårdbruker. I 29. november 1723 ble setegården Hovinsholm bortsolgt på auksjon til Jens Halvorsen fra Nes. Adelsperioden på Helgøya ble avsluttet og øyværingene fikk samme administrasjon som resten av Norge, men de var blitt selveierne på deres gårdbruk.


Günter Blobel.
Prof. dr. med. Günter Blobel (født 21. mai 1936 i Waltersdorf, Schlesien) er en tysk-amerikansk biomedisiner. Han fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1999 og har dessuten mottatt Pour le Mérite og andre utmerkelser.
Hans familie måtte i 1945 flykte fra Schlesien. Etter medisinstudium i Frankfurt, München, Kiel, Freiburg og Tübingen, som ble avsluttet med den medisinske doktorgrad (dr. med.) i 1967, ble han tilknyttet Rockefeller-universitetet i New York og arbeidet sammen med den senere Nobelprisvinner George Pallade. Han ble professor i 1992
Hans hovedforskningsfelt er mekanismene ved den indrecellulære sortering av proteiner og søkenen etter muligheter for å opprettholde deres funksjon optimalt.
Da han fikk Nobelprisen i 1999 donerte han mesteparten av beløpet, 820 000 euro, til gjenoppbygningen av Frauenkirche i Dresden, og grunnla for dette formålet foreningen "Friends of Dresden".


Nauru Bwiema.
«Nauru Bwiema» («Naurus sang») er Naurus nasjonalsang. Margaret Hendrie skrev teksten, og Laurence Henry Hicks komponerte musikken. Nauru tok sangen i bruk som sin nasjonalsang i 1968.
Norsk oversetelse.
Nauru vårt hjemland, landet vi elsker høyt,
Vi alle ber for deg og priser ditt navn.
I lang tid har du vært våre store forfedres hjem
Og vil forbli det i kommende generasjoner
Vi alle går sammen for å ære ditt flagg,
Og vi skal glede hverandre og si;


Gudfjelløya.
Gudfjelløya (sørsamisk: "Tjåehkere") i Tunnsjøen i Nord-Trøndelag er Europas høyeste innlandsøy. Øya har et areal på. Det høyeste punktet er Gudfjellet, som er høyere enn sjøen.
Øya har vært et religiøst sett viktig sted for samene. Øststupet og en revne midt på fjelltoppen ble brukt ved årlig ofring til guden "Jomola". Den såkalte «Tunnsjøguden» er en stor nær-kvadratisk steinblokk på platået. Guttorm Hansen har beskrevet historikken rundt dette i en bok om "Tunsjø-guden".
Østre Namdal reinbeitedistrikt skiftet i 2011 navn til "Tjåehkere sijte", med henvisning til Tunnsjøguden.
Gudfjelløya naturreservat ble etablert i 1981.


Innlandsøy.
En innlandsøy er en øy som er omgitt av ferskvann. Verdens største innlandsøy i en innsjø er Manitoulinøya (2 766 km²). Den ligger i Huronsjøen og hører til Ontario i Canada. Verdens største innlandsøy i ei elv (fluvial øy) er Ilha do Bananal i Brasil med et areal på 19 162 km². Øya dannes av en bifurkasjon i elva Araguaia. Innlandsøya med størst befolkning er Île de Montréal med over 1,8 millioner innbyggere i provinsen Quebec i Canada.
Norges største innlandsøyer i innsjøer er Helgøya i Mjøsa (18,34 km²) og Røssvassholmen i Røssvatnet (17,39 km²). Norges høyeste innlandsøy er Gudfjelløya i Tunnsjøen, som rager 454 m over innsjøens overflate.
Til tross for at Helgøya som regel blir omtalt som Norges største innlandsøy, er Tunøya i Sarpsborg kommune med et areal på 82 km² over fire ganger større. Øya dannes av en bifurkasjon i Glommas nedre løp, og er Norges største øy i ei elv.
Betegnelsen «innlandsøy» blir også ofte brukt om Osterøy i Hordaland på grunn av den særegne beliggenheten. Osterøy ligger inne i en havbukt, nesten helt omsluttet av fastland og med bare en smal og kronglete passasje til åpent hav. Dette gir Osterøy et visst innlandspreg samtidig som den er fullstendig omgitt av sjøvann. Det er få eksempler på tilsvarende beliggenhet andre steder i verden. Osterøy er forøvrig nord-Europas nest-største innlandsøy.
Andre kandidater til betegnelsen «innlandsøy» i samme betydning som Osterøy kan være Ytterøya i Nord-Trøndelag (Trondheimsfjorden) og Mors i Limfjorden i Danmark.


Norman Foster.
Norman Robert Foster, baron Foster av Thames Bank, (født 1. juni 1935 i Manchester) er en engelsk arkitekt. Han er utdannet i Manchester og ved Yale-universitetet, og er leder for Foster Associates.
Han er kjent for en rekke internasjonale prestisjeprosjekter, blant annet ombygningen av Riksdagen i Berlin med sin glasskuppel.
Foster ble i 1990 utnevnt til Knight Bachelor og derved adlet. I 1999 ble han utnevnt til baron med tittelen "baron Foster av Thames Bank". Som baron omtales han også som "Lord Foster".
Han har mottatt både den tyske ordenen Pour le Mérite og den engelske ordenen Order of Merit. I 1999 mottok han Pritzker-prisen. Han ble i 2009 tildelt Fyrsten av Asturias-prisen for kunst.


Terri Schiavo.
Demonstrasjon utenfor sykehuset der Terri Schiavo ble pleiet
Theresa Marie Schiavo, pikenavn Schindler (født 3. desember 1963 i Philadelphia i USA, død 31. mars 2005 i Pinellas Park i Florida), best kjent som Terri Schiavo, var en amerikansk kvinne som 25. februar 1990 pådro seg en omfattende hjerneskade i forbindelse med hjertestans. Hun ble gjenopplivet, men med betydelige hjerneskader, og var svært pleietrengende, og avhengig av tilførsel av væske og ernæring via en mavesonde. Hennes ektefelle hevdet at Terri Schiavo selv ikke ønsket aktiv behandling videre, og i mars 2005 ble hennes mavesonde koblet fra. Dette avstedkom en større politisk debatt i USA om dødshjelp. Hun døde to uker senere.


Bengt Sæternes.
Bengt Henning Sæternes (født 1. januar 1975 i Stavanger) er en norsk fotballspiller.
Sæternes startet sin fotballkarriere i hjembyen Egersund der han tidlig markerte seg som en nototisk målgjører for Egersunds IK. Han var en viktig spiller for laget da de rykket opp i 2. divisjon i 1992, men laget ellers var for svakt til å hevde seg i den divisjonen, og rykket ned etter bare en sesong. I 1994 var en utrent Sæternes i militæret, og greidde ikke å forhindre at Egersunds IK for første gang i klubbens historie rykket ned til 4. divisjon. Det ble store bruduljer i rogalandsbyen da han etter denne sesongen meldte overgang til byrival Eiger. Her skjøt han klubben til opprykk til 2. divisjon på første forsøk, før han ble hentet til Viking i 1996. Her spilte han seg ikke inn i førsteellveren, delvis på grunn av at trener Poul Erik Andreasen mente han var utrent, mens Sæternes i realiteten slet med overgangen fra 3. divisjon til Tippeligaen.
Etter å ha fått få reelle sjanser i stavangerklubben gikk ferden videre til Odd Grenland sesongen etter. Han ble solgt til Glimt i 1998, og det var her han skapte seg et navn i norsk toppfotball. Sæternes var klubbens toppscorer fire sesonger på rad, og fikk sin i 2002 i en privatlandskamp mot Island. Senere samme år ble han solgt til den belgiske toppklubben Club Brugge.
Til tross for en relativt god scoringsstatistikk hadde Sæternes bare moderat suksess i Belgia, og klarte aldri å etablere seg som førstevalg på laget. Sommeren 2004 returnerte han til norsk fotball da han ble kjøpt av Brann. Etter en treg start, ble Sæternes etterhvert en kjempesuksess i Brann. Hans scoringer hjalp klubben til en tredjeplass i serien, og med tre scoringer i cupfinalen ble han den store helten da Brann vant cupen for første gang siden 1982. I 2006 var han en viktig del av Brann-laget som til slutt vant seriesølv.
Den 10. juli 2007 ble det kjent at Sæternes hadde spilt sin siste kamp for Brann, og at han hadde blitt enig med den danske klubben OB. Etterhvert ble det klart at Sæternes forsvant fra Bergens-klubben pga interne stridigheter, som toppet seg da Sæternes nektet å la seg bytte inn i en seriekamp mot Tromsø. Oppholdet i Odense ble preget av skader og han fikk bare elleve kamper for klubben og skåret ett mål. Han scorte sitt 100 mål i tippeligaen på Telenor Arena
2. januar 2008 signerte Sæternes en kontrakt for VIF som bandt ham til klubben ut 2010-sesongen. Etter at han ikke fikk ny kontrakt med VIF signerte han en toårskontrakt med Viking FK. Etter ett år i kluben ble kontrakten avsluttet på grunn av at klubben ville satse på yngre spillere.


Erhard Milch.
Erhard Milch (født 30. mars 1892 i Wilhelmshaven, død 25. januar 1972 i Düsseldorf) var en tysk luftfartspioner og generalfeltmarskalk av jødisk opprinnelse som hadde ansvaret for utviklingen av Luftwaffe som ledd i gjenopprustningen etter første verdenskrig.
Bakgrunn.
Milch var født i Wilhelmshaven som sønn av Anton Milch, en jødisk lege som arbeidet i Den tyske keiserlige flåte. Wilhelmhaven var på denne tiden en eksklave av Kongeriket Preussen hvor keiser Wilhelm I hadde etbalert en hovedbase for Preussens voksende militære flåte.
Etter abitur gikk han i februar 1910 inn som fahnenjunker i feltartilleriet, og han ble i 1911 løytnant.
Første verdenskrig.
Han tjenestegjorde i første verdenskrig, og ble 1. juli 1915 overført til et luftkorps hvor han tilegnet seg kunnskaper om luftkrig. Han ble tildelt Jernkorset av første klasse og fra sent på høsten 1916 ble han utnevnt til oberleutnant og adjutant ved en flyskole i Kurland. rett før krigen sluttet ble han utnevnt til hauptmann.
Mellomkrigstiden.
Etter krigens slutt arbeidet han først i det såkalte politiflykorpset, men da dette ble lagt ned som følge av Versaillestraktaten, grunnla han et lite flyselskap i Danzig kalt "Lloyd Luftdienst". I 1923 ble han direktør for " Danziger Luftpost GmbH". Senere gikk han over til rivalen Junkers Luftverkehr. Som følge av fusjonen mellom disse ble Erhard Milch den første direktøren for Lufthansa.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Milch statssekretær i Reichsluftfahrtministerium. Her rapporterte han direkte til Hermann Göring.
Jøde i Det tredje rike.
I 1935 ble det stilt spørsmål ved Milchs «etniske renhet» i henhold til Nürnberglovene fra samme år, da faren Anton Milch var jøde. Moren Clara hadde fødenavn Rosenau, og dette ble oppfattet som et germansk navn. Milch ville i så fall bli karakterisert som mischling, og hans karriere innen det nasjonalsosialistiske regimet ville ha vært over. Farens jødiske bakgrunn førte til en gestapo-etterforskning. Denne fikk Göring avsluttet ved å framskaffe en erklæring undertegnet av Milchs mor, en erklæring som sa at Anton faktisk ikke var Erhards og hans søskens kjødelige far. Angivelig skulle faren være Karl Brauer, hennes onkel.
Denne saken førte til Hermann Görings kjente utsagn om at «Wer Jude ist, bestimme ich» («det er jeg som bestemmer hvem som er jøde»). Uansett, førte dette til ytterligere komplikasjoner da det senere kom fram at også Rosenau-familien også var jødisk, noe som utvetydig ville ha gjort Milch til jøde
Andre verdenskrig.
Ved utbruddet av andre verdenskrig kommanderte Milch luftvåpenets operasjoner under den norske kampanjen (Operasjon Weserübung) i egenskap av general. Etter Slaget om Frankrike samme sommer ble han utnevnt til generalfeltmarskalk og generalluftfartsinspektør.
Krigsforbryterdomstol.
I 1946 ble han tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Milchprosessen ble ført i Nürnberg av Det amerikanske militærtribunalet. Milch ble i 1947 dømt til livsvarig fengsel, som ble omgjort til 15 år i 1951. I 1954 ble han løslatt fra Landsberg fengsel under et amnesti.
Han levde deretter fram til sin død i Düsseldorf.


Gunnar Halle.
Gunnar Halle (født 11. august 1965 i Larvik) er en tidligere norsk fotballspiller, nå trener som senest trente Lyn. Hans posisjon på banen var høyreback, og han var i mange år utenlandsproff i England og fast på. Han spilte til sammen 64 A-landskamper, scoret fem landslagsmål, og var med i den norske VM-troppen i 1994 og 1998.
Halle startet sin toppserie-karriere i Lillestrøm i 1985 da han kom til klubben fra Larvik Turn. Han ble raskt fast på laget, og var med på å vinne seriegull i 1986 og 1989. Våren 1991 ble han solgt til den engelske klubben Oldham Athletic, hvor han spilte nesten 200 kamper. Høsten 1996 gikk han til Leeds, og tre år senere gikk han til Bradford City hvor han var i ytterligere tre sesonger. Han avsluttet Englands-oppholdet med en kort periode i Wolverhampton, før han returnerte til Lillestrøm sommeren 2002.
Etter returen fra England, spilte Halle to sesonger til for Lillestrøm, før han avsluttet karrieren som spillende trener for 3. divisjonslaget Aurskog/Finstadbru i 2004. Fra 2005-sesongen ble Halle assistenttrener i Lillestrøm, men fikk sparken sammen med hovedtrener Uwe Rösler i 2006.
Ikke lenge etter ble han assistentrener for Viking med Uwe Rösler som hovedtrener. Her virket han frem til 2009 da han gikk over til fotballklubben Lyn som assistenttrener med Kent Bergersen som hovedtrener. Da denne senere i sesongen fikk sparken på grunn av svake resultater og økonomisk krise i klubben, ble Gunnar Halle ansatt som Lyns hovedtrener, uten at det førte til noen bedring av resultatene. Halle ledet Lyn til nedrykk til Adeccoligaen høsten 2009 og var klubbens hovedtrener i dens første sesong i 1. divisjon på elleve år. Etter at klubben gikk konkurs sommeren 2010 sto Halle uten arbeidsgiver. Høsten 2010 tok han sammen med hovedtrener Uwe Rösler over nedrykkstruede Molde åtte runder før serieslutt, gikk ubeseiret gjennom samtlige og doblet Moldes poengfangst fra 20 til 40.
Halle studerte Idrettsfag, først ved Larvik videregående skole fra 1981 til 1983, og i forbindelse med at han fikk kontrakt i Lillestrøm tok ha siste året ved Bjerke videregående skole fra 1983 til 1984.
Se også.
Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole


Tre.
Trær er vanligvis høyreiste planter, ofte med en stamme med greiner, men de kan ha flere stammer. Greiner og stamme består av langstrakte celler bygd opp av cellulose som er kittet sammen med lignin. Dette gjør veden hard og stabil. I tillegg inneholder veden i mange treslag kvae for å beskytte mot sopp og insektangrep.
Trær er større enn busker, men noen entydig grense mellom trær og busker er ikke klart definert. Enkelte treslag opptrer både som tre og busk avhengig av vekstforholdene. Ifølge det svenske Nationalencyklopedin skal et tre kunne nå en minimumshøyde på fem meter, noe også mange busker gjør.
Trær kan bli over 100 meter høye og tidvis bli over 1000 år gamle. Her i Norge kan gran bli 50 m høy og eik kan bli 1000 år gammel.
Normalt dør trærne lenge før de når slik høyde og alder. De vanligste årsakene til at trær dør er soppangrep, insektangrep og stormfelling.
Siden trær anlegger ett nytt lag virke hvert år, er telling av treringer (se illustrasjoner) en måte å regne seg frem til det enkelte tres alder.
Treets oppbygning.
Et tre består av rota, stammen, greiner, blader eller nåler og blomster.
Tverrsnitt av en trestamme Kjernetrær - Ytetrær
Sopprot.
Alle treets røtter er kledd inn i soppceller (mysel). Dette kalles sopprot eller mycorrhiza. Ikke bare er de rundt røttene, men de vokser også inne i røttene, mellom cellene. Soppen og treet har et nært avhengighetsforhold (symbiose), og det viser seg at trærne faktisk ikke kan leve uten denne soppen. Soppen beskytter treet mot angrep fra skadelige sopper og smådyr, og den hjelper treet med å skaffe vann og næringsstoffer. Som betaling gir treet soppen sukker som den er avhengig av for å kunne leve. De fleste soppene i skogen er sopper som lever i symbiose med trærne. Noen danner bare sopprot med ett bestemt treslag, mens andre kan gjøre det med flere. Fluesopp og kantarell kan leve sammen med flere arter trær, mens lerkesopp bare finnes sammen med lerk.
Bruk.
Størstedelen av det biologiske mangfoldet på jorda er avhengig av skogen og trærne. Et utall av arter bruker trærne som mat, skjul og yngleplasser. På samme måten bruker (forbruker?) menneskene trærne. Vi spiser trærnes frukter, skudd, blader, blomster og bark. Virket brukes til å lage alle mulige slags ting vi har bruk som hus, møbler, papir, energi og mange andre ting.
Kulturhistorie.
Trær som kultobjekter og mytefigurer finnes i de fleste kulturer. Verdenstreet Yggdrasil er kjent, ikke bare i Norden, fra førnordiske myter. Mytene forteller at de første menneskene Ask og Embla ble skapt fra dette treet. Gamle offersteder i både Gamle Uppsala og i Lejre i Danmark vitner om tidens mystikk og verdensforståelse. Mange er også de trærne som utpekes som vesentilknytne, i såvel gresk mytologi (Dodona) som i buddhistisk religion.
Også i eventyrverdenen oppstår myter om trær, som i Askeladden der et tre anses å huse en avdøds sjel. Den gamle svenske folkloren oppgir forskjellige trær som helbredende og offersteder der sykdommer kunne avleveres eller kjærlighetsforhold stadfestes.
Tradisjonen å plante tuntre er svært gammel. Iblant plantes treet for å markere noens fødsel, eller for gårdens fremtidige vel. I Finland har man ved en avreise fra hjembygda ofte plantet et tre til minne, kalt "karsikko".
Treslag i Norge.
a>s nordøstlige hjørne har 11 stammer på en rot, og antas å være minimum 350 år gammel.
Nedenfor listes de trærne som er naturlig hjemmehørende eller som overlever forvillet etter spredning fra hager i Norge. For en mer fullstendig oversikt, se henholdsvis artiklene om løvtrær og bartrær.


Oakham.
Oakham er administrasjonsbyen i Rutland, England. Grevskapet har bare ett distrikt, og har derfor status som enhetlig myndighet. Byen ligger i nærheten av den kunstige innsjøen Rutland Water, og har veiforbindelse til Melton Mowbray, Corby og Stamford.
Blant severdigheter i byen finner man Oakham slott, hvor storsalen er bevart, og sognekirken All Saints. Byen har marked hver onsdag og lørdag.
Oakham School er en vel ansett privatskole.


Nianopprøret.
Nianopprøret eller Nienopprøret (kinesisk: 捻軍起義; pinyin: "Niǎnjūn qǐyì"; Wade-Giles: "Nien-chün ch'i-yi") var et opprør mot Qing-dynastiet i Kina fra 1853 til 1868. Det tok de kinesiske myndigheter 17 år og tre generaler (Sengelinqin, Zeng Guofan og Li Hongzhang) å nedkjempe opprøret.
Røverbander (kinesisk: "nian" = bande) i områdene mellom elvene Chang Jiang og Huai He gjorde felles sak da regjeringen ble teppet for krefter under det blodige Taipingopprøret. Fattigdom og byrdefulle skatter var en bakenforliggende årsak, og det er forskere som mener at den kinesiske forkjærligheten for guttebarn, som førte til spebarnsdrap av piker, hadde skapt et mannsoverskudd som skapte sosiale forhold som sammen med fattigdommen fremmet fremveksten av bandevesenet. De "overskytende" på ekteskapsmarkedet var gjerne de mest tilpasningsudyktige av lavstatusmennene. Utvandring til andre land fremstod for disse gruppene heller ikke som noen mulighet; de hadde ikke forutsetninger for det. Opprøret var for det meste avgrenset til innlandsprovinsene Henan og Anhui, og tildels Shandong. Dette var også provinser der store flomkatastrofer hadde skapt akutt vanskelige levekår; da Huang He på nytt flommet over i 1855 gav det ytterligere grobunn for sosial uro.
Nianopprørerne kjempet en geriljakrig og satte inn raskt kavaleri, men de manglet en sammenhengende ideologi og et sentralt lederskap. General Senggelinqin nedkjempet 200.000 nianopprørere og tok deres leder til fange i 1863, men to år senere slo opprørerne tilbake og beseiret og drepte Senggelinqin.
Fordi Taipingopprøret utgjorde den større fare, kunne ikke Qing-dynastiet til å begynne med sette inn nok styrker til å hamle opp med Nianopprørerne. Men i slutten av 1867 hadde Li Hongzhangs og Zuo Zongtangs keiserlige styrker gjenerobret det meste av de områder som Nian-opprørerne hadde behersket, og tidlig 1868 ble restene av opprørshæren knust av koordinerte angrep fra regjeringshæren og Den alltid seierrike hær.


Saint Croix.
Saint Croix er med sine 45 x 11 km den største av De amerikanske jomfruøyene, som tilhører USA. Hovedstaden er Christiansted. Øya ble i 1733 kjøpt av det danske Vestindisk-guineisk Kompagni fra Det franske vestindiske kompani. Fra 1754 var den sammen med øyene St. Thomas og St. Jan en del av den dansk-norske kronkoloni Dansk Vestindia. Øya ble som resten av Dansk Vestindia solgt til USA for 25 millioner dollar i 1917. Den har fremdeles mange minnesmerker fra den dansk-norske perioden, som fortet Christiansværn og byene Frederiksted og Christiansted. Begge byene har fremdeles danske gatenavn. De viktigste næringsveiene på øya er turisme, sukkerplantasjer og romdestillerier, og et av verdens største oljeraffineri finnes på øya.
Historie.
Øya ble bebodd av Arawakindianere og karibere før den europeiske koloniseringen av den nye verden. Christofer Columbus besøkte øya 14. november 1493 og ga den navnet "Santa Cruz" («Det hellige kors»). På fransk ble det til "Sainte-Croix". Hans første besøk på øya endte med en kamp hvor en spanjol og en kariber ble drept. Kampene mellom spanjolene og kariberne varte i over hundre år, frem til spanjolene forlot øyen og oppga kolonien. I det 17. århundre ble øya kolonisert av nederlenderne og engelskmennene, som raskt kom i konflikt med hverandre. Etterhvert oppga nederlenderne sin koloni, og deretter ble den engelske bosetningen ødelagt av spanjolene, som tok øya tilbake i 1650. Men spanjolene ble i sin tur umiddelbart drevet på flukt av franskmennene.
Øya var eid av Malteserordenen etter at de fikk den som en testamentarisk gave av De Poincy, guvernør i den franske kolonien St. Kitts i 1660. De solgte den kort tid etter til Fransk Vestindisk kompani i 1665. Under guvernør Dubois ble kolonien lønnsom takket være over 90 plantasjer som dyrket tobakk, bomull og sukkerrør med slaver som arbeidskraft. Etter Dubois' død ble kolonien rammet av en resesjon, og øya ble forlatt av europeerne inntil 1733, da den ble solgt til Dansk vestindisk-guineisk Kompagni. Dette selskapet stilte ikke krav til nasjonalitet til sine kolonister, og tiltrakk seg ganske snart spanske jøder, franske hugenotter og britiske nybyggere. De sistnevnte skulle komme til å dominere øya. Sukker ble hovedprodukt.
Dyrking av sukkerroer i Europa undergravde på 1800-tallet økonomien i kolonien.
Slaveriet ble avskaffet i 1848. I 1878 gjorde tidligere slavene opprør i Frederiksted, og det meste av byen brant ned til grunnen.
USA kjøpte Dansk vestindia i 1917 med det formål etablere en marinebase for å hindre tysk ekspansjon på den vestlige halvkule. USA betalte $25 millioner dollar for alle øyene og anerkjente i tillegg Danmarks krav på Grønland, og dermed ikke Norges krav på Grønland.
Innbyggerne på Jomfruøyene er nå amerikanske statsborgere, selv om de ikke har lov til å stemme i presidentvalget. Jomfruøyene har plasser i kongressen, men disse er uten stemmerett.
Geografi.
Det er to byer på øya, Christiansted med en befolkning på 3000 (2004) og Frederiksted med en befolkning på 830 (2004). Totalt bor det 50 000 mennesker på øya. Innbyggerne blir kalt «Crucians», og engelsk er det mest vanlige språket, men noe kreolsk og spansk blir også brukt.
Point Udall på øya er det østligste stedet i USA.
St. Croixs areal er (207 km²). Terrenget er kupert. Høyeste punkt på øya er Mount Eagle med 355 moh.
Økonomi.
HOVENSA ligger på St. Croix og er ett av verdens største oljeraffinerier. HOVENSA er et joint venture mellom Hess Oil Virgin Islands Corp. (HOVIC), en divisjon i Amerada Hess Corporation og myndighetene i Venezuela.
Cruzan Rum Distillery har hovedsete på St. Croix. Cruzan Rum Distillery ble etablert i 1760 og brukte i mange år lokalt dyrkede sukkerrør til produksjon av sin Cruzan Rum. Destilleriet importerer nå sukker fra andre karibiske øyer, hovedsakelig fra den Dominikanske Republikk. I de senere år har Cruzan Rum, sammen med Bacardi fra Puerto Rico og Goslings fra Bermuda, bidratt til å puste liv i «single barrel» super-premium rom.
Kuriosa.
En bydel og en skole i Fredrikstad er oppkalt etter St. Croix. Skolens navn ble kjent gjennom hovedverket til forfatterinnen Gerd Brantenberg, kalt St. Croix-trilogien.


Norges riksvåpen.
Norges riksvåpen er et våpenskjold, med på rød bunn, en opprett gull-løve med krone på hodet og gullskjeftet sølvøks i fremlabbene. På skjoldet er det en kongekrone med bøyler. Motivet i skjoldet blir ofte kalt Den norske løve.
Opprinnelse.
Det norske riksvåpenet er et av de eldste i Europa og var opprinnelig et personlig våpen for kongene av Sverreætten.
Løver opptrer i mange andre kongers våpen, blant annet i Danmark, Sverige, Nederland, Belgia, Böhmen, Bulgaria, Spania (Leon), England og Skottland. Det skotske kongevåpen viser en opprett rød løve på gullskjold, som senere fikk tilføyd en liljeinnfatning.
Løven er et mye brukt kongesymbol med opprinnelse i Midtøsten og er omtalt flere steder i Bibelen.
Gull-løve på rød bunn som norsk kongevåpen ble brukt i 1103 av Magnus Berrføtt, ifølge Snorre. Historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre her er uhistorisk. Dette fordi løven i Magnus Berrføtts skjoldmerke er ukjent i eldre sagahåndskrifter og andre kilder. Kong Sverre (død 1202) brukte muligens løve som våpenmerke, og kong Håkon Håkonsson (død 1263) hadde våpen med gull-løve på rød bunn.
Rundt år 1280 utstyrte enten Magnus Lagabøte (død 1280) eller formynderstyret for Eirik Magnusson den norske løven med en krone på hodet og en øks i fremlabbene. Øksen var helgensymbolet for Olav den hellige, og ved å sette den inn i våpenet ble det symbolisert at kongen var arvtaker etter helgenkongen, og at riket tilhørte Olav som Rex Perpetuus Norvegiae (latin for "Norges evige konge"). Det var dessuten på den tid behov for å gi løven et større særpreg ved å utstyre den med øks, fordi så mange andre konger og fyrster hadde løvemotiver i sine våpen.
Etter at Sverreætten i 1319 døde ut i mannslinjen, fortsatte kongene å bruke våpenet som norsk riksvåpen. Det er brukt dels som eget skjold og dels som ett av flere skjoldfelt i unionskongenes unionsvåpen.
Varierende stil og formgivning.
Riksvåpenets utseende har variert gjennom århundrene i takt med skiftende moter innen kunst og heraldikk, mens innholdet har vært det samme. I senmiddelalderen ble økseskaftet gradvis forlenget, inntil hele øksen ble avbildet som en langskaftet hellebard. Skaftet ble også mer og mer krummet slik at det passet til de skjoldformene som var populære, og passet dermed også godt som myntbilde. En løve som hadde bøyd rygg og holdt en hellebard med krumt skaft med alle fire labbene (også kalt «gyngehesten»), var stort sett enerådende gjennom dansketiden. På begynnelsen av 1800-tallet var det flere nordmenn som tok til orde for å tilbakeføre hellebarden til en øks med kort skaft, til bruk i statens offisielle våpenavbildninger.
På riksvåpenets skjold ble det gradvis tatt i bruk en stilisert krone fra henimot år 1500. Kronen fikk bøyler fra 1600-tallet, særlig etter at en slik virkelig kongekrone ble laget i 1671 og unionskongene ble kronet med den.
Unionsvåpenet.
Samtidig med at riksvåpenet ble lovfestet i 1844, innførte kong Oscar I et felles unionsvåpen for begge sine kongeriker. Det ble også brukt som personlig våpen for kongen og medlemmer av kongehuset. Unionsvåpenet er delt loddrett (kløvd) med Sveriges riksvåpen i heraldisk høyre felt, Norges i venstre, og kongehusets våpen midt på i et hjerteskjold. Kongehusets våpen var sammensatt av Vasaættens til høyre og Pontecorvos (Bernadottevåpenet) til venstre. Det svenske våpen var todelt med tre kroner øverst og Folkungenes løve nederst. Hovedfeltene i unionsvåpenet var adskilt med tre gullkorsarmer, rester etter det fullstendige kors i det «kvadrerte», svenske «store» riksvåpen. Unionsvåpenet var sammen med unionsflagget med «sildesalaten» kongens «morgengave» til Norge, et populært tiltak for å markere full likestilling mellom de to rikene. Selv om Norges våpen alltid ble plassert i skjoldet på heraldisk venstre side, altså i rang etter Sveriges våpen, ble likestillingen tydelig markert med "to" kongekroner over skjoldet, ett for hver av de to suverene statene i unionen.
Unionsvåpenet ble lite brukt i Norge, og aldri for rent statlige formål innenlands. Men det var våpen for de forente rikers felles institusjoner – kongen og utenrikstjenesten. Det ble derfor brukt av alle utenriksstasjoner og konsulater og ble godt kjent i utlandet. I Sverige var det ofte å se i reklame for firmaer med status som «Kungl. Hofleverantör».
Versjonene fra 1937 og 1992.
Peterssens tegning av riksvåpenet ble populær og brukt både av kongen og staten til 1937. Arkivar og kunstner Hallvard Trætteberg hadde da utformet en ny og strengere stilisert tegning i ren flatestil. Denne versjonen ble tatt i bruk som offisiell og normal utforming av riksvåpenet for staten. Den møtte en del kritikk og ble blant annet kalt «den utsultede katta». Kongen beholdt løven stilisert som i 1905-versjonen og bruker den fremdeles i kongeflagget og kongevåpenet.
Hallvard Trætteberg skrev (i sin artikkel i festskrift til Francis Bull) at han var imot den lille oppvoksende norske løven bak rikseple og kors på bøylekronen. Denne løven var etter et forslag fra Anders Thiset. Riktignok gjør den lille løven Norges heraldiske kongekrone original i forhold til alle andre kongekroner i verden. Men den er en figurtype som mer tilsvarer et hjelmtegn, og den framstår ulogisk og uheldig på en bøylekrone, mente Trætteberg. Den lille og særpregede halve løven ble fjernet i riksvåpenets versjon av 1937 og er ikke senere kommet tilbake.
1937-resolusjonen er stadig gjeldende, og Trættebergs tegning er med mindre endringer ved Sverre Morken fortsatt i bruk. Den nåværende normaltegningen av riksvåpenet ble godkjent av kongen 16. desember 1992.
Løven har fra 1905 vært gjengitt i heraldisk stil der utformingen ikke tar utgangspunkt i en naturalistisk løve, men er mer lik en gepard med smal kropp, lite hode og lang busket hale. Denne stiliseringen var vanlig i middelalderen og regnes idag som den mest riktige, heraldiske måten å avbilde løver på i våpenskjold.
Andre versjoner 1940 – 1976.
Under den 2. verdenskrig innførte de nazistiske myndighetene etter beslutning av Vidkun Quisling 18. desember 1943 en stilisering av riksvåpenet som mer nærmet seg Peterssens versjon fra 1905. Det var utformet av byfogd Wilhelm Frimann Koren Christie (1885) i samarbeid med reklamekunstneren Harald Damsleth. I stedet for kongekronen med bøyler ble det brukt en åpen bladkrone. NS-versjonen ble brukt på ett frimerke (Kr. 1,50), utgitt 15. 1945. På mynter av jern og sink preget under okkupasjonen ble kongens monogram erstattet med riksvåpenet i Trættebergs utforming, men uten kongekrone. Etter frigjøringen i 1945 gikk staten tilbake til Trættebergs versjon fra 1937, mens kongen fortsatte å bruke 1905-versjonen.
På norske pengesedler utstedt av Norges Bank etter krigen ble sedlene i den provisoriske serie III (1945-55) og den definitive serie IV (1948-76) utstyrt med en egen versjon av riksvåpenet, i hovedsak som Trættebergs versjon fra 1937, men mer naturalistisk i detaljene, blant annet med mer «ragget» løvepels og en avvikende kongekrone. Dette våpenet var tegner av arkitekt Arnstein Arneberg,som også sto for utformingen av sedlene i serie IV. Sedlene i serie V (1962-87) ble utstyrt med riksvåpenet fra 1937. På sedlene i de senere seriene VI og VII er riksvåpenet ikke avbildet.
Bruk av riksvåpenet.
Riksvåpenet kan kun brukes av Hoffet, Stortinget, regjeringen og departementene, domstolene, Riksrevisjonen og fylkesmenn. Spørsmål om riksvåpenet behandles av Utenriksdepartementet som også har utgitt veiledninger om bruk av riksvåpenet.
Privat bruk av riksvåpenet er forbudt når denne bruken er som kjennetegn eller på annen måte kan oppfattes eller misforstås som at det er et offentlig organ eller myndighet som opptrer. Riksvåpenet har som offentlig våpen en strafferettslig beskyttelse mot uhjemlet bruk, i straffeloven § 328.
Etter heraldiske regler kan riksvåpenet utformes på mange måter, så lenge våpenet er i heraldisk stil og følger «blasoneringen» (våpenbeskrivelsen) for Norges våpen: «Ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane».


Sjøorm.
a>, for hans historieverk om Nordens folk og natur.
a>' "Historia de gentibus septentrionalibus". Roma 1555.
Sjøormen tegnet ut etter Hans Egedes anvisning.
Sjøorm eller sjøslange er et fabeldyr som har form som kjempeslanger, og lever i innsjøer eller i havet. Både Nessie («sjøormen i Loch Ness») og Seljordsormen er sjøormer, likeledes må Midgardsormen kunne omtales som en mytologisk forløper til forestillingen om de store slangene som en trodde oppholdt seg i havet. Kraken er også blitt fremstilt som et sjøuhyre, men med et utseende som ikke kan betegnes som sjøorm. Den er ofte beskrevet enten som kjempeblekksprut eller hval. Fra tid til annen kommer det rapporter om lange, slangelignende vesener som er blitt observert i havet eller i innsjøer. Sjøormer tilhører kryptozoologien.
På 1800-tallet ble det gjort flere observasjoner av påståtte sjøormer ved atlanterhavskysten i USA, særlig i New England. Da New Englands Linné-selskap holdt møte den 18. august 1817, klassifiserte de dette vesenet og gav det navnet "Scoliophis atlanticus". Etter en tid ble disse rapportene avslørt som falske vitnesbyrd.
Sjøormen oppholder seg i vann, sjø eller hav, og må ikke forveksles med fabeldyret linnorm, som helst beskrives som en stor landslange.


Ferskvann.
Ferskvann er vann med bare et minimalt innhold av oppløste salter, spesielt natriumklorid, til forskjell fra saltvann og brakkvann. Alt ferskvann har opphavelig vært nedbør av vanndamp i atmosfæren. Vannet når innsjøer, elver og grunnvannsmagasin direkte eller etter smelting av snø og is (se vannets kretsløp).
Tilgang på ferskvann er vitalt for mange arters overlevelse, spesielt i ørkenområder. Se vannressurser.
Selv på et skip eller en øy kan det være vannmangel, noe som betyr mangel på ferskvann.
For fisker har det mye å si hvor mye oppløst natriumklorid det er i vannet de lever i. De fleste dyr kan ikke leve i både fersk- og saltvann, men enkelte arter veksler mellom de to. Saltvannsfisk har tilgang på en overflod av salt, og forsøker å få så mye salt ut av kroppen som mulig, samtidig som de må beholde vannet. Ferskvannsfisk gjør det motsatte, for de har for mye vann i forhold til salt i kroppen.


Trankebar.
Trankebar er en forhenværende dansk koloni som var under dansk styre fra 1620 frem til 1845 da den ble solgt til Storbritannia og ble dermed en del av Britisk India. I dag er heter byen Tarangambadi og befinner seg i den indiske staten Tamil Nadu på Indias sørkyst. Det var den skånske adelsmannen Ove Gjedde, som Christian IVs utsending som grunnla Trankebar. I byen Trankebar finnes fremdeles borgen Dansborg som i dag tjener som museum. Navnet Trankebar kommer fra tamilske Tarangambadi, og betyr «Stedet med de syngende bølgene».
Historie.
Ove Gjedde ble den første guvernøren av denne danske kolonien. Den ble opprettet ved en feiltagelse, da det egentlige målet for kong Christian IV var å opprette en handelsforbindelse med Ceylon, dagens Sri Lanka. Norskfødte Peter Anker var guvernør i årene 1776 – 1801.


Saint John.
Saint John (St. Jan på dansk) er den minste av de tre hovedøyene i De amerikanske jomfruøyene. Øya var tidligere en dansk-norsk koloni som en del av Dansk Vestindia. Det bor i dag 4157 mennesker på øya. Øya har ingen flyplass, slik at man må bruke båt for å komme dit. Det går daglige ferger fra Saint Thomas og Tortola
Historie.
St. John ble først bebodd av Arawakindianere som kom fra Colombia og Venezuela rundt år 300. Arawakene bebodde øya frem til omkring år 1300, da de ble fordrevet av de mer aggressive og krigerske kariberne
Christopher Columbus oppdaget Jomfruøyene på sin andre reise til den nye verden i 1493. Han navnga øyene «las Once mil vírgenes», eller Jomfruøyene, til ære for Saint Ursula og hennes 11 000 jomfruer, som ifølge legenden var hennes martyrer.
Det danske Vestindisk-guineisk Kompagni koloniserte øya i 1718 og ga den navnet St. Jan. Den danske kronen tok full kontroll over kolonien i 1754 sammen med St. Thomas og St. Croix. Sukkerplantasjer, blant andre Annaberg sukkerplantasje, ble opprettet i stort antall på grunn av det varme klimaet og det gode jordsmonnet. Men åpningen av sukkerplantasjene begynte også importen av slaver fra Afrika. I 1775 er det antatt at slavene var i flertall overfor danskene med forholdet 5 til 1. Kariberne og Arawakindianerne ble også tatt til slaver, helt til begge stammene ble totalt utryddet. Slaveriet ble avskaffet på St. John 3. Juli 1848 av den danske generalguvernøren Peter von Scholten for å unngå et blodbad, da opprør blant slavene ble stadig mer vanlige og voldelige.
USA kjøpte Dansk Vestindia i 1917 med det formål å etablere en marinebase for å hindre tysk ekspansjon på den vestlige halvkule. USA betalte $25 millioner dollar for alle øyene i tillegg til å anerkjenne Danmarks krav på Grønland, og dermed avvise Norges krav på Grønland.
I 1956 kjøpte den amerikanske mangemillionæren Laurance Rockefeller store områder på St. John. Det var hans drøm å skape en park for å bevare dens uberørte natur, så han opprettet St. John National Park, noe som førte til økt turisme og flere arbeidsplasser for befolkningen på St. John.
Innbyggerne på Jomfruøyene er nå amerikanske statsborgere, selv om de ikke har adgang til å stemme ved presidentvalg. Jomfruøyene har representanter i kongressen, men disse er uten stemmerett.
Økonomi.
Hovedeksportartikkelen fra St. John var tidligere sukkerrør, som ble produsert med slaver som arbeidskraft. Sukkerindustrien gikk over ende på slutten av 1800-tallet etter at slaveriet ble avskaffet i 1848. St. Johns økonomi er nå nesten utelukkende basert på turisme.
Noen av de mest populære strendene i Karibien ligger på den nordlige delen av øya. Den mest kjente stranden er Trunk Bay, som regnes blant de «Ten Best Beaches in The World» av Condé Nast Traveler magazine.


Saint Thomas.
St. Thomas er en av De amerikanske jomfruøyene i Karibia. Øya var tidligere en dansk-norsk koloni, som del av Dansk Vestindia. Den ble annektert av Danmark rundt 1670 og solgt til USA i 1917. Byen Charlotte Amalie og fortet Fort Christian ble grunnlagt av danskene. Øya var et svært viktig sentrum for handel i Karibia på grunn av sin gode naturlige havn. Den viktigste næringsveien i dag er turisme. Flyplassen på øya heter Cyril E. King Airport.
Geografi.
St. Thomas har et areal på 80,9 km². Folketallet stiger på St. Thomas og var i 2000 på 51 181, en økning på 3 015 (6%) på ti år. De amerikanske jomfruøyenes høyeste fjell, Crown Mountain på 474 moh, ligger på St. Thomas.
Øya ligger på grensen mellom den nordamerikanske plate og den karibiske plate. Jordskjelv, tropiske sykloner og tsunamier forekommer. Klimaet er subtropisk med passatvind, relativt lav luftfuktighet og liten sesongmessig variasjon i temperaturene. Regnsesongen varer fra mai til november.
St. Thomas er av vulkansk opprinnelse og er preget av fjell og kupert terreng.
Dansk Vestindias hovedstad gjennom store deler av koloniperioden var Charlotte Amalie på St. Thomas. I en periode på 1800-tallet var Charlotte Amalie den nest mest folkerike byen i Danmark, kun slått av København.
Distrikter.
Distrikter på De amerikanske jomfruøyene
Transport og kommunikasjon.
Skilt som minner bilistene om å kjøre på venstre side av veien.
St. Thomas' eneste flyplass er Cyril E. King Airport og ligger 3 km vest for Charlotte Amalie. Frem til 1984 het flyplassen "Harry S. Truman Airport", men ble omdøpt til ære for De amerikanske jomfruøyenes andre valgte guvernør Cyril Emmanuel King.
Det er fergeforbindelse til Cruz Bay på naboøya St. John fra Charlotte Amalie og Red Hook på øyas østside flere ganger daglig. Fergeturen fra Charlotte Amalie tar 45 minutter og fra Red Hook 20 minutter. I tillegg er det fergeforbindelse til Puerto Rico, De britiske jomfruøyene og Gallows Bay på St. Croix.
De amerikanske jomfruøyene er det eneste amerikanske territoriumet som har venstrekjøring. Denne praksisen ble videreført etter overtagelsen av Dansk Vestindia. De fleste bilene på St. Thomas er importert fra USA, og dermed har de rattet på venstre side.
Oppdagelsen av Jomfruøyene.
Jomfruøyene bli oppdaget av Christofer Columbus på hans andre reise til den nye verden i 1493.
St. Thomas var på 1500- og 1600-tallet kjent kjent for å være tilfluktssted for sjørøvere. Nærheten til de store handelsrutene, de mange tilbaketrukne ankringsplasser og gode forsyningsmuligheter gjorde forholdene ideelle. Den franske og engelske regjering startet en klappjakt på piratene, i et forsøk på å bringe plyndringene av deres frakt- og forsyningsskip til opphør. Det forhold at St. Thomas ikke hadde noen eiere, gjorde naturhavnen og bukten omkring Charlotte Amalie særlig attraktiv for sjørøverne.
Den danske kolonitid.
a> av Danmark-Norge, besatt av tanken på å ha en sterk koloni i Vestindia
Ved inngangen til 1600-tallet hadde de store kolonimaktene, først og fremst Spania, men også Nederland, Frankrike og England, kolonisert de meste av Karibia, og for Spanias vedkommende stort sett hele Sør-Amerika. Men ingen av disse kolonimaktene hadde vist interesse for St. Thomas. Den danske kongen ga nederlenderen Johann de Villum et kongelig privilegiebrev som ha ham enerett på handel mellom Danmark og Vestindia, men det var først i 1652 at danske kjøpmenn så mulighetene som lå i handel med øya etter at skipet «Fortuna» kom til København med en verdifull last. Kjøpmennene overtalte Frederik III av Danmark-Norge til å stifte Caribiske Kompagni.
6. mai 1665 ble Erik Nielsen Smit utnevnt til guvernør, og 1. juli seilte han med sitt mannskap fra København med skipet «Eendragt». Oppgaven var å kolonisere St. Thomas. Øya hadde tidligere vært befolket av indianere, men disse hadde spanjolene fraktet til sine øyer som slaver. I februar 1666 gikk den første lasten med sukker, kakao, kanel og pukkenholt til København. Mest sannsynlig var disse varene innkjøpt fra andre øyer. Koloniseringsforsøket ble vanskeligere enn først antatt. Erik Nielsen Smit døde etter kort tid, det ble mangel på mat, og øya ble jevnlig plyndret av pirater. I 1668 dro de siste overlevende hjem til Danmark.
I 1670 kom Christian V på tronen, og året etter ble Vestindisk-guineisk Kompagni etablert, et privilegert selskap som fikk monopol på handel mellom St. Thomas og Danmark. Den erfarne vestindiafareren Jørgen Iversen Dyppel ble utnevnt til guvernør. Med seg på overfarten i skipet «Færø» hadde han med seg 190 menn og kvinner og materialer til å oppføre en liten landsby. Etter et stopp i Bergen mønstret flere nordmenn på, ettersom flere av mannskapet hadde stukket av. Etter ankomst til St. Thomas begynte han byggingen av et fort for å kunne forsvare den nye kolonien. Etter et halvt år var 161 av de opprinnelige 190 døde, og de danske kolonistene fikk hjelp fra forviste eller straffeforfulgte nederlendere og engelskmenn. Jørgen Iversen Dyppels fort stod ferdig i 1680 og ble oppkalt etter Kong Christian V av Danmark-Norge. Fort Christian ble i tillegg til å være et forsvarsverk også brukt som rådhus, luthersk kirke og møteplass for lokalbefolkningen..
Det var vanskelig å få bemannet skipene som seilte over til St. Thomas på grunn av historiene om en lang og vanskelig overfart og om livet i Vestindia med sykdom, varme og den nesten sikre død. For å få nok bemanning ble størstedelen av besetningen hentet fra fengsler og forbedringshus. De fleste gangene bestod besetningen av fanger med lange fengselsstraffer, fanger med dødsstraff og prostituerte kvinner.
Det var vanlig at mer enn hver tredje døde underveis og at like mange døde innen seks måneder etter ankomst til St. Thomas.
Nicolai Esmit fra Holsten ble utnevnt til guvernør etter Iversen Dyppel, dels på grunn av at den danske stat skyldte ham penger, og dels fordi han hadde 30 års erfaring i Vestindia. Esmit behandlet slavene direkte sadistisk, og han gikk i ledtog med de mange sjørøvere som på det tidspunkt herjet over hele Vestindia. Esmit grunnla byen Taphus, fra 1689 kjent som Charlotte Amalie. Navnet Taphus hadde sin bakgrunn i de mange vertshus som Esmit oppførte. Esmit fant ut at han personlig kunne tjene mange penger på å la piratene bruke St. Thomas som base for deres mange tokter mot spesielt engelske og franske skip. Storbritannia protesterte overfor den danske regjering med beskjed om at hvis danskene ikke kunne holde orden i eget hus, ville de selv gå inn og ta St. Thomas. På denne bakgrunn ble Nicolai Esmit kalt hjem til Danmark.
Jørgen Iversen ble av Kongen overtalt til å ta en ny periode i Dansk Vestindia. Å skaffe en besetning til Iversen Dyppels skip til St. Thomas viste seg å bli vanskelig. Ingen danske offiserer ønsket å delta på overfarten, og nederlandske offiserer ble hentet inn i stedet. Størstedelen av den øvrige besetning måtte hentes fra Københavns fengsler. Skipet dro fra København 10. november 1682. Helt fra starten av var det uoverensstemmelser mellom Iversen Dyppel og de nederlandske offiserene. Etter to måneder til sjøs var skipet kun kommet til Den engelske kanal, hvor besetningen gjorde mytteri og Iversen Dyppel, hans gravide kone og deres barn ble drept og kastet over bord. Den samme skjebne led offiserene, mens styrmannen ble tvunget til å føre skipet til Azorene. På øya Flores ble slavene, den unge assistenten Torgersen Rosenberg og en del matroser satt av. Kun Rosenberg overlevde og returnerte senere til Danmark.
Britisk okkupasjon under Napoleonskrigene.
Den dansk-norske handelsflåte var beskyttet av orlogsflåten, som hadde nytt godt av landets nøytralitet i forbindelse med krigene i Europa. Men likevel ble de nøytrale dansk-norske skipene utsatt for overgrep av krigførende nasjoner til sjøs. I tillegg var det strid om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigførende nasjoner. De stadige overgrepene førte til at Danmark-Norge stiftet et nøytralitetsforbund med Russland, Sverige og Preussen. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å lå den gå i konvoi. Storbritannia, som var den ledende sjømakt, følte dette som en trussel.
a> ble påbegynt i 1671 og er Jomfruøyenes eldste bygning.
Som følge av den tilspissende situasjonen mellom Danmark og Storbritannia besluttet Storbritannia i januar 1801 å innføre embargo mot Dansk Vestindia, og ved utgangen av februar gikk det rykter i Dansk Vestindia om at Storbritannia var i gang med å samle en hær– og flåtestyrke i den hensikt å okkupere øyene. 28. mars ankom en britisk flåte på tre linjeskip, seks fregatter og 20 andre skip St. Thomas. Flåten under kommando av viseadmiral John Thomas Duckworth ankom sammen med 4 000 soldater under kommando av general Trigge. St. Thomas' guvernør Casimir Wilhelm von Scholten overga seg uten kamp. Tre dager senere måtte også generalguvernøren for Dansk Vestindia Wilhelm Anton Lindemann overgi seg på St. Croix. To dager etter at Christian VII hadde tapt sin kronkoloni til britene, innledet den britiske marinen angrepet på Københavns red.
Etter 11 måneders okkupasjon sluttet Storbritannia og Frankrike fred, og kontrollen over Dansk Vestindia ble tilbakeført til Danmark 16. februar 1802.
9. juli 1807 hadde keiser Alexander av Russland inngått en allianse med sin tidligere fiende Napoleon. De inngikk også en hemmelig avtale om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for britiske skip, og å tvinge disse landene inn i det fransk-russiske forbund. Britene fikk kjennskap til avtalen og sendte derfor en flåte mot København for å forsøke å overtale Danmark til å inngå et forbund med Storbritannia, hvor Danmark måtte sette hele flåten i pant som forsikring på at avtalen skulle overholdes. På bakgrunn av den dansk-norske nøytralitet i Napoleonskrigene nektet den danske regjeringen å godta en slik avtale, noe som resulterte i at engelskmennene 2. september 1807 innledet et bombardement av København by. Britene okkuperte Dansk Vestindia i desember samme år, en okkupasjon som ble avsluttet 20. november 1815.
Salget av Dansk Vestindia til USA.
Overtagelsessermonien ble holdt på plassen foran Senatspalasset i Charlotte Amalie.
Etter utbruddet av første verdenskrig fryktet USA at øyene ville bli okkupert av Tyskland, og etter åpningen av Panamakanalen i 1914 økte øyenes strategiske betydning. I Danmark fryktet man at landets nøytralitet kunne bli satt under press som en følge av at de hadde en av Vestindias beste havner.
4. august 1916 ble man enige om et salg av øyene til USA for 25 millioner dollar. Danmark oppga sine tidligere krav om folkeavstemning og borgerrettigheter og tollfrihet for innbyggerne.
I tillegg anerkjente USA Danmarks krav på Grønland og dermed ikke Norges krav på de ubebodde delene av Øst-Grønland. USA hadde bruk for øyene av strategiske årsaker for å hindre Tyskland i å få fotfeste på den vestlige halvkule. Økonomiske interesser var underordnet.
Hele salgsprosessen ble holdt hemmelig av den radikale danske regjeringen og utenriksminister Erik Scavenius. Et mulig salg av Dansk Vestindia ble dementert til det siste, og kunngjøringen av salgsavtalen førte til protester fra opposisjonen, spesielt fra Det Konservative Folkeparti, med det resultat at en folkeavstemning skulle avholdes i Danmark. Folkeavstemningen om salg av Dansk Vestindia var det første valget kvinner kunne delta i, etter at Danmarks grunnlov var endret i 1915. Valgresultatet viste at 283 000 stemte for salg og 158 000 imot. Øyenes befolkning fikk ikke delta i avstemningen, men den svarte fagforeningslederen David Hamilton Jackson arrangerte en privat folkeavstemning på St. Croix, hvor 4 027 stemte for og sju stemte mot salget.
Traktaten som omhandler salget ble underskrevet av USAs president Woodrow Wilson og utenriksminister Robert Lansing 16. januar 1917.
Den 31. mars 1917 klokken 16:00 ble Dannebrog firt for alltid, og Stars and Stripes gikk til topps. Innbyggere som ønsket å beholde sitt danske statsborgerskap fikk anledning til dette. Befolkningen forøvrig var uten fulle amerikanske borgerrettigheter til 1927.
31. mars feires hvert år på øyene som «Transfer Day», og da hylles både Danmark og USA for måten overdragelsen foregikk på. Alle har selvfølgelig fri, og mange samles til fest. Som et kuriosum kan nevnes at befolkningen aldri har gitt avkall på de mange danske helligdager. Disse fastholder man, samtidig som man i tillegg feirer alle amerikanske fri- og helligdager.
Amerikanerne har beholdt de danske gate- og stedsnavnene.
Innbyggerne får amerikansk statsborgerskap.
Først i 1927 fikk innbyggerne på øyene amerikansk statsborgerskap. Under andre verdenskrig utviklet St. Thomas seg til å bli en betydelig forsvarsbase. Forsvars- og innenriksdepartementet styrte øyene helt til 1936, da et sivilt styre ble innsatt.
Etter andre verdenskrig mistet St. Thomas sin strategiske betydning, og kom helt i skyggen til de amerikanske myndighetenes oppmerksomhet, helt til Cubakrisen. Amerikanerne måtte da finne seg andre steder med hvite strender, korallrev og asurblått hav. En byggeboom med tilhørende innflyttning av arbeidere fra de andre karibiske øyene førte til økt velstand og aktivitet på øya. De amerikanske jomfruøyene har i dag den høyeste levestandarden i Vest-India.
Beboerne på St. Thomas tok det endelige farvel med dansk kolonialisme så sent som i 1993, da de lokale myndighetene kjøpte Det danske vestindiske Kompagni, med blant annet cruiseskiphavnen Havensight med de tilhørende kjøpesentra, for 54 millioner dollar. Dette selskapet var det eneste danskene hadde beholdt da de solgte kolonien til USA i 1917.


Dansk Vestindia.
Dansk Vestindia var en dansk koloni i Karibia bestående av øyene St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Det danske selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni annekterte de to ubebodde øyene St. Thomas i 1672 og St. Jan i 1718. I 1733 ble St. Croix kjøpt fra det franske vestindiske kompani. De tre øyene ble i 1754 solgt til kongen av Danmark-Norge. Dansk Vestindia var okkupert av Storbritannia i perioden 1802–03 og 1807–15.
Hensikten med den danske koloniseringen i Vestindia var å utnytte den lønnsomme trekanthandelen, som gikk ut på å eksportere skytevåpen og andre industrivarer til Afrika i bytte mot slaver, som deretter ble fraktet til øyene i Vestindia for å bemanne sukkerplantasjene. Sluttetappen i trekanten var frakt av sukker til hjemlandet. Økonomien i Dansk Vestindia var fullstendig basert på slaveri. Etter slaveriets avskaffelse i 1848 gikk Dansk Vestindia inn i en økonomisk nedgangsperiode og i 1852 ble et salg av Dansk Vestindia første gang debattert i Folketinget.
Danmark prøvde ved flere anledninger å få solgt eller byttet bort Dansk Vestindia på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, til henholdsvis USA og Det tyske forbund. Øyene ble til slutt solgt for 25 millioner dollar til USA, som overtok administrasjonen 31. mars 1917 og ga dem navnet De amerikanske jomfruøyene (engelsk: "U.S. Virgin Islands").
Etablering av kolonien.
a> av Danmark-Norge, besatt av tanken på å ha en sterk koloni i Vestindia
Ved inngangen til 1600-tallet hadde de store kolonimaktene, først og fremst Spania, men også Nederland, Frankrike og England, kolonisert det meste av Karibia og for Spanias vedkommende stort sett hele Sør-Amerika. Men ingen av disse kolonimaktene hadde vist interesse for St. Thomas. Den danske kongen ga nederlenderen Johann de Villum et kongelig privilegiebrev som ga ham enerett på handel mellom Danmark og Vestindia. Først i 1652 så danske kjøpmenn mulighetene som lå i handel med øya, da skipet «Fortuna» kom til København med en verdifull last. Kjøpmennene overtalte Frederik III av Danmark-Norge til å stifte Caribiske Kompagni.
6. mai 1665 ble Erik Nielsen Smit utnevnt til guvernør og 1. juli seilte han med sitt mannskap fra København med skipet «Eendragt». Oppgaven var å kolonisere St. Thomas. Øya var tidligere befolket av indianere, men disse hadde spanjolene fraktet til sine øyer som slaver. I februar 1666 gikk den første lasten med sukker, kakao, kanel og pukkenholt til København. Mest sannsynlig var disse varene innkjøpt fra andre øyer. Koloniseringsforsøket ble vanskeligere enn først antatt. Erik Nielsen Smit døde etter kort tid, det ble mangel på mat og øya ble jevnlig plyndret av pirater. I 1668 dro de siste overlevende hjem til Danmark.
I 1670 kom Christian V på tronen og året etter ble Vestindisk-guineisk Kompagni etablert, et privilegert selskap som fikk monopol på handel mellom St. Thomas og Danmark. Den erfarne vestindiafareren Jørgen Iversen Dyppel ble utnevnt til guvernør. Med seg på overfarten i skipet «Færø» hadde han 190 menn og kvinner og materialer til å oppføre en liten landsby. Etter et stopp i Bergen mønstret flere nordmenn på, ettersom flere av mannskapet hadde stukket av. Etter ankomst til St. Thomas begynte han byggingen av et fort for å kunne forsvare den nye kolonien. Etter et halvt år var 161 av de opprinnelige 190 døde, og de danske kolonistene fikk hjelp fra forviste eller straffeforfulgte nederlendere og engelskmenn. Jørgen Iversen Dyppels fort stod ferdig i 1680 og ble oppkalt etter Kong Christian V av Danmark-Norge. Fort Christian ble i tillegg til å være et forsvarsverk også brukt som rådhus, luthersk kirke og møteplass for lokalbefolkningen..
Det var vanskelig å få bemannet skipene som seilte over til St. Thomas, på grunn av historiene om en lang og vanskelig overfart og om livet i Vestindia med sykdom, varme og den nesten sikre død. For å få nok folk ble størstedelen av besetningen hentet fra fengsler og forbedringsanstalter.
Det var vanlig at mer enn hver tredje døde underveis og at like mange døde innen seks måneder etter ankomst til St. Thomas.
Nicolai Esmit fra Holsten ble utnevnt til guvernør etter Iversen Dyppel, dels på grunn av at den danske stat skyldte ham penger og dels fordi han hadde 30 års erfaring i Vestindia. Esmit behandlet slavene direkte sadistisk, og han gikk i ledtog med de mange sjørøvere som på denne tiden herjet over hele Vestindia. Esmit grunnla byen Taphus, fra 1689 kjent som Charlotte Amalie. Navnet Taphus hadde sin bakgrunn i de mange vertshus som Esmit oppførte. Esmit fant ut at han personlig kunne tjene mange penger på å la piratene bruke St. Thomas som base for deres mange tokter mot spesielt engelske og franske skip. Storbritannia protesterte mot dette til den danske regjering med beskjed om at hvis de ikke selv kunne holde orden i eget hus, så ville de gå inn og ta St. Thomas. På dette grunnlag ble Nicolai Esmit kalt hjem til Danmark.
Jørgen Iversen Dyppels ble av Kongen overtalt til å ta en ny periode i Dansk Vestindia. Å skaffe en besetning til Iversen Dyppels skip til St. Thomas viste seg å bli vanskelig. Ingen danske offiserer ønsket å delta på overfarten, og nederlandske offiserer ble hentet istedet. Størstedelen av den øvrige besetning måtte hentes fra Københavns fengsler. Skipet dro fra København 10. november 1682 og helt fra starten av var det store uoverensstemmelser mellom Iversen Dyppel og offiserene. Etter to måneder til sjøs var skipet kun kommet til Den engelske kanal, hvor besetningen gjorde mytteri og Iversen Dyppel, hans gravide kone og deres barn ble drept og kastet overbord. Den samme skjebne led offiserene, med unntak av styrmannen som ble tvunget til å føre skipet til Azorene. På øya Flores ble slavene, den unge assistenten Torgersen Rosenberg og en del matroser satt av. Kun Rosenberg overlevde og returnerte senere til Danmark.
Plantasjedrift og slavehold.
Produksjonen på øyene økte og de små familiebrukene vokste til å bli større plantasjer. Den økte produksjonen gjorde det nødvendig å skaffe mer arbeidskraft. Både St. Thomas og St. Jan var ubebodde, slik at arbeidskraft måtte hentes utenfra. Forsøket med å bruke indianere fra det amerikanske fastlandet ble ikke vellykket og man forsøkte å få unge dansker til å emigrere til St. Thomas. Få ønsket å reise over til Vestindia av fri vilje, da mange hadde hørt skrekkelige historier om både overfarten og sykdommene som kunne ramme dem. Rekrutteringen ble flyttet til fengslene, hvor fanger med lange fengselsstraffer eller dødsdommer ble lovet frihet etter seks års arbeid på en plantasje. Få av de som inngikk avtalen overlevde seksårsperioden. Kompaniet vendte dermed blikket mot slaver fra Guinea i Afrika og i 1673 kom den første forsendelsen av afrikanske slaver.
Antall slaver økte raskt, fra 175 slaver i 1679 til 333 seks år senere. Selv med den store veksten var det mangel på arbeidskraft og kompaniledelsen ønsket flere slaver. Skulle tilførselen av slaver bli for stor, kunne de alltids avhendes på de omkringliggende øyene. Men kompaniets dårlige økonomi førte til at for få slaveskip ble sendt over Mellompassasjen i forhold til plantasjeeiernes behov. For å løse problemet henvendte kompaniledelsen seg til kurfyrsten av Brandenburg, som hadde store interesser i slavehandel, og tilbød ham å bruke St. Thomas som handelssted for de slavene som ble hentet fra Guinea. Til gjengjeld skulle Vestindisk-guineisk Kompagni få 1 % av slavene som ble innført til øyene og 2 % av slavene som ble videresolgt.
Brandenburgerne var «tettpakkere» og fra 1690 til 1698 ble det sendt 32 slaveskip over Mellompassasjen, ofte med opptil 500 slaver om bord. St. Thomas ble en av de viktigste handelsstedene for internasjonal menneskehandel, hvor brorparten av slavene ble solgt til de omkringliggende øyene. I 1691 var antall slaver steget til 751, mens antall hvite utgjorde 385. Da brandenburgerne innstilte sin virksomhet var det 1317 slaver på St. Thomas.
Kompaniledelsen innså hvilke fortjenestemuligheter det lå i trekanthandelen og bygde flere slavefort langs Guineabukta, hvor Christiansborg utenfor dagens Accra var det største. Kompaniet kjøpte slavene av lokale høvdinger som hadde fanget disse i lokale stammekriger. I bytte mot rom, våpen, krutt og klær fikk kompaniet slaver, elfenben og gull.
Et viktig skritt ble tatt i 1725, da Kompaniet for første gang tillot private slavehandlere å innføre slaver til Dansk Vestindia. Denne tillatelsen ble gitt etter britisk modell og skulle øke tilfanget av slaver. Tilveksten med St. Croix i 1733 ble ledsaget av en økonomisk omlegging – produksjonen på øyene gikk fra hovedvekt på bomull til mer plantasjedyrking av sukker. Det viste seg vanskelig å få flere dansker til å innvandre, så øyene ble i stor grad befolket av utvandrede britiske katolikker som kom via Montserrat. I tillegg ble altså tilfanget av slaver økt, ikke minst gjennom private spanske slavehandlere.
I 1791 var det 27 608 slaver i Dansk Vestindia, men de offisielle tallene for antall slaver i Dansk Vestindia er sannsynligvis for lavt. Plantasjeeierne måtte betale en fast sum i skatt pr slave, og de offisielle tallene er hentet fra skattelistene. Guvernør Erich Bredal klaget over at mange skattesnytere skjulte slavene sine i skogen når det var slavetelling.
Slavene bodde under dårlige forhold, ble tvunget til hardt arbeid og var nesten uten rettigheter. Slaveeierne kunne behandle slavene stort sett slik de ønsket, men slavene var også en kostbar investering som ikke måtte gå til grunne. Faren for opprør var alltid til stede og flere opprør fant sted i Dansk Vestindia.
Import av slaver ble forbudt i 1803, men da hadde også plantasjeeierne blitt «selvforsynt» ved at deres egne slaver fødte nok barn. Slaveriet ble avskaffet 45 år etter importforbudet av guvernør Peter von Scholten i forbindelse med et slaveopprør i Frederiksted på St. Croix.
Totalt ble det sendt 120 000 slaver fra de danske fortene i Guinea til øyene i Vestindia, hvor ca. 50 000 gikk til Dansk Vestindia.
Plantasjeeierne tjente store formuer på denne tiden. Schimmelmann-familien stod i en særstilling, den ble på 1700-tallet Danmarks rikeste familie på grunn av sukkerhandelen fra Vestindia. Familien dominerte det økonomiske liv i Danmark – Heinrich Carl von Schimmelmann var finansminister i Danmark-Norge 1768–82, og hans sønn Ernst Heinrich von Schimmelmann fra 1784.
St. Jan blir en del av kolonien.
Danmark var den siste kolonimakten som etablerte seg i Vestindia da kolonien på den ubebodde øya St. Thomas ble etablert. Etableringen skjedde til protester både fra Storbritannia og Spania. Men etter kontakt mellom den danske og britiske kongen, fikk guvernøren over De britiske Leewardøyene beskjed om å bistå de danske kolonistene. Da guvernør Jørgen Iversen Dyppel noen år senere, i 1675, gjorde et forsøk på å kolonisere naboøya St. Jan, var britene ikke like medgjørlige og protesterte på koloniseringsforsøket. Danskene trakk seg tilbake, men uten å ha gitt opp håpet om å få herredømme over øya.
På 1680-tallet var forholdet mellom Storbritannia og Danmark kjølig på grunn av regimet til brødrene Adolph og Nicolai Esmit og Gabriel Milan, i forbindelse med deres åpenlyse handel med pirater, en virksomhet Storbritannia prøvde å få slutt på. I tillegg hevdet begge landene suverenitet over øya Vieques. Danskene hadde etablert en militær vaktpost på øya, men denne ble forlatt da en skotsk ekspedisjon kom frem til Vieques. Men danskene opprettholdt kravet på både St. Jan og Vieques til tross for utenlandske protester.
I 1715 ba guvernør Mikkel Knudsen Crone ledelsen i København om å få utforske både St. Jan og Vieques før hans guvernørperiode tok slutt, da jordsmonnet på St. Thomas begynte å bli utarmet og plantasjeeierne trengte alternativt land å dyrke. Ledelsen i Vestindisk-guineisk Kompagni svarte ikke på henvendelsen og planene ble dermed ikke gjennomført. Året etter rapporterte den nye guvernøren, Erich Bredal, at mange plantasjeeiere på St. Thomas ønsket å flytte til St. Jan, men fryktet britiske represalier.
I 1717 kom den britiske guvernøren Walter Hamilton til St. Thomas med manovaren HMS «Scarborough», og han advarte danskene mot å drive tømmerhogst på St. Jan. Vestindisk-guineisk Kompagni i København var ikke klar over britenes fornyelse av motstanden mot dansk virksomhet på St. Jan, og hadde på samme tid beordret guvernør Bredal til å kolonisere St. Jan. Ledelsen i København hadde antatt at to års stillhet fra britene hadde gjort tiden moden for en dansk kolonisering. I tillegg følte danskene at man måtte gjøre noe, da britene året i forveien hadde sendt ekspedisjoner til både Vieques og St. Jan. Vestindisk-guineisk Kompagni antok at det var i hensikt for å kartlegge og senere annektere øyene. Men på tross av ordren om å annektere St. Jan, ble ingenting gjort i 1717, da Bredal fryktet for konsekvensene etter den britiske advarselen knyttet til tømmerhogst på St. Jan.
a> fra 1720. Coral Bay på St. Jans østside var det første stedet danskene bosatte.
I september 1717 annekterte britene Visques og det begynte å haste med å få kontroll over St. Jan før britene også tok kontroll over denne øya. Høsten 1718 ble guvernør Hamilton presset av plantasjeeierne fra Anguilla, Tortola og Spanish Town om å kolonisere St. Croix. De britiske plantasjeeierne beskrev St. Jan som «en liten ubebyggelig kupert øy» og dermed fikk annektering av St. Jan lav prioritet hos britene.
25. mars 1718 annekterte guvernør Bredal St. Jan og det danske flagget ble heist på plantasjen Carolina i Coral Bay.
Britene svarte med å sende en manovar til St. Thomas, med krav om tilbaketrekking fra St. Jan. Kravet ble avvist av guvernør Bredal, og britene som hadde fått ordre om å ikke bruke makt, trakk seg tilbake. Like etter ble rydding av skog, oppføring av plantasjer og bygging av fortet Fortsberg igangsatt.
Hamiltons etterfølger, John Hart, ba koloniledelsen i London om å erobre St. Jan fra danskene i 1722 og 1724, men fikk til svar at St. Jan ikke var verd en konflikt. I 1726 ble det sendt melding til Vestindisk-guineisk Kompagni om at man kunne betrakte øya som bebodd. I løpet av de 15 første årene ble det anlagt 109 tobakk-, bomulls- og sukkerplantasjer som dekket det meste av øya.
I 1762 frafalt Storbritannia sitt krav på St. Jan og godkjente danskenes suverenitet.
Kjøp av øya St. Croix.
16 år etter annekteringen av St. Jan, ble øya St. Croix en del av kolonien. St. Croix var eid av Malteserordenen etter at de fikk øya som en testamentarisk gave av Phillippe de Longvilliers de Poincy, guvernør i den franske kolonien St. Kitts i 1660. De solgte den kort tid etter til Fransk Vestindisk kompani i 1665. Under guvernør Dubois ble kolonien lønnsom med over 90 plantasjer som dyrket tobakk, bomull og sukkerrør. Etter Dubois' død kom kolonien inn i en resesjon og øya ble forlatt og i 1733 ble øya solgt til Vestindisk-guineisk Kompagni. Dette selskapet satte ikke krav til nasjonalitet til sine kolonister, og tiltrakk seg ganske snart spanske jøder, hugenotter og engelske nybyggere, de sistnevnte ble de som kom til å dominere øya.
Vestindisk-guineisk Kompagni hadde etter overtagelsen av øya intet godt overblikk over forholdene, verken øyas størrelse eller form. Kompaniledelsen i København hadde et 60 år gammelt fransk kart (fra 1671) som ble brukt til å utarbeide et av overslagene over hvor mange plantasjer som kunne anlegges på øya. Det gamle franske kartet viste seg å inneholde grove feil, hvor blant annet øyas areal ble overdrevet med nær 100%. I og med at kompaniet hadde tenkt å selge plantasjetomtene til høye priser, i motsetning til St. Thomas og St. Jan hvor tomtene ble utdelt gratis til nybyggerne, ble forventede inntekter fra tomtesalget, skattegrunnlaget og tollinntektene fra sukkereksporten overvurdert.
Kompaniets ledelse stolte ikke helt på det franske kartets nøyaktighet og beordret rett etter overtagelsen av øya at et nytt kart skulle utarbeides. En militær landmåler ble satt til å gjøre kartleggingen, hvor primæroppgaven var å skaffe informasjon om havneforhold og terrengformasjoner og gjøre oppmåling av plantasjeeiendommene.
Det første danske kartet over St. Croix. Johan Cronenberg og Johan Jægersberg, 1750.
Aksjonærene i Vestindisk-guineisk Kompagni ble i 1733 tvunget til å skyte inn mer kapital eller tape sitt opprinnelige innskudd. For å gjøre kapitalutvidelsen mer akseptabel ble aksjonærene tilbudt hver sin plantasjetomt og at plantasjetomtene skulle oppmåles før overdragelsen fant sted. Målet var å dele inn øya i 300 plantasjeeiendommer, hver på 60 hektar. Blant kompaniets aksjonærer var Christian VI, hans familie og mange av hans ministere, alle personer som innga tillit til kompaniets tomtesalg. Oppmålingen av øya fikk høy prioritet og på bakgrunn av øyas beskjedne størrelse (37 km lang og 8 km bred) var det ventet at denne var ferdig i løpet av et par måneder. Men arbeidet strakk ut i årevis på grunn av utilstrekkelige økonomiske– og personalmessige ressurser. Kompaniets ledelse ble både overrasket og irritert over den lokale administrasjonens manglende evne til å fremskaffe kart over øya, og den offisielle brevvekslingen bar preg av unnskyldninger, motbeskyldninger og forsinkelsestaktikker. I 1750 var det første danske kartet over hele øya ferdig og var helt uavhengig av det gamle franske kartet. Kartet ble signert av Johan Cronenberg og Johan Jægersberg. I tiden frem til ferdigstillelsen av kartet brukte kompaniet en rekke midlertidige kart for å kunne selge tomtene.
Johan Cronenberg og Johan Jægersbergs kart ble tegnet i en skala 1:30 000 og hadde dermed flere detaljer inntegnet, slik som terrengets form, bygninger og slavehytter. Øyas nordvestkyst var derimot unøyaktig tegnet og det kan skyldes at Cronenberg ble utvist fra St. Croix i en periode på grunn av et forhold med en gift kvinne.
Jens Mikkelsen Beck kart over St. Croix fra 1754.
I 1754 ble det utgitt et nytt kart over St. Croix som var gravert av den nye landmåleren Jens Mikkelsen Beck. Beck stod for salget av tomtene på øyas nordside og hadde dermed forbedret kartets nøyaktighet over dette området, samt innsatt kart over Christiansted og et plankart over den ubebygde byen Frederiksted. Fordelen med Becks kart var at det var en ren og skarp tegning. Der ble ikke gjort noe forsøk på å avbilde terrenget, og i motsetning til Cronenbergs kart var ikke kartforståelsen avhengig av fargene og var dermed velegnet for trykking.
Slaveopprør på St. Jan.
I 1733 bestod kolonien av øyene St. Thomas og St. Jan, som begge var oppdyrket og veletablerte samfunn basert på slavearbeid. I følge offisiell statistikk var 80 % av befolkningen slaver, men sannsynligvis var andelen høyere da antall slaver ble beskattet. De hvite bekymret seg for det skjeve styrkeforholdet, og for å avskrekke slavene fra å gjøre opprør ble det i 1733 innført et reglement som beskrev hvordan slavene ville bli straffet hvis de brøt lovene. Reglementet, som ble omtalt som "Gardelins reglement", var detaljert og strengt. Deltagelse i opprør ble straffet med henrettelse og mindre forbrytelser som maron (rømme fra plantasjen) og tyveri ble straffet med brennmerking i pannen, amputasjon av kroppsdeler eller piskeslag.
I 1690 hadde det vært et slaveopprør på Jamaica og det var frykt for at opprøret skulle spre seg til andre øyer, også til Dansk Vestindia. 43 år senere, i 1733, brøt det ut et slaveopprør på St. Jan. Høsten 1725 ble øyene rammet av en orkan og store deler av avlingene ble ødelagt, og konsekvensene ble sult og død blant slavene. I 1733 ble øyene på nytt rammet av en orkan og tørke. Slavene fryktet gjentagelse av forholdene i 1725. Noen slaver forsøkte å rømme fra øya og andre samlet seg i november til et angrep mot fortet på St. Jan. Etter massedrap av plantasjeeiere og soldater overtok slavene kontrollen over St. Jan i fem måneder. Danmark fikk til slutt hjelp av Frankrike, som tidligere samme år hadde solgt St. Croix til danskene.
Britisk okkupasjon under Napoleonskrigene.
Fra slutten av 1700-tallet brakte økt handel stor velstand til Danmark-Norge. Den dansk-norske handelsflåte var beskyttet av orlogsflåten, som hadde nytt godt av landets nøytralitet i forbindelse med krigene i Europa. Men likevel ble de nøytrale dansk-norske skipene utsatt for overgrep av krigførende nasjoner til sjøs. I tillegg var det strid om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigførende nasjoner. De stadige overgrepene førte til at Danmark-Norge stiftet et nøytralitetsforbund med Russland, Sverige og Preussen. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å lå den gå i konvoi. Storbritannia, som var den ledende sjømakt, følte dette som en trussel.
a> ble påbegynt i 1671 og er Jomfruøyenes eldste bygning.
Som følge av den tilspissede situasjonen mellom Danmark og Storbritannia besluttet Storbritannia i januar 1801 å innføre embargo mot Dansk Vestindia, og ved utgangen av februar gikk det rykter i Dansk Vestindia om at Storbritannia var i gang med å samle en hær– og flåtestyrke med den hensikt å okkupere øyene. På bakgrunn av disse ryktene besluttet generalguvernør Wilhelm Anton Lindemann å sende ut to skip fra Christiansted på St. Croix 3. mars 1801. Skipene, briggen «Lougen» og skonnerten «Den Aarvagne», seilte nordover mot St. Thomas for å speide etter britiske skip. På ettermiddagen samme dag nærmet «Lougen» seg skjæret Fugleklippen like vest for St. Thomas og fikk øye på to britiske skip, fregatten «The Arab» og kaperbåten «Experiment». «The Arab» kom seilende mot «Lougen» og avfyrte uten forvarsel tre skarpe skudd mot skipet. Kapteinen på «Lougen», kapteinløytnant Carl Vilhelm Jessen, ropte over til «The Arab» for å finne ut bakgrunnen for skuddene, men fikk ikke noe svar. Han besluttet derfor å avfyre et skarpskudd under «The Arab»s flagg, noe som resulterte i at britene avfyrte en hel bredside tilbake. Jessen signaliserte til «Den Aarvagne»s kaptein om å returnere til Christiansted for å underrette generalguvernøren om kamphandlingene. «Experiment» bistod «The Arab» i trefningen og «Lougen» kom dermed i kryssild. «Lougen» satte under kamphandlingene kursen mot Charlotte Amalie for å få bistand fra kanonene på Fort Christian. Fortets kanoner gjorde betydelig skade på de britiske skipene, som returnerte til Tortola. Slaget ved Fugleklippen var over etter en times kamphandlinger.
28. mars ankom en britisk flåte på tre linjeskip, seks fregatter og 20 andre skip St. Thomas. Flåten som var under kommando av viseadmiral John Thomas Duckworth ankom sammen med 4 000 soldater under kommando av general Trigge. Øyas guvernør Casimir Wilhelm von Scholten overga seg uten kamp, og briggen «Lougen» som tidligere i måneden hadde kommet seg velberget ut av slaget ved Fugleklippen, falt i britiske hender. Tre dager senere måtte også generalguvernør Wilhelm Anton Lindemann overgi seg på St. Croix. To dager etter at Christian VII hadde tapt sin kronkoloni til britene, innledet den britiske marinen angrepet på Københavns red.
Etter 11 måneders okkupasjon hadde situasjonen i Europa endret seg. Storbritannia og Frankrike hadde sluttet fred og kontrollen over Dansk Vestindia ble tilbakeført til Danmark 16. februar 1802.
9. juli 1807 hadde tsar Alexander av Russland inngått en allianse med sin tidligere fiende Napoleon. De inngikk også en hemmelig avtale om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for britiske skip, samt å tvinge disse landene inn i det fransk-russiske forbund.
Britene fikk kjennskap til avtalen og sendte derfor en flåte mot København for å forsøke å overtale Danmark til å inngå et forbund med Storbritannia, hvor Danmark måtte sette hele flåten i pant som forsikring på at avtalen skulle overholdes. På bakgrunn av den dansk-norske nøytralitet i Napoleonskrigene nektet den danske regjeringen å godta en slik avtale, noe som resulterte i at engelskmennene 2. september 1807 innledet et bombardement av København by. Den 7. september, da byen var utbrent, ødelagt og mer enn 2000 sivile liv hadde gått tapt, besluttet den danske general Heinrich Ernst Peymann å overgi både København by og flåten til den engelske admiral James Gambier. Britene okkuperte Dansk Vestindia i desember samme år, en okkupasjon som ble avsluttet 20. november 1815.
Begge okkupasjonene på begynnelsen av 1800-tallet medførte ingen store endringer for befolkningen i Dansk Vestindia, da britene ikke endret på regler eller samfunnsoppbygging. De eneste som ble påvirket var generalguvernøren, tollerne og militært personell, som enten ble skiftet ut eller avvæpnet. Plantasjeeierne kunne fremdeles dyrke og selge sukker, men under den engelske okkupasjonen måtte varene selges til England og ikke Danmark.
Forbudet mot slaveri.
a> avskaffet slaveriet i Dansk Vestindia.
a> i Frederiksted hvor kunngjøringen av slaveriets avskaffelse ble kunngjort av Peter von Scholten.
Internt i vestindisk-guineisk Kompagni hevet det seg med jevne mellomrom kritiske røster mot slaveriet. Argumentet var at handelen økonomisk sett var ulønnsom. Kompaniets regnskapsfører fra 1708, Frederik Holmsted, var trolig den første som fremmet dette synet internt i administrasjonen, men fikk ikke gjennomslag. Tross prisoppgang på slaver i Afrika, forble handelen lønnsom en stund til.
Det ble derimot nedsatt en Slavehandelskommisjon, som konkluderte like over nyttår 1792 at slavehandelen burde opphøre fra 1803. På dette tidspunktet var lønnsomheten allerede svært lav, selv om plantasjene i Vestindia som sådan var lukrative. Kommisjonen avga sin innstilling nettopp til finansminister Ernst Schimmelmann, som til tross for at han stadig eide fire sukkerplantasjer på St.Croix, var en liberal og fremsynt politiker. Ikke minst var han direkte influert av abolisjonistene i England.
Danmark-Norge var den første europeiske slavehandlende stat som besluttet å oppheve sin slavehandel fra Afrika til Vestindia. Den kongelige forordning ble utstedt 16. mars 1792, men trådte ikke i kraft før ti år senere, 1. januar 1803. Det var kun kjøp av nye slaver fra Afrika som ble forbudt, intern handel i Dansk Vestindia var fortsatt lov. Og spesielt St. Thomas fortsatte å være en viktig transitthavn for slaver til Puerto Rico, ikke minst via spanske slavehandlere. Og danske skip fraktet selv over 12 000 slaver til Cuba mellom 1790 og 1807.
Avskaffelsen av slaveriet førte ikke til bedre kår for slavene. Tidligere hadde en slaveeier en viss interesse av å holde slavene i live, men den dagen slavene ble lønnsmottakere hadde ikke slaveeierne denne interessen. Denne hendelsen ble starten på en rekke problemer for kolonimakten og plantasjeeierne, spesielt på St. Croix hvor det var flest plantasjer. 30 år senere gjorde de frigitte slavene opprør i Frederiksted på grunn av manglende reformer etter slaveriets opphør. Varehusene, pakkhusene og butikkene ble plyndret og satt fyr på. Militære styrker fra Christiansted kom til Frederiksted for å drive opprørerne ut av byen.
Opprøret som fortsatte i fem dager forflyttet seg gradvis ut på landet, hvor det ble satt fyr på sukkerraffinerier og en rekke gods. Begivenheten gikk over i historien som «Den store ildebrand» i 1878.
Landarbeiderstreik i årene før salget av øyene.
Våren 1915 hadde David Hamilton Jackson organisert den sorte landarbeiderbefolkningen i en fagforening, og for første gang kunne de bruke streikevåpnet i kampen for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. For den hvite befolkningen var streiken ikke kun en trussel om økonomisk katastrofe, men slutten på en epoke. De var overbevist om at den svarte befolkning hadde bruk for en fast hånd, og at forhandlinger med en organisert arbeiderklasse var begynnelsen på slutten for kolonistyret. På bakgrunn av dette telegraferte plantasjeeierne på St. Croix etter et krigsskip fra Danmark for å bistå i å dempe situasjonen.
11. november 1915 sendte Danmark ut sitt siste krigsskip til øyene, krysserkorvetten «Valkyrien». Skipet dro fra København med kurs mot St. Croix med en besetning på 230 mann. Den danske regjering var på grunn av øyenes strategiske betydning under første verdenskrig og de pågående salgsforhandlinger med USA særdeles lydhør overfor problemer i den fjerne og sterkt ulønnsomme kolonien.
Man antok at oppdraget skulle være kortvarig, men først etter overdragelsen av øyene til USA 31. mars 1917 kunne skipets kaptein Henri Konow og hans mannskap sette kurs tilbake mot Danmark.
Flere forsøk på salg av Dansk Vestindia til USA.
Danmark solgte i 1845 Dansk Ostindia til Storbritannia og fem år senere ble også Dansk Guinea solgt til Storbritannia. Den eneste gjenværende kolonien var Dansk Vestindia. Det var store interessemotsetninger mellom St. Thomas, som hadde en god handelshavn, og plantasjeøya St. Croix, som opplevde salgsnedgang for sitt sukkerrør på grunn av konkurransen fra sukkerroer produsert i Europa. Ni tiendedeler av befolkningen var etterkommere etter slaver og levde under dårlige forhold. Selv om slaveriet var avskaffet i 1848, var landbruksjorden og handelen fortsatt styrt av hvite.
Det var ikke bare motsetninger mellom svarte og hvite, men også mellom hvite plantasjeeiere og danske embedsmenn som tjenestegjorde i Dansk Vestindia. Embedsmennene var dårlig lønnet og var ofte utsatt for tropesykdommer, høyt alkoholforbruk og korrupte. Det var ingen folkelige bånd i form av språk, kirke eller kultur mellom Danmark og øyene. Språket var hovedsakelig engelsk, den anglikanske kirke og katolisismen var dominerede, og de få som tok utdannelse tok den i USA. Dansk Vestindia var i sterk tilbakegang og hadde dårlige sosiale forhold. 41 av 100 barn døde innen fylte ett år.
a> ble gjenforent med Danmark etter en folkeavstemning i 1920.
I 1852 ble fremtiden til de tre vestindiske øyene debattert i Folketinget. Det ble fra flere hold hevdet at frigivelsen av slavene i 1848 hadde medført at øyene ikke lengre kunne drives med overskudd og derfor burde selges. Et salg av øyene ville også styrke den anstrengte økonomiske situasjonen i Danmark etter tapet av Slesvig og Holsten i den andre slesvigske krig i 1864.
Danmark forsøkte ved fredsforhandlingen i Wien å gi Dansk Vestindia til Det tyske forbund mot å få beholde hertugdømmene, et forslag som ble avvist.
I 1867 viste USA interesse for Dansk Vestindia. Den amerikanske borgerkrigen var avsluttet og amerikansk imperialisme begynte å vokse frem. Amerikanerne var på jakt etter en øy i Karibia som kunne fungere som flåtebase for marinen og kullstasjon. St. Thomas ligger sentralt i Det karibiske hav og havnen der og på St. Jan har kapasitet til mange skip. I tillegg er havnen en naturhavn, som beskytter godt mot både uvær og angrep. Forhandlingene om en amerikansk overtagelse av øyene ble innledet under ledelse av USAs utenriksminister William H. Seward og den danske diplomaten Valdemar Rudolph von Raasløff. Forhandlingene ble holdt hemmelig og det var St. Thomas og St. Jan amerikanerne var interessert i. St. Croix ble holdt utenfor, delvis på grunn av at øya ikke hadde noen gode havner og dels fordi Danmark i henhold til kjøpskontrakten inngått med Frankrike i 1733 ikke kunne videreselge øya uten Frankrikes samtykke.
24. oktober 1867 godkjente Danmark salg av øyene til USA for 7,5 millioner dollar i gull, under forutsetning av samtykke fra øybefolkningen. 98 % stemte for et salg til USA. Like etter avtaleinngåelsen ble øyene rammet av orkan, jordskjelv, tsunami og brann, med den konsekvens at USA mistet sin interesse for øyene. Selv ikke en utsettelse av overtagelsesdatoen kunne redde salgsavtalen og i april 1870 kunne man konstatere at det ikke ble noe salg av øyene til USA.
USA viste fornyet interesse for Dansk Vestinida etter Den spansk-amerikanske krigen, og utenriksminister John Hay tok formell kontakt med danske myndigheter. Forhandlingene startet 29. januar 1900 og i 1902 kom man til enighet om en pris på fem millioner dollar for alle tre øyene. Salgstraktaten ble stoppet av det danske Landstinget, da den ikke sikret befolkningen en folkeavstemning, amerikanske borgerrettigheter og tollfrihet for sukkereksport til USA.
Motstanderne av et salg av Dansk Vestindia organiserte seg i Foreningen De Danske Atlanterhavsøer. Flere pengesterke københavnere støttet opp om foreningen og etablerte blant annet et plantasjeselskap som kjøpte uvirksomme plantasjer. Foreningen fikk også støtte fra Prinsesse Marie av Orleans, som sammen med sin mann prins Valdemar av Danmark hadde besøkt Dansk Vestindia og falt for øyenes sjarm.
Etter det mislykkede salgsforsøket i 1902, satte Danmark ned en reformkommisjon som blant annet foreslo opprettelse av husmannsbruk og forsøksgårder for å finne ut om noe annet enn dyrking av sukkerrør var mulig i stor skala. I tillegg kom sunnhetsreformer som sikret godt drikkevann, sykehus, renovasjon, barnehjem og fattighjem. De ble også foreslått restriksjoner på skytevåpen og begrensning på antall skjenkesteder.
Salg av Dansk Vestindia til USA.
Overtagelsessermonien ble holdt på plassen foran Senatspalasset i Charlotte Amalie.
Etter utbruddet av første verdenskrig fryktet USA at øyene ville bli okkupert av Tyskland, og etter åpningen av Panamakanalen i 1914 økte øyenes strategiske betydning. I Danmark fryktet man at landets nøytralitet kunne bli satt under press som en følge av at de hadde en av Vestindias beste havner.
4. august 1916 ble man enige om et salg av øyene til USA og denne gang var prisen fastsatt til 25 millioner dollar, men denne gangen hadde Danmark oppgitt sine tidligere krav om folkeavstemning, borgerrettigheter og tollfrihet. I tillegg anerkjente USA Danmarks krav på Grønland og dermed ikke Norges krav på de ubebodde delene av Øst-Grønland. USA hadde bruk for øyene av strategiske årsaker for å hindre Tyskland i å få fotfeste på den vestlige halvkule. Økonomiske interesser var underordnet.
Hele salgsprosessen ble holdt hemmelig av den radikale danske regjeringen og utenriksminister Erik Scavenius. Et mulig salg av Dansk Vestindia ble dementert til det siste og kunngjøringen av salgsavtalen førte til protester fra opposisjonen, spesielt fra Det Konservative Folkeparti, med det resultat at en folkeavstemning skulle avholdes i Danmark. Folkeavstemningen om salg av Dansk Vestindia var det første valget kvinner kunne delta i, da Danmarks grunnlov ble endret i 1915. Valgresultatet viste at 283 000 stemte for et salg og 158 000 mot et salg. Øyenes befolkning fikk ikke delta i folkeavstemningen, men den svarte fagforeningslederen David Hamilton Jackson arrangerte en privat folkeavstemning på St. Croix, hvor 4 027 stemte for og sju stemte mot et salg.
Traktaten som omhandler salget ble underskrevet av USAs president Woodrow Wilson og utenriksminister Robert Lansing 16. januar 1917.
Den 31. mars 1917 klokken 16.00 ble Dannebrog firet for siste gang, og Stars and Stripes gikk til topps. Befolkningen ble amerikanske statsborgere, med mindre de ønsket å beholde sitt danske statsborgerskap.
31. mars feires hvert år på øyene som «Transfer Day», og da hylles både Danmark og USA for måten overdragelsen foregikk på. Alle har selvfølgelig fri, og mange samles til fest.
Som et kuriosum kan nevnes at befolkningen aldri har gitt avkall på de mange danske helligdager. De fastholder man, på samme måte som man i tillegg feirer alle amerikanske fri- og helligdager.
Religion.
a> i Hospitalgade i Frederiksted. Kirken er luthersk og ble påbegynt i 1783. Innviet 15. januar 1792 av presten Martin Peter Ohm.
I Dansk Vestindia bodde det mange forskjellige folkeslag som hadde sine tradisjoner og religion. Religion hadde på 1700–1800-tallet stor innflytelse på menneskets liv og i de europeiske landene var det ikke religionsfrihet. Kongen og kirken arbeidet tett sammen om å opprettholde lov og orden. Kirken hadde ansvaret for folkets moralske oppdragelse og kongen styrte den sivile orden. Det ble ikke innført religionsfrihet i Danmark før i 1849, men i Dansk Vestindia ble det praktisert religionsfrihet siden etableringen av kolonien. Religionsfriheten var av danske myndigheter knyttet til et krav om at alle måtte respektere de danske helligdagene. Religionsfriheten i Dansk Vestindia var nødvendig for å få befolket øyene, da det ikke var nok dansker som ønsket å bosette seg på øyene til at man kunne sette krav til nybyggerne. Mange av nybyggerne var landsforviste eller flyktet fra straff og var som regel nederlendere eller engelskmenn.
På tross av religionsfriheten, ble ikke afrikanernes religioner anerkjent. Slavenes magisk orienterte tro ble møtt med forakt og man anså deres kultur og livsførsel som umoralsk og underlegen. En utbredt oppfatning var at hvis man kunne omvende dem til kristendommen, kunne slavene få et bedre liv. Mange av slavene ble kristnet.
Trossamfunn som den franske– og nederlandske reformerte kirke, lutheranere, medlemmer av Brødremenigheten, anglikanere, jøder og katolikker levde side om side i Dansk Vestindia uten problemer, i motsetning til de religiøse stridighetene i Europa. I dag er det 150 trosreligioner på øyene og ca. 300 kirker.
Slaver og eiendomsrett.
Lover og regler i Dansk Vestindia tok utgangspunkt i Danmarks lover, men ble tilpasset etter lokale forhold. For eksempel regulerte dansk eiendomsrett kun ting som dyr, land og bygninger og ikke slaver. Slaver ble til å begynne med regulert som alminnelig eiendom, og dermed var det ikke behov for egne regler. Slaver ble oppført i regnskapet sammen med dyr og redskaper.
a> utstedte i 1755 et nytt reglement som styrket slavenes rettigheter, men dette ble satt til side av koloniledelsen.
I 1733 ble det laget et reglement som tok hensyn til at slaver, i motsetning til annen eiendom, har sin egen vilje og dermed kan oppføre seg uhensiktsmessig eller være ulydig. Ifølge reglementet skulle slaven straffes av myndighetene, men mange eiere straffet slavene på egen hånd. Myndighetene grep først inn hvis slavene ble straffet for hardt eller ikke fikk nok mat, i frykt for at slavene ville gjøre opprør hvis de ble behandlet for dårlig. I 1755 utstedte Frederik V et nytt reglement, hvor slavene ble sikret retten til å ikke bli skilt fra sine barn og retten til støtte under sykdom og alderdom. Men koloniledelsen hadde tillatelse til å tilpasse lover og regler etter lokale forhold og dermed ble reglementet aldri offentliggjort, med den begrunnelse at reglementet hadde flere ulemper enn fordeler.
Frigivelsen av slavene i 1848 utløste krav fra plantasjeeierne mot den danske stat om full erstatning, under begrunnelse om at deres eiendomsrett var krenket ved at verdien av slavene var tapt og at man i fremtiden måtte betale for arbeidskraften. Den danske staten innrømmet en erstatning på 50 dollar pr slave og anerkjente dermed at slavefrigivelsen hadde medført et økonomisk tap for eierne. Men slavenes hverdag ble ikke endret i betydelig grad. De måtte ha en jobb og vendte tilbake til sin plantasje hvor de ble tilbudt ettårskontrakter, en liten hytte, litt jord og noen penger. Som ansatte hadde ikke plantasjeeierne ansvar for slavenes alderdom. Slavene hadde kun lov til å skifte jobb en gang i året, 1. oktober. En dag som ble omtalt som "skiftedagen".
Slavene hadde ingen eiendomsrett da de selv var eiendom, og fikk offisiell eiendomsrett i 1840, åtte år før slavefrigivelsen.
Militærvesen.
Som det meste annet i Dansk Vestindia under tiden med Vestindisk-guineisk Kompagnis styre, var også militæret underlagt kompaniet. Ved statens overtagelse i 1755 ble øyenes hærstyrke underlagt Krigskancelliet, men forble et særskilt korps utenfor den alminnelige danske forsvarsorganisasjonen.
I 1763 ble det gjennomført en forsvarsreform i Danmark og hærstyrken i Dansk Vestindia ble underlagt Vestindisk-guineisk Rente- samt Generaltoldkammer og fra 1805 direkte underlagt kronprins Frederik. Etter 1848 ble alle vestindiske militærspørsmål avgjort av Krigsministeriet og koloniens Centralbestyrelse.
Antall soldater i Dansk Vestindia var begrenset og i den første delen av kolonitiden var det kun 20–30 mann. I 1726 ble det første militære kompaniet opprettet og bestod av 50 mann. I 1761 utgjorde styrken 226 mann. Under Den amerikanske uavhengighetskrigen bestod styrken av 400 mann, et styrkeantall som ble opprettholdt til 1872, da de militære styrkene ble reorganisert under navnet Den vestindiske hærstyrke. Hærstyrken bestod av 6 offiserer, 219 soldater og 10 ryttere. I 1906 ble Den vestindiske hærstyrken oppløst og erstattet av Gendarmerikorpset, som bestod av 120 menige soldater og 10 offiserer og var direkte underlagt guvernøren. Korpset var stasjonert i Charlotte Amalie på St. Thomas og på tre steder på St. Croix, i Christiansted, Frederiksted og Kingshill.
I tillegg til kompaniets og senere statens hærstyrke, var det også en rekke lokale militser som bestod av øyenes frie innbyggere. Militsene var større enn hærstyrken, og i 1830-årene utgjorde hærstyrken 430 mann mot militsenes 1980 menn.
Hærstyrken i Dansk Vestindia bestod av danske soldater som frivillig lot seg verve, som regel for en seksårsperiode. Fra 1805 ble ansvaret for vervingen overtatt av Den Vestindiske Rekruttering i København, som årlig rekrutterte 70 menn. De fleste var vernepliktige fra Danmark, men mange var også lokale håndverkere.
Den danske orlogsflåten seilte mye til Vestindia for å markere dansk tilstedeværelse og suverenitet. Etterhvert som kolonien ble veletablert ble besøkene fra orlogsflåten sjeldnere, inntil staten overtok ansvaret for kolonien i 1755. Flåten ble som regel sendt over til Vestindia i urolige perioder, slik som under Den franske og indianske krig (1756–63), Den amerikanske uavhengighetskrigen (1776–83), Revolusjonskrigene (1792–1802) og under Napoleonskrigene (1800–15). I perioden fra 1818 til 1864 var orlogsflåtens aktivitet i Dansk Vestindia mer omfattende enn noen annen periode, og i de fleste av disse årene var det stasjonert to danske krigsskip på øyene.
Det siste danske orlogsskip i Dansk Vestindia var krysserkorvetten «Valkyrien», som seilte over til kolonien i 1915. Skipssjefen, kommandørkaptein Henri Konow, overtok som konstituert generalguvernør og var den personen som offisielt overleverte Dansk Vestindia til USA i 1917.
I alt foretok orlogsflåtens skip omkring 140 tokter til Dansk Vestindia i perioden fra 1671 til 1917.
Frimerker.
Dansk Vestindia fikk egne frimerker i 1856. Frimerkene ble trykt i Danmark og hadde samme utseende som de danske frimerkene bortsett fra verdien som var angitt i cent. Det første frimerket var et firkantet 3-cents frimerke med Danmarks riksvåpen avbildet i mørkt karminrødt på gulnet papir. Fra 1866 kom frimerkene ut på hvitt papir og i 1872 ble frimerkene perforert.
I takt med koloniens økonomiske oppsving oppstod det et større behov for å kunne kommunisere med handelspartnere, familie og regjeringen i Danmark. Den første faste postforbindelse mellom Dansk Vestindia og Danmark ble nedfelt i et reglement i 1781. Frem til da hadde posten blitt sendt med tilfeldige skip.
Det var ikke uvanlig at små kolonier langt unna hjemlandet gikk tom for populære valører fra tid til annen. Improvisering av koloniadministrasjonen måtte til. I 1887 ble et 7-cents frimerke påtrykt en ekstra cent og i 1895 ble et 50-cents frimerke påtrykt et tillegg på 10 cent.
Som en følge av valutareformen i 1904 utstedet kolonien nye frimerker i 1905 hvor valøren var i franc og bit. Kong Christian IX var avbildet i silhuett på frimerkene i valørene fra 5 bit til 50 bit. 1 francs-, 2 francs- og 5 francs-frimerkene hadde avbildet seilskuta «Ingolf» til kai i Charlotte Amalie.
I 1907 ble motivene av Christian IX erstattet med Frederik VIII, etterfulgt av Christian X i 1915.
Geografi.
Dansk Vestindia bestod av de tre hovedøyene St. Croix, St. Jan og St. Thomas, i tillegg til flere mindre øyer. Øyene ligger i Det karibiske hav og Atlanterhavet, 80 km øst for Puerto Rico, 960 km nord for Venezuela og 1760 km sørøst for Florida.
Øyene har et totalt areal på 346 km², som tilsvarer arealet til Trondheim kommune, og har 188 km kystlinje.
Øyene ligger på grensen mellom den nordamerikanske plate og den karibiske plate. Jordskjelv, tropiske sykloner og tsunamier forekommer. Klimaet er subtropisk med passatvind, relativt lav luftfuktighet og liten sesongmessig variasjon i temperaturene. Regnsesongen varer fra mai til november.
De fleste øyene, inkludert St. Thomas og St. Jan, er av vulkansk opprinnelse og er preget av fjell og kupert terreng. St. Croix ble dannet av et korallrev og er flatere.
Høyeste fjell er Crown Mountain på St. Thomas med 474 moh.
St. Croix.
St. Croixs areal er 207 km² og har et kupert terreng. Høyeste punkt på øya er Mount Eagle på 355 moh.
St. Croix var opprinnelig bebodd av karibere og arawaker og ble besøkt av Columbus i 1493, som ga øya navnet "Santa Cruz" ("Det hellige kors"). Etter stridigheter mellom England, Holland og Spania kom øya i 1650 under fransk herredømme. Malteserordenen kjøpte øya året etter, men solgte den videre til Fransk Vestindisk kompani i 1651. Sankt Croix ble i 1674 fransk koloni, men ble stort sett ubebodd fra 1696 og solgt videre til Dansk Vestindisk-guineisk Kompagni i 1733. Dette selskapet satte ikke krav til nasjonalitet til sine kolonister, og tiltrakk seg ganske snart spanske jøder, hugenotter og engelske nybyggere, de sistnevnte ble de som kom til å dominere øya. Et slaveopprør på Sankt Croix førte til slaveriets avskaffelse i 1848.
Danskene grunnla to byer på øya, Christiansted på nordkysten og Frederiksted på vestkysten.
St. Jan.
a> på St. Jan. Rangert blant «De ti beste strendene i verden» av magasinet "Condé Nast Traveler".
St. Jan er den minste av de tre hovedøyene i Dansk Vestindia. Øya ligger 6 km øst for St. Thomas og 6 km sørvest for Tortola. Øya har et areal på 50,8 km².
Øya ble først bebodd av Arawakindianere som kom fra dagens Colombia og Venezuela rundt år 300. Arawakene bebodde øya frem til omkring år 1300, da de ble fordrevet av de mer aggressive og krigerske kariberne. Christopher Columbus oppdaget Jomfruøyene på sin andre reise til den nye verden i 1493. Han navnga øyene Jomfruøyene, til ære for Sankt Ursula og hennes 11 000 jomfruer som ifølge legenden var hennes martyrer.
Danskene var de første europeerne til å slå seg ned på øya, første gang i 1672 og permanent fra 1718. Det var også danskene som navnga øya St. Jan. Sukkerplantasjer, med blant annet Annaberg sukkerplantasje ble anlagt i storstilt antall på grunn av det varme klimaet og gode jordsmonnet.
I 1956 kjøpte den amerikanske mangemillionæren Laurance Rockefeller store områder av øya og donerte området til United States National Park Service under forutsetningen av at området skulle forbli urørt i fremtiden. De amerikanske jomfruøyenes nasjonalpark utgjør 60 % av øya.
Noen av de mest populære strendene i Karibia ligger på den nordlige delen av øya. Den mest kjente stranden er Trunk Bay, som er blitt rangert blant «De ti beste strendene i verden» av magasinet "Condé Nast Traveler".
St. Thomas.
St. Thomas har et areal på 80,9 km². Øyas høyeste fjell er Crown Mountain 474 moh.
Øya har vært bebodd fra ca. år 1500 f.Kr av forskjellige vestindiske indianerfolk. De første var ciboneyfolket, som senere ble fortrengt til fordel for arawakindianerne og dernest kariberne. Kariberne ble hurtig utryddet da europeerne bosatte seg på øya.
St. Thomas var den første av Danmarks tre hovedøyer i Dansk Vestindia. Den første danske bosettingen fant sted i 1666 og ble en del av Vestindisk-guineisk Kompagnis koloni i 1672. I 1671 ble festningen Fort Christian påbegynt og er i dag den eldste bygningen på Jomfruøyene. St. Thomas ble erklært frihavn i 1724, og gjennom 1700-tallet opplevde øya sterk vekst på grunn av sine sukkerplantasjer. Øya ble et viktig handelssentrum inntil slavehandelen ble avskaffet i 1848.
Dansk Vestindias hovedstad gjennom store deler av koloniperioden, Charlotte Amalie, lå på St. Thomas. I en periode på 1800-tallet var Charlotte Amalie den nest mest folkerike danske byen, kun slått av København.
Charlotte Amalie.
Charlotte Amalie var i flere perioder hovedstad for Dansk Vestindia. Byen fikk sitt navn i 1691 og er oppkalt etter kong Christian Vs kone, dronning Charlotte Amalie av Danmark og Norge. Byen har under dansketiden også hatt navnene Taphus (kro) og St. Thomas.
Mye på grunn av det nøytrale danske flagget og status som frihavn ble Charlotte Amalie en av Vestindias viktigste handelssentra. Byen hadde i perioden 1750–1850 et sterkt kosmopolitisk preg og ble på 1800-tallet Danmarks nest største by.
Festningen Fort Christian ble påbegynt i 1671 og er oppkalt etter kong Christian V. Fortet er i dag den eldste bygningen på De amerikanske jomfruøyene.
Christiansted.
Danskene kjøpte St. Croix i 1733, og valgte for sin første bosetning på øya et sted med muligheten for en god havn på nordkysten. Den første bosetningen fikk navnet Christiansted og ble grunnlagt samme år som øya ble kjøpt. Byen er oppkalt etter Kong Christian VI av Danmark-Norge. Christiansted var i perioden fra 1754 til 1871 hovedstaden i Dansk Vestindia.
Christiansted domineres av festningen Christiansværn som er fra 1738.
Frederiksted.
Frederiksted fikk navnet sitt etter Frederik V, men ble i den danske kolonitiden aldri kalt annet en Westenden pga sin beliggenhet på øya.
Det var i Frederiksted 8 000 slaver marsjerte for å gjøre krav på øyeblikkelig frigivelse i 1848. Etter trusler fra slavene om å gjøre opprør og sette fyr på hele byen hvis deres krav ikke ble godtatt, kom guvernør Peter Von Scholten med erklæringen fra Fort Frederik som friga alle slaver i Dansk Vestindia. Fra Fort Frederik kom også den første salutt som anerkjennelse for selvstendigheten til Amerikas Forente Stater i 1776.
Dansk Vestindia i dag.
Amerikanerne har beholdt de danske gate- og stedsnavnene. Gateskilt i Charlotte Amalie, St. Thomas.
Utsikt over havnen i Charlotte Amalie.
Det meste av St. Jan er i dag omdannet til et naturreservat og har beskjeden bebyggelse. Regnskogen har gjenerobret områdene til de tidligere sukkerplantasjene og de fleste ruinene etter plantasjetidene er urørte. Mange steder på øya er det fortsatt spor etter det brutale slaveopprøret i 1733.
Den tette jungelen på St. Thomas som skapte lange slitsomme dager for de første nybyggerne med Kjeld Jensen og Erik Nielsen Smit er for lengst borte og kun få steder på øya kan man i dag se rester etter plantasjebygningene. Men den danske fortiden er likevel godt synlig. I en liten park ved parkeringsplassen i Charlotte Amalie står en byste av Christian IX som ser mot Fort Christian og gatene har fremdeles de danske gatenavnene som Dronningens gade, Prinsens Tværgade og Strandstræde. I tillegg har mange av butikkene referanser tilbake til dansketiden, som Royal Dane Mall og A. H. Riise Mall. St. Thomas er i dag en moderne turistdestinasjon og en av de største cruisehavnene i Karibia.
På St. Croix nådde slaveriet og sukkerproduksjonen sitt høydepunkt under dansketiden, men i dag er det ingen jordbruksproduksjon på øya. På øyas østside har den salte passatvinden fjernet det meste av vegetasjonen og etterlatt spredte buskvekster. Midt på øya vokser sukkerrørene fremdeles vilt, mens vestsiden er dekt av tropisk skog med pukkenholt, mahogni og guava. Øyas to byer, Christiansted og Frederiksted, preges ikke så sterkt av turismen som Charlotte Amalie. Mye av den opprinnelige bebyggelsen fra 1700– og 1800-tallet er bevart og på byenes kirkegårder står fortsatt de hvite marmorstøttene med etternavn som ender på –sen. Mange av plantasjebygningene finnes fortsatt, mange som ruiner og noen er restaurert. Av øyas hundre sukkermøller finnes nær to tredjedeler fremdeles, hvor seildukene er borte og tretakene har råtnet, men murverket fortsatt står intakt.
Dansk Vestindia ble befestet med fire fort. Fortet på St. Jan er i dag kun ruiner og utilgjengelig på grunn av vegetasjonen, men det var her det første store slaveopprøret fant sted i 1733. I Christansted ligger det vel bevarte Christiansværn, åsted for det andre store slaveopprøret i julen 1759. I Frederiksted ligger Fort Frederik, hvor det siste slaveopprøret fant sted og endte med slaveriets avskaffelse 3. juli 1848. Fort Christian i Charlotte Amalie ble påbegynt i 1671 og er Jomfruøyenes eldste bygning og ble frem til 1983 brukt til politistasjon.
Innbyggerne i Dansk Vestindia er i dag amerikanske statsborgere, men har ikke stemmerett ved presidentvalgene. De amerikanske Jomfruøyene har én plass i kongressen, men denne har kun stemmerett i komitéene og ikke i plenumsavstemninger. Øyene har siden 1970 blitt styrt av en folkevalgt guvernør som blir valgt for en fireårsperiode.


Fiskermår.
Fiskermåren (også kalt Fugleknertermår) (vitenskapelig navn: "Martes pennanti") er et mårdyr. Dyret lever i Nord-Amerika. Til tross for navnet spiser den egentlig ikke så mye fisk, men jakter hovedsakelig på ekorn og små pattedyr.


Ijuw.
Ijuw er et distrikt i landet Nauru, og ligger nordøst på øya. Det har et areal på 1,1 km², og har en befolkning på 180. Det grenser til distriktene Anabar i nord og Anibare i sør. Ijuw er del av valgkretsen Anabar. Kapp Ijuw ("Cape Ijuw") er Anibare-buktas nordligste punkt, og Naurus østligste punkt


Uaboe.
Uaboe (også kjent som Waboe) er et distrikt i Nauru, og ligger nordvest på øya. Det dekker ca 0,8 km², og har en befolkning på 330. Distriktet er del av valgkretsen Ubenide.


Laila Stien.
Laila StienLaila Stien (født i Hemnes 16. mai 1946) er en norsk forfatter og oversetter. Stien er vokst opp i Rana, og har i mange år vært bosatt i Finnmark. Hun regnes som en av Norges fremste nålevende novelleforfattere. I sitt forfatterskap skildrer hun «vanlige» menneskers hverdagsliv, med hovedvekt på kvinne- og barndomserfaringer. Stoffet til bøkene henter hun gjerne fra nordnorsk og samisk miljø. Stien har også utgitt flere diktsamlinger og barnebøker. Utover sitt eget forfatterskap, har hun oversatt og gjendiktet flere samiske forfattere til norsk, som Nils-Aslak Valkeapää, og redigert flere antologier med moderne samisk litteratur. Stien har studert etnologi, samisk og sosialantropologi.
Hun er mor til regjerende verdensmester i Freestyle Motocross (FMX), Ailo Mikkelsen Gaup.


Caspari Center for bibelske og jødiske studier.
Caspari Center for bibelske og jødiske studier er en utdannelsesinstitusjon i Jerusalem i Israel. Caspari-senteret ble startet i 1982 av Den Norske Israelsmisjon. Torleif Elgvin var rektor ved senteret 1986-93.


Eddy Merckx.
Eddy Merckx (født 17. juni 1945) er en belgisk tidligere syklist. Han er sett på som en av de store legendene innen sykkelsporten. Han fikk kallenavnet "kannibalen" fordi han vant 449 sykkelritt i sin karriere – og fordi han gikk for seier uansett rittets betydning. Hans gjennombrudd kom da han vant VM for amatører i 1964, bare 19 år gammel. Han ble siden verdensmester tre ganger som profesjonell.
Merckx vant Tour de France sammenlagt hele fem ganger. I alt vant han 34 etappeseire, noe som er rekord. Han er også den eneste i Tour de France-historien som har vunnet både den gule ledertrøya, poengtrøya og klatretrøya i samme utgave. Det skjedde i 1969. Hadde den hvite ungdomstrøya eksistert på det tidspunktet, ville han vunnet den også.
Merckx har også fem sammenlagtseire og 24 etappeseire i Giro d'Italia, og en sammenlagtseier og seks etappeseire i Vuelta a España. I tillegg har han 28 seire i klassikerne, blant annet syv seire i Milano–Sanremo.
I 1974 ble han den første som vant både Tour de France, Giro d'Italia og VM i samme år (Triple Crown of Cycling).
Selv mener Merckx at en av hans største prestasjoner på sykkelsete var timerekorden på bane, som han satt i Mexico by 25. november 1972. Han syklet 49 431 meter på en standard banesykkel med girutvekslingen 54x14. Rekorden ble ikke slått før år 2000 da Chris Boardman syklet 10 meter lengre. Da hadde Boardman forberedt seg i land tid, mens Merckx kom rett fra en hard sesong med ca. 150 starter og 50 seire.
Merckx var bygget perfekt for å sykle. Han hadde kort overkropp, lange ben og en enorm lungekapasitet. Han hadde et rykk og en akselerasjon som ingen andre. Han regnes som tidenes mest komplette sykkelrytter. Han kunne spurte, klatre og kjøre tempo. Men en ulykke bare en måned etter hans første seier i Tour de France holdt på å sette en stopper for det hele. Merxkc kjørte et dernyritt på en velodrom i Blois. Derny er en liten moped, som sykkelrytteren ligger bak og dermed kan ligge i dragsuget av. Dernyføreren og sykkelrytteren danner et lag. En av mopedene veltet og tok med seg Merckx i fallet. Føreren døde på stedet, mens Merckx fikk hjernerystelse og en brukket ryggvirvel. Dette gav han store problemer senere i karrieren fordi en nerve hadde kommet i klem. Det viste seg også at hoften hadde kommet ut av stilling. Merckx sa at det var ikke før i 1972 at han følte seg like bra som før ulykken. Ryggproblemene førte stadig til justeringer av sykkelen. Merckx hadde 35 sykler han varierte mellom og disse ble hele tiden kontrollert med målebånd. 15 av disse stod alltid klar til bruk.


Drikking.
Drikking er det å innta væske gjennom munnen, så godt som alltid inneholder væsken stort sett vann. I flere sammenhenger brukes ordet også som en eufemisme for det å drikke alkoholholdige drikker, gjerne i stort konsum. Tilsvarende brukes ordet "tørst" om folk som har en trang til å innta mye alkoholholdig drikke (se alkoholisme).
Et daglig inntak av 1–2 liter vann er nødvendig for kroppens normale fysiologiske funksjon. Mangel på vann vil til syvende og sist forårsake død ved hypernatremi og dehydrering. Følelsen som forårsakes av kroppens dehydrering, kalles "tørste". Den beste måten for kroppen å ta inn vann på er ikke ved å drikke store mengder eller raskt, men å ta hyppige slurker med vann. Det er også mulig å få vannforgiftning, som er en fortynning av saltkonsentrasjonen i kroppen, som har rammet mennesker som har drukket store mengder vann på kort tid. Dette har først og fremst rammet idrettsfolk og militære etter store fysiske anstrengelser, samt mennesker som har brukt ecstacy.
Mange av verdens sykdommer er forårsaket at mangel på rent drikkevann.
Følelsen av tørste reguleres av hypothalamus, og den reagerer på små endringer i kroppens elektrolytiske nivåer. Polydipsi er inntak av unødig mye vann, og er et tegn på forskjellige sykdommer (diabetes mellitus, diabetes insipidus, spesielt i forbindelse med polyuri).


Øyvind Berg (lyriker).
Øyvind Berg (født i Oslo 14. januar 1959) er en norsk lyriker, dramatiker, skuespiller og oversetter. Berg har mellomfag i filosofi og litteratur samt studier i egyptologi fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø. Han har vært medlem av Forfatterforeningens litterære råd (1987–1988) og (1993–1996). Han har sittet i Kulturrådets ankenemnd for innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. Fra 1997 var han kunstnerisk leder for Sigrid Undset-dagene, Norsk litteraturfestival. Bergs lyrikk er oversatt til tysk, engelsk og dansk.
Øyvind Berg var med å starte kunstnerkollektivet Baktruppen 1986 sammen med Tone Avenstroup. Gruppa innstilte sin virksomhet fra 1.mars 2011.


Polydipsi.
Polydipsi er den medisinske termen som betyr et unormalt høyt ("poly-") inntak av væske gjennom munnen, det vil si drikking ("-dipsia"). Væsken er normalt vann, selv om termen gir assosiasjoner til alkohol på grunn av den etymologisk relaterte termen dipsomani, som beskriver periodisk alkoholisme.
Polydipsi er så godt som alltid forbundet med polyuri (unormalt høy urinering) hvis tilstanden varer mer enn noen timer hos en person med velfungerende nyrer.
Polydipsi er ofte observert hos, og karakteriserer, folk som har diabetes, ofte som en av de første symptomene. Det observeres også hos dem som har latt være å ta medisinen mot diabetes eller tar doser som ikke er tilstrekkelige. Det er også forårsaket av andre tilstander som osmotisk diurese og diabetes insipidus, og utgjør en del av apparatet for å diagnostisere de forskjellige tilstandene.
"Psykogen polydipsi" er en veldig sjelden psykologisk lidelse som av og til finnes hos schizofrene.


Michelin.
Compagnie Générale des Établissements Michelin er et fransk selskap som hovedsakelig produserer bildekk. Selskapet ble etablert i 1888 og oppfant radialdekk, som brukes av nesten alle moderne biler. Michelin utgir også en serie veikart og reisehåndbøker.


Trepleie.
Trepleie innebærer stell av trær, som f.eks. sykdomsbekjempelse, råteskader, sikring av trær og beskjæring av trær i bebodde og urbane strøk. Trepleie handler både om kosmetiske og sikkerhetsmessige inngrep. Den faglige definisjonen av trepleie omfatter planting av, tilsyn med og skjøtsel av grøntanleggstrær. I Norge anses trepleie-arbeid å inngå i anleggsgartnerfaget, men utøverne har ofte tilleggsutdanning, gjerne i regi av Norsk Trepleieforum (NTF). NTF er tilsluttet International Society of Arboriculture.


Anleggsgartner.
En anleggsgartner arbeider med anlegg og vedlikehold av uterom, idrettsanlegg, gater og naturområder. Faget har historiske røtter langt tilbake til gresk, kinesisk, egyptisk og babylonsk hagekultur.
Anleggsgartneren bruker materialer som naturstein, metall, betong, tre, løsmasser, jord og planter til å forme landskap. Vedlikehold innbefatter stell av planter inkludert gressområder, renhold, snøfjerning, og tilsyn med lekeplasser. Kunnskap om økologi, geoteknikk, botanikk, byggteknikk og klima er nødvendige i anleggsgartnerens arbeid.
Utdanningen i Norge er to-årig teknisk fagskole, og så to år i lære i bedrift. Ved avsluttet læretid avlegges fagprøve, og kandidaten mottar sitt fagbrev. Det har vært utdanning i faget i Norge siden 1917.


Gabriel Batistuta.
Gabriel Omar Batistuta (født 1. februar 1969) er en tidligere argentinsk fotballspiller, og en av de mest målfarlige spillerne verden har sett i nyere tid. Batistuta, som fikk kallenavnet «Batigol», scoret 56 mål på 78 landskamper for – deriblant ti scoringer i VM-sluttspill. Han er også den eneste fotballspiller som har scoret hattrick i to forskjellige VM-sluttspill.
På klubbnivå startet Batistuta karrieren i hjemlandet for Newell's Old Boys i 1987. Korte opphold i storklubbene River Plate og Boca Juniors fulgte, før han i 1991 ble solgt til italienske ACF Fiorentina. Batistuta spilte ni sesonger i Fiorentina, hvor han ble intet mindre enn en folkehelt. Han scoret 168 mål på 269 seriekamper for Firenze-klubben, og da han ble solgt til AS Roma sommeren 2000 skapte det opptøyer blant misfornøyde Fiorentina-fans.
Batistuta spilte to og en halv sesong i Roma, som han hjalp til ligamesterskap i 2001 med 20 mål på 28 kamper. Dette var Romas første mesterskap på 18 år, og Batistutas første ligatrofé i Italia. Våren 2003 ble han leid ut til Inter, før han avsluttet karrieren med to sesonger for al-Arabi i Qatar.
På landslagsnivå var Batistuta med på å vinne Copa America i 1991 og 1993. I det sistnevnte mesterskapet scoret Batistuta begge målene for Argentina i finaleseieren over. Batistuta representerte også Argentina i tre VM-sluttspill (1994, 1998 og 2002).


Raúl González.
Raúl González Blanco (født 27. juni 1977) er en spansk fotballspiller som tidligere spilte for Real Madrid. I likhet med mange andre spanske fotballspillere omtales han vanligvis bare ved sitt fornavn. Raúl er tidenes toppscorer på med 44 mål på 102 landskamper (per mars 2011). Han er også spilleren med flest scoringer gjennom tidene i Champions League.
Raúl vokste opp som fan av Atlético Madrid, og var lenge tilknyttet klubbens ungdomslag. Han ble imidlertid ikke vurdert som god nok, og gikk derfor til erkerivalen Real Madrid i 15-årsalderen. Resten er historie.
Raúl debuterte for Real Madrid allerede som 17-åring i 1994, og har siden vært fast på laget. Siden debuten har han scoret over 200 mål for klubben, og er Real Madrids mest populære spiller blant tilhengerne. I sin tid på Santiago Bernabéu har han vært med på å vinne den spanske ligaen fire ganger og Champions League tre ganger. På landslagsnivå har han deltatt i tre VM-sluttspill og to EM-sluttspill. Han ble vraket fra den spanske landslags-troppen til EM 2008, der Spania endte opp med å ta gull.
Han ble frigitt fra sin kontrakt i Real Madrid den 25. juli 2010. Den 27. juli 2010 signerte han en kontrakt med tyske Schalke 04 og skal spille fotball i Tyskland de neste to årene.


Boe.
Boe er et distrikt og en valgkrets i landet Nauru, og ligger sørvest på øya. Det har et areal på 0,5 km², og en befolkning på 950. Boe velger inn to medlemmer til landets parlament i Yaren.
Den andre angam-babyen, Bethel Enproe Adam, kommer fra Boe.


Baiti.
Baiti (lokalt også Baitsi) er et distrikt i landet Nauru. Det ligger nordvest på øya, og har et areal på 1,2 km², og en befolkning på 810. Baiti er en del av valgkretsen Ubenide.


Tor Fretheim.
Tor Fretheim (født i Asker 13. mai 1946) er en norsk journalist, forfatter og oversetter. Fretheim er utdannet og har arbeidet som journalist. Han har bl.a. vært korrespondent for NRK i Latin-Amerika. Som forfatter er han særlig kjent for sine barne- og ungdomsbøker, som har vunnet flere priser. Han har også skrevet hørespill, og dramatisert bøker av bl. a Knut Meling og Vigdis Hjort for NRK.


Peder Furubotn.
Peder Furubotn (født 29. august 1890 i Brekke, død 28. november 1975) var en norsk kommunistisk politiker, og leder for den aktive kommunistiske motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.
Furubotn var møbelsnekker av yrke. Han var aktiv på venstresiden i fagbevegelsen allerede før første verdenskrig. Som LO-representant i Arbeiderpartiet var han tilhenger av at partiet skulle bli medlem av Komintern. Han ledet ulovlige faglige aksjoner i hjembyen Bergen, og ble flere ganger idømt fengselsstraff. På APs landsmøte i 1923 tapte han med to stemmers margin i kampvotering mot Einar Gerhardsen om partisekretær-vervet. Da Arbeiderpartiet ble splittet samme år ble Furubotn valgt til Norges Kommunistiske Partis første generalsekretær. Han var medlem i ledelsen i den tredje internasjonale (Komintern) 1930–1938, og oppholdt seg tidvis i Sovjetunionen. På denne tiden virker det som Furubotn fulgte Josef Stalin sine skiftende politiske linjer.
Peder Furubotn ble valgt til generalsekretær i NKP på et hemmelig sentralkomitemøte den 31. desember 1941, etter at den reelle lederen etter krigsutbruddet Henry Wilhelm Kristiansen ble tatt av Gestapo 22. juni. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt 10 i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene. Furubotn og krigsledelsen til partiet oppholdt seg i fjellene i Hemsedal og Valdres. Tyskerne satte inn store styrker for å få tak i ham, men greide det ikke selv om det flere ganger kom til trefninger. Det var her Furubotn fikk hedersnavnet «Norges Tito». Han var sentral i å iverksette partiets nye linje med aktiv motstand mot okkupantene.
Men i 1949 var Tito og Stalin bitre fiender, og Furubotn og hans folk ble ekskludert fra NKP som «titoister». Det er fremdeles strid blant historikerne om i hvor stor grad dette oppgjøret baserte seg på reelle politiske motsetninger eller om det var snakk om personlige motsetninger. Furubotn var uten tvil en stri personlighet. Det kan likevel være grunn til å tro at nettopp denne striheten gjorde at ledelsen i Moskva mente de ikke kunne stole på at Furubotn holdt seg til den «rette» linjen i denne tiden med sterk konflikt med en annen stridbar kommunistisk motstandsmann, Josip Tito. Blant tilhengerne av Furubotn var det mange unge motstandsfolk som hadde kommet til NKP fra Arbeiderpartiet eller AUF under krigen, og dette bidrog også trolig til en diskusjon blant førkrigskommunistene i partiet med hensyn til lojaliteten til «furubotnikene».
En rekke av disse ekskluderte «furubotnikene» spilte siden viktige roller i norsk politikk. Det gjaldt blant annet andre faglige tillitsvalge som Ragnar Kalheim og Roald Halvorsen, som var aktive i motstanden mot norsk EF(EU)-medlemskap i 1960-årene og 1970-årene, og var sentrale i etableringen av Sosialistisk Valgforbund i 1973, som ble til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Andre av Furubotns nærmeste gjorde senere karriere i LO og DNA, nevnes kan Lars Skytøen, Thorbjørn Berntsen, Leif Rambjør og Tor Halvorsen.
Furubotn selv avviste en ny partidannelse og støttet fra 1957 DNA i valg. Ved den sovjetiske invasjonen i Ungarn 1956 tok han avstand fra innmarsjen og holdt et meget sterkt selvkritisk politisk oppgjør med det han kalte egen venstresekterisk dogmatikk og tidligere sovjetbinding. I 1972 sa han ja til EF.


Anabar.
Anabar er et distrikt i landet Nauru, og ligger nordøst på øya. Det har et areal på 1,5 km², og en befolkning på 810.
Anabar er også navnet på en valgkrets i Nauru, og dekker distriktene Anabar, Anibare og Ijuw, et areal på tilsammen 5,1 km², og en befolkning på 1 240. Valgkretsen velger inn to medlemmer til parlamentet i Yaren.


Bastard.
Bastard er et begrep som kommer av det norrøne ordet "bastarðr", som betyr sønn eller datter av frille (elskerinne), altså avkom utenfor ekteskap. Tidligere ble ordet også brukt i nedsettende sammenheng om mennesker med foreldre fra forskjellige sosiale lag eller folkegrupper, men nå brukes det også for å skildre dyr med opphav fra forskjellige raser, for eksempel en blanding mellom to ulike hunderaser.
Bastard var tidligere også brukt om barn født utenfor ekteskap, det vil si at foreldrene ikke var gift med hverandre, og uansett om foreldrene var fra forskjellige sosiale lag. Uttrykket illegitim ble også brukt. I vår tid betegnes disse barna saklig som "utenekteskapelige" eller "utenomekteskapelige", men begrepet er ikke ofte benyttet om mennesker da barn utenfor ekteskap ikke lenger er sosialt uakseptabelt i mange land. I enkelte land er det imidlertid fortsatt sett ned på, og også enkelte steder ulovlig.
Begrepene bastard og hybrid må ikke forveksles. En hybrid er en blanding mellom to arter, f.eks. ulv og prærieulv (ulvehybrid) eller tiger og løve (tigon eller liger). Mange kaller også blandinger mellom vanlig ulv og hund for ulvehybrider, men per definisjon blir dette avkommet bastarder. De tilhører nemlig samme art.


Anetan.
Anetan er et distrikt i landet Nauru, nord på øya. Det har et areal på 1 km², og en befolkning på ca 880. Landets værstasjon ligger i dette distriktet.
Anetan er også en valgkrets i Nauru, og dekker distriktene Anetan og Ewa, med et areal på tilsammen 2,2 km² og en befolkning på 1 180. Valgkretsen velger inn to medlemmer til landets parlament i Yaren.


Olav Scheflo.
Olav Andreas Scheflo (født 9. september 1883 i Steinkjer, død 25. juni 1943) var en norsk journalist og politiker.
Etter seieren til den radikale fløyen i Det norske Arbeiderparti (DNA) på landsmøtet i 1918 ble han redaktør i hovedorganet Social-Demokraten i Oslo. Scheflo var tilhenger av den Tredje Internasjonalen (Komintern) og støttet både medlemskap for DNA i denne, og de 21 opptaksvilkårene («Moskvatesene»). I 1921 måtte Scheflo gå av som redaktør i hovedorganet, men ble i stedet DNAs medlem i ledelsen for Komintern. Fra 1922 var han også stortingsrepresentant og parlamentarisk leder for DNAs stortingsgruppe.
Ved partisplittelsen i 1923 gikk han med i Norges Kommunistiske Parti (NKP), der han ble valgt inn i partiledelsen, som Kominternrepresentant (til 1927) og til redaktør i hovedorganet Norges Kommunistblad. Scheflo var politisk relativt moderat og ble regnet blant høyrefløyen i NKP. Den indre striden i partiet førte til at han trakk seg som redaktør av hovedorganet i 1927.
I mars 1928 gikk Scheflo ut av NKP i protest mot partiets negative holdning til regjeringen Hornsrud. Fra 1929 var han medlem i DNA, og fra 1931 var han redaktør i partiavisen Sørlandet i Kristiansand.
Han forsvarte offentlig Lev Trotskij mot angrepene fra både borgerlig og stalinistisk hold da den gamle bolsjeviken oppholdt seg i Norge i 1935—1936, mens mange i DNA ellers var uklare og vaklende, for eksempel Martin Tranmæl i hovedorganet Arbeiderbladet. Scheflo var likevel ikke «trotskist» i betydningen enig med Trotskij i alt.
Scheflos bok "Den røde tråd i Norges historie" redegjør for hans politiske ståsted, midt i den folkelig-radikale tradisjonen i Norge.


Jørn Utzon.
a>. Jørn Utzon mottok den danske Betonelement-Prisen i 1987 sammen med sønnene Kim og Jan for denne bygningen.
Utzons eget hus i Hellebæk
Jørn Utzon (født 9. april 1918, død 29. november 2008) var en dansk arkitekt som er særlig kjent for Sydneys hovedlandemerke, Operahuset. Han mottok Pritzker-prisen i 2003.
Utzon ble født i København, men da han var et år gammel flyttet familien til Ålborg hvor faren, Aage Utzon (1885–1970), fikk arbeid som skipsingeniør på Aalborg verft.
Aage Utzon var en respektert person innen sitt fag og arbeidet med utviklingen av nøysomt presiserte spissgatter. Han var kjent for å beskrive sine båter ned til den minste detalj i sine konstruksjonstegninger – Jørn Utzon etterlignet denne teknikken i sin egen karriere. Som barn brukte Jørn Utzon mye tid i skipsverkstedene hvor han betraktet hvordan skipene ble til. I utformingen av skipene ble konstruksjons- og funksjonsoptimering den avgjørende faktor for skipenes utseende og den deri implementerte estetikk dannet i Utzons senere verk et viktig inspirasjonsgrunnlag.
Utzon gikk på den private Klostermarkskole og senere på Aalborg katedralskole hvor han på grunn av ordblindhet fikk årgangens dårligste studentereksamen.
Utzons far tok familien med til Stockholmsutstillingen i 1930. Denne utstillingen introduserte Utzon for funksjonalismen og gjorde et stort inntrykk på ham. Gunnar Asplund var hovedkraften bak denne utstillingen. Asplund hadde i 1920-årene medvirket til å sette svensk arkitektur på verdenskartet med verk som eks. Stockholms stadsbibliotek, Skandia-biografen, Skogskirkegården, Villa Snellman mfl. Utzons familie ble inspirert av de transparente og lyse karakteristika som utstillingen var preget av og satte sitt eget hus i stand etter disse nye impulsene.
Utdannelse.
I 1937 flyttet familien Utzon til Helsingør. Utzon begynte samme år sine studier på Københavns Kunstakademi med Kay Fisker og Steen Eiler Rasmussen som sine læremestre. Han utviklet seg meget gjennom de fem årene han var ved akademiet og var ferdigutdannet i 1942.
Senere samme år under tyskernes okkupasjon av Danmark flyktet Utzon til Stockholm som på dette tidspunkt var en rugekasse for skandinavisk og internasjonal arkitektur. Han fikk selskap av arkitekter som eks. Arne Jacobsen, Poul Henningsen, Halldor Gunnløgsson, Tobias Faber m.fl. Asplunds nordiske funksjonalisme inspirerte dem alle, som også Alvar Aaltos arkitektkontor i byen gjorde det. Utzon arbeidet i denne perioden sammen med Hakon Ahlberg, som nettopp hadde utgitt en bok om Asplund, og kort etter med Paul Hedqvist. Gjennom Hedqvist kom han i kontakt med den norske arkitekten Arne Korsmo.
Additive prinsipper.
Etter at tyskerne overga seg i 1945 ville Utzon hjelpe til med gjenoppbygginegn av Europa med en rekke midlertidige hus i Nederland. Disse ble hans første skritt mot de additive prinsipper som han senere tenkte ut.
Samme år vendte han tilbake til Danmark hvor han sammen med Tobias Faber deltok i flere arkitektkonkurranser hvor konkurranseforslagene bygget på integreringen av det aktuelle landskap i formgivingen, som det eks. sees i forslaget til nytt Crystal Palace. I dette forslaget er en rekke platåer formet etter det omgivende terrengs bølgeformasjon kombinert med en stolpekonstruksjon som viderefører stemningen fra det nært liggende skoglandskapet. Denne integrering av naturen i arkitekturen ble et viktig virkemiddel og en viktig arbeidstilgang gjennom Utzons karriere. Utzon og Faber fortsatte samarbeidet på flere prosjekter.
Fra 1947 til 1949 var Utzon henholdsvis i Marokko, USA og Mexico. I Marokko utviklet han fabrikkdesign og ble introdusert til islamisk arkitektur. Han oppdaget den fundamentale visdom hos alminnelige mennesker, hverdagsdetaljene og kvaliteten i sammenhengen mellom byggematerialer og landskapets naturlige materialer. Denne inspirasjonen førte på dansk jord til at Utzon ofte valgte å bygge hus i lokale danske byggematerialer, som for eksempel gul tegl.
I 1949 mottok Utzon et legat for å reise til USA og Mexico. I USA besøkte han Ray og Charles Eames, Frank Lloyd Wright og Ludwig Mies van der Rohe. Etter møtene med dem var Utzon i Mexico og så på mayaenes plattformkomplekser Uxmal og Chichen Itza på Yucatán. Han ble fascinert av den måten mayaene bygget mot himmelen for å komme nærmere Gud og av den måten templene reiser seg majestetisk opp av jungelen. Denne opplevelsen ga inspirasjon til hans artikkel: "Platforme og plateauer: En dansk arkitekts ideer".
Et forslag i samarbeide med Arne Kosmo til henholdsvis Oslo Banegård (1947) og vestre Vika (1948) ledet til et samarbeide med PAGON (Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge). Med denne gruppen ble ideen om billige midlertidige etterkrigshus videreutviklet gjennom et forslag i Arnebråten (1951). Disse ideene fortsatte over i lignende prosjekter i Skåne, Fredensborg og Kingohusene i Helsingør. I disse husene omkranser bebyggelsen delvis et kvadratisk gårdsareal hvor utvidelser kan bygges når økonomien tillater det.
De byggetekniske prinsipper i disse husene bygger på å la én bærende vegg bære resten av husets bestanddeler. Utzon fant inspirasjon til dette i Eames hus som han hadde besøkt året før og bygget videre på denne ideen i sitt eget hus i Hellebæk.
I slutten av førtiårene og opp gjennom femtiårene drev Utzon med flere prsojekter samtidig og dette kulminerte med operahuset i Sydney (som begynte i 1956), hvor en "landmark-effekt" ble forsøkt integrert. Av eksempler kan nevnes vanntårnet i Svaneke fra 1949 som avmerker Bornholms kystlinje, samt den aldri oppførte Langelinje Pavillion.
Sydney-operaen.
Utzons karriere tok skikkelig av da han i 1957 vant konkurransen om Sydney operahus. Forslaget ble i første omgang avslått av den opprinnelige juryen, men reddet av det senere jurymedlemmet arkitekt Eero Saarinen, som åpnet de andres øyne for det dengang spektakulære prosjektet. De hvite skallenes bløte og organsike former på Operahuset var i forslaget kombinert med orientalsk og mellomamerikansk plattformsinspirasjon som tilsammen gir det ikoniske «landmark» juryen ønsket.
Utzon var ikke på noe tidspunkt under utarbeidelsen av prosjektet tilstede i Sydney. Ut fra sjøkart kunne han se at husets plassering i havnen minnet om Kronborg slotts plassering i havnen i Helsingør, som derfor var en viktig inspirasjonskilde. Når man fra vannet beveger seg rundt huset endres fasaden hele tiden og han ønsket derfor å skape en fasade som ikke var lik fra alle sider – en såkalt femte fasade.
Konstruksjonen av operahuset begynte i 1959. Ingeniørene på prosjektet hadde store vanskeligheter med å finne en metode til å bygge de store skallene, da man på det tidspunkt ikke umiddelbart hadde teknologien til å støpe så store konstruksjoner. Utzon fikk den ideen at man kunne utvikle et system hvor alle skallkomponentene blir skåret ut fra en sirkel, og på denne måten oppnå muligheten for å fremstille like prefabrikerte komponenter til sammensettelse av skallene.
Lengre tids uoverensstemmelser med Sydneys bystyre endte i 1966 med at Utzon forlot prosjektet noe som blant annet medførte at mange av Utzons opprinnelige ideer, hovedsakelig for interiøret, gikk tapt.
Senere ble bygget omarbeidet og fullført av Peter Hall, David Littlemore og Lionel Todd. Operaen ble offisielt åpnet av dronning Elizabeth II den 23. oktober 1973.
Etter Sydney.
Etter Sydney-prosjektet og opp gjennom 1960-årene utviklet Utzon sine prinsipper om additiv arkitektur karakteriseret ved syntesen mellom geometri, modulasjon og standardiserte produkter. Den additive arkitekturs eksistensgrunnlag ble bekreftet gjennom Sydney-prosjektet, som viste at standardiseringen av bygningselementer var i stand til å optimere konstruksjonen av den gitte konstruksjon. I slutten av årtiet hadde Utzon fremstilt et prinsippgrunnlag som han benyttet til å utarbeide forslagene til Farum sentrum, stadionen i Jedda og hans andre forsøk på å tegne et museum i Silkeborg. Ut fra samme prinsipper utviklet han sitt Espansiva bygningssystem hvor flere like komponenter kan settes sammen til en fleksibel villa.
I slutten av sin aktive karriere tegnet Utzon Bagsværd kirke hvor dagslyset reflekteres fra høye sidevinduer ned mot de hvitkalkede, krumme loftsflatene og gir et skyggeløst lys som avtar svakt nedover. Han tegnet også parlamentet i Kuwait som er inspirert av beduinenes kultur og hvor fasaden minner om et telt, men også i sitt interiør har elementer fra basaren. I tillegg til sitt senere samarbeide med sønnene avsluttet Utzon sin solokarriere med å bygge to hus til seg selv og sin ektefelle på Mallorca i Spania.
Fra 1985 begynte sønnene Jan og Kim å samarbeide med faren, og etter at Jørn Utzon trakk seg tilbake, har de drevet firmaet Utzon Architects videre. De fikk blant annet oppdraget med å overvåke restaureringen av Operahuset i Sydney, særlig interiøret.
Kulturkanonen.
Operahuset i Sydney er oppført i Danmarks kulturkanon.


Ewa.
Ewa er et distrikt i landet Nauru, og ligger nord på øya. I dette distriktet ligger landets skole for høyere utdanning, Kayser-colleget. Distriktet har et areal på 1,2 km², og en befolkning på 300. Ewa er del av valgkretsen Anetan.


Sylvelin Vatle.
thumb
Sylvelin Vatle (født 4. september 1957 på Osterøy) er en norsk forfatter. Vatle er utdannet og har arbeidet som sosionom. Hun debuterte litterært i 1991 med "Alle kjenner vel presten?" som ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris.


Mumle Gåsegg.
Mumle Gåsegg er en norsk eventyrfigur med trekk både fra morsomme skrytehistorier og helteeventyr.
Mumle var født fra et gåseegg som fem koner hadde ruget på. Han fikk navnet sitt fra dette, og av at han mumlet mens han lå i egget. Det gutten hadde mumlet om, var mat – han hadde en voldsom matlyst, men var også utrolig sterk. Eventyret handler om hvordan det går ham i livet, i møte med konge, soldater og djevelen.
En gutt av overnaturlig opphav forlater hjemmet sitt på grunn av den enorme appetitten sin. Han gjør kontraktarbeid for en bonde og en konge, og de gir han harde oppgaver som setter styrken hans på prøve. Fordi han eter så uhorvelig mye, vil de kvitte seg med han, og kongen gir han til slutt svært farlige oppgaver, som å krige, eller dra til helvete etter skatt fra fanden. Gutten får til alt, og vinner kongsdatteren. Eventyret fins i mange varianter, også på svensk. Det er klassifisert under eventyrkatalog-nummeret AT 650A, under overskriften "Strong John".
Flere kunstnere har illustrert eventyret, senest i tegneserieform av Bjørn Ousland


Alois Kayser.
Alois Kayser (født 29. mars 1877 i Alsace, døde 21. oktober 1944 i Chuuk) var en tysk katolsk misjonær og prest tilhørende Jesu Hjerte-kongregasjonen som tilbrakte nesten 40 år på Nauru og skrev naurisk grammatikk (og muligens ei ordbok). I 1943 ble han, sammen med det meste av Naurus befolkning, sendt til Mikronesia av japanerne, hvor han døde. Kayser-colleget i Ewa er oppkalt til ære for ham.
Se også.
Kayser, Alois
Kayser, Alois
Kayser, Alois
Kayser, Alois
Kayser, Alois


Indre Follo tingrett.
Indre Follo tingrett var frem til 2005 en tingrett i Ski, ca. 25 km sydøst for Oslo, i Akershus fylke. Indre Follo tingrett dekket Follo-kommunene Enebakk, Oppegård, Ski og Ås. Fra 1. januar 2006 ble Indre Follo tingrett slått sammen med Ytre Follo tingrett til Follo tingrett.


Solveig Aareskjold.
Solveig Aareskjold (født 19. juli 1949 i Høyland i Rogaland) er en norsk forfatter. Hun bor nå i Sandnes. Hun debuterte med romanen "Det indre tempel" i 1987.
Aareskjold skriver for det meste på nynorsk. Hun tar gjerne opp tema fra norrøn og gresk gudelære og spinner tråder videre til dagens samfunn. Forfatteren er også opptatt av kvinnespørsmål.


Anibare.
Anibare er et distrikt i landet Nauru. Det er del av valgkretsen Anabar.
Turisme.
I dette distriktet ligger øyas beste strand ved Anibare-bukta. Det er ei strand med hvit korallsand, og øyas beste sted for å surfe eller bade. Anibare-bukta er øyas eneste større attraksjon. Nær den ligger Meneñ Hotel.
Industri.
I distriktets vestlige deler er fosfatlagrene.
Geografi.
Distriktet ligger øst på øya, og dekker et areal på 3,1 km², og har en befolkning på 250.


Hans Magnus Enzensberger.
Hans Magnus Enzensberger (født 11. november 1929 i Kaufbeuren) er en tysk dikter, forfatter, oversetter og redaktør, også kjent under psevdonymet Andreas Thalmayr. Forøvrig skriver han under navnene Linda Quilt, Elisabeth Ambras samt Serenus M. Brezengang. Han bor for tiden i München.
Liv.
Enzensberger har 3 yngre brødre, blant annet engelskfilolog Christian Enzensberger, professor i engelsk litteratur, og det tidligere medlemmet av kollektivet Kommune 1, Ulrich Enzensberger. Han vokste opp i en borgerlig familie. Faren var ingeniør og spesialist på telekommunikasjon. På slutten av andre verdenskrig var han med i Volkssturm.
Han studerte litteraturvitenskap og filosofi i Erlangen, Freiburg, Hamburg og ved Sorbonne i Paris. I 1955 tok han doktorgraden med et arbeid om poesien til Clemens Brentano. Etter det arbeidet han til 1957 som radioredaktør i Stuttgart. Han deltok på flere møter i Gruppe 47.
Fra 1965 til 1975 ga Enzensberger ut tidsskriftet "Kursbuch" ("kursbok"). Enzensberger hadde stor innflytelse på studentbevegelsen med sine verk (spesielt "Kursbuch"). I 1968 hevdet han i foredrag han holdt i California, at retten til kritikk kun er en amerikansk luksus, på linje med konsumgoder. Fra 1985 har han gitt ut bokserien "Die Andere Bibliothek" ("det andre bibliotek").
Spesielt med teksten "Baukasten zu einer Theorie der Medien" ("Byggeklosser for en teori om medier"), utgitt i 1970, analyserte Enzensberger fjernsynet og andre medier. Han betegnet de elektroniske mediene som en hovedkraft for bevissthetsindustrien, og tilla dem en omfattende styrings- og kontrollfunksjon i det senindustrielle samfunnet. Enzenbergers mål er en sosialistisk teori om mediene.
Han ble bekymret over sosialistenes tilbakeholdende forhold til mediene. Isteden forlangte han en frigjørende omgang med dem. Han så et problem med det han kalte "undertrykkende mediebruk": Et sentralstyrt program med en sender og flere mottagere, som passiviserer og avpolitiserer konsumentene. Innholdet blir produsert av spesialister, som igjen kontrolleres av eiere eller byråkratiet. Enzensberger ser likevel mye større muligheter for de elektroniske mediene. En "frigjørende mediebruk" vil gjøre hver mottager også til sender. Tekniske hindere er kunstig skapte. Ved å oppheve disse hindrene vil massen bli mobilisert og politisk inkludert. Den forretningsmessige kontrollen vil ikke bare komme fra ett sted, men via en selvorganisert forening.
I 1987 brukte han begrepene «Ossie» (beboer i det daværende Øst-Tyskland) og «Wessie» (beboer i det daværende Vest-Tyskland) i prosabindet "Ach, Europa! Wahrnehmungen aus sieben Ländern" ("Akk, Europa! Observasjoner fra syv land"). I en fiktiv reiseberetning gjennom Europa i 2006 beskriver han i et kapittel en fredelig gjenforening av Tyskland, der Ossies og Wessies dog er dødsfiender.
I hans "Gesammelten Zerstreuungen" ("Samlede adspredelser") 1988 kaller han fjernsynet for "nullmedium".
Enzensberger bodde i Norge fra 1956 til 1964, og nesten hver sommer i 30 år har han tilbrakt på en gård i Valdres. "Norsk utakt", eller «Norwegische Anachronismen» som den het på tysk, ble en bestselger i norsk utgivelse. Det er blitt hevdet at den er noe av det mest innsiktsfulle som er skrevet om Norge i etterkrigstiden, og blir fortsatt sitert. Boken ble til etter en reise gjennom Norge våren 1984, og hvor han blant annet diskuterer selve ideen om «utakt», om at en nasjon kan være ute av takt med seg selv eller andre. «Kanskje er det først etter en tur til Berlin at man finner på å spørre hvorfor Oslos mest prangende rytterstatue, midt foran Slottet, fremstiller en svensk konge.»
Enzensberger arbeidet sammen med filmskaperen Peter Sehr på en filmatisering av livet til Georg Christoph Lichtenberg.


Anders Jahres kulturpris.
Anders Jahres kulturpris er en årlig utdelt pris som er en hederbevisning for utmerket arbeid, først og fremst for norsk kulturliv. Prisen er blitt utdelt siden 1990. Prisen blir delt ut av Anders Jahres Humanitære Stiftelse etter innstilling fra et utvalg som er oppnevnt av stiftelsen. Prisen er til minne om skipsrederen Anders Jahre fra Sandefjord i Vestfiold.
Hvert år blir det plukket ut en eller to vinnere som hver får 500 000 kroner, en diplom og en statuett laget av Nils Aas. I 1996 vedtok man å også dele ut "Anders Jahres Pris for Yngre Kunstnere". Vinneren av Anders Jahres kulturpris blir bedt om å utpeke en yngre, talentfull kunstner til å motta Anders Jahres Pris for Yngre Kunstnere, som regel innenfor deres eget virkefelt. Juniorprisvinnerne får 100 000 kroner hver.


Eiksundbrua.
Eiksundbrua er en fritt frambygg-bro i Ulstein kommune på Sunnmøre, og som er en del av Eiksundsambandet som knytter ytre søre Sunnmøre til fastlandet uten bruk av ferger. Eiksundbrua går fra Eiksund på Hareidlandet til den lille øya Eika, der veien går rett over i den undersjøiske Eiksundtunnelen. Brua er 405 meter lang og 9,3 meter bred. Den har 5 spenn, der det lengste er på 132 meter. Seilingsløpet under brua er 20 meter bredt og med en maksimumshøyde på 16 meter. Broen er prosjektert av Aas-Jakobsen AS.
Brua sto ferdig i 2005, men frem til Eiksundsambandet åpnet 23. februar 2008 var brua kun i bruk til anleggstrafikk.
I februar 2006 klaget Maskinentreprenørenes Forbund på at Eiksundbrua var bygget for smal og at den var for farlig.


Norges Bondelag.
Norges Bondelag er den største interesseorganisasjonen for bønder i Norge. Bondelaget har som mål å «samle alle som er, eller kjenner seg knyttet til bondeyrket, fremme felles saker, trygge landbruket og ivareta bygdenes økonomiske, sosiale og kulturelle interesser.» Organisasjonen forhandler direkte med Staten om inntektsgrunnlaget til bøndene. Bondelaget selv mottar ikke statsstøtte, og er økonomisk og politisk uavhengig..
Laget ble startet i 1896 med tittelen Norsk Landmandsforbund. Dengang skulle det arbeide til beste for landbruksnæringen og prøve å påvirke politiske avgjørelser, med andre ord noenlunde det samme formålet som i dag. I 1922 skiftet bevegelsen navn til Norges Bondelag, bare to år etter at landsmøtet hadde vedtatt å opprette Bondepartiet (nå: Senterpartiet), som skulle arbeide aktivt og direkte for bøndenes interesser på Stortinget. Senterpartiet er i dag helt uavhengig fra Bondelaget.
Norges Bondelag har 62 000 medlemmer, fordelt på 580 lokallag og 18 fylkeslag.
Eksterne lenker.
Bondelag
Bondelag


Hovdebygda.
Hovdebygda er et tettsted i Ørsta kommune på Sunnmøre. Herfra kommer blant annet Ivar Aasen og hiphopgruppen Side Brok. Her ligger også Ivar Aasen-tunet til minne om nynorskskaperen. Nynorsk-leksikonet Allkunne har sitt hovedkontor i Hovdebygda.


Halldis Moren Vesaas.
Halldis Moren Vesaas (født 18. november 1907 i Trysil, død 8. september 1995 i Oslo) var en norsk lyriker, oversetter og kulturarbeider, som på mange områder gjorde en omfattende innsats for nynorsk språk og kultur.
De fleste av hennes diktsamlinger, seks av i alt åtte, utkom i årene fra 1929 til 1947. Det sentrale tema er opplevelser og følelser hos kvinner gjennom de ulike livsfasene: ungdom, forelskelse, parforhold i lykke og i motgang, morsrolle og til sist den modne kvinnens perspektiv på livet og gleden ved ny kjærlighet.
Halldis Moren Vesaas vant ry som gjendikter gjennom sitt arbeid med klassisk dramatikk, hun var en ettertraktet oppleser, og hun hadde flere sentrale verv i kulturlivet: blant annet i Riksteatret, forfatterforeningen og Norsk kulturråd. Det meste av sitt voksne liv bodde hun på Midtbø i Vinje, fra 1933 til ca 1970, sammen med ektemannen og kollegaen Tarjei Vesaas.
Livsløp.
Hun ble født på gården "Moren" ("Mora") en mils vei nord for Trysil sentrum, som datter av forfatteren Sven Moren, og vokste opp i et rikt kulturelt miljø, hvorfra mange av hennes jevnaldrede etterhvert kom til å utfolde seg i kulturlivet. Hun var eldst og eneste jente i en søskenflokk på fem. "Jon" (født 1909) overtok heimgården; Torleiv (født 1911) utdannet seg til maler; "Gudmund" (født 1913) døde i juni 1927; mens tvillingbroren "Sigmund" ble forlagskonsulent og rektor ved Elverum folkehøyskole. Hun debuterte ni år gammel med en kort historie i "Norsk barneblad".
Halldis utdannet seg ved Elverum lærerskole 1925–1928, og hadde deretter forskjellige jobber i Hamar og Oslo i to år, blant annet ved "Heim for landsungdom" i Nordahl Bruns gate, Oslo; hvor hun sammen med Kai Fjell, Åsmund Sveen og broren Torleiv utgjorde et kulturmiljø. I 1930 flyttet hun til Sveits; der arbeidet hun i tre år som sekretær.
Hun møtte forfatteren Tarjei Vesaas i 1931, gjennom en invitasjon fra Vesaas' venn Mikkjel Fønhus. Begge kjente da til hverandres forfatterskap. De fant umiddelbart tonen, og innledet et langdistanseforhold. Paret giftet seg i april 1934 og bosatte seg i Vinje i Telemark på Midtbø, en gård Tarjei hadde kjøpt av onkelen "Øystein Vesaas" i 1930. I 1935 kom sønnen Olav til verden. Fire å seinere ble datteren Guri født. Vesaas arbeidet som lærer i Vinje 1941–43.
Hovedtyngden av Vesaas' lyriske forfatterskap skriver seg fra de atten årene etter debuten: Seks diktsamlinger fra 1929–1947, i tillegg til to barnebøker og en roman. Det senere skjønnlitterære forfatterskapet omfatter bare to egne diktsamlinger, i 1955 og 1995 og ei novellesamling. Likevel «klarte ho å halde på posisjonen som lesaranes dikter i 40 år utan å gje ut ny diktsamling». I selvbiografien peker hun selv på hvordan hennes egen «lyriske åre» rant tom nettopp i de samme årene da ektemannen begynte å skrive lyrikk.
I årene fra 1946 og framover skulle hun bli en av de mest allsidige og aktive kulturarbeiderne i Norge. Dette var oppgaver og rolle som hun påtok seg bit for bit, og i økende grad etterhvert som familiesituasjonen tillot det. Hun gjendiktet og oversatte for teateret, da særlig Det Norske teatret; skrev artikler om ulike emner og var ekstern forlagskonsulent – først for Noregs Boklag og senere for Samlaget. Noen årstall som kan brukes som indikatorer for når hennes ulike oppgaver i den allsidig "kulturarbeider-rollen" utviklet seg, er 1938, da den første barnebokoversettelsen er registrert, 1949 med vervet i Riksteateret, 1951 med biografien om faren, og 1961 da hun fikk Bastianprisen for gjendiktinga av Jean Racines "Phèdre". Hun satt i styret for Riksteateret 1949–1969 – de siste tolv årene som nestformann; medlem og nestleder i Den norske forfatterforenings litterære råd 1952–72; medlem av Norsk språknemnd 1952–67; medlem av Norsk Teaterråd 1964 og medlem av styret for Norsk Kulturråd 1965–72. Rundt 1950 samarbeidet hun med Thorbjørn Egner om lesebøkene, både med innholdet, og med å legge til rette for de nynorske utgavene av bøkene. Hun skrev flere selvstendige bidrag til bøkene, og fikk også ektemannen Tarjei til å skrive for lesebøkene.
På hjemmebane i Vinje engasjerte hun seg i kultur- og samfunnsoppgaver i heimbygda, blant annet som skolestyreformann fra 1946 og i noen år.
På 1940- og 1950-tallet var hun også med i redaksjonsrådet til tidsskriftet "Kvinnen og Tiden".
Både i forfatterskapet og i andre sammenhenger var hun en bevisst, men samtidig sjelden konfliktsøkende, forkjemper for kvinners rettigheter. Retten til egen inntekt, eget arbeidsbord og selvstendig identitet er en rød tråd i selvbiografiene, på samme måte som en tydelig kvinnelig livsfølelse er et gjennomgangstema i lyrikken.
Hun ble enke i mars 1970, og flyttet etterhvert til Oslo, hvor hun bodde i Jacob Aalls gate på Majorstua. På åttitallet var hun kjæreste med skuespilleren Gisle Straume (1917–1988). Hun ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden i 1984. Hun var også ridder av Den nasjonale fortjenstorden, Frankrikes nest høyeste orden.
Hun ble syk i 1992, og var svekket de tre siste årene av livet, før hun døde rolig på tidlighøsten 1995, 87 år gammel.
Dikt.
De fleste av diktene til Halldis Moren Vesaas er tradisjonelle i form og handler om kvinneliv, kjærlighet, meningen med livet, etter hvert også døden. De fleste og meste kjente av diktene er i beste forstand "leilighetsdiktning", sprunget ut av livsfaser, personlige erfaringer og observasjoner om mennesker og samfunn, etterhvert stadig mer preget av en varm humanisme og sosial ansvarsfølelse.
Hun skriver selv i forordet til "Ord over grind, utvalgte dikt" (1965) at
Da hun debuterte i 1929 med diktsamlingen "Harpe og dolk", var hun blant de første nordiske kvinner som modig og fordomsfritt skrev seg til sin egen plass i litteraturen, med et uredd selvbilde, og en våknet dristighet – også om erotiske følelser. Et hovedtema i debutsamlingen er «ei intens manifestering av "eg"-et», en etablering av en selvstendig identitet, midt inne i de relasjonene forfatteren var en del av: kvinnelighet, samtid, jordbrukskultur, ungdom og følelsen av bråmodenhet. Bråmodenheten kommer blant annet til uttrykk i det tvetydige «Fødd i går», hvor farsopprøret er et tema. Kvinneligheten uttrykkes blant annet i diktet «Ny kvinne», om den første menstruasjonen, og i «Alene», hvor dikt-jeg'et venter på sin kjære i et billedspråk som knapt kan misforstås: «Eg har lagt fela fram til deg / for eg veit du vil ha ho straks du kjem». Vesaas har også sagt at hun oppfattet seg som en representant og stemme for sin generasjon kvinner: «"Den tid var det enno så få kvinner her i landet som hadde skrive dikt at når ein gjorde det, måtte ein nesten kjenne seg som eit svarberg, som fange inn stumme ord og gav dei lyd"». Diktene var for det meste i bunden form, men det finnes også frie dikt i debutsamlingen. Titteldiktet «Harpe og dolk» tydeliggjør det dobbelte innhold i den nye kvinnerollen, hun er både den harmoniske sangeren og den selvstendige, uavhengige som kan være resolutt og handlekraftig. I ettertid har hun tatt avstand fra det proklamatoriske ved tittelen: «"det synes eg er ein fæl tittel. Eg får unnskylde meg med at eg var temmeleg ung den gangen"».
De to neste samlingene, "Strender" (1933) og "Lykkelege hender" (1936) kan leses i lys av livsfasene i Halldis' eget liv: avklart kjærlighet, å bygge sitt eget hjem, ha tilhørighet der, og å bli mor. Her er kjente og ofte siterte dikt som «Nei, eg får aldri nok», «Litteraturen og ungen» og «Lykkelege hender». Og enda flere dikt tematiserer ulike sider ved kjærlighet, samliv, hjem og barn. I «Tre og mold» er treet et uttrykk for kjærligheten: «"I natt i draumen eg var eit tre [...] Du var molda og treet eg."» – på samme måte som trærne i «Tre i skogen» vokser sammen og blander løv og røtter; mens treet i diktet «Tuntre» representerer langvarig tilhørighet til hjemmet i vid forstand, også ektefelle. Diktet «Kveld» fra 1933 er et tidlig eksempel på en type dikt som blir mer vanlige i samlingene fra 1947 og 1955: en nært opplevd kjærlighetstrette: «"Venn, sjå ein fager dag har vi fått øydelagt. Vi drap han oss imellom i vår blinde strid"».
I samlingen "Lykkelege hender" er midtbolken dikt fra hjemmemiljøet i Trysil, hvor bindingen til heim og ætt er tydeligst uttrykk i diktet «Gammal gard»: «"Det stilnar i tunet. Bak attletne dører / dovnar alt liv mot kvile og natt / Allting er rett her. Dei trøytte blir borte, / og vegar dei trør her skal snart gro att. / Menneske døyr, men den gode og strenge / "garden" skal ættene halde ved lag"». Denne bindingen til jorda og garden kan også gjenkjennes i ektemannens to romaner fra samme tid: "Det store spelet" og "Kvinnor ropar heim", begge om Per Bufast – og i hennes egen barnebok "Du får gjera det, du" fra 1935.
Mødrediktene fra "Lykkelege hender" ble et nytt eksempel på at hennes dikting ble et "svarberg" for kvinners erfaringer og livsfølelse, hvor hun la nye tema til lyrikken. Dikt som «Det nye andedraget», «Litteraturen og ungen», «Den største», «Tider» og «Sonen og treet» er alle vitnesbyrd om morsfølelse og liv med barn, som fremdeles har stor sitatrelevans.
Samlingen "Tung tids tale" (1945) er for det meste "dagboksdikt" fra hverdagslivet under krigen. «"Eg vil ikkje gråte meir for alt det spilte blod / Ein gang tok han slutt, også denne vonde dagen / Eg vil sjå til barna mine, som har gått til ro / siden vil eg grave litt i hagen / [...] / ingen, ingen hjelper det om alle verdsens kvinner går / ikring med raude auge, ikkje ein"» («Ein kveld av krigen»). Best kjent av diktene er «Tung tids tale» ("Det heiter ikkje: "Eg" – no lenger...") og «Nå plantar kvinna i verda eit tre».
Den siste diktsamlingen på 40 år, "I ein annan skog" (1955) viser et bredere spenn av sinnsstemninger, med mørkere stemninger, anslag av uro og tvil. Samlingen inneholder riktignok livsfasedikt som «Ung son» og «Å vere i livet, vers til mor», og kjærlighetsdikt som «At du» og «Dine ord», men selv kjærlighetsdiktene inneholder tvil og erkjent avstand: «"Kjære, alt ditt som du viser meg no / – så utenkt som mangt av det er – / kan det vel hende eg ikkje forstod / om du ikkje var meg så kjær"» (fra «Lyset»).
Hennes mørke samling "I ein annan skog" avsluttes karakteristisk nok med en vilje til å ta vare på det som gir livet verdi. Sluttdiktet «Skuggane» foregår i en uspesifisert, fiktivt landskap: der samles noen som nevnes som "dei stille skuggar" (døde, krigsrammede eller deprimerte) på "den aude strand", hvor de med trassige livsgnist og karrig håp samler seg om minnene om det som ennå finnes, og gir livet verdi: «"Angen av lauvskog, smaken av brød [...] og alt det dei levande eig"».
Barnebøker.
Hun skrev fire barne- og ungdomsbøker i perioden 1935–1949: "Du får gjera det, du" (1935); "Den grøne hatten" (1938); "Hildegunn" i (1942) og "Tidleg på våren" (1949). Alle fire bøkene foregår i et østnorsk bygdemiljø, med realistiske skildringer av barns livsvilkår i samtiden. Bøkene kan likevel ikke entydig båssettes til kategorien bygdeoppvekstbøker. Til det var de tidlig mer individorientert en vanlig innenfor sjangeren. Gjennomgående tematikk i de fire bøkene er modning av selvfølelsen, utvikling av ansvarsfølelsen og forholdet til egen gård, bygdemiljøet og livsvalg.
Hovedpersonen Sigrid i "Du får gjera det, du" overtar farens drøm da faren dør. Hun skal dyrke opp jord og starte gartneri på hjemgården Åset. Boken er en dvelende skildring av det gode livet på gården og års- og livsrytmen der. Det kan ha interesse å se boka i lys av forfatterens biografi, med ekteskap, barn i vente og valget om å bosette seg på Midtbø.
I romanen "Hildegunn" problematiserer Vesaas bildet hjemmet og bygda som idealtilstander. I noen henseende er det en tradisjonell skildring av bygdeungdommens møte med storby og hybelliv; i andre henseende skiller den seg ut med sin problematisering av kjærligheten og den tidlige erotikken; og med de avidylliserende skildringene av bygdesamfunnet.
Også i "Tidleg på våren" legger forfatteren vekt på et nyansert bilde av reelle menneskelige forhold og problemstillinger. Hovedpersonen står i valget mellom byliv / utdanning og hjembygda, føler seg sviktet av faren og andre voksne, og kommer inn i en prosess hvor hun må ta ansvar for å utvikle modne, nyanserte relasjoner til menneskene rundt seg. Vesaas fikk departementets førstepris for boka. Samtidige kritikere la vekt på bokas etiske realisme.
I en artikkel om bøkene pekes det på at temaet i "Den grøne hatten" er knyttet til utvikling av personligheten, og det blir stilt opp etiske regler for hvordan et menneske bør være. Det samme gjelder "Tidleg på våren", men her retter det seg mer mot forholdene mellom menneskene: Behovet menneskene har for å tilgi og bli tilgitt.
Ved siden av disse fire bøkene utga hun i 1970 "Gudefjellet", en gjenfortelling av gresk mytologi for barn og unge. Boka framstår som ei bruksbok, muligens bestilt fra forlaget, eller avledet fra arbeidet med lesebøkene. Hennes eneste billedbok "Det gode gåva, segna om Demeter" (1987) står for seg selv i verket hennes. Dertil har hun også oversatt mer enn 30 billedbøker, de fleste for Samlaget, der dattera Guri Vesaas var barnebokforlegger.
Barnehørespill.
Vesaas skrev også barnehørespillene "Barnetime" (etter 1945), "Med sjøkattar på storfiske" (1947), "Eit underleg funn" (1948) og "På den store vegen" (1950). Ifølge Tilman Hartenstein i boka "Det usynlige teatret: Radioteatrets historie", Oslo 2001, s. 201, er de helt ukjent og borte fra arkivene.
Gjendikter.
a> kom til norske scener via Halldis Moren Vesaas' penn.
Det er registrert nærmere 50 gjendiktninger av henne for teatret. Den første, "Klokkene i Corneville" av Clairville & Gabet, ble oppført i 1940. Blant de siste var Molières "Tartuffe" og Brechts "Tolvskillingsoperaen". Hun oversatte kompetent fra fransk, engelsk og tysk. Gjendiktningene kom regelmessig gjennom hele karrieren hennes, men hun fikk flere oppdrag og særlig oppmerksomhet rundt sine gjendiktninger på 1970- og 1980-tallet, da hun var nynorskens og Det Norske Teatrets "grande dame".
Edvard Hoem skriver i etterordet til hennes "Dikt i omsetjing" (1993)
Sakprosa.
Hennes sakprosa omfatter over 120 artikler, reisebrev, bokanmeldelser, intervju, introduksjoner osv. Hun debuterte som nevnt 9 år gammel i "Norsk barneblad," og skrev noen flere artikler i bladet og dets julehefte "Joletre". Hennes første artikkel for et voksent publikum var «Paaskedag i Marseille» i avisen "Den 17de Mai" i 1930. Hun skrev sporadisk for flere tidsskrift, og forholdsvis regelmessig for blant annet Syn og Segn og Urd. Hun var litteraturkritiker for Dagbladet 1967–69, og redaktør for Samtiden 1980–81.
Det største delen av artiklene faller i de tre kategoriene Om nordisk litteratur, Om kvinner og Om nynorsk.
Vesaas' sakprosa er på samme måte som lyrikken sprunget ut fra personlige erfaringer. Blant hennes beste artikler står artikler om forfattere som står henne nær, enten personlig eller som litterære forbilder, eller begge deler: Edith Södergran, Karin Boye, Solveig von Schoultz, Stig Dagerman, Inge Krokann, Tor Jonsson, Einar Skjæraasen og Åsmund Sveen. Det er påtagelig at Vesaas behandler selvmordets gåte i omtalen av både Boye, Jonsson og Dagerman. I disse tekstene viser hun en balanse mellom empati med det utbrente livet og sin egen forpliktelse til livsansvar og livslyst.
I en særklasse står selvsagt de aller nærmeste forfatterne hun skriver om: faren Sven og ektemannen Tarjei. Den private, men ikke ukritiske minneboka "Sven Moren og heimen hans" (1951) ble skrevet etter ønske fra Aschehoug forlag, som i disse årene ga ut en serie "små forfatterportretter". De tre artikkelportrettene av ektemannen er alle skrevet på bestilling: Først til 50-årsjubileumsheftet av Syn og Segn, i 1947, deretter til Studentersamfundets hyllingsbok i 1964 og sist en kort artikkel til "Årbok for Telemark" 1967. I en særklasse i norsk biografilitteratur står de to minnebøkene "I Midtbøs bakkar" (1974) og "Båten om dagen" (1976), hvor hun både er personlig og direkte. Hun forteller at et mål med biografiene var å ta livet av mytene om «den overjordiske idyll fullstendig hevet over ektepars vanlige strev og sorge, et opphøyet liv trygt i elfenbenstårnet oppe i fjellbygda».
Som antologiredaktør og oversetter skrev hun korte introduksjoner til flere forfattere.
Ettermæle.
Både Samlaget, familien, hjemkommunene, Teatret og flere har tatt vare på hennes litterære arv: Sønnen Olav Vesaas redigerte den omfattende prosasamlingen "Livet verdt" i 1998, og antologien "Liv og dikt i lag" i 2003. I denne siste har han samlet dikt og selvbiografiske tekster fra både Halldis og ektemannen Tarjei til en helhetlig presentasjon av liv og diktning. Sønnens nye biografi om Halldis, "Å vera i livet", utkom i september 2007.
I forbindelse med jubileumsåret 2007 avdukes en ny helfigur statue av henne i "Vesaasparken" i Vinje, og byster i Oslo og i Trysil. Skulpturene er utført av Merete Sejersted Bødtker.
Posten Norge utga et frimerke til hennes ære i september 2007.


Ragnar Hovland.
Ragnar Hovland (født 15. april 1952 i Bergen) er en norsk forfatter, dramatiker og oversetter.
Ragnar Hovland er utdannet cand.philol med engelsk, fransk og litteratur fra Universitetet i Bergen. Han debuterte som forfatter i 1979 med romanen "Alltid fleire dagar". Hovland skriver for barn, ungdom og voksne, på nynorsk.
Han har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap.
I forbindelse med 60-årsdagen hans i 2012 ble det utgitt et samlealbum, "Valgets kavaler", hvor forskjellige norske musikere og grupper satte musikk til tekstene hans.
Ragnar Hovland er også musiker; han spiller keyboard og synger i bandet Dei nye kapellanane. Han har gjendiktet Stephen Sondheims musikal "Sweeney Todd" til nynorsk.
I 1997 var han festspeldiktar ved Dei Nynorske Festspela. I mai 2008 var Hovland festspeldikter til de litterære festspillene i Bergen.
Ragnar Hovland er dattersønn av biskop Ragnvald Indrebø.


Erling Indreeide.
Erling Indreeide (født 20. april 1945) er en norsk lyriker, dramatiker og psykolog.
Indreeide debuterte som forfatter i 1972 med diktsamlingen "Trakter". I 2004 ble han tildelt Melsom-prisen for essaysamlingen. Om denne boken uttalte juryen: «Det går lang tid mellom kvar gong norske lesarar får ei så reflektert, velskriven og utfordrande bok å bryne tanken på. Det er tenking lesaren blir presentert, ikkje synsing eller meiningsproduksjon... Dette er skrivekunst som gjer den som går inn i teksta til eit klokare menneske.»


Skarlagensfeber.
Skarlagensfeber (evt. scarlatina eller skarlatina) er en av mange streptokokkinfeksjoner, og forårsakes av gruppe A-streptokokker og er derfor en av flere GAS-infeksjoner.
Skarlagensfeber er en barnesykdom som gir utslett. Sykdommen forårsakes av streptokokker, og er i utgangspunktet ufarlig. Enkelte alvorlige komplikasjoner kan imidlertid allikevel oppstå. Sykdommen kan starte som en vanlig halsinfeksjon med streptokokker.
Tilstanden.
Det spesielle med streptokokkene som forårsaker skarlagensfeber er at de lager et bakterietoksin som fremkaller det spesielle utslettet på kroppen, på tungen og i håndflatene. De danner toksiner som kalles scarlatinatoksiner, dette er toksiner fra scarlatina-fremkallende streptokokker som altså er ansvarlig for det spesielle utslettet på kroppen, på tungen og i håndflatene.
Du blir immun mot toksinet når du først ha fått det en gang. Men det finnes tre forskjellige typer (antigene varianter), så en sjelden gang kan du få det igjen. Dette er uvanlig og skarlagensfeber kan derfor regnes som en barnesykdom, som ikke kommer igjen.
Den genetisk koden til skarlatina-toksinet som forårsaker det spesielle utslettet ligger i et bakterievirus (en bakteriofag) inne i bakterien. Bare bakterier som er 'smittet' med slike bakteriofager forårsaker skarlagensfeber.
Historie.
Skarlagensfeber var tidligere, særlig på 1700- og 1800-tallet, en nokså hyppig dødsårsak blant barn, og de som overlevde måtte ofte tilbringe flere måneder på et rekonvalesenshjem. Man kunne i noen tilfeller også miste syn og hørsel fulstendig. De fleste barn er nå syke i mindre enn en uke og har sjeldent komplikasjoner. Dette skyldes dels behandling med antibiotika, og dels at bakterien på midten av 1900-tallet muterte til en mindre aggressiv form.
Tegn.
Noen kan få sykdommen nesten uten å merke noen ting. 3-4 dager etter smitte starter sykdommen med vondt i halsen, nedsatt allmenntilstand og feber. Det er en karakteristisk nesten vinrød farge i slimhinnen i munnen og svelget, og delvis også på leppene. Tungen blir også intenst rød med små mindre røde områder. Tungen ligner derfor overflaten på et jordbær, og kalles jordbærtunge, et annet navn med samme betydning som jordbærtunge er bringebærtunge. 1-2 dager etterpå får barnet et nuppete utslett på kroppen, spesielt tydelig på nedre del av rygg og mage og mot setet. Hudforandringene består av veldig små prikker med rødme. Huden rødmer også litt generelt, men i ansiktet og rundt munnen er huden hvitere. Det ligner på gåsehud, men det er ofte svakt, så ofte må vil se godt etter for å oppdage det. Utslettet varer bare få dager og sykdommen er vanligvis over på en knapp uke. 1-2 uker etter at sykdommen startet kan huden skalle av der det var rødme. Vanligvis ser vi dette tydeligst på hender og føtter.
Undersøkelser.
Utslettet er typisk og sykehistorien klassisk. Dette er en bakteriell infeksjon så blodprøven CRP vil være høy. Legen din kan også ta spesifikke tester for streptokokker, en såkalt streptest. Legen kan også ta en prøve til dyrking. Eventuelt en nph-pensel.
Tiltak.
Streptokokken behandles med vanlig penicillin. Men utslettet kan ikke behandles. Det reduserer også risikoen for komplikasjoner.
Smitte og egenomsorg.
Sykdommen smitter ved dråpesmitte. Inkubasjonstiden er vanligvis 2-4 dager. Du er smittsom fra like før sykdommen bryter ut og til en dag etter påbegynt behandling med antibiotika.
Barn med sikker skarlagensfeber bør holdes borte fra barnehagen til utslettet blekner, og det tar ikke mer enn en knapp uke. Men hvis allmenntilstanden tillater det, kan barn igjen delta i barnehage 1-2 dager etter påbegynt antibiotika-behandling. Hvis barnet får andre symptomer 1-3 uker etterpå, fra ryggen, leddene, hjerte eller øye, så tenk på komplikasjoner, selv om det er uvanlig i dag.
Tiden etterpå.
Noen betahemolytiske streptokokker fremkaller immunologiske sykdommer. En av mekanismene er at immunsystemet forveksler bakterienes overflate med vev i kroppen som ligner. Derfor angriper immunsystemet kroppens eget vev. Viktige sykdommer er enkelte glomerulonefritter (nyrebetennelse), revmatisk feber (febris revmatika) med symptomer fra ledd (postinfeksiøs leddbetennelse) og utvikling av feil i hjerteklaffene. Det kan også gi immunologisk betennelse i øyet, såkalt iridocyklitt.
Vær oppmeksom på at du blir immun mot toksinet når du først ha fått det en gang. Men det finnes tre forskjellige typer (antigene varianter), så en sjelden gang kan du få det igjen.


Nimrod.
Nimrod er en person i Bibelen som sies å ha vært en oldesønn av Noah, og den første som dannet et stort rike etter Vannflommen. Riket omfattet områder i Mesopotamia. Han omtales som en «mektig jeger». (1. Mosebok 10,8-12)
Den bibelske omtalen av ham er ikke så lang. Han nevnes i slektsregistrene som sønn av Kusj, som var sønn av Kam. Nimrod var altså en sønnesønnssønn av Noah. Det står at han var den første som ble et «veldig menneske på jorden». I 1. Mosebok sies det at han ble hersker i et rike i Midtøsten og at han blant annet grnnla byene Ninive og Kalah. Det sies at han var kjent som en «mektig jeger for Herrens åsyn», hvilket vanligvis har blitt tatt som en hentydning til at han var en tyrannisk hersker som drev krig for å underlegge seg landområder, noe som var imot Guds vilje.
Skjønt det ikke direkte står i Bibelen, har han fra gammelt av blitt forbundet med byggingen av Babels tårn, noe som resulterte i at Gud forvirret menneskenes språk slik at menneskene skilte lag og drog til alle verdenshjørner. (1. Mosebok 11,1-9) Nimrods styre forbindes i de gamle tradisjonene med terror mot folkene som bodde omkring, og med avgudsdyrkelse.
Nimrod har vært gjenstand for mange spekulasjoner opp i gjennom tiden. Noen har for eksempel hevdet at det er han som har vært opphavet til mange kjente mytiske skikkelser. Han har blant annet blitt forbundet med de babylonske gudene Marduk og Tammuz, og med den mytiske kong Ninos. Den skotske presbyterianeren Alexander Hislop (1807–1862) er særlig kjent på dette området.


Gunnar Heiberg.
Gunnar Edvard Rode Heiberg (født 18. november 1857 i Christiania, død 22. februar 1929) var en norsk forfatter og teatersjef.
En tid var han journalist i Dagbladet og han har skrevet et par større filosofiske dikt. En tid oppholdt han seg blant medkunstnere i Firenze. Heiberg ble i sin tid oppfattet som en støttespiller i kvinnesaken.
Hans debut som lyriker kom anonymt i 1878, "En soirée dansante". Dette ble etterfulgt av en rekke drama: "Tante Ulrikke" (1884, basert på Aasta Hansteen), Kong Midas (1890), Kunstnere (1893), Geerts Have (1894), Det store lod (1895), Folkeraadet (1897), Harald Svans mor (1899), Balkonen (1902), Kjærlighed til Nesten (1902) og Kjærlighedens Tragedie (1904). I denne perioden var han nok å oppfatte som en av «Kristiania-bohemene», og er å finne på et av Edvard Munchs malerier fra denne perioden, sammen med maleren selv, Christian Krohg, Jappe Nilssen, Hans Jæger, Jørgen Engelhardt og Oda Krohg. I et annet kan Heiberg observeres rundt et bord med
August Strindberg, Sigbjørn Obstfelder, maleren selv og Holger Drachmann på
Han virket som sjef for Den Nationale Scene i Bergen fra 1884 til 1888.
Einar Skavlan skrev i 1950 en fyldig biografi om Heiberg.
I 1975 kom boken "Gunnar Heiberg: teatermannen," skrevet av Knut Nygaard.
Aslaug Groven Michaelsen har skrevet "En plassering av Gunnar Heibergs ungdomslyrikk", Krystalline forlag (1983).
Han var sønn av overrettsassessor Edvard Omsen Heiberg og Vilhelmine Augusta Rode, og gift med Didi Heiberg (1885–96) og Birgitte Blehr (1911).
Heiberg er begravet på Vestre Gravlund i Oslo.


Josjafat av Juda.
Josjafat (også gjengitt Josafat (gresk form) og Jehosjafat) (800-tallet f. Kr.), var ifølge Bibelen en av kongene i tostammeriket i Israel.
Han sies å ha vært en god person som tjente Gud. Det fortelles om Josjafat at en gang en hær samlet seg mot landet, ble han ikke bedt om å gå til krig mot dem. En gruppe personer ble bedt om å gå ut å synge lovsanger til Gud. Like etterpå angrep soldatene i steden hverandre.
Men han ble også kritisert av profetene for å ha inngått forbund med kong Akab i tilstammeriket og vært med på hans kriger.


Erling Kittelsen.
Erling Kittelsen (født 10. april 1946) er en norsk lyriker, dramatiker, forfatter og oversetter. Kittelsen har studert norsk, filosofi og religionsfenomenologi. Han er utdannet mag. art. Kittelsen er mest kjent som lyriker, men skriver også drama og verker som vanskelig lar seg plassere genremessig.


Kai-Uwe von Hassel.
Kai-Uwe von Hassel i 1978Kai-Uwe von Hassel (født 21. april 1913 i Gare, Tysk Østafrika (nå Tanzania), død 8. mai 1997 i Aachen) var en tysk konservativ politiker (CDU).
I 1919 ble familien utvist fra Tysk Østafrika, etter at Tyskland tapte kolonien til britene. Etter Abitur (artium) i Flensburg tok han landbruksvitenskapelig utdannelse, og reiste tilbake til kolonien som plantekjøpmann. I 1939 ble han internert i Dar es Salaam og kort etter utvist til Tyskland. Deretter gjorde han tjeneste i hæren, til slutt med tjenestegrad løytnant, frem til han ble tatt som krigsfange.
Han begynte sin politiske karrière som borgermester i Glücksburg, og var fra 1954 til 1963 statsminister i Schleswig-Holstein, i denne egenskap også president for Forbundsrådet fra 1955 til 1956, fra 1963 til 1966 tysk forsvarsminister og fra 1966 til 1969 minister for fordrevne, flyktninger og krigsskadede. Han ble innvalgt første gang i Forbundsdagen i 1953 og valg som forbundsdagspresident fra 1969 til 1972.
Han var president for den europeiske unionen av kristeligdemokrater fra 1973 til 1981, og fra 1977 til 1980 president for Europarådets parlamentariske forsamling. Fra 1979 til 1984 var han medlem av det første direkte valgte europeiske parlamentet.
Kai-Uwe von Hassel var gift to ganger og hadde en sønn og en datter. Sønnen, premierløytnant i Luftwaffe Joachim von Hassel, omkom 1970 da jagerflyet hans styrtet. 8. mai 1997 døde Kai-Uwe von Hassel av et hjerteinfarkt mens han deltok på utdelingen av Karlsprisen i Aachen til daværende president Roman Herzog.


The Settlers fra Catan.
The Settlers fra Catan ("Nybyggerne fra Catan", tysk: "Die Siedler von Catan") er et tysk brettspill som er spesielt populært i Europa. Det er et strategispill med sivilisasjonsoppbyggning som tema. Klaus Teuber designet den første versjonen som ble sluppet av Kosmos i Tyskland i 1995. Spillet vant den prestisjetunge prisen Spiel des Jahres dette året. Senere laget Mayfair Games "The Settlers of Catan" for det amerikanske markedet og Capcom for Japan.
Spillet ble opprinnelig gitt ut på tysk, men har senere blitt oversatt til flere språk som: dansk, engelsk, finsk, fransk, gresk, islandsk, italiensk, japansk, koreansk, latvisk, nederlandsk, norsk, portugisisk, russisk, slovensk, spansk, svensk, tsjekkisk og ungarsk. I Norge ble spillet først gitt ut som "The Settlers" til tross for norsk oversettelse av regler og spillkort. Senere ble spillet gitt ut med tilnavnet "of Catan" som ble oversatt til "fra Catan", dermed står det "The Settlers fra Catan" på spilleskene i dag.
Det originale Settlers var grunnspillet i tillegg til utvidelsespakken "Sjøfarerne fra Catan" ("Seefahrer von Catan"). Senere har utvidelsespakkene "Byer og riddere" ("Städte und Ritter") og "Historiske scenarier" blitt gitt ut.
Spillet.
Brettet består av 37 heksagoner, seks bunker forskjellige kort, nummererte brikker, hus, byer, veier og en røver. Først legges heksagonene i en hovedsakelig tilfeldig rekkefølge slik at de former en sirkel med vann rundt, dette blir da en øy. Etterpå får alle landområdene et nummer, og kortene legges i sine respektive bunker. Siden brettet aldri blir helt likt for hver gang, vil heller ikke to runder bli like.
Hver spiller plasserer hus og vei på tillatte plasser hvor de får mest ut av dem. Målet er å skaffe et visst antall poeng (10). Dette kan oppnås ved å bygge hus og byer, lage den lengste veien eller kjøpe utviklingskort. Trekker man utviklingskort kan man oppnå forskjellige fordeler, men poengkort og riddermakt er det eneste som kan gi poeng. Plassering av de første landsbyene er et viktig strategisk trekk, da det i stor grad påvirker din utvikling. Plasserer man en landsby ved tallet 12 vil man svært sjelden trekke inn ressurser fra dette tallet, men 8 og 6 er pålitelige tall. Røveren flyttes ved terningkast 7.
12 og 2 – 1 av 36 kast
11 og 3 – 1 av 18 kast
10 og 4 – 1 av 12 kast
9 og 5 – 1 av 9 kast
8 og 6 – 5 av 36 kast
7 – 1 av 6 kast
Turneringer og mesterskap.
Det arrangeres turneringer og internasjonale mesterskap i Settlers. Det første offisielle NM ble arrangert i 2005, første EM i 2009 og første VM i 2002.


Magne Hoseth.
Magne Hoseth (født Hoset, 13. oktober 1980) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Molde og Norges herrelandslag i fotball. Han har vunnet to gull i Tippeligaen med henholdsvis Vålerenga og Molde.
Hoseth startet sin karriere i moderklubben Averøykameratene. I 1999 gikk han til Molde, hvor han fikk sin debut i Tippeligaen i sin første sesong. I en Champions League kvalifiseringskamp 1999, scoret han de to siste målene i 4–0-seieren mot CSKA Moskva som sendte Molde til 2. kvalifiseringsrunde. Hoseth spilte så flere kamper for det norske U21-landslaget. Hoseth var Moldes toppscorer i 2001.
Sommeren 2004 gikk Hoseth til den danske klubben FC København, men etter bare én sesong i klubben returnerte han til Norge, og signerte for Vålerenga. I 2005 vant han serien med Vålerenga. 19. juli 2006 signerte Hoseth en kontrakt med Molde ut sesongen 2010. Dette kjøpet kostet Molde fem millioner kroner.
Etter å ha startet sesongen på benken grunnet en skade, fikk Hoseth mye spilletid i Eliteserien i 2009, og fikk også spilletid på landslaget, blant annet i 4–0-seieren over Skottland på Ullevaal i August.
Media staver etternavnet hans som både Hoset og Hoseth. Han er oppført i folkeregisteret som Hoset, men selv bruker han konsekvent Hoseth. Molde Fotballklubb og Norges Fotballforbund bruker skrivemåten Hoseth og det er også den som brukes på spillerdrakten.


Flaggkvartermester.
Flaggkvartermester var den høyeste underoffisersgraden i Sjøforsvaret frem til revisjonen i 1975. Graden tilsvarte stabssersjant i Hæren og Luftforsvaret. Distinksjonene var 2 brede galloner tilsvarende kvartermester.
Gradene kvartermester I klasse og flaggkvartermester opphørte 1. juli 1975, og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle flaggkvartermestrene fikk kapteinløytnants grad.


Stortingsrepresentant.
En stortingsrepresentant (historisk ofte kalt stortingsmann) er en folkevalgt til Norges nasjonalforsamling, Stortinget.
Det har siden Stortingsvalget 2005 vært 169 representanter med henholdsvis 150 distriktsrepresentanter og 19 utjevningsmandat.
Valgbarhet.
For å være valgbar til Stortinget må man oppfylle kravene til stemmerett (være norsk statsborger, være fylt 18 år ved utgangen av valgåret og være eller ha vært folkeregisterført bosatt i Norge) og ikke være administrativ ansatt i et av departementene, diplomatiet eller være dommer i Høyesterett.
Kandidater er i utgangspunktet pliktig til å stille til valg om de blir nominert, noe som resulterte i at Samfunnspartiet nominerte en rekke kjendiser til Samfunnspartiets liste uten deres vitende og vilje. For å få fritak fra nominasjon må kandidaten enten være bosatt i en annen valgkrets, være medlem av et annet parti eller være innvalgt i forrige periode.
Distriktsrepresentanter.
Distriktsrepresentantene velges ved forholdstallsvalg i flermannskretser hvor hvert fylke fungerer som en valgkrets. Representantene fordeles etter St. Laguës modifiserte metode.
Utjevningsmandater.
Hver valgkrets (fylke) har en utjevningsmandat som blir fordelt mellom de partiene som har over 4% av stemmene på landsbasis og har flest «ubrukte» stemmer.
Lønn.
Stortingsrepresentantene har en basislønn på, i tillegg har representanter som bor lengre enn 40 km unna Stortinget 169 kr/dag, mens lokale representanter mottar 75 kr i dagsgodgjørelse. I tillegg dekkes telefon og reiseutgifter for representantene.
For stortingsrepresentanter er pensjonsalderen 65 år. Full alderspensjon gis etter 12 år og utgjør 66 prosent av den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentanter.


Follo.
Follo er en av tre regioner (distrikter) i Akershus fylke. Follo er området som ligger mellom Oslo og Østfold. Regionen består av kommunene Nesodden, Frogn, Oppegård, Ski, Vestby, Ås og de søndre delene (Dalefjerdingen og Ytre) av Enebakk kommune (som i sin helhet inngår administrativt i Follo).
Navnet Follo er avledet fra "Folden", det gamle navnet på Oslofjorden. og ordets betydning er forklart bedre i en annen artikkel, som «Landet ved Oslofjorden».
Distriktet Follo har til sammen 124 643 innbyggere (1. juli 2009) og et areal på 819 kvadratkilometer, fordelt på syv kommuner. De to byene i Follo er Drøbak og Ski.
Geografi.
Regionsenteret i Follo er Ski, som også er det største tettstedet. Kommunene Oppegård og Ås har kystlinje til Bunnefjorden. Det har Nesodden og Frogn også, samtidig som disse to sammen med Vestby har kystlinje til Oslofjorden langs kysten mellom Oslo og Moss. Langs denne kystlinja ligger flere av Follos tettsteder, som Nesoddtangen, Fagerstrand, Drøbak og Son, og det er flere badestrender som er hyppig brukt om sommeren. Langs fjorden er terrenget kupert og skogvokst, i innlandet er det mer flatt, med skog og mye jordbruksland mellom tettstedene. Om vinteren er det fine skimuligheter i Østmarka og Sørmarka, og ved lite snø lages det kunstsnø ved golfbanene på Østre Greverud gård og i Drøbak.
De største tettstedene i Follo er jevnstore. Statistisk sentralbyrås tall fra 1. januar 2011 viser at Ski da hadde 13 619 innbyggere, Drøbak 12 720 og Nesoddtangen 11 795. Deretter fulgte Ås med 8 823, Vestby med 6 213, Togrenda (Vinterbro) 3 465, Ytre Enebakk 3 359, Fagerstrand 2 191 og Siggerud 1 419. Tettbebyggelsene i Oppegård/Kolbotn (24 575) og Langhus/Ski (10 840) inngår i tettstedet Oslo.
Kommunestruktur.
I den siste tiden har spørsmålet om kommunesammenslåing kommet på dagsordenen igjen pga. den dårlige kommuneøkonomien. Det er flere forslag som ligger framme, blant annet å samle alle Follo-kommunene til ett rike. Det ser imidlertid ut som de fleste mener at det beste er å beholde dagens kommunestruktur også i framtiden.
Medier.
Den dominerende avisen i Follo, er Østlandets Blad, som dekker storparten av Follo, og har sine lokaler i Ski. Akershus Amtstidende er en annen avis, som dekker Frogn og Nesodden. Ellers kan Follo-folk se på lokal-tv-stasjonen TVFollo. Radio FF ble stiftet i 1987, med lokaler på Follo Folkehøgskole i Vestby. Radiostasjonen flyttet seinere ned i Vestby sentrum, og skiftet senere navn til Radio Follo, som nå holder til i Ås. I Vestby kommune finnes den Son-baserte uavhengige nettavisen som ble startet i 2002.
Samferdsel.
Gjennom Follo går flere av inn- og utfartsårene til Oslo. Både E18 og E6 sørover fra Oslo går gjennom regionen. Europaveiene skilles/møtes i Vinterbrokrysset i Ås kommune. E18 fortsetter østover mot Indre Østfold, Ørje og Sverige, mens E6 går sørover mot Østfold-byene Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden, og videre inn i Sverige over Svinesund.
Oslofjordtunnelen på riksvei 23 knytter Frogn i Follo direkte til Hurum, Røyken og Drammen på vestsiden av Oslofjorden, og er en snarvei sørvestover for dem som ikke behøver å besøke Oslo.
Østfoldbanen heter jernbanen som går gjennom Follo, og den er en meget viktig transportvei for innbyggerne i regionen. Mange av innbyggerne i Follo jobber i Oslo, og er avhengig av jernbanen som transportmiddel til jobben. Østfoldbanen deler seg i en østre og en vestre linje i Ski. Den østre linja går til Rakkestad om Mysen, mens den vestre går via Moss og Fredrikstad til Sarpsborg, der linjen tidligere ble slått sammen med den østre igjen. Østre linje mellom Rakkestad og Sarpsborg er nå nedlagt, og erstattet av en busslinje.
Nesoddbåtene er hovedforbindelse mellom Nesodden og Oslo; ett av landets travleste passasjerferge-samband.
Idrett.
Follo har hatt flere OL-mestere. I Sommer-OL i Athen 2004 ble det gull til seileren Siren Sundby fra Son. En annen kjent idrettsutøver fra regionen er alpinisten Lasse Kjus fra Siggerud. Håndballaget Ski var i mange år på 80- og 90-tallet et av Norges beste, med mange titler og medaljer. I dag er klubben nedlagt, og Follo HK er det nye håndballaget i regionen. De rykket opp i Postenligaen før fjorårets sesong. I klubben samles spillere fra de fleste håndballklubbene i Follo, blant annet Ski IL Håndball.
Fotballaget Drøbak/Frogn lå i mange år på 90-tallet i 1.divisjon, og var flere ganger nære på å rykke opp til eliteserien, men er i dag i 2. divisjon. Fotballaget Ski IL var også en tur i 1.divisjon en gang på tidlig 90-tall. Fotballklubben Follo FK – et samarbeid mellom klubbene Ski, Langhus, Oppegård, Nordby, Ås og Vestby – rykket imidlertid opp til 1. divisjon i 2004, og overlevde 2 år i den nest øverste divisjonen før det ble nedrykk. I 2010 spilte Follo FK igjen i 1. divisjon. Seriespillet ga ikke de helt store resultater, derimot spilte klubben seg fram til finale i cupmesterskapet.
Den kjente fotballspilleren Martin Andresen startet sin karriere i Kråkstad Idrettslag og flyttet deretter til Ski IL.
Skihopperen Tom Levorstad kom også fra Kråkstad Idrettslag. Han har blant annet bronse fra VM i skiflyving i Oberstdorf i 1981. Han har også hatt bakkerekorden i Holmenkollbakken.
Kolbotn har et av Norges beste fotballag på damesiden, Kolbotn Idrettslag, som ble seriemester i 2002, 2005 og 2006.De vant også cup-finalen 2007 mot Asker. Idrettslaget er også kjent for bryting, med flere aktive som har vunnet diverse mestereskap år om annet.
Follo Fotball nådde sitt definitive høydepunkt i 2010 da de kom til cupfinalen etter å slått selvese Rosenborg på hjemmebane i semifinalen. Finalen endte med tap, men står likevel i skarp kontrast til klubbens daglige problemer som handler om å unngå konkurs.
Follo Fotball spiller i 2. div i 2011 etter at klubbens styre glemte å sende inn søknad om profflisens for 2011.


Christian-Albrechts-Universität zu Kiel.
Christian-Albrechts-Universität zu Kiel (CAU) er et universitet i Kiel i Schleswig-Holstein. Det har over 20 000 studenter og 600 vitenskapelig fast ansatte.
Universitetet ble grunnlagt 5. oktober 1665 av hertug Christian Albrecht av Holstein-Gottorp i tilknytning til Kiels slott. Fra denne tiden, rett etter tredveårskrigen, stammer også ordspråket "Pax optima rerum", «fred er det høyeste gode», i universitetets segl.


Øks.
Ei øks er et redskap som består av et skaft, oftest av tre eller plast, og et hode som ofte er kileformet og av metall. Økser har vært brukt til redskaper og våpen i lang tid, men den mest typiske bruken i dag er for å kløyve ved eller bearbeide treverk. Økser finnes i en rekke størrelser og utforminger for forskjellige formål. Til lafting brukes typisk en bile, en øks med et meget stort skjær.
Bruk.
En kan bruke økser til å klyve eller hogge forskjellige materialer, særlig tre. Fordi økser gir en ekstra styrke og har en skarp egg, har de også vært brukt som våpen i nærkamp i krig. Andre som bruker forskjellige slags økser, er brannmenn og klatrere.
Historie.
Øks er et svært gammelt redskap. De eldste øksene som er funnet, såkalte håndøkser uten skaft, er to millioner år gamle og ble brukt av "Homo habilis". I Skandinavia finnes økser av blant annet flint fra 8000-4000 f.Kr. og økser i kobber og bronse fra tidlig bronsealder (rundt 2000 f.Kr.).
Øks som symbol.
Økser har hatt en symbolsk funksjon i mange kulturer gjennom historien, blant annet innen heraldikken.


Kristian Henriksen.
Kristian «Svarten» Henriksen (født 3. mars 1911, død 8. februar 2004) var en norsk fotballspiller og trener. I sin aktive karriere spilte Henriksen for Gleng, Sarpsborg, Lyn og Frigg. Han spilte også 28 A-landskamper for.
Henriksen var med i troppen til det legendariske Bronselaget fra 1936, men var ubenyttet reserve i OL-turneringen. Han fikk imidlertid spille to år senere da Norge for første gang deltok i fotball-VM. Henriksen beskrives som en humørspreder som alltid hadde en morsom kommentar på lager. Da scoret sitt niende mål i Norges første landskamp etter krigen (en kamp som endte 10–0 til svenskene) skal Henriksen ha sagt "«Nå satsær vi på uavgjort, guttær»" til lagkameratene.
Henriksen var norsk landslagstrener i 1958 og 1959. Da han døde, 92 år gammel, var han den siste gjenlevende spilleren fra Bronselaget og VM-troppen i 1938.
Sammen med Fredrik Horn skrev han boken " Bronselaget: En gullalder i norsk fotball". (1946)


Presteskap.
Presteskap, geistlighet, kleresi, Clericus eller Clerus er en betegnelse på det formelle lederskapet innenfor en religion, spesielt innen kristendommen. Ordet "kleresi" kommer fra gresk "κλῆρος" ("kliros"), som i metaforisk forstand betyr «arv». De som tilhører kleresiet kan kalles "klerikere" eller "klerker".
Organiseringen av presteskapet, hvilke oppgaver de utfører og deres status i forhold til andre troende varierer mellom de forskjellige religioner. De er vanligvis ansvarlige for ritualer ved livets milepæler, som for eksempel dåp, omskjærelse, konfirmasjon, ektevigsel og begravelse.
I norsk middelalder var det de geistlige som forvaltet skriftkulturen. Etter som kongemakten fant det tjenlig å skrive ned lover, eiendomsfortegnelser o.l., ble prester rekruttert også til annen skriving enn den religiøse. Etter hvert ble ordet prest (norrønt "prestr") brukt om en skrivefør person i sin alminnelighet.
Kristendom.
Tradisjonelt finnes det tre grader innenfor det kristne presteskapet: Diakon, prest og biskop. Innenfor disse gradene kan det også finnes flere nivåer, som for eksempel erkebiskoper.
Ikke alle kirkesamfunn har alle de tre gradene, og presteskapets status varierer sterkt, fra å ha en svært sentral rolle innenfor all offentlig gudsdyrkelse, til å være de fremste blant likemenn. Noen kirkesamfunn har ikke noe presteskap, men i stedet utvalgte personer som leder menigheten, uten at disse har noen varig spesiell status.


Håvard Flo.
Håvard Flo (født 4. april 1970) er en norsk fotballspiller. Han spiller for Sogndal, og har til sammen spilt 26.
Flo scoret Norges mål i VM-kampen mot Skottland i 1998, og er notert med totalt 7 landslagsmål.
I likhet med resten av Flo-klanen begynte Håvard Flo fotballkarrieren i Stryn Fotball, og dro deretter til Sogndal. I 1995 gikk han til den danske klubben AGF Aarhus, og spilte senere i tyske Werder Bremen og engelske Wolverhampton. I sistnevnte klubb fikk Flo aldri langvarig tillit, og han gikk gratis tilbake til Sogndal sommeren 2002 hvor han har spilt siden.
Sommeren 2007 forsøkte Brann å hente Flo til klubben som en erstatter for spissen Bengt Sæternes som ble solgt til OB. Da var det snakk om lån. Men både Anders Giske, sportslig leder i Sogndal, og Håvard Flo sa nei.
Håvard Flo er fetter av fotballspillerne Jostein og Tore André Flo, og onkel til sin lagkamerat i Sogndal, Per Egil Flo.
Kampen mot Aalesund på Color Line Stadion skulle vere hans siste kamp i sogndaldrakten.
Han la opp som fotballspiller med en scoring på samvittigheten mot Aalesund.
Den 2. april 2010 annonserer Håvard Flo at han vil gjøre comeback for Sogndal, og gjør flere viktige opptredener for klubben den sesongen, som ender med seier i Adeccoligaen og nytt opprykk til Tippeligaen.
Den 2. november samme år annonserer Håvard Flo at han legger opp for godt som fotballspiller, men fortsetter i klubben i en rolle som koordinator.


Barentsburg.
Barentsburg (russisk: Баренцбург) er en gruveby på Svalbard med cirka 500 innbyggere (2007), nesten utelukkende russere og ukrainere. Barentsburg ligger om lag 40 kilometer fra Longyearbyen i luftlinje, og nås enten med snøscooter om vinteren eller med båt i den isfrie perioden. Stedet kan naturlig nok også nås med helikopter, og det er en mindre landingsplass på Heerodden like utenfor byen.
Byen har hotell, forsamlingslokale, museum, idrettshall med svømmebasseng og annen bebyggelse. Innbyggerne er til stor del selvforsynte med grønnsaker fra eget drivhus, og man har også eget fjøs. Byen har eget kullkraftverk. Det er norsk postkontor på hotellet.
Den klart dominerende arbeidsgiveren er det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol (Арктикуголь). De fleste som arbeider i kullgruvene er ikke russere, men fra Ukraina. Byen ble hardt rammet etter flyulykken på Operafjellet der alle passasjerer (140), menn, kvinner og barn, omkom.
Den russiske konsulen på Svalbard har kontor i Barentsburg. Sammenlignet med norske forhold er det fattige tilstander i byen, men det gis noe støtte fra Longyearbyen til innbyggerne. Sysselmannen utøver politi- og domsmyndighet som ellers på Svalbard.


Tonsur.
Tonsur (av latin "tondere", «klippe») er en rituell barbering av hodet på klerikere innenfor enkelte kristne kirker, blant annet hos enkelte romerskkatolske munker og døpte innen den ortodokse kirken.
Det er uklart når man begynte med tonsur, men det har vært en del av ritualet før ordinasjon minst siden 600-tallet og har eksistert lenger som et individuelt valg. Skikken ble innført som et symbol på at de forkastet verdslige moter og verdier. Det er også sannsynlig at den opprinnelig henspillet på det at langt hår var et symbol på at man var en fri mann, mens et barbert hode var tegn på at man var slave; klerikerne viste på denne måten at de hadde gitt fra seg sin frihet. I det gamle Sparta måtte en voksen kriger gå med håret kort, som symbol på at han var undergitt staten. Også en spartansk brud måtte klippe av seg håret, selv om det ellers i Hellas bare var slavinner man kunne se med barbert hode, hvis eieren klippet av fletten deres til bruk i parykker.
Betegnelsen «tonsur» brukes tidvis mer generelt også om andre typer barberte frisyrer som religiøst tegn blant tilhengere innen andre religioner, for eksempel buddhistmunker og enkelte hinduistiske retninger.
Orientalsk tonsur.
Den orientalske (østlige) tonsuren går tilbake til apostelen Paulus, og var en barbering av hele hodet. Den ble brukt i de østlige kirker.
Keltisk tonsur.
Den keltiske tonsur bestod av at man barberte forreste del av hodet fra øre til øre, mens håret bak fikk vokse og henge ned. Det ble hevdet at denne skikken gikk tilbake til evangelisten Johannes, men Beda mente den stammet fra trollmannen Simon fra Samaria, han som tilbød apostlene penger i bytte for kraften fra den hellige ånd. Bakgrunnen for denne påstanden er muligens at druidene kan ha hatt denne frisyren. For Beda var det uforståelig at keltiske kristne, blant dem Adomnán, fortsatte å bære keltisk tonsur. Synoden i Whitby i 664 tok opp to problemer: Fastsettingen av når man skulle feire påske, og hvilken type tonsur munkene i Lindisfarne bispedømme burde ha.
Romersk tonsur.
Romersk tonsur besto av at man barberte toppen av hodet og lot det være en ring av hår rundt. Denne skikken hevdes å gå tilbake til apostelen Peter. Det fortelles at da Theodor av Tarsus skulle vigsles som erkebiskop av Canterbury i 668, måtte han la håret vokse en periode slik at hans orientalske tonsur kunne gjøres om til romersk. Selv om tonsur ikke hadde vært i bruk i mer enn et par hundre år i Bedas tid, mente han skikken stammet fra Peter som en etterligning av Kristi tornekrone. Ifølge Beda gir tonsuren «konstant beskyttelse mot onde ånder, og er en en fast påminnelse om at munken må korsfeste sitt kjød med alle dets feil og onde lyster».
Dette er den mest kjente form for tonsur, ikke bare fordi det er den som ble brukt av den største av kirkene, Den katolske kirke, men også fordi den holdt seg helt til 1972 som en obligatorisk del av ordinasjonen. Det var dog ikke lenger påkrevd at man opprettholdt tonsur etter ordinasjonen, unntatt i visse ordener. Enkelte ordenssamfunn praktiserer fortsatt tonsur, selv om det ikke lenger er universelt påkrevd i Den katolske kirken.
Tonsur i dag.
I Den ortodokse kirke og i de orientalske katolske kirker praktiserer man tre typer tonsur: Dåpstonsur, monastisk tonsur og klerikal tonsur. Den består av at man klipper fire lokker av håret, i korsform. Håret får etterpå vokse tilbake.
I den romersk-katolske kirke brukes tonsur nå bare bare av tradisjonelle katolikker, deriblant prestesammenslutningen St. Peters brorskap, og i noen ordener som karteuserne og trappistene. Det å få tonsur betød at man ble kleriker, og det ble etterhvert dette som ble den viktigste siden ved seremonien; i moderne tid har man normalt bare klippet av noen få hår. Siden 1972 er tonsuren bare en tradisjonell handling; det er ordinasjonen som fører til at man trer inn i den klerikale stand.


Niøyer.
Niøyer eller lampretter er en kjeveløs fiskegruppe. Alle artene har ålelignende glatt kropp, og de fleste lever i voksen alder som parasitter på andre fisker. Munnen sitter midt i en kraftig sugeskive full av horntenner. Deres forfedre var trolig delvis omgitt av et ytre beinpanser som var gått tapt hos de nålevende formenes stamart. Men noen indre beindannelse har aldri forekommet.
Niøyer gyter, klekkes og tilbringer larvestadiet i ferskvann. Larven, som også kalles for ammocoetes (ammocoetes: den som lever i sanden), ligger nedgravd med det meste av kroppen og ernærer seg ved å filtrere vann og detritus for næringspartikler, og er temmelig ulik de voksne. Blant annet mangler de egentlige øyne, horntenner, sugemunn, raspetunge og har en tydelig "overleppe" som er en del av deres filtreringsapparat. Etter metamorfosen vandrer noen arter ut i havet, mens andre blir igjen i ferskvann. Sistnevnte kan deles i to grupper; de som tar til seg næring og vokser, og de med tilbakedannet fordøyelsessystem, som ikke spiser, men kun gyter og deretter dør. Dør gjør forresten alle niøyer etter at de er ferdige med gytingen. De som tar til seg næring etter metamorfosen ernærer seg som nevnt parasittisk av kroppsvæsker fra andre fisk, selv om de også er i stand til å ernære seg på små virvelløse dyr. Ettersom individet gjennomgår dyptgripende forandringer under metamorfosen, er det helt ute av stand til å spise fra metamorfosen inntreffer og frem til det får anledning til å innta sitt første måltid etter at forvandlingen er fullført. Som en tilpasning til den lange fasteperioden, lever de hele denne tiden av opplagsnæring som kroppen har lagret i løpet av deres tilværelse som larve, en egenskap som er videreutviklet hos bekkeniøye og andre arter som overhodet ikke spiser etter at de har tilbakelagt larvestadiet. Her må reservene vare helt til de har gjennomført gytingen, og både larve og voksen er spesialisert med henblikk på dette.
For å både kunne ta til seg næring mens de er fastsugd på fisker og foreta gassutveksling gjennom gjellene, har de utviklet en gjellesekk som kan pumpe ut og suge inn vann over gjellene uten at vannet trenger å tas inn via munnen.
Da man lagde et slusesystem for å frakte skip opp til de store ferskvannssjøene i USA, fulgte det med niøyer som vanligvis tilbragte voksenlivet i havet og etablerte seg i ferskvann, hvor de gjorde stor skade på den lokale fiskebestanden.
Disse primtive men spesialiserte virveldyrene har kun to bueganger i det indre øret, i motsetning til slimåler som bare har én, og kjevemunner som har tre. I tillegg har man påvist elektroreseptorer hos niøyer. Dette er noe de har til felles med utdødde kjeveløse slektninger med panser, bruskfisk og alle primitive beinfisk (blåfisken, lungefisk, bikirer, stører og spadestører). Det kan derfor virke som om elektroresptorer oppstod tidlig i virveldyrenes utvikling, allerede før kjevene oppstod, og at de gikk tapt hos mer avanserte fisk og tetrapoder. Hvis så er tilfellet er det en ytterligere indikasjon på at virveldyrene ernærte seg av andre dyr allerede før kjevene oppstod, ettersom sanser som evnen til å oppfatte elektriske signaler fra andre dyr neppe ville oppstått om dyrene kun livnærte seg på detritus eller filtrerte vannet for plankton.
Noen beinfisk har utviklet elektroreseptorer sekundært, og er til og med påvist hos pattedyr (kloakkdyrene).
Bekkeniøyer i betydningen ferskvannsarter som går direkte fra larveform til kjønnsmodent individ uten å ta til seg næring etter metamorfosen, har utviklet seg flere ganger uavhengig av hverandre. Disse artene er evolusjonært sett ofte kortlivete siden de bekker og vann hvor de lever har en begrenset levetid. Når disse forsvinner vil de lokale bestandene også opphøre ettersom de ikke er i stand til å emigrere til nye områder. Det er dermed de anadrome formene som sørger for å holde liv i niøyene som gruppe og fra tid til annen gir opphav til både ferskvannslevende og ikke-parasittiske arter.
I likhet med kjevebærende virveldyr, har niøyer et adaptivt immunsystem. Men dette har oppstått helt uavhengig av de øvrige virveldyrs immunsystem, og er så langt utelukkende påvist hos niøyer.
Niøyer ble tidligere betraktet som en delikatesse, og blir det fremdeles enkelte steder. At den ikke er like ettertraktet i dag taler bare til dens fordel, siden mange av artene i vår del av verden er sjeldne og truet, særlig havniøye. Historien forteller av kong Henrik I av England (1068–1135), som var svært begeistret for havniøyer, døde etter å ha spist havniøye enten på grunn av forspiselse eller fordi niøyekjøttet var bedervet.
Niøye er også kjent under navnet "niåling".
Navnet kommer av de sju gjelleåpningene bak og neseåpningen foran øyet.


Hvalhai.
Hvalhai ("Rhincodon typus") er verdens største fisk. Den kan bli mer enn lang og veie over Den er en sjelden fisk, utbredt langs kysten av de varmere strøk i Atlanterhavet, Stillehavet og Det indiske hav.
Hvalhaien lever av plankton og småfisk som den siler gjennom hornstråler på gjellebuene. Hvalhaien føder levende unger, og de er kun rundt når de blir født.
Hvalhaien er ufarlig for mennesker og egner seg ikke til å spise. Dessuten er hvalhaien vernet i de fleste land.
Arten ble identifisert og beskrevwr 1828; i 1984 ble familien "rhincodontidae" beskrevet.
Kunnskapen om hvalhaien er forholdsvis begrenset.
Det største pålitelig målte eksemplaret ble målt til 12,5 meter. Det finnes mange historier om hvalhaier på 18-20 meter men så langt finnes ingen bevis på at så lange fisker finner. Valhajen antas å kunne bli opp til 60 år gammel.
Ved særlige tider samles hvalhaier på visse steder, som for eksempel Ningaloorevet utenfor det vestre Australia, Utila i Honduras, Holbox i Mexico, Pemba og Zanzibar i Tanzania, ved Donsol og Oslob på Filippinene, og ved kystene utenfor Djibouti, og ved Similian Islands i Thailand. Det er blitt svært populært for turister å snorkle med hvalhaien, og det tilbys arrangerte turer på de aktuelle stedene når det er sesong for det.


Den internasjonale olympiske komité.
IOCs hovedkontor i Lausanne i Sveits
Den internasjonale olympiske komité (offisielt navn (fransk): "Comité International Olympique"; på norsk ofte forkortet "IOK" eller "IOC") er en internasjonal organisasjon stiftet i 1894 etter forslag fra franskmannen Pierre de Coubertin og basert i Lausanne i Sveits. Organisasjonen administrerer De olympiske leker (OL), det vil si De olympiske sommerleker og De olympiske vinterleker. Organisasjonen eier de olympiske varemerkene og immaterielle rettigheter, og får sine midler gjennom salg og markedsføring av olympisk memorabilia, salg av medierettighetene til lekene samt av sponsorstøtte.
Den internasjonale olympiske komité avgjør arrangørby for OL, idrettslig program samt tid for lekene. Videre overvåker den gjennomføringen av dem i henhold til prinsipper og regler som er nedfelt i det olympiske charter. Egentlig var lekene kun for amatører. Senere har profesjonelle utøvere fått adgang i økende grad. Ingen utøver må imidlertid bære personlig reklame under OL.
Medlemmene av Den internasjonale olympiske komité blir vanligvis samlet til sesjon én gang hvert år. Der blir det valgt et arbeidsutvalg på 15 medlemmer, derav en president samt fire visepresidenter. Jacques Rogge er president siden 2001.
Forskjellige saksområdet blir behandlet i over 20 arbeidsgrupper, der også ikke-medlemmer medvirker.
Opprinnelig hadde Den internasjonale olympiske komité 14 medlemmer og skulle lede en olympisk bevegelse med det formål å jobbe for fredelig sameksistens mellom nasjonene gjennom å la ungdommer fra hele verden møtes i idrettskonkurranser. Som forbilde hadde en de antikke lekene i Hellas. De første moderne lekene ble arrangert i Athen i 1896. Siden 1924 har en også avholdt olympiske vinterleker.


Pierre de Coubertin.
Pierre de Coubertin (født Pierre de Frédy 1. januar 1863 i Paris, død 2. september 1937 i Genève) var en fransk pedagog og historiker, men er mest kjent som grunnleggeren av Den internasjonale olympiske komité (IOK) og de moderne olympiske leker.
Han var president i IOK fra 1896 til 1925.
Biografi.
Coubertin vokste opp i den franske overklassen som "Charles Louis de Frédy" og "Agathe-Gabrielle de Mirvilles" tredje barn. Hans samtid var preget av politisk og sosial uro. Frankrike kom ut av den fransk-tyske krigen (1870–71) med nederlag, og landet gikk inn i en tid der nye sosiale klasser utfordret de etablerte makthaverne.
Coubertin hadde et mål om å reformere det franske utdanningssystemet, mye basert på idealer fra de britiske kostskolene. De britiske kostskolene hadde etablert gentlemansidretten som en del av skolehverdagen. Idrettskonkurranser ble betraktet som ypperlig redskap i en moralsk oppdragelse. Spesielt var han begeistret for rugby, og dømte selv den første finalen i den franske rugbyunionen, den 29. mars 1892 mellom klubbene Racing Club de France og Stade Français.
De olympiske leker.
Coubertin ble inspirert av Dr. William Penny Brookes, som hadde organisert nasjonale olympiske leker på Crystal Palace i London i 1866. Han adopterte også ideer fra Evangelis Zappas' fornyelse av de olympiske leker i Hellas. Coubertin tenkte større enn Dr. Brookes, og så for seg en internasjonal idrettskonkurranse. Han hadde merket seg en økt internasjonal interesse for antikkens olympiske leker, frontet av de nye lekene i England og Hellas, men også gjennom arkeologiske funn i Olympia. Han satte for seg å stifte en internasjonal olympisk komité.
For å iverksette sine planer organiserte han en internasjonal kongress den 23. juni i 1894 ved Universitetet i Sorbonne i Paris. På kongressen la han frem sine planer om å gjenopplive antikkens olympiske leker. Kongressen førte til etableringen av den første internasjonale olympiske komité (IOK). Det ble også bestemt at de første lekene skulle holdes i Athen, og at de skulle holdes hvert fjerde år, og på den måten følge den samme rytmen som antikkens leker brukte i store deler av sin historie, også kalt en olympiade.
Grekeren Demetrius Vikelas ble IOKs første president, med oppdrag å legge til rette for vellykkede leker på hjemmebane. Coubertin ble innsatt som generalsekretær. De første lekene ble en suksess. Vikelas gikk av etter de første lekene og Coubertin tok over som president.
Coubertin bygget sin ide om å ta opp igjen de olympiske leker rundt idealene om å oppdra det enkelte menneske og bidra til harmoni i samfunnet. Han ønsket at de lekene skulle medvirke til internasjonal fred og fordragelighet. Han innførte med dette en ideologi eller livsfilosofi som har fått navnet olympismen.
Den olympiske bevegelsen fikk motgang i de første lekene på 1900-tallet. Både OL 1900, holdt i Coubertins hjemby Paris, og OL 1904 i St. Louis, USA kom i skyggen av Verdensutstillingene som ble holdt samme år, i de sammen byene.
Jubileumslekene i 1906 snudde trenden, og de olympiske leker vokste til å bli verdens mest betydningsfulle sportsarrangement. Coubertin skapte selv øvelsen moderne femkamp til OL 1912, og gikk av som president etter vellykkede leker i Paris i 1924. Etter nesten 30 år som leder overlot han presidentstolen til belgieren Henri de Baillet-Latour.
Coubertin stod som ærespresident i IOK frem til sin død i 1937 i Genève, Sveits. Han ble begravd i Lausanne (hvor IOK har sitt hovedkontor), mens hans hjerte ble begravd separat fra kroppen i et monument ved ruinene i Olympia.
Ettermæle.
Pierre de Coubertin-medaljen, som også blir kalt "the True Spirit of Sportsmanship medal", er en utmerkelse gitt av IOK til de utøverne som viser "god sportsånd" under de olympiske leker. Medaljen er av mange ansett som den høyeste utmerkelsen en olympisk utøver kan motta, høyere enn selv OL-gull. IOK anser medaljen som sin høyeste utmerkelse.
2190 Coubertin en en planetoide som ble oppdaget i 1976 av den sovjetrussiske astronomen Nikolai Stepanovich Chernykh.


Hameln.
thumb
Hameln er en by ved elven Weser i den nordtyske delstaten Niedersachsen. Den ligger i landkretsen Hameln-Pyrmont. Byen er særlig kjent gjennom eventyret Rottefangeren fra Hameln, som den lokale tradisjonen daterer til år 1284. Eventyret spilles hver sommer på autentiske steder. Byen har 58 761 innbyggere (2004).
Historie.
I år 802 eller 812 oppførte den saksiske grev Bernhard og hans frue Christina en kirke ved deres gods i Hameln. De døde begge barnløse i 826, og besittelsen gikk over til riksabbediet Fulda. De grunnla her et benediktinerkloster ved den gunstig beliggende Weserovergangen, og stedet nevnes første gang som "Hamela" eller "Hameloa".
Etterhvert utviklet det seg et kjøpsted rundt klosteret, og Hameln nevnes som by i år 1200. Dermed hørte Hameln til en av de aller eldste byene i det tidligere kongeriket Hannover.
Abbediet Fulda, representert gjennom sine stiftsfogeder grevene av Everstein, hadde makten over Hameln i det 12. og 13. århundre. Den geistlige overhøyhet lå hos bispedømmet Minden. Hamelns borgerhær, som biskopen ikke vil akseptere, blir slått ved slaget i Sedermünder i 1260. Hertug Albrecht av Brandenburg får fogedretten over Hameln i 1268, og bekrefter byens til da innehatte privilegier i 1277.
I 1284 skal alle byens barn ha vandret ut av byen og forsvunnet. Dette utviklet seg til rottefangereventyret og gjorde senere byen verdensberømt. Dateringen stammer fra senmiddelalderen.
Byen ble medlem av Hansaforbundet i 1426, og i 1540 ble reformasjonen gjennomført.
I det 16. århundre fulgte stor næringsmessig vekst, som varte frem til tredveårskrigen. I konkurransen mellom det rike kjøpmannsborgerskapet og landadelen oppsto de praktfulle weser-renessansebygningene, som den dag i dag preger bybildet.
I løpet av tredveårskrigen okkuperte kong Christian IV av Danmark byen i 1625 i egenskap av kommandant for den nedersaksiske rikskretsen. Han ble ledsaget av den keiserlige feltherre Tilly. Den keiserlige okkupasjonen varte til 1633, da hertug Georg av Braunschweig-Lüneburg og de svenske troppene omringet de keiserlige styrkene, som måtte kapitulere etter sitt nederlag ved Hessisk Oldendorf.
I 1664 begynte utbyggingen av byen som welfisk hovedfestning, og byen ble omgitt av stjerneformede bastioner.
I 1690 fikk franske hugenottiske flyktninger slå seg ned i byen gjennom hertuglig privilegium.
Den første statlige skipssluse i elven Weser ble åpnet i 1734. Tre fort ble anlagt omkring byen mellom 1774 og 1784 av kong Georg III av Storbritannia og Hannover, og Hameln utviklet seg til den sterkeste festningen i det daværende kurfyrstedømmet Hannover.
Etter slaget ved Jena kapitulerte Hameln uten kamp mot Napoleon i 1806, og byens befestninger ble på franskmennenes ordre ødelagt. Dette åpnet imidlertid for byens videre utvidelse.
I 1866 ble Hameln, etter 700 års welfisk styre, prøyssisk.


Denigomodu.
Denigomodu er et distrikt i landet Nauru, og ligger vest på øya.
I dette distriktet er bostedet for fosfatarbeiderne fra NPC.
Distriktet har et areal på 0,9 km², og en befolkning på 1 700. Det er del av valgkretsen Ubenide.


Nibok.
Nibok er et distrikt i landet Nauru. Det ligger vest på øya, og har et areal på 1,6 km², og en befolkning på 460. I Nibok ligger NPCs "field workshops". Nibok er del av valgkretsen Ubenide.


Buada.
Buada er et distrikt og en valgkrets i landet Nauru. Det ligger sørvest på øya, og dekker den sentrale lagunen, et av øyas vakreste og mest romantiske steder. Det har et areal på 2,6 km² og har en befolkning på 980. Det får to representanter til parlamentet i Yaren.


Meneng.
Meneng (eller Menen, tidligere "Meneñ") er et distrikt og en valgkrets i landet Nauru. I dette distriktet ligger Menen Hotel, det dyreste av øyas to steder for turister å overnatte (det andre er et ungdomsherberge i Aiwo). Nær dette hotellet er Anibare-bukta.
Distriktet ligger sørøst på øya, med et areal på 3,1 km², og har en befolkning på 1400. Det velger inn 2 medlemmer til landets parlament i Yaren.


Naurus demografi.
Naurus befolkning var 12 329 i juli 2002. En person fra øya kalles en nauruer.


Aiwo.
Aiwo (noen ganger Aiue, tidligere "Yangor") er et distrikt og en valgkrets i landet Nauru, og ligger vest på øya. Det har et areal på 1,1 km², og en befolkning på 1 300. Den blir noen ganger omtalt som Naurus uoffisielle hovedstad, selv om Yaren for det meste regnes som landets hovedstad. Distriktet velger inn 2 medlemmer til landets parlament i Yaren.


Yaren.
Siden landet ikke har noen ordentlige byer, blir Yaren ofte listet opp som landets hovedstad, selv om Nauru ikke har noen offisiell hovedstad. Aiwo blir også noen ganger listet som hovedstaden. Yaren er godkjent av FN som «hoveddistriktet». Det velger inn to medlemmer til landets parlament.


Moqua-brønnen.
Moqua-brønnen ("the Moqua Well") er en liten, underjordisk innsjø i det nauriske distriktet Yaren. Den er ikke veldig kjent, men er en av få attraksjoner i Nauru.


Nauru Phosphate Corporation.
The Nauru Phosphate Corporation (NPC) er et statseid selskap som kontrollerer fosfatutvinningen i Nauru. Naurus økonomi er nesten fullstendig avhengig av fosfaten, noe som har ført til miljømessig katastrofe. Øyas fosfatlagre var uttømt i 2000, men det antas at det fortsatt er noe drift igjen i mindre skala.
I 1906 begynte "the Pacific Phosphate Company" å utvinne fosfat med støtte fra den tyske regjeringa. Etter første Verdenskrig ble Nauru gitt i Storbritannias, Australias og Ny-Zealands varetekt. De dannet "the British Phosphate Commisioners", som tok over retten til fosfatutvinning.
I 1967 kjøpte Nauruerne BPCs aktiva, og i 1970 nasjonaliserte det nyselvstendige Nauru firmaet.
Regjeringa setter inntektene fra utvinningen inn i et fond for øyboerne. Imidlertid har dårlige investeringer og påstått korrupsjon gjort at Nauru ikke står igjen med mye penger.


Our Airline.
Our Airline (til september 2006 Air Nauru) er Naurus nasjonale flyselskap. Selskapet ble etablert i 1970 og blir nesten utelukkende finansiert av staten. Statens kronisk dårlige økonomi har imidlertid gjort at flyselskapet har tapt mye penger, og enkelte ganger blitt betalingsudyktig. Deres flygninger ble i korte perioder på 90-tallet suspendert fordi Australia var usikre på flyvedyktigheten og sikkerheten på deres fly. Kontorer og utstyr ble også flere ganger suspendert av Australia på grunn av Naurus gjentatte forsømmelser av tilbakebetaling av lån. Tjenester har ikke en veldig streng timeplan fordi flyet ofte brukes til å frakte offentlige personer på vei til og fra internasjonale møter.


Liste over politiske partier på Nauru.
Politiske partier spiller ennå ingen stor rolle i Naurus politikk, men de er dannet.
Partiene.
Nauru


Verdensmesterskapet i friidrett.
Verdensmesterskapet i friidrett blir arrangert av det internasjonale friidrettsforbundet IAAF for å kåre verdensmestre i de ulike friidrettsøvelsene. Det er verdens tredje største idrettsarrangement, etter olympiske leker og VM i fotball.
Fra 1983 til 1991 ble verdensmesterskapet arrangert hvert fjerde år, og fra 1991 er VM blitt arrangert annethvert år. VM i friidrett innendørs arrangeres også annenhvert år, og fra 2004 de årene utendørsmesterskapet ikke arrangeres.
Medaljefordeling totalt 1983-2007.
Fotnote: "Enkelte av medaljene til USA ventes å bli omfordelt på grunn av at Marion Jones innrømmet dopingbruk i 2007."


Elin Nordegren.
Elin Pernilla Maria Nordegren (født 1. januar 1980 i Stockholm) er en tidligere svensk modell som giftet seg med golfspilleren Tiger Woods den 5. oktober 2004.
Oppvekst og familie.
Nordgren vokste opp i Vaxholm, en kystby på utsiden av Stockholm. Hennes mor Barbro Holmberg, er en politiker og tidligere migrasjonsminister i Sverige, mens hennes far heter Thomas Nordegren. Hun har en eldre bror Axel og en tvillingsøster Josefin. Hun jobbet i en periode som modell.
Relasjonen til Tiger Woods.
Nordegren og hennes tvillingsøster Josefin arbeidet som au pair for den svenske golferen Jesper Parnevik da han introduserte dem for Woods under British Open i 2001. I november 2003 deltok Woods og Nordegren Presidents Cup-turneringen i Sør-Afrika og ble offisielt forlovet da Woods fridde på luksusstedet Shamwari Game Reserve. Den 5. oktober 2004 giftet de seg ved det 19. hullet på den eksklusive Sandy Lane resort på Barbados. Seremonien skal ha kostet over USD 1,5 millioner og ble i 2007 rangert som det 9. dyreste kjendisbrylluppet.
Den 18. juni 2007 proklamerte Woods fødselen til deres datter, Sam Alexis Woods, tidligere den samme morgen, bare en dag etter at Woods kom på annenplass i 2007 U.S. Open. Datteren Sam var i 2008 en av Hollywoods mest populære barn.
Den 2. september 2008 offentliggjorde Woods at de ventet et nytt barn sent på vinteren. Fem måneder senere ble det offentliggjort at Elin hadde fått en gutt, Charlie Axel 8. februar 2009.
I desember 2009 var hennes ekteskap til Woods under stor medieoppmerksomhet etter at Woods innrømmet utroskap, som fremkom etter hans bilkrasj nær deres Florida-hjem.
Nakenfotohendelsen.
Kort tid etter at Nordgrens forhold til Woods ble kjent offentlig, sirkulerte det nakenfotografier av en kvinne som lignet på henne sammen med tekst som påstod at det var henne. Nordegren benektet voldsomt at hun hadde posert naken, selv om hun i modelljobben hadde posert i bikini. Nakenfotografiene som påstod at de var henne var av "Playboy"-magasinets modell Kim Hiott, og flesteparten var uteldet fra 2000-utgaven av "Playboy's" «Nudes»-spesialversjon. Til tross for denne identifikasjonen og gjentatte benektelser fra Nordegren og Woods, trykket det irske magasinet "The Dubliner" i september 2006 (rett før 2006 Ryder Cup) en artikkel «Ryder Cup Filth for Ireland,» som viste nakenfotografier av Hiott og igjen påstod at dette var av Nordegren. Woods beskrev historien som uakseptabel («unacceptable») og hans agent Mark Steinberg sa at alle vet at det ikke var henne («Everyone knew it wasn’t her. It's plain as day.») Steinberg sa også at paret overveide rettslige skritt mot magasinet. "The Dubliner" trykket en unnskyldning for å ha trykket historien, og sa at de hadde trykket den som en satire over den tabloide pressen ("satire of tabloid publishing").
Nordgren vant rettssaken og som en del av oppgjøret som ble akseptert av en retten i Dublin, måtte The Dubliner trykke en lengre unnskyldning i flere kilder, inkludert det neste nummeret av tidsskriftet. Hvis de ikke oppfyller disse forpliktelsene de må betalingen økes til USD 366 500 og utgiveren må betale Nordegren/Woods rettsomkostninger.


Østfoldbanen.
Østfoldbanen (tidligere "Smaalensbanen") er jernbanelinjen fra Oslo, gjennom Follo til Kornsjø i Halden, der den går inn i Sverige som Dalslandsbanen.
Beskrivelse.
Linja går med dobbeltspor fra Oslo S til Ski. I Ski deler Østfoldbanen seg i en Vestre og en Østre linje. Vestre linje går med dobbeltspor fra Ski til Sandbukta nord for Moss, og deretter med enkeltspor til Rygge, dobbeltspor til Haug ved Råde, enkeltspor via Fredrikstad til Sarpsborg, Halden og Kornsjø (riksgrensa). Østre linje er enkeltsporet og går fra Ski via Askim og Mysen til Sarpsborg.
Østfoldbanen betjenes av regiontog på ruten Oslo S–Halden–(Göteborg). Alle regiontogene benytter seg av Vestre linje som går gjennom de store byene. Lokaltogene går i tre forskjellige linjer. Linje 500 er linjen mellom Skøyen i Oslo og Ski og den sakteste av linjene med stopp på alle stasjoner. Linje 550 går fra Spikkestad, gjennom Oslo, og til Moss. Mellom Oslo og Ski stopper disse lokaltogene bare i Kolbotn. Linje 560 betjener Østre linje til Mysen og Rakkestad. Mellom Oslo S og Ski betjener den bare Holmlia.
Østfoldbanen er en del av det såkalte InterCity-triangelet (Skien-Lillehammer-Halden) hvor 90 % av passasjertrafikken med tog i Norge avvikles. Via Vestre linje er den også en av de fire norske jernbanestrekningene som er fastlagt av UNECE som internasjonal hovedtransportstrekning.
Historie.
Omlegging av Østfoldbanen ved Bekkelaget 1958
Den 6. juni 1873 vedtok Stortinget å bygge Smaalensbanen. Anleggsarbeidene, som sysselsatte ca. 3000 mann på det meste, startet i 1875. Under et besøk av kong Oscar og dronning Sophie i august 1878 ble linjen mellom Råde og Hølen prøvekjørt. Vestre linje ble offisielt åpnet 2. januar 1879, og Østre linje ble åpnet i 1882.
Den 7. oktober 1953 raste grunnen ut under jernbanen ved Bekkelaget i Oslo. Selv om ingen tog ble rammet, omkom en passasjer på lokaltoget fra Kolbotn som følge av sjokk, i tillegg til fire personer som mistet livet i raset. Togtrafikken ble erstattet med buss i 17 dager, før linjen igjen ble åpnet for enkeltsporet drift. Arbeidet med å føre toget i tunnel mellom Bekkelaget og Sjursøya ble nå framskyndet.
1996 ble vestre linje betydelig oppgradert da det ble bygget dobbeltspor fra Ski til Sandbukta ved Moss og fra Såstad i Rygge til Haug i Råde. Dette er strekningen med høyest hastighet på Østfoldbanen, med 160 km/t.
NTP 2010-2019.
Strekningen Oslo-Ski er en flaskehals for person- og godstrafikk inn til Oslo, og kapasiteten er mer enn 100 % utnyttet. Uten nytt dobbeltspor kan det ikke kjøres flere tog på strekningen enn i dag. Snitthastigheten ligger på 60 km/t. Denne strekningen skal gå fra to til fire spor: Follobanen (navn på de to nye sporene) skal gå direkte Oslo – Ski, bygges i perioden 2013-2018, og dimensjoneres for hastigheter på 250 km/t. Etter utbyggingen blir raskeste reisetid mellom Oslo og Ski på 11 minutter (mot 22 minutter i dag). Lokaltog skal fortsatt bruke dagens Østfoldbane, mens raske tog skal benytte det nye dobbeltsporet. Planen er at det skal gå lokaltog på denne (den eksisterende) strekningen hvert 15. minutt som stopper på alle stasjoner.
Nytt dobbeltspor gjennom Moss skal bygges, byggestart muligens i 2013. Dermed vil alle togene som går til Moss (og videre) i fremtiden kjøre på i norsk sammenheng svært god jernbane: Banen er dimensjonert for 250 km/t på Oslo – Ski, og minst 160 km/t på Ski – Moss.
Totalt legges det opp til å bygge til sammen 33 km nytt dobbeltspor på Østfoldbanen i planperioden. Med alle disse tiltakene er reisetiden for raskeste til Oslo-Halden beregnet å bli redusert med 18 minutter i forhold til i dag.
Stasjonsmessig blir Ski stasjon oppgradert som følge av utbyggingen av Follobanen, der «Stasjonen skal bli et moderne knutepunkt i Ski sentrum, og bygges ut i flere trinn. Tilgjengeligheten skal bedres, og stasjonen får blant annet seks spor med nye plattformer og nytt servicebygg». Kolbotn stasjon skal på sin side bygges ut som et seperat prosjekt som en del av sentrumsutviklingen i Kolbotn.
Lengre sikt.
Det finnes forslag på fremtidsplaner på å bygge høyhastighetsbane Oslo–Göteborg på lang sikt. Det er ønskinger på en superhøyhastighetsbane Oslo–København med 300 km/t og reisetid 2:30
Jernbaneverket anbefaler at banen Oslo–Råde må bygges ferdig etter plan, pluss bygging av dobbelspor i eksisterende strekning Råde-Fredrikstad-Sarpsborg-Halden, til en kostnad på 18 milliarder. Jernbaneverket regner med reisetid 1:08 Oslo-Halden når dette er klart. Et alternativ i Jernbaneverkets utredning er att gå direkte Råde-Sarpsborg men det er i 2012 ikke så mange reisende Oslo-Sarpsborg eller Oslo-Halden så det anbefales ikke.
I Jernbaneverkets planer frem til år 2040 tas det ikke sikte på å bygge om strekningen Halden–Kornsjø. Den sterke stigningen ved Tistedal nær Halden (25 ‰) er for dyr å bygge om. Godstogene har to lokomotiver (hele veien Oslo–­­Göteborg og tilbake) eller bruker det tunge og sterke loket El. 15 og dette koster mindre enn ny jernbane.
På svensk side kommer strekningen Ed–Göteborg (på Vänerbanan) å ha snitthastighet på 138 km/t allerede i år 2012. Dette betyr en reisetid på lang sikt Oslo–Göteborg på 3:00 och Oslo-København på 5:20.
Ruter.
Mellom Rakkestad og Mysen går det persontog bare i rushtiden.


Bjørgulv Froyn.
Bjørgulv Froyn (født 23. september 1945 i Oslo) er en norsk politiker (Ap) og faglig tillitsmann.
Han engasjerte seg tidlig på venstresiden i norsk politikk, og var først på 1970-tallet aktiv i ml-bevegelsen. Han var medlem av SUF(m-l) da han ble kjent som streikeleder under Sporveisstreiken i Oslo i 1970, der omkring 1200 ansatte i Oslo Sporveier la ned arbeidet.
Midt på 1970-tallet engasjerte han seg i Sosialistisk Venstreparti, og var nestleder i SV fra 1977 til 1979. Han var vararepresentant for SV til Stortinget fra 1977–1981.
Froyn var leder for Oslo-avdelingen av Norsk Kommuneforbund (1986–1994), og hadde vervet som generalsekretær i Nordens Faglige samorganisasjon fra 1994-2000.
Han meldte seg i 1988 inn i Arbeiderpartiet. Fra 2000–2004 var han leder i Oslo Arbeiderparti, og satt på Stortinget for Oslo i perioden 2001–2005.


Ubenide.
Ubenide er en valgkrets i landet Nauru, satt sammen av distriktene Baiti, Denigomodu, Nibok og Uaboe. Det har et areal på tilsammen 4,5 km², og en befolkning på 3 300. Det velger, som eneste valgkrets, inn fire medlemmer til landets parlament.


John Munroe Longyear.
John Munroe Longyears tavle i Longyearbyen
John Munroe Longyear (født 15. april 1850 i Michigan, død 28. mai 1922) er mest kjent som grunnlegger av Longyearbyen på Svalbard. Han var opprinnelig ordfører og gruveeier i en småby ved Lake Superior i nordre Michigan, men flyttet med sin kone til Boston, Massachusetts. Han og konen ga store pengegaver til det kirkesamfunnet som utviklet seg til Christian Science-bevegelsen.
I 1906 grunnla han Longyear City, men navnet "Longyearbyen" har vært brukt siden 1925. John Munroe Longyear var den største eieren av Arctic Coal Company som han var med og starte i februar 1906. Selskapet var registrert i Charleston i Vest-Virginia, men hadde hovedkontor i Longyears hjemby Boston. Longyear kom til Svalbard i 1901, og kjøpte etter hvert opp rettene til Tronhjem Spitsbergen Kulkompani.
Store Norske Spitsbergen Kulkompani startet opp som privat selskap i 1916, og samme år kjøpte de opp eiendommene til Longyear. Senere kjøpte de området ved Sveagruva fra et svensk selskap og flere andre område.


Lars Rise.
Lars Rise (født 18. mars 1955 i Hamar) er en norsk politiker (KrF).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1997, og satt i to perioder.
Rise er utdannet statsviter ved Institutt for sammenliknende politikk, der han skrev hovedoppgave med tittelen "En president i krise: president Jimmy Carters beslutninger i tilknytningen til gisselkrisen i Iran 1980". Lars Rise er en uttalt støttespiller av presidenten i Elbenbenskysten, Laurent Gbagbo.


Anker (mål).
Anker er et gammelt hulmål for flytende varer. Et anker tilsvarer 38,6038 liter, men volumet kan har variert gjennom historien.
Anker betegner også en beholder (tønneliknende) som rommer dette kvantum.
Måleenheten større enn anker var tønne. Det gikk tre ankre på en tønne, 115,8 liter.


Oksehode.
Oksehode er et gammelt hulmål for flytende varer, primært øl og vin, som ble brukt over hele Skandinavia, også i Norge.
Et oksehode tilsvarte 1,5 amer, 2 tønner, 6 ankere, eller 240 potter. Dette tilsvarte ca. 231,625 liter, men volumet kan ha variert noe gjennom historien.


Chu.
Chu (kinesisk: 楚, pinyin: "Chǔ", W.-G.: "Ch'u"), opprinnelig kjent som Jing og deretter Jingchu, var en uavhengig stat som fantes under Kinas Vår- og høst-tid og deretter Stridende staters tid. Da riket var på sitt mektigste, omfattet det det hele av det som i dag er provinsene Hunan, Hubei, Chongqing og Henan, og deler av Jiangsu.
Historie.
Staten Chu, ca 300 f.Kr.
Jing var opprinnelig befolket av Chu-folk, og ble etterhvert del av Zhou-dynastiet. Før Zhou-riket ble desentralisert, ble herredømmet overført av kong Cheng av Zhou av Det østlige Zhou-dynasti til Xiong Yi. Under hans styre vokste Chu fra å være en liten vasallstat til et stort og mektig rike, og er senere blitt regnet som en av "De fem hegemonstatene under Vår- og høstannalenes tid".
I 447 f.Kr erobret Chu sin nordlige nabo staten Cai. Churikets makt fortsatte også etter Vår- og høstannalenes tid. I 333 f.Kr. erobret Chu og Qi kystriket Yue. Men sent i De stridende staters tid ble Chu svekket av indre uorden. Til slutt ble Chu oppslukt av sine aggressive naboer, statene Zhao og Qin.


Naurisk.
Det nauriske språket ("Dorerin Naoero") er et malayopolynesisk språk i den austronesiske språkfamilien som snakkes på Nauru. Man regner med at rundt 6 000 mennesker snakker det, ca halvparten av Naurus befolkning. Nesten alle øyas innbyggere snakker engelsk.
Det er et språk i den mikronesiske grenen av austronesiske språk.
Delaportes nauriskordbok.
I 1907 publiserte Philip Delaporte sin ordbok for tysk-naurisk ('). Ordboka er liten (10,5 x 14 cm), med 65 sider til glosene, og tolv til til fraser, arrangert alfabetisk etter det tyske alfabetet. Rundt regnet 1 650 tyske ord står der med nauriske oversettelser, ofte ved fraser eller synonymer. Det er rundt 1 300 «unike» nauriske former i glosene, inkludert dem som opptrer i fraser, og ignorerer diakritiske tegn. Aksentene brukt der er ikke vanlige; kun én aksent (tilde) brukes i dag.


Vidar Bjørnstad.
Vidar Bjørnstad (født 1. september 1955 i Tolga, Hedmark)
er en norsk politiker (Ap). Han satt på Stortinget som representant fra Akershus fra 1993 til 2009, da han ikke tok gjenvalg.
Bjørnstad er utdannet cand.mag. med studier i statsvitenskap, kommunalforvaltning og historie. Han har arbeidet i Amnesty International (1984–85) og i LO (1985–93), blant annet to år som LO-lederens personlige sekretær. Han har siden 2009 vært medlem av Europabevegelsens sentralstyre.
Han har vært hovedtillitsmann i Forsvaret 1982-1983; styreleder i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond 1981-1983 og leder Solidaritetsrådet for Mellom-Amerika 1983-1985. Han var medlem av AUFs sentralstyre 1983-1989; leder Haslum Ap 1989-1993 og leder av Bærum Ap 1993-98.
Han var personlig sekretær i Departementet for utviklingshjelp i 1986.


Nicko McBrain.
Michael Henry McBrain (født 5. juni, 1952 i England) er den nåværende trommeslageren i det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Han ble medlem i bandet i 1982 etter Clive Burr, og debuterte på "Piece of Mind"-albumet (1983).
Han fikk kallenavnet «Nickey» av foreldrene sine som ung, men skiftet til «Nicko» da han en gang ble presentert som en italiensk trommeslager ved navn «Neeko».
Men Nicko hadde ingen trommeinstruktør. Han lærte seg selv, og så på de proffe, og lærte på den måten.
Nickos største inspirasjonskilder har vært Ringo Starr (The Beatles), Charlie Watts (The Rolling Stones), John Bonham (Led Zeppelin), og Keith Moon (The Who).
Han er kjent for å variere rytmen og stilen ofte. Men en ting han skiller seg merkbart ut fra er at han ikke bruker dobbelpedal eller to basstrommer. Han mener det er «for komplisert» og «u-trommerisk». Han har i stedet utviklet en enorm teknikk og fart med en pedal. Men han har brukt dobbelpedal på sangen «Face in the Sand». Den var ifølge Nicko en av de vanskeligste sangene å spille, og den har derfor aldri blitt brukt live.
Det eneste Nicko har skrevet for Maiden er basslinjen på «New Frontier» fra albumet "Dance of Death" (2003), han hevder i tillegg å ha skrevet en sang til "A Matter of Life and Death" (2006), men at denne ikke ble tatt med da Maiden ikke hadde tid til å spille den inn.


Hydra (gresk mytologi).
Hydraen, eller "Uhyret fra Lerna" var et kjempestort sjøuhyre i gresk mytologi. Ifølge legenden hadde Hydra ni hoder, hvorav ett var udødelig. Dersom et av hodene hennes ble hugget av, vokste det straks ut to nye. Hun var datter av Ekidna og Tyfon, og søster til Kerberos, Kimaira og Sfinksen.
Et av Herakles' tolv storverk var å bekjempe hydraen. Ettersom blodet hennes var giftig, brukte Herakles det senere som pilgift.
I våpenskjold forekommer hydra som heraldisk skjoldfigur og avbildet lik en syvhodet drage. I Norge bl.a. i segl fra 1796 for prokurator "Leonard N. Scheitli", som ses i fotografi i H. Nissen og M. Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim (Trondheim 1990) side 125.


Ursula Evje.
Ursula Evje (født 13. desember 1944 i Oslo) er en norsk politiker (Uavhengig).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1997 for FrP. (Uavhengig fra 14. desember 2004)


Philip Delaporte.
Philip Adam Delaporte, en tyskfødt amerikansk protestantisk misjonær, ble med sin familie sendt til Nauru i november 1899. De kom fra Hawaii via Kusaie, arrangert av "the American Board of Commissioners for Foreign Mission", sendt av "the Central Union Church of Honolulu". Misjonen hadde startet rundt 10 år tidligere av en gilbertesisk pastor, Tabuia, og den hjalp til med en skole, som sammen med det katolske misjonsskolen utgjorde det eneste formelle skoletilbudet på øya i over to tiår.
Pastor Delaporte og hans kone, Salome (også misjonær), oversatte mange religiøse tekster til naurisk, inkludert Nye testamente, historier fra Gamle testamente, en katekisme, en sangbok, skoletekster, og den kristne kirkes historie. "The Boston Board of Missions Church" på Nauru ble tatt over av "London Missionary Society" tidlig i 1917, og Delaporte-familien dro tilbake til USA.
I 1907 publiserte Delaporte sin lommeordbok for tysk-naurisk ('). Ordboka er liten, ca 10,5 x 14 cm, med 65 sider med gloser, og et dusin sider til med fraser, rangert alfabetisk etter det tyske alfabetet. Rundt 1 650 tyske ord er oversatt, ofte med fraser eller synonymer. Det er rundt 1 300 «unike» nauriske former i glosene, inkludert de inkludert i fraser, og om man ikke regner med diakritiske tegn.
b p d t g k q j r w m n ñ
c f h l s z
i e a à â o ò ô ö u ù û ü
Da det ikke er noen forklarende seksjon i boka, er symbolenes fonetiske verdier opptil leseren. Teksten viser tre typer "a", fire typer "o" og "u", sammen med én "i" og én "e". Med unntak av "ò" og "ù", har de markerte vokalene kun en relativt liten andel av vokalene. Dette antyder at Delaportes system kanskje bare hadde to former hver for "a", "o" og "u". Ekstra bevis tyder på dette: Det er flere eksempler i ordboka av ett ord skrevet med forskjellige diakritiske tegn, og den nauriske bibelen, inkludert Delaportes Nye testamente, viser bare to vokalformer, en markert (med tilde), og en umarkert. Kanskje "Mission Press ikke kunne sette alle formene med tilde, so former ble byttet ut til former med trema og aksenter.


Sevilla.
Sevilla er en by i Spania med ca. 700 000 innbyggere. Byen er hovedstad i den autonome regionen Andalucía og i provinsen Sevilla.
Byen var setet for Verdensutstillingene i 1929 og EXPO´92, som ble arrangert sommeren 1992.
Byen innehar 2 av Spanias bedre fotballag: Real Betis Balompié og Sevilla FC, begge spiller i den øverste spanske divisjonen.
Sevilla har tre bygninger på UNESCOs liste over Verdensarv: "La Catedral", "El Alcázar" og "El Archivo General de Indias". De tre bygningene ligger i umiddelbar nærhet til hverandre, midt i Sevillas bykjerne.
Sørvest for byen ligger Morón Air Base.


Xinzheng.
Xinzheng (kinesisk: 新郑; pinyin: "Xīnzhèng") er en by med rang som byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. I 1999 var befolkningen på.
Xinzheng ligger sør for provinshovedstaden Zhengzhou og regnes i dag som en satellittby til hovedstaden. Mot øst ligger storbyen Kaifeng, mot sør er Xuchang og mot vest er Luoyang.
Den er en av de byene i Henan som ble utvalgt som steder for reform og liberaliseringseksperimenter.
Xinzheng ligger i et jordbruksdistrikt med bl.a. hvete, mais, bomull og tobakk. Området er berømt for sine kinesiske dadler (jujube). Det er også rikt på mineraler som kull, bauxitt og silisium.
Historie.
Xinzheng hevdes å være fødestedet til det legendariske "Xuanyuan Huangdi", ("Den gule keiser"), som mytene gjør til det kinesiske folks stamfar. Han skal ha gjort Xinzheng til sin hovedstad og lokalt ansder man derfor at hele den kinesiske kultur har sitt utspring der. Det som i alle fall er sikkert fra arkeologiske funn, er at stedet hadde bofast befolkning allerede 6000 år f.Kr. (Peiligangkulturen).
Under Vår- og høstannalenes tid (770–446 f.Kr.) var Xinzheng i århundrer tider Han-statens hovedstad. Xinzheng regnes som en av «Kinas ti oldtidshovedstader».
Administrative enheter.
Storkommunene Xincun, Xindian, Guanyinsi, Lihe, Hezhuang, Xuedian, Mengzhuang, Guodian, Longhu.
Samferdsel.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.


Anton Bruckner.
Anton Bruckner (født 4. september 1824, død 11. oktober 1896) var en østerriksk komponist og organist. I musikkhistorien regnes han inn under romantikken og er særlig kjent for sine symfonier, messer og motetter. Gustav Mahler kalte Bruckner sin forløper.
Bruckner ble født i Ansfelden i Østerrike. På tross av at han viste lovende musikalitet som barn, valgte han å følge i sin fars fotspor og utdanne seg til skolemester. Han ble nærmere kjent med musikken ved å undervise i orgelspilling i løpet av ti års ansettelse ved klosteret St Florian nær Linz, hvor han hadde vært elev.
Han brukte sin fritid på å studere forskjellige musikalske disipliner. Da stillingen som organist i katedralen i Linz ble ledig i 1855, ble han til slutt overtalt til å søke jobben.
Selv om han var svært opptatt i Linz, fant Bruckner tid til å ta et kurs i harmonikk og kontrapunkt med Simon Sechter ved konservatoriet i Wien. Han mottok sitt utmerkede vitnemål i 1861 – en sensor bemerket at «Han skulle ha eksaminert oss». I 1868, ble han atter en gang overtalt til å forlate jobben i Linz for å ta et professorat ved konservatoriet i Wien, inkludert lønnsforhøyelse.
Som person var Bruckner tilbakeholden, tidvis nærmest folkesky. Han var dessuten dypt religiøs.
Musikk.
Frem til 1863 skrev Bruckner hovedsakelig minutiøst utformet, anonym kirkemusikk, men hans møte med Wagners verker fikk ham til å bryte løs fra regler og teori og utvikle sin egen særegne form. Wagners dristige harmonikk ble også det sentrale i Bruckners komposisjoner, ved at han brukte komplisert harmonikk i en motsetning til det som kjennes som funksjonsharmonikk. Harmonikken er helt forskjellig fra klassisistenes manér, noe som gjør at han ofte blir omtalt som «nytysker», på linje med Liszt, Berlioz og Wagner. På tross av dette, skrev han absolutt musikk, på linje med klassisistene. Musikken hans kan virke massiv. Han benyttet seg av et stort orkester, større enn hva normalt var på 1800-tallet. Musikken er full av kontrasterende temaer og dynamikk. Hans første fullendte symfoni kom i 1856, fire nye symfonier fulgte i løpet av årene 1871 til 1876. Bruckners symfonier har et monumentalt preg. Med et romantisk musikksyn fremstår de for mange som mystiske og med et underliggende religiøst drag.
Anton Bruckner skrev i alt ni symfonier. Han døde under arbeidet med den siste av disse.


Derek William Dick.
Derek William Dick (kallenavn Fish), født 25. april 1958 er en skotsk sanger, skribent og skuespiller. Etter en kort karriere som gartner og skogarbeider kom han i allmenhetens øye ved å bli med i bandet Marillion.
Fish forlot Marillion høsten 1988. Bandet hadde vært igjennom en eksplosiv vekst, og både Fish og bandet følte at suksessen kom til en uakseptabel pris. Store interne gnisninger, fraksjonering innen band og management, personlige problemer med alkohol og narkotika og et sterkt press fra bandets plateselskap EMI gjorde at Fish til slutt valgte å forlate bandet.
Til tross for bruddet med Marillion, var Fish kontraktsbundet til EMI. Solodebuten "Vigil in a Wilderness of Mirrors" kom derfor ut på EMI vinteren 1990, og var både en kommersiell og kritikerrost suksess. Til tross for store salgstall og høy mediaprofil, var Fish sterkt misfornøyd med kontrakten han hadde med EMI. Denne kontrakten var laget med Fish for å håndtere eventuelle solo-album han kunne utgi mens han fremdeles var å anse som et medlem av Marillion – økonomisk ga derfor det store salget lav uttelling og kunstnerisk var han nødt til å se på at EMI eide rettighetene til åndverket.
Konsekvensen var at Fish i 1990 derfor måtte slite seg gjennom to vesentlige rettssaker, først en runde i retten med Marillion hvor man måtte bli enige om en fordelingsnøkkel i forhold til inntekter fra de Marillionplater han hadde bidratt til (og hvor Fish også fikk tilkjent eierskapet til Mark Wilkinsons' kunstneriske covere til platene), samt en lengre prosess hvor Fish forsøkte å saksøke EMI for å ha tvunget han til å gjennomføre en kontrakt han selv mente var uriktig. Dette endte med et stort tap.
Fish knyttet raskt kontakt med Polydor Records, men brukte nesten to år på å komme ut med sitt neste solo-album, "Internal Exile". Til tross for at dette albumet så Fish gjenforent med produsenten Chris Kimsey (produsent for Marillions største suksesser, "Misplaced Childhood" og "Clutching at Straws") var albumet preget av en artist som forsøkte å omfavne for mange stilarter, som en konsekvens virket "Internal Exile" uinspirert og den store suksessen uteble. Polydor ble også sittende med store deler av kostnadene Fish tok med seg fra rettssaken mot EMI, og forholdet partene imellom surnet. Fish valgte derfor å utgi en CD med coverversjoner av 70-tallslåter, "Songs from the Mirror", for å komme seg ut av kontrakten.
Fish opprettet Dick Bros Record Company i 1993. Som logo for selskapet benyttet han seg av firmalogoen til familiens gamle bensin- og servicestasjon i Haddington i Skottland.
Han slapp en god del 'offisielle bootleg' albumer for å finansiere selskapet. Selskapet ble senere solgt til Roadrunner Records. Etter han solgte selskapet til Roadrunner Records gikk det ikke så bra før han etablerte et nytt selskap, Chocolate Frogs, i 2001.
Navnet «Fish» sies å stamme fra flere forhold. Selv forteller han at han som ungdom hadde for vane å tilbringe lange lørdagsettermiddager i badet, frustrerte venner som ventet på at han skulle bli ferdig begynte å lure på om han «...kanskje var en fisk». Senere har Fish også fortalt at han som ungdom var svært opptatt av Chris Squire, bassist i legendariske Yes, som også har kallenavnet «The Fish», Squire ga også ut det legendariske soloalbumet «Fish Out of Water» på 70-tallet. Det er derfor lite som tyder på at det er mannens kapasitet for å drikke som har inspirert navnet.
Kanskje Fish's største talent er hans sangtekster. Hans introspektive sangtekster som ofte handler om personlige problemer og avhengigheter kan i mange sammenhenger kalles fin poesi. Noen av hans nyere arbeid inneholder lange passasjer i sanger hvor han prater med musikken spillende i bakgrunnen. Slike passasjer finnes i kortere (og færre) grad i hans sanger med Marillion.
Omslagsillustrasjonene på hans fire Marillion-albumer og de fleste av hans soloalbumer har blitt laget av kunstneren Mark Wilkinson.
__NOTOC__


Chen (stat).
Chen var en mindre stat under Vår- og høstannalenes tid i det gamle Kina. Den var en relativt liten stat konsentrert rundt et eneste urbant senter, "Chenqiu", nær det som i dag er Huaiyang i den østlige delen av Henan-provinsen. Chen lå i den sørlige utkanten av det daværende kjerneområdet for kinesisk kultur og grenset til den halvbarbariske staten Chu.
Chens kongefamilie anså seg selv som etterkommere av keiser Shun. Ifølge tradisjonen hadde kong Wu av Zhou, som i 1046 f.Kr. hadde nedkjempet Shang-dynastiet, funnet frem til pottemakeren "Gui Man", som var en etterkommer av Shun, og gjort ham til lensherre over Chen.
Chen ble senere en av satellittstatene til Chu og kjempet på Chus side under slaget ved Chengpu. Tilslutt ble staten annektert av Chu i 479 f.Kr.. Etter at den gamle Chu-hovedstaden Ying ble ødelagt, ble Chenqiu hovedstaden for en stund.


Sibelius-akademiet.
Sibelius-akademiet (svensk: Sibelius-akademin, finsk: Sibelius-Akatemia) er en musikk-høyskole i Helsingfors i Finland, grunnlagt i 1882 (opprinnelig Helsingfors Musikinstitut), skolen ble utbygd i 1924 til Helsingfors Konservatorium, påny i 1939 til den nåværende form.
Skolen virker i dag foruten i tre forskjellige bygninger i Helsingfors, også i Kuopio, og har undervisning i alt fra Jazz-skole opp til doktorering i klassisk komposisjon. Per i dag studerer der omtrent 1700 elever og 150-170 blir antatt årlig.


Wei (stat).
Wei (kinesisk: 魏; pinyin: "Wèi") var en stat under De stridende staters tid i Kina. Den lå mellom statene Qin og Qi og omfattet deler av de moderne provinser Henan, Hebei, Shanxi og Shandong. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Anyi til Daliang (i dag "Kaifeng") under kong Hui av Wei ble staten også kalt Liang.
Staten var på sitt mektigste under sine to første herskere, markgreve Wen av Wei og markgreve Wu av Wei. Kong Hui av Wei, den tredje herskeren, konsentrete seg om økonomisk utvikling, blant annet med irrigasjonsprosjekter ved Den gule flod. Men ikke destro mindre var det under kong Hui at nedgangstidene langsomt satte inn. Weis fremstøt østover ble flere ganger holdt i sjakk på slagmarken, blant annet slaget ved Maling i 341 f.Kr.. I vest tapte den Xihe-området (et landlig og strategisk viktig område på vestbredden av Den gule elv der den danner grensen mellom nåtidsprovinsene Shanxi og Shaanxi). Dette området ble erobret av staten Qin.
Qins militære overmakt førte til at de kombinerte styrkene til statene Wei og Han ble nedkjempet under slaget ved Yique i 293 f.Kr.
Wei ble endelig erobret av Qin i 225.


Løven fra Nemea.
Herakles og løven, attisk vase fra ca. 535–520 f.Kr.
Løven fra Nemea, eller "Den nemeiske Løven", var et grusomt monster i gresk mytologi. Løven blir holdt for å være avkom av Tyfon og Ekidna som så mange andre monstre, men noen sagn forteller også at løven falt ned fra månen, og var barn av Zevs og Selene.
Det første av Herakles' tolv storverk var å drepe løven og komme tilbake med skinnet dens. Løven hadde terrorisert områdene rundt Nemea, og hadde så tykt skinn at våpen ikke kunne trenge gjennom det. Ettersom ingen våpen virket, drepte Herakles løven ved å kjøre armen ned i halsen på den slik at den ble kvalt. Gudinnen Athene rådet Herakles til å bruke en av løvens klør til å flå den med – vanlige redskaper dugde jo ikke. Senere brukte Herakles løveskinnet som rustning.
Den nemeiske løven ble så sendt opp på himmelen som stjernetegnet løven.


Isak.
Isak er den andre av de tre store patriarkene nevnt i det Gamle Testamente og sønn av Abraham og Sara. Ismael var hans halvbror.
Gud beordret Abraham å ofre Isak på Morias berg, men dette ble stoppet i siste stund. Isak giftet seg med Rebekka og fikk sønnene Esau og Jakob. Han levde som nomade i traktene rundt Be'er Sheba, men han skal også ha oppholdt seg i Gerar.


Pollenallergi.
Pollenallergi er en atopisk allergi som rammer mennesker som er overømfintlig mot pollen, kjent som blomsterstøv. Det som forårsaker den allergiske reaksjonen er proteinene i pollenet. Pollenallergi er årsak til høysnue og sommerastma og er vanligst mot pollen fra vindbestøvede planter, spesielt or, hassel, bjørk, gress og burot. Det forekommer oftest i aldersgruppen 5–40 år.
Pollenallergi er ikke en sykdom, men en måte å reagere på. En form for overfølsomhet som skyldes spesielle forandringer i kroppens immunforsvar. Siden 1989 er det forsket på en hypotese som kalles hygienehypotesen og som blant annet søker å forklare denne type allergi og følgesykdommer som en autoimmun reaksjon. Allergi kan utløse ulike sykdommer og plager. Folk med kraftig pollenallergi har for eksempel en høyere risiko for å utvikle astma enn personer uten.


Sara.
Sara er i Bibelen navnet på Abrahams hustru. Navnet betyr fyrstinne. Hun var hans halvsøster og het opprinnelig Sarai. Hun var med ham og flere slektninger da de drog fra Ur i Mesopotamia.
Sara er ellers mest kjent for at hun var barnløs i mange år. Hennes tjenestekvinne Hagar ble Abrahams medhustru og fikk med ham sønnen Ismael. Til sist besøkte noen engler dem og sa at Sara skulle få en sønn. Nitti år gammel fødte hun Isak.
I følge Bibelen døde Sara som 127 år gammel, og ble gravlagt i Makpela-jordet, øst for Mamre, i Kanaan.


Daihatsu Sirion.
Daihatsu Sirion er en firedørs bil. Modellen ble lansert i 1998 og produseres i Japan. Bilmodellen har forskjellige navn, alt etter hvilket land den selges i. I Japan heter modellen Daihatsu Storia. Bilen finnes med to motorstørrelser, 1 og 1,3 liters motor. 1-literen har 3 sylindere. mens 1,3-literen har 4 sylindere. Daihatsu Sirion fåes med manuelt gir og automatisk gir. 1,3-litersversjonen har samme motor som Toyota Yaris.
Daihatsu produserer også en rekke andre bilmodeller.


EuroPark.
EuroPark AS ble etablert i 1979 og var norskeid helt frem til 1999. Selskapet ble da kjøpt opp av APCOA Parking AG, Europas største parkeringsselskap.
EuroPark driver parkeringsplasser og -hus for offentlige og private oppdragsgivere. Selskapet har hovedkontor i Oslo. I løpet av de siste 25 årene har selskapet utviklet seg til å bli den største aktøren innen parkering i Norge. EuroPark har søsterselskaper i både Danmark og Sverige.


VM i friidrett 1983.
VM i friidrett 1983 var det første verdensmesterskapet i friidrett som ble arrangert av IAAF. Mesterskapet ble arrangert på Olympiastadion i Helsingfors i Finland i tidsrommet 7.- 14. august.
Den første verdensmesteren som ble kåret, var norsk. Grete Waitz vant maratonøvelsen på mesterskapets første dag.


Visual Basic.NET.
Visual Basic.NET (VB.NET) er et programmeringsspråk og er en videreutvikling av språket Visual Basic. Videreutviklingen består i at Microsoft har kombinert sitt programmeringsspråk "Visual Basic" med sin .NET plattform, og produktet er blitt spesialtilpasset programmering for Internettløsninger. VB.net er Microsofts konkurrent til programmeringsspråket Java, som er utviklet av Sun Microsystems.
Tidligere versoner av Visual Basic.NET er Visual Basic og Basic.
Hello World i VB.NET.
Instruksjonene over skrevet i Notisblokk vil, dersom man bruker en.NET-kompilator produsere en kjørbar fil ved navn HelloWorld som skriver HelloWorld! på skjermen


Tromsø Arbeiderparti.
Tromsø Arbeiderparti er Arbeiderpartiets lag i Tromsø. Det ble stiftet i 1912, selv om "Tromsø socialdemokratiske forening" var blitt stiftet allerede 1904 og Tromsø Arbeiderpartis Kvindeforening var aktiv siden 1911. Partiet kjøpte da Mack-gården i Tromsø som partikontor og forsamlingslokale.
Partiet slo igjennom i byen i 1927 og ble største parti. Ved kommunevalget i 2007 fikk det 39,5 % og var størst.
Leder for Tromsø Arbeiderparti er Roger Ingebrigtsen, politisk nestleder er Elisabeth Steen og organisatorisk nestleder er Britt Sofie Illguth. Partiet stiller også med Tromsøs ordfører Arild Hausberg.


Johannes av Korset.
Johannes av Korset (født "Juan de Yepes y Alvarez", 24. juni 1542 i Fontiveros i dagens Ávila, Spania, død 14. desember 1591 i Úbeda i Andalucía i Spania) var en spansk karmelittmunk. Han erklært helgen og kirkelærer i Den katolske kirke.
Tidlig liv.
Johannes ble født i landsbyen Fontiveros mellom Salamanca og Ávila i dagens region Castilla y León. Hans forelde var Gonzalo de Yepes og Catalina Alvarez, og Johannes var den yngste av tre sønner. Faren tilhørte en adelige familie fra Toledo, men var blitt utstøtt da han giftet seg med Catalina, som var en vevers datter. Han begynte derfor å arbeide som silkevever. Muligens var faren av jødisk opphav, men dette er uklart.
Faren døde før Johannes hadde fylt ett år, etter langvarig sykdom. Moren måtte derfor finne arbeid, og de flyttet til forskjellige landsbyer i Castilla, og endte til slutt i Medina del Campo. Det var meningen at han skulle følge i sin fars fotspor som silkevever, men han egnet seg dårlig for håndverk. Hans intellektuelle evner gjorde at han ble sendt på katekismeskole. Som 17-åring ble han sykepleier på byens pestsykehus, samtidig som han studerte filosofi, latin og gresk på jesuittenes seminar. Han ble lagt merke til ved hans medmenneskelige holdning over for pasientene, hans villighet til å ta de mest ubehagelige oppgavene samt hans evne til å underholde og muntre pasientene. Han hadde allerede på dette tidspunkt begynt å leve et strengt asketisk liv, og tok ikke hensyn til sin egen helbred. Han ble gjennom bønn sikker på at han skulle tre inn i en orden, som han skulle hjelpe tilbake til sin gamle perfeksjon; dette var i en periode hvor flere ordener gjennomgikk reformer etter at disiplinen hadde sklidd ut i senmiddelalderen.
Ordensliv.
24. februar 1563, da han var 21 år gammel, trådte han inn i karmelittordenen, hvor han fikk navnet Johannes av St. Mattias (Juan de Santo Matía). Etter å ha fullført novisiatet studerte han teologi og filosofi i Salamanca fra 1564 til 1567. Han fikk tillatelse til å følge den gamle karmelittregelen uten de lettelser som forskjellige paver hadde innvilget. Han søkte også om å få forbli legbror, men dette ble avslått, og han ble presteviet i 1567. Den første messen leste han i hjembyen Medina del Campo.
Etter kort tid begynte han å tenke på å gå over til karteuserordenen, som var strengere enn karmelittene, ettersom han ikke var fornøyd med utviklingen. Men under et besøk hjemme i Medina del Campo ble han kjent med karmelittsøsteren Teresa av Ávila, som tidligere hadde reagert på samme måte, og som i 1562 hadde begynt et reformarbeid. Hun overtalte ham til å bli, og til å slutte seg til hennes arbeid, ettersom hun hadde fått tillatelse til å reformere to mannlige ordenshus. Som en følge av dette ble de reformerte (barføtte) karmelittene, "Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Virginis de Monte Carmelo", opprettet.
28. november 1568 grunnla han sammen med fire andre det første reformerte mannlige ordenshuset i Duruelo. Han tok da navnet Johannes av Korset ("Juan de la Cruz"). Brødrene levde i ytterste fattigdom, i et meget enkelt kloster. Teresa grunnla et nytt munkekloster i Pastrana, så et i Mancera og i 1570 det fjerde i Alcalá. Munkene i Duruelo flyttet til Mancera, og i 1571 flyttet Johannes videre til Alcalá og ble rektor på en skole som var knyttet til byens universitet.
Johannes opplevde så det som er beskrevet som en åndelig tørke. Han led sjelekvaler, og mente han ble fristet av Djevelen og følte at Gud hadde forlatt ham. Men etter å ha gjennomgått dette fant han igjen tilbake til gleden ved kontemplasjon.
Teresa ble i 1571 sendt til Avila for å være priorinne for et ureformert kloster der. Hun ba Johannes om å være åndelig veileder og skriftefar, et oppdrag han hadde fra 1572 til 1577. Han møtte sterk motstand fra de ureformerte karmelittene, som så på reformen som et opprør. De kalte ham en «ulydig og oppsetsig munk», og hadde en tilsvarende karakteristikk av Teresa. I 1577 avviste et generalkapittel i ordenen reformen, og nektet å gi de reformerte husene uavhengighet. Johannes ble da sendt tilbake til sitt opprinnelige kloster i Medina. Han nektet, da hans oppdrag var gitt av den pavelige nuntius, og ikke av ordenen. Provinsialen fikk sendt væpnede menn som 3. desember 1577 brøt opp døren hans, hentet ham og fraktet ham bort. Han ble tatt med til et ureformert kloster i Toledo, hvor han ble satt i enecelle fordi han fortsatt nektet å oppgi reformen.
Han satt i en celle på 2 x 3 m, nesten uten lys, og fikk verken lese eller skrive, feire messe eller snakke med andre. Han ble utsatt for harde forhør, og ble pisket offentlig i kapittelhuset tre ganger i uken etter ordre fra Hieronymus Tostado, som var karmelittenes generalvikar i Spania og rådgiver for den spanske inkvisisjonen. Hans helse var allerede dårlig, og han døde derfor nesten av behandlingen. Piskingen gav arr som han bar resten av livet.
Mens han satt i cellen smuglet en medbror inn penn og papir, og han skrev sine første dikt, som var preget av mystisisme. Etter ni måneder klarte han å skru av låsen på celledøren, og snek seg forbi vakten. Det eneste han hadde med seg var diktene han hadde skrevet.
I 1578 flyttet han til det reformerte klosteret i Beas de Segura, og deretter videre til klosteret Monte Calvario i nærheten. I 1580 ble striden innen ordenen endelig bilagt, da paven godkjente at de reformerte opprettet en egen provins. Først i 1593, etter Johannes' død (og mot hans vilje), ble de reformerte en egen orden. Johannes fikk etter dette flere høye embeter i ordenen, og ble kjent som sjelesørger og åndelig veileder. Han hadde grunnlagt et kollegium i Baeza, hvor han var rektor i tre år. Han gjorde alt for å hjelpe sine munker, blant annet ved å kjøpe dyre medisiner og å kjøpe inn kjøtt til de syke under en influensaepidemi. Selv unnet han seg ingenting.
Hans hovedverk som forfatter er tre dikt med kommentarer: «Sjelens mørke natt», «Den åndelige salme» og «Kjærlighetens flamme», samt kommentaren «Bestigningen av Karmelberget», som er knyttet til det første av diktene. De regnes som mesterverk i den spanske litteratur og den mystiske kristne tradisjon.
Teresa av Avila døde i 1582, og Johannes fortsatte deretter reformarbeidet alene. Han bl samme år prior i "Los Martires" ved Granada. I klosteret valgte han det verste rommen, og sov på planker. Det eneste positive med rommet var et vindu mot hagen, som han ofte kikket ut av, på blomstene i hagen eller stjernene på nattehimmelen, mens han bad. Han elsket naturen, og tok ofte med munkene ut på landet.
Moren, som var en from kvinne, ble overlatt til karmelittnonnene, hvor hun fant seg godt tilrette. Hun hadde sammen med sin sønn Frans hele tiden hjulpet og støttet Johannes i hans arbeid. Hun døde hos dem, og ble gravlagt i klosteret i Medina del Campo.
Også innen de reformerte ordensgrenen oppsto det strid, og Johannes støttet da de moderate kreftene mot Nikolas Doria, som ville bryte helt med de ureformerte. Doria og hans meningsfeller vant makten i ordensgrenen, og Johannes ble fratatt embetet som prior. Fra 1585 var han provincial i Andalucia. Etter endt embetstid der ble han, fra 1588, prior i hovedklosteret i Segovia.
Doria fikk støtte fra paven, slik at det i 1588 ble en klarere splittelse mellom de reformerte og de ureformerte. Hieronymus Gacián, som støttet Johannes, ble fratatt all autoritet. Striden roet seg etterhvert, men i pinsen 1591 forsvarte Johannes både Gracián og ordenssøstre som også tilhørte de moderate. Doria benyttet muligheten til å frata Johannes alle embeter, og sendte ham til en avsidesliggende kommunitet i Andalucia, "La Peñuela". Der tilbrakte han noen måneder i meditasjon og bønn.
Under et besøk i Sevilla hadde Johannes begrenset prekenretten til to brødre. En av dem, en pater Diégo, ble etterhvert konsultor i ordenensgrenen, og startet undersøkelser av Johannes. Han brakte falske anklager, og skrøt av at han skulle få utvist Johannes fra ordenen og få ham sendt som misjonær til Mexico.
Før det ble noe av dette ble Johannes alvorlig syk, og han fikk ordre om å forlate La Peñuela. Han fikk valget mellom det bekvemme klosteret i Baeza, eller et kloster i Ubeda hvor den andre munken han hadde refset i Sevilla, pater Frans, nå var prior. Han valgte Ubeda. Sykdommen ble verre under reisen, og han ådro seg en betennelse i det ene benet. I tillegg behandlet prioren ham på en umenneskelig måte, blant annet ved å bytte ut en sykepleier som behandlet ham godt, og ved å nekte ham vanlig mat. Provinsialen fikk høre om dette, og ga prioren en kraftig reprimande.
Johannes levde så under bedre forhold, men led sterkt under sykdommen. Blant annet var datidens kirurgiske inngrep var svært smertefulle. Han død 14. desember 1591, 49 år gammel. Det fortelles at det bredte seg en duft av roser i cellen da han døde, og prioren skjønte at han hadde vært en hellig mann. Hans legeme ble fraktet til Segoia, hvor det er bevart i klosteret "Carmelitas Descalzos", angivelig uten spor av forråtnelse.
Helgen.
Johannes ble saligkåret av Klemens X den 21. april 1675, og hans legeme ble skrinlagt 21. mai samme år. Helligkåringen ble foretatt 27. desember 1726 av Benedikt XIII. Festdagen var opprinnelig 24. november, men i 1969 ble den flyttet til dødsdagen 14. desember.
24. august 1926 ble han utnevnt til kirkelærer av Pius XI, og kalles "Doctor mysticus" eller "Doctor extático".


Londons historie.
Romersk mynt preget i London, omlag 288-290
Det moderne City of Londons skyskrapere står stedet hvor romerne grunnla sin by.
Londons historie strekker seg to årtusener tilbake, til romernes grunnleggelse av en by ved bekken Walbrook på nordsida av Themsen i år 43. Den fikk navnet "Londinium" (av "Lyn-dun"; befestning ved sjøen). Byen har siden hatt en rik historie, med mange forskjellige faser. Den har blitt lagt i aske av branner og bombing, og har blitt gjenreist, og den har vokst til å bli et av de viktigste finansielle og kulturelle sentre i verden.
Forhistorisk tid.
I følge Geoffrey of Monmouths "Historia Regum Britanniae" ble London grunnlagt av Brutus av Troja etter at han beseiret Gog og Magog. Byen ble i følge denne myten kalt Caer Troia, «Nye Troja». Dette blir i verket hevdet å være opphavet til navnet "Trinovantum", som ble brukt av romerne om den tidlige bosetningen der av. I virkeligheten kommer navnet fra trinovantene, stammen som bodde der før romerne kom. Geoffrey ramser opp flere legendariske konger, som Lud. Han skulle ha gitt byen et nytt navn, CaerLudein, som var opphav til det romerske navnet Londinium, og han skal ha blitt gravlagt ved Ludgate.
Til tross for omfattende arkeologiske utgravninger er det ikke funnet noe bevis for en større bosetning i området i forhistorisk tid. Det er gjort spredte funn, som gjenstander fra begravelser og husholdninger og spor etter gårdsdrift, men det er ingen omfattende funnsteder. Det regnes som usannsynlig at det var en by på stedet før romerne kom, men i teorien kan den ligge under de uutforskede delene av den romerske byen.
Antagelsen er dermed at Londonområdet i forhistorisk tid var landsbygd med spredte og små bosetninger. Enkelte av disse kan ha vært viktige som kult- eller administrasjonssteder, noe funn som Batterseaskjoldet tyder på. Særlig Egham og Brentford regnes som steder som kan ha vært av betydning, og det lå et fort på en ås ved Uppall.
Langs Themsen er det funnet spydhoder og andre våpen fra bronse- og jernalderen. Mange av dem har tydelig vært brukt i kamp, noe som tyder på at Themsen kan ha vært grense mellom to stammeområder. I 2002 fant man under innspilling av fjernsynsserien "Time Team" tømmer som hadde blitt drevet ned i bakken ved Themsen i Vauxhall. Disse antyder at det kan ha vært en bro eller brygge der for tre tusen år siden.
Romersk tid.
Statue av keiser Trajan foran en seksjon av den romerske bymuren.
Romernes by ble grunnlagt i år 43 e.kr., og tilsvarte omtrent det som i dag er City of London.
Navnet "Londinium" antas å være av førromersk og kanskje også førkeltisk opphav. Det er ikke enighet om hva det betyr, men det er store muligheter for at det har noe med elven å gjøre.
Byen ble raskt et viktig handelssentrum. I 61 ble byen plyndret av Britiske stammer fra dagens Norfolk, icenerne, under ledelse av Boadicea, men ble snart gjenreist under prokuratoren Gaius Suetonius Paulinus. Ved begynnelsen av det 2. århundre erstattet Londinium Colchester som hovedstad for provinsen Britannia. Befolkningstallet hadde da nådd omkring 60 000. Romerne bygde en basilika (ved det som i dag er Leadenhall Market), et amfiteater (ved dagens Guildhall), og en bru nær dagens London Bridge. I bymuren ble det bygget porter, og derfra det ble anlagt veier mot andre romerske byer som "Camolodunum" (Colchester) og "Durovernum" (Canterbury). Basilikaen regnes for å ha vært den største nord for Alpene.
Byen var fra år 225 beskyttet av en mur som en fortsatt kan se deler av, blant annet langs gata London Wall. Muren var omkring tre kilometer lang, seks meter høy og 2,5 meter tykk, og gikk rundt byen på landsiden. Mot elven var det åpent, og rundt midten av det 3. århundre ble byen flere ganger angrepet av pirater. Dette førte til at man omkring 255 begynte å bygge en mur også langs Themsen. Seks av de syv tradisjonelle byportene er fra romersk tid: Newgate, Aldersgate, Cripplegate, Bishopsgate og Aldgate. Moorgate er unntaket; den er fra middelalderen.
Da det 5. århundre begynte var det vestlige romerske imperiet i forfall, og i 410 endte den romerske okkupasjonen av Britannia. Londinium begynte å forfalle, og innen år 500 hadde de fleste innbyggerne flyttet derfra.
Angelsaksisk tid.
Etter at romerne trakk seg ut ble byen inntatt av angelsakserne, og gikk inn i et langvarig forfall. Byen nevnes i "Den angelsaksiske krønikes" oppføring for 456 eller 457. Den blir da nevnt som et styrkepunkt som britene flyktet til etter å ha lidd nederlag i Kent. Dette kan tyde på at det gikk omkring et halvt århundre før angelsakserne fikk kontroll over byen. Deretter nevnes den ikke igjen i krøniken før oppføringen for 604, da kong Ethelbert av Kent grunnla St. Paul-katedralen på det stedet der dagens kirke ligger og innsatte den første biskopen av London. Først da fikk byen igjen viss betydning.
Den tidligste angelsaksiske bosetningen unngikk området umiddelbart rundt den romerske byen, og bestod i stedet av mindre husklynger i baklandet på begge sider av elven. Det finnes ikke samtidige kilder for forholdene i området, men bosetningen må ha ligget på grensen mellom saksernes og de keltiske britenes område. Fra midten av det 6. århundre ble Londonområdet innlemmet i østsaksernes rike, som strakk seg til St. Albans og inkluderte hele Middlesex og antagelig også Surrey.
I 604 konverterte østsakserne til kristendommen, og Mellitus ble Londons første biskop. Essex var på det tidspunktet underlagt Æthelbert av Kent, og det var under ham at den første St. Paul-katedralen ble reist. Tradisjonen hevdet at den stod på stedet hvor romerne hadde bygget et tempel til Diana, men Christopher Wren fant på 1600-tallet ingen spor etter dette. Den første katedralen var en beskjeden bygning, og det er mulig at den ble ødelagt allerede da Mellitus ble jaget fra byen av Saebehrt av Essex' hedenske etterfølger.
Senere i det 7. århundre ble det opprettet en saksisk landsby og handelssenter med navnet "Lundenwic", «Londonbosetningen», omkring halvannen kilometer vest for Londinium. Den nye byen kom under Mercias kontroll omkring 730. Etter 825 ble byen underlagt enda et nytt rike, Wessex.
Alfred den store fikk London under angelsaksernes kontroll.
I det 9. århundre ble England preget av vikingangrep, som ble stadig vanligere fra omkring 830. London ble angrepet i 842 og 851. I 865 fulgte en stor vikinginvasjon av East Anglia, som nådde London i 871. Det antas at hæren satte vinterleir innenfor de romerske murene det året. Det er uklart hva som skjedde i London i denne perioden, men det er mulig at vikingene en periode hadde kontrollen. I 878 klarte angelsaksere under Alfred den store å beseire vikingene i slaget ved Edington, og vikinglederen Guthrum måtte be om fred. London var dermed igjen under angelsaksernes fulle kontroll, og de begynte å sette istand de romerske murene og vollgravene for å verne byen. Denne delen av byen fikk navnet "Lundenburgh", «Londonfestningen». Byens sentrum flyttet seg tilbake til det romerske området, mens Lundenwic ble kjent som "ealdwic", «den gamle bosetningen», et navn som overlever som Aldwych.
Alfred utnevnte sin svigersønn Aethelred av Mercia til guvernør for London, og opprettet to befestede områder, "boroughs", for å verne broen over Themsen. Broen ble antagelig gjenoppbygget på denne tiden. Den sørlige enden av broen lå ved "Suthringa Geworc", «Surreymennenes [festnings]verk», mens den nordlige lå ved bymuren. Fra denne tiden av begynte det som i dag er City of London å utvikle sin egen særegne styreform.
Etter Ethelreds død kom London under kongenes kontroll. Innen begynnelsen av det 10. århundre hadde byen blitt et viktig kommersielt senter. Hovedstaden var fortsatt Winchester, men London ble også et stadig viktigere politisk senter. Adalstein holdt mange rådsmøter i byen, og utstedte lover der. Ethelred den rådville foretrakk London fremfor Winchester, og utstedte "Londonlovene" derfra i 978.
Under Ethelred begynte nye vikingangrep, ledet av Danmarks konge Svein Tjugeskjegg. Et angrep mot London i 994 mislyktes, men mange raid fulgte. I 1013 ble byen beleiret, og Ethelred flyktet fra landet. Svein døde under beleiringen, men hans sønn Knut fortsatte striden og tok til slutt London.
Ifølge en norrøn saga stod det et slag da Ethelred vendte tilbake for å angripe det okkuperte London. Danene skal ha stilt seg opp på London Bridge og kastet spyd på angriperne. Men angelsakserne rev av takene på hus i nærheten og dekket båtene med dem slik at de kom nær nok til å feste tau til pilarene. De trakk så broen overende, og gjenerobret byen. Det er en populær teori at barnesangen «London Bridge is Falling Down» stammer fra denne hendelsen.
Vikingene vendte igjen tilbake, men Ethelreds sønn Edmund II klarte å holde dem tilbake. Til slutt ble han allikevel presset til å dele makten med Knut II, og da Edmund døde ble Knut enekonge i England. Den angelsaksiske linjen kom igjen til makten etter Knuts død, da hans stesønn Edvard tok tronen i 1042.
Etter Edvards død var det ingen klar arving, og hans fetter Vilhelm av Normandie krevde tronen. Det kongelige rådet møttes i London og valgte i stedet kongens svoger Harald Godwinsson til konge. Han ble kronet i Westminster Abbey. Vilhelm ble rasende, og ledet sin hær i en invasjon av England.
Normannertiden og senmiddelalderen.
a>, Vilhelm Erobrerens slott i London.
Etter at Vilhelm hadde drept Harald II i slaget ved Hastings marsjerte han mot London. Han brente ned Southwark, men gikk så rundt bymuren. I stedet for å angripe ventet han ved Berkhamsted nordvest for byen inntil borgernes representanter kom for å hylle ham som konge. Det tok ikke langt tid før han oppnådde dette. Vilhelm belønnet dem i 1069 med å tildele byen et kongelig charter, som spesifiserte at London beholdt «gamle rettigheter og tollfrihet, så vel til lands som til vanns», de gamle saksiske rettighetene. City of Londons rett til selvbestemmelse ble bekreftet av Johan ved hans tiltredelse i 1199 og i "Magna Carta" i 1215.
I 1078 startet byggingen av Tower of London, Baynard's Castle og Montfichet's Castle, tre festninger som skulle beskytte London mot angrep fra Themsen og samtidig sørge for at Vilhelm hadde garnisoner i byen som kunne slå ned opprør. I 1097 begynte Vilhelms sønn, Vilhelm Rufus, byggingen av Westminster Hall, som ble kjernen i Westminsterpalasset og kongens fremste bolig gjennom middelalderen.
I 1179 begynte byggingen av en ny London Bridge, som stod ferdig i 1209. Den ble stående i seks århundrer, og var den eneste broen over Themsen innenfor London inntil 1750.
I mai 1216 forekom den eneste okkupasjonen av London foretatt av en styrke fra kontinentet, under baronenes første krig. Den unge Ludvig VIII av Frankrike marsjerte gjennom gatene til St. Pauls katedral, og ble hyllet som Englands nye hersker både i gatene og i katedralen. Dette var ment å skulle fri England fra Johans tyranni. Da Johan døde skiftet baronene raskt side, og Henrik III kom på tronen. Med dette begynte også en langvarig prosess hvor London gradvis ristet av seg den sterke franske innflytelsen på kultur og språk som hadde kommet med normannerne. London fikk, sammen med Dover, en sentral plass i utviklingen av tidlig moderne engelsk.
London ble igjen invadert i 1381, denne gang av opprørske bønder ledet av Wat Tyler. De stormet Tower og henrettet rikskansler og erkebiskop Simon Sudbury. Byen ble plyndret, og mange bygninger ble satt i brann. Tyler ble til slutt stukket ned av "Lord Mayor" William Walworth på Smithfield, noe som førte til at opprøret endte.
Kart over London rundt år 1300, av William R. Shepherd. Kartet viser at det var åpent landskap mellom City of London og Westminster.
I middelalderen vokste London videre som to byer: Den kongelige hovedstaden utenfor de gamle murene, og City of London innenfor. City ble først og fremst et handels- og finanssenter, noe området fortsatt er. Avstanden mellom dem minket inntil hele området var urbanisert innen begynnelsen av det 17. århundre, men gjennom middelalderen ved det fortsatt ubebygde områder mellom.
Økende handel var en viktig årsak til at London vokste kraftig. I 1100 var det bare omkring 15 000 innbyggere, mens det i 1300 var omkring 80 000. Det var i denne perioden de forskjellige næringene i City begynte å organisere seg i laug. Mange av disse eksisterer fortsatt og spiller viktige roller i styringen av City.
Gatene i middelalderens London var smale og svingete. De fleste av bygningene var av brennbart materiale og hadde halmtak, hvilket kombinert med de smale gatene førte til svært stor brannfare. Sanitærforholdene var også forferdelige, og Themsen ble innenfor byens grenser en eneste stor kloakk. Da Svartedauen nådde byen i 1348 døde omkring halvparten av befolkningen. Seksten ytterligere utbrudd av pest fulgte i årene frem til den store pesten i 1665.
Tudortiden.
a>, og gav landet en stabilitet som London tjente på.
Henry Tudor tok tronen i 1485, og giftet seg med Elizabeth av York. Dermed endte rosekrigene, og den effektive og resolutte kongen kunne konsentrere seg om å styre landet. Han sentraliserte makten, noe som fikk betydning for Londons posisjon i riket. I likhet med tidligere monarker lånte han penger fra City of London for å finansiere sine kriger, men i motsetning til forgjengerne betalte han tilbake til avtalt tid. Hans mest kjente bidrag til Londons arkitektur er Henrik VIIs kapell i Westminster Abbey; utover dette hadde han stort sett liten interesse for å forskjønne eller forbedre London.
Tudormonarkenes viktigste bidrag til byen var stabilitet. Adelen hadde tidligere drevet sin innbyrdes maktkamp på slagmarken, men fra Tudortiden ble hoffpolitikk den viktigste arenaen for de som ønsket å styrke sin posisjon. Helt fredelig var det ikke i London. I 1497 slo tronkreveren Perkin Warbeck leir med sine styrker ved Blackheath. Det brøt først ut panikk blant borgerne, men kongen organiserte forsvar av byen. Opprørerne ble spredd, og Warbeck ble tatt til fange og henrettet ved Tyburn. Reformasjonen var forholdsvis ublodig i London. Innen de øvre samfunnslag var de fleste innstilt på en gradvis overgang til den reformerte troen. Den største effekten av reformasjonen var en omveltning av eiendomsforholdene. De mange klostrene eide før omveltningen nesten halve London. I 1530-årene startet oppløsningen av Englands klostre, og innen 1538 var de fleste større klostre borte. Eiendommene tilfalt kronen, og kongen fordelte mye til medlemmer av adelen. Hyde Park og St. James's Park ble opprettet som et jaktområde på eiendom som tidligere hadde tilhørt Westminster Abbey.
De store bygningene som ble overtatt av kronen stod ved Henrik VIIIs død stort sett tomme. En av de få som ble tatt i bruk igjen var St. Bartholomew's Hospital, som ble gjenåpnet av kongen kort tid før hans død. Edvard VI gav mange av bygningene til laugene som nedbetaling av gjeld. I noen tilfeller gav han også leieinntektene fra inndratte eiendommer til veldedige formål. Flere offentlige sykehus og andre institusjoner ble åpnet av City of London.
Da Edvard VI døde i 1553 ble Lady Jane Grey tatt imot i Tower of London som dronning. Men "Lord Mayor", aldermennene og andre embetsmenn snudde fort, og proklamerte i stedet Maria I som dronning. Året etter utløste hennes avgjørelse om å gifte seg med Filip II av Spania et opprør ledet av Thomas Wyatt. Opprørerne tok kontroll over Southwark, marsjerte til Charing Cross langs veien fra Westminster til City, og deretter videre til Ludgate. Men det var ikke støtte for opprøret i City, og Wyatt overgav seg. Dette illustrerer viktigheten av å kontrollere City of London, mens områdene utenfor bymurene var av langt mindre betydning for den som ønsket å oppnå politiske mål.
a> ble raskt en viktig maktfaktor i byen.
London ble et stort handelssentrum fra 1400-tallet, og fra midten av 1500-tallet sete for mange store handelskompanier for oversjøiske varer; Det britiske Ostindiske kompani, Hudson Bay Company, Levant Company og Muscovy Company. Byens viktighet for europeisk handel ble stadig viktigere, og lokal småindustri, spesielt veverier, nøt godt av dette. Det britiske Ostindiske kompani styrte i realiteten store deler av India, og var en viktig institusjon ikke bare i City of London men i hele England og senere Storbritannia. Med ødeleggelsen av Antwerpen i 1572 ble Londons posisjon blant Nordsjøhavnene ytterligere styrket.
Det var betydelig tilflytting og innvandring til London, og befolkningstallet steg fra omkring 50 000 i 1530 til 225 000 i 1605, hvorav 75 000 i City. Det ble innført lover og forordninger for å kontrollere byens vekst, men dette var til liten eller ingen nytte. I 1580, 1583, 1593 og 1605 kom det lover mot å bygge nye hus på tomter som var mindre enn 16 dekar, så langt ut fra City som Chiswick og Tottenham. Et av resultatene var ytterligere inndeling av tomter hvor det allerede stod et hus, og mye dårlig konstruksjonsarbeid i City.
East End utviklet seg som ikke planlagt bebyggelse langs eksisterende veier. Mange startet industri der, fordi man var utenfor laugenes rekkevidde og derfor kunne operere langt friere.
City of London og den gamle St. Pauls katedral.
I 1561 ble St. Pauls katedral sterkt skadet av lynnedslag. Taket ble reparert, men det høye spiret ble aldri erstattet. Det var ingen kirkebygging i London mellom ferdigstillingen av St. Giles Cripplegate og påbegynnelsen av Inigo Jones' "Queen's Chapel" i 1623. Skoler ble det derimot bygget flere av, ettersom det var et udekket behov etter bortfallet av klosterskolene. I 1565 åpnet Thomas Gresham en børs, som i 1571 fikk navnet Royal Exchange av Elizabeth I. En del bygninger i London ble skadet av et jordskjelv i Doverstredet i april 1580.
I siste del av det 16. århundre levde og virket William Shakespeare og flere andre forfattere i London. Dette regnes som et av høydepunktene i byens kulturhistorie. I samtiden var det dog en sterkt fiendtlig innstilling til teater. Offentlige forestillinger førte til samlinger av menneskemengder, noe myndighetene ikke likte fordi de kunne utvikle seg til mobber. Mange borgere var også redde for at de store forsamlingene kunne føre til spredning av pest. Det var også motstand mot selve konseptet teater i den del av befolkningen som var påvirket av puritanisme. Dronning Elizabeth var svært glad i teater, og mange stykker ble satt opp for henne i private forestillinger. Den 11. april 1582 skrev dronningens råd til "Lord Mayor" at siden dronningen satte slik pris på teater ville det ikke være upassende om man, etter å ha tatt visse forholdsregler, tillot at det ble satt opp stykker i London. Begrunnelsen var at dette ville gjøre skuespillerne dyktigere, slik at de kunne glede dronningen mer.
Shakespeares teater The Globe er blitt rekonstruert.
De fleste teatrene ble bygget utenfor City. Det første teaterdistriktet lå i Shoreditch, nord for muren. Der ble The Theatre åpnet i 1576 og The Curtain i 1577. Senere ble sørsiden av Themsen det viktigste teaterdistriktet, hvor man fant The Globe, The Rose, The Swan og The Hope. I dette området var det allerede mange arenaer for andre typer underholdning, som bjørnekamper. Blackfriars Theatre lå innenfor murene, men utenfor Citys jurisdiksjon.
I Elizabeths regjeringstid bygde flere medlemmer av hoffet og rike borgere landsteder i Middlesex, Essex og Surrey. Dette var spiren til det som senere har blitt kalt «villabevegelsen», ønsket om hus som lå utenfor byen men som ikke var tilknyttet landbruk.
Stuarttiden.
I det 17. århundre ble City of Londons grenser definitivt satt. Områdene utenfor City, med unntat av aristokratenes hjem mellom City og Westminster, ble regnet som mindre dannet. Mot nord fant man Moorfields, et drenert myrområde med et nettverk av stier. Tiggere og reisende holdt til der, og de som måtte krysse området for å komme inn til London beveget seg så raskt som mulig. Ved siden av Moorfields lå Finsbury Fields, som blant annet var et populært øvelsesområde for bueskyttere. Mile End, som dengang var en allmenning ved Great Eastern Road, var kjent som samlingsområde for militære styrker.
a> har tradisjoner tilbake til 1215, og ble gjeninnført i 1609 etter noen års pause.
Under forberedelsene til den engelske kroningen av den første Stuartkongen, Jakob I, i 1603 brøt det ut pest i London. Mer enn 30 000 mennesker kan ha blitt ofre for epidemien. I 1609 ble Lord Mayor's Show arrangert igjen etter en pause på flere år.
Det oppløste klosteret Charterhouse ble kjøpt av Thomas Button for 13 000 pund. Han åpnet et sykehus, et kapell og en skole der i 1611, og Charterhouse School ble en av de viktigste privatskolene i London inntil den ble flyttet til Surrey i viktoriansk tid. Det ligger fortsatt en skole på stedet.
Et av de viktigste møtestedene for Londonborgere var St. Pauls katedral. Kirkeskipet ble brukt til å drive forretninger, og døpefonten ble brukt som disk når penger skulle telles opp. Advokater hadde faste plasser hvor de tok imot klienter, og de arbeidsløse kom til katedralen for å finne jobber. Kirkegården var et sentrum for handel med bøker, og Fleet Street for underholdning. Teateret, som hadde blitt populært under Elizabeth I, ble en enda viktigere del av underholdningstilbudet under Jakob I.
I 1625 kom Karl I på tronen. I hans regjeringstid begynte aristokratene å bosette seg i West End. Mange jordeiere fra landsbygden begynte også å bo i London deler av året for å få med seg byens sosiale liv; dette ble kjent som «Londonsesongen». Lincoln's Inn Fields ble anlagt omkring 1629, og i 1632 anla Inigo Jones en plass i Covent Garden. Gatene som går ut fra Covent Garden ble anlagt i årene som fulgte, og fikk navn etter kongefamilien: Henrietta, Charles, James, King og York Street.
I januar 1642 fikk fem parlamentsmedlemmer som kongen ønsket å arrestere asyl i City. Kongen reiste krigsbanneret i Nottingham i august samme år. Under den engelske borgerkrigen tok London parlamentets side. Kongen hadde i begynnelsen overtaket, og vant slaget ved Brentford noen kilometer vest for London. City of London opprettet en provisorisk hær, noe som fikk kongen til å nøle og trekke seg tilbake. Det ble etter dette reist et omfattende nettverk av forsvarsverker rundt London for å beskytte byen mot angrep fra rojalistene. Dette omfattet langt mer enn City, blant annet hele Westminster og Southwark. London ble ikke truet av rojalistene igjen. Citys økonomiske ressurser ble en viktig faktor for parlamentarianerne, som gikk seirende ut av krigen.
Den overbefolkede og skitne byen opplevde mange pestepidemier gjennom århundrene. Det siste store utbruddet var også et av de verste etter Svartedauen. Pesten i 1665 drepte anslagsvis 75 000–100 000 mennesker, en femtedel av byens befolkning. Samuel Pepys skrev om pesten i sin dagbok. Den 4. september 1665 skrev han: «Jeg har bodd i byen inntil mer enn 7400 døde på en uke, av dem omkring 6000 av pesten, og få lyder var hørbare dag eller annet annet enn klokkeklang».
Kart over det utbrente området etter bybrannen i 1666.
Rett i hælene på pesten kom en annen katastrofe, bybrannen i 1666. Søndag 2. september det året brøt det ut brann i et bakeri i Pudding Lane i City. Vind fra øst fikk brannen til å spre seg raskt i de tørre trehusene. Den eneste muligheten til å stoppe en slik brann var å lage branngater ved å rive hus, men innsatsen var uorganisert og lyktes ikke. På tirsdagen løyet vinden noe, og på onsdagen begynte brannen å dø ut. Neste dag var den slukket, men på kvelden brøt det igjen ut brann i Temple. Denne gang var man forberedt, og flere hus ble sprengt med krutt for å lage en branngate. Søylen "The Monument" ble reist til minne om brannen. I halvannet århundre hadde den en innskrift som tilskrev brannen til papistisk hysteri; i virkeligheten startet den fordi en baker hadde glemt å ta ut brødene av ovnen.
Omkring 60 prosent av byen ble lagt i aske. Dette inkluderte St. Pauls katedral, 87 sognekirker, 44 laugshaller og Royal Exchange. Tapet av menneskeliv var forbløffende lite, offisielt var det maksimalt seksten som omkom. Dette tallet kan være høyere, ettersom man ikke hadde den oversikt over befolkningen som man har i nyere tid, men uansett dreier det seg om en meget lav dødsrate.
John Evelyns plan for gjenoppbygging av London.
Innen tre dager hadde gått hadde tre planer for gjenoppbygging blitt presentert for kongen. Arkitektene som stod bak var Christopher Wren, John Evelyn og Robert Hooke. Wrens plan var å anlegge hovedgater fra nord til sør og fra øst til vest, plassere alle kirker slik at de var lettere tilgjengelig, anlegge store plasser på åpne områder, forene hallene til de tolv viktigste laugene ved Guildhall og å bygge et kaianlegg fra Blackfriars til Tower. Gatene skulle være rette, og ha standardbredder på tretti, seksti og nitti fot. Evelyns plan var forskjellig først og fremst i at det skulle gå en gate fra St. Dunstans kirke i øst til St. Pauls katedral, og at det ikke var noe kaianlegg. Det var et sterkt ønske om en slikt planlagt oppbygging, men det ble ikke noe av det i praksis. En viktig årsak til det var at det gamle gatenettet i stor grad var bestemt av tomtegrenser, og Londonborgerne begynte raskt å bygge opp hus innenfor disse grensene. Gatenettet er derfor i stor grad det samme i det 21. århundre som det var før brannen. En del andre tiltak ble innført, som forbud mot halmtak. Dette forbudet står fortsatt ved lag, og ved rekonstruksjonen av Globe Theatre måtte man søke dispensasjon. Stein og tegl ble de foretrukne bygningsmaterialer, og etter et parlamentsvedtak ble det forbudt å oppføre nye hus i tre i City; bare dør- og vinduskarmer og butikkfasader kunne være i treverk.
Det nye City of London var allikevel annerledes enn den gamle. Mange av aristokratene vendte aldri tilbake, men bygde i stedet i West End. Der sprang det opp nye fasjonable områder, først nær Whitehall Palace inntil det brant i 1690-årene, og senere nær St. James's Palace. Langs Piccadilly, som hadde vært en landsens vei, kom det boliger for hoffmedlemmer, som Burlington House. Dermed var skillet mellom det finansielle City of London og det kongens og aristokratiets Westminster komplett.
Selv om Wrens store plan ikke ble fulgt opp, fikk han ansvaret for å bygge den nye katedralen og nye sognekirker. Hans barokke katedral med en enorm kuppel ble et kjent symbol for London. Robert Hooke fikk, som byplanlegger, ansvaret for å følge gjenoppbyggingen av husene i City. I East End foregikk det også stor byggeaktivitet. Særlig i Whitechapel, Wapping, Stepney og Limehouse sprang det opp boliger for arbeidere, de fleste av dem med slumforhold.
Vinteren 1683/1684 kom den store frosten, den kaldeste perioden man kjente til i byen. Det ble holdt en frostfestival på Themsen i løpet av de tretten ukene den varte.
I 1685 kom en betydelig innvandring til London. Da Nantesediktet ble trukket tilbake flyktet et stort antall hugenotter til England. De etablerte blant annet silkeindustri ved Spitalfields.
City of London var i denne perioden i ferd med å bli verdens ledende finansielle sentrum, en posisjon Amsterdam lenge hadde hatt. I 1694 ble Bank of England grunnlagt, og Ostindiakompaniet utvidet sin innflytelse. Lloyd's of London begynte driften mot slutten av det 17. århundre. I 1700 gikk 80 prosent av Englands import, 69 prosent av eksporten og 86 prosent av re-eksporten gjennom London. Man begynte å få stadig flere luksusvarrer fra Amerika og Asia, som silke, sukker, te og tobakk. Re-eksporten illustrerer hvordan London fungerte som handelssentrum; det var aldri egen industri som var det viktigste for økonomien, men redistribusjon av varer.
Vilhelm III brydde seg ikke spesielt mye om London, han fikk blant annet astmaanfall av røyken. Etter brannen i Whitehall Palace i 1691 kjøpte han Nottingham House, som ble bygget om til Kensington Palace. Kensington var da en liten, ubetydelig landsby, men med hoffets ankomst økte stedets viktighet. Senere monarker tilbrakte lite tid der, men det hadde en stor effekt for den videre utvidelsen av London. Under Vilhelm III ble Greenwich Hospital, også det utenfor Londons grenser, påbegynt. Under dronning Anne ble det vedtatt å bygge femti nye kirker for å betjene den stadig økende befolkningen i London utenfor City.
18. århundre.
Oversikt over London i 1751, maleri av T. Bowles
Klokketårnet på Wrens nye katedral.
Buckingham Palace etter John Nash' utvidelse.
I det 18. århundre opplevde London en ny periode med rask vekst. Dette skyldtes flere faktorer, spesielt en generell økning i landets befolkning, starten på den industrielle revolusjon og Londons rolle som sentrum i et voksende imperium. Med "Act of Union 1707" ble det skotske og det engelske parlamentet slått sammen, og Kongeriket Storbritannia ble opprettet.
I 1708 stod den nye St. Pauls katedral ferdig, på arkitekten Christopher Wrens fødselsdag. Den første gudstjenesten i katedralen hadde blitt holdt allerede 2. desember 1697, i en svært uferdig bygning.
I georgiansk tid spredde London seg utover sine tradisjonelle grenser i stadig økende hastighet. Nye områder som Mayfair ble grunnlagt i West End for de rike. I 1750 kom Westminster Bridge; helt siden romersk tid hadde London Bridge vært eneste bro over Themsen. Flere broer fulgte, og bandt sammen byen ytterligere.
I 1762 kjøpte Georg III Buckingham House av hertugen av Buckingham. I løpet av de neste 75 årene ble det utvidet av arkitekter som John Nash. Først i det 19. århundre ble slottet monarkens primære Londonresidens.
Med videreutviklingen av trykkpresser og økende lesekunnskap i befolkningen ble litteratur og nyheter mer tilgjengelige. I London utviklet kaffehusene seg til å blir populære steder å møtes for å diskutere. Fleet Street gikk i denne perioden over fra å være en underholdningsgate til å bli Londons avisgate.
London var sterkt plaget av kriminalitet i det 18. århundre. I 1750 ble Bow Street Runners, en profesjonell men primitiv politistyrke, opprettet. Straffene var drakoniske, med dødsstraff for det som i senere tid regnes som mindre forseelser. Hengninger var offentlige, og trakk store folkemengder.
I 1780 ble London rystet av Gordonopptøyene, en protestantisk oppstand rettet mot den katolske emansipasjon, ledet av George Gordon. En mengde på 40 000 til 60 000 marsjerte mot parlamentet under bannere med teksten "«No Popery»", og situasjonen kom ut av kontroll. Katolske kirker og hjem ble sterkt skadet, deriblant kapeller på ambassadeområder; likeså ble blant annet to fengsler og Bank of England angrepet. Hæren ble utkommandert og 285 plyndrere ble drept da opptøyene ble slått med. Av dem som ble arrestert ble 20 til 30 henrettet. Charles Dickens gir en annenhånds beskrivelse av opptøyene i den historiske romanen "Barnaby Rudge".
I siste halvdel av århundret brøt de amerikanske koloniene seg løs fra imperiet. Samtidig opplevde London opplysningstid og store endringer som virkelig førte byen inn i den moderne era.
19. århundre.
I det 19. århundre vokste London til verdens største by. Befolkningstallet gikk fra omkring en million i 1800 til 6,7 millioner hundre år senere. Byen ble et globalt politisk og finansielt sentrum, og var mer eller mindre uten utfordrere i denne posisjonen inntil Paris og New York begynte å true Londons dominerende stilling mot slutten av århundret.
Mens byen som helhet ble stadig rikere, var det også store slumområder i London. Flere millioner levde i overbefolkede og uhygieniske forhold, kjent blant annet fra Charles Dickens' "Oliver Twist"
I 1829 opprettet premierminister Robert Peel Metropolitan Police, en politistyrke som skulle betjene hele det urbane området. Deres kallenavn «bobbies» kommer fra hans navn.
Med jernbanens komme ble London forandret. Et nettverk av linjer gjorde det mulig å opprette forsteder i nabogrevskapene, og middelklassen og de rike begynte å pendle. Dette betydde at London igjen kunne vokse ut over sine grenser, men økte også klasseskillene mellom de velstående i forstedene og de fattige i indre by. Den første jernbanestrekningen i London gikk fra London Bridge til Greenwich, og åpnet i 1836. Den ble snart fuglt av åpningen av stasjoner med linjer til alle deler av Storbritannia: Euston stasjon i 1837, Paddington stasjon i 1838, Fenchurch Street stasjon i 1841, Waterloo stasjon i 1848, King's Cross stasjon i 1850 og St. Pancras stasjon i 1863. I sistnevnte år begynte også konstruksjonen av Londons undergrunnsbane.
Det urbaniserte området vokste raskt, og spredde seg inn i Islington, Paddington, Belgravia, Holborn, Finsbury, Shoreditch, Southwark og Lambeth. Mot midten av århundret hadde byen vokst fra sitt styresystem, som var basert på gamle sognegrenser.
a>, der verdensutstillingen ble holdt i 1851.
The Great Exhibition ble arrangert i 1851, som den første av en serie verdensutstillinger. Den ble holdt i Krystallpalasset, og viste frem Storbritannia og London til mennesker fra hele verden.
I 1855 ble Metropolitan Board of Works opprettet for å sikre at infrastrukturen ble forbedret i takt med veksten. En av de første oppgavene var å gjøre noe med kloakkproblemene. Urenset kloakk ble sendt rett ut i Themsen, og sommeren 1858 opplevde man Den store stanken, som gjorde det uutholdelig i sentrale områder. Drikkevannet ble hentet fra Themsem, og dermed var sykdom og epidemier vanlige. Parlamentet godkjente en plan for å bygge et enormt kloakknett. Joseph Bazalgette fikk i oppgave å lede arbeidet, som var et av de største i sitt slag i det 19. århundre. Mer enn 2100 kilometer med tunneler og rør ble lagt ned under byen for å fjerne kloakk og sørge for rent drikkevann. Da arbeidet var ferdig sank dødsraten i London dramatisk, ettersom kolera og andre sykdommer praktisk talt forsvant. Bazalgettes system er fortsatt i bruk som kjerne i Londons kloakk- og drikkevannsnett.
Som hovedstad for et enormt imperium tiltrakk London seg innvandrere fra koloniene og fattigere deler av Europa. I viktoriansk tid kom mange irer til byen, spesielt etter potetpesten. På et tidspunkt skal irske innvandrere ha utgjort tyve prosent av byens befolkning. Det oppstod også et betydelig jødisk samfunn, og flere steder slo grupper av kinesere og sør-asiater seg ned.
I 1888 ble det nye grevskapet London opprettet. Det ble styrt av Londons grevskapsråd, som var det første valgte organet for hele byen. Det erstattet Metropolitan Board of Works, som hadde hatt utpekte medlemmer. Grevskapet dekket hele det urbane området, omtrent det som i senere tid utgjør indre London. Det ble i 1900 delt inn i 28 distrikter, med lokale forvaltningsorganer.
Fra århundreskiftet til andre verdenskrig.
Ved begynnelsen av det 20. århundre var London på høyden av sin innflytelse som hovedstad for imperiet. Det nye århundret skulle bringe store forandringer i forhold til dette.
Befolkningstallet økte stadig i de første tiårene, og offentlige kommunikasjonsmidler ble stadig bedre. Det offentlige selskapet LCC Tramways opprettet et trikkenett, og de første bussrutene kom. Banenettet, både hovedlinjene og undergrunnsnettet, ble også stadig større og bedre, blant annet gjennom innføringen av elektriske tog.
Under første verdenskrig opplevde London sine første bombeangrep, utført av tyske luftskip. Omkring 700 mennesker ble drept, og borgerne ble svært skremt av utviklingen. Dette var bare en forsmak på hva London skulle oppleve under neste storkrig.
I mellomkrigstiden vokste London raskere enn noen gang tidlilgere i utbredelse. Stadig flere foretrakk å bosette seg i forstedene, noe som var enklere enn tidligere ikke bare fordi kollektivtransporten var bedre men også fordi privatbiler ble mer utbredt. Forstedene strakk seg langt inn i Essex, Hertfordshire, Kent, Middlesex og Surrey.
Minneplakett på åstedet for «slaget på Cable Street».
I likhet med resten av landet hadde London svært høy arbeidsledighet under depresjonen i 1930-årene. I East End hadde ekstreme partier på både høyre- og venstresiden gode rekrutteringsmuligheter. Communist Party of Great Britain fikk et sete i Underhuset, og British Union of Fascists fikk betydelig støtte. Det var flere sammenstøt mellom høyre- og venstresiden, som kulminerte i slaget på Cable Street i 1936.
I 1939 nådde London sitt høyeste befolkningstall noensinne, 8,6 millioner. I perioden før utbruddet av andre verdenskrig var det en betydelig jødisk innvandring; de fleste bosatte seg i West End.
Andre verdenskrig.
Under andre verdenskrig ble London, som mange andre britiske byer, sterkt skadet av tysk bombing. Angrepene startet med Londonblitzen under slaget om Storbritannia. Før bombingen startet ble flere hundre tusen barn evakuert til landsbygden. Sivile Londonborgere måtte søke dekning i tilfluktsrom, mange av den i undergrunnsnettet.
Den verste bombingen fant sted mellom 7. september 1940 og 10. mai 1941. I denne perioden var det 71 raid mot London, hvor 18 000 tonn høyeksplosiver ble sluppet. I de neste årene var bombingen ikke like intens, fordi Tysklands fokus var flyttet over til Østfronten. Mot slutten av krigen kom London igjen under angrep, da med de flyvende bombene V1 og rakettene V2 som ble avfyrt fra kontinentet.
Området som ble verst rammet var Docklands, men også boligområder ble truffet. Nesten 30 000 Londonborgere omkom under bombeangrepene, og 50 000 ble alvorlig skadet. Flere titusentalls bygninger ble ødelagt, og flere hundre tusen ble hjemløse.
Etter andre verdenskrig.
Bare tre år etter krigen ble Sommer-OL 1948 arrangert på Wembley Stadium. Gjenoppbyggingen av London var fortsatt i startfasen, og selv om det store arrangementet var en kraftfull oppvisning av borgernes pågangsmot, var det også tydelig at London ikke var som før. Men da Festival of Britain ble arrangert i 1951 var det et mer optimistisk og fremadskuende London som tok imot besøkende.
Boliger var høyt prioritert i de første etterkrigsårene, på grunn av de mange som var hjemløse etter bombeangrepene. For å dekke behovet satset man på høyblokker, og i løpet av 1950- og 1960-årene ble Londons profil dramatisk endret. Høyblokkene ble ikke spesielt populære, og mange er senere fjernet. Et annet satsningsområde var videreutvikling av forstedene. Det som fikk største effekt på Londons demografi var en nasjonal plan, med opprettelse av nye byer. Utenfor London kom Milton Keynes i 1965, og i eksisterende byer rundt London ble det anlagt nye boligområder for å tiltrekke hjemløse Londonborgere. Dermed falt befolkningstallet i London kraftig; i 1980-årene nådde det 6,8 millioner, fra 8,9 millioner i 1939.
Smog hadde vært et problem allerede i viktoriansk tid; i det 20. århundre nådde den dødelige nivåer. Moderne rekonstruksjon.
I første halvdel av det 20. århundre var kullfyring fortsatt den vanligste formen for oppvarming. Røyken fra dette blandet seg med den typiske Londontåken, og smog ble et voksende problem. I 1952 kulminerte dette i den store smogen, da mer enn 4000 omkom på grunn av luftforurensningen. "Clean Air Act 1956" ble vedtatt for å bedre tilstanden. Røykfritt brensel ble påbudt i flere soner, og luftkvaliteten bedret seg dramatisk.
Fra midten av 1960-årene ble London et sentrum for ungdomskultur, spesielt på grunn av grupper som The Beatles og Rolling Stones. Subkulturen kjent som "Swinging London", med Carnaby Street som arnested, ble kjent i store deler av verden, og påvirket ungdomsmote. I 1980-årene kom London igjen i sentrum med New Wave og punk; til en viss grad ble statusen også gjenopplivet av britpop i 1990-årene.
London har alltid tatt imot store grupper innvandrere, og i etterkrigstiden økte antallet. Det var særlig personer fra samveldeland som kom, og London fikk en av de mest blandede befolkninger av noen europeisk by. Integreringen av nye grupper gikk ikke alltid like smertefritt, og rasisme har flere ganger ført til større problemer som Brixtonopptøyene i begynnelsen av 1980-årene.
Da konflikten i Nord-Irland blusset opp fra 1968 ble London raskt et mål. PIRA har sprengt flere bomber i byen, rettet både mot tilfeldige sivile, økonomiske mål og myndighetene.
Etter andre verdenskrig ble det definert et grønt belte rundt London, hvor det ble lagt restriksjoner på utbygging. Dette var for å hindre at byen vokste helt uhindret. I 1965 hadde London blitt så stor at grevskapet London ikke lenger effektivt kunne styre, ettersom store deler av byen lå i andre grevskap. Dermed ble grensene endret slik at grevskapet Stor-London ble opprettet. Byen ble delt i 32 bydeler, og Rådet for Stor-London erstattet grevskapsrådet.
London var i århundrer en viktig havneby, men de gamle kaiene kunne ikke ta imot moderne containerskip. Trafikken flyttet seg derfor til havner som Felixstowe og Tilbury. Innen 1980-årene lå Docklands mer eller mindre øde, og en storstilt fornyelse av område, med omstilling til industri og boliger, begynte. I samme tiår ble Thames Barrier konstruert for å beskytte London mot oversvømmelser.
Strid mellom Stor-Londons råd ledet av Ken Livingstone og den konservative regjeringen ledet av Margaret Thatcher førte til at rådet ble avskaffet i 1986. Det meste at det funksjoner ble delegert til bydelene. Dette førte til at London ble den eneste store metropolen i verden uten en sentraladministrasjon. Dette ble gjort om i 2000, da Stor-Londons myndigheter, bestående av Londons borgermester og Londonforsamlingen ble opprettet. Samtidig fikk London også status som region.
21. århundre.
a> har blitt et nytt symbol for byen.
Ved inngangen til det 21. århundre ble den omstridte Millennium Dome reist i Greenwich for å markere det nye årtusen. Andre prosjekter var mer vellykket, som London Eye, et stort pariserhjul som opprinnelig var tenkt som et midlertidig tilbud, men som ble permanent og trekker fire millioner besøkende i året. National Lottery tildelte store midler til forbedringer av eksisterende severdigheter, som taket på Great Court i British Museum.
Londonplanen, som ble publisert av borgermesteren i 2004, anslåt at befolkningstallet vil nå 8,1 millioner innen 2016, med fortsatt vekst i påfølgende år. Dette er en konsekvens av tettere bygningsmasse med flere høyhus, kombinert med store forbedringer av kollektivnettet. Det er fortsatt problemer med å få finanseriert enkelte prosjekter som anses som nødvendige, som Crossrail som skal gi jernbaneforbindelse gjennom sentrum uten at man må bevege seg fra en stasjon til en annen.
Den 6. juli 2005 fikk London tildelt Sommer-OL 2012. Feiringen stoppet brått neste dag da byen ble rystet av en serie selvmordsbomber utløst av islamistiske terrorister på en buss og tre undergrunnstog. Mer enn 50 ble drept og 750 skadet i angrepet.


Qaanaaq.
Qaanaaq er en by i Qaanaaq kommune nordvest på Grønland. Det er amtet Nordgrønlands eneste, og verdens nordligste by.
Det bor omkring 650 innbyggere i Qaanaaq. Disse bor stort sett i hus, eller noen få rekkehus, det finnes ingen blokker i byen.
Det har alltid vært bosetninger her, men selve byen ble etablert i 1953 da USA fikk lov til å bygge Thule Air Base (bygd 1951). Innbyggerne i Uummannaq (Dundas) og Pituffik ved Thulebasen ble tvunget til å flytte lenger fra basen. De ble da tvangsflyttet 130 km, med fire dagers frist. Qaanaaq kalles derfor gjerne for «Nye Thule».
Fortsatt foregår det en sentralisering i kommunen, der innbyggerne i de mindre bosettingene flytter inn til byen.


TV8 Follo.
TV8 Follo, tildigere TVFollo, er lokal-TV for Follokommunene Ski, Oppegård, Ås, Vestby, Frogn, Nesodden og Enebakk. TV-selskapet holder til i Ski.
Kanalen sender «StudioFollo» alle hverdager kl 17.30, og sender programmet i reprise resten av døgnet. Kanalen var landets første TV-kanal som lot sendingene gå i loop.
Kanalen er eid av Per Eirik Nustad, Tharald Nustad, og Carmencita Nustad. Daglig leder er Knut Tønnes Steenersen og ansvarlig redaktør er Andreas Brøvig, som ble tilsatt kun 22 år gammel. Med det er han en av Norges yngste redaktører i et seriøst presseorgan.


Sumatrajordskjelvet 2005.
Oversiktsbilde av skjelvet fra den amerikanske værmeldingstjenesten NOAA.
Sumatrajordskjelvet den 28. mars 2005 hadde sitt episenter 30 km under overflaten av Indiahavet, 200 km vest for Sumatra og 1400 km nordvest for Jakarta, omtrent midtveis mellom øyene Nias og Simeulue. De første seismiske målingene viste at jordskjelvet hadde en styrke på ca. 8,2, men dette tallet ble raskt oppjustert til 8,7, noe som gjør det til det nest kraftigste jordskjelvet siden langfredagsjordskjelvet i Alaska i 1964.
Skjelvet, som man tror var et etterskjelv etter jordskjelvet i Indiahavet i 2004, varte i rundt to minutter, lenger enn de fleste etterskjelvene man hittil har opplevd. Skjelvet var så kraftig at det raskt ble fulgt av omkring et dusin egne etterskjelv fra styrke 5,7 og opp.
Jordskjelvet rystet øya Sumatra og forårsaket strømbrudd i den indonesiske byen Banda Aceh, som ble lagt i ruiner under det forrige store jordskjelvet i området 26. desember 2004. Det brøt ut panikk, og flere tusen flyktet fra sine hjem for å ta seg opp i høyden i frykt for at en eller flere tsunamier på nytt skulle ramme kystområdene. I den malaysiske hovedstaden Kuala Lumpur ble flere høye bygninger evakuert.
På den indonesiske øya Nias, utenfor kysten av Sumatra, har flere hundre bygninger blitt jevnet med jorden. En talsmann for katastrofesenteret i området, og Indonesias visepresident Jusuf Kalla uttalte noen timer etter skjelvet at man kunne regne med. Han understreket samtidig at anslaget er basert på antallet ødelagte bygninger, og ikke på antall bekreftet omkommet.
Særlig fra byen Guntung Sitoli, den største byen på Nias, ble det meldt om mange dødsofre. Omkring 30 prosent av husene der ble ødelagt. Det var også store skader i Teluk Dalam, øyas nest største by.
Mange var bekymret for en ny tsunami, og flere truede kystområder i Thailand, Malaysia og Sri Lanka ble evakuert. Australias nasjonale kringkaster meldte under henvisning til militære indonesiske kilder at en tre meter høy bølge hadde truffet øya Simeulue og forårsaket stor skade. Bortsett fra det er det ikke blitt meldt om noen større tsunamier.
Sumatra


Oljeplattform.
a>. Den har et pælet stålunderstell (jacket). Over beina er dekket. De høyeste konstruksjonsdelene er fra venstre flammetårnet der overskuddsgass brennes, boretårnet der en borer og gjør brønnvedlikehold og en kran. Øverst til høyre er boligkvarteret med lårelivbåter på utsiden.
En oljeplattform er en konstruksjon satt sammen av et understell av stål eller betong samt ett eller flere plane dekk plassert på understellet. Oljeplattformene utfyller funksjoner i forbindelse med leting etter, undersøkelser av eller produksjon av petroleumsforekomster til havs. En oljeplattform har utplassert utstyr for funksjonene på dekk(ene), ofte en borerigg eller et produksjonsanlegg, samt gjerne en landingsplass for helikopter og en boligenhet.
I tillegg kommer ubemannede installasjoner som havbunnsrammer, lastebøyer, ubemannet brønnhodeplattformer, stigerørsplattformer med mer.
Et lite brukt synonym for oljeplattform er sokkelinstallasjon. I det norske forvaltningsverket brukes ikke begrepet oljeplattform, men begrepet innretning. Oljeplattformene i Norge omfattes av arbeidsmiljøloven, herunder også produksjonsskip.
Hovedelementene som utgjør en oljeplattform.
Hovedelementene i oljeplattformene er understellet og dekket. I noen tilfeller er understellet bygget fast i store lagringstanker for råolje som står på havbunnen.
Funksjonen til understellet er å skape en stabil understøttelse for dekket. Dekket skal ha plass for anlegg og utstyr som må utplasseres for at plattformen skal tjene sine funksjoner. Dekket skal dessuten utgjøre grunnlag for en trygg arbeidsplass.
Viktige funksjoner på oljeplattformer.
Noen større plattformer, kalt fullintegrerte plattformer, kan tjene de fleste funksjoner nevnt over, mens andre er mer spesialiserte, for eksempel kun til boring og innkvartering av mannskapet for borevirksomheten, kun bolig, eller kun bøyelasting. Tidligere var avbrenning av gass en viktig funksjon med eget flammetårn, men nå setter avgiftssystemet en begrensing på brenningen på norsk sokkel.
Typer av oljeplattformer.
Boreplattformen Deep Sea Delta (i dag Songa Delta) i Nordsjøen. Det høye tårnet er boretårnet som brukes når en borer etter olje og gass. Bommene som står ut til sidene er brennerbommer der gass brennes av.
Flyttbare plattformer.
Dette er nesten alltid plattformer som ofte eies og driftes av redere, som stiller plattformen og maritimt personell til disposisjon. Leietakerne er i regelen oljeselskaper som tar over ansvaret for deler av virksomheten når plattformen er på arbeidsstedet og klar til bruk.
Produksjonsplattformer.
Betongplattformen Statfjord A til høyre og flotellet Polymariner til venstre. Det er en gangbro mellom de to plattformene. Flotellene leies inn når det er større ombygginger på plattformen, og det er for få lugarer.
Dette er plattformer med stål- eller betongunderstell som bygges spesielt for en eller flere funksjoner på et produksjonsfelt, utplasseres for produksjonsperioden og demonteres eller fjernes når feltet er ferdig produsert. Eksempler på felt som er nedstengt og der oppryddingsarbeidet er utført er Odinfeltet, Frøyfeltet og Friggfeltet.
Kontrollordninger i Norge.
De flyttbare plattformene dimensjoneres som oftest etter regelverkene til et klasseselskap. I Norge vil det oftest være Det Norske Veritas, men det brukes også plattformer som er laget etter regelverkene til American Bureau of shipping og Lloyd's Register. Dimensjoneringen vil på nyere plattformer være kontrollert i de ulike grensetilstandene. Flaggstaten og klasseselskapet gir sertifikater til reder. Disse har begrensninger for hvor plattformen kan brukes for eksempel til geografisk område den kan brukes, hvor store vanndyp den kan operere i og hvor store dekksvekter en får lov til å ta med. For norsk sokkel utsteder Petroleumstilsynet en samsvarsuttalelse før en plattform kan brukes på norsk sokkel. Denne uttalelsen gis til reder. Ved søknaden måles plattformen opp mot det nyeste regelverket til Sjøfartsdirektoratet og Det Norske Veritas uavhengig av hva som er byggeregelverket. Petroleumstilsynet tar også stilling til om de avvikene som er fra regelverkene er akseptable.
For hver lokalitet en flyttbar innretning skal flyttes til gjøres det en analyse av leggene og fundamentet for å sjekke at de ikke blir overbelastet ut fra det aktuelle vanndypet, stedsspesifikke geotekniske data og bølgeforholdene på stedet. Ved den stedsspesifikke vurderingen analyserer en også skipstrafikken i området og om kollisjonslastene kan overstige det plattformen er dimensjonert for. For en boreinnretning gjør en også vurderinger av hver enkelt brønn og en dimensjonerer brønnene. Før den kan brukes på en spesifikk lokalitet, må operatøren på norsk sokkel innhente samtykke fra Petroleumstilsynet.
Produksjonsplattformer dimensjoneres og bygges i hovedsak etter et sett forskrifter som er fastsatt i fellesskap av Arbeidsdepartementet, Miljøverndepartementet og Sosialdepartementet. Detaljutformingen skje videre i hovedsak etter NORSOK-standarder, men hvor det også brukes et stort utvalg av andre nasjonale og internasjonale standarder.
For en produksjonsinnretninger må det gis tillatelse fra Olje- og energidepartementet. Operatøren lager en plan for utbygging og drift (PUD tidligere kalt hovedplan) som danner grunnalaget for myndighetenes beslutninger. Før en innretning tas i bruk må det i tillegg innhentes samtykke til bruk fra Petroleumstilsynet og utslippstillatelse fra Klima- og forurensingsdirektoratet. Ved fjerning sendes det en disponeringsplan til Olje- og energidepartementet, som foretar godkjenningen. Petroleumstilsynet, Helsetilsynet og Klima- og forurensingsdirektoratet fører tilsyn med sikkerhet, helse og miljø på plattformene i driftsfasen.


Oljedirektoratet.
Oljedirektoratet (OD) er et norsk statlig forvaltningsorgan med hovedkontor i Stavanger og et kontor i Harstad. OD har ca 215 medarbeidere. Direktoratet er myndighetenes redskap for å regulere petroleumsvirksomheten i landet slik at petroleumsressursene forvaltes best mulig med minimale miljømessige konsekvenser. OD er underlagt Olje- og energidepartementet. Sammen fastsetter de rammevilkår, og regulerer utbredelsen av virksomheten i samsvar med stortingsvedtak og lovverk. Et viktig redskap er forvaltning av data- og informasjon om ressurser, aktivitet og avtaleverk.
OD ble opprettet i 1972 samtidig med Statoil. Fredrik Hagemann var direktør fra oppstarten fram til 1997. Direktoratet hadde tidligere en kombinert rolle som tilrettelegger for ressursforvaltningen og kontrollør i forbindelse med arbeidsmiljø og sikkerhet (HMS) på norsk kontinentalsokkel. Fra 2004 ble arbeidsmiljø og sikkerhets-funksjonene skilt ut og det nye Petroleumstilsynet (Ptil) opprettet.
Gunnar Berge satt i stillingen som oljedirektør fra 1997 til 2007.
Bente Nyland ble konstituert som oljedirektør fra 26. juni 2007 og utnevnt for en åremålsperiode på 6 år i statsråd 21. desember 2007.
I januar 2009 fikk OD SSØ-prisen for 2009 fra Senter for statlig økonomistyring for sin dristighet i valg av organisasjonsform. OD har fra 1998-2009 utviklet en flat organisasjonsform som er lagbasert og fleksibel – i motsetning til det tradisjonelle hierarki.


Naoero Amo.
Naoero Amo (naurisk) er det eneste formelle partiet i republikken Nauru. Det pleier å stille seg liberalt og kristendemokratisk. De grunnleggende medlemmene var Kieren Keke (en lege), David Adeang (en rådgiver og tidligere finansminister), Marlene Moses (tidligere helseminister), Roland Kun (direktør over øyas fiskeindustri), Sean Oppenheimer (direktøren over "Capelle's", landets største private selskap), og Sprent Dabwido (en forsikringsmann). (Sean Oppenheimer har senere trukket seg fra partiet grunnet drapstrusler.) Partiets vindu mot verden er "The Visionary", et sporadisk utgitt blad som kritiserer regjeringen sterkt.
I valget mai 2003 ble tre medlemmer av Naoero Amo valgt inn: David Adeang, Kieren Keke og Riddel Akua. Adeang ble finansminister, og Keke minister for helse, sport og transport. Akua ble direktør over NPC. De mistet sine posisjoner igjen da Ludwig Scottys regjering ble styrtet i august 2003, men fikk dem tilbake da han gjenvant makten 22. juni 2004. David Adeang er nå utenriks- og justisminister.


Naurus demokratiske parti.
Naurus demokratiske parti (engelsk Democratic Party of Nauru; DPN) er et formelt politisk parti i Nauru. Det ble dannet i januar 1987 av tidligere president Kennan Adeang etter å ha blitt utkonkurrert av Hammer DeRoburt for andre gang på to måneder. DPN etterfulgte det uformelle "Nauru Party" ledet av Bernard Dowiyogo, som eksisterte sent på 70-tallet. Dowiyogo støttet etterpå DPN i parlamentet.
DPNs viktigste mål var å hindre en utvidelse av DeRoburts makt, og å stabilisere parlamentets rolle. I 1989 ble DeRoburt kastet etter et mistillitsforslag av Kenos Aroi, som hadde støttet Adeangs kampanje, men bare i fire måneder. Adeang var også det siste DPN-medlemmet som var president av Nauru (1996). Etter dette mistet DPN sin innflytelse; minst siden 2000 har det ikke hatt noe sete i parlamentet. I 2003 startet Adeangs sønn, David Adeang, partiet Naoero Amo.


American Kennel Club.
American Kennel Club (AKC) ble grunnlagt i USA i 1884 og tilsvarer Norsk Kennel Klub i Norge. Klubben er ikke tilsluttet FCI, men har sitt eget system og sine egne rasestandarder for de raser den anerkjenner. Hunderasene fordeles på 7 grupper og 1 klasse. I tillegg har de stambokføring, kalt "Foundation Stock Service® (FSS)", for endel hunderaser som ennå ikke anerkjennes og har fått en ACK-standard. Dette gir disse hundene anledning til å delta i offisielle konkurranser som for eksempel lure coursing, med videre.


Kentaur.
a> fra ca. 230 f. Kr.
En kentaur er et fabeldyr eller daimon fra gresk mytologi.
Kentaurene tilhører en rase som er delvis hest og delvis menneske; den har et menneskes overkropp og hode, som sitter på kroppen av en hest i stedet for hestens hode og hals.
De er kjent som en vill og ubehersket rase, som er fullstendig underlagt de dyriske kreftene i seg.
Kentaurene holder til i Thessalia, og er avkom av lapittkongen Ixion og en sky som Hera hadde skapt om slik at den lignet henne selv.


Senterpartiet (Nauru).
Naurus Senterparti er uformelt, og ble dannet av tidligere president Kinza Clodumar, og støttet av René Harris, Clodumars allierte i parlamentet, for det meste angående mistillitsforslag mot Harris.
Senterpartiet har en liten rolle i det nauriske parlamentet og i Naurus politikk. Partiet har hatt minst ett sete i parlamentet fra 1997 til 2003 (Clodumar), men mistet det definitivt etter valget 23. oktober 2004.


Holborn (gate).
Holborn er en gate i bydelen Holborn i London. Den går fra Holborn Circus til Gray's Inn, hvor to granittobelisker markerer stedet der Holborn Bars stod. Holborn Bars var en av portene inn til City der toll ble innkrevd. På 1800-tallet var gaten omkranset av vertshus for vegfarende til og fra London, bl.a. Bull and Gate, som var endestasjon for mange av postvognene mellom byene i nord og London. Dette vertshuset skildres i Henry Fieldings Tom Jones. Holborn var også yndet tilholdssted for gateselgere av alle slag. Etter utbyggingen av jernbanenettet ble mange av vertshusene revet, men Staple Inn fra 1500-tallet står igjen som et minne om tidligere tider, og er en av Londons svært få bevarte tømmerbygninger.
Avisen Daily Mirror holdt i flere tiår til på Holborn Circus, før den på 1990-tallet flyttet til Isle of Dogs.


The Kennel Club.
The Kennel Club (KC) ble grunnlagt i 1873 i England og tilsvarer vår Norsk Kennel Klub i Norge. Klubben er ikke tilsluttet FCI, men har sitt eget system og sine egne standarder for de hunderaser den anerkjenner. Disser fordeler seg på 7 ulike grupper.
Klubben administrerer også Crufts Dog Show, kanskje verdens mest prestisjefylte hundeutstilling. Utstillingen har fått navn etter Charles Cruft og holdt sin første utstilling ved "Royal Agricultural Hall" i Islington i 1891. I 2002 vant den norske puddelen "Nord Ch Topscore Contradiction", eid av familien Glenna, Crufts Best in Show.
Eksterne lenker.
Kennel Club, The


Jon Dahl Tomasson.
Jon Dahl Tomasson (født 29. august 1976 i København) er en dansk tidligere fotballspiller som sist spilte for den nederlandske klubben Feyenoord. Med en egen evne til å score avgjørende mål var Tomasson fremste angrepsvåpen.
Tomassons landslagsdebut kom mot i 1997. Selv om han gikk glipp av fotball-VM i 1998, spilte han under EM i 2000. Han deltok også i VM 2002, hvor han scoret fire mål, og i EM 2004, der han scoret tre mål.
Tomasson har tidligere spilt for Villarreal (2005–2008), AC Milan (2002–2005), Heerenveen (1994–97), Newcastle (1997–98) og Feyenoord (1998–2002).


Fåvne.
Fåvne (norrønt "Fáfnir" eller "Faðmir") er en voldsom drage eller slange fra norrøn mytologi. Fåvne var i følge skaldekvadene "Fåvnesmål" og "Reginsmål" sønn av Sigmund som var sønn av Reidmar, bror av Regin og Oter. Fåvne voktet over en stor skatt, og ble til slutt drept av helten Sigurd Fåvnesbane som stakk den med sverdet Gram.
Fåvne var opprinnelig en dverg, men ble forvandlet til en drage av ringen Andvarenaut. Oter ble drept av Loke, og dvergene ville ta blodhevn og drepe Loke, Odin og Hønir. Odin kjøpslo med Reimar, og de ble forlikt om at æsene skulle kjøpe seg fri mot å fylle Oters skinn med gull. Loke stjal løsegullet fra dvergen Andvare. Før æsene forlot dvergene, advarte Loke om at det lå en gullring, Andvarenaut, blant gullet. Andvarenaut var forbannet, og forbannelsen rammet eieren. Reidmar brydde seg ikke om dette, men advarselen viste seg å være berettiget: Reidmar ble drept av Fåvne, og Regin ble drevet i eksil av ham.
Fåvne dro da til en hule for å gjemme gullet sitt. Der forvandlet ringen ham til en grisk drage, som voktet over gullet sitt til sin død. Fåvne ble deretter drept av Sigurd Fåvnesbane, fostersønn til Regin.
Historien om Fåvne er tema for operaen "Sigfried" i opera-syklusen "Der Ring des Nibelungen" av Richard Wagner.


Kapell.
Et kapell er et vigslet kirkehus (kirke) eller et kirkerom som kan fungere som kirke for en del av et sogn, men som altså ikke er sognekirke. Typisk er vigslede mindre bygg og kirkerom som er avsatt til en begrenset form for gudstjeneste, som dåp og begravelse. Også vigslede rom og kirkehus som ikke er tilgjengelig for allmennheten (private eller offentlige) kalles kapell.
Ordet kommer fra latin "cappella", som betyr «liten kappe». Bakgrunnen for begrepet er at St. Martin av Tours ifølge legenden delte sin kappe ("cappa") i to, og ga halvparten til en tigger utenfor Amiens. Den delen han beholdt, som da hadde blitt en "cappella", ble etter hans død regnet som en relikvie. De frankiske kongene tok relikviet med i felt, og teltet hvor det ble oppbevart ble kalt for et "cappella". Fra det 7. århundre ble det vanlig å bruke ordet om hellige rom som ikke var viglset som kirker.
Kapeller kan inngå som del av en kirke, noe som spesielt er vanlig i katolske kirker. Skikken med såkalte sidekapeller kommer fra middelalderen, da det ofte var behov for at mange prester skulle kunne feire messe samtidig. Man innviet da flere kapeller innenfor en og samme kirke slik at dette ble mulig. Kapeller er ofte viet til en annen helgen enn kirken de befinner seg i, noe som også gir mulighet til å markere spesielle forhold. Et typisk eksempel på dette er Westminsterkatedralen, hvor selve katedralen er viet til Kristi hellige blod, mens det er kapeller viet til skytshelgnene til forskjellige deler av de britiske øyer. I denne katedralen, som i de fleste større katolske kirker, er det også satt av et sakramentskapell hvor det konsekrerte nattverdsbrødet oppbevares i et tabernakel.
Kapell kan også være en frittstående bygning på et sted hvor det ikke er naturlig med en kirke, for eksempel ved en gravlund hvor man kun trenger et gudshus til begravelser, eller på et avsidesliggende sted hvor det ikke finnes noen menighet, men allikevel er ønskelig med et gudshus.
Det finnes også ofte kapeller innenfor visse institusjoner, som sykehus, skoler, fengsler og flyplasser, samt ombord på skip. I moderne tid har mange av disse kapellene allerede i utgangspunktet vært felles for flere kirkesamfunn, mens eldre kapeller ofte er opprettet spesielt for et kirkesamfunn. Disse lånes da ofte av andre kirkesamfunn når det er behov for det.
I Storbritannia har ordet kapell ("chapel") også ofte blitt brukt om ethvert gudshus som tilhører et annet kirkesamfunn enn Den anglikanske kirke. Dermed har selv store katedraler offisielt vært omtalt som kapeller, selv om kirkesamfunnet som eier dem selv ikke har brukt denne betegnelsen. I takt med større religionsfrihet har denne bruken mer og mer falt bort, men man kan fortsatt støte på den.
Andre betydninger.
Ordet "kapell" kan også vise til et lite orkester eller en overbygning på et lasteplan.


Yue (stat).
Yue var en stat i Kina under Vår- og høstannalenes tid. Den utmerket seg ved den høye kvaliteten på dens metallarbeider, særlig hva gjelder sverd.
Hovedstaden "Kuaiji" (会稽) lå i nærheten av dagens Shaoxing.
Innbyggerne var fiskere i kystregionene, og skipsfart til sjøs og lands elvene var bærende for handelen. Kulturen anses som etterfølger av den neolittiske Longshankulturen. Yue-herskerne påropte seg å nedstamme direkte fra urkeiseren Yu den Store.
Imidlertid er det man er overlevert om Yue-staten sterkt preget av et senere kinesisk perspektiv, og må derfor betraktes med stor forsiktighet.
Rival til kongedømmet Yue var nabostaten Wu, som under kong Fucha (regjerte 496-473 f.Kr.) strakk seg fra områdene sørt for Yangtzeelven til elvens midtre løp. Kong Fuchas motspiller var kong Goujian av Yue (regjerte 496–465 f.Kr.). Først ble Yue beseiret og kong Goujian tatt til fange og gjort til slave ved Wu-hoffet. Etter en tid ble han gitt friheten tilbake. Han sverget hevn, og en av hans ministre anbefalte Xi Shi, en av de fire skjønnheter. Xi Shi ble sendt som konkubine til Wu-kongen. Hun fikk Fucha til å forsømme sine embedsplikter, slik at han 18 år senere kunne beseires og drepes. I 473 f.Kr. erobret i alle fall kong Goujian av Yue nabostaten Wu, og flyttet sin hovedstad dit, til det nåværende Suzhou.
Tidlig under de stridende staters tid var Yue en av Kinas mektigste stater. Det skyltes blant annet at både Yue og Wu lenge hadde hatt et velorganisert og disiplinert infanteri, og satset på det mens mange av de andre rikene i Kina fremdeles satset på de heller upraktiske hestetrukne stridsvogner.
Kong Goujian skal også ha brutt med forbedrenes moral. Inntil hans tid var det vanlig at eldre kvinner giftet seg med yngre menn, og eldre menn giftet seg med yngre kvinner. Denne skikken fungerte som en fødselsbegrensning. Dette systemet forbød Goujian, og fremmet en mer likeverdig ekteskapsalder slik at riket fikk en høyere fødselsrate.
Til slutt ble kongeriket Yue i 334 f.Kr., da regjert av sin siste konge Jiang (regjerte 355-334) annektert av staten Chu. En prins grunnla så riket Min-Yue, hvis konger skulle betrakte seg som nedstammende fra kong de gamle Yue-herskere, særlig fra kong Goujian.


Guozhen.
Guozhen er en kinesisk by vest i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Byen ligger ved S309 (provinsiell vei) i fylket Lueyang som er en del av byprefekturet Hanzhong. Guozhen er en av 25 (lands)byer i fylket. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 86.400.


Hancheng.
Hancheng (forenklet kinesisk: 韩城; tradisjonell kinesisk: 韓城; pinyin: "Hánchéng", tidligere Longmen) er en kinesisk by og byfylke i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 58.700. Byen ligger nær Den gule flod der den danner nord-sør-grensen mellom provinsene Shaanxi i vest og Shanxi i øst. Administrativt er den et byfylke understilt byprefekturet Weinan.
Hancheng var hjembyen til for blant annet Zhao Wu (Vår- og høstannalenes tid (770–476 f.Kr.), Wang Jie (Qing-dynastiets statsminister) og Du Pengcheng (en kjent moderne forfatter). Den fremtredende kinesiske oldtidshistoriker Sima Qian (史圣司马迁) ble født i Longmen ved Hancheng under Handynastiet og er gravlagt i nærheten.
Næringsliv.
Byen ligger i et område med rike naturressurser. Det er Kinas største produsent av paprika. Etter at utbyggingen av et rikt kullfelt i nærheten begynte for alvor på 1970-tallet har byen blitt en viktig industriby i denne delen av Kina, nordøst for Guanzhongsletten.
Historie.
Hancheng har en lang og rik historie. Legendene vil at da "Den store Yu" åpnet opp et løp for Den gule elv ned til det kinesiske lavlandet, var sluttpunktet ved Longmen. Longmen er byen Hanchengs gamle navn; det finnes den dag i dag en mindre by ved det navn nær Hancheng, noe nærmere elven.
I Det vestlige Zhou-dynastiets (1045–771 f.Kr.) tidligste fase fikk sønnen av kong Wu dette området, som ble kant Han, i len. Her etablerte han sin hovedstad, og kalte den "Hancheng". Løssjorden øst for byen ble det som nå kalles Han-platået.
Byen lå den gang sør for dagens by. Hancheng lå fortsatt der under Qin-dynastiet (221–206 f.Kr.). Men i Kaihuang-styrets 18. år (under Sui-dynastiet 581–618) ble Hancheng lagt til et sted to km nordvest for byens nåværende beliggenhet.
Kulturminner.
Blant de historiske minnesmerker i Hancheng er Yumen-grotten og minnetempelet for den fremtredende oldtidshistorikeren Sima Qian, den gamle miniatyrutgaven av Beijing, og Dangjia-anlegget ("Dangjia Village") med eksempler av kinesisk byggeskikk fra Tang- (618–907), Song- (960–1279), Yuan- (1271–1368), Ming- (1368–1644) og Qing-dynastiene (1644–1911).
Samferdsel.
Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan.


Hanzhong.
Hanzhong (kinesisk: 汉中市, pinyin: "Hànzhōng", W.-G.: "Hanchung") er en by på prefekturnivå i sørvest i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 3,74 millioner. Byprefekturet ligger langs den øvre del av elven Hanshuis løp, sør for Qinlingfjellene og nord for Bashanfjellet.
Administrative enheter.
Byprefekturet Hanzhong har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 10 fylker (县 "xiàn").
Turistattraksjoner.
Blant en lang rekke severdige templer, byporter og altere ligger de vakre mausoleene til Zhang Qian "(Silkeveiens pioner)" i fylket Chenggu og Cai Lun "(papirets oppfinner)" i fylket Yang.
Historie.
Hanzhong har vært av militær strategisk betydning den gangen dette området var i utkanten av det kinesiske kulturområde.
Det var bebyggelse i området allerede under Shang-dynastiet. I 325 f.Kr. etablerte staten Qin Hanzhong som prefektur. I 206 f.Kr. var Hanzhong base for Liu Bang da han bygde opp Det vestlige Han-dynasti (206 f.Kr.-8 e.Kr.). Under De tre rikers tid (220-280) sendte Zhuge Liang, statsminister for kongedømmet Shu, tropper til Qishanfjellet seks ganger, og hadde Hanzhong som base for sin militærekspedisjon nordover mot kongedømmet Wei.
Samferdsel.
Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan.
Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu.


Daily Mirror.
"The Daily Mirror", også kalt "The Mirror", er en av Storbritannias større aviser. Den ble grunnlagt 2. november 1903 av Alfred Harmsworth (senere Lord Northcliffe) – som på den tiden var eier av Daily Mail – som «the first newspaper for gentlewomen». Avisen hadde kvinnelig redaktør, og inneholdt minimalt med nyhetsstoff. Satsningen på damer ble en stor fiasko, og avisen ble relansert som "The Daily Illustrated Mirror" i 1904 med mannlig redaktør. På den tiden lå avisen i Carmelite Street.
Avisen ansatte fotojournalister som oppsøkte dramatiske begivenheter med ordre om å sende bilder hjem til London uansett kostnad og hindringer. Etter hvert fikk avisen ry som en sterk nyhetsavis med særlig god bildedekning, men ble også kritisert for sine journalistiske metoder. I 1914 passerte opplaget 1 million.
Avisens betydning minket under ledelse av Lord Rothermere (grunnleggerens bror), som i mellomkrigstida støttet fascistiske bevegelser i Storbritannia. På slutten av 1930-tallet overtok Harry Bartholomew som direktør, og la om profilen til «sex, krim og sport». Under krigen markerte avisen sin støtte til den menige soldat og husmor, og nærmet seg ideologisk arbeiderpartiet. Etter krigen opplevde avisen en ny gullalder, med over 4 millioner eksemplarer i 1949. Under Cecil Harmsworth Kings ledelse gikk avisen nye veier i typografi og layout, med vekt på bilder, sterke overskrifter og slående forsider. King sørget også for å styrke avisen ved å gå inn i medieselskapet International Publishing Corporation (IPC).
På 1970-tallet prøvde avisen å ta opp konkurransen med Rupert Murdochs nystartede "The Sun", og byttet ut nyhetsjournalistikk med stoff om kongehuset og såpeserier. Etter hvert ble avisen skydd av seriøse skribenter og lesere. I 1991 flyttet avisen ut av sentrum til Isle of Dogs. Avisen har holdt fast på sin tabloide uttrykksmåte, men har etter milleniumsskiftet i større grad prioritert dekning av politikk og utenriksstoff enn på 1990-tallet.


Lintong.
Lintong (kinesisk: 临潼区, "Lintong qu"; før 2001: Lishan) er et kinesisk bydistrikt i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Det er et distrikt under Xi'an. Befolkningen er på 670 000.
Det ligger på sørsiden av Wei He-dalen, omtrent midtveis mellom provinshovedstaden og metropolen Xi'an, og byen Weinan.
Distriktet har sitt navn fra to elver. Elven Lin er i distriktets østende, og elven Tong i vestenden.
Kulturminner.
Det er i dette distriktet at den nedgravde terrakottahæren ble oppdaget i 1974.
Det kinesiske vitenskapsakademis nasjonale tidstjenestesenter (中国科学院国家授时中心), tidligere (før 2001) kalt "Shaanxi astronomiske observatorium" (陕西天文台), ble opprettet i Lintong i 1966, med ansvar for Fastlandskinas tidsstandard.
Samferdsel.
Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.


Qili.
Qili er en kinesisk by i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 58.500.
Byen ligger i fjellområdene sør i provinsen, rett ved grensen til naboprovinsen Hubei og øst for storbyen Ankang.


Weinan.
Weinan (kinesisk: 渭南; pinyin: "Wèinán") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina, ikke langt øst for metropolen Xi'an. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 226.600.
Byen ligger i Wei He-dalen, det vil si på Guanzhongsletten, ved jernbanelinjen mellom Xi'an og Zhengzhou, hovedstaden i naboprovinsen Henan.
Jordbruksproduksjonen i området kretser blant annet om egg, hvete og bomull. Men det dyrkes også kinesiske stikkelsbær "(«kiwi»)" her.
Historie.
Arkeologiske utgravninger vitner om at Weinan var et kulturområde under det vestlige Zhou-dynasti og senere.
I 1556 var fylket Hua i dette området episenter til verdens til nå (2008) mest dødbringende jordskjelv.
Administrative enheter.
Byprefekturet Weinan har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 8 fylker (县 "xiàn").
Jernbane.
I Weinan stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.
Veitrafikk.
Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan.


Yan'an.
Yan'an (kinesisk: 延安市, pinyin: "Yán’ān Shì", W.-G.: "Yen-an") er en kinesisk by på prefekturnivå nord i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 108 100.
Yan'an er i dag en by på prefekturnivå, og administrerer en rekke fylker, deriblant Zhidan, tidligere Bao'an, som fungerte som kinesisk kommunistisk hovedstad inntil Yan'an fikk den rollen.
Rød turisme.
Yan'an er et turistreisemål for såkalt «rød turisme» på grunn av stedets betydning som base- og oppladningssted for de kinesiske kommunister før det siste oppgjøret med Kuomintangregjeringen og Mao Zedongs maktovertakelse i Kina.
Administrative enheter.
Byprefekturet Yan'an har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 12 fylker (县 "xiàn").
Historie.
I kinesisk middelalder var Yan'an kalt "Yanzhou", og var et sted av strategisk militær betydning for keiserriket og for tangutene i Det vestlige Xia-dynasti. Byen ble lenge forsvart med fremgang av Song-dynastiet (960-1279). Den fremste av forsvarerne var den kinesiske vitenskapsmann, statsmann og general Shen Kuo (1031–1095 AD). Men til slutt ble den overtatt av tangutene i 1082 etter at Shens defensive seirer ble gjort nyttesløse da den nye kansler Cai Que overlot byen til tangutene som del av en fredsavtale. Yan'an og hele Shaanxi ble erobret av mongolene sent i 1220-årene, etter at deres leder Djenghis Khan hadde dødd under beleiringen av Vestxiahovedstaden i 1227.
Byen forble på keiserdømmets hender under Ming-dynastiet (1368–1644) og Qing-dynastiet (1644–1911). Deretter ble den del av Republikken Kina.
Yan'anområdet var målet for "«Den lange marsjen»" og et viktig sentrum for den kinesiske kommunistiske revolusjon (1935–1948). Kinas kommunister betrakter Yan'an som revolusjonens fødested.
Den katolske katedralen som var bygget under ledelse av en spansk fransiskanerpater i 1934 ble overtatt av kommunistene og benyttet som møtelokale av Mao og som stedet der hans motstandere ble fordømt. Senere ble den benyttet som kaderskole. Den (restaurerte) bygningen er fremdeles et kommunistisk minnesmerke.
Yan'an var det sted der partimedlemmer fikk intensiv trening, og kommunistiske troppestyrker fikk militær og politisk opplæring. De kvinnelige soldater kledte seg helt likt de mannlige fordi de var av den oppfatning at de ikke skulle være kjennelige som kvinner. Disiplinen var så høy at det var så godt som ingen tilfeller av voldtekt i landsbyene rundt.
I 1941 igangsatte Mao en serie opplæringsprogrammer med tanke på å «korrigere uortodokse tendenser», beriktigelseskampanjen. Folk ble innbudt og presset til å kritisere slike tendenser hos seg selv. Bøndene skulle også formes i kommunismens ånd.
Under annen verdenskrig ble alle byens bygninger – med unntak av en bestemt pagode – ødelagt under japansk bombing, og de fleste borgerne begynte å bo i huler i området. Huleboliger var vanlige i denne delen av Shaanxi fra tidligere. Mens Yan'an var sentrum for den kinesiske revolusjon dro en rekke vestlige journalister, som Edgar Snow og Anna Louise Strong, dit for å intervjue Mao Tse-tung og andre fremstående ledere.
Under annen verdenskrig var kommunistene i Yan'an vertskap for "United States Army Observation Group", også kjent som The Dixie Mission. Dette var en gruppe militære og sivile amerikanske observatører som var sendt for å opprette formelle offisielle forbindelser med den kommunistiske gerilja som kjempet mot japanerne, og finne ut om man kunne samarbeide med dem militært. Amerikanerne hadde et nærvær i Yan'an fra 1944 til 1947.
Yan'an er blitt tillagt en særlig politisk symbolverdi, et sted der kommunistledernes utopiske visjoner ble utprøvd på alle samfunnsfelter. Byen står for en slags maoistisk-kommunistisk "gullalder" som inspirerte mange mennesker, også unge mennesker i vesten.
Fly.
Byen betjenes av Yan'an lufthavn.
Vei.
Kinas riksvei 210 løper gjennom området. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi.


Yanliang.
Yanliang (kinesisk: 阎良区; pinyin: "Yánliáng Qū") er et bydistrikt i den subprovinsielle by Xi'an i provinsen Shaanxi. Det har et areal på 244,4 km² og teller ca. 240 000 innbyggere.
Den er et sentrum for den kinesiske flybyggingsindustri.


Yulin (Shaanxi).
Yulin (kinesisk: 榆林, pinyin: "Yùlín") er en kinesisk by på prefekturnivå langt nord i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 91 900.
Prefekturet har et areal på 43 578 km² (hvorav 42% ørken, del av Ordosplatået) og ca. 3,38 millioner innbyggere (2004).
Historie.
Byen ligger ved Den kinesiske mur. Under Ming-dynastiet (1368–1644) organiserte regjeringen områdene rundt den langstrakte kinesiske mur i ni soner. For hver sone ble det etablert en garnison "("zhen")". "Yansui Zhen" var garnisonen i Yulin, og var ansvarlig for en 880 km lang seksjon mellom Fugu i øst og Ningxia i vest.
Som nordlig utpost under Ming-keiserdømmet var Yulin av stor militær betydning. I 1403 hadde byen fått et befestet citadell, og i 1407 flyttet Ming-keiseren "Yansui Zhen" dit. Som en følge av det ble en utvidelse av Den store mur trukket dit, og mange soldater forlagt der. Denne seksjonen av Den store mur ble også et segment av Yulins bymur. Overalt der slike murgarnisoner ble anlagt, vokste den sivile befolkningen. For Yulins vedkommende utviklet den seg til en viktig handelsby for samhandelen med de mongolske stammene i nord.
Kulturminner.
Ettersom Yulin var relativt isolert også under mye av Kinas nyere historie er en betraktelig del av byens klassiske arkitektur blitt bevart. Blant de viktigere kulturelle minnesmerker er Zhenbeitai-vakttårnet, bygget under Mingdynastiets tid, og Rødsteinslukten, en kløft med grotter med buddhistisk kunst. Dessuten står deler av den store kinesiske mur fra helt tilbake til Qindynastiet rundt omkring ikke langt fra byen.
Administrative enheter.
Byprefekturet Yulin har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 11 fylker (县 "xiàn").
Samferdsel.
Kinas riksvei 210 løper gjennom området. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi.
Turisme.
Så meget av muren og gamlebyen er bevart at Yulin er et attraktivt turistmål i det nordlige Shaanxi.


Yuxia.
Yuxia er en kinesisk by i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 60.900.


Wu (stat).
Wu (kinesisk: 吳 / 吴, pinyin: "Wú") var en stat i Vår- og høstannalenes tid i Kina. Staten Wu lå på begge sider av munningen til elven Yangtze, øst for staten Chu. Wu ble ansett som en halvbarbarisk stat i antikkens kinesiske historie. Hovedstaden var Gusu, som nå heter Suzhou.
Staten Jin hjalp Wu til å vokse seg sterk, fordi Jin så Wu som en nyttig alliert mot staten Chu. I 584 f.Kr. invaderte staten Yan og reiste seg mot staten Chu. Det siste var anstiftet av Wuchen, en embedsmann i staten Jin som var overløper fra Chu.
Etter dette utgjorde Wu en stadig trussel mot Chu sørøstre flanke inntil sin undergang. Wu innyndet seg hos Chus vasaller i områdene rundt Yangtze-dalen, og svekket på den måten Chu. I 506 f.Kr. rettet Wu ett overraskelsesangrep mot Chu og inntok statens hovedstad. Wu fikk for en kort periode så stort overtak at den kunne rette sine krefter mot andre stater, og nedkjempet staten Qi i 484 f.Kr.
Men det var en nykomling på sørflanken som til slutt skulle bli Wus nemesis. Der var staten Yue. Staten Chu hadde hjulpet Yue for at den skulle bli en motvekt mot Wu. Selv om Wu hadde vunnet et viktig slag mot Yue i 494 f.Kr. hadde ikke det vært tilstrekkelig for å knekke Yue fullstendig, noe som tildels skyldtes at Yue klarte å bestikke en viktig Wu-minister. Og mens Wu var opptatt med en militærekspedisjon i nord, kom det et overraskelsesangrep fra Yue i 482 f.Kr. – Yue klarte å innta hovedstaden Suzhou. Til slutt klarte Yue å underlegge seg Wu i 473 f.Kr.


Soundgarden.
Soundgarden er et grunge-band fra Seattle, USA som ble startet opp i 1984. Bandet var, sammen med Green River (forløperen til Mudhoney, Mother Love Bone og Pearl Jam), banebrytende i sjangeren som senere fikk navnet grunge. Soundgarden har solgt 8 millioner album i USA.
Soundgarden har – spesielt i sin tidlige periode – en tung og støyete lyd inspirert av band som The Stooges og Led Zeppelin, og var i større grad et tradisjonelt metall-band enn Nirvana og Pearl Jam. Soundgardens debutalbum "Ultramega OK" ble nominert for beste metal-album, Soundgardens andre studioalbum hadde liten kommersiell suksess, men de kom tilbake med deres nye album "Badmotorfinger" i 1991, med blant annet singelen «Outshined». Det var imidlertid i 1994 at Soundgarden fikk sitt store gjennombrudd, da med albumet "Superunknown". På dette tidspunktet hadde Soundgarden skiftet til en roligere og mer melodisk musikkstil. Singelen «Black Hole Sun» ble en stor hit i 1994. Soundgarden gav ut enda et studioalbum, "Down on the Upside" i 1996, før bandet ble oppløst året etter.
Chris Cornell var også med i Temple of the Dog, et samarbeidsprosjekt med andre musikere som senere startet Pearl Jam til minne om Mother Love Bone-vokalisten Andy Wood som døde av en overdose i 1990.
1988–1990.
I 1988 slapp Soundgarden debutalbumet sitt "Ultramega OK" som førte til deres første grammy for "«Best Metal Performance»" i 1990. I 1989 ble også deres andre singel gitt ut. «Flower» sin musikkvideo ble regissert av Mark Miremont. Etter utgivelsen av «Flower» dro bandet på en turné i USA og senere i Europa som var den første turnéen deres i utlandet.
I 1989 hadde Soundgarden begynt å jobbe for et nytt plateselskap, A&M Records. Samme år gav de ut albumet "Louder than Love". Albumet hadde vanskeligheter med å bli utgitt på grunn av tekstene i albumet. Den mest diskuterte sangen var «Hands All Over» som inneholdte linjen "«your gonna kill your mother»". Før albumet ble utgitt het albumet "Louder than Fuck", men på grunn av vanskelighetene de møtte skiftet de navnet til "Louder than Love". "Louder than Love" var det første Soundgarden-albumet som hadde fått en listeplassering og toppet på 108 på Billboard 200.
1991–1993.
I 1991 lanserte Soundgarden "Badmotorfinger". Selv om albumet ble overskygget av Nirvanas "Nevermind", gjorde dette at grunge-scenen fikk mer oppmerksomhet og førte til at albumet ble sertifisert 2x platinum i USA og platina i Canada. Singlene «Rusty Cage» og «Outshined» fikk mye oppmerksomhet, mens den første singlen fra albumet «Jesus Christ Pose» ikke ble vist på musikkkanaler som MTV på grunn at folk mente at singlen inneholdt et satanistisk budskap. Når bandet dro på turné i Storbritannia fikk de dødstrusler på grunn av sangen. I 1992 ble "Badmotorfinger" nominert for "Best Metal Performance".
Etter utgivelsen av "Badmotorfinger" dro Soundgarden på en turné i Nord-Amerika som varte fra oktober 1991 til november 1991. Deretter dro Soundgarden på en lang turné sammen med Guns N’ Roses i Nord-Amerika på bandets turné tilknyttet deres album "Use Your Illusion I". Soundgarden ble personlig valgt av Guns N’ Roses som deres åpningsband. Bandet returnerte for en ny turné i USA og senere gjenforente de seg med Guns N’ Roses i løpet av sommeren 1992 i Europa, som en del av "Use Your Illusion"-turnéen, sammen med andre åpningsband som Faith No More. Når det gjelder tid brukt til åpning av Guns N’ Roses, sa Cornell, «Det var ikke en hel masse moro å gå ut foran 40 000 mennesker på 35 minutter hver dag. De fleste av dem hadde ikke hørt våre sanger og ikke brydde de seg om dem. Det var en bisarr ting.» Bandet dro senere til Brasil der de møtte opp med Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam. Bandet gav senere ut filmalbumet "Motorvision", som ble filmet på Paramount Theatre i 1992.
1994–1995.
"Superunknown", lansert i 1994, ble bandets mest kjente album, drevet av singlene «Black Hole Sun», «Spoonman», «My Wave», og «Fell on Black Days». Da albumet ble lansert i mars 1994, debuterte "Superunknown" på nummer én på Billboard 200. Sangene på Superunknown fanget kreativitet og tyngde av bandets tidligere arbeid, mens et mer radiovennlig aspekt av gruppen ble vist. Tekstene på albumet var ganske mørke og mystiske, så mye av det er ofte tolket som angst, rusmisbruk, selvmord og depresjon. Albumet ble også mer eksperimentelt enn tidligere utgivelser, med noen sanger som omfatter musikk med opphav i Midtøsten og India. Anmelderen JD Considine av "Rolling Stone" sa "Superunknown" «viser langt større utvalg enn hva mange band klarer i løpet av en hel karrière.» Han har også uttalt at «på sitt beste tilbyr "Superunknown" en mer skummel avbildning av fremmedgjøring og fortvilelse enn noe i In Utero.» Musikkvideoen til «Black Hole Sun» ble en hit på MTV og fikk prisen for Beste Metal / Hard Rock Video på MTV Video Music Awards i 1994. Soundgarden vant to Grammy Awards i 1995; «Black Hole Sun» mottok prisen for "Best Hard Rock Performance" og «Spoonman» mottok prisen for "Best Metal Performance".
Bandet begynte på turnéen deres i januar 1994 i Australia, Japan og New Zealand, områder der albumet kom ut tidlig, så vel som regioner der bandet aldri hadde spilt før. Denne turnéen ble avsluttet i februar 1994, og deretter i mars 1994 dro bandet videre til Europa. Bandet begynte med en arenaturné i USA den 27. mai 1994. I slutten av 1994, etter turneen i støtte til "Superunknown", oppdaget en lege at Cornell hadde svært anstrengt stemmebånd. Soundgarden kansellerte flere konserter for å unngå at Cornell pådro seg permanente skader. Cornell sa: «Jeg tror vi overdrev det. Vi fikk spille fem–seks dager i uken og min stemme klarte det ikke. Mot slutten av den amerikanske turnéen følte jeg at jeg ikke kunne fortsette å synge, men det var ikke rettferdig overfor resten av bandet. Du kjøper ikke en billett for å se en fyr synge med en hes stemme i to timer! Det ble en nedtur.» Bandet ville gjøre opp for de avlyste konsertene senere i 1995.
1996–1997.
Bandets siste album var det selvproduserte albumet "Down on the Upside". Det ble utgitt mange singler fra albumet, blant annet «Pretty Noose», «Blow Up the Outside World» og «Burden in My Hand». Albumet var ikke like tungt som sin forgjenger, og merket en ytterligere avgang fra bandets grunge-røtter. Soundgarden forklarte den gang at de ønsket å eksperimentere med andre lyder. David Browne av "Entertainment Weekly" sa: «Få band siden Led Zeppelin har blandet med instrumenter både akustisk og elektrisk på denne måten. Men konflikter innenfor gruppen oppsto under økter med Thayil og Cornell som kranglet over Cornells ønske om å vende seg bort fra tunge gitarriff som hadde blitt bandets varemerke. Til tross for gode anmeldelser, klarte albumet seg ganske dårlig forhold til sin forgjenger.»
Bandet tok en plass på Lollapalooza-turnéen i 1996 sammen med Metallica, som hadde insistert på at Soundgarden skulle bli med. Etter Lollapalooza, dro bandet på en verdensturné. Konflikten fortsatte å øke i løpet av turnéen til støtte for albumet. Da Soundgarden ble spurt om de hatet å dra på turnéer, sa Cornell «vi likte det til et punkt og så ble kjedelig, fordi det blir gjentatt. Fansen har betalt penger for å høre deg spille, og de forventer du skal spille sangene som den første gangen man sang. Det var på det tidspunktet der vi hatet å dra på turné.» På turnéens endelige stopp i Honolulu den 9. februar 1997, kastet Shepherd bassgitaren hans i lufta i frustrasjon etter utstyrssvikt, for så å storme av scenen. De resterende bandmedlemmene forlot også scenen, og dette førte til at Cornell måtte holde konserten alene akustisk. Den 9. april 1997 ble det offentliggjort at bandet ble løst opp. Thayil sa: «Det var ganske åpenbart fra alle generelles holdninger i løpet av forrige halvår med at det var noen misnøye.» Soundgardens siste utgivelse, samlealbumet "A-Sides", ble utgitt den følgende høsten.
1998-2010.
I 1998 begynte Cornell å jobbe på hans debutalbum "Euphoria Morning", som ble lansert i 1999. I 2001 begynte han å jobbe sammen med de gjenværende medlemmene av Rage Against the Machine og startet bandet Audioslave. Bandet gav ut tre album sammen og etter seks år ble bandet oppløst. I 2006 gav Cornell ut singelen «You Know My Name» som er den mest kjente sangen hans. Denne sangen ble også brukt i introen til James Bond-filmen "Casino Royale". Hans andre studioalbum "Carry On" ble lansert det følgende året.
Matt Cameron startet et sideprosjekt med Ben Shepherd. Han jobbet en kort tid med The Smashing Pumpkins og senere Queens of the Stone Age. I 1998 ble han trommeslageren i Pearl Jam.
Ben Shepherd startet bandet Wellwater Conspiracy sammen med Cameron. Shepherd var vokalisten i Wellwater Conspiracy men i 1998 året etter debuten slutten han. Dette førte til at Cameron ble vokalisten i bandet. Han startet også bandet Unkmongoni i 2005, men bandet ser idag ut til å ha blitt oppløst. I 2005 ble "Hater" utgitt, som et sideprosjekt av Cameron og Shepherd. Cameron har blant annet jobbet med The Dessert Session, Mark Lanegan og Josh Homme.
Kim Thayil begynte å jobbe sammen med Jello Biafra fra Dead Kennedys og Krist Novoselic fra Nirvana og Gina Mainwal. Sammen startet de bandet No WTO Combo. Bandet lanserte et albumet "Live from the Battle in Seattle". Thayil begynte å jobbe for Dave Grohls heavy metal-sideprosjekt "Probot".
2010–.
1. januar 2010 annonserte Cornell på sin MySpace- og hjemmeside at den 12 år lange pausen med bandet var over, og at bandet er sammen igjen med utsagnet «Knights of the Soundtable ride again», samt lenke til Soundgardens nye offisielle nettside.
Musikkstil.
Soundgarden var en pioner i Grunge-sjangeren, som blandet elementer av punk rock og heavy metal i et skittent, energisk lydbilde. Soundgarden er lyden under de første årene av Seattle Grunge-scenen har blitt beskrevet som bestående av «knudrete neo-Zeppelinismer».
Soundgarden ville ofte bruke alternative tunings og ulike tidspunkter som signaturer i sine sanger. Mange Soundgarden-sanger ble utført i drop D-gitarstemming, inkludert «Jesus Christ Pose», «Outshined», «Spoonman» og «Black Hole Sun». E-strengene på instrumentene var til tider innstilt lavere, for eksempel på «Rusty Cage», der den nederste E-strengen er innstilt hele veien ned til H (engelsk B). Noen sanger brukte de mer uortodokse gitarstemminger: «My Wave» og «The Day I Tried to Live» er begge i stemt i E-E-H-H-H-E (engelsk E-E-B-B-B-E). Soundgardens bruk av uvanlige antall slag per takt som signatur var variert, i tillegg; mens typiske sanger som «Jesus Christ Pose» er i vanlig 4/4 tid, er «Outshined» i 7/4, «My Wave» bruker 5/4, «Fell on Black Days» er i 6/4, «Never the Machine Forever» bruker 9/8, «Rusty Cage» bruker 19/8 og «Spoonman» veksler mellom 7/4 og 4/4. Thayil har sagt at Soundgarden vanligvis ikke vurderer taktangivelsen i en sang før bandet hadde skrevet den, og sa at bruk av ulike antall slag per takt var «en total ulykke».


Loser Takes All.
"Loser Takes All" er en roman av den engelske forfatteren Graham Greene, utgitt i 1955. Den handler om bokholderen «Bertram» som arbeider i firmaet til den egenmektige «Herbert Dreuther». Ved et innfall av «Dreuther» blir «Bertram»s nært forestående bryllup med den unge «Cary» flyttet fra London til Monaco. «Bertram» tiltrekkes av spillebordene i Monte Carlo, og tenker ut et system som gir store gevinster. Imidlertid lider forholdet til «Cary» under «Bertram»s tiltagende spillegalskap. Men etter en ny inngripen ved mr. «Dreuther», velger «Bertram» kjærligheten framfor rikdom og makt.


Jesper Parnevik.
Jesper Parnevik (født 7. mars 1965 i Stockholm, Sverige) er en profesjonell golfspiller, kjent for sin fargerike klesstil.
Parnevik ble profesjonell i 1986, og spilte i begynnelsen hovedsakelig på Europatouren. På midten av 1990-tallet debuterte han på PGA-touren. Hans beste sesong var i 2000, da han vant to ganger på PGA-touren og klatret til sjuendeplass på verdensrankingen.


The Players Championship.
The Players Championship er en prestisjefylt golfturnering for mannlige profesjonelle golfspillere som finner sted hvert år i mai. Arrangementet ble grunnlagt i 1974 og har siden 1982 vært spilt på TPC at Sawgrass i Florida, og ble frem til og med 2006 arrangert i mars. Turneringen inngår i PGA-touren, men teller ikke på Europatouren.
The Players Championship byr på den høyeste premiepotten av alle golfturneringer (8 millioner dollar i 2005), og kalles ofte «den femte "major"», selv om den ikke har offisiell status som majorturnering. The Players Championship har som regel det sterkeste startfeltet blant alle golfturneringer.


Weezer.
Weezer er et amerikansk powerpop band grunnlagt i Los Angeles i 1992.
Bandet er ledet av vokalist/gitarist Rivers Cuomo og har gitt ut 7 musikkalbum og en DVD. Totalt har de solgt rundt 7 millioner album. Cropper sluttet før utgivelsen av det selvtitulerte blå debutalbumet (The Blue Album) i 1994. Han ble erstattet av Brian Bell. Etter det andre albumet "Pinkerton" (1996) sluttet bassist Matt Sharp for å konsentrere seg om sitt sideprosjekt "The Rentals" på heltid. Han ble erstattet av Mikey Welsh før innspillingen av det tredje albumet "The Green Album". Welsh bidro ikke på flere album, og ble erstattet av Scott Shriner sommeren 2001. Siden det har Weezer vært uforandret.


The Offspring.
The Offspring er et amerikansk punkband og har vært av USAs mest populære og mestselgende band innenfor sjangeren punk-rock. Bandet ble dannet i 1984 i Sør-California. Albumet "Smash" fra 1994 ble bandets første kommersielle gjennombrudd. Deres største gjennombrudd kom i 1998 med albumet "Americana".
1984.
Klassekameratene Dexter Holland og Greg Kriesel blir inspirert til å starte et band etter en konsert med det lokale punk-bandet Social Distortion.
1985.
Noodles blir med, antagelig fordi han lovlig kan få tak i alkohol til bandet. De øver i Gregs foreldres hus, og spiller sine første konserter i Santa Cruz og San Francisco.
1986.
Bandet skiftet navn fra Manic Subsidal til The Offspring.
Seksten år gamle Ron Welty blir det fjerde bandmedlemmet etter at den første trommisen slutter for å bruke mer tid på skolen
1989.
Bandet signerer en uavhengig kontrakt med produsenten Thom Wilson. De gir ut debutalbumet, "The Offspring" som selger 3000 kopier.
1991.
De gir ut "Baghdad", en 7" EP.
Eksterne lenker.
Offspring, The


Verdensrankingen i golf.
Verdensrankingen i golf er et system for å gradere prestasjonsnivået til profesjonelle mannlige golfspillere. Systemet ble introdusert i 1986 og har tilslutning fra de fire store golfturneringene og de seks profftourene – PGA-touren, Europatouren, Asiatouren, PGA Tour of Australasia, Japan Golf Tour og Sunshine Tour. Det utdeles også poeng for høye plasseringer på Canadatouren, Nationwide Tour og Challenge Tour.
Rankingen er viktig for profesjonelle golfere. Alle som ligger på topp 50 får automatisk adgang til de fire "major"-turneringene, og rankingpoeng er også et av kriteriene for å kunne delta på det europeiske Ryder Cup-laget.
Siden 1986 har 16 spillere ligget øverst på rankingen. Den første var Bernhard Langer.
Forløperen.
Fra desember 1968 publiserte idrettsagenten Mark McCormack en uoffisiell liste, Mark McCormack's world golf rankings. Denne rankinglisten var den første som tok utgangspunkt i alle de profesjonelle tourene fra USA til Asia. Listen belønnet spillere etter resultater over en treårsperiode (i motsetning til dagens system som går over to år), med større vekt på nylige turneringer, og flere poeng tildelt i major-turneringer og turneringer med spesielt sterke startfelt enn i svakere turneringer.
Den første listen ble toppet av Jack Nicklaus, en av McCormacks egne klienter, og han ledet listen gjennom nesten hele 70-tallet, frem til 1977 da Tom Watson overtok. Watson toppet listen helt til 1983. Seve Ballesteros lå på toppen fra 1983 og helt til listen ble overtatt av Royal and Ancient Golf Club of St Andrews i 1986. De kalte listen Sony Rankings. I 1995 ble navnet endelig Official World Golf Rankings.
Verdensrankingen for damer.
Et internasjonalt system for rangering av damespillere ble etablert i februar 2006 under navnet "Rolex Women's World Golf Rankings". Ordningen er et samarbeid mellom Ladies Professional Golf Association (LPGA), Ladies European Tour (LET), Ladies Professional Golfers' Association of Japan (JLPGA), Korea Ladies Professional Golf Association (KLPGA), Australian Ladies Professional Golf (ALPG) og Ladies' Golf Union (LGU).
Verdensrankingen for damer beregnes ved hjelp av resultater fra alle de fem store tourene for damer, samt Duramed Futures Tour, utviklingstouren til LPGA. For hver turnering tildeles det poeng ut fra hvor sterkt felt som deltar. Spillernes poeng vurderes over en to-årsperiode der siste år veier tyngst, og de siste 13 ukene får spesiell betydning. Spillerne må delta i minst 15 turneringer i to-årsperioden, og antall turneringer tas med i poengberegningen.


Vijay Singh.
Vijay Singh (født 22. februar 1963 i Lautoka, Fiji) er en profesjonell golfspiller på PGA-touren som har vunnet tre major-turneringer og som toppet pengelisten i 2003, 2004 og 2008. Singh sponses blant andre av golfkølleprodusenten Cleveland Golf.
I april 2005 ble Singh i en alder av 42 år den yngste spilleren noensinne til å bli valgt inn i Golfens æresgalleri.


Kerberos.
Kerberos er en trehodet hund i gresk mytologi. Den beskytter inngangen til Hades. Kerberos står bundet ved bredden av Styx på den siden som vender mot dødsriket.


Anja Pärson.
Anja Sofia Tess Pärson (født 25. april 1981 i Tärnaby i Västerbottens län) er en svensk tidligere alpinist. Pärson kjørte for klubben «Fjällvinden» fra Tärnaby. Dette er samme klubben som har fostret Ingemar Stenmark og Stig Strand. Hun har vunnet sju VM-gull, og hun har blitt verdensmester i alle fem disiplinene: utfor, super-G, slalåm, storslalåm og alpin kombinasjon. Hun debuterte i verdenscupen i Crans-Montana 15. mars 1998 og kjørte sitt siste verdenscuprenn i Schladming 15. mars 2012. I løpet av karrieren vant hun 42 verdenscuprenn, og hun vant verdenscupen sammenlagt i 2004 og 2005. I 2006 og 2007 ble hun tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Hun er bosatt i Monaco.
Verdenscupseire.
Totalt: 42 verdenscupseire (seks i utfor, fire i Super-G, elleve i storslalåm, 18 i slalåm og tre superkombinasjonen).


Ringens brorskap.
"Ringens brorskap" er det første av tre bind i den episke romanen "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Bindet er delt inn i to bøker, Bok I og Bok II. Den ble opprinnelig utgitt 29. juli 1954 i Storbritannia og kom i norsk oversettelse ved Nils Werenskiold i 1973, ved Torstein Bugge Høverstad i 1981 og på nynorsk ved Eilev Groven Myhren i 2006.
Filmen "Ringens brorskap" er bygget på denne boka.
Handlingsreferat fra "Ringens brorskap".
Bilbo Lommelun feirer sin 111. bursdag på samme dag som Frodo Lommelun, arvingen hans, feirer sin 33. bursdag. På bursdagsfesten forsvinner Bilbo etter talen sin, til overraskelse for alle gjestene. Bilbo drar sin vei på det han kaller en permanent ferie. Han forlater alle sine eiendeler, og etter litt overtalelse av trollmannen Gandalv, den magiske ringen til Frodo. Gandalv ber Frodo om å holde ringen hemmelig, og drar sin vei.
I løpet av de neste sytten årene besøker Gandalv Frodo med jevne mellomrom, men drar av sted igjen etter en kort stund. Så en vårnatt kommer Gandalv for å varsle Frodo om de mørke sidene av ringen, det er Den ene ringen, herskerringen. Smidd av Sauron, ringen ble brukt av ham til å undertrykke og styre Midgard. I krigen mot Sauron ble han beseiret av alvenes konge Gil-galad og Gondors konge Elendil, selv om de begge ble drept i slaget. Ringen ble kappet av Saurons hånd av Isildur, kongens sønn. Da flyktet Sauron og det var mange år med fred i Midgard. Men ringen ble ikke ødelagt. Isildur tok ringen for seg selv, men ringen forrådte Isildur og han ble drept. Ringen ble borte i elven Anduin. Etter mange år kom den i hendene til skapningen Gollum, som holdt den gjemt dypt inne i Tåkefjellene i mange år. Ringen kom så i hendene på Bilbo,som det står om i Hobbiten, og så blitt gitt vidre til Frodo. Sauron hadde nå gjenoppstått, og han hadde dratt tilbake til sitt tilfluktssted i landet Mordor, og han brukte all sin makt for å finne ringen. Gandalv forteller Frodo om ringens evne til å påvirke den som bærer den og de rundt han hvis den bæres for lenge. Gandalv advarer om at ringen ikke lenger er trygg i Hobsyssel, fordi Gandalv hadde snakket med Gollum, og han sa at han hadde blitt tatt til fange av Sauron og torturert til å si at det var en hobbit med navnet Lommelun fra Hobsyssel. Gandalv råder Frodo til at det beste ville være å fjerne ringen fra Hobsyssel. Gandalv håper Frodo kan nå Kløvendal, der han mener Frodo og ringen vil være trygge fra Sauron, i hvert fall for en stund. Samvis Gamgod, Frodos gartner, blir oppdaget i å sniklytte på samtalen deres, og av lojalitet til sin herre, bestemmer Sam seg for følge Frodo på hans reise.
Over sommeren planlegger Frodo å forlate sitt hjem i Lommekroken, under dekke av at han skal flytte til et avsides område av Hobsyssel for å pensjonere seg. Han planlegger å "flytte" høsten etter Bilbos og hans egen fødselsdag. Frodo får hjelp med planene av vennene hans Pippin (Peregrin Tók), Munti (Muntiadok Brennibukk), Sam (Samvis Gamgod), og Bolla (Fredegar Buttel), men Frodo har ikke fortalt dem om hans egentlige planer om å forlate Hobsyssel, han har heller ikke fortalt dem om ringen.
Ved midtsommer, forteller Gandalv Frodo at han må dra for å ordne noen viktige saker, men han vil komme tilbake før Frodo drar. Frodo nyter de siste ukene hjemme mens han venter på at Gandalv skal komme tilbake, men etter hvert som fødselsdagen hans og avreisen nærmer seg er ikke Gandalv blitt sett eller hørt fra. Frodo bestemmer seg for å dra uten Gandalv. Munti og Bolla tar det siste av Frodos eiendeler med ei vogn til hans nye hjem i Krikhølen. Frodo, Sam og Pippin går til fots og bruker de mindre brukte veiene for å reise ubemerket.
På de tre hobbitenes reise møter de ringskrømtene eller Nazgûl som tjener Sauron. Det er ni slike ringskrømt og de er Mørkets Herre mest fryktelige tjenere. Hobbitene oppdager at Nazgulene leter etter Frodo og ringen, men med hjelp av noen alver og Farmer Maggot når de til slutt Krikhølen på de østlige grenser av Hobsyssel. Der avslører Munti, Pippin, Sam, og Bolla at de vet om Frodos plan om å forlate Hobsyssel og at de vet om ringen. Sam, Munti og Pippin bestemmer seg for å dra med Frodo, mens Bolla blir igjen som en avledning.
Hobbitene drar gjennom Gammleskogen, i håp om å ungå Nazgûlene, og med hjelp av Tom Bombadil, klarer de å nå landsbyen Bri, der møter de Vidvandre, en venn av Gandalv. Han blir deres guide til Kløvendal.
Selv med Vidvandres som guide er ikke denne delen av reisen uproblematisk. På Blåstertopp blir de overfalt av fem Nazgûl. Frodo blir stukket i skulderen av et morgul blad, en forgiftet kniv. Nazgûlene ble jaget vekk av Vidvandre. En del av kniven satt fortsatt fast i Frodos skulder, noe som gjorde at han blir sykere etter hvert som de reiser vidre. Vidvandre fører hobbitene på gamle veier for å unngå oppmerksomhet. Ettersom de reisende nærmer seg Kløvendal møter de Glorfindel, en mektig alv sendt av Elrond for å finne Vidvandre og hobbitene. Han hjelper dem å nå elven Bruinen på grensen av Kløvendal. Ved elveleiet har alle ni Nazgûlene laget en felle. Glorfindels hest løper fra forfølgerne og tar Frodo over elveleiet. Nazgûlene prøver å følge etter, men blir stoppet av en gigantisk bølge i form av galloperende hester. Flommen ble laget av Elrond, Herre av Kløvendal, men formen av de galopperende hestene var en tilføyelse fra Gandalv. Nazgûlene ble feid bort av elva. Til slutt faller Frodo sammen i bevisstløshet på elvebredden.
Bok II starter i Kløvendal. Frodo har blitt helbredet av Elrond og oppdager at Bilbo har vært bosatt i Kløvendal. Elrond har tilkalt et rådsmøte, tilstede er blant annet Gandalv, Frodo og Bilbo. Elrond forteller historien om ringen og om hvordan ringen gikk tapt etter slaget ved Sverdliljevollene. Gandalv fortsetter historien og forteller om hvordan Ringen ble funnet av Gollum. Bilbo og Frodo forteller om sine egne opplevelser om funnet av ringen og Frodos reise til Kløvendal. Gandalv forklarer også hvorfor han ikke kom for å følge Frodo fra Hobsyssel. Han hadde dratt til Isengard, hvor den mektige trollmannen Sarumann bor, for å søke hjelp og om råd. Sarumann var leder for Det hvite råd og den største av istarene. Han hadde lenge studert Saurons kunster, og historien om den ene ringen. Imidlertid hadde Sarumann vendt seg mot dem, som Gandalv finner ut til sin forferdelse ønsker Sarumann ringen for seg selv. Sarumann tar Gandalv til fange i tårnet sitt, Orthanc, og har rett i sine mistanker om at Gandalv vet hvor ringen er. Gandalv gir seg ikke, og klarer å flykte fra Orthanc. Han lærer at Sarumann ikke enda er i Saurons tjeneste, og at han lager sin egen hær av orker. Gandalv spredte budskapet om at Sarumann nå var en fiende, og dro mot Kløvendal, vel vitende om at han ikke kunne nå Hobsyssel i tide for å slå følge med Frodo. I Elronds råd ble det lagt en plan som gikk ut på å kaste ringen i Dommedagsberget i Mordor, noe som vil ødelegge ringen og blir slutten på Sauron en gang for alle. Frodo blir valgt til å være ringbærer, og setter ut fra Kløvendal med åtte følgesvenner: To menn, Vidvandre, (som viser seg å være Aragorn, Isildurs arving) og Boromir, sønn av Gondors riksforstander. Alveprinsen Legolas fra Myrkskog, Frodos gamle venn og mektige trollmann, Gandalv. Dvergen Gimli og Frodos tre følgesvenner. Disse ni ble kalt Ringens brorskap og ble valgt til å representere alle Midgards frie raser, og som en motvekt til de ni Nazgûlene. Deres forsøk på å krysse Tåkefjellene ble hindret av kraftige snøstormer, og de blir tvunget til å ta veien under fjellene, gjennom Moria, et gammelt dvergrike. Det viser seg at det nå er fullt av orker og andre onde skapninger. Under slaget som følger kjemper Gandalv mot en Balrog, og begge faller ned i avgrunnen.
De resterende åtte medlemmene av brorskapet flykter fra Moria og drar mot alvebyen i Lothlórien, der de får gaver fra herskerne Celeborn og Galadriel som viser seg å være nyttige senere på deres reise. Etter at de forlot Lórien viser ringen sine onde og ødeleggende krefter. Når Frodo er alene en stund for å avgjøre brorskapets vidre skjebne, prøver Boromir å ta ringen fra ham. Frodo ender opp med å ta på seg ringen for å slippe unda. Mens resten av brorskapet sprer seg for å finne Frodo, bestemmer Frodo at brorskapet må splittes, fordi ringen var for ond. Frodo bestemmer seg for å reise i hemmelighet til Mordor, men Sam blir med han, og sammen satte de i vei mot Mordor. Brorskapet var brutt.


Zbigniew Brzeziński.
Zbigniew Kazimierz Brzeziński (født 28. mars 1928) var sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter. Han er nå professor i amerikansk utenrikspolitikk ved Johns Hopkins University i Baltimore, og rådgiver ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington.
Han ble født i Warszawa, og bodde som barn i Frankrike og Tyskland, før familien flyttet til Canada. Han ble amerikansk statsborger i 1958.
Brzeziński ble i 1981 tildelt Presidentens frihetsmedalje. I 1995 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.


Eugeniusz Bodo.
Eugeniusz Bodo (egentlig navn Bohdan Eugene Junod) (født 28. desember 1899 i Genève i Sveits, død 7. oktober? 1943) var en polsk filmregissør og -produsent, og en de mest populære polske skuespillerne i mellomkrigstiden.
Han ble født i Genève i Sveits. Han er best kjent for sine mer enn 30 filmroller.
Bodo, Eugeniusz
Bodo, Eugeniusz
Bodo, Eugeniusz
Bodo, Eugeniusz


Lucyna Ćwierczakiewiczowa.
Lucyna Ćwierczakiewiczowa (født 1829, død 26. februar 1901) var en polsk forfatter og journalist.
Hun utga en svært utbredt polsk kokebok i 1858 og i 1860 utga hun ytterligere en kokebok. Disse bøkene gjorde henne til den mest solgt forfatter i Polen, og før 1924 hadde hennes første bok blitt utgitt 23 ganger, og mer enn 130 000 eksemplarer ble solgt internasjonalt.
Siden 1875 utga hun en årlig utgivelse for kvinner kalt "Kolęda dla Gospodyń". Det var en kalender fylt med matoppskrifter, noveller og dikt, men også artikler som fremmet kvinners rett til stemmerett.


Brasils geografi.
"Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica" har gruppert Brasil inn i 5 store regioner: Nord, Nordøst, Sentralt-Vest, Sørøst og Sør. Geografien vil variere fra en region til en annen.
Nord.
De nordlige delene av Brasil domineres av Amazonas og den lavtliggende og omfattende regnskogen i Amazonas som ofte opplever store nedbørsmengder. I grenseområdene mot Venezuela ligger landets høyeste punkt, Pico da Neblina som rager 3 014 meter over havet.
Sentralt-Vest.
Sentralt og vest i landet ligger store og relativt flate områder. Her ligger blant annet Cerradoen samt våtmarksområdet Pantanal. Øst og nordøst i regionen er det savanneklima med høye temperaturer og relativt lite nedbør gjennom året. I vest er det tropisk klima.
Nordøst.
Nordøst-Brasil kan grovt deles inn i tre soner. Langs med kysten finner man et belte med tropisk klima og en del nedbør. Dette er et grøderikt område som tidligere var dekket av skog og kalles for Mata atlântica. Skogen ble hugget ned i kolonitiden, og nå dyrkes det blant annet sukkerrør i dette beltet. Lenger inn kommer man til en tørrere overgangssone og lengst inne finner man området som kalles sertão og som har et svært tørt klima. Her kan det iblant inntreffe lengre tørkeperioder.
I denne regionen ligger også nasjonalparken Serra da Capivara, som er rik på fornminner fra prehistoriske indianske sivilisasjoner.
Sørøst.
Langs Atlanterhavskysten i den sørøstlige regionen er det flere bergkjeder. Klimaet er tropisk langs kysten og i nordvest. I nord er det halvtørt mens det er temperert klima i sør. Etter hvert som man beveger seg sørover i regionen endrer kysten karakter fra tropiske strender med korallrev og gradvis over til en mer skjærgårdspreget kyst. I denne regionen finner man også de tre største byene i landet: São Paulo, Rio de Janeiro og Belo Horizonte.
Sør.
I den sørligste regionen finnes det en del åser og mindre fjell, samt at man finner den nordligste delen av pampasen her. I denne regionen ligger også de store Iguaçu-fossene. Ute ved Atlanterhavet vil man ofte finne en skjærgårdspreget kyststripe.
Klimaet er temperert i mesteparten av regionen. På høyslettene i sør kan temperaturen iblant kan synke til minusgrader og det kan forekomme snø. Den nordøstlige delen har et tropisk eller subtropisk klima.
Elver.
De største elvene er Amazonas og sideelvene Rio Negro, Xingu, Madeira og Tapajós. Andre store elver er Paraná med de imponerende Iguaçu-fossene samt São Francisco.
Klima.
Klimaet er tropisk med unntak av den sydligste delen som er temperert. En omfattende hogst av regnskogen i Amazonas truer en rekke arter av både dyr og planter, som kun finnes der. Andre miljøproblem i Brasil er luft- og vannforurensning i de større byene. Over 80% av elektrisiteten produseres av vannkraft.
Fjell.
Pico da Neblina (2994 moh.), Pico 31 de Março (2992 moh.), Pico da Bandeira (2890 moh.), Pico do Cruzeiro (2861 moh.), Monte Roraima (2810 moh.), Pico do Cristal (2798 moh.), Pico das Agulhas Negras (2787 moh.), Pedra da Mina (2770 moh.), Pico do Calçado (2766 moh.),
Grenser.
Brasil har landegrenser til følgende land: Argentina, Bolivia, Colombia, Frankrike, Guyana, Paraguay, Peru, Surinam, Uruguay og Venezuela.
Følgende regioner har grenser mot andre land: Sentralt og vest, Nord og Sør.
Følgende delstater har grenser mot andre land: Acre, Amapá, Amazonas, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Pará, Paraná, Rio Grande do Sul, Rondônia, Roraima og Santa Catarina.
Følgende kommuner har grenser mot andre land: (flere land) Atalaia do Norte, Barra do Quaraí, Brasiléia, Corumbá, Foz do Iguaçu, Laranjal do Jari, Oriximiná, São Gabriel da Cachoeira, Uiramutã, Uruguaiana. (mot ett enkelt land) Aceguá, Acrelândia, Alecrim, Almeirim, Alta Floresta D'Oeste, Alto Alegre, Alto Alegre dos Parecis, Amajari, Antônio João, Aral Moreira, Assis Brasil, Bagé, Bandeirante, Barcelos, Barracão, Bela Vista, Belmonte, Benjamin Constant, Bom Jesus do Sul, Bonfim, Cabixi, Cáceres, Capanema, Capixaba, Caracaraí, Caracol, Caroebe, Chuí, Comodoro, Coronel Sapucaia, Costa Marques, Crissiumal, Cruzeiro do Sul, Derrubadas, Dionísio Cerqueira, Dom Pedrito, Doutor Maurício Cardoso, Entre Rios do Oeste, Epitaciolândia, Esperança do Sul, Feijó, Garruchos, Guaíra, Guajará, Guajará-Mirim, Guaraciaba, Herval, Iracema, Itaipulândia, Itapiranga, Itaqui, Jaguarão, Japorã, Japurá, Jordão, Mâncio Lima, Manoel Urbano, Marechal Cândido Rondon, Marechal Thaumaturgo, Mercedes, Mundo Novo, Normandia, Novo Machado, Nova Mamoré, Óbidos, Oiapoque, Pacaraima, Paraíso, Paranhos, Pato Bragado, Pedras Altas, Pérola d'Oeste, Pimenteiras do Oeste, Pirapó, Plácido de Castro, Planalto, Poconé, Ponta Porã, Porto Esperidião, Porto Lucena, Porto Mauá, Porto Murtinho, Porto Velho, Porto Vera Cruz, Porto Walter, Porto Xavier, Pranchita, Princesa, Quaraí, Rodrigues Alves, Roque Gonzales, Santa Helena, Santa Helena, Santa Isabel do Rio Negro, Santa Rosa do Purus, Santa Vitória do Palmar, Santana do Livramento, Santo Antônio do Içá, Santo Antônio do Sudoeste, São Borja, São Francisco do Guaporé, São José do Cedro, São Miguel do Iguaçu, São Nicolau, Sena Madureira, Serranópolis do Iguaçu, Sete Quedas, Tabatinga, Tiradentes do Sul, Tunápolis og Vila Bela da Santíssima Trindade.


Timothy Detudamo.
Timothy Detudamo (født i Uaboe, død april 1953) var en naurisk politiker og lingvist. Han var faren til Buraro Detumado. Han er kjent for å ha stiftet det moderne nauriske samfunnet. I sine tidlige år jobbet han som prest.
I 1917 reiste Detumado sammen med Philip Delaporte, som han hjalp med å lage en naurisk ordbok, til USA for å hjelpe ham å oversette religiøse tekster til naurisk. For å finansiere reisen trengte han $ 500 (mye penger på den tiden), som han fikk tak i ved hjelp av donasjoner. Han ble i USA til 1921, da han dro tilbake til Nauru for å bli politiker. I 1928 ble valgt til Naurus overhode, noe han forble til 1942.
Rundt 1940 forsøkte han å reformere det nauriske språket ved å gjøre det lettere å forstå for europeere og amerikanere. Hans reformer var ikke stabile, så i dag er den gammeldagse ortografien mer vanlig. Uansett regnes han som en av Naurus viktigste lingvister. Han snakket fem språk: naurisk, tysk, engelsk, marshellesisk og kiribatisk.
Fram til 30. juni 1943, var Detudamo guvernør over Nauru, da han i Andre verdenskrig ble deportert til Truk (nå Chuuk) av de japanske okkupantene, sammen med de fleste nauruere. 31. januar 1946 ble han igjen høvding over Nauru, til 18. desember 1951, da Naurus politiske system ble profesjonalisert og modernisert. Da var Detudamo Naurus administrasjonspresident til han døde i april 1953.
Detudamo, Timothy
Detudamo, Timothy


Hammer DeRoburt.
Hammer DeRoburt (født 25. september 1922, død 15. juli 1992) var Naurus første president, og regjerte i landet i mye av dets første tjue uavhengige år.
Han overlevde at nauruerne ble sendt til Truk (1942–1946), og ble valgt in i Naurus lokale regjering på 50-tallet, så valgt til høvding i 1955. Han var hovedforhandlingsmann for å få prosenter av Australias utnyttelse av fosfatressursene på øya, som administrerte den under et FN-mandat.
DeRoburt ledet landet til selvstendighet 31. januar 1968, og var president store deler av tiden fram til 17. august 1989. I desember 1976 fikk yngre politikere en majoritet og innsatte Bernard Dowiyogo som president, men DeRoburt fikk igjen makta i mai 1978. Han var også avsatt i korte perioder i september og desember 1986.
Han ble adlet av dronning Elizabeth II i 1982, og døde i Melbourne i 1992.


Pantanal.
Pantanal er et stort våtmarksområde som ligger delvis i Brasil, Paraguay og Bolivia. Et areal på over 200 000 km² i regnperioden gjør Pantanal til verdens største våtmark. Området består av gressletter og savanne som oversvømmes av vann. Den viktigste vannkilden til området er elva Paraguay.
Sammenlignet med regnskogen i Amazonas har Pantanal fått lite oppmerksomhet. Området er i midlertid en viktig fersk- og grunnvannskilde for områdene rundt, samt at biodiversiteten er stor. Dette inkluderer 650 ulike fugleslag og 250 ulike fiskeslag. Deler av Pantanal er beskyttet, slik som nasjonalparken Pantanal Matogrossense i Brasil. Til tross for dette er området truet av utbygging og av uttørking.
Etymologi.
Navnet "Pantanal" kommer fra det portugisiske ordet "pântano" og betyr "sump" eller "våtmark".


Angam-dagen.
Angam-dagen er en helligdag på øystaten Nauru.
Det nauriske ordet "angam" betyr «jubileum», «feiring», «å ha triumfert over motgang», «å ha nådd et mål» eller «å komme hjem».
Hver 26. oktober har man angam-dagen som en nasjonal helligdag på Nauru. Angam-dagen er en dag for refleksjon og feiring for det nauriske folket. To ganger i landets historie har befolkningen falt til under 1 500. Den nauriske folkegruppa ble ansett å være i faresonen for utryddelse. Begge gangene kom folket seg og nådde det magiske tallet 1 500, et nummer som regnes som et nødvendig antall for ei folkegruppe, og det ble erklært angam-dag. Den første «angam-babyen» kom i 1932, og den andre i 1949.
Før angam.
Det første målet kom i 1919 like etter første verdenskrig, de den tyske okkupasjonen av Stillehavet og Nauru kollapset, og Nauru kom under Australias, New Zealands og Storbritannias mandat. Den australske administrerende, general Griffith, holdt en folketelling, og forklarte i et møte med øyas høvdinger at befolkningstallet var lavt, og ikke burde være under 1 500. Det ble erklært at når tallet 1 500 ble nådd, skulle det bli en nasjonal helligdag som skulle feires hvert år. Denne dagen ble kjent som "angam-dagen". I tillegg ville babyen som ble dette bli angam-babyen og motta æresgaver.
Første angam.
Etter 13 år talte Naurus befolkning 1500 personer. Den første Angam-babyen ble født 26. oktober 1932. Senere skulle det imidlertid bli nok en «angam-dag». Under den japanske okkupasjonen av Nauru under andre verdenskrig ble 1 201 personer deportert til arbeidsleirer i Chuuk. Ved krigens slutt vendte bare 737 tilbake, slik at det totalt bare var omtrent 1400 innbyggere. Den første «angam-babyen» som nå var blitt 13 år gammel, kom aldri tilbake fra Chuuk, men døde som mange andre deporterte av underernæring eller bakterielle sykdommer.
Andre angam.
Etter andre verdenskrig viste det seg at Nauru igjen måtte gjøre en innsats for å øke folketallet, kappløpet mot en ny «angam-baby» ble startet. Den 31. mars 1949 feiret innbyggerne i Boe fødselen til Bethel Adam, som sørget for at Nauru nok en gang kunne feire sin «angam-dag». Selv om Bethel Adam ble født på en annen dato, har man beholdt angam-feiringen på den opprinnelige datoen, 26. oktober.


Kiwi (frukt).
Kiwi, kiwifrukt (tidligere kinesiske stikkelsbær) er en frukt som vokser i tempererte klimaer. Den vanligste typen kiwifrukt er "Actinidia deliciosa", som er omtrent på størrelse av et hønseegg og har et hårete beigebrunt skall som vanligvis ikke spises. Innvendig har det grønt fruktkjøtt med små, svarte, spiselige frø.
"Actinidia deliciosa" stammer fra det sørøstlige Kina, og "Actinidia chinensis" er svært vanlig i lavlandet i den regionen. Den første utvetydige beskrivelse av frukten kjenner man fra Tang-dynastiets tid (618-907); et dikt fra den tiden tyder på at planten ble systematisk dyrket. Men de fleste referanser fra den tiden beskriver den som en vill frukt fra fjellene.
Andre arter har spredt seg nordover på naturlig vis så langt som inn i Sibir.
Den første kjente europeiske samler av frukten var den katolske presten Pierre Noël Le Chéron d'Incarville (1706–1757), som tilbragte 17 år ved det keiserlige hoff i Beijing. Han samlet noen specimen etter sin ankomst til Macao og sendte dem hjem til Frankrike. Der forble de imidlertid ignorerte og ubeskrevne i mer enn ett århundre.
Planten ble første gang formelt beskrevet i 1848 og gitt navnet "Actinidia chinensis", basert på specimen samlet noen år før av Robert Fortune. Men som matfrukt la ikke europeerne merke til den før på 1880-tallet, av tollinspektøren Augustine Henry som var stasjonert i mange år i Yichang i Hubei.
I 1906 ble kiwifrø brakt til New Zealand av en rektor på en pikeskole; hun hadde besøkt misjonsskoler i Kina. I 1910 kunne de første kiwifruktene høstes, de ble gitt det engelske navnet Chinese gooseberry "(kinesiske stikkelsbær)".
Navnet kiwi ble tatt i bruk i det newzealandske eksporthuset "Turners and Growers" i 1959, men uten at det ble registrert som eksklusivt varemerke. Etter at navnet ble tatt i bruk i videre kretser var det for sent å reservere navnet for frukter som dyrkes spesielt i New Zealand. Verden over er frukten nå kjent som "kiwi". I Australia er fremdeles det gamle navnet "Chinese gooseberries" av og til i bruk.
New Zealand er nå (2005) verdens ledende produsent av kiwi, etterfulgt av Frankrike, USA, Italia, Spania og Japan. Frukten dyrkes fremdeles i sitt hjemland Kina, men landet har ikke kommet på listen over verdens ti fremste kiwifruktprodusenter. Den dyrkes særlig i de øvre deler av Chang Jiang-dalen. Den dyrkes også på Taiwan.


Bill Koch.
Bill Koch (født 7. juni 1955) er en tidligere amerikansk langrennsløper. Han vant sølvmedalje i 30 km langrenn under vinter-OL 1976 i Innsbruck. Langrennskonkurransene ble arrangert i Seefeld. Bill Koch vant bronsemedalje på samme distanse under VM 1982 i Oslo og vant verdenscupen sammenlagt samme år.
Bill Koch er kjent som mannen som startet med skøyting med én fot, noe som skulle vise seg å revolusjonere langrennsporten. Skøyting var den stilarten som var klart raskest, og hadde ikke idrettspolitikerne grepet inn, ville skøytingen overtatt og klassisk langrenn dødd ut som konkurranseidrett.
Ennå under VM i Seefeld i 1985 var det ennå ikke snakk om å dele distansene inn i stilarter. Det kom for første gang i VM i Oberstdorf to år senere, da femmila gikk i fri teknikk. Det ble reist et vedtak å beholde både klassisk – som var den tradisjonelle og dominerende stilen blant folk flest – og den mer moderne skøytingen som til å begynne med var forbeholdt eliteløperne. Etter VM i Seefeld var det en tidsperiode på 15–20 år med prøving, feiling og store endringer i det internasjonale konkurranseprogrammet.


Einar Økland.
Einar Andreas Økland (født 17. januar 1940 i Valevåg i Sveio) er en norsk psykolog, essayist, lyriker, dramatiker, forfatter og kritiker som skriver på nynorsk.
Han debuterte som lyriker med diktsamlingen "Ein gul dag" i 1963, og har en omfattende litterær produksjon. Økland var sentral i kretsen rundt tidsskriftet "Profil".
Økland var i 1992 festspilldikter for Festspillene i Bergen.


Peter Hognestad.
Peter Hansson Hognestad (født 12. november 1866 i Time, død 1. september 1931 i Bergen) var en norsk prest, biskop, forfatter og salmedikter. Hognestad ble født i Time kommune på Jæren, og vokste opp i bygda Hognestad.
Han tok artium i 1886, og utdannet seg innen teologi. Han ble cand.theol. i 1891 (Universitetet i Oslo). Senere arbeidet som notarius (hjelpelærer) ved Det teologiske fakultet (UiO) (1892–95), sekretær i Stavanger Ynglingeforening (1895), lærer ved Notodden private lærerhøgskole (1896–1903), stiftskapellan i Oslo bispedømme (1903–08) og som lærer i Det gamle testamente ved Det teologiske Menighetsfakultet (1908–16). Han var fakultets første lærer i GT.
Fra 1916 var han biskop i Bjørgvin bispedømme.
Hognestad er blant annet kjent for å ha oversatt julesalmen "Det hev ei rosa sprunge" og salmene "Leid milde ljos" og "Fager kveldssol smiler".


Elkjøp.
Elkjøp Nordic as er et norsk selskap med hovedkontor i Lørenskog og som eies av Dixon Stores Group Retail Norway as som igjen er eid av DSG International.
Selskapet driver salg av forbrukerelektronikk og elektriske husholdningsapparater gjennom 270 varehus i de fem nordiske land.. I tillegg åpnet Elkjøp i februar 2008 et nytt butikknavn "Express powered by Elkjøp" som er mini-utgaver av Elkjøpbutikkene beregnet på kjøpesenter og handlegater. I Sverige har de ElGiganten, i Danmark ElGiganten, i Finland Gigantti og i Island Elko. I Norge har selskapet vel 100 butikker, hvorav ca halvparten drives på franchisebasis.
Elkjøp har lang tradisjon i Norge, og startet som et samarbeid mellom 33 frivillige handlere i 1962. Siden den gang har selskapet vokst seg frem til å bli en solid markedsleder, med butikker i nesten alle landets byer og tettsteder.
Regnskapsåret 2009/10 omsatte konsernet for NOK 20 milliarder og oppnådde et driftsresultat på NOK 928 millioner.
Hovedforankringen i selskapets virksomhet ligger i et stormarkedskonsept som underbygges av kostnadseffektiv drift, effektiv logistikk, gode innkjøpssystemer og tydelig markedsføring. Selve kjernen i logistikksystemet er sentrallageret i Jönköping, som fungerer som en distributør til samtlige butikker i Norden.
Kritikk av Elkjøps markedsføringsmetoder.
Elkjøp har blitt kritisert for uhederlig markedsføring, særlig gjennom bruk av «lokketilbud» og «prisgaranti». Selskapet ble i 2003 oppfordret av Forbrukerrådet til å revurdere sin salgsstrategi.
Historie.
I 1962 gikk 33 elektroforhandlere sammen for å starte en frivillig fagkjede for elektrohandel. Det var Trygve Fjetland som fikk i oppdrag å bygge opp organisasjonen fra grunnen av. Han etablerte grossistselskapet A/S Elektrokjøp 16. mars 1962 som sentralledd i kjeden. I løpet av de 24 år han satt som leder bygget han opp Elkjøp fra null til en ledende virksomhet som endret hele strukturen i elektrobransjen i Norge.
Det var i begynnelsen kun fokus på såkalte hvitevarer og småelektriske husholdningsapparater. Brunevarer ble først tatt inn i varespekteret i 1966. Stormarkedskonseptet, der både brune-, hvitevare- og datasektoren m/telematikk er samlet under ett tak, ble introdusert i 1984.
Gründeren, Trygve Fjetland, trakk seg fra konsernsjefstillingen i 1986, det året da selskapet rundet en omsetning på en milliard kroner. Fjetland fortsatte sitt arbeid i styret frem til 1997.
Han overlot sjefstolen til Thor Bjarmann som var kommet inn i selskapet i 1980. Det ble således Thor Bjarmann som ledet ekspansjonen ved å etablere sentraleide stormarkeder utenfor Norges grenser.
I 1993 ble Elkjøp notert på Oslo Børs. I årene som kom begynte en massiv ekspansjon til de andre nordiske landene: Sverige i 1994, Danmark i 1996, Island i 1998 og Finland i 1999 og opprettelsen av felles nordisk sentrallager i Jönköping. Engelske Dixons Group plc kjøpte i 1999 Elkjøp-konsernet og det ble tatt av Oslo børs.


Profesjonell golf.
a> er verdens fremste profesjonelle golfspiller.
Profesjonell golf er en av de mest lukrative idrettene i verden for både herrer og damer, men har veldig annerledes struktur fra andre idretter, spesielt lagidrett.
I golf er skillet mellom amatører og profesjonelle spillere svært viktig. Amatører kan ikke spille for penger, og hvis de tar imot en pengepremie i en turnering vil de miste sin amatørstatus permanent og bli utestengt fra alle amatørturneringer. Profesjonelle spillere kan ikke delta i amatørturneringer. Det er svært vanskelig for en profesjonell spiller å få tilbake status som amatør; det er ikke nok å unnlate å ta imot pengepremier.
Det store flertallet av profesjonelle golfere (minst 95 prosent) får sin hovedinntekt ved å jobbe som «pro» ved en golfklubb eller som golfinstruktør, fremfor å konkurrere. Turneringsgolfere, som får inntekt fra premiepenger og sponsoravtaler, er en liten elite innen yrket. De beste golfspillerne tjener mange millioner kroner. Tiger Woods var i følge "Forbes Magazine" verdens best betalte idrettsutøver i 2004, med sponsorinntekter rundt 80 millioner dollar (rundt en halv milliard norske kroner). For de mindre heldige kan turneringsgolf være et utstabilt yrke. Det er også et dyrt yrke å delta i, og etter at kostnadene er medregnet kan mindre kjente golfspillere uten fast inntekt fra sponsorer gå med store tap i dårlige år.
Historie.
a> var en av pionerene innen profesjonell golf.
Skillet mellom amatørspillere og profesjonelle spillere har sin bakgrunn i sosiale klasser. I Storbritannia på 1700- og 1800-tallet ble golf spilt av sosieteten for fornøyelse og rekreasjon. De første profesjonelle golfspillerne var menn fra arbeiderklassen som hadde golf som levevei, enten ved å være caddie, greenkeeper eller køllemaker, eller ved å spille i utfordringsturneringer. Da golfsporten kom til Nord-Amerika ved slutten på 1800-tallet, var det en elitesport også der. De første amerikanske golfklubbene importerte sine klubbproer fra Storbritannia. Det var ikke mulig å tjene til livets opphold kun som turneringsspiller før et stykke inn på 1900-tallet (Walter Hagen regnes iblant som den første).
I den vestlige verden er klasseskillet nå irrelevant. Golfsporten er tilgjengelig for store deler av befolkningen og de fleste profesjonelle spillerne har middelklassebakgrunn, ofte samme bakgrunn som medlemmene i klubbene der de jobber eller menneskene de instruerer, og utdannelse på universitetsnivå. I noen utviklingsland er det imidlertid fortsatt et klasseskille, fordi kun en liten del av befolkningen har midler og mulighet til å utøve sporten. Profesjonelle spillere fra slike land har ikke sjelden bakgrunn fra fattigere kår og begynner sin karriere som caddie, for eksempel Angel Cabrera fra Argentina og Zhang Lian-Wei fra Kina.
Klubbgolf.
Det store flertallet av profesjonelle golfspillere (minst 95 prosent) tjener til livets opphold ved å tilby instruksjonstimer, holde kurs, drive golfklubber og -baner og behandle golfutstyr. Slike golfspillere kalles gjerne "golfpro" eller bare "pro". En pro som er ansatt ved en golfklubb kalles "klubbpro"; hvis det er flere ansatt kan én være "head pro" og de andre "assisterende pro". De fleste av disse spillerne vil delta i noen turneringer hvert år mot sine kolleger, og iblant kan de også kvalifisere seg til å delta i prestisjetunge konkurranser for turneringsspillere.
Turneringsgolf.
Den profesjonelle golfsporten er organisert i et antall regionale turnéer, eller tourer ("tours"), som arrangerer serier med ukentlige turneringer. Det er minst tyve forskjellige profesjonelle tourer, hver av dem arrangert av en organisasjon (ofte kalt en PGA) som er ansvarlig for å sette i stand turneringer, finne sponsorer og vedta og håndheve bestemmelser for touren. De største tourene har en turnering nesten hver eneste uke gjennom en sesong som varer det meste av året.
Hver tour har «medlemmer» som har rett til å spille i så mange turneringer de måtte ønske. En golfspiller kan bli medlem av en ledende tour ved å lykkes i en inngangsturnering, vanligvis kalt en kvalifiseringsskole ("qualifying school"); eller ved å oppnå et bestemt resultat i en av tourens turneringer ved å delta som invitert spiller; eller, mye sjeldnere, ved å oppnå store prestasjoner på andre tourer, som gjør dem ønskverdige medlemmer. Medlemskap på noen mindre kjente tourer er åpent for alle registrerte profesjonelle golfspillere som betaler inngangspenger.
Rekkefølgen blant de tre siste har vekslet seg i mellom, delvis på grunn av valutakurser. Med delvis unntak av Ladies European Tour og LPGA of Japan Tour er alle de andre tourene i realiteten «kvalifiseringstourer»: spillere som lykkes vil flytte til en tour med høyere prestisjenivå så snart de får anledning.
Herretourer.
a> har tjent seg styrtrik som turneringsspiller.
Medlemmer av International Federation of PGA Tours.
Disse seks tourene godkjenner verdensrankingen i golf.
Andre tourer for herrer.
Under dette nivået gir ikke tourene poeng til verdensrankingen, og premiepengene er på et slikt nivå at kun et fåtall av spillerne, eller kanskje ingen av dem, tjener nok til kun å spille på den ene touren. Noen av golferne spiller på andre tourer når de har anledning, mens andre er klubbproer eller golfinstruktører som spiller turneringsgolf på deltid.
Dametourer.
En seniortour for damer, Women's Senior Golf Tour, ble grunnlagt i 2001.
Golf og veldedighet.
Profesjonell golf har alltid vært nært knyttet til veldedighet. Til forskjell fra andre profesjonelle idrettsorganisasjoner er PGA-touren avhengig av 80 000 frivillige hvert år til å organisere turneringene. Av de over 100 turneringene er nesten alle stiftet som ideelle organisasjoner der 100 prosent av overskudded doneres til lokale veldedige organisasjoner.
Siden PGA-tourens første donasjon på 10 000 dollar i 1938 har over 2000 veldedige organisasjoner og én million mennesker mottatt hjelp fra golfsporten hvert år. Milepælen på 500 millioner dollar i innsamlede midler ble nådd i 1998, og kun syv år senere, i 2005, var summen doblet til 1 milliard dollar (nesten 6,5 milliarder kroner) i veldedighet. Pengebeløpet som samles inn i profesjonell golf er flere ganger større enn summen som samles inn av alle andre idretter til sammen.


Høgskolen i Gjøvik.
Høgskolen i Gjøvik (HiG) er en av 24 statlige høgskoler, og har høsten 2012 omkring 2800 studenter og 280 ansatte.
Organisering.
Høgskolen benytter enhetlig lederstruktur på alle nivåer. Rektor og dekaner er ansatt, ikke valgt. Rektor rapporterer til et uavhengig styre.
Studieprogrammer.
Høgskolen tilbyr en rekke studieprogrammer innen helse, IT, teknologi, mediteknologi, økonomi og ledelse. De fleste tilbys både på bachelornivå og mastergradsnivå, og noen også på doktorgradsnivå. I tillegg tilbyr høgskolen en rekke halvårsenheter, årsenheter, kurs-, etter- og videreutdanninger.
Høgskolen i Gjøvik har innført verdiskaping (innovasjon, entrepenørskap og kvalitetsøkende prosesser) som en komponent i alle sine studieprogrammer i tillegg til å tilby et eget bachelorprogram i medieledelse og innovasjon. Innovatoriet er høgskolens tverrfaglige idélaboratorium, et verksted for utvikling av ideer og prosjekter der studenter og ansatte arbeider sammen om forbedringer på tvers av fagområde, seksjon og avdeling. Deltakelse i den 24-timers idékonkurransen Idélab-24 er obligatorisk for alle studenter.
Høgskolens driver forskerutdanning på alle sine avdelinger. Alle mastergradsprogrammene tilbyr veier videre til doktorgradsprogrammer, enten et av Høgskolens egne programmer eller i samarbeid med andre universiteter. Høgskolen har egne PhD-programmer i informatikk og i informasjonssikkerhet. Høgskolen er også medlem i flere forskerskoler, inkludert Norwegian Research School in Technology og European Graduate School in Technology (EuTec), som tilbyr studieemner, veiledning og industri- og arbeidslivskontakter på tvers av sine medlemmer,
Høgskolen i Gjøvik er internasjonalt orientert, med ansatte fra 21 nasjonaliteter. De fleste av masterprogrammene tilbys på engelsk. Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studiene, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller gjennom institusjonsavtaler fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier.
Historie.
Skolen ble etablert 1. august 1994 som et resultat av at de to statlige høgskolene Gjøvik ingeniørhøgskole og Sykepleierhøgskolen i Oppland ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. I 2007 tok Høgskolen over studietilbudene til Handelshøyskolen BI på Gjøvik.


Støping.
Støping er en prosess hvor et materiale helles i en form mens det er i flytende tilstand. Materialet størkner, eller herder, til fast tilstand og får en fasong som er bestemt av formen. Støping brukes både i industrien og innenfor kunstneriske fag for å lage en eller flere kopier av en gjenstand. Fordelen med støpeprosessen er at man kan produsere kompliserte gjenstander med relativt lite arbeid.
Støping brukes innenfor en rekke områder og for en rekke ulike materialer. Det er vanlig å støpe metaller som støpejern, stål, aluminium, messing og bronse. Termoplaster kan også smeltes til flytende tilstand før det støpes. Andre plaster som epoxy samt materialer som betong og gips støpes i kald tilstand, og vil herde istedenfor størkne i formen. Innenfor næringsmidler brukes støping blant annet for å produsere sjokolade.
Å støpe i ulike metaller er en teknikk som kan dateres 5000 år tilbake. I Norge finnes rike mineralforekomster, og dette har bidratt til en omfattende støperivirksomhet. Blant andre ting kan nevnes støpejernsproduksjon fra 1579, og produksjon av støpejernsovner fra midten av 1600-tallet.


Konfigurasjonsstyring.
Innenfor informasjonsteknologi og telekommunikasjon så er konfigurasjonsstyring er en disiplin som omhandler styringen av innhold, endringer og status på delt informasjon i et prosjekt.
Disiplinen omfatter både prosesser og tekniske løsninger for å håndtere endringer og integriteten til et produkt. Et enkelt eksempel er at hvis man utgir en ny versjon av et program, så må man sikre at dokumentasjonen som følger med faktisk angår den gjeldende versjonen.


Tabernakel (kristendom).
Et tabernakel er i kristen forstand et sted hvor det konsekrerte nattverdsbrødet oppbevares i de kirkene som mener at forvandlingen av brødet til Kristi legeme er reell og vedvarende. Bruken av tabernakel er for det meste begrenset til Den katolske kirke, men finnes også i enkelte anglikanske kirker. I Den ortodokse kirke finnes det også steder for oppbevaring av sakramentet, gjerne i et skap i sakristiet i henhold til tidlig kristen skikk. Ordet betyr «telt», og viser til det jødiske tabernakelet, teltet hvor paktens ark ble oppbevart før Tempelet i Jerusalem ble reist.
Tabernakelet er utformet som et låsbart skap, tradisjonelt rikt dekorert for å vise betydningen av det. I større kirker er det gjerne plassert i et sidekapell, da kalt et "sakramentskapell". Inne i tabernakelet står et ciborium, en dyp skål med lokk, hvor nattverdsbrødet oppbevares. Det står også gjerne en liten beholder med en stor hostie der, til bruk i en monstrans under utstilling av sakramentet.
Ettersom man anser Kristus for å være tilstedeværende i tabernakelet behandles det med stor respekt, og de troende blir blant annet instruert i at man skal knele for tabernakelet.


Maraton.
Maraton er et løp som går over 42 195 m. Løpet er regnet som svært krevende, og betegnelsen «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet.
Navnet "maraton" kommer fra en gresk legende som forteller hvordan soldaten Pheidippides løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å forkynne at perserne hadde blitt beseiret i slaget ved Marathon. Legenden forteller videre at Pheidippides døde like etter han hadde forkynt grekernes seier.
Standardlengden på 42 195 m er ikke den nøyaktige distansen mellom Marathon og Athen. I OL fra 1896 til 1920 varierte maratondistansen mellom 40 km og 42,75 km. I 1921 bestemte det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) at standardlengden skulle være 42 195 m. Det var den distansen som ble løpt i OL i 1908, mellom Windsor og White City Stadium i London.
Imidlertid gikk det enda lenger før standardlengden ble endelig etablert. Under EM i friidrett i Oslo i 1946 var maratondistansen på 40 200 m, og i Sverige ble standardlengden innført først i 1948.


Forbes.
"Forbes" er et amerikansk forretnings- og finanstidsskrift grunnlagt i 1917 av journalisten B.C. Forbes. Magasinet er fortsatt i familiens eie.
"Forbes" publiserer også listen "Verdens 100 mektigste kvinner".


Scan limited.
Scan Limited AS (Scan) ble etablert i 1989. Selskapet driver import, produksjon og markedsføring av "kontor- og konferansemøbler". Forretningsadressen er Greåker. Scan har et moderne produksjonsanlegg i Rakkestad med kapasitet til en produksjon som tilsvarer en årlig omsetning på 60 millioner kroner. Kapasiteten kan utvides utover dette ved økende bruk av underleverandører. Selskapet er heleiet av Morten Alfsen. I de siste årene er produksjonen i stadig økende grad preget av sammensetting. Underleverandører fra lavkostland benyttes i stor utstrekning.
Produktene er "hvilestoler, sittegrupper, stablestoler og platemøbler" (kontor- og konferansebord). De har spesialisert seg på bruksområdene kontor og konferanse. Stolene trekkes med hud og stoff ved fabrikken i Rakkestad. Kundene kan på visse betingelser få den huden og det stoffet de ønsker på stolene.


Storsul.
Storsul (Storsula) er et sted i Vikna kommune i Nord-Trøndelag.
Det er også brukt som slektsnavn.


Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte.
Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKL) er en fellesavdeling i det norske Forsvaret, men underlagt Hæren. Avdelingen ble opprettet 22. oktober 2004 og har hovedkvarter på Sessvollmoen leir, men også underavdelinger på Hauerseter leir og i Bardufoss.


Avaya.
Avaya er i korthet en allianse bestående av AT&T, CSC, Deloitte, EDS, Hewlett-Packard, SAIC, Accenture, IBM, Microsoft, Siebel Systems og Unisys.
Deres hovedmål er å kunne tilby og utvikle "innovative, trådløse systemer" for kommunikasjon beregnet på dagens globale bedrifter.
Alliansen ble grunnlagt i 2000 og er formet slik for å kunne tilby det beste av ledende teknologi fra noen av verdens største leverandører av informasjonsteknologi og business solutions.
Ekspertisen ligger i IP telefoni, Customer Relationship Management, service rettet mot ledelse og styring.
Avayas hovedmarked er per i dag Nord- og sentral Amerika, Storbritannia og Asia regionen.


United Kennel Club.
United Kennel Club (UKC) ble grunnlagt i 1898 i USA og tilsvarer Norsk Kennel Klub i Norge, men er ikke tilsluttet FCI. Klubben har sitt eget system og sine egne standarder for de raser den anerkjenner, som pr. 2005 var i overkant av 300 forskjellige. De har i snitt ca. 250.000 registreringer i året, og utgir i tillegg 3 forskjellige tidsskrifter. Klubben fordeler rasene på 8 ulike grupper.


Green River (band).
Green River var et amerikansk band som ble dannet i Seattle i 1984, og skapte med sin blanding av tungrock og punk malen for musikkstilen som senere fikk navnet grunge.
Green River fikk aldri noen kommersiell suksess av betydning, og bandet ble oppløst i 1988 på grunn av musikalsk uenighet, men mange av gruppas medlemmer fikk større suksess i sine senere band.
Vokalist Mark Arm og den opprinnelige gitaristen Steve Turner dannet Mudhoney, som var mer punk-preget enn Green River. Bassist Jeff Ament og gitaristene Stone Gossard og Bruce Fairweather dannet det mer rock-inspirerte Mother Love Bone, og da dette bandet ble oppløst som følge av Andy Woods død, dannet Ament og Gossard det som skulle bli et av 1990-tallets største og mest innflytelsesrike band – Pearl Jam.


Norsk Greyhoundklubb.
Norsk Greyhoundklubb (NGK) ble dannet i 1952 og er spesialklubb for mynderasen greyhound i Norge. Klubben er tilsluttet Norsk Kennel Klub og jobber aktivt for å fremme og sikre rasens framtidige eksistensgrunnlag. De utgir også medlemsbladet «Greyhounden» til sine medlemmer. Kubben arrangerer også årlige spesialutstillinger, hurtigløps- og lure coursing konkurranser.


Simon Grindalen.
Simon Grindalen (født 1903 i Elverum, død 1968) var en norsk politiker og gårdbruker. Han var medlem av Nasjonal Samling, og ble i 1940 innsatt som ordfører i Elverum. Han var også hovedordfører for NS i Hedmark under krigen.
Grindalen ble tidlig med i partiet, etter å ha meldt seg ut av Høyre, og han hjalp til med å bygge opp NS i Østerdalen. Da krigen kom ble han arrestert av det norske militæret, for at han ikke skulle hjelpe tyskerne.
På Grindalen gård var det gjennom hele krigen besøk av både høytstående tyske offiserer, og NS-medlemmer. Han ble en personlig venn av Vidkun Quisling. Det er blitt hevdet at Grindalen hjalp en del mennesker unna tyskernes klør, og han ble forsøkt fjernet som ordfører av Oliver Møystad og Asbjørn Holseth, uten hell.
Grindalen ble dømt til åtte års fengsel under landssvikoppgjøret.


Multitronic.
Multitronic er et girsystem av CVT-type med forprogrammerte ratioer, benyttet av Audi.
Funksjon.
I motsetning til vanlige automatgir sjalter ikke Multitronic kassen fra et gir til et annet. Man kan benytte tiptronic-funksjonen som er innlagt, men dette er da innprogrammerte innstillinger for å simulere girskifte. Ved maksimum effekt går turtallet dit hvor motoren yter mest og holder seg konstant der, samtidig som girkassen girer kontinuerlig. Dette sikrer en effektiv overføring av motorkraft til bilens hjul.
Multitronickassen sikrer et lavere bensinforbruk i forhold til konvensjonelle girkasser.
Virkemåte.
Multitronic girkassen er bygd opp av et kraftig kjede, en variator, en avansert elektronisk styring og en lamellkobling. Kjedet overfører kraften fra motoren og er koblet til variatoren i girboksen. Variatoren er den sentrale delen i girboksen og sørger for optimal proposisjon fra stillestående til toppfarten på bilen. Lammelkoblingen til drivakslingen sørger for en myk start når bilen står stille.


Awk.
AWK er et programmerings- og skriptspråk for behandling av tekstbaserte data, enten fra filer eller datastrømmer. Navnet er utledet av etternavnet til utviklerne – Alfred V. Aho, Peter J. Weinberger og Brian W. Kernighan.
AWK bruker for en stor del strenger, assosiative matriser (som er matriser indeksert med nøkkelstrenger] og regulære uttrykk.
AWK er et av de tidligste verktøy som dukket opp i versjon 3 av UNIX, og ble raskt populært. En versjon av AWK er så å si standard i moderne UNIX-implementasjoner og liknende operativsystem. AWK er nevnt i Single UNIX Specification som en obligatorisk del av et Unix operativsystem. Ved siden av Bourne shell, er AWK det eneste skriptspråk i et.
AWK og sed er også en av inspirasjonskildene til skriptspråket Perl.
Strukturen i et AWK program.
Et kall til AWK består i hovedsak av to deler: en kommandofil og en primær inndatafil. Kommandofilen, som kan være en virkelig fil eller være inkludert i kommandolinje kallet til awk, inneholder en serie kommandoer som som forteller AWK hvordan inndatafilen skal prosesseres. Den primære inndatafilen er typisk en tekstfil som kan være en virkelig fil eller bli lest fra stdin.
Et typisk AWK program består av linjer på formen
hvor "mønster" er et regulært uttrykk og "aksjon" er en kommando. AWK leter gjennom inndatafilen og når det finner en linje som svarer til "mønster", vil det kjøre kommandoene spesifisert i "aksjon".


Steinar Hoen.
Steinar Breidsvoll Hoen (født 8. februar 1971 i Oslo) er norsk økonom og tidligere høydehopper og norsk rekordholder. Han ble europamester EM i friidrett 1994. Han representerte IK Tjalve. Siden 2007 har han vært stevnedirektør for Bislett Games, en oppgave han overtok etter Svein Arne Hansen.
Idrettskarriere.
Hans internasjonale karriere startet med junioreuropamesterskap i 1990 (11.plass). Deretter hadde han en jevn progresjon og hoppet over 2,30 m i 1994. Dette året kom hans største internasjonale suksess da han ble europamester 9. august 1994 med resultatet 2,35 m som inntil 9. august 2006 (på dagen 12 år etter) var mesterskapsrekord. I 2006 hoppet Andrej Silnov 2,36 m. Han har dessuten to fjerdeplasser i VM i 1995 (Göteborg) og 1997 (Athen).
Hoens personlige rekord, 2,36 m, satt 12. februar 1994 i Balingen, Tyskland er fremdeles gjeldende norsk rekord. Hoen deltok under sommer-OL for Norge i 1992 i Barcelona med 15. plass i høydehopp, og i 1996 i Atlanta med 5. plass i høydehopp.
Karriere utenom idretten.
Etter den aktive sportskarrieren arbeidet han fem år som aksjemegler, før han begynte å arbeide for Bislett Games. Han var ekspertkommenator for NRK frem til 2009. I 2007 tok han over som stevnedirektør for Bislett Games etter Svein Arne Hansen. Hoen driver også eget investeringsfirma, og etablerte i 2000 et legat, "Steinar Hoens Carnegie legat for høydehopp".
Hoen er bosatt på Strand i Bærum.


Jusuf Kalla.
Jusuf Kalla (født 15. mai 1942 i Watampone, Sør Sulawesi) er fra 20. oktober 2004 Indonesias visepresident (under president Susilo Bambang Yudhoyono).
Han har også vært leder for Golkarpartiet siden desember 2004.
Biografi.
Kalla er sønn av en forretningsmann som hadde 17 barn. Etter skolegang i hjembyen ble han student på Hasanuddin University, hvor han studerte økonomi. Han ble også aktiv i politikk og støttet general Suharto i hans kamp mot president Sukarno. Men etter at han fikk sin eksamen på universitetet, gikk han inn i farens firma, NV Hadji Kalla. Dette drev han godt og utvidet ganske mye, slik at han etter hvert var engasjert i hotelldrift, anleggsarbeid, han solgte biler og drev innen shipping, transport og flere andre aktiviteter. I 1977 fullførte han også et studium på INSEAD. Han ble også engasjert i organisasjonsarbeid innenfor næringslivet. Han bygget også Al Markaz-moskeen og var engasjert i aktivitet der.
Han returnerte til politikken i 1987 og ble valgt til den lovgivende forsamling i Indonesia som representant for Sør-Sulawesi. Han ble gjenvalgt i 1992, 1997 og 1999.


Volkswagen Golf.
Volkswagen Golf er en bilmodell i kompaktklassen fra tyske Volkswagen, lansert i 1974.
Bilmodellen har etter lanseringen blitt en av verdens mest solgte, og har derfor gitt navnet til en helt egen bilklasse, den såkalte "Golf-klassen".
Volkswagen hadde lenge hatt Bobla som sin bestselger, men på begynnelse av 1970-tallet var den foreldet, og VW hadde behov for en erstatter. Tidligere forsøk på en etterfølger hadde vært mislykkede, men da Golf ble lansert i 1974 ble den en umiddelbar suksess, og i dag er den inne i sin sjette generasjon i Europa. Samtidig produseres 1. generasjon Golf fortsatt, i en oppdatert versjon, i Sør-Afrika, under navnet Volkswagen Citi Golf.
Golf I.
Av Golf I har det blitt produsert 6,8 millioner eksemplarer.
Golf II.
Av Golf II har det blitt produsert 6,3 millioner eksemplarer.
Golf III.
Av Golf III har det blitt produsert 4,8 millioner eksemplarer.
Golf IV.
Av Golf IV ble det produsert 4,3 millioner eksemplarer frem til 2004.
VW Golf GTI G60 Limited.
I juni 1989 ble det bygget 70 VW Golf GTI G60 Limited, som var en 16v G-60 motor, som originalt ytet 210 Hk. Det ble bygget 70 eksemplarer der 2 av bilene ble produsert som 3-dørs, hvor den ene ble ødelagt i en kollisjon, og den andre står på VWs motorhistoriske museum.
Alle GTI G-60 Limited-versjonene ble utstyrt med de små amerikanske støtfangerne. Den tradisjonelle røde pynten på enkellys grillen ble også erstattet med lyseblå, som var VW Motorsports farge på den tiden, samt at de hadde et VWMS emblem i grillen, også i lyseblått. Alle bilene hadde stort sett alt utstyr inkl BBS-felger og svart skinninteriør, noe som sammen med motoren gjorde bilen svært unik og ettertraktet. Siden bilen ble produsert i få eksemplar og siden den var så spesiell, var det selvfølgelig ikke noe allemannseie, men noen Golf entusiaster klarte å få tak i et eksemplar.
Golf II.
Originalt fra fabrikk har Golf II blitt levert med følgende utstyr


Canadian Kennel Club.
Canadian Kennel Club (CKC'") ble grunnlagt i 1888 i Canada og tilsvarer Norsk Kennel Klub i Norge, men den er ikke tilsluttet FCI. Klubben, som anerkjenner litt over 160 hunderaser, organiserer omkring 25 000 medlemmer og ca. 700 raseklubber i hjemlandet. Gjennom Apex Publishing Limited, et datterselskap, utgir klubben også tidsskriftet «"Dogs in Canada Magazine"». Klubben klassifiserer rasene i 7 ulike grupper.


Haraldshaugen.
Riksmonumentet Haraldshaugen (lokalt kjent som «Haraldsstøtten») ble reist til minne om Harald Hårfagres samling av Norge. Støtten ble reist i 1872 i forbindelse med at det var tusen år siden slaget i Hafrsfjord der etter sigende Norge ble samlet til ett rike. Den er plassert på Gard like nord for bykjernen i Haugesund på et sted der Harald Hårfagre sies å ha blitt gravlagt.
Monumentet er tegnet av arkitekt Christian Christie, som en stor gravhaug omgitt av en granittmur med 29 bautasteiner, en fra hver av de gamle norske fylkene. På toppen av haugen står en 17 m høy granittobelisk, med fire bronsepaneler rundt basis. Hvert av panelene avbilder viktige scener fra Harald Hårfagres liv og levnet.
Haraldshaugen har vært et av Haugesunds fremste klenodier, helt siden avdukingen i 1872. I forbindelse med tusenårsskiftet ble Haraldshaugen valgt til Haugesunds tusenårssted.
Sagaene.
Snorre er den i sagatradisjonen som har koplet flest gamle gravmonumenter opp mot navngitte personer. Det har han gjort enten på fritt grunnlag eller med støtte i lokal tradisjon. Det siterte avsnittet er en særdeles detaljert beskrivelse, så presist er det at vi må tro at han har vært på stedet og har fått opplysningene fra lokalkjente folk.
Nyere tid.
Etter Snorre går det fire og et halvt århundre før neste kommentar om Harald Hårfagres grav. Det er av den store historikeren og litteraten Tormod Torfæus, som da bodde på Stangeland i nåværende Kopervik. Torfæus ville tydeligvis etterprøve Snorre, og han oppsøkte sagaens Haugar; gården Hauge i nåværende Haugesund, i området rundt Skåre kirke. Men han lette forgjeves. Ikke fant han noen grav, og ingen steiner. Så, i 1685, fikk han vite at et godt stykke nord for Skåre, på Gard, lå det ruiner av en liten steinkirke. Han kom i tanker om at det var denne kirken Snorre hadde ment. Og her fant Torfæus kirkeruinen, og fant også en steinhelle som hadde noenlunde riktige mål ut fra Snorres beskrivelse. Den lå som dørhelle utenfor et av husene på Gard. Dermed mente han å ha funnet iallfall hvilken gård Harald var blitt gravlagt på.
Her er det viktig å presisere: Tormod Torfæus fant altså "ikke" noen gravhaug, det han fant var en stor steinhelle, og det var "ikke" på Haugar slik det er uttrykkelig skrevet i sagatekstene.
Seksti år senere var amtmann Bendix Christian de Fine på stedet. Han fant igjen steinhella på Gard, og han konkluderte som Torfæus med at dette måtte være stedet der Harald Hårfagre var begravet. Og hva mer: Like ved kirkeruinen mente han å se restene av en temmelig ødelagt gravhaug. De Fine bestemte seg for at dette «måtte» være Haralds haug.
1800-tallet.
Nicolaysen var på denne tiden en stor autoritet på området, og tydeligvis har man etter dette tatt det for gitt at graven virkelig har ligget på Gard, like ved kirken. Men det er underlig å lese at Nicolaysen ikke har vansker med å finne kirkeruinen, men at han har problemer med å erkjenne haugrestene.
Omtrent samtidig med at Nicolaysen ga ut "Norske Fornlevninger" kom Ivar Aasen med diktsamlingen "Symra". Et av diktene her heter "Haraldshaugen", og er nedskrevet like etter at han hadde vært på Gard og sett de sørgelige restene av haugen. Diktet forteller om dette, og om dikterens tanker omkring det at gjerningene står etter mannen, men at alle konkrete spor forsvinner. I diktet sier Aasen rett ut at haugen er fullstendig ødelagt, og at det ikke er noe særlig mer å se etter. Han fortsetter med å si at dette ikke er noe stort problem. Men andre syntes annerledes. For Aasens dikt ble lest landet over, og mange fattet interesse for den gamle kongegraven.
Gjenreising av monumentet.
HaraldsstøttenI 1862 tok Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring kontakt med magistraten i Haugesund. Ønsket var å ta ordentlig vare på de formodede gravhellene, å reparere og gjenreise steinkorset som hadde stått bortenfor, og å sikre den gamle kirketomten. Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring og magistraten samlet sammen midler til å kjøpe området for 70 spesiedaler, hvorav 28 kom fra Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring. Og formannen for foreningen var nettopp Nicolay Nicolaysen. Men det var mange som syntes dette var langt fra tilstrekkelig. En komite av framstående haugesundere appellerte til landsmenn hjemme og ute om å gi et bidrag til reising av et monument over Harald Hårfagre, og at dette skulle reises på ruinene av hans grav til 1000-årsjubileet for slaget i Hafrsfjord. Aksjonen ble støttet av Regjeringen, Stortinget, kongehuset og Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring.
Christian Christie fikk oppdraget med å tegne monumentet, det ble et storslagent konsept, og prisen ble deretter. Budsjettet var på fem tusen spesiedaler, og da var ikke hogging og transport av «fylkessteinene» medregnet, for det var det forutsatt at distriktene skulle betale selv. Alle gode støttespillere til tross, så gikk innsamlingen tregt. Til slutt ble det klart at på denne måten ville monumentet ikke stå klart til jubileet, og komiteen måtte gå til Stortinget for å få ekstrabevilgning til restbeløpet. Bevilgningen kom, selv om den satt et stykke inne. Søren Jaabæk og fire andre bonderepresentanter stemte hardnakket imot. De nektet å gi penger til monument over en en konge som hadde tatt odelen fra bøndene!
Tilslutt var monumentet på plass, og det ble avduket ved stor festivitas den 18. juli 1872, i nærvær av kronprins Oscar (den senere Oscar II), førstestatsråd Frederik Stang, stortingspresident Kildal og en sverm av andre framstående personer, foruten 20 000 tilreisende og gjester. Haugesund hadde den gang fire tusen innbyggere, og man kan undres hvordan det var fysisk mulig å motta så mange mennesker! Kronprins Oscar bodde på DS Hansteen i forbindelse med avdukingen.
Etter dette er 18. juli blitt stående som selve Hafrsfjorddagen, og mange har vært overbevist om at dette virkelig var årsdagen for slaget. Blant annet gjorde stadig Vidkun Quisling et nummer ut av at han var født på «årsdagen for Norges samling». I virkeligheten gir sagaene ingen antydninger om datoen, ikke engang hvilken årstid er angitt. Avdukingen skjedde den dagen rett og slett fordi det tilfeldigvis passet kronprinsen best den datoen.
Kritiske røster.
For det første er det aldri funnet noen grav. Det man har er en dørhelle med "nesten" de samme dimensjonene som er nevnt hos Snorre, og som "kanskje" en gang kan ha ligget som dekkhelle i en grav. For det andre er det aldri godtgjort at denne hella kommer fra den gravhaugen som det allerede på Torfæus' tid bare må ha vært noen ynkelige rester igjen av. Og for det tredje er den hellekista som Snorre forteller om et nærmest ukjent fenomen i vikingtiden på Vestlandet. Beskrivelsen passer mye bedre med gravskikken i bronsealderen. Og Brøgger fikk støtte av Haakon Shetelig. Han slo dessuten forsiktig frampå om at kanskje Harald Hårfagre kanskje ikke var begravet på østsiden av Karmsundet i det hele tatt. Det finnes nemlig dokumenterte kongelige gravanlegg fra den aktuelle perioden – på vestsiden! Shetelig hadde nemlig selv gravet ut en skipsbegravelse fra vikingtiden ved Karmsundet i 1902, den lå på Bø, nesten nede ved Avaldsnes, og kaltes Grønhaug.
Sheteligs tanke har fått et tankevekkende apropos helt oppe i vår egen tid. På midten av 1990-tallet stilte Karmøy kommune prosjektmidler til rådighet for å gjennomgå og nytolke Grønhaugfunnet. Det ble gjort av arkeologen Arnfrid Opedal, og hennes resultat er kort fortalt at det dreier seg om en kongelig begravelse i et lite skip, eller en stor båt; ca. 15 m lang. Funnet dateres til omkring midten av 900-tallet. Ut fra sagaene har vi god oversikt over hvilke kongelige personer som har endt sitt liv på stedet i dette tidsrommet. Den ene er Guttorm Eiriksson, sønn av Eirik Blodøks, som ble drept i slag mot onkelen, Håkon den gode. Nå er det vel ikke utenkelig at Håkon har latt lete fram liket av slektningen sin etter slaget, og at han fikk Guttorm begravet på en anstendig måte. Derimot er det vel ikke fullt så rimelig å tro at han lot Guttorm få en hel skipsbegravelse etter gammel skikk og bruk, med rike gravgaver og det hele. Og da sitter man igjen med én annen mannsperson av kongelig byrd som har dødd her rundt midten av 900-tallet, og det er nettopp Harald Hårfagre.
Men så ser det ikke ut til at vi kommer stort lenger i letingen etter Harald Hårfagres grav. De skriftlige kildene har fortalt oss det de kan, og alle arkeologiske kilder på Gard har etter alt å dømme gått tapt. Muligens, en gang i fremtiden kan nye analyser av Grønhaugfunnet bringe oss nærmere løsningen. Inntil da er det fritt fram for å undres. For eksempel: Dersom det virkelig er Harald som lå begravet i Grønhaug, hvorfor er da sagaene samstemte om at graven er på Haugar? Og hvis den kongelige personen i Grønhaug ikke skulle være Harald, hvem i all verden er det da?


Bjarne Stroustrup.
Bjarne Stroustrup (født 11. juni 1950 i Århus, Danmark) er skaperen til det populære programmeringsspråket C++.
Biografisk informasjon.
Stroustrup er cand.scient. i matematikk og informatikk fra Aarhus Universitet og har doktorgrad i informatikk fra University of Cambridge i England. I 1979 flyttet han til New Jersey i USA for å jobbe ved Computer Science Research Center ved det som den gang het Bell Telephone Laboratories. På begynnelsen av 80-tallet designet han programmeringsspråket C++, og har siden da hatt en aktiv rolle i standardiseringen.
Stroustrup er professor ved College of Engineering in Computer Science ved Texas A&M University. Der har han vært siden 2002. Han er gift og har en datter.
Anerkjennelse.
Dr. Stroustrup ble valgt til medlem av The National Academy of Engineering i 2004 for å ha skapt C++. I 2005 fikk han som første person innenfor datateknologi William Procter Prize for Scientific Achievement fra forskningsorganisasjonen Sigma Xi. Han fikk IEEE sin Computer Entrepreneur Award i 2004 med følgende begrunnelse: «for pioneering the development and commercialization of industrial-strength, object-oriented programming technologies, and the profound changes they fostered in business and industry.» Han har tittelen «fellow» ved både AT&T Bell Laboratories og AT&T. Fra ACM fikk han Grace Murray Hopper-prisen i 1993 for «for his early work laying the foundations for the C++ programming language. based on those foundations and Dr. Stroustrup's continuing efforts, C++ has become one of the most influential programming languages in the history of computing.» Han er medlem av Texas Academy of Medicine, Engineering, and Science. Han har tittelen «fellow» både hos ACM og IEEE. Han har jobbet ved det danske Forskningsrådet. Han havnet på listen over «America's twelve top young scientists» hos Fortune Magazine i 1990 og ble kåret til en av «the 20 most influential people in the computer industry in the last 20 years» av bladet BYTE i 1995. Han er også på Computer Museum of America sin «Computer Hall of Fame».


Range Rover.
Range Rover er en bilmodell med permanent firehjulstrekk som ble introdusert av britiske Land Rover i 1970. Tre generasjoner Range Rover har blitt produsert opp gjennom årene, og modellen er fremdeles i produksjon.
Første generasjon kalles «Classic», andre generasjon kalles «P38a» og tredje generasjon kalles «L322».
Tidlig historie.
Fra tidlig av så innså Land Rover at det kunne være et marked for en mer komfortabel, men fremdeles enkel og robust bil, og de eksperimenterte med flere varianter. I 1951 startet de jobb på prototyper med enkelt karosseri og understellet fra Rover P4 og et stasjonsvognkarosseri fra Land Rover. Dette konseptet ble senere kalt Series One Road Rover. Det ble skrinlagt i 1956 da Series II Road Rover kom på banen. Disse prototypene hadde fremdeles drivverket fra P4, men et karosseri med personbilpreg. Nå prøvde de også firehjulstrekk på en prototyp, men det er uklart om dette skulle være standard eller tilvalg på produksjonsmodellen.
Etter at den ellevte prototypen ble bygget ble hele prosjektet skrinlagt i 1959. Ledelsen var ikke overbevist om at markedet var der.
Noen år senere kom ideen tilbake. Nå var akselavstanden 100 tommer som på senere Range Rover. Denne prototypen ble hetende Series III Road Rover, og tidlige leiremodeller viser slektskapet til Range Rover. To viktige elementer gjorde nå sin debut; permanent firehjulstrekk og Rovers aluminiums-V8. Av disse tolv siste prototypene eksisterer tre fremdeles; nummer 12 i Heritage-samlingen i Gaydon, og to Series II-prototyper, nummer 8 og 9, på private hender.
Classic.
Den første Range Roveren ble lansert i 1970, og ble umiddelbart en suksess. Land Rover hadde problemer med å produsere nok biler de par første årene, og bruktprisen lå over nyprisen fra forhandler. Nyprisen i Storbritannia på den tiden var cirka £1.700, omtrent det dobbelte av en firedørs familiebil. Tilnavnet «Classic» kom først etter at neste generasjon var i produksjon, og fra fabrikkens side så ble det bare brukt på de aller siste bilene.
Modellen var avansert for den tiden, med skivebremser på alle fire hjul, skruefjærer (også feilaktig kalt spiralfjærer), permanent firehjulstrekk, sperre på senterdifferensialen og en V8 bensinmotor av aluminium fra Rover. Konstruksjonen var tradisjonell, med bærende ramme og stive aksler. Mye av karosseriet var i aluminium.
I 1973 ble de opprinnelige setene av plast byttet ut med stoffkledde. Dashbordet og interiøret ellers var nesten uforandret før 1984, da nytt interiør ble lansert. Dette holdt seg fram til 1994, da den såkalte «soft dash» ble lansert. Denne brukte blant annet senterkonsollen til Discovery og knapper og brytere fra Austin Montego og Maestro.
I 1973 kom også vindusvisker på bakruta og servostyring.
I 1982 kom den første automatiske girkassen, en Chrysler 727 Torqueflight tretrinns. Ny fordelingskasse, kalt LT230R kom også samme året. Denne ble senere brukt i andre Land Rover-produkter. Året etter kom femtrinns manuell girkasse, kalt LT77, på samme tid som dette kom på vanlige personbiler. I 1985 kom elektronisk innsprøytning på V8-motoren.
Automatkassen ble byttet ut i 1985 med en firetrinns fra ZF. I 1986 blir en firesylindret dieselmotor med turbo fra italienske VM levert. For å parere kritikken mot det motorpressen oppfattet som en for svak motor, dro Land Rover til testbanen ved MIRA i Warwickshire og satte 27 britiske rekorder for dieselkjøretøyer. En av dem var en gjennomsnittshastighet over 100 MPH (cirka 160 km/h) over 24 timer. Dieselmotoren solgte bra, og i senere år var 40% av alle Range Rovere solgt utstyrt med dieselmotor.
På slutten av modellens levetid så modellen produsert samtidig med etterfølgeren. Forbedringer som skulle brukes på P38a ble introdusert på de siste årene, slik som luftfjæring og antispinn. Det var også tilgjengelig en versjon med 108 tommer akselavstand, det samme som på P38a. Etter 22 år i produksjon var den første generasjonen Range Rover en uvanlig seiglivet modell. De fleste bilmodeller på den tiden hadde 12-14 års levetid. 317 615 ble bygget.
P38a.
I 1994 så kom neste generasjon, helt omarbeidet fra den forrige. Ny motorer ble levert, en 2,5 liter BMW turbodiesel og Rovers V8 bensinmotor. Toppmodellen HSE hadde 4,6 liter kapasitet, mens de andre måtte greie seg med fire liter. Automatgirkassen som ble tilbudt på bensinmodellene var en enhet fra ZF, kjent fra Classic, men nå med elektronisk styring. Den nye modellen var mer luksuriøs, med forbedret luftfjæring, blokkeringsfrie bremser, antispinn og et nytt karosseri og ramme.
I begynnelsen var det antispinn på bakhjulene, men etter hvert kom det på alle fire hjul.
Den nye modellen ble først introdusert i Europa, det fjerne Østen og Sør-Amerika. Ikke før i 1995 ble den lansert i Afrika, Australia, Canada, Øst-Europa, Japan, Midtøsten og USA. Fra 1995 ble automatkassen også tilgjengelig på dieselmodellene. I 1999 ble V8-motoren revidert under prosjektnavnet «Thor». Den siste ansiktsløftingen på denne modellen var da frontlyktene ble byttet fra firkantede til to runde i 2000. Den siste P38a ble produsert 13. desember 2001, etter bare syv år.
En lang rekke spesialmodeller ble tilbudt, som en del av Land Rovers strategi for å holde modellen esklusiv. Fra 1996 var «Autobiography» tilgjengelig, en tjeneste fra avdelingen Special Vehicles, hvor kjøperen kunne bestemme farge, aksenter og utstyrsnivå når bilen ble bestilt. En annen spesialmodell het ganske enkelt Limited Edition, med den tradisjonsrike fargen British Racing Green, fargekoordinerte støtfangere, terskler og sidespeil og 18 tommers felger. I 1998 kom utgaven «Vogue 50», også med spesielle farger og 18 tommers felger. Den dyreste spesialtutgaven, kalt Linley, brøt £100 000-grensen, og bare syv ble produsert.
Land Rover søkte å presisere at selv om nye Range Rover var luksuriøs, så hadde den robustheten og terrengengenskapene til forgjengeren. Blant annet arrangerte de en ekspedisjon i mai og juni 1996 fra Geraldton til Broome i Australia, hvor fire av kjøretøyene var nye Range Rovere. For å imøtekomme kritikk så utvidet Land Rover garantidperioden fra ett til tre år i 1998.
Navnet «P38a» kommer fra prosjektnummeret internt hos Land Rover.
L322.
Den foreløpig siste generasjonen av Range Rover er enda mer luksuriøs, med BMW M62 V8 bensinmotor eller 6-sylindret dieselmotor. Motorvalget kommer av at BMW eide Land Rover under utviklingsperioden. Denne modellen har delvis selvbærende karosseri, mer avansert luftfjæring og enda mer luksus.
Fra modellåret 2006 så vil motorene være basert på en Jaguar-motor.
I Norge i 2005 leveres utgavene SE, HSE og Vogue.
Motorspesifikasjoner er på det norske markedet i 2005 er enten dieselmotor kalt Td6 på 3,0 liter med 130 kW (177 hk) eller V8 bensinmotor på 4,4 liter med 210 kW (286 hk).
I Norge.
I 1975 konverterte en norsk karosseribygger fem Range Rovere til ambulanser. Vognene ble strukket 39 tommer (fra original akselavstand på 100 tommer), og fikk ambulanseutstyr.
Konkurrenter.
Konkurrenter til Range Rover har gjennom årene vært de best utstyrte modellene av Toyota Land Cruiser og Mercedes-Benz Geländewagen, BMW X5, Porsche Cayenne og til en viss grad Hummer.


Songshanfjellene.
Songshanfjellene (kinesisk: 嵩山; hanyu pinyin: "Sōngshān", eller Songfjellene, ettersom "shan" betyr «fjell» på kinesisk) ligger i Dengfeng fylke i provinsen Henan. Det inngår blant Kinas fem hellige fjell som det midtre. Betegnelsen «de fem mektige fjell» går tilbake til taoismen; det finnes også en oppstilling med fire hellige fjell som er knyttet til buddhistisk tradisjon.
For å kunne kommunisere med gudene befalte kongene at det skulle bygges taoistiske templer på toppen av hver av de fem hellige fjellene. Ifølge taoistisk tro var disse fjelltoppene bosteder for udødelige, og at magiske lingzhi-sopp som gir evig liv gror på fjellsidene, og at kraften qi er mest utpreget her.
Songshanfjellene har 36 topper strekker seg over 60 km, og løper sør for og parallelt med Den gule flod i Kina.
De viktigste toppene er Taishifjellet og Shaoshifjellet; høyeste topp er på 1494 moh.
Skogene som dekker fjellområdet har fått stor mytisk kulturell betydning. Det finnes trær som tillegges egen historie og eden iboende kraft. Blant dem er Songyangakademiets «generalsypress», det «femterangs visdomstre» i Shaolintempelet, jomfruhårtempelet i Fawangtempelet fra Han-dynastiets tid (206 f.Kr.-220 e.Kr.), «sypresseskogen» i Zhongyuetempelet, «bodhitreet» i Yongtaitempelet, og mange flere. Skogen og trærne omtales ofte i kinesisk eldre og nyere litteratur.
I fjellområdet er det også mange kulturelt viktige templer og andre anlegg. Det mest kjente er Shaolintempelet, der munkene har utviklet og fortsatt praktiserer gamle kinesiske kampsporter 　som qigong, qinggong og andre former for kung fu.
Det er også andre templer av stor betydning, som Zhongyuetempelet (kalt «det lille palass»), Fawang- og Huishantemplene (de to er Kinas eldste bestående tempelanlegg), og de to eldste astronomiske observatorier i Kina (begge bevart i god tilstand). Tårnet i Songyuetempelet er det eldste buddhistiske tårn som eksisterer i landet. Det ble bygd under Det nordlige Wei-dynastiets tid (520), har 15 etasjer og er er over 40 meter høyt. Det er samtidig Kinas eldste polygonale tårn.
Songshan har også en stor mengde steleinskripsjoner, mer enn 2000, etterlatt av fremtredende kalliografer som Yan Zhenqing, Su Dongpo, Huang Tingjian og Mi You.


Olav Gunnar Ballo.
Olav Gunnar Ballo i Stortinget februar 2009.
Olav Gunnar Ballo (født 22. oktober 1956 i Alta) er en norsk lege og tidligere politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1997 og satt i tre perioder fram til 2009, da han ikke tok gjenvalg. Han var vararepresentant fra 1993.
Ballo er lege (cand.med.) fra Universitetet i Würzburg i Bayern (Tyskland), hvor han tok eksamen i 1983. Fra 2009 til juli 2010 var han leder av Rettsmedisinsk institutt. I dag er Ballo fastlege i Alta.
Ballo meldte seg ut av SV i oktober 2011, blant annet begrunnet i at mange av hans partifeller er «svermere» og ikke realpolitisk innstilt. Han meldte seg samtidig inn i Arbeiderpartiet.
Utspill mot USA høsten 2001.
Olav Gunner Ballo får et bilde
I oktober 2001 gikk Ballo til harde angrep på USA. Ballo gikk ut i "Dagbladet" og uttalte at «USA er en terrornasjon. Ikke noe annet land har forårsaket mer lidelse i verden etter 2. verdenskrig.» Ballo brukte også begrepet «disse satans mordere», et uttrykk Olof Palme brukte om Franco-regimet i Spania.
Partileder Kristin Halvorsen gikk samme dag ut og støttet Ballo. Hun uttalte at «Det er full enighet i SV om at USA må stoppe sine krigshandlinger i Afghanistan, og halve det norske folk støtter oss i det». Samtidig mente hun at ordbruken til Ballo ble for sterk, og sa at «Gud og Satan må vi holde utenfor debatten, det gjør det vanskeligere å finne en politisk løsning». SV-kollegene Siri Hall Arnøy og Hallgeir Langeland støttet også uttalelsen til Ballo.
Uttalelsene førte til mye oppstyr i media. To dager etterpå sa VG på lederplass at «Olav Gunnar Ballo og hans meningsfeller må ha et slags antiamerikansk filter som hindrer dem i å ta inn over seg innebyrden av det forferdelige som skjedde i terrorangrepene [11. september 2001].» På Redaksjon 21 ble Ballo kraftig kritisert av Thorbjørn Jagland, som mente at det var «vanvittig» å omtale krigshandlingene i Afghanistan som «morderiske aksjoner». Samtidig fikk Ballo full støtte fra Bjørgulv Braanen i "Klassekampen", som mente at Ballo kunnet ta kritikken med knusende ro.
Ballo ble drapstruet i forbindelse med utspillet.
Mehmet-saken.
I 2004 fortalte TV 2 om seks år gamle Mehmet Yildiz, som var alvorlig syk av blodsykdommen talassemi. TV 2 mente at den beste behandlingen for Mehmet var å få stamceller/benmarg fra et søsken. En frisk bror eller søster med samme vevstype kunne gi Mehmet stamceller fra navlestreng-blod eller ny benmarg som kunne gjøre ham frisk, men den nødvendige genetiske testingen av befruktede egg var i ulovlig i Norge.
Saken skapte stor debatt mellom de politiske partiene. John Alvheim og Frp fremmet sammen med Bjarne Håkon Hanssen og Arbeiderpartiet et forslag om å endre loven, men da regjeringen Bondevik gikk imot var Ap og Frp avhengig av SVs stemmer for å få flertall i Stortinget. Ballo var helsepolitisk talsmann for SV, og gikk imot forslaget. Ballo mente at TV 2 og Tabloid gav «en ensidig fremstilling», og mistenkte at oppstyret kom av «et rått og kynisk spill fra fagfolk som ønsker loven endret».
Ballos holdning førte til sterkt press fra media og eget parti. "Dagbladet" meldte at Kristin Halvorsen og partiledelsen irettesatte Ballo, og at de mente at han «skapte problemer». Partiledelsen i SV bestemte seg etterhvert for å støtte forslaget til Frp og Ap, og sørget for å opprette et utvalg som kunne vurdere unntak i slike saker. Det sterke presset gjorde også at Ballo snudde, noe han senere angret sterkt på. I forbindelse med et notat fra helseminister Sylvia Brustad i 2006 om en mulig endring i bioteknologiloven uttalte Ballo at det å snu i Mehmet-saken var det han angret mest på i løpet av sin politiske karriere. Han påpekte videre at han var imot at «friske barn skal brukes som et middel til å behandle syke søsken».
I forbindelse med Mehmet-saken kom det også frem i media at Ballo hadde et iskaldt forhold til kollega Britt Hildeng (Ap) i sosialkomiteen. Kilder i både SV, Ap og Frp mente at det dårlige klimaet i komiteen var forklaringen på hvorfor Norge fikk en av Europas strengeste bioteknologilover. Ballo tilbakeviser denne framstillingen i sin egen bok "Stortingsliv". Han hevder der at inntrykket av personkonflikter i sosialkomiteen ble skapt av media som del av en kampanjepreget journalistikk for å få bioteknologiloven endret.
Bokutgivelser.
I 2009 ga han ut den meget personlige boken "Kaja: 1988-2008", om sin 20 år gamle datter, som tok sitt eget liv etter å ha vært utsatt for en «personlighetstest» fra scientologibevegelsen. Kapitlene i boken ble innledet med bilder tatt av datteren Kaja Bordevich Ballo, som illustrasjoner til temaer omhandlet i kapitlene.
I 2012 ga han ut "Stortingsliv", om sine tolv år på Stortinget. Beretningen preges av samme personlige uttrykksform som boken om datteren Kaja. I boken gir Ballo støtte til retningen SV tok under Erik Solheim og Kristin Halvorsen. Partiets nåværende leder Audun Lysbakken er i liten grad omtalt, og framstår som lite sentral for SVs utvikling i perioden. Bokens bilder, alle i svarthvitt, er i det vesentlige tatt av forfatteren, og viser hva forfatteren så, mens han selv bare unntaksvis er med på bildene.


Lysakerelva.
a> og Lysakerelva, 200 meter ovenfor utløpet i Oslofjorden.
Lysakerelva (offisiell skrivemåte, også kalt Lysakerelven) er en elv som renner fra Bogstadvannet i Oslo og munner ut i Oslofjorden mellom Snarøya og Bygdøy, i det som også kalles Lysakerfjorden, ved Lysaker. Elven tilhører Oslomarkavassdragene.
Siden 1848 har den 7,4 km lange elven dannet grense mellom Oslo og Bærum. De to kommunene har derfor felles forvaltningsansvar for elva. Et gammelt navn på elva var Få (norrønt Fǫð eller Fað), som betyr gjerde eller grenseskille. Det nåværende navnet kommer av gården "Lysaker", som lå på Bærumssiden av elven ved munningen og som tør ha gitt opphav til navnet på hva som i dag (2010) er tettstedet Lysaker.
De høyeste fossene er Jarfossen med et fall på 22 meter og Granfossen (tidligere kalt Fåbrofossen) med et fall på 12,35 meter. Over Granfossen går en gangbro, og dette stedet har vært ferdselsvei helt tilbake til middelalderen. Elvas samlede fallhøyde er 145 meter.
I tidligere tider ble elven brukt som kraftkilde til smelteovner, møller og sagbruk, blant annet Voksen Mølle og Grini Mølle, og langs elven finnes flere steder ruiner etter sagbruk og møller. Elven ble tidlig "industrialisert" og blant brukerne var Granfos Brug, O. Mustad & Søn, Glommen Træsliberi og Lysaker Kemiske Fabrik. Under vinteren dro husholdningene langs elven nytte av isen til sine isskap.
Elven har mange fosser og stryk, og blir i vårflommen brukt til padling. Selv om vannføringen ikke er av de aller største, har elven nok slynger og stryk til at den brukes til trening av Norges beste elvepadlere.
Kilden for Lysakerelva er Langlivann, samt Nordre og Søndre Heggelivann. Deres utløp, henholdsvis Langlielva og Heggelielva, møtes i Sørkedalen og kalles derfra Sørkedalselva, som renner inn i Bogstadvannet.
Det er mulig å vandre og beundre det meste av Lysakerelva, da det går turstier stort sett langs hele elvens strekning. I januar 2007 ble det oppdaget hærverk på over hundre trær i den vernede skogen langs elva.
I 1872 sto det ved åpningen av Drammensbanen ferdig en lang trebro ved utløpet av Lysakerelva. Femti år seinere ble trebrua skiftet ut med den nåværende steinbrua.
Fiske i Lysakerelva.
Lysakerelva kan by på mye forskjellig fiske. Fra utløpet og omkring én km opp til Fåbrofallet, også kalt Granfoss, vandrer laks og sjøørret. Ovenfor fossen finnes ørret i størrelsen 15-25 cm i et stor antall. På grunn av mengden vokser ørreten sakte og blir sjelden over 30 cm, og har derfor lav sportsfiskeverdi. Ørreten i Lysakerelva er hvit i kjøttet på grunn av næringstilgangen. Det jobbes for tiden med å få en laksetrapp ved Fåbrofallet for å øke laksens og sjøørretens gyteområde som per dags dato er svært begrenset. Det finnes både penger og tegninger til en slik trapp, men arbeidet med godkjenning går svært sakte.


LPGA-touren.
LPGA-touren er den ledende touren for damer i golf. Touren arrangeres av Ladies Professional Golf Association (LPGA).
Nordmenn på LPGA-touren.
Suzann Pettersen var den første norske kvinnen som spilte på LPGA-touren. Hun kvalifiserte seg første gang for spill på 2001-touren, og har siden beholdt plassen hvert år. I 2010 var også Marianne Skarpnord kvalifisert for touren takket være en tredjeplass på LPGAs kvalifiseringsskole (Qualifying school).


Anabaptister.
Anabaptistene (også døpere, døperbevegelse eller gjendøpere) er en kristen bevegelse som oppstod i reformasjonstiden i blant annet Sveits, Tyskland og Nederland. Begrepet "gjendøpere" har et polemisk tilsnitt, selv kalte de seg døpere eller søstre og brødre i Kristus. De kan i dag inndeles i mennonitter, amish og hutteritter. Baptistene derimot regnes for å ha oppstått først på 1600-tallet i England.
Historie.
Anabaptistene stod for blant annet en konsepsjon med frivillig medlemskap og menighetens selvstendighet (kongregasjonalisme), en fullstendig atskillelse av stat og kirke, voksendåp eller troende dåp, en symbolsk nattverdsoppfattelse, det allmenne presteskap, pasifisme (selv om der var også enkelte voldsberedte) og avvisning av å sverge en ed. De kritiserte reformatorene blant annet for ikke å være i overensstemmelse med urkristendommen. De gikk dermed lenger enn de fleste reformatorene i å bryte med datidens tradisjoner. Men de var neppe noen ensartet gruppe. Noen støttet militærmakt, mens andre, kanskje de fleste, nektet å være med på krig. Enkelte grupper forkynte at tusenårsriket var nær. De ble utsatt for motstand fra mange hold, og mange ble på grunn av sin tro dømt til døden og brent på bålet. Om deres lidelser beretter senere det såkalte martyrspeil ("martyrs mirror"). Også store menn innen reformasjonen som Martin Luther og Ulrich Zwingli støttet opp om forfølgelsen av døperne. Luther kalte dem «svermere» og Zwingli anbefalte at utrydde dem. Gjendøperemandatet fra 1529 foreskrev dødsstraff for samtlige døpere i det tysk-romerske rike.
Noen av de første anabaptistene gjorde seg gjeldende i Sveits. Med tiden vant de tilhengere både i tysktalende land og ellers i Europa. Balthasar Hubmaier (1485–1528), en tysker som var utdannet i teologi, var en tidlig forkynner av læren. Han ble utsatt for forfølgelse og til slutt henrettet. Andre viktige personer innen bevegelsen var Felix Manz, Conrad Grebel, Michael Sattler, Hans Denck, Menno Simons og Jakob Hutter. Døperbevegelsen regnes ofte som del av en bredere radikal reformasjon, hvor man hadde en del idealer til felles. En representant for denne radikale reformasjon utenfor døpernes rekker var Thomas Müntzer (d 1525), som støttet bruk av militærmakt og var med på den såkalte bondekrigen.
Viktige teologiske tekster er trosbekjennelsen fra Schleitheim fra 1527 og Dordrecht-bekjennelsen fra 1632. Dordrecht-bekjennelsen gjelder stadig for amishe.
En ytterliggående revolusjonær og visjonær gruppe under ledelse av Jan Matthys (Matthias), en mentalt syk baker midt i 50-årene fra Haarleem, og Jan Bockelson, en karismatisk 25 år gammel skredder fra Leiden, bedre kjent som Jan van Leiden, vant valget til byrådet i byen Münster i februar 1534 og grunnla det de anså for «det nye Jerusalem» der. Gruppen praktiserte polygami, og alle som ikke omvendte seg ble drevet ut av byen på brutalt vis eller henrettet. Byen var godt beleiret av en allianse av troppene av katolske og lutherske fyrster, og de rundt 9000 innbyggerne forsvarte seg heroisk, men i juni 1536, etter 18 måneder, ble byen inntatt, regimet slått ned og lederne henrettet. Anabaptistene ble deretter sett på med mistenksomhet mange steder, og mange av dem flyktet til Øst-Europa og Amerika av frykt for forfølgelse.
I juli 2010 ba representanter fra det lutherske verdensforbundet om tilgivelse fra Gud og mennonitter for drap av og vold mot anabaptister på 1500-tallet. Sammen med representanter fra den mennonittiske verdenskonferansen holdt lutheranere en botsgudstjeneste.
Utbredelse.
I dag finnes det rundt 1,6 millioner døpere eller anabaptister i verden, hvorav de fleste er mennonitter. Dessuten finnes det hutteritter, Brethren in Christ (Brødre i Kristus) og amishe, som er en atskillelse fra mennonittene. Europeiske mennonitter finnes i dag blant annet i Frankrike, Nederland, Sveits og Tyskland. Frem til 1990-tallet fantes mennonittene også i Danmark.


Sørkedalselva.
Sørkedalselva er en elv i Sørkedalen i Oslo. Elva blir til der elvene Langlielva og Heggelielva (fra henholdsvis Langlivann og Nordre og Søndre Heggelivann) møtes. Elva renner derfra inn i Bogstadvannet som dreneres av Lysakerelva.
Sørkedalselva er til en viss grad egnet for fluefiske ettersom en kan vade stort sett hele strekningen, men den tette vegetasjonen langs bredden stiller en del krav til fiskerens ferdigheter. Fisken er imidlertid liten, normalt ikke større enn 200–300 gram, men fisk på opptil 2,5 kg er blitt fanget her. De senere årene har det blitt satt ut en del ørret fra 300 til 500 gram av Oslomarka Fiskeadministrasjon.
Sørkedalselva er elva som Brødrene Dal padlet på i serien "Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet" fra 1978. I serien ble elva kalt "Overfloden".
Kjente skiløpere av verdensklasse som Lauritz Bergendahl og Johan Grøttumsbråten kom fra Sørkedalen.


Masurka.
Par som danser Masurka, tegning fra 1845
Masurka (egentlig "dans fra Mazurka") er en polsk dans i 3/4-takt. Musikalsk kjennetegn er på den ene siden oppdelingen av den første telleperioden, feks. i punkterte åttendedeler eller åttendedelstrioler og på den annen side betoningen som derfor ligger i den andre telleperioden.
Den polske nasjonalsangen er en masurka. Frédéric Chopin gjorde masurkaen internasjonalt kjent gjennom at han komponerte rundt 60 masurkaer for piano. Dermed innførte han denne dansen i den klassiske musikken.
I svensk folkemusikk har åttendedelspolskaen en liknende rytme som masurkaen, de to dansene har felles opprinnelse.
Masurkaen var også kjent utenfor Polen. I Russland komponerte Tsjaikovskij seks for piano, Borodin skrev to i "Petite Suite" for piano, Glinka skrev også to, Aleksandr Skrjabin skrev også en rekke masurkaer. I Frankrike skrev de impresjonistiske komponistene Debussy og Ravel begge masurkaer: Debussy som enkeltstykker, Ravel som en del av suiten "La Parade", et lite kjent tidlig verk.


Ladies Professional Golf Association.
Ladies Professional Golf Association (LPGA) er et idrettsforbund som representerer kvinnelige profesjonelle golfspillere. Forbundet ble stiftet i 1950 og er dermed verdens eldste forening for kvinnelige profesjonelle sportsutøvere. Organisasjonen driver LPGA-touren, Futures Tour og Women's Senior Golf Tour.


Slodd.
En slodd er et landbruksredskap som slepes etter hest eller traktor for å jevne overflata etter pløying og smuldre klumper, og for å bryte skorpe som har dannet seg etter nedbør. Den består av ei jernramme med påsveiste pigger eller jern på undersida, og er gjerne delt i seksjoner for at den skal følge terrenget bedre, og som kan slåes opp ved transport. Slodding etterfølges gjerne av harving.


Snøhetta (arkitektfirma).
Snøhetta er et internasjonalt arkitekt-, landskapsarkitektur- og interiørdesignfirma med kontor i Oslo og New York. Firmaet er mest kjent for Biblioteket i Alexandria i Egypt og operabygget i Bjørvika i Oslo.
Historie.
I 1987 bestemte landskapsarkitektene Johan Østengen, Berit Hartveit, Inge Dahlman og Alf Haukeland å flytte sammen med arkitektene Kjetil Trædal Thorsen og Øyvind Mo i et felles kontorlokale i Storgata i Oslo. Ideen var at man, i tillegg til å dele kontor, skulle jobbe på tvers av fagene og føre arkitektur og landskapsarkitektur sammen i en og samme designprosess.
Kontoret lå på loftet over det «brune» skjenkestedet Dovrehallen og derfor kalte man stedet for Snøhetta. Snøhetta er det høyeste fjellet, 2186 moh., på fjellmassivet Dovre.
I 1989 meldte Snøhetta seg på den internasjonale arkitektkonkurransen for det nye biblioteket i Alexandria i Egypt. Kjetil Thorsen ble enig med sin partner, Øyvind Mo og sin studiekamerat fra Graz i Østerrike, Christoph Kapeller, om at de skulle delta i konkurransen sammen. Fordi Christoph hadde flyttet til Los Angeles bestemte de seg for å leie en leilighet og gjøre arbeidet der. Flere arkitekter ble invitert med for å delta i konkurransearbeidet som assistenter, Craig Dykers fra USA og Per Morten Josefson fra Norge. En norsk kunstner, Jorunn Sannes, utarbeidet forslaget til den utvendige steinveggen og den tyske kunsthistorikeren Cordula Mohr hjalp til med beskrivelsen. Konkurransearbeidet ble gjennomført i løpet av en fire-fem uker og viste seg å bli vinnerprosjektet.
Mot slutten av 1989 flyttet Christoph, Craig og Elaine til kontorfelleskapet i Oslo og Snøhetta ble etablert som et aksjeselskap. Aksjeselskapet ble etablert med åtte likeverdige partnere: Kjetil Trædal Thorsen, Johan Østengen, Christoph Kapeller, Øyvind Mo, Craig Dykers, Per Morten Josefson, Martin Rubik og Alf Haukeland. Selskapets navn var Snøhetta arkitektur og landskap AS.
Snøhetta utkonkurrerte i 2004 60 andre firmaer i den prestisjetunge konkurransen om å få designe inngangsportalen til 11. september-museet på Ground Zero.
I dag heter selskapet Snøhetta AS og har to majoritetseiere, Kjetil Thorsen og Craig Dykers. I tillegg til disse to er det fire mindre eiere, Robert Greenwood, Ole Gustavsen, Jenny B. Osuldsen og Tarald Lundevall.


Bogstadvannet.
Bogstadvannet er et vann som ligger på grensen mellom kommunene Bærum og Oslo. Vannet ligger 145 moh. og har et areal på ca. 1 km². Utløpet fra Bogstadvannet er Lysakerelva, det største innløpet er Sørkedalselva.
På 1700-tallet ble vannet kalt Fådvannet (Etter Lysakerelvas eldste navn, Fad eller Fod) og var lavere og mindre enn i dag. I 1869 fikk Wedel Jarlsberg på Bogstad bygget en kistedam som hevet vannet om lag to meter, og kalte det nye vannet Bogstadvannet. Carl Otto Løvenskiold bygget ny demning i 1913.
Bogstadvannet er et populært badested for folk i Oslo-området, med strender både på Oslosiden (Sørkedalsveien) og på Bærumsiden (Kråka). Det er også ypperlige skiterreng på Fossum på vestsiden. Bogstadvannet har abbor, sik og ørret, samt flere andre arter, og er et populært fiskested både sommer og vinterstid. Langs sørbredden ligger Oslo Golfklubb med landets fremste golfbane, fra 1924.
Bogstadvannet og denne delen av Lysakerelva er åsted for noen av Norges første industriforsøk. Her lå en stangjernshammer i senmiddelalderen, og Bogstad gård var opprinnelig klostergods under nonneklosteret på Vålerenga.
Leuch-familien kjøpte godset med tilliggende skogseiendommer på 1650-tallet. Den senere eieren Bernt Anker førte tømmer fra Nordmarka over Bogstadvannet, i et transportsystem som omfattet Kjerraten i Åsa og akvadukter for tømmerrenning nedover Sørkedalen og over vannet. Pålene og fundamentene er fortsatt synlige ute i Bogstadvannet nær Bærumsiden. På Fossum ligger i dag et sagbruk eid av Løvenskiold.


Ungt Entreprenørskap.
Ungt Entreprenørskap (UE) er en landsomfattende ideell organisasjon som ble etablert 21. oktober 1997. Organisasjonen består av et nasjonalt sekretariat og 18 fylkesorganisasjoner. UE er medlem i den europeiske organisasjonen Junior Achievement – Young Enterprise (JA-YE Europe) og i den verdensomspennende organisasjonen Junior Achievement Worldwide.
Ungt Entreprenørskap arbeider med entreprenørskap i utdanning og tilbyr ulike programmer fra grunnskole til høyere utdanning. Organisasjonen opererer i skjæringspunktet mellom skole og næringsliv, og offentlig og privat sektor.
Stiftere og samarbeidspartnere.
Ungt Entreprenørskap ble 21. oktober 1997 stiftet av følgende institusjoner og organisasjoner: Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), Nærings- og handelsdepartementet (NHD), Landbruks- og matdepartementet (LMD), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Finansnæringens Fellesorganisasjon (tidl. Sparebankforeningen), Kunnskapsdepartementet (KD) og Innovasjon Norge.
I tillegg til stifterne, er disse organisasjonens samarbeidspartnere: Brønnøysundregistrene, Utdanningsforbundet, KS, LO, Ferd, Nordea, ManpowerGroup, Skatteetaten/Samarbeid mot svart økonomi, Oracle og Enova.
Organisering og styreoppbygning.
Ungt Entreprenørskap består av et nasjonalt sekretariat (UE Norge) og 17 fylkesorganisasjoner. Fylkesorganisasjonene drives som selvstendige juridiske enheter med egne styrer og årsmøtet som høyeste organ. Fylkesorganisasjonene drives etter felles vedtekter. Ungt Entreprenørskap hadde per januar 2011 omlag 90 ansatte på landsbasis.
Pedagogisk plattform.
Ungt Entreprenørskaps programmer er tuftet på metoden «Lære ved å gjøre». Entreprenørskap i skolen legger vekt på at kreativitet kan læres og øves, og alle programmene involverer miljøer utenfor skoleverket.
Programmer.
Ungt Entreprenørskap tilbyr ulike programmer fra grunnskole til høyere utdanning. Alle programmer gjennomføres i samarbeid med lokalt arbeids- og næringsliv. Bedriftsprogrammene er Elevbedrift (grunnskole), Ungdomsbedrift (videregående skole) og Studentbedrift (høyere utdanning).
Forskning.
Ungt Entreprenørskap har i samarbeid med Østlandsforskning, Nord-Trøndelagsforskning og Nordlandsforskning gjennomført et tyvetalls evalueringer av arbeidet med entreprenørskap i utdanning. En oversikt over forskningsrapportene med linker finnes
Omfang og aktivitetstall.
I skoleåret 2011/2012 gjennomførte Ungt Entreprenørskap 172 341 elev- og studentaktiviteter i ulike programmer.
15 238 elever i grunnskolen drev Elevbedrift. 10 786 elever i videregående skole drev Ungdomsbedrift. 622 studenter i høyere utdanning drev Studentbedrift. På landsgjennomsnitt drev 17 prosent av elevene på et trinn i videregående skole Ungdomsbedrift i skoleåret. I Sogn og Fjordane drev 28 prosent av elevene Ungdomsbedrift, mens i Hordaland var resultatet 13 prosent.


Lysakerfjorden.
Lysakerfjorden er den delen av indre Oslofjord som ligger mellom Fornebu og Bygdøy. Ved Lysakerfjorden ligger Lysaker og Vækerø. Nordøst i fjorden ligger øya Killingen, og nord for Killingen går Bestumkilen inn mot Skøyen.


Klokkarvik.
Klokkarvik er et tettsted i Sund kommune i Hordaland. Tettstedet ligger på østsiden av Sotra og har innbyggere per 1. januar. Klokkarvik har bilfergeforbindelse til Hjellestad i Bergen, via Lerøy og Bjelkarøy.
Sund kirke befinner seg i Klokkarvik


Bessaker.
Bessaker er en bygd i Roan kommune nord i Sør-Trøndelag fylke. Stedet har rundt 200 innbyggere, barnehage, skole, nærbutikk, kro, treningssenter, dyreklinikk, og et aktivt foreningsliv. Bessaker var tidligere fast anløpssted for Hurtigruten. Fremdeles anløper Hurtigruten ved spesielle anledninger, som under Fiskefestivalen som arrangeres hver sommer. Bessaker er også kjent for fiskeferie, dykking, den gamle gjestfriheten og uberørt natur. Stedet ligger ved skipsleia ut mot havet, men beskyttet fra storhavet av øyer, holmer og skjær. Mulighetene for naturopplevelser er mange.
Sommeren 2007 og 2008 ble Bessakerfjellet vindpark bygget av TrønderEnergi på Bessakerfjellet. Parken har 25 vindmøller og er dermed Norges nest største vindpark.
Bessaker har vært en del av prosjektet Optimistbygd. «Nettverk for optimistbygder» var et samarbeid mellom Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Sør-Trøndelag fylkeskommune og seks lokalsamfunn i fem kommuner i Sør-Trøndelag, der det er et stort engasjement for å forme framtiden sin selv.
Bessaker havn på Løaholmen, er en stor næringssatsing i Roan kommune. Når prosjektet står ferdig iløpet av 2011, vil det i sjøarealet på den ene siden være dypvannskai, og på andre siden marina-og småbåtanlegg i et skjermet basseng. I forbindelse med dette, bygges det gang- og sykkelveg langs Fv15 fra krysset ved Bessaker sentrum til Bjørgan.


Zhongyuetempelet.
Zhongyuetempelet er navnet på et tempel i Songshanfjellene i provinsen Henan i Kina. Disse fjellene har en opphøyd plass i kinesisk mytologi og kultur.
Tempelet går også under tilnavnet "det lille palass". Det er et av de eldste av sitt slag i Kina, og ble opprinnelig reist under Qin-dynastiet. Det ble flyttet til og gjenoppbygd sin nåværende beliggenhet under Tang-dynastiet (618-{907).
Langs tempelets sentrallinje er det omkring 400 konstruksjoner av variende slag: Portaler, bueganger, terrasser, haller og tårn, såvel som over 300 høye, værbitte og knudrete cypresser, for det meste i den store forgården.
Klosteranlegget dekker et område på 370.000 kvadratmeter.


Carrick (Cornwall).
Carrick er et administrativt distrikt i Cornwall, England. Administrasjonssenteret er Truro, som også er administrasjonsby for grevskapet.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Truro bydistrikt ble slått sammen med bydistriktene Falmouth og Penryn samt landdistriktet Truro. Det har navn etter Carrick Roads, som er en vannvei som elvene Percuil, Penryn og Fal renner inn i.


Songyangakademiet.
Songyangakademiet er et av Kinas mest berømte akademier, og går tilbake til århundredene før Kristi fødsel. Det ligger i Songshanfjellene i Henan-provinsen.
Berømtheter som Sima Guang, Cheng Yi og Fan Zhongyan var blant dem som underviste her.
Akademibygningen er i dag gammel og skadet, men fremstår fremdeles med en viss eleganse. På vestsiden står to cypresser som er over 4000 år gamle. Disse kalles «Den store general» og «annengeneralen».


Falmouth.
Falmouth (kornisk: Aberfal) er en havneby på sørkysten av Cornwall i England. Den het opprinnelig "Peny-cwm-cuic", som ble forvansket til "Pennycomequick". Det nåværende navnet kommer av at den ligger ved elven Fals munning.
Byens havn utgjør sammen med Carrick Roads den tredje største naturlige havn i verden. Havnen er kjent for å ha vært utgangspunktet for flere berømte jordomseilinger, blant annet sir Francis Chichester og dam Ellen McArthurs rekordferder.
I nyere tid har byen betydning som maritimt senter dalt, og den viktigste næringsveien er nå turisme. National Maritime Museum Cornwall ble åpnet i byen i februar 2003.


Kong Ping av Zhou.
Kong Ping av Zhou (født før 771 – død 720 f.Kr.) (også kalt Zhōu Píng Wáng eller Kong P'ing av Chou) var den 13. hersker over det kinesiske Zhou-dynastiet og den første av kongene i den epoken som går under navnet det østlige Zhou-dynasti.
Det var han som, mens han ennå var kronprins Ji Yijiu, måtte flykte østover etter at Zhou-hovedstaden i vest ble brent og plyndret. Det var Quanrongbarbarene som hadde angrepet Zhongrikets kjerneområder i dagens Shaanxi, drept kong Youwang og plyndret hovedstaden.
Under flukten var han avhengig av at herskerne i nærliggende vennligsinnede vasallstater gav ham beskyttelse mot barbarene og de føydalherrene som hadde gjort opprør mot ham. En hær satt sammen av lensherrene klarte snart å fordrive barbarene. Dermed satte han seg i takknemlighetsgjeld til Qin, Chang og Jin-statene. Han la så hovedstaden til "Chengzhou" ved Luoyang (provinsen Henan) for å kunne sikre seg bedre mot angrep.
Fyrsten av Qin hadde dekket kongens retrett, og fikk som takk det gamle Zhou-kjerneområdet i len av kong Ping. Dermed ble samtidig grunnlaget lagt for det senere Qin-dynastiet.
Ping av Zhou
Ping
Ping


Penryn.
Penryn (kornisk Pennrynn) er en by i Cornwall, England. Den ligger ved, og har navn etter, elven Penryn. Byen er nå praktisk talt en forstad til Falmouth, men var tidligere en viktig havneby, og eksporterte granitt og tinn.
Byen ble grunnlagt i 1216, og er dermed en av de eldste i Cornwall. Innen det 15. århundre hadde den blitt en viktig havn. Innen det 17. århundre gikk mye av handelen med kornisk tinn og kobber over Penryn, og tidlig i det 19. århundre ble det anlagt granittbrudd ved elven. Store mengder sten ble sendt til byggeprosjekter både ellers i Storbritannia og i utlandet.
Penryn er fortsatt en travel by, mens har bevart mye av sitt gamle preg. Mange av bygningene er fra tudortiden, jakobeisk tid og georgiansk tid, og byen blir regnet som bevaringsverdig nærmest i sin helhet fordi den har et unikt bybilde. Et museum i rådhuset illustrerer byens historie.
Deler av Exeter University holder til i utkanten av Penryn, og det er planer om å utvide både studiestedet og antallet studentboliger.


Liste over norske fjorder (alfabetisk).
"Se også kategorien Fjorder i Norge og Liste over norske fjorder (geografisk plassering)"
Se også.
Norske fjorder
Fjorder (alfabetisk)


Rugby (sport).
Rugby union-kamp Argentina - Frankrike
Rugby, også kalt "rugby-fotball" er en lagidrett som spilles på profesjonelt og amatørnivå over hele verden. Det er hovedsakelig to variasjoner av denne idretten, rugby union og rugby league.
Rugby er en fysisk, hard og krevende idrett med mye fysisk kontakt. Spillerne bruker lite beskyttelse, fra enkle skinnhjelmer, til ikke noe i det hele tatt. Da selv de minste regelbrudd kan føre til alvorlige skader, er det sterkt fokus på spillernes sportslige opptreden, og spillet ansees for å være en «gentlemans idrett».
Det som kjennetegner rugby er den ovale ballen, og forbudet mot å kaste ballen fremover. For å komme frem på banen må spillerne løpe med ballen, eller de kan sparke den fremover. Mål får man ved å gjøre "Try" eller "Goal". Ved Try skal ballen legges ned på bakken i motstanderens målområde. Man kjenner kanskje Try bedre som Touchdown, som finnes i amerikansk fotball. Goal får man ved å sparke ballen over tverrliggeren som står mellom målstengene til motstanderen.
Historikk.
For å finne opprinnelsen til rugby må vi følge legendene til England i år 1823. En ung mann ved navn William Webb Ellis plukket opp ballen og løp av gårde med den da han spilte fotball på Rugby School.
Fra 1845 begynte lag å spille mot hverandre med forskjellige regler som ble avtalt før kampene. De lagene som ofte spilte mot hverandre fikk en felles enighet om hvilke regler de skulle følge. I 1870 var det rundt 75 klubber i England som spilte forskjellige variasjoner av dette spillet som startet på Rugby School i England. Andre lag kunne man også finne i Irland, Australia, Canada og New Zealand. Felles for alle disse klubbene var at de ikke spilte etter bestemte regler men at reglene ble avtalt i forkant av spillet. Den 26. januar 1873 grunnla 22 lag Rugby Football Union (RFU); dette førte til mer standardisering av regler for rugbyklubbene i England. I 1886 kom International Rugby Board (IRB), en verdensomspennende organisasjon for alle rugbyklubber der regler rundt idretten kontrolleres og bestemmes.
Variasjoner av rugby ble særdeles populært i Nord-Amerika. På 1880-tallet hadde rugby utviklet seg til å danne grunnlaget for canadisk fotball og amerikansk fotball.


World Golf Championships.
Arrangementene startet i 1999. Målet var å etablere en større gruppe golfturneringer med høy global profil ved å bringe ledende golfspillere fra de forskjellige tourene sammen på regelmessig basis. På den tiden snakket annonseringen om en «verdens-tour» som kunne grunnlegges med bakgrunn i World Golf Championships og "major"-turneringene. Det konseptet ser ut til å ha blitt forkastet, men mesterskapene i World Golf Championships trekker vanligvis deltagelse fra nesten alle toppgolferne og de rangeres blant de mest prestisjefylte utenom "major"-turneringene. Pengepremiene er av de største blant alle golfturngeringer, og vinnerne får 38 poeng til verdensrankingen i golf, som er det meste etter "major"-turneringene (50) og The Players Championship (40).
Det fjerde mesterskapet er WGC–World Cup, som er for landslag på to spillere og som ble arrangert for første gang i 2000. Dette mesterskapet finner sted etter sesongslutt for PGA-touren og Europatouren, og premiepengene teller ikke som offisielle penger på disse tourene. Mange flere toppgolfere velger å stå over dette arrangementet enn de andre tre mesterskapene, og premiepotten er mindre.
Som regel blir to eller tre av de fire mesterskapene arrangert i USA, og ett til to holdes andre steder.


Quartfestivalen.
Quartfestivalen var en musikkfestival som ble arrangert hvert år i Kristiansand fra 1991 til den gikk konkurs før den planlagte festivalen i 2008. Fra 2009 startet virksomheten igjen med nye eiere, Quart Holding AS, under navnet Quart (etter Christian IV, byens grunnlegger.
Festivalen strakk seg over flere dager, og ble vanligvis arrangert i begynnelsen av juli. Musikken var variert, og inkluderte pop, rock, metal, hip hop og elektronisk musikk.
Historikk.
Quartfestivalen ble første gang arrangert i 1991 under navnet «Quadradurmusivalen», med Bel Canto som headliner. Navnet ble endret til «Quartfestivalen» i 1992. De første årene besto programmet for det meste av norske band, men fra 1994 hadde festivalen også store, internasjonale navn på programmet.
De to første festivalene strakk seg over tre dager. I 1994 ble den utvidet til fire dager. Fra 1998 gikk festivalen over fem dager, med unntak av i 2004, da den ble utvidet med en ekstra dag for å få plass til Morrissey.
Festivalsjef frem til 2006 var Toffen Gunnufsen. I 2007 hadde Helge Josdal og Jørgen Skauge ansvaret. For den konkursrammede 2008-festivalen var Daniel Nordgård festivalsjef og Andy Inglis musikksjef.
Konkurs.
a> opptrer på Odden under Quartfestivalen 2004.
6. juni 2008 ble det kjent at Quartfestivalen 2008 var avlyst, og at stiftelsen bak festivalen erklærte seg konkurs. Festivalen hadde hatt sviktende billettsalg.
Nytt eierselskap, fortsatt virksomhet.
18. juni 2008 ble det kjent at investorer kjøpte restene av Quart-boet. Det gjaldt merkenavnet Quart, festivalutstyr og data- og kontorutstyr. Investorgruppen med Arild Buli i spissen etablerte selskapet Quart Holding AS for å drive Quart videre fra 2009. Arild Buli har sammen med sine medinvestorer Truls William Eriksen og Trond Åge Nyhus annonsert at budsjettet for nye Quart i 2009 vil ligge i størrelsesorden 50 millioner, noe som er det tredobbelte av budsjettet for 2008. Investorgruppen har vært i møter med agenter og artister i New York og Los Angeles for å knytte kontakt med agenter og artister. Quart 2009 ble inndelt i tre deler: Beach Quart, Live Quart og Club Quart.
Resultatene etter 2009 viser at festivalen gikk med et underskudd på over 30 millioner.
Ny konkurs, 2009.
Den 5. oktober 2009 ble det åpnet konkurs i selskapene Quart Event og Quart Service. Første skiftesamling ble berammet 9. november 2009, da vil man få en oversikt over de samlede kravene i boet etter årets festival. Rettighetene til merkenavnet "Quart" er foreløpig ikke inkludert i saken, ettersom de ligger i selskapet Quart Holding.
Quartfestivalens lokaliteter.
a> opptrer på Idrettsplassen under Quartfestivalen 2004.
Den første Quartfestivalen, "Quadradurmusivalen", (1991) ble arrangert under åpen himmel på Øvre torv og i Caledonien Hall + ved flere utesteder i Kristiansand. I 1994 ble festivalen flyttet til "Tresse", en stor åpen festplass ved Christiansholm festning. Her brukte man et stort sirkustelt som konsertarena. Hovednavnet dette året var The Orb (UK).
På grunn av boligbebyggelse kloss opp til Tresse, var festivalen upopulær blant naboene. Det var derfor en kjærkommen beslutning å flytte festivalen ut på Odderøya, et tidligere forsvarsanlegg tett knyttet mot Kristiansand sentrum, i 1998. Bendiksbukta ble tatt i bruk allerede i 1996. Telt i Tresse ble brukt frem til og med 1997.
De første årene arrangerte Quart i tillegg house-konserter på ulike lokaliteter i Kristiansands omegn, blant annet i Kristiansand dyrepark og på Møvik fort.
"Clubquart" er et klubbkonsept med konserter på ulike lokaliteter i Kristiansand sentrum. I hovedsak har dette vært konserter på utesteder og mindre konsertscener, men man har også ved flere anledninger tatt i bruk Kristiansand domkirke til Clubquart-konsert.
Under 2007-festivalen var det tre scener: Idrettsplassen, Bendiksbukta og Hallen. Idrettsplassen var før festivalen i 2007 lansert med et nytt navn, Odderøya Amfi, men begge navnene kommer til å bli brukt.
Quartfestivalen 2008.
6. juni 2008 ble det kjent at Quartfestivalen 2008 ble avlyst på grunn av sviktende billettsalg. Skral Festival vil ta noen av artistene, og den nye festivalen Oslo Live skulle etter ryktene også overta artister.
Quartfestivalen 2007.
Listen viser alle artister som spilte på Quartfestivalen 2007, og hvilken dag de var i aksjon.


Rugby (England).
Rugby er en by i Warwickshire, England. Den ligger ved elven Avon, og er administrasjonssenter for distriktet Rugby. Byen er omtrent 24 km øst for Coventry, nær grensen til Northamptonshire og Leicestershire.
Slik den framstår i dag består byen av det opprinnelige Rugby og flere landsbyer som har blitt omkranset av og innlemmet i den: Bilton, Hillmorton, Brownsover, Newbold-on-Avon, og Dunchurch.
Internasjonalt er byen mest kjent som stedet idretten rugby oppsto. Legenden forteller at William Webb Ellis fant opp spillet på Rugby School i 1823.
Rugby School er en privat kostskole og er blant landets eldste og mest prestisjefylte skoler. Blant kjente tidligere elever finner man Neville Chamberlain, Lewis Carrol, Matthew Arnold, og Salman Rushdie. Rugby School ble grunnlagt i 1567 av kjøpmannen Lawrence Sheriff som en gratis skole for byens gutter men ble så populær at gutter ble sendt til byen fra hele landet for å gå på skolen. Disse måtte bo på skolen og er årsaken til at skolen etter hvert utviklet seg til å bli en privat kostskole. I 1878 ble Lawrence Sheriff School stiftet som en gratis "grammar" skole, for å oppfylle betingelsene i Lawrence Sheriffs testament. Lawrence Sheriff School står oppført i "Guinness Rekordbok" som den skolen som først hadde en "foreldre-lærer forening".
Frem til 18. århundre var Rugby en liten landsby. Frem til 1770 var det færre enn 500 innbyggere. Oxfordkanalen kom i 1770 og innen 1835 hadde befolkningen vokst til 2 500 mennesker. Da den ene jernbanen kom på 1830-tallet og den andre på 1840-tallet ble det virkelig fart i byens vekst. Hundre år etter jernbanen først kom var antall innbyggere økt til 40 000 (1931). På 18. århundre var byen et viktig jernbaneknutepunkt. Charles Dickens skrev om dette i en av sine historier, med det lett gjennomskuelige navnet "Mugby Junction". Den ene av jernbanelinjene ble stengt på 1960-tallet og er, på sydsiden av byen, nå et lite naturreservat. Gode jernbane- og motorveiforbindelser til London har bidratt til en vekst i boligbygging på nordsiden av byen siden 1990-tallet. I dag er byen fortsatt en viktig knutepunkt, men nå er det motorveiene M1, M6 og M45 som er viktigst, og nesten omringer byen.
Den første jetmotoren ble konstruert i Rugby. Frank Whittle bygde sin prototype på British Thomson-Houstons fabrikk i april 1937. Den viste seg å være så uforutsigbar under testing at Whittle ble tvunget til å flytte ut av byen; først til lokaler i Brownsover Hall i utkanten av byen, og siden til Lutterworth i Leicestershire i 1938. En annen videnkjent oppfinnelse som så dagens lys i Rugby er holografi, oppfunnet av ungareren Dennis Gabor i 1947.
Rugby har et livlig uteliv, og sto lenge i "Guinness Rekordbok" som byen med tettest forekomst av puber i England. Som mange andre byer i England har flere av de tradisjonelle pubene fått konkurranse fra kaffebarer og diskoteker. Det har lenge vært ganske gode handlemuligheter i sentrum, men i senere år har det også kommet flere kjøpesentre og en kino nord for byen. Det holdes marked i sentrum flere ganger i uken. Likevel er butikkutvalget fortsatt relativt begrenset for en by av Rugbys størrelse, noe som delvis skyldes at det er mange som drar på handletur til Royal Leamington Spa og Coventry der utvalget er langt større, og delvis at befolkningen er generelt mindre velstående enn i de andre byene i Warwickshire (men dette er i ferd med å endre seg pga tilførselen av velstående pendlere).
Bygningene i sentrum er for det meste fra viktoriansk tid og 1900-tallet, men noen få eldre bygninger er også bevart. St. Andrews kirke (slik som den fremstår i dag) og Rugby School var tegnet av arkitekten William Butterfield. Flere bevaringsverdige gamle bygninger ble dessverre revet på 1960-tallet (Lawrence Sheriff "Almhouses") og på 1980-tallet (Treenighetskirken), mens det ironisk nok ble gjort lite skade på byen under den andre verdenskrigen, til tross for storindustrien og nærheten til Coventry. Foruten de ærverdige bygningene til Rugby School er byens mest kjente minnesmerke et klokketårn, som ble oppført i byens sentrum på slutten av 1800-tallet.
Rugby fotballmuseum, Rugby School museum, og det nye bibliotek-, kunstgalleri- og bymuseumsbygning kan nevnes blant byens mest besøkte severdigheter. Bymuseet huser bl.a. en permanent utstilling med funn fra romerbyen Tripontium som ligger 6 km nord for byen Rugby, langs den gamle romerveien Watling Street (veien A45).
Byens tidlig historie er dårlig dokumentert. Rester av utposter fra jernalderen er funnet på begge sidene av elven Avon, men selve tettstedet oppstod antakelig i saksisk tid. Bynavnet høres nordisk ut, men dens opprinnelse er omdiskutert. Tettstedet er først nevnt i 1086 i Domesday Book med navnet Rocherberie. Navnet kan derfor stamme fra keltisk Droche-brig (Vill ås) eller angelsaksisk Hróceburh (Rooks borg). Vikinginnflyttelse førte til at navnet ble etterhvert til Rokeby, Rookby, og så, på 1700-tallet, Rugby. På lokaldialekten uttales bynavnet Roogby (norsk uttale: Roggby).
Byen fikk i 1255 lov av Kong Henrik III å holde ukentlige markeder. Det eldste (vest) tårnet til St Andrews kirke er fra ca. 1350 mens kirkebygget er først nevnt i 1140. Kirken er forøvrig blant svært få i England med to sett kirkeklokker; et sett i det opprinnelige tårnet og et i spiren som ble bygd på slutten av 1800-tallet da kirken ble bygd om i gotisk stil. Ombygginen av kirken på 1800-tallet var svært omfattende. Bare vesttårnet og nordsiden av den opprinnelige kirken er igjen, innlemmet i et kirke som er flere ganger større enn det opprinnelige.
Byen har et multikulturelt preg. Etter andre verdenskrig flyttet mange polske flyktninger til byen. I 1950-årene kom et større antall innvandere fra tidligere britiske kolonier i Karibien og det indiske subkontinentet.


Niccolò Machiavelli.
Niccolò di Bernando dei Machiavelli (født 3. mai 1469, død 21. juni 1527) var en italiensk forfatter, statsmann, diplomat og filosof. Han levde i Firenze i renessanseperioden og var en av denne periodens mest sentrale personer. Kansler i den republikanske regjeringen i 1498–1512, da han ble avsatt og satt i fengsel av Mediciene som da kom tilbake til makten. Han arbeidet seg på ny opp til en sentral stilling og innflytelse i Firenze.
Året etter at han kom ut av fengsel, ble hans hovedverk "Il principe" ("Fyrsten)" (1513) gitt ut og noe senere "Drøftelser av de første ti bøker hos Titus Livius" (1513–21).
I dag er kanskje Machiavelli mest kjent for sin behandling av makt-begrepet. Dette ble tatt opp i boken "Fyrsten". Boken er skrevet som en tale til en kommende fyrste og fremstår som en praktisk håndbok for ledere i maktbruk – derav navnet – som en filosofisk drøfting av begrepet makt.
Machiavellis tilnærming til makt er like aktuell i dag som på 1500-tallet selv om hans tanker om temaet nå blir kritisert av enkelte for å være kyniske. Machiavelli er tydelig på at en makthaver har rett til å bruke alle midler i statens interesse, men dette forutsetter en uklanderlig personlig moral, og at statens interesser og fyrstens personlige interesser må holdes skarpt adskilt.
Utsagnet "«hensikten helliger midlet»" blir ofte tillagt Machiavelli, men det er ikke et sitat av ham, snarere en av flere mulige, og kanskje en noe ekstrem tolkning av hans verk "Fyrsten" og overser viktige elementer av hans drøfting.
Han har også skrevet historiske verk og samfunnssatiriske komedier.


Middagsfjellet (Bremanger).
Middagsfjellet er et fjell i Bremanger kommune, innerst i Vindspollen. Middagsfjellet kommer ned fra Magnhildskaret. Navnet kommer fra at når en arbeidet på gårdene og så på fjellet og sola sto midt på fjellet var det middag.


Augusta National Golf Club.
12. hull på Augusta National
Augusta National Golf Club er en privat golfklubb i Augusta i den amerikanske delstaten Georgia, grunnlagt i 1932. Den er en av verdens mest berømte og eksklusive golfklubber, og er vertskap for The Masters Tournament, en av golfsportens største begivenheter.
Fordi turneringen holdes på Augusta National hvert år, har TV-publikum hatt anledning til å bli godt kjent med banen, noe de andre "major"-turneringene ikke har kunnet tilby. Augusta National er derfor meget godt kjent blant golfinteresserte, som regner den blant golfsportens vakreste baner. Fordi The Masters avholdes tidlig på våren er floraen i full blomstring, og hvert hull på banen er oppkalt etter en blomst som forbindes med hullet.
Medlemskap.
Augusta National har til enhver tid rundt 300 medlemmer. Medlemsavgiften skal angivelig ligge på mellom 25 000 og 50 000 dollar. Medlemskap gis kun ved invitasjon; man kan ikke søke om å bli medlem. Ingen kvinner har noengang blitt invitert til å bli medlem, men kvinner kan spille på banen som gjest av et medlem.


Chengmai.
Chengmai (kinesisk: 澄迈县; pinyin: " Chéngmài Xiàn") er et fylke i provinsen Hainan i Folkerepublikken Kina.
I 1999 var folketallet på innbyggere.
Fylket ligger ved Nanduelven inne på øya noe sørvest for provinshovedstaden Haikou.
I området produseres det blant annet Fushan-kaffe, Jinjiang-tørket biff, Jiale spegris og Meitin vannmelon.
Referanser.
Chengmai


Lingao.
Lingao (kinesisk: 临高县; pinyin: "Língāo Xiàn") er et fylke i øyprovinsen Hainan ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Fylket ligger nordvest på øya.
Området er kjent for grillet spegris fra Lingao, reker fra Jinqian, og ender fra Nanbao.
Befolkningen i 1999 var på innbyggere.
Samferdsel.
Kinas riksvei 225, den vestlige halvdel av ringveien rundt Hainan, løper fra Haikou i nord via Danzhou og Dongfang til Sanya i sør.


Byborger.
En byborger var en person som hadde søkt og oppnådd borgerskap i en kjøpstad (by) og dermed fått rett til å drive selvstendig næring. Borgerne hadde del i alle byens privilegier, men ble også pålagt skatteplikt og plikt til å påta seg kommunale hverv og delta i borgerbevæpningen. Hver borger kunne bare drive én næring, enten handel eller et håndverksfag.
Med handelsborgerskap kunne vedkommende drive «direkte handel» – dvs. inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands – en rettighet kalt handelsfrihet. Virksomheten måtte drives fra vedkommende kjøpstad eller ladested som var underlagt denne. Med borgerskap i en stiftsstad (byen hvor biskopen i et stift residerte) kunne man drive handel fra alle kjøp- og ladesteder i stiftet.
For å få borgerskap måtte søkeren møte frem for magistraten i den aktuelle kjøpstad og legge frem attester: Fødselsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville så vurdere om vilkårene for borgerskap var til stede. Om søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når disse formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen eller «borgerboken» som borger, få utstedt "borgerbrev" og drive lovlig forretning. Handelsmenn, håndverksmestre og skippere som drev skip i egen regning måtte ha borgerskap. Aldersgrensen for borgerskap var 25 år, men for sønner av kjøpmenn 18 år.
Rettsgrunnlaget for borgerskap var de kongelige privilegiene som hver kjøpstad hadde fått allerede i middelalderen, og som siden ble supplert eller begrenset av kongemakten. Privilegiene ga hver by monopol på eller rett til produksjon og omsetning av varer innenfor visse bransjer og distrikter. Christiania hadde eksempelvis rett til handel langs hele kysten fra Åna-Sira til Båhus festning, men avbrutt av enerett for de andre kystbyene på kortere strekninger. Men ved anlegget av Kristiansand i 1641 mistet Christiania sine privilegier langs Agderkysten. Etter innføring av eneveldet fikk alle landets byer nye felles privilegier i 1662, og disse ble stående urendret som en slags «bylov» til inn på 1700-tallet. De første innskrenkningene i handelsprivilegiene kom med handelsloven i 1842, og i 1857 kom ytterligere nye lovbestemmelser som i realiteten innebar at lade- og kjøpstedenes monopol var opphevet. Fra 1952 fikk både ladesteder og kjøpsteder bystatus.


Henrik H. Langeland.
Henrik Helliesen Langeland (født 19. november 1972 i Oslo) er en norsk forfatter og skribent. Han har doktorgraden (PhD) i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo med en avhandling om Marcel Proust og debuterte som forfatter i 2000.
Langeland var redaktør for det litterære tidsskriftet Vinduet fra 2005 til 2008. Han bor på Kampen i Oslo.
Henrik H. Langeland er styremedlem i Litteraturhuset og i Skiforeningen.


Harv.
Ei harv er et landbruksredskap som slepes etter hest eller traktor for å lage et jevnt og luftig såbed før såing. Harva har også en funksjon i ugrasbekjempelsen ved at den river opp ugrasrøtter og -planter. En moderne 'harv' er som regel laget av stål og bakmontert på traktorens trepunktoppheng eller slept via trekkroken. Den har gjerne en slags dybdejustering som varierer etter type og størrelse på harva. Harvas bruksområde varierer pr i dag fra jordbearbeiding i forbindelse med plantekulturskifte i jordbruket og ugrasbeskjempelse. Det er ofte forskjellige typer harver til forskjellig bruk.
Historisk utvikling.
Harver kom i bruk i Europa i løpet av middelalderen.I tidligere tider kunne harver være av tre, men den industrielle utviklingen har ført til at dagens harver i all hovedsak er laget av stål.
Fjærharv.
Tindene på en fjærharv kan være av ulike slag. Vanlig er tinder av fjærstål med C- eller S-form med utskiftbare spisser. Fjærharvas hovedbruksområde ligger i våronna etter pløying og slodding. Enkelte typer kan også brukes som ugrasharver. Fjærharvas fordel fremfor tidligere varianter er at den er dyptgående og at tindene fjærer etter i møte med stein eller andre hindringer. Dette gir tindene lengre levetid.
Stubbharv er en kraftig variant av fjærharva som brukes til ugrasbekjempelse og jordarbeiding etter tresking
Skålharv.
Harver kan også være utstyrt med et sett skålformede kniver som roterer og løsner jorda når harva settes i bevegelse. Denne typen harv kalles skålharv. Fordelen med skålharva er at den går relativt lett i jorda, og det trenges relativt lite kraft til å dra den. Den kan gå noe grunnere enn andre harver.
Rotorharv.
En rotorharv har kniver av ulik form som blir satt til å rotere med stor hastighet ved kraftoverføring fra traktoren.
Denne kan brukes i stedet for plog i blant annet i kornproduksjon, men det kan være en økt problematikk med ugras forbundet med dette grunnet at rotorharven ikke snur jorda og kan dele ugrasrøtter.
Fingerharv.
En fingerharv er en harv med stive tinder som står loddrett i jorda. Den brukes hovedsakelig til ugrasbekjempelse i kornkulturer.
Grubb.
En grubb er en dyptgående harv som brukes for å løse opp jorda like dypt eller dypere enn det plogen gjør. Formålet med en slik dyptgående redskap er å løse opp jorda for å gi planterøtter, og spesielt rotvekster som gulrot, god plass til å vokse nedover.


Fyrstikk.
Fyrstikk er en trepinne med brennbar kjemikalie i den ene enden som brukes til å starte ild.
Historie.
En tidlig fyrstikk ble utviklet i Kina i 577. Dette var små svovel-impregnerte furupinner.
Den første moderne fyrstikken ble laget i 1805 av K. Chancel, som var assistent til professor L. J. Thénard i Paris. Fyrstikkhodet var laget av en blanding av natriumklorat, svovel, sukker og gummi. En satt fyr på de ved å dyppe de i ei liten asbestflaske fylt med svovelsyre. Ettersom fyrstikken var dyre og farlige å bruke, ble de aldri mye brukt.
Det var den engelske kjemikeren John Walker som lagde de første fyrstikkene som bli tent ved friksjon i 1827. Arbeidet hans bygde på det Robert Boyle hadde gjort med svovel og fosfor. Walker oppdaget at en blanding av antimonsulfid, natriumklorat, gummi og stive, kunne ta fyr om en slo det mot en ru overflate. Kjemikeren kalte oppfinnelsen sin "congreves", men Samuel Jones tok senere patent på denne og solgte fyrstikkene som "Lucifers".
De første fyrstikkene hadde en ustø flamme som var svært sterk i begynnelsen og gav fra seg en vond lukt. Likevel ble de mye brukt, og førte til en tydelig vekst i tallet på røykere. Hvit fosfor ble innført i 1831 for å redusere lukten, men viste seg å føre til farlige knokkelmisdanninger, og ble forbudt.
Trygge fyrstikker.
Et tiår senere, i 1844, kom svensken Gustaf Erik Pasch på å skille de brennbare ingrediensene, slik at noe satt i fyrstikkhodet og noe på en egen tennoverflate. Johan Edvard Lundström forbedret oppfinnelsen ti år senere. Fyrstikken inneholdt nå antimon(III)sulfid og natriumklorat, mens tennoverflaten hadde knust glass og rød fosfor. Varme fra friksjonen når en dro fyrstikken over tennoverflaten gjør den røde fosforen om til hvit; denne tar så fyr, som raskt går over til å brenne treet i fyrstikken.
Særskilte fyrstikkesker med fyrstikker inni og en egen tennoverflate på siden ble først laget rundt 1890 av amerikaneren Joshua Pusey.
Fyrstikker i kulturen.
Selv om moderne fyrtøy som lighter er funnet opp, bruker en fortsatt fyrstikker, særlig til å tenne bål eller levende lys.
Det lille mirakelet det er å lage ny ild har gjort fyrstikken til et slags symbol på liv, men det at ilden er så kortlivet gjør den mindre egnet til å stå for håp og ettertanke på same måte som levende lys. Fyrstikkene i eventyret «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen gir dermed bare svært kortvarig lindring.


Qiongshan.
Qiongshan (kinesisk: 琼山, pinyin: "Qióngshān"; tidligere 琼州, "Qióngzhōu") er en by i øyprovinsen Hainan ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2005) til 360 000.
Qiongshan ligger nord på Hainan, og vender ut mot Qiongzhou-kanalen i nord. Byen utgjør et distrikt under byprefekturet Haikou.
Historie.
Qiongshan var bebodd allerede i de senere deler av den neolittiske periode. Stedet ble etablert som fylke i det første år av Zhenguaneraen (dvs. 638) under Tang-dynastiet (618–907). Det var et fjell ved navn Qiongshan nær Baishidu (idag landsbyen Xinmin) som gav fylket og senere byen sitt navn.
Den 13. juli 1605 ble 72 landsbyer i området ødelagt av et stort jordskjelv.
Helt siden 110 under Han-dynastiet (206 f.Kr.–220 e.Kr.) har Qiongshan vært øya Hainans politiske, økonomiske og kulturelle senter. Dette vedvarte helt til etter annen verdenskrig.
Qiongshan ble utropt til en nasjonal historisk og kulturell by av Folkerepublikken Kinas nasjonalråd den 4. januar 1994.
Samferdsel.
Kinas riksvei 223 løper gjennom området. Den begynner i Haikou i nord og følger Hainans østkyst og ender sør i byen Sanya.


Wanning.
Wanning (kinesisk: 万宁; pinyin: "Wànníng") er et byfylke i provinsen Hainan i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Samferdsel.
Kinas riksvei 223 løper gjennom området. Den begynner i Haikou og følger Hainans østkyst og ender sør i byen Sanya.


Håndverksmester.
En håndverksmester må dessuten være myndig og fast bosatt i Norge.
Det finnes ca. 17 000 mestere i 2007.


VM i friidrett 1987.
VM i friidrett 1987 ble arrangert på Olympiastadion ("Stadio Olimpico") i Roma, Italia i tidsrommet 28. august og 6. september. Mesterskapet hadde deltakere fra 159 nasjoner.
Mesterskapet ble dominert av Øst-Tyskland og USA med ti VM-gull hver, og Sovjetunionen kom like bak med sju. De østtyske kvinnene gjorde seg spesielt bemerket og bekledde seierspallene med to utøvere i hele seks øvelser. Silke Gladisch (Möller) doblet med seier på både 100- og 200 meter, og bidro til sølv på 4 x 100 meter stafett. Blant mennene var det Carl Lewis (USA) som ble VM-konge med gull og verdensrekord på 100 meter, samt gull også i lengde og på 4 x 100 meter stafett. Stevnets andre verdensrekord var bulgarske Stefka Kostadinovas 2,09 i høydehopp.
Som under det første mesterskapet i Helsingfors 1983 fikk Norge én gullmedalje, denne gang ved Ingrid Kristiansen på 10 000 meter.


VM i friidrett 1991.
VM i friidrett 1991 ble arrangert på Olympiastadion i Tokyo, Japan i tidsrommet 23. august til 1. september.
Mesterskapet huskes best for herrenes lengdekonkurranse, der Carl Lewis gjorde den beste serien i historien, men ble likevel slått av Mike Powell, som med et hopp på 8,95 m slo den sagnomsuste verdensrekorden til Bob Beamon fra OL i Mexico 1968.
Lars Arvid Nilsen tok Norges eneste medalje, sølv i kulestøt.
Eksterne lenker.
1991
Friidrett


VM i friidrett 1993.
VM i friidrett 1993 ble arrangert på Gottlieb-Daimler-Stadion, Stuttgart, Tyskland i tidsrommet 13. august til 22. august.
Trine Hattestad stod for den norske medaljehøsten med gull i spydkast.
Eksterne lenker.
1993
Friidrett


VM i friidrett 1995.
VM i friidrett 1995 ble arrangert på Ullevi Stadion i Göteborg i Sverige i tidsrommet 5. august til 13. august.
Vebjørn Rodal sikret Norges eneste medalje i mesterskapet på 800 meter.
Eksterne lenker.
1995
Friidrett


Sima Guang.
Sima Guang (tradisjonell kinesisk: 司馬光, forenklet kinesisk: 司马光, pinyin: "Sīmǎ Guāng", eller Ssuma Kuang, født i 1019 i det som i dag er Yuncheng i provinsen Shanxi, død 1086) var en berømt historiker og statsmann under Song-dynastiet. Han huskes for sitt fremste verk "Zizhi Tongjian" og for sin rivalisering med den samtidige statsmann Wang Anshi.
Levned.
Sima Guang kom fra en velstående familiebakgrunn. Han gjorde seg i ung alder bemerket som lærd og som offiser. I en alder av 20 år tok han ved den kinesiske embedsmannseksamenn den høyeste grad, "jinshi", og innledet så sin embedsmannskarriere.
I mer moden alder begynte han som historiker. Det var hans intensjon å skildre hele perioden fra ordtidstaten Jin i det 11. århundre før Kristus og frem til samtiden. I år 064 overrakte han keiser Yingzong et fem bind sterkt verk (, «Årsfølgekart»), som kronikerte den kinesiske historie fra 403 f.Kr. (De stridende rikers tid) til 959 e.Kr. (begynnelsen av Songdynastiets tid). Tu år etter fremla han ytterligere åtte bind (, «Omfattende nedtegnelser»), som skildret De stridende rikers rid fra 403 til 207 f.Kr. i stor detalj. Etter dette utstedte keiseren et edikt som støttet videreføringen av hans arbeide. Han innrømmet Sima Guang uinnskrenket tilgang til det keiserlige bibliotek og overtok kostnadene for papir og skriveutstyr, og lønningen av forskningsassistenter som Liu Ban (, 1022–1088), Liu Shu (, 1032–1078), Fan Zuyu (, 1041–1098) og Zhao Yunxi ().
Etter keiser Yingzongs død i 1067 presenterte Sima Guang i november sitt arbeiod for hans etterfløger, keiser Shenzong. Den nye keiser var så begeistret at han ikke bare videreførte hans gunstige forskningsbetingelser men dessuten selv fortattet et forord til historieverket og foreslo at verket skulle få et nytt navn: "Sammenfattet tidsspeil til regjeringshjelp" (). Sima Guang ble ferdig med verket i 1084.
Ved sitt arbeid med verket og sin lojalitet overfor keiseren ble Sima Guang med tiden lerder for hoffets konservative franskon, trass i at han ble utsatt for åpen og vedvarende kritikk fra minister Wang Anshi. Men i protest trådte han i 1070 tilbake fra regjeringen og dro til Luoyang der han fortsatte sitt leksikalske arbeid.
Fra 1085 til 1086 var Sima Guang (etter å ha avløst Wang Anshi) den keiserlige regjerings kansler. I denne stilling reverserte han sin forgjengers progressive reformer.
Sima Guang var også en ledende leksikograf (forfatter av ordbøker) og brukte mange tiår på sitt verk "Leipian" (, «Ordnede tegn»). Det ble ferdig i 1066. Det baserte seg på det 9.000-skrifttegns ordboksverket "Shuowen Jiezi" av Xu Shen (120 e.Kr. under keiser Han Andi) men er utvidet kraftig til å dekke 31.319 skrifttegn, hvorav flere var blitt dannet under Tangdynastiet og Songdynastiet. Han skal også ha redigert verket "Jiyun" (), opprinnelig av Ding Du (), fra 1067, med 53.525 tegn.
Kulturminne.
Hans gravmæle ligger i fylket Xia i provinsen Shanxi, og ble i 1988 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.


VM i friidrett 1997.
VM i friidrett 1997 ble arrangert på Olympiastadion, Athen, Hellas i tidsrommet 1. august til 10. august.
Norge gjorde tidenes beste mesterskap med to gullmedaljer. Trine Hattestad vant gull i spyd, mens Hanne Haugland seiret i en jevn og spennende høydekonkurranse.


Ozzy Osbourne.
John Michael «Ozzy» Osbourne (født 3. desember 1948 i Birmingham) er en engelsk Grammy Award vinnende vokalist, bosatt i USA siden midten av 1970-tallet.
Black Sabbath.
Osbourne var fan av The Beatles i ung alder. Han ble etterhvert vokalist i det legendariske heavy metal-bandet Black Sabbath, fra gruppa ble dannet i 1966 til han ble sparket i 1978. Han slet da med tungt alkohol og narkotikamisbruk, men med hjelp fra sin kone og manager Sharon klarte han å få misbruket under kontroll, og etablerte seg etterhvert som soloartist, under navnet Ozzy Osbourne. Han ble i 1997 gjenforent med Black Sabbath, og er fremdeles offisielt medlem. I denne tiden har det kun blitt gitt ut ett nyinnspilt album, konsertalbumet "Reunion" fra 1998.
Som medlem av Black Sabbath er han fra 2006 innvotert i Rockens æresgalleri.
Solokarrieren.
Osbournes første soloalbum var "Blizzard of Ozz" fra 1980. Flere andre album fulgte, og etablerte Osbourne som et av heavy rock-sjangerens største navn på 1980-tallet. Hans ville sceneopptreden hjalp ham også å skape seg navn som soloartist. Han skapte avisoverskrifter ved å bite hodet av en flaggermus på scenen under en konsert 20. januar 1982, og på et møte med plateselskapet engang bet han hodet av en levende due. Samme år under en turne ble han arrestert for å ha urinert i beruset tilstand på en kenotaf reist til minne for de som falt ved slaget ved Alamo i Texas, et av de mest «hellige» monumentene i USA.
Låten «Suicide Solution» fra 1980 som ble skrevet for avdøde Bon Scott's ære, skapte også avisoverskrifter da det ble påstått at to amerikanske tenåringer hadde begått selvmord etter å ha hørt låten. Det ble rettssak hvor Osbourne måtte møte, men han ble tilslutt frikjent.
19. mars 1982 omkom gitaristen Randy Rhoads, kun 25 år gammel, i en flyulykke. Randy Rhoads blir sett på som et av de fremste gitartalentene i historien, og i 1987 ga Ozzy Osbourne ut konsertalbumet ' til minne om den avdøde gitaristen. Rhoads ble erstattet av Jake E. Lee i 1982, og han var med på to album. Lee ble erstattet av Zakk Wylde i 1987.
I 1993 annonserte Ozzy at han at han hadde gitt ut sitt siste album, holdt sin siste konsert, og at han pensjonerte seg fra musikken. Han kom imidlertid tilbake allerede to år senere med albumet "Ozzmosis", og startet den mer eller mindre årlige konsertturneen «Ozzfest». Han spilte også på «Blizzcon 2009» med sin nye gitarist Gus G., dette var den første konserten Gus G. spilte med Ozzy.
Annet.
Fra 2002 til 2005 hadde han sitt eget realityprogram på MTV, «The Osbournes», hvor man fulgte livet til Ozzy og familien. I 2005 fikk han diagnosen «Parkin Syndrome». Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han spilte med tidligere Guns N' Roses gitarist Slash på Quart festivalen i Kristiansand i 2009.
Bandmedlemmer.
Ozzy med kona Sharon i 2004
Se: Liste over Ozzy Osbourne-medlemmer


VM i friidrett 1999.
VM i friidrett 1999 ble arrangert på Olympiastadion i Sevilla, Spania, i tidsrommet 20. august til 29. august.
Ett av mesterskapets høydepunkt var verdensrekorden på 400 meter som ble satt av Michael Johnson fra USA på 43,18 sekunder.
Trine Hattestad besørget Norges eneste medalje, bronse i spydkast.


Tony Iommi.
Frank Anthony «Tony» Iommi (født 19. februar 1948 i Birmingham) er en engelsk musiker, mest kjent som gitarist for og «hjernen» bak det legendariske heavy metal-bandet Black Sabbath og som en av hard rockens pionerer på gitar.
Tony Iommi spiller venstrehendt gitar, og mistet tidlig i sin karriere fingertuppene på høyre hånd. Men istedenfor å legge bort gitaren fant han på en måte å lage «kunstige» fingre. Denne inspirasjonen kom fra jazzgitaristen Django Reinhardt, som til tross for sitt handicap med to forbrente fingre på «gripe-hånda» hadde revolusjonert gitarspillet og opparbeidet seg en unik teknikk. Med sine mørke og blytunge gitarriff blir Iommi av mange regnet som metal-sjangerens far. Før han ble medlem i Black Sabbath, var Iommi medlem av en rekke lokale bluesrock-band i Birmingham-området.
Etter at Ozzy forlot Black Sabbath ble Ronnie James Dio rekruttert som ny vokalist i 1979. Han var med i to perioder i bandet, og i 2007 ble Dio-oppsetningen av bandet gjenforent under navnet Heaven and Hell, og dro på verdensturné. Samlealbumet ', med tre nye spor pluss «det beste» fra det gamle materialet fra Dios tid som vokalist i Black Sabbath, ble sluppet på markedet. Turneen ble en ubetinget suksess med en konsert fra New York utgitt på DVD-en "Live from Radio City Music Hall", og på dobbelt-CD. Bandet ga så ut debutalbumet "The Devil You Know" i 2009. 4. mai 2010 ble det offentliggjort at Europaturneen ble avlyst grunnet Dios helsetilstand. Bandet skulle blant annet ha spilt i Bergen 11. august samme år. Etter Dios død i 2010 ble bandet oppløst.
Tony Iommi har også spilt inn flere soloalbum. Han har også vært med i Rock Aid Armenia og laget The Earthquake Album. Da Queens vokalist Freddie Mercury døde, ble han invitert til å spille i Freddie Mercury Tribute, hvor både Metallica, Extreme, Elton John og Guns N Roses deltok.
Han er fra 2006, som medlem av Black Sabbath, innvotert i Rockens æresgalleri. Han ble i 2011 ranket som nummer 86 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene».
I januar 2012 ble et kjent at Iommi er diagnostisert med lymfekreft.


Rugby (distrikt).
Rugby er et administrativt distrikt i warwickshire, England. Det har navn etter og administreres fra byen Rugby.
Byen fikk status som selvstendig valgkrets i 1932. Det nåværende distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at byen ble slått sammen med landdistriktet Rugby. Av de nærmere 89 000 innbyggerne i distriktet bor omkring 63 000 i byen, mens resten bor i landsbyer og på gårder i omegnen.


VM i friidrett 2001.
VM i friidrett 2001 ble arrangert på Commonwealth Stadium, Edmonton, Alberta, Canada i tidsrommet 3. august til 12. august, og var første gang VM ble arrangert i Amerika.
Damer.
Opprinnelig vant Natalja Sadova fra Hviterussland gull i diskos, men hun ble senere diskvalifisert etter å ha testet positivt på koffein.
Eksterne lenker.
Friidrett


Aberdeen.
Aberdeen er en by i det nordøstlige Skottland. Den utgjør kjernen i City of Aberdeen, og den er ikke lenger administrasjonsby for Aberdeenshire selv om den ligger i denne regionen. Byen er også den viktigste havnen i denne delen av Skottland, og nasjonens tredje største by etter befolkningstall.
Aberdeen kalles ofte "Europas oljehovedstad", fordi den er senter for det meste av oljeaktiviten på britisk sektor, og oljeindustri utgjør ryggraden i den lokale økonomien. En rekke norske bedrifter innenfor oljeindustrien er representert i Aberdeen. Aberdeen havn har stor trafikk av forsyningsfartøyer som betjener oljeindustrien i Nordsjøen. Flyplassen er senter for en vesentlig del av helikoptertrafikken til og fra britisk sektor, og er en av de største helikopterflyplassene i verden. Aberdeen har daglige flyavganger til og fra Stavanger, Bergen og Oslo.
Aberdeen har to universiteter, University of Aberdeen og Robert Gordon University. University of Aberdeen er et av Skottlands eldste universiteter og ble grunnlagt i 1495.
Obar Dheathain`s etymologi.
Det moderne gæliske navnet på byen er "Obar Dheathain" (skotsk "Aiberdeen"): «obar» (fra det piktsike ord "aber") betyr "sammenflytingen av elver", og «Deathain» oversettes vanligvis for Don. Faktisk dreier det seg om Dees og Dons elvemunninger, som romerne oversatte "Deva" og "Devona", den moderne "Devanha". Det latinske ordet "Devona" stemmer fra det gammelgresk "ἡ Δήουανα", som Ptolemaios fra Alexandria translittererte navnet på den keltiske elvegudinne "Deathain", et ord at han falskt oversatt til "gudinne".
Historie.
Dagens Aberdeen er en sammensmelting av to middelalderbyer, Old Aberdeen og New Aberdeen, som begge kan føre sin dokumenterte historie tilbake til det 12. århundre. Selv om de to middelalderbyene bare ligger et par kilometer fra hverandre opprettholdt de begge sin egen identitet frem til moderne tid og ble ikke slått sammen før i 1891. Gamle kilder referer ofte til «The cities of Aberdeen» (merk flertall).
Old Aberdeen ligger like sør for utløpet av elva Don, og vokste opp rundt St. Machar katedralen, og var et viktig kirkesenter fram til reformasjonen. Ifølge en gammel legende ble den første kirken på dette stedet bygget så tidlig som det 6. århundre. Katedralen ble bispesete i 1131, og den nåværende katedralbygningen ble påbegynt i det 12. århundre. I 1495 ble den første delen av det som senere ble University of Aberdeen, King's College, grunnlagt av biskop Elphinstone.
New Aberdeen var et viktig handelssenter fra det 12. århundre. Vilhelm I av Skottland hadde en residens der, og ga byen sitt første charter i 1179; den hadde tidligere fått visse byrettigheter av David I. New Aberdeen vokste fram nord for utløpet av elva Dee, og elveoset utgjorde en av de beste naturlige havnene i denne delen av Skottland.
I 1336 ble den brent ned av Edvard III av England, men ble snart bygget opp igjen. Byen hadde da en periode navnet "New Aberdeen". Byarkivet er et av de eldste i Skottland, og går tilbake til 1398. Med unntak av en kort periode dekker det hele historien frem til i dag.
Under kong Robert Bruce fikk byen, som takk for sin støtte under den skotske uavhengighetskrig, skogen Stocket av kongen. Dette området brakte store inntekter, som fortsatt kommer byens befolkning til gode gjennom offentlige tiltak.
New Aberdeen fikk sitt eget universitet i 1593, da Marischal College ble grunnlagt. Marischal College og King's College i Old Aberdeen var separate universiteter fram til det 19. århundre, og ble slått sammen i 1870 til det som i dag er University of Aberdeen.
På grunn av angrep fra baron i området hadde byen kraftige forsvarsverker, men innen 1770 var alle byporter fjernet. Under striden mellom rojalister og "covenanters" ble byen plyndret av begge sider. I 1715 erklærte byens ledere at de støttet James Francis Edward Stuart ("The Old Pretender"), og i 1745 bodde hertugen av Cumberland en tid i Aberdeen før han angrep Charles Edward Stuart ("The Young Pretender").


Kalvåg.
Kalvåg er en bygd og et tettsted i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Bygda ligger ytterst i havgapet på øya Frøya. Tettstedet Kalvåg har innbyggere per 1. januar, (Kalvåg Sentrum - fra Steinsethøgda til Hammarskaret) og tilsammen rundt 570 innbyggere på hele Frøya. Navnet Kalvåg kommer trolig fra verbet "kala" «gjør kald, få til å fryse» som en betegnelse på at vågen ofte fryser til om vinteren. I dag har Kalvåg et enestående og gammelt sjøhusmiljø som går for å være det største og best vernede sjøhusmiljøet i fylket. Mange av de gamle sjøhusene er restaurerte for overnatting. Havnen er god, med store offentlige kaianlegg og en nå utvidet gjestehavn med flytebrygger ved Knutholmen.
Kommunikasjon med båt- og landtransport til og fra Kalvåg er gode, og nærmeste by mot sør er Florø, og mot nord Måløy. I øst ligger kommunesenteret Svelgen, og nærmeste nabobygd i nord er Bremanger. Kalvåg har fastlandsforbindelse med broer og undersjøisk tunnel, Skatestraumtunnelen.
Kalvåg har tjeneste-og servicenæringer som: grunnskole, SFO-ordning, barnehage, alders-og sjukeheim og flykningemottak, dagligvare-/jernvare handel/, bank-og posttjeneste, fiskehandel, bensinstasjoner, restauranter/overnatting, kultursenter, samt butikker for blomster, gaver og klær.
Historie.
På 1860-tallet var Kalvåg kanskje det største fiskeværet på kysten, med en befolkning på oppimot 11 000 mennesker i den mest hektiske fiskesesongen. Det vokste opp en tettbebyggelse langs med vågen, med salteri, losjihus, forretninger, handelsvirksomhet og annen bosetting. Under fiskeriene var Kalvåg en hel bygdeby, med byens vesen og funksjon. Her var sykehus, lege, bedehus, kirke, lensmannsgård og skolehus. Geitholmen vest av Kalvåg var brukt som base for folk innenfra fjorden som «rodde på fiske i Geitholmen», for å skaffe mat til hjemmet og til salg. Ved Geitholmen hadde de en kort tur utover til gode fiskeplasser.
I 1871 var det 52 salteri i Kalvåg. De største kunne salte 4000 tønner, de minste 50. Til sammen saltet alle salteriene 35 340 tønner. De gode fiskeriene tok slutt tidlig i 1870-årene. På slutten av 1880-årene tok fisket seg opp igjen. I begynnelsen av århundret og framover i 1920-årene var det ikke uvanlig at der var mellom 50 og 60 oppkjøpfartøyer på havnen. Dette skapte ny fart i bygda.
Da motoren ble tatt i bruk i fiskeriene, kom Kalvåg inn i en ny tid. I 1920 var der tre maskinister i Kalvåg og 2/3 deler av sysselsettingen var knyttet til fiskeriene. Kalvåg byggekommune arbeidet for å forbedre de infrastrukturelle forholdene i bygden. I 1921 var reguleringskart over Kalvåg ferdig utarbeidet av Harald Irgens i Bergen. Det ble også satt opp 7 gatelys. En startet planleggingen av Kalvåg vannverk som munnet ut i etableringa av «L/L Kalvåg Vassverk» i 1944. I 1985 overtok kommunen vannverket vederlagsfritt.
Da Bremanger ble egen kommune i 1866, ble Kalvåg administrasjonsstedet. Kalvåg var kommunesenteret fram til kommunereguleringa i 1964, da en stor del av Davik kommune ble lagt til Bremanger kommune, og Svelgen ble det nye kommunesenteret.
På 1950-tallet og fram til 1960-tallet var det gode tider i fiskeriene og folketallet vokste med 260-391 personer. Overbeskatting av sildestammen førte til at de gode tidene tok slutt på slutten av 1960-tallet. Bygden gikk mer eller mindre i dvale fram til broforbindelsen til Bremangerlandet ble etablert. Dette var en av årsakene til at Domstein AS etablerte seg på Kalvøyna ved begynnelsen av 1980-tallet.
Dagens Kalvåg.
Dette ble startskuddet for oppgangstider med mer stabilt arbeid, noe som igjen la grunnlaget for at ildsjeler begynte å tenke positivt om ny næringsindustri i bygda, og i 1989 etablerte A/S Kalvåg Næringsbygg. Svein Inge Fosse satset sterkt på turisme, og har i dag fått et meget godt konsept på bena. Fylkeskultursjefen og Fortidsminneforenigna hadde innvendinger mot riving av eldre sjøhus i det spesielle kulturhistoriske sjøhusmiljøet. Et samarbeid mellom Kalvåg Næringsbygg og fylkeskommunale og kommunale styresmakter fikk blant annet i gang Kalvåg-prosjektet, og bygdelaget med Ove Johan Totland i spissen, førte til at man fikk satt en standard for bevaring av sjøhusmiljøet. I tillegg fikk man startet et samarbeid om etablering av en museumsavdeling i Kalvåg i samarbeid med Kystmuseet i Sogn og Fjordane. Kalvåg-prosjektet endte opp med utformingen av en estetisk plan for bygda. Denne planen har ligget som grunnlag for revidering av reguleringsplanen fra 1920-tallet.
I dag fremstår Kalvåg som det kystsamfunn som har satset sterkest for å ivareta kultur og tradisjoner innenfor rammen av turismeutvikling. Man har også hatt fokus på at en må tilrettelegge lokalsamfunnet for den tid man lever i. Denne helheten i utviklingen har ført til at Kalvåg-prosjektet har blitt en mal for andre lignende prosjekter langs kysten og man har også blitt trukket fram av myndighetene som et eksempel til etterfølgelse.
Lag og organisasjoner.
Frøyen Skyttarlag ble stiftet i 1891. I brodden for stiftelsen sto Iver H. Kleive og K. Hafstad. Etter noen år ble laget delt i to lag som ble kalt Frøyen Skyttarlag og Tordenskiold Skyttarlag. Lagene gikk sammen igjen i 1912 under navnet Frøyen og Kalvåg skyttarlag. Laget var ikke i drift under 2. verdenskrig. Fra ca 1957 og fram til 1972 lå laget nede.
Frøyen og Kalvåg Skyttarlag hadde sin første skytebane på Kvernhushaugen. Den var bygd med statsstøtte, og der hadde de 100-, 200-, 400- og 600-metersbane. Stamplasser var plassert slik: 100 m- og 400 m-banen var i området nord for huset til Magne Totland. 200 m-banen var i området der huset til Roald Langeland står. Der sto også skytterhuset. 600 m-banen var på nakken ovenfor huset til Ingmar Røys. Da laget startet opp igjen i 1972 ble banen flyttet til Svehaugane og midt på 1980-tallet til Varemyra ved idrettsbanen på Liset, der den ligger i dag. Det gamle skytterhuset som sto på Kvernhushaugen ble revet av Per og Olav Liseth og er bygd opp igjen som fjøs i området på vestsiden av huset til Tore Meldstvedt. I 2006 ligger skytebanen til Frøyen og Kalvåg Skyttarlag i Varemyra ved idrettsbanen på Liset.
Idrettslaget Frøy ble stiftet 20.april 1947. Første leder var lensmann Mons Monsen.


Stonehenge.
Stonehenge er et forhistorisk monument i Amesbury rundt 13 km nordvest for Salisbury i Wiltshire i England. Det består av en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble sannsynligvis reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder. Stonehenge regnes som et av verdens mest kjente byggverk.
Navnet "Stonehenge" kommer fra det gammel-engelske ordet "Stanhengist" som betyr «de hengende stenene».
Selve monumentet eies og forvaltes av "English Heritage", mens nærområdet eies av "National Trust for Places of Historic Interest or Natural Beauty". Stonehenge, Avebury og deres omgivelser ble i 1986 satt på UNESCOs verdensarvsliste.
I juli 2010 fant arkeologer en ny henge ved Stonehenge.
Utseende.
Stonehenge består av veldige reiste steiner i to store sirkler. Den ytre sirkelen er 30 meter i diameter og består av omtrent 5 meter høye steiner. På disse hviler en rad lange, horisontale steiner.
Den indre kretsen er åpen mot nordøst og består av fem par høye steiner. Hvert par har vært forent gjennom en horisontal stein og har dannet en såkalt trilitt. Det midterste paret var høyest. Det hadde, foruten den ovenpåliggende steinen, en høyde på 6,5 meter. Materialet som er brukt for den indre sirkelen er en blåaktig sten som ikke finnes i trakten, men har vært hentet langveisfra. Mellom de to sirklene av store steiner og innenfor den indre har det eksistert sirkler av mye mindre steiner.
I midten ligger en 4,6 meter lang flat stein, det såkalte «alteret». Gjennom åpningen går en vei hvor det er reist en stein et stykke utenfor graven. For noe mer enn 3500 år siden, omkring 1700 f.Kr., kunne man på morgenen på årets lengste dag, fra den sentrale «altersteinen», se solen til venstre for denne reiste steinen. Dette støtter teorien om at tempelet ble oppført rundt denne tiden. Ettersom jordens akse har forandret seg er det nå ikke lengre mulig å observere dette fenomenet. Uansett samles selv i våre dager mange mennesker på sletten ved monumentet rundt sommersolverv.
Monumentets utvikling.
Stonehenge-komplekset ble bygget ut i flere faser i en periode på tilsammen 2000 år. Det finnes også tegn på virksomhet i området både før og like etter denne perioden. Arkeologer har blant annet funnet rester av tre store mesolitiske groper i nærheten, under det som nå er parkeringsplass. Disse er datert til omkring 8000 f.Kr., men de har ingen kjent direkte sammenheng med det senere monumentet. En gravplass for en halshugget saksisk mann har blitt utgravd på plassen og er datert til 600 e.Kr.
Dateringen og forståelsen av de ulike fasene ved Stonehenge er ingen enkel sak; de kompliseres av dårlig bevarte utgravningsprotokoller, dårlige bevaringsforhold og få moderne forskningsdata.
Fase 1: «Aubrey-hullene» og «Hælsteinen» (ca. 3100 - 3000 f.Kr.).
Det første monumentet besto av en sirkulær voll og et dike (7 og 8). Dette måler omkring 115 meter i diameter, med en stor åpning i nordøst og en mindre i sør (14). Byggerne plasserte bein av rådyr og okse i bunnen av diket. De var betydelig eldre enn hornhakkene som ble benyttet for å grave diket og hadde blitt tatt vel hånd om i en lang periode før de ble begravet. Den første fasen er datert til omkring 3100 f.Kr. Innenfor den ytre kanten av den lukkede området ble det gravd en sirkel med 56 hull (13), kjent som "Aubrey-hullene" etter John Aubrey, en 1600-talls antikvar som var den som først skal ha oppdaget dem. Det kan ha vært trepåler i hullene, men det finnes ikke noen faste bevis for dette. En mindre ytre voll bak diket kan også dateres til denne perioden (9).
Fase 2: «Den doble blåsteinssirkelen» (ca. 3000 - 2800 f. Kr.).
Bevisene for den andre fasen er ikke lenger synlige. De dukker opp som spor av et antall stolpehull som er datert til en periode da en viss type av trestrukturer ble bygd, omkring år 3000 f.Kr. Videre fantes det stolper plassert ved åpningen i nordøst og langs en linje fra den søndre åpningen og inn mot midten. Vollen ble redusert med hensikt i høyde og diket ble fylt igjen. Minst 25 av "Aubrey-hullene" inneholdt branngraver. Disse ble lagt ned to hundreår etter at monumentet ble oppført.
Hva enn hullene har vært brukt til opprinnelig, har de under fase 2 altså blitt benyttet til begravelser. Ytterligere 30 branngraver var plassert i diket og på andre steder innenfor monumentet, de fleste i den østre halvdelen. Stonehenge er dermed den første gravplassen av denne typen på de britiske øyer. Fragmenter av ubrent menneskelig bein har også blitt funnet i dikets fyllmasse.
Fase 3: «Sarsen»-sirkelen (ca. 2600 - 1600 f. Kr.).
Arkeologiske utgravninger indikerer at det omkring 2600 f. Kr. ble gravd to konsentriske halvmåneformede grupper av hull (hull Q og R) i midten. Igjen finnes det lite men temmelig sikre dateringsbevis fra denne fasen. Hullene inneholdt 80 stående blåstener (de blå på plankartet) hentet fra Preseli Hills, 250 km unna i dagens Pembrokeshire i Wales. Stenene, som veide omkring fire tonn hver, besto i hovedsak av flekkete doleritt, men inneholdt også noe ryolitt samt vulkansk og kalkaktig aske. Steinen som er kjent som altersteinen (1), en seks tonn tung gigant av grønn glimmerholdig sandstein som er dobbelt så høy som blåsteinene, er også fra Wales og kan ha stått der som en ensom kjempemonolitt.
Den nordøstre åpningen ble utvidet med resultatet at den stemte nøyaktig overens med datidens retning av midtsommersolens oppgang og midtvinterens solnedgang. Denne fasen i monumentets historie er imidlertid ufullstendig. Blåsteinene ble flyttet, og Q og R-hullene ble fylt igjen. Allikevel overgår monumentet det i Avebury mot slutten av denne fasen. Amesbury Archer, som ble funnet i 2002, fem km sør for Stonehenge, kan også ha sett monumentet i denne tilstanden.
Hælsteinen ("The Heelstone") (5) kan også ha blitt flyttet til utsiden av den nordøstre inngangen under denne perioden. Det kan imidlertid ikke fastslås med sikkerhet når dette skjedde og det kan ha hendt når som helst under fase 3. Opprinnelig hang en annen stein sammen med hælsteinen. To eller tre store portalsteiner ble reist rett innenfor åpningen i nordøst. Av disse gjenstår kun den nesten fem meter høye slaktersteinen ("Slaughter Stone") (4). Andre kjennetegn som er løst datert til fase 3, inkluderer de fire stasjonssteinene (6), hvorav to stod på toppen av hver sin jordhaug. Haugene er tolket som gravhauger til tross for at de ikke har inneholdt menneskerester (2 og 3). Avenyen ("The Avenue") (10), et parallelt par av diker og voller som leder mot elven Avon tre km unna ble også anlagt. Dikene ble senere gravd rundt stasjonssteinene og hælsteinen, noe som reduserte denne til en stor ensom monolitt.
Delfase II (ca. 2440-2100 f. Kr.)
Neste store fase av aktiviteter skjedde ved slutten av det tredje årtusen f.Kr. Hele 74 gigantiske Sarsen-steiner (grå på kartet) ble hentet fra et steinbrudd omkring 30 km nord for stedet, ved Marlborough Downs. 30 steiner med 29 overliggere dannet en sirkel som var 30 meter i diameter. Hver og en veier omkring 25 tonn og er tydelig bearbeidet for effektens skyld. De stående steinblokkene er noe videre mot toppen slik at perspektivet nedenifra gjør at de ser rette ut når de reiser seg opp fra grunnen. Overliggerne er lett bøyde for å oppnå det sirkulære utseendet.
Innenfor sirkelen stod fem store trilitter av sandstein (kalt Sarsen). Disse var arrangert i form av en hestesko. Disse store steinene, ti stående og fem overliggere, veide opp mot 50 tonn hver. Bilder av en dolk og 14 økseskaft er blitt ristet inn på en av Sarsen-steinene (stein 53). Flere øksekaftristninger er blitt observert på den ytre delen av steinene (steiner 3, 4 og 5). De er vanskelige å datere, men formen indikerer at de ligner sene bronsealdervåpen.
Senere i bronsealderen synes "blåsteinene" å ha blitt gjenreist for første gang, selv om de nøyaktige detaljene fra denne perioden er uklare.
Denne delfasen innebar større omarrangeringer av "blåsteinene" som var plassert i sirkel mellom de to settingene av sarsensteiner og i en oval i midten. En del arkeologer anser at noen av blåsteinene under denne perioden var deler av en annen gruppe hentet fra Wales. "Altersteinen" kan ha blitt flyttet inn i ovalen. Selv om dette virker som den mest imponerende fasen, var dette dårligere gjennomført sammenlignet med de tidligere. Den nylig gjenreiste blåsteinen var ikke godt nok forankret og begynte å falle overende.
I denne fasen ble deler av den nordre seksjonen av blåsteinene flyttet, og man laget en hesteskoformet setting som kalles «Blåsteins-hesteskoen» ("Bluestone Horseshoe"). Denne gjenspeilet formen av de allerede oppstilte sentrale sarsentrilittene. Denne delen av fasen er samtidig med det berømte Seahenge i Norfolk.
Delfase VI (fram til ca. 1600 f.Kr.)
Ytterligere to ringer av hull ble gravd rett utenfor stensirkelen. Disse kalles Y og Z (11 og 12). Hver og en av disse ringene besto av 30 hull. De ble aldri fylt med stein, og siltet igjen i løpet av de påfølgende århundrene. I jordmassen i hullene ble det gjort funn fra jernalderen og romertiden.
De monumentale byggene ved Stonehenge mistet sannsynligvis sin betydning omkring 1600 f.Kr.
Utgravninger ved Stonehenge.
Den første dokumenterte utgravningen ved Stonehenge ble gjennomført av William Cunnington og Richard Colt Hoare. I 1798 undersøkte Cunnington en grop ved en trilitt som hadde falt overende. I 1810 gravde begge ved den liggende «Slakterstenen» og kom da fram til at den en gang hadde stått oppreist. De kan også ha undersøkt et av Aubrey-hullene ved siden av. I 1839 gravde en kaptein Beamish omkring altarsteinen og noe senere ga familien Antrobus, som på den tiden eide Stonehenge, Charles Darwin tillatelse til å foreta en liten utgravning for å bevise sine teorier om markers egenskap til å begrave antikke bygninger.
Rundt nyttårsaften år 1900 falt ytterligere en trilitt, og Sir Edmund Antrobus tok initiativet for å rette den opp. Samtidig støpte han den opp med betong. Etter kraftig kritikk og et brev til avisen "The Times," skrevet av William Flinders Petrie, gikk Antrobus med på å rette opp steinene under arkeologisk oppsyn slik at en ordentlig dokumentasjon kunne gjøres av området. Antrobus fikk gruveingeniøren William Gowland til å gjøre jobben. Til tross for at han manglet arkeologisk erfaring gjorde han en av de beste og mest detaljerte utgravningsdokumentasjonene som noensinne er utført ved monumentet. Gowland etablerte teorien om at hakker av dyrehorn hadde blitt brukt for å grave hullene, og at steinene hadde blitt bearbeidet for å passe på plassen.
Den største utgravningen ved Stonehenge ble utført av William Hawley og hans assistent Robert Newall etter at området hadde blitt statlig. Deres arbeide ble påbegynt i 1919, støttet av «Office of Works» (Arbeidsdepartementet) og fortsatte frem til 1926. Begge menne gravde ut store deler av kjennetegnene ved Stonehenge og var de første til å fastslå at det var et sted som ble utbygd i flere faser.
I 1950 betalte Society of Antiquaries Richard Atkinson, Stuart Piggott og Marcus Stone for å gjennomføre ytterligere utgravninger. De oppdaget flere branngraver og utviklet faseinndelningen som den dag idag dominerer mye av det som skrives om Stonehenge.
I 1979 og 1980 ledet Mike Pitts to mindre undersøkelser som en del av en arkeologisk overvåkning ved «Hælsteinen». Her ble det funnet bevis for at det en gang hadde stått ennå en stein i området. Senere utgravninger er utført i området i forbindelse med legging av elektriske kabler, avløpsrør og en gangbane igjennom området.
Stonehenge på 1900-tallet og fram til våre dager.
På begynnelsen av 1900-tallet lutet mange av blåsteinene, sannsynligvis på grunn av det økende antallet nysgjerrige besøkende som undersøkte dem på 1800-tallet. Dessuten falt to av trilittene i moderne tid. Tre steg for å bevare Stonehenge ble gjennomført. Man rettet på instabile og falne steiner og plasserte dem, ved hjelp av informasjon fra gamle tegninger, i sine opprinnelige posisjoner. Dette innebærer at Stonehenge ikke er fullt så tidløs som en del turistbrosjyrer vil ha det til.
Stonehenge er fortsatt en samlingsplass for pilegrimer, neo-druider og nyhedninger. Mellom 1972 og 1984 ble det årlig holdt en åpen festival, uformelt arrangert av den Politantriske sirkelen. I 1984 ble festivalen forbudt av den britiske regjeringen. Som et resultat oppsto da en voldsom konfrontasjon mellom politi og new age turister, en hendelse som senere ble kalt "slaget om bønnefeltet". I nærmere 15 års tid etter dette hadde disse gruppene ingen tilgang til Stonehenge for religiøse hensikter. Idag er Stonehenge tilgjengelig for dem fire ganger per år.
De siste 20 år har monumentet blitt påvirket av veiene A303 mellom Amesbury og Winterbourne Stoke, og vei A344 som ligger i nærheten. Ulike prosjekt for å flytte veien eller bygge en tunnel under monumentet har blitt foreslått, men disse har ofte blitt motarbeidet da de enten er for dyre eller ødelegger nærmiljøet for mye. I begynnelsen av 2003 offentliggjorde Transportdepartementet i Storbritannia sine planer for å forbedre A303, blant annet med en tunnel under Stonehenge. Disse planene er fortsatt kontroversielle og regjeringen har ennå ikke fattet et vedtak.
I 2006 åpner Verdensarvsentret. Den nåværende situasjonen for besøkende har ofte blitt kritisert. "Public Accounts Committee" i det britiske underhuset uttalte i 1993 at de så Stonehenge som en skam for nasjonen. På tross av dette så har planene for det nye sentret vekket sterk motstand, spesielt fra grunneiere og beboende i nærområdet. Organisasjonen English Heritage har foreslått en ny besøksfasilitet 3 km fra steinene inntil en vei i tettstedet Amesbury. Besøkende skulle kjøres derfra til og fra punkter nær monumentet. De skulle siden nærme seg selve steinmonumentet til fots den siste kilometeren. Lokale beboere i Amesbury har klaget på at dette skulle flytta trafikken fra Stonehenge rett inn i deres eget tettsted. Det var tenkt at den nye strekningen av veien A303 skulle være klar i 2008, den er imidlertid utsatt og en mindre forbedring av veien vurderes i stedet.
Tidlige forklaringer.
Mange tidlige historikere var påvirket av overnaturlige folklore i sine forklaringer. I 1615 argumenterte Inigo Jones for at det hele var et romersk tempel tilegnet Cnelus, en hedensk gud, og bygget etter toskansk mønster. Senere kommentatorer mente at det var oppført av vikingene. Faktum er at helt frem til sent på 1800-tallet ble plassen ansett å være koblet til saksere og andre, senere tids folkegrupper.
Det første akademiske forsøket på å undersøke og forstå monumentet ble gjort omkring år 1740 av William Stukeley. Han anså feilaktig at Stonehenge var koblet til druidene. Han målet opp og tegnet monumentet, noe som tillot en bedre analyse av dets form og karakter. Med dette arbeidet kunne han demonstrere den astronomiske og kalendariske betydningen for steinenes plassering.
Rundt 1800 kunne John Lubbock fastslå at plassen var fra bronsealderen, basert på bronsegjenstander som ble funnet i gravrøyser i nærheten.
Stonehenge som en del av et rituelt landskap.
Mange arkeologer hevder at Stonehenge var et forsøk på å gjenskape i stein de vanligere trestrukturene som fantes på Salisburysletten på denne tiden. Moderne antropologiske teorier har blitt fremsatt av Mike Parker Pearson og den madagaskiske arkeologen Ramilisonina om at strukturer i tre hang sammen med det levende og steiner med de døde forfedrene. De har argumentert for at Stonehenge var slutten på en lang, ritualisert begravelsesprosesjon, som begynte i øst ved soloppgang i Woodhenge og Durrington Walls, flyttet seg ned til Avon og som siden gikk langs «Avenyen» opp til Stonehenge i vest ved solnedgang. Reisen fra tre til stein via vann var en symbolsk reise fra livet til døden.
Det finnes ingen tilfredsstillende bevis for teorien om at Stonehenges astronomiske linjeretning var noe annet enn symbolsk og den rådende forklaringen favoriserer en rituell rolle for monumentet som tar i betraktning de tallrike gravplassene og plasseringen i et videre landskap av hellige plasser.
Arkeologisk astronomi ved Stonehenge.
Monumentet er rettet mot nordøst og mange har foreslått at byggerne la stor betydning i solens gang på himmelen. Det er uansett usannsynlig at retningen er gjort av monumentet er tilfeldig.
En stor debatt ble utløst i 1963 da boken "Stonehenge Decoded" ble publisert. Den britiskfødte astronomen Gerald Hawkins som skrev verket, hevdet i denne at han hadde sett et stort antall markeringslinjer, og la fram teorien at Stonehenge kunne ha blitt brukt for å forutse sol- og måneformørkelser. Hawkins bok ble gitt stor publisitet, mest av på grunn av at han hadde brukt en datamaskin for å komme fram til sine teorier. Arkeologer var skeptiske til hans forklaringer. Dette spesielt på bakgrunn av de ytterligere bidrag som fremkom i debatten, blant annet fra astronomen C. A. Newham, Sir Fred Hoyle, den berømte Cambridge-kosmologen, og fra Alexander Thom, en pensjonert sivilingeniør som hadde studert steinsirklene i mere enn 20 år. Disse teorier har møtt kritikk de seneste tiårene blant annet fra Richard Atkinson og andre som har hevdet at «steinalderkalkulatoren» er en upraktisk forklaringsmodell.
Idag er man enige om at noen av de astronomiske teoriene, men ikke alle, var overdrevet. Likevel, da solen stiger i ulike geografiske retninger, må man for å komme rett i linje med den, ha nøye regnet ut Stonehenges breddegrad til 51°11'. Denne retningslinjen må derfor ha vært fundamental når man oppførte den siste av Stonehenges byggefaser. Den nyligoppdagede naboen av «The Heel Stone» (hælsteinen) har ytterligere forsterket forklaringen at det skulle være en markering for midtsommersolens oppgang, og steinen skulle da ha vært den ene siden av en «solkorridor» brukt for å ramme inn sollyset. Soldyrking var sannsynligvis en vanlig foreteelse blant neolittiske folkeslag, framfor alt for å få en god høst.
Som et resultat har arkeoastronomer kommet fram til at Stonehenge representerer et «antikt observatorium», til tross for at bruken er omdiskutert.
Teknikken og utformingen av Stonehenge.
Med utgangspunkt i at blåsteinene ble hentet fra Wales for hånd, og ikke ble transportert av isbreer som arkeologen Aubrey Burl hevder, har et antall ulike transportmetoder med kun tre og rep blitt utprøvd. Man har imidlertid ikke forsøkt å flytte steiner ved hjelp av okser eller kyr. I 2001 gjennomførte man en øvelse i eksperimentell arkeologi. Et forsøk på å transportere en stor stein langs en land- og sjørute ble gjennomført fra Wales til Stonehenge. Frivillige tvang steinen på en slede av tre, og dro sleden over land. Når den senere ble flyttet over til en kopi av en forhistorisk båt, sank steinen i Bristolkanalen.
En teori er at man lagde stående rammer av tre som senere ble brukt for å hale opp steinene. De høyeste steinene kan ha blitt reist opp stegvis på plattformer av tre, og med hjelp av disse har de enten glidd på plass eller blitt trykket opp på ramper. Steinene viser et folk som har vært dyktige i trearbeide, og de kan også ha hatt kunnskap om å oppføre monumentet gjennom slike metoder.
Alexander Thom mener at monumentet er bygget etter en megalittisk lengdenhet. Han har studert et antall fornminner og har regnet ut en såkalt megalittisk yard på ca 0,829 meter, noe mindre enn en vanlig britisk yard.
De inngraverte våpnene på Sarsen-steinene er unike i megalittisk kunst på de britiske øyer, der mer abstrakte figurer ble favorisert. På samme måte er hesteskoarrangementet av steiner uvanlig i en kultur som vanligvis arrangerte steiner i sirkler. Øksemotivet er vanlig for folket i Bretagne på denne tiden. Mot denne bakgrunn har det blitt foreslått at minst to faser i Stonehenge ble bygget under påvirkning fra kontinentet. Denne slutningen kan delvis kunne forklare monumentets utformning, men i sin helhet er Stonehenge fortsatt uvanlig i sammenheng med andre forhistoriske kulturer.
Man har gjort forsøk på å beregne hvor stort arbeid som krevdes for å bygge de ulike fasene. Den totale innsatsen som krevdes er beregnet til flere millioner timers arbeide. Stonehenge fase 1 behøvde sannsynligvis omkring 11 000 timers arbeide, fase 2 omkring 360 000 og de ulike delene av fase 3 har tatt inntil 1,75 millioner timers arbeide. Med den tidens primitive verktøy antas arbeidet med steinene å ha krevd omkring 20 millioner timers arbeide. Naturligvis må viljen til å produsere et sådant monument ha vært sterk og en sterk sosial organisasjon har sannsynligvis vært nødvendig for å bygge og opprettholde Stonehenge.
Myter og legender.
Noen hevder at "Friar's Heel" er en omskrivning av «Freias He-ol» eller «Freias Sol», den nordiske mytologiens Freia og det kymriske ordet for «vei» og «soldag».
Stonehenge settes også i forbindelse med legenden om Kong Arthur. I følge Geoffrey av Monmouth besluttet Merlin at monumentet skulle flyttes fra Irland, der det hadde blitt oppført på Mount Killaraus av kjemper som tok steinen fra Afrika. Etter at det hadde blitt gjenoppført nær Amesbury, forteller Geoffrey videre hvordan først Ambrosius Aurelianus, seinere Uther Pendragon, og tilslutt Konstantin III, ble begravd innenfor ringen av stein. På mange plasser i hans "Historia Regum Britanniae" blander Geoffrey britiske legender og sin egen fantasi. Det er interessant at han kobler sammen Ambrosius Aurelianus med dette forhistoriske monumentet, ettersom det finnes anledning til å koble Ambrosius med navnet på det nærliggende Amesbury.


Johnnie Cochran.
Johnnie L. Cochran jr. (født 2. oktober 1937 i Shreveport i Louisiana, død 29. mars 2005 i Los Angeles) var en amerikansk advokat best kjent som hovedforsvareren i drapssaken mot O.J. Simpson. Han forsvarte også Sean Combs, Snoop Dogg, Riddick Bowe og Michael Jackson i straffesaker.


Naurisk kultur.
Naurus kultur har blitt sterkt påvirket av den nåværende vestlige kulturen, og det er bare fragmenter igjen av gamle skikker og tradisjoner.
Kunster og håndverk.
Naurus innbyggere bruker vanlige tropiske klær: korte bukser og lette skjorter. Fisking følger fortsatt den tradisjonelle metoden: øyas fiskere venter på fisken i små, lette båter. Skikken å drive fiske med dresserte fregattfugler har blitt bevart til i dag.
Radio Nauru har samlet mange innspillinger av de lokales musikk, men selv gamle Nauruere forstår sjelden "innholdet" i disse sangene.
Selv om den tradisjonelle kulturen raskt gir plass til den moderne, er musikk og dans – som andre steder i Mikronesia – de mest populære kunstformene. Rytmiske sanger og tradisjonelle ringdanser blir framført særlig ved feiringer og fridager.
Håndverkere lager klær og vifter av kokosfiber og barken fra skruetreet og bruker geometriske mønster som gjenspeiler de som brukes i indonesisk kultur. Trevirke fra kokospalmer brukes også i produksjon av kunst og håndverk.
Seremonien å lage og drikke "kava" er en tradisjonell kvinneskikk.
Språk og utdanning.
Naurus språk, naurisk, er en slags blanding av naboøyenes språk. Engelsk forstås og snakkes av de fleste.
Utdanning er obligatorisk fra 6–16 år, og den eneste skolen er Kayser-colleget nord på øya. For videre utdanning og universitet, må nauruere til utlandet, vanligvis Australia.
Landets offisielle nasjonaldag er uavhengighetsdagen 31. januar, men angam-dagen er også en veldig viktig dag.
Sport.
Nauruere er store sportfans, og de er mest interesserte i fotball og softball. Nauru pleier ikke å spille internasjonalt, men noen fotballag pleier likevel å reise til Australia, og et spiller i den australske ligaen. Et landslag finnes, men det er ikke anerkjent av OFC eller FIFA.
Vektløfting.
En sport som Nauru mestrer er vektløfting. Den sensasjonelle gullmedaljen i 1990s Commonwealth Games av Marcus Stephen satte i gang Den nauriske olympiske komité. Vektløfter Reanna Solomon vant også flere medaljer i Commonwealth Games.
I 1998 bestemte Den internasjonale vektløftingsunionen å holde 2001s VM i Nauru. Den ble beskrevet som «Naurus største dag» av innbyggerne. Den tyske byen Riesa ville også ha VM, men Naurus finansielle løfter gjorde utslaget, for første gang ble premier på 6 500 DM for hver gullmedalje utlovt. Finansielle problemer gjorde imidlertid at VM ble avlyst og flyttet til Guam.


Hana.
Hana er en bydel i Sandnes. Den ligger på østsiden av Gandsfjorden og strekker seg sørover helt til Vågen i sentrum av Sandnes. Bydelen har 7 246 innbyggere og et landareal på 31,8 km².
Hana preges av nærheten til fjorden og sentrum – Hana båtforening har småbåthavner langs hele kysten og gatene er sterkt trafikkerte. Bebyggelsen utenfor sentrale Hana/Aspervika er konsentrert i mindre «havnebyer» som Dale, Strondavika og Sandvika. Rogaland Heimevernsdistrikt 08 er lokalisert i Vatneleiren på Vatne i bydelen. Her finner man også et boligområde opprinnelig tilknyttet leiren. På Dale ligger Dale mottakssenter, Norges største asylmottak.
Hana bydel har flere menigheter: Sandnes baptistmenighet, Hana kirke/menighet og Sandnes Adventkirke.
Hana er sentral i planene for fremtidens utbygging i Sandnes Øst – det legges planer for storstilt boligutbygging og nytt bydelssentrum øst for dagens bebyggelse. Den planlagte bybanen i Stavanger/Sandnes skal gå gjennom bydelen.
Næringsliv.
Støperiet Sandnes Aducerverk var bydelens største bedrift gjennom 1900-tallet, og ble bygget om til kjøpesenteret Hanasenteret (senere Havannasenteret) i 1987. Alf Gjesdal Sementstøperi startet opp på øvre Hana i 1951 og bedriften vokste jevnt og trutt gjennom 50- og 60-tallet før bedriften flyttet til Sviland i 1974. I 1991 åpnet landets største innendørs badeland, Havanna Badeland, i senteret. I 2007 ble badelandet bygget om til lekeland. I senteret hadde Sports Club, Elixia Vests forløper, sitt hovedkontor. Gandsfjord Karateklubb holder også til i senteret.


Ronaldinho.
Ronaldo de Assis Moreira (født 21. mars 1980 i Porto Alegre, Brasil), bedre kjent som «Ronaldinho» "(lille Ronaldo)", er en brasiliansk fotballspiller. Han har siden 2011 spilt for klubben Flamengo, etter tidligere å ha spilt for storklubber som Barcelona og AC Milan. Han har også hatt en lang landslagskarriere for, der han blant annet har vært med på å vinne VM i fotball 2002.
Navnebakgrunn.
Ronaldinho er i hjemlandet kjent under kallenavnet "Ronaldinho Gaucho". Gaucho er et kallenavn for personer fra den brasilianske staten Rio Grande Do Sul, som han kommer fra. Dette fordi en annen brasiliansk superstjerne også ble kalt Ronaldinho på sine yngre dager, nemlig Ronaldo. Ronaldo tok sitt fornavn Ronaldo som kallenavn da han kom til Europa og tillot dermed Ronaldinho å bevare sitt kallenavn som han i følge sin egen offisielle hjemmeside har hatt siden 7års-alderen. En av fintene Ronaldinho er kjent for kalles elástico, som takket være Rivelino ble populær på 70-tallet. Først drar han ballen den ene veien før han drar den den andre veien, hele tiden mens ballen er klistret til foten hans.
Grêmio Foot-Ball Porto Alegrense.
Ronaldinhos navn ble kjent da han ble toppscorer i verdensmesterskapet for U-17, og han startet sin profesjonelle karriere i den brasilianske klubben Grêmio i Porto Alegre, der han spilte fra 1998 til 2001.
Paris Saint-Germain.
I 2001 signerte Ronaldinho en femårskontrakt med den franske klubben Paris Saint-Germain (PSG). Klubbens manager syntes imidlertid at Ronaldinho var mer opptatt av nattelivet enn av fotball. Han begynte ikke å spille før sesongen 2001/2002 på grunn av en langvarig juridisk dragkamp mellom PSG og Grêmio om overgangssummen.
I 2003 kunngjorde Ronaldinho at han ønsket å forlate PSG etter at de ikke kvalifiserte seg for Champions League. Det satte i gang en budrunde blant toppklubbene.
FC Barcelona.
19. juli 2003 undertegnet han en kontrakt med FC Barcelona. Ronaldinho ledet Barcelona til andreplass i den spanske toppserien i sesongen 2003/2004.
Sammen med Samuel Eto'o og Lionel Messi utgjorde Ronaldinho et fryktinngytende angrep, som ga klubben ligagull i den spanske ligaen sesongen 2004/2005 og 2005/2006, og Champions League-gull i 2005/2006.
20. desember 2004 ble Ronaldinho kåret til Årets spiller av FIFA, og 19. desember 2005 ble Ronaldinho kåret til Årets spiller av FIFA igjen, for andre år på rad.
Ronaldinho fikk kritikk i 2006 og 2007 og innrømmet også selv i slutten av sesongen at han ikke hadde vært i form, tross 21 mål. Ronaldinho fikk kun 13 starter for Barcelona sesongen 2007/2008 på grunn av skader og sviktende form.
AC Milan.
Sent på kvelden den 15. juli 2008 ble det kjent at Barcelona og AC Milan hadde blitt enige om en overgang, til en pris på 18,5 millioner euro. Ronaldinho signerte en treårskontrakt og ble presentert som Milan-spiller 17. juli. Ronaldinho scoret sitt første mål for Milan i en 1-0 derbyseier over rivalen Inter den 28. september 2008.
Flamengo.
Den 11. januar 2011 skrev han under en kontrakt med den brasilianske klubben Flamengo. Kontrakten hans går ut i 2014. I sin første kamp for Flamengo fikk han kapteinbindet, og scoret sitt første mål for Flamengo i 3-2 seieren mot Boavista den 6 februar 2011. Ronaldinho hadde en god debutsesong for Flamengo, og har fortsatt den gode formen i 2012. Dette har gjort at han har blitt kalt tilbake til det brasilianske fotball landslaget, og han er nå fast inventar i troppen.
Atletico Mineiro.
Ronaldinho skrev under for Atletico Mineiro etter at en dommer annullerte kontrakten hans med Flamengo. Ronaldinho saksøkte Flamengo for 20 millioner dollar i manglende lønsutbetalinger, noe klubben vedkjente. Dette var et resultat av at hovedsponsoren, som og var med på å betale Ronaldinhos lønn på ca. 700.000 dollar i uken, trakk seg.
Landslagsspill.
Han debuterte på Brasils landslag 26. juni 1999 i en kamp mot i Copa América. Han har pr juni 2008, spilt 82 landskamper for Brasil og scoret 32 mål.
I 2002 var Ronaldinho med på å vinne VM for Brasil. Ett av turneringens høydepunkter var Ronaldinhos scoring i kvartfinalen mot, der han lobbet ballen over keeper David Seaman fra 35 meters hold.
Ronaldinho spilte på Brasils lag som tok bronse under OL i Beijing 2008.


Lev Jasjin.
Jasjins gravstedLev Ivanovitsj Jasjin (russisk Лев Иванович Яшин, født 22. november 1929, død 21. mars 1990) var en sovjetisk målvaktlegende.
Historie.
Jasjin fikk Gullballen i 1963 som årets spiller i Europa. Han er fortsatt den eneste målvakten som har fått denne prisen. I dag regnes han av mange som den beste målvakten i fotballens historie, sammen med engelskmannen Gordon Banks.
På grunn av hans akrobatiske redninger og tilbøyelighet til å kle seg i helsvart habitt under kamper, fikk han kallenavnet «den svarte panter». Han spilte hele sin karriere i Dinamo Moskva, der han fikk 326 kamper. Han fikk også med seg fire verdensmesterskap for. I 1958, 1962 og 1966 som førstemålvakt, og i 1970 som tredjevalg og «rådgiver».
Meritter.
Nasjonalt vant Jasjin den sovjetiske serien fem ganger i løpet av sin 20-årige karriere. Han fikk også like mange sølvmedaljer, samt én bronsemedalje. Tre ganger var han med på å vinne den sovjetiske cupen. Han ble også cupmester med Dinamo Moskva i ishockey i 1953, og gav nesten opp fotballen til fordel for ishockey. Han tok imidlertid til slutt plassen i Dinamo Moskva tilbake fra Aleksej «Tiger» Khomitsj.
Med landslaget kom høydepunktet i 1960, da han var med å vinne det første Europamesterskapet. Han fikk også sølv i det neste Europamesterskapet, i 1964. I VM var fjerdeplassen i 1966 lagets beste prestasjon. Det kan også nevnes at Jasjin i 1956 var med å vinne OL. Jasjin skal ha reddet i overkant av 150 straffspark i løpet av sin karriere.


Sør-Aukra.
Sør-Aukra er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal, fra 1837 del av Aukra formannskapsdistrikt. Navnet ble opprinnelig skrevet «Akerø».
1. januar 1924 ble Aukra kommune delt i Sør- og Nord-Aukra kommuner. Sør-Aukra hadde ved opprettelsen 1 395 innbyggere.
1. januar 1965 ble Sør-Aukra kommune slått sammen med Dryna og området på Midøya i Vatne kommune til den nye Midsund kommune. Sør-Aukra hadde ved sammenslåingen 1 912 innbyggere.


Tapajós.
Tapajós er en sideelv til Amazonas i Brasil. Den følger et dalområde og renner ut i Amazonaselva ved byen Santarém i delstaten Pará. Elva har fått navnet sitt etter den indianske urbefolkningsgruppen Tapajós. Nedbørfeltet inklusive tilførselselvene Juruena og Teles Pires er 490 000 km², herav anslagsvis 160 000 km² på Juruena og og anslagsvis 140 000 på Teles Pires.
Elva har sitt utspring på et platå nær Diamantino. Her møtes flere mindre elver og danner elva Arinos. Denne renner senere sammen med Juruena og danner Alto Tapajós. Elva har dette navnet helt ned til den møter Rio Manoel som kommer fra øst, deretter har elva navnet Tapajós. De øvre delene av elva er dominert av stryk og kraftige strømmer. Elva kan trafikkeres av større båter fra det siste stryket, Maranhão Grande, og ned til Santarém.


«Silja»-forliset.
«Silja»-forliset fant sted den 24. juli 1969 da det 100 350 dødvekttonn store tankskipet «Silja» av Oslo sank utenfor Toulon på den franske Middelhavskysten etter en kollisjon med det franske passasjer- og lasteskipet «Ville de Majunga» på 8000 tonn.
MT «Silja» var på veg fra Genova etter endt utlossing og på vei til Persiagolfen. 20 av mannskapet på 39 ombord på «Silja» omkom i forliset.


Santarém (Pará).
Santarém er en by og kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Byen ligger der elva Tapajós renner ut i Amazonas, og er et populært besøksmål for turister. Byen nås for det meste ved å bruke båt. Santarém var opprinnelig bostedet til den indianske urbefolkningsgruppen Tapajós.


Søndre Høland.
Søndre Høland er en tidligere selvstendig kommune i Akershus fylke, fra 1837 del av Høland formannskapsdistrikt. Da var også Setskog del av Høland. Setskog ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1905.
1. juli 1924 ble Høland delt i Søndre- og Nordre Høland. Søndre Høland hadde ved opprettelsen 2 106 innbyggere.
1. januar 1966 ble Søndre- og Nordre Høland, Aurskog og Setskog kommuner slått sammen til Aurskog-Høland kommune. Søndre Høland hadde ved sammenslåingen 2 173 innbyggere.


Demagogi.
Demagogi er evnen (eller kunsten) til å forføre andre med sine taleevner. Begrepet brukes ofte mot andre, for eksempel av politikere om deres politiske motstandere. Demagogi er således å argumentere ut ifra slående, men usaklige argument og en strategi å skaffe seg makt og innflytelse gjennom å appellere til folks følelser og fordommer, vanligvis gjennom å benytte kraftfull retorikk og propaganda.
H.L. Mencken, en amerikansk kritiker, definerte en demagog som «en som taler doktriner han vet er usanne til folk han vet er idioter.»
Menckens definisjon forutesetter at demagogi består av løgner, men det ikke nødvendigvis riktig ettersom bedraget ikke trenger å være basert på løgn, kun unnvikelse av sannheten eller å ikke fortelle hele sannheten, slik at den ukritiske tilhøreren kan trekke sine egne slutninger på sviktende grunnlag.
Således kan demagogi ofte involvere logiske slutninger på feilaktig resonnement.
Etymologi.
Bokstavelig «folke(for)førerende» etter gresk "demos", «folk», og "agogos", «førende».
Demagog ← gresk δημαγωγός "demagogos" «folkefører» ← δήμος "démos" «folk» + αγωγός "agogos" «leder».


Minnekort.
Minnekort er et bærbart lagringsmedium, på samme måte som minnepinner.
Minnekort brukes til elektronisk utstyr som trenger ekstra minnekapasitet, som for eksempel digitale kameraer, MP3-spillere, PDA og GPS. De kommer i kapasitet fra 16 MB til 137 GB, og varierer mellom de ulike kortene. Fysisk størrelse er fra 11 x 15 x 1 mm (microSD) og opp til 45 x 37 x 0.76 mm (SmartMedia).
Typer.
I tillegg har diverse spillkonsoller egne typer minnekort.


Basset hound.
Basset er en fellesbetegnelse på tilsammen 6 jakthundraser av støvertype med opprinnelse i Frankrike på 1800-tallet. Rasene er Basset Hound – Basset Artesien Normand – Basset Bleu de Gascogne – Basset Fauve de Bretagne – Grand Basset Griffon Vendeen – Petit Basset Griffon Vendeen. Av disse er Basset Hound den eneste som er utviklet i England. Storbritannia regnes derfor som rasens hjemland. Hunderasen har fremragende sporegenskaper og jager både småvilt og storvilt i flokk.
Opprinnelse og alder.
Basset er en drivende hund opprinnelig alet fram for kaninjakt til fots. En tilsvarende hund med korte ben og malmfull røst blir nevnt av William Shakespeare i komedien «En midtsommernattsdrøm». Opprinnelsen for vår tids Basset Hound er Lord Onslow og Mr. Everett Millais import av basset artésien normand i 1870-årene. De var imidlertid ikke fornøyd med rasens, og krysset inn blodhund for å få større tyngde og substans. Basset Hound er ganske lik en Basset Artesien Normand, men er dobbelt så tung og har løst hengende skinn som er arv etter blodhunden. Det er også krysset inn dachs og beagle for å få det ønskede utseende. De to første stamfedrene var Model og Fino de Paris, praktisk talt alle moderne Basset Hound stammer fra disse to.
Forløperen for rasen ble første gang vist i Paris i 1863 og i Storbritannia i 1875, og der ble den videre formet av engelske oppdrettere. Den første raseklubben ble dannet av engelskmenn i 1884, i 1886 er det 120 BH i England. Den første rasestandarden ble publisert i 1887.
Utseende, anatomi og fysikk.
Dette er en stor hund på korte ben. Den veier normalt 25-35 kg, men har en skulderhøyde på kun 33-38 cm. Den er derfor svært lang i kroppen i forhold til høyden. Pelsen er tett, kort og glatt (ikke for fin) og fargene er enten rød/hvit eller tricolor (sort/hvit/brun). Hodet påminner om blodhund og har svært lange ører og mye løshud. Løshuden er gjeldende for hele kroppen. Den har tydelig nakkeknøl, en muskuløs hals og bred brystkasse. Beina er svært korte, faktisk så korte at det ofte skaper problemer for hunden når den ferdes utenfor allfarvei. Den lange ryggen kan også bli et problem, idet vridningsbelatninger kan føre til prolaps. Halen er relativt lang og bæres oppreist i sabelform.
Bruksområde.
Basset hound er en sporsøkende jakthund, som jegeren skal kunne følge til fots. De er opprinnelig alet fram for å jage i flokk og tilhører således våre drivende hunder. Den har også glimrende egenskaper som sporhund og familiehund. Som jakthund benyttes den til såvel småviltjakt som storviltjakt.
Lynne og væremåte.
Basset hound har et glimrende gemytt og egner seg godt som familiehund, men den trenger ganske mye mosjon for trives. Den passer således best blant aktive friluftsfolk og jegere som ferdes mye ute i skog og mark. Som en typisk flokkhund trives den dårlig alene. Den tåler også dårlig varme. Som familiehund regnes den som flink og tålmodig med barn.
Annet.
Pelsen må børstes regelmessig og ørene trenger ettersyn og rengjøring ofte. Eventuelle hudfolder må kontrolleres for sårdannelser og eksem regelmessig.


Setskog.
Setskog er en tidligere selvstendig kommune i Akershus fylke, fra 1837 del av Høland formannskapsdistrikt. 1. januar 1905 ble Setskog skilt ut som egen kommune med 754 innbyggere.
1. januar 1966 ble Setskog, Aurskog, Søndre- og Nordre Høland kommuner slått sammen til Aurskog-Høland kommune. Setskog hadde 811 innbyggere ved sammenslåingen.


Nordre Høland.
Nordre Høland er en tidligere selvstendig kommune i Akershus fylke, fra 1837 del av Høland formannskapsdistrikt. Da var også Setskog del av Høland. Dette området ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1905.
1. juli 1924 ble Høland delt i Nordre- og Søndre Høland. Nordre Høland hadde ved opprettelsen 3 188 innbyggere.
1. januar 1966 ble Nordre- og Søndre Høland, Aurskog og Setskog kommuner slått sammen til Aurskog-Høland kommune. Nordre Høland hadde ved sammenslåingen 4 261 innbyggere.


Boy (album).
"Boy" er debutalbumet til det irske rockebandet U2, utgitt i oktober 1980. Albumet omhandler barn og ungdommers tanker og frustrasjoner under oppveksten, med Bonos lidenskapelige vokal og The Edges spesielle ringende og ekkobelagte gitarlyd.
I 1981 nådde "Boy" en 63. plass på Billboards albumliste. "I Will Follow" nådde en 20. plass på «the Mainstream Rock»-listen. Den kom ikke inn på listene i Storbritannia.
Musikkmagasinet "Rolling Stone" plasserte "Boy" på 417. plass på sin liste over «Verdens 500 beste album».
Bakgrunn.
Singelen "I Will Follow" som kom før platen, ble en hit på skoleradioene og var med på å skape forventninger til bandets debutalbum. Sangen handler om Bonos mor som døde da han var 14 år, og ble oppfattet som en religiøs sang. Dette styrket påstanden om gruppens kristne tro, noe Bono bekreftet mange år senere under et intervju med NME i 2007.
Albumet ble innspilt på Windmill Lane Studios i Dublin med Steve Lillywhite som plateprodusent. Noen av sangene, som for eksempel «An Cat Dubh» og «The Ocean» ble skrevet og innspilt i studio. Mange av de andre, som «Stories for Boys», «Out of Control» og «Twilight», var sanger som ble fremført regelmessig under konsertene deres på den tiden.
Albumet kom etter "Three", en EP med tre melodier som hadde andre versjoner av «Out of Control», «Stories For Boys» og en sang kalt «Boy/Girl». Tidlige vinylkopier av albumet har en kort, 30-sekunders instrumentalversjon av det som skulle bli låten «Fire» på albumet "October" på slutten av albumet, etter «Shadows and Tall Trees».
Gutten på omslagsfotografiet er Peter Rowan (bror av Bonos venn Guggi), som også er på omslaget av "Three", "War", og "The Best of 1980-1990". Bildet måtte endres til et forvrengt bilde av gruppen til albumlanseringen i USA, da de fryktet å bli anklaget for barnepornografi.
"Boy" er det eneste U2-albumet hvor alle sanger har blitt fremført på konserter minst en gang.
Sporliste.
Musikk av U2, tekster av Bono.


Rugby union.
Rugby union er en lagidrett som (ifølge legendene) stammer fra fotballregler benyttet ved "Rugby School" i England.
En scrum i rugby union.
To lag spiller mot hverandre, hver med 15 spillere på banen, og målet er å skåre flest poeng. I spillet brukes en oval ball som kan bæres, kastes bakover eller til sidene, og ballen kan sparkes i alle retninger. Motstandere forsøker å hindre ballbærer ved å takle ham eller henne ved bruk av kropp og armer.
Oversikt.
På voksennivå varer en rugby union kamp i 80 minutter (2 x 40 minutter), i tillegg til ekstraomganger hvis stillingen er uavgjort etter full tid. Laget med flest poeng ved spillets slutt vinner. En hovedregel i rugby er at ballen kan sparkes med bena i hvilken som helst retning, men kan bare føres bakover eller sidelengs i forhold til spillets retning med andre deler av kroppen. For å hindre ballbærer i å nå frem til motstanderens mållinje kan motstanderen "takle" ballbærer. Dette gjøres lovlig ved å ta tak med armene rundt ballbærers kropp, under halsnivå, og dra ham/henne ned i bakken. Når taklingen er fullført, dvs. når ballbærer ligger på bakken, må ballbærer slippe ballen. Dersom begge spillerne ligger på bakken oppstår en "ruck". Ingen spillere som deltar i en ruck har lov til å ta i ballen med hendene, og ballen kan kun føres ut av andre medspillere som har gått inn i rucken med bena.
Hvis ballen går ut over sidelinjen får laget som ikke rørte ballen sist anledning til å kaste ballen inn gjennom en "lineout" (innkast). I et lineout må ballen kastes i en rett vinkel på sidelinjen. Regelbrudd straffes enten ved straffespark, frispark eller ved en "scrum". En scrum utføres ved at 8 spillere fra hvert lag stiller opp mot hverandre i en bestemt formasjon og dytter hverandre skulder mot skulder. Laget med ballfordel mater så ballen inn mellom lagene i scrumen, og lagene prøver deretter å dytte hverandre bakover for å få tak i ballen. Spillerne har også anledning til å sparke ballen mot sine medspillere – dvs. bakover – med bena.
Hvis dommeren ser et alvorlig regelbrudd kan et gult eller rødt kort gis til en spiller. Et gult kort medfører 10 minutters utvisning, noe som på engelsk betegnes med "sin bin". Et rødt kort medfører en utvisning som varer resten av kampen.
Bane.
Rugby spilles på en rektangulær bane, ofte en bane som også brukes til fotball. På banen er det et mål i hver ende av banen. Målet består av stenger i et H-mønster; de to vertikale stengene står med 5,6 meters avstand, og en tverrligger er plassert 3 metres over bakken. Bak stengene er det et "målområde" som er mellom 10 og 22 meter langt. Målene kan stå maksimalt 100 meter fra hverandre og banen kan ikke være mer enn 70 meter bred.


Høyderor.
Animasjon av fly som bruker høyderor.
Høyderor på fly er plassert på den horisontale stabilisatoren. Roret er en liten vinge og er oftest plassert bakerst på flykroppen. Roret styrer luftstrømmen slik at halen presses ned eller opp og endrer dermed flyvingens vinkel i forhold til luftstrømmen. Dette fører til at flyet går opp eller ned.
I en sving vil et fly legge seg over til den ene aller andre siden og bruke høyderoret for å gjøre svingen krappere, samt for å unngå å miste høyde.
Variasjoner av høyderoret er V-hale, som kombinerer høyderor og sideror i en V-formasjon, elevon som er en kombinasjon av balanseror og høyderor og finnes på såkalte flyvende vinger (f.eks. B-2 Spirit). Høyderoret kan også være montert foran vingen, som en canardvinge. Dette brukes for eksempel på Eurofighter Typhoon.


Worshipful Company of Drapers.
Worshipful Company of Drapers (kortform Drapers' Company) er et av laugene i City of London. Det fulle navnet er "The Master and Wardens and Brethren and Sisters of the Guild or Fraternity of the Blessed Mary the Virgin of the Mystery of Drapers of the City of London". Organisasjonen ble grunnlagt i 1361, og fikk sitt kongelige charter tre år senere. Det ble inkorporert, det vil si at det ble et registrert selskap med spesielle rettigheter, i 1438, og var det første selskapet som fikk rett til å føre våpen.
Opprinnelig var lauget en handelsorganisasjon for ull- og tøyhandlere. Den var en av de mektigste organisasjoner i London, og over hundre overborgermestere har vært medlem. Den første som hadde dette embetet, Henry Fitzailwyn, skal ha vært medlem. Under bosetningen i Ulster eide den områder i Londonderry, blant annet ved Moneymore og Draperstown. Sistnevnte by er oppkalt etter lauget.
I dag er lauget en veldedig, seremoniell institusjon, som blant annet tilbyr utdanning. Den har blant annet skaffet til veie tomten og noen av bygningene til Queen Mary College, som tilhører University of London, og den administrerer Henry Lucas Hospital, som tilbyr pleie til ubemidlede. Hovedkvarteret er Drapers' Hall, vis-à-vis London Stock Exchange. Hallen leies ut til banketter, noe som gir gode inntekter.
Dronning Elisabeth II av Storbritannia og kong Harald V av Norge er medlemmer.
I rangordningen mellom laugene er Drapers' Company nr. 3, og regnes dermed som et av «Great Twelve City Livery Companies». Dets motto er "Unto God Only Be Honour and Glory".


Vålerengens Idrettsforening.
Ullevaal stadion er hjemmebanen til Vålerenga fotball
Vålerengens Idrettsforening (VIF) hører hjemme i Oslo, med tilknytning til bydelen Vålerenga. VIF er en paraplyorganisasjon for idrettsklubbene Vålerenga Fotball, Vålerenga Ishockey elite og bredd, Vålerenga Håndball, Vålerenga amerikansk fotball (VIF Trolls), Vålerenga Innebandy, Vålerenga Basketball og Vålerenga Ski. Tidligere har det også vært drevet med blant annet bandy, rinkbandy, orientering, bryting og friidrett.
Vaalerengens Idrættsforening ble stiftet den 29. juli 1913, med bakgrunn i Fotballgruppa Spark fra 1898. I 1989 ble Vålerengens Idrettsforening delt opp i selvstendige klubber for de ulike idrettene, med den opprinnelige foreningen fungerende som en paraplyorganiasjon. I moderne tid er VIF mest kjent for fotball og ishockey. Vålerenga Fotball har blitt seriemestere fem ganger og cupmestere fire ganger (sist i 2008).
Vålerenga Ishockey har blitt seriemestere 26 ganger og norgesmestere 26 ganger(pr. 2009).
I 1967 ble VIF norgesmestere i stafettorientering for juniorer, og samme høst vant VIF sitt første NM i fotball – også det for juniorer.
Vålerengens Idrettsforening ble i 2005, 2006, 2007 og 2008 kåret til «Klubben i mitt hjerte» av dagbladet.no sine lesere.
Kjerneområde og lokasjoner.
VIFs kjerneområde er Bydel Gamle Oslo. Her finner man strøket Vålerenga som har gitt klubben sitt navn, med klubbens «kulturelle samlingspunkt» Vålerenga kirke. I tillegg finner man alle VIFs kontorer, treningsområder og stadioner her, med unntak av fotballstadionen - som er planlagt flyttet hit.
Vallhall Arena på Helsfyr er Vålerenga Fotballs «hovedkvarter» med administrasjon og fasiliteter for elitelaget. Like ved ligger Valle Hovin med Valle Hovin Kunstgress. Stadionet er hjemmebane for Vålerenga 2 og treningsbane for Vålerengas A-lag, og det er også her Vålerenga har planlagt å bygge sitt nye Vålerenga stadion, i stedenfor Ullevaal Stadion, hvor laget leier nå. Lenger vest i bydelen ligger dalsøkket Jordal som ligger mellom Vålerenga og Kampen. Her finner man Jordal Amfi som brukes av Vålerenga Ishockey, Jordal Idrettspark hvor Vålerenga Trolls spiller sine hjemmekamper, og Jordal Idrettshall som brukes av Vålerenga Håndball.


Land Rover Discovery.
Discovery er en bilmodell med firehjulstrekk fra britiske Land Rover. Den ble lansert i 1989 og produseres nå i tredje generasjon.
Serie I.
Introdusert i 1989. Første generasjon Discovery kom først i tredørs utgave, hovedsakelig for å spare utviklingskostnader og å differensiere den fra Range Rover. Teknologien var basert på den tidens Range Rover. Konstruksjonen var på ramme med 254 cm (100 tommer) akselavstand, stive aksler og skivebremser på alle fire hjul. Motoralternativene var en 2,5 l firesylindret turbodiesel kalt 200 Tdi og en 3,5 l V8 bensin med forgassere. I 1990 så fikk V8-motoren elektronisk innsprøytning, og i 1994 så ble motorene byttet ut med 300 Tdi, som også var en 2,5 l turbodiesel, og 3,9 l V8.
Drivkraften fordeles til hjulene gjennom en fordelingskasse med senterdifferensial med sperrefunksjon. Bilen har altså permanent firehjulstrekk.
I 1994 fikk bilen en oppdatering. Dette prosjektet hadde kodenavn "Romulus", og innbefattet endringer på motor, bremser og annet, i tillegg til en mild ansiktsløfting.
Discovery var deltagerbil i Camel Trophy i mange år. Bilen ble markedsført som Honda Crossroad i Japan.
Serie II.
2000 Land Rover Discovery SII
Introdusert i 1998. Utseendet er veldig likt første generasjon, men bilen er fullstendig redesignet. Nytt var en femsylindret turbodiesel, også denne på 2,5 l, kalt Td5 og et system kalt «Active Cornering Enhancement» (ACE) som stabiliserte bilen ved sideveis krefter i svinger.
Land Rover begynte å utvikle den nye generasjonen Discovery like etter Discovery I hadde blitt oppdatert i 1994. Dette prosjektet fikk kodenavnet "Tempest". De siste årene av Discovery I-produksjonen glapp Discovery hele tiden markedsandeler til andre biler i segmentet. V8-motoren fra forrige generasjon fikk en oppdatering (den siste for denne motoren) med nytt innsug. En ny serie turbodieselmotorer ble også tatt fram, med både 4-, 5- og 6-sylindrede utgaver. Da BMW kjøpte Rover i 1994 følte de at de 4- og 6-sylindrede utgavene liknet for mye på BMW sine egne motorer, og kuttet de ut. De oppmuntret derimot utviklingen av den 5-sylindrede under kodenavnet "Storm".
Rammen var nyutviklet, med seks tverrliggere i stedet for fem som Discovery I, og 14 karosserifester i stedet for 10. Dette var for å stive av rammen for det nye aktive hjulopphenget.
ABS-bremsene ble brukt for "Electronic Traction Control" (ETC), elektronisk bremsefordeling ("Electronic Brakeforce Distribution" eller EBD) og "Hill Descent Control" (HDC), et system som automatisk holder en lav hastighet i bratte nedoverbakker.
Den manuelle girkassen het R380 og var allerede brukt på Romulus-versjonen av Discovery I, mens den automatiske girkassen fra ZF, kalt 4HP22EH, var ny for bilen, og var elektronisk styrt.
Både eksteriør og interiør er helt nytt, men ligner mye på den gamle Discovery.
Discovery 3.
2005 Land Rover Discovery SIII
Introdusert i 2004. Markedsføres i USA som LR3. Ny teknologi i denne modellen er en hybridkonstruksjon mellom ramme og selvbærende karosseri, uavhengig hjuloppheng og et elektronisk styresystem kalt «Terrain Response».
Motoralternativene er en bensin-V8 på 4,4 liter og 220 kW (299 hk), en diesel-V6 kalt Tdv6 på 2,7 liter og 140 kW (190 hk) og fra 2005 en bensin-V6 på 4 liter og 216 hk. Denne siste motoren er samme som står i Ford Explorer, men blokka er stivet av, det er ny bunnpanne, innsugsmanifold, generator, klimaanlegg og servopumpe. Alt dette er for å gjøre motoren mer motstandsdyktig mot vann.
Fra 2005 kan man også få Discovery III i en enklere utgave med skruefjærer («spiralfjærer») i noen markeder.
Discovery 4.
Introdusert i 2009, og markedsføres i USA som LR4. Hovedendringen fra forrige generasjon er en mer effektiv 3-liters dieselmotor kalt TDV6, og innvendig og utvendig «ansiktsløfting».
Konkurrenter.
Discovery sine konkurrenter er hovedsakelig Nissan Patrol, Toyota Land Cruiser og Mitsubishi Pajero. Bedre utstyrte varianter av Discovery konkurrerer også til en viss grad med enklere utstyrte varianter av stallkamerat Range Rover og Mercedes-Benz Geländewagen.


Alternativkostnad.
Alternativkostnaden er kostnaden som påløper når man ikke velger den beste alternative anvendelsen av en ressurs.
Hvis man for eksempel har 100 kr og har valget mellom å plassere dem i banken til 5% rente eller kjøpe aksjer med forventet avkastning på 10% vil kostnaden ved å velge bankinnskuddet være (10÷5) 5 kr.
På engelsk kalles alternativkostnaden for "opportunity cost" og kan summers opp slik:"The best alternative gone without".
Eksempler.
1. Hvis det er arbeidsledighet og det settes i gang et offentlig prosjekt for å redusere arbeidsledigheten er ikke arbeidskostnadene lik den lønna som blir utbetalt. Kostnadene er verdien av det som de ansatte i prosjektet kunne ha produsert ved den beste alternative anvendelse. Hvis de ellers hadde vært arbeidsledige, ville de ikke ha produsert noen ting og dermed er den samfunnsøkonomiske kostnaden eller alternativkostnaden lik null.
2. For en huseier som velger å benytte leiligheten selv framfor å leie den ut, er alternativkostnaden den leieinntekt han kunne mottatt, men som han nå avstår fra.
Alternativkostnad og tilbudskurve.
Tilbud er sammenhengen mellom mellom den mengden av et gode som man ønker å selge og prisen man vil få i markedet på godet ved ulike solgte mengder. Prisen, tilbudet og mengden (kvantumet) kan settes opp i en graf som viser sammenhengen mellom pris og mengde, tilbudskurven, og den kurven vil samsvare med alternativkostnaden.


Såing.
Såing er å tilføre et ryddet og klargjort stykke land frø av ønsket art og sort. I alle jordbrukskulturer har såing vært omfattet med stort alvor, og det har vært ritualer preget av magisk tenkning knyttet til handlingen og til tidspunktet for såingen. I Bibelen og i kunsten er det mye symbolikk knyttet til såing. «"Hør!» sa han. «En mann gikk ut for å så. Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og tok det. Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt snart opp, fordi jordlaget var tynt" (Mark. 4, 3-4)
I ikke-mekaniserte landbrukskulturer har såing normalt vært utført ved "breisåing" (eng. "broadcasting"), dvs. ved at man kaster frø ut med hendene. En økning i frøprisene i England på 1600-tallet resulterte i at man begynte å eksperimentere med maskiner som kunne så mer presist og dermed med mindre mengde frø. "Såmaskinen" regnes å være oppfunnet av Jethro Tull i 1701.
Moderne såmaskiner består av ei "såkasse", et utmaterverk og rørformede "sålabber" som går i jorda i ønsket dybde. Ved maskinell såing kommer altså frøet i jorda i rader ("radsåing"). Det er vanlig å utstyre såmaskiner med dobbel såkasse og to sett labber for samtidig utsåing av kunstgjødsel ("kombimaskin"). Vanligvis er såbedet klargjort ved pløying og harving, men det finnes kraftige såmaskiner som kan så direkte i stubbåker ("direktesåing"). Etter såing er det vanlig å tromle. Vanlig radavstand er 12 cm for korn og opptil 60 cm for rotvekster.
I norsk jordbruk er det mest vanlig å så om våren ("vårsæd"), men både gras og korn kan såes om høsten og overvintre som unge spirer ("høstsæd"). Isbrann kan da være et problem.


Daniel Braaten.
Daniel Omoya Braaten (født 25. mai 1982 i Oslo) er en norsk fotballspiller som spiller i angrepet til den franske klubben Toulouse F.C. Braaten har siden 2004 spilt 41 kamper for det norske.
Karriere.
Daniel Omoya Braaten spilte for Skeid fra han var seks år gammel. Han ble norsk mester med Skeid junior i 1999. Braaten gikk på idrettsfag ved Bjerke videregående skole fra 1998 til 2001, og fikk oppfølging av fotballtreneren Kjell Sverre Hansen Wold både som lærer og trener. Braaten debuterte i 1. divisjon for Skeid i 2000. Han ble tidlig kjent for sitt rykk og gjennombruddskraft, og fikk plass på U18-landslaget. Braaten utdannet seg til massør i løpet av denne tiden.
I 2003 ble Braaten kjent da han egenhendig tok ballen fra egen banehalvdel, rundet Vålerengas kaptein Kjetil Rekdal og skåret 3-1-målet i kvartfinalen i NM. Daniel Fredheim Holm og Braaten var på prøvespill hos den franske toppklubben Lens uten at det ga kontrakt. Rosenborg hadde vært interessert i Braaten en tid. De hadde ham på prøvespill første gang i 2002, og la inn et bud til Skeid på 1,5 millioner i 2003. Skeid hadde Braaten på kontrakt og de hadde flere interessenter. De priset Braaten til seks millioner kroner. Rosenborg valgte å vente til kontraktstiden nærmet seg slutten, og i juli 2004, få måneder før kontrakten gikk ut, ble han kjøpt av Rosenborg for 2,5 millioner kroner.
Landslag.
Braaten fikk også spille på U21-landslaget før han i januar 2004 debuterte på mot. Året etter scoret han sitt første landslagsmål i en privatlandskamp mot, før han spilte VM-kvalifiseringskamp mot 3. september 2005.
2007.
I februar 2007 ga Braaten beskjed til Rosenborg om at han ikke ville skrive en ny kontrakt med klubben. Grunnen var at han ønsker å bli Bosmannspiller for å øke egne muligheter til å spille for en klubb i utlandet. Braaten ble knyttet til Vålerenga i overgangsrykter, og VG mente at overgangen kunne skje allerede sommeren 2007. Den franske klubben RC Lens var til stede på landskampen mellom Norge og Ungarn, 6. juni, og NRK meldte at det var Braaten de tittet på. 31. juli 2007 ble det meldt at Braaten gikk til den engelske klubben Bolton, for rundt fem millioner kroner.
2008.
Etter en vanskelig sesong i England med svært lite spilletid ble Braaten klar for Toulouse F.C. etter å ha signert en treårskontrakt den 25. juni,2008.
11. februar 2009 fikk Daniel Braaten igjen tillit hos landslaget og spilte en svært god kamp mot Tyskland, en kamp Norge vant 1–0.
Se også.
Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole


Brurskanken.
Brurskanken (1447 moh.) er det nest høyeste fjellet i Vefsn kommune i Nordland. Fjellet ligger øst i kommunen og fra toppen har man utsikt østover mot Sverige og vestover mot Helgelandskysten. Områdene rundt fjellet er reinbeiteområder for samer.
Fjellet har gitt navn til «Brurskanken Turlag» som er en lokalforening av Den Norske Turistforening. Tilbake i tid har fjellet også gitt navn til «Brurskanken samiske kvindeforening» som var med og arrangerte det første samiske landsmøtet i 1917.
Fram til 1999 var Brurskanken også et eget reinbeitedistrikt i Nordland reinbeiteområde.


Land Rover Freelander.
Freelander er en bilmodell fra britiske Land Rover, lansert i 1998. Den finnes med tre og fem dører og med bensin- og dieselmotor.
Denne modellen er Land Rover sin første med tverrstilt motor, selvbærende karosseri og uavhengig hjuloppheng. Kraften overføres til hjulene via en viskøs kobling. Modellen har permanent firehjulstrekk, men ikke fordelingskasse med lavserie som alle andre Land Rovere.
Freelander har solgt godt i Europa, men ikke så bra i USA.
Freelander 1.
I 1992 startet Freelander-prosjektet. Det het til å begynne med CB40 internt hos Land Rover. Navnet «Highlander» ble også nevnt før den offisielle lanseringen. De første prototypene rullet rundt sent i 1994.
I 2000 ble to kraftigere motorer lansert, en firesylindret «common rail» dieselmotor på 2 liter kalt Td4 og en 2,5 liter V6 bensinmotor. Samtidig ble det mulig å få levert bilen med en fem-trinns automatisk girkasse. Land Rover lanserte Freelander på USA-markedet samme året.
Bilen fikk en ansiktsløfting i 2003, spesielt i interiøret. Setene ble gjort om noe, og andre typer plastikk ble valgt til paneler. Bilen fikk også en front som minnet om de andre Land Rover-modellene Discovery og Range Rover. Samtidig ble utstyrsnivåene navngitt S, SE, HSE og Sport. Sport hadde blant annet 18" felger og 30 mm senking.
Freelander 2.
For modellåret 2007 kom en ny modell, kalt Freelander 2 i alle markeder bortsett fra USA, hvor den ble hetende LR2. Den nye modellen leveres med to motoralternativer: En 3,2 liters bensinmotor (R6) og en 2,2 liters firesylindret turbodiesel. Firehjulsdriften besørges av 3. generasjons haldexkobling.
Motorsport.
Freelander ble brukt som deltagerbil i 1998-utgaven av Camel Trophy i Ildlandet. Ford brukte bilen i V6-utgave som rekognoseringsbil for deres WRC-lag i 2004-sesongen.
Konkurrenter.
Freelanders nærmeste konkurrenter er Toyota RAV4, Honda CR-V, Suzuki Grand Vitara og til en viss grad Subaru Forester.


Golkar.
Golkarpartiet ("Partai Golongan Karya", Partiet av funksjonelle grupper - ordet "golkar" betyr både «forening» eller «funksjon» og, i overført betydning, «gul») er et politisk parti i Indonesia som ble etablert i 1964. Fram til 1999 var dette partiet til tidligere diktator, president Suharto, som ble tvunget til å gå av i 1998, etter store demonstrasjoner for demokrati. Partiet bruker bevisst gulfargen sterke symbolikk i jakker og symboler.
Mange tidligere medlemmer av Golkarpartiet har de siste årene vært tiltalt for bl.a. korrupsjon og folkemord.
Partiet ledes pr. mars 2005 av Jusuf Kalla, og fikk etter valget i 2004 128 av de 550 plassene i deres "House of Representatives".


Arnold Eidslott.
Arnold Olav Eidslott (født 10. juni 1926 i Ålesund) er en norsk lyriker. Han arbeidet som telemontør gjennom hele sitt yrkesaktive liv. Siden 1986 mottar han Statens æresstipend.
Eidslotts kristne religion står sentralt i hans lyrikk, og han regnes som en fornyer av norsk religiøs litteratur. Han er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
Johan Kvandals korkomposisjon "Underet" i tre satser, bygger på Eidslotts dikt av samme navn. Satsene har overskriftene: "Krusifikset blør", "Josef av Arimateas klage" og "Den tomme grav".
Verker om dikteren.
Jan Inge Sørbø (1996): "Høstet på himlens skråninger. Sju essay om Arnold Eidslott". Gyldendal.
Aarnes, Asbjørn og Nordahl, Helge (red.) (2000): "Hellig hav: om Arnold Eidslotts diktning". Oslo: Verbum.


Marianøkleblom.
Marianøkleblom ("Primula veris") er en plante i nøkleblomfamilien. Det er en av plantene som blomstrer aller tidligst om våren, i Norge er den forholdsvis vanlig nord til Trøndelag. Den finnes også i indre strøk helt opp til nord i Nordland.
Den er 10-30 cm høy, og kjennetegnes av at blomsterstilken er bladløs, alle bladene sitter på egne stilker i en klynge som er lavere enn blomsterstilkene. Blomstene er sterkt gule med orange-røde støvbærere. Kan forveksles med den langt sjeldnere hagenøkleblom "(Primula elatior)", men denne er noe kortere og kronbegeret er mer grønt.
Marianøkleblom er en gammel legeplante, og brukes også til vin.


Australian Broadcasting Corporation.
ABC eller Australian Broadcasting Corporation er den nasjonale allmenkringkasteren for Australia. Den er statsfinansiert, og har fjernsyns-, radio- og online-tjenester både på nasjonalt og regionalt nivå. "ABC" begynte radiokringkasting i 1932 som en sammenslutning av tolv radiostasjoner under navnet Australian Broadcasting Commission, men endret navn til "Australian Broadcasting Corporation" i 1983.


Naurus landslag i fotball.
Naurus landslag i fotball er et fotballandslag fra republikken Nauru. Det er imidlertid ikke medlem av OFC eller FIFA, så det deltar ikke i offisielle konkurranser som fotball-VM.
Landslaget er den viktigste delen av organisasjonen "Nauru Amateur Soccer Association" ("NASA"). Den ble stiftet i 1973. Det er ikke noe fotballstadion i Nauru, men det uferdige sportsstadionet i Meneng kan en dag bli en god arena for internasjonale fotballkamper.
Den 2. oktober 1994 spilte laget en vennskapskamp i Denigomodu mot Salomonøyenes landslag, en kamp som ble anerkjent av OFC. Nauru vant overraskende kampen 2–1, en av Naurus største sportsoverraskelser, spesielt siden Salomonøyene vant Den melanesiske cupen samme år. På grunn av denne kampen har det nauriske fotballandslaget vunnet 100 % av sine kamper hittil.


Ungt Entreprenørskap Alumni.
Ungt Entreprenørskap Alumni (UE Alumni) er en selvstendig ideell organisasjon for alle som har vært gjennom ungdomsbedrift eller studentbedrift som pedagogisk læremetode. UE Alumni er opprettet for å opprettholde og utvide nettverket året med ungdoms- eller studentbedrift har gitt, både nasjonalt og internasjonalt.
UE Alumni ønsker også å gi sine medlemmer faglig påfyll og opprettholde ønsket om å etablere egen bedrift, i form av kurs, nettverkssamlinger, konferranser og lignende.


Kuala Lumpur.
Kuala Lumpur er hovedstad og største by i Malaysia. Den er landets økonomiske og kulturelle sentrum, selv om regjeringen fra 1999 har flyttet til en ny administrativ hovedstad, Putrajaya. Kongen av Malaysia, Malaysias parlament og den dømmende myndighet er likevel forblitt i Kuala Lumpur.
Byen er preget både av sin multikulturelle befolkning — over hele byen ser man både minareter, kirketårn, kinesiske pagoder og indiske templer — og av store skyskrapere, særlig i bankkvartalet.
Kuala Lumpur er ett av Malaysias fire hundre føderale territorier. Det er fullstendig omgitt av delstaten Selangor, og ligger nær vestkysten av Malayahalvøya.
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1857 av kinesiske gruvearbeidere (tinngravere) midt i urskogen, på oppdrag fra Raja Abdullah i Klang. Tinnhandelen var på vei opp, og byen vokste raskt.
I 1896 ble de malaysiske sultanatene forent til Malaya-føderasjonen, under britisk overhøyhet. Kuala Lumpur ble føderasjonens hovedstad. Under det britiske styret ble byen bygget ytterligere ut til forvaltningssentrum, fikk et gatenett og en rekke praktbygninger ble oppført.
Kuala Lumpur ble hovedstad i det uavhengige Malaysia i 1957. I 1974 ble Kuala Lumpur et føderalt territorium, og uavhengig av delstaten og sultanatet Selangor.
Demografi.
52 % av innbyggerne er kinesere, 39 % malayer og 6 % er indere. Videre lever det srilankere, europeere, indonesiere, filippinere og arabere i byen.
40,8 % er buddhister, 40,6 % er muslimer, 8,7 % er kristne og 5,2 % er hinduer. Confucianere og andre religioner er også representert.


Monte Carlo.
Monte Carlo er et velstående kvartal i bystaten Monaco, kjent for sitt kasino, strender og glamour. Store deler av Formel 1s Monaco Grand Prix går i Monte Carlo.


Abraham Pihl.
Abraham Pihl (født 3. oktober 1756, død 20. mai 1821) var en norsk teolog og astronom. Han ble født i Gausdal. I 1789 ble han sogneprest i Vang kirke, hvor han fjorten år senere ble prost. Han var blant de fremste norske vitenskapsmenn fra dansketiden, og er en av det norske urmakerfagets grunnleggere.
Fra 1785 ble han ansatt som Danmark-Norges astronomiske observatør i Norge. Han foretok en rekke astronomiske bestemmelser, og laget instrumentene sine selv. Et pendelur han laget befinner seg nå på Astrofysisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Da Pihl ble sogneprest i Vang i 1789 åpnet han klokkemakerverksted, og en langvarig klokkemakertradisjon ble innledet i distriktet. Mange av hans læresvenner ble senere mestere i norsk urmakerfag.
I 1793 sendte 60 bønder fra Vang og Furnes klage på Pihl til Cancelliet i København. De mente prosten blandet seg opp i bøndenes jordbruk.
Han fungerte også som arkitekt. Da Vang kirke brant i 1804, var det han som tegnet den nye kirken, som senere ble et forbilde for mange kirker på vestsiden av Mjøsa.


Norges klima.
Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning, de store høydeforskjellene og landets lange utstrekning nord-sør.
Norge ligger på samme breddegrad som Alaska og Sibir, men fordi havtemperaturene ligger 5–10 ° over andre steder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med vestavindene, ligger også lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader.
Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 °C mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandsklimaet varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra –17 °C på Finnmarksvidda til +3 °C i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 °C omkring Oslofjorden til 0 °C på de høyeste toppene i Jotunheimen.
Nedbør.
Vestlandet er blant de våteste områdene i hele Europa, og et av de våteste områdene i verden utenfor tropene. Lavtrykkene kommer ofte rett inn mot Vestlandet og fører med seg mye mild og fuktig luft fra havet. Når man i tillegg har orografisk heving langs Langfjella i Sør-Norge, kan man få svært våte forhold. Våtest er det i et belte 50–60 km inn fra kysten.
Målestasjonen med høyeste årlige nedbørsnormal er Brekke i Sogn og Fjordane med 3575 mm. De vestlige fjellområdene mottar imidlertid vesentlig større mengder, og estimater tyder på at f.eks. Ålfotbreen har en normal årsnedbør like i underkant av 6000 mm. Indre Matre i Kvinnherad har nedbørrekorden for et døgn med 229,6 mm. Denne ble nesten slått i november 2005 da det kom 223,0 mm på målestasjonen Opstveit like ved. Disse målestasjonene ligger midt i det nevnte nedbørsbeltet, og videre østover fra denne maksimalsonen minker nedbøren gradvis. Inne i fjordene kan det være svært tørt i forhold på grunn av de høye fjella som skjermer disse områdene. Lærdal har for eksempel bare 491 mm i normal årsnedbør.
Langfjella beskytter også Østlandet fra de store nedbørmengdene i vest, og denne delen av landet har vesentlig mindre nedbør (hvis man ser bort i fra de indre fjordstrøkene på Vestlandet), vanligvis rundt 1000 mm i året. Dette betyr og at Østlandet har flere dager med sol og varmere vær. Indre strøk nord i Sør-Norge er de tørreste områdene i hele landet. Skjåk har høye fjell både nord, vest og sør for seg, og fra øst kommer det vanligvis lite nedbør. Dette fører til en normal årsnedbør på bare 278 mm. Den laveste årsnedbøren som noen gang er registrert i Norge kom i dette området, det skjedde på Hjerkinn i Dovre i 1914 med bare 65 mm. I senere år har Saltdal i Nordland vært nærmest denne rekorden med 74 mm i 2005.
Indre deler av Nordland og Troms, Finnmarksvidda og Øst-Finnmark får også lite nedbør, omtrent 400 mm i året. Disse områdene er både skjermet av fjellområder i vest og sør, samtidig som den kaldere luften i dette området ikke inneholder like mye fuktighet som lenger sør.
Kystområdene fra Lindesnes til Vardø har om lag 200 dager i året med målbar nedbør. Tallet på dager med minst 3 mm nedbør er 77 i Oslo (Blindern), 96 i Kristiansand (Kjevik), 158 i Bergen (Florida), 93 i Trondheim (Værnes) og 109 i Tromsø (Langnes).
Været i Norge er sterkt preget av de vandrende lavtrykka langs polarfronten, som befinner seg over Norge store deler av året. På grunn av landets nord-sørlige utstrekning har imidlertid sjelden både Nord- og Sør-Norge lavtrykk samtidig. Kontrasten mellom temperert luft sørfra og polarlufta i nord – og dermed lavtrykksaktiviteten – er størst senhøstes og utover vinteren. På kysten er derfor nedbøren høyest fra september til februar, mens innlandet – som har mer konvektiv nedbør – har juli eller august som mest nedbørrike måned.
Vind.
Beliggenheten i vestavindsbeltet gjør at vi får mye vestlig og sørvestlig vind inn over landet. Når lavtrykksområder passerer, kan vindretningen avvike fra det generelle mønsteret. Forskjellen mellom land og hav genererer også en monsuneffekt over Norge, slik at det blir overveiende pålandsvind om sommeren og fralandsvind om vinteren. I tillegg oppstår lokal solgangsbris om sommeren. Vindstyrken kan ofte komme opp i storm styrke på kysten, særlig om høsten og vinteren, og orkaner kan gjøre stor skade på båter og bebyggelse.
Temperatur.
Lofoten er det nordligste området i verden der alle månedene i året har en døgnmiddeltemperatur over 0 °C. Havstrømmene i Nord-Atlanteren blir derimot svekket jo lenger nord man kommer, og på Finnmarksvidda finner man de laveste temperaturene i landet. Det kan også bli kaldt i nordlige fjell- og dalstrøk på Østlandet. Røros har for eksempel målt temperaturer på –50 °C, og Vollen i Slidre har målt månedsmiddeltemperatur ned mot –25 °C. Våren er den tiden på året da temperaturforskjellene mellom nord og sør er størst, og samtidig tiden da temperaturforskjellene mellom dag og natt er størst i hele landet.
De månedlige middeltemperaturene varierer fra –17,1 °C i januar i Karasjok til 17,3 °C i juli i Oslo (Studenterlunden). Den høyeste årlige middeltemperaturen i landet er på 7,7 °C i Skudeneshavn på Karmøy, mens den laveste er –3,1 °C i Šihččajávri på Finnmarksvidda, en forskjell på 10 °C. Omtrent samme temperaturforskjell som er det mellom Skudeneshavn og Athen i Hellas. I høyfjellet er det store områder der den årlige middeltemperaturen ligger under –4,0 °C.
Den høyeste temperaturen som er målt i Norge er 35,6 °C i Nesbyen, og den laveste temperaturen er –51,4 °C i Karasjok. Den høyeste månedlige middeltemperaturen ble målt i Oslo i juli 1901 og var på hele 22,7 °C, mens den laveste månedlige middeltemperaturen kom i Karasjok i februar 1966 med –27,1 °C.
Klimadata for enkelte målestasjoner i Norge, basert på perioden 1961–90 (temperaturene er døgnmiddel).
Vekstsesong: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 5 °CSommer: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 10 °C. Snø: Tallet på dager med minst 25 cm snødekke på bakken, basert på perioden 1971–2000.Snødata fra nærliggende stasjoner: Skrova er brukt for Svolvær, Repvåg for Honningsvåg, Neiden for Kirkenes."Tromsø": Snødata er fra målestasjonen utenfor Værvarslinga beliggende 100 moh., Langnes har noe mindre snø. "Honningsvåg" er på sørsida av Magerøya, Nordkapplatået (307 moh.) er om lag 2–3 °C kaldere.
Som man kan se i tabellen har Norge store klimavariasjoner. Maritimt klima (i Köppens klimaklassifisering Cfb) langs store deler av kysten, som i Bergen; fuktig kontinentalklima (Dfb) på Østlandet, som i Oslo; subarktisk maritimt klima (Cfc) som i Svolvær, Subarktisk klima (Dfc) som i Kirkenes og arktisk tundra klima (ET) som langs nordøstkysten fra Nordkapp til Vardø. I tillegg har de fleste fjellområdene alpint klima.
Nylig oppvarming.
Temperaturene har vært høyere de siste årene. Ser man på de siste 21 årene, fra 1991 til 2011, er middeltemperaturen for januar 1,4–3,0 °C høyere enn i tabellen over, mens julitemperaturene er 0,3 til 1,3 °C høyere. Månedsmiddeltemperaturene for januar, juli og hele året er da i Oslo (Blindern) –2,4 °C, 17,5 °C og 6,7 °C. For Bergen (Florida) 2,6 °C, 15,5 °C og 8,3 °C, og for Trondheim (Værnes) –1,0 °C, 15,1 °C og 6,0 °C. Tromsø får en månedsmiddeltemperatur i januar på –2,5 °C, mens julitemperaturen bare øker til 12,1 °C og årsmiddeltemperaturen til 3,5 °C. Vintrene har blitt en god del mildere, og snødekket har minket litt i lavlandet der temperaturene ofte har vært rundt frysepunktet (inkludert de fleste større byene).


Hanne Staff.
Hanne Cesilie Staff (født 3. februar 1972) er en tidligere norsk orienteringsløper fra Nittedal. Hun er datter av Peer H. Staff, landslagsløper på 1960-tallet og barnebarn av Per Staff, landslagsløper på 1930-tallet. Hanne Staff ble verdensmester fire ganger før hun la opp etter VM i 2004. Hun er gift med Bjørnar Valstad, også han er verdensmester i orientering.
Meritter.
I 1998 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.


Golem.
En golem er i jødisk mytologi og middelaldersk folketro et levende, menneskeliknende vesen laget av et dødt materiale, ofte leire. Golem betegner også et foster i Bibelens salme 139,16, en ukultivert person i Mishna, og en uformet masse i jødisk mystikk, kabbala. Navnet kommer sannsynligvis fra ordet "gelem" som betyr «råmateriale».
Kunstig menneske i europeisk jødedom.
De tidligste historiene om golemer kommer fra tidlig jødedom. De ble skapt av hellige person som ville prøve å komme nærmest mulig Gud og oppnå noe av hans makt og vishet. Dette innebar blant annet evnen og muligheten til å skape liv. Likevel ville vesnene en hellig person skapte, bare bli som en skygge sammenlignet med Guds skaperverk. En grunnleggende svakhet ved golemene var for eksempel at de ikke kunne snakke. Å ha en golem som tjener ble ansett som det sikreste tegnet på hellighet og vishet, og opp gjennom middelalderen er det mange historier om golemer som tilhørte prominente rabbier.
Med tiden ble golemen tillagt flere egenskaper. I mange historier er golemen utstyrt med magiske eller religiøse innskrifter som holder den i live. Eksempler på dette er å skrive Guds navn i pannen eller på en leirtavle under golemens tunge, eller å skrive ordet "emet" («sannhet») i pannen. Ved å endre "emet" til "met" («død») kunne man ødelegge golemen.
Golemen fra Praha.
Særlig kjent er golemen fra Praha som ifølge folkelige anekdoter skal ha blitt skapt av Judah Loew ben Bezalel (1525-1609), en jødisk mystiker og ledende rabbiner i byen. Dette var et vesen formet av leire og gjort levende ved hjelp av mystiske krefter og esoterisk kunnskap slik Gud skapte Adam. Legenden, som først kom på trykk bortimot 200 år etter at Loew døde, hevder at han skapte golemen for forsvare jødene i Praha-gettoen fra antisemittiske angrep, særlig påstander om blodkrenkelser (den oppdiktede hatpåstanden at jøder stjal kristne barn for å bruke barnas blod i ikkekristne ritualer). I følge jødisk folkeminne skal golem ha vokst, blitt stadig mer voldelig, drept ikkejøder og spredt frykt. En annen historie forteller om en golem som ble forelsket, men ble et fryktelig uhyre da kjærligheten ble avvist. Varianter av denne fortellingen beskriver hvordan golemen til sist vendte seg mot sin skaper og også angrep jøder.
Golem i kunst og populærkultur.
Det mest kjente eksemplet på bruk av skikkelsen innen litteraturen er boka "Golem" skrevet av Gustav Meyrink i 1914. Figuren er ellers behandlet i mange bøker, filmer og kunstverk, og har inspirert forestillinger og fortellinger om tilsvarende monstre skapt av mennesker. Av filmversjoner kan nevnes den tyske stumfilmen "Der Golem, wie er in die Welt kam" fra 1920.


Mulligan.
En mulligan er et slag som tas om igjen i golf, på grunnlag av spillerens udugelighet. Mulligan er strengt forbudt i spillets offisielle regler, men kan forekomme i sosialt golfspill.
Det er flere teorier om begrepets opprinnelse. United States Golf Association (USGA) siterer tre forskjellige historier som forklarer at ordet kommer fra navnet til en canadisk golfspiller, David Mulligan, som spilte på St. Lambert i Montreal i 1920-årene. Ifølge den ene versjonen slo David Mulligan et nytt slag etter å ha feilslått det første slaget. Mulligan kalte ekstraslaget et «korreksjonsslag», men vennene hans syntes det passet bedre å oppkalle skikken etter ham. En annen historie forteller at ekstraslaget ble gitt til Mulligan fordi han var nervøs og ustø etter en vanskelig kjøretur til banen. I den siste versjonen om David Mulligan fikk han et ekstraslag etter å ha forsovet seg og hastet til banen for å rekke utslagstiden.
En annen teori fester opprinnelsen til en annen mann ved navn Mulligan – John A. «Buddy» Mulligan, en garderobebetjent på Essex Falls i New Jersey. I 1930-årene var han kjent for å gi seg selv ekstraslag.
Ifølge USGA ble begrepet utbredt i 1940-årene.


Naurus sambandssystem.
Nauru har en statseid radiokanal og to TV-kanaler. En av disse er statseid, og sender for det meste stoff fra CNN, og den andre er en privateid sportskanal. Øyas internettsørvis kommer fra CenpacNet.


Mother Love Bone.
Mother Love Bone var et amerikansk band som eksisterte fra 1988 til 1990. Bandet regnes ofte som forløperen til Pearl Jam.
Mother Love Bone ble dannet i 1988 etter at Green River ble oppløst. Bandet besto de tre tidligere Green River-medlemmene Jeff Ament, Stone Gossard og Bruce Fairweather, samt vokalist Andy Wood, som tidligere hadde vært medlem av bandet Malfunkshun, og trommeslager Greg Gilmore. Bandets musikk var mer melodisk og mer preget av tradisjonell rock enn Green River. Dessuten tok den eksentriske Wood med seg elementer av glamrock til bandet.
Mother Love Bone rakk å gi ut én EP og ett album i løpet av sin historie. EPen "Shine" hadde relativt bra salgstall å vise til, og man ventet derfor at bandets første album "Apple" kunne bli deres store gjennombrudd. Slik gikk det ikke. Wood, som hadde narkotikaproblemer, tok en overdose 16. mars 1990, og døde tre dager senere – bare noen uker før utgivelsen av "Apple". Kort tid etter ble bandet oppløst. Bandets siste utgivelse "Stardog Champion" var en samleplate som besto av låtene fra de to tidligere platene.
Etter Woods død spilte Ament og Gossard inn et minnealbum dedikert til Wood sammen med Chris Cornell og Matt Cameron fra Soundgarden i et prosjekt som fikk navnet Temple of the Dog. Deretter var Ament og Gossard med på å starte opp et nytt band som fikk navnet Pearl Jam, noe som ble et av de største og mest populære rockebandene i verden på 1990-tallet.


Stone Gossard.
Stone Gossard (født 20. juli 1966) er en amerikansk musiker. Gossard er best kjent som gitarist i bandet Pearl Jam.
Gossard spilte for en rekke garasjeband i Seattle, før han i 1984 var med på å starte bandet Green River sammen med blant andre skolekameraten Steve Turner. Green River blir regnet blant pionérene i grunge-musikken med sin støyete blanding av punk og metal.
Green River ble oppløst i 1988. Gossard var deretter med på å starte Mother Love Bonesammen med de tidligere Green River-medlemmene Jeff Ament og Bruce Fairweather. Også Mother Love Bone hadde en kortvarig karriere. Bandet ble oppløst etter vokalist Andy Woods død i 1990. Senere samme år var Gossard med på å gjenopplive Pearl Jam, igjen sammen med Jeff Ament.
I tillegg til Pearl Jam, har Gossard også gitt ut to singler med sitt sideprosjekt «Brad». Han har også dukket opp som gjest på andre artisters plater.


Ole Brumm.
De originale tøydokkene som dannet grunnlaget for figurene i bøkene om Ole Brumm.
Ole Brumm ("Winnie-the-Pooh" på originalspråket engelsk) er hovedfiguren i forfatteren Alan Alexander Milnes fire verdensberømte barnebøker fra 1920-tallet om en gul, snill bjørn, som «er så veldig glad i honning», og vennene hans i «skogen»: Kristoffer Robin ("Christopher Robin"), Nasse Nøff ("Piglet"), Petter Sprett ("Rabbit"), Tigergutt ("Tigger"), Ugla ("Owl"), Tussi ("Eeyore"), Kengu ("Kanga") og lille Ru eller Kengubarnet ("Roo").
Rettighetene til Ole Brumm og de andre figurene ble i 1961 kjøpt opp av det amerikanske Disney-konsernet. Samtidig har den opprinnelige, ettertenksomme Ole Brumm blitt en moderne kultfigur for enkelte voksne fans. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Opprinnelse og utvikling.
a>s tegnefilmversjon. Brumm opptrådte første gang i barnebøkene "Winnie-the-Pooh" fra 1926, "The House at Pooh Corner" fra 1928 og i barneverssamlingene "When We Were Very Young" fra 1924 og "Now We Are Six" fra 1927. Forfatteren gav ham navn etter bamsen til sin egen sønn, Christopher Robin Milne. De fleste av figurene har også fått navn etter leketøyene til Christopher Robin.
Den første boka ble utgitt 14. oktober 1926, som regnes som Ole Brumms fødselsdag. Boka ble oversatt til norsk i 1932 av Rikka Bjølgerud Deinboll og kom i en ny og forkortet utgave i 1974 ved forfatteren og visedikteren Thorbjørn Egner. I 1993 kom så en komplettert og revidert oversettelse ved forfatteren Tor Åge Bringsværd og forlagsredaktøren Marianne Koch Knudsen.
Ole Brumm kalles originalt Winnie the Pooh på engelsk. Dette var navnet på kosebamsen til forfatterens sønn, et navn som igjen var lånt fra den populære bjørnen Winnie (Winnipeg) i London Zoo, en opprinnelig kanadisk militærmaskot fra første verdenskrig. Denne bjørnen døde i 1934.
Ole Brumm-bøkene ble opprinnelig illustrert av tegneren E. H. Shepard, som baserte sine tegninger på Christopher Robin Milnes tøydyr og landskapet der han bodde. Rettighetene til Ole Brumm ble imidlertid kjøpt av Disney-konsernet i 1961 etter lange forhandlinger. Selskapet har siden lagd flere tegnefilmer for kino og TV (den første kom i 1966), såvel som tegneserier, leketøy og andre produkter på grunnlag av bøkene. Ole Brumm ble dermed et kommersielt varemerke som i dag har større markedsverdi enn Disneys egen Mikke Mus. Den første tegnefilmen i spillefilmslengde kom i 1977. Her ble den nye karakteren Muldvarp (tidligere kjent som Jordrotte, også kjent som Reidar i lydbøkene) innført, som ikke er med i bøkene Milne skrev.
Vanlige misforståelser.
Videre er det en vanlig misforståelse at Ole Brumm bor i Hundremeterskogen. Hele området blir bare referert til som "skogen", på samme måte som vi tenker på "verden". Faktisk er det kun Ugla som bor i Hundremeterskogen, som er en treklynge på midten av kartene som står trykt i Ole Brumm-bøkene. Hundre meter er betydelig mindre enn «100 acre wood» som skogen heter på engelsk, og som tilsvarer omtrent 400 mål.


Jeff Ament.
Jeff Ament (født 10. mars 1963) er en amerikansk musiker. Han er best kjent som bassist i Pearl Jam.
Ament begynte å spille bass som tenåring. I 1984 var han med på å danne Green River, et Stooges-inspirert garasjeband som ofte regnes for å være det første grunge-bandet. Green River rakk å gi ut to plater før bandet ble oppløst i 1988. Deretter startet Ament, sammen med de tidligere bandkameratene Stone Gossard og Bruce Fairweather opp Mother Love Bone – et band som spilte mer tradisjonell og melodisk rock enn forgjengeren Green River.
Mother Love Bone ble oppløst i 1990 da vokalist Andy Wood døde av en overdose. Senere samme år startet Ament, igjen sammen med Gossard Pearl Jam, som skulle vise seg å bli et av verdens største rockeband.
I tillegg til jobben i Pearl Jam, har Ament også funnet tid til å gi ut to plater med et sideprosjekt kalt Three Fish.


Det Norske Akademis Pris.
Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl utdeles årlig av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Prisen gis som en påskjønnelse for fremragende skjønnlitterært eller faglitterært forfatterskap på riksmål, eller oversettelse til riksmål av skjønnlitteratur eller faglitteratur. Fra og med 1991 er prisen på 100 000 kroner. Prisvinneren utropes i november. Prisen ble første gang utdelt i 1983.


Codex Manesse.
"Codex Manesse" eller "Manessiske håndskrift" (også kalt "Grosse Heidelberger Liederhandschrift") er et manuskript skrevet og illustrert mellom 1305 og 1340 i Zürich. Det inneholder kjærlighetsdikt (minnesanger) på middelhøytysk av viktige poeter som f.eks. Meister Rumelant og mange kjente herskere. Den tyske minnesangtradisjonen var påvirket av provençalsk trubadurtradisjon. Manuskriptet inneholder 137 portretter av forfatterne, som alle vises som idealiserte riddere, kledd i drakter med heraldiske farger og figurer, til dels med våpenskjold og lansefaner, noe som gjør det mulig å identifisere dem.


Hugh Dancy.
Hugh Dancy (født 19. juni 1975 (33 år) i Stoke-on-Trent, Staffordshire, England) er en engelsk skuespiller.
Biografi.
Hans mor, Sarah, er en forlegger og hans far, Jonathan er en forfatter og en filosofiprofessor. Hugh har alltid sagt at han ikke ville følge i farens fotspor fordi han anser seg selv som dum, men han har en utdannelse fra Oxford der han studerte engelsk litteratur og språk. Han har to yngre søsken, Jack og Kate.
Den første filmen han spilte i var "«Black Hawk Down»", der han hadde rollen som legen Kurt Schmid. Sammen med resten av skuespillerne var han på treningsleir for militære, og trente sammen med andre leger som jobber i krigsfelt.
Trivia.
Han snakker flytende fransk. Han er 180 cm høy. Han stod modell for det britiske motehuset Burberry i 2004.


Andy Wood.
Andrew Wood (født 8. januar 1966, død 19. mars 1990) var en amerikansk musiker. Han var vokalist i Mother Love Bone, bandet som ofte blir regnet som forløperen til Pearl Jam.
I motsetning til de fleste andre artistene i grunge-sjangeren, var Wood inspirert av 70-talls glamrock, og opptrådte ofte på scenen med sminke og kostymer. Wood begynte sin musikkarriere i bandet Malfunkshun. I 1988 begynte han å spille sammen med Jeff Ament og Stone Gossard, og ble etter hvert rekruttert til Mother Love Bone.
Mother Love Bone rakk å gi ut EPen "Shine" fra 1989. Deres første album "Apple" var ferdig innspilt, men hadde ikke rukket å bli utgitt da Wood døde av en overdose heroin i 1990.
Etter Woods død gav Ament og Gossard, sammen med Chris Cornell og Matt Cameron fra Soundgarden, ut et album dedikert til hans minne, "Temple of the Dog". Navnet refererer til en tekstlinje fra Mother Love Bone-låten «Man of Golden Words». Også Alice in Chains skrev en låt dedikert til Wood – singelen «Would?» fra deres kritikerroste album "Dirt".


Knut II av Danmark.
Knut den mektige eller den store (født ca. 995, død 12. november 1035) var konge av Danmark fra 1018 til 1035 og konge av England fra 1016 til 1035. På engelsk blir han omtalt som "Cnut I" eller "Canute the Great". Han var konge av Norge fra 1028 til 1035.
Kong Knut ble døpt «Lambart» og omtalte seg selv som det. Tilnavnene «den store» eller «den mektige» fikk han fordi det lyktes ham å legge Norge og deler av Sverige inn under riket sitt.
Etter at hans far kong Svein Tveskjegg døde i 1014, utropte hæren hans ham til konge av England mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde fire år senere arvet Knut også Danmark. I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Ethelred den rådville kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016. I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard. Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut.
I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke (Ulf Jarl må ikke forveksles med en annen av samme navn i England.)
I 1028 gikk Knut til angrep mot Norge med 1400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav den hellige til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin egen sønn, Svein Knutsson.
Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes XIX krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romeske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han døde i 1035 og ble gravlagt i domkirken i Winchester.


Kommuner i Bahrain.
Frem til 3. juli 2003 var Bahrain delt inn i tolv kommuner. De ble styrt fra hovedstaden Manama. Kommunene ble avviklet og erstattet med fem distrikter (governorates) med større lokalstyre. Dette ble gjort i et ledd for å styrke landets demokrati.
right
Kartet viser ikke Madinat Hamad, som ble delt opp fra Ar Rifa' wa al Mintaqah al Janubiyah i 1991.


Svein Knutsson.
Svein Knutsson eller Svein Alfivason (som han helst referers til i kildene) var sønn av Knut den mektige av Danmark og en angelsaksisk frille ved navn Aelfigja eller Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), som visstnok skal ha vært av angelsaksisk adelsslekt. Svein styrte Norge fra ca. 1030 til 1035. Det danske navnet er Svend. Han ble født ca. 1016 og døde i 1035. Han styrte Norge på vegne av Knut den mektige.
I 1029 ble Håkon Eiriksson borte på havet, og det oppsto et maktvakuum i Norge. Dette ville Olav Haraldsson benytte seg av, og prøvde å gjenerobre kongedømmet, men mislyktes.
Knut sendte sønnen sin, Svein Alfivason, sammen med sin mor og en rekke andre danske menn til Norge, og lot Svein være visekonge i Norge.
Dette kom som en stor skuffelse for en del nordmenn som hadde ønsket å tre inn i Ladejarlenes sted. Spesielt skuffet var stormenn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, som begge mente de hadde fått løfter av Knut om å få makten.
Svein Alfivason var angivelig en uselvstendig person, og mange mener at det var hans mor, den engelske frillen Alfiva, som i praksis styrte landet. De skal angivelig ha styrt landet med hard hånd og av den grunn ble deres styre sterkt mislikt blant folk.
1030-tallet var vanskelige år i Europa, og omtales som uår. Den danske politikken i Norge var annerledes enn tidligere, og hadde et sterkt kongelig nærvær med meget strenge reaksjoner på mange områder. Ifølge sagaen vakte Svein og morens skattekrav og nye lover sterk uvilje.
Snorre skriver at «Kong Svein førte nye lover til landet om mange ting. De var satt etter det som var lov i Danmark, men noen var mye hardere. Ingen mann skulle fare ut av landet uten lov av kongen, og gjorde han det, så tilfalt eiendommen hans kongen. Hver den som drepte en annen, skulle ha forbrutt land og løsøre. Om en mann som var fredløs fikk en arv, skulle kongen ha arven. Til jul skulle hver bonde gi kongen en mæle (mellom 15 og 20 liter) malt fra hvert ildsted og et lår av en tre års okse, det kaltes vinjartodde, og dessuten et spann smør.»
Det skapte grunnlag for en folkelig motstand mot det nye regimet som kan karakteriseres som en motstand av samme karakter som den Olav den hellige hadde møtt tidligere.
I 1033 sto et slag i Soknasund i Ryfylke. Det var en mann som kom med en styrke fra England og som kalte seg Tryggve Olavsson. Han påsto han var sønn av Olav Tryggvason og krevde kongedømmet over Norge etter ham. Imot sto Svein Knutsson med en styrke, antakelig for det meste danske elitetropper. Svein vant slaget og Tryggve Olavsson ble drept.
Senere den samme vinteren møttes Kalv Arneson og Einar Tambarskjelve og bestemte seg for å reise til Gardarike for å hente hjem Olav den helliges sønn Magnus. Da Magnus kom til Norge sluttet folk seg til ham og mot danskene. Svein måtte rømme hjem til Danmark hvor han døde kort tid senere.
Slik gikk det til at danekongen måtte oppgi kravet på Norge en gang for alle, og det skulle gå flere hundre år før danskene igjen kunne gjøre seg gjeldende i Norge.


Håkon Magnusson Toresfostre.
Håkon Magnusson Toresfostre (født 1068/1069, død 1094/1095) ble utropt til konge av Trøndelag og Oppland i 1093. Håkon skal etter sigende ha vært en sønn av Magnus II Haraldson, som var konge fra 1066 til 1069. Det er ingen opplysninger om moren.
Rett før hadde Magnus Berrføtt blitt utropt til konge i Viken som sønn av gamlekongen Olav Kyrre. Viken var området rundt Oslofjorden.
Håkon var fostersønn av Steigar-Tore, en mektig mann fra Steig i Sør-Fron, Oppland. Han var den som presset igjennom kravet om kongsmakt for fostersønnen. Kong Magnus Berrføtt aksepterte aldri kongskravet fra unggutten Håkon, men det kom aldri til kamper mellom dem ettersom fosterfaren og Håkon flyktet. Rett etter dør Håkon av sykdom han får mens han er på rypejakt. Å kalle Håkon for medkonge er derfor tvilsomt, og representerte i beste fall et lite lokalt opprør. Steigar-Tore blir senere hengt av Magnus Berrføtt etter et desperat herjingstokt i Hålogaland.


Olav Magnusson.
Olav Magnusson (født 1099, død 22. desember 1115 i Nidaros) var konge av Norge fra 1103 til 1115.
Olav var sønn av kong Magnus Berrføtt, og ble tatt til konge sammen med de eldre brødrene Øystein I Magnusson og Sigurd I Magnusson Jorsalfare. Han døde kun 16 år gammel og blir av den grunn flere steder ikke regnet med i den offisielle norske kongerekka, han har heller ikke fått noe nummer.
De eneste norske myntene vi kjenner fra perioden bærer Olavs navn.


Europeisk makroseismisk skala.
Europeisk makroseismisk skala er en skala som brukes som utgangspunkt for å vurdere intensiteten til jordskjelv. Skalaen ble siste gang oppdatert i 1998 og blir angitt med forkortelsen EMS98.
EMS98 er delt inn i 12 trinn hvor romertall I angir den minste effekten og romertall XII angir den største effekten som med ord angir at skjelvet har hatt totalt ødeleggende effekt.


Øystein Magnusson.
Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.
Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe.
Øystein var gift med den norske "Ingebjørg Guttormsdatter", fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.
Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.
Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). Øysteins hadde stor interesse for Bergen og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.
Kongens eneste barn, Maria Øysteinsdatter, ble gift med "Gudbrand Skavhoggsson". Maria og Gudbrand ble foreldre til opprørskongen Olav Ugjæva.
Referanser.
Øystein 01


Magnus Blinde.
Magnus IV eller Magnus Sigurdsson den blinde (ca. 1115–1139) var konge av Norge 1130–35 og 1137–39. Han var sønn av kong Sigurd I Magnusson Jorsalfare og frillen Borghild Olavsdatter.
Biografi.
Magnus ble den norske borgerkrigstidens første kongelige offer. Etter fem år som konge ble han 20 år gammel fanget av Harald Gilles menn, og i fangenskapet ble han kastrert, avhugget en fot, og fikk øynene stukket ut.
Borgerkrigstiden i Norge begynte ved Sigurd Jorsalfars død i 1130, og skyldtes formelt sett de uavklarte arvefølgebestemmelsene, hvor alle kongssønner ("og sønnesønner") kunne gjøre krav på tronen, samle menn bak seg og la seg kongehylle på et av de regionale tingene. Etter hvert utviklet stridene seg til åpen krig mellom ulike flokker.
Magnus ble først kåret til konge ved farens død i 1130, da Magnus var 15 år gammel. Han var enebarn, og kunne trolig har videreført farens riksbyggende virksomhet, om det ikke hadde vært for irlenderen "Harald Gilchrist" ("Gille"), som sa at han var Magnus Berrføtts sønn og Sigurds halvbror. Harald bar jernbyrd i Bergen for å bevise sitt krav. Harald hadde gått med på Sigurds krav om å ikke kreve kongsnavn mens Sigurd og Magnus levde.
Sigurds krav til Harald hadde ikke entydig støtte ved hoffet. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som hovmodig, uvennlig og gjerrig. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som gavmild, medgjørlig og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekår på "Haugating" i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øratinget i Trøndelag.
Både Harald og Magnus ble engasjert i de danske tronstridighetene. Magnus' unge kone Kristin Knutsdatter (som han ble forlovet med i 1131, men ikke fullbyrdet ekteskap med før i 1133) var datter av hertug Knud Lavard og sønnedatter av kong Erik Eiegod. Magnus' stemor, enkedronning Malmfrid, var Kristins moster, og ble samtidig i 1131 gift med Kristins farbror Erik Emune. Magnus støttet Eriks og Knuts kamp mot den danske kong Nils. Erik og Malmfrid rømte fra Danmark og søkte tilflukt hos Magnus i 1133. Den unge norske dronning Kristin lot dem imidlertid få vite at Magnus hadde planer om å forråde dem, og de forlot deretter Magnus og skiftet alliert til Harald Gille. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette.
Freden mellom Magnus og Harald var skjør og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Båhuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang "Nidarholm") utenfor Trondheim. Her ble han forsørget av inntektene fra gården "Hernes" på Frosta.
Magnus IV ble på ny bragt inn som en brikke i kongespillet i årene 1137–39, da i (muligens ufrivillig) samarbeid med tronpretendenten Sigurd Slembe, som hadde drept sin halvbror Harald Gille og trengte allierte i sin kamp mot de som støttet Haralds mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Magnus og Sigurd Slembe tapte den kampen; begge omkom i slaget ved Holmengrå, nær Strömstad.
Han etterlot seg ingen barn, de siste årene av sitt liv var han da også kontant avskåret fra dette. I "Nóregs konungatal" fra 1190-tallet ble han ikke regnet med i kongsrekken.
Litteratur.
Magnus 04


Harald Gille.
Harald IV Magnusson Gille (1103–1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden.
Biografi.
Harald var gift med den svenske Ingrid Ragnvaldsdatter (datter av kong Ragnvald Knaphövde), og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg ("født ca 1135"). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson ("født ca 1125") skriver seg fra et tidligere forhold til "Biadoc", mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn ("født ca 1134") var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus, som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel.
I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 – ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner.
Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom». Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som «vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, har var ikke stor på det, gavmild... tok gjerne imot råd», og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag.
Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Båhuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang "Nidarholm") utenfor Trondheim.
Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt.
Harald ble deretter utsatt for det samme «"familieproblemet"» som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på "Torkjell Fostre". Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn ("da 3-4 år gammel") var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge ("da 2 år") ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Harald ble beskrevet som en «"høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene"».
Referanser.
Harald 04


Blomsterplanter.
Blomsterplanter er i botanikken betegnelsen på to ekskluderende, ikke-kompatible grupper av planter.
De kan anses som synonyme med gruppen av dekkfrøede planter (latin: Angiospermae eller Magnoliophyta), som er sammen med bartrærne utgjør frøplantene. Denne bruken av begrepet er ikke vitenskapelig korrekt, mens nyttes av og til for å skille ut ikke-bartre-gruppen («dekkfrøingene») av frøplantene.
Mer korrekt kan blomsterplanter anses synonyme med den høyere gruppen av frøplanter (latin: Spermopsida eller Spermatopsida), som er en av de mest suksessrike grupper av karplanter, målt i antall arter. Frøplanter er den ene av de to overgruppene innenfor karplanter, den andre er karsporeplanter, som ikke har formering gjennom frø men ved hjelp av sporer.
Blomsterplantene er dokumentert fra perm, og har dominert floraen siden juratiden. De er svært utviklet og diversifisert, og utgjør i dag om lag 260 000 arter.
Fellestrekk.
Felles for blomsterplanter er blant annet at de har frø som er beskyttet av frøhinner (med lukket frømunn), og at de har et kambium som danner ved.
Blomster.
Blomster i egentlig forstand forekommer derimot ikke hos alle «blomster»planter, men kun hos dekkfrøede planter, "Ephedra", "Gnetum" og "Welwitschia mirabilis". Hos nakenfrøede planter snakker vi ikke om blomster i tradisjonell forstand.
Gruppering.
Ikke minst på grunn av forekomsten av blomster har man antatt at disse fire gruppene danner en slektskapsgruppe (som ble kalt Anthophyta, «[egentlige] blomsterplanter»).
Ifølge denne hypotesen er de nakenfrøede plantene en kunstig gruppe.
Andre slektskapsanalyser tyder derimot på at nakenfrøede planter er en naturlig gruppe og at denne som helhet er søstergruppen til de dekkfrøede plantene.
Uansett er det godt sikret gjennom en rekke unike egenskaper at de dekkfrøede plantene, som i dag utgjør størsteparten av blomsterplantene, er en naturlig gruppe.
Frøplantenes taksonomi.
For en mer fullstendig taksonomi, se: Karplanter
Taksogrupperingen av frøplantene er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal taksonomi -The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter) – og det nyeste nordiske standardverket, "Den nya nordiska floran" 2003 (på norsk: "Gyldendals store nordiske flora" 2007). med 5 klasser og 155 familier i Norden.


Al Hadd.
Al Hadd var en kommune i den nordøstre delen av Bahrain. Kommunen var den minste kommunen i Bahrain. Al Hadd ligger nå i guvernementet Muharraq.


Muharraq guvernement.
Muharraq Governorate er det nordligste av de fem guvernementene i Bahrain. Det består av de tidligere kommunene Al Hadd og Al Muharraq.


Duopol.
Duopol foreligger i økonomien når det er to forholdvis like store bedrifter på samme marked som da enten er homogent eller differensiert. Forholdene som regjerer har meget sterke felles trekk med oligopol. I og med at det er kun to bedrifter i markedet, er det meget gjennomsiktig, noe som fører til at bedriftene tilpasser seg hverandre.


Oligopol.
- Noen "få, store tilbydere" som dominerer markedet. Hver og en av tilbyderne har så store markedsandeler at de har mulighet til å styre prisen.
- "Varene" som tilbys, har de samme egenskapene og dekker det samme behovet (homogene varer).
Eksempel på et homogent marked er det norske bensinmarked. Vi har få tilbydere (Esso, Hydro, Statoil osv.), og de fleste kjøpere regner med at bensinen her den samme kvaliteten uansett hvor de kjøper den.
Pris er et lite egnet konkurransemiddel i et oligopol. Tilbyderne benytter heller andre virkemidler, som reklamekampanjer, servicetiltak osv
Et fenomen ved prisnedsettelser i et oligopol er at de kan utløse en mer eller mindre ukontrollert prisutvikling. Også kalt priskrig. Prisen kan presses så langt ned at tilbyderne selger varene sine med tap. Oftest sett i såkalte ”bensinkriger”
Hvis en tilbyder ønsker å øke prisene kan dette slå ut på to måter. Enten kan konkurrentene følge etter og alle vil tjene mer. Men hvis konkurrentene velger å ikke følge etter i prisøkningen, vil de føre til at den tilbyderen som satt opp prisene vil tape penger.
Oligopol blir en måte å unngå konkurranse på. Innen markedsøkonomisk teori er dette en lite ønskelig tilstand.


Dagligtale.
Dagligtale er det språket som blir brukt i det daglige liv. Dette er det språket som har høyest kommunikasjonspotensial, det blir brukt til uformelle, private situasjoner derhøyspråk(med sine formelle egenskaper) setter for strenge grenser for uttrykksmulighetene.
Dagligtale utføres vanligvis muntlig og i person-til-personkommunikasjon. Både gester, mimikk og tonefall vil derfor støtte opp under kommunikasjonen. Situasjonen vil også tillate umiddelbar feedback, noe som kan trengs dersom deltakerne ikke er i besittelse av samme vokabular (kommer fra samme område).
Dagligtalen følger ofte andre normer enn de som gjelder for ett skriftspråk. En kan allikevel ikke si at slike avvik er «ukorrekte». Dette kan virke problematisk for legfolk fordi grammatikker og ordbøker tar lite hensyn til dagligtale, de vil derfor ofte tro at det er «galt» språk.Noen steder, som for eksempel i Bergen, er dagligtalen og dialekten gjort til gjenstand for større ord- og vendingslister. En slik blir punktvis presentert i begge bergensavisene med forklaringer.
«Dialekt» og «dagligtale» er ikke synonymer.


Syvde.
Syvde, tidligere Syvdsbotn, er ei bygd i Vanylven kommune på Sunnmøre.
Syvde var tidligere en selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke, fra 1837 del av Vanylven formannskapsdistrikt.
Syvde er tradisjonelt skolebygda i Vanylven. Her har det vært et skolemiljø gjennom snart 100 år. I dag er det barneskole, ungdomsskole og videregående skole i bygda. Bygda ligger ved innerst i Syvdefjorden. Fra Syvde går det tre dalfører: Nordalen, Sørdalen og Grytdalen. Fjorden er en typisk vestlandsfjord med bratte skråninger og relativt høye fjell. Høyeste fjell er Storeblæja, med en høyde på 1142 moh.


Sigurd Slembe.
Sigurd Magnusson Slembe (født ca 1100, død 1139) var en norsk tronkrever i borgerkrigstiden, han drepte Harald Gille, men selv om han dro med seg Magnus Blinde, lyktes han aldri i å få de norske stormennene på sin side slik at han vant kronen. Toneangivende stormenn samlet seg bak "Haraldssønnene" Inge og Sigurd, og beseiret Sigurd Slembe i slaget ved Holmengrå.
Sigurd var angivelig sønn av kong Magnus Berrføtt, noe som gjorde ham til halvbror til kongene Sigurd Jorsalfare, Øystein Magnusson,Harald Gille og Olav Magnusson. Hvis opplysningen om at han er sønn av Magnus og den trønderske "Tora Saksesdatter" stemmer, er han både halvbror og fetter med Olav Magnusson, som hadde Toras søster som mor. Sigurd ble oppfostret «sør i Norge et sted», hos presten Adalbrikt, i den tro at han var Adalbrikts sønn.
Sigurd gjorde karriere i Skottland og på Orknøyene. Hans kone "Audhild Torleivsdatter" tilhørte en mektig familie i Katanes og var søskenbarn av orknøyjarlene Harald Slettmåle og Pål. Sigurd hjalp Harald jarl i striden med halvbroren Pål, og han gikk i tjeneste som hærfører for kong David av Skottland. Begivenhetene i Skottland og Orknøyene kan tidfestes ved at David ble konge i 1124 og at Harald døde i 1128. Senere skal han ha reist som pilegrim til Jerusalem og Roma, besøkt "Grekland, Frankland og Saksland", og reist som handelsmann på Island. Sagaen forteller at Sigurd under reisen, trolig i Roma, skal ha «fått gudsdom» for at han var kongesønn.
Borgerkrigstiden i Norge hadde krevd sitt første kongeoffer i januar 1135, da Harald Gille tok kong Magnus (senere kjent som Magnus den blinde) til fange i Bergen. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang "Nidarholm") utenfor Trondheim. Senhøstes 1136 ble Harald oppsøkt i Bergen av Sigurd Slembe, som utsatte ham for det samme «"familieproblemet"» som Harald selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og krevde kongsnavn som Haralds bror. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på orknøyingen "Torkjell Fostre". Noe senere oppsøkte Sigurd og "noen menn" kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Men fordi drapet skjedde i lønndom (snikmord), ble han og hans menn i stedet dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd lot seg deretter kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn ("da 3-4 år gammel") var til oppfostring i Trøndelag, og fra Bergen ble det sendt ilbud til Trøndelag, hvor man ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Sigurd dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge ("da 2 år") ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det for å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Etter å ha hentet Magnus dro Sigurd først til vesterhavsøyene, vendte tilbake sommeren 1137, men mislyktes og dro til Danmark. Fra sommeren 1138 drev han med en liten hær ranstokt og/eller geriljakrig mot flere deler av norskekysten, både i Viken og Hålogaland.
I slaget ved Holmengrå i 1139 tapte Magnus og Sigurd mot "Haraldssønnenes" hær, ikke minst fordi de danske hærfolkene som utgjorde 18 av Sigurds 30 skip rømte etter den første trefningen. Magnus den blinde falt. Sigurd Slembe var fører for hæren, og ble fanget og brutalt pint til døde. I følge sagaen siterte han Davids salmer hele tiden mens pinslene foregikk, og den eneste gangen man hørte ham klage, var da de brakk ryggen hans.
De viktigste kildene til Sigurds biografi er et kvad av islendingen "Ivar Ingemundsson", og Eirik Oddssons biografi i skriftet "Hryggjarstykki". Begge deler ble innlemmet i Morkinskinna, og ble brukt av Snorre Sturlasson da han skrev om Sigurd Slembe i "Magnus Blindes og Harald Gilles saga" og "Haraldssønnenes saga" i Heimskringla. En annen kilde er Orknøyingenes saga.


Guns N' Roses.
Guns N' Roses er et amerikansk hard rock-band som hadde sin storhetstid på slutten av 1980- og på starten av 1990-tallet. Bandet ble stiftet i Los Angeles i California i 1985.
Deres første studioalbum, "Appetite for Destruction" (1987), gjorde dem kjent internasjonalt, og suksessen til de to neste musikkalbumene "Use Your Illusion I" og Use Your Illusion II, som ble gitt ut i 1991, økte Guns n' Roses' popularitet enda mer.
Bandets albumsalg, som er på ca 100 millioner, gjør dem til et av verdens mest fremgangsrike og suksessrike hard rock-band noensinne.
Med deres musikalske stil og image klarte Guns n' Roses å holde på noe av den gamle hard rock-stilen. På denne tiden var det de store glam rock-bandene som solgte mest plater og ble spilt mest på radio. Guns n' Roses lagde mer tradisjonell rock, som fikk fram den nye sub-genren sleaze rock. De fikk mange fans på grunn av dette, og slo igjennom med debutalbumet i 1987. Bandets totalt forskjellige personligheter hindret gruppens evne til å samarbeide både på scenen og når det gjaldt låtskriving. Bandet ble derfor splittet og av den originale bandbesetningen er det i dag kun Axl Rose som fortsatt er medlem.
Starten.
Guns N' Roses ble stiftet i Los Angeles i mars 1985 av Axl Rose og Tracii Guns, og var et resultat av en sammenslåing av deres respektive band, Hollywood Rose og L.A Guns, derav Guns N' Roses. Den første bandbesetningen besto av medlemmer fra begge bandene; fra Hollywood Rose, Axl's gode venn og rytmegitarist Izzy Stradlin, og fra L.A Guns, bassist Ole Beich (som tidlig ble byttet ut med Duff McKagan), samt trommeslager Rob Gardner.
Da Tracii Guns og Rob Gardner ikke kunne stille på en av deres første konserter, som var i Seattle, rekrutterte Axl Rose gitaristen Saul Hudson, bedre kjent som «Slash», og trommeslager Steven Adler. Dette var i utgangspunktet tenkt som en midlertidig løsning, men slik ble det ikke; Slash og Adler ble faste medlemmer i bandet i begynnelsen av 1986. Dermed var bandets besetning Axl Rose som vokalist, Izzy Stradlin som rytmegitarist, Slash som sologitarist, Duff McKagan på bass, og Steven Adler på trommer.
Live ?!*@ Like a Suicide.
I desember 1986 ga de ut en fire-spors EP som de selv hadde produsert, kalt "Live ?!*@ Like a Suicide". Ingen av låtene på platen ble særlig populære, og albumet ble produsert i bare 10 000 vinyl-eksemplarer. "Live ?!*@ Like a Suicide" er i dag svært ettertraktet blant samlere.
Appetite for Destruction.
Appetite for Destruction ble sluppet 21. juli 1987.
«Welcome to the Jungle» ble den første singlen fra denne platen, med tilhørende musikkvideo. Verken plate eller single gjorde det så veldig bra i starten, men så ble Geffen Records grunnlegger David Geffen spurt om han ville støtte bandet. Geffen overbeviste MTV om å sende «Welcome to the Jungle» på nattshowet. Og da, selv om låta ble spilt til tider som kl 5 om morgenen, og førte til at MTV fikk rekord mange henvendelser om å spille videoen igjen.
Den første utgivelsen hadde et noe spesielt cover som viste et monster med gedigne tenner som angriper en robotvoldtektsmann. Ved siden av roboten ligger et halvnakent voldtektsoffer. Dette coveret fikk enormt mange klager fra religiøse grupper og resulterte med at mange platebutikker nektet å selge albumet.
Derfor måtte coveret designes på nytt, og valget falt på en tatovering som Axl hadde fått laget med et kors som inneholdt skjelletportretter av de fem medlemmene i bandet.
«Sweet Child O' Mine» var den andre singelen fra dette albumet. Denne ble godt mottatt og ble spilt mye både på MTV og på radio. Singelen gikk også til første plass på den amerikanske singellisten [Billboard]. Innen «Paradise City» ble spilt på radio hadde bandets turneringssuksess og berømmelse også sendt albumet til toppen av Billboard-listene i USA. Både «Welcome to the Jungle" og "Paradise City" var også på topp ti på singellistene.
"Appetite for Destruction" var lenge det mest solgte debutalbumet noensinne, og har solgt over 30 millioner eksemplarer.
Turneringsuksess.
Guns N' Roses opptrådte en del ganger som oppvarmingsband for store rockeband inkludert DC, Aerosmith og The Rolling Stones, men når berømmelsen deres begynte å vise seg, planla de en promoturné for "Appetite for Destruction".
Bandet dro rundt i hele USA og våren 1988 ble de invitert til å være med på Monsters of Rock-festivalen i England, hvor de sto på samme scene med grupper som Kiss og Iron Maiden.
Da de begynte sin forestilling begynte folkemengden på rundt 100.000 å hoppe og trekke framover mot scenen. Tross i Axls formaninger om at de ikke skulle presse framover mot scenen, ble to fans trampet til døde.
Siden bandet ikke fikk beskjed om dette før etter konserten ble de av media syndebukker for tragedien. De ble tildelt prisen «the world's most dangerous band" senere samme år.
Slash, McKagan, og Adler var ofte sterkt berusede under konsertene og flere av de som jobbet rundt bandet i denne perioden har fortalt at de av og til måtte bære Slash ut på scenen før konserten og at han ofte besvimte når konserten var slutt.
Han ble dårlig behandlet av media og ble ofte referert til som «Slosh», «Slug» og «Slush», likevel er Slash kjent for å gi alt på scenen.
G N' R Lies.
Deres neste utgivelse var albumet "G N' R Lies" i 1988, som nådde andreplass på Billboard-listene.
Albumet hadde de fire "Live ?!*@ Like a Suicide"-sangene på den ene siden og fire akustiske sanger på den andre siden.
Denne plata ble stemplet som rasistisk av mediene, fordi en av sangene innholdt bl.a. tekstene «Police and niggers, that's right. Get out of my way!» og «immigrants and faggots, they make no sense to me».
Rose tilbakeviste dette med å si at de ikke mente det slik mediene trodde. Siden «Slash» var halvt afrikansk ville de aldri skrevet sangene med rasistisk innhold.
Han sa også at han likte homofile sangere som Freddie Mercury og Elton John, og hadde hatt jobber sammen med gruppen Body Count, som besto utelukkende av mørkhudede.
Etter at Slash og McKagan troppet opp på direktesendt American Music Awards synlig påvirkede av både alkohol og heroin, ble de bedt av Geffen Records om å beherske oppførselen sin. Medlemmene bestemte seg for å gjøre noe med avhengigheten sin etter at Axl truet med å slutte hvis det fortsatte.
Use Your Illusion (1990-1993).
I 1990, returnerte Guns N' Roses til studio med store forhåpninger til en ny plate. Under innspillingene slet trommeslager Steven Adler med å yte sitt beste på grunn av hans avhengighetskamp mot kokain og heroin. Etter at bandet fikk problemer med å spille inn det nye albumet, fikk Adler sparken i august 1990, og ble erstattet med den norskættede Matt Sorum, som kom fra det engelske rockebandet The Cult.
Et par måneder senere ble keyboardist Dizzy Reed det sjette medlemmet i bandet. Bandets manager, Alan Niven, ble også sparket og erstattet med Doug Goldstein i mai 1991.
Bandet hadde nok materiale til mer enn et album. Derfor ble både "Use Your Illusion I" og "Use Your Illusion II" sluppet på markedet den 17. september 1991. Dette var en taktisk suksess for Guns n' Roses. Albumene havnet på henholdsvis nr 2 og 1 på Billboard-listene, noe ikke noen andre band hadde klart før dem.
Etter plateslipp la bandet ut på en 28 måneder lang turné for å promotere albumene. Turneen skulle komme til å bli husket for dens økonomiske suksess og dens mange kontroversielle episoder både på og av scenen. Guns n' Roses delte deler av turneen med Metallica og turneen er også en av de lengste i rockens historie.
Use Your Illusion Tour.
Mye av det vellykkede og briljante med denne turneen ble altfor ofte overskygget av pressens fokus på det negative, som opptøyer, sene starter, og Axl Roses trang til å ytre en mening om vaktholdet, dårlig lyd, uønsket filming eller bare snakke dritt om andre kjendiser. Han hadde også tydeligvis en trang til å ikle seg i provoserende t-skjorter. I tillegg til at dette ofte var mesteparten av det han hadde på seg. Han brukte sjelden bukser på scenen.
Bandets tidligere rus- og alkohol-problemer virket derimot å være under kontroll under turneen. I Europa ble arenaer utsolgt på rekordtid, raskere enn både The Beatles og Rolling Stones i sin tid hadde solgt ut.
Chinese Democracy.
I desember 2006, offentliggjorde Axl Rose i et brev til fansen at bandets manager Merck Mercuriadis hadde fått sparken. Det mest spennende med dette brevet, var at Axl satte en foreløpig utgivelsesdato for det etterlengtede albumet "Chinese Democracy" – 6. mars 2007.
Chinese Democracy er nå sluppet ut i USA og ble utgitt den 23.november 2008.


Sunnylven.
Sunnylven er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal, opprettet som Sunnylven formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1965 ble Sunnylven slått sammen med Stranda til den nye Stranda kommune. Sunnylven hadde ved sammenslåingen 1 221 innbyggere.


Fanden.
Fanden er et folkelig, ofte litt spøkefullt navn i skandinaviske språk på «den onde» eller et ondt vesen som tilsvarer djevelen i kristendommen. Begrepet blir ikke brukt i høytidelige, religiøse og bibelske sammenhenger, men er en vanlig personifisering i folketro og folkediktning, for eksempel i eventyr og sagn, der fanden ofte er ute for å fange sjeler. Denne skikkelsen framstilles noe mindre farlig og mektig enn Satan i Bibelen, og flere folkeeventyr handler om hvordan folk lurer fanden, blant annet for inntekten hans.
Ordet "fanden" inngår også i flere ordtak og snakkemåter, og har i ulike formvarianter blitt vanlig som forsterkende kraftuttrykk og som banneord i norsk, svensk, dansk og færøysk, på norsk først og fremst i formen "faen".
Andre folkelige betegnelser på djevelen er blant andre Gammel-Erik eller Tykje.
Etymologi og synonymer.
Ordet "fanden" har sannsynligvis oppstått som en videreutvikling av det gammelnorske "fjandi", «fiende», som i middelalderen også ble brukt om djevelen. En annen forklaring sier at ordet opprinnelig kommer fra det gamle tyske eller frisiske ordet "fannen", som betyr å «friste», og særlig presens partisippformen "fandiand", «fristende».
"Fanden" (skrevet med liten forbokstav) har også blitt vanlig i banning. På svensk er hovedformen "fan". Den er også vanlig i Norge.
Å bruke en demons rette navn kunne i følge folketroen i uheldigste fall virke som en påkallelse av onde krefter, og slike navn ble derfor unngått eller erstattet med nøytrale ord og mer spøkefulle eufemismer. "Fanden" er en slik formildende omskrivning av navnet på djevelen. Det er flere tilsvarende folkelige navn og betegnelser på skikkelsen.
Banneord.
Flere av navnene på fanden blir ofte brukt med gentivs-s i kraftuttrykk, for eksempel «faens kvinnfolk», «din fennens hurpe«(fra Gabriel Scotts roman "Fant") og «pokkers til kar».
Eventyr.
Det er flere norske folkeeventyr der fanden opptrer, deriblant "Gutten og Fanden" (også kalt "Fanden i nøtta"), utgitt første gang i 1843 og "Fanden og futen", utgitt i 1876.
Ordtak.
Fanden nevnes i flere ordtak og munnhell.


Sigurd Munn.
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som kvinneforfører.
Biografi.
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen "Såda-Gyrd Bårdsson", på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto "Agmund Svifte" og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «"familieproblem"» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på "Torkjell Fostre". Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten. Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med "Ottar Birting", en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge ("da 2 år") ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurringkunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som ("neppe egenhendig") beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept "i gården til Sigrid Sæta" i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.


October.
"October" er det andre musikkalbumet fra den irske rockegruppen U2, utgitt i oktober 1981. Et av forslagene til albumtittel var "Scarlet". Tekstene har et kristent tema, da Bono, The Edge og Larry Mullen jr. var medlem av den kristne grupperingen «Shalom Fellowship». De satte spørsmålstegn ved om deres «rock 'n' roll-livsstil» var forenlig med deres religion.
Sporliste.
All musikken er skrevet av U2, alle tekstene er skrevet av Bono.


Rovde.
Rovde er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke. I 1837 var Rovde del av Herøy formannskapsdistrikt.
1. januar 1905 ble Rovde skilt ut fra Sande som egen kommune med 610 innbyggere. Sande var allerede 1. januar 1867 skilt ut fra Herøy som egen kommune. 1. januar 1964 ble Rovde kommune (unntatt Rovdestranda), gårdene Brekke, Seljeset og Skoge i Gurskedalen i Herøy kommune og Sande kommune slått sammen til den nye Sande kommune. Den delen av Rovde som gikk inn i Sande hadde 562 innbyggere.
Fra samme dato ble Rovdestranda med 436 innbyggere slått sammen med Syvde og Vanylven kommuner til den nye Vanylven kommune.
Rovde kyrkje er fra 1872.
Natur og kultur.
Rovdestranda ligger langs Rovdefjorden, som er innløpet for Storfjorden. Bygda er omgitt av fjorden på den ene sida og fjell på den andre, de høyeste toppene er Velsvikskåla og Skåratinden. Rovde mannskor har gitt ut flere CD-er.


Inge Krokrygg.
Inge Krokrygg (født ca 1134/1135, død 1161) var konge av Norge, som "Inge I av Norge" fra 1136 til 1161.
Han var ektefødt sønn av kong Harald Gille og den svenskfødte dronningen Ingrid Ragnvaldsdatter, og ble som to- eller treåring kåret til konge på Borgartinget etter kong Haralds død i desember 1136. Han nedkjempet og overlevde sine to halvbrødre Sigurd Munn og Øystein Haraldsson, men levde selv i skyggen av sin rådgiver Gregorius Dagsson – som døde tidligere det året da også Krokrygg døde. Kongen døde i kamp mot Håkon Herdebreids menn, på isen under Ekeberg i 1161.
Navn.
Tilnavnet skal ha spilt hen på at han var vanfør. Noen har ment at han hadde pukkelrygg. Ifølge tradisjonen skal han ha blitt båret med i et slag som 2-åring, plassert i en sekk. Denne sekken ble truffet av en pil, og barnekongen ble skadet for livet.
Biografi.
Som lite barn ble Inge satt til fostring hos "Åmunde Gyrdsson" i Viken. Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «"familieproblem"» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba forgjeves om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Noe senere tok Sigurd livet av kongen mens han sov hos frillen Tora, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble i stedet dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten. Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på Øretinget. Samtidig sørget Ingerid for at Inge ("da kanskje 2 år") ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Inge ble båret i krig mot Sigurd og Magnus allerede ved slaget ved Minne i 1137, og skal der ha fått de skader som preget ham resten av livet. Senere beseiret de to kongsbrødrenes hærstyrker Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre kongene skulle møtes i Bergen i 1155, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept før Øystein rakk å komme til byen. To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161. Sagaskriverne legger skylden for striden på Øystein og Sigurd, som i 1155 planla å avsette Inge fordi de mente han ikke hadde helse til å være konge. Men mellom linjene kan vi lese at Gregorius' uforsonlig holdning i konflikten må ta en del av skylden. Sammen med Gregorius ble den senere kongsfaren Erling Skakke en av Inges nærmeste menn.
Annet.
I Heimskringla beskrives Inge slik: «"Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og brystet. Han var blid og vennlig med sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med landsstyringen; han var vel likt blant almuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham».
Stamtavle.
Inge 01


Øystein Haraldsson.
Øystein II Haraldsson (ca 1125–1157) var konge av Norge fra ca. 1142 til 1157. Han var eldste sønn av kong Harald Gille, og vokste opp i Vesterhavsøyene et sted. Han kom «hjem» til Norge i 1142, og ble da innsatt som konge sammen med de ca 10 år yngre brødrene Sigurd Munn og Inge Krokrygg.
Biografi.
Kong Øysteins liv og gjerning kan innby til ulike tolkninger: Edvard Bull synes å legge vekt på egennytte, overfall og hardstyre, mens Knut Arstad legger vekt på ham som en «handlingens mann» og nevner politisk rasjonelle årsaker til Øysteins herjingstokter i Skottland.
Han kom til et Norge i begynnelsen av sine borgerkrigsår, bølgene hadde neppe lagt seg etter drapene på to konger og en tronkrever. Barnekongene Inge og Sigurd styrte gjennom et nettverk av stormenn som opptrådte som formyndere. Når Øystein som den eldre halvbror, anerkjent av sin avdøde far, kom til Norge, ble han tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
I begynnelsen av 1150-årene dro Øystein på et omdiskutert vikingtokt mot Orknøyene og Skottland. Han tok jarlen Harald Maddadsson til fange, krevde løsepenger og at jarlen erklærte lydighet til ham. Deretter plyndet han Aberdeen og «herjet vidt og bredt omkring i England». Trefningen med jarlen kan sees som et uttrykk for en indrepoltisk stadfestelse av Orknøynenes tilhørighet til riket, og at Øysteins maktbase var sørvest i Norge og på øyene. Arstad spekulerer i om angrepene i Skottland var en hevn for kong David av Skottlands støtte til Sigurd Slembe, og/eller en inngripen i interne skotske forhold, som støtte til Øysteins egne slektninger. Angrepene i England kan med litt velvilje sees som et hevn for Harald Hardrådes fall, ca 85 år tidligere.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning. I et eget brev som ble utstedt ved denne anledningen står Øystein alene som utsteder og garantist.
Øystein og Sigurd gjorde etterhvert felles sak mot kong Inge, og kretsen rundt ham, især Gregorius Dagsson og Erling Skakke. Sigurd Munn ble drept i Bergen i 1155, mens Øystein var 2 dagsreiser unna. Forholdet mellom Inge og Øystein vekslet i de to følgende årene mellom trefninger, plyndring og et forlik i 1156 som Øystein oppfattet som påtvunget ham av Inges overmakt. Det avgjørende slaget sto i 1157, i Oslofjorden. Øystein ble forlatt av sine menn, og ble innhentet av en gruppe menn, som drepte ham med et øksehugg i ryggen mens han lå nede. Han visste hva som ventet ham da han ble fanget, men ba om å få høre messen først. Det fikk han, og deretter ble han drept.
Etter Øysteins brutale død, forvoldt av svogeren Simon Skalps menn, ble Øystein begravet i "Fors kirke" (nå "Foss" i Tunge herad). Snorre forteller at «"Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. [...] Det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava"». Tradisjonen om denne helligheten holdt seg, i følge Edv Bull, gjennom flere århundrer, helt opp mot vår egen tid.
Referanser.
Øystein 02


Skrova.
Skrova beskriver både øygruppen Skrova, og fiskeværet (stedet) som i hovedsak ligger på øya Heimskrova. Normalt brukes ikke navnet Heimskrova, men bare Skrova. Skrova hadde 237 innbyggere i 2005.
Skrova ligger i Vågan kommune i Lofoten i Nordland fylke, ca. 4 nm sør for Svolvær. Havstykket mellom Svolvær og Skrova kalles "Hølla". På motsatt side av Skrova ligger Vestfjorden.
Øygruppen består av Storskrova, Heimskrova og i tillegg en rekke mindre øyer og holmer. De fleste av disse er forbundet med moloer og en bru.
Skrova er kjent for sin tilknytning til lofotfiske og hvalfangst.
Skrovafjellet ligger på Storskrova. Fjelltoppen er 281 moh, og er et yndet mål for turister.
Fiskevær.
Skrova har i mange tiår vært et senter for fiske og hvalfangst, og mens lofotfisket pågikk for fullt i «gamle dager» var det flere tusen mennesker i Skrova på vinteren. I dag er ikke Skrova lenger så sentral når det gjelder skrei og torsk, og størsteparten av fiskeproduksjon i Skrova i dag er oppdrettslaks og ørret. Når det gjelder hvalkjøtt derimot, er Skrova fortsatt det stedet hvor mesteparten av kjøttet blir levert. I juni og juli måned er det stor aktivitet hos de to bedriftene som produserer kjøttet i dag.


Håkon III Sverresson.
Håkon III Sverresson (født 1182 i Nidaros (?), død 1. januar 1204 i Bergen) var konge av Norge fra 1202 til 1204 etter at faren kong Sverre Sigurdsson døde den 9. mars 1202.
Håkon Sverresson var således birkebeinenes kongsemne. Håkon var den andre uekte sønnen til kong Sverre. Moren var Astrid Roesdatter.
Håkon ble utpekt til konge på et hirdstemne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget seinere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet den uforsonlige striden som kretset rundt kong Sverres personlighet. Han kallet biskopene hjem og fikk forlik med dem og baglerne.
Håkon døde brått i 1204, det ble påstått at dødsfallet var mistenkelig og muligens ble han forgiftet av enkedronning Margareta.
Håkon Sverresson ble ikke gift, men skal ha hatt en sønn med den vakre Inga fra Varteig. Den seinere kong Håkon IV Håkonsson ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresson døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.
Litteratur.
Håkon 03


Olav Håkonsson.
Olav IV Håkonsson (født i julen 1370, død 3. august 1387 på Falsterbohus) var konge av Norge fra 1380 til 87. Han var konge av Danmark fra 1376 til 87 som "Oluf III".
Olav var sønn av dronning Margrete Valdemarsdotter og kong Håkon VI Magnusson. Da kong Valdemar Atterdag døde, var bare Margrete tilbake av de seks barna han hadde fått. Valdemar hadde lovet at kongen av Sverige, Albrekt av Mecklenburg, skulle få utpeke sin sønn til konge av Danmark. Etter Valdemars død satte imidlertid det danske riksrådet seg imot en slik løsning. Valget falt i stedet på Olav, sønn av Margrete. Siden han bare var rundt fem år gammel, ble Margrete formynder for ham.
I 1380 døde kong Håkon VI av Norge, og Olav overtok tronen. Margrete innledet etter hvert samtaler med svenske stormenn for å få Olav også som svensk konge. Planene til Margrete ble dog ikke gjennomført i denne omgang.
Offisielt døde Olav 3. august 1387 sytten år gammel av lungebetennelse på Falsterbohus. Hans mor Margrete arvet tronen, men den dynastiske personalunionen mellom de tre nordiske landene døde egentlig ut med Olav.
Olav ble gravlagt i Sorø klosterkirke på Sjælland, hvor også hans bestefar lå. Han ble ikke gift og etterlot seg ingen barn. I 1402 dukket det opp en mann i Preussen som utgav seg for å være Olav. Dronning Margrete forlangte ham utlevert og fikk ham til å tilstå bedrageriet. Han ble brent på Skånemarkedet.
Olav er en av de mer ukjente kongene i nordisk historie, til tross for han spilte en stor rolle ved å ha arvet samtlige tre nordiske kongedømmer og dermed passivt ha skapt den nordiske unionen. Som person er det lite som er kjent om ham, men han ble heller ikke gammel og det har blitt spekulert i om det lå politiske motiver bak hans plutselige død.
Stamtavle.
Olav 04
Oluf III


Petter Thoresen (orienteringsløper).
Petter Thoresen (født 10. mars 1966) er en norsk orienteringsløper fra Halden. Han er tidligere landslagsløper og en av tidenes beste (mestvinnende) o-løpere.
Petter Thoresen representerer fortsatt Halden Skiklubb i de store stafettene, og var med på vinne Tiomila senest i 2006. Høsten 2008 ble han ansatt som ny landslagssjef (landslagstrener) for Norge. Han overtok jobben etter svenske Göran Andersson.


Karl I.
Karl Knutsson Bonde, "Karl VIII", (født 1408 eller 1409, død 15. mai 1470), var svensk riksforstander 1438–1440, konge av Sverige tre ganger: 1448–1457, 1464–1465 og 1467–1470. Han var også konge av Norge 1449–1450 som "Karl I". Karl var sønn av Knut Bonde (Tordsson) og Margareta Karlsdotter (Sparre av Tofta).
Bakgrunn.
Karl Knutsson av slekten Bonde ble født i 1408 eller 1409 som sønn av ridderen Knut Bonde (Tordsson) og Margareta Karlsdotter (Sparre) og ble etter farens død i 1413 oppfostret hos stefaren Sten Turesson (Bjelke). Ved arveskiftet etter moren i 1429 overtok han godset Fågelvik i Småland, som var bostedet hans før han inntok en mer fremstående plass i offentligheten. I yngre år foretok Karl Knutsson lange utenlandsreiser hvor han lærte seg krigskunst og fremmede språk.
Rikshøvedsmann og riksforstander.
Etter utbruddet av folkereisningen i 1434, ledet av Engelbrekt Engelbrektsson, gikk Karl Knutsson inn i det politiske liv. Han sluttet seg til Engelbrekt da denne i 1434 beleiret Stegeborg, og samme år nevnes han som medlem av rådet. Under de følgende stridene og forhandlingene vant han så stor anseelse at rådet i 1434 ved forliket med kong Erik av Pommern satte ham som første kandidat til embetet som drottsete. Kongen mislikte dette, men utnevnte ham til "marsk" (leder for krigsmakten, kortform av marskalk). På grunn av kongens løftebrudd blusset opprøret opp på nytt, og Engelbrekt Engelbrektsson ble forbigått til fordel for Karl Knutsson, som ble valgt til rikshøvedsmann i 1436. I begynnelsen måtte Karl Knutsson dele makten med Engelbrekt fordi allmennheten klart viste sin misnøye, men etter at Engelbrekt ble myrdet 27. april 1436 var han alenehersker. Da Erik Puke forsøkte å knytte Engelbrekts tilhengere til seg og utfordret Karl Knutsson, ble han grepet og sendte til Stockholm, hvor han ble henrettet. I mars 1438 nedla Karl Knutsson sitt embete som rikshøvedsmann, men allerede samme høst, etter at kong Erik hadde reist til Visby, ble han på et riksmøte i Stockholm hyllet som riksforstander.
Drottseten Krister Nilsson (Vasa) arbeidet imidlertid for at unionen skulle opprettsholdes og at kong Erik skulle tilbakekalles. Etter at misnøyen hadde utviklet seg til et åpent opprør, lyktes det for Karl Knutsson å fange og ydmyke sine motstandere. Da hertug Kristoffer av Bayern ble valgt til konge av Danmark, skjønte Karl Knutsson at han ikke lenger kunne stå imot unionspartiet. Som vilkår for å anerkjenne Kristoffer som konge i 1440 krevde han å få hele Finland og Öland, foruten Svartsjö len. Karl Knutsson kom riktignok aldri til å få fullt herredømme over alle disse store områdene. Krister Nilsson ville ikke avstå Viborg, og i 1441 tok kongen fra ham Åbo slott. Han tapte etterhvert den gunst han i begynnelsen hadde vunnet hos kongen, som hadde utnevnt ham til drottsete. Fra 1441 og i resten av Kristoffers regjeringstid oppholdt han seg nesten utelukkende i Finland. Kun en gang var han i Sverige da han i 1446 deltok i Gotlandstoget og på Svartsjö feiret sin datter Kristinas bryllup med Erik Eriksson (Gyllenstierna).
Konge av Norge og Sverige.
Så snart nyheten om at Kristoffer var død i 1448 nådde Finland, bega Karl Knutsson seg tilbake til Sverige. Ved sin ankomst 20. juni 1448 utlyste han kongevalg og fikk de fleste stemmene. Ved valget skal lovens forskrifter ikke ha vært tilfredsstillende overholdt, men 28. juni ble han uansett formelt hyllet ved Morasteinen og deretter kronet som konge.
Hans første handling som konge var forsøket på å innta Gotland, men det mislyktes på grunn av Magnus Grens forræderi. Samtidig forsøkte han å vinne Norges kongekrone og ble valgt med støtte fra det nasjonale partiet. 20. november 1449 ble han kronet til Norges konge i Trondheim. Et annet norsk parti med større tilslutning i Sør-Norge hadde derimot hele tiden hyllet den danske kongen Christian I. Karl Knutsson forsøkte da med hærmakt å gjøre seg gjeldende, men allerede etter noen uker inngikk partene en avtale om våpenhvile og bestemte at tvisten skulle avgjøres i Halmstad, hvor også spørsmålet om Gotland og de øvrige tvister mellom Sverige og Danmark skulle avgjøres. Møtet ble holdt i begynnelsen av mai 1450, og der forsøkte de svenske utsendingene i strid med Karl Knutssons instrukser å avstå fra å kreve kongemakten i Norge. Tvisten om Gotland skulle derimot bli avgjort på et senere møte. Dessuten inngikk de en ny unionsavtale som skulle gjøres gjeldende ved den ene eller begge kongenes død.
Motvillig måtte kongen på riksmøtet i Arboga samme år godta dette, men han fikk samtidig rede på sammensvergelsen som noen av utsendingene hadde inngått i den hensikt å innskrenke kongens makt. Sammensvergelsen var en følge av hatet mot Karl Knutsson hos deler av høyadelen og presteskapet. Noen, spesielt drottseten Krister Nilssons slektninger, bar på gammelt nag til kongen. Andre hadde han trolig fått som motstandere i forbindelse med tvistemål om eiendommer. Presteskapets misnøye hadde han pådratt seg ved å kreve at de skulle yte krigstjeneste. Også allmennhetens hengivenhet begynte han å miste fordi han ga sine høvedsmenn og fogder altfor stort spillerom. I spissen for hans fiender sto den unge erkebiskopen Jöns Bengtsson (Oxenstierna).
Det påfølgende unionsmøtet ved Avskær i nærheten av nåværende Kristianopel sommeren 1451 ga ikke noe resultat, og i september samme år brøt det ut åpen strid mellom Karl Knutsson og kong Christian I. Karl Knutssons stilling ble forverret av erkebiskopens påvirkning, selv om de to ble forlikt for en tid etter press fra flere av rådsmennene.
Avsatt som konge.
I løpet av fredsperioden 1453 – 1455 fikk Karl Knutsson tid til å konsentrere seg om Sveriges indre anliggender. Han ordnet myntvesenet og skal ha vedtatt forordninger for å fremme jordbruket. Han arbeidet med lovverket og satt også selv som dommer. Han lot sin hovmester og kansler reise rundt i landet og holde rettsting. Da de også fradømte gods fra geistligheten, ble erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) opprørt. Kongens sterkeste motstande var kirken, som motsatte seg Karl Knutssons anstrengelser for styrke den kongelige og verdslige makten. Andre opponenter var familiene Oxenstierna og Vasa som hadde stått på den tapende siden ved kongevalget.
Da krigen brøt ut på nytt i 1455, hadde Karl Knutsson i begynnelsen framgang i kampen mot danskene. Men da hans marsk Tord Karlsson (Bonde) ble myrdet i mai 1456, fikk danskekongen Christian I overtaket. Samtidig vokste misnøyen i Sverige som en følge krigens anstrengelser, og i begynnelsen av 1457 fant erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) og adelsmannen Erik Axelsson (Tott) tiden inne til å gjøre opprør. Da nyheten om opprøret nådde Karl Knutsson, skyndte han seg nordover fra Østergøtland, men ble overrasket i Strängnäs av erkebiskopens hær, og han klarte bare såvidt å redde seg tilbake til Stockholm. Han kunne ikke lenger stole på byborgerne, og da ingen av hans høvedsmenn og fogder kom til unnsetning, dro han i landflyktighet og seilte til Danzig (Gdańsk) i februar samme år. Med Karl Knutsson i eksil overtok de to opprørslederne styret i Sverige og organiserte valget av kong Christian I av Danmark til konge, først i Åbo, deretter i Stockholm.
Gjeninnsatt, avsatt og gjeninnsatt igjen.
Da kong Christian I og erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) begynte å krangle om skattespørsmålet, endte erkebiskopen i fengsel. Men da organiserte biskop Kettil Karlsson (Vasa) i 1463 et nytt opprør og drev Christian ut av Sverige. Kravet om at Karl Knutsson skulle gjeninnsettes som konge ble stadig mer høylytt, og opprørslederne måtte bøye seg for det. Karl Knutsson vendte tilbake til Sverige høsten 1464. Men kun et fåtall av adelen sluttet seg til ham, og da erkebiskopen slapp ut av fengselet igjen, fortsatte han der han hadde sluppet.
Allerede samme høst var opprøret i full gang, og den 30. januar 1465 måtte Karl Knutsson si fra seg kongekronen igjen. Som erstatning fikk han Raseborgs og Korsholms len, og Satakunta. Kort tid etter biskop Kettils død oppsto det en drakamp mellom erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) og høyadelen, spesielt den mektige familien Axelsson (se Tott). Endog riksforstanderen Erik Axelsson (Tott) brøt med kong Christian I og unionspartiet. I september 1467 ble Karl Knutsson tilbakekalt, og 12. november holdt han sitt inntog i Stockholm. Unionspartiet med Erik Karlsson (Vasa) som leder hadde ikke gitt opp, men midt under de nye stridighetene døde Karl Knutsson 15. mai 1470 etter en kortvarig sykdom.
Karl Knutsson ble gravlagt Riddarholmskyrkan og en gravstein ble senere satt opp av Johan III. Han etterlot seg kun en sønn i spebarnsalderen, født av en elskerinne som han giftet seg med på dødsleiet. Den svenske regjeringen aksepterte ikke at gutten skulle etterfølge ham som konge, men utpekte en av sine egne som regent, Karl Knutssons nevø Sten Sture den eldre.
Ettermæle.
Karl Knutssons liv sammenfalt med den mest turbulente perioden i Sveriges historie, og det besto av en lang rekke med opprør og kriger. Som en konge med fiender på alle kanter hadde han ingen mulighet til å hengi seg til fredelige sysler. De hensynsløse metodene han benyttet, særlig i begynnelsen av sin karriere, gjør det vanskelig for svenskene å betrakte ham som en nasjonalhelt, selv hans fiender ikke var mindre hensynsløse.
I løpet av 1460-årene nøt han adskillig folkelig popularitet når alternativet var Christian I av Oldenburg eller Jöns Bengtsson (Oxenstierna). Karl Knutssons betydning for ettertiden lå i at han var opphav til det slektsnettverket som med hell bekjempet Kalmarunionen. Det hadde som medlemmer riksforstanderen Sten Sture den eldre, Svante Nilsson, Sten Sture den yngre og Gustav Vasa.
Karl Knutsson representerte en voksende nasjonalistisk tendens i den svenske adelen som først forsøkte å legge de øvrige nordiske landene inn under Sverige, men snart fokuserte på å oppløse Kalmarunionen. I det neste århundret ble Karl Knutsson hyllet som en tidlig forkjemper for svensk uavhengighet.
Karl Knutssons etterkommer Kristina Nilsdotter Gyllenstierna ble gift med Sten Sture den yngre, som under sitt styre representerte de samme verdiene – nasjonalisme og svensk uavhengighet.
I 1450-årene fikk Karl Karlsson skrevet "Karlskrøniken" på rim. Den var en svært positiv skildring av ham selv og hadde lenge stor betydning for hans ettermæle.
Ekteskap.
Karl Knutsson var gift første gang før 1429 med Birgitta Turesdotter (Bielke)
Han giftet seg for annen gang 10. mai 1438 i Stockholm med Katarina Karlsdatter.
Han giftet seg for tredje gang i 1470 med Kristina Abrahamsdotter.
Se også.
Karl I
Karl VIII


Hirohito av Japan.
Hirohito (født 29. april 1901, død 7. januar 1989) var Japans keiser fra 25. desember 1926 frem til sin død.
Ved begynnelsen av hans styre var Japan allerede en stormakt. Den var verdens niende største økonomi, hadde verdens tredje største marineflåte, og var en av de fem faste medlemmer av Folkeforbundets råd. Hirohito var statsoverhode under Japans fortsatte militarisering, ekspansjon i Kina og senere under Annen Verdenskrig.
Hirohito var keiser under andre verdenskrig, da den japanske krigføringen la under seg store deler av Øst-Asia og Stillehavet, noe som har ledet til diskusjoner om hvor mye ansvar han selv hadde for det som skjedde. Mye av den politiske makten lå hos militærregjeringen (som nærmest kan sammenlignes med en junta). Hirohito hadde likevel innblikk i deres arbeid og planlegging, oftest uten å protestere. Hirohito ble i starten av sin regjeringstid regnet som guddommelig, men frasa seg sin guddommelighet 1. januar 1946. Da han døde, ble han etterfulgt av sin sønn Akihito.
Keisernavnet hans, Shōwa, betyr «opplyst fred», men Shōwa var som keiser under «femtenårskrigen», som man kaller andre verdenskrig i Japan. Som levende gud ble han brukt av militærstyret som et redskap for nasjonalismen. I Vesten blir han ofte ansett som en maktesløs marionettfigur, mens han i noen av Japans naboland anses som en person på linje med Mussolini og Hitler.
Selv om mange ønsket Hirohito dømt for krigsforbrytelser, lot USA, nærmere bestemt general Douglas MacArthur, ham beholde tittel og posisjon under den nye forfatningen. Nå var han imidlertid bare et symbol for staten uten reell myndighet. USAs strategi var å «fortelle japanerne at de og keiseren var blitt lurt av de militære». I virkeligheten hadde Hirohito gitt sin tilslutning til krigens store avgjørelser, også angrepet på Pearl Harbor. Det fantes ingen samlende ledergruppe i Japan under krigen: Hirohito satt alene ved makten.


Bjørnar Valstad.
Bjørnar Valstad (født 27. april 1967) er en tidligere norsk orienteringsløper fra Stjørdal. Nå bosatt i Nittedal. Konkurrerte som seniorutøver for Stjørdals-Blink IL (-1991), NTHI (1992–1995), Nydalen (1996) og Bækkelagets SPK (1997–). Verdensmester fire ganger før han la opp i 2004. Gift med Hanne Staff, også hun verdensmester i orientering. Sammen har de to barn, Kaja (2009) og Fanny (2006).


Interregnum.
Interregnum "(latin)" er tidsrommet fra en herskers død eller avgang til den nye herskeren har tatt over.
I de siste århundrene har det i Norge vært vanlig at en ny konge overtar i samme øyeblikk som den forrige dør, men i middelalderen forekom interregnum meget ofte, også i Norge (1481–1483).
I Danmark var «den kongeløse tid» 1332–1340 og tiden 1533–1534.
I valgmonarkier som f.eks. i Vatikanstaten har man en form for interregnum mellom pavevalgene; dog kalles den bare dette dersom den trekker ut i tid. Dersom valgprosessen finner sted innen rimelig tid kalles perioden bare "sede vacante", «ledig sete». I en slik periode bortfaller de fleste ordinære styrefunksjoner, og bare et minimalt forvaltningsapparat er i funksjon. Under et virkelig interregnum vil man innføre midlertidige løsninger for å få i gang visse basisfunksjoner. I en mer vid forstand brukes begrepet også om ledige bispeseter; dersom en person utnevnes av paven til å administrere et ledig bispesete blir han "apostolisk administrator sede vacante".


Erik Hagen.
Erik Bjørnstad Hagen (født 20. juli 1975) er en norsk fotballspiller. Han spiller nå for JIF Jevnaker etter at han sluttet hos Hønefoss BK. Hagen har også spilt for, og var i flere år utenlandsproff i russiske Zenit St. Petersburg.
Klubbspill.
Hagen begynte karrieren i klubbene Veme, Jevnaker, Fossekallen og Strømsgodset.
Vålerenga.
Sammen med tvillingbroren Rune ble Hagen hentet til VIF før 2000-sesongen. Broren Rune ble ingen suksess i Oslo-klubben, men Erik Hagen spilte seg raskt inn i Klanens hjerter med sin kompromissløse spillestil. Det var i sin første periode i Vålerenga at han fikk tilnavnet «Panzer».
Hagen utgjorde sammen med midtstopperkollega Kjetil Wæhler tippeligaens gjerrigste stopperpar i sesongen 2004, og Vålerenga slapp inn bare 22 mål i det som ble sølvsesongen, ni færre enn Lyn som var Tippeligaens nest gjerrigste lag det året. Laget hadde også færrest tap i Tippeligaen (fire), og flest poeng (48), det samme som Rosenborg. Trondheims-laget vant imidlertid serien med samme målforskjell, men med flere scorede mål, med sine 52 mot Vålerengas 40.
Hagen var også kjent for kontroversielle utspill. Blant disse var en «hatliste» over andre norske spillere i bladet "Vål'enga Magasin", der blant annet Rosenborgs Vidar Riseth ble omtalt som «den største riksklysa».
Zenit.
Omtrent samtidig med sin landslagsdebut ble Hagen solgt fra Vålerenga til den russiske klubben FK Zenit i St. Petersburg for ca. 8 millioner kroner. I 2005 spilte Hagen 28 seriekamper for Zenit, og fikk 12 gule kort. I januar 2006 ble han valgt til visekaptein av laget.
Sommeren 2007 endret situasjonen seg, og Hagen ønsket seg vekk fra FK Zenit etter at den russiske klubben kjøpte en ny midtstopper.
Wigan.
Den 29. januar 2008 signerte Erik Hagen en leieavtale med Wigan, noe som sikret han spill i Premier League frem til sesongslutt. Hans eneste kamp for førstelaget var i et bortetap mot Portsmouth.
Retur til Vålerenga.
29. juli 2008 ble Hagen presentert på Ullevaal Stadion før Vålerengas seriekamp mot Tromsø. Der ble det klart at Hagen har signert med Osloklubben ut 2010 til ellevill jubel fra Klanen. Hagen ble der gjenforent med sin tidligere makker Kjetil Wæhler.
Hagens første kamp etter returen kom allerede 2. august, i en 1-1-kamp hjemme mot Fredrikstad. Hagen markerte seg i samme kamp med å pådra seg et gult kort etter bare 15 minutters spill, og ble også byttet ut etter Fredrikstad tok ledelsen.
Under oppkjøringen til 2009-sesongen markerte Hagen seg ved å få rødt kort i en treningskamp mot russiske Rubin Kazan på La Manga, da han ropte «din idiot» til linjemannen.
Retur til Hønefoss.
I 2010 tegnet han kontrakt med Hønefoss BK. Han spilte sin første kamp på hjemmebane 17. april, mot Viking.
Tilbake på Jevnaker.
Erik Hagen har igjen signert for JIF og Hagen spilte sin "første" kamp for Jevnaker 15. august 2011. 4. minutter før slutt fikk han rødt kort.
Landslagsspill.
I oktober 2004 debuterte Erik Hagen på det norske landslaget, 29 år gammel. Hagen har spilt 28 A-landskamper for, og scoret 3 mål (pr 28. juli 2008).
Etter returen til Vålerenga og at Egil «Drillo» Olsen ble ansatt som ny norsk landslagstrener i januar 2009, uttalte Hagen til media at «Jeg vil ikke spille på landslaget under Drillo», noe han begrunnet med at Olsen «har ødelagt norsk fotball i 20 år, og nå setter han i gang igjen.»


Victoriasjøen.
Victoriasjøen eller Victoria Nyanza (også kalt Nalubaale) er den største innsjøen i Afrika med et areal på 68 800 km². Det er også den nest største ferskvannssjø i verden (om man ikke regner Lake Michigan-Huron som en enkel innsjø).
Innsjøen er kun 84 meter på det dypeste med en gjennomsnittsdybde på 40 meter, men er den syvende største ferskvassjøen i verden ut fra volum, og inneholder 2 750 km³ vann. Innsjøen er kilden til den lengste grenen av Nilen, Den hvite Nilen, og har et tilsigsområde på 184 000 km². Den er en biologisk viktig innsjø med stort biologisk mangfold, der forskere kan studere evolusjonen. Innsjøen ligger på et høyere platå i den vestlige delen av Riftdalen i Afrika, og er delt mellom landene Tanzania, Uganda og Kenya. Victoriasjøen har en kystlinje på 3 440 km og mer enn 3 000 øyer, og mange er bosatt. Disse øyene er blant annet Sseseøyene i Uganda, en stor øygruppe i den nordvestlige delen av innsjøen, som trekker til seg stadig flere turister.
Det finnes mer enn 3 000 øyer i Victoriasjøen, hvorav mange er bebodd. Victoriasjøen har historisk vært matfatet for millioner av mennesker i landene Kenya, Tanzania og Uganda.
Overfisket i Victoriasjøen for eksport til vesten har medført store humanitære katastrofer for den lokale befolkningen i landene rundt innsjøen.
Nilabbor ble satt ut i innsjøen som et eksperiment på 1960-tallet fordi dette er en ettertraktet matfisk.
Nilabboren er imidlertid en glupsk rovfisk. Det har vist seg at den har gjort stor skade på de artene som finnes naturlig i sjøen, og den har utryddet flere hundre av dem.
a>. Mørkere områder antyder flere mennesker.


Åse Wisløff Nilssen.
Åse Wisløff Nilssen (født 20. juli 1945 i Vinger, Hedmark) er en norsk politiker (KrF). Hun er utdannet sykepleier.
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1997.
Fra 1987 til 1991 var hun medlem av fylkestinget i Hedmark. Deretter satt hun i Kongsvinger kommunestyre fram til 1995, før hun hadde en toårsperiode på fylkestinget igjen. Hun ble valgt inn på Stortinget i 1997 og gjenvalgt i 2001. Hun stilte øverst på KrFs liste i Hedmark også ved valget i 2005, men ble ikke gjenvalgt. Hun har arbeidet mye med interessepolitikk, og har vært en utrettelig talskvinne for personer med dysleksi. Hun har vært forbundsleder i deres organisasjon, og hovedstyreleder i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO).


Amerikansk fotball.
Amerikansk fotball (eller bare football i USA) er en av de største sportene i USA. Sporten utviklet seg fra samme opphav som (engelsk) fotball og rugby på slutten av 1800-tallet. I dag har sporten lite til felles med det man i Europa kjenner som fotball og skiller seg fra rugby på mange viktige områder (som f.eks foroverpasninger og bruk av beskyttelsesutstyr).
Amerikansk fotball spilles mellom to lag med 11 spillere, på en rektangulær bane som er 120 yards lang, inkludert en målsone i hver ende, og med en luftfylt ball som har form som en sammentrykket kule. En profesjonell kamp varer i 4 x 15 tilnærmet effektive spilleminutter. Det laget som har flest poeng når tiden løper ut, vinner kampen. Lagene scorer poeng ved å kontrollere ballen i motstanderens målsone (Touchdown) eller ved å sparke ballen mellom motstanderens målstenger og over tverrliggeren (Field goal).
Amerikansk fotball i USA.
Amerikansk fotball er en av de aller mest populære idrettene i USA. Her begynner man gjerne å spille mens man går på «elementary school» ("barneskole"). På det tidspunktet man kommer til high school, skaper sporten så mye oppmerksomhet i lokalmiljøet at det ikke er uvanlig, avhengig av skolens størrelse, at alt fra hundre til tusenvis av ivrige tilhengere betaler billett for å komme inn på kampene. Talentfulle spillere går videre til å spille på college. Her tiltrekker mange av de store kampene i overkant av 100 000 tilskuere, og er gjerne en nasjonal TV-begivenhet. De aller beste blir til slutt rekruttert til å spille i National Football League (NFL), som er den fremste ligaen for amerikansk fotball. NFL er den klart mest sette nasjonale idrettsligaen i verden, målt i gjennomsnittlig tilskuertall, med over 67 000 fans per kamp. Det er en del forskjeller mellom NFL-regler og regler på lavere nivåer. I denne artikkelen er det tatt utgangspunkt i NFL-regler.
NFL er delt i to,American Football Conference (AFC) og National Football Conference (NFC'"). Hver del har egne sluttspill etter endt sesong, og vinneren av den enkelte møter hverandre i Super Bowl. Sesongen spilles fra begynnelsen av september (første helg etter Labor Day) og avsluttes med Super Bowl, første søndag i februar. Super Bowl er sammen med Mesterliga-finalen verdens to mest sette årlige sports begivenheter, med over 100 millioner seere. Super Bowl Sunday er for mange amerikanere en stor festdag.
Banen.
En amerikansk fotballbaneTallene indikerer antall yards fra nærmeste målsone
Banen er 120 yards (109,7 meter) lang og 160 fot (48,8 meter) bred og avgrenses av sidelinjer og sluttlinjer som ikke regnes som en del av banen. Ti yards fra hver sluttlinje er det en mållinje. Det er 100 yards mellom hver mållinje. Området fra og med mållinjen og fram til sluttlinjen utgjør målsonen. Midt på sluttlinjen, står målstengene. Målstengene er 18 fot og 6 tommer (5,64 meter) fra hverandre og har en tverrligger 10 fot (3,05 meter) over bakken.
For å gjøre det lettere for spillere, dommere og publikum å avgjøre hvilken yard-linje ballen ligger på, er banen markert med et rutenett. Heltrukne linjer går på tvers over banen hver 5. yard, og er ofte nummerert for hver 10-yard, fra hver mållinje og til 50-yard-linjen på midtbanen. To rader med korte linjer, som kalles midtsonemerker («hash marks»), løper med en yards-intervaller, parallelt med sidelinjene, nær midten av banen. Et hvert forsøk starter med ballen mellom midtsonemerkene. Grunnet dette rutenettet blir banen noen ganger referert til som «the gridiron» (grillristen).
Myntkast og Avspark.
En kamp deles inn i fire perioder («quarters») som hver er på 15 minutter tilnærmet effektiv spilletid. Første og andre periode utgjør første halvdel («half»), mens tredje og fjerde periode utgjør andre halvdel. Mellom første og andre halvdel er det en 12 minutters pause. Hver halvdel starter med et avspark, mens spillet fortsetter (etter sidebytte) i andre og fjerde periode der det endte i henholdsvis første og tredje periode.
Under et avspark sparker det ene laget ballen fra sin 35 yard-linje over til motstandernes banehalvdel. Det andre laget tar i mot ballen og løper den tilbake så langt de kan. Det mottakende laget får så starte med ballen der ballbæreren ble taklet. Før sparket må alle spillere på det sparkende laget være bak yard-linjen der ballen ligger. Det mottakende laget må tilsvarende befinne seg på sin side av yard-linjen som er 10-yards unna ballen (dvs. det sparkende lagets 45 yard-linje).
Deretter alternerer lagene helt til alle valg er avgjort.
Forsøk.
En forsøksboks (down box) indikerer at det er første forsøk
Hoveddelen av kampen deles inn i forsøk ("Downs"). Det laget som har besittelse av ballen kalles det angripende laget (offence), mens det andre laget kalles det forsvarende laget (defence). Det angripende laget har fire forsøk på flytte ballen tilsammen 10 yards (9,1 m) nedover banen. Klarer de det får de fire nye forsøk. Mislykkes de vil det forsvarende laget overta besittelse av ballen og lagene bytter roller. Før hvert forsøk stiller lagene seg opp på hver sin side av ballen, separert av en tenkt linje som kalles «line of scrimmage». Forsøket starter når «center» «snapper» ballen, dvs. overleverer eller kaster ballen bakover mellom beina, til «quarterbacken». Under et forsøk vil det angripende laget gjennomføre et forhåndsdefinert spill («play»). Disse spillene inneholder en detaljert plan for hva hver spiller skal gjøre under det aktuelle forsøket og er innøvd på forhånd. Det finnes en nærmest uendelig mengde forskjellige spill, men de kan grovt sett kategoriseres som enten løpespill eller pasningspill.
På et typisk løpespill gir quarterbacken ballen videre til en «runningback» som løper med ballen nedover banen. Resten av laget vil blokkere forsvarsspillerne så runningbacken har fri bane og ikke blir taklet.
På et typisk pasningsspill kaster quarterbacken ballen til en «wide receiver» som løper et avtalt mønster, for å riste av seg forsvarsspillerne, og tar i mot ballen. Det angripende laget kan kun kaste ballen forover én gang per forsøk og kun fra bak scrimmage-linjen. "Foroverpasningen" er en viktig faktor som skiller amerikansk fotball og rugby. I likhet med rugby kan ballen når som helst overleveres eller kastes bakover eller sidelengs.
Etter at forsøket er over vil ballen plasseres den ble død. Hvis ballen ble død nær sidelinjen vil den plasseres nærmere midten av banen, på innsiden av nærmeste midtsonemerke («hash mark»). Etter en ufullstendig pasning blir ballen plassert der forrige forsøk startet. Etter en «touchback» plasseres ballen på 20 yard-linjen
Fjerde forsøk.
Fordi «field position», dvs. hvor langt nedover banen man er, kan være veldig avgjørende i kamp, er det regnet som veldig risikabelt å «gå for det» på fjerde forsøk. Å mislykkes på fjerde forsøk gir det forsvarende laget besittelse av ballen på det punktet ballen blir død. Dette kalles «turnover on downs» og er veldig ufordelaktig for det laget som mislyktes og gir motstanderen god «field position».
For et lag som ikke har lykkes med å flytte ballen ti yard på sine første tre forsøk, er det derfor vanlig å «punte» på fjerde forsøk. Under en punt tar «punteren» i mot en lang snap fra center, slipper ballen og sparker den, over til motstanderen, før den treffer bakken (ikke ulikt ett utspark fra keeper). Målet er å takle spilleren som tar i mot punten så langt ned på banen som mulig, og dermed tvinge motstanderen til å starte sin forsøksserie så langt unna scoringsposisjon som mulig. Det er vanlig å punte ballen med en slik høyde at medspillere rekker å løpe ned til der motstanderen står klar til å ta i mot ballen, i det ballen lander. Dette reduserer motstanderens mulighet til å avansere ballen. For å beskytte seg selv og for å forhindre en kraftig takling like etter mottak, kan mottakeren av en punt signalisere for et fritt mottak («fair catch»). Mottakeren sier fra seg retten til å avansere med ballen (ballen blir død ved mottak) i bytte mot at det sparkendelaget ikke kan takle ham.
Hvis laget ikke er langt unna motstanderens målstenger er det vanlig å forsøke å score et field goal istedenfor å punte på fjerde forsøk. Under et field goal snappes ballen til en holder, ca 7 yards bak center, som plasserer ballen på bakken og holder den på plass til «kickeren» sparker ballen mot motstanderens målstenger.
Hvis field goal forsøket mislykkes overtar motstanderen ballen der ballen ble sparket fra.
Scoring.
Etter en scoring (unntatt en safety), sender det scorende laget ballen til motstanderen via et «avspark».
Turnovers.
Itillegg til turnover on downs og etter en punt, kan det forsvarende laget overta ballen ved å frarøve det angripende laget ballen, dette kalles en «turnover» og er katastrofalt for det angripende laget som ikke bare mister ballen og muligheten til score, men det gir som regel også motstanderen ballen i god field position.
Det er ikke uvanlig at det forsvarende laget scorer en touchdown på en turnover ved å returnere passningsbruddet eller en gjenerobret fumble til motstanderens målsone.
Tidtakning.
Kampklokken starter på 15 minutter ved begynnelsen av hver periode og teller nedover. Perioden er over når kampklokka når 0 og ballen er død. Et forsøk som startet før tiden løp ut spilles likevel ferdig.
Kampklokken starter igjen når den ballen settes i spill, eller når dommerne har plassert den på riktig sted og blåser klart for spill.
Hvert lag har tre «timeouts» per halvdel av kampen, som kan brukes til å stoppe klokken når man er i tidsnød. Tiden stoppes også to minutter før slutten av en halvdel for «two minute warning». Det er ofte i de siste to minuttene at timeoutene benyttes og disse to effektive spilleminuttene kan i enkelte tilfeller ta ganske mange klokkeminutter.
Mellom hvert forsøk må det angripende laget sette ballen i spill før spillklokken løper ut. Spillklokken starter på 40 sekunder når et forsøk er over, eller i enkelte tilfeller på 25 sekunder når hoveddommer blåser klart for spill.
Regelbrudd.
Regelbrudd straffes ved at ballen flyttes 5, 10 eller 15 yards mot det feilende lagets målsone. En straff kan dog ikke flytte ballen lengre enn halve distansen til det feilende lagets målsone. Etter at straffen er utmålt spilles forsøket om igjen. Unntaket er visse regelbrudd av det angripende laget hvor retten til å gjenta forsøket bortfaller (loss of down). Visse regelbrudd av det forsvarende laget gir det angripende laget automatisk nytt første forsøk (og dermed fire nye forsøk) i tillegg til yard-straffen. Det angripende laget får også nytt første forsøk hvis yard-straffen flytter ballen forbi linjen som skal nåes.
En dommer og et flagg
Dommere.
Det er 7 dommere (eng. «officials») på banen (lavere nivåer kan spilles med så lite som fire eller fem). De forskjellige dommerne i et dommerlag har ulike oppgaver og ansvarsområder. Det gjør at dommerlaget sammen kan dekke et stort område og mange hendelser under et hvert forsøk. En dommer som oppdager et regelbrudd, kaster et gult «flagg» (dvs. et vektet tøystykke på størrelse med et lommetørkle) på banen for å markere at det har skjedd et regelbrudd, og hvor det skjedde. Spillet stoppes ikke, og det blåses ikke i fløyta før forsøket er over (unntatt ved tjuvstarter og andre dødballsregelbrudd som skjer før eller idet forsøket starter). Når forsøket er over, samles dommerne for å melde fra om hva de har sett. Straffen blir så presentert til det fornærmede lagets kapteiner som kan velge om de vil akseptere straffen, og spille forsøket på nytt etter at straffen er utmålt, eller avslå straffen og godta resultatet av spillet. Mens de andre dommerne måler ut straffen, annonserer hoveddommeren straffen til publikum.
Videodømming.
En hovedtrener (Head Coach) som er uenig i en dommeravgjørelse kan kaste et rødt flagg på banen, dette kalles en «challenge». Hoveddommeren vil da ta en kikk på tv opptak av den aktuelle hendelsen og avgjøre om den opprinnelige avgjørelsen var korrekt. Avgjørelsen blir reversert hvis hoveddommeren finner udiskuterbare videobevis på at den var gal. Hvis det opprinnelige avgjørelsen var korrekt, eller det ikke finnes tilstrekkelige bevis, blir avgjørelsen stående og laget som utfordret avgjørelsen mister en timeout. Det røde flagget kan brukes 2 ganger hver kamp og kun harde fakta kan utfordres (f.eks var ballen over linja? Landet pasningmottakeren inne på banen?). Et lag får en tredje mulighet om de har fått medhold i begge sine originale «challenges». I løpet av de siste to minuttene av hver halvdel, og i eventuelle ekstraperioder, er det kun en videodommerassistent som kan avgjøre om hoveddommer skal revurdere en avgjørelse, dette kalles «booth review». Fra og med 2011 sesongen blir alle scoringer automatisk vurdert av videodommerassistenten.
Personlig utstyr.
Shea Smith, tidligere quarterback for Air Force Falcons, ser etter pasningsalternativer under Armed Forces Bowl i 2007
Spillerne i amerikansk fotball har personlig beskyttelse på seg for å forhindre skader.
Posisjoner.
Amerikansk fotball tillater ubegrenset bytting, hvor spillere kan komme inn eller forlate banen i et hvert stopp i spillet. Dette gjør at lagene har egne spillere for offense og defense, og «special teams». Spillerne er derfor spesialister for sin posisjon, og spiller kun der. Dette gjør at man sjelden ser de samme 11 på banen veldig ofte. Med reserver kan et profesjonelt lag ha med seg 45 spillere til en kamp. De kan ha 53 spillere i stallen når sesongen er begynt.
Spillerne deles inn i kategorier akkurat som i (engelsk) fotball.
Her vises typiske offensive og defensive formasjoner. Offense (Blå) består av quarterback (QB), fullback (FB), tailback (TB), wide receivers (WR), tight end (TE), og offensive linemen (C, OG, OT). Defense (rød) består av defensive line (DL, DE), linebackers (LBs), cornerbacks (CB), strong safety (SS) og free safety (FS). Fordi et lag kan bytte en eller flere spillere mellom hvert down, kan antallet spillere på hver posisjon variere. Her er offense i en normal I-formasjon mens defense er i et normalt 4-3 forsvar.
Strategi.
Hvor mange spillere man har på hver posisjon og hvor de står, kommer an på hva som passer best med spillet man kjører, og man varierer ofte om det skal være for eksempel tre eller fire linebackere på banen eller en eller to running-backer. Det er ingen regler som tilsier hvor på banen spillere skal stå, med unntak av at det offensive laget må ha minst sju spillere på LOS (line of scrimmage) og at spillere som ikke er på LOS må stå minst én yard bak.
Det finnes veldig mange formasjoner for angrepet. For forsvaret er de vanligste 4-3 eller 3-4, der det første tallet angir antallet på forsvarslinjen og det andre tallet angir antallet «linebackere». Det gjenstår i begge tilfeller fire spillere fordelt på «corners» og «safeties». Disse kalles med et felles ord for «secondary» ut i fra tankegangen at de er 2. linje i forsvaret, mens forsvarslinjen og «linebackers» er første linje forsvarere.
Akkurat som angrepet har valget mellom å løpe eller kaste ballen har forsvaret valget mellom å spille sone eller mann mot mann-markering. På lavere nivåer er sistnevnte vanligst, mens soneforsvar er mest vanlig i proffligaen. I de senere år har reglene blitt endret så det er blitt flere og flere kastespill. Før var de ikke vanlig at angrepet stilte med fem «wide receivers» da de da har oppgitt mye av trusselen ved løpespill og forsvaret kan fokusere på å stoppe kastespill. Som mottrekk er avanserte soneforsvar blitt utviklet.
Det er ellers en rekke funksjoner som inngår i «special teams».
Running Game.
Når quarterbacken mottar ballen etter snap, kan han enten kaste den, springe med ballen selv, eller gi den til en running back som er spesialist i å springe med ballen. Å springe med ballen regnes som den tradisjonelle metoden å spille fotball på. Dette er en vanskeligere måte å avansere på enn passinger, men mindre risikofylt, siden en pasning kan bli blokkert av motstanderen (interception). En fumble er mye mindre sannsynlig. En running back er gjerne kraftig, men også rask, som gir ham stor gjennombruddskraft. Et lag som bruker mye løping med ballen sies å bruke «running game».
Passing Game.
Pasningsspill er foretrukket i dagens NFL. Det er eksplosivt og kan snu kamper i en fei. Det er litt mer risiko enn ved å løpe ballen, men avansementet opp banen kan tidobles kontra å springe med ballen.
Terminologi.
Line of scrimmage på 48 yard linjen Offense til venstre.
Amerikansk fotball i Norge.
Det første organiserte laget i Norge som spilte amerikansk fotball ble grunnlagt i 1983 under navnet Oslo Trolls, av en kameratgjeng fra Oppsal og Lambertseter. Laget er dermed eldst i Norge hva gjelder organisert amerikansk fotball. Laget heter i dag Vålerenga Trolls (VIF Trolls).
Det er først og fremst gjennom Norges Amerikanske Idretters Forbund (NAIF) at det spilles amerikansk fotball i Norge. NAIF organiserer seriespill for senior, U19, U16 og U14, samt Norgesmesterskapet i amerikansk fotball for senior, U19 og U16. På midten av 2000-tallet var det en egen liga på Sørlandet, med navnet Sørlandets football liga.
Norge stiller med landslag både på senior og junior nivå, og er knyttet opp til Norges Idrettsforbund (NIF).
Varianter av amerikansk fotball.
Selv om det vanligste er å spille amerikansk fotball med 11 mann som beskrevet ovenfor, eksisterer det likevel en rekke forskjellige varianter av spillet. Det er også verd å merke seg at reglene man følger, kan variere fra nivå til nivå og fra variant til variant (Eks: mellom college og NFL, eller mellom arena football og flag football).


Eirin Faldet.
Eirin Faldet (født 5. januar 1944 i Oslo) er en norsk politiker (Ap).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1985 og gjenvalgt fem ganger, i 1989, 1993, 1997, 2001 og 2005. Faldet var fra 2001 til 2009 1. varapresident i Stortinget. I februar 2008 varslet hun at hun ikke ville søke gjenvalg i 2009, og hennes sjette periode ble dermed hennes siste. Faldet kommer opprinnelig fra Trysil.


Økumenikk.
Økumenikk (fra gresk "oikoumene", «den bebodde verden») er et begrep som dekker både arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker, og det teologiske studiet av forholdet mellom kirkene. Det brukes av enkelte også feilaktig om samarbeid mellom forskjellige religioner, som korrekt betegnes som "interreligiøsitet".
Splittelsen mellom de forskjellige deler av den kristne kirke går tilbake til oldkirkelig tid, men det var med det store skisma i 1054 at det virkelig kom et skarpt skille mellom to store deler av kirken; tidligere splittelser hadde vært mer begrenset, men nå ble kristenheten delt mellom øst og vest. I vest fikk man så ytterligere en stor splittelse i reformasjonen på 1500-tallet. Selv om det alltid har foregått visse samtaler med henblikk på å forene de forskjellige kirkesamfunnene, var forholdet inntil annen halvdel av det 20. århundre generelt preget av mistro og fiendtlighet.
En av de store endringer i det økumeniske klimaet kom med andre Vatikankonsil (1962 1965), da Den katolske kirke åpnet for samtaler med andre kirkesamfunn i en helt ny ånd. Etter dette har man blant annet kommet fram til "Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren" (1999), hvor Det Lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke presenterte et felles syn på et av de sentrale stridstemaer mellom kirkene. Erklæringen er betegnende for mye av det økumeniske arbeidet ved at den ikke legger skjul på at det i spørsmålet om rettferdiggjørelseslæren ikke er full enighet, men at den presenterer det som er felles, og samtidig legger frem hver kirkes syn på det som gjenstår, slik at man er klar over bakgrunnen for forskjellene, og dermed kan unngå ordkriger av den typen som oppsto ved reformasjonen.
Mellom lutherske og anglikanske kirker har man blant annet kommet frem til Porvoo-avtalen, som etablerer et nattverdsfellesskap mellom disse.
Det er uenighet om hva som er det endelige målet for økumenikken, ettersom man har forskjellige syn på hva "Kirken" er. For de som ser kirken som en institusjon som er nødvendig for frelse, som katolikker og ortodokse, er målet full enhet innenfor én kirke; for andre er målet gjerne felles nattverdsfeiring, men ikke nødvendigvis en felles kirke.


Adolf Fredrik av Sverige.
Adolf Fredrik (født 14. mai 1710 på slottet Gottorp, Holstein-Gottorp i Tyskland, død 12. februar 1771 på Stockholms slott) var konge av Sverige fra 1751 til sin død. Han var sønn av fyrstbiskopen av Lübeck, hertug Christian August av Holstein-Gottorp og Albertina Frederika av Baden-Durlach. Før han ble konge var han selv fyrstbiskop av Lübeck. Han ble gift 18. august 1744 med Louise Ulrike av Preussen, søster av kong Fredrik den store.
Hans sønner Gustav III og Karl XIII ble begge konger av Sverige, Karl ble også konge av Norge. Hans øvrige barn var prins Fredrik Adolf og prinsesse Sofia Albertina.
Hans valgspråk var "Salus publica salus mea" (statens velferd [er] min velferd).


Ekstraterritoriell status.
Ekstraterritoriell status er en tilstand som gis til områder eller eiendommer som ligger i en stat, men som ikke er underlagt statens jurisdiksjon.
Det hevdes av og til at ambassader har ekstraterritoriell status, ved at de ikke er en del av territoriet til den staten de ligger i, men derimot del av territoriet til senderstaten. Dette er ikke riktig. En ambassade er underlagt vertsstatens lovgivning, noe som blant annet innebærer at straffbare handlinger vil være underlagt nasjonal straffelov fullt ut, utbygging på eiendommen vil kreve byggetillatelse osv.
Ambassadeområdet og ambassadens personell har derimot diplomatisk immunitet, slik at vertsstatens myndigheter ikke kan gjennomføre tvangstiltak på ambassadens eller residensen område eller overfor utsendte diplomater. Et unntak gjelder for pågående forbrytelser som kan stanses, for eksempel fyllekjøring. Dersom tvister oppstår er det forutsatt at disse løses gjennom diplomatiske kanaler. Det er imidlertid verdt å være oppmerksom på at immuniteten ikke eksisterer for å verne den enkelte person eller ambassade, men for å verne senderstaten. Av dette følger at senderstaten kan velge å oppheve immuniteten, slik at vertsstaten kan sette i verk tvangstiltak på vanlig måte. Det er bare akkrediterte diplomater i vertsstaten som nyter slik status, ikke enhver person som besitter et diplomatpass.
Vatikanstaten er en av de stater som har flest ekstraterritorielle områder. Da Vatikanstaten ble opprettet i 1929 måtte pavestolen gi opp sine territorielle krav i Italia, men en rekke eiendommer i Roma, samt det pavelige landstedet Castel Gandolfo, har ekstraterritoriell status og er dermed ikke underlagt italiensk lov. Dette gjelder en rekke av Vatikanets kontorbygninger og en del kirker. De fleste kristne katakomber i Roma er også ekstraterritorielle eiendommer under Vatikanstaten, og administreres av Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi i stedet for de italienske arkeologiske myndigheter.


Nucor Corporation.
Nucor Corporation er den største stålprodusenten i USA. De rapporterte i 2003 en årlig omsetning på over 6,2 milliarder dollar.
Nucor resirkulerer årlig over 19 millioner tonn of skrap stål. Nucor kommer fra bilprodusent Ransom E. Olds, som grunnla Oldsmobile og Reo Motor Cars. Gjennom en serie transaksjoner ble organisasjonen Olds grunnla til Nuclear Corporation of America. Nuclear Corporation var involvert i atom instrument og elektronisk anliggende forretninger på 50 -og 60-tallet. Organisasjonen kjempet seg gjennom mange år med negative resultater, og i 1964 var konkursen nære. Samme året ble F.Kenneth Iverson innsatt som administrerende direktør og Samuel Siegel som assisterende direktør for finans avdelingen. Denne forandringen i ledelsen ledet til en omstrukturering og en avgjørelse om å bygge firmaet rundt de mest lønnsomme dele av driften.
Organisasjonen flyttet hovedkvarteret fra Phoenix, Arizona til Charlotte, North-Carolia i 1966. Nucor Corporation som de heter i dag, fikk navnet i 1972. De bygde opp en by som stor sett var basert på mini møllen de brukte for å produsere stål. Området de bygde i var fram til da preget av primær industrien (bønder).


Louise Ulrike av Preussen.
Louise Ulrike av Preussen (født 24. juli 1720, død 16. juli 1782) var datter av kong Fredrik Wilhelm I av Preussen og Sophie Dorothea av Hannover, prinsesse av Storbritannia. Hun var det femte av seks søsken av Fredrik den store. Dronning av Sverige (som Lovisa Ulrika) fra 1751 til 1771.
Etter brorens ønske giftet hun seg den 29. august 1744 med Adolf Fredrik av Holstein-Gottorp, som ble svensk konge i 1751.


Trompet.
Trompet er et blåseinstrument i messing med et munnstykke formet som en skål/kopp. Trompeten har vanligvis tre ventiler og det vanligste er instrumenter som er stemt i B♭ eller C og har et omfang på nesten tre oktaver fra lille fiss. Trompeter lages i dag med stemming også i D, E♭, A, G og F. Forløperen til trompeten var romernes tuba.
Trompetens utvikling.
De første typene av trompeter var signalinstrumenter, som f.eks. jakthorn. Opprinnelig var trompeten rett. Den kom i to utgaver en kort (clara) og en lang (busina). Den tilbøyde formen fikk trompetinstrumentene ca. år 1500 etter at araberne hadde innført lange og smale trompeter ca. år 1000; instrumenter som i Frankrike betegnes Buisine. Senere forsøkte man å komme over de begrensningene som naturtoneskalaen hadde. På 1700-tallet forsøkte man å utvide toneregisteret ved å plassere løse rørdeler på trompetene, og en tid ble det laget "klaffetrompeter" med klaffer som på en klarinett, men helt i begynnelsen av 1800-tallet startet man å konstruere trompeter med ventiler. Etter denne «revolusjonen» har ikke så store forandringer funnet sted.
Bruksområder.
Trompeten har en gjennomtrengende klang og brukes ofte med tromboner og valthorn, noe som skaper en mektig og fanfareaktig klang. Trompeten fungerer med sitt store dynamiske register og fleksibilitet ypperlig som soloinstrument. I symfoniorkester er det vanligvis 2–4 trompeter som spiller sammen med de andre messinginstrumentene horn, trombone og tuba. Hver trompet pleier, slik som de andre blåseinstrumentene i orkesteret, å ha individuelle stemmer.
Trompet brukes i alle mulige musikkgenre og i jazz har trompeten ofte en viktig rolle.
Nærliggende instrumenter.
Basstrompeten er en nær slektning av trompeten, men er stemt en oktav lavere. Piccolotrompeten er i sin tur stemt en oktav høyere enn en vanlig trompet og har ofte fire ventiler. Pockettrompeten er i all vesentlighet en vanlig trompet som er bygget svært kompakt, for at den skal ta liten plass; klangen skiller seg dog også litt fra en vanlig trompet. Flügelhorn og kornett er nære slektninger av trompeten, men disse har en mer konisk konstruksjon (boring).


Sylvia Brustad.
Sylvia Kristin Brustad (født 19. desember 1966 i Elverum) fra Drevsjø i Hedmark er en norsk tidligere Arbeiderparti-politiker og tidligere stortingsrepresentant og statsråd i fire departementer.
Brustad har eksamen fra videregående skole 1985 og var elev ved Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole, Ringsaker (medialinjen) 1985–87. Hun har arbeidet som journalist i LO-bladene LO-aktuelt (1987–88) og Aktuelt perspektiv (1988–1989). Hun ble stortingsrepresentant i 1989 og var fulltidspolitiker i 20 år. Hun tok ikke gjenvalg til Stortinget i 2009. Sylvia Brustad er gift for andre gang, og har en datter. Brustad var statsråd i Thorbjørn Jaglands regjering og i Jens Stoltenbergs første og andre regjering. Hun gikk av som statsråd høsten 2009. Fra februar 2010 er Sylvia Brustad konstituert fylkesmann i Hedmark.


Liste over Norges barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsministre.
Statsråder.
Barne- og familieministre


Brød.
Brød er en matvare bakt av mel fra en eller flere kornsorter.
Brød har vært en viktig og næringsrik del av kostholdet siden begynnelsen på jordbrukssamfunnet. Opprinnelig ble melet blandet med vann og stekt i glør eller på hete steiner som uhevet brød. Eksempler fra i dag er "flatbrød" og "knekkebrød". Fra arkeologiske funn bl.a. i Egypt vet man at man allerede for 5000 år siden også hadde kjennskap til hevet brød.
Brød lages i en rekke varianter, alt fra helt lyst (også kalt loff) til grovt. Kneippbrød er det mest bakte brødet i Norge. Jo grovere brødet er desto rikere blir brødet på kostfiber, mineraler og vitaminer. Brød regnes for grovt når minst 50 % eller mer av melmengden er sammalt mel eller hele korn.
Vanlige tilsetninger i brød er diverse frø, som sesamfrø eller solsikkefrø.
Brød kan enten spises som det er, ofte som tilbehør til varme retter, eller skjæres i skiver og smøres som smørbrød med pålegg. Blant annet i Frankrike er det vanlig å spise brød der pålegget (for eksempel modnet ost) spises separat i annenhver bit, men i Skandinavia er det vanlig å skjære pålegget i tynne skiver og legge det oppå.


Margriet Francisca av Nederland.
"Margriet" Francisca av Nederland (født 19. januar 1943 ved Ottawa Civic Hospital i Ottawa, Ontario, Canada) er prinsesse av Nederland, prinsesse av Oranien-Nassau, prinsesse av Lippe-Biesterfeld, fru Van Vollenhoven. Hun er dronning Juliana og prins Bernhards tredje datter. Hun er nummer ni i arvefølgen til Nederlands trone.
Oppvekst og utdanning.
Hun ble født mens den kongelige familien var i landflyktighet under den annen verdenskrig, de hadde bodd i Canada siden juni 1940. Rommet der fødselen fant sted, ble midlertidig omgjort til nederlandsk ekstraterritoriell status for én dag slik at hun, om hun en dag skulle måtte ta over som nederlandsk dronning, kun ville ha den nederlandske nasjonaliteten. Dette var nødvendig fordi grunnloven i Canada foreskriver at alle som er født innenfor Canadas grenser får den kanadiske nasjonaliteten. Det ble gjort på den måten at canadiske myndigheter satte dette området utenfor canadisk jurisdiksjon for denne perioden. Det finnes dog ingen skriftlige bevis for at nederlandske myndigheter virkelig innførte en slik ekstraterritoriell status. Som en takk for dette, og den canadiske gjestfriheten under eksilet, gav dronning Juliana hvert år fra og med 1945 100 000 tulipaner i gave til Ottawa by. I august 1945, etter at Nederland var befridd, kom den kongelige familien tilbake. De flyttet inn i Paleis Soestdijk i Baarn ved Utrecht, der de hadde bodd før krigen brøt ut.
Margriet ble oppkalt etter blomsten Margeritt, denne var et symbol for motstanden mot nazi-Tyskland under den annen verdenskrig, på linje med røde toppluer og binders i Norge.
Margriets skolegang fant frem til 1961 sted i Baarn og området rundt, da hun, som søsteren Beatrix avsluttet den med en eksamen fra Baarns Lyceum. Hun fortsatte med et års studier i fransk litteratur, historie og kunsthistorie ved Universitetet i Montpellier i Frankrike. Etter dette året flyttet hun til Leiden der hun skrev seg inn ved universitetets juridiske fakultet. Hun valgte å følge fag som innledning i den juridiske vitenskap, statsrett, Romersk rett og enkelte andre fag.
Giftermål og familie.
I Leiden møtte prinsesse Margriet Pieter van Vollenhoven, de studerte ved det samme fakultetet. Forlovelsen ble offentliggjort 10. mars 1965 og 10. januar 1967 fant bryllupet sted i Den Haag. Paret bodde først på "Palass Het Loo" i Apeldoorn. De flyttet i 1975 til "Huis Het Loo" som de i mellomtiden hadde latt bygge.
Tittelen 'Prins av Oranien-Nassau' ble gitt barna som en "personlig tittel", de tiltales med "Deres Høyhet". Deres barn får ingen adelstitler automatisk.
Arbeid.
Prinsesse Margriet deltar i forskjellige styrer innen ulike sosiale og kulturelle områder. Hun representerer også kongehuset innen Nederland ved å besøke institusjoner og bedrifter innenfor helsesektoren og kunst(industrien).
Hun er vise-formann for det nederlandske Røde Kors, i 1995 og i 1999 ble hun valgt til formann for det Internasjonale Røde Kors' "Standing Commission". I 1965 arbeidet prinsessen for Røde Kors som "hjelper første klasse " ved et sykehus i Amersfoort og på et ferie/sykehus-skip for handikappede (J. Henri Dunant).
Hun er videre ekstern rådgiver for en landsdekkende forening for frivillige hjelpere (Vereniging Landelijke Unie van Vrijwilligers). Bortsett fra hva som er nevnt her, innehar hun også andre (ære)funksjoner. Prinsessen har også en sterk tilknytning til handelsflåten. Mennesker derfra deltok i dåpen hennes som gudforeldre. Innen denne sektoren er prinsessen høy beskytter for et antall ulike organisasjoner.
Hun er aktiv internasjonalt, som blant annet høy beskytter av Netherland-America Foundation (med hovedsete i New York) og Netherlands American Amity Trust (med hovedsete i Washington). Videre deltar hun og hr. Van Vollenhoven normalt sett alltid når utenlandske statsoverhoder avlegger et offisielt besøk i Nederland.
Kulturelt engasjement.
Prinsessen er blant annet formann i den Europiske Kulturelle Stiftelsen som ble opprettet i 1954 i Genève. Stiftelsen har som mål å støtte og hjelpe kulturelt samarbeide innen Europa. Prins Bernhard var også formann for denne stiftelsen.
Fritid.
Prinsessen liker å lese, besøke teaterforestillinger, gå på skøyter og ski, drive med ridning og å vandre. Hun og hennes mann er meget interessert i kulturen og naturen i polområdene, de har sammen reist gjennom nasjonalparkene i nordlig Canada der de også møtte eskimoer og Inuit-folk.
Dekorasjoner.
Prinsesse Margriet ble i 1996 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.


Baker Hansen.
Baker Hansen AS er et familiebakeri med tradisjoner som går tilbake til 1861, da bakeriet ble startet av Arnt Hansen. Bakeriet har siden vært i familiens eie i fem generasjoner.
Historie.
"Paa Grund heraf blev meldt Arnt Hansen, der var iført fuldstændig Borgeruniform antagen og indskreven som Bagermester til Christiania."
Jernbanetorget, hvor det tidligere hadde vært både fattighus og tobakksspinneri, ble en viktig trafikkal og kommersiell møteplass, så Arnt og Thona startet beskjedent opp med utsalgssted på Jernbanetorget.
De neste bakeriutsalgene ble Rådhusgata, eller Raadhusstrædet som var gatens opprinnelige navn, Storgaten og Universitetsgaten.
Arnt ble rammet av sykdom; han døde i 1889 og sønnen Haakon tok over.
Haakon moderniserte produksjonsutstyret, og i 1895 var Baker Hansen det første moderne storbakeri i Norge. Men i 1934 brant det på melloftet hos Baker Hansen. Brannen slo nesten bedriften konkurs.
Under andre verdenskrig fikk Baker Hansen jobben med å levere brød til fangene på Grini. Brødkassene ble brukt til å smugle brev inn i leiren. Med rasjonering på mel, smør og sukker var det vanskelig å få økonomien til å gå opp.
Baker Hansen var også tidlig ute med det som i dag er kjent som sponsing. Bakeriet leverte varer til Fridtjof Nansens polferder.
Kneippbrød.
Det var Baker Hansen som innførte kneippbrødet i Norge, startet å bake det i 1895.
Norges befolkning diskuterte om det fine brødet var mye sunnere enn det grove, helt til presten og naturlegen Sebastian Kneipp kom med sine nærmest revolusjonerende tanker om sunnhet og ernæring. Baker Hansen lanserte dr. Kneipps brød i Norge. Sebastian Kneipps originalattest og godkjennelse signert 21. desember 1894 er fremdeles i Baker Hansens eie.
Filialer.
Baker Hansen har 28 filialer fordelt på Oslo, Drammen og omegn.


Trombone.
En trombone er et musikkinstrument blant messingblåseinstrumentene. Den har lavere tonehøyde enn en trompet, men høyere enn en tuba. En person som spiller trombone kalles "trombonist".
Ordet trombone kommer fra det italienske ordet "tromba" som betyr trompet og "one" som er et suffiks for stor. Således betyr trombone "stor trompet". Instrumentet har ulike navn på forskjellige språk, og finnes omtalt i musikklitteraturen som "posaune", "sackbut" eller "sacbut", "basun" eller "trekkbasun", "tromba spezzata" med mer. Trombonen har også noen kjælenavn blant musikere, hvorav de mest brukte er bone og binders.
En trombone består av et sylindrisk rør som er bøyd i en avlang S-form. Kuriøst er det at trombone på fransk også er ordet for binders. De fleste trombonene har slide (også kalt sleide). Hoveddelen av instrumentet heter "tonerør". I enden av dette er et sjallstykke (også kalt "klokkestykke"). Tonerøret har to åpninger for å stikke inn sliden. Sliden gjør det mulig for trombonisten å forlenge tonerørlengden og derigjennom senke tonehøyden med inntil seks kromatiske trinn. Slideposisjonene betegnes I (helt inntrukket), II, III, IV, V, VI og VII (helt utskjøvet). Trombonen har i likhet med andre messinginstrumenter en bøyle som kan trekkes ut for å stemme instrumentet (senke tonehøyden noe). Den indre diameteren i røret som utgjør hoveddelen av instrumentet kalles boring, og er typisk 12 – 14 mm.
Noen tromboner har en ventil som kalles kvartventil, som kan brukes alternativt til å trekke sliden langt ut. Når den åpnes, vil posisjon I svare til posisjon VI og posisjon II svare til VII. Kvartventilen betjenes med venstre tommel. Basstrombonen har kvartventil og kvintventil, og kan dermed nå atskillig dypere toner. Den har også større diameter på røret.
Det finnes tromboner som har tre ventiler (slik som hos en trompet) i stedet for slide. Disse kalles "ventiltromboner" eller "ventilbasuner". Hver av disse ventilene åpner mot sin respektive bøyle som bidrar til senking av tonehøyden med henholdsvis 2, 1 eller 3 kromatiske trinn (i aktuell rekkefølge). Merk at slideposisjonen og antall senkede kromatiske trinn ikke gir samme tallet. Slideposisjon I tilsvarer 0 trinn senking, posisjon II tilsvarer 1 trinn, osv... Ved kombinering av ventilene oppnås alle posisjoner fra 1 til 7, altså fra ingen senking til 6 kromatiske trinn: 0(løst grep), 1, 2, 2+1, 1+3, 2+3 og 2+1+3.
Den klassiske trombonen brukes typisk i moderne orkestre som janitsjarkorps (herunder militærkorps), brassband, storband og symfoniorkestre. Den brukes også i mindre besetninger som kammerorkestre (trioer, kvartetter og kvintetter),
og den brukes i grupper som spiller swing, jazz, salsa og ska.
Trombonens og trombonemusikkens historie.
Inntil det 18. århundre ble trombonene i England kalt "sackbut" ("trekk – skyv" på fransk). Dette var ikke et særskilt instrument fra trombonen, men snarere et annet navn på en tidlig variant (i noen land ble navnet brukt så lenge instrumentet var i vanlig bruk). En sackbut var litt mindre enn moderne tromboner, og hadde et sjallstykke som var mer kon (mindre utbøyd). I dag brukes sackbut på tidligere utgaver av instrumentet som gjerne brukes i barokkensembler.
Renessansen og barokken.
Trombonen var hyppig brukt på 1500-tallet i Venezia innen sonatemusikk og kirkemusikk. Men i konsertsalene var den sjelden å høre. Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel brukte trombone i noen verk.
Klassisismen.
Repertoaret av solist- og kammermusikk for trombone tok så vidt til i Østerrike i den klassiske perioden, brukt av blant andre Leopold Mozart, Georg Christoph Wagenseil, Johann Albrechtsberger og Johann Ernst Eberlin, ofte sammen med sang. Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart brukte trombonen i noen av sine sakrale verk. Det mest kjente er Mozarts Requiem. Det var den virtuose trombonisten Thomas Gschladt i hofforkesteret i Salzburg som inspirerte komponistene til å skrive for instrumentet.
Trombonen beholdt sin tradisjonelle posisjon i operahus og kirker gjennom 1700-tallet. Her ble både alt- og tenortromboner og mange steder også basstromboner brukt for å støtte opp om de dype korstemmene. Det skjedde lite med tromboneformen i denne periode, bortsett fra at sjallstykket ble større.
Romantikken.
I slutten av klassisismen og inn i romantikken ble trombonen i økende grad brukt i symfonisk musikk. Den første var den svenske komponisten Joachim Nikolas Eggert i sin Symfoni i E-moll (1807). Han ga æren for dette til Ludwig van Beethoven for sin bruk av trombone i siste satsen av 5. symfoni. Beethoven brukte den også i sin 6. symfoni (pastorale) og 9. symfoni, samt at han skrev småstykker for det som senere er blitt en standard kammermusikkbesetning, trombonekvartett.
Leipzig ble et senter for tromboneinstruksjon ved den mye musikkhøyskolen grunnlagt av Felix Mendelssohn Bartholdy
som selv var bass-trombonist. Mendelssohns bass-trombonist, Karl Traugott Queisser, ble det først i en lang rekke av tromboneprofessorer. Han klarte omtrent alene å gjenopprette trombonens renommé i Tyskland og startet en tradisjon innenfor trombonespill som fortsatt praktiseres her. Han gjorde Christian Friedrich Sattlers ny tenorbass-trombone svært populær i løpet av 1840-tallet og gjorde den vanlig brukt i orkeste i Tyskland og Østerrike. Sattler utvidelse av boring og sjallstykke, samt ekstra forsiring var viktig for populariteten. Disse detaljene ble beholdt videre utover på 1800-tallet.
Mange komponister ble direkte påvirket av Beethovens bruk av tromboner, og utover 1800-tallet ble etterhvert trombonister faste medlemmer av orkestrene. Her bidro spesielt Franz Schubert, Franz Berwald, Johannes Brahms, Robert Schumann, Felix Mendelssohn Bartholdy, Richard Wagner, Hector Berlioz, Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi, Giacomo Puccini, Franz Liszt, Richard Strauss, Anton Bruckner, Gustav Mahler, Pjotr Tsjajkovskij, Nikolai Rimsky-Korsakov, Aleksandr Borodin, Bedrich Smetana, Antonín Dvorák, Charles Gounod, César Franck, Claude Debussy, Camille Saint-Saëns, både innenfor operaer, symfonier og andre orkesterverk.
Tidlig ble trombonen brukt sammen med kornetter. Etterhvert som kornetten ble erstattet av obo og klarinett, ble det trompeten som ble trombonens parhest.
Ettersom trombonen ble stadig mer et symfoniorkesterinstrument ble det oftere slik at musikere eide sine instrumenter selv. Av denne grunn ble det gjerne valgt en trombonetype som dekket fleste mulige stemmer, nemlig tenortrombonen.
Ventilbasunen ble ganske populære i Italia og Bøhmen (benyttet i verker av Giuseppe Verdi, Giacomo Puccini, Bedrich Smetana og Antonín Dvorák), mens den var dårligere ansett i Tyskland og Frankrike.
1900-tallet.
På 1900-tallet opprettholdt trombonen posisjonen innenfor klassisk musikk, og ble mye bruk av Richard Strauss, Gustav Mahler, Arnold Schönberg, Alban Berg, Maurice Ravel, Darius Milhaud, Olivier Messiaen, Igor Stravinskij, Dmitrij Sjostakovitsj, Sergej Rakhmaninov, Sergej Prokofjev, Ottorino Respighi, Edward Elgar, Gustav Holst, Ralph Vaughan Williams, Benjamin Britten, William Walton, Jean Sibelius, Carl Nielsen, Leoš Janácek, George Gershwin, Aaron Copland, Leonard Bernstein og Béla Bartók.
I andre halvpart av hundreåret kom komponister som begynte å gi trombonen tilbake sin betydning innenfor solo- og kammermusikk.
Stykker slike som Edgard Varèses "Octandre", Paul Hindemiths "Sonata" og Luciano Berios "Sequenza V" viste vei for mindre kjente komponister til å bygge et stort repertoar. De mest kjente trombone-konsertverk fra denne perioden ble utgitt av Derek Bourgeois, Lars-Erik Larsson, Launy Grøndahl, Jan Sandström og Gordon Jacob.
Hundreåret har også gitt endringer i oppbygningen av instrumentet, blant annet bruk av andre materialer, større munnstykke,
boring og sjallstyke, nye ventiltyper og ulike sordintyper.
Tenortrombone.
En standard "tenortrombone" har en naturlig grunntone B (som ikke regnes som transponerbar, se under). Siden en vanlig trombone ikke har ventiler eller klaffer for å endre tonehøyden, lærer trombonistene seg sju slideposisjoner. Sliden er i første posisjon (I) når den er trukket helt inn, og i sjuende posisjon (VII) når den er skjøvet helt ut. Fra "en" posisjon til den neste med høyere tall endres tonen med en halvtone (ett trinn på den kromatiske skala). Laveste tone som kan spilles på et standardinstrument er E. Riktignok kan de fleste trombonister spille lavere "falske toner" og enda lavere "pedaltoner" på instrumentet.
Moderne tenor-tromboner har ofte et ekstra rørarrangement som kan aktiveres med en ventil, som regel en kvartventil. Normalt brukes en "rotorventil", men etterhvert er det blitt vanlig med andre ventiltyper, særlig "Thayer valve". Selv om disse trombonene har en ventil, kalles de ikke ventiltromboner. Når en trykker ned denne ventilen, endrer en rett og slett naturtonene for instrumentet. Dette gjør det lettere med hurtige passasjer og legatospill over store intervall, samt å kunne spille de aller laveste tonene. Avstanden mellom slideposisjonene er lengre når ventilen er åpen og bare seks posisjoner er mulig å bruke i forhold til de vanlige sju, ettersom sliden er for kort for hva som egentlig blir en F-trombone. Avstandene mellom posisjonene er 4/3 så lange som for et B-instrument.
Basstrombone.
Den moderne basstrombonen er også bygd for naturlig grunntone B og spilles i C. Den har samme lengde som en tenortrombone, men har en større indre rørdiameter (boring) samt to ventiler som kan endre naturtonene for instrumentet. På eldre utgaver av en basstrombone er som regel 2. ventil avhengig av 1. ventil, et såkalt "dependent"-system. Vanligvis endrer 1. ventil basstrombonens naturlige grunntone til F (kvartventil). 2. ventil, i kombinasjon med 1. ventil, endrer grunntonen til D, eller i noen tilfeller til Ess.
På nyere utgaver av basstrombonen fungerer de to ventilene uavhengig av hverandre ("independent"), noe som gjør at 1. ventil endrer grunntonen til F, mens 2. ventil endrer grunntonen til Gess. I kombinasjon endres grunntonen til D eller Ess.
De to ventilene gjør det lettere å spille lave toner. De gjør det også mulig å dekke gapet mellom den første harmoniske og den fundamentale. Tonene på basstrombonen spilles med samme posisjoner på sliden som for tenortrombonen. Det er én basstrombone i et standard symfoniorkester. De brukes også ofte i storband, brassband, janitsjarorkester og blåseensembler.
Tidlige versjoner av basstromboner hadde mindre indre rørdiameter enn moderne basstromboner. Disse hadde grunntoner G eller F, hadde lenger slide og et håndtak festet til sliden for å muliggjøre uttrekk til sjuende posisjon.
Andre tromboner.
"Kontrabasstrombonen" er sannsynligvis den mest ekstreme varianten, stemt i B, en oktav lavere enn tenor- og bass-trombonene. Det finnes ulike måter å produsere en dobbellengde trombone. En ganske vanlig og plassbesparende måte er en dobbel-vunnet slide. Den finnes også stemt i F, da med enkel slide. Wagners Der Ring des Nibelungen er instrumentert for kontrabass-trombone.
"Alttrombonen" er stemt i Ess eller F og er mindre enn tenor-trombonen. Ettersom den er kortere, er slideposisjonene ulike dem for tenor- og bass-trombonene. Tonen er også mer brilliant. Alttrombonen brukes primært i symfonibesetninger, selv om den også har en historie som soloinstrument. Moderne komponister har gjenoppdaget instrumentet og alttrombonen begynner å dukke opp i moderne komposisjoner. Moderne profesjonelle tenortrombonister på det klassiske området blir i økende grad forventet også å beherske alttrombonen.
"Soprantrombonen" er stemt i B en oktav over tenortrombonen, og frembringer en lysere og mer trompetliknende tone enn noen annen trombone. Den kan på mange måter regnes som en "trekktrompet" og munnstykket er ofte lik et trompetmunnstykke. Soprantrombonen brukes i godt besatte messingensembler. Det finnes få klassiske stykker skrevet for instrumentet. Soprantrombonens historie er usikker, men antakelig er den ikke noe klassisk instrument, snarere en moderne utformet trombone.
"Sopraninotrombonen" og "piccolotrombonen" er enda mindre varianter. Disse er ekstremt sjeldne. De brukes noen ganger i rene tromboneensembler.
Ventilbasunen.
"Ventilbasuner" kan stemmes i ulike høyder, men har vanligvis samme toneområde som tenor-trombonen, selv om de er formet mer som en meget stor trompet. Noen musikere synes de er vanskelige å spille rent. Andre som kan ventiler, men ikke slideteknikk, foretrekker ventilbasuner foran de vanlige trombonene. En kontrabassvariant av ventilbasunen er cimbassoen.
Ventilbasunen ble svært populær på attenhundretallet da utviklingen av rotor- og stempelventiler var sterk. Gjennom masseproduksjon av tromboner med slider av bedre kvalitet som kom på slutten av 1800-tallet, gjenvant trombonene sin posisjon.
En uvanlig variant har både slide og ventiler. Disse ble først produsert tidlig på 1900-tallet. De ble gjerne betegnelser valid-tromboner, men er nå best kjent som superboner. Den som i størst grad har benyttet seg av slike profesjonelt er jazzmusikeren Maynard Ferguson.
Andre instrumenter med nært beslekta toneomfang og -kvalitet er baryton og eufonium. Wagner skrev også partier for basstrompet i Der Ring des Nibelungen, og Berlioz i sin "Grande Messe des Morts". Disse partiene spilles vanligvis av trombonister. En håndfull andre verker i det klassiske repertoaret bruker også instrumentet. Visse passasjer er vesentlig enklere å spille på en ventilbasun, mens andre er lettest på en trombone.
Ventiltyper.
Tradisjonelt har rotorventiler vært standarden for hvilke ventiler som brukes til kvartventil på tenortromboner og til kvartventil og ventil nr. 2 på basstromboner. På 1800-tallet ble det produsert enkelte tromboner med stempelventiler, men dette viste seg fort å være meget upraktisk, samt at det hadde en uheldig virkning på klangen.
Uheldige effekter på instrumentets klang har også ført til at det fra ca. 1990 og utover har vært stor utvikling på tromboneventil-området. Thayerventilene er kanskje de mest kjente av de nye ventiltypene, men også andre varianter som Greenhoe, Hagmann, Conns Christian Lindberg-ventil og K-ventilen til Bach Stradivarius har fått stor utbredelse. Det siste tilskuddet i denne familien er Shires' TruBore-ventil, som foreløpig kun leveres til firmaets egenproduserte instrumenter. Felles for alle disse ventiltypene er at de gir musikeren en friere luftflyt gjennom instrumentet og en åpnere klang.
Spill på trombone.
Som med alle messingsinstrumenter, er det slik at et økende stramming av leppene og økt lufttrykk inn i munnstykket gjør det mulig å
nå høyere opp i tonehøyde (til en høyere overtone). I nedre del må sliden beveges mye for å nå over alle tonene, mens det lenger opp i tonehøyde (høyere i overtonerekken) trenges færre posisjoner.
Tromboner, spesielt basstromboner, og ulikt de fleste andre messinginstrumenter, regnes ikke som noe transponerende instrument. Noter skrives som regel i F-nøkkel og slik at instrumentet blir et naturainstrument, selv om de ikke er uvanlig å skrive trombonemusikk også i C-nøkkel (tenornøkkel eller sjeldnere altnøkkel).
I brassband, og også av og til i janitsjarkorps, blir derimot tenortrombonen regnet som et transponerende instrument i B notert i G-nøkkel. Ved en lykkelig tilfeldighet stiller dette notene i akkurat samme notelinjeposisjoner som om musikken var skrevet i en ikke-transponerende tenornøkkel, selv om fortegnene må justeres noe. Slike metoder krever en viss fleksibilitet i tenkningen, men er ingen utfordring for en erfaren musiker.
En rekke sordiner kan brukes for trombonen for å endre lydbildet. Dette gjelder koppsordin (cup mute), rett sordin (straight mute), harmonisordin (harmon mute), bøttesordin (bucket mute), solotonesordin og wah-wah-sordin. Disse stikkes enten inn i eller festes med klips på kanten av sjallstykket. Særlig innenfor jazzmusikk brukes andre ting som en holder foran sjallstykket og beveges inn og ut. Dette gjelder først og fremst wah-wah-effekten hvor man kan bruke hatter, toalettsugepumper (plunger mute), eller spesiallagde varianter over disse.


Gottlieb von Jagow.
Gottlieb von Jagow i 1914
Gottlieb von Jagow (født 22. juni 1863 i Berlin, død 11. januar 1935 i Potsdam) var en tysk diplomat og politiker. Han var riks-statssekretær for utenrikssaker («utenriksminister») fra 1913 til 1916.
Jagow kom fra en gammel adelsslekt fra Brandenburg som første gang nevnes i 1268 og som siden 1300-tallet har hatt sin tilknytning og slott i Altmark. Før Jagow ble utenriksminister, var han i årene 1907 til 1909 ambassadør i Luxemburg og deretter fram til 1913 i Italia. 11. januar 1913 ble han utnevnt til utenriksminister av av keiser Wilhelm II.
Han førte en forsiktig utenrikspolitikk og var opptatt av å sikre gode forbindelse til Storbritannia.
Han støttet rikskansler Theobald von Bethmann-Hollwegs blankofullmakt til Østerrike-Ungarn under julikrisen i 1914 i håp om å unngå en storkrig, samtidig som han mente at en krig mot Russland måtte komme. Han advarte tidlig om at Storbritannia og Frankrike ville bli dratt med i en ny krig. Han advarte mot å ha tiltro til Schlieffenplanen og at Tyskland slik risikerte den tofrontskrigen en søkte å unngå. Etter krigserklæringen mot Russland, gikk han derfor i mot at Tyskland i henhold til Schlieffenplanen skulle rykke inn i Belgia, da dette måtte føre til at Storbritannia gikk inn i krigen.
Han var sterkt imot at Tyskland gikk til uinnskrenket ubåtkrig, da han forutså at dette ville trekke USA med i krigen. Da han heller ikke denne gangen vil gehør for sine synspunkter, gikk han av som utenriksminister i november 1916.
Så lenge det har vært politikk – d.v.s. historie – har forskjellen mellom folkene vært en appell til våpnenes avgjørelse. Heltene til alle tider og i alle land vil dermed også være 'skyldige'. Halvparten av alle statuer i verden må rives ned som følger av dette. Tyskland, Keiseren, Kansleren, og alle andre ansvarlige lederne ønsket ikke krigen. Bruken av begrepene 'skyld' og 'straff' nærmer seg motbydelig hykleri. Ønsker Ententen virkelig å rettferdiggjøre foran sine egne folk de 'ublu' kravene som de stiller sine beseirede motstandere, i blindt hat, eller er det et kaldt ønske om å ødelegge?
Jagow, Gottlieb von
Jagow, Gottlieb von
Jagow, Gottlieb von
Jagow, Gottlieb von
Jagow, Gottlieb von


Ulrich von Brockdorff-Rantzau.
Ulrich von Brockdorff-Rantzau (født 29. mai 1869 i Slesvig, død 8. september 1928 i Berlin) var en tysk greve, diplomat og politiker.
Han studerte jus i Neuchâtel og Freiburg im Breisgau, og ble dr. jur. i 1891. Mellom 1891 og 1893 tjenestegjorde han i den prøyssiske hæren, og ble dimittert som sekondløytnant etter å ha blitt skadet. Han trådte deretter inn i utenrikstjenesten. Fra 1897 til 1901 var han sekretær ved ambassaden i St. Petersburg. I 1901 ble han forflyttet til Wien. Mellom 1909 og 1912 var han tilknyttet generalkonsulatet i Budapest. Endelig ble han i 1912 ambassadør til Danmark.
Mellom 1918 og 1919 var han han tysk utenriksminister i Philipp Scheidemanns kabinett.


Sverre Diesen.
Sverre Diesen (født 18. november 1949 i Oslo) er en norsk militær general. Han var Norges forsvarssjef fra 1. april 2005 til 1. oktober 2009 hvorpå Diesen gikk av ved oppnådd aldersgrense. Han er utdannet sivilingeniør ved Norges Tekniske Høgskole, Bygningsingeniøravdelingen (1979) og har foruten Krigsskolen videreutdanning fra Hærens stabsskole I og II (1988), samt den britiske hærens "Staff College Camberley" (1990).
Utmerkelser.
Diesen ble i 2005 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs orden. Videre er Diesen tildelt de norske dekorasjonene Forsvarsmedaljen med laurbærgren, Kongehusets 100-årsmedalje, Forsvarsmedaljen med to stjerner og Hærens vernedyktighetsmedalje med tre stjerner.
Av utelandske dekorasjoner ble Diesen i 2010 utnevnt til storkorskommandør av Viesturs orden for sin innsats for forsvarssamarbeid mellom Latvia og Norge.


O.J. Simpson.
O.J. Simpson med datteren, Sydney, på Honolulu på Hawaii i 1986.
Orenthal James Simpson (født 9. juli 1947) er en tidligere profesjonell amerikansk fotballspiller og skuespiller. Han er kanskje mest kjent for å ha blitt siktet og tiltalt for å drept sin kone Nicole Brown Simpson og hennes venn Ronald Goldman i 1994. Han ble frikjent i den påfølgende straffesaken i 1995, men ble deretter å dømt til å betale erstatning til de etterlatte i den sivile rettssaken.
I 2007 ble Simpson tiltalt for kidnapping, overfall, ran og flere andre forbrytelser. Han ble i 2008 funnet skyldig og dømt til 33 års fengsel, med mulighet for prøveløslatelse etter 9 år i fengsel.
Fotballkarrieren.
Som fotballspiller rangeres han blant tidenes beste runningbacker. Han hadde tilnavnet «The Juice», fordi OJ er en mye brukt forkortelse for «Orange Juice» (appelsinjus).
I 1969 var han den mest ettertraktede av spillerne som ble tilgjengelig for spill i profesjonell amerikansk fotball (og han ble valgt som såkalt «"first draft"» av Buffalo Bills). I løpet av grunnserien i 1973 løp han til sammen 2003 yards, og ble med den første spiller i NFLs historie til å passere 2000 yards på en sesong. I dag har flere runningbacker passert 2000 yards, men da Simpson gjorde det var det bare 14 kamper i grunnserien, mot 16 i dag. Simpson var spilleren med flest «rushing yards» i 1972, 1973, 1975 og 1976.
I 1973 løp han over 200 yards i 3 kamper. Totalt hadde han 6 kamper med over 200 yards i karrieren. Det er fremdeles rekord i NFL. I 1978 ble han solgt til San Francisco 49ers. I 1979, la han opp som fotballspiller. I løpet av karrieren løp han totalt 11.236 yards. Det var også rekord inntil da (som senere er slått av flere).
Familieforhold.
O.J. Simpson ble gift første gang med Marguerite L. Whitley i 1967. De fikk tre barn; Arnelle (født 1968), Jason (født 1970) og Aaren (født 1977). Aaren druknet i familiens svømmebasseng i september 1979, like før sin andre fødselsdag. Senere samme år ble O.J. Simpson og Marguerite L. Whitley skilt.
I 1985 ble han gift for andre gang, denne gang med Nicole Brown Simpson. De fikk to barn; Sydney Brooke (født 1985) og Justin Ryan (født 1988). De ble skilt i 1992.
Skuespillerkarrieren.
Både under og etter fotballkarrieren hadde han suksess om skuespiller. Hans første store roller var i The Klansmen og "Inferno i flammer" (The Towering Inferno) i 1974. Han spilte i "The Cassandra Crossing" i 1976, TV-serien "Røtter" (Roots) i 1977 og "Capricorn One" i 1978.
For det norske filmpublikum huskes han kanskje best for rollen som Norberg i de tre komediene om Mannen med den nakne pistol med Leslie Nielsen i hovedrollen; Mannen med den nakne pistol (The Naked Gun – 1988), 2 (The Naked Gun 2 1/2: The Smell of Fear – 1991) og 3 Den Siste Fornærmelsen (The Naked Gun 33 1/3: The Final Insult – 1994).
Drapsetterforskning og straffesak.
Den 12. juni 1994 ble O.J. Simpsons eks-kone Nicole Brown Simpson og hennes venn Ronald Goldman funnet drept utenfor hennes hjem i Los Angeles. O.J. Simpson ble raskt utpekt som mulig gjerningsmann.
Kl 18.45 ble bilen hans observert på motorveien Interstate 405. Bilen ble kjørt av en av O.J. Simpsons venner, Al Cowlings, som ble truet av Simpson med pistol. Nå fulgte en biljakt som varte i over en time. Simpson hvite Ford Bronco i lav fart foran fulgt av en armada av politibiler på betryggende avstand bak. Over kretset mer enn et dusin helikoptre fra politi og fjernsynskanaler. Bare i USA fulgte over 95 millioner biljakten på fjernsyn.
Straffesaken begynte 29. januar 1995 og ble fulgt med enorm media-interesse. Rettssaken varte i 133 dager, og hele rettssaken ble overført direkte på TV. Dommer i rettssaken var Lance Ito, og Marcia Clark var aktor. Simpson hadde et helt team med stjerne-advokater som sine forsvarere. De mest profilerte var Johnnie Cochran og Robert Kardashian. Robert Kardashian og familien hans var nære venner av O.J. Simpson og Nicole Brown Simpson.
Simpsons forsvarere hevdet at Los Angeles-politiet (LAPD) var forutinntatt og preget av rasistiske fordommer. De hadde i liten grad fulgt alternative spor, men fokusert etterforskningen om å felle O.J. Simpson. Det ble påvist at de håndterte bevismateriale ureglementert, og forsvaret hevdet at de hadde både motiv og anledning til å plante og forfalske bevis. Dette skjedde bare 3 år etter Rodney King-skandalen, der offiserer fra LAPD ble videofilmet mens de banket opp en uskyldig og tilfeldig farget bilist.
LAPD-detektiv Mark Fuhrman ble fremstilt som rasist, og forsvaret hevdet at han kunne ha plantet beviser på åstedet. I vitneboksen hevdet Fuhrman at han ikke hadde rasistiske holdninger, og på direkte spørsmål fra forsvaret, hevdet han at han aldri hadde brukt ordet [nigger] om svarte. Tre måneder etter dette vitneprovet, i juni, fant forsvaret lydbånd der Fuhrman brukte ordet «nigger» om svarte. Dette bidro til å svekke Fuhrmans troverdighet og styrket forsvarets teorier om juks og rasisme i LAPD.
En ny dramatisk hendelse inntraff 15. juni. Aktoratet presenterte en blodig lærhanske som ble funnet på drapsstedet. Politiet og aktoratet mente at O.J. Simpson hadde brukt hansken under drapet, og ba Simpson om å prøve på seg hansken.
Hansken var tilsynelatende for trang til å kunne påføres med letthet på Simpsons hånd, som allerede var påført gummihansker.
Den 3. oktober 1995 avsa juryen sin kjennelse: Ikke skyldig.
Etter straffesak.
Den 4. februar 1997 i Santa Monica, ble O.J. Simpson kjent erstatningsrettslig ansvarlig for dødsfallene til Nicole Brown Simpson og Ronald Goldman, og han ble dømt til å betale erstatning på 33,5 millioner dollar. På dette tidspunktet hadde Simpson brukt hele sin formue og mer til på forsvaret i straffesaken, og han hadde ingen mulighet til å betale en slik sum.
I en rettssak mot Brown-familien i 2000 fikk O.J. Simpson tildelt foreldreretten til sine to barn.
Ny straffesak.
I 2008 fikk han en dom (i forbindelse med et ran), som tidligst vil gi kunne gi ham prøveløslatelse 9 år seinere.
O.J. Simpson soner i dag sin straff i "Lovelock Correctional Center" i Lovelock, Nevada.


Xingu.
Xingu (portugisisk: "Rio Xingu") er ei sideelv til Amazonas i Brasil, og er om lag 1980 kilometer lang.
Elva har sitt utspring i delstaten Mato Grosso. Der starter den som elva Tamitatoaba og renner etter hvert sammen med elvene Romero og Colisu. Disse tre elvene danner Xingu eller Parana-Xingu som renner nordover gjennom delstatene Mato Grosso og Pará. Fossen Itamarca danner det øverste punktet hvor elva er farbar med større fartøy. Ved utløpet til Amazonaselva, ved Porto de Moz danner Xingu en stor sjø og de to elvene løper sammen i en labyrint av mindre øyer og grupper av trær.
Xingu har fått navnet sitt etter den indianske urbefolkningsgruppen Xingu. Det er også navnet på en nasjonalpark i området.
Det har vært sterke protester mot utbygging av demninger i elva, bare prosjektet Belo Monte-demningen kan gi en oversvømming som fører til flytting av minst 16.500 personer nedenfor 'Volta Grande", stort sett urbefolkning.


Monte Roraima.
Monte Roraima (også Mount Roraima, Cerro Roraima, Pico do Roraima, Roraima) er et fjell (eller tepui) som grenser til Venezuela, Guyana (uenighet med Venezuela) og Brasil. Det er det høyeste fjellet i Guyana (2835 moh.) og den brasilianske delstaten Roraima (2727 moh.).
Roraima er en tepui, et platåfjell, av sandstein som stiger opp av et landskap med skog og savanne. Den er en av flere tepuier i Canaima nasjonalpark i Venezuela hvor Roraima utgjør et hjørnepunkt i sørvest for omrisset av nasjonalparken. Disse platåfjellene er sett på som noen av de eldste geologiske formasjonene en finner på jorden. De er datert til prekambrium, geologer mener tepuiene ble dannet for ca. to milliarder år siden. I hele Gran Sabana i Venezuela finnes det 97 slike platåfjell.
Fjellsidene rundt Roraima er steile og bratte, men det finnes ei rute opp til platået fra venezuelansk side som ikke krever klatring og som er mye brukt av turister med utgangspunkt fra byen Paratepui.


Triztán Vindtorn.
Triztán Gyldenløwe Vindtorn (født 31. juli 1942 i Drammen, død 4. mars 2009), tidligere navn Kjell Erik Larsen, Kjell Erik Vindtorn og Triztán Vindtorn (fra 1999), var en norsk lyriker og artist. Han ble ofte omtalt som Norges eneste store surrealistiske dikter.
Han debuterte i 1970 med samlingen "Sentrifuge". Vindtorn var også kjent utenfor Norges grenser og høstet applaus for sine diktopplesninger i Mexico, USA og Japan. I Tyskland er hans dikt utgitt på plate. Vindtorn utgav nærmere 30 diktsamlinger siden debuten i 1970. På 80-tallet var han med på å starte gruppen stuntpoetene. Han brøt gjerne med vanlige språklige regler, slik at diktene av og til kan virke «meningsløse». Ofte brukte han viltre ordspill, besjeling av livløse gjenstander og personifisering av abstrakte begreper.


Nasjonalsymbol.
Et nasjonalsymbol er et symbol som representerer en nasjon. Det er vanligvis noe fra den naturlige verden, f.eks. et dyr eller en fugl, men kan være hva som helst.
Nasjonalsymboler kan opptre på nasjonens flagg, våpen eller andre patriotiske ting. Et offisielt nasjonalsymbol må ikke forveksles med mindre formelle symboler som kan være assosiert med turisme eller klisjéer, f.eks. vindmøller i Nederland.


Idar Kristiansen.
Idar Kristiansen (født 1932 i Honningsvåg, død 1985) var en norsk forfatter. Tidlig i barndommen flyttet familien til Kåfjord i Troms, der han bodde det meste av livet. Hans far var fra Kåfjord og moren fra Lyngen. Etter gymnaset utdannet han seg til lærer ved Tromsø lærerskole.
Forfatterdebuten kom med diktsamlingen "Sanger fra en tundra" i 1957. I 1970 kom "Korstog mot Kautokeino", en dokumentarskildring av Kautokeino-opprøret på 1850-tallet. Hovedverket hans var serien "Kornet og fiskene" i fire bind om den finske innvandringen til Finnmark, "Svanevinger i nord" (1978), "Den salte åkeren" (1979), "Stiene fører til havet" (1980) og "Guds nåde nordpå" (1981). Han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1981 for serien. Romanserien ble filmatisert av Lasse Glomm, og fikk tittelen "Havlandet". Filmen er basert på de to første bøkene i serien og hadde premiere i 1985. I 1983 kom kriminalromanen "Regnskap i rødt" ut. Den siste boken hans, "Nådekvalpenes dal", kom ut posthumt i 1985. Boken var tenkt å være den første i et tre-bindsverk om evakueringen og brenningen av Finnmark under andre verdskrig, men han fikk bare ferdig første bindet før han døde.
Film.
"Svanevinger i nord" og "Den salte åkeren" var utgangspunktet for den norske filmen "Havlandet" fra 1985, regissert av Lasse Glomm.


Read-Only Memory.
ROM betyr Read-Only Memory og er en form for minne i en datamaskin som ikke kan skrives til på noen enkel måte. For praktiske formål så er det bare lesbart.
Moderne ROM-brikker ser ut som andre halvlederkomponenter i datamaskinen, og skiller seg utseendemessig ut bare ved teksten på brikken.


Veøya.
Veøya, sett fra øst. Middelalderkirken kan skimtes til høyre i bildet.
Presteboligen på Veøya, senere bolig for Wilhelm Coucheron-Aamot. Nå fraflyttet.
Veøya er en liten øy i Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal, i Molde kommune. Øya var Norges første landskapsvernområde, og bygningene der eies i dag av Romsdalsmuseet. Ordet "vé" er norrønt for «helligdom».
Veøy (i ubunden form) er navn på et tidligere herred, som blant annet innbefattet Veøya. 1. januar 1965 ble kretsene Sekken, Veøya og Nesjestranda overført til Molde, mens resten av Veøy ble slått sammen med andre nedlagte kommuner til den nye Rauma.
Historie.
Øya lå strategisk plassert som et knutepunkt for båttrafikken i vikingtiden. Vikingskipene gikk sjelden over Hustadvika, men gikk heller en indre led inn Romsdalsfjorden og videre inn til dagens Åndalsnes dersom man skulle til Østlandet eller inn Langfjorden dersom man skulle videre nordover mot Nidaros. Midt i dette skjæringspunktet ligger Veøya, og plasseringen førte til at det oppstod en kaupang der, Romsdals første tettsted – et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum.
Veøya nevnes av Snorre i forbindelse med Slaget ved Sekken i 1162 der kong Håkon Herdebrei falt mot Erling Skakke. Kaupangen hadde på det meste rundt 300 innbyggere, men tapte sin betydning mot slutten av middelalderen.
På Veøya bor det ikke lenger mennesker. De gjenstående bygningene er Veøy gamle kirke og tilhørende prestegård. Presteboligen var fra 1905 bolig for marineløytnant og forfatter William Coucheron-Aamot (1868–1948) og familie etter at han kjøpte den på auksjon. Hans sønn Wilhelm Coucheron-Aamot (1899–1990) testamenterte i 1990 prestegården til Romsdalsmuseet. Middelalderkirken eies av Molde kommune og er under kirkelig administrasjon. Den er fortsatt i bruk som kirke enkelte dager i året, som i pinsen.
Arkeologiske utgravninger.
Arkeologiske utgravninger i 1990–92, ledet av Brit Solli, avdekket levninger fra sent 1100- og tidlig 1200-tall. Blant funnene er en gullring med en inskripsjon som muligens skal tolkes "Eric entre amis et je suis drue amie, A.M." («Erik mellom venner, og jeg er trofast venninne, Ave Maria.»)
Tusen år – ein sommardag.
Forfatteren Edvard Hoem skrev i forbindelse med Molde bys 250-årsjubileum i 1992 teaterstykket "Tusen år – ein sommardag", som ble framført på Veøya, og Hoem brukte ringen som gjennomgangstema.


Skjermkort.
400px
Et skjermkort er en komponent i en datamaskin som konverterer en logisk representasjon av et bilde lagret i minnet til et signal som kan brukes av en skjerm. Ofte tilbyr skjermkortet funksjonalitet for å manipulere det logiske bildet i minnet. Se DirectX og OpenGL.
Det finnes to typer skjermkort, integrerte og kort med andre tilkoblinger. De førstnevnte er, som navnet antyder, en del av hovedkortet, mens sistnevnte er separate kort som man kobler til hovedkortet. Hvis ikke hovedkortet har et integrert grafikkort, må man skaffe seg et grafikkort av den andre typen for å få bilder på skjermen.
Moderne datamaskiner har ofte et skjermkort spesielt utviklet for tredimensjonal grafikk. Dette er for å avhjelpe prosessoren ved ressurskrevende spill. Grafiske arbeidsstasjoner har ofte skjermkort mer tilpasset todimensjonal grafikk.
På skjermkortmarkedet er det to selskaper som står for størstedelen av markdesandelen. Disse heter ATI, som nå er kjøpt av AMD, og NVIDIA. Begge selskapene støtter to viktige funksjoner som er nødvendig i spill, nemlig
Full Screen Anti-Aliasing (FSAA), og Antisotropic Filtering (AF).
Hvordan et skjermkort virker.
En PC-skjerm er bygd opp av flere millioner små lyspunkter. Hvert lyspunkt består av én av tre grunnfarger, nemlig Rød, Grønn eller Blå (RGB). Tilsammen utgjør en slik gruppe av de tre grunnfargene en piksel. Lyser alle tre like sterkt vil fargen (summen av alle tre) fremstå som hvit. Slukker alle, er punktet (naturligvis) svart. Lyser prikkene med ulik intensitet vil summen av dem gjengi en hvilken som helst farge i regnbuen.
Instruksjoner til skjermen forteller altså skjermen hvilke punkter som skal tennes og slukkes, og hvilken intensitet hvert enkelt tent punkt skal ha. Tar man et bilde med et digitalkamera, vil sensorbrikken lagre lysinformasjon. Sensorbrikken består av millioner av lysfølsomme punkter, som kan registrere farge og lysintensitet. Når denne informasjonen gjengis på en skjerm i full oppløsning, vil skjermen benytte tre lyspunkter (RGB) for hvert sensorpunkt på kamerasensoren. Bildet vises da i full størrelse. Hvert slikt lyspunkt kalles en piksel.
Hvis du zoomer inn enda mer en 1:1 hvisning, vil hvert originalt piksel (lyssensor fra kameraet) dekke mer enn én RGB-gruppe på skjermen. Zoomer du inn til 10 dobbel størrelse, vil altså informasjonen fra én av lyssensorene i kamerabrikken dekke 10x10 piksler på skjermen. Hvert av disse skjermpikslene består altså av tre lysdioder, så i dette eksempelet er 300 lysdioder er tent for hver original piksel fra kameraet.
Dette bildet vil fremstå som en serie av synlige firkanter på skjermen, og ikke som et detaljert bilde. Når bilde vises i 1:1 skala (altså en piksle fra kameraet tilsvarer en piksel (RGB) på skjermen), ser bildet detaljrikt og fint ut.
Poenget er altså at en skjerm med høy oppløsning som skal vise et bilde tatt med et kamera med lav oppløsning, bare vil vise bildet fint i en 1:1 oppløsning. I eksempelet vil et slikt bilde vises som et lite bilde midt på skjermen. Zoomer du inn slik at bildet fyller hele skjermen, vil du få et "piksellisert" bilde, altså at hvert enkelt piksel fra kamerasensoren blir synlig i stedet for å gli sammen til et pent bilde.
Et 3D spill operer på en annen måte. Bildene her er jo ikke et resulatat av lagret informasjon fra en billedsensor, men konstrueres fortløpende av grafikkmotoren (programvare) i spillet. Har du en høyoppløst skjerm (2560×1600) og spiller et spill der du setter oppløsningen til 800x600, vil bildet fremstå som pikselert slik eksempelet med kameraet over. For å få en fin billedopplevelse på denne skjermen må altså spillet levere et like høyoppløst bilde som skjermen (2560×1600). På en lavere oppløst skjerm (1680x1059) vil bildet vises pent når spillet leverer bildet i tilsvarende oppløsning.
Et grafikkort trenger bare å oversette de binære tallkjedene til lysdiodeinsstruksjoner for at bildet skal vises (altså hvilke dioder som skal tennes, og med hvilken styrke). Dette krever svært lite datakraft når billedinformasjonen kommer som en strøm med instrukser fra hovedprosessoren (typisk et vanlig bilde/fotografi som skal vises på skjermen). Arbeidsbelastningen oppstår når bildet ikke eksisterer, men må konstrueres "on the fly" av grafikkortet, slik det må i spill.
Et todimensjonalt spill (slik som "space invaders" og de fleste Nintendo DS spillene), krever lite datakraft. Det er når spillet blir tredimensjonalt (3D) at beregningsmodellene og datamengden øker eksponensielt. Med 3D her menes ikke 3D som man opplever med 3d briller på kino (altså at man fysisk "kan se" i 3 dimensjoner/dybde), men at spillet må kunne presentere et tredimensjonalt miljø i 2D. Det betyr at du i et typisk "first shooter" spill kan bevege deg i alle tre dimensjoner i et kunstig miljø (du kan gå til høyre/venstre, opp/ned, inn/ut i bildet). Hvis du går forbi en bil i bildet, må altså grafikkmotoren beregne/tegne bildet av hele bilen, ikke bare den delen du ser. Nærmer du deg bilen forfra, ser du bare fronten og kanskje litt av den ene siden og taket på bilen. Bakparten, den andre siden og undersiden er skjult. Grafikkortet trenger ikke å beregne tekstur og overflate for disse skjulte sidene, men den må forholde seg til at de er der, ettersom hele bilen eksisterer i beregningsmodellene den jobber med. Grafikkortet kan imidlertid ikke beregne avanserte buede kurver og flater. Den bryter hele den kompliserte grafiske modellen ned i mangekanter (polygoner). Hadde den brukt ett polygon til å tegne hele bilen, hadde bilen sett ut som en pyramidevariant. Bruker den titalls millioner polygoner, kan summen av dem få bilen til å fremstå som et objekt med myke buede former.
For alle som har hatt projeksjonstegning som et ledd i sin utdannelse, vet man at man kan rotere geometriske figurer rundt en akse, og så beregne hvordan en gitt figur ser ut fra et annet perspektiv. Dert er dette grafikkortet gjør. Den beregner hvordan hvert polygon roterer i forhold til hvordan spilleren beveger seg innover i det virtuelle landsskapet. Disse beregningene er rent matematiske og ikke særlig komplekse. Det som gjør det vanskelig er det svimlende nummeret av polygoner som skal beregnes fortløpende (hundretalls millioner eller milliarder). I tillegg skal prosessoren bruke polygonenes posisjon til å bergene vektorgrafikk og farge/tekstur på synlige flater. I tillegg kommer beregnings av lys. Akkurat som i den virkelige verden, vil lys komme fra en lyskilde, Denne kilden kan være en taklampe, sola eller en rekke lyskilder som lyser samtidig fra flere steder. Grafikkprosessoren må altså beregne hvilke visuelle elementer den allerede har beregnet som skal ligge badet i lys, ligge i skygge, ligge delvis i skygge, osv. I tillegg må den kunstige overflatens refleksjonsevne gjengis. Er det en glatt/blank overflate, er den matt eller lysabsorberende, er det andre lyskilder til stede som også belyser objektet, eller blir objektet indirekte belyst av refleksen fra et annet objekt i nærheten som er opplyst av primærlyskilden?
I tillegg finnes det en rekke tilleggsalgoritmer som skal gjøre det visuelle bildet enda mer overbevisende ved hjelp av en rekke subrutiner som bergener lysbryting og fraksjonering fra ulike overflater og objekter.
Summen av alle disse beregningene er nok til å få det til å svimle. Det er ufattelige mengder data som skal beregnes med det samme et objekt blir beveget eller beveger seg i forhold til andre objekter i bildet.
Med det samme grafikkortet har fullført en komplett beregning av alle elementene i bildet inkludert lys/skygger og annaet, blir det ferdige produktet levert skjermen som et stillbilde. Deretter gyver grafikortet løs på beregning av neste bilde som så i sin tur leveres skjermen.
Som de fleste vet fra film og video, består disse av en serie bilder som vises raskt etterhverandre. Man fant rakst ut at billedfrekvensen måtte være 24-25 bilder i sekundet for at bevegelsene skulle fremstå som myke og overbevisende. Dersom hastigheten ar lavere enn dette, beveget figurene i bildet seg rykkete og unaturlig.
Et grafikkort må altså levere ferdigberegede bilder i samme hastighet (altså 25 bilder per sekund eller mer) for at det skal se mykt og naturlig ut. Dette kalles billedhastighet eller "framerate" på engelsk. Lavere hastighet fører til rykkete og unaturlig billedstrøm.
Et grafikkort må også levere en oppløsning som matcher skjermoppløsningen, ellers ser bildet pikselert ut. Jo høyere oppløst skjerm, jo mer detaljert blir bildet, og antallet polygoner skjermkortet må beregne øker eksponensielt.
Blir grafikken for krevende (moderne ultrarealistiske spill) og skjermen for høyoppløst, vil ikke grafikkortet klare å regne raskt nok, og bildet rykker, fryser og hopper. Grunnen til at bildet ikke blir som gamle stumfilmer (jevnt hakkende) er at belastningen på grafikkprosessoren og grafikkminnet konstant varierer med hva som skal vises av bevegelser og detaljer i bildet. Et grafikkort som blir overbelastet kan altså vise alt fra relativt myke bevegelser til hakking og fullstendig frys, i en kontinuerlig variasjon.
Grafikkort med tilstrekkelig kapasitet for spillet og skjermoppløsningen, vil kontinuerlig vise en sømløs strøm av bilder. Kobler man et grafikktestprogram opp, kan man direkte lese av hvor mange bilder grafikkortet lager per sekund (Frames Per Second eller FPS for kort). Da vil man se at kortet leverer opptil hundrevis av bilder i sekundet i "rolige" scener, mens det i mer krevende partier med mye bevegelse og mange individuelt bevegelige objekter i billedflaten, kanskje synker til 24-30 bilder i sekundet.
Skjermkortets betydning.
Hvis man driver med lettere programmer som for eksempel Word, MSN, Office, Email osv, har man strengt tatt ikke bruk for noe bra skjermkort; da holder det med ett billig et. Unntaket kan være hvis man absolutt trenger høy oppløsning, men de billige har en helt grei oppløsning som folk flest er fornøyd med. Disse kan klare seg med ett integrert skjermkort på hovedkortet.
De som spiller dataspill og driver med videoredigering derimot, har et mye større behov for et bedre skjermkort. Grunnen til dette er at slikt arbeid krever en del av kortet, og er kortet for dårlig i forhold til det for eksempel spillet krever, vil bildet ”lagge”. Dette vil si at det kommer færre bilder i sekundet enn det skulle gjort, eller sagt på en annen måte: bildet vil hakke og det vil bli umulig å spille. Men man trenger absolutt ikke det beste på markedet for å kunne spille et spill. Kun de som har behov for å kjøre de nyeste spill på markedet på full grafikk og stor oppløsning har behov for et veldig dyrt skjermkort.
Skjermkortets fysiske tilkoblinger.
Skjermkort kan kobles til en datamaskins hovedkort via tre porter: PCI, AGP, og PCI Express. Hvert enkelt skjermkort er tilpasset en av disse portene, og dersom man for eksempel ønsker å tilkoble et kort med APG-grensesnitt, må man dermed ha et hovedkort som har en slik port.
PCI er den eldste tilkoblingstypen og har en overføringsbegrensning på 133 MB/s. I 1997 ble AGP, som i motsetning til PCI er laget for skjermkort, lansert. AGP er i utgangspunktet overlegent bedre enn PCI, fordi den gir en egen forbindelse mellom porten og prosessoren, noe som gir muligheten til raskere overføring av data. AGP har en begrensning på 2133 MB/s.
PCI express er den nyeste og kjappeste av de tre og gjør også at systemet har støtte for å bruke to, tre eller fire skjermkort sammenkoblet ved bruka av enten ATI's crossfire eller Nvidia's SLI som er videreutiklet av tidligere 3dfx sine voodoo PCI skjermkort. Denne porten har en overføringsbegrensning på 8 GB/s (versjon 1.1, port x32).
Enkelte nye skjermkort trenger mer strøm enn hovedkortet kan levere så de kommer med egne plugger som man kobler direkte til strømforsyningen.
Når det gjelder tilkoblingen til PC-skjermer, har de fleste skjermkort en DVI-kontakt for tilkobling til LCD-skjerm og en VGA-kontakt for tilkobling til CRT-skjermer. Imidlertid har svært mange kort også flere tilkoblinger som: S-Video, HDTV-utgang og HDMI.
Komponenter.
Som et hovedkort er skjermkortet et printkort som inneholder en prosessor, minne og en BIOS.
Graphics processing unit (GPU).
En GPU er en microprosessor som bestemmer alt om hvordan hver enkelt piksel skal vises på skjermen til enhver tid. Dette betyr at GPUen mottar beskjeder fra prosessoren (CPU), som den så bearbeider og sender ut til skjermen. De fleste GPU inneholder flere transistorer enn CPU og produserer derfor en god del varme så det er viktig med god kjøling. Det er ofte en vifte eller en kjøleribbe plassert på skjermkortet.
Minnet.
Når GPUen lager et bilde bruker den minnet for å lagre og holde på informasjon om bildet den nettopp har gjort ferdig. Her lagres informasjon om hver enkelt piksel, fargen og hvor på skjermen denne pikselen skal plasseres. Minnet kan også fungere som et slags skjermbuffer, noe som vil si at den holder på informasjonen om bildet helt til det er klart for å vises på skjermen. Disse lagringsprosessene gjør at minnets størrelse naturlig nok er viktig for skjermkortets ytelse, men dette er ikke den eneste viktige spesifikasjonen. De to andre viktige elementene er minnetype og hvor mange bit minnet er på. I dag har de fleste kort enten DDR2 eller GDDR3, men en del nye kort har GDDR5. Når det gjelder hvor mange bits minnet er på, så er nok 128 det vanligste.
Som oftest kjører video rammen på veldig høy klokkefrekvens og er ’’dual ported’’ som vil si at systemet både kan skrive til og lese fra minnet samtidig.
Random Access Memory Digital-to-Analog Converter.
Dette er en digital til analog konverterer som gjerne kalles RAMDAC. Det konvertereren gjør er å oversette digitale signaler fra CPUen til analoge signaler som skjermen kan bruke. Denne funksjonen har forsvunnet fra flere og flere nye skjermkort de siste årene, i takt med LCD- og plasma-skjermenes økende popularitet. Disse skjermene kan nemlig sende digitale signaler, og det er dermed ikke nødvendig å konvertere signalene til analogt format.
Noen skjermkort har flere DACer som gjør at man ytelsen blir forbedret og at man har mulighet for å bruke flere skjermer samtidig.
Video BIOS.
Video BIOSen er en chip som inneholder et basisprogram som overvåker skjermkortets operasjoner og gir de instruksjonene som er nødvendige for at kortet skal kunne kommunisere med PCen.
OpenGL og Directx.
OpenGL og DirectX er to API'er som, gjennom å fortelle hard- og softwaren hvordan komplekse grafiske oppgaver som 3D grafikk og 2D bilder (spill, film osv) skal utføres, viser spill og programmer på skjermen din. Utviklerne av software optimiserer programvaren sin for en av de to standardene for at programmene skal fungere best mulig, og det er derfor viktig at man har et skjermkort som støtter helst både OpenGL og DirectX for å få mest mulig ut av både skjermkortet og programmet man ønsker å kjøre. I flere tilfeller vil et skjermkort med slik støtte ikke bare være nødvendig for å optimalisere hastigheten på bildet, men også for at det i det hele tatt skal være mulig å kjøre programmet. De fleste skjermkort som selges i dag har støtte for både OpenGl og DirectX, men merk at det er forskjellige versjoner av disse API'ene, og ikke alle skjermkort støtter de nyeste versjonene.
Forskjeller mellom skjermkort.
En annen god ting å måle hvordan skjermkortet yter er FPS(Frames Per Second) som betyr hvor mange bilder skjermkortet kan produsere i løpet av ett sekund. Det menneskelige øyet kan ikke oppfatte mer enn 25FPS men for at det ikke skal virke som om spillet hakker bør man ha ca 60FPS eller mer.
I tillegg spiller også resten av systemet en rolle, prosessorminne og hovedkort må henge med for at skjermkortet skal yte optimalt. Prossesoren leverer alle instruksene til skjermkortet, så er den treg vil skjermkortet få færre instrukser enn den kunne ha fått, og dermed jobbe mindre effektivt. Noe annet som spiller inn er hvor mange watt strømforsyningen klarer å levere, imidlertid er ikke skjermkortenes strømkrav absolutte. Det er for eksempel mulig å kjøre enkelte kort med strømkrav på 400W på flere PCer med strømforsyning helt ned mot 300W.


Diesel.
Diesel, egentlig dieselolje, er et petroleumbasert drivstoff som brukes i motorer hvor tenning er basert på kompresjon i stedet for gnist. Navnet kommer av Rudolf Christian Karl Diesel (1858–1913), en tysk ingeniør som oppfant dieselmotoren. Dieselmotoren ble senere videreutviklet av Charles F. Kettering
Kjemisk sammensetning og karakteristikker.
Diesel kan utvinnes fra råolje. Dieselfrasjonen har et kokepunkt mellom ca 250°C og ca 350°C. Diesel er generelt lettere å fremstille enn bensin, noe som er en forklaring på at diesel normalt er billigere. Diesel har en tetthet (egenvekt) på ca 0,84 kg/l.
Tenningsegenskaper.
Tenningsegenskapene til diesel måles i cetantall, cetantallet er et mål på hvor lett dieselen antennes. Hexadekan (som også kalles cetan) er et referansestoff. Stoffet antennes lett under trykk, og det er satt at dette stoffet har et cetantall på 100. Cetantallet i vanlig autodiesel er normalt 51.
Kuldeegenskaper.
Diesel er et tyngre stoff enn bensin, dette betyr blant annet at den tåler kulde dårligere, ved -10¤C skiller den ut voks. To egenskaper er da viktige å kontrollere, det ene er "tåkepunktet" (Eng: Cloud Point), dette er punktet da de første vokskrystallene dannes. Dette er den laveste temperaturen dieselen bør lagres ved utendørs. Den andre egenskapen er "blokkeringspunktet" (Eng: Cold Filter Plugging Point, CFPP), det er den laveste temperaturen en kan bruke dieselen.
Nedre brennverdi er 42,7 MJ/kg (jmf Teknisk regnetabell) = 11,86 kWh/kg = 9,96 kWh/Ltr
Hva "tåkepunkt" og "blokkeringspunkt" er vil variere med årstiden og hvor du er i landet. Dette skyldes at drivstoffleverandørene blander inn en andel parafin for å gjøre dieselen mere flytende ved lave temperaturer. Blandingsprosenten avgjøres av hva slag temperaturer som er sannsynlige.
Syntetisk diesel.
Syntetisk diesel kan lages av blant annet kull, naturgass, trevirke, mais, søppel eller kloakkslam. Biomassen tørkes og gassifiseres, og gjøres om til diesel via den såkalte Fischer-Tropsch prosessen. Syntetisk diesel har lavere partikkel- og NOx-utslipp enn diesel laget av råolje.
Biodiesel.
Biodiesel er en form for bioenergi, et ikke-fossilt alternativ for dieselmotorer. Det som kalles førstegenerasjons biodiesel lages ved å erstatte glyserolet i fett med metanol. Fettet kan være vegetabilske oljer eller dyrefett, Raps og rybs er mye brukt som billig plantefett. Dieselmotorer kan også gå på ubehandlet planteolje, men på grunn av den høye viskositeten i oljebasert fett, må motoren startes, kjøres varm og stoppes på diesel eller biodiesel, hvis ikke motoren er ombygd for formålet. Selko Motor, Hommelvik (tyske Elsbett har opphørt) leverer ombyggingssett til mange motorer i person og lastebiler, traktorer og anleggsmaskiner. Poenget med biodiesel er altså å gjøre olja tyntflytende, og det blir den fordi fettmolekylene splittes i sine 3 fettsyrer under framstillingsprosessen. Biodiesel har gode smøreegenskaper, og blandes derfor ofte inn med noen få prosent i vanlig petroleumsdiesel. Biodiesel lager også mindre sot enn petroleumdiesel. Energitettheten i biodiesel er omkring 10% lavere enn fossil dieselolje. Biodiesel har også høyere frysepunkt, noe som gjør den ugunstig som vinterdiesel i Norden.
Bruk.
Tradisjonelt har dieselmotorer vært brukt i tunge kjøretøyer som lastebiler, traktorer, tog og busser, men i senere år så har mange personbiler i Europa blitt solgt med dieselmotorer. Diesel brukes også som drivstoff i båter, men denne marine dieselen er ofte tyngre og har et høyere svovelinnhold enn autodiesel. Solarolje var tidligere et vanlig navn på diesel for skip, i dag brukes betegnelsen Marinegassolje. Diesel har også vært forsøkt som drivstoff både for fly, motorsykler og påhengsmotorer uten noen større kommersiell suksess.
Dieselolje brukes også som fyringsolje, ofte i sentralfyringsanlegg.


Vandve.
Vandve er ei øy i Dønna kommune i Nordland med et areal på 5,8 km². Øya er relativt flat, med høyeste punkt på ca 27 moh. Vandve ligger vest for øya Dønna, og har om lag 60 fastboende. Hovednæringa er fiskeoppdrett. For å komme til øya kan man ta ferje enten fra Solfjellsjøen eller Sandnessjøen.


Nettverksbygging.
Nettverksbygging, engelsk "social networking", uttrykker at mennesker kommer sammen enten direkte eller ved hjelp av digitale nettverk for å sosialisere seg og yte hverandre assistanse faglig, forretningsmessig eller på andre måter som deltakerne drar nytte av. Et konkret resultat av nettverksbygging kan være at mennesker begynner å arbeide sammen mot et felles målsetning enten i nyetableringer av forretninger eller andre typer foretak.


Oljeregimet i Norge.
Norsk oljeregime (dette er en uferdig fordypning av avsnittet "Den offentlige forvaltning" i artikkelen Petroleumsvirksomhet i Norge.)
Petroleumsvirksomheten i Norge reguleres av et rammeverk som har et overordnet mål å sørge for at mest mulig av verdiene som ligger i petroleumsressursene kommer hele samfunnet til gode. Rammeverket er etablert som et system av formelt lovverk, mer eller mindre formelt avtalte normer, prinsipper og prosedyrer for forhandlinger og beslutningsprosesser. Slike systemer blir ofte kalt politiske og/eller administrative regimer for petroleumsforvaltning, eller bare oljeregimer. Oljeregimer oppstår som en kombinasjon av internasjonale politiske og økonomiske avtaler, nasjonalt lov- og regelverk og historisk gjennomført praksis. Sikkerhetsmessige og militære forhold blir også berørt.
Hva som ønskes oppnådd med et regime.
Flere av punktene har kommet til underveis, i starten var norske myndigheter opptatt av å avklare norsk del av Nordsjøen geografisk og å sikre tilførsel av kompetanse fra store utenlandske selskaper uten at en enkeltaktør fikk noen dominerende stilling. Se også «de 10 oljebud».
Internasjonale prinsipper for fiskale rammebetingelser.
Rett til avkasting fra petroleumsvirksomhet har vært et sentralt stridsspørsmål siden tidlig i det 20. århundre. I 1911 grep høyesterett i USA inn ovenfor Rockefellers Standard Oil som da hadde en nær monopolstilling i statene og splittet opp Standard Oil i 34 nye selskaper. Se også. Oljens strategiske betydning kom klart fram like før den første verdenskrig da den britiske stat kjøpte aksjemajoriteten i Anglo-Iranian Oil Company og gjorde det om til BP. Flere statsledere vurderte tilgangen på olje som avgjørende for krigens utfall. Fram til og med den andre verdenskrig var USA, Venezuela og Mexico store produsentland, landene rundt Persiabukta kom først med for fullt ut over 1950-tallet. Det skjedde samtidig som betingelsene for de store internasjonale oljeselskapene som opererte i området ble mindre gunstige ved at myndighetene i landene tok større kontroll over ressursene ved hjelp av reguleringer. Nydannede oljeselskaper tilbød seg å operere i Saudi-Arabia og Kuwait med 25 % statsdeltakelse, og utover 1960-tallet ble statsdeltakelse helt alminnelig.
I 1960 ble OPEC dannet av Saudi-Arabia, Kuwait, Iran, Irak og Venezuela for å stå samlet mot oljeselskapene i forhandlinger om priser, betingelser og produksjonsrater.
Prinsipper for avtaler.
Avtaler skiller seg fra skatter og avgifter ved at de skal være faste for hele perioder, ofte hele produksjonsperioden for et felt eller område. Økonomien for selskapene kan være sårbare for endringer i oljepris.
Prinsipper for beskatning.
Skatter og avgifter kan endres eller justeres med endring i oljepris og endrede politiske system, som kan innebære en større risiko i ustabile områder enn avtaler nevnt over.
I 2007 var beskatningen av selskapers oljeinntekter svært ulike i de ulike oljeproduserende land, og skattenivået er viktig for investeringsbeslutningene. ved høye oljepriser er overskuddene også høye, og det lønner seg ekstra godt å produsere i lav-skatteland. Under slike prisforhold ønsker oljeselskapene ofte å produsere og investere mest mulig i land med lav oljebeskatning. Ved lave oljepriser er overskuddet derimot ganske lavt og det betyr mindre "nominelt" for selskapene om beskatningen er 10%p høyere eller lavere.
I 2007 var statens totale produksjonsavgifter, royalties og beskatning av oljeselskapenes overskudd etter investering (EBIT) på 92% i Libya, 85% i Indonesia, 78% i Russland, 76% i Norge, 61% i Alaska, 58% i Venezuela, 55% i Canada, og 50% i Storbritannia. (Kilde: "Economist," 3.november 2007, side 58)
Andre prinsipper for statsinntekt av petroleumsvirksomhet.
I de fleste stater med oljeindustri vil det være en kombinasjon av flere elementer nevnt over og en utvikling av skatte- og avtalesystemet over tid. Flere land har også elementer av sære systemer som for eksempel en trinnvis beskatning avhengig av avkastning fra et felt eller produsert volum av et felt, fradragsrett for leteomkostninger m.m.
Utvikling av det norske regimet.
Flere detaljer framgår av petroleumsloven, se. Det norske fiskale systemet er regnet som attraktivt for oljeselskapene som allerede har aktivitet i Norge. Det på grunn av muligheter for konsolidering og avskriving, som fører til at staten betaler en stor del av investeringene og gir god og stabil avkastning for selskapene. Systemet sikrer også utnyttelse av små felt og gir overskudd ved lave oljepriser. Samtidig tar staten inn en høy del av verdiene. Fortsatt regnes det som vanskelig for nye, mindre selskap å komme inn i virksomheten i Norge.


St. Andrews Links.
18. fairway på "The Old Course" med klubbhuset i bakgrunnen
St. Andrews Links i den skotske byen St. Andrews regnes som golfsportens hjemsted. Det har vært spilt golf på stedet siden det 15. århundre. Idag er der seks offentlige golfbaner, inkludert "The Old Course", som regnes blant de fineste, og unektelig mest berømte og tradisjonelle, baner i verden. Banene på St. Andrews eies av lokale myndigheter og drives av den veldedige organisasjonen St. Andres Links Trust. St. Andrews Links er hjem til Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews (R&A), som er styringsorganet for golf i store deler av verden og en av de mest prestisjefylte golfklubbene.
Old Course.
"The Old Course" på St. Andrews er en av de eldste golfbanene i verden. Banen ligger på offentlig eiendom og eies av byen St. Andrews. Klubbhuset til R&A ligger rett ved utslagsstedet til det første hullet og mange er av den oppfatning at denne klubben eier banen, selv om R&A bare er en av mange klubber som har spillerettigheter på banen, sammen med almenheten.
Ingen vet med sikkerhet når golf for første gang ble spilt på området som nå utgjør "The Old Course". Det tidligste skriftlige beviset er en lisens utgitt i 1552 som gav folk tillatelse til å drive kaninoppdrett, golf, fotball, skyting og annet tidsfordriv på området. Banen utviklet seg uten hjelp av arkitekt over mange år.


Temple of the Dog.
Temple of the Dog var et amerikansk rockeband som ble dannet i 1990. Bandet ble startet av Chris Cornell fra Soundgarden som en hyllest til hans avdøde venn Andrew Wood, vokalist i Malfunkshun og Mother Love Bone. Medlemmene inkluderte Stone Gossard som rytmegitarist, Jeff Ament på bassgitarist (begge var ex medlemmer av Mother Love Bone), Mike McCready som gitarist, Matt Cameron på trommer og Eddie Vedder, gir støttevokaler.
Bandet lanserte bare et album og det var Temple of the Dog, i april 1991 gjennom A&M Records. Albumet fikk ikke så mye oppmerksomhet da albumet ble lansert, men da Vedder, Ament, Gossard og McCready hadde sitt kommersielle gjennombrudd med Pearl Jam og Cornell og Cameron hadde sitt gjennombrud med Soundgarden ble albumet sertifisert platinum i USA.


Liste over norske dekorasjoner.
Liste over norske dekorasjoner er en liste over norske ordener og medaljer i rangert rekkefølge slik denne er fastsatt ved kongelig resolusjon.
I tillegg kommer diverse andre medaljer som er godkjente av Forsvaret for bruk på militæruniform, med rangeringen som var gyldig i Forsvaret til september 2009, og utmerkelser godkjent for bruk på sivilforsvars- eller politiuniform. Medaljer for deltakelse i forskjellige FN- og NATO-operasjoner er også regnet som «norske» og godkjente for bruk på uniform. Forsvaret innførte i september 2009 et nytt rangeringssystem for utmerkelser.
Medaljer tildelt og/eller godkjent av HM Kongen.
Dette er en oversikt over norske dekorasjoner og deres innbyrdes rangering, fastsatt ved Kongelig resolusjon 11. juni 1943 med senere tillegg, senest 26. april 2007.
Utenlandske dekorasjoner.
Dekorasjoner som deles ut eller godkjennes av utenlandske statssjefer, FN eller NATO. Rekkefølgen på disse er: britiske, danske, finske, islandske, svenske, FN-medaljer og NATO-medaljer. De andre landene i verden følger alfabetisk etter skrivemåten på fransk.
Militære ferdighetsmerker.
Disse dekorasjonene har som regel tre grader: bronse, sølv og gull. De tre første gradene blir ikke delt ut som medaljer, men som enkle metallmerker. Vanligvis er det bare graden gull som er en medalje. For å oppnå denne graden må en ofte opprettholde et høyt nivå over flere år.
Sivile ferdighetsmerker.
Disse ferdighetsmerkene har ofte noen av de samme prinsippene som de militære. Men variasjonen i statutter er større her.
Eksterne lenker.
Norge
Dekorasjoner


Naurus økonomi.
Naurus inntekter har for det meste kommet fra utvinningen av fosfater, men reservene var nesten helt tomme i 2000. Fosfatproduksjonen har gått nedover siden 1989, og siden det har blitt stadig vanskeligere å utvinne fosfat har det blitt mindre lønnsomt, samt at etterspørselen har sunket. Fosfatet har gjort at øya har en av de høyeste inntektene per person i Den tredje verden, men det finnes få andre ressurser på øya. Det meste av andre ting de trenger blir importert fra utlandet, inkludert ferskvann fra Australia.
Rehabilitering av land der man har utvunnet fosfat, og det å bytte inntektskilde fra fosfateksport, har ført til alvorlige, langvarige problemer. Mens de har ventet på at fosfatressursene skulle bli tomme, har de investert en god del fosfatpenger i fond for å sikre Naurus framtid, fond Naurus regjering har lånt mye penger fra for å unngå underskudd. For å kutte kostnader har regjeringen skåret ned på lønninger, kuttet ned på overbemannede offentlige arbeidsplasser, privatisert flere offentlige etater og stengt noen av sine oversjøskonsulater. I det siste har Nauru oppmuntret utenlandske selskaper til å åpne bankkonti der (øya er et skatteparadis). Milliarder av dollar har gått gjennom konti på øya. Det finnes få grundige statistikker over landets økonomi, og beregninger av GDP pr hode varierer veldig.


Ernst Orvil.
Ernst Orvil (født 12. april 1898 i Kristiania, død 16. juni 1985 i Oslo), virkelig navn Ernst Nilsen, var en norsk lyriker, forfatter og dramatiker. Som dikter var han sterkt influert av Sigmund Freuds psykoanalyse.
Han har en stor produksjon av både prosa, lyrikk og dramatikk, i tillegg skrev han mye om kjærlighet og erotikk.
Erns Orvil knyttes ofte til begrepet "glad modernisme" på grunn av humor, underfundighet og mange absurde trekk. Orvil leker både med innhold, språk og den litterære tradisjonen.


Pånnivågn.
Pånnivågn er et hardrock-band fra Trøndelag, og har fått merkelappen "den nye trønderrocken" etter utgivelsen av deres andre album "Mellom alt og ingenting" i 2012. Bandet har i dag base på Steinkjer og i Trondheim, men er opprinnelig fra Follafoss. I bandet er det medlemmer fra Follafoss, Malm og Beitstad. Pånnivågn ble grunnlagt vinteren 2003. Dagens besetning har spilt sammen siden høsten 2005.
__TOC__
Sle dæ beinntj ned! 2006-2010.
Bandet ga ut sitt debutalbum i november 2006, "Sle dæ beinntj ned!". I 2009 medvirket de med sangen «Rosnbårrbrøl» på samlealbumet "Rosenborg undergrunn", i regi av "Hold Brillan Plater".
Mellom alt og ingenting 2010-.
Vinteren 2010 startet Pånnivågn innspillingen av sitt andre album "Mellom alt og ingenting" i Lydhagen studio, med Tony Waade og Halvor Dahl som produsenter, og Skjalg Raaen som co-produsent. Medvirkende på albumet er Øyvind Flaarønning Smidt (tidl. SJUENDE FAR i huset) på strykere, og Julie Vikestad Olsen på vokal. Plata ble sluppet den 13. januar 2012.
"Mellom alt og ingenting" viser bandet med et mer modent uttrykk, både musikalsk og tekstmessig.
For blant annet arbeidet med det nyeste albumet, vant Pånnivågn i 2012 fagbladet MusikkPraksis sin Publikumspris.
Pånnivågnstipendet.
Pånnivågn deler årlig ut en andel av sine konsertinntekter til ungdom med tilknytning til Beitstad og Verran. Målet med stipendet er å fremme ungdommelig aktivitet innenfor kulturlivet i Verran og Beitstad. I styret for stipendet sitter blant andre Verran-ordfører Bjørn Skjelstad.


Chris Cornell.
Chris Cornell (født Christopher John Boyle den 20. juli 1964) er en amerikansk musiker og låtskriver. Cornell er kjent som vokalist i Soundgarden og Audioslave. I begynnelsen var hans sangteknikk en typisk lys og kraftig «metal-stemme», men gjennom årene har han utviklet en dypere og mer allsidig sangstemme.
Etter at Soundgarden ble oppløst i 1997 har Cornell gitt ut albumet "Euphoria Morning" som soloartist, før han i 2000 dannet Audioslave sammen med tre tidligere medlemmer i det da oppløste Rage Against The Machine.
Cornell var også vokalist i Temple of the Dog, et kortvarig sideprosjekt til minne om Mother Love Bone-vokalist Andy Wood. Han startet også bandet Alice Mudgarden som er kjent for å ha spilt inn låten «Right Turn» med Alice in Chains. Denne ble publisert på den akustiske EP-en "Sap".
15. februar 2007 offentliggjorde Cornell på at han hadde forlatt Audioslave permanent. Han fortalte videre at det var «uløselige personlige konflikter og musikalske forskjeller» som gjorde at han valgte å forlate bandet permanent. «Jeg ønsker de tre andre medlemmene i bandet lykke til i fremtiden», sa Cornell i pressemeldingen.
5. juni 2007 gav Cornell ut sitt andre soloalbum, "Carry On", som blant annet inneholder sangen «You Know My Name» fra den 21. Bond-filmen "Casino Royale".
Soundgarden (1984–1997).
Sammen med Nirvana, Alice in Chains og Pearl Jam var Soundgarden ett av de største grungebandene fra Seattle. Soundgarden ble grunnlagt av Chris Cornell, Kim Thayil og Hiro Yamamoto i 1984. I begynnelsen var Cornell både trommeslager og vokalist, men etter hvert kom Scott Sundquist til, og tok over trommene. Sundquist var bare med en kort periode. Han sluttet i 1986 og ble erstattet av Matt Cameron. Cameron var tidligere trommeslager i Skin Yard og er i dag trommeslager i Pearl Jam.
I 1987 gav Soundgarden ut deres første EP, "Screaming Life" og den første singelen «Hunted Down». Den andre EP-en, "Fopp", ble utgitt i 1988. Begge disse EP-ene ble samlet på albumet "Fopp" som kom ut i 1990.
Soundgardens første studioalbum, "Ultramega OK", kom ut i 1988. De gav ut en singel fra platen; «Flower».
Chris Cornell på Montreux Jazz festival
I 1989 lanserte de deres andre studioalbum "Louder than Love" Det ble utgitt to singler fra platen; «Loud Love» og «Hands All Over». Dette var det siste albumet med bassgitaristen Hiro Yamamoto han ble senere erstattet av Jason Everman som bare var i bandet en kort periode før han sluttet og ble erstattet av Ben Shepherd.
Med deres tredje studioalbum, "Badmotorfinger", kom Soundgardens store gjennombrudd. Dette ble starten på en «gullalder» for bandet. Det ble gitt ut fire singler fra "Badmotorfinger"; «Room A Thousand Years Wide», «Jesus Christ Pose», «Outshined» og «Rusty Cage».
I 1994 ble "Superunknown" gitt ut, og det ble gitt ut fem singler fra platen; «Spoonman», «Black Hole Sun», «The Day I Tried to Live», «My Wave» og «Fell on Black Days». Soundgarden vant sine to første grammypriser for sangene «Black Hole Sun» og «Spoonman». "Superunknown" skilte seg fra Soundgardens tidligere album med et lettere lydbilde og mørkere tekser som omhandlet tematikk som depresjon, selvmord og narkotikaavhengighet. Sammen med "A-Sides" og "Badmotorfinger" har dette blitt Soundgardens mest solgte album i USA.
I 1996 ble Soundgardens siste studioalbum "Down on the Upside", sluppet. Albumet solgte ikke like godt som de to tidligere albumene, men fremdeles nok til å bli klassifisert til platinum av RIAA. Det ble gitt ut fire singler; «Pretty Noose», «Burden in My Hand», «Blow Up the Outside World» og «Ty Cobb». «Preety Noose» ble nominert til en Grammy.
I 1997 ble Soundgardens siste album gitt ut. "A-Sides" var et samlealbum satt sammen av de beste sangene fra de tidligere platene. Det ble også gitt ut en ny singel, «Bleed Together», som ble bandets siste singel. Det har blitt solgt over 700 000 utgaver av albumet, det betyr at den skal bli sertifisert platinium.
Temple of the Dog (1990–1992).
Cornell spilte i 1991 inn et album sammen med flere av personene som senere skulle danne bandet Pearl Jam. Bandet kalte seg Temple of the Dog, og gav ut et selvtittulert album, som de dediserte til den avdødde Andrew Wood, vokalisten i Mother Love Bone. Sangen «Hunger Strike», av Temple of the Dog, er en duett mellom Cornell og vokalisten i Pearl Jam, Eddie Vedder.
Chris Cornell på Konsert i Melkweg i Amsterdam
Solokarriere(1997–2000).
I 1997 begynte Cornell å jobbe med sitt første soloalbum. Dette kalte han "Euphoria Morning", og platen ble lansert 21. september 1999. Albumet ble ingen salgsmessig suksess. Sangen «Sunshower» ble lagd til filmen «Great Expectations» som kom i 1998. Sangen «Wave Goodbye» dediserte han til vennen Jeff Buckley som døde i 1997.I arbeidet med "Euphoria Morning", skal Buckley ha vært en stor inspirasjon for Cornell.
Audioslave (2000–2007).
I 2000 sluttet vokalisten Zack de la Rocha i bandet Rage Against the Machine. De tre resterende medlemmene i bandet ville fortsette å spille sammen, men trengte en vokalist. De fant etter hvert sammen med Chris Cornell, og sammen startet de bandet Audioslave.
Arbeidet med bandets første album "Audioslave" var problematisk på grunn av Cornells depresjoner og alkoholproblemer. Platen ble etter hvert ferdig, og Cornell fikk hjelp med å ordne opp i sine problemer. Han skal etter dette ikke ha drukket alkohol.
Albumet fikk blandet kritikk, og har blitt bandets bestselgende album i USA og har blitt sertifisert 3x platinium. Platen inneholdt hits som «Show Me How to Live», «Cochise» og «Like a Stone». Sistnevnte ble grammynominert, og kan regnes som Audioslaves mest populære sang siden den er sertifisert til gull i USA.
I 2004 gikk de igjen i studio, og spilte inn sitt andre studioalbum. "Out of Exile" ble gitt ut i 2005 og kom på 1. på den amerikanske albumlisten. Kritikerne bemerket Cornells sterke vokal. Dette skal være fordi han hadde sluttet å røyke og drikke alkohol. Det ble gitt ut fire singler; «Be Yourself», «Doesn't Remind Me», «Your Time Has Come» og «Out Of Exile». I etterkant av albumutgivelsen dro bandet på turne i USA, Canada og Cuba, noe som gjør Audioslave til det første amerikanske rockebandet som har spilt på Cuba siden den amerikanske blokaden av landet ble innført.
I 2006 kom platen "Revelations". Det ble gitt ut to singler fra albumet; «Original Fire» og «Revelations». Etter denne utgivelsen ble bandet oppløst.
Solo igjen (2006-).
I 2006 begynte Cornell arbeidet med en sang til den nye James Bond filmen "Casino Royale". Sangen kalte han «You Know My Name». Dette er den første James Bond-sangen som har hatt forskjellig navn fra filmen den er tittelsang for siden "Octopussy" i 1983, og Cornell er den første mannen som har sunget en James Bond-sang siden "The Living Daylights" i 1987. Sangen var den første han lagde til albumet "Carry On".
5. juni 2007 gav Cornell ut albumet "Carry On". Det kom på 17. plass på den amerikanske Billboardlisten. Han hadde lagd mange av sangene før han ble med i Audioslave men når de gav ut deres debutalbum, bestemte han seg for å ta en pause fra soloalbumet og jobbe aktivt med Audioslave i stedet for.
I 2006 hadde Cornell en konsert i O-Baren i Sverige. Konserten ble tatt opp og senere utgitt under navnet '. Cornell spiller her sanger fra Soundgarden, Audioslave, Temple of the Dog og andre artister.
Sommeren 2007 spilte Chris Cornell på Quartfestivalen.


Links (golfbane).
a> i Skottland er en typisk linksbane.
Links er den eldste typen golfbane og ble først utviklet i Skottland, golfens hjemland. Linksbaner ligger ved kystområder, på sandet jordsmonn og ofte blant sanddyner, med få vannhindere og få (ofte ingen) trær. Dette gjenspeiler både naturen i landskapet der spillet oppstod og det faktum at banearkitekter på den tiden hadde begrensede midler til rådighet, samt at graving måtte gjøres for hånd og derfor ble holdt til et minimum.
Utfordringene ved golf på linksbaner kan deles i to. For det første: banenes egen natur, som ofte karakteriseres av ujevne fairwayer, tykk rough og små, dype bunkere. For det andre, på grunn av beliggenheten ved kysten, er mange linksbaner preget av sterk vind. Dette påvirker spillestilen og favoriserer golfere som kan spille lave, presise slag. Fordi mange linksbaner består av ni hull som spilles utover kysten i én retning og ni hull som spilles innover i motsatt retning, må spillerne ofte streve med motsatt vindretning i hver halvdel av runden.
Linksbaner er mest vanlig i Storbritannia, spesielt i Skottland, og Irland. The Open Championship spilles alltid på links, og dette skiller den fra de andre "major"-turneringene, som holdes i USA. Det finnes også noen linksbaner i andre land, inkludert baner i USA som Pebble Beach Golf Links i California (Stillehavet) og Whistling Straits i Wisconsin (Lake Michigan).


Endre Ruset.
Endre Ruset (født 24. oktober 1981 i Molde) er en norsk forfatter bosatt i Oslo. Han debuterte som lyriker i 2001. Tematikken i poesien, som har sparsomt med rim og tegnsetting, dreier seg gjerne rundt barndom, mellommenneskelige forhold og erotikk.
Ruset er utdannet ved Molde videregående skole, Buskerud Folkehøgskole, Skrivekunst-akademiet i Hordaland og Universitetet i Bergen.
Han har i likhet med sin far, forfatteren Arne Ruset, vært involvert i Bjørnsonfestivalen siden oppstarten i 1992. I desember 2008 overtok Endre Ruset som kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival.


Dunhill Links Championship.
Turneringens siste runde spilles på "The Old Course"
Dunhill Links Championship er en av de største turneringene på Europatouren i golf. Den spilles på tre linksbaner i Skottland, og siste runde spilles på "The Old Course", golfsportens hjemsted.
Turneringen ble startet i 2001 som erstatning for Alfred Dunhill Cup, som ble marginalisert da "World Cup of Golf" fikk økt status som WGC–World Cup i 2000. Den nye turneringen er «pro–am», hvor lag med én profesjonell og én amatør spiller en runde hver på St. Andrews, Carnoustie og Kingsbarns. Mange av amatørene er kjendiser. Kun menn kan delta som profesjonelle spillere, men damer kan delta som amatører. De ledende 60 profesjonelle golferne spiller sisterunden; det samme gjør de 20 beste lagene uansett om den profesjonelle spilleren på laget klarer "cut"’en.


Perle.
Perle er en kalkdannelse som foregår i de fleste muslinger, og som består av det samme materiale som skallet.
En ekte perle – naturperlen – oppstår ved at et sandkorn eller et fremmedlegeme kommer inn i en musling. Muslingen utskiller da en såkalt perlesubstans for å innkapsle irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen. For at perlen skal få en brukbar størrelse, må den ligge lenge i muslingen. Naturperler av en viss størrelse er derfor meget sjeldne – og kostbare.
Typer.
Når det gjelder ekte perler, skiller vi mellom orientalske perler/naturperler og ferskvannsperler. Disse perlene er dannet uten menneskelig bistand. Dette er den eneste forskjellen på naturperlen og kulturperlen. Vakre naturperler blir stadig sjeldnere.
De er vakre og verdifulle, men de fleste er ufullkomne både i form og farge, og dermed uten verdi. I Norge finnes ferskvannsperler i flodmuslingen i elvene våre. Mest kjent er Jærperlene, som finnes i stilleflytende elver på Jæren.
Biwa kulturperlene er vel de mest kjente av perlene som produseres i ferskvannsmuslinger. Betegnelsen Biwa kommer fra Biwa-sjøen utenfor Tokyo hvor de startet å dyrke perlen. Ferskvannskulturperler dyrkes også andre steder, blanr annet i Kina. Biwa-kulturperlen har ingen kjerne slik som de andre kulturperlene. Et vevstykke uten perlemorskjerne blir operert inn i muslingen. Perlene blir derfor ofte meget uregelmessige(barokke), men har en meget vakker glans.
Mabeblister eller Japan-perler er også navnet på disse kultur halvperlene med en perlemor underdel. Halvkuler av perlemor blir festet til innsiden av muslingskallet og blir der dekket av perlemor.
De perlene vi kjenner best, er kulturperlene. Disse har fått sitt navn på grunn av at de dyrkes (kultiveres) av mennesker. Det var japaneren Kokichi Mikimoto som i 1893 etter mange års forsøk endelig klarte å dyrke runde perler. Dette ble gjort og gjøres fremdeles – ved at en perlemorskule podes inn i muslingen som blir irritert og avsondrer perlesubstans,
som vokser i lag rundt perlemorskulen. Etter at perlemorskulen er podet inn i muslingen, senkes muslingen i havet i store kurver og pleies omhyggelig. Kvinnelige dykkere rengjør hver musling fra alger, tang og tare hver sjette uke, og det tar tre til seks år før en perle er ferdig! Jo lenger perlen ligger i muslingen, jo tykkere blir perlesubstansen. Bare hver tiende perle er så fin at den kan anvendes til smykker.
Perler kan imiteres på ulike måter. Imitasjonen blir laget med en syntetisk kjerne som blir dekket med en blanding bestående av fint knust glass, fiskeskjell, perlemor, «lim» og kjemikalier. Imiterte perler har liten verdi, og er lett å skille fra de ekte og kulturperlene. Hvis man skulle være i tvil, kan man bare ta perlen og føre den over kanten av tennene. Hvis den er uekte, er den glatt, mens en naturperle eller en kulturperle er ru som sandpapir.
Perler i kulturhistorien.
For lenge siden trodde man at perler var engletårer som hadde falt ned i havet. Perlens glans har i århundrer vært symbol for skjønnhet og renhet. De gamle indere oppfattet perlens form som et symbol for gudenes fullkommenhet. Perlen har vært meget kostbar og ble lenge betraktet som statussymbol. Keiser Nero lot veggene i sin bærestol kle med perler, og rike romerinner bar perlebesatte sandaler og tre rader perler om halsen.


WGC–World Cup.
Mission Hills World Cup er en årlig turnering for herrer i golf. Turneringen spilles i lag på to spillere som representerer sitt land. Kun ett lag kan delta fra hvert land. Spillerne velges på bakgrunn av verdensrankingen i golf, men ikke alle de beste spillerne velger å delta.
World Cup har eksistert siden 1953 og gikk opprinnelig under navnet Canada Cup. Den ble innlemmet i World Golf Championships i 2000. Den har i likhet med de tre andre turneringene i World Golf Championships offisiell status både på PGA-touren og Europatouren, men i motsetning til dem spilles WGC–World Cup etter sesongslutt, og premiepengene regnes ikke med på de offisielle pengelistene.
Den tilsvarende turneringen for damer heter Women's World Cup of Golf.


Kaukasia.
Kaukasia (russisk "Кавказ (Kavkaz)", tyrkisk "Kafkas") er landområdet mellom Svartehavet i vest og Kaspihavet i øst. Området omfatter deler av Russland og landene Aserbajdsjan, Georgia og Armenia. Regionen dekker et areal på om lag 440 000 kvadratkilometer og har et innbyggertall på rundt 30 millioner.
Kaukasia kan deles i to langs den 1100 km lange fjellkjeden Kaukasus. Den delen som ligger nord for vannskillet ligger på russisk side og kalles Ciskaukasia eller Nord-Kaukasia mens området på sørsiden består av selvstendige nasjoner og kalles Transkaukasia.
Kaukasia er et av de kulturelt, språklig og biologisk mest varierte områdene i verden.
Nord-Kaukasia.
Byer: Majkop, Tsjerkessk, Naltsjik, Vladikavkaz, Magas, Groznyj, Makhatsjkala, Stavropol, Krasnodar
Transkaukasia.
Transkaukasia er sørskråningene av hovedfjellkjeden, det Armenske platå og lavlandene mellom disse to områdene. Landene i denne regionen, Aserbajdsjan, Georgia og Armenia ble uavhengige etter Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet.
Byer: Baku, Tbilisi, Jerevan
Annet.
Kaukasia er også opphavet for en rasebetegnelse på hvite europeere som brukes i USA – «Caucasian».


WGC–Accenture Match Play Championship.
WGC–Accenture Match Play Championship er en turnering i golf for profesjonelle herregolfere. Den er del av World Golf Championships og har offisiell status både på PGA-touren og Europatouren. Turneringen går av stabelen i januar eller februar hvert år og spilles som matchspill for 64 spillere.


Xianbei.
Xianbeifolket (forenklet kinesisk: 鲜卑, tradisjonell kinesisk: 鮮卑, pinyin: "Xiānbēi", Wade-Giles: "Sien-pi", eller "Hsien-pei") var et stort nomadisk folk som holdt til i de områder som i dag er Mandsjuria (nord i Kina og det østlige Mongolia, og som senere vandret inn i de kinesiske provinsene Shanxi, Shaanxi, Gansu, Qinghai, Hebei, Indre Mongolia og Liaoning. Noen stammer av xianbeifolket forble, eller havnet, i østdelen av det gamle Mandsjukeiserdømmet, i den mandsjuprovinsen som ble kjent som det østlige Heilungkiang (eller Hulun) og som nå svarer til Khabarovsk- eller Amur-områdene i Russland.
Xianbeifolket var en føderasjon av en rekke ikke-kinesiske stammegrupper. Den viktigste av dem var "tuoba"stammen. De ble en viktig del av kinesisk kultur under Han-tiden, da de befolket de mongolske stepper og det som i dag er provinsene Hebei og Liaodong. Etter Han-dynastiets fall etablerte de en rekke egne riker, som Yan-dynastiet, Det vestlige Qin-dynasti, Det sørlige Liang og fremfor alt det nordlige Wei. På Tang-dynastiets tid hadde de langt på vei blitt assimilert i den kinesiske han-kulturen både hva gjaldt, seddvaner og skikker, administrasjon og språk. Grunnleggerne av både Sui-dynastiet (Yang Jian) og av Tang-dynastiet (Li Yuan) var sønner av "tuoba"-prinsesser, og dermed halvblods "xianbei".
En kinesisk hersker av xianbei-bakgrunn skal ifølge kildene ha vært lyshåret, likesom endel tatarer fra samme området også var det. Det er mulig at de var beslektet med den moderne tids turkotatarske folk.


Rosenrot.
Rosenrot ("Rhodiola rosea", synonym: "Sedum rosea" (L.) Scop.) er en plante i bergknappfamilien som blir 5-30 cm høy. Den har kjøttfulle, tette grønne skruestilte blad på en tjukk stengel. Bladene er 1-4 cm lange, tykke, helt eller svakt tannede, og sukkulente (vannholdige). Navnet kommer av at roten på planten lukter som roser.
Rosenrot på et uvanlig voksested.
Blomstene har oftest fire, men av og til fem gule kronblad. Pollenknappene er mørkere.
Rosenrot er normalt særbu, men blomster av motsatt kjønn kan av og til finnes i blomsterstanden. De sterkt gule blomstene er arrangert i en skjermkvast. Vanligvis er blomstene 4-tallige (av og til 5-tallige) og kronbladene er slanke og spisse. Pollenbærerene er også gule, men pollenknappenen er brun-lilla. Hunnblomstene utvikler seg til 4 sterkt røde skolmkapsler.
Rosenrot trives på fuktig og åpen grunn, torvjord, langs havet, eller i fjellet. Den dyrkes også langs hele kysten. I Norge er det bare i lavlandet på sørøstlandet at rosenrot er lite utbredt.
Bruksområder.
Rosenrot brukes i kosttilskudd. Det sies at den har en oppkvikkende effekt som ligner Ginseng. Ved psykisk og fysisk stress skal rosenrot hjelpe å redusere symptomene. Dette har vært kjent i Norge i folkemedisinen siden vikingtiden. Russerne har lenge brukt rosenrot som prestasjonsfremmende middel for idrettsutøvere.


Akvamarin.
Akvamarin er en edelsten. Navnet betyr sjøvann, og fargen er fra lyseblå til blågrønn. Akvamarin tilhører beryllfamilien og de med en sterk lyseblå farge er de mest verdifulle.


Rubin.
Rubin er en edelsten. Den er en av de fire mest verdifulle edelstenene og er meget sjelden og nesten like så hard som diamant. Den er en korund-variant bestående av aluminiumoksid med små spor av krom- og jernoksid som gir den den røde farven. Den dyprøde Burmarubinen, som ofte blir betegnet som dueblodsrød, er den mest verdifulle.
Kunstige, og ellers unyttbare til smykkebruk, smårubiner er brukt som lagerforing i fjærdrevne armbånds- og lommeur. Tross at det var begrenset nytteverdi av slike foringer utenom de hardest belastede tannhjulsakslingene, var det vanlig å regne at en 21-jewels (normalt var dette små rubinskiver) klokke måtte være bedre enn en med bare 17.
På Mohs skala har rubin hardhet 9,0.


Smaragd.
thumb
Smaragd er en av de fire mest verdifulle edelstenene av mineralet beryll. Edelstenen er et beryllium-aluminiumsilikat med en liten mengde krom, som gir stenen den dypgrønne fargen. Smaragden slipes ofte som «en cabochon», en buet, glatt sliping uten fasetter.
Smaragd er verdens mest sjeldne edelstein og finnes kun ved noen få lokaliteter i verden.
Smaragd av slipekvalitet kan oppnå høyere priser enn noe annen edelstein.
I Norge er det funnet fine smaragder ved Minnesund.
Gruvedrift på Minnesund.
Smaragdgruvene på Byrud Gård i Akershus er Nord-Europas eneste i sitt slag.
Det var gruvedrift etter smaragd fra 1899 til 1909. Det var engelskmannen Edward Y. Aston som drev gruveselskapet The Norwegian & General Exploration Company Ltd.. Ryktet sier at det var hans datter, Evelyn, som oppdaget grønne smaragder etter at det hadde gått et ras.
Det sies å ha vært opptil 30 mann i arbeid i gruvene og det finnes i alt tolv gruveganger i området ved Byrud Gård. Her arbeidet de tilogmed vinterstid. De ble strengt bevoktet slik at dem ikke skulle ta med seg smaragd hjem. Men om natten hendte det at de kom tilbake for å hente smaragd som de hadde gjemt bort om dagen.
Det ble funnet mye smaragd i løpet av disse ti årene og mesteparten ble solgt til Tyskland, USA og Storbritannia. I de engelske kronjuveler kan man idag finne smaragd som er funnet på Minnesund.
Turistattraksjon.
Fra gruvene ble nedlagt i 1909 og frem til 1960-årene var det liten aktivitet ved smaragdgruvene. Etterhvert som interessen for geologi og mineraler har økt blant amatører, har denne plassen blitt mer og mer besøkt.
Under andre verdenskrig ble gruvene besøkt og undersøkt av tyskerne.
Idag er smaragdgruvene ved Byrud Gård godt etablert som en turistattraksjon. Flere tusen mennesker besøker hvert år gruvene for å finne sin egen smaragd.
Smaragdgruve er et av de mest besøkte geologiske turistattraksjonene i Europa.
Det kommer amatører og samlere fra mange land til Byrud for å lete etter smaragd.
Det er muligheter for å finne fine smaragder i grusen langs stranden. De heldige kan finne edel smaragd med en nydelig grønnfarge. Det lønner seg alltid å grave dypt i grusen og slå opp store steiner.
Mineralene ved smaragdgruvene.
Det er funnet mange forskjellige mineraler i tillegg til smaragder ved Byrud Gård.
her kan man finne mineraler som beryll (gulbrun til lysegrønn), flusspat (lilla og grønn), topas (hvit og honninggul), kvarts, apatitt (fargeløs til dypblå), albitt, bavenitt, muskovitt, laumontitt og mikroklin.


Safir.
Safir er en av de fire mest verdifulle edelstenene. Den er en gjennomsiktig varietet av mineralet korund som opptrer i mange farver bortsett fra rød og mørk rosa, for da vil den heller kalles rubin. Spor av andre grunnstoffer som jern, krom og titan gir korund en blå, gul, rosa, purpur, oransje eller grønaktig farve. Den dypblå Burma- eller indiske safiren eller den lysere, klare Ceylonsafiren er mest ettertraktet.
På Mohs skala har safir hardhet 9,0.


Beauceron.
Beauceron er en fransk fårehundrase som nedstammer fra slettehunder ("chiens des plaines") som på 1800-tallet gjetet og passet på bufe i traktene rundt Paris. I hjemlandet går den også under navnene berger de Beauce ("gjeterhund fra Beauce") og bas rouge ("dunkel-/rustrød"). Sistnevnte etter fargen på beina.
Opprinnelse og alder.
Rasen har røtter tilbake til franske fårehunder som levde på 700-tallet. Betegnelsen "beauceron" kommer av det opprinnelige navnet, "berger de Beauce". Mot slutten av 1800-tallet ble de franske slettehundene delt i to, en korthårsvariant og en langhårsvariant. Sistnevnte fikk navnet briard.
Rasen ble introdusert første gang av en franskmann ved navn "E. Boulet", som nok er bedre kjent for sine griffonhunder. Han var i 1896 også med på å stifte den første raseklubben, "Club des français du Chien de berger".
Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men den er fåtallig nærmest alle steder i verden. I Norge er det trolig noe over 100 hunder (2005). I Frankrike er den derimot svært populær.
Utseende, anatomi og fysikk.
Beauceron er en stor hund. Hanner blir normalt 65-70 cm i skulderhøyde, mens tispene blir 61-68 cm. Vekten ligger normalt på ca. 35-50 kg, avhengig av kjønn. Tidligere var det vanlig med ørekupering på denne rasen, men dette har vært forbudt i Norge siden 1954.
Kroppen er massiv, kraftfull, velutviklet og muskuløs, men skal ikke være for grov. Hodet er langt og umeislet, skallen flat og lett velvet fra side til side. Ubetydelig stopp. Snuten skal verken virke rett eller spiss. Høyt ansatte ører. Muskuløs nakke, bred og dyp brystkasse. Ryggen er plan og lendepartiet bredt. Halen bæres lavt i en svak bue. Et særtrekk ved rasen er at den tett ved bakføttens innside skal ha doble sporer (ulveklør) på begge bein. Pelsen er kort og kraftig og tett anlagt. Den har lette frynser på baklårene og på halen. Underullen skal være meget kort, fin, tett og myk, helst musegrå i fargen. Pelsen forøvrig er tofarget, sort og ekornrød. Basefargen er sort, med røde tegninger over øynene og langs snutesidene, på strupen, undersiden av halen, samt ned langs beina, der fargen går over til å bli heldekkende sokker. Det finnes dessuten er tricolor variant som tillates, kalt "harlequin", men den er noe mer uvanlig i Norge.
Bruksområde.
Beauceron er i utgangspunktet en rase som er avlet som vokterhund. Den har fortsatt disse egenskapene i behold, og kan med trening blir en god sådan i strøk der buskapen trenger beskyttelse mot rovpattedyr. Rasen er imidlertid også en utmerket brukshund for andre oppgaver, som f.eks. politihund, militær tjenestehund, vakthund, sporhund, narkotikahund, lavinehund m.v. For meget erfarne hundefolk kan den dessuten bli en svært god familie- og utstillingshund. Fra Frankrike er den dessuten kjent som en svært god trøffelhund.
Lynne og væremåte.
Beauceron er ingen hund for nybegynnere. Som rase er den frimodig, hurtig, robust og oppmerksom, men den trenger disiplin og en tydelig leder som den kan stole på. Da blir den gjerne også en sann venn og en god barnehund. Mot fremmende kan den være noe mistroisk, og rasen er ofte dominant.
Beauceron er ofte en svært aktiv rase. Den passer derfor best for aktive mennesker som vet å gi den utfordringer og oppgaver i dagliglivet. Ellers kan den lett kjede seg og finne på rampestreker. Den er glad i mye og ofte mosjon. Pelsen trenger derimot ikke på langt nær så mye stell som man skulle tro.
Annet.
Rasen er kjent for å utvikle seg noe sent.


Anders Hejlsberg.
Anders Hejlsberg (født desember 1960 i København i Danmark) er en innflytelsesrik dansk programmerer. Han studerte til ingeniør på Danmarks Ingeniørakademi, men fullførte aldri.
I 1980 begynte Hejlsberg å skrive programmer til mikrodatamaskinen Nascom, deriblant en Pascal-kompilator. I første omgang ble den markedsført som "Blue Label Pascal compiler" til Nascom-2. Han skrev den snart om til operativsystemene M og MS-DOS og markedsførte den i første omgang som "Compass Pascal" og siden som "Poly Pascal". Etter at kompilatoren ble solgt til Borland ble den markedsført som Turbo Pascal, som ble den mest populære kommersielle Pascal-kompilatoren for MS-DOS maskiner noensinne. Den første utgaven av denne kompileren kom på markedet i 1983.
Som en del av avtalen ble Hejlsberg et av de opprinnelige medlemmene av Borland, hvor han ble til 1996 som sjefsingeniør. I sin tid hos Borland videreutviklet han Turbo Pascal, og endte med å bli hovedansvarlig for utviklingen av Delphi, Turbo Pascals etterfølger.
I 1996 forlot Hejlsberg Borland til fordel for Microsoft, hvor han var mannen bak J++ og Windows Foundation Classes. Senere ble han leder for gruppen som utviklet.
I 2000 mottok han databladet «Dr. Dobb» sin pris «"Excellence in Programming"» for sitt arbeide med Turbo Pascal, Delphi, C# og Microsoft.NET Framework.


Gheorghe Hagi.
Gheorghe Hagi (født 5. februar 1965) er en tidligere rumensk fotballspiller og nåværende trener.
Han blir regnet som sitt lands beste spiller gjennom tidene. Han ble kalt «Karpatenes Maradona».
Hagi debuterte på i en privatlandskamp mot i 1983. Han representerte senere sitt land i tre EM- og tre VM-sluttspill. Til sammen spilte han 125 A-landskamper for Romania, og scoret 35 landslagsmål. Hans største øyeblikk i landslagstrøya kom i VM i 1994 da han ledet Romania til seier over i åttendedelsfinalen i en kamp mange regner som turneringens beste kamp. Romania røk ut mot i kvartfinalen etter straffesparkkonkurranse. Samme år kom han på fjerdeplass i bladet France Footballs kåring av årets spiller i Europa.
På klubbnivå spilte Hagi i flere europeiske toppklubber. Etter å ha startet fotballkarrieren i Farul Constanta, og deretter et opphold i București-klubben Sportul Studentesc, ble Hagi hentet til Steaua București i 1986. Her var han med på å vinne Europacupen for serievinnere i 1987, samt tre rumenske ligatitler.
Etter jernteppets fall ble Hagi kjøpt av Real Madrid, hvor han spilte i to sesonger. Han var deretter en periode i italienske Brescia før han etter USA-VM gikk til Barcelona. Etter to sesonger i Barcelona dro han til tyrkiske Galatasaray, hvor han spilte fem sesonger og vant fire ligamesterskap. Han la opp i 2001.
Hagi var en playmaker på midtbanen. På det rumenske landslaget gikk stort sett alt spillet gjennom Hagi. Han var også en svært temperamentsfull spiller som flere ganger fikk se det røde kortet. Han ble blant annet utvist i kvartfinalen mot i EM 2000, som også skulle vise seg å bli hans siste landskamp.
Karriere som spiller.
"(Sist oppdatert 7. november 2007)"
Karriere som trener.
"(Sist oppdatert 31. oktober 2010)"


NEC Corporation.
NEC sitt hovedkontor i Tokyo.
NEC Corporation (grunnlagt i 1899) er et internasjonalt teknologikonsern med hovedkontor i Tokyo i Japan. Selskapet er engasjert i produksjon og salg av datamaskiner, kommunikasjonsutstyr, elektronikk og programvare. NEC var skaperen av Earth Simulator Computer, som var verdens raskeste superdatamaskin fra 2002 til 2004.
NEC Corporation har sitt navn fra Nippon Electric Company, som var selskapets navn frem til 1983. NEC er notert på Tokyo-børsen i Japan og fire andre aksjebørser.


De fem klassikere.
De konfucianske fem klassikere (kinesisk: 五經; pinyin: Wǔjīng, «de fem klassikere») er en "corpus" bestående av fem gamle kinesiske bøker benyttet i konfucianismen som et viktig studiegrunnlag. Ifølge kinesisk tradisjon ble disse verkene enten skrevet (ifølge «den gamle tekstskole») eller kompilert og redigert (ifølge «den nye tekstskole») av Konfucius selv. Men verken det ene eller annet er sannsynlig, i alle fall hva gjelder det meste av samlingen.
"Musikk-klassikeren" omtales noen ganger som en sjette klassiker i serien, men den var gått tapt innen Han-dynastiets tid, sannsynligvis under bokbrenningene under Qin-dynastiet i 221 f.Kr.
Fem klassiske verker, Kinas
Fem klassiske verker
Fem klassiske verker


Barnespråk.
Barnespråk er en språkmodus som hovedsakelig blir brukt av småbarn. Når de snakker med småbarn benytter også voksne ofte barnespråk. De fleste ordene er interjeksjoner eller lydord. For eksempel heter en hund "vov-vov" og en fugl "pip-pip". Kiler en et småbarn sier man "kille". Er noe godt på smak, blir det sagt "nam-nam". "Nam-nam" kan også bli brukt om godteri.
Språkvitenskapen driver forskning med barnespråk for å finne ut hvordan språk læres.
Språk som brukes av mennesker til å kommunisere med dyr kan likne på barnespråk, men her overveier interjeksjonene, se dyrespråk. Et kjent fenomen er også at noen mennesker begynner å snakke et slags barnespråk når de merker at kommunikasjonspartneren har et annet, helst eksotisk morsmål, se vulgærspråk.


Fulgencio Batista.
General Rubén Fulgencio Batista y Zaldívar (født 16. januar 1901 i Banes på Cuba, død 6. august 1973 i Guadalmina i Spania) var Cubas "de facto" leder i perioden til samtlige presidenter fra 1933 til 1940. I 1940 stilte han selv til presidentvalget og vant det. Ved valget i 1944 gikk Ramón Grau av med seieren, men trakk seg i 1948 og overlot presidentvervet til Carlos Prío som i sin tur ble styrtet av Batista ved et statskupp i 1952, bare tre måneder før det skulle utskrives nyvalg.
Etter dette fungerte Batista som diktator fram til 1. januar 1959 da han ble styrtet av Fidel Castros 26. juli-bevegelse og deres allierte.
Oppvekst og ungdom.
Batista ble født i 1901 på Cuba, i byen "Banes" i provinsen "Holguín", knappe 10 mil nord om "Birán" der Fidel Castro ble født 25 år senere (se kart). Foreldrene var Belisario Batista og Carmela Zaldívar som begge hadde kjempet mot spanjolene i den cubanske uavhengighetskrigen.
Batista måtte tidlig ut i arbeid for å bidra til familieinntektene. Han var mulatt og kom fra fattige kår, og ingen av delene ga de beste muligheter i det sterkt lagdelte cubanske samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet. Om kveldene skal han ha vært en ivrig elev på jesuittenes kveldsskole for unge fra fattige kår. I 1921 og 20 år gammel dro Batista til Havanna og lot seg innrullere i hæren, en karrierevei som mange ubemidlede, unge cubanske menn benyttet.
Amerikansk mafia.
I 1925 og mens Batista går gradene fram til sersjant, blir Gerardo Machado valgt til president på Cuba. Og med Machado vokser også den amerikanske mafias innflytelse i landet. I begynnelsen av den amerikanske forbudstiden mot alkohold fra 1920 til 1933 satser mafiaen på sukkersmugling og alkoholproduksjon, men blir utover 20-tallet gradvis mer involvert også i hotell- og casino-drift, prostitusjon, gambling og utpressing – såkalt «beskyttelse».
Under hele perioden fram til Fulgencio Batistas fall i 1959 øker den amerikanske mafiaen sin innflytelse på Cuba, i første rekke konsentrert om Havanna og andre større byer. Særlig Havanna ble amerikanske turisters «forlystelseshus» og var bare i konkurranse med selveste Las Vegas i Nevada..
Mot slutten av 1950-tallet har mafiaens innflytelse kommet så langt at mafiastørrelser som Santo Trafficante jr., Lucky Luciano, Frank Costello og Meyer Lansky regelmessig pleide sine investeringer på Cuba gjennom bestikkelser helt opp på presidentnivået.
Første kupp.
Som serjant ledet Batista i 1933 det såkalte "Sersjantopprøret" som avsatte Carlos Manuel de Céspedes d.y.' interimsregjering, som tidligere hadde styrtet Gerardo Machado. Ramón Grau ble president og Batista ble stabssjef for hæren og kontrollerte i realiteten presidentembetet.
Andre kupp.
Grau var president bare i drøye hundre dager før han ble avløst av Carlos Hevia y de los Reys Gavilán (5 dager), deretter av Carlos Mendieta y Montefur (11 måneder), José Agrippa Barnet y Vinageras (7 måneder) og så Miguel Mariano Gómez y Arias (7 måneder) før Federico Laredo Bru klarte å styre fra desember 1936 til oktober 1940.
Batista som president.
I oktober ble Batista Cubas folkevalgte president. I 1944 ble Batista ved en lovendring nektet å stille til gjenvalg og han ble etterfulgt av Ramon Grau. Batista trakk seg tilbake i frivillig eksil i Florida, før han vendte tilbake i 1952. Da han ble valgt til president tilhørte Batista partiet «PAP» ("Partido Acción Progresista")
Tredje kupp.
Batista organiserte et militært statskupp den 10. mars 1952, og styrtet Carlos Prío Socarrás (valgt i 1948) og ble diktator. Hans regjering var på svært god fot med USAs regjering og mafiaen. Et utall nordamerikanske selskaper gjorde det godt på Cuba og øya ble et viktig turistmål. Men de økonomiske depresjonene i 1950-åra økte motstanden mot Batista, da innfødte kubanere så seg selv bli marginalisert i sitt eget land etter inntoget av nordamerikanske turister og forretningsforetak.
I perioden 1952 – 1959 tilhørte Batista partiet «PAU» ("Partido Acción Unitaria") som støttet Batista i absolutt alle saker.
Motstanden mot Batista.
Blant de mange motstanderne av Batista var Fidel Castro. Castro hadde prøvd å utfordre kuppet juridisk, men kravet hans ble avvist. Castro ble satt i fengsel etter å ha ledet et klossete angrep den 26. juli 1953 på militærleiren Moncada i Santiago de Cuba By. Angrepet krevde mange liv blant opprørerne.
Med hjelp fra jesuittene ble Castro løslatt etter et amnesti i mai 1955 og dro i eksil i Mexico og USA der han planla nok et kuppforsøk. Da Castro vendte tilbake til Cuba som leder av 26. juli-bevegelsen i desember 1956, ble de angrepet en rekke ganger av Batistas tropper. Bare Castro og tjueto andre overlevde, og trakk seg tilbake i fjellene i Sierra Maestra og førte derfra en geriljakrig.
I mai 1958 satte Batista i gang et stort angrep mot Castro og de andre opprørsgruppene (som ikke var knyttet til Castro). Styrkene til Castro vant en rekke seire, trass i at de var mange færre (ikke mer enn vel hundre mann), men etter hvert ble styrket gjennom desertering fra Batistas hær. Mot dette bakteppet av tiltakende borgerkrig, holdt Batista, som etter grunnloven var hindret i å fortsette som president, et valg der den foretrukne kandidaten hans, Carlos Rivero Aguero, slo Grau.
Batistas fall.
Den 1. januar 1959 flyktet Batista og Rivero til Den dominikanske republikk, og styrkene til Castro inntok Havanna.
Batista flyttet til permanent eksil i Portugal og Spania, og døde i Guadalmina i Spania.


Altair 8800.
Altair 8800 er en datamaskin og regnes som forløperen til dagens PC-er. Datamaskinen ble konstruert av selskapet Micro Instrumentation and Telemetry Systems (MITS) og ble først lansert i januar 1975.
Maskinen var bygget opp rundt Intels to megahertz 8080 mikroprosessor og hadde 256 bytes RAM og den hadde fullstendig fraværende programmeringsmuligheter annet enn ved brytere på forsiden av maskinen.
I 1975 ble datamaskinen lagt ut for salg til en sum av 395 amerikanske dollar.
Etter å ha lest en artikkel om Altair 8800 i det amerikanske bladet Popular Electronics, tilbød Paul Allen og Bill Gates MITS en Basic-kompilator til maskinen. Produsenten svarte ja til tilbudet umiddelbart.
Bill Gates, som på dette tidspunktet fremdeles var student, sluttet på universitet og startet en stund senere selskapet Microsoft sammen med sin Paul Allen.


Tristan og Isolde.
Tristan og Isolde er en legendarisk romanse og tragedie fra middelalderen, gjenfortalt i tallrike tekstkilder med mange og ulike variasjoner. Det er en tragisk fortelling om ekteskapsbrudd og kjærlighet mellom en ung ridder fra Cornwall, Tristan ("Tristran" eller "Tristram"), og den irske prinsessen Isolde ("Isoud", "Iseult", "Essyllt", "Isylt" eller "Isolt"). Fortellingen er eldre enn den arthurianske romansen om Lancelot og Guinevere, og har mest sannsynlig påvirket denne. Den har hatt en betydelig innflytelse på vestlig kunst og litteratur fra den først ble fortalt en gang på 1100-tallet. Mens detaljene har blitt endret fra den ene forfatteren til den andre har den overordnede handlingsstrukturen forblitt den samme.
Tristan var nevø av kong Mark av Cornwall ("Marc, Marke, March") og Isolde var datter av kongen av Irland. Tristan eskorterte Isolde for at hun skulle stå brud med hans onkel og lensherre, men ved en grusom feil drikker de begge av en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt til hennes terne og som var ment for Isolde og kong Mark. For Isoldes skyld sviker Tristan sin plikt som vasall. I henhold til Lorentz Eckhoffs forord i den norske utgaven er Tristan og Isolde begge unntaksmennesker; «så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinnanen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad.»
Tristan med Isolde.
Det er to hovedtradisjoner til legenden om Tristan. Den tidligste tradisjonen besto av franske romanser fra to poeter fra den andre halvparten av 1100-tallet, anglo-normanneren Thomas d'Angleterre (også kalt for Thomas av Britannia) og normanneren eller franskmannen Béroul, fra årene mellom 1160 og 1170. Deres kilder kan igjen bli sporet tilbake til en opprinnelig, arketypisk irsk-keltisk romanse fra tidlig middelalder. Bérouls versjon betraktes som en mer primitiv utgave, og Thomas’ som en mer høvisk versjon, men begge manuskriptene er bevart ukomplette. Ved hjelp av to tyske versjoner fra rundt 1200 og en norrøn prosaoversettelse av Thomas’ bok, "Tristrams saga", som kong Håkon Håkonsson fikk gjort i Norge på midten av 1200-tallet, er den opprinnelige fortellingen i stor grad blitt rekonstruert.
Til disse to førstnevnte manuskripter, som kun finnes i fragmenter, føyer det seg dessuten to mindre diktverk, begge kalt "La folie de Tristan" – "Tristans vanvidd". Senere tradisjoner kommer fra et samleverk kalt for "Prosa-Tristan" (ca 1240), som var markant forskjellig fra de tidligere fortellinger skrevet av Thomas og Béroul. "Prosa-Tristan" ble den mest vanlige middelalderfortellingen om Tristan og Isolde og som ble bakgrunnen for skriftene til sir Thomas Malory, en engelsk forfatter som skrev "Le Morte d'Arthur" ("Arthurs død", ca. 1469). I år 1900 gav den franske litteraturhistoriker Joseph Bédier (1864–1938) ut en rekonstruksjon av diktet i moderne fransk prosa, hovedsakelig basert på Bérouls versjon. Bediers versjon er to ganger oversatt til norsk; først av Trygve Width i 1952 og deretter av Lorentz Eckhoff i 1967 til bokserien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.
Fortellingen har også blitt bearbeidet av Gottfried von Strassburg (død ca. 1210) til en ufullført versroman, basert på Thomas’ utgave som Gottfried fortalte at han hadde «fortalt fortellingen korrekt» etter. Andre tyske versjoner av denne utgaven inspirerte Richard Wagner til hans opera "Tristan und Isolde".
Fortellingen og karakteren til Tristan varierer fra poet til poet. Selv stavingen av hans navn varierer en god del, skjønt «Tristan» er den mest vanlige. De fleste versjoner av fortellingen følger den samme generelle tekstkonturen.
Handlingen: Den umulige kjærligheten.
Tristan i ridderturnering, tysk treskjæring 1484.
Isolde sørger over den døde kroppen til Tristan før hun selv dør av sorg.
Et sammenfiltret tre på deres graver.
I hovedstaden Tintagel i Cornwall hersker kong Mark. Han har oppfostret sin nevø, den foreldreløse Tristan. Kjempen Morholt fra Irland har herjet kongeriket og krevde 300 gutter og 300 piker i skatt. Tristan tilbyr seg å kjempe mot Morholt, og blir slått til ridder og i en tvekamp beseirer han irlenderen, men han blir selv dødelig såret og legger seg i et skip som driver avsted til han havner på det fiendtlige Irland. Her blir han helbredet av kongsdatteren Isolde. I Cornwall blir kong Mark bedt om å finne seg en dronning og da en svale kommer til ham med en lokk blondt hår i nebbet bestemmer han seg for å ekte kvinnen som eide håret. Tristan drar av sted for å frakte Isolde, som ledsages av sin terne Brangien, til sin onkel i Cornwall. Ternen har med seg en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt henne. Denne er ment for kong Mark og Isolde i bryllupet, men ved et uhell drikker både Isolde og Tristan denne, og de blir blir ustyrtelig og betingelsesløst forelsket i hverandre.
I den «høviske» versjon varte kjærlighetsdrikken livet ut, men i den «vanlige» versjonen mister drikken sin effekt etter tre år. Isolde gifter seg med kong Mark men Tristan og Isolde blir nødt til å søke hverandre og begår da utroskap. Selv om en typisk arthuriansk karakter ville være skamfull over en slik handling fritar kjærlighetsdrikken Tristan og Isolde for personlig ansvar. Kongens rådgivere forsøker gjentatte ganger å få paret stilt til ansvar for deres utroskap, men de greier på nytt og nytt ved hjelp av lureri og triks å bevare deres fasade av uskyld. I Bérouls versjon ebber kraften i kjærlighetsdrikken ut, og de to elskede er frie til å foreta egne valg om de vil fortsette utroskapen eller ikke. De har tre muligheter; hemmelig elskov, flukt, og avkall – og de forsøker dem alle og feiler.
Som i kjærlighetstriangelet Arthur-Lancelot-Guinevere har også Tristan, kong Mark, og Isolde varme følelser for hverandre. Tristan ærer, respekterer og elsker kong Mark som sin læremester og adoptivfar; Isolde er takknemlig for at kong Mark er vennlig mot henne, noe han ikke er nødt til å være; og Mark elsker Tristan som sin egen sønn, og Isolde som en hustru og den vakreste kvinne i samtiden. Men hver natt har de alle forferdelige drømmer om framtiden. Tristans onkel får etter hvert vite om affæren og søker å sette en felle for sin nevø og sin unge brud. Fire onde baroner oppdager deres elskov, og en dverg oppdager stevnemøtene og sladrer til kongen. Mark får hva som synes som bevis på deres skyld og beslutter å straffe dem: Tristan ved å brenne ham og Isolde ved å sette henne på en uskyldsprøve og plasserer henne derfor i et spedalsk hus. Tristan unnslipper ved et mirakuløst hopp og redder samtidig Isolde. Paret flykter til Moroisskogen og holder seg skjult der og lever lykkelig sammen med en hund som er opplært til ikke å bjeffe. Til slutt blir de oppdaget da kong Mark finner dem sovende ved siden av hverandre i fulle klær med et nakent sverd kysk mellom seg. Imidlertid inngår de forsoning ved at Tristan lover å overlate Isolde til kongen og selv forlate landet. Isolde ber om å bære jernbyrd for å fri seg fra anklagene om utroskap i nærvær av ingen ringere enn kong Arthur. Da Isolde kommer seilende blir hun hjulpet i land av en tigger, som er Tristan i forkledning, og hun kan da uten å lyve fortelle sannheten at "ingen" har holdt henne i sine armer, unntatt kongen og tiggeren.
Den landsforviste Tristan reiser deretter til Bretagne hvor han befrir landet fra alle dens fiender, og gifter seg deretter med en kvinne som forvirrende nok også heter Isolde: den vakre Isolde med de hvite hender, datter av Hoel av Bretagne og søster av sir Kahedin. Han fullbyrder dog ikke ekteskapet, og når hans svoger Kahedin spør om hvorfor tar Tristan ham med til Cornwall og viser ham Isolde den blonde, hans egentlige kjærlighet. "«Med ett ble veien opplyst, som om solen plutselig brøt igjennom de store trærnes løvtak, og Isolde den blonde kom til syne...»"
I "Prosa-Tristan" og verker som er avledet av den er Tristan dødelig såret av Mark, som forrædersk dolker Tristan med en forgiftet lanse mens den unge mannen spiller på harpe for Isolde. De poetiske versjonene av legenden gir en svært forskjellig redegjørelse av heltens død. I henhold til Thomas’ versjon ble Tristan såret av en forgiftet lanse mens han forsøkte å redde en ung jomfru fra seks riddere. Tristan sender sin venn Kahedin av sted for å finne Isolde, den eneste som kan lege ham. Tristan ber Kahedin om seile tilbake med hvite seil om han finner Isolde og med svarte seil om han ikke greier å finne henne. Isolde aksepterer å bli med til Tristan, men Tristans sjalu hustru, Isolde med de hvite hender, lyver til Tristan om fargen på seilene. Tristan dør av sorg i troen på at Isolde har forrådet ham, og hans kjærlighet Isolde dør i sorg over å finne ham død. Flere versjoner av "Prosa-Tristan" inkluderer den tradisjonelle redegjørelsen av Tristans død som er funnet i de poetiske versjonene. De to ble gravlagt i Tintagel i Cornwall. I noen kilder hevdes det at to trær, en hassel og en kaprifol grodde opp fra deres graver og greinene vokste sammen slik at de ikke kunne bli skilt. Det ble sagt at kong Mark forsøkte å få greinene kuttet tre ganger og hver gang vokste greinene sammen igjen.
Noen få senere fortellinger forteller at de elskede hadde en rekke barn, og noen forteller at de fikk en sønn og en datter som ble oppkalt etter dem selv, og disse barna fikk egne eventyr. I romansen "Ysaie den sorgfylte" er helten en sønn av Tristan og Isolde. Han ble involvert med alvekongen Oberon og gifter seg en pike kalt Martha som føder ham en sønn kalt Mark.
Tidlige referanser på walisisk.
Det er mange teorier om opprinnelsen til legenden om Tristan, men historikerne har vanskeligheter med å bli enige om hvilke som er mest nøyaktig eller den mest opprinnelige. Det er en «Tristanstein» med en inskripsjon om "Drust", men det er vanskelig å slå fast med sikkerhet om denne Drust er en arketype av Tristan. Det er referanser til March ap Meichion og Trystan i walisiske triader, en del med gnomisk poesi, Mabinogion-fortellingene (en samling på 11 walisiske prosafortellinger fra middelalderen), og i helgenbiografien "Livet til sankt Illtud" fra slutten av 1000-tallet.
Navnet "Drystan" opptrer som en av kong Arthurs rådgivere i slutten av "Rhonabwys drøm" (walisisk "Breuddwyd Rhonabwy"), en fortelling fra tidlig på 1200-tallet i en walisisk prosasamling innenfor Mabinogion, og Iseult eller Isolde er listet sammen med andre store menn og kvinner ved Arthurs hoff i en annen, langt tidligere Mabinogion-fortelling kalt "Culhwch og Olwen".
Analogier.
Mulige irske forhistoriske legender om Tristan har fått stor oppmerksomhet hos forskerne. En "triantán an grá" («kjærlighetstriangel») i dårlig forfatning finnes i en rekke irske tekster, men mest kjent er en tekst kalt for "Tóraigheacht Dhiarmada agus Ghráinne" eller "Forfølgelse av Diarmuid og Gráinne". I denne fortellingen tar den aldrende Fionn mac Cumhaill den unge prinsessen Gráinne til sin hustru. Ved forlovelseseremonien blir hun forelsket i Diarmuid, en av Fionns mest betrodde krigere. Gráinne gir en sovedrikk til alle unntatt Diarmuid og klarer å overbevise ham om å rømme av sted sammen med henne. De flyktende elskede blir deretter forfulgt over hele Irland av Fianna, Fionns gruppe av fryktede krigere.
En annen irsk analogi er "Scéla Cano meic Gartnáin" som er bevart i manuskriptet "Yellow Book of Lecan" eller "Lecans gule bok" fra 1300-tallet. I denne fortellingen er Cano en forvist skotsk konge som mottar gjestfrihet hos kong Marcan av Ui Maile. Hans unge hustru Credd forgifter alle tilstedeværende, og overtaler deretter Cano til å bli hennes elskede. De forsøker å holde et stevnemøte ved Marcans hoff, men blir frustrert og forstyrret av hoffmennene. Til slutt dreper Credd seg selv og Cano dør av sorg.
I "Ulster-syklusen", et annet irsk middelaldermanuskript, finnes teksten "Clann Uisnigh" eller "Sorgenes Deirdre" hvor Naoise mac Usnech faller for Deirdre som ble holdt fanget av kong Conchobar mac Nessa på grunn av et profeti om at Ulster ville havne i innbyrdes krig da menn vil slåss på grunn hennes store skjønnhet. Conchobar har lovet selv å gifte seg med Deirde for hindre krig og tar sin hevn på Clan Usnech. Naoises død og hans slektninger fører til at mange menn fra Ulster tar tilflukt i Connacht, blant annet Conchobars stefar og betrodde allierte Fergus mac Róich, og som etter hvert tar del i "Táin Bó Cúailnge", en videreføring av fortellingen i en annen historie.
Noen forskere har forsøkt å se på den persiske fortellingen "Vis og Rāmin" fra 1000-tallet som en mulig kilde til Tristan-legenden.
En del forskning har sett på Ovids (død ca 18 e.Kr.) diktfortelling "Pyramus og Thisbe" som en mulig kilde, foruten også fortellingen om "Ariadne ved Naxos". Sekvensen hvor Tristan og Isolde dør og blir til to sammentvinnete trær har også paralleller i Ovids moralske kjærlighetsfortelling om "Filemon og Baukis" hvor de to elskede blir omformet i døden til to forskjellige trær som spirer fra samme stamme.
Tilknytning til kong Arthur.
Illustrasjon av kong Arthur i Nürnberg-krøniken, 1493.
I de tidligste faser var fortellingen sannsynligvis ikke beslektet med den samtidige arthurianske litteraturen, men de tidligste bevarte versjonene hadde allerede lagt til referanser til kong Arthur og hans hoff. Forbindelsen mellom Tristan og Isolde og legenden om kong Arthur har blitt utvidet over tid, og en kort tid etter sammenstilningen av "Prosa-Lancelot" (også henvist til som "Vulgærsyklusen" og "Lancelot-Gral-syklusen"), i løpet av den første fjerdedelen av 1200-tallet, har to forfattere skapt den lange og omfattende "Prosa-Tristan" hvor Tristan som helt etableres som en ridder ved det runde bord og som selv deltar i jakten på den hellige gral.
Den høviske tradisjon.
Illustrasjon til en engelsk utgivelse for yngre lesere i 1922.
Den tidligste representasjon av hva forskerne karakteriserer som «høvisk» versjon av Tristan-legenden er i tekstene til Thomas d'Angleterre, datert fra 1173. Kun ti fragmenter av hans Tristan-dikt, representert i seks manuskripter, har blitt bevart. Manuskriptene i Torino og Strassburg er nå tapt, gjenværende er to i Oxford, et i Cambridge og et i Carlisle. I hans tekst navngir Thomas en annen "trouvère" som også sang om Tristan, skjønt noe annet manuskript av den tidligere versjon har ikke noen gang blitt oppdaget. Det er også et fascinerende avsnitt som forteller hvordan Isolde skrev en kort "lai" (en kort fortelling på vers) av sin sorg hvor hun gir lys på utviklingen av en annen, ikke beslektet legende som handler om døden til en kjent trubadur, foruten at det også belyser komposisjonen av "lai" gjort av adelskvinner på 1100-tallet.
Den andre vesentlige tekst for kunnskap om den høviske andelen av legenden om Tristan er den noe forkortete oversettelsen av Thomas’ tekst som ble gjort av Broder Robert på forespørsel av kong Håkon Håkonsson av Norge i 1227. Kong Håkon ønsket å fremme Angevin-rikets kultur ved sitt hoff i Bergen, og bestilte derfor oversettelser av flere franske arthurianske verker. Den norrøne versjonen presenterer en fullstendig direktefortelling av hendelsene i Thomas’ Tristan, og har også blitt karakterisert som Norges «første» roman av enkelte forskere. Broder Robert utelater å gjenfortelle Thomas’ utallige gjentagende avledninger. Dette er den eneste fullstendige representant av den høviske avdeling i dens formative periode. Forut for Broder Roberts verk kronologisk er "Tristan og Isolt" av Gottfried von Strassburg, skrevet ca 1211–1215. Diktet er Gottfreds eneste kjente verk, og ble etterlatt ufullført da forfatteren døde og det som gjensto var halvdelen av hovedhandlingen. Diktet ble senere fullført av andre tyske forfattere som Heinrich von Freiberg og Ulrich von Türheim, men da innenfor den «vanlige» avdelingen av legenden som dens ideelle kilde.
Den ikke-høviske tradisjon.
Maleri av Isolde av Gaston Bussiere, kalt "Yseult la blonde", musée des Ursulines, Mâcon
Den tidligste representant for den «vanlige» grenen av fortellingen er Bérouls "Le Roman de Tristan", den første delen av teksten har generelt blitt datert til et sted mellom 1150 og 1170, og den siste delen til mellom 1181 og 1190. Denne versjon kalles «vanlig» på grunn av at den representerer en tidligere ikke-høvisk fortellertradisjon som reflekterer «Den mørke tidsalder» mer enn den forfinete høymiddelalderen. I denne forstand er den tilsvarende til Layamons "Brut", og "Perlesvaus" av en anonym forfatter. Som med Thomas' verker, er kunnskapen om Bérouls tekst begrenset. Det var noen få vesentlige fragmenter av hans verk som ble gjenoppdaget på 1800-tallet og resten av fortellingen har blitt rekonstruert fra senere versjoner. Den tidligste utgaven på middelhøytysk er romansen "Tristrant" av Eilhart von Oberg. Denne versjonen er mer omfattende og mer komplett enn Bérouls tekst, som den antagelig har lånt fra, om enn svært fritt, men har også en del scener som ikke ble opptatt før i senere versjoner, blant annet de elskedes tragiske slutt. Eilharts versjon var lenge populær, men bleknet i sammenligning mot den senere Gottfried von Strassburgs "Tristan".
Felles kilde.
Joseph Bédier, en fransk litteraturforsker som var spesialist på middelalderen, har fremmet teorien at alle legender om "Tristan og Isolde" kan bli sporet tilbake til ett enkelt, opprinnelig dikt, tilpasset av Thomas d'Angleterre til fransk fra en opprinnelig kornisk eller britonsk kilde. Han karakteriserte den hypotetiske originalen for «Ur-Tristan», og skrev sin egen utgave, den fortsatt populære "(Romansen om) Tristian og Isolde", i et forsøk på å rekonstruere hvordan denne «Ur-Tristan» muligens "kan" ha sett ut.
All sannsynlighet tyder på at de tidligste ikke-høviske versjonene har reflektert den tidligste form av fortellingen; således støttet Bédier seg tungt på Eilhart, Béroul og Gottfried von Strassburg, og la dessuten til tekstmateriale fra andre og senere versjoner for å oppnå en fullstendig helhet av fortellingen. Dagens forskere er delt i oppfatningen av Bédiers rekonstruering. En del mener slike rekonstruksjoner av en tapt tekst er umulig og eventuelt meningsløs da den ikke kan verifiseres, mens en del mener at Bédiers argumentasjon er fortsatt gyldig.
Franske.
Isolde seiler i en illustrasjon fra middelalderen.
Samtidig med Béroul og Thomas var den berømte Marie de France som presenterer en Tristan-episode i en av hennes "lais": «Chevrefoil». Den handler om en annen av Tristans hemmelige reiser tilbake til Cornwall hvor den forviste og fortvilte helten signaliserte sin tilstedeværelse for Isolde ved å gjøre en inskripsjon på stammen til et hasseltre som er plassert ved vegen som hun vil reise. Tittelen referer til symbiosen av trærne hasselnøtt og kaprifol som vil dø om de ble atskilt, noe Tristan og Isolde gjør: «Ni moi sans vous, ni vous sans moi.» («Hverken meg uten deg, heller ikke du uten meg.») Denne episoden minner om en høvisk fortelling som da Tristan benyttet utskjæringer i tre som han la i elvestrømmen som signaler for å ha stevnemøter i hagen til kong Marks palass.
Det finnes også to Tristan-skrifter fra 1100-tallet, på engelsk kalt for "Folie Tristan", identifisert som Oxford- og Bern-versjoner av anglo-normanniske dikt, som handler om Tristans reise tilbake til kong Marks hoff under forkledningen eller tilstanden av å være sinnssyk og en narr. Han levde da en tid som kjærlighetsbesatt under trappen til Isolde for å være nær henne, gal om dagen, men som seg selv om natten. Til sist ble han oppdaget og må flykte igjen. Foruten deres egen betydning, som episodiske tillegg til Tristan-fortellingen, og som mesterstykker i henhold til fortellerstrukturen, er disse relative korte diktene betydelige bidrag i viderefortellingen av de manglende delene av Bérouls og Thomas’ ukomplette tekst.
Den store "trouvère" Chrétien de Troyes hevdet selv å ha skrevet en Tristan-fortelling, men ingenting av dette har noensinne blitt funnet. Han nevner dette i sin innledning til "Cligès", en romanse som er blitt tolket som en form for anti-Tristan med en lykkelig avslutning. En del forskere har spekulert om hans Tristan-fortelling ble dårlig mottatt og kritisert, noe som førte til at Chretien skrev "Cligès" – en fortelling uten noen form for walisisk eller irsk forløper – for å gjøre opp for seg.
Etter Béroul og Thomas, var den viktigste utviklingen i den franske "Tristaniana" en kompleks gruppe av tekster kjent generelt som "Prosa-Tristan". Disse var meget populære på 1200- og 1300-tallet, men fortellingene i disse omfattende versjonene har ulike detaljer fra manuskript til manuskript. I en moderne utgivelse omfatter disse hele tolv bind for den lange versjonen, noe som omfatter Tristans deltagelse i jakten på den hellige gral. Den kortere versjonen består av 5 bind uten jakten på den hellige gral. "Roman de Tristan en prose" er et stort kunstverk som er preget av lyrisk skjønnhet. Den hadde også en meget stor innflytelse på den senmiddelalderske litteraturen og inspirerte deler av den såkalte "Post-Vulgate-syklusen", "Roman de Palamedes" og Thomas Malorys "Le Morte d'Arthur".
Engelsk.
a>s illustrasjon for Malorys "Le Morte d'Arthur"
Den tidligste, fullstendige kilden av Tristan-tekster på engelsk var "Sir Tristrem", en romanse på rundt 3344 linjer skrevet rundt år 1300. Den er bevart i "Auchinleck-manuskriptet" som oppbevares ved Det nasjonale bibliotek i Skottland. Dens fortelling følger i stor grad den høviske tradisjonen. Som med mange andre engelske tilpasninger av franske arthurtekster fra middelalderen er diktets kunstneriske prestasjon av middelmådig art eller på høyst gjennomsnittlig nivå, skjønt en del forskere har forsøkt å rehabilitere dets status ved å hevde at det egentlig var en parodi. Tekstens første redaktør var sir Walter Scott som førte på en avslutning på seksti ekstra linjer, noe som har blitt gjentatt i alle nyere utgivelser.
En langt mer interessant engelsk middelaldertekst av Tristan-legenden finnes i Thomas Malorys verk "Le Morte d'Arthur" ("Arthurs død"). Denne teksten, "The Book of Sir Tristram de Lyones", er en forkortet oversettelse eller bearbeidelse av den tilsvarende teksten i "Prosa-Tristan". Etter at Winchester-manuskriptet dukket opp i 1934 har det vært stor forskerdebatt om denne Tristan-fortellingen, som ved alle de enkelte episodene i "Le Morte d'Arthur", var opprinnelig tilsiktet å være et selvstendig stykke eller en del av et større, sammenhengende verk.
Norden.
Broder Roberts versjon, riddersagaen "Soga om Tristram og Isond" som ble bestilt av Håkon Håkonsson, Norges store middelalderkonge, ble antagelig gjort ved Lyse kloster i nærheten av Bergen. Populariteten til det norske verket førte til en ganske unik islandsk parodi, "Saga Af Tristram ok Ísodd", foruten også diktet "Tristrams kvæði". I samlingen av norrøne prosaoversettelser av Marie de Frances "lai", kalt for "Strengleikar", ble to "lai" med arthuriansk innhold bevart, en av dem var «Chevrefoil», oversatt som «Geitarlauf». Også "Sagaen om Fridtjov den frøkne" (ca 1300) er preget av fortellingen om Tristan og Isolde, med kjærlighetsintrigen mellom Fridtjof, Ingebjørg og Ingebjørgs første ektemann: den gamle kong Ring.
På 1800-tallet har forskningen vist at Tristan-legendene hadde spredd seg over hele Norden, fra Danmark til Færøyene etter først ha kommet til Norge. Disse fortellingene hadde imidlertid over tid endret seg i stor grad fra det opprinnelige utgangspunktet. I en dansk ballade hadde for eksempel Tristan og Isolde blitt til bror og søster. Andre usannsynlig nyvinninger framkom i to populære billigutgivelser på slutten av 1700-tallet som "En tragoedisk Historie om den ædle og tappre Tistrand" hvor Isolde er blitt gjort til prinsesse av India. I nyere tid har den norske lyrikeren Stein Mehren forsøkt i et dikt på selvstendig grunnlag å gå tilbake til den opprinnelige kjærlighetsdragningen til det omtalte paret: "«deres lengsler ble blinde akkorder / som ilte mot dem fra alt de berørte, til de / ble alt de berørte»".
Hollandsk.
Det ridende paret i en elfenbenutskjæring i Paris, 1340–1350
Et fragment på 130 linjer av en nederlandsk versjon av Thomas d'Angleterres versjon. Det er bevart i et manuskript i Wien ved Østerrikes nasjonalbibliotek.
Walisisk.
En kort fortelling om Tristan, kanskje beslektet med Bérouls tekst, eksisterer i seks walisiske manuskripter fra slutten av 1500-tallet og fram til midten av 1600-tallet.
Spansk.
På midten av 1300-tallet skrev poeten «Arcipreste de Hita» (som egentlig het Juan Ruiz) en versjon av fortellingen i Spania. "Carta enviada por Hiseo la Brunda a Tristán; Respuesta de Tristán" var en unik romanse fra 1400-tallet skrevet i en formen av fiktive brev mellom de to elskede. Deretter var det en kjent spansk bearbeidelse av den franske "Prosa-Tristan", "Libro del muy esforzado caballero Don Tristán de Leonís y de sus grandes hechos en armas", først gang utgitt i Valladolid i 1501, deretter utgitt på nytt i Sevilla i årene 1511, 1520, 1525, 1528, 1533 og 1534; noe som vitner om dens popularitet. I tillegg ble en del andre skapt, "Tristán el joven" («Den unge Tristan»), og som handler om Tristans sønn "Tristan av Leonis", og som har relativt lite med den opprinnelige fortellingen å gjøre.
Tsjekkisk og tysk.
En romanse på vers eksisterte på morsmålet i Tsjekkia fra 1200-tallet, basert på de tyske Tristan-diktene av Gottfried von Strassburg, Heinrich von Freiberg og Eilhart von Oberg. Det er den eneste kjente utgaven på vers av fortellingen på slavisk språk.
Hviterussisk.
Den hviterussiske (eller gammellitauiske) prosateksten "Povest Trychane" representerer den mest østlige spredningen av legenden, og ettersom den ble skrevet på 1560-tallet er den betraktet av forskerne som den siste middelalderteksten (i henhold til tradisjonen) om Tristan eller kong Arthur.
Slektskapet til denne teksten går tilbake til "Tristano Veneto", Venezia, som på denne tiden kontrollerte store deler av det geografiske området hvor det ble snakket serbokratisk, noe som førte til fremveksten av større litterær aktivitet der enn i andre områder på Balkan i tidsperioden. Manuskriptet til "Povest Trychane" hevder å være oversatt fra et (tapt) serbisk mellomledd. Forskere antar at legenden må ha reist fra Venezia over byens kolonier på Balkan før den nådde fram til den siste utposten i øst.
Moderne verker.
I lesningen av fortellingen om Tristan og Isolde og dens mange ulike versjoner kan man ha Umberto Ecos advarsel i mente: «hver gang man snakker om en drøm om middelalderen bør man først spørre hvilken middelalder man drømmer om».
Litteratur.
Tristan og Isolde på et frimerke fra Nazi-Tyskland i 1933.
På engelsk har fortellingen om Tristan lidd den samme skjebne som middelalderens britiske litterære emner generelt. Etter å ha blitt bortimot oversett i rundt tre århundrer kom det en renessanse for den opprinnelige arthurianske litteraturen, hovedsakelig fortellende vers, på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Tekstmaterialet om Tristan i denne tiden omfattet Alfred Tennysons "The Last Tournament" ("Den siste turnering"), en av hans "Idylls of the King"; Matthew Arnolds "Tristram and Iseult"; og Algernon Swinburnes episke dikt "Tristram of Lyonesse". Etter den andre verdenskrig kom de fleste Tristan-tekster i form av prosaromaner eller noveller. Romanforfatteren Thomas Berger gjenfortalte historien om Tristan og Isolde i hans fortolkning av den arthurianske legenden fra 1978, "Arthur Rex: A Legendary Novel".
Arthur Quiller-Couch, en forfatter fra Cornwall, begynte på romanen "Castle Dor", en gjenfortelling av Tristan og Isolde-myten i moderne omgivelser med en krovert i rollen som kong Mark, hans hustru var Isolde og en bretonsk løkselger som Tristan, handlingen plassert i «Troy», hans navn for hans hjemby Fowey. Boken ble etterlatt ufullført da Quiller-Couch døde i 1944, men den ble fullført i 1962 av Daphne du Maurier etter påtrykk fra Quiller-Couchs familie.
Musikk.
Ludwig og Malvina Schnorr von Carolsfeld som Tristan og Isolde i Wagners operaversjon, 1865.
På 1800-tallet komponerte Richard Wagner operaen "Tristan und Isolde", i dag betraktet som en av de mest innflytelsesrike musikkstykker fra dette århundret. I hans verk er Tristan portrettert som en fordømt romantisk figur.
Komponister fra 1900-tallet har også benyttet legenden, ofte med Wagnerske overtoner, i deres verker. Olivier Messiaen bygde sin "Turangalila Symphony" rundt fortellingen. Hans Werner Henzes "Tristan" lånte fritt fra Wagners versjon foruten også gjenfortellingen av legenden.
Filmer.
Fortellingen har også blitt tilpasset til filmmediet flere ganger. Den tidligste var antagelig den franske filmen "Tristan et Yseult" fra 1909, en tidlig stumfilm basert på et resyme av fortellingen. Denne ble fulgt av en annen fransk film med samme tittel to år senere og som ga en særegen utvidelse av fortellingen. Her er det Tristans sjalu slave Rosen som lurer paret til å drikke kjærlighetsdrikken, deretter anklager dem overfor kong Mark. Kongen får medynk for de to elskede, men de begår selvmord uansett. En tredje fransk stumfilm kom i 1920 som fulgte legenden ganske tett.
En av de mest roste og samtidig mest kontroversielle Tristan-filmer var "L'Éternel Retour" ("Den evige tilbakekomst", 1943), regissert av Jean Delannoy (filmmanus av Jean Cocteau). Det er en samtidig gjenfortelling av fortellingen med en mann ved navn Patrice som Tristan som skaffer en hustru for sin venn Marke. Imidlertid lurer en ond dverg paret til å drikke en kjærlighetsdrikk, og den kjente handlingen gjentar seg. Filmen ble innspilt i Frankrike under Vichy-regimet, og elementer i filmen reflekterer nazistisk ideologi med den vakre, blonde helten og heltinnen, og den stygge, semittiske dvergen. Ikke bare er dverger visuelt forskjellige, de er gitt en langt større rolle enn i de fleste fortolkninger av legenden; deres ondskapsfulle medvirkning lar det regne med ødeleggelser over de elskede, ganske likt slik nazistene framstile jøder som stereotyper.
Kate Mulgrew spilte Isolde i Lovespell, her fra 2007
Den spanske filmen "Tristana" fra 1970 er kun delvis beslektet med Tristan-fortellingen. Rollen som Tristan er gitt til den kvinnelige figuren Tristana som er tvunget til å ta seg av sin aldrende onkel Don Lope, skjønt hun ønsker å gifte seg med Horacio. Dette ble fulgt av en avantgardisk fransk film, "Tristan et Iseult", i 1972, og den irske "Lovespell" fra 1981, med Nicholas Clay som Tristan og Kate Mulgrew som Isolde. Filmens høystemte patos slo ikke an blant publikum eller kritikerne. Den populære tyske filmen "Feuer und Schwert" ("Ild og sverd") hadde også premiere i 1981; den var svært nøyaktig i henhold til den opprinnelige fortellingen, men det tok ikke med underhandlingen av Isolde med de hvite hender fra Bretagne.
Den kjente franske filmregissøren François Truffaut overførte emnet til sin egen samtid med hans film "La Femme d'à côté" ("Kvinnen ved siden av, 1981"), mens den islandske filmen "Í skugga hrafnsins" ("Ravnens skygge", 1988) overførte figurene til middelalderens Island, hvor Trausti og Isolde er begge krigere fra rivaliserende stammer som havner i konflikt da Trausti drepte høvdingen til Isoldes stamme, men en lokal biskop får til fred og arrangerer deres bryllup. Bollywood-regissøren Subhash Ghai overførte fortellingen til dagens moderne India i musikalen "Pardes" fra 1997. Den indisk-amerikanske Kishorilal var fosterfar for sin nevø Arjun. Til slutt ble Arjun sendt tilbake til India for å lokke den vakre Ganga til å bli brud for Kishorilals selviske og grunne sønn Rajiv. Arjun ble selv forelsket i Ganga, og fikk vanskeligheter med sin lojalitet til sin fetter og sin onkel. Den franske tegnefilmen "Tristan et Iseut" fra 2002 er en grovt omarbeidet utgave av fortellingen for et yngre publikum.
Den til nå nyeste filmen er den amerikanske "Tristan & Isolde", produsert av Tony Scott og Ridley Scott, skrevet av Dean Georgaris, regissert av Kevin Reynolds, og har amerikanske James Franco og engelske Sophia Myles i henholdsvis den mannlige og kvinnelige hovedrollen. Filmen anstrenger seg for å gi en realistisk framstilling av den opprinnelige fortellingen, som den følger rimelig nøye. Kjærlighetsdrikken er dermed ikke en del av handlingen, men filmen lider av en del historiske anakronismer, som at irlenderne benytter vikingskip med seil, og en del særegenheter som at den irske kongen er den eneste som snakker engelsk med irsk aksent.


Webisoder.
Webisoder er små filmer, eller blanding av film og tegneserier, som kan lastes ned via Internett. De kan sies å være en kobling mellom nye og gamle medier som vi vil se stadig mer av. Webisoder brukes særlig i annonsesammenheng med det formål å gjøre Internettannonsering mer underholdende.
I disse webisodene er det mulig for produsenter å plassere sine produkter. Filmsnuttene ligner dermed ikke kino- eller TV-reklame som forbrukeren får dyttet ned over seg. I stedet blir det underholdning med produktplassering.
I Norge er det enda ingen som har presentert den første webisode-serien. Firmaet er det eneste i Norge som produserer webisoder.


Peter Carington.
Peter Carington, 6. baron Carrington, (født 6. juni 1919) er en britisk politiker. Han var britisk utenriksminister fra 1979 til 1982, og generalsekretær i NATO fra 1984 til 1988. Han hadde en fremragende karrière som offiser før han ble politiker, og var dessuten leder av det britiske konservative partiet fra 1972 til 1974. Han var også forsvarsminister før han ble utenriksminister.
Han var født i en adelig familie, men ble i tillegg gjort til "life peer" i 1999, slik at han kunne fortsette å sitte i det britiske Overhuset. Hans tittel i den forbindelse er "baron Carington av Upton" (skrevet med én 'r' etter hans ønske).
Carington ble tildelt Order of the Companions of Honour i 1983, Order of the Garter i 1985 og storkors av Order of Saint Michael and Saint George i 1988. For sin innsats under andre verdenskrig, og da spesielt for å erobre og holde en viktig bro ved Nijmegen, ble Carington tildelt Military Cross.


Naurus forsvar.
Naurus interne sikkerhet kommer kun fra en liten, sivil politistyrke. Det meste av håndhevelse går på fartsforbrytelser, sykkelforbrytelser og innenriks misbruk og opprør. Australia er vanligvis ansvarlig for landets eksterne forsvar, etter en uformell enighet mellom de to landene.
Militære grener: ingen væpnede styrker; Naurisk politistyrke
"menn alder 15–49:" 3 103 (beregning, 2002)
"menn alder 15–39:" 1 710 (beregning, 2002)
Militære utgifter – andel av BNP: (ikke tilgjengelig)


Meneñ Hotel.
Meneñ Hotel er det eneste hotellet i republikken Nauru (om man ser bort fra et ungdomsherberge i Aiwo), og ligger i distriktet Meneng. Det er ikke så mange turister som kommer til øya, så hotellet har hatt noe motstrøm. Det har 119 rom med muligheter for å lage kaffe og te i hvert rom. Hotellet har konferanserom for opptil 200 mennesker, og ble nylig restaurert. Alle rommene har også kjøleskap, TV og videospiller. Restauranten serverer blant annet thai- og kinesisk mat.
I sitt navn bruker hotellet bokstaven ñ, som er en gammel skrivemåte for ng på Nauru, men de har likevel beholdt den i hotellets navn.


Dadafon.
Dadafon er en musikkgruppe fra Trondheim. Den kan ikke tilordnes en bestemt sjanger, musikkstilen beveger seg mellom jazz, pop og afrikansk musikk.
Gruppen ble startet 1995 som "Coloured Moods", men skiftet navn til "Dadafon" i 2000. Bandet vant Alarmprisen 2003 i klassen jazz for albumet "Visitor" (Via Music).
I september 2003 opprettet de et eget studio i Trondheims havneområde, hvor singelen «And so we have to say goodbye» og senere albumet "Harbour" ble innspilt.


Baron Carrington.
Baroniet Carrington (eng. "Barony Carrington") (eller Baron av Carington, ettersom familien som innehar tittelen foretrekker å skrive navnet med én r) er en britisk adelstittel. Den har blitt opprettet tre ganger, i Englands adels, Irlands adel og Storbritannias adel. Den eldste tittelen døde ut, mens de to andre eksisterer og innehas av samme person.
I 1895 ble det tredje baron Carrington i den britiske høyadelen også gitt titlene jarl Carrington og vicomte Wendover, og i 1912 fikk han også tittelen marki av Lincolnshire. Alle de tre titlene døde ut med ham i 1928, ettersom han ikke hadde mannlige arvinger.
Den nåværende baron Carrington, den sjette, er Peter Carington. I 1999 ble han utnevnt til "life peer", slik at han kan fortsette å sitte i Overhuset. Hans tittel i den forbindelse er "Baron Carington av Upton" (skrevet med én 'r' etter hans ønske).
Baron Carrington, andre og tredje opprettelse.
Carrington
Carrington
Carrington


Naurisk transport.
Nauru har 24 km asfaltert vei som går rundt øya, og en grusvei som går til NPCs lager og kontorer. Det er en kunstig havn i Anibare-bukta. Øyas flyplass består av en stripe vei som brukes som rullebane og flyterminal. Flytjenestene blir levert av Our Airline.
"totalt:" 3,9 km; brukt til å frakte fosfater fra øyas sentrum til prosesjonsfasilitetene sørvest på øya.


Nauru Pacific Line.
Nauru Pacific Line (NPL'") er et nasjonalt sjøfartsselskap i øystaten Nauru. Det har fem eide og to leide skip, som seiler over hele Oseania. Det går med underskudd og mottar støtte fra staten.


Bernard Dowiyogo.
Bernard Annen Auwen Dowiyogo (født 14. februar 1946, død 9. mars 2003) var en naurisk politiker. Han ble første gang et medlem av Naurus parlament i 1973. Han var president første gang i 1976–1978 etter å ha utkonkurrert Hammer DeRoburt.
I de neste 25 åra var Dowiyogo president flere ganger, så lenge som seks år (1989–1995), og så kort som 15 dager.
På 80-tallet kritiserte han sterkt Frankrike og USA for deres atomvåpentesting i området.
Han døde ved George Washingtons universitetssykehus i Washington D.C. etter hjertekomplikasjoner på grunn av hans diabetes, en vanlig sykdom på Nauru.


Den meksikanske revolusjon.
Den meksikanske revolusjonen var en voldsom sosial og kulturell bevegelse, farget av sosialistiske, nasjonalistiske, og anarkistiske strømninger. Det begynte med den folkelige motstanden mot diktator Porfirio Díaz i 1910 og nådde høydepunktet da en ny grunnlov ble kunngjort syv år senere. Voldsomhetene økte mot slutten av 1920-årene, og det endte med at PRI (Partido Revolucionario Institucional – Det institusjonelle revolusjonspartiet) etablerte et maktmonopol i 1928.
Revolusjonen hadde stor innvirkning på bonde- og arbeiderbevegelser internasjonalt, samt anarkistiske bevegelser da den meksikanske grunnlova av 1917 var den første i verden til å anerkjenne kollektive rettigheter for arbeidere. Revolusjonen fostret dessuten internasjonale venstreikoner, som maleren Diego Rivera, opprøreren Emiliano Zapata, og journalisten Ricardo Flores Magón.
Den væpna konflikten begynte med en påstand om at general Porfirio Díaz hadde begått valgfusk i 1910. Díaz hadde vært president så godt som avbrutt sia 1876. Presidentperioden hans hadde vært kjennetegna av satsing på industrien og å gjenopprette stabilitet i landet, men dette kom på bekostning av levekåra til arbeider- og bondeklassene. Som et resultat, var rikdom, politisk makt og tilgang til utdanning reservert for bare noen få godseierfamilier og dessuten utenlandskeide selskaper (framfor alt engelske, franske, og nordamerikanske).
Motstanderen hans ved valget var Francisco I. Madero fra Det liberale partiet, som var utdanna i utlandet og som hadde sympati for de sosiale reformene som hadde vært fremmet av intellektuelle som Antonio Horcasitas og Flores Magón-brødrene. For å sikre at han ble gjenvalgt, gav Díaz ordre om at Madero ble arrestert, men Madero dro nytte av misnøyen som rådde i landet og som etter en kort periode i eksil i USA kunngjorde San Luis-planen, som erklærte valget for å være ugyldig og oppfordra til væpna folkeopprør mot Díaz-regjeringa den 20. november 1910.
Ymse opprørere og populære ledere, som Emiliano Zapata og Aquiles Serdán, svarte på oppfordringa, men var aldri i stand til å danne en forent bevegelse, og de hadde dessuten ulike idealer. I sør kjempa bøndene som var leda av Zapata for å vinne tilbake landet til forfedrene deres, mens troppene til geriljasoldaten Francisco "Pancho" Villa kjempa seg hele vegen opp til grensa mot USA, og kryssa den også noen ganger.
Kampen mot den føderale hæren varte bare ei kort stund, ettersom Díaz gikk av og dro i eksil fem måneder seinere. Etter dette ble det likevel en maktkamp mellom ulike opprørere og ideologier. Denne krigen kosta en million meksikanere livet, eller ti prosent av hele befolkningen på den tida. Ved havna i Veracruz arresterte meksikanske tjenestemenn en nordamerikansk sjømann i 1914, noe som førte til at USA okkuperte byen i om lag sju år. I 1916 førte Pancho Villas plyndringstokt på den nordamerikanske sida av meksikanske grensa til at USA sendte en styrke leda av general John Pershing inn i Mexico. Den brukte elleve måneder på å jage Villa i den såkalte Straffeekspedisjonen, før den måtte gi opp.
En interimregjering ledet av Francisco León de la Barra ble så dannet, noe som gav presidentstillinga til Madero i 1911. Madero hadde ikke støtte fra sine tidligere allierte, som hevdet at revolusjonens mål ikke var blitt nådd, og han hadde heller ikke støtte fra tilhengerne av det gamle regimet. I 1913 ble han avsatt og drept i et statskupp ledet av general Victoriano Huerta, sammen med visepresidenten sin.
Lokale ledere retta nå innsatsen sin mot den nye regjeringa og anklagde Huerta for å ha planlagt mordet på Madero, i ledtog med USAs ambassadør. I et forsøk på å hindre drapet, danna Venustiano Carranza, guvernøren av nordstaten Coahuila, Konstitusjonshæren med det målet å skape fred ved å oppta de fleste av opprørernes krav i ei ny grunnlov. Den kom i 1917, men Madero klarte ikke å bli kvitt problema som i utgangspunktet hadde ført til voldsomhetene. En etter en blei opprørerne avretta.
Carranza-regjeringa varte heller ikke lenge. General Álvaro Obregón, som var krigs- og marineminister, gjorde opprør mot Carranza da han så sin egen presidentkampanje lide til fordel for Carranza. Obregón lot Carranza avrette den 21. mai 1920. Carranza hadde da alt tatt livet av Zapata i et bakholdsangrep. Obregón greip makta og oppretta ei rekke fagforeninger, (noen av dem skulle han seinere lede). Han blei etterfulgt av den ekstremt antiklerikale general Plutarco Elías Calles som seinere skulle innføre antireligiøse lover som provoserte fram Cristerokrigen. Han grunnla òg PRI (i begynnelsen kjent som Det nasjonale revolusjonspartiet – Partido Revolucionario Nacional, PRN), som skulle ha presidentene de neste sytti åra. PRN lyktes i å overbevise de fleste av de gjenværende generalene i å oppløse sine egne personlige styrker og danne en forent meksikansk hær.
Obregón stilte til gjenvalg i 1928, noe som var forbudt ifølge grunnlova av 1917, og blei faktisk gjenvalgt, men før han fikk tiltre, blei han henretta av en katolsk ekstremist.
Triumfen til PRN/PRI markerte begynnelsen på en politisk tradisjon med lojalitet (noen mener underkastelse) overfor presidenten, en tradisjon som varte om lag sytti år, etter som hver president utpekte guvernører til å styre over statene, og utnevne etterfølgerne sine. Dette førte til at PRI i realiteten hadde et monopol på makta.
Revolusjon i Mexico


Ledende menig.
Utskrevet Ledende Menig (ULM) er en grad over menig i sjøforsvaret. Tilsvarer korporal i hæren og Luftforsvaret.


Rubrikkmarked.
Rubrikkmarked er en markedsplass der aktører, private og bedrifter, kan ta del i en felles markedsplass for utveksling av produkter, tjenester m.m. Den vanlige forretningsmodellen for de meste vellykkede aktørene er at tjenestene er gratis for brukerne, mens det er annonsøren som betaler en sum til selskapet bak tjenesten.
I dag har Internett tatt mer og mer av markedet, som tradisjonelt sett har vært sterkest i avisene.


Kinza Clodumar.
Kinza Godfrey Clodumar (født 8. februar 1945 i Boe) er en naurisk politiker. Han var medlem av landets parlament i flere år, og var finansminister fra 2003 til oktober 2004, og var president fra 12. februar 1997 til 18. juni 1998, da han ble utsatt for et mistillitsforslag. Han er en innfødt nauruer, og er opptatt av miljø. Clodumar har gitt og fått støtte fra flere andre nauriske politikere, inkludert Bernard Dowiyogo, René Harris og Ludwig Scotty. For president betyr det å ikke ha Clodumars stemme at de vil tape i et eventuelt mistillitsforslag. I 2003 prøvde Clodumar to ganger å igjen bli president i Nauru, men tapte parlamentsstemmene marginalt hver gang. Han mistet sitt sete i parlamentet i valget oktober 2004.


Olav Kavli.
Olav Kavli (født 7. januar 1872 på Årø i Bolsøy, død 22. september 1958 i Bergen) var en norsk forretningsmann, kjent for sin suksess med Kavli smelteost.
Tidlig liv og karriere.
Kavli vokste opp på Årø utenfor Molde som sønn av gårdbrukerne Knut Olsson Kavli (1836–1912) og Ane Jensdotter (1834–1909). I tidlige kilder er Olav ført som "Ole", en vanlig dansk skrivemåte for Ola(v), og med mellomnavnet "Knudsen", et patronymikon han sluttet å bruke.
Han reiste i 1890 til Bergen, hvor han tok handelsbrev og etablerte egen ostehandel (1894). Kavli etablerte grossistavtaler med kjøpmenn langs kysten fra Christiania til Kirkenes. En annen viktig milepæl var avtalen med staten om levering av proviant til arbeiderne som bygget Bergensbanen. Han utvidet i perioden fram til 1910 med handelsforbindelser i England, Sverige og Danmark, samt USA etter en handelsreise dit i 1910.
Smøreostens «far».
Han startet meieri i Sandnes (1914) og fikk gjennombrudd med lanseringen av osten Primula (1924), verdens første smelteost, basert på ideer fra studiereise til Sveits, Serbia og Bulgaria. Ved å smelte sammen det beste fra yoghurten og osten oppnådde han bløt ost med god holdbarhet.
Olav Kavlis sønn Knut (1896–1965) ble medeier (1924) i Kavli og fikk ansvar for driften i Norge. Olav reiste mye og utviklet agenturer i USA, Hellas, India og Afrika. Verdens første tube-ost ble lansert (1929) og tilpasset enkelte land og deres markeder. Før annen verdenskrig var eksporten til over femti land. Produksjonen i Danmark startet (1935). Etter hans død (1958) ble aksjene overført til O. Kavli og Knut Kavlis Almennyttige Fond (1962). Kavlifondet er i dag eier av O. Kavli AS og Q-meieriene. Overskuddet fra disse selskapene går til Kavlifondet, som igjen støtter kultur, forskning og humanitære formål.
Utenfor næringsmiddelbransjen.
O. Kavli var i perioder også involvert i forretninger utenfor næringsmiddelbransjen. I 1917/18 var han en av fire eiere som overtok gamle Sogns Uldspinderi og Fargeri, som ble omdøpt til S Sognefjorden Uldvarefabrik.


Utbytte.
Utbytte deles normalt ut i form av kontanter eller aksjer fra aksjeselskapet til selskapets aksjonærer.
Utbyttebegrepet omfatter "enhver utdeling som innebærer en vederlagsfri overføring av verdier fra selskap til aksjonær", jf definisjonen i skatteloven § 10-11 annet ledd. Bestemmelsen viderefører definisjonen i den nå opphevede selskapskatteloven § 3-2 nr.2 ff. For øvrig må sies at utbyttebegrepet slik det er brukt både i skattelovgivningen, i aksjeloven og i allmennaksjeloven i det store og hele er sammenfallende.
Aksjelovgivningen setter strenge materielle og formelle rammer for overføringer av økonomiske verdier fra selskap til aksjonær. Aksjeloven og allmennaksjeloven har i §§ 3-6 likelydende bestemmelser om utdeling fra selskapet. Bestemmelsene fastslår at "Utdeling fra selskapet kan bare skje etter reglene om utbytte, kapitalnedsetting, fusjon eller fisjon av selskaper, og tilbakebetaling etter oppløsning."


Liste over høyadelstitler i England.
Liste over høyadelstitler i England omfatter adelstitler i England opprettet før 1707 og som inngår i Peerage of England. Fra 1707, da England og Skottland ble forent, ble det ved nye adelsutnevnelser skapt en ny britisk høyadel.
Fram til 1999, da "House of Lords Act 1999" ble vedtatt, kunne alle som hadde en tittel på denne listen sitte i Overhuset.
Titlene som finnes i Englands høyadel er hertug ("duke"), marki ("marquess"), jarl ("earl"), vicomte "(viscount)" og baron. De fleste av titlene kan kun arves i mannlig linje, men en del, spesielt de eldre baroniene, kan også arves av døtre. Dog er kvinner etter engelsk arvelov alltid medarvinger, slik at mange av titlene ikke er i bruk ettersom de strengt tatt er delt mellom flere arvinger.


Kristin Asbjørnsen.
Kristin Asbjørnsen (født 12. mai 1971) er en norsk sanger og komponist med improvisert musikk (en utvidelse av jazz-begrepet) som tyngdepunkt.
Kristin Asbjørnsens stil har røtter i «songwriter»-tradisjonen og lar elementer fra afrikansk verdensmusikk, spiritual og jazz flyte inn i musikken. Hun har en stemme med et uvanlig bredt klangspektrum som gjør det mulig å fremføre vokal musikk med særlig stor dynamikk, kontrast og kraft.
Hun er medlem av gruppene Dadafon og Krøyt. Hun var også i Kvitretten, som ble oppløst i 2001. I 2000 fikk hun Gammleng-prisen i klassen jazz. For albumet "The Night Shines Like the Day" fikk hun Spellemannprisen 2009 i åpen klasse.


Legion Condor.
Legion Condor var et forband som besto av styrker fra alle aktive grener av det tyske forsvaret (flyvåpenet, panser-, etterretningstjeneste, transportenheter, marine- og utdannelsesenheter), som ble satt inn i den spanske borgerkrigen på general Francos side. Formelt var Legion Condor et Luftwaffe-korps.
27. april 1937 angrep Legion Condor baskernes hellige by Guernica med spreng- og brannbomber. Byen var militært helt uten betydning. Få timer senere var byen 70 prosent ødelagt og nesten 2 000 mennesker drept. Dette var et av de første eksemplene på terrorbombing i krig. Bombingen vakte store internasjonale reaksjoner og fikk Pablo Picasso til å male sitt berømte bilde som beskriver hendelsen.
Begrunnelsen var at man ønsket å bekjempe «den kommunistiske fare». Legion Condor bidro sammen med styrker fra Italia til at Franco vant borgerkrigen.
Tallet på omkomne er for øvrig omstridt. En nyere studie gjort av Raul Arias Ramos gjengitt i hans bok La Legion Condor en La Guerra Civil slår fast at 250 døde og en studie gjort av Joan Villarroya og J.M. Sole i Sabate i deres bok Espana en Llamas – La Guerra Civil desde el Aire hevdes det at 300 døde i bombingen av byen.
Borgerkrigen begynte på et tidspunkt da de spanske stridskreftene som var lojale mot Franco stort sett sto i Spansk Marokko. Den tyske regjeringen bidro først med tre Ju 52-fly til å transportere dem til Spanias fastland. Etter at borgerkrigen i oktober 1936 kjørte seg fast og kommunistene med støtte fra De internasjonale brigadene gikk frem på flere frontavsnitt, bestemte den tyske regjeringen seg for å forsterke sin hjelp til Franco. Den 16. november ankom de første tyske soldatene Sevilla. I "Winteroperation Rügen" ble et Luftwaffe-korps med ca. 4 500 mann forlagt til Spania. Alle tyske styrker i Spania ble innlemmet i Luftwaffekorpset, som fikk navnet Legion Condor. Luftwaffe-personell utgjorde den største kontingenten.
Generalmajor Hugo Sperrle fikk fra 6. november kommandoen over legionen, mens Wilhelm Ritter von Thoma hadde kommando over legionens bakkestyrker og Wolfram Freiherr von Richthofen over luftstridskreftene. Legion Condor var underlagt den nasjonalspanske (Francos) overkommando.
Legion Condor omfattet på det meste 12 000 mann, men på grunn av store utskiftninger var mellom 15 000 og 19 000 mann i legionens tjeneste i løpet av krigen.
Personer.
thumb


Verdensbanken.
Verdensbanken er fellesbetegnelsen for fem internasjonale organisasjoner som yter finansiell bistand og rådgivning for å fremme økonomisk utvikling og medvirke til fattigdomsbekjempelse i utviklingsland. Banken er en del av FN-systemet, men er eid av landene som har skutt inn bankens kapital. Banken ble opprettet 27. desember 1945 som en følge av Bretton Woods-avtalen fra 1944. Hensikten var da å finansiere gjenoppbyggingen av Europa etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. Etterhvert som dette ble oppnådd endret bankens mandat seg til utvikling av den tredje verden. Driften startet den 25. juni 1946.
Begrepet "Verdensbanken" refererer vanglivis til IBRD og IDA, mens "Verdensbankgruppen" brukes som betegnelse på alle fem. Den opprinnelige og «egentlige» verdensbanken er "Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling".
Verdensbankens (dvs. IBRD og IDA) har hovedvekten av sin innsats i utviklingshjelp. Innsatsområder er støtte til utdanning, helsevesen, miljøvern (reduksjon av forurensning) og jordbruk (som vanningsanlegg). IBRD og IDA gir lavrentelån til medlemsland, og direkte pengestøtte til de fattigste landene. Lån eller støtte gis til enkeltprosjekter.
IFC investeringer i privat sektor og MIGA gir forsikringstjenester.
Ledelse.
Verdensbankens hovedkontor er i Washington, DC, i USA.
For å bli medlem av Verdensbanken må et land også være medlem av Det internasjonale pengefondet, IMF. 185 stater er medlem i IBRD, og de andre fire organisasjonene har mellom 140 og 176 medlemmer. Øverste myndighet er et årsmøte ("guvernørforsamling") av representanter fra medlemsstatenes regjeringer (vanligvis en finansminister). Til daglig ledes Verdensbanken av et styre på 24 medlemmer der hvert medlem har sin myndighet delegert fra sin regjering, eller vedkommende representerer en gruppe av land.
Verdensbankgruppen ledes av en president som velges for fem år. Ettersom USA er største innskyter av kapital i banken, har alle tidligere presidenter vært amerikanere. Bankpresidenten har derfor blitt utpekt av den amerikanske regjeringen, men dette valget må senere godkjennes av bankens styre.
I 2005 ble tidligere viseforsvarsminister i USA, Paul Wolfowitz, sjef for Verdensbanken. I mai 2007 ble han presset til å trekke seg på grunn av en korrupsjonssak.
President George W. Bush nominerte 29. mai 2007 Robert Zoellick som kandidat for å erstatte Paul Wolfowitz som leder for Verdensbanken. Nominasjonen ble godkjent av bankens styre, og Zoellick tiltrådte 1. juli 2007. I februar 2012 varslet Zoellick at han kommer til å gi seg når hans fem år lange mandat går ut 30. juni 2012. Jim Yong Kim ble valgt til etterfølger.
Kritikk av Verdensbanken.
Siden 1980-tallet har Verdensbanken i samarbeid med IMF ført en politikk overfor u-land som har gått ut på å slette gjeld eller gi nye lån mot at landene gjør reformer i sin økonomi. Denne politikken blir kalt "strukturtilpasning", og har blitt hyppig kritisert av motstandere av nyliberalisme som hevder denne politikken kun tjener interessene til multinasjonale selskaper og elitene i u-land.
En annen kritikk har gått på at mye av gjelden ikke er legitim, fordi den er tatt opp av diktatorer (som general Suharto i Indonesia) som brukte pengene på å berike seg selv og undertrykke egen befolkning. Banken har erstattet sine strukturtilpasningsprogrammer med såkalte "Poverty Reduction Strategy Papers" ("PRSP"), noe som i følge Verdensbanken selv skal gi landene mer medbestemmelse. Mange har imidlertid kritisert disse programmene for å stille like strenge krav til u-landene som strukturtilpasningsprogrammene.
Norsk kritikk.
Under Verdensbankens konferanse i Oslo i 2002 arrangerte en koalisjon av norske fagforeninger, politiske ungdomsbevegelser, miljøbevegelsen og mange andre NGOer en demonstrasjon som en protest mot Verdensbanken, WTO og IMF, og disse tre institusjonenes innvirkning på verdens fattige land.
Koalisjonen ble kalt Oslo2002. Demonstrasjonen trakk til seg mer enn 10 000 deltagere i Oslo den 24 juni 2002.
Flere norske organisasjoner er opptatt av at ny leder i verdensbanken ikke bør utpekes av USA ved ledervalget i juni 2012, og at valget må være åpent, demokratisk og basert på kvalifikasjoner.


José María Aznar.
José María Aznar López (født 25. februar 1953) var president for regjeringen (statsminister) i Spania fra 5. mai 1996 til 17. april 2004. Aznar ble født i Madrid, men er av baskisk opprinnelse. Bestefaren Manuel Aznar Zubigaray var opprinnelig baskisk nasjonalist, men ble senere overbevist falangist og fikk høye posisjoner i Francos Spania.
Som ung mann beskrev José María Aznar seg selv som falangist. Han studerte jus i Madrid og arbeidet for spanske skattemyndigheter. Aznar ble medlem av den konservative Folkealliansen (Alianza Popular) og ble innvalgt i parlamentet for La Rioja. Senere ble han president for den autonome regionen Kastilien og Leon. Hans nære forhold til Manuel Fraga førte til at han etterfulgte ham som partiformann for de konservative. Aznar reorganiserte deretter de spanske konservative i et nytt parti, Partido Popular, som han flyttet mot det politiske sentrum og distanserte seg fra arven fra falangismen. Under hans ledelse meldte partiets medlemmer i Europaparlamentet overgang fra den konservative gruppen til det mer sentrumsorienterte kristeligdemokratiske europeiske folkepartiet.
Aznar har blitt kjent for en tøff linje mot baskiske separatister, og for å ha gått helhjertet inn for krigen mot Irak. Disse forholdene førte til at hans parti i 2004 tapte regjeringsmakten til sosialistpartiet.
Han er gift med Ana Botella Serrano og har to sønner og en datter.


Ytrebygda.
Ytrebygda er en bydel i Bergen, beliggende sørvest for byens sentrum. Den var opprinnelig en del av Fana kommune som ble innlemmet i Bergen i 1972, og senere en del av Fana bydel, men ble administrativt skilt ut som egen bydel i 1990. Likevel omtales området fortsatt som en del av Fana på folkemunne.
Ytrebygda hadde 26 352 innbyggere 1. januar 2012. Arealet er 38,45 km² landareal og 0,94 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 685 innbyggere pr. km² landareal. Ytrebygda grenser til Fana bydel i øst og over Fanafjorden i sør. Over Raunefjorden i vest grenser den til Sund kommune på Sotra. Over Grimstadfjorden i nord grenser den til bydelene Laksevåg og Fyllingsdalen.
De mest urbaniserte områdene ligger i den nordøstlige delen mellom Flyplassveien i sør og Nordåsvannet i nord, avgrenset av Ytrebygdsveien i vest og grensen mot Fana bydel i øst. Lenger vest i bydelen er det omfattende næringsarealer. Næringsområdet Kokstad er hjemsted for mer enn 10 000 arbeidsplasser hovedsakelig innenfor petroleum- og IKT-næringer. Lengst vest i bydelen ligger Bergen lufthavn, Flesland. Nytt terminalbygg åpnet i 1988, mens det nye flyplasshotellet vegg i vegg åpnet i 2007. I 2007 begynte også en utvidelse av selve flyplassen.
Områdene sør for Flyplassveien er mer landlig. Her ligger Bergens Seilforening, Fana golfklubb og Fana stadion. På Milde lengst sør ligger Arboretet og Botanisk hage og Fana Folkehøgskule, med herregården Store Milde. Like nord for Flyplassveien ligger Siljustøl Museum, komponisten Harald Sæveruds hjem.
Fanatorget bydelsenter ligger på Sandsli. Bydelen dekkes av lokalavisen Fanaposten.
Grunnkretser.
Bydelen Ytrebygda består av 19 grunnkretser som alle tilhører delområdet Ytrebygda.


Sandsli/Kokstad.
Statoil, Nera, ABB, BKK, DnB NOR, EDB Data, Telenor, Atea, Hansa bryggeri, Aibel, Framo Engineering, Aker Kværner og NextGenTel.
Sandsli/Kokstad omfattes av grunnkretsene Sandsli og Kokstad, samt sørlige deler av grunnkretsene Dolvik og Søreide, og vestlige deler av grunnkretsen Steinsvik. Hovedveiene i området er Kokstadveien, Sandsliveien og Ytrebygdsveien.
Bebyggelse.
Sandsli/Kokstad har de siste 30 årene hatt en voldsom utvikling fra ensidig skog- og landbruksområde til tett bebodd område. Spesielt i 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene var utbyggingen stor, og en rekke boliger ble oppført, både eneboliger, rekkehus og boligblokker.
I den samme perioden har Sandsli/Kokstad også blitt et område med mye tjenesteytende bedrifter. Blant de første til å etablere seg på Sandsli var Statoil og Aker RGI (Nå Aker Kværner). Bedrifter som Hydro drar nytte av fjernvarme fra avfallsstasjonen i Rådalen som ble lagt i trasé i 2003. Kokstad er et stort næringsområde med bedrifter som Hansa Borg Bryggerier, Martens og BKK.
Områdets største kjøpesenter er Fanatorget. Dessuten finner man blant annet bowlinghall og treningsstudio på Sandsli.
Natur.
Til tross for den kraftige utbyggingen de siste tiårene, er det fortsatt store områder med skog på Sandsli/Kokstad. Spesielt på Kokstad er det mye uberørt natur, fremfor alt barskog, men også Sandsli har store områder med skog.
Storrinden er det høyeste punktet i området, med utsikt over Flesland flyplass, Bjørnafjorden og Sotra. Tidligere var det hyppig militær aktivitet på Storrinden, og på toppen er det flere ruiner fra gamle bygg. I dag er denne aktiviteten trappet ned og mye av den aldrende infrastrukturen fjernet.
Turområder og badevann.
a>)Storrinden og området rundt Skranevatnet er et mye brukt turområde. Det er laget flere gang- og sykkelstier i disse områdene, og enkelte partier har også gatelys, slik at veiene også kan brukes mørke vinterkvelder.
Skranevatnet er også en yndet badeplass i sommerhalvåret,selv om det diskuteres om vannet er forurenset av et lekk kloakkrør. Det er uvisst hvor dette ryktet kommer fra, men det har uansett fått et godt feste i deler av befolkningen. Skranevatnet er ikke en kommunal badeplass, så Bergen kommune fører ikke tilsyn med vannkvaliteten. Imidlertid tar de stikkprøver en gang i blant. De nyeste prøvene ble tatt i 2005 og målte mengden av Termotolerante koliforme bakterier (TKB) pr 100 ml. Prøvene ble tatt flere steder langs bredden, samt ved det største innløpet og utløpet, i perioden juni til september. Resultatene varierte fra 3-310 TKB, men hadde også en prøve på over 1000 TKB. Det ble tatt 15 stikkprøver, og 14 av disse var på under 1000TKB, noe som betyr at Skranevatnet oppfylte kravene til "Mindre egnet badevann" (minst 90% av prøvene er mindre enn 1000 TKB). Kravet for "Godt badevann" krever til sammenligning at minst 90% av prøvene er mindre enn 100 TKB, mens "Ikke egnet badevann" krever at mer enn 10% av prøvene er over 1000 TKB. Dersom man baserer seg på resultatene fra stikkprøvene i 2005, er vannkvaliteten i Skranevatnet altså ikke så dårlig som ryktet vil ha det til. Det vil si at Skranevatnet er et egnet badevann om sommeren.
Skoler.
Av disse skolene er det kun de tre førstnevnte som ligger på Sandsli/Kokstad (alle på Sandsli), men flere som bor på Sandsli/Kokstad går på de andre skolene, da det er disse som for enkelte ligger nærmest, og da det heller ikke er plass til alle på Skranevatnet skole og Aurdalslia skole.
Det finnes også flere barnehager i området, blant annet Einerhaugen barnehage, Furuholtet barnehage, Sandsli barnehage (tilhører Statoil), Akrobaten barnehage og Skranesvingen barnehage.
Idrett.
Det lokale idrettslaget er I.L. Gneist, som etter den kraftige utbyggingen i området har vokst til Hordalands største idrettslag målt i antall medlemmer.
Sandsli Stadion (grusbane for fotball) og Sandslihallen (flerbrukshall) er de største idrettsanleggene på Sandsli/Kokstad. Det er også skatebane, basketballbaner, flere mindre fotballbaner samt en volleyballbane i tilknytning til Sandsli Stadion, skolene i området og borettslagene i nærheten.
Kilder.
1. (Velg deretter befolkningsstruktur, 04317, søk etter Sandsli og Kokstad og lag tabell).


Strømm.
Strømm er en tidligere kommune i Vestfold fylke.
I 1837 var Strømm et annekssogn til Hurum prestegjeld. Men siden Strømm var adskilt fra sitt hovedsogn av en fylkesgrense (Strømm tilhørte Vestfold, mens Hurum hovedsogn lå i Buskerud) måtte det opprettes som et eget formannskapsdistrikt. (For samme problem se også Bakke, Bindal, Birkenes, Røldal og Åseral – samt Hemne.)
Ladestedet Svelvik ble opprettet i 1845, og det ble adskilt fra Strømm som et eget formannskapsdistrikt. Disse to kommunene ble imidlertid igjen slått sammen til én 1. januar 1964.
I 1845 hadde Strømm 794 innbyggere (mot ladestedet Svelviks 1 201 innbyggere). Ved sammenslåingen i 1964 hadde Strømm 2 618 innbyggere.
Frem til 1918 ble kommunenavnet alltid skrevet i bestemt form ("Strømmen"), men etter dette i ubestemt form ("Strømm"). Strømm sogn skiftet navn til "Svelvik sogn" i 1977.


Seksdagerskrigen.
Seksdagerskrigen var en kortvarig, men intens krig som foregikk i Midtøsten i 1967. Krigen ble i hovedsak utkjempet mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre siden. Land som Irak, Marokko, Algerie, Tunisia, Saudi-Arabia og Sudan var i mindre grad involvert, men sendte noen tropper og utstyr for å støtte den arabiske siden.
Egypts president Nasser kastet ut FNs fredsbevarende styrker fra Sinai-halvøya i mai 1967. Egypt mobiliserte så 1 000 stridsvogner og nesten 100 000 soldater på grensen til Israel og stengte Tiransundet for israelske fartøy og fartøy som fraktet strategisk materiell til Israel, denne beslutningen fikk sterk støtte fra andre arabiske land. Israel svarte med en motmobilisering som inkluderte 70 000 reservesoldater.
Den 30 mai, en uke før krigen brøt ut, erklærte Egypts president Gamal Abdul Nasser, den arabiske verdenens karismatiske leder, at Israel skulle tilintetgjøres.
– Vårt mål er Israels ødeleggelse. Det arabiske folket ønsker å kjempe, sa Nasser.
Den 5. juni 1967 gikk Israel til et forebyggende angrep på Egypts luftvåpen. Jordan som hadde signert en gjensidig forsvarsavtale med Egypt den 30. mai 1967, gikk så til angrep på Jerusalem og Netanya.
Israels lynraske angrep fikk stor betydning ikke bare for krigsutfallet, men også fordi den bidro sterkt til den respekt som etterhvert vokste frem for det israelske forsvaret og ikke minst for Israels generelle besluttsomhet i konflikter. Hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert av den israelske hæren, Sinai er siden levert tilbake til Egypt gjennom en fredsavtale.
Like etter krigen begynte Israel å etablere jødiske bosetninger på områder de hadde okkupert. Disse bosetningene økte betraktelig i løpet av de neste tiårene og har flere ganger blitt fordømt internasjonalt. Bosetningaktiviteten ble særlig omfattende på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.
Bakgrunn.
Etter Suezkrisen hadde FNs fredsbevarende styrker, UNEF, blitt utplassert på grensen mellom Israel og Egypt pluss ved Tiransundet. Israelske fartøy kunne uten problemer ta seg gjennom Rødehavet og ankre opp i Eilat. Egypt nektet også å la israelske båter passere gjennom Suezkanalen. Da et chartret dansk skip, "Inge Toft", i 1959 forsøkte å passere gjennom kanalen og til Eilat ble det stanset og hele besetningen ble arrestert. Nasser forklarte at han tenkte å fortsette å nekte passering, tross sikkerhetsrådets protester.
På høsten 1959 besluttet Israel å avlede vann fra Jordanelven. Da Den Forente Arabiske Republikk sin regjering diskuterte spørsmålet på høsten 1959 ville de syriske lederne at man som mottrekk skulle sperre av Tiransundet. Nasser vegret seg, vel vitende om at man ikke hadde mulighet til å klare en krig særlig bra. Istedet begynte til og med Syria og Libanon å avlede vann til sitt eget jordbruk. Ved det arabiske toppmøtet som ble holdt i Kairo 13. til 17. januar 1964 ble det besluttet å ikke anvende militærmakt for å hindre Israel i å ta vann fra Jordanelven. Med hjelp av oljepenger bestemte de å endre løp på Hasbanielven slik at vannet istedet havnet i Banyaselven i Syria og derfra til Yarmuk i Jordan. I Knesset forklarte den israelske statsministeren Levi Eshkol at Israel skulle gripe inn dersom dette ødela for de israelske planene. Araberlandene bestemte seg deretter for å sette opp en felles militærkommando, en beslutning som aldri ble omsatt i praksis.
Syria hadde hatt flere militærkupp i begynnelsen av 1960-tallet. Den 23. februar gjennomførte en gruppe yngre offiserer tilhørende Baathpartiet et kupp. Det nye regimet foreslo et militært angrep på Israel for å spre sin egen arabiske sosialisme samt for å støtte PLO, blant annet med treningsleire i Syria. Ved grensen mellom Syria, Jordan og Israel var forholdene urolige. FN hadde sendt en overvåkningsgruppe dit, United Nations Truce Supervision Organization, før å overvåke den demilitariserte sonen. I 1965 kom et angrep utført av den palestinske Al Fatah mot en israelsk pumpestasjon. Egypts president Nasser forsøkte å holde seg på talefot med USA for å få økonomisk støtte, men militærkuppet i Syria kom bare en uke etter at USA hadde offentliggjort at de skulle selge jagerfly og luftvernraketter til Israel. Nasser distanserte seg fra Jordan og Saudi-Arabia som han mente var reaksjonære og gjorde tilnærminger mot Syria.
Ved grensen mellom Syria og Israel fortsatte urolighetene. Israel bombet en pumpestasjon ved elven Banyas i Syria den 14. juli 1966. Grupper av Al Fatah med base i Syria fortsatte med raid mot installasjoner nord i Israel. Bak Syria stod Sovjetunionen som forklarte at Syria var Midtøstens mest progressive stat. Den 4. november undertegnet Syria og Egypt en fornyet forsvarsavtale.
Den 13. november angrep en israelsk armébrigade den jordanske byen Sammu i nærheten av Hebron som svar på flere angrep fra Al Fatah. Den 7. april 1967 ble situasjonen ytterligere skjerpet da skuddvekslinger brøt ut mellom Syria og Israel ved den demilitariserte sonen. Det israelske flyvåpenet skjøt ned seks syriske jagerfly og fløy senere et tokt over Syrias hovedstad Damaskus.
Den 13. mai fikk Nasser vite av Sovjetunionen at Israel hadde forflyttet 11-13 armébrigader sammen ved grensen mot Syria og at de planla et angrep den 17. mai. Denne rapporten skulle senere vise seg å ikke være riktig. I en tale den 14. mai forklarte Nasser at «den arabiske revolusjonen hates av USA og Israel som vil sette en stopper for araberverdens frihet og fremskritt». Nasser besluttet deretter å sende sine egyptiske styrker over Suezkanalen og den 16. mai ba han FNs fredsbevarende styrker, UNEFs 3 400 mann, om å forlate området ved grensen mellom Egypt og Israel.
FNs generalsekretær U Thant spurte da Israel om troppene kunne relokaliseres på den israelske siden av grensen. Da det ikke gikk besluttet han den 18. mai at samtlige fredsbevarende styrker skulle forlate Egypt. Den 22. mai mobiliserte Israel og samme dag forklarte Nasser at egyptiske styrker igjen befant seg i Sharm el-Sheikh etter FNs tilbaketrekning og at Tiransundet igjen var stengt for israelske skip. Da U Thant kom til Kairo den 23. mai forklarte Nasser til ham at Egypt ikke hadde til hensikt å angripe Israel og at våpenhvileavtalen fra 1956 fortsatt bestod. Andre ledere var ikke like fredelige. PLOs Ahmed esh-Shuqeiri erklærte at «Nå har tiden kommet som vårt folk har ventet på i 19 år!»
Israels statsminister Levi Eshkol forklarte at stengningen av Tiransundet var "casus belli" for Israel og at landet planla å ta alle midler i bruk for å sikre fri adgang gjennom sundet. Sovjetunionen opprettholdt sin støtte til Egypt så lenge ikke Egypt gikk til angrep først. USA og Frankrike advarte Israel mot å angripe først. Den 30. mai ble omverdenen igjen urolig, for da klarte Jordans kong Hussein å få i stand en forsvarsavtale med Nasser i Kairo. Kun dager før hadde de vært bitre uvenner, men etter avtalen kom i stand, erklærte Nasser samme dag: «Vårt hovedmål er tilintetgjørelse av staten Israel. Det Arabiske folk er klare til å sloss». I Israel forberedte man seg på en krig når som helst, og en samlingsregjering tiltrådte den 1. juni. Den 4. juni sluttet Irak seg til den syrisk-egyptisk-jordanske militærkommandoen.
Krigen.
Kampene i Sinai 7-8 juni
Klokken 08:45 den 5. juni begynte Israel å bombe egyptiske flybaser. En del israelske jagerfly kom vestfra, andre hadde fløyet lavt over Sinaihalvøya for å unngå å bli oppdaget av egyptisk radar. I løpet av de første tre timene av krigen ble 286 av Egypts 340 operative jagerfly satt ut av spill. Den egyptiske generalstaben var uforberedt på angrepet og det tok litt tid før de forsto hvor omfattende ødeleggelsene var. Ikke før klokken fire på ettermiddagen ble Nasser orientert om at Egypt hadde mistet nesten hele sitt flyvåpen. Militærhovedkvarteret skyldte på at britiske og amerikanske jagerfly hadde deltatt i angrepet, en påstand som var aldri støttet av noen form for bevis, og som ble kraftig avvist av både britene og amerikanerne.
Egypt hadde tilsammen 180 000 mann under våpen, men 50 000 av disse var stasjonert i Jemen. I Sinai hadde de 5 infanteridivisjoner og 2 panserdivisjoner, mellom 700-800 stridsvogner i forsvarsposisjoner. Den israelske hæren hadde tilsammen 260 000 mann og angrep først i nord langs kystveien. Israel hadde om lag like mange stridsvogner som Egypt, men disse britiske Centurion-stridsvognene kunne skyte på lengre avstand og bryte gjennom tykkere panser. Ved hjelp av sin dominans i luftrommet kunne Israel raskt sette igang med bombardement av de egyptiske stillingene. Om ettermiddagen 5. juni hadde Egypts syvende divisjon nesten blitt helt utslettet i striden ved Rafah.
Klokken 06.00 den 6. juni beordret den egyptiske øverstkommanderende Abdul Hakim Amer en tilbaketrekning fra Sinai til Suezkanalen vestbredd. Da Nasser fikk høre det tok han seg til hærens hovedkvarter og gav kontraordrer. De egyptiske styrkene hadde dårlig samband med hovedkvarteret – samtidig som det israelske flyvåpenet angrep.
Via FN hadde Eshkol sendt en melding til Jordans kong Hussein der han advarte Jordan mot å bli med i krigen. Uansett var det for kongen politisk umulig å stille seg utenfor. Jordan ble med i krigen og startet med å skyte artilleri mot vestre deler av Jerusalem og flyvåpenet angrep Netanya i Israel. Det israelske flyvåpenet svarte med angrep på flyplasser i Jordan, Syria og Irak samme dag (5. juni). Jordan fikk ødelagt hele sitt flyvåpen, 24 jagerfly. Den israelske hæren gikk samtidig til angrep nord for Jenin og omringet Jerusalem. Syriske jagerfly gikk til angrep på oljeraffineriet utenfor Haifa.
Da sikkerhetsrådet kom sammen i møte den 5. juni krevde Sovjetunionen umiddelbar våpenhvile og at de israelske styrkene måtte trekke seg tilbake. USA og Storbritannia ville heller ha våpenhvile uten krav om tilbaketrekning.
Om morgenen den 6. juni hadde Israel erobret Jenin og deler av Øst-Jerusalem (gamlebyen) samtidig som de egyptiske styrkene hadde blitt ytterligere svekket ved angrep mens de trakk seg tilbake gjennom Mitlapasset på Sinaihalvøya. Når sikkerhetsrådet igjen kom sammen hadde Sovjet gitt opp kravet om israelsk tilbaketrekning, sikkerhetsrådet ble enige om resolusjon om umiddelbar våpenhvile og stans av krigshandlingene. Krigen fortsatte, og den 7. juni hadde Israel okkupert hele Vestbredden og tatt seg frem til Jordanelven. I Sinai erobret israelske tropper Mitlapasset samt Sharm el-Sheikh ved Rødehavet. Den 8. juni utenfor Sinai i internasjonalt farvann ble USS Liberty angrepet av Israel, 34 amerikanske soldater ble drept og 170 ble såret.
Samme dag godkjente Jordan resolusjonen om stans i krigshandlingene og om kvelden 8. juni gjorde Egypt det samme. Om natten mellom 8. og 9. juni kom de første israelske styrkene frem til Suezkanalen.
Den 8. og 9. juni bombet Israel de syriske forsvarsstillingene på Golanhøydene. Israelsk infanteri stormet åsene og etter harde kamper dro de syriske styrkene østover om morgenen den 10. juni. Golan ble regnet som strategisk viktig fordi syrerne brukte høydene til å beskyte Israel med artilleri. Ved å okkupere Golan kunne Israel sikre sitt territorium mot angrep fra Syria. Etter at Golan var under israelsk kontroll kunne dermed også Israel godta FNs krav om stans i krigshandlingene. Den 10. juni klokken 16:30 tok krigen slutt.
Etter krigen.
Israel ble som følge av krigen tre ganger større.
Om kvelden den 9. juni talte Nasser i radio og TV. Han beskyldte Storbritannia og USA for å ha hjulpet Israel i de innledende flyangrepene, men forklarte også at han tok på seg det fulle ansvaret for det militære nederlaget og at han derfor besluttet å fratre alle sine verv. Etter Nassers tale ble Kairos gater fylt av folkemasser som krevde at han ble sittende ved makten. Anslagsvis var det en halv million mennesker ute i gatene den natten mellom Nassers hjem i Manshiet el-Bakri og parlamentet. Den massive støtten fra folket styrket Nasser, og dagen etter forklarte han at han likevel ble sittende som president. Det ble i stedet forsvarssjef og visepresident, feltmarskalk Abd al-Hakim Amir, som måtte betale prisen for krigsnederlaget da han ble avskjediget 9. juni.
Den israelske okkupasjonen av Vestbredden innebar at flere av det som jødene mente var deres helligdommer igjen ble tilgjengelige, deriblant Klagemuren. Krigen innebar også en ny flyktningestrøm fra Vestbredden til Jordan. Senere har Israel annektert Øst-Jerusalem, men denne anneksjonen er erklært ulovlig og uten juridisk effekt av FNs sikkerhetsråd. På Vestbredden og i Øst-Jerusalem har Israel bygd bosetninger, som FN mener er i strid med den 4. Genevekonvensjonen (FN-resolusjon 465 fra 1980).
FN-resolusjon 242, som senere har blitt anerkjent av både Israel og PLO, krever [«w]ithdrawal of Israeli armed forces from territories occupied in recent conflict». Den samme resolusjonen slår fast at denne tilbaketrekningen må komme som ledd i en varig fredsavtale som gjør slutt på konflikten og som gir alle stater rett til å eksistere innenfor trygge og anerkjente grenser. Resolusjonen påpeker også at en slik fredsavtale må innebære en «rettferdig løsning» på det palestinske flyktningespørsmålet. Det er allikevel uenighet om hvordan resolusjonen skal tolkes, i og med at den refererer til «territories» og ikke «the territories». Noen hevder at dette betyr at Israel må trekke seg tilbake fra alle områdene, mens andre hevder at Israel bare må trekke seg fra en del av dem, blant annet på bakgrunn av at Sikkerhetsrådet nektet å legge till ordet "all" først og britene som la frem forslaget har i ettertid sagt at det ikke var hensikten at Israel måtte trekke seg tilbake til grensen før Seksdagerskrigen.
14. april 2004 skrev USAs president George W. Bush i et brev til statsminister Ariel Sharon blant annet dette: «Som en del av en endelig fredsavtale, må Israel ha sikre og anerkjente grenser. [...] I lys av de nye realitetene på bakken, inkludert allerede eksisterende større israelske befolkningssentre, er det urealistisk å vente at resultatet av forhandlingene om endelig status vil bli en full og hel tilbakevending til våpenhvilelinjene fra 1949….»
Brevet inneholdt også disse ordene: «Det synes klart at en avtalt, rettferdig og realistisk ramme for en løsning på den palestinske flyktningesaken som en del av en avtale om varig status vil måtte finnes ved å opprette en palestinsk stat, og bosette de palestinske flyktningene der, heller enn i Israel.»


Web.com Tour.
Web.com Tour (fram til juni 2012 "Nationwide Tour") er en golftour arrangert av organisasjonen PGA TOUR. Den ligger på nivå under PGA-touren og omfatter profesjonelle herregolfere som ikke har kvalifisert seg til PGA-touren eller som har mistet plassen på PGA-touren fordi de ikke har tjent nok penger.
Touren har tidligere hatt navn som "Hogan Tour" (til minne om golflegenden Ben Hogan), "Nike Tour" og "Buy.com Tour" (de to siste som resultat av salg av navnerettighetene). Det forrige navnet Nationwide Tour kom fra salget av navnerettighetene til forsikringsselskapet Nationwide Mutual Insurance Company. I juni 2012 overtok internettleverandøren Web.com som hovedsponsor for touren.


Challenge-touren.
Challenge-touren er en golftour arrangert av organisasjonen PGA European Tour. Den er på nivå under Europatouren, og spillere som lykkes kvalifiserer seg til denne. Det utdeles poeng til verdensrankingen i golf for gode resultater i noen av turneringene på Challenge-touren.
Touren var introdusert i 1986 og var opprinnelig kalt for "Satellite Tour". Rankingen var introdusert i 1989, hvor de topp fem rankete spillerene fikk medlemskap i Europatouren den påfølgende sesongen. Året etter ble touren omdøpt til Challenge-touren. Inntil i 1993 rankingen var basert på den enkeltes spillers flere beste resultater, men siden 1994 har det vært en normal pengeranking der alle resultater teller. I 2008 var de totale prispengene 6.017.393 Euro.
Spillere med gode resultater på Challenge-touren kvalifiserer til medlemskap på Europatouren den påfølgende sesongen. De som er topp 20 på rankingen sies å ha oppnådd Europatouren kortet; men i realiteten så er de topp 15 kvalifisert for flest turneringer, og de 16-20 noen færre. Men kategoriene er rerangert midtveis i sesongen. De siste 5 plassene ble lagt til i 2005 sesongen – tidligere var det kun topp 15 som kvalifiserte. Spillere som ender som 21-45 kan også oppnå å kvalifisere til noen turneringer på Europatouren med lavere prispenger. Spillere som vinner tre turneringer på Challenge-touren i en sesong blir overført til Europatouren umiddelbart samme sesong.


Zhan Guo Ce.
"Zhan Guo Ce" (kinesisk: 戰國策 / 战国策;, pinyin: "Zhànguócè") var et vidgjetent kinesisk historieverk om De stridende staters tid. Det ble kompilert i den senere del av det vestlige Han-dynasti av Liu Xiang. Verket er av stor betydning for studiet av De stridende staters tid, og det skildrer de forskjellige strategier og politiske synspunkter som gjorde seg gjeldende og gir et innblikk i epokens historiske og sosiale kjennetegn.
Verkets navn har blitt oversatt på mange måter. En variant kunne være "De stridende staters strategier".
Forfattere, versjoner.
Man vet ikke hvem som var forfatterne av "ZGC". I det sene vestlige Han-dynasti ble Liu Xiang oppmerksom på seks versjoner av skrevne verker fra de kretser som går under betegnelsen "forhandlingsskolen" under hans arbeide med samlingen og korrekturlesningen av de keiserlige litterære samlinger. Her var meget i dårlig forfatning, og det var også utfullstendig kopiert der ord og sammenhenger manglet. Liu Xiang gjennomgikk og redigerte alt sammen til det nye verket "Zhan Guo Ce".
Vesentlige deler av "Zhan guo ce" gikk senere tapt, noen deler for all tid. Zeng Gong fra det nordlige Song-dynastiet fikk fatt i noen av de tapte kapitlene, og sammensatte det som nå er den moderne versjon.
Helt i den senere tid er det ved arkeologiske utgravninger kommet tilrette mer: Det gjelder funn fra en grav fra Han-tiden ved Mawangdui nær byen Changsha i 1973. De ble redigert og publisert i Beijing i 1976 i den 27 kapitler lange "Zhanguo zonghengjia shu" "(arbeider fra forhandlingsskolen under de stridende rikers tid)" – elleve av kapitlene var nokså like deler av "ZGC" og "Shiji".
Format.
ZGC gjennomgår kinesisk historie under den epoke som innledes av Fan-klanens nedkjempelse av Zhi-klanen i 490 f.Kr. frem til Gao Jianlis mislykkede attentat mot Qin Shi Huangs liv i 221 f.Kr..


Straumsnes i Tingvoll.
Straumsnes er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke, oppprinnelig (fra 1837) del av Tingvoll formannskapsdistrikt.
1. januar 1866 ble Straumsnes skilt ut fra Tingvoll som egen kommune med 1 222 innbyggere.
1. januar 1868 ble en ubebodd del av Halsa kommune overført til Straumsnes.
1. januar 1964 ble Straumsnes og Tingvoll kommuner samt området på Aspøya fra Frei kommune slått sammen til den nye Tingvoll kommune. Straumsnes hadde ved sammenslåingen 1 160 innbyggere.


Jaap de Hoop Scheffer.
Jaap de Hoop Scheffer (født 3. april 1948 i Amsterdam) er en nederlandsk politiker. Fra juli 2002 til desember 2003 var han Nederlands utenriksminister, som medlem av landets kristeligdemokratiske regjering. Den 5. januar 2004 tiltrådte han som NATOs generalsekretær. Denne perioden ble avsluttet 1. august 2009.
Syv nye land ble med i NATO i 2004, mens to nye land kom inn i 2009, under hans tid som generalsekretær.


Tingrett.
Tingretten er det første nivået i domstolssystemet i Norge i straffesaker og i praksis også i sivile saker selv om disse i noen tilfeller må behandles i forliksrådet før de kan bringes inn for tingretten. Tingretten dømmer både i straffesaker og i sivile saker. I straffesaker settes retten med én juridisk dommer (fagdommer) og to lekdommere. I sivile saker settes retten normalt med bare én juridisk dommer, men i noen saker deltar det også to lekdommere og noen ganger er de ikke-juridiske dommere fagkyndige.
Betegnelsen tingrett ble innført i 2002 og erstatter det som tidligere het "byrett" eller "herredsrett". Dommeren som er leder i tingretten har tittelen sorenskriver, tidligere varierte tittelbruken – i de store domstoler brukte man byretts- eller herredsrettsjustitiarius, mens sorenskrivertittelen var vanlig i mindre herredsretter. Sorenskriveren er embetsmann utnevnt av Kongen i statsråd etter innstilling fra Justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere. Det er også de øvrige fast utnevnte dommere som har tittelen tingrettsdommer. I tillegg til disse embetsmennene har alle tingretter en eller flere dommerfullmektiger – som oftest er det yngre jurister – og de er midlertidig ansatt i to eller tre år. Utover dette er det også en rekke funksjonærer som arbeider i tingrettene.
Tingretten behandler alle saker i første instans. I straffesaker behandler også tingretten påtalemyndighetens krav om ulike tvangstiltak som f.eks. varetektsfengsling og andre inngrep som f.eks. ransaking, inngående kroppsundersøkelse eller hemmelig overvåking og avlytting.
Tingretten behandler også såkalte tilståelsessaker, hvor den siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. Skyldspørsmålet er da på det rene, og en fagdommer alene fastsetter straffen.
Tingretten behandler ellers alle saker som loven legger til retten. Det er bare Oslo som har en funksjonsdeling der Oslo tingrett behandler alle alminnelige straffesaker og sivile saker, mens en rekke andre saker behandles av Oslo byfogdembete – f.eks. konkurssaker og andre skiftesaker, og alle saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig forføyning.
Siden de fleste sakene ikke blir påanket til lagmannsretten som ankeinstans, vil de fleste saker bli endelig avgjort i tingretten.
Uttrykket underrett brukes av og til som en fellesbetegnelse på de lavere domstoler, dvs. tingrett og lagmannsrett, i motsetning til Høyesterett.


Strandvik.
Strandvik er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Strandvik ble skilt ut som egen kommune fra Fusa 1. januar 1903 samtidig med Hålandsdal. Strandvik hadde ved opprettelsen 1 876 innbyggere.
Fusa kommune var i 1856 skilt ut fra Os.
1. januar 1964 ble Strandvik, Hålandsdal og det meste av Fusa slått sammen til den nye Fusa kommune. Strandvik hadde ved sammenslåingen 2 053 innbyggere.
I bygden finnes det bla. nærbutikk, Kafé/pub, Ridesenter og Byggevarer.


Ryder Cup Matches.
Ryder Cup Matches er en golfturnering som finner sted hvert annet år mellom lag fra Europa og USA. Turneringen ble første gang holdt i 1927, den gang mellom USA og Storbritannia. Etter mer enn 40 år med amerikansk dominans (Storbritannia vant kun én gang fra 1935 til 1973) ble det ene laget utvidet til Storbritannia og Irland i 1973, og til hele Europa i 1979, noe som gjorde turneringen mye mer konkurransepreget. Turneringen administreres i dag av PGA of America og PGA European Tour. Den er et av få idrettsarrangement der det kun spilles om prestisje. Selv om det har vært diskutert flere ganger, deles det fortsatt ikke ut noen premiepenger til deltagerne.
Omstridt begynnelse.
thumb
Spørsmålet om hvem som første gang presenterte ideen om å arrangere en turnering mellom de beste profesjonelle golferne fra USA og Storbritannia, er ikke avklart. Enkelte hevder at forslaget kom fra Sylvanus P. Jermain, president i Iverness Club i Toledo i Ohio i 1921. Andre hevder at det var James Harnett fra bladet Golf Illustrated som i 1920 forsøkte å få flere lesere gjennom å samle inn penger til en turnering mellom USA og Storbritannia. Planene hans kom imidlertid ikke i stand før PGA of America besluttet å bevilge penger til det som skulle bli The Ryder Cup Matches.
De første trefninger.
En uformell turnering ble første gang arrangert i 1921. Nevnte Harnett hadde sammen med Walter Hagen samlet sammen et lag som tok turen til Gleneagles i Skottland. De endte opp med å tape 9–3 for det britiske laget.
Neste gang nasjonene møttes var i 1926, før det The Open Championship. Royal & Ancient hadde nemlig innkalt til regionale kvalifiseringsrunder i forkant av turneringen, noe som medførte at utenlandske spillere måtte reise over tidligere enn planlagt. I tiden mellom kvalifiseringen og turneringen bestemte de seg for å spille nok en uformell match, denne gang på Wentworth Club. For det amerikanske laget ble tapet enda større denne gangen, med 13½–1½. Blant tilskuerne var den engelske handelsmannen Samuel Ryder.
Ryder hadde tidligere ansatt Abe Mitchell, som spilte på det britiske laget, som sin personlige golfinstruktør. Mitchell slo daværende British Open-tittelforsvarer Jim Barnes 8 & 7 i sin singlematch, før han sammen med George Duncan utklasset Walter Hagen og Barnes 9 & 8 i foursomematchen.
Etter matchene drakk Ryder te med Duncan og Mitchell, samt Hagen og Emmett French fra det britiske laget. Duncan foreslo at Ryder kunne sette opp et trofé som kunne oppmuntre til at det jevnlig ble arrangert slike turneringer. Dette ville Ryder gjerne være med på, og fikk bestilt en stor gullpokal som bar hans eget navn, og med en figur av Mitchell på toppen. Dermed hadde man fått en "Ryder Cup", og "Ryder Cup Matches" var blitt en realitet.
Amerikansk seier i åpningen.
Den første offisielle turneringen ble arrangert i 3.–4. juni 1927 på Worcester Country Club i Massachusetts. Det amerikanske laget var åpenbart bedre på hjemmebane, og vant 9½–2½.
På det amerikanske laget, som hadde Walter Hagen som kaptein, deltok Leo Diegel, Johnny Farrell, Johnny Golden, Bill Mehlhorn, Gene Sarazen, Joe Turnesa og Al Watrous. Mike Brady og Al Espinosa var reserver. På grunn av blindtarmbetennelse kunne ikke Abe Mitchell, som egentlig skulle ha vært kaptein på det britiske laget, delta. (Men han deltok på det britiske laget både i 1929, 1931 og 1933.) I stedet var Ted Ray kaptein, og resten av laget besto av Aubrey Boomer, Archie Compston, George Duncan, George Gadd, Arthur Havers, Herbert Jolly, Fred Robson og C.A. (Charles) Whitcombe.
På denne tiden hadde man ingen pengelister som kunne brukes til å plukke ut hvem som skulle få delta i turneringen. I stedet utgjorde Harry Vardon, James Braid og James Taylor komiteen som valgte ut spillerne.
Europeerne tar del i kampen.
Første gang turneringen ble avholdt i Skottland, var i 1973, på den historiske Muirfield-banen utenfor Edinburgh. The PGA hadde nå endret prosedyrene for laguttaket, slik at åtte spillere nå ble kvalifisert gjennom et system der man samlet poeng gjennom hele sesongen, basert på resultater. I tillegg ble fire spillere invitert uavhengig av dette systemet.
Under turneringen i 1977 henvendte Jack Nicklaus seg til forbundet og ba om at noe ble gjort for å gjøre konkurransen mellom de to lagene mer jevn. Fra 1935 til 1975 hadde det britiske laget vunnet kun én gang, og Nicklaus mente at det var avgjørende for turneringens fortsatte anseelse at man utvidet rammene for hvem som kunne delta på det britiske laget. Løsningen, som ble godkjent av Samuel Ryders etterkommere så vel som det amerikanske PGA, var at spillere fra hele det kontinentale Europa nå kunne delta på laget.
Jevnere enn noen gang.
Den første turneringen med det europeiske laget ble avholdt i West Virginia i 1979. De to første ikke-britiske deltagerne var begge spanjoler, Severiano Ballesteros og Antonio Garrido. Ballesteros er senere blitt en av de største spillerne i turneringene gjennom tidene. Totalt har han vunnet 20, tapt 12 og delt 5 matcher, og han har med det plukket 22½ poeng gjennom 37 matcher.
Utvidelsen skulle vise seg å være svært viktig for å heve konkurranseforholdet i turneringen. Heretter kunne man velge blant mange flere spillere, og ettersom man nå baserte uttakene på resultater i inneværende sesong, sikret man at man hele tiden hadde med spillere som var i god form. I tillegg har man gjennom å spille på forskjellige typer baner i forskjellige klima fått spillere som i større grad enn tidligere evner å tilpasse seg selv og teknikken til flere krevende situasjoner.
Siden 1979 har Europa og USA vunnet syv turneringer hver. Men Europa har vunnet fem av de syv siste turneringene, og de to siste gangene med klar margin: 18½ mot 9½. Allikevel knytter det seg stadig stor spenning og høye forventninger til denne turneringen, som er blitt et høydepunkt for både spillere og tilskuere.
Endringer i spilleformen.
Fra begynnelsen i 1927 til og med turneringen i 1959 besto turneringen av fire foursomematcher den første dagen og åtte singlematcher den andre, alle over 36 hull. Man spilte altså om tolv poeng totalt.
I 1969 endret man imidlertid formatet slik at man nå spilte 18-hulls foursomematcher den første dagen, fire på morgenen og fire på ettermiddagen. På dag to spilte man åtte 18-hulls singlematcher om morgenen og åtte om ettermiddagen. Dermed spilte man om dobbelt så mange poeng som tidligere, nemlig 24. I 1963 ble turneringen utvidet med én dag, med åtte fourballmatcher i tillegg, og dermed sto 32 poeng på spill.
Det varte ikke lenger enn til 1977 før man igjen endret formatet. Nå spilte man fem foursomematcher på dag én, fem fourballmatcher på dag to og ti singlematcher på dag tre. Med det spilte lagene om kun 20 poeng.
I 1979 ble turneringen utvidet, og laget fra Storbritannia og Irland skulle nå også ha med spillere fra andre europeiske land. Samtidig ble formatet endret slik at man nå spiller fire foursome- og fire fourballmatcher på begge de to første dagene, og tolv singlematcher på den siste dagen. Dermed spiller man om 28 poeng, og slik er det fortsatt i dag.
Avbrudd i turneringsrekken.
Rekken med én turnering annethvert år er blitt brutt to ganger. Første gang var i forbindelse med andre verdenskrig, da turneringene i 1939, 1941, 1943 og 1945 ikke ble avholdt. Under krigen fortsatte allikevel det amerikanske Ryder Cup-laget å arrangere mindre turneringer der de utfordret andre lag for å samle inn penger til Det amerikanske Røde Kors og andre krigsrelaterte veldedigheter.
Andre gang var som følge av terrorangrepet 11. september 2001, da turneringen som skulle ha vært avholdt 28.–30. september på The De Vere Belfry i Sutton Coldfield i England, ble utsatt. Den 34. Ryder Cup-turneringen ble i stedet arrangert 27.–29. september 2002, dog på den samme banen. Deretter er turneringen blitt avholdt i partallsår, noe som har ført til at Solheim Cup for kvinner med virkning fra 2003 er blitt flyttet til oddetallsår.
Trofeet.
Trofeet, "The Ryder Cup", ble donert til The PGA av den engelske handelsmannen Samuel Ryder i 1927. Det skulle være premien i en biennal turnering mellom profesjonelle golfspillere fra USA og Storbritannia. For trofeet, som er 43 cm høyt, 23 cm bredt og veier to kilo, betalte han 250 pund. Dette tilsvarte ca. kr 4 670 i 1927, eller kr 112 858 i 2005. Golfspilleren på toppen av trofeet skal forestille Abe Mitchell, Samuel Ryders venn og instruktør.
Format.
Ryder Cup Matches omfatter diverse matchspill-runder mellom spillere utvalgt fra to lag på tolv spillere. Turneringen går over tre dager, fra fredag til søndag. Det spilles om totalt 28 poeng, der vinneren av hver match tar ett poeng for sitt lag, og et halvt poeng går til hvert av lagene dersom en match ender uavgjort etter 18 hull. Det lag som først får 14½ poeng, vinner. Dersom begge lag ender opp med 14 poeng hver, går seieren til den regjerende mesteren.


Lishui (elv).
a> og elveløp til Lijiang (grønn).
Lishui (kinesisk: 澧水; pinyin: "Lǐshǔi") er en elv i provinsen Hunan i Kina. Den er den fjerde største av Yangtzeflodens sideelver i denne provinsen.
Lishui har tre kilder, i nord, i midten og i sør. Den nordligste kildeelver er den viktigste; den heter "Shanmujie" og ligger i Sangzhi fylke. Den midtre springer ut fra østsiden av Badagongshanfjellet i Sangzhi. Den sørlige er fra "Longjiazhai" i Yongshun fylke. De tre møtes i Nancha i Sangzhi fylke og renner så østover.
Elven renner ut i Dongtingsjøen ved Xiaodukou ved Jinshi. Elvens totale lengde er 388 kilometer.
Ved sideelva Lei ligger Dongjiang-demningen med installert 500 MW kapasitet.


Hålandsdal.
Hålandsdal er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Hålandsdal ble skilt ut som egen kommune fra Fusa 1. januar 1903 samtidig med Strandvik. Hålandsdal hadde ved opprettelsen 647 innbyggere.
Fusa kommune var i 1856 skilt ut fra Os.
1. januar 1964 ble Hålandsdal, Strandvik og det meste av Fusa slått sammen til den nye Fusa kommune. Hålandsdal hadde ved sammenslåingen 528 innbyggere.
I Hålandsdal ligger Holdhus kirke, som er en gammel langkirke i tre fra 1306, som er en stor turistattraksjon. Her ligger også Hålandsdalen leirskole, som eies og brukes av Bergen kommune.


Sykesalving.
Sykesalving er et sakrament i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, og en velsignelseshandling i flere andre kirker.
Navnet.
Sakramentet ble tidligere kalt "den siste olje", fordi det da fortrinnsvis ble gitt når en persons sykdom ble oppfattet som særlig livstruende. Det nyere uttrykket "sykesalving" har i katolske kretser forlengst fortrengt "den siste olje", men i norsk og internasjonal presse foretrekkes ofte det mer dramatiske uttrykk.
Navnet sykesalving foretrekkes fordi det oppfordres til å be om sakramentet så snart som mulig når man pådrar seg en alvorlig sykdom, og ikke å vente med det til man er døden nær. Bakgrunnen for dette finnes i Jakobs brev 5,14-16: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Katolsk sakramentsforvaltning.
I Den katolske kirke gis sakramentet ved at den syke salves med olje på pannen og hendene mens en bønn fremsies av presten. Dersom det er nødvendig kan man nøye seg med salving på pannen eller en annen del av kroppen, men hele bønnen må sies. Oljen som brukes er vigslet under oljevigselsmessen sammen med hellig krisma og katekumenolje. Sakramentet meddeles, når det er mulig, ofte sammen med vandringsbrød, og kombinasjonen av de to, og helst også et skriftemål dersom det er mulig, kalles gjerne "de siste riter".
Den norske kirke.
Den norske kirke vurderte i 1984 å innføre sykesalving, men forslaget ble lagt til side av biskopene i 1987 etter kritikk fra blant annet sykehusprester og Norsk Kommuneforbund. Likevel praktiserer en del prester i Den norske kirke sykesalving som en personlig praksis. I frikirker, og spesielt hos pinsevennene, er ikke sykesalving sett på som et sakrament, men det praktiseres likevel salving av syke og helbredelse ved håndspåleggelse og bønn.


Anxiang.
Anxiang (kinesisk: 安乡县; pinyin: "Ānxiāng Xiàn") er et fylke i byprefekturet Changde i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. I 1999 var folketallet på.
Steinalderkulturen Tangjiagangkulturen er oppkalt etter et arkeologisk funnsted i fylket Anxiang. Funnene ble gjort i 1977. Kulturen dateres til tiden ca. 5050–4450 f.Kr.


Chenzhou.
Jernbanestasjonen i Chenzhou under snøværet i februar 2008
Chenzhous plass i provinsen Hunan
Chenzhou (kinesisk: 郴州, pinyin: "Chēnzhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen anslås (2008) til 4 510 000.
Det er større forekomster av wolfram, vismut og molybden i prefekturet.
Jernbane.
Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området.
Vei.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.


Hongjiang.
Hongjiang (洪江; pinyin: "Hóngjiāng", også romanisert som " Hungkiang ") er en kinesisk by på fylkesnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Hongjiang har et areal på 2279 km² og ca 500.000 innbyggere (2002).
Fylkesbyen er en elvehavn ved øvre Yuanjiang. Byen er et regionalt handelssenter med forskjellige typer lettindustri.
Samferdsel.
Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi.


Huaihua.
Huaihua (kinesisk: 怀化; pinyin: "Huáihuà") er en by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen selve bygrensene anslås (2005) til 300 000. Prefekturet Huaihua har totalt 5 millioner innbyggere.
Byen har kjemisk og farmasøytisk industri, og er et viktig jernbane- og veiknutepunkt mellom Vest- og Øst-Kina. Selve byen har stor trafikkforurensing.
Huaihua har hatt universitet siden 1958, en fargerik befolkning bestående både av Han-kinesere og mange minoriteter (Miao, Dong). Omgivelsene er interessante og vakre, både naturmessig og kulturelt.
Byens flyplass, Zhijiang Hunan, ligger 35 km fra Huaihua sentrum, og trafikkeres av China Southern Airlines.
Zhijiang var en viktig militærflyplass under andre verdenskrig, og skueplass for den japanske kapitulasjonen overfor Kina i 1945. Det gamle baseanlegget er i dag et museum om motstanden mot japanerne. I Zhijiang by ligger verdens lengste overbygde bru, konstruert i Dong-arkitektur, en såkalt «Vind-og-regn bru.»
Fra Huaihua er det to timers bussreise til den gamle elvebyen Fenghuang, og fire timers togreise til Zhangjiajie ved den storslåtte naturparken Wulingyuan. Togreise til Beijing tar 23 timer, til Guangzhou 13 timer. Det er nylig fullført en ny høyhastighets motorvei fra Huaihua til Chongqing, og parallelt også en ny høyhastighets togtrasé.
Samferdsel.
Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi.
Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali.


Jinshi (Changde).
Jinshi (kinesisk: 津市; pinyin: "Jīnshì") er et byfylke i byprefekturet Changde i provinsen Hunan i Sør-Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Byfylket ligger langs nordre bredd av elven Li Shui.


Jishou.
Jishou (吉首; pinyin: "Jíshǒu") er en kinesisk by og et byfylke i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen anslås (1999) til 268 632.
Samferdsel.
Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi.
Kinas riksvei 319 fører gjennom fylket. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan.


Leiyang.
Leiyang (kinesisk: 耒阳; pinyin: "Lěiyáng") er en kinesisk by på fylkesnivå i byprefekturet Hengyang i provinsen Hunan i Sør-Kina. Leiyang ar et areal på 2 649 km².
Befolkningen i fylkesbyen var på innbyggere i 1999.
Kulturminner.
Leiyang kan føre sin historie helt tilbake til Qin-dynastiets tid. Cai Lun (50–121 e.Kr.), som oppfant papiret eller i det minste dokumenterte dets produksjon, ble født og bodde i Leiyang. Et minnetempel i hans ihukommelse ("Cai hou ci", 蔡侯祠) ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige kulturminner.
Jernbane.
Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området.
Vei.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.


Lengshuijiang.
Lěngshǔijiāng (kinesisk: 冷水江市) er en by på fylkesnivå på fylkesnivå i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 115 000.


Lengshuitan.
Langshuitan er en kinesisk bydistrikt i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen anslås (2005) til 94 000.


Oljevigselsmesse.
Oljevigselsmessen er en katolsk messe hvor de hellige oljer vigsles. Den feires alltid av en biskop, som regel av bispedømmets stedlige biskop, med flest mulig av bispedømmets prester tilstede. I tillegg til at man vigsler oljene som skal brukes det neste året fornyer prestene sine løfter under messen.
Den skal egentlig feires på formiddagen på skjærtorsdag, men på steder hvor dette ikke er praktisk mulig kan den feires tirsdag i den stille uke, altså siste tirsdag før skjærtorsdag. I de katolske stiftene i Norge feires den på tirsdagen, fordi de store avstandene betyr at prestene ikke vil kunne rekke tilbake til sine menigheter før feiringen av skjærtorsdagsliturgien dersom det gjøres den dagen.


Lianyuan.
Lianyuan (kinesisk: 涟源; pinyin: "Liányuán") er en kinesisk by på fylkesnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Samferdsel.
Kinas riksvei 207 løper gjennom fylket. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong.


Liling.
Liling (kinesisk: 醴陵; pinyin: "Lǐlíng") er et kinesisk byfylke i Zhuzhou i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 98 200.
Arkeologene har avdekket tydelige tegn etter Shang-kulturen i området.
Liling er kjent for sin porselens- og fyrverkeri-fremstilling. «Formann Mao»-porselen er et særlig edelt merke.
Samferdsel.
Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina.
Kinas riksvei 320 går også gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali.


Loudi.
Loudi (kinesisk: 娄底; pinyin: "Lóudǐ") er en by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 151.000.


Caroline av Hannover.
Caroline av Hannover, tidligere Caroline av Monaco, (født 23. januar 1957) er en monegaskisk prinsesse. Hun er den eldste datteren av fyrst Rainier III av Monaco og filmskuespillerinnen Grace Kelly. Caroline er gift med den tyske aristokraten prins Ernst August av Hannover, eldste mannlige etterkommer etter kong Georg III av Storbritannia. Hennes fulle tittel er: "Hennes kongelige høyhet prinsesse Caroline av Hannover, hertuginne av Braunschweig og Lüneburg, kongelig prinsesse av Storbritannia og Irland, og av fødsel prinsesse av Monaco". Hennes borgerlige (folkeregistrerte) navn er "Caroline Prinzessin von Hannover".
Med Ernst August har hun datteren prinsesse Alexandra av Hannover.
Caroline er nr. én i arvefølgen til Monacos trone. Tidligere kunne ikke kvinner arve Monacos trone, men som følge av at fyrst Albert ikke har legitime arvinger (barn født i ekteskap) vedtok nasjonalforsamlingen i 2002 en endring av grunnloven som åpnet for at Alberts søsken og deres etterkommere kunne arve tronen, primogeniturt med fortrinnsrett for menn (til forskjell fra den tidligere rent primogeniturt-agnatiske arvefølgen).


Matian.
Matian er en kinesisk by i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 61 000.


Ningxiang.
Ningxiang (kinesisk: 宁乡县; pinyin: "Níngxiāng Xiàn") er en kinesisk by på fylkesnivå i Changsha i provinsen Hunan i Sør-Kina.
Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 58 500.
Arkeologene har avdekket tydelige tegn etter Shang-kulturen i området.
Kulturminner.
Hjemstedet til Liu Shaoqi ("Liu Shaoqi guju", 刘少奇故居) og funnstedet Tanheli ("Tanheli yizhi", 炭河里遗址) fra det vestlige Zhoudynastis tid er oppførte på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Samferdsel.
Kinas riksvei 319 fører gjennom fylket. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan.
Norsk misjon.
Det norske misjonsselskap etablerte en misjonsmark i provinsen Hunan i 1902, og den første misjonsstasjonen var i byen Changsha, øst for Ningxiang. Men bare to år etter ble det også opprettet en norsk misjonsstasjon i Ningxiang.


Qidong (Hengyang).
Qidong (kinesisk: 祁东县; pinyin: "Qídóng Xiàn") er et kinesisk fylke i byprefekturet Hengyang i provinsen Hunan i Sør-Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Samferdsel.
Kinas riksvei 322 passerer gjennom området. Den fører fra Hengyang via Guilin og Nanning i den autonome region Guangxi og frem til grensen mot Vietnam ved Vennskapsporten.


Qiyang.
Qiyang (kinesisk: 祁阳县; pinyin: "Qíyáng Xiàn") er et kinesisk fylke i Yongzhou i provinsen Hunan i Sør-Kina.
Kulturminner.
Wuxi-steininnskriftene ("Wuxi moya shike", 浯溪摩崖石刻) ble i 1988 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Samferdsel.
Kinas riksvei 322 passerer gjennom området. Den fører fra Hengyang i Hunan, via Guilin og Nanning i den autonome region Guangxi og frem til grensen mot Vietnam ved Vennskapsporten.


Xiangxiang.
Xiangxiang (kinesisk: 湘乡; pinyin: "Xiāngxiāng") er en kinesisk by på fylkesnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen er (1999) på 891 418 innbyggere. Det ligger innen byprefekturet Xiangtan.
Kulturminner.
Bygningene til det tidligere Dongshanakademiet ("Dongshan shuyuan jiuzhi", 东山书院旧址), som ble grunnlagt i 1895, ble i 2006 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Samferdsel.
Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali.


Xiangyin.
Xiangyin (kinesisk: 湘阴县; pinyin: "Xiāngyīn Xiàn") er et kinesisk fylke i byprefekturet Yueyang i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen ble i 1999 anslått til innbyggere.


Yongfeng.
Yongfeng (rød) i Ji'an (gult) i Jiangxi
Yongfeng (kinesisk: 永丰县; pinyin: " Yǒngfēng Xiàn") er et fylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Ji'an.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Kulturminner.
Longganggravsteininnskriften ("Longgang qianbiao bei", 泷冈阡表碑) av Ouyang Xiu fra Songdynastiets tid ble i 2006 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Eksterne lenker.
Yongfeng


Yongzhou.
Yongzhou (kinesisk: 永州; pinyin: "Yǒngzhōu") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Arealet er på 22 441,43 km² og befolkningen 5,65 millioner innbyggere (2003).
Det uklassifiserte lille kinesiske språket linghua er hjemmehørende i dette området.
Kommunikasjoner.
Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet; først gjennom fylket Dong'an, så gjennom selve byen Yongzhou (bydistriktene nevnt ovenfor), så gjennom fylkene Shuangpai, Dao og Jianghua. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong.


Yuanjiang (Yiyang).
Yuanjiang (kinesisk: 沅江; pinyin: "Yuánjiāng") er en kinesisk by og et byfylke i byprefekturet Yiyang nord i provinsen Hunan i Sør-Kina. Den ligger ved elven Yuanjiangs utløp i Dongtingsjøen.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Norsk misjon.
Det norske misjonsselskap etablerte misjonsmark i provinsen Hunan i 1902, og flere av misjonsstasjonene var i prefekturet Yiyang. Én ble etablert i Yuanjiang i 1930.


Toppserien.
Toppserien er den øverste divisjonen i fotball for kvinner. Navnet brukes også uformelt om Tippeligaen. Navnet «Toppserien» ble imidlertid tatt i bruk offisielt foran 2000-sesongen, og nå betyr Toppserien den øverste serien i fotball for kvinner. Siden den fikk offisiell status i 1987, het serien «1. divisjon fotball for kvinner» fram til 1995 og «Eliteserien i fotball for kvinner» fra 1995 til 1999. I en liten periode het også Eliteserien i fotball for kvinner «Polygramserien» etter hovedsponsoren.
Serien har bestått av 10 lag fra 1987 til 2006, og tolv lag fra 2007.
Historie.
Det ble arrangert flere kretsserier for kvinnelag mellom 1977 og 1979. Ingen av serievinnerne møtte hverandre, og slik sett var alle seriene autonome. I 1980 ble inndelingen slik at de beste lagene spilte i to regionale serier, mens det var en divisjon under, inndelt kretsvis. Først i 1982 ble det spilt en uoffisiell finale mellom vinnerne av de to regionale ligaene ligaene, Asker og Troll. Asker vant 3-0. I 1983 var det finale mellom Setskog og Ørn. Trondheims/Ørn vant 2-1.
Fra 1984 de regionale seriene utvidet fra to til tre serier; på Vestlandet, Østlandet og Trøndelag. Vinnerne av de tre seriene møttes i en egen runde der de spilte en kamp mot hverandre. Dette gjentok seg i 1985, og i 1986 ble også Nord-Norge inkludert. Dette ble imidlertid siste gang det ble arrangert regionale serier, da det i 1987 ble innført landsomfattende kvinnefotball. Det er delte meninger om perioden fra 1984 til 1986 teller med i den offisielle statistikken.
Fra 1. divisjon til Toppserien.
Fra 1987 til 1995 het den øverste divisjonen for kvinner 1. divisjon. Lagene som spilte i den første sesongen ble valgt ut etter resultatet i fjorårets regionalbaserte serie, og besto av ti lag. Utvelgelsen var sterkt østlandsdominert: de fem beste lagene fra Østlandet kom med, sammen med de to beste fra Vestlandet, de to beste fra Trøndelag og den beste fra Nord-Norge. Resultatet av det ble at den første serien besto av Sprint-Jeløy, Asker, Bøler, BUL og Setskog fra østlandet, Klepp og Sandviken fra Vestlandet, Troll og Ørn fra Trøndelag og Grand Bodø fra Nordland. Akkurat som for herrer, ga serien tre poeng for seier, ett for uavgjort og null for tap.
Klepp vant den første sesongen, som ble spilt under de noe aparte reglene at alle kamper skulle ha en vinner, og uavgjortkamper gikk til straffesparkkonkurranse. Vinneren av straffesparkkonkurransen fikk et bonuspoeng, og fikk dermed to poeng. Dette systemet fikk betydning for bronsemedaljen, som gikk til Asker på bekostning av Sandviken, som med moderne telling hadde kommet likt med Asker og hadde bedre målforskjell.
I de påfølgenede sesongene fram til og med 1993 dominterte Asker og Sprint/Jeløy. De to lagene hadde allerede vunnet cupen gjentatte ganger, og de var blant favorittene. Asker vant serien fire ganger og Sprint/Jeløy to.
I 1994 tok Trondheims-Ørn over hegemoniet, og beholdt det i en lang periode som mangler sidestykke i norsk kvinnefotball (etter avsluttet sesong 2011). Ørn vant serien fire år på rad, og de dominerte også cupen. I 1996 skiftet ligaen navn til Eliteserien for kvinner, men dette medførte få andre forandringer enn navneforandringen. I 1997 og 1998 het serien også «Polygramserien» etter hovedsponsoren.
Det ble spilt fire sesonger under det navnet, og Trondheims/Ørn og Asker vant to ganger hver i de fire sesongene den øverste serien het Eliteserien. Askers første seier i Eliteserien, i 1998, var spesielt imponerende; laget ga ikke fra seg et eneste poeng under hele sesongen.
I 2000 skiftet ligaen igjen navn, nå til Toppserien. Dette medførte blant annet at den nest øverste divisjonen, som inntil da hadde vært regional, nå ble nasjonal og med ti lag fra og med 2001. Asker lyktes ikke å vinne ligaen, mens Røa har dominert med fem seire, og Trondheims-Ørn og Kolbotn har vunnet Toppserien tre ganger hver, per avsluttet sesong 2011.
I 2008 innførte NFF Jenteløftet, det vil si en satsing på kvinnefotball som blant annet gikk ut på at lagene ville få litt mer penger, og med færre begrensninger, og at Norges Fotballforbund betalte reisen mellom kampene. Jenteløftet ble senere erstattet av «Klubben som sjef» i 2012, der det ble lagt mer vekt på klubbenes innsats.
Samarbeid med herreklubber.
Enda det stort sett tilhører unntakene, har det skjedd at en klubb har vært i toppen for både kvinner og menn i fotball. Det første tilfelle av dette er Asker Fotball og Asker Fotball Kvinner. Dettetter var det Vard, Haugar og Molde. Av disse er det bare Molde som har vært etablert i Tippeligaen over lengre tid.
I tillegg til disse lagene har også Viking og Fyllingen hatt et lag i den øverste avdelingen for begge kjønn, da i den tredelte (og firedelte) serien fra 1984 til 1986.
I 2009 satset Stabæk på Toppserien, etter at de året før hadde skaffet seg plassen til Asker og flesteparten av spillerne deres. Stabæk rykket dermed ikke opp til den øverste divisjonen. Ettersom Moldes herrelag rykket ned og damelaget opp samtidig, var Stabæk den første klubben som hadde to lag i den øverste divisjonen samtidig. I 2010 skiftet Team Strømmen til LSK Kvinner, og ble et samarbeidslag med Lillestrøm Sportsklubb. Per april 2012 er imidlertid de to ikke samme lag. I 2012 spiller også Vålerenga Fotball Damer i den øverste divisjonen for kvinner.
Lag med flest seriemesterskap.
1 = Alle seriemesterskapene under navnet Sprint/Jeløy.
2 = Nymarks og to av Sprint/Jeløys mesterskap var før 1987, og teller ikke alltid i oversikter.
Lag med flest seriemedaljer.
1 = Ni av medalene under navnet Sprint/Jeløy.
2 = To medaljer under navnet Setskog/Høland og to under navnet Team Strømmen.
Navneendringer.
Denne tabellen viser først klubber som har skiftet navn, det vil si der kvinnelaget enten bare har skiftet navn eller gått ut av den tidligere klubben og dannet en ny. Dette inkluderer lag der kvinnelaget forsvinner, men klubben fortsetter med annet. I den andre delen viser tabellen lag som har tatt over plassen til andre lag gjennom avtale. Det tar ikke hensyn til lag som rykker opp som resultat av at lag trekker seg, men avtaler der en klubb tar over en annen klubbs plass og som oftest spillere. Den siste delen tar med lag som aldri har vært i den øverste divisjonen, men som likevel har vært med i kvinnefotball i en lang stund.
1=Topplaget ble nedlagt, men Athene Moss finnes fortsatt på J16-nivå og nedover.
2=Nedlagt på elitenivå. Spiller fortsatt for junior.
Lag i kursiv har ikke spilt i den øverste divisjonen, men tas med for å se på tendensen.
Lag i fet skrift er navnet laget brukte i den øverste divisjonen
Fortuna Ålesund og Stabæk tok imidlertid ikke over respektive Spjelkavik eller Asker, og dermed regnes de som separate enheter blant annet i maratontabellen.
Av langt mindre dramatiske skifter var den at Trondheims/Ørn byttet til Trondheims-Ørn i 2003. Troll ble til Rindals-Troll. Kattem het en stund Kattem/Leinstrand.
Utbredelse.
1 = BUL var Oslo-basert i hele sin karriere som topplag i 1. divisjon for kvinner.
2 = Det finnes argumenter for at Spjelkavik og Fortuna regnes som samme lag, men det forelå ingen offisiell sammenslåing.
Maratontabell.
Tabellen tar med alle kampene fra 1987 til og med 2011.


Ezhou.
Ezhou (kinesisk: 鄂州; pinyin: "Èzhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 1,1 millioner.
Ved byen finner vi bl.a Ezhou kullkraftverk.
Historie.
Ezhou har sitt navn fra Handynastiets tid. Det er avledet av en av vassallstatene under oldtidens Zhoudynasti (1046–256 f.Kr.), nemlig staten E som lå i dette området. Dets administrative sentrum ble flere ganger endret frem til De tre rikers tid (220–280 e.Kr.). Da ble det gjort til hovedstad for staten Wu av Sun Quan og gitt navnet Wuchang. Dette navnet har vært til forvirring, helt frem det bortfalt helt en gang etter år 1915. Forvirringen ligger i at det i nærheten også lå en annen og etterhvert viktigere by ved samme navn – nå et av bydistriktene i storbyen Wuhan.
Samferdsel.
Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina.
Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu.


Zaoyang.
Zaoyang (kinesisk: 枣阳; pinyin: "Zǎoyáng") er et byfylke i byprefekturet Xiangfan i provinsen Hubei i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Samferdsel.
Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu.


Xianning.
Xianning (kinesisk: 咸宁; pinyin: "Xiánníng") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 500 000.
Økonomi.
Prefekturet til et viktig transport- og shippingsenter. Andre store næringsveier er jordbruk og skogbruk, likeså mineraler. Det er gruvedrift etter niob, gull, magnesium, antimon, monazitt, kull, mangan, vanadium, glimmer og marmor.
Samferdsel.
Xianning, som betegnes som Hubeis port mot øst, har viktige jernbanelinjer som Jingguangbanen, mange motorveier og et langt stykke av Yangtzefloden.
Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.


Briard.
Briard er en fransk fårehundrase som nedstammer fra slettehunder ("chiens des plaines") som på 1800-tallet gjetet og passet på bufe i traktene rundt Paris. I hjemlandet går den også under navnene berger de Brie ("gjeterhund fra Brie").
Opprinnelse og alder.
Rasen har røtter tilbake til franske fårehunder som levde på 700-tallet. Betegnelsen "briard" kommer fra den første beskrivelsen av disse hundene. På landbruksmessen i klosteret "Rozier" ble nemlig langhårede slettehunder i 1809 beskrevet som "chien de berger de Brie" ("hund som gjeter fra Brie"). Det fortelles bl.a. at USAs 3. president, Thomas Jefferson (1743–1826), holdt slike hunder. Ved en hundeutstilling i Paris i 1863, vant ei tispe som påminner om en briard "Best in Show". Mot slutten av 1800-tallet ble slettehundene rundt Paris delt i to varianter, en langhåret og en korthåret. Sistnevnte fikk navnet beauceron. I 1888 skrev "P. Mégnin", som var en fransk oppdretter fra L'Eleveeur, følgende om rasen: «"Briard er en krysning mellom barbet og berger de beauce (beauceron). Briard utmerker seg gjennom dens lange, ullne pels.»"
Rasen ble første gang registrert i 1885, hos "Livre des origines français" (fransk kennelklubbs avlsregister). Den første standarden stammer fra 1897 og var et produkt av "Club français du Chien de berger" (raseklubb). Denne standarden beskrev en variant med tykk ullen pels og en annen variant med geitelignende pels. Sistnevnte var den som til slutt vant fram og er den pelstypen som i dag beskrives i standarden for rasen, bl.a. av FCI.
De første briarder i Norge ble importert hit fra England av "Wera og Rodi Hübenthal" i 1975. Det var en hannhund og ei tispe. Det første valpekullet, 10 i tallet, så dagens lys på høstparten i 1977. Halve kullet var sort, den andre halvdelen fawn (lysebrun). Raseklubben, "Norsk Briard Klubb (NBrK)", ble stiftet på et møte den 17. september 1980, etter initiativ fra nettopp "Wera og Rodi Hübenthal".
Utseende, anatomi og fysikk.
Briard er en stor og lett rektangulær hund, som ikke må bli for kvadratisk i fasongen. Hanner blir normalt 62-68 cm i skulderhøyde, mens tispene blir 56-64 cm. Vekten ligger normalt på ca. 30-40 kg, avhengig av kjønn.
Kroppen, som er litt lenger enn høyden, er robust, smidig, muskuløs og velproporsjonert. Hodet er kraftig og langt, med markert stopp som er plassert som midtpunkt mellom snutespiss og nakkeknøl. Pelsen på hodet danner skjegg, mustasjer og øyenbryn som delvis skjuler øynene. Skallen er lett velvet, neseryggen ren og snutepartiet verken smalt eller spisst. Nesebrusken er mer kvadratisk enn rund, alltid sort med godt åpne nesebor. Ørene er høyt ansatte (tidligere kuperte og opprettstående), men ikke tilliggende og ganske korte. Ukuperte ører skal være lik eller mindre enn halvparten av hodets lengde. Alltid flate ører, dekket av lang pels. Brystet er bredt (en håndsbredd mellom albuene) og dypt, så dypt at det når til albuene. Rett rygg. Litt fallende og lett avrundet kryss. Muskuløse med kraftig benstamme og ikke for lavt ansatte haser, som skal være nesten loddrette. Halen skal være kraftig behåret og danne en krok ytterst, og den bæres lavt.
Pelsen er bølget, lang og tørr (som geiteragg), og har lett underull. Esfargede varianter tillates i alle farger, unntatt hvit-, kastanje- og mahognyfarget. Mørke farger foretrekkes. To-farget må ikke forveksles med den lysere nyansen på hårspissene, som bare er en begynnende depigmentering. Denne litt lysere fargetonen skal svare til bunnfargen (mørk fawn/lys fawn, dypsort/lysere sort, mørkegrå/lysegrå osv.) Fawn (lysebrun) skal være varm og ensartet, verken for lys eller virke utvasket.
Bruksområde.
Briard er i utgangspunktet er rase som er avlet frem som vokterhund. Den har fortsatt disse egenskapene i behold, og kan med trening blir en god sådan i strøk der buskapen trenger beskyttelse mot rovpattedyr. Rasen er også en god brukshund for en rekke andre oppgaver, blant annet som vognhund. Den er dessuten en habil familie- og utstillingshund.
Lynne og væremåte.
Briard er en hund for de med litt erfaring fra før. Det fortelles at; under dens tøffe ytre finnes et hjerte av gull. Den modig, hurtig, robust og oppmerksom, men trenger disiplin og en tydelig leder for å bli en god bruks- og familiehund. Da blir den en venn for livet. Rasen er kjent for å være flink med barn, men litt reservert ovenfor fremmende. Den er ofte også dominant.
Rasen er dessuten ofte svært aktiv. Den passer derfor best for aktive mennesker som vet å gi den utfordringer og oppgaver i dagliglivet, eller kan den lett kjede seg og finne på rampestreker. Den er glad i mye og ofte mosjon. Pelsen trenger derimot ikke på langt nær så mye stell som man skulle tro.


Urinveisinfeksjon.
Urinveisinfeksjon (UVI) er en samlebetegnelse på infeksjoner i urinveiene og er den nest mest vanlige infeksjonssykdommen etter luftveisinfeksjoner.
Hva er urinveisinfeksjon.
I alderen opp til 50 år er det i størst grad kvinner som rammes av denne lidelsen, og de utgjør ca. 80 % av tilfellene. Den viktigste årsaken til dette er at urinrøret hos kvinner er betydelig kortere enn hos menn, og at urinrøret munner ut like ved skjeden og i nærheten av endetarmsåpningen. Tarmbakterier kan dermed lettere komme inn til blæren via urinrøret. Ofte er det tarmbakterien E. Coli som er skyld i infeksjonen. Urinveisinfeksjoner behandles med ulike typer antibiotika, såfremt de gir symptomer. Noen pasienter, bl.a. de som av ulike årsaker driver med selvkateterisering, skal kun behandles med antibiotika dersom de har symptomer på urinveisinfeksjon.
Alle tilstander som medfører ufullstendig tømming av urinblæra vil øke risikoen for urinveisinfeksjon. Dette har en enkel forklaring. Dersom all urinen regelmessig tømmes helt vil nesten alle bakterier som befinner seg i urinen følge med ut. Dersom tømmingen er ufullstendig vil bakteriene mye lettere kunne bli liggende igjen sammen med urinresten. Tilstander som gir dårlig tømming omfatter blant annet forstørret prostata (og prostatakreft), og kreft i urinblæra. Under graviditeten blir det også lettere urinrester i blæra og nyrebekkenet på grunn av mekanisk press fra livmoren.
Gjentatte urinveisinfeksjoner hos seksuelt aktive kvinner skyldes likevel oftest forhold omkring samleiet eller andre seksuelle aktiviteter. Rytmisk mekanisk press mot urinrørsåpningen vil kunne presse væske med bakterier opp gjennom urinrøret. Det er derfor det anbefales å late vannet etter slike aktiviteter. Bakteriene vil da vanligvis bli skylt ut igjen.
Tilstanden er svært vanlig og utgjør omtrent 3,5% av alle henvendelsene i allmennpraksis. I aldersgruppen 26-30 år er det 100 ganger så mange kvinner som menn som har urinveisinfeksjon.Alle deler av urinveiene kan i utgangspunktet bli infisert. De ulike urinveisinfeksjonene deles inn etter hvilken del av urinveiene som er affisert. Oftest affiserer infeksjonen urinrøret (uretritt) eller blæren (cystitt). Det kan ofte forekomme smerter i underlivet til kvinner i forbindelse med urinveisinfeksjon, da er turgåing et bra alternativ for å gå omløpet igang.
Gravide og UVI.
Forekomsten er høyere blant gravide enn hos kvinner ellers. Hos gravide skjer det også mye oftere spredning fra blærekatarr til nyrebekkenbetennelse. For gravide gis det ofte nitrofurantoin (Furadantin) som har vært brukt på et stort antall gravide i mange år. Behandlingen er som regel effektiv, og plagene lindres raskt. Ubehandlet kan urinveisinfeksjon hos gravide føre til for tidlig fødsel og fosterskader.
UVI hos menn.
Tilstanden kan skyldes at bakterier fra pasientens egen tarm samler seg rundt urinrørsåpningen og sprer seg gjennom urinrøret til blæren. Urinrøret hos menn er imidlertid langt, og denne smittemåten er derfor mer vanlig blant kvinner.
Videre kan også prostata infiseres hos menn (akutt prostatitt), noe som bl.a. gir frostanfall, feber og smerter i skrittet. Kronisk prostatitt har et annet symptombilde enn den akutte varianten, men kan likevel kreve antibitoiktabehandling over lengre tid. Felles for disse tre er at hovedsymptomet er hyppig, sviende vannlatning (dysuri). Dersom menn opplever dette bør lege søkes for videre utredning, fordi symptomet også er et tegn på gonoré, klamydia og andre seksuelt overførbare sykdommer.
Råd mot UVI.
De fleste urinveisinfeksjoner forekommer hos voksne, ikke-gravide kvinner. Disse gir seg ofte i løpet av en uke, og å avvente noen dager uten antibiotika anbefales. Hvis antibiotika gis anbefales det å veksle mellom tre typer antibiotika ved ukomplisert blærebetennelse, mecillinam, trimetoprim og nitrofurantoin
Hos kvinner er infeksjoner i de nedre deler av urinveiene svært vanlig, mest på grunn av den korte veien mellom uriveisåpningen og anus, og det har ofte lett for å utvikle seg til blærekatarr fordi det er kort vei mellom urinveisåpning, via urinrør til blære (ca. 3-5 cm). Det er derfor viktig å ha en god underlivshygiene, og å tørke seg riktig etter toalettbesøk (bakover).
I tillegg kan man ty til å drikke mye appelsinjuice eller tranebærsaft-/kapsler dersom man har tendens til hyppige urinveisinfeksjoner. Juicen gjør urinen surere, slik at bakterier får et dårligere vekstmiljø. Det samme gjelder C-vitamin i naturlig form (askorbinsyre). C-vitamin er vist å forebygge urinveisinfeksjon hos gravide, men ikke hos ryggmargsskadde. En begynnende urinveisinfeksjon kan kureres kun ved å drikke mye vann slik at bakteriene skylles ut og ikke får tid til å vokse opp i urinveiene. Kjerringrokkte har blitt anbefalt mot urinveisinfeksjoner etter telefonkonsultasjon når reiseavstand/transportproblemer hindrer mer vanlig undersøkelse og behandling, for eksempel på Finnmarksvidda.
Det er også kjent at urinering etter trang og innen 15 minutter etter samleie reduserer risikoen for urinveisinfeksjon. Videre hevder enkelte at man bør unngå å sitte på kalde flater, men det er noe det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å påstå.
Komplikasjoner.
Gjentatte urinveisinfeksjoner hos kvinner på samme måte som hos menn indiserer videre utredning hos lege, fordi det kan foreligge underliggende, alvorlige sykdomstilstander som årsak til disse infeksjonene.
Barn kan også få urinveisinfeksjon. Gjentatte infeksjoner er forbundet med risiko for nyreskade, og av den grunn utredes barn med gjentatte infeksjoner for å behandle eller forebygge nyreskade.
Dersom bakteriene følger urinlederene videre fra blæren kan nyrebekkenet og nyrene affiseres. Dette kalles nyrebekkenbetennelse eller pyelonefritt og en av de vanligste nyresykdommene. Ved pyelonefritt reduseres ofte allmenntilstanden betraktelig med høy feber, slapphet, frysninger, smerter over nyrelosjene og uvelfølelse, samt evt. brekninger og kvalme. Urinblæren kan være affisert samtidig og gi symptomer på cystitt. Dersom tilstanden ikke behandles tilfredsstillende, kan sykdommen komme igjen og evt. gå over til kronisk pyelonefritt, som igjen kan gå over i kronisk nyresvikt (uremi). Dette er en alvorlig, men ikke helt uvanlig komplikasjon.


Knutshø landskapsvernområde.
Knutshø landskapsvernområde er et norsk landskapsvernområde på Dovrefjell, øst for Drivdalen og E6. Området ble opprettet i mai 2002 i forbindelse med etableringen av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark; og er på 908 km². Området ligger i kommunene Oppdal; Folldal, Tynset og Dovre.
Formålet med landskapsvern-området er å ta vare på et sammenhengende høgfjellsområde med leveområdene til villreinen i Knutshø, og et særpreget natur- og kulturlandskap med tilhørende planteliv, dyreliv, landskapsformer og kulturmiljø.
Fjellet Knutshøa ligger i området.


Kieren Keke.
Kieren Aedogan Keke (født 1971 i Yaren) er en naurisk lege og tidligere parlamentsmedlem. Han er nå en hovedperson i opposisjonspartiet Naoero Amo. Han er en av øyas få leger. (Andre er dr. Mark Kun, dr. Ludwig Keke (Kierens far, tannlege), dr. Godfrey Waidabu og dr. Kiki Thoma.)
I 2004 fikk han ikke ta sitt parlamentssete, fordi parlamentsmedlem Russell Kun hevdet at Keke ikke er en naurisk innbygger. Keke ble også arrestert sammen med David Adeang og Fabian Ribauw i april 2004, og siktet for opprørsledelse etter en demonstrasjon på Naurus flyplass, men siktelsen ble snart frafalt. Keke ble gjeninnvalgt i parlamentet i oktober 2004, og er nå øyas helse-, luftfarts- og kvinneminister.
Keke, Kieren
Keke, Kieren


Auweyida.
Kong Aweida i midten, foran Tysklands nauriske flagg
Aweida med hans lokale øyfolk
Kong Auweyida, også Awiyeda, (født føt 1850 Boe, døde ved Ganab-kanalen ca. 1921) var en naurisk konge. Før Nauru kom under hvit kontroll, ble det kontrollert av kongen, som lagde lovene, som videre ble iverksatt av lokale høvdinger. Når tyskerne kom til Nauru og la øya innunder Tysk Ny-Guinea, kunne Aweida få beholde sin suverenitet, og forble høvding over det nauriske folket. Ellers er lite kjent om ham.
På det nederste bildet har han på seg flosshatten. Hans kone, dronning Eigamoiya, har på seg en hvit kappe.


Suðuroy.
Suðuroy (/, dansk: "Suderø") er den sørligste og den fjerde største av øyene som utgjør Færøyene. Øya har et areal på 163,7 km², og en befolkning på 5 041 (2004). Folketallet har sunket årlig siden 1950-tallet. Fra nord til sør finner man følgende bygder på Suðuroy: Sandvík, Hvalba, Froðba, Tvøroyri, Trongisvágur, Øravík, Fámjin, Hov, Porkeri, Vágur, Akrar, Lopra og Sumba. Det svært gamle bostedet Víkarbyrgi ble forlatt på slutten av 1990-tallet. Et lignende sted, Akrarbyrgi, ble forlatt i middelalderen, og legenden forteller at folket i Hørg (i Sumba) kan spore slekten sin tilbake til dette stedet, som ligger lengst sør på øya. To andre bygder ble etablert på midten av 1800-tallet: Tjaldavík i en bukt øst for Øravík, og Fámará i en dal vest for Vágur. De er begge blitt forlatt igjen.
Øya kalles ofte «Lille Danmark». Til motsetning fra mesteparten av færøyinger, er majoriteten av innbyggerne her for å opprettholde Det danske Riksfellesskap og ikke ta selvstendighet fra Danmark. Dialekten deres, suðuroyarmál, er også språkelig nærmere dansk enn tradisjonell færøysk språk.
Geografi.
Suðuroys landskap er preget av dype fjorder. Det høyeste punktet på øya er fjellet Gluggarnir (610 moh.), men den mest kjente fjelltoppen er allikevel Beinisvørð vest for Sumba. Fjellets skjønnhet har blitt beskrevet av den lokale poeten Poul F. Joensen (1899–1970).
Historie.
Øyas folketall steg jevnt fra de første permanente norske bosetningene kom på plass omkring år 700. Under Svartedauden i 1349 skal så mange som 3/4 av Suðyroys befolkning ha bukket under, og mange mister livet som følge av piratvirksomhet på 1600-tallet. Det danske handelsmonopolet fører til gjentatt hungersnød frem til at en handelsmonopolstasjon opprettes i Tvøroyri i 1836. Før det har også mange omkommet under risikable turer til Tórshavn på Streymoy, og skonnerten «Smiril» virker som fast fergeforbindelse til resten av øyriket fra og med 1895. Litt over 200 personer mister livet under Andre verdenskrig på Færøyene, av dem mange sjøfolk fra Suðuroy.
Demografi.
Folketallet på øya har sunket med 1 000 personer (1/3 av befolkningen) i perioden 1985–2007. I samme tidsperiode har antallet personer under 20 år sunket med 31,5 prosent, mens aldersgruppen 20–39 år har sunket med 24,8 prosent. De som flytter ut fra øya er særlig unge kvinner.


Liste over øyer på Færøyene.
Liste over øyene som utgjør Færøyene. Færøyene består av i alt 18 øyer, hvorav den eneste ubebodde er Lítla Dímun.
Referanser.
Færøyene


Bahrains guvernementer.
I Bahrain er guvernementer en understatlig enhet. De ble innført 3. juli 2003 og erstattet de tolv kommunene som landet hadde. Dette ble gjort for å styrke demokratiet i landet.
Hvert guvernement blir styrt av en guvernør.


Spesielle kjennetegn ved Nauru.
På grunn av Naurus størrelse og fargerike historie, har landet flere kjennetegn. Noen er positive, andre ikke fullt så positive.


Engehaugen kirke.
Engehaugen kirke er en liten arbeidskirke på Kopperud i Gjøvik. Kirken ble innviet av biskop Rosemarie Köhn i 1994.
Bygget var opprinnelig en HVPU institusjon bygget rundt 1985. Kirkesalen er der hvor gymsalen var dengang.


Mike McCready.
Mike McCready (født 5. april 1965) en amerikansk musiker, som er best kjent som gitarist i bandet Pearl Jam.
McCready, som var inspirert av artister som Jimi Hendrix og Stevie Ray Vaughan, begynte å spille gitar i 11-årsalderen. På 80-tallet var han med i et par mindre kjente band, men han hadde klippet håret og lagt gitaren på hylla da han ble kjent med Mother Love Bone-gitarist Stone Gossard omkring 1989. De fant tonen sammen, og noen måneder senere – etter at Mother Love Bone hadde blitt oppløst under tragiske omstendigheter – ble han forespurt om å bli med i Gossards nye band, og takket ja. Dette bandet fikk senere navnet Pearl Jam, og ble et av verdens mest populære band på 90-tallet.
I tillegg til Pearl Jam, har McCready også vært med i grunge-supergruppa Mad Season sammen med blant andre Alice in Chains-vokalist Layne Staley og Screaming Trees-vokalist Mark Lanegan. Han deltok også på noen av låtene til Temple of the Dog.


Lítla Dímun.
Lítla Dímun (keltisk for "lille haug") er en liten øy som ligger mellom Suðuroy og Stóra Dímun på Færøyene. Den er den minste av de atten hovedøyene, mindre enn én kvadratkilometer. Kulturelt og historisk hører Lítla Dímun sammen med Stóra Dímun, men administrativt med Hvalbiar kommuna på Suðuroy. Øya kan ses fra bygdene Hvalba og Sandvík på Suðuroy, hvor øyas eiere også bor. Eierne driver sauehold på øya, som er kjent for sitt fruktbare gress og dertil gode sauekjøtt. Den sørlige tredjedelen av øya er klipper, mens resten stiger opp til den flate toppen Slættirnir (413 moh.). Øya er kun bebodd av sauer og sjøfugler. Det er vanskelig å gå i land, det er bare mulig i meget godt vær. 3 hytter er oppført av saueierne.


Joanne Gobure.
Joanne Ekamdeiya Gobure (født 26. april 1982 i Denigomodu) er en naurisk poet. Hun er søskenbarnet til den nauriske tennisspilleren Chris Gobure.
Gobure ble født i Denigomodu, men vokste opp i Uaboe. Hun besøker ofte skolene i Nibok, Aiwo og Yaren. Hun jobber nå i Nauru College i Aiwo.
Gobures dikt er nesten ikke kjent utenfor Nauru. Bare ett dikt er mer eller mindre kjent, "A Beautiful Prayer", spesielt fordi det har blitt publisert på flere internettforum og kristne nettsider.
Gobure, Joanne


Barbet.
Barbet (FCI#¤ 105), som i Norge også kalles fransk vannhund, er en vannhund i gruppen av apporterende fuglehunder med røtter tilbake til middelalderens Mellom-Europa. Den kan også gå under navnet barbillot noen steder og var, i likhet med puddel, også kjent som caniche. Rasen nevnes i flere skrifter fra 1500-tallet, men er trolig en god del eldre enn dette.
Opprinnelse og alder.
Akkurat når og hvor rasen oppsto er det ingen som vet nøyaktig, men det er en meget gammel rase i europeisk sammenheng. Første gang barbetlignende hunder nevnes var i 1387. Kynologer og forskere mener at den (eller forfedrene) opprinnelig kom til Europa fra det nordvestlige Afrika, trolig ført hit av maurere under invasjonen av Spania.
Navnet "barbet" stammer fra det franske ordet "barbe" og betyr "skjegg" (med referanse til ordet "barbering" på norsk, som altså fjerner skjegget). Maurere er et berbisk folkeslag, der menn gjerne bærer skjegg. Akkurat det kan ha en viss sammenheng med både det franske ordet og benevnelsen på denne hunden. Man kan derfor tenke seg at barbet har fått navn etter det folket som bragte den til Europa – mauriske berbere. Den mauriske invasjonen av den iberiske halvøya begynte i 711 og varte til i 1212, så dersom barbet er en etterkommer av hunder maurere hadde med seg er den svært gammel som type, og det er mye som taler for akkurat det.
Barbet regnes også som stamfar til en rekke andre kjente hunderaser, eksempelvis bichon frisé, bichon havanais, puddel, briard og en rekke andre raser med lignende pels.
Barbet nevnes også av Georges-Louis Leclerc (1707–1788), også kjent som "Greven av Buffon", i hans verk "Histoire naturelle, générale et particulière" (36 bind utgitt i perioden 1749–1778, pluss 8 bind som ble utgitt etter hans død) og "Spallazani". Han benyttet også barbet i den første kunstige inseminasjonen av hund som ble kronet med suksess. Dette skjedde i 1779.
Mot slutten av 1800-tallet var rasen nærmest utryddet. Den hadde da i lengre tid blitt mest benyttet til tyvjakt på bl.a. svaner. Underlig nok ser dette ut til å ha blitt rasens redning, selv om den fortsatt må regnes som utrydningstruet. Man regner med cirka 400-500 hunder på verdensbasis. Dessverre er det få opplysninger om rasen i Norge.
Utseende, anatomi og fysikk.
Barbet er en mellomstor hund med en kraftfull og sterk bygning. Den har en meget særegen tykk, krøllet ullen pels, som kan være enten sort, rød og sandfarget i alle nyanser, hvit eller flekket. Pelsen framstår som snor-lignende og har tradisjonelt vært klippet for å lette hundens arbeid. Fargenyansene skal være like over hele kroppen. Hodet er rundt og bredt, halsen kort og kraftig og halen bæres gjerne høyt.
Hannene blir ca. 60 cm i skulderhøyde (58-65 cm) og tispene ca. 55 cm (53-61 cm). Dette er iflg. de standardendringer som skjedde i 1986. Tidligere var minimumshøyden noe lavere.
Bruksområde.
Barbet regnes som en meget dyktig svømmer og en ypperlig apportør som har en rekke flotte egenskaper som brukshund. Som jakthund egner seg godt til blant annet jakt på andefugler og vadefugler. Den høyt utviklede luktesansen kan også gjøre den til en utmerket trøffelhund, ettersøkshund, narkotikahund eller lignende. Den er også en glimrende familie- og utstillingshund, i det den er både omgjengelig og letthåndterlig. I tillegg har den en reke egenskaper innen forskjellige former for hundesport.
Lynne og væremåte.
Barbet er en ypperlig familiehund for sporty barnefamilier, enten de er nybegynnere eller ikke. Den regnes som tillitsfull og omgjengelig, og flink og leken med barn. Den krever imidlertid daglig mosjon og utfordringer om den skal trives maksimalt. I sommervarmen kan også den kraftige pelsen by på problemer, om den ikke klippes. Snø blir også lett et problem, i det den ofte klumper seg i hårlaget. Den tåler imidlertid både sterk kulde og vann godt, og den elsker å bade.
Annet.
Uten god trening og tilvenning trives den dårlig alene over flere timer.


Stóra Dímun.
Stóra Dímun (, dansk: "Store Dimon"), eller Dímun, er en av de atten øyene som utgjør Færøyene. Til tross for dens utilgjengelighet, med sine steile klippekyster på alle kanter, er den bebodd, og er en av verdens minste bebodde øyer som sådan. 1. januar 2010 hadde Stóra Dímun 8 fastboende innbyggere. Samtlige er bosatt på gården Dímun, og dagens gårdbruker er den syvende generasjonen av sin familie på øya. Ankomst til øya med båt er bare mulig i rolig vær, og bestigning av øya, på det ene stedet hvor dette er mulig, er ikke ufarlig. Atlantic Airways har fra 1985 en helikopterrute som trafikkerer øya tre ganger i uken, slik at bruk av et heisverk for å få forsyninger til øya blir overflødig.
Geografi.
Stóra Dímun er blant de sørlige av Færøyene, og ligger mellom Skúvoy i nord og Lítla Dímun i sør. Øya utgjør et areal på 2,62 km², og er dermed den nest minste (etter Koltur) av de bebodde Færøyene. Stóra Dímun er utilgjengelig med klippekyster på alle kanter, men berghyllen Kleivin som eneste mulighet for bestigning fra sjøen, og heller ikke denne veien er ufarlig. Landskapet på øya domineres av to høysletter; den høyestliggende er Høgoyggj (395 moh.), som også er øyas høyeste punkt. Den lavere høysletten ligger i ly for været fra nord og vest med Høgoyggj og Klettarnir (308 moh.), hvor sistnevnte er en forlengelse av Høgoyggj. På den lavere høysletten ligger øyas eneste bebyggelse, gården Dímun.
De bratte nesene rundt øya er Múlin, Breiðanes, Álvisnebbi, Nøvan og Grønaskor. Mellom Múlin og Grønaskor ligger holmen Øssursdrangur. Det er ialt 8 holmer og skjær, på ialt 0,01 km², rundt Stóra Dímun.
På tross av utilgjengeligheten har Stóra Dímun alltid blitt ansett som en god øy, med sitt gode jordsmonn og rike fuglekolonier, sistnevnte av internasjonal betydning. Det har blitt drevet fangst på både fuglene og eggene deres i uminnelige tider, og er fortsatt i dag en binæring ved siden av saueholdet på øya. Årlig er det ca. 130 000 par sjøfugler på øya, herunder lunder (40 000 par), krykkjer (36 900 par), havsvaler (15 000 par), lomvier (29 600 individer) og teister (50 par). I 1808 ble den siste observasjonen av geirfugl på Færøyene foretatt på Stóra Dímun. Når det kommer til landpattedyr, som det i det hele tatt er få av på Færøyene, kjennetegnes Stóra Dímun spesielt av mangelen på rotter. Det har blitt observert harer på øya, men de klarer seg ikke på egenhånd der over lengre tid.
Samfunn.
Administrativt til hørte Stóra Dímun opprinnelig Sandoyar prestagjalds kommuna. I 1923 ble Stóra Dímun overflyttet fra Sandur sogn til Skúvoy sogn, og ble utskilt med denne til Skúvoyar kommuna fra Sands kommuna i 1930.
Til tross for sin avsideliggenhet har Stóra Dímun aldri utgjort sin egen kommune grunnet sitt knappe innbyggertall. Bonden på Stóra Dímun søkte imidlertid Lagtinget om å få Stóra Dímun utskilt som en egen kommune i både 1909 og 1910, men fikk avslag begge ganger fordi det ikke var nok innbyggere til å sitte i et kommunestyre, skolestyre og valgnemnd.
Religion.
Gården hadde også en tilhørende kirke med en lang historie, men denne gikk ut av bruk i 1922 og har siden forfalt. Murene står dog fortsatt igjen etter den like ved gårdsbygningene.
Postvesen.
I arkivene hos Posta (tidligere Postverk Føroya) finnes det ingenting som sier noe om postgangen til Stóra Dímun utover det at folk fra Skúvoy fraktet post fra Skúvoy til Stóra Dímun. I 1946 beklaget Janus Jensen í Dímun seg over postgangen i et brev til postverket, og ønsket flere postleveranser, fra to ganger i måneden til én gang i uken. Postverket mente imidlertid at dette ikke kunne la seg gjøre med datidens kommunikasjonsmuligheter.
Frem til 1970 hadde man to leveranser i måneden, men fra 1971 ble det gjort en endring i og med at folket på Stóra Dímun bodde i Tórshavn i vinterhalvåret (fra omlag 1. november til omlag 1. mai), og man fikk postleveranser fra Skúvoy to ganger i uken. Det totale antallet leveranser igjennom året ble allikevel det samme.
Poståpneren på Skúvoy hadde ansvaret for leveransene, som ble foretatt ved at han og flere dro til Stóra Dímun med motorbåten «Sigmundur». Det fantes ikke noe posthus på Stóra Dímun, slik at poståpneren selv kom i land, fordelte posten og tok samtidig med seg post tilbake som folket på Stóra Dímun skulle sende. Fra 1984 kommer posten to ganger i uken med Atlantic Airways' helikopter, og gårdbrukeren på Stóra Dímun har ansvaret som poståpner.
Historie.
Det er ikke kjent når øya fikk sitt navn eller eksakt hva det kommer av, men lingvister mener at det har keltisk oppgav. Første stavelse, "dí" eller "di", betyr «to», mens den siste stavelsen, "mun", kommer fra ordet «muinn» som betyr «nakke», «rygg» eller «høyde». Navnet Stóra («Store») Dímun står i kontrast til Lítla («Lille») Dímun, og på færøysk kan de to øyene omtales samlet som Dímunarnar, men dette er sjeldent.
Stóra Dímun har vært bebodd sammenhengende siden landnåmstiden. Hvem som først bosatte seg på øya er derimot ikke kjent, men brødrene Brestir Sigmundsson og Breinir Sigmundsson (som hadde sitt hovedsete på Skúvoy) eide en gård på Stóra Dímun, ifølge Færøyingesaga hvor det står: «Det hendte seg nå engang, da brødrene Brestir og Beinir var på deres gård på Dímun, at de seilte over til øya Lítla Dímun, som er ubebodd, hvor de lot sin saueflokk gå på beite.» Det var senere på Stóra Dímun at Brestirs sønn, Sigmundur Brestisson, som 9-åring så sin far bli drept. Havgrímur fra Suðuroy tok deretter over øya. Havgrímurs sønn, Øssur Havgrímsson, bygde forsvarsverk på øya, men ble drept av Sigmundur Brestisson som hevn for drapet på faren. Sigmundur kristnet senere Færøyene i år 1000.
I middelalderen gikk eierskapet av øya over til kronen, men har senere blitt i privat eie igjen. Gården var ganske stor, og på det meste bodde det 20–25 personer fast der.
Et sagn forteller at Annika í Dímun ble dømt til døden ved drukning i Tórshavn på midten av 1500-tallet for å ha drept sin ektemann.
Nyere tid.
Den farligste oppgaven på øya var å fange fugler (særlig lunder) og samle egg til mat. Det skjedde ofte ulykker, og fra 1800-tallet til tidlig på 1900-tallet er det kjent at sytten menn mistet livet. En av dem var sognepresten, som falt ned fra den lille berghyllen Kleivin på vei ned mot stedet hvor båten hans lå, i 1874.
Kunstmaleren Díðrikur í Kárastovu, som malte det eldste maleriet man kjenner til fra Færøyene, ble født på Stóra Dímun i 1802. Han var sønn av Søren Dideriksen fra Kollafjørður, som sammen med to fra Sandoy var midlertidig forpakter på Stóra Dímun. Søren Dideriksen flyttet antageligvis tilbake til Kollafjørður i 1807, da det kom to brødre fra Sumba til Stóra Dímun, Janus og Sørin Olesen (eller Jens og Søren Olsen). Avtalen var at de skulle kjøpe øya i fellesskap, men Janus svek Sørin og skrev øya kun i sitt eget navn. Sørin måtte flytte til Sandoy, og hans etterkommere er å finne i Húsavík. Janus ble boende på øya, og han er stamfar for dagens slekt der, slik at dagens gårdbruker, Óla Jákup í Dímun, er syvende generasjon etter at han overtok i 1980. Díðrikur í Kárastovus mor bodde som enke hos søsteren, som var gift med Janus Olesen.


Dagestan.
Dagestan (Dag(h)estan betyr Fjellandet) er en av Russlands republikker og ligger ved Kaspihavet i det nordlige Kaukasus.
Republikken grenser internt i Russland til Kalmykia i nord og Tsjetsjenia og Stavropol kraj i vest. Internasjonale grenser er mot Aserbajdsjan og Georgia i sør. I tillegg har Dagestan ca 400 km kystlinje mot det Kaspiske hav. Republikkens areal er 50 300 km², og høyeste punkt er Bazarduzu på 4466 meter.
De største byene er hovedstaden Makhatsjkala (460 000 innbyggere), Khasavjurt (126 000) og Derbent (117 700).
Folkegrupper.
Dagestans grunnlov sier at alle folkegruppers interesser skal ivaretas, noe som krever stor balansegang. Over 90% av befolkningen er muslimer og landet er en muslimsk republikk, noe som gjenspeiles i Dagestans flaggs grønne farge.


Borðoy.
Borðoy () er den største av de seks Norðoyar på Færøyene. Den er sterkt innskåret, og har derfor mange høye nes (eller "barð" på færøysk), og disse har gitt øya navn. Byen Klaksvík, med omkring 5 000 innbyggere, ligger på Borðoy, og danner Norðoyars sentrum. Byen betegnes dessuten som Færøyenes fiskerihovedtad. De andre bygdene rundt om på øya er Norðoyri, Ánir, Árnafjørður, Norðtoftir, Depil, Norðdepil og Múli. Sistnevnte er avfolket. To fjorder skjærer seg inn på sørkysten: Borðoyarvík (hvor Klaksvík ligger på en landtunge) og Árnafjørður.
To tunneler fra henholdsvis 1965 og 1967 forbinder Klaksvík med Árnafjørður og Hvannasund. To veidemninger forbinder øya med Viðoy i nordøst og Kunoy i nordvest. En undersjøisk tunnel forbinder dessuten Borðoy med Eysturoy, og er dermed Nordøyenes forbindelse til resten av øyene.
Borðoy var trolig den første av Færøyene som ble befolket.


Blankvåpen.
Blankvåpen er våpen ment å være fra en gitt tidsperiode, laget tilnærmelsesvis slik de ble laget originalt. Termen brukes i dag i Norge i museums- og samlersammenhenger som en samlebetegnelse på sverd, økser, spyd, dolker etc. jf. «white-arms» i engelskspråklige land.
I Norge er det blankvåpenforeninger i Oslo, Skien, Bergen, Halden og Trondheim. Det er også folk som driver med blankvåpenaktiviteter i Stavanger og Kristiansand.


Western Martial Arts.
Kampsport fra den vestlige verden. (Den vestlige verden inkluderer ikke områder øst for områder under innflytelsen til hærførere som Hannibal og Timur Lenk.)
Western Martial Arts (WMA) er en motsats til begrepet «østlig kampsport» (karate, judo, kendo etc).
WMA innbefatter alle kampsporter som har en solid forankring i vesten.
En viktig del av WMA er gamle og tildels glemte kampmanualer som viser teknikker med stav, kjepp, dolk, sverd, langsverd, strid fra hest, hellebard, bruk av buckler (lite rundskjold) osv. Den eldste av disse manualene er fra ca. 1280, og er angivelig skrevet ned av en munk. Manualen går under betegnelsen «133»/«1.33»/«I 33» og beskriver teknikker for bruk av sverd og bukler (lite håndskjold). Andre manualer går under navnene på dem som angivelig laget dem, som Fiore di Liberi, Hanko Döbringer (Johannes Liechtenauer), Sigmund Ringeck, Peter von Danzig, Juden Lew, Paulus Kal, Joachim Meyer, Da Silva og Mendoza.
Hvorvidt USA/Amerika regnes til WMA avgjøres av hva kampkunsten er basert på; en videreutvikling av en vestlig kamp-tradisjon en østlig eller en miks av flere kulturelle retninger. Det er for eksempel mange amerikanske grupper som følger gamle vestlige manualer og som er ledende i tolkningen og gjenopplivingen av gjenoppdagede historiske vestlige kamp-manualer, mens andre retninger (f.eks SCA) har latt seg inspirere av historien, men kan strengt tatt ikke sies å være tuftet på vestlige kamp-teknikker, selv om det visuelle ytre i SCA gjerne gir assosiasjoner til middelalderens Europa.


Sosiokulturelt perspektiv.
Det sosiokulturelle perspektiv har sin opprinnelse fra Lev S. Vygotskys skrifter på 1920- og 1930-tallet i Sovjetunionen. Perspektivet skiller seg fra de foregående teorier rundt læring og menneskelig utvikling ved at det vektlegger betydningen av sosiale rammer rundt våre handlinger. I et sosiokulturelt perspektiv må handlinger og kunnskaper relateres til sammenhenger og virksomheter. Andre viktige elementer i det sosiokulturelle perspektiv er bruken av medierende artefakter og kommunikasjonen mellom mennesker. Vygotskys ideer dannet også bakgrunn for aktivitetsteorien.


Aktivitetsteorien.
Aktivitetsteori er et filosofisk rammeverk for å studere ulike former for menneskelig praksis som utviklingsprosesser, der både individuelle og sosiale nivå er sammenbundet. Den russiske psykologen Leontjev, som var elev av og senere kollega med Lev. S. Vygotsky, har utviklet en begrepsramme som går under betegnelsen "aktivitetsteori". Aktivitetsteorien systematiserer forståelsen av menneskelige handlingers situerte natur og beskriver dem som deler av kontinuerlige sosiale praksiser i samfunnet.
Aktivitetsteorien er en videreføring av Vygotskys arbeid i Sovjetunionen på 1930-tallet. Utgangspunktet var behaviorismens sammenheng mellom stimulus og respons. Vygotsky trakk inn de medierende artefaktene som et tredje mellomledd til behaviorismens teori. Han mente de var nødvendige i samspillet mellom stimulus og respons. Den grunnleggende antagelsen innen aktivitetsteori er at menneskelig kognisjon og aktivitet er en enhetlig prosess som er uløselig knyttet til medierende artefakter eller kulturelle verktøy.
Yrjö Engeström har gjort en videreutvikling av Leontjev og Donald Normans grafiske presentasjon av aktivitetsteorien som en trekant bestående av subjekt, objekt og artefakt. Han kaller disse individuelle aktivitetene i aktivitetsteorien for «toppen av isfjellet» av kollektive aktiviteter og utvider trekanten til å inkludere regler, fellesskap/samfunn og arbeidsdeling, med andre ord det kollektive aspektet av aktivitetene.


Rio Negro (Brasil).
Rio Negro er ei nordlig sideelv til Amazonas i Brasil. Lengden på hovedelva er om lag, men største vassdragslengde medregnet Branco, den lengste sideelva, er. Elva dannes ved samløpet mellom Casiquiare, som starter ved en bifurkasjon fra elva Orinoco, og elva Guainía fra provinsen Guainía lengst øst i Colombia. Den største sideelva er den lange Branco fra nord. Negro renner ut i Amazonas ved Manaus og er farbar for litt større skip om lag 150 kilometer oppover i den tørreste delen av året.
Elva har fått navnet sitt etter det mørke elvevannet.
De største sideelvene er Vaupés og Branco


WGC-Cadillac Championship.
WGC–Cadillac Championship er en turnering i golf for profesjonelle herregolfere. Den er del av World Golf Championships og har offisiell status både på PGA-touren og Europatouren. Tittelsponsor er programvareselskapet CA. Vinnertrofeet heter "Gene Sarazen Cup", etter Gene Sarazen.
Turneringen spilles som slagspill. Det sendes invitasjoner til de 50 beste spillerne på verdensrankingen i golf og til noen andre toppgolfere fra de profesjonelle tourene for å globalisere feltet. I 2004 var det 68 spillere i startfeltet, noe som er mindre enn halvparten av det som er vanlig i andre profesjonelle golfturneringer.
Turneringen var frem til 2007 kjent som WGC–American Express Championship.


Verdenscup.
Verdenscup (engelsk "world cup") er navnet på prestisjefylte verdensomfattende konkurranser i en rekke ulike idretter. Ofte ligger det kontinentale cuper, eksempelvis europacup, i nivået under verdenscupene. For noen idretter, spesielt blant lagidretter, er verdenscupen tilsvarende verdensmesterskap.


Norsk Langbuelag.
Norsk Langbuelag (NLBL) er en forening for alle som er interessert i tradisjonelle buer (langbuer), både bueskyttere og buebyggere. Foreningens mål er blant annet å arrangere kurs, sette standarder og fremme konkurranser. Foreningen ble stiftet i 1999.
Eksterne lenker.
Langbuelag


Norges Buejegerforbund.
Norges Buejegerforbund (NBJF) er et forbund for jegere som ønsker å jakte med pil og bue i Norge. Forbundets overordnede mål er derfor å bidra til at slik jakt blir tillatt. Norges Buejegerforbund ble stiftet i 1988.
Eksterne lenker.
Buejgerforbund


Gaia Trafikk.
Gaia Trafikk var den største kollektivtransportbedriften i Bergen og Os og det ene av to selskap (HSD er det andre) som gikk inn i Tide-konsernet 3. november 2006. Gaia ble dannet i 1998 ved en fusjon mellom selskapene Pan Trafikk AS og Bergen Sporvei AS. Pan Trafikk drev ordinære bussruter i Åsane, Fana og Os, og mellom disse og Bergen sentrum. Bergen Sporvei hadde rutekonsesjon innenfor (med noen få unntak) de gamle bygrensene fra før 1972. Etter fusjonen ble begge selskapenes trafikk samkjørt, et arbeid som var påbegynt før sammenslåingen.
Gaia Trafikk hadde i 2006 ca. 300 busser, og av disse var det seks trolleybusser og to duobusser. Bergen er den eneste nordiske byen med slike busser. Selskapet hadde ved fusjonstidspunktet også 36 gassbusser.


Norges Bueskytterforbund.
Norges Bueskytterforbund (NBF) er et forbund for bueskyttere i Norge. Foreningens formål er å fremme bueskytteridretten i Norge og representere idretten internasjonalt. Norges Bueskytterforbund er medlem av Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF), Federation Internationale de Tir a l'Arc (FITA) og Den Europeiske Bueskytterunion (EMAU). Forbundet ble stiftet 5. oktober 1948.
Eksterne lenker.
Bueskytter
Norges Bueskytterforbund


Marc-Vivien Foé.
Marc-Vivien Foé (født 1. mai 1975, død 26. juni 2003) var en kamerunsk fotballspiller som døde under tragiske omstendigheter i 2003. Han var en hardtarbeidende defensiv midtbanespiller, og representerte sitt land i 64 A-landskamper (8 mål), og deltok i to VM-sluttspill. Han var også med på å vinne Afrikamesterskapet to ganger.
Foé debuterte på det kamerunske landslaget allerede som 17-åring. Etter USA-VM i 1994 ble han kjøpt av den franske toppserieklubben RC Lens, hvor han spilte i fire sesonger og skapte seg et navn i europeisk fotball. I 1998 var han nær en overgang til den engelske storklubben Manchester United, men denne overgangen strandet da Foé pådro seg en korsbåndskade. Denne skaden førte også til at Foé gikk glipp av VM i Frankrike.
Senhøsten 1998 var Foé tilbake på fotballbanen, og ble kjøpt av en annen engelsk klubb, West Ham. Her spilte han i to sesonger før han returnerte til fransk fotball og Lyon. Han var to sesonger i Lyon, hvor han ble fransk seriemester i 2002. Samme år spilte han i sitt andre VM-sluttspill, og ble høsten 2002 leid ut til engelske Manchester City, hvor han ble en publikumsfavoritt.
Dødsfall.
Foé døde på sin gamle hjemmebane i Lyon under semifinalekampen mellom og i Confederations Cup 26. juni 2003. Foé kollapset på banen i det 71. minutt uten at noen andre spillere hadde vært nær ham. Han ble erklært død da han ankom sykehuset et drøyt kvarter senere. For å hedre hans minne hadde alle de kamerunske spillerne på seg Foés trøye nummer 17 da de mottok sølvmedaljene i turneringen etter finaletapet mot tre dager senere. Også Manchester City hedret Foé ved å «pensjonere» hans trøye nummer 23.


Vålerenga Ishockey.
Vålerenga Ishockey er en ishockeyklubb underordnet Vålerengens Idrettsforening, som ble stiftet den 29. juli 1913, med bakgrunn i Idrætspartiet Spark. Vålerenga Hockey har siden 1960 blitt norgesmestere hele 26 ganger, senest i 2009. Vålerenga har også blitt seriemestere 27 ganger, senest i 10-sesongen. Vålerenga spiller sine hjemmekamper på Jordal Amfi som har en kapasitet på 4 450.
Starten.
Vålerengas hadde gjennombrudd i 1960 og fram til i dag Vålerenga Norgesmesterskapet 26 ganger.
Vålerengens Idrettsforening ble stiftet allerede i 1913 og har gjennom hele historie vært en av Norges fremste idrettsklubber. ishockeyhistorie strekker seg tilbake til 40-tallet. Klubben deltok i NM for junior første gang i 1947, og brukte 10 sesonger på å etablere seg i toppen. I 1956 var det så klart for den første mestertittelen: Vålerengens IF vant NM for junior og gjentok bedriften 5 sesonger på rad. Dynastiet VIF var etablert.
1960-tallet og 1970 tallet.
Jordal Amfi ble bygget i forbindelse med vinter-OL i 1952, og ble innviet i desember 1951. Hallen var opprinnelig uten heldekkende tak, men dette ble lagt i 1971.
VIF naboklubb Gamlebyen (GIF) dominerte norsk ishockey på 50-tallet. 6 NM-titler var fasit for Gamlebyen før med sin første kongepokal i 1960. Krumtappen i det nye mesterlaget var kaptein Tor «Jern-Gustav» Gundersen som også ble Vålerengas første vinner av «Gullpucken», norsk ishockeys høyeste utmerke. Andre VIF-legender som var med å innlede klubbens første gullalder var Einar Bruno Larsen, Leif Eriksen og Terje «Henger´n» Hellerud. At de samme tre var med også da VIF tok sitt første Norgesmesterskap i fotball 5 år seinere. I 1965 innledet Vålerengen sin utrolige rekke med 7 strake Norgesmesterskap fram til 1971.
1980-tallet.
1981/82 sesongen vant VIF sin 12. kongepokal den første på 10 år. Blant profilene den gang var den finske superstjernen Ilkka Kaarna (som fortsatt har klubbrekorden med sin 60 mål i 81/82) og Geir Myhre, vant Gullpucken samme sesong. VIF vant NM-gull i 1985, 1987 og 1988
Seriemesterskap i 1980, 1982, 1985 og 1988.
1990-tallet.
Med Geir Myhre som hovedtrener, vant VIF finalen over Furuset, Stjernen og igjen Furuset. VIF ble seriemester i 1995/1996 men tapte finalen. Etter fem år med semifinale tap mot Lillehammer og et semifinaletap og tre finaletap mot Storhamar Dragons, kom den 19. kongepokalen sesongen 1997/98. Med Roy Johansen som ny trener, ble VIF norgesmester og seriemester to ganger på rad over Storhamar Dragons.
Jordal Amfi ble påbygd og fikk dagens utseende og innredning i forbindelse med A-VM i ishockey i 1999.
2000-tallet.
Etter finaletap mot Storhamar Dragons i 2000, kom et nytt NM-gull mot Frisk Asker 2001. I 2001-2002 begynte Vålerenga nok en snuoperasjon, denne gang for å fornorske spillerstallen. I 2002 feiret VIF 90 år, og høsten 2002 ble spillerstallen ble kraftig forsterket med norske landslagsspillere som ble hentet hjem fra svenske klubber, egne juniorer fra de ferske dobbeltmesterne som fikk sjansen på A-laget og en potensiell poengkonge i den svenske skarpskytteren Joakim Backlund. Marius Rath og Øystein Olsen gjorde comeback etter et par hvileår. For første gang i historien vant Vålerenga en kongepokal utenfor Oslo, ettersom den fjerde og siste kampen ble spilt i Hamar OL-amfi. 2003/2004 ble VIF nr. to i serien og tapte finalen 1-2 mot Storhamar Dragons i den syvende og avgjørende finalen i Hamar OL-amfi som takk for sist. 2004-05 Det var sesongen hvor NHL ble rammet av lockout og hvor hundrevis av av transatlantiske proffer dro til Europa for å spille hockey. For Vålerengas del kom forsterkningene sent, men godt. VIF laget lå på nedre halvdel av tabellen nesten hele høsten, før overgangsvinduet gikk mot stengetid i desember. Men i løpet av julemåneden falt brikkene på plass én etter èn. Hjemvendte Anders Myrvold og Morten Ask fikk selskap av Chris Mason (Nashville), Scott Hartnell (Nashville) og Travis Brigley (Colorado), mens Vladimir Machulda sluttet seg til troppen fra finsk liga. Vålerenga ble først seriemesterskapet, før den 23. NM-tittelen med finaleserie mot TIK. Foran sesongen 2006/07 fikk Espen «Shampo» Knutsen hovedansvaret som trener for A-laget, og med Sven-Arild Olsen som ny assistent. Spillerstallen var nok en gang den med flest norske spillere i UPC-ligaen, etter 4-1 i kamper over erkerivalene fra Storhamar i NM-finalene 2007. 2007/2008 ble det seriesølv og tap i semifinalene mot erkerivalene fra Storhamar der de vant sitt 6. NM-gull over Frisk. sesongen 2008/09 ble VIF igjen NM-mestre for 26-gang 4-2 i kamper over Sparta.
2010-tallet.
Sesongen 2009-2010 ble VIF seriemestere, men tapte finalen mot Stavanger Oilers som tok sitt første NM-gull. Foran sesongen 2010-2011 meldte flere sentrale spillere overgang til Lørenskog Ishockeyklubb, sentrale spillere som Anders Fredriksen, Johnny Bruun, Kenneth Larsen, Tommy Lund, Jonas Olsson, Nicolai Brynisveen, brødrene Lars Erik Spets og Knut Henrik Spets. VIF endte på en 3. plass, to poeng foran Storhamar Dragons og fire poeng bak Stavanger Oilers i serien og kvartfinaletap mot rivalen Lørenskog Ishockeyklubb. Det medførte at VIF var ut av kvartfinalen i ishockey på første gang på 22 år.
Norgesmesterskap.
1960, 1962, 1963, 1965, 1966, 1967, 1968, 1969, 1970, 1971, 1973, 1982, 1985, 1987, 1988, 1991, 1992, 1993, 1998, 1999, 2001, 2003, 2005, 2006, 2007, 2009
Seriemesterskap.
1962, 1963, 1964, 1965, 1966, 1967, 1968, 1969,1970, 1971, 1980, 1982, 1985, 1988, 1991, 1992, 1993, 1994, 1996, 1998, 1999, 2000, 2002, 2003, 2005, 2007, 2010


Paolo Maldini.
Paolo Cesare Maldini (født 26. juni 1968) er en tidligere italiensk fotballspiller. Han er 187 cm høy og veier 85 kg. Han regnes for å være en av tidenes beste forsvarsspillere. Han er sønn av den tidligere italienske landslagstreneren Cesare Maldini.
Karriere.
Maldini debuterte for AC Milan allerede som 16-åring, 20. januar 1985, og var fast på laget sesongen etter. Milan er den eneste klubben Maldini noen gang har spilt for, og i løpet av sin over 20 år lange karriere på San Siro, har han vært med på å vinne sju italienske ligamesterskap, og har vunnet den gjeveste Europacupen fem ganger.
På spilte Maldini 126 A-landskamper før han takket nei til videre landslagsspill etter fotball-VM i 2002. Han har deltatt i fire VM-sluttspill og tre EM-sluttspill. I to av disse sluttspillene spilte Maldini finale, men begge gangene tapte italienerne finalen. Til sammen har Maldini spilt 23 VM-sluttspillkamper. Kun tyske Lothar Matthäus, med sine 25 VM-kamper, har spilt flere.
I 1995 kom Maldini på andreplass i FIFAs kåring av årets spiller i verden. Han har ved flere andre anledninger vært blant de ti beste i kåringen.
Den 16. februar 2008 nådde også Maldini en milepæl ved å spille sin offisielle fotballkamp nr. 1000, da AC Milan spilte 0-0 mot Parma.
Maldini spilte sin siste kamp for AC Milan på San Siro den 24. mai 2009, da laget tapte 2-3 for Roma.
Og sin siste kamp for Milan borte mot Fiorentia på Stadio Artemio Franchi i Firenze 31. mai. Da vant Milan 2-0 og Maldini fikk seier i sin siste offisielle kamp for Milan.


Joachim Nielsen.
Joachim «Jokke» Nielsen (født 8. september 1964, død 17. oktober 2000) var en norsk musiker som var mest kjent som komponist, vokalist, gitarist og frontfigur i det norske rockebandet Jokke & Valentinerne. Han var bror av tegneserieskaperen Christopher Nielsen og sønn av kunstneren John David Nielsen (som tegnet omslaget til "Trygge Oslo").
__TOC__
Historie.
Nielsen dannet Jokke & Valentinerne i 1982, og bandet ble raskt et av de mest populære bandene i Oslos rockemiljø. I 1985 ble låtene «Spenn» og «Alt kan repareres» gitt ut på en samlekassett med nye norske band, og året etter gav Jokke & Valentinerne ut sitt første album, "Alt kan repareres".
Tekstene til Nielsen handler ofte om mennesker på livets skyggeside, enten det gjelder sosiale forhold, økonomi eller rusproblematikk. I så måte var Jokke nært beslektet med den amerikanske forfatteren Charles Bukowski. Nielsen fikk Spellemannprisen i 1991 for albumet "Frelst!". Joachim Nielsens tekster er blitt betegnet som personlige uten å bli private, og fulle av ironi både over seg selv, musikkbransjen og det «vellykkede samfunnet», og da de «hippe» og «kule» især. Låta «Prisen for popen» er et godt eksempel på et oppgjør med de som stryker hverandre etter hårene i musikk- og kjendislivet. Hans tekster kommer tydelig fram på for eksempel "«Bestevenner»" som er en hyllest til det uselviske, lojale vennskapet. Her får vi også en litt annen vinkling på vennskapet med «Goggen,» en velkjent figur og svirebror i Jokkes tekster. En annen trend i tekstene til Jokke var å la sympatien gå til den svakeste part, og den norske dikteren Rudolf Nilsen var tydelig en stor inspirasjonskilde for tekstene hans; både i måten å ta parti med de som ligger nede, og ved å beskrive klassekamp i et såkalt klasseløst samfunn a la Norge i 1980- og 1990-årene.
Musikalsk hadde han ofte et bredt, fyldig, energisk og gitarbasert lydbilde, kombinert med visesang. I Valentinerne var Jokke eneste gitarist, mens i Tourettes spilte i tillegg Petter Baarlie fra Backstreet Girls, og bidro til et fyldigere og en mer klassisk rockesound.
I løpet av 90-tallet økte bruken av rusmidler og narkotiske stoffer. Han var flere ganger innlagt på avrusingsklinikker for sin heroinavhengighet. Det beskrives i "«Bestevenner»" fra 1997 at han hadde sluttet med heroin – han "«vendte hjem til Kong Alkohol»". På permisjon fra Tyrilikollektivet for å lage et nytt album døde han av en overdose heroin hjemme hos en venn den 17. oktober 2000, 36 år gammel.
I november 2005 ble Joachims låt «To Fulle Menn» kåret til tidenes norske låt i en avstemming blant NRK P3s lyttere.
Samme måned kom det opp et forslag i bydel Gamle Oslo om at Nielsen skulle få en gate i den nye bydelen Bjørvika i Oslo oppkalt etter seg. Dette ble i desember 2005 nedstemt. Navnekomiteen ble i stedet enige om et annet sted som passer bedre, en 50 meter lang gatestump på Grønland i Oslo, ved Det åpne teater. Gaten heter "Joachim Nielsens gang", ble skiltet i september 2006 og har en bensinstasjon og boligkvartal som nærmeste nabo. Det ble også foreslått at det skulle bli satt opp en statue av ham, men dette møtte motstand fra familien.
I 2011 ble Jokke & Valentinerne innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Wenche Myhre og Alf Prøysen.
JEPS.
JEPS er forkortelsen for «Jokke's Eget PlateSelskap». Joachim Nielsen brukte denne forkortelsen på noen av cd-ene han ga ut.


Raymond Robertsen.
Raymond Robertsen (født 12. september 1974 i Hammerfest) er en norsk politiker (H).
Robertsen ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 2001, men ble ikke gjenvalgt i 2005. Han var leder i Finnmark Unge Høyre 1993–1997, leder i Hammerfest Høyre 1998–2001 og fylkessekretær i Finnmark Høyre 1999–2001, medlem av Hammerfest formannskap 1995–2001 og medlem av Finnmark fylkesting 1999–2001. Han er medlem av Hammerfest formannskap igjen fra 2007 og har fungert som setteordfører flere ganger.
Han har utdannelse i offentlig økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Finnmark 1996–1998 og i internasjonal markedsføring fra samme sted 1998–1999. Han har blant annet jobbet som kontorassistent ved Elvetun barnehage 1993–1994, lærer ved Sandøybotn skole 1994–1995, lærer ved Akkarfjord skole 1995–1996 og prosjektleder i Pro Barents A/S 2006–2007. Robertsen er i dag ansatt i Hammerfest og omegn næringsutvikling A/S (HONU) og er også fra 2007 daglig leder i stiftelsen Barentshavkonferansen.


26. juli-bevegelsen.
26. juli-bevegelsen ("Movimiento 26 de Julio" – eller – "M-26-7") var en revolusjonær organisasjon ledet av Fidel Castro, og som i 1959 styrtet regimet til diktatoren Fulgencio Batista på Cuba.
Organisasjonens navn stammer fra angrepet som Fidel Castro ledet mot militærbasen Moncada i Santiago den 26. juli 1953. Angrepet ble slått ned og de overlevende impliserte ble dømt til lange fengselsstraffer. Etter press ga imidlertid Batista dem amnesti i mai 1955.
Før en rekke av de løslatte dro i eksil til Mexico, deltok de 12. juni 1955 i stiftelsen av 26. juli-bevegelsen. Organisasjonens mål var å styrte Batista gjennom væpnet kamp og oppbygging av revolusjonære celler rundt om på Cuba. Frank Pais ble valgt til nasjonal leder for den gruppen av 26. juli-bevegelsen som skulle drive med sabotasjer og nøre opp under motstanden mot Batista. Andre sentrale ledere i denne gruppen var Raúl Pujol, Celia Sánchez, Haydée Santamaría, Aldo Santamaría og Vilma Espín.
Fidel Castro og andre fra Moncada-opprøret dro deretter i eksil til Mexico. Hensikten var å bygge opp 26. juli-bevegelsens geriljagruppe. Argentineren Ernesto 'Che' Guevara sluttet seg i 1955 til 26. juli-bevegelsen og dens geriljagruppe i Mexico.
Den 2. desember 1956, gikk 82 mann i land på Cuba, etter å ha seilt med båten Granma fra Mexico, klare til å organisere og lede en revolusjon for å bli kvitt Batista-regimet. I begynnelsen gikk det ikke så bra for bevegelsens geriljagruppe. De hadde gått i land midt på lyse dagen, og var blitt oppdaget av det kubanske luftforsvaret. Området der de gikk i land – "Las Coloradas" – var en sump og de fikk bare i land en del av våpnene og utstyret. I tillegg gikk de 5. desember i et bakhold ved "Alegria del Pio" og i dagene som fulgte ble mange av dem drept. Guevara ble lettere skadd under kamphandlingene.
Da de samlet seg igjen i fjellene Sierra Maestra var det kun 12 igjen av de 82 som hadde vært om bord på Granma. Dette var innledningen til Den cubanske revolusjon, som skulle holde frem de neste to årene. Det endte i januar 1959, etter at Batista flyktet fra Cuba på nyttårsaften. Styrkene til bevegelsen marsjerte inn i Havanna, hvor de ble hyllet av innbyggerne som på oppfordring fra Fidel Castro hadde satt i gang en generalstreik.
Etter den vellykkede revolusjonen slo "26. juli-bevegelsen" seg sammen med andre organisasjoner for å danne partiet som etter hvert skulle bli til Det Cubanske kommunistpartiet ("Partido Comunista de Cuba")


Eva M. Nielsen.
Eva Margaret Nielsen (født 7. mars 1950 i Kvænangen, Troms) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 2001 og satt i to perioder fram til 2009, da hun ikke tok gjenvalg. Hun var vararepresentant i perioden 1989–1993, og møtte for Oddrunn Pettersen fra 1. oktober 1989 til 16. oktober 1989. Hun satt i kommunestyret i Alta kommune 1981–2001, ordfører fra 1991 til 2001.
Nielsen fullførte økonomisk gymnas i 1970, hun tok eksamen i bedriftsøkonomi I og II og personaladministrasjon ved Finnmark Distriktshøgskole (FDH) 1981-1982 og eksamen høyere økonomisk administrativ ledelse ved FDH 1987.
Nielsen har arbeidet som kontormedarbeider ved Alta skipsekspedisjon 1970-1976, bokholder i Alta kommune 1981-1985 og opplæringskonsulent i Alta kommune 1986-1991.


Jan Olav Olsen.
Jan Olav Olsen (født 29. september 1950 i Arendal, Aust-Agder) er en norsk politiker (H). Olsen var ordfører i Gjerstad for Høyre i to perioder fra 1991–1999. Kjell Arild Haugen fra Senterpartiet var varaordfører.
Olsen ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 2001. Etter fire år på Stortinget gikk Olsen tilbake sitt opprinnelige yrke som rektor på Sunde ungdomsskole i Gjerstad kommune.


Mitsubishi Motors Corporation.
Mitsubishi Motors Corporation er en japansk bilprodusent, datterselskap til det store Mitsubishi-selskapet.
Historie.
Historien til selskapet går tilbake til 1870 og stiftelsen av transportselskapet Tsukumo Shokai. Mitsubishi Heavy Industries, som kan spores tilbake til dette selskapet, lanserte sin Model A i 1917. Mitsubishi Motors ble et uavhengig selskap i 1970 når bilavdelingen ble skilt fra resten av selskapet. Selskapet ble reorganisert i 2003 og spesialiserer seg nå på personbiler. Men i 2011 kom Mitsubishi's første elbil, Mitsubishi i-MiEV


Lagumot Harris.
Lagumot Harris (født 1938?, død 8. september 1999) var en naurisk politiker, og president for det knøttlille landet i nesten en måned, fra 15. april til 15. mai 1978. Han ble valgt igjen for en lengre periode, fra 22. november 1995 til 11. november 1996. Han døde i Melbourne, Australia i september 1999.


Åse Gunhild Woie Duesund.
Åse Gunhild Woie Duesund (født 18. april 1944 i Grimstad, Aust-Agder)
er en norsk politiker (KrF).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1997 og satt i tre perioder. Duesund var fylkesvaraordfører i Aust-Agder i perioden 1993–1995.
Hun er utdannet fysioterapeut fra Statens fysioterapihøgskole 1969. Hun har arbeidet som fysioterapeut, og som lærer i videregående skole.
Hun var medlem av Aust-Agder fylkesting 1987-1997, de siste fire årene som heltidspolitiker. Hun var medlem av KrFs sentralstyre 1999-2003.


Ruben Kun.
Ruben James Kun er tidligere parlamentsformann, finansminister og president i øystaten Nauru. Han var president fra 19. desember 1996 til 13. februar 1997.
Under en stillehavsløsnings asylpolitikk, har Australia arrangert med Nauru at australske asylsøkere kan være i Naurus varetekt mens saken deres testes ut. Kun representerer nå asylsøkere foran landets Høyesterett.
Referanse.
Kun, Ruben


Svein Flåtten.
Svein Flåtten (født 14. oktober 1944 i Andebu i Vestfold) er en norsk politiker (H).
Han er sønn av bygningssnekker Arne Flåtten (1922–1991) og hjelpepleier Inger Berg (1924–). Svein Flåtten gikk realskole, handelsskole og økonomisk gymnas i Tønsberg, og har ex.phil og 1. avdeling juridicum fra Universitetet i Oslo fra henholdsvis 1978 og 1980. Ved siden av studiene innehadde han diverse økonomiske og administrative stillinger i bygge- og anleggsindustrien 1966–1980. Flåtten av eier og daglig leder i Sveisemekanikk A/S 1980–2001 samt eier og arbeidende styreformann i Sandvik Mekaniske A/S 1990–2001, og er fortsatt eier i begge selskapene. Foruten styreleder i blant andre enkelte datterselskaper, har Flåtten vært medlem av representantskapet i Vestfold Kraft A/S 1995–1999 og styremedlem i Sandefjordregionen Energiverk A/S 1995–2001.
Flåtten var leder i Sandefjord Høyre 1994–2000, gruppeleder i Sandefjord bystyre og formannskap 1995–2001, medlem av Høyres Bedriftskanal 2000–2009 og leder i Vestfold Høyre 2004–2012. Han har vært innvalgt på Stortinget fra Vestfold siden 2001, og er fra 2009 partiets næringspolitiske talsmann samt fraksjonsleder og 1. nestleder i Stortingets næringskomité.


Russlands republikker.
Russland republikker
Konstitusjonell status.
Republikker skiller seg fra andre føderale enheter blant annet i at de har rett til ha sitt eget offisielle språk. Andre enheter som territorier og oblaster har ikke disse rettighetene.


Signe Øye.
Signe Øye (født 2. juni 1945 i Nord-Aukra, Møre og Romsdal)
er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1993.
Øye har handelsskole og kurs i administrasjon og personaladministrasjon, hun var ansatt som sekretær i teknisk etat, Spydeberg kommune fra 1974 til 1990, deretter personalkonsulent i Hobøl kommune til 1993. Signe Øye tok ikke gjenvalg til Stortinget i 2009.


Martin Engeset.
Martin Engeset (født 20. juli 1964 i Oslo) er en norsk politiker (H).
Han var innvalgt på Stortinget fra Østfold 2001–2009, og var 2. vararepresentant 1985–1989, samt 1. vararepresentant 1993–1997.
Engeset har bakgrunn fra siviløkonomistudier ved Bedriftsøkonomisk Institutt, men leverte aldri diplomoppgaven, og arbeidet som revisjonsmedarbeider 1988–1995. Fra 1995 til 2001 hadde han et deltidsengasjement som sekretariatsleder for Norges Råvaregjenvinningsforening (NR).
På Østfold Høyres årsmøte 22. november 2008 ble det klart at Engeset tapte kampen mot Ingjerd Schou, sosialminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering, med 28 mot 29 stemmer. Engeset gjorde det da klart at han ikke ønsket å stille på andreplassen, og annonserte samtidig at han med dette trekker seg fra rikspolitikken etter valget i 2009. Han er fra 2007 valgt som leder av kontrollutvalget i Sarpsborg kommune.


Russell Kun.
Russell Effaney Kun er en velkjent figur i naurisk politikk. I valget mai 2003 ble han valgt inn i parlamentet for valgdistriktet Ubenide. Han var justisminister i Ludwig Scottys regjering fra juni til august 2003, og det samme i René Harris' regjering fra februar 2004.
Han mistet imidlertid posten igjen i juni 2004, da Scotty ble president igjen og oppnevnte David Adeang til denne stillingen. I september 2004 ble han kontroversiell etter å ha uttalt at helseminister Kieren Keke ikke kunne beholde sin stilling. Han mistet sitt parlamentssete i valget oktober 2004.
I mai 2006 ble Kun navngitt som en av to tidligere ministere som hadde drevet med ulovlig salg av nauriske pass. En annen minister og flere andre ansatte høyt oppe i systemet skal også ha hatt del i skandalen.
Referanser.
Kun, Russell


Louise Lehzen.
Louise Lehzen (født 1784, død 1870) var en tysk baronesse som var guvernante og senere rådgiver og selskapsdame for dronning Victoria av Storbritannia.
Hun stammet fra Coburg, og kom til England som guvernante for prinsesse Feodora av Leiningen. I 1827 ble hun opphøyet i friherrelig stand av kongen av Hannover (som samtidig var konge av Storbritannia), Wilhelm IV. Hun ble lærerinne og guvernante for prinsesse Victoria i 1824, og fortsatte å ha ansvaret for undervisningen av prinsessen selv etter at hertuginnen av Northumberland formelt ble utnevnt til guvernante. Senere ble hun privatsekretær for Victoria, både mens hun var prinsesse og etter at hun var blitt dronning. I 1842 forlot hun hoffet og reiste tilbake til Tyskland. Hun døde i 1870.
Eksterne lenker.
Lehzen, Louise
Lehzen, Louise


Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur.
Leseglede. Illustrasjon av Jessie Willcox Smith.
Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utdeles årlig. Prisene deles ut for skjønnlitteratur, sakprosa, tegneserier mv.
Premien består av et pengebeløp. Fra 2003 er juryering og administrasjon overtatt av Norsk barnebokinstitutt. Prisen ble fram til 2002 administrert av Statens bibliotektilsyn, med "Det rådgivende utvalg for barne- og ungdomslitteratur for folke- og skolebibliotek" som jury.
Juryen settes sammen for hvert nytt år. For litteraturåret 2010 og 2011 består juryen av lektor og litteraturkritiker, lektor og litteraturkritiker, oversetter Øystein Rosse, høgskoleamanuensis Tone Birkeland og bokhandler Elin Krogedal.
Historie.
Prisen ble opprettet i 1948. Bakgrunnen for etableringen av prisene var blant annet ønsket om å styrke den nasjonale barnelitteraturen etter krigens knapphet på utgivelser, og å skape en motvekt mot det økende antallet tegneserier som ble utgitt etter hvert som papirrasjoneringen tok slutt.
Prisens navn, klasseinndeling, antall premier og innretting har variert siden den først ble utdelt i 1948. Ikke minst har navnet skiftet etter hvordan ulike regjeringer har plassert kultur departementalt i forhold til kirke, undervisning og vitenskap. Navnebruken her var gjeldende i 2007.
Fram til 1975 ble det utdelt første, andre og tredje-priser i klassen «Litteraturprisen». Prisene var i tillegg ofte delt mellom flere personer. I perioden 1975-1978 ble det utdelt tre eller fire likeverdige priser. Fra 1979 har det bare vært én prisvinner. Samtidig ble antall ulike priskategorier økt i løpet av 1970-tallet.
Litteraturprisen.
a> fikk litteraturprisen i 1949 for "Tidleg på våren"
a> fikk litteraturprisen i 1998 for "Egggg"
a> fikk litteraturprisen 2000 for "Søster"
a> mottok litteraturprisen 2002 for "Pitbull-terje går amok"
Rune Belsvik fikk litteraturprisen i 2003 for "Dustefjerten og den store sommarferieturen"
Billedbokprisen.
a> har mottatt billedbokprisen 1978, 1983 og 1995 samt illustrasjonsprisen 1985 og 1989
a>" i 2003. Svein Nyhus fikk også billedbokprisen i 1998 og litteraturprisen i 2001
Prisen ble første gang utdelt 1961.
Fagbokprisen.
a> har vunnet fagbokprisen 2003 og litteraturprisen 1999
Prisen ble første gang utdelt i 1984.
Debutantprisen.
Prisen ble første gang utdelt i 1977.
Illustrasjonsprisen.
Prisen ble første gang utdelt i 1957.
Oversetterprisen.
a> fikk oversetterprisen 1998 for oversettelsen av en av hennes bøker.
Prisen ble første gang utdelt 1972. Prisen har noen år vært gitt for én oversettelse til bokmål og for én oversettelse til nynorsk.
Tegneserieprisen.
Prisen ble første gang utdelt i 1973.
a> mottok Spesialprisen 2003. Han har også fått priser i forskjellige kategorier i 1979, 1982, 1985, 1989, 1995 og 1997.
Spesialprisen.
Prisen ble første gang utdelt i 1982. Prisen deles ikke ut hvert år.
Hedersprisen.
Prisen er bare utdelt én gang.
Pris for pionerarbeid.
Prisen er bare utdelt én gang.


Mykines.
Mykines () er den vestligste av øyene som utgjør Færøyene. Den er kjent som et fugleparadis, med store fuglefjell og hekkende sjøfugl. Øya måler 10,3 km², og 1. januar 2009 hadde den 17 fastboende innbyggere, samt ca. 1 200 sauer. På Mykines finnes det bare en bygd, Mykines. Frem til utgangen av 2004 dannet øya en egen kommune, Mykinesar kommuna, som da ble slått sammen med Sørvágs kommuna.
Samferdsel.
Mykines kan bli nådd med helikopter tre ganger i uken, hele året. Man kan også reise til øya med båt, men da må været være svært godt, noe det ikke alltid er på Færøyene. Derfor kan øya være isolert i flere uker. Ferjen «Sulan» kommer innom øya 1–3 ganger i uken fra 1. mai til 1. november, hvilket betyr at forbindelsen til omverdenen i vinterhalvåret avhenger av helikopter og godt vær.


Guvernante.
Guvernante (fra fransk "gouvernante", av å styre) er en betegnelse på en privatlærerinne som har det overordnede ansvar for oppdragelsen og undervisningen av barn i en privathusholdning.


Naurus grunnlov.
Naurus grunnlov ble vedtatt av landet 17. mai 1968.


Qianjiang (Hubei).
Qianjiang er en kinesisk subprefekturby i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Den er direkte understilt provinsregjeringen.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Samferdsel.
Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu.
Historie.
Qianjiang var et tidlig senter for den kinesiske oldtidsstaten Chu.
Qianjiang ble gjort til fylke i 965, under Song-dynastiet.


Honghu.
Honghu (kinesisk: 洪湖; pinyin: "Hónghú") er et kinesisk byfylke i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Det tilhører byprefekturet Jingzhou.
Fylket har et areal på 2 519 km² og talte innbyggere i 1999.
Selve byen ligger på vestbredden av Yangtzefloden, overfor Hunan-provinsen og Xianning i Hubei. Det er oppkalt etter innsjøen der, en innsjø som periodisk blir overflømmet (洪, "hong").
På den tradisjonelle kinesiske festen "Duanwu Jie" (端午节, Dragebåtfesten), som feires den femte dag av den femte måned, er det kapproing med dragebåter på innsjøen. Innsjøen er svært fruktbar, og Honghu by tilbyr til salgs 40 fiskearter og en rekke sjøplanter.
Befolkningen i Honghu feires i Folkerepublikken Kina som en viktig og tro kampfelle på kommunistenes side under den kinesiske borgerkrig. Utenfor Kina er stedet også kjent som det området der den ny-zealandske kommunist Rewi Alley holdt på med nødhjelp, og for kooperativbevegelsen Gung-Ho (共合, "Gonghe").
Honghu i revolusjonsromantikken.
Den naturskjønne Honghusjøen stod sentralt i den kinesiske revolusjonære opera «Honghusjøens rødegardister». Den bygget på en sann historie om Den røde armés kamper mot Kuomintangs styrker under den kinesiske borgerkrig.
— katalogbeskrivelse for 1961-filmatiseringen av operaen, ved University of Chicago Film Library collection
Restene av de revolusjonæres tidligere støttepunkter i området ("Xiang E xi geming genjudi jiuzhi" 湘鄂西革命根据地旧址) ble i 1988 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminnesmerker, og er et mål for såkalt rød turisme.


Jingmen.
Jingmen (kinesisk: 荆门; pinyin: "Jīngmén") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 167 000.
Samferdsel.
Kinas riksvei 207 løper gjennom fylket. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong.


Nólsoy.
Nólsoy (, dansk: "Nolsø") er en øy som ligger sentralt på Færøyene, øst for Streymoy. Det er bare én bosetning på øya, Nólsoy på den nordvestlige kysten på Strongin, en halvøy som er forbundet med resten av øya med en én meter smal tange. Øya har også et fjell, Eggjarklettur (371 moh). Nólsoy har verdens største koloni av havsvaler. Øya utgjorde fra 1876 til 2005 en egen kommune, Nólsoyar kommuna, men ble deretter innlemmet i Tórshavnar kommuna, sammen med resten av hovedstadsdistriktet. Ferjeturen fra Nólsoy til Tórshavn tar omtrent 20 minutter.
Navnet.
Rundt år 1400 ble navnet på øya skrevet "Nors-oy", og lingvister mener navnet har oldnordisk (eldre enn norrønt) opphav, med betydning «smal» eller «liten øy». Dette kan også føres til det fellesnordiske ordet "nål". Passende nok er øya smalest akkurat der hvor bygda Nólsoy befinner seg.
Historie.
Nólsoy var hjemstedet til Nólsoyar-Páll, en nasjonalhelt på Færøyene på grunn av diktning og innsatsen for å gjøre slutt på handelsmonopolet.


Xiaogan.
Xiaogan (kinesisk: 孝感; pinyin: "Xiàogǎn") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen er (2005) på 310 000.
Samferdsel.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.
Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu.


Zhicheng.
Zhicheng er en kinesisk storby i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 159.000.


Guangshui.
Guangshui (kinesisk: 广水; pinyin: "Guǎngshuǐ") er et kinesisk byfylke i byprefekturet Suizhou i provinsen Hubei i det sentrale Kina.
Befolkningen anslås (2005) til 155 000.


Chibi.
Chibi (kinesisk: 赤壁; pinyin: "Chìbì") er et kinesisk byfylke i byprefekturet Xianning i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Frem til 11. juni 1998 het byen Puqi (蒲圻). Det nye navnet er til minne om det viktige slaget ved Chibi i år 208 e.Kr.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Jernbane.
Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området.
Vei.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.


Macheng.
Macheng (kinesisk: 麻城; pinyin: "Máchéng") er et byfylke i provinsen Hubei i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Huanggang.
Historie.
Macheng kan spores tilbake til Vår- og høstannalenes tid da det var del av Churiket. Her stod det viktige Wu Chu-slaget (ca 506 f.Kr.).
Navnet Macheng ble gitt i 598 e.Kr.
I 1927 brøt det ut et større bondeopprør i Macheng, og svært mange av opprørerne sluttet seg til Mao Zedongs styrker under sine lokale generaler, Wang Shusheng og Chen Zaidao.
Kulturminner.
Baizipagoden ("Baizi ta", 柏子塔) ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Jernbane.
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou, Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.
Vei.
Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina.


Shishou.
Shishou (kinesisk: 石首; pinyin: "Shíshǒu") er en kinesisk byfylke i provinsen Hubei i det sentrale Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Kulturminner.
Det neolittiske Zoumaling-funnstedet ("Zoumaling yizhi", 走马岭遗址) ble i 2001 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.


Huangzhou.
Huangzhou (kinesisk: 黄州区; pinyin: "Huángzhōu Qū") er en kinesisk by med rang bydistrikt i byprefekturet Huanggang i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 122 000.
Det er fra dette distriktet av den kinesiske matretten Dongpo rou ("Dōngpō ròu" 东坡肉, svin på Dongpos manér) opprinnelig stammer. Denne svinemageretten er oppkalt etter forfatteren og embedsmannen Su Dongpo.
Samferdsel.
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.


Rongcheng (Weihai).
Rongcheng (kinesisk: (荣成; pinyin: "Róngchéng") er en kinesisk by på fylkesnivå i byprefekturet Weihai i provinsen Shandong i det nordlige Kina. Befolkningen var på innbyggere i 1999. Arealet er på 1 392 km².
Rongcheng ligger i den østligste delen av Shandonghalvøya ute mot Gulehavet. I denne fylkesbyen finner man den severdige såkalte «Svanesjøen», som er ett av Folkerepublikken Kinas største verneområder for svaner.
Rongcheng har stor tilstrømning av turister.
Historie.
Ifølge historiske nedtegnelser besøkte keiser Qinshihuang, Kinas første keiser, Rongcheng to ganger, og lot bygge broer og templer der. I 1735, under Qing-dynastiet, gav Yongzheng-keiseren fylket sitt nåværende navn.
Samferdsel.
Rongcheng er utgangspunktet for Kinas riksvei 309 som går vestover fra Rongcheng i 2208 km til Lanzhou i provinsen Gansu.


Yingzhong.
Yingzhong er en kinesisk storby i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 109.000.


Xinshi (Jingshan).
Xinshi er en kinesisk by i fylket Jingshan i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 98.200.


Enshi.
Enshi (kinesisk: 恩施土家族苗族自治州; pinyin: "Ēnshī Tǔjiāzú Miáozú Zìzhìzhōu") er et kinesisk autonomt prefektur for minoritetsfolkene tujia og miao i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 3,83 millioner.
Hele Enshi er et fjellområde bestående av – fra sørvest mot nordøst – Wufjellene (巫山), Qiyuefjellene (齐岳山脉), Wulingfjellene (武陵山脉) og Daloufjellene (大娄山脉). Nesten ingen av fjelltoppene er på under 1 000 moh.
Jordsmonnet i Enshi er rikt på selen. Området har en rik flora og fauna. Mange kinesiske medisinurter finnes i de tette skogene som dekker store deler av prefekturet. Fra dyrelivet kan fremheves skjelldyrene.
Samferdsel.
Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi.


Danjiangkou.
Danjiangkou (kinesisk: 丹江口; pinyin: "Dānjiāngkǒu") er et byfylke i byprefekturet Shiyan i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene var i 1999 på innbyggere.
Danjiangkoudemningen, som demmer opp Kinas største vannreservoar, ligger i fylket Danjiangkou.
Samferdsel.
Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu.


Naurisk urreligion.
Nauriske urreligionen er en monoteistisk religion med en gudinne kalt Eijebong og en øy av ånder kalt Buitani. De troende sier at himmelen og havet ble skapt av en edderkopp kalt Aerop-Enap. Det er veldig få, om noen, innbyggere på øya Nauru som fortsatt tror på religionens mytologi, på grunn av den vestlige påvirkningen på naurisk kultur, og kristendommens dominans.


Vitenskapsmuseet.
NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim er et av seks universitetsmuseer i Norge med natur- og kulturhistoriske samlinger og utstillinger. Museet har forsknings- og forvaltningsansvar innen arkeologi og biologi i Midt-Norge. I tillegg driver museet en omfattende formidlingsvirksomhet og har utstillinger i tre bygg på Kalvskinnet.
I Gunnerushuset vises arkeologiske utstillinger med funn fra stein-, bronse-, jernalder og vikingtid i Midt-Norge. Bygningen huser også utstillinger om natur og miljø, menneskets utvikling, livet i havet, biologisk mangfold, DKNVS (Det kongelige Norske Videnskabers Selskab) sin historie og mye mer.
I Suhmhuset ligger Trondheims middelaldermuseum som ble nominert til Årets museum i Europa i 1997. Vitenskapsmuseet har også en utstilling som viser unik kirkekunst og kirkeinventar fra middelalderen og fram til ca. 1700. Utstillingen ligger i Schøninghuset, sammen med museets administrasjon. Museet har en blanding av langtids- og korttidsutstillinger som stadig fornyes.
Ringve botaniske hage som ligger på Lade i Trondheim og Kongsvoll fjellhage på Dovre er også deler av NTNU Vitenskapsmuseet.
Vitenskapsmuseets historie kan føres tilbake til 1767, da Det kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) ble offisielt stiftet. Virksomheten hadde imidlertid allerede pågått i sju år, siden 1760. DKNVS begynte innsamling av arkeologisk og naturhistorisk materiale, noe som etter hvert ble organisasjonens hovedoppgave. I 1926 ble DKNVS omorganisert og delt opp i et akademi og et museum, og DKNVS Museet har fra den tid fungert som en egen enhet. Ved etableringen av Universitetet i Trondheim i 1968 inngikk museet som en del av universitetet. En ny omorganisering fra 1. januar 1996 førte til opprettelsen av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU. Museet heter fra da av NTNU Vitenskapsmuseet. I 2005 ble NTNU Vitenskapsmuseet sidestilt med fakultetene ved NTNU, og er en egen enhet i universitetet, direkte underlagt universitetsstyret på samme måte som et fakultet.
Vitenskapsmuseet har fire fagseksjoner: seksjon for naturhistorie, seksjon for arkeologi og kulturhistorie, seksjon for formidling, og seksjon for arkeometri.
Seksjon for naturhistorie driver forskning innenfor biogeografi, biosystematikk, og økologi med vekt på bevaringsbiologi. Innenfor NTNU har seksjonen et spesielt ansvar for å bygge opp og vedlikeholde vitenskapelige objektssamlinger og langtidsserier av biologiske data. Seksjonen drifter taksidermilaboratorium og de to botaniske hagene, og gir undervisning og studentveiledning i fagfeltene sine.
Seksjon for arkeologi og kulturhistorie driver forskning i førhistorisk, historisk, maritim og samisk arkeologi, og drifter laboratorium for bevaringsteknologi. Seksjonen har et spesielt ansvar for gjennomføring av arkeologiske undersøkelser i Trøndelag, på Nordmøre, i Romsdal og på Helgeland. Seksjonen skjøtter også statens ansvar for samlingene av arkeologisk og annet kulturhistorisk materiale fra dette området, og gir arkeologiundervisning i samarbeid med NTNUs Institutt for arkeologi og religionsvitenskap.
Seksjon for formidling har ansvar for NTNU Vitenskapsmuseets publikumsvirksomhet. Dette innebærer produksjon av utstillinger, også på oppdrag fra eksterne, samt aktiviteter og arrangementer, pedagogiske opplegg, Newtonrom, vertskap og museumsbutikk. Seksjonen samarbeider også med NTNU Informasjonsavdelingen og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, DKNVS, om forelesningsserien «Kunnskapsbyen».
Seksjon for arkeometri bruker naturvitenskapelige målemetoder til å aldersbestemme arkeologisk, naturhistorisk og geologisk materiale. Laboratoriet for 14C-datering er det eneste i Norge som utfører aldersbestemmelse av arkeologiske og naturvitenskapelige prøver av organisk materiale. Ved seksjonen utføres også datering av tre ved hjelp av årringer, dendrokronologi.
Vitenskapsmuseet er involvert i en rekke nyskapende forskningsprosjekter, så om DNA-strekkoding og AUR-Lab (anvendt undervannsrobotikk). DNA-strekkoding bruker likheter i organismers arvestoff til å identifisere arter. Dette har anvendelse i forskning, forvaltning og industri. I desember 2011 tok Vitenskapsmuseet over koordineringen av Norwegian Barcode of Life (NorBOL) som er Norges bidrag til The International Barcode of Life project (iBOL). Vitenskapsmuseet har deltatt med kompetanse og utstyr i NTNUs nye satsing på anvendt undervannsrobotikk, AUR-Lab, som markerte oppstart i 2011. Dette er en del av NTNUs satsing på havromforskning, Ocean Space Science and Technology.
Vitenskapsmuseet har vært involvert i prosjekter for å formidle kunnskap og vitelyst på nye måter og gjennom flere medier. Museet har blant annet samarbeidet med TV-Adressa om en nettfjernsynsserie kalt «Døde dyr i arkivet». I museets magasiner finnes et par millioner objekter og gjenstander, og bare en brøkdel av disse er til enhver tid utstilt for publikum. Gjennom «Døde dyr i arkivet» får seerne bli kjent med og lære mer om ulike dyrearter i museets magasiner.
I samarbeid med studenter ved NTNU har Vitenskapsmuseet utviklet Vitenskapsspillet og «Middelalderens Nidaros i virtuell virkelighet». Vitenskapsspillet er et spill for smarttelefon som brukes når man går rundt i museets utstillinger. Spillet innebærer en ny måte å gjøre seg kjent med, og bruke utstillingene. «Middelalderens Nidaros i virtuell virkelighet» er et samarbeid mellom Vitenskapsmuseet og Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU. Gjennom animasjons- og spillteknologi er det laget korte filmer som viser hvordan middelalderens Trondheim kan ha sett ut. Disse kan sees på museets nettside.
Utstillingen forsøker hovedsakelig å gjenskape livet i Trondheim i katolsk middelalder, cirka 1050-1537 i et bybilde som bygger på gjenstander og bygningsrester funnet under Trondheims gater. Norges eldste laftehus er funnet i Trondheim, og husene er bygd opp slik de arkeologiske funn viser de var.
1760 – Vitenskap i verdens utkant
Utstillingen viser 1700-tallet som en brytningstid mellom middelalderens kirkedominerte verdenssyn, og starten på den moderne tid – opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjonen. Her gis et bilde av Trondhjem på 1700-tallet, det tidlige lærdomsmiljøet og forutsetningene for dannelse av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS).
Utstillingen handler astronomi og vitenskap, teknologiske nyvinninger og samfunnsomveltninger, om DKNVS’ virke og utstillingsvirksomhet. Bøker og publiseringer har en viktig rolle i utstillingen, ved siden av originalt gjenstandsmateriale og illustrasjoner.
Fra Noas ark til dobbel helix
”Arken” er en reise i den vitenskapelige verden som gir innblikk i systematikken i dyreriket og tidfesting av arkeologisk materiale. Utstillingen viser hva kroppsform, størrelse, hode og tenner kan si om dyrenes levemåte. Og hva fossiler og arkeologiske gjenstander kan fortelle om livet på Jorda og om menneskenes kulturelle utvikling og tilpasning.
Delutstillingen Slektstreff forteller om menneskets stamtre og menneskeapenes utvikling, og om det moderne menneskets vandringsveier ut fra Afrika. Imens delutstillingen Dypdykk er en utstilling både om livet i havet og om kulturminner under vann. Den eldste delen av de tidligere marine utstillingene er bevart, og i taket henger det en gammel kjenning – kjempeblekkspruten. Her vises også marine organismer fra museets vitenskapelige samlinger.
Utstillingen viser de vanligste norske naturtypene fra kyst til fjell, med barskog, lauvskog, myr, innsjø, bekk/elv, strand, holmer og skjær. De naturtro oppbygde miljøene viser samtidig en stor del av Norges planter og fugler. I utstillingen finnes også et herbarium med lav, mose og karplanter.
Utstillingen om Midt-Norges forhistorie dekker 10 000 år, fra den eldste steinalder fram til 1000-tallet e.Kr. Det er utstilt eggredskaper av flint, kvartsitt og skifer fra steinalderen. Fra bronsealderen finnes smykker, våpen og redskaper av bronse fra utlandet. Funn fra rikfolks graver fra eldre jernalder gjenspeiler vevkunst, gullsmedkunst og jernsmiing, foruten import fra Romerriket.
Utstillingen er den eneste bevarte "klassiske" arkeologiske utstilling i Norge. Menneskenes redskaper, smykker og våpen er utstilt som de ble funnet, uten forsøk på å rekonstruere for eksempel bomiljøer eller objekter.
Museets største monter ble åpnet til 200-årsjubileet for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1960.
Det 14 meter lange dioramaet viser trøndersk fugleliv fra fjord til fjell. Monteren inneholdt opprinnelig 52 fuglearter fordelt i ulike landskap etter økologiske tilpasninger. I tillegg var også fire mindre pattedyr montert inn. Monteren var svært moderne for sin samtid. Det var tatt opp 32 forskjellige fugler på lydbånd, som ble gjengitt med kommentarer, samtidig med at innebygde lys pekte ut de syngende fuglene. Lyssettingen gav en illusjon av dag og natt. Nye og forkortete lydbånd ble spilt inn på 1970-tallet av Karl H. Brox og Kate Tjomlid. Dioramaet er fortsatt i drift og kommentarene foreligger også i engelskspråklig utgave.
Utstillingen har mange gjenstander av høy kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet, særlig de bemalte gjenstandene fra katolsk tid (1030–1537), men også fra 1600–1700-årene. I middelalderen var Norge en del av det katolske europeiske fellesskapet med akademikunst, mens kirkene etter reformasjonen ble preget av folkekunst. Gjenstandene er kjøp eller gaver fra sognestyrer og herredsstyrer da moderne kirker ble bygget i annen halvdel av 1800-årene.
Gården Ringve ligger på Lade, øst for Trondheim, omkring tre kilometer fra byens sentrum. Ringve botaniske hages viktigste oppgaver er å ta vare på og videreutvikle plantesamlingene som brukes til forskning og undervisning, å formidle kunnskap om det botaniske mangfoldet, og å bidra til bevaring av truede arter.
Gamlehagen er en samling tradisjonelle hageplanter fra Midt-Norge. Gamle hageplanter er levende kulturminner som bærer med seg historier om hvordan folk tidligere har brukt ulike plantearter.
Arboretet (av arbor = tre) er en samling med busker og skogdannende trær som alle er hjemmehørende på den nordlige halvkule.
Parken er den gamle gårdshagen på Ringve, som ble anlagt på 1850-tallet og er holdt i engelsk landskapsstil.
Renessansehagen på Ringve er en urtehage med lokalhistorisk vri. Den ble etablert i 1994 og viser medisinplanter, grønnsaker, prydplanter, fiberplanter og krydderplanter som ble dyrket i Trondheim på 1600-tallet.
Den systematiske hagen er bygd opp for å vise plantenes slektskapsforhold og utviklingshistorie. Her kommer den store variasjonen av former, farger og fascinerende tilpasninger som finnes i planteriket, godt fram.


David Adeang.
David Adeang er en naurisk politiker. Han var en av grunnleggerne av Naoero Amo ("Nauru først"), landets eneste suksessfulle parti.
Adeang begynte sin politiske karriere som advokat. I parlamentvalget i mai 2003, midt i det politiske og økonomiske kaoset, fikk Naoero Amo 3 av de 18 setene, og Adeang var en av de innvalgte. Naoero Amo inngikk en koalisjon med Ludwig Scotty og hans tilhengere. Scotty ble president, og Adeang finansminister. Han var imidlertid bare finansminister i tre måneder, da Scottys regjering falt i august 2003, og Kinza Clodumar ble finansminister.
I april 2004 ble Adeang siktet for oppvigleri sammen med Kieren Keke og Fabian Ribauw etter en protest på Naurus flyplass, men siktelsen ble raskt droppet. I juni 2004 gikk Clodumar og Naoero sammen for å få Scotty gjenvalgt som president. Clodumar forble finansminister, mens Adeang ble justis- og utenriksminister. En ting som er interessant ved at han ble utenriksminister er at han er Naurus første utenriksminister som ikke er president på samme tid; det er en post som presidenten har hatt siden Nauru ble uavhengig i 1968. Adeang hadde ikke problemer med å bli gjeninnvalgt til parlamentet fra Ubenide-valgkretseni valget oktober 2004. En måned senere forlot han posten som justisminister, men ble finansminister, og forble utenriksminister.
Adeang, David


Svínoy.
Svínoy (, dansk: "Svinø") er en av de atten øyene som utgjør Færøyene. Øya er en av de seks Norðoyar. Øya har antageligvis fått navnet sitt, «Svineøya», fra svinehold tilbake i tiden. Eneste bebyggelse er bygda med samme navn.
Sagn.
Sagnet forteller at Svínoy var en flytende øy. Den kom fra nord, men ble sjelden sett av folk, da den fløt dit hvor havet første den med seg. Den var også ofte gjemt i tåke. I bygda Viðareiði på Viðoy eide man en purke, men ingen råne. Etterhvert ble purken drektig, men ingen kunne forstå hvordan det hadde gått til. Purken pleide å forlate bygda for å beite ved jevne mellomrom, så bygdefolket trodde man kunne finne svaret ved å følge purken dit den dro. Man oppdaget en dag at purken la fra land og begynte å svømme. Bygdefolket satte fra land i en båt, og rodde etter purken, inn i havtåken. Der fikk de øye på en øy, som etter litt viste seg å være full av griser. Purkens landgang hadde gjort av øya hadde blitt hengende, og der har den ligget siden.


Kabardino-Balkaria.
Kabardino-Balkaria er en av Russlands republikker og ligger i den nordlige delen av Kaukasus.
Republikken grenser til Stavropol kraj i nord, Nord-Ossetia i øst, Georgia i sør og Karatsjajevo-Tsjerkessia i vest.
Geografi.
Kabardino-Balkaria ligger ved nordskråningen til den store Kaukasusfjellkjeden. Den nordlige delen er sletteland, men i sør stiger terrenget raskt opp mot flere fjelltopper over 5 000 meter, deriblant Elbrus på 5 642 meter som er Europas høyeste fjell.
Gjennomsnittstemperaturen på slettene ligger på -4 °C i januar og 23 °C i juli. Nedbørsmengden i området er rundt 500 mm om året.


University of Glasgow.
University of Glasgow (Universitetet i Glasgow) er det største av de tre universitetene i Glasgow i Skottland. Det ble grunnlagt i 1451 av pave Nikolaus V, på forslag fra kong Jakob II av Skottland.
I februar 2008 ble Charles Kennedy valgt til universitetets 120. rektor, han etterfulgte Mordechai Vanunu. I Skottland velges universitetsrektorene av studentene, og stillingen er hovedsakelig honorær. Tidligere rektorer ved universitetet i Glasgow inkluderer de britiske statsministrene William Gladstone, Benjamin Disraeli, Robert Peel, Andrew Bonar Law og Arthur Balfour.
Universitetet er det nest eldste i Skottland etter University of St Andrews og er det fjerde eldste engelskpråklige universitetet. Da undervisningen startet var lokalet krypten i Glasgow Cathedral, senere flyttet undervisningen til andre lokaler på østsiden av byen. I 1563 fikk universitetet tildelt et stykke land av Maria I av Skottland hvor det ble bygget flere egnede universitetsbygninger. Som en følge av den industrielle revolusjon ble østsiden av byen meget forurenset og universitetet valgte derfor å flytte til den da landlige vestsiden av byen i 1871. De gamle lokalene ble revet, med unntak av en liten del kalt «Pearce Lodge» som ble flyttet med til den nye bygningen.
De nye universitetsbygningene ble tegnet av George Gilbert Scott i nygotisk stil og er plassert på Gilmorhill med utsikt over Kelvingrove Park. Den største bygningen, som nå er oppkalt etter Scott, videreførte de to gårdsplassene som hadde vært ett kjennetegn ved det tidligere universitetsbygget. Senere ble et kapell bygget i den vestre delen av bygningene til minne om studenter fra universitetet som hadde mistet livet under første verdenskrig. Dette er i dag også et minnekapell for falne etter andre verdenskrig.
Etter hvert som studentmassen økte har universitetet tatt over andre bygninger i nærheten samt bygget flere egne bygninger. Blant annet Boyd Orr-bygningen i brutalistisk stil og som er navngitt etter nobelprisvinneren John Boyd Orr, som var student og senere rektor ved universitetet. En annen bygning er oppkalt etter Adam Smith, som også var student ved universitetet.


Right Livelihood Award.
a> gamle Andrekammarsal. Her fra seremonien i 2009
Diplom for Right Livelihood Award
Right Livelihood Award er en pris som ble etablert i 1980 av den tysk-svenske filantropen Jakob von Uexküll, for å «hedra och stödja de som erbjuder praktiska och exemplariska lösningar på de viktigaste utmaningarna världen står inför». Prisen deles ut av Right Livelihood Award Foundation, med sete i Stockholm.
Prisen deles vanligvis ut til fire mottakere hvert år, der den ene er mottaker av en ærespris og de tre andre deler en pengepris på to millioner svenske kroner. Den utdeles årlig i Riksdagshuset i Stockholm den 9. desember, dagen før utdelingene av nobelprisene.
Uexküll etablerte prisen etter at Nobelstiftelsen hadde avvist hans forslag om egne nobelpriser for miljøspørsmål og sosiale spørsmål. Stiftelsen bak prisen ser derfor prisen i sammenheng med nobelprisene, som en pris som utfyller nobelprisene ved å dekke områder som nobelprisene ikke dekker. Etter at stiftelsen ble invitert til å dele ut prisen i Riksdagshuset fra 1985, slo navnet «den alternative Nobelprisen» gjennom i offentligheten, et navn som brukes langt oftere i pressen enn prisens offisielle navn og som også brukes ofte av Right Livelihood Award Foundation.
Blant kjente prisvinnere finner man Astrid Lindgren, den russiske menneskerettsorganisasjonen Memorial, Mordechai Vanunu, Wangari Maathai, Vandana Shiva, Daniel Ellsberg og Leonardo Boff. To nordmenn, Erik Dammann (sammen med Framtiden i våre hender) og Johan Galtung, har fått prisen.
I 1996 utpekte Föreningen Vetenskap och Folkbildning komitéen bak Right livelihood til «Årets forvirrere» etter at de hadde gitt prisen til homeopaten George Vithoulkas.
Prisvinnere.
René Ngongo sammen med prisens innstifter Jakob von Uexküll under tildelingsseremonien i 2009
David Suzuki med sitt diplom under tildelingsseremonien i 2009


De stridende staters tid.
De stridende staters tid (kinesisk: Zhànguó Shídài, 戰國時代, (forenklet:) 战国时代) er den del av Kinas historie som strekker seg fra en gang på 400-tallet f.Kr. til 221 f.Kr., da Kina ble samlet til ett keiserdømme. Den større sammenheng er Zhou-dynastiet, nærmere bestemt den siste del av Det østlige Zhou-dynasti. På denne tiden var Zhou-kongenes reelle makt svunnen; de var redusert til rene gallionsfigurer.
Det østlige (senere) Zhou-dynastiets utstrekning.
Dateringen av begynnelsen Det stridende staters tid er noe omstridt. Tradisjonelt nevnes 475 f.Kr., som markerer sluttpunktet på Vår- og høstannalenes tid. Men 403 f.Kr. er en annen mulighet, dvs. det år da staten Jin ble delt i tre.
Navnet stridende staters tid er avledet av navnet på et viktig historieverk om denne perioden, "«De stridende staters strategier»" (Zhànguócè), kompilert i den senere del av det vestlige Han-dynasti.
De stridende staters tid var preget av de større og mektigere staters stadige erobringer og annekteringer av sine svakere naboer, og konsoliderte grepet om sine voksende maktområder. Men til slutt falt også de mektigere stater for den aller sterkeste, staten Qin.
Prosessen begynte i Vår- og høst-tiden, og på 300-tallet hadde det utkrystallisert seg syv mektigere stater. De syv, som kineserne kaller «De syv stormakter» "(Zhànguó Qīxióng)", var Qi, Chu, Yan, Han, Zhao, Wei og Qin. Et annet tegn på det historiske omslaget var at herskerne tok nye titler: Lenge betraktet herskerne seg som "gōng" (hertuger) under Zhou-dynastiets konge, men nå begynte de å kalle seg "wáng", konger, det vil si de så seg selv som jevnbyrdige med Zhou-kongen.
I denne epoken fortrengte våpen av jern de tidligere bronsevåpen. Områder som "Shu" (omtrent det moderne Sichuan) og "Yue" (moderne Zhejiang) ble også inkludert i den kinesiske kultursfære på denne tiden. Flere av statene bygde lange murer for å beskytte seg mot de nomadiske stammer i nord, eller fra nabostater. Forskjellige filosofiske retninger utviklet seg til de hundre tenkningers skoleretninger; blant dem var konfucianismen (videreutviklet av Mencius), taoismen (videreutviklet av Zhuang Zi), legalismen (utviklet av Han Feizi) og mohismen (utviklet av Mo Zi). Handel ble viktigere, og noen handelsmenn fikk stor politisk innflytelse. Den militære taktikk endret seg også. Mens krigføringen under Vår- og høstannalenes tid fremdeles foretrakk kombinerte infanteri- og kavaleriangrep (med hestetrukne vogner), forsvant i stor grad bruken av stridsvogner.
Staten Jins tredeling.
I Vår- og høstannalenes tid, var staten Jin etter alt å dømme Kinas mektigste stat. Men mot slutten av perioden ble herskerfamilien svekket, og staten kom gradvis under seks store og mektige familiers kontroll. Ved begynnelsen av De stridende parters tid og etter mange stridigheter var det fire familier igjen: Zhi-familien, Wei-familien, Zhao-familien og Han-familien. Den mektigste av de fire var Zhi.
Zhi Yao, det siste overhode for Zhi-familien, forsøkte å alliere seg med Wei-familien for å knuse Zhao. Men Zhi Yao var en arrogant mann, så Wei- og Han-familiene inngikk et hemmelig forbund med Zhao-familien. De tre familiene rettet et overraskelsesangrep mot Zhi-familien, og utslettet den.
I 403 f.Kr., delte så de tre familiene staten Jin mellom seg, med Zhou-kongens velsignelse. Slik oppstod statene Han, Zhao og Wei. De tre familieoverhodene fikk opprinnelig tittelen markgrever, og fordi de tre statene alle var utgått fra Jin ble de til å begynne med kalt "«de tre jin'er»". Staten Jin fortsatte med et ganske lite eget restterritorium frem til 376 f.Kr. da også det ble fordelt mellom de tre.
Regjeringsskifte i Qi.
I 389 f.Kr. grep Tian-familien makten over staten Qi, og herskeren fikk tittelen hertug. Den gamle Jiang-familiens Qi-stat fortsatte, men med et svært lite territorium, i ti år. Men i 379 f.Kr. ble også det oppslukt av Tian-familiens nye Qi-stat.
Splid blant de tre Jin'er, Qi og Qin.
I 371 f.Kr. døde markgreve Wu av Wei uten å ha utpekt noen etterfølger, noe som utløste arvefølgekrig i staten Wei. Etter tre års borgerkrig så nabostatene Zhao og Han sitt snitt til å invadere Wei. Men rett før de hadde halt seieren i land begynte Zhao- og Han-herskerne å strides om Weis fremtid, og begge invasjonshærene trakk seg plutselig ut. Dermed klarte likevel Hui å gripe makten i Wei.
I 354 f.Kr. innledet kong Hui av Wei et storstilt angrep på Zhao. Noen historikere formoder at dette var en hevn for at Zhao nesten hadde knust Wei tyve år tidligere. Det gikk dårlig for Zhao, og en av statens større byer, Handan (som senere ble statens hovedstad), ble beleiret (353. Da bestemte nabostaten Qi seg for å komme Zhao til unnsetning. Den strategien Qi valgte, var foreslått av den berømte taktiker Sun Bin som da var rådgiver for Qis hær. Man rettet angrepet mot Weis territorium mens storparten av Weis hær lå og beleiret Handan. Strategien virket: Wei-hæren trakk seg raskt tilbake for å forsvare hjemlandet, og støtte sammen med Qi-hæren omtrent halvveis. Der, under slaget ved Guiling (pinyin: "Guì Líng"), led Wei et sviende nederlag. Hendelsen gav opphav til det kinesiske uttrykket "«angripe Wei for å frelse Zhao».
I 341 f.Kr. angrep Wei staten Han, og atter en gang blandet Qi seg inn. De to generaler fra slaget ved Guiling møttes på nytt, og takket være Sun Bins glimrende strategi ble Wei på nytt ettertrykkelig beseiret, under slaget ved Maling.
Situasjonen forverret seg ytterligere for Wei da staten Qin gikk til angrep i 340 f.Kr., under veiledning av den store Qin-reformatoren Shang Yang. Wei led et kraftig nederlag og ble tvunget til å avstå et stort landområde. Det gjorde hovedstaden Anyi så utsatt at Wei også måtte flytte hovedstaden til Daliang.
Disse hendelsene hadde svekket Wei betraktelig, og nå seilte Qi og Qin opp som Kinas to dominerende stater.
Shang Yang reformerer Qin.
Omkring 359 f.Kr. innledet Shang Yang en rekke reformer i Qin som forvandlet staten fra en av de mer tilbakestående til den som overgikk alle de øvrige seks statene.
Herskertitler.
Det var en rekke kinesiske titler for herskerne i de forskjellige riker, og disse titlene har i faglitteratur på vestlige språk fått seg noen «europosentriske» ekvivalende titler, som er rimelig godt innarbeidet. Tittelen «konge» ("wang", 王) ble benyttet av de ofte svake herskerne av Zhou-dynastiet, mens herskerne av de fleste frittstående statene kalles «hertuger» ("gong", 公) eller «markgrever» ("hou", 侯). Et viktig unntak var staten Chu, hvis herskere ble kalt «konger», ettersom kong Wu av Chu begynte å ta i bruk tittelen "wang" ca 703 f.Kr..
I 344 f.Kr. endret Hui av Wei sin tittelfra markgreve til konge. Og i 334 f.Kr. skjedde det samme i staten Qi: fra nå av kalte herskeren der seg konge (kong Wei av Qi). I 325 gikk herskerne av Qin og Han over til kongetittelen, tett fult av herskerne av Zhao, Yan og Zhongshan i 323 f.Kr. I 318 begynte herskeren av den relativt lille staten Song å kalle seg selv konge. Herskeren av Zhao ble den siste til å ta kongetittel; det drøyde helt til ca 299. I 288-287 kalte kongene av Qin og Qi seg i en kort periode for «keiser» ("di"), men gikk så tilbake til «konge».
Chus ekspansjon og svekkelse.
Tidlig i De stridende rikers tid var staten Chu en av Kinas mektigste. Chus langsiktige prosjekt var å gradvis annektere småstatene nord for seg.
Den tok et nytt sprang fremover da kongen omkring 389 utnevnte reformatoren Wu Qi til statsminister.
Chu nådde sitt makthøydepunkt i 334 da det vant store nye landområder. De begivenhetene som ledet frem til dette, begynte da Yue forberedte seg på å angripe staten Qi. Kongen av Qi sendte da en emissær som fikk overbevist kongen av Yue til å angripe Chu istedenfor. Yue gikk til angrep, men led et tilintetgjørende nederlag da Chu gikk til motangrep. Chu erobret deretter Yue.
I 278 angrep Qins general Bai Qi fra Sichuan vestenfor Chu. Chu-hovedstaden Ying ble erobret, og Chus vestlige landområder langs elven Han ble også tapt for Chu. Hendelsene i 334 og 278 innebar at Chu flyttet seg vesentlig mot øst.
Litteratur.
Stridende
Stridende


Senter mot antisemittisme.
Senter mot antisemittisme (SMA, tidligere kjent som Norsk Israelsenter for Israel og mot antisemittisme [NIS, eller bare
Norsk Israelsenter]) er en omstridt organisasjon grunnlagt og drevet av ekteparet Erez Uriely og Rachel Suissa (som er styreleder), som beskriver seg som en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA har som formål å arbeide for å gi det de regner som saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten. SMA hevder selv at de ønsker å arbeide for å fremme jødenes og Israels sak overfor den norske allmennhet, politiske myndigheter, organisasjoner og grupperinger. Organisasjonen har blitt beskrevet som ytterliggående av flere, blant andre "Aftenpostens" Harald Stanghelle og Jahn Otto Johansen. Stanghelle beskrev den i 2009 som en ekstremistisk organisasjon. De to grunnleggerne ble i 2004 ekskludert fra Det Mosaiske Trossamfund etter anklager om samarbeid med høyreradikale islamfiendtlige miljøer.
SMA gir ut tidsskriftet "SMA-info", tidligere «NIS Info» som kommer ut fire ganger i året med et opplag på 20 000.
Historie.
SMA ble grunnlagt i 2002 av Erez Uriely og hans kone Rachel Suissa. Grunnlaget for SMA ble lagt noen år tidligere med opprettelsen av aksjonsgruppa Aksjon for Israel. Aksjonsgruppa ble blant annet kjent for sin krasse kritikk av BA-redaktør Olav Terje Bergo. Det opprørte dem sterkt at Bergo ved flere anledninger har sammenliknet Israels politikk med jødeforfølgelsene under krigen og konkludert med at landet ikke har rett til å eksistere   .
I 2002 forsøkte ledere innenfor norsk fagbevegelse å få i stand forbrukerboikott av israelske varer. Blant annet oppfordret LO-leder Gerd Liv Valla til boikott av Israel under sin 1. mai-tale på Youngstorget. SMA svarte med postkortaksjon mot Gerd Liv Valla. Hele 40 000 postkort adressert til Gerd Liv Valla ble trykket opp og distribuert.
I 2004 ble aktivister fra Norsk Israelsenter nektet å delta i den offisielle markeringen av Krystallnatta (se hovedartikkel om Krystallnattmarkeringene i Norge)  .
I 2004 sammenliknet de Kåre Willoch med Adolf Hitler.
I 2004 ble Erez Uriely og Rachel Suissa ekskludert fra Det mosaiske trossamfund i Norge. Begrunnelsen var at trossamfunnet mente Uriely og Suissa samarbeidet med partiet Demokratene og den anti-islamske organisasjonen Forum mot islamisering (som forstander i Det mosaiske trossamfunn, Rolf Kirschner, har karakterisert som «nazister»). Tidligere overrabbiner i Norge Michael Melchior har beskrevet Erez Uriely som et kahanistisk element i Norge. SMA har på sin side avvist anklagene som grunnløse.
Radiokanalen Kol-Israel sendte i august 2004 uttalelser fra Erez Uriely som karakteriserte Vårt Land som en antisemittisk avis. Innslaget ble sendt i kjølvannet av et intervju i Vårt Land, der Michael Melchior ble sitert på at Israel er ett av de minst moralske landene i verden. I 2005 nektet avisa Vårt Land å ta inn en annonse som SMA hadde utarbeidet i forbindelse med 60-årsmarkeringen for konsentrasjonsleiren i Auschwitz. I annonsen refererer NIS utsagn og hendelser som vedrører i Israel, i norsk politikk.
I 2005 markerte SMA seg som en sterk motstander av Ariel Sharons evakueringsplan for Gaza. Blant annet har de anklaget Ariel Sharon for å planlegge «etnisk rensning» av jøder fra Gaza, og hevdet at Sharons mål er å gjøre Gaza «Judenrein».
I 2009 gikk de ut med hard kritikk av forstander i Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender. Anklagene gikk ut på at hun hadde stått bak en av «de mest antisemittiske norske hendelser anno 2008-2009», samt å demonisere «jøder, deres rabbinere og jødedommen». Bakgrunnen for anklagen var Senders kritikk av de ekstreme israelske settlere.


Emiliano Zapata.
Emiliano Zapata Salazar (født 8. august 1879, død 10. april 1919) var en meksikansk geriljaleder og motstandsmann. Han ble en av hovedskikkelsene under den meksikanske revolusjonen som brøt ut i 1910, mot diktaturet til Porfirio Díaz. Zapata var mestis og ledet indianerbøndenes kamp mot de mektige jordeierne under slagordet "Reforma, Libertad, Justicia y Ley (cf, Plan de Ayala). Han gjennomførte omfattende jordreformer i de områdene han kontrollerte, men ble til slutt drept av sine fiender i 1919.
Zapata regnes for å være en av de mest fremragende nasjonale heltene i Mexico. Byer, gater og boligområder kalt «Emiliano Zapata» er vanlige rundt om i landet, og Zapata har til tider vært avbildet på meksikanske pengesedler. De opprinnelige Zapatistene startet i delstaten Morelos. Zapatistene (EZLN), en revolusjonær bevegelse med utgangspunkt i delstaten Chiapas, har i nyere tid tatt navnet sitt etter Zapata.
Se også.
Zapata, Emiliano
Zapata, Emiliano
Zapata, Amiliano
Zapata, Amiliano


Karatsjajevo-Tsjerkessia.
Karatsjajevo-Tsjerkessia er en republikk i Russland beliggende i den nordlige del av Kaukasus.
Republikken ble opprettet i 1922 som et autonomt område, i 1943 ble republikken oppløst. Området slik det er i dag ble gjenopprettet i 1957.


Vegetarianisme.
Vegetarianisme er hovedsakelig et kosthold uten produkter laget av dyr. Bakgrunnen for å være vegetarianer varierer fra person til person, men kan f.eks. være på grunnlag av religion, kultur, samfunn, moral, miljø, økonomi, politikk, smak eller helse.
Lakto-ovo-vegetarianere.
Den mest utbredte typen av vegetarianisme. "Lakto" og "ovo" kommer av de latinske ordene "lac" og "ovum" som henholdsvis betyr "melk" og "egg". I tillegg til alle vegetabiler inneholder altså dette kostholdet meieriprodukter og egg. Noen velger også bort egg eller meieriproduker og kalles da henholdsvis "laktovegetarianer" eller "ovo-vegetarianer".
Veganere.
Følger man dette kostholdet, unngår man alle matvarer av animalsk opprinnelse (inkludert meieriprodukter, egg og honning). De fleste veganere bruker heller ikke med produkter som stammer fra dyr, f.eks. klær laget av ull eller skinn.
Demivegetarianere.
Demivegetarianisme er en diett som i tillegg til den vegetarianske kosten også kan inneholde egg (mat), meieriproduker, fisk og muligens kylling. Og ofte spiser du ikke skalldyr.
Tilhengere av «levende mat»-prinsippet.
"Levende mat" eller "råkost" betegner at all mat som spises er uoppvarmet. Tilhengerne av dette kostholdet mener at mat som er oppvarmet over 47,8°C mister mye av næringen og viktige enzymer som trengs for å fordøye maten i kroppen. De ser det dessuten som viktig å spise vegetabiler så nært som mulig til deres originale tilstand. En oliven er for eksempel perfekt mat alene fordi den har flere næringsgoder. Derimot anser de olivenolje som separert fra sin naturlige tilstand da man har fjernet mye av det som gjør den perfekt.
Frugivorer.
Frugivorer er ovo-veganere som lar vekstene gjennomleve hele livssyklusen sin. De spiser bare plantenes egen avling, for eksempel frukt, bær, kornprodukter, nøtter og grønnsaksfrukter.
Makrobiotikere.
Makrobiotikk betyr "stort liv" og har sitt utspring i østen. Kostholdet bygger på prinsippene om yin og yang, som henholdsvis er de utvidende og sammentrekkende kreftene i universet. Makrobiotikken har som mål å å oppnå balanse mellom dem gjennom kosten. Tilhengerne av dette kostholdet mener at korn er det mest avbalanserte næringsmidlet, så kosten deres består av 40–50 % kokt korn og melprodukter. Videre består den av 10–15 % belgfukter, og 5–10 % frukt og alger. Ikke alle makrobiotikere er vegetarianere da noen også spiser fisk.
Ayurvedikere.
Dette kostholdet er ca. 3000 år gammelt, og stammer fra de indiske vedaskriftene. I følge ayurvedikerne fødes man med en viss grunnkonstruksjon; "vata", "pitta", eller "kapha". Man kan også være en kombinasjon av flere grunntyper. Ayurvedikernes definisjon av "vata"-er og "pitta"-er (forenklet) at de har et raskt stoffskifte, og trenger en solid frokost og mer tillaget mat. Derimot definerer de "kapha"-er som mennesker som trenger en lett frokost og mer råkost.
Miljøvern.
Produksjon av kjøtt krever store ressurser og står for uheldige bidrag til problemer med reduksjon av regnskog, ødeleggelse av jordsmonn og klimagassutslipp. Det kreves ti ganger mer ressurser å produsere et kilo kjøtt enn et kilo planter med tilsvarende mengde protein. En stor del av dyrkningsarealene i verden brukes til produksjon av fôr til kjøttindustriens dyr. Fôret består ofte av soja, som transporteres til Norge og resten av vesten fra nedhugget regnskogsmark i Sør-Amerika. Regnskogsødeleggelsen leder til jordsmonnsødeleggelse gjennom erosjon, da det er skogen som binder jorden sammen og hindrer den fra å skylles ned i vassdragene sammen med regn.
Mange steder i verden kobles bruken av beitemark til buskap sammen med ørkenspredning, vannmangel og forsaltning. I Afrika skyldes nesten halvparten av jordsmonnsødeleggelsen av buskapsdyrenes overbeiting, og i land som Costa Rica og Panama beregnes 70 % av den nedhuggede skogen til kjøttindustrien. På lang sikt kan dette lede til at jordens produksjonsegenskaper forsvinner helt. Det totale kjøttkonsumet i verden har femdoblet seg siden 1950. Tidligere ble kjøtt sett på som en luksusvare, i dag er det nærmest blitt en selvfølge å spise kjøtt til alle dagens måltider. Dette krever som sagt enorm sløsing med jordaeraler, vann, sprøytemidler og andre kjemikalier.
Når det gjelder drivhuseffekten spiller kjøttindustrien en betydelig rolle, med tanke på de lange transportene av fôret til dyrene, nedhoggingen av regnskogen, og det at landbruksdyrene slipper ut store mengder av drivhusgassen metan mens de raper og promper. Produksjonen av en kilo kjøtt påvirker drivhuseffekten like mye som å kjøre en Volvo V70 i syv mil.
Om vi i vesten minsket vårt kjøttkonsum med knappe 10 %, skulle det innebære at man frigjorde nok med jordbruksmark i fattige land til å fø alle de 60 millioner menneskene som sulter i hjel hvert år. Det sparer helt enkelt enorme ressurser å leve mer vegetarisk. Likevel går 80 milliarder kroner av EUs skattepenger til økonomisk støtte for fremstilling av animalske produkter hvert år.
Dyrevern.
Mange velger å bli vegetarianere eller veganere av hensyn til dyrs ønske om å leve og på grunn av de lidelser dyrene gjennomgår i det industrielle husdyrholdet.
Kyllinger blir holdt i svært tettpakkede haller hvor bevegelsesmulighetene er minimale. De har blitt avlet fram for å vokse så fort at ikke kroppens funksjon klarer å følge etter. Dette fører til at de allerede få uker gamle får svake bein og liggeskader. Foreldredyr må fores restriktivt, dvs sultes, for at de ikke skal utvikle beinskader.
Griser på fabrikkfarmer tilbringer livet i binger hvor ti griser har ca ti kvadratmeter på deling. De har ingen mulighet til å gå ute i løpet av livet. Hanngrisunger får også testiklene kuttet av, kun med lokal smertestillende.
De fleste melkekyr i Norge står på bås – de er da lenket til veggen og har små bevegelsesmuligheter. I tillegg er det oftest en strømførende bøyle over ryggen for at de skal gå et skritt bakover når de må gjøre i fra seg.
For at en ku skal produsere melk, må den føde en kalv i året. Kyr blir derfor kunstig inseminert når de er et år gamle. Kalver blir tatt fra dem kort tid etter fødselen, og både mor og kalv lider av dette, da kuer er flokkdyr og det er naturlig sterke bånd mellom mor og kalv. Kalver blir gitt en morsmelkerstatning. Hvis kalven er en hann, får han som oftest ikke gå ute. Også kuer har begrenset mulighet til å gå ute – og dispensasjon kan gis for å ikke gi kyrne de lovfestede 8 ukers beite. Melkekyr blir slaktet i en alder av 5 år, mens de under naturlige forhold kan bli opp til 30 år gamle.
Verpehøner lever i bur der plassen ikke tillater dem å strekke ut vingene. Hannkyllinger av verperase blir avlivet allerede få dager gamle ved å kuttes levende i kjøttkverner eller gasses ihjel. Selv "frittgående" høner lever ofte hele livet innestengt i haller hvor de står svært tett og ikke får utløp for naturlige behov.
For slakting blir dyrene jaget eller stuet inn i lastebiler for transport. Høner og andre fugler blir da ofte båret etter beina, noe som påfører dem smerte og skader. Flere dyr ankommer slakteriet med brukne bein og andre skader – eller døde. Slakteriarbeiderne henger hønene opp-ned på samlebpndet og de blir bedøvet i et elektrisk vannbad før de avlives ved halskutting. Ved enkelte typer religiøs slakt (halal, kosher) er det et poeng har dyrene er bevisste og ikke bedøvede når halsen kuttes over. Imidlertid godtar halal-slaktere i Norge bedøvelse, så fra et dyrevelferdsperspektiv blir ikke dette forskjellig fra vanlig slakt.
Senere års forskning viser at også fisk føler smerte, og den norske dyrevernloven gjelder også for fisk. Praksiser som sportsfiske hvor dyrene får munnslimhinnen gjennomstukket av en krok, eller industrifiske hvor de blir dratt opp av vannet i nett for å dø en langsom død ved å bli knust eller kvalt, blir kritisert ut i fra ny kunnskap om fiskers evne til smertefølelse.
Ernæring.
"Lakto-ovo"- og "laktovegetarianere" trenger i utgangspunktet ikke ta noen form for kosttilskudd, kanskje med unntak av vitamin D. "Veganere" må enten ta kosttilskudd med vitamin B12 eller sørge for å få tilstrekkelige mengder av vitaminet fra matvarer som er blitt tilsatt B12 (f.eks. enkelte typer sojamelk). Det har vært hevdet veganere kan få tilstrekkelig med B12 fra vegetabilske kilder som tang, alger og ølgjær osv., men dette har vist seg å ikke stemme.
Vitaminguide.
Gulrøde og grønne vegetabiler er rike på betakaroten (som kroppen danner vitamin A av), f.eks. gulrøtter, paprika, mango, grønnkål og andre bladgrønnsaker.
Den viktigste kilden til vitamin D (for både vegetarianere og ikke-vegetarianere) kommer fra den ultrafiolette B-strålingen (UVB) fra solen. Man trenger derfor ikke vitamin D ifra mat hvis man regelmessig er utsatt for tilstrekkelig sollys. Men i store deler av året her i Norge kommer sola imidlertid ikke høyt nok over horisonten selv midt på dagen til at de gunstige UVB-strålene kan trenge gjennom atmosfæren. Overskyet vær og bekledning blokkerer også for UVB-strålingen.
Foruten å aktiveres gjennom solbestråling, finnes vitamin D i små mengder i sopp, avokado, ris, tang og alger.
Vitamin E finnes i vegetabilske oljer, helkorn, hvetekim, nøtter, frø, grønne blader, tørket frukt og bønner.
Tilstrekkelige mengder produseres normalt av bakterier i tarmen, men vitamin K finnes også hovedsakelig i grønne planter.
Vitamin B1 finnes i helkorn, nøtter, erter, bønner og ølgjær.
Vitamin B2 finnes i grønne blader, helkorn, hvetekim, kli, erter og bønner.
En kost med tilstrekkelig mengde protein dekker niacinbehovet (siden aminosyren trypofan omdannes til niacin i kroppen), men niacin finnes også i erter, bønner, helkorn, kli og ølgjær.
Tarmbakterier danner dette vitaminet, men pantotensyre finnes også utbredt i mange ulike matvarer.
Vitamin B6 finnes i korn, hvetekim, kli, bønner, poteter, bananer, nøtter og ølgjær. Grønnsaker inneholder også mindre mengder.
Biotin produseres av tarmbakterier, men finnes også i korn, nøtter, bønner, bananer og ølgjær.
Folat dannes av tarmbakterier, men vitaminet finnes også i frukt, bær, grønne blader, erter, bønner, linser og alle rotfrukter unntatt gulrot.
Veganere må enten ta kosttilskudd med vitamin B12 eller sørge for å få tilstrekkelige mengder av vitaminet fra matvarer som er blitt tilsatt B12 (f.eks. enkelte typer sojamelk). Det har vært hevdet veganere kan få tilstrekkelig med B12 fra vegetabilske kilder som tang, alger og ølgjær osv., men dette har vist seg å ikke stemme.
Vitamin C finnes i grønnkål, rosenkål, brokkoli, hvitkål, paprika, persille, nyper, solbær, jordbær, sitrusfrukter og nesler.
Mineralguide.
Kalsium finnes i belgvekster, bladgrønnsaker, hvitkål, grønnkål, brokkoli, nyper, frukt, nøtter og frø. Koffein og stort inntak av animalsk protein øker kalsiumutsorteringen, mens mosjon, vitamin D og protein (i mindre mengder) øker kalsiumopptaket.
Fosfor finnes i helkorn, nøtter, grønnkål, bønner og poteter.
Magnesium finnes i grønne grønnsaker, helkorn, bønner, bananer, fiken, dadler, nøtter, rosenkål og erter.
Natrium finnes i alle vegetabiler, og i vanlig bordsalt.
Kalium finnes i helkorn, grønnsaker (særlig grønne), røtter, poteter og frukt.
Jern finnes i helkorn, bønner, grønnkål, bladgrønnsaker, persille, rosenkål, poteter, tørket frukt og erter. Jordbær og andre bær inneholder også små mengder. Syrede grønnsaker øker opptaket av jern, mens svart te, kaffe, melk, kakao og sjokolade er hemmende faktorer.
Sink finnes i helkorn, belgvekster, hvetekim, nøtter, frø og nesler. Små mengder forekommer også i de fleste røtter, grønnsaker og bær.
Nøtter og rosiner har høyt innhold av kopper. Små mengder finnes i nesten alle matvarer.
Mangan finnes i helkorn, nøtter, grønnsaker, rotfrukter (særlig rødbeter), frukt og bær.
Paranøtter har et spesielt høyt seleninnhold. Mindre mengder finnes i auberginer, sjampinjonger, dadler, nøtter og frø. Bønner inneholder selen i varierende mengder (USA, Canada, og Japan har f. eks. høyt seleninnhold i jorden).
Bordsalt med jod og havalger er de beste jodkildene. Sellerier også en pålitelig jodkilde, og for øvrig inneholder de fleste matvarer små mengder jod.
Krom finnes i helkorn, nøtter, frø, nesler og tørket frukt. Mindre mengder finnes i de fleste grønnsaker, røtter, frukt og bær.
Molybden finnes i bønner, korn, erter, røtter, frukt, bær og de fleste grønnsaker.
Nikkel finnes i havre, bønner, bokhvete, nøtter, helkorn, brokkoli, erter og nesler.
Silisium finnes i helkorn (spesielt bygg), bønner, poteter og kjerringrokk.


Hamstere.
Hamstere er små gnagere i underfamilien Cricetinae.
Denne underfamilien inneholder rundt 16 arter, klassifisert i seks eller sju slekter.
De fleste har fleksible kinnposer som når fra kjevene og bak til skuldrene.
Hamstere brukes noen ganger i laboratorieeksperimenter (fordi de formerer seg raskt), sammen med rotter, mus og mange andre gnagere.
De blir ofte holdt som kjæledyr.
Frisk hamster.
En frisk hamster er oppmerksom og livlig. Den har blanke øyne uten utflod og en fuktig, men ikke rennende nese. Pelsen er silkeglatt og tykk og skal være ren rundt endetarmsåpningen. Kroppen skal være jevnt rørformet. De fleste hamstere sover hele dagen fordi de er nattdyr.
Renslighet.
Hamsteren er veldig reinslig og steller pelsen sin veldig godt. Først slikker den forpotene som den bruker som kam. Så vasker den ansiktet og gnir seg i øynene, bartene og ørene. Hvis du gir den en do, er det også stor sannsynlighet for at hamsteren vil bruke den.
Aktivitet.
Hamsteren sover nesten hele dagen. Når den først er våken, kan den bli veldig aktiv. Den kan springe lange strekninger i mosjonhjulet sitt, grave, gnage, hoppe og sprette og gjemme seg bort. Når du skal innrede et hamsterbur må du tenke på hvilke aktiviteter hamsteren skal drive med. Det er bra å ha hamsteren ute minst en time hver dag, slik at den får oppfylt mosjonsbehovet sitt. Det er viktig å være oppmerksom på at varme gjenstander og strømledninger kan være farlige for hamstere, da de kan finne på å gnage på dem og få elektrisk sjokk.
Dvale.
I naturen går hamsteren inn i en lett dvale når temperaturen synker under 10 grader celsius. Dette blir ikke regnet som en ekte dvale, siden hamsteren våkner omtrent hver femte dag for å spise og gå på do. Hvis temperaturen faller samtidig som lysmengden blir kortere pr. dag, kan hamsteren gå i dvale. Det er viktig å være oppmerksom på dette når man har hamster som kjæledyr. En hamster som har gått i dvale, vil våkne av seg selv om den får være i fred i et oppvarmet rom.
Føtter og klør.
Når hamstere spiser, sitter de på bakbena og holder maten med forbena. De bruker også forbena når de skal tømme eller fylle kinnposene.
Øyne og syn.
Hamsteren er nattaktiv, og har derfor svært redusert syn i forhold til dagaktive arter. Særlig dybdesynet er lite utviklet hos hamsteren. De ser bare 15 cm framfor seg, og kun i svart/hvitt. De bruker primært luktesansen for å orientere seg, men har også sidesyn, som de bruker for å se fiender lengre bak.
Enslige dyr.
Det er svært stressende for hamstere å være flere sammen på en liten plass. De skal derfor alltid bo alene i fangenskap. Roborovski-dverghamstere (se lengre nede) trives best i par/grupper, da de er flokkhamstere. Hamstere kommer bare sammen for å pare seg, og unger vil normalt forlate moren når de er 4 til 6 uker gamle. Mor og unger har en felles lukt som de bruker til å gjenkjenne hverandre. Ved for lang adskillelse vil denne lukten forsvinne, og de vil ikke lenger gjenkjenne hverandre.
Mat.
Hamsteren er kjent for å hamstre mat. Når den spiser, skuffer den først maten inn i en av kinnposene sine, så legger den maten inn i redet sitt, eller på en annen plass den har valgt ut. Som oftest legger den maten i huset sitt eller et sted den er ofte.
Forstå hamsteren.
Dersom hamsteren legger ørene ned på hodet og hever potene, signaliserer den frykt eller forsvar. Da er det best å la hamsteren være i fred til den roer seg. Hvis hamsteren frykter større individer, vil den skyte halen i været for å signalisere underkastelse. Dersom hamsteren blir skremt, kan den legge seg ned og spille død.
Dersom hamsteren føler seg usikker, vil den legge seg flat, og smyge seg langs bakken.
Når hamsteren er avslappet og rolig, henger potene foran magen og den står på to ben mens ørene står opp. En annet tegn på at hamsteren trives er at den vasker seg grundig. (NB! Rask, intens vasking kan også bety at hamsteren føler seg truet).
Gullhamster.
Gullhamsteren er i vill tilstand alteter.
Den lever av frø og grønne planter, men spiser også små insekter og larver hvis den får sjansen. Når hamsteren er i fangenskap er den avhengig av å få animalske proteiner gjennom maten. Hamstere bør derfor få litt kjøtt i kostholdet.(NB! Sjekk hvilke kjøtt-typer hamsteren kan og ikke kan spise, noen kjøttyper kan de bli syke og eventuelt dø av.) Det er også bra å gi hamsteren frisk frukt eller grønnsaker som eple, pære, agurk, salat, gulrot, løvetann, kløver og lignende. Den må ikke ha for mye av bløte frukter som banan og tomat, det får den løs avføring av. En hamster som får dårlig kost, blir mer utsatt for sykdom.
Historie.
I 1839 fikk gullhamsteren et latinsk navn av den britiske zoologen George Waterhouse. Den ble oppdaget i nærheten av den syriske byen Aleppo. Han kalte funnet sitt "Cricetus auratus", som betyr gyllen hamster. I begynnelsen av forrige århundre trodde mange at gullhamsteren var utryddet. Men i 1930 fant en professor fra en zoologisk avdeling ved universitetet i Jerusalem en gullhamsterhunn og hennes unger i den syriske ørkenen. De ble fanget og satt til avl. Disse ble forfedre til alle gullhamstere som nå finnes i verden.
Wet tail.
Dette er en smittsom mave-/tarmlidelse. Hamsteren får den som oftest grunnet stress, plutselig miljø eller fôrskifte. Når hamsteren har det, er den ikke interessert i mat lenger; og så følger en karakteristisk vannholdig diaré. Da blir området rundt halen fuktig, derav navnet på sykdommen.
Kreft.
Kreft er en vanlig alderdomssykdom hos hamstere. 80% av alle dverghamstere får kreft. Da kommer det i begynnelsen liten kul, ofte på magen. Senere utvikler den seg, og blir større og større, og til slutt blir det blodskorpe på den. Hamsteren merker det ikke i starten, men når den utvikler seg, blir flere oppgaver vanskelige, og til slutt får den vondt. Da anbefales det å dra til veterinæren og få avlivet den, slik at hamsteren ikke lider.


Frida Kahlo.
Frida Kahlo (født 6. juli 1907, død 13. juli 1954) var en meksikansk maler.
Hun ble født Magdalena Carmen Frieda Kahlo y Calderón i huset til foreldrene sine i Coyoacán, som på den tida var en liten by i utkanten av Mexico by. Faren hennes var maler og fotograf av tysk-jødisk opphav. Familien hans kom opprinnelig fra Oradea i Romania.
I 1925, da Kahlo var 18 år, var hun innblandet i en alvorlig trafikkulykke hvor hun nesten døde. Etter dette begynte Kahlo å male. Hun malte ofte egne personlige erfaringer, og bildene hennes var skarpe skildringer av smerte og det harde livet kvinner levde. Hele 55 av de 143 bildene hennes var selvportretter. Hun var også påvirket av meksikansk indianerkultur, som hun avbildet i lyse farger, med en blanding av realisme og symbolikk.
Kunstverkene hun malte tiltrakk seg oppmerksomheten til artisten Diego Rivera, som hun seinere giftet seg med, skilte seg fra, for så å gifte seg med på ny. Han overskygget Frida Kahlo gjennom hele hennes liv, men på 1980-tallet ble hun en internasjonal kultfigur, og er idag antageligvis mer kjent enn hva han er på et internasjonalt plan. Hun var en aktiv kommunist, og det blir påstått at hun hadde et forhold til Lev Trotskij, som ble henrettet utenfor hjemmet sitt i Mexico av en stalinistisk agent i 1940. Etter Trotskijs død fordømte Kahlo han og ble stalinist, og kalte Maos Kina for "det nye håpet for sosialismen". Hjemmet hennes ble utsmykket med en masse sosialistisk kunst, deriblant portretter av Marx, Engels, Stalin, og Mao.
Selv om arbeidet til Kahlo noen ganger har blitt klassifisert som surrealistiske, og hun noen ganger stilte dem ut sammen med andre europeiske surrealister, motsatte hun seg merkelappen. Hennes interesse for kvinnemotiver og den figurative oppriktigheten hun uttrykte dem med, gjorde at hun fikk kultstatus i mange feministiske kretser i siste halvdel av 1900-tallet.
«Det blå huset», hvor Frida bodde sammen med Diego Rivera
Kahlo døde den 13. juli 1954 av blodpropp i lungene. Asken hennes er satt i en førkolumbisk urne som er stilt ut i det tidligere hjemmet hennes "La Casa Azul" (Det blå huset) i Coyoacán, som ble gjort om til et museum som også stiller ut mange av verkene hennes.
En biografisk dokumentar med tittelen "Frida Kahlo" blei lagd i 1982 i Tyskland. Den inneholder også en del arkivmateriale. I 1984 regisserte Paul Le Duc filmen "Frida, naturaleza viva" (Frida, levende natur), der Ofelia Medina spiller Frida Kahlo. I 2002 lagde Miramax en spillefilm med tittelen "Frida", der Salma Hayek spiller tittelrolla.
Kahlo var bemerket for sitt noe ukonvensjonelle utseende, da hun hadde sammenvokste øyenbryn og en tynn mustasje som hun aldri fjernet.


Hestur.
Hestur (, dansk: "Hestø"), eller Hestoy, er en av Færøyene, og ligger vest for hovedøya Streymoy. I nord ligger Koltur, og i sør Sandoy. Hestur utgjorde Hests kommuna sammen med Koltur inntil 1. januar 2005, da denne inngikk i Tórshavnar kommuna. Øya har kun én bygd, Hestur, som ligger på østkysten. Fra bygda er det god utsikt over til Gamlarætt, Kirkjubøur og Velbastaður på Streymoy. 1. januar 2009 hadde 32 innbyggere, mot 58 i 1985.
Geografi.
Hestur er en av de minste av Færøyene. Dens avlange og smale form kan minne om en hesterygg, derav navnet. Øya er ganske bratt på østkysten, men er flat på toppen. Her finner man fire mindre innsjøer i den sørlige enden, som Fagradalsvatn and Hálsvatn, samt de to høyeste toppene på øya, Eggjarók og Múlin (begge 421 moh.) mer midtveis på vestkysten. Hele vestkysten består av høye klipper, som er bosted for mye sjøfugl, heriblant en stor lomvikoloni. Fuglefjellene er værslitte, og på 1800-tallet forekom det store ras flere steder på øya. Hesturs sørspiss heter Hælur («Hælen»), og her finner man et fyrtårn.
Samfunn.
Øyas knappe befolkning er fordelt på 19 husstander. I slutten av 1990-årene hadde kommunen som helhet flest sysselsatte i fiskeriet, med ti sjømenn, én handelsbedrift, ett posthus og tre bønder. Skolen i bygda, Hests skúli, ble bygd for 20 elever i 1890. Elever på ungdomstrinnet må flytte til Tórshavn. Det går ferge mellom Hestur og Streymoy 1 til 2 ganger i døgnet.
Historie.
Det er ikke sikkert når Hestur ble først bosatt, men man regner med at den var ubebodd inntil vikingtiden eller tidlig middelalder. Den er ikke nevnt skriftlig før i 1584. Det er naturlig å tro at både Hestur og Koltur har vært kirkegods underlagt bispesetet i Kirkjubøur inntil reformasjonen.
Den eldste boplassen ser ut til å ligge ved Hælur. Sannsynligvis på grunn av at forholdene er bedre egnet til landbruk enn fiskeri ved Hælur, ligger bygda på østkysten i dag. Fiske og landbruk har nemlig vært like viktige næringer for befolkningen gjennom tidene, i tillegg til fuglefangsten i øyas svært tilgjengelige fuglefjell på vestkysten. Det ivrige fisket ha allikevel krevd mange ofre, som for eksempel i 1919, da to båter fra bygda forliste og en tredjedel av alle øyas fiskere omkom.
Hestur og Koltur ble utskilt som Hests kommuna fra Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna i 1930, etter å ha blitt utskilt som eget kirkesogn fra Kirkjubøur i 1920. Hests kommuna ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 2005. På forhånd ble det avholdt en folkeavstemning, og med 88 % fremmøte stemte samtlige på Hestur for en innlemmelse.
Hests kirkja ble oppført i 1910. En kai ble bygget i 1942, og dagens båthavn i 1965. I 1974 fikk øya sin egen lille svømmehall, som et ledd i å forsøke å stoppe fraflyttingen. Innbyggertallet lå lenge på ca. 100, men per 1. januar 2009 bor det 32 personer på Hestur.


Koltur.
Koltur (, dansk: "Kolter") er en av de sentralt beliggende øyene som danner Færøyene, vest for Streymoy og nord for Hestur. Koltur er den minste av de bebodde Færøyene, med 2 fastboende innbyggere per 1. januar 2009. Det er ingen bygder på øya, men bebyggelsen dannes av fire gårder, fordelt på to grender, hvorav kun den nordligste er bebodd. Særlig den sørligste grenda er holdt for å ha stor historisk verdi, og er i dag stelt i stand og brukt som friluftsmuseum.
Geografi.
Øya er rundt 2,3 kvadratkilometer stor, og ligger nord for Hestur, vest for Streymoy og sør for Vágar. Foruten selve Koltur er det ni utenforliggende holmer og skjær. Mye av øya, deriblant der hvor gårdene ligger, lavtliggende, smal og forholdsvis flat. Mot nord stiger landskapet opp mot øyas eneste egentlige fjell, Kolturshamar eller Uppi á Oyggj (477 moh.). Her er det et rikt fugleliv.
Den sørligste og eldste grenda på øya er Heimi í Húsi, som består av gårdene Niðri í Húsi og Uppi í Búð. Grenda Norðuri í Gerðum, best kjent som Kolturgarður, er i dag bebodd av én familie. All jorden på øya er i dag statlig eiendom, og bortforpaktes til én gårdbruker av gangen etter vanlig mønster for kongsjord (færøysk: "kongsjørð"). Til gården kommer forholdsvis store beiteområder.
Samfunn.
Det er ikke lenger noen fergeforbindelse til Koltur, men tre ganger i uken går en helikopterrute innom. Det tilbys overnatting på Koltursgarður.
Historie.
Opphavet til øyas navn er det sådd tvil rundt, men det er to fremtredende teorier. Den første går ut på at Kolturshamar har gitt navn til øya, via det norrøne ordet "koltr", som betyr «fjellhammer». Den andre teorien går ut på at navnet er et tidlig lånord fra det engelske "colt" (fra norrønt "koltr"), som betyr «føll» og dermed svarer til naboøya Hestur («Hest») i sør. Opphavet fra "koltr" er dermed akseptert, men ikke betydningen av det.
Det er ikke kjent eksakt når Koltur ble bosatt, men man regner med at øya var ubebodd i vikingtiden og tidlig middelalder, i likhet med Hestur, slik at den ble bosatt omkring år 1400. Koltur kan ha tilhørt bispesetet i Kirkjubøur inntil reformasjonen, ettersom det var registrert to gårder med kongsjord i kongens jordebok fra 1584. Opprinnelig var det bare en gård, men etterhvert ble disse to gårdene delt opp i ytterligere to gårder, slik at det ble dannet to grender med to gårder i hver. På sitt høyeste var øyas folketall omkring 50, og den var slik sett et høyst levende samfunn.
Utover 1900-tallet ble sentraliseringen mer og mer tiltakende, og folketallet sank betraktelig. I en årrekke bodde det kun to familier på Koltur. Disse var ikke på talefot, men uten at noen vet hvorfor, og det heter seg at familiene selv heller ikke visste dette til slutt. Begge familiene forlot øya i slutten av 1980-årene, og all kongsjorden ble stående uten noen forpakter.
I midten av 1990-årene flyttet et par fra Kirkjubøur til Koltur, nemlig Bjørn og Lükka Patursson. Bjørn Patursson er yngre bror av Jóannes Patursson, som hadde odel på, og i dag driver, kongsgården i Kirkjubøur. Paret bosatte seg i Norðuri í Gerðum, og startet en storstilt restaurering av Heimi í Húsi. Dette ble imidlertid gjort på egen regning, men etterhvert også med støtte fra stiftelsen Koltursgrunnurin. Via stiftelsen har det også kommet midler fra den danske A.P. Møller-fondet.
1. januar 2005 ble Hests kommuna med Koltur innlemmet i Tórshavnar kommuna.
I februar 2009 ble Koltur overtatt av parets datter, Malan Patursson, mens Bjørn og Lükka nå har flyttet fra øya. Malan Patursson er i dag fastboende på øya sammen med ektemannen og deres to sønner.


Streymoy.
Streymoy (/, dansk: "Strømø") er Færøyenes hovedøy. Streymoys areal er 373,5 km², og det bor ca. 22 100 innbyggere på øya, hvilket utgjør om lag halvparten av innbyggertallet på Færøyene. Sørøst på øya ligger Færøyenes hovedstad, Tórshavn. Streymoys nest største by etter Tórshavn er Vestmanna, som ligger på vestkysten.
Geografi.
Øyas form er avlang, og strekker seg i nordvest–sørøstlig retning, med en lengde på 47 km, og en bredde på ca. 10 km. Det er to store og markerte fjorder i sørøst: Kollafjørður og Kaldbaksfjørður. Øya er fjellendt, spesielt i nordvest, med Kopsenni som høyeste topp (789 moh.). Kopsenni ligger i et område dominert av fjell og klipper på over 500 meters høyde.
I likhet med resten av øyriket, finner man en rekke små elver, bekker og innsjøer. Hovedvegetasjonen er gress, men det er ingen trær.
Streymoy er adskilt fra Eysturoy, den nest største øya, med det smale sundet kalt Sundini. I tillegg er øyas sørspiss omkranset av småøyene Koltur, Hestur og Nólsoy. I vest ligger øya Vágar.
Politikk.
Da valg til Lagtinget skjedde gjennom valgkretser, var Streymoy (som eneste øy) delt inn i to, "Norðstreymoyar valdømi" og "Suðurstreymoyar valdømi". To representanter ble valgt i nord, mens i sør valgte man hele åtte. Denne inndelingen var basert på befolkning, da Suðurstreymoy inkluderte hele hovedstadsdistriktet.
Steder.
Steder på Streymoy inkluderer: Argir, Haldarsvík, Hvalvík, Hósvík, Hvítanes, Kaldbak, Kirkjubøur, Kollafjørður, Kvívík, Leynar, Norðradalur, Saksun, Skælingur, Syðradalur, Tjørnuvík, Tórshavn, Velbastaður og Vestmanna. Tjørnuvík og Saksun er kjent for å være spesielt maleriske.


Fugloy.
Fugloy (eller, dansk: "Fuglø") er en av de atten øyene som utgjør Færøyene, og er den minste av de seks Norðoyar (Nordøyene). Fugloy ligger lengst nordøst i øyriket. Øyas innbyggere er fordelt på de to bygdene Hattarvík og Kirkja. Øya utgjør Fugloyar kommuna, som med sine 40 innbyggere per 1. januar 2009, er den minste kommunen på Færøyene. Fraflytting og manglende økonomisk vekst gjør Fugloys videre eksistens som et levende samfunn høyst usikker.
Geografi.
Fugloy har vulkansk opprinnelse, og er bygd opp av lag av basalt. Klippene langs kysten er enkelte steder svært høye og bratte, og har blitt formet av isbreer og erosjon gjennom millioner av år. Dette viser seg spesielt på den østre delen av øya, hvor den høye klippen Eystfelli har blitt stående slik den er i dag etter en rekke steinras. Klippen er 448 meter på sitt høyeste. I sjøen nedenfor Eystfelli, finner man den høye, frittstående klippen Stapi, som i dag også har en liten fyrlykt. Fyrlykten markerer også Færøyenes østligste punkt.
Nordvest for Eystfelli gikk det et ras i 1997 eller 1998, som har skapt en steinur ved foten av fjellet. Vest for dette området ligger en bukt, Skarðsvík, og igjen Kleivadalur ovenfor denne. Mellom Eystfelli og fjellene sentralt på øya ligger søkket Hálsurin, som gjør det mulig å komme seg fra Hattarvík og til Skarðsvík til fots.
Nordvest for Skarðsvík og Kleivadalur, ligger Færøyenes største steinur, "Urðin mikla", som er et resultat av et enormt ras i fjern fortid. Vestkysten av Fugloy er praktisk talt ufremkommelig, og her ligger øyas høyeste fjell, Klubbin, 621 meter over havet. Sør for Klubbin ligger Vatnsdalur, hvor man finner øyas eneste innsjø på et lite platå. På sørkysten er ikke landskapet like bratt, og her finner man øyas største bygd, Kirkja. Fra Kirkja går øyas eneste vei langs Skorðatangi og Sunnberg, og inn i Hattarvík, hvor bygda med samme navn ligger.
Fugloys naboøyer er Viðoy og Svínoy, og Fugloy er skilt fra sistnevnte med sundet Fugloyarfjørður.
Flora og fauna.
Øyas flora varierer ikke nevneverdig fra de øvrige Færøyenes flora, med få plantevekster og fullstendig blottet for trær. Av ville landpattedyr finnes mus og hare, men ikke rotte. Faunaen domineres naturlig nok av fugler, som også har gitt øya dens navn. Langs kysten er det mange fuglefjell med særlig stor aktivitet i hekkeperioden. Den mest utbredte fuglearten er lundefugl, som tidligere var en viktig næringskilde for øyas innbyggere gjennom fangst av fugler og egg.
Klima.
Fugloy har et temperert og stabilt atlanterhavsklima, med lavere nedbørsmengder og jevnere temperaturer enn hovedstaden Tórshavn. Gjennomsnittstemperaturen for Kirkja i perioden 1961–1990 lå på 6,9 °C. Den årlige nedbørsmengden lå i overkant av 1 000 mm, med et gjennomsnitt på 1 040 mm. Værstatistikken på Fugloy (målt på Kirkja) føres ikke av Hagstova Føroya, men av Danmarks Meteorologiske Institut.
Samfunn.
Øya var administrativt en del av Norðoya prestagjalds kommuna fra 1872 til 1908, videre Viðareiðis, Fugloyar og Svínoyar kommuna fra 1908 til 1913, og Fugloyar og Svínoyar kommuna fra 1913 til 1932 (da Fugloyar kommuna ble skilt ut som en selvstendig kommune). Fordi øya ligger så avsides til har det foreløpig ikke vært snakk om å innlemme den i en annen kommune. Naboøya Svínoy ble innlemmet i Klaksvíkar kommuna i 2009.
Befolkning.
Grunnet sin avsides beliggenhet og beskjedne størrelse har det alltid bodd lite folk på Fugloy. Den første folketellingen fra 1737 nevner at øya hadde 19 familier med 19 barn, som indikerer rundt 60–70 innbyggere. På begynnelsen av 1900-tallet hadde øya mellom 250 og 300 innbyggere. I 1960-årene endret fiskeindustrien seg, med klare utslag på folketallet: I 1960 var tallet på innbyggere 140, allerede i 1966 hadde antallet sunket til 113, videre til 99 i 1970, og ned til 84 ved folketellingen i 1977. Også finanskrisen på Færøyene 1989–1995 rammet øya hardt, og særlig Hattarvík er rammet av en stadig pågående fraflytting.
Merk ved lesing av tabellen til venstre at ved folketellingen i 1977 var aldersgruppene 7–13 og 14–19 år, ikke 7–14 og 15–19 slik som ved de øvrige.
Politikk.
Det er to stemmelokaler i kommunen, ett i hver av bygdene, og har også valgstyrer på hvert av stedene. Disse valgstyrene brukes for både kommunestyre-, lagtings- og folketingsvalg. Kommunen har ingen fast ansatt kommunalsekretær (rådmann), så borgermesteren tar seg av dette arbeidet, mens revisor er et firma i Klaksvík. Kommunens innbyggere velger et kommunestyre hvert fjerde år. Kommunestyret består av tre personer (fem inntil 1. januar 2001), og ledes av en borgermester. Kommunestyret har tre faste møter i året, behandler hovedsakelig budsjett og teknisk drift, og innkaller ellers til møter ved behov. Borgermester siden 2001 er bonden Zacharias Zachariasen fra Hattarvík, og han har sittet i kommunestyret siden 1984.
Samferdsel.
Fugloy trafikkeres daglig av passasjer- og postbåten MS «Másin», som forbinder øya med Svínoy og Hvannasund. Vanligvis legger den til ved både Kirkja og Hattarvík, alt avhengig av værforholdene. Det er også helikopterforbindelse med Atlantic Airways' «Tyrlan» til begge bygdene tre ganger i uken. Bygdene er forbundet med en rundt 4 km lang vei som ble bygd langs en gammel vandrersti i 1980-årene.
Skole.
Det er skolebygg i hver av bygdene, men bare skolen på Kirkja blir brukt i dag. Kirkju skúli har én lærer og tre elever. Skolen ble bygd for 16 elever i 1888, og senere ombygd i 1972. Skolen har ikke bibliotek, men får om lag 500 bøker med båt fra Klaksvík. Hattarvíkar skúli ble bygd til 12 elever i 1925, og ombygd i 1981. Elevene får undervisning ved Kirkju skúli fra 1. til 7. klasse, og går deretter på ungdomsskole i Klaksvík. Grunnet reisetid er disse elevene nødt til å flytte til Klaksvík.
Religion.
På Fugloy er de aller fleste medlemmer av Fólkakirkjan. Øya sorterer under Norðoya eystara prestagjald, som har rundt 560 medlemmer fordelt på fem kirker i ni bygder. På Fugloy har man kirke i begge bygdene. Med én ansatt prest i hele prestegjeldet er det ikke mulig å avholde gudstjenester med prest til stede i alle kirkene hver søndag. Allikevel har alle kirkene søndagsgudstjeneste, men da som en lekmannsgudstjeneste: Gudstjenesten ledes av en mann eller kvinne fra menigheten, som leser en trykt preken. Det holdes ikke dåp eller nattverd.
Kirkestedet på Fugloy har siden middelalderen vært Kirkja, derav navnet. Lenge var også dette det eneste kirkestedet på øya, hovedsakelig grunnet det beskjedne innbyggertallet. I 1818 var alle de arbeidsføre mennene fra Kirkja ute på fiske. Alle mennene druknet i en ulykke bortsett fra bonden på Mittún, men han og hans kone døde få år senere av tyfus. Amtmannen besluttet kort tid etter at kirken skulle flyttes til Hattarvík, fordi det på Kirkja «"ikke boer nogen Mand som kan betroes at være værge for Kirken"». Kirken ble innviet som Hattarvíkar kirkja i 1833.
I 1881 ble det foretatt en befaring i kirkene, og det ble slått fast at Hattarvíkar kirkja var i dårlig stand. Senere befaringer i 1893 og 1896 gav stadig verre beskrivelser av kirkens tilstand. I juni 1898 beskrev Símun Mikkjal Zachariasen den som ubrukelig. Da ble det fart i sakene, og i oktober 1899 ble dagens Hattarvíkar kirkja innviet.
Om lag hundre år etter kirkeflyttingen fra Kirkja til Hattarvík ble det foreslått å bygge egen kirke på Kirkja, spesielt ettersom Hattarvík hadde fått en ny kirke. Louis Zachariasen tegnet kirken, og brukte de tradisjonelle trekirkene som utgangspunkt. I mai 1933 ble kirken med det paradoksale navnet Kirkju kirkja innviet av prost Jákup Dahl.
Næringsliv.
Havnen på Fugloy er ikke beskyttet mot vær og vind, og dette er hovedgrunnen til at all økonomisk vekst stoppet tidlig på 1900-tallet. Lagtinget har forsøkt å utarbeide planer for øyas fremtid, for eksempel fikk øya elektrisk strøm i 1960-årene. I 1980-årene ble det anlagt en vei mellom Hattarvík og Kirkja, og det ble helikopterforbindelse til resten av øyriket.
Øyas eneste inntektskilde har vært litt landbruk og fiske, men også endel fuglefangst, en praksis som har pågått frem til disse dager. I slutten av 1990-årene hadde øya seks bønder, åtte sjømenn, én i teknisk drift, én butikk og to postkontorer. Én person dagpendlet den gang til Fugloy, mens 1–10 av Fugloys egne innbyggere dagpendlet til andre kommuner for å arbeide. Det er ingen melkeproduksjon lenger på Fugloy, og Færøyenes helsedirektorat ("Heilsufrøðiliga Starvsstovan") har dermed kun oppsyn med øyas ene butikk.
Opprinnelse.
Et sagn sier at Fugloy opprinnelig var en flytende øy. Noen menn rodde ut til øya for å ankre den opp, slik at den skulle feste seg til havbunnen, men det hjalp ikke. På øyas klipper stod det nemlig mange troll, og de tok alt som ble smidd på øya og kastet det i havet. Så samlet man alle prestene i landet for å få øya til å feste seg. Prestene ble rodd ut til øya, og stirret hele tiden på den slik at den ikke skulle forsvinne. En av prestene stod fremst i båten og kastet Bibelen opp på land, mens alle de andre fortsatt stod og stirret på øya. Dette fungerte, prestene beseiret trollene og forvandlet alle til gresstuer. Før i tiden stod tuene tett ved klippene ved Kirkja, men nå har brenningene tatt dem.
Andre kjente, nedskrevne sagn fra Fugloy handler om alvemannen og sauegjeteren, trollet Skjeggetussen ("Skjeggatussin"), samt om Femte, Sakaris og fjæretrollene i Hattarvík.
Bygdene Kirkja og Hattarvík er første gang nevnt skriftlig i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet. Man er allikevel sikker på at Fugloy har vært befolket siden vikingtiden, og at Hattarvík ble grunnlagt omkring år 900.
Flokkmennene.
En historie fra middelalderen forteller at grupperingen "flokkmennene" kom fra Hattarvík. Dette var de tre sterke mennene Høgni Nev, Rógvi Skel og Hálvdan Ulvsson som ønsket å ta over makten over Færøyene, og etterhvert fikk de også en fjerde mann med seg, Sjúrður við kellingar fra Kirkja. I begynnelsen ville han ikke være med, men han fikk en annen mening da de andre en morgen dro ham ut av sengen og sa at de kom til å drepe ham om han ikke ble med. De dro til Tórshavn for å finne likesinnede, og fikk et femtitalls menn med seg. De fleste av disse var imidlertid fra Suðuroy. De ble enige om å møtes i Norðragøta senere på året. Støttespillere av flokkmennene skulle ankomme i båter malt i svart og hvitt på hver sin side. Flokkmennene herjet omkring på Norðoyar, men bygdefolket pleide alltid å gjemme seg i kirkene sine. Flokkmennene våget ikke å begå noen udåder i kirkene.
Nyheten om flokkmennene ble spredt rundt om på Færøyene. Støttespillerne ble arrestert, og da mennene fra Hattarvík kom til et avtalt møte i Norðragøta, var det bare fiender som ventet på dem. De la om kursen på båten, og prøvde å komme seg unna Norðragøta så raskt som mulig. De ble jaget av sytti båter. På Svínoy møttes de to partene til kamp. Flokkmennene kjempet hardt, men ble til slutt tvunget til å trekke seg tilbake. De gjemte seg i kirken, slik de hadde sett at deres egne ofre hadde gjort, men de visste ikke at kirken ikke hadde blitt vigd enda. Flokkmennene ble drevet ut av kirken og deretter henrettet ved å bli kastet utenfor en havklippe. Sjúrður við kellingar ble opprinnelig vist nåde og fikk amnesti, men klarte ikke å leve med forbrytelsene han hadde begått, og ba om å bli henrettet sammen med de tre andre.
Postvesen.
a>, legger til kai ved Kirkja.
Det opprinnelige mottagelsesstedet for brevposten på Fugloy var Hattarvík, hvilket kunne bli upraktisk for Kirkja da bygda på det meste hadde om lag 170 innbyggere. Dette skyldtes at postbåten ikke fikk lagt til ved Kirkja. Dette førte til at ti menn måtte gå fra Kirkja til Hattarvík, og deretter returnere med 16 sekker. Før postbåten «Dan» begynte å seile til Hattarvík i 1914, ble posten til Fugloy pakket i Klaksvík og deretter brakt til Hvannasund, hvor øyfolket måtte hente den selv.
Når det ble etablert en postvirksomhet i Hattarvík er ikke kjent, men det eldste skrivet angående Hattarvík som er å finne hos Postverk Føroya er datert til 12. juli 1932. Det var en jobbsøknad fra Marianna Fuglø, som også ble ansatt. Det er trolig at faren Tróndur Fuglø hadde ansvaret for postgangen før henne. Postverk Føroya åpnet på Kirkja den 1. oktober 1918, altså var virksomheten i Hattarvík betydelig eldre.
Den første postansvarlige på Kirkja var Símun Mikkjal Zachariasen, som hadde ansvar for posten inntil utgangen av 1930. Datteren Sigrid Zachariasen (senere gift Simonsen) var postansvarlig i over 40 år, fra 1931 til sin død i 1979, og hun ble hedret av Post- & Telegrafvæsenet for lang og tro tjeneste i 1971. Mannen Absalon Kaj Simonsen tok over fra 1. juni 1979, og senere kjøpmannen Kristian Christiansen – Kristian í Mittúni – fra 1. september 1985. Christiansens sønn, Jóannes Christiansen, har hatt ansvaret siden 1. juli 1997.
Marianna Fuglø giftet seg med kjøpmannen Óli G. Hansen i 1937, og døde i 1953. Hansen hadde så ansvaret inntil sin død i 1971, fra 1972 gikk det over til datteren Katrin Amalia Fuglø, og i de senere år har hennes mann, Leivur Hansen, tatt seg av posten. Veiforbindelsen mellom de to bygdene har gjort postgangen betydelig enklere. Dagens postbåt er MS «Másin», som primært legger til ved Kirkja, og som også fungerer som varetransport og passasjerferge.
Postverk Føroya ga ut et frimerke med luftbilde av Fugloy, med en verdi av 4,50 kr i 1999.
SS «Sauternes».
Under andre verdenskrig, den 7. desember 1941, sank dampskipet SS «Sauternes» i Fugloyarfjørður, delvis som følge av en kommunikasjonsfeil. Dette var under et dramatisk uvær, og mannskapet telegraferte til Tórshavn at skipet hadde søkt ly i "Fugløfjord" (Fugloyarfjørður). Telegrammet ble mistolket idet personellet i Tórshavn trodde de mente Fuglafjørður, som var en trygg havn. Skipet fikk den skjebnesvangre ordren om å ankre opp, og utover kvelden og natten slet skipet seg. Mannskapet på «Sauternes» forsøkte forgjeves å ankre opp på nytt, men skipet drev videre inn i mot Svínoys kyster, og til slutt ble skipet senket av tre etterfølgende monsterbølger. 25 mennesker mistet livet. Folket på Fugloy, som hadde fulgt med på den desperate kampen, kunne ikke gjøre noe. Dagen etter kom mye vrakrester fra skipet i land på øya.
Nyere tid.
Siden 1950-årene har øya vært preget av fraflytting, spesielt da øya mangler mye av det som kreves for et moderne samfunn. Som følge av dette har næringsutviklingen også gått kraftig tilbake, og bidrar til å forsterke effekten. Fugloy var med på å stifte interesseorganisasjonen for Útoyggjar, Útoyggjafelagið, i desember 2001. Lokale initiativtakere har prosjektert "Fjølbýlið", et flerbruksbygg beliggende ovenfor Kirkju kirkja. Bygget er ennå ikke oppført, men støttes aktivt av Útoyggjarfelagið. Fjølbýlið vil bestå av fire ulike deler, med en vinterhage, eldreboliger, samfunnshus og gjestgiveri. Vinterhagen vil også ha et lite svømmebasseng, og gjestgiveriet vil være ment for både turister og sesongarbeidere. Taket på samfunnshusdelen vil være delt av et solcellepanel.


Emil Zátopek.
Emil Zátopek (født 19. september 1922 Kopřivnice, død 22. november 2000 i Praha) var en tsjekkisk friidrettsutøver (langdistanseløper). I 1954 ble han den første som løp 10 000 meter under 29 minutter.
Zátopek vant 10 000 meter under OL 1948 i London, og fikk sølv på 5000 meter.
De neste årene satte han flere verdensrekorder på distanser fra 5000 meter opp til 30 km. Den største sesongen hadde Zátopek i 1952, da han vant tre gull i Helsingfors-OL, på 5000 meter, 10 000 meter og i maraton.
Etter 1968 engasjerte han seg i demokratiseringsbevegelsen, men ble deretter straffet og måtte arbeide i en urangruve.
Han var gift med Dana Zátopková, også en kjent tsjekkisk sportsutøver, deltaker ved OL 1948.


Yatzy.
Yatzy er et terningspill for flere personer. Yatzy spilles med fem terninger.
Meningen med spillet er å oppnå en høyest mulig poengsum. Poeng tildeles for 15 forskjellige terningkombinasjonstyper. I hver runde får hver spiller inntil tre kast for å oppnå én av disse typene. Bortsett fra i det første kastet, kan spilleren velge å legge til side et antall av terningene og kaste kun de resterende. Dersom man allerede har registrert poeng på en kombinasjonstype, kan man ikke velge å gjøre dette på nytt om man senere i spillet skulle oppnå en bedre kombinasjon av samme type.
Kombinasjonstyper og poengberegning.
Poeng regnes etter det antall øyne som vises på terningene som inngår i kombinasjonene. Dersom en kombinasjonstype forekommer flere ganger i en kombinasjon, er alltid den mest verdifulle tellende. For eksempel vil kombinasjonen 5-5-4-4-2 gi ti poeng som "ett par" eller 18 poeng som "to par".
Dersom man etter tre kast ikke kan sette resultatet i noen av de kombinasjonene man har igjen, må en av kombinasjonene som ennå ikke er benyttet ofres. Det settes 0 (eller en strek) i feltet til den ofrede kombinasjonen.
Med fem terninger er maksimal poengsum (uten bonus) 324 poeng, hvorav 105 over streken. Med bonus er altså maksimal poengsum enten 349 (bonus 25) eller 374 (bonus 50).
Fri og tvungen yatzy.
Det er mulig å spille både fri og tvungen yatzy. Ved tvungen yatzy må spillerne følge spillearket (enere før toere osv.). Noen spiller da med bonuskrav på 42 (i gjennomsnitt to av hver valør). Ved fri yatzy kan spilleren velge hvor han eller hun skal føre resultatet etter å ha sett resultatet av kastene.
Varianter.
Det finnes varianter av Yatzy. Vanlig Yatzy med fem terninger, kan spilles slik at kombinasjonene må oppnås i samme rekkefølge som de er listet ovenfor, eller i vilkårlig rekkefølge.
"Maxi-Yatzy" spilles med seks terninger. Hver spiller får da fire kast i hver runde, antall kombinasjoner er økt til 20, og spillerne kan ta vare på ubenyttede kast til senere anledninger. Antall poeng som kreves for bonus økes til 84 – som oppnås dersom man har fire av hver på enere, toere, treere, firere, femmere og seksere – og verdien av Yatzy og bonus er økt til 100 poeng.
Ved tvungen Maxi-Yatzy opererer noen med 63 poeng for å få bonus. Atter andre operer med 50 poengs bonus for mellom 63 og 83 poeng, 100 poengs bonus ved 84 poeng eller mer.
I Maxi-Yatzy er maksimal poengsum inkludert 100 poengs bonus 649 poeng. Dersom en opererer med 30 poeng for Full straight øker maksimal poengsum til 658 poeng.
Historie.
Dagens kommersielle Yatzy begynte med at amerikaneren Edwin S. Lowe registrerte "Yahtzee" som varemerke hos U.S. Patent Office i april 1956. I følge Hasbro ble spillet oppfunnet i 1954 av et kanadisk par som spilte det ombord i yachten sin. De kalte det "The Yacht Game". Lowe kjøpte rettighetene og satte spillet i produksjon. Firmaet E.S. Lowe company solgte Yatzy fra 1956 til 1973. I 1973 ble selskapet kjøpt av Milton Bradley som dermed overtok rettighetene til spillet. I følge den nåværende eieren Hasbro, selges 50 millioner Yatzy-spill hvert år.


Depresjon.
Depresjon (også kalt depressiv lidelse, tilbakevendende depressiv lidelse, klinisk depresjon, alvorlig depresjon, unipolar depresjon, eller unipolar lidelse) er en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede. Tilstanden virker relativt universell og uavhengig av kultur – men opptrer hyppigere blant kvinner enn blant menn. Allerede Hippokrates beskrev en melankolsk tilstand som fram til 1900-tallet oftest ble knyttet til menn, hvorpå den også ble framtredende i diagnostiseringen av kvinner. Den franske legen Louis Delasiauve introduserte begrepet i psykiatrien i 1856. Det generelle begrepet "depresjon" blir hyppig brukt for å betegne lidelsen, men kan også vise til andre former for psykisk depresjon. Depressiv lidelse kan være en invalidiserende tilstand som negativt påvirker en persons evne til å fungere i familien, på arbeid eller skole. Søvn, appetitt og helsen generelt kan påvirkes.
Diagnosen depressiv lidelse stilles på bakgrunn av pasientens selvrapporterte opplevelser, atferd beskrevet av slektninger eller venner, og klinisk undersøkelse av den psykiske tilstanden ("status presens"). Det fins ingen laboratorietest som bekrefter depressiv lidelse, men leger som utreder tilstanden kan bestille laboratorietester og andre prøver for å avdekke fysiske tilstander som kan forårsake liknende symptomer som ved depresjon.
Pasientene blir vanligvis behandlet med antidepressiva, og kan også gå i psykoterapi eller rådgivning. Innleggelse på sykehus kan være nødvendig når pasienten ikke er i stand til å ta vare på seg selv, eller ved betydelig fare for eget eller, i svært sjeldne tilfeller, andres liv. Et mindretall behandles med elektrokonvulsiv terapi (ECT). Ved ECT legges pasienten i kortvarig narkose og en lege fremkaller kramper ved å sende elektrisk strøm gjennom hjernen. Lidelsen forløper ulikt fra pasient til pasient. Enkelte pasienter opplever en depressiv episode som varer i noen uker, hos andre er lidelsen livslang og inkluderer hyppige depressive episoder. Mennesker med depresjon har noe kortere forventet levealder enn personer uten depresjon, dels som følge av høyere risiko for somatiske sykdommer og selvmord. Det er uklart om medikamenter påvirker risikoen for selvmord eller ikke.
Forståelsen av hvordan depresjon arter seg og hva som er årsakene, har utviklet seg gjennom århundrene. Forståelsen er fortsatt ufullstendig og mange aspekter ved depresjon er fremdeles tema for diskusjon og forskning. Foreslåtte årsaker inkluderer psykologiske, psykososiale, arvelige, evolusjonsmessige og biologiske faktorer. Langvarig bruk av visse narkotiske stoffer kan både forårsake og forverre depressive symptomer. Psykologiske behandlinger henter støtte i teorier om personlighet, mellommenneskelig kommunikasjon og læring. De fleste biologiske teorier fokuserer på signalstoffer (nevrotransmittere) som serotonin, noradrenalin og dopamin, som finnes naturlig tilstede i hjernen og som bidrar til kommunikasjonen mellom nerveceller.
Symptomer og tegn.
Depressiv lidelse påvirker i betydelig grad relasjonene til familie og venner, går ut over arbeid eller skolegang, søvn og appetitt og helsen generelt. Innvirkningen på evnen til å fungere og på trivsel er like stor som ved kroniske, somatiske tilstander som diabetes.
De livstrette, maleri av Ferdinand Hodler
En person som opplever en depressiv episode, har vanligvis et svært lavt stemningsleie (humør) som virker inn på alle aspekter ved livet. En manglende evne til å glede seg over aktiviteter som tidligere har vært lystbetonte, er ofte til stede. Mennesker rammet av depresjon kan være opptatt av å gruble over tanker og følelser der innholdet er verdiløshet, skyld eller anger som er ute av proporsjoner, hjelpeløshet, håpløshet og selvforakt. I alvorlige tilfeller kan mennesker med depresjon ha symptomer på psykose. Disse symptomene inkluderer vrangforestillinger, sjeldnere hallusinasjoner, som vanligvis oppleves som ubehagelige. Andre symptomer på depresjon inkluderer nedsatt konsentrasjonsevne og hukommelse, (mest uttalt hos pasienter med melankolske eller psykotiske trekk), tilbaketrekning fra sosiale situasjoner og aktiviteter, redusert seksuell lyst og tanker om døden eller selvmord.
Søvnløshet er vanlig ved depresjon. Det typiske mønsteret er at en person våkner svært tidlig, og ikke er i stand til å sovne igjen. Søvnløshet omfatter også vanskeligheter med innsovning. Søvnvansker er tilstede hos minst 80 % av alle med depressiv lidelse. Hypersomni, eller for mye søvn, kan også forekomme og er tilstede hos 15 % av deprimerte mennesker. Noen antidepressiva kan også gi søvnløshet som følge av en stimulerende effekt.
Mennesker rammet av depressiv lidelse kan ha ulike fysiske symptomer som tretthet, hodepine, eller problemer med fordøyelsen. Appetitten er ofte nedsatt, med vekttap som resultat, men økt appetitt og vektøkning forekommer også. Familie og venner kan legge merke til at personens atferd blir enten opphisset eller apatisk.
Depressiv lidelse hos barn er et kontroversielt tema. Barn med depresjon kan ofte være irritable mer enn nedstemte, og fremviser forskjellige symptomer avhengig av alder og situasjon. De fleste mister interesse for skolen og får dårligere skoleresultater. Barna kan beskrives som klengete, krevende, avhengige, eller usikre. Barn kan få diagnosen sent eller ikke i det hele tatt, fordi symptomene tolkes som normale humørsvingninger. Depresjon kan også forekomme sammen med ADHD, noe som kompliserer diagnostikk og behandling av begge tilstander.
Eldre, deprimerte personer kan ha kognitive symptomer som glemsomhet, og tydelig langsommere bevegelser. Depresjon forekommer ofte sammen med fysiske lidelser som er vanlige hos eldre, som for eksempel hjerneslag og andre hjerte- og karsykdommer, Parkinsons sykdom og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS).
Årsaker.
Den biopsykososiale modellen, som er rådende i Norge, fastslår at både biologiske, psykiske og sosiale faktorer kan være årsaker til depresjon. Diatese-stress modellen hevder at depresjon oppstår når en sårbarhet som er tilstede på forhånd, kalt diatese, aktiveres som følge av belastende livshendelser. Den iboende sårbarheten kan være genetisk, og innebære et samspill mellom arv og miljø, eller foreligge som såkalte «skjemaer», syn på verden og seg selv som vedkommende har lært i barndommen.
Disse interaktive modellene har empirisk støtte. I New Zealand benyttet forskere en prospektiv tilnærming i en undersøkelse av depresjon, og dokumenterte hvordan depresjon over tid oppstod i en i utgangspunktet frisk gruppe (kohort) av mennesker. Forskerne konkluderte med at variasjoner i serotonintransportør-genet (5-HTT) påvirker sjansen for at mennesker som har stått i svært belastende livshendelser, vil oppleve å bli deprimert. Depresjon kan oppstå etter slike hendelser, men synes å oppstå hyppigere hos personer med en eller to korte alleler av 5-HTT genet. En svensk studie har anslått arveligheten (i hvilken grad individuelle forskjeller i forekomsten er knyttet til genetiske forskjeller) ved depresjon til å være rundt 40 % for kvinner og 30 % for menn. Evolusjonspsykologer har hevdet at det genetiske grunnlaget for depresjon kan knyttes til hvordan menneskeheten har gjennomgått naturlig utvalg. En rusutløst stemningslidelse som ligner depressiv lidelse kan skyldes langvarig bruk av rusmidler, eller abstinens fra visse sedative legemidler.
Monoamin-hypotesen.
De fleste antidepressive medikamenter øker nivåene av ett eller flere monoaminer (nevrotransmitterne serotonin, noradrenalin og dopamin) i den synaptiske spalten mellom nerveceller i hjernen. Noen medikamenter påvirker monoamin-reseptorene direkte.
Serotonin antas å ha en nøkkelrolle gjennom å regulere andre nevrotransmittersystemer. Redusert serotoninaktivitet kan føre til at de andre systemene fungerer uvanlig og uberegnelig. Ifølge denne hypotesen oppstår depresjon ved lave serotonin-nivåer, med lave nivåer av noradrenalin, en annen monoamin-nevrotransmitter, som resultat. Noen antidepressiva øker nivåene av noradrenalin direkte, mens andre øker nivåene av dopamin, en tredje monoamin-nevrotransmitter. Observasjonene har gitt opphav til monoamin-hypotesen om depresjon. I sin moderne formulering postulerer monoamin-hypotesen at mangel på visse nevrotransmittere er årsak til ulike, korresponderende symptomer på depresjon: «noradrenalin kan være knyttet til årvåkenhet og energi, angst, oppmerksomhet og livsglede; [manglende] serotonin kan knyttes til angst, tvangstanker og tvangshandlinger, mens dopamin kan knyttes til oppmerksomhet, motivasjon, glede og belønning, og livsglede.».
Talsmenn for monoamin-teorien anbefaler at en bør velge det antidepressive midlet som ut fra virkningsmekanismen i størst grad påvirker de symptomene som er mest fremtredende hos pasienten. Engstelige og irritable pasienter bør behandles med SSRI eller SNRI (selektive noradrenalin reopptakshemmere), mens de som opplever manglende energi og livsglede bør få noradrenalin-og dopamin-forsterkende medikamenter.
Illustrasjon av en synapse, som er overgangen mellom to nerveender. Mellom nerveendene til de to nervecellene (nevronene) ligger en spalte.
Aksoner er nervetråder som fører elektriske impulser fra nervecellen, mens dendritter er utløpere som fører impulser "til" nervecellen. Elektriske impulser som ankommer aksonets ende utløser frigjøring av pakker av kjemiske budbringere (nevrotransmittere) til den synaptiske spalten.
Nevrotransmittorene tas imot av reseptorer på den tilstøtende dendritten, på den andre siden av spalten. Opptaket øker i en kort periode sannsynligheten for at en elektrisk impuls vil bli utløst i dendritten.
En frigjort nevrotransmitter blir raskt metabolisert eller trukket inn igjen i nervetråden. Antidepressiva påvirker disse prosessene.
De siste to tiårene har forskning avdekket flere begrensninger ved monoamin-hypotesen, og teoriens svake evne til å forklare fenomener har blitt diskutert i det psykiatriske miljøet. Intensiv forskning har ikke funnet overbevisende dokumentasjon for en primær dysfunksjon av et bestemt monoamin-system hos pasienter med depressiv lidelse. Medikamentene tianeptin og opipramol har lenge vært kjent for å ha antidepressive egenskaper til tross for at den første ikke hemmer opptaket av serotonin men tvert imot øker opptaket, og sistnevnte har ingen effekt på monoamin-systemet i det hele tatt.
Eksperimenter med stoffer som øker nedbrytingen av monoaminer, har vist at de ikke forårsaker depresjon hos friske mennesker. Stoffene forverrer heller ikke symptomene hos pasienter med depresjon, selv om et intakt monoaminsystem er nødvendig for at antidepressiva skal ha terapeutisk effekt. Ifølge et essay publisert av Public Library of Science (PLoS) har monoamin-hypotesen, som allerede har begrenset forklaringsverdi, blitt ytterligere overforenklet når den har blitt presentert for allmennheten som ledd i markedsføring.
Andre teorier.
MR-scanning av pasienter med depresjon har avdekket en rekke forskjeller i hjernens struktur, sammenlignet med personer som ikke er deprimerte. Selv om resultatene er inkonsistente, har metaanalyser gitt dokumentasjon for mindre hippocampus-volum og økt antall hyperintensive lesjoner. Forekomsten av hyperintensitive lesjoner i hvit substans har vært knyttet til pasienter som har fått sin første depresjon sent i livet, og har resultert i utviklingen av en teori om vaskulær depresjon.
Det kan være en sammenheng mellom depresjon og nevrogenesen av hippocampus, et senter i hjernen for både humør og hukommelse. Tap av hippocampus-nevroner finnes hos noen deprimerte personer og korrelerer både med nedsatt hukommelse og nedsatt stemningleie. Medikamenter kan øke serotoninnivået i hjernen og stimulere nevrogenesen og dermed øke den totale massen av hippocampus. Økningen kan bidra til å gjenopprette stemningsleie og hukommelse. Lignende sammenhenger har blitt observert mellom depresjon og et område på fremre cingulate cortex som er involvert i utformingen av emosjonell atferd.
Det finnes noe dokumentasjon for at alvorlig depresjon delvis kan skyldes en overaktiv hypothalamus-hypofyse-binyrebark-akse (HPA-aksen). Overaktiviteten resulterer i en effekt som ligner på den nevro-endokrine responsen på stress. Undersøkelser viser økte nivåer av hormonet kortisol og forstørret hypofyse og binyrer, noe som tyder på at forstyrrelser av det endokrine systemet kan spille en rolle ved enkelte psykiske lidelser, inkludert depresjon.
Depresjon kan være relatert til den samme mekanismen i hjernen som styrer sykluser av søvn og våkenhet. Depresjon kan være relatert til avvik i døgnrytmen eller den «biologiske klokken». For eksempel kan REM-(rapid eye movement)søvn, den perioden av søvnen der drømmer oppstår, komme raskt og intenst hos deprimerte mennesker. REM-søvn avhenger av redusert serotoninnivå i hjernestammen, en mekanisme som kan forstyrres av stoffer som antidepressiva, som øker den serotonerge aktiviteten i strukturer i hjernestammen. Totalt sett er det serotonerge systemet minst aktivt under søvn og mest aktivt ved våkenhet. Langvarig våkenhet aktiverer serotonerge nevroner. Dette fører til prosesser som ligner på den terapeutiske effekten av antidepressiva som selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI). Deprimerte personer kan oppleve å være i betydelig bedre humør etter en natt der de frivillig ikke har sovet. Den terapeutiske effekten av SSRIer kan være direkte avhengig av økningen av sentral, serotonerg nevrotransmisjon, og dette samme systemet påvirker syklusen av søvn og våkenhet.
Forskning om effekten av lysterapi på vinterdepresjon tyder på at mangel på lys kan knyttes til redusert aktivitet i det serotonerge systemet og til forstyrrelser i søvnsyklus. Eksponering for lys aktiverer også det serotonerge systemet og støtter teorien om at systemet spiller en viktig rolle ved depresjon. Søvndeprivasjon (frivillig mangel på søvn) og lysterapi er begge rettet mot de samme nevrotransmitter-systemene og hjerneområdene som antidepressiva og brukes nå klinisk for å behandle depresjon. En kombinasjon av lysterapi, søvndeprivasjon og søvnforskyvning blir brukt for raskt å avbryte en dyp depresjon hos innlagte pasienter.
Hormonet østrogen har blitt ansett å kunne påvirke depressive lidelser, på bakgrunn av at risikoen for depressive episoder øker etter puberteten, og synker etter overgangsalderen. I tiden rett før menstruasjon og rett etter fødsel er østrogen-nivåene lave, og risikoen for depresjon er økt. Rask seponering av østrogen, svingninger i østrogennivået, eller perioder med vedvarende lave nivåer av østrogen, har vært knyttet til tydelig humørsenking. Tilfriskning fra depresjon etter fødsel, og under og etter overgangsalder, har blitt påvist etter at nivåene av østrogen ble stabilisert eller gjenopprettet. Annen forskning har utforsket den mulige betydningen av cytokiner, molekyler som er nødvendige for cellenes generelle funksjon. Symptomene på depresjon er nesten identiske med dem en ser ved somatisk sykdom, når immunsystemet bekjemper en infeksjon. Dette åpner muligheten for at depresjon kan skyldes en uhensiktsmessig sykdomsrespons som følge av forstyrrelser i cytokiner. Involvering av pro-inflammatoriske cytokiner i depresjon blir sterkt antydet i en metaanalyse av den kliniske litteraturen, som viser høyere konsentrasjoner i blodet av IL-6 og TNF-α hos deprimerte personer, sammenlignet med kontrollpersoner.
Psykologiske.
Ulike aspekter ved personligheten og dens utvikling synes å være knyttet til både forekomsten og varigheten av depresjon, med negativ emosjonalitet som en felles forløper. Selv om det fins en sterk sammenheng mellom depressive episoder og belastende livshendelser, kan personers individuelle mestringsstil bestemme motstandskraften mot depresjon. I tillegg kan lav selvtillit og selvutslettende tanker være relatert til depresjon. Depresjon er mindre vanlig og lettere å behandle hos religiøse mennesker. Det er ikke alltid klart hvilke fenomener som er årsak til og hvilke fenomener som skyldes depresjon, men deprimerte personer som er i stand til å reflektere over og utfordre egne tankemønstre, har ofte bedre humør og selvfølelse.
Psykiateren Aaron T. Beck som videreutviklet tidligere arbeid av George Kelly og Albert Ellis, utviklet det som nå er kjent som en kognitiv modell for depresjon tidlig på 1960-tallet. Han foreslo at tre faktorer ligger bak depresjoner: en triade av negative tanker som består av kognitive feilslutninger om seg selv, verden, og ens egen fremtid, tilbakevendende mønstre av depressiv tenkning (eller "skjemaer"), og forvrengt bearbeiding av informasjon. Fra disse prinsippene utviklet han den strukturerte tilnærmingen kjent som kognitiv atferdsterapi (KAT). Ifølge den amerikanske psykologen Martin Seligman ligner depresjon hos mennesker på lært hjelpeløshet hos forsøksdyr. Disse forsøksdyrene forblir i ubehagelige situasjoner selv om de kan flykte, men lar være fordi de har lært at de ikke har kontroll.
Atferdsterapeutisk teori om depresjon fokuserer på funksjonen til den depressive atferden. Modellen videreutviklet først arbeidet til Ferster og Lewishon. Intervensjonen er oftest funksjonelt basert og rettet mot atferdsaktivering, noe som har betydelig forskningsstøtte. Teorien er kritisert for å legge for mye vekt på positiv forsterkning og ikke nok på fluktatferd.
Ifølge tilknytningsteori, som ble utviklet av psykiateren John Bowlby i 1960, er det en sammenheng mellom depressiv lidelse i voksen alder og kvaliteten på den tidligere tilknytning mellom barnet og voksne omsorgspersoner. Spesielt er det antatt at erfaringer med tidlig tap, atskillelse og avvisning fra foreldre eller omsorgspersoner (som formidler budskapet om at barnet ikke er verdt å elske) kan føre til indre modeller preget av usikkerhet. Indre kognitive representasjoner av selvet som ikke verdt å elske, og av ukjærlige [eller] upålitelige tilknytningspersoner, er forenlig med deler av Becks kognitive triade. Mens en rekke studier har holdt fast ved de grunnleggende prinsippene ved tilknytningsteori, har forskning ikke kunnet konkludere entydig med at selvrapportert, tidlig tilknytningserfaring og senere depresjon har en sammenheng.
Mennesker med depresjon legger ofte skylden på seg selv for negative hendelser.En studie fra 1993 på sykehusinnlagte tenåringer med selvrapportert depresjon viste at pasientene klandret seg selv for negative hendelser, samtidig som de ofte ikke tar æren for positive utfall. Denne tendensen er karakteristisk for en depressiv attribusjonsstil eller en pessimistisk, forklarende stil. Ifølge Albert Bandura, en kanadisk sosialpsykolog som knyttes til sosial kognitiv teori, har deprimerte mennesker negative oppfatninger om seg selv, basert på erfaringer av å mislykkes, observasjoner av at sosiale modeller mislykkes, manglende opplevelse av sosial overtalelse om at de kan lykkes, og sin egen somatiske og emosjonelle tilstand, inkludert spenninger og stress. Disse påvirkningene kan føre til et negativt selvbilde og en opplevd mangel på selvtillit, der personene ikke tror de er i stand til å påvirke hendelser eller oppnå sine personlige mål.
En undersøkelse av depresjon hos kvinner tyder på at sårbarhetsfaktorer, som for eksempel tidlig tap av mor, mangel på en fortrolig relasjon, ansvar og omsorg for flere små barn, og arbeidsledighet, kan virke sammen med livsbelastninger og øke risikoen for depresjon. For eldre voksne vil ofte helseproblemer, endringer i relasjonen til ektefelle eller voksne barn, inkludert overgangen til en pleietrengende rolle, og dødsfall hos en nærstående person, gi økt sårbarhet for depresjon. Også forandringer i gode sosiale relasjoner med voksne venner på grunn av endringer i egen helse, kan øke risikoen for en depressiv episode.
Psykoanalytiske og humanistiske grener av psykologien har også bidratt til økt forståelse av depresjon. I det klassiske, psykoanalytiske perspektivet til Sigmund Freud kan depresjon, eller "melankoli", knyttes til mellommenneskelige tapsopplevelser og tidlige livserfaringer. Eksistensialistiske terapeuter har koblet depresjon til en mangel på mening både i nåtid og i bildet av fremtiden. Grunnleggeren av humanistisk psykologi, den amerikanske psykologen Abraham Maslow, mente at depresjon kan oppstå når mennesker ikke er i stand til å tilfredsstille sine behov, eller har mulighet for å realisere seg selv.
Sosiale.
En gatepikes død, mennesker i utsatte livssituasjoner har økt risiko for depressive lidelser
Fattigdom og sosial isolasjon er generelt assosiert med økt risiko for psykiske helseproblemer. Barnemishandling (fysisk, følelsesmessig, seksuelt, eller i form av omsorgssvikt) er også forbundet med økt risiko for å utvikle en depressiv lidelse senere i livet. Overgrep mot barn fra en omsorgsperson er forbundet med forstyrret personlighetsutvikling og gir større risiko for depresjon og andre psykiske problemer. Forstyrrelser i familien, som for eksempel foreldres depresjon, alvorlige ekteskapelige konflikter eller skilsmisse, død hos en forelder, eller andre forstyrrelser i foreldrerollen, er også risikofaktorer. I voksen alder er belastende livshendelser sterkt assosiert med utbrudd av depressive episoder. Å bli sosialt avvist synes å være spesielt knyttet til depresjon. Dokumentasjon av risikoen for at det i forkant av den første depressive episoden har vært en belastende livshendelse, sammenlignet med risikoen for en slik hendelse i forkant av en tilbakevendende episode, er i samsvar med hypotesen om at mennesker kan bli stadig mer sensitivisert på livsstress av gjentatte tilbakefall av depresjon.
Forholdet mellom belastende livshendelser og sosial støtte har vært debattert. Manglende sosial støtte kan øke sannsynligheten for at stress vil gi depresjon, men fravær av sosial støtte kan i seg selv utgjøre en form for belastning som er direkte årsak til depresjon. Det er dokumentert at et belastende bomiljø, med for eksempel kriminalitet eller høy forekomst av illegale rusmidler, utgjør en risikofaktor. Bomiljøer med høy sosioøkonomisk status og bedre fasiliteter utgjør en beskyttende faktor. Uheldige forhold på arbeidsplassen, som krevende arbeid med lite rom for å ta beslutninger, er forbundet med depresjon (selv om mangfoldet og andre faktorer gjør det vanskelig å vise at det er snakk om et sikkert årsaksforhold).
Evolusjonære.
I evolusjonsteori antas depresjon i enkelte tilfeller å øke den enkeltes reproduktive egnethet. Både en evolusjonsmessig tilnærming til depresjon og evolusjonspsykologi beskriver spesifikke mekanismer for hvordan depresjon kan ha blitt genetisk innlemmet i den menneskelige gen-poolen. Den høye arveligheten og forekomsten av depresjon forklares ved at enkelte komponenter ved depresjon kan forstås som tilpasninger, som atferd relatert til tilknytning og sosial rang. Hva som er gjeldende atferd forklares som tilpasninger som regulerer relasjoner og ressurser, selv om resultatet kan være maladaptivt i moderne miljøer.
En følelse av å være ubrukelig som følge av å være marginalisert (utstøtt) kan fremkalle støtte fra venner og slektninger. I tillegg kan en, analogt med at fysisk smerte hindrer handlinger som kan gi ytterligere skade, tenke seg at «psykisk lidelse» kan ha utviklet seg for å forhindre overilte og uhensiktsmessige reaksjoner på belastende situasjoner.
Narkotika- og alkoholbruk.
Ifølge DSM-IV kan ikke en stemningslidelse-diagnose settes dersom årsaken antas å være «direkte fysiologiske virkninger av en substans». Når et syndrom som ligner depresjon, er antatt å være direkte forårsaket av rusmisbruk eller som en bivirkning av rus, beskrives lidelsen som «substans-indusert humørforstyrrelse». Alkoholisme eller høyt alkoholforbruk øker risikoen for å utvikle depresjon. I likhet med alkohol virker benzodiazepiner dempende på sentralnervesystemet. Denne klassen av medikamenter brukes vanligvis i behandlingen av søvnløshet, angst og muskelkramper. I likhet med alkohol øker benzodiazepiner risikoen for å utvikle depresjon. Den økte risikoen kan delvis skyldes effekter av legemidlet, som for eksempel reduserte nivåer av serotonin og noradrenalin. Langvarig bruk av benzodiazepiner kan forårsake eller forverre depresjon. Depresjon kan være en del av et langvarig abstinenssyndrom.
Diagnostikk.
I 1980 bestemte American Psychiatric Association at begrepet «depressiv lidelse» ("major depressive disorder") skulle benyttes for å benevne tilstanden. Kriteriene som skulle benyttes for å stille diagnosen ble dette året beskrevet i den tredje versjonen av "Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" (DSM-III), og kriteriene i både denne og senere versjoner av DSM-systemet har senere blitt mye brukt. ICD-10 (Classification of Mental and Behavioral Disorders), som er utviklet av verdens helseorganisasjon og som der det offisielle diagnosesystemet i Norge, skiller mellom ulike former for depressiv lidelse, men kriteriene er noe mindre spesifikke, sammenlignet med det amerikanske diagnosesystemet.
Klinisk vurdering.
Både fastlege, psykiater og psykolog kan gjøre en diagnostisk vurdering. En grundig beskrivelse av de psykiske plagene har en sentral plass. Legen eller psykologen spør om vedkommendes sosiale situasjon, andre sykdommer, tidligere psykisk sykdom, bruk av medikamenter, nåværende symptomer og sykdommer i familien. Å identifisere relevante biologiske, psykologiske og sosiale årsaker, er en del av vurderingen.
Legen eller psykologen kan også diskutere hvordan pasienten selv påvirker humøret på heldige og uheldige måter, som bruk av medikamenter eller alkohol. Vurderingen inkluderer en undersøkelse av den psykiske tilstanden. Legen vurderer tale, humør og tankeinnhold, med særlig oppmerksomhet på håpløshet og pessimisme, tanker om selvskading eller selvmord, og manglende positive tanker eller fremtidsplaner. Det kan være lang ventetid for spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern. Diagnostikk og behandling gjennomføres derfor ofte i primærhelsetjenesten.
Internasjonale studier viser at tilgangen på relevant helsehjelp kan variere mellom by og land. Dette problemet er enda mer markert i utviklingsland. Poengsummen på en depresjonsskala er ikke alene tilstrekkelig for å diagnostisere depresjon, men gir en indikasjon på alvorlighetsgraden av symptomene på et bestemt tidspunkt. En person som skårer over en gitt, kritisk terskel, kan så bli grundigere vurdert for en mulig depressiv lidelse. Flere vurderingsskalaer for depresjon brukes til dette formålet. Screening-programmer har blitt anbefalt som gode hjelpemidler til å oppdage depresjon, men det fins ikke dokumentasjon for at screening øker andelen deprimerte som blir oppdaget eller behandlet, eller at tiltaket gir bedre resultater.
Leger i primærhelsetjenesten og andre leger som ikke er psykiatere, kan ha vansker med å diagnostisere depresjon. Ikke-psykiatere overser to tredeler av pasientene, samtidig som pasienter uten depresjon får behandling som er unødvendig.
Før legen stiller diagnosen depresjon vil hun eller han vanligvis gjennomføre medisinsk undersøkelse og ta enkelte tester for å utelukke andre mulige årsaker til symptomene. Blodprøver kan utelukke hypotyreose (lavt stoffskifte), metabolske forstyrrelser, systemisk infeksjon og kronisk sykdom. Om depresjonen er reaksjon på medisin- eller alkoholmisbruk inngår også i vurderingen. Testosteronnivå kan måles for å diagnostisere hypogonadisme, en årsak til depresjon hos menn.
Eldre kan ha nedsatt hukommelse på grunn av depresjon, men hukommelsesvanskene kan også være en indikasjon på en begynnende demenslidelse som for eksempel Alzheimers sykdom. Kognitiv testing og bilder av hjernen kan hjelpe å skille depresjon fra demens. En CT-undersøkelse kan utelukke hjernepatologi hos personer med psykotiske, raskt innsettende eller på annen måte uvanlige symptomer. Ingen biologiske tester bekrefter depresjon. Undersøkelser vil generelt ikke bli gjentatt ved nye depressive episoder med mindre det foreligger medisinsk indikasjon.
DSM-IV og ICD-10 kriterier.
De hyppigst brukte kriteriene for å diagnostisere depressive tilstander finnes i American Psychiatric Associations reviderte, fjerde utgave av "Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" (DSM-IV-TR), og Verdens helseorganisasjons "International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems" (ICD-10). ICD-10 benytter betegnelsene depressiv episode eller "tilbakevendende depressiv lidelse". ICD-10 benyttes vanligvis i europeiske land, mens DSM-IV-TR benyttes i USA og en rekke øvrige, ikke-europeiske land. Forfatterne bak systemene har arbeidet mot en samordning.
Depresjon klassifiseres som en stemningslidelse i DSM-IV-TR. Diagnosen baserer seg på tilstedeværelsen av én eller flere tilbakevendende depressive episoder. Kriterier brukes både for å klassifisere selve episoden, og forløpet av lidelsen. Kategorien depressiv lidelse INA er tilstede når en depressiv episode ikke helt oppfyller de definerte kriteriene for en «alvorlig depressiv episode». ICD-10-systemet bruker ikke begrepet "depresjon", men har likevel svært like kriterier for diagnostisering av en depressiv episode, som klassifiseres som mild, moderat eller alvorlig. Begrepet "tilbakevendende" kan legges til hvis pasienten har hatt flere episoder uten mani.
Depressiv episode.
En depressiv episode kjennetegnes av et svært nedsatt stemningsleie, som vedvarer i minst to uker. Det kan være snakk om én enkelt episode, eller episodene kan være tilbakevendende. Episodene kan være milde, og pasienten har da få symptomer ut over minimumskravene, eller moderate eller alvorlige. Alvorlig depresjon virker sterkt inn på evnen til sosial og yrkesmessig fungering. Dersom pasienten har psykotiske symptomer, med vrangforestillinger, hallusinasjoner eller tankeforstyrrelser (også kalt "psykotisk depresjon") blir depresjonen klassifisert som alvorlig. Dersom pasienten har hatt en episode med mani eller markert forhøyet stemningsleie, vil vedkommende kunne oppfylle kravene til diagnosen bipolar lidelse, fremfor depresjon. "Unipolar depresjon" er en annen betegnelse på depresjoner hos personer som ikke har maniske episoder.
I DSM-IV-TR er symptomer på sorg ikke en form for depressiv lidelse. Det er likevel mulig for normal sorg å utvikle seg til en depressiv episode dersom stemningsleiet vedvarer, og de karakteristiske trekkene ved en depressiv episode fremtrer. Kriteriene har vært kritisert fordi de ikke tar hensyn til andre aspekter ved den personlige og sosiale konteksten som depresjon forekommer i. I tillegg har studier funnet lite empirisk støtte for DSM-IV`s terskelkriterier, noe som indikerer at de er en diagnostisk konvensjon anvendt på et kontinuum av depressive symptomer av varierende alvorlighetsgrad og varighet. Relaterte diagnoser utelukkes; som for eksempel dystymi, tilbakevendende kortvarig depresjon, mild depressiv lidelse og tilpasningsforstyrrelse med nedstemthet. Ved en slik tilpasningsforstyrrelse er det lave stemningsleiet en psykisk reaksjon på en identifiserbar hendelse eller belastning.
Differensialdiagnoser.
Før depressiv lidelse fastslås å være den mest sannsynlige diagnosen, må andre, mulige diagnoser vurderes, inkludert dystymi, tilpasningsforstyrrelse med nedstemthet og bipolar lidelse. Dystymi er en kronisk, mildere stemningsforstyrrelse der en person rapporterer å ha hatt et lavt stemningsleie nesten daglig over en periode på minst to år. Symptomene er ikke så alvorlige som ved depressiv lidelse, men personer med dystymi er utsatt for episoder med depresjon (noen ganger referert til som "dobbel depresjon"). Tilpasningsforstyrrelse med nedstemthet er en stemningsforstyrrelse som viser seg som en psykisk reaksjon på en identifiserbar hendelse eller belastning. De resulterende emosjonelle eller atferdsmessige symptomene er betydelige, men oppfyller ikke kriteriene for en depressiv episode. Bipolar lidelse, også kjent som "manisk-depressiv lidelse", er en tilstand der depressive faser veksler med perioder av mani eller hypomani.
Selv om depresjon er kategorisert som en egen lidelse, pågår det en debatt på bakgrunn av at personer diagnostisert med depresjon ofte opplever noen hypomane symptomer, noe som tyder på at stemningslidelser er et kontinuum, og ikke skarpt adskilte tilstander.
Andre lidelser må også utelukkes før det er riktig å stille diagnosen depresjon. Depresjoner kan skyldes fysisk sykdom, medisiner og rusmisbruk. Depresjon på grunn av fysisk sykdom diagnostiseres som en stemningslidelse som skyldes en generell medisinsk tilstand. Den fysiske tilstanden påvises ut fra sykehistorie, laboratoriefunn, og fysisk undersøkelse. Når depresjonen er forårsaket av rusmisbruk, misbruk av et legemiddel eller eksponering for et giftstoff, blir lidelsen som en substans-indusert stemningslidelse.
Schizoaffektiv lidelse er forskjellig fra depresjon med psykotiske trekk. Ved schizoaffektiv lidelse må pasienten ha hatt minst to uker med vrangforestillinger eller hallusinasjoner, uten tydelige stemningssymptomer.
Depressive symptomer kan være tilstede ved schizofreni, vrangforestillingslidelser som paranoid psykose og uspesifiserte, psykotiske lidelser. Symptomene blir sett på som assosierte trekk ved lidelsene, en egen diagnose er derfor ikke ansett å være berettiget, med mindre de depressive symptomene oppfyller kriteriene for en full depressiv episode.
Kognitive symptomer ved demens som desorientering, apati, konsentrasjonsvansker og hukommelsestap kan være vanskelige å skille fra en symptomer ved en depressiv episode. Hos eldre pasienter er det særlig vanskelig å skille tilstandene. Pasientens tilstand før sykdomsutbruddet kan være nyttig for å skille mellom lidelsene. Demens forutgås vanligvis av gradvis synkende kognitiv funksjon. Ved depresjon har pasientens kognitive tilstand før sykdomsutbruddet gjerne vært relativt normal.
Forebygging.
En meta-analyse fra 2008 fant at atferdsmessige tiltak, slik som interpersonlig terapi, effektivt kan hindre nye utbrudd av depresjon. Tiltakene ser ut til å være mest effektive når de tilbys enkeltpersoner eller små grupper. Det har blitt foreslått at tiltakene effektivt kan nå den store gruppen mennesker som er rammet av depresjon over Internett. Dataprogrammer som best hindret depresjon, bestod av mer enn åtte sesjoner som hver varte mellom 60 og 90 minutter. De ble levert av en kombinasjon av leg- og profesjonelle behandlere. Kvaliteten på forskningsdesignet var høy (rapportering av frafallsrater og klart definerte intervensjoner). «Coping with Depression»-kurset (CWD) blir hevdet å være det mest effektive, psykoedukative tiltaket for å behandle og forebygge depresjon, med en risikoreduksjon på 38 % for depressive episoder.
Behandling.
De tre vanligste behandlingene ved depresjon er psykoterapi, medisiner og elektrokonvulsiv terapi (ECT).
Psykoterapi er førstevalget for personer under 18 år, mens elektrokonvulsiv terapi kun er aktuelt som en siste utvei. Pasienten kan vanligvis gå i poliklinisk behandling (legges ikke inn på sykehus), men behandling i institusjon kan være nødvendig når depresjonen medfører betydelig risiko for personen selv, eller andre. Et betydelig antall nyere studier tyder på at fysisk trening har positive effekter ved depresjon.
Behandlingsalternativene er mye mer begrensede i utviklingsland, der tilgangen til psykisk helsepersonell, medisiner og psykoterapi ofte er dårlig.
Psykoterapi/samtalebehandling.
Barn kan også bli utsatt for depresjon
Psykoterapi kan gis til enkeltpersoner eller grupper. Ulike grupper helsepersonell, inkludert psykiatere, psykologer, kliniske sosionomer og psykiatriske sykepleiere, kan gi psykoterapi. Ved mer komplekse og kroniske former for depresjon kan en kombinasjon av medisinering og psykoterapi brukes. Hos personer under 18 år, bør medisiner ifølge britiske helsemyndigheter (the National Institute for Health and Clinical Excellence, NICE) bare tilbys i kombinasjon med psykologisk behandling som kognitiv atferdterapi, interpersonlig terapi eller familieterapi. Psykoterapi har også vist seg å være effektivt hos eldre mennesker. Vellykket psykoterapi synes å redusere tilbakefall av depresjon selv etter at den er avsluttet eller blitt erstattet av sporadiske vedlikeholdstimer.
Den best undersøkte formen for psykoterapi ved depresjon er kognitiv atferdsterapi (KAT). Ved kognitiv atferdsterapi lærer klientene å utfordre selvutslettende, fastlåste tenkemåter og endre uhensiktsmessig atferd. Forskning som startet på midten av 1990-tallet, antydet at kognitiv atferdsterapi kan virke like godt eller bedre enn antidepressiva hos pasienter med moderat til alvorlig depresjon. Kognitiv atferdsterapi kan være effektivt for unge med depresjon, men virkningen ved alvorlige episoder er ikke godt kjent. Å kombinere fluoksetin med kognitiv atferdsterapi ser ikke ut til å ha ekstra fordeler, eller i beste fall kun marginale fordeler. Kognitiv atferdsterapi kan være særlig gunstig for å forebygge tilbakefall.
Flere varianter av kognitiv atferdsterapi blir benyttet hos pasienter med depresjon, spesielt rasjonell, emotiv atferdsterapi, og senere mindfulness-basert, kognitiv terapi.
Psykoanalyse er en psykoterapiretning grunnlagt av Sigmund Freud der et viktig mål er å løse ubevisste, psykiske konflikter. Psykoanalytiske teknikker brukes av enkelte behandlere i terapien med klienter som lider av depresjon. En mer utbredt, praktisk eklektisk tilnærming kalt psykodynamisk psykoterapi, er løst basert på psykoanalysen og har et sosialt og mellommenneskelig fokus. I en meta-analyse av tre kontrollerte studier av korttids, psykodynamisk støttende psykoterapi (Short Psychodynamic Supportive Psychotherapy), var terapien like effektiv som medisiner, ved mild til moderat depresjon.
Antidepressiva.
Medikamenter kan hjelpe mot depresjon
Virkningene av reseptbelagte antidepressiva er noe bedre enn av psykoterapi, spesielt ved kronisk alvorlig depresjon. I korttidsstudier slutter likevel flere pasienter (spesielt de med mindre alvorlige former for depresjon) med medisiner, sammenlignet med psykoterapi, sannsynligvis på grunn av bivirkninger og fordi mange pasienter foretrekker psykologisk behandling fremfor farmakologisk behandling.
For at pasienten skal få den mest effektive, antidepressive medisineringen med færrest mulig bivirkninger, kan dosen justeres, og om nødvendig kan kombinasjoner av forskjellige klasser av antidepressiva prøves. Responsrate når pasienten første gang får antidepressiva ligger i området 50-75 %. Det kan ta minst seks til åtte uker fra oppstart med medisiner til tilfriskning starter. Behandlingen med antidepressiva fortsettes vanligvis i minst 16-20 uker etter tilfriskning for å minimere sjansen for tilbakefall. Personer med kronisk depresjon kan ha behov for medikamenter på ubestemt tid for å unngå tilbakefall.
Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI), som sertralin, escitalopram, fluoksetin, paroksetin, og citalopram er førstevalg på grunn av dokumentert effekt, relativt milde bivirkninger, og fordi de er mindre giftige ved overdose, sammenlignet med eldre antidepressiva. Pasienter som ikke reagerer på ett SSRI-preparat, kan skifte til et annet, noe som resulterer i bedring i nesten 50 % av tilfellene. Et annet alternativ er å bytte til et atypisk antidepressivum som bupropion.
Venlafaksin, et antidepressivum med en annen virkningsmekanisme, kan være mer effektivt enn SSRI, men bare i beskjeden grad. Venlafaksin er ikke anbefalt som førstevalg i behandlingen av depresjon i Storbritannia på grunn av dokumentasjon som antyder at risikoen kan være større enn fordelene, og preparatet er spesielt ikke anbefalt for barn og ungdom.
Antidepressiva har ikke blitt funnet å være nyttig hos barn. Alle antidepressiva kan forårsake lavt serumnivå av natrium (også kalt hyponatremi),men det har vært rapportert oftere med SSRI. Det er ikke uvanlig at SSRIer forårsaker eller forverrer søvnløshet.
Monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere) er en eldre klasse antidepressiva som har vært assosiert med potensielt livstruende fødemiddel- og legemiddelinteraksjoner. I dag blir MAO-hemmere sjelden brukt, men nyere og bedre tolererte alternativer i klassen er utviklet.
Begrepet «behandlingsresistent depresjon» beskriver sykdom som ikke responderer adekvat på forsøk med minst to antidepressiva. I mange større undersøkelser responderer bare omkring 35 % av pasientene godt på medisinsk behandling. Det kan være vanskelig for leger å avgjøre om en pasient har en behandlingsresistent depresjon, eller om problemet skyldes komorbide lidelser, som er vanlig blant pasienter med alvorlig depresjon.
En studie gjennomført av psykologer ved University of Pennsylvania, Vanderbilt University, University of Colorado, og University of New Mexico fant at antidepressiva neppe har bedre effekt enn placebo ved mild eller moderat depresjon. Studien ble publisert i Journal of the American Medical Association. Studien fokuserte på Paxil fra GlaxoSmithKline og imipramin.
Farmakologisk tilleggsbehandling.
Et medikament med en annen virkningsmekanisme kan legges til for å styrke effekten av antidepressiva når effekten av det første legemidlet er svak. Medisinering med litium har blitt brukt til å forsterke behandlingen med antidepressiva når pasientene ikke responderer på antidepressiva alene. Ved tilbakevendende depresjon reduserer lititum selvmordsfaren dramatisk. Å legge til et thyroidahormon kan være like bra som litium, også hos pasienter med normal funksjon i skjoldbruskkjertelen (thyroidea). Å legge til atypiske antipsykotika når pasienten ikke har respondert på antidepressa, kan også øke effektiviteten av antidepressiva, men gir ofte økte bivirkninger.
Sammenligning av effekten ved medisinering og psykoterapi.
To nyere meta-analyser av kliniske forsøk konkluderte med at antidepressiva er statistisk bedre enn placebo, men den samlede effekten er lav til moderat. Effekten når ofte ikke opp til britiske helsemyndigheters (National Institute for Health and Clinical Excellence) kriterier for hva som er «klinisk signifikant» effekt. Spesielt er størrelsen på effekten lav ved moderat depresjon. Med økende alvorlighetsgrad øker effektstørrelsen, og antidepressiva når kriteriene for en «klinisk signifikant» effekt, ved svært alvorlig depresjon. Resultatene samsvarer med tidligere kliniske studier der kun pasienter med alvorlig depresjon har hatt klar nytte av enten psykoterapi eller behandling med antidepressiva (imipramin). Til tross for at flere forskere har kommet frem til de samme resultatene har de konkludert på ulike måter. En forfatter konkluderte med at det «synes å være lite dokumentasjon som støtter forskrivning av antidepressiva til andre enn de mest alvorlig
deprimerte pasientene, med mindre alternative behandlinger ikke har hjulpet.» Den andre forfatteren var enig i at «glasset med antidepressiva er langt fra fullt», men var uenig i «at glasset er helt tomt». Han påpekte at alternativet til medisinering er psykoterapi, som ikke har overlegen effekt.
En annen tolkning av forskningen er at antidepressiva generelt er like effektivt som psykoterapi mot depresjon, og at det gjelder ved både alvorlige og milde former for depressiv lidelse. Ved dystymi gir medikamenter bedre resultater enn psykoterapi. Undergruppen SSRI kan være noe mer effektiv enn psykoterapi. På den annen side er det signifikant flere pasienter som avbryter behandling med antidepressiva, sammenlignet med psykoterapi, sannsynligvis på grunn av bivirkninger av antidepressiva. Vellykket psykoterapi ser ut til å hindre tilbakefall av depresjon selv etter terapien er avsluttet eller erstattet av spredte vedlikeholdstimer. Samme grad av forebygging kan oppnås ved å fortsette behandlingen med antidepressiva. Et annet argument i denne diskusjonen er at medisinering og psykoterapi er to svært forskjellige behandlingsformer, og at direkte sammenligninger ikke er vitenskapelig gyldige. Psykoterapi involverer å legge merke til og forstå meningen bak følelser, mens medisinering innebærer å regulerere følelsene med biokjemiske midler. I mange tilfeller kan begge metoder være nødvendige, enten i kombinasjon eller i rekkefølge.
Antidepressiva og selvmordsfare.
For barn, ungdom, og ifølge noen studier også unge voksne mellom 18-24 år, eksisterer det en høyere risiko både for selvmordstanker og selvmordsatferd hos pasienter som behandles med SSRI-preparater. For voksne er det uklart om SSRIer påvirker risikoen for selvmord. En gjennomgang av forskningen fant ingen sammenheng mellom bruk av SSRI og risikoen for selvmord, men kunne ikke utelukke en slik sammenheng. Andre studier har funnet flere selvmordsforsøk hos pasienter som bruker SSRI, sammenlignet med placebo. Samtidig har andre studier funnet at den utstrakte bruken av antidepressiva i «SSRI-æraen» kan ha ført til en betydelig nedgang i selvmordsratene i de fleste land der forekomsten av selvmord tradisjonelt har vært høy.
I 2007 ble det utstedt en advarsel om SSRI og andre antidepressive medikamenter på grunn av mistanke om økt risiko for selvmord hos pasienter yngre enn 24 år. Lignende tiltak ble gjennomført av det japanske helsedepartementet.
Elektrokonvulsiv terapi.
Elektrokonvulsiv terapi (ECT) er en behandlingsform hvor pulser av strøm blir sendt gjennom hjernen via to elektroder, for å fremkalle et krampeanfall mens pasienten en kort periode er under generell anestesi. Psykiatere kan anbefale ECT ved alvorlig depresjon som ikke har respondert på antidepressiva, psykoterapi eller støttetiltak. ECT kan ha en raskere effekt enn antidepressiva, og er derfor et alternativ i nødsituasjoner som ved kataton depresjon der pasienten har sluttet å spise og drikke, eller når en pasient er alvorlig selvmordstruet. ECT er trolig mer effektivt enn medikamenter mot depresjon på kort sikt.
Brukes ECT alene, er imidlertid tilbakefallsraten de første seks månedene svært høy. Tidlige studier satte raten til rundt 50 %, mens et nyere, kontrollert forsøk fant en tilbakefallsrate på 84 %. Tilbakefallsraten kan reduseres ved bruk av medisiner eller vedlikeholdsbehandling med ECT, (selv om sistnevnte ikke er anbefalt av offentlige myndigheter) men den er fortsatt høy. Vanlige tidlige bivirkninger av ECT er svekkelser av korttids- og langtidshukommelsen, forvirring og hodepine. Selv om objektive, psykologiske tester viser hukommelsesforstyrrelser etter ECT, er effekten som regel ikke lenger til stede en måned etter behandling. ECT er fortsatt en kontroversiell behandling, og debatten om omfanget av kognitive effekter og sikkerhet fortsetter.
Dyp elektronisk hjernestimulering.
Dyp elektronisk hjernestimulering (DBS) er en nevrokirurgisk behandlingsform som har blitt brukt for å behandle bevegelsesforstyrrelser som Parkinsons sykdom. En nevrokirurg borer et hull gjennom hjerneskallen og setter inn en elektrode i pasientens hjernevev. Deretter sender et apparat som ligger i brystregionen et signal til den implanterte elektroden gjennom ledninger.
Kliniske studier har fokusert på bruk av DBS for epilepsi og depresjon. De fleste land har ikke godkjent denne formen for behandling ved depresjon.
Fysisk trening.
Lykken er å bevege seg...
Fysisk trening anbefales av britiske helsemyndigheter, og en systematisk gjennomgang av 23 studier viste en «stor klinisk effekt». Fordelene er mest statistisk signifikant ved milde til moderate former for depresjon og angst.
Ved fysisk trening frigjøres nevrotransmittere og endorfiner, immunforsvaret påvirkes gunstig og kroppstemperaturen øker. Effekter av trening inkluderer økt selvtillit, evnen til å la seg distrahere, og sosialisering. En rekke fysiske aktiviteter kan fungere som trening, som for eksempel hagearbeid, å vaske bilen eller å ta trappene i stedet for heisen.
Reseptfrie produkter.
Johannesurt er en tilgjengelig urtemedisin i enkelte deler av verden. Dokumentasjonen av effektivitet i behandlingen av depresjon er varierende og forvirrende. Sikkerheten ved bruk av preparatet kan være redusert på grunn av varierende kvalitet på produktet og variasjoner i mengden virkestoff i forskjellige preparater. Johannesurt kan påvirke reseptbelagte legemidler som antidepressiva, og kan redusere effekten av hormonell prevensjon.
Effekten av omega-3 fettsyrer ved depresjon er uklar. Kontrollerte studier og meta-analyser har kommet til både positive og negative konklusjoner.
Andre somatiske behandlinger.
Gjentatt transkranial magnetisk stimulering (rTMS) sender kraftige magnetfelt inn i hjernen. Flere kontrollerte studier støtter bruk av denne metoden i behandling av behandlingsresistent depresjon og behandlingen er godkjent på denne indikasjonen i Europa, Canada, Australia og USA. rTMS var like effektivt ved både ukomplisert depresjon og behandlingsresistent depresjon som medisiner, men en randomisert studie viste at effekten var svakere enn ECT.
Vagusnervestimulering (VNS) ble godkjent av helsemyndighetene i USA i 2005 som behandling av behandlingsresistent depresjon. VNS var ikke til kortsiktig nytte i den eneste store dobbelt-blind studien som er gjennomført når behandlingen gis som supplement i behandling hos behandlingsresistente pasienter. En systematisk gjennomgang fra 2008 konkluderte med at på tross av de lovende resultater som hovedsakelig rapporteres i åpne studier, er videre kliniske studier nødvendig for å bekrefte effekten ved depressiv lidelse.
Prognose.
Depressive episoder går ofte over med tiden uavhengig av om de blir behandlet eller ikke. Hos polikliniske pasienter på venteliste har en funnet at symptomene reduseres med 10-15 % i løpet av få måneder, og ca 20 % fyller ikke lenger fullt ut kriteriene for depressiv lidelse. Den mediane varigheten av en episode har blitt anslått til 23 uker, med høyest tilfriskningsgraden i de første tre månedene.
Studier har vist at 80 % av alle som har hatt en depressiv episode vil få minst en episode til i løpet av livet, med et gjennomsnitt på 4 episoder i et livstidsperspektiv. Andre generelle befolkningsstudier indikerer at rundt halvparten av de som har hatt en episode (behandlet eller ubehandlet) kommer seg og fortsetter å være friske, mens den andre halvparten vil få minst en episode til, og rundt 15 % av disse opplever kroniske tilbakefall. Undersøkelser som henter pasienter fra spesialiserte institusjoner tyder på at pasientene i mindre grad blir friske og at plagene oftere blir kroniske. Studier av hovedsakelig polikliniske pasienter viser derimot at nesten alle blir friske, med en median varighet av episodene på 11 måneder. Rundt 90 % av alle med alvorlig depresjon, med eller uten psykotiske trekk, og der de fleste også har andre psykiske lidelser, opplever tilbakefall.
Tilbakefall er mer sannsynlig hvis symptomene har gått helt tilbake gjennom behandling. Gjeldende retningslinjer anbefaler fortsatt antidepressiva i fire til seks måneder etter tilfriskning, for å hindre tilbakefall. Dokumentasjon fra mange randomiserte kontrollerte studier tyder på at fortsatt bruk av antidepressiva etter tilfriskning kan redusere sjansen for tilbakefall med 70 % (41 % på placebo vs 18 % på antidepressiva). Den forebyggende effekten varer sannsynligvis i minst 36 månedene etter oppstart av behandlingen.
Mennesker som opplever gjentatte episoder av depresjon har behov for rask og aggressiv behandling for å forebygge mer alvorlig, langvarig depresjon. I noen tilfeller må mennesker ta medisiner over lang tid, eller resten av livet.
Det er påvist sammenhenger mellom dårlig resultatet av behandlingen og uegnet behandling, alvorlige debutsymptomer som psykose, tidlig debutalder, flere tidligere episoder, ufullstendig restitusjon etter 1 år, forutgående alvorlig psykisk eller medisinsk lidelse, og dysfunksjon i familien.
Mennesker med depresjon har lavere forventet levealder, sammenlignet med de uten depresjon, blant annet på grunn av selvmordsfaren hos deprimerte pasienter. Men den høyere dødsrate har også andre årsaker, som for eksempel medisinske tilstander som hjertesykdom. Opptil 60 % av personer som begår selvmord har en stemningslidelse som depressiv lidelse, og risikoen er spesielt høy dersom en person har en markert følelse av håpløshet, eller har både depresjon og borderline personlighetsforstyrrelse. Livstidsrisikoen for selvmord forbundet med diagnosen depressiv lidelse i USA er anslått til 3,4 %, hvor gjennomsnittet er svært ulikt mellom kjønnene med nesten 7 % for menn og 1 % for kvinner (selv om selvmordsforsøk er hyppigere hos kvinner). Beregningen er betydelig lavere enn den tidligere anerkjente frekvensen på 15 % som baserte seg på data fra eldre studier av sykehusinnlagte pasienter.
Forekomst (prevalens).
Forekomst av unipolare depressive lidelser per 100 000 innbyggere per land i 2004.
Depresjon er en viktig årsak til sykelighet over hele verden.
Livstidsprevalensen varierer mye, fra 3 % i Japan til 17 % i USA. I de fleste land ligger andelen av befolkningen som vil få en depresjon i løpet av livet, mellom 8 og 12 %. I Nord-Amerika er sannsynligheten for å ha en depressiv episode i løpet av ett år 3-5 % for menn og 8-10 % for kvinner. Populasjonsstudier har konsekvent vist at depressive lidelser er om lag dobbelt så vanlig hos kvinner som hos menn, selv om det er uklart hvorfor det er slik, og hvilke faktorer som bidrar til forskjellen.
Mennesker har størst sannsynlighet for å få sin første depressive episode mellom 30 og 40 års alder. En annen mindre topp i insidensen opptrer mellom 50 og 60 år. Risikoen for depresjon er økt ved nevrologiske tilstander som hjerneslag, Parkinsons sykdom og multippel sklerose, og det første året etter barnefødsel. Depresjon ses også hyppigere etter kardiovaskulære sykdommer. Undersøkelser som har sett på utbredelsen av depresjon hos eldre har gitt motstridende resultater, men de fleste data tyder på en lavere forekomst i denne aldersgruppen.
Komorbiditet.
Depressive lidelser forekommer ofte sammen med andre psykiske problemer. "National Comorbidity Survey (USA)" fra 1990-92 rapporterte at 51 % av mennesker med alvorlig depresjon også lider av angst i løpet av livet. Angstsymptomer kan ha stor innvirkning på en depressiv lidelse, med forsinket tilfriskning, økt risiko for tilbakefall, større funksjonshemming og økt fare for selvmordsforsøk. Nevroendokrinologen Robert Sapolsky argumenterer for at forholdet mellom stress, angst og depresjon kan måles og demonstreres biologisk. Forekomsten av alkohol- og narkotika-misbruk, og avhengighet, er økt ved depresjon, og rundt en tredjedel av personer diagnostisert med ADHD utvikler komorbid depresjon. Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og depresjon forekommer ofte samtidig.
Depresjon og smerter ses også ofte samtidig. Årsaken kan være så enkel som at det er deprimerende å oppleve smerte, særlig hvis smerten er kronisk eller ikke kan kontrolleres. Forklaringen passer med Seligmans teori om lært hjelpeløshet. Ett eller flere smertesymptomer forekommer hos 65 % av deprimerte pasienter, og mellom 5 og 85 % av pasienter med smerte vil lide av depresjon.
Depresjon er også assosiert med en 1,5 til 2 ganger økt risiko for hjerte- og karsykdom, uavhengig av andre kjente risikofaktorer, og er knyttet direkte eller indirekte til risikofaktorer som røyking og fedme. Personer med depresjon har lavere sannsynlighet for å følge medisinske anbefalinger for behandling av hjerte- og karlidelser, noe som ytterligere øker risikoen. I tillegg oppdager kardiologer ofte ikke en underliggende depresjon, noe som kompliserer hjerte-kar-problemet de skal behandle.
Sykdomsbyrde.
Depresjon er ofte forbundet med arbeidsledighet og fattigdom. Depressiv lidelse er i dag den ledende årsak til «sykdomsbyrde» i Nord-Amerika og andre land med høy inntekt, og den fjerde viktigste årsak i verden. Lidelsen antas i 2030 å være den nest viktigste årsaken til sykdomsbyrde etter HIV, ifølge Verdens helseorganisasjon. Pasienter som kommer sent til behandling, eller som ikke søker behandling etter et tilbakefall, inngår sammen med mislykket behandling i en oversikt over hvilke barrierer som må overkommes for å forbedre pasientenes funksjon.
Historikk.
Den greske legen Hippokrates beskrev i antikken en melankolsk tilstand som en avgrenset sykdom med særskilte psykiske og fysiske symptomer. Hippokrates benyttet et lignende, men langt bredere konsept, sammenlignet med det vi i dag kaller depressiv lidelse.
Begrepet "depresjon" er avledet fra det latinske verbet "deprimere", som betyr å «trykke ned». Den franske psykiateren Louis Delasiauve benyttet i 1856 begrepet om et psykiatrisk symptom, og i løpet av 1860-årene ble ordet brukt i medisinske ordbøker om redusert følelsesmessig fungering. Siden Aristoteles, hadde melankoli vært forbundet med lærde menn og intellektuell briljans, et hinder for kontemplasjon og kreativitet. Det nyere konseptet for depresjon forlot disse assosiasjonene og gjennom det 19. århundre ble begrepet mer knyttet til kvinner.
Selv om melankoli fortsatte å være det dominerende diagnostiske begrepet, ble betegnelsen "depresjon" i økende grad brukt i medisinske avhandlinger og ble ved slutten av århundret ansett som et synonym. Den tyske psykiateren Emil Kraepelin kan ha vært den første til å bruke depresjon som et overordnede begrep ved å referere til forskjellige typer melankoli som "depressive tilstander".
Sigmund Freud sammenlignet tilstanden melankoli med sorg i sin artikkel fra 1917; "Mourning and Melancholia". Den første versjonen av DSM (DSM-I, 1952) inneholdt diagnosen "depressiv reaksjon" og DSM-II (1968) "depressiv nevrose", definert som en overdreven reaksjon på intern konflikt eller en identifiserbar begivenhet, og inkluderte også en depressiv type manisk-depressiv psykose innen affektive lidelser.
I midten av det 20. århundre utviklet forskere teorier om at depresjon var forårsaket av en kjemisk ubalanse i nevrotransmittere i hjernen, en teori basert på observasjoner gjort i 1950 av effektene av reserpin og isoniazid på monoamin-nevrotransmitternivåene og den samtidige påvirkningen av depressive symptomer.
Begrepet "Major depressive disorder" ble introdusert av en gruppe amerikanske leger på midten av 1970-tallet som en del av et forslag til diagnostiske kriterier. Begrepet var basert på symptommønstre og ble innlemmet i DSM-III i 1980. For å beholde et samsvar benyttet en i ICD-10 samsvarende kriterier med kun mindre endringer. Den diagnostiske terskelen i DSM for depressiv lidelse ble benyttet for tilstanden som i ICD-10 benevnes "mild depressiv episode", mens høyere terskler ble lagt inn for moderate og alvorlige episoder. Den gamle ideen om "melankoli" eksisterer fortsatt som enn forestilling om en melankolsk subtype.
De nye definisjonene av depresjon ble allment akseptert, om enn med noe motstridende funn og synspunkter. Det fins empirisk baserte argumenter for at diagnosen melankoli bør trekkes frem igjen. Det har også vært rettet kritikk mot økt utbredelse og dekningsområde for diagnosen, knyttet til utvikling og markedsføring av antidepressive legemidler og til den biologiske modellen siden slutten av 1950-tallet.
Sosiokulturelle aspekter.
a> hadde trolig minst to depressive episoder.
Forståelsen av depresjon varierer mye, både innenfor og mellom kulturer. Å kalle depresjon for «sykdom», «lidelse» eller «psykisk lidelse» påvirker hvordan vi ser på, diagnostiserer og behandlet fenomenet. Det fins kulturelle forskjeller i synet på om depressiv lidelse er en sykdom som krever profesjonell behandling, eller om det dreier seg om en indikator for noe annet. Enkelte har hevdet at depresjon uttrykker et behov for å mestre sosiale og moralske problemer, er et resultat av biologisk ubalanse, eller speiler individuelle forskjeller som handler om ubehag, avmakt og følelsesmessige påkjenninger.
Diagnosen er mindre vanlig i noen land, som for eksempel Kina. Det har blitt hevdet at den kinesiske kulturen tradisjonelt benekter eller somatiserer emosjonell depresjon (selv om den kinesiske benektelsen av depresjon kan ha endret seg betydelig siden begynnelsen av 1980-tallet). En alternativ forklaring er at vestlige kulturer reformulerer og opphøyer noen uttrykk for menneskelig nød ved å gi nøden sykdomssstatus. Den australske professoren Gordon Parker og andre har hevdet at det vestlige begrepet depresjon «medikaliserer» tristhet eller ulykke. På samme måte har den ungarsk-amerikanske psykiateren Thomas Szasz og andre hevdet at depresjon er en metaforisk sykdom som feilaktig anses som en faktisk sykdom. Det har også vært uttrykt bekymring for at DSM har en tendens til å konkretisere abstrakte fenomener som depresjon mens det egentlig er snakk om sosiale konstruksjoner.
Historiske personer har ofte vært lite villige til å diskutere eller søke behandling for depresjon, på grunn av sosial stigmatisering om tilstanden, eller som følge av uvitenhet om diagnose eller behandling. Likevel har analyser og fortolkning av brev, tidsskrifter, illustrasjoner, skrifter og uttalelser fra familie og venner til historiske personligheter ført til en antagelse om at de kan ha hatt en form for depresjon. Kjente mennesker som kan ha hatt depressive lidelser, inkluderer forfatteren Mary Shelley, Henry James, og den amerikanske presidenten Abraham Lincoln. Noen banebrytende psykologer, som amerikanerne William James og John B. Watson, slet selv med depresjoner.
I Norge har enkelte politikere vært åpne om sine depressive reaksjoner, særlig Kjell Magne Bondevik som i sin regjeringsperiode tok permisjon som statsminister grunnet depressiv reaksjon. Hendelsen bidro til å sette fokus på psykisk helse og behovet for forebyggende og behandlende innsats på dette velferds- og helseområdet.
Sosial stigmatisering av depressiv lidelse er utbredt, og kontakt med psykisk helsevern reduserer stigmaet kun i begrenset grad. Meninger om behandlinger i det offentlige rom avviker ofte markant fra meningene til mange i hjelpeapparatet. Et eksempel er synet på alternative behandlinger, som ofte anses å være mer nyttige enn farmakologiske. I Storbritannia gjennomførte Royal College of Psychiatrists og Royal College of General Practitioners en felles fem års «overvinn depresjon»-kampanje for å undervise om og redusere stigmatisering i perioden 1992-1996, En undersøkelse utført etter kampanjen viste en liten, positiv endring i holdninger i offentligheten til depresjon og behandling.


Elton John.
Elton Hercules John (født Reginald Kenneth Dwight 25. mars 1947 i Pinner, Middlesex, England) er en britisk musiker, sanger og komponist. Hans singel «Candle in the wind» slo Bing Crosbys «White Christmas» som tidenes mestselgende singel.
Den kanadiske filmskaperen David Furnish og John og inngikk registrert partnerskap den 21. desember 2005, samme dag som slike partnerskap ble lovlig i Storbritannia. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 2000 ble han tildelt MusiCares Person of the Year.
Bakgrunn og oppvekst.
Johns foreldre var Stanley og Sheila Dwight. John ble oppkalt etter sin onkel og fikk navnet Reginald Kenneth. Foreldrene ble skilt i 1961, og moren giftet seg med Fred Farebrother i 1971. Faren var mye borte, og John bodde det meste av oppveksten sammen med sin mor, bestemor og tante.
Da John var 13 år ville han være som Buddy Holly. Han prøvde å se ut som Holly, og brukte til og med briller som Holly, selv om synet var utmerket. John ble dog nærsynt med årene, og måtte begynne med briller.
Etter at moren og faren ble skilt, flyttet Sheila og Fred Farebrother inn i en leilighet i Northwood Hills i England. Senere delte John og Bernie Taupin rom i leiligheten.
Musikken.
Johns far, som var ansatt i Royal Air Force, forbød ham å lytte til eller spille amerikansk musikk, og ville at sønnen også skulle bli soldat i luftforsvaret, evt. bli ekspeditør i bank. John og moren tyvlyttet på plater med Elvis Presley og Buddy Holly, og John utviklet seg allerede i ung alder til å bli en dyktig pianist. Da han var 11 år vant han et stipend til Royal Academy of Music, og ble ved skolen til han var 15.
I 1960 dannet John og vennene hans bandet Corvettes, som senere ble Bluesology. John spilte keyboard og orgel i bandet og han skrev to av bandets melodier; «Come Back Baby» og «Mr. Frantic», som han også sang selv.
I 1967 forlot John Bluesology og begynte et samarbeid med Bernie Taupin, en ung lyriker fra Lincolnshire. Dette skjedde etter at begge fikk avslag på jobbsøknad hos Liberty Records. John fikk også lov til å drive innspillinger i Dick James Music studio gjennom en bekjent, Caleb Quaye, som senere var med som gitarist på de tre første albumene hans.
Til tross for manglende suksess på hitlistene ble promotoren Steve Brown spesielt interessert i de unge talentene. Han oppfordret Taupin og John til å gå sine egne veier, og ikke lage standardisert populærmusikk, slik de var blitt instruert til av Dick James. De første sangene som ble spilt inn etter dette var «Lady Samantha» og «All Across The Havens», og Steve Brown var produsent. Selv om «Lady Samantha» ikke ble noen listetopp, ble den mer populær enn noe John tidligere hadde utgitt.
Dette inspirerte duoen til å lage en sang til Englands Eurovision Song Contest i 1969. En av seks sanger skulle plukkes ut til å representere England i den internasjonale finalen. Det var kanskje like greit at sangen «I Can't Go on Living Without You» ikke ble Englands «Song For Europe». Istedenfor å representere England, gikk John i studio og fullførte innspillingene til albumet "Empty Sky", som ble Johns første album.
Da "Empty Sky" kom ut i 1969 hadde John allerede gitt ut noen singler, bl.a. ovennevnte «Lady Samantha» med «All Across The Havens» som B-side. Akkurat denne singelen var den første som tiltrakk noen nevneverdig oppmerksomhet, og den frekventerte radiostasjonene en tid.
John hadde tidligere også vært med på tre mindre suksessfulle singler som pianospiller i R&B-gruppen Bluesology. Han skrev også sangene på de to første singlene, men da under sitt egentlige navn Reg Dwight. Albumet ble aldri noen stor suksess, og John har senere uttalt at utgivelsen bærer preg av at de to låtskriverne var unge og naive. Til tross for at albumet var kommersielt mislykket var det artistisk vel utformet, og sannsynligvis viktig i modningsprosessen for denne kommende stjernen.
Elton gjorde sin første store opptreden i USA på Troubadour i West Hollywood 25. august 1970.
Han sang da «Your Song», «Sixty Years On», «I Need You To Turn To», «Border Song», «Country Comfort», «Take Me To The Pilot», «Burn Down The Mission», «Honky Tonk Woman» og «Bad Side Of The Moon».
Neste dag skrev Robert Hilburn i Los Angeles Times: «Han vil bli en av rockens største og viktigste stjerner.»
30 år senere har han solgt mer enn 150 millioner album over hele verden.
I 1971 skiftet John navn fra fødenavnet sitt til Elton Hercules John etter sine venner i bandet, saksofonist Elton Dean og vokalist «Long» John Baldry.
Mot slutten av 1970 hadde Elton John bare såvidt begynt å slå igjennom i Storbritannia, selv om han allerede hadde gjort stor suksess i USA. Hans første britiske single, «Your Song», ble sluppet i begynnelsen av 1971. I USA hadde både «Your Song» og «Border Song» nådd den amerikanske Billboard-listen allerede i 1970. I 1971 ble tre album utgitt i USA i rask rekkefølge; "Tumbleweed Connection" i begynnelsen av 1971, "Friends" i mars og "11-17-70" i mai.
"11-17-70" er datoen albumet ble spilt inn. Albumet er et live-opptak fra et amerikansk radio-show, som senere ble redigert og utgitt som LP.
"Madman Across The Water" ble utgitt i november 1971. Dette er sannsynligvis Elton Johns mest undervurderte album. Grunnen til dette kan være tidspunktet det ble utgitt. Elton hadde allerede gitt ut 2-3 album det samme året, dessuten var stilen til dette albumet en smule retrospektiv og lignet veldig på debutalbumet "Empty Sky". Selv om "Madman Across The Water" ikke ble noen stor suksess, er to av sangene blitt innspilt av andre artister på cover-albumet "Two Rooms", og en tredje sang, «Tiny Dancer», er blitt brukt i soundtracket til filmen "Almost Famous". Bon Jovi skrev følgende om hvorfor han valgte å covre «Levon» på "Two Rooms" albumet: «Every once in a while, I hear a song that I wish I had written. The first time I heard «Levon», I knew it was one of those songs.»
Etter et hektisk år med fire utgivelser, tok det et halvt år før Eltons neste album ble utgitt. "Honky Chateau" kom ut i mai 1972. Dette albumet var det første som nådde helt til topps på albumlisten i USA. Det holdt førsteplassen i 5 uker, og ble også det første Elton-albumet som holdt seg inne på Billboard Topp 200 listen i over et år. I Storbritannia ble det hans første album som nådde topp tre. Både «Rocket Man» og «Honky Cat» ble hitsingler, og "Honky Château" ble derfor det første albumet med to hitsingler i Storbritannia.
Elton fikk sin stjerne på Hollywood Walk of Fame den 21. november 1975.
På slutten av 70-tallet innrømmet Elton at han var biseksuell i et intervju i Rolling Stone Magazine. Han innrømmet senere at dette var ett «kompromiss» og at han egentlig var homoseksuell.
Elton møtte Renate Blauel i 1982 da han spilte inn Two Low For Zero. Han fridde til henne 9. februar 1984, og de giftet seg fem dager senere på Valentines Day i Sydney i Australia i St. Marks Angelican Church. De ble skilt igjen i november 1988.
I 1990 la Elton seg frivillig inn på ett avvenningsenter for alkoholmisbrukere i Chicago, hvor han ble avvent for sitt store alkohol- og kokainmisbruk.
I 1992 opprettet Elton sitt Aids-fond eller at hans nære venn Ryan White døde av aids. Alle inntekter fra salg av singler går til dette fondet.
I 1994 ble Elton tatt inn i Rockens æresgalleri, men han ga prisen til Bernie Taupin.
Elton møtte sin store kjærlighet, filmprodusent David Furnish i 1993 i et selskap. Den 36 år gamle kanadieren har ansvaret for Eltons filmselskap Rocket Pictures.
Elton har fire ulike hjem; Woodside i Windsor i England. En stor suite i Atlanta, Georgia som han kjøpte i 1990. Enda et stort hus i England, samt et nytt hus i Mont Boron i Nice i Frankrike.
I 1997 sang Elton en omskrevet utgave av «Candle in The Wind» i Prinsesse Dianas begravelse. Denne sangen skrev John og Bernie sammen til Diana. Singlen er tidenes mest solgte.
Johns album The Big Picture feiret ikke bare hans tredveårsjubileum som artist. Det var også et jubileum for samarbeidet mellom John og hans faste tekstforfatter gjennom 30 år, Bernie Taupin.
I 1998 ble han slått til ridder gjennom utnevnelse til Knight Bachelor av dronning Elisabeth II. Dette gir ham tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Denne utmerkelsen fikk han for «Utstrakt musikalsk og veldedig virksomhet». Den offisielle investiturseremonien, der han fikk ridderslaget, ble holdt på Buckingham Palace. I 1995 ble Elton utnevnt til kommandør av Order of the British Empire.
1999 var året da Tim Rice og John utga musikken til Disneymusikalen «Aida». Musikken ble fremført av ulike artister med bl. a. John selv, Tina Turner, Leanne Rhymes, Sting, Janet Jackson, Spice Girls og Boyz II Men. Dessverre solgte denne CD-en veldig dårlig.
Elton ble operert og fikk lagt inn pacemaker i juli 1999 etter et hjerteinfarkt. Han hvilte ut i sitt hjem i Nice, og bestemte seg for å trappe ned på turnevirksomheten. John sier selv at «Den eneste effekten jeg har hatt av dette hjerteinfarktet er at jeg må ha med meg et kort som forklarer hvorfor alarmen alltid går når jeg passerer sikkerhetssjekken på flyplasser».


Liste over generaldirektører i Verdens helseorganisasjon.
Liste over generaldirektører i Verdens helseorganisasjon er en oversikt over generaldirektørene i Verdens helseorganisasjon.
Verdens helseorganisasjon, Liste over generaldirektører
Generaldirektører i Verdens helseorganisasjon


Lee Jong-wook.
Lee Jong-wook (født 12. april 1945 i Seoul, død 22. mai 2006 i Genève i Sveits) var generaldirektør i Verdens helseorganisasjon fra 21. juli 2003 til sin død.


John DeLorean.
John Zachary DeLorean (født 6. januar 1925, død 19. mars 2005) var en amerikansk ingeniør og stifter av DeLorean Motor Company. Han er nok mest kjent for utviklingen av Pontiac GTO og DeLorean DMC-12, som ble kjent gjennom "Tilbake til fremtiden"-filmene, samt for hans profilerte arrestasjon i 1982 etter anklager om smugling av narkotika, i et forsøk på å skaffe penger til selskapet, som samme år ble slått konkurs. Han ble frikjent fra disse anklagene, og beviste at hans påståtte engasjement var et resultat av at føderale agenter lurte ham i en felle.
Tidlig liv og karriere.
John Z. DeLorean ble født den 6. januar 1925 i Detroit, Michigan, og var den eldste av Zachary og Kathryn Pribak DeLoreans fire sønner. DeLorean-familien bodde i et lite hus i "17199 Marx Street", på Detroits østkant. Faren Zachary arbeidet som mekaniker, hadde utvandret fra Ungarn, og var den yngste av 13 barn. Da sønnen John ble født arbeidet faren på engasjement for Ford Motor Company, men hans dårlige engelsk og lave utdannelse gjorde at han ble henvist til dårlig betalte arbeidsoppgaver på fabrikken, og da Ford ikke hadde noe arbeid til ham tok han oppdrag som snekker.
Faren var kjent for å drikke mye, og det var ikke uvanlig at han ble voldelig. Til tross for dette likte John å tilbringe tid med faren, og spesielt jobbe med restaureringen av en Ford Model A, samt de små treskjæringsprosjektene Zachary holdt på med.
Moren, Kathryn, var også fra Ungarn, og arbeidet hos General Electric det meste av Johns barndom. Også hun tok arbeid ved siden av for å spe på familiens lave inntekt. Hun tolererte som oftest ektemannens voldelige oppførsel, men når det ble som verst tok hun med seg barna til søsteren i Los Angeles, California, hvor de kunne bli i inntil et år av gangen.
I 1942 ble foreldrene skilt, og John så mindre og mindre til faren, som etterhvert ble alkoholiker. Noen år etter skilsmissen dro John for å besøke faren, som var så påvirket av alkohol at han knapt kunne kommunisere med sønnen.
Utdanning.
John gikk på offentlig grunnskole, før han fikk plass på Cass Technical High School, en videregående skole i Detroit som tilbyr tekniske fag. Her begynte John på elektrikerlinjen, noe som passet ham utmerket, og han gjorde det svært godt. Senere fikk han skoleplass på Lawrence Institute of Technology, et lite universitet i Detroit som huset noen av områdets aller beste designere. Igjen gjorde han det svært godt i industridesigner-studiene.
2. verdenskrig avbrøt utdannelsen. I 1943 gikk John DeLorean inn i militæret, og tjenestegjorde tre år i den amerikanske hæren før han dimmet og returnerte til Detroit. Her fant han familien i store økonomiske problemer, på grunn av morens lave inntekt, og han jobbet i nesten to år for å få familien på fote før han fortsatte studiene.
I 1947 returnerte han til universitetet, samtidig som han arbeidet deltid hos Chrysler. I 1948 tok DeLorean eksamen, og fikk sin bachelorgrad.
John DeLorean begynte ikke å arbeide som ingeniør etter endt utdannelse. I stedet fant han jobb som selger av livsforsikringer, noe han i sin selvbiografi hevder var på grunn av et ønske om å bli bedre til å kommunisere med andre mennesker. Johns onkel, Earl Pribak, som arbeidet som formann i Chryslers utviklingsavdeling, foreslo at John begynte på Chrysler Institute, noe John sa seg enig i.
I 1952 gikk John ut av Chrysler Institute med en mastergrad i bilteknikk, og ble ansatt i Chryslers utviklingsavdeling. Samtidig gikk han på kveldsskole, og i 1957 fikk han en Master of Business Administration.
Packard Motor Company.
DeLorean sluttet hos Chrysler etter mindre enn ett år, da han ble tilbudt 14 000 dollar i året hos Packard Motor Company. Han ble raskt lagt merke til hos den nye arbeidsgiveren, etter en forbedring av selskapets Ultramatic-girkasse, hvor girkassen fikk en forbedret momentomformer og doble drev. Denne ble så lansert under navnet "Twin-Ultramatic".
Packard var i alvorlige økonomiske problemer da DeLorean ble ansatt, på grunn av endringer i markedet. Mens Ford, General Motors og American Motors hadde begynt produksjon av billige produkter for massen holdt Packard, Ewing og Marquette seg til sine gamle vaner med dyre luksusbiler. Denne eksklusive filosofien gjorde sitt for inntjeningen, men viste seg å ha en positiv effekt på DeLoreans sans for detaljer, og etter fire år hos Packard ble han forfremmet til utviklingssjef.
Packard gikk fortsatt i overskudd, men led etterhvert av en manglende evne til å følge med da Ford og General Motors gikk inn i en priskrig. James Nance, direktør i Packard, øynet ingen håp, og slo seg sammen med Studebaker Corporation. John vurderte å beholde jobben, noe som krevde at han flyttet til South Bend i Indiana, da han fikk en telefonsamtale fra Oliver K. Kelley, en av utviklingssjefene hos General Motors, og en mann DeLorean beundret. Kelley tilbød DeLorean fem ulike stillinger hos General Motors.
Pontiac.
DeLorean takket ja til tilbudet om 16 000 dollar i året pluss et bonusprogram som vanligvis tok flere år å bli en del av, og valgte stillingen som assistent til utviklingssjef Pete Estes og direktør Semon Knudsen. Knudsen var sønn av den tidligere direktøren i General Motors, William Knudsen, som hadde sluttet i stillingen da den amerikanske presidenten Eleanor Roosevelt ønsket hans deltakelse i forberedelsen til 2. verdenskrig.
Bunkie var 42 år, og dermed den yngste avdelingssjefen hos General Motors. DeLorean og Knudsen ble raskt nære venner, og John har senere uttalt at Knudsen var hans store forbilde. Knudsen ønsket å forbedre Pontiacs image som raske biler for unge, og DeLorean deltok i dette arbeidet.
DeLoreans år hos Pontiac sørget for en rekke patenterte innovasjoner for selskapet, og i 1961 ble han forfremmet til leder for utviklingsavdelingen. DeLorean sto bak den praktiske Pontiac Tempest, som han senere videreutviklet til LeMans, som igjen ble til sportsbilen over alle sportsbiler på 1960-tallet, GTO.
DeLorean Motor Company.
DeLorean DMC-12 ble laget på DeLorean fabrikken i Dunmurry, som er en forstad av Belfast, Nord-Irland og kun produsert i årene 1981-1982. Noen eksemplar går som 1983-modeller, men det er restlageret som ble solgt etter at fabrikken ble lagt ned på grunn av tragiske omstendigheter.
I Norge finnes det offisielt kun 8 eksemplar av bilen, ifølge DeLorean Owners Club (DOC) – Norway.


Henrik Jæger.
Henrik Bernhard Jæger (født 4. januar 1854 i Bergen, død 17. desember 1895) var en norsk kritiker og litteraturhistoriker.
Til Henrik Ibsens 60-årige fødselsdag utgav Jæger et festskrift, som er den første større Ibsen-monografi. I 1892 begynte han utgivelsen av sitt betydeligste arbeide: "Illustreret norsk literaturhistorie" (3 bd, etter forfatterens død avsluttet av Otto Anderssen). Det voluminøse verk vidner om Jægers flid og allsidige kjennskap til den norsk-danske bokverden, men fremstillingen er for mange enkeltheters vedkommende ujevn og uoversiktlig; mest verdifull er skildringene av Holberg, Wergeland og Welhaven. Av Jægers øvrige skrifter kan nevnes "En gammel kjærlighedshistorie", en halvt novellistisk fremstilling av P. A. Heibergs og fru Gyllembourgs livsskjebner; "Bergen og bergenserne"; "Kristiania og kristianienserne" samt "Mixed pickles", en samling litterære føljetonger.
1880-83 var Jæger artistisk konsulent ved Christiania teater, 1888-89 sceneinstruktør ved Bergens teater; i forbindelse hermed kan nevnes at han forfattet et par mindre skuespill, "Løse fugle" og "Arvegods".


Otto Anderssen.
Otto Andreas Anderssen (født 28. desember 1851 i Fredrikstad, død 25. september 1922 i Kristiania) var norsk lærer og forfatter. Han var Norges første professor i pedagogikk.
Anderssen ble student i 1869, "cand. mag." i 1876 og "dr. philos." i 1907 på en avhendling om de franske hugenottene. I 1880 grunnla han Otto Anderssens Skole i Kristiania (fra 1884 i Uranienborgveien 7, bygningen nedbrent 1909), hvor han selv var bestyrer. Etter professor i nordisk litteratur Cathrinus Bangs død i 1898 holdt han en tid forelesninger ved universitetet om dette emnet, inntil stillingen ble besatt av Gerhard Gran. Fra 1907 var bestyrer av det nyopprettede Pedagogisk seminar for lærere ved de høyere allmennskolene. I 1909 ble han utnevnt til professor.
Anderssen var i 1900 medlem av en komité som skulle forberede en ny lov om lærereksamener ved universitetet. Fra 1904 til 1910 var han medlem av Undervisningsrådet. Han deltok på flere skolemøter: som norsk formann ved de nordiske skolemøtene i Stockholm i 1895 og 1910 og i Kristiania i 1900, og ved British Associations møte i 1907. Han var leder av det norske studentkor.
Han skrev flere bøker om pedagogikk og pedagogikkens historie. Videre utga han skolebøker i engelsk og historie. Han skrev også historiske verker, særlig om de franske hugenottenes historie, og om norsk litteratur i begynnelsen av 1800-tallet. Etter Henrik Jægers død i 1895 fullførte han dennes "Illustreret norsk litteraturhistorie".


Mitsubishi.
Mitsubishi-gruppen, 三菱グループ, Mitsubishi Gurūpu, Mitsubishi Group of Companies, eller Mitsubishi Companies, er en stor gruppe autonome japanske firmaer under Mitsubishi-varemerket.


Vágar.
Vágar (, dansk: "Vågø"), eller Vágoy, er den tredje største av øyene som utgjør Færøyene. I likhet med de øvrige øyene er Vágar av vulkansk opphav, og preget av dramatiske landskapsformer. Øya er totalt 177 kvadratkilometer stor, og er hjem til 3 067 personer per 1. januar 2009. Innbyggerne er fordelt på seks tettsteder og bygder i to kommuner. På Vágar finner man også den internasjonale og eneste flyplassen til den lille øynasjonen, Vágar lufthavn.
Geografi.
Vágar ligger vest i øygruppen, mellom Mykines i vest og Streymoy i øst. I sør og nordvest ligger det åpne Atlanterhavet. Vágar er skilt fra Streymoy med Vestmannasund, som har sitt navn fra Vestmanna på Streymoy. Mykines i vest hører til regionen Vágar, og har siden 2005 vært en del av Sørvágs kommuna. Sørvágs kommuna har sitt senter i Sørvágur, og omfatter dessuten Bøur og Gásadalur. På den østre delen av Vágar ligger Miðvágur og Sandavágur, hvor førstnevnte er senter i Vága kommuna. Vága kommuna ble dannet ved en sammenslåing av Miðvágs kommuna og Sandavágs kommuna i 2009, og omfatter også Vatnsoyrar. Vatnsoyrar er Færøyenes eneste innlandsbygd, men ligger til gjengjeld ved nordenden av øyas og Færøyenes største innsjø, Sørvágsvatn (eller Leitisvatn).
Landskap.
På øya ligger nemlig øygruppens to største innsjøer, Sørvágsvatn (3,56 km²) og Fjallavatn (1,02 km²). Grensen mellom øyas to kommuner er trukket rett gjennom disse to innsjøene. Vannkilder i fjellene eller fra Fjallavatn sørger for store deler av Færøyenes vanntilførsel. Sørvágsvatn renner ut i havet gjennom den 45 meter høye Bøsdalafossur. De nordøstre delene av Vágar er temmelig lavtliggende, tatt Færøyenes landskapsformer i betraktning, mens de nordvestre delene er kuperte og bratte. Øyas høyeste punkt er Árnafjall (722 moh.) ved Gásadalur, etterfulgt av Eysturtindur (715 moh.). Vágar har til sammen 39 fjell.
Det sies ofte at øyas form minner om et hundehode, hvor Sørvágsfjørður er munnen, og Fjallavatn er øyet.
Holmer og klipper.
Rundt Vágar ligger tallrike holmer og skjær, for det meste i vest ved Sørvágsfjørður. Den største holmen er Tindhólmur, som for det meste består av en stor, syvdelt klippe, der den høyeste rager 262 meter i været. Det sies at det en gang bodde en familie bestående av en mann, kvinne og deres ene barn, og at de flyttet derfra etter at barnet ble tatt og drept av en ørn. Den nest største holmen er Gáshólmur, som på sitt høyeste er 65 meter. Andre holmer er Skerhólmur, Trøllkonufingur, Dunnusdrangar, Filpusardrangur, foruten Drangarnir. Drangarnir er to holmer, Stóra Drangur og Lítli Drangur.
Befolkning.
Miðvágur og Sørvágur er i dag noen av de folkerikeste tettstedene på Færøyene. Steder som Gásadalur og Bøur har blitt fraflyttet i økende grad, og to av bygdene, Slættanes og Víkar, er fullstendig forlatte. Likevel er Vágar en av de mest folkerike øyene, og innbyggertallet vokser årlig.


Eysturoy.
Eysturoy (, "Østøya") er den nest største av Færøyene, og ligger mellom Streymoy og Norðoyar. Foruten å være nest størst i areal, er øya også nest størst i folketall, med sine 10 810 innbyggere (2007). Her finner man viktige steder som Fuglafjørður, Runavík og Nes. Øya er svært kupert, og har 66 fjelltopper, inkludert Slættaratindur, som er Færøyenes høyeste fjell. Eysturoy har broforbindelse til Streymoy, og tunnellforbindelse til Borðoy.


Slættaratindur.
Slættaratindur (880 moh.) er Færøyenes høyeste fjell. Det ligger helt nord på Eysturoy, Færøyenes nest største øy, mellom Eiði i vest, Gjógv i nordøst og Funningur i øst.
Som det færøyske navnet Slættaratindur antyder, har fjellet en forholdsvis flat topp. Som alle andre fjell på Færøyene, er toppen snøfri om sommeren. Oppstigningen er bratt, men teknisk enkel. Det går organiserte fjellvandringer til toppen, der man i klarvær har utsyn over hele øyriket.
I nordøst ligger Gráfelli (856 moh.), som er Færøyenes nest høyeste fjell.


Kalsoy.
Kalsoy (, dansk: "Kalsø") er en av øyene som utgjør Færøyene. Kalsoy tilhører regionen Norðoyar, og ligger mellom Eysturoy i vest og Kunoy i øst. Kalsoy er avlang og svært kupert, og har i alt fire bygder beliggende i daler langs østkysten. Bygdene har vært forbundet med hverandre via et tunnelsystem siden 1986. 1. januar 2009 hadde Kalsoy 119 innbyggere, mot 121 i 1985.
Geografi.
Øyas navn kommer fra færøysk "kallur" («mann») og "oy" («øy»), og svarer dermed til naboøya Kunoy, «Kvinneøya». Navnene kommer fra henholdsvis Kallurin og Konan, som er de to øyenes nordligste klipper. Deler av Kallurin har imidlertid rast ut i havet for lenge siden.
De fire bygdene på Kalsoy er Trøllanes, Mikladalur, Húsar og Syðradalur. Den femte bygda på Kalsoy, Blankskáli, har vært forlatt siden 1816, og ligger på sørøstkysten.
Vestkysten er bratt og utilgjengelig, og består delvis av fuglefjell. Av ville landpattedyr på øya finner man hare, men verken Mus (slekt)mus eller rotte, til tross for at sistnevnte finnes på alle naboøyene.
Trøllanes og Mikladalur dannet Mikladals kommuna inntil 1. januar 2005, da denne ble innlemmet i Klaksvíkar kommuna. De to sørligste bygdene, Húsar og Syðradalur, som faktisk ligger nærmere Klaksvík enn de to nordligste, danner fortsatt Húsa kommuna.
Samferdsel.
Tunnelsystemet fra 1986 gjør fremkommeligheten på øya vesentlig enklere, men ettersom det ikke er direkte veiforbindelse til noen av naboøyene, og man således fortsatt er avhengig av ferge, defineres Kalsoy fortsatt som en av Útoyggjar. Grunnet øyas avlange form og alle ti tunnelåpningene kalles øya på folkemunne «blokkfløyten».
Fergesambandet mellom Syðradalur og Klaksvík trafikkeres av MF «Sam» 6–9 ganger daglig, og videre er det bussavganger fra Syðradalur og helt ut til Trøllanes, med stopp ved hver bygd mellom, 2–4 ganger daglig. Bestilling av plass på bussen skal dog gjøres på forhånd per telefon.
Politikk.
Kommunestyret i Húsa kommuna har tre medlemmer, og ved siste kommunestyrevalg ble alle valgt som uavhengige uten noen valglister. Ved samme valg ble det ikke valgt inn noen Kalsoy valgt inn i kommunestyret i Klaksvíkar kommuna. Etter reformen hvor de gamle valgkretsene, deriblant Norðoyar, falt bort fra og med lagtingsvalget 2008, ble også øyas innflytelse på riksplan svekket.
De siste årene har imidlertid den tidligere borgermesteren i Húsa kommuna, Bjørn Kalsø (SB), gjort seg gjeldende som fiskeriminister 2004–2008 og lagtingsmedlem fra 2008. Ved lagtingsvalget 2008 gav over 30 % sin stemme til Kalsø i stemmelokalet i Húsar, mens i Mikladalur stemte man helst i retning av politikere fra Klaksvík.
Historie.
Bygdene Mikladalur og Húsar er begge første gang nevnt skriftlig i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet. Senere ble Blankskáli og Trøllanes nevnt i 1584, men grunnet de særdeles gode forholdene for korndyrking i Blankskáli er det antatt at denne er øyas eldste bygd. Syðradalur skal ha vært bebodd på 1600-tallet, men ble senere avfolket av uviss grunn.
Det sies at det ble utkjempet et slag mellom Sverre Sigurdssons sønn, Erling, og Inge Bårdssons menn i Mikladalur. Bakgrunnen for dette skal ha vært Erlings forsøk på å underlegge seg Færøyene, og Inge Bårdsson motsatte seg dette og benyttet samtidig anledningen til å innkreve skatt på øyene. I slaget i Mikladalur gikk Erling av med seieren, men led senere nederlag ved Skálafjørður.
I 1801 bodde det 29 personer i Blankskáli, men bygda ble rammet av et ras i 1809. Til tross for at det ikke gjorde stor skade, bestemte samtlige av bygdas innbyggere seg for å flytte. Derfor ble Syðradalur igjen bosatt fra 1812, og innen 1816 var Blankskáli helt fraflyttet.


Kunoy.
Kunoy (, "Kvinneøya") er en av de atten øyene som utgjør Færøyene, og er én av seks øyer i den geografiske regionen Norðoyar. Øya dekkes av Kunoyar kommuna, som omfatter bygda Kunoy og Haraldssund. Bygda Kunoy ligger på vestkysten av øya. Siden 1988 har Kunoy bygd hatt tunnelforbindelse med Haraldssund på østkysten. Den tredje bosetningen på øya, Skarð, har vært fraflyttet siden 1919, etter at alle mennene i bygda druknet på havet i 1913. I likhet med naboøya Kalsoy, som kan beskues fra Kunoy bygd, er terrenget på øya svært ulendt.


Sandoy.
Sandoy (/, dansk: "Sandø") er den femte største av øyene som utgjør Færøyene. Sandoy har fått sitt navn etter sandstrendene langs kysten. Øya regnes som den flateste av de store øyene. Her er det verken tunneler eller bratte fjellveier, så Sandoy egner seg relativt godt til sykling. De fleste på Sandoy lever av fiske, selv om det her, som på de andre øyene, også er et betydelig sauehold.
1. januar 2009 hadde Sandoy 1 383 innbyggere, mot 1 682 i 1985.
Samfunn.
Til regionen Sandoy hører også de små øyene Skúvoy og Stóra Dímun med sine til sammen 62 innbyggere. De danner kommunen Skúvoy. På selve Sandoy finner man seks bygder: Sandur, Skálavík, Skopun, Húsavík, Dalur og Skarvanes. De tre sistnevnte danner Húsavíkar kommuna, mens de tre førstnevnte danner egne kommuner. Kommunene på Sandoy har blitt enige om å slå seg sammen fra og med 1. januar 2013.
Sandoy, Skúvoy og Stóra Dimun utgjorde inntil 2008 en egen valgkrets ("Sandoyar valdømi"). To representanter til Lagtinget ble valgt herfra; de siste årene var dette Páll á Reynatúgvu og Gerhard Lognberg, to prominente borgermestre fra Sandoy.
Sandoy har fergeforbindelse med hovedstaden Tórshavn via den nyopprettede fergehavnen Gamlarætt.


Dalur.
Dalur (, dansk: "Dal") er en bygd på Færøyene, på Sandoys østkyst. Dalur ligger i Húsavíkar kommuna sammen med Húsavík og Skarvanes. Bygda ligger i en dal (derav navnet), i en liten bukt vendt mot det åpne havet. 1. januar 2009 hadde Dalur 43 innbyggere, mot 75 på samme dato i 1985.
Bygda er svært gammel, og ble nevnt for første gang i 1404, da som "Varmadalur", men kan være eldre. Bygda skal ha blitt fullstendig utradert under Svartedauden i rundt år 1349, men ble igjen befolket, sannsynligvis bare få år etter.
Fra Dalur går det en smal vei til sørspissen av Sandoy, hvor man kan nå fuglefjellet Skorin til fots.
Kirken i Dalur ble reist i 1957, og ble dermed bygdas første kirke.


Kirkestaten.
Kirkestaten er den betegnelse som er innarbeidet på norsk om de territorier som fra middelalderen og frem til Italias samling i 1870 var en selvstendig stat med Paven som overhode. Betegnelsen er ikke overført på den senere Vatikanstaten, som har eksistert siden 1929.
Kirkestaten var det området som står under pavens verdslige herredømme. Lenge dekket betegnelsen kun de eiendommer som utgjorde "«Patrimonium Sancti Petri»" (St. Peters arvestykke, «kirkegods»), den romerske kirkes egne eiendommer og territorier. Fra 754 ble imidlertid kirkens kontroll mer tydelig, spesielt over dukatet Roma. I løpet av 800-tallet omfattet Kirkestaten en stor del av Mellom-Italia. På 1400-tallet var Kirkestaten en viktig politisk og militær makt i Italia. Etter en folkeavstemning i 1870 ble Kirkestaten innlemmet i kongeriket Italia og opphørte å eksistere.
Forhistorie.
Den katolske kirke begynte sin eksistens i Romerriket som en forbudt bevegelse, og var dermed også ute av stand til å inneha eiendom eller foreta transaksjoner i eget navn. Etter at forbudet mot kristendommen ble opphevet i 313 av keiser Konstantin I, vokste kirkens eiendommer raskt ved gaver og arv fra de troende. Lateranpalasset var den første større donasjon, og var gitt av keiser Konstantin selv. Andre donasjoner fulgte, for det meste på den italienske halvøy men også i provinsene. Men kirken var i besittelse av disse eiendommene som privat landeier, og ikke som uavhengig verdslig makthaver.
På 400-tallet kom så den italienske halvøy først under Odoaker og deretter under ostrogoterne. Da underkastet den italienske katolske kirkeorganisasjon og paven seg deres verdslige overherredømme.
Spirene til de pavelige territorier som en uavhengig politisk størrelse har sine røtter i 500-tallet. De østromerske (bysantinske) herskere i Konstantinopel begynte da en gjenerobring av Italia som skulle ta flere tiår og som ødet de lokale politiske og økonomiske strukturer. Ikke før gjenerobringen var fullført, trengte longobardene inn fra nord. De klarte raskt å vinne kontrollen over store deler av landsbygden.
På 600-tallet var det bysantinske herredømme i det vesentlige redusert til et diagonalt belte som strakk seg fra Ravenna (der keiserens representant eksarken holdt til) og til Roma. Den bysantinske makt var den dominerende i den nordøstlige delen (Ravenna-delen) av dette landbeltet, mens paven dominerte meget av det øvrige. Bysantinerne hadde uansett ikke kraft til å forsvare områdene rundt Roma mot potensielle inntrengere, dette ble et pavelig ansvar. Så selv om pavene fremdeles var "de jure" bysantinske undersåtter, ble Dukatet Roma (et område som omtrent tilsvarer det moderne Lazio) i praksis en uavhengig stat regjert av kirken.
De pippinske skjenkelser.
Da eksarkatet til slutt falt for langobardene (lombardene) i 751 var dukatet Roma territorielt avskåret fra Det østromerske rike, som det teoretisk fremdeles var del av. Paven grep da inn for å prøve å nøytralisere den lombardiske fare.
Da Pipin den yngre ble valgt til frankernes konge samme år, lot han pave Sakkarias bekrefte valget. Dermed ble karolingerne bekreftet som kongeslekt.
Langobardkongen Aistulfs ekspansjonstrang i Italia fikk i 754 beveget pave Stefan II 754 til å vende det bysantinske rike ryggen og vendte seg til frankerne. Han gav Pippin tittelen "Patricius Romanorum" («alle romeres beskytter»). Til gjengjeld rykket Pippin inn i Italia med frankiske hærer i 754 og 756. Under disse vellykkede felttogene erobret Pippin store deler av det nordlige Italia, og skjenket derpå paven de områdene som tidligere hadde utgjort eksarkatet Ravenna, samt «Pentapolis».
Samarbeidet mellom Pavedømmet og karolingerne nådde sitt høydepunkt i 800, da pave Leo III kronet Karl den Store til «romernes keiser» ("Augustus Romanorum").
Imidlertid var forholdet mellom pave og keiser ikke helt avklart. Var paven å betrakte som en uavhengig hersker over sine områder i det sentrale Italia? Eller var Kirkestaten å betrakte som en del av keiserriket, men som pavene fikk den administrative forvaltningsrett over?
Hendelser på 800-tallet utsatte den konflikten som avtegnet seg; Frankerriket falt fra hverandre og ble oppdelt mellom Karl den Stores barnebarn. Samtidig forfalt pavedømmets prestisje på grunn av et dypt forfall; perioden som fulgte er senere blitt kalt «pornokratiet». I praksis var pavene ute av stand til å utøve reelt overherredømme over de langstrakte og fjellrike pavelige områder; store deler av regionen holdt fast på det gamle lombardiske styresett med mange små fyrster og markgrever som styrte sine områder fra befestninger.
Etter en rekke felttog lyktes det den tyske hersker Otto I å legge det nordlige Italia under seg på midten av 900-tallet. Pave Johannes XII kronet ham til keiser, og de to ratifiserte "Diploma Ottonianum", som garanterte Kirkestaten dens selvstendighet. Imidlertid var det over de neste to hundre år stadige konflikter mellom keiser og pave, og de tyske keisere brukte gjerne trusler mot pavestatenes selvstendighet som aktivt virkemiddel. Men etter hohenstaufernes tid unnlot de tyske keisere stort sett å legge seg inn i italienske anliggender. Fra omkring år 1300 var de italienske fyrstedømmers selvstendighet, og deriblant Kirkestatens, sikret og ubestridt.
Fra Renessansen til sent 1700-tall.
I løpet av renessansen ble de pavelige områder vesentlig utvidet, særlig under pavene Alexander VI og Julius II. Pavene ble blant Italias viktigste verdslige herskere, inngikk avtaler med andre stater, og førte kriger. I praksis var store deler av Kirkestaten bare nominelt under paven, og lokale fyrster var de egentlige makthavere rundt omkring. Det var ikke før ut på 1500-tallet at den pavelige kontroll ble reell i alle deler av hans territorier.
Mellom 1305 og 1378 residerte pavene i Avignon i det som nå er Frankrike. I tre omganger i denne perioden fikk pavene det politiske overherredømmet over Avignon og tilgrensende områder. (Ved Den franske revolusjon gikk disse områdene tapt.)
Mens pavene residerte i Avignon, langt fra Kirkestatens kjerneområder, oppstod det «signorier» som regjerte i utstrakt selvstendighet fra pavemakten. Etter adelskampene mellom Colonna- og Orsinislektene, og etter «folketribunen» Cola di Rienzos mislykkede oppstand i 1347 klarte etterhvert kardinal Albornoz å vinne Roma tilbake for kurien (1353–1367). (Hans lovbok, "«De egedianske konstitusjoner»", hadde gyldighet helt til 1816.)
Etter Pavenes tilbakekomst og overvinnelsen av det store skisma ble det statlige forfall i Kirkestaten snudd. Renessansepavene, som også oppfattet seg selv som verdslige fyrster, kunstens beskyttere og ofte som humanistisk lærde, bidro imidlertid ikke (med få unntak) til å snu det kirkelig-religiøse forfall. Det skjedde ikke før ut på 1500-tallet, etter "«Sacco di Roma»".
I 1598 annekterte pave Klemens VIII Ferrara og Comacchio. I 1631 ble Urbino integrert i Kirkestaten, og i 1649 dessuten Castro og Ronciglione.
Kirkestaten var på sitt største på 1700-tallet. De sentrale pavelige territorier omfattet en hoveddel av det sentrale Italia – Lazio, Umbria, Marche, og dessuten de pavelige legasjoner Ravenna, Ferrara og Bologna helt opp i landskapet Romagna. De omfattet også de små enklavene Benevento og Pontecorvo i det sørlige Italia, og de før nevnte områder i Sør-Frankrike.
Den franske revolusjon og Napoleonstiden.
For Den katolske kirke var Den franske revolusjon en katastrofe med sin nådeløse og brutale kirkeforfølgelse. Den hadde også ødeleggende konsekvenser for Kirkestaten.
I 1791 ble Comtat Venaissin og Avignon annektert av Frankrike. Senere, med den franske innmarsj i det nordlige Italia i 1796, ble legasjonene erobret og innlemmet i Den cisalpinske republikk. To år etter ble de øvrige deler av Kirkestaten invadert av franskmennene, som proklamerte det de kalte Den romerske republikk. Pave Pius VI døde i eksil i Valence i Frankrike i 1799.
Pavestatene ble tilbakeført til paven i juni 1800, og den nye pave Pius VII kunne vende tilbake til Roma kort etter at han var blitt valgt og kronet i Venezia. I 1802 fastla Napoleon Kirkestatens nye grenser, som i var lik de gamle med unntak av de franske områder og med unntak av Romagna.
Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle.
Storparten av de gjenværende deler av Kirkestaten innlemmet i selve Keiserdømmet Frankrike, og ble organisert som to "départementer": "Tibre" og "Trasimène". Andre deler av Kirkestaten ble innlemmet i det napoleonske kongedømmet Italia (provinsene Urbino, Ancona og Macerata). Paven havnet etter en stund i Fontainebleau i Frankrike.
Ett år etter Napoleons nederlag i 1814, ble Kirkestaten restituert med mindre avvik ved Wienerkongressen. De eneste områdene som ikke ble tilbakeført, var en mindre del av legasjonene på Po-sletten i Nord-Italia, og de franske besittelser Avignon og Comtat Venaissin.
Den italienske samlingsbevegelse og Kirkestatens undergang.
Restaurasjonen av det gamle Europa under Wienerkongressen var et alvorlig tilbakeslag for den italienske nasjonalistiske bevegelse som hadde vokst frem under napoleonstiden. Den gjenopprettet et oppsplittet Italia, under et aktivt østerriksk tilsyn. Men etter pave Pius VIIs død i 1823 fikk Kirkestaten et særdeles dårlig omdømme internasjonalt: Vanstyre, reaksjon og undertrykkelse. Dette endret seg imidlertid under den opprinneligf liberalt sinnede pave Pius IX (1846-1878), Kirkestatens siste hersker. Han var opprinnelig de liberale og nasjonale krefters store helt og forbilde. Men deres forventninger var langt større enn det han rimeligvis kunne innfri. Det ville antagelig ha blitt klart også dersom hendelsene i 1848 ikke var inntruffet.
I 1848 brøt det ut liberale og nasjonalistiske opprør over hele Europa; den 9. februar 1849 ble Kirkestaten proklamert som romersk republikk. Paven hadde måttet flykte fra byen, og hadde tatt tilflukt i den sterkt befestede kystbyen Gaeta lenger sør. Louis Napoleon Bonaparte, som var blitt valgt til president for den nye 2. franske republikk, sendte da i samarbeid med østerrikerne hærstyrker til Roma for å gjenopprette det pavelige styre. Etter harde kamper kunne franskmennene rykke inn i Roma i juli 1849, dermed ble det mulig for Pius IX å vende tilbake. Han angret nå på de liberale preferanser han hadde styrt etter innen revolusjonen, og innførte et strengt og konservativt styre.
Under de påfølgende år forente de to hovedretninger innen den italienske nasjonalistiske bevegelse (de som ønsket å samle landet under kongedømmet Sardinia og dets herskere fra huset Savoia, og de som etterstrebet en republikansk løsning) seg i synet på Kirkestaten som det største hinderet. Louis Napoleon, som nå hadde grepet tøylene i Frankrike som keiser Napoleon III, forsøkte å spille på begge hester: På den ene side inngikk han en allianse med Sardinia, på den annen side holdt han samtidig franske tropper stasjonert i Roma for å beskytte pavens rettigheter.
Etter den østerriksk-sardinske krig ble meget av Nord-Italia samlet under Huset Savoia; rett etterpå ledet Garibaldi et opprør som styrtet bourbonernes monarki i kongedømmet Begge Sicilier. I frykt for at Garibaldi skulle danne republikansk regjering i sør, bad Sardinia om Napoleons tillatelse til å sende tropper gjennom Kirkestaten for å overta makten i Begge Sicilier. Dette ble innvilget, mot løfte om at styrkene lot Roma i fred.
I 1860 var det allerede åpent opprør i store deler av Kirkestaten. Sardinia erobret da de nordlige og østlige to tredjedeler av de pavelige territorier, og befestet sitt herrevelde over Sør-Italia. Bologna, Ferrara, Umbria, Marche, Benevento og Pontecorvo ble formelt annektert i november 1860, og et forenet italiensk kongedømme ble proklamert.
De pavelige territorier var nå redusert til omtrent det nåværende Lazio, det vil si Roma og det umiddelbart omliggende område.
Mange italienere var av den oppfatning at bare Roma var verdig å være det forente Italias hovedstad. Men Garibaldis annet forsøk på å erobre byen («Roma eller døden!») ble stanset allerede ved Slaget ved Aspromonte i 1862. Hans tredje mars mot Roma slo feil i 1867, da han tapte Slaget ved Mentana mot franske og pavelige styrker. Anledningen til å eliminere de siste rester av Kirkestaten bød seg ikke før i begynnelsen av september 1870, da Frankrike etter sitt katastrofale nederlag i Slaget ved Sedan 1. september trakk ut sin garnison fra Roma for å forsterke det nasjonale forsvar mot prøysserne. Den 10. september erklærte kongedømmet Italia krig mot Kirkestaten, og den 20. september nådde de italienske styrker Roma. Selv om alle involverte innså at pavens lille hær umulig kunne motstå angriperne, beordret paven en symbolsk motstand slik at det ikke skulle være noen tvil om at Italia bemektiget seg Roma ved makt, ikke ved samtykke. Etter en tre timer lang kanonade rykket så italienerne under general Raffaele Cadorna inn i byen.
I italienske historiebøker omtales disse begivenheter som Romas frigjøring. Pave Pius IX og hans etterfølgere så helt annerledes på det. Den italienske regjering tilbød paven kontroll over Città Leoniana på Tiberens vestre bredd, men paven avviste fremstøtet.
Etterspill.
Tidlig neste år ble den italienske hovedstad forlagt fra Firenze til Roma. Paven, hvis residens Quirinalpalasset nå var blitt det italienske kongeslott, trakk seg i protest tilbake til Vatikanet, der han holdt seg som «fangen i Vatikanet». Han nektet å forlate Vatikanet og ville ikke en gang betre Petersplassen.
Men i motsetning til hva Pius IX hadde håpet på, forvitret ikke det nye kongedømmes tak på byen. Ei heller kom de utenlandske makter til unnsetning.
På 1920-tallet oppgav pavedømmet sitt krav på retur av Kirkestaten. I 1929 ble Laterantraktaten undertegnet, og dermed ble Vatikanstaten opprettet.
Kirkestaten


Viðoy.
Viðoy (, dansk: "Viderø") er en av de atten øyene som utgjør Færøyene, og er med sine 41 km²den nest største av de seks øyene i regionen Norðoyar. Øya er inndelt i to kommuner, Viðareiðis kommuna på nordøstkysten og Hvannasunds kommuna på sørøstkysten, hvor øyas to eneste bygder, Viðareiði og Hvannasund, er administrasjonssentre. Øyas navn kommer fra det færøyske "viður" («ved»), til tross for at det ikke vokser noen trær på øya, og henspiller på rekved fra Sibir og Nord-Amerika som tidligere var en svært viktig ressurs på de treløse Færøyene.
1. januar 2009 hadde Viðoy 611 innbyggere, mot 520 i 1985.
Geografi.
Det meste av øya er svært fjellendt, med høye og bratte klipper langs havet. Det høyeste fjellet er Villingadalsfjall (841 moh.), mens Kapp Enniberg (754 moh.) er blant verdens høyeste havklipper, og er også Færøyenes nordligste punkt. Det finnes ingen vardestier, og det anbefales at kun erfarne klatrere beveger seg utenfor allfarvei. Ganske langt sør på øya ligger bukta, eller fjorden, Viðvík.
Historie.
Bygdene Viðareiði og Hvannasund er første gang nevnt i henholdsvis Hundebrevet og 1584. På Viðareiði finner man Viðareiðis kirkja og prestegården Ónagerði, hvor hovedpersonen i Jørgen-Frantz Jacobsens roman "Barbara", prestekonen Beinta Broberg, bodde. Bygningene er fra 1892, og huser utover dette kirkesølv gitt av den engelske stat som takk for redningen av besetningen på briggen «Marwood», som forliste utenfor Viðoy i 1847.
Langfredag den 23. april 1943 fløy et engelsk Catalina-fly inn i fjellsiden ved Viðvíksrók. Catalinaen var antageligvis på vei til Norge med en penge- og persontransport, da ulykken skjedde. Den krevde åtte menneskeliv. Det ligger fortsatt vrakrester fra flyet ute ved Viðvíksrók.


Skúvoy.
Skúvoy (, dansk: "Skuø"), eller Skúgvoy, er en av de 18 øyene som utgjør Færøyene, og tilhører samme region som Sandoy. Skúvoyar kommuna har sitt hovedsete her. Eneste bebyggelse på øya er den lille bygda Skúvoy, som ligger ved havet, vendt mot nordøst. Innbyggerne lever hovedsakelig av landbruk og fiske, men det ble inntil for få år siden drevet fuglefangst på vestsiden av øya, hvor det var store fuglekolonier. Fangsten gjorde at disse koloniene gikk sterkt tilbake, og derfor er fangsten i dag begrenset betydelig av hensyn til dette.
Historie.
Øya skal i sagatiden ha blitt gjort til høvdingesete. Brødrene Beinir og Brestir slo seg ned her, og Brestirs sønner, Sigmundur og Tórur, vokste opp på øya. Sigmundur ble angrepet av Tróndur í Gøtu mens han var på Skúvoy, og reddet seg i land ved Sandvík på Suðuroy, etter en lang svømmetur. Der ble Sigmundur drept av bonden Torgrímur Illi, grunnet en gullring fra Håkon jarl i Norge. Sigmundur er gravlagt på kirkegården Ólansgarði i bygda, og gravsteinen hans står fortsatt der. Sigmundur var tross alt den som kristnet Færøyene i år 999, og han reiste derfor en kirke på Skúvoy veldig tidlig. Det har sammenhengende vært en egen kirke på Skúvoy etter den tid; dagens kirke er bygd i 1937.
Da Svartedauden herjet Europa på midten av 1300-tallet, ble Skúvoy såpass hardt rammet at kun en ungpike ved navn Rannvá overlevde. En epidemi på 1700-tallet utryddet samtlige av øyas innbyggere.


Yan (stat).
Yan (kinesisk: 燕; pinyin: "Yān") var en stat under Det vestlige Zhao-dynastis periode, både under Vår- og høstannalenes og De stridende staters perioder i Kina. Hovedstaden var Ji (nær dagens Beijing).
Dette var den av de kinesiske stater som lå lengst mot nordøst, og den ble utsatt for en rekke invasjoner fra nomadiske stammer som trengte inn nordfra. Statene Zhao og Qi var dens hovedfiender, og særlig Zhao invaderte en rekke ganger. Likevel klarte staten seg gjennom det meste av de stridende staters tid. I 227 f.Kr. sendte Yan-prinsen Dan snikmorderen Jing Ke for å ta livet av kong Shi Huangdi av Qin, men klarte det ikke.
I 222 f.Kr. ble Yan erobret av Qin.


Adygia.
Adygia er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende i den nordlige del av Kaukasia. Republikken ligger ved foten av Kaukasusfjellene, med Kubanslettene i nord og fjell i sør, 40 % er skogkledd. Høyeste punkt er fjellet Tsjugusj (3 238 moh.). Adygia er omgitt på alle kanter av Krasnodar kraj.
Historie.
Det opprinnelige folkeslaget i republikken er adygerne, som er et kaukasisk folkeslag nært beslektet med kabardinere og tsjerkessere.
Etter å ha blitt erobret av mongolerne på 1300-tallet allierte adygerne seg med det Russiske imperiet rundt 1550 for å få beskyttelse fra tatarene og andre tyrkiske grupper. På slutten av 1700-tallet startet den russiske ekspansjonen sørover mot Kaukasus og kom i konflikt med folkene der. Adygerne og andre tsjerkessiske folk støttet tyrkerne mot Russland i Krimkrigen (1853–1856). Etter dette startet Kaukasuskrigen, som Russland vant og de tsjerkessiske folkene ble tvunget til å forlate hjemlandene sine. Mange adygere ble tvangsdeportert til Det osmanske riket, mens andre dro til andre deler av Russland eller utlandet. Bare 5% av adygerne ble igjen i sitt historiske hjemland, og man regner med at 3 millioner lever i mer enn 50 nasjoner verden over. I dag utgjør russerne om lag 68% av innbyggerne, mens adygerne utgjør 22%.
Etter Den russiske revolusjon var Adygia fra høsten 1919 til mars 1920 i hendene på kontrarevolusjoneære styrker (hvitegardister). I 1922 ble det Adygiske autonome opprettet, og fra august 1942 til februar 1943 var området okkupert av tyskerne. Med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble republikken Adygia opprettet som endel av den russiske føderasjonen. Aslantsjerij Kitovitsj Tkhakusjinov har vært president siden 2006. Han er, i likhet med flertallet av resten av makteliten i Adygia, adyger. Som reaksjon på dette har det blitt opprettet en organisasjon som kaller seg "Unionen av Slavere", som hevder at etniske russere blir diskriminerte i Adygia. De arbeider for at Adygia skal slås sammen med Krasnodar kraj, men har foreløpig ikke fått gjennomslag for dette blant makthaverne i Moskva.
Adygia har store skogressurser og gode forhold for landbruk med gunstig klima og frodig matjord. Likevel er området et av Russlands fattigste.


Aortastenose.
Aortastenose er en hjertesykdom, hvor det foreligger en innsnevring (avledet Latin: "stenosis" – stenose) ved eller i aortaklaffen, beliggende ved utløpet av venstre hjertekammer og aorta ascendens ("hovedpulsåren")
Når aortaklaffen er for trang oppstår det en trykkgradient mellom venstre hjertekammer og aorta ascendens. Dermed vil trykket i slutten av systolen i venstre hjertekammer være høyere enn det trykket som er i aorta (og det trykket som blir målt perifert ved hjelp av et blodtrykksapparat).
Det er mange mulige årsaker til aortastenose. En mulig årsak er ødeleggelse av aortaklaffen som følge av revmatisk feber. En annen er en medfødt aortaklaffvariant hvor aortaklaffen bare har to klaffeseil, såkalt bicuspid aortaklaff, som ofte fører til aortastenose.
Alvorlighetsgraden ved aortastenose avgjøres av trykkgradienten over stenosen, av symptomene og av graden av hjertesvikt. For eksempel kan en mild aortastenose ha en trykkgradient på 20mmHg og leFtte symptomer i form av dyspné eller angina pectoris. Alvorlig aortastenose har en langt høyere trykkgradient, og kan ha symptomer som synkope, kraftig dyspné, høygradig angina pectoris, lungeødem eller i verste fall død.
Ved auskulatsjon over hjertet høres en karakteristisk systolisk bilyd ved aortastenose. Ekkokardiografi er det viktigste hjelpemidlet ved utredning av aortastenose. Ved dopplerekkokardiografi kan trykkgradienten måles.
Behandlingen er i hovedsak kirurgisk. Ved kirurgisk behandling blir aortaklaffen byttet ut med en kunstig hjerteklaff, enten en mekanisk klaff eller en biologisk klaff
Medikamenter mot hjertesvikt avlaster symptomene, men har liten effekt på overlevelsen.
Det prøves nå ut en ny lovende teknikk for å bytte aortaklaffer, såkalt kateterbasert teknikikk, som ikke er avhengig av åpen kirurgi. For tiden (oktober 2008) utføres denne typen prosedyrer i Norge bare ved UNN. For pasienter som har for høy risiko for konvensjonell kirurgi er metoden lovende.


Hjernedød.
Hjernedød er en betegnelse som brukes for å beskrive den situasjon hvor alle hjernens funksjoner er irreversibelt opphørt på grunn av sykdom. Begrepet skiller seg etymologisk fra tilstanden biologisk død, hvor man ved førstnevnte tilstand utelukkende beskriver opphør av hjernens funksjoner, mens man ved biologisk død mener nedbrytning av organismen som helhet.
Skismaet mellom hjernedød og biologisk død muliggjøres ved at pasienter dør under pågående medisinsk behandling, hvor åndedrett opprettholdes mekanisk i respirator og annen kunstig behandling gis for opprettholde funksjonen til kroppens øvrige indre organer. Hjernedød innebærer opphør av individet som enhet, og er derfor i etisk og juridisk forstand ensbetydende med ordet "død".
Ved klinisk undersøkelse av personer som er hjernedøde, vil alle hjernereflekser være ugjendrivelig opphørt. Som supplement til klinisk dødsdiagnostikk anvendes forskjellige metoder for å bekrefte den kliniske dødsdiagnose, ved EEG-undersøkelse kan man stadfeste at ikke er elektrisk aktivitet i hjernen, ved røntgenundersøkelser med kontrast i blodet (angiografi), vil det ikke være blodsirkulasjon til hjernen.
Ved organdonasjon fra en avdød person, krever den norske transplantasjonsloven og forskrifter både klinisk hjernedødundersøkelse for å dokumentere opphørte hjernefunksjoner, samt cerebral angiografi for å dokumentere opphørt blodtilførsel til hjernen, før eventuell organdonasjon kan komme på tale. Erklæringen om dødens inntreffelse skal undertegnes av to leger som ikke forestår selve transplantasjonen, og skal protokollføres.


Koma.
Koma er en kroppslig tilstand preget av dyp bevisstløshet. I medisinsk terminologi benyttes bl.a. skåre-systemet Glasgow Coma Scale for å betegne graden av bevissthetspåvirkning.
Koma kan forekomme i mange forskjellige grader, og ved mange forskjellige sykdommer. Den kan blant annet forekomme med hjerneskader, sukkersyke og nyre-sykdommer.


Demens.
Demens er ervervet kronisk nedsatt kognitivt funksjonsnivå (forstandsaktivitet) i tillegg til redusert daglig funksjonsnivå i jobbsammenheng og i private sammenhenger. Tilstanden er relatert til varig, ervervet hjerneorganisk dysfunksjon som kan skyldes en rekke ulike sykdommer såvel som traumatisk skade. Det foregår flere forandringer i hjernen, som leder til gradvis tap av mental kapasitet.
Avhengig av hvilken sykdom som forårsaker demensen, eller hvilke hjerneområder som er rammet, vil etablering av nye minnespor, språk, oppmerksomhet og eksekutive funksjoner, motorikk, visuospatiale funksjoner osv. kunne rammes. En del personer utvikler personlighetsforandringer med for eksempel manglende innsikt, dårlig dømmekraft og aggressivitet. Andre symptomer er angst, depresjon, hallusinasjoner, mistenksomhet, vrangforestillinger, tvangsmessig adferd, sviktende evne til å utføre praktiske handlinger samt manglende evne til gjenkjennelse.
Se også kognisjon og agnosi.
Den nedsatte hjernefunksjonen går ikke tilbake, og pasienten blir ofte gradvis verre, og vil til slutt bli helt hjelpeløs. Dersom tilstanden opptrer i høy alder, brukes gjerne begrepet aldersdemens (senil demens), mens man ofte snakker om presenil demens dersom vedkommende er relativt ung når symptomene inntrer.
Årsaker.
En lang rekke ulike årsaker kan gi demens. Noen er å anse som egne sykdommer (f.eks. Alzheimers sykdom), men demens kan også oppstå som følge av en annen sykdom i kroppen, for eksempel karsykdom i hjernen eller Parkinsons sykdom. Vitaminmangel, kronisk alkoholmisbruk og stoffskiftesykdom kan i enkelte tilfeller også medføre en grad av demens.
Sjeldne årsaker til demens inkluderer Creutzfeldt-Jakobs sykdom, Huntingtons sykdom, AIDS og hodeskader.
Symptomer.
De ulike symptomene på demens vil variere etter tilstandens årsak og hvilke områder av hjernen som er rammet, samt hvilket stadium sykdommen befinner seg i. Enkelte symptomer er typisk for demens og går gjerne igjen på tvers av type demenssykdom.
De tidlige tegnene oppfattes vanligvis av personer som kjenner vedkommende godt, som ektefelle og nær familie. Det kan dreie seg om tegn på sviktende hukommelse, (avtaler som glemmes, gjentatte spørsmål om det samme) eller endring i adferd, (dårligere hygiene, mer urolig eller aggressiv, eller mer passiv). Ting som før gikk greit kan plutselig bli vanskelig, som bruk av redskaper, bilkjøring og påkledning. I et kjent veikryss kan pasienten bli fortvilet for ikke å vite hvor han/hun skal. Det er ikke uvanlig at den demente selv merker disse forandringene. Dette kan gjerne føre til skamfølelse med angst og/eller depresjon. Det er vanlig at vedkommende og familien isolerer seg.
Også personlighetsendringer forekommer. Dette kan gi seg uttrykk på forskjellig vis, for eksempel gjennom manglende interesse for omgivelsene og familien. Andre kan få forsterket sine reaksjonsmønstre, for eksempel ved at en som gjennom livet har vært hissig, blir enda hissigere og kanskje til og med blir hissig for ting som før bare passerte. I sen fase kan adferden bli ukritisk, ved at vedkommende gjør ting som det tidligere aldri ville falt han eller hun inn å gjøre. Det klassiske eksempelet på slik ukritisk adferd er mannen som, etter gjennom hele livet har vært opptatt av å opptre korrekt, plutselig begynner å blotte seg for tilfeldig forbipasserende. Dersom pasienten er alene med et av egne barn, som kan likne ektefellen for endel år siden, kan tilnærmelser som var naturlige overfor ektefellen når de var alene sammen, bli alvorlige problem for avkommet.
Depresjoner kan ha symptomer som ligner på en begynnende demens. Det er vanlig at en pasient får en alvorlig sorgreaksjon når pasienten oppdager hvilke funksjoner i dagliglivet som tapes. Det er viktig at pårørende og venner behandler den demente med respekt og verdighet for å unngå enda dypere depresjon. Det å bli behandlet uten verdighet og bli tiltalt som et barn kan gi betydelig redusert livskvalitet for den demente.
Aldersdemens.
"Aldersdemens" er en sekk-betegnelse som omfatter alle tilfeller av demens i relativ høy alder, slik som Alzheimers sykdom. Aldersdemens gir vanligvis symptomer som sviktende hukommelse og språkfunksjon, endret atferd og personlighet.
Demenssykdommene preges av gradvis utvikling, hos noen raskt (2-3 år) og hos andre langsomt, sjelden over 10-11 år. Hos de fleste begynner utviklingen langsomt, men lenger ut i forløpet går forverringen stadig raskere. Man regner med at ca. 20 % av alle mennesker over 80 år har en grad av aldersdemens.
Alzheimers sykdom.
Omtrent 50–70 prosent av pasienter med aldersdemens har Alzheimers sykdom. Denne demensformen ble først beskrevet av den tyske legen Alois Alzheimer i 1907. Sykdommen kjennetegnes av en, vanligvis langsom, utvikling av hukommelsessvikt. Også andre demenssymptomer kan oppstå, som språkforstyrrelse, nedsatt evne til å utføre praktiske oppgaver og atferd- og/eller personlighetsendringer. Patologisk finnes primært en forandring i hjernecellene i tinningslappen, som senere også omfatter andre områder i hjernen. Ved obduksjon kan man finne såkalt beta-amyloid, som avleires utenfor hjernecellene. Denne avleiringen er skadelig for omliggende hjerneceller. Ved de vanlig brukte demenstestene MMS (MiniMentalStatus) og OBS-demens er det typisk at de forskjellige ferdigheter og funksjoner reduseres i omtrent like stor grad. Se også Alzheimers sykdom.
Vaskulær demens.
Etter Alzheimers sykdom er vaskulære forandringer i hjernen den viktigste årsaken til aldersdemens. Årsaken er ofte gjentatte infarkter der embolier (blodpropper) fra andre steder i kroppen løsner og setter seg fast i hjernens blodkar, eller utbredt åreforkalkning (aterosklerose) som utvikler seg i årene over tid.
De vaskulære endringene reduserer blodtilstrømningen til et større eller mindre område av hjernen, og medfører celledød i disse områdene. Hvilke symptomer pasienten får, vil avhenge av hvilke(t) område(r) i hjernen som blir rammet. Denne formen for demens utvikler seg typisk mer sprangvis sammenlignet med Alzheimers sykdom, og begynner mer brått.
Alle hjerneslag, apoplexier kommer innunder vaskulærdemensdiagnosen, men omfatter mest de større ødeleggelsene i hjernen. Mange andre tilfeller av vaskulær demens er preget av ødeleggelser i små blodårer med små områder med celleskade. De er ofte forårsaket av høyt blodtrykk (hypertensjon), sukkersyke (diabetes), røyking, generell innsnevring av blodårene (arteriosklerose) og høyt kolesterol.
Ved en CT eller SPECT-undersøkelse kan man se de områdene av hjernen som er ødelagt som følge av tette blodårer.
Frontotemporal demens.
En demenstype som skyldes ødeleggelse av områder i hjernens frontallapp. Denne demensformen rammer som hovedregel personer i 50-70 årene, og har som hovedsymptom endring av atferd og eller personlighet. Pick's sykdom brukes ofte som betegnelse på en demens som hovedsakelig rammer frontallappens funksjoner.
Lewy-legeme demens.
Denne demenstypen ble først beskrevet at legen Frederic Lewy på begynnelsen av 1900-tallet. Symptomene avhenger av hvilke områder som rammes, men typisk er nedsatt hukommelse og oppmerksomhet, samt nedsatt koordinasjon. Hallusinasjoner er ikke uvanlig, særlig tidlig i forløpet. parkinsonistiske trekk kan forekomme.
Disse pasientene kan fungere perfekt i en samtale med flere og lange setninger, men med andre temaer og i andre øyeblikk kan de virke helt hjelpeløse eller forvirret.
Patologisk sees dannelse av proteiner inne i hjernecellene, som så forstyrrer cellenes funksjon. Det er en glidende overgang mellom Lewy-legeme-demens og Alzheimers sykdom. Celleforandringene ved Lewy-legeme demens har mye til felles med de man ser hos pasienter med Parkinsons sykdom.
Wernicke Korsakoffs sykdom.
Wernicke Korsakoffs sykdom er senskader etter betydelig alkoholmisbruk. Siden høyt inntak av alkohol skaper hjernecelledød, som kan sees på CT som betydelig redusert mengde av hjernemasse ved at de sentrale væskefylte hulrommene, ventrikler blir større, vil flere hjernefunksjoner reduseres. Betydelig redusert korttidshukommelse vil skape betydelige praktiske problemer og kan arte seg som forvirring. Ved tilstanden kan det forekomme psykotiske symptomer. Denne tilstanden behandles til å begynne med med Vitamin B1 (Thiamin) som kan gis i tablettform.
Binswangers sykdom.
Binswangers sykdom er en sjelden form for demens, som skyldes skader dypt i hvit substans som følge av oksygenmangel (hjerneinfarkt). Typiske symptomer er nedsatt hukommelse, nedsatt intellektuelt funksjonsnivå og endret stemningsleie. Tilstanden er assosiert med høyt blodtrykk, og selv om selve demensutviklingen ikke lar seg behandle, kan god blodtrykkskontroll ha en positiv innvirkning på sykdommen. Se forøvrig Binswangers sykdom.
Voksenvannhode.
En tilstand der trykket i hjernen øker. Dette kan medføre hukommelsestap, balanseproblemer, inkontinens og apati. Denne tilstanden antas å gjelde eller ca aldersdemente i Norge. Tilstanden rammer vanligvis ved en alder over.
Tilstanden kan i mange tilfelle avhjelpes helt eller delvis ved å legge et dren fra hjernen til f.eks. maven. Operasjonen ansees som ukomplisert og tar
Tilstanden og behandlingen ble oppdaget ved Harvard i 1965.
Med økende levealder antas antall forekomster å øke, og en antar en dobling innen 2050.
Undersøkelse av demens.
Ved mistanke om demens hos pasienter yngre enn 65 år er det enighet om at det bør skje hos spesialist i nevrologi. For eldre pasienter gjøres undersøkelsene hos fastlegen, eventuelt i avdelinger for alderspsykiatri eller av geriatere ved medisinske avdelinger. Siden diagnosen oftest er avhengig av langtidsobservasjon, er det aktuelt at pasienten har et utredningsopphold ved en skjermet avdeling for aktive demente ved et sykehjem.
Det er viktig å gjøre flere undersøkelser som utelukker andre tilstander som kan gi kortvarige demenslignende symptomer, ofte kalt delir, eller andre sykdommer som også gir demenslignende sykdomsbilde. Mange av disse undersøkelsene kan gjerne gjøres hos fastlegen.
Det er flere standardiserte undersøkelser som kartlegger pasientens kognitive funksjon. Klokketest er en følsom test som er egnet for tidlig demens.
Mini Mental Status (MMS), er en spørretest med enkelte skriftlige oppgaver. Den egner seg for de som er tidlig, eller i midten av sykdomsforløpet.
OBS Demens er en observasjonstest som fylles ut av pårørende eller av ansatte på en avdeling.
Cornell er en test som beskriver grad av depresjon hos eldre.
Omghyggelig undersøkelse i tråd med gitte kriterier identifiserer 70-90 % av tilfellene av mild til moderat demens, viser undersøkelser av pasienter post mortem.
Utbredelse.
Demens er en aldersrelatert sykdom, en samlebetegnelse på ulike tilstander som rammet mennesker som en naturlig konsekvens av aldring. Sykdommen er sjelden å se hos 50 åringer, mens 6 % over 65 år, 15–20 % over 75 år – og 30 % over nitti år er rammet. Nesten 70 000 nordmenn er rammet av demens. I 2050 vil antallet være doblet.
Generelt er det estimert at Alzheimers sykdom og vaskulær demens hver representerer 30 – 50 % av tilfellene, mens Lewy – legeme – demens utgjør opp mot 20 % hos eldre.
Prognosen avhenger av diagnosen. Diagnosen Alzheimers sykdom er vanskelig å stille i de tidlige stadiene, siden sykdommen kjennetegnes ved tiltagende reduksjon i cerebral funksjon. Medianverdi for forventet levetid etter at diagnosen er stilt, er 5 – 6 år. For vaskulær demens er det ikke kjent noen pålitelige data for prognose. Ved Lewy – legeme – demens er forventet levetid om lag 6 år etter diagnose.
Behandling.
Demens er, som hovedregel, en kronisk og irreversibel endring i hjernen, slik at selve årsaken svært sjelden kan behandles. På lik linje som for de andre, irreversible sykdommene (f.eks. KOLS) legges derfor vekten på å begrense virkningen av tilstanden på pasienten selv og omgivelsene rundt.
Idag legges mye vekt på trening og opprettholdelse av kognitive funksjoner, gjennom bl.a. aktivisering og reminisens, dvs å trekke fram historier, erfaringer, gjenstander, planter og musikk som pasientene kjenner godt fra før. Dette gjøres for eksempel med rom møblert som fra 1940-1960 tallet, hager med blomster og planter som er kjent og egne verksted med høvelbenk, huggestabbe, sagkrakk og velkjente verktøy.
Ved samtaler med demente er det viktig å unngå spørsmål om «Husker du da -----» og heller si «Det var artig da ----». Det er brutalt overfor en dement å demonstrere at h*n ikke husker selvfølgeligheter.
Dersom det foreligger en underliggende årsak som kan behandles, vil behandling av denne selvfølgelig være viktig for å hindre videre forverring av sykdommen. Dersom tilstanden bedres av slik behandling, har det antagelig vært innslag av delir.
Medikamenter.
I det siste har det kommet legemidler som kan dempe symptomene på en demensutvikling. Foreløbig er det ingen indikasjon på at disse legemidlene stopper utviklingen av demens-tilstanden. Det ser ut til at pasientene som har nytte av slik behandling fungerer på et litt høyere nivå enn de ellers hadde gjort, men forverringen av tilstanden over tid ser ut til å være lik som for ubehandlede. Demente som er tidlig i sykdomsforløpet vil sannsynligvis ha best effekt av slik medisin. Hos disse kan medisinen sannsynligvis forlenge tiden pasienten kan være hjemme, og forlenge livet.
Donepezil har effekt på kognitiv funksjon og adferd både for pasienter med Alzheimers sykdom og for pasienter med vaskulær demens. Ved Alzheimers sykdom er det vist at medikamentet har effekt over en to års periode sammenlignet med å ikke få noen annen medisin, mens det er vist effekt over et halvt år hos pasienter med vaskulær demens. Galantamin bedrer kognitiv funksjon og adferd over en seks måneders periode hos pasienter med både Alzheimers sykdom og vaskulær demens. Memantin hjelper for såvel kognisjon som adferd og evne til å ta del i daglige aktiviteter for pasienter med Alzheimers sykdom, og forbedrer kognitiv funksjon hos pasienter med vaskulær demens over et tidsrom på syv måneder. Rivastigmin bedrer kognitiv funksjon og adferd hos pasienter med Alzheimers sykdom og Lewy-legeme-demens, men har bivirkninger, blant annet i mage-/tarmsystemet.
ADVARSEL: Olanzapin og Risperidon er assosiert med økt risiko for slag og bør ikke brukes av pasienter med psykose i forbindelse med demens.
Offentlige og private tiltak.
Det finnes offentlige og private tiltak som hjemmesykepleie og opphold i egnet institusjon i kortere eller lengre tid.
I tidlig fase kan et dagtilbud være hensiktsmessig, særlig dersom ektefellen og familien har mulighet til å ha pasienten hjemme deler av tiden. Det er en god investering for kommunene å sørge for at de pårørende settes i stand til dette ved å tilby dem avlastning og hjemmehjelp etter behov.
Bokollektiv er små enheter ofte for 4-6 pasienter med åpne dører og litt tilsyn.
Skjermet enhet, ofte på sykehjem, er en enhet med 8-13 pasienter med fremskredet demens og velfungerende fysisk form. Det er nødvendig med mye betjening med kunnskap om de miljøtiltakene som er egnet for disse pasientene. Disse enhetene har vanligvis låste dører, selv om det er et tvilsomt juridisk grunnlag for å holde dørene låst.
Brukerorganisasjoner.
Nasjonalforeningen for folkehelsen er interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Nasjonalforeningen har 130 lokale demensforeninger.
Demenslinjen.
Nasjonalforeningens demenslinje er et gratis tilbud som er åpent for alle med spørsmål om demens.


Per Ove Width.
Per Ove Width (født 27. mars 1939 i Tønsberg, Vestfold)
er en norsk politiker (Frp). Han satt på Stortinget fra Vestfold fra 1997 til 2009, da han ikke tok gjenvalg. Han var vararepresentant i periodene 1989 til 1997.
Width er utdannet ved Göteborgs tekniska institut 1960–62. Han har siden jobbet i blant annet Norsk Wavin A/S, AVK Norge A/S og A/S Heidenreich.
Width ble innvalgt i kommunestyret i Tjøme i 1983. I periodene 1987–91 og 1993–95 samt 2003–2007 var han varaordfører i kommunen.


Hans Kristian Hogsnes.
Hans Kristian Hogsnes (født 17. oktober 1954 i Tønsberg, død 30. desember 2010 i Tønsberg) var en norsk pressemann og politiker (H).
Han var elev ved Tønsberg gymnas 1970–1973 og Rønningen folkehøgskole 1973–1974. Hogsnes var journalist i "Tønsbergs Blad" 1975–1981, journalist i Høyres Pressebyrå i 1981, redaktør i "Høyres Avis" 1981–1984 samt nattredaktør og vaktsjef i "Tønsbergs Blad" 1984–1995. Deretter var han politiker på heltid.
Hogsnes entret politikken som tillitsvalgt i Unge Høyre i ung alder. Han var medlem av Sem kommunestyre 1976–1987 (varaordfører 1985–1987), formann i Sem skolestyre 1984–1987, leder i Vestfold Høyre 1985–1991, medlem av Tønsberg kommunestyre 1988–2001 (ordfører 1995–2001), medlem av Vestfold fylkesting 1992–1995, styreleder i Kommunenes Sentralforbunds avdeling i Vestfold 1999–2001 og innvalgt på Stortinget fra Vestfold 2001–2005. Etter tiden som stortingsrepresentant fungerte han som spesialrådgiver for kommunalpolitikk i Høyres Hovedorganisasjon. Ved siden av politikken engasjerte han seg i blant annet kirken og avholdssaken.
Han døde etter lengre tids kreftsykdom i 2010, 56 år gammel.


Anne Lise Knoff.
Anne-Lise Knoff (født 1. januar 1937 i Hamar, død 14. mars 2005) var en norsk maler, grafiker og illustratør. Hun arbeidet i en ornamental stil, ofte med innslag av gull. I mange av bildene hennes kan en merke innslag av katolsk kristendom og mystikk. Hun har blant annet illustrert "Hamarkrøniken" og "Dronningsagaen" av Vera Henriksen.


Haakon Nyhuus.
Haakon Nyhuus (født 28. november 1866 i Trysil, død desember 1913) var sjefsbibliotekar ved det Deichmanske bibliotek fra 1898, redaktør for "Illustreret norsk konversationsleksikon", 6 bd, 1907-1913 og den første leder av "Kirkedepartementets bibliotekskontor".
Nyhuus tilhørte den første bølgen av norske bibliotekarer som fikk sin utdanning i USA. Ideene som han brakte med seg hjem regnes som et avgjørende bidrag til den store reformen av det norske bibliotekssystemet rundt århundreskiftet.
Nyhuus var opptatt av at bøker skulle være tilgjengelig for alle. Han innførte åpne bokhyller, slik at lånerne kunne gå og bla i dem selv, uten å måtte vite hvilke bøker de ønsket å bestille opp fra magasinene. Som leder på Deichmann eksperimenterte han bl. a. med bokkasser på trikken i Kristiania.
Han innførte også Deweys desimalklassifikasjon ved bibliotekene i Norge.
Nyhuus var en del av miljøet i 1880-tallets Kristiania som i ettertid er kjent som "Kristianiabohemen". Han kan gjenkjennes med psevdonymet «(lille, tykke) Gaarder» i Hans Jægers roman «Fra Kristiania-bohemen» (1885). Utga sammen med Jæger «Kristiania-Billeder» i 1888.
Eksterne lenker.
Nyhuus, Haakon
Nyhuus, Haakon
Nyhuus, Håkon
Nyhuus, Haakon
Nyhuus, Haakon


Elsa Skarbøvik.
Elsa Skarbøvik (født 3. november 1948 i Oslo)
er en norsk politiker (KrF).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1997.
Hun var vararepresentant i perioden 1985 til 1989.
Hun var personlig rådgiver i utenriksdepartementet i 1989.
Idag jobber hun som lærer ved Presterød ungdomsskole


Anne Helen Rui.
Anne Helen Rui (født 14. oktober 1950 i Hedrum, Vestfold)
er en norsk politiker (A).
Hun satt på Stortinget for Vestfold 1989–2005


Per Erik Monsen.
Per Erik Monsen (født 18. april 1946 i Sandefjord, død 16. februar 2008) var en norsk politiker (FrP).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1997.


Jack Nicklaus.
Jack William Nicklaus (født 21. januar 1940 i Ohio) er en amerikansk golfspiller som var en stor drivkraft i profesjonell golf fra 1960-årene til slutten av 1990-årene. Han regnes av mange som den største golfspilleren noensinne. Sammen med Arnold Palmer gis han æren for å ha gjort golf til den store publikumssporten det er i dag.
Nicklaus begynte sin profesjonelle golfkarriere i 1962 og har vunnet 18 "major"-turneringer, mer enn noen annen golfspiller. Han er dessuten den spilleren etter legenden Sam Snead som har vunnet flest turneringer på PGA-touren (73 seiere). Nicklaus er den eneste spilleren som har vunnet alle de største turneringene både på PGA-touren og Champions Tour. Han mottok "Presidentens frihetsmedalje" den 9. november 2005 av president George W. Bush.


Sam Snead.
Samuel Jackson Snead (født 27. mai 1912, død 23. mai 2002) var en av verdens største golfspillere. Han vant 82 turneringer på PGA-touren, som er mer enn noen annen golfspiller gjennom tidende, og rundt 70 andre turneringer. Han vant syv "major"-turneringer: The Masters tre ganger, PGA-mesterskapet tre ganger og The Open én gang.


Nord-Ossetia.
Nord-Ossetia ("Republikken Nord-Ossetia-Alania") er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende i den nordlige del av Kaukasus. Befolkningen er overveiende kristen med et muslimsk mindretall.
Geografi og historie.
leftNord-Ossetia ligger midt i rekken av små russiske republikker langs nordskråningen til den store kaukasusfjellkjeden. Som de andre har den sletteland i nord, som går over til fjellterreng sørover.
I motsetning til naboene ytte ikke osseterne mye motstand mot russerne da de kom i 1774, og hovedstaden – Vladikavkaz – var den første russiske militære forpost i regionen. I 1806 var Ossetia helt under russisk kontroll, da hadde mange ossetere flyktet sørover til georgisk side hvor det allerede bodde ossetere.
Ossetia har en strategisk viktig plassering i Kaukasus fordi det viktigste passet gjennom fjellkjeden ligger her. Veien gjennom Darialpasset ble bygget i 1799 og kalles «Den georgiske fjellveien». Veien var viktig fordi den ga russerne kontakt med landene i transkaukasus, særlig Georgia og Armenia.
I Sovjettiden ble Ossetia delt, Sør-Ossetia ble en selvstyrt del av Den georgiske sovjetrepublikken mens Nord-Ossetia ble en autonom republikk. I 1944 fikk osseterne endel av Den Tsjetsjeno-Ingusjetiske republikkens områder etter at den hadde blitt oppløst og befolkningen deportert til sentralasia. Etter Stalins død ble tsjetsjenere og ingusjetere rehablitert og fikk vende hjem. Områdene ble returnert unntatt regionen Prigorodnyj øst for elva Terek, som osseterne fikk beholde. Dette skapte bitterhet i Ingusjetia og er grunnlaget for mye av den konflikten som har vært mellom ingusjetere og ossetere siden.
Konflikter.
Sør-Ossetia – allerede før sovjetunionen var gått i oppløsning aksjonerte sørossetere for å frigjøre området fra Georgia, som svarte med å fjerne Sør-Ossetias selvstendige status. Dette medførte en meget brutal væpnet konflikt som endte med våpenhvile i 1992, en viss selvstendighet innenfor Georgias grenser og flere titusen flyktninger, om lag 40 000 dro over grensen til Nord-Ossetia. Våpenhvilen bevoktes av bla. russiske fredsstyrker som har blitt beskyldt for å smugle inn våpen til osseterne. Høsten 2004 var det nye trefninger i området.
Prigorodnyj – konflikten om distriktet øst for Terekelva ble eskalerte etter at flyktninger fra Sør-Ossetia bosatte seg i området og fortrengte ingusjetere som hadde returnert etter deportasjonen i 1944.
Tsjetsjenia – flyktninger fra Tsjetsjenia øker spenningen i Nord-Ossetia, den tsjetjenske opprørslederen Sjamil Basajev tok på seg ansvaret for gisselaksjonen mot en skole i Beslan som førte til 330 døde i september 2004.
Utover 2000-talet spredte den politiske uroen i Nord-Kaukasus seg mer og mer frå Tsjetsjenia til de andre republikkene i området. Ifølge rapporter i media ble det i 2010 gjennomført tre terrorhandlinger i Nord-Ossetia, og disse førte til 22 dødsfall og 163 skadde personer. To av disse terrorhandlingene ble utført av selvmordsbombere. Nord-Ossetia har også tatt imot mange flyktninger fra Sør-Ossetia. Etter krigen i Sør-Ossetia og resten av Georgia i 2008 skal det ha kommet 35 000 flyktningar fra Sør-Ossetia til Nord-Ossetia, ifølge offisielle tall.


Phil Mickelson.
Philip (Phil) Alfred Mickelson (født 16. juni 1970) er en amerikansk golfspiller. Han har tilnavnet "Lefty" fordi han har venstrehåndssving til tross for å være høyrehendt. Han tok sin første seier på PGA-touren i 1991 i Northern Telecom Open, som amatør. Han vant sin første "major"-turnering i The Masters i 2004. I 2005 vant han sin andre "major"-tittel da han vant USPGA Championship, og i 2006 gikk han igjen seirende ut av The Masters.
Mickelson er født i San Diego i California og oppvokst i Arizona og San Diego. Han begynte å spille golf i svært ung alder og kopierte sin fars høyrehåndssving mens han sto overfor ham, og fikk derfor venstrehåndssving til tross for å være høyrehendt. Han studerte ved Arizona State University med et golfstipend. I 1990 ble han den første venstrehåndsspilleren til å vinne US Amateur Championship. I løpet av 1991 hadde han vunnet sin første turnering på PGA-touren, Northern Telecom Open, som amatør – den første siden Scott Verplank vant Western Open som amatør i 1985.
Mickelson fortsatte å vinne mange turneringer på PGA-touren, men først 2004 fikk han sin første "major"-tittel, i The Masters. Før dette ble han regnet som den beste spilleren i verden som ikke hadde vunnet en "major", og han ble ofte anklaget for å skusle bort gode posisjoner i store mesterskap.
Seieren i Masters gjorde ham til den tredje venstrehåndsspilleren til å vinne en "major" noensinne, etter Bob Charles i The Open i 1963 og Mike Weir i The Masters i 2003. Mickelson er også en av kun fem spillere (Al Geiberger, Chip Beck, David Duval, Annika Sörenstam) som har scoret 59 i en turnering, og den eneste venstrehåndsspilleren blant dem. 59-runden gikk han i PGA Grand Slam of Golf 24. november 2004, men denne turneringen har ikke offisiell status på PGA-touren.
Mickelson fikk i juni 2009 den tvilsomme gleden av å bli den første med "fem" andreplasseringer i US Open, da han delte andreplassen med Ricky Barnes og David Duval, to slag etter vinneren Lucas Glover. Tidligere har han vært nummer to bak Payne Stewart (1999), Tiger Woods (2002), Retief Goosen (2004), og Geoff Ogilvy i 2006.
I 2012 vant han sin 40. seier på PGA-touren da han vant AT&T Pebble Beach National Pro-Am.
Presidents Cup.
1994, 1996, 1998, 2000, 2003, 2005, 2007, 2009


Tsjernobyl-ulykken.
Tsjernobyls reaktor 4, nå omkapslet av stål og betong.
Tsjernobyl-ulykken i 1986 er den hittil mest alvorlige atomkraftverkulykken i verden. Natt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, ti mil nord for Kiev i URSR, USSR. Eksplosjonen var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. 56 mennesker døde som følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Det totale antall dødsfallene som følge av ulykken er beregnet til opp mot 9000 mennesker-
Store mengder av radioaktivt støv (særlig av jod og cesium) ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder. Mengden var 400 ganger større enn utslippet i forbindelse med atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945 under den andre verdenskrig. Ca. 4 millioner mennesker i Hviterussland og Ukraina lever i dag i områder med betydelig nedfall etter ulykken.
Bakgrunn.
Grunnen til eksplosjonen var at den grafittmodererte reaktoren løp løpsk under eksperimentering. For mange kontrollstaver ble dratt ut, og dermed økte temperaturen voldsomt. Det førte til nedsmelting og til eksplosjon.
I de første dagene etter ulykken jobbet ca. 1 000 mennesker intenst med å slukke brannen og kapsle inn restene av reaktorene for å unngå nye eksplosjoner og utslipp av radioaktivt materiale. En del av disse arbeiderne fikk betydelige stråledoser, og 28 personer døde som følge av akutte stråleskader, mens 3 døde av brann- eller andre skader. Mange døde av senskadene. Ca. 135 000 mennesker ble evakuert fra nærområdene rundt kraftverket i løpet av den første uka etter eksplosjonen.
I alt 800 000 militære og sivile arbeidet som «likvidatorer» for å begrense skadeomfanget, blant annet ved svært omfattende rensing av området og innkapsling av den ødelagte reaktorbygningen.
En rapport fra 2005 laget av The Chernobyl Forum, ledet av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Verdens Helseorganisasjon (WHO), fant 56 dødsfall som følge av akutt stråling (47 likvidatorer, og ni barn med skjoldbruskkjertelkreft), 4 000 dødsfall som følge av kreft blant de 600 000 som ble utsatt for høyest dose, og 5 000 blant de 6 millionene som bodde i nærheten.
Ifølge denne rapporten kan det hevdes at omfanget av ulykken ble kraftig overdrevet i vestlige medier, og radioaktiviteten i Tsjernobyl-området er i dag på et nivå som ikke vil være farlig for mennesker å bo og leve.
Ifølge ukrainske helsemyndigheter er ca 15 000 av disse «likvidatorene» i dag døde. Det er også en høy selvmordsrate blant dem og 92,7 % er syke.
Nå er atomkraftverket bygget inne i en sarkofag, og flere familier har flyttet inn i «sonen», som regnes som farlig. Men skadene på mennesker og natur har vært mindre enn mange spesialister fryktet.
Tsjernobyl-reaktoren.
Reaktorene i Tsjernobyl var av typen RBMK-1000, som er en grafittmoderert reaktor som bruker lettvann til avkjøling. RBMK-reaktorene ble kun bygget i Sovjetunionen, og var ikke en teknologi som ble eksportert til østblokklandene. Kjernen består av grafittblokker med kanaler som brenselstavene er firet ned i. Grafitten fungerer som moderator. Denne typen reaktorer er ustabile og har høy positiv void-coefficient, som innebærer at det kan dannes lommer av damp i reaktorkjernen. Siden dampen ikke har avkjølende egenskap slik som kjølevannet, så vil reaksjonen på disse stedene kunne komme ut av kontroll. Ved f.eks. tungvannsreaktorer, hvor tungtvannet både fungerer som moderator og kjølevann, så vil slike lommer kun medføre at reaksjonen bremses, som kalles negativ void-coefficient. Dette er langt sikrere enn RBMK-konstruksjonen, hvor moderatoren fortsetter å påvirke reaksjonen etter at kjølevannet fordampes.
Ulykken skjedde da reaktor nr. 4 kom ut av kontroll og man fikk en rask temperaturstigning i kjernen som følge av at kjølevannet fordampet. Da man forsøkte å stanse reaktoren, viste det seg at tuppene på kontrollstavene, som også var laget av grafitt, faktisk bidro til å øke effekten ytterligere. Dette var en konstruksjonsfeil som operatørene ikke kjente til. Dette var også en av tingene som ble rettet opp ved tilsvarende reaktorer i tiden etter ulykken.
Konsekvenser for Norge.
Selv om Norge ligger langt fra Tsjernobyl, fikk ulykken relativt store konsekvenser for Norge. Norge var det landet utenom det gamle Sovjetunionen som mottok mest radioaktivt nedfall etter ulykken, I tillegg ble land som Østerikke og Sveits også rammet hardt grunnet de topografiske forholdene, i likhet med Norge. Vinden sto mot Norge, og en hadde mye nedbør i den aktuelle perioden slik at de radioaktive partiklene i luften festet seg til regndråpene og falt ned på bakken. Nedfallet over Norge ble størst i de områdene som hadde nedbør i dagene etter ulykken. Særlig hardt rammet ble fjellområdene i Midt-Norge.
Regnvannet med de radioaktive isotopene ble tatt opp av gress og planter, og kom dermed inn i næringskjeden. Sauer og reinsdyr som beitet i de berørte områdene, fikk isotopene inn i kroppen. Cs-137, som har halveringstid på 30 år, finnes fortsatt i næringskjeden. Det er anslått at ulykken har kostet Norge om lag 650 millioner kroner inntil 2009.
Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine atomkraftverk. Dette førte til at Norges geologiske undersøkelser gjennomførte en omfattende kartlegging av nedfallet på norsk territorium, da det viste seg at de ufarlige verdiene Statens strålevern hadde registrert var feilaktige. NGUs åpenhet omring sine måleresultater førte til at informasjonssjef Jan Høst fikk ble belønnet med Trondhjems Journalistforenings hederspris for 1986, og ledet NGU ut i en åpen konflikt, også i media, med Statens strålevern og Helsedirektoratet. Et offentlig utvalg ledet av Gudmund Hernes konkluderte med alvorlig svikt i den norske atomberedskapen. Publikums informasjonskrav var ikke imøtekommet, og helsemyndighetene var i en tillitskrise overfor befolkning og presse. Regjeringen opprettet i etterkant av ulykken en statlig atomberedskap hvor NGU ble en av de faglige rådgiverne, og gitt ansvaret for geofysiske luftmålinger ved eventuelle framtidige ulykker.


Ernie Els.
Theodore Ernest (Ernie) Els (født 17. oktober 1969) er en sørafrikansk golfspiller. Han ble profesjonell i 1989 og vant sin første profesjonelle turnering på Southern Africa Tour (i dag kalt Sunshine Tour) i 1991. Siden har han vunnet utallige turneringer, deriblant fire "major"-turneringer: US Open i 1994 og 1997 og The Open Championship i 2002 og 2012.
Når han ikke spiller golf, driver Els et golfbanearkitektfirma, en veldedig stiftelse for barn i Syd-Afrika og en velansett vingård.


Ingusjetia.
Ingusjetia er en av Russlands republikker og ligger i den nordlige delen av Kaukasus.
Republikken grenser til Nord-Ossetia i vest og nord, Tsjetsjenia i øst og Georgia i sør.


Belgisk fårehund.
Belgisk fårehund en en fellesbetegnelse for fire rasevarianter. Det eksisterer således ikke en enkelt hunderase med denne betegnelsen.
Man vet ikke sikkert hvilke hunder som regnes som stamfedre for belgisk fårehund. Noen mener at variantene nedstammer fra krysninger mellom ulike gamle sentraleuropeiske fårehunder, andre at de er et resultat av krysninger mellom lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til blant annet Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I 1891 inviterte derfor "professor A. Reul", ansatt ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles nasjonal belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det endel uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i tre definerte varianter, basert på pelstype. Dette var korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble "De Club du Chien de Berger Belge" opprettet.
I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk da navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn "Nicolas Rose" var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av de. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter byen Mechelen (Malines på fransk). Først noen år senere, i 1907 ble så den 4. varianten godkjent, først av "Berger Belge Club". Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.


Fajanse.
a> de LunévilleFajanse er leirvarer (keramikk) forsynt med glasur inneholdende tinnoksid. Navnet fajanse er brukt over hele Europa etter et keramisk gods som ble utviklet på 1500-tallet i den italienske byen Faenza. Da «ostindisk» porselen ble importert fra Kina i 1600-årene, ble det ofte etterlignet i fajanse. Særlig er fabrikkene i Delft i Nederland kjent for produksjonen av hvit fajanse med blå dekor etter kinesiske forbilder.
I Norden ble fajanse først produsert i København fra 1722 og på Rörstrand ved Göteborg fra 1726. I Norge ble fajanse laget på Herrebøe Fajansefabrikk i Idd ved Halden fra 1759 til ca. 1770. Omtrent samtidig ble det i en kort periode produsert fajanse også i Drammen. Fajansen fra Egersund er spesielt godt kjent på grunn av S, som var i drift fra 1847 til 1979. Fabrikken produserte varer i steintøy. At fajanse forekommer i fabrikknavnet, skyldes at dette hadde en høy status i 1860-årene, da fabrikken tok navnet i bruk. I virkeligheten er det svært få av gjenstandene fra Egersunds Fayancefabriks Co. A/S som oppfyller kravene til fajansebetegnelsen. Steintøy og fajanse fra Egersund fajansefabrikk er i dag samlerobjekter.
I Egersund er det et eget fajansemuseum: Egersund Fayancemuseum


US Amateur Championship.
US Amateur Championship er den ledende turneringen i golf for herrespillere i USA. Den avholdes årlig og organiseres av United States Golf Association.
Turneringen ble første gang avholdt i 1895 på Newport Golf Club i Rhode Island. Det er ingen aldersgrense for påmelding, men det er begrensninger i handicap. Turneringen består av to dager med slagspill og deretter en konkurranse i matchspill blant de 64 beste for å kåre en vinner. Turneringen vinnes i dag som regel av spillere i begynnelsen av 20-årene som jobber mot en karriere som profesjonell turneringsspiller.
Mange av de ledende skikkelsene i golfhistorien har vunnet US Amateur Championship, inkludert Bobby Jones (5 ganger), Jack Nicklaus (2 ganger) og Tiger Woods (3 ganger). Før den profesjonelle golfen ble dominerende var denne turneringen regnet blant "major"-turneringene. Dette er ikke tilfelle i dag, men vinneren blir fortsatt invitert til å spille i alle "major"-turneringenen unntatt PGA-mesterskapet.


Okka.
Okka (utt.: "åkka") kommer fra norrønt "okkr" og har samme betydning som eiendomspronomenet «vår», «vårt» eller «våre» på bokmål (som f.eks. okka by, okka hus og okka ræge, henholdsvis vår by, vårt hus og våre reker), og brukes også i førsteperson flertall, «okke» (oss). Dette ordet har ingen sammenheng med lignende fra bl.a. Toten (ref. «åkkesom», av "håkken"), men er unikt for sørvestlandet. Ordet er i bruk i lokale dialekter fra sør for Håelva i Hå, og helt sør til Mandal. Ordet brukes også på Island ("okka") og Færøyene ("okkara") og har samme betydning og opphav som tilsvarende i Norge.
Eigersund kommune har faktisk dette ordet i sitt valgspråk; "Okka by e dokka by" (Vår by er deres by) for å underbygge det tidligere uoffisielle og ekskluderende valgspråket "Okka by".
Siden ordet ikke forekommer i hverken bokmål eller nynorsk, er det ikke noen offisiell rettskrivning av ordet. Som et dialektord, kan man forestille seg at ordet like godt kunne vært skrevet «åkka», som «okka». Likevel er det «okka» som er den allment aksepterte skrivemåten. Gitt at ordet stammer fra norrønt "okkr", er det kanskje ikke så unaturlig at ordet skrives med "o", siden "å" tilsvarer norrønt á. Skrivemåten «okka» har også lang historisk bruk: I en «oversettelse» av Romerbrevet til Jær-dialekt fra 1698, omtales Jesus Kristus som «okka herræ» (vår herre). Også Ivar Aasen, i sin "Prøver af Landsmaalet i Norge" (1853), skriver «okka» med "o". I hans fotnote til vendingen «hjå okke» skriver han at det betyr «"hos os."» og legger til «"Lyder sædvanlig “isj’okke”. I Hardanger hedder det; isjaa aako (isj’aako, el. sjaako). I det gamle Sprog: hjá (í hjá) okkr."» Man ser her i klartekst at ordet på det tidspunktet også ble brukt i Hardanger.


CenpacNet.
CenpacNet Incoroporated er den eneste nauriske internettleverandøren. Firmaet ble startet i 1998. Hovedkvarteret ligger i bygningen "Civic Centre" i Aiwo, hvor de også driver en internettkafé.
Nauru har hatt internettforbindelse siden 1997, da landet fikk et nytt kommunkasjonssystem, som inneholdt en satellittforbindelse. En fusjon mellom Nauru Telecom Corporation og Nauru Phosphate Royalties Trust skapte CenpacNet i 1998.
CenpacNet tilbyr tre forskjellige abonnementer: "Vanlig bruker" ($ 75 for 30 timer/måned), "seriøs bruker" ($ 150 for 50 timer/måned), og "profesjonell bruker" ($ 300 for 75 timer/måned). Kun ett abonnement per bruker per måned er lov. Det er imidlertid ukjent hva fordelene for en "profesjonell bruker" er.
22. mars 2004 reduserte CenpacNet båndbredden på internettilkoblingen, da kostnadene ved å leie satellitt (leid siden november 2003) ble for høye, samt den ustabile strømtilkoblingen på Nauru.


Stavdalen.
Stavdalen, er navnet på et geografisk område i Naustdal 2 km fra sentrum. Stavdalen ligger på østsiden av Naustdal. I dag er det et byggefelt der som ble bygget på 70-tallet.
Helgåsvegen.
Helgåsvegen sees som «hovedveien» gjennom boligfeltet dette boligfeltet, den fikk nytt veidekke i 2004.


Handicap (golf).
Handicap i golf er en målestokk for en spillers spilleferdighet. Handicaptallet gir uttrykk for hvor mange flere slag enn banens "par" spilleren vanligvis vil bruke. Handicap utjevner forskjellen i spillestyrke, og legger dermed til rette for at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre.
Handicapsystemet administreres av golfklubber eller nasjonale golfforbund og gjelder i prinsippet over hele verden. De fleste klubber krever et visst handicap, dvs. et gitt ferdighetsnivå, før man får lov å gjestespille på banen.
Det benyttes ikke handicap i profesjonell golf.


Sørvestlandet.
Sørvest-landet er ikke alltid helt presist definert. Det er ikke, som navnet kanskje kan lure noen til å tro, bare den sydlige delen av vestlandet. Folk som ikke bor der referere det ofte i betydningen hele Rogaland og Vest-Agder, men dette er en for vid definisjon da den trekkes på tvers av kulturelle, dialektiske og topologiske grenser. Noen mener til og med at Sørvestlandet også kan bestå av Hordaland. De som bor der selv mener det er området fra Stavanger (Rogaland) til Egersund (Rogaland) eller Flekkefjord (Vest-Agder), hovedsakelig pga. flatlandet det ligger i, som kan minne om Danmark. Noen ganger inkluderes deler av Vest-Agder helt frem til Mandal av dialektiske grunner (se Okka). Sørvestlandet begynner der Fjord-Norge slutter, da Boknafjorden er den sydligste egentlige fjorden på Vestlandet.
Sørvestlandet er et av Norges mildeste områder, og har per definisjon ikke vinter (Meteorologisk Institutt definerer vinter som dager med gjennomsnittstemperatur under 0 grader). I motsetning til Bergen, som også har et mildt klima, er det ikke så mye nedbør på sørvestlandet. Det regner i snitt bare 50% mer på sørvestlandet enn i Oslo (Bergen 200% mer). Utenfor byen Egersund som ligger i hjertet av sørvestlandet, finnes det et såkalt nullpunkt i sjøen, som medfører at det i Egersund ikke er tidevannsforskjell. Dette har stor praktisk betydning for båtfolket og havna, men også for klimaet som tillater at sjøen holder mer varme enn ellers.
Sørvestlandet ligger i den "bløde kyststribe", som den kalles, med bløte konsonanter (ptk blir til bdg), skarre-R og dialektiske trekk og lånord fra dansk. Det er også mange dansker som slår seg ned i området, gjerne etter mange år med fiske langs norskekysten.


European Golf Association.
European Golf Association (EGA) er en europeisk organisasjon stiftet i 1937. Organisasjonen representerer nasjonale amatørgolfforbund og består av 36 medlemsland. Norge er representert av Norges Golfforbund.


Order of the British Empire.
Ordenstegn for de øverste gradene av "Den britiske imperieordenen".
The Most Excellent Order of the British Empire, norsk: Den britiske imperieordenen, er en britisk ridderorden stiftet 4. juni 1917 av kong Georg V av Storbritannia til belønning av sivil og militær krigsinnsats. Bakgrunnen for opprettelsen av ordenen var behovet for å anerkjenne særlig sivil innsats i forbindelse med den første verdenskrig. Tildelingskriteriene er senere utvidet til å omfatte fortjenester av alle slag. Det ble i 1918 etablert en egen militær avdeling. Ordenen har nest lavest rang av de britiske ridderordenene, og har langt flere medlemmer enn de andre. Ordenen tildeles borgere av Storbritannia og av land i Samveldet av nasjoner som gjør bruk av det britiske ordensvesen. Andre lands borgere kan også tildeles ordenen, slike utnevnelser regnes som ekstraordinære æresutnevnelser. Regjerende monark er ordensherre, mens et medlem av den britiske kongefamilien innehar embetet som stormester.
Det er ti aktive ordener i det britiske ordensvesenet. Av disse er "Hosebåndsordenen" den fornemste, etterfulgt av "Tistelordenen". Deretter følger "Badets orden", "Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden", "Ordenen for fremragende tjenester", "Victoriaordenen", "Fortjenstordenen", "Imperiets tjenesteorden", "Den britiske imperieordenen" og til sist "Æresriddernes orden".
Organisering.
Dronning Elisabeth er ordensherre for "Den britiske imperieordenen". Stormester for ordenen er prins Philip, som i 1953 overtok dette vervet etter dronning Mary. Ordenen har videre en prelat, der embetet fylles av biskopen av London, en våpenkonge, registerfører, sekretær, dekan og en såkalt "usher", den seremonielle plassanviser. Ordenskapellet finnes i St. Pauls katedral i London. Ordenen administreres av Det sentrale ordenskanselliet. Nominasjons- og tildelingsprosessen koordineres av et sekretariat underlagt den britiske regjeringen.
Inndeling.
Kun de to øverste gradene er ridderlige, og innebærer således adelskap og rett til å kalle seg "Sir" eller "Dame". Ordensklassene identifiseres ofte bare ved forkortelsene, som også benyttes i tilknytning til innehavernes navn.
I tilknytning til ordenen finnes også "British Empire Medal", hvis mottagere ikke er medlem av ordenen.
Insignier.
Ved innstiftelsen i 1917 var Britannia, personifikasjon av Storbritannia, det sentrale motiv i ordenstegnene for "Den britiske imperieordenen". Ordensbåndet var purpur. Ved innstiftelsen av den militære avdelingen i 1918 fikk ordensbåndene for denne avdelingen en rød midtstripe i det purpurfargede båndet.
I 1936 ble insigniene endret. Etter dette har ordenstegnet for "Den britiske imperieordenen" bestått av et liljekors. Korset er i gull med lys blå emalje for de tre øverste gradene, i gull for offisersgraden og i sølv for medlemsgraden. Midtmedaljongen bærer Georg Vs og dronning Marys dobbeltportrett. Medaljongen er omgitt av en bord med innskriften «FOR GOD AND THE EMPIRE» ("For Gud og Imperiet"). For de tre øverste klassene er borden i rød emalje. Baksiden av medaljongen bærer Georg Vs monogram. Korset er opphengt i båndet i en imperiekrone.
Ordensstjernen er i sølv og har grupper av åtte tagger. Stjernen har medaljongen fra ordenstegnet i midten.
Ordenskjedet består av ledd med innstifternes monogram og det kongelige våpen. Midtleddet består av heraldiske sjøløver med trefork og en imperiekrone.
Ordensbåndet er rødt med grå striper langs kantene. Den militære avdeling har i tillegg en smal grå midtstripe. Dette er den eneste forskjell på ordenstegnene for de to avdelingene.
Til ordenen finnes også en egen ordensdrakt. Denne er rødrosa, med perlegrått fôr og perlegrå detaljer. Ordenstjernen er plassert på draktens venstre bryst.
I 2007 ble det introdusert en ordensknapp, kalt "emblemet", til å bære på hverdagsantrekk. Denne er i fargene rødrosa og grått og har en gjengivelse av ordenstegnet i midten. Innføringen var et ledd i å heve "Den britiske imperieordenens" synlighet i samfunnet.
Tildeling.
For- og baksiden av ordenstegnet for medlemmer av Den britiske imperieordenen, en såkalt "MBE".
Tildelingskriteriene for "Den britiske imperieordenen" er slik at ordenen kan tildeles en større krets enn det som er mulig for andre britiske ordener, der de fornemste, som "Hosebåndordenen" og "Tistelordenen", har strenge begrensninger på antallet medlemmer. Andre ordener, som "Badets orden" og "Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden", tildeles i hovedsak spesielle grupper.
"Den britiske imperieordenen" er derimot en generell fortjenstorden som kan tildeles for enhver type innsats, uavhengig av mottagerens status. Ordenen var fra innstiftelsen åpen for både kvinner og menn. Opprinnelig var tanken at ordenen også skulle tildeles personer fra britiske dominions, kolonier og oversjøiske besittelser etter et fastsatt kvotesystem. Denne delen av tildelingene har avtatt i takt med oppløsningen av det britiske imperiet og opprettelsen av egne ordensvesen i mange land med tilknytning til Storbritannia. Ordenen kan også tildeles andre lands borgere. Slike utnevnelser regnes som æresutnevnelser, som kommer i tillegg til ordinære utnevnelser.
"Den britiske imperieordenen" er den britiske orden som tildeles hyppigst. Ordenen tildeles i stort omfang. De to første årene av ordenens eksistens ble det foretatt hele 22 000 tildelinger. I 1921 ble det utgitt en biografisk oversikt over mottagere der 26 409 ordensmedlemmer var med. Antallet samtidig levende ordensinnehavere er senere regnet å ligge på omkring 40 000 personer til enhver tid. Tildeling til medlemmer av den britiske statstjenesten, forsvarsmakten og utenrikstjenesten har skjedd etter bestemte tjenestetider og nærmest med automatikk. Det foretas fortsatt tildelinger av ordenen i disse kategoriene, med separate kunngjøringer av lister over utnevnelser. Medregnet de utenlandske æresutnevnelser, regnes antallet nålevende ordensmedlemmer for å ligge på totalt over 100 000.
Ordenens status i offentligheten økte betydelig etter at medlemmene i The Beatles i 1965 ble tildelt ordenen. Tildeling til medlemmer av det britiske samfunn, som ikke er offentlige tjenestemenn, militære eller diplomater, har således fått økt oppmerksomhet. Selv om det store flertall av utnevnelser skjer til personer som ikke er offentlig kjent, tildeles som regel alltid ordenen også til mer kjente personer innenfor kunst, vitenskap, utdanning, populærkultur, sport, næringsliv, frivillig arbeid og veldedighet. Kjente kunstnere, skuespillere og forfattere er derfor ofte representert på de halvårlige listene over tildelinger, kjente sportsutøvere likeså. I kategorien sport er det vanlig at "Den britiske imperieordenen" tildeles britiske gullmedaljevinnere i De olympiske leker og De paralympiske leker. Denne praksisen medførte at nyttårslisten for 2009 kunngjorde tildeling av medlemsgraden til tidenes yngste mottager, den 14 år gamle svømmeren Eleanor Simmonds, som vant gull på 100 og 400 meter fristil under De paralympiske sommerleker i Beijing. Hovedtyngden av mottagere er for øvrig over 50 år.
Utnevnelser til "Den britiske imperieordenen" kunngjøres to ganger i året, i den såkalte nyttårslisten og i forbindelse med dronningens offisielle fødselsdag, den såkalte fødselsdagslisten. Ved begge disse anledninger skjer tildeling etter innstilling fra statsministeren, den såkalte statsministerlisten, fra forsvarsdepartementet og fra utenriksdepartementet. Utenlandske æresutnevnelser offentliggjøres ikke i de halvårlige listene. Alle tildelinger skjer i monarkens navn. Omkring to prosent av de som tildeles en orden nekter å motta denne.
a>, framviser sitt ordenstegn etter en investiturseremoni.
I dronningens fødselsdagsliste for 2009 ble det kunngjort 984 tildelinger til briter, ikke medregnet tildelinger innenfor statsforvaltningen, forsvaret, diplomatiet eller tildelinger til personer fra andre land enn Storbritannia. Langt de fleste av britene som ble utnevnt ved denne anledningen ble innlemmet i de to laveste gradene av ordenen, med 239 utnevnelser til offiser (OBE) og 611 utnevnelser til medlem (MBE). Av utnevnelsene representerte, i følge den britiske regjeringen, 72 % «vanlige folk», som har gjort betydningsfull innsats for lokalsamfunnet. Halvparten av de utnevnte var nominert av representanter for allmennheten. Kvinnene utgjorde totalt sett 42 % av de utnevnte i dronningens fødselsdagsliste for 2009 og i underkant av 8 % av de utnevnte tilhørte etniske minoritetsgrupper. Her medregnes også et mindre antall andre æresbevisninger og utnevnelser til andre ordener enn "Den britiske imperieordenen". Kvinneandelen i tildelingene har siden midten av 1990-tallet ligget på mellom 30 og 40 %. Kvinneandelen økte i nyttårslisten for 2010 til 45 %.
Det har gjentatte ganger kommet kritikk mot det britiske ordensvesenet, herunder også tildelingspraksis for "Den britiske imperieordenen". Særlig har det vært reist kritikk mot byråkratiets og diplomatiets dominans i listene over tildelinger, samtidig som nominasjon har vært kontrollert av statstjenesten selv. Det har også kommet kritikk mot at tildelinger har vært politisk styrt gjennom statsministerlisten. Ordensvesenet generelt og "Den britiske imperieordenen" spesielt har ved flere anledninger vært foreslått reformert, endog opphevet. Ved et par anledninger har det vært foreslått å endre navnet for "Den britiske imperieordenen" som et ledd i tilpasning av ordenen til rådende samfunnsforhold. Tidlig på 1960-tallet kom det, etter initiativ fra stormesteren, prins Philip, forslag om å endre ordenens navn til "Order of the Commonwealth". I 2004 ble det foreslått å erstatte ordenen med en ny.
Kritikken mot at statsansatte er overrepresentert blant ordensmottagerne er forsøkt rettet ved fastsettelse av kvoter for ulike grupper statsansatte samtidig som disse utgjør en lavere andel av det totale antall tildelinger. Under statsminister John Major ble det i 1992 gjennomført reformer i tildelingspraksis der innsats og fortjenester ble mer vektlagt enn rang og tjenestetid i statsforvaltningen. Samtidig ble det poengtert at frivillig innsats i større grad burde hedres ved utnevnelser til "Den britiske imperieordenen". Ordenstildelinger ble samtidig underlagt en regelmessig vurdering. I denne periodiske kontrollen av ordensvesenet inngår vurdering av både nominasjonsprosessen og av tildelingspraksis vurderes, blant annet ut fra fordeling av ordener mht alder, kjønn, minoritetsbakgrunn, bosted, m.m.
Siden 1993 er nominasjon til britiske ordener forsøkt åpnet for et større publikum, blant annet ved et å invitere borgerne til å framsette forslag etter en standardisert skjema. Antallet nye nominasjoner fra publikum ligger på 6 000 i året. Til enhver tid er omkring 10 000 nominasjoner under vurdering. Omkring 45 % av tildelingene som skjer etter innstilling fra statsministeren, har framkommet gjennom offentlig nominasjon. Nominasjoner kan også framsettes av statsforvaltningen, der hvert departement har en egen ordenssekretær som behandler forslag. Nominasjoner til statsministerens tildelingsliste behandles til slutt av åtte komitéer, som hver vurderer forslag innen et fagfelt eller en samfunnssektor. Statsministeren kan selv fjerne forslag til ordenstildeling, mens statsministerens egne forslag til tildeling underlegges vurdering av en egen komité.
Evalueringsrapporten for 2001 konkluderte med behov for større åpenhet for nominasjoner fra allmennheten og større åpenhet omkring komiteene som vurderer forslag. En ny vurdering av ordensvesenet i 2004 ledet til forslag om opphevelse av ordener som nesten utelukkende tildeles statsansatte, "Badets orden" og "Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden". Assosiasjonene til koloniriket ble ansett som upassende i vår tid og "Den britiske imperieordenen" ble derfor foreslått erstattet av en ny "Order of British Excellence". Forslagene ble ikke vedtatt. I stedet ble det gjort endringer i nominasjons- og tildelingsprosessen.
I lys av anklager om tildeling av æresbevisninger som motytelse for økonomisk støtte til partiene, er nominasjons- og tildelingsprosessen forsøkt gjort mer åpen, samtidig som den politiske innflytelsen er forsøkt redusert. Statsminister Blair og hans etterfølger Gordon Brown har begge kunngjort at de ikke vil benytte seg av statsministerens rett til å fjerne navn fra nominasjonslistene og heller ikke selv foreslå egne kandidater til ordener. Tilsvarende gjelder også for forsvarsministeren og forsvarsministeren. Statsministerens innflytelse gjør seg i stedet gjeldende ved de strategiske føringer på prioriterte områder og typer innsats som statsministeren gir for tildeling av "Den britiske imperieordenen". I de senere år er innsats for utdanning, helse, lov og orden samt frivillig innsats de områder statsministeren ønsker prioritert ved ordenstildeling. Samtidig har statsministeren ønsket å se flere «lokale helter» og «gode naboer» på listene over mottagere av "Den britiske imperieordenen". Hver av de åtte komitéene som vurderer forslag får nå en årlig kvote av tildelinger på hvert nivå. Tildelinger innen lokalsamfunn og frivillighet dominerer på ordenens lavere nivåer. Som et resultat av endringene utgjør de senere år tildeling til ansatte i diplomatiet og andre deler av sentralforvaltningen i underkant av en firedel av de totale tildelingene til briter.
Ordenen i Samveldet og andre land.
Tolv av landene i Samveldet, som deler statsoverhode med Storbritannia, gjør også bruk av det britiske ordensvesenet. Nominasjon for tildeling skjer for disse landenes vedkommende gjennom de respektive landenes regjering. Utnevnelser av utenlandske æresmedlemmer skjer gjennom utenriksdepartementet.
Investitur.
Ordensoverrekkelse skjer 25 ganger i året ved offisiell investitur på Buckingham Palace, der ordener overrekkes av dronningen eller fyrsten av Wales. En gang året arrangeres investitur også i Holyrood Palace i Edinburgh. Det har også forekommet investitur i Cardiff i Wales. Noen tildelinger foretas også av stattholderne, dronningens representant i fylkene.
Privilegier.
Utnevnelse til de to øverste gradene medfører opphøyelse i ridderstanden, samt retten til å føre tiltaleformen "Sir" eller "Dame" foran navnet. Innehavere av alle grader kan føre de respektive gradsforkortelser etter navnet. Den som utnevnes til "Knight Grand Cross" eller "Dame Grand Cross" har også rett til å søke om å få utruste sine våpenskjold med skjoldholdere.
Borgere av andre land enn dem som har ordenen som en del av sitt ordensvesen, kan motta ordenen som en æresbevisning, men ordet «Honorary» føyes da til foran de respektive ordensgrader. En æresutnevnelse for utenlandske borgere medfører ikke adelskap, og heller ikke retten til å føre tiltaleformen "Sir" eller "Dame".
Norske innehavere.
"Den britiske imperieordenen" er også tildelt mange nordmenn. Blant dem som er hedret med ordenen er Kristian Smidt, Hjalmar Riiser-Larsen, Wilhelm Meisterlin, Leif Tronstad, Jan Baalsrud, Johan Koren Christie, Kristian Gleditsch, Jomar Brun, Sverre Petterssen, Erik Gjems-Onstad, Edvard Christian Danielsen, Johan Bredal, Anders Jahre, Bjørn Egge, Arne Rettedal, Frithjof Utne og Richard Herrmann. I 1929 ble Vidkun Quisling utnevnt til kommandørgraden, men ble i 1944 fratatt ordenen.


Vestbanestasjonen.
Vestbanestasjonen (i dagligtale omtalt som Vestbanen), Brynjulf Bulls plass 1 i Oslo, ble oppført i 1872 og var stasjonsbygning for Drammenbanen fram til 1989.
Stasjonsbygningen.
Stasjonsbygningen er tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull i historisme. Den er oppført i pusset teglstein. Fasaden mot Rådhusplassen med sine to lave tårn står diagonalt i forhold til bygningens hovedretning. Vinduer og inngangsdører har buet overdekning.
Bygningen huser bl.a Nobels Fredssenter og benyttes forøvrig til næringslivsformål.
Vestbanestasjonen vender mot Rådhusplassen.
Utbygging av tomten.
I 2002 vant det nederlandske arkitektfirmaet OMA konkurransen om utnyttelse av stasjonstomten vest for stasjonsbygningen. Prosjektet var ment å bli realisert cirka 2010, og gi stasjonsbygningen en rekke større, nye nabobygninger. Dette prosjektet er nå skrinlagt.
I mai 2008 ble det bestemt at den fremtidige bygningen for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design skal bygges på Vestbanetomten.
Kulturminne.
Vestbanestasjonen er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


British Empire Medal.
British Empire Medal (fullt navn "Medal of the Order of the British Empire for Meritorious Service", forkortet BEM) er en britisk medalje som tildeles for fortjenstfull sivil eller militær innsats som fortjener Kronens anerkjennelse. Mottagere av medaljen blir ikke medlem av Order of the British Empire, men utmerkelsen er likevel forbundet med denne ordenen.
Tildeling av medaljen i Storbritannia opphørte i 1993, men fortsatte i enkelte samvelderiker. I forbindelse med 60-årsjubileet for kroningen av Elisabeth II i 2012 begynte man igjen å tildele medaljen. I juni 2012 ble 293 briter tildelt medaljen.


«Eger».
«Eger» var en tråler fra Egersund. Tråleren ble kjøpt av Bolsønes Verft i Molde i 1955 og var på 110 fot. Den ble brukt som spionskip av den norske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Båten ble eid av Egerfangst A/S, et selskap som fikk store tilskudd fra den norske etterretningstjenesten. På det meste var det ni fiskere om bord, men bare skipperen Bertil Løyning visste om at skipet ble brukt som spionskip. Fordi båten inneholdt store mengder avansert teknologi, var båten minelagt slik at hvis det oppstod problemer ville båten umiddelbart bli senket. Tråleren ble brukt som spionskip frem til 1964, da den ble ombygd og solgt. Båten fortsatte så å fiske frem til slutten av 1970-tallet, da den ble kondemnert.


Hvannasund.
Hvannasund (, dansk: "Kvannesund") er en bygd på Færøyene, og ligger på sørkysten av Viðoy, vendt mot Norðdepil på Borðoy. Hvannasund er administrasjonssentrum i Hvannasunds kommuna, som omfatter Hvannasund, Norðdepil, Depil, Múli og Norðtoftir. Hvannasund er ved siden Viðareiði den eneste bygda på Viðoy. Hvannasund har siden 1963 hatt forbindelse med Norðdepil via en veidemning, og forbindelse med Klaksvík via to tunneler siden 1967. Fergeforbindelsen med øyene Fugloy og Svínoy gjør også Hvannasund trafikkmessig viktig for Norðoyar.
1. januar 2009 hadde Hvannasund 260 innbyggere, mot 244 i 1985.
Historie.
Hvannasund er første gang nevnt skriftlig i 1584. Bygda har fått navnet etter sundet mellom Viðoy og Borðoy, som bærer samme navn. Nabobygda Norðdepil ble først grunnlagt i 1866 av Poul Sivar Sivertsen, en utflytter fra Hvannasund. I 1619 strandet et skotsk smuglerskip ved Hvannasund, og eieren solgte vraket til bygdas fire bønder for 144 kilo fjær og 230 par hoser. I 1702 ble syv menn fra SS «Island» fra København berget av en båt fra Hvannasund etter at «Island» forliste nord for øyene. Bygda selv har vært rammet av to større forlis: 23. januar 1918 sank en båt fullastet med fisk, og én av de seks ombord omkom. 7. november 1946 kantret en båt av en kastevind, og tre av de fire ombord omkom. I 1893 forårsaket et voldsomt regnvær et fjellskred ved Hvannasund. Rundt halvparten av bygdas innmark ble ødelagt, og mange hus ble skadet eller ødelagt, men innbyggerne rakk å komme seg i sikkerhet.
Hvannasund ble i 1872 en del av Norðoya prestagjalds kommuna, og senere Viðareiðis, Fugloyar og Svínoyar kommuna fra 1908. I 1950 ble dagens Hvannasunds kommuna utskilt fra Viðareiðis kommuna, og de seks bygdene langs Hvannasund dannet fra da av en egen enhet med bygda Hvannasund som administrasjonssentrum. Senere har bygda Fossá blitt avfolket.
Hvannasund har, som de fleste bygdene på Færøyene, gått fra å være et gammelt bondesamfunn til å bli et mer moderne fiskeri- og industrisamfunn. Hvannasund har utpekt seg som et godt utgangspunkt for en trygg fiskerihavn, og i 1963 startet en moderne prosesseringsbedrift opp sin virksomhet. Selv i dag omfatter det aller meste av næringslivet i bygda kyst- og havfiskeri og relaterte virksomheter.
Den første skolen i nærområdet ble oppført i Norðdepil i 1895, og barna fra Hvannasund ble derfor rodd over sundet. En egen skole ble bygd i Hvannasund i 1932, og tjener i dag som rådhus. I 1985 ble den nye skolen bygd på Fossánes, og har går nå alle barna i kommunen til og med 7. skoleår. Elevene på ungdomstrinnet blir kjørt til Klaksvík.
Dagens Hvannasunds kirkja ble innviet i 1949. I juli 1969 ble bygda besøkt av kongeparet Frederik IX og Ingrid, som kom med kongeskipet «Dannebrog».
26. mai 2008 reiste plutselig en bølge på 2,5–3 meter seg, og traff det flate landet ved Hvannasund med stor styrke. Et par dager senere ble det meldt at en mindre tsunami hadde truffet bygda, uten at dette førte til noen menneskelige eller materielle skader.


Mabliss.
Mabliss er klinkekuler laget på Egersund Fayancefabrikk, Egersund.
Historie.
Spillet med klinkekuler er internasjonalt, og har historie langt tilbake. Til Egersund kom spillet med engelskmennene som var ansatt av Johan Feyer for å lære opp egersunderne i potteproduksjon. Navnet kommer av det engelske ordet marbles, fordi de mest ettertraktede kulene ikke var av glass, men av marmor. Mabliss er så blitt den egersundske varianten av marbles.
Spillet er fremdeles levende den dag i dag, og mange har mablisskuler som samleobjekt.


Knoppix.
Knoppix er en distribusjon av operativsystemet Linux, utviklet av Klaus Knopper. Distribusjonen er primært ment for å kjøres rett fra en CD-ROM, uten installering, men det er også mulig å installere den på en harddisk. Det har også kommet ut en større DVD-versjon. De tidligste utgavene av Knoppix var basert på Red Hat, men versjon fra og med 2 er basert på Debian. Knoppix er kjent for å ha god maskinvarestøtte. For folk som vurderer å konvertere til Linux, er det som regel en god idé å prøve med Knoppix først. Også for profesjonelle brukere kan det være et uvurderlig hjelpemiddel til å reparere tidligere Linuxinstallasjoner eller redde data når noe går skeis. Til og med windowsbrukere vil kunne bruke den som rednings-CD, ettersom linux støtter FAT og lesing av NTFS.
Versjon 4 DVD støtter også ISDN og DSL og støtter skriving av NTFS på eksperimentell basis.


Norðoyar.
Norðoyar (dansk: "Norderøerne"), eller Norðuroyggjar'", er en region, et syssel (politidistrikt) og et prestegjeld på Færøyene. Det er et eksakt definert geografisk og administrativt begrep, og omfatter de seks øyene Borðoy, Fugloy, Kalsoy, Kunoy, Svínoy og Viðoy. Til sammen dekker de et areal på 241 km². Norðoyar var inntil 2008 en egen valgkrets ("valdømi") ved valg til Lagtinget.
Norðoyar kjennetegnes generelt av å være tynt befolket, og bygdene i regionen er kjent for å være særlig maleriske. Norðoyars sentrum er byen Klaksvík, Færøyenes nest største by. 1. januar 2009 hadde Norðoyar 5 974 innbyggere, hvorav 4 664 i Klaksvík og 1 310 i resten av regionen.


Malinois.
Malinois (FCI #015) er en variant av belgisk fårehund med varmrød, tett og kort pels og sort ansiktsmaske. Det er en populær brukshund, som opprinnelig har fungert som gjeterhund i hjemlandet Belgia.
Opprinnelse og alder.
Man vet ikke sikkert hva som har dannet grunnlaget til de belgiske fårehundene. Noen mener de nedstammer fra krysninger mellom gamle mellomeuropeiske fårhunder, andre at de er et resultat av lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til blant annet Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I 1891 inviterte derfor "professor A. Reul", ansatt ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles nasjonal belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det endel uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i 3 definerte varianter etter pelstype, korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble "De Club du Chien de Berger Belge" opprettet.
I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn "Nicolas Rose" var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av de. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet "malinois", etter byen Mechelen (Malines på fransk). Først noen år senere, i 1907 ble så den 4. varianten godkjent, først av "Berger Belge Club". Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.
Utseende, anatomi og fysikk.
Belgiske fårehunder har en kraftfull og muskuløs, litt langstrakt, men ikke tung kroppsbygning. Hodet bæres høyt og har stående stive spisse triangulære ører. Brystkassen er måtlig bred og dyp, og buken lett opptrukket. Ryggen er rett, bred og kraftig. Halen er middels lang, kraftig ved haleroten og skal verken være bøyd eller krokete. Hannene blir ca. 60-66 cm i skulderhøyde, tispene ca. 56-62 cm. Vekten ligger normalt på ca. 28-35 kg, avhengig av kjønn.
Malinois har kort tett pels med tett anlagte dekkhår. Fargen er varmgul med sorte inntegninger i tuppene av dekkhårene over ryggen og nedover beina, mot noe lysere i buken. Lysere underull. Den skal ha sort maske i ansiktet.
Bruksområde.
Malinois er opprinnelig en gjeterhund, og den har fortsatt slike egenskaper om den får trening, men i dag er denne varianten gjerne mer populær som brukshund for andre oppgaver, blant annet som politi, militær tjenestehund, redningshund og narkotikahund med mer. For den rette blir den også en god familiehund, spesielt i sekundær betydning.
Lynne og væremåte.
Malinois regnes som energisk, utholden, våken og oppmerksom hund med sterk psyke og pågangsmot. Den er typisk hengiven og tillitsfull mot sine eiere, men litt skeptisk og reservert overfor fremmede. Typen fordrer en god del mosjon og psykiske utfordringer for å trives maksimalt. Belgiske fårehunder må ikke få hard behandling, men den trenger en tydelig leder.
Malinois er typisk mer selvsikker og kan ha en litt sterkere personlighet enn de tre andre variantene av belgisk fårehund. Derfor blir den ofte brukt som tjenestehund. Den trenger regelmessig mosjon og pelsstell, men pelsstellet er ikke like krevende som for de tre andre variantene.


Anna Bugge Wicksell.
Anna Kristine Margrete Bugge Wicksell (født 17. november 1862 i Egersund, død 19. februar 1928) var en norsk forkjemper for kvinnesaken. Allerede som gymnaselev i 1883 var hun med blant stifterne av diskusjonsforeningen Skuld. Hun var formann i Norsk Kvindesagsforening (januar 1888 til juni 1889) etter sedelighetsdebatten som avstedkom Ragna Nielsens avgang.
Bugge var særlig opptatt av konkrete reformer, som var nødvendige for kvinners likestilling med menn. Hun var mer opptatt av kvinneundertrykkelsens sosiale og økonomiske årsaker enn av åndelige diskusjoner om sedelighet. I artikler i kvinnesaksforeningens tidsskrift Nylænde fremhevet hun kvinners økonomiske uavhengighet som en nødvendig forutsetning for kvinnefrigjørelse. I tråd med dette var hun også opptatt av utdannelse og organisering av kvinner. Hun var en av lærerinnene i den «frie undervisning for kvinner», som noen kvinnesakskvinner hadde tatt initiativ til. Hun holdt foredrag om kvinners faglige utdannelse og var opptatt av at kvinner skulle få lov til å komme i lære hos håndverkere. I Nylænde tok hun til orde for en pensjonskasse for husassistenter. Bugge deltok aktivt i arbeidet for kvinnestemmerett. I 1888 reiste hun som medlem av Kvindestemmeretsforeningen rundt i landet og talte for kvinners stemmerett.
I 1889 giftet Anna Bugge seg med svensken, senere professor, Knut Wicksell og hun forlot kvinnebevegelsesarbeidet i Norge. Hun ble cand.jur. ved Universitetet i Lund i 1911. Hun deltok også i annet politisk arbeide enn kvinnesaksarbeide. Som resultat av det ble hun medlem av Folkeforbundets permanente mandatkommisjon i 1921, og ble dermed den første kvinne i Folkeforbundet. Hun var der diplomat for Sverige.
I dag er en gate i Egersund oppkalt etter henne, «Buggebakken». I Sverige, hvor hun er kjent som Kristine Wicksell, planlegges det en minnemynt med hennes motiv.


SUSE.
SUSE er en samling av Linux-distribusjoner eid av Novell. Det finnes tre distroer under SUSE-paraplyen: «OpenSUSE» (tidligere SuSE Linux), «SuSE Linux Enterprise Server» og «SUSE Linux Enterprise Desktop». SUSE, med Novell i ryggen, er også en av de som bidrar mest til utvikling av Linux-kjernen og OpenOffice.org. SUSE Linux skiftet offisielt navn til OpenSUSE etter versjon 10.2 Alpha 3.
Med YaST gjøres installasjon av programmer, konfigurering av Linux og lignende veldig enkelt. Programmet gjør også installering av operativsystemet enkelt.
Historie.
Opprinnelig var SUSE Linux-distribusjonen en tysk oversettelse av Slackware Linux, som igjen var basert på SLS.
S.u.S.E (akronym for «Software- und Systementwicklung», tysk for «programvare- og systemutvikling») starta i 1992 som en UNIX-konsulentgruppe, som bidro ofte med programvare til Slackware og SLS og som laga manualer til både UNIX og Linux.


Paramount.
Paramount er en by i sør-California, sørøst fra Los Angeles. Det bor om lag 50 000 innbyggere der. Paramount er en del av Greater Los Angeles Area, et større byområde rundt Los Angeles. Vest for Paramount er Compton, South Gate og Downey ligger nord for Paramount, øst og sør for Paramount ligger Bellflower og Long Beach ligger og sør.
Området som idag danner byen Paramount ble først bosatt av spanske settlere under Ny-Spania i 1781 og flere spanskkontrollerte eiendommer ble etablert i området. Etter Den meksikansk-amerikanske krigen 1846-1848 ble området overtatt av nordamerikanere. Stedet fikk bystatus 30. januar 1957.


Paramount Pictures.
Paramount Pictures, er en av de største filmstudioene i verden. Startet i 1912 og har i dag noe av det mest avanserte utstyret i verden.


Hosebåndsordenen.
Hosebåndsordenen (engelsk: The Most Noble Order of the Garter) er en engelsk ridderorden opprettet av kong Edvard III i 1348. Bortsett fra den britiske monarken teller ordenen bare 25 medlemmer, såkalte "Knights Companions".
Ordenen rangerer som nummer tre av alle britiske utmerkelser, etter Victoriakorset og Georgskorset, og regnes som «kronen» i det britiske systemet av æresbevisninger. Hosebåndsordenen er idag Europas eldste nasjonale orden som har vært i bruk uavbrutt siden middelalderen.
Ordenen hører spesifikt til England. Tistelordenen hører til Skottland og St. Patricksordenen hører til Irland‚ men denne tildeles ikke lenger.
Historie.
Kong Edvard III grunnla Hosebåndsordenen som «et samfunn, fellesskap og kollegium av riddere».
Året ordenen ble stiftet blir antatt å være 1348, allikevel har ulike datoer fra 1344 til 1351 blitt foreslått. Regnskapet som fulgte kongens garderobe viser at det å ha på seg hosebånd startet i 1348.
Ordensmedlemmer.
Medlemskapet er ekstremt begrenset og består av overhodet (den britiske monarken), Prinsen av Wales og ikke mer enn 24 medlemmer ("companions"). Mannlige medlemmer har tittelen "Knight Companion", mens kvinnelige medlemmer har tittelen "Lady Companion". Ordenen kan også inkludere et antall ekstramedlemmer ("supernumerary members"), som ikke regnes med i det begrensete antallet. Disse kan være medlemmer av den britiske kongefamilien ("Royal Knights and Royal Ladies of the Order of the Garter"), samt utenlandske medlemmer (i praksis monarker) kalt "Stranger Knight" eller "Stranger Lady".
Mannlige medlemmer setter "Sir", og kvinnelige medlemmer setter "Lady", foran sine fornavn. Hustruer til mannlige medlemmer kan sette "Lady" foran sitt etternavn, men ektemenn til kvinnelige medlemmer har ikke tilsvarende privilegium.
Mannlige medlemmer setter "KG", og kvinnelige medlemmer setter "LG", etter sine navn. Når en person har rett til å sette flere slike bokstaver etter sitt navn, kommer KG eller LG foran alle andre, unntatt "Bt" (baronett), "VC" (Victoria Cross) og "GC" (George Cross).
Norske hosebåndriddere.
Siden unionsoppløsningen har alle regjerende norske monarker vært utnevnt til medlem av ordenen. Kong Haakon VII ble utnevnt i 1906, som ridder nummer 833. I 1959 ble kong Olav V ridder nummer 923. Kong Harald V ble utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen i 2001, og ble derved ridder nummer 996 i rekken.


Red Hat Linux.
Red Hat Linux er en distribusjon av operativsystemet Linux. Red Hat slutta å arbeide med denne distribusjonen i 2004. Det var en av de mest kjente Linux-distribusjonene, men Red Hat ga opp arbeidet på Red Hat Linux til fordel for bl.a Fedora Project og Red Hat Enterprise Linux.


Groenendael.
Groenendael er en langhåret sort belgisk fårehund og en god brukshund.
Opprinnelse og alder.
Man vet ikke sikkert hva som har dannet grunnlaget til de belgiske fårehundene. Noen mener de nedstammer fra krysninger mellom gamle mellomeuropeiske fårhunder, andre at de er et resultat av lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til bl.a. Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I 1891 inviterte derfor "professor A. Reul", ansatt ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles nasjonal belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det endel uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i 3 definerte varianter etter pelstype, korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble "De Club du Chien de Berger Belge" opprettet.
I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn "Nicolas Rose" var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av de. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter distriktet Malines. Først noen år senere, i 1907 ble så den 4. varianten godkjent, først av "Berger Belge Club". Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.
Utseende, anatomi og fysikk.
Belgiske fårehunder har en kraftfull og muskuløs, litt langstrakt, men ikke tung kroppsbygning. Hodet bæres høyt og har stående stive spisse triangulære ører. Brystkassen er måtelig bred og dyp, og buken lett opptrukket. Ryggen er rett, bred og kraftig. Halen er middels lang, kraftig ved haleroten og skal verken være bøyd eller krokete. Hannene blir ca. 60-66 cm i skulderhøyde, tispene ca. 56-62 cm. Vekten ligger normalt på ca. 20-28 kg, avhengig av kjønn.
Groenendael har lang ensfarget sort pels med krage rundt halsen og langhårede frynser langs baksiden av beina. Hunderasen krever noe pelsstell, men et sunt kosthold rikt på oljer bidrar til en glansfull og mer lettstelt pels.
Bruksområde.
Dette er opprinnelig en fårehund, og den har fortsatt slike egenskaper om den blir trenet for dette, men i dag er den mer for familie- og brukshund og regne. Den er en god og allsidig brukshund og utgjør en god familiehund for folk med erfaring.
Lynne og væremåte.
Belgiske fårehunder er generelt sett noe engstlige, kjenslige og impulsive, men dette bidrar også i stor grad til å gjøre rasen responsiv til stimuli. Den er våken og oppmerksom, og har gjerne en sterk personlighet. Ofte svært hengiven og tillitsfull overfor sine eiere, men kanskje noe mer skeptisk og reservert overfor fremmede. De er ofte meget energiske og utholdne, og fordrer gjerne en god del mosjon og utfordringer for å trives maksimalt. Belgiske fårehunder skal ikke ha hard behandling, men de trenger gjerne en tydelig leder.


Fedora (Linux).
Fedora (uttales /fɨˈdɔːrə/) er et operativsystem basert på Linux-kjernen som leveres sammen med en rekke generelle programpakker (Linux-distribusjon). Fedora benytter seg av pakkeformatet RPM Package Manager, blir utviklet av Fedora Project og blir sponset av Red Hat. Fedora Project er et brukernettverk, og har som målsetning å være ledende i utviklingen av fri og åpen programvare.
Fedora er den frie versjonen av det kommersielle operativsystemet Red Hat Enterprise Linux (RHEL), som også utvikles av Red Hat. Mens RHEL er selskapets offisielle operativsystem, er Fedora mer åpen for påvirkning utenfra og oppdateres langt oftere. Fedora og RHEL er begge etterfølgerne til Red Hat Linux, som Red Hat sluttet å videreutvikle etter lanseringen av versjon 9 den 31. mars 2003.
Første versjon ble lansert den 5. november 2003 under navnet Fedora Core. Den bestod av operativsystemet og andre basisprogrammer som ble vedlikeholdt av programvareutviklere hos Red Hat. Under lanseringen av tredje versjon den 8. november 2004 ble det også lansert en programpakke kalt "Fedora Extras". Den bestod av fri programvare som ikke nødvendigvis var blitt utviklet av Red Hat. Ved lanseringen av versjon 7 den 31. mai 2007, ble disse slått sammen til én programvarepakke med navnet Fedora.
Utviklingen foregår via såkalt "upstreaming", som betyr at en forandring foretas i selve kildekoden i stedet for å leveres som en "patch". Dette sørger for at oppdateringene alltid er tilgjengelige for alle distribusjonene av programvaren.
Den raske oppdateringen av systemet, gjør at versjonene av Fedora har en relativt kort levetid. Den enkelte versjon vedlikeholdes i inntil en måned etter at neste versjon er lansert. Med et tidsrom på 6 måneder mellom nye versjoner, gir dette en vedlikeholdsperiode på 13 måneder for hver versjon. Ettersom datamaskiner og deres tilbehør gjennomgår en stadig utvikling, er den korte levetiden en fordel. Den gjør at Fedora stadig oppdateres med nyere programvare som tar hensyn til nyere maskinvare. Fedora er derimot uegnet i former for produktutvikling hvor det kreves stabilitet. Et eksempel er innebygde systemer hvor langvarig støtte og vedlikehold er mer viktig enn å holde tritt med de siste utgavene av programvare. Til det siste formålet har Red Hat utviklet RHEL, og de to operativsystemene utfyller på denne måten hverandre. Programmer som utvikles til Fedora blir da også etter hvert integrert i RHEL.
Fedora lanseres primært i utgaver for 32-bit og 64-bit x86-arkitektur. 32-bit utgavene var opprinnelig basert på i386. I versjon 11 ble systemet oppdatert til i586 og i versjon 12 til i686. I tillegg opererer Red Hat også med sekundære arkitekturer. Fedora for de primære arkitekturene er ment for flertallet av brukerne, og blir ikke lansert før oppdagede funksjonelle feil i testutgavene er opprettet. Fedora for de sekundære arkitekturene er bare ment for motiverte utviklingsteam innenfor den aktuelle arkitektur. Kjente feil kan derfor forekomme i lanseringer, ettersom det forutsettes at kompetente programmerere blant brukerne vil kunne rette dem. PowerPC var en primær arkitektur fra versjon 3 til versjon 13, da den ble sekundær. Den 17. juli 2008 uttale Linus Thorvalds, opphavsmannen bak Linux-kjernen, at han benyttet Fedora på grunn av dets gode støtte for Power-PC arkitekturen, som han foretrakk på denne tiden.
Andre sekundære arkitekturer for Fedora er MIPS, SPARC, PA-RISC, s390x og ARM.
I følge en rapport fra DistroWatch i juni 2011, er Fedora den tredje mest populære Linux-distribusjonen, bare overgått av Ubuntu og Linux Mint, og den mest populære RPM-baserte Linux-distribusjonen.
Siste versjon er Fedora 17, som ble lansert den 29. mai 2012.
Historie.
Det er selskapet Red Hat som står bak distribusjonen Fedora Core. Opprinnelig het Red Hats distribusjon «Red Hat Linux». Sommeren 2002 lanserte de en ny kommersiell variant som heter «Red Hat Enterprise Linux». Dette var ingen stor suksess, blant annet fordi den kommersielle og frie (gratis) utgaven var for lik. Begge distribusjon ble utgitt av Red Hat. Sommeren 2004 bestemte de seg for å legge ned «Red Hat Linux» og lage en ny distribusjon som var mer åpen for påvirkning utenfra, og som hadde mye raskere oppdateringsfrekvens enn de tidligere distribusjonene. Det var en del og fram og tilbake om navn, samarbeidspartnere og hvordan man skulle «åpne opp» distribusjonen. Det endte med at man slo sammen gamle «Red Hat Linux» og Fedora Linux Project, som fikk navnet Fedora Project, som gir ut distribusjonen Fedora Core. I realiteten er imidlertid Fedora Core ganske lik «Red Hat Linux», da det meste av utvikling og avgjørelser fremdeles gjøres av Red Hat. Fedora Core danner også grunnlaget for «Red Hat Enterprise Linux», f.eks. er versjon 4 av «Red Hat Enterprise Linux» basert på «Fedora Core 3».
Fra og med versjon 7 har «Fedora Core» skiftet navn til Fedora.
Bruksområde.
Som de fleste andre store Linux-distribusjoner, finnes Fedora i versjoner for 32-bit x86 og 64-bit x86 prosessorer. Fedora finnes også i en versjon som kjører på PowerPC.
Installasjon.
Fedora kan lastes ned som en Live-CD eller en installasjons-DVD. Fedora er veldig enkel å installere og kan fint installeres på en separat partisjon ved siden av andre operativsystemer, for eksempel Windows XP. En full installasjon med alle pakkene på cdene eller dvden kan bruke over 8 GB.
Pakkehåndtering.
Linux-distribusjonen benytter seg av pakkesystemet Yellow dog Updater, Modified (YUM) for å installere og oppdatere pakkene sine.
Fordeler og ulemper.
For noen er det en ulempe at mye hjelp og bruksanvisninger bare finnes på engelsk.
Versjonene av Fedora har kort levetid. Dette er en ulempe for brukere som ønsker en «varig» distribusjon som vedlikeholdes med jevne mellomrom.
Den korte levetiden er også en fordel. Datamaskiner og deres tilbehør gjennomgår en stadig utvikling – nye prosessorer, nye minnetyper, nye skjermkort, og nye former for periferiutstyr. På grunn av sin korte levetid har versjonene av Fedora nyere programvare, og er bedre tilpasset nyere maskinvare enn distribusjoner som satser på stabilitet (f.eks Debian).


Tervueren.
Tervueren er en langhåret varmrød belgisk fårehund med sorte innslag på kroppen og sort ansiktsmaske. Den er en god brukshund.
Opprinnelse og alder.
Man vet ikke sikkert hva som har dannet grunnlaget til de belgiske fårehundene. Noen mener de nedstammer fra krysninger mellom gamle mellomeuropeiske fårhunder, andre at de er et resultat av lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til bl.a. Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I 1891 inviterte derfor "professor A. Reul", ansatt ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles nasjonal belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det endel uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i 3 definerte varianter etter pelstype, korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble "De Club du Chien de Berger Belge" opprettet.
I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn "Nicolas Rose" var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av de. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter byen Mechelen (Malines på fransk). Først noen år senere, i 1907 ble så den 4. varianten godkjent, først av "Berger Belge Club". Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.
Utseende, anatomi og fysikk.
Belgiske fårehunder har en kraftfull og muskuløs, litt langstrakt, men ikke tung kroppsbygning. Hodet bæres høyt og har stående stive spisse triangulære ører. Brystkassen er måtlig bred og dyp, og buken lett opptrukket. Ryggen er rett, bred og kraftig. Halen er middels lang, kraftig ved haleroten og skal verken være bøyd eller krokete. Hannene blir ca. 60-66 cm i skulderhøyde, tispene ca. 56-62 cm. Vekten ligger normalt på ca. 28-35 kg, avhengig av kjønn.
Tervueren har lang varmrød pels med sorte innslag og krage rundt halsen, mot noe lysere varmrød i buken og nedover beina. Lysere underull. Den skal ha sort maske i ansiktet.
Bruksområde.
Dette er opprinnelig en fårehund, og den har fortsatt slike egenskaper om den blir trenet for dette, men i dag er den mer for familie- og brukshund og regne. Den er en god og allsidig brukshund og utgjør en god familiehund for folk med erfaring.
Lynne og væremåte.
Belgiske fårehunder er generelt sett noe engstlige, kjenslige og impulsive, men dette bidrar også i stor grad til å gjøre rasen responsiv til stimuli. Den er våken og oppmerksom, og har gjerne en sterk personlighet. Ofte svært hengiven og tillitsfull overfor sine eiere, men kanskje noe mer skeptisk og reservert overfor fremmede. De er ofte meget energiske og utholdende, og fordrer gjerne en god del mosjon og utfordringer for å trives maksimalt. Belgiske fårehunder skal ikke ha hard behandling, men de trenger gjerne en tydelig leder.


Laekenois.
Laekenois er en strihåret rødbrun belgisk fårehund og en god brukshund.
Opprinnelse og alder.
Man vet ikke sikkert hva som har dannet grunnlaget til de belgiske fårehundene. Noen mener de nedstammer fra krysninger mellom gamle mellomeuropeiske fårhunder, andre at de er et resultat av lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til bl.a. Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I 1891 inviterte derfor "professor A. Reul", ansatt ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles nasjonal belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det endel uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i 3 definerte varianter etter pelstype, korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble "De Club du Chien de Berger Belge" opprettet.
I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn "Nicolas Rose" var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av de. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter byen Mechelen (Malines på fransk). Først noen år senere, i 1907 ble så den 4. varianten godkjent, først av "Berger Belge Club". Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.
Utseende, anatomi og fysikk.
Belgiske fårehunder har en kraftfull og muskuløs, kvadratisk, men ikke tung kroppsbygning. Hodet bæres høyt og har stående stive spisse triangulære ører. Brystkassen er måtlig bred og dyp, og buken lett opptrukket. Ryggen er rett, bred og kraftig. Halen er middels lang, kraftig ved haleroten og skal verken være bøyd eller krokete. Hannene blir ca. 60-66 cm i skulderhøyde, tispene ca. 56-62 cm. Vekten ligger normalt på ca. 28-35 kg, avhengig av kjønn.
Laekenois har stri grovstrukturert askegrå/askeblond pels (ca. 6 cm lang) med spor av sort/grått rundt snutepartiet, brystet og på halen. Underull i samme farge.
Bruksområde.
Dette er opprinnelig en fårehund, og den har fortsatt slike egenskaper om den blir trenet for dette, men i dag er den mer for familie- og brukshund og regne. Den er en god og allsidig brukshund og utgjør en god familiehund for folk med erfaring.
Lynne og væremåte.
Belgiske fårehunder er generelt sett noe engstlige, kjenslige og impulsive, men dette bidrar også i stor grad til å gjøre rasen responsiv til stimuli. Den er våken og oppmerksom, og har gjerne en sterk personlighet. Ofte svært hengiven og tillitsfull overfor sine eiere, men kanskje noe mer skeptisk og reservert overfor fremmede. De er ofte meget energiske og utholdne, og fordrer gjerne en god del mosjon og utfordringer for å trives maksimalt. Belgiske fårehunder skal ikke hard behandling, men de trenger gjerne en tydelig leder.


Norðdepil.
Norðdepil (, dansk: "Norddeble") er en bygd på Færøyene. Den ligger i Hvannasunds kommuna, som har sitt senter i Hvannasund på Viðoy, rett over på den andre siden av sundet som skiller de to bygdene. Norðdepil ble grunnlagt av Poul Sivar Sivertsen i 1866, som grunnla forretningen "á Oyrini" på stedet. I 1895 åpnet skolen, og fra 1897 til 1912 var det en hvalfangststasjon i bygda. Norðdepil og Hvannasund har siden 1963 hatt landfast forbindelse via en veidemning. Siden 1967 har Norðdepil vært tilknyttet Klaksvík via to tunneler. Langs østkysten av Borðoy går det en vei til Múli. 1. januar 2009 hadde Norðdepil 170 innbyggere, mot 191 i 1985.


Sveitsergarden.
a>. Styrken består i dag av 100 sveitsiske menn som får opplæring i bruk av moderne våpen, sverd og hellebard.
Sveitsergardist i Vatikanet i hverdagsuniform
a>hjelmer, det vil si hjelmer av spansk 1500-talls-modell med brei brem og kam på toppen.
Den pavelige Sveitsergardens flagg i dag
Sveitsergarden er i dag en styrke av sveitsiske leiesoldater som tjenestegjør som pavens livgarde og Vatikanets forsvar. Deres offisielle språk er tysk.
Det har vært flere «sveitsergarder» som har tjent forskjellige europeiske fyrstehus og makter, deriblant den sveitsiske Cent-Garde («hundre vakter») som tjenestegjorde ved det franske hoffet fra 1497 til 1830 og var den første sveitsergarden, og flere andre på 1700-tallet. Nå er det bare pavens sveitsergarde som fortsatt eksisterer.
Historie.
Fra 1400- til 1800-tallet var det flere leiesoldater fra Sveits, på tysk opprinnelig kalt "Reisläufer", i tjeneste som drabanter, livvakter og soldater for ulike europeiske fyrstehus og andre makter som kunne betale. De var i likhet med de tyske landsknektene kjent for sitt mot, sin lojalitet, disiplin og stridsdyktighet, samt for sine ekstravagante drakter av fargerike stoffer. Slike tropper av sveitsiske soldater ble flere steder kalt "Sveitsergarden". Den mest kjente av disse er Sveitsergarden i Vatikanet som ankom som leiesoldater til Roma 22. januar 1506.
Den pavelige sveitsergardens mest kjente slag kom i 1527, ved invasjonen og plyndringen av Roma. Omtrent hele Sveitsergarden ble massakrert på trappen til Peterskirken. Av 189 vakter overlevde bare 42, men deres mot sikret at Pave Klement VII unnslapp ned "passeto", en indre korridor i muren som går fra Vatikanet til Castel Sant'Angelo.
En populær myte sier at de tradisjonelle, gule, blå og røde uniformene som Sveitsergarden bærer, ble utformet av kunstneren Michelangelo. Men sannheten er at disse uniformene ble designet i 1905 av en kommandant i Sveitsergarden. Den myke baretten, det vil si alpelua, vamsen og bukser med slisser og i sterke farger etterlikner imidlertid landsknektenes klesmote tidlig på 1500-tallet.
I 1988 ble Sveitsergardens nye kommandant Alois Estermann og hans kone funnet myrdet i leiligheten sin. Estermann hadde bare ti timer tidligere blitt utnevnt til den 31. kommandant i Sveitsergarden. Mannen som drepte dem, og senere seg selv, var en misfornøyd ung visekorporal som følte seg forbigått i forbindelse med en medaljeutdeling. I 1981 forsøkte Estermann forgjeves å beskytte pave Johannes Paul II fra mordforsøket til Mehmet Alì Agça. Da skuddet kom, hoppet Estermann inn i pavens kjøretøy for å beskytte paven, men rakk det ikke tidsnok.
Sveitsergarden i dag.
Styrken er i dag begrenset til 100 soldater og består nå av fire offiserer, 23 underoffiserer, 70 hellebardister, to trommeslagere og en feltprest. Soldatene er opplært og utstyrt med moderne våpen og taktikk, men har også opplæring i bruk av sverd og hellebard.
Kravene til gardistene er strenge. De må være menn, tilhøre den romersk-katolske tro, ha sveitsisk nasjonalitet, ha gått rekruttskolen og tjenestegjort tre år i det sveitsiske forsvaret, og ha god vandelsattest. Rekruttene må dessuten være mellom 19 og 30 år og minst 174 cm høye.
De fleste sveitsergardistene kommer fra kantonen Wallis, der befolkninga er fransk- og tyskspråklig.
Edsavleggelse.
Nye rekrutter avlegger årlig sin ed i Cortile di San Damaso den 6. mai, årsdagen for "Sacco di Roma", plyndringen av Roma.
Deretter går rekruttene én etter én til fanen og sverger med høyre hånd.


Adverbial.
Et adverbial er et setningsledd som sier noe om verbalet, predikatet eller hele setningen. Det er ikke krevd av verbalet, så derfor kan hele adverbialet sløyfes uten at setningen blir feil grammatisk sett.


Ekebergrestauranten.
Ekebergrestauranten er en restaurant i Ekebergåsen med utsikt ned mot Bjørvika i Oslo (Kongsveien 15), oppført for Oslo kommune 1927–1929. Bygningen ble tegnet av arkitekt Lars Backer og er et av de fineste eksempler på klassisk funksjonalisme i Norge. Den er bygd i betong med flatt tak, store opprutede vindusflater, terrasse og et buet inngangsparti i et lavt hjørnetårn.
Historie.
Bygningen var i sin tid en av byens mest populære danserestauranter, men gikk på 1980-tallet inn i langvarig forfall og ble i 1997 stengt. Restauranten har senere vært gjennom en omfattende restaurering og ble gjenåpnet i mars 2005. Nåværende eier (2005) er Christian Ringnes og firmaet Eiendomsspar. Restauranten drives av Fursetgruppen restaurant group ved Bjørn Tore Furset. Interiøret i den nye Ekebergrestauranten er designet av Thomas Ness.
Restauranten ble tidligere kalt «Åreknuten» på folkemunne. Det var «fordi det var et litt slitent sjekkested for folk over 60»
Den norske spillefilmen 50 er en av filmene som delvis er spilt inn på restauranten.
Tidligere bygning.
Den første og opprinnelige Ekebergrestauranten ble oppført i 1916. Den var Tiedemanns Tobaksfabriks paviljong på Jubileumsutstillingen på Frogner 1914, etterpå gitt til kommunen og oppført som restaurant på Ekeberg, men revet da den nåværende ble bygd.
Kulturminne.
Ekebergrestauranten er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


Michael Melchior.
Michael Melchior (født 31. januar 1954 i København i Danmark) er en dansk-norsk-israelsk rabbiner og politiker, som siden 1999 har representert det venstreorienterte religiøse partiet Meimad i det israelske parlamentet, Knesset.
Liv og virke.
Melchior ble født i en rabbinerfamilie i København, og fikk sin semikhá (ordinasjon) som rabbiner fra Yeshivat Hakotel i Jerusalem. Han arbeidet i mange år som rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.
Siden 1985 har Melchior og hans familie hovedsakelig bodd i Israel. Hans sønn Joav ble senere rabbiner i Oslo. Han ble leder for Meimad i 1996 og i 1999, året da Meimad ble et parti, ble han innvalgt i Knesset. Han er partiets eneste representant.
Fra 1999 til 2001 var han minister for sosiale- og diasporasaker i Ehud Baraks regjering.
Etter at Barak tapte valget i 2001, ble han i stedet utnevnt til viseutenriksminister for diaspora-anliggender under Shimon Peres, men mistet denne stillingen da Arbeiderpartiet trakk seg fra regjeringen i november 2002. Han ble gjenvalgt til Knesset i 2003.
I januar 2005 ble han utnevnt til viseminister for utdannelse, kultur og sport, etter at Arbeiderpartiet hadde gått inn i regjeringen igjen. I juni 2006 ble han viseminister for sosiale- og diasporasaker, men gikk igjen av etter at Arbeiderpartiet trakk seg ut av regjeringen.
Melchior ble gjenvalgt som Knessetmedlem i 2006, og ble da leder for komiteen for utdannelse, kultur og sport.


Camerlengo.
Annen bruk.
Enkelte organisasjoner i Italia, spesielt katolske brorskap med røtter i middelalderen, bruker tittelen camerlengo for sin kasserer.


Sede vacante.
Sede vacante eller sedesvakans er en betegnelse på perioden hvor et embetssete står tomt ("vakant") i påvente av valg eller oppnevnelse av en ny person. Det brukes særlig om bispeseter i perioden mellom to biskoper, men kan også brukes om andre embeter.
Den hellige stol.
Våpen for Den hellige stol under sedesvakans
Om Den hellige stol (pavestolen) brukes begrepet i perioden mellom en paves død og valget av en ny pave. Dette embetet er et særtilfelle, fordi pavene med noen ytterst få unntak sitter inntil sin død, slik at det oppstår sedesvakans. For andre bispeseter enn Roma skal biskopen normalt få avløsning når helsen begynner å svikte eller han oppnår en viss alder. Dersom denne perioden blir lengre enn noen uker, går den over til å være et interregnum. Hovedforskjellen er at under en vakans er de aller fleste styrefunksjoner satt ut av spill, mens under et interregnum må flere funksjoner fylles på irregulært vis. Siste gang det ble erklært at man hadde et interregnum var perioden fra 10. november 1241 til juni 1243.


Papabile.
Papabile (pluralis papabili) er en betegnelse for kardinaler som ved et pavevalg ansees å ha sjanser til å bli valgt til pave.
For en oversikt over hvem som ble ansett som papabili forut før pave Benedikt XVIs valg i 2005, se konklavet 2005.


Skiorientering.
Skiorientering er en orienteringsvariant der deltakerne tar seg fram i ukjent terreng i et ferdig løypenett etter kart på ski.
Typisk for moderne skiorientering er at mye av orienteringen foregår i et meget tett løypenett store deler av konkurransen. De beste skiorienterne må i perioder regne med å møte et nytt løypekryss for hvert 10-15. sekund. Dette setter store krav til konsentrasjonsevne og evne til å manøvrere.
I Norge brukes i hovedsak områder med relativt åpen skog der det fra før finnes en del brede, maskinpreparerte løyper. I tillegg til dette settes en mengde løyper med snøskuter, men uten spor. Internasjonalt er det noe vanligere å ha mange maskinpreparerte spor. Løperne er også frie til ferdes utenfor oppkjørte løyper der en finner det hensiktsmessig.
Løperne er frie til å velge langrennsteknikk og utstyr etter forholdene, men i hovedsak brukes vanlige skøyteski. Der det er mulig brukes vanlig fristilteknikk, i skuterspor må man ofte bruke staketeknikk, også i motbakke.
Kartet har løperne i et stativ på brystet, slik at det kan leses i fart. Kompass brukes ikke i like stor utstrekning i skiorientering som i fotorientering.


Konklavet 2005.
Som følge av pave Johannes Paul IIs død den 2. april 2005, ble det 18. til 19. april holdt et konklave (pavevalg) i Roma. "Kardinal Joseph Ratzinger" ble her valgt til pave, og tok navnet Benedikt XVI. Dette ble det første pavevalget i det 3. årtusen. Forrige pavevalg var i 1978.
Konklavet.
Et pavevalg er den prosess der kardinalskollegiet velger en ny pave. Pr. 2. april 2005 var det 117 kardinaler under 80 år, som dermed har stemmerett ved pavevalget. 115 av disse deltok i konklavet. Det var pave Paul VI som i 1970 bestemte at de eldre kardinalene ikke lenger skulle ha stemmerett. 114 av de stemmeberettigede kardinalene ble utnevnt av pave Johannes Paul II før han døde. Bare to av kardinalene som deltok på konklavet var utnevnt av andre enn Johannes Paul II og hadde deltatt på et tidligere konklave, dette gjaldt kardinalene Ratzinger (den valgte paven) og Baum, begge utnevnt til kardinaler av pave Paul VI på 70-tallet.
Gjennomføring.
Kardinalene samlet seg i Det sixtinske kapell fra kl. 16.30 lokal tid den 18. april 2005. De gikk i høytidelig prosesjon inn i kapellet, mens de sang hymnen "Veni Creator" i tråd med de regler pave Johannes Paul II satte opp for valget.
Avstemninger.
Kl. 20.00 den 18. april steg det opp svart røyk fra kapellets pipe, som tegn på at første avstemning var fullført uten at man hadde fått nødvendig flertall for en kandidat.
Andre og tredje runde ble varslet kl. 12.00 den 19. april, da det igjen steg opp svart røyk.
Fjerde runde ble varslet med hvit røyk rett før kl. 18.00 den 19. april. Noen minutter senere begynte klokkene i Peterskirken å ringe, og etter kort tid begynte klokkene i andre kirker i Roma å slutte seg til.
Kardinal Joachim Meisner fortalte etter annonseringen av valget at da man under opptellingen nådde de nødvendige 77 stemmer for Ratzinger reiste kardinalene seg og applauderte. Deretter ble opptellingen fullført, og fortsatte ifølge Meisner ennå en stund. Utover dette kunne han av hensyn til taushetsplikten ikke si noe, men det er all grunn til å tro at den nye paven fikk godt over det nødvendige flertall på 2/3 + én stemme.
Den 23. september 2005 skrev et velrenommert italiensk tidsskrift, "Limes", at Ratzinger ved fjerde avstemning hadde fått 84 stemmer. Kilde var en angivelig dagbok fra en ikke-identifisert kardinal, og det kan derfor ikke helt utelukkes at det dreier seg om en bløff. Men dersom det skulle dreie seg om en genuin indiskresjon (og dermed eklatant brudd på taushetsplikten), skal kardinal Ratzinger ha ledet gjennom alle avstemningene, og den argentinske kardinal Jorge Bergoglio hele tiden vært annenmann. Sistnevntes stemmetall skal ha kommet opp i 40 ved tredje avstemning. Ifølge tidsskriftet fikk Ratzinger hele 47 stemmer i første valgomgang, mens Bergoglio fikk 10.
Tu es Petrus.
Etter valget leste kardinalene sannsynligvis Matt. 16;18-19 for Ratzinger: "«Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»"
Kardinal Meisner fortalte pressen at Ratzinger virket «litt hjelpeløs» idet han forlot kardinalkollegiet for å skifte til pavelig drakt i «Tårenes rom», som kalles slik fordi mange av de nyvalgte paver har blitt overveldet når de kom dit og fattet den enorme byrde som var blitt lagt på deres skuldre.
Personer regnet som papabili i 2005.
Merk at ved en paves død avsettes de fleste personer automatisk fra sine posisjoner ved kurien. «Siste» i denne tabellen refererer derfor til posisjoner de aktuelle personene innehadde frem til pave Johannes Paul IIs død.
Stemmetall ifølge en «lekket» dagbok.
Den 23. september 2005 ble en tekst som angivelig skulle stamme fra en kardinals ikke-autoriserte dagbok publisert i det italienske magasinet "Limes". En rekke nyhetsbyråer gav saken bred internasjonal spredning. En i virkeligheten minner dokumentet lite om dagboksnotater, og dets troverdighet støter også på andre problemer. Et av dem er at alle notater som kardinalene måtte ha tatt, ble samlet inn etter hver avstemning og brent..


Meneñ stadion.
Meneñ stadion er Naurus nasjonalstadion, og ligger i distriktet Meneng ("Meneñ" er en gammel skrivemåte for "Meneng"). Stadionet er fortsatt under konstruksjon; byggearbeider har stått rolig siden 2002, hovedsakelig på grunn av finansielle problemer. Det er lite sannsynlig at det vil bli fullført, siden Nauru nå ikke har noen penger igjen.


Crohns sykdom.
Crohns sykdom eller "Morbus Crohn" er en inflammatorisk mage- og tarmsykdom som kan angripe hele fordøyelseskanalen, men som er mest vanlig i tynntarmen, overgang tynntarm/tykktarm, og tykktarmen. Årsaken er ukjent, men man mener den skyldes visse immunologiske mekanismer. Sykdommen angriper alle lag i tarmveggen, og fistler og perforasjoner er derfor mulige komplikasjoner.
Symptomer.
Symptomene kan være magesmerter i varierende grad, diaré (ev. steatoré), blod og slim i avføringen, uforklarlig feber, hyppige munnsår, luftplager og vekttap. Analfistel kan være første tegn på sykdommen, og gir derfor grunn til å mistenke Crohns sykdom hvis dette oppstår hos yngre mennesker (20-40 år).
For å stille diagnosen Crohn bestilles ofte en røntgenundersøkelse av tynntarmen eller en koloskopi, hvor en spesialist ser opp i tykktarmen ved hjelp av en slange med fiberoptisk kikkert. På røntgenbildene kan man i overgangen fra tynn- til tykktarmen typisk finne et område som er trangt og hovent, typisk for en slik betennelse. Ved koloskopien kan legen ta vevsprøver av betente områder, prøver som senere kan analyseres i mikroskop for å stille diagnosen og for å skille den fra ulcerøs kolitt.
Crohns finnes over hele verden, men mest i Vest-Europa og USA. Den rammer også oftest yrkesaktive personer i 20 – 40-årsalderen.
Behandling.
Underskudd av næringsstoffer må korrigeres med tilførsel av riktige mengder næring og væske. Noen ganger kan det være nødvendig å gjøre dette intravenøst. Pasienter med Crohns sykdom kan også oppleve leddsmerter, hudproblemer, galle- eller nyresteiner og disse plagene må behandles for seg.
Det finnes per i dag ingen helbredende behandling. Vanlig medisinsk behandling for å dempe symptomer er glukokortikoider (prednisolon) i kortere perioder da sykdommen er særlig aktiv, men bivirkningene av denne gjør at prednisolon sjelden er fornuftig å bruke over lengre tid. Det immundempende stoffet azathioprin ("Imurel") brukes ofte sammen med eller istedenfor prednisolon der det er mulig. I alvorlige tilfeller av crohn, eller tilfeller der behandling med glukokortikoider og immundempende middel ikke er nok, blir mange nå behandlet med Remicade eller Humira. Dette er medisiner som hemmer et spesielt stoff som er med på å skape betennelse, TNF alfa. Interleukiner, antibiotika, methotrexat og budesonid er andre medisiner som det forskes mye på i forbindelse med Crohns sykdom.
Noen ganger er infeksjonene så kraftige og gir så mye plager at det kan være aktuelt å fjerne deler av tarmen. Siden betennelsen kan komme igjen er man forsiktig med å fjerne tarmavsnitt før det er absolutt nødvendig. I enkelte tilfeller fjernes tykktarmen og pasienten får en stomi (pose på magen). Også kanaler fra tarmen til endetarmsområdet – fistler – kan kreve kirurgisk behandling.
Teorier og forskning.
En av teoriene går ut på at MAP bakterien (Mycobacterium avium paratuberkulose) utløser sykdommen. Det er i høy frekvens funnet denne bakterien i betente områder i tarmen, samt finnes tilsvarende sykdommer forårsaket av denne bakterien hos kyr, sauer og gjeiter. MAP bakterien er svært robust og kan overleve pasteurisering av melk, samt overleve flere døyn i tørre omgivelser.
Forløp.
Sykdomsforløpet varierer. Mange er helt symptomfrie i lange perioder, men nesten alle får tilbakefall. Barn som utvikler Crohns sykdom, har ofte et mer alvorlig forløp enn voksne. Over halvparten av pasienter med Crohns blir operert en eller flere ganger.
Navnet.
Sykdommen er oppkalt etter Burrill Bernard Crohn, som beskrev sykdommen i 1932. Men den første til å beskrive sykdommen, var Antoni Leśniowski, som beskrev den i 1904. Ettersom hans beskrivelse var på polsk, ble den ikke kjent før langt senere.


Sentralnervesystemet.
Sentralnervesystemet hos mennesket.1. Hjernen2. Sentralnervesystemet3. Ryggmargen
Sentralnervesystemet hos pattedyr består av hjernen og ryggmargen og er den delen av nervesystemet som er beskyttet av knokler. Sentralnervesystemet er en av nervesystemets to hoveddeler. Det andre systemet er det perifere nervesystemet.
Sentralnevesystemet anlegges tidlig på fosterstadiet, som er et hult rør. Den fremre delen blir til hjernen og den bakre blir ryggmargen. Forenden får flere utposninger og utvekster som utvider seg til de ulike delene av hjernen: storehjernen, diencephalon, hjernestammen og lillehjernen. Ryggmargen beholder den enkle rørformen.
Nervevevet i sentralnervesystemet inndeles i grå og hvit substans. Den grå substansen består av nervecellekropper og deres korte utløpere. Den hvite substansen inneholder nervecellenes lange utløpere, nervefibere. Den grå substansen i sentralnervesystemet inndeles i kjerner og bark. Ansamlinger av nervecellekropper i dypet av hjernen eller ryggmargen kalles kjerner, mens den grå substansen på overflaten av storhjernen og lillehjernen kalles bark. Den hvite substansen inndeles i nervebaner, som forbinder ulike avsnitt av sentralnervesystemet med hverandre. Det er kommandosentralen som tolker all innkommende sensorisk informasjon fra f.eks. øyne og ører, og som styrer alle kommandoer som overføres til musklene. Kommunikasjonen skjer via nerveimpulser, dvs. elektriske signaler, som føres langs nervebanene. Hjernen utfører også kompliserte funksjoner som innlæring, hukommelse, følelser og abstrakt tankevirksomhet.
Gliaceller, som er støtteceller, finnes både i den grå og den hvite substansen.
Litteratur.
P. Brodal: "Sentralnervesystemet. Bygning og funksjon". Tano, Oslo 1995.


Hardangerkutter.
Hardangerkutter er betegnelsen på en lokal variant av båttypen kutter, som særlig ble bygd i Hardanger og Sunnhordland. Hardangerkutterne skiller seg fra mørekutterne ved mer utlagt hekk, flatere bunn og mer langsmal skrogform.
Kuttere.
Mange kuttere ble innført fra England, og var et forbilde for de norske skipsbyggerne. Det var også båtbyggere i Norge som mottok stipend og ble sendt til Holland for å lære å byggeslupper slik de bygde der.
De eldre norske kutterne, eller sluppene som de også ble kalt i Hardanger/Sunnhordland, var fra gammelt av «drøye» i skroget, men etter hvert ble de smalere akter, og til slutt også smekrere i baugen. Spesielt for Sunnhordland og Hardanger i den siste tiden var at de ble bygd for rask seilas, «sildasegling» i motsetning til for eksempel mørekutterne, som ble bygd for å tåle grovere sjø, med brattere hekk og mer spring, og kunne være rundere i formen. I Sunnhordland og Hardanger var hovedtrekkene at hekken lå mer utover og bunnen/bunnreiset var flatere og mer langstrakt. Ulempen ved disse skrogene var at de slo mer både foran og akter i grov sjø.
De fleste hardangerkutterne ble bygd i Sunnhordland. Noen av de mest kjente stedene er Ølve, Rosendal, Sunde, Halsnøy, Sagvåg og Jondal. De ble også bygd fartøyer på andre steder der man hadde tilgang på materiale og fagfolk til å lede arbeidet.


Francis Arinze.
Francis Arinze (født 1. november 1932 i Eziowelle, Nigeria) er kardinal. Fra 2002 til 2008 var han prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen.
Arinze begynte som 15- åring på seminaret i Nnewi. Han fullførte den videregående utdannelsen i 1950 på seminaret i Enugu, og underviste så der i to år. I 1953 begynte han sine filosofistudier i Enugu, og i 1955 begynte han å studere teologi ved det pavelige universitet Urbaniana i Roma.
Han ble presteviet 23. november 1958, og fortsatte studier i Roma. I 1961 reiste han hjem til Nigeria, hvor han underviste ved seminaret i Enugu. I 1963 flyttet han til London for videre studier ved University of London, og i 1964 fikk han sitt diplom i pedagogikk.
Biskop.
Pave Paul VI utnevnte ham til titularbiskop av Fissiana og koadjutor-erkebiskop av Onitsha i Nigeria den 6. juli 1965. Han var da bare 32 år gammel, en meget ung alder for et slikt embete. Han ble bispeviet 29. august 1965 av Charles Heerey, erkebiskop av Onitsha. 26. juni 1967 ble han erkebiskop av Onitsha. Han var også president or den nigerianske bispekonferansen 1979–1984.
8. april 1984 ble han kalt til Vatikanet, hvor han ble pro-president for Det pavelige sekretariatet for ikke-kristne. Fram til 9. mars 1985 var han også erkebiskop av Onitsha.
Kardinal.
Johannes Paul II utnevnte ham til kardinal 25. mai 1985. To dager senere ble han president for Det pavelige sekretariatet for ikke-kristne. Han fortsatte i denne stillingen etter at sekretariatet i 1988 skiftet navn til Det pavelige rådet for interreligiøs dialog. I 1996 ble han kardinalprest, men beholdt titulardiakoniet "San Giovanni della Pigna". I 1998 var han hovedansvarlig for Fredsmøtet i Assisi, der ledere for flere religioner møttes. Tiltaket ble kraftig kritisert av konservative grupper, men han har blitt berømmet av blant annet Det internasjonale rådet av kristne og jøder, som i 1999 gav ham sin gullmedalje for «fremragende resultater innen interreligiøse forbindelser».
Da han ved Johannes Paul IIs død 2. april 2005 var under 80 år gammel var han stemmeberettiget ved konklavet 2005. Han ble også regnet som pavekandidat av mange medier.
Den 25. april 2005 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Velletri-Segni av pave Benedikt XVI.


Tommy Svindal Larsen.
Tommy Svindal Larsen (født 11. august 1973 i Skien) er en norsk tidligere fotballspiller. Han spilte sist for moderklubben Odd Grenland i Tippeligaen, og har også vært innom Start, Stabæk og tyske 1. FC Nürnberg der han var kaptein og nøkkelspiller. Hans foretrukne posisjon var sentralt på midtbanen.
Tommy Svindal Larsen viste tidlig sitt store fotballtalent, og ble av Dagbladet omtalt som «Guds gave til fotballen». Han har norgesrekord i antall spilte kamper på aldersbestemte landslag med 99 kamper totalt, og spilte i løpet av karrieren 24 kamper for det norske. Svindal Larsen returnerte i 2005 fra Tyskland til Odd Grenland, hvor han ble værende frem til han la opp etter 2011-sesongen.
Tommy Svindal Larsen vokste opp i Skien.


Jorge Mario Bergoglio.
Jorge Mario Bergoglio S.J. (født 17. desember 1936 i Buenos Aires, Argentina) er kardinal og erkebiskop av Buenos Aires. Han er primas for Den katolske kirke i Argentina.
Etter å ha begynt studier for å bli kjemitekniker fikk han et prestekall, og begynte å studere ved presteseminaret i Villa Devoto. 11. mars 1958 sluttet han seg til Jesuittordenen. Han studerte humaniora i Chile, og tok deretter lisensiatgraden i filosofi i Argentina. Etter studiene underviste han ved flere universiteter frem til 1967, da han begynte på teologistudiet. 13. desember 1969 ble han presteviet, og 22. april 1973 avla han sine evige ordensløfter. Han virket så som novisemester i ordenen, og som professor ved det teologiske fakultet i San Miguel. I juli 1973 ble han provinsial for jesuittenes argentinske provins, et verv han satt i til 1979. Fra 1980 til 1986 var han direktør for "Colegio Máximo de San Miguel", og for fakultetene for filosofi og teologi der.
Pave Johannes Paul II utnevnte han til titularbiskop av Auca og hjelpebiskop i Buenos Aires den 20. mai 1992. Erkebiskopen av Buenos Aires, Antonio Quarracino, bispeviet ham 27. juni samme år. 3. juni 1997 ble ha koadjutor-erkebiskop, og 28. februar 1998 overtok han som erkebiskop.
Han har også en rekke sentrale verv i kirken i Argentina. Under militærdiktaturet i landet ble han kjent for å ære konservativ, men senere har han gjort seg bemerket ved å tale de fattiges sak, og han er meget populær blant unge prester i Argentina og i store deler av befolkningen.
Da han var under 80 år ved pave Johnnes Paul IIs død deltok han under konklavet 2005 som en av de 115 kardnaler med stemmerett. Han ble regnet for å være en mulig pavekandidat.
Det er på grunn av den strenge taushetsplikten ikke mulig å si med sikkerhet hvor mange som stemte for Bergoglio. Den 23. september 2005 skrev et velrenommert italiensk tidsskrift, "Limes", at Bergoglio ved hver av de fire avstemningene kom på annenplass i antall stemmer etter kardinal Benedikt XVI. Ved første avstemning skal han ha fått 10 stemmer og ved tredje avstemning skal stemmetallet for ham ha vært 40. Ifølge tidsskriftet skal Bergoglio da ha bedt sine tilhengere om ikke mer å stemme på ham. Ved den fjerde og avgjørende avstemning var det angivelig 26. Kilde for opplysningene var en angivelig dagbok fra en ikke-identifisert kardinal.


Norðtoftir.
Norðtoftir (, dansk: "Nordtofte") er en liten bygd på Færøyene. Den ligger på østkysten av Borðoy i regionen Norðoyar, og er en del av Hvannasunds kommuna. Norðtoftir ligger ved enden av den ene tunnelen som forbinder nabobygdene med Klaksvík, kort vei fra Norðdepil og kommunesenteret Hvannasund. På Norðtoftir ligger det en mottaksstasjon for oppdrettslaks, og ute på fjorden, eller sundet, foregår det lakseoppdrett.
Bygda er første gang nevnt skriftlig i 1584. Forfatteren Herman Bang oppholdt seg av og til i bygda, og skrev flere av sine verker der.
1. januar 2009 hadde Norðtoftir 5 innbyggere, mot 11 i 1985.


Færøyenes kommuner.
Færøyske kommuner er det laveste lovpålagte administrative og folkevalgte nivået på Færøyene, og deler øygruppen inn i 30 administrative områder, kommuner ("kommunur"). Kommunene dekker til sammen ca. 120 byer og bygder. Inntil 2005 var det 48 kommuner. I de kommende årene venter man at antallet kommuner skal falle ned til mellom 7 og 15, ettersom det i dag er en økende trend med sentralisering av sosiale tjenester, samt kommunesammenslåinger. Dette følger også demografien, da folk, i økende grad, flytter til mer sentrale steder på øyene, særlig Tórshavn-området. Kommunene har i utgangspunktet ansvar for en rekke basisoppgaver som grunnskole, barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester, men velger ofte å samarbeide om flere av disse med nabokommunene.
Sammensetning.
Den første kommunen på Færøyene var Tórshavnar kommuna, den ble opprettet i 1866. Senere ble hele øygruppen inndelt i kommuner i 1872, og disse ble videre inndelt i mindre kommuner med årene. Den hittil siste kommunen som er blitt utskilt var Argja kommuna i 1978, som på nytt ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1997. På slutten av 1990-tallet satte regjeringen ned en nemnd, "Kommununevndin", som kom med sin konklusjon i 1998. Nemnden så for seg at det ikke skulle være noen kommune med mindre enn 2 000 innbyggere, men om dette noen gang vil skje er et politisk spørsmål. Senest i sin tale under Ólavsøka i 2009 uttalte statsminister Kaj Leo Johannesen at hans regjering vil arbeide for å redusere antallet kommuner til syv.
Regjeringen har videre bestemt seg for å ikke bruke tvang for å slå sammen kommuner, men la dette være opp til kommunene selv. I noen mindre kommuner er det noe motstand mot å slå disse sammen med andre, noe som forsinker prosessen, og blir med på å skape to typer kommuner: Større kommuner (eller bykommuner), og mindre kommuner som enten prøver å unngå sammenslåing, eller prøver å slå seg sammen med andre småkommuner. Geografisk store Sunda kommuna er et eksempel på sistnevnte.
Administrasjon.
Kommunene ledes av et valgt kommunestyre (lokalt kalt "bý-" eller "bygdaráð" etter størrelsen på kommunen), anført av en borgermester ("borgarstjóri"). Borgermesteren har de samme oppgavene som en ordfører i Norge, mens rådmannen kalles «kommunaldirektør» ("kommunustjóri") eller «kommunalsekretær» ("kommunuskrivari"), som også kan oversettes til «administrasjonssjef». Ettersom færøyske valg er personvalg så er borgermesteren nesten alltid den som fikk flest stemmer i kommunevalget, mens viseborgermesteren blir den med nest flest stemmer. Administrasjonssjefen er en vanlig offentlig ansatt.
De større kommunene er organisert i Kommunusamskipan Føroya (KFS), mens de fleste andre (og mindre kommunene) er med i Føroya Kommunufelag (FKF). Kommunenes direkte overordnede er innenriksministeren i Færøyenes regjering, Annika Olsen (FF).
Navn.
Kommunenes navn følger et genitivsmønster, hvor f. eks. "Fuglafjarðar kommuna" betyr "Fuglafjørðurs kommune". Tidligere inneholdt også kommunenes navn benevnelsen «sogn» ("sókn"), slik at den nevnte kommunen het "Fuglafjarðar sóknar kommuna", "Fuglafjørðurs sogns kommune". Dette fordi kommunene tidligere fulgte den kirkelige inndelingen, men at senere kommunesammenslåinger på tvers av denne gjorde det mindre hensiktsmessige å bruke den gamle navneformen. De aller første kommunene baserte seg på prestegjeldene i øyriket, slik at daværende navneform var f. eks. "Eysturoyar prestagjalds kommuna", altså "Eysturoys prestegjelds kommune".
Eksterne lenker.
Færøyene


Daniel Robert Shanks.
Daniel Robert Shanks (født 28. mars 1990 i Førde) er en norsk, ung, lovende vektløfter fra Naustdal.
Shanks er på god vei til å bli en av de fremste løfterne i Norge. Han er i trening med eliten av norske vektløftere i Naustdal.
Vant nylig Norgesmesterskap for lag i Tønsberg med Vebjørn Varlid, Sindre Rørstadbotnen og Ole Martin Larsen.
Klubb: Tambarskjelvar IL
Personlige rekorder.
Shanks, Daniel Robert
Shanks, Daniel Robert


Tambarskjelvar Idrettslag.
Tambarskjelvar Idrettslag er et idrettslag fra Naustdal i Sogn og Fjordane. Klubben er nasjonalt kjent for utmerkelser i volleyball og vektløfting.
Fotball.
A-laget i fotball spiller i 6. divisjon, avdeling 2 i Sogn og Fjordane Fotballkrets. Høsten 2007 ble det tatt initiativ til å starte et seniorlag i bygda igjen. Resultatet ble et 6. divisjonslag i 2008-sesongen etter å ha latt seniorfotballen ligge brakk i Naustdal siden 2002. I comebacksesongen ble de avdelingsvinnere og rykket opp til 5. divisjon, avdeling 1, der de i 2009 endte sist og rykket ned igjen til 6. divisjon.
Vektløfting.
Tambarskjelvar IL er kanskje den mest kjente og profilerte klubben i vektløftingmiljøet.
Volleyball.
Tambarskjelvar er en av de fremste klubbene på jentesiden. Klubben har spiller/spillere på landslaget.


Tilbake til fremtiden.
"Tilbake til fremtiden" er en film fra 1985 regissert av Robert Zemeckis, skrevet av Robert Zemeckis og Bob Gale, og har Michael J. Fox og Christopher Lloyd som hovedrolleinnehavere. Artisten Drew Struzan har lagd kunsten i filmens plakater. Etter suksessen med filmen, ble to oppfølgere lagd, "Tilbake til fremtiden II" og "Tilbake til fremtiden III", slik at det ble en trilogi. "Tilbake til fremtiden" ble en kassasuksess i USA og spilte inn 210 millioner dollar. Den 17. desember 2002, ga Universal Home Video ut en DVD samleboks med alle filmene pluss over 5 timers bonusmateriale.
1985.
Marty McFly er en 17 år gammel gutt som går på videregående skole, og som liker å skate og spille på el-gitar, blir invitert av vennen hans Dr. Emmet Brown, en eksentrisk lokal vitenskapsmann, for å se på en demonstrasjon av Doktorens nyeste oppfinnelse: En modifisert DeLorean DMC-12 som kan reise i tid. For å dra gjennom tiden må man nå 140km/t. Først testes bilen på Doktorens hund, Einstein (som er oppkalt etter Albert Einstein), som blir sendt ett minutt inn i fremtiden. Etter testen kommer det noen Libiske terrorister (som Doktoren stjelte plutoniumet man trenger for å reise gjennom tiden fra, ved å love Libyanerne å bygge dem en bombe, men isteden for en fungerende bombe fylte Doktoren den med flipperspilldeler), Libyanerne er ute etter hevn. Libyanerne begynner å skyte på Doktoren. Marty greier å stikke av ved å bruke tidsmaskinen.
1955.
Det er her Marty uheldigvis ødelegger grunnlaget for foreldrenes ekteskap, noe som får konsekvenser, i og med at det truer Martys egen eksistens. Dette skjer ved at Marty redde George McFly(faren hans) fra å bli truffet av en bil, etter at han faller ned fra at tre hvor han har kikket på en jente som skiftet klær med kikkerten sin. Det som så skjer er at det blir Marty istedenfor George som blir tatt med inn i Lorraines(moren hans) hus, hvor Marty møter morens familie og spiser middag med dem. Han drar så videre for å finne en yngre utgave av Dr. Emmet Brown, som er ganske skeptisk. Alle tror at Marty er medlem av kystvakten pga hans røde boblevest som ligner på en redningsvest. Doktoren er i denne tidsperioden en ikke fullt så suksessfull vitenskapsmann. Ingen av oppfinnelsene hans virker. Siden det er på denne dagen i 1955 at Doktoren hadde slått hodet sitt og fått en visjon av Flux-kondensatoren, greier Marty å forklare Doktoren hvordan han slo hodet sitt, som igjen fører til at Doktoren skjønner at Marty virkelig er fra fremtiden. Doktoren blir overrasket da Marty tar ham til tidsmaskinen og ser at flux-kondensatoren virkelig fungerer.
Marty har ett fotografi av han sammen med broren og søsteren sin. Og Doktoren oppdager at de begynner å forsvinne, først Dave den eldste, så Linda. Marty finner ut at han er strandet i 1955 pga han ikke har mer plutonium igjen. Heldigvis her Marty ett flygeblad fra 1985 som det står en artikkel som gir Doktoren verdifull informasjon.
Med Doktorens hjelp, finner de en måte å sende Marty tilbake til fremtiden på: ved å bruke ett lynnedslag som kraftkilde istedenfor plutoniumet. Lynet vil treffe klokketårnet presis 22:04 den følgende lørdagen ifølge flygebladet. De ordner DeLoreanen slik at lynet kommer inn I Flux-kondensatoren, slik at Marty blir sendt tilbake til 1985. Men de har ett problem: moren hans er nå forelsket i han og kjenner knapt George. Noe som vil føre til at Marty aldri blir født. Marty må ordne slik at foreldrene hans møtes og blir forelsket. Men han må rekke det før lynet slår ned.
Mens han prøver å få foreldrene sammen med hverandre har han problemer med skolens store bølle, Biff Tannen, som også er ute etter Lorraine. Biff og gjengen hans jager Marty og han låner en sparkesykkel av en liten gutt men river av skaftet slik at det blir ett slags skateboard. Biff og gjengen hans kræsjer med en lastebil full av gjødsel. Uheldigvis blir Lorraine bare mer forelsket i han nå. Marty får George til å spørre Lorraine om å bli med på ”Fortryllelse under havet” dansen, men Lorraine legger ikke merke til George så hun spør Marty.
1955 - «Fortryllelse under havet» dansen.
Marty skjønner at den beste måten å få de to sammen igjen på er å få dem til å møtes på dansen og kysse. Marvin Berry og “The Starlighters” spiller musikk. Martys plan er å “ha” sex med Lorraine, slik at George kan komme å redde henne. Men Biff kommer å river opp bildøra, dara ut Marty og ber gjengen sin å ta vekk Marty. De finner en bil og låser ham inne I bagasjerommet. Når George kommer for å redde Lorraine venter han å finne Marty men blir overrasket av at det er Biff som er der. George langer ut ett slag som Biff bare ler av, han tar tak i armen til George å vrir den slik at den nesten brekker. Lorraine prøver å stoppe Biff ved å hoppe på ryggen hans. Mens Lorraine stjeler Biffs oppmerksomhet bruker George sjansen og slår han ned med ett slag. Lorraine og George går til dansen der Marty ser dem.
Når foreldrene hans endelig er kommet sammen er han ikke sikker enda. De må kysse sitt første kyss, men bandets gitarist ble skadet da han hjalp Marty ut av bilen. Marty melder seg frivillig til å spille gitar. Først så spiller de sangen Earth Angel, men noen kommer å dytter vekk George og begynner å danse med Lorraine. Men Mary ser på fotografiet er Dave og Linda vekk, og Marty begynner å bli gjennomsiktig
George dytter vekk gutten og begynner å danse med Lorraine igjen, og de kysser. Marty føler seg kvikk og begynner å spille gitar igjen. Etter at de er ferdig med Earth Angel spiller de Johnny B. Goode av Chuck Berry. Alle i salen elsker sangen og danser. Marty blir litt hyper å begynner å spille skikkelig hard rock ala Eddie Van Halen. Noe som gjør at publikum bare stirrer
Reisen tilbake til 1985.
Marty drar fra dansen etter at han har snakket med foreldrene sine. Doktoren har problemer med å sette opp utstyret til lynnedslaget. Et tre faller over kabelen og den blir slitt i stykker. Doktoren klatrer ned fra klokketårnet og setter sammen kabelen akkurat tidsnok til lynnedslaget. Marty forsvinner til fremtiden. Marty er tilbake i 1985, ti minutter før han dro til 1955, slik at han har tid til å redde Doktoren fra å bli skutt av de Libiske terroristene.
Marty ser at Doktoren fulgte rådet Marty ga han før han dro til dansen. Doktoren ble likevel skutt men han hadde på seg en skuddsikker vest og overlevde. Doktoren kjører Marty hjem før han så selv drar til fremtiden. På morgenen neste dag våkner Marty og ser at huset er annerledes. De har en finere bil i oppkjørselen, Linda og Dave har bedre jobber, og moren og faren er mye mer sammen. Biff (som nå i stedenfor å være sjefen til faren, driver en bilforetning) løper inn med George sin første bok. Toyotaen som Marty beundret fredag ettermiddag er nå hans. Like før slutten av filmen kommer Doktoren tilbake i DeLoreanen, å forteller Marty at noe må bli gjort med deres fremtidige barn. Han tar med seg Marty og Jennifer i bilen. Marty sier at det ikke er en lang nok vei for å komme opp I 140km/t. Doktoren svarer at dit de skal, trenger de ikke veier. Bilen letter fra bakken og drar til fremtiden.
Popularitet.
Trilogien var veldig populær på 80 tallet. Mange kjendiser fikk flere fans pga de var med i filmene for eksempel rockebandet ZZ Top (som var med I den tredje filmen) og Ronald Reagan som siterte filmen i sin tale til kongressen I 1986.
Sangen ”The Power of Love” av Huey Lewis som var en del av filmmusikken i den første filmen toppet hitlisene. Sangen ble til og med Oscarnominert for beste sang.


Vokalist.
En vokalist eller sanger er en person som framfører sang gjennom å bruke stemmebåndene på en instrumental måte, ofte i sammenheng med instrumental musikk og/eller rytmer framført gjennom bruk av ett eller flere andre musikkinstrumenter.
Stemmeleie.
Vokalister eller sangere klassifiseres gjerne etter sitt stemmeleie.


Ernst August I av Hannover.
Ernst August I (også: Ernest Augustus, født 5. juni 1771 på Buckingham Palace, London, død 18. november 1851 på Schloss Herrenhausen, Hannover) var konge av Hannover og hertug av Braunschweig-Lüneburg fra 1837 til sin død. Han var den femte sønnen og det åttende barnet av kong Georg III av Storbritannia og Hannover og Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz. I Storbritannia var han også kjent som hertugen av Cumberland. Han var onkel til Victoria av Storbritannia.
Ernst hadde en kort militærkarriere, og det var fra denne tiden at han fikk de store arrene i ansiktet. Etter at Napoleonskrigene endte, giftet han seg mot sin mors vilje med kusinen, Frederike av Mecklenburg-Strelitz. Etter at prinsesse Charlotte Augusta av Wales døde i barselseng i 1817, ble det klart at Ernst August eller hans barn, kunne bli konge av Storbritannia, i og med at han var den eldste sønn som var gift og var hos sin kone. Etter dette giftet begge hans ugifte brødre seg, og hans nest eldste bror, Edward Augustus, hertug av Kent og Strathearn, ble faren til det som skulle bli arvingen, prinsesse Viktoria av Kent.
Ernst var ikke veldig ansett av folket. Dette var mye på grunn av hans utseende, hans voldsomme støtte til Tory-fløyen i britisk politikk og et rykte (sannsynligvis satt ut av hans politiske motstandere) om at han hadde drept sin kammertjener og fått barn med sin søster. På tross av disse faktorene, var han et fast medlem med stor innflytelse i House of Lords.
Etter broren kong Vilhelm IVs død den 20. juni 1837, ble han konge av Hannover. Årsaken til at han ble konge av Hannover lå i at det var salisk rett som gjaldt i Tyskland, i motsetning til Storbritannia. Dette betød at selv om Victoria arvet den britiske tronen, kunne hun, i motsetning til sin forgjenger, ikke arve tronen i kongedømmet Hannover. Dermed ble kongerikene skilt og personalunionen mellom Storbritannia og Hannover opphørte.


Karl Lehmann.
Karl Lehmann (født 16. mai 1936 i Sigmaringen) er kardinal i den katolske kirke. Han er biskop av Mainz og formann for den tyske bispekonferansen.
Lehmann studerte filosofi og teologi ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg og ved det kjente presteseminaret Collegium Germanicum et Hungaricum i Roma, deretter ved det pavelige universitetet Gregoriana. I 1968 ble han professor ved Johannes-Gutenberg-Universität i Mainz, og fra 1971 til 1983 var han professor i Freiburg.
Han ble biskop av Mainz i 1983, og ble konsekrert den 2. oktober av sin forgjenger kardinal Hermann Volk i domkirken i Mainz.
I 1987 ble han formann for den tyske bispekonferansen. Han ble gjenvalgt i 1993, i 1999 og i 2005. Den 15. januar 2008 kunngjorde han at han trekker seg fra denne oppgaven den 18. februar 2008.
Den 28. januar 2001 utnevnte pave Johannes Paul II ham til kardinal.


Paal Brekke.
Paal Emanuel Brekke (født 17. september 1923 på Røros, død 2. desember 1993 i Oslo) var en norsk lyriker, forfatter, gjendikter og oversetter. Han er far til forfatteren Toril Brekke.
Biografi.
I 1940 flyktet Paal Brekke som 17-åring til Sverige, der han snart ble kjent med moderne svensk og finlandssvensk lyrikk, og selv begynte å skrive. Han debuterte i 1942 med diktsamlingen "Av din jord er vi til". I Sverige ga han også ut romanen "På flukt", som skildrer et mislykket forsøk på å ta seg over til England.
Han kom tilbake til Norge i 1945, og kom samme år med samlingen "Jeg gikk så lange veier." Han gjorde seg snart bemerket som litteraturskribent og kritiker med en særlig god orientering i moderne europeisk lyrikk. Han var den som med størst sakkunnskap etterlyste en fornyelse i norsk lyrikk. Han bidro også til å utbre nordmenns kjennskap til utenlandsk litteratur ved å omdikte modernister som T.S.Eliot og amerikansk, japansk og indisk lyrikk.
Midt i 1950-årene markerte Brekke seg sterkt i debatten om lyrikkens formspråk, og var André Bjerkes og Arnulf Øverlands hovedmotstander i tungetaledebatten.
I 1960 foretok Paal Brekke en reise til India, og møtet med den tredje verdens fattigdom bevisstgjorde ham om at det fantes en annen hovedkonflikt i verden enn den øst-vest-konflikten som dominerte norsk offentlighet – den mellom rike og fattige land. Reisen resulterte i reportasjeboka "En munnfull av Ganges" i 1962. Også her er Paal Brekke tidlig ute; boka kan ses som en forløper for de mange dokumentariske romanene som skulle komme i 1970-årene.
Selv om Brekke åpenbart var en viktig farsfigur for den nye generasjonen av modernistiske lyrikere som sprang fram på 1960- og 70-årene, ble han også utsatt for sterk kritikk for sin symbolistiske jeg-lyrikk av den samme generasjonen forfattere.
I en lang periode mellom 1980 og 1992 var det taust fra Paal Brekke, før han på slutten av sitt liv kom med de to samlingene "Men barnet i meg spør" og "Ostinato" – den siste posthumt i 1994.
Forfatterskapet.
Det er særlig fra samlingen "Skyggefektning" fra 1949 at Paal Brekke står fram som en moden lyriker. Her møter vi et lyrisk jeg som tenderer mot å gå i oppløsning, og som vandrer som en søvngjenger gjennom tilværelsen som et sett av skiftende og ustabile roller. Den «splintrede» virkelighetsoppfatningen formidles gjennom et tilsvarende fragmentert språk, ofte uten normal syntaks og med brokker fra høyst ulike stilnivåer innmontert. Et viktig undertema til identitetsproblemet er krig og vold: «"Den mann som drepte tirsdag / var han en morder mandag?"» heter det i diktet "Der alle stier taper seg".
Fra og med samlingen "Roerne fra Itaka" kan vi merke en kritisk holdning til velferdssamfunnets statusjag og forbrukermentalitet. Tittelen spiller på Homers Odysseen, og vår tids roere holder stø kurs mot «"høyere gasje / og kjøleskap, fjernsyn og hus med garasje"». men det er ikke roerne som fører årene, men "«årene som ror med oss»". I det hele tatt er Brekkes diktning full av allusjoner til verk fra verdenslitteraturen, ofte montert inn i tekstene på nye og overraskende måter.
"Det skjeve smil i rosa" er den mest politiske av Brekkes diktsamlinger, og holdningen til tendenser i samtiden er uforsonlig og sterkt sarkastisk. Den samfunnskritiske dreiningen kan forstås i lys av møtet med verdens fattigdom og undertrykkelse under oppholdet i India. I samlingen "Aftenen er stille" hentes motivene fra et aldershjem. I sine siste diktsamlinger er han mer forsonlig, og det kommer innslag av stille naturlyrikk.
Også i romanene er Brekke nyskapende; de har brutt kronologi og innslag av bevissthetsstrøm. "Aldrende Orfeus" er blitt lest som en nøkkelroman om Arnulf Øverland, men trolig tar den for seg en videre krets av tidligere kulturradikalere fra 30-tallsgenerasjonen.


Nabla.
Nabla er et matematisk symbol, formula_1, det representerer den vektorielle differensialoperatoren. Denne blir brukt til å beskrive funksjoner i rommet.
Nabla kan brukes i et skalarprodukt for å uttrykke divergensen til en vektor eller i et vektorprodukt for å uttrykke en vektors rotasjon (curl).
Symbolet fikk navnet "nabla" av William Robertson Smith fordi det likner på en assyrisk harpe med dette navnet.
I fysikken blir nabla brukt i blant annet Maxwells likninger som beskriver elektromagnetiske felt.


William Robertson Smith.
William Robertson Smith (født 8. november 1846 i Aberdeenshire i Skottland, død 31. mars 1894) var en filolog, fysiker, arkeolog og bibelkritiker. Han er mest kjent for sitt arbeid med "Encyclopædia Britannica" og boken "Religion of the Semites", som blir betraktet som et grunnleggende skrift i sammenliknende religionsvitenskap.


Óscar Andrés Rodríguez Maradiaga.
Óscar Andrés Rodríguez Maradiaga S.D.B. (født 29. desember 1942 i Tegucigalpa, Honduras) er kardinal og erkebiskop av Tegucigalpa.
Han er sønn av Andrés Rodriguez Palaces og Raquel Maradiaga de Rodriguez, og har to brødre og en søster. Etter videregående utdannelser hos salesianerne tok han eksamen i 1959. 3. mai 1961 sluttet han seg til salesianerne, og begynte på en utdanning som grunnskolelærer. Denne fullførte han i 1962, og han virket som lærer mens han studerte filosofi, et fag han tok lisensiatgrad i i 1965. Han har senere også tatt lisensiatgrader i teologi og moralteologi, samt at han har studert klinisk pyskiatri og psykoterapi. Han er også musikkinteressert, og har studert piano ved konservatorier i Guatemala og i New Jersey, USA. En annen hobby som har vakt oppmerksomhet er modellfly; han har bygget og malt mer enn 300 modeller.
28. juni 1970 ble han presteviet i Guatemala, og 28. oktober 1978 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titularbiskop av Pudenziana og hjelpebiskop av Tegucigalpa. Han ble bispeviet 8. desember samme år.
Etter orkanen «Mitch», som i oktober 1998 forårsaket enorme ødeleggelser i Honduras, ledet han på vegne av regjeringen hjelpearbeider. En av hans hjertesaker er sletting av ulandsgjelden, og han har kommet med sterk kritikk mot nyliberalistisk kapitalisme.
Rodríguez Maradiaga er også rådgiver for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika.
Da han var under 80 år gammel ved pave Johannes Paul IIs død i april 2005 hadde han stemmerett ved konklavet som valgte ny pave. Av enkelte ble han også nevnt som en mulig pavekandidat selv, men fikk angivelig bare to stemmer i den første valgomgangen.


Mauser.
Mauser (Mauser-Werke Oberndorf Waffensysteme GmbH) er en tysk våpenprodusent.
Historie.
Mauserfabrikken ble grunnlagt av Friedrich I av Württemberg i byen Oberndorf 31. juli 1811. Etter andre verdenskrig ble Mauserfabrikken lagt ned, men tre ingeniører som hadde vært ansatt ved Mauser, Edmund Heckler, Theodor Koch og Alex Seidel etablerte sitt eget selskap Heckler & Koch, som tok over større deler av tysk håndvåpenproduksjon. Dagens Mauserselskap er et datterselskap av Rheinmetall som produserer maskinkanoner.
Produksjonshistorie.
Mausers første gevær var Gewehr 71, som var en videreutvikling av det franske Chassepotgeværet, som hadde vist seg overlegen under den fransk-prøyssiske krig. Det er for riflen Karabiner 98k (basert på Gewehr 98) Mauser er mest kjent, dette var standard armégevær i Wehrmacht under den andre verdenskrig og i den norske hæren etter krigen. Pistolen Mauser C96 var også meget populær og i bruk over store deler av verden i en periode. Produksjonen av rifler til jaktbruk ble i 1999 skilt ut i et eget selskap som heter «Mauser Jagdwaffen GmbH». Idag produseres blant annet Mauser BK-27 maskinkanon som benyttes i Panavia Tornado, Alpha Jet, JAS 39 Gripen og Eurofighter.


Kristofer Lehmkuhl.
Kristofer Diedrich Lehmkuhl (født 26. september 1855 i Bergen, død 23. desember 1949) var en norsk kjøpmann og politiker (H). Foreldrene var Juliane Sophie (f.Hammer) og kjøpmann Joachim Lehmkuhl (1822–1905). Bestefaren Christopher Diedrich Lehmkuhl innvandret fra Wohlde i Braunschweig. Han var gift med Magdalena Maria Michelsen. Lehmkuhl tok artium i Bergen og cand.philos.-eksamen i Christiania.
Han var innvalgt i Bergen bystyre 1893–1901, innvalgt på Stortinget fra Bergen 1904–1906, og arbeidsminister i Christian Michelsens regjering for Samlingspartiet 1905–1907. Lehmkuhl var direktør for Det Bergenske Dampskibsselskab 1908–1936. Som kjøpmann drev han blant annet handel med sild, tørrfisk, klippfisk og tran nordover kysten så vel som fra Island. Han deltok i 1879 i stiftelsen av Selskapet for Norske Fiskeriers Fremme. I 1902 ble Lehmkuhl utnevnt til børskommisær for Bergen, et verv han hadde livet ut. Sønnen Joakim Lehmkuhl deltok i stiftelsen av Fedrelandslaget og faren holdt minst ett foredrag for lagets ungdomsstevne.
Han har fått seilskuten Statsraad Lehmkuhl oppkalt etter seg. Dessuten var han en av forkjemperne for etableringen av Norges Handelshøyskole, NHH, gjennom «Foreningen for Opprettelse av Norges Handelshøiskole i Bergen» (i 1916). Det står en statue av ham utenfor NHHs bygg og han blir gjerne omtalt som «Høyskolens far». Boksamlingen hans ble donert til NHH. Fra 1958 har det ved NHH blitt avholdt det en årlig «Lehmkuhl-forelesning».
Han var far til Joakim Lehmkuhl og svoger til Christian Michelsen.
Utmerkelser.
Lehmkuhl ble 28. september 1935 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «fortjenester av norsk næringsliv».
Han ble også tildelt 7. juni-medaljen.


«Statsraad Lehmkuhl».
«Statsraad Lehmkuhl» på Vågen i Bergen 23. juni 2007
The Tall Ships' Races in the Baltic Sea, 2007
«Statsraad Lehmkuhl» er Bergens skoleskip. Det ble bygget som en bark i Bremerhaven i 1914 under navnet «Grossherzog Friedrich August» som skoleskip for den tyske handelsflåten. Under første verdenskrig ble skipet tatt som prise av Storbritannia og skipet ble i 1921 kjøpt av tidligere statsråd Kristofer Lehmkuhl. Siden da, med unntak av andre verdenskrig har skipet vært Bergens skoleskip.
Skipet stod i 1967 i fare for å bli solgt til utlandet, men den bergenske skipsrederen Hilmar Reksten grep da inn og kjøpte «Statsraad Lehmkuhl», som dermed fortsatt fikk være til glede for byens borgere. «Statsraad Lehmkuhl» inngikk i Rekstens skipsflåte frem til 1978, da han overførte skipet til en privat stiftelse: "Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl." Denne har siden stått for driften av seilskipet.


Skriftspråk.
Skriftspråk "(ubestemt)" er språk som blir uttrykt eller representert av tegn.
Med "skriftspråk" "(bestemt)" kan man også mene det språket som blir brukt til å lese og skrive, i motsetning til dagligtale eller dialekt.
I motsetning til talespråket som har utviklet seg blant menneskene er skriftspråket en oppfinnelse. Småbarn vil alltid ta til seg talespråket intuitivt, mens skriftspråket må læres.
De største skriftspråkene ordnet etter utbredelse.
I alt finnes det ca 150 levende skriftspråk, til sammenlikning finnes det over 3000 talespråk.


Cagliari.
Cagliari er hovedbyen på Sardinia og sete for Sardinias regionalregjering. Selve Cagliari har 165 000 innbyggere, totalt ca. 300 000 med forstedene. Byen ble grunnlagt av fønikerene.
Byen har fergeforbindelse til Tunisia, Civitavecchia og Palermo
Det romerske amfiteateret i Cagliari.


Mac OS X v10.4.
Mac OS X versjon 10.4 «Tiger», lansert 29. april 2005, er den femte versjonen av operativsystemet Mac OS X laget av Apple Computer for Macintosh-datamaskiner. Den etterfulgte Mac OS X 10.3 Panther og kom før Mac OS X 10.5 Leopard. Da Leopard ble utgitt 26. oktober 2007, så hadde Tiger kjørt i 30 måneder og var den Mac OS X utgave som hadde vært i drift lengst.
Første gang Tiger ble presentert var da Apple-sjef Steve Jobs demonstrerte Tiger ved sin åpningstale på WWDC i juni 2004.
Noen av de nye egenskapene med Tiger var et hurtig søkesystem kalt Spotlight, en ny versjon av Safari web framviser, Dashboard og bedre støtte for 64 bit adresserom.
Mac OS X 10.4 fulgte med på alle nye Macintosh datamaskiner og var også i salg for oppgradering av existerende Mac OS brukere. Tiger var også det første Mac OS som kjørte på Apple maskiner med Intel arkitektur.
Apple TV som ble lansert i mars 2007 kommer med en tilpasset versjon av Mac OS 10.4 som blir kalt «Apple TV OS». Her er det grafiske brukergrensesnittet erstattet med en oppdatert versjon av
Front Row.
Historie.
Mac OS X X 10.4 "Tiger" ble første gang vist frem av Steve Jobs direktør for Apple i en «keynote» presentasjon på Worldwide Developers Conference den 28. juni 2004. Den 6. juni 2005, på Worldwide Developers Conference i San Francisco, sa Steve Jobs at nesten to millioner har kjøpt Tiger. Han sa også at Apple ville gå over til Intel prosessorer, noe som medførte at Apple måtte oversette operativsystemet til Intel arkitekturen. Den 10. Januar 2006 lanserte Apple de første iMac og MacBook Pro datamaskiner med Intel Core Duo prosessor. Med disse maskinene fulgte Mac OS X 10.4.6 som var den første versjon av OS X til Intel prosessor.
Ved World Wide Developer Conference den 11. juni 2007 kunngjorde Steve Jobs at 67 % av 22 millioner Mac brukere brukte Tiger.
Tiger er den første versjon av Mac OS X som kommer på DVD-plater. Det er også det første versjonen av Mac OS X som har oppdateringer med tosifret versjonsnummer (10.4.10 og 10.4.11).
Systemkrav.
Mac OS X v10.4 er tilgjengelig for PowerPC- og Intel-prosessorene. Det er ikke mulig å kjøpe Mac OS X 10.4 for Intel-maskiner. Dette er fordi alle Intel-maskiner som ble solgt før Leopard ble lansert, hadde Tiger installert. For PowerPC er Mac OS X 10.4 fortsatt i salg.


Arbeideren.
"Arbeideren", tidligere "Demokraten", var en avis utgitt mellom 1909 og 1940, først som partiavis for Arbeiderpartiet 1909–1923, og deretter som partiavis for Norges Kommunistiske Parti (NKP) 1923–1940. Avisen ble først utgitt i Hamar fra 1909 til 1929, og deretter i Oslo.
Sentrale redaktører var Olav Kringen (1909–1913), Ole Holmen (1912–1913), Fredrik Monsen (1913–1916), Paul O. Løkke (1916–1919), Alfred Aakermann (1919–1920), Olav Larssen (1920–1927), og Trond Hegna, Ingvald B. Jacobsen, Olav Scheflo, Eivind Petershagen, and Jørgen Vogt (mellom 1927 and 1929). Fredrik Monsen, Evald O. Solbakken og Knut Olai Thornæs var utøvende redaktører mellom 1924 og 1925.
Oppstart i Hamar.
Avisen startet som "Demokraten", et partiorgan for Arbeiderpartiet i Hedmark, Gudbrandsdalen og byene rundt Mjøsa. Første utgave kom 15. september 1909, og redaktør fra oppstarten var Olav Kringen. Mellom 1909 og 1923 kom det ut mellom tre og seks utgaver i uka.
1. mai 1923 skiftet avisen navn til "Arbeideren", etter at Komintern-eksekutiven, i et brev til Arbeiderpartiet av 1922, hadde krevd at betegnelsene «sosialdemokrat» og «demokrat» måtte fjernes fra alle partiavisers navn.
Da Norges Kommunistiske Parti (NKP) skilte seg ut fra Arbeiderpartiet i november samme år, fulgte avisen med og ble partiorgan for NKP. Februar 1924 byttet avisen navn til "Arbeideren og Gudbrandsdalens Arbeiderblad", et navn den beholdt til 1929.
Videre drift i Oslo.
I 1929 gikk NKPs hovedorgan i Oslo, "Norges Kommunistblad", konkurs. NKP kunne ikke være uten et partiorgan i hovedstaden, og løsningen ble å flytte "Arbeideren og Gudbrandsdalens Arbeiderblad" dit. Navnet ble "Arbeideren", og første utgave 2. november 1929. Avisen kom først ut som ukeavis, og fra 1931 som dagsavis.
Avisen var den første som ble stanset av den tyske okkupasjonsmakten i 1940, nærmere bestemt 14. august. "Arbeideren" var den eneste av hovedstadsavisene som nektet å trykke et opprop fra Vidkun Quisling den 10. april. For å ikke gi det nye regimet et påskudd til å stanse avisen, ble det unnlatt å gi ut avisen denne dagen.
Allerede 25. april ble en betydelig del av opplaget beslaglagt etter et skarpt angrep på Nasjonal Samling og fascismen på første side. På samme måte var avisen kritisk til kongen og regjeringen Nygaardsvold som avisen på lederplass gav følgende kommentar: «har latt Norge i stikken». Også alliansen med Storbritannia fikk gjennomgå i tråd med NKPs holdning som følge av ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen.
Blant annet avisens språkbruk i 1940 gjorde at det ble vurdert landssviksak under rettsoppgjøret etter krigen, men saken ble henlagt ettersom redaktør Henry Wilhelm Kristiansen døde i tysk konsentrasjonsleir.
Avisen ble i 1945 erstattet av "Friheten" som partiets hovedorgan.


Anibare-bukta.
Anibare-bukta (Anibare Bay) er øystaten Naurus eneste bukt, med øyas beste strand.
Stranda, som bærer samme navn, er full av hvit korallsand. Stranda dekker hele Anibares kyst, samt at at den når til Meneñ Hoteli sør til kappet i Ijuw i nord.
Anibare-bukta er sammen med Buada-lagunen den eneste større attraksjonen på øya. I 2000 ble en havn etablert i bukta, Anibare-havna, som skulle promotere fisking.


Anibare-havna.
Anibare-havna (Anibare Harbour) er ei havn i Anibare-bukta i Nauru. Den er ved siden av havna i Aiwo viktig for industrien, og er ei viktig havn for fiskeindustrien. Byggingen av havna begynte i februar 2000 og ble ferdig september samme år. Eierne er den nauriske regjeringen og "the Anibare Boat Harbour Community" ("ABHC"). Prosjektet ble verdsatt til $ 10 000 000 av den japanske regjeringen.
Før byggingen ble syv steder på den nauriske kysten vurdert, og det foretrukne stedet ble Anibare-bukta, fordi en kanal fantes allerede, og stedet var allerede etablert som et fiskeristed; kanalen måtte imidlertid bli utvidd og gjort dypere. I tillegg til de geografiske, var også geologiske forhopld gunstige her, som vindkraft, erosjon og fiskemengder.
Installasjoner ved havna inkluderer et havnebasseng der båter lagres, en båtrampe og lysmarkører, parkering for båthengere og veier til anlegget. Havnebassenget brukes også som et offentlig badested.


Hotell.
Et hotell (fra latin "hospitalis", «gjestevennlig») er et etablissement som tilbyr losji, som regel i begrenset tid og mot betaling. Et billig, enkelt hotell kalles gjerne hospits eller herberge, mens et hotell langs en hovedvei, med bilister som målgruppe, ofte kalles motell (fra engelsk "motor" og "hotel").
Hoteller blir hovedsakelig benyttet av turister og personer på forretningsreise. Noen hoteller har konferansefasiliteter og oppfordrer grupper og selskaper til å holde møter i hotellet.
Et hotellrom består i utgangspunktet av et rom med seng, skap, et bord og en vaskeservant, men de fleste nyere hoteller har idag rom med tilstøtende privat bad. Andre bekvemmeligheter inkluderer ofte en telefon, en vekkerklokke, TV og etterhvert også internettforbindelse. I tillegg har mange hotellrom en minibar (som ofte inneholder et lite kjøleskap) med snacks- og drikkevarer, som man betaler for når man sjekker ut av hotellet.
Noen hoteller tilbyr tilleggstjenester som restauranter, svømmebasseng og barnepleie.


Michael Porter.
Michael E. Porter (født 1947) er professor ved Harvard Business School, og leder for dens instituttet for strategi og konkurranseevne. Han er en meget anerkjent bidragsyter innenfor fagfeltet strategi, og spesielt innenfor konkurranseevne.


Elisabeth av Bayern (østerriksk keiserinne).
Elisabeth Amalie Eugenie av Bayern (født 24. desember 1837 i München, død 10. september 1898), av huset Wittelsbach, var keiserinne av Østerrike og dronning av Ungarn gjennom sitt ekteskap med keiser Frans Josef av Østerrike-Ungarn. Hun var datter av hertug Maximilian Joseph av Bayern og prinsesse Ludovika av Bayern, datter av kong Maximilian I av Bayern. Hun ble kalt "Sisi" av familie og venner.
Elisabeths liv har vært gjenstand for en omfattende romantisk mytos, som har resultert i en rekke bøker og filmer og gjort henne svært populær. Hun er ofte blitt sammenlignet med Diana, fyrstinne av Wales.
Elisabeth ble i sin tid sett på som den vakreste kvinnen i verden.
Hun ble myrdet av den italienske anarkisten Luigi Lucheni (1873–1910) i Genève i 1898. Hennes sønn, Rudolf av Østerrike, døde i Mayerlingdramaet 1889. Ektefellens brorsønn Franz Ferdinand og hans ektefelle døde i Skuddene i Sarajevo.


René Harris.
René Reynaldo Harris (født 11. november 1947 i Aiwo, død 5. juli 2008) var en naurisk politiker som var president fire ganger mellom 1999 og 2004. Han har vært et parlamentsmedlem for Aiwo siden 1977. Han var også involvert i de største nauriske bedriftene, Nauru Phosphate Corporation (NPC) og Nauru Pacific Line (NPL).
Hans regjering var ansvarlig for oppbevaringen av australske asylsøkere på øya, Naurus medlemskap av FN, og at det ble fullverdig medlem av Samveldet. Harris har blitt kritisert av det nauriske opposisjonspartiet (Naoero Amo) og det internasjonale samfunnet for korrupsjon og brudd på menneskerettighetene.
Han ble utdannet ved Geelong College i Victoria, Australia. Før han ble valgt inn i parlamentet har Harris jobbet i NPC, og var bestyreren av NPL. I 1992 ble han valgt til styreformann i NPC.
I 1998 ble Harris funnet skyldig i overfall etter å ha hjulpet til med å befri tre slektninger fra fengsel, med hjelp av to medskyldige. Australian Broadcasting Corporation-programmet "Foreign Correspondent" hevdet også at Harris som formann av NPC hadde brukt mer enn $ 231 000 på luksus, ferier og en eiendom i Melbourne. Harris eier en luksuriøs penthouse-suitei 51. etasje av Nauru House i Melbourne.
Harris ble for første gang president 27. april 1999, og forble det til 20. april 2000, da han ble erstattet av Bernard Dowiyogo, men ble igjen president 29. mars 2001 etter et mistillitsforslag mot Dowiyogo. Situasjon toppet seg i januar 2003, da begge var president to ganger hver. Dowiyogo vant til slutt «kampen», men hans død i mars 2003 begynte en ny runde med usikkerhet.
Harris fikk månedlig nyrebehandling i Melbourne for sin diabetes, som er en meget vanlig sykdom i Nauru. Han var bekymret for helsen fordi motstander Bernard Dowiyogo døde av samme sykdom, 57 år gammel, tidlig i 2003. I desember 2003, kollapset Harris i parlamentsbygningen, men ble gjenopplivet av dr. Kieren Keke.
22. juni 2004 ble han nedstemt som president på grunn av politisk defekt, og Ludwig Scotty tok over etter ham.
Harris døde 5. juli 2008, 59 år gammel av hjertestans. Han etterlater seg en sønn og fire døtre. Hans kone døde av kreft en måned før hans død.


Nauru House.
Nauru House er den niende høyeste bygningen i Melbourne, 52 etasjer høyt, fordelt på 190 meter. Den ble bygd og eid av den lille øystaten Nauru. Lokalt blir det kjent som "Fugleskittårnet" fordi Nauru har tjent mye penger på fosfater som kommer fra fugleekskrementer.
I 2004 ble huset overtatt av Naurus regjerings kreditorer, så institusjoner som Air Nauru måtte flytte. I november 2004 ble bygningen solgt for rundt $ 140 000 000 til "Queensland Investment Corporation".


Nordlige guvernement.
Det nordlige guvernement er et av fem guvernementer i Bahrain. Det består av deler fra de tidligere kommunene Al Mintaqah al Gharbiyah, Al Mintaqah al Wusta, Al Mintaqah al Shamaliyah, Jidd Haffs og Madinat Hamad.


Liberalistisk Ungdom.
Liberalistisk Ungdom er ungdomspartiet til Det Liberale Folkepartiet, og ble stiftet 19. mai 2004 under navnet Det Liberale Folkepartiets Ungdom, men på det konstituerende landsmøtet i januar 2005 ble det vedtatt at navnet skulle være Liberalistisk Ungdom. Øvre aldersgrense er 30 år.
Organisasjonen har foreløpig fylkeslag i Agder (felles for Aust-Agder og Vest-Agder), Hordaland, Oslo, Rogaland, Trøndelag (felles for Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag).
Liberalistisk Ungdoms ideologi.
Liberalistisk Ungdom har en prinsipiell forankring i de liberalistiske verdier, og er tilhenger av individets frihet, eiendomsrett og ytringsfrihet.


Hamad ibn Isa al-Khalifah av Bahrain.
Hamad ibn Isa al-Khalifah (født 28. januar 1950 i Riffa, Bahrain) er den nåværende kongen av Bahrain. Han har vært konge siden 2002, og var emir før tittelen ble skiftet til "konge" i ved en grunnlovsendring i 2002. Han er sønn av den tidligere emiren Isa ibn Salman al-Khalifa.
Han tok sin ungdomsskoleutdannelse ved en privatskole i Cambridge i England, og gikk senere ved militærskoler i Storbritannia (inkludert Sandhurst) og USA (inkludert Fort Leavenworth i Kansas).
Al Khalifah er svært interessert i å bevare kulturarv, og dyrker sine hobbyer falkejakt, golf, fisking, tennis og fotball. Hans store interesse for arabiske hester gjorde at han opprettet Amiri-stallene i juni 1977, som ble registrert i World Arabian Horse Organisation (WAHO) i september 1978.
Regent.
Etter å ha etterfulgt sin far som Bahrains monark i mars 1999 igangsatte Al-Khalifah flere politiske reformer. Alle politiske fanger ble satt fri, kvinner fikk stemmerett, og det ble avholdt parlamentsvalg. Det ble dessuten foretatt en grunnlovsendring. Reformene ble beskrevet av Amnesty International som «en historiske periode for menneskerettighetene.» Bahrain var tidligere ansett som et emirat, og ble offisielt kalt en «stat», men ble erklært et kongedømme i 2002.
Familie.
Kongens sjette sønn, Sjeik Faisal ibn Hamad al-Khalifah (født 12. februar 1991), døde 15 år gammel i en bilulykke 13. januar 2006.


Derog Gioura.
Derog Gioura (født 1931? i Ubenide, død 25. september 2008) var en politiker og tidligere president i Nauru. Da hans forgjenger Bernard Dowiyogo døde som president 10. mars 2003, ble han valgt fra parlamentet som assisterende president. I parlamentsvalget 3. mai stilte han som kandidat, sammen med Ludwig Scotty og Kinza Clodumar.
29. mai fikk han et hjerteinfarkt, og trakk sitt kandidatur. Han ble innlagt på sykehus i Melbourne og behandlet. Samme dag ble Ludwig Scotty valgt til ny president. Etter at han hadde blitt frisk, dro han tilbake til Nauru, og støttet René Harris i hans suksessfulle mostillitsforslag mot Scotty, og ble Kvinne- og familieminister. 22. juni 2004 fikk Harris et mistillitsforslag mot seg, og Gioura mistet plassen som minister, men forble parlamentsmedlem. Ved avviklingen av parlamentet i oktober 2004, mistet han imidlertid dette vervet. Ved det etterfølgende valget ble han ikke gjeninnvalgt.


Lerkendal (bydel).
Bydelen Lerkendal er en av de fire administrative bydelene i Trondheim kommune.


Walter Kasper.
Walter Kasper i juni 2008
Walter Kasper (født 5. mars 1933 i Heidenheim) er kardinal i Den katolske kirke og president for Det pavelige rådet for fremme av kristen enhet.
Etter å ha tatt sin "Abitur" (artium) begynte han i 1952 studier i filosofi og teologi ved universitetene i Tübingen og München. Han ble presteviet i Rottenburg den 6. april 1957, og virket et år som vikarprest i Stuttgart. Deretter underviste han i dogmatikk i Tübingen. I 1961 tok han doktorgraden i teologi. Han arbeidet så frem til 1964, da han tok sin habilisasjon, som assistent for Hans Küng og Leo Scheffczyk; sistnevnte ble kardinal samtidig som Kasper. Han ble professor i dogmatikk i Münster, og innehadde fra 1970 en lærestol i Tübingen.
I 1979 ble han konsultor for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet, og representant for Den katolske kirke i kommisjonen for tro og kirkeforfatning i Kirkenes Verdensråd. Han ble valgt til biskop av Rottenburg-Stuttgart 4. april 1989, og utnevnt til embetet av pave Johannes Paul II den 17. i samme måned. Han ble bispeviet 17. juni 1989.
I 1998 ble han konsultor for Kongregasjonen for troslæren og Det pavelige rådet for kulturen. Han ble så utnevnt til sekretær for rådet for kristen enhet den 16. mars 1999, og gikk av som biskop av Rottenburg-Stuttgart 31. mai samme år.
Johannes Paul II utnevnte ham til kardinal 21. februar 2001. 3. mars samme år ble han president for rådet for kristen enhet, og dermed en nøkkelperson i den økumeniske dialog. I kraft av dette embetet besøkte han Norge sommeren 2003 som pavelig representant ved 850-årsjubileet for opprettelsen av Nidaros erkebispedømme. Han er en fremragende akademiker og en sterk talsmann for kollegialitet, og sies å være en «fredens mann».
Kasper er også medlem av Kongregasjonen for østkirkene, Kongregasjonen for troslæren og Det pavelige råd for kulturen.
Walter Kasper var av noen blitt nevnt som pavekandidat før pavevalget i 2005.
Kardinal Kasper besøker Norge i oktober 2008 i forbindelse med Menighetsfakultetets 100-årsjubileum.


Sindarin.
Språket sindarin er et kunstig alvespråk konstruert av professor J.R.R. Tolkien. I hans verk snakkes språket av gråalvene, dvs. sindaene, i Midgard. I tredje tideverv var det mer populært enn quenya; quenya ble kun brukt i høy lære, mens sindarin ble brukt som dagligspråk (av alvene, vel å merke. Bruken av sindarin som dagligtale hos mennesker døde ut da Númenor ble utslettet. Likevel var det mer utbredt blant de lærde hos menneskene å kjenne sindarin enn quenya).
Tolkien etterlot seg mindre skriftlig materiale om sindarin enn om quenya, og mye av det han tenkte seg om språket, ble nok aldri skrevet ned, og gikk derfor tapt ved hans død. Det er derfor vanskeligere å si noe sikkert om sindarin enn quenya.
Fiktiv historie.
Sindarin er i slekt med quenya, men stammer ikke direkte fra det. Det utviklet seg fra språket som ble talt av teleriene, de av "eldaene" som ble igjen i "Beleriand" i Midgard. Dette språket ble siden også talt av noldoene som vendte tilbake til Midgard og noen av menneskestammene, spesielt i Hadors hus.
Ikke-fiktiv historie.
J.R.R. Tolkien likte det walisiske språket, og noen av de grammatiske hovedtrekkene kan spores tilbake til dette språket. Det er f.eks. prefiksforandringen, som vi verken kjenner fra de romanske eller germanske språkene.
Grammatikk.
Sindarin inneholder, som det øy-keltiske språket, lydmutasjon, som opprinnelig var av fonologisk opphav, men som siden ofte ble grammatiske (f.eks.: dea [skygge] → i dhea [skyggen]).
Flertallsbygning fulgte lignende lydforandringer som tysk og til tider også walisisk (f.eks.: amon [fjell] → emyn [flertall: fjell]).
Substantivene blir ikke tilpasset noe kasus.
Konjunksjonene av verb er lignende av tysk gjennom "Affixe" (f.eks: ped- [sprechen, (snakke) ordstamme] → pedithal [du wirdst sprechen (du kommer til å snakke)].


Krigskorset.
Krigskorset er en norsk militær medalje. Det er Norges høyest rangerte utmerkelse og bæres foran alle andre norske ordener og medaljer.
"Krigskorset" ble stiftet i 1941 for belønning av dem som utmerket seg spesielt med innsats under den andre verdenskrig, ved personlig tapperhet eller fremragende ledelse i kamp eller kamplignende situasjon. Medaljen ble inntil 1949 tildelt for innsats under krigen 1940 til 1945. Tildeling holdt deretter opp inntil det 26. juni 2009 ble bestemt å gjenoppta tildeling, både for innsats under den andre verdenskrig og for senere væpnede konflikter Norge har deltatt i. "Krigskorset" kan tildeles både norske og utenlandske borgere. Krigskorset er til sammen tildelt 277 personer, samt sju franske faner og bannere. Utmerkelsen blir tildelt av Kongen i statsråd.
Utmerkelsens navn tilsvarer det som er gitt lignende militære dekorasjoner i andre land, blant annet i Frankrike, Belgia, Hellas, Luxembourg og Tsjekkoslovakia. Disse krigskorsene ble innstiftet i forbindelse med første eller andre verdenskrig.
Utforming.
Dekorasjonen består av et kløverbladkors, også kalt Olavskors, i bronse med Norges riksvåpen i relieff i midten av korset. Baksiden er uten motiv. Korset er opphengt i båndet i en halv eikekrans, som er festet øverst på den vertikale korsarmen. Eikekransen er benyttet i militær symbolikk og representerer tapperhet, styrke og patriotisme. Båndet er i Norges flaggfarger, rødt med en sentral midtstripe i hvitt, blått og hvitt. Båndet kan være forsynt med ett eller flere sverd.
Regjeringen fikk "Krigskorset" produsert hos Spink & Son Ltd. i London, et firma som var renommert som produsent av ordensinsignier og medaljer. Det ble sannsynligvis framstilt flere enn 550 eksemplar av medaljen, altså flere enn det som ble utdelt. Forsvarsmuseet overtok beholdningen fra Forsvarsdepartementet og kjøpte senere også lageret som Spink hadde av sverd.
"Krigskorset" ble levert i et rødt etui prydet med Norges riksvåpen på lokket, som på innsiden var fôret med silkefôr påført produsentens firmamerke. Etuiet hadde innlagt plysjstoff med utstanset plass til medaljen.
Sverd.
thumb
Fra 1941 til 1945 ble det gitt ut "Krigskors" med og uten sverd. Etter 1945 er alle tildelinger med sverd. Opprinnelig skulle den som ble tildelt utmerkelsen flere ganger få en stjerne i tillegg til sverdet på båndet. Etter at statuttene i 1945 ble endret, ble dette endret slik at for hver gang korset tildeles en og samme person legges det til ett sverd.
Det er kjent at en del sverd og festeanordninger er blitt framstilt av Oslo-firmaet J. Tostrup AS, som også har vært offisiell norsk ordensjuvelér, men dette firmaet har ikke selv laget denne dekorasjonen. Også firmaet Ottar Hval har produsert sverd til "Krigskorset". Norskproduserte sverd kan ha vært til erstatning for tapte eller ødelagte opprinnelige sverd, samt for tildelinger som ble foretatt etter krigen. Gitt de ulike produsenter, kan sverdene variere noe i design. Bare tre eksemplar er kjent med stjerne, som er fasettert i utformingen, tilsvarende den som er benyttet for "Krigsmedaljen".
Diplom.
Med utmerkelsen følger et diplom. Diplomet bærer riksvåpenet i farger øverst og har fortrykket standardtekst med kunngjøring av tildeling i kongens navn. Det har åpne felter for innfylling av mottagerens navn og den kortfattede begrunnelse statuttene bestemmer diplomet skal utstyres med. Navn og begrunnelse kan være påført med skrivemaskin eller håndskrift. Diplomene er datert og bærer kong Haakon VIIs underskrift. Diplomet er også underskrevet av statsministeren og forsvarsministeren. En del diplomer er underskrevet av statsministeren og forsvarsministeren etter krigens slutt, og bærer derfor Einar Gerhardsens og Jens Christian Hauges navnetrekk.
Miniatyrversjoner.
Ordener og medaljer kan framstilles i miniatyrversjoner for å bæres på bestemte typer festantrekk. Slike miniatyrversjoner er ikke offisielle, men er kopier framstilt etter privat bestilling hos flere ulike produsenter. Det finnes et stort antall miniatyrvarianter av "Krigskorset". Mange av disse er produsert hos Tostrup og Spink.
Forholdet til andre utmerkelser.
a> med "Krigskorset" som den fremste av sine utmerkelser
Bortsett fra "St. Olavs Orden" "med sverd" for militær innsats, hadde Norge ved krigsutbruddet 9. april 1940 ingen utmerkelse for belønning av fremragende innsats i krig. "St. Olavs Orden" ble i liten grad benyttet som utmerkelse for militær innsats under andre verdenskrig. Et unntak var at storkorset med kjede 3. oktober 1940 ble tildelt general Otto Ruge «for fremragende fortjeneste av Norges forsvar.» Et annet unntak var utnevnelsene i 1946 av sovjetiske militære til "St. Olavs Orden" for innsats under frigjøringen av Finnmark 1944-1945. Marskalk av Sovjetunionen Kirill Meretskov og admiral Arsenij Golovko ble tildelt storkors av "St. Olavs Orden" «for fortjeneste i samband med felttoget i Nord-Norge 1945». Samtidig ble elleve andre sovjetiske offiserer utnevnt til kommandør med stjerne av samme orden og et større antall ble tildelt "Haakon VIIs Frihetskors".
I en situasjonen uten en egen norsk krigsdekorasjon ble det allerede under krigen i Norge våren 1940 følt et behov for norske krigsdekorasjoner, og Hærens Overkommando kom med forslag om statutter for et norsk krigskors. Etter at kongen, regjeringen og forsvarsledelsen etablerte seg i Storbritannia ble dette arbeidet videreført. Forslag til utmerkelsens utseende ble utarbeidet i hærledelsen. Spørsmålet ble så behandlet av et regjeringsoppnevnt utvalg, som foreslo innstiftelsen av både "Krigskorset" og "Krigsmedaljen".
"Krigskorset" ble innstiftet ved kongelig resolusjon av 23. mai 1941, som belønning til den som i kamp eller liknende på en særlig fremragende måte utmerket seg ved personlig tapperhet, eller ved ledelse av troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling. Utmerkelsen kunne tildeles både nordmenn og utenlandske borgere. "Krigskorset" belønnet eksepsjonell innsats som ble beordret av norske myndigheter og som var av betydning for den norske og allierte krigsinnsatsen. Nyheten om etableringen av "Krigskorset" og "Krigsmedaljen" fant også vegen til den illegale presse i det okkuperte Norge.
Etableringen av "Krigskorset" må også ses på bakgrunn av at norske offiserer etter hvert ble hedret med andre lands ordener og dekorasjoner, og at det derfor ble ansett som ønskelig for norske myndigheter å kunne gjøre det samme, både med hensyn til dekorering av nordmenn og av allierte. Etter felttoget i Norge og seieren i Narvik ble eksempelvis generalmajor Carl Gustav Fleischer i juli 1940 tildelt det franske "Croix de Guerre med stjerne", i november samme år sølvkors av den polske "Ordenen Virtuti Militari", for så å bli utnevnt til ridderkommandør av den britiske "Badets orden" i mai 1941.
Opprinnelig kunne "Krigskorset" tildeles både militære og sivile. Militært personell ble tildelt "Krigskorset" med sverd, sivile uten. I 1941 ble også "Krigsmedaljen" innstiftet, også denne for både sivil og militær innsats. I 1942 ble det bestemt at "St. Olavsmedaljen" i krigstid også kunne utdeles til belønning for «personlig innsats for Norges sak», da "St. Olavsmedaljen med ekegren". Personell som på kongens fødselsdag i 1942 tjenestegjorde i Storbritannia ble tildelt en særskilt dekorasjon, "Haakon VIIs 70-årsmedalje".
Ved kongelig resolusjon av 18. mai 1945 ble statuttene for "Krigskorset" endret slik at "Krigskorset" kun skulle tildeles med sverd og kun for «fremragende utførelse av kamphandlinger eller lignende forhold», altså ikke som tidligere også for «fremragende sivil virksomhet for Norges sak under krigen». Begrunnelsen for endringen var at ved samme kongelige resolusjon ble "Haakon VIIs Frihetskors" og "Haakon VIIs Frihetsmedalje" innstiftet. Siviles innsats kunne dermed hedres ved andre utmerkelser. I september 1945 ble mulighetene for å hedre krigsinnsats utvidet ytterligere, ved innstiftelsen av en medalje som skulle gi mer allmenn heder: "Deltagermedaljen".
"Krigskorset" ble gjort til den fremste av de norske ordener og medaljer og skal fortsatt av nordmenn bæres foran alle andre utmerkelser. De norske krigsdekorasjonene fikk en innbyrdes rangordning, der det krevdes større innsats for de høyere utmerkelser enn for de lavere. Mange av dem som ble tildelt "Krigskorset" hadde først blitt tildelt en eller flere av disse andre militære utmerkelsene. Avisen "Verdens Gang" meldte i september 1945 at 2770 utmerkelser var tildelt norske militære. Avisen fortalte at det blant disse bare var 77 som på det tidspunkt hadde fått "Krigskorset", og videre at St. Olavsmedaljen med ekegren var tildelt 193 mann og at det «Dessuten er delt ut 2500 krigsmedaljer, 200 med stjerne.» At de som tidligere var dekorert med en av de andre medaljer, i tillegg gjorde seg fortjent til "Krigskorset", viser ikke bare omfanget av deres innsats over tid, men også hvilke eksepsjonelle fortjenester disse hadde ytt. "Krigskorset" var ikke den eneste utmerkelse for militær innsats under andre verdenskrig, men var den som hang høyest.
Etter at tildeling av "Krigskorset" i 2009 ble gjenopptatt fulgte en større revisjon av Forsvarets system for dekorasjoner. Etter denne reformen er "Krigskorset" den fremste utmerkelsen i kategorien for dekorasjoner som det norske Forsvaret tildeler for mot og tapperhet i direkte stridskontakt, etterfulgt av "Militærkorset med sverd", "Militærkorset" uten sverd og "Forsvarets innsatsmedalje" med rosett. I statsråd 10. desember 2010 ble det bestemt å gjenoppta tildeling også av "St. Olavsmedaljen med ekegren" og "Krigsmedaljen" for innsats etter andre verdenskrig, i krig eller annen væpnet konflikt der norske styrker deltar. Samtidig ble det varslet at tildeling av "Militærkorset med sverd" og "Militærkorset" innstilles. Dette vil påvirke dekorasjonsmatrisen, på trinnene under "Krigskorset med sverd". En endelig dekorasjonsmatrise er per februar 2012 ennå ikke offentliggjort.
Tildelinger for innsats under andre verdenskrig.
a> er den eneste som har fått "Krigskorset" med tre sverd
Av de 148 nordmenn som ble hedret med utmerkelsen, tjenestegjorde alle unntatt én, som tilhørte hjemmestyrkene, i de regulære norske styrkene eller handelsflåten. "Krigskorset" var norske myndigheters fremste belønning til dem som tjenestegjorde for det offisielle Norge. Innstillingene er skrevet fra norske myndigheters ståsted, der de som ble tildelt "Krigskorset" behandles som underlagt militær kommando. Tildeling av "Krigskorset" skjedde dermed til dem som tjenestegjorde i Norges væpnede styrker eller i handelsflåten, administrert av krigstidsrederiet Nortraship.
Forslag om tildeling fant sted tjenesteveg og ble behandlet i flere ledd innen forsvaret før forslaget ble vurdert av Forsvarsdepartementet og endelig innstilling ble utarbeidet. Arbeidet med innstilling til krigsdekorasjoner ble fra november 1940 samordnet av Krigsdekorasjonskanselliet, som sorterte under Forsvarsdepartementet i London. Saker som gjaldt sjømenn i handelsflåten ble behandlet gjennom Handelsdepartementet, og involverte Nortraship. Spørsmål om dekorering av utlendinger involverte også Utenriksdepartementet. Sakene endte til sist hos regjeringen og innstilling om tildeling ble forelagt kongen i statsråd.
Kongelige.
Den aller første tildeling av "Krigskorset" fant sted 28. november 1941, et halvt år etter innstiftelsen, da regjeringen anmodet kong Haakon og kronprins Olav om å bære utmerkelsen. Nyheten om dette nådde den illegale presse i det okkuperte Norge, der tildelingen ble utførlig rapportert i den illegale avisen "London-nytt".
Tildeling av "Krigskorset" ble også benyttet for å knytte allierte nærmere Norges sak. I februar 1942 fant det sted tildelinger til det britiske kongepar, kong Georg VI og dronning Elisabeth, og i mars 1942 også til kong Georg II av Hellas. Alle disse tildelingene var Krigskorset uten sverd.
De første tildelinger til sjøfolk i handelsflåten.
De første ordinære tildelinger av "Krigskorset" fant sted 12. desember 1941 da fem offiserer fra handelsflåten ble tildelt "Krigskorset". Den første av disse, skipsfører Anskar Fredhjem, ble hedret for sin innsats i evakueringen av allierte soldater med MS «Hird» fra Dunkerque i mai 1940. De fire øvrige, skipsfører Carl I. Jensen, skipsfører Einar F. Isaachsen, maskinmester Reidar O. Paulsen og maskinmester Hans Gustav Hansen, ble hedret for fremragende innsats ved i januar 1941 å ha ført handelsskipene MS «Taurus», MS «Tai Shan» og MS «John Bakke» med verdifull last fra Göteborg til Storbritannia (de såkalte Kvarstadbåtene). I mai 1942 ble ytterligere en skipsfører i handelsflåten tildelt "Krigskorset", denne gang Frithjof Utne, som i mai 1940 under farefulle omstendigheter hadde ført DS «Leka» over fra Calais til Storbritannia med 1125 flyktninger.
I august 1942 ble ytterligere elleve menn fra handelsflåten hedret. De som da ble tildelt "Krigskorset" hadde deltatt i evakueringen av Frankrike i 1940 eller brutt den tyske blokaden og ført norske handelsskip i havn i Storbritannia. Nyheten om tildelingen ble raskt videreformidlet av den illegale avisen "Victory".
Skipsfører Lars Anker Thøversen på DS «Lysaker V» ble hedret for evakueringen av franske, nederlandske, belgiske og norske flyktninger fra Calais til Brest via Cherbourg i mai 1940. Tre av dem som ble hedret i august 1942, skipsfører Nikolai F. Lindtner, maskinsjef Bjarne Smørdal og maskinist Johan Karlsen, hadde brutt fransk blokade ved i juli 1941 å føre MS «Lidvard» ut fra Dakar. Bedriften ble senere beskrevet både i bok og i film, begge deler under tittelen "Flukten fra Dakar".
Den ble også oversatt til engelsk. En tildeling, til skipsfører Lars Grotnæss, ble foretatt post mortem, da MS «Borgestad» i februar 1941 var senket under konvoifart der skipet hadde åpnet ild og forsvarte øvrige skip mot fiendtlig ild. Øvrig mannskap på MS «Borgestad» ble innstilt til "Krigsmedaljen".
De resterende ble hedret for forsøkene på å føre norske handelsskip ut fra Göteborg og over til Storbritannia i april 1942. Skipsfører Elias R. Blindheim, maskinmester Lorentz Lund og maskinist John Magnus Haaland fikk "Krigskorset" for under tyske angrep å ha brutt blokaden og brakt MT «B.P. Newton» fra Göteborg til sikker havn i Storbritannia. Skipsfører Paul K. Monsen hadde samtidig forsøkt å gjøre det samme, men MT «Rigmor» ble angrepet av tyske fly og forliste. MT «Lind», med skipsfører Hans Anton Trovik og maskinmester Ole Haakon Bentsen, forlot Göteborg samtidig som MT «B.P. Newton» og MT «Rigmor». Også dette skipet ble angrepet av tyske fly, men det lykkes å føres skipet i havn i Methil i Skottland.
Tildeling til britiske, franske og polske allierte.
"Krigskorset" ble også tildelt alliert militært personell, i særdeleshet franske, polske og britiske soldater. De utenlandske soldater som ble tildelt "Krigskorset" fikk sine diplomer påskrevet begrunnelsen: «For på særlig fremragende måte å ha utmerket seg under krigen i Norge.» Blant de allierte, som ble dekorert med "Krigskorset", var både fremtredende offiserer og menige.
I statsråd 20. mars 1942 ble det foretatt et større antall tildelinger til alliert personell som hadde utmerket seg under kampene i Norge i april til juni 1940. Et større antall franske og polske militære ble hedret for sin innsats ved Narvik. Både ledende offiserer og ordinære mannskaper ble belønnet for lederskap og tapperhet i kampene. Blant de franske offiserene som ble dekorert på bakgrunn av sin innsats i Norge var oberstløytnant Raoul Magrin-Vernerey, kapteinene Dimitri Amilakhvari, Maurice Duclos, Pierre de Hauteclocque, André Lalande og Pierre Lapie, samt løytnantene Michel Stahl, Bernard André de Saint-Hillier. Flere av dem utmerket seg også på fransk side senere i krigen. De polske soldatene som ble hedret tilhørte Den selvstendige Podhalebrigaden. Blant de polske offiserer som ble tildelt utmerkelsen, var brigadegeneral Zygmunt Bohusz-Szyszko. Innstillingen for Kazimierz Dziedzioch lød: «16 år gammel ubrukbargjorde han 2 mitraljøser ved å skyte på dem på kort hold med en morter. Han blev såret i begge ben og måtte få amputert høire fot.»
"Krigskorset" ble også tildelt en rekke britiske soldater, som hadde utmerket seg i kampene forskjellige steder i Norge i april og mai 1940. Disse ble tildelt utmerkelsen fra mars 1942 til februar 1943. Blant britene som ble hedret var kaptein Bernard Warburton-Lee, som falt ved Narvik. Andre, som major Millis Jefferis, kaptein Richard Atcherley, kaptein Kenneth Cross og "squadron leader" Whitney Straight utmerket seg også etter innsatsen i Norge. Det ble også senere foretatt tildelinger til britiske militære. Tildelingen av "Krigskorset med sverd" til briter som utmerket seg i Norge i 1940 ble i august 1942 omtalt i hånlige vendinger på den tyskvennlige "Aftenpostens" førsteside.
De fleste tildelinger til utenlandske militære fant sted i 1942, men enkelte tildelinger fant også sted senere. Den franske generalmajor Antoine Béthouart ble tildelt "Krigskorset" i april 1943, mens den polske general Władysław Sikorski ble hedret post mortem, i august 1943. Ytterligere en del franske soldater fikk "Krigskorset" tildelt etter krigen, under en seremoni i Oslo i 1946.
Om en ser bort fra kongelige, var skipsfører Alfred Carini fra USA den eneste utenlandske sivile som ble tildelt "Krigskorset". Carini omkom sammen med 23 andre da Libertyskipet SS «Henry Bacon» 23. februar 1945 ble torpedert og gikk ned vest av Lofoten. Carini ble i 1946 hedret og tildelt "Krigskorset" for redningen av alle evakuerte nordmenn om bord.
De første tildelinger til norske militære.
Generalmajor Fleischer bemerket i sin redegjørelse for tiden i Storbritannia fra juni 1940 til første del av 1942 at «Krigskors og krigsmedalje er – idet dette skrives – ennu bare utdelt til sjøfolk.» De første tildelinger til norske militære kom i statsråd 19. juni 1942, da femten personer ble tildelt "Krigskorset" med sverd. To ble hedret for sin innsats under Måløyraidet 27. desember 1941: Sersjant Rubin Langmo, som innstillingen omtalte under dekknavnet Ruben Larsen, og kaptein Martin Linge. Kaptein Linge falt under raidet på Maløy og ble tildelt utmerkelsen post mortem. Fire ble tildelt "Krigskorset" for tapperhet og dyktig ledelse av norsk MTB eller jager i Den engelske kanal, Nordsjøen og Atlanterhavet, der fienden ble påført tap av skip eller fly: Løytnant Per E. Danielsen, løytnant Øivind Schau, løytnant Ragnvald A. Tamber og kaptein Skule Storheill. Den sjuende, løytnant Sjur N. Østervold, ble tildelt "Krigskorset" «for utmerket planlegging og dyktig ledelse av krigsoperasjon på Norskekysten i tiden 1.–4. oktober 1941.»
Samtidig ble åtte nordmenn tilhørende luftforsvaret tildelt "Krigskorset" for sin innsats under en redningsekspedisjon til Vestlandet for å evakuere tre menn, en kvinne og et barn, som var i fare på grunn av operasjonen av en hemmelig radiosender. Innstillingen om tildeling av "Krigskorset" ga ikke konkrete detaljer om hvor toktet gikk eller hvem som var hentet ut, men det er i ettertid klart at toktet gikk til Staveneset i Sunnfjord for å hente ut agentene Ole Hoff Snefjellå og Eivind Viken. Operasjonen var ledet av kaptein Finn Lambrechts, og hele den øvrige besetning ble hedret: Kapteinløytnant Håkon Offerdal, løytnant Bjørn Stray Tingulstad, kapteinløytnant Per Wåge Lea, løytnant Hans Rønningen, kvartermester Constantin Christensen, kvartermester Agnar Næss og kvartermester Hans Bærewahr-Hansen. Den britiske løytnant John M. Turner ble hedret for deltagelse i samme operasjon. Besetningen på Catalina-flyet, som bar navnet «Vingtor», fikk sine utmerkelser overrakt av kong Haakon i London 3. juni 1942. Den illegale Osloavisen "Whispering Times" omtalte tildelingen slik: «H.M. Kong Haakon dekorerte forleden 8 norske flygere med Krigskorset for særlig tapperhet utvist under kampen mot fienden. I en kort tale takket kongen dem og uttrykte sin egen og hele det norske folks beundring og taknemlighet for deres og deres kameraters innsats for vår frihet.»
Ved denne anledningen ble hele besetningen belønnet som deltagere i operasjonen. Ved belønning av innsats utført i handelsflåten eller sjøforsvaret, var det vanligere at bare sjefen, eventuelt også maskinsjef og maskinist, ble dekorert med "Krigskorset". Øvrige mannskap kunne bli tildelt "Krigsmedaljen".
a> fikk 5. september 1942 overrakt sine "Krigskors" ved en anledning der kong Haakon, kronprins Olav og kronprinsesse Märtha var til stede.
I september 1942 ble personell underlagt Flygevåpnenes Felleskommando hedret «for personlig innsats i kamp, og for med mot og plikttroskap å ha ledet norske flygeavdelinger under operasjoner mot fienden gjennom lengre tid.» To av dem som ble tildelt "Krigskorset" var norske, majorene Helge Mehre og Wilhelm Mohr. Den tredje, major Kaj Birksted var dansk, men i norsk tjeneste. De tre hadde deltatt i operasjoner over den engelske kanal, Belgia og Frankrike, og hadde skutt ned eller skadet et betydelig antall fiendtlige fly. Birksted gjorde seg senere på nytt fortjent til "Krigskorset" og fikk i juli 1944 tildelt en stjerne. Fra august 1943 til mars 1944 hadde han skutt ned sju av de 54 fiendtlige fly hans avdeling hadde på sin score-liste.
Kvartermestrene Leif Larsen, Bård Olav Grotle og Per Blystad fra Shetlandsgjengen ble i oktober 1942 tildelt "Krigskorset" «for fremragende utførelse av militært oppdrag». I samme statsråd 9. oktober ble løytnant Odd Kjell Starheim og fenrik Peter Deinboll tildelt "Krigskorset" «for fremragende hemmelig militær virksomhet under krigen», nærmere bestemt oppdrag i det okkuperte Norge.
I november 1942 ble norske militære som hadde utmerket seg under forskjellige vellykkede operasjoner tildelt "Krigskorset". Løytnant Rolf Q. Røren ble hedret for å ha ledet ubåten KNM «Uredd» under en offensiv patrulje på Norskekysten 18. oktober 1942 da et tysk handelsfartøy ble senket. Oberstløytnant Einar Sverdrup og kaptein Ove Roll Lund, deltagere i Operasjon Fritham som skulle sikre gruvene på Svalbard, ble også tildelt "Krigskorset". Sverdrup mistet livet i operasjonen og ble tildelt "Krigskorset" post mortem. Samme måned ble kapteinløytnant Christian A. Monsen tildelt utmerkelsen for «på en særdeles fremragende måte» for å ha ført «Potentilla» og tre andre norske korvetter i kamp mot tyske ubåter i Atlanterhavet i august 1942. To kapteiner i flyvåpnene, Jens S. Hertzberg og Hans Andreas Bugge, som hadde vært aktive i Canada, Storbritannia og på Island, ble tildelt "Krigskorset" post mortem for plikt, troskap, fremragende organisatorisk virksomhet og innsats i luftoperasjoner.
Innsats for Norges forsvar i 1940.
I statsråd 18. desember 1942 fremmet statsråd Oscar Torp forslag om å tildele "Krigskorset" til seks offiserer som hadde utmerket seg under felttoget i Norge i april til juni 1940. Generalmajor Carl Gustav Fleischer ble hedret «for fremrakende planlegging og ledelse av operasjoner under felttoget i Nord-Norge 1940». Andre ble belønnet for mer spesifikk innsats. Oberstløytnant Reidar Holtermann ble hedret for tapperhet og ledelse av forsvaret av Hegra festning. Kommandør Per Askim ble hedret for sin innsats som sjef for panserskipet «Norge» natten 8. til 9. april 1940 og for forsvaret av Narvik.
Kommandørkaptein Ernst G. A. Ullring fikk "Krigskorset" for sin innsats som sjef for KNM «Sleipner» i Romsdalsfjorden og for andre oppdrag. Kommandørkaptein Johan F. A. T. Ulstrup ble hedret «for fremragende og utrettelig krigstjeneste i Norge i Bergens- og Hardangerfjordavsnittet i tiden 9. april – 17. mai 1940 samt fortsatt innsats i frigjørelseskampen utenfor Norge.» Den femte som ble tildelt "Krigskorset" var kaptein Thore Horve, på bakgrunn av hans fremragende innsats som sjef på jageren «Draug» 9. april 1940, og senere innsats på jagerne «Sleipner» og «Glainsdale» i 1940 og 1941.
Operasjoner på Norskekysten.
Marinens operasjoner på Norskekysten ble gjentatte ganger hedret med "Krigskorset". I januar 1943 ble løytnantene Axel W. Prebensen og Alf Christian Haavik tildelt "Krigskorset" for ledelse av MTB 620 og MTB 623 og for 27. november 1942 å ha senket to tyske transportskip på Norskekysten. Den norske marinen gjorde ikke bare innsats langs Norskekysten og tildelingene gjenspeilte dette. Kapteinløytnant Thomas Jacobsen ble i statsråd 13. mai 1943 tildelt "Krigskorset" «for tapperhet og fremrakende ledelse av sitt fartøy, korvetten «Rose», under mange vellykkede angrep på ubåter under eskortetjeneste i Atlanterhavet i 1942.» «Rose» hadde da hatt 175 døgn i sjøen under eskortering av åtte konvoier over Atlanterhavet. Fartøyet hadde i 1942 gjort angrep mot 17 fiendtlige ubåter, med en ubåt antagelig senket og andre sterkt skadet. Jacobsen var for innsatsen tidligere hedret med "Krigsmedaljen" og den britiske "Distinguished Service Cross".
I mars 1943, knapt et halvt år etter første tildeling, hadde Leif Larsen for andre gang gjort seg fortjent til "Krigskorset" og fikk tildelt en stjerne på båndet. Den hemmelige innstillingen viste til at Larsen «Som skipper under meget krevende operasjon på norskekysten høsten 1942, viste han fremrakende lederegenskaper, stort mot og besluttsomhet. Under vanskelige forhold brakte han sitt mannskap i sikkerhet.» Diplomet ble besluttet påskrevet «For fremrakende personlig krigsinnsats for Norges sak.» Diplomet til Larsens andre tildeling fikk imidlertid teksten: «Vi Haakon Norges Konge kunngjør at Vi har gitt Krigskorset m/sverd nr. 2 til Krigskorset m/sverd til U/kvm. Leif Andreas Larsen – for fremrakende utførelse av militært oppdrag. – London, 26. mars 1943.» og ble undertegnet Haakon VII. Diplomet bærer også navnetrekkene til Einar Gerhardsen og Jens Chr. Hauge, selv om ingen av disse befant seg i London på denne datoen og heller ikke var statsråder. Larsens eksemplar av "Krigskorset" bærer en fasettert femtagget stjerne, som er montert under sverdet i midten av båndets blå stripe.
Dekksmann Palmar Bjørnøy fikk i samme statsråd 26. mars 1943 "Krigskorset" for «lederegenskaper, stort mot og besluttsomhet» under operasjoner på Norskekysten høsten 1942. Diplomet ble besluttet påført samme innskrift som den som ble vedtatt for diplomet til Leif Larsen ved andre gangs tildeling: «For fremrakende personlig krigsinnsats for Norges sak.» Tildelingen til dekksmann Bjørnøy var første gang "Krigskorset" med sverd ble tildelt et menig mannskap i det norske forsvar.
Hemmelige oppdrag i Norge.
Fra 1943 ble "Krigskorset" hyppigere tildelt medlemmer av utestyrkene for hemmelige oppdrag i det okkuperte Norge. I februar 1943 ble kontreadmiral Edvard Danielsen og løytnant Bjørn Rørholt hedret for innsats under landoperasjoner i Norge, der de hadde rapportert om tyske disposisjoner og styrkebevegelser. Begge tjenestegjorde i det innstillingene omtalte som "Special Intelligence Service", bedre kjent som "Secret Intelligence Service", den britiske etterretningstjenesten som under andre verdenskrig hadde ansvar for etterretningsvirksomhet i okkuperte land. De to ble på ulike tidspunkt sendt inn fra Storbritannia til Sør-Norge. Kontreadmiral Danielsen etablerte den første hemmelige radiostasjon i Norge. Det var en melding fra løytnant Rørholt som gjorde det mulig for en britisk undervannsbåt å torpedere den tyske krysseren «Prinz Eugen». Forslagene om tildeling til de to stammet fra Forsvarets etterretningskontor.
Samtidig ble i mars 1943 tre medlemmer av "Norwegian Independent Company No. 1", senere kjent som Kompani Linge, hedret med "Krigskorset". Bakgrunnen var også her gjennomføringen av hemmelige oppdrag i Norge. Fenrik Odd Sørli fikk "Krigskorset" for gjentatte operasjoner i Trøndelag, der han hadde bygd opp en hemmelig organisasjon, samt for «fremrakende bistand under en spesiell operasjon på norskekysten, som må regnes for ett av de dristigste foretagender som er utført under denne krig.» Korporal Sverre Granlund ble hedret for «fremrakende opptreden og utvist mot» etter at han i september 1942 som kjentmann ledet en gruppe engelske militære i sikkerhet fra det okkuperte Norge. Det innstillingen ikke direkte nevner, er at oppdraget gjaldt den vellykkede sabotasjeaksjonen Operasjon Musketoon mot kraftstasjonen i Glomfjord. Granlund hadde også tidligere i 1942 vært sendt på hemmelig oppdrag i Norge og utmerket seg da på en slik måte at han ble tildelt "Krigsmedaljen".
Senere, i juni 1943, ble kapteinløytnant Ernst Marstrander hedret post mortem, for sin planlegging, deltagelse og ledelse av en sjømilitær operasjon til Norge. Marstrander ble drept under tilbakefarten til Storbritannia, da hvalbåten «Bodø» ble sprengt av en mine. Marstrander var tidligere hedret av britiske myndigheter med "Order of the British Empire".
«Et av de dristigste foretakender som er utført under denne krig».
I statsråd 11. juni 1943 forelå innstilling om tildeling av "Krigskorset" med sverd til seks personer. Tre av disse var fenrik Joachim Rønneberg, kaptein Jens-Anton Poulsson og løytnant Knut Haugland. Innstillingene omtalte forberedelse til og gjennomføring av viktige og farefulle oppdrag i Norge under farefulle og vanskelige omstendigheter. For Rønneberg påpekes det at oppdraget tidligere var forsøkt utført «fra britisk hold», men uten vellykket resultat. Innstillingen viste så til at «Under fenrik Rønnebergs fremragende ledelse ble oppdraget gjennomført etter planen, uten tap av norske menneskeliv. Operasjonen er et av de dristigste foretakender som er utført under denne krig, og den heldige gjennomføring har hatt, og vil få stor betydning for den videre krigsføring.»
Særlig når det gjelder hemmelige oppdrag i Norge var innstillingene om tildeling av "Krigskorset" under krigsårene ofte knappe, som regel hemmelige, og ga få konkrete detaljer om innsatsen som kan identifisere tid, sted og mål for operasjonen som lå til grunn for forslaget om tildeling. Kun ettertiden gir dermed det fulle svar på bakgrunnen for hedersbevisningen. Rønneberg, Poulsson og Haugland ble dekorert med "Krigskorset" med sverd, etter at de hadde deltatt i Operasjon Gunnerside, aksjonen som 27. februar 1943 ødela Norsk Hydros tungtvannsfabrikk på Vemork ved Rjukan.
Fenrik Max Manus og korporal Gregers Gram ble også innstilt til "Krigskorset" med sverd i statsråd 11. juni 1943. Innstillingene omtalte at begge har vært sendt til Norge i spesialoppdrag, men identifiserer ikke konkret hvilken operasjon det er snakk om: "«Korporal Gram ble sammen med fenrik Manus utsendt med spesialoppdrag til Norge den 12/3.1943 og returnerte til U.K. den 25.5. 1943. Sammen med fenrik Manus utførte han det meget farefulle og dristige oppdrag, og viste under operasjonen et mot og en besluttsomhet som fortjener den høyeste anerkjennelse. Takket være det ypperlige samarbeid mellom de 2 deltagere ble foretagende vellykket og de oppnådde et fremrakende resultat. Etter ankomsten til Norge ble fenrik Manus alvorlig syk, men takket være korporal Grams dyktighet og koldblodighet, under de farefulle omstendigheter de levet under, lykkedes det ham å bringe fenrik Manus i sikkerhet.»" I tidsrommet innstillingene omtaler gjennomførte Manus og Gram natt til 27. april 1943 sabotasjeaksjon på Oslo havn, den såkalte Operasjon Mardonius.
De to siste skipsførere hedret.
Til statsråd 2. juli 1943 forelå en flere sider lang innstilling om tildeling. Saken ble foredratt av statsråd Olav Hindahl, minister i Departementet for handel, sjøfart, industri, handverk og fiskeri, i Johan Nygaardsvolds regjering. Innstillingen gikk ut på å tildele skipsfører Berge Mevatne "Krigskorset" «for fremrakende innsats ved å bringe d/s «Alaska» i havn under særdeles vanskelige og farefulle omstendigheter». Den lange innstillingen var kommet til på Handelsdepartementets initiativ, med tilslutning fra Forsvarsdepartementet og Nortraship. Innstillingen redegjorde i detalj for Mevatnes innsats på ds «Alaska» under skipets innsats som redningsskip i konvoitjeneste ut fra Freetown med bestemmelsessted Storbritannia. Etter å ha reddet overlevende fra et annet skip, kom ds «Alaska» bort fra konvoien og ble selv torpedert og sterkt skadet. Til tross for dette klarte skipsfører Mevatne å bringe skip og mannskap til Lisboa.
Et år senere, i august 1944 forelå innstilling om tildeling av "Krigskorset" til skipsfører Lyder R. Thorstensen. Også denne gang ble innstillingen foredratt av handelsminister Hindahl. Innstillingen gikk ut på å tildele skipsfører Thorstensen "Krigskorset" «for fremrakende innsats ved å ha brakt M/T «Anna Knudsen» i havn 2 ganger under vanskelige omstendigheter.» Thorstensen var tidligere hedret med "Krigsmedaljen" for sin innsats om bord M/T «Anna Knudsen», som han hadde ført siden 9. april 1940. «Anna Knudsen» hadde to ganger blitt torpedert, første gang under fart fra Island til Storbritannia i februar 1942, andre gang på veg fra Aden til Abadan i oktober 1943, men Thorstensen hadde begge ganger klart å få skip og mannskap i sikker havn. Innstillingen om tildeling av "Krigskorset" til skipsfører Thorstensen ble bifalt av kongen. Dette ble den siste tildeling av Norges høyeste utmerkelse til en som tjenestegjorde i handelsflåten under den andre verdenskrig.
Som sivile ble både Mevatne og Thorstensen tildelt "Krigskorset" uten sverd.
Til sammen 19 sjøfolk fra handelsflåten ble hedret med "Krigskorset" for sin krigsinnsats.
Radiosendere i Nord-Norge og Trøndelag.
Etterretningsarbeid ved etablering av hemmelige radiosendere i Norge ble i statsråd 2. juli 1943 hedret med tildeling av "Krigskorset". Tre menn ble hedret, igjen på bakgrunn av en hemmelig innstilling etter forslag fra Forsvarsdepartementets «E»-kontor, denne gang foredratt for konge og regjering av statsråd Torp. «Siv. militær» fenrik Einar Johansen hadde siden høsten 1940 operert en radiostasjon som var sendt over fra Storbritannia. I september 1941 kom han selv over til Storbritannia, for å bli sendt tilbake i mars 1942. Johansen hadde da med seg to radiosendere. Han drev den ene selv i Tromsøområdet og sendte «en serie meldinger av høyeste kvalitet» tilbake til Storbritannia. Johansen fikk etter vanskeligheter også etablert en sender nummer to, også denne i Nord-Norge. I februar 1943 vendte Johansen tilbake til Storbritannia. Han tjenestegjorde ved «E»-kontoret. Diplomet hans fikk påskriften «For særlig fortjenstfull innsats i forbindelse med hemmelig militær virksomhet.» Johansen var tilknyttet den britiske etterretningsavdelingen "Secret Intelligence Service".
«Siv. militær» fenrik Kristian Fougner tjenestegjorde i 1943 også ved «E»-kontoret. Han arbeidet også for den britiske "Secret Intelligence Service". Fougner hadde vært involvert i hemmelig arbeid siden høsten 1940 og kom over til Storbritannia i april 1942. Allerede i mai samme år ble han sendt tilbake til Norge på oppdrag i Trøndelag. Fougner etablerte en radiostasjon, som «ble drevet med stor suksess». Ytterligere en radiosender ble sendt over og Fougner skaffet folk til å drive denne. Arrestasjoner gjorde det nødvendig for Fougner å dra over til Storbritannia igjen. Tekniske vanskeligheter med senderne i Trøndelag gjorde imidlertid at han snart reiste tilbake til Norge igjen. Ved Fougners innsats kom radiosenderne i drift igjen. Fougner returnerte til Storbritannia i desember 1942. Fougners diplom fikk også påskriften «For særlig fortjenstfull innsats i forbindelse med hemmelig militær virksomhet.»
Den tredje som ble hedret i statsråd 2. juli 1943 var sersjant Hugo Munthe-Kaas, også han i tjeneste ved «E»-kontoret og tilknyttet den britiske etterretningsavdelingen "Secret Intelligence Service". Også Munthe-Kaas hadde lengre tids etterretningsarbeid bak seg da han i april 1942 kom over fra Norge til Storbritannia, der han ble utdannet til radiotelegrafist. I juni 1942 ble han sendt over med fly fra Storbritannia og landsatt i Harstadområdet, der han etablerte en radiosender som var i drift til oktober. Munthe-Kaas tok seg da over til Sverige og videre til Storbritannia. Allerede i november ble han igjen sendt til Norge, denne gang med en fransk ubåt til Troms. Operasjonen kom ut for vanskeligheter og norske og franske mannskaper måtte etterlates i land. Munthe-Kaas spilte en framtredende rolle i redningsforsøket, som til slutt lykkes ved hjelp av den franske ubåten. Diplomet, som ble utstedt til Munthe-Kaas, fikk også påskriften «For særlig fortjenstfull innsats i forbindelse med hemmelig militær virksomhet.»
De tre var også hedret av britisk myndigheter for sine bidrag: Johansen og Fougner var dekorert med "Distinguished Service Cross", mens Munthe-Kaas var tildelt "Distinguished Service Medal" og foreslått til en fransk utmerkelse. Det var ikke uvanlig at innstillingene eksplisitt nevnte om de som var innstilt til "Krigskorset" tidligere var dekorert med utmerkelser fra allierte land. Særlig gjaldt dette britiske utmerkelser, men også andre allierte, Frankrike ved De frie franske styrker og USA, ble nevnet med hedersbevisninger som var tildelt nordmenn innstilt til "Krigskorset".
En kortfattet hemmelig innstilling.
I statsråd 13. august 1943 ble det foredratt en kortfattet innstilling om tildeling av "Krigskorset" post mortem. Innstillingen var hemmelig. Løytnant Arvid Storsveen tjenestegjorde i "Secret Intelligence Service", den britiske etterretningstjenesten som drev etterretning mot tyskokkuperte land. Løytnant Storsveen ble, etter forslag fra oberstløytnant Alfred Roscher Lund, innstilt til heder «for fremrakende hemmelig militær virksomhet under krigen.»
Innstillingen opplyste at Storsveen hadde deltatt i etterretningsvirksomhet i Norge siden høsten 1940, hvorved han har «nedlagt et usedvanlig fortjenstfullt arbeide.» Innstillingen fortsatte med å opplyse at «Løytnant Storsveen ble skudt av tyskerne under en ekspedisjon til Norge», men la til at «Forsvarsdepartementet finner av securityhensyn ikke å kunne gi ytterligere opplysninger». Innstillingen ble bifalt av kongen. Bakgrunnen for denne tildelingen var at Storsveen ledet den allierte etterretningsorganisasjonen XU i det okkuperte Norge. I april 1943 gikk Storsveen i en felle organisert av Gestapo. Han ble skutt og drept.
Heder til tre flygere.
I statsråd 24. september, 29. oktober og 23. desember 1943 ble flygere hedret for sine operative innsatser.
a> fløy under andre verdenskrig, foto tatt i 1943,
Den første av dem, løytnant Marius Eriksen, satt da i tysk krigsfangenskap etter å ha blitt skutt ned over Nederland 2. mai 1943. Eriksen hadde da «hatt en enestående karriere som jagerflyger.» Eriksen ble i innstillingen kreditert med ni nedskutte tyske fly, to sannsynlige nedskytninger og to skadede fly. I innstillingen ble det også vist til Flygevåpnenes Felleskommando, som uttalte: «En slik offiser som med sitt resultat og sitt personlige eksempel har satt en så høy standard for nordmenn, både her og også i Norge, hvor ryktene om hans navn også er nådd fram, fortjener fullt den høyeste utmerkelse vi kan gi». Forsvarsdepartementet konkluderte med at Eriksen «har gjort en fremrakende innsats som flyger for Norges Forsvar og at hans mot, energi og pliktroskap gjør ham fortjent til en høy utmerkelse.» For sin innsats var han på tildelingstidspunktet for "Krigskorset" allerede hedret med "St. Olavsmedaljen med ekegren", "Krigsmedaljen", "Haakon VIIs 70-årsmedalje", den britiske "Distinguished Flying Medal" og USAs "Silver Star".
a> fotografert i august 1943 etter at norske flygere er premiert for 100 nedskutte fiendtlige fly.
Kaptein Svein Heglunds "Krigskors" kom etter at han hadde skutt ned ti fiendtlige fly, med ytterligere seks antatt nedskutt og tre skadet. Han hadde da vært i operativ tjeneste siden begynnelsen av mai 1942 og hadde ikke mindre enn 155 offensive operasjoner over tyskokkupert område bak seg. I tillegg til nedskutte og skadede fly hadde han deltatt i vellykkede angrep mot fiendtlige mål på bakke og mot fiendtlige skip. Heglund var allerede dekorert med "Krigsmedaljen" og var av britene hedret med "Distinguished Flying Cross".
Fenrik Fridtjov Sæverud Giørtz ble i statsråd 23. desember 1943 tildelt "Krigskorset" med sverd «for å ha utvist fremrakende dyktighet, mot og pliktfølelse ved å bringe tilbake og lande et sterkt skadet bombefly.» Forslaget stammet fra det britiske "Air Ministry" ettersom Giørtz' bedrift kom som en del av alliert operasjon over Tyskland. Etter å ha sluppet sin last med bomber over Düsseldorf natten til 3. november 1943 ble bombeflyet Giørtz førte truffet av tysk antiluftskyts og sterkt skadet. Bombeflyet, som på grunn av sine store skader av "Air Ministry" omtales som "The Bomber That Should Never Have Got Back", ble tross alle odds ført tilbake til Storbritannia av fenrik Giørtz og landet på en flyplass i Midlands-området.
Hemmelig militær virksomhet hedret igjen.
I statsråd kom i løpet av 1944 nye tilfeller av hemmelig militær virksomhet til innstilling om tildeling av "Krigskorset" med sverd. En av dem hadde satt livet til i kampen og ble hedret post mortem. Også i disse tilfellene var innstillingene hemmelige.
Sersjant Einar Skinnarland i Norwegian Independent Company No. 1 var en av dem som deltok i tungvannsaksjonen på Rjukan 27. februar 1943. Fenrik Joachim Rønneberg, kaptein Jens-Anton Poulsson og løytnant Knut Haugland, som også deltok i operasjonen, ble hedret for sin innsats i juni 1943. Innstillingen om "Krigskorset" til Skinnarland viste til en uttalelse fra Poulsson om betydningen av hans innsats: "«Uten Einar Skinnarlands dyktige arbeide ville vi neppe ha klart vår oppgave. Uten ham ville etterretningstjenesten vært lite effektiv. Uten ham ville radiotjenesten høyst sannsynlig brutt sammen. Uten ham ville vi i alle fall rensdyrjakten begynte ikke kunne holdt det gående av mangel på mat. Han var uundværlig.»" Skinnarlands diplom ble påført teksten «For fremrakende personlig innsats for Norges sak». Senere i 1944 ble ytterligere deltagere i tungtvannsaksjonen tildelt "Krigskorset".
Løytnant Sigurd Eskeland var den som denne gang ble tildelt "Krigskorset" post mortem. Eskeland forlot Storbritannia 22. mars 1943 med Nord-Norge som mål. Overfarten gikk med fiskeskøyten «Brattholm». Operasjonen ble angitt og ble møtt av tyske styrker. Under dramatiske omstendigheter ble operasjonsdeltagerne skutt og skadet eller drept. Blant andre deltagere i operasjonen var fenrik Jan Baalsrud, som flyktet gjennom Troms til Sverige. Løytnant Eskeland ble skadet og tatt til fange, men avslørte under avhør ikke operasjonen. Han ble skutt tre dager etter at han ble tatt. Forsvarsdepartementet viste i sin konklusjon til at Eskeland «ved sitt mot og handlekraft har utmerket seg på en særlig fremrakende måte».
a> 1941-42 før han ble fallskjermjeger og agent
Løytnant Oluf Reed Olsen var den tredje som ble hedret i statsråd denne dagen. Det var Forsvarsdepartementets «E»-kontor som hadde satt fram forslaget om hedring av løytnanten i Marinens flygevåpen. Olsen hadde tjenestegjort ved «E»-kontoret siden januar 1943. I april 1943 ble han sendt til Norge for å etablere en radiostasjon på Sørlandet. Denne ble operativ i mai og "«sendte i løpet av sommeren en rekke meldinger om skipstrafikk, passering av konvoyer m.v. på Sørlandet. Likeledes sendtes værrapporter, meldinger om festningsanlegg, kanonstillinger og minefelter.»" Stasjonen på Sørlandet måtte tas ned i august og Olsen bega seg østover. I Oslo etablerte han en ny radiostasjon, som også rapporterte om tysk skipsfart. I oktober tok han seg over til Sverige, men vendte tilbake til Oslo og Kristiansand for å forberede etableringen av en ny radiostasjon. Olsen vendte etter dette tilbake til Storbritannia via Sverige. Olsens diplom fikk påskriften «For særdeles fortjenstfullt arbeide for Norges sak i forbindelse med hemmelig militær virksomhet.» Olsen arbeidet for "Secret Intelligence Service", en av britenes etterretningsorganisasjoner.
I statsråd 19. mai 1944 ble soldat Otto Olsen hedret «for fremrakende hemmelig militær virksomhet under krigen.» Olsen hadde siden februar 1943, da han kom over til Storbritannia fra Norge etter å ha drevet «patriotisk arbeide hjemme», vært i spesialtjeneste ved «E»-kontoret. I Storbritannia fikk Olsen utdannelse i radiosamband og ble raskt sendt tilbake til Norge. I slutten av juni 1943 etablerte Olsen en radiosender på Sør-Vestlandet, som sendte meget pålitelige rapporter om tysk skipsfart tilbake til Storbritannia. Ingen annen stasjon utsendt av britisk etterretning sendte flere meldinger tilbake. På grunn av de sikre opplysninger om skipstrafikken som Olsen skaffet gjennom sine kontakter, kunne det settes inn angrep mot disse fra allierte sjøstridskrefter. Soldat Olsen rapporterte også om andre forhold vedrørende Wehrmachts disposisjoner på Sør-Vestlandet. Disse ble i innstillingen om tildeling av "Krigskorset" betegnet som svært viktige: "«Stort sett kan en si at stasjonen til enhver tid har maktet å holde de norske og britiske etterretningsmyndigheter vel underrettet om den militære situasjon på Sør-Vestlandet. Med de verdifulle kontakter vår mann hadde kunne tyskerne ikke foreta noen bevegelser av særlig betydning uten at dette ble meldt.»" Olsen var tilknyttet "Secret Intelligence Service". Han var den første menige soldat i hæren som ble hedret med "Krigskorset" med sverd.
I statsråd 25. august 1944 ble kaptein John Kristoffersen og menig Torstein Pettersen hedret, begge for «fremrakende hemmelig militær virksomhet under krigen.» De to arbeidet for "Secret Intelligence Service". Forslaget om dekorering stammet denne gang fra F.O. II, etterretningsavdelingen i Forsvarets Overkommando i London. Kaptein Kristoffersen hadde operert en radiosender, som rapporterte om tysk skipstrafikk mellom Narvik og Trondheim, samt om kystfestninger. Fra august til november 1943 hadde kaptein Kristoffersen sendt over 100 meldinger, før han vendte tilbake til Storbritannia. I februar 1944 reiste han igjen over til Nord-Norge og satte opp en ny radiosender, som «sendte en rekke meldinger av høy kvalitet før han måtte be om å bli evakuert til U.K.» Menig Pettersen, som var kringkastningstekniker, kom til Storbritannia i juni 1943. Han ble sendt tilbake til Norge i september samme år med oppdrag å kontrollere de tyske flåtebevegelsene i Altafjorden, der slagskipet «Tirpitz» var av hovedinteresse for de allierte. Menig Pettersen drev etterretningsvirksomhet i området inntil midten av mai 1944. Han måtte da ta seg til Storbritannia via Sverige. Pettersens diplom fikk påskriften «For fremrakende innsats for Norges sak i forbindelse med hemmelig militær etterretningsvirksomhet.»
Løytnant Knut Haugland, som tidligere var hedret for sin innsats under tungtvannsaksjonen, ble i statsråd 25. august 1944 hedret på nytt og fikk en stjerne til sitt "Krigskors". Han hadde da i oktober 1943 vendt tilbake til Norge for å «etablere en mer effektiv radioforbindelse med U.K., og samtidig utferdige og sette i verk planer for innenrikske radiosamband i Norge.» Haugland ble to ganger tatt av Gestapo, men greide begge ganger å flykte. I samme statsråd ble fenrik Knut Haukelid, som også hadde deltatt i Vemork-aksjonen, hedret. Et år senere, 20. februar 1944 ledet Haukelid senkningen av fergen DF «Hydro» på Tinnsjøen. DF «Hydro» var lastet med tungtvann på veg til Tyskland. Bortsett fra henvisninger til tidsrom, ble dette ikke konkret nevnt i innstillingen, som også denne gang var hemmelig. I stedet ble operasjonen som Haukelid tok del i karakterisert slik: "«Det er et av de dristigste foretagender som er utført under denne krig, og den heldigste gjennomføring har hatt og vil få stor betydning for den videre krigføring.»"
Sersjant Torfinn Bjørnaas ble sendt over fra Storbritannia til Norge i oktober 1943, «som deltager i en gruppe som hadde et meget vanskelig og farefullt oppdrag i Norge.» Innstillingen gikk ikke i detaljer om operasjonen, men nevnte at den var vellykket og at Bjørnaas alene hadde æren for tre av de seks ødelagte mål. I innstillingen ble det vist til Bjørnaas' mot og kaldblodighet. I dette tidsrommet utførte sersjant Bjørnaas sabotasjeaksjoner mot Thamshavnbanen, for å hindre eksport av kobber- og svovelkis til Tyskland. Diplomet fikk påskriften «For fremrakende personlig krigsinnsats for Norges sak.»
Sammen med de fire andre ble løytnant Tor Stenersen hedret i statsråd 25. august for gjentatte hemmelige oppdrag i Norge. Innstillingen om tildeling av "Krigskorset" viste til at løytnant Stenersen i januar til mai og igjen fra oktober 1943 var sendt over til Norge på særoppdrag. Det skulle etableres radiokontakt med Storbritannia, drives instruksjonsvirksomhet og spionasje mot fiendtlig skipsfart. Innstillingen nevnte at under det første oppdraget deltok Stenersen i senkning av et tysk skip. Den viste også til at Stenersen under oppdrag nummer to ble arrestert av Gestapo. «Trods den hårdeste tortur, røpet han intet», het det i innstillingen til statsråd 25. august 1944. Stenersens diplom fikk påskriften «For fremrakende personlig krigsinnsats for Norges sak.» Stenersen ble 2. april 1944 skutt og drept under fluktforsøk fra Akershus fengsel. Tildelingen av "Krigskorset" til Stenersen ble likevel ikke foretatt post mortem.
Løytnant Martin Olsen, som Stenersen hadde samarbeidet nært med, ble også hedret i statsråd 25. august 1944. Begge tjenestegjorde i Norwegian Independent Company No. 1. Innstillingen viste til at løytnant Olsen 20. september 1943 ble sendt til Norge i hemmelig militært oppdrag og at han ble nestkommanderende i gruppen Stenersen ledet. Da Stenersen ble arrestert, ble Olsen beordret til å overta ledelsen av gruppen. Innstillingen la vekt på at "«Gruppen hadde et vidstrakt arbeidsfelt, i samråd med organisasjonen hjemme, arbeidet de med våpeninstruksjon, våpentransporter, organisert mottakelseskomitéer, og stod ellers til disposisjon for den hjemlige ledelse.»" I ettertid er det klart at statsrådsdokumentet her viste til innsatsen for å bygge opp Milorg.
Innsats for Bomber Command og jageravdelingene.
Alliert bombeangrep mot Hamburg, januar 1943
Major Johan Koren Christie ble i statsråd 30. juni 1944 tildelt "Krigskorset" med sverd "«for fremragende innsats for Norges sak ved, som Flight Commander i Pathfinder Squadron, å ha deltatt i 48 operasjonsflygninger over fiendtlig område.»" Major Christies tjeneste i "No. 35 Pathfinder Squadron" startet i juni 1943 og fram til 17. mai 1944 gjorde han 48 tokt i RAF Bomber Command. De fleste av bombetoktene hadde gått over Tyskland, men også Italia og okkuperte land sto på listen. I Tyskland hadde elleve bombetokt gått til Berlin, seks til Ruhr-området og flere gjentatte bombetokter til byene Frankfurt, Hamburg og Mannheim. Innstillingen viste til at det her ikke er noen «iøynefallende enkeltprestasjoner», men at innsatsen representerte en «prestasjon, som er preget av tungtveiende og solid kvalitet» og som avkrever «den største respekt». Major Christie var, da han ble tildelt "Krigskorset", allerede dekorert med "St. Olavsmedaljen med ekegren", "Krigsmedaljen" og den britiske utmerkelsen "Distinguished Flying Cross".
I statsråd 25. august 1944 ble "Krigskorset" tildelt ytterligere to flygere. Major Gunnar Halle ble hedret for sin innsats som "Flight Commander" i "151. Bomber Squadron", mens oberstløytnant Erik Haabjørn ble dekorert for fremragende ledelse av en britisk avdeling, "124 Wing" i det britiske Royal Air Force. Halle hadde da 55 flygninger over fiendtlig område bak seg. Begge var tidligere dekorert med norske og britiske utmerkelser. I statsråd 29. september ble kaptein Kåre Stenwig tildelt "Krigskorset" for innsats som navigatør i "Bomber Command". Kaptein Stenwig hadde under tjeneste i Pathfinder-fly og som "master bomber" «deltatt i angrep mot sterkt befestede mål som Stuttgart, Frankfurt, Nurnberg, Kiel, Essen, Köln og Friedrichafen», totalt 60 tokt. Stenwig var også allerede dekorert med norske og britiske utmerkelser.
Flere tildelinger til personell i flyvåpenet kom i statsråd 12. januar 1945. Oberstløytnant Rolf Arne Berg ble dekorert etter innsats som jagerflyger og skvadronsjef for de norske jagerskvadronene og "Wing Commander" ved "132 Wing i Royal Air Force", med 245 operasjonelle flygninger mot fiendtlige mål bak seg. Hans avdeling hadde siden mars 1944 skutt ned 28 fiendtlige fly i luften, ødelagt seks på bakken og skadet 13 fiendtlige fly. Oberstløytnant hadde selv i luftkamp skutt ned Messerschmitt Bf 109. I samme statsråd ble major Olai Grønmark tildelt "Krigskorset" med sverd for 100 tokt med Mitchell-fly over fiendtlig territorium. Samtidig ble kaptein Hallvard Vikholt belønnet for sin innsats som navigatør og flyger i "Bomber Command", med til sammen 50 operasjoner i luften.
KNM «Ula».
Sjefen for den norske ubåten KNM «Ula» ble tildelt "Krigskorset" i statsråd 13. oktober 1944, den siste gang tildeling ble behandlet dette året. Etter forslag fra sin overordnede og med støtte fra Sjøforsvarets overkommando ble løytnant Sigurd Valvatne hedret «for fremrakende innsats som sjef for undervannsbåten «ULA» vinteren 1943–44.»" Innstillingen var hemmelig, men var denne gang forholdsvis omfattende, med detaljer angående tid, sted og resultat av operasjonene. KNM «Ula» gjennomførte i tidsrommet fra juni 1943 til august 1944 elleve tokt på Norskekysten og senket 42 800 tonn av fiendtlig tonnasje og en fiendtlig ubåt. Skipet deltok også i to spesialoppdrag. Forsvarsdepartementet mente at «løytnant S. Valvatne på en særlig fremrakende måte har utmerket seg og at han dermed har gjort seg fortjent til "Krigskorset m/Sverd".»
Den siste tildeling fra London, de første i Oslo.
I statsråd 9. mars 1945 ble major Martin Gran tildelt "Krigskorset" "«for fra 15/6-1944 til 31/1-1945 på en fremrakende måte å ha ledet 331 (N) Squadron under 134 operasjonsflygninger. I denne tid har avdelingen skutt ned 33 tyske fly samt ødelagt store mengder materiell på bakken. Majorens personlige score er 9 nedskutte fly.»" Dette var siste gang regjeringen behandlet en sak om tildeling av "Krigskorset" under sitt eksil i London. Senere saker ble behandlet i statsråd i Oslo.
a> viser Erik Hagen og Bjørn Ræder hvordan det skal gjøres. Fra en pressedag på RAF-basen Catterick i april 1942.
I statsråd 20. juli 1945, denne gang i Oslo i det frigjorte Norge, kom to saker om tildeling av "Krigskorset" opp. Også denne gangen gjaldt innstillingen dekorering av en krigsflyger. Kaptein Svein Heglund, som i 1943 ble tildelt "Krigskorset", hadde skutt ned ytterligere fem fiendtlige fly og skadesutt flere andre. Han hadde derved gjort seg fortjent på nytt og ble tildelt en stjerne til sitt "Krigskors". Samtidig ble kaptein Helner Grundt Spang tildelt "Krigskorset" «for fremrakende innsats som jagerflyger og for med mot og dyktighet å ha ledet sin «Flight» under en lang rekke operasjoner mot fienden. Han har personlig skutt ned 10 1/3 fiendtlige fly.»
Dette ble siste gang regjeringen Nygaardsvold behandlet en sak om tildeling av "Krigskorset". Neste gang en tildelingssak kom opp, var i statsråd 3. august 1945, da samlingsregjeringen under Einar Gerhardsen hadde tiltrådt. Igjen var det en jagerflyger som ble hedret. Major Werner Christie ble tildelt "Krigskorset" "«for fremragende innsats for Norges Forsvar ved å ha vist mot og dyktighet som jagerflyger under en lang rekke operasjoner mot fienden og for utmerket ledelse av norske og britiske flyavdelinger i kamp. Han har i alt skutt ned 9 fiendtlige fly og skadet andre.»"
I statsråd 14. september 1945 ble "Krigskorset" tildelt et medlem av marinen, denne gang kapteinløytnant Charles Herlofson, som hadde gjort seg fortjent for ved «som Flotillesjef ved M.T.B. å ha vist mot og fremrakende lederegenskaper særlig under kamp med fienden den 23.–24. desember 1944.» Kapteinløytnant Herlofson hadde ledet angrep på en tysk destroyer og anlegg på land. Styrken returnerte til Shetland uten egne tap.
Tilbake til 1940.
a> under angrep 9. april 1940.
Innstillingene om tildeling av "Krigskorset" de første fredsmånedene 1945 gjaldt fortsatt aktiv krigsinnsats fra utestyrkene i tiden fram til krigens slutt, som en del av de løpende innstillinger på bakgrunn av krigens utvikling. Fram til tildelingene holdt opp i 1949, ble det også foretatt en del tildelinger med karakter på bakgrunn av tilbakeblikk over krigsinnsatsen.
I statsråd 16. november 1945 vendte regjeringen tilbake til angrepet på Norge i 1940. I desember 1942 ble seks norske offiserer hedret for innsats 9. april og det etterfølgende felttoget i Norge. Den avgjørende betydning salvene fra Oscarsborg festning de tidlige morgentimene 9. april 1940 hadde for krigens forløp, ble i 1942 ikke tatt i betraktning ved tildeling av "Krigskorset". Dette ble det nå gjort noe med, etter forslag fra generalinspektøren og sjefen for Kystartilleriet. Oberst Birger Eriksen og kommandørkaptein Andreas Anderssen ble tildelt "Krigskorset" med sverd "«for fremrakende innsats på Oscarsborg Festning under kamp med inntrengende tyske krigsskip den 9. april 1940, hvilket førte til senkningen av den tyske krysser «Blücher».»"
I de etterfølgende fredsårene ble innsatsen flere gjorde 9. april 1940 trukket fram og hedret med "Krigskorset". I statsråd 24. januar 1947 ble løytnant Rolf T. Tradin tildelt "Krigskorset" med sverd "«for å ha ydet fedrelandet store tjenester ved uforferdet innsats som jagerflyger mot fienden 9.4.1940 og under krigen i Norge 1940, samt senere under krigen utenfor Norge ved en rekke operasjoner som jagerflyger mot fienden.»" Tradin var den eneste fra flyvåpenet som ble hedret for innsats under angrepet på Norge.
Over to år senere, i statsråd 28. oktober 1949 ble ytterligere tre offiserer dekorert for innsats 9. april 1940. Forslag om dekorering av den første av disse, major Olaf Helset, kom fra generalløytnant Otto Ruge. Helset ble hedret "«for i en vanskelig situasjon ved Midtskogen 9. april 1940 å ha truffet beslutninger av meget vidtrekkende betydning for landet, ved personlig tapperhet og ledelse og ha gjennomført disse, samt for senere ytelser under felttoget i Sør-Norge 1940.»"
Kaptein Sigvardt Pran ble tildelt "Krigskorset" «for særlig fremrakende føring av sin avdeling og fremrakende tapperhet under kampene på Strandløkka og Lundehøgda 1940, hvor han ble såret.» "Krigskorset" ble post mortem tildelt løytnant Sven Holmsen «for utvist tapperhet og mot under kampene ved Strandløkka og Lundehøgda i april 1940.»
"Verdens Gang" omtalte hvordan deres innsats ved Midtskogen og Tangen-avsnittet utgjorde "«bedrifter tydelig avtegner seg i forgrunnen blant det foreliggende rapportmateriale»." Avisen refererte forsvarssjef Ruges vurdering av Helsets innsats: "«Han har æren for at striden ble tatt opp og gjennomført, og for at Kong og Regjering ble reddet fra det tyske anslag. Hans innsats fikk derfor avgjørende betydning for den videre utvikling.»" Om Pran uttalte Ruge: "«Den bedrift oberst Sigvart Pran har fått sin belønning for er episoden ved Strandløkka og Lundehøgda da han med en tilfeldig avdeling på 40 mann greidde å stoppe det tyske angrep.»" Prans innsats 14. april gjorde at det ble vunnet tid til å organisere forsvar av området. Løytnant Holmsen, som lå i framskutt stilling og slo tilbake tysk angrep, var Prans nestkommanderende og overtok kommandoen da Pran ble såret.
Norske myndigheter søkte aktivt om forslag til dekorering for krigsinnsats. Høsten 1945 ble det også sendt ut kunngjøringen om de forskjellige krigsdekorasjonene, inkludert "Krigskorset", med opplysninger om hvem som kunne ha gjort seg fortjent til disse og hvordan saken om tildeling kunne startes. Her ble også militære sjefer fra 1940 bedt om å innrapportere mulige fortjente.
Avisen "Verdens Gang" skrev i anledning tildelingene til major Helset, kaptein Pran og løytnant Holmsen: "«Noen av deltagerne i felttoget i Norge i april 1940 – i alt 248 - fikk sin påskjønnelse i statsråd i går. Det er ingen tvil om at det er mange flere som fortjener det. - Regjeringen er også fullt oppmerksom på dette – men på grunn av de uoversiktlige forhold som hersket under fiendtlighetene, har det ikke vært mulig å skaffe til veie noen holdbar oversikt over deltakerne og deres innsats. Særlig har dette gått ut over de menige mannskaper, – det er sørgelig, men det ser ikke ut til at det har vært noe å gjøre ved det.»" Tildelingene i oktober 1949 ble de siste tildelinger av "Krigskorset" for innsats under angrepet på Norge i 1940.
Et vidt spekter av innsats.
I statsråd 8. februar 1946 forelå en innstilling om tildeling av "Krigskorset" på bakgrunn av deltagelse i et hemmelig militært oppdrag. Innstillingen var ikke lenger hemmelig og identifiserte operasjonsnavn og andre detaljer. Den gjaldt fenrik Anton Vedaa, som tilhørte Kompani Linge. I juni 1943 ble han tildelt "Krigsmedaljen" for sin innsats i Operasjon Carhampton. Fenrik Vedaa kom i januar 1944 til Norge fra Sverige for å delta i Operasjon Throstle, som hadde som mål å bygge opp Milorgs D11. Han deltok også i planleggingen av vellykkede sabotasjeaksjoner mot Rygge flyplass og et drivstofflager for ubåter ved Son. Innstillingen viste til at sistnevnte aksjon «foranlediget det britiske admiralitetet til å sende D.11 dette gratulasjonstelegram: "«Well done result of great military importance.»" På grunn av tuberkulose avsluttet Vedaa sitt arbeid i Østfold og ble sendt til Sverige, der han ble innlagt på sykehus. Fenrik Vedaa ble hedret med "Krigskorset" «for å ha ytet Norges Forsvar fremrakende tjenester under utførelse av hemmelig militære oppdrag.»
Fenrik Knut Lindaas ble i statsråd 7. juni 1946 post mortem tildelt "Krigskorset" "«for fremrakende personlig innsats, da han etter at hans fly var skutt opp av fiendtlig luftvernild forble på sin post inntil døden, og derved muliggjorde at den øvrige besetning på flyet berget livet.»" Fenrik Lindaas førte i november 1943 et Halifax-bombefly i et bombetokt med Frankfurt am Main som mål. På returen ble flyet truffet av luftvernskyts og sterkt skadet. Etter ordre fra fenrik Lindaas hoppet den øvrige besetningen ut i fallskjerm. Selv omkom Lindaas da flyet styrtet.
En fenrik som gjorde tjeneste for "Secret Intelligence Service" ble i statsråd 6. september 1946 hedret for sin innsats. Fenrik Mads O. Monsen ble tildelt "Krigskorset" "«for fremrakende innsats for Norge under krigen, som leder av syv skøyteekspedisjoner over Nordsjøen, med utsendinger og materiell til Hjemmefronten, fra mai 1941 til han ble tatt tilfange av fienden 26. november 1941.»" (korrekt dato var 26. oktober). Fenrik Monsen hadde ført motorkutterne «Blia» og «Streif» med dokumenter, penger og utstyr til motstandsbevegelsen på strekningen Ålesund til Bergen. Personer fra hjemmefronten var tatt med fra Norge til Storbritannia. Operasjonene ble gjennomført under norsk orlogsflagg. Innstillingen vektla at "«Fenrik Monsen har ledet disse operasjoner med stor dyktighet og uforferdethet under særlig farefulle omstendigheter og har hatt en glimrende støtte i sitt mannskap»". Under tilbaketuren til Storbritannia etter den siste turen i oktober 1941, som hadde gått til nordvestlandet, gikk maskinen på «Streif» i stykker. Båten drev sørover i Nordsjøen til den grunnstøtte og ble vrak ved kysten av Nederland. Fenrik Monsen ble, sammen med mannskapet, tatt til fange og satt i tysk krigsfangenskap ut krigen.
To deltagere i Polar Bear-ekspedisjonene ble dekorert med "Krigskorset" i statsråd 20. september 1946. Det var utskrevet fenrik Inge Steensland og utskrevet fenrik Boy Rist. Begge tilhørte Kompani Linge. Innstillingen forklarte at Polar Bear var et navn som ble satt på en serie operasjoner som hadde som mål å ødelegge norske havner under en invasjon eller tysk tilbaketrekning. Operasjonene ble organisert og ledet fra Storbritannia. Fenrik Steensland var involvert i operasjoner i Fredrikstad og Østfold, mens fenrik Rist var særlig aktiv i Narvik og omland. Begge ble tildelt "Krigskorset" «for fremragende innsats under utførelse av særoppdrag».
Løytnant Per Hysing-Dahl ble tildelt "Krigskorset" i statsråd 24. januar 1947 "«for etter særdeles farefull tur over fiendtlig okkupert område å ha foretatt en nødlanding om natten i den Engelske Kanal, forårsaket av eget artilleri. Herunder reddet han, skjønt selv såret og under særdeles vanskelige omstendigheter, sine passasjerers liv.»" Løytnant Hysing-Dahl gjorde tjeneste ved 161 Squadron i det britiske "Royal Air Force" og var engasjert i operasjoner som holdt kontakt med motstandsbevegelsene i okkuperte land. For sin innsats under 30 tokt med Halifaxfly var han allerede dekorert med "St. Olavsmedaljen med ekegren" og den britiske utmerkelsen "Distinguished Flying Cross". Under et oppdrag til Sør-Frankrike for å bringe inn tre franske sabotører ble Lysander-flyet løytnant Hysing-Dahl førte rammet av luftvernild. Uten motorkraft og skadet av granatsplinter landet Hysing-Dahl flyet på sjøen i Den engelske kanal. En av passasjerene druknet, mens de to øvrige, sammen med løytnant Hysing-Dahl, ble reddet av en amerikansk ubåtjager og brakt i sikkerhet til Plymouth.
Franske faner og bannere.
a>" er dekorert med en rekke utmerkelser, deriblant det norske "Krigskorset"
Ved samme anledning ble franske soldater, som det tidligere var bestemt skulle hedres med norske utmerkelser, overrakt sine medaljer. Det ble samtidig foretatt ti nye tildelinger av franske offiserer til "Krigskorset" med sverd.
Flere tusen tilskuere var vitne til paraden for kong Haakon VII, der norske militære og sivile også ble tildelt franske utmerkelser for krigsinnsats.
Shetlandsgjengen.
Minnesmerke over Shetlandsgjengen i Scalloway på Shetland
Shetlandsgjengens leder var blant de første norske militære som ble hedret med "Krigskorset" og også andre medlemmer i Marinens Spesialavdeling var tidligere blitt hedret. I statsråd 2. august 1946 ble åtte medlemmer av Shetlandsgjengen innstilt til "Krigskorset" med sverd, alle «For fremrakende innsats under utførelse av særoppdrag». Blant de åtte var en utskrevet løytnant, fire var utskrevet ledende dekksmann og tre utskrevet dekksmann. Alle hadde tjenestegjort om bord på KNM «Hitra» og gjort 40 eller 41 turer til Norge i hemmelig oppdrag fra vinteren 1943–44 og fram til freden.
Forslaget om heder ble fremmet av Sjøforsvarets overkommando. Innstillingen viste til at Marinens Spesialavdeling i løpet av krigsårene satte i land 192 agenter i Norge og brakte viktig utstyr over fra Storbritannia. Avdelingen brakte 93 agenter tilbake til Storbritannia og førte 373 flyktninger i sikkerhet samme veg. Avdelingen hadde et tap på 10 fartøyer og 44 mann. De som nå ble hedret var løytnant Ingvald Eidsheim, ledende dekksmenn Paal Sundt, Håkon Bjørge, Realf Hansen og Martinius Ingebrigtsen, samt dekksmennene Gunnar Klaussen, Ingolf Johannesen og Harald Ovesen.
I alt tolv medlemmer av Shetlandsgjengen ble tildelt "Krigskorset".
En tildeling det hastet med.
I statsråd 16. november 1945 ble det også foretatt en tildeling til hjemmestyrkemann Arnold Hansen. Hansen lå på sykehus med alvorlige skader, som han pådro seg i kamp med Gestapo 4. april. Han ble da, sammen med tre andre, arrestert, men gjorde et utfall mot Gestapo-mennene som gjorde at de tre andre unnslapp. Selv ble han skutt i ryggen, ble lammet og påført skader han stadig ble verre av. Forslaget ble framsatt av Forsvarssjefen 29. oktober og innstillingen viste til at Hansen «er meget syk, har flere ganger vært inne i døden». Det hastet med en beslutning dersom Hansen skulle få sin heder i live. Hjemmestyrkemann Hansen, som er den eneste som i innstillingene tituleres på denne måten, ble tildelt "Krigskorset" "«for fremrakende personlig innsats i Hjemmestyrkene den 4. april 1945, da han ved sin modige og selvoppofrende opptreden reddet 3 av sine kamerater fra Gestapo med den følge at han selv ble hårdt såret.»"
På det tidspunkt beslutningen i statsråd ble fattet, hadde Hansen allerede blitt dekorert av forsvarssjef Otto Ruge ved en seremoni i Røde Kors sykehus 3. november. Tildelingen ble referert i avisene, blant annet i "Verdens Gang". Da "VGs" oppslag etterlot inntrykk av at Hansen var den eneste hjemmestyrkemann som ville bli hedret for sin innsats, presiserte forsvarssjef Ruge i samme avis noen dager senere at «Det vil bli delt ut krigsdekorasjoner til alle dem som har gjort seg fortjent til det under kampene i Norge årene 1940-45.» Han la til at «våre krigsdekorasjoner henger høyt, derfor blir hvert enkelt tilfelle grundig undersøkt før dekorasjonene kan deles ut. Forsvarsdepartementet behandler f.t. disse saker og det vil ennå ta tid før de nødvendige undersøkelser avsluttes.» Hansen døde i februar 1949 etter nærmere fire års sykeleie.
«Krigskorset med sverd og to sverd».
I statsråd 16. august 1946 forelå innstilling om tildeling av «Krigskorset med sverd og to sverd for fremrakende krigsinnsats i fedrelandets tjeneste». Innstillingen gjaldt kaptein Gunnar Sønsteby. Den viste til at Sønsteby to ganger var i Storbritannia og at han første gang reiste tilbake som deltager i Operasjon Curlew, andre gang via Sverige som sjef for Sentralledelsens aksjonsgruppe. Hans betydning ble beskrevet slik: «Fra våren 1942 har han vært en av undergrunnsbevegelsens mest aktive deltagere, og har gjort en strålende innsats.» Det ble vist til at kaptein Sønsteby var britiske SOEs faste forbindelse i Oslo. Forslaget om tildeling av "Krigskorset" vektla kaptein Sønstebys rolle i organiseringen, ledelsen og utførelsen av «en rekke viktige sabotasjeaksjoner som Hjemmefrontledelsen og Sentralledelsen har igangsatt».
Aksjoner der kaptein Sønsteby personlig har deltatt ble nevnt: Aksjonene mot den tvungne arbeidsmobilisering i Oslo, aksjonen mot Kongsberg Våpenfabrikk, aksjonen mot Skabo Jernbanevognfabrikk, sprengningen av Jernbanens administrasjonsbygning og tømming av Politi- og Justisdepartementets arkiver. Det ble konkluderet med at Sønstebys innsats hadde stor betydning «for de seire som er tillagt hjemmefronten, idet gruppens aksjoner i høi grad har styrket tilliten til hjemmestyrkenes sentralledelse og Hjemmefrontledelsen.» Innstillingen ble bifalt av kongen. Dette var den første og eneste gang en person ble funnet fortjent til "Krigskorset" tre ganger. Kaptein Sønsteby fikk utmerkelsen overlevert av kongen på slottet 19. august 1946.
Kompani Linge.
I statsråd 7. mars 1947 ble medlemmer av Kompani Linge hedret for sin krigsinnsats. Fire mann ble tildelt "Krigskorset" med sverd nummer to, mens 22 mann fikk "Krigskorset" for første gang. De som ble tildelt sverd nummer to var Gregers Gram (posthumt), Knut Haukelid, Max Manus og Einar Skinnarland. Til sammen ble 44 medlemmer av Kompani Linge tildelt "Krigskorset".
Innstillingen vektla militær virksomhet forskjellige steder i Norge, ikke bare aksjoner direkte rettet mot fiendtlige mål, men også innsats for å bygge opp Milorg organisatorisk og med hensyn til militær kapasitet.
Løytnantene Karl J. Aarsæther og Knut Aarsæther ble hedret for sin innsats i «Antrum»-operasjonene i Ålesund og på Sunnmøre. Løytnant Jens Ropstad ble tildelt "Krigskorset" for ledelsen av Operasjon Sandpiper, som i desember 1943 fikk i oppdrag i bygge opp Milorgs D18. Distriktet dekket Agderfylkene og noen deler av Telemark. Organisasjonen ble rullet opp av Gestapo og mange ble arrestert. Til tross for dette lykkes det løytnant Ropstad å bygge opp organisasjonen i distriktet på nytt, slik at det ved freden i mai 1945 kunne stille 1200 mann.
Fenrik Erik Gjems-Onstad ble hedret blant annet for sin innsats i operasjonsgruppen «Lark» og i propagandaorganisasjonen DURHAM. Fenrik Gjems-Onstad opererte i Trondheim og Trøndelag. På bakgrunn av sju operasjoner i Bergensområdet, som innebar leveranser av utstyr, oppbygning av etterretningsorganisasjon og organisering av flyktningtjeneste, ble fenrik Louis Pettersen innstilt til "Krigskorset". Fenrik Pettersen hadde også vært hovedkontakt for sabotasjegruppen i Bergen.
Fenrik Sverre K. Andersen ble tildelt "Krigskorset" for å ha drevet radiostasjon i Sunnhordland gjennom fire år. En annen radiooperatør, fenrik Finn B. Johnsen, ble hedret for arbeid som telegrafist i Gudbrandsdalen, der han hadde operert to stasjoner og også organisert en etterretningsorganisasjon. Fenrik Gunnar Wiig-Andersen kom i slutten av september 1943 over til Norge som telegrafist under Operasjon Redwing. Stasjonen, som fenrik Wiig-Andersen satte opp og drev i Bergen, hadde særdeles høy trafikk og sendte opp til 20 meldinger daglig.
Kaptein Oddvar Dobloug hadde operert mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, som ledd i Operasjon Grebe. Han hadde blant annet i januar 1945 deltatt i aksjonen mot Tressa bro på Koppang og deretter i sprengningen av Åsta bro i februar. Operasjon Grebe ble ledet av kaptein Jon Gunleiksrud, som også ble tildelt "Krigskorset" for sin innsats.
Fenrik Andreas Aubert ble hedret som deltager i Operasjon Buzzard, der han hadde «deltatt i 8 av Sentralledelsens Aksjonsgruppes største operasjoner, hvor han utviste enestående mot og koldblodighet». Et annet medlem av Kompani Linge, fenrik Henrik Martin Henriksen ble hedret med samme begrunnelse.
Løytnant Svein Blindheim ble tildelt "Krigskorset" for den siste, vanskelige del av Operasjon Puffin, som han gjennomførte sammen med løytnant William Houlder, en annen Linge-mann som ble hedret med "Krigskorset" i statsråd 7. mars 1947.
Fenrik Per Solnørdal ble i 1942 sendt i oppdrag fra Storbritannia til Norge for å opprette radioforbindelse til Milorgs sentralledelse. Operasjonen hadde kodenavn «Plover». Innstillingen om tildeling av "Krigskorset" forteller at fenrik Solnørdal i januar 1943 ble angitt og arrestert. For å unngå å røpe det han visste tok fenrik Solnørdal gift, men livet hans ble reddet. Innstillingen konkluderer med: "«For den innsats han gjorde som radiotelegrafist under meget vanskelige arbeidsforhold og for det mot og den høyeste grad av plikttroskap han viste ved å forsøke å ta sitt eget liv, fortjener han den høyeste utmerkelse.»"
Etablering og drift av radiosambandet mellom Milorgs ledelse og Storbritannia var et forhold som også andre ble hedret for. Fenrik Birger J. Fjeldstad ble hedret for sin innsats for Milorgs D11 og for sentralleldelsen. Fenrik Norman Gabrielsens innsats var særlig knyttet til driften av radiosamband mellom forskjellige steder i Norge og Storbritannia, for til sist å bli sjef for radiotjenesten til Milorgs sentralledelse. Innsatsen for oppbygging av Milorgs D11 ble også framhevet for en annen som ble hedret, fenrik Johan H. Hansen.
Etter å ha blitt hedret med "St. Olavsmedaljen med ekegren" for sin innsats i Operasjon Company, ble fenrik Birger Rasmussen nå dekorert for innsats Operasjon Goldfinch. Denne hadde siden slutten av 1943 over et vidstrakt område drevet opplæring av personell til Milorg og mottak av våpenleveranser fra Storbritannia. Fenrik Rasmussen var særlig aktiv i distrikt 14.2 i Buskerud og Oppland. Han deltok også i flere sabotasjeaksjoner og ble også hedret for dette. Også en annen deltager i Operasjon Goldfinch, fenrik Edvard Tallaksen ble hedret med "Krigskorset". Tallaksen hadde flere vellykkede aksjoner bak seg. I Oslo den 13. november 1944 gikk Tallaksen, sammen med Gregers Gram, i et bakhold. Gram ble drept i skuddvekslingen som fulgte, mens Tallaksen ble såret og arrestert. Innstillingen vektla at fenrik Tallaksen tok sitt eget liv for å unngå å røpe sine kamerater under tortur. Han ble således hedret med "Krigskorset" post mortem.
Leif Tronstad. Fotografi fra "Våre falne"
Kaptein Harald Risnes var fra høsten 1944 leder av «Bjørn West» og ble hedret med "krigskorset" for sin innsats her fram til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Kaptein Risnes hadde deltatt i oppbyggingen av en base indre Hordaland. Denne ble i april 1945 angrepet av tyske styrker. Etter kamp der tyskerne led store tap måtte de norske styrkene trekke seg tilbake.
Major Leif Tronstad ble hedret for sitt arbeid med Operasjon Sunshine, som hadde i oppdrag å «organisere og planlegge beskyttelsen av det store kompleks av kraftstasjoner og industrianlegg bygget opp omkring Norsk Hydro.» Major Tronstad ble arrestert og drept under forhør. For sin innsats ble han hedret post mortem.
Tolv medlemmer av Kompani Linge, som deltok i Vemork-aksjonen, ble i Paris i februar 1948 utnevnt til medlemmer av "Æreslegionen" og tildelt "Croix de Guerre med palmer". Dette skjedde i forbindelse med Paris-premieren på filmen "Kampen om tungtvannet".
Tildelingen av "Krigskorset" til medlemmer av Shetlandsgjengen og Kompani Linge ble viet stor oppmerksomhet, blant annet gjennom en pressekonferanse torsdag 28. juni 1945 der både norske og britiske representanter deltok. Overskriften på forsiden av "Verdens Gang" lød neste dag: «Kompani Linge og Shetlandsgjengen: De hemmelige gruppers lysende innsats blir endelig lagt fram.» I referatet ble det fortalt om de to avdelingenes innsats, blant annet gjennom referat fra den britiske oberst J. S. Wilsons tale. Avisen refererer at "«Oberst Wilson understreket også i sin tale at alle operasjoner var skjedd i nøye samarbeid med Forsvarets Overkommando, som hele tiden var ajour.»"
De siste tildelinger for innsats 1940 til 1945.
Etter de to store tildelingsrundene til medlemmer av Shetlandsgjengen og Kompani Linge i 1946 og 1947 avtok tildelingene av "Krigskorset" for innsats under andre verdenskrig. Noen spredte tildelinger fant likevel sted, inkludert tildelinger av sverd nummer to til kapteinløytnant Charles Herlofson og løytnant Arvid Sveen.
I statsråd 7. november 1947 ble løytnant Gunnar Høverstad post mortem tildelt "Krigskorset" for «heltemodig innsats natten mellom 2. og 3. desember 1943 under angrep på Berlin.» Han hadde da, som del av en britisk skvadron, ført et bombefly på tokt med Berlin som mål. Nord for Hannover ble flyet truffet av tysk luftvern og kom i brann. Løytnant Høverstad klarte likevel å kontrollere flyet, slik at øvrig besetning kunne hoppe ut i fallskjerm. Selv omkom han.
Fenrik Hans Clifton ble i statsråd 9. april 1949 hedret «for fremragende hemmelig militær innsats under krigen.» Forslaget kom fra Forsvarsstaben. Clifton tjenestegjorde for norsk militær etterretning og den britiske "Secret Intelligence Service". Han ble i august 1943 fløyet inn til Oslo-området der han til 1945 sendte omkring 700 rapporter tilbake til Storbritannia, hovedsakelig om tysk skipstrafikk. Clifton var også forbindelsesledd til ulike etterretningsgrupper og tok imot leveranser av materiell. Et slikt flyslipp ble oppdaget av tyskerne, men fenrik Clifton kom seg unna sammen med andre involverte.
Etter forslag fra Sjøforsvarets overkommando ble det i statsråd 29. april 1949 besluttet å hedre to løytnanter i marinen. Begge hadde i sine operasjoner påført fienden store skader. Løytnant Arne F. Sveen hadde senket et fiendtlig transportskip på 8 000 tonn, senket et eskortefartøy og påført et annet skade. Innsatsen ble vurdert som så betydelig at Sveen ble tildelt "Krigskorset" med to sverd. For løytnant Knut Bøgeberg ble det besluttet å påføre diplomet påskriften «For fremragende ledelse, mot og dyktighet som sjef for M.T.B.'er i kamp mot tyske flåteenheter på norskekysten, hvorunder påført fienden store skader.»
a>. Dette er et av få tilfeller der tildeling nummer to ble markert med en stjerne og ikke ekstra sverd, slik senere praksis ble.
Den siste som i 1949 ble tildelt "Krigskorset" var Acting Soldier Ivar W. Wagle. Tildelingen skjedde post mortem og forslaget om tildeling var uvanlig nok framsatt gjennom en advokat, som også hadde forfattet innstilling. Wagle var medlem av Kompani Linge og hadde operert radiosamband mellom Milorgs sentralledelse og Forsvarets Overkommando i London. Radiosenderen ble i juli 1944 peilet av Gestapo, som gikk til aksjon. I kampen som fulgte ble Wagle drept. Forsvarsdepartementet konkluderte med at «Acting Soldier Ivar Wagle har ytet Norges forsvar fremrakende tjenester, og dermed gjort seg fortjent til "Krigskorset m/Sverd".» Dette ble den siste tildeling av "Krigskorset" fram til gjenopptakelsen av tildeling i oktober 2009.
Flere tildelinger til samme person.
Elleve personer ble tildelt "Krigskorset" flere ganger, ti personer to ganger og en person tre ganger. Tre personer ble tildelt "Krigskorset" med sverd og stjerne: Leif Larsen, Kaj Birksted og Svein Heglund. Øvrige norske mottagere av "Krigskorset" med to sverd er Knut Haugland, Max Manus, Gregers Gram, Einar Skinnarland, Knut Haukelid, Charles O. Herlofson og Arne F. Sveen. En av dem som ble tildelt "Krigskorset" flere ganger var danske Kaj Birksted, som tjenestegjorde i det norske flyvåpenet. Det høyeste antall kors som er blitt utdelt til en og samme person er tre, og det gikk til motstandsmannen Gunnar Sønsteby, som er den eneste innehaver av "Krigskorset" med tre sverd.
Nye tildelinger for innsats i andre verdenskrig?
Etter 1949 er spørsmålet om nye tildelinger av "Krigskorset" tatt opp flere ganger, både for grupper og for enkeltpersoner. Dekorasjonssaken var også oppe i Stortinget.
Det ble i Stortinget i juni 1950 opplyst at det til da var tildelt omkring 6 500 krigsdekorasjoner, nærmere bestemt "Krigskorset", "St. Olavsmedaljen med ekegren" og "Krigsmedaljen". Innstillingen fra Stortingets protokollkomité bemerket at «De foreliggende oppgaver skulle synes å tyde på at det har vært anvendt en strengere bedømmelse for deltagelse i felttoget i Norge enn for deltagelse i krigen utenfor landets grenser.» Ønsket var at i størst mulig utstrekning skulle de samme kriterier legges til grunn. Saken hadde kommet til Stortinget på bakgrunn av at saker vedrørende dekorasjon av personell tilhørende et regiment ikke var kommet til vurdering på grunn av oversittelse av en tidsfrist.
På bakgrunn av de syn som framkom behandlingen i Odelstinget ble det foretatt nye tildelinger av krigsdekorasjoner ved kongelige resolusjoner av 4. og 14. januar 1952, blant annet for innsats under felttoget Norge i 1940, i Kompani Linge og i marinetjeneste i faresonen. Det ble i 1952 foretatt nye tildelinger av "St. Olavsmedaljen med ekegren" og "Krigsmedaljen", men ikke av "Krigskorset".
Det har i etterkrigstiden kommet forslag om tildeling av "Krigskorset" til enkeltpersoner. Disse har vært begrunnet med at deres innsats, som enten fant sted etter angrepet i 1940 eller senere i det okkuperte Norge, har vært forbigått. Det ble i 1983 og 2002 vist til at regjeringen i 1949/50 hadde besluttet å innstille tildeling av "Krigskorset".
Spørsmålet om å ta en hel gruppes innsats opp til vurdering var særlig aktuelt på 1980-tallet, da krigsseilernes innsats ble framhevet av mange og den manglende heder disse hadde fått ble kritisert. Regjeringen bestemte i oktober 1988 å nedsette et utvalg for å gjennomgå den dokumentasjon som forelå for krigsseilere i handelsflåten, med tanke på vurdering i forhold til krigsdekorasjonenes statutter. I statsråd ble det fattet vedtak om at «Regjeringen har besluttet å gjenoppta utdeling av Krigskorset med sverd til krigsseilere i handelsflåten.» Krigsdekorasjonsrådet, som ble ledet av Geirmund Ihle, gjennomgikk over 12 000 personellmapper. Utfallet av dette ble et større antall tildelinger av "Haakon VIIs Frihetskors" og "Haakon VIIs Frihetsmedalje". Det ble ikke foretatt tildelinger av "Krigskorset".
Det er også kommet kritikk mot at flere fra Shetlandsgjengen ikke er hedret på tilstrekkelig måte.
Gjenopptakelse.
Gjenopptakelsesspørsmålet ble avklart ved at vurdering av innsats under andre verdenskrig falt sammen med ønske om å utvikle et belønningsystem for dagens tjenestegjørende i utenlandsoperasjoner. I statsråd ble det 26. juni 2009 besluttet å gjeninnføre tildeling av "Krigskorset". Statuttene ble ved gjenopptakelse av tildeling endret.
Innsats under den andre verdenskrig etter dette på nytt hedres med "Krigskorset". Gjenopptakelsen åpner for ny vurdering av fremragende krigsinnsats under andre verdenskrig. Innsatsen til Alta bataljon i 1940 er nevnt som en mulig kilde til nye tildelinger. Det er også innsats utført innenfor den kommunistiske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, som operasjonene til Osvald-gruppen.
Samtidig kan tildeling i framtiden skje også for heltemodig innsats i andre væpnede konflikter som Norge har vært, er eller blir engasjert i, herunder utenlandsoperasjoner Norge deltar i. Innsats i hele etterkrigsperioden og fram til i dag kan komme i betraktning.
Spørsmålet om gjenopptakelse av tildeling kom opp på bakgrunn av Norges engasjement i Afghanistan. Forsvarssjef Sverre Diesen ønsket å gjeninnføre den høyeste militære utmerkelsen, "Krigskorset med sverd", og ville bruke innsatsen til Trond André Bolle i Afghanistan som for å argumentere for gjeninnføring.
Ved gjenopptakelsen forelå det innstillinger på tildeling til personell på bakgrunn av innsats der. Etter at fire norske soldater ble drept av en veibombe i Afghanistan 27. juni 2010 ble det kjent at en av de døde, marinejegeren orlogskaptein Bolle, var en av dem som var innstilt til "Krigskorset med sverd" for eksepsjonell innsats i strid i Afghanistan i 2005. Omstendighetene rundt innsatsen var tidligere omtalt i avisartikler og også behandlet i bokform.
Forsvarsdepartementet bevilget i 2011 midler til en historiefaglig gjennomgang av krigshandlinger fra 1940 og fram til i dag, med tanke på å undersøke om flere kan ha gjort seg fortjent til "Krigskorset". Det var før dette rettet særlig oppmerksomhet mot at det for innsats i slaget om Narvik bare ble foretatt én tildeling. En prosjektgruppe på tre historikere ledet av Sven-Erik Grieg-Smith fikk deretter i oppdrag å gjennomgå krigshandlinger under andre verdenskrig og senere for å vurdere om innsats i disse bør belønnes med utmerkelser. 15 millioner kroner ble bevilget til prosjektet, for en periode på fem år.
Ny tildeling for innsats under andre verdenskrig.
a> under medaljetildelings-seremonien på Akershus festning 8. mai 2011.
Etter at beslutning om gjenopptakelse ble fattet i juni 2009 kom den første nye tildeling i statsråd 2. oktober 2009. Det ble da besluttet å tildele kaptein Eiliv Austlid "Krigskorset med sverd" post mortem «for personlig utvist tapperhet på fremragende måte under felttoget på Dovre 15. april 1940.» Overrekkelsen fant sted ved en seremoni i Fanehallen på Akershus festning den 24. mars 2010, da utmerkelsen ble overlatt Austlids barn.
Tildeling for krigsinnsats etter andre verdenskrig.
Den første tildeling for krigsinnsats etter andre verdenskrig kom 21. januar 2011, da det i statsråd ble besluttet å tildele "Krigskorset med sverd" til Trond André Bolle «for personlig utvist tapperhet og særlig fremragende ledelse under internasjonale operasjoner i Afghanistan i perioden oktober 2005 til februar 2006.» Tildelingen skjedde post mortem.
Ytterligere to tildelinger for innsats i Afghanistan, til oberst Eirik Johan Kristoffersen og kaptein Jørg Lian, ble besluttet i statsråd 8. april 2011. De to fikk "Krigskorset med sverd": «for å ha utvist særlig fremragende tapperhet og ledelse under internasjonale operasjoner i Afghanistan i 2009.»
Overrekkelsen til de tre skjedde i en seremoni på Akershus festning 8. mai 2011, innenfor rammen av veterandagen. Forsvarssjef Harald Sunde foretok overrekkelsen på vegne av kongen. Statsminister Jens Stoltenberg holdt tale, og forsvarsministeren var til stede. Det vakte oppmerksomhet at kong Harald selv ikke deltok i arrangementet og overrakte "Krigskorset". Kilder "Dagbladet" hadde snakket med fortalte at kongen ønsket å stå for overrekkelsen, men at statsministeren ikke ønsket kongens tilstedeværelse.
Statutter.
Statuttene ble fastsatt ved kongelig resolusjon av 23. mai 1941 og endret ved kongelig resolusjon av 18. mai 1945. Vedtaket i 1945 medførte at §1 ble endret slik at "Krigskorset" kun skulle tildeles for innsats «i kamp eller lignende bedrift», og ikke lenger for «for andre særlige fortjenester av Norges forsvar». Samtidig ble ved endring i §2 alle tildelinger gjort "med sverd" ved at 1941-statuttenes formulering om at «Hvis krigskorset er delt ut for personlig innsats i kamp er båndet (båndspennen) forsynt med sverd» ble tatt bort. §7 ble i 1945 endret slik at tildelinger mer enn en gang til samme person ble markert med et ekstra sverd for hver gang, ikke med en stjerne som tidligere, slik §7 tidligere bestemte.
Gjenopptakelsen av tildeling i 2009 skjedde ved fastsettelse av endrede statutter ved kronprinsregentens resolusjon av 26. juni 2009. Statuttene av 2009 følger versjonen fra 1945, men bestemmer i §1, som et nytt moment, at "Krigskorset" kan tildeles for innsats «under krig eller væpnet konflikt». Med hensyn til innstilling av personer er §4 endret slik at alle innstillinger av tildeling til norske borgere, militære eller sivile, heretter skal gå gjennom Forsvarsdepartementet. Statuttene av 1941 og 1945 bestemte at innstilling om dekortering av sjømenn i handelsflåten skulle gå gjennom Handelsdepartementet før det ble forelagt Forsvarsdepartementet. Bestemmelse om tildeling av "Krigskorset" skal fortsatt besluttes av kongen i statsråd. Andre endringer i statuttene av 2009 er mindre, i hovedsak av terminologisk og språklig karakter.


Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner.
Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner er en norsk militær medalje, som ble innstiftet 9. oktober 2000. Medaljen ble opprettet fordi man så at det var ønskelig å ære med en medalje de mange som har og hadde deltatt i norske internasjonale operasjoner etter den andre verdenskrig. Fra 2009 kunne medaljen med laurbærgren i gull benyttes som stridsdekorasjon for mot og tapperhet i situasjoner uten stridskontakt. Dette ble det gjort slutt på ved endringer av statuttene i 2011. Medaljen tildeles av Forsvarssjefen.
Tildeling.
Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner blir delt ut til norsk militært og sivilt personell som har tjenestegjort i Forsvaret og blitt beordret til deltakelse i internasjonale operasjoner, som har blitt bestemt av politiske myndigheter, i perioden etter 1947 og til 31. desember 2002. Deltakelsen må ha vært på minst tre måneder, eller i en kontingent selv om varigheten er kortere. Tildeling av medaljen for deltagelse i operasjoner fra 1947 til juni 2001 ble avsluttet 31. desember 2008. Medaljen ble da tildelt deltagere i Tysklandsbrigaden og i FN-operasjoner. Fra 1. november 2005 ble medaljen kun tildelt internasjonale, militære observatører eller personell som har tjenestegjort utenlands i andre stabsfunksjoner.
Ved endringer i statuttene med virkning fra 1. april 2011, ble det bestemt at utmerkelsen kan tildeles «militære observatører og monitorer eller personell i annet enkeltstående stabsledd i utenlandstjeneste for minimum 30 dagers varighet i operasjonsområde.» Det ble samtidig bestemt at medaljen bare benyttes i operasjoner der Norge ikke bidrar med egne styrker.
Medaljen kan også deles ut til sivile og utenlandsk personell for bistand til norske styrker under internasjonale operasjoner.
I følge statuttene fra 2009 kunne Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner "med laurbærgren i gull" tildeles «for spesiell innsats under farefulle forhold i strid hvor vedkommende har vist personlig dyktighet og mot utover det som kreves.» I tillegg til laurbærgren i gull, skulle selve medaljen i disse tilfellene også være utført med en spesiell sølvfarget overflate. Medaljen med laurbærgren i gull ble regnet som en stridsdekorasjon, som ble tildelet for særlig innsats i situasjoner uten stridskontakt. Som stridsdekorasjon kunne medaljen også tildeles post mortem. Denne varianten av medaljen ble tatt ut av statuttene i 2011.
Medaljen tildeles av Forsvarssjefen. Ved deltagelse i internasjonale operasjoner behandles saker om tildeling først av Forsvarssjefens dekorasjonsråd, tidligere Forsvarssjefens medaljeråd. I tilfeller der det innstilles om tildeling av medaljen med laurbærgren i gull for spesiell innsats framsettes forslag om tildeling av avdelingsleder til Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd, som avgir innstilling til Forsvarssjefen.
Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner med laurbærgren i gull er tildelt for innsats i Afghanistan.
Tilbakelevering.
I en demonstrasjon 5. juli 2010 mot forskjellsbehandling og manglende oppfølging av veteraner leverte 67 tidligere FN-soldater tilbake båndstriper, miniatyrer og medaljer, i hovedsak Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner. Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner tok avstand fra tilbakeleveringsaksjonen.
Utforming.
Medaljen med miniatyr og båndstripe i utdelingseske
Medaljen er rund og i forsølvet metall. Adversen har et oppoverrettet sverd med en laurbærkrans rundt. Reversen har skriften «FORSVARET – FOR INTERNASJONALE OPERASJONER».
Medaljen bæres i et blått bånd med en smal sølvstripe på midten. Medaljebåndet kan utstyres med stjerner eller laurbærgren i sølv, som angir tjenestetid, eller laurbærgren i gull, som angir at medaljen er tildelt for særlig innsats under farefulle omstendigheter. Ved tildeling for slik for særlig innsats utføres medaljen med en særskilt sølvfarget overflate.
Stjerner og laurbærgren i sølv for tjenestetid.
Medaljen kan kun tildeles samme person én gang. Dersom noen har lengre tjeneste enn minimumskravet for tildeling, utstyres båndet med én forsølvet stjerne hver for videre tjeneste i 15, 30 og 45 måneder. Dersom noen har tjeneste av 60 måneders varighet, legges det til en sølvfarget laurbærgren på båndet.
Laurbærgren i gull for spesiell innsats.
Fra 2009 tildeles Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner også med laurbærgren i gull. Medaljen tilhører kategorien for utmerkelser som det norske Forsvaret tildeler for mot og tapperhet i situasjoner uten direkte stridskontakt og rangerer som nummer fire i denne kategorien, etter St. Olavsmedaljen med ekegren, Forsvarets medalje for edel dåd med laurbærgren i gull og Forsvarets medalje for edel dåd uten laurbærgren.
Sammen med medaljen følger diplom undertegnet av Forsvarssjefen. I tilfeller der medaljen er tildelt for stridsinnsats påføres diplomet begrunnelse for tildeling.


Guye.
Guye (kinesisk: 古冶区; pinyin: "Gǔyě Qū") er et bydistrikt i storbyen Tangshan i den kinesisk by i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2005) til 360 000 innbyggere.
Samferdsel.
Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo,Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou.


Lianzhou.
Lianzhou (kinesisk: 连州市; pinyin: "Liánzhōu") er et byfylke i byprefekturet Qingyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areeal på 2 661 km² og teller 500 000 innbyggere.
Kulturminner.
Huiguangpagoden ("Huiguang ta" 慧光塔) i fylket ble i 2006 oppført på Listen over Folkerepublikken Kinas kulturminner.
Økonomi og samferdsel.
I dette fylket ligger Lianzhou kullkraftverk.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.
Kinas riksvei 323 løper gjennom området. Den begynner i Ruijin i provinsen Jiangxi og fører gjennom Guangdong og Guangxi og ender opp i Lincang i Yunnan, på grensen mot Burma.


Botou.
Botou (kinesisk: 泊头; pinyin: "Bótóu") er en kinesisk by og byfylke i provinsen Hebei i det nordlige Kina, i byprefekturet Cangzhou. Befolkningen anslås (2000) til 550.888.
Arealet er 977 km²; det tilsier en befolkningstetthet på 563,9 pr km². Over en tredjedel av befolkningen er huikinesere, det vil si av den kinesiske muslimske folkeminoritet.
Et eldre navn på byen er Bozhen.
Den kinesiske kommunistiske politikeren Jia Qinglin ble født her.
Kulturminner.
Moskéen i Botou ("Botou qingzhensi") er en severdighet som er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminnesmerker.
Samferdsel.
Kinas riksveier 104 og 105 løper også gjennom Botou. Den begynner i Beijing, løper sørover og deler seg etter Dezhou. Riksvei 104 fortsetter da til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou, mens 105 løper til Jining, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou, og ender opp i Zhuhai.


Changli.
Changli (kinesisk: 昌黎县; pinyin: "Chānglí Xiàn") er et fylke i byprefekturet Qinhuangdao i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina. I 1999 hadde det et folketall på innbyggere.
Kulturminner.
Pagoden ved Yuanyingtempelet ("Yuanying si ta", 源影寺塔) ble i 2001 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Samferdsel.
Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo,Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou.
Referanser.
Changli


Fengrun.
Fengrun (kinesisk: 丰润区; pinyin: "Fēngrùn Qū") er et distrikt i storbyen i Tangshan i den kinesiske provinsen Hebei i det nordlige Kina.
I 1999 var folketallet på i distriktet, og i selve byen Fengrun var det i 2007 registrert borgere.
Kulturminner.
Fengrun-middelskolen ("Fengrun zhongxuexiao jiuzhi", 丰润中学校旧址) ble i 2006 tilføyd på listen over kulturminner i Folkerepublikken Kina.
Samferdsel.
Kinas riksvei 102 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og fører gjennom provinsene Hebei, Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Den er innom byene Qinhuangdao, Shenyang og Changchun underveis til Harbin.
Kinas riksvei 112, en ringvei som går rundt Beijings byprovins, fører gjennom området.


Wu'an (Handan).
Wu'an (kinesisk: 武安; pinyin: "Wǔ'ān") er et kinesisk byfylke i byprefekturet Handan i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2005) til 66.200.
I 1973 oppdaget man i storkommunen Cishan i Wu'an rester av den Cishankulturen.


Frank Herbert.
Frank Patrick Herbert (født 8. oktober 1920 i Tacoma, Washington, død 11. februar 1986 i Madison, Wisconsin) var en amerikansk science fiction-forfatter best kjent for boken "Dune", og de fem etterfølgende bøkene i den samme serien.
Han var far til forfatteren Brian Herbert.


Reidar Aulie.
Reidar Aulie (født 13. mars 1904, død 1977) var en norsk maler.
I 1930-årene malte han bilder med sosialistisk innhold. Han illustrerte også flere av Ingeborg Refling Hagens bøker og malte det kjente fondbildet av Henrik Wergeland på Stein skole på Romerike (det er blant annet gjengitt i "Norges litteraturhistorie" bind 2). Han ble også kjent for malerier produsert under andre verdenskrig, deriblant "9. april 1940", og seinere "Morgenappell på Grini". For disse bildene ble han arrestert og satt på Grini fangeleir. Han har også laget industrimotivet som ble preget på baksiden av 500-kroneseddelen utgitt av Norges Bank fra 1948–1976. I 1950 malte han fresken "Arbeiderbevegelsens historie" i Oslo rådhus. Fra 1958 var han professor ved Statens kunstakademi, der han siden var direktør (rektor) fra 1965 til 1971.
Reidar Aulie var lillebroren til juristen Andreas Aulie (1897–1990).


Kongregasjonen for folkenes evangelisering.
Kongregasjonen for folkenes evangelisering (Congregatio de Propaganda Fide, «Kongregasjonen for troens utbredelse») er en avdeling i Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den har ansvaret for det katolske misjonsarbeid. Prefekten er kardinal Ivan Dias, som ble utnevnt i 2006.
Kongregasjonen ble opprettet 22. juni 1622 av pave Gregor XV, i bullen "Inscrutabili Divinae". Den oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt kleresi og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging.
I dag er det viktigste dokumentet for kongregasjonens arbeid "Pastor Bonus" fra 28. juni 1988. Der spesifiseres det at «det ligger under kongregasjonen å styre og koordinere arbeidet for folkenes evangelisering og misjonssamarbeid over hele verden, unntatt i områder som er underlagt Kongregasjonen for Østkirkene».
Områder hvor Den katolske kirke er under oppbygging er direkte underlagt kongregasjonen. Dette var tilfelle med Norge frem til 1953, da Oslo katolske bispedømme ble opprettet.


Kim Jong-il.
Kim Jong-il (chosŏn'gŭl:, hanja:, romanisering: "Kim Chŏng-il", revidert romanisering: "Gim Jeong-il", født 16. februar 1941 i Vjatskoje i Sovjetunionen, død 17. desember 2011 i Pyongyang) var en nordkoreansk kommunistisk politiker. Han var sønn av Nord-Koreas grunnlegger, avdøde president Kim Il-sung, og overtok gradvis makten etter faren som øverstkommanderende for Den koreanske folkearmé fra 1991, formann i Den nasjonale forsvarskommisjon fra 1993 og generalsekretær i Koreas arbeiderparti fra 1997. Kim Jong-il var bare "de facto" statsleder, ettersom Kim Il-sung er erklært «evig president» etter sin død i 1994.
Kim Jong-il erstattet delvis Kim Il-sungs ideologi, "juche", «selvberging», med sin egen doktrine, "songun", «militæret først». Nord-Korea var fullstendig avhengig av utenlandsk bistand, og økonomien brøt sammen etter Sovjetunionens fall i 1991. I 1990-årene førte dette til en hungersnød der mellom 900 000 og 3,5 millioner mennesker sultet i hjel. Som følge av "songun"-doktrinen blir landets ressurser fremdeles prioritert i retning militæret og partieliten. Kim Jong-ils totalitære diktatur var sterkt kritisert for sine grove brudd på menneskerettighetene og for sitt atomvåpenprogram. På 2000-tallet opplevde Kim Jong-il en sviktende helbred, og hans yngste sønn Kim Jong-un, født i 1984, ble utpekt som hans etterfølger. Kim Jong-il skal ha hatt hjerneslag i 2008, og døde av hjerteinfarkt i 2011.
Kim Jong-il videreførte farens altomfattende personkultus, som kan minne om religiøs tilbedelse. Blant hans mest brukte titler var «Den store leder», «Den kjære leder», «Vår far», «Generalen» og «Marskalken». I offentlige sammenhenger opptrådte han alltid i en type enkel «Mao-dress», i skarp kontrast til hans (i utlandet) ofte omtalte ekstravagante livsstil. Etter sin død ble han erklært evig generalsekretær i Arbeiderpartiet og evig formann i forsvarskommisjonen.
Tidlig liv.
Kim Jong-il, fem-seks år gammel, i 1947.
Sovjetiske kilder forteller at Kim Jong-il ble født med det russiske navnet Jurij Irsenovitsj Kim () den 16. februar 1941 i landsbyen Vjatskoje nært Khabarovsk i Russlands fjerne østen, dengang en del av Sovjetunionen. Offisielle nordkoreanske kilder oppgir hans fødsel til klokken seks om morgenen den 16. februar 1942, og stedfester den til en hemmelig militærleir ved det myteomspunnede Paektufjellet i Japansk Korea. Skildringen har klare bibelske trekk, da fødselen skal ha blitt bebudet av en ny stjerne på himmelen, en dobbel regnbue og en svale som sang om at «en general som skal herske over verden» var blitt født.
Kim Jong-ils far, Kim Il-sung (1912–1994), var stasjonert ved en nærliggende militærleir, hvor han var kommandant for en brigade av kinesiske og koreanske landflyktige. Brigaden av geriljasoldater fikk opplæring av Den røde armé, hvor Kim Il-sung ble major, for å kunne kjempe mot den japanske okkupasjonsmakten i Korea. Kim Jong-ils mor, Kim Jong-suk (1917–1949), var geriljasoldat og Kim Il-sungs første hustru. Etter den andre verdenskrig tok Kim Il-sung snart makten i Nord-Korea med sovjetisk hjelp, og ble formelt statsleder i 1948.
I november 1945 flyttet hele familien inn i en villa i Pyongyang, hvis tidligere eier var en japansk offiser. Ved villaen lå det en liten dam, der Kim Jong-ils yngre bror, Kim Pyong-il («Shura» Kim), druknet i 1948. Det har blitt påstått at Kim Jong-il holdt brorens hode under vannet, og blant andre psykiater Jerrold M. Post har pekt på hvilken byrde dette måtte innebære for Kim, hvis det stemte. En eldre kvinne i Vjatskoje har hevdet at Kim Jong-il og broren var tvillinger, at broren druknet da han falt ned i en brønn, og at han ble gravlagt i landsbyen. I 1948 begynte Kim Jong-il sin skolegang. Han hadde også en yngre søster, Kim Kyong-hui (født 1946), som ble gift med Jang Sung-taek, og broren Kim Pyong-il (født 1954). Sistnevnte er oppkalt etter den avdøde broren.
I 1949 låste en ensom og fødende Kim Jong-suk alle leger ute, og døde i barselseng da hun fødte et dødfødt jentebarn, 31 år gammel. Hun blir stadig portrettert som en revolusjonær heltinne i nordkoreansk propaganda. Det har blitt spekulert i om Kim Il-sung hadde et utenomekteskapelig forhold til Kim Sung-ae allerede før Kim Jong-suk døde, og at hun ble skutt og forlatt for å dø som følge av en maktkamp. Kim Jong-il skal ha hatt vanskelig for å akseptere stemoren. Faren var lite tilstede, og Kims morløse oppvekst preget av distanse og manglende grensesetting kan ha bidratt til hans kompliserte forhold til kvinner generelt.
Utdannelse.
Ifølge hans offisielle biografi gjennomførte han grunnskole og middelskole ved spesialskoler for barn av offiserer i Arbeiderpartiet i Pyongyang 1950–1960. Utenlandske forskere bestrider dette, og mener det er mest sannsynlig at han fikk sin utdannelse i Kina, slik at faren kunne garantere for hans sikkerhet under Koreakrigen. Som skoleelev deltok han aktivt i Barneunionen, Koreas demokratiske ungdomsforbund og studiegrupper for marxistisk politisk teori og annen litteratur. I september 1957 ble han viseformann (formannen måtte være en lærer) ved middelskolens avdeling av ungdomsforbundet.
Senere studerte han politisk økonomi ved Kim Il-sung-universitetet i Pyongyang 1960–1964. Foreleserne våget ikke å kritisere Kim Il-sungs sønn, og han fikk snart et ry som universalgeni, slik som faren. Det blir følgelig oppbevart en lang rekke relikvier fra Kims studietid ved universitetet. Klassen hans fikk tildelt den høyest oppnåelige akademiske æresbevisningen, en dobbel "Chollima". Ifølge "Die Zeit" skal Kim Jong-il ha fått deler av sin utdannelse i politisk økonomi i Øst-Tyskland. Videre sies det at Kim tok engelskutdannelse ved Maltas universitet tidlig i 1970-årene, da han sporadisk ferierte i landet som statsminister Don Mintoffs gjest.
Tidlig politisk karrière.
Kim Jong-il avbildet sammen med sin far, Kim Il-sung.
Han ble tatt opp som medlem i Arbeiderpartiet i 1961. I tiden rundt Kim Jong-ils universitetseksamen hadde Kim Il-sung sterk kontroll over myndighetene. Etter avlagt eksamen begynte sønnen å stige i gradene i Arbeiderpartiet. Han arbeidet først i partiets eliteorganisasjon, før han i 1969 ble utnevnt til viseminister i Propaganda- og agitasjonsdepartementet. Fra midten av 1970-årene og i de følgende 15 årene inntok han flere politiske posisjoner, inkludert posten som kulturminister og leder for partiets operasjoner mot Sør-Korea. Sør-Korea beskyldte Kim for å ha personlig beordret bombeangrep mot sørkoreanske mål i 1983 og 1987.
I 1973 ble Kim partisekretær for Organisasjons- og propagandadepartementet, og deltok aktivt i oppbyggingen av personkultusen rundt faren. Han skulle senere utnytte påvirkningskraften fra denne personkultusen til egen fordel. I denne rollen fikk han også utløp for sin filmlidenskap, og deltok aktivt i produksjonen av rekke propagandafilmer som manusforfatter og regissør. I 1978 beordret han kidnappingen av den sørkoreanske filmregissøren Shin Sang-ok og hans kone, skuespillerinnen Choi Eun-hee, og fikk dem til å lage syv spillefilmer før de unnslapp i 1986. På sine eldre dager skal Kim ha hatt en privat samling av over 20 000 Hollywood-filmer, og Elizabeth Taylor var visstnok hans favorittskuespillerinne.
Arvtager til makten.
Ifølge avhopperen Hwang Jang-yop ble Kim Jong-il innvalgt i Arbeiderpartiets politbyrå som 32-åring i 1974. Kim ble ofte referert til som «partisenteret», ettersom han fikk mer innflytelse over den daglige driften av partiet. Mange av Kim Il-sungs utrenskninger var rettet mot potensielle utfordrere til lederposisjonen, og mange forskere mener at Kim Jong-il ble foretrukket fremfor en rekke andre mer kvalifiserte kandidater. Den fremste kandidaten som Kim Il-sungs etterfølger istedenfor Kim Jong-il, statsminister Kim Il (ikke en slektning), ble avsatt i 1976. Det fremstår som uklart hvorvidt Kim Jong-il ble foretrukket fremfor broren Kim Pyong-il, eller om sistnevnte aldri var aktuell. I 1979 ble Kim Pyong-il sendt til Europa av faren, trolig for å unngå en maktkamp mellom de to sønnene, og har siden fungert som Nord-Koreas ambassadør i flere europeiske land.
I tiden rundt Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980 hadde Kim Jong-il konsolidert sin makt. Maktkampen om å bli Kim Il-sungs etterfølger stilnet etter sigende han offisielt erklærte sønnen Kim Jong-il som sin arvtager under Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980. Han ble tildelt ledende posisjoner i politbyrået, militærkommisjonen og partisekretariatet. Da Kim Jong-il i februar 1982 ble gjort til medlem av folkeforsamlingen, anså internasjonale observatører ham som farens arvtager. På denne tiden ble han kalt «Den kjære leder» (), og myndighetene gjorde ham til en del av personkultusen rundt faren, kalt «Den store leder». Blant andre tilnavn som verserte i statsmediene, kan nevnes «Den fryktløse lederen» og «Den store etterfølgeren for den revolusjonære saken». Marcus Noland mener at propagandaen i den kommende tiårsperioden eksplisitt søkte å forberede befolkningen på Kim Jong-ils maktovertagelse.
Den 24. desember 1991 ble Kim utnevnt til øverstkommanderende for Nord-Koreas væpnede styrker. Siden hæren er den grunnleggende kraften som holder den nordkoreanske staten oppe, var dette et viktig steg for Kim på veien til en suveren lederposisjon. Det viser seg at forsvarsminister Oh Jin-wu, en av Kims mest lojale underordnede, sørget for at Kim ble akseptert av hæren, selv om han manglet militær erfaring. I 1992 uttalte Kim Il-sung at sønnen hadde ansvar for alle innenrikssaker i Nord-Korea.
Leder av Nord-Korea.
Kim Jong-il i Pyongyang i 2000.
President Kim Il-sung døde av hjerteinfarkt den 8. juli 1994, 85 år gammel, visstnok etter en opphetet diskusjon med sønnen. Ubesvarte spørsmål om Kim Jong-ils organisering av legehjelp medførte endel rykter i etterkant av dødsfallet. For å vise ærbødighet, ble ingen president etter hans død, og han fikk status som landets «evig president». Offisielt tok Kim Jong-il titlene som generalsekretær i Koreas arbeiderparti» og formann i Den nasjonale forsvarskommisjon den 8. oktober 1997. I 1998 ble det erklært at formannsvervet i forsvarskommisjonen var «statens høyeste post», så Kim kan regnes som Nord-Koreas statsoverhode fra denne dagen av. Siden Kim ikke var president, var han ikke konstitusjonelt forpliktet til å holde valg for å bekrefte sin legitimitet, og han har heller ikke holdt noe valg.
Ifølge Hwang ble det nordkoreanske statsstyret enda mer sentralisert og autokratisk i løpet av Kim Jong-ils styre i 1980- og 1990-årene. Det har vært argumentert for at landet følgelig ble mer preget av lederens personlighet. Skjønt Kim Il-sung krevde full lojalitet fra sine medarbeidere, søkte han regelmessig deres råd. Kim Jong-il krevde derimot fullstendig underkastelse og enighet, styrte uten vilje til råd eller kompromiss, og anså det minste avvik fra hans tenkning som illojalitet. Kim Jong-il utøvde også langt mer detaljstyring personlig. Gjennom 1990-årene fikk hans doktrine, "songun", «militæret først», større plass på bekostning av statsideologien "juche", «selvberging». Doktrinen kan sees på som en reaksjon på utenrikspolitiske forhold, da Nord-Korea inntok en mer aggressiv holdning etter krisene i 1990-årene, men også som et innenrikspolitisk middel for å konsolidere Kims maktbase. Selig S. Harrison og Cynthia A. Watson har ment at Kim Jong-il styrte på de gamle militære ledernes nåde.
Det har hersket uenighet rundt hvorvidt Kim Jong-il led av en personlighetsforstyrrelse eller bare var en usedvanlig dyktig manipulator. En sørkoreansk psykriater som regnes som ekspert på Kims adferd, hevdet å kunne påvise sadistiske, paranoide, antisosiale, narsissistiske, schizoide og schizotype trekk hos Kim, ikke ulikt ledere som Adolf Hitler, Josef Stalin og Saddam Hussein. De amerikanske psykiaterne Frederick L. Coolidge og Daniel L. Segal mente at Kims profil samsvarte best med Husseins.
En iøynefallende forskjell mellom Kim Il-sung og Kim Jong-ils lederskap var førstnevntes karisma og formende rolle som landsfader, noe sønnen alltid levde i skyggen av. Til tross for utallige offentlige tilstelninger og besøk, fikk har man kringkastet Kim Jong-ils stemme bare én gang. Under feiringen av Den koreanske folkearmés 60-årsjubileum på Kim Il-sung-plassen i 1992 ropte han nemlig til folkemassen via høyttaleranlegget: «All ære til de heroiske soldater i Den koreanske folkearmé,» og fikk hyllesten "manse" (, «lenge leve») ropt tre ganger tilbake.<ref
Utrenskninger.
Camp 22 er Nord-Koreas største konsentrasjonsleir hvor opp mot 50 000 menn, kvinner og barn anklaget for politisk kriminelle handlinger blir holdt fanget. Det har kommet rapporter om at fangevokterne begår grove brudd på menneskerettighetene. Det hevdes blant annet at fangevokterne dreper spedbarn som blir født av de innsatte.
Økonomisk og sosial politikk.
Utvikling i BNP per innbygger i Nord-Korea 1950–2008.
I Kim Jong-ils lederperiode fikk Nord-Korea et rykte internasjonalt for å være sultrammet. Landets planøkonomi brøt sammen, og i 1991 forsvant den nødvendige bistanden fra Sovjetunionen, som ble oppløst. Forholdet til Kina ble også anstrengt etter at de kinesiske myndighetene ble mer vennligsinnede overfor Sør-Korea i 1992. Nord-Korea evnet ikke å betale sine lån og led under et stort handelsunderskudd, og samtidig brukte landet over 20 % av bruttonasjonalproduktet på militæret.
Hungersnøden i 1990-årene hadde riktignok sin opptakt under Kim Il-sung, men regnes gjerne fra 1994. Kim Jong-il frontet «Spis to ganger om dagen»-kampanjen, mens de daglige matrasjonene ble redusert fra 850 til 400 gram. Oversvømmelser og tørke gjorde at hungersnøden kulminerte i 1997, da matrasjonene var 128 gram. Det økonomiske sammenbruddet og isolasjonen forhindret landet i å importere mat, og man ble avhengige av nødhjelp fra Kina, Pakistan, Japan, Sør-Korea og USA. Nødhjelpen ble redusert flere ganger som følge av Nord-Koreas egen ordre, men også som bidragsyternes reaksjon på Nord-Koreas atomvåpenprogram. Hungersnøden krevde mellom 900 000 og 3,5 millioner liv av en befolkning på 22 millioner, hvilket gjør den til en av de verste sultkatastrofene i moderne tid. Ved Kim Jong-ils død var fremdeles store deler av landets befolkning underernært. I 2011 reduserte myndighetene de daglige matrasjonene fra 1 400 til 700 kalorier. I sammenligning inntar en frisk europeer 2 000–2 500 kalorier daglig.
Kim Jong-il videreførte den strengt statsstyrte økonomien, og prioriteringen av militæret forsatte med "songun"-doktrinen. For å skaffe til veie hard valuta tillot han allikevel åpningen av Kumgangfjellet turistregion i 2002 og Kaesong industripark i 2004. I industriparken får sørkoreanske bedrifter etablere seg med virksomheter som sysselsetter nordkoreanske arbeidere. Som følge av en skyteepisode i 2008 avbrøt Sør-Korea alle nye turistreiser til Kumgangfjellet, og industriparken fikk færre etableringer enn forventet.
Utenrikspolitikk.
I 1998 lanserte den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung «solskinnspolitikken» mot Nord-Korea for å bedre relasjonene mellom nord og sør, og for å skaffe tillatelse til at selskap fra sør kunne starte prosjekter i nord. Dette resulterte i at Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris. Kim Jong-il annonserte at han var villig til å importere og utvikle ny teknologi for å få Nord-Koreas programvareproduksjon på beina. Som et resultat av politikken ble Kaesong industripark bygget litt nord for grensen til Sør-Korea i 2003. Det ble planlagt at 250 sørkoreanske selskap skulle delta og at 100 000 nordkoreanere skulle få arbeid der; i mars 2007 var det bare 21 selskap og 12 000 nordkoreanske arbeidere.
Personlig liv.
Kim Jong-il er kjent for å være en stor filmentusiast, og det sies han har en samling på over 20 000 Hollywood-filmer. I motsetning til sitt folk vet han å nyte gourmetmat; ifølge en russisk utsending som fulgte ham på en togreise i Russland, fikk Kim levert levende hummer hver eneste dag med helikopter. Som tilbehør fulgte champagne. Han er også kjent for sin forkjærlighet for konjakk og vin; under et møte med Sør-Koreas president i 2000, skal han ha drukket ti glass vin.
Det har blitt fokusert mye på Kims luksuriøse livsstil i media. FN sjekket Nord-Koreas luksusvarehandel i oktober 2006, i sammenheng med atomprøvesprengningen. Reuters dekket saken og skrev at «Ingen har mer luksusvarer enn den overordnede lederen Kim Jong-il, som har landets beste vinkjeller med plass til 10 000 flasker. Kim har en svakhet overfor finere mat som hummer, kaviar og de dyreste sushi-bitene, fløyet til ham direkte fra Japan. Han kjøper årlig Hennessy-konjakk for 700 000 dollar, mens årslønnen til en gjennomsnittlig nordkoreaner ligger på ca. 900 dollar, dersom man gjør et grovt overslag.
Det ble spekulert i Kim Jong-ils skrantende helse, da han lenge ikke viste seg offentlig siden 14. august 2008. Det sirkulerte ubekreftede rykter om at Kim var tilskuer under en fotballkamp mellom studentlag i hovedstaden Pyongyang, men det finnes ingen bevis på dette. Det ble også, i oktober, utgitt en video hvor Kim Jong-il inspiserer en avdeling med kvinnelige soldater, men det spekuleres i at denne videoen er gammel. Ryktene om hans sviktende helse skjøt fart da han ikke viste seg under en militærparade i anledning Nord-Koreas 60-årsjubileum 9. august 2008.
I mai 2010 ble det rapportert at han hadde besøkt Kina. I august 2010 besøkte han igjen Kina, denne gang sammen med sin sønn Kim Jong-un. Ytterligere et Kina-besøk fulgte i mai 2011 og i august 2011 møtte han Russlands president i Burjatia.
Død og ettermæle.
Den 19. desember 2011 ble det kjent at Kim Jong-il døde to dager tidligere, tidlig på morgenen 17. desember mens han reiste med tog utenfor Pyongyang. Hjerteinfarkt ble sagt å være dødsårsak. Gravferden startet 28. desember 2011 og seremoniene er ventet å pågå i to dager.
Kim Jong-il hviler på "lit de parade" i mausoleet Kumsusan minnepalass i Pyongyang, hvor også hans far er bisatt på tilsvarende vis.


Aiue Boulevard.
Aiue Boulevard er den største og rikeste veien på Nauru. Det er også tilholdssted for en friluftsscene som kan ha opptil 2500 tilskuere.
Boulevarden ligger i Orro, mellom hovedkvarteret til Nauru Phosphate Corporation og Aiwo-havna. Veien er uasfaltert, og det er noen forretninger på landsiden. Like ved ligger Naurus Chinatown. Friluftsscena er et populært sted for opptredener for lokale grupper og dansere, samt Baron Waqas komposisjoner.


Baron Waqa.
Baron Divavesi Waqa er en naurisk politiker og komponist. Han ble valgt inn i parlamentet i valget mai 2003, sammen med blant annet Kinza Clodumar, fra valgkretsen Boe. Under Ludwig Scotty var Waqa innenriks- og utdanningsminister, men måtte gå av da Scottys regjering ble offer for et mistillitsforslag fra René Harris. Han forble imidlertid et parlamentsmedlem.
23. april 2004 protesterte Waqa, sammen med Kieren Keke, David Adeang og Fabian Ribauw på den internasjonale flyplassen i Yaren, mot regjeringens politikk angående de afghanske asylsøkerne i den australske flyktningleiren. Alle fire fikk trusler om opptil 14 års fengsel på grunn av deltagelsen. Anklagene ble imidlertid droppet, og Ludwig Scotty ble gjenvalgt som president 22. juni samme år. Waqa ble da utdanningsminister.
Waqa er også en av få komponister på Nauru, men musikken hans er imidlertid ikke kjent utenfor Nauru. Musikken hans spilles ofte på Aiue Boulevard.
Waqa, Baron


Godfried Danneels.
Godfried Danneels (født 4. juni 1933 i Kanegem i Tielt, Belgia) er kardinal i Den katolske kirke, og tidligere erkebiskop av Mechelen-Brussel.
Danneels fikk sin videregående utdannelse i Tielt, og begynte så på presteseminaret i Brugge. I 1954 tok han lisensiatgraden i filosofi ved det katolske universitetet i Leuven. Han ble presteviet 17. august 1957, og studerte så videre ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Der tok han i 1959 doktorgraden i teologi.
Pave Paul VI utnevnte ham den 4. november 1977 til biskop av Antwerpen. Han ble ordinert 18. desember samme år av kardinal Leo-Jozef Suenens. I 1978 ble han medlem av Kongregasjonen for troslæren, og 19. desember 1979 ble han erkebiskop av Mechelen-Brussel. I 1980 ble han militærordinarius for Belgia.
Da han var under 80 år gammel ved pave Johannes Paul IIs død i 2005 hadde han stemmerett ved pavevalget dette året. Han ble selv regnet som en kandidat, og var favoritt hos mange moderate katolikker. En ting som svekket hans mulighet til å bli pave var at han i 1997 hadde et alvorlig hjerteinfarkt, og måtte gjennomgå en bypass-operasjon.
Den 18. januar 2010 fratrådte han embedet som erkebiskop av Mechelen-Brussel.


Antonio María Rouco Varela.
Antonio María Rouco Varela (født 24. august 1936 i Villalba, Spania) er kardinal, erkebiskop av Madrid og president for Den spanske bispekonferansen.
Han begynte som 10-åring på seminaret i Mondoñedo. I 1954 begynte han teologistudier i Salamanca, og tok sin lisensiatgrad i 1958. Han blepresteviet 28. mars 1959 i Salamanca. Han var da bare 22 år gammel, og måtte dispenseres fra den nedre aldersgrensen for ordinasjon. I 1964 tok han doktorgraden i kirkerett i München.
17. september 1976 utnevnte pave Paul VI ham til titularbiskop av Gergi og hjelpebiskop av Santiago de Compostela. Han ble bispeviet der 31. oktober samme år. I 1983 ble han apostolisk administrator av Santiago de Compostela etter at erkebiskopen var flyttet til Madrid. 9. mai 1984 ble han erkebiskop av Santiago de Compostela, og 28. juli 1994 ble han erkebiskop av Madrid. I denne stillingen markerte han seg sterkt etter terrorangrepet i Madrid mars 2004.
Rouco Varela var under 80 år gammel ved Johannes Paul IIs død, og hadde derfor stemmerett ved konklavet 2005. Han tilhører den konservative delen av det spanske bispekollegiet, og har vært regnet som en usannsynlig kandidat til paveembetet. Noen mener allikevel at han er "papabile", blant annet på grunn av at hans innsats etter terrorangrepet sterkt økte hans popularitet.
Den 4. mars 2008 ble han valgt til president i Den spanske bispekonferansen, et verv han også hadde 1999–2005.


Marcus Stephen.
Marcus Stephen (født 1. oktober 1969 i Anetan) var Naurus president og tidligere vektløfter.
Han spilte først australsk fotball for det lokale laget "Aces", men bestemte seg for å satse på vektløfting. I 1989 ble "Nauru Weightlifting Federation" ("NWF") startet, for å la den til da eneste profesjonelle vektløfter, Stephen, drive internasjonalt.
Han deltok for første gang i en internasjonal konkurranse i OL i Barcelona i 1992. Siden det på den tiden ikke var noen olympisk komité i Nauru, løftet han istedet for Samoa. I 1993 ble en komité startet, så Stephen kunne konkurrere for sitt hjemland i OL i Atlanta i 1996 og OL i Sydney i 2000. Stephen fikk bære den olympiske fakkelen på dens stopp i Nauru.
Hans største suksess var imidlertid i Commonwealth Games: I 1990 vant han overraskende gull i vektklassen 60 kg. I vektklassene 1994 og 1998 vant han i henholdsvis vektklassene 59 kg og 62 kg tilsammen tre gull. I hans siste deltagelse i Manchester i 2002 vant han tre sølv i vektklassen 62 kg.
Hans største suksess i 1999 var at han fikk sølvmedaljen i vektklassen 62 kg i VM i Aten, og ble vise-verdensmester.
Siden 1997 har han vært økonomisk ansvarlig i den nauriske OL-komiteen. 3. mai 2003 ble Stephen valgt inn i parlamentet for valgkretsen Anetan. I René Harris' siste periode fra 8. august 2003 til 22. juni 2004 var Stephen finans- og utdanningsminister. Han mistet imidlertid sitt sete da Ludwig Scotty ble president igjen. I oktober 2004 ble han gjenvalgt til parlamentet.
19. desember 2007 ble Stephen president i landet etter at den tidligere presidenten Ludwig Scotty ble besluttet fjernet i et mistillitsvotum, på grunn av anklager om korrupsjon. Stephen satt som president til 10. november 2011.


Rembrandt.
"Rembrandt Harmenszoon van Rijn" (født 15. juli 1606, død 4. oktober 1669) var en nederlandsk maler, tegner og grafiker. Han betraktes som en av barokkens mest sentrale skikkelser, og den viktigste nederlandske maleren i det 17. århundre. Ved siden av at han er kjent for sine mange malerier, var han også en svært dyktig tegner og grafiker. 
Rembrandt levde og virket i en periode som historikere kaller den nederlandske gullalderen ("de Gouden Eeuw"), generelt falt denne perioden i det 17. århundre. I denne perioden nådde Nederlands kultur, vitenskap, handel, militære styrke og politiske innflytelse et høydepunkt.
Maleren.
Totalt utførte Rembrandt omkring seks hundre malerier, tre hundre etsninger og to tusen tegninger. En viktig del av hans produksjon var selvportrettene. Han laget nesten hundre selvportretter, hovedsakelig malerier, men også omkring tyve etsninger. Takket være disse arbeidene kan man få et ganske godt bilde av mannen Rembrandt. Ikke bare vet man hvordan han så ut opp gjennom årene, men takket være kontinuiteten i arbeidet hans med selvportrettene ser man også spor av følelseslivet hans, hvordan ulykke og sorg etterlot seg spor i ansiktet i form av rynker og dype, alvorlige ansiktstrekk.
Rembrandts verker kjennetegnes blant annet av hvordan han behersket og brukte kontrastene mellom lys og mørke, chiaroscuro, og hvordan han stilte opp scenene han malte. Portrettene gjorde han til en dramatisk scene der en samtidskunstner kunne ha malt det formalistisk og oppstilt. Videre malte han menneskene på en måte som viser at han brydde seg om dem, enten de var rike eller fattige, unge eller gamle.
Det antas at Rembrandts familiemedlemmer ofte ble brukt som modeller for bibelske og historiske skikkelser, både hans mor, hans første ektefelle Saskia van Uylenburgh, sønnen Titus og Hendrickje Stoffels, elskerinnen som han senere giftet seg med.
Liv.
Rembrandt ble født i Leiden. Hans familie gjorde det godt; faren Harmen Gerritszoon van Rijn var møller, og hans mor var datteren til en baker. Rembrandts foreldre hadde ti barn. I en alder av fjorten ble han innskrevet som student på Universitetet i Leiden, men forlot studiet etter et halvt år for å bli maler. Først ble han lærling hos historiemaleren Jacob van Swanenburgh i Leiden. I 1624 studerte han malerkunst hos Pieter Lastman i Amsterdam. Etter bare et halvt års tid vendte han tilbake til Leiden og åpnet et arbeidsverksted, som han delte med vennen og kollegen Jan Lievens. I 1627 begynte Rembrandt å ta imot elever og blant dem var Gerard Dou.
I 1631 hadde Rembrandt et godt ry og han mottok mange oppdrag fra Amsterdam som gjaldt portretter. Derfor flyttet han til byen, og inn i huset til kunstforhandleren Hendrick van Uylenburgh. Dette førte til at Rembrandt giftet seg med Hendricks niese Saskia van Uylenburgh i 1634. Dette var et kjærlighetsekteskap. Selv om Saskia kom fra en god familie, var hun et foreldreløst barn, og sannsynligvis ikke veldig velstående. Hun bodde med sin søster Frisia, og hadde ikke mange store forbindelser i Amsterdam.
I 1639 flyttet Rembrandt og Saskia til et godt møblert hus i Jodenbreestraat i det jødiske strøket, som senere har blitt til et museum. Selv om paret var velstående, delte de mange sorger. I perioden 1635-1641 fødte Saskia fire barn. Tre av barna døde kort tid etter fødselen. Bare deres fjerde barn, Titus, som ble født i 1641, overlevde helt til voksen alder. Saskia døde i 1642, sannsynligvis av tuberkulose, kort etter Titus' fødsel.
Rembrandts sønn Titus1658Olje på lerret67 × 55 cmWallace Collection
Etter hennes død, innledet han et forhold med Titus' sykepleier, en enke som het Geertje Dircx. Forholdet endte med rettssak. Geertje mente at Rembrandt hadde brutt sitt løfte om å gifte seg med henne, og krevde ekteskap. Saken endte med at Rembrandt var nødt til å betale henne mange penger. Etter samtaler med hennes familie, ble de enige om å sperre henne inne i et «spinhuis» (en forbedringsanstalt) i Gouda.
Senere, i 1640-årene, var hun forbigått som Rembrandts elskerinne av den mye yngre Hendrickje Stoffels, som i første instans var Rembrandts hushjelp. I 1654 fødte de datteren Cornelia, noe som førte til at Hendrickje fikk en offisiell bebreidelse fra reformistkirken, som beskyldte henne for å «leve i synd». Rembrandt følte seg ikke presset til å tilkalle henne for kirkerådet, fordi han ikke var medlem av reformistkirken.
Rembrandt levde over evne og kjøpte mange bilder, spesielt trykk, samt mer sjeldne arbeider, noe som sannsynligvis forårsaket hans konkurs i 1656. Han var nødt til å selge huset sitt og flytte til en mer beskjeden bolig på Rozengracht. Her startet Hendrickje og Titus en kunstbutikk for å få endene til å møtes. Imidlertid svant ikke Rembrandts inntekter dette året, da han mottok det viktige oppdraget å male et stort historiemaleri for den nylig opprettede byhallen.
Rembrandt levde lenger enn både Hendrickje, som døde i 1663, og Titus. Mot slutten av hans liv, levde bare datteren Cornelia. Sønnens død i 1668 gikk i stor grad inn på Rembrandt og var med på å svekke helsen hans. Han døde selv året etter og ble begravet i Westerkerk i Amsterdam. Bare datteren Cornelia overlevde Rembrandt.
Malerisk virke.
Rembrandt malte portretter, landskaper, historiske og bibelske motiver, dramatiske komposisjoner i en varm og harmonisk fargeskala med sterke lyskontraster, en teknikk som på fagspråket kalles for chiaroscuro. Av kjente tidlige verker er «Abrahams offer» fra 1635 og portretter av hans første hustru, Saskia. Etter Saskias død i 1642 fikk bildene en mer religiøs inderlighet, ofte med en mild Kristus som hovedfigur, eksempelvis «Kristus i Emmaus» fra 1648.
Rembrandt skaffet seg heder gjennom gruppeportrettet «Doktor Tulps anatomiforelesning» (1632). Han var den første til å fastslå at lyset og fargen kan bety like mye som selve motivet, og kunne strekke ut sine motivvalg til å gjelde hele skalaen av det menneskelige livsløp.
I 1642 utførte han sitt mest berømte verk, «Nattevakten» (egentlig «Kaptein Banning Cocqs kompani», eller «Skyttergildet»). Man trodde lenge at det handlet om en nattlig scene på grunn av patinaen. Først i 1947 fikk maleriet en skikkelig rengjøring. Maleriet er enestående i sin lysende fargebehandling og ekstreme kjellerlys. Rembrandt fremstiller øyeblikket da kompaniet får marsjordre.
Senere verker, bl.a. «Claudius Civilis» (1661) og «Jødebruden» (ca. 1665), preges av en inntrengende psykologisk innlevelse. Dette sees også i den lange rekken av selvportretter. Han hadde et stort verksted og mange elever, og fikk stor innflytelse på sin samtid så vel som de senere generasjoner.
Rembrandt tegnet to portretter av en 18-årig dansk jente, Elsje Christiaens, som ble henrettet etter å ha drept vertinnen sin i Amsterdam. Elsje hadde kommet fra Jylland i håp om å få seg arbeid som hushjelp, men da hun to uker senere ikke hadde funnet noen huspost, og ikke kunne betale leien for rommet sitt ved kanalen Damrak, grep vertinnen en sopelime og truet med å ta Elsjes få eiendeler. Elsje grep en øks og slo til vertinnen, som ramlet ned i kjelleren og ble drept. Elsje selv rømte ut og sprang i Damrak, men folkemengden dro henne opp igjen. Byens magistrater dømte henne til døden, og hun ble henrettet ved garottering på Dam. Liket av Elsje ble hengt opp i Volewijk på nordbredden av IJ. Øksen hang ved siden av hodet hennes. Den 57-årige Rembrandt lot seg ro over til Volewijk for å tegne henne. Kunsthistorikere har av stilistiske grunner datert tegningene til rundt 1655, men henrettelsen av Elsje Christiaens fant ikke sted før i 1664.


Tangjiazhuang.
Tangjiazhuang er en by i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 79.100.


Nangong.
Nangong (kinesisk: 南宫; pinyin: "Nángōng") er en by på fylkesnivå i byprefekturet Xingtai i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen er på 465 854 (1999).
Jernbane.
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou, Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.
Vei.
Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina.
Kinas riksvei 308 løper gjennom området. Den begynner i Qingdao i Shandong og fører via Jinan til Shijiazhuang i Hebei.


Hecun.
Hecun er en by i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 82.600.


Zhaogezhuang.
Zhaogezhuang er en by i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 86 100.


Renqiu.
Renqiu (kinesisk: 任丘; pinyin: "Rénqiū") er en by på fylkesnivå i byprefekturet Cangzhou i provinsen Hebei i det nordlige Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Jernbane.
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou, Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.
Vei.
Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina.


Linxi (Xingtai).
Linxi (kinesisk: 临西县; pinyin: "Línxī Xiàn") er et fylke i byprefekturet Xingtai i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.


Linshui (Hebei).
Linshui er en by i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 109.400.


Zhuozhou.
Zhuozhou (kinesisk: 涿州; pinyin: "Zhuōzhōu") er en by på fylkesnivå i byprefekturet Baoding i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Befolkningen var i 1999 på 1 111 991.
Den italienske reisende Marco Polo (1254–1324) skildrer byen i sin berømte reiseskildring "Il Milione", og forteller at den var en stor og vakker handelsby med silkedraperier og gullsmedarbeider. Den var et viktig møtested for handelsreisende, og et knutepunkt for Yuan-dynastiets postvesen.
Kulturminner.
Dobbeltpagoden i Zhuozhou ("Zhuozhou shuangta", 涿州双塔), Yongjibroen ("Yongji qiao", 永济桥) og Jinmen-sluseporten ("Jinmen zha", 金门闸) er oppførte på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Samferdsel.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.


Shahe.
Shahe (kinesisk: 沙河; pinyin: "Shāhé") er en by på fylkesnivå i byprefekturet Xingtai i provinsen Hebei i det nordlige Kina.
Kulturminner.
Song Jing-steintavlen ("Song Jing bei", 宋璟碑) fra Tangdynastiets tid ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.


Xinji.
Xinji (kinesisk: 辛集; pinyin: "Xīnjí") er et byfylke i byprefekturet Shijiazhuang i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina.
Xinji var tidligere Shulu fylke (束鹿县，"Shùlù Xian"), og ble byfylke i 1986.
Befolkningen var på innbyggere i 1999.
Samferdsel.
Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan.


Dingzhou.
Dingzhou (kinesisk: 定州; pinyin: "Dìngzhōu") er en by på fylkesnivå i byprefekturet Baoding i provinsen Hebei i det nordlige Kina.
I 1999 var befolkningen på innbyggere, og i selve byen Dingzhou var det i 2007 registrert.
Administrative enheter.
Liaodipagoden ved Kaiyuantempelet i Dingzhou
Samferdsel.
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett vbed Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.


Alfonso López Trujillo.
Alfonso López Trujillo (født 8. november 1935 i Villahermosa, Colombia, død 19. april 2008 i Roma) var kardinal i Den katolske kirke. Han var president for Det pavelige råd for familien.
López Trujillo kom fra en fremstående familie, med en far som har hatt høye stillinger i den colombianske riksrevisjonen, en bror som har vært regjeringsmedlem og en slektning som har vært biskop. Han flyttet i ung alder til Bogotá, og fikk sin utdannelse ved Det nasjonale universitetet der. Han fortsatt så sine studier ved Angelicum i Roma, hvor han tok en doktorgrad i filosofi.
13. november 1960 ble han presteviet i Roma, og inkardinert i Bogotá. Etter to år til med studier i Roma vendte han hjem i 1962, og underviste i fire år ved presteseminaret i Bogotá.
Pave Paul VI utnevnte ham til titularbiskop av Boseta og hjelpbiskop i Bogotá den 25. februar 1971. Han ble bispeviet 25. mars samme år. 22. mai 1978 ble han utnevnt til erkebiskop, og ble koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett av Medellín. Han overtok som erkebiskop av Medellín i 1979.
I januar 1991 gikk han av som erkebiskop av Medellín etter at han i november 1990 ble kalt til Vatikanet som president for Det pavelige rådet for familien. Johannes Paul II utnevnte ham i 2001 til kardinalbiskop av Frascati.
Da han var under 80 år gammel ved pave Johannes Paul IIs død i 2005 hadde han stemmerett ved konklavet.
Han døde på et sykehus i Roma på pusteproblemer og komplikasjoner etter diabetes.


Renos Doweiya.
Renos Doweiya (født 16. november 1983) er en naurisk vektløfter.
I Commonwealth Games i Manchester i 2002 kom han på tredje plass i vektklassen 77 kg, men dette ble senere omgjort til en sølvmedalje fordi indiske Satheesha Rai ble diskvalifisert på grunn av doping. Han vant også gullmedaljer i Oseaniamesterskapet, både i 2001 og 2002.


Francisco Javier Errázuriz Ossa.
thumb
Francisco Javier Errázuriz Ossa (født 5. september 1933 i Santiago i Chile) er kardinal fra Chile, og katolsk erkebiskop av Santiago de Chile.
Msgr. Errázuriz Ossa ble presteviet i 1961 og har lisensiat i teologi fra universitetet i Fribourg i Sveits. Han er tilknyttet den prestelige gren av Schönstatt-bevegelsen, et katolsk sekularinstitutt. Han ble regionalsuperior for instituttet i Chile, og i 1971 ble han medlem av bevegelsens generalråd i Tyskland. I 1974 ble han valgt til generalsuperior for Schönstattfedrene.
I 1990 ble Errázuriz Ossa utnevnt til titularerkebiskop av det middelalderske, nå nedlagte, islandske katolske bispedømmet Hólar, og ble sekretær for Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Selskaper for apostolisk liv. I 1996 ble han utnevnt til erkebiskop av Valparaíso i Chile, og deretter, i 1998, ble han utnevnt til erkebiskop for den chilenske hovedstaden, Santiago de Chile. Han ble i 2003 dessuten valgt til president for Rådet for Latinamerikanmske bispekonferanser.
I 2001 ble Errázuriz Ossa kreert til kardinal av pave Johannes Paul II.
Noen anser han som en av de særlig valgbare ("papabile") kardinaler ved det tilstundende pavevalget i april 2005, som skal velge pave Johannes Paul IIs etterfølger.


«Yamato» (1940).
«Yamato» (japansk:大和) var et japansk slagskip. Sammen med søsterskipet «Musashi» var det det største slagskipet noensinne konstruert, med et deplasement på 72 089 tonn. Hovedbestykkningen var ni 460 mm kanoner.
Planleggingsarbeidet med skipet begynte allerede i 1934 og skipet ble satt inn i tjeneste 16. desember 1941. Egentlig var planen å bygge fire slagskip av Yamatoklassen, men bare de tre første ble fullført («Shinano» ble ombygget til hangarskip som følge av de japanske tapene ved Midway). Det siste skipet ble ca. 30 % ferdig før det ble skrotet i 1943. Dessuten ble planene om å konstruere en «Super-Yamatoklasse» avbrutt.
Skipet ble konstruert for å være de amerikanske slagskipene overlegent. 460 mm-kanonen ble bevisst valgt fremfor en 410 mm-kanon, siden et amerikansk motstykke med 460 mm kanon ville vært for stort for Panamakanalen (hvis man da ikke skulle lempe på pansringen eller sekundær bestykning). For å skape ytterligere forvirring ble kanonene benevnt som 410 mm og selv ikke sivile japanske myndigheter fikk vite det egentlige kaliberet.
I kamp.
Størstedelen av 1943 tilbragte «Yamato» i havn på øya Truk frem til 25. desember 1943 da det ble skadd av en torpedo fra USS «Skate» og ble ikke reparert før i april 1944. Det deltok så blant annet i slaget om Leytegulfen og Samargulfen, som var første gangen skipet avfyrte sin hovedbestykkning i strid.
Hennes siste oppdrag var et selvmordsoppdrag (Operasjon Ten-Go) i forbindelse med den amerikanske invasjonen av Okinawa i april 1945. Hun skulle da angripe amerikanske troppetransportskip. På dette tidspunktet var forsyningssituasjonen i Japan blitt så kritisk at det ikke fantes nok drivstoff for vendereisen, og planen var derfor å sette «Yamato» på grunn og bruke henne som kystvernartilleri. 6. april satte «Yamato» ut fra Tokuyama havn og ble dagen etter oppdaget av amerikanske styrker. Den amerikanske marinen sendte omtrent 400 fly for å avskjære «Yamato», som tok omtrent tyve bombe- og torpedotreffere før ammunisjonsmagasinene eksploderte og skipet gikk til bunns med 2 206 av mannskapet på 2 475.
Film.
En film om skipets siste tokt ble laget i 2005: "Otoko-tachi no Yamato".


Østromerriket.
Det bysantinske riket, Bysants eller Østromerriket, (lat.: "Imperium Romanum", gr.: "Βασιλεία Ῥωμαίων") var et resultat av keiser Konstantin den stores opprettelse av Konstantinopel som Romerrikets nye hovedstad i 330. Østromerriket skulle vise seg å være mer stabilt enn den vestlige delen, og varte i nesten tusen år etter Vestromerrikets fall i 476. Justinian Is regjeringstid (som startet i 527) så en rekke ekstensive, men midlertidige, gjenerobringer av Vestromerrikets territorier. Hans etterfølgere brakte riket inn i en nedgangsperiode det bare så vidt klarte å overleve. Keiserriket så en ny storhetstid mellom slutten av 800-tallet og starten av 1000-tallet hvor mye av tapte territorier ble gjenvunnet. Senere skulle kriger og invasjoner med blant andre korsfarerne og osmanerne bringe riket til fall. Konstantinopel ble inntatt av sultan Mehmet II i 1453, og med dette ble Østromerriket oppløst.
Tetrarkiet.
Splittelsen av Romerriket startet med tetrarkiet mot slutten av det tredje århundret. Etter hundre år med borgerkrig innså Diokletian at riket trengte radikale forandringer for å gjenreise stabiliteten. Han innførte en rekke omfattende reformer ment for å skape en mer effektiv måte å styre det enorme keiserriket. Riket ble delt i to "pars Orientis" (øst) og "pars Occidentis" (vest) med en keiser (Augustus) hver. Hver av disse var igjen delt i to prefekturer, og hver Augustus hadde en yngre Caesar under seg. Men tetrarkisystemet ble for innviklet, og det baserte seg på at de etterfølgende "Augusti" og "Caesari" fulgte spillereglene, noe som skulle vise seg å være ønsketenking fra Diokletians side. Etter at Diokletian og hans medkeiser Maximian abdiserte i 305 til fordel for deres "Caesari", begynte systemet raskt å falle fra hverandre igjen, noe som resulterte i en ny borgerkrig. De neste 90 årene ble riket samlet, delt og samlet igjen flere ganger, inntil den endelige splittelsen etter Theodosius den stores død.
Konstantin den store klarte i 324 å samle hele riket under seg, og valgte å flytte sin hovedstad bort fra Roma og senatet i 330. Han valgte den strategisk beliggende greske byen Bysants. Konstantin oppførte en ny by rundt den gamle og kalte den "Nova Roma" (nye Roma). Navnet slo aldri an, og byen ble på folkemunne kalt Konstantinopel (gr. "Κωνσταντινούπολις"), «Konstantins by». Konstantin var sannsynligvis den første kristne keiser. Religionen som hadde blitt så voldelig forfulgt under Diokletian ble nå tillatt religion. Den økte etter hvert sin innflytelse blant keiserrikets høyerestilte, bortsett fra et lite mellomspill med den hedenske keiser Julian, og ble under Theodosius den store innført som statsreligion.
Det bysantinske rikets tidlige historie.
Den endelige delingen av Romerriket kom ved keiser Theodosius den stores død i 395. Riket ble da delt mellom hans to sønner, Arcadius og Honorius. Arcadius ble keiser i øst med Konstantinopel som hovedstad, mens Honorius ble keiser i vest med hovedstad i Ravenna. De enorme problemene som nå møtte Vestromerriket, med de germanske folkevandringene, ble for det meste unngått av det østlige riket. Gjennom det 5. århundret ble Vestromerriket gjentatte ganger invadert, og flere germanske kongedømmer ble etablert i områder som Roma hevdet overherredømme over. I 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt.
Theodosius II forsterket forsvarsverkene rundt Konstantinopel, og byen forble uinntatt helt til 1204. Theodosius valgte å gi etter for hunneren Attilas krav om tributt i gull, i stedet for å prøve å stå imot et invasjonsforsøk. Han så det også som ønskelig å skape handel mellom hunnerne og Konstantinopel. Hans etterfølger, Markian, nektet imidlertid å fortsette betalingen av den massive tributten. Men Attila døde i 453, og hans rike imploderte i intern krigføring. Dette medførte at Konstantinopel ble reddet fra den overhengende faren for invasjon. Etter dette bedret forholdet mellom Østromerriket og de gjenværende hunnerne seg, og hunnere ble etter hvert tatt inn som leiesoldater ("foederati") i den østromerske hæren.
I 468 forsøkte keiser Leo I uten hell å gjenerobre Nord-Afrika fra vandalene. Vestromerriket hadde på denne tiden kun kontroll over Italia. Britannia falt til anglerne og sakserne, Hispania falt til vestgoterne, Afrika til vandalene og Gallia til frankerne. Leo var den første keiseren som ble kronet av patriarken og ikke av en general eller en offiser, slik den romerske tradisjonen var. Dette ritualet ble etter hvert en tradisjon, og i middelalderen overtok de religiøse trekkene ved kroningen fullstendig. I tiden etter Attilas fall var den sanne hersker i Konstantinopel ikke keiseren, men den alanske generalen Aspar. Leo klarte imidlertid å frigjøre seg fra innflytelsen til Aspar ved å støtte et opprør blant en halvbarbarisk stamme i Sør-Anatolia, kalt isaurene. Som et ledd i alliansen med isaurene giftet Leo bort sin datter Ariadne til isaureren Tarasicodissa, som senere tok navnet Zenon. Opprøret endte med at Aspar og hans sønn Ardabur ble drept i 471. Etter dette var Konstantinopel fri for utenlandsk innflytelse i flere århundrer. Da Leo døde i 474, ble han etterfulgt av Ariadnes og Zenos sønn Leo II, med Zenon som regent. Da Leo døde senere samme året, ble Zenon kronet som ny keiser. Året etter ble Zenon avsatt av generalen Basiliskos, som hadde ledet Leo Is invasjonsforsøk i Afrika. Men Basiliskos klarte ikke å holde på makten, og tjue måneder senere klarte Zenon å gjenvinne tronen. Zenon møtte nå motstand fra to av sine tidligere allierte, isaurene Illo og Leontius, som begge nå krevde keiserverdigheten.
Samtidig i det vestromerske riket hadde Odovakar avsatt keiser Romulus Augustus og innsatt seg selv som konge av Italia. For å vinne Italia tilbake sendte Zenon sin allierte, den østgotiske kong Teoderik den store, mot Roma. Teoderik beseiret Odovakar i 493 og etablerte et østgotisk kongedømme i Italia, formelt på vegne av den østromerske keiseren, men i realiteten uavhengig. Teoderik bygde opp kongedømmet til å bli datidens mektigste germanske rike, men hans etterfølgere lot kongedømmets makt raskt forfalle.
I 491 døde Zenon og ble etterfulgt av Anastasios I, som giftet seg med Ariadne, Zenons enke. Isaurerne, under Zenons bror Longinus, gjorde opprør mot den nye keiseren. Anastasios I klarte raskt å slå ned opprøret, men isaurerne fortsatte fiendtlighetene med geriljakrigføring fra de isauriske fjellene helt frem til 496. Anastasios I viste seg å være en energisk reformator, spesielt innenfor finanssystemet. Han utviklet Konstantins monetære systemer og innførte et nytt skattesystem som gjorde at statskassen var overfylt da han døde.
Justinian den store.
Etter Anastasios' død ble Justinus I erklært som ny keiser, selv om han var nesten 70. Den nye keiserens nevø Justinian I trådte nå frem som den som hadde effektiv kontroll. Justinian var sønn av en bonde fra Illyria, men ble senere adoptert av Justin. Justinian oppdaterte de gamle romerske lovene med det nye lovverket «Corpus Juris Civilis». Selv om lovene fortsatt ble skrevet på latin, var dette språket nå arkaisk og få forsto det, selv blant de lærde som forfattet de nye lovtekstene. Kirken Hagia Sofia ("hellig visdom") ble bygd på 530-tallet. Den skulle bli et sentrum for den ortodokse kirke og for det religiøse livet i Østromerriket. 500-tallet var også en tid med høyverdig kultur, og selv om Justinian stengte universitetet i Athen, produserte denne tiden bemerkelsesverdige personligheter som poetene Nonnus og Paulus Silentiarus, historikeren Prokopios, naturfilosofen Johannes Philoponos og flere.
I 532 sikret Justinian freden i øst ved å slutte en «evig fred» med sassanidekongen Khosrau I, en avtale som gikk ut på at romerne måtte betale en betydelig årlig tributt til Persia. Justinian ble drevet av en drøm om å gjenopprette Romerrikets herredømme over middelhavsområdet, og med hjelp fra dyktige generaler som Belisarius og Narses klarte han midlertidig å gjenvinne store deler av de tapte romerske provinsene i vesten. Han erobret store deler av Italia, Nord-Afrika, og mindre besittelser sør i Hispania. Hans erobringer startet i 533 da han sendte Belisarius til Afrika med en liten hær på 18 000 mann. Vandalenes kongerike var på denne tiden mye svakere enn det var da Leo I forsøkte å underkue det i 468, og Karthago overga seg etter et par mindre trefninger. Belisarius returnerte til Konstantinopel i triumf og med den siste vandalkongen Gelimer som fange. Men motstanden mot romerne i Nord-Afrika var enda ikke helt nedkjempet, det var ikke før i 548 at de siste opprørske stammene sluttet fred med Konstantinopel.
I 535 igangsatte Justinian sitt mest ambisiøse prosjekt; gjenerobringen av Italia, som på denne tiden fortsatt var under østgoterne. En mindre hær ble sendt over land gjennom Dalmatia, mens hovedstyrken ble fraktet over havet, igjen ledet av Belisarius. Han landet først på Sicilia og erobret øya lett. Marsjen gjennom det italienske fastlandet viste seg også å møte liten motstand, og Napoli, Roma og hovedstaden Ravenna falt en etter en. Goterne var tilsynelatende slått, og Justinian kalte Belisarius tilbake til Konstantinopel i 541. Belisarius brakte også denne gangen en fanget konge hjem til keiseren; østgoteren Witiges. Men østgoterne og deres allierte klarte snart å gjenforene seg under Totilas kommando. De følgende gotiske krigene var en utmattende serie av beleiringer, slag og tilbaketrekninger som spiste opp det meste av både romerske og italienske ressurser og utarmet store deler av Italia. Det så ut som om romerne sto i fare for å miste alle besittelsene de hadde vunnet, ettersom de ikke hadde forsynt troppene med tilstrekkelig finansiell og logistisk støtte. Justinian mistet tiltroen til Belisarius og beordret ham tilbake til hovedstaden. Sommeren 552 sendte Justinian en ny hær på 35 000 mann som forsterkninger, under ledelse av evnukken Narses. Totila ble beseiret og drept i slaget ved Busta Gallorum, og hans etterfølger Teias ble likeledes slått i slaget ved Mons Lactarius. Selv om noen mindre gotiske garnisoner fortsatte å gjøre motstand, og på tross av to senere invasjonsforsøk av frankere og alemannere, var gjenerobringen av Italia nå gjennomført. Justinian fortsatte utvidelsen av keiserriket ved å legge under seg alle øyene i Middelhavet, i tillegg til at han klarte å vinne en mindre del av Spania fra vestgoterne.
Østromerriket ca. 550, Justinian Is erobringer er farget grønt.
Ved å prioritere erobringene i vesten lot Justinian de østre delene av riket stå nesten ubevoktet, selv om han hadde bygd mange store festningsverk langs grenselinjene. Khosrau hadde så tidlig som i 540 brutt fredsavtalen og plyndret Antiokia. Det eneste Justinian kunne gjøre for å stoppe ham, var å godta en økning i den årlige tributten. Slaviske folkeslag hadde allerede under Justins regjeringstid krysset grensen til Romerriket og plyndret Balkan. De dro nå fordel av at bevoktningen av grensen var blitt kraftig uttynnet, og slaverne nådde helt ned til Korinterbukten. Slaverne invaderte Thrakia i 545, og i 548 angrep de Dyrrachium, en viktig havn ved Adriaterhavet. I 550 klarte sclaveniene å komme så nær som 65 kilometer fra selveste Konstantinopel. I 559 var Østromerriket ute av stand til å slå tilbake en større invasjon fra kutrigurene og sclaveniene, og slaverne nådde helt frem til Konstantinopels forsteder. Romerne klarte etter hvert å jage slaverne tilbake over Donau, men romersk kontroll over Balkan var sterkt svekket, og i løpet av de neste årene skulle den bli nesten totalt tilintetgjort.
Kort tid etter Justinians død i 565 vant langobardene kontroll over det meste av Italia. Vestgoterne erobret Cordoba, romernes hovedbesittelse i Spania, først i 572 og igjen i 584, og de siste romerske områdene i Spania ble tapt i løpet av de neste tjue årene. Slaverne invaderte igjen Thrakia og Illyria i 577 med en horde på vel 100 000 mann. Sirmium, den viktigste romerske byen ved Donau, gikk tapt i 582, men Østromerriket klarte å beholde kontroll over grenseelven, selv om mye av territoriene innenfor var i hendene på barbarene. Samtidig trådte tyrkerne frem på Krimhalvøya.
Justinians etterfølger, Justinus II, nektet å betale tributt til perserne. Dette førte til en langvarig krig med sassanidene. Krigen varte gjennom regjeringstiden til hans etterfølgere, Tiberius II og Mauricius Tiberius, med kontrollen over Armenia som mål. Heldigvis for romerne brøt det ut borgerkrig i Persia, og Mauricius kunne dra fordel av sitt vennskap med den nye kongen, Khosrau II, som Mauricius hadde hjulpet til å vinne tronen. En ny fredsavtale ble inngått i 591, og Armenia ble delt mellom de to stridende stormaktene. Mauricius reorganiserte de romerske besittelsene i vesten i to "eksarkater", Ravenna og Kartago, og han økte deres muligheter for selvforsvar og delegerte ansvaret for dette til de lokale sivile myndighetene.
Avarene og bulgarerne falt nå inn på Balkan, og tidlig på 600-tallet erobret sassanidene Egypt, Palestina, Syria og Armenia. Perserne ble senere slått og territoriene vunnet tilbake av den østromerske keiseren Herakleios i 627. Men de forente muslimske araberne gjorde nå sitt inntog, og det svekkede Østromerriket kunne ikke forhindre at de søndre provinsene ble erobret. Romernes mest katastrofale tap i denne perioden var slaget ved Jarmuk i Syria. Herakleios og hans militære rådgivere var trege til å svare på denne nye trusselen, og Mesopotamia, Syria, Egypt og Afrika ble inkorporert i det voksende muslimske riket. Samtidig fortsatte langobardene å utvide sitt område i Nord-Italia. Liguria falt i 640 og resten av eksarkatet Ravenna falt i 751. De romerske besittelsene i Italia var etter dette innskrenket til noen små kystområder i Sør-Italia og noen halvselvstendige byer som Venezia, Napoli, Amalfi og Gaeta.
Forfall og gjenreising.
Østromerriket før Leo III, ca. 717
Østromerrikets tap av territorier og den fortsatte trussel fra rikets fiender gjorde det nødvendig med nye politiske reformer, og en prosess for å samle stadig mer av makten i keiserens hender ble satt i gang. Det latinske språket hadde aldri fått fotfeste i den østlige halvdelen av Romerriket, men det ble fortsatt brukt som offisielt språk frem til Herakleios fullførte helleniseringen av riket ved å gjøre gresk til det offisielle språket. På denne måten brøt keiseren med rikets romerske herkomst, selv om innbyggerne fortsatt kalte seg romere og keiserriket for Romerriket (navnet Østromerriket var lite i bruk etter Vestromerrikets fall). Latinske titler som "Augustus" ble avskaffet, og Herakleios tok den greske tittelen "Βασιλευς" (Basileos, gresk for konge/hersker).
I perioden etter Herakleios ble Østromerriket ofte kalt "Det bysantinske riket", siden det nå var mer hellensk enn romersk. Kristne vaner og tradisjoner og religiøse uttrykk hadde på denne tiden drastisk forandret dagliglivet til innbyggerne i keiserriket, i sterk kontrast til forholdene i Romerriket i den hedenske oldtiden. Innenfor kristendommen hadde det vokst frem et skille mellom den monofysittiske retningen i de sørlige provinsene og den kalkedonske ortodokse i de nordlige. Tapet av de sørlige provinsene til araberne gjorde at ortodoksien ble styrket i de resterende delene av keiserriket.
Konstans II delte riket inn i et nytt system med militære provinser kalt "thémata" (temaer) i et forsøk på å forbedre de enkelte provinsenes mulighet til selv å forsvare seg mot den konstante trussel om invasjon. Utenfor hovedstaden minket de urbane sentrene, mens Konstantinopel selv vokste til å bli den største byen i den kristne verden. Flere arabiske forsøk på å innta Konstantinopel ble slått tilbake av den fortsatt overlegne romerske flåten. Romernes monopol på gresk ild, deres sterke forsvarsverk, deres generalers overlegne taktikk og dyktigheten til soldatkeisere som Leo III gjorde at de hadde overtaket i forsvaret av sine kjerneområder. Subsidiering av frie bønder som vervet seg var grunnlaget for det tunge kavaleriet (katafraktene). Det velutviklede forsvarssystemet (temaene), bruken av bestikkelser for å lokke rikets fiender til å slåss seg imellom, overlegenhet i etterretning, kommunikasjon og militær strategi og doktrine gjorde at Østromerriket i denne tiden fortsatt måtte regnes som en av verdens supermakter. Etter den andre beleiringen av Konstantinopel i 718, da araberne led store tap, var kalifatet ikke lenger den store trusselen for Østromerriket, og keiserriket fikk muligheten til å reise seg igjen.
700-tallet ble dominert av religiøs splittelse over ikonoklasmen. Keiser Leo III forbød ikoner, noe som førte til opprør over hele riket blant tilhengere av slike ikoner. Det andre konsil i Nikea godkjente, etter press fra keiserinne Irene, at ikoner kunne aktes, men ikke dyrkes som guddommelige. Irene forsøkte også å inngå en ekteskapsallianse med Karl den store, som hadde gjenopprettet Vestromerriket. Denne allianse ville ha ført til en gjenforening av det gamle Romerriket til en europeisk supermakt med samme slagkraft som det gamle keiserriket hadde hatt. Planene ble lagt i grus da Irene ble avsatt i 802. Kontroversen rundt ikonoklasmen tilspisset seg igjen ved inngangen til 800-tallet, men ble endelig avsluttet av keiserinne Theodora i 843, da hun gjenreiste ikonenes status. Ikonoklasmen førte til at forholdet mellom den ortodokse kirken og den romersk-katolske kirken ble forverret. Også forholdet til det nye tysk-romerske riket ble dårligere. Resultatet ble at Øst- og Vest-Europa vokste mer og mer fra hverandre i løpet av middelalderen.
Ny storhetstid.
Østromerriket nådde mot slutten av 800-tallet en ny storhetsepoke som varte i mer en hundre år. Gjennom denne tiden klarte riket å gjenvinne kontrollen over Adriaterhavet, Sør-Italia og bulgarernes territorier. Rikets byer begynte igjen å utvide seg, velstanden spredde seg i rikets provinser, og optimismen økte takket være at trusselen om invasjon nå var over. Befolkningen vokste kraftig, og produksjon av varer økte, noe som førte til en oppblomstring i handelsvirksomhet. Dette var også en epoke da bysantinsk kunst blomstret opp. De mange nye kirkene som ble oppført rundt omkring i keiserriket ble beåndet av nye mosaikker.
Soldatkeiserne Nikeforos II og Johannes I utvidet riket til langt inn i Syria, beseiret emirene i Nord- og Vest-Irak og gjenerobret Kreta og Kypros. Johannes truet til og med Jerusalem. Emiratet Aleppo og dets naboer ble vasaller under Østromerriket. Under Basileios II ble bulgarerne, som hadde lagt under seg det meste av Balkan, målet for årlige krigstog av keiserrikets hærer. Krigen varte i de neste tjue årene før bulgarerne endelig ble beseiret i slaget ved Kleidon i 1014. Basileios blindet 99 av hver hundre av de 14 000 krigsfangene, de resterende ble bare blindet på det ene øyet, slik at de kunne lede sine medsoldater hjem. Da den bulgarske tsaren så denne ynkelige hæren komme hjem, bebreidet han seg selv, og det blir sagt at han døde av sjokket. Bulgaria overgav seg og ble en del av Østromerriket, som nå igjen strakte seg helt til Donau. Den gamle grenseelven hadde ikke vært holdt av romerne siden Herakleios' regjeringstid. Keiserriket vant seg også en ny alliert i væringstaten Kiev, hvorfra keiseren hentet soldater til den nye væringgarden ved å gifte bort Basileios' søster Anna til storfyrst Vladimir I av Kiev. Basileios anså den arabiske okkupasjonen av Sicilia, som hadde vært i hendene på araberne siden 904, som utålelig. Øya hadde vært en del av Østromerriket i over 300 år (ca. 550–ca. 900), og Basileios la nå planer for å vinne den tilbake. Men keiserens død i 1025 satte en effektiv stopper for prosjektet.
Keiserriket ved Basileios IIs død, 1025
Østromerriket strakte seg nå fra Aserbajdsjan og Armenia i øst til Calabria i Sør-Italia i vest og var igjen blitt den største makten rundt Middelhavet. Den age den keiserlige hær hadde bygd opp gjennom denne perioden var så formidabel at det nå var nok bare å nevne muligheten for militær intervensjon for å holde de lokale småherskerne i sjakk.
Men Østromerriket kom snart inn i en ny periode med vanskeligheter, fordi det økende aristokratiet skapte problemer for temasystemet. Hvis det kun hadde hatt sine gamle fiender, det tysk-romerske riket og Abbasidekalifatet, kunne det likevel ha klart seg. Men på denne tiden dukket det samtidig opp flere nye fiender som manglet den nedarvede respekten for keiserrikets makt og styrke. Normannerne overvant den siste romerske besittelsen i Italia i 1071 – det skortet på interesse i Konstantinopel for å sende styrker til unnsetning. De tyrkiske seldsjukkene, som var mest opptatt av å kjempe mot fatimidene i Egypt, fortsatte sine felttog i Lilleasia. Slaget ved Manzikert i 1071 fikk som følge at romerne tapte nesten hele denne provinsen. Etter dette nederlaget klarte aldri keiserriket å reise seg igjen, og Manzikert blir ofte betraktet som begynnelsen på Østromerrikets fall.
1000-tallet så også en monumental religiøs forandring. Den vestlige og den østlige kirke hadde beveget seg i hver sin retning gjennom flere århundrer, men tilhørte formelt den samme kirken. Dette skulle forandre seg da pave Leo IX og patriark Mikael Kerularius gjensidig ekskommuniserte hverandre. Det store skisma i 1054 førte med seg den endelig adskillelsen mellom kirkene, og paven i Roma og patriarken i Konstantinopel ble etter dette uavhengige ledere for hver sin kirke, den romersk-katolske kirke og den østlige ortodokse kirke. Tidfestelsen av skismaet til nettopp denne hendelse er det riktignok senere tiders historikere som har foretatt: På den tiden oppfattet man ikke ekskommunikasjonene som fullt så skjellsettende. Men uansett var splittelsens år 1054 skjebnesvangert for Østromerriket, og det markerer en av rikets viktigste historiske milepæler. Samarbeidet mellom øst og vest skrantet både under korsfarertiden og i den påfølgende tid, da Konstantinopel ble presset og til slutt helt erobret av muslimene.
Økende fiendtlighet mot Vesten.
Det bysantinske rike ca 1180.
Etter slaget ved Manzikert ble en delvis gjenreisning gjort mulig av det komneniske dynastiet. Alexios I begynte å omorganisere militærsystemet etter føydale prinsipper og gjorde betydelige fremskritt mot seldsjukkene. Hans rop om hjelp fra vesten førte til det første korstoget, som hjalp keiseren å gjenerobre Nikea. Etter hvert økte imidlertid avstanden mellom den østromerske keiseren og de vestlige korsfarerne, og senere korstog var i økende grad fiendtlig innstilt. Alexios' sønn Johannes II etterfulgte ham i 1118 og ble kjent for å være en uvanlig hensynsfull mann; gjennom sin lange regjeringstid (1118–1143) drepte eller blindet han ingen, noe som var bemerkelsesverdig i en tid da herskerne normalt var voldelige. Hans undersåtter så opp til ham som en kjærlig regent og ga ham tilnavnet Johannes den gode. Han var også en energisk hærfører og levde i det meste av sin regjeringstid i militærleirene. Østromerriket var på denne tiden presset av fiender fra alle kanter; en invasjon av nomadiske ryttere fra nord truet med å overkjøre Balkan, og tyrkerne fortsatte å gjøre innfall mot de romerske besittelsene i Anatolia. Takket være Johannes' intelligente forsvarstaktikk ble nomadene fra nord beseiret og grenselinjen ved Donau sikret. På samme måte ble tyrkernes fremstøt stanset, og Johannes flyttet krigen over på tyrkernes områder. Han ledet en rekke felttog som kostet mye, og selv om de brøt tyrkernes muligheter til å angripe romersk territorium, ble få av hans erobringer varige. Mot slutten av sin regjeringstid konsentrerte Johannes seg om å sikre overherredømmet over korsfarerstatene Antiokia og Edessa, og på veien erobret han sørkysten av Anatolia og Kilikia, erobringer som skulle vise seg å være mer varige. Etter dette marsjerte han inn i Syria i spissen for sin herdete armé, men hans forsøk på å underkue korsfarerfyrstene mislyktes. Han døde senere samme år i en jaktulykke, etter at han ble truffet i hånden av en giftpil. (Det blir sagt at dødsfallet ikke var en ulykke).
Johannes' sønn og arving, Manuel I, var en verdig etterfølger som fortsatte sin fars energiske krigføring. Han ledet flere dramatiske angrep på Italia og Egypt, og han gjorde seg til venn med korsfarerstatene og kjempet ofte side ved side med dem for å sikre ny ro og orden i den østre middelhavsverden. Det andre korstoget ble en fiasko som skapte ny splittelse mellom de romersk-katolske og de gresk-ortodokse. Krangling mellom de to kirkene bidro til å utvide kløften, og dette svekket de kristne i striden med muslimene.
Til tross for politisk uro blomstret økonomien, og keiserrikets byer fortsatte å vokse betydelig. Mange nye kirker ble bygget, og alt tyder på at det fortsatt var velstand i Østromerriket, til og med i rikets mer avsidesliggende provinser. En økende handel med de nye bystatene i Italia var nok en medvirkende faktor til økonomisk vekst; venetianerne var ivrige etter å handle med de nyåpnede havnene i det hellige land.
Den økende rikdommen som ble skapt i denne tiden hadde en positiv effekt på kulturlivet i keiserriket. Kunstnerisk var 1100-tallet en produktiv tid i bysantinsk historie, og den økende velstanden gjorde at etterspørselen etter kunst også økte. Mosaikkunsten ble gjenoppdaget av kunstnere som var spesielt opptatt av å avbilde naturlandskap med ville dyr og jaktscener. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige, og den eldre flatestilen ble avløst av tredimensjonale former. I provinsene begynte lokale arkitekturskoler å utvikle nye blandingsstiler som hentet inspirasjon fra mange forskjellige kulturer.
Men under velstanden lå det også spenninger som snart skulle ta ovehånd. Alexius hadde gitt italienerne fritt leide til å handle i Konstantinopel, og de ble nå sett på som de mest synlige eksemplene på vestlige (de såkalte frankerne). Kløften mellom den østlige og vestlige kirken var nå blitt så stor at det var vanskelig for disse «frankere» å handle i Konstantinopel uten å bli trakassert, selv om de italienske bystatenes skip utgjorde en stor del av den østromerske hæren. I tillegg til dette var seldsjukkene fortsatt på krigsstien. En storstilt romersk ekspedisjon, ledet av keiser Manuel, nådde helt til deres hovedstad Konya, men ble slått i et bakholdsangrep ved Myriokephalon i 1176 og tvunget til å trekke seg tilbake.
Selv om de tre dyktige komneniske keiserne, og særlig Manuel, hadde styrker nok til å kaste ut de mindretallige seldsjukkene, fantes det flere grunner til at de ikke gjorde det. Der hvor romerne hadde klart å drive ut araberne fra Anatolia og sikre grensen mot nye fremstøt på 700-tallet, viste tyrkerne seg bedre i stand til å sette seg fast i disse landene. En av grunnene var sannsynligvis deres nomadiske levesett, som gjorde dem mer egnet til å bo i Anatolia enn araberne hadde vært. Hovedforskjellen på den arabiske og den tyrkiske okkupasjonen av Anatolia var imidlertid demografisk; araberne installerte en ny overklasse til å regjere over de nylig beseirede områdene, mens tyrkerne brakte med seg et helt folk for å slå seg ned i det nye landet. I motsetning til de arabiske hærene hadde ikke de tyrkiske noe hjem å dra tilbake til, dette gjorde at de ble vanskeligere å få fjernet. Likhetene er slående med goternes invasjon av Vestromerriket mange århundrer før. En annen grunn var at det var vanskelig for keiseren å føre langvarig krig mot én motstander, ettersom hendelser andre steder snart krevde mer oppmerksomhet. Det er blitt argumentert for at det aldri var i komnenenes interesse å bli kvitt tyrkerne, siden en utvidelse inn i Anatolia nødvendigvis ville ha medført maktdeling med føydalherrer.
Forfallet i temasystemet, som hadde gitt keiserriket god tilgang på soldater i tidligere århundrer, var også en betydelig faktor i at keiserne ikke lyktes i å drive ut tyrkerne. Manuels hær på rundt 40 000 mann var betydelig mindre enn det keiserne hadde klart å innkalle i rikets storhetstid på 900-tallet. Som i det sene Romerriket ble det forholdsvis mer kostbart for Det østromerske riket å holde seg med en stor og slagkraftig hær enn det hadde vært i rikets glansperiode. Leiesoldater utgjorde nesten hele hæren (noen historikere hevder at de utgjorde hele), og de var ofte dyre. En av fordelene med temasystemet var muligheten til raskt og billig å mobilisere en stor hær, og nå som dette systemet ikke lenger fungerte, var et viktig grunnlag for keiserrikets makt gått tapt. Det er ikke overraskende at Østromerriket snart begynte å gå i oppløsning etter Manuels død i 1180. Keiserriket var for avhengig av sterke enkeltkeisere, og dets underliggende institusjonene var ikke sterke nok til å sikre kontinuiteten i krisetider. Det gjorde riket ekstremt sårbart.
Nedgang og fall.
Det latinske riket, dannet under det fjerde korstog.
Av alle de turbulente hendelsene gjennom Østromerrikets lange eksistens var det fjerde korstoget noe av det som svekket det mest, både på kort og på lang sikt. De som organiserte korstoget fikk problemer da de innså at langt færre menn hadde svart på kallet enn de hadde ventet. Den opprinnelige hensikten med korstoget var å erobre Egypt, men nå oppdaget de at de ikke hadde råd til å betale venetianerne for flåten de hadde leid. Resultatet var at korsridderne måtte stille seg til disposisjon for venetianerne, som ønsket å erobre adriaterhavsbyen Zara. Korsridderne inntok byen, noe som likevel ikke førte til full ettergivelse av gjelden. Dessuten ble de bannlyst av paven for udåden.
Nå seilte de videre mot Konstantinopel, påskyndet av venetianerne, som ville støtte en bysantinsk keiserpretendent. Med korsfarernes hjelp fikk han styrtet det sittende regime. Men den nye keiseren var ikke i stand til å innfri sine løfter om rikelig lønn for den militære hjelpen fordi staten var økonomisk svekket etter de omfattende ødeleggelser som erobringen hadde medført. Korsfarene lå i månedsvis utenfor byen, og etterhvert ble bysantinerne mer og mer åpent avvisende. Korsfarerne ble mer og mer rasende over det de oppfattet som et arrogant løftebrudd. Til slutt gikk de til angrep. I 1204 klarte korsfarerne å innta byen fra sjøsiden. Korsfarerne plyndret byen, mange bygninger ble brent ned, og de fire berømte bronsehestene som i dag står på Markuskirken i Venezia ble stjålet fra hippodromen i Konstantinopel. Men plyndringen av byen var ikke nok for korsridderne. De opprettet Det latinske keiserrike i øst, og Balduin, greve av Flandern, ble kronet som den første keiser av det nye latinske rike.
Keiser Theodor I flyktet til Nikea og erklærte Keiserriket Nikea for det eneste rettmessige romerske keiserriket. To andre fra den østromerske herskerklassen valgte å utnytte muligheten; Alexius Komnenos og David Komnenos dannet et keiserrike i Trapezunt og Mikael Ducas dannet et rike i Epirus. Situasjonen varte ikke lenge, allerede i 1261 klarte keiser Mikael VIII å vinne tilbake Konstantinopel, men keiserriket var alvorlig svekket, og keiserne var etter dette mest opptatt med å kjempe mindre kriger i Europa enn å bry seg med den voksende trusselen fra øst. Den eneste grunnen til at Østromerriket varte så lenge som det gjorde var at muslimene var svekket av interne strider. Osmanerne klarte etter hvert å erobre mye av det østromerske territoriet, og Konstantinopel måtte til slutt nøye seg med kontroll over en håndfull havnebyer. Samtidig bygde serberne ut sitt maktområdet og erklærte sitt eget keiserrike i 1346
Det bysantinske rike ca. 1400
Østromerriket sendte bud til vesten om hjelp, men katolikkene ville kun hjelpe hvis den østlige kirken godtok en gjenforening av den kristne kirke. Men selv om keiseren godtok dette kravet, og til og med lovfestet det, ønsket ikke de gresk-ortodokse å akseptere katolisismen. Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, 29. mai 1453. Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt. Mehmet beseiret også Mistra i 1460 og Trapezunt i 1461, og hadde dermed lagt under seg hele Østromerriket. Mehmet anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Ved slutten av 1400-tallet hadde det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storhertugen av Moskva, og Ivan IV tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om det tredje Roma ble opprettholdt gjennom hele det russiske rikets levetid.
Identitet.
Bysantinerne identifiserte seg som romere som etter hvert hadde blitt synonymt med grekere, men begrepet ble i hovedsak brukt kun for juridiske og administrative formål. Det var mer vanlig å kalle seg for Romioi (Ρωμιοί), kristne grekere med romersk borgerskap (det var viktig å beholde statusen som romersk borger), og det utviklet seg en ny nasjonal bevissthet som borgere av Romania (Ρωμανία), som de selv kalte Østromerriket. Denne nasjonalfølelsen kommer ofte til uttrykk i tidens litteratur, spesielt i de akritiske sanger, hvor grensesoldater (ακρίτες) blir hyllet for å forsvare riket mot invasjon, det mest kjente er det episke heltediktet Digenis Akritas.
Flertallet av bysantinere var klar over deres nasjons ubrutte tradisjon, som kunne føres tilbake til antikkens Hellas. Selv om de gamle grekerne ikke var kristne, ble de fortsatt sett på som bysantinernes forfedre, og ved siden av Romioi kalte de seg også Graikos (Γραίκος). Flere samtidige forfattere brukte begrepene gresk eller hellensk om Østromerrikets innbyggere, som for eksempel Konstantin Porfyrogenetos på 900-tallet.
Den offisielle oppløsningen av Østromerriket på 1400-tallet gjorde ikke med en gang at det bysantinske samfunnet også gikk i oppløsning. Under den osmanske okkupasjonen fortsatte grekerne å kalle seg både Romaioi og hellenere, noe som overlevde til det tidlige tjuende århundre.
Navnet på keiserriket.
På 800-tallet forsøkte Karl den store å gjenreise det vestlige Romerriket, og den følgende kløften som ble åpnet mellom frankerne og bysantinerne om hvem som var de sanne arvinger til Romerriket, gjorde at man i vesten ikke lenger brukte tittelen «Imperator Romanorum» (romersk keiser) om den østromerske keiseren, fordi denne tittelen nå var reservert den frankiske monarken, men i steden ble keiseren i øst kalt «Imperator Graecorum» (gresk keiser). Østromerriket ble kalt «Imperium Graecorum», «Graecia», «Terra Graecorum» eller til og med «Imperium Constantinopolitanum».
Navnet det bysantinske riket stammer fra det originale greske navnet på Konstantinopel, Byzantion. Det er et moderne navn introdusert i 1557, et århundre etter rikets fall, av den tyske historikeren Hieronymus Wolf, som presenterte den bysantinske historie i sitt verk "Corpus Historiae Byzantinae". Navnet ble oppfunnet for å skille Østromerriket fra oldtidens Roma og Hellas. Begrepet er ikke blitt standardisert i norsk historieskriving, men brukes ofte, spesielt i kunsthistorien.
Keiserrikets arv.
Østromerriket hadde en tendens til å gjenforme seg etter rikets skiftende situasjon, og var datidens mest stabile europeiske stat.
Dets miliære og diplomatiske maktapparat sikret Vest-Europa fra mange av de mer ødeleggende invasjonene fra øst, i en tid hvor de kristne kongedømmene i vest sannsynligvis ikke ville klart å forsvare seg tilstrekkelig. Østromerriket, som var truet av fiender gjennom hele sin lange levetid, dannet et effektivt skjold mot perserne, araberne, seldsjukkene og for en stund, osmanerne.
Religion.
Den før nevnte bruken av ordet «romersk» om det som er knyttet til Konstantinopel, lever på religionens område til en viss grad videre på arabisk blant kristne i området innerst ved Middelhavet mellom Tyrkias og Egypts grenser. De kristne som sluttet seg til bysantinsk tradisjon i disse områdene fordeler seg i dag mellom den ortodokse kirke og den gresk-katolske kirke, som følger gresk ritus, men i lærespørsmål tilhører katolisismen og anerkjenner Paven i Roma som overhode. Paradoksalt nok er det de ortodokse som går under betegnelsen «romere», mens katolikkene kalles "melkitter", etter malak (= konge), noe som snarere bringer tankene henimot en statskirkelig størrelse.
Østromerriket introduserte kristendommen i store deler av Øst-Europa, noe som etter hvert førte til etableringen av det såkalte bysantinske samvelde (et uttrykk oppfunnet av historikere på 1900-tallet). Tidlige østromerske misjonærer spredde den ortodokse kristendommen til de slaviske folkene, hvor det fortsatt er den dominerende religionen, spesielt i dagens Bulgaria, Romania, Makedonia, Serbia, Russland og Ukraina, og den er fortsatt grekernes religion.
Mindre kjent i Vesten er den innflytelsen som bysantinsk religiøs autoritet hadde på millioner av kristne i øst og sør – de koptiske kristne i Egypt og Etiopia, og de kristne i Georgia og Armenia. Dette er kirker som i det vesentlige deler ortodoks tro, men til dels skiller seg ut ved at de ikke har sluttet seg til alle dekreter fra konsilet i Khalkedon.
Robert Byron, en av 1900-tallets grekofile, hevdet at Østromerrikets storhet kom fra det han kalte en trippelfusjon; en romersk kropp, et gresk hode og en mystisk sjel.
Kunst, arkitektur og litteratur.
Bysantinsk kunst og bysantinsk arkitektur var stort sett basert på kristne historier og kristendommens personligheter. Ikoner var et viktig innslag i ortodoks religiøs praksis. I sine kirkebygg gjorde bysantinernes utstrakt bruk av kupler, bueganger og planer utformet som "greske kors", med fire like lange korsarmer. Utallige eksempler på gamle bysantinske kirker, med deres tradisjonelle mosaikker med helgener og scener fra Bibelen som motiver, eksisterer fortsatt som minnesmerker over bysantinernes avanserte arkitektur. Mot slutten av 1800-tallet inspirerte bysantinske bygninger en mindre bølge av ny-bysantinsk arkitektur, spesielt i Russland.
Et annet område hvor bysantinerne utmerket seg, var i praktisk litteratur. En rekke kompetente forfattere, både menn og kvinner, produserte mange verk av praktisk verdi på felter som offentlig administrasjon, militære anliggender og praktiske vitenskaper. Bysantinernes tidlige teologiske skrifter var viktige for utviklingen av vestlig filosofi, og deres historieskriving hadde stor innflytelse på senere russiske krøniker. Majoriteten av bysantinsk litteratur ble skrevet på klassisk gresk, men det ble etterhvert også skrevet litteratur på den mer folkelige varianten av det nygreske språket, dimotiki. Det ble skrevet lite fiksjonslitteratur; det mest kjente verket er det episke diktet "Digenis Akritas", skrevet i en blanding av klassisk og middelaldergresk.
De fleste av skriftene var relatert til historie, teologi, biografi og hagiografi. Men bysantinernes kanskje største bidrag til litteraturen var deres metodiske arbeid for å bevare oldtidens mesterverker og samlinger av tekster om spesielle temaer, for eksempel medisin, historie og matematikk, som de har overlevert til ettertiden med små revisjoner.
Økonomi.
Den bysantinske økonomi var den mest avanserte i Europa i mange århundrer. Den bysantinske solidus var foretrukket som internasjonal myntenhet i 700 år, til denne rollen gradvis ble overtatt av mynt fra de italienske handelsrepublikkene etter 1204. Keiserrikets rikdommer var uten like i Europa, og Konstantinopel var en av de rikeste byene i verden. Den økonomiske velstanden ble godt hjulpet av at Østromerriket var det viktigste av de vestlige endepunktene for silkeveien. Konstantinopel var også det viktigste kommersielle sentrum i Europa gjennom det meste av middelalderen. Da osmanerne beseiret byen, stengte de landveien mellom Europa og Asia, og dette begynnelsen til slutten for handelen langs silkeveien.
Bysantinsk handel var ekstensiv og lite kontrollert av staten. Rentenivå, profitt og priser ble regulert av lov og håndhevet gjennom et laugsystem. Import og eksport ble beskattet med et stabilt nivå på ti prosent. Det var aldri arbeidsløshet, arbeidstakere var beskyttet mot urimelig oppsigelse, og det ble krevd at enhver arbeidsfør som gikk ledig skulle ta arbeid fra det offentlige. Rikets økonomiske grunnlag var handelen, Konstantinopel var et viktig knutepunkt både for handelsveiene øst–vest og nord–sør, og Trapesunt var en viktig havn for handelen med østen. De eksakte handelsrutene varierte noe over tid på grunn av kriger og ustabile politiske situasjoner
Råsilke ble brakt til riket fra Kina og India, og det ble vevet fine brokader og sydd klær som ble solgt til høye priser over hele den kjente verden. Keiseren hadde monopol på silkehandelen, og råsilken ble raffinert ved keiserlige fabrikker og solgt til autoriserte grossister. Senere ble silkeormene smuglet inn i keiserriket, og egen produksjon kom igang og gjorde importen av silke mindre betydelig. Andre eksportvarer var gull, smykker, emaljearbeider og utskårne arbeider i elfenben og halvedelstener. Det ble produsert vin som ble eksportert nordover. Pelsverk, slaver, tømmer, metaller og rav ble importert fra nord, og tørket fisk ble importert sørfra.
På 1000-tallet begynte forandringene som etter hvert skulle undergrave den bysantinske økonomien. Italienerne skaffet selv silkeormer, noe som førte til at det keiserlige monopolets verdi ble kraftig redusert. Korsridderne forandret handelsrutene til fordel for de italienske bystatene, og tyrkernes territoriale anneksjoner førte til at Konstantinopel ble tvunget til å finne nye måter å skaffe mat til befolkningen. Av politiske og militære grunner ble keiseren tvunget til å gi de italienske kjøpmennene skattelettelser. Korsfarernes plyndring av Konstantinopel i 1204 var en økonomisk katastrofe for keiserriket. Selv om Palaiologos-dynastiet gjenvant byen, klarte keiserne aldri å stable økonomien på beina igjen.
Lov og viten.
Østromerriket spilte en viktig rolle for videreføringen av klassisk viten til den islamske verden og til renessansens Europa. Keiserrikets rike tradisjon for historieskriving bevarte den gamle kunnskapen som dannet grunnlaget for billedkunst, arkitektur, litteratur og teknologi. Sannsynligvis kan det trygt hevdes at renessansens fremvekst var en følge av det grunnlaget som var lagt av bysantinerne, og den spredningen av kunnskap som skyldtes at mange greske lærde emigrerte til vesten etter rikets fall.
Keiser Justinians lovskrifter, Corpus Juris Civilis, og revisjonene som senere keisere gjorde (spesielt under det makedonske dynasti), var grunnlaget for utviklingen av jus som et vitenskapelig fag. Lovskriftene la til rette for et mer utviklet system for ankerett, og innflytelse fra det bysantinske system for maritim lov gjør seg fortsatt gjeldende. Bysantinsk lovgivning har sannsynligvis bidratt mer til de moderne lover enn dets forgjenger, romersk rett.
Administrasjon.
Østromerriket skilte seg fra datidens andre stater ved å ha et halvprofesjonelt byråkrati i stedet for monarkens direkte styre. Den bysantinske administrasjon ble delt inn i tre grupper; den palatinske, den provinsielle og den sentrale. Innenfor dette kan systemet igjen deles i flere undergrupperinger. Juridiske og finansielle embeter ble fordelt blant de tretten permanente statsdepartementene i sentraladministrasjonen.
Riket bidro sterkt til utviklingen av politikk og styringssystemer som vitenskap. Det bysantinske byråkratiet ble et forbilde for mange av de systemer som de moderne nasjonalstatene senere utviklet.


Bysants.
Bysants (gresk Βυζάντιον, latin "Byzantium") var en gresk by ved det sydlige innløpet til Bosporosstredet, etter tradisjonen grunnlagt ca. 600 f.Kr. av greske nybyggere fra Megara. Den fikk sitt navn etter kong Byzas (eller Byzantas). Byen led stort under en romersk beleiring i år 196, men ble gjenoppbygget av keiser Septimus Severus. I 330 gjorde keiser Konstantin I byen til Romerrikets hovedstad og ga den navnet "Nova Roma" (Nye Roma). Etter hans død fikk den navnet Konstantinopel. Den forble hovedstaden i Østromerriket, også kalt det bysantinske riket eller bare Bysants, til den ble erobret av osmanerne 29. mai 1453. Som osmanernes hovedstad ble byen kalt både "Kostantiniyye" og Istanbul. Republikken Tyrkia besluttet i 1930 å gjøre Istanbul til byens offisielle navn og oppfordret andre land til å bruke dette i stedet for Konstantinopel, som var innarbeidet i Vest-Europa.


Renato Raffaele Martino.
thumb
Renato Raffaele Martino (født 23. november 1932 i Salerno i Italia) er kardinal og tilknyttet Vatikanet.
Renato Raffaele Martino ble presteviet i 1957 og har doktorgrad i kirkerett. Han ble tilknyttet det pavelige diplomati i 1962 og tjenestegjorde i Nicaragua, Filippinene, Libanon og Brasil før han i 1980 ble utnevnt til titularerkebiskop og til stasjonssjef ved en pavelig utenriksstasjon som dekket Thailand, Laos, Malaysia og Singapore. I 1986 ble han pavens permanente observatør ved FN i New York, en stilling han hadde i 16 år. I 2002 ble han kalt til Vatikanet der han ble president for Det pavelige råd for rettferdighet og fred (Iustitia et Pax).
I 2003 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II.


Leo Scheffczyk.
Leo Scheffczyk, professor dr. theol. dr. h.c. (født 21. februar 1920 i Beuthen, Oberschlesien, død 8. desember 2005) var en tysk teolog og kardinal i Den katolske kirke.
Etter sin barndom i Oberschlesien studerte han katolsk teologi fra 1938 til 1941 ved universitetet i Breslau. Han avsluttet studiet ved den filosofisk-teologiske høyskolen i Freising i 1947. Den 29. juni 1947 ble han presteviet i Freising for erkebispedømmet Breslau (i eksil, siden erkebispedømmet da var okkupert av det kommunistiske Polen). Han var virksom som kapellan i Grafing, og senere som prestevikar i Traunwalchen. Fra 1948 til 1951 virket som han som "subregens" ved presteseminaret i Königstein im Taunus. Han tok doktorgraden i 1950 med avhandlingen "Friedrich Leopold zu Stolbergs "Geschichte der Religion Jesu Christi". Die Abwendung der katholischen Kirchengeschichtsschreibung im Frömmigkeit und Lehre der Karolingerzeit", og var dosent ved den filosofisk-teologiske høyskolen i Königstein fra 1952 til 1959. Etter sin habilisasjon ved Ludwig-Maximilians-Universität München med et arbeide om "Das Mariengeheimnis in Frömmigkeit und Lehre der Karolingerzeit" i 1957 var han også privatdosent ved universitetet i München. Fra 1959 underviste han i dogmatikk ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen, og fikk i 1965 et professorkall ved universitetet i München, hvor han frem til sin emeritering i 1985 forsket og underviste i dogmatikk.
I 1970 ble han rådgiver for den tyske bispekonferansens troskommisjon, og i 1976 ble han utnevnt til pavelig æresprelat. Fra 1983 til 2001 var han konsultor for det pavelige rådet for familien.
Leo Scheffczyk ble 21. februar 2001 av pave Johannes Paul II utnevnt til kardinaldiakon med titelkirken "San Francesco Saverio alla Garbatella". Hans valgspråk er "Evangelizare investigabiles divitias Christi". Da han allerede året før han ble kardinal hadde passert 80 år, var han ikke stemmeberettiget ved konklavet 2005.
Han har skrevet over 80 bøker, 500 originalarbeider og utallige artikler. Mellom 1966 og 1984 var han utgiver av "Münchener Theologischer Zeitschrift".
Hans død ble bekjentgjort av kardinal Joachim Meisner den 8. desember 2005 i Kölnerdomen.


Zhao (stat).
Zhao (forenklet skrivemåte: 赵, tradisjonell skrivemåte: 趙, pinyin: "Zhào") var en oldtidsstat i Kina under De stridende staters tid. Den omfattet deler av dagens Indre Mongolia, Hebei, Shanxi og Shaanxi. Staten Zhao grenset i nord til Xiongnu (hunnere), og til de kinesiske statene Qin, Wei og Yan. Hovedstaden var Handan, på et sted som i dag er i forstedene til den moderne storbyen Handan i Hebei.
Staten Zhao, ca 300 f.Kr.
Ved begynnelsen av De stridende staters tid var Zhao en av de svakeste statene i Kina. Men under kong Wulings dynamiske lederskap endret det seg. Zhao lærte seg å kjempe fra hesteryggen fra Xiongnu-naboene. Etterhvert inngikk ridende kavaleri som en viktig komponent i Zhaos styrker.
Enm rekke dyktige hærførere kom nå til sin rett, som Lian Po, Zhao She og Li Mu. Lian Po var særlig viktig for forsvaret mot Qin. Zhao She var mest aktiv på østfronten; det var han som ledet invasjonen av staten Yan. Li Mu var ansvarlig for forsvaret mot hunnerne.
Zhaos styrkede militære makt kom til nytte da de erobret den etnisk ikke-kinesiske staten Zhongshan i 295 f.Kr. etter lang tids krigføring, og gjorde at Zhao også kunne annektere områder fra de kinesiske naboene Wei, Yan og Qin. Zhaos kavaleri gjorde seg også av og til gjeldende mot staten Qi i forbindelse med felttog rettet mot staten Chu.
Mot slutten av De stridende rikers tid var det bare Zhao som ennå var sterk nok til å stå imot det fremadstormende Qin. Et forbund med Wei, inngått i 287, rettet mot Qin, førte til et foreløpig nederlag ved Huayang i 273. Kampen mot Qin kulminerte i det blodigste slaget under hele denne epoken, slaget ved Changping i 260. Zhaos styrker led et knusende nederlag. Selv om styrker fra Wei berget Handan fra de seierrike Qin-styrkers beleiring, klarte Zhao aldri å gjenvinne sine gamle krefter etter tapet av så mange mann på slagmarken.
I 229 ble invasjoner ledet av Qingeneralen Wang Jian holdt stangen av Li Mu og hans understilte offiser Sima Xiang frem til 228. Ifølge noen kilder skal så kong Qian av Zhao ha beordret Li Mu henrettet, og løst Sima Xiang fra hans kommando, på råd av utro rådgivere ved hoffet og infiltratører fra Qin.
I 228 klarte Qin å ta kong Qian til fange, og erobret Zhao. Prins Jia, Qians stebror, ble utropt til konge i Dai-kommanderiet og førte de siste Zhaostyrker i felten mot Qin. Hans regime varte til 222 f.Kr., da Qins hær tok ham til fange og knuste hans styrker ved Dai.


Szlachta.
Szlachta (muligens avledet fra det gammelhøytyske ordet "gislahti", «slekt», moderne tysk "Geschlecht") er betegnelsen på Polens historiske adel. Den oppsto i senmiddelalderen.
"Szlachta" utgjorde en usedvanlig stor del av befolkningen sammenlignet med andre land (gjennomsnittlig rundt 15 %, i enkelte områder opp mot 30). De nøt mange politiske privilegier og var som regel jordeiere. Medlemmene av "szlachta" var nominelt likebyrdige, selv om det i tidens løp dannet seg et høyere mellom- og overskikt bestående av godseiere og magnater. Overskiktet hadde betydelig politisk makt i den såkalte adelsrepublikken.
På slutten av 1700-tallet mistet "szlachta" sin betydning, og med opprettelsen av den polske republikken ble adelskapet avskaffet med forfatningen av 1921.


Zhongshan (stat).
Zhongshan (forenklet kinesisk: 中山国; tradisjonell kinesisk: 中山國; pinyin: "Zhōngshān Guó") var en stat på Zhou-dynastiets tid i Kina. Det lå i det som i dag er fylket "Ding" i provinsen Hebei. Under De stridende staters tid ble det et protektorat under staten Wei, men gjenvant senere sin uavhengighet. Men etterhvert ble den absorbert av staten Zhao.
Området ble så del av det gamle kommanderiet Zhongshan. Kommanderiets hovedstad var byen Zhongshan, som ble et økonomisk senter fra det østlige Han-dynastis tid til Tang-dynastiets tid. Byen ble senere hovedstad for Yan.


Thin Lizzy.
Thin Lizzy er et hardrock-/heavy metal-band som ble grunnlagt i Dublin av bassisten og sangeren Phil Lynott, (døpt Philip Parris Lynott), på slutten av 1960-tallet. Lynott er fremdeles en av de få sorte mannlige som har klart å oppnå suksess innen hardrock-sjangeren.
Den første smaken på suksess fikk bandet i 1973, da singelen "Whiskey in the Jar", som var en coverlåt av en gammel irsk folkesang, ble utgitt. "Fighting" (1975) ble bandets første suksessalbum, men det var med albumet "Jailbreak" (1976) at det skikkelig gjennombruddet kom, mye takket være singelen "The Boys Are Back in Town".
På slutten av 1970-tallet, og begynnelsen av 1980-tallet, hadde Thin Lizzy en solid tilhengerskare, men de slet med å komme seg skikkelig inn på det kommersielle markedet. Etter at bandet ble oppløst på midten av 1980-tallet, begynte Lynott for seg selv, men døde i 1986 av en overdose. Bandet fant sammen igjen uten ham i 1999, og dro på en Europaturné, i tillegg til at de ga ut et konsertalbum.
I dag blir Thin Lizzy husket som et av de første hardrockbandene som benyttet seg av «doble gitarharmonier» – en teknikk som senere er blitt raffinert av bl.a. Judas Priest og Iron Maiden.
Mot slutten spilte også Darren Wharton keyboard for bandet.
John Sykes og Scott Gorham turnerer fortsatt under navnet Thin Lizzy.


Det pavelige råd for familien.
Det pavelige råd for familien er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Dets president er kardinal Ennio Antonelli, som ble utnevnt i juni 2008. Presidentkomitéen består av 14 kardinaler, 14 erkebiskoper og biskoper og 20 gifte par fra forskjllige land. I tillegg er det 39 konsultorer og 7 i kontorstaben.
Rådet ble opprettet i 1981 i pave Johannes Paul IIs "motu proprio" "Familia a Deo Instituto" («Familien ble innstiftet av Gud»). Det erstattet Komitéen for familien, som ble opprettet av Paul VI i 1973. Rådets ansvar er å fremme den pastorale omsorg for familien, som etter katolsk tradisjon regnes som samfunnets grunnleggende enhet. På denne måte søker man å hjelpe kristne familier til å oppfylle sine oppdragende og apostoliske plikter. Innenfor dette ligger temaer som teologi og katekese for familien, åndelighet innenfor ekteskapet og familien, familiers og barns rettigheter, ekteskapslovgivning, formasjon av legfolket for familiens beste og forberedelser til ekteskap.
Det har også ansvar for den pastorale tilnærming til spørsmålet om ansvarlig forplantning og forsvar for livet i alle dets stadier, fra forplantning til naturlig død. Dermed ligger kontroversielle temaer som abort, prevensjon, eutanasi, seksualundervisning, sterilisering og bioteknologi innenfor rådets arbeidsfelt.
Rådet har siden 1996 gitt ut tidsskriftet «Familia et Vita» («Familien og livet») fire ganger i året. I tillegg kommer en rekke enkeltpublikasjoner.
Norske Janne Haaland Matlary er rådgiver for rådet.
Eksterne lenker.
Råd for familien, det pavelige


Leirvík.
Leirvík (, dansk: "Lervig"), eller Lorvík, er en bygd på Færøyene. Leirvík ligger ved Leirvíksfjørður på østkysten av den nest største av øyene, Eysturoy, og er en viktig fiskerihavn idet fiskeriet også er største næringsvei. Leirvík ligger i Eysturkommuna, og utgjorde tidligere Leirvíkar kommuna. 1. januar 2010 hadde Leirvík 877 innbyggere, mot 789 i 1985 og 618 i 1960.
Arkeologiske utgravinger viser at vikinger bosatte seg i området på 800-tallet, og at det lå en gård på stedet på 900-tallet. Bygda er første gang nevnt skriftlig i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet. Det heter seg imidlertid at alle innbyggerne, med unntak av én jente, omkom under Svartedauden i årene etter 1349. I 1725 kom et smuglerskip til bygda, som bygdas menn byttet varer med, men som også førte med seg koppersmitte. Et bryllup i bygda like etter gjorde at hele bygda ble smittet, og en stor andel av innbyggerne døde. Ved folketellingen i 1801 bodde det 85 personer i Leirvík.
I 1985 ble det innviet en tunnel mellom Leirvík og Norðragøta, og i 2005 ble Norðoyatunnilin fra Leirvík til Klaksvík åpnet.


Mlungu dalitsani Malaŵi.
Mlungu dalitsani Malaŵi ("Gud velsigne Malawi", engelsk "O God bless the land of Malawi") er Malawis nasjonalsang. Tekst og melodi er skrevet av Michael-Fredrick Paul Sauka (f. 1934). Den ble antatt som nasjonalhymne etter en konkurranse som ble avholdt i 1964.


Mikladalur.
Mikladalur er en bygd på Færøyene. Den ligger på østkysten av Kalsoy, som ligger i regionen Norðoyar. Mikladalur er første gang nevnt i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet. Bygda var tidligere sentrum i Mikladals kommuna, og ble innlemmet i Klaksvíkar kommuna sammen med nabobygda Trøllanes i 2005. 1. januar 2009 hadde Mikladalur 39 innbyggere, mot 55 i 1985.


Den pavelige kommisjon «Ecclesia Dei».
Den pavelige kommisjon «Ecclesia Dei» («Guds kirke») ble opprettet av pave Johannes Paul II den 2. juli 1988 etter at erkebiskop Marcel Lefebvre hadde utført bispeordinasjoner i Sveits, som Den hellige stol betraktet som ulovlige.
Den ble opprettet med en "motu proprio", "Ecclesia Dei", hvor kommisjonen ble instruert til å samarbeide med biskoper, Den romerske kurie og andre for å muliggjøre full kommunion mellom de som er forbundet med Lefebvres bevegelse, av Den hellige stol betraktet som skismatisk, og Den katolske kirke, i henhold til protokollen som ble undertegnet av Lefebvre og kardinal Ratzinger i mai 1988, etter at det var ført forhandlinger om veien fremover.
Kommisjonen ble gitt fullmakt til å regulere den kirkerettslige situasjonen for tradisjonalistiske ordenssamfunn som formelt står utenfor Den katolske kirke, men som ønsker å være en del av kirken, samt for enkeltprester som ønsker å virke i Den katolske kirke men som er ordinert utenfor.
Den er også gitt i oppgave å kommunisere med lokale biskoper omkring behovene til de grupper som ønsker å bevare den gamle latinske messen ("den tridentinske messe") slik den ble feiret før Paul VIs liturgireform.
Presidenten for kommisjonen er kardinal Darío Castrillón Hoyos.
Eksterne lenker.
Kommisjonen Ecclesia Dei, den pavelige


Lerwick.
Lerwick er hovedstaden på Shetlandsøyene.
Lerwick har 7 070 innbyggere, rundt en tredel av øygruppens folketall. Havnen i Lerwick har stor betydning for regionen. Det er den nordligste handelshavnen i Storbritannia. I tillegg er det naturligvis fergeforbindelse til Skottland.
Shetland har nære bånd til Norge, og Måløy i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane er vennskapsby.


Eminense.
Eminense (fra latin "eminentia", «fremragende», jfr. "eminent") er en protokollær tittel for enkelte høye geistlige, særlig kardinaler, i Den katolske kirke. Det kommer opprinnelig fra det bysantinske hoffet, hvor det ble brukt som tiltaleform for keiserens nærmeste rådgivere.
Fra 600-tallet kunne tittelen høres innen den katolske kirke om kardinaler og dessuten om vanlige biskoper, men for de sistnevbnte bortfalt bruken og ble erstattet av den protokollære tittel "eksellense".
Også geistlige kurfyrster og Malteserordenens stormester kunne bruke tittelen. Den 19. juni 1630 regulerte pave Urban VIII kardinalenes titler slik at "eminense" ble protokollært enerådende. Før da var den vanlige tittelen "illustrissime". Malteserordenens stormester fikk føre blandingsformen "Hans eminente høyhet".
Ordet kjennes også fra uttrykket «grå eminense», om personer som virker i kulissene. Også det uttrykket har en klerikal opprinnelse.
Erkebiskoper i den ortodokse kirke kalles også "eminenser".


Majestet.
Majestet (høytysk "majestät" (middelhøytysk "majestat") fra latin "majestas", «større») brukes som til- og omtale for en rekke suverene herskere, fortrinnsvis konger og keisere.


Eksellense.
Eksellense (latin, «fortreffelighet») brukes som til- og omtale for personer i enkelte høye stillinger. Den brukes om statsoverhoder som ikke er majesteter, eller har andre tiltaleformer. Statsministre og fremmede lands ambassadører tiltales ofte "Deres eksellense". I Danmark er alle i første rangklasse eksellenser. I Sverige var tidligere statsministeren og utenriksministeren eksellenser, men det er nå bare riksmarskalken som har tiltalen. Offisiell bruk av tittelen er avskaffet i Norge, men før unionsoppløsningen var de to statsministrene eksellenser.
I Den katolske kirke er "eksellense" den formelt riktige tiltaleformen for biskoper. I Norge brukes formen ikke daglig, men i formell korrespondanse er det ikke uvanlig å ta den med. I enkelte land brukes andre former, f.eks. i Storbritannia hvor biskoper tiltales som «My Lord» og erkebiskoper som «Your Grace» («Deres Nåde»).


Vinson Detenamo.
Vinson Detenamo (født i Buada) er en naurisk politiker. Han er også president i den nauriske OL-komiteen og "Commonwealth Weightlifting Federation".
Detenamo ble valgt inn i parlamentet 3. mai 2003 for valgkretsen Buada. I valget 23. oktober 2004 mistet han imidlertid sitt parlamentssete. Han er faren til OL-deltaker Itte Detenamo og onkelen til OL-deltaker Quincy Detenamo.
Referanser.
Detenamo, Vinson


Itte Detenamo.
Itte Detenamo (født 22. september 1986 i Buada) er en naurisk vektløfter. Han er sønnen til Vinson Detenamo, og søskenbarnet til Quincy Detenamo. Han utgjorde, sammen med Reanna Solomon og Yukio Peters, Naurus delegasjon i Sommer-OL 2004.
I Sommer-OL 2004 i Athen konkurrerte han i vektklassen 105 kg, og kom på 14. plass. Han slo sin personlige rekord i første løft, med 192,5 kg. Det andre løftet på 197,5 kg klarte han ikke, og han prøvde ikke en tredje gang, pga. dehydrering.
Detenamo var Naurus eneste representant i Sommer-OL 2008 i Beijing. Han var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.


Riddell Akua.
Riddell Akua er en naurisk politiker, og parlamentsmedlem siden 3. mai 2003. Fra den datoen er han også et styremedlem i NPC. Han er medlem av opposisjonspartiet Naoero Amo, og han ble gjenvalgt til parlamentet ved valget 23. oktober 2004.
Akua, Riddell


Quincy Detenamo.
Quincy Detenamo (født 8. mars 1979 i Buada) er en naurisk vektløfter. Hans onkel, Vinson Detenamo, er et tidligere parlamentsmedlem, og styreformann i den nauriske OL-komiteen; hans søskenbarn, Itte Detenamo, deltok blant annet i OL i Aten.
Han deltok i Commonwealth Games i 1998 og 2002, så vel som OL i Atlanta i 1996. I South Pacific Games 1999 fikk han en ny rekord i vektklassen 77 kg.
I august 2004 ble han arrestert for drapet på en deltidsprostituert i Australia. Rettssaken skulle begynne 6. august, men ble av ukjente årsaker utsatt. 7. mars 2005 ble den fortsatt, og en obduksjon viste til DNA fra Detenamo på liket. I juni kommer hans sak opp for høyesterett i Victoria; han må sitte i varetekt til da. Om han blir funnet skyldig kan han risikere livstid.


Madeira (elv).
Madeira (portugisisk: "Rio Madeira") er ei sideelv til Amazonas i Brasil. Disse to elvene er omtrent like store målt i vannvolum. Madeira er 1450 km lang, dersom man regner med kildeelvene Mamoré, Grande og Caine er den 3239 km lang. I regntiden stiger Madeira med 15 meter og er navigerbar for større skip opp til San Antonio-fossen, som ligger 1070 kilometer fra utløpet. Den viktigste havnebyen på elva er Porto Velho som er hovedstad i den brasilianske delstaten Rondônia. Et viktig eksportprodukt er soya.
Ifølge San Ildefonso-traktaten (1800), begynner Madeira der hvor elvene Guaporé og Mamore møtes. Begge disse to elvene har sine kilder i Bolivia, i nærheten av kildene til elva Paraguay. Sideelva Beni møter Madeira ved den store Madeira-fossen.
Fra Madeira-fossen og til Guajara-Mirim er det primære nedbørsfeltet de nordøstlige sidene av Andesfjellene, fra Santa Cruz de la Sierra til Cuzco, de sørvestlige delene av delstaten Mato Grosso samt de nordlige delene av Chiquitos-fjellene. Vannet fra disse områdene renner ut i Rio Madeira via sideelver som (fra øst til vest): Guaporé (eller "Itenez"), Baures og Blanco, Itonama (eller San Miguel), Mamoré, Beni og Mayutata (eller Madre de Dios).
En underart av Amazonas elvedelfinen Boto lever i elvesystemet til Madeira.


Marlene Moses.
Marlene Inemwin Moses (født 1961 i Aiwo) er en naurisk politiker, og medgrunnlegger av opposisjonspartiet Naoero Amo. Siden 30. mars 2005 har hun vært Naurus FN-ambassadør.
Moses begynte etter utdannelsen sin karriere som politiker i 1983 som ansatt i Naurus utenriksdepartement. I 1988 ble hun konsul i Tokyo, og i 1991 generalkonsul i Auckland.
Til 2003 var Moses helseminister, og var medlem av Naurus parlament. Da Nauru ble medlem av FN i 1999 ble hun viseambassadør. I mars 2005 tok hun over som ambassadør etter Vinci Clodumar.


Vinci Clodumar.
Vinci Niel Clodumar (født 23. mars 1951) er en naurisk politiker og tidligere FN-ambassadør ved FNs hovedkvarter i New York.
Mellom 1982 og 1989 jobbet han seg opp fra gruvearbeider til daglig leder i Nauru Phosphate Corporation. Etter dette ble han flere ganger minister for Bernard Dowiyogo. I 1989 var han justisminister, og fra 1992 helse- og utdanningsminister, i 1994 finansminister, og 1995 arbeidsminister.
Han ble ikke gjenvalgt i valget 8. februar 1997. Til 1999 var han formann for NPC, og direktør i "Nauru rehabilitation corporation". 22. desember 1999 ble han valgt inn som Naurus FN-ambassadør. 30. mars 2005 ble han erstattet av Marlene Moses.


Kravbehandling.
Kravbehandling er den disiplinen innenfor programvareutvikling som tar for seg "systematisk" framtagelse, analyse, spesifikasjon og validering av krav til programvaren. Disse aktivitetene legger grunnen for alt senere arbeid med programvaren, og det derfor er kritisk at de blir gjennomført på en god måte.
Et krav i programvaresammenheng er i følge IEEE en egenskap programvaren må ha for å løse et problem i den virkelige verden. Kravet kan være myntet på å automatisere en arbeidsprosess for brukeren, støtte under en forretningsprosess for en organisasjon, rette opp feil i eksisterende programvare, styre en innretning eller andre ting.
Et skille kan trekkes gjennom "produktkrav" og "prosesskrav". Et produktkrav kan være av typen «alle kursdeltagere skal ha et unikt deltagernummer», mens et prosesskrav kan være av typen «programvaren skal skrives i C++».
Typiske deltagere i prosessen kan være brukere, kunder, markedsanalytikere, drift & forvaltning, lovgivende myndigheter og programmerere.


Gunnhild Sundli.
Gunnhild Eide Sundli (født 2. juli 1985) er en norsk artist. Hun er født og oppvokst i Orkdal, og bor nå i Trondheim. Hun begynte å kvede som niåring, og har siden vært innom både klassisk- og jazz-sang. Hun har eksamen i kveding fra Heimdal videregående skole.
Sundli er mest kjent som sangerinnen i bandet Gåte fra 1999 til bandet tok pause i 2005.
I februar 2006 startet hun sin skuespillerkarriere med debut i kabareten "Cafe Isogaisa" av Hans Rotmo, og fortsatte i juni med rollen som Anna i Korsvikaspillet i Trondheim. I august spilte hun Lucie i operaen om Olav Engelbrektsson på Steinvikholmen, før hun deltok i det historiske spillet "Raud Vinter" i Levanger i september.
Hun har videre spilt i blant annet Ibsens stykke "Vildanden", Tyskertøs og musikalen Spring Awakening. Våren 2012 spiller Gunnhild Sundli i musikalen Hair ved Trøndelag Teater.
Gunnhild Sundli arbeider nå med sitt første soloalbum som forventes utgitt i september 2012.


Programvaretesting.
Programvaretesting er en underdisiplin av programvareutvikling, og er en aktivitet som utføres for å evaluere og forbedre kvaliteten til programvare ved å identifisere defekter og problemer.
IEEE definerer programvaretesting til å være "dynamisk" verifikasjon av oppførselen til et program på et "endelig" sett av tester "utvalgt" fra det vanligvis uendelig settet i det kjørbare domenet, målt opp mot "forventet" oppførsel.
Programvaretesting har utviklet seg fra å være programvareutviklingens stebarn til å bli en integrert del av moderne prosesser.


Jygri.
"Jygri" er det første albumet fra det norske bandet Gåte. Platen solgte 40 000 eksemplarer i Norge. I 2002 vant bandet en Spellemannpris som årets nykommer for "Jygri".


Iselilja.
"Iselilja" er det andre albumet fra det norske bandet Gåte som ble utgitt i 2004.


Slagspill.
Slagspill er en grunntype av spill innen golf. Hver spiller i runden teller det antall slag vedkommende har brukt på de enkelte hull tilsammen. Den som har brukt færrest slag til sist vinner. Ofte modifiseres spillet med handicap for å utjevne for forskjeller mellom spillernes nivå. Et sådant slagspill kalles en stableford-match.


Matchspill.
Matchspill er en spilleform i golf der to sider konkurrerer mot hverandre. En side kan bestå av en eller to spillere.
Til forskjell fra slagspill der poeng regnes i antall brukte slag over en hel runde, telles poengene i matchspill i antall vunne enkelthull. På hvert hull kan siden oppnå ett poeng. Deltagerne spiller som normalt. Siden som bruker færrest slag på et hull, vinner hullet og mottar ett poeng. Hvis sidene bruker like mange slag, «deles» hullet og ingen poeng utdeles.
Under en matchspillrunde føres en løpende poengberegning. Ved begynnelsen av matchen er stillingen uavgjort eller «all square». Stillingen uttrykkes deretter i én sides ledelse over en annen side. For eksempel, hvis spiller A har vunnet tre hull, spiller B har vunnet ett hull og de har delt resten av hullene, uttrykkes stillingen ved at spiller A er «2 opp» (3 hull vunnet minus 1 hull tapt).
En match der en side leder med X antall vunne hull med X antall gjenværende hull å spille, sies å være «dormie». Siden behøver da kun å dele ett gjenværende hull for å vinne matchen. Motstanderen kan som best oppnå å dele matchen, og må vinne gjenstående hull.
Matchspill kan blant annet spilles som
Matchspill i mesterskap.
Major-turneringen PGA Championship var en matchspillturnering frem til og med 1957. Både US Amateur Championships og britske The Amateur Championships første runder er slagspill for å redusere startfeltet, før turneringene avgjøres i matchspill. I Norge ble det lukkede norske mesterskapet, NM, avgjort i matchspill til og med 1967.


Birger Eriksen.
Birger Kristian Eriksen (født 17. november 1875 i Flakstad i daværende Moskenes kommune i Lofoten, Nordland, død 16. juli 1958) var en norsk offiser.
Eriksen tok examen artium i 1893, og gikk deretter inn på Krigsskolen. Her ble han uteksaminert i 1896, og gikk inn som befal ved infanteriet. I 1889 gikk han over i det nyopprettede festningsartilleriet, der han ble utnevnt til kaptein i 1901 og major fra 1915, da han ble kommandant for Tønsberg befestninger. Samme år ble han kommandant ved Agdenes befestninger, fra 1918 som oberstløytnant. I 1931 ble han kommandant for Bergen befestninger, da som oberst. I 1933 ble han overført som kommandant ved Oscarsborg festning.
Eriksen skrev seg inn i norgeshistorien da han som kommandant for det siste festningsverket foran Oslo måtte ta stilling til det tyske angrepet morgenen 9. april 1940. Han hadde da fått meldinger fra Oslofjord festning om at fremmede krigsskip hadde unnlatt å stoppe for varselsskudd, og fortsatt nordover forbi festningen, altså med kurs for Oscarsborg. Erichsen vurderte da situasjonen opp mot hans instruks. Hans vurdering var da at de fremmede skipene ikke hadde stoppet for varselskudd fra Oslofjord festning, og neste trekk skulle etter instruksen være å gi rettet ild med skarp ammunisjon.
Eriksen sluttet ut fra dette at han måtte avgi ild med skarp ammunisjon uten varsel. Det var dette han ga ordre om da festningen kl. 04.21 avga ild med alt tilgjengelig artilleri og torpedoer mot det første fremmede skipet i flotiljen. Dette skipet skulle senere vise seg å være den tunge tyske krysseren "«Blücher»."
Resten av flotiljen stanset foran Drøbaksundet, og landsatte soldatene som var ment for Oslo bl.a. i Son. Oberst Eriksen forsinket med andre ord den reelle okkupasjonen av Oslo med nærmere ett døgn, og han skaffet dermed Kongen, Regjeringen og Stortinget det nødvendige tidsvinduet til å forlate Oslo og ta opp motstanden. Forsinkelsen gjorde det også mulig for Norges Bank å evakuere hele gullbeholdningen på 48,8 tonn.
Eriksen gikk av for aldersgrensen i november 1940. Han engasjerte seg også i det sivile samfunn. Da han tjenestegjorde ved Agdenes satt han i kommunestyret i Rissa. Han satt også i kommunestyret i Frogn, og som pensjonist satt han i Drøbak bystyre. Hele tiden representerte han Høyre.
Etter andre verdenskrig ble oberst Eriksen blant annet dekorert med Krigskorset med sverd, den franske utmerkelsen Croix de Guerre og han ble offiser av den franske ordenen Æreslegionen.


Ruter (IT).
En ruter eller router (fra engelsk "router"), er en maskin som videresender nettverkspakker (f.eks. IP-pakker) til riktig mottakernettverk. Ruteren har en tabell over nettverk den er koblet til (enten direkte eller via andre rutere), kalt en ruting-tabell. Avgjørelsene om hvor en pakke skal videresendes blir avgjort ved å sjekke mottakeradressen til pakken opp mot tabellen. Ruter opererer på lag 3 i OSI-modellen.


Kongregasjonen for katolsk utdannelse.
Kongregasjonen for katolsk utdannelse er en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den ledes av kardinal Zenon Grocholewski, som ble utnevnt til prefekt i 1999.
Kongregasjonen ble opprettet av pave Sixtus V i 1588 under navnet "Congregatio pro universitate studii romani". Oppgaven var å føre kontroll med studiene med Universitá di Roma og andre, viktige pavelige universiteter, som de i Bologna, Paris og Salamanca.
I 1824 opprettet Leo XII "Congregatio studiorum" for skolene i Pavestatene. I 1870 fikk denne også jurisdiksjon over de katolske universitetene, noe som ble bekreftet av Pius X ved reformen av kurien i 1908. Benedikt XV opprettet en seksjon for presteseminarene som ble underlagt studiekongregasjonen. Paul VI endret i 1976 navnet til "Sacra Congregatio pro institutione Catholica", og kongregasjonen fikk så sitt nåværende navn av Johannes Paul II i 1988, gjennom dokumentet "Pastor Bonus".
I tillegg til prefekten har kongregasjonen en sekretær og en undersekretær, 31 medlemmer (kardinaler, erkebiskoper og biskoper), en stab på 25 personer og 31 konsultorer. Kongregasjonen fører tilsyn med alle presteseminarer, unntatt de som er underlagt Kongregasjonen for folkenes evangelisering (i misjonsområder) og Kongregasjonen for Østkirkene (orientalske katolske seminarer); over alle, høyere, katolske utdanningsinstitusjoner og over skoler som er underlagt kirkelig myndighet.
Det pavelige verk for prestekall er underlagt kongregasjonen, og har kongregasjonens prefekt som sin president.


Narviktelefonene.
Frem til juni 2012 var Narviktelefonene navnet på en offentlig telefontjeneste for gründere og bedrifter, der man fikk svar på hele spekteret av offentlig regelverk i forhold til etablering og drift av næringsvirksomhet i Norge. Fra juni 2012 fortsatte tjenesten under nytt navn: Bedriftsveiledning (se dette) med samme telefonnummer: 800 33 840.


Bedin.
Bedin var en Internett-tjeneste etablert i 1988 av Nærings- og handelsdepartmentet med målsetting å gjøre det enklere å starte og drive næringsvirksomhet i Norge. Fra 1. januar 2009 overtok Brønnøysundregistrenes seksjon i Narvik driftsansvaret, etter en virksomhetsoverdragelse fra stiftelsen VINN. Fra høsten 2011 ble Bedin, sammen med to andre offentlige nettsteder, samordnet og lagt inn i nettportalen Altinn. Nå finner gründere og næringsliv kvalitetssikret og relevant informasjon om å starte og drive bedrift, i.


Tom Finney.
Tom Finney (født 5. april 1922) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han regnes som en av sin generasjons beste spillere, og spilte 76 A-landskamper og scoret 30 mål for. Han var lenge tidenes toppscorer for England. Finney deltok i fotball-VM i 1950, 1954 og 1958.
Barndom.
Han trådde sine barnesko like i nærheten av Deepdale, Preston North Ends hjemmebane. Som kortvokst og tynn stod han ikke først i køen da skolekameratene skulle velge lag. Likevel hadde han alltid en stor entusiasme. Da han var 6 år gammel fikk han en infeksjon i halsen, som gjorde at han måtte besøke lege to ganger i uken frem til han var 14 år gammel, da han måtte operere problemet bort. Han ville bli fotballspiller, men hans far (Alf) ønsket at han skulle ha et fag å falle tilbake til. Derfor ble han rørleggerlærling. Dette var et fag han trivdes med, og gjennom store deler av karrieren arbeidet han som rørlegger, selv da han var på høyden av sin internasjonale karriere. Dette ga ham kallenavnet «The Preston Plumber».
Da han var 14 år prøvespilte han for Preston, og fikk kjapt tilbud om lærlingkontrakt med en ukelønn på £2 og 10 shilling. Ved siden av å spille for juniorlaget, ville dette bety at han måtte bruke tid på å pusse skoene til A-lagsspillerne, sope tribunene, samt en rekke andre «unyttige» oppgaver. Tom Finney var lysten på dette, men hans far sa nei. Derfor signerte han som amatør, og kunne dermed spille på deltid.
Preston var en klubb med stolte tradisjoner, og var blant annet en av de opprinnelige ligaklubbene. De vant det første ligamesterskapet noensinne, uten å tape en kamp, og uten å slippe inn mål i FA-cupen. Laget ble kalt «Proud Preston» og hadde bl.a. vunnet FA-cupen i 1938 med Tom Finney på Wembley-tribunen.
Under 2. verdenskrig.
Under 2. verdenskrig ble fotball spilt i regionale ligaer, og Preston ble ligamester i nord. De kom også til finalen i krigstidscupen, hvor de møtte Arsenal i finalen på Wembley. Finney spilte på høyreving, mens Bill Shankly spilte like bak. Det endte 1-1, etter Arsenal utlignet ved Englands cricketspiller Denis Compton. Returen ble spilt på Blackburns Ewood Park, og Preston vant 2-1. Dette var den eneste finalen Finney noensinne vant, men det regnes ikke som offisielle kamper.
I 1942 ble Finney innkalt til «Royal Armoured Corps», og tjenestegjorde sammen med 8. armé som tankfører og mekaniker. På denne tiden fikk han spille oppvisningsfotball på invitasjon fra Newcastle United, Southampton og Bolton Wanderers. Etterhvert ble han sendt til Egypt, der han spilte for militærlaget «The Wanderers» som reiste rundt i mellomøsten. Han spilte blant annet mot Egypts landslag. I en av kampene spilte han bl.a. mot Omar Sharif, som senere ble stjerne i Hollywood. Noen av kampene var nervepirrende, ettersom banen måtte sjekkes for miner før de kunne starte.
Mot slutten av krigen ble han innkalt til Englands vennskapskamp mot Sveits i Bern. England tapte 3-1, men dette teller ikke som en offisiell landskamp.
Finney fikk en snarlig exit fra militæret etter krigen, ikke fordi han var fotballspiller, men p.g.a. hans egenskaper som rørlegger. Bygningsarbeidere og rørleggere var en stor mangelvare da man skulle bygge opp landet igjen etter krigen. Det betydde at Finney kunne spille for Preston igjen.
Endelig ligadebut og landskamper.
Han jobbet om dagen og trente om kvelden, og fikk endelig sin ligadebut på åpningsdagen av 1946-47 sesongen mot Leeds United. På den tiden fikk han også sin første landskamp, da han scoret i 7-2 seieren mot Nord-Irland i Belfast.
Påfølgende sesong spilte Finney en av sine aller beste kamper mot Derby County. Derby ledet med 2-0, før Preston utlignet til 2-2. Ved halvtid var stillingen 3-3. Derby tok videre ledelsen 4-3, men sluttresultatet var 7-4 til Preston. Sistemålet var et helt fantastisk mål av Tom Finney, og han rangerer dette som sin beste kamp.
Sesongen etterpå ble Finney skadet, og spilte ikke mer en halvparten av kampene. Laget rykket ned, og det tok dem 2 sesonger å rykke opp igjen. I løpet av sin glitrende karriere vant han ingenting med sin klubb, bortsett fra 2. divisjon i 1950/51.
På klubbnivå spilte Finney hele karrieren for Preston North End, hvor han scoret nesten 200 mål. Dette var på den tiden man hadde maksimumslønninger på £20 i uken og ingen kontraktsfrihet. Hadde man først skrevet under for en klubb, var man i deres eie til de ikke hadde bruk for deg mer.
Det ble ofte vitset om at Preston North End var et «enmannslag», og at Tom Finney burde få skattelette for å ha 10 spillere som var avhengig av ham. Han hadde alle egenskaper for å være en toppspiller, men det fantes større showmenn. Likevel var det få av dem som ofret så mye for sitt eget lag. Finneys storhet ligger ikke i hans merritter, men hva han tilførte spillet og hva han fikk ut av sine medspillere. Han hadde glimrende teknikk, og kunne spille i alle de fem klassiske offensive posisjonene. For England spilte han både venstreving, høyreving og spiss. Han var like god med begge føtter, noe som bevises med at han kunne skyte knallhardt med både venstre og høyre. Han hadde hurtighet, kunne legge lissepasninger, og for en mann uten særlig høyde kunne han heade med stor kraft. En nyhetsavis skrev en gang «Hvis alle hjerner i dette spillet skulle sette seg ned og designe den perfekte spiller, ville de komme med en reinkarnasjon av Tom Finney».
Tom Finney og Stanley Matthews var datidens store stjerner, og kjempet ofte om samme vingplass på. Det var en langvarig debatt om hvem som burde spille. Finneys internasjonale karriere var strålende, og han spilte 50 kamper før England tapte (for Skottland).
To fantastiske landskamper og tilbud fra Palermo.
Det er vanskelig å forestille seg i dagens moderne samfunn hvilket grep England hadde på internasjonal fotball på denne tiden. Portugal var et av de beste lagene i Europa. De hadde nettopp slått Sveits, som igjen hadde slått England. Portugal skulle møte England for første gang, og det med Finney og Matthews på samme lag for første gang (på hver sin ving). England vant 10-0 på bortebane, etter mål av Stan Mortenson (4), Tommy Lawton (4), Stanley Matthews (1), Tom Finney (1). Neste gang lagene møttes hadde Portugal blitt bedre, men det hadde Finney også. Det endte 5-3 til England på hjemmebane, og Finney scoret 4 mål. Det var den eneste gangen han scoret mer enn to mål i en kamp.
Da England reiste til Torino for å møte Italia i 1948, skulle de møte regjerende verdensmester. Riktignok var det 10 år siden de hadde vunnet, men de ble likevel sett på som et av verdens beste lag. Finney scoret 2 mål da England ydmyket italienerne med 0-4. Dette glemte aldri italienerne, og 4 år senere fikk Finney et strålende tilbud fra Palermo, som ønsket å vinne det italienske seriemesterskapet. Finney var da 30 år. han ble tilbudt £10 000 for å signere kontrakten, £130 i måneden, bunus på opptil £100 pr kamp, en middelhavsvilla, luksusbil og gratis reiser til og fra Italia for hans familie. I tillegg tilbudte de £30 000 til Preston for at de skulle terminere gjeldende kontrakt. Dette var i 1952, og slike summer var helt ville. Finney sa likevel nei.
«Enmannslaget» Preston North End.
I 1952/53 tapte Preston ligamesterskapet til Arsenal på målforskjell. Finney spilte fantastisk. I ettertid har hans lagkamerat Ken Horton fortalt Finneys biograf Paul Agnew følgende: «Vi pleide å få ballen ut til Tom så kjapt som mulig, og deretter løpe inn i 16-meterboksen og vente på å krosspasningen. Den kom alltid, i riktig høyde og med riktig fart, vi trengte bare putte bredsiden til for å score. Så enkelt var det, fordi vi spilte med Supermann.»
I 1953/54 spilte Preston FA-cup finale mot West Bromwich Albion, men tapte 3-2. Finney spilte en elendig kamp, blant annet fordi han ble utmarkert av WBAs kaptein Len Millard. Dette var Finneys verste øyeblikk, og sa i avisene at «jeg sviktet dem». Andre aviser skrev «Han er ennå ikke en Matthews», med hentydning til Stanley Matthews fantastiske finalekamp året før (da Blackpool sensasjonelt kom tilbake fra 1-3 til 4-3 over Bolton). Sannheten om sammenligningen er at de var helt forskjellige spillertyper. Matthews, som var en strålende showmann, holdt seg ytterst på vingen når han fikk ballen, noe som vises på hans målstatistikk (3 mål på 84 landskamper). Matthews mente at jobben hans som ving var å servere andre. Finney derimot hadde en annen filosofi: «Jeg arbeidet alltid utfra teorien om at spilleren i beste posisjon måtte ta ansvaret for å score mål». Dette var et ansvar Finney tok alvorlig, siden han scoret 13 ligamål i snitt pr. sesong, med bestesesong i 1957/58, da han scoret 26 mål. Målstatistikken hans var 4 ganger bedre enn Matthews. Det er også interessant at selv om Finney måtte spille andrefiolin etter Matthews på landslaget, enten ved å bli satt ut av laget eller ved å spille venstreving, så fikk han likevel 40 av 76 kamper som høyreving. Finney har likevel uttalt at han så på Stanley Matthews som et geni, en kompliment som ble returnert av Blackpool-spilleren.
Gjennom sin karriere fikk Finney sin del av smeller og skader. Han måtte likevel spille selv om han ikke var 100 prosent restituert. I 1954/55 og 195/56 var han mye skadet, bl.a. med ryggplager, kneskader og skulderskader.
Omskolert til spiss.
I 1956/57 sesongen fikk Preston Cliff Britton som ny manager, og han gjorde et grep som fikk Finney til å spille sin beste fotball i karrieren. I en alder av 34 ble han omskolert til spiss, en rolle han også skulle få på Englands landslag i 3 kamper. Det ble en revolusjon, og Finney scoret 23 ligamål den sesongen og Preston endte på 3. plass. Sesongen etter ble det 2. plass etter Wolves. I de to sesongene spilte Preston 30 hjemmekamper uten tap i en 15-månedersperiode. En av de kampene vant de 8-0 mot Birmingham City etter bl.a. to mål av Finney, og dette ble Prestons største seier på 1900-tallet.
Jimmy McIlroy, Burnley and Nord-Irland, sa følgende om Finney: «Til å være en høyreving som var venstrefotet, var han den beste spissen jeg noensinne har sett.»
I 1957 ble Finney den første spilleren som har blitt kåret til «årets spiller» to ganger. Sommeren etter spilte han sitt tredje VM med England, denne gangen i Sverige, og scoret på et straffespark i åpningskampen mot Russland, som endte 2-2. Han ble skadet i denne kampen, noe som holdt ham ute resten av turneringen.
En gentlemann.
I 1959-60 sesongen måtte Finney legge opp, etter at legene hadde rådet ham til det. Hans siste ligakamp for Preston, hjemme mot Luton Town, ble en emosjonell affære da publikum sang «Auld Lang Syne» til ham mens han gikk av banen for siste gang.
Uten ham rykket Preston ned fra 1. divisjon innen et år, og har aldri klart å rykke opp igjen. Mer synd, selv om det tok litt lenger, er at tradisjonelle vinger har forsvunnet fra spillet, og det er usannsynlig at vi vil se spillere som Finney noensinne igjen.
Han var en gentleman på fotballbanen og fikk aldri gult kort, aldri rødt kort og han fikk aldri tilsnakk av dommeren en gang. Han ble utnevnt til offiser av «Order of the British Empire» i 1961, og ble etterhvert president i Preston North End.
«Tom Finney ville vært fantastisk på ethvert lag, i enhver kamp og i enhver tidsalder – selv om han hadde spilt med frakken på.» Ordene kommer fra legendariske Bill Shankly, og er typisk overdrevet, men skjuler ikke sannheten.
Etter å ha lagt opp ble Finney kontaktet av George Eastham, spilleren som revolusjonerte transfersystemet da han tok sin klubb Newcastle United til retten i 1963, for å ha nektet ham å forlate klubben mot sin vilje. Nå hadde han blitt manager i den irske klubben Distillery, som skulle spille E-cupkamp mot mektige Benfica med Eusebio på laget. Eastham ville at Finney skulle signere for å spille i denne kampen. Finney trodde det var en spøk, men møtte opp til hjemmekampen. Og slik gikk det til at Finney fikk sin første og eneste E-cupkamp. Resultatet ble Distillery-Benfica 3-3.


Kongregasjonen for kleresiet.
Kongregasjonen for kleresiet er en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den ledes av kardinal Darío Castrillón Hoyos. Den har ansvar for det katolske kleresi, det vil si diakoner og prester. Biskopene er underlagt en egen kongregasjon.
Kongregasjonen ble opprettet 2. august 1564 for å sikre en korrekt tolkning og håndheving av bestemmelsene fra Tridentinerkonsilet. Den het da "Sacra Congregatio Cardinalium Concilii Tridentini interpretum" («Den hellige kardinalskongregasjon for tolkning av Tridentinerkonsilet»). Den fikk senere navnet Kongregasjonen for konsilet, og hadde dette helt til 1967, da Paul VI omdøpte den til Kongregasjonen for kleresiet. Gregor XIII utvidet arbeidsområdet til også å gjelde bestemmelser fra lokale konsiler og synoder, og til å generelt gjelde implementeringen av bestemmelser fra Tridentinerkonsilet. Etterhvert ble det meste av oppgaven med tolkning av konsilbestemmelser overført til andre kongregasjoner, men den beholdt altså allikevel sitt navn frem til etter andre Vatikankonsil.
Kontoret for kleresiet.
Kontoret arbeider for den intellektuelle og pastorale oppdatering av kleresiet, spesielt sekularprester og diakoner, samt deres kontinuerlige formasjon. Den fører også tilsyn med domkapitler, pastoral- og menighetsråd, presteråd, sogn, sogneprester og annet. En viktig oppgave er å bidra til en jevnere fordeling av ressurser mellom kleresiet i de forskjellige deler av verden.
Det kateketiske kontor.
Kontoret bidrar til den religiøse oppdragelse for troende i alle aldre, ved å gi ut retningslinjer for katekese, assistere kateketiske sentre, støtte katekeseinitiativer og koordinere aktiviteter.
Tredjekontoret.
Kontoret har jurisdiksjon i saker som dreier seg om jordisk gods som eies av offentlige juridiske personer, f.eks. sogn eller kirkelige organisasjoner. Den fører også tilsyn med klerikernes lønn for å sikre at denne er god nok til å sikre en normalt livsførsel, men samtidig ikke et liv i overdådighet, og med pensjons- og sykelønnsordninger for klerikere.


Erland Johnsen.
Erland Johnsen (født 5. april 1967 i Fredrikstad) er en tidligere norsk fotballspiller. Johnsen var en kompromissløs midtstopper som fikk 24 for Norge, og deltok i fotball-VM i 1994.
Johnsen startet sin karriere som liten gutt i Ekholt Ballklubb, Johnsen begynte senere sin store karriere i Moss, og ble senere proff i Bayern München. I 1989 gikk han til engelske Chelsea, hvor han spilte i åtte år. Han ble engelsk cupmester i 1997, i 1994 pådro han seg tidenes raskeste gule kort i en FA-cup finale, etter 27 sekunder taklet han Ryan Giggs i knehøyde. Senere samme år returnerte han til norsk fotball og Rosenborg. Han avsluttet spillerkarrieren i Strømsgodset.
Johnsen var trener for Follo, som spilte i 1. divisjon i 2006, frem til 10. november 2006, da han trakk seg som trener, delvis grunnet lagets nedrykk til 2. divisjon. Han var så toppspillerutvikler for tippeligalaget Lillestrøm SK, og ble trener da Tom Nordlie fikk sparken derfra i 2008. I slutten av 2011 ble han ansatt som trener for Strømmen i Adeccoligaen.


Hærkamp.
Hærkamp er en forsøk på standardisering av reglene i blankvåpenmiljøene i Skandinavia. Initiativet til Hærkamp ble tatt i 2001 og reglene ble samkjørt og nedskrevet i Helsingborg, våren 2002. Dette var etter flere år med noe løse og avvikende regler basert delvis på praksis og delvis på nedskrevne regler for vikingarrangementet "Moesgård" ved Århus i Danmark.
Hærkampreglene har som hovedhensikt å gjøre frikamp med metallvåpen/blankvåpen så trygt som mulig. Siden systemet er ekstremt simplifisert for å kunne huskes og praktiseres i en stresset situasjon (kamp), er det også stor mulighet for regelutnytting. Dette tar systemet tar høyde for og i stedet for å la dommere avgjøre i kampens hete, er ansvaret for å telle treffere gitt den enkelte kriger, som til syvende og siste må forsvare sin "ære på slagmarken" ved å vedkjenne seg treffere og ikke jukse.
For å etterkomme varierte ønsker, er systemet lagt opp på en måte som gjør at en hver forening som påberoper seg og bruke Hærkampreglene kan ha tilleggs-regler eller unntak. Det er pr. i dag praksis i de fleste grupper å ha med tilleggsregelen: "Overarm", som betyr at overarm er tillatt treffområde.
Nye fektere må gjennomgå et sikkerhetskurs (som tar for seg regler og praksis) og de blir normalt trent i minst et halvt år av mer erfarne fektere, før de får prøve seg på større arrangementer (treningshelger) eller show (slag).
Hærkamp forveksles ofte med begrepet blankvåpenkamp, og brukes derfor tidvis som samlebetegnelse om de som kjemper med blankvåpen og som kler seg i rekonstruksjoner av historiske klær og bruker replikaer av historisk utstyr for å gjenskape eller simulere slag mellom to eller flere grupper av krigere. I utgangspunktet er Hærkampsystemet uavhengig av periode, med kun mindre tilpasninger (tilleggsregler) for tidsperiode.
Det finnes i dag flere varianter av blankvåpen-kampsystemer hvor man slåss etter et fastlagt sikkerhetssystem. I Norge er hærkamp uten sidestykke det mest utbredte og regnes som standardregler for frikamp med blankvåpen. Huskarl og Buklerkamp er systemer som er nært beslektet med med utvidede treff områder. Uansett hvilket system man benytter, er det grunnleggende at alle må ha fått opplæring i regler og teknikker som alle må følge. I Norge er det vikingtid (800-1100) og middelalder (1200–1500) som har flest tilhengere, men det finnes også grupper som driver blankvåpenkamp fra andre historiske epoker.
Hærkamp er et system for kamp med mange deltagere/massestrid med blankvåpen på en så sikker måte som mulig.
Et treff skal være slik at den som blir truffet kjenner det men ikke hardere.
Man kan bli truffet av hugg, støt eller prosjektiler.
Hodetreff: Ingen treffere telles for berøring av hals, hode og halsgrop, derimot medfører dette til øyeblikkelig diskvalifisering, og den som blir truffet vinner striden.
Hugg telles som treff når det berører kropp og lår. Lårene slutter foran, der kneskålen begynner, og bak, midt i knehasen. Skuldre slutter der skulderleddet går over i overarmsmuskelen. Det som ikke beveger seg når man rører på armen, er skulder og dermed en del av kroppen.
Støt telles som treff når det berører kroppen. Treff i lemmer teller ikke. Som lår regnes det bevegelige opp til hoftebeinet foran. I kroppen inkluderes også rumpeballene.
Prosjektilertreff regnes når kroppen berøres under en horisontal linje som går i brystvortehøyde.
Om vedkommende befinner seg på bakken skal ikke prosjektilet treffe nærmere hodet enn avstanden fra brystvorten og opp til hodet i oppreist posisjon. Alt som treffer nærmere hodet enn dette telles som hodetreff. Rikosjetter regnes ikke som treff.
Våpnene som benyttes er spesiallagde for å tåle denne type belastning og ikke skade motstanderen ved uhell. Våpnene er ellers i riktig materiale og utforming.
Hansker er påbudt ved all nærstrid.
Den som stiller seg bak disse reglene er fri til å kalle sin kampstil Hærkamp. (Etter å ha kontaket rådet)
Det er opp til en hver gruppe som benytter hærkampreglene å eventuellt ha egne særtillegg, men disse må opplyses om for nye og for besøkende.
For at det skal være en treff må våpenet berøre med eggen innenfor treffområdet. Om du blir truffet i rygg eller rumpe telles all berøring av metall som treff. Dette er av sikkerhetshensyn.
Disse reglene er nedtegnet i samarbeid mellom Halsingarne, Draupnir og Elvegrimmarne, og i stor grad bassrt på reglene som har vært benyttet på Moesgård siden 1981.
Husk alltid at kampen ikke skal splitte men forbrødre.
I Norge er det foreninger som driver med blankvåpenkamp bl.a. i Oslo, Bergen, Borre, Hamar, Halden, Lillestrøm, Stavanger og Trondheim.


Sandsli.
Sandsli er et bolig- og næringsområde i Ytrebygda bydel i Bergen kommune. Området er en del av næringsområdet Kokstad. Her ligger også bydels- og kjøpesenteret Fanatorget, Aurdalslia skole, Skranevatnet skole og Sandsli videregående skole.
Sandsli omfatter grunnkretsen Sandsli, samt vestlige deler av grunnkretsen Steinsvik og sørlige deler av grunnkretsen Søreide.


Kokstad.
Kokstad er et bolig- og næringsområde i Ytrebygda bydel i Bergen kommune. Området er en del av næringsområdet Kokstad. Kokstad omfatter grunnkretsen Kokstad og sørlige deler av grunnkretsen Dolvik.


Gastroskopi.
Gastroskopi er en medisinsk visuell undersøkelse av magesekk og tarmer hos en pasient. Undersøkelsen gjennomføres ofte ved lidelser som f.eks. magesår, kreft i mavesekken, spiserørsbrokk, spiserørsbetennelse og andre problemer i svelg og øvre del av magen. Undersøkelsen kan også gjøres ned i tolvfingertarmen, duodenum. Under gastroskopiundersøkelsen kan det gjennom gastroskopet settes et instrument inn i gallegangen for å fjerne gallesten.
Gjennomføring.
Pasienten får munnhule og svelg lokalbedøvet. I enkelte tilfeller kan pasienter også få en eller annen form for beroligende middel slik at stressnivået hos pasienten blir lavere.
Legen benytter en ca. 1 cm tykk slange. Det vanlige er at slangen inneholder et stort antall glassfibre. I andre enden av slangen kan det enten være et okular der undersøkeren kan se på maveslimhinnen direkte, eller det kan monteres et kamera med overføring til en skjerm/monitor.
Slangen føres ned i magesekken via svelget, noe som ofte kan oppleves noe ubehagelig og gi brekningsfornemmelser. Den nedre enden av slangen kan styres ved bøying med to små hjul øverst på slangen som legen kan bruke for å se på alle delene av mavesekken. Enden kan krummes rundt for å se på lukkemuskelen mellom spiserøret og mavesekken og om muskelen lukker seg rundt slangen.
På en skjerm kan legen se innsiden av spiserøret, magesekken og tarmene (bildet fra kameraet). Ved behov kan det også tas vevsprøver, biopsier. Det er smertefritt å ta disse biopsiene.
Hele undersøkelsen er over i løpet av 5–20 minutter. Gastroskopi er en ufarlig og enkel undersøkelse.
Når et glassfibergastroskop blir gammelt kan det oppstå brudd i flere av glassfiberene. Disse fremstår som små mørke flekker i bildet.


Vassal Gadoengin.
Vassal Gadoengin (født 1943 i Denigomodu, død 15. desember 2004 i Yaren) var en naurisk politiker og var i 2002 og 2003, samt fra parlamentsvalget oktober 2004 et parlamentsmedlem i Nauru. Han var også medlem av Naurus OL-komité.
Før han ble politisk aktiv, jobbet han som lærer. I 1997 ble han valgt inn i parlamentet, og var statsråd for første gang i 2000. Når Bernard Dowiyogo var president, var det Gadoengin som var justisminister. Han gav seg i sen januar 2003, men hadde et comeback i det siste valget i oktober 2004, og ble valgt inn i parlamentet.
Han døde i desember 2004 av hjerteinfarkt pga. sin diabetes. Han fikk sin siste ære 20. desember da han fikk en offentlig begravelse.


Frederick Pitcher.
Frederick Pitcher er en naurisk politiker, som var Naurus president fra 10. til 15. november 2011.
Han stammer på farssiden fra Australia, men moren er imidlertid innfødt nauruer. Han gikk på high school og høyere utdanning i Sydney, og studerte tidlig på 90-tallet restaurantøkonomi ved Macquarie University. Pitcher jobbet så i to år for den asiatiske utviklingsbanken i Manila og Japan. Siden var han assistenten til FN-ambassadør Vinci Clodumar i New York. I parlamentsvalget 23. oktober 2004 ble han under Ludwig Scotty industri- og øyutviklingsminister. Han har også vært industriminister.


Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv.
Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv (ofte forkorkortet til Kongregasjonen for ordenslivet) er en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den ledes av erkebiskop Franc Rodé. Kongregasjonen har ansvar for alle sider ved ordenslivet.
Den ble grunnlagt av pave Sixtus V den 27. mai 1586, og het da "Den hellige kongregasjon for konsultasjoner omkring religiøse" (religiøs i betydningen «underlagt en ordensregel»). I 1601 ble den slått sammen med Kongregasjonen for konsultasjoner omkring biskoper og andre prelater. Pius X delte de to igjen i kuriereformen av 1908, slik at tilsyn med biskopene ble flyttet til Kongregasjonen for biskopene.
Kongregasjonen fikk i 1967 navnet "Kongregasjonen for religiøse og sekulære institutter" av pave Paul VI, og i 1988 ga Johannes Paul II den sitt nåværende navn i dokumentet "Pastor Bonus".
Den har ansvar for alle sider ved ordenslivet, med unntak av de ordener som er underlagt Kongregasjonen for Østkirkene. Ansvaret omfatter ordenens styre, disiplin, eiendom, rettigheter og privilegier. Den er også ansvarlig for eremitter og andre som lever under en regel men ikke er direkte underlag en orden. Arbeidsområdet omfatter også ordensprester, som ikke er underlagt Kongregasjonen for kleresiet.


Fredrick Canon.
Fredrick Canon (født 15. juli 1976) er en naurisk friidrettsutøver innen løp. Han har spesialisert seg på distansene 100 m, 200 m og 400 m.
Canon har den nauriske rekorden på 100 meter, 10,99 sekunder, som han løp 3. mars 1996 i Canberra; uoffisielt løp han i 2000 100 meter på 10,8 sekunder, men dette ble målt med vanlig stoppeklokke. På 200 meter har han også rekorden, med 22,84 sekunder, 7. august 1998 i Koror. Med stoppeklokke har det visst blitt målt 21,7 sekunder 31. januar 1994 i Meneng. Det er ingen offisielle nummer på Canon på 400 meter, utenom 53,2 sekunder målt 17. mai 1996 i Meneng.
Canon deltok i Commonwealth Games 1998. I det oseanske løpsmesterskapet i Nuku'alofa i 1998, kom han på 7. plass på 100 meter.
I 2002 ble han utnevnt til Co-visepresident i det nauriske løpsforbundet.
Referanser.
Canon, Fredrick
Canon, Fredrick


Magesår.
Magesår er et sår i magesekken (medisinsk betegnelse: "ulcus ventriculi") eller i tolvfingertarmen ("ulcus duodeni"). Cirka 10% av befolkningen vil i løpet av livet utvikle magesår.
Årsaker.
Såret dannes som oftest av bakterien "Helicobacter pylori" (70-90% av de i magesekken, og 90-95% av de i tolvfingertarmen). Denne bakterien finnes naturlig i magesekken hos omtrent 50% av befolkningen, og er ikke en farlig bakterie i seg selv. Andre årsaker er bruk av NSAIDS ("non-steroidal anti-inflammatory drugs") og kreft. Arv, røyking og stress er faktorer som kan forverre plagene ved magesår, men vil ikke kunne forårsake sykdommen alene.
Symptomer.
Magesår kjennetegnes ved smerter i mageregionen, ofte sviende eller brennende smerter. For noen avtar smertene etter å ha spist (spesielt melkeprodukter). Andre symptomer kan være sure oppstøt, kvalme, oppkast og blod i avføringen.
Diagnostikk.
Diagnose stilles etter en gastroskopiundersøkelse hos legen. Det tas vevsprøve av såret, for å sjekke om såret er dannet av Helicobacter-bakterien.
Behandling.
Magesår behandles med flere typer antibiotika og syrehemmende medikamenter (såkalt "trippelkur") i 7–10 dager.
Tidligere behandling.
Fram til slutten av 1960-tallet var det vanlig å legge inn magesårpasienter til «kur». Pasientene måtte ligge i ro i en til to uker og fikk skånekost, det vil si ikke krydret mat med mye innslag av melk, grøt, fiskeboller og vann. Det var viktig å unngå stekt og krydret mat og kaffe.
Vagotomi var en operasjonsmetode som var vanlig på 1970-tallet. Vagusnervene som kommer langs spiserøret og sprer seg utover overflaten på magesekken, stimulerer produksjonen av saltsyre i magesekken. Under operasjonen kuttes nervefibrene.
Omkring 1980 kom de første medikamentene som effektivt reduserte magesyreproduksjonen. Først Tagamet og andre midler som kalles kalles H2-blokkere, senere Losec og Nexium som kalles protonpumpehemmere.


Kennan Adeang.
Kennan Ranibok Adeang er en naurisk politiker, og var president i landet fra 17. september til 1. oktober 1986, noen få dager i desember 1986, samt 26. november til 19. desember 1996. Han er David Adeangs far.
Adeang utdannet seg i Sydney, ved "the Australian School of Pacific Administration" ("ASOPA"), og gikk ut i 1963.
Adeang ble valgt til president 17. september 1986 etter et mistillitsforlsag mot president Hammer DeRoburt, og gikk av etter et nytt mistillitsforslag mot ham selv 14 dager senere, og parlamentet valgte inn DeRoburt igjen. Dette gjentok seg i desember: DeRoburt ble stemt vekk, Adeang ble president, og Adeang ble stemt vekk til fordel for DeRoburt.
Etter dette etablerte Adeang Naurus demokratiske parti, og med hjelp av partifeller fikk de igjen makta 17. august 1989 etter et mistillitsforslag mot DeRoburt. Kenos Aroi ble ny president, og Adeang ble finansminister. Begge sluttet imidlertid et par måneder senere, da Aroi fikk hjerteproblemer og ga seg.
Kennan Adeangs sønn David Adeang etablerte sammen med blant andre Kieren Keke enda et parti, Naoero Amo.
Adeang, Kennan


Land Rover Defender.
Defender er et nyttekjøretøy fra britiske Land Rover med firehjulstrekk.
Defender er etterfølgeren til Land Rover sin Series III, og kom i 1983. Da var navnet ganske enkelt Land Rover 110, hvor tallet var akselavstanden i tommer. Defender-navnet kom først i 1989, når Discovery kom og man trengte et navn til nyttemodellen.
Det som hovedsakelig skiller Defender fra Series III er at den har skruefjærer i stedet for bladfjærer og permanent firehjulstrekk med låsbar senterdifferensial. Karosseriet er av aluminium, og så å si likt tidligere modeller med unntak av hel, høyere frontrute og skjermbreddere.
Mye av produksjonsprossen til Defender foregår manuelt, noe som gjør at modellen er dyr å produsere. Rykter om en ny modell har gått i flere år, men foreløpig så har ikke Land Rover vist noen etterfølger.
Historie.
Produksjonen av Defender begynte i 1983, da som Land Rover 110 (eller "One Ten" på engelsk), et navn som var avledet av akselavstanden i tommer. 90 ("Ninety" på engelsk), med 93 tommers akselavstand, og 127 med nøyaktig 127 tommers akselavstand, fulgte etter.
Ellers var endringene stor sett detaljer, og karrosseriet var for eksempel for det meste identisk til Series III (og Series II før den, helt fra 1958). Fra 1984 kom sveivevinduer, og en 2,5 liter dieselmotor på 68 hk (51 kW). Denne var basert på den tidligere 2,25 liter dieselmotoren, men med mer moderne innsprøytning og noe høyere slagvolum. En variant av 3,5 liter V8-motoren fra Range Rover, men med lavere kompresjon, ble også introdusert. Denne var vesentlig kraftigere enn de tidligere bensinmotorene.
Markedsføringen hos Land Rover endret seg også i denne perioden. Mens de forskjellige pickup-, stasjonsvogn- og varebilutgavene fremdeles var nyttekjøretøyer, ble utgaven County Station Wagon (av og til forkortet CSW) markedsført som et flerbrukskjøretøy for barnefamilier. Denne utgaven hadde mer komfortabelt interiør. Land Rover begynte også å innføre små endringer fra årsmodell til årsmodell for å få kundene til å kjøpe nye biler oftere. En del nytt tilbehør som ikke ville vært aktuelt på en Land Rover tidligere kom også. For eksempel kom radioer og kassettspillere, nye felger, lyktespylere og sykkelstativ.
Teknisk.
Ramme og drivlinje fra en 90
Defender har blitt levert med forskjellige motorer: 2,25 liter firesylindret bensin, 2,5 liter firesylindret diesel og bensin, tre forskjellige 2,5 liter firesylindret turbodiesel, 3,9 liter V8 bensin og 2,5 liter femsylindret turbodiesel. I 2005 er det bare den siste, kalt Td5, som fremdeles er i utvalget. Motoren er langsmontert, og koblet til en femtrinns manuell girkasse som igjen er koblet til en fordelingsgirkasse med låsbar senterdifferensial og høy- og lavgir. Fra girkassen går en mellomaksel framover og en bakover til stive aksler med differensial montert ut mot høyre side.
Akslene er hengt opp i ramma i spiralfjærer, hydrauliske støtdempere og radiusarmer.
På ramma er det montert et karosseri av aluminium. Enkelte detaljer, som dørrammer, torpedovegg og lister er av stål. Fra 2002-modellen var også bakdøra presset, galvanisert stål. Karosseriet er for det meste naglet sammen, selv om taket, framskjermene og sidene fra vinduene og opp er skrudd.
Interiøret kan fåes i flere utførelser. Framme er det to eller tre seter. Hvis det er bakdører så er det en framovervendt seterad til. Alle seter i tillegg er langsmontert i lasterommet bak.
Dekkstørrelsen som leveres standard i Norge er 235/85R16.
Varianter.
Defender finnes i et utall varianter, hovedsakelig skilt på modellnavnet som er nesten det samme som akselavstanden i tommer: 90, 110 og 130. Som standard så fåes de med karosseri som stasjonsvogn, varebil, enkelkabiner pickup og dobbeltkabiner pickup (bare 110 og 130).
I tillegg så produserer Land Rover Special Vehicles forskjellige påbygg som lift, verktøyskap, plan med tipp og annet.
Spesialutgaver.
På høsten av 2001 ble en forlenget utgave av Defender tilgjengelig fra Sør-Afrika. For å dekke behovet til turselskaper ble Defender 147 lansert av Land Rover South Africa. Det var en forlenget stasjonsvogn med seks dører og sitteplasser for opp til 13.
I 2001 kom en spesialutgave i forbindelse med filmen Tomb Raider. Til sammen 900 spesielle 90er og 110ere ble bygget, alle med Td5-motor.
Det britiske forsvaret sin nyeste utgave kalles Wolf eller XD.
Konkurrenter.
Defenders konkurrenter har vært nytteversjonene av Toyota Land Cruiser og Mercedes-Benz Geländewagen, og til en viss grad det store antallet billige pickuper med firehjulstrekk fra Japan. I militærmarkedet har de møtt sterk konkurranse fra mer moderne militærkjøretøyer som Steyr-Daimler-Puch Pinzgauer, MOWAG Duro og AM General HMMWV.


Viðareiði.
Viðareiði (, dansk: "Vidareide") er den nordligste bygda på Færøyene, og ligger på øya Viðoy som tilhører regionen Norðoyar. Viðareiði er administrasjonssentrum i Viðareiðis kommuna. Viðareiði regnes som en av de vakreste bygdene på Færøyene. Den ligger på et eid, omkranset av høye fjell i nord og syd. 1. januar 2009 hadde Viðareiði 351 innbyggere, mot 276 i 1985.
Geografi.
Viðareiði har veiforbindelse med regionssenteret Klaksvík på Borðoy via en demning og et tunnelsystem. Veien til Viðareiði går langs Viðoys vestkyst, går gjennom byen og fortsetter langs østkysten til den ubebodde dalen "Miðdalur".
I nord hever fjellet Villingdalsfjall seg 844 meter over havet. Det er Nordøyenes høyeste fjell, og Færøyenes tredje høyeste. Det ender ved nordkysten med Kapp Enniberg, verdens høyeste klippe (754 m). Mot vest ser man fra Viðareiði de mektige nordspissene til Borðoy og Kunoy. Snur man seg 180 grader, ser man til den østlige øya Fugloy. I sør lokker det 751 meter høye Malinsfjall til en bestigning i godt vær. Viðareiði er et fint utgangspunkt for fjellturer. I landsbyen finner man ikke bare et lite supermarked, men også et hotell, "Hotel Norð".
Historie.
Viðareiði er første gang nevnt i Hundabrævið fra slutten av 1300-tallet, men kan være eldre. På 1600-tallet ble den gamle kirken ødelagt i en storm. Det blir fortalt at en del av kirkegården ble spylt vekk av havet, at kistene deretter ble berget i Hvannasund, og på nytt begravd i Viðareiði.
Dagens Viðareiðis kirkja stammer fra 1892. Til den hører prestegården Ónagerði, som er av stor historisk betydning og av vesentlig høyere alder enn dagens kirke. Kirkesølvet ble gitt i gave av den britiske regjeringen som takk til befolkningen for at de reddet deler av mannskapet da briggen «Marwood» forliste øst for Viðareiði under en vinterstorm i 1847.


Raymond Gadabu.
Raymond Gadabu var en naurisk politiker. Han var en stammehøvding før han i 1953 ble medlem av Naurus regjering, og regjeringsformann da Timothy Detudamo døde. Han forble det til desember 1955, da Hammer DeRoburt tok over og ledet landet til selvstendighet i 1968. Gadabu forble viseregjeringsformann under DeRoburt.
Gadabu, Raymond


Kapp Enniberg.
Kapp Enniberg er Færøyenes nordligste punkt, på øya Viðoy. Med sine 754 meter er det samtidig en av de høyeste sjøklippene i Europa.
Ved den sørlige foten av det 844 meter høye fjellet Villingadalsfjall ligger den maleriske landsbyen Viðareiði.
Hele sommeren, avhengig av været, blir det arrangert båtturer til Kapp Enniberg. Det er ikke bare på grunn av den imponerende størrelsen at Kapp Enniberg er en severdighet, også på grunn av de berømte sjøfuglkoloniene.


Kenos Aroi.
Kenos Aroi (også "Kenas Aroi"; født 17. april 1942, død 22. januar 1991) var en naurisk politiker, og var president i Nauru fra 17. august til 12. desember 1989.
Aroi var medlem av det nauriske parlamentet, og finansminister under Kennan Adeang. Før han ble president var Aroi styremedlem i NPC. Med støtte fra Kennan Adeang, som Hammer DeRoburt fjernet i et mistillitsforslag, ble Aroi valgt til president 17. august 1989. Adeang ble da finansminister. Aroi fikk imidlertid hjerteproblemer tre måneder senere, og trakk seg 12. desember. Hans allierte, Bernard Dowiyogo, ble neste president.
Arois enke, Millicent Aroi er Naurus ambassadør i Fiji, og en komponist.


Elisabeth.
Elisabeth er et kvinnenavn av hebraisk opprinnelse ("Elisheba", «Gud er fullkommen»). Skrivemåten Elisabeth brukes i de tysk- (inkludert nederlandsk) og skandinaviskspråklige land. I den engelskspråklige verden skrives navnet "Elizabeth".
Ifølge Bibelen var Elisabet mor til Johannes Døperen.
Utbredelse.
På slutten av 1500-tallet var "Elizabeth" det mest brukte navnet i England.
Varianten "Erzsébet" er svært mye brukt i Ungarn, "Elisabet" og "Elisabeth" er svært vanlige navn i Sverige og Finland og "Elżbieta" er svært vanlig i Polen.
"Elisabeth" var per 1998 det tredje vanligste andrenavnet i dobbeltnavn på kvinner i Norge. De vanligste kombinasjonene var: "Anne Elisabeth", "Inger Elisabeth", "Nina Elisabeth", "Karin Elisabeth" og "Tone Elisabeth".
Utenlandske varianter.
Andre utbredte kortformer: Ella, Elli, Lisa, Lise, Sissy og Sisi.


Yukio Peters.
Yukio Peters (født 29. januar 1984 i Aiwo) er en naurisk vektløfter.
I 2004 vant han gull i vektklassen 69 kg i junior-Oseaniamesterskapet i Niue.
Peters var en av deltakerne i 2004s sommer-OL i Aten, samt landets flaggbærer under åpningsseremonien. Han fikk 8. plass i vektklassen 69 kg, noe som ga ham et olympisk diplom. En muskelkrampe forhindret bedre plassering.


May-Helen Molvær Grimstad.
May-Helen Molvær Grimstad (født 31. januar 1968 i Ålesund) er en norsk politiker (KrF). Hun var innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal 1993–2009, og stilte ikke til gjenvalg i 2009.
Etter å ha avlagt examen artium i 1987, er hun utdannet ved Fjellhaug bibelskole, Høgskolen i Molde (årsstudium med statsvitenskap) og Høgskulen i Volda (årsstudium med kommunal planlegging og administrasjon). Hun er kommunalsjef i Giske kommune på Sunnmøre fra 2010.


The Strokes.
The Strokes er et amerikansk indie-rock-band som oppstod i 1999 i New York. Deres første album, "Is This It" som kom i 2001, hadde stor suksess. Det ble starten på en bølge av New York-baserte band med større suksess, som også Black Rebel Motorcycle Club fra San Francisco hengte seg på.
Tidlige år.
The Strokes ble opprettet i ung alder, og alle er på en eller annen måte bundet til vokalist Julian Casablancas. Casablancas, gitarist Nick Valensi, og trommis Fabrizio Moretti begynte å spille sammen i ung alder, mens de alle gikk på samme skole. Bassist Nikolai Fraiture hadde vært venn med Julian Casablancas siden barndommen han og. Albert Hammond Jr., ble kjent med Casablancas mens Casablancas var i Le Rosey, en internatskole for barn i Sveits med drikkeproblemer.
Senere ble Albert Hammond Jr med Casablancas til New York, der de delte en leilighet mens de studerte i New York University's Tisch School of the Arts. Der de offisielt begynte å kalle seg for The Strokes. Populariteten steg kraftig på «the Lower East Side» av New York, og de begynte å opptre på Mercury Lounge, et populært utested i Manhattan.


NeXT.
NeXT Inc. (også kalt NeXT Computer Inc. og NeXT Software Inc.) var et amerikansk datafirma som ble startet av Steve Jobs i 1986 etter at han ble presset ut av Apple av daværende daglig leder John Scully.
NeXT Software lagde – i tillegg til operativsystemet NeXTStep – flere legendariske maskiner der den mest kjente nok er NeXT Cube som var en sort, mattlakkert kube i magnesium på 1x1 fot.
NeXTStep ble senere til OpenStep og kunne kjøres på Intel-baserte systemer.
NeXT Software ble i 1997 solgt til Apple Computer.
Tim Berners-Lee brukte en "NeXT-cube" da han lagde den første anvendelige World Wide Web-programvaren.


Hervik.
Hervik er et sted i Tysvær kommune øst for Haugesund med ca. 250 innbyggere. Stedet er kjent for produksjon av saft og syltetøy, men det drives også med maritim virksomhet, turisme og kolonialhandel.
Stedet er bekreftet befolket siden 1300-tallet, og har graver fra bronsealderen. Navnet "Hervik" er etymologisk beslektet med Harwich i Storbritannia, "Here-wic", som betyr «viken hvor en (viking)hær slo seg ned». I middelalderskrift er stedet titulert "Heruicum".


Olympia Zacharias.
Olympia Zacharias (født 17. januar 1986 i Denigomodu) er en naurisk friidrettsutøver, som har spesielt seg på 100-meter løping. Hennes personlige rekord er 14,07 sekunder, som hun fikk under Friidrettsverdensmesterskapet i Paris i 2003. Hun var den eneste nauriske deltakeren der.


Katarere.
Katarer var en betegnelse på medlemmer av noen religiøse grupper i seinmiddelalderen. De var særlig utbredt i det sørlige Frankrike og det nordlige Italia fra ca år 1000. Katarene var nært sammenknyttet med Bogomilene, en kristen sekt som hadde stor oppslutning i Bosnia, Bulgaria og andre steder på Balkan.
Man mener at katarene gav opphav til ordet "kjetter". Ordet er fra gresk og betyr «ren».
Læren.
Katarenes lære var i slekt med gnostisk dualisme. De trodde på flere guder, men tilba bare én. De hevdet at jorda og all materie var ond og skapt av en demiurg, som ble identifisert med Djevelen. Menneskene måtte slippe fri fra materien. Den guden som beskrives i det gamle testamentet var Satan selv. Jesus forkynte derimot budskapet om den gode Gud, som var en annen enn den guden som omtales i det gamle testamentet.
Deres religiøse lærere ble kalt "de perfekte" og levde på en tildels asketisk måte. Trossamfunnet var organisert med prester (prefekter) og biskoper. Forkynnelsen skjedde i private hjem uten faste kirkelokaler. De kunne forrette en seremoni for dem som lå på dødsleiet. Den ble kalt "consolamentum". Den skulle være til fordel for dem i den åndelige tilværelsen.
De prekte et liv i nøysomhet og forsakelse, i kontrast til såvel den katolske som den ortodokse kirkes verdslige rikdom.
Under adelsskapets beskyttelse.
Katarene vant tilhengere flere steder i Frankrike, også innen adelen. De fikk lenge drive sin forkynnelse uten motstand fra det lokale adelsskapet. De ble etterhvert møtt med sterk motstand fra den katolske kirke, men uten at det lokalt ble gjort begrensninger i deres trosutøvelse.
På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i sør Frankrike. Den var særlig greven Raymond Roger Trencavel (1185–1209) som beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som albigensere, etter byen Albi.
Fra Sør-Frankrike spredte de seg også til Holland og Tyskland, men der ble de aldri noen store grupper.
Forsøk på omvendelse.
Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I en periode prøvde den katolske kirken å omvende katarene med fredelige midler.
I 1204 utnevnte pave Innocent III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud Amaury av Cîteaux. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire var cisterciensermunken Pierre de Castelnau. Tiltaket hadde liten effekt uten støtte hos de lokale myndighetene.
Andre som prøvde seg var Dominikus (kjent som sankt Dominikus) og hans medhjelpere. Deres metode var først og fremst forkynnelse og offentlige disputter med ledende katarer. Katarene valgte ofte et liv i streng fattigdom. For å vinne katarenes tillit, søkte den lille flokken av forkynnere å leve et like asketisk liv som dem. De maktet i liten grad å nå sine mål.
Korstogene.
Etterhvert ble bevegelsen ansett som en så stor fare for den katolske kirke, at pave Innocentius III beordret militær makt satt inn mot katarene og deres fører, grev Raymond. Han erklærte i juli 1209 hellig krig (albigenserkorstoget) mot dem etter å ha erklært katarene som satanister.
Etter å ha inntatt Béziers og massakrert 20 000 innbyggerne, tvang korstogshæren til Simon de Montfort innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg 15. august 1209, etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, "«kun medbringende sine synders last»", og de øvrige 400 ble brent eller hengt.
Om abbeden Arnaud Amaury som kan ha spilt en fremskutt rolle under plyndringen av Béziers og massakrene av byens borgere den 22. juli 1209, forteller legenden at da byen ble inntatt ble han spurt om hvordan man skulle skjelne mellom katolikker og katarer, og at han da svarte "Caedite eos! Novit enim Dominus qui sunt eius!" («Drep dem alle, for Gud kjenner sine»).
I løpet av noen år ble det lokale adelsskapet fratatt sine stillinger, og katarene ble enten drept eller tvunget til omvendelse uten trusler om dødsstraff.


Det apostoliske Pønitentiari.
Det apostoliske Pønitentiari (også kalt Den apostoliske skriftemålsdomstolen) er en av domstolene i Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den har ansvar for saker som berører skrifte av alvorlige synder som er reservert for Den hellige stol, og for administrasjon av avlatsordningen.
Domstolen ble opprettet mot slutten av det 12. århundre.
Den ledes av "storpønitentiaren" kardinal James Francis Stafford, og "regenten" pater Gianfranco Girotti, O.F.M.Conv.
Domstolen er et av de få organer i Den romerske kurie som ikke oppløses ved en paves død. Den nye paven står helt fritt til å oppnevne ny ledelse og nye medlemmer, men det er nødvendig å ha en fungerende domstol også under sedesvakans.
Storpønitentiarer.
Skriftemålsdomstolen


Apostolisk konstitusjon.
En apostolisk konstitusjon er et lovgivende dokument i Den katolske kirke.
Konstitusjoner er den høyeste form for lovgivende dokument, og brukes når paven gir, definerer eller modifiserer lover som er spesielt viktige. Blant temaer som er omhandlet i konstitusjoner finner man reorganiseringer av Den romerske kurie, spesielle fullmakter til Den apostoliske skriftemålsdomstol i forbindelse med hellige år og regler for pavevalg.
Apostoliske konstitusjoner får alltid navn etter de første ordene i originalteksten, som nesten alltid er på latin.


Valdensere.
Valdenserne begynte som et religiøst samfunn i 1170-årene under ledelse av kjøpmannen Petrus Valdés fra Lyon. De første valdensere bredte seg over Frankrike, Italia, Sveits og Sør-Tyskland, overalt utsatt for forfølgelser. Valdenserne sluttet seg senere til reformasjonen. Valdenserne er i vår tid en forholdsvis lite trossamfunn, som har sitt sentrum i Piemonte i Italia – i alpedalene vest for Torino. Gjennom utvandring fra Italia er det også oppstått Valdensiske menigheter i Sør-Amerika, i Uruguay og Argentina er det i dag ca 15 000 valdensere.
Valdés var høyt ansett som kjøpmann i byen. En dag han var sammen med sine venner, ble en av dem truffet av lynet, og døde momentant. Dette rystet ham, og han begynte å søke Gud. Nå begynte han å dele ut sin formue til de fattige i byen.
Valdés sørget for at evangeliene og salmene ble oversatt til folkets språk, provencalsk. Utstyrt med disse bega han seg ut på vandring for å forkynne evangeliet for alle han møtte og kom til.
Han fikk en tillatelse fra Den katolske kirke til å forkynne, bare det han sa ikke var i strid med prestenes ønsker. Ganske snart ble det tydelig at han ikke oppfylte dette kravet. Han ble offisielt ekskommunisert fra kirken i 1184. Valdés og hans medarbeidere gav seg ikke, og de opplevde stor interesse. Da de til sist ble forvist fra området, drog de til Alpene. Derfra kom læren deres til å bre seg ut over store deler av Europa. Valdés drog til slutt til Böhmen, der han ble til sin død.
Fordi flere skrifter ble brent under forfølgelsen er kunnskapen om deres tro og livsførsel lite kjent. Men deres lære vakte stor interesse, og noen steder ble hele landsbyer interessert i deres forkynnelse. Valdenserne møttes ofte i låver eller på annen måte under enkle forhold. De deltok ikke i krigføring. De la vekt på bibellesning og bibelkunnskap, på forkynnelse om den Hellige Ånd, Jesu gjenkomst og Guds rene ord. De forkastet de fleste av katolikkenes sakramenter. Noen kilder opplyser at de praktiserte bønn og salving til fordel for syke, og at noen av dem holdt sabbaten. De skal også ha praktisert troendes dåp.
Senere utviklet de seg allikevel bort fra sine opprinnelige særegenheter. Noen av dem begynte på nytt å praktisere flere katolske riter.
Forfølgelsen fra den katolske kirke vedble. Presset mot dem ble forsterket i og med opprettelsen av inkvisisjonen i 1231. Likevel fortsatte de å eksistere opp igjennom tiden frem til reformasjonen. På et tidspunkt bosatte mange valdensere og protestantiske immigranter seg i Provence. Dette førte til Mérindom-ediktet og en grusom massaker av innbyggerne i flere landsbyer i 1548.
Etterhvert hadde mange av dem knyttet forbindelser med reformasjonskirkene i Sveits og Frankrike. På en synode 1532 vedtok de en bekjennelse og kirkeordning av kalvinsk type. Det ble dannet kirker hvorav flere eksisterer den dag i dag. Noen av de mest kjente kirkene fins i Italia, der de driver en teologiskole i Firenze.


Arius.
Arius (gr. Areios) (ca. 250 – 336) var en oldkirkelig presbyter og teolog i Alexandria, av libysk opphav. Han ble fordømt på Konsilet i Nikea i 325, men vendte tilbake til Alexandria omkring år 334. Arius er kjent som arianismens opphavsmann.
Biografi.
Arius' bakgrunn før 318 e.Kr. er lite kjent. Epiphanius av Salamis skriver at Arius kom fra Libya. Det er vanlig å regne med at han var elev av teologen og filosofen Lucian av Antiokia, som var en origenistisk platoniker. Kildene antyder at han ble ordinert til prestbyter av biskop Achillas. Han sto som nummer to i rang blant prestbyterne i Alexandria, og han gjorde sin tjeneste i Baucalis området i byen. Arius skal ha vært en mann med god moral, i følge kildene. Videre ble det sagt at at han særlig hadde støtte blant unge kvinner i Alexandria og havnearbeiderne på kaia i Alexandria. De siste skrev han visstnok en rekke sjømannsviser for, med noe kristelig innhold.
I ca. 318 e.Kr. brøt det ut en konflikt i Alexandria mellom Arius og biskopen Alexander, denne striden kalles gjerne for den arianske strid. Arius var i følge den nevnte Epiphanius ca. 60 år i 318 e.Kr. Det hele startet med at biskopen (patriarken) Alexander holdt en preken der han uttrykte at Jesus var like evig som Faderen. Arius reagerte kraftig på denne påstanden, og det brøt ut strid mellom Arius og Alexander.
I 325 e.Kr. ble Arius, sammen med de som var tilhengere av ham – bl.a. biskop Eusebius av Cæsarea, fordømt. I 327 e.Kr. returnerte Arius fra eksil og ble gjeninnsatt på keiser Konstantins befaling, men Athanasius (som var blitt biskop) nektet å gjeninnsette Arius. Arius ble påny fordømt i 333 e.Kr, og erklært en hedning og fiende av den kristne tro.
I 336 e.Kr., etter å ha blitt kalt til Konstantinopel av keiseren for å rehabiliteres, dør Arius.


Surrealisme.
Surrealisme er en kunstretning i billedkunsten og litteraturen som ble inspirert av det ubevisste slik som det blir betraktet av psykoanalysen. Den oppsto i begynnelsen av det 20. århundre. Retningen forsøkte å fremstille det ubevisste og benyttet underliggjøring av virkeligheten og fremmedgjørelse.
Ordet "surrealisme" betyr "over realiteten" eller "utover realiteten". Bevegelsen ble fra 1921 anført av den franske forfatteren og kritikeren André Breton. Den søkte menneskets egen virkelighet i det ubevisste og nyttet inntrykk fra rus og drøm som inspirasjonskilde. Den forsøkte å utvide bevisstheten og virkeligheten på globalt nivå og å forkaste alle gjeldende verdier. Surrealismen innebærer derfor en anarkistisk oppfatning av kunsten og av verden. Surrealismen var påvirket av Sigmund Freud og hans tanker om det underbevisste.


Hafrsfjord.
Hafrsfjord er en fjord mellom Sola og Stavanger og et delområde i Madla bydel i Stavanger kommune i Rogaland fylke.
Området ligger ved kysten. Sverd i fjell er her reist som et monument over samlingen av Norge til ett rike. Slaget i Hafrsfjord stod i 872 eller litt seinere.
På Hestnes finner vi Fluberget med Sør-Rogalands største
Hafrsfjorden er en fjord avgrenset av Tananger, Sola og Madla. Den eneste bruforbindelse over fjorden er Hafrsfjord bru mellom Kvernevik i Stavanger kommune og Jåsund i Tananger krets i Sola kommune.
Delområdets areal er 5,78 km² og innbyggertallet i 2005 var 4003 personer. Hafrsfjord er inndelt i åtte grunnkretser.


Pastor Bonus.
"Pastor Bonus" («Den gode hyrde») er en apostolisk konstitusjon som ble utstedt av pave Johannes Paul II den 28. juni 1988. Dokumentets fremste formål var en reoranisering av Den romerske kurie.


Charvakaer.
Charvakaene dannet en åndelig retning i India i oldtiden. De synes å ha hatt et hovedsakelig ateistisk og naturalistisk syn. De kritiserte det bestående innen religionen på den tiden.
De nevnes allerede omkring 500 fvt. Deres filosofi synes likevel å ha dødd ut omkring 1400 evt. Ingen av deres bøker har blitt bevart frem til i dag, kanskje fordi de har blitt ødelagt av deres opponenter innen Hinduismen.
Det eneste gode vi kan oppnå, mente de, er det gode kroppen kan frembringe, målet med livet er derfor å få maksimalt med glede. En god handling er den som skaper balanse mellom gode og onde ting, mens en ond handling er den som gir mer smerte enn glede. De lærte også at naturen består av fire elementer.


Tenzin Gyatso.
Tenzin Gyatso (født 6. juli 1935 i Taktser i Amdo-provinsen i Tibet) er den fjortende og nåværende Dalai Lama, og blir i media ofte bare referert til som Dalai Lama. Han var den femte av 16 barn i en bondefamilie fra Amdo-provinsen i Tibet, og to år gammel ble han gjenkjent som reinkarnasjonen av den trettende Dalai Lama. Den 7. november 1950 ble han innsatt som Tibets statsoverhode, 15 år gammel, på et tidspunkt da Tibet sto overfor okkupasjon fra Folkerepublikken Kina.
Da den tibetanske motstandsbevegelsen gikk i oppløsning i 1959-opprøret flyktet Tenzin Gyatso til India, hvor han var aktiv i opprettelsen av den tibetanske eksilregjeringen, og med å bevare den tibetanske kulturen og utdannelsen blant de mange tusen tibetanske flyktningene.
Med sin karismatiske figur er Tenzin Gyatso blitt en anerkjent foredragsholder. Han er den første Dalai Lama som har reist til den
vestlige verden, hvor han har bidratt til å spre buddhismen i vest og arbeidet for å gjøre den tibetanske frigjøringssaken kjent.
I 1989 ble han tildelt Nobels fredspris.
Siden 1960 har han bodd i den lille fjellbyen Dharamsala i det nordlige India.
Tidlig liv.
Gyatso kommer fra en bondefamilie som tilhører befolkninggruppen Mongour, og hans opprinnelige navn var Lhamo Thondup. Han ble født 6. juli 1935 i den nordøstlige Amdo-provinsen i den lille og fattige landsbyen Taktser, på en bakketopp med utsikt over en bred dal. Foreldrene hans, Choekyong og Diki Tsering, levde som enkle bønder sammen med rundt tyve andre familier, noen av dem etniske Han-kinesere. De levde av å dyrke korn, hvete og poteter. Han var det femte overlevende barnet av en søskenflokk på ni. Den eldste av søsknene var hans søster Tsering Dolma, som var seksten år eldre. Hans eldste bror, Thupten Jigme Norbu, ble gjenkjent som reinkarnasjonen av den høytstående lamaen Takser Rinpoche. Hans andre eldre brødre er Gyalo Thondup and Lobsang Samten. Da Tenzin Gyatso var rundt to år gammel, ble det satt igang leting etter den nye reinkarnasjonen av Dalai Lama. Blant andre tegn ble det sagt at hodet til det balsamerte liket av den trettende Dalai Lama (som opprinnelig vendte mot sør) hadde flyttet seg på mystisk vis slik at det vendte mot nordøst. Kort tid etter hadde regenten Reting Rinpoche en visjon som indikerte Amdo og ett-etasjes hus som var flislagt på en særegen måte, og som hadde et særegent vannavløp. Etter å ha lett lenge fant de ut at Thundups hus lignet huset i Retings visjon. Dermed viste de Thondup forskjellige leker og ting, noen av dem hadde tilhørt den trettende Dalai Lama, mens andre ikke hadde tilhørt ham. Thondup identifiserte alle de tingene som hadde tilhørt den trettende Dalai Lama, og sa "Det er mitt! Det er mitt!"
Thondup ble gjenkjent som reinkarnasjonen av Dalai Lama og fikk navnet Jetsun Jamphel Ngawang Lobsang Yeshe Tenzin Gyatso («Hellige Mester, Varsomme Lys, Barmhjertig, Forsvarer av Troen, Hav av Visdom»). Tibetanske buddhister refererer vanligvis til ham som "Yeshe Norbu" («Edelstenen som oppfyller ønsker») eller bare "Kundun" («Tilstedeværelsen»). I vesten kalles han ofte «Hans hellighet Dalai Lama», og det er denne tittelen Dalai Lama selv bruker på sitt nettsted. Tenzin Gyatso begynte munkeutdannelsen sin seks år gammel. Da han var 25 år gammel tok han sin siste eksamen i Jokhang tempelet i Lhasa under den årlige Monlam festivalen (bønnefestivalen). Han besto prøven og ble gitt Lharampa graden, den høyeste "geshe" graden, som tilsvarer en doktorgrad i buddhistisk filosofi.
Livet som Dalai Lama.
I tillegg til å være den mest innflytelsesrike åndelige lederen i tibetansk buddhisme, har Dalai Lama tradisjonelt gjort krav på stillingen som Tibets statsoverhode. Den 17. november 1950 ble han innsatt som Tibets verdslige leder, 15 år gammel. Regjeringstiden hans ble kortvarig, for i oktober 1950 ble Tibet okkupert av Folkerepublikken Kina.
Den kinesiske Folkets frigjøringshær stanset ved en gammel grenselinje mellom Tibet og Xikang og krevde forhandlinger. Dalai Lama sendte en delegasjon til Beijing, og selv om han avviste kinesernes Syttenpunkts avtale for Fredelig Frigjøring av Tibet, forsøkte han å samarbeide med kineserne helt frem til 1959. I 1959 fant et opprør sted blant den tibetanske befolkningen. I det spente politiske klimaet fikk Dalai Lama og hans følge mistanke om at Kina planla et attentat mot ham. Som en følge av dette flyktet han til Dharamsala i India den 17. mars samme år, og nådde India 31. mars under det tibetanske opprøret.
Flukten fra Tibet.
Målet med flukten var å komme seg i sikkerhet slik at han kunne innlede forhandlinger med den kinesiske okkupasjonsmakten. I de ni årene som var gått siden kineserne okkuperte Tibet, har Dalai Lama gjort sitt ytterste for å stå på god fot med kineserne, og prøvd å få dem til å respektere tibetanernes levevis og la dem få dyrke sin buddhistiske religion i fred.
Kineserne har i denne tiden hatt som mål å innføre maoismen i Tibet, først med fredelige midler, men etterhvert med undertrykkelse og bruk av vold. 17. mars 1959 var situasjonen så spent at kineserne truet med å ødelegge palasset i Lhasa. Om kvelden kler Dalai Lama seg ut som soldat med en rifle over skulderen. Selv om det er kinesiske spioner i folkemengden utenfor palasset, er det ingen som kjenner Dalai Lama igjen fra andre soldater. Tidligere på dagen har Dalai Lamas mor, søster og bror forlatt palasset, utkledd som stammefolk. Flere religiøse lærere og ministre er også blitt smuglet ut av palasset.
I første omgang er målet å komme seg ut av Lhasa, slik at situasjonen kan normaliseres i hovedstaden. Dalai Lama håper å kunne gjenoppta forhandlinger med de kinesiske myndighetene, slik at han slipper å måtte forlate Tibet. I disse ufremkommelige fjellområdene fins det mange gjemmesteder. Tibets motstandsbevegelse har også tilhold her.
Under flukten må Dalai Lama og hans følge passere fjellpass i nesten 5000 meters høyde. Det er ikke veier, bare ridestier, og de må krysse elver på prammer og primitive båter. I tillegg er været uforutsigbart, med kraftige og plutselige snøstormer.
Etter elleve dager kommer følget fram til Lhuntse Dzong, et festningsliknende kloster som i århundrer har vært et senter for stedets religiøse og politiske liv. Her får Dalai Lama vite at kineserne har bombet både Lhasa by og palasset Norbulinka. Han bestemmer seg for å utrope en eksilregjering. På denne måten markerer han at han ikke frivillig har gitt fra seg makten.
Etter to dager flykter følget videre, mot sør, mot India. På forhånd sender de et sendebud som skal undersøke mulighetene for politisk asyl i landet. Følget blir overrasket av et kinesisk rekognoseringsfly, og Dalai Lama og hans medhjelpere skjønner at det haster å komme seg ut av landet. I landsbyen Mangmang, nær grensen til India, får Dalai Lama vite at han er velkommen til India. Under oppholdet i landsbyen får Dalai Lama dysenteri, og sterkt avkreftet kommer han seg til slutt ut av Tibet den 31. mars og blir etter hvert ønsket velkommen av Indias statsminister Jawaharlal Nehru.
Eksil i India.
Dalai Lama møtte statsministeren i India, Jawaharlal Nehru, for å få India til å legge press på Kina til å gi Tibet en autonom regjering da relasjonene til Kina ikke førte frem. Nehru ønsket ikke å øke spenningen mellom Kina og India, så han oppfordret Dalai Lama til å arbeide med sytten punkts avtalen som Tibet hadde med Kina. I 1959 flyktet Dalai Lama fra Tibet til India, og etablerte en eksilregjering i Dharamsala, som ofte blir referert til som «lille Lhasa».
Han opprettet et tibetansk utdanningssystem for å lære barna tibetansk språk, historie, religion og kultur. Det tibetanske institutt for utøvende kunst ble etablert i 1959, og Det sentrale instituttet for høyere tibetanske studier ble hoveduniversitetet for tibetanere i India. Han bidro til gjenopprettelsen av 200 klostre for å bevare den tibetanske buddhistiske læren og den tibetanske levemåten.
Dalai Lama appellerte til FN om Tibet-spørsmålet, og det resulterte i tre resolusjoner fra generalforsamlingen i 1959, 1961 og 1965. Disse resolusjonene pålegger Kina å respektere det tibetanske folkets menneskerettigheter og deres ønske om selvstyre.
I 1963 utformet han en demokratisk grunnlov som er basert på menneskerettighetene. Et tibetansk eksil-parlament blir valgt av de tibetanske flyktningene som lever over hele verden, og den tibetanske eksil-regjeringen blir likeledes valgt av det tibetanske parlamentet.
På kongressen for menneskerettigheter i 1987 i Washington D.C. foreslo han en fempunkts plan for Tibets fremtid. Planen gikk ut på at Tibet skulle bli en «fredssone», og at det skulle bli slutt på innvandringen av etniske kinesere til Tibet. Den oppfordret også til respekt for fundamentale menneskerettigheter og demokratiske rettigheter, og at Kina skulle slutte å bruke Tibet til atomprøvesprengninger, atomvåpenproduksjon og lagring av atomavfall. Til slutt oppfordret den til «seriøse forhandlinger» om Tibets fremtid.
Han la frem en lignende plan i Strasbourg i Frankrike 15. juni 1988. Der utvidet han fempunktsplanen og foreslo opprettelsen av et selvstyrt demokrati i Tibet, «i samarbeid med Folkerepublikken Kina». Denne planen ble avvist av den tibetanske eksilregjeringen i 1991.
I oktober 1991 uttrykte han ønske om å reise tilbake til Tibet for å forsøke å komme frem til en gjensidig vurdering av situasjonen sammen med de lokale kinesiske myndighetene. På dette tidspunktet fryktet han at et voldelig folkeopprør i Tibet ville finne sted, og ønsket å unngå det.
Den 5. juli 2005 appellerte han til deltakerne på ledermøtet for G8-landene om å lette byrden for de millionene av menneskene som sulter i verden. Han sa at møtet hadde et «positivt potensial».
Dalai Lama feiret sin 70-årsdag 6. juli 2005. Rundt 10,000 tibetanske flyktninger, munker og utenlandske turister samlet seg utenfor hjemmet hans. Patriark Alexius II av den russisk-ortodokse kirke sa: «Jeg medgir at den russisk-ortodokse kirke verdsetter de gode relasjonene den har til tilhengerne av buddhismen og håper på deres videre utvikling». President Chen Shi-bian i Taiwan deltok i en bursdagsfeiring som ble kalt «Omreisende med Kjærlighet og Visdom i 70 år» som fant sted i Hallen til minne om Chiang Kai-shek i Taipei. Presidenten inviterte ham til å komme tilbake for tredje gang i 2005. Hans tidligere besøk var i 2001 og i 1997.
Dalai Lama ønsker ikke å komme tilbake til Tibet med mindre Folkerepublikken Kina lar være å sette vilkår for hjemkomsten, noe de hittil har nektet å gå med på. Den 5. juli 2005 avslo Kina hans ønske om å komme tilbake på sin bursdag, til tross for at man frykter et folkeopprør mot de lokale myndighetene i Tibet og omegn dersom han dør i eksil.
Utenlandske relasjoner.
Siden 1967 har Dalai Lama reist verden rundt og besøkt 46 forskjellige nasjoner. Han møtte Pave Paulus VI i Vatikanstaten i 1973. Senere møtte han Pave Johannes Paul II i 1980 og også i 1986, 1988, 1990 og 2003. Han har også møtt Erkebiskopen av Canterbury, Dr. Robert Runcie, og andre ledere av den anglikanske kirken i London. Han har også møtt offisielle representanter for det jødiske og det katolske trossamfunn. Akkurat nå har han løpende kontakt med den russisk-ortodokse kirken. Den litauiske presidenten Vytautas Landsbergis inviterte ham til å tale for det Litauiske parlament, og Dalai Lama var den første utenlandske leder som gjorde dette. Han har løpende kontakt med India og har tidligere hatt kontakt med FN og USA. En uvanlig episode oppsto da Dalai Lama ble nektet å besøke Sør-Korea i 2001. Kinesiske utsendinger og Dalai Lama har hatt fire møter om Tibet-spørsmålet siden september 2002, noe som er blitt møtt med internasjonal støtte.
Sosiale og politiske standpunkter.
Den nåværende Dalai Lama har en tilnærmet universell appell blant tibetanske buddhister. Hans meninger om kontroversielle sosiale og andre spørsmål blir imidlertid ikke delt av alle tibetanske buddhist-lamaer, og disse standpunktene er ikke dogmatisk bindende for alle som praktiserer tibetansk buddhisme.
Den tibetanske uavhengighetsbevegelsen.
Det blir antatt at Dalai Lama støttet opprettelsen av den Tibetanske motstandsbevegelsen mens han var tvunget til å arbeide med Sytten punkts erklæringen med Kina, samtidig som han tilsynelatende samarbeidet med de kinesiske myndighetene. Hans brødre flyttet til Kalimpong i India, der de organiserte propaganda mot Kina og smuglet våpen inn i Tibet, med hjelp fra USA og indiske myndigheter. Det brøt ut kamper i Amdo og Kham i 1956 som senere spredte seg til midten av Tibet. Bevegelsen var imidlertid mislykket, og ble tvunget til å trekke seg tilbake til Nepal og/eller gå under jorda. Etter at forbindelsene mellom USA og Folkerepublikken Kina ble normalisert trakk USA tilbake sin støtte på begynnelsen av 1970-tallet. Dalai Lama endret senere sin politiske plattform mot en fredelig løsning der han ville bli gjeninnsatt i et demokratisk og selvstyrt Tibet.
I motsetning til oppfatningen om at den tibetanske ikke-voldelige linjen ikke har gitt dem så mye oppmerksomhet som de kunne ha fått med voldelige midler, så har denne linjen ført til langt mer støtte, penger og popularitet enn mange andre lignende saker. Dette skyldes i stor grad Dalai Lama, som er en av en av den vestlige verden mest avholdte skikkelser. Til tross for at Kina har satt en stopper for utviklingshjelp i FN-regi, så sørger et nettverk av private veldedighetsorganisasjoner for at den økonomiske støtten tibetanske flyktninger mottar per person er en av de høyeste i verden, noe som gjør at deres levestandard er høyere enn levestandarden til de innfødte indiske innbyggerne i det samme området.
Globale politiske standpunkter.
Dalai lama er motstander av bruk og lagring av masseødeleggelsesvåpen, og støtter nedrustning. I 1998 ga han sin støtte til et forslag fra Folkerepublikken Kina om å forby alle masseødeleggelsesvåpen. Som religiøs leder er Dalai Lama motstander av krig, men anerkjenner at andre verdenskrig, Koreakrigen og kanskje Afghanistan, var til det beste for sivilisasjonen og demokratiet. Han hevder imidlertid at ikke-vold er mer effektivt på lang sikt. Han skylder på stormaktene og mener at krig bare er en gammel vane.
Selv om Dalai Lama ba Det hvite hus om å «tenke seriøst på hvorvidt en voldelig aksjon er den riktige tingen å gjøre» i forkant av invasjonen i Irak, har han senere uttrykt et mer «langsiktig» syn på hvorvidt krigen i Irak kan rettferdiggjøres, og nekter å fordømme den. Han har gjentatt dette standpunktet en rekke ganger
siden den opprinnelige reportasjen i "New York Times".
Globale standpunkter i sosiale spørsmål.
Dalai Lama støttet opprettelsen av Dalai Lama-stiftelsen for å fremme fred og etikk over hele verden. Han antas ikke å være direkte involvert i denne stiftelsen. Han har også uttrykt sin tro på at moderne vitenskapelige funn bør ha presedens over gamle religioner
Det er blitt rapportert at han har uttalt seg slik om homofili: «Dersom to mennesker ikke har avlagt løfte om sølibat, og ingen av dem blir skadet, hvorfor skal ikke dette være akseptabelt?» Han har gjentatte ganger bekreftet sitt standpunkt om at homofile bør bli akseptert i samfunnet, men han har også uttalt at homofil praksis er seksuell utukt, noe som innebærer at homofil sex er akseptabelt for samfunnet generelt men ikke i buddhismen eller for buddhister. Som han forklarer i sin bok "Beyond Dogma": «Homoseksualitet, enten det er mellom menn eller kvinner, er ikke upassende i seg selv. Det som er upassende er bruken av organer som allerede er definert som upassende for seksuell kontakt.» Man kan derfor konkludere med at homofil praksis er upassende på samme måte som masturbasjon og oral- eller analsex er upassende for heteroseksuelle. Han har også medgitt at selv om han ikke er villig til å se bort fra de hellige skriftene på dette punktet, så kjenner han ikke grunnlaget for disse læresetningene, og han har uttrykt «villighet til å vurdere muligheten for at noen av læresetningene kan være spesifikke for en bestemt kulturell eller historisk kontekst.»
— Dalai Lama, "New York Times", 28. november 1993
Kritikk.
I oktober 1998 bekreftet Dalai Lama administrasjonen at de hadde mottatt 1.7 millioner dollar årlig på 1960-tallet fra de amerikanske myndighetene gjennom CIA, og at de hadde utdannet motstandsbevegelsen i Colorado (USA). Da CIA-offiseren John Kenneth Knaus i 1995 spurte Dalai Lama om CIA hadde gjort en god eller dårlig ting ved å gi denne støtten, svarte han at selv om det hadde hjulpet på moralen til de som hadde kjempet mot kineserne så hadde «tusenvis at liv gått tapt under motstandskampen», og videre at «de amerikanske myndighetene hadde involvert seg i hans lands affærer som et ledd i taktikken under den kalde krigen, og ikke for å hjelpe Tibet.»
Den britiske journalisten Christopher Hitchens skrev i 1998 en av Dalai Lama hvor han stilte spørsmål ved hans påståtte støtte til Indias atomprøvesprengninger, hans økonomiske fordeler av kontakten med Hollywood-kjendiser som Richard Gere, og uttalelser der han gir sin støtte til prostitusjon. Dalai Lama mottok en stor donasjon fra Shoko Asahara, leder for Aum Shinrikyo-sekten i Japan, som var ansvarlig for å slippe nervegassen sarin på T-banen i Tokyo. Dette fant imidlertid sted lenge før Asahara iverksatte angrepet.
Dalai Lama blir noen ganger kritisert for å endre budskapet sitt slik at det skal være spiselig for hans publikum, og fordi han noen ganger endrer standpunkt etter situasjonen. Han har også blitt kritisert for det blandede budskapet han sender: På den ene siden kommer han ofte med uttalelser mot kineserne som sjokkerer og fører til sterk motstand mot dem, men på den andre siden ber han folk ha barmhjertighet overfor kineserne. Han er også blitt tatt for å ta parti i en sak for så å skifte mening, ofte som svar på kritikk. Denne tendensen har ført til at begge sider i forskjellige saker tror at Dalai Lama har tatt deres parti, for eksempel i saken om homofili, abort, krigen i Irak, selvstendighetskrigen i Kashmir, atomvåpen og så videre. Dette bør imidlertid ses i sammenheng med den buddhistiske tilnærmingen til pedagogikk, der man mener at en læresetning kan være til gode for en person, men ikke for en annen.
Kritikere har også hevdet at det føydale Tibet ikke var så fredelig og harmløst som Dalai Lama har gitt inntrykk av. Kritikere hevder at det i tillegg til livegenskap var tilstander som i praksis innebar slaveri. Straffeloven inneholdt forskjellige former for kroppslig avstraffelse i tillegg til dødsstraff. Dalai Lama har senere fordømt disse gamle føydale ordningene, og uttalt at han var villig til å innføre reformer før kineserne invaderte Tibet.
Internasjonal innflytelse.
Dalai Lama snakker engelsk og har lykkes i å vinne sympati for selvstyre i Tibet, blant annet fra tallrike Hollywood-kjendiser som Richard Gere, og fra lovgivende myndigheter i flere viktige nasjoner.
De kinesiske myndighetene har fra tid til annen erklært at Tenzin Gyatso er tilhenger av et selvstendig Tibet. Over tid har han utviklet et offentlig standpunkt som går ut på at han ikke er tilhenger av tibetansk selvstendighet, og at han ikke ville hatt noe imot en status der Tibet har internt selvstyre, mens Folkerepublikken Kina tar hånd om visse deler av Tibets forsvar og utenrikspolitikk. I denne middelvei-tilnærmingen har han foreslått at de kinesiske myndighetene burde ta hånd om utenrikspolitikk og forsvar, og at Tibet burde administreres av demokratisk valgte organer.
Det har vært jevnlige og stillferdige forhandlinger mellom den tibetanske eksilregjeringen og Kina. I dag ønsker Dalai Lama å diskutere saken om selvstyre for Tibet innenfor Kina, mens de kinesiske myndighetene har insistert på at de kun vil forhandle om Dalai Lamas hjemkomst til Tibet.
Den 18. april 2005 plasserte Time Magazine Tenzin Gyatso på listen over verdens 100 mest innflytelsesrike personer.
Den 22. juni 2006 bestemte det kanadiske parlamentet enstemmig at Tenzin Gyatso skulle bli æresborger i Canada. Det var den tredje gangen i historien at myndighetene i Canada har gitt denne æresbevisningen, de andre har vært Raoul Wallenberg i 1985 og Nelson Mandela i 1998.
Æresbevisninger.
Dalai Lama har mottatt mange æresbevisninger i løpet av sin åndelige og politiske karriere. Den 22. juni 2006 ble, han som en av tre personer noensinne, tildelt kanadisk æresborgerskap av parlamentet i Canada. Den 28. mai 2005 mottok han Christmas Humphreys-prisen fra buddhistforbundet i Storbritannia. Hans kanskje viktigste æresbevisning var Nobels Fredspris, som han mottok i Oslo 10. desember 1989 (se under).
Nobels fredspris.
I 1989 ble Tenzin Gyatso tildelt Nobels Fredspris. Formannen i Nobelkomiteen sa at dette var "delvis for å ære minnet om Mahatma Gandhi." Offisielt ble han tildelt prisen fordi komiteen ønsket å anerkjenne hans arbeid i kampen for frigjøringen av Tibet, og for arbeidet med å nå en fredelig løsning istedenfor å bruke vold.. I sin takketale kritiserte han Kina for maktbruken mot studentene som protesterte på Den Himmelske Fredsplass i 1989. Han uttalte imidlertid at studentenes bestrebelser ikke hadde vært til fånyttes. Talen hans fokuserte på viktigheten av en fortsatt bruk av ikke-vold og hans ønske om å opprettholde en dialog med Kina for å forsøke å finne en løsning på situasjonen.
Filmer om Dalai Lama.
Blant filmene som er blitt produsert nylig om den 14. Dalai Lama er "Kundun" og "Syv år i Tibet".


Sosialliberalisme.
Sosialliberalisme er en retning innenfor liberalismen.
Sosialliberalisme som ideologi oppsto som en reaksjon mot de sosiale forskjellene i 1800-tallets England. I motsetning til den klassiske liberalismen ønsker sosialliberale å bruke reguleringer og omfordeling. Sosialliberalismen skiller seg fra sosialdemokratiet og sosialismen ved at den vektlegger liberalismen som mål for politikken, og ved at den er mer åpen for kapitalismen. Det motsatte av sosialliberalisme er sosialkonservatisme.
Sosialliberale vektlegger også sterk konkurranseutsetting av politisk og økonomisk makt. Sosialliberalismen skiller seg fra konservative og liberalister ved at den ser staten som et verktøy for å skape frihet og muligheter for enkeltindividet, og ved at den har et radikalt preg, det vil si at sosialliberale politikere ikke gir eksisterende samfunnsstrukturer og etablerte løsninger forrang.
Ideologien ligger i midten av aksen høyre/venstre fordi den legger vekt på størst mulig frihet og samtidig et sterkt sosialt ansvar. Alle har krav på menneskerettigheter (som ligger i ordet sosial-) og alle skal ha størst mulig frihet. For at alle skal ha størst mulig frihet må friheten ha en grense (liberal-), også kjent som «min frihet slutter der din frihet begynner». En kan for eksempel ikke få frihet til å bestemme over andres liv. Full frihet er etter denne definisjonen anarki. Sosialliberale prøver å sette denne grensen slik at alle får størst mulig frihet til å bestemme over eget liv.
Kritikere av sosialliberalisme hevder ideologien fremmer sosial oppløsning, ved at tradisjonelle sosiale verdier og normer forkastes. Eksempler kan inkludere ekteskapslovgivningen der sosialliberale gjerne ønsker å sidestille likekjønnet samliv med det tradisjonelle ekteskapet og la likekjønnede par adoptere barn.
Det norske sosialliberale partiet er Venstre. Andre sosialliberale partier i Skandinavia er det Radikale Venstre i Danmark, og Folkpartiet i Sverige. Et eksempel på et sosialliberalt samfunn er Nederland.


Paul Shan Kuo-hsi.
Paul Shan Kuo-hsi S.J. (kinesisk: 單國璽; pinyin: "Paul Shan Guoxi", født 3. desember 1923 i Puyang som da var i Hebei i Kina, død 22. august 2012) var katolsk kardinal og erkebiskop av Kaohsiung på Taiwan.
Paul Shan Kuo-hsi trådte inn i jesuittordenen i Beijing i 1946. Han fikk sin teologiske utdannelse i Kina og Filippinene og ble presteviet i Baguio City på Filippinene i 1955.
Etter prestevielsen sendte ordenen ham til videre studier ved jesuittenes universitet i Cagayan de Oro (Mindanao) og deretter til deres universitet "Gregoriana" i Roma).
Han virket i Cebu City i Visayas på Filippinene, der kinesiske jesuitter driver personalmenigheten "Sacred Heart" for kinesiske katolikker. Der var han direktør for den kinesiske avdelingen av "Sacred Heart School". Senere var han novisemester for jesuittene i Thu Duc i Vietnam, før ordenen i 1963 forflyttet ham til Republikken Kina (Taiwan). Der hadde han en rekke verv ved jesuittenes skoler og til slutt som bispedømmevikar i erkebispedømmet Taipeh.
I 1979 ble han utnevnt av pave Johannes Paul II til biskop av Hwalien, og i 1991 forflyttet til storbyen Kaohsiung. Paven gjorde ham til kardinalprest av San Crisógono i 1998.
Han var den femte kinesiske kardinal noensinne (etter de avdøde kardinalene Thomas Tien-Ken-Sin, Paul Yü Pin, Ignatius Kung Pin-Mei og John Baptist Wu Cheng-chung); den sjette dersom man teller med den filippinskfødte fullblods kineseren Jaime L. Sin, erkebiskop av Manila.


Benjamin Raich.
Benjamin Raich (født 28. februar 1978 i Arzl im Pitztal) er en østerriksk alpinist.
Han vant sin første internasjonale mesterskapsmedalje i slalåm under VM i St. Anton i 2001, det var en sølvmedalje. I OL 2002 tok han bronse i både slalåm og i kombinasjonsøvelsen.
Benjamin Raich lyktes over all forventning under VM i alpint 2005 i Bormio i Italia. Han ble verdensmester i kombinasjonen og i slalåm, sølv i storslalåm og i lagkonkurransen for nasjonslag, samt bronse i Super-G.
I 2005/2006 sesongen vant Benjamin Raich verdenscupen sammenlagt. Benjamin Raich har fem andre plasser i verdenscupen sammenlagt.
Raich ble dobbeltvinner under OL 2006 i Torino, da han gikk til topps i både slalåm og storslalåm.


Miloslav Vlk.
Miloslav Vlk (født 17. mai 1932 i Lísnice Sepekov i Tsjekkia (dengang Tsjekkoslovakia)) er kardinal og erkebiskop av Praha.
Etter å ha tatt artium i 1952 arbeidet han på en bilfrabrikk i to år, og utførte så militærtjenesten 1953–1955. Han begynte så på Karoly-universitetet i Praha, og tok doktorgrad i arkivtudier. I 1964 begynte han studier ved det teologiske fakultet i Litomerice.
Vlk ble presteviet 23. juni 1968. Dette fant sted under Praha-våren. Han virket under biskop Josef Hlouch av Céske Budejovice frem til 1971, da kommunistene på grunn av hans popularitet fikk ham flyttet til et avsidesliggende fjellområde. hvor han var til 1978. Det året tok myndighetene fra ham retten til å virke som prest. De neste ti årene tilbrakte han i skjul i Praha, hvor han virket som prest for små undergrunnsgrupper. Frem til 1986 arbeidet han ved siden av som vindusvasker, inntil han måtte slutte med dette av helsemessige årsaker, og deretter arbeidet han i arkivet i Statsbanken i Praha til 1988. 1. januar 1989 fikk han som følge av den politiske oppmykningen igjen lov til å virke åpent som prest. I 1989 og 1990 virket han i Vest-Bøhmen ved grensen til Bayern.
Etter fløyelsrevolusjonen i desember 1989 ble han den 14. februar 1990 utnevnt til biskop av Céske Budejovice. Han ble bispeviet 31. mars 1990. 27. mars 1991 tok han over som erkebiskop av Praha etter kardinal Tomasek.
Pave Johannes Paul II utnevnte ham til president for Rådet for europeiske bispekonferanser i 1993. Året etter, den 26. november 1994, utnevnte paven ham til kardinal.


Medal of Honor.
a>. Han ble tildelt medaljen i 1896 og bærer på dette fotografiet medaljen i båndet i de farger som ble innført samme år
a>, der han falt. Det ble foretatt 464 tildelinger av Medal of Honor for innsats under andre verdenskrig
Medal of Honor ("Æresmedaljen") er den høyeste militære utmerkelsen som tildeles av Amerikas forente stater. Medaljen tildeles medlemmer av USAs væpnede styrker som har utmerket seg på en fremragende måte ved mot og fryktløshet, med risiko for eget liv, og utover det plikten krever, i innsats mot fienden. Utmerkelsen tildeles også posthumt.
Personell i alle av USAs forsvarsgrener kan motta medaljen. Den finnes i tre versjoner: en for hæren; en for marinen, marineinfanteriet og kystvakten; og en for flyvåpenet. Medaljen er den eneste som av personell i USAs væpnede styrker bæres i bånd om halsen. Kommandørtegnet for Legion of Merit bæres også om halsen, men tildeles utelukkende utlendinger.
Medal of Honor tildeles av USAs president. Tildeling skjer i Kongressens navn, noe som også er inngravert på medaljens revers. Dette har medført at medaljen omtales som "Congressional Medal of Honor", selv om dette ikke er utmerkelsens offisielle navn.
Opphav.
Medal of Honor har sitt opphav i Den amerikanske borgerkrigen og ble først tatt i bruk i sjøforsvaret. Den 21. desember 1861 undertegnet president Abraham Lincoln loven om Medal of Honor. Utmerkelsen var ment for menige og underoffiserer som i den pågående konflikten utmerket seg ved mot og godt sjømannskap på annen måte. Oppdraget om å utforme og produsere utmerkelsen ble gitt til Philadelphia Mint. Den 12. juli 1862 ble utmerkelsen også innført i hæren, også der for menige og befal. I 1863 ble medaljen gjort permanent. Kriteriene er senere utvidet slik at også offiserer kan motta Medal of Honor.
Forholdet til andre utmerkelser.
Medal of Honor er den eldste militære utmerkelse som fortsatt utdeles i USA. Tidligere utmerkelser fra Den amerikanske uavhengighetskrigen, nærmere bestemt Fidelity Medallion fra 1780 og Badge of Military Merit, etablert av George Washington i 1782, ble ikke permanente, selv om Purple Heart offisielt er basert på Badge of Military Merit. Under Den meksikansk-amerikanske krigen ble et Certificate of Merit innstiftet spesifikt for dem som utmerket seg i denne krigen, men dette ble først i 1905 omdannet til en medalje.
Medal of Honor er fra årene omkring første verdenskrig supplert av andre utmerkelser, som kan tildeles for mot, tapperhet eller edel dåd av en karakter som ikke helt når opp til kravene som settes for Medal of Honor.
I 1918 ble Distinguished Service Cross innført, mens Navy Cross kom i 1919. Air Force Cross ble innstiftet i 1965. Disse tre medaljene tildeles for usedvanlig heltemot og rangerer umiddelbart etter Medal of Honor. Silver Star, som også tildeles for mot i kamp, ble etablert i 1932 og rangerer på nivået etter gruppen av fortjenstmedaljer, der det finnes både felles og egne medaljer for forsvarsgrenene. Like etter Silver Star følger Legion of Merit, etablert i 1942, og Distinguished Flying Cross, etablert i 1926. Disse utmerkelsene tildeles også personell som utmerker seg i felt. Neste trinn av utmerkelser er en gruppe medaljer som tildeles for heltedåd: Soldier's Medal, Navy and Marine Corps Medal, Airman's Medal og Coast Guard Medal. Andre medaljer for heltedåd og innsats i strid, og som rangerer et trinn lavere, er Bronze Star Medal, Purple Heart og Air Medal.
Medal of Honor utgjør toppen av det som omtales som «ærespyramiden» i USAs væpnede styrker.
Utforming.
Et utstilt eksemplar av hærens versjon av Medal of Honor
Medal of Honor har tre ulike utseender: En for hæren; en for marinen, marineinfanteriet og kystvakten; og en for flyvåpenet. Utseendet har også endret seg i årenes løp.
Båndstripen er lys blå med fem hvite stjerner. Den er felles for alle forsvarsgrener.
Marinen.
I USAs sjøforsvar har Medal of Honor hatt fire forskjellige utseender. Medaljen, slik den ble utformet for marinen i 1861, var av bronse og besto av en femtagget stjerne med spisser som er dekorert med endte i trekløverformer. Midtmedaljongen har et motiv av gudinnen Minerva som med et skjold i den ene hånden og fasces i den andre jager bort personifikasjonen av uenigheten. Medaljen er i første versjon opphengt i båndet i et ledd utformet som et anker. Båndet er en variant av USAs flagg, med et blått felt øverst og loddrette striper i rødt og hvitt nederst. Båndet har klammer i både øvre og nedre kant. Medaljen ble båret i bånd på brystet.
I 1913 ble båndet endret til lyst blått med hvite stjerner, mens selve medaljen beholdt sitt utseende. Et slikt medaljebånd hadde hæren innført i 1904.
I 1917 ble medaljens utseende omgjort til et gullkors med utbøyde armer lagt på en krans av eik og laurbær. Korsets armer hadde ankere som motiv. Midtmedaljongen ble gjort oktogonal og fikk motiv av en ørn, som i USAs store segl. Borden fikk innskriften «UNITED STATES ARMY 1917–1918». Båndet fikk nå bare én klamme, plassert øverst på båndet, med innskriften «VALOUR». Medaljen ble nå opphengt i båndet i en ring og var fortsatt til å bære på brystet. Denne varianten av Medal of Honor kalles «Tiffany-korset», etter produsenten Tiffany & Co. i New York.
I 1942 ble det bestemt å gå tilbake til utformingen medaljen hadde ved innstiftelsen i 1942. Samtidig ble bæremåten endret og medaljen har fra da av vært båret i bånd om halsen. Båndet er fortsatt lyst blått og har et felt foran der det er plassert tretten hvite stjerner. Medaljen har ellers samme motiv som medaljene fra 1861. På revers står innskriften «AWARDED TO» foran mottagerens inngraverte navn.
Hæren.
Hærens versjon av Medal of Honor hadde fra 1862 til 1896 samme grunnleggende utseende som medaljen marinen tildelte. Forskjellen besto i at hærens versjon var opphengt i båndet i et ledd utformet som en ørn med utslåtte vinger sammen med en kanon og kanonkuler. Medaljebåndet var utstyrt med en klamme øverst. Klammen har et skjold og overflødighetshorn som motiv.
I 1896 ble det bestemt at båndet for medaljen skulle endres. Dette hadde sin bakgrunn i at mange veteranorganisasjoner og patriotiske foreninger kopierte medaljebåndet til sine egne utmerkelser. Hærens bånd for Medal of Honor ble nå endret til rødt, med en bred blå midtstripe, som i midten har en smal hvit stripe.
I 1904 endret hæren utseende for både medaljen og båndet. Medaljen ble gjort til en femtagget stjerne i gull lagt på en laurbærkrans med grønnemaljerte blader. Midtmedaljongen fikk en høyrevendt byste av Minerva som motiv. Borden omkring medaljongen fikk innskriften «UNITED STATES OF AMERICA». Medaljen ble opphengt i båndet i et ledd bestående av en ørn med utslåtte vinger, som i klørne holder en laurbærkvist og en samling piler. Ørnen sitter på et panel som bærer innskriften «VALOR». Båndet ble gjort til lyst blått med hvite stjerner. Medaljen var fortsatt til å bære i bånd på brystet.
I 1942 ble bæremåten endret, slik at medaljen deretter bæres i lyst blått bånd om halsen, slik som i marinens versjon. Selve utseendet for medaljen ble ikke endret. På revers står innskriften «THE CONGRESS TO» foran mottagerens inngraverte navn.
Luftforsvaret.
Personell i luftforsvaret fikk tildelt Medal of Honor i hærens versjon inntil det i 1960 ble innført en egen versjon for Luftforsvaret. Luftforsvarets versjon består av en femtagget stjerne i gull lagt på en laurbærkrans med grønnemaljerte blader. Midtmedaljongen har hodet av Frihetsgudinnen som motiv. Borden har en ring av 34 stjerner. Medaljen er opphengt i båndet i et ledd utformet som Luftforsvarets merke: en vinget tordenkile med et panel øverst der innskriften «VALOR» står.
Luftforsvarets versjon av medaljen er opphengt i samme type lyst blått bånd til å bære om halsen som marinens og hærens versjon.
Tildelinger.
Legen Mary Walker, den eneste kvinnelige mottager av Medal of Honor, ble fratatt utmerkelsen i 1917 fordi hun tjenestegjorde i borgerkrigen som sivil, men fikk den tilbake i 1977.
I alt har det blitt tildelt 3 469 medaljer, men kun 851 siden andre verdenskrig.
Nominasjon om tildeling skjer ved forslag fra den foreslåttes avdeling, som så behandles tjenesteveg. Det er også mulig for medlemmer av Kongressen å innstille om tildeling, gjerne etter forslag fra noen i kongressmedlemmets valgkrets. I slike tilfeller godkjennes tildeling ved vedtak i Kongressen. Medaljen tildeles siden 1918 av presidenten på vegne av Kongressen.
Grunnlaget for tildeling har endret seg over tid. Heltemodig innsats i strid, edel dåd og redningsdåd har blitt belønnet med Medal of Honor. Under borgerkrigen var Medal of Honor USAs eneste militære utmerkelse. Den ble tildelt for innsats som senere ble hedret med andre utmerkelser, slik som Silver Star eller Navy Cross. Fra tidlig på 1900-tallet og framover til andre verdenskrig tildelte marinen medaljen for innsats i kamp, så vel som for modig innsats i fredstid, for eksempel ved ulykker om bord og for redningsdåd. I 1942 gikk sjøforsvaret bort fra praksisen med å tildele Medal of Honor for innsats i andre tilfeller enn i krig. Medaljen kunne også tildeles for fremragende innsats av annen enn militær art, som til Richard E. Byrd og Floyd Bennett for ekspedisjonen mot Nordpolen, og til Charles Lindbergh for sine flybragder.
De fleste medaljer, 69,3%, har tilfalt personell i hæren, mens 21,5% av tildelingene har vært til sjøforsvarspersonell og 8,6% for marinekorpsmedlemmer. Luftvåpenet står for 0,5% av tildelingene. Ett medlem av kystvakten har fått tildelt Medal of Honor. I alt 18% av tildelingene har skjedd posthumt.
I 1916 ble mottagere av Medal of Honor innvilget en særpensjon, noe som ga incentiver til å øke antallet tildelinger. Tildelingspraksis utviklet seg slik at flere enn dem som strengt tatt oppfylte de strenge kriteriene fikk medaljen. På bakgrunn av kritikk mot dette ble alle tildelinger gjennomgått og 910 mottagere ble strøket. Mange av disse tilhørte samme avdeling under borgerkrigen og var belønnet med Medal of Honor for å ha meldt seg frivillig til en ny tjenesteperiode etter at den første hadde utløpt.
Den eneste kvinnelige mottager av Medal of Honor, feltlegen Mary Edwards Walker, ble i 1917 også fratatt sin medalje. Hun hadde tjenestegjort som sivil og ved revurderingen i 1917 ble hennes innsats ikke ansett som å ha foregått i kamp. Hun fikk utmerkelsen tilbake av president Jimmy Carter i 1977. Walker er fortsatt eneste kvinne som har mottatt Medal of Honor. En annen kjent mottager, Buffalo Bill, ble også fratatt sin medalje i 1917. Kanselleringen ble opphevet i 1989.
Etter tilbakekallelsen av medaljene i 1917 er ingen mottager av Medal of Honor fratatt sine utmerkelser.
Det største antall tildelinger, 1522 i alt, fant sted for innsats i borgerkrigen. 464 tildelinger fant sted på grunnlag av innsats i andre verdenskrig og 426 i indianerkrigene. Vietnamkrigen er representert ved 246 tildelinger, Koreakrigen med 133, første verdenskrig med 124 og Den spansk-amerikanske krig med 110 tildelinger. Det er foretatt fire tildelinger for innsats under krigen i Irak og fire for innsats under krigen i Afghanistan.
Det lave antallet tildelinger av Medal of Honor for innsats i krigene i Irak og Afghanistan har avfødt debatt omkring tildelingskriterier og praksis. Antallet mottagere har ligget på mellom 2,9 per tjenestegjørende i andre verdenskrig til 2,3 per tjenestegjørende i Koreakrigen. I USAs krig mot terror lå tallet per april 2009 på 0,1 tildeling per tjenestegjørende. Som et resultat av kritikken påla Kongress USAs forsvarsdepartement å gjennomgå tildelingskriteriene.
Utviklingen har medført kritikk om at heroisk innsats ikke lenger verdsettes på samme måte som før eller belønnes med utmerkelser som rangerer lavere enn Medal of Honor. Samtidig er teknologisk utvikling og endringer i måten krig føres på er benyttet som forklaringer på hvorfor det tildeles færre utmerkelser for heltemodig innsats nå sammenlignet med tidligere kriger. Det er også nevnt at forventningene til innsats kan være forskjellig i en vernepliktshær og i en hær basert på rekruttering av frivillige, der det forventes mer av dagens frivillige enn man før forventet av vernepliktige.
Salvatore Giunta er den første som har fått medaljen i live siden Vietnamkrigen. Han fikk den for sine handlinger under et bakholdsangrep i Afghanistan i 2007, hvor han reddet flere av sine medsoldater da de ble angrepet av Taliban.
Privilegier.
Æresflagget for mottagere av Medal of Honor overleveres til foreldrene til Navy SEAL Michael Murphy, som utmerket seg i kamp i Afghanistan og falt der. Bilde fra tildelingsseremonien i Washington, DC i 2007
Mottagere av Medal of Honor tilstås en rekke fordeler av symbolsk og materiell art.
Innen USAs væpnede styrker gis mottagere av medaljen militær hilsen også av personer med høyere rang. I 2003 ble det innført et æresflagg for mottagere av medaljen. Flagget er blått og har tretten hvite stjerner.
Mottagere mottar en månedlig ekstrapensjon, samt et særlig tillegg ved avgang fra de militære styrker. Barn av mottagere nyter spesielle rettigheter ved opptak til militærakademier.
I 1958 etablerte president Dwight Eisenhower "Congressional Medal of Honor Society", der alle mottagere av medaljen gjøres til medlemmer. Selskapet skal fostre brorskapet mellom mottagerne, fremme respekt for mottagerne og ivareta minnet om avdøde mottagere.


Kenneth Sivertsen.
Kenneth Sivertsen (født 16. januar 1961 på Mosterhamn i Bømlo kommune, død 24. desember 2006 i Bergen) var en norsk gitarist, sanger, artist, komponist og humorist.
Gjennom sin karriere komponerte og fremførte Sivertsen musikk innen en rekke forskjellige stilarter, for eksempel klassisk musikk, visesang, jazz, pop, samtidsmusikk og rock. Han laget også musikk for film, ballett og teater.
Barndom og oppvekst.
Sivertsen debuterte på bassgitar på en juletrefest som 8-åring. Noen år senere dannet han gruppen "One Two Three" sammen med noen kamerater. Etter ungdomsskolen gikk han to år på Voss Folkehøgskule (1977–79), et opphold som betød mye for hans videre musikalske utvikling. Flere av gitarstykkene han lagde i denne tiden ble senere utgitt på platen "Spør Vinden" (1988).
Sivertsen var for det meste selvlært, men fikk også i kortere perioder gitarundervisning av Torbjørn Wiberg og Arild Hansson, og i komposisjon av Magnar Åm.
1980-tallet.
I 1981 skrev han sin første symfoni, "Håp", som ble urfremført av Oslo Filharmoniske Orkester tre år senere. I 1983 utga Sivertsen sin første plate, "Einsamflygar", som ble produsert av Erik Hillestad og utgitt av Kirkelig Kulturverksted.
Utover på 80-tallet ble Sivertsen kjent gjennom ulike opptredener i TV og radio, og gjennom utstrakt turnering – bl. a. sammen med Karl Seglem og Jan Eggum. I 1984 komponerte han sin andre symfoni, "Timeglaset og Morgonstjerna" og året etter fulgte jazzplaten "Amalgamation".
Verket "Himmelsyn" ble i 1988 kåret til Årets verk av NOPA. Samme år ble viseplaten "Spør Vinden" utgitt.
1990-tallet.
I 1990 kom platen "Flo", hans andre utgivelse på Kirkelig Kulturverksted. Mange av låtene på denne platen ble senere utgitt i engelskspråklige versjoner på albumet "High Tide" (1994).
Sivertsen ble etterhvert kjent som en talentfull multikunstner, og samarbeidet blant annet med fremtredende amerikanske jazzmusikere som Michael Brecker, Mike Mainieri, Tony Levin og Bob Mintzer. Utgivelsene "Remembering North" (1993) og "One Day In October" (1998) ble begge utgitt i USA, og fikk glimrende anmeldelser i utenlandsk presse.
Fra 1992 til 1997 var han kjæreste og samarbeidet kunstnerisk med Herborg Kråkevik. Dette samarbeidet resulterte blant annet i den suksessfulle forestillingen "Cabaret" og Kråkeviks plate "Mi Haugtussa".
På flere av platene sine satte Sivertsen melodi til dikt av bl. a. søsteren Solfrid Sivertsen, Birger Røksund, Halldis Moren Vesaas og Aslaug Vaa. Han samarbeidet også en del med forfatteren Jon Fosse.
I tillegg til sine egne plater, bidro Sivertsen også på utgivelser av bl. a. Silje Nergaard, Jan Eggum, Sigvart Dagsland, Anne Karin Kaasa, Sigmund Groven, Johannes Kleppevik og Aftenlandet.
I 1998 gav Sivertsen ut platen "Melk og Honning", der han gjorde sine egne versjoner av kjente bedehussanger. Platen inneholdt også en versjon av Eric Claptons låt "Give Me Strength".
2000-tallet.
I 2000 kom "Blod og Bensin", et album med sterke og personlige tekster. Året etter sendte TV 2 to dokumentarprogrammer om musikken hans med tittelen "Kenneths Reviderte Verden".
Sivertsen slet mye med sykdom i denne perioden, men klarte likevel å lage ny musikk. Etter å ha fått beskjed av legene om at han kun hadde kort tid igjen å leve, komponerte han sitt ambisiøse "Requiem". Dette verket ble fremført av Bergen filharmoniske orkester i 2003, til gode kritikker.
Sine siste offentlige opptredener gjorde Sivertsen med forestillingen "The Kenneth Sivertsen and Severin-show" i Bergen i september 2004. Samme høst kom platen "Fløyel", som inneholdt både eldre og nyere innspillinger, inkludert materiale fra "Requiem".
27. februar 2005 falt Kenneth Sivertsen om på kaien i Haugesund i et epilepsianfall og pådro seg samtidig hjerneblødning. På grunn av store blodansamlinger i hodet måtte legene fjerne deler av hodeskallen hans. Delene ble dypfryst og siden operert inn igjen, men Sivertsen fikk nye hjerneblødninger og måtte gjennom nye operasjoner.
I november og desember 2006 ble det holdt fire hyllestkonserter til Kenneth Sivertsen på Bømlo. Konsertserien hadde navnet "Draumespor", etter en av hans plater, og viste bredden i hans karriere som komponist.
Kenneth Sivertsen døde den 24. desember 2006, 45 år gammel, på Haukeland universitetssykehus i Bergen . Begravelsen fant sted i Moster kirke på Bømlo 29. desember.
Sivertsens første plate "Einsamflygar" (1983) ble gjenutgitt på CD av Kirkelig Kulturverksted 29. januar 2007.


Runavík.
Runavík (, dansk: "Runevig") er er et tettsted på Færøyene. Runavík ligger ved Skálafjørður, sør på øya Eysturoy, og er en del av en rundt 10 km langt bosetningsområde som strekker seg langs fjordens østlige bredde. Runavík er administrasjonssenter i Runavíkar kommuna, som i dag omfatter store deler av dette bosetningsområdet. Stedet er i dag et av Færøyenes største tettsteder, og har en viktig havn og fiskeindustri. 1. januar 2009 hadde Runavík 496 innbyggere, mot 406 i 1985.
Samfunn.
Runavík har en viktig fiskerihavn med tilhørende fiskemottak for lakseeksport. Det finnes også små fabrikker og bedrifter og byggefirmaer. Stedet har også et turistkontor, to hoteller, fire restauranter og en campingplass som er åpen hele året. Foruten fiskeri er mange ansatte i servicenæringen, og mange dagpendler til Runavík og nabostedene for å jobbe.
Broene over Sundini gjør dette mulig også for folk fra Streymoy, og det er også undervannstunnel fra Eysturoy til Borðoy. Det bygges en ny tunnel direkte fra Streymoy til Skálafjørður, Skálafjarðartunnilin. Ved ferdigstillingen av denne vil Runavík bli desto mer sentralt som kommunikasjonssentrum. I tillegg kommer det faktum at Runavík er utsett til å være hele Færøyenes senter for den antatte, kommende færøyske oljeutvinningen.
I Runavík finner man Eysturoy pleie- og eldrehjem ("Eysturoyar røktar- og ellisheim"), som drives i samarbeid mellom alle kommunene på Eysturoy. Skolen, Runavíkar skúli, ble bygd for 190 elever i 1976, og har åtte vanlige klasserom samt noen andre rom til spesielle formål, men ikke bibliotek.
Politikk.
Innbyggerne i Runavík er hvert fjerde år med på å velge medlemmer av kommunestyret i Runavíkar kommuna, som består av ti direktevalgte personer. I dag har to av kommunestyremedlemmene bostedsadresse i Runavík, og disse er henholdsvis formann i Nærings- og havneutvalget og formann i Sosialutvalget.
Historie.
Runavík er den yngste bebyggelsen ved Skálafjørður, og ble grunnlagt av nybyggeren Hans Tausen i 1916, men fikk ikke navnet Runavík før i 1938. I 1967 ble Runavíkar kommuna utskilt fra Nes kommuna. I 2005 ble Elduvíkar kommuna, Oyndarfjarðar kommuna og Skála kommuna innlemmet i kommunen, og senere også Funnings kommuna i 2009.
Kultur.
Grunnet sin korte historie har ikke Runavík like mange lokale tradisjoner som det man kan finne i mange bygder. Allikevel ligger den historiske sluppen «Høganæs» i havnen for utstilling. På «Høganæs» er det tidvis kveldsarrangementer med folkemusikk. Eystanstevna arrangeres årlig, og annenhver gang av Runavík og Strendur, i midten av juni.
Stedets fotballag er NSÍ Runavík, som med sine mer enn 600 medlemmer er et av de største idrettslagene på Færøyene. NSÍ Runavík ble stiftet som et fleridrettslag med vekt på håndball i 1957, men siden har enkelte grener blitt skilt ut i egne lag, slik at NSÍ Runavík i dag står tilbake som et fotballag. Klubben deltok for første gang i europacup i 2003, og i 2007 ble NSÍ Runavík færøyske mestere for første gang.


Encyklika.
En encyklika er et pavelig dokument. Ordet er av gresk opprinnelse, og kan best oversettes som «rundskriv» eller «sirkulær». Betegnelsen ble tidligere brukt om brev fra fyrster og høyere embetsmenn som ble spredt til så mange mennesker som mulig for å gjøre lover og forordninger kjent. I moderne tid brukes det utelukkende om slike dokumenter i Den katolske kirke.
Begge former for encyklikaer er undertegnet av paven personlig. De skrives nesten alltid på latin, med enkelte unntak, eksempelvis "Mit brennender Sorge" fra 1937 som ble skrevet på tysk, og Pius XIs "Non abbiamo bisogno" på italiensk fra 1931 som kritiserte den italienske fascisme. Encyklikaer får navn etter de første ordene i teksten.
Encyklikaer sendes ut ved behov, og det varierer fra en pave til en annen hvor mange som kommer i løpet av et pontifikat; f.eks. utstedte Pius VIII bare én, mens Leo XII utstedte hele 29.


Apostolisk formaning.
En apostolisk formaning, også kalt apostolisk ekshortasjon er et pavelig skriv. En formaning omhandler et spesifikt tema, og går gjerne svært grundig gjennom dette. Formaninger er gjerne mindre høytidelige, men lengre, enn encyklikaer.
Mange av de apostoliske formaningene er «postsynodale», hvilket vil si at de utstedes etter en bispesynode, og tar for seg temaet som ble behandlet der.


Sørvágur.
Sørvágur (, dansk: "Sørvåg") er et tettsted på Færøyene, vest på øya Vágar. Stedet danner sentrum i Sørvágs kommuna, som omfatter vestre Vágar, samt Mykines. Sørvágur ligger innerst inne i Sørvágsfjørður, og stammer sannsynligvis fra det færøyske landnåmet omkring år 825. Verken Sørvágur eller Vágar er nevnt i Færøyingesagaen, men utgravninger viser at Sørvágur og Sandavágur har vært befolket tilbake i Færøyenes tidligste historie. Sørvágur er første gang nevnt i Hundebrevet.
1. januar 2009 bodde det 1 027 personer i Sørvágur, mot 975 på samme tid i 1985.
Navn.
Navnet Sørvágur oversettes ofte til Sørvåg, eksempelvis på dansk. Mens den siste halvdelen av navnet, "vágur", har en klar betydning, er første halvdel noe mer usikker, da retningen sør heter "suður" på færøysk. Legenden forteller at den første mannen som bosatte seg på stedet het Sørli, og at stedet fikk sitt navn til ære for ham. En annen forklaring er at "sør" kommer fra norrøne "seyr", som betyr "sand" (men også regnvær med tåke), hvilket ville bety at navnet Sørvágur har samme opprinnelse som Sandavágur. Sørvágur har en forholdsvis stor sandstrand, og derfor har det vært spekulert i om det opprinnelige navnet var Seyrvágur. I den første halvdelen av 1900-tallet forsøkte folket i Sørvágur å «gå tilbake» til å bruke navnet Seyrvágur. Den trenden døde dog senere ut, noe som kan forklares med at det ikke finnes noen historiske kilder som kan bekrefte en tidligere bruk av Seyrvágur.
Fasiliteter.
Sørvágur ligger i kort avstand fra Vágar lufthavn, og denne sentrale beliggenheten (samt tilgangen på arbeidsplasser) har gjort sitt til at stedet er et av de voksende på Færøyene. Hotel Vágar hører også til stedets infrastruktur, samt gode handlemuligheter. Havnen har i tillegg til betydningen som fiskeriindustrien, en viktig funksjon i fergetrafikken til Mykines. I Sørvágur ligger det også et lite museum, "Sørvágs Bygdarsavn".


Pavelig skriv.
Pavelige skriv er dokumenter som utstedes av paven eller av Den romerske kurie i pavens navn.
Det finnes også en rekke pavelige skriv som ikke faller inn i noen av disse kategoriene, som budskap til forskjellige kongresser og markeringer, brev av mer privat karakter og vanlige prekener.


Eiði.
Eiði (uttale:; dansk: "Ejde") er et tettsted på Færøyene, lengst nordvest på øya Eysturoy. Eiði har en moderne fiskerihavn med flere hjemmehørende trålere og fire fiskevirksomheter, hotell, kiosk, grillbar med bensinsalg, to banker, et posthus, tømmerhandel, konveluttfabrikk og et glassblåsingsfirma. Eiði danner Eiðis kommuna sammen med nabobygdene Ljósá og Svínáir. 1. januar 2009 hadde Eiði 634 innbyggere, mot 573 i 1985.
__NOTOC__
Samfunn.
Eiði ble sannsynligvis grunnlagt på slutten av 1300-tallet, men kan være eldre. Kirken stammer fra 1881. Siden 1986 har stedet hatt Færøyenes viktigste vannkraftverk. Det henter vann fra innsjøen Eiðisvatn. I nord ligger den 343 meter høye Eiðiskollur, og de berømte klippene Risin og Kellingin ligger foran. Øst for tettstedet hever det 880 meter høye fjellet Slættaratindur seg, Færøyenes høyeste fjell.
Høyest oppe i bebyggelsen, med en fin utsikt, befinner Hotell Eiði seg, med restaurant og campingplass. Hotellet fikk nye eiere i 2006, og vil bli restaurert. Litt lengre nede i bebyggelsen har glasskunstneren Elisabeth Ellingsgaard innrettet verksted og forretning med glasskunst. Midt i sentrum finner man et lokalmuseum, lokalisert i et tradisjonelt færøysk gårdshus kalt «"Roykstovan"» («Røykstuen»).
Skolen fra 1965 huser 1.–7. klasse, og har omtrent 70 elever, 9 lærere, og ble utvidet i 1995 og 2000.
Fotballbanen hvor det lokale fotballaget, Streymur, spiller sine hjemmekamper, ligger landskapsmessig svært vakkert til, like ut ved Atlanterhavet. Et stort nett forhindrer at fotballen flyr til havs.


Ardian Gashi.
Ardian Gashi (født 20. juni 1981 i Gjakova, Kosovo) er en norsk fotballspiller. Gashi kom til Norge som flyktning i 8-årsalderen. Han har senere blitt norsk statsborger, og debuterte på det norske i 2004, der han har syv landskamper. Hans posisjon på banen er midtbanespiller. I Brann spilte Gashi både sentralt og som høyreving, men blir nå ansett som en sentral midtbanespiller med offensive kvaliteter.
Karriere.
Gashi begynte fotballkarrieren i 3.divisjonslaget Hemne før han ble signert av Molde. Han fikk lite spilletid på Molde stadion, og dro i 2002 til Ørn Horten. Her utviklet han seg veldig mye, og ble lånt ut og senere kjøpt av Vålerenga sommeren 2003.
30. august 2006 gikk Gashi fra Vålerenga til Brann for sju millioner kroner. Han debuterte for Brann 11. september 2006 og hadde opprinnelig kontrakt ut 2010.
24. juli 2007 gikk han til FFK for en overgangssum på mellom seks og åtte millioner kroner. Gashi fikk sin debut for rødbuksene på Ullevaal stadion 30. juli 2007. Han fikk sin hjemmedebut på nye Fredrikstad Stadion mot Aalesund, som endte 2-1 til Fredrikstad, og Gashi scoret sitt første mål.
I 2009 signerte han med Helsingborg.


Pilegrim.
a> trekker jødiske pilegrimer fra hele verden.
a>. Stedet besøkes årlig av over 600,000 fans.
En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. "Pilegrim" kommer av det latinske ordet "peregrinus", som betyr «fremmed» eller «utenlandsk». Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for han kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. I middelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted».
Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» – dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det Hellige Land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».
Religiøs pilegrim.
Fenomenet er kjent fra flere religioner, og er innen enkelte, som islam og bahai, i utgangspunktet regnet som en plikt for de troende. Målet for en pilegrimsferd kan være et hellig sted, som for eksempel Jerusalem eller Roma for kristne, eller Mekka for muslimer. Det kan også være en spesiell begivenhet, som en helligkåring eller en spesiell religiøs festival. Tradisjonelt har det vært vanlig å se på veien til målet som en helt sentral del av pilegrimsferden. Man brukte ofte meget lang tid, og trosset mange farer, for å nå målet. I moderne tid reiser mange pilegrimer på enkleste måte, som vanlige turister, og veien sees derfor ofte ikke lenger som en sentral del av ferden.
Kulturell pilegrim.
En kulturell pilegrimsreise utløser en sekulær respons. Kulturelle pilegrimsmål inkluderer steder med historisk, nasjonal eller kulturell betydning. Eksempler kan være graven til en kjent person, Auschwitz konsentrasjonsleir eller en skihoppentusiast som besøker Holmenkollbakken.
Sekulære pilegrimer finnes også i kommunistiske regimer. Disse sekulære pilegrimene besøker steder som Lenins mausoleum, Mao Zedongs mausoleum eller Karl Marx fødested. Disse besøkene var i noen tilfeller statsfinansiert.


Arne Ruset.
Arne Karsten Ruset (født 18. juni 1951) er en norsk forfatter bosatt i Molde. Han vokste opp i Fjøra i Norddal.
Ruset er overlege i psykiatri av yrke, men har siden debuten i 1973 utgitt flere diktsamlinger og barnebøker samt én novellesamling og én roman.
Han har i likhet med sin sønn, lyrikeren Endre Ruset, vært involvert i Bjørnsonfestivalen siden oppstarten i 1992.


Marie Hamsun.
Marie og Knut Hamsun ca. 1909
Marie Hamsun (født "Andersen" 1881 i Elverum, død 1969 på Nørholm) var en norsk skuespiller og forfatter, gift med forfatteren Knut Hamsun.
Hun gav ut to diktsamlinger og flere barnebøker. "Bygdebarn"-serien i fem bind (1924–57) følger en søskenflokk på fire, to gutter og to jenter fra et miljø som kan minne om forfatterens oppvekst i "Strandbygda", Elverum. De to første er episodiske skildringer av liv og lek på gård og seter gjennom årstidene. Bøkene er oversatt til svensk, tysk, tsjekkisk, engelsk, dansk, latvisk og finsk, og hun fikk Kirke- og undervisningsdepartementets pris for den siste av bøkene. Fra sitt liv med Knut Hamsun skrev hun to erindringsbøker: "Regnbuen" (1953) og "Under gullregnen" (1959). Jan Troells film "Hamsun" (1996) bygger dels på "Regnbuen", dels på Thorkild Hansens Hamsunbiografi. I denne filmen spilles Marie Hamsun av Ghita Nørby.
Marie og Knut hadde barna Tore, Arild, Ellinor og Cecilia.
Før hun ble gift med Hamsun, hadde hun vært samboer med skuespilleren Dore Lavik.
Knut Hamsun dro fra Marie kort tid før eldstebarnet Tore ble født, for å få ro til å skrive, noe han mislyktes med. Etter å ha mottatt hennes telegram om at hun hadde fått en sønn dagen i forveien, foreslo han selv i brev: «Skal vi kalle ham Tore etter vikinghøvdingen Tore Hund?»
9.april 1940 var Marie Hamsun på vei til Oslo med hurtigruten da invasjonen kom. Hun skulle se en utstilling av Tores malerier. Båten satte folk av utenfor Drøbak, derfra tok de seg til fots til en gård på Nesodden som også tok imot overlevende fra «Blücher». En buss fraktet flokken til Oslo, og Marie Hamsun tilbrakte dagen hos familien Fearnley i Kirkeveien, som Arild bodde hos. Sønn i huset, Arild Fearnley, mintes at Marie Hamsun etter en lang tenkepause sa: «I grunnen burde vi alle her i Norge bli nazister, for nå etter invasjonen er tyskerne så sterke at vi har ingen sjanser.» Familien Fearnley ble svært rystet over dette.
22.februar 1952 ble Knut Hamsun bisatt fra kapellet ved krematoriet i utkanten av Arendal. Familien var nærmest ribbet etter rettsoppgjøret, og hadde ikke penger nok til å la Cecilia komme fra København.


Roger Miller.
Roger Dean Miller (født 2. januar 1936, død 25. oktober 1992) var en amerikansk countrymusiker og låtskriver kjent for sine vittige og nyskapende sanger.
Miller ble født i Fort Worth, Texas, og vokste opp hos en onkel og tante i Oklahoma. Etter å ha skrevet for andre en stund, slo han gjennom som artist i 1961. Blant hans mest kjente sanger er «Dang Me» (1964), «King of the Road», «Engine, Engine #9» (begge 1965), «Walkin' in the Sunshine» (1967) og «Little Green Apples» (av Bobby Russell, 1968).
Hans sang «Whistle Stop» fra Disney-filmen "Robin Hood" (1973) ble senere omgjort til Internett-fenomenet «The Hampster Dance».
Millers siste hit var «Old Friends» i 1982 (med Willie Nelson og Ray Price). Han skrev Broadway-musikalen "Big River" (1985), som fikk sju Tony-priser.
Roger Miller døde av strupekreft.


Under Pressure.
«Under Pressure» er en singel fra 1981, av Queen og David Bowie. Sangen var på tiden en stor hit, og nådde 1. plassen i Storbritannia, og er fortsatt godt husket av rockefans. Rapperen Vanilla Ice brukte denne sangen i sin eneste hit, «Ice, Ice Baby».


Killer Queen.
«Killer Queen» er en sang av det britiske rockebandet Queen. Den ble sluppet 11. oktober 1974, på plata Sheer Heart Attack, og ble skrevet av Queens vokalist og pianist Freddie Mercury. Nummeret er 2:59 langt og ble utgitt av EMI i Storbritannia og Elektra i USA.
Mercury fortalte at dette nummeret er påvirket av blant annet tidlige beatlesplater, Beach Boys og (med hensyn til teksten) Noel Coward. Han hadde skrevet teksten før han komponerte og arrangerte den komplekse, men likevel fengende musikken, og i opptakene høres de gjennomarbeidede flerstemmige vokalharmoniene kanskje spesielt i korene, men også i bakgrunnen under versene. Brian Mays gitarsolo ble tatt opp på flere spor, og er like gjennomarbeidet som vokalharmoniene.
Sangen handler om en kvinnelig leiemorder som opptrer som en overklasseprostituert. Ved siden av Marie Antoinette, dronningen av Frankrike, nevnes også populære politikere fra 1950- og 60-årene som for eksempel Khrusjtsjov og Kennedy.
Paul Rodgers har en gang sagt at sangen ikke ville bli spilt under Queen + Paul Rodgersturneen, fordi musikken etter hans mening var «for presis / treffende».
Innspillingen.
Ved opptakene brukte Freddie Mercury et vanlig piano (på plateomslaget kalt «jangle piano») istedet for et flygel som han vanligvis gjorde. Årsaken til dette er at han ville ha en vaudeville-klang. Ved siden av piano, bass, trommer og gitar brukes flere ulike perkusjonsinstrumenter som for eksempel triangel og vindklokker.


Brekkeåsen.
Brekkeåsen er et boligfelt i Re kommune i Vestfold. Brekkeåsen utgjør sammen med Kirkevoll et tettsted som omkranser Våle kirke. Stedet har 1037 innbyggere 1. januar 2004, med et tettstedareal på 0,96 km².


Våle kirke.
Våle kirke er en middelalderkirke i Re kommune i Vestfold. Den er bygget engang på 1100-tallet. Kirken er bygget i stein. Mest trolig var det håndverkere fra Danmark og Tyskland som bygde kirken. Kirkene i Vestfold bærer preg av påvirkning fra både Tyskland og England. Kirken er i romansk stil med rundbuer i vinduer og portaler.
Da Våle kirke sto ferdig hadde den ikke tårn med våpenhus, sakristi var det heller ikke. Høyt oppe på veggen i skip og kor var det noen smale vinduer som slapp inn litt dagslys. Kirken hadde trolig takrytter (klokketårn) midt på skipet, i likhet med andre middelalderkirker i Vestfold.
Kirken gjennomgikk to store reparasjoner eller fornyelser i årene 1683 til 1747 og det var sannsynligvis under disse reparasjoner at kirken ble forlenget med 8 meter. Mye tyder på at det var da sakristiet mot øst ble bygget og apsis ble fjernet.
Våle kirke ble viet til St. Olav og det skjedde på St. Sunnivas dag, den 8. juli ifølge Biskop Eysteins jordebok. Forunderlig nok vet man den den eksakte datoen, men ikke årstallet.
Døpefonten.
Døpefonten er i likhet med mange av de andre døpefontene i middelalderkirker i Vestfold av gotlandsk kalkstein. Døpefonten stod etter den tids skikk ved hovedinngangen.
Altertavlen.
Altertavlen i Våle kirke er fra cirka 1650. Tavlen består av 7 billedfelt med motiv fra lidelseshistorien, oppstandelsen og himmelfarten. Nederst er det fire felt med nattverdens innstiftelsesord på latin og dansk.
Oppbygningen i altertavlen bærer tydelig preg av antikkens bygningskunst. Selve bæringen i den høye tavla minner om et tempel i flere etasjer med antikke søyler med kapiteler og annen rik utsmykking. Søyler og buer danner en kraftig ramme omkring billed- og tekstfeltene. Både treskjærerarbeidet og bildene er påvirket av renessansen, og går blant fagfolk under betegnelsen «Jarlsbergrenessansen».
Kirkeklokkene.
Den eldste kirkeklokka står i våpenhuset og regnes for å være cirka 800 år gammel. I 1673 hadde kirken tre klokker. Av disse ble to ifølge regnskap, støpt om til en ”døktig klokke” i 1707. I 1977 ble det innkjøpt ny klokke fra Olsen Nauen Klokkestøperi, og det er den eneste klokke som er i bruk i dag.
Orgelet.
Det første orgelet i Våle kirke ble anskaffet i 1872. Det var et lite orgel og svarte ikke til forventningene. I 1909 fikk kirken et nytt orgel. Da kirken fikk elektrisk oppvarming i 1951, skapte den tørre luften store vanskeligheter med orgelet. I 1983 ble dette orgelet skiftet ut med et nytt av meget god kvalitet.


Lundevatnet.
Lundevatnet er en innsjø på grensen mellom kommunene Lund i Rogaland og Flekkefjord i Vest-Agder. Innsjøen har et areal på 25,9 km² og ligger 49 moh. Den er blant de 10 dypeste innsjøene i landet med en største dybde på 314 meter. E39 går langs østsiden av vannet et stykke med ganske mange tunneler.
Elva Sira renner inn i vannet ved Sirnes med vann fra Sirdalen, og vann fra Hovsvatnet renner inn ved Moi. Vannet renner ut igjen ved Åna-Sira, der det er en demning og Åna-Sira kraftverk ligger. Derfra og ut i havet er det kun et par kilometer.
Elveløpet mellom Sirdalsvannet og Lundevatnet er i dag utgravd slik at vannstanden de to vannene imellom skal være tilnærmet lik, og Lundevatnet er sikret reservepåfyll på en enkel måte. Lundevatnet er regulerbart slik at vannstanden kan variere.
Det gamle jernbanesporet til Flekkefjordbanen, langs østsiden av vannet er avløst av Tronåstunnelen på Sørlandsbanen, og er tatt i bruk til E39 etter utvidelser av trase og tunneler.


Iguazúfallene.
Iguazúfallene eller Iguaçufallene (portugisisk: "Cataratas do Iguaçu", spansk: "Cataratas del Iguazú") er en rekke fossefall i elva Iguaçu på grensa mellom den brasilianske delstaten Paraná og den argentinske provinsen Misiones. Navnet stammer fra guaraní-ordene "í" (vann) og "guazú" (stor). Fossene ligger i den brasilianske Iguaçu nasjonalpark og den argentinske Iguazú nasjonalpark. De fleste fossefallene er på argentinsk område, mens det beste utkikkspunktet befinner seg på brasiliansk område. Nasjonalparkene dekker om lag 2500 km².
Vannmengden varierer mellom 1750 og 12 750 m³ per sekund. Fallene er opptil 80 meter høye.
En annen stor turistattraksjon ved fossefallene er det store vannkraftverket Itaipu på brasiliansk side.
Iguazú nasjonalpark og Iguaçu nasjonalpark kom på UNESCOs verdensarvsliste i henholdsvis 1984 og 1986.
De nærmeste byene til fossefallene er


Dermorfin.
Dermorfin er et peptid som av og til påvises i menneskers blod og urin. Det er et opioid-peptid som har morfin-liknende virkning. Dette peptidet er temmelig vanskelig for kroppen å bryte ned og man tror det forårsaker eller forverrer mentale lidelser.
Hvor dermorfin kommer fra er fortsatt et mysterium men det kommer helt sikkert fra en mikrobiell kilde. Grunnen til det er at en av aminosyrene i peptidet ikke er blant de 20 som DNA koder for, og ikke kan produseres av høyere organismer. Man gjetter på at dermorfin stammer fra bakterier eller mugg.


Nesna (tettsted).
Nesna er et tettsted og administrasjonssenter i Nesna kommune på Helgeland i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Her ligger Nesna Lærerhøgskole. Stedet ligger langs Kystriksveien.


Americana (Offspring-album).
"Americana" er et album fra 1998 av den amerikanske gruppen Offspring.


Partenogenese.
a> som føder en levende unge
Partenogenese (fra gresk "παρθένος" ("parthenos"), «jomfru» og "γένεσις" ("genesis"), «fødsel») er reproduksjon, altså vekst og utvikling av et embryo eller frø uten at en hann har befruktet egget. Slike populasjoner består typisk bare av hunnkjønn. Partenogenese forekommer bl.a. hos en del planter, insekter (mest kjent hos bladlus), fisk, øgler og hjuldyr.
Partenogenese har blitt kunstig fremkalt i laboratorium, blant annet på frosker og gnagere. Man har stimulert ubefruktede eggceller på en slik måte at de har begynt å utvikle seg.
Planter som blir sprøytet med plantehormonet auxin, kan utvikle frukter uten frø, såkalte partenokarpe frukter. Dette er blant annet kjent hos tomat.
Partenogenese hos pattedyr er ikke kjent ute i naturen.


Vladikavkaz.
Vladikavkaz (ossetisk: Дзæуджыхъæу; russisk: Владикавказ) er hovedstad i den russiske republikken Nord-Ossetia. Byen ligger ved elven Terek sør-øst i republikken ved foten av Kaukasusfjellene. I 2001 hadde byen 312 000 innbyggere, flest ossetere, men med et betydelig innslag av russere, armenere og georgiere.
Byen ble grunnlagt i 1784 som en festning i den russiske erobringen av Kaukasia og var i mange år russernes hovedbase i regionen. Vladikavkaz har en strategisk viktig plassering i Kaukasus fordi den ligger ved det viktigste passet gjennom fjellkjeden. Veien gjennom Darialpasset ble bygget i 1799 og kalles «Den georgiske fjellveien». Veien var viktig fordi den ga russerne kontakt med landene i Transkaukasus, særlig Georgia og Armenia. I 1875 ble det bygd jernbane som knyttet byen til Rostov-na-Donu og Baku. Vladikavkaz ble tidlig, og er fortsatt et viktig regionalt industrisenter, med smelteverk, raffinerier, kjemisk industri og annen industri.
Fra 1931 til 1944 og 1954 til 1990 ble byen kalt Ordzjonikidze (russisk: Орджоники́дзе, etter Sergo Ordzjonikidze, en georgisk bolsjevik), og fra 1944 til 1954 hadde byen navnet Dzaudzjikau (russisk: Дзауджика́у). Like før Sovjetunionens fall fikk Vladikavkaz sitt gamle navn som betyr «Hersker av Kaukasus».
Det ble kjempet om Vladikavkaz i den russiske borgerkrigen og den andre verdenskrig. I februar 1919 erobret den anti-kommunistiske hæren av frivillige byen, men den ble gjenerobret av Den røde armé i mars 1920. Høsten 1942 prøvde tyskerne å ta byen, men ble slått tilbake. Dette markerte det østligste punktet for tysk fremrykkning under Operasjon Barbarossa.
Vladikavkas har et universitet, museer, teater, filharmoni, planetarium og et fjernsynssenter. Den sunnittiske moskeen fra 1908 er en viktig severdighet. 35 kilometer sørvest for byen er kurbyen Karmadon, på 1.500 moh.
Vladikavkas har et fjernsynstårn som utmerker seg ved sin uvanlige konstruksjon.


Rage Against the Machine.
Rage Against the Machine (forkortet "RATM") er et amerikansk rap rock/alternativ metal-band med politiske tekster. Bandet ble stiftet 1991 og oppløst i 2000. 22. januar 2007 ble det bekreftet at Rage Against the Machine skulle gjenforenes for å holde en konsert på Coachella Valley Music and Arts Festival i 2007. I etterkant av denne konserten har bandet hatt flere opptredener. Rage Against the Machines største hit er sangen «Killing in the Name» fra deres selvtitulerte debutalbum.
Fra bandet ble stiftet og til de ble oppløst i 2000, ga bandet ut fire studioalbum. I 2001 etablerte tre av medlemmene (Morello, Commerford og Wilk) sammen med tidligere Soundgarden-vokalist Chris Cornell bandet Audioslave. I 2007 kom Rage Against the Machine sammen igjen, og jobber nå på et nytt album.
"Rage Against the Machine".
I 1992 ble bandets debutalbum, og det i tillegg mest kjente albumet, "Rage Against the Machine", gitt ut.. Platen solgte bra, og har blitt sertifisert til tre ganger platinium av The RIAA. Debutsinglen, «Killing in the Name» ble en stor hit og har blitt RATMs mest kjente sang. Den kom blant annet på 25. plass på den britiske singellisten. På albumcoveret er det bilde av den vietnamesiske munken Thích Quảng Đức som er kjent for å ha satt fyr på seg selv i Saigon. Dette gjorde han som en protest mot president Ngô Đình Diệm. Det ble gitt ut fire singler fra albumet; «Killing in the Name», «Bombtrack», «Bullet in the Head» og «Freedom».
"Evil Empire".
I 1996 ga RATM ut sitt andre studioalbum "Evil Empire". Albumet inneholdt hitsinglen «Bulls on Parade».
"The Battle of Los Angeles".
"The Battle of Los Angeles" er Rage Against the Machines tredje studioalbum og kom ut i 1999. Albumet kom fort på 1. plass på Billboard 200 og det inneholder singlen «Testify» som kom på 3. plass på listen «Mainstream Rock Tracks» og 4. plass på «Modern Rock Tracks»-listen, noe som betyr at det er den singlen som har klart seg best av alle RATM singlene. Sangen «Guerrilla Radio» vant en Grammy.
"Renegades".
"Renegades" var det fjerde studioalbumet til Rage Against the Machine og det ble gitt ut i 2000. Albumet inneholder coversanger fra forskjellige artister, deriblant artister som Bob Dylan og Bruce Springsteen. De la Rocha ville egentlig ikke at albumet skulle bli utgitt, men han ble overtalt av de andre medlemmene, og platen ble utgitt. Det kom ut to singler fra albumet «Renegades of Funk» og «How I Could Just Kill a Man».
Audioslave.
Etter at "Renegades" kom ut, sluttet De la Rocha i bandet for å jobbe med et soloprosjekt.
Rick Rubin tipset de resterende medlemmene om at de burde prøve å få til et samarbeid med Chris Cornell, den tidligere vokalisten i det kjente grungebandet Soundgarden. Sammen dannet disse fire bandet Audioslave. Audioslave gav ut tre studioalbum. I 2007 forlot Cornell bandet for å jobbe med solostoff. De gjenværende medlemmene kom sammen med Zack de la Rocha, og Rage Against the Machine ble gjenforent.
Zack De la Rocha.
De la Rocha forlot Rage Against the Machine for å jobbe med eget matriell. Dette er gitt ut med tittelen One Day As A Lion
The Nightwatchman.
I 2003 begynte Tom Morello med sitt soloprosjekt som han kalte The Nightwatchman. Soloprosjektet hans ble kjent for politiske tekster. I 2006 kom platen "One Mans Revolution" ut, uten å oppnå et bra salg.
Gjenforening.
a> på Coachella Valley Music and Arts Festival
I januar 2007 begynte det å gå rykter om at Rage Against the Machine skulle holde en konsert sammen. 22. Januar sa bandet at de skulle gjenforenes på en konsert fordi de ville bruke konserten til å protestere mot George W. Bush. Dette ble starten på omfattende turnévirksomhet.


Kustbevakningen.
thumb


Capability Maturity Model.
Capability Maturity Model eller CMM er en metode for å evaluere hvor moden en organisasjon er på en skala fra 1 til 5. Metoden ble utviklet ved Software Engineering Institute ved Carnegie Mellon University. Den er i vid bruk innenfor fagfeltet programvareutvikling siden den ble utgitt på 1980-tallet
Nivåer.
CMM har fem nivåer på modenhet, fra 1 til 5.


Bob Marley.
Robert Nesta Marley (født 6. februar 1945, død 11. mai 1981) var en jamaicansk reggaemusiker. Han ble født i en liten landsby i Saint Ann Parish, Jamaica.
Tidlig liv.
Faren Norval Sinclair Marley ble født i Jamaica i 1895 av britiske foreldre fra Sussex. Norval var en hvit marineoffiser og kaptein i den jamaicanske marinen. Han giftet seg med Cedella Booker, en farget atten år gammel jamaicaner. Norval bidro økonomisk til kona og barna selv om han sjelden så dem, siden han var ute på mange lange turer. Bob var 10 år gammel da faren døde av et hjerteinfarkt i 1955, 70 år gammel.
Bob ble under oppveksten utsatt for fordommer på grunn av opphavet sitt. Han og familien flyttet til Kingston etter at Norval døde. Bob ble igjen utsatt for mobbing på grunn av sin høyde, han var 163 cm høy og ble ikke godtatt av hverken de hvite eller svarte fordi han var mulatt. Han fikk rykte på seg for å ha en enorm psykisk styrke som gjorde at han fikk kallenavnet «Tuff Gong».
Bob Marley ble kjent med Neville «Bunny» Livingston, senere kjent som Bunny Wailer, som han begynte å spille musikk med. Bob sluttet på skolen som 14-åring for å begynne som lærling hos den lokale sveiseren. På fritiden spilte Bob musikk sammen med Livingston og Joe Higgs, en lokal musiker som hadde gått over til rastafari. Higgs er en av Bob Marleys mange mentorer, under en øving med Higgs møtte Marley og Livingston Peter McIntosh, som senere skulle bli kjent som Peter Tosh. McIntosh hadde de samme musikalske ambisjonene som Livingston og Marley.
Karrieren.
I 1962 spilte Marley inn sine to første singler, «Judge Not» og «One Cup of Coffee», med musikkprodusenten Leslie Kong. Dette er sanger som senere ble gitt ut under pseudonymet Bobby Martell, men tiltrakk seg veldig liten oppmerksomhet. Det var senere da Bob, Bunny og Peter begynte å spille hos den velkjente produseren Lee «Scratch» Perry at de fikk sin første nummer en-hit på Jamaica med låta «Simmer Down» i 1966. På starten av 1970-tallet fikk trioen som kalte seg the Wailers fart på sin musikalske karriere; trommeslageren i Perrys studioband, Carlton Barrett, og bassisten Aston "Familyman" Barrett ble fullverdig medlemmer av The Wailers sammen med grunnleggerne Peter, Bob og Bunny. Til bandets store frustrasjon solgte Perry demoene deres til Storbritannia uten The Wailers' godkjenning. The Wailers forlot produseren i sinne, men Chris Blackwell, grunnleggeren av Island Records, hørte disse opptakene i England og ville straks signere kontrakt med The Wailers. I 1973 kom deres debutalbum "Catch A Fire", og senere samme år kom albumet "Burning" som blant annet inneholder "Get Up, Stand Up" og "I Shot The Sheriff". Etter dette ble The Wailers et populært reggaeband både i Storbritannia og på Jamaica.
I 1974 besluttet Peter Tosh og Bunny Wailer å satse på egen solokarriere, og Marley erstattet dem ved å bringe inn sin kone, Rita Marley, Judy Mowatt og Marcia Griffiths som koretrioen "I Threes". Året etter kom Bob Marley og The Wailers med albumet "Natty Dread", som inneholder flere av deres mest kjente låter, blant annet "No Woman, No Cry", "Rebel Music" og "Lively Up Yourself". Albumet ble en kjempestor suksess internasjonalt.
I 1976 ble albumet "Rastaman Vibration" utgitt. I desember samme år skulle Bob Marley og The Wailers opptre på en fredskonsert i Kingston. Tre dager før konserten ble Bob Marleys bolig stormet av et uvisst antall maskerte menn som skjøt alt som rørte seg. Bob Marley ble truffet i albuen, mens hans kone ble skutt i hodet men overlevde utrolig nok. Tre dager senere sto Bob Marley på scenen. Der viste han frem sitt tre dager gamle skuddsår, og fortsatte å spre sitt budskap om samhold og "One Love". Etter drapsforsøket på Bob Marley flyttet han til London. Der bodde han i 14 måneder før han returnerte til Jamaica med et enda mer revolusjonerende budskap enn tidligere. Det kommer godt fram på albumene "Survival" og "Uprising". I 1980 spilte Bob Marley og The Wailers i Harare på Zimbabwes løsrivelsesdag fra Storbritannia. Både Prins Charles og Robert Mugabe var tilstede. Dette var et stort øyeblikk for Bob Marley, å oppleve at Afrika løsriver seg fra kolonimaktene.
Marley var en av flere reggae-musikere som var knyttet til religionen rastafarianisme, og en av hans tekster er utgitt på norsk i antologien "Svart Messias" (2011) som omfatter tekster fra ulike afroamerikanske religiøse retninger.
De siste årene og død.
Bob Marley fikk hudkreft i 1977. Kreften spredte seg og Marley fikk to hjerneslag før han døde 11. mai 1981 i Florida. Bob Marley vil bli husket som den store reggaeambassadøren og menneskerettighetsforkjemperen han var. Han var Rastaman fra han var 21 år til sin død, 36 år gammel. Bob Marley oppnådde stor internasjonal suksess, til tross for at han bare var internasjonalt kjent i sju år mens han levde. I 1979 lagde han sitt eget studio og plateselskap, "Tuff Gong", i Kingston. Tuff Gong har vært brukt av mange forskjellige reggaeartister. Verdt å nevne er Marleys barndomsvenn Burning Spear og Alpha Blondy. Det sies også at Bob Marley skal ha brukt store pengesummer på matstasjoner rundt i de mest trengende slumområdene på Jamaica. Han er i dag nærmest symbolet på Rastafari og reggaemusikk.


Båtplass.
En båtplass er en enkeltplass for småbåter, lystbåter og andre fartøy som kan føres av personer uten spesielle kvalifikasjoner. Båtplasser er vanligvis etablert i småbåthavner. Disse kan ofte tilby tilliggende tjenester som vinteropplag, kran for opptak i forbindelse med vedlikehold, landstrøm, ferskvann, tømming av septiktank, m.m


Kildekode.
Kildekode er instruksjoner til en datamaskin skrevet på en form som mennesker kan lese. Kildekode må gjøres om til maskinkode for å kunne kjøres på datamaskinen. Vanligvis består kildekode av en tekstfil med instruksjoner, men kan for eksempel også være trykket i et blad eller en bok.
En programmerer skriver kildekode under implementasjonen av et program. Alle feilrettinger og senere utvidelser av programmet foregår i kildekoden. Denne følger sjelden med ved kjøp av kommersielle programmer, og man kan derfor ikke uten videre modifisere slike.
private void NewUnitDlg_Load(object sender, System.EventArgs e)
private TreeNode FindNode(TreeNodeCollection nodes, string name)
Eksemplet er hentet fra NASA sin «World Wind»-applikasjon, hvor kildekoden er offentlig tilgjengelig.
Veien fra kildekode til maskinkode.
Kildekoden går først gjennom ett av to mulige typer programmer: Den første typen kalles en tolk, og gjør om kildekode direkte til maskinkode mens programmet kjører. Tolken ser altså på en og en linje og oversetter den, før den tar neste linje.
Den andre veien går gjennom en kompilator. Kompilatoren leser kildekoden og lager noe som heter objektkode. Objektkoden inneholder for det meste maskinkode, men også informasjon om hvilke "andre" deler som må legges til programmet for å skape et kjørbart program eller et bibliotek. Objektkode "lenkes" sammen med annen objektkode for å lage det endelige programmet eller biblioteket.
Samme programmeringsspråket kan noen ganger brukes sammen med både tolker og kompilatorer.
Kravet til eksakthet i kildekode er ekstremt høy. En programmerer som sitter og jobber vil som regel måtte rette opp en rekke skrivefeil før kildekoden hans er brukbar. Selv ting som et feilplassert komma vil gjøre at kildekoden ikke kan brukes. I tillegg så vil ethvert program av en ikke-triviell størrelse inneholde logiske brister som vises under testing eller bruk. Programmereren må da tilbake til kildekoden og gjøre endringer.


Linspire.
Linspire (Tidligere "Lindows") var en kommersiell Linux-distribusjon som koster penger. Den var basert på Ubuntu, og markedsførte seg selv som ultimat for Internett-, spill-, musikk-, kontor- og videobruk. Den ble laget med tanke på å være lett å bruke for de som er vant til Microsoft Windows og å være mest mulig kompatibel med Windows.
Den 2. juli 2008, annonserte Xandros Inc sitt oppkjøp av Linspire.


HM Coastguard.
HM Coastguard (HMCG) er en britisk offentlig etat som har ansvar for å koordinere søk og redning til sjøs. Etaten disponerer både båter og helikoptre, og kan tilkalle ressurser fra sjøredningskorpset Royal National Lifeboat Institution og helikoptre fra Royal Navy og Royal Air Force.
Etaten ble etablert i 1809 under navnet "Preventive Water Guard" for å bekjempe smugling til sjøs, men fikk etterhvert også ansvar for sjøredningstjenesten. HMCG er idag del av Maritime and Coastguard Agency, som også består av det tidligere Marine Safety Agency.
Eksterne lenker.
Coastguard


Einar Gundersen.
Einar «Jeja» Gundersen (født 20. september 1896 i Hjellen, Skien, død 29. oktober 1962 i Tønsberg) var en norsk i fotball. Han var en målfarlig spiller som var spesielt kjent for hodespillet sitt fra sin posisjon på indre venstre. Det finnes ingen eksakt statistikk for hvor mange mål «Jeja» scoret i sin klubbkarriere, men det anslås at han scoret omtrent 500 mål på 400 kamper.
Klubbkarriere.
Einar Gundersen debuterte for Odd i 1914 og spilte for dem til 1927, med unntak av én sesong i Snøgg (1916). Han vant Norgesmesterskapet med Odd i 1915, 1919, 1922, 1924 og 1926. I tillegg vant han seks kretsmesterskap med Odd og ett med Snøgg.
I perioden desember 1921 til mai 1922 spilte han for den franske klubben FC Cette. Han scoret sju mål i debutkampen, og ble straks en publikumsyndling. Likevel takket han nei til å forlenge oppholdet. Han avslo på samme tid også et tilbud om å bli profesjonell i Millwall.
I 1928 flyttet Gundersen til Tønsberg, hvor han hadde fått jobb som brannmann. Her ble han også spillende trener i Tønsberg Turn, der han spilte til han la opp i 1932.
Landslagskarriere.
Einar Gundersen debuterte på Norges landslag mot Danmark i 1917. Han spilte totalt 33 landskamper frem til 1928 og scoret 26 mål. Bare Jørgen Juve har scoret flere.
Einar Gundersen scoret ett av målene i Norges første landslagsseier, 3-1 over Danmark i 1918. Året etterpå var han med på å vinne den Nordiske mesterskapet.
I 1920 var han med i OL i Antwerpen, der Norge slo regjerende mester og storfavoritt England 3-1. Einar Gundersen scoret ett av målene.
Etter at han la opp, var Einar Gundersen medlem av landslagets uttakningkomité i mange år, hvor han blant annet har fått æren for å ha «oppdaget» Thorbjørn Svenssen.
Annet.
Einar Gundersen fikk flere utmerkelser for sine meritter som fotballspiller, blant annet NFFs høyeste utmerkelse, gullmerket, i 1928. Han var også aktiv lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Tønsberg.
Hans yngre bror, Olav Gundersen, og nevø, Einar «Jeisen» Gundersen, spilte også på Norges landslag.


Gunnar Thoresen.
Gunnar Nils Thoresen (født 21. juli 1920 i Larvik) er en tidligere norsk fotballspiller. Thoresen var en av norsk fotballs største profiler på 40- og 50-tallet, hvor han fikk 64 og scoret 22 landslagsmål. Han spilte sin siste landskamp 28. juni 1959, bare en snau måned før sin 39-årsdag, og er med det Norges eldste landslagsspiller noensinne.
Thoresen spilte klubbfotball for Larvik Turn, hvor han ble seriemester i 1953, 1955 og 1956, og ble to ganger seriens toppscorer.
Gunnar Thoresen er far til den tidligere landslagsspilleren og utenlandsproffen Hallvar Thoresen. Far og sønn Thoresen spilte til sammen over 100 landskamper for Norge.
Han har fått oppkalt en vei etter seg på Nanset, Gunnar Thoresens vei.


Flødevigen.
Flødevigen er en vik på utsiden av Hisøy i Arendal kommune i Aust-Agder. Her er gamle fiskerboliger, fritidsboliger, sjøboder og et par skipperhus/nedlagte småbruk. Tidligere adkomsthavn for uthavnene ved kirke- og annet besøk inne på Hisøy. Tidligere allmenn adkomstbrygge er nå kommunal brygge med utleieplasser.
Flødevigen er også et nedlagt småbruk beliggende innerst i Flødevigen. Jordveien lå bak og ovenfor husene. Nå er jordveien dels bebygd med fritidsboliger og en helårsbolig, dels tilgrodd.
Flødevigen er også kortnavn for Forskningsstasjon Flødevigen, en marinbiologisk forskningsanstalt tilknyttet Havforskningsinstituttet i Bergen.


Kolstad.
Kolstad er opprinnelig et navn som er satt sammen av de to ordene "kol" som i kull og "stad". Dette betegner et sted som er brent enten for rydning eller av andre årsaker.
Det mest kjente Kolstad i Norge er et av distriktene i bydelen Heimdal i Trondheim kommune. Distriktet grenser mot Heimdal i sør og vest og Flatåsen i nord og øst. Kolstad er kommunens tettest befolkede område, og består av områdene Kolstad, Saupstad og Huseby. I dagligtale skiller ikke folk flest på navnet Kolstad og Saupstad. Begge navnene kommer fra tidligere gårdsbruk som lå i området.


Saupstad.
Saupstad er et av distriktene i Heimdal bydel i Trondheim kommune. Saupstad distrikt grenser mot Heimdal i sør og vest og Flatåsen i nord og øst. Bydelen er kommunens tettest befolkede område, og består av områdene Kolstad, Saupstad og Huseby. I dagligtale skiller ikke folk flest mellom navnene Kolstad og Saupstad. Området omtales like ofte som Kolstad. Begge navnene kommer fra tidligere gårdsbruk som lå i området.


Søve gruver.
Søve gruver er et nedlagt gruveanlegg i Fensfeltet nær Ulefoss i Telemark fylke. Drifta var basert på kalksteinsmineralet søvitt som ble oppdaget i 1920. Kalksteinen inneholder 0,8% niob, forbundet med svovelkis og magnetitt foruten små mengder med uran og thorium. Produksjonsnivået var til tider opp til 100 000 til 130 000 tonn i året. Av denne massen fikk de på det meste tatt ut ca. 350–400 tonn niob.
Den totale arbeidstokken var på 110 gruvearbeidere og 15 funksjonerer. Gruvedriften pågikk frem til 1963, da gruva ble nedlagt.
Cappelengangen ligger ved Søvestranda og Hydrogangen ligger mellom Søvestranda og Tangen.


Djupdalen landskapsvernområde.
Djupdalen landskapsvernområde ligger i Hole kommune i Buskerud fylke, samt i Bærum kommune i Akershus. Området ble vernet den 14. juni 2002 og utgjør et areal på 2 089 dekar. Landskapsvernområdet er oppretta da det er en forkastningsdal med interessante bergarter og interessant geomorfologi.
Djupdalen er vernet som landskapsvernområde. Verneområdet består av en forkastningsdal som strekker seg fra Nordre Kjaglia nord for Skui og ca. 8 km i nord-nordvestlig retning mot Bureheim. Dalen er V-formet og dalbunnen er preget av Isielva og dens arbeid. Noen steder er dalsidene så bratte at dalen slynger seg gjennom juv.
Djupdalen er en vill dal der berggrunnen består av den spesielle bergarten rombeporfyr. Skogen domineres av gran med innslag av edelløvskog. De sørlige deler av dalen huser et usedvanlig stort mangfold av vegetasjonstyper, plantearter og plantesamfunn. I tillegg finnes en rekke sjeldne og plantegeografisk interessante arter..
Djupdalen har i tidligere tider vært benyttet til beite, jakt og fiske. Nede i dalen finnes spor etter bosetninger og livlig ferdsel mens de øvre delene har vært mindre brukt.
Vernet av dalen har først og fremst vært begrunnet utfra geologiske kriterier. Djupdalen er det eneste området hvor det finnes en komplett lagserie av lavabergartene på Krokskogen. Det var her en først forsto dannelsesrekkefølgen og oppbygningen av lavabergartene som bredte seg ut over Krokskogen i permtiden for 250 mill år siden. Området egner seg derfor godt til geologisk forskning og undervisning.


Silje Nergaard.
Silje Nergaard (født 19. juni 1966 i Steinkjer) er en norsk jazzvokalist og låtskriver. Hun er gift med sangeren Heine Totland.
Silje Nergaard vokste opp på Hamar og ble gjennom moren tidlig kjent med musikken til Stan Getz og João Gilberto. Hun var også begeistret for ABBA og Al Jarreau. Hun ga Jarreau en rose på konserten i Oslo Konserthus i 1981. Da hun var 16 gikk hun opp på scenen der Jaco Pastorius sitt tidligere band hadde jamsession under Molde Jazzfestival, og ble dermed oppdaget av pressen. Etter at Pat Metheny hadde hjulpet henne til å få sin første platekontrakt ble hun internasjonalt kjent, særlig i Japan. Platen «Tell Me Where You're Going», der Metheny også var med, nådde første plass på japanske radiolister.
Med Al Jarreau spilte hun inn duetten «We Should Be Happier By Now», utgitt på hennes samleplate «Be still my heart - The Essential» fra 2005.
Silje Nergaard komponerer nesten alltid stykkene selv. Hun gjorde karriere som komponist og vant «Honorable Mention Award» ved "USA Songwriter Competition" i 1999 for sangen «I Don't Want To See You Cry». Noen av sangene hennes har også blitt brukt som filmmusikk.
Hun ble kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2003 og fikk Gammleng-prisen i klassen jazz i 2005.
Silje er ambassadør for en SOS-barneby i Malawi som åpnet høsten 2007.


Eldøya-Sletter landskapsvernområde.
Eldøya-Sletter landskapsvernområde ligger i Rygge og Råde kommuner i Østfold fylke. Området ble opprettet i 1997, har plantelivsfredning og er på 12 649 dekar landareal, av dette er 11 017 dekar sjøareal. Landskapsvernområdet er oppretta for å bevare natur- og kulturlandskapet i området, der kvartærgeologien og botanikken er spesielt interessant.
Landarealene i landskapsvernområdet utgjøres av fem øyer og en halvøy. Lengst i nord ligger øya Kollen, som for en stor del er bevokst med skog og kratt. Deretter følger Eldøya, som består av en mosaikk av skog, kratt og åpne engarealer. Her finnes også et tjern. På den norøstre spissen av øya er det en sandstrand hvor man kan komme inntil med båt. De tre Sletter-øyene er skogløse, og her består vegetasjonen nesten utelukkende av eng. Halvøya "Danmark" utgjør den ytterste spissen på Larkollneset. Den er for det meste bevokst med skog. Når vannstanden er høy, blir halvøya midlertidig omgjort til en øy.
Det vokser mange sjeldne planter i området, blant annet hestekjørvel, som ikke er funnet andre steder i landet. Kubjelleengene på Eldøya og Store Sletter er et vakkert skue om våren. Vegetasjonen er fredet, og plukking er derfor ikke tillatt.
Det er også et rikt fugleliv i området. Deler av Eldøya, Store Sletter og Søndre Sletter er sjøfuglreservater med ferdselsforbud i hekketiden.


Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere.
Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere er en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Rådet har ansvar for å stimulere til studier og handling innen det katolske helsevesen i samarbei med internasjonale katolske organisasjoner. Rådet ledes av en president, som for tiden er kardinal Javier Lozano Barragán.
Det ble opprettet som en kommisjon av pave Johannes Paul II den 11. februar 1985, i en "motu proprio" med tittelen "Dolentium Hominum" («Den menneskelige lidelse»). I 1988 ble det i "Pastor Bonus" omdefinert til et råd, og ble dermed en del av kurien.
Rådet koordinerer aktivitet i forhold til helsespørsmål som behandles i de forskjellige deler av kurien. Det er også ansvarlig for kommunikasjon med de katolske biskoper i forhold til slike spørsmål. Det er svært vanlig at biskoper som er på besøk "ad limina" møter rådet for å diskutere aktuelle spørsmål.
Rådet er også ansvarlig for koordineringen av Verdensdagen for de syke, som markeres 11. februar hvert år, på festen for Vår Frue av Lourdes.
Rådets tidsskrift «Dolentium Hominum» gis ut fire ganger i året, på italiensk, spansk, fransk og engelsk.
Pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere


Saltfjellet landskapsvernområde.
Saltfjellet landskapsvernområde ligger i Rana og Saltdal kommuner i Nordland. Området ble opprettet i 1989 og er på ca 580 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av et interessant dyreliv og geologi.


Wałbrzych.
Wałbrzych (tysk "Waldenburg", tsjekkisk "Valdenburk") er en by i sørvestre Polen ved elven Pełcznica. Den ligger i det nederschlesiske voivodskap og har en befolkning på (2006). Schlesiens største slott, Książ, befinner seg innenfor bygrensene til Wałbrzych.


Paner Baguga.
Paner «Jorax» Baguga (født 1980 i Meneng) er en naurisk spiller av australsk fotball, og tennisspiller. Hans bror, Deamo Baguga er en 100 meterssprinter (rekord: 11,89 sekunder).
Baguga, Paner
Baguga, Paner


Reanna Solomon.
Reanna Solomon (født 16. desember 1981 i Meneng) er en naurisk vektløfter. Hun er Oseaniamester i vektklassen 75 kg. Hennes far Ryke Solomon var i 2003 kandidat til det nauriske parlamentet, men ble ikke valgt inn.
Solomon hadde sin største suksess under Commonwealth Games 2002 i Manchester, da hun vant to gull og én bronse i vektklassen 75 kg. I Sommer-OL 2004 i Aten ble hun trukket ut i IOC-prosjektet «wild card», og kom på 11. plass i vektklassen 75 kg.


Eikefjelldalen landskapsvernområde.
Eikefjelldalen landskapsvernområde ligger i Andøy kommune i Nordland. Landskapsvernområdet omfatter Eikefjelldalen på Hinnøya, og er på 8936 dekar. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt fjell-landskap samt sine våtmarksområder.
I tilknytning til Eikefjelldalen landskapsvernområde ligger Eikeland naturreservat. Både landskapsvernområdet og naturreservatet ble vernet i 1983.


Gåsvatnan landskapsvernområde.
Gåsvatnan landskapsvernområde ligger i Beiarn, Bodø og Saltdal kommuner i Nordland og grenser til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Området ble opprettet i 1989 og er på 119,312 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av et interessant dyreliv, planteliv og geologi.


Hysvær/Søla landskapsvernområde.
Hysvær/Søla landskapsvernområde ligger i Vega kommune i Nordland. Området har dyrelivsfredning, ble opprettet i 2002 og er på 93 172 dekar, hvorav 86 028 dekar sjøareal. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt kulturlandskap, sin zoologi, botanikk og geologi.
I tilknytning til Hysvær/Søla landskapsvernområde ligger Skjærvær naturreservat.


Ljósá.
Ljósá (, dansk: "Lyså") er en bygd på Eysturoy, en av Færøyene. Ljósá ligger sør for Eiði, på vestkysten av øya, og er en del av Eiðis kommuna. Bygda ble grunnlagt i 1840. I 1979 ble det bygget en 44 meter lang kai med to flytebrygger. Dybde ved kaien er 2–4 meter.
1. januar 2009 hadde Ljosá 31 innbyggere.


Måstadfjellet landskapsvernområde.
Måstadfjellet landskapsvernområde ligger i Værøy kommune i Nordland. Området har dyrelivsfredning, ble opprettet i 2002 og er på 5145 dekar, hvorav 3210 dekar sjøareal. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt natur- og kulturlandskap med tilhørende dyreliv.
Måstafjellet landskapsvernområde grenser til Måstadfjellet naturreservat.


Røstøyan landskapsvernområde.
Røstøyan landskapsvernområde ligger i Røst kommune i Nordland. Området har dyrelivsfredning, ble opprettet i 2002 og er på 69 864 dekar, hvorav 66 929 dekar sjøareal. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt natur- og kulturlandskap med tilhørende botanikk, geologi og dyreliv.
Det grunne havstykket Hærnykflaget mellom øyene Trenyken og Hernyken ligger innenfor grensene til landskapsvernområdet.
Innenfor landskapsvernområdet ligger også Nykan naturreservat. Siden 2011 har området også vært vernet i medhold av Ramsarkonvensjonen.


Svellingsflaket landskapsvernområde.
Svellingsflaket landskapsvernområde ligger i Lødingen og Vågan kommuner i Nordland. Området har dyrelivsfredning, ble opprettet i 2002 og er på 127 616 dekar, hvorav 117 190 dekar sjøareal. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt kulturlandskap med tilhørende botanikk, geologi og dyreliv.


Åsvær landskapsvernområde.
Åsværet landskapsvernområde ligger i Dønna kommune i Nordland. Området har dyrelivsfredning, ble opprettet i 2002 og er på 65 489 dekar, hvorav 56 197 dekar sjøareal. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt natur- og kulturlandskap med tilhørende botanikk, geologi og dyreliv.


Land Rover Series.
Series I, II, IIA og III er nyttekjøretøyer med firehjulstrekk produsert av britiske Land Rover fra 1948–1985. Modellserien ble avløst av Land Rover 90 & 110, som startet produksjon i 1983 og senere ble kjent som Defender.
Det som kjennetegner Land Rovere fra denne perioden er firehjulstrekk, spartansk interiør og veldig enkel oppbygging. Alle modellene har valgbar firehjulstrekk, stive aksler hengt opp i bladfjærer, ramme av stål og karosseri av aluminium.
Series I.
Series I 107" Station Wagon
Series I startet produksjon i 1948. I årenes løp så kom den i versjoner med akselavstand på 80, 86, 88, 107 og 109 tommer. Alle modellene hadde firesylindret motor, og fra 1957 var også en dieselmotor tilgjengelig.
211.000 Series I ble produsert totalt.
Series II.
Etter Series I kom en relativt stor overhaling i 1958 da Series II kom på banen. Akslene var breddet litt for å øke sporvidden, og karosseriet ble også litt bredere og fikk den karakteristiske kanten langs siden. Dette siste var det David Bache fra Rovers designavdeling som sto for. Modellen ble produsert til 1961.
En av de største endringene var at bensinmotoren på 2 liter ble byttet ut med en på 2,25 liter (egentlig 2.286 cc) som var en variant av dieselmotoren. Denne motoren hang med til ut på 1980-tallet, men med en del forbedringer. Det var en mer moderne motor, blant annet med toppventilering.
Et antall biler uten firehjulstrekk ble levert den britiske hæren, for bruk under lettere forhold.
110.000 Series II ble produsert totalt. 70-75% av disse ble eksportert.
Series IIA.
Series IIA er en liten variant av av foregående modell. Den største forskjellen var at den også kunne bli levert med 2,25 l dieselmotor. Senere kom også en seksylindret bensinmotor på 2,6 liter.
343.000 Series IIA ble produsert totalt. Da regnes ikke Forward Control-modellen med førerhytta framme over motoren.
Series III.
Series III ble produsert fra 1971 til 1985. Endringer fra forrige modell var stort sett kosmetiske, da Land Rover hadde brukt mesteparten av utviklingsbudsjettet sitt på Range Rover. Dashbordet ble modernisert for å oppfylle tidens sikkerhetskrav, og grillen i stål ble erstattet med en i plastikk. Dette var den første modellen med synkronisering på alle gir.
En versjon kalt Stage One, som brukte V8-motor fra Range Rover kom mot slutten av produksjontiden.
One Ton-utgavene av seriebilene hadde lavere utveksling og 9.00x16 dekkdimensjon. Denne dekkdimensjonen var også benyttet i andre versjoner av seriebilene, for eksempel de norske feltvognene.
440.000 Series III ble produsert totalt.
Andre modeller.
Fra 1962 til 1972 ble også Series IIA og IIB «Forward Control» produsert, lette lastebiler med hytta over motoren. Det ble også utviklet to militære modeller. 101 FC hadde også hytta over motoren, og Lightweight var bygget for å transporteres med helikopter.


Tabloid.
Tabloid er et avisformat. De nøyaktige målene på tabloidformatet varierer. Dette ikke minst mellom ulike land, fordi forskjellig praksis har etablert seg, grunnet i ulike tekniske spesifikasjoner på trykkpresser og papirbredder. Men tabloid er alltid halvparten av fullformat, trykt under de samme tekniske forholdene. I PIRAs «Dictionary of Printing and Publishing» heter det at tabloid avisformat omtrentlig tilsvarer format A3 (297 x 420) («newspaper size approximating A3»). I Norge har målene 280 x 400 mm (bredde x høyde) blitt standard. – Ordet brukes også, etter engelsk mønster, som adjektiv for å beskrive en viss type «underholdningspregede» og «lett tilgjengelige» nyheter eller aviser og massemedier som inneholder slikt stoff.
Avisformat.
Tabloidformatet er det minste av de to utbredte avisformatene, det andre er et større format, kalt fullformat, som tradisjonelt har vært assosiert med høyere kvalitet på journalistikken som blir utøvd. Et tredje mye utbredt format for aviser er Berlinerformatet, som ligger mellom fullformat og tabloid.
Det er en økende trend at såkalte seriøse aviser også går over til å bruke tabloidformatet. Etter at Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen la om til tabloidformat 16. september 2006, var Møre-Nytt den eneste avisen i Norge som ble trykket i fullformat. Den 24. november 2007 la også Møre-Nytt om til tabloidformat som siste avis i Norge. I Storbritannia har tre av de mest kjente avisene (The Independent, The Times og The Scotsman), tidligere av stort format, gått over til tabloidformatet. På grunn av ordets dårlige konnotasjoner blant mange lesere kalles disse imidlertid «kompakte» utgaver i stedet.
Tabloidpresse.
Betegnelsen "tabloidpresse" brukes for å referere til aviser som fokuserer på mer kuriøst innhold, som kjendisnyheter, sport og sensasjonalistisk krimstoff. Tabloidpressen har store overskrifter og bilder som tar det meste av plassen i avisen. Tekstene er korte og mangler for det meste bakgrunnsinformasjoner. De fire norske avisene som er mest typiske eksponenter for denne typen stoff er VG, Dagbladet, Bergensavisen og Rogalands Avis.
Noen synonymer til "tabloidpresse" er "boulevardpresse", "sladder"- eller "kjendispresse".
Tabloid kan også referere til et format i radio og TV der programstilen er enkel og ukomplisert for bedre å nå et publikum som først og fremst er ute etter underholdningsverdien. TV 2 og TVNorge er typiske eksempler på norske TV-kanaler i tabloidformat.


Pyroteknikk.
Pyroteknisk bilstunt ved «Giant Auto Rodéo» i Belgia.
Pyroteknikk er nesten synonymt med fyrverkeri og brukes i bl.a. militære, industrielle og musikalske sammenhenger.


Apostolisk skriv.
Et apostolisk skriv er en pavelig proklamasjon. Denne typen dokument er av mindre formell karakter og kortere enn en encyklika eller en formaning, og brukes spesielt til utnevnelser eller mindre redegjørelser i teologiske eller lovmessige spørsmål.
En spesiell form for apostolisk skriv er "motu proprio", som er forfattet av paven selv; andre apostoliske skriv er ofte forberedt av kurien.


Onsdagsaudiens.
Onsdagsaudiens er den åpne audiensen en pave holder i Roma hver onsdag, såfremt han ikke er bortreist eller syk, eller det faller en viktig festdag på onsdagen slik at det i stedet feires en pavelig messe. Den holdes enten på Petersplassen eller i Vatikanets audienssal.
Audiensene er åpne for alle, men da det er svært mange som ønsker å komme er det nødvendig å skaffe et gratis adgangstegn på forhånd. Da audiensene for mange er den beste muligheten til å komme i rimelig nærhet til paven, er de svært populære ikke bare blant katolikker, men også blant andre tilreisende til Roma, og det er ikke uvanlig at hoteller skaffer til veie adgangstegn som deles ut til gjestene. I senere år er det satt opp storskjermer i forbindelse med audiensen.
Under audiensen hilser og velsigner paven de fremmøtte på forskjellige språk. Deretter holdes en preken, som gjerne gjentas på flere språk, hvor paven tar opp et aktuelt tema. Pilegrimsgrupper kan på forhånd melde sin ankomst, og får da ofte en spesiell hilsen fra paven mot slutten av audiensen. I motsetning til pavelige messer har audiensen et veldig livlig preg, med store pilegrimsgrupper som høylydt prøver å tiltrekke seg pavens oppmerksomhet.
Preknene fra onsdagsaudiensen publiseres alltid, og regnes derfor som en særkategori av pavelige skriv.


Wembley Stadium.
Wembley Stadium er et flerbruksstadion i Wembley, London, England. Stadionet er blant verdens mest kjente, og har vært det engelske nasjonalstadion for fotball fra det ble offisielt åpnet 28. april 1923 til det ble stengt i 2000, og etter nyåpningen i 2007. Eieren av stadionanlegget er The Football Association (FA), det engelske fotballforbundet, og det brukes til flere typer sportsarrangementer og til konserter.
Gamle Wembley.
Det første stadionet ble gitt det offisielle navnet British Empire Exhibition Stadium, og ble bygd for «British Empire Exhibition» i 1924 der "Watkins' Tower" tidligere lå. Sir John Simpson og Maxwell Ayerton var arkitektene, og Sir Owen Williams overingeniør. Det gamle stadionets tvillingtårn ble dets varemerke, mens det nåværende stadionet har en gigantisk bue som blikkfang.
Wembley var arena for de fleste cupfinalene i engelsk fotball i perioden 1923 til 2000, samt at flere semifinaler og playoff-kamper ble spilt her. Det ble spilt fem finaler i Europacupen i fotball her, flere enn noen annen stadion.
Wembley var også hovedarena for Sommer-OL i 1948, og VM i fotball 1966 samt EM i fotball 1996. Andre idretter som friidrett, rugby og speedway hadde flere av sine viktigste arrangementer på Wembley og flere av verdens største artister på 1980- og 1990-tallet holdt konserter der.
Nye Wembley.
Det gamle stadionet ble stengt i 2000 og revet i 2003, og det nye stadionet ble bygd på samme sted. Med en kapasitet på 90 000 tilskuere er Wembley det stadionet i Europa med nest høyeste totale tilskuerkapasitet, og er verdens største stadion når det gjelder antall sitteplasser.
Etter flere forsinkelser ble nybygget offisielt avsluttet den 9. april 2007, og er med byggekostnader på 798 millioner pund det dyreste stadionet som noen gang er bygd. Arkitektfirmaene bak det nye stadionanlegget er «Populous» (tidligere «HOK Sport») og «Foster and Partners» med ingeniør Mott MacDonald, bygd av «Multiplex».
Det første arrangementet på det nye anlegget var en konsert med George Michael den 9. juni samme år. Den 28. mai 2011 arrangerte Wembley finalen i UEFA Champions League.
Skihopping.
I 1961 ble det bygd en hoppbakke på den ene kortsiden av stadionet, og det ble arrangert hopprenn med 40 deltakere fra ni land. Se egen artikkel: Wembley Stadium (skihopping).


Angelusmeditasjon.
Angelusmeditasjonen er en preken som holdes av paven på søndager og enkelte andre helligdager. Den har sitt navn etter angelusbønnen, og holdes i forbindelse med denne, klokken tolv på dagen.
Arrangementene er åpne for alle, men på grunn av den store mengden mennesker som samles på Petersplassen er det nødvendig å skaffe gratis adgangstegn på forhånd. Da meditasjonen holdes fra et vindu i det pavelige palass kommer tilhørerne ikke like nær paven som under en onsdagsaudiens, men for mange, både katolikker og ikke-katolske turister, er dette en kjærkommen anledning til å se paven.
Det starter med at paven leder angelusbønnen, etterfulgt av meditasjonen. Temaet for denne er gjerne aktuelle hendelser. Etter prekenen hilser paven pilegrimsgrupper som har meldt sin ankomst og velsigner de fremmøtte.
Ettersom meditasjonene utgis i ettertid regnes den som en særkategori av pavelige skriv.


Asmund Kristoffersen.
Asmund Kristoffersen (født 5. november 1944 i Flakstad, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han satt på Stortinget for Møre og Romsdal fra 1993 til 2009.
Kristoffersen tok Bodø offentlige lærerskole 1966, Handelsskole Garden, Oslo 1967, Kroppsøving grunnfag, Levanger 1971, Nordisk grunnfag, Tromsø 1974 og Ledelse og organisasjonsutvikling, Volda 1989.
Kristoffersen har arbeidet som lærer Sørvågen barne- og ungdomsskole 1967-1968, rådgiver Sørvågen barne- og ungdomsskole 1968-1969, undervisningsinspektør Sørvågen barne- og ungdomsskole 1969-1970,
rektor Sørvågen barne- og ungdomsskole 1971-1975, rektor Tingvoll barne- og ungdomsskole 1975-1987, 1988-1989 og skolesjef Tingvoll kommune 1987-1988, 1989-1993 (permisjon fra 1993).


Modulf Aukan.
Modulf Aukan (født 24. februar 1948 på Tustna, Møre og Romsdal)
er en norsk politiker (KrF). Han er vararepresentant på Stortinget fra Møre og Romsdal fra 1993, og møtte fast for Kjell Magne Bondevik mens han var statsminister.


Arild Andersen.
Arild Andersen (født 27. oktober 1945 i Lillestrøm) er en norsk jazzbassist.
__TOC__
Arild Andersen ble kjent som jazzmusiker på slutten av 1960-årene, særlig gjennom sitt samarbeid med Jan Garbarek. På denne tiden spilte han også sammen med musikere som Don Cherry, Sam Rivers og Karin Krog. I 1982 startet han bandet Masqualero sammen med Jon Christensen, Nils Petter Molvær, Jon Balke og Tore Brunborg. Bandet eksisterte i 10 år, ga ut fire album og vant tre Spellemannpriser. Andersen vant selv Gammleng-prisen i klassen jazz i 1984.
Fra 1990-årene har han hatt som musikalsk tyngdepunkt å kombinere norsk folkemusikk med improvisert musikk. I 1994 skrev han musikken til Kristin Lavransdatter (for teater). Andersen var «artist in residence» under Moldejazz 2005.
I 2010 mottok andersen «"Ella-prisen"» under Oslo Jazzfestival.
Familie.
Arild Andersen er gift med skuespiller og komiker Hege Schøyen. De har to barn sammen, Jakob Schøyen Andersen og Line Schøyen Andersen


Fylkesvei 715.
Fylkesvei 715 (Fv715) går mellom Namdalseid og Trondheim over Fosenhalvøya. Veiens lengde (unntatt fergestrekningen) er 194,9 km, hvorav 168 km i Sør-Trøndelag og 26,9 km i Nord-Trøndelag.
Den tar av fra riksvei 706 ved Stavne stasjon i Trondheim og følger Osloveien nordover til Ila. Fra Ila går den vestover gjennom Steinbergtunnelen. I en rundkjøring inne i tunnelen møter den riksvei 706 igjen og deler trasé med denne til Ilsvika. Veien går videre vestover langs sørsiden av Trondheimsfjorden til Flakk hvor det går ferge til Rørvik i Rissa. Derfra går veien en mils vei nordøst langs nordsiden av Trondheimsfjorden til Vanvikan før veien går nordvestover Fosen gjennom Skaugdalen i Rissa, Åfjord, Roan, Osen. Fra Osen går veien østover til den møter fylkesvei 17.
Historikk.
Veien mellom Mælan i Stjørna og Årnes i Åfjord ble åpnet i 1950. Veien mellom Rødsjø og Olsøy i Skaugdalen ble åpnet på begynnelsen av 1960-tallet. Den nyeste delen av veien er strekninga Brattjer-Sundet i Osen. Den delen sto ferdig i 1978. Da fikk Rv724 Sundet-Fossli vegnummer Rv715.
Den 31. januar 2006 ble Arnevik bru revet vekk av flommen. En person omkom da bilen han kjørte havna i elva. 9. februar ble ei provisorisk bru åpnet og ei ny bru ble innviet i desember 2007.
Fylkesvei 715 i Osen mellom Sundet og kommunegrensen ved Vikvatnet er del av "Nordfosen veimiljø". 21. desember 2009 kunngjorde riksantikvaren at Nordfosen veimiljø blir fredet.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Da Nordre avlastningsvei ble åpnet den 27. mai 2010 ble strekningen mellom Tonstad og Stavne overført til riksvei 706, strekningen mellom Ila og Prinsens gate ble overført til fylkesvei 812.


Bjørn Jacobsen.
Bjørn Jacobsen (født 11. juni 1960 i Sandnessjøen, Nordland) er en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 2001 og satt fram til 2009, da SV mistet sitt mandat i fylket.
Jacobsen tok Vefsn folkehøgskule 1976-1977, agronomutdanning ved Kalnes jordbruksskule 1978-1979,
allmennfag ved Hegdehaugen videregående skole 1988 og Ex.phil., Universitetet i Oslo 1989.
Jacobsen var landbruksvikar i Malvik kommune 1977, skogsarbeider Sør-Trøndelag Skogeierlag 1977, gårdsbestyrer/forpakter ved Røkenes Gård 1979-1983, pleieassistent ved Dikemark/Ullevål sykehus 1985-1989 (deltid), bistandsarbeider i Forum Syd Nicaragua 1991-1993 og fylkesleder i Miljøheimevernet/Grøn Kvardag 1993-2001.


Arnold Palmer.
Arnold Palmer (født 10. september 1929 i Pennsylvania) er en amerikansk golfspiller som har vunnet flere turneringer på PGA-touren og Champions Tour siden 1955. Palmer regnes vanligvis ikke som den beste golfspilleren gjennom tidene (de fleste gir denne tittelen til Jack Nicklaus; noen til Bobby Jones; og Tiger Woods har utfordret dem i de senere år), men etter manges mening er han den viktigste.
I 1954 vant Palmer US Amateur Championship. Hans karisma var en av hovedgrunnene til at golf utviklet seg til en stor TV-sport på 1950- og 1960-tallet. I tillegg gis Palmer ofte æren for å ha gitt The Open Championship høy status blant amerikanske golfere. Han mottok Presidentens frihetsmedalje 23. juni 2004 av president George W. Bush.


John Coltrane.
Portrett av John Coltrane fra 2007, malt av Paolo Steffan
John Coltrane (født 23. september 1926 i Hamlet, Nord-Carolina, USA, død 17. juli 1967 i New York City) var en amerikansk jazzsaksofonist (tenor-, sopransaksofon og fløyte).
Coltranes stil utviklet seg ut av "Post-Bop"-tiden, og tidlig på 1960-tallet skapte han sin helt egne måte å spille på ("sheets of sound"). Han utviklet stilen videre frem til en fri spillestil, som etter eget utsagn fremdeles var basert på blues. Han blir derfor betraktet som en av grunnleggerne av frijazz. Coltrane må regnes som en av de virkelig store innenfor jazzen. Han har påvirket generasjoner av musikere, av og til i en slik grad at særlig saksofonister har slitt med å frigjøre seg fra Coltranes innflytelse. En som har klart det er Jan Garbarek, som i sin tidligere periode var svært influert av Coltrane, men som etterhvert står solid på egne ben.
Barndom.
I High Point, North Carolina, hadde Coltrane en oppvekst preget av religiøs oppdragelse. Dette skulle vise seg å ha stor påvirkning på hans seneste musikalske karriere. Han begynte 12 år gammel å spille klarinett og fikk klassisk musikkundervisning, men ble interessert i jazz og byttet snart til altsaksofon. I juni 1943 flyttet han til Pennsylvania. Han ble innrullert i US Navy i 1945 og returnerte til det sivile liv i 1946. I slutten av 1940-årene hadde han forskjellig type arbeid til han begynte å spille med Dizzy Gillespies storband som altsaksofonist i 1949. Han ble der til bandet ble oppløst i mai 1950 og ble deretter med i Gillespies mindre band til april 1951, da han returnerte til Philadelphia for å gå på skole.
Karriere.
Tidlig i 1952, ble Coltrane med i Earl Bostics band. I 1953, etter et kort samarbeid med Eddie Vinson, sluttet han seg til Johnny Hodges' band (Hodges hadde et kort opphold fra Duke Ellingtons orkester). Han fortsatte med Hodges fram til midten av 1954.
Selv om det finnes innspillinger av Coltrane fra så tidlig som 1946, ble ikke dette lagt spesielt merke til av samtidens aktører. Hans virkelige karriere utspant seg i de 12 årene mellom 1955 og 1967. I løpet av denne tiden skapte han datidens moderne jazz som har påvirket generasjoner av musikere. Sommeren 1955 var Coltrane freelancer i Philadelphia da han ble tilkalt av trompeteren Miles Davis. Davis, som hadde en nedgang i karrieren etter suksessen i slutten av 1940-årene var igjen aktiv, og var i ferd med å danne en kvintett. Coltrane var med i denne første utgaven av bandet til Davis fra oktober 1955 til april 1957 (med noen få unntak). Denne klassiske første kvintetten, best representert med to maratoninnspillinger for Prestige i 1956, gikk i oppløsning i midten av april, hovedsakelig på grunn av Coltranes og trommeslageren Philly Joe Jones problematiske avhengighet av heroin. Coltrane brukte senere mye av det han hadde lært av Davis når han skulle lede sine egne band, bl.a. ved å gi sine musikere stor frihet mht improvisasjon og måten å håndtere musikere og presse.
Mot slutten av 1957 jobbet Coltrane med Thelonious Monk på New Yorks Five Spot, et legendarisk spillested. Dette skulle få avgjørende innflytelse ikke minst på hans harmoniforståelse. Monk hadde en svært avansert og uvanlig måte å nærme seg harmonier på. Coltrane sluttet seg igjen til Miles i slutten av 1958 etter å ha sluttet med heroin og etter å ha opplevd en spirituell vekkelse som skulle føre til at han ofret seg fullt for intens øving og utvikling av musikken sin resten av livet. Han fortsatte med Davis til april 1960, vanligvis med altsaksofonist Cannonball Adderley og trommeslager Philly Joe Jones i en sekstett. I løpet av denne tiden var han med på Davis-innspillinger som "Milestones" og "Kind of Blue", og spilte inn sine egne, som "Blue Train" og "Giant Steps". I Giant Steps gik han så langt det var mulig på den tiden å benytte harmonier som grunnlag for improvisasjon. I oktober 1958 oppfant jazzkritikeren Ira Gitler uttrykket "sheets of sound" for å beskrive Coltranes unike stil i løpet av denne perioden med Davis. Hans spill var komprimert, som om hele soloer passerte i løpet av få sekunder, med kaskader av triol- og kvadrol- bevegelser med hundrevis av noter i minuttet. I hans andre periode med Davis var han med i utviklingen av en spillestil basert på skalaer heller enn harmonier (modalitet). Albumet Kind of Blue er selve hovedverket innenfor denne stilen. Coltrane benyttet så å si hele resten av sin karriere en modal spillestil, som han i sin tur videreutviklet i samarbeid med, og delvis som frontfigur for «frijazzbevegelsen», selv om han aldri ble noen klar lederfigur innen frijazz. Mot slutten av samarbeidet med Davis begynte Coltrane å spille sopransaksofon, noe som var uvanlig på denne tiden. Dette sammen med den radikale endringen i spillestil på tenor etter at han sluttet hos Davis har av noen vært forklart med at han hadde problemer med tenormunnstykket, samt problemer med kronisk smerte i munnen.
Coltrane ble i denne perioden av mange kritikere ansett å være en interessant og virtuos men steril musiker. Publikum i Frankrike huskes for å ha buet under en tidlig turne med Davis. Tidsskriftet Down Beat anklaget i 1961 Coltrane, sammen med Eric Dolphy, for å spille «antijazz», i en artikkel som overrasket og provoserte musikerne. Coltrane innrømmet at noen av hans tidlige soloer for det meste var basert på tekniske ideer. Men etter hvert som Coltranes stil utviklet seg videre, var han bestemt på å gjøre enhver framføring til «et helt uttrykk for ens eksistens», som han uttrykte det i et intervju i 1966. Coltrane var opptatt av indisk musikk med sin bruk av skalaer (ragas). Dette samsvarer godt med den modale spillestilen, og begynner å bli tydelig i «Atlantic-perioden» med platene "My Favourite Things" og "Olé". Han var også etterhvert opptatt av afrikansk musikk, og gjorde på slutten av sin karriere innspillinger med musikere med særlig afrikanske slaginstrumenter. (Eksempel på dette er platen "Kulu Se Mama").
Coltrane dannet en kvartett i 1960 med pianist McCoy Tyner, bassist Jimmy Garrison og trommeslager Elvin Jones, en gruppe som produserte søkende og spirituelt drevet musikk. Så fikk de da også spille i Njårdhallen i 1963. Han utviklet raskt en røff, noen ganger aggressiv og fri tenorstil. Samspillet med trommeslager Elvin Jones kan ikke sjelden oppfattes som telepatisk. Særlig i konsertsammenheng hadde de to lange perioder i enkelte numre hvor pianist McCoy Tyner og bassist Jimmy Garrisson ikke spilte. Elvin Jones med sin polyrytmiske spillestil passet perfekt til Coltranes tenkning på denne tiden. Dette bandet produserte bl.a. den legendariske "A Love Supreme" i 1964.For en kortere perioden var også Eric Dolphy med på bassklarinett, fløyte og altsaksofon. Det er blitt hevdet at suksessen til platemerket Impulse! for en stor del skyldtes Coltrane. Han gjorde flere betydelige innspillinger på dette platemerket, og hadde stor frihet til å utvikle sine egne ideer.
Coltrane turnerte flittig også i Europa, og det foreligger flere utgivelser som dokumenterer Coltranes musikk live i perioden 1961 – 65, bl.a. en CD-boks med 7 CD-er på platemerket "Pablo" med tittelen "Live Trane – The European Tours". CD 5 inneholder opptak fra en legendarisk konsert i Stockholm i 1963.
Frijazz.
Tidlig i 1950-årene ble Coltrane påvirket av Miles Davis' modale tilnærming, Ornette Colemans frijazz og musikken til Ravi Shankar. Mye av denne påvirkningen kan høres så tidlig som i Coltranes overraskende hit i 1960, "My Favorite Things", en låt Coltrane fortsatte å spille så lenge han levde. Coltranes seneste musikalske periode viser en økende interesse for free jazz utviklet av Cecil Taylor, Albert Ayler og andre. Han ble spesielt påvirket av Aylers dissonans i Aylers trio med bassisten Gary Peacock og trommeslageren Sunny Murray. Pharoah Sanders, som Coltrane inviterte inn i bandet i denne eksperimentelle perioden, var en av datidens mest kraftfulle saksofonister. Coltrane ble i denne perioden også påvirket av John Gilmore, mangeårig saksofonist med Sun Ra.


Fat Bottomed Girls.
«Fat Bottomed Girls» er en singel av det britiske rockebandet Queen. Den ble sluppet i 1978 som en dobbel A-side med «Bicycle Race». For å promotere singelen leide bandet et berømt sykkelkompani av nakne damer. Bildet som fulgte med singelen var en av disse damene bakfra, men i USA ble det malt på et par røde underbukser, for å unngå publikums vrede. Når de returnerte de leide syklene, var ikke setene med, de følte de at de måtte kjøpe, fordi de «hadde blitt brukt uanstendig».


Angelus.
a> heter "Angelus"; bondeekteparet hører kirkeklokkene i det fjerne slå angelsusslagene, og bøyer hodet i bønn.
"Angelus" (evt. "Angelus Dei" – "Herrens engel") er en bønn som i Den katolske kirke tradisjonelt bes tre ganger om dagen; morgen, middag og kveld. Samtidig ringes det i kirkeklokkene, tre ganger tre enkeltslag. Den bes mellom treenighetssøndag og skjærtorsdag; fra påskedag til lørdag før treenighetssøndag bes i stedet "Regina Caeli".
Bønnen sammenfatter inkarnasjonens mysterium, det vil si engelens budskap til Jomfru Maria og hennes ja til å føde Jesus Kristus.
Klokkeslagene under angelusbønnen er bevart i Den norske kirkes tradisjon med å ringe tre ganger tre slag i klokkene etter hver gudstjeneste.


Mike Weir.
Michael Richard Weir (født 12. mai 1970) er en canadisk profesjonell golfspiller. Weir tok sin første seier på PGA-touren i Air Canada Championship i 1999. Seieren gjorde ham til den første canadier på 45 år til å vinne en turnering på PGA-touren på canadisk jord.
13. april 2003 vant han The Masters Tournament, og han ble således den første canadier til å vinne en av de fire store turneringene i profesjonell golf. Han ble kåret til Canadas beste sportsutøver i 2003.
Eksterne lenker.
Weir, Mike
Weir, Mike


Ben Hogan.
Ben Hogan (født 13. august 1912, død 25. juli 1997) var en amerikansk profesjonell golfspiller. Hogan ble født i Texas og begynte å jobbe som caddie 11 år gammel. Han ble profesjonell golfspiller i 1931. Han var sin tids beste golfspiller, og en av de største gjennom tidene.
Mellom 1938 og 1959 vant Hogan 63 profesjonelle turneringer til tross for at karrieren hans ble avbrutt av andre verdenskrig og en bilulykke der han nesten mistet livet.
Han var kjent for å øve mer enn sine konkurrenter, og hans filosofi gikk ut på å perfeksjonere svingen ved å slå nok baller.
Etter sin karrier grunnla Hogan en golfkølleprodusent (nå eiet av Callaway Golf Company), og køller med hans navn benyttes fortsatt. Hogan spilte aldri på seniortouren, som ikke eksisterte før han var i slutten av 60-årsalderen.


José María Olazábal.
José Maria Olazábal (født 5. februar 1966) er en spansk profesjonell golfspiller. Han spiller både på PGA-touren og Europatouren, og har vunnet major-turneringen The Masters to ganger, i 1994 og 1999. Han deltok på det europeiske Ryder Cup-laget i 1987, 1989, 1991, 1993, 1997, 1999 og 2006, og er utpekt som kaptein for det europeiske laget i 2012.
Som amatør.
Olazábal hadde en fremgangsrik karriere som amatørspiller, og vant blant annet det britiske amatørmesterskapet i 1984.
Som profesjonell.
Han ble profesjonell i 1985. Den høsten vant han Europatourens kvalifiseringsskole, og kunne dermed debutere på Europatouren i 1986. Allerede i sin første sesong på touren vant han to turneringer, ble nummer to på Order of Merit, og tok også tittelen Årets nykommer.
Olazábal har fått flere sesonger ødelagt av sykdommen revmatoid artritt. Han gikk glipp av Ryder Cup i 1995, og samtlige major-turneringer i 1996, og det var snakk om at karrieren var over.


Sergio García.
Sergio García (født 9. januar 1980) er en spansk profesjonell golfspiller som spiller både på PGA-touren og Europatouren.
García ble profesjonell i 1999 etter å ha spilt den laveste scoren av amatørene i The Masters i 1999. Han vant sin første seier på PGA-touren i MasterCard Colonial i 2001 og vant Buick Classic samme år. I 2002 tok han seieren i Mercedes Championships og i 2004 vant García EDS Byron Nelson Championship og Buick Classic for andre gang.
Ryder Cup.
1999 (3 seire, 1 delt, 1 tap), 2002 (3 seire, 2 tap), 2004 (4 seire, 1 delt), 2006 (4 seire, 1 tap), samt 2008 (2 delte, 2 tap).
Eksterne lenker.
García, Sergio
García, Sergio


Gabriel Scott.
Gabriel Scott (født 8. mars 1874 i Leith (nå Edinburgh), Lothian, Skottland, død 9. juli 1958 i Arendal, Aust-Agder, Norge) var en norsk forfatter, som nok er mest kjent for romanen "Kilden" om fiskeren Markus. Han skrev en rekke populære bøker og regnes sammen med Vilhelm Krag som «Sørlandets dikter». Foreldre var Svend Holst Jensen (1846–1908) og Caroline Mathilde Schytte Jensen (1848–1935). Moren var for øvrig en kjent dikter, og det er publisert over 200 barnesanger med Caroline Schytte Jensen som tekstforfatter, hvorav nok "Tre søte småbarn med øyne blå" er den mest kjente.
Psevdonym.
Under psevdonymet "Finn Fogg" skrev Gabriel Scott sørlandsskrøner og -historier som han tidvis utla som fortalt av originalen "Pider Ro". Historiene ble utgitt som egne bøker, men også inntatt som enkeltfortellinger i antologier o.l. Tre slike Pider Ro-historier kom blant annet på trykk i 1912-utgaven av årboken "Humør".
Biografi.
Gabriel Scott ble født i Leith, Lothian, i Skottland, mens faren var sjømannsprest der. Han fikk mellomnavnet Scott ved dåpen, men i begynnelsen brukte de fleste bare farens etternavn, Jensen. Da Gabriel Scott Jensen debuterte som forfatter i 1894, anbefalte faren ham å ta vekk Jensen, siden Gabriel Scott ville være kortere og lettere for andre å legge merke til.
I 1883 flyttet familien til prestegården på Høvåg mellom Lillesand og Kristiansand, men i 1887 flyttet han til Kristiansand for å studere, selv om familien bodde i Høvåg. Han gikk tre år på realskole, og et halvt år på katedralskolen (gymnaset), før han sluttet på skolen. Han hadde aldri særlig gode karakterer.
I sin senere ungdom skrev han sin første litteratur, som var en rekke dikt som ble gitt ut i lokalavisene. Samme år som han tok eksamen ved Skiensfjordens mekaniske Fagskole, 1894, debuterte han med "Digte". Dette trivdes Scott med, og etter hvert skrev han flere dikt, teaterstykker, barnebøker og noen noveller.
Sent på 1890-tallet var faren sogneprest i Grimstad, og den unge dikteren bodde i Grimstad i perioder, noe som også gjenspeiles i innholdet i flere av Scotts romaner.
Scott giftet seg første gang 17. mai 1901 i Kristiania med Ellen Johansen. Ekteskapet ble oppløst i 1912. Hans første kone døde i september 1914. Han giftet seg på nytt i oktober 1915 med Dagmar Marie Jensen. Dette ekteskapet endte med skilsmisse i 1918. Scott giftet seg for tredje og siste gang samme året, 27. september 1918, med Birgit Gabrielsen (1897–1981). På denne tiden bodde han i «Maagereiret» på Tromøya utenfor Arendal, hvor han ble boene til sin død. Han var med på etableringen av Arendal Pistolklubb i 1933.
"Kilden" regnes som hans mest folkekjære verk, og kom ut etter første verdenskrig. Den handler om fiskeren Markus' fromhet og godsyn på livet, til tross for sterk motbør fra medmenneskene. Markus klarer å sette pris på alt i livet, om det er godt eller ikke fullt så godt, og viser barmhjertighet overfor alt og alle. I verket Norges nasjonallitteratur (1967) er den andre av Scotts "fabler i livskunst" utvalgt: "Det gylne evangelium". De beste romanene av Scott er naturlyriske og panteistisk inspirerte.
I 1998 gav Lynor ut platen "Sør i skjærene – Sanger fra Gabriel Scotts kilder" hvor Gabriel Scotts dikt var tonesatt av Jon Kleveland, som framførte diktene sammen med Siv Justnes.
Flere av Scotts bøker blitt utgitt på nytt det siste tiåret, blant annet i regi av Scott-selskabet.


Tau.
Tau (tauverk) lages av naturfiber, kunstfiber eller metalltråd. Tau klassifiseres etter materialet det er laget av eller måten det er framstilt på. Tau har en lang rekke, forskjellige bruksområder, blant annet til å fortøye båter og fjellklatring.
Råmaterialene for tauverk hentes fra to hovedgrupper: plantefibre og syntetiske fibre. Materialene gir tauet forskjellige egenskaper med hensyn til styrke, bøyelighet, elastisitet, holdbarhet, utseende og vekt.


Ballyclare.
Ballyclare er en liten by i Six Mile Valley i Antrim, Nord-Irland.
Stedets historie går tilbake minst 5000 år, og det har vært mange forskjellige folkegrupper der. Etter kelterne kom først vikinger, og deretter normannere. Til slutt ble byen grunnlagt av skotter under bosetningen i Ulster.
Mange innbyggere emigrerte til Amerika, og blant deres etterkommere finner man Mark Twain, Sam Houston og general Alexander Macomb.


Newtownabbey (distrikt).
Newtownabbey er et administrativt distrikt i grevskapet Antrim i Nord-Irland. Det ligger nord for Belfast Lough, og like nord for Belfast.
Distriktet ble opprettet i 1957, og ble i 1973 selvstyrt da grevskapene mistet sin administrative funksjon.


Caddie.
En caddie eller caddy er i golf en person som tar hånd om en spillers utstyr under spill og som kan gi råd underveis. I profesjonell golf har alle spillerne hver sin faste caddie som gir råd om køllevalg og strategi. Profesjonelle caddier får vanligvis en prosentandel av spillerens inntekter, og mange tjener derfor svært godt. For eksempel fikk Tiger Woods' første caddie, Mike «Fluff» Cowan, selv en stor tilhengerskare, og hans senere caddie, Steve Williams, er mangemillionær etter å ha jobbet for Woods siden 1999.
Ordet "caddie" kommer fra fransk "le cadet", som betyr «junior» eller «den yngste i familien». Å ta i bruk franske ord var ikke uvanlig i Skottland, golfsportens fødested, og ordet "cadet" er første gang sett i engelsk språk i 1610 og ordet "caddie" eller "cadie" dukket opp kort etter i 1634. Ordet ble brukt i skotske byer om bærere og visergutter, og i løpet av 1800-tallet utviklet begrepet seg til å betegne gutter som bar golfkøllene.


Strandebarm.
Strandebarm er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland, opprettet i 1837 som Strandebarm formannskapsdistrikt.
I 1862 ble Strandebarm delt i to, da Jondal ble skilt ut som egen kommune. Strandebarm hadde etter fradelingen 1 663 innbyggere.
1. januar 1902 skjedde en ny deling i det Varaldsøy ble skilt ut som egen kommune. Strandebarm hadde etter denne delingen 1 661 innbyggere.
1. januar 1965 ble det meste av Strandebarm med 1 545 innbyggere slått sammen med deler av Varaldsøy, Jondal og Kvam til den nye Kvam herad.
Samtidig ble området Kysnesstranda i Strandebarm med 100 innbyggere slått sammen med det meste av Jondal til den nye Jondal kommune.


Slitu.
Slitu er en bygd i Eidsberg og et tettsted hovedsakelig i Eidsberg og delvis i Trøgstad kommune i Østfold. Tettstedet har totalt innbyggere per 1. januar, og ligger ved E18 mellom Askim og Mysen. Stedet har både industri, handel og jordbruk. Navnet kommer fra gården Slitu. Selve ordet "Slitu" kommer fra ordet «slette».
Slitu, med sin tilhørende jernbanestasjon (åpnet 1882) langs Østre linje, var fra gammelt av et viktig handelssentrum i Eidsberg.
Tenor kirkeruiner på Slitu viser rester av en liten middelalderkirke fra 1200-tallet. Kirken var et anneks til Eidsberg kirke. Riksantikvaren og Østfoldmuseet arbeider med stedet og ruinene er nå konservert med nye fuger og nytt toppdekke. Anlegget ble offisielt åpnet med gudstjeneste og dåp i juni 2008.


Champions Tour.
Champions Tour er en golftour som arrangeres av organisasjonen PGA TOUR for profesjonelle golfspillere over 50 år. Touren var inntil 2002 kjent som "Senior PGA Tour". Det er 30 turneringer på touren, som holdes i USA og Canada. Premiepotten er årlig på rundt 50 millioner dollar.
De fleste turneringene på Champions Tour spilles over tre runder, eller 54 hull, som er én runde mindre enn vanlige profesjonelle slagspillturneringer, for eksempel på PGA-touren. De fem "major"-turneringene på Champions Tour går imidlertid over fire runder.


Klemens II.
Klemens II, født "grev Suidger av Morsleben og Hornburg" (død 9. oktober 1047) var pave fra 25. desember 1046 til oktober 1047. Han var sønn av grev Konrad av Morsleben og Hornburg og hans kone Amulrad. Før han ble valgt til pave var han biskop av Bamberg fra 1040 til 1046.
Kong Henrik III foreslo Suidger som pave da Gregor VI abdiserte i desember 1046..Navnet Klemens tok han på forslag av Henrik III, som mente at det passet på hans personlighet: Det latinske "clemens" betyr "mild og god". Slik var han sikkert sett fra keiserens side, men navnet røper dermed også at han var svært ettergivende i forhold til keiserens ønsker. Umiddelbart etter at han ble valgt til pave, kronet Klemens Henrik til tysk-romersk keiser. Alt dette ble møtt med kritikk fra mange hold, selv om Klemens' pontifikat medførte en rekke forbedringer, bl.a. gjennom dekreter som forbød simoni.
Klemens døde i oktober 1047, og var begravet i Bamberg, en by han hadde svært kjær. En moderne toksikologisk undersøkelse av pavens levninger bekrefter århundregamle påstander om at han hadde blitt forgiftet med blysukker. Det er imidlertid uklart om han ble myrdet, ettersom blysukker ble brukt som kur for veneriske sykdommer på den tiden. Klemens' grav i det vestlige koret i katedralen i Bamberg er den eneste pavelige graven nord for Alpene.


Gregor V.
Gregor V, opprinnelig "Brun" eller "Bruno av Kärnten" (ca. 972 – 18. februar 999) var pave fra 3. mai 996 til sin død. Han var sønn av hertug Otto av Kärnten og sønnesønn av keiser Otto den store. Han etterfulgte Johannes XV som pave bare 24 år gammel. Han var husprest hos sin fetter keiser Otto III, som foreslo ham som pave.
Gregor V var den første tyske paven. Han valgte som pavenavn et navn som ikke gikk igjen i hans egen slekt, men et som skulle minne om «den mest kjente av mine forgjengere». Den han hadde i tankene var med sikkerhet pave Gregor den Store. Politisk var han lojal mot keiseren og gav mange ekstraordinære privilegier til kirker og klostre i det tysk-romerske rike. En av hans første handlinger som pave var å krone Otto til keiser 21. mai 996. Sammen holdt de en synode noen få dager etter Ottos kroning, hvor Arnulf fikk tilbake bispedømmet Reims, og den fremtidige pave Sylvester II ble fordømt som inntrenger. Robert II av Frankrike, som hadde insistert på sin rett til selv å utnevne biskoper, ble tvunget til å gi seg.
Referanser og fotnoter.
Gregor 05
Gregor 05


Damasus II.
Damasus II, født "Poppo" (død 9. august 1048) var pave fra 17. juli til 9. august 1048. Han var den andre av de tyske pavene foreslått av keiser Henrik III. Før han ble pave var han biskop av Brixen. Pavenavnet valgte han til minne om pave Damasus I, som var en samtidig av de to kirkefedrene Hieronymus og Basilius av Caesarea, og som selv var kjent som en lærd mann som fremmet forskning og studier. Dette tiltalte Poppo, som selv hadde en utdannelse langt ut over det gjennomsnittlige for sin stand.
Hans korte pontifikat førte til rykter om at han var blitt forgiftet, men det er mer trolig at han døde av malaria.


Aixam.
Aixam – Mega er en fransk bilprodusent basert i "Aix-les-Bains". Selskapet ble stiftet i 1983 for produksjon av mikrobiler i den gamle AROLA-fabrikken etter at Arola gikk konkurs. I 1992 startet de produksjonen av flere mellomklassebiler med Mega-navnet, men innen 2002 ble dette navnet kun brukt på småbiler.
Selskapet produserer i dag Aixam A.7XX-serien (utstyrt med Kubota Diesel-motorer), en mikrobil som kan sammenliknes med Smart. En viktig forskjell er at noen av de minste modellene kategoriseres som mopedbiler, og kan derfor kjøres uten førerkort for bil.
Østerrike, Belgia, Finland, Hellas, Nederland, Italia, Litauen, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sverige og Sveits.
Førerkrav for mopedbil.
For å lovlig kunne kjøre mopedbil i Norge, må du være fylt 16 år (kan øvelseskjøre ved bestått trafikalt grunnkurs og fylt 15 år). Mopedbilen må være registrert før 2003, da de nye reglene ble innført i Norge (når tid den sist var registrert har ingen betydning for førerretten). Ha førerkort for klasse M (moped) – kode 147 (kan også kjøres på kode 146), som gir førerrett for 3- og 4-hjulinger (ATV), og mopedbil. Du må utfylle nødvendige helsekrav, som er samme krav til førerkort av vanlig personbil. Om du er over 18 år, kan du kjøre mopedbiler som er produsért etter 2003.
Om bilen er registrért "før" 2003, har det ingenting å si hvor stor motor det er i bilen (vanligvis 400ccm eller 500ccm), eller hvor mye bilen veier. Men det stilles samme krav som til alle andre kjøretøy som registreres som moped i Norge; motoren kan ikke overskride 5 kW (6.8 hestekrefter) i ytelse og effekt fra motoren, da dette kan ha noe å si på hvor kraftig motoren er, og hvor fort den har mulighet for å kjøre. Selv om mopedbilen ikke har samme begrensningene på motorstørrelse og vekt som 2-, 3-, og 4-hjulinger, kan den fortsatt ikke kjøres fortere enn 45 km/t, som er den høyeste lovlige hastigheten for moped i Norge.


Leo IX.
Leo IX, født Bruno av Egisheim-Dagsburg (født 21. juni 1002 i Eguisheim / Elsass, død 19. april 1054 i Roma) var pave fra 1049 til 1054. Han regnes som den mest betydningsfulle tyske paven i middelalderen.
Han var sønn av en elsassisk greve kalt Bruno, og var i familie med keiser Konrad II. Han lot seg prestevie og arbeidet senere i keiserens kanselli. I 1026 ble han biskop av Toul.
Etter Damasus IIs død var Bruno, angivelig mot sin vilje, keiser Henrik IIIs ønskekandidat som pave. Han skal ha gått med på å akseptere et pavevalg bare dersom han ble valgt av Romas egne borgere og prester. Dette skjedde ved akklamasjon. Navnevalget Leo var antagelig programmatisk, og gikk tilbake til Leo I, en pave som Bruno beundret både for hans mot (jf. Leo Is opptreden mot hunnerkongen Attila i 452 og mot vandalerkongen Geiserik i 455) og som kirkelærer (jf. Leo Is beslutning om Kristi natur under Konsilet i Kalkedon i 451). Det er også å anta at de (pseudo-)isidorske dekretaliers beretning om Den konstantinske skjenkelse spilte inn for navnevalget: Etter disse dokumenter som på 1000-tallet ble betraktet som ekte, var det nettopp Leo Is navn som knyttes til de angivelige hendelsene. Leo IX var den første som grep tilbake til disse dekretalier for å underbygge pavedømmets rettsgrunnlag for å herske over "Patrimonium Petri" (Kirkestaten).
Leo var en ivrig reformator, som særlig bekjempet simoni og presteekteskap. Han nyorganiserte den kirkelige forvaltningsstruktur, og søkte å redusere italienernes kirkelige dominans.
Gjennom omfattende reiser i hele Europa, var Leo også tilstede i områder som lå langt fra Roma. Han så også på seg selv som bindeleddet mellom den vanlige mann og kurien, og ifølge en anekdote skal han ha lagt en tigger i sin egen seng. Reimskonsilet i 1049 betegnet pave Leo IX som "Universalis ecclesiae primas et apostolicus" og gav dermed uttrykk for det latinske vestens nye selvbevissthet ovenfor det bysantinske østen. Leos planer om med en egen hær, og sammen med grekerne, fordrive normannerne fra Syd-Italia, mislyktes. Hans hær ble slått ved Civitate (Apulien).
På invitasjon fra den bysantinske keiser Konstantin IX Monomachos, som var interessert i et forbund mot normannerne, kom det mellom patriarken Michael Kerullarios og de romerske kardinalene Humbert av Silva Candida og Fredrik av Lothringen til forhandlinger om en gjenopprettelse av den kirkelige enhet. Forhandlingene mislyktes på grunn av forhandlingsdeltagernes manglende ettergivenhet i spørsmål om liturgi og dogmatikk.
1054 ekskommuniserte Leo IX alle tilhengere av den ortodokse kirke, og bruddet mellom kirkene var endelig.
Etter en kamp mot normanniske tropper utenfor Roma ble Leo tatt til fange og seks uker senere løslatt, svært syk. Han døde 19. april 1054 i Roma.
Referanser og fotnoter.
Leo 09
Leo 09
Leo 09


Alfa Romeo.
Alfa Romeo er en italiensk bilprodusent.
Alfa Romeo har vært en del av Fiat-gruppen siden 1986. Selskapet var opprinnelig kjent som ALFA, et akronym for "Anonima Lombarda Fabbrica Automobili".
Historie.
Selskapet som ble til Alfa Romeo ble stiftet som "Darracq Italiana" i 1907 av Cavaliere Ugo Stella, en adelsmann fra Milano, i partnerskap med det franske selskapet til Alexandre Darracq. Selskapet produserte først Darracq-biler i Napoli, men Stella flyttet produksjonen til en fabrikk i en av Milanos forsteder da partnerskapet med Darracq kollapset. Samtidig skiftet selskapt navn til "ALFA". Den første bilen med eget navn var Alfa 24 HP i 1910 (navngitt etter sine 24 hestekrefter), som ble designet av Giuseppe Merosi. Merosi fortsatte med å designe en serie ALFA-modeller med kraftigere motorer (fra 40 til 60 HP). I 1911 begynte ALFA å delta i motorsport, og sjåførene Franchini og Ronzoni konkurrerte i løpet Targa Florio i 1911 med hver sin 24 HP-modell. Ved utbruddet av den første verdenskrig stoppet bilproduksjonen i tre år.
I 1916 tok Nicola Romeo over ledelsen av fabrikken, og det ble satt i gang produksjon av militært utstyr for italienerne og de allierte. Blant produktene fra ALFA-fabrikken under krigen var flymotorer, kompressorer og generatorer basert på fabrikkens eksisterende bimotorer, samt tunge lokomotiver. Da krigen var over tok Romeo kontroll over "ALFA", og bilproduksjonen startet opp igjen i 1919. I 1920 ble navnet endret til Alfa Romeo, og modellen Torpedo 20-30 HP var den første med Alfa Romeo-navnet. Giuseppe Merosi fortsatte som sjefsdesigner, og designet modeller som 40-60 HP og RL Targa Florio.
I 1923 ble designeren Vittorio Jano hentet fra Fiat, mye takket være overtalelse fra en av de unge sjåførene på Alfas racingteam, nemlig Enzo Ferrari. Jano tok over som sjefsdesigner etter Merosi, og den første Alfa Romeo-modellen under Jano var P2 Grand Prix, som vant verdensmesterskapet i 1925 for Alfa Romeo. Fra racerbilen P2 Grand Prix gikk Jano over til å designe en serie små motorer (med 4, 6 og 8 sylindre) til Alfa Romeos gatemodeller, basert på motordesignet fra P2, som la grunnlaget for Alfa Romeos klassiske motorarkitektur, med en lettvektskonstruksjon, hemisfærisk formede forbrenningskamre, sentrerte tennplugger, to rekker med overliggende ventiler per sylinderrekke og doble, overliggende kamaksler. Janos motordesign viste seg raskt som både driftssikre og kraftige.
Etterhvert viste Enzo Ferrari seg som en bedre teamsjef enn racingsjåfør, og da fabrikkteamet ble privatisert fikk det navnet Scuderia Ferrari. Da Ferrari forlot Alfa Romeo fortsatte han til å bygge sine egne biler. Tazio Nuvolari kjørte ofte for Alfa, og vant mange løp før den andre verdenskrig.
Da Alfa var på konkursens rand i 1928 forlot Nicola Romeo selskapet. Myndighetene grep inn i siste liten, tok kontroll over selskapet og reddet det fra konkurs. Alfa ble et nasjonalsymbol i Mussolinis Italia, og i denne perioden bygget Alfa chassiser for de aller rikeste, og sendte dem videre til Touring of Milan eller Pininfarina, som bygget de aller fleste karrosseriene.
Alfa-fabrikken ble bombet under den andre verdenskrig, og slet med å tjene penger etter krigen. Luksusbiler var ikke lenger populært, og fabrikken begynte produksjon av mindre modeller for folk flest.
På 1970-tallet hadde Alfa nok en gang store økonomiske problemer. Italienske myndigheter trakk seg ut i 1986, da FIAT kjøpte seg inn, og et nytt selskap ble opprettet, Alfa Lancia Spa, som skulle ta seg av produksjonen av Alfa og Lancia.
Alfa-emblemets historie.
I 1910 fikk en mann ved navn Romano Cattaneo oppdraget med å lage et symbol for et nytt selskap, ALFA. Historien vil ha det til at han ventet på trikken ved Piazza Castello i Milano da han fikk inspirasjon av Visconti-familiens våpenskjold med et rødt kors og en slange, som hang over døren til Castello Sforzesco. Med hjelp fra Giuseppe Merosi, en designer, laget han skisser som kombinerte Milanos bysymbol med Visconti-familiens våpenskjold til et sirkulært motiv, omringet av en mørkeblå ring som inneholdt ordene "ALFA" og "MILANO".
Racinghistorie.
Alfa Romeo vant mange prestisjefylte løp i følgende kategorier: Formel 1, Prototyper, Touring og Fast Touring. Private sjåfører kjørte også i noen rally-løp med gode resultater.
I 1923 ble Vittorio Jano hentet fra Fiat til Alfa, og han designet en rekke motorer som ga Alfa stor racingsuksess mot slutten av 1930-tallet. (Da Alfa begynte å tape sent på 30-tallet ble Jano umiddelbart avskjediget.)
På 1930-tallet vant Tazio Nuvolari Mille Miglia-løpet i en 6C 1750 da han krysset mållinjen etter en fantastisk forbikjøring av Achille Varzi, uten lys om natten.
8C 2300 vant 24-timersløpet i Le Mans fire år på rad, fra 1931 til 1934. Alfa Romeo trakk seg ut av racing i 1933 da italienske myndigheter tok over selskapet, men racing med fabrikkens biler fortsatte under teamet Scuderia Ferrari. (Enzo Ferrari kjørte for Alfa før han tok over som teamsjef, og senere gikk over til å produsere egne biler.)
I 1935 vant Alfa Romeo German Grand Prix med Nuvolari.
I 1938 vant Biondetti Mille Miglia i en 8C 2900B Corto Spyder, som siden har vært kjent som "Mille Miglia"-modellen.
I 1950 vant Guiseppe Farina verdensmesterskapet i Formel 1 i en 158 med kompressor, og Juan Manuel Fangio vant i 1951 i en Alfetta 159 (en videreutvikling av 159). Alfa-Romeo returnerte til Formel 1 i 1976, først som motorleverandør til Brabham, og siden som konstruktør fra midten av 1979 til slutten av 1985. Alfa leverte også motorer til det italienske Osella-teamet fra 1983 til 1988. Alfa gjorde liten suksess, men Brabham-Alfa vant to seire i 1978.
De forskjellige versjonene av Alfa Romeo Tipo 33 ble kjørt i Prototype-kategorien fra 1967 til 1977, og vant titler i 1975 og 1977.
Alfa Romeo i dag.
Modellutvalget pr. 2011 består av MiTo, Giulietta, 159 og 8C Spider.
Alfa Romeo importeres pr. 2011 av RSA (Rutebileiernes Standariserings-Aksjeselskap)


Aston Martin.
Aston Martin Lagonda Ltd. er en britisk produsent av luksusbiler, eid av en investorgruppe ledet av David Richards(racing). Ford Motor Company, har en mindre eierandel i selskapet . Selskapet ble opprettet i 1914 av Lionel Martin og Robert Bamford.
Starten i mellomkrigstiden.
Aston Martin ble grunnlagt i 1914 av amatørracerkjøreren Lionel Martin og Robert Bamford. De to ble kjent året før, da de begge solgte biler av merket Singer. Den første modellen fikk navnet etter bakkeløpet i Aston Clinton samt etter Lionel "Martin", mens firmaet fikk navnet Bamford & Martin Limited. De leide lokaler i Abingdon Road i Kensington og produserte sin første bil i mars 1915.
Etter slutten av første verdenskrig ble bedriften revitalisert med penger fra Louis Zborowski. I 1922 produserte man biler for å delta i det franske Grand Prix.
Lionel Martin forlot Aston Martin i 1925, og i det påfølgende år gikk flere rike investorer inn med kapital i selskapet, inkludert Lord Charnwood, William S. Renwick og Augustus Bertelli. Disse tok kontrollen over selskapet og endret firmanavnet til dagens navn, Aston Martin, og flyttet produksjonen til Feltham. 1.5-liters konkurransesportsvogner var nå merkets spesialitet. Etter hvert ble disse bilene også utstyrt med kompressor.
I 1933 overtok skipsreder R. Gordon Sutherland kontrollen og beholdt den til andre verdenskrig var over.
Storhetstiden etter andre verdenskrig.
Storhetstiden for Aston Martin startet etter at traktorfabrikken David Brown overtok bilmerket i 1947, samtidig med at de overtok Lagonda. Det var David Browns initialer som lå til grunn for at de fleste modeller siden gang har betegnelser som begynner på "DB".
Ut over i 1950-årene var Aston Martin det største engelske navnet i sportsbilracing, nest etter Jaguar. Ved inngangen til 1960-tallet lanserte Aston Martin en Formel 1-bil. Feilen var at den hadde frontmotor, mens alle andre var i ferd med å gå over til midtstilt motor. Aston Martin trakk seg fort ut av Formel 1 på da satsningen ble for kostbar.
Merket oppnådde en helt særpreget status på 1960-tallet fordi det var dette merket folk forbandt med agent 007, James Bond. Også enkelte medlemmer av The Beatles bidro også til å styrke merkets status.
Økonomiske vanskeligheter.
1970-tallet ble en anstrengt periode for Aston Martin. De skiftet eiere i 1972, 1975 og 1981, og først i 1987 ble tilstanden mer stabil da Ford gikk inn for å redde det tradisjonsrike og godt profilerte merket. Aston Martin gjorde et comeback i sportsbilracing på 1980-tallet, men man fikk ikke den ønskede oppmerksomheten, og da Jaguar gjorde det samme med mer PR-suksess på slutten av samme tiår, la Aston Martin racing på hylla.
Ford kjøper Aston Martin.
På tross av Aston Martins berømmelse har selskapet til stadighet hatt økonomiske problemer, og selskapet ble reddet av Ford Motor Company, som kjøpte 75% av selskapet i 1986. I 1993 kjøpte Ford de resterende 25% av aksjene av Victor Gauntlett. Ford eide alle aksjene i selskapet frem til mars 2007 og Aston Martin var en del av Ford Premier Automotive Group, hvor også Daimler, Jaguar, Land Rover og Volvo inngikk.
Aston Martin satser på racing for tredje gang.
I desember 2003 annonserte Aston Martin at de fra og med 2005 nok en gang ville satse på racing. En ny divisjon ble etablert, kalt Aston Martin Racing. Denne divisjonen vil sammen med samarbeidspartneren Prodrive være ansvarlig for design, utvikling og ledelse for DBR9-programmet. DBR9 skal konkurrere i GT-klassen for sportsbiler, inkludert det verdensberømte 24-timersløpet i Le Mans.
Aston Martin tok sin første seier i FIA GT Championship i Bahrain 25. november 2005 med Aston Martin DBR9. Sjåførene var Christophe Bouchut og Antonio Garcia. De vant med 26 sekunder etter et tretimersløp. Dette var den første internasjonale seieren til teamet, men de har tidligere i september 2005 vunnet Le Mans Endurance Race ved Nurburgringen, Tyskland.
Ford selger Aston Martin.
I mars 2007 ble det offentliggjort at Ford selger Aston Martin til en investorgruppe bestående av David Richards(racing), John Sinders og de to kuwaitiske investeringsselskapene Investment Dar og Adeem Investment Co. Ford vil fortsatt sitte igjen med en 15% andel av Aston Martin-aksjene etter salget.
Aston Martin og James Bond.
Produsentene av James Bond mente at Aston Martin hadde den essensielle britiske glamouren og Aston Martin har dermed vært James Bonds bil i en rekke filmer. En sølvgrå DB5 var hans firmabil i Goldfinger (1964) og Thunderball (1965). I GoldenEye (1995) og Tomorrow Never Dies (1997) hadde han samme bil som privatbil. I filmen Quantum of solace (2008) er Aston Martin DBS med. Deretter var det en periode med Lotus, og James Bond dukket igjen opp med en Aston Martin i Living Daylights (1987) i en grå Volante. I Die Another Day hadde James Bond en Vanquish under sitt opphold på Island. James Bond kjørte to forskjellige Aston Martin modeller i Casino Royale fra 2006 (DB5 og DBS). I biljaktscenen i Quantum Of Solace bruker James Bond nok en gang en Aston Martin DBS som han også brukte i Casino Royale.
Modeller.
En Aston Martin DB 7
Her liker nok Aston Martin-fans seg
Aston Martins modellnavn kan være uforståelig for mange. Superbilene til Aston Martin bruker ofte navnet "Vantage", mens cabrioleter bruker navnet "Volante"
Aston Martin i Norge.
Aston Martin importeres til Norge av, et datterselskap av Jaguar Norge.
Prisene er importørens veiledende priser levert importsted. Prisene er à jour pr oktober 2005


Viktor II.
Viktor II, født "Gebhard, greve av Calw, Tollenstein og Hirschnerg" (født ca. 1018, død 28. juli 1057 i Arezzo) var pave fra 1055 til 1057. Han var en slektning av keiser Henrik III, og var den ene av en serie tyske paver under Hildebrands reformbevegelse. Han ble innsatt som pave i St. Peterskirken i Roma den 13. april 1055. Hans far var en schwabisk greve, Harwig av Calw. Etter insistering fra biskop Gebhard av Regensburg, ble han 24 år gammel utnevnt til biskop av Eichstätt. I denne stillingen støttet han keiser Henriks interesser og ble en av keiserens nærmeste rådgivere. Han ble foreslått som pave av keiseren i Mainz i september 1054.
Navnet Viktor kommer fra "victor", som betyr "seierherre". Da han ble spurt om å ta i mot valget, stilte han som betingelse at Henrik III erklærte seg beredt til å gi Kirkestaten tilbake «det som rettelig tilkom den»; med det var ment noen områder som Henrik hadde bemektiget seg. Henrik overdro da hertugdømmet Spoleto og den delen av landskapet Marche som lå rundt Fermo, og dessuten hertugdømmet Benevento til Kirkestaten. Da først tok «seierherren» Gebhard på seg paveverdigheten.
I juni 1055 møtte Viktor keiseren i Firenze og holdt et råd som igjen satte Leo IXs fordømmelse av presteekteskap, simoni og tap av kirkelig eiendom i kraft. Det følgende året ble han kalt til keiseren, og han var sammen med Henrik III da keiseren døde i Botfeld i Harz 5. oktober 1056. Som verge for Henriks sønn Henrik IV og rådgiver for keiserinne Agnes fikk Viktor nå enorm makt, som han brukte for å opprettholde fred i keiserriket og styrke pavedømmet mot angrep fra adelen. Han døde kort etter sin hjemkomst til Italia den 28. juni 1957 i Arezzo. Han ble etterfulgt av Stefan X (Fredrik av Lothringen).
Viktor ønsket å bli begravet i katedralen i Eichstätt. Men før levningene nådde byen, ble de bemektiget av noen borgere av Ravenna, som begravet ham i kirken Santa Maria Rotonda, gravsted også for Teoderik den store.


Stefan IX.
Stefan IX, født "Fredrik av Lothringen" (død 29. mars 1058 i Firenze) var pave fra august 1057 til sin død.
Han var sønn av hertug Gotzelo I av Nedre Lothringen, som igjen var sønn av grev Gottfried av Verdun og Mathilde av Sachsen. Han ble kalt til Roma av pave Leo IX i 1050 og betrodd viktige oppgaver. Han var kansler for den romerske kirke og senere kardinal.
Han valgte navnet Stefan etter den hellige pave Stefan I, hvis liturgiske minnedag var den 2. august, samme dagen han selv ble valgt til pave.
I sitt korte pontifikat fortsatte han sin tidligere mentor Leo IXs arbeid for kirkelige reformer, som sølibatet og forbudet mot simoni. Han forsøkte også å få sin bror valgt til tysk-romersk keiser, men ble rammet av sykdom, som han bare delvis og midlertidig kom seg etter. Han døde i Firenze og ble etterfulgt av Benedikt X, mens han planla et felttog mot normannerne.
Referanser og fotnoter.
Stefan IX


Tau (bokstav).
Tau (Τ, τ) er den nittende bokstaven i det det greske alfabetet.
I fysikken.
I kjernefysikken er "Tau-partikler" en type elementærpartikler under gruppen Leptoner,sammen med bla. elektronet og positronet. Se tau (elementærpartikkel).
I elektroteknikk.
I elektronikken henviser bokstaven Tau til tidskonstanten til en kondensator eller spole.


Jaime Lachica Sin.
Jaime Lachica Sin (kinesisk: 辛海梅; / 辛海棉, født 31. august 1928 i New Washington i Aklan, Filippinene, død 21. juni 2005 i San Juan, Metro-Manila) var kardinal og en av Filippinenes mest formidable kirkeledere. Han var katolsk erkebiskop av Manila fra 1974 til 2003, og spilte en viktig rolle da president Ferdinand Marcos mistet makten i 1983, og for at hans fall skjedde uten større blodsutgydelser.
Oppvekst, tidlig karriere.
Jaime Sin ble født i småbyen New Washington ved kysten i provinsen Aklan på den store øya Panay nordvest i Filippinenes sentrale øygruppe Visayas. Foreldrene var kinesere, og familien hadde nær kontakt med fedrelandet. Jaime var den fjortende av seksten barn.
Jaime ble presteutdannet i Iloilo City (kirkelig navn: Jaro), Panays største by, og ble presteviet der i 1954. Han virket som prest i sitt hjembispedømme Capiz til han i 1967 ble utnevnt til hjelpebiskop av Jaro. To år etter ble han erkebiskop der.
Erkebiskop av Manila.
Han ble utnevnt til erkebiskop av Manila den 21. januar 1974 av pave Paul VI, og ble kardinal i 1976. Dette var under president Marcos' stadig mer eneveldige styre. Kardinal Sin var slett ikke blant de første av Filippinenes katolske biskoper som hadde lest faresignalene. Biskopene i noen av nabobispedømmene fortvilte over at kardinalen såpass lenge hadde vennskapelige forbindelser med Marcos-familien. Men da han så fikk et klarere syn for regimets korrupsjon og maktbrynde ble han raskt en av Marcos' mest formidable motstandere.
"«People Power Revolution»".
I 1986 gjennomførte Marcos en såkalt "snap election" og hans hovedmotstander var Corazon C. Aquino, enken etter Benigno Aquino som var blitt drept på flyplassen i Manila straks han steg av flyet fra et mangeårig eksil i USA. Tegn på omfattende valgfusk ble tydelige i løpet av opptellingen av stemmene, og kardinal Sin oppfordret da Manilas befolkning over den katolske radiostasjonen Radio Veritas til å gå ut på gatene og beskytte med sitt blotte nærvær noen fremtredende politikere og offiserer (fremfor alt den militære generalstabens visesjef Fidel V. Ramos, og forsvarsminister Juan Ponce Enrile) med omkring 300 mann som hadde barrikadert seg i to militærbaser etter å ha brutt med Marcos. Om lag én million filippinere gikk ut på gatene og dannet menneskelige barrikader langs «EDSA» og tilgrensende gater inntil de to basene. Han instruerte også kontemplative nonner om å gå i kapellet og be uavlatelig med utstrakte hender for en fredelig og rettferdig avslutning av diktaturet. Imens var erkebiskop og kardinal Ricardo Vidal i Cebu City behjelpelig med å bringe Corazon Aquino i sikkerhet ved at hun ble hemmelig innlosjert i et kontemplativt nonnekloster der.
Etter noen dramatiske dager der Marcos gav militære styrker ordre om væpnet angrep gjennom en menneskemasse på over to millioner for å fakke de avhoppede offiserer og politikere, ordrer som både "marines" og flyvåpen nektet å følge (flyver: "Jeg så en sky som lignet et kvinneskikkelse, Jomfru Maria, og jeg kunne ikke i min samvittighet angripe"), gav Marcos tilslutt opp. Han flyktet først til det nordlige Filippinene og deretter til Hawaii.
Begivenhetene har gått inn i historien under navnene "«People Power Revolution»" og "«The Miracle at EDSA»".
Kamp mot korrupsjonen.
Etter at Corazon Aquino overtok presidentvervet, fikk Sin en uformell men viktig rolle i filippinsk samfunnsliv. Selv om han var en sterk støtte for henne og kalte henne «ærlig og oppriktig», var han ikke tilfreds med at korrupsjonen i styringsorganene ikke ikke tok slutt. Med henvisning til korrupsjonen under Marcos-tiden sa han: "Vi trodde den ville ta slutt da den styrtede diktatoren, Ali Baba, la på flukt, men vi har fremdeles de førti røverne blant oss."
"People Power" igjen.
I 1998 prøvde han forgjeves å hindre valget av filmskuespilleren Joseph Estrada til president på grunn av hans tvilsomme livsførsel. Kirken bar ikke begeistret for denne kandidaten som hadde en rekke barn med forskjellige kvinner og var beryktet for fyllefester og gambling. I 2000 hadde den senere president Gloria Macapagal-Arroyo nær kontakt under de begivenheter som ledet opp til det som senere er blitt kalt den andre "«People Power»"-oppstanden. I januar 2001 ledet kardinalen store gateprotester som førte til president Estradas fall etter anklager om korrupsjon og vanstyre.
Fattige Estrada-tilhengere var rasende på Sin og på politikerne som hadde tvunget frem riksretten og slik fått fradømt han den kjente filmstjernen makten, stormet presidentpalasset Malacañang i mai 2001. Seks personer ble drept under opptøyene.
Sin stod kort etter frem med en oppsiktsvekkende beklagelse overfor de fattige: Kirken hadde på mange måter sviktet dem og gjort dem til et lett bytte for selviske mektige mennesker. Han bad om forsoning med de fattige, og sa at kirken ikke var «anti-Estrada, men pro-moral».
Kardinal Sin og Kina.
En av kardinalens søstre var blitt fast i Folkerepublikken Kina under «Kulturrevolusjonen»; hun var russisklærer i Shanghai og var ikke i stand til å besøke sin bror i Manila før i 1986. Kardinalen fikk anledning til å besøke Kina ved to anledninger, og det anses at besøkene også var et ledd i Vatikanets sonderinger overfor de faslandskinesiske styresmakter. I 1995 lyktes det ham å bringe en gruppe kinesiske katolikker til Manila for å være med på den katolske Verdensungdomsdagen som det året ble avholdt i den filippinske hovedstaden, og som pave Johannes Paul II også besøkte. Dette var den første gang at kinesiske katolikker fra fastlandet fikk tillatelse til å delta på et pavelig arrangement.
Kardinal Sin etablerte også et presteseminar ved navn «San Lorenzo Mission Institute» i Makati City nær Manila. Instituttet hadde til hensikt å forberede prester som kunne virke blant kinesere i hele verden, også på fastlandet når dette skulle vise seg mulig.
Fratreden og død.
Kardinal Sin fylte 75 år i 2003 og leverte da i henhold til kirkeretten inn sin avskjedssøknad til paven. Han hadde da slitt med stadig dårligere helse. Han hadde i flere år vært dialysepasient, og i slutten av mars 2003 fikk han et slag mens han feiret messen. Avskjedssøknaden ble innvilget på få uker.
Kardinal Sin var alltid klar i sin oppfatning om at religion har en rolle å spille i statens anliggender, en overbevisning han oppsummerte under sin avskjedsseremoni: "«Det er min plikt å få Kristus inn i politikken. Politikk uten Kristus er nasjonens verste svøpe.»"
Kardinalen kunne ikke delta på konklavet i 2005 som valgte pave Benedikt XVI, da hans helse var for skrøpelig til at han maktet den lange reisen til Roma.
Han døde tidlig om morgenen den 21. juni 2005 i det katolske sykehuset «Cardinal Rufino Santos Medical Center» i San Juan, en av kommunene i Stor-Manila.
Dekorasjoner.
Sin fikk høye dekorasjoner fra den filippinske regjering tre ganger. Først ute var president Corazon C. Aquino, som gav ham "Filippinenes æreslegion". Så fulgte president Joseph Estrada, som gav ham Sikatuna-ordenen. Kort tid før han fratrådte gav president Gloria Macapagal-Arroyo ham Lakandula-ordenen.


Hans Küng.
Hans Küng (født 19. mars 1928 i Sursee i Sveits) er en sveitsisk teolog og forfatter. Siden 1995 har han vært president for Stiftung Weltethos. Han var tidligere en romersk-katolsk teolog, men Den hellige stol fratok ham retten til å undervise i katolsk teologi.
Biografi.
Küng studerte teologi og filosofi ved det pavelige universitetet «Gregoriana». Han ble presteviet i 1954. Han fortsatte sitt studium i flere europeiske byer, bl.a. Paris, hvor han tok doktorgraden ved Sorbonne med et arbeide om "Justification. La doctrine de Karl Barth et une réflexion catholique".
I 1960 ble Küng professor i teologi ved Eberhard-Karls-Universität i Tübingen. Her var han en kollega og venn av Joseph Ratzinger. I likhet med Ratzinger ble han utnevnt til "peritus", ledende teologisk rådgiver, ved det annet Vatikankonsil frem til 1965.
Som sterk kritiker av pavelig autoritet, som han hevder er innstiftet av menneskene (og derfor reversibel) heller enn av Gud, ble Küng den første store katolske teolog som avviste doktrinen om pavelig ufeilbarlighet i det tyvende århundre. Dette førte til at den katolske kirken fratok ham retten til å undervise i katolsk teologi i 1979, men han fortsatte å virke som professor i økumenisk teologi i Tübingen frem til sin emeritering i 1996. Han ble imidlertid ikke ekskommunisert, og er fremdeles en romersk-katolsk prest.
På begynnelsen 1990-tallet tok han initiativet til prosjektet "Weltethos" (global etikk), som er et forsøk på å beskrive hva verdensreligionene har felles (heller enn hva som skiller dem), og tegne opp noen minimumsregler for oppførsel alle kan akseptere.
Hans Küng skrev et skarpt angrep på pave Johannes Paul II da han lå på dødsleiet i mars 2005, og aviser i en rekke land offentliggjorde det umiddelbart etter pavens død i april. Han hevdet senere også at kardinal Joseph Ratzinger ville manipulere konklavet til å velge en pave som ville komme til å helligkåre Johannes Paul II og fortsette hans konservative kurs. Küng mener at den katolske kirken trenger en pave «som er prest, ikke mediepave», og som fokuserer på det han kaller kirkens indre problemer.. Küng var overbevist om at Ratzinger ikke ville bli valgt til pave, og uttrykte sin skuffelse da dette skjedde.
I september 2005 ble han imidlertid overraskende mottatt av pave Benedikt XVI i Castelgandolfo i Roma til en to timers samtale. Det var Küng som hadde bedt om å få møte paven. Hans tidligere ønske om å møte Johannes Paul II, som han hadde kalt en «åndelig diktator», var blitt avslått. Møtet ble tolket som et tegn på forsoning og han uttalte seg etter dette svært positivt om pave Benedikt.


Brasils økonomi.
Brasil er verdens 15. største økonomi "(2004") og er velutviklet innenfor jordbruk, gruvedrift, produksjon- og servicenæringer. Landet har rike naturforekomster og god tilgang på arbeidskraft, noe som gjør landet til økonomisk ledende i Sør-Amerika.
På slutten av 1990-tallet forårsaket den finansielle krisen i Asia at også Brasils økonomi fikk en nedgang. I 1998 ga Det internasjonale pengefondet økonomisk hjelp og i 1999 besluttet Brasils sentralbank at landets valuta Real ikke lenger skulle ha en fast valutakurs mot amerikansk dollar. Samtidig gjennomførte man en devaluering. Disse tiltakene førte til en svak vekst i økonomien i begynnelsen av 2000-tallet, men for å styrke økonomien ytterligere har president "Lula" da Silva foreslått flere reformer.
Naturforekomster.
Mineralforekomstene i Brasil er blant verdens største. De største naturforekomstene i Brasil er: Bauksitt, jernmalm, mangan, nikkel, fosfat, platina, tinn, uran, olje, vannkraft, tømmer.
Opp til 1/3 av verdens jernmalmforekomster finnes i landet. I 2004 ble det utvunnet 220 millioner tonn. Mesteparten av dette blir utvunnet ved Itabira i Minas Gerais.
I 2008 er Brasil ett av verdens største leteområder for olje og gass. På ett felt dreier deg seg om fem og åtte millioner fat, noe som er mer en all oljen som er igjen på norsk sokkel. Selskaper fra hele kloden posisjonerer seg for å inngå kontrakter, deriblant norske Statoil.
Om lag halvparten av Brasil er dekket av skog, hvor regnskogen i Amazonas regnes som verdens største regnskog. Omfattende flatehogst av regnskogen har gjort at Brasil er havnet i det internasjonale søkelys. Som en konsekvens av dette har Brasil redusert virkemidler for slik aktivitet og har istedet begynt å få på plass en plan for vern av regnskogen.
Næringsgrener.
Landet har en av de mest avansert industrisektorene i Sør-Amerika og industrien bidrar til om lag en tredjedel av Brasils BNP. Det produseres både materialer og kjemikalier som stål, aluminiumoksid og petrokjemiske produkter samt mer kompliserte produkter som biler, fly og datamaskiner.
Innenfor servicesektoren er banksektoren omfattende. Tidlig på 1990-tallet sto denne sektoren for om lag 16% av BNP.
Noen av de største selskapene i Brasil er: Petrobras (olje og gass), Companhia Vale do Rio Doce (gruvedrift), Gerdau (metallbearbeiding), AmBev (drikke), Embraer (fly), Sadìa (matvarer). I tillegg har en rekke utenlandske selskaper omfattende virksomheter i landet, spesielt gjelder dette bilindustrien.
Landbruk i Brasil.
Landbruk i Brasil og beslektede sektorer som skogbruk, treforedling og fiskeri utgjorde 5.1% av BNP i 2007.
Industri i Brasil.
Industri i Brasil — fra bil, stål og petrokjemisk industri til pc, fly og varige goder— utgjorde 30.8% av BNP. Industrien er vesentlig høyteknologisk og ligger i storbyer som São Paulo, Rio de Janeiro, Campinas, Porto Alegre og Belo Horizonte.
Energi i Brasil.
a> etter energiproduksjon og nest største etter installert kapasitet.
Brasil er verdens ti største energikonsumenter med høy andel av fornybar energi, spesielt vannkraft og etanol. Brasil produserer 2,4 millioner fat råolje per dag.
Privatøkonomi.
Et slående trekk med Brasil er de store sosiale forskjellene som finnes i landet. Samtidig som det finnes en solid middelklasse i landet, lever om lag 20% av husstandene i Brasils under fattigdomsgrensen. Disse forskjellene har gitt opphav til bevegelser som De jordløses bevegelse og Verdens sosiale forum.
Handelssamarbeid.
Brasil har en rekke handelssamarbeid og er blant annet medlem av det Sør-Amerikanske frihandelssamarbeidet Mercosul.


Baku.
Baku er hovedstad i Aserbajdsjan. Byen ble grunnlagt i det 1. årtusen f.Kr. Byen hadde i 2011 ca. 2,0 millioner innbyggere, mens metropolen Baku har omkring 3 millioner.
Historie.
Baku er første gang nevnt i historiske kilder i 885 e.kr, men arkeologiske funn tyder på at det har vært bosetting der i flere århundre før Kristi fødsel. På 1000-tallet kom Baku i besittelsen til Shirvanshah-kongedømmet, som på 1100-tallet gjorde byen til sin hovedstad. Bymurene ble styrket og det ble bygd borger inne i og rundt byen. På 1200-tallet og 1300-tallet var Baku tidvis under mongolsk herredømme. På 1500-tallet tok safavidene over byen. Etter deres fall ble byen i 1723 erobret av Peter den store, men ble returnert til Persia i 1735 før Russland vant den tilbake i 1806.
Da det russiske keiserdømmet brøt sammen mot slutten av den første verdenskrig fikk bolsjevikene som kontroll over Baku. De besto i stor grad av russere og armenere. 30. mars utbrøt det kamper der mellom 3 000 og 12 000 muslimske azerier ble drept og mange andre drevet på flukt. Byen ble derfor ikke del av den den demokratiske republikken Aserbajdsjan som ble etablert i mai 1918. I september 1812 gikk ottomanske styrker sammen med azeriere til angrep på Baku og tusenvis av armenere ble drept. I slutten av oktober 1918 gikk kontrollen av Baku til britene. I 1920 angrep sovjetiske styrker Baku og resten av Aserbajdsjan og Baku ble hovedstad i sovjetrepublikken Aserbajdsjan. Baku forble hovedstaden da Aserbajdsjan ble selvstendig i 1991.
Oljeutvinning.
Økonomien i Baku er basert på petroleum. Eksistensen av petroleum har vært kjent siden det 8. århundre. Fra det 15. århundre ble lampeolje utvunnet fra brønner. Kommersiell utnyttelse av oljen begynte i 1872 og i begynnelsen av det 20. århundre var Bakus oljefelter de største i verden. Slaget om Stalingrad i andre verdenskrig ble utkjempet om kontrollen over oljen ved Baku. 50 år tidligere produserte Baku halvparten av verdens oljeforsyning. Mot slutten av det 20. århundre var store deler av landets petroleum blitt utnyttet og virksomheten foregår nå offshore.
1200-tallet.
Venezianeren Marco Polo dro i 1272 ut på sin første reise til Kina. Reiseruten ble lagt om Baku og Georgia (Zorzonia), og i følge Marcos reiseskildringer fikk han for første gang i sitt liv se en varm oljekilde.
1800-tallet.
Allerede i 1820-årene etablerte den første, kjente «oljeindustrien» seg i Baku. Virksomheten ble kontrollert og nasjonalisert av den russiske tsaren.
Aserbajdsjans første virkelig store oljefelt, Bibi-Eybat, begynte å produsere olje i 1847, hele 12 år før den første oljebrønnen ble boret i Titusville i Pennsylvania, USA.
Oljejegere fra Europa slapp til i regionen i 1870-årene, de moderniserte lete- og utvinningsmetodene. I 1873 var 20 raffinerier i full virksomhet. Parafinen fra Baku oversvømmet raskt det europeiske markedet, og utkonkurrerte i perioder helt importert amerikansk lampeolje.
Det var på grunnlag av den tidlige petroleumsvirksomheten i Baku at de svenske Nobel-brøderne etablerte sin videre industriekspansjon og den franske Rotschild-familien bygget opp sitt finansimperium i 1880–1900-årene. I 1900 kom halvparten av verdens oljeproduksjon fra Baku.
1900-tallet.
Store deler av oljeproduksjons- og raffinerings-industrien ble lagt i ruiner av revolusjonære styrker anført av georgieren Josef Stalin mellom 1905 og 1920. I 1920 ble den utenlandske delen av industrien i Baku nasjonalisert og utlendingene kastet ut.
Etter krigen ble oljeindustrien i Aserbajdsjan bygget opp igjen, og i 1965 sto SU-staten for åtte prosent av Sovjetunionens totale oljeproduksjon. Men produksjonen avtok gradvis utover på 70- og 80-tallet og var i 1988 helt nede i 0,6 prosent av totalproduksjonen.
Flere lokale oljeselskaper slo seg i løpet av 1992 sammen og etablerte det aserbajdsjanske statsoljeselskapet som fikk navnet Socar.
Ramme- og samarbeidsavtalene det internasjonale Azerbaijan International Operating Company, også kalt AIOC-konsortiet, inngikk med russiske Lukoil og aserbajdsjanske Socar høsten 1994, ga AIOC utvinningsrettigheter til henholdsvis 80 prosent av Chiraq- og Azeri-feltene og rundt 50 prosent av Gunashli-feltet.
Det aserbajdsjanske parlamentet Milli Majlis godkjente i 1996 en tilsvarende produksjonsdelingsavtale for Shah Deniz-feltet, der BP og Statoil samlet fikk 51 prosent av petroleumsreservene.
Socars egenproduksjon var i 1997 kommet opp i 200 000 fat i døgnet. Enda en produksjons-fordelingsavtale for Bahar-feltet ble klar i løpet av året. En første tidligproduksjon av olje fra Azeri/Chirac-feltene gjennom The Northern Route Export Pipeline fra Baku til Novorossijsk ved Svartehavet i Russland, kom i gang.
I 1999 var Statoil i gang med ordinær oljeproduksjon, og la samtidig frem planer om å bygge en oljerørledning til Middelhavet via Tyrkia.
Transport.
Baku har tunnelbane (Baku Metro) for lokal transport i byen. Banen ble åpnet i 1967.
Fra Baku går det ferger over det Kaspiske hav til Turkmenbashi i Turkmenistan og til Bandar Anzali og Bandar Nowshar i Iran.
Heydar Aliyev International Airport er den eneste kommersielle flyplassen i Baku. Det finnes flere mindre militære flyplasser nær byen, bl.a. Baku Kala Air Base, og disse benyttes av private fly, helikoptertrafikk og charterflyginger.


Bouzouki.
Bouzouki er et gresk strengeinstrument. Bouzoukien, som kan klassifiseres som en langhalset lutt, har 3 eller fire "kor" (strengepar). Bouzoukien med fire kor stemmes normalt Cc Ff AA dd. På midten av 1960-tallet ble bouzoukien introdusert i Irland og opptatt i den irske folkemusikk-tradisjonen. I motsetning til gresk bouzouki er irsk bouzouki flatbunnet og stemmes som en oktavmandolin – 'G'G DD AA ee.


Groznyj.
Groznyj (russisk: Гро́зный, tsjetsjensk: Соьлжa-ГІала – "Solj Ghaala") er hovedstaden i den russiske republikken Tsjetsjenia.
I 1992 hadde byen om lag 480 000 innbyggere, men etter to kriger og mer enn ti års sammenhengende uroligheter endte byen i ruiner og folketallet ble mer enn halvert (223 000 i 2002).
Groznyj ble grunnlagt av russerne i 1818 som ett av flere fort langs elva Sunzja. Stedet var en søvnig utpost inntil kommersiell oljeproduksjon kom igang i 1883. Det ble starten på en rivende utvikling av byen som utviklet seg til et senter for oljeindustrien i et større område, med raffinerier, produksjonsbedrifter og servicevirksomhet tilknyttet oljeproduksjonen. Produksjonen var på sitt høyeste i 1932 da Groznyjfeltene utgjorde 1/3 av sovjetisk oljeproduksjon. Idag ligger oljeindustrien i ruiner, sammen med det meste av tsjetsjensk økonomi.
I desember 2005 vedtok den tsjetsjenske nasjonalforsamlingen enstemmig å forandre byens navn til "Akhmadkala" som en æresbevisning til president Akhmad Kadyrov som ble drept av terrorister i mai 2004. Hans sønn Ramzan Kadyrov er den mektigste mann i Tsjetsjenia idag. Motstandere mener at navneskiftet er en del av oppbyggingen av en personkult rundt familien. Navneskiftet må godkjennes av de russiske myndighetene, som hittil ikke har vært positive.
Hovedmoskeen i Groznyj er en av Europas største.


Anápolis.
Anápolis er by og en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Anápolis er den nest største byen delstaten. Força Aérea Brasileira (Brasils luftforsvar) har hovedkvarter i byen. Anápolis ligger 45 minutters kjøring fra delstatshovedstaden Goiânia og om lag 150 minutter fra landets hovedstad Brasília.


Campinas.
Campinas er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt den 14. juli 1774 av Barreto Leme. Innbyggertallet lå i 2000 på om lag 968 000, hvor over 98 prosent bor i forstedene. Campinas er delstatens nest største by. Kommunen dekker et areal på 801 km².
Operakomponisten Carlos Gomes (1836–1896) ble født i byen.


Gjeterhunder.
Gjeterhunder og kveghunder (av eng. "Sheepdogs and Cattle Dogs") er en FCI gruppe som består av hunder som deles inn i de to undergruppene fårehunder og kveghunder, avhengig av formålet de opprinnelig ble avlet for. Dette var i hvertfall FCIs målsetning med gruppen, men i dag vet vi at gruppen vanskelig lar seg forsvare på dette grunnlaget. Det har moderne forskning med DNA for lengst avdekket. NKK har gitt denne gruppen navnet bruks-, hyrde og gjeterhunder på norsk, som nok er mer dekkende for gruppen.
Seksjon 1: Fårehunder.
Prototypen på en fårehund kan sies å være en mellomstor, hurtig hund med stor kapasitet, alá border collie. FCIs undergruppe "fårehunder" består av en broket samling ulike hunder og typer, som helt eller delvis kan mangle et felles opphav hva avlformål, anatomi og morfologi angår.
Hundene i denne seksjonen er altså slett ikke så nært beslektet som FCIs inndeling skulle tilsi. Mange av hundene har aldri hatt oppgaver som tradisjonelle fårehunder, men har snarere vært avlet som gårdshunder, vakthunder og vokterhunder. Flere av disse rasene er i dag også populære tjenestehunder og familiehunder. Schäferhund er et eksempel på sistnevnte og kan best karakteriseres som en meget allsidig brukshund, men med svært begrensede forutsetninger som fårehund. Hunderasen regnes i dag som en av verdens to mest populære rasehunder, sammen med labrador retriever.
Seksjon 2: Kveghunder.
Undergruppen "kveghunder" består av hunder som tradisjonelt har blitt avlet som gjeterhunder for kveg, men mens de australske og azorske kveghundene fortsatt brukes til slike formål, så må den flamske bouvieren i dag snarere kunne kalles en allsidig brukshund.
Informasjon om kveghunder, unntatt sveitsiske kveghunder (såkalte "sennenhunder")


Józef Glemp.
Kardinal Józef Glemp (født 28. desember 1929 i Inowroclaw i Polen) var erkebiskop av Warszawa fra 7. juli 1981 til 6. desember 2006 og primas for den katolske kirke i Polen.
Under den tyske okkupasjon av Polen under annen verdenskrig var han og hans yngre søsken var tvangsarbeidere på en tyskdrevet bondegård. Hans skolegang og utdannelse var blitt avbrutt av krigen. Hen ble ikke presteviet før i 1959. Etter videre studier i Roma vendte han tilbake til Gniezno, der han ble leder for bispedømmets presteseminar. Senere underviste han i kirkerett ved Warszawas akademi for katolsk teologi.
Glemp ble utnevnt til biskop av Warmia i 1979. I 1981, etter kardinal Stefan Wyszyńskis bortgang, ble han utnevnt til erkebiskop av Gniezno, og ble med det samtidig primas for kirken i Polen. Erkebispedømmet Gniezno var den gang, under kommuniststyret, kombinert ved personalunion med erkebispedømmet Warszawa (slik at de to distinkte bispesetene ble ledet av samme erkebiskop).
Den 2. februar 1983 ble han utnevnt til kardinal av pave Johannes Paul II.
Ved en gjennomgripende nyordning av bispedømmestrukturen i Polen i 1992 fikk erkebispedømmet Gniezno en erkebiskop helt for seg selv, og Glemp ble da formelt utnevnt til erkebiskop av Warszawa, som han forøvrig hadde ledet fra før. Primastittelen ble ikke overført; Paven bestemte at Glemp skulle beholde den.
Hans etterfølger som erkebiskop av Warszawa satt kun i to dager før han gikk av etter en skandale rundt sitt samarbeid med kommunistenes hemmelige politi.
Glemp mottok i 2009 Den hvite ørns orden fra Polens president.


Identifikator.
Identifikator et konsept som benyttes mye i informatikk. Konseptet er helt analogt med konseptet navn.
En identifikator er en streng som gir navn til en entitet som et dataprogram, en variabel, en klasse, et objekt, en funksjon, en prosedyre el.l. I programmeringsspråk utgjør identifikatorer leksikalske enheter (atomer).


Aritmetikk.
Aritmetikk (fra gresk "αριθμός" = tall/siffer) betegner vanligvis den gren av (eller forløperen for) matematikken som omhandler elementære "operasjoner" på tall. Blant matematikere benyttes ofte ordet som et synonym for tallteori.
De vanlige aritmetiske operasjonene er addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon, selv om mer avanserte operasjoner (som for eksempel prosent, kvadratrot, potenser og logaritmer) også noen ganger inkluderes i definisjonen. Aritmetikken til naturlige tall, heltall, rasjonale tall (i form av brøker) og reelle tall studeres vanligvis av skolebarn, som lærer manuelle algoritmer for aritmetiske operasjoner. I de senere årene har bruken av kalkulatorer overtatt mye av denne funksjonen.


Chipping Sodbury.
Chipping Sodbury er en liten markedsby i South Gloucestershire, England. Den ligger like ved Yate. Byen ble grunnlagt i det 12. århundre av William Crassus.
I nærheten av byen ligger den beryktede jernbanetunnelen Chipping Sodbury-tunnelen. Den fire km lange tunnelen åpnet i 1902, er er kjent for å bli oversvømt i perioder med mye regn, noe som fører til store forsinkelser i jernbanetrafikken til og fra det sørlige Wales. Byen hadde en egen jernbanestasjon fra 1903 til 1961.
Det mest kjente bysbarnet er forfatteren J.K. Rowling.


South Gloucestershire.
South Gloucestershire er et administrativt distrikt i Gloucestershire i England. Det ble opprettet i 1996 da grevskapet Avon ble oppløst, ved at distriktene Kingswood og Northavon ble slått sammen. Distriktet har status som enhetlig myndighet, og administreres derfor ikke som en del av grevskapet.
Området er et transportknutepunkt for det sørlige England, da motorveiene M4 og M5 krysser hverandre der. Andre viktige veier som går gjennom distriktet er A38 og M32. Det er også flere viktige jernbanelinjer som går gjennom South Gloucestershire. Det to broene over Severn har sine østlige ender i South Gloucestershire.


Kompleksitetsteori.
Kompleksitetsteori er den delen av informatikken som omhandler ressursene som trengs for å løse et bestemt problem. De vanligste ressursene er "tid" (hvor mange operasjoner som må utføres for å løse problemet) og "plass" (hvor mye minne som trengs for å løse et problem). Andre typer ressurser kan også analyseres, f.eks. hvor mange parallelle prosessorer som trengs for å løse et parallelt problem. Kompleksitetsteori skiller seg fra beregnbarhetsteori, som omhandler hvorvidt et gitt problem i det hele tatt kan løses, uavhengig av ressursene som kreves.
Et enkelt «problem» er en fullstendig mengde av relaterte spørsmål, der hvert spørsmål er en streng av endelig lengde. For eksempel, er problemet "FAKTORISER": «Gitt et heltall skrevet på binær form, finn alle primtallsfaktorene til det tallet.» Et bestemt spørsmål kalles en "instans" av problemet. For eksempel er «Finn alle primtallsfaktorene til tallet 15» en instans av problemet "FAKTORISER".
Tidskompleksiteten til et problem er antall steg som må utføres for å løse en instans av problemet som funksjon av problemets størrelse (vanligvis målt i antall bit) ved bruk av den mest effektive algoritmen. For å få en intuitiv forståelse av dette, betrakt eksemplet med en instans som er "n" bit lang som kan løses med "n"² steg. I dette eksemplet vil vi si at problemet har tidskompleksitet "n"². Det eksakte antall steg vil naturligvis avhenge av hva slags maskin eller språk som blir brukt. For å unngå dette problemet bruker man vanligvis Stor O-notasjon. Dersom et problem har tidskompleksitet O("n"²) på en typisk maskin, vil det også ha O("n"²) på de fleste andre maskiner.
Eksempler: Å klippe gress har lineær kompleksitet fordi det tar dobbelt så lang tid å klippe et dobbelt så stort areal. Å slå opp i en ordbok har derimot logaritmisk kompleksitet fordi en dobling av ordbokens størrelse bare krever ett ekstra oppslag (oppslag midt i ordboken vil redusere problemet til det halve).


Samba (programvare).
SAMBA er en programsuite for UNIX maskiner. Med SAMBA kan du få tilgang til filområder og printerkøer på en UNIX maskin fra bl.a. Windows NT, Windows 95, Windows for Workgroups, DOS, og 2. SAMBA implementerer en protokoll som heter SMB (Session Message Block, som snart blir CIFS). SMB kommuniserer via IP protokollen. Denne kombinasjonen (SMB over TCP/IP) er native for OS/2 og Microsoft sin TCP/IP stack. Man trenger altså ikke å kjøpe inn noe som helst av programvare for å få et komplett fungerende nettverk.


Streng (informatikk).
Streng (engelsk: "string") brukes i informatikk og noen grener av matematikk som betegnelse på bestemte typer sekvenser eller følger. Elementene i følgen velges fra en forhåndsbestemt mengde, vanligvis kalt "alfabet". Elementene i alfabetet kan være ordinære skrifttegn, og da brukes gjerne uttrykket "tekststreng". Dersom alfabetet består av binære verdier (0 og 1) kan det kalles en "binær streng".
I de fleste programmeringsspråk er streng en datatype som kan inneholde sekvenser av tekst eller binære data. Datatypen streng er så grunnleggende at den er implementert i så godt som alle programmeringspråk, enten som en primitiv datatype eller som en kompositt-datatype. Mange høynivåspråk har syntaks som gjør at strengverdier (som oftest tekst) kan skrives i gåseøyne som et literal i koden.


Strandå/Os landskapsvernområde.
Strandå/Os landskapsvernområde ligger i Kjerringøy i Bodø kommune i Nordland. Landskapsvernområdet har dyrelivsfredning på grunn av et sårbart fugleliv i dalføret. Området ble opprettet i 1983 og er på 16,6 km².
Landskapsvernområdet grenser til Strandåvassbotn naturreservat. Naturreservatet omfatter dalbunnen og vannene, mens landskapsvernområdet omfatter liene og fjellsidene rundt.


Glomådeltaet landskapsvernområde.
Glomådeltaet landskapsvernområde ligger i Rana kommune i Nordland. Landskapsvernområdet ligger i Langvassgrenda og består av deltaet der elva Glomåga renner ut i Langvatnet. Området har dyrelivsfredning på grunn av det er et våtmarksområde med fugleliv og en verdifull myr-/sumpvegetasjon. Området ble opprettet i 1997 og er på 5,9 km².


Østerdalen landskapsvernområde.
Østerdalen landskapsvernområde ligger i Bodø og Saltdal kommuner i Nordland. Landskapsvernområdet har plantelivsfredning da det er et vakkert landskap med interessant zoologi, geologi og dyreliv. Området ble opprettet i 1983 og er på 25,5 km².


Kvikkleirøyran landskapsvernområde.
Kvikkleirøyran landskapsvernområde ligger øst for Herøyholmen i Herøy kommune i Nordland. Landskapsvernområdet har plantelivsfredning da det er et kystlandskap med variert havstrandsvegetasjon. Området ble opprettet i 2002 og er på 2,7 km² landareal, hvorav 1,2 km² sjøareal.


Sandværet landskapsvernområde.
Sandværet landskapsvernområde ligger i Lurøy kommune i Nordland. Landskapsvernområdet har plantelivsfredning da det er et kystlandskap med variert havstrandsvegetasjon og rike kalkberg. Området ble opprettet i 2002 og er på 6,8 km², hvorav 5,9 km² sjøareal.


Øya/Langholmen landskapsvernområde.
Øya/Langholmen landskapsvernområde ligger nord for Inndyr i Gildeskål kommune i Nordland. Landskapsvernområdet har plantelivsfredning da det er et kystlandskap med variert havstrandsvegetasjon samt rikmyr. Området ble opprettet i 2002 og er på 1,4 km², hvorav 0,6 km² sjøareal.


Drivhuseffekt.
Drivhuseffekt er effekten av at atmosfæren kan begrense energiutstrålingen fra en planet. Ved en gitt solinnstråling vil overflatetemperaturen være høyere for at planeten som helhet skal kunne utstråle tilstrekkelig varme. Betegnelsen "drivhuseffekt" er et bilde på at atmosfæren i likhet med drivhus holder energien innefanget. I politiske diskusjoner blir det ofte skilt mellom en naturlig og en menneskeskapt drivhuseffekt. Drivhuseffekten er kort sagt atmosfærens evne til å slippe gjennom sollys og samtidig holde på mesteparten av varmen sola gir.
Naturlig drivhuseffekt.
Drivhuseffekten er i utgangspunkt en naturlig prosess i enhver atmosfære som inneholder drivhusgasser.
I solsystemet er drivhuseffekten sterkest på planeten Venus. Bakketemperaturen på 474°C skyldes at atmosfæren til Venus nesten bare består av karbondioksid (CO2). Uten drivhusgasser ville overflatetemperaturen vært 54°C. Atmosfæren på venus er omtrent 100x av jordens, og vil gi en sterkere drivhuseffekt. Planeten Mars har også drivhuseffekt, men i svært liten grad. Et tynt lag med CO2 gir kun 10 graders økning til fra -63 til -53.
Derimot har Titan den motsatte effekten. Der er bakketemperaturen lavere enn det ville vært uten atmosfære. En slik situasjon kunne også oppstå på jorden under en såkalt atomvinter.
I jordens atmosfære er vanndamp, karbondioksid, ozon, lystgass, metan og klorfluorkarboner (sortert etter viktighet) de viktigste drivhusgassene.
Dersom det ikke hadde eksistert noen drivhusgasser, ville gjennomsnittstemperaturen på jorden vært ca. −18°C istedenfor dagens +15°C.
Menneskeskapt drivhuseffekt.
Den "menneskeskapte" eller "antropogene drivhuseffekten" betegner den økningen i drivhuseffekten som skyldes av menneskelig aktivitet.
Ved å øke andelen av naturlige klimagasser i atmosfæren (CO2 og metan) og å syntetisere kunstige klimagasser (KFKer), har mennesker i løpet av de siste om lag 200 årene forsterket den i utgangspunktet naturlige drivhuseffekten. Effekten ble første gang påvist av Svante Arrhenius i 1896. Forsterkningen kan måles ved det totale strålingspådrivet.
Andelen av karbondioksid har for eksempel – på grunn av bruk av fossile energikilder – økt fra 0,028 % til 0,039 % fra begynnelsen av den industrielle revolusjon til i dag. Scenarier for mulige framtidige utslipp viser at den førindustrielle konsentrasjonen av karbondioksid kan fordobles til firedobles i løpet av det inneværende århundret. Ifølge FNs klimapanel er det meget sannsynlig (over 90 prosent sannsynlig i AR4) at temperaturøkningen i løpet av 1900-tallet er en konsekvens av den menneskeskapte drivhuseffekten.


Skipsfjord landskapsvernområde.
Skipsfjord landskapsvernområde ligger i Karlsøy kommune i Troms. Landskapsvernområdet har plantelivsfredning og ble opprettet i 1978. Det er på 54,1 km² landareal og 10,7 km² sjøareal.
Formålet med vernet er å «bevare et vakkert naturområde med kulturlandskap som er typisk for de ytre kyststrøkene i Troms med et upåvirket vassdrag, vitenskapelig interessante geologiske forekomster og et karakteristisk og til dels rikt plante- og dyreliv.» Verneområdet omfatter Skipsfjorden innenfor en linje mellom Skotallneset og Kvalkjeften, samt Skipsfjorddalen og den delen av fjellene på Vanna som har avrenning til Skipsfjord.
Skipsfjorddalen har et relativt flatt terreng med rike moltemyrer. Dalen er også kjent som et godt område for rypejakt. Gjennom dalen renner den lakseførende Skipsfjordelva. På strandflata innerst i fjorden ligger tre fraflyttede gårder: Røyrnes ligger lengst vest, ved munningen av elva ligger Skipsfjord, og nord for denne igjen ligger Nygård. Gårdene har ikke vært i drift siden 1967, og benyttes i dag til fritidsformål. Det finnes også et antall hytter av nyere dato i området.
Det ble i 2004 registrert til sammen 72 fuglearter og 12 arter pattedyr i Skipsfjord landskapsvernområde, og 13 av fugleartene og et av pattedyrene (oter) har rødlistestatus.


Arapiraca.
Arapiraca er en by og kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Byen ble etablert i 1924 og er den nest største byen i Alagoas. Arapiraca er hovedsakelig kjent for sin tobakksindustri og blir av og til omtalt som "«Brasils tobakkshovedstad»."


Tolk.
Simultantolker i arbeid under rettssaken i Nürnberg.En tolk er en person som overfører mening muntlig fra ett språk til et annet, med unntak av tegnspråktolking, hvor meningen overføres mellom lyd og bevegelser. Tolking kan foregå på flere måter, og de mest vanlige metodene er konsekutivtolking og simultantolking. Å tolke konsekutivt vil si at innholdet blir overført i kortere bolker, hvor tolken overfører innholdet mellom bolkene. Å tolke simultant vil si å tolke "mens" taleren snakker. Dette er en metode som ofte blir brukt på konferanser, og forutsetter dertil egnet audioutstyr.
Det finnes mulighet for å utdanne seg innen tolkefaget i Norge ved Høgskolen i Oslo. I Norge finnes det også en ordning med statsautorisjon for tolker. Ved å gjennomgå en krevende prøve som arrangeres ved Universitetet i Oslo kan man oppnå tittelen "statsautorisert tolk". Minstekravet for å jobbe som tolk i språk hvor det ikke har vært tilbud om autorisasjonsprøve og/eller utdanning i norsk offentlig sektor er den såkalte ToSpot-testen.
Det stilles en rekke krav til en profesjonell tolk. Disse er blant annet objektivitet, taushetsplikt og nøyaktighet. Det er forventet at en tolk ikke legger til eller trekker fra noe av det originale budskapet, og at tolken alltid informerer om sin rolle i forkant av en tolkesituasjon.
Forskjellen mellom tolk og oversetter.
En tolk overfører innhold muntlig, mens en oversetter (translatør) overfører innhold "skriftlig". Det finnes en egen autorisasjonsordning for oversettere, som arrangeres av Norges Handelshøyskole. Tolk og oversetter er to forskjellige profesjoner, og bør ikke forveksles, da de innebærer ulike kompetanseområder.
En tegnspråktolk på en jazzkonsert.


Pubertet.
Pubertet er en betegnelse for den perioden og de prosessene som finner sted når et individs kropp utvikler seg til å bli kjønnsmoden, og derav blir i stand til å forplante seg. Alle pattedyr har pubertet, men tidspunkt og varighet er svært variabelt.
Generelt om puberteten.
Når puberteten inntrer, vokser kroppen hurtigere i en periode, men veksten vil etter hvert avta. Hvor mye kroppen vokser er imidlertid avhengig av både kjønn og art. Når puberteten ender, slutter også normalt kroppen å vokse (ikke hos elefanter). Før puberteten er kjønnsforskjellene gjerne små og består stort sett av forskjellen på genitaliene. Gjennom puberteten blir de sekundære kjønnskjennetegn utviklet. Kroppen utvikler seg da i ulike retninger og for ulike formål, avhengig av kjønnet. Hunnens kropp tilpasses funksjoner og egenskaper som er nødvendige for å bli mor, mens hannens kropp tilpasses funksjoner og egenskaper som er nødvendige for å bli far. Hos mange arter vil hannene på dette stadiet ha blitt fysisk tildels betydelig større enn hunnene, men for en rekke arter er forskjellene i fysisk størrelse minimal eller til og med det motsatte av «normalen». Eksempler på at hunnen blir størst finner man blant annet hos flekkhyene og en rekke hvaler.


Spisshunder.
Spisshund (også kalt "spets" og "spitz") er betegnelsen på en gruppe hunder som deler en rekke morfologiske- og anatomiske fellestrekk. Det mest i øyenfallende er det kileformede hodet, som ofte har en forholdsvis bred skalle, stående spisse ører og et spisst snuteparti.
Størrelsen på hundene varierer mye innad i gruppen, fra den bitte lille tyske spitzen pomeranian som veier omkring 2–3,5 kg, til den store og sterke polarhunden alaskan malamute som kan veie opp mot 45–50 kg.
Opprinnelse.
Spisshundene har tradisjonelt vært regnet for å være blant de aller eldste hunderasene i verden, og mange har ment at mange av dagens spisshundraser nedstammer direkte fra de såkalte "torvhundene". Moderne forskning har imidlerid avdekket at så ikke kan være tilfellet for mange av de, selv om typen må kunne sies å være svært gammel.
De fleste kynologer og forskere tror at spisshundene som gruppe er den eldste av alle hundegruppene, om man ser bort fra dingo og de eldste pariahhundene, men hvor gammel denne gruppen er, er det vanskelig å si noe sikkert om. Man vet imidlertid at arktiske hunder begynte å migrere til nye områder i Europa, Asia, Oseania, Nord-Amerika og, i mindre grad, deler av Afrika for omkring 3 000-5 000 år siden eller mer.
a> er en spisshund med en rekke særtrekk
Ny forskning har også avdekket at dingoen med relativt stor sannsynlighet kom til Australia for omkring 5 000 år siden. Mye tyder imidlertid på at den da var en tamhund av sørasiatisk opprinnelse. Den må således ha utviklet seg til dingo på et senere stadium, noe som støttes av arkeologisk funn. Det eldste bevis man har for dingoer i Australia er nemlig omkring 3 500 år gammelt (Savolainen m.fl., 2004). Det finnes imidlertid også dingoer i de sørøstre delene av det asiatiske kontinentet, og der er det gjort arkeologiske funn av dingo som er betydelig eldre. Det eldste stammer fra Vietnam og er omkring 5 500 år gammelt. I Midtøsten er det dessuten gjort en rekke funn av dingolignende hunder som er mellom 9 000 og 12 000 år gamle, men man har ikke kunnet fastslå at det dreier seg om ekte dingoer. Det er således uklart om tamhunden eller dingoen oppsto først. I Australia ble tamhunden til dingo. Man vet også at om man lar hunder fritt formere seg så tyder mye i dag på at de vil ende opp som mellomstore dingolignende hunder, gjerne kalt pariahhunder.
Mange av spisshundrasene har trekk som minner om ulv, dingo og såkalte pariahhunder, og flere av rasene har trolig oppstått fra sistnevnte gruppe. Noen har også klare likhetstrekk med mynder, men det er også uvisst om spisshundene nedstammer fra mynder eller omvendt. Det siste er kanskje mest sannsynlig.
Mange av dagens raser blir holdt for å være svært gamle, men ny forskning har avdekket at dette i mange tilfeller nok må revurderes. Framtiden vil kanskje kunne fortelle oss mer om opphavet og alderen til noen av disse rasene, siden forskningen stadig finner nye løsninger til å avdekke ukjente faktorer.
Inndeling av spisshunder.
Spisshundene blir i FCI-systemet klassifisert som en egne gruppe (gruppe 5). Denne gruppen blir inndelt i 8 seksjoner. Utenfor FCI-systemet blir gjerne de tre seksjonene med såkalte "primitive hunderaser" som regel klassifisert i en felles gruppe med mynder og støvere – ofte kalt "hounds" i et fellesbegrep (kan oversettes som "jagende hunder"). Noen klassifiserer de imidlertid også i en gruppe kalt "sighthounds and pariahs". Polarhundene blir gjerne klassifisert i en egen gruppe kalt enten "working dogs" (arbeidshunder) eller "northern breeds" (nordlige hunderaser).
Seksjon 1: Nordiske sledehundraser.
Dette er hunder vi gjerne forbinder med sledekjøring i polare strøk. Vi kaller gjerne også disse rasene for både polarhunder, sledehunder og trekkhunder. De er gjerne storvokste, kraftige og kompakte, og de har en ualminnelig tykk og motstandsdyktig pels som setter de i stand til å tåle sterk kulde og dårlig vær i større grad enn noen andre hunderaser, men dårligere varme. Dette er seige hunder med stor utholdenhet og arbeidskapasitet, og de skjeller sjelden.
Seksjon 2: Nordiske jakthundraser.
Disse hundene omtales gjerne som elghunder i Norge, men det er mer korrekt å kalle de skjellende hunder. Dette er jakthunder som gjerne forbindes med storviltjakt, og da helst løshundjakt på elg, hjort, reinsdyr og bjørn. Hunder som ikke skjeller kan brukes som bandhund. Noen brukes også til jakt på storfugl og mindre pelsdyr som mår, røyskatt og ekorn. Disse kalles gjerne treskjellere, selv om de også kan være utmerkede hunder for storviltjakt. De fleste rasene i denne seksjonen er middels store i størrelse og har en pels som ligner på polarhundenes. Selv om det er individueller forskjeller, tåler ofte disse hundene noe mer varme enn polarhundene, men ikke alltid like streng kulde.
Seksjon 3: Nordiske gårds- og gjeterhundraser.
Dette er hunder som tradisjonelt har fungert som gårdshunder. De har hatt kombinerte oppgaver som vakthunder og gjeterhunder rundt på gårdene, og er ofte fysisk mindre enn de mer typiske jakthundene ovenfor. Flere av dem har imidlertid også egenskaper som jakthunder. Også dette er hunder som lett skjeller. Pelsen ligner polarhundenes pels, men er gjerne ikke like isolerende.
Seksjon 4: Europeiske spisshundraser.
Mange mener at hundene i denne seksjonen nedstammer fra spisshunder som levde i steinalderen og neolittiske spisshunder som en gang levde i nær tilknytning til sjøen. En fellesbetegnelse for dem er ofte spets. Trolig har de opprinnelig fungert som gårdshunder.
Seksjon 5: Asiatiske spisshundraser og beslektede raser.
Disse hundene varierer i størrelse fra 6 til over 50 kg. Fellesnevneren er at alle regnes for å ha oppstått i Asia. Mange av dem har polare trekk og noen må regnes som svært primitive, mens andre har mer til felles med de europeiske spisshundene. Også pelsen varierer.
Seksjon 6: Primitive raser.
Med primitive raser mener man hunderaser som kan føre sine blodslinjer spesielt langt tilbake i tid. Nå har imidlertid ny forskning, blant annet utført av den svenske DNA-forskeren Peter Savolainen, fastslått av noen av disse rasene ikke er så gamle som man har trodd.
Disse hundene har ellers et brokete utseende, som spenner fra pelsløse raser, til de som har kort til middels lang pels. De kan utvilsomt regnes som spisshunder, men flere av rasene kan også ha en felles opprinnelse med myndene. Dette kommer klart til uttrykk gjennom både evnen til å jakte med synet og å løpe (fort). Tradisjonelt er imidlertid dette hunder som bruker både syn, lukt og hørsel like aktivt når de jakter.
Seksjon 7: Primitive jakthundraser.
Disse hundene er i større grad jakthunder enn ovennevnte raser. De bruker både syn, lukt og hørsel like aktivt når de jakter. En felles opprinnelse med myndene er derfor svært sannsynlig, også anatomisk sett. Fellesnevneren er et spisst ansikt med stående spisse ører, der hodeskallene er slankere enn hos typiske spisshunderaser. Pelsen varierer fra korthårede til strihårede varianter og noen av rasene kan også ha flere størrelsesvarianter.
Seksjon 8: Primitive jakthundraser m/hårkam på ryggen.
Denne seksjonen inneholder kun en rase. Den stammer som navnet sier i fra Thailand, der utgangsformen er Phu Quoc hund (en variant av boranhund). Dette er en stor hunderase som kan bli omkring 30 kg tung. Det mest karakteristiske er mothårskammen på ryggen, som også har gitt den betegnelsen "ridgeback". Også dette er opprinnelig en jakhundrase, men de senere års utvikling har gjort den stadig større og tyngre. Den blir derfor nå mer regnet som en vakthund. Pelsen er kort og glatt.


Jean Honoré.
Kardinal Jean Honoré (født 13. august 1920 i Saint-Brice-en-Coglès i Frankrike;) er emeritert (pensjonert) katolsk erkebiskop av Tours.
Han ble presteviet den 29. juni 1943 etter studier ved presteseminaret i Rennes, og fra 1958 til 1964 var han generalsekretær for "Den nasjonale kommisjon for religiøs oppdragelse" og generaldirektør for "Det nasjonale senter for religonsundervisning".
Han ble biskop av Évreux i 1972 og erkebiskop av Tours i 1981.
Jean Honoré fratrådte som erkebiskop av Tours i 1997 i en alder av 75 år.


Porto.
Porto (portugisisk uttale IPA ['portu]), er den nest største byen i Portugal med ca. 263 000 innbyggere (1,6 millioner inkl. forsteder). Byen ligger nord i landet, ved utløpet til elva Douro.
Porto er en by med mye sjøfart samt tilvirkningsindustrier. I området øst for byen, Gaia, ved bredden av Douro produseres sterkvinen portvin.
Ribeira, Portos historiske sentrum, kom med på UNESCOs Verdensarvliste i 1996. I 2001 var Porto «Europas kulturhovedstad» sammen med den nederlandske byen Rotterdam.
Byens stolthet på sportsområdet er fotballklubben FC Porto, som vant over det franske laget AS Monaco i finalen i UEFA Champions League 2004 og mot SC Braga i finalen i UEFA Europa League i 2011.


Peter Kodwo Appiah Turkson.
Kardinal Peter Kodwo Appiah Cardinal Turkson (født 11. oktober 1948 i Wassaw Nusta i Ghana) er katolsk erkebiskop av Cape Coast.
Han studerte i Ghana, New York City og Roma, og tok doktorgrad i bibelteologi i 1982. Han behersker minst seks språk: engelsk, fante, fransk, italiensk, tysk og hebraisk, og kan i tillegg forstå latin og gresk.
Turkson ble presteviet den 20. juli 1975, og utnevnt til erkebiskop av Cape Coast den 6. oktober 1992. Han ble elevert til kardinalverdigheten av pave Johannes Paul II den 21. oktober 2003.


Bjerka.
Bjerka er et tettsted i Hemnes kommune på Helgeland i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved utløpet av elva Røssåga, ca. 10 kilometer nord for Korgen og ca. 30 kilometer sør for byen Mo i Rana.
E6 passerer forbi Bjerka. Bjerka stasjon er dessuten et stoppested på Nordlandsbanen.
Nortura Region Nord – tidligere Gilde – bestemte seg for å legge et slakteri til stedet. Slakteriet erstattet de tidligere slakteriene i Brønnøysund, Mosjøen og Bodø. Dette er noe som man venter vil føre til vekst for tettstedet Bjerka og kommunen forøvrig. Om lag 90 arbeidstakere har nå fått sitt daglige virke på den nye fabrikken som ble åpnet den 23. mai 2008. I tillegg vil om lag 40 sesongarbeidere få arbeid en tolvukersperiode hver høst.


Austin-Healey.
Austin-Healey var et britisk bilmerke som ble lansert i 1952 som et samarbeid mellom Leonard Lord fra Austin-divisjonen til British Motor Corporation og Donald Healey, en kjent bildesigner og ingeniør.
Austin-Healey produserte biler frem til 1972, da den 20 år lange avtalen mellom Healey og Austin gikk ut. Donald Healey forlot selskapet i 1968 da British Motor Corporation (Austin fusjonerte med Morris i 1952 og ble BMC) ble tatt over av British Leyland.


Okstindene.
Okstindene er et fjellmassiv som ligger på indre Helgeland, i Hemnes kommune i Nordland. I massivet ligger blant annet Oksskolten som med sine 1916 moh er det høyeste fjellet i Nord-Norge. Det er ni topper med primærfaktor over 130 meter, alle høyere enn 1500 moh. Blant disse er Okstinden, Okshornet, Vesttinden og Bessedørtinden. Mellom fjellene ligger isbreen Okstindbreen.
Fjellet er tilgjengelig fra flere kanter, men de mest brukte utgangspunktene for turer i Okstindan er Leirskardalen eller Kjensvatnet i Hemnes kommune.


AC Cars.
AC Cars Group Ltd. er en engelsk bilprodusent, og et av de eldste bilmerkene i England.
Historie.
I 1903 planla brødrene Weller produksjon av en avansert 20 hestekrefters bil i London. Dette virket ikke økonomisk forsvarlig, så investoren deres, John Portwine, foreslo en enklere variant med tre hjul. Autocars and Accessories ble stiftet for å bygge dette kjøretøyet i 1904. Selskapet ble senere til Autocarriers Ltd i 1911, med forkortelsen 'AC'. Selskapet flyttet til Surrey i 1911, og vokste seg til en betydningsfull bilprodusent i datidens England. Selwyn Edge, som hadde stått bak Napier & Son, ble valgt inn i styret i 1921, og i 1922 forlot både John Weller og John Portwine selskapet.
Under krigen i 1914-18 produserte fabrikken kuler og patroner, og i tillegg ble minst ett kjøretøy designet og bygget for forsvaret. Mot slutten av den 1. verdenskrig begynte AC Cars å bygge biler igjen, og i årene som fulgte designet og bygget de mange modeller med suksess. I 1922 endret selskapet navn til A.C. Cars Ltd. Edge kjøpte selskapet for 135.000 britiske pund i 1927, og endret nok en gang navnet, denne gangen til AC (Acédès Ltd), men salget, som hadde falt en stund, fortsatte å synke. Selskapet valgte en styrt avvikling i 1929, og produksjonen ble stoppet i 1930. Deretter ble restene av selskapet solgt til Hurlock-familien, som ville bruke fabrikken som lager, men samtidig lot servicedelen av AC fortsette.
Én enkelt bil ble bygget for William Hurlock i 1930. Han ga tillatelse til å starte en svært begrenset produksjon, for å bruke opp delene som var igjen fra tidligere modeller. En avtale ble inngått med Standard Motor Company om at de skulle levere et nytt chassis, og i 1932 ble en ny modell lansert. Produksjonen fortsatte i liten skala frem til krigens utbrudd i 1939.
Bilproduksjonen startet opp igjen i 1947, med en modell utstyrt med en 2 liters motor, og med en stor kontrakt med myndighetene om å produsere handikapkjøretøy med små motorer. Disse var i produksjon frem til 1976, og var en viktig inntektskilde for selskapet. De bygget også en trehjulet minibil med aluminiumskarosseri, Petite.
I 1953 startet selskapet produksjonen av modellen AC Ace, et lettvektschassis med enten den nå relativt gamle AC 2-liters motoren, eller den 135 hk sterke Bristol-motoren med seks sylindre (den siste gikk under navnet Ace-Bristol). Bilen deltok i 24-timersløpet i Le Mans i 1957 og 1958. Da selskapet mistet tilgangen på Bristol-motoren i 1959 ble Ford Zephyr-motorer benyttet i stedet, med en ytelse på 170 hk (127 kW) og en toppfart på 201 km/t. I 1962 henvendte Carroll Shelby seg til AC og ønsket å benytte en Ford V8-motor i Ace-chassiset, og dermed ble AC Cobra født. Bakgrunnen for dette var at Shelby hadde behov for en bil som kunne konkurrere med Chevrolet Corvette i amerikansk racing. Den resulterende Cobra var en svært kraftig roadster, og får ofte skylden for at britiske motorveier fikk en fartsgrense på 70 mph (113 km/t), etter at det ble avslørt at bilen hadde kjørt i 315 km/t under en testkjøring.
Ved slutten av racingsesongen i 1964 ble Cobra utklasset av Ferrari, og Carroll Shelby fant ut at han hadde behov for en større motor. En større 390 Ford FE-motor ble installert i Cobra, og resultatet var skremmende – bilen var praktisk talt ukjørbar. Det ble bestemt at man hadde behov for et helt nytt chassis, og ved hjelp av datamaskiner hos Ford og AC-ingeniørenes erfaring ble det nye MK3-chassiset født. Dette chassiset var så avansert at den nye AC Cobra MK3 var en praktisk talt uslåelig racerbil. Motoren som ble installert var en 427 FE Nascar Side Oiler Ford V8-motor, en svært kraftig maskin som leverte 385 hk i sin mildeste variant.
Dessverre ble ikke bilen homologert for 1965-sesongen, og kunne derfor ikke brukes i racing av Shelby-teamet. Til gjengjeld ble den kjørt i mange løp av private, og vant løp til langt inn på 1970-tallet. AC 427 Cobra er, på tross av at den var en kommersiell fiasko da den ble lansert, en av verdens mest ettertraktede og kopierte bilmodeller. Den ble produsert i to utgaver, en gateversjon med en litt svakere motor, doble forgassere, hanskerom, eksos under bilen – og en konkurranseversjon med strippet interiør, uten hanskerom, med annerledes instrumenter og oppgradert understell. Konkurranseversjonen hadde også en kraftigere motor med kun én forgasser, sideeksos, veltebur og bredere skjermer for å få plass til racingdekk. Shelby satt igjen med noen få usolgte konkurransemodeller, og bestemte seg for å selge dem under navnet Cobra 427 SC (Super Competition). I dag er disse SC-modellene de aller mest ettertraktede modellene, og selges for nærmere ti millioner kroner).
Carroll Shelby solgte navnet Cobra til Ford i 1965, og gikk over til å utvikle den berømte Ford GT40.
I mellomtiden utviklet AC en mildere versjon av 427 MK3 Cobra for det europeiske markedet, med en mindre Ford-motor. Bilen fikk navnet AC 289. Samtidig innså selskapet at de hadde behov for en grand tourer-modell som kunne appellere til rike kunder, og de kontaktet den italienske karosseribyggeren Pietro Frua for å få designet et attraktivt GT-karosseri som kunne monteres på et strukket MK3 Cobra-chassis. Den nye modellen ble vist frem på bilutstillingen i Torino i 1965. Noen tidlige modeller ble utstyrt med Ford 427 FE-motor. I 1967 ble den store 428-motoren tilgjengelig, og bilen ble AC 428 Frua. Den var bygget av stål og derfor tyngre enn Cobra, men den hadde nok krefter til å være en rask bil til tross for den høye vekten. Bilen ble aldri fullt utviklet, og kostnaden med å sende chassis til Italia og tilbake til England for sluttmontering gjorde bilen så dyr at kun noen få noensinne ble produsert. Produksjonen ble avsluttet i 1973.
På bilutstillingen i London i 1973 ble en helt ny modell vist, den midtmotoriserte ME3000 med en Ford V6 3-liters motor og ACs egen girkasse. Problemer med utviklingen sørget for at salget ikke kom i gang før i 1979, men selskapet slet igjen, og ble solgt til David McDonald i 1984. McDonald åpnet en ny fabrikk i Hillington, Glasgow, og registrerte selskapet som A.C. (Scotland).
Det originale A.C.-selskapet ble i 1987 solgt til Ford og et selskap ved navn CP Autokraft, som var eid av Brian Angliss og hadde fortsatt å produsere Cobra i Surrey. Selskapet ble igjen solgt til Pride Automotive i 1996, og ble dermed nok en gang reddet fra konkurs. Bilproduksjonen fortsatte en stund, men etter hvert ble fabrikken solgt og flyttet til Frimley (i 2001). Her var det hovedsakelig aktivitet knyttet til reparasjon, restaurering og produksjon av MK2 og MK3 289 og 427 FIA Roadster. Fabrikken i Frimley ble stengt i oktober 2004, og flyttet til Guildford.
I 2005 flyttet AC Cars til Malta, og annonserte at de hadde utvidelsesplaner. Det første nye chassis ble produsert i mai. Et nytt selskap, AC Cars Manufacturing (USA) hadde planer om å starte i Bridgeport, Connecticut i 2006. Fabrikken som skal brukes er i den samme bygningen i Maple Street som Armstrong Electric brukte til bygging av tidlige biler i 1885.
Den 11. september 2006 ble det kjent at Project Kimber hadde gjort en avtale om bruk av AC-navnet på sin nye sportsbil basert på Smart Roadster.


American Lafrance.
American LaFrance (ALF) er en amerikansk produsent av utrykningskjøretøyer, basert i Ladson, South Carolina. Selskapet fokuserer primært på brann- og redningskjøretøy.
American LaFrance Fire Engine Company er en av de eldste og mest kjente produsentene av brann- og redningskjøretøy. Selskapet har røtter tilbake til 1832, da selskapene som senere ble til American LaFrance produserte hånddrevne og dampdrevne pumper til bekjempelse av brann. I 1873 stiftet Truckson LaFrance og hans partnere LaFrance Manufacturing Company, som produserte og solgte hånddrevne pumper. Selskapet The International Fire Engine Company, som var forgjengeren til American LaFrance, bygget også noen dampdrevne pumper mellom 1903 og 1907. Blant apparatene International produserte var hestetrukne brannkjøretøyer, slangevogner, stiger, vanntårn med mer. Selskapet American LaFrance Fire Engine Company ble offisielt stiftet i 1903, med kontorer i Elmira, New York. ALF leverte sin første motoriserte brannbil i 1907, og i årenes løp bygget American LaFrance tusenvis av brannkjøretøy av alle slag, inkludert stigebiler, dykkerbiler og brannbiler for flyplasser. American LaFrance-kjøretøyer er lett gjenkjennelige.
I 1995 ble selskapet kjøpt av Freightliner LLC, som er et underselskap av DaimlerChrysler. Freightliner fortsatte å bruke American LaFrances navn og betegnelser, men mange av produktene er bygget på chassis fra Freightliner LLC M2 eller Sterling Acterra-lastebilene. ALF har produksjonslokaler i Ephrata (Pennsylvania), Sanford (Florida) og Hamburg (New York). Per 2005 er American LaFrance USAs femte største produsent av utrykningskjøretøyer.
I desember 2005 ble det kjent at Freightliner hadde solgt eierskapet av American LaFrance til det New York-baserte investeringsfirmaet Patriarch Partners, LLC. Hovedkvarteret og fabrikken i Ladson, South Carolina er ikke inkludert i salget, men Patriarch Partners får bruke fabrikken frem til begynnelsen av 2007, når Daimler-Chrysler tar over for å produsere Dodge Sprinter (Mercedes Sprinter i Europa). Under nytt eierskap vil ALF flyttes til Charleston, South Carolina, sommeren 2007.


ARO.
ARO (en forkortelse for Auto Romania) var en rumensk statlig produsent av terrengkjøretøy, som holdt til nær byen Câmpulung-Muscel i Romania.
Fabrikken startet produksjon i 1957, og har produsert over 360 000 kjøretøy, hvorav 2/3 ble eksportert til omkring 110 land (frem til 1989 ble omkring 90 % av AROs produksjon eksportert).
I september 2003 solgte den rumenske regjeringen 68,7 % av ARO til et amerikansk selskap ved navn Cross Lander, eid av John Perez. En klausul i kontrakten sa at selskapet måtte investere minst 2 millioner amerikanske dollar i ARO, men dette ble ikke gjort. I stedet ble alt selskapets utstyr solgt, også dette var et brudd på kontrakten. Den rumenske staten saksøkte John Perez for dokumentforfalskning i 2006.
Modellen ARO 244 var planlagt for det amerikanske markedet under navnet "Cross Lander", men selskapet gikk tom for penger i februar 2006.
Selskapet "Cross Lander USA Inc" avskjediget alle sine ansatte, solgte hovedkvarterene og lukket dørene i februar 2006.
ARO ble erklært konkurs i juni 2006.
En stund ble ARO-kjøretøy med motor fra Daihatsu produsert i Spania og Portugal under navnene Hisparo og Portaro.


Okshornet.
Okshornet (1901 moh.) er et fjell i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet er det nest høyeste av Okstindan, etter Oksskolten. Første kjente bestigning ble gjort i 1900 av samen Anders Bonta og K. Bing. Fjellet har også blitt kalt for «Keiser Wilhelm IIs tind.»


Okstinden.
Okstinden (1804 moh.) er et fjell i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet er det 4. høyeste i Okstindmassivet (når Tvillingtindan regnes som én topp). Toppen er omgitt av Okstindbreen på tre kanter.


Vesttinden.
Vesttinden (1708 moh.) er et fjell i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet ligger i Okstindmassivet.


Bessedørtinden.
Bessedørtinden (1562 moh.) er et fjell i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet ligger i Okstindmassivet.


Okskalvan.
Okskalvan (1646 moh.) er et fjell i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet har to topper. Den laveste toppen (1611 moh.) ligger ca. 600 m nord for hovedtoppen. Fjellet ligger i Okstindmassivet.


M26 Pershing.
M26 Pershing var en amerikansk tung stridsvogn i bruk under andre verdenskrig og Koreakrigen. Den var oppkalt etter general John J. Pershing.
Den var tenkt som erstatter til stridsvognen M4 Sherman, som viste seg lite effektiv i forhold til de tyske stridsvognene med bedre kanoner og pansring. Så snart serieproduskjonen av M4 Sherman var i gang begynte det amerikanske forsvaret å lete etter en etterfølger. Konstrueringen av den nye stridsvognen viste seg å bli ganske komplisert da kravene til kjøretøyet endret seg hele tiden. Først etter Ardenneroffensiven på slutten av 1944 bekreftet at man trengte en større stridsvogn som kunne hamle opp med de tyske overlegne stridsvognene. Ved krigens slutt var bare 310 M26 Pershing-stridsvogner ankommet Europa, og av disse var det bare et fåtall som kom i strid. På grunn av sin sene ankomst fikk den derfor lite å si for utfallet av krigen. Den var USAs hovedstridsvogn frem til den ble faset ut til fordel for M48 Patton, som kom i løpet av Koreakrigen.
Den var kjent for å ha en stor kanon og for å ha en forholdsvis lav silhuett.
Pershing var den første amerikanske stridsvognen som stilte likt med de tyske stridsvognene Panzer V Panther og tildels Panzer VI Tiger.
Litteratur.
Pershing


Elisabeth Røbekk Nørve.
Elisabeth Røbekk Nørve (født 29. mars 1951 i Borgund i Møre og Romsdal) er en norsk politiker (H). Fra 1997 til 2001 var hun vararepresentant til Stortinget fra Møre og Romsdal. Hun ble innvalgt på Stortinget for perioden 2001–2005. I perioden 2005–2009 var hun 1. vararepresentant, og møtte fast på Stortinget fra 3. desember 2007 for den avdøde stortingsrepresentanten Petter Løvik. I 2009 ble Nørve på nytt valgt inn på eget mandat.
Nørve har tatt Handelsskole redusert fagkrets ved Latinskolen Ålesund, Reiselivskole NKI, Folkeuniversitetet og Interiørkonsulent NKI, Folkeuniversitetet. Nørve har en lang og variert yrkespraksis innenfor ulike serviceyrker, fra hushjelp i årene 1965-1966 til butikkansvarlig og selvstendig næringsdrivende. I tillegg har hun vært rådgiver for Møre og Romsdal NHO.
Nørve gikk av som 1. nestleder i Møre og Romsdal Høyre den 8. mars 2009, et verv hun hadde hatt siden 2004. I perioden fra oktober 2007 til 9. mars 2008 var hun fungerende leder i fylkesforeningen.


Kirke- og undervisningsdepartementet.
Kirke- og undervisningsdepartementet var et norsk departement som eksisterte fra 1814 til 1982.
Kirkedelen av departementet ligger idag under Kultur- og kirkedepartementet. Undervisningsdelen ligger i Kunnskapsdepartementet.
Historie.
Etter at Norge var blitt en selvstendig stat i 1814, ble seks departement opprettet samme år. Kirke- og undervisningsdepartementet var det første og fikk betegnelsen 1. departement. Dernest fulgte Justisdepartementet, Politidepartementet, Indredepartementet, Finans- og tolldepartementet og Departementet for krigsadministrasjonen.
Navnet "Kirke- og undervisningsdepartementet" ble innført fra 17. november 1818.
Under Kåre Willochs regjering ble departementet i 1982 delt og ansvaret for kultursaker, høyere utdanning og forskning ble overført til det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet.
I 1990 ble de to departementene reorganisert. De to nye departementene var Kirke- og kulturdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet.
I 1991 ble kirkesakene tilbakeført, og departementene het Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Fra 1. januar 2002 ble avdelingene i det opprinnelige gamle departementet flyttet til Utdannings- og forskningsdepartementet da kirkesaker fra samme dato ble flyttet til det nyopprettede Kultur- og kirkedepartementet.
Med Jens Stoltenbergs 2. regjering skiftet departementet navn til Kunnskapsdepartementet.


Harald T. Nesvik.
Harald Tom Nesvik (født 4. mai 1966 i Ålesund, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (FrP). Han er innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1997.
Fra Ålesund videregående skole har han grunnkurs fra kontorlinja 1982–1983, VKI fra regnskapslinja 1983–1984, og VKII fra EDB-linja 1984–1985. Nesvik har tatt eksportmarkedsføring for fiskeri ved Møre og Romsdals fiskeritekniske høgskole 1991–1993.
Nesvik har arbeidet som instruktør ved Parken helsestudio 1988–1990, dørvakt i Activ vaktselskap 1988–1995, og som selger ved Moa Elektromarked fra 1995 (permisjon fra 1997).


Darren Clarke.
Darren Christopher Clarke (født 14. august 1968) er en nordirsk profesjonell golfspiller som spiller både på PGA-touren og Europatouren.
Clarke har vært på topp 10 på verdensrankingen i golf. Han vant i 2011 major-turneringen The Open Championship. Han har også vunnet WGC–World Matchplay Championship i 2000, der han slo Tiger Woods i finalen, og WGC–NEC Invitational i 2003. Han oppnådde andre plass på Europatourens pengeliste i 1998, 2000 og 2003.
Clarke ble i dronningens nyttårsliste for 2012 utnevnt til offiser av Order of the British Empire.


Ivan Dias.
Ivan Dias (født 14. april 1936 i Mumbai i Britisk India) er kardinal i Den katolske kirke og prefekt for Kongregasjonen for folkenes evangelisering i Den romerske kurie.
Han ble presteviet i Bombay i 1958, og trådte inn i Den romerske kuries tjeneste i Statssekreteriatet i 1964. Han arbeidet i avdelingen for østeuropeiske anliggender i ni år før han ble postert ved det pavelige delegatur i Danmark (som også dekket bl.a. Norge) og nuntiaturene i Indonesia og Madagaskar. Dias ble så kalt tilbake til tjeneste i Vatikanet.
Etter noen år ble han utnevnt til pro-nuntius i Ghana, Benin og Togo, og samtidig utnevnt til erkebiskop. I 1987 ble han pavelig nuntius i Sør-Korea. I 1991 ble han nuntius i Albania, der han bidro til gjenoppbyggingen av den katolske kirke etter kommunismens beinharde kristenforfølgelse. Han ble i Albania til tidlig 1997.
Dias ble utnevnt til erkebiskop av Bombay den 8. november 1996, og kreert til kardinal av pave Johannes Paul II den 21. februar 2001. Kardinal Dias behersker minst tolv språk.
Den 20. mai 2006 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for folkenes evangelisering i Vatikanet.


Eli Sollied Øveraas.
Eli Sollied Øveraas (født 15. august 1949 i Ørskog) er en norsk lærer og politiker (Sp). Hun var innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal 1993–1997 og 2001–2009, og var 2. vararepresentant 1997–2001.
Sollied Øveraas har realskoleeksamen fra 1966, deleksamen til examen artium fra 1968, og diverse kurs om skole og undervisning 1971–1993. Hun var konstituert lærer ved Svorta skule i Ørskog 1971–1974 og vikarlærer i Vestnes 1974–1993.


Padraig Harrington.
Pádraig Harrington under Ryder Cup i 2004.
Pádraig Harrington (født 31. august 1971 i Dublin, Irland) er en profesjonell golfspiller som spiller både på PGA-touren og Europatouren.
Eksterne lenker.
Harrington, Padraig
Harrington, Padraig


Liste over Norges kirke- og undervisningsministre.
Liste over norske kirke- og undervisningsministere er en liste over statsråder i Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD).
Fra 1. januar 1990 ble det delt opp i Kirke- og kulturdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet.
Referanser og fotnoter.
Kirke- og undervisningsministre


Mary Victoria Hamilton.
Mary Victoria Hamilton (født 11. desember 1850, død 14. mai 1922) var den skotsk-tyske oldemoren til fyrst Rainier III av Monaco, motedesigneren Egon von Fürstenberg og skuespilleren Ira von Fürstenberg.
Hun var datter av William Alexander Anthony Archibald Hamilton, 11. hertug av Hamilton og hans kone, prinsesse Marie Amelie Elisabeth Caroline av Baden. Hun var barnebarn av erkehertug Karl Ludwig Friedrich av Baden og Stephanie de Beauharnais, som igjen var barnebarn av Josephine de Beauharnais.
Hun var gift første gang i 1869 med fyrst Albert I av Monaco. De ble skilt i 1880. Hun var deretter gift med grev Tassilo Festetics von Tolna.
Hamilton, Mary Victoria
Hamilton, Mary Victoria
Hamilton, Mary Victoria
Hamilton, Mary Victoria


Greg Norman.
Greg Norman (født 10. februar 1955 i Queensland) er en australsk profesjonell golfspiller som var rangert som verdens beste spiller i 331 uker på 1980- og 1990-tallet. Han har tilnavnet "The Great White Shark". Norman ble profesjonell spiller i 1976.
Han vant The Open Championship to ganger, i 1986 og 1993, men er kjent for å ha uflaks. I 1986 ledet Norman alle fire "major"-turneringene etter tredjerunden, men vant kun The Open. Han mistet seieren i PGA-mesterskapet etter at Bob Tway hullet et bunker-slag, og i The Masters året etter tapte Norman for Larry Mize, som satte en 40-meters chip i hullet. Hans kanskje mest kjente runde var i The Masters i 1996, da han sløste bort en seks-slags ledelse i sisterunden og tapte turneringen til Nick Faldo med fem slag.
Normans sympatiske vesen har gjort ham til den perfekte talsmann for en rekke produkter, inkludert det vanlige spekteret av golfutstyr, men også mange andre produkter. Samtidig som han har fortsatt å spille turneringer, har hans forretninger tatt stadig mer av tiden. Hans personlige formue er anslått til flere hundre millioner amerikanske dollar. Norman er den eneste spilleren i historien som har toppet pengelisten på begge sider av Atlanteren.
Han giftet seg i 2008 med den tidligere amerikanske tennisspilleren Chris Evert. Norman er bosatt i Hobe Sound, Florida.


Brandbu.
Brandbu er et sted i Gran kommune på Hadeland. Tidligere var stedet kjent som «Augedals bro», og fortsatt kan en høre lokalfolk referere til stedet som «Brua». Brandbu var tidligere egen kommune, og er fortsatt eget sogn. Brandbu er en del av tettstedet Jaren. Sognekirken er Nes kirke, på nordsiden av Røykenvika. Røykenvikbanen med Brandbu Stasjon gikk fra 1900 til 1957 til Røykenvik ved Randsfjorden. Stasjonsbygningen er revet. Fra toppen av Brandbukampen (522 moh), opprinnelig en vulkan fra perm-tida, er det vid utsikt over Brandbu og bygdene rundt. Brandbu kommune ble slått sammen med Gran kommune 1. januar 1962. Like ved Brandbu sentrum ligger Brandbu ungdomsskole og Hadeland videregående skole, avdeling Brandbu.
Augedalsbro.
Augedalsbro eller Åvedalsbro er et eldgammelt brosted over Augedalselva (Vigga), og her var i eldre tid skysstasjon. Her møttes den gamle og den nye Bergensveien, og Høgkorsveien gikk herfra over til Toten. Riktignok ble brostedet flyttet til Rosendal litt lenger oppe ved elven på midten av 1800-tallet, men Augedalsbro fortsatte å være skyssted. Stedet var dessuten møtested for kommunestyret i den gamle Brandbu kommune.
Augedalsbro er motivet for maleriet «Augedals bro» (1897) av Gerhard Munthe.
«Brandbu Polonaise».
«Brandbu Polonaise» ble skrevet av Pedersen og Sandbæk. Hadelandsgutta Leder: A.K. Nielsen spilte den inn i Oslo 3. september 1954. Melodien ble utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 3434. Arr.: A.K. Nielsen.


Bjørnør.
Bjørnør er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. 1. juni 1892 ble Bjørnør delt opp i kommunene Stoksund, Roan og Osen.
Gårds- og slektshistorien for Bjørnør er dokumentert i verket "Bjørnørfolket" av Sigurd Brattgjerd og en rekke medforfattere.


Stokksund.
Stokksund, tidligere "Stoksund", er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag, nå den nordvestlige delen av Åfjord kommune.
Stoksund kommune ble etablert 1. juni 1892 ved at Bjørnør kommune ble delt opp i kommunene Stoksund, Roan og Osen. Kommunen ble 1. januar 1964 slått sammen med Åfjord kommune til den nye Åfjord kommune.
Det største stedet i Stokksund er Revsnes (postnummer 7177), med Stoksund kirke, butikk, industri, post i butikk og skole og barnehage. Fra Revsnes går Stokkøybrua over Stokksundet til Stokkøya; fylkesveien går derfra videre over Linesøybrua til Linesøya. Kirkesognet og skolekretsen omfatter Stokkøya, Linesøya og grenda Harbak.


Mayer Amschel Rothschild.
Rothschild-familiens opprinnelige hus i Frankfurts jødekvarter
Mayer Amschel Rothschild (født 23. februar 1744 i Frankfurt am Main som Mayer Amschel Bauer, død 19. september 1812 i Frankfurt) var en tysk-jødisk handelsmann og bankier og grunnlegger av Rothschild-familiens bankimperium, en av de mest suksessfulle forretninger i historien.
Han ble foreldreløs da han var 12 år gammel, og lærte handelsfaget hos en venn av familien i Hannover. Rothschild vendte senere tilbake til Frankfurt, og grunnla selskapet i 1764. I begynnelsen handlet han særlig med antikviteter, særlig gamle mynter og medaljer. I løpet av 1790-tallet utviklet virksomheten seg til å bli mer av en bank enn et handelshus. Særlig viktig var forbindelsen til kurfyrste Vilhelm av Hessen-Kassel. Denne hadde en stor formue etter utleie av soldater, og trengte hjelp til å investere formuen. Rothschild tjente mye på vellykkete plasseringer av denne formuen, ikke minst da Vilhelm måtte flykte under napoleonskrigene.
Han fikk tidlig ambisjoner om at sønnene skulle drive selskapet etter ham. De fire yngste ble sendt til andre europeiske stormakter for å etablere filialer der. Eldstemann skulle drive virksomheten i Frankfurt. I 1810 etablerte de seks et formelt partnerskap, hvor faren fikk 46 prosent. Det ble også bestemt at selskapet skulle eies og drives av familiens mannlige etterkommere.
Forretningsmodellen ble ekstremt vellykket, og Rothschild mente at nøkkelen til suksess var det sterke samholdet i familien. På dødsleiet oppfordret han sønnene til å holde sammen.
Han er begravet i Battonnstrasse-gravlunden i Frankfurt.


Vigrestad.
Vigrestad er et tettsted i Hå kommune sør på Jæren i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 7,5 kilometer sør for kommunesenteret Varhaug. Stedsnavnets førsteledd kan komme av det norrøne navnet vigr, som betyr spyd. Nord for bygda er det flere gravhauger fra jern- og bronsealderen.


Adam Scott.
Adam Scott fotografert i 2004
Adam Scott (født 16. juni 1980) er en australsk profesjonell golfspiller. Pr. mars 2005 er han en av kun to golfspillere yngre enn Tiger Woods som har vært blant de 10 beste på verdensrankingen i golf (den andre er Sergio García). Han omtales ofte som Greg Normans arvtager i australsk golf, et inntrykk som ble forsterket da han ansatte Normans tidligere caddie i 2004.
Scotts karriere tok av i 2001, hans første hele år som profesjonell, da han vant Europatourens Alfred Dunhill Championship i Johannesburg i Syd-Afrika. Det neste året tok han to nye seire på Europatouren, i Qatar Masters og Diageo Scottish PGA Championship.
I 2003 tok han en ny seier på Europatouren i Carlsberg Scandinavian Masters, og sin første seier på PGA-touren i Deutsche Bank Championship. Flere seire på PGA-touren fulgte i 2004 i The Players Championship og Booz Allen Classic. Tidlig i 2005 vant han Nissan Open og havnet blant de ti beste på verdensrankingen for første gang.
I 2005 og 2006 vant han Singapore Open på Asia-touren.
Scott representerte Australia i WGC – World Cup i 2002 og var med på det internasjonale laget i Presidents Cup i 2003, 2005 og 2007.
PGA-touren.
1: Værforholdene gjorde at turneringen ble avkortet til 36 hull. Noen kilder regner derfor ikke denne seieren med blant offisielle seire.


Tellus.
Tellus er en naturfagbok for ungdomstrinnet.


Klemens I.
Klemens I (død 97 ifølge noe usikre kilder) var pave fra 88 til 97. Han kalles ofte "Clemens Romanus", Klemens av Roma, for å skille ham fra Klemens av Alexandria.
Klemens ble født i Roma omkring midten av 1. århundre. Tradisjonen forteller at han var sønn av en Faustinus. I sitt brev til korinterne (se nedenfor) bruker han sitater fra Det gamle testamente på en måte som har fått mange til å mene at han må ha vært av jødisk slekt. Det er store muligheter for at faren var en frigitt slave. Klemens ble oppdratt som hedning, men etter å ha hørt apostelen Barnabas preke ble han omvendt. Apostelen døpte ham og tok ham med til Peter, som skal ha utnevnt ham til sin etterfølger. I enkelte tidlige pavelister nevnes han som den andre pave, men man har kommet til at han var den fjerde.
Noen kirkefedre identifiserer ham med den Klemens som nevnes av Paulus i brevet til Filipperne, men dette var sannsynligvis en annen person; det er ingen tegn på at pave Klemens noen gang bodde eller virket i Filippi. På 1800-tallet identifiserte man ham med konsulen Titus Flavius Clemens, en fetter av Domitian, som i 95/96 ble henrettet for «ateisme», hvilket vil si jødisk eller kristen tro. De eldste kildene nevner ikke dette, og Klemens ser ut til å ha levd ett eller to år lenger. Det er også tvilsomt om han var av keiserlig familie.
Ifølge både Tertullian og Hieronymus ble han ordinert av Peter. Ifølge et av hans egne brev avslo han pavembetet etter Peters død, og derfor tok Linus over, etterfulgt av Kletus. Først i 88 aksepterte Klemens utnevnelsen til Romas bispesete.
Klemens skal ha vært ansvarlig for å innføre en klar seremoni for ferming, og han innførte bruken av ordet «amen» i seremonier.
På grunn av en sammenblanding med konsulen Clemens ble Klemens etterhvert regnet som martyr. Det virker dog klart at han ikke døde i Roma, men i eksil. En legende fra 300-tallet forteller at han ble dømt til tvangsarbeid i marmorbruddene ved Khersonnesos på Krimhalvøya, og at han der utførte en rekke mirakler. Han skal tilslutt ha blitt bundet til et anker, og kastet på sjøen hvor han led martyrdøde. Det er ikke noe historisk grunnlag for denne legenden, men den har ført til at han er vernehelgen for blant annet sjøfolk og marmorarbeidere.
Kirken "San Clemente" i Roma er viet til Klemens, og hans relikvier skal være gravlagt under høyalteret. Under dagens kirke ligger en eldre kirke, som ble forlatt i 1108 da den sto i fare for å rase. Den ble kastet full av jord, og den nye ble bygget over. Under der igjen ligger romerske bolighus, og et av dem skal være huset Klemens bodde i som barn.
Brevet til korinterne.
Klemens er særlig kjent for sitt brev fra menigheten i Roma til menigheten i Korint, kjent som første Klemensbrev. Det ble skrevet mellom 93 og 97, og fortalte om Peters opphold i Roma, Paulus' misjonsreise i Spania og de to apostlenes martyrdød. Brevet inneholder den første referanse til apostolisk suksesjon og legfolk. Bakgrunnen for brevet er at noen kristne i Korint hadde gjort opprør mot lederne i menighet. Brevet er det første eksempelet på at menigheten i Roma griper inn overfor en annen kirke. I Korint ble et godt mottatt, og menigheten leste det i flere år høyt i kirken, på linje med tekster fra Bibelen. Derfor ble det også vurdert om det skulle regnes som en del av Det nye testamente, men man kom tilslutt til at det var en viktig, men ikke guddommelig inspirert, tekst. Det er usikkert om brevet er autentisk.
Se også.
Klemens 01


Ira von Fürstenberg.
Ira von Fürstenberg (egentlig Virginia Carolina Theresa Pancrazia Galdina von Fürstenberg, født 18. april 1940 i Roma), prinsesse von Fürstenberg, er en europeisk filmskuespillerinne, smykkedesigner og sosietetskvinne.
Hun er datter av prins Tassilo Egon Maria Karl George Leo von Fürstenberg og hans første kone Clara Agnelli, som er en av Fiat-arvingene.
Prinsesse Ira skal ha vært en nær venn og angivelig elskerinne av fyrst Rainier III av Monaco i årene etter fyrstens kones død. Ira og Rainier var tremenninger; begge var oldebarn av lady Mary Victoria Hamilton, den skotsk-tyske hustruen til fyrst Albert I av Monaco.
Hun var første gang gift i 1955 i Venezia med prins Alfonso zu Hohenlohe-Langenburg (1924–2003). Hun var da 15 år, og brudgommen 31. De fikk to sønner, blant annet alpinisten Hubertus. De ble skilt i 1960. Deretter giftet hun seg med den brasilianske industrimannen Francisco Pignatari (1916–1977), men de ble skilt etter tre år.


Grace Kelly.
Grace Patricia Kelly, senere "Hennes Høyvelbårenhet Fyrstinne" Grace av Monaco, (født 12. november 1929, død 14. september 1982) var en amerikansk skuespillerinne som giftet seg med fyrst Rainier III av Monaco. Hun var mor til Monacos nåværende monark, fyrst Albert II av Monaco, foruten til prinsesse Caroline av Hannover og prinsesse Stephanie av Monaco. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. HH Fyrstinne Grace døde i en bilulykke i 1982, og ble 52 år gammel


Slottsfjellet.
Slottsfjellet er et lite fjell i Tønsberg i Vestfold med en høyde på 63 moh. Der finner man ruinene av en kirke og Tunsberghus festning fra middelalderen, samt Slottsfjellstårnet, byens landemerke, reist til Tønsbergs 1000-års-jubileum i 1888.
Geologi.
Slottsfjellet består av rombeporfyr som er en dagbergart. Larvikitt er dypbergart og stammer fra samme kammer i Oslofeltet. Det er flere lag med ulik porfyr og sprekker i fjellet. Tønsbergitt er fra de eldste dypbergartene i regionen og stammer fra samme senter som Larvikitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er brunlig/rødlig av farge.
Historikk.
Slottsfjellet var tidligere et kongssete. Fjellet ble i middelalderen lenge kalt Mikkelsberg etter Sankt Mikaelskirken på fjellet.
Siden 1870-tallet har det blitt foretatt flere sprengninger i Slottsfjellet. I 1881 stod Slottsfjelltunnelen ferdig som Norges lengste jernbanetunnel da. Den ble seinere tatt i bruk som veitunnel. I tillegg er det tilfluktsrom og tilfluktsromforbindelser. Under andre verdenskrig ble det også sprengt ut rom i fjellet.
I forbindelse med markeringen av tusenårsskiftet, ble Slottsfjellet valgt til Tønsberg kommunes tusenårssted.
Tunsberghus festning.
a> på sjøsida av Slottsfjellet, mot Byfjorden. Den ble opprinnelig åpnet som jernbanetunnel i 1881.
Slottsfjellstårnet.
Tårnet på Slottsfjellet ble reist i 1888 på privat initiativ som et minnesmerke i forbindelse med Tønsberg bys tusenårsjubileum. Det er et utkikkstårn i stein med Bjørnstjerne Bjørnsons innskrift: «871-1871 Maa Byen som paa Tunet staar, faa blomstre nye Tusind-aar» og kongesignaturene «Haakon R 1. august 1906», «Olav R 1. juli 1958» og «Harald R. 9. mars 1992». Steintårnet erstattet et tårn av tre som hadde stått på fjellet tidligere, men som var brent ned. Slottsfjellstårnet var i bruk som Tønsberg museum med utstilling av gjenstander fram til 1930.
Slottsfjellmuseet.
Slottsfjelltårnet står sentralt i byens museumsarbeid. Tårnet rommet de første utstillingene til Tønsberg Museum ved etableringen i 1894. Museet fikk snart utstillinger også i en villaliknende bygning, og tårnet viste seg uhensiktsmessig som utstillingslokale. På 1900-tallet ble Tønsberg Sjøfartsmuseum opprettet. I 1930-årene var plassproblemene blitt prekære for byens museer. Vestfold Fylkesmuseum ble etablert i 1939 i samarbeid med bl.a. Vestfold Historielag. Tønsberg kommune stilte arealer til disposisjon på Tallak nær oppunder Slottsfjellet, både til nye utstillingslokaler og til et friluftsmuseum. Vestfoldtunet ble bygd opp i 1950 og -60 årene. I 2008 skiftet museet navn til Slottsfjellmuseet.
Museet formidler, i sine utstillinger og ved guidede turer, middelalderbyen Tønsbergs historie og Slottsfjellets historie.
Slottsfjellfestivalen.
Slottsfjellfestivalen, eller egentlig Slottsfjell Festival eller bare Slottsfjell, er en rock- og popfestival som har blitt arrangert på Slottsfjellet og områdene rundt hver sommer siden 2003. En serie rockefestivaler med samme navn ble også arrangert tidlig på 1980-tallet.
Andre Slottsfjell.
Navnet Slottsfjellet er også brukt om små fjell, åser og knauser andre steder i Norge, deriblant på ei øy utenfor Mandal, i Roan kommune i Nord-Trøndelag og om et Slottsfjellet i Fredrikstad med en jernalderborg som kulturminne.


Stjørna.
Stjørna ("Skjørn") er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag fylke, nå delt mellom Bjugn og Rissa kommuner.
Stjørna var fra 1837 en del av Ørland kommune, men fulgte med da Bjugn ble skilt ut fra Ørland som egen kommune i 1853. Stjørna ble egen kommune 1. januar 1899 under navnet Skjørn da Bjugn ble delt i tre kommuner: Bjugn, Nes og Stjørna. Stjørna hadde ved opprettelsen 2 166 innbyggere. Kommunesenter var Sørfjorden, som da offisielt gikk under navnet Husbysjøen ettersom postkontoret befant seg i denne delen av tettstedet.
1. januar 1964 ble Stjørna kommune delt og slått sammen med andre kommuner. Den sørlige delen – Sør-Stjørna – med sine 1 868 innbyggere ble slått sammen med Rissa og det meste av Stadsbygd kommune til det nye Rissa kommune. Den nordlige delen – Nord-Stjørna – med sine 676 innbyggere ble slått sammen med Bjugn, Jøssund og Nes kommuner til det nye Bjugn kommune.
Stjørna hadde egen sparebank fra 1886 til 1975. Banken ble stiftet som "Skjørn Spare- og Låndeindretning", og skiftet navn til "Stjørna Sparebank" i 1925. Den fusjonerte med Trondhjems og Strindens Sparebank i 1975, men drev videre under eget navn til en ny fusjon i 1985. Det som etterhvert ble Sparebank 1, besluttet etter hvert å legge ned sin avdeling i Stjørna, og de senere årene har banken blitt holdt i live ved at den hadde sin egen avdeling i en av butikkene i Sørfjorden sine lokaler. Dette siste tiltaket med bankvirksomhet i Stjørna ble avskaffet på slutten av 2000-tallet.
Historier tilknyttet Stjørna.
Bryggerekka i Råkvåg er et populært kulturminne, og har generert betydelig rorbu- og kulturturisme.
Ramsvik kapell ligger mellom Råkvåg og Husbysjøen i Rissa. Hegvik kirke ligger i Høybakken, Bjugn.
Serberhytta er et bevart minne fra flyktningetrafikk under annen verdenskrig.
Holvassgården en fjellgård som ble drevet til 1956, som også har historier tilknyttet Austrått Gods og flyktningetrafikken over til Sverige under den annen verdenskrig.


Stemshaug.
Stemshaug er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke. Stemshaug var fra 1837 del av Aure formannskapsdistrikt sammen med Valsøyfjord. Valsøyfjord ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1894.
Stemshaug ble skilt ut som egen kommune fra Aure 1. juli 1914. Kommunen hadde 851 innbyggere ved opprettelsen.
1. januar 1965 ble Stemshaug og Aure kommuner samt områder på Ertvågøya fra Valsøyfjord og Tustna kommuner slått sammen til den nye Aure kommune. Stemshaug hadde ved sammenslåingen 877 innbyggere.


Rørlegger.
En rørlegger monterer rørtekniske installasjoner i alle typer bygg. Installasjonene kan være sanitæranlegg, varmeanlegg, brannslukkingsanlegg, kjøleanlegg og gassanlegg.
Rørlegger er en håndtverksutdannet fagarbeider som særlig arbeider med installering, reparering og vedlikehold av varme-, ventilasjons og sanitæriske anlegg. Faget omfattes av lærlingloven. Læretiden er normalt 4 år. Forutdannelse for faget gis ved mange videregående skoler. Rørleggere i industrien kan ha fått 3 års fagopplæring (etter egen opplæringsplan og egen fagprøve) innenfor metallfagene. Rørleggernes forgjengere var de såkalte postmakere, som lagde rør av furutømmer. Stokkene ble gjennomboret med 1½-4’ diameter og satt sammen med jernringer eller bøssinger. Postmakerene, som også lagde stoppekraner og vannposter, virket i Oslo helt til ca. 1880. det moderne rørleggerfager oppstod ved anlegget av Christiania Gasværk 1846 og den første kloakk samme år. Brannen i 1858 i byens sentrum forlendiget omlegging til vannrør av jern. Den senere sanitære og varmetekniske utvikling, med bl.a. installasjon av vannklosetter, bad og sentralvarmeanlegg, har gitt faget et kraftig oppsving og gjort det til et meget betydelig byggefag. De fleste større rørleggingsbedrifter har også ingeniører i sin tjeneste. – Norske Rørleggerbedrifters Landsforening, som utgir bladet Rørfag, ble stiftet 1913 og omfatter ca. 430 medlemsbedrifter; sekretariat i Oslo.
Rørleggerhistorie.
Ingen vet når røret ble oppfunnet. Men det fantes rørsystemer i palasset på Knossos på Kreta i det andre årtusen før Kristus. Her var både kar-, dusjbad og vannklosett. Badeanlegget hadde sannsynligvis både rituelle og hygieniske formål. Kloakksystemene i den minoiske kulturen 1700 f. Kr. skal ha vært like avanserte som i Europa på 1700-tallet e. Kr. Byen Knossos regnes som Europas første storby, med inntil 100 000 innbyggere.
Romerne videreførte gresk kultur. I Romerrikets storhetstid skal det ha vært 15 termer, det vil si store badeanlegg, i Roma.
Blant de mest kjente er keiser Caracallas' termer (fullført 217 e. Kr) med en kapasitet på 1600 badegjester. Anlegget målte 230 X 115 meter, med et kaldt, et lunkent og et varmt basseng. Rundt bassengene var det hageanlegg, med arealer for trening, spill, debatt med mer. Termeanlegget var i bruk til 537 da goterne stengte vannforsyningen. Caracallas' termer var forbeholdt menn. Det fantes egne bad for kvinner, men også felles bad. Kvinner badet påkledd, menn uten klær. Gjentatte forbud mot fellesbading tyder på moralske utglidninger.
Romerne hadde løst problemet med vannforsyning. Vannrørene gikk delvis under bakken, men det fantes også vannveier, akvedukter, over bakkenivå. Her kunne vannet gå i lukkede, murte kanaler. Rørene var laget av bly, tegl eller bronse. Enkelte akvedukter forsyner fremdeles Roma med vann. Romerne greide også å håndtere kloakken. Utgravningene i Pompeii avdekket vannklosetter fra det første århundret e. Kr. I åpne renner ble ekskrementene skylt vekk. Under romernes storhetstid skal vannforsyningen ha vært vel så rikelig som i dag. Det er ikke så vanskelig å forstå at de hygieniske forholdene ble forverret da systemet brøt sammen.
Romerne brukte mye bly i sine utstrakte annledningsanlegg. Imidlertid korroderer bly i oksygenholdig vann. Blyrør egner seg derfor ikke som drikkevannsledninger. Vi vet at blyledningene forurenset vannet og at epidemier kunne oppstå, men omfanget av blyrørenes skadevirkninger er usikkert. Blant annet korroderer blyet langsommere i hardt enn bløtt vann.
Middelaldersk mørke og vandrende toaletter.
Badekulturen forsvant med romerrikets fall. Interessen for hygiene later til å ha avtatt tilsvarende. Elvene nær byene var i middelalderen for åpne kloakker å regne. Avfall og ekskrementer ble kastet rett ut i gatene. Bærestolen ble med andre ord ikke bare brukt for å spare de velståendes krefter, men også for å skåne føttene deres for skitt. Edinburghs befolkning led for eksempel under svært slette sanitærforhold.
Vandrende toaletter, det vil si menn med vide kapper som bar på store dobøtter, løste neppe problemene selv om de gjorde det mulig for trengende å gjøre fra seg med en viss diskresjon.
Sanitærutviklingen gikk langsomt, og få fremskritt ble gjort i perioden fra romerrikets fall til den industrielle revolusjon kom i gang på 1800-tallet. Det fantes ikke sanitæranlegg som kunne håndtere de store befolkningskonsentrasjonene som fulgte med industrialiseringen. Forurenset drikkevann førte til tyfus- og dysenteriutbrudd. Med separate, underjordiske vann- og kloakksystemer ble epidemiutbruddene kraftig redusert. Samtidig representerte vannlåsen et stort fremskritt innendørs.
Kullgass til opplysning ble første gang laget på 1690-tallet, men den første store bygningen fikk innlagt gasslys i 1803, nemlig James Watts støperi i Birmingham. James Watt, dampmaskinens far, benyttet også damp til å varme opp kontoret sitt så tidlig som i 1784. Utover 1800-tallet kom sentralvarmeanlegg med damp eller vannradiatorer. Varmekilden var kullfyrte kjeler. Men dampoppvarming hadde flere ulemper enn fordeler. Blant annet lå temperaturen på dampen inne i systemet på 102 grader celsius. Dette gjorde det vanskelig å kontrollere varmen. Dessuten er dampradiatorene både store og stygge. Derfor erstattet varm luft og vann damp som varmekilde på 1930-tallet.
Det første større mekanisk drevne vannforsyningsanlegget var Ludvig XIVs vannhjulsystem som leverte vann til Versailles' fontener fra elven Marne ca 18 km unna.
Mot slutten av 1700-tallet kom jernrør som tillot høyere trykk. Derfor kunne Napoleon ta i bruk den første dampdrevne, kommunale vannforsyningen i Paris i 1812. På 1800-tallet fikk de fleste større byene i den industrialiserte verden gravitasjonsdrevne avløpssystemer og vannforsyningsnettverk. De første renseanleggene kom på 1860-tallet.
Det første (fungerende) vannklosettet ble konstruert i 1778. Både bly, kobber og sink ble benyttet i produksjonen av klosetter og badekar. Men metallet var vanskelig å holde rent. Det moderne, kjeramiske klosettet representerte et stort fremskritt da det ble utviklet i England i 1870-årene.
Urmakeren Alexander Cummings i London tok i 1775 patent på det første vannklosettet. Klosettet hadde vannlås og fungerte som dagens toaletter. Tre år etter kom ingeniøren/oppfinneren Joseph Bramahs ventilklosett som var det første velfungerende klosettet. Det ble en økonomisk suksess og var i produksjon helt opp til 1890. Klosettet var imidlertid laget av metall, som er vanskelig å holde rent. Det keramiske toalettet representerte en vesentlig forbedring. Dette ble utviklet i England på 1870-tallet. Da kom også toalett med "nedskylling".
Rørleggermester.
For å kunne drive som rørleggermester måtte man frem til 1998 på større steder ha autorisasjon, og hovedkravet var da at man hadde håndverksbrev.
Lov om mesterbrev fra 1986 erstattet håndverksbrev som krav til bruk av tittelen mester. Samme lov gir tittelen mester loveskyttelse. Mesterbrevnemnda oppfordrer mestrene til markedsføre seg med mestermerket. I midlertid oppdages fra tid til annen håndverkere som markedsfører seg som mester, uten gyldig mesterbrev. Det er derfor opprettet et register på internett, slik at forbrukeren selv kan kontrollere at håndverkeren har papirene i orden.
Endringer i plan og bygningsloven fra 1998 opphevet autorisasjonsordningen for rørleggere. Etter at den trådte i kraft gjelder ordningen med godkjenning av foretak, som styres av Direktoratet for byggkvalitet.
Mange rørleggerbedrifter bruker fremdeles "autorisert" i sin markedsføring og logo på tross av at dette er en opphevet ordning.


Valsøyfjord.
Valsøyfjord er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal, fra 1837 del av Aure formannskapsdistrikt. Kommunen omfattet området rundt Valsøyfjorden på Nordmøre
Valsøyfjord ble skilt ut som egen kommune da Aure ble delt i to 1. januar 1894. Valsøyfjord hadde ved opprettelsen 942 innbyggere.
1. januar 1965 ble det meste av Valsøyfjord med 1 104 innbyggere slått sammen med Halsa til den nye Halsa kommune. Området på Ertvågøya med 141 innbyggere ble slått sammen med en del av Tustna på Ertvågøya samt Aure og Stemshaug kommuner til den nye Aure kommune.


Russlands føderale enheter.
Enheter i den russiske føderasjonen.
I 2004 startet prosessen med å slå sammen enkelte av disse enhetene til større krajer.
Administrativt kart over den russiske føderasjonen.
center
Region 81, Komi-Permjakia, ble 1. desember 2005 slått sammen med region 59 Perm oblast for å danne Perm kraj.


Solum.
Solum er en tidligere selvstendig kommune i Telemark fylke opprettet som Solum formannskapsdistrikt i 1837.
En del av Solum med 1 042 innbyggere ble overført til Skien 1. juli 1916. 1. juli 1920 ble ytterligere en del av kommunen med 1 614 innbyggere overført til Porsgrunn.
1. januar 1964 ble Solum, Gjerpen og Skien kommuner samt Valebø krets i Holla slått sammen til den nye Skien kommune.
1. januar 1968 ble en del av Skien (områder fra tidligere Solum og Gjerpen kommuner) med totalt 3 554 innbyggere overført fra Skien til Porsgrunn kommune.
Blant bydelene som lå i Solum var Nenset, Tollnes, Flakvarp, Skotfoss og Klyve.


Norsk Astronomisk Selskap.
Norsk Astronomisk Selskap (NAS) er en ideell organisasjon som har til formål å fremme interesse for og å spre kjennskap til astronomi. Foreningens formål er også å støtte amatørvirksomhet med råd og anvisninger. Hovedkontoret til selskapet ligger i Oslo. Det finnes en rekke lokale astronomiforeninger i landet. Disse har ikke organisatorisk tilknytning til NAS.
Foreningen ble stiftet 25. februar 1938 etter initiativ fra Svein Rosseland, professoren som også grunnla Institutt for Teoretisk Astrofysikk (ITA) ved Universitetet i Oslo. I 2005 hadde foreningen 3000 medlemmer. Medlemsbladet siden 1990 har vært "Astronomi", som erstattet bladet Amatør Astronomen. Astronomi kommer ut seks ganger hvert år.
Eksterne lenker.
Astronomisk


Bòrd na Gàidhlig.
Bòrd na Gàidhlig er et råd satt sammen for å styrke skotsk gælisk ("Gàidhlig") gjennom flere virkemidler. Rådet kan sammenliknes med Norsk Språkråd.


Tellus (gudinne).
Tellus eller Terra var en romersk gudinne. Hun var mor til Fama, og var gudinne for Jorden, fruktbarhet, mødre og gravide.
Hennes festival ble feiret 15. april, og var kjent som "Fordicia". Under festivalen ble drektige kyr ofret til henne. Hun ble også feiret 24. til 26. januar sammen med grødegudinnen Ceres. Et tempel ble bygget til hennes ære på Forum Pacis i Roma i 268 f.Kr..
Jordens vitenskapelige navn, "Tellus" ("Terra" brukes også i eldre tekster), kommer fra denne gudinnens navn; et resultat av at man valgte å navngi planeter og satellitter etter mytologiske skikkelser.
I gresk mytologi har hun sitt motstykke i Gaia (Ge).


Tellos fra Athen.
Tellos var ifølge Herodot en athensk statsmann. I Herodots "Historier" beskrives Tellas av vismannen Solon som den lykkeligste mann som noensinne hadde levd. Bakgrunnen for dette var at han hadde levd et godt liv, og fått fine sønner og døtre som husket ham. Han døde også i kamp etter å ha jaget motstanderne på flukt, noe som var en ærerik og god måte å dø på.
For historikere har denne lille anekdoten vært viktig, fordi den beskriver essensen i den greske oppfatningen av et ærerikt og godt liv på Herodots tid.
Tellos skal ha hatt to brødre, Kleobis og Biton, som var de nest lykkeligste menn noensinne.


Francesco Marchetti Selvaggiani.
Francesco Marchetti-Selvaggiani (født 1. oktober 1871, død 13. januar 1951) var en italiensk kardinal. Han tilbragte hele sin karrière i den romerske kurie, og ble dekanus for kardinalskollegiet og prefekt for Kongregasjonen for troslæren.
Han ble født i Roma, og ble presteviet i 1896. Umiddelbart ble han tilknyttet Vatikanets statssekretariat, hvor han arbeidet frem til 1922. I 1918 ble han titulær erkebiskop. Hans siste stillinger i statssekretariatet var som nuntius til Venezuela og deretter til Østerrike. Han ble medlem av Kongregasjonen for folkenes evangelisering og gjort til kardinal av pave Pius XI ved konsistoriet i 1930.
I 1931 ble han generalvikar for Roma, og erkeprest for San Giovanni in Laterano. I 1936 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Frascati. Rett etter at Pius XII ble valgt til pave, døde Donato Sbarretti, og Pius XII utnevnte Marchetti-Selvaggiani til hans etterfølger som prefekt for kongregasjonen for troslæren. I 1948 ble han dekanus for kardinalskollegiet og dermed titulærbiskop av Ostia.
Marchetti-Selvaggiani, Francesco
Marchetti-Selvaggiani, Francesco
Marchetti-Selvaggiani, Francesco
Marchetti-Selvaggiani, Francesco


Stephen Fumio Hamao.
Stephen Fumio Hamao (født 9. mars 1930 i Tokyo i Japan,
død 8. november 2007 i Tokyo) var kardinal i Den katolske kirke, tidligere biskop av Yokohama, og senere president for Det pavelige råd for migranter og flyktninger.
Stephen Fumio Hamao studerte katolsk teologi og filosofi i Tokyo og Roma og ble presteviet i desember 1957 av pave Pius XII. Etter hjemkomsten til Japan var han biskopens sekretær, visekansellist, notarius og stedfortredende officialis ved bispedømmets domstol. utover dette hadde han sjelesørgeriske oppgaver i domkirken og sekretær for bispedømmets liturgikommisjon. Fra 1970 til 1979 var han hjelpebiskop i erkebispedømmet Tokyo, og fra 1979 til 1998 biskop av Yokohama.
I 1998 ble han kalt til Roma der han ble president for Vatikanets råd for migranter og flyktninger, et verv han hadde frem til pave Benedikt XVI den 12. mars 2006 innvilget hans avskjedssøknad. Pave Johannes Paul II opptok Stephen Fumio Hamao i kardinalskollegiet i 2003.


Geraldo Majella Agnelo.
Kardinal Geraldo Majella Agnelo (født 19. oktober 1933 i Juiz de Fora, Brasil) er katolsk erkebiskop av São Salvador da Bahia.
Etter grunnleggende prestestudier ble Geraldo Majella Agnelo presteviet i 1957. Han studerte så videre i Roma der han tok doktorgrad i liturgikk. Etter en kortere periode med vanlig menighetsarbeid ble han engasjert i forskjellige ledelses- og undervisningsverv: Han var direktør for det filosofiske seminar i Aparecida, professor og spiritual ved presteseminaret i Ipiranga, professor for liturgivitenskap og sakramentslære ved det teologiske institutt Pius XI og rektor ved Maria- Himmelopptagelses-presteseminaret. Fra 1978 til 1983 var han biskop av Toledo i Brasil, og fra 1983 var han erkebiskop av Londrina.
I 1991 ble han sekretær for Kongregasjonen for Sakramentene og Gudstjenesten ved Den romerske kurie.
Etter åtte år i Roma ble han utnevnt til erkebiskop av Brasils eldste bispedømme, erkebispedømmet São Salvador de Bahia. Den 21. februar 2001 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II.


Laterankirken.
Laterankirken ("San Giovanni in Laterano") er bispedømmet Romas katedral, og dermed pavens sete og Den katolske kirkes fremste katedral. Dette skyldes historiske årsaker; frem til perioden hvor pavene hadde tilhold i Avignon (fra 1309) var Lateranpalasset rett ved kirken det pavelige palass, og hadde vært det i nesten ett årtusen. Først etter tilbakekomsten fra Avignon i 1377 ble Vatikanet pavens bosted, og selv om Peterskirken er den største er den ikke en katedral.
Den kalles ofte «Alle kirkers mor», og på fasaden står innskriften "SACROSANCTA LATERANENSIS ECCLESIA OMNIUM URBIS ET ORBIS ECCLESIARUM MATER ET CAPUT", «Den allerhelligste Laterankirken, mor og hode for alle kirker i byen og verden». Kirken er viet til Jesus Kristus ("Vår Frelser"), Johannes Døperen og Evangelisten Johannes.
Kirken er en av de fire patriarkalbasilikaer. I likhet med de andre har den en hellig port, som åpnes under hellige år. Pilegrimmer som går gjennom denne porten etter å ha skriftet sine synder får full avlat.
Historie.
Opprinnelig tilhørte området familien Laterani, som i begynnelsen av 200-tallet skjenket det til den keiserlige familie. I 311 forærte keiser Konstantins ektefelle Fausta palasset til pavene.
I nesten ett årtusen var Lateranet stedet for pavens residens, og fem økumeniske konsiler har funnet sted der.
Den første katedralen ble reist under keiser Konstantin. Denne ble ødelagt av vandalene, og en ny ble reist av pave Gregor den store ca. 460. Sergius III (904–911) bygde den om fullstendig etter at et jordskjelv hadde forårsaket store skader. I 1308 ble den fullstendig ødelagt av brann, og flere etterfølgende paver – som i den perioden bodde i Avignon – sto for gjenoppbyggingen. Under arbeidet ble den igjen totalskadet av brann, i 1360. Da paven vendte tilbake fra Avignon, var Vatikanpalasset såpass mye bedre i stand, skjønt også det var merket av forfall, at han bosatte seg der.
Dagens Lateranbasilika er, med unntak av noen mindre arbeider i det 19. århundre, resultatet av Francesco Borrominis arbeid før det hellige år 1650.
Selve det gamle pavepalasset ble restaurert av Domenico Fontana i 1586, og fra 1693 ble det benyttet som vaisenhus til pave Gregor XVI (1831–1846) innredet det til et museum for etnografi og misjonsvirksomhet.
Obelisken på plassen foran palasset er den største i Roma og ble bragt fra Heliopolis av keiser Caligula til Ostia. Man mener at den skriver seg fra 1600 f.Kr.
Hodene til apostlene Peter og Paulus skal være bevart i relikvarier i baldakinen over høyalteret i basilikaen. I selve alteret er deler av en bordplate fra antikken innfelt. Denne skal komme fra senator Pudens' hus, og Peter skal ha feiret nattverden ved det.
Eksterne lenker.
Roma


Salvador.
Salvador er delstatshovedstad og en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1549 av portugisere under navnet "São Salvador da Bahía de Todos os Santos (Frelseren i Allehelgensbukta)". Byen fungerte som Brasils hovedstad frem til Rio de Janeiro overtok denne rollen. I 1624 ble byen hærtatt av hollenderne. Den er Brasils 3. største by.
Tradisjonelt var Salvador den viktigste havna for import av slaver, hovedsakelig fra Angola. Også i dag er det en betydelig afrikansk innflytelse. Byen regnes som fødested for den afro-brasilianske religionen Candomblé.


Gabriel Zubeir Wako.
Kardinal Gabriel Zubeir Wako (født 27. februar 1941 i Mboro i Sudan) er katolsk erkebiskop av Khartoum.
Gabriel Zubeir Wako studerte katolsk teologi og ble presteviet i 1963. Under de videre studier spesialiserte han seg i pastoralteologi. Hans første oppgaver som prest var i sjelesorgen i distriktet Gogria. Senere ledet han i flere år et juniorseminar og arbeidet som sjelesørger for speidere.
Fra 1974 til 1979 var han biskop av Wau i det katolske Sør-Sudan. I 1979 ble han koadjuror-erkebiskop og i 1981 ordinær erkebbiskop av Sudans hovedstad Khartoum. Pave Johannes Paul II utnevnte ham til kardinal i 2003.


Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende.
Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende er en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon.
Rådet ble opprettet, først som en kommisjon utenfor kurien, av pave Paul VI den 19. mars 1970 i en "motu proprio" kalt "Apostolicae Caritatis". Dets oppgave var å studere tilbudet av pastoral omsorg for «mennesker på reisefot», et begrep som omfattet så et vidt spekter av grupper: Flyktninger, emigranter, mennesker i eksil, fordrevne, fiskere og sjøfolk, transportarbeidere, nomader, sirkusartister, pilegrimer, turister, utenlandsstuderende osv.
Tidligere hadde ansvaret for dette arbeidet vært delt mellom forskjellige kongregasjoner. Etter andre verdenskrig, i 1952, opprettet Pius XII "Det høyere råd for emigrasjon" innenfor det som i dag er Kongregasjonen for biskopene. Samme år etablerte kongregasjonen "Verket for Apostolatus Maris", «Havets apostololat», et råd som arbeidet med pastoral omsorg for sjøfarende. I 1958 kom "Apostolatis Coeli o Aëris" («Himmelens eller luftens apostolat») for flypassasjer, med ansvar for pastoral omsorg på flyplasser. I 1965 kom så "Apostolatus Nomadum", «Nomadeapostolatet». Ansvaret for turister ble i 1967 lagt under Kongregasjonen for kleresiet.
Da kommisjonen ble opprettet i 1970 ble alle disse funksjonene samlet på et sted. Den ble underlagt, men var ikke en del av, Kongregasjonen for biskopene. Pave Johannes Paul II omdefinerte den til et råd, og dermed en del av kurien, gjennom "Pastor Bonus" i 1988.
Nåværende president er kardinal Renato Raffaele Martino, som ble utnevnt i 2006.


Retief Goosen.
Retief Goosen (født 3. februar 1969) er en sydafrikansk golfspiller. Han har vært profesjonell siden 1990, da han vant det sydafrikanske amatørmesterskapet. Hans største prestasjoner er to seire i US Open, i 2001 og 2004, og førsteplass på Europatourens pengeliste ("Order of Merit") i 2001 og 2002.
Siden 1995 har Goosen vært en av de mest stabile golferne i verden – han har vunnet internasjonalt hvert eneste år siden 1995, og på PGA-touren hvert år siden 2001. Han er kjent for sin særdeles rolige opptreden, en egenskap som har gitt ham tilnavnet "The Iceman" på PGA-touren.


Gary Player.
Gary Player (født 1. november 1935) er en sydafrikansk profesjonell golfspiller. Han spiller for tiden på Champions-touren.
Player er innehaver av Ikhamanga-ordenen i gull.


Grunnlinje (havrett).
Grunnlinje angir innen havrett en kyststats avgrensning mot havet, en sammenhengende linje rundt kysten som dannes av grunnlinjene. Grunnlinjer er geodetiske linjesegmenter (rette linjer) trukket mellom "grunnlinjepunkt", dvs. kystens ytterpunkter, inkl. nærliggende øyer, holmer og skjær "som ikke overskylles av bølger ved lavvann." Grunnlinjen danner utgangspunkt for fastlegging av landets indre farvann, territorialgrense, fiskerigrense, økonomisk sone og midtlinje til andre kyststater.
Fjorder, bukter og mindre havområder innenfor grunnlinjen utgjør "indre farvann", hvor i praksis kyststaten har samme jurisdiksjon som på landterritoriet. Det tilgrensende sjøbeltet utenfor grunnlinjen kalles sjøterritoriet (eller territorialfarvann) hvor kyststaten har full suverenitet og jurisdiksjon. Sjøterritoriet strekker seg fra og med 1. januar 2004 ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene langs kysten, jf. lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone § 2. Norges sjøgrenser mot de tilstøtende sjøterritorier til Russland og Sverige er regulert gjennom felles overenskomster av henholdsvis 1957 og 1909.
Langs norskekysten er det stor variasjon i avstanden mellom kysten og grunnlinjen. Langs sørlandskysten og særlig Jæren ligger grunnlinjen kloss opptil fastlandet, mens den utenfor Trøndelag og Nordland ligger 30-40 km fra fastlandet. Det desidert største havområdet som ligger innenfor grunnlinjen er Vestfjorden og utenfor Bodø ligger grunnlinjen opptil 100 km fra fastlandet.


Dynamisk posisjonering.
Supplybåten «Toisa Perseus» i forgrunn og femte generasjons boreskip «Discoverer Enterprise» i bakgrunnen, begge skip utstyrt med Dynamisk posisjonering
Dynamisk posisjonering (vanligvis bare benevnt DP) er i utgangspunktet en metode for å holde skip og halvt nedsenkbare plattformer i samme posisjon over havbunnen uten bruk av anker, men ved hjelp av fartøyets egne propeller. Dynamisk posisjonering krever en egen datamaskin som samler data om bølgenes virkning på skroget, om vind, hvilken retning fartøyet peker i, og nåværende posisjon. Datamaskinen sender så kommandosignaler til fartøyets propeller, ror og thrustere. Det brukes svært avansert kybernetikk for å forutsi endringer før de faktisk skjer for å forhåndskompansere for endringer i miljøet rundt fartøyet for å sikre en rolig operasjon. Det er en krevende jobb å regulere inn skroget og propellene, og gjøres denne innfasingen dårlig vil fartøyet ikke holde posisjonen.
Bruksområder.
I senere år har anvendelsen av dynamisk posisjonering bredt om seg til også i stor grad å gjelde nøyaktig forflytninger.
Dynamisk posisjonering kan med andre ord være en absolutt posisjon over et fast punkt eller det kan være relativt til et bevegelig objekt som et skip eller en undervannsfarkost.
Det er spesielt offshoreindustrien som trenger fartøyer med dynamisk posisjonering. Dykkebåter, shuttletankere, supplybåter, kabelleggere, rørleggingsfartøy, steindumpere, kranfartøy, borerigger og boreskip benytter i utstrakt grad teknologien. Cruisenæringen ser og nytten av dynamisk posisjonering, når de i stedet for å kaste anker på et korallrev kan få cruisebåten til å ligge stille uten bruk av oppankring, men i stedet ved hjelp av propeller.
Referansesystemer.
Felles for alle referansesystemene er at skipet har ett eller flere faste holdepunkt for bestemme/ivareta posisjon. Når posisjoneringen er i nærheten av faste offshoreinstallsjoner brukes ofte laser eller radarsignal. Disse referansesystemene har stor nøyaktighet innenfor korte avstander og er ofte å foretrekke framfor DGPS når skipet ligger i skyggen av satellittsignalene.
Det lages i forkant av lastingen et «kart» som viser en grense, gjerne i form av en ellipse eller sirkel, hvor tankskipet skal befinne seg. Dersom en går utenfor grensen vil datamaskinene styre skipet innenfor igjen. Dersom en ikke har DP-systemer brukes noen steder et slepefartøy som fortøyes i motsatt ende av tankskipet og som kan taue det bort dersom det mister posisjon. Dersom referansesystemene faller bort, vil en nødfrakoble lasting.
Historie.
Dynamisk posisjonering startet på 1960 tallet i forbindelse med oljeboring til havs. Etterhvert som oljeletingen ble flyttet til dypere vann så ble oppjekkbare rigger umulig å bruke og det ble kostbart med handtering av anker. i 1961 ble boreskipet «Cuss I» utstyrt med styrbare propeller i et forsøk på å bore den første moho brønnen. Det da var da mulig å holde skipet i posisjon på 948 meters dypde. «Cuss I» ble holdt i posisjon ved hjelp av manuell operasjon av propellene. Senere på året i 1961 lanserte Shell boreskipet «Eureka» som var utstyrt med et analogt kontrollsystem. Kontrollsystemet var integrert med en stram line ned til havbunnen som et referansesystem. Dette gjorde «Eureka» til det første virkelige skipet med dynamisk posisjonering.
Sammenligning mellom ulike posisjoneringssystemer.
Selv om alle metodene har sine fordeler, har dynamisk posisjonering muliggjort operasjoner som tidligere ikke lot seg gjøre.
Kostnadene faller på grunn av nyere og billigere teknologi, og fordi offshorevirksomheten stadig når dypere vann, og hensynet til miljø (spesielt koraller) blir større. Konteinertransport gjennom overfylte havner kan gjøres mer effektivt ved raskere og mer nøyaktig fortøying.
Omfang.
Et skip kan ha seks frihetsgrader i sin bevegelse.
Dynamisk posisjonering er primært knyttet til regulering av fartøyet i horisontalplanet mao. langsskip, tverrskips og rotasjon aksene.
Krav.
Når en konstruerer et dynamisk posisjoneringssystem for skip må en ta nøye hensyn til referansesystemer og propeller. Spesielt i dårlig vær så må propellene ha kapasitet til å kontrollere langskip, tverrskips og rotasjon aksene. Hovedleverandører for dynamisk posisjonering er Kongsberg Maritime, Converteam, L-R Communications, Rolls Royce, Marine Technologies og Navis Engineering Oy.


Sollia (kommune).
Sollia er en tidligere selvstendig kommune som har vært del av så vel Oppland som Hedmark fylker. Fra 1837 var Sollia del av Ringebu formannskapsdistrikt i Kristians amt (Oppland). Solliden ble skilt ut som egen kommune i 1864 og hadde da 386 innbyggere. I 1890 ble Sollia overført fra Oppland til Hedmark (Hedemarkens amt). 1. januar 1899 ble en ubebodd del av Ringebu kommune overført til Sollia kommune. Ved kgl. res. av 18.11.1921 ble herrednavnet endret til Sollia. 1. januar 1965 ble Sollia, som da hadde 356 innbyggere, slått sammen med Stor-Elvdal til den nye Stor-Elvdal kommune.


Horten Verft.
Horten Verft A/S (på folkemunne kjent som "Verven") var et verft i Horten kommune. Verftet ble opprinnelig anlagt i 1820, først som orlogsstasjon, fra 1850 som marinens hovedverft. I 1854 fikk det navnet Karljohansvern verft. I 1968 overtok staten og gjorde om Karljhansvern til et statseid aksjeselskap under navnet Horten verft. Selskapet gikk konkurs i 1987 og aktiviteten opphørte da. Verftsområdet har siden blitt omgjort til næringspark, og heter i dag Horten Industripark as (HIP)


De konventuelle fransiskanere.
De konventuelle fransiskanere ("Ordo Fratrum Minorum Conventualium", "O.F.M.Conv.") er en katolsk orden. Den ble opprettet etter en splittelse i Fransiskanerordenen i det 14. og 15. århundre, da ordenen delte seg i «de observante» og «de konventuelle». I 1517 ble det besluttet at de observante representerte Fransiskanerordenen, og de konventuelle fikk da valget mellom å bli en egen orden eller å la seg forene med de observante.
Den er en av de mindre ordener i Den katolske kirke, og har sitt kjerneområde i Italia og Spania.


Mevika.
Mevika er en vik i Svelgen. Mange regner det i området Sande. Mevika er den siste bebygde vika på Sande. En gang på 1980-tallet ble det bygd byggefelt her. Mevika ligger rundt 3 km fra Svelgen sentrum.


Smed.
En smed er en håndverker som bearbeider metall. Navnet brukes både om dem som bruker tradisjonelle og moderne verktøy og metoder.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Smed. Ønsker du å utdanne deg til gullsmed eller sølvsmed må du ta andre året Vg2 Design og gullsmedhåndverk.
Det er ikke lett å finne lærlingeplasser innen smedfaget, da det ikke finnes mange smier i full drift i dag.
Smed.
Kunnskap om bearbeiding av metall var kjent i Norden allerede i begynnelsen av bronsealderen. Funn av støpeformer viser at man hadde kunnskap om å støpe metall. Antagelig har man også kunnet forme bronse med hammer, for eksempel når man skulle lage nåler, spiralnåler og tynnplate. Da bruken av jern ble kjent, og man begynte med jernutvinning og framstilling av redskaper, hadde man allerede grunnleggende kunnskaper om bearbeiding av metaller. Jernsmiing kan i Norge spores tilbake til begynnelsen av jernalderen (500 f.kr.-1000 e.kr.), da man begynte å utvinne jern fra myrmalm. De eldste dateringer av framstillingsplasser for jern strekker seg tilbake til 300-tallet f.Kr.
Jernet ble brukt til våpen og redskaper. Enkelte smeder kan ha nytt høy status i samfunnet, og i Norden kan enkelte aspekter ved smedens rolle ha blitt sett på som rituell og magisk. Deler av kunnskapen om smiing og jernframstilling var i jernalderen trolig betraktet som hemmelig, og som noe kun enkelte utvalgte kunne få tilgang til. I mange tilfeller har smeden fått med seg smiverktøy i graven, først og fremst i yngre jernalder (600-1000 e.Kr.).
Funn av våpen og redskap fra jernalderen viser at smedene var meget dyktige håndverkere som behersket faget fullt ut. Praktvåpen, særlig sverd, kunne være rikt dekorert og hadde ofte innskrifter og dekor sveiset inn i klingen. Sverdklingene var nesten alltid bygd opp av tynne staver som var sveiset sammen. Stavene kunne være vridd og snodd på ulikt vis for å danne mønster som ble synlig ved etsing med fruktsyrer. Lignende teknikker ble brukt ved smiing av spyd. Fra middelalderen er det bevart kirkeinventar, dørhengsler, våpen og andre gjenstander som vitner om høyt oppdrevet håndverkskunnskap. I perioden fra 1500 til 1800 nådde smijernskunsten et høydepunkt, noe som bekreftes av rikt dekorte låser og beslagvarer, og av porter, gittere og rekkverk i smijern. Smedhåndverket var blant yrkene som hadde flest utøvere, både på landsbygda og i byene. I de største byene organiserte smedene seg i laug.
En smed arbeider som regel i ei smie, med en åpen ovn kalt ei esse (et vanlig dialektord er smieavl). De viktigste redskapene i smia er ambolt og skruestikke, sammen med håndredskaper som hammere og tenger. Jernet varmes i essa til det er rødglødende, og bearbeides på ambolten til ønsket form. Tradisjonelt ble essen fyrt med trekull og tilført oksygen ved hjelp av en blåsebelg.
En del redskap, særlig eggverktøy som kniver, økser, meisler o.l., må herdes for å kunne holde på en skarp egg. Det skjer ved at stålet varmes til det gløder kirsebærrødt (ca 750°C), og deretter bråkjøles i væske, som regel vann eller olje. Etter herdingen er stålet hardt som glass og kan lett brekke. Derfor må det varmes opp igjen til 200-300° C, avhengig av hvor stor hardhet man ønsker. Dette kalles anløpning. Bare stål som inneholder mer enn 0,3 % karbon kan herdes. Hvis karbonprosenten er høyere enn 4 %, kalles det støpejern, som ikke er smibart. Vanlig konstruksjonsstål har under 0,3 % karbon og kan ikke herdes. En annen måte å øke stålets hardhet er kaldhamring. Denne teknikken kalles tynsling og ble tidligere ofte brukt på ljåer ved at man hamret eggen kald, i stedet for å bruke slipestein. Etterpå ble eggen brynet.
Smeden behersker også andre teknikker som klinking, sveising, lodding og mønstersmiing.
Dagens smed. Det finnes fortsatt smeder rundt omkring i Norge. De fleste har det som hobby eller tilleggsnæring. Du finner mange flinke knivsmeder, men det blir et smalt marked og ikke lett å leve av på heltid. Noen få har det som hovednæring. De lager alt fra lysekroner og peisutstyr til store porter og dørbeslag. Dagens smeder reparerer og kopierer også ofte gammelt smijern. De gamle håndverksteknikkene brukes fortsatt, men det tas i bruk moderne redskaper som effektiviserer produksjonen noe. Smihammeren erstatter oppslageren.
Smednavnet.
I Norge er familienavn etter yrke eller håndverk sjeldne; norske etternavn er for det meste patronymikon eller navn hentet fra gårder. I andre land i Europa har langt de fleste slekter tatt navn etter en stamfars håndverk, og navnet «Smed» i forskjellige former er det vanligste slektsnavnet på engelsk (Smith). Det er også meget utbredt på tysk (Schmidt, Schmied, Schmitt), fransk (Faure, Ferrer, LeFevre, Lefebvre osv.), italiensk (Fabbri, Ferraro, Ferrari), spansk (Herrera, Herrero), og i Slaviske språk (Kovalev, Kovář, Kováč, Kowal m.fl.). Også utenfor Europa er smedyrket vanlig som opphav til både personnavn og familienavn.


Avlat.
Avlat eller indulgens er i den romersk-katolske kirke en ettergivelse av timelig (jordisk) straff som mennesker i følge katolsk lære må sone for syndige handlinger de har begått. Bakgrunnen er at den katolske kirke mener at synd fører til skyld, som må skriftes, og straff som må avtjenes. Denne straffen kan avtjenes på tre måter: Ved å gjøre bot, ved å gjøre handlinger som gir avlat, eller i skjærsilden etter jordelivet.
Skriftemål, botøvelser og avlat.
I følge katolsk lære tilgis syndene i skriftemålet slik at det ikke lenger finnes skyld. Men straffen gjenstår. Presten som tar imot skriftemålet vil oppgi en bot man skal utføre, men man anser at denne ikke alltid er tilstrekkelig; blant annet dekker den ikke straff for mindre synder som er tilgitt gjennom den allmenne syndsbekjennelse i messen. For å sikre at denne straffen er sonet, er avlat den beste mulighet i det jordiske liv, og mange velger derfor å utføre de handlinger som fører til avlat.
Kriteriene for å få avlat er at all synd er skriftet og tilgitt, at man har et oppriktig ønske om ikke å synde mer, og at man utfører en av de foreskrevne handlinger. Den mest kjente av disse handingene er å foreta en pilegrimsreise til Roma i et hellig år, og gå gjennom en av de hellige porter. Men det er også knyttet avlat til for eksempel det å be visse bønner i tilknytning til messen. Det er den apostoliske skriftemålsdomstolen som administrerer oversikten over hvilke handlinger som gir avlat.
Avlaten kan være plenær (fullstendig) eller partiell (delvis). Dersom man utfører en handling som gir plenær avlat, men ikke helt oppfyller kravene, kan man allikevel oppnå partiell avlat. Det er også mulig å få avlat på vegne av en avdød person for å forkorte vedkommendes tid i skjærsilden.
Avlatshandel.
Fordi botsøvelsene kunne være svært strenge, etablerte den katolske kirken en praksis i middelalderen som innebar at syndere kunne gi pengegaver til kirken isteden. Dette utviklet seg i seinmiddelalderen til misbruk og etter hvert handel med avlatsbrev, det vil si skriftlige dokumenter som beviste at vedkommende hadde kjøpt seg fri fra den evige straff for syndene sine. Dette var særlig utbredt i Tyskland, der den mest kjente avlatshandleren var Johann Tetzel. Slik handel ble blant annet brukt til å finansiere byggingen av den nye Peterskirken i Roma. Avlatshandelen i den katolske kirkes lære og praksis var noe av det reformatoren, Martin Luther, reagerte sterkest mot. Etter ca. 1550 har avlatshandel vært forbudt i den romersk-katolske kirken.


Tunhovdfjorden.
Tunhovdfjorden er en innsjø i Nore og Uvdal kommune i Buskerud fylke. Innsjøen er en del av vassdraget Numedalslågen. Det største innløpet kommer fra Pålsbufjorden.
Tunhovdfjorden er regulert og vannspeilet ligger 734–716 moh. Fjorden er vannmagasin for kraftverket Nore 1. Arbeidet med oppdemming startet i 1915, og en 18 meter høy demning sto ferdig i 1920. På grunn av økonomiske nedgangstider, tok det tid før anlegget ble ferdig, men i 1928 begynte kraftproduksjonen.
Etter at konsesjonen for regulering av vassdraget ble fornyet i 2001, har vannstandsreguleringen av Tunhovdfjorden noen ganger vært mer omfattende enn tidligere. Dette har vakt reaksjoner, med blant annet etableringen av «Tunhovdfjordens Venner».


Godfarfossen.
Godfarfossen er en foss som ligger der Numedalslågen renner ut i Pålsbufjorden. Fossen ligger på grensen mellom kommunene Nore og Uvdal og Hol, begge i Buskerud fylke.


Pålsbufjorden.
Pålsbufjorden er en innsjø som ligger i kommunene Hol og Nore og Uvdal, begge i Buskerud fylke. Vannspeilet ligger 749 moh. Pålsbufjorden er en del av vassdraget Numedalslågen. Pålsbufjordens største innløp er Numedalslågen (Godfarfossen). Pålsbufjordens utløp renner inn i Tunhovdfjorden.


Skurdalen.
Skurdalen er en dal i Hol kommune i Buskerud fylke. Dalbunnen ligger ca. 750–800 moh. I Skurdalen ligger Skurdalsfjorden og Holmevatnet. Riksvei 40 går gjennom dalen på vei mellom Dagali og Geilo.


Chihuahua (hund).
Chihuahua () er en hunderase som stammer fra et område i Mexico som har samme navn. Det er en gammel rase som noen tror nedstammer fra meksikanske Toltec-hunder som levde på 800-tallet.
Opprinnelse og alder.
Hunderasen har fått sitt navn etter det meksikanske distriktet (en stat i Mexico) der man regner den for å ha oppstått. At det er en gammel hund er det liten tvil om, men akkurat når og hvor den oppsto, og hvordan, vet man mindre om. Den kan ha blitt ført til Mexico fra Kina eller Egypt, men det er mer trolig at den nedstammer fra forfedre som levde blant aztekerne. De anså denne lille hunden for å være hellig, selv om de spiste den fra tid til annen. Den ble nemlig både ansett som et «"hellig måltid" og samtidig ofret til gudene. Den skal også ha blitt sett på som lykkebringende.
Første gang man registrerte chihuahua som en rasehund var i 1884, da meksikanske forretningsfolk begynte å selge slike hunder til turister. Det var slik rasen kom til USA mot slutten av 1800-tallet. Rasen ble trolig ført til Europa av spanske konkvistadorer alt på 1500-tallet, men blir først regnet som etablert her etter andre verdenskrig. Den ble som sådan anerkjent som egen rase av United Kennel Club i 1948. FCI anerkjente den først i 1995.
Til Norge kom rasen først omkring 1960, men den utviklet seg ikke særlig mye før på 1970-tallet. I dag blir den en stadig mer populær rase i vesten, der særlig kjendiser som Paris Hilton, Britney Spears og Jessica Simpson har gjort disse småhundene til et slags statussymbol å eie. Miniatyrhundene kalles gjerne «teacup» (tekopp) når de veier mindre enn 1,5 kg, og hunder med den "rette" stamtavlen kan koste opp mot 65 000 kroner (2005).
Utseende, anatomi og fysikk.
Chihuahua er, en sylindrisk, kompakt og muskuløs, men svært liten hund. Hodet er ganske rundt og skallen nærmest epleformet. Den har trekantede, spisse ståører med god avstand mellom. Det er markert stopp mellom snutepartiet, som er kort, og hodeskallen, og øynene er bredt ansatte. Halen er middels lang og bæres i en bue over ryggen eller hengende ned langs siden. Beina er forholdsvis korte, potene små og ovale med godt skilte tær, som har ganske lange og fortvoksende klør.
Chihuahua er lengre enn den er høy og kommer i 2 varianter, korthåret og langhåret. Den korthårede varianten er den mest vanlige. Den langhårede har middels lange bølgede dekkhår. Alle farger og kombinasjoner er tillatt. De mest populære fargene ser imidlertid ut til å være lys gulbrun, sjokoladebrun, hvit, kremfarget, sølvgrå, rødbrun (tan) og sort. Ofte med tegninger i andre nyanser/farger.
Vekten skal ligge på 0,5-3 kg, men 1,5-2,5 kg er mest vanlig i Skandinavia. Det er imidlertid en viss uenighet kennelklubbene i mellom hva idealvekten skal være. The Kennel Club (Storbritannia) sier 1-1,8 kg, mens NKK (FCI) sier 1,5-3 kg. American Kennel Club (USA) sier kun noe om maksimalvekten, som der ikke må overstige 2,7 kg. Høyden er normalt 16-20 cm.
Bruksområde.
Chihuahua ble i utgangspunktet brukt som vakthund. Derfor kan en chihuahua fort bli gneldrete uten riktig oppdragelse. Chihuahua er en praktisk og svært sosial hund, men den har også rukket å bli en populær utstillingshund. Den har sågar kvaliteter som vakthund.
Lynne og væremåte.
Rasen er ikke på langt nær så skjør som man skulle tro. Den er tøff, modig og pågående energisk, men også svært livlig og relativt selvstendig. Mange hevder at den har en terrier-lignende framferd. Disse små hundene blir gjerne svært hengivne overfor sine eiere, men gjerne noe skeptiske til fremmede. Den kan være noe dominant overfor andre hunder. Den regnes ikke som en spesielt barnevennlig rase, men fungerer godt sammen med barn som er store nok til å respektere den for hva den er – skjør, men leken og livlig.
Annet.
Chihuahuaen trenger regelmessig tannpuss og kloklipp. Rasen har ofte bitt- og tannfeil, samt arvelige defekter i kneleddene (patellaluksasjon). Den tåler også dårlig kulde.


Hvittingfoss.
Hvittingfoss er et tettsted i Kongsberg kommune i Buskerud. Før kommunesammenslåingen i 1964 lå Hvittingfoss i Ytre Sandsvær. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Hvittingfoss grenser til Lardal og Hof. Numedalslågen renner gjennom Hvittingfoss og er laks- og sjøørretførende herfra og ut til sjøen.
Hvittingfoss har barne- og ungdomsskole, og et aktivt foreningsliv hvor blant annet et dugnadsdrevet kulturhus med bibliotek, ungdomsklubb og kinofasiliteter står sentralt. Det er også et aktivt luftsportmiljø i området. Timeekspressen stopper her.
Eldre historie.
Det må ha bodd folk på Hvittingfoss siden steinalderen. Det finnes flere helleristninger her, og de er blant Kongsberg kommunes eldste kulturminner. Helleristningene forestiller fem skip, to par fotsåler og en hånd med sprikende fingre. De er sannsynligvis såkalte jordbruksristninger.
Helleristningene finnes på et svaberg beliggende mellom Kilen og den nordre fossen i Hvittingfoss, ca 50 m fra Hvittingfoss bruk.
1651-1871.
Det ble drevet en form for industri ved fossefallene på Hvittingfoss så langt tilbake som på 1600 tallet, kanskje før. I 1651 er det oppgitt at det fantes fem sagbruk ved det nordre fossefallet, kalt "Nord-fossen". Det var tre sager på "brubakksiden" og to på "øyasiden". Øya, som den gang var gårdsbruk, delte fossefallet i to, Nord-fossen og "Sør-fossen".
På denne tiden tiden var Norge i union med Danmark. Det var et privilegium fra den Danske kronen å få drive sagbruk i Norge. Privilegiene ved «Vittingfossen» var gitt grevene i Jarlsberg og Laurvigen (Larvik). I 1650-årene var det tillatt å skjære 48000 tylfter bord i året på disse fem sagene. Salget av materialene måtte da bare skje til borgere av byene Tønsberg og Larvik. Hvor lenge denne ordningen holdt er ikke kjent, men senere var sagene stort sett i hendene på forskjellige handelsfamilier i Vestfoldbyene og Drammen.
I 1863 eide Hans Jørgen Li fra Søum "Vittingen" og "Nordre sag", Haldor Anderssøn var eier av "Søndre" og "Mellom Sag", Haldor Anderssøn eide også to møller på øyasiden ved "Sørfossen".
1871-1902: Anders Olai Haneborg og Vittingfoss Træsliberi.
Sagbrukene og møllene ble i 1871 kjøpt av et interesseselskap ledet av Anders Olai Haneborg fra Fet kommune i Nedre Romerike. Kjøpesummen var 4000 speciedaler. Haneborg tilhørte en kjent familie av skogeiere og storbønder på Romerike. Han var en driftig kar og la under seg sagbruk og skogeiendommer over hele Østlandet.
Forretningene hans sto på det høyeste I 1890-årene. Da eide han 180000 mål skog og 8000 mål innmark, flere fossefall, sagbruk og tresliperi. Haneborgs interessentskap bygde i 1872/1873 et sliperi ved "Sørfossen" der hvor Haldor Andersøns møller hadde stått. Sliperiet fikk navnet «A/S Vittingfoss Træsliberi». På sliperiet var det ansatt 26 mann og fire kvinner. De fire kvinnene sydde tremassen inn i striesekker for transport til Holmestrand og videre transport derfra med båt til England. Transporten fra sliperiet til Holmestrand foregikk med hest og vogn. Det ble en tid forsøkt transport med lokomobil, men det var ingen suksess og ble kortvarig.
I 1876 kjøpte Haneborg (som da var eneeier) "Nordfossen" av Hans Jørgen Li Søum. I 1891 kjøpte Haneborg Brubakken av Tidemann Johan Wessel, og i 1899 kjøpte han Sørfossen av Abraham Foss. Med i kjøpet av Sørfossen fulgte også Foss Mølle. Syvert Andersen, som var møller ved Foss Mølle, fortalte at det kom bønder helt fra Nøtterøy for å få malt kornet sitt når det var lite vann i elvene i Vestfold.
1902-1932: Edw. Lloyd Ltd. og eksport til England.
Sist i 1890 årene var Haneborg nær konkurs og han ble satt under privat administrasjon av bankene. A/S Vittingfoss Træsliberi ble så i 1902 solgt til Edw. Lloyd Ltd. i England.
Treforedlingskonsernet Edw. Lloyd Ltd. hadde svære papirfabrikker i Kemsley, England og hadde stort behov for tremasse, og de kjøpte også Hønefoss Træsliberi i 1902. Massen fra Hvittingfoss ble nå fraktet med den nyåpnede Holmestrand–Vittingfossbanen som ble åpnet 30. september 1902. til Holmestrand, og derfra fraktet til England.
Lloyds bygde i 1906 papirfabrikk på Hvittingfoss, med en kapasitet på ca. 2000 tonn tynntrykk-papir. Denne typen papir ble solgt til Asia og Sør-Amerika.
I 1908 ble et nytt sliperi bygget. Dette hadde en kapasitet på ca. 11000 tonn våt tremasse. I 1912 ble enda et sliperi satt i gang, det skulle forsyne papirfabrikken med tremasse. Dette var et lite sliperi med elektrisk drift. De tidligere sliperiene var drevet med vannkraftturbiner.
l 1908 ble det også bygd en disponentbolig på Brubakken i Engelsk stil. Et gammelt hus som sto der det nye ble bygd ble flyttet lenger opp på vestsiden av Lågen. Huset ble på folkemunne kalt «Port Arthur». Det gamle huset ble i eldre tider brukt som vertshus for de som ventet på at kornet deres skulle bli malt på en av møllene ved fossen.
I 1916 solgte Lloyds alle anlegg og fossefall-rettigheter til et konsortium ledet av en kaptein Hjalmar Johansen. Lloyds forbeholdt seg imidlertid retten til å leie og drive anleggene i 14 år framover. Kaptein Johansen dannet et aksjeselskap med navnet A/S Vittingfoss, og dette selskapet solgte i 1917 anlegg og rettigheter til Tønsberg kommune. Tønsberg var ute etter fossekraften og startet straks bygging av en kraftstasjon ved Nordfossen. Ved salget til Tønsberg fulgte også rettighetene for Lloyds til å drive anleggene i de 14 år, som A/S Vittingfoss hadde gitt Lloyds rett til.
1932-1936: Tunge tider.
Lloyds hadde også bygd og drevet et større sagbruk og høvleri på Hvittingfoss. Det lå der hvor Hvittingfoss Bo- og Behandlingssenter nå ligger. Det var et meget moderne sagbruk etter den tids målestokk. I 1932 avsluttet Lloyds sin virksomhet på Hvittingfoss etter 30 års drift. Det ble nå noen tunge år med arbeidsløshet, fram til 1936.
I 1934 ble det startet opp et aksjeselskap med folk fra Ytre Sandsvær for å få gang i driften. De skulle leie og drive sliperiet og levere tremassen til en papirfabrikk i Drammen. Sliperiet var i drift i bare 17 uker på 2 år.
1936-1945: Nye tider og krigsutbrudd.
I 1936 ble et nytt A/S Vittingfoss stiftet med Einar Wahlstrøm som disponent for bedriften. Selskapet kjøpte papirfabrikk og sliperianleggene av Tønsberg kommune. Papirfabrikken ble nå bygget om for høyere produksjon og andre papirkvaliteter. Driften kom i gang i juni 1937. Fabrikken produserte nå bl.a. «greaseproof» (fettbestanding papir) og finpapir. A/S Vittingfoss leide kraft til papirfabrikken, og vann fra Tønsberg kommune.
De nye papirkvalitetene var bedre betalt i marked i forhold til tynnpapiret som tidligere ble produsert. Transportomkostningene ble da ikke så høye, og man gikk vekk fra jernbanetransport og over til biltransport for varer til og fra fabrikkanleggene. Holmestrand-Vittingfossbanen ble nedlagt i juni 1938. Slik ble det drevet frem til 1946.
Under krigen 1940 -45 ble det blant annet produsert en type svart papir til blendingsgardiner. Det ble også produsert noe som kaltes hyssingpapir. Det måtte være meget sterkt papir, da det skulle tvinnes til hyssing og annet tauverk.
1946-1970: En ny tid i emning.
I 1946 ble det installert en såkalt «Yankeemaskin» (en amerikansk maskin) for produksjon av tynnere spesialkvaliteter. Maskinen var brukt, og kjøpt fra Union & Co i Skien.
I 1950-årene arbeidet det ca. 200 til 215 personer ved A/S Vittingfoss. Arbeidsstokken gikk noe ned i 1960-årene til gjennomsnittlig 190 personer. I 1961 var produksjonen 8600 tonn papir og 12 400 tonn tremasse.
I 1952 ble det igjen ombygginger på maskinen og kapasiteten økte kapasiteten. Det var nå bare ett sliperi i drift med en kapasitet på 12 000 tonn våt tremasse.
1970-1978: Storhetstid og nedleggelse.
På 1970-tallet ble sliperiet ombygget fra drift med vannkraft-turbiner til elektrisk drift. Det ble også installert nye slipeapparater med større kapasitet. A/S Vittingfoss leide for en periode i 1970 årene Vestfoss Cellulosefabrikks papirmaskin som de driftet. Tremasse til bruk i produksjonen her ble levert fra sliperiet på Hvittingfoss. Arbeidsstokken var i denne perioden oppe i 270/275 personer, det høyeste antall i bedriftens historie. Nye tider og ulønnsom drift på Vestfossen var en medvirkende årsak til at A/S Vittingfoss måtte innstille driften i 1978.
1978-1980: Et siste forsøk.
Nye Vittingfoss A/S, som fortsatte driften, de ble forespeilet mulig produksjon av kopieringspapir. Det var stilt store forventninger til dette produktet og det ble innkjøpt en maskin til formålet. Det var en type bestrykningspapir basert på eget produsert papir. Det var imidlertid en meget komplisert prosess og vanskelig å produsere. Bedriften gikk med tap og måtte gi opp igjen i 1980. Fortsatt driver Tønsberg kommune elektrisitetsproduksjon på Hvittingfoss.
Fløting på Lågen.
Fram til 1932 ble mye av tømmeret kjøpt i Numedal og fløtet i Lågen ned til Reine, et par kilometer ovenfor bedriften. Her var det en innretning i elva som kaltes «hengsle». Det er tømmerstokker som er lenket sammen med kjettinger og strukket over elva og blir festet på land på hver side av elva. Over elva blir det med et visst mellomrom slått ned påler i elvegrunnen som støtte for lensen, slik at ikke strømmen sliter lensen i stykker når tømmeret presser på. Tømmeret stoppes da av denne lensen. Ved å åpne noe av lensen kunne en stikke igjennom det tømmeret som skulle til Vittingfoss-bedriften. Tømmeret ble så buntet sammen i såkalte «moser», og fløtet videre ned til bedriften. Det øvrige tømmeret ved hengslet ble så sluppet igjennom og fløt videre til elvemunningen ved Larvik, hvor det da ble samlet opp og fordelt til de enkelte kjøpere. Fra 1936 ble det meste av tømmeret kjøpt i nærområdet og fraktet med bil til bedriften.


Odd Wang Sørensen.
Odd Wang Sørensen (født 22. desember 1922 i Borge i Østfold, død 15. april 2004 i Greåker) var en norsk landslagsspiller i fotball. Sørensen spilte klubbfotball for Sarpsborg-klubben Sparta, som han ble cupmester med i 1952. På det norske spilte han 25 kamper, og scoret 17 mål.
I landskampen mot USA 6. august 1948 (en kamp Norge vant 11–0) scoret Sørensen fem av målene, hvilket er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp.


Wentworth Club.
Wentworth Club er en golfklubb og rekreasjonssenter i Surrey ved utkanten av London, ikke langt fra Windsor Castle.
Wentworth Club er best kjent for sine forbindelser til profesjonell golf, og hovedkontoret til PGA European Tour ligger på klubbens område. Klubben har tre 18-hulls golfbaner, inkludert den berømte West Course, og én nihullsbane. Hvert år arrangerer klubben BMW Championship og HSBC World Match Play Championship. I 1953 ble Ryder Cup spilt på Wentworth.
Ved siden av klubben ligger Wentworth Estate, en av de dyreste eiendommene blant Londons forsteder, hvor mange av de beste golferne og andre kjendiser har hus.


Tom Sundby.
Tom Sundby (født 15. desember 1960 i Larvik) er en tidligere norsk fotballspiller, kjent fra landslaget og utenlandsopphold.
Sundby var oppvokst i Stavern og begynte fotballkarrieren i Stag fra Stavern og Larvik Turn, hvor også hans far Reidar Sundby hadde spilt. Broren, Reidar Sundby jr. var med Hallvar Thoresen i 1976 med FC Twente. Tom Sundby ble toppspiller da han gikk til Lyn 1981-83, der det ble nedrykk. Derfor gikk han til Lillestrøm Sportsklubb som erstatter for Tom Lund, der han vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1985 og fikk 2. plass i 1. divisjon fotball for herrer 1985. Dette ble snudd til seier i
1. divisjon fotball for herrer 1986 og 2. plass i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1986. Deretter ble han proff i den greske klubben Heracles.
Sundby spilte 39 A-landskamper og scoret seks mål for som deltok i Sommer-OL 1984 og spilte uavgjort mot, tapte for og vant over Qatar.
Mot Skottlands herrelandslag i fotball i 1988 ble han alvorlig skadet etter å ha blitt taklet av Steve Nicol i det 90. sekund av kampen. Skaden holdt ham ute av spill i to år, og ødela hans proffkarriere. Han gjorde comeback i Lyn i 1990, hvor han spilte tre sesonger og mot alle odds gjenetablerte seg som en av seriens beste spillere. Senere fikk han jobbe for Asics som lager joggesko, samt trene, spille og lede klubben Snarøya i 8. divisjon. Siden 2007 har han sittet i ledelsen av Norges Fotballforbund.


Windsor Castle.
Windsor Castle i Windsor utenfor London er, sammen med Buckingham Palace i London og Holyrood Palace i Edinburgh, en av hovedresidensene til den britiske monarken. Monarken bor vanligvis på slottet hver helg, i påsken og under veddeløpsuken på Ascot Racecourse i juni. Windsor Castle er den største bebodde borgen i verden, og også blant de eldste.


MS «Scandinavian Star».
MS «Scandinavian Star» var en havgående bilferge som ble bygd i 1971 og hogd opp i 2004.
Natt til 7. april 1990 ble det påsatt branner ombord på «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn. Det var 383 passasjer og 99 besetningsmedlemmer ombord på skipet. Brannene skjedde i internasjonal farvann. 159 mennesker omkom, og 136 av de døde var norske.
Skipet.
Skipet var byggenummer 124 ved det franske verftet Dubigeon Normandie i Nantes, og ble overlevert rederiet Compagnie de Paqueboats i Marseille i juli 1971 som MS «Massalia». Ved overlevering var MS «Massalia»s tonnasje 10 513 bruttoregistertonn, 5 269 nettoregistertonn og lasteevnen var 2 100 dødvekttonn. Etter ombyggingen i 1995 var tonnasjen 12 547 bruttoregistertonn, 4 422 nettoregistertonn og 2 750 dødvekttonn. Ved overlevering var skipet sertifisert for 874 passasjerer, og hadde også 874 køyeplasser. Etter ombyggingen ble passasjertallet redusert til 465.
Skipet ble bygget til kravene i SOLAS-konvensjonen fra 1960 og "metode 1" med hensyn til brannvern. Dette betyr at brannhemmende materialer ble brukt til interne skott. For boligdekk, var skott bygget av 30mm asbestsilikat dekkes vanligvis med en 1.5mm lag laminert plast, men i enkelte områder var det to lag med plastdekker. Taket ble dannet av 10mm asbestsilikat, igjen generelt dekket med 1,5 mm lag av laminert plast. De 90 lugarene midskips på dekk 5 var asbestsilikattaket dekket med 4mm PVC. "A" klasseskott og dekkisolasjon besto av 25 mm steinull og hyttene ble utstyrt med B-15 branndører.
Skipet var delt inn i tre vertikale hovedbrannsoner som var nummerert fra 1 til 3 fra akter. På dekk 3-5 var det fire trapper til babord side og fire til styrbord. De ble nummerert fra akter og trapper 3 P&S og 4 P&S utvidet ned til dekk 2 og 3 P&S også til dekk 1. Det var noen interne trapper, også på øvre dekk, men de var generelt ikke i de samme posisjonene som de på nedre dekk. Dørene til trapperom var vanligvis utstyrt med A-60 selvlukkende branndører.
Da "metode 1" ble brukt, var skipet ikke utstyrt med automatisk branndeteksjonssystem eller automatisk brannslukkingssystem, selv om noen områder, slik som i motorrommet, ble utstyrt med denne typen utstyr. I tilfelle brann, ble alarmen utløst manuelt ved å trykke aktiveringsknappene på broa.
Inntil 1987 ble skipet hadde blitt klassifisert hos det franske Bureau Veritas, men deretter var det klassifisert hos det engelske Lloyds Register, og hadde Bahamas flagg.
19. mai 2004 ble skipet kjørt opp på stranden i Alang, India og opphuggingen begynte.
MS «Massalia».
Skipet ble sjøsatt 19. januar 1971 og overlevert rederiet Compagnie de Paqueboats som «Massalia» 5. juli samme år. 13. juli forlot hun verftet og satte kursen mot Marseille hvor hun ble satt inn i ruten Marseille – Malaga – Casablanca. I 1974 ble «Massalia» satt inn på ruten Marseille – Dakar, og i 1976 på ruten Marseille – Sète – Alicante – Casablanca. Skipet seilte også på cruise i Middelhavet i denne perioden. I 1981 ble hun ombygd til cruiseskip og seilte mellom Toulon, Ceuta, Tanger, Casablanca, Safi, Agadir, Tenerife, Funchal. I 1983 ble skipet lagt i opplag i Toulon og lagt ut for salg.
MS «Scandinavian Star».
I oktober 1983 ble skipet solgt, og januar 1984 ble skipet overtatt av det Bahamas-registrerte rederiet Stena Cargo Line Ltd og omdøpt til «Stena Baltica». Hun ble ombygd i Tampa, Florida i november 1984 og omdøpt til «Island Fiesta». I desember samme år ble skipet utleid til Scandinavian World Cruises (SeaEscape Ltd, Bahamas) og omdøpt til «Scandinavian Star». Hun seilte på cruise til mars 1988 da det brøt ut brann i maskinrommet underveis fra Cozumel i Mexico til St. Petersburg i Florida. «Scandinavian Star» ble slept til Miami for reparasjon.
I mars 1990 ble skipet solgt til det Bahamas-registrerte rederiet Vognmandsruten KS AS, og satt inn i DA-NO-linjen mellom Oslo og Frederikshavn i Danmark.
Historikken omkring eierforhold og forsikringer like før brannen er
MS «Regal Voyager».
I februar 1994 ble hun solgt på auksjon til rederiet International Shipping Partners i Nassau på Bahamas. I august samme år ble hun omdøpt «Regal Voyager» og slept til La Spezia i Italia for ombygging og reparasjon. I mai 1995 var ombyggingen ferdig, og MS «Regal Voyager» ble utleid til rederiet Comarit Ferries og satt inn i sommerruten Tanger – Port Vendres. I 1997 ble skipet utleid til Isabel Cortes Ferry Service Ltd og satt i rute mellom Port Isabel i Texas og Puerto Cortez i Honduras. I januar 1998 fikk «Regal Voyager» maskinhavari og ble slept til Tampa, Florida for reparasjon. Etter reparasjonen lå hun i opplag i Tampa frem til 1999 da hun ble utleid til Ferries del Caribe SA. Hun seilte i rute mellom Santo Domingo i Den dominikanske republikk og San Juan på Puerto Rico fram til 2003 da hun ble lagt i opplag i Charleston. I februar 2004 ble hun solgt til indiske opphuggere og registrert i Mongolia med Ulan Bator som hjemmehavn. I mars 2004 ble hun omdøpt «Regal V» og seilte fra Charleston med kurs for India.
Brannkatastrofen i 1990.
Natt til 7. april var «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn da det brøt ut brann ombord. 158 omkom ombord, og en person døde senere av skadene fra ulykken. Noen angir antall døde til 160, der de tar med ett ufødt liv.
Informasjoner som ligger til grunn for det vi vet om brannen er vitneavhør samt beregninger og brannforsøk gjort av Dansk Institutt for Prøvning og Justering (Dantest) og av Norges Branntekniske Laboratorium (SINTEF NBL).
Første branntilløp om bord startet om natten 7. april 1990 mellom klokka 01.45 og kl. 0200. Det begynte å brenne i en bylt sengetøy utenfor en lugar. Denne brannen ble slokket.
En ny brann startet sannsynligvis noe etter kl 02.00. Arnestedet var etter all sannsynlighet i korridorområdet i nærheten av en lugar, like ved inngangen til trappeløp 2 på styrbord side av dekk 3. Det er overveiende sannsynlig at brannen er antent med bar ild. Fra to til åtte minutter etter antennelsestidspunktet har startbrannen utviklet en effekt 200 kW, som var tilstrekkelig til at veggen i korridoren begynte å brenne hurtig. Fra dette tidspunktet utviklet brannen seg svært raskt. Så utvikler brannen seg, ild og røyk brer seg til enkelte områder i skipet. Dette gjøres ved en skjer gjennom tre faser; fase II – intens og raskt spredende fase, fase III – videre spredning inn i lugarseksjonene og fase IV – vedvarende brann med langsom spredning. Forhold som påvirket brann- og røykutviklingen var
Brannen utviklet seg slik at kapteinen om bord måtte oppgi slukkingen og forlate skipet kl. 0320.
158 mennesker omkom direkte under brannen. For 125 av de omkomne var innånding av karbonmonoksid (kullos) sannsynligvis den viktigste dødsårsak. Svært mange av disse 125 har også hatt betydelige konsentrasjoner av blodcyan. For de resterende er det grunn til å tro at andre faktorer har spilt en mer avgjørende rolle. For enkelte kan cyanforgiftning ha vært viktigste dødsårsak, selv om CO-forgiftning også her kan ha hatt en viss betydning. Et mindre antall - i størrelsesorden ti personer - antas å ha omkommet av hetepåvirkning før konsentrasjonen av giftstoffer har hatt tid til å bygge seg opp til et dødelig nivå.
Etter brannen ble skipet slept til Lysekil i Sverige, hvor brannen ble slukket.
Kort tid etter brannen ble den 37 år gamle dansk statsborgeren Erik Mørk Andersen utpekt som brannstifter. Han var tidligere dømt for brannstiftelse. Han døde imidlertid i brannen, og saken ble derfor henlagt.
De rettslige etterspillene.
Umiddelbart etter katastrofen ble det avholdt sjøforklaring i København, ettersom «Scandinavian Star» var eid av et dansk selskap på Frederiksberg. Det var Danmarks oppgave i fordelingen av saken å avklare eierforhold og operativt ansvar. Frederiksberg-politiet fikk oppgaven med å undersøke saken.
3. desember 1992 ble Henrik Johansen og hans direktør Ole B. Hansen dømt til 40 dages fengsel, og den norske kapteinen Hugo Larsen til fengsel i 60 dager for brudd på reglene om skipets sikkerhet. 22. november 1993 avsa den danske høyesteretten dom der Henrik Johansen, Ole B. Hansen og Hugo Larsen alle ble dømt til seks måneders fengsel. Ole B. Hansen stakk av og unngikk fengselsstraffen. Dommen ble foreldet i 1998.
Andre meninger om brannstiftelsen.
En privat gruppe har arbeidet med å skaffe nye bevis i saken siden 1990, for å få saken gransket på nytt. I mange år kjempet den danske overlevende Mike Axdal en iherdig kamp for å finne sannheten om ulykken. Axdal, som mistet sin far og en bror på «Scandinavian Star», og som selv så vidt unngikk å bli blant de omkomne, har siden kritisert myndighetene for ikke å ha kriseberedskap klart i Frederikshavn, og for dårlig kommunikasjon mellom Norge, Sverige og Danmark, både strafferettslig (eventuelt motiv for forsikringsbedrageri) og sivilrettslig (erstatningsspørsmålet). Ved å søke om tilgang til et omfattende antall dokumenter fra myndighetene, har Axdal blant annet argumentert for at selskapet bak kjøpet av Scandinavian Star ikke ble undersøkt grundig nok, hverken av de ansvarlige for den strafferettslige etterforskningen, politiet på Frederiksberg, eller av de danske skattemyndighetene. Med hensyn til de sivilrettslige søksmål har Axdal argumentert for at skipet egentlig var eid av det amerikanske rederiet SeaEscape, og at de erstatningsrettslige søksmålene derfor heller skulle ha tatt plass i USA, hvor erstatningssummene ville ha blitt betraktelig høyere enn i Skandinavia.
Basert på et vitneutsagn ble pyromanen hurtig utpekt av politiet. I ettertid er det kommet påstander om at bevismaterialet som ble lagt til grunn for mistanken mot den danske statsborgeren var feil. Brannsjef Ingvar Brynfors, som ledet slukningsarbeidet, vitnet senere, at flere branner skjedde, hvor kun besetningen hadde adgang. En brannteknisk rapport fra Lunds Universitet avslørte flere steder hvor det var utløst brann, der kun besetningsmedlemmer hadde adgang. Brynfors hevdet, at enkelte i besetningen prøvde å forhindre slukningsarbeidet.
Den svenske brannekspert Pierre Palmberg har uttalt, at brannstifteren har hatt "inngående kjennskap til skipets hydrauliksystem", noe som utelukker Erik Mørk Andersen. Likevel har politiet ikke undersøkt medlemmer av besetningen for mulig brannstiftelse.
Den danske riksadvokats innstilling.
Riksadvokaten innstilte på bakgrunn av bevismaterialet i 2005, å ikke foreta en ytterligere undersøkelse av saken
Den tidligere norske dommerfullmektigen Johan Berg fastslo i en dom i et sivilt søksmål ved Oslo tingrett 25. mai 2005, at skipet brannnatten 7. april 1990 ikke var eid av den danske forretningsmann Henrik Johansen, som ellers i 1993 blev dømt som ansvarlig reder og eier i Høyesterett i København.
I 2010 ble det besluttet av Folketinget å vurdere saken på ny. Riksadvokatens seneste uttalelse til Folketingets rettsutvalg om saken etter fremkomsten av nye opplysninger er ikke ferdig.
"1. Var det virkelig kjent for norske og danske myndigheter, at SeaEscape Cruises Ltd. var registrert eier av skipet? På hvilket grunnlag har man da under etterforskningen funnet at andre selskaper var eiere? Dette synes ikke å følge av skipsregisterets registreringer.
2. Hvorfor ble det under sjøforklaringen opplyst at KS Scandinavian Star var eier når dette ikke følger av skipsregisteret? Hvem opplyste det og på hvilket grunnlag?
3. På hvilket rettslig grunnlag drev operatøren skipet natten 7. april 1990 dersom han/hans selskap ikke var skipets formelle eller reelle eier – skipet var visstnok ikke betalt?
4. Har den mulig uriktige oppfatningen av eierskapet påvirket den senere klarlegging av fakta og motiv?
5. Hvem hadde økonomiske interesse i at skipet ble skadet, delvis eller totalt?
6. Hva skjedde egentlig om bord den fatale natten?
7. Hvorfor påtok Henrik Johansen seg ansvar i forbindelse med brannen og kommandittselskapet? Han må ha vært klar over at skipet ikke var betalt på dette tidspunkt. Var det basert på en oppfatning at han var eier, moralsk ansvarlig eller annet?
8. Hvem kontaktet Axdal under rettsforhandlingene i Oslo og tilbød ham penger for å trekke saken? På dette tidspunktet var SeaEscape Cruises Ltd. konkurs og hadde ingen interesser i saken."
Minnesmerket.
Fredag 7. april 2006 ble det avduket et minnesmerket etter Scandinavian Star-ulykken ved Akershus festningsmur – Akershuskai Nordre. Etter avdukingen var det en samling på Akershus festning. Monumentet ble utarbeidet av kunstneren Jon Torgersen på oppdrag fra Støttegruppen.


The De Vere Belfry.
The De Vere Belfry er en velrenommert golfklubb i Warwickshire i England, i nærheten av byen Birmingham. "De Vere" er navnet på en hotellkjede som kjøpte klubben i 1990-årene, og golfentusiaster foretrekker gjerne å referere til klubben bare som "The Belfry".
Klubben har tre golfbaner. "The Brabazon Course" er hovedbanen for turneringer, og de andre er "The PGA National Course" og "The Derby Course". Hovedkvarteret til The Professional Golfers' Association ligger i nærheten. Klubben var vert for Ryder Cup i 1985, 1989, 1993 og 2002, og har arrangert mange turneringer på Europatouren.


Royal Troon Golf Club.
Royal Troon Golf Cluf i 2005Royal Troon Golf Club er en golfklubb i Troon i South Ayrshire i Skottland. Klubben ble grunnlagt i 1878 og har i dag to 18-hullsbaner og en nihullsbane. Den eldste banen, "Old Course", er nå en av banene som benyttes i The Open Championship.
Royal Troon har både det lengste og det korteste hullet blant banene som arrangerer The Open Championship. Hull 8 (par 3), kalt "Postage Stamp" (frimerket), er bare 123 yards (112 meter), mens hull 6 (par 5), kalt "Turnberry", er på 601 yards (550 meter).


Notre-Dame.
Notre Dame sett fra syd
Notre-Dame de Paris, eller bare Notre-Dame er en gotisk katedral på øya Île de la Cité i Seinen, midt i Paris. Den er en stor turistattraksjon, men også hovedsetet for det romersk-katolske erkebispedømme Paris. Notre Dame betyr Vår Frue, som henspiller på Jomfru Maria. Mange kirker har dette navnet, men den mest kjente ligger i Paris.
Kirken ble bestilt i 1159 av biskop de Sully. Den første steinen ble lagt i 1163 og markerte begynnelsen på to århundrers slit for hærskarer av gotikkens arkitekter og middelalderens håndverkere.
Kirken er bygd som en basilika med fem skip, tverrskip og kor med utvendige kapeller og gravmæler. I vest er det to 69 meter høye tårn og en fasade rikt dekorert med skulpturer og relieffer. Over Dommedagsportalen er et av kirkens rosevinduer, med glassmalerier fra 1200-tallet. Kirken ble restaurert 1845–1864.


Vegglifjell.
Bilde mot øst, fra Tjørnegrønuten.
Vegglifjell er et fjellområde som ligger nordvest for Veggli i Numedal og nord for Rivsfjell. Området ligger på grensen mellom Rollag og Nore og Uvdal kommuner i Buskerud og Tinn kommune i Telemark. Fjellområdet strekker seg mot nordvest og går over i området rundt Imingfjellet og videre mot Hardangervidda.
Den høyeste toppen er Skirveggen (1381 moh.).
Historie.
"Saa fore wi framdelis i norduest op for en backe 3 eller 4 pilskud til Vegli kircke annex til Rollaug og haffde dem på den venstre haand ret hoss veyen, 1 mil fra Rollaug kircke. Der gaff bispen leensmanden Knud Traadem forloff hiem.
Siden fore wi derfra i norduest 2 pilskud til 2. gaarde heder Møckestue liggende vdj en tungaard paa den høyre haand strax hoss kircken i noruest.
Siden om en gaard heder Hougkind i norduest 3 pilskud, oc ligger den paa høyre haand. Och fulde oss 2 bønder ved naffn Haluord Barck, en gammel mand, och Niels Houkind som vaare tilsæt aff leensmanden at følge oss offuer fieldet.
Och droge wi fra Hougkind i vester till en gaard liggindis vdi marchen heder Bøler 1/2 mijll fra Hougkind slem vey, och haffde den paa denn høyre haand ret hoss veyen. Saaa derfra norduest 1/2 mijll offuer en skoug kaldis Bølermarchen, ond och blød vey met field och myrer, saa offuer en aa (den haffuer intet naffn veden den kaldis Bøler aaen, den kommer aff forschrefne, myrer og løber synder vdj Nørdste aaen. 1/2 mijll.)
Saa therfra 1 fierding i norduest til it field kallis Rollaugs field, eller Killingfield, aff en vaare som ther staar opreist aff steen och kallis Killingen som wi haffde paa venstre haand.
Saa therfra offuer fornevnte field, (som er slet ingen skoug paa, men der voxer skiønn søde, huor aff bispen lod hente en storhob). Der fore wi offuer i vester 1 1/2 fierding til en anden vare kaldis Biskops varen. Der pleier sognepresten i Tind møde bispen med hester. Men der wi komme vaar huerken her Hans vdi Tind eller noegn hester kommen fram."


Miklagard Golf.
Hull 10 tee, «Harald Hårfagre»
Miklagard Golf er en golfklubb i Ullensaker utenfor Oslo. Den åpnet 8. juni 2002. Klubben har en 18-hulls internasjonal mesterskapsbane tegnet av Robert Trent Jones jr., samt en sekshulls treningsbane. Miklagard kan by på ett av norges beste treningsområder, og golfakademi. Hullene er oppkalt etter sagakonger og norrøne guder.
Klubben har innrettet seg mot de mer eksklusive deler av markedet, og er blant Norges dyreste baner å besøke som gjest.


Calypso.
Calypso er en musikk- og danseform som stammer fra øystaten Trinidad og Tobago i Karibien. Opprinnelig sang man om begivenheter som beskrev øyenes sosiale og samfunnsmessige liv. Senere handlet det også om sladder, ironi og satire. Man fortalte da historier som sjelden ble bekreftet av dem som sangene handlet om. Calypsoen ble særlig sunget i ukene før karnevalet. Dette skjedde i egne "calypsotelt" som nesten hadde karakter av revyer, hvor det ble gjort narr av fremstående personer.
Jamaicas Harry Belafonte gjorde calypsoen populær på 1960-tallet. De siste 25 år har de mest populære navnene vært Mighty Sparrow, Lord Kitchener, Calypso Rose, Mighty Chalkdust, Black Stalin, David Rudder, Lord Pretender og legenden Roaring Lion, som alle er fra Trinidad og Tobago.


Oslo Golfklubb.
Oslo Golfklubb er en golfklubb ved Bogstadvannet på Bogstad i Oslo. Klubben ble grunnlagt i 1924 som den første golfklubben i Norge. Banen åpnet året etter. Etter 2007-sesongen ble banen stengt for oppgradering, og åpnet igjen våren 2009.
På begynnelsen av 1920-tallet kom skipsrederen Ragnar Halle tilbake til Kristiania etter et lengre utenlandsopphold, der han hadde fått interesse for golfspillet. Han skisserte opp en bane, og det ble opprettet en arbeidskomité for opprettelse av en golfbane. I juni 1924 mottok denne komiteen et tilbud fra grunneier Westye Egeberg på Bogstad gård om leie av 150 mål sør for Bogstadvannet. Få dager senere, 13. juni, ble det avholdt en konstituerende generalforsamling der Kristiania Golf Klub ble dannet. En av de første ansettelsene var skiløperen Johan Grøttumsbråten fra Sørkedalen, som ble ansatt som baneformann og assisterende greenkeeper.
De første hullene var snart klare, samtidig som banen ble utvidet etterhvert som økonomien tillot det. Etterhvert kunne klubben ta seg råd til å anskaffe ytterligere mark, blant annet Himstadjordet, der Bogstad Camping nå ligger. Der lå det tre hull, som var i bruk frem til okkupasjonen, da tyskerne satte opp flere brakker der. Etter krigen ble det ansett at området var ubrukbart til golf, og det ble anskaffet ny mark langs Ankerveien.
Det nåværende klubbhuset ble oppført i 1935. Frem til da hadde en ombygd låve, Bjerkoddlåven, fungert som klubbhus. Denne låven brant ned under andre verdenskrig.
Oslo Golfklubb var i 1948 grunnleggende medlem av Norsk Golfforbund, senere Norges Golfforbund, sammen med Borregaard Golfklubb, Høsbjør Golfklubb og Bergen Golfklubb. Klubbens innflytelse i forbundet var stor. Fra 1948 til 1956 telte klubbmesterskapet i Oslo GK også som Norgesmesterskap. I 33 av de første 50 årene i forbundets historie var lederen av golfforbundet Oslo-medlem.


Storegrønut.
Storegrønut (1289 moh.) er en av toppene på Vegglifjell. Toppen ligger på grensen mellom kommunene Rollag og Nore og Uvdal i Buskerud. Storegrønut er den mest synlige toppen fra store deler av Vegglifjell.


Port of Spain.
Port of Spain er hovedstaden i Trinidad og Tobago i Sør-Amerika. Den befinner seg på nordvestkysten av øya Trinidad. Byen har 49 031 innbyggere (2000). Med forsteder har byen en befolkning på om lag 300 000.
Port of Spains beliggenhet markert med rødt


Skirveggen.
Skirveggen (1381 moh.) er det høyeste fjellet på Vegglifjell. Toppen ligger i Tinn kommune i Telemark, men grensen mot Nore og Uvdal kommune i Buskerud er bare et par hundre meter mot nordøst. Fjellet har en bratt østside, mens de andre sidene er slakere. Toppen av fjellet er flatt og det høyeste punktet kan være vanskelig å finne.


Haga Golfpark.
Haga Golfpark er Norges største golfanlegg, beliggende i Bærum utenfor Oslo. Anlegget består av en 27-hullsbane og en nihulls kortbane. 27-hullsbanen består av tre likeverdige nihullsbaner, hvor to av disse hver uke settes sammen til en full 18-hullsbane.


Imingfjellet.
Imingfjellet er et fjell i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. Østsiden vender bratt ned mot Bjørkeflåta i Uvdal. Imingfjell Turistheim ligger like ved på ca 1100 moh.


Burfjord.
Burfjord (kvensk: "Puruvuono", nordsamisk: "Buvrovuotna") er administrasjonssenteret i Kvænangen kommune i Troms. I Burfjord finnes bank, post i butikk, bibliotek, bensinstasjon, kafé, skistadion, tre fotballbaner, barnehager, div. butikker, idrettshall, legevakt, helsesenter,sykehjem, tannlege, grunnskole og to dagligvarebutikker. Stedet er kjent for sitt gode idrettsmiljø, spesielt innen skisport. I Burfjord bor ca. 600 av de 1400 innbyggerne i Kvænangen. Det samiske stedsnavnet, som antas å være opprinnelsen for de andre variantene, betyr "Grøtfjord".


Ladoga.
Ladoga (russisk: Лáдожское Óзеро – "Ladozjskoje Ozero", finsk: "Laatokka") er en innsjø i republikken Karelia og Leningrad oblast i det nordvestlige Russland, like nordøst for Sankt Petersburg. Den er Europas største ferskvannssjø, og den 14. største innsjøen i verden. Ladogas største tilløp er elvene Svir, Volkhov og Vuoksa. Den har utløp gjennom Neva til Finskebukta
Geografi.
Innsjøens areal er 17 891 km² (fratrukket øyene). Lengden fra nord til sør er 219 km, og bredden fra øst til vest er 83 km. Gjennomsnittlig dybde er 51 m, og maksimum dybde er rundt 230 m (i nordvest). Nedslagsfeltet som drenerer til Ladoga er 276 000 km², og volumet av vannet i innsjøen er 837 km³ (tidligere estimert til 908 km³);. Det finnes rundt 660 øyer i Ladoga, med et samlet areal på 435 km². De fleste øyene, herunder de kjente Valaam, Kilpola og Konevets, ligger i den nordvestre delen av sjøen.
Ladoga ligger kun 5 meter over havet, og er skilt fra Østersjøen av Det karelske neset. Innsjøen har utløp gjennom elva Neva, som renner gjennom Sankt Petersburg til Finskebukta.
Ladoga har tre store tilløpselver: Svir (med en middelvannføring på 790 m³/s), som kommer fra Onega i øst, Volkhov (580 m³/s) fra Ilmensjøen i sør, og Vuoksa (540 m³/s) fra den finske innsjøen Saimen i nordvest. I tillegg har den tilløp fra mange mindre elver, hvorav de største er Sias og Olonka. Rundt 85 % av innsjøens vanntilførsel kommer fra tilløpselvene, 13 % fra nedbør på innsjøen, og 2 % fra tilsig av grunnvann.
Ladoga er seilbar, og inngår som en del av Volga-Østersjøkanalen, som knytter Østersjøen sammen med Volga og det russiske innlandet. Ladogakanalen, som går langs sørbredden av sjøen, ble bygget på 1700-tallet for at datidens frakteskuter kunne unngå de stormfulle farvannene på innsjøen på ruten mellom elvene Svir og Neva. Ladogakanalen er i dag sterkt gjengrodd og kan bare brukes av småbåter.
Geologisk historie.
Isbreene under siste istid trakk seg tilbake fra Ladogabekkenet mellom 12 500 og 11 500 år siden. Ladoga var til å begynne med en del av Den baltiske issjø, et historisk ferskvannsstadium av Østersjøen, som lå 70-80 meter over dagens havnivå. Etter at Den baltiske issjøen ble tømt og vannstanden sank til datidens havnivå, er det mulig, men ikke sikkert, at Ladoga ble isolert fra den påfølgende brakkvannsjøen Yoldiahavet, som eksisterte fra 10 200 - 9 500 år siden. Terskelen skulle i så fall ha ligget ved Heinjoki øst for Vyborg, hvor Østersjøen og Ladoga var forbundet med et sund eller ei elv i hvert fall til dannelsen av elva Neva, og muligens også mye senere, til 1200 e.kr. eller der omkring.
For 9 500 år siden fikk innsjøen Onega, som tidligere hadde drenert til Kvitsjøen, utløp mot Ladoga via elva Svir. En gang mellom 9 500 og 9 100 år siden ble Ladoga en del av Ancylussjøen, det neste ferskvannsstadiet til Østersjøen. Da Ancylussjøen trakk seg tilbake, for ca 8 800 år siden, ble Ladoga isolert.
Ladogabekkenet hevet seg sakte som følge av landhevingen etter istiden, og innsjøen trakk seg tilbake, mest i sør. Det har vært hevdet at vannet fra Litorinasjøen, det neste brakkvannsstadiet til Østersjøen, fra tid til annen invaderte Ladoga mellom 7 000 og 5 000 år siden, men dette er ikke bevist. For rundt 5 000 år siden brøt vannet fra innsjøen Saimen gjennom Salpausselkä og dannet et nytt utløp, Vuoksa, som munnet ut i den nordvestre delen av Ladoga og hevet vannstanden i innsjøen med 1-2 m.
Elva Neva oppsto da Ladoga endelig brøt gjennom terskelen ved Porogi og inn i de nedre delene av elva Izjora, som da munnet ut i Finskebukta, mellom 4 000 og 2 000 år siden. I henhold til nyere data skjedde dette rundt 3 300 år siden.
Historie.
I gamle russiske krøniker var Ladoga kjent som "ozero Nevo" eller "Nevo-ozero", oversatt: «Nevosjøen». Dette navnet gjenspeiles i dag i elva Neva, som renner fra Ladoga til Sankt Petersburg.
I middelalderen utgjorde innsjøen en sentral del av handelsruten mellom Skandinavia og Konstantinopel, og vikingene seilte opp Neva, langs bredden av Ladoga og opp elven Volkhov på sin ferd mot Novgorod og Bysants. De stanset på den norrøne markedsplassen "Aldeigjuborg" (norrønt navn), eller Staraja Ladoga (russisk navn), som forsvarte utløpet fra elva Volkhov til Ladoga fra 700-tallet av. Her måtte de gå over til mindre elvebåter for å komme videre.
Under krigene mellom Republikken Novgorod og Sverige var området ved innsjøen omstridt territorium. Tidlig på 1300-tallet ble festningene Korela (Kexholm) og Oresjek (Nöteborg) bygget ved bredden av sjøen.
På Valaam-øyene nord i Ladoga ligger det et russisk-ortodoks kloster, Gamle Valaamo fra tidlig 1300-tallet. Klosteret ble forlatt mellom 1611 – 1715, storslått restaurert på 1700-tallet og overdratt til Finland under Vinterkrigen i 1940. I 1989 ble de monastiske aktivitetene i klosteret gjenopptatt. Blant andre historiske klostere i området finner vi Konevetsklosteret på øya Konevets, og Aleksander-Svirskijklosteret, som har bevart fine eksempler på moskovittisk middelalderarkitektur.
Under Den ingermanlandske krigen ble en del av Ladogas bredd okkupert av Sverige. Ved Stolbovotraktaten i 1617 ble den nordre og vestre breddet avstått av Russland til Sverige. Etter Den store nordiske krig ble området ved Freden i Nystad tilbakeført til Russland. Senere, i 1812 – 1940 var sjøen delt mellom Finland og Russland. I henhold til betingelsene i Freden i Tartu var militarisering av sjøen strengt begrenset. Imidlertid hadde både Sovjetunionen og Finland flotiljer i Ladoga. Etter Vinterkrigen (1939–1940) ble Ladoga, som tidligere var delt med Finland, en rent sovjetisk innsjø.
Under Fortsettelseskrigen (1941–1944) var det i tillegg til de finske og russiske også tyske og italienske fartøyer stasjonert på innsjøen. Under den 900 dager lange blokaden av Leningrad (1941 – 1944), da byen var omringet og ble beskutt av tyske tropper, ble den såkalte "Livets vei" etablert over Ladogasjøen om vinteren. På den islagte innsjøen kunne forsyninger fraktes fram fra nordøst og inn til de hardt prøvede innbyggerne i Leningrad.
Biologi.
Ladoga har en unik natur og et stort antall dyr og fisk. 48 forskjellige fiskesorter er påtruffet i sjøen, herunder mort, brasme, gjørs, abbor, hork, to varianter av "lagesild", åtte typer sik, flere andre laksefisker, og også (om enn sjeldent) en stasjonær populasjon av alminnelig stør. Kommersielt fiske var en gang betydelig, men har blitt skadet av overfiske. Etter krigen, fra 1945 – 1954, økte den årlige fanggsten til et maksimum på 4900 tonn. Men overfiske førte til at fangsten falt drastisk fra 1955 – 1963, noen år helt ned mot 1600 tonn per år. Tråling har vært forbudt i Ladoga siden 1956 og det er også innført andre restriksjoner. Situasjonen ble gradvis bedre, og mellom 1971 og 1990 har fangsten ligget mellom 4900 og 6900 tonn per år, omtrent samme nivå som totalfangsten i 1938. Fiskeoppdrett og fritidsfiske er under utvikling.
Ladoga har sin egen endemiske underart av ringsel, kalt ladogasel. Om sommeren er det mulig å se delfiner i sjøen.
Siden begynnelsen på 1960-tallet har Ladoga blitt betydelig eutrofisert.
Nizjnesvirskij naturreservat ligger ved bredden av Ladoga like nord for munningen av elva Svir.


Konjakk.
Konjakk i et tulipanformet konjakkglass
Konjakk (eller Cognac), oppkalt etter området Cognac i Frankrike, er en type druebrennevin. For å kunne kalles Cognac må væsken ifølge regelverket være produsert i regionen som ligger rundt byen Cognac, bestå av minst 90 % Ugni Blanc, Folle Blanche, Colombard, Sémillon eller Montilsdruer, være destillert to ganger i kobberpanner med åpen flamme og være lagret minst 2 år på eikefat.
Tilsvarende er Armagnac også druebrennevin, men denne produseres i en annen region av Frankrike. Produksjonen av armagnac er underlagt tilsvarende strenge krav til opprinnelse og kvalitet som konjakk. Både konjakk og armagnac er brandy (opprinnelig "brandy wine") i betydningen «brent vin». Denne måten å kategorisere på blir lite brukt utenom engelskspråklige områder.
Regionale og lovmessige krav til konjakk.
Konjakkregionen er inndelt i 6 områder ("cru"), som hver har sine karaktreristika. Disse egenskapene skyldes bl.a. jordsmonn og klima. De 6 områdene er rangert ut ifra kvaliteten på konjakken som kommer fra dem: Grande Champagne, Petite Champagne, Borderies, Fins Bois, Bons Bois, og Bois Ordinaires.
En konjakk kan komme fra kun ett område, eller være en blanding fra flere områder. En og samme konjakk kan ha ulikt blandingsforhold fra år til år, for å oppnå stabil kvalitet, lukt og smak. Dersom all konjakk i en blanding kommer fra de to beste områdene (Grande Champagne og Petite Champagne), og minst 50 prosent er fra Grande Champagne, kan konjakken kalles "Fine Champagne".
Konjakk-områdene.
Konjakk-regionen er inndelt i 6 områder "(cru)"; Grande Champagne, Petite Champagne, Borderies, Fins Bois, Bons Bois, og Bois Ordinaires. Disse områdene ble definert i 1909. De ulike områdene gir ulike egenskaper til konjakken, spesielt på grunn av jordsmonnet i de ulike områdene. Særlig Grande og Petite Champagne har svært kalkholdig jord, som bidrar positivt til kvaliteten. Det gir god drenering, samtidig som den fungerer som magasin med vann, som plantene kan bruke av i tørrere perioder. Dessuten er kalkholdig jord med og reflekterer sollys på plantene, som gir bedre modning.
Generelt gir Grande og Petite Champagne den beste konjakken, men dette er ingen hovedregel. Disse to områdene gir også konjakk som modnes saktere enn de andre områdene, derfor både trenger og tåler den også lengst fatlagring. Noen konjakker fra Grande Champagne kan tåle opptil ca. 70 år på fat før den må tappes over på glassballonger, mens de andre modnes raskere, og tåler ikke så lang tid på fat. Imidlertid er konjakk oftest en blanding fra flere områder, og da brukes gjerne mange områder for å oppnå akkurat de egenskapene konjakken skal ha. Siden en konjakk normalt (i motsetning til vin) skal være identisk fra år til år, og fra tiår til tiår, så må kjellermestrene variere blandingen for at ikke konjakken skal variere over tid.
Dette området er det mest sentrale i konjakk-regionen, og ansett som det området som gir best kvalitet på konjakken. Området kalles "Premier Cru du Cognac", og ca. 18 % av all konjakk kommer herfra. Det er det mest kalk-holdige området, og det bølgende landskapet gir vinmarkene god tilgang til sol. Området inneholder ca. 13 700 ha med vinområder, og er det området som er tettest beplantet med vinplanter. Senter av området er byen Segonzac, og byen Cognac ligger i nord-vest. Men hele Grande Champagne er ikke like kalkholdig; nord i området er jorda best egnet til å dyrke andre ting enn druer til konjakk.
Konjakk herfra omtales gjerne som kompleks, men lett og elegant, med aromaer som blomst, te, tomat, tobakk og nyslått gress.
Omkranser Grande Champagne, og består også av kalkholdig jord, men ikke så kalkholdig og kompakt som Grande Champagne. Klimaet er også noe mer maritimt. Området er ca. dobbelt så stort som Grande Champagne, og her finnes ca. 16 100 ha med vinområder. Konjakkene herfra er ikke ulike de fra Grande Champagne, men mangler noe av finessen herfra. Modnes noe raskere på fat enn de fra Grande Champagne. Archiac, Barbezieux, Châteuneuf-sur-Charente og Jonzac er de største byene her.
Konjakk herfra er ikke ulik de fra Grande Champagne, men er noe lettere, mindre intens, og mangler noe av finessen, men har både floral og fruktig aroma. Ca. 20% av konjakken stammer herfra.
Dette er det minste av områdene, med kun 4 100 ha med vinområder. Ca. 5 % av all konjakk kommer herfra. Området har ca halvparten så mye kalk som Grande Champagne, og brukes mye i blandingskonjakker. Borderies ligger rett nord for byen Cognac, og dermed rett nord for Grande Champagne. Konjakk herfra tåler kortere fatlagring enn de fra Grande og Petite Champagne.
Konjakk herfra er bløt og rund, og gir gjerne aroma av fioler og nøtter. Den omtales gjerne som kvinnekonjakk. Martell eier 70 % av vinmarkene i dette området, nettopp på grunn av de fiol-aromaene denne konjakken gir. 40 % av Martells "Cordon Bleu" stammer herfra. Konjakk fra Borderies har den egenskapen at den "runder av" blandingskonjakk, særlig de gamle. Det er kun dyrket konjakk her de siste 200 årene. Da ryddet de skogene her for å dyrke konjakk pga stor økning i etterspørselen i denne perioden.
Her er jordsmonnet ganske hardt og rikt på kalk. Her finnes ca. 33 300 ha med vinområder. Ca. 40 % av konjakkproduksjonen kommer herfra. Konjakk herfra er bløt, rund, og bidrar til en duft av (nypressede) druer. Den modnes ganske raskt, og tåler derfor ikke lang fatlagring. Vingårdene her er skilt med skog, derfor er det et lite konjakkareal ift totalt areal. Ca. 40 % av vinene herfra går med til konjakk.
Konjakk herfra har stor variasjon, på grunn av at jordsmonnet varierer svært. De er gjerne unge, og har sterk aroma med en fruktig stil, og gjerne en touch av maritimt stil. Den er med og gir styrke og fylde til smaken, og kan nå opp i Grande Champagne-kvalitet på enkelte vinmarker, siden det er ganske mye kalk i noen av dem. Ca. 40% av konjakken stammer herfra.
Dette områder omkranser alle de andre (bortsett fra Bois ordinaires), og består av ca. 10 600 ha med vinområder. Har er mye leire, og lite kalk. Konjakk herfra er litt røff og rustikk i stilen, men noe jordaktig smak. Kun de delene av Bons Bois som har litt kalk brukes til konjakk-produksjon. Ca. 10 % av all konjakk kommer herfra.
Kalles også Bois Communs, eller Bois à Terroir, og er det minste av områdene, med ca. 1 800 ha med vinområder. Dette områder ligger ute mot havet, pluss et lite område helt i sør - sør-øst. Jordsmonnet her inneholder mye sand. Området gir noe grovere konjakker, som modnes raskt, og tåler lite fatlagring. Konjakk herfra har ikke spesielt høy kvalitet, og selges mest til turister og besøkende.
Man skal imidlertid huske på at begrepet "kvalitet" knytter seg til mange andre ting enn hvilket områder konjakken stammer fra. Dessuten må man finne den konjakk man selv liker, som kan gå på tvers av både konjakk-tester og kvalitetsbegreper.
Fra 1938 har det vært tillatt å markedsføre en konjakk med hvilket område den kommer fra. Da kalles konjakken AOC – L'Appellation d'Origine Contrôlée Cognac. Leverandøren kan da kalle konjakken en "Fine Cognac".
Druetyper.
Konjakk produseres utelukkende av hvite druetyper. I dag er det druen "Ugni Blanc" som dominerer. Over 98 % av all konjakk er lagd av eau-de-vie som kommer fra denne druetypen.
Regelverket til BNIC krever at 90 % av blandingen er av Ugni Blanc, Folle Blance eller Colombard. Inntil 10 % kan komme fra druetypene Blanc Ramé (Meslier Saint-François), Jurançon Blanc, Montils, Sémilllon eller Sélect.
Ugni blanc er den helt klart mest brukte druetypen. Den er brukt siden 1300-tallet, da den erstattet den daværende hoveddruen, Folle Blanche, bl.a. fordi Ugni Blanc var mer resistent mot sopp-sykdommer, samtidig som den gir store avlinger (120-130 hl vol/ha). Den gir en frisk, nøytral og tynn vin som passer svært godt til destillasjon, bl.a. fordi den har et høyt naturlig innhold av gjær, som gjør at den gjærer godt under destillasjonen. I tillegg inneholder beholder den det høye syreinnholdet sitt inntil tett opp til høstingen. Ugni Blanc kalles også Trebbiano eller Saint-Émilion des Charantes (men ikke helt den samme druen som brukes til vin i Bordeaux).
Folle Blanche, også kalt Gros Plant og Piquepoul, gir en ganske nøytral, lett og lys vin med mye syre. Druens bidrag til konjakken er at den gir noe pære og muskat i aromaen. Under vinlusangrepet på 1870-tallet viste Folle Blanche seg å være vanskelig å pode på de amerikanske vinrotene. Den er lite resistant mot sopp.
Colombard inneholder mindre syre, og gir en mer alkoholholdig vin, noe som er mindre ønskelig sett fra produsentenes side. Denne druetypen er ganske utsatt for soppsykdommen "Oidium". Druens bidrag til konjakken er bl.a. lime-blomst i aromaen. Overskytende Colombard selges som "Vin de Pays Charentais".
Montils gir en veldig rund vin, og er med og gir letthet og finesse til konjakken, samt fruktige aromaer som ananas. Montils er opprinnelig en gammel Armagnac-drue. Kalles også Aucarot eller Chalosse.
Det finnes også en drue som er en krysning mellom Ugni Blanc og Folle Blanche, som heter INRA 8476, som er tillatt som en del av 10 %-andelen som ikke er Ugni Blanc.
Den første druen som ble brukt til destillering, var Balzac.
Tilvirkningsprosessen.
Første del av produksjonen av konjakk er at druene presses til en druemost. Hele drueklasen skal presses, med stilk. Mosten som presses ut må imidlertid være helt klar, uten rester av fruktkjøtt, drueskinn eller stilk, for at kvaliteten skal bli best mulig. Denne mosten skal så "vinifiseres", dvs gjære til vin.
Mosten tømmes over i store tanker av glassfiber, med en temperatur på 20–25 grader celsius, slik at gjæren, med næring fra sukkeret i druene, begynner å gjære. Gjæringen tar ca 10–21 dager, avhengig av gjærtype, temperatur, druenes sukkerinnhold m.m. Dette gir blandingen en alkoholprosent på 8–10 %. Druene høstes litt før de er helt modne, slik at vinen får den rette alkoholprosenten. Helt modne druer gir høyere alkoholprosent (10–12 %), mens for umodne druer gir for lite alkoholinnhold. Vinen er ikke egnet som drikke, men er godt egnet for destillasjon.
Når gjæren har konsumert alt sukkeret, dør den, men denne blandingen blir likevel liggende i tanken i nye 2–3 uker. Vinens smak og duft utvikler seg fortsatt i denne perioden. Når denne prosessen er ferdig, rundt desember, er vinen klar for destillering. Noen renser vinen før destillering, andre lar utfellingene (gjærrester) bli med over i destillasjonen, fordi de bidrar til fruktighet i konjakken.
Kravene til destillasjonsapparatet og -prosessen er tradisjonelle og nøye kontrollert. Regelverket håndteres av BNIC. Destillasjonsapparatet kalles "alambic charentais", eller bare "alambic". På engelsk kalles det pot still. Dette har svaneformet hals, og både designet og dimensjonene på dette er definerte. Destillasjonspannene må bl.a. ikke romme mer enn 14 000 liter på første brenning, og 3 000 liter på andre brenning, og oppvarmingen må foregå med åpen ild. I dag brukes mest gass, men tidligere var vedfyring det vanlige.
Regelverket sier at vinen må destilleres to ganger. Dette kalles "à repasse" (i to omganger).
Vinen helles opp i det karet som kalles "chauffe-vin" (midterste beholderen på bildet). Her vil noe av bunnfallet tas bort. Fra denne beholderen føres vinen over i destilleringspannen (beholderen til høyre på bildet), der den blir oppvarmet til ca 80 grader. Alkoholen fordamper, stiger opp, og føres gjennom det svanehalsformede røret ("col du cygne"). Dette røret fortsetter gjennom den første beholderen, slik at dampen avkjøles, samtidig som den kalde vinen får en viss forvarming. Dampen går videre til kondensatoren (til venstre på bildet), der den kondenseres og samles opp i en tønne. Det totale volumet er nå redusert til ca 1/3 av den mengden vin man startet med. Resultatet etter første brenning kalles "brouillis", og inneholder ca. 26–32 % alkohol.
Andre brenning foregår på samme måte, og resultatet etter denne brenningen heter "bonne chauffe" (den riktige varmen). Dette destillatet kan ha maksimum 72 % alkohol. Hvor stor del av destillatet produsenten tar vare på varierer fra konjakkhus til konjakkhus. Den første delen som kommer ut kalles «hodet», andre del (hoveddelen) kalles «hjertet», og er den delen som hovedsakelig brukes til lagring for å bli konjakk. Den siste delen kalles «halen». Kun små deler av hodet og halen brukes vanligvis, men når de brukes er det fordi de inneholder stoffer som bidrar til konjakkens karakter. Hodet holder ca. 80 % alkohol, halen ca 60 %. Det er ikke tillatt å bruke destillater med over 72 % alkohol. Destilleringen må være avsluttet innen utgangen av 31. mars.
Det destillatet som tas vare på for lagring på tønner kalles "eau-de-vie" (livets vann). Den holder normalt ca 70-72 % alkohol, og er fargeløs. Fargen og den videre utviklingen skjer gjennom lagringen på eiketønner.
Lagring.
Konjakk kan ikke selges før de har vært lagret på eiketønne i minimum 2 år, regnet fra slutten av destillasjonsperioden (midnatt 1. april året etter druehøstingen). Eiketønnene har et volum på mellom 270 og 450 liter. Tønnene lages av eik. Materialet hentes fra to skoger, som har litt ulik innvirkning på konjakken. De to skogene er Limousin og Tronçais.
Ved lagring forsvinner en viss andel av alkoholen gjennom fordamping. Denne andelen, som utgjør ca. 3 % årlig, kalles «Englenes andel» (la part des anges). Det sies at det bor svært lykkelige engler over Cognac. På vegger og tak i bygninger som lagrer konjakk ser man også lett en svart sopp, "Baudoinia compniacensis" (tidligere kalt "Torula compniacensis"), som lever av den konjakken som fordamper.
Det er ikke slik at konjakk blir bedre jo lenger den ligger på tønne. Den utvikler seg positivt i en periode, men på et tidspunkt må den tappes fra tønne over på glassballonger, slik at utviklingen stopper. Hvor lenge den bør eller kan ligge på tønne avhenger bl.a. av hvilket distrikt konjakken stammer fra. Generelt tåler konjakker fra Grande Champagne lenger lagring enn konjakker fra de "dårligere" områdene. Det finnes eksempler på konjakk fra Grande Champagne som har ligget over 100 år på eiketønner.
Dersom konjakken ikke reduseres til ønskelig alkoholprosent i løpet av lagringstiden, tynnes konjakken ut med vann, eller en blanding av konjakk og vann. Normalt gjøres dette over flere år, slik at vannet og konjakken får tid til å modnes sammen. Normalt selges konjakk med 40 % alkohol, men f. eks. har Otard en konjakk med 55 % (Otard 55), og Bache-Gabrielsen en med 54,8 % (Bache-Gabrielsen Pure & Rustic Petite Champagne Sainte).
En konjakks alder bestemmes av den yngste delen av blandingen. Dette betyr at en konjakk som inneholder en dråpe med 3 år gammel konjakk ikke kan selges med høyere merking enn VS (se nedenfor).
Hvert konjakkhus har en kjellermester. Denne har ansvaret for at kvaliteten og egenskapene på en konjakk er stabil fra år til år. I motsetning til vin, som varierer med ulike årganger, har konjakk stort sett like egenskaper på en og samme konjakk fra år til år. Dette gjøres ved å endre blandingen, både med tanke på alder og hvilket distrikt konjakken hentes fra.
De eldste konjakkene et konjakkhus har liggende, lagres i det som kalles «Le paradis». Her lagres de enten i gamle tønner som har mindre påvirkning på konjakken, eller i glasskolber ("demijohns"), der konjakken ikke utvikler seg lenger.
Tilsetningsstoffer.
Et tema som ofte er gjenstand for diskusjon er tilsetningsstoffer i konjakk. Spesielt er sukker, karamell og treekstrakt tema.
Sukker er noe de fleste produsenter tilsetter, men i varierende grad. Dette er ikke for å gjøre konjakken søtere, men brukes for å dempe alkoholen, samt skjule feil i konjakken. Sukkeret har den egenskapen at det demper alle aromaene, og en trent nese kjenner at "intensiteten" er borte.
Karamell (E 150) brukes som fargetilsetning, og skal få konjakken til å se eldre ut. Siden konjakken opptar mer farge fra eiketønnen jo lenger den er lagret, forsøker noen å etterligne dette ved å tilsette farge.
Treekstrakt brukes også først og fremst for å gi Konjakken et inntrykk av å ha vært lagret lenger. Treekstrakt kan være enten rent eikespon, kommersielt framstilt flytende treekstrakt, eller produsentenes egen "boisé", Noen få dråper flytende treekstrakt kan utgjøre ganske mye på smaken.
Konjakk som selges helt uten tilsetningsstoffer kalles "konjakk brut", mens konjakk der det er brukt tilsetningsstoffer kalles "konjakk tradisjonell".
Aldersbenevnelser.
Disse årene er regnet fra 1. april året etter druehøstingen. BNIC regner alder fra 1. oktober den høsten druene høstes, og alderen de oppgir blir da et halvt år mer enn det som står her.
Vinlusangrepet på 1870-tallet.
På 1870-tallet ble store deler av konjakk-regionen (og vinområder for øvrig) rammet av vinlusen Phylloxera ("Phylloxera vitifoliae"), som ankom Europa i 1862. I samme periode hadde de også to angrep av sopp-sykdommer, og vinstokkene blir mer sårbar for soppangrep når de allerede er angrepet av vinlusen. 240 000 av 280 000 hektar med vinstokker måtte kastes. Kun de stokkene som var plantet i de områdene mest leire i lavlandet overlevde. Produksjonen ble også rammet; I 1868 ble det produsert 107 millioner flasker konjakk, mens i 1881 ble det produsert 63 millioner flasker.
Løsningen ble å importere vinstokker fra USA, som hadde røtter som var resistente overfor denne vinlusen, og pode vinplanter på disse rotstokkene. Samtidig økte de avstanden mellom hver rad fra ca. 60 cm til 2 meter, for å unngå spredning av sykdommer. Mange konjakkhus bukket under etter denne katastrofen. Det var ikke vanlig med store lagre av konjakk enda, stort sett hadde de et lager som tilsvarte under ett års salg. Produsentene måtte i mange tilfeller selge unna sine lager av gammel konjakk til negociantene for å unngå konkurs og å dekke sine kostnader. Også hele vinmarker ble solgt, til de større konjakkhusene. Det som reddet de større konjakkhusene var bl.a. at det i perioden fra 1860 og fram til vinlusangrepet ble produsert store mengder konjakk, og produksjonen var 2,5 ganger større enn eksporten. Dette førte til store lagre, som hjalp mange gjennom vinlusperioden.
Salg og markeder.
I 2011 ble det solgt 162,9 millioner flasker konjakk, mot 153 millioner flasker i 2010. Omsetningen nådde "all time low" i 1998, men har tatt seg opp etter dette. I 2004 ble det solgt 135 millioner flasker, og i 2005 142 millioner flasker. Det totale salget av konjakk var i 2010 1,86 milliarder euro.
Omsetningsveksten siden 1998 har bl.a. blitt hjulpet av at hip-hop-kulturen har omtalt konjakk i en del sanger. Destiny's Child og LL Cool J har nevnt Hennessy i sine sanger. Da Busta Rhymes og P. Diddy sang om Courvoisier i sangen "Pass the Courvoisier" i 2002, økte Courvoisier sin omsetning med 30 % dette året, den største økningen i husets historie siden Napoleon III ga Courvoisier status som offisiell leverandør av konjakk til hoffet. I 2003 ble da også 75 % av konjakk i USA, Canada og Mexico drukket av unge, fargede.
En planlagt trend de siste årene er dreiningen fra å drikke konjakk ublandet (evt. med vann eller is), og over til å drikke konjakk som en ingrediens i drinker. Dette er et tiltak BNIC og konjakkhusene har gjennomført for å øke omsetningen; de har promotert drinker basert på konjakk. Allerede i 2004 ble 60 % av konjakk drukket som en ingrediens i drinker.
Hennessy er det største konjakkhuset, etterfulgt av Rémy Martin, Martell og Courvoisier. Hennessy selger ca. 50 millioner flasker konjakk i året, mens Rémy Martin solgte 22,8 millioner flasker i 2009. Ca. 97 % av konjakken eksporteres (2010). Trenden er at de lengst lagrede variantene øker mest; i 2010 økte XO-kategorien med 36,6 %, slik at XO og VSOP utgjorde 56,6% av markedet. Asia er det største markedet, med 4,43 millioner kasser konjakk (53 millioner flasker), i 2010, mens ble solgt 3,89 millioner kasser til USA, Canada og Mexico. Europa hadde 30,5% av markedet i 2010, med 3,89 millioner kasser. Også hjemmemarkedet Frankrike økte med 18,3 % i 2010.
De enkelte husene har noe ulik fordeling på de geografiske markedene. Rémy Martin solgte i 2009-10 over halvparten av konjakken sin til Asia, og kun 14,6 % i Europa. Dupuy (Bache-Gabrielsen) selger en tredel av konjakken sin i Norge.
Norge det landet med høyest forbruk av konjakk per hode. Selv med bare 4,6 millioner innbyggere ligger Norge på 9. plass i totalt forbruk, totalt sett.
Norge skiller seg også ut ved at en høy andel av konjakken er av X.O.-kvalitet. Her er ca. 20 % av omsetningen X.O., mens i verden forøvrig er andelen ca. 10 %.
Annet.
En flaske i denne sammenheng er som regel det samme som 700 ccm og ikke 750 ccm, slik det er med f.eks vin eller Champagne. De fleste produsenter leverer også litersflasker av de mest populære variantene, beregnet på taxfree-salg.


Varangerhalvøya.
Varangerhalvøya er ei halvøy i Finnmark. Den avgrenses av Tanafjorden i vest og Varangerfjorden i sør. I nord og øst ligger Barentshavet. Halvøya kjennetegnes av høyfjellsvegetasjon. Det høyeste punktet er Stangnestind på 724 moh. Noen av byene og tettstedene på Varangerhalvøya er Vadsø, Vardø, Berlevåg og Båtsfjord.
Reiseliv.
Varangerhalvøya markedsføres som en attraktiv reiselivsdestinasjon som kan tilby både friluftsopplevelser og ulike festivaler.
Se også.
Varanger (region)


Hellig år.
Et hellig år, eller jubelår, er et jubileumsår som markeres hvert 25. år i Den katolske kirke. Skikken har sitt opphav i gammeltestamentlig tradisjon; i Tredje Mosebok 25, 9–11 fortelles det at hver 50. år var viet til Gud. Et Jubelår er begynnelsen på en 49 års syklus. Det 50. året er m.a.o. begynnelsen på neste Jubileumsera. Årsaken er å finne i forhold til at Moseloven foreskriver at hvert 7. år er et Sabbatsår (Sjmita). "Du skal ikke fare hardt fram mot en innvandrer! Dere vet jo selv hvordan det kjennes å være innvandrere; for dere var selv innvandrere i Egypt. I seks år skal du tilså din jord og høste grøden av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i ditt folk kan nyte godt av det. Og det som blir igjen, kan villdyrene ete. Det samme skal du gjøre med din vingård og dine oliventrær. Seks dager skal du gjøre ditt arbeid. Men den sjuende skal du hvile, så din okse og ditt esel kan ha ro, og dine arbeideres barn og innvandreren får hvile ut." (2. Mosebok 23:9-12)
I kristen tradisjon ble skikken innført i 1300 av pave Bonifatius VIII. Det hele begynte med et rykte blant pilegrimer i Roma i 1299 om at alle som besøkte Peterskirken neste år ville få full avlat. Paven kom til at dette kunne være en god idé, og proklamerte at 1300 skulle være et hellig år. Han slo også fast at dette skulle skje hvert 100. år.
Noen få år senere kom det henvendelser til Klemens VI om at dette var for sjelden, ettersom mange ikke ville oppleve et hellig år i sin levetid. Han endret derfor frekvensen til hvert 50. år. Han la også til Laterankirken og St. Paul utenfor murene til kirkene hvor man kunne få avlat.
Omkring 1389 endret pave Urban VI frekvensen igjen, ettersom man så at selv med 50 års mellomrom ville svært mange av de som ble født rett etter et hellig år dø før det neste. Det ble bestemt at man skulle feire et hellig år hvert 33. år, et tall som ble valgt ut fra tradisjonen om at Jesus Kristus var 33 år gammel da han døde. Bonifatius IX proklamerte at det neste hellige år skulle være i 1390, og la til Santa Maria Maggiore. Han ga også en spesiell tillatelse til visse kirker utenfor Roma, slik at man også kunne få avlat der.
Allerede i 1400 kom det neste hellige år, på grunn av den store strømmen av pilegrimer i forbindelse med århundreskiftet. Martin V gikk tilbake til en frekvens på 33 år, regnet fra 1390. Det neste hellige år kom dermed i 1423.
I 1470 kom den siste endringen i frekvens da Paul II endret det til hvert 25. år. Hans etterfølger Sixtus IV bestemte at det hellige år skal begynne den 24. desember kalenderåret før, og slutte 24. desember i det hellige år. Starten på året markeres med at paven åpner den hellige port i Peterskirken, mens kardinaler åpner portene i de andre basilikaene i Roma. Det er også en rekke katedraler andre steder i verden som har hellige porter, slik at de som ikke kan reise til Roma kan delta fullt ut i feiringen.
I tillegg til de ordinære hellige år er det feiret flere ekstraordinære; det siste var et Mariaår i 1987.
Det siste hellige år var i 2000, og det neste ordinære blir i 2025. Det er også forventet at det i 2033 vil bli et ekstraordinært hellig år på grunn av 2000-årsmarkeringen for den tradisjonelle dateringen av Kristi død.


Saudasjøen.
Saudasjøen er et sted og et delområde i Sauda kommune i Rogaland. Stedet ligger 4 kilometer sørvest for Sauda sentrum. Stedet regnes inn under tettstedet Sauda med 4258 innbyggere. Navnet Saudasjøen har opphav i det gamle gårdsnavnet "Sauda", som også ga kommunen navn i sin tid. I dag består tettstedet av boligfelt og mekanisk industri. Under andre verdenskrig ble det bygget et stort aluminiumsanlegg på Nesøyra, men produksjonen ble flyttet til Årdal i 1947. Glassfabrikken Si-Glass holder til på Nesøyra. Omfattende industrihistorie.
Saudasjøen er mest kjent for kirkegården med russergraver fra den andre verdenskrig, Sauda Fjordhotel, og Sauda skisenter i Svandalen. Fylkesvei 520 går gjennom tettstedet nordover til Sauda og sørover mot E39.
Frem til starten av 1900-tallet fungerte Saudasjøen som sentrum i kommunen. Kjøpmenn slo seg til ved kaiområdet på det gamle strandstedet, og det var også en rekke hoteller og kafeer i området. Frem til 1989 lå også Sauda videregående skole i Saudasjøen.
Delområdet dekker grunnkretsene Svandal, Hustveit/Hangandvik, Veka/Fredheim, Saudasjøen, Risvoll/Nes og Fosstveit/Amdalsrød


Metallurgisk industri.
Metallurgisk industri er en prosessindustri for fremstilling av metalliske produkter. Dette kan være jern, stål, ferrolegeringer og aluminium. Denne industrien er ofte kapital-, energi-, areal- og bemanningsintensiv og omtales derfor også som tungindustri.
Metallurgisk industri i Norge.
I Norge finnes metallurgisk industri hovedsakelig på kyststrekningen fra Lista i sør til Finnfjordbotn i nord. De største selskapene er Hydro Metal, Elkem og Fesil.


Imingfjell Turistheim.
Imingfjell Turistheim er en privateid turisthytte som ligger ved nordøstsiden av Sønstevatn på østsiden av Hardangervidda, ved Imingfjellet i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.
Imingfjell Turistheim ligger ca. 1070 moh.


Grense Jakobselv.
Grensemerke 386. Gul stolpe med sort topp markerer norsk side, rød og grønn stolpe markerer russisk side. Grensen går i elven på det dypeste punktet mellom disse stolpene.
Grense Jakobselv (nordsamisk: "Vuorjánjohka") er ei grend i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Grenda ligger i et lite dalføre hvor Jakobselva renner nordover ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland. Tidligere var det permanent bosetting i dalen, men denne ble fraflyttet sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Forsvaret har sin nordligste grensestasjon i Grense Jakobselv, bemannet av personell fra grensekompaniet i Garnisonen i Sør-Varanger.
For å markere Norges suvernitet over områdene øst til Jakobselva fikk kong Oscar II bygget et kapell i Grense Jakobselv. Kapellet ble innviet i 1869.
Geologi.
Ved Grense Jakobselv finnes gneisbergarter med granulittfacies.[2] Tilsvarende bergarter er funnet på Finnmarksvidda; f.eks. Jergul-gneisen og Raisædno-komplekset. Disse sterkt metamorfoserte gneisene danner en korridor mellom Øst-Finnmarks grunnfjellsområde og Finnmarksviddas grunnfjellsområde.


Sønstevatn.
Sønstevatn er en innsjø som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud fylke, helt i øst på Hardangervidda. Innsjøen er regulert. Vannspeilet ligger 1060–1029 moh.
Imingfjell Turistheim ligger ved den nordøstlige enden av vannet.


Nokia (selskap).
Nokia-standen ved GSMA Barcelona 2008.
Nokia er et finsk aksjeselskap. Nokia ble etablert i 1865 av Knut Fredrik Idestam for å produsere papir. Etter hvert vokste imidlerid bedriften til et multinasjonalt selskap med ulike produkter som gummi, kjemikalier og etter hvert telekommunikasjon. I 1988 kom 10 prosent av omsetningen fra telekommunikasjon. I dag produserer selskapet hovedsakelig mobiltelefoner.
Omfang.
Nokia har salgskontorer i 140 land (2004-tall). I tillegg til Europa er de spesielt godt representert i Østen og USA, men med noen salgskontorer også i Australia, Sør-Amerika samt to i Afrika. USA og Kina er de største enkeltmarkedene, mens Europa samlet utgjør ca. 50 prosent av omsetningen. I tillegg har Nokia også forsknings- og utviklingsenheter i 14 land samt produksjon i 10 land.
Nokia har i dag over 60 000 ansatte; herav 25 000 innen mobiltelefoni, 25 000 innen nettverk og 10 000 på øvrige telecom-områder. Av disse arbeider over 23 000 personer i Finland, og bare i 1999 ble det ansatt over 12 000 personer i Nokia. Selskapets slagord er «Nokia Connecting People».
Nokia i Norge og internasjonalt.
Nokia har lenge vært den ledende produsenten innen mobiltelefoner i verden.
Nokia og Siemens.
19. juni 2006 annonserte Nokia og Siemens' telekommunikasjonsdivisjoner at de vil fusjonere til det nye selskapet Nokia Siemens Networks. 1. april 2007 var datoen som ble satt til når det nye selskapet skulle starte sine operasjoner.
Selskapet ble i 2009 kjent for å ha levert et senter for monitorering av teletrafikk til Iran. Selskapet hevdeer at utstyret er levert for å brukes i ordinær og lovlig virksomhet. Dette er en vanlig måte å omtale utstyr for avlytting og arkivering av telesamband, mobiltelefoner og internett-trafikk. Avdelingen som vedlikeholder overvåkingssenteret er siden solgt til Perusa Partners Fund LLP.


Leirvik.
Leirvik er et tettsted og administrasjonssenteret i Stord kommune i Hordaland, og fungerer som sentrum av byen Stord. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
Leirvik er regnet som regionsenter for Sunnhordland, og er et knutepunkt for hurtigbåtforbindelser. Her anløper både Flaggruten til Stavanger, Haugesund og Bergen og hurtigbåtrutene østover mot Kvinnherad, Skånevik og Ølen. Riksvei 544 går ut av sentrum, der den møter europavei 39 mellom Bergen og Stavanger.


Sauda Fjordhotell.
Sauda Fjord Hotel er et gammelt herregårdshotell som ble oppført i 1914, som rekreasjonssenter for velstående. Etter omfattende restaurerings- og oppussingsarbeid fremstår hotellet i dag som en perle av de helt sjeldne. Hotellet har tre etasjer. Ved hotellet er det gode parkeringsmuligheter, også for busser. Hotellet ligger i landlige omgivelser med vakker utsikt over Saudafjorden, i Saudasjøen 4 km. fra Sauda Sentrum. Ca 10 minutters kjøring til Sauda Skisenter og andre merkede skiløyper. Hotellet er hjemsøkt av et spøkelse kalt "obersten". Dette er ifølge ansatte ved hotellet et gjenferd av en avdød oberst som tok sitt eget liv på et rom i andre etasje.


Den allmennvitenskapelige høgskole.
Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH) var en høgskole som ble etablert i 1922 som Norges lærerhøgskole i Trondheim (NLHT). I enkelte sammenhenger ble skolen også omtalt som Den pedagogiske høgskole i Trondheim.
Skolen ble opprettet ved stortingsvedtak 1. juni 1922 og ga opprinnelig eksamensfri videreutdanning for folkeskolelærere. Den opprinnelige fagkretsen bestod av historie, pedagogikk og norsk. I tillegg ble det gitt undervisning i realfag av lærere fra Norges Tekniske Høgskole og Vitenskapsmuseet. Elevtallet var begrenset til 60 studenter, på grunn av størrelsen på skolestuen på Lade gård.
På 1950-tallet startet en storstilt utvidelse av Lærerhøgskolen, og det ble gradvis innført grunnfags-, mellomfags- og til sist hovedfagsundervisning i humaniora, samfunnsfag og realfag. Skolen gikk så i 1968 inn i Universitetet i Trondheim som en autonom høgskole på linje med Norges tekniske høgskole (NTH). Enheten byttet navn til "Den allmennvitenskapelige høgskolen" i 1984.
I 1995 hadde AVH mer enn 9000 studenter. Dette var flere enn ved NTH.
I 1996 ble Universitetet i Trondheim omdannet gjennom en forsterket fusjon mellom NTH, VM, Musikkonservatoriet i Trondheim, AVH og Det medisinske fakultet til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
Campus.
Norges Lærerhøgskole holdt fra 1922-1960 til i Lade gård på Lade. I 1960 åpnet større undervisningslokaler på
Rosenborg. Her ble det blant annet plass til sette i gang undervisning i realfag. I 1972 flyttet noen fag inn i et kommunalt bygg tiltenkt næringsvirksomhet på Lade. Flyttingen skulle i utgangspunktet være midlertidig i påvente av utbyggingen av Dragvoll som åpnet i 1978. Campus Lade ble imidlertid ikke helt fraflyttet før i 2003. De humanistiske fagene holdt en periode til på Øya i det som i dag er Trondheim Spektrum.
Rosenborg huset biologi og kjemi, mens fysikk og matematikk holdt til på Lade sammen med psykologi og informatikk.
Bygningene på Lade er nå bygget om til leiligheter og kontorlokaler. De gamle universitetsbygningene på Rosenborg er revet og leilighetskomplekser er oppført på store deler av det gamle universitetsområdet.


Saudafjorden.
Saudafjorden er en fjordarm som strekker seg fra Sandsfjorden i Suldal og helt inn til byen Sauda. Saudafjorden er en utstikker av Boknafjorden, og den delen av fjorden som strekker seg lengst nord i Rogaland. Saudafjorden er en åpen, vid fjord med største dyp nesten 400 meter. Fjorden har ingen markerte terskler.
Miljø.
Innerst i fjorden finnes Sauda Smelteverk som i 1981 bl.a. tilførte fjorden ca 100 tonn mangan (hvorav 75 tonn
frafiltrerbart), ca 25 tonn sink (nesten 100 % frafiltrerbart) samt ca 2 tonn PAH.
Fjorden bærer preg av å være sterkt forurenset, og den innerste delen av fjordbunnen er dekket med et flere meter tykt lag av sediment som består av avfallsstoffer som er dumpet av Sauda Smelteverk. Dumpingen pågikk fra 1912 og frem til slutten av 1980-tallet. PAH og tungmetallutslipp akkumuleres i skjell og fisk. Omfattende tiltak er satt igang for å snu utviklingen, og fjorden har blitt betraktelig renere i løpet av de siste 20 årene. Saudafjorden er ikke lenger en av landets mest forurensede steder, og det er nå gitt klart signal på å spise fisk, blåskjell og annen sjømat som "står" i fjorden. Fjorden ble også brukt som søppelfylling frem til 1970-tallet. Det finnes ikke liv på havbunnen lenger inn enn 4-5 km fra utslippsstedene, og det livet som er å finne, er begrenset fra 0 til 30 meters dybde.


Helga Marie Ring Reusch.
Helga Marie Ring Reusch (født 1865 i Gamlebyen (Fredrikstad), død på Hvalstad i Asker, 1944) var en norsk billedkunstner. Hun var gift med geologen og vitenskapsmannen Hans Reusch. Som billedkunstner gikk hun i lære hos Erik Werenskiold (1885), ved Christian Krohgs malerskole, hos Gerhard Munthe (1887), ved Puvis de Chavanne's malerskole i Paris, ved Harriet Backers malerskole, samt gjennom studieturer blant annet til Boston. Debuterte i 1886 ved Høstutstillingen, der hun senere hadde nærmere tretti tilstedeværelser. Fra 1922 bodde hun i sin «Villa Morene» på Hvalstad. Av religiøst tilknyttede arbeid kan nevnes altertavlen på Holmen Kirke i Asker (1935).


Soknedal.
Soknedal er et tettsted i Midtre Gauldal kommune i Sør-Trøndelag. Soknedal var tidligere en selvstendig kommune. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Her ligger blant annet Soknedal kirke og nå nedlagte Soknedal stasjon.
De fleste arbeidsplassene i bygda er knyttet til jordbruket. Forøvrig finnes to dagligvareforretninger (Coop Marked og Spar), bensinstasjon (Hydro Texaco), Mama Rosa, Soknedal Bakeri og Konditori og Soknedal Sparebank. Mange av de yrkesaktive har arbeid på Støren, mens en god del også pendler til Trondheim.
Den tidligere kommunen Soknedal.
Soknedal var fra 1837 en del av Støren formannskapsdistrikt. I 1841 ble Soknedal og Horg skilt ut som selvstendige enheter. Soknedal hadde da 1 966 innbyggere.
1. januar 1964 ble Soknedal slått sammen med Budal, Singsås og Støren til den nye Midtre Gauldal kommune. Sammenslutningen vakte sterk motstand i bygda, og et krav om at Soknedal måtte gjenopprettes som egen kommune ble underskrevet av 85% av innbyggerne. Noen år senere, i 1973, ble det gjennomført en folkkeavstemning om dette spørsmålet. 60% av innbyggerne i tidligere Soknedal kommune gikk da inn for at bygda på ny skulle bli egen kommune. Spørsmålet kom opp i Stortinget, men flertallet der gikk mot en deling av Midtre Gauldal.


Pjotr Kropotkin.
Fyrst Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin (russisk: Пётр Алексеевич Кропоткин; født i Moskva, død 8. februar 1921 samme sted) var en russisk filosof og geograf, mest kjent for sin politisk-filosofiske retning kalt «anarkokommunisme», en anarkistisk retning som står for gjensidig hjelp på grasrotnivå, organisert nedenfra. Han er regnet som en av anarkismens tre fedre, sammen med Mikhail Bakunin og Pierre-Joseph Proudhon, og kalles ofte for «anarkistprinsen», på grunn av sin adelige herkomst.
Navnet.
På grunn av Kropotkins russiske avstamning finnes det mange måter å stave navnet hans på. Etternavnet "Kropotkin" er nesten alltid stavet slik, men variasjonen "Krapotkin" brukes også i mindre utstrekning. Fornavnet er som oftest stavet som "Peter" på engelsk, "Pjotr" på tysk, "Pierre" på fransk, "Pëtr" på italiensk, og "Piotr" på spansk.
De første årene.
Pjotr Kropotkin ble født den 9. desember 1842 av faren, Prins Aleksej Petrovitsj Kropotkin, og moren Jekaterina Nikolajevna Sulima. Selv om han sto ved streng militærdisplin i hjemmet, var ikke farens miltærkarriere særlig vellykket. Han møtte Pjotrs mor i løpet av en militærkampanje i 1832, og de fikk fire barn. Moren hadde et kunstnerisk talent, og likte å lese, men døde av tuberkulose bare fire år etter Pjotrs fødsel.
Ungdom.
Aleksandr, Kropotkins favorittstorebror, startet i militæret i 1856. Tomrommet broren etterlot seg, ble fylt av Nikolaj Pavlovitsj Smirnov, Kropotkins russiske mentor. Selv om Kropotkin hadde andre mentorer, ble han i størst grad påvirket av Smirnov. Kropotkin var ikke spesielt imponert over gymnaset. Han følte at «alle fagene ble undervist i på den mest tåpelige måte». Men til tross for sitt skolehat maktet han å skaffe seg en utmerket karakter i geometri, og likte historie og geografi svært godt.
I 1857 gikk han inn i tjenestekorpset, hvor han åpent gikk imot de mange formene for autoritetsutøvelse der. På grunn av svære sprang i interessefelt, hadde Kropotkin problemer med å forholde seg til sine medelever. Istedenfor å gå sammen med de andre, brukte han mye tid på å lese bøker og skrive brev. Etter hvert utviklet han en stor interesse for politisk økonomi og statistikk, han utførte også statistiske undersøkelser i nærmiljøet, noe som bragte ham nærmere bøndene. Ellers fortsatte han sin rebelske aktivitet, og som takk ble han idømt noen uker i arrest.
I sitt siste tjenestekorpsår var han nærmere tsaren og hans materielle overdådighet, som han sammenlignet med bøndenes vilkår. Slik mistet han all respekt for tsaren.
Voksenliv.
Grunnet Kropotkins mistillit til regjeringen, unnlot han å avansere i sin påbegynte militærkarriere. Han ville heller inneha en stilling som han kunne forbedre den russiske underklassens sosiale kår fra. Derfor ønsket han seg til Sibir, dit han kom som kosakk-offiser i oktober 1862. Han stod under general Kukel, som Kropotkin anså som svært liberal, og som han håpet kunne igangsette store sosiale omveltninger. En av hans første oppgaver var sekretærarbeid for fengselsreformskomitéen. Han fikk dermed kjennskap til de forferdelige forholdene i fengslene, og sendte inn reformforslag til St. Petersburg. Disse ble ignorert og forkastet.
Senere fikk han samlet inn nok bevis mot en kynisk tjenestemann til å få ham suspendert. Men til Kropotkins store fortvilelse ble han selv forfremmet – samtidig som general Kukel ble fjernet. Dette styrket Kropotkins mistro til regjeringen. Senere så han hvilke elendige forhold arbeiderne i Sibir levde under, og skrev flere kritiske artikler rettet mot regjeringen, i håp om å få satt en stopper for dette.
I 1864 fikk Kropotkin tilbud om geografisk arbeid i en annen region. Han takket ja, lykkelig over endelig å kunne forlate sin post. I 1966 forlot han militæret, etter at han hadde sett militære slakte en liten gruppe flyktende opprørere som ikke utgjorde noen trussel. Samtidig så han hvor ekstreme forholdene i gullgruven Lena var. Han fordypet seg i verker av John Stuart Mill og Pierre-Joseph Proudhon.
Et møte med anarkistiske urmakere i Jura-kantonen i Sveits overbeviste ham at han skulle vie livet sitt til kampen for sosial rettferd. Han sa fra seg prinse-tittelen sin, og gikk så langt som å protestere mot orkester-dirigenter, fordi disse undergravde musikernes individuelle frihet. I Russland deltok han i en hemmelig anarkist-celle, ble arrestert i 1874 og innesperret i Peter og Paul-festningen i St. Petersburg. I 1876 klarte han å flykte, og fra 1879 utgav han avisen "La Revolte" i Geneve. Kropotkin tok seg etterhvert til London, hvor han i 1881 deltok på en internasjonal anarkistkongress som grunnla anarkistenes svarte internasjonale. Etter Lenins død våget han seg hjem igjen, men var ikke politisk aktiv. Han likte ikke det han så av bolsjevismen, og hans onde anelser om sovjet-styret viste seg senere langt på vei å slå til.
Tekster.
Kropotkins arbeid kan deles inn i tre seksjoner: Bøker, pamfletter, artikler og forelesninger. Mens artiklene og pamflettene i all hovedsak dreier seg om revolusjonære slagord og velformulerte avsnitt – i den hensikt å inspirere leseren, er bøkene mer reflekterte og innholdsrike. Enkelte av hans bøker er samlinger av pamfletter, som "En opprørers ord" og "Erobringen av brødet".
Bøker.
Denne lista omfatter bøker skrevet av Kropotkin, ikke samlinger av artikler og pamfletter satt sammen etter hans død. "En opprørers ord" og "Erobringen av brødet" er samlinger av pamfletter og artikler, men satt sammen av Kropotkin selv. Resten av bøkene er selvstendige verk, mens "En anarkists erindringer" er hans selvbiografi.
Eksterne lenker.
Kropotkin, Pjotr
Kropotkin, Pjotr
Kropotkin, Pjotr
Kropotkin, Pjotr
Kropotkin, Pjotr


Budal.
Budal er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag fylke, fra 1837 del av Støren formannskapsdistrikt.
Budal ble skilt ut som egen kommune i 1879. Kommunen hadde ved opprettelsen 585 innbyggere.


Singsås.
Singsås er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag fylke, fra 1837 del av Holtålen (Holtaalen) formannskapsdistrikt. Singsås ligger omtrent midt i mellom Trondheim og Røros.
Singsås ble skilt ut som en selvstendig enhet fradelt Holtålen i 1841. Singsås hadde ved opprettelsen 1 272 innbyggere. 1. januar 1964 ble Singsås slått sammen med Budal, Soknedal og Støren kommuner til den nye Midtre Gauldal kommune. Singsås hadde ved sammenslåingen 1 554 innbyggere.
Elva Gaula, Rørosbanen og Riksvei 30 går gjennom bygda.
Singsås har fire butikker; Coop (Singsås), Arnolds AS (Singsås), Coop (Forstetmoen) og Coop (Kotsøy).
Kjente bedrifter i Singsås er Aune, Digre og Arnolds AS.


Spirituell film.
Spirituell film er en type film hvor metafysiske temaer og fortellinger om det menneskelige potensial er representert. Dette kan være en del av en hvilken som helst filmsjanger, men innholdet tenderer til å handle om det optimistiske og oppløftende, og er derfor som regel om romantiske filmer, fantasy-filmer, komedier eller dramaer.
Typiske plott inkluderer gjerne vennligsinnete romvesener, engler, romanser om reisende i tid, helgener og heltemyter, og skildring av livet etter døden. Spirituell film utforsker temaer som kjærlighetens egenskaper, meningen med livet og døden, fremtidsvisjoner, og om å finne innfallsvinkler til hvem vi er som mennesker og hvorfor vi er her.
Begrepet spirituell film er derfor ikke entydig og er diskutabelt fra film til film.
Noen kjente eksempler på rendyrkete spirituelle filmer er blant annet "What the bleep do we know", "Indigo", "The celestine prophecy" og "I Heart Huckabees". Ellers blir også allerede kjente filmer som "Nærkontakt av tredje grad", "Hawaii, Oslo" og "Matrix" også å betrakte som filmer med en mer eller mindre grad av spirituelt innhold.
Fra film til sosial endring.
Filmprodusenten Stephen Simon lanserte begrepet «spirituell film» (fra engelsk «spiritual cinema») i boken «The force is with you – Mystical Movie Messages that inspire our lives», oktober, 2002.
Med grunnlag i denne boken forsøker Simon å bygge opp en bevegelse for ideen om spirituell underholdning med seminarer og ‘workshops’ kalt «Mystiske filmkvelder» (engelsk «Mystical Movie Evenings»). Simon er grunnlegger og president i firmaet «Moving Messages: The Institute for Spiritual Entertainment, Inc.», et selskap for å utdanne, utvikle og distribuere kinofilm, fjernsynshow, dokumentar, utdannelse- og treningsfilmer med spirituelt innhold. Målet er opplyse og inspirere den enkelte og fremme sosial endring.
Som bevegelse har spirituell film ikke hatt innflytelse på norsk film eller kinopublikumet i Norge ennå, med unntaket av religiøs film, som er en mer ekstrem og eksklusiv variant, og derfor gjerne markedsføres som det.


Trine Skei Grande.
Trine Skei Grande (født 2. oktober 1969 i Overhalla) er en norsk politiker (V). Hun er leder i Venstre fra 2010 og har vært fast innvalgt på Stortinget fra Oslo siden 2005. Fra 2001 til 2005 var hun fast møtende vararepresentant for statsråd Odd Einar Dørum.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Hun gikk samfunnsfaglig linje ved Namsos videregående skole 1986–1988 og har grunnfag i sosialøkonomi fra Universitetet i Trondheim fra 1989, mellomfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1991 og grunnfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1992.
Grande var frilansjournalist i "Namdal Arbeiderblad" 1984–1988, lærer ved Hunn skole i Overhalla i 1989, adjunkt ved Levanger videregående skole 1992–1994, foreleser i sosialfag ved Høgskolen i Levanger i 1993, informasjonssekretær i Norsk Studentunion 1994–1995, generalsekretær i Norges Bygdeungdomslag 1995–1997 og generalsekretær i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner 1997–1999.
I midten av 1990-årene flyttet hun fra Nord-Trøndelag til Oslo, hvor hun bor i dag.
Politisk arbeid.
Grande var leder i Nord-Trøndelag Unge Venstre 1987–1989, valgkampsekretær i Nord-Trøndelag Venstre i 1989, medlem av Unge Venstres sentralstyre 1989–1991, politisk sekretær i Venstre i 1990, kampanjesekretær i Unge Venstre i 1990, leder i Norges Venstrekvinnelag 1990–1992 og medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1991–1995. Grande var senere leder i Oslo Venstre 1997–2000, medlem av Oslo bystyre 1997–2003 og Oslos byråd for kultur og utdanning 2000–2001.
Grande var medlem av Venstres sentralstyre 1990–2000 og 1. nestleder 2000–2010 før hun ble valgt til ny leder etter Lars Sponheim i 2010. Grande er også parlamentarisk leder fra 2009, hvilket hun også var i perioden 2001–2005.


Den afghansk-sovjetiske krig.
Den afghansk-sovjetiske krig'", som pågikk i perioden 1979–89, var en væpnet konflikt mellom regjeringen i Afghanistan (støttet av Sovjetunionen) og opprørere fra "mujahedin".
28. april 1978 gjennomførte det afghanske kommunistpartiet et blodig statskupp der de tok over makten i landet. Disse gjennomførte jordreformer, ga kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. Reformene var moderate sett fra et vestlig ståsted, men var radikale ut fra lokale forhold.
En raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og sterk motstand mot reformene, førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki. I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. Taraki ble drept den 14. oktober 1979, og erstattet med statsminister Hafizullah Amin i en maktkamp. Amin førte en aggressiv politikk og fikk motstandere av regimet skutt. Den 24. desember 1979 rykket sovjetiske styrker inn i Afghanistan. Operasjonen, som gikk under kodenavnet Operasjon Storm-333 og hadde som mål å få fjernet Amin, var vellykket og Amin ble skutt den 27. desember av spesialstyrker.
Den afghanske regjeringen, ledet av Babrak Karmal og støttet av Sovjetunionen, førte en brutal krig mot ulike muslimske og etniske opprørsgrupper etter den sovjetiske innmarsjen. USA og Pakistan økte støtten til mujahedin på grunn av at de sovjetiske troppene i Afghanistan var oppfattet som en trussel mot Pakistan og deretter USAs globale interesser. Saudi-Arabia støttet også gruppene finansielt på grunn av gruppenes muslimske tilhørighet mot den ateistiske Sovjetunionen.
Opprørerne beskrev seg selv som «Mujahedin» ("hellige krigere") og ble av Sovjetunionen kalt «Dushman» ("fiende").
Organisasjonen Maktab al-Khadamat (MAK) ledet av den rike saudi-araberen Osama bin Laden og palestineren Abdul Azzam, førte penger, våpen og muslimske krigere inn i landet med assistanse fra regjeringene i USA, Pakistan og Saudi-Arabia. I 1988 brøt bin Laden, sammen med sine mer militante medlemmer, kontakten med MAK og grunnla al-Qaida for å utvide motstanden mot Sovjet til hele verden. I ettertid har det fra mujahedinsk hold blitt hevdet at de arabiske frivillige, Osama bin Laden inkludert, kom i veien under striden mot Sovjet, og at disse var langt dårligere trente soldater enn de lokale krigerne..
I 1986 ble president Babrak Karmal erstattet med Mohammed Najibullah. Karmal var blitt upopulær fordi han av mange afghanere var sett på som en marionett for Sovjetunionen. Mange mente også at han brøt islamske tradisjoner. Najibullah hadde tidligere ledet den afghanske sikkerhetstjenesten KHAD. Najibullah ville at islamske tradisjoner burde få større betydning i det afghanske samfunnet for å få større folkelig støtte. I 1987 ble det vedtatt en ny grunnlov, som den første siden revolusjonen i 1978. Den siste afghanske grunnloven var på den tiden den fra 1976, som ble vedtatt under styret til Mohammed Daoud Khan. De afghanske kommunistene hadde styrt Afghanistan i over ni år "de facto" uten grunnlov. Grunnloven endret navnet på landet fra Den demokratiske republikken Afghanistan tilbake til Republikken Afghanistan, som var det offisielle navnet før revolusjonen. Offisielt var Afghanistan ikke lenger en sosialiststat, og regjeringen forsøkte også å holde valg, men Mujahedin boikottet valget. Den nye grunnloven erklærte også at islam var den offisielle religionen i Afghanistan, noe som betydde at ingen lov måtte stride mot islam.
Sovjetunionen trakk sine styrker ut av Afghanistan i februar 1989, men fortsatte å støtte den afghanske regjeringen, nå ledet av Mohammed Najibullah. CIA og Saudi-Arabia vedvarte med sin støtte til opprørsbevegelsen mot regjeringen. Etter at Sovjetunionen hadde kollapset, mistet den afghanske regjeringen støtte fra Moskva, og ble senere styrtet 28. april 1992 av opprørerne som inntok Kabul. En islamsk stat ble opprettet, men manglende samhold mellom mujahedin-krigerne begynte å manifestere seg i voldsbruk. En ny borgerkrig startet, denne gangen mellom fraksjoner innenfor mujahedin. Kabul, som hadde vært en ganske fredelig by under de sovjetiske styrkenes tilvære og den sosialistiske regjeringen, ble nå rasert fullstendig av de forskjellige Mujahideen-gruppene.
Mujahedins seiersdag (28. april) var nasjonaldag i Den islamske staten Afghanistan (1992–1996).


Leonard Cohen.
Leonard Norman Cohen (født 21. september 1934 i Montreal, Canada) er en canadisk forfatter, låtskriver, sanger og gitarist.
Han debuterte som poet i 1956 og har siden utgitt flere diktsamlinger, to romaner og en rekke musikkalbum. I tillegg til sin egen diskografi har andre artister gjort over tusen innspillinger av hans sanger. Blant de mest kjente er «Hallelujah», «Suzanne», «First We Take Manhattan» og «Bird on the Wire».
Cohen har gjennom sin karriere nytt større suksess i Europa og i hjemlandet Canada enn i USA. Han opptrådte sist i Norge i august 2012 med en konsert i Bergen og én i Halden.
Tekstene spenner fra romantikk og religion til krig, kjærlighet og politikk. Sangene har av mange blitt oppfattet som depressive, noe en anmelder satte på spissen da han skrev at platene hans burde selges sammen med barberblad. Etter at stemmeleiet sank i løpet av 1980-årene, har Cohens dype stemme og lyse kvinnelige korister nærmest blitt et varemerke.
Biografi.
Leonard Cohen ble født inn i en jødisk middelklassefamilie i Montreal i Quebec-provinsen i Canada. Jødedommen har spilt en betydelig rolle i hans senere åndsverk.
Han debuterte som forfatter i 1956 med diktsamlingen "Let Us Compare Mythologies", og ga deretter ut en rekke diktsamlinger og romaner.
I 1960-årene bodde han vekselvis i Nord-Amerika og på den greske øya Hydra, hvor han kjøpte et hus og etter hvert flyttet sammen med den norske kvinnen Marianne Jensen (senere Ihlen), som senere inspirerte sangen «So Long, Marianne». Hun er avbildet i dette huset på baksiden av omslaget til platen "Songs from a Room". Marianne var tidligere gift med forfatteren Axel Jensen, og modellen for «Lorenzo» i romanen "Joacim" (1961) er ifølge Jensen Leonard Cohen.
Cohens bøker ble godt mottatt av kritikere og publikum – men de betalte ikke husleia, som han selv formulerte det. Han tonesatte diktene sine. Judy Collins, som hadde spilt inn noen av sangene hans, overtalte ham til selv å fremføre dem offentlig – og i 1967 debuterte han som plateartist på Columbia Records med albumet "Songs of Leonard Cohen".
Samlingen "Selected Poems" ble tildelt den canadiske generalguvernørens litteraturpris i 1969, men Cohen takket nei.
I 1986 hadde han en gjesteopptreden i en episode av fjernsynsserien "Miami Vice".
I 1988 sørget albumet "I'm Your Man", som toppet VG-lista dette året, for et kommersielt comeback. Kirkelig Kulturverksted lanserte i 1993 hyllestalbumet "Hadde månen en søster: Cohen på norsk".
I 1994 trakk Cohen seg tilbake til Mount Baldy Zen Center i California, et kloster for rinzai zen-buddhisme. Etter to år ble han ordinert som munk og fikk navnet "Jikan", den tause. Mot slutten av oppholdet slapp hans livslange depresjon taket, og han forlot klosteret i 1999 og slo seg ned i Los Angeles.
I 2005 havnet Cohen i en opphetet rettstvist med sin forhenværende forretningsfører og et amerikansk investeringsselskap pga. mislighold av artistens pensjonsfond. Han ble tilkjent erstatning, men fikk ikke tilbake pengene.
I 2006 utgav kjæresten Anjani Thomas soloalbumet "Blue Alert", som de skrev og produserte sammen.
Cohen ble i 2008 tatt opp i Rockens æresgalleri med følgende ord fra Lou Reed: «Without question one of the most important and influential songwriters of our time, a figure whose body of work achieves greater mystery and depth as time goes on.»
Et nytt studioalbum fra Cohen har vært under produksjon, og siden 2008 har han turnert Nord-Amerika og Europa. Han innledet sin verdensturne i Canada i mai 2008, offisielt i Toronto 6. juni og opptrådte i Norge fire ganger i 2008–2010.
Bibliografi.
Cappelen gav i 1988 ut samlingen "Kjærlighet og hat: utvalgte dikt", til norsk ved Håvard Rem (som også gjendiktet "The Energy of Slaves").
En upublisert roman, "The Ballet of Lepers", er deponert hos universitetsbiblioteket i Toronto.
Diskografi.
De tre første albumene kom i remastret utgave med bonusspor i 2007.


Bjørnørfolket.
Bjørnørfolket er en 5 binds gårds- og slektshistorie for tidligere Bjørnør kommune, dvs Osen og Roan kommuner og Stoksund-delen av Åfjord kommune.
Hovedforfatter for verket er Sigurd Brattgjerd. Verket er utgitt av Bjørnør bygdeboknemnd. "Bjørnørfolket" inneholder mye verdifull informasjon for dem som driver med slektsforskning.


Arkiv.
Ordet arkiv har flere betydninger. (1) Dokumenter mottatt eller skapt av en virksomhet som en del av virksomhetens virkeområde (også kalt "enkeltarkiv"). (2) Et oppbevaringssted for enkeltarkiv, det vil si lokalet eller bygningen. (3) Arkivtjenesten i en virksomhet, dvs. den enheten som utfører arkivoppgaver. (4) En arkivinstitusjon eller et annet samlingssted for flere enkeltarkiver (også kalt arkivdepot).
Ordet arkiv er gresk (arché) og betyr opprinnelig styresett eller orden. (Sammenlign med ordene an-arki og mon-arki.)
Skillet mellom arkiv, bibliotek og samling (dokumentsamling) kan kort forklares ved at et arkiv består av brev eller dokumenter som er blitt til som ledd i en bedrifts eller et (offentlig) organs virksomhet. Arkivdokumentene er ofte samlet innenfor en sak og er i liten grad mangfoldiggjort (består ofte av unike dokumenter, men rundskriv og andre mangfoldiggjorte dokumenter kan også inngå i et arkiv). Et bibliotek består av en samling av mangfoldiggjorte dokumenter (bøker, tidsskrifter). En samling kan ofte bestå av unike dokumenter, men disse er da samlet ut fra et annet perspektiv enn å dokumentere en prosess eller en saksbehandling. Eksempelvis vil en samling av brev fra en (kjent) person over mange år normalt ikke kalles et arkiv dersom de er samlet inn i ettertid.
Både privatpersoner, bedrifter og offentlige organer har arkiver i varierende grad. Men det er bare offentlige organer som er pålagt å ha arkiv etter bestemte regler for å dokumentere sin virksomhet. Reglene om dette er samlet i "Arkivloven" og "Arkivforskriften".
Arkiv og arkivserier.
Et offentlig organ – eksempelvis en kommune – kan ofte ha et arkiv som består av 30-50 arkivserier i aktiv bruk.
Arkivnøkkel.
Fra gammelt av har arkivdokumenter vært arkivert kronologisk, det vil si i den tidsriktige rekkefølge de kommer inn til arkivskaperen. Utover på 1900-tallet økte mengden av dokumenter og det oppsto et behov for å kunne ha en sammenheng mellom dokumenter som omhandlet samme sak. Dermed oppsto saksbegrepet. Men dette rev på en måte grunnen vekk under det kronologiske prinsippet, og man måtte finne en annen måte å sortere på.
På 1930-tallet tok man i bruk den første arkivnøkkelen – "Roalds arkivsystem" – oppkalt etter presten Karl Roald fra Stranda som presenterte sitt arkivsystem i 1935. Prinsippet bygger på at man samler saker etter sitt innhold. Roalds arkivsystem ble for kommunenes del videreutviklet med Norges Herredsforbunds arkivnøkkel på 1950-tallet som er omarbeidet og revidert en rekke ganger av Norske Kommuners Sentralforbund (NKS) og fra ca 1990 Kommunenes Sentralforbund (KS), nå kalt "K-koder". Staten benytter tilsvarende en felles arkivnøkkel for statsforvaltningen.
Arkivskaping.
I hovedsak vil arkiver ha en aktiv fase hvor arkiver skapes og er i daglig bruk. Deretter går de over i en inaktiv fase til s.k. bortsettingsarkiv og arkivdepot hvor det ikke lenger skal legges til nye dokumenter, men hvor det skal være mulig å finne tilbake til tidligere saker og saksbehandling. Et viktig prinsipp i arkivarbeidet er at et avsluttet arkiv skal bevares i den orden det er skapt. Det skal ikke suppleres i ettertid, og den opprinnelige ordningsrekkefølgen skal bevares. Dette grunnfestede prinsippet kalles "proveniensprinsippet". Det snakkes om en indre og en ytre proveniens. Å bevare den indre proveniens vil si å bevare ordningsrekkefølgen og den indre orden i arkivet. Å bevare den ytre proveniens vil si å beholde arkivet som en selvstendig enhet som ikke skal blandes sammen med eller sorteres inn i et annet arkiv.
Metadata.
Når et arkiv settes bort som avsluttet, må det alltid være tydelig merket med hvem som har skapt arkivet (arkivskapende organ), i hvilken tidsperiode det er blitt til, og øvrige opplysninger om hva slags arkiv det er. En dokumentsamling – arkiv – uten nøyaktige opplysninger om dette er av liten verdi. For eksempel vil et godt bevart kommunestyrevedtak om en bestemt sak være forholdsvis verdiløs dersom det ikke framgår hvilken kommune det er vedtatt i, eller når vedtaket er gjort. Data som beskriver dokumentene kalles metadata.
For de enkelte saksdokumenter vil det blant annet bevares opplysninger om dato for mottak/utsendelse, brevets påførte dato, navn og adresse på avsender/mottaker, saksbehandler, avdeling osv.
Arkivdepot.
Forskriftene til Arkivloven som ble satt i verk fra 1999 pålegger alle offentlige organ å ha en ordning med arkivdepot, det vil si en oppbevaringsordning for eldre og avsluttede arkiver. For statsetatene har riksarkivet og statsarkivene denne oppgaven, mens kommunene kan opprette egne ordninger. De fleste kommunene i Norge er tilsluttet et Interkommunalt arkiv (IKA-er) som finnes i de fleste fylker eller regioner, men enkelte kommuner (Oslo, Bergen, Trondheim bl.a.) har egne byarkiv.
Elektroniske arkiver.
Utviklingen av datamaskiner og digital lagring av opplysninger har i stor grad revolusjonert arkivarbeidet fra 1990-tallet. Elektroniske journaler har vært i bruk siden slutten av 1980-tallet, og en del standardiserte saksbehandlingtyper har også blitt arkivert elektronisk i ulike typer databaser siden da. Fra 1990-tallet har det blitt utviklet bedre systematikk rundt elektronisk lagring også av saksarkiver. Dette baseres i stor grad på skanning av papirbaserte brev, konvertering til egnet og godkjent filformat (for eksempel TIFF eller JPG-format) og lagring av skannede dokumenter, konverterte HTML-dokumenter, eposter og brev skrevet i tekstbehandlingssystem (Word) i samme database og med elektronisk kobling til den elektroniske journalen.
Regelverket rundt elektronisk arkiv er i stadig utvikling. Prisippet er godkjent i arkivverkets tekniske kravspesifikasjon NOARK-4 (Norsk Arkivsystem, versjon 4) og vil bli mer utførlig beskrevet i den kommende versjon 5 som vil bli lagt fram sannsynligvis i 2008. For tiden gjelder at alle arkivverdige dokumenter skal lagres som PDF/A. Dette formatet skal alle som selger Noarkløsninger tilby.
Forholdet til offentlighetsloven.
"Offentlighetsloven" i Norge har bestemmelser om at alle saksdokumenter i den offentlige forvaltningen i utgangspunktet skal være offentlige og kunne leses av alle (med endel unntak, bl.a. for personlige, taushetsbelagte opplysninger). Dette setter store krav til arkivene i offentlige organer slik at offentligheten kan ha innsyn i dokumentene og kunne finne fram på en enkel måte.
Arkivplan.
Alle offentlige organer skal beskrive sine arkiver og sitt arkivarbeid i en arkivplan. Dette er bestemt i Arkivforskriften. Arkivplanen skal vise
Hensikten med å ha en arkivplan er at den skal gi en oversikt over hva organet har av arkivmateriale og på hvilken måte det er organisert slik at ettertiden kan finne fram i det som ellers ville være en utligjengelig samling av dokumenter.


Asbjørn Halvorsen.
Asbjørn Halvorsen (født 3. desember 1898 i Sarpsborg, død 16. januar 1955 i Narvik) var en norsk fotballspiller, og senere generalsekretær i Norges Fotballforbund. Han regnes som arkitekten bak det berømte Bronselaget fra 1936.
Fotballspilleren.
Som aktiv spiller ble Halvorsen Norgesmester med Sarpsborg i 1917. På tross av at han var 18 år var han allerede lagkaptein. Han spilte også 19, og var blant annet med på Norges seier over i OL i 1920.
Fra 1922 til 1934 spilte Halvorsen midtstopper for den tyske klubben Hamburger Sportverein, hvor han ble tysk mester to ganger. Han var etter hvert både kaptein og spillende trener for det tyske storlaget, og klubbens eneste æresmedlem på den tiden. I Tyskland gikk han under kallenavnet «Assi».
Lederen.
Han ble i 1934 ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble også leder av landslagets uttakskomité, og fungerte som landslagstrener i årene før krigen.
Med Halvorsen som trener og uttaksansvarlig, tok det norske fotballandslaget bronsemedalje i Berlin-OL, og kvalifiserte seg til VM i 1938 – Norges første og eneste deltagelse i et VM-sluttspill før 1990-tallet.
Under krigen var Halvorsen en av lederne for den norske idrettsboikotten, og ble satt i konsentrasjonsleir på Grini, før han ble flyttet til lignende leire i Alsace og i Hamburg – byen han tidligere spilte fotball i. En gammel HSV-lagkamerat, Otto «Tull» Harder, var vakt i flere konsentrasjonsleire, og det har gått rykter om at Halvorsen og Harder møttes som vakt og fange.
Etter krigen fortsatte Halvorsen som generalsekretær i NFF fram til sin død i 1955.


Alexandra av Hannover.
HKH Prinsesse Alexandra Charlotte Ulrike Maryam Virginia av Hannover ("Alexandra Prinzessin von Hannover") (født 20. juli 1999 i Vöcklabruck) er den eneste datteren av prins Ernst August av Hannover og prinsesse Caroline, født Caroline av Monaco. Hun har halvsøsken fra begge foreldrenes tidligere ekteskap.
Hun er barnebarn av fyrst Rainier III av Monaco, Grace Kelly, prins Ernst August IV av Hannover og Ortrud av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Gjennom sistnevnte er hun i familie med det dansk-norske kongehuset. Hun er tippoldebarn av keiser Vilhelm II av Tyskland. Gjennom ham nedstammer hun også fra dronning Victoria av Storbritannia, den siste britiske monarken av hennes slekt, huset Hannover. I mannslinje (agnatisk) var den siste britiske monarken blant hennes forfedre Georg III av Storbritannia.
Hennes fulle titler er "prinsesse av Hannover, hertuginne av Braunschweig og Lüneburg, kongelig prinsesse av Storbritannia og Irland". Den siste tittelen fikk hennes farfar tildelt i 1914 (kort etter sin fødsel) av kong Georg V av Storbritannia, ble fratatt gjennom "Titles Deprivation Act" i 1917 og fikk den på nytt tildelt av sin egen far i egenskap av overhode for huset Hannover i 1931.
Hun er nr. 3 (etter sin far, som pretendent, og sine to eldre brødre) i huset Hannovers arvefølge til tronene i Hannover, Storbritannia og Irland, men Hannover er en del av republikken Tyskland og Storbritannia og Irland anerkjenner ikke familiens krav på tronen. Som etterkommer etter Sophia av Hannover er hun likevel arveberettiget til den britiske tronen, men inntar en plass lenger ned på listen sammen med de andre etterkommerne etter dronning Victoria. Hun er også den 5. i arvefølgen til Monacos trone.


Harald Hennum.
Harald Hennum (født 29. mai 1928, død 14. oktober 1993) var en norsk fotballspiller. Han spilte for Frigg og Skeid, og var en av norsk fotballs største profiler på 1950-tallet. Som Skeid-spiller ble han cupmester fire ganger, og ble eliteseriens toppskårer i sesongen 1954/55.
Hennum spilte også på, og fikk til sammen 43 A-landskamper. Han scoret 25 landslagsmål, og er med det nummer tre på landslagets scoringsstatistikk – og spilleren med flest landslagsmål etter krigen. Han scoret fire mål i en privatlandskamp mot DDR i 1958.
Hennum spilte bandy i tillegg til fotballen og fikk med seg en landskamp i denne idretten.


Manikeisme.
Spredningen av manikeismen 300-500 e. Kr.«I et bredt religionshistorisk perspektiv kan man si at manikeismen representerer en ny type religion, en religion som er bevisst stiftet som en universell verdensreligion der hele den tidligere religionshistorien er innreflektert».
Manikeisme er betegnelsen på en dualistisk religion med gnostiske trekk, grunnlagt av Mani (ca. 216–276), og som ble en verdensreligion med utbredelse fra så langt øst som i Quanzhou i Kina og vest til Nordafrika. Ved å være en skriftreligion med syv bøker var det fra tidlig av manikeismens selvforståelse at den fullendet buddhismen, zoroastrismen og kristendommen og deler av jødedommen.
Lys og mørke: manikeisk dualisme.
Ifølge manikeismen danner lys og mørke to adskilte riker uten opprinnelse – de har eksistert ved siden av hverandre innen verden ble formet. Disse riker har ensdannede strukturer. "Storhetens Fader" er konge over lysets rike (jfr. himmelriket), men er samtidig helt identisk med dette lysrike. Også mørkets rike har en konge (jf. helvete).
Det lysbringende riket var basert på fred, mens det mørke riket var i konflikt med seg selv.
Urmennesket nedstammer fra en opprinnelig krig mellom Storhetens Fader og kongen over mørkets rike. Adam og Eva var skinnbilder skapt av mørket, men alle etterfølgere, menneskene, inneholder også lyspartikler, og Jesus, lysglansen, sendes ut for å påminne menneskene om dette. Som apostler regnes også Noah, Enok, Sem, Abraham, Buddha og Zarathustra.
Opprinnelse, utbredelse og oppløsning.
a> i det som nå er det vestlige Kina.
Mani vokste opp i Babylon i et elkesaittisk miljø. (Elkesaittene eller elchaseerne var en jødiskristen sekt som omkring 100 e.Kr. ble stiftet i det nordlige Palestina eller Syria av profeten Elchasai.) Etter to visjoner følte han seg omkring 240 kalt til å utvikle sin egen gnostiske lære. Han dro til India, og etter sin hjemkomst underviste han i Iran og Babylon. Han ønsket å forkynne sin lære til hele menneskeheten, og skrev selv en rekke bøker på arameisk og middelpersisk. Han hadde svært gode kunnskaper om religioner i sin samtid, medregnet kristendommen og mahayanabuddhismen.
Mani påstod å ha mottatt flere åpenbaringer og fremholdt sin lære for sasaniderkongen Sjahpur I. Han fikk tillatelse til å forkynne sin lære over hele landet. Senere, under kong Bahram I, ble forkynnelsen møtt med motstand og han ble til sist satt i fengsel og døde der.
Hans lære ble spredt vidt omkring; i Europa ble den en konkurrent til den unge kristendom. For eksempel var kirkefaderen Augustin tilhenger som «hører» ("auditor") i en årrekke. Han ble senere en kritiker av læren. Manikeismen forsvant etterhvert, men kan ha levt videre i hemmelighet også etter at den ble undertrykt i Romerriket.
Spor og influenser, nymanikeisme.
Selv om manikeismen døde ut, etterlot den seg spor innen tendenser i kristenheten og fremfor alt i islam. Selv den kinesiske daoismen kan ha tatt et visst inntrykk av den, og verdensreligionen bahai, som ble til i samme område som manikeismen, har visse lignende trekk. I dag finns det også en nymanikeistisk bevegelse som forsøker å blåse nytt liv i religionen.
Hellige tekster.
Mani skrev selv syv tekster, som ble regnet som manikeismens kanoniske bøker, men som i vår tid bare er kjent i små bruddstykker. De syv er "Evangeliet", "Skatten", "Fortellingen", "Mysteriene", "Kjempene", "Brev" og "Salmer og bønner". Disse syv er skrevet på syrisk; i tillegg skrev han "Sjabuhragan" på mellompersisk og en billedbok kjent under navnet "Bildet". I tillegg er noen av hans tekster kjent fra kristne teologers gjendrivelser av Manis lære, slik som det omfattende lærebrevet "Brevet om det grunnleggende" ("Epistulam Fundamenti"), som Augustin viet et helt motskrift til: "Contra Epistulam Fundamenti".
Den viktigste teksten som ikke er skrevet av Mani er «"Køln-kodeksen"» ("Om hans legemes tilblivelse"), som ble publisert i 1969, og består av en kompetent sammenredigering av av utdrag fra skrifter av forskjellige manikeiske lærere, i tillegg til noen utdrag fra Manis egne skrifter.


Handlevogn.
En handlevogn med bæreposer fulle av dagligvarer
En handlevogn er ei trillevogn til å frakte varer i. De har blitt et fast inventar i dagligvarebutikker, supermarkeder og andre selvbetjente butikker. Handlevognene er som oftest laget av metall eller plast. Handlevogner er designet slik at de kan bli kjørt inn i hverandre bakfra. Det gjør at de tar mindre plass og det blir lettere å frakte mange handlevogner om gangen.
Historie.
Den første handlevognen ble introdusert den 4. juni 1937. Den var oppfunnet av Sylvan Goldman, eier av et supermarked i Oklahoma City, og med hjelp av mekanikeren Fred Young som monterte den. Oppfinnelsen ble ingen umiddelbar suksess. Etter å ha leid inn flere modeller til å bruke handlevognen i butikken ble handlevognen mer populær. Goldman fortsatte å gjøre forandringer på vognen da han fant ut at jo større kurven er jo mer kjøper kundene. Goldman ble mangemillionær fordi han krevde royalty for alle handlevogner i USA frem til pantentet gikk ut.
Hjul.
En vanlig handlevogn har fire hjul. Hjulene er små og beveger seg uavhengig av hverandre.
Kurven.
Kurven er stor og dyp for å få plass til mange varer. Kurven er et gitter slik at vognen ikke blir for tung. Lenger fremme har kurven mindre høyde og bredde. Bakerst er veggen festet til et primitivt sett med hengsler slik at handlevognene kan skli lett inn i hverandre.
Håndtak.
Håndtaket er plassert bakerst på vognen. Det er et plastrør som strekker seg i bredden. Håndtaket har ofte forretningens logo eller slagord trykt på.
Oppbevaring.
Om dagen når forretningen handlevognen tilhører er åpen er handlevognene fritt tilgjengelig for kundene. Da er de som oftest plassert inne i lokalet nær inngangen, eller på utsiden i et skur. Om natten blir handlevognene oppbevart inne i forretningens lokale eller låst fast i skuret.
Betaling for bruk av vognene.
Mange forretninger kreves det at kunden må betale et depositum for å få lov til å bruke vognen. Depositumet er som regel på ti kroner. Betalingen foregår ved at brukeren legger på en ti-kroners mynt i en låsemekanisme som er festet på vognens håndtak. Låsemekanismen låser vognen til en annen vogn. Når mynten er lagt på blir vognen frigjort fra den andre vognen. Dette blir gjort for å forhindre tyveri av vognene.
Tyveri.
Tyveri av handlevogner er et stort problem for butikkene som eier dem. Beregninger viser at det på verdensbasis stjeles handlevogner for mer enn 800 millioner USD hvert år. Stjålne handlevogner blir ofte funnet i bekker og skråninger. Hjemløse personer i urbane strøk bruker ofte handlevogner til å frakte eiendelene sine med. Løsninger på problemene kan være å la kundene betale et depositum eller å gjøre slik at vognene ikke kan komme ut av butikken ved å ha smale dører.


Låtskriver.
Låtskriver, på engelsk ofte kalt "singer/songwriter", er en type populærartist som lager tekst og/eller musikk til sanger, særlig poplåter, enten for å fremføre dem selv eller for å gi sangene til andre artister.
Låtskriveren representerer en musikalsk sjanger innen viserocken som ble etablert i 1960-åra, med vekt på autentisitet, integritet og personlig engasjement i tekster og framføring.
Singer/songwriter-stilen som startet på 1960-tallet hadde fremtredende representanter som Bob Dylan og Joan Baez, og ble videreført av Neil Young, Leonard Cohen, Randy Newman, James Taylor, Nick Drake, Joni Mitchell, Cat Stevens og flere. I dag domineres sjangeren av Ryan Adams, Josh Rouse, Damien Rice og andre.
I Norge kan blant annet disse regnes som utøvere innenfor denne låtskrivertradisjonen: Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik, Ole Paus, Anne Grete Preus, Bertine Zetlitz, Jonas Fjeld, Unni Wilhelmsen, Tore Andersen og Henning Kvitnes. Mange låtskrivere i Norge er medlemmer av NOPA (Norske Populærautorer), en forening for underholdningskomponister og sangtekstforfattere.
Låtskriveren mottar royalty, en type salgsvederlag, for hver gang vedkommendes verk utnyttes forretningsmessig, det vil si hver gang sangen selges som plateinnspilling eller digital lydfil, når den framføres på konsert, i radio, fjernsyn og så videre.


Olav Nilsen.
Olav Nilsen (født 24. januar 1942) er en tidligere norsk fotballspiller. Nilsen begynte karrieren som midtbanespiller, senere var han spiss og storscorer, før han avsluttet karrieren som midtbanespiller. Han spilte 62 for Norge, og scoret 19 landslagsmål – deriblant ett av målene da Norge slo Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965.
På klubbnivå spilte Nilsen for Viking, og var nøkkelspiller og kaptein da Stavanger-klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1970-tallet. Han var med på å vinne tre strake seriemesterskap i perioden 1972 til 1974, og fikk kallenavnet «Olav Viking» av supporterne. I sin første sesong for Viking ble han cupmester i 1959. 15 år senere var han med på å tape cupfinalen mot Skeid Fotball i sin aller siste sesong.
Etter at han la opp som spiller etter sesongen 1974, trente han Viking da de vant sitt fjerde seriegull på rad i 1975. Olav Nilsen, ble æresmedlem i Viking fra 1979.


Bybranner i Trondheim.
Trondheim har en rekke ganger vært rammet av større eller mindre bybranner. De største man kjenner omfanget av er bybrannene i 1681, 1708, 1841 og 1842.
Nyere tid.
Byggene i Fjordgata etter brannen i 2007.
I årene 2002–2004 ble Trondheim rammet av i alt fire større branner i bysentrum. Alle disse brannene rammet bygninger oppført på 17- og 1800-tallet.


Kjell Kaspersen.
Kjell Kaspersen (født 7. april 1939) er en tidligere norsk fotballspiller. Han var mangeårig keeper på, og spilte 34 kamper for det norske. Han ble seriemester i 1966, og ble kåret til årets spiller på VG-børsen i 1964.
«Kasper» spilte 34 A-landskamper for Norge. I en privatlandskamp mot i 1965 scoret han på straffespark. Han er den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget.
14. mai 1968 spilte Kjell Kaspersen og «Ballgutta» inn singleplaten "Fotballsommer"/"Goalgetter Gustav". Tekster og melodier var skrevet av Fredrik Friis. De ble utgitt på singlen Columbia 45GN 1807.
Kaspersen var gift med Lill-Babs og er far til programlederen Kristin Kaspersen.
Eksterne lenker.
Kjell Robert «Kasper» Kaspersen 70 år –


Finn Seemann.
Finn Ludvig Seemann (født 18. oktober 1944, død 7. september 1985) var en norsk fotballspiller. Han spilte 15 kamper og scoret fire mål for det norske, og spilte for en rekke klubber både i Norge og utlandet.
Seemann startet fotballkarrieren i Lyn, hvor han ble seriemester i 1964. Høsten 1965 ble han proff i den skotske klubben Dundee United. Etter to sesonger i Skottland dro han til nederlandsk fotball hvor han spilte for DWS Amsterdam og FC Utrecht, og bodde også en periode i USA før han returnerte til Lyn i 1975. Han har også spilt for Vålerenga, Sarpsborg og Bækkelaget.
Seemann omkom i en bilulykke i 1985.


Tinnheia.
I øst grenser Tinnheia til Grim og i vest til Slettheia og Hellemyr.
Sammen med Slettheia er Tinnheia den bydelen (utenom Kvadraturen/Eg) som har størst innslag av blokk-leiligheter.
I sentrum av Tinnheia ligger Tinnheia torv med flere butikker. Barneskolen heter Karl Johans Minne skole og har ca 250 elever.
Veien opp til Tinnheia fra øst følger Gamle Flekkerøyvei fra Møllevannsveien. Veien bytter navn til Tinnheiveien etter Kolsberg, der går også grensen mellom bydelene Grim og Tinnheia.
Se også.
Grunnkretser i Kristiansand kommune, en artikkel som viser den offisielle inndelingen av bydelene i Kristiansand.


Terje Kojedal.
Terje Kojedal (født 16. august 1957 på Røros) er en tidligere norsk fotball- og ishockeyspiller. Kojedal vokste opp på Storhamar, Hamar Vest, hvor han spilte ishockey for Storhamar Idrettslag.
Han fikk med seg litt over 100 ishockeykamper som back/løper for Storhamar i perioden 1973–1980, før han til slutt valgte fotballen og Ham-Kam. Her var han forsvarsspiller, og spilte 66 for Norge. Han var med på det norske OL-landslaget som deltok i Los Angeles-lekene i 1984.
I den hjemlige serien spilte Kojedal hele sin karriere i Hamarkameratene. Han hadde også et fire år langt proffopphold i fransk fotball, hvor han spilte for klubbene FC Mulhouse og UC Valenciennes. Han la opp etter å hjulpet Ham-Kam til opprykk i 1991, men gjorde et lite comeback på slutten av 1992-sesongen, for at laget skulle slippe inn færre mål.
Kojedal scoret ett landslagsmål – i kampen mot i 1989 som Norge vant 4–1.


Mujahedin.
Mujahedin (arabisk: مجاهدين) er flertallsform av mujahid (arabisk: مجاهد), som betyr «en som strever», en som deltar i Jihad dvs. bestrevelse, men er ofte oversatt som «hellig kriger».
Mujahedin skrives også "Mujahideen", "Mujahedin", "mujahedeen", "mujahedīn", "mujahidīn", "mujaheddīn" og andre versjoner.
Mujahedin i Afghanistan.
Den mest kjente, og fryktede, mujahedinen var de forskjellige løselig allierte motstandsgruppene som kjempet mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan mellom 1979 og 1989, og som så kjempet mot hverandre i den følgende borgerkrigen. Disse ble først og fremst finansiert, væpnet og opplært av USA (under presidentene Jimmy Carter og Ronald Reagan), Pakistan og Saudi-Arabia. Reagan henviste til disse mujahedin som «frihetsforkjempere... som forsvarer prinsippene om uavhengighet og frihet som danner grunnlaget for global sikkerhet og stabilitet.» I vestlig populærkultur er mujahedinen framstilt positivt i filmene "I skuddlinjen" og "Rambo III".
Afghanistans motstandsbevegelse oppstod i kaos og i begynnelsen ble den finansiert lokalt av regionale krigsherrer. Etterhvert som krigføringen ble mer sofistikert, økte støtten og koordinasjon mellom regionene tiltok. Til slutt ble det inngått en allianse mellom syv mujahedingrupperinger, som dannet den politiske blokken Islamic Unity of Afghanistan Mujahedin.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989, ble Mujahedin delt i to løselig allierte fraksjoner, Nordalliansen og Taliban, som deretter kjempet seg imellom om kontrollen i Afghanistan.
En av mujahedinene fra Nord-Alliansen, Hamid Karzai, ble satt inn som leder av den første interim-administrasjonen i 2001, ble satt inn som president i interim-regjeringen i 2002, og valgt ved Afghanstans første offisielle frie valg i 2004.
Mujahedin i Irak.
Senere har begrepet blitt brukt av og satt på gerilja som bekjemper den amerikanske okkupasjonen av Irak. Motstandskjempere som blir kalt mujahedin kommer både fra sunni- og sjiamuslimske miljøer. Begrepet blir særlig brukt om krigerne som sto imot beleiringen av Fallujah i april 2004.


Storlandet.
a>. Midt i bildet er "Maihaugen kurs og konferansesenter."
Storlandet er ei bygd i Gjemnes kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Bygda ligger på nordsiden av Gjemnes-halvøya og strekker seg fra Høgset og fastlandsforbindelsen til Kristiansund (Krifast) i øst, til grensa til Eide kommune i vest.
Storlandet ligger mellom Kvernesfjorden og en fjellrekke med toppene Stokknoken (ca. 800 moh.), Storfjellet og Harstadfjellet (> 1000 moh.). I dalene og under toppene ligger det mindre fjellvann, og i de fleste av disse er det brukbart med aure. Sortavatnet er ett av fjellvannene.
Tidligere var Storlandet ei jordbruksbygd, men mange gårdsbruk er nå lagt ned eller forpaktet bort. Storlandet er i dag ei typisk pendlerbygd, der den yrkesaktive befolkning pendler ut av bygda, til Molde eller Kristiansund for å jobbe.
Selv om Storlandet ligger i Gjemnes kommune er det kortere vei til kommunesenteret i Eide kommune, enn til Batnfjordsøra, kommunesenteret i Gjemnes.
Tine Meierier avd Høgset er den største arbeidsplassen i bygda, meieriet ble vedtatt lagt ned av Tine, sommeren 2012. I tillegg ligger "Høgset kai" i utkanten av bygda. Det eneste aktive kulturelle samlingspunkt for bygda er "Storlandet Ungdomshus" U.L Framskritt, som ligger midt i bygda, mellom Høgset og kommunegrensen til Eide.
"Maihaugen kurs og konferansesenter" eies og drives av menigheten "Troens Fellesskap". Det var tidligere et leirsted for en kristen organisasjon og ligger ved Stokke, midt på Storlandet.


Nero.
Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), født "Lucius Domitius Ahenobarbus", også kalt (50–54 e.Kr.) "Nero Claudius Drusus Germanicus", var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynasti i Roma. Den 25. februar i år 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius.
Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet "Nero Claudius Caesar".
Han overtok tronen 13. oktober år 54. I 66 la han til tittelen Imperator til navnet sitt. Nero var en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert hans mor, hans bror Britannicus, minst én av hans koner, vedkommendes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord av sin elev Nero. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske Olympiske Leker, som han ofte deltok i, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant. Neros liv endte i 68 med at hans livgarde konspirerte i å drepe ham, men Nero begikk selvmord før dette skjedde, med ordene "Hvilken kunstner verden mister i meg". Elskerinnen Claudia Acte hadde ansvaret for begravelsen hans. Nero var den siste keiseren av den juliske slekt, og etter Neros død brøt det ut borgerkrig i Roma, som etter tre keisere på ett år resulterte i at general Vespasian ble keiser i 69 og grunnla et nytt romersk dynasti, det flaviske.
For ettertiden har Nero tradisjonelt stått som én av «historiens verste tyranner». Da Roma brant i år 64, fikk de kristne skylden og det brøt ut en vedvarende kristenforfølgelse. Ifølge en seiglivet legende, grunnet en tvetydig passasje av Tacitus, skal Nero selv ha tent på Roma for å få en unnskyldning for å utvide sitt keiserlige palass. Dette gjorde han også, men et stort hat mot alt som minnet om Neros regjeringstid som keiser sørget for at hele hans praktfulle keiserlige kompleks var jevnet med jorden innen få år.
I middelalderen oppstod legenden om at hans gjenferd hjemsøkte valnøtt-treet som vokste der asken hans var gravd ned. Ravnene som holdt til i treet om nettene, ble tolket som demoner som pinte ham for hans forbrytelser. Da pave Paschalis II bygde den første kirken her i 1099, ble treet hugd ned, og dermed forsvant også spøkeriet.
a>s maleri "Kristendommens fakler" fra 1876 framstiller Neros dekadente livsførsel og brutale behandling av de kristne i 1800-tallets romantiske stil.


Lars Bohinen.
Lars Roar Bohinen (født 8. september 1969 i Vadsø) er en norsk tidligere fotballspiller, sportsdirektør i Stabæk og nå ekspertkommentator i TV 2-sporten. Han var midtbanespiller, og var utenlandsproff i en årrekke, blant annet i klubbene Young Boys Bern, Nottingham Forest og Blackburn. Bohinen fikk også 49 kamper for, der han blant annet huskes for deltagelsen i fotball-VM i 1994 og målene mot i 1991 og i 1993.
Bohinen var en «klubbnomade». Han spilte seniorfotball for elleve forskjellige klubber. I Norge var han innom Bærum, Lyn, Vålerenga (to perioder), Viking og Lillestrøm. Han spilte også for en rekke klubber i utlandet – først for sveitsiske Young Boys Bern, senere for de engelske klubbene Nottingham Forest, Blackburn og Derby, og til slutt i de danske klubbene Lyngby FC (nå Lyngby Boldklub) og Farum. Han avsluttet karrieren i Vålerenga i 2003.
Bohinen fikk 49 A-landskamper for, og skåret ti landslagsmål – deriblant to flotte scoringer i seirene over i 1991 og i 1993. Han spilte i samtlige av Norges kamper i fotball-VM i 1994.
I 1995 skapte Bohinen avisoverskrifter da han valgte å boikotte privatlandskampen mot i protest mot de franske prøvesprengningene i Stillehavet, og fikk både ros og kritikk for sitt engasjement.
Etter endt karriere som aktiv fortsatte Bohinen i Vålerenga, der han arbeidet som sportslig administrativ leder. I januar 2007 ble han fristilt etter eget ønske, og gikk deretter over i stilling som sportsdirektør i Stabæk. Der fratredde han stillingen, også etter eget ønske, i juni 2009 for å spare klubben penger.
I januar 2010 fikk han jobb som fotballekspert i TV 2. Han spiller fortsatt fotball, nå som old-boys i Bærum.
Bohinen er fetter til fotballspilleren Sigurd Rushfeldt.
I 2011 deltok han i sesong 7 av TV2-programmet Skal vi danse, der han konkurrerte sammen med den profesjonelle danseren Alexandra Kakurina, der han tilslutt endte på en tredje plass.


Hjort.
Hjort ("Cervus elaphus", dansk og svensk: "kronhjort") tilhører familien hjortedyr (Cervidae) og finnes vilt i store deler av Eurasia og Nord-Amerika. Hjort har dessuten blitt innført til Australia og New Zealand. Hanndyret kalles bukk og hunndyret hind eller kolle, mens ungen kalles kalv.
Beskrivelse.
Hjorten er svært sky, noe som trolig har bidratt til dens store utbredelse. Den forsvinner ved den minste mistanke om fare.
Hos hjorten er det bare bukkene som utvikler gevir. Geviret blir i snitt en halv meter langt. Hos store bukker kan geviret forme en krone, noe som gir disse bukkene tilnavnet "kronhjort". En kronhjort kan ha ti eller flere tagger på geviret. Ungbukkene kalles gjerne "spissbukker", fordi geviret er enkelt og spisst. I vekstperioden er horna dekket av et hudlag, såkalt "basthud". Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren og feller det først i april-mai. Kort tid etter begynner framveksten av et nytt gevir, som blir fullt utviklet omkring fire måneder senere. Når bukken blir mer enn 10-12 år gammel vil gevirpryden gradvis bli redusert i omfang og antall takker vil avta. Slike bukker kalles gjerne "returbukker". Hjort har en levealder på 20 til 30 år.
Norsk hjort er generelt mindre enn annen hjort. Den kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken langs hele ryggen på dyret. Hårstripen er tydelig på såvel den rødbrune sommerpelsen, som den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «speilet». Om dyret blir skremt, stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.
En gjennomsnittlig norsk hjortebukk veier ca. 100-130 kg, men prakteksemplarene kan i noen tilfeller veie opp mot 200 kg. Hindene veier normalt 70-90 kg. Lenger sør i Europa kan kronhjorten bli godt over 300 kg tung, mens den i Nord-Amerika kan bli opp mot 500 kg. Voksne hanner blir som regel omkring 10% større enn hindene, men de kan veie dobbelt så mye.
Hjort har en mankehøyde på mellom 120 og 150 cm, og en lengde på mellom 165 og 250 cm.
Bukkene lever som oftest alene utenom i paringstiden, mens hindene og kalvene lever i flokk.
Underarter.
Det er beskrevet en rekke underarter av hjort, men det hersker ueninghet om mange av dem. Norsk hjort kalles gjerne "Cervus elaphus atlanticus". Den ser ut til å være nærmere beslektet med britisk hjort ("Cervus elaphus scoticus") enn italiensk ("Cervus elaphus elaphus") og kontinental hjort ("Cervus elaphus germanicus").
Utbredelse.
Hjort finnes i over store deler av Eurasia og Nord-Amerika. Arten er på ingen måte truet, selv om det kan være lokale bestander som står under press og taper habitat.
I Norge finner man hjort først og fremst langs kysten på Vestlandet, fra Rogaland og opp til Nordland. Den har imidlertid også spredd seg til Østlandet og Sørlandet. Hjorten trives godt i skog som ikke vokser for tett, spesielt i løvskog.
Forplantning.
Kollen blir kjønnsmoden etter to til fire år, mens hannene trenger fem-seks år. Størrelsen på geviret spiller en viktig rolle forut for hjortens forplantning. Under brunsttiden om høsten konkurrerer hannen mot hverandre om å skaffe seg et harem av koller, som de så parer seg med. Den herskende hannen hindrer de andre hjortene i å pare seg med koller i hans harem.
Kollen går drektig i omtrent åtte måneder, da hun normalt føder en kalv. I Norge skjer kalvingen helst i mai, men dette kan variere fra land til land. Kalven dier mora i ca. sju måneder. I denne perioden avbryter hun beitingen for å vende tilbake og die kalven, som ligger skjult til den er sterk nok til å følge med flokken. Kalven vil følge mora i omkring et år, til hun føder en ny kalv.
Ernæring.
Hjorten er planteeter og har kraftige kjever som hjelper til med å knuse maten. Om vinteren pleier hjorten å spise knopper og kvister, samt lav fra trestammer. Alm, bjørk og rogn er tresorter som den liker. Basten, det myke skinnet på geviret, blir skrapet av om høsten og ofte spist. I mineralfattige områder hender det også at hjorten gnager i seg sitt eget gevir etter at det er felt.
Hjorten som smittespreder.
Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.
Hjortedyr er i tillegg mellomverter for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og (). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.
Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.


David Duval.
David Duval (født 9. november 1971) er en amerikansk profesjonell golfspiller.
Duvals profesjonelle golfkarriere begynte i 1993, men tok av for alvor mellom 1997 og 2001, et tidsrom hvor han vant 13 turneringer på PGA-touren. I en periode fikk han betegnelsen «beste spiller som aldri har vunnet en "major"», men hans seier i The Open i 2001 satte en stopper for det.
Andre høydepunkter i karrieren inkluderer en førsteplass på verdensrankingen i golf i april 1999, og en 59-runde i Bob Hope Chrysler Classic samme år. (På dette tidspunktet hadde kun to andre spillere i PGA-tourens historie gjort runder på 59 slag i en turnering: Chip Beck og Al Geiberger.)
Etter seieren i The Open gikk det jevnt utforbakke for Duval. Han raste ned til 80. plass på pengelisten i 2002, og til 211. plass i 2003, og dette foranlediget en langvarig pause fra golfen. Det har vært spekulert i diverse forklaringer på tilbakegangen, inkludert ryggproblemer, private vanskeligheter og en form for svimmelhet.
Mange kommentatorer antok at Duvals karriere var over, men han vendte tilbake til spillet i US Open i 2004, der han gikk 25 slag over par og misset "cuten". Hans beste resultat siden har vært en delt 13. plass i Deutsche Bank Championship i 2004, inntil han spilte seg til en delt andreplass i US Open i 2009, to slag bak vinneren, Lucas Glover.
Eksterne lenker.
Duval, David
Duval, David


Moldegård.
Moldegård (gnr. 25) er en tidligere gård i Molde. I dag står kun hovedbygningen, en patrisierbygning fra 1600-tallet med fløyer fra 1700-tallet, og en kornsilo tilbake.
Opprinnelig het gården "Molde", som antas å komme fra norrønt "Moldar", flertallsform av "mold". Molde ble offisersgård da sjefen for Romsdalske kompani, kaptein Johan Fredrik von Beverlov, bosatte seg der og kjøpte hovedbruket ca. 1677. I hans tid fikk navnet suffikset -"gård" for å skille fra den fremvoksende byen, som ligger på grunn fra de forhenværende gårdene Molde og Reknes (gnr. 24).
Moldegård var amtmannsbolig fra 1705 til 1729, samt to korte perioder i 1750-årene, og skal være modell for Ibsens drama "Rosmersholm" (1886). Hovedbruket har siden 1789 vært i familien Møllers eie og var matrikulert i Bolsøy inntil hele herredet ble innlemmet i Molde ved kommunesammenslåingen 1964.


Audrys Juozas Bačkis.
Audrys Juozas Bačkis (født 1. februar 1937 i Kaunas i Litauen) er kardinal og erkebiskop av Vilnius, Litauens hovedstad.
Han ble født i en diplomatfamilie i Litauen. Faren var Stasis Bačkis og moren lærerinnen Ona Galvydaitė-Bačkienė. Familien ble tvunget til å bli i Vesten etter annen verdenskrig på grunn av den sovjetiske okkupasjonen av hjemlandet.
Audrys Juozas Bačkis studerte ved katolske skoler i Frankrike og fikk sin presteutdannelse i Frankrike og ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Han ble presteviet i 1961. En tid drev han pastoralt arbeid for litauere i USA før han trådte inn i det pavelige diplomati og fikk diplomatutdannelse i Roma.
Etter utdannelsen ble han postert ved de pavelige nuntiaturer (ambassader) på Filippinene (1964–65), i Costa Rica (1965–67), Tyrkia (1967–70) og Nigeria (1970–73). Fra 1973 arbeidet han ved Statssekretariatet i Vatikanet, hvor han tjenestegjorde i Annen seksjon for Relasjoner med statene. Han hadde ansvaret for spørsmål som angikk internasjonale organisasjoner, fred og nedrustning. I 1979 ble han vise-sekretær i Statssekretariatets Annen seksjon for Relasjoner med statene.
Han ble utnevnt til nuntius i Nederland og til titularerkebiskop av Meta i 1988.
Audrys Juozas Bačkis ble erkebiskop av Vilnius 24. desember 1991 (tiltrådte i mars 1992). Den 21. februar 2001 ble han kreert til kardinal.
Bačkis ble i 1997 utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Gårdsnummer.
Gårdsnummer er nummeret på en gårdsenhet i matrikkelen og er unikt innenfor hver kommune. Forkortelsen er "gnr."
En såkalt "matrikkelgård" er gjerne delt i underbruk med bruksnumre, som begynner på nytt for hver gård. Som regel betyr dette at en større gård med tiden har blitt delt opp i mindre enheter.
Oslo.
De sentrale delene av Oslo, som utgjorde byen før Aker herred ble innlemmet i Oslo i 1948, fikk ikke gårds- og bruksnummer før ved Matrikkelloven av 1978. Derfor har de delene av byen høyere gårdsnummer enn området som utgjorde Aker herred, fordi Aker hadde tatt i bruk gårds- og bruksnummer mange år tidligere. I gamle Kristiania / Oslo kommune ble gateadressen brukt som matrikkelnummer.


Elizabeth Dole.
Elizabeth Hanford «Liddy» Dole (født 29. juli 1936 i Salisbury, Nord-Carolina) var en amerikansk senator for Nord-Carolina. Hun er gift med tidligere senator, visepresidentkandidat og presidentkandidat Bob Dole, og er hans andre kone.
Hun var transportminister fra 1983 til 1987, og arbeidsminister fra 1989 til 1990.
Fra 1991 til 2000 var hun president i det amerikanske Røde Kors.
Hun forsøkte å bli republikanernes presidentkandidat i 2000, men trakk seg før primærvalgene startet. Hun ble valgt til senator i 2002, og ble Nord-Carolinas første kvinne i Senatet. Hun stilte til gjenvalg i 2008, men tapte for demokraten Kay Hagan med 44% mot Hagans 53%.


Roger Fuglestad.
Roger Fuglestad (født 6. februar 1975 i Farsund) er en norsk forfatter, for tiden bosatt i Oslo.
Diktsamlingen "Scelus – en hentydning" (2003) er hans skjønnlitterære debut. For denne samlingen mottok han Aschehougs debutantstipend i 2003. Han har tidligere publisert en artikkel i "Norsk Litterær Årbok 2001". Fuglestad arbeider for tiden som lærer på Uranienborg skole. Han er utdannet cand.philol. fra Universitetet i Oslo, med en avhandling om Agnar Mykles novelleforfatterskap.


Europamesterskapet i fotball.
Europamesterskapet i fotball for herrer arrangeres hvert fjerde år av UEFA. Turneringen ble opprettet på slutten av 1950-tallet under navnet «den Europeiske nasjonscupen» etter initiativ av Henri Delaunay, og har etterhvert utviklet seg til å bli er et av Europas største og mest populære idrettsarrangementer. Det første EM-sluttspillet ble spilt i Frankrike i juli 1960.
De første europamesterskapene ble spilt i cupformat, hvor fire lag møttes til semifinaler og finale i sluttspillet. Etterhvert ble kvalifiseringen spilt i grupper, slik som i fotball-VM, men det var ikke før i 1980 at sluttspillet ble utvidet til åtte lag, med innledende gruppespill før finalerunden. Under fotball-EM i 1996 ble EM-sluttspillet ytterligere utvidet til å omfatte 16 lag.
Norge har deltatt i ett EM-sluttspill, i Nederland og Belgia i 2000.


Harpe.
Harpen er et flerstrenget musikkinstrument, der strengene er plassert loddrett mot klangbunnen og spent inn i en ramme. Det er blant de eldste kjente instrumenter i historien, og var i bruk allerede 3000 før Kristus i blant annet Egypt og Mesopotamia.
Harper av mer moderne slag er i hvert fall kjent siden middelalderen. De tidlige harpene hadde bare durtoner. Om det var nødvendig med halvtoner, kunne man stemme om en streng eller flere. Fra 1500-tallet ble harper med to strengerader vanlig. De ble imidlertid regnet som mer vanskelige å spille på. Men så fant man på å koble klaffene til pedaler, slik at man skifter tonehøyde på strengene med føttene, og på den måten forandrer en streng fra for eksempel g til giss eller gess. Slik er moderne konsertharper.


Olav Engelbrektsson.
Olav Engelbrektsson (født ca. 1480 på Trondenes, død 7. februar 1538 i Lier i Nederlandene) var en norsk katolsk erkebiskop. Han studerte i Tyskland, hvor han også virket som magister i noen år. I 1515 kom han til Nidaros, hvor han ble dekanus ved domkapitelet. Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop i Nidaros erkebispedømme i 1523. Han fungerte også som formann i det norske riksrådet fra innsettelsen som erkebiskop og frem til rådets oppløsning i 1536.
Han forsvarte katolske interesser i Norge på en tid hvor protestantismen fikk mer og mer innpass, blant annet gjennom danske adelsmenn. Hans iver for norsk selvstyre ble underbygget gjennom allianser i riksrådet, ofte med dem som kjempet først og fremst for å øke egen makt og eiendom. Økende press gjorde at han lot bygge Steinvikholm slott, det største byggverket oppført i norsk middelalder. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og hit bragte han også St. Olavs skrin. Med reformasjonen i 1537 led Olav Engelbrektsson nederlag for den danske kongemakten. Erkebiskopens flukt fra Steinvikholm våren 1537 markerte den definitive slutten for Norge som en selvstendig del av Danmark-Norge, og innledet den såkalte dansketiden eller firehundreårsnatten. Den katolske kirke i Norge ble forbudt, og Olav Engelbrektsson ble således landets siste erkebiskop.
Etter sin død ble Olav Engelbrektsson gitt et «dårlig ettermæle som en upålitelig og intrigant prelat» av protestantiske historikere. Dette bildet endret seg ikke nevneverdig etter 1814, og han ble klandret for å ha fremmet katolske interesser på bekostning av norske. I nyere tid har historikere i stor grad tilbakevist denne kritikken og betegnet den som urimelig.
Familiebakgrunn og oppvekst.
a>. Trondenes var et viktig kirkelig senter i Nord-Norge, selv lenge før Olav Engelbrektssons slekt etablerte seg her.
Nidarosdomen var det åndelige sentrum i Norge i middelalderen.
Olav Engelbrektsson antas å ha blitt født på Trondenes ved Harstad i Troms rundt 1480, som sønn av Engelbrekt Gunnarsson og Jorunn. Engelbrekt Gunnarson var bondefører og storbonde på Romerike rundt 1447. Han lå flere ganger i strid med den danske fogden Lasse Skjold, og endte med å ta livet av ham. Forskere mener dette er grunnen til at Engelbrekt og Jorunn dro til Trondenes, hvor sønnen Aslak bodde, ettersom Aslak var tidens mest velstående mann mellom Bergen og Senja. Olav vokste opp i et hjem som var i opposisjon mot danskestyret, og det kan ha vært en av flere grunner til Olavs holdninger senere i livet.
Olav Engelbrektsson var av gammel storbondeætt fra Romerike, og det hevdes ofte at han og hans slekt tilhørte lavadelen. Kong Christian I skal ha adlet Engelbrekt Gunnarson og hans etterkommere en gang før 1480, men så sent som i 1961 skrev cand.philol. Trygve Lysaker at det ikke var kildebelegg for dette. Familien hadde likevel et eget våpenskjold, en rød rose omkranset av tre liljer på blå bakgrunn, og dette ble også brukt av Olav. Det finnes opplysninger om at fem av Olavs slektninger var presteutdannet, deriblant farbroren Sakse Gunnarson og broren Gunnar Gunnarson. Gunnar ble senere kannik i Oslo, og noen av hans sønner fulgte også denne veien. Det var Sakse som sørget for den kirkelige opplæringen for Olav. Det er videre kjent at fem av de seks, da medregnet Olav, hadde studert ved universiteter i utlandet.
Utdannelse.
Olav Engelbrektsson ble i 1503 immatrikulert ved Universität Rostock i Tyskland, som på den tiden hadde mellom 400 og 500 elever. Han var allerede prestevigd, og ønsket å fortsette med videre studier. Han tok etterhvert eksamen til flere universitetsgrader; baccalaureus i 1505 og magister artium i 1507. Ved universitetet ble teologi forelest etter konservativt katolsk mønster, men Rostock by var samtidig et senter for den nordtyske humanismen. Det var flere gjesteforelesere med et reformerende ståsted ved universitetet opp gjennom årene, men undervisningen gikk i sitt vante mønster gjennom hele Olav Engelbrektssons tid her, mye på grunn av at den fremste teologiprofessoren var underkommissær for den pavelige avlatshandelen i byen.
Olav Engelbrektsson ble tidlig forstander for det norske studentkollegiet, kalt "Regentia Sancti Olavi", oppkalt etter martyrkongen Olav den hellige. Det hadde tilhold i en egen bygning som på norsk gikk under navnet «St. Olavs hus». Blant studentene ble Olav kjent som en svært omgjengelig person, men ikke som spesielt karismatisk, og han var heller ikke den som vanligvis tok ordet i en stor forsamling. Han ble kjent med blant andre de svenske brødrene Johannes Magnus og Olaus Magnus, begge senere erkebiskoper i Uppsala, men sistnevnte allikevel best kjent for sitt kart over Norden, "Carta Marina" fra 1537. Olav Engelbrektsson ble spesielt god venn med Laurentius Andreæ, som raskt gikk over til protestantismen, og ble en viktig reformator for sitt syn i Sverige under Gustav Vasa, som han var kansler for. I 1515 hadde Olav Engelbrektsson vært ved universitet i elleve år, og hadde selv drevet undervisning etter sine egne studier, herunder en tid tilknyttet Det katolske universitetet i Leuven. Dette året bestemte han seg imidlertid for å vende tilbake til hjemlandet.
Arbeid i Nidaros.
Olav Engelbrektsson nevnes som kannik i Oslo en kort periode etter sitt opphold i Rostock, men ble allerede den 10. mai 1515 nevnt som kannik i Nidaros. Den 17. desember samme år ble han med pavelig provisjon fra Leo X utnevnt til dekan i Nidaros, og etterfulgte avdøde Peter Jonsson Stut. Til tross for at Olav bare var i tredveårene, var han den fremste mannen i domkapitelet etter selve erkebiskopen, danske Erik Walkendorf. Walkendorf var blitt oppnevnt til sin stilling av kong Christian II i 1510 uten å være innstilt eller valgt fra domkapitelet.
Olav Engelbrektsson hadde ansvaret for gjennomføringen av gudstjenestene i Nidarosdomen, og satt trolig i redaksjonen for messeboken "Missale Nidrosiense", den første trykte, norske boken. Sammen med kantor Peter Sigurdsson fikk erkebiskop Walkendorf trykt boken i København i 1519. Ifølge kirkehistoriker Oluf Kolsrud er den «med sin omhyggelige behandling av den latinske tekstform et ypperlig bevis for Olavs lærdom». Senere utkom også den liturgiske boken "Breviarium Nidrosiense". Olav stod på god fot med Walkendorf og ble hans official, altså leder for den kirkelige rettergangen i bispedømmet. Det ser også ut til at han var erkebiskopens økonom og regnskapsfører.
Da Walkendorf møtte rømme fra kong Christian IIs hardstyre i 1521, gikk stiftsstyret over til domkapitlet, hvor Olav Engelbrektsson var formann. Regnskapsbøker, jordeboken "Register paa Sancte Oluffs Ioerdher" (ca. 1533) og utstrakt byggevirksomhet tyder på at Olav var en «dyktig og allsidig administrator», ifølge historiker Øystein Rian. Olav Engelbrektsson igangsatte full gjenoppbygging av Erkebispegården, som hadde fått både hallen i nordfløyen og deler av vestfløyen ødelagt av danske tropper i 1532.
Innsettelse.
I 1522 kom nyheten til Nidaros om at Walkendorf var død i Roma. Domkapitelet valgte enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop, og han dro derfor til Roma. Drøyt en måned før han var blitt valgt til erkebiskop, den 13. april, hadde kongen flyktet til Nederland etter at adelen gjorde opprør med hærhjelp fra Schleswig-Holstein. Dette var kjent for domkapitelet da Olav ble valgt, Engelbrektsson, ettersom det måtte sende brev til kongen for å få valget godkjent. På vei sydover besøkte Olav kongen i Mechelen i Belgia, siden han formelt sett forsatt var Norges konge. Olav Engelbrektsson hyllet kongen og lovet ham troskap, og han fikk med seg det kongelige godkjenningsbrevet som domkapitelet hadde bedt om.
Han måtte imidlertid vente på valget av en ny pave, etter at Hadrian VI døde den 14. september. Under oppholdet traff han geografen Jacob Ziegler, og gav ham opplysninger som ble brukt i verket «Schondia» fra 1532. Olav Engelbrektssons uttalelser om Norge var preget av hans dype nasjonalfølelse og mistro til danske embedsmenn som undertrykte landet. Han kunne endelig bli providert og vigd av den nyvalgte paven Klemens VII i desember 1523. Ved juletider forlot han Roma og satte kursen hjemover.
Olav Engelbrektsson ville sannsynligvis ikke ha blitt erkebiskop om kongen i København hadde hatt full kontroll over Norge. Situasjonen var imidlertid uryddig etter at Christian II hadde flyktet, samtidig som den nye kongen, Frederik I, ennå ikke var blitt lovlig valgt til konge av det norske riksrådet.
Bergensmøtet i 1524.
På et møte i Bergen i august 1524 utformet riksrådet en håndfestning som Frederik måtte godta for å bli valgt. Ifølge historiker Audun Dybdahl var dette en ren trenering av kroningen. Først og fremst skulle Norge ha en likeverdig status med Danmark i unionen, med indre selvstyre ved det norske riksrådet, og med samtykke fra rådet til skattlegging og viktige utenrikspolitiske vedtak. Dessuten skulle den norske loven og kirken respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle hjelpe til med å få tilbake alle landområder som Norge hadde tapt under tidligere konger. I tillegg var det mange betingelser for å styrke adelige og geistlige standsprivilegier. Det er uklart hvem som var hovedpersonen bak politikken under møtet i Bergen, Vincens Lunge eller Olav Engelbrektsson. Henrik Krummedike og Vincens Lunge hadde opprinnelig blitt sendt til Norge som stattholdere i 1523.
Riksrådets politikk lignet også den gangen på den som ble ført ved tidligere tronskifter, og de nasjonale kravene samsvarte med Olav Engelbrektssons holdninger. De var utformet på et møte mellom erkebiskopen, biskop Mogens av Hamar og stormenn fra Østlandet i mai samme år. De to sikret seg på forhånd et samtykke fra kong Frederik til selve håndfestningen ved at Mogens reiste til kongen for å føre forhandlinger i forkant av møtet i Bergen.
Brudd med Vincens Lunge.
Den uvørenheten som ble vist i gjennomføringen av politikken i tiden etter møtet i Bergen, er oftest blitt tillagt Vincens Lunge. Fra 1524 til 1525 presset han blant annet på for at Henrik Krummedike skulle fratas alle sine norske len, og for at Oluf Galle skulle få Akershus slott, begge deler i strid med kongens vilje. I Danmark ble Lunge oppfattet som mannen bak den utfordrende politikken, mens erkebiskopen ble oppfattet som mer sindig.
Øystein Rian mener at Olav Engelbrektssons embetsførsel i årene 1524–1528 tyder på at han var tilhenger av en «forsiktig linje». Hans posisjon som formann i riksrådet ble svekket av Vincent Lunges egenrådige linje, som dog ble institusjonelt styrket ved at Lunge fortsatt var kongens stattholder nordenfjells. Ifølge Rian må kong Frederik og det danske riksrådet sett kontrasten mellom Lunges dristighet og de andres forsiktighet. Vincens Lunge svekket dessuten det norske samarbeidet ved å føre en godspolitikk som var direkte utfordrende mot andre adelsslekter. Han blandet seg også inn i tvister om arvegods. Olav Engelbrektsson begynte selv å bli mistroisk til Lunge da denne gav uttrykk for sin sympati med protestantismen, noe som også hadde ført til uvennskap mellom Lunge og biskopene i Bergen og Stavanger.
Vincens Lunge sørget for at flere kirkelige bygninger i Bergen ble jevnet med jorden, og han omgjorde i 1529 Nonneseter kloster til sin besfestede residens Lungegården. Olav Engelbrektsson ble rasende over Lunges fremferd, og gikk åpent ut mot ham og hans medsammensvorne, Inger Ottesdotter Rømer (fru Inger til Austrått). Erkebiskopen beordret plyndring av Austrått, og tok samtidig kontrollen over de tilknyttede lenene, mens fru Inger rømte til Bergen. Olav Engelbrektsson var blitt lovet støtte fra Christian IIs svoger, keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, men støtten uteble. Erkebiskopen ble derfor tvunget til å love Frederik I nytt troskap, betale erstatning, og slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger.


Jānis Pujats.
Jānis Pujats (født 14. november 1930 i Nautreni i Latvia) er katolsk erkebiskop av Riga, og kardinal.
Han studerte ved det teologiske seminar i Riga inntil det ble stengt av de sovjetiske myndighetene i 1951. Etter hvert som de kommunistiske forfølgelsene økte, bestemte erkebiskop Antonijs Springovics av Riga med pavelig tillatelse seg for å prestevie alle studenter fra tredje år og oppover.
Han ble presteviet 1951 i hemmelighet av erkebiskop Springovics i hans private kapell. Så fulgte pastoralt arbeide i en rekke menigheter i erkebispedømmet Riga, både i og utenfor hovedstaden.
Presteseminaret ble til slutt gjenåpnet, og var frem til 1989 et av de to stedene der det var mulig å utdanne katolske prester i hele Sovjetunionen. Det andre lå i Litauen, men der kunne det bare utdannes prester for den litauiske sovjetrepublikken. Riga ble således det presteseminaret som alene kunne forsyne så å si hele sovjetsamveldet med prester.
Fra 1966 var Jānis Pujats tilknyttet dette seminaret. Han hadde også sentrale verv i erkebispedømmet.
Han ble utnevnt til erkebiskop av Riga i 1991, og kardinal i 1998. Kardinalsutnevnelsen var imidlertid hemmelig ("in pectore"), det vil si, selv om Paven i 1998 opplyste at han hadde utnevnt to «in pectore», var det ingen som visste hvem, og det er usannsynlig at Pujats gjettet at han selv var den ene. Men i 2001 navngav pave Johannes Paul II begge de to. (Den andre var erkebiskop Marian Jaworski i Ukraina.)


Andre Vatikankonsil.
Andre Vatikankonsil var et konsil for Den katolske kirke, som ble holdt i Vatikanet fra 1962 til 1965. Det ble innkalt av pave Johannes XXIII, med det formål å bringe Den katolske kirke i takt med samtiden. Den katolske kirke regner det som det 21. økumeniske konsil; andre kirker anerkjenner det ikke som autoritativt.
Bakgrunn.
Pave Johannes XXIII offentliggjorde 25. januar 1959 sin intensjon om å innkalle til et nytt konsil. Det kan hevdes at denne prosessen startet allerede ved valget av ham som pave bare tre måneder tidligere, 28. oktober 1958. I en alder av 78 år, og hvor han ble i sin samtid betraktet som en «overgangspave», annonserte han at han hadde til hensikt å både innkalle til en synode for bispedømmet Roma (som ble avholdt i 1960) en revisjon av kirkeretten (noe som ble avsluttet i 1963) og et nytt konsil.
Forslaget om et nytt konsil fikk ingen begeistret mottakelse, men den nye paven satte tre mål for dette, en bedre ordning av kirken, større enhet blant kristne i verden og fremme av fred. Det var sjelenes frelse som skulle fokuseres, ikke fordømmelser.
Arbeidet i konsilet.
Konsilfedre i åpningsprosesjonen 11. oktober 1962
Konsilet ble forberedt i nesten fire år, hvor 10 kommisjoner arbeidet seg gjennom hundrevis av forslag og forberedte 70 tekstforslag. Konsilet ble åpnet 11. oktober 1962, og deltakerne var rundt 2 400 biskoper, samt en del ledere for klosterordener.
Konsilet arbeidet i fire sesjoner, oktober-desember 1962, september-desember 1963, september-november 1964 og september-desember 1965. Møtene fant sted i Peterskirken hvor det var bygget opp store tribuner langs sideveggene i hovedskipet, hvor deltakerne satt. I tråd med katolsk tradisjon, var arbeidsspråket latin.
Siden det kun er paven som kan innkalle til, og ledet et konsil, medførte pave Johannes XXIIIs død 3. juni 1963, altså rett i forkant av den andre arbeidssesjonen, en viss usikkerhet med hensyn til den videre framdriften. Men 21. juni samme år ble erkebiskopen i Milano, kardinal Giovanni Battista Montini valgt til ny pave, og en av hans første erklæringer var at konsilet skulle fortsette. Dette var ikke uventet, da kardinal Monitini hadde vært en av konsilets pådrivere.
Det ble også blant den nye pavens oppgaver å sette konsilets vedtak ut i livet.
7. desember 1965 ble konsilet høytidelig avsluttet. Som vanlig innen Den katolske kirke, har vedtakene et offisielt navn, men blir omtalt etter de første ordene i teksten.
Vedtak.
Konsilet vedtok en rekke viktige endringer blant annet i liturgien, som åpningen for nasjonale språk ved gudstjenester istedenfor kun latin som tidligere.
Videre ble det åpnet for en mer økumenisk holdning overfor andre kristne kirkesamfunn, og biskopenes stilling ble også noe styrket overfor paven.
Tilsammen deltok rundt 2 800 personer (kalt «konsilfedre») på konsilet, deriblant de norske katolske biskopene John Willem Gran, Jacob Mangers, Johannes Rüth og Johannes Wember.
Konsilet i ettertid.
Konsilets gjennomgående tema var «ad fontes» («til kildene»). Konsilet søkte å finner inspirasjon og impulser tilbake fra kirkens opphav og arv, slik som Bibelen, kirkefedrene og tidligere konsil til å møte utfordringene i en skiftende verden.
Mange konservative katolikker er kritiske til endringene som ble vedtatt, og under den konservative Johannes Paul IIs pontifikat arbeidet mange for å reversere prosessen, men dagens pave Benedict XVI forpliktet seg umiddelbart etter sitt valg om å forsette med å sette konsilets vedtak ut i live.


Frédéric Etsou-Nzabi-Bamungwabi.
cardinal Frédéric Etsou Nzabi Bamungwabi
Frédéric Etsou-Nzabi-Bamungwabi C.I.C.M. (født 31. desember 1930 i Mazalonga i provinsen Equatore i daværende Belgisk Kongo, senere Zaïre, nå Kongo-Kinshasa, død 6. januar 2007 i Leuven i Belgia) var katolsk erkebiskop av Kinshasa, og kardinal.
Han ble presteviet den 13. juli 1958 i presteordenen "Scheut-misjonærene" (egentlig: «Kongregasjonen av Marias uplettede hjerte», "Congregatio Immaculati Cordis Mariae"). Etter noen års pastoralt arbeid ble han sendt for videre studier i Paris i Frankrike (doktorgrad i sosiologi, og senere studier i naturvitenskaper og litteratur) og Brussel i Belgia (doktorgrad i pastoralteologi).
Han ble erkebiskop av Mbandaka-Bikoro i 1977 (etter ett år som koadjutorerkebiskop samme sted), og ble forflyttet til erkebispedømmet Kinshasa (hovedstaden) i 1990. I 1991 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II. Han døde etter lengre tids sykdom på et sykehus i Leuven/Louvain i Belgia i januar 2007. Kardinalen hadde de siste årene i lange perioder oppholdt seg i Belgia for behandling.


Francis Eugene George.
Francis Eugene George O.M.I. (født 16. januar 1937 i Chicago, USA) er katolsk erkebiskop av Chicago og kardinal.
Francis Eugene George trådte i 1957 inn i den katolske presteordenen "Oblatfedrene" og studerte filosofi og teologi i Ottawa i Canada. Han ble presteviet i 1963. Deretter fortsatte han sine studier i Washington D.C. og i New Orleans. Samtidig underviste han fra 1964 til 1969 i filosofi ved sin ordens presteseminar i Pass Christian ved kysten i delstaten Mississippi, og fra 1969 til 1973 dessuten ved "Creighton University" i Omaha i Nebraska.
I 1974 ble han generalvikar innen Oblatfedrene og flyttet til ordenshovedkvarteret i Roma. I 1986 vendte han tilbake til USA, der han til å begynne med virket ved Senteret for Tros- og kulturanliggender i Cambridge (Massachusetts). Samtidig tok han doktorgraden ved det pavelige universitet Urbaniana i Roma innen fagområdet "ekklesiologi" (kirkelære).
I 1990 utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av Yakima, og i 1996 ble han promovert til ekebiskop av Portland i Oregon. Der var han imidlertid bare noen måneder, for i april 1997 ble han utnevnt til erkebiskop av Chicago.
Francis E. George ble kardinal i 1998. Den 13. november 2007 ble han valgt til president for United States Conference of Catholic Bishops (den amerikanske katolske bispekonferanse) for en fireårsperiode.


Gudbrandsdalen.
Gudbrandsdalen er en av de store dalførene på Østlandet, og ligger mellom Valdres i vest og Østerdalen i øst. Hele Gudbrandsdalen ligger i Oppland fylke. Dalen strekker seg 230 km fra Lillehammer ved Mjøsa, 124 moh. og opp til Lesjaskogsvatnet, 612 moh. Gudbrandsdalslågen renner gjennom hele dalen.
Gudbrandsdalen betraktet som ett distrikt har 70 214 innbyggere (1. juli 2009) og 15 342 kvadratkilometer, fordelt på de 12 kommunene Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Regionsenter i sør er byen Lillehammer, i nord tettstedet Otta med bystatus fra 26. august 2000.
Administrative inndelinger.
Tingretter: Begge ligger under Eidsivating lagdømme.
Prostier: Begge ligger under Hamar bispedømme i Den norske kirke.
Gudbrandsdalen utgjør også et politidistrikt og et veidistrikt.


Svínáir.
Svínáir (, dansk: "Svinåer") er en bygd på Færøyene. Den ligger ved Sundini, lengst sør i Eiðis kommuna og nordvest på Eysturoy. Bygda ble grunnlagt som en "niðursetubygd" under første halvdel av 1800-tallet. 1. januar 2010 hadde Svínáir 27 innbyggere.
Jógvan Poulsen (1854–1941) kom fra Svínáir.


Fuglafjørður.
Fuglafjørður (, dansk: "Fuglefjord") er et relativt stort tettsted på østkysten av Eysturoy, en av øyene som utgjør Færøyene. Fuglafjørður er administrasjonssentrum i Fuglafjarðar kommuna. Havnen i Fuglafjørður er viktig for regionen. Her finner man fiskeindustri, skipsverft for trålere, samt et større oljelager. I 1970-årene var man i byen plaget av en forferdelig stank fra fiskeindustrien, men dette har man funnet løsninger for.
Utgravninger har vist at stedet var bosatt allerede fra landnåmet på 900-tallet. Fuglafjarðar kirkja er imidlertid av nyere dato, den ble bygd i 1984.
1. januar 2009 hadde Fuglafjørður 1 532 innbyggere.


Michael Michai Kitbunchu.
Michael Michai Kitbunchu (th. ไมเกิ้ล มีชัย กิจบุญชู, født 25. januar 1929 i Sam Phran i Thailand) er katolsk erkebiskop av Bangkok, og kardinal.
Han studerte ved presteseminaret i Si Racha og deretter ved det pavelige universitet Urbaniana i Roma, og ble presteviet i Roma i 1959 av kardinal Grégoire-Pierre Agagianian.
Etter hjemkomsten til Thailand arbeidet han i menighetssjelesorg i Ban Paeng (Ayutthaya), Bang Kham (Lopburi), og så i Bangkok. I 1965 ble han rektor for presteseminaret i hovedstaden.
Han ble utnevnt til erkebiskop av Bangkok i 1972 av pave Paul VI, og til kardinal i 1973 av pave Johannes Paul II.


Nes (Eysturoy).
Nes (, dansk: "Næs") er et tettsted på Færøyene. Nes ligger langt sør på Eysturoy, ved vestkysten mot den lange fjorden Skálafjørður. Nes er administrasjonssenter i Nes kommuna, som dessuten omfatter nabobygdene Saltnes og Toftir. Nes er første gang nevnt i Hundebrevet fra 1300-tallet. Stedets kirke ble bygd i 1843. 1. januar 2009 hadde Nes 289 innbyggere, mot 188 i 1985.


Skånevik.
Skånevik er et tettsted i Etne kommune i Hordaland, og en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke, opprettet i 1837 som Skånevik formannskapsdistrikt. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Skånevik ligger innerst i Skånevikfjorden, nær innløpet til Åkrafjorden.
1. januar 1965 ble den delen av kommunen som lå sør for Skånevik-/Åkrafjorden og øst for Åkra med 1 493 innbyggere slått sammen med Etne til den nye Etne kommune.
Området nord for Skånevik-/Åkrafjorden østover til og med Åkra med 1 189 innbyggere ble slått sammen med Fjelberg og Kvinnherad kommuner samt det meste av Varaldsøy til den nye Kvinnherad kommune.
Det er ferjeforbindelse mellom Skånevik, Matre og Utåker. M/F Fitjar går der.


Skoger.
Skoger er et tettsted og en bydel i Drammen kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og inkluderer de tettbebygde områdene på begge sider av kommune og fylkesgrensen mellom Drammen og Sande i Vestfold. Skoger var tidligere en selvstendig kommune som ble opprettet i 1837 som Skoger formannskapsdistrikt. Skoger tilhørte ved opprettelsen Buskerud amt.
Navnets opprinnelse.
Man finner allerede navnet Skogarbygd i biskop Eysteins berømte Jordebok fra 1400. Forklaringen ligger nok i at området har store skogområder og mye dyrket mark.
Historie.
Skoger kirke, som er Drammens eldste byggverk, er ifølge nyere forskning fra tidlig på 1200-tallet, og ble viet til Olav den Hellige.
I 1757 solgte greven Skoger kirke til Skoger allmue på grunn av pengemangel. I 1885 fikk Skoger sin nye kirke, og det er i dag fire kirker som hører inn under Skoger Prestegjeld.
I 1843 ble Skoger, som da hadde 1 837 innbyggere, slått sammen med Strømsgodset til et nytt Skoger formannskapsdistrikt. En ubebodd del av Eiker ("Eger") ble samtidig overført til Skoger. Det nye Skoger-distriktet ble administrativt overført til Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold fylke).
1. januar 1870 ble en del av Skoger med 1 363 innbyggere overført til Drammen.
1. januar 1964 ble resten av Skoger, som da hadde 14 672 innbyggere, slått sammen med Drammen til den nye Drammen kommune. Samtidig ble fylkesgrensen flyttet slik at hele området ble en del av Buskerud fylke.


Eiker.
a>s "Physisk-Oeconomisk Beskrivelse over Eger-Præstegield", utgitt 1784.
Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er et landskap i Buskerud fylke og et fellesnavn på kommunene Nedre og Øvre Eiker. En person fra Eiker kalles "eikværing". Denne betegnelsen brukes også om dialekten her, som er typisk østlandsk med noen spesielle innslag.
De vestlige delene av Eikers berggrunn ble dannet i prekambrium (altså fra 700 millioner år tilbake helt fram til 4,5 millioner år siden) Dermed er grunnfjellet blant det aller eldste som fins i Norge, og er for det meste av gneis. I kambrium ble Eiker dekket av vann, som varte gjennom de neste periodene ordovicium og silur. Sjøen var da ikke dypere enn 100-130 meter. Av dyrene som levde på denne tida er det funnet mange fossiler, spesielt av trilobitter og snegler.
Landskapet består til dels av den frodige "Eikerdalen", som strekker seg fra Modum i nord til Drammen i øst. Gjennom dalen renner Drammenselva. I områdene på hver side av den østlige delen av dalen finnes rike forekomster av orkideer. I sør renner Eikernvassdraget, som domineres av de sammenhengende innsjøene Eikern og Fiskumvannet. På begge sider av den dype og lange Eikern ruver skogskledte høyder som strekker seg opp til rundt 700 moh. Fiskumvannet er, i motsetning til Eikern, svært grunt. Området rundt deltaet der elva Dørja renner ut i Fiskumvannet, er et vernet fuglereservat.
Det fins bevis for at mennesker har levd her siden 8000 f. Kr. Tidlig i vikingtida var Eiker den vestlige delen av kongeriket Vingulmark. Noe senere ble det en del av kongeriket Vestfold.
Opprinnelsen til navnet Eiker er usikker. Både Øvre og Nedre Eiker har eikeblader i kommunevåpnene, men navnet kan like gjerne ha opphav i gamle variasjoner av ordet "åker".
Eiker var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke, opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837.
I 1843 ble en ubebodd del av Eger overført til Skoger formannskapsdistrikt, som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold).
1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere.


Tuba.
Tuba er det største blåseinstrumentet i messing, og er det messinginstrumentet som klinger dypest. Det er også et av de instrumentene som sist ble tatt inn i symfoniorkestrene, da det ble oppfunnet i 1840 og erstattet ofikleiden på slutten av 1800-tallet. Det er vanligvis bare én tuba i et symfoniorkester, og den brukes som bass i messingseksjonen. I janitsjarkorps og brassband er det av samme grunn behov for flere tubaer i besetningen. I tradisjonelle brassband er fire tubaer idéelt (to i Ess og to i B), i janitsjarkorps varierer behovet etter besetningens størrelse.
I løpet av 1900-tallet ble de første solokonsertene skrevet, og ble etterhvert et fullverdig soloinstrument. De mest kjente konsertene for tuba og orkester er skrevet av Ralph Vaughan Williams, Edward Gregson og John Williams. Tuba finnes i tillegg både i janitsjarkorps og brassband. I brassband bruker man Ess-tuba og Bb-tuba, vanligvis to av hver. Til marsjering hender det man bruker helikon eller sousafon. Dette er tubaer spesielt utformet for marsjering. En annen besetning hvor tubaen spiller er viktig rolle er tubakvaertetten, som består av to tubaer og to euphonium. I tillegg benyttes tuba i flere typer folkemusikk (blant annet i Tyrol) og i visse typer jazz.
Tubaene som lages i dag har stemming i B, C, Ess eller F. F- og Ess-tubaer kalles gjerne "basstuba", mens C- og Bb-tubaer kalles "kontrabasstuba". Noen steder dukker navnet "tenortuba" opp; dette er det samme som eufonium.
Richard Wagner fikk konstruert en spesiell tuba kalt Wagner-tuba. Den ble laget i tenor- og bass-størrelse.


Thomas Bjørn.
Thomas Bjørn (født 18. februar 1971) er en dansk golfspiller. Han ble profesjonell i 1993, og hans resultater siden da har etablert ham som Danmarks beste golfspiller og et av de største danske sportsnavn overhodet.
I 1996 ble Bjørn den første danske vinner av en turnering på Europatouren, da han gikk av med seieren i Loch Lomond Invitational. Året etter ble han den første danske spiller til å kvalifisere seg til det europeiske laget i Ryder Cup.
Siden 1996 har Bjørns prestasjoner på Europatouren vært på et stabilt høyt nivå. Han har ligget blant de 15 beste på Europatourens pengeliste ("Order of Merit") hvert år fra 1996 til 2003.
Eksterne lenker.
Bjørn, Thomas
Bjørn, Thomas


Tore Hamsun.
Tore Hamsun (født 6. mars 1912 på Hamarøy, død 10. januar 1995 i Oslo) var en norsk kunstmaler, forfatter og forlegger, bl.a. kjent for sin biografi over faren. Han var sønn av forfatteren og nobelprisvinneren Knut Hamsun og skuespilleren Marie Hamsun.
Da han var fem år gammel flyttet familien fra Hamarøy til storgården Nørholm ved Grimstad. Han vokste opp som sønn av en av verdens mest berømte forfattere, og viste selv tidlig kunstneriske evner. Han begynte på Torstein Torsteinssons malerskole i 1933, og studerte ved kunstakademiet i München i 1934-35. Senere fullførte han utdannelsen ved Statens kunstakademi i Oslo, og debuterte som maler i Oslo i 1940. Som maler er han husket for sine landskapsmalerier, påvirket av fransk impresjonisme, og ofte med motiver hentet fra farens bøker.
Han fungerte, heller motvillig, som midlertidig forlagssjef for Gyldendal Norsk Forlag i perioden 1942–44, etter at farens nære venn, forlagssjef Harald Grieg, hadde blitt arrestert i 1941. Faren Knut Hamsun var en av grunnleggerne og eierne av forlaget.
Hamsun engasjerte seg også mot jødeforfølgelsene. Han hadde i Berlin blitt venn med litteraten Max Tau, som han i 1938 hjalp å flykte til Norge og lot ham bo i sin leilighet i Oslo. I forbindelse med aksjonen mot jødene i Oslo under krigen hjalp Hamsun Tau på nytt å flykte.
Etter annen verdenskrig satt han fengslet i fem måneder på grunn av sitt medlemskap i Nasjonal Samling.
Hamsun utgav i 1940 en liten biografi på tysk over faren, "Mein Vater Knut Hamsun". Boken utkom på norsk i 1952 i en sterkt utvidet utgave, og i en ytterligere utvidet og bearbeidet utgave i 1987. Han utgav også en samling med farens brev i 1956.
I 1984 debuterte han skjønnlitterært med "Mannen fra havet".
Flere av hans bøker er oversatt til tysk. Han døde av skadene han fikk etter en trafikkulykke på Gran Canaria.
Tore Hamsun var gift med malerinnen Marianne Hamsun.


Mary av Danmark.
Kronprinsesse Mary av Danmark, grevinne av Monpezat (født "Mary Elizabeth Donaldson" 5. februar 1972 på Tasmania i Australia) er gift med Danmarks tronarving kronprins Frederik. Hun er datter av professor John Dalgleish Donaldson og Henrietta Clark Donaldson. Kronprinsesse Mary er bachelor i jus og økonomi. Før hun giftet seg arbeidet hun i markedsføring for DDB, Young Rubicam, Microsoft.
Ekteskap.
Den 8. oktober 2003 ga Dronning Margrethe sin offisielle tillatelse til at kronprins Frederik kunne gifte seg med den på det tidspunkt australsk-britiske statsborger Mary Elizabeth Donaldson. Paret ble viet i Københavns domkirke 14. mai 2004.
Dekorasjoner.
Kronprinsesse Mary er innehaver av følgende danske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner.


Matrikkel.
En matrikkel (av latin: "matricula" = register) er et offentlig register over grunneiendommer "(eiendomsregister"). Alle land med et kapitalistisk styresett har et slikt eiendomsregister, som opprinnelig var innført for å foreta skattlegging av eiendommer på landet (ikke alltid i byene). Den engelske "Domesday Book" er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel.
Etymologi.
Det latinske ordet "matricula" er en diminutiv av "matrix", som er dannet fra stammen "mater" (mor). Ordet i betydningen "register" stammer fra det greske μητρῷον (ἱερόν), mētrōon (hierón), moderguden Kybeles tempel i Athen (se Metroon) som i tillegg til å være et tempel også fungerte som statsarkiv.
Matrikkelen i Norge.
I Norge har vi et system der eiendommene er inndelt kommunevis med et visst antall gårder og underbruk. Hver gård har et gårdsnummer ("gnr."), og hvert bruk har et bruksnummer ("bnr."). Gårdsnumrene er unike innenfor hver kommune, mens bruksnumrene begynner på nytt for hver gård.
Matrikkelbetegnelsen kan også inneholde festenummer ("fnr.") og seksjonsnummer ("snr.").
Når en ny eiendom blir tildelt et nytt matrikkelnummer, kalles det for matrikulering, og det blir opprettet et grunnboksblad for eiendommen. Matrikuleringen blir foretatt av "oppmålingsmyndigheten" i kommunen, mens grunnboksbladet blir opprettet ved tinglysingsmyndigheten.
Historie i Norge.
De eldste nedtegnelser over eiendommer i Norge finnes i de gamle jordebøkene, hvorav det eldste kjente eksemplaret er fra 1100-tallet. Hensikten med disse var å registrere eiendommenes forpliktelser overfor staten og kirken. Fra 1400- og 1500-tallet er det bevart flere jordebøker. Særlig i perioden fra ca. 1590 til ca. 1660 finnes mange jordebøker, men ingen fullstendig oversikt over alle eiendommene i landet.
Matrikkelen av 1665.
Blant de nyordningene som ble vedtatt etter at eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660, var at kongen oppnevnte landkommisjoner som skulle taksere all jord i landet slik at de fant en skatteskyld som samsvarte med produksjonsverdien for gården. Alle gårdene skulle føres i en matrikkel med opplysninger om ressurstilgang, produksjon, gammel landskyld og ny landskyld. Arbeidet ble ikke fullført, men listene som ble satt opp er viktig lokalhistorisk kildemateriale.
Matrikkelutkastet av 1723.
I 1723 ble det satt opp et fullstendig matrikkelutkast, men heller ikke denne matrikkelen ble tatt i bruk for skattleggingen.
Matrikkelen av 1838.
I 1818 ble det nedsatt en hovedmatrikkelkommisjon på grunnlag av lov av 17.8.1818. Senere ble det utnevnt distriktskommisjoner for hvert fogderi. Nå skulle hver eiendom på landet "(bortsett fra allmenningene og eiendommene i Finnmark)" vurderes og tildeles nye betegnelser og ny matrikkelskyld. Arbeidet ble avsluttet i 1837 og kommisjonene ble opphevet ved kgl.res. 6.5.1837. Kommisjonenes arbeid ble overlatt til trykking. Matrikkelen ble tatt i bruk fra 1838.
Tidligere var eiendommene tildelt skyld i "huder", "kalveskinn" (1 hud = 12 kalveskinn), tønner "korn" og "fisk" o.l. Nå ble alle eiendommene i landkommunene "(men normalt ikke husmannsplassene)" tildelt ny matrikkelskyld i skylddaler, ort og skilling. Hver daler var delt i 5 ort, og hver ort i 24 skilling. Samlet ble de matrikulerte eiendommene tildelt 247 068 skylddaler ved denne matrikuleringen.
Matrikkelen fra 1838 innførte også nye matrikkelnummer og løpenummer. Når det var flere enn et bruk på en gård, kunne brukene få en bokstav (a, b, c...) etter løpenummeret.
I 1842 ble det utgitt en trykket matrikkel over eiendommene, med bruksnavn, eiere, gammel skyld og ny skyld. Matrikkelen var merket P. U. Borchgrevink (se fig. 1).
Da det var misnøye med fordelingen av skattebyrdene, ble det i 1863 nedsatt nye matrikkelkommisjoner. Arbeidet førte fram til matrikkelen i 1886.
Matrikkelen av 1886.
a> for den enkelte eiendom, samt med overgang fra matrikkel fra 1838.
Ved kongelige resolusjoner av 29. mai og 6. desember 1886 ble ny matrikkel innført. Denne matrikkelen ble ordnet slik at hver eiendom i landkommunene ble tildelt et gårdsnummer. Gårdsnummeret startet på 1 i hver kommune. Under hvert gårdsnummer ble eiendommene tildelt et bruksnummer, og hvert bruksnummer fikk så en ny matrikkelskyld. I denne matrikkelen hadde eiendommene i landkommunene en samlet matrikkelskyld på 500 000 skyldmark, og hver skyldmark var inndelt i 100 øre. Herifra har vi betegnelsen "skyldmark". Ved senere fradelinger ble det så foretatt en skylddelingsforretning, og den nye eiendommen ble tildelt nytt bruksnummer i stigende rekkefølge. Det nye bruksnummeret ble også tildelt en matrikkelskyld, mens avgivereiendommen fikk tilsvarende fratrekk i sin matrikkelskyld.
I 1890-1891 ble det utgitt en trykket matrikkel ajourført pr. 30. juni 1889, med bruksnavn, eiere, skyld av 1838 og revidert skyld av 1886. Denne viste også overgangen mellom gammel og ny betegnelse på eiendommene (se fig. 2.).
Fig. 3. - Utdrag av trykt matrikkel fra 1905, med bruksnavn, eiere og matrikkelskyld.
I 1906-1907 utga «Finans- og Tolddepartementet» en trykket matrikkel ajourført pr. 1. juli 1905 (se fig.3).
Ved senere lovendringer kunne også det enkelte bruksnummer deles inn i festenummer og seksjonsnummer som også kan omsettes og pantsettes.
Ved lovendring i 1965 ble det bestemt at opprettelse av nye eiendommer skulle utføres ved en delingsforretning, som normalt inkluderer at det blir utført en kartforretning med et tilhørende målebrev som beskriver grensene for den nye eiendommen. Dette var en del av ny bygningslov og gjaldt bare i byer og en del større tettsteder.
Delingsloven innført 1980.
Den 23. juni 1978 ble lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (kortform delingsloven) vedtatt. Loven trådte i kraft 1. januar 1980 etter vedtak i Statsråd 19. oktober 1979. Ved innføringen av delingsloven forsvant begrepet matrikkel ut av lovverket, og matrikkelskylden ble ikke lenger delt ved fradeling av nye eiendommer. For første gang fikk vi et landsomfattende elektronisk eiendomsregister, GAB-registeret (Grunneiendoms-, Adresse- og Bygningsregisteret). Grunneiendomsregisteret ("matrikkelen") ble etablert delvis ved registrering av data fra grunnbøkene hos tinglysingsmyndighetene og delvis ved overføring av data fra kommunale registere. Den nye eiendomsregisteret inneholdt flere opplysninger om den enkelte eiendom enn den gamle, som i tillegg til registerbetegnelsen, bruksnavn og matrikkelskyld bare inneholdt eierens navn.
Matrikkelloven innført 2010.
Den 17. juni 2005 ble lov om eiendomsregistrering (kortform matrikkelloven) vedtatt. I denne loven ble de tidligere registerbetegnelsene beholdt, og det ble samtidig gitt anledning til dele eiendommer ut fra beliggenheten i høyde (flere eiendommer over hverandre – anleggseiendom). Det ble dessuten anledning til å registrere jordsameie i matrikkelen. En annen vesentlig endring i den opprinnelige loven var at arbeidet med registrering av eiendom frem til selve matrikkelføringen skulle kunne utføres av private, autoriserte landmålere.
Den rødgrønne regjeringen signaliserte imidlertid i en pressemelding den 21. august 2006 at den ville foreslå at tjenestedelen etter den nye matrikkelloven (i motsetning til i de fleste andre vestlige land) fremdeles skal være et kommunalt monopol. Kommunen kan etter avtale overlate til andre å utføre oppmålingsforretninger på sine vegne, enten andre kommuner eller private oppmålere. Lovendringene ble vedtatt i Odelstinget 15. juni 2007 og sanksjonert i statsråd 29. juni 2007.
Loven trådte i kraft 1. januar 2010 etter vedtak i statsråd 5. juni 2009.


Amuza.
Amuza Motors Pty Ltd fra Perth i Australia er et selskap som bygger limousiner, sportsbiler og undervannsfartøyer. De viste en limousin-modell basert på Ford Falcon på en bilmesse i Tokyo i 2003. Deres nåværende modell heter Grand Chauffeur.


Norsk industriforum for romvirksomhet.
Norsk industriforum for romvirksomhet (NIFRO) er et bransjeforum for norske selskaper som jobber mot romfartsindustrien. Forumet ble etablert i 1986. Forumet skal jobbe med næringsutvikling, nettverks- og kompetansebygging innenfor romrelatert virksomhet i Norge. Et annet formål er å drive lobbyvirksomhet overfor politikere for å styrke romrelaterte virksomheter.
Medlemsbedrifter.
Romvirksomhet


SINTEF.
SINTEF er Skandinavias største forskningskonsern som selger forskningsbasert kunnskap og tilhørende tjenester basert på innsikt i teknologi, naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. Det fulle navnet var, inntil en vedtektsendring i 2007, «Selskapet for industriell og teknisk forskning ved Norges tekniske høgskole». I dag er SINTEF organisasjonens fulle navn.
SINTEF er en ikke-kommersiell forskningsstiftelse med datterselskaper. Alt overskudd invisteres i laboratorier, vitenskapelig utstyr og ny forskning.
SINTEFs hovedkontor ligger i Trondheim, men konsernet har også ca 350 ansatte i Oslo. I tillegg har SINTEF virksomhet i Bergen, Stavanger, Ålesund, Tromsø og Raufoss, samt kontorer i Houston, Texas (USA), Rio de Janeiro (Brasil), og laboratorium i Hirtshals i Danmark.
Historie.
SINTEF ble etablert i 1950 av Norges tekniske høgskole (NTH), som i dag er del av NTNU. SINTEF ble opprinnelig etablert for å være NTHs forlengede arm mot industrien.
SINTEF ble etablert fordi professorer ved NTH så muligheter for å bygge opp en oppdragsforskningsvirksomhet, og benyttet SINTEF som instrument. Aktivitetene ble organisert som SINTEF-avdelinger med den stedlige professor som leder. Slik utviklet SINTEF seg frem til 1980.
SINTEF hadde sin kraftigste vekstperiode på 1970-tallet. Dette hadde sammenheng med det voksende teknologibehovet i den unge, norske oljenæringen. Store nasjonale laboratorier som Havlaboratoriet og Flerfaselaboratoriet så dagens lys på denne tiden.
De såkalte goodwill-avtalene ga Trondheims-miljøet et løft. Utenlandske oljeselskaper ble oppmuntret til å legge forskningsaktivitet til Norge, og NTH/SINTEF posisjonerte seg godt. Goodwill-perioden løftet NTH/SINTEF til et høyt, internasjonalt nivå, teknologisk sett.
I 1980 ble SINTEF omgjort til en selvstendig forskningsstiftelse og profesjonalisert som organisasjon. Den gamle modellen med NTH-professoren som SINTEF-leder gikk ut, selv om noen fortsatte i doble roller. I hovedsak hadde SINTEF nå egne ledere.
Konsernet SINTEF ble etablert midt på 80-tallet, da tre nye institutter ble lagt inn under SINTEF-paraplyen. Norges Skipstekniske Forskningsinstitutt (MARINTEK), Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt (EFI) og Institutt for Kontinentalsokkelundersøkelser (IKU) ble gjort om til aksjeselskaper med SINTEF som største eier. Et fjerde aksjeselskap, SINTEF Fiskeri og havbruk, ble opprettet i 1999. SINTEF Byggforsk AS så dagens lys 1. januar 2006.
Samarbeidspartnere.
SINTEF har et partnerskap med i Trondheim, og nært samarbeid med. Partnerskapet med NTNU innebærer at personell fra NTNU arbeider på SINTEF-prosjekter, og SINTEF-ansatte underviser ved NTNU. I tillegg er det en utstrakt bruk av felles laboratorier og utstyr. Mer enn 500 personer er ansatt både ved NTNU og SINTEF.
Internasjonal virksomhet.
I 2010 kom 16 prosent av SINTEFs omsetning fra oppdrag utenfor Norge. Rundt 40 prosent av den internasjonale omsetningen kom fra EUs forskningsprogrammer. SINTEF gir disse prosjektene høy prioritet fordi man anser det som verdifullt å delta i flernasjonal kunnskapsutvikling, og fordi prosjektene gir tilgang til viktige nettverk.
Organisering.
Konsernet består av stiftelsen SINTEF samt forskningsakskjeselskapene MARINTEK, SINTEF Energi AS, SINTEF Fiskeri og havbruk AS og SINTEF Petroleumsforskning AS. I tillegg er SINTEF Holding etablert for å skille aktivitet i grenseland mellom kommersiell virksomhet og forskning ut fra kjernevirksomheten.
Innovasjon.
SINTEF anser det som en del av sitt samfunnsoppdrag å utvikle nye virksomheter, og arbeider derfor aktivt for å kommersialisere teknologi og ideer som utvikles i forskningsmiljøene. Det er gjennom årene utviklet et stort ansatt knoppskytingsbedrifter, patenter og lisenser med utspring i SINTEFs miljøer.


Evangelisten Johannes.
Evangelisten Johannes i Bibelen var sønn av Sebedeus og Jakobs bror. Han var en av Jesu tolv apostler.
Ifølge bibelfortellingene var han en av de tre disiplene som stod Jesus nærmest, og det er sannsynligvis han som i Johannes-evangeliet kalles «den disippelen som Jesus hadde kjær».
Mange har regnet ham som forfatteren av "Evangeliet etter Johannes" og av "Johannes' åpenbaring", men begge deler er omdiskutert. På grunn av Johannesevangeliets understrekning av Kristi guddommelighet og hans forhold til Faderen, kalles evangelisten vanligvis "Johannes Teologen" i østlig tradisjon.
Han symboliseres i kunsten ofte som en ørn, eller i nærheten av en ørn. Dette er knyttet til at Johannes åpner sitt evangelium med en ørneflukt. Det vises også ofte til at Johannes ikke tar hensyn til detaljer, men er den av evangelistene som har sikt fra oven.
Se også.
Johannes, Apostelen
Johannes, Apostelen


Apostelen Jakob.
Apostelen Jakob, også kalt Jakob den store eller Jakob den Eldre (antatt død år 44), var sønn av Sebedeus og Salome og bror til Johannes. Han var en av Jesu apostler.
Jesus kalte brødrene «Tordensønnene» (latin: "Boanerges"), angivelig grunnet deres lettbevegelige og oppfarende temperament.
Jakob skal være begravet i valfartsstedet Santiago de Compostela i Spania.
Jakob
Jakob


Edgeøya.
Edgeøya er en ubebodd øy som er en del av Svalbard. Den ligger øst for Spitsbergen og sør for Barentsøya. Øya har et areal på omtrent 5 030 kvadratkilometer. Østsiden er dekket av isbreen Edgeøyjøkulen, hvor den østlige delen kalles Stonebreen. Sørvestre del av øya er delt i to av Tjuvfjorden, og nord for denne finner vi breen Digerfonna. Øyens sydlige del består av svart skifer, hvilket er opphav til "Negerfjellet" (368 m), "Negerdalen" nord for dette, samt øyens sydspiss "Negerpynten" – navn som kanskje ikke ville blitt gitt idag.
Edgeøya utgjør en del av Søraust-Svalbard naturreservat. Øya er et viktig leveområde for isbjørn. Her finnes også svalbardrein.
I vest ligger Storfjorden, som skiller Edgeøya fra Spitsbergen. I nord ligger Freemansundet, som skiller Edgeøya fra Barentsøya. I nordøst ligger Olgastretet som skiller Edgeøya fra Kong Karls Land. I øst ligger Ryke Yseøyane, i sør ligger Tusenøyane og i sør-øst Halvmåneøya.
Det er ingen bosettinger på Edgeøya, og det er medleplikt for Sysselmannen ved ferdsel her. Den vestlige kyststrekningen har delvis mobildekning fra senderen over Sveagruva, 70 km lengre vest.
Eksterne lenker.
Edgeøya ligger øst for Spitsbergen.


Nordaustlandet.
Nordaustlandet er den nest største øya på Svalbard, med et areal på 14 443 km². 11 009 km² av Nordaustlandet ligger under de store isbreene Austfonna og Vestfonna, hvor Austfonna er Europas største isbre og den tredje største innlandsisen i verden. Landskapet har et spenn i naturtyper, fra de markerte fjordene på vest- og nordsiden til den nesten sammenhengende brefronten på øst- og sørsiden. Svalbardrein og hvalross har tilhold på øya. Nordaustlandet er ubebodd og har aldri hatt fast bosetning, i motsetning til området rundt Isfjorden på Spitsbergen og Bjørnøya.
Mange steder på Nordaustlandet finnes det en uventet frodighet, oftest i nærheten av fuglefjellene. Nordaustlandet er mindre preget av menneskelig aktivitet enn resten av Svalbard, men det finnes kulturminner fra russisk og norsk overvintringsfangst, fra forskning og ekspedisjoner samt fra andre verdenskrig. I Kinnvika i Murchisonfjorden ligger en godt bevart forskningsstasjon fra Det internasjonale geofysiske år i 1957-58. Kulturminne fra andre verdenskrig er den tyske værstasjonen Station Haudegen i Rijpfjorden. På Kvitøya øst for Nordaustlandet ble forsvinningen til Andrées ballongferd oppklart.
Nordaustlandet og øyene omkring er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.
Geografi.
Nordaustlandet er Svalbards nest største øy og Europas niende største. Nordaustlandet ligger nordøst for Svalbards største øy, Spitsbergen, som den er skilt fra ved Hinlopenstretet. Nordaustlandet har et areal på 14 443 km². Øya er sterkt innskåret av fjorder på vest- og nordsiden, hvor det er et bredt belte av bart land med opptil 600 m høye fjellrygger. På vestkysten finnes også brede strandflater. Nordaustlandet er gjennomskåret av den brede Rijpdalen. På den ene siden ligger Vestfonna, mens Austfonna ligger på den andre siden hvor den ender i havet med en sammenhengende, inntil 30 m høy isvegg.
Vestfonna er den nest største isbreen på Svalbard, og utgjør den vestlige tredjedelen av Nordaustlandet på Gustav V Land mellom Wahlenbergfjorden og Nordenskiöldbukta. Vestfonna inkluderer Sverdrupisen i nord, og er ca 3 000 km² stor.
De største isbreene omtales som iskapper, og Austfonna er den største iskappen på Svalbard og i Europa. Austfonna er sammen med Vatnajökull på Island de største eksisterende iskapper, hvor Austfonna er størst i areal og Vatnajökull størst i volum. Det er bare de mye større isskjoldene på Grønland og i Antarktis som overgår Austfonna og Vatnajökull i størrelse. Austfonna utgjør den østre halvdelen av Nordaustlandet. Austfonna inkluderer Palanderisen, i det sentrale området, og Vegafonna i vest, og dekker et arealet på 8 492 km² og et volum på 1900 km³.
Som en følge av nedsmeltning av en isbre på Nordaustlandet ble det i 2008 avdekket at Isispynten ikke er en del av Nordaustlandet, men en øy.
Geologi.
De yngste bergartene på Nordaustlandet er ganger av doleritt fra jura-kritt i grunnfjellet på blant annet Lågøya og i munningen av Brennevinsfjorden.
Flora.
a> vedtok 26. april 1989 med 13 mot to stemmer å gå inn for svalbardvalmue som «fylkesblomst» for øygruppen.
Store deler av Nordaustlandet er mer eller mindre fri for vegetasjon, eller dekket av isbre. Den lille vegetasjonen som Nordaustlandet har tilhører den arktiske polarørkensonen. På halvøyene i nord og på øyas midtre deler øst for Wahlenbergfjorden er vegetasjonen dominert av vardefrytle ("Luzula confusa"). Områdene rundt Murchisonfjorden og Wahlenbergfjorden og de indre delene av Rijpfjorden finnes snøfrytle ("Luzula arctica").
Hårsvinge ("Festuca baffinensis") er nokså vanlig på øya, mens Buestarr ("Carex maritima") og Tuerapp ("Poa arctica") finnes enkelte steder på øyas østkyst. Krekling er relativt sjelden i kyst- og fjordstrøkene på Spitsbergen, men er også funnet et par steder på Nordaustlandet. Svartaks ("Trisetum spicatum") er funnet på på øya og Blårapp ("Poa glauca") er kun observert en gang på Nordaustlandet.
Fauna.
a> og en av kun fire såkalte «høyarktiske» reinarter. Svalbardreinen er i dag isolert fra all annen rein og ble fredet i 1925. Svalbardreinen skiller seg fra andre underarter blant annet gjennom å være fysisk ganske liten og gjennom å ha et forholdsvis kort og rundt hode.
Øst for Nordaustlandet er havstrømmene kalde med karrige kyststrekninger. På nord- og vestsiden siger varmere atlantisk vann inn fra vest og gir grunnlag for mer liv, blant annet en rekke mindre fuglefjell med havhest, polarmåke, krykkje, alkekonge, teist og polarlomvi. De fleste av fuglefjellene finnes langs kysten mellom Murchisonfjorden og Kapp Bruun, på Sjuøyane og rundt Wahlenbergfjorden.
Hvitkinngås er funnet hekkende ved Torellneset, mens ringgås hekker sporadisk flere steder nord på Nordaustlandet. Ærfugl hekker spredt rundt på hele øya og rødnebbternen hekker oppe i nordvestlig del av øya.
Isbjørn er på øya hele året, men hvor mange isbjørner som oversomrer avhenger av havisens utbredelse og konsistens og isbjørnenes næringstilgang. Av andre sjøpattedyr finnes ringsel, storkobbe, hvalross, vågehval og hvithval. Nordvest, nordøst og sørvest på øya ligger noen av de viktigste liggeplassene for hvalross på Svalbard.
Den sparsomme vegetasjonen er tilstrekkelig til å opprettholde en liten bestand av svalbardrein. Bestanden på 400-500 dyr er fåtallig sammenlignet med sentrale deler av Spitsbergen og Edgeøya. Rein finnes spredt over det meste av den isfrie delen av Nordaustlandet, hvor de viktigste beiteområdene er på halvøyene i nord og i områdene rundt Murchisonfjorden, Wahlenbergfjorden og de indre delene av Rijpfjorden.
Fjellrev er vanlig. På Nordaustlandet finnes mange vann og vassdrag med røye.
Hvalfangst.
Nordaustlandet var kjent av hvalfangere omkring 1650.
Ekspedisjoner.
Den svenske zoologen Otto Martin Torell dro på en ekspedisjon til Svalbard og Bjørnøya i 1861 med de to selfangerskutene «Aeolus» og «Magdalena». Besøket til Bjørnøya ble forhindret av drivis og i juni når begge skutene Storfjorden på Spitsbergens vestkyst. Torell reiser med «Aeolus» gjennom Hinlopenstretet og langs Nordaustlandet, mens den andre skuta seiler langs Spitsbergen. Ekspedisjonen varte fra juni til september.
I 1863 foretok Elling Carlsen fra Tromsø den første omseilingen av hele Svalbard og dokumenterer at Nordaustlandet er dekket av et nesten sammenhengende isdekke og at Svalbard kan omseiles i gunstige isår. Året etter seiler Sivert Tobiesen, Johan Mattilas og Janne Aastrøm langs nord- og østsiden av Nordaustlandet, men ved det sørlige innløpet til Hinlopenstretet forliser båtene. Etter en strabasiøs ferd til vestkysten av Isfjorden ble de reddet av den første svalbardekspedisjonen til den svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld.
Under det internasjonale geofysiske år 1957–58 ble det bygd en svensk-finsk-sveitsisk vitenskapelig stasjon ved Murchisonfjorden.
Roald Amundsens ferd til Nordpolen.
Amundsen og hans menn nær Nordpolen med «N-25».
21. mai 1925 startet Roald Amundsen med fem mann i to flybåter fra Ny-Ålesund. Ombord på «N–25» var Amundsen navigatør, Hjalmar Riiser-Larsen fører og Karl Feucht mekaniker. Ombord på «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson fører, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker.
Etter ca. åtte timer i luften bestemte Amundsen seg for å lande for å kunne ta nøyaktig stedsobservasjon. Han fant en tilstrekkelig stor åpen råk, men under landingen ble den ene flybåten skadet slik at den ikke kunne brukes. Den åpne råken lukket seg igjen ved hjelp av drivisen, og Amundsen og hans menn fikk med stor innsats trukket «N–25» opp på et isflak. De geodetiske målingene som ble tatt fastslo at man var kommet til Det gjensto til Nordpolen.
«N–24» måtte etterlates i isen. Etter å ha stampet snø i 24 døgn for å få laget en provisorisk startbane maktet de å ta av 15. juni med alle seks ombord i samme fly. De måtte etterlate all unødvendig vekt og overføre bensin fra den etterlatte «N–24» og de kunne ikke overføre mer bensin enn å nå frem til Nordaustlandet. De landet i Brennevinsfjorden nær Hinlopenstretet og stedet fikk navnet Amundsenodden og området ble navngitt Dornier-Walflya. Neste morgen ble de reddet neste av selfangstskuta «Sjøliv» fra Balsfjord. Denne hadde observert Amundsen og hans menn og fikk tatt flyet under slep. Amundsen og de fem andre ekspedisjonsmedlemmene ble fraktet til Ny-Ålesund. Få dager senere hentet Hjalmar Riiser-Larsen flybåten og fløy den til Ny-Ålesund, hvor den ble heist om bord i kullbåten «Albr. W. Selmer». Denne bragte flygerne og flyet til Horten, og neste dag, den 5. juli 1925, fløy «N–25» med de seks ombord til Oslo.
Luftskipet «Italia».
Den italienske luftfartsingeniøren og generalen Umberto Nobile var med på den første flyturen over Nordpolen med luftskipet «Norge» sammen med Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth. Men etter turen ble han og Amundsen uvenner over hvem som hadde æren for ferden. Nobile kom senere tilbake til Arktis, denne gangen som leder av en ekspedisjon med luftskipet «Italia». Det ble totalt foretatt tre flyvninger. De to første ferdene kartla nordøstkysten av Grønland, Nikolai IIs land og Nordaustlandet, samt hentet inn vitenskapelig data av ulik karakter.
Den tredje ekspedisjonen begynte 22. mai 1928 og gikk til Nordpolen. På vei tilbake til Ny-Ålesund havarerte luftskipet på isen, og seks omkom og 10 var strandet med gondolen på den drivende pakkisen. En av de største internasjonale redningsaksjonen i polare strøk noensinne ble iverksatt, hvor over 1500 mennesker fra syv ulike nasjoner deltok. Kapp Rubin, ved Nordkapp på Laponiahalvøya, ble brukt som base for redningsaksjonen. Kartene over Nordaustlandet var på den tiden dårlige og upresise, og de som deltok i redningsaksjonen hadde ikke kommunikasjonsutstyr, ingen riktige kart og ingen hjelp utenfra. Under redningsaksjonen omkom blant annet Roald Amundsen sammen med mannskapet i det franske Latham 47-flyet et sted utenfor Bjørnøya.
Det skulle gå 48 dager før alle de overlevende fra Luftskipet «Italia» hadde blitt hentet ut fra den drivende pakkisen. Nobile var den første til å bli hentet og brakt tilbake til Ny-Ålesund, siden man mente at han kunne lede redningen av resten av mannskapet derifra. Under et forsøk på å redde ut resten av mannskapet, ble redningsflyet, en Fokker C.V skadet under landing på isen, og den svenske piloten Lundborg måtte vente i 14 dager før hans kolleger klarte å lande og hente ham ut. Nobile ble satt i arrest ombord i følgebåten som lå i Ny-Ålesund og anklaget for å ha forlatt sitt mannskap. Han brukte resten av sitt liv på å forsvare seg mot disse og andre anklager.
På Nordaustlandet, øst for Kapp Platen og Duvefjorden fikk mange steder navn etter folk som var involvert i ekspedisjonen og redningsaksjonen, slik som Finn Malmgrenfjorden, Alpiniøya, Albertinibukta, Běhounekodden, Soraberget, Viglieriberget, Cuchnovskijodden, Tandbergøya, Van Dongenbukta, Kapp Laura og Italiaodden.
Andre verdenskrig.
Krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa. Tyskerne begynte allerede i 1941 å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og -fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie meteorologisk informasjon. Landstasjonene ville være sikrere mot angrep, og Tyskland etablerte derfor flere hemmelige automatiserte og bemannede meteorologiske stasjoner på Svalbard, nordøstlig del av Grønland og på Frans Josefs land. I perioden 1944-45 var det fire bemannede værstasjoner på Svalbard. På Nordaustlandet ble Station Haudegen i Wordiebukta i Rijpfjorden oppført i september 1944 av de elleve mennene som skulle overvintre på stasjonen. Alle elleve var enten soldater eller militært personell og ble ledet av Wilhelm Dege. Stasjonen bestod av hovedhus, uthus og en nødradiostasjon plassert ca 80 meter fra hovedhuset, i fjellet ovenfor.
Stasjonen ble forlatt 6. september 1945 da tyskerne ble hentet av den norske selskuta «Blaasel», fire måneder etter at andre verdenskrig var avsluttet i Europa. Station Haudegen er den eneste tyske meteorologiske stasjonen som i dag har bevarte bygninger.
Verneområder.
Kart som viser Nordaust-Svalbard naturreservat (lilla) i forhold til andre naturreservater og nasjonalpark (grønn) på Svalbard
Nordaustlandet inngår i Nordaust-Svalbard naturreservat, som ble opprettet 1. juli 1973 og omhandler et område på 55 354 315 dekar (det største av alle verneområdene på Svalbard, uansett vernestatus). Reservatet er direkte tilknyttet Søraust-Svalbard naturreservat i sør. Naturreservatet omfatter i tillegg til Nordaustlandet blant annet Kvitøya og Kong Karls Land. Øygruppen Kong Karls Land er det viktigste yngleområdet for isbjørn i denne delen av Arktis. Derfor er det ferdselsforbud her hele året. Forbudet gjelder all ferdsel på øyene og på sjøen i en avstand på minst 500 m fra land eller skjær, og overflyging under 500 m.
Sysselmannen foreslo 14. januar 2009 å frede forskningsstasjonen i Kinnvika fra 1957, som ble satt opp i forbindelse med det internasjonale polaråret 1957-58. Forskningsstasjonen eies av den norske stat og består av ti bygninger. Forslaget ble sent ut på høring og 29. juni 2009 kunngjorde Riksantikvaren at Kinnvika er fredet. Fredningen omfatter alle de ti bygningene med eksteriør, interiør og fast innredning. Løst inventar som har tilknytning til den opprinnelige virksomheten inngår i fredningen. Utendørs installasjoner, objekter, gjenstander og andre spor som har tilknytning til virksomheten i 1957-59 er også fredet, likeså et område omkring forskningsstasjonen. Formålet er å bevare Kinnvika som eksempel på en arktisk forskningsstasjon fra polaråret 1957-58. Fredningen skal ivareta de kulturhistoriske og vitenskapelige verdiene knyttet til anlegget som helhet, samt de arkitektoniske og opplevelsesmessige verdiene knyttet til bebyggelsen og dens virkning i landskapet. Fredningen innebærer at anlegget skal bevares uten vesentlige endringer, men det åpnes for rehabilitering av hovedbygningen.


Skurtresker.
En Claas Lexion 570 skurtresker i aksjon i Tyskland.
Den moderne skurtreskeren er en selvgående variant av treskeverket. Den er helautomatisk, og skjærer, tresker, solder og samler kornet i en tank ved hjelp av skjærebordet foran på treskeren. Tanken tømmes i en tilhenger, lastebil eller container når den er full, for transport bort fra jordet. For mer effektiv tresking er det noen som velger å tømme korntanken mens man tresker. Det gjøres ved at en traktor med tilhenger eller liknende kjører ved siden av skurtreskeren et lite stykke mens man tømmer. Skurtreskeren har vanligvis en halmkutter som finhakker halmen etter at kornet er skilt ut før den spres ut på bakken bak treskeren for senere å pløyes ned. Halmkutteren kan kobles ut dersom man vil ta vare på halmen. Halmen presses ofte til halmballer og brukes til husdyrfor og liggeunderlag i fjøset.
Moderne skurtreskere er blitt teknisk svært avanserte maskiner med automatiske målinger gjennom hele prosessen for å sikre maksimalt utbytte og minimalt med spill i form av korn som blir med halmen ut på bakken igjen. Man kan også ha slikt som kontinuerlig fuktighetsmåling på kornet for å beregne lagringsevne og ev. behov for tørking i korntørke. De største modellene har også satellittnavigasjon, som brukes til å måle areal, effektivitet og avlingsnivå på ulike deler av åkeren. Resultatene fra navigasjonsmålingene kan senere brukes når man skal så nytt korn for automatisk å benytte optimal gjødselmengde på ulike jordsmonn ulike steder på åkeren.
Skurtreskeren kan utstyres med forskjellig utstyr for å treske ulike vekster, slik som korn, mais, frøvekster og oljevekster.


Sveagruva.
Sveagruva er et tettsted på Spitsbergen, Svalbard, som ligger ved Sveabukta og Braganzavågen innerst i Van Mijenfjorden. Tettstedet er base for hovedproduksjonen til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Det har ikke permanent bosetting, men ca 300 av de ansatte i kullgruva Svea Nord pendler daglig eller ukentlig til Sveagruva fra sine permanente boliger i Longyearbyen.
Sveagruva ligger ved Braganzavågen innenfor Sveabukta, som igjen er en del av Van Mijenfjorden. Fra tettstedet reiser det seg en drøye 900 meter høy, bratt fjellvegg som utgjør Liljevalchfjellet med to topper, den høyeste 940 moh. Innover mot nordøst løper Kjellströmdalen.
Sveagruva har ikke veiforbindelse til de andre bosettingene på Svalbard, og de ansatte pendler til Longyearbyen med fly, eller med snøskuter via Reindalen.
Historie.
Gruvedriften ble startet av AB Spetsbergens Svenska Kolfält i 1917, anleggene ble kjøpt av SNSK i 1934. Utvinningen stoppet i perioden 1949–1970, stanset påny i en periode fra 1987. Dagens drift ble startet i 2001 med åpningen av forekomsten Svea Nord, som er den største kullforekomsten hittil drevet på Svalbard.


San Pablo Guelatao.
San Pablo Guelatao er en by i delstaten Oaxaca i Mexico og ligger om lag 55 km. fra byen Oaxaca. Byen har om lag 1 200 innbyggere (2001) og er fødested for Mexicos tidligere president Benito Juárez.
San Pablo Guelato ligger i Sierra Madre-fjellene. Flertallet av befolkningen er zapotekiske indianere.


Ulrika Eleonora av Sverige.
Ulrika Eleonora d.y. (født på Tre Kronor, død) var regjerende dronning av Sverige fra 21. februar 1719 til 29. februar 1720. Datter av Karl XI og Ulrika Eleonora d.e..
Gift 24. mars 1715 med "Fredrik av Hessen" den blivende Fredrik I. Kronet 17. mars 1719. Valgspråk: "In Deo spes mea" – "I Gud mitt håp"


Pyramiden.
Pyramiden (russisk Пирамида) var en sovjetisk, senere russisk, bosetning på Svalbard. Den ble grunnlagt av Sverige i 1910, og solgt til Sovjetunionen i 1927.
Bosetningen ligger ved Billefjorden på øyen Spitsbergen. Den har sitt navn fra det pyramideformede fjellet som ligger like ved. Bosetningen hadde på det meste over 1000 innbyggere. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. Siden vinteren 1998/99 har Pyramiden vært avfolket, og det er usikkert hvilke planer Trust Arktikugol har for stedets fremtid.
Pyramiden var en godt utviklet by med bensinstasjon, skole, barnehage, hotell, restaurant og diverse andre fasiliteter. De fleste byggene står fremdeles slik som de var da de ble forlatt. Folk som bodde der hadde en stor interesse for sport, så det fantes bl.a. basseng, skytebane, innehall og fotballbane.
Det er ingen restriksjoner når det gjelder å besøke Pyramiden, men besøkende kan ikke gå inn i noen av bygningene uten tilltatelse. Dette skyldes helse- og sikkerhetsmessige grunner. De fleste bygningene er i dag stengt. Pyramiden kan nås med båt eller snøscooter. Omvisninger er tilgjengelig på russisk, norsk og engelsk.
Den nærmeste bosetningen er Svalbards administrasjonssenter, Longyearbyen, omtrent 50 km lengre sør, og et lite forskningssamfunn, Ny-Ålesund, 100 km mot vest.
Litteratur.
Kjartan Fløgstad: "Pyramiden: portrett av ein forlaten utopi" (2007). ISBN 82-430-0398-3


Pico de Orizaba.
Pico de Orizaba, opprinnelig kalt Citlaltépetl fra nahuatl, er det høyeste fjellet i Mexico på nesten 5 700 moh. Navnet, Citlaltépetl, kommer fra "citlalli" som betyr stjerne og "tepetl" som betyr fjell. Dette fjellet er av vulkansk opprinnelse. Siste utbrudd med pliniansk aktivitet skjedde i 1687, 1630, 1613, 1569, 1566, 1545–1565? og 1537. Det skjedde også et mindre utbrudd i 1867. Selv om det ikke har vært noen store utbrudd siden 1687, regnes vulkanen som aktiv. Siden det siste utbruddet i 1867 har det kun vært fumarolsk aktivitet.
Fjellet hører til det transmeksikanske vulkanbelte og befinner seg i Orizaba som hører til delstaten Veracruz og i delstaten Puebla. Fjellets høyeste punkt befinner seg i Puebla. De i Orizaba som snakker nahuatl, omtaler fjellet som "Iztactépetl" som kan oversettes som «hvit dame».
Sørøst for Pico de Orizaba finner man fjellet Sierra Negra, som er synlig til venstre på bildene. Sierra Negra har en høyde på 4 640 meter.
Pico de Orizaba var viktig for tidligere kulturer som aztekere og Totonacas.
Fjelltoppen og høydedragene rundt det er i dag del av en nasjonalpark. Det finnes flere ruter for å nå vulkanen og mange mennesker besøker den.
Pico de Orizaba og "lillebroren", Sierra Negra.
Orizaba
Orizaba
Orizaba
Orizaba


Tinnsjå.
Tinnsjå ("Tinnsjø", "Tinnsjøen") er en innsjø delt mellom kommunene Tinn og Notodden i Telemark. Fra vest kommer Måna fra Møsvatnet og Rjukan, fra nord kommer elva Mår fra innsjøen Mår, Gøystavatnet og Kalhovdfjorden. Tinnsjå er en del av Skiensvassdraget, og dreneres via Tinnelva i sør, ned til Heddalsvatnet. Tinnsjå (460 m dyp) er Norges tredje dypeste innsjø og den tjuende største.
Under andre verdenskrig, i 1944, ble tinnsjøfergen DF «Hydro» sprengt av norske motstandsfolk på Tinnsjøen. Ombord hadde den en last med tungtvann. Vraket av fergen ble lokalisert av et dykkerlag fra Notodden i 1993. I 2004 ble vraket igjen undersøkt da et amerikansk filmselskap skulle gjøre opptak av vraket.


Tabasco.
Tabasco (historisk staves navnet også Tobasco) er en delstat i Mexico og ligger på den nordlige del av det lave eidet Tehuantepec, Mexicos smale «midje» mellom Mexicogolfen og Stillehavet. Delstaten grenser til delstatene Veracruz i vest, Chiapas i sør og Campeche i nordøst. I øst grenser Tabasco mot departementet Petén i Guatemala. I nord ligger Mexicogolfen. Tabasco har om lag 2,2 millioner innbyggere (2010). Delstatshovedstaden og den største byen er Villahermosa.
Geografi.
Det meste av Tabasco er lavtliggende regnskog. Langs kysten mot Campeche-bukta er det laguner og sumpområder, mens landet innenfor er preget av jordbruk og skogområder. Den vannrike Usumacinta-elva renner igjennom delstaten fra Guatemala. På grensa mot Chiapas finnes det et åsland med topper over 900 meter.
Historie.
I Tabasco blomstret olmekerkulturen, den eldste av høykulturene i Mexico, i århundrene før Kristi Fødsel. Det største senteret var La Venta. Området inngikk også i mayaområdet, og den vestligste av deres bystater var Comalcaldo nær Villahermosa. I 1519 gikk spanjolene i land her på vei mot erobringen av aztekerriket, men først rundt 1540 var området sikret for spanjolene. I kolonitida foregikk det et begrenset handelsjordbruk i området, som stadig ble forstyrret av piratangrep.
Området var svært avsides og underutviklet fram til det 20. århundret, da eksport av kakao og bananer førte til økonomisk fremgang. Oljealderen har helt forandret Tabasco og gjort den til et økonomisk drivhjul i Mexico.
Fra slutten av oktober til november 2007 ble hele delstaten rammet av en kraftig flom.
Økonomi.
Tabascos økonomi hviler på et rikt handelsjordbruk med sukker, bananer og kakao. Olje er imidlertid nå den viktigste næringsveien.
Ymse.
Den, for meksikanere, milde chilisausen med samme navn stammer fra Louisiana, USA, og har ingen forbindelse med delstaten.


Barentsøya.
Barentsøya er en av øyene som utgjør Svalbard. Barentsøya ligger mellom Spitsbergen og Edgeøya. Rundt halvparten av øya er dekket av isbre. Øya har et areal på. Det høyeste punktet er Solveigdomen på Barentsjøkulen med 666 moh. I nord, i sundet mellom Barentsøya og Spitsbergen, ligger Kükenthaløya. I sør, mellom Barentsøya og Edgeøya, ligger Freemansundet.
På Frankenhalvøya er det en gammel fangsthytte som ikke er i bruk lenger, men området har vært brukt som depot for helikopterdrivstoff til bruk under telling av isbjørn. Fra Frankenhalvøya er det lett å ta seg inn til det indre av øya. Andre steder kan det være vanskelig fordi det er høye klipper som begrenser adkomsten.
I Dorstbukta kommer Besselbreen ut. Den har trukket seg mange kilometer tilbake i løpet av de siste årene. Kapp Bessel, som ligger øst for utløpet til breen er nå (i 2007) helt forandret fra det som står i kartene. Dette skyldes at neset består utelukkende av løsmasser, og disse vaskes ut igjen i sjøen. I Dorstbukta er det også et stort fuglefjell som hovedsakelig brukes av krykkje. I hekkeperioden er dette et sikkert sted å observere isbjørn på nært hold.
Om sommeren er det mange isbjørner å se på Barentsøya. Noen sirkler rundt øya på jakt etter mat. Andre holder seg fast under fuglefjell og atter andre okkuperer de mindre øyene, f.eks. Engeløya.


Dåhjort.
Dåhjort i Fritzøehus Park i Larvik. Etablert her i 1924 (hentet fra Danmark)Dåhjort ("Dama dama") tilhører hjortefamilien (Cervidae) og er også kjent som dådyr'". Dådyr finnes ikke naturlig i Norge, noen rømte eller utsatte eksemplarer kan påtreffes. Dåhjorten ble trolig domestisert for omkring 3000 år siden.
Beskrivelse.
Dåhjort kjennetegnes av sine små, nærmest hvite flekker langs sidene og ryggen, Den har som oftest rødbrun sommerpels og ei svart hårstripe som går langs nakken og ryggen på dyret, men fargene kan variere fra ganske lys til nærmest sort. Vinterpelsen er generelt noe mørkere enn sommerpelsen. Dåhjorten viser større variasjon i utfarging enn våre andre hjortedyr. I fangenskap øker gjerne fargevariasjonen sammenlignet med viltlevende populasjoner, på grunn av redusert genetisk variasjon og redusert seleksjon fra rovpattedyr. Buken og bena er lysere og ensfarget. Bakre og øvre del av lårene er dekket av hvite hår og utgjør det såkalte «"speilet"».
Dåhjort er mindre enn norsk hjort, men betydelig større enn rådyret. Hannen kalles dåbukk og hunnen hind eller kolle. Hindene er fullvoksne i 3 års alderen og veier da gjerne ca. 40-65 kg. Bukkene er fullvoksne i 5 års alderen og veier da gjerne ca. 80-120 kg.
Bare bukkene utvikler gevir. Geviret er viktig både for individenes sosiale status og som våpen i kamper bukkene imellom. Det første settet vokser fram ved ett års alder, da kun som to rette stenger uten forgreininger. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren, og feller det først i april-mai. Umiddelbart etter felling begynner et nytt gevir å vokse fram. Under veksten er det omgitt av et mørkt hudlag (basten). Basten inneholder et rikt nettverk med nerveceller og blodårer, og sørger for vern og tilførsel av oksygen og næring i vekstperioden. Mot slutten av august eller i begynnelsen av september er det nye geviret utvokst og hardnet. Basten tørker ut og blir «"feid"» av mot busker og trær.
Utbredelse.
Dåhjort stammer opprinnelig fra Lilleasia og områdene rundt Middelhavet. Den er siden innført til store deler av Europa og deler av Amerika, Asia, Australia, New Zealand, Fiji og Sør-Afrika. Viltlevende dåhjort i Norge er et resultat av rømninger fra viltoppdrett. I all vesentlighet finnes slike dyr i Østfoldtraktene, blant annet på Hankø og øst for Glomma.
Atferd.
Dåhjorten er mer av et flokkdyr enn vanlig hjort. Den foretrekker åpne kulturlandskap med god tilgang på grasbeite vår og sommer, mens den gjerne trekker inn i skogen om høsten og vinteren. Sammenlignet med andre hjortedyr er den ganske stasjonær og svært sky. Den bruker også i større grad synet til å orientere seg med, og er mindre avhengig av lukt og hørsel. Dette har med sikkerhet sammenheng med at dåhjorten ferdes mer i åpen terreng, der synet er viktigst for den. Det er kjent at den kan gjenkjenne urørlige menneskeskikkelser. Den er heller ikke like glad i å svømme.
Ernæring.
Dåhjorten spiser i hovedsak gress og blader fra løvtrær om sommeren, og nøtter, bær og bark om vinteren. Dåhjorten gresser som oftest ved lysninger i skogen, som har frodig vegetasjon. Dåhjorten har noenlunde faste måltider, vanligvis tidlig om morgenen og om kvelden. Dåhjorten beiter som oftest i flokk. Etter å ha spist er det vanlig at flokken går tilbake inn i tettere vegetasjon. Natten går med til hjorting (drøvtygging) og hvile. Vannet den trenger, får den hovedsakelig igjennom føden (duggvått gress er en viktig kilde), og dåhjorten drikker derfor sjeldent.
Forplantning.
Brunsten starter i oktober-november. De eldre bukkene etablerer egne brunstområder (ca. 2 dekar), og markerer disse med lukt, feiemerker og brunstgroper. Dette området blir forsvart mot rivaler, samtidig som bukken prøver å samle seg harem. Kommer det andre bukker inn på reviret blir det gjerne en konfrontasjon. Underlegne bukker vil raskt trekke seg unna. Brunsthylet, som gjerne beskrives som et kraftig snork, tiltrekker seg paringsvillige hinder.
Hindene går drektige litt under åtte måneder, og føder som regel kun én kalv. Kalvene ligger gjemt i vegetasjonen inntil de er sterke nok til å følge med på flokken. Den flekkede pelsen gir god kamuflasje. Hinder og kalver danner egen flokker, adskilt fra dåbukkene, i periodene utenom paringstiden.


Traktor.
En traktor er et motorisert kjøretøy som for det meste benyttes til jordbruksaktivitet i moderne landbruk. Selve ordet «traktor» kommer fra latin og betyr «trekkraft». I Norge ble dette motorredskapet kalt motorplog til å begynne med, og begrepet "traktor" skal først ha blitt tatt i bruk på 1920-tallet.
Dieseltraktor.
Nyere traktorer drives nesten alltid av en dieselmotor, som vanligvis varierer fra 60 hk til 360 hk avhengig av hva traktoren skal brukes til. Gjennomsnittsstørrelsen på nye traktorer i Norge i 2007 var på 117hk. Traktorer har girkasser med stor reduksjon. Det gir stort moment på hjula. Typisk hastighet i laveste gir er en til to km/t, mens høyeste hastighet normalt er 40 km/t. Fram til midt på 80-tallet var høyeste hastighet for de fleste traktorer 30 km/t. De fleste av dagens traktorer er konstruert med 50 km/t som toppfart.
De aller fleste traktorer har et hydraulikksystem, som driver løftearmene og eventuelt styringen og redskaper. Traktorer brukes oftest på gårdsbruk. Enkelte bruker også traktorer til hobbybruk, da helst mindre utgaver. De siste åra har også entrepenørfirmaer tatt i bruk store traktorer. Disse traktorene har typisk motorer på 130-360 hk og maksfart på 40-60 km/t. Kombinert med en stor tilhenger er dette et alternativ til lastebil, om du ser bort fra at traktorens dieselforbruk er svært mye høyere i forhold til transportevnen enn lastebilens. Imidlertid har traktoren en fordel med sin smidighet, fremkomstevne i ugreit terreng og sin allsidighet med tanke på muligheten for å bruke og drive en lang rekke redskaper. Traktorer med påmontert graveaggregat brukes også noe, disse blir kalt "traktorgravere".
En typisk traktor kjennes lett igjen med store bakhjul, mindre framhjul, og førerhus plassert bakerst, midt mellom bakhjula. Det forekommer dog varinter med belter, jevnstore hjul, og førerhuset plassert midt mellom akslingene.
I Norge kreves det førerkort klasse T for å kjøre traktor på veg. Man må være minst 16 år for å få det, og man må ha gjennomgått teori- og førerprøve. Det er også, med en del begrensninger, mulighet for å kjøre traktor med førerkort for personbil. Alle med førerkort for lastebil eller vogntog kan også kjøre traktor lovlig langs veg. Nå må du også ha førerkort for lettlastebil for å kunne kjøre trakroe over 40Km/t.
Mekanisering av jordbruket.
Til Norge kom den første traktor til Helgeland, nærmere bestemt Dønnesgodset i 1908. Denne var bensindrevet og viste seg å være vanskelig å holde i drift og det som nok var et «teknologisk eksperiment» rant ut, gjennom en konkurs. Senere kom traktorene i mellomkrigstida, men de var lite effektive da de manglet et løftearmsystem. En Fordson StegaMajor produsert i 1947
Men etter krigen ble det fart i utviklingen, og selskapet Ferguson lanserte en liten grå traktor av typen TE20 med kraftig trepunktsløft og en driftsikker bensinmotor på 20 hk (derav typebetegnelsen).
Disse fikk tilnavnet "Gråtass". Denne revolusjonerte jordbruket i Norge som i mange andre land. Etter hvert kom det flere motoralternativer til gråtassen, og den første dieseldrevne gråtassen kom i 1951, en Standard Motor Co. på 26 hestekrefter. I 1956 var det slutt på gråtass, etter og passert 517.000 eksemplarer. På samme tid kom Fordeide Fordson med Major og Dexta, de eneste virkelige konkurrentene til Gråtassen, spesielt Fordson Major som var en større og sterkere traktor.


Olympia (Washington).
Olympia er hovedstad i delstaten Washington i USA og er også administrasjonssentrum for fylket Thurston County. I 2000 hadde byen 42 514 innbyggere.
Grunnlagt i 1851, med navnet Smithfield, ble hovedstad for terriitoriet i 1853 og omdøpt etter fjellet Olympic Mountain i nærheten.


Trefelling.
Trefelling er den praktiske utførelsen av hogst eller tømmeruttak i skogbruket.
Felling gjøres med redskaper som øks, håndsag, motorsag eller hogstmaskin.
Under vindstille forhold vil et tre som regel falle mot sør. Årsaken er at der sola skinner mest, er grenene større og har mer bar eller løv. Vinden kan være en faktor som kan oppveie overvekta. En gran er stor, og tar veldig mye vind, så det har stor innvirkning på hvilken vei treet faller. Vanligvis er det nesten umulig å felle mot vinden på grunn av det store arealet av treet og den derav følgende seileffekten.
Manuell fellingsteknikk.
Når man feller et tre vil man vanligvis kontrollere fallet slik at treet kommer ned der man vil det skal falle. I naturen er ikke alle trær like, man må derfor ta hensyn til hvilken vei treet heller, hvor det er størst kvistmengde (som oftest mot sør), vindretning og om det er hindringer i fallretningen.
Ved felling skjærer man først et "styreskår" eller "felleskår" som peker i den retningen man vil at treet skal falle. Styreskåret skjæres som en kile, ca. 10 prosent av trediameteren inn i treet. Høyden på det øverste skåret avgjør hvor god kontroll man har på fallet, hvor godt man klarer styre treet dit det skal. En liten kile gjør at treet faller fritt og ukontrolert tidlig i fallet. Man vil unngå ukontrollerte fall fordi de kan føre til skade på person, på andre trær som ikke skal felles eller gi andre materielle skader. Ideelt skal styreskåret være skjært slik at overkant av skåret treffer den nederste flaten av skåret like før treet treffer bakken.
Når man bruker motorsag, kan man se langs bøylen man holder i venstre hånd for å sikte inn fallet mens man skjærer styreskåret.
Hovedskåret skjæres fra motsatt side. Det skal skjæres inn så langt at man har en brytekant på ca. 5 prosent av treets diameter. Ved store trær kan det være lurt å sette inn en fellekile eller brytejern i hovedskåret for å unngå at treet faller bakover og klemmer fast sagsverdet. Dette gjøres når sverdet har kommet så langt inn at det er plass til fellekile/brytejern.
Brytejernet brukes som vektstang for å få treet til å falle. Fellekilen slås inn i skåret med øks eller slegge for å få treet ut av balanse slik at det faller.
Styreskår skal brukes ved all trefelling, også små trær. Uten styreskår vil treet når man har skåret gjennom bli stående på sagsverdet, og man har ikke kontroll på hvor det faller. Treet kan like gjerne falle på hoggeren som bort fra ham (henne), noe som kan føre til store personskader.
Sikkerhet.
All trefelling innebærer risiko for personskade. Man skal derfor alltid utvise forsiktighet og omtanke for seg selv og eventuelt andre personer som er til stede.
HUSK at uansett hvor godt redskap og verneutstyr man har, så er det brukeren som har ansvaret for at det blir brukt med omtanke slik at ingen blir skadet ved bruken.


Hopen.
Hopen er ei øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger i Barentshavet 185 km øst for sydspissen av Spitsbergen. Øya er 33 km lang og 2 km bred.
Hopen er omkranset av is mellom store deler av vinteren. I denne perioden får Hopen stadig besøk av isbjørn og fjellrev.
Det verserer forskjellige historier om hvordan øya ble oppdaget, men sannsynligvis var det Thomas Marmaduke som først så øya i 1613. Han var en engelsk hvalfanger som jobbet for Det moskovittiske kompani i London. Han ga øya navnet "Hope Island", sannsynligvis etter skuta hans, «Hopewell».
Sørspissen av øya heter Kapp Thor etter fiskeriinspektør Thor Iversen som også besteg Iversenfjellet (1924) og ga navn til Iversengrunnen sørøst av Hopen.
Hopen ble fredet som naturreservat 26. september 2003. Hele øya er fredet bortsett fra et lite område rundt Meteorologisk institutts stasjon. Det er 4 ansatte stasjonert på Hopen, alle fra instituttet.
Andre verdenskrig.
I juni–juli 1942 ble 24 fartøyer i den østgående konvoien PQ17 senket øst for Hopen og mange omkom. Den 4. november ble det sovjetiske dampskipet «Dekabrist» på 7463 brt senket av tyske fly like sør for Hopen med 80 mann ombord. En av totalt fire livbåter som ble firet på sjøen og med 19 mann ombord, deriblant skipper Stepan Polikarpovic Beljajev, tok seg i land på sørspissen av Hopen. De fleste av de 19 omkom i løpet av vinteren, men skipperen, skipslegen og en matros overlevde oppholdet og ble hentet av den tyske ubåten U-703 som brakte dem til Harstad sommeren og høsten 1943.
Under andre verdenskrig bygget tyskerne en meteorologisk stasjon i Husdalen på den sørøstlige siden av øya. Stasjonsbygningene brukes i dag av Norge og utgjør den meteorologiske stasjonen Hopen radio.


Mount Rainier.
Mount Rainier (4 392 moh.) er en stratovulkan som ligger 87 km sørøst for Seattle i delstaten Washington i USA. Fjellet inngår i Mount Rainier nasjonalpark og er en del av den alpine fjellkjeden Kaskadefjellene. Den ble første gang besteget i 1870 av Hazard Stevens og P.B. Van Trump.
Den eldste lavaen på Mount Rainier er om lag 500 000 år gammel. De siste offisielt registrerte utbruddene fra vulkanen var i perioden 1820 til 1854. Vulkanen er ikke klassifisert som død og forventes å få utbrudd i fremtiden.
Eksterne lenker.
Rainier


Kvitøya.
Kvitøya er en øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger i Barentshavet øst for Nordaustlandet, og skilles fra sistnevnte av Kvitøyrenna. Øya er nesten helt dekket av is, derav navnet. Det er bare isfritt på vest- og nordpynten av øya. Arealet er er ca. 700 km²
Den ble første gang sett av hollenderen Cornelis Giles i 1707, men den første sikre observasjonen av øya er fra 1876, av nordmannen Johan Kjeldsen. Østligste punkt i Kongeriket Norge ligger på Kræmerpynten på Kvitøya, (33°31′05″ E).
Hele øya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.
Det var på Kvitøya sommeren 1930 at Bratvaag-ekspedisjonen kom over en seilduksbåt, som raskt viste seg å være restene etter Salomon August Andrées ekspedisjon. I 1897 hadde han som mål å nå Nordpolen med ballong. Levningene etter ekspedisjonens medlemmer ble funnet på den isfrie vestpynten av øya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897.
Kvitøya spiller ei sentral rolle i Jon Michelets roman Orions Belte, og filmen med samme navn, der mannskapet på fraktefartøyet «Sandy Hook» oppdager en sovjetisk lyttestasjon på øya.


Storøya.
Storøya er ei øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger rett øst for Nordaustlandet. Øya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.
Den sørligste halvdelen av øya er dekket av en isbre. Arealet av øya er omlag 56 km².


Moffen.
Moffen er en øy som ligger nord for utløpet av Wijdefjorden på nordsiden av Spitsbergen på Svalbard. Øya er helt flat og er derfor lett tilgjengelig for sjøpattedyr. Øya er et særlig viktig hvileområde for hvalross, som finnes i store kolonier på øya. Øya er også en viktig hekkeplass for fugler.
Navnet kommer av det nederlandske "Moffen" som er et nedsettende ord for tyskere (Jansz 1651), eller tysk "Muffen" (Martens, 1675).
Hele øya er inkludert i Moffen naturreservat og er en del av Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark.
Det er ferdselsforbud på øya i perioden 15. mai – 15. september, inkludert en 300 meter lang sone ut i sjøen regnet ved lavvann.
Hvalrossene og plasseringen rett nord for 80° gjør Moffen til et populært mål for cruiseskip langs Svalbard-kysten, men på grunn av ferdselsforbudet må de holde seg litt på avstand.


Prins Karls Forland.
Prins Karls Forland, også kalt Forlandet, er en øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger rett vest for Oscar II Land på Spitsbergen og utgjør den vestligste delen av Svalbard. Hele øya og sjøen omkring utgjør Forlandet nasjonalpark.Nordspissen av Prins Karls Forland, Svalbard.
Nordspissen peker Fuglehuken ut mot Kongsfjordrenna som er fortsettelsen av Kongsfjorden, og langs øya løper en bratt fjellkjede av øyas lengde sørover, med topper opp til 1 084 moh. Den siste tredjedelen utgjøres av en helt lav slette – Forlandsletta, og lengst sør finner vi Salpynten som peker mot Isfjordrenna (vestlige forlengelse av Isfjorden).


Mount Baker.
Mount Baker sett fra østsiden.
Mount Baker (3 285 moh) er en stratovulkan i Kaskadefjellene i delstaten Washington i USA. Vulkanen ligger om lag 50 km øst for byen Bellingham. I klart vær er vulkanen synlig fra Vancouver i Canada. Vulkanen ble første gang besteget i 1868 av et følge ledet av Edmund T. Coleman. Det ble registrert mindre aktivitet på vulkanen tilbake i 1975.
Nooksack-indianerne kjenner vulkanen under navnet "Koma Kulshan".
Eksterne lenker.
Baker


Kong Karls Land.
Kart over Kong Karls land
Kart over Svalbard med Kong Karls land i rødt
Kong Karls Land er en øygruppe som utgjør en del av Svalbard. Øygruppen ligger i Barentshavet sørøst for Nordaustlandet. Øygruppen består av de tre øyene (fra vest mot øst) Svenskøya, Kongsøya og Abeløya samt en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Det samlede arealet er 331 km². Den største av øyene er Kongsøya med sine 195 km².
Erik Eriksen (skipper) oppdaget øygruppen i 1853 fra et fjell på Edgeøya. Eriksen gikk i land på øygruppa som første mann den 27. juli 1859. Kong Karls land er et viktig hiområde for isbjørn. Kong Karls Land er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat. Som i naturreservatet for øvrig er det ferdselsforbud på og nær øyene hele året.
Mellom Svenskeøya og Kongsøya går Rivalensundet.
Området er et svært viktig habitat for isbjørn. Det er ferdselsforbud på øya hele året, inkludert en 500 meter lang sone ut i sjøen regnet ved lavvann.


Miljø.
Miljø (fra fransk "milieu", som er satt sammen av 'mi- «midten» og 'lieu' «sted») er et ord som vanligvis brukes i betydningen «omgivelser». Både på engelsk og fransk benyttes ordet "environment" for miljø, som også betyr «omgivelse». Det er avledet fra franske "virer" i betydningen «snu».
I flere fagområder er miljø betegnelsen på ytre påvirkninger og livsvilkår for en organisme eller en gruppe organismer, men brukes også i utvidet forstand når man omtaler en organisme "indre miljø".


Martin Andresen.
Martin Andresen (født 2. februar 1977 i Kråkstad i Ski kommune) er en norsk fotballtrener. Han er trener for Vålerenga Fotball. Han spiller også for Follo FK i 2. divisjon.
Karriere.
Martin Andresen startet karrieren sin i Ski. Han gikk til Moss i 1995, og videre til Viking i 1997. Etter ett år i Stavanger gikk han videre til Stabæk. Derfra ble han solgt til Wimbledon i 1999. Han kostet 1,8 millioner britiske pund. Men oppholdet i England ble kortvarig, så han dro tilbake til Norge og Molde FK på låneopphold og etter det gikk han til Stabæk. Andresen spilte sin beste sesong i Stabæk Fotball i 2003 hvor de fikk 3. plass i Tippeligaen. I 2004 ble Andresen lånt ut til Blackburn Rovers i England, men han var ikke lengre enn fra februar til august i England. Da gikk han atter en gang til Stabæk før han gikk til SK Brann i 2005. I 2005 etter at Hareide tok over landslaget ble han kaptein.
Etter å ha vunnet seriegull med Brann i 2007, fikk han tilbud fra Vålerenga om å bli spillende trener for klubben, noe han takket ja til.
Brann.
I 2005 ble Andresen det dyreste kjøpet i SK Branns historie. Han kom for 15 millioner. Andresen var mye plaget av skader. Han kom tilbake i 2006 og var kaptein for SK Brann. Brann hadde en av de beste sesongene det året. Mye takket være Andresen som spilte på midtbanen i Brann. Han var kaptein da landslaget var ute i EM-kvalifisering. I 2007 vant SK Brann serien og da spilte Andresen også stor rolle. Det året ble han Norges mest verdifulle spiller og var med på årets lag i Tippeligaen. Totalt spilte Andresen over 60 kamper for Brann og scoret mange mål fra sin midtbaneposisjon.
Vålerenga Fotball.
Andresen var klar for Vålerenga fotball som spillende manager 6. november 2007. Han signerte for tre år og hentet mange store spillere som Kristofer Hæstad fra Start, Bengt Sæternes fra OB, Lars Iver Strand fra Tromsø IL og keeperen Troy Perkins fra D.C. United. Andresen er den eneste spillende manageren i Tippeligaen siden Kjetil Rekdal i 2004, som også i spilte for Vålerenga.
I 2008 vant Andresen og Vålerenga cupfinalen 4-1 over Stabæk, noe som markerte Andresens første tittel med Vålerenga. I august 2009 la Andresen opp som fotballspiller, og gikk over til å bare være trener. I 2010 tok Andresen og Vålerenga sølv i serien, og Andresen ble nominert til Kniksen-prisen. Oktober 2012 ble det avklart at Andresen slutter som trener etter 2012-sesongen.
Landslaget.
Andresen debuterte for Norge i 2001 mot Tyrkia. Han var med på to VM-kvalifiseringer og to EM-kvalifiseringer for landslaget før han la opp som fotballspiller i 2009. Andresen var kaptein fra 2005 til Brede Hangeland overtok i 2008. Totalt fikk han 35 kamper og scoret 3 mål.
Annet.
Martin Andresen er en av de største eierne av møbelkonsernet Skeidar. Gjennom Birkelunden Investeringsselskap eier Andresen 22,5 prosent av aksjene.


Sjuøyane.
Sjuøyane er en øygruppe som utgjør en del av Svalbard. Øygruppen ligger nord for Nordaustlandet. På 1800-tallet var dette det lengste ekspedisjoner kom med skip, mange ekspedisjoner måtte gjøre vendereis her eller fortsette videre nordover med slede.
Sjuøyane består av tre større og fire mindre øyer. De tre største er
På Rossøya, den nordligste av Sjuøyane, ligger Norges nordligste punkt.
Sjuøyane er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.


Tusenøyane.
Tusenøyane er en øygruppe som utgjør en del av Svalbard. Øygruppen ligger sør for Edgeøya og består av et stort antall mindre øyer, derav navnet.
Øyene har liggeplasser for hvalross med opptil flere hundre dyr på hvert sted. Tusenøyane er også det viktigste hekkeområdet for ringgås på Svalbard.
Tusenøyane er en del av Søraust-Svalbard naturreservat.


Den midlertidige kirkeledelse.
Den midlertidige kirkeledelse var navnet på Den norske kirkens ledelse etter det åpne bruddet med det av Quisling-regjeringen innsatte kirkedepartement.
Kirkekampen hadde vært krass helt siden 1940. Nasjonal Samling hadde lagt seg på en linje der prester ble forsøkt sensurert. Den norske kirken, på den annen side, hadde gjort kirkene til en arena der standpunkt mot nazistenes overgrep kunne markeres og protester framføres, f.eks i form av opplesning av hyrdebrev.
Det endelige bruddet kom da domprost Arne Fjellbu ble nektet å holde gudstjeneste i Nidarosdomen den 1. februar 1942. Innen en uke hadde alle landets biskoper nedlagt sine statlige embeder. Det ble under ledelse av biskop Eivind Berggrav utarbeidet en erklæring, "Kirkens Grunn", som ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Følgen av dette ble at 92% av landets prester også la ned sine statlige embeder. Berggrav ble arrestert, de øvrige biskopene fikk meldeplikt.
I denne situasjonen ble Den midlertidige kirkeledelse etablert som nytt øverste organ for kirken. At det i det hele tatt skulle la seg gjøre å etablere en enhetlig ledelse for kirken, var på ingen måte opplagt. Men allerede i 1940 hadde biskop Berggrav fått istand et samarbeide med Indremisjonens leder professor Ole Hallesby og Ludvig Hope i Kinamisjonsforbundet. Alle tre hadde en lang vei å gå før de gikk inn i dette samarbeidet. Både Hallesby og Hope betraktet Berggrav som en liberaler, kanskje til og med en farlig liberaler i spørsmål som angikk kristen tro. Men på grunnlag av en felles forståelse av nødvendigheten av at kristen-Norge stod sammen mot nazismen ble det i 1940 oppnådd enighet om å danne Kristent samråd for den norske kirke og nå i 1942 Den midlertidige kirkeledelse. Dette organet opererte i begynnelsen åpent, og dets opprettelse ble kunngjort i landets kirker den 26. juli 1942.
Den midlertidige kirkeledelse besørget blant annet at protester mot deportasjonen av jødene og arbeidstjenesten ble lest opp fra kirkens talerstoler. Det siste ble imidlertid for mye for Quisling-regjeringen. Daværende leder av Den midlertidige kirkeledelsen Ole Hallesby ble arrestert. I tiden som kom ble prester utestengt fra utførelsen av sine embeder og tildels sendt indre eksil. Et hundretall ble også arrestert. Den midlertidige kirkeledelse ble erstattet med Den hemmelige kirkeledelse som opererte i det skjulte med hemmelig medlemskap.


Ennio Antonelli.
Ennio Antonelli (født 18. november 1936 i Todi i Italia) en av Den katolske kirkes kardinaler og er tilknyttet den romerske kurie som president for Det pavelige råd for familien. Tidligere har han blant annet vært erkebiskop av Firenze siden mars 2001.
Hans presteutdannelse er fra presteseminarer og teologiske fakulteter i fødebyen Todi, Assisi, Roma og Perugia. Han ble presteviet for bispedømmet Todi i 1960. Etter en rekke andre verv ble han rektor for presteseminaret i Perugia og teologiprofessor i Assisi.
I 1982 ble han utnevnt til biskop av Gubbio. I 1988 ble han promovert til erkebiskop av erkebispedømmet Perugia-Citta del Pieve, men fratrådte i 1995 for å kunne vie all sin arbeidsskraft til vervet som generalsekretær av den italienske bispekonferanse. Dette vervet hadde han til sin utnevnelse til erkebispestolen i Firenze i 2001. i 2003 ble han kreert til kardinal. I juni 2008 ble han utnevnt til president for Det pavelige råd for familien.


Sikahjort.
Sikahjorten ("Cervus nippon") er et medlem av hjortefamilien ("Cervidae"), og kommer opprinnelig fra Øst-Asia. I sitt naturlige leveområde er den derimot truet med utryddelse, på grunn av kjøtt, det praktfulle geviret og menneskets oppdyrking av dets habitat. Sikahjorten er imidlertid også innført i deler av Europa, New Zealand og Nord-Amerika, hvor bestanden nå tar seg opp. Sikahjorten har en kastanjebrun pels med hvite flekker på sidene og ryggen om sommeren. Om vinteren er pelsen gråbrun.
Atferd.
God luktesans og hørselssans gjør at sikahjorten som regel oppdager at det er fare på ferde lenge før den faktisk ser det. Sikahjorten har en særskilt galoppmåte, med stive bein. Denne løpeteknikken gjør det vanskeligere å følge luktesporet til sikahjorten for eventuelle rovdyr, siden den etterlater seg merkbart mindre duft. Den gir også hjorten bedre oversikt, siden hodet holdes høyt og rett, og øynene i samme høyde nesten hele tiden.
Bukkene (hanndyrene) lever adskilte eller i små flokker, mens hindene (hunndyrene) danner små familiegrupper bestående av hunndyr og kalver som er opp til to år gamle. Sikahjorten har en kort hale som er hvit og svart, og når sikahjorten blir skremt reiser den halen opp.
Føde.
Sikahjorten spiser for det meste løvblader og gress, men nøtter, sopp og frukt står også på menyen om høsten. Om vinteren hender det også at bukkene river av den næringsrike barken på trærne og eter den. Sikahjorten er som andre hjorter, en drøvtygger, og etter at den har inntatt maten, flykter den inn i tettere skog for å fordøye maten i fred.Sikahjorten pleier å spise om natten, men det hender også at man kan se den spise om dagen om den får være uforstyrret. De er mer ignorante ovenfor det litt mer kresne rådyret, og de er ofte ute og spiser i pøsende regnvær.
Forplantning.
Det hender ofte at sikabukken kan miste opptil en tredjedel av kroppsvekten sin under paringstiden om høsten, da den spiser svært lite og bruker mye energi på å forsvare sitt eget revir mot andre bukker. Sikahjortens brunstlåt er forskjellig fra hjortedyr flest, og består av en serie lange plystrelyder.
Hinden er drektig i litt over 7 måneder, og føder vanligvis kun én kalv. Denne kalven dier i en periode på 8-10 måneder, og følger moren til hun får en ny kalv neste år. I de første ukene er kalven spesielt sårbar for rovdyr, og moren gjemmer den ofte blant tett vegetasjon til den er sterk nok til å bli med flokken.
Tilstand og utbredelse.
Sikahjorten har hatt et turbulent liv, og har vært truet med utryddelse flere ganger i mange land. Sikahjorten finnes i Japan, Vietnam, Taiwan, Korea, Kina og Mansjuria. I tillegg er den innført til deler av Europa på 1800-tallet, og også til New Zealand og USA.
Taiwan.
I sitt opprinnelige utbredelsesområde er sikahjorten nå drevet til nær utryddelse av oppdyrking av habitat og sterk jakt grunnet kjøttet og geviret. En Taiwansk underart ("Cervus nippon taiouanus") ble utryddet ute i naturen i den senere delen av 1960-årene, men et oppdrettsannlegg har blitt opprettet og det er et sterkt ønske om å få sikahjorten tilbake ut i naturen igjen.
Japan.
Den Japanske underarten ("Cervus nippon nippon") ble i en tid regnet som hellige dyr, men på slutten av 1800-tallet ble de jaktet til randen av utryddelse. Takket være lovtiltak i 1950-årene, og det faktum at Sikahjortens eneste naturlige fiende på Japan, ulven, var blitt utryddet, tok bestanden seg raskt opp igjen. For å begrense skadene på landbruket i Japan blir det nå oppfordret til regulert jakt på sikahjorten.


Autobianchi.
Autobianchi var en italiensk bilprodusent stiftet av Bianchi, Pirelli og Fiat i 1955. Autobianchi produserte kun en håndfull modeller, nesten utelukkende småbiler, hvor den største var Autobianchi A111, en liten familiebil. Autobianchi-modellene var dyrere enn Fiats modeller av liknende størrelse, og merket ble benyttet av Fiat for å teste nye og innovative konsepter som senere fant veien til Fiats modeller. Disse konseptene inkluderte blant annet karosserier i glassfiber og forhjulstrekk.
De mest kjente Autobianchi-modellene er A112, lansert i 1969, en bil som ble svært populær til racingbruk i Italia og gikk ut av produksjon i 1986, og Y10, som var den første bilen som benyttet seg av Fiats nye FIRE-system (Fully Integrated Robotised Engine). Autobianchi Primula var bilen Fiat brukte til å introdusere forhjulstrekk slik vi kjenner det fra biler i dag. Modellen konkurrerte med den Innocenti-bygde Mini.
Autobianchi ble kjøpt av Fiat-gruppen, og ble integrert i Lancia. Merket overlevde frem til Y10 gikk ut av produksjon i 1995, men kun i Italia, og forsvant i resten av verden da Y10 endret navn til Lancia i 1989.
Historie.
Sykkelfabrikken Bianchi, stiftet av Edoardo Bianchi i 1885, startet bilproduksjon i 1899. Bianchi produserte luksusbiler frem til selskapets fabrikk i Abruzzi ble bombet under 2. verdenskrig. Edoardo Bianchi selv døde i en bilulykke i 1946, og selskapet ble tatt over av sønne, Giuseppe. Etter krigen ble en ny fabrikk bygget i Desio, men på grunn av økonomiske problemer måtte Giuseppe slutte med bilproduksjon for å fokusere på sykler og motorsykler.
Bianchis daglige leder, Ferruccio Quintavalle, ville utnytte selskapets erfaring med bilproduksjon, og ba om at det ble designet prototyper av mulige fremtidige modeller, men det ble raskt klart at produksjon av biler ikke ville lønne seg uten en partner. Bianchi henvendte seg til store selskaper som Fiat og Pirelli med forslaget om å starte et nytt selskap for bilproduksjon, og dermed var Autobianchi født. Avtalen ble signert av de tre partene den 11. januar 1955. En ny fabrikk ble bygget i Desio.
Hver av partnerne hadde en klar rolle og forskjellige interesser i selskapet. Fiat skulle levere det tekniske grunnlaget og komponentene for bilene. Fiat ville ha en større andel i markedet for små biler, som den gang ble dominert av karosseribyggere som Moretti og Vignale, som bygget modellene sine på chassis fra Fiat. Pirelli, som skulle levere dekk til bilene, ville utvide sin markedsandel på OEM-markedet. Bianchi, som skulle forbedere karosseriene og montere de ferdige bilene, var ute etter bilproduksjon, slik selskapet en gang hadde drevet med.
Bianchina.
Selskapets første modell var Bianchina, et navn som hedret Edoardo Bianchis første modell fra 1899. Bianchina var basert på Fiat 500, med en tosylindret, luftkjølt motor montert bak, men hadde et helt nytt karosseri som var designet av Luigi Rapi, ansvarlig for Fiats karosseriavdeling, og en av dem som hjalp til med å sette i gang produksjonen i Desio. Bianchina ble markedsført som "husstandens bil nummer to" og et luksuriøst "fritidskjøretøy", og var ment for middelklassen.
Den første bilen rullet av produksjonslinjen i Desio den 11. september 1957, og var en todørs utgave. Frem til 1960 var dette den eneste tilgjengelige karosseritypen, men tidlig på 1960-tallet ble både cabriolet, tredørs stasjonsvogner og en todørs sedan lansert. Til slutt ble to varebilversjoner lansert.
Stellina og Primula.
Fem år etter Bianchinas debut, på bilutstillingen i Torino i 1963, ble en helt ny Autobianchi-modell presentert: Stellina. En todørs roadster basert på Fiat 600D, og kjennetegnet av sitt glassfiberkarosseri designet av Tom Tjardaa. Dette var den første italienske bilen med et slikt karosseri. Modellen ble kun produsert i to år (1964 og 1965), og bare 502 eksemplarer ble bygget. Modellen var et viktig steg i utviklingen av ny teknologi for Fiat og resten av bilindustrien, og dens stive prislapp på nesten én million italienske lire understreket statusen til Autobianchi-merket i Fiat-familien.
Enda viktigere var presentasjonen det påfølgende år, Autobianchi Primula. Dette var Fiats første forsøk på en forhjulsdreven bil med tverrstilt motor, en konfigurasjon først sett i den britiske Mini, og en konfigurasjon som gjorde det mulig med en kompakt og effektiv utnyttelse av plassen. Bilen var designet av Fiats tekniske direktør, Dante Giacosa, og ble lansert under Autobianchi-navnet for å teste markedets reaksjoner til det nye konseptet. Bilen ble en stor suksess, på tross av Autobianchis høye priser, og etter hvert gjorde Fiat alle sine modeller forhjulsdrevne.
1970-tallet.
På grunn av nedgang i motorsykkelmarkedet måtte Bianchi selge sin andel i Autobianchi, og selskapet ble fullt integrert i Fiat SpA i 1968. 1969 ble et begivenhetsrikt år for Autobianchi. Bianchina-produksjonen ble stoppet, og Autobianchi ble integrert i Fiat-familien under det nylig kjøpte luksusmerket Lancia. Dessuten ble to nye modeller fra Autobianchi lansert dette året: Autobianchi A111 og Autobianchi A112. Navnene var i bunn og grunn interne utviklingskoder, som ble benyttet som modellnavn på samme måte som Fiat-modeller i samme periode.
A111, som var en videreutvikling av Primula, var større og romsligere enn forgjengeren, og var merkets første (og eneste) modell i familiebil-klassen. Som vanlig var den priset høyere enn tilsvarende Fiat-modeller, og ble ingen stor suksess i markedet. Etter en produksjon på litt over 50 000 eksemplarer ble produksjonen stoppet i 1972.
A112 hadde mye større suksess. Det var en moderne, forhjulsdreven minibil, og på mange måter lik Innocenti Mini, som ble svært populær i Italia på grunn av den originale Minis popularitet i hele Europa. Det var stor etterspørsel etter A112, og modellen fikk mange tilhengere, spesielt etter introduksjonen av sportsmodellene fra Abarth og Autobianchis deltakelse i racing med modifiserte versjoner av modellen.
Primula gikk ut av produksjon i 1970 og A111 forsvant raskt, og dermed hadde Autobianchi én eneste modell igjen i modellprogrammet. Som en følge av dette ble A112 solgt under navnet Lancia fra midten av 1970-tallet i de aller fleste markedene, bortsett fra Italia og Frankrike, hvor den beholdt Autobianchi-navnet frem til den gikk ut av produksjon.
Slutten.
A112 ble solgt i 17 år, med hyppige, men små, forandringer. Etter en produksjon på over 1 250 000 eksemplarer ble modellen erstattet i 1986 av Autobianchi Y10, basert på Fiat Panda. Bilen ble allerede fra begynnelsen gitt navnet Lancia i de fleste markeder, med unntak av Frankrike (frem til 1989) og Italia, og derfor er modellen bedre kjent som Lancia Y10. Etter 1989 var det kun i Italia den hadde navnet Autobianchi. I 1992 ble fabrikken i Desio stengt, og da Y10 ble erstattet av Lancia Ypsilon forsvant Autobianchi-navnet fullstendig i 1996.


Thunderbolt.
Thunderbolt er et norsk heavy metal-band som kombinerer innflytelse fra tidligere band som Iron Maiden, Helloween, og Black Sabbath med mer morderne kraftlyd som hos band som Bad Brains og Entombed.
Historie.
Etter at bandet Lash Out i 1999 gikk trett av å spille hardcore etter flere år med problemer med plateselskapene og deretter begynte å spille mer og mer ‘rocka’ musikk med store doser av tungmetall. Bandets nye navn ble da Thunderbolt. Thunderbolt har søkt å skape tungmetall uten ironi og uten å være svulstige eller pretensiøse, men forsøker å smelte klassisk tungmetall band sammen med energien til nyere hardcoreband.
Etter å ha utgitt sin demo "Bandits at 6 O'Clock" i 2001 fikk bandet flere tilbud om platekontrakt og de signerte til slutt i Skandinavia med FaceFront / WME (og for Massacre Records utenfor Skandinavia) for deres utgivelse av debutalbumet "Demons and Diamonds". Albumet ble rimelig godt mottatt i norsk og internasjonal presse. Albumet ble også omtalt i VG og Dagbladet, hvilket ikke skjer ofte med utgivelser i denne sjangeren.
Etter "Demons and Diamonds" spilte bandet flere konserter og festivaler i Norge, Tyskland og ellers i Norden i tidsrommet fra 2003 og ut 2005]
Innspillingen og miksingen av oppfølgeren ble etter sigende gjort ferdig sommeren 2005 og sluppet i løpet av februar 2006 under tittelen "Love and Destruction".
Thunderbolt var et av to oppvarmingsband for King Diamonds Europa-tour i 2006 og var support for Sabatons Europa-tour i 2007.


Ouro Preto.
Ouro Preto er en by og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1711 under navnet Vila Rica do Ouro Preto ("Byen som er rik på svart gull"). Ouro Preto ligger i fjellene Serra do Espinhaço og fungerte som sentrum i jakten på gull i delstaten. Byen har bevart sitt koloniale preg og er med på UNESCOs liste over verdensarv. Blant annet finner man flere kirker som er dekorert med gull samt verker av kunstneren Aleijadinho. I 1823 skiftet byen navn til Ouro Preto.
I 1789 var Vila Rica startsted for opprøret Inconfidência Mineira. Dette var et forsøk på å frigjøre seg fra kolonimakten Portugal og å danne en brasiliansk republikk. Opprøret mislykkes.
Turisme.
Til tross for at den største andelen av turismen er konsentrert omkring arkitekturen og historien til byen, så har kommunen et rikt og variert ekosystem i sin omkrets med fossefall, turstier og store områder med urskog.


Austro-Daimler.
Austro-Daimler var en bilmodell og senere et bilmerke produsert i Østerrike fra 1899 til 1934.
Fabrikken lå i nærheten av Wiener Neustadt og var opprinnelig en del av den tyske Daimler-fabrikken. Selskapet ble uavhengig i 1906, og begynte å produsere bilmodeller som fremdeles anses som prakteksemplarer.
Austro-Daimler slo seg sammen med Puch i 1928 som Daimler-Puch. I 1934 tok de også inn Steyr Automobile, og ble til Steyr-Daimler-Puch. I 1998 kjøpte Magna majoriteten i selskapet, og i 2002 skiftet navnet på selskapet til Magna Steyr.
Steyr-Daimler-Puch Spezialfahrzeug AG ble på et tidspunkt skilt ut og solgt til amerikanske General Dynamics.


Skur.
Skur (norrønt: "skúr") er en mindre, enkel og primitiv bygning som i hovedsak brukes til å oppbevare ting og gjenstander i. Skur pleier å være mindre solid bygget enn vanlige hus og har lite eller ingen isolasjon, da de ikke er til for å oppholde seg i over lengre tid. Skur har vanligvis ikke belysning eller vinduer, men størrelsen på skuret bestemmer om det er vinduer eller ikke. Belysning er
Skur kan hovedsakelig benyttes til å ha spader og annet verktøy som man bruker ute; som spader, trillebår, gressklipper, sykkel, kanskje også skiutstyr og lignende. Mange har også en utbygd garasje med et rom som har samme funksjon som et skur. Folk som bor ved sjøen benytter kanskje deler av naustet som skur hvor man slenger inn alt utstyr som ikke bør ligge ute.
Etymologi.
Skur som begrep kan også bli benyttet om hytte eller lite hus i utmark; jf. "leskur", "vognskur" og "uthus". Opprinnelsen til den norske ordet "skur" eller "skjå" går tilbake til norrøn tid, som "skúr", antagelig i den opphavlige betydningen «hinne kring mandelkjernen» og/eller det «å skjære gjennom noe». På svensk kalles skur for "skjul", på engelsk for "shed", som har to betydninger, den ene som et lite hus/hytte (skjønt det kan være en forvanskning av "shade", jf. svenske "skjul"), og for det andre i betydningen «dele, adskille» med opprinnelse i det forhistoriske germanske "*skaithan".


Leah Isadora Behn.
Leah Isadora Behn (født 8. april 2005) er datter av prinsesse Märtha Louise av Norge og Ari Behn. Hun ble født på parets landsted, Bloksbjerg på Hankø i Fredrikstad.
Hun er nummer seks i arvefølgen til den norske tronen, etter sin eldre søster Maud Angelica og før sin yngre søster Emma Tallulah.
Navnet.
Ari tok initiativet til det fordi han alltid har vært fascinert av danseren Isadora Duncans liv og tragiske død. Han har dessuten reist mye i Midtøsten, og Leah kommer derfra. «Så må jeg innrømme at jeg alltid har vært en stor Star Wars-fan, og prinsesse Leia har alltid vært den vakreste i hele verden!»
Hun ble døpt 16. juni 2005 i Slottskapellet. Hun ble båret til dåpen av sin mormor dronning Sonja. De øvrige fadderne var prinsesse Laurentien av Nederland, Gry Brusletto, Katharina Salbu, Espen Bjørshol, Didrik Vigsnæs og Jon Andreas Håtun.
Behn, Leah Isadora
Behn, Leah Isadora


Mariana.
Mariana er en by og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mariana er den eldste byen i delstaten Minas Gerais i den sørøstlige regionen i Brasil. Byen ble grunnlagt i 1696 og har bevart sitt barokke preg frem til i dag.


Rivsfjell.
Rivsfjell er et fjellområde i Tinn kommune i Telemark fylke. Området ligger sør-sørvest for Vegglifjell og nordvest for Blefjell. Rivsfjell ligger som en fjellrygg i nord–sør-retning. Mens vestsiden heller slakt ned mot Austbygde og Tinnsjå heller østsiden bratt ned mot Skirvdalen.
De høyeste toppene er Helletjørnnutan (1220 moh.) og Haugefjellet (1214 moh.).
Det er ingen turisthytter på Rivsfjell. Den nærmest er Daggrøhytta, noen kilometer lenger øst.


Dør.
En dør er en stengbar gjennomføring som finnes i bygninger, kjøretøy, møbler og andre gjenstander som har en åpning som skal kunne veksle mellom å være åpen og stengt.
I bygningstekniske sammenhenger skilles det mellom slagdører og skyvedører.
Historikk.
De eldste dørene man kjenner var enten hengslet, da antagelig oftest med lærhengsler, eller skyvedører, eller lemmer som ble løftet ut av et spor og satt tilside om dagen og så satt på plass igjen på kvelden. Dører fra antikken er veldokumentert enten fra bilder, for eksempel fra oldtidens Egypt eller i bevart tilstand, særlig i Pompeii dessuten gjennom undersøkelser av hus hvor sporene som dørene har vært felt inn i er bevart.
Slagdører.
Slagdører er den klart mest utbredte dørtype. I en slagdør er dørbladet festet med hengsler til dørens karm og svinger vertikalt i forhold til karmen. Dørens slagretning bestemmes av hvilken side hengslene er montert på.
Skyvedører.
En skyvedør er en dør som ikke er hengslet, men som åpnes og lukkes ved at den beveger seg horisontalt langs glideskinner. Skyvedører brukes blant annet på garderobeskap, som sidedører på varebiler og i inngangspartier på supermarkeder.


Ascari.
Ascari Cars er en britisk bilprodusent, basert i Banbury, England. Selskapet ble stiftet av nederlenderen Klaas Zwart i 1994 for å bygge eksotiske sportsbiler, både for gate- og racingbruk. Dessuten eier Ascari verdens mest eksklusive racerbane: Race Resort Ascari, nær Ronda i sør-Spania.
Historie.
Ascari Cars ble offisielt etablert i Dorset, England i 1995, av nederlenderen Klaas Zwart som hadde tjent seg rik på spesialverktøy for oljebransjen i Aberdeen, Skottland. Selskapet ble inspirert av, og navngitt etter, Alberto Ascari (1918–1955) og faren Antonio Ascari (1888–1925). Både far og sønn Ascari kjørte billøp, og begge omkom i ulykker under løp, 36 år gamle.
Allerede i 1994 ble Lee Noble engasjert for å designe en supersportsbil for Ascari. Resultatet ble prototypen Ascari FGT, med en midtmontert motor fra Chevrolet Corvette på 600 HK. Fire år senere, i 1998, ble en produksjonsmodell lansert: Ascari Écosse ("Écosse" er fransk for "Skottland"). Modellen var basert på det opprinnelige FGT-prototypechassiset, men under panseret satt en V8-motor fra BMW på enten 300, 350 eller 400 HK. Bilen veide fattige 1 250 kg, og den kraftigste versjonen klarte derfor å akselerere fra stillestående til 100 km/t på bare 4,2 sekunder, med en toppfart på 320 km/t. Modellen ble første gang presentert på bilutstillingen i Birmingham i 1998, og 10 biler ble produsert samme år.
I 2000 bygget Ascari en ny fabrikk i Banbury for å utvikle sin andre modell, Ascari KZ1, og i tillegg for å huse racingteamet sitt, som gjennomgikk en omfattende restrukturering i 1999 og 2000. For første gang var både bil- og racingvirksomheten til Ascarigruppen samlet under ett og samme tak, og i januar 2000 viste Ascari frem sin nye racerbil, "A410", med en 4-liters V10 under panseret. Bilen klarte ikke å kvalifisere seg til 24-timersløpet i Le Mans samme år, men debuterte på Nürburgring i Tyskland i løpet "Nürburgring 1 000 km".
I 2000 begynte Ascari også utviklingen av verdens første racing-feriested. Dette ligger i en dal i Sør-Spania (Ronda), og besøkende kan opplevbe et helt nytt konsept som kombinerer høyhastighetskjøring og adrenalinkick med luksuriøs avslapning i nærheten av en toppmoderne racingbane.


Tacoma.
Tacoma er en by i delstaten Washington i USA. Byen ligger helt sør i Puget-sundet og er administrasjonssentrum i fylket Pierce County. Tacoma har en befolkning på 196 800 "(2004)". I 1940 raste hengebroen Tacoma Bridge sammen pga. kraftig vind.


Bernard Panafieu.
Bernard Panafieu (født 26. januar 1931 i Châtellerault, nær Poitiers i Frankrike) er katolsk erkebiskop av Marseille og kardinal.
Panafieu ble presteutdannet ved presteseminarer i Albi og i Issy-les-Moulineaux, og ble presteviet i 1956 for erkebispedømmet Albi. Han ble i 1962 sogneprest i Saint-Sauveur-de-Mazamet og kapellan for gymnaset La Pérouse i Albi. Han ble kapellan for universitetssognet og ansvarlig for kapellanene for offentlig utdannelse. Han var kapellan for studentene i Toulouse fra 1967 til 1970, curé-doyen av Brassac (1971–74) og generalsekretær for presterådet (1973–74).
I 1974 ble han hjelpebiskop i Annecy, et bispedømme i Alpene. I 1978 ble han promovert til erkebiskop av Aix i Provençe. I 1994 ble han koadjutor-erkebiskop av den store sørfranske havnebyen Marseille, og overtok som ordinær erkebiskop der den 22. april 1995. Han har en nøkkelrolle i den viktige dialogen med nye franskmenn som kommer fra en islamskpreget kulturell bakgrunn, og han leder den franske bispekonferansens sekretariat for dialog med islam. Han sier at interreligiøs dialog er en del av hans daglige liv, noe han planlegger å fortsette med som kardinal.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 2003.


Diamantina.
Diamantina er en by og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Byen ble etablert i koloniperioden og har sammen med Ouro Preto og Mariana mange eksempler på barokk arkitektur. Byens står på UNESCOs liste over verdensarv.


Darío Castrillón Hoyos.
Darío Castrillón Hoyos (født 4. juli 1929 i Medellín i Colombia) er en av den katolske kirkes kardinaler og var prefekt for Kongregasjonen for Kleresiet i Den romerske kurie til oktober 2006.
Castrillón Hoyos ble presteviet den 26. oktober 1952 etter å ha fullført sine teologiske studier ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Der hadde han tatt doktorgrad i kirkerett.
I Colombia ble han kapellan i to landsens menigheter, dosent i kirkerett, og generalsekretær for den colombianske bispekonferanse. I 1971 ble han koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett av Pereira, og overtok ansvaret for dette bispedømmet i 1976. Fra 1983 til 1987 var han dessuten generalsekretær for Rådet for Latinamerikanske Bispekonferanser, og president for samme råd fra 1987 til 1991. Han ble den 16. desember 1992 utnevnt til erkebiskop av Bucaramanga av pave Johannes Paul II.
Den 15. juni 1996 ble han hentet til Vatikanet som pro-prefekt for Kleruskongregasjonen (med tittel prefekt så snart han ble kardinal, i 1998). I 2000 ble han også leder for Den pavelige kommisjon «Ecclesia Dei»; denne siste oppgaven beholdt han også etter at han ble pensjonert fra Kleruskongegasjonen i 2006.


Tirich Mir.
Tirich Mir er et fjellmassiv med en tvillingtopp, og det høyeste fjell i Hindu Kush-regionen i nordre Pakistan. Massivet dekker ca. 250 km² og inkluderer ca. 15 andre topper over 6000 meter.
Nærmeste by er Chitral, hvorfra begge toppene er synlige. Befolkningen der brukte opprinnelig navnet Tirich Mir bare på Østtoppen, mens Vesttoppens egentlige navn er Laghshor. Dette ble ikke kjent for Arne Næss før i januar 1964. Derfor kan en si at 1950-ekspedisjonen egentlig besteg feil fjelltopp. 1950-ekspedisjonen regnes likevel som førstegangbestigningen av Tirich Mir. Den gangen i 1950 var det den fjerde høyeste bestigning noensinne – Annapurna i Nepal ble besteget bare få dager i forveien (8 091 meter).
Per Kvernberg var den første personen i 1950-ekspedisjonen som tok seg opp den siste etappen mot Vesttoppen den 22. juli 1950, etter å ha klatret alene uten bærerstøtte det siste døgnet. Arne Næss, Tony Streather og Henry Berg nådde toppen dagen etter.
Brødrene Sven og Jon Gangdal klatret i 1991 den ubestegne Sydøstryggen til sydøsttoppen på Tirich Mir.


Øvre Fjellstul.
Øvre Fjellstul er en sjarmerende og godt bevart seter.
Øvre Fjellstul er en seter som nå fungerer som ubetjent turisthytte som leies og drives av Kongsberg og Omegns Turistforening, et lokallag av Den Norske Turistforening (DNT). Øvre Fjellstul ligger i Tinn kommune i Telemark, mellom Blefjell og Rivsfjell.
Frem til 1967 var det seterdrift på Øvre Fjellstul. Sommeren 1971 var det dugnad for å få gjort seteren i stand slik at den kunne brukes som turisthytte.
Øvre Fjellstul ligger ca. 815 moh.


Johannes Paul IIs begravelse.
a> incenserer Johannes Paul IIs kiste
Pave Johannes Paul IIs begravelse fant sted i Peterskirken 8. april 2005, med forutgående seremonier fra hans død 2. april. Begravelsen anses som den største pilegrimsbegivenhet i kristendommens historie, med opp mot fem millioner mennesker som kom til Roma for å delta i tiden mellom dødsfallet 2. april og selve begravelsen. I rekviemmessen på Petersplassen var omkring 300 000 til stede på plassen, mens omkring 700 000 befant seg i gatene rett ved.
Johannes Paul II utformet selv liturgien for begravelsen, ettersom han reviderte ritualet for pavelig begravelse den 22. februar 1996. Ritualet inneholder flere seremonier i forkant, en rekviemmesse på Petersplassen dersom begravelsen finner sted en tid på året hvor dette er mulig, og en lukket seremoni hvor kisten plasseres på sitt endelige sted. Deretter følger en sørgeperiode på ni dager før konklavet som skal velge ny pave samles.
Begravelsen var den første i sitt slag hvor protestantiske kirkeledere samt jødiske og muslimske ledere, fremførte bønner. Det var også den første pavelige begravelse etter reformasjonen hvor den sittende erkebiskopen av Canterbury var til stede. Den ortodokse kirke var også representert ved flere av sine ledere.
Den norske kirke sendte bl.a. sin preses, biskop Finn Wagle av Nidaros, det norske kongehus var representert med dronning Sonja, og regjeringen ved statsminister Kjell Magne Bondevik.
Dødsfallet.
Pave Johannes Paul II i 2004
Ritualene, som er flere århundrer gamle, startet allerede umiddelbart etter dødsfallet klokken 21.37 den 2. april 2005. De første ritualene ble utført av den pavelige camerlengo, kardinal Eduardo Martínez Somalo.
Da paven var erklært død fjernet camerlengoen ringen, kalt Fiskerringen, fra hans finger. Ringen ble så knust med en seremoniell sølvhammer i flere kardinalers nærvær. Dette gjøres fordi ringen inneholder pavens segl, slik at den ellers kan misbrukes til å forfalske dokumenter.
En skikk som skal ha vært i bruk tidligere, hvor camerlengoen slår den avdøde paven i hodet med en seremoniell hammer for å forsikre seg om at han virkelig er død, er nå erstattet av mer moderne metoder. Dødsattesten forteller at man hadde konstatert hjertestillstand med elektroniske måleapparater over en periode av tyve minutter før paven formelt ble erklært død; det er dermed ikke behov for en slik skikk som i moderne tid oppfattes som usmakelig. Det som fortsatt blir gjort er at camerlengoen visker pavens dåpsnavn, i dette tilfellet "Karol", i øret hans tre ganger.
Deretter forseglet camerlengoen pavens privatkammer og kontor, en skikk som går tilbake til at man i middelalderen hadde et problems med at kardinaler plyndret gemakkene.
Camerlengoen publiserte deretter pavens dødsattest, undertegnet av Vatikanstatens direktør for helse og sanitet, dr. Renato Buzzonetti. Han ba så dekanus for kardinalskollegiet, Joseph Ratzinger, om å kalle kardinalene til Roma for å velge en ny pave.
Johannes Paul II ble ikke balsamert, og hans organer ble heller ikke fjernet slik som det var vanlig frem til Pius Xs tid som pave. Et ønske fra mange polakker om at hans hjerte skulle begraves i Polen har ikke blitt fulgt; paven indikerte heller ikke selv noe slikt ønske i sitt testamente.
Klær.
Johannes Paul IIs legeme ble kledt i en prestedrakt, og over denne en enkel alba, en hvit, fotsid kjortel. En stola ble så lagt over nakken, og deretter en rød messehagel. Som liturgisk farge symboliserer rødt Kristi lidelse og martyrenes blod. Det er en farge som tradisjonelt er assosiert med paveembetet; før den hvite pavedrakten ble innført bar pavene rød drakt slik kardinalene nå gjør. Over dette ble det lagt et pallium, som er et tegn på erkebispeverdighet. På hodet ble det satt en hvit kalott og hvit mitra. Hyrdestaven lå i armkroken, mens hendene var foldet om en rosenkrans.
Mens tidligere paver har blitt gravlagt i røde tøfler dekorert med broderier, ba Johannes Paul II om i stedet å bli gravlagt i sine favorittsko, et par brune lærsko laget i Polen som han hadde brukt på mange av sine reiser.
Første messe for den avdøde.
Den første messen som ble feiret i Vatikanet for Johannes Paul II, i hvert fall den første offentlige messen, etter hans død var søndagsmessen 3. april 2005. Dagen var 2. søndag i påsketiden, som i 2005 sammenfalt med festen for Den guddommelige miskunn. Dette er en fest som Johannes Paul II selv hadde lagt til i den liturgiske kalenderen.
Messen ble feiret av kardinal Angelo Sodano. I den skriftlige versjonen av prekenen refererte han til paven som «Johannes Paul den store», noe som vakte oppsikt. Dette er et tilnavn som er gitt til noen ytterst få paver. Sodano sa ikke dette da han fremførte prekenen, men det regnes allikevel som en offisiell uttalelse ettersom det ble publisert.
Fremvisning på paradeseng.
Johannes Paul II på paradeseng
Pavens legeme, kledd slik det er nevnt ovenfor, ble først flyttet til "Sala Clementina" i tredje etasje i det Apostoliske palass den 3. april, og lagt på en olivengrønn båre. Det ble så åpnet for at kardinaler, embetsmenn i Vatikanet og italienske embetsmenn fikk se hans legeme. Sveitsergarden holdt æresvakt ved båren. Ved båren sto et krusifiks i tre og et påskelys.
Den 4. april ble legemet flyttet over på en rød båre. De pavelige tjenerne ble velsignet og gitt i oppdrag å bære båren med pavens legeme; de samme personer bar kisten i begravelsen. Kardinal Martínez Somalo stenket legemet med vievann og incenserte det.
Deretter begynte overflyttingen av båren fra "Sala Clementina" til Peterskirken. Tradisjonelt flyttes legemet på dette tidspunkt enten dit, eller til Laterankirken, hvor flere paver er gravlagt. Båren ble fulgt av munker, prester, biskoper og kardinaler. Kardinalene Ratzinger og Somalo gikk på grunn av sin rang som henholdsvis dekan og camerlengo sist.
Under prosesjonen ble det sunget hymner, hvor de fremmøtte svarte med «Kyrie Eleison» («Herre, miskunn deg over oss») mellom hvert vers. Deretter ble "Allehelgenslitaniet", for anledningen utvidet med navnene på de hellige paver. Mens det normale svaret forsamlingen etter hvert helgennavn er «Ora pro nobis» («Be for oss»), brøt man med sedvane og svarte «Ora pro eo» («Be for ham»).
Ved toppen av trappen opp til Peterskirken snudde bårebærerne og vippet hodeenden opp, slik at de fremmøtte fikk se paven, mens Johannes Paul II, som Martínez Somalo uttrykte det, fikk et symbolsk siste blikk på de mange trofaste tilhengere som hadde møtt opp.
Båren ble plassert foran trinnene opp til høyalteret i kirken. Påskelyset ble tent, og legemt med igjen incensert. Det ble lest bønner, og en evangelietekst. Deretter defilerte kardinalene forbi båen, før kirken ble stengt. Kort tid etter ble den åpnet igjen, slik at andre kunne defilere forbi paradesengen.
Køen for å komme inn i Peterskirken
Det ble i perioden frem til begravelsen meldt om køer på mer enn 1,5 km. Til slutt ble det klart at mange av de fremmøtte ikke ville få mulighet til å komme inn i kirken i tide, ettersom man måtte stenge den i god tid før begravelsen. Kirken skulle egentlig vært stengt tre timer hvert natt for renhold, men dette ble kuttet ned til litt i overkant av en time. Da man måtte sette opp sperringer fordi det ikke var mulig for flere å komme inn utløste det raseri fra en del pilegrimer om hadde reist langt og stått mange timer i kø for å se paven på paradeseng. En stund så det ut til at det ville oppstå fullstendig kaos, men italiensk politi klarte å få kontroll over situasjonen.
Rekviemmessen.
Rekviemmessen ble ledet av kardinal Ratzinger, ettersom han er dekan for kardinalskollegiet. De andre kardinalene og patriarkene av østlige riter koncelebrerte.
Mennesker fra hele verden var samlet på Petersplassen
Messen var den første pavelige begravelse som ble sendt direkte på fjernsyn. Man regner med at opp mot to milliarder mennesker så hele eller deler av messen; Den katolske kirke har omkring 1,1 milliarder medlemmer, så en meget stor andel av de som fulgte sendingene var ikke-katolikker. Den ble til og med sendt i sin helhet på den islamske ekstremistgruppen Hizbollahs fjernsynskanal i Libanon, hvor en katolsk prest var invitert for å kommentere messen.
Omkring 300 000 mennesker var samlet på Petersplassen, mens opp mot 700 000 sto i gatene omkring. I tillegg kom opptil fire millioner pilegrimer og store deler av Romas befolkning som var samlet andre steder i byen. Det var satt opp storskjermer en rekke steder, blant annet i Laterankirken og på Circus Maximus.
Kistelegging.
Seremonien startet med at kardinalene og de østlige katolske patriarkene gikk inn i Peterskirken og holdt en privat seremoni hvor paven ble lagt i en enkel kiste av sypresstre, med pavens våpen på lokket. Mitraen tatt av og lagt på brystet hans, og rosenkransen og hyrdestaven ble fjernet. Kardinal Martínez Somalo la et hvitt silketørkle over pavens ansikt. Mens dette foregikk ble de spesielt inviterte gjestene ført til sine seter. Deretter ble dørene til kirken åpnet.
Prosesjon.
Så startet selve messen med at hymnen "«Requiem Aeternam»" («Herre, gi ham den evige hvile») ble sunget mens prosesjonen kom ut fra kirken. Hymnen ble fulgt av salme 64 (i noen bibelutgaver 65). Kisten, båret av de pavelige tjenerne, ble plassert foran alteret sm var satt opp utenfor kirken. En åpen evangeliebok ble lagt på kisten, en tradisjon som ble innført ved Paul VIs begravelse i 1978. Mens kisten ble satt ned kysset Ratzinger og koncelebrantene alteret, som så ble incensert. Deretter fulgte messens innledende riter. Messen ble feiret på latin, med preken på italiensk og lesninger på forskjellige språk.
Preken.
Prekenen ble holdt på italiensk av kardinal Ratzinger. Han åpnet med en hilsen til alle som var samlet på Petersplassen og andre steder i Roma, for så å hilse statsoverhoder og andre offisielle representanter, kirkeledere og ledere fra andre religioner, de katolske erkebiskoper og biskoper, prester, ordensfolk og legfolk, og spesielt den katolske ungdommen, og alle de som fulgte messen på fjernsyn eller radio.
Han fortalte deretter om pavens ungdomsår og hans prestekall som han ble klar over mens han levde under nazistenes terrorstyre. Deretter fortalte han om pavens virke som prest, biskop og tilslutt erkebiskop og kardinal under kommunistisk undertrykkelse. Han gikk så videre til pavevalget i 1978, og tok for seg noen av hovedpunktene i pavens teologiske betraktninger. Han nevnte spesielt Johannes Paul IIs sterke tilknytning til Jomfru Maria, som ble en mor istedet for hans jordiske mor, som han mistet tidlig i livet.
Til slutt i prekenen tok Ratzinger opp sykdommen som hadde preget paven i de siste årene av hans liv, ved at han nevnte påskedagen en uke før pavens død, da han siste gang ga sin velsignelse til byen og verden ("«urbi et orbi»") fra vinduet i det Apostoliske palass.
Ratzinger var åpenbart beveget under prekenen, spesielt da han nevnte at Johannes Paul II mistet taleevnen i de siste dagene han levde. Omkring ti ganger i løpet av prekenen ble han avbrutt av spontan applaus.
Trosbekjennelse og forbønner.
Den nikenske trosbekjennelse ble lest på latin. Deretter fulgte forbønner på italiensk, fransk, swahili, tagalog, polsk, tysk og portugisisk.
Nattverdsliturgien.
Kardinal Ratzinger ledet nattverdsliturgien. Etter konsekrasjonen, hvor brød og vin ifølge katolsk nattverdsteologi forvandles til Kristi legeme og blod, ble "Fader Vår" og "Agnus Dei" sunget på latin.
Nattverdsbrødet ble så delt ut til forsamlingen. Kun katolikker, fra den romersk-katolske kirke og de orientalske katolske kirker, kan motta nattverd under en katolsk messe. Et stort antall prester var på forhånd spredd på plassen, med nattverdsbrød som var forvandlet tidligere, slik at flest mulig i forsamlingen kunne motta nattverden. Under utdelingen ble salme 129 (130 i noen bibelutgaver) sunget.
Krav om helligkåring.
Etter nattverdsliturgien utbrøt spontan applaus, og mange i folkemengden holdt opp bannere hvor det sto "«Santo Subito!»" («Helgen straks!») og ropte "«Santo! Santo! Giovanni Paolo Santo!»" («Hellig! Hellig! Johannes Paul [er] hellig!»). Mange ropte også "«Magno!»", «den store», for å befeste tilnavnet Sodano hadde brukt tidligere i uken.
En saligkåringsprosess er senere blitt igangsatt og 1. mai 2011 ble han saligkåret. Over hele verden ble det holdt salikåringsmesser til den avdøde pavens ære.
Anbefalingen.
Den siste delen av rekviemmessen er anbefalingen, hvor den avdødes sjel anbefales for Gud. Etter katolsk teologi er det rett å be for avdøde, da de kan være i skjærsilden, et opphold som kan forkortes ved de levendes forbønn.
Først ledet kardinal Ratzinger den latinske anbefalingen, med incensering og stenking med vievann av kisten. Ritualet ble avsluttet med Allehelgenslitaniet.
Deretter utførte de østlige patriarkene og erkebiskopene det østlige anbefalingsritualet. Kisten ble igjen incensert etter østlig skikk, mens det ble sunget på gresk. Deretter ble det fremsagt bønner på flere språk, blant annet gresk og arabisk.
Avslutning.
Mens en avluttende hymne ble sunget ble kiste båret inn av de pavelige tjenerne. Kardinal Ratzingers oppgave var dermed over, og kardinal Martínez Somalo tok over når selve jordfestelsen skulle begynne.
Jordfestelse.
Da pave Johannes XXIII ble saligkåret av Johannes Paul II ble hans legeme flyttet opp til en glasskiste i Peterskirken. Johannes Paul II ble derfor lagt i alkoven som dermed hadde blitt ledig. De pavene som ligger nærmest ham er Innocens IX, Paul VI og Johannes Paul I.
Etter tradisjonen ble paven lagt i tre kister innenfor hverandre. Den innerste var som nevnt ovenfor av sypresstre. I denne ble det lagt ned tre poser med mynter; en med mynter i gull, en i sølv og en i kobber. Hver pose inneholdt en mynt fra hvert år av pavens regjeringstid. Dette utgjør et historisk dokument, men symboliserer også pavens lønn for sitt arbeid; det utbetales ikke lønn til paver i deres levetid. Kisten ble forseglet, og det ble bundet tre røde silkebånd rundt den.
Den indre kisten ble satt ned i en kiste av sink. Tradisjonelt har man brukt bly til denne mellomkisten. Kisten ble så loddet igjen. På lokket er det tre bronseplaketter: I hodeenden en med et enkelt kors, på midten en med pavens navn og fødsels- og dødsdato, og i fotenden en med pavens våpenskjold.
Sinkkisten ble så satt ned i en av valnøttre, som hadde tre identiske plaketter. Denne kisten ble så lukket med spiker av rent gull.
Kisten ble så båret gjennom «Dødsdøren» på venstre side av alteret, og det ble slått ett slag med en klokke. Kisten ble båret videre ned i krypten. Etter pavens eget ønske ble han ikke lagt i en sarkofag, slik hans forgjengere ble. I stedet ble kisten senket ned i gulvet, og dekket med en enkelt steinplate med hans navn og fødsels- og dødsdatoer.
Ritualet endte med at Martínez Somalo fremsa den tradisjonelle bønnen for avdøde: «Herre, gi ham den evige hvile, og la evighetens lys skinne på ham». Deretter sang de tilstedeværende "Salve Regina".


Ungdom Mot Narkotika.
Ungdom Mot Narkotika (UMN) ble stiftet i 1981, den gang som "Folkeaksjonen Mot Hasj" ("FMH"). UMN er en ungdomsorganisasjon som spesielt arbeider mot narkotika blant ungdom.
UMNs uttalte formål er å markere et klart standpunkt mot narkotika innenfor ungdomsmiljøet. De ønsker å skape en kritisk holdning til rusgiftbruk, og arbeider for en rusfri ungdomskultur.
Historikk.
Folkeaksjonen Mot Hasj ble stiftet 25. mars 1981 etter initiativ av enkeltpersoner fra Forbundet mot rusgift og Aksjonen mot narkomani.
Både partipolitiske ungdomsorganisasjoner, som for eksempel Unge Venstre, Unge Høyre og KrFU, samt Norges Røde Kors, Norske kvinners Nasjonalråd, Yrkesskoleelevens og lærlingens interesseorganisasjon, Landsforeningen for fritidsklubber og Norges speiderforbund var med på oppstarten.
Lillehammer-modellen.
Den første "Slå tilbake hasjen"-gruppa (STG) dukket opp på Lillehammer rett etter at FMH ble stiftet i Oslo. Det ble raskt flere grupper i området etter prinsippet «av, for og med ungdom». Aktivistene ville unngå en tung organisasjon med store medlemsmøter og passive medlemmer, samt at en liten og lukket gruppe med få aktivister skulle utgjøre det hele. Derfor valgte de å organisere seg med utgangspunkt i STG, og opprettet senere ei Lokalavdeling som et slags felles knutepunkt. Ei slik organisering ble kalt «Lillehammer-modellen».
FMH arrangerte landsomfattende "Slå tilbake hasjen"–kampanjer, og fikk i gang mange aktive Slå Tilbake-grupper på skoler og fritidsgrupper. Konferanser, skolering og erfaringsutveksling førte til at gruppene snart ble levedyktige, og stilte spørsmål ved strukturen i FMH. Styret bestod nemlig av personer fra de overnevnte medlemsorganisasjonene og individuelle medlemmer hadde liten innflytelse.
Dette førte til omfattende endringer av vedtektene til FMH på Landsmøtet i 1983, slik at medlemsorganisasjonene fikk en mer tilbaketrukket rolle, og enkeltmedlemmer og STG kom i fokus. Det skal nevnes at dette ikke skjedde uten protester og høylytte diskusjoner. På Landsmøtet i Trondheim i 1985 ble medlemskap for organisasjoner helt avviklet. Dermed var FMH endelig blitt en medlemsstyrt organisasjon basert på lokalavdelinger, og med aktive medlemmer som ryggraden i arbeidet. FMH bykset derfor videre i store sprang de neste årene. Medlemstallet ble fordoblet, systemet med lokalavdelinger ble skikkelig gjennomført og medlemsbladet «Slå tilbake» ble styrket. Satsinga på ungdomskultur satte ytterligere fart i det hele.
"Slå tilbake hasjen"–gruppene skiftet navn i løpet av 1982/83 til Slå tilbake–grupper (STG). Disse var viktige for utviklinga av en aktivistorganisering, men for løse til å bygge en organisasjon på. Erfaringene med STG har hatt stor betydning for utviklinga av utviklinga av FMH og UMN. Fire år etter oppstart talte FMH 20 lokalavdelinger og 50 Slå tilbake–grupper.
Fra FMH til UMN.
På Landsmøtet i Halden i 1989 skiftet organisasjonen navn fra «Folkeaksjonen Mot Hasj» til «Ungdom Mot Narkotika». Dette for å bli i navnet det de følte at de alltid hadde vært i gagnet, nemlig en reell ungdomsorganisasjon mot narkotika. Det var på denne tiden de klarte å etablere seg, og ble en stabil organisasjon som fagmiljø, media og andre organisasjoner tok på alvor.
Som i dag, var noen av de viktigste sakene deres kampen mot snikreklame for hasj, arbeidet mot skrekkpropaganda og legalisering. I 1983 ble det sagt at «…etter FMHs mening burde legaliseringsdebatten vært avsluttet for ti år sia».
Fra 1990 til 2003 skjedde det ikke like store endringer i organisasjonen som på åttitallet. Medlemsmagasinet og sommerleir var sentrale ting helt fra starten av, og medlemskontingenten for enkeltpersoner hadde alltid vært 20 kroner.
Arbeidsmåter.
UMN baserer sitt arbeid på frivillighet og aktivisme, og arbeider etter prinsippet om at de skal være mer på gaten enn i møter.
Man legger både sentralt og lokalt stor vekt på at det er de aktive og engasjerte medlemmene som skal prege organisasjonen og arbeidet. Innenfor organisasjonsrammene som fremgår av vedtektene og prinsipprogrammet står alle organisasjonsledd fritt i den konkrete utformingen av arbeidsformer og organiseringen av arbeidet. Personer som ønsker å arbeide aktivt for UMN i sitt nærmiljø kan opprette lokalavdelinger. Lokallagenes hovedoppgave er å markere et standpunkt mot narkotika og drive holdningsskapende arbeid i lokalmiljøet gjennom å vise andre at det er greit å være mot narkotika, og ikke minst det mangfoldet av ungdomskultur som blomstrer i et rusfritt miljø.
UMN antas også å stå bak en kampanje som gikk ut på å klistre "AVLYST" klistremerker over løpesedler og plakater som annonserer pro-legaliserings demonstrasjoner, selv om disse i virkeligheten ikke har blitt avlyst.
Organisasjon.
Lokalavdelinger står fritt til å opprette undergrupper de mener fremmer dette arbeidet og holder årsmøte hvert år hvor det velges styre. Lokalavdelingene er selvstyrte, og arbeider fritt uavhengig av sentralt, men må ikke arbeide på tvers av UMNs landsmøtevedtak. Ellers står de fritt til å gjøre akkurat det de vil.
Innen april hvert år avholdes det landsmøte i organisasjonen og dette er det høyeste organet i UMN. Det betyr at det er landsmøtet som bestemmer hva organisasjonen skal mene og gjøre det neste året. Landsstyret er ansvarlig for å kalle inn til landsmøtet minst 12 uker før møtet skal være.
Landsstyret velges i løpet av sommermånedene på organisasjonens årlige sommerleir. De står ansvarlig for organisasjonens drift mellom landsmøtene. Dette betyr at de har ansvar for politiske, organisatoriske og økonomiske forhold. Landsstyret har også arbeidsgiveransvar, og skal vedta faste ansettelser. Arbeidsutvalget skal ta avgjørelser mellom landsstyre-møtene. Leder har ansvar for den daglige driften av organisasjonen. Landsstyret kan delegere avgjørelser til arbeidsutvalget.
Politikk.
UMN kaller seg en partipolitisk uavhengig organisasjon. Organisasjonens ideologi er basert på rusfrihet og avhold. Den har egen politikk i saker som berører UMNs interesseområde.
Kritikk mot UMN.
Selv om UMN fremstiller seg som en selvstendig organisasjon; partipolitisk og religiøst uavhengig, finner kritikere det paradoksalt at de bl.a. anbefaler at Norge holder seg utenfor EU.
UMN er også kritisert for å være dårlige rollemodeller for ungdom når de formidler myter om narkotika som er egnet til å skremme ungdom i stedet for å presentere faktabasert informasjon om rusmidler.
UMN har også blitt tvunget til å betale tilbake 1,4 millioner kroner mottatt i statstøtte da det ble avdekket uoverensstemmelser i medlemsregisteret.


Heidi Sørensen.
Heidi Sørensen under valgkamp i «Spikersuppa», Oslo sentrum, 18. august 2007
Heidi Sørensen (født 14. februar 1970 i Levanger i Nord-Trøndelag) er en norsk politiker (SV).
Biografi.
Heidi Sørensen var leder av Natur og Ungdom fra 1993 til 1994 og Norges Naturvernforbund fra 1995 til 1998.
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2001. Hun var vararepresentant i perioden 2005–2009, og møtte fast for Kristin Halvorsen inntil hun ble statssekretær i Miljøverndepartementet i oktober 2007. Da ble hun etterfulgt som møtende vararepresentant av Akhtar Chaudhry.
Sørensen var statssekretær i Miljøverndepartementet fra 18.oktober 2007 til 27. april 2012.
Hun har vært gift med tidligere stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo.


Hvithalehjort.
Hvithalehjort ("Odocoileus virginianus"), eller virginiahjort'", er et yndefullt og ganske stort medlem av hjortefamilien ("Cervidae"). Bukken (hanndyret) kan bli opptil 140 kg, mens hinden (hunndyret) kan nå en vekt på rundt 115 kg. Kalven har lyse flekker i den rødbrune pelsen. Felles for alle hvithalehjorter er den eiendommelige, melkehvite halen, som reiser seg når hvithalehjorten blir skremt og med det og varsler andre hjorter.
Atferd.
Hvithalejorten har utmerket hørsel, luktesans og syn, og kan lett finne ut om det finnes mennesker eller andre fiender rundt den. Selv når den spiser er den på vakt, og tar ofte småpauser i spisingen for å kikke seg rundt. Når en hvithalehjort oppdager at det er fare på ferde rundt den, løfter den hodet og stirrer i retning hvor faren befinner seg. Samtidig blir både hørselen og luktesansen skjerpet, for å fange opp alt som er mistenkelig.
Hvithalehjorten er for det meste et nattdyr, men man kan se den når som helst på dagen. De spiser for det meste tidlig om morgenen eller ved solnedgang. Om vinteren danner hvithalehjorten noen ganger enorme flokker på over hundre dyr.
Føde.
Slik som andre hjortedyr beiter hvithalehjorten på gress og løvblader, samt frukter, urter og blomster. Maten varierer mye etter årstidene, og om vinteren da det er lite mat å finne, bruker den mer energi enn den klarer å finne. Dermed går hjorten ned i vekt. Slik som andre hjortetyper klarer hvithalehjorten å redusere fødeinntaket om vinteren for å unngå det store energitapet når den leter etter mat.
Forplantning.
Hinden blir kjønnsmoden etter et år, mens bukken blir ikke kjønnsmoden før vanligvis rundt fire år og utover. Paringen skjer sent ut på høsten, og hinden har en drektighetsperiode på rundt 6 og en halv måned. Antall kalver som blir født øker ettersom hinden blir eldre; de yngste føder som regel kun én kalv, mens de eldre kan føde opptil tre.
Ungene til hvithalehjorten holder seg på et lite område med tett vegetasjon i de første ukene etter fødselen, selv om de kan både stå og gå. Kalven forblir ved sin mor i ett til to år.
Tilstand og utbredelse.
Hvithalehjorten finnes vilt over store deler av Amerika. Hjorten finnes i hele USA og de sørlige deler av Canada, og helt ned til Peru og Brasil i Sør-Amerika. I senere tid har den også blitt innført på både New Zealand og i Finland.
Hvithalehjorten var i en periode nær utryddelse i Nord-Amerika, men etter regulering av jakt har tallet tatt seg opp igjen. Av naturlige fiender ligger pumaen øverst, og man regner med at hele 3/4 av kosten til pumaen består av hvithalehjort.


Fysioterapi.
Fysioterapi er en vitenskap knyttet til det medisinske fagfelt. Sentralt i faget er bevegelse. Faget kan beskrives som undersøkende, behandlende og forebyggende tiltak rettet mot bevegelsesapparatet. Dette omfatter blant annet manuelle teknikker, øvelser og eventuelt bruk av tekniske metoder som f.eks. TENS (transcutan elektrisk nervestimulering) og sjokkbølgebehandling. Faget utøves av en fysioterapeut. I Norge kreves det autorisasjon for å ha tittelen fysioterapeut.
Fysioterapiutdanningen i Norge er en fireårig høyskoleutdanning som gir bachelorgrad. Det fjerde året er turnustjenste, ett halvt år på sykehus eller institusjon og ett halvt år i kommunen. Fysioterapi er en pålagt helsetjeneste i kommunene.
Fysioterapeuter har tradisjonelt jobbet i kommunene, på sykehus/institusjoner og på private institutter med eller uten driftstilskudd. Fysioterapeuter driver både individuell behandling og behandling i grupper.
Ofte har pasienten henvisning fra lege eller annen instans, noe som kan gi refusjon via trygdeverket. Men pasienter kan få fysioterapibehandling også uten henvisning fra lege. Ved behandling hos fysioterapeut som er spesialist i manuellterapi trengs ikke henvisning for å få trygderefusjon. Manuellterapeuter kan også sykmelde (inntil 12 uker) og henvise til sykehusundersøkelser som t.feks. røntgen og MR/CT.
Spesialistretninger.
For å oppnå spesialisttittel må det fullføres en mastergrad innen emnet, eller en må få godkjenning gjennom andre spesielle krav.
Historien om fysioterapi.
Fysioterapi har sin opprinnelse ifra gammel historie, med start av fysisk behandling og massasje i Kina ca 2500 f.kr. Hippokrates beskrev massasje og vannterapi i 460 f.kr.
Den moderne utøvelsen av fysioterapi var utviklet i London i 1896; man mente at pasientene trengte å bli massert jevnlig for å opprettholde tilstrekkelig muskelfunksjon og mobilitet (bevegelighet). Denne spesielle interessegruppen vokste raskt og i 1920 ble Chartered Society of Physiotherapy stiftet i Storbritannia. Like organisasjoner ble dannet i andre land, inkludert USA.
Ulike former for fysioterapibehandling.
Fysioterapibehandlingen kan bestå av ulike metoder avhengig av pasientens behov og fysioterapeutens kvalifikasjoner. En fysioterapeut har særlig kunnskap om forebygging og behandling av bevegelsesapparatet, det vil si først og fremst muskel-skjelettlidelser og nevrologiske lidelser. I tillegg skal en fysioterapeut ha kunnskap om behandling av systemiske sykdommer (som blant annet revmatisme og diabetes), hjertesykdommer, lungesykdommer og livsstilssykdommer.
Øvelsesbehandling/treningsterapi.
Bruk av treningsøvelser for styrke, utholdenhet, balanse, koordinasjon og bevegelighet er mye brukt av fysioterapeuter. Effekt av treningsbehandling på lidelser i bevegelsesapparatet er etterhvert svært godt dokumentert, og derfor kanskje det mest grunnleggende tiltaksprinsippet i fysioterapi. Treningsbehandling kan brukes forebyggende, behandlende og rehabiliterende. For eksempel er det vist at styrketrening kan bedre funksjon i dagliglivet hos eldre, bedre smertetilstander i sener og muskler, forebygge livstilssykdommer, øke funksjon hos hjertepasienter, forebygge fall hos eldre, bedre funksjon hos pasienter med nevrologiske sykdommer (f.eks. barn med CP eller slagpasienter), forebygge/behandle ryggsmerter og muligens føre ryggpasienter raskere tilbake i jobb.
Det sentrale i øvelsesbehandling er en funksjonell tankegang. Selv om diagnose kan ha mye å si, blir ofte øvelsestiltakene valgt utifra funksjonsvurdering uavhengig av diagnose. Det finnes et utall teoretiske tilnærminger/konsepter til treningsbehandling, noen bedre dokumentert enn andre, og det forskes mye av fysioterapeuter på dette feltet. Et konsept for treningsbehandling er Medisinsk Treningsterapi, som den norske manuellterapeuten Oddvar Holten utviklet på 60-tallet. Senere har manuellterapeut Tom Arild Torstensen har vært sentral i utviklingen.
Elektroterapi.
Herunder inngår behandling med elektriske apparater.
"Ultralydbehandling" er en behandlingsform der man bruker ultralyd med høyere energi enn man bruker for billeddiagnostikk. Energien i form av bølger omdannes til varmeenergi i vevet som behandles. Det antas at blodsirkulasjonen bedres lokalt og at
betennelsesrelaterte substanser kan transporteres bort og tilheling kan stimuleres. Dokumentasjon av effekt er etterhvert betegnet som usikker, men bruk av ultralyd i diagnostikk er bedre dokumentert.
"TENS – Transkutan elektrisk nervestimulering": metode for depolarisering av nerver. Brukes for bl.a.smertelindring, og antas å ha en del av de samme effekter som akupunktur i så måte. Den viktigste teorien bak konseptet er Gate-controll-teorien, der en kort sagt mener at smertestimulus kan "overdøves" ved å sende langvarige og riktig doserte elektriske stimulus til det aktuelle ryggmargssegmentet.
"Interferensterapi": Terapi med kryssede elektriske strømmer som går gjennom vevet. Har vært benyttet for å fremme sårtilheling og tilknytning til leddsmerter.
"Sjokkbølgebehandling": De siste årene har det blitt mer og mer vanlig med bruk av sjokkbølger som en del av fysioterapi-behandling. Sjokkbølgene blir dosert i en så godt som smertefri frekvens, som samtidig påvirker vevet så dypt at det kan gi effekt. Slik behandling brukes bl.a. for senelidelser som achillestendinopati,plantar fasciit og tennisalbue. Det trengs mer forskning på denne typen behandling, men de studier som er gjort viser oppløftene resultater.
"Laser": Behandling med laserstråler er en relativt ny behandlingsform, som har vist positiv effekt på bl.a. smertelette vedprolaps.
Lungefysioterapi.
Lungefysioterapi er en behandlingsform som først og fremst har som mål å hjelpe pasienten med å oppnå best mulig respirasjon (pust) og eventuelt løsne og få opp slim som "sitter fast" i lunger og bronkier, og som ikke løsner ved spontan hoste. At slim sitter fast i luftveier og lunger er ett vanlig problem ved lungebetennelser og ved sykdommer som KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom),astma og atelektase (sammenfalt lungevev). Nyopereterte pasienter kan også oppleve slimplager og har ofte behov for lungefysioterapi. Behandlingen består av blant annet av bevegelser som løsner slim, puste, blåse og hosteteknikker samt manuelle teknikker.
Nevrologisk fysioterapi.
Fysioterapi beregnet på personer med medfødte eller oppståtte nevrologiske sykdommer/skader. Eksempler på dette kan være barn/voksne med CP (Cerebral Parese), personer med MS (Multippel Sklerose)og personer med hjerneslag.
Det foregår i dag en diskusjon i fysioterapi-fagiljøet hvorvidt Bobath-behandling eller MRP (Motor Relearning Programme) er den mest effektive behandlingsmetoden. Det finnes flere ulike behandlingstradisjoner. Forkning viser at det ved nyoppståtte skader i sentralnervesystemet er vesentlig med tidlig oppstart av behandling og hyppige behandlingssekvenser. Det er vist at hjerneslagpasienter som får fysikalsk behandling raskt har bedre prognose enn de som ikke får dette.
Mensendieck-fysioterapi.
Er nå en studieretning ved fysioterapiutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus. Tidligere var det en egen utdanning.
Slyngebehandling / Neurac.
Slyngebehandling er et annet navn for behandlingsmetoden Neurac (Neuromuscular Activation / Nevromuskulær aktivering). Målet med slyngetrening er å aktivere inaktive og svake muskler, redusere belastning på øvrig muskulatur og derved oppnå smertereduksjon og funksjonsforbedring. Teorien bak behandlingsmetoden er at hjernen begrenser signalstrømmen til muskulatur ved smerte og lengre tids inaktivitet. Dette kan nedsette samspillet mellom muskelgruppene, føre til overbelastning av andre muskler, vedvarende smerte og nedsatt funksjon. Ved å gjøre høydoserte, smertefrie øvelser i ustabile slynger blir muskelsamspillet utfordret og deaktiverte muskler kan aktiveres. Behandlingsformen består av spesialutviklede behandlings- og treningøvelser utført slynger, derav uttrykket slyngebehandling.
Forebyggende helsearbeid.
Fysisk aktivitet kan forebygge en rekke sykdommer og hindre funksjonsfall, og fysioterapeuter jobber mer og mer med forebyggende arbeid på flere arenaer i samfunnet. Mye forskning blir også gjort her.
Manuellterapi.
Manuellterapi er utredning, undersøkelse, diagnostikk og behandling av plager og skader i muskel- og skjelettsystemet. Behandling skjer ved ikke-invasive, manuelle metoder for å lindre smerte, gjenopprette eller bedre kroppens funksjoner.
Manipulasjon av ledd står sentralt, derunder teknikker som traksjon og andre translatoriske bevegelser.
Massasje.
Massasje er en gammel behandlingsform, som har gått opp og ned i popularitet hos fysioterapeuter og annet helsepersonell de siste 100 år. Man kan påvise en rekke fysiologiske effekter av massasje, som bl.a. økt lokal blodsirkulasjon og aktivering av det autonome nervesystemet, men likevel er det mye diskusjon om i hvilken grad massasje har bedre eller like god effekt enn andre, aktive behandlingsformer.
Det finnes flere typer massasje. De tre hovedteknikkene er effleurage(strykninger), petrissage(knaninger) og friksjoner. Disse er basisen for nær sagt all massasje som blir brukt av fysioterapeuter og tilsvarende yrkesgrupper (naprapater, kiropraktorer o.l.).
Psykomotorisk fysioterapi.
Psykomotorisk fysioterapi går ut på å behandle psykiske og spenningsrelaterte lidelser med diverse øvelser som bl.a. involverer pust, kroppsholdning og bevisstgjøring av bevegelser. Dette er en egen studieretning.
Studiesteder.
Høgskolene i Oslo, Bergen, Sør-Trøndelag (Trondheim) og Tromsø tilbyr fysioterapiutdanninger.
I tillegg kan man velge mellom fysioterapeututdanningen og mensendieckutdanningen ved høgskolen i Oslo.


Georges Cottier.
Georges Marie Martin Cottier O.P. (født 25. april 1922 i Céligny i Sveits) er en av Den katolske kirkes kardinaler.
Cottier sluttet seg til dominikanerne i 1945, og ble etterhvert professor ved universitetene i Genève og Fribourg. Sener ble han utnevnt til pro-teolog ved Det pavelige hushold, en stilling i Vatikanet som sedvanlig besettes av en dominikanerpater.
Da han ble utnevnt til kardinal i 2003 var han ennå ikke biskop. Vanligvis er det nå bare biskoper som utnevnes til kardinaler, men under pave Johannes Paul II har det ikke vært uvanlig at det ved hvert konsistorium er med minst én ikke-biskop. I Cottiers tilfelle fulgte imidlertid en ordinasjon til biskop noen uker etter utnevnelsen, og én dag før selve kreeringen.


Fylkesvei 723.
Fylkesvei 723 (Fv723) går mellom Åfjord sentrum og Stoksund. Veiens lengde er 29,2 km.
Den tar av fra fylkesvei 715 ved Åfjord kirke, går over til Skråfjorden, følger dennes nordside og så videre langs kysten til Revsnes. Derfra går den videre over Kjerkholmen og Stokkøybrua til Stokkneset på Stokkøya.
Historikk.
Veien mellom Åfjord og Revsnes ble åpnet i 1955. I desember 2000 ble fergeforbindelsen mellom Revsnes og Stokkøya erstattet av Stokkøybrua.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 50 (Sør-Trøndelag).
Fylkesvei 50 i Sør-Trøndelag (nedgradert fra riksvei 722) går mellom Åfjord sentrum og Langstrand. Veien er 15,4 km lang.
Den tar av fra fylkesvei 723 ved Vassnes i Åfjord, går vekselvis langs Åfjorden og Skråfjorden til Langstrand.
Eksterne lenker.
050


Fylkesvei 710.
Fylkesvei 710 (Fv710) går mellom Krinsvatnet i Rissa og Orkanger i Orkdal. Veien (unntatt fergestrekningen) er 91,2 km lang.
Den tar av fra europavei 39 i Orkanger og følger vestsiden av Orkdalsfjorden og Trondheimsfjorden til Valset. Derfra går det ferge til Brekstad i Ørland hvor veien går videre forbi Opphaug og Botngård til den møter riksvei 715 ved Krinsvatnet i Rissa.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Tidligere RV710.
Da betegelsa riksvei ble innført i Norge, fikk veien fra RV50 på Stjørdalshalsen til Kopperå stasjon i Meråker nr. RV710. Den nye mellomriksveien som ble åpna i 1958 og gikk helt til riksgrensa på Storlien fikk deretter samme nr. Den vegstrekninga fikk nr. E75 i 1965. Da ble nr. RV710 tatt ut av bruk.


Fylkesvei 721.
Fylkesvei 721 (Fv721) er en ringvei i Bjugn som begynner og ender i Botngård. Veiens lengde er 36,3 km.
Den tar av fra riksvei 710 i Botngård og går nordover til Vallersundhalvøya, østover til Teksdal og sørover til Botngård igjen, der den møter sin egen trasé.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 718.
Fylkesvei 718 (Fv718) går mellom Leira i Rissa og Rødsjø i Rissa, Sør-Trøndelag. Veiens lengde er 46,9 km.
Den tar av fra fylkesvei 715 i Leira og går vestover til Sund, videre nordover langs Trondheimsfjorden og Stjørnfjorden til Mælan og videre til Rødsjø.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 717.
Fylkesvei 717 (Fv717) går mellom Rørvik i Rissa og Sund i Rissa. Veiens lengde er 21,2 km.
Den tar av fra Rv715 ved Rørvik fergeleie og går vestover langs Trondheimsfjorden til Sund.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 720.
Fylkesvei 720 (Fv720) går mellom Olsøy i Rissa og Hjellebotn i Steinkjer. Veiens lengde er 81,4 km, hvorav 15,2 km i Sør-Trøndelag og 66,2 km i Nord-Trøndelag.
Den tar av fra riksvei 715 ved Olsøy og går i rett linje mot nord-øst gjennom Skaugdalen, videre langs Verrasundet, Beitstadfjorden og Beitstadsundet til Hjellebotn der den møter riksvei 17.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Produksjonsavgift.
Produksjonsavgift er en mye brukt avgiftstype i regimer for petroleumsbeskatning. Innebærer at oljeselskapet som deltar i produksjon av petroleum betaler inn en andel av brutto produsert petroleum til staten, uavhengig av drifts- og investeringskostnader.
Avgiften avtales ofte spesielt pr. felt. Man kan si at risiko overføres til oljeselskapene i større grad enn ved andre avgifts- eller avtaleordninger. Og følgelig gir denne avgiften forholdsvis redusert risiko for staten. Staten vil få tidlige inntekter, men avgiftsformen oppmuntrer ikke til at feltene blir optimalt utviklet og oppmuntrer ikke til å produsere siste rest fra reservoarene.


Entreprenørkontrakt.
Entreprenørkontrakt (eng. "buy back contract") er en kontraktsform mellom myndigheter og et oljeselskap for en utbygging av et gitt olje- eller gassfelt. I hovedsak fungerer den slik at oljeselskapet først betaler alle investeringer uansett endelig størrelse på kostnadene. Deretter kan oljeselskapet få tilbakebetalt kostnadene "opptil et på forhånd avtalt tak". Tilbakebetalingen skjer over en på forhånd avtalt periode, og starter ved produksjonsstart med utgangspunkt i for eksempel 70 % av produksjonen. I tillegg får oljeselskapet et godtgjørelseselement i form av en på forhånd avtalt prosentandel av det avtalte investeringsbudsjett.
Mulighetene for gevinst for oljeselskapet ved denne type avtale ligger i at selskapet forhandler seg til et høyt nok invensteringsbudsjett (kostnadstak) og et høyt nok godtgjørelseselement. Risikoen er at budsjettet sprekker, da må selskapet alene dekke alle kostnader over budsjettet. Selskapet får ikke del av gevinster i form av økende oljepris eller økt utnyttelse av feltressursene. Oljeselskapet overleverer feltet til myndighetene, eller til statsoljeselskapet i landet når feltutbyggingen er avsluttet. Selskapet deltar ikke i produksjonsfasen. Avtaleformen er vanlig i Iran der statsoljeselskapet er operatør i driftsfasen. Eksempel på en slik avtale er Statoils kontrakt for utbyggingen av fase 6, 7 og 8 av South Pars feltet i Persiabukten.


Poker.
Poker er et av de mest populære kortspillene i verden. Spillerne sitter med helt eller delvis skjulte kort og skal foreta veddemål i en sentral pott. Potten blir tildelt den spilleren som har den beste kombinasjonen av kort eller ved at andre spillere kaster sine kort i løpet av spillets gang.
Spillets gang.
Poker blir spilt over flere runder. Hver runde får alle spillerne utdelt kort, og må satse. De som har kastet seg er ute av spillet for resten av runden. De som fortsatt er med får nå utdelt nye kort, får bytte kort, eller det blir lagt felleskort i midten, alt ettersom hvilken pokervariant som spilles. Dette gjentar seg, veddemål og nye kort, helt til siste runde, da er det bare et veddemål før kortene vises og spilleren(e) med de beste kortene vinner potten.
Alle referanser til penger kan byttes ut med sjetonger, fyrstikker eller andre enheter som spillerne blir enige om.
Spillets alternativer.
Etter minst en runde og når alle har betalt like mye til potten (alle unntatt en har synet eller kastet seg), er veddemålet over, og spillet fortsetter med de som har synet.
Antall runder med veddemål kan også bestemmes av spillerne. Hvis det ikke veddes, blir det redusert til et lykkespill om hvem som trekker de beste kortene. Vanligvis er det flere runder, for eksempel har Texas Hold'em 4 veddemål.
Siste runde.
Siste runde er det igjen et veddemål før det er tid for å vise (showdown). Den som setter det siste veddemålet er den som må vise sine kort først, det fordi de eventuelle motpartene da "syner" den personen. Hvis da de som synet ikke har en bedre hånd har de rett til ikke å vise sine kort ("muck"). Den som har den beste hånden får alle pengene i potten, med mindre flere spillere har like gode kort og potten deles. Deretter begynner et nytt spill.
All in.
Å gå all in betyr å satse alt. Dette forekommer som oftes i No-limit versjonen av poker, men kan også forekomme limit versjonen. Denne spilleren kan da ikke vedde mer (det er som regel ikke lov å vedde mer penger enn man har på bordet). Hvis andre spillere syner eller høyner, blir den nåværende potten lagt til side og de gjenværende spillerne som ikke har gått all in, fortsetter med en ny pott. Dermed kan en spiller som går all in (og også generelt) ikke vinne mer enn hva man har satset selv, fra hver av spillerne. I siste runde når hendene vises, får alle som er med, spille om sidepotten. Spilleren som er gått all inn har imidlertid ikke bidratt til den nye potten, og det er den beste hånden blant de andre spillerne som vinner denne nye potten.
Det trenger ikke alltid lages en ny pott, og det kan lages flere nye potter hvis flere spillere går all in.
Langsiktig mål.
Det langsiktige målet med poker er å tjene penger på sikt. Ofte blir det imidlertid ikke spilt om penger direkte, derimot får alle spillerne utdelt en mengde sjetonger og vinneren er den som sitter igjen med alle sjetongene til slutt.
Blinds eller ante.
For å sikre en viss størrelse på potten er det vanlig at en eller flere spillere må by på forhånd uten å se kortene. Blinds betyr at de to spillerne til venstre for den som deler ut kortene legger ut en avtalt sum. Den første til venstre legger som regel ut halvparten av den andre til venstre. Man kan også legge ut ante. Dette er en avtalt sum som alle spillere må legge ut. Dette benyttes sjeldent alene, men som regel i forbindelse med blinds. Deretter får alle spillerne kort, og resten av spillerne kan velge om de vil syne, høyne eller kaste seg.
Pokervarianter.
For å spille poker må man lære de mest grunnleggende regler og prosedyrer i spillet, verdiene av de forskjellige kombinasjonene av kortene, og reglene om veddegrenser. Det er mange varianter av poker, løst kategorisert som "draw poker", "stud poker", "community card poker" (også kjent som "window game") og forskjellige andre pokerspill. De vanligste variantene er "five card draw", "Omaha", "Seven-card stud" og "x2019;em", der hver av disse er et vanlig startpunkt for å lære spill av denne typen. "Dealer&#x2019;s choice" er en måte å spille poker der giveren velger hvilken pokertype som skal spilles.
Pokermetoder.
Det finnes hovedsakelig to forskjellige måter å spille poker på. De kalles cashgames og tournament.
I "cashgames" veksler du et beløp penger inn mot sjetonger. I denne metoden kan du gå og komme når som helst (Hvis ikke annet er avtalt på bordet). Man spiller kun mot de andre som sitter rundt det samme bordet som man selv gjør. Det er her mange av pokerproffene tjener mesteparten av pengene sine. Selv om det er mer penger i spille i tournament. I cashgames kan alle spillere bli vinnere, i motsetning til tournament, der normalt 90% av spillerne går hjem uten penger i lomma.
I "tournament' går alle deltagere inn med et bestemt beløp og alle får like mange sjetonger. Der er det slik at "alt" går til vinneren, eller en gitt prosentandel av antall spillere til start. Det er World Series of Poker og World Poker Tour som er de største turneringene i verden per dags dato.
Pokerhender.
Royal Flush er altså et spesialtilfelle av Straight Flush og er den beste hånden, og slår alt annet. En lavere Straight Flush vil slå alle hender som ikke er Royal Flush, fire like vil slå alle hender som ikke er Straight Flush, osv.
Hvis to eller flere spillere har hender av samme rangering, vinner den med det høyeste toppkortet. En straight med 10 på topp (10♠ 9♥ 8♦ 7♣ 6♠) slår en straight med 7 på topp (7♣ 6♠ 5♦ 4♣ 3♠), og et hus med 9 på topp (f.eks. 9♠ 9♦ 9♥ 4♠ 4♣) slår et hus med 7 på topp (f.eks. 7♠ 7♣ 7♥ 5♠ 5♣).
Hvis det fremdeles er uavgjort, eller ingen av spillerne har minst ett par, sammenlignes de høyeste av de øvrige kortene. Et par i 9-ere pluss en knekt (f.eks. 9♠ 9♦ J♥ 7♠ 3♣) slår et par i 9-ere pluss en 10-er (f.eks. 9♠ 9♦ 10♥ 8♠ 7♣), og en hånd med K♠ 10♦ 9♥ 7♠ 6♣ slår en hånd med K♠ 10♦ 8♥ 7♠ 6♣, da 9♥ slår 8♥.
De ulike sortene (spar (♠), hjerter (♥), ruter (♦), kløver (♣)) vurderes likt i ellers like hender, f.eks. er en Straight Flush i ruter med 10 på topp like mye verdt som en Straight Flush i spar med 10 på topp.
Hvis det etter alle disse reglene fremdeles er uavgjort, deles seieren mellom spillerne som har de beste hendene.
Poker på internett og TV.
Det finnes mange kasinoer på internett som tilbyr pokerspill, og dette har blitt svært populært de senere årene. Noen lærer seg til og med å spille poker ved å begynne på internett. Den økende interessen for pokerspill gjør også at flere TV-kanaler ser muligheten for reklameinntekter fra poker, og derfor viser programmer fra pokerturneringer eller arrangerer turneringer selv.
Pokerspill i Norge.
Det er straffbart med organisert pokerspill i Norge, og politiet har gjentatte ganger foretatt razzia hos lukkede foreninger. Det er uklart hvor grensen for lovlig pokerspill går. I en tingrettsdom fra Midthordaland legger retten til grunn at det er tillatt med poker hjemme sammen med noen venner når innsatseen ligger på noen få hundrelapper.
Likevel har flere nordmenn markert seg ved turneringer på internett og i utlandet. Den norske 18-åringen Annette Obrestad vant ved 02.30-tida den 17. september 2007 den prestisjetunge World Series of Poker Europe (WSOPE)-turneringen i London og vant 11 millioner kroner.


Produksjonsdelingsavtale.
En produksjonsdelingsavtale (engelsk: "Production Sharing Agreement (PSA)") er en avtaleform innen et regime for petroleumsbeskatning som innebærer at oljeselskapene betaler alle utgifter for leting, utbygging, produksjon og drift og får betalt i form av en gitt andel av produsert volum petroleum til å dekke utgiftene. Etter at kostnadene er dekket fordeles resten av produksjonen mellom staten og selskapene etter et avtalt delingsforhold. Gjelder utnyttelse av et eller flere funn i et område.
I enkelte avtaler belastes alle kostnader oljeselskapene, deretter nedbetales kostnadene av 100% av produksjonen fra første fat produsert, inntil investeringer og andre kostnader er nedbetalt. Så fordeles inntektene av den resterende produksjon mellom landets myndigheter og oljeselskapene. I andre avtaler kan det være at bare 50 % av produksjonen kan brukes til å dekke kostnader, mens 50 % skal fordeles mellom myndigheter og deltakere fra første fat. Innholdet og gunstigheten for myndighetene vil altså variere fra avtale til avtale. Der det er usikkerhet om størrelsene på ressursene i funnet vil dette kunne være en ugunstig avtale for oljeselskapene. Avtaleformen er vanlig i Aserbajdsjan.


Kammerherre.
Kammerherre er en hofftittel, opprinnelig for fremstående embedsmenn (gjerne medlemmer av adelen) som går en fyrste til hånde. I dag tildeles den hovedsakelig som ærestittel. Per 2007 er det ifølge en forespørsel rettet til Det Kongelige Hoff ingen tjenestegjørende norske kammerherrer. Den sist utnevnte var Kaare Langlete som fikk tittelen av kong Olav V i 1990. I eksempelvis Danmark og Sverige er tittelen fremdeles aktivt i bruk.


Desmond Connell.
Desmond Connell (født 24. mars 1926 i Republikken Irland) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Dublin og primas for Irland.
Han fikk sin presteutdannelse ved "Holy Cross College" i Clonliffe og "St. Patrick's College" i Maynooth. Etter prestevielsen i 1951 fortsatte han med høyere teologistudier ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia der han tok doktorgrad i 1953. Vel tilbake i Irland begynte han å undervise ved det metafysiske fakultet ved "Dublin University College", ble professor i metafysikk i 1972 og ble dekanus for fakultetet for filosofi og sosiologi i 1983.
I 1988 ble han overraskende utnevnt til erkebiskop av Dublin. Pave Johannes Paul II kreerte ham dessuten til kardinal i 2001.
I en alder av 78 år fratrådte han som erkebiskop av Dublin i april 2004.


Emmanuel Wamala.
Emmanuel Wamala (født 15. desember 1926 i Kamaggwa i Uganda) var en av Den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av Kampala inntil han gikk av i september 2006.
Emmanuel Wamala studerte teologi, filosofi og sosialvitenskaper i Katigondo og Roma, og ble presteviet i 1957. Deretter fulgte fordypningsstudier i Roma, Kampala og ved "Notre Dame University" i South Bend, USA. Fra 1960 til 1981 virket han i bispedømmet Masaka i menigheter og skoler og til sist som generalvikar. I 1981 ble han utnevnt av pave Johannes Paul II til biskop av Kiyinda-Mityana og i 1983 til koadjutor-erkebiskop av Kampala. I 1990 rykket han opp til ordinær erkebiskop av Kampala, og i 1994 ble han kreert til kardinal.


Thomas Stafford Williams.
Thomas Stafford Williams (født 20. mars 1930 i Wellington i New Zealand) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og er erkebiskop av Wellington.
Han var seminarist i Roma og ble presteviet der i 1959. Etter fordypningsstudier i Dublin i Irland vendte han tilbake til New Zealand i 1963 der han ble sogneprest i en menighet i Palmerston North. Etter to år ble han direktør for "Catholic Enquiry Centre" i Wellington.
I 1971 kom han til Leulumoega på Vest-Samoa, og returnerte til New Zealand i 1976 til en menighet i Porirua East. Han ble erkebiskop av Wellington i 1979 og kardinal i 1983.
I 2000 ble Williams utnevnt til medlem av New Zealand-ordenen, New Zealands fornemste orden.


Sande i Bremanger.
Sande er et boligfelt i Svelgen i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane. Tidligere var det bare én gård på Sande, men området har i lang tid vært et populært nybyggerfelt i Svelgen. I dag er det få ledige tomter igjen på Sande. Området omfatter vikene og husene etter Sandetunnelen ovenfor «verket». Første spor etter mennesker i Svelgen ble funnet i form av en steinøks på Sande.


Sergio Sebastiani.
Sergio Sebastiani (født 11. april 1931 i Montemonaco i Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og er president for Den hellige stols Prefektur for økonomiske anliggender.
Sergio Sebastiani studerte filosofi og katolsk teologi og ble presteviet i 1956. Han promoverte til doktor i kirkerett ved Lateranuniversitetet i Roma og ble deretter kalt til tjeneste i pavestolens diplomatiske tjeneste.
Han tjenestegjorde som pavelig diplomat i Peru, Brasil og Chile, og deretter arbeidet han i Statssekreteriatet i Vatikanet.
I 1976 ble han erkebiskop, og ble nuntius (pavelig ambassadør) i Madagaskar og Mauritius, og deretter i Tyrkia. I 1994 ble han generalsekretær for Sentralkomiteen for forberedelsen av Det hellige år 2000. Siden 1997 har han vært president for Den Hellige Stols Prefektur for økonomiske anliggender. Han ble kreert til kardinal i 2001.


Vannrådyr.
Vannrådyret ("Hydropotes inermis") er det eneste medlemmet i hjortefamilien ("Cervidae") uten gevir. Den er også eneste nålevende art i slekten vannhjorter ("Hydropotes"), som på sin side er eneste nålevende slekt i gruppen vannhjortedyr (Hydropotinae).
Beskrivelse og habitat.
Vannrådyret finnes i sumper og våtmarker i Kina og Korea. Hanndyrene veier rundt 10-14 kilo, hunndyrene litt mindre. Arten er således et av de minste hjortedyrene i verden. Øynene og ørene er store i forhold til hodet, og dyret har en smidig kropp med rødbrun pels som blir gråbrun om vinteren. Kalven har hvite flekker på ryggen.
Atferd.
Vannrådyret holder sammen i små grupper, og er for det meste aktive om dagen. Gruppene består av både hanndyr og hunndyr, og også unger. Dyrene er svært sky, og gjemmer seg i høyt siv og gress. Siden de er kun litt større enn harer, forsvinner de lett i landskapet. Vannrådyret har utmerkede sanser, og kan oppdage farer på lang avstand.
I visse deler av verden, spesielt Kina og India, blir vannrådyret sett på som et hellig dyr fordi man tror det har hellige evner. Siden det er så lite og har evnen til å gjemme seg så det nesten blir umulig å finne den, påstås det at vannrådyret tryller seg bort når den oppdager farer.
Forplantning.
Paringstiden varer fra høst til tidlig vinter, og i denne perioden blir vannrådyrgruppene brutt opp på grunn av aggressive hanner. Hanndyrene flyr på hverandre og konkurrerer om å få pare seg med hunnene, og kampene er ofte både lange og blodige. Vannrådyrets støttenner – som egentlig er forlengede hjørnetenner – kan rive opp dype sår. Det er allikevel sjeldent at et hanndyr dør som følge av kamp over et hunndyr.
Vannrådyret har mye større kull enn andre medlemmer av hjortedyrene, og får fra to til syv kalver hvert år. Hunndyret er drektig i litt over fire måneder, og ungdyrene følger flokken i flere år. Det er derimot vanlig at kalver dør før de når voksen alder.
Tilstand og utbredelse.
Vannrådyret er utrydningstruet i sine hjemland, i Korea og i Kina. Etter 1873 har vannrådyret blitt alet opp i fangenskap. På grunn av dens lille størrelse og de uvanlige støttennene er den en populær dyreart i flere dyreparker verden over. Vannrådyret lever også fritt ute i England, etter å ha rømt fra dyreparker på 1940- og -50-tallet.


Sumphjort.
Sumphjort ("Blastocerus dichotomus") er det største søramerikanske hjortedyret og er godt tilpasset livet i sumpene her. I mellom hovene har den elastisk vev som forhindrer at den synker ned i gjørma på dens foretrukne beitested. Den har rødaktig pels som blir mer mørk utover vinteren. Halen dens er omtrent ti cm lang, og er rødlig og buskete.


William Wakefield Baum.
William Wakefield Baum (født 21. november 1926 i Dallas i USA) er kardinal i den katolske kirke, tidligere erkebiskop av Washington, og tidligere pavelig storpønitentiar.
Han ble presteviet i 1951, og deltok som rådgiver ("peritus") ved det Annet Vatikankonsil i 1961, og ble utnevnt til æresprelat i 1968. I 1970 ble han biskop av Springfield-Cape Girardeau, og i 1973 ble han erkebiskop av Washington. Tre år senere, den 24. mai 1976 ble han kreert til kardinalprest av pave Paul VI.
Han deltok på begge konklavene i 1978 og ved konklavet i 2005. Ved konklavet i 2005 var han ved siden av kardinal Ratzinger, den valgte paven, den eneste kardinal som ikke var utnevnt av Johannes Paul II, og som tidligere hadde deltatt på et konklave.
Han har innehatt en rekke posisjoner ved kurien siden 1980.


Ludwig Kaas.
Monsignore Ludwig Kaas (født 23. mai 1881 i Trier, død 15. april 1952 i Roma) var en av de ledende politikerne innen det katolske sentrumspartiet i mellomkrigstidens Tyskland.
Etter "Abitur" ved Friedrich-Wilhelm-Gymnasium i Trier, som han avsluttet som klassens beste, studerte Kaas teologi i Trier og Roma. Han ble presteviet som katolsk prest i 1906. Deretter studerte han jus i Bonn. Han tok to doktorgrader, i teologi og jus, og ble professor. Mellom 1920 og 1933 var han medlem av den tyske Riksdagen for det katolske senterpartiet, til slutt som parlamentarisk formann. Ved inngåelsen av "rikskonkordatet" mellom Det tyske rike og Den hellige stol var han involvert på Vatikanets side, som sekretær for den hellige kongregasjonen for Peterskirken. Etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse, som han hadde stemt for i den tro at de kunne holdes under parlamentarisk kontroll, trakk han seg resignert fra politikken. Han døde i Roma.


Kongespeilet.
"Kongespeilet" (norrønt "Konungs skuggsjá", latin "Speculum Regale") er et læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral fra midten av 1200-tallet. Det er et filosofisk-didaktisk skrift, forfattet i Norge som ble til en gang mellom 1250 og 1260, er blitt karakterisert som det "eneste" monumentale verket fra norsk middelalder
Kongespeilet ble skrevet som en lærebok for sønnene til kong Magnus Lagabøte. Verket fikk også betydning for Magnus Lagabøtes lovgivning. Selv om det er - slik tittelen forteller - et læreverk for en prins' oppdragelse, har det allmen hensikt, slik forordet forteller: «... skrevet for alle og er med til lovlig bruk akkurat som en almening».
Forfatteren er ukjent, men er tydelig en lærd person, sannsynligvis knyttet til kongens hoff i en framtredende posisjon. Forsker Fredrik Paasche mente at forfatteren kunne være erkebiskop Einar Gunnarsson, men andre forskere mener at forfatteren har for sterke monarkiske synspunkt til å være en så fremtredende kirkeleder. Forfatteren har teologiske og astronomiske kunnskaper, og er vel bevandret i både norsk og utenlandsk litteratur. Han nevner også at det finnes folk på andre siden av kloden, antipoder.
Språket kan tyde på at han var fra, eller bodde i Trondheim eller Trøndelag. Noen kilder har endog antydet lokaliseringen så presist som til Nærøy i Namdalen.
Kongespeilet er skrevet i en klassisk og innarbeidet sjanger, i form av en dialog mellom far og sønn. Sønnen spør, og blir undervist av sin far som blant annet gir praktiske og moralske råd angående kjøpmannskap, hirden, høvisk opptreden og militærvesenet. En del av Kongespeilet omhandler forholdet mellom kirke og stat.
Kongespeilet forteller også meget om verden sett fra Norge, preget av den tid da Norge besto av Norgesveldet som var større enn bare dagens Norge. Her fortelles det om værlag og seilingstider, om dyrelivet i Grønlandshavet, om merkelige ting og undre på Island, om himmelstrøkene og nordlyset. Stilen kan ha lyrisk klang som overgår ridderromanene: «På den tiden da vinterdag går inn, tar austvinden til å uglades og tykkes være avsatt fra herredømmet sitt fordi han har tapt hodebunaden, den gylne krone. Da setter han en hatt av skyer på hodet og stønner tungt som om han sørger over det tap han nyss har lyd.»
Den første moderne utgaven utkom i 1848, utgitt av Universitetet i Oslo. Det finnes moderne utgaver både på bokmål og nynorsk.


Lærdalstunnelen.
Bilde fra tunnelen, en av snu- og venteplassene inne i fjellet
Bilde fra tunnelen, en av snu- og venteplassene inne i fjellet
Lærdalstunnelen er en veitunnel på 24 509 m som går mellom Aurland og Lærdal i Sogn og Fjordane. Tunnelen går mellom Nyheim i Aurland og Håbakken i Lærdal. Den er en del av Europavei 16 (Norge) mellom Oslo og Bergen, og er verdens lengste bilveitunnel. (Lengre tunneler er enten for jernbane eller anleggsdrift og rørgater.)
Gjennomsnittlig årsdøgntrafikk var 1680 kjøretøyer i 2008, mens det i 2001 passerte 1086 kjørtøy i gjennomsnitt. Tungtrafikken utgjør 25 prosent. I 2011 var årsdøgntrafikken 1847 av dette 475 tungtrafikk. Juli har størst trafikk med omlag 3100 kjøretøy i døgnet for årene 2009-2011, mens januar har minst med omlag 1150 kjøretøy.
Byggingen av tunnelen startet 15. mars 1995 fra Aurlandssida. 4. desember samme år begynte drivingen av et 2,1 km langt tverrslag (sidetunnel) fra Tynjadalen i Lærdal. I 1998 begynte drivingen av tunnelen fra Håbakken. 3. september 1999 var det gjennomslag, og tunnelen ble åpnet 27. november 2000 av kong Harald V i en seremoni ved Håbakken.
Lærdalstunnelen var siste ledd i en vintersikker forbindelse mellom Norges to største byer. I motsetning til mange andre tunneler i Norge kreves ikke bompenger. Tunnelen kostet 930 millioner kroner, mens hele prosjektet kostet 1050 millioner kroner (I år 2000). Dette ga en pris på 38 000 kroner per meter ferdig tunnel.
Lærdalstunnelen tok over etter St. Gotthard-tunnelen i Sveits som verdens lengste veitunnel. Tunnelen har ett løp med ett kjørefelt i hver retning, og er designet med tre separate og opplyste haller som billistene kjører gjennom. De skal gi en følelse av å være ute i dagslys i noen sekunder og blant annet forhindre at bilistene sovner under gjennomfarten. I tillegg har tunnelen tolv andre, T-formede snuplasser for store kjøretøy.
Utenfor åpningen av sidetunnelen i Tynjadalen ble det bygd et massedeponi for stein fra tunnelen. Massedeponiet ble senere tilplantet. Sidetunnelen ga tunneldriverne mulighet til å drive Lærdalstunnelen fra et ekstra punkt, noe som forkortet byggetiden. Sidetunnelen har også hatt en viktig funksjon i forbindelse med ventilasjon i tunnelen, både under byggingen og i den ferdige tunnelen. To store vifter i krysset mellom hovedtunnelen og sidetunnelen blåser forurenset luft ut i Tynjadalen.
Lærdalstunnelen er utstyrt med moderne luftrenseanlegg som skal fjerne støv og gass fra lufta i tunnelen. Flere medier meldte i januar 2006 at støvrenseanlegget i Lærdalstunnelen og lignende anlegg i flere andre tunneler hadde vært ute av drift i flere år på grunn av branntilløp i de høyspentbaserte renseanleggene.
I tunnelen er det totalt fem fotobokser, to mot Aurland og tre mot Lærdal.
Over fjellet over Lærdalstunnelen går fylkesvei 243. Veien sto ferdig i 1967, og har vært fylkesvei siden 1987. Denne fjellveien er imidlertid vinterstengt, og var aldri planlagt som moderne, helårsåpen veiforbindelse.


Sørlig pudu.
Den sørlige puduen ("Pudu pudu") er det minste nålevende medlemmet av hjortedyrene (Cervidae), og er nå regnet som en utrydningstruet art etter flere år med sterk jakt, konkurranse og miljøødeleggelser. Det spesifikke nummeret på ville dyr er ukjent, fordi den er meget sky. Puduen veier kun 6–8 kg, og har en mankehøyde på omtrent 35 cm.
Atferd.
Puduen er et meget lite dyr som man sjeldent ser stort av. Om dagen gjemmer den seg under den tette regnskogen for å unngå å bli oppdaget av rovdyr. En fullvoksen pudu har tykk, rødbrun pels som lett kan motstå de varierende klimaforholdene den opplever i dets utbredelsesområde. Puduen lever det meste av sitt liv alene, men i paringstiden danner den ofte par eller hele familiegrupper. Puduen er også meget varsom, og pleier å bevege seg sakte igjennom tett vegetasjon og stopper opp til tider for å se om det er farer rundt den.
Føde.
Puduen spiser frukt, blader og kvister. Puduen er relativt intelligent, og kan reise seg på bakbeina, bøye ned planter for å nå sin favorittmat. Puduen drikker svært sjeldent, da den får i seg det meste av vannet den trenger igjennom føden.
Forplantning.
Paringstiden varer fra april til juni. Hannen feller det lille geviret sitt straks etter, i juli, og så vokser det ut et nytt ett innen november. Hunnen er drektig i omtrent sju måneder, og føder vanligvis kun én kalv. Hannen får sitt første gevir når han er tre måneder gammel, og er kjønnsmoden vanligvis innen ett år.
Tilstand og utbredelse.
Den sørlige puduen finnes kun i det sørlige Chile og i sørvest-Argentina. Det blir drevet jakt på puduen ved å slippe hunder ut som jager puduen ut i et vann, hvor jegerne venter i båter. Etter at man satte ut hjort i Argentina på 1920-tallet, og senere også rådyr og dåhjort har pudu-bestanden gått sterkt tilbake, etter sterk konkurranse om føden.
Puduens leveområde er i Andes-fjellene, helt fra nede ved kysten til langt over 2000 meter over havet. Den lever i tempererte skoger, hvor det er milde og nedbørsrike vintere. Likevel er det vanlig at puduen vandrer nedover hvis vinteren er kald.


Målmannen.
Høgnorskbladet Målmannen er et målpolitisk tidsskrift som redigeres på høgnorsk. Utgiver er Samorganet Målmannen, og redaktør er Olav Torheim.
Formål.
De som står bak Målmannen mener bladet sikter seg inn mot reflekterende mennesker som søker etter nye tilnærminger til målsaken, og at bladet har en særgjerning i å sette søkelys på språklige emner med følger for den norske målreisningen. Etter deres syn er det behov for ordskifte og en større bevisstgjøring om de grunnleggende spørsmålene i målsaken. De mener også at det er viktig å vise det høgnorske målet i bruk, i artikler og innlegg av mer allment slag.
Den tradisjonelle nynorsken fra 1917 er ikke så mye brukt, og Målmannen mener det bør gjøres en innsats for å holde oppe en levende høgnorsk skrifttradisjon. Målmannen er ment å være «ei rettleiding for deim som ynskjer å odla skriftmålet sitt i norsk leid.»
Redaksjonell profil.
27. januar 2006 ble to av redaksjonsmedlemmene intervjuet i radioprogrammet Sånn er livet. Her slår de fast at de anser det som viktig å fremme nynorsk på nye felt, og at målreisningen er like mye en praktisk oppgave som et spørsmål om ideologi og politikk. Redaksjonens holdninger gjenspeiles i bladets profil, som de siste årene har tatt for seg både historiske, politiske, litterære og naturvitenskaplige emner, selv om norsk målreisning fortsatt er den røde tråden i bladet.
Historie.
Målmannen ble opprettet i kjølvannet av en intern konflikt i Vestmannalaget i 2002. Opptaksmennene var tidligere medarbeidere i bladet Vestmannen. Etter deres syn beveget ledelsen i Vestmannalaget seg bort fra lagsformålet, arbeid og strid for høgnorsk mål, og dette manifesterte seg i en omlegging av bladet Vestmannen der den sittende redaktøren ble kastet og utgivelsesruta redusert fra ti til seks nummer i året.
Redaktør for Målmannen var Olav Torheim i 2002, deretter Klaus Johan Myrvoll i 2003, 2004 og nummer 1/2005, og fra nummer 2/2005 var Torheim tilbake som redaktør.


Jostedalsrypa.
Jostedalsrypa er navnet på ei jente som ifølge sagnet var den eneste i Jostedalen som overlevde Svartedauden, den store pesten som herjet Norge på 1300-tallet.
Sagn.
Historien om Jostedalsrypa sier at hun var datter i en stormannsfamilie fra Sogn, som sammen med flere av de rikeste familiene i Sogn bosatte seg i Jostedalen for å slippe unna svartedauden.
De nye innbyggerne i Jostedalen skal ha isolert seg fullstendig fra omverdenen for å unnslippe pesten, men den nådde til slutt fram til de små gårdene i den lille dalen.
Etter at pesten hadde herjet seg ferdig, sier sagnet at noen mennesker tok seg opp til Jostedalen for å se om folket der hadde overlevd. Da de kom til dalen røyk det ikke fra noen piper, og samtlige innbyggere var døde. Ved en av de mest avsideliggende gårdene i dalen fant de fotspor i snøen. Da de fulgte sporene fant de ei lita jente som var i live, de forsøkte å fange henne, men hun prøvde å rømme unna og når de fanget henne klarte de bare å få ut av henne tre ord – «Mor, vetle rjupa», derav navnet «Jostedalsrypa». I tillegg sies det at jentas mor hadde lagt henne i ei seng av fjær like før hun døde, og at det hadde vokst ut fjær på ryggen hennes.
Jenta ble tatt med disse menneskene tilbake til sivilisasjonen, og noen påstår at hun gifta seg med en dansk rikmann og flytta til Danmark, andre påstår at hun ble gift på gården Bjørkahaug og andre igjen mener at hun ble gårdkone på Røneid i Gaupne i Luster kommune. Slekten til jenta ble kalt Rypeslekten.
Virkelighet.
Nyere undersøkelser viser at Jostedalen ikke var så utdødd som sagnet forteller. Det har vært drevet jordbruk og vært bosetting i dalen uten avbrekk både under og etter Svartedauden. Sagnet kan likevel godt f eks bære i seg et minne om utflyttingen fra Jostedalen i forbindelse med folketapet under pestens ødeleggelser.
Jostedal historielag har på sitt nettsted en grundig gjennomgang av sagnet, og har også gjort det mulig å lese en mengde varianter av sagnet.


Andrew Lloyd Webber.
Andrew Lloyd Webber (født 22. mars 1948) er en meget suksessrik britisk musikalkomponist. Gjennom karrieren har han produsert 15 musikaler samt arrangert musikk til to filmer ("Gumshoe" og "The Odessa File") og et Requiem (en latinsk sjelemesse). Han har vunnet syv Tony Awards, tre Grammy Awards, en Oscar, en Internasjonal Emmy, seks Oliver Awards og en Golden Globe Award. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Lloyd Webber er antageligvis det siste århundrets mest populære teaterkomponist, og flere av hans musikaler har vært satt opp i flere tiår, både på Broadway i New York og West End i London.
I 2009 komponerte han Storbritannias bidrag til Eurovision Song Contest, It's my time, fremført av Jade Ewen. Andrew Lloyd Webber deltok som pianist. Bidraget endte på femteplass.


Stanisław Dziwisz.
Stanisław Dziwisz (født 27. april 1939 i 380;na, Polen) er kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av Kraków i Polen. Han var tidligere pave Johannes Paul IIs privatsekretær.
Dziwisz ble presteviet i 1963 av daværende biskop Karol Wojtyła, og ble i 1966 hans sekretær. Da Wojtyła ble pave fulgte han med til Roma. Han ble bispeviet i 1998 og gitt titulærbispedømmet San Leone. Den 29. september 2003 ble han – til kritikk fra enkelte – forfremmet til erkebiskop.
Ni dager etter pave Johannes Paul IIs død flyttet han ut av Vatikanet og bosatte seg nord i Roma.
3. juni 2005 ble han utnevnt til erkebiskop av Kraków av pave Benedikt XVI.
Det har vært spekulert på om Johannes Paul II utnevnte ham til kardinal "in pectore", det vil si at paven holdt utnevnelsen hemmelig. Da det ikke ble offentliggjort hvem den siste hemmelige kardinalen var før Johannes Pauls død 2. april 2005, vil dette aldri bli kjent; det er mulig at ikke engang den som ble utnevnt vet om det. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skulle bli kreert til kardinal av Benedikt XVI ved konsistoriet som så fant sted den 24. mars 2006.


Amleto Giovanni Cicognani.
Amleto Giovanni Cicognani (født 24. februar 1883 i Brisighella ved Faenza i Emilia-Romagna i Italia, død 17. desember 1973 i Roma) var en katolsk kardinal. Han var kardinalstatssekretær og dekanus for kardinalskollegiet.
Han ble presteviet i 1905, og studerte deretter de neste fem årene i Roma, hvor han tok doktorgrad innen teologi, filosofi og kirkerett. Han var virksom som medarbeider ved Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen og Kongregasjonen for biskopene. I 1933 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Laodicea in Phrygia. Han ble bispeviet av kardinal Raffaele Carlo Rossi. Medkonsekratorer var Giuseppe Pizzardo og Carlo Salotti.
Han ble også utnevnt til apostolisk delegat for USA, en posisjon han innehadde i 25 år.
Pave Johannes XXIII utnevnte ham i 1958 til kardinalprest med titelkirken "San Clemente". Cicognani var den andre i sin familie som ble kardinal; hans bror Gaetano Cicognani var blitt kardinal fem år før.
I 1959 ble han sekretær for Kongregasjonen for østkirkene og i 1961 ble han kardinalstatssekretær. Pave Paul VI gjorde ham dessuten i 1968 til president for "Administratio Patrimonii Sedis Apostolicae". Den 23. mai 1962 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Frascati.
Cicognani trådte 30. april 1969 tilbake fra alle sine tidligere verv. Den 24. mars 1972 ble han valgt til dekanus for kardinalskollegiet, og ble dermed kardinalbiskop av Ostia.
Cicognani, Amleto Giovanni
Cicognani, Amleto Giovanni
Cicognani, Amleto Giovanni
Cicognani, Amleto Giovanni


Hellefjellet.
Hellefjellet, også kalt Heilefjellet, er et fjell som går langs sørsiden av Førdefjorden. Fjellet er delt mellom kommunene Askvoll, Førde og Gaular i henholdsvis vest, øst og sør. Hellefjellet går stupbratt rett opp fra Førdefjorden til det høyeste punktet Blægja (1304 moh.), videre øst finner du Heilestaurane. Midt på fjellet ligger isbreen Blåfonna, også kalt Trollfonna. Hellefjellet ligger plassert på Askvollhalvøya. Hellefjellet er det høyeste fjellet mellom Sognefjorden og Førdefjorden.
Hellefjellet er et veldig vakkert fjell sett fra nordsiden av fjorden (Naustdal kommune). Hellefjellet har snødekke hele året noe som gjør kontrastene fine og store mellom Hellefjellet og sommeren nede med fjorden.


Skjold (Vindafjord).
Skjold er et tettsted i Vindafjord kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 19 kilometer sørvest for kommunesenteret Ølen. Skjold var inntil 1964 administrativt senter i en egen kommune med samme navn.
Skjold kirke ligger i Skjold.


Bedford.
Bedford er et britisk bilmerke som var eid av Vauxhalll Motors, igjen et underselskap av General Motors. Bedford ble etablert i 1930, og produserte nyttekjøretøyer.
I 1986 ble Bedford-fabrikken i Luton, England omorganisert i et samarbeid med Isuzu. Det nye selskapet IBC Vehicles produserte en europeisk versjon av Isuzu MU Wizard kalt "Frontera", samt en rekke Renault-designede varebiler som ble solgt under GMs merkenavn "Vauxhall" og Opel. Bedford-navnet forsvant på varebiler i 1990 til fordel for "Vauxhall".
Bedford-fabrikken ble solgt til David Brown Ltd. i 1987, og det nye selskapet fikk navnet AWD Trucks. AWD Trucks gikk konkurs i 1992, og ble kjøpt av "Marshall of Cambridge".
I 1998 kjøpte General Motors ut Isuzu av IBC-partnerskapet, og flyttet produksjonen av Frontera til en annen fabrikkk i Ellesmere Port.


Buick.
En 1950 Buick Roadmaster stasjonsvogn
Buick er et amerikansk bilmerke som eies av General Motors. Buick bygges i USA, Canada og Kina, og selges i USA, Kina, Taiwan og Israel. Merket er GMs eneste USA-baserte merke i det nedre luksussegmentet etter at Oldsmobile forsvant i 2004, selv om GMs svenske datterselskap Saab fyller et liknende segment i både pris og prestisjenivå.
Historie.
Louis Chevrolet kjører en Buick Bug i Vanderbilt Cup i 1910
Buick startet som en uavhengig bilfabrikant, Buick Motor Company, stiftet den 19. mai 1903 av skotsk-amerikanske David Dunbar Buick (som oppfant overliggende kamaksler, som firmaets suksess var basert på) i Flint, Michigan. I 1904 var selskapet i økonomiske problemer, og ble tatt over av James Whiting, som hentet inn William C. Durant for å styre sin nyervervelse. Buick selv solgte aksjene sine for en liten sum da han forlot selskapet, og døde i svært beskjedne omgivelser førti år senere.
Durant var dyktig, og Buick var snart den største bilprodusenten i USA. Ved hjelp av midler fra dette kjøpte Durant opp en rekke selskaper, og kalte sitt nye selskap General Motors Corporation. Til å begynne med konkurrerte de forskjellige selskapene som utgjorde GM mot hverandre, men snart satte Durant en stopper for det. Han ville at hvert enkelt merke i GM-gruppen skulle henvende seg til forskjellige kjøpegrupper, og i den nye planen var Buick nær toppen, hvor kun luksusmerket Cadillac var mer prestisjefylt.
I 1929 lanserte Buick Motor Division søstermerket Marquette, som var designet som en bro i prisgapet mellom Buick og Oldsmobile. Marquette ble ingen suksess, og forsvant igjen i 1930.
Buick har samme posisjon i GMs modellprogram i dag. Den idéelle Buick-kunden har god råd, men er sannsynligvis ikke fullt så rik at han har råd til en Cadillac, men allikevel ute etter en bil som er litt over gjennomsnittet. Buick er verdens fjerde eldste bilmerke (Oldsmobile var det nest eldste, Mercedes det eldste, og GMC er nå det eldste merket i GM-konsernet, ett år eldre enn Buick og fem år yngre enn Oldsmobile).
Buick fornyet modellprogrammet sitt i 2005. Century og Regal ble erstattet med LaCrosse og LeSabre, mens Park Avenue ble erstattet med Lucerne i 2006. Selskapet vil erstatte begge sine SUV-modeller, Rendezvous og Rainier med Enclave innen 18 måneder, mens minivanen Terraza, som selger dårlig, sannsynligvis vil gå ut av produksjon. Dette vil sørge for at merket sitter igjen med kun tre modeller i 2009.
Gjenkjennelige trekk.
Buicks emblem består av tre skjold, hvert av dem posisjonert skrått til høyre for det forrige i en rett linje, inne i en sirkel. Hvis emblemet er i farger er det venstre skjoldet rødt, det midterste hvitt og det høyre blått, men det hvite er noen ganger erstattet med lys grå. Dette merket, kjent som Trishield, ble første gang benyttet i 1959 for modellåret 1960, og representerer de tre modellene i modellprogrammet det året – LeSabre, Invicta og Electra. Skjoldene er hentet fra Buicks familieskjold, som i modifisert form hadde blitt benyttet på Buick-modeller siden 1930-tallet. En versjon av det tradisjonelle merket dukket opp på Electra i 1970-årene.
En annen detalj Buick har blitt kjent for, som kan spores tilbake til 1949, er tre eller fire hull eller luftinntak på forskjermen, bak forhjulene. Kilden til dette var en spesialbygget bil (ikke bygget av Buick, men den personlige bilen til designer Ned Nickles), som i tillegg hadde blinkende lys i hvert hull, som var synkronisert med hver sin tennplugg og simulerte flammene fra eksosuttaket i et kampfly. Kombinert med bombesikte-maskoten, som ble introdusert i 1940-årene, ga hullene i skjermene sjåføren kontroll over et imaginært kampfly. De blinkende lysene ble ikke benyttet i noen produksjonsmodeller fra Buick, men hullene forble som designelementer uten noen funksjon.
De billigere modellene fikk tre hull, mens de dyrere fikk fire. Dette gjorde at toppmodellene var lett gjenkjennelige på veien. Når antallet hull ble like mange på hele modellprogrammet fikk Buick klager fra kjøperne av de dyrere modellene, og i 2003 ble hullene reintrodusert på Buick Park Avenue. Etter at Park Avenue gikk ut av produksjon fortsatte Buick tradisjonen med hull i skjermene på Lucerne. Denne brøt dog med tradisjonen, her refererte antallet hull til motoren i bilen: sekssylindrete modeller hadde seks hull, V8-modellene hadde åtte.
En annen designdetalj fra 1940-årene og frem til et stykke ut på 1970-tallet var "sweepspear", en kurvet linje som løp langs hele bilens side. I begynnelsen var dette en kromlakkert gummilist som, etter at den passerte forhjulet, kurvet ned til panelet rett før bakhjulet, og deretter kurvet rundt bakhjulet i en kvart sirkel før den gikk rett bak til baklysene. I totone-farge-perioden på 1950-tallet delte linjen de to forskjellige fargene, og senere var den kurvede linjen indikert av en gummilist, eller en linje banket inn i karosseriplatene.
På 1950-tallet var små, runde kuleformede baklykter typisk for Buick. Tidlig på 1960-tallet ble baklyktene bredere og rektangulære, frem til Buick Skylark og Buick Electra i 1965, som fikk baklykter i full bredde. Siden da har brede baklykter vært et varemerke for Buick.
Et designelement som er typisk Buick, og som oftest dukker opp, er en horisonal, oval grill med mange tynne vertikale kromribber som buler utover. Dette blir av og til kalt Buicks dollarglis, spesielt på tidlige 50-tallsmodeller, som hadde tykke, høyglanspolerte ribber som kunne likne på tenner. Det kan se ut til at Buick dropper dette designelementet i fremtiden til fordel for en ny grill, sett på konseptbilen Buick Velite fra 2004 og Buick Lucerne, som ble introdusert i 2006. Den nye grillen har likheter til griller fra 1980-tallet, for eksempel Grand National.
Buicks V8-motor ble svært populær blant hot-roddere på 1950- og 1960-tallet, på grunn av sine vertikale ventildeksler, i motsetning til de vinklede dekslene på andre V8-motorer. Dette gjorde det mulig å montere Buicks motor på mindre plass, og fortsatt ha lett tilgang for vedlikehold.
Buick på New Zealand.
Buick ble solgt på New Zealand frem til 2. verdenskrig, og det ble også bygget Buick-modeller på en fabrikk i Petone utenfor Wellington, men Buick ble ikke reintrodusert etter 2. verdenskrig.
Buick i Israel.
I Israel importeres Buick av Universal Motors, Ltd. (UMI), som også importerer andre modeller fra GM. I modellåret 2005 ble Buick LeSabre og Buick Rendezvous solgt, mens det i modellåret 2006 er Buick LaCrosse og Buick Lucerne som selges sammen med Rendezvous.
Buick i Midtøsten.
Buick ble solgt i Midtøsten frem til Buick Roadmaster gikk ut av produksjon.
Buick i Kina.
Etter 1999 har en kinesisk versjon av Buick Century/Buick Regal blitt produsert og solgt i Kina, under Shanghai GM, og har vært populær blant den øvre middelklassen, noe som har etablert Buick som det mest populære bilmerket i Kina. I tillegg selger Buick of China modellene Excelle (basert på Daewoo Nubira), Buick HRV (basert på Daewoo Lacetti) og en modifisert versjon av første generasjons Pontiac Montana, som kalles Buick GL8.
I juni 2005 annonserte Buick at de skal bygge en bil kalt "Buick Royaum" i Australia, ment for eksport til Kina. Modellen er basert på Holden Statesman og Caprice-modellene. Buick solgte tidligere den kompakte Buick Sail, basert på Opel Corsa B, men har senere erstattet den med Chevrolet Sail. Buick har uttalt at man regner med at Kina blir det nest største markedet for merket.
I 2006 kom den kinesiske versjonen av Buick LaCrosse. De eneste forskjellene fra den amerikanske utgaven er et noe annerledes eksteriørdesign, andre motorer og et oppdatert interiør. Den posisjoneres over Regal, men under Royaum.
Buick i Taiwan.
GM Taiwan ble stiftet i august 1989. Tidlig på 1990-tallet var Buick og andre GM-merker svært populære i Taiwan. Buick Park Avenue, 3. og 4. generasjon Regal og 6. generasjon Skylark ble solgt i Taiwan.
I desember 2004 signerte General Motors en avtale med "Yulon", et Taiwan-basert selskap, om lisensproduksjon av Buick-modeller. I juli 2005 ble et selskap stiftet, som eies av Buick (49 %) og Yulon Motor (51 %).
Den 17. april 2006 debuterte den første Taiwan-produserte Buick-modellen, LaCrosse. Denne er hovedsakelig lik den kinesiske versjonen.


William Henry Keeler.
William Henry Keeler (født 4. mars 1931 i San Antonio, Texas, USA) er en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Baltimore fra 1989 til 2007.
Han studerte til katolsk prest for bispedømmet Harrisburg (Pennsylvania) ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma og ble presteviet i Roma av kardinal Luigi Traglia. Ved Gregoriana tok han doktorgraden i kirkerett. Han deltok som sakkyndig under Det annet Vatikankonsil.
Han var kansellist for bispedømmet Harrisburg da han i 1979 ble utnevnt til hjelpebiskop samme sted. I 1983 ble han biskop av Harrisburg. I 1989 ble han promovert til erkebiskop av Baltimore, og ble kreert til kardinal i 1994. Den 12. juli 2007 gikk han av i en alder av 76 år, og samme dag utnevnte paven hans etterfølger, erkebiskop Edwin F. O'Brien (inntil da leder av det amerikanske militærordinariatet).


Adrianus Johannes Simonis.
Adrianus Johannes (Ad) Simonis (født 26. november 1931 i Lisse i Nederland) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Utrecht i Nederland. Simonis var også metropolitt for den nederlandske kirkeprovinsen. Hans valgspråk er "Ut cognoscant te" («at de kjenner deg»).
Biografi.
Simonis var den eldste i en familie med elleve barn, og han studerte filosofi og katolsk teologi i Hageveld og Warmond. 15. juni 1957 ble han presteviet i bispedømmet Rotterdam, og han virket deretter som sjelesørger (kapellan) i to menigheter. Fra 1966 til 1969 spesialiserte seg i nytestamentlig eksegese i Roma.
29. desember 1970 ble han utnevnt av pave Paul VI til biskop av Rotterdam som Martinus Jansens etterfølger, og 20. mars 1971 fulgte innvielsen som ble foretatt av kardinal Alfrink, mgr. Petrus Moors og mgr. Johannes Bluyssen. Denne utnevnelsen var omstridt. Siden den nederlandske katolske kirke gjennom pavens bulle] "Ex qua die arcano" av 4. mars 1853 hadde fått egen erkebiskop, hadde de Vatikanet gitt de nederlandske bispedømmene retten til å fremlegge tre navn for paven når en ny biskop skulle utnevnes. Ved å utnevne Simonis ble denne forretten satt til side. Utnevnelsen falt heller ikke i god jord hos de øvrige nederlandske biskopene, noe som var en følge av at bispekollegiets politikk var mer progressiv enn i mange andre kirkeprovinser.
Etter at Paul VI ble innviet som pave i 1963 ønsket Vatikanet å tilrettevise det nederlandske bispekollegiet som hadde tillatt og forsvart flere radikale endringer. I 1960-årene var det rett nok flere radikale kirkeprovinser i Europa, men det nederlandske kunne gjennomføre endringer takket være et samstemt bispekollegium. Ved utnevnelsen av den mer konservative Simonis ble dette endret.
27. juni 1983 ble Simonis først utnevnt til erkebiskop-koadjutor av Utrecht med rett til å etterfølge den sittende biskopen, og 3. desember samme år etterfulgte han Johannes Willebrands som erkebiskop av Utrecht og ifølge tradisjonen leder for den nederlandske biskopskonferansen. Som erkebiskop av Utrecht var han samtidig den nederlandske kirkeprovinsens metropolitt, og dermed den eneste nederlandske biskopen med rett til å bære pallium. Han er dessuten storkansler for det teologiske fakultetet ved Radboud Universitetet i Nijmegen.
Han ble kreert til kardinal av den hellige kirke av Roma og kardinal-prest i basilikaen San Clemente av pave Johannes Paul II 25. mai 1985.
Selv om Adrianus Simonis ble regnet til de konservative i 1970, var det ikke synlig i hvordan han styrte Utrecht. Liturgiske eksperiment og moderniserende endringer innen kirken ble gjennomført med hans velsignelse. Simonis holdt for eksempel foredrag i en av Utrechts frimurerlosjer under en serie forelesninger om frimureri og trossamfunn selv om den katolske kirke har et tydelig forbud mot medlemskap og støtte av disse foreningene.
Etter Johannes Paul IIs død i 2005 reiste han til Roma for å delta i begravelsen. I det etterfølgende konklavet var han den eneste nederlenderen med stemmerett da kardinal Joseph Ratzinger ble valgt til pave.
I mars 2006 bekjentgjorde han at han, i tråd med den katolske kirkeretten, ville fratre som erkebiskop i løpet av sommeren. I november 2006 ville han fylle 75 år. 13. november 2006 meldte avisen de Volkskrant at Simonis hadde sendt sin avskjedssøknad til Vatikanet. 14. april 2007 ble det gjort kjent at pave Benedict XVI hadde akseptert kardinalens avskjedssøknad. Kardinal Simonis var apostolisk administrator, med alle en biskops rettigheter, frem til 26. januar 2008 da hans etterfølger mgr. Eijk kunne innta plassen som erkebiskop av Utrecht.
Ved hans avskjed som erkebiskop og leder for den nederlandske biskopskonferansen 8. desember 2007 ble Simonis utnevnt til ridder av første grad, "Grootkruis", i Oranje-Nassau-ordenen. Han var allerede ridder av den nederlandske løves orden.
Siden hans emeritat i 2008 har han sluttet seg til Focolarebevegelsen og bor nå i et av dens hus.


Maskinhuset.
Firmaet Maskinhuset A/S, Stavanger, ble etablert i 1920 av sørlendingen Thorvald Veire. Bedriften ble etablert som en symaskinfabrikk, men Maskinhuset utviklet seg med årene som en bedrift med virksomhet innen produksjon, import, distribusjon og eget butikksalg i et bredt spekter av produktområder i det norske marked.
Bedriftens eget varemerke var Svithun, men det er uklart om det noengang var beskyttet. Bedriften hadde også registrert et eget patent for sykkelveske. Ellers drev Maskinhuset import og salg av utenlandske produkter med varemerker som Puch og NSU samt salg av Mazda biler. De var representant for Durkoppwerke AG, Francis&Barnett Ltd og Veloce Ltd.
Bedriften hadde hovedsete i Hillevågsveien i Stavanger.
Maskinhuset ble avviklet i 1990 etter et oppkjøp med påfølgende salg av delvirksomheter. Noe av virksomheten er videreført av Sportsenteret Kvadrat og Forus Industri. Sistnevnte fører også varemerket Svithun, i dag assosiert til medisinsk utstyr.


Henri Schwery.
Henri Schwery (født 14. juni 1932 i Saint-Léonard VS i Sveits) er en av Den katolske kirkes kardinaler og var tidligere biskop av Sion i Sveits.
Henri Schwery studerte matematikk, teoretisk fysikk, katolsk teologi og filosofi i Sion, Roma og i Fribourg. Den 7. juli 1957 mottok han prestevielsens sakrament. Etter fordypningsstudier arbeidet han fra 1961 til 1977 som sjelesørger i bispedømmet Sion. Fra 1958 til 1966 var han studentprest for studenter tilknyttet Den katolske aksjon, og fra 1961 til 1977 tilhørte han det teologiske fakultet i Sion, de siste fem årene som rektor. Pave Paul VI utnevnte i 1977 til biskop av Sion, pave Johannes Paul II opptok ham i 1991 i kardinalskollegiet.
I 1995 fratrådte han som biskop av Sion.
Han er storprior for Sveitsergarden, som i stor grad rekrutterer fra hans tidligere bispedømme i kantonen Wallis.


Diana, prinsessen av Wales.
Diana, Princess of Wales (Diana Frances Spencer, født 1. juli 1961, død 31. august 1997) var den første hustru til prins Charles. Deres to sønner, prinsene William og Harry, er nummer to og tre i arverekkefølgen til den britiske tronen og 15 andre samvelderiker. Både før og etter sin død har hun blitt populært kalt for «prinsesse Diana», en tittel hun aldri hadde.
Diana ble kjent for sin stil, karisma, humor og sitt intense arbeid med veldedighetsorganisasjoner, selv om hennes filantropiske forsøk ble overskygget av det kompliserte ekteskapet med prins Charles.
Fra forlovelsen med prins Charles i 1981 til hennes død etter en bilulykke i 1997, var Diana én av de mest kjente kvinnene i verden – en mye omtalt kjendis i sin generasjon. Mens hun levde ble hun ofte beskrevet som verdens mest fotograferte kvinne. For sine beundrere var Diana en rollemodell – etter hennes død var det til og med ønsker om at hun skulle nomineres for helgenverdighet – mens hennes kritikere anklager henne for å ha lidd av en sinnslidelse. En biograf har foreslått at Diana kanskje led av borderline personlighetsforstyrrelser. Diana innrømmet selv at hun slet med depresjon og spiseforstyrrelsen bulimi, som plaget henne i store deler av hennes voksne liv.
Oppvekst.
Diana Frances Spencer ble født inn i det britiske aristokrati. Hun var den yngste datteren av Edward John Spencer, 8. jarl Spencer og hans første kone; Frances Shand Kydd. Hun ble født i Park House, Sandringham i Norfolk, England. Dåpen ble utført ved St. Mary Magdalene's Church i Sandringham, av presten Percy Herbert (kirkens sogneprest og tidligere biskop av Norwich og Blackburn); hennes gudfedre var blant andre John Floyd (formann ved Christie's).
Under hennes foreldres skilsmisse, som en følge av Lady Althorps utroskap med Peter Shand Kydd, tok Dianas mor med seg sine to yngste barn for å leve i en leilighet i Knightsbridge i London, hvor Diana begynte på en lokal dagskole. Ved juletider samme år dro Spencer-barna for å feire med sin far, og han nektet konsekvent på å la dem reise tilbake til deres mor i London. Lady Althorp saksøkte for foreldreretten på barna, men Lord Althorps rang, hjulpet av Lady Althorps mor sin vitneforklaring mot hennes datter under rettssaken, bidro til rettens avgjørelse om å tilegne foreldreretten for de to barna til faren. Da hennes farfar, Albert Spencer, 7. jarl Spencer døde i 1975, ble Dianas far den 8. Jarl Spencer, på samme tidspunkt som hun selv ble "Lady Diana Spencer". Hun flyttet fra sitt barndomshjem i Park House til hennes families (og forfedres) hus fra 1500-tallet i Althorp.
Ett år senere giftet Lord Spencer seg med Raine, grevinne av Dartmouth, den eneste datteren av romanforfatterinnen Barbara Cartland. I denne perioden hadde Diana reist opp og ned landet, og vekslet på å bo hos hver av sine foreldre. Faren bodde nå i Spencer-setet i Northamptonshire, mens moren hadde flyttet til et sted nordvest for Glasgow i Skottland. Diana kom ikke overens med sin nye stemor, i likhet med sine andre søsken.
Kongelig slektsbakgrunn.
Diana ble født inn i en aristokratisk familie, med røtter fra det kongelige huset Stuart. På morssiden hadde Diana irsk, skotsk og engelsk slekt. Hennes oldemor var den kjente New York-arvingen Frances Work.
Hun slektet også fra Jakob II og VII via en utenomekteskapelig datter, Arabella FitzJames. Arabellas mor var Arabella Churchill, søster av John Churchill, 1. hertug av Marlborough, og hun var dermed en fjern slektning av Winston Churchill.
Dianas andre kjente stamfedre inkluderte Robert I av Skottland og Maria I av Skottland (en del av familiehistorien som Diana viste stor interesse for); Mary Boleyn; Lady Catherine Grey; Maria de Salinas; John Egerton, 2. jarl av Bridgewater og James Stanley, 7. jarl av Derby.
Spencer-familien hadde vært nært tilknyttet den britiske kongefamilien i århundrer. Dianas mormors mor, Ruth Burke Roche, var en gammel venn og hoffdame til Elizabeth Bowes-Lyon.
Skuespilleren Oliver Platt er en av hennes tremenninger, som et av de andre oldebarna til Frances Work. Diana var også i slekt med en av hennes favorittskuespillerinner, Audrey Hepburn. Hun hadde også kjente slektninger som Humphrey Bogart og Rainier III av Monaco.
Utdannelse.
Diana utdannet seg først ved Silfield School i Kings Lynn, Norfolk, deretter ved Riddlesworth Hall i Norfolk og ved West Heath Girls' School i Sevenoaks, Kent, hvor hun ble ansett som en svak student etter å ha strøket på alle sine ungdomsskoleeksamener to ganger. I 1977, i en alder av 16 år, forlot hun West Heath for et kort opphold på Institut Alpin Videmanette, en pensjonatskole i Rougemont, Sveits. Omtrent på denne tiden møtte hun sin fremtidige ektemann, som da hadde et forhold til hennes søster, Lady Sarah. Diana utmerket seg i svømming og stuping, og det sies at hun ønsket å bli en ballerina. Hun var derimot for useriøs i ballerinaopplæringen, og med en høyde på 178 cm var hun for høy for en slik karrière.
Da det ble klart at hun ikke ville få seg noen formell utdannelse, ba Diana sine foreldre om tillatelse til å flytte til London, et ønske som ble innvilget før hun ble 17 år. En leilighet ble kjøpt til henne i Coleherne Court i jarleseteområdet, og hun levde der frem til 1981 med tre samboere. I denne perioden studerte hun for å få et Cordon Bleu matlagingsdiplom, selv om hun tilsynelatende hatet å lage mat, og jobbet ved Madame Vacanis danseakademi i Kensington, hvor hun sluttet fordi hun ikke likte de pågående foreldrene på teaterskolen. Lady Diana brukte også tid som renholder og cocktailservitør, før hun fant en jobb som deltidsassistent ved en barnehage.
Ekteskap med prins Charles.
Prins Charles' kjærlighetsliv hadde lenge vært et hett tema i pressen, og han ble koblet til diverse glamorøse og aristokratiske kvinner. Da han var i begynnelsen av 30-årene ble han satt under stadig økende press om å gifte seg. Legalt sett var det eneste kravet at han ikke kunne gifte seg med en av den romersk-katolske kirke; et medlem av den engelske kirke ble foretrukket. For å skaffe tillatelse fra sin familie og deres rådgivere, ble det forventet at en potensiell brud skulle ha kongelig eller aristokratisk bakgrunn, være jomfru, så vel som å være protestant. Diana møtte disse kravene.
De giftet seg ved St Paul's Cathedral den 29. juli 1981, et bryllup som ble sett av nesten én milliard seere.
Separasjon og skilsmisse.
a> i 1985.Mot slutten av 1980-tallet falt ekteskapet til Diana og Charles sammen. Dette ble først neddysset, og deretter fremstilt som en sensasjon av media. Begge kommuniserte angivelig med pressen via venner, hvor de la skylden på hverandre for at ekteskapet falt i grus. Charles gjenopptok sitt gamle, førekteskapelige forhold til Camilla Parker Bowles, mens Diana hadde et forhold til sin rideinstruktør, James Hewitt. Hun bekreftet senere dette forholdet til Hewitt i et TV-intervju med Martin Bashir for BBCprogrammet "Panorama". Charles hadde bekreftet sitt eget forhold mer enn ett år tidligere, i et TV-intervju med Jonathan Dimbleby. Selv om ingen beskyldninger ble rettet mot dem, var (og har alltid vært) utroskap med gemalinnen eller fyrstinnen av Wales ansett som høyforræderi i England, i hvert fall siden Treason Act 1351.
Det ble også påstått at Diana hadde et forhold til James Gilbey, hennes telefonvenn i det såkalte Squidgygate-forholdet. En annen antatt elsker var hennes livvakt Barry Mannakee, som hadde ansvaret for fyrstinnens sikkerhet, selv om Diana benektet et seksuelt forhold med ham på det sterkeste. Etter at hun separerte seg fra prins Charles, blir det sagt at hun skal ha blitt involvert med den gifte kunsthandleren Oliver Hoare, som hun innrømmet å ha hatt flere telefonsamtaler med, og med rugbyspilleren Will Carling. Hun hadde også et offisielt forhold til den respekterte hjertekirurgen Hasnat Khan, og til slutt skal hun ha funnet kjærligheten i Dodi Al-Fayed. Andre menn som etter ryktene skal ha vært hennes elskere, både før og etter skilsmissen, inkluderte totalentreprenøren Christopher Whalley, bankmannen Philip Waterhouse, Kong Juan Carlos I av Spania, sangeren Bryan Adams og John F. Kennedy jr.. Det finnes lite bevis på at disse forholdene var noe mer enn vennskap, med unntak av hennes siste forhold med Dodi Al-Fayed, som hun var offentlig intim med.
Charles og Diana ble separert den 9. desember 1992, på et tidspunkt da hennes forhold til kongefamilien, med unntak av hertugen av York, Sarah Ferguson, var vanskelig.
Deres skilsmisse ble sluttført den 28. august 1996.
Diana mottok et skilsmisseoppgjør på £17,000,000 i tillegg til en rettsorden som forbydde henne i å diskutere detaljene.
Noen dager før skilsmissen var endelig, utstedte dronning Elisabeth et kongelig brev som inneholdt generelle regler som omhandlet titlene til personer som giftet seg inn i kongefamilien etter skilsmisse. I samsvar med disse reglene, siden hun ikke lenger var gift med prins Charles, og hennes inngiftede kongelige forhold hadde opphørt, mistet Diana tittelen "Hennes Kongelige Høyhet" og ble heller titulert som eks-kone til en adelsmann; som Diana, fyrstinne av Wales.
Buckingham Palace kunngjorde at Diana fortsatt var et offisielt medlem av kongefamilien, siden hun var mor til nummer to og tre i tronefølgen. Dette ble senere bekreftet av visekronfogden ved det britiske hoffet, baronesse Butler-Sloss, som etter en forhøring den 8. januar 2007 uttalte at: «Jeg er fornøyd med at Diana, fyrstinne av Wales, etter hennes død skal fortsette å bli betraktet som et medlem av det britiske hoffet»." Dette ser ut til å ha blitt bekreftet av lagmannsrettens juridiske gjennomgåelse av "Al Fayed & Ors v Butler-Sloss". I denne rapporten aksepterte tre høyesterettsdommere at «navnet ‘Kronfogd for det britiske hoffet’ ga inntrykket av partiskhet i konteksten av undersøkelser gjeldende døden av to mennesker, "hvor én av dem var medlem av den britiske kongefamilien" og den andre var ikke.»
Etter skilsmissen dro Diana tilbake til sin leilighet i Kensington Palace, som ble hennes hjem frem til hennes død. Hun redekorerte alt, og ga også sine lojale ansatte en lønnsøkning.
Etter skilsmissen gjorde Diana mye samfunnsnyttig arbeid, spesielt for Røde Kors og i en kampanje for å bli kvitt all verdens landminer. Hennes arbeid var alltid på et humanitært nivå, fremfor et politisk. Hun var ekstremt opptatt av sin status som mor til en fremtidig konge, og var forberedt på å gjøre hva som helst for å beskytte sine sønner. Diana gjenopptok sine interesser innen filantropi, musikk, mote og reising – selv om hun fortsatt krevde kongelig samtykke for å ta med sine barn på ferie eller representere Storbritannia utenlands. Uten en ferie eller helg hjemme, brukte Diana mesteparten av sin tid i London, ofte uten sine sønner som var hos prins Charles eller på kostskole. Hun behandlet sin ensomhet ved å dra på treningssenter og kino, privat veldedighetsarbeid, hemmelige midnattsturer i Sentral-London og ved å følge med på sine faste såpeoperaer ("EastEnders" og "Brookside").
Veldedighetsarbeid.
Ved midten av 1980-tallet hadde Diana blitt kjent for sitt arbeid med veldedighetsprosjekter. Dette var en naturlig følge av å være fyrstinne av Wales – det var forventet at hun skulle delta i sykehusbesøk for å trøste de syke. Dette gjorde at hun automatisk beskyttet diverse veldedighetsorganisasjoner – men det var også hennes interesse for bestemte sykdommer og helserelaterte saker som lå til grunn. Diana lovet på et tidspunkt å være frontfigur for saker knyttet til informasjon og samfunnskontakt, og brukte sin innflytelsesrike status for å bidra positivt til kampen mot landminer, en sak som vant Nobelprisen i 1997, og til å hjelpe med å minske diskrimineringen av AIDS-ofre.
AIDS og landminer.
I april 1987 var Diana en av de mest høyprofilerte kjendisene til å bli fotografert av en HIV-smittet person i organisasjonen 'chain of hope'.
Diana foretok også hemmelige besøk for å vise godhet overfor de syke. I følge en av sykepleierne dukket hun ofte opp uanmeldt (for eksempel, ved Mildmay-herberget i London) med klare instruksjoner om at hennes besøk skulle skjermes fra medias oppmerksomhet.
Bildene av Diana som reiser i et angolansk minefelt, iført en ballistisk hjelm og skuddsikker vest, ble sett av mennesker verden rundt. Det var under denne kampanjen at konservative anklaget Diana for å blande seg inn i politikken, og kalte henne for en «løs kanon». I august 1997, noen dager før hennes død, besøkte hun Bosnia sammen med organisasjonen Landmine Survivors Network. Hennes interesse for landminer var konsentrert rundt omfanget av skader de forårsaker, ofte på barn, lenge etter at en konflikt er over.
FN har henvendt seg til landene som produserte og lagret de største antallene landminer; (Kina, India, Nord-Korea, Pakistan, Russland og USA), og bedt dem om å signere Ottawa-traktaten som forbyr deres produksjon og bruk, noe som Diana hadde hatt som mål. Carol Bellamy, administrerende direktør i UNICEF, sa at landminer fortsatt var «en dødelig attraksjon for barn, som har en nysgjerrighet og et ønske om å leke som ofte fører dem inn i de utsatte områdene».
Død.
Pont de l'Alma-tunnelen, hvor Diana ble fatalt skadet.
Den 31. august 1997 døde Diana etter å ha vært utsatt for en bilulykke i høy hastighet i Pont de l'Alma-tunnelen i Paris, sammen med Dodi Al-Fayed og deres sjåfør Henri Paul. Blodanalyser viser at Henri Paul var ulovlig beruset mens han kjørte. Tester bekreftet at de originale blodprøvene fra obduksjonen var fra Henri Paul, og at han hadde tre ganger den franske promillegrensen i blodet. Konspirasjonsteoretikere hevdet at Pauls blodprøver hadde blitt byttet med blod fra noen andre – som var beruset – og påstod at sjåføren ikke hadde drukket den kvelden Diana døde. Deres sorte 1994-modell Mercedes-Benz S280 sedan (registreringsnummer 688 LTV 75) krasjet inn i tunnelens trettende pilar. Denne to-feltstunnelen ble bygget uten autovern mellom pilarene, så en liten endring i kjøreretningen kunne lett resultere i en front-mot-front-kollisjon med tunnelpilaren.
Verken sjåføren eller noen av de tre passasjerene brukte setebelte. Fayeds livvakt Trevor Rees-Jones satt i bilens mest utsatte posisjon, og var likevel den eneste overlevende etter ulykken. Henri Paul og Dodi Fayed døde momentant, og Diana – uten setebelte i baksetet – skled forover under sammenstøtet. Hun ble brutalt kastet rundt i baksetet, deretter havnet hun under bilsetet foran, noe som endte i katastrofale hjerteskader og senere indre blødninger. Hun ble senere, etter betydelig forsinkelse, fraktet med ambulanse til Hôpital Pitié-Salpêtrière, men hun hadde to hjertestans underveis. På tross av lengre behandling med HLR, inkludert hjertemassasje, døde hun kl. 04.00 lokal tid. Hennes begravelse, som var kringkastet, ble lagt til den 6. september 1997, og sett av ca. 2.5 milliarder mennesker over hele verden.
Dianas død har vært et viden omtalt emne, og flere har knyttet bilulykken til ulike konspirasjonsteorier. Blant de mest skeptiske er Mohamed Al-Fayed, faren til Dodi, som døde i ulykken. Prins Philip, hennes svigerfar, har flere ganger blitt nevnt som en mulig gjerningsmann. Det samme har hennes tidligere ektemann, noe som førte til høringer hos Metropolitan Police i 2005. Andre teorier hevder at MI6 eller CIA var involvert. Mossad har også blitt mistenkt, og denne teorien har blitt støttet på amerikansk TV av etterretningsspesialisten og advokaten Michael Shrimpton. Én spesielt underlig påstand, som har vist seg på internett, hevder at Diana ble slått til døde bak i ambulansen, av attentatmenn forkledd som ambulansepersonell. Disse ble alle avkreftet av franske etteforskere og britiske funksjonærer, som hevdet at sjåføren, Henri Paul, var beruset av både alkohol og narkotika, selv om CCTV-bildene av Paul som forlater Ritz-hotellet med Diana og Dodi Fayed ikke ser ut til å vise en mann i full eller redusert tilstand. Likefullt, i 2004 beordret myndighetene en uavhengig etterforskning ledet av baronen John Stevens, en tidligere sjef av Metropolitan Police, og han påpekte at saken var «mye mer kompleks enn noen av oss trodde» og viste til «nye juridisk bevis» og vitner. De franske myndighetene har også bestemt seg for å gjentoppta saken. Lord Stevens etterforskning, Operation Paget, ble offentliggjort den 14. desember 2006, og den tilbakeviste alle beskyldninger om konspirasjon ved å hevde at de ikke hadde grunnlag i sannheter.
Paparazzi ankom Alma, ulykkesstedet, på forskjellige tidspunkt. Serge Arnal, Christian Martinez, Romuald Rat og Stéphane Darmon skal visstnok ha ankommet først, raskt etterfulgt av Serge Benhamou. Opptak av mobiltelefonsamtaler har blitt utlevert av telefonioperatørene Itinéris og SFR, og disse støtter Serge Arnals påstand om at han prøvde å ringe til alarmsentralen. Beslaglagte bilder fra kameraene til Romuald Rat, Christian Martinez og Serge Arnal viser at de tok bilder av bilen og/eller passasjerene nesten umiddelbart etter ankomsten ved ulykkesstedet – det var ingen synlige ambulanser i nærheten av bilen på bildene.
Den 13. juli 2006 publiserte det italienske magasinet "Chi" bilder som viser Diana i hennes «siste stunder». Bildene ble tatt få minutter etter ulykken, og viser Diana sammensunket i baksetet mens ambulansepersonellet prøver å feste en oksygenmaske over hennes ansikt. Bildene ble også publisert i andre italienske og spanske magasiner og aviser.
Redaktøren av "Chi" forsvarte sin beslutning ved å si at han publiserte bildene «av den enkle grunn at de ikke har blitt sett før», og at følte at bildene ikke viste respektløshet overfor minnet av Diana. Britisk media nektet offisielt å publisere bildene, med unntak av tabloidavisen "The Sun", som la ut bildet med sensurert hodeparti.
Nye kontroverser kom frem rundt disse bildene da det ble avslørt at den britiske TV-kanalen Channel 4 planla å vise dem i en dokumentar som skulle sendes i juni 2007.
1. juli 2007 ble det holdt en konsert av hennes to sønner for å feire 46-åresjubileumet siden hennes fødsel, kalt "Concert for Diana". Konserten ble holdt på Wembley Stadium og hadde mange velkjente populære artister på programmet.
Dokumentardramaet ' fra 2007 beskriver de to siste månedene i hennes liv i detalj.
Grav.
Diana ble gravlagt den 6. september 1997. Prins Charles, hennes sønner, hennes mor, søsken, en nær venn og en prest var tilstede. Hun bar et sort, langermet antrekk designet av Catherine Walker. Hun hadde valgt dette antrekket et par uker i forveien. Diana ble gravlagt med flere halsbånd av rosenkrans i sine hender, en gave hun mottok fra Moder Teresa, som døde uken etter Diana. Hennes grav ligger på en øy i bakken på Althorp Park, hennes familiehjem.
Det var opprinnelig planlagt at hun skulle gravlegges i Spencer-familiens avdelig ved den lokale kirken i nærheten av Great Brington, men Dianas bror, Charles, den 9. jarl Spencer, fortalte om sine bekymringer knyttet til allmennsikkerhet og vakthold, og det store antallet besøkende som kunne komme til Great Brington. Han ønsket at søsteren skulle gravlegges hvor graven lett kunne besørges og besøkes i stillhet av hennes to sønner og andre bekjente.
Øyen ligger i en dekorativ innsjø kjent som «Den Runde Oval» i Althorp Parks hage. En sti med trettiseks eiketrær, som markerer hvert år i hennes liv, leder veien til øyen. Fire sorte svaner svømmer i innsjøen, og de symboliserer vakter som passer på øyen. I vannet er det flere vannliljer; hvite roser og liljer var Dianas favorittblomster.
På den sørlige delen av Den Runde Oval ligger «Sommerhuset», tidligere i hagene til Admiralty House, London, som nå brukes til minne av Diana. En antikk blomsterhage ligger likeved, og inneholder trær plantet av prins William og prins Harry, andre medlemmer av familien, og Diana selv.
Minnesmerker.
Umiddelbart etter hennes død ble flere severdigheter over hele verden til spontane minnesmerker for Diana, hvor publikum la igjen blomster og andre hyllester. Den største lå utenfor portene til Kensington Palace. Permanente minnesmerker i London inkluderer en minnefontene i Hyde Park.
Arv.
En kondolansemelding på Trafalgar Square etter hennes død
Dianas interesse for å hjelpe yngre mennesker førte til dannelsen av «Dianas Minnespris», gitt til unge som har vist en uselvisk hengivenhet og forpliktelse til saker som hun jobbet med. I 2002 var Diana rangert som nummer tre i kåringen 100 Greatest Britons, og slo dermed dronning Elisabeth II og andre britiske monarker.
Prinsene William og Harry organiserte en konsert til hyllest av deres mors liv og minneverdige arbeid. Alle de 60,000 billettene ble utsolgt på få minutter da de ble lagt ut for salg i januar 2007. Konserten, som hadde navnet «Concert for Diana», ble satt til 1. juli 2007, som ville ha vært hennes 46. bursdag, på Londons nye Wembley Stadium. Prinsene arrangerte en minnegudstjeneste den 31. august 2007, for å markere 10-årsjubileet for deres mors død.
Stiler.
Både før og etter hennes død har hun blitt populært kalt for «Prinsesse Diana», en tittel hun aldri hadde. Hun blir fortsatt referert til i media som «Lady Diana Spencer», eller bare «Lady Di». Etter Tony Blairs kjente tale blir hun også referert til som "Folkets prinsesse". Hun uttrykte i et intervju at hun ønsket å bli kjent som «Queen of Hearts» («Hjerter dronning»).
Kongelige våpen.
Som kone til prins Charles, brukte Diana Storbritannias kongelige våpen med en enkel, tre-punkts turnerkrave og belagt med våpenskjoldet til prinsen, satt sammen med Spencer-familiens våpen. Skjoldholderen var en kronet gulløve fra kongevåpenet, og en vingete griff fra Spencer-våpnene. Skjoldet var toppet med tronfølgerkronen. Hennes motto var "Dieu Defend le Droit" (norsk: "Gud forsvarer det riktige"), også brukt i Spencer-våpnene.
Etter skilsmissen brukte Diana våpnene fra Spencer-familien, kronet av en kongelig adelskrone.


Mountbatten-Windsor.
Mountbatten-Windsor er det personlige etternavnet til noen etterkommere av prins Philip, hertug av Edinburgh og dronning Elisabeth II av Storbritannia. Det skiller seg fra navnet på den britiske kongefamilien, som er Windsor.
Etternavnet Mountbatten-Windsor og bestemmelser om bruken av det ble fastsatt ved kongelig forordning 8. februar 1960. Forordningen fastsetter at navnet er til bruk for etterkommere av dronning Elisabeth II som ikke har kongelige titler av prins eller prinsesse eller som ikke tiltales som kongelig høyhet. Det har likevel forekommet at etternavnet også er benyttet for medlemmer av kongefamilien som har slike titler, ofte uformelt, men også i enkelte offisielle sammenhenger.
Elisabeth tilhører huset Sachsen-Coburg-Gotha. Den britiske linjen av Sachsen-Coburg-Gotha har brukt navnet Windsor siden 1917. Prins Philip og hans agnatiske etterkommere tilhører slekten Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, som er det dansk-norske og tidligere greske kongehuset.
Mountbatten er en oversettelse av Battenberg, som egentlig er en linje av fyrstehuset i Hessen-Darmstadt (huset Hessen). Medlemmer av Battenberg-familien i Storbritannia oversatte sitt tyske navn i 1917. Prins Filippos av Hellas og Danmark tilhører ikke selv denne slekten, men nedstammer fra Battenberg-familien gjennom sin mor, Alice av Battenberg. Da han giftet seg med Elisabeth i 1947 tok han etternavnet Mountbatten.


Huset Windsor.
Huset Windsor har vært navnet på to ulike kongefamilier i Storbritannia, som begge er grener av to mer omfattende europeiske fyrsteslekter, henholdsvis Sachsen-Coburg-Gotha og Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, som begge har regjert i en rekke europeiske land.
Det har blitt argumentert for at «huset Windsor» ikke er et dynastisk navn på samme måte som tidligere dynastiske navn (slik som huset Hannover og huset Sachsen-Coburg-Gotha), men et «generisk navn tilknyttet Kronen og ikke et husnavn knyttet til en bestemt kongeslekt».
Navnet Mountbatten-Windsor brukes ofte om etterkommerne av Elisabeth II og prins Philip av Hellas og Danmark, som agnatisk sett tilhører huset Glücksburg. Det offisielle navnet brukt i Storbritannia om kongehuset er likevel "Windsor".
Linje av huset Sachsen-Coburg-Gotha.
I 1917 tok Georg V av Storbritannia navnet "Windsor" for seg selv og sine etterkommere i mannslinje. Georg V tilhørte huset Sachsen-Coburg-Gotha. Under første verdenskrig ble den britiske kongefamilien upopulære på grunn av sin tyske opprinnelse, sine tyske navn og sine mange tyske titler. På grunn av en nasjonalistisk stemning i Storbritannia, og i lys av begivenhetene i bl.a. Russland (se den russiske revolusjon), bestemte Georg V i en kunngjøring at hans etterkommere i mannslinjen, bortsett fra kvinner som var gift eller giftet seg, skulle ha navnet Windsor, og den britiske kongefamilien og deres slektninger gav avkall på en rekke tyske titler. Windsor ble dermed navnet som den britiske grenen av huset Sachsen-Coburg-Gotha brukte. Avgjørelsen var populær i Storbritannia under første verdenskrig, men møtte liten forståelse hos slektningene. Georg Vs fetter, Vilhelm II av Tyskland, bemerket spøkefullt at han planla å se skuespillet "De lystige koner i Sachsen-Coburg-Gotha" av Shakespeare.
Linje av huset Glücksburg.
I 1947 ble prinsesse Elisabeth (den senere Elisabeth II av Storbritannia) gift med prins Filip av Hellas og Danmark, et medlem av huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (som ofte bare kalles huset Glücksburg). Filip tok rett før ekteskapet det personlige etternavnet Mountbatten, fra sin mors familie (selv om hans mor, Alice av Battenberg, aldri hadde brukt navnet i den ordrett oversatte formen Mountbatten, som først ble tatt i bruk i 1917). Etterkommerne av Filip og Elisabeth tilhører dermed samme fyrstefamilie som det danske og norske kongehuset, som er en linje av huset Oldenburg. Det var først uklart hvilket navn det britiske kongehuset ville bruke hvis Elisabeth ble dronning, og både prins Philip og hans onkel, Lord Mountbatten, forventet at kongehusets navn ville bli huset Mountbatten. Lord Mountbatten skrev i sine memoarer at huset Mountbatten regjerte i to måneder i 1952, frem til Elisabeth gjennom en kunngjøring av 9. april 1952 bestemte at hun samt hennes og Filips etterkommere i mannslinjen også ville bruke navnet Windsor. Dette skjedde etter press fra hennes farmor, Mary av Teck, og Filip skal ha vært lite fornøyd med dette og uttalt at han er «den eneste mannen i landet som ikke får gi sine barn sitt eget navn». I 1960 bestemte Elisabeth II i en ny kunngjøring at endel medlemmer av familien ville ha navnet Mountbatten-Windsor. I praksis har alle hennes barn og etterkommere i mannslinjen brukt Mountbatten-Windsor, f.eks. i sine vigselsattester. Lord Mountbatten «kjempet hver tomme av veien for å få Mountbatten-Windsor på vigselsattesten» da prinsesse Anne giftet seg i 1973, og skrev i et brev til grandnevøen Charles, fyrste av Wales at «når Anne gifter seg i november vil vigelsesattesten være hennes første mulighet til å slå navnet Mountbatten-Windsor fast for godt»; Charles sa seg enig med grandonkelen. Siden fulgte også søsknene hennes eksempel. Ofte blir derfor hele denne familiegrenen kalt Mountbatten-Windsor.


Henry av Wales.
Henry Charles Albert David av Wales (født 15. september 1984), ofte kalt prins Harry, er en britisk prins og medlem av den britiske kongefamilien. Han er sønnesønn av dronning Elisabeth II av Storbritannia og sønn av prins Charles, fyrste av Wales og Diana, fyrstinne av Wales. Han er nummer tre i arverekkefølgen til den britiske tronen. Prins Harry omtales formelt som "Hans Kongelige Høyhet".
Militær karriere.
28. februar 2008 ble det kjent at Prins Harry hadde deltatt i rene kamphandlinger mot Taliban i Afghanistan under et ti uker lang oppdrag i Helmand-provinsen. Han fulgte dermed i sin onkels fotspor, Prins Andrew som var med i kampene under Falklandskrigen. Etter at det ble avslørt av amerikanske Drudge Report at Harry var aktiv i Afghanistan, ble han evakuert tilbake til Storbritannia, grunnet hans og hans medsoldaters sikkerhet. Etter sin retur uttalte han at han «"ikke så på seg selv som en helt"», men at de virkelige heltene var de sårede som var på flyet sammen med han. I følge flere meldinger var Harry svært tilfreds med å være i Afghanistan, da han slapp unna forfølgelsen av media og paparazzier.


Mountbatten.
Mountbatten er familienavnet som ble tatt av en gren av den fyrstelige tyske Battenberg-familien, en morganatisk linje av huset Hessen, i 1917. Familien var i nær slekt med det britiske kongehuset og flere medlemmer av Battenberg-familien bodde i Storbritannia. Det britiske kongehuset og deres tyske slektninger i Storbritannia endret sine familienavn og titler fra tyske til engelske i forbindelse med første verdenskrig. Navnet er en direkte oversettelse av Battenberg, som er en småby i Hessen.
Den tidligere prins Filippos av Hellas og Danmark, som tilhører huset Glücksburg, nedstammer gjennom sin mor Alice av Battenberg kognatisk fra Battenberg-familien og tok etternavnet Mountbatten da han giftet seg med daværende kronprinsesse Elisabeth. Noen av hans etterkommere har navnet Mountbatten-Windsor.


The Number of the Beast (roman).
"The Number of the Beast" er en sciencefictionroman av den amerikanske forfatteren Robert A. Heinlein utgitt i 1980 (ISBN 0-449-13070-3).
I romanen viser det mytiske nummeret seg ikke å være 666, men formula_1, et utrolig stort nummer tilsvarende 1·1036306.
Om boken.
Boken foregår i en ikke-fjern framtid i et parallellunivers til vårt, men med sterke likhetstrekk.
Bilen er erstattet med en computerstyrt flymaskin med atommotor. Computeren er spesialkonstruert, blant annet med koplinger som muliggjør frie assosiasjoner. Helten møter den store kjærligheten på en universitetsfest. Hun er datter av en matematikkprofessor som viser seg å ha funnet opp et instrument som lar dem reise uten energibruk både fra sted til sted og mellom alternative universer som finnes i et antall som nevnt ovenfor. De tre pluss heltens tante Hilda, som er både rik og i besittelse av en akademisk doktorgrad hun fikk for en avhandling som satte opponentene i beit fordi de ikke helt forsto hva hun hadde skrevet må flykte for en ukjent fiende som prøver å sprenge professoren i luften.
De er innom mange universer som er oppfunnet av forfattere, ser blant annet Alice forsvinne til eventyrland, besøker den snille heksa i Trollmannen fra Oz og Edgar Rice Burroughs røde planet på jakt etter den mystiske motstanderen. Underveis får de problemer med ledelse og disiplin og ender med Hilda som kapteinen som klarer å holde styr på de tre andre individualistene. De gifter seg etterhvert bokstavelig talt med hverandre.
Boken er en av Heinleins World as a Myth-romaner og ender opp med at bokens personer møter og slår seg sammen med storfamilien til tusenåringen Lazarus Long, som hjelper dem med å arrangere en felle i form av en parodisk fremstilt forfatterkongress.
Utgivelser.
Number of the Beast, The
Number of the Beast, The
Number of the Beast


Huset Stuart.
Huset Stuart eller Stewart var et skotsk, og senere britisk, fyrstehus av normannisk opphav. Navnet stammer fra den gamle skotske tittelen "High Steward". Maria Stuart tok i bruk den franske skrivemåten "Stuart" da hun bodde i Frankrike. Huset Stuart hersket i Skottland i 336 år, fra 1371 til 1707. Etter at Elisabeth I av England, den siste monarken fra huset Tudor, døde, kom huset Stuart på tronen også i England og Irland, og styrte de tre kongerikene i personalunion mellom 1603 og 1707. I denne perioden kalte herskerne av huset Stuart seg for konger og dronninger av Storbritannia, selv om en stat med dette navnet enda ikke eksisterte. Dronning Anne var den første monarken som hersket over et forent Storbritannia, fra 1707 til sin død i 1714. Etter hennes død ble huset Stuart etterfulgt av huset Hannover på tronen.
Bakgrunn.
Seglet til Robert Stewart II av Skottland
Fyrstehuset ble grunnlagt av Robert II av Skottland. De første Stewartene ble monarker av kongedømmet Skottland i mot slutten av 1300-tallet, og holdt til sist titlene som konger av Storbritannia og Irland. Deres forfedre, som opprinnelig kom fra Bretagne, holdt tittelen "High Steward" eller "Great Stewart" av Skottland, motsvarende motsvar nærmest "maior domus" eller "rikshovmester". De holdt denne tittelen helt siden 1100-tallet etter å ha kommet fra normanniske England. Slekten arvet ytterligere område på 1600-tallet som dekket hele de britiske øyer, inkludert kongedømmet England og kongedømmet Irland, og opprettholdt også et krav på kongedømmet Frankrike som først ble oppgitt i moderne tid.
Totalt har 9 monarker fra Stewart styrt over bare Skottland fra 1371 og fram til 1603. Etter dette var det kronenes union under Jakob VI av Skottland og I av England som hadde blitt eldste genealogiske fordringshaver til alle besittelser til det utdødde huset Tudor. Således var det 6 monarker fra Stuart som styrte både England og Skottland foruten også Irland (skjønt Stuart-tiden ble avbrutt av et "interregnum" (avbrudd) som varte fra 1649 og fram til 1660 grunnet den engelske borgerkrigen og hvor Oliver Cromwell var den sterke hersker som Lord Protector. I tillegg, ved opprettelsen av Storbritannia etter "Acts of Union" 1707, som politisk forente England og Skottland, var den første monark Anne av Storbritannia. Etter hennes død gikk alle besittelser til det tyske huset Hannover under vilkårene av "Act of Settlement" 1701.
I løpet av styrene til huset Stewart utviklet Skottland seg fra et relativt fattig og føydalt land til et velstående, rimelig moderne og sentralisert stat. De styrte i løpet av en tid i Europas historie som markerte overgangen fra middelalderen og til renessansen. Monarker som Jakob IV var kjent for å sponse eksponentene av den nordlige renessanse som eksempelvis poeten Robert Henryson. Han var godt utdannet, og en av de mest språkmektige monarker på de britiske øyer noensinne da det ble hevdet at han snakket en rekke språk flytende: lavlandsskotsk, skotsk gælisk, latin, fransk, tysk, italiensk, flamsk, spansk og dansk. Etter at Stewartene fikk kontroll over hele Storbritannia fortsatte vitenskapen og kunsten å bli utviklet; mange av William Shakespeares best kjente skuespill ble forfattet i løpet av den jakobinske periode, mens institusjoner Royal Society og Royal Mail ble etablert i løpet av styret til Karl II av England.
Etymologi.
Navnet Stewart er avledet fra den politiske posisjon som tilsvarer en rikshovmester eller guvernør. Stewart er avledet fra "steward", som igjen er avledet fra angelsaksiske "stigweard" som er en sammensatt form av "stig", «hallhus», og "weard", «vokter», i betydningen «hallens vokter». Ordet går igjen i norske ordet stuert.
Det ble opprinnelig ble opprinnelig opptatt som etternavn for familien av Walter Stewart, 3. High Steward av Skottland, som var den tredje medlemmet av familien som holdt denne posisjonen. Før dette hadde det ikke vært benyttet et familienavn, men isteden benyttet patronym, etternavn basert på farsnavnet, slik at de første to High Stewardene var således kjent som respektivt FitzAlan og FitzWalter (hvor "Fitz" betyr sønn av).
I løpet av 1500-tallet ble den franske stavemåten benyttet av Maria, skottenes dronning, mens hun levde i Frankrike. Hun godkjente endringen for å sikre korrekt uttale av den skotske versjonen av navnet Stewart ettersom å beholde bokstaven «w» ville ha gjort det vanskelig for franske talere. Svaringen "Stuart" ble også benyttet av hennes andre ektemann Henry Stuart, lord Darnley, som også slektet fra samme familie. Han ble far til Jakob VI av Skottland og I av England, slik at stavingen som Stuart for den britiske kongefamilien kommer offisielt fra ham.


Huset Tudor.
Huset Tudor var et kongehus av walisisk opphav, med monarker som regjerte over England fra 1485 til 1603, da det ble etterfulgt av huset Stuart. Best kjent av Tudor-monarkene er Henrik VII, Henrik VIII og Elisabeth I. Dynastiet ble avsluttet da Elizabeth døde i 1603 uten etterfølgere. Gjennom hemmelige forhandlinger med hennes fetter Jakob, konge av Skottland (hvis oldemor var en Tudor) sørget dronning Elizabeth for at Huset Stuart etterfulgte på den engelske trone, noe som samtidig forente kongedømmene England og Skottland i en personalunion.


Harald.
Harald er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Haraldr" og det urnordiske navnet "*HarjawaldaR". Navneleddet "har" betyr «hær» og "valdr" betyr «hersker».
"Haraldur" er en islandsk og "Harold" en engelsk variant av navnet.
Utbredelse.
"Harald" er et vanlig navn i Norge, Sverige og Tyskland. "Haraldur" er vanlig på Island, og "Harold" er vanlig i USA.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Harald i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Harald er kjent i Norge fra 1200-tallet. Harald var blant de mest brukte navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1880–1930, og igjen fra 1937 til ca 1950. Den plutselige økningen i 1937 skyldtes sannsynligvis at den norske prinsen Harald ble født det året. Bjørn Harald og Svein Harald er vanlige sammensetninger av navnet.
Kjente personer med navnet.
Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår.


Hans Gjeisar Kjæstad.
Hans Gjeisar Kjæstad (født 2. januar 1947 i Porsgrunn, Telemark)
er en norsk politiker (H). Han ble valgt til vararepresentant på Stortinget fra Oslo i 1997 og møtte fast for Kristin Krohn Devold i perioden 2001–2005.


Britt Hildeng.
Britt Hildeng (født 14. april 1943 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Hun har hatt flere verv på lokalt og sentralt plan for Arbeiderpartiet siden hun første gang kom inn i Arbeidernes ungdomsfylkings sentralstyre i 1964. Hun var i en periode medlem av Sosialistisk Venstreparti, før hun igjen meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Hildeng var doktorand ved NORDPLAN 1983–1987. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1997 og satt i tre perioder fram til 2009. Hildeng er utdannet cand.polit. og medlem av Grønland-Tøyen-Gamlebyen Arbeiderpartilag. Hun var leder av Oslo Arbeiderparti i perioden 1993-2000.


Bent Høie.
Bent Høie (født 4. mai 1971 i Randaberg) er en norsk politiker (H). Han har sittet på Stortinget for Rogaland siden 2000, og har vært fast innvalgt siden 2001. Han er leder i Stortingets helse- og omsorgskomité fra 2009. Høie har vært medlem av Høyres arbeidsutvalg siden 2008, og er 2. nestleder siden 2010.
__NOTOC__
Bakgrunn.
Høie er sønn av supervisor Kurt Høie (1942–) og Solveig Vistnes (1943–), og vokste opp i Randaberg nord for Stavanger. Bent Høie gikk først på grunnskole i Randaberg 1978–1987, og videre ved handel- og kontorlinjen ved Randaberg videregående skole 1987–1990. Deretter gikk han et toårig studium i hotelladministrasjon ved Norsk Hotellhøgskole 1991–1993, og han har dessuten grunnfag i rettsvitenskap fra Universitetet i Bergen fra 1991. Høie hadde diverse jobber ved Sola Strand Hotell 1990–1994. Han var styreleder i stiftelsen Dysleksiforskning 2000–2006.
Han inngikk partnerskap med Dag Terje Solvang i 2000.
Politisk arbeid.
Høie kom tidlig inn i politikken, først som leder i Rogaland Unge Høyre 1990–1992. Medlem av Rogaland fylkesting 1991–1999, Randaberg kommunestyre 1991–1995, Stavanger bystyre 1999–2003, og Rogaland fylkesutvalg 1999–2000. Sentralstyremedlem i Unge Høyre 1993–1995, og politisk rådgiver for Stavanger Høyres bystyregruppe 1995–1999. Ved stortingsvalget 1993 og kommunestyre- og fylkestingsvalget 1995 var han valgkampsekretær for Rogaland Høyre, og var 3. vararepresentant til Stortinget 1993–1997. Nestleder i Rogaland Høyre 1997–1999, og 1. vararepresentant til Stortinget fra 1997. Leder i Stavanger Høyre 2000–2002.
8. april 2000 døde stortingsrepresentant Jan Johnsen, og Høie rykket da opp som fast møtende representant. I 2001 ble han valgt inn som representant nr. 1 fra Rogaland, og tok plass i Stortingets sosialkomité. Han var senere medlem i Stortingets kommunal- og forvaltningskomité 2005–2009, og har vært leder i Stortingets helse- og omsorgskomité siden 2009.


Jan Johnsen.
Jan Johnsen (født 23. juli 1941 i Stavanger, Rogaland, død 8. april 2000) var en norsk politiker (H). Etter mange år i Stavanger bystyre og formannskap, ble han innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1997.
I tillegg til sitt politiske engasjement var han hottelldirektør på Sola Strand Hotell fra 1976 frem til sin død. Han var gift og hadde tre barn, deriblant Janne Johnsen som var statssekretær i Fiskeridepartementet 2003–2005. Jan Johnsen var initiativtaker til innsamlingsaksjonen «Sykehuset i våre hender», en aksjon som sørget for at Rogaland fikk landets første MR-maskin, det såkalte kroppsøyet.
Stortingsrepresentant Jan Johnsen døde bare 58 år gammel. Han druknet 8. april under Energi- og miljøkomiteens reise i Costa Rica. Det som skulle vært et forfriskende avbrudd i et tett arbeids- og reiseprogram for komiteen, endte i en tragedie. Vararepresentanten Bent Høie trådde inn i Jan Johnsens verv frem til neste valg, og ble deretter valgt inn som fast stortingsrepresentant.


Erik Hoftun.
Erik Hoftun (født 3. mars 1969) er en tidligere norsk fotballspiller og trener. Han er nå sportslig leder for Rosenborg. Erik Hoftun er gift med Gry, og har tre barn; Lasse, Daniel og Maria.
Spillerkarriere.
I en årrekke spilte Hoftun midtstopper på Rosenborg. Han har også spilt 30 kamper for det norske. Hoftun er en av relativt få norske landslagsspillere i nyere tid som aldri har spilt for et aldersbestemt landslag.
Hoftun startet sin seniorkarriere i den lokale 3.divisjonsklubben KIL/Hemne. I 1992 dro han til Molde, hvor han raskt ble fast på førstelaget. Han spilte to sesonger i Molde før han ble kjøpt av Rosenborg i 1994. Som Rosenborg-spiller har Hoftun vært med på å vinne 11 seriemesterskap, og spilt en rekke kamper i Mesterligaen. Hele 6 år på rad – årene 1995–2000 vant Erik Hoftun Kniksenprisen som beste forsvarer. Ingen andre aktive fotballspillere har vunnet Kniksenprisen mer enn 3 år på rad, eller mer enn 4 priser totalt.
I 2004 ble han også av UEFA kåret til den 86. beste spilleren i Europa gjennom tidene. Foran stjerner som Paolo Rossi, Ronald Koeman, Olivier Kahn og Patrick Vieira. «Rosenborg and Norway's defender is a legend in his home country. He's provided stability for his club in a remarkable 74 Champions League games since 1995,» het det i uttalelsen til juryen bestående av 300 fotballpersonligheter.
Hoftun var med i den norske VM-troppen i Frankrike-VM i 1998, men satt på benken hele turneringen. Han ville sannsynligvis fått spille i EM-sluttspillet to år senere, men måtte melde forfall på grunn av skade.
Etter lang spekulasjon i pressen om at han skulle forlate Rosenborg, tok Hoftun konsekvensen av lite spilletid og begynte å se seg om etter ny klubb sommeren 2005. Det så lenge ut til at han skulle signere for den svenske klubben GIF Sundsvall, men i siste øyeblikk kom Glimt på banen. Den kriserammede Nordlandsklubben sendte både trener Ola Haldorsen og tidligere Rosenborgkollega Runar Berg til Trondheim for å forhandle med Hoftun. Han ba om natta til å tenke på det. 20. juli signerte han for eliteseriekollega Glimt.
Hjertestans.
24. juni 2007 fikk Erik Hoftun trolig hjertestans i hjemmekampen mot Sogndal. Ti sekunder ut i kampen fikk han kneet til medspiller Roy Miller i brystkassen og falt rett i bakken. Han svelget tunga, hadde ikke puls og fikk kraftige krampetrekninger. Bodø/Glimts kamplege, Bernt Inge Embrå, fikk lagt ham i stabilt sideleie og ga ham et kakk i brystkassen slik at pulsen kom i gang igjen. Hoftun kviknet til etter hvert og var ved bevissthet da han ble kjørt i ambulanse til Nordlandssykehuset.
Erik Hoftun ble helt frisk igjen etter episoden og var tilbake på banen i første kamp etter fotballferien i 2-0 seieren over Sparta Sarpsborg 22. juli 2007.
"(Sist oppdatert 26. juni 2007)"
Trenerkarriere.
Etter at klubben ble forsterket med Erik Hoftun og Rosenborgkollega Harald Martin Bratbakk hadde Bodø/Glimt en noe bedre høstsesong etter den katastrofale vårsesongen. Til tross for dette rykket klubben ned til Adeccoligaen. Etter sesongen sparket Glimt trener Ola Haldorsen og ansatte Erik Hoftun som spillende sportssjef. Han inngikk i et trenerteam på tre personer, der han selv var sportssjef. Hans tidligere Rosenborgkollega Kent Bergersen ble hovedtrener og Glimtkollega Aasmund Bjørkan, som la opp etter nedrykket, ble assistenttrener.
"(Sist oppdatert 27. juni 2007)"
Meritter.
Seriemester: 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003 og 2004.
Kniksenpris for årets forsvarsspiller: 1995, 1996, 1997, 1998, 1999 og 2000.
Hoftun innehar en andreplass bak Roar Strand blant de mestvinnede fotballspillere i Norge‎.


Huset Bernadotte.
Huset Bernadotte er det herskende fyrstehuset i Sverige. Det har regjert Sverige siden 1818, og frem til 1905 også i Norge. Juridisk er det en linje av huset Holstein-Gottorp, da Jean-Baptiste Bernadotte ble adoptert av Karl XIII av Sverige.
Etter finskekrigen i 1809 led Sverige det traumatiske tapet av det nåværende Finland, som hadde utgjort halvparten av det svenske riket. Sinnet mot kong Gustav IV Adolf førte til et statskupp og Gustav Adolfs onkel, den barnløse Karl XIII erstattet ham. Dette var bare en midlertidig løsning og i 1810 valgte Standsriksdagen en marskalk av Frankrike, Jean-Baptiste Bernadotte, som arving til den svenske trone.
Slektstre.
Karl XIV Johan
x Desideria
└─>Oscar I
x Josefine av Leuchtenburg
├─>Karl XV
│ x Louise av Nederland
│ ├─>Lovise
│ │ x Frederik VIII av Danmark
│ └─>Carl Oscar
├─>Gustaf
├─>Oscar II
│ x Sofia av Nassau
│ ├─>Gustaf V
│ │ x Victoria av Baden
│ │ ├─>Gustaf IV Adolf
│ │ │ x Margareta av Storbritannia
│ │ │ x Louise Mountbatten
│ │ │ ├─>Gustaf Adolf
│ │ │ │ x Sibylla av Sachsen-Coburg-Gotha
│ │ │ │ ├─>Margaretha
│ │ │ │ │ x John Ambler
│ │ │ │ ├─>Birgitta
│ │ │ │ │ x Johann Georg av Hohenzollern
│ │ │ │ ├─>Desirée
│ │ │ │ │ x Niclas Silfcerschiöld
│ │ │ │ ├─>Christina
│ │ │ │ │ x Tord Magnuson
│ │ │ │ └─>Carl XVI Gustaf
│ │ │ │ x Silvia Sommerlath
│ │ │ │ ├─>Victoria
│ │ │ │ ├─>Carl Philip
│ │ │ │ └─>Madeleine
│ │ │ ├─>Sigvard
│ │ │ ├─>Ingrid
│ │ │ │ x Frederik IX
│ │ │ ├─>Bertil
│ │ │ │ x Lilian Davies
│ │ │ └─>Carl Johan
│ │ ├─>Wilhelm
│ │ │ x Maria Pavlovna av Russland
│ │ │ └─>Lennart
│ │ └─>Erik
│ ├─>Oscar
│ ├─>Carl
│ │ x Ingeborg av Danmark
│ │ ├─>Margaretha av Sverige
│ │ ├─>Astrid
│ │ └─>Carl
│ └─>Eugen
├─>Eugénie
└─>August av Sverige
x Teresia av Sachsen-Altenburg


Huset Vasa.
Huset Vasa var fyrstehuset i Sverige fra 1523–1654 og i Polen fra 1587–1668.
Viktige medlemmer.
Vasaættens våpen før Gustav Vasa sin tid.


Per Skou.
Per Skou (født 20. mai 1891 i Skien, død 24. februar 1962 i Oslo) var en norsk fotballspiller. Han spilte venstreback for Odd og Lyn, og spilte 41 kamper for det norske. Han var med på det norske laget i OL-turneringene i 1912 og 1920.
Skou ble norgesmester i fotball tre ganger – med Lyn i 1911 og med Odd i 1913 og 1915. Han var president i Norges Fotballforbund fra 1929 til 1933.


Charlie Pace.
Charlie Pace er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Rolleinformasjon.
Charlie er bassisten i det britiske bandet "Drive Shaft". Han hadde slitt med en heroinavhengighet før han kom til øya, men har kommet over det ved hjelp av den mystiske Locke. Han har fått et veldig nært vennskap med Claire.
Se også.
Pace, Charlie


Jack Shephard.
Jack Shephard er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Rolleinformasjon.
Tilbakeblikkepisoder: Pilot, del 1, White Rabbit, All the Best Cowboys Have Daddy Issues, Do No Harm, Exodus, del 1, Man of Science, Man of Faith, The Hunting Party, A Tale of Two Cities, Stranger In A Strange Land, Through the Looking Glass, del 1
Før flyulykken.
Det eneste vi vet om Jacks barndom, er at han har blitt banket opp grunnet et forsøk på å redde sin venn. Hans far, Christian, er en klok mann som forteller om mislykkelser. I Jacks familie har legeyrket vært en tradisjon som har involvert samtlige av familiens medlemmer, hvilket er den hovedsakelige grunnen til at Jack ble doktor. Han ble dog en veldig god doktor, betegnet som en av de beste kirurgene ved sykehuset. Det er Jack som leger alle sår som blir påført medmenneskene på øyen.
I et tilbakesyn ble det avslørt at Jack var gift med en tidligere pasient, Sarah. Hun mente at Jack reddet livet hennes, og ble forelsket i sin «helt». Sarah kolliderte med Adam Rutherford (faren til Shannon) og situasjonen virket kritisk. Kjæresten til Sarah lurte på om hun noen gang kan elske, og til det svarer Jack at Sarah mest sannsynligvis trenger hjelp resten av livet. Under en operasjon med Sarah lovet han henne at han skulle reparere henne, men etter en joggetur på et fotballstadion møter han Desmond. Han forteller ham om denne kvinnen, og Jack sier også at det er umulig å reparere henne til tross for at han lovet dette. Desmond forteller at det da kan skje et mirakel. Når Jack skal fortelle Sarah om lammelsen og at det ikke er noe som kan gjøres, sier hun at hun kan føle tærne sine. Dette ender opp i et tårevått og vakkert øyeblikk.
Etter giftermålet viser det seg at jobben kolliderer med ekteskapet og at han får lite tid til det. Til slutt slår Sarah opp med ham og forteller at hun har blitt sammen med en annen.
Jack Shephard var en nevrokirurg som var i Sydney på grunn av farens død. En tid før seriens hovedhandling utspiller seg, oppdaget han at hans far, dr. Christian Shephard, opererte på en kvinne under påvirkning av alkohol, og hadde påført henne en skade. På grunn av dette tok Jack over operasjonen, men klarer ikke å lege skaden, noe som resulterer i at kvinnen dør.
I begynnelsen spiller Jacks far på sønnens respekt og at de er familie, og lykkes i å overbevise Jack om å skrive under en rapport som sa at kvinnens liv simpelthen var umulig å redde. Men under den siste høringen om saken finner Jack ut at kvinnen var gravid, en detalj hans far ikke hadde nevnt før. Resultatet blir at Jack forteller sannheten om det som hadde skjedd, noe som fører til slutten på farens karriere. Han blir da deprimert, og flykter til Sydney.
På grunn av dette blir Jack beordret av moren, som holder Jack ansvarlig for farens oppførsel, til å dra til Sydney for å finne Christian. Mens han var i Sydney, finner Jack ut at faren døde mens han var på fylla. Han må ha faren med hjem til begravelsen, og havner slik på Flight 815 med farens kiste i bagasjen.
På øya.
Fra de strandet på øya, har Jack tatt den kritiske rollen som leder, og blir av de fleste andre overlevende sett på som en guide til hva de skal gjøre. Hans to beste hjelpere er John Locke og Sayid, og han er god venn med Hurley, Charlie og Rose. Han har også et slags forhold til Kate, noe som er ett av flere irritasjonsmomenter mellom ham og Sawyer.
Helt fra dag 1 har han vært en helt og en leder, men i starten vil han ikke være noen leder. En dag druknet en kvinne og Jack følte seg ansvarlig. Da han var ute i havet, reddet han Boone, men ikke kvinnen. Han lot henne bli der, og bestemte for ikke å gå etter henne. Jack begynner å hallusinere og ser sin døde far på øya. Han følger etter ham og finner hulene der mange mennesker bosetter seg etter en tid. Han flytter sykestuen dit.
Plutselig en dag kommer Locke med den alvorlig skadede kroppen til Boone til sykestuen, og forteller at han falt ned en klippe. De bruker mye tid på kroppen, og Jack rekker ikke å ta imot babyen til Claire, så Kate må ta på seg den jobben. Jack overfører blod til Boone, men det hjelper ikke. Han oppdager at Boone ikke falt, men at noe knuste beinet hans (som var dopflyet han var i da det falt ned fra trekronene). Jack blir rasende på Locke, og der starter deres fiendskap. Jack blir med på å finne dynamitt til å åpne luken Locke og Boone fant noen uker tidligere, og de greier å sprenge den. Når Jack får vite at Locke og Kate allerede har gått ned dit, skynder han seg til luken og firer seg ned. Der oppdager han mye rart, men det skremmende er at Desmond, som han møtte på fotballstadionet, står der med en pistol pekende mot Locke.
Etter at Desmond stikker, sitter Jack og Locke med ansvaret for å trykke inn koden og trykke Execute for å redde verden (ifølge Desmond). Jack har liten tro på at noe kommer til skje hvis man ikke gjør det. Mye skjer etter at Michael, Sawyer og Jin kommer tilbake med bakdelen av flyet. Michael låser Locke og Jack inne i våpenrommet, og Michael går ut for å finne Walt. De kommer seg ut og prøver å få Michael til å komme tilbake, men i stedet møter de Walts kidnapper (som forfatterne og fansen kaller Mr. Friendly). Han ber dem gi dem våpnene og dra tilbake.
Jack og Locke blir mer og mer sure på hverandre, og når Sayid kommer ned med Henry Gale. Det ser ut som om Henry prøver å manipulere Locke og Jack og komme seg mellom dem.


Kate Ryan.
Kate Ryan (født Katrien Verbeeck 22. juli 1980 i Tessenderlo, Limburg) er en belgisk World Music Award vinner. Hun begynte sin artistkarriere i 2001 og representerte Belgia i Eurovision Song Contest 2006 med "Je t'adore" som kom på en 12. plass i semi-finalen.
Oppvekst.
Kate Ryan ble født med hollandske foreldre i småbygda Tessenderlo i Belgia. Hun vokste opp i en musikalsk familie og hadde et musikktalent i tidlig alder. Som åtte-åring kunne hun spille piano og gitar. Hun fikk sang og pianoundervisning av sin tante, som var lærer ved musikkonservatoriet, men fikk også andre interesser. Kate tok studier på en kunstskole, med spesialisering innenfor sølvsmedkunst og smykkedesign. Hun bodde også en kort periode i Meerhout, et tettsted ikke langt unna Tessenderlo.
Som tenåring spilte Kate Ryan ofte på puber og caféer, og en kveld kom en manager bort til henne og ville at hun skulle spille inn en sang i et studio. Hun ble medlem i en popgruppe, Melt, i en alder av 16. Gruppa var aktive i 2 år, med gav aldri ut noe materiale kommersielt. Da hun tilslutt møtte manageren Andy Janssens, forlot hun Melt, og begynte å komponere egen musikk. Debut singelen "Scream For More" ble utgitt i 2001 og gikk rett inn på topp-listene.
Soloartisten.
Kate Ryan lanserte seg internasjonalt med coverlåten til Mylène Farmer's "Désenchantée", som fikk stor oppmerksomhet på de europeiske hitlistene. Hun skrev kontrakt med EMI Belgium og gav ut sitt første album "Different" i 2002, som kun ble utgitt i Europa. Albumet solgte til gull, og solgte mer enn 250 000 eksemplarer i Europa.
Albumet ble også veldig populær i USA til tross for at albumet kun var tilgjengelig som import-vare. Kate's debutsingel i Statene var "Scream For More", utgitt 7. juli 2001, under Robbins Entertainment. Singelen gjorde det veldig bra både på radiolistene og nattklubber. Singeloppfølgeren "Desenchantee/U R My Love" fikk også veldig god omtale og mottakelse, og solgte mer enn debutsingelen.
I 2004 kom Kate Ryan med sitt andre album i Europa, og i Nord Amerika i 2005 under Water Music Records, med tittelen "Stronger", inkludert to store hitlåter, "Another Day" og "The Rain", som sies å være inspirert av serien The Twilight. Albumet gjorde det veldig bra på dance-listene, men dårlig på pop-listene på grunn av dårlig promotering.
I 2006 deltok hun i Eurovision Song Contest 2006 som Belgias representant. Hun ble utvalgt som representant etter å ha vunnet den nasjonale konkurransen 9. mars 2006. Eurovision Song Contest 2006s semifinale ble avholdt 18 mai 2006 i Athen der hun fremførte bidraget "Je t'adore". Hun kvalifiserte seg ikke til finalen, og endte på en 12. plass med 69 poeng (hvor 1.-10. plass gikk videre til finalen)
Noe senere ble hun kåret til den penest kledde artisten på Eurovisions uavhengige webside esctoday.com for sin kjole til 14 000 Euro, spesielt designet for anledningen av Boris Schipper og Tomas Pedrosa Arques som også senere solgte kjolen og donerte pengene til veldedighet.
Det ble annonsert 14. august 2006 at Kate skulle gi ut singelen "Je t'adore" i Storbritannia med en eksklusiv mix av Credheadz, men ble avlyst rett før releasedatoen. Likevel gikk den jevnlig på Storbritannias musikk kanaler, og spilles fortsatt ved jevne mellomrom på Flaunt.
Den oppfølgende singelen var "Alive", hentet fra hennes album med samme navn, som også inneholdt franske versjoner av blant annet "Je t'adore", "Alive", og den tredje singelen "All For You".
Performing at the Eurogames 2007
I 2007 hadde hun kjempesuksess med dobbelsingelen "Voyage Voyage"/"We All Belong". "Voyage, Voyage" er en coverlåt av 1987 European smash hit by Desireless, og "We All Belong" ble valgt til den offisielle sangen for EuroGames 2007 i Antwerp.
I 2008 gav hun ut to singler: L.I.L.Y. (Like I Love You) og senere Ella, Elle L'a, som er en coverlåt av France Gall's sang. Begge sangene (og Voyage Voyage) er inkludert på albumet "Free", som ble lansert 30 mai 2008. Albumet inneholder også en duett med den spanske sangerinnen Soraya Arnelas.
11. juli 2008, kom et best-of-album med tittelen "Essential" ut. Albumet inkluderte sanger fra hennes forrige plateselskap EMI.
8. august 2008 deltok Kate i den polske Sopot Hit Festival. Under showet fikk hun gullplate for å ha solgt over 10 000 eksemplarer av "Free" i Polen. Dette var hennes første anerkjennelse for albumet i Europa.
9. november 2008 vant Kate Ryan i World Music Award, avholdt i Monaco, for "Bestselgende artist i Benelux-landene".
Kate tok førsteplassen på UK MTV Dance Charts 27 april 2009 med sangen Ella, Elle L'a med Jade Forsyth og Dan Deeley Love.
Hennes neste singel, "Babacar", var også en coverlåt av France Gall. Den ble utgitt 12 juni 2009 i Belgia, og 15. juni for resten av verden. Musikkvideoen kan sees på YouTube. Singlen vil også være med på konseptalbumet hennes French Connection.
Kate ble lønnet med en Multi-Platinum pris fra Spania med mer enn 300 000 solgte digitale sanger. Kate annonserte at albumet "French Connection" var slutten på en epoke, og at hun fremover kun kommer til å gi ut sanger skrevet av henne selv.
Singler.
Alle offisielle lanserte singler og singlenes listeplasser: Belgia (Flandern) (BEVL), Belgia (Vallonia) (BEWA), Belgia(global) (BEL), Belgia (Dance Chart) (BEDC), Tyskland (GER), Spania (SPN), Frankrike (FRA), Sveits (SUI), Østerrike (AUT), Sverige (SWE), Danmark (DNK), Nederland (NLD), Polen (POL), Finland (FIN), Norge (NOR), Portugal (PT), Storbritannia (UK), Ungarn (HU), United States (US-Dance Charts) og Europa (EU)


Magnar Isaksen.
Magnar Nikolai Isaksen (født 13. oktober 1910 i Kristiansund, død 8. juni 1979 i Oslo) var en norsk fotballspiller fra Kristiansund. Isaksen startet sin fotballkarrière i Kristiansund FK, men spilte mesteparten av sin karrière for Lyn i Oslo.
Isaksen var en av spillerne på det berømte Bronselaget, og det var han som ble den store helten da Norge slo Tyskland i Berlin-OL. Isaksen scoret begge de norske målene i den kampen. Han spilte også i fotball-VM i 1938. Han fikk til sammen 14, og scoret fem landslagsmål.
Han ble Norgesmester med Lyn i 1945, etter å blant annet ha slått ut moderklubben sin Kristiansund FK i kvartfinalen.


Madeleine av Sverige.
Madeleine av Sverige (Madeleine Thérèse Amelie Josephine), prinsesse av Sverige, hertuginne av Hälsingland og Gästrikland, (født 10. juni 1982) er datter av kong Carl XVI Gustaf og dronning Silvia. Hun er nummer fire i tronfølgen etter kronprinsesse Victoria, prinsesse Estelle og prins Carl Philip.
Den 12. juni 2009 forlovet hun seg med Jonas Bergström, men forlovelsen ble ikke offentliggjort før natt til 11. august. Forlovelsen ble imidlertid hevet i april 2010. Den 25. oktober 2012 ble forlovelsen med Chris O'Neill annonsert av
Blant hennes ordener er den norske Storkorset av St. Olavs Orden, tildelt i 2005.
Prinsesse Madeleine har bodd i England og studert engelsk. Hun har studert ved Stockholms universitet og tatt utdannelse i kunstvitenskap.
En av hennes fritidsinteresser er hestesport.


Øivind Holmsen.
Øivind Josef Holmsen (født 28. april 1912 i Oslo, død 23. august 1996 samme sted) var en norsk i fotball. Han var venstreback i Lyn og på det berømte Bronselaget fra Sommer-OL 1936 i Berlin. Han spilte også for Norge i fotball-VM i 1938. Han fikk til sammen 36 A-landskamper for Norge.


Victoria av Sverige.
Victoria Ingrid Alice Desirée, Sveriges kronprinsesse, hertuginne av Västergötland, (født 14. juli 1977 i Stockholm, Sverige) er Sveriges tronarving. Kronprinsesse Victoria er datter av kong Carl XVI Gustaf og dronning Silvia, storesøster til prins Carl Philip og prinsesse Madeleine. Hun ble født prinsesse, men ble gjennom en tilbakevirkende grunnlovsendring kronprinsesse 1. januar 1980.
Lørdag 19. juni 2010 ble kronprinsesse Victoria gift med Daniel Westling.
Privatliv.
Den 24. februar 2009 offentliggjorde det svenske hoffet at Victoria har inngått forlovelse med Daniel Westling, som hun har vært sammen med siden 2002. Bryllupet ble holdt 19. juni 2010.
23. februar 2012 ble kronprinsesse Victoria og prins Daniel foreldre til prinsesse Estelle – hertuginne av Östergötland.
I 1997 ble det kjent at kronprinsessen led av anoreksi, og bildene av en undervektig Victoria gikk verden rundt. Hun fikk imidlertid behandling og ble raskt frisk.
Utdannelse.
Hun gikk på grunnskole og gymnas i Stockholm, og tok eksamen i 1996. Hun har siden studert ett år ved Université Catholique de l'Ouest i Angers i Frankrike, og to år ved Yale University i USA.
I tillegg til sine studier, har kronprinsessen vært praktikant ved De forente nasjoner i New York og den svenske ambassaden i Washington, DC. Hun har dessuten tjenestegjort tre uker i Svenska armén. Hun tok høsten 2004 B-kurs i statsvitenskap, med spesialisering i krisehåndtering og internasjonalt samarbeid, ved Forsvarshøyskolen i Stockholm, og høsten 2006 begynte hun på det svenske utenriksdepartementets diplomatprogram.
Tiltaleform.
Kronprinsessen omtales som "Hennes Kongelige Høyhet" og tiltales "Deres Kongelige Høyhet".


Alf Martinsen.
Alf Werner «Kaka» Martinsen (født 29. desember 1911 i Lillestrøm, død 23. august 1988 samme sted) var en norsk fotballspiller. Han var midtspiss på det berømte Bronselaget, og scoret to mål (begge i åpningskampen mot Tyrkia) i Berlin-OL.
Martinsen spilte de første årene av sin fotballkarriere for Lillestrøm-klubben Fram, som var organisert i Arbeidernes Idrettsforbund, og spilte 21 landskamper for AIF-landslaget.
Han meldte senere overgang til Lillestrøm Sportsklubb, og kunne dermed spille for Norges Fotballforbunds «offisielle». Han fikk til sammen 25 landskamper for NFF-landslaget, og scoret 10 landslagsmål.


Mercantile Ski- og Fotballklubb.
Mercantile Ski- og Fotballklubb (stiftet 3. juni 1903) er et norsk idrettslag fra Oslo, som nå kun driver fotball. I perioden før første verdenskrig var Mercantile en av Norges beste fotballklubber, og vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1907 og 1912. Da Norge spilte sin første i 1908 representerte ni av spillerne på det norske laget Mercantile. Klubbens aktivitet har siden andre verdenskrig gått i bølgedaler, og den har blitt lagt ned og gjenopptatt flere ganger. Mercantile spiller nå i 7. divisjon.
Dominans.
Mercantile Ski- og Fotballklubb ble stiftet 3. juni 1903 av Hans Chr. Endrerud, Einar Maartmann og Sverre Strand. Endrerud hadde samme år deltatt for Oslo Handelsgymnasium i den første skoleturneringen i fotball. Handelsgymnasiastene vant turneringen og dette inspirerte til å starte en fotballklubb. Navnet Mercantile spilte altså på medlemmenes bakgrunn fra Handelsgymnaset. De fleste spillerne kom fra Frogner og Majorstua. I tillegg til disse, fikk klubben enkelte nye spillere da Grane, Nordstrand gikk i oppløsning rundt 1905. Flere tidligere Grane-gutter gikk over til Mercantile.
Klubben ble raskt dominerende både i Oslo og nasjonalt, med de første åtte kretsmesterskap (1906–1913) og norgesmesterskap i 1907 og 1912. Da Norge spilte sin første landskamp i 1908 representerte ni av spillerne på det norske laget Mercantile, deriblant det norske landslagets første målskårer Minotti Bøhn.
Det var Mercantile, etter initiativ fra spilleren Macken W. Aas, som tok til orde for å anlegge Gressbanen på Holmen, hovedstadens første bane med gress som underlag. Mercantile-medlemmene startet aksjeselskapet "A/S Græsbanen" med startkapital på 42 000 kroner. Da prosjektet trengte mer penger gikk idrettslaget Ready inn som likestillt aksjonær med Mercantile. Gressbanen ble åpnet 1. september 1918 og var fast arena for det norske landslaget de neste ti årene.
I 1923 ble klubben kretsmester i Oslo for niende og siste gang. I 1926 rykket Mercantile ned fra A-serien i Oslo, og fram til krigen tilhørte klubben et mellomsjikt i norsk fotball. Mercantile var for øvrig med på å stifte Norges Bandyforbund i 1920, men hevdet seg mindre i denne idretten.
Sammenslutning og opphør.
I 1947 ble Mercantile slått sammen med en annen vestkantklubb, Ski- og Fotballklubben Trygg. Trygg ble stiftet i 1907, og hadde fram til krigen markert seg spesielt innen bandy og ishockey. I likhet med Mercantile hadde Trygg imidlertid opplevd en nedgang, og begge klubbene slet med rekruttering og dårlige treningsforhold. Sammenslutningen fikk navnet Mercantile/Trygg. På starten av 1950-tallet ebbet klubbens aktivitet ut og i 1954 ble fotballavdelingen nedlagt. Klubben forble imidlertid medlem av Norges Fotballforbund takket være klubbens aldermannsliga som besto av tidligere aktive fotballspillere.
Gjenoppstandelse.
I 1968 ønsket en kameratgjeng på Langerud å starte sin egen fotballklubb. Siden en klubb måtte ha vært medlem av Norges Idrettsforbund i to år før man kunne bli med i Norges Fotballforbund, valgte gjengen å melde seg inn i Mercantile/Trygg som hadde opprettholdt sitt medlemskap i NFF. Klubben, nå kun under navnet Mercantile, steg sakte men sikkert oppover i divisjonssystemet inntil den nådde det tredje øverste nivået i 1989. På 1980- og 1990-tallet ble klubben trent av blant andre Erik Foss, Lars Tjernås og Erik Solér.
Fusjon og ny start.
I 2005-sesongen rykket klubben ned til fjerde nivå. 26. november 2006 vedtok Mercantiles generalforsamling å fusjonere Mercantile Fotballklubb med Nordstrand Idrettsforening, og Nordstrand overtok Mercantiles lag i 3. divisjon. Mercantile opphørte dermed som selvstendig fotballklubb. 28. november 2007 vedtok Mercantile Ski- og Fotballklubb å gjenopprette lag i 8. divisjon i Oslo Fotballkrets under Kent Jonas Trinborg og Skjalg Sæthers ledelse. Det første året etter returen til norsk fotball endte Mercantile på siste plass i 8. divisjon avdeling 3. Dette tilsa at Mercantile var Norges sjette dårligste lag før 2009-sesongen. I 2009 klarte nye Mercantile seg bedre enn i debutsesongen, og endte på 5. plass. Klubben vant sin 8. divisjonsavdeling i 2010-sesongen og rykket dermed opp til 7. divisjon. I 2011 tok klubben en 7. plass i sin 7. divisjonsavdeling.


Carl Philip av Sverige.
Carl Philip Edmund Bertil, prins av Sverige, hertug av Värmland, (født 13. mai 1979) er eneste sønn av kong Carl XVI Gustaf og dronning Silvia. Han ble født kronprins, men gjennom en grunnlovsendring i 1980 ble den agnatiske tronfølgen opphevet, og hans eldre søster Victoria ble dermed tronarving.
Carl Philip er utdannet marineoffiser. Han er også interessert i motorsport.
Blant hans ordener er Storkorset av St. Olavs Orden.


Jalal Talabani.
Jalal Talabani (født 12. november 1933) er president i Irak. Han var grunnlegger av partiet Kurdistans patriotiske union (PUK), og har ledet partiet siden starten. Talabani er en av de sentrale kurdiske lederne i Irak og var i mange år en respektert og fryktet geriljaleder. 6. april 2005 ble han valgt til irakisk president etter landets første frie valg. 11. november 2010 ble han gjenvalgt for en ny periode.
Oppvekst.
Talabani, som gjerne blir kalt "Mam" (onkel) "Jalal" blant kurdere, er utdannet advokat ved universitetet i Bagdad. Den politiske karrieren begynte han allerede som student, da han grunnla "Den kurdiske studentunion", ungdomspartiet til Kurdistans Demokratiske Parti (KDP).
Han steg raskt i gradene i partiet, og ble valgt inn i partiets ledergruppe, Politbyrået. Som følge av partilederen Mustafa Barzanis autoritære lederstil, så vel som politiske uenigheter, kom det til brudd mellom Barzani og politbyrået, som opprettet sine egne væpnede styrker (peshmerga). Politbyråets leder var Ibrahim Ahmad som seinere skulle bli Talabanis svigerfar. I 1966 kjempet politbyrået sammen med irakiske regeringsstyrker mot KDP.
Partileder og geriljafører.
I 1975 var Talabani og Politbyrået med på å danne "Kurdistans Patriotiske Union" (PUK), et sosialistisk parti som søkte å bryte det tradisjonelle klansamfunnet som KDP bygde på og samtidig kjempe mot den arabiske regjeringen i Bagdad.
I 1987 innledet Saddam Husseins hær den beryktede anfal-kampanjen mot kurderne, som er blitt stemplet som folkemord av det internasjonale samfunnet. Første fase i anfal-kampanjen omfattet angrep på landsbyer under PUKs kontroll, og gjorde systematisk bruk av stridsgass. Talabani og hundretusener av andre kurdere måtte flykte fra Nord-Irak til Iran.
Etter at allierte styrker hadde kastet Irak ut av Kuwait i 1991, kom det til opprør mot Saddam Husseins regime flere steder i Irak. Regjeringsstyrkene ble raskt fordrevet fra de kurdiske områdene, uten at PUK eller KDP var forberedt på dette. Talabani og mange andre kurderledere vendte tilbake til irak, men måtte snart flykte for en offensiv fra Baathpartiets republikanergarde. Masseflukten førte til at det internasjonale samfunn opprettet en "sikker sone" for flyktningene i Nordirak. Fra denne sonen har dagens selvstyrte kurdiske region utviklet seg.
I 1992 vendte Talabani tilbake til nord-Irak og ledet PUKs arbeide for å utvikle en kurdisk administrasjon i områder som Baathpartiet hadde trukket seg ut av. Motsetningene mellom PUK og KDP førte til at det kurdiske selvstyreområdet ble delt i to atskilte områder. I 1995 brøt det ut kamper mellom de to kurdiske partiene. PUK erobret den kurdiske hovedstaden Arbil, og KDP tilkalte den irakiske hæren for å gjenerobre byen. Talabani fikk på sin side hjelp fra Iran.
I 1998 ble det etablert våpenhvile mellom de to partiene, som siden har delt makta i kurdiske regionen mellom seg.
President i Irak.
Etter den allierte invasjonen i 2003 har samarbeidet mellom KDP og PUK gjort store framskritt. De to partiene har stilt felles lister ved nasjonale og regionale valg. Talabani har ledet den kurdiske alliansen i nasjonalforsamlingen i Bagdad, og ble i 2005 valgt til president for Irak, mens KDP-lederen Massoud Barzani (sønn av Mustafa Barzani) fikk vervet som president for den kurdiske regionen.
Som statsoverhode har Talabani arbeidet for å samle Iraks ulike etniske og religiøse grupperinger. Han har også drevet aktivt diplomati i verdenssamfunnet. Som første kurder noen sinne har han deltatt under samlinger av statssjefene i den arabiske liga. Han har flere ganger besøkt Ankara for å forhandle med tyrkiske myndigheter, og har vært en hyppig gjest i Washington såvel som i Teheran.
4. august 2008 gjennomgikk Talabani, som lenge har hatt dårlig helse, en hjertoperasjon ved Mayo-klinikken iMinnesota.
11. november 2010 ble Talabani gjenvalgt som president for en ny periode av den irakiske nasjonalforsamlingen. Hans første embetsgjerning var å be den sittende (interim-)statsminister Nouri al-Maliki å danne ny regjering. Malikis regjering tiltrådte 21. desember.
Splittelse i PUK.
Talabani og mange andre ledere i PUK som har lagt seg til en luksuriøs livsstil, beskyldes hyppig for korrupsjon og nepotisme. To av Talabanis sønner har for eksempel fått ledende stillinger i den kurdiske administrasjonen. Sterke røster innad i PUK har krevd opprensking, og i 2009 kom det til splittelse i partiet. Talabanis mangeårige nestkommanderende Nawshirwan Mustafa, opprettet et nytt parti kalt Gorran (forandring). Ved lokalvalgene samme år fikk Gorran over 50 % av stemmene i PUKs kjerneområde, provinsen og byen Suleimania. Dette var et alvorlig slag for Talabani som også måtte se seg slått i sin egen hjemby, Koya.
Splittelsen har medført at PUK ikke lenger er jevnbyrdig med Massoud Barzanis KDP. Såvel i den kurdiske regjering i Arbil som i nasjonalforsamlingen i Bagdad er KDP nå det klart største kurdiske partiet, mens Gorran og PUK kjemper om annenplassen.


Chris DiMarco.
Chris DiMarco (født 23. august 1968 i New York) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han spiller på PGA-touren og Europatouren.
DiMarco ble profesjonell golfspiller i 1990, og har brukt forholdsvis lang tid på å bygge opp karrieren. Han ble medlem av PGA-touren i 1994, men har ikke alltid vært i stand til å beholde medlemskapet. Han tok sin første seier som profesjonell på Nike Tour i 1997. Etter hvert som han ble eldre, ble også spillet hans bedre. Han vant sin første turnering på PGA-touren i SEI Pennsylvania Classic i 2001. Flere seire fulgte i Buick Challenge i 2001 og Phoenix Open (nå FBR Open) i 2002. Ved utgangen av 2004 hadde han vært blant de 20 beste på PGA-tourens pengeliste i fem sesonger i strekk. I januar 2006 fikk han sin første seier på Europatouren, da han vant Abu Dhabi Golf Championship.
DiMarco var med på de amerikanske lagene i Presidents Cup i 2003 og 2005, og Ryder Cup i 2004 og 2006.


Hyundai Accent.
Hyundai Accent (også kalt Brio, Excel, Pony, Verna eller Dogde Attitude i enkelte markeder) er en kompaktbil i liten mellomklasse produsert i Sør-Korea. Den erstattet den eldre modellen Pony "(X2)". Accent markedsføres ikke lenger i Norge og er erstattet av modellen i30 som produseres i Tsjekkia.
1995.
Accent "(X3)" ble introdusert høsten 1994 og var en helt ny og langt mer moderne modell enn utgående Pony. Eksteriørdesignet var preget av myke linjer med fargetilpassede støtfangere. Interiøret var enkelt, men samtidig brukervennlig og overraskende rommelig. Bagasjeromsvolumet var klassens største. Ble introdusert som både 3- og 5-dørs kombikupe samt 4-dørs sedan. (Sedanen ble raskt faset ut på det norske markedet.) Utstyrsutgavene varierte fra rimeligste LS Special til den mest påkostede GLS. Accent ble også levert med 3-trinns automatgir med el. overdrive. Blant motorjournalister fikk modellen kritikk for innvendig støynivå og lite overbevisende girkasser. Euro-NCAP ga 1998-modell Accent kun 1,5 stjerner i sin kollisjonstest.
2000.
Ny Accent "(LC)" ble introdusert 2000. Lengden økte med 9,5 cm og eksteriørmessig fikk modellen mer markerte linjer enn forrige utgave. Større kvalitetsfølelse med dyrere og bedre materialvalg preget interiøret. Nakkestøtter i baksete ble standard i Norge, ABS-bremser utstyres med EBD (elektronisk bremsefordeler) og automatgirkassen ble modifisert. Utstyrsutgaver fra L til GLS. Fra 2003-modellen "(LC2)" fikk eksteriøret en facelift med bl.a. klare lykteglass, og ble nå kun levert i GLS 5-dørs kombikupe i Norge. Nytt er også sidekollisjonsputer foran.
2006.
Hyundai introduserte i april 2005 neste generasjon Accent på New York International Auto Show. Høyere sikkerhetsnivå med 6 kollisjonsputer, mer elegant eksteriør samt mer moderne interiør. Leveres med ny motor med CVVT-teknologi (kontinuerlig variable ventiltider) og nå bremseskiver også bak. Deler plattform og drivlinje med Kia Rio. 5-dørs kombikupe er faset ut og modellen ble da mindre interessant for det norske markedet.
Motor.
Tverrstilt 12-ventiler rekkefirer med direkte bensininnsprøytning.
1,5 L ble ikke lenger importert til Norge fra 1997-modell. Samtidig ble maksimalt effektuttak redusert på 1,3 L med manuell girkasse (fra 84 hk til 75 hk). De siste utgavene av Accent "(LC2)" 1,3 L har blitt levert med høyere effektuttak på 86 hk. Drivstofftank på 45 L.
Det er levert noen få ekspemplarer med 1,5 L SOHC tresylindret dieselmotor til Norge. Den yter 82 hk v/4000 omd, maks dreiemoment 184 Nm v/1900-2600 omd (kun man. girkasse tilgjengelig). Største 1,6 L DOHC bensinmotor som yter 105 hk v/5800 omd, maks dreiemoment 143 Nm v/3000 omd er ikke blitt importert. 1,3 L er i enkelte markeder levert med forgasser (ikke i Norge).
WRC - World Rally Championship.
Hyundai deltok i WRC (World Rally Championship) i 2001-2003. Beste plassering ble 4. plass i merkemesterskapet i 2002. Accent WRC3 var utstyrt med en turboladet 2,0 L DOHC 16-ventiler rekkefirer som yter 300 hk med maks dreiemoment 580 Nm. 3-dørs kombikupe med 6-trinns sekvensiell girkasse, firehjulstrekk og 18" OZ-felger (på asfalt).


Wallis.
Wallis (tysk) eller Valais (fransk) er en kanton i den sydvestlige delen av Sveits. Den har 292 000 innbyggere. Wallis er et alpeområde som grenser til Frankrike (Rhône-Alpes) i vest og til Italia (Aostadalen og Piemonte) i sør. Wallis har felles grenser med kantonene Vaud, Bern, Uri og Ticino.
Geografi.
Wallis’ sentrale elv er Rhône (tysk "Rotten"), som renner fra kilden ved Rhônegletscher og vestover til Genèvesjøen. Wallis er nesten identisk med Rhônes tilsigsfelt for denne delen av elvens løp.
Mot nord er Wallis begrenset gjennom Bern-alpene og Waadtland-alpene, i syd ligger Wallis-alpene med de høyeste fjellene i Sveits: Dufourspitze (4634 m), Dom (4545 m), Liskamm (4527 m), Weisshorn (4505 m), Täschhorn (4491 m) og Matterhorn (4478 m). Siden Wallis er godt beskyttet gjennom disse fjellkjedene, er klimaet veldig varmt og tørt. Store deler av Wallis har faktisk steppeklima. Alpenes tre største isbreer (Aletschgletscher, Gornergletscher og Fieschergletscher) ligger i Wallis.
Befolkning og språk.
I Øvre Wallis ("Oberwallis", "Haute Valais") tales en alemannisk dialekt av tysk ("höchstalemannisch"), i Nedre Wallis ("Bas Valais", "Unterwallis") tales fransk og frankoprovençalsk. Totalt taler 60 % av kantonens innbyggere fransk (eller frankoprovençalsk), 30 % tysk og 3 % italiensk.
Kantonens offisielle språk er fransk og tysk. Kommunene velger enten fransk eller tysk som administrasjonsspråk.
81 % av innbyggerne er katolikker (2000), 6 % er protestanter. Andre utgjør 13 %.
De fleste medlemmene av Sveitsergarden rekrutteres fra Wallisområdet.
Politikk.
De kristelig-konservative partiene CVP/CSP styrer med absolutt flertall. De har hatt et slikt flertall de siste 150 årene.
Regjeringen er statsrådet ("Staatsrat", "Conceil d'Etat"), som har 5 direkte folkevalgte medlemmer (3 CVP, 1 FDP, 1 SP).
Historie.
Wallis ble i løpet av tidsregningens første årtusen kolonialisert fra to hold: Mens burgundere slo seg ned i vest (Nedre Wallis), ble Øvre Wallis (i øst) kolonialisert av alemanner. Fra denne tiden stammer skillet mellom det tyskspråklige Øvre og det fransktalende Nedre Wallis. I 999 overlot kong Rudolf III av Burgund Wallis til biskopen i Sitten (Sion), som i 1032 ble opphøyet til riksfyrste av det tysk-romerske riket. Etter lengre tids stridigheter ble Wallis i 1301 delt mellom hertugdømmet Savoie (som fikk Nedre Wallis) og biskopen i Sitten (som beholdt Øvre Wallis).
Øvre Wallis, som på denne tiden bestod av sju forholdsvis selvstendige bondekommuner (såkalte "Zehnden"), ble 1416 et «vennligsinnet sted» ("zugewandter Ort", dvs. forbundsfelle) av det sveitsiske edsforbundet. I 1475 erobret Øvre Wallis Nedre Wallis og gjorde det til sin vasallstat ("Untertanenland"). Innbyggerne i Nedre Wallis fikk først medbestemmelsesrett i 1799. Fra 1810 til 1815 var Wallis (samlet) et fransk distrikt og ble etter dette en sveitsisk kanton.


Wallis-Alpene.
Wallis-Alpene er en alpekjede i Sveits og Italia. De høyeste fjellene i begge disse landene ligger her. Wallis-alpene ligger mellom Rhône-dalen i Sveits, kantonen Wallis og Valle d'Aosta i Italia.


Pokémon.
"Pocket Monsters" (ポケモン "pokemon") er en mediafranchise eid av videospillgiganten Nintendo og skapt av Satoshi Tajiri 29. Januar 1995. Opprinnelig lansert som rollespill til Game Boy, har "Pokémon" blitt den nest mest suksessfulle videospillfranchisen i verden, bak "Mario"-serien. "Pokémon" har siden blitt merchandisert til anime, manga, samlekort, leker, bøker og annet media. Franchisen feiret dens tiende jubileum 27. februar 2006 og per 1. desember 2006 har solgte videospillenheter nådd over 155 millioner kopier.
Navnet "Pokémon" er en romanisering av de sammentrukne ordene «Pocket Monsters» (ポケットモンスター Poketto Monsutā). Slike sammentrekninger er veldig vanlige i Japan. Betegnelsen «Pokémon» refererer også til de 649 fiktive artene som opptrer i "Pokémon"-franchisen. Nintendo oversatte opprinnelig "Poketto Monsutā" til "Pocket Monsters", men en navnekonflikt med Monster in My Pocket-franchisen førte til at de skiftet navnet til «Pokémon» tidlig i 1996. Catchphrasen i de japanskspråklige versjonene av franchisen er «ポケモンGETだぜ! ("Pokémon Getto Daze!", oversatt "Fang pokemon!")». I de engelskspråklige versjonene var det opprinnelig «Gotta catch 'em all» (oversatt "Må fange dem alle". Frasen "Fanger alle nå" ble brukt i den norske oversettelsen av anime-serien der den engelske catchphrasen ble brukt i den engelske dubben), selv om det ikke brukes offisielt lenger, bortsett fra i "Pokémon Chronicles".
Pokémon-verdenen.
Verden er befolket av mennesker og Pokémon, skapninger som minner en del om virkelighetens dyr. Pokémonene kan fanges i Pokéballer av mennesker, hvor de lagres til det er bruk for dem, som regel når eieren skal kjempe. Her utføres alle kamper med Pokémon. Ved å vinne kamper får Pokémon erfaring, og kan lære nye angrep og eventuelt utvikle seg til en sterkere versjon av seg selv. De fleste Pokémon kan utvikles i flere steg. En Pokémontrener skaffer seg ry ved å slå gymledere. Pokémon er delt inn i 17 forskjellige typer: Ice (is), grass (gress), ground (jord), rock (stein), water (vann), fire (ild), dragon (drage), electric (elektrisk, lyn), normal (normal), flying (flyge), dark (mørk), steel (stål), poison (gift), bug (insekt), psychic (psykisk), fighting (slåss) og ghost (spøkelse). De forskjellige typene er sterke og svake overfor andre typer. For eksempel fungerer ild effektivt mot gress, mens ild har en stor svakhet for vann. Gymtrenere spesialiserer seg som regel på én type Pokémon, mens trenere generelt oftest har varierte lag.
Pokemon dør aldri i kamp; de besvimer midlertidig.
Spillekort.
For noen få år siden var Pokémonfigurer det eneste mange barn og ungdommer tenkte på og drev på med (Det avløste Pogs som trendspill), men nå har det igjen blitt avløst av noe annet. Det er likevel fremdeles mange som har spillekortene, og det avholdes ofte turneringer som norgesmesterskap og verdensmesterskap.
På NM i 2007 var det 214 deltakere, det største norgesmesterskapet noensinne. Norge er også et av de største Pokémonlandene i hele verden i forhold til innbyggertall.
Det holdes nå over 10 faste turneringer rundt om i hele Norge. Se mer. Det kommer ut nye kort hver tredje måned og da er det Lanseringsturnering. Pokémonmiljøet i Norge er under stor vekst. Per 2010 holdes det turneringer omtrent hver uke, hvor det er flest spillere involvert i Oslo-området.
Spilleinstruksjoner.
Spiller A og spiller B må hver og en mynt eller terning, og en kortstokk på 60 kort. Man kan kun ha fire av hvert kort i stokken unntatt energier.
Spiller A og spiller B skal sette ut sine Pokémon mot hverandre og kjempe med dem. Man kan legge på Energy-kort for å utføre angrep og utvikle Pokémon så de blir sterkere. Begge spillerene må ha en Pokémon som heter «Active Pokémon» framme til enhver tid. Denne du skal kjempet med. Dytt kanskje hadde femten Pokédekser sommer venner pål åre sol bakken dine «Active Pokémon». Disse fem kalles «Benched Pokémon». Hvis en «Active Pokémon» blir slått ut, må man sende ut den neste Pokémon fra denne benken.
Pokémon i anime.
Pokémon har vært vist på TV i mange land, deriblant Norge. Disney XD (tidl. Fox Kids og Jetix) har vist Pokémon siden 2000 og gjør det fortsatt.
TV 2 har vist
Det vil si at de «hoppet» over sesong 3, 4 og 5 og sesong 9. Selv om Sesong 9 ble vist på tv2sumo sommeren 2009.
I serien har hovedpersonenene vært Ash, Misty, Brock, i Kanto-sesongen.
I Orange-sesongen: Ash, Misty og Tracey.
I Advance sesongene: Ash, Brock, May og Max
I Diamond & Pearl sesongen Ash, Dawn og Brock.
I Black & White sesongene Ash, Iris og Cilan. Ikke kommet på norsk.
Den har til nå aldri blitt vist i Norge, men den handler om andre bifigurer som Richie, Misty, Casey og Team Rocket.
26. desember 1997 fikk over 700 japanske epileptiske anfall utløst av Pokémon-episoden Dennou Senshi Porigon (oversatt til "Den Elektroniske Krigeren Porygon"). Team Rocket hacket seg inn i pokeball overførings programmet til professor Akihabara for å stjele pokemon. Ash, Misty og Brock blir sendt inn i data verdenen for å stoppe dem. Imens Ash og gjengen prøver å få Team Rocket ut uten å skade dem (ved å bruke et antivirus program) har en av søstrene på et pokemon senter ringt etter en spesialist på data. Han gir dataen en vaksine (antivirus program) i form av en tungt bevæpnet sykebil.
I flere scener med vaksinens rakett angrep kom blinkende lys i blå- og rødfargemønster. Det ble avdekket at barn som aldri hadde hatt epileptiske anfall ble offer for episoden. Den Elektroniske Krigeren Porygon ble aldri sendt igjen i Japan, og heller aldri levert ut til internasjonale distributører. De «farlige» klippene fra denne episoden har imidlertid sirkulert på internett flere steder, i de fleste tilfeller i svært mørk kontrast, slik at faren for anfall blir redusert.
Rollebesetning i animen.
Ash: Nils-Martin Crawfurd
Misty: Anine Kruse
Brock: Eirik Espolin Johnson, Erik Skøld
May: Marit Berg
Max: Even Løken Bergan
Dawn: Eline Høyer
Jessie: Lena Meieran
James: Ola Fjellvikås, Tore Barstad, Simen Sand
Meowth: Tommy Karlsen
Pokémon-filmene.
Det finnes i dag 13 Pokémonfilmer, men ikke alle har blit dubbet til norsk. Til nå er det bare de syv første og den 10. og den 11. som er dubbet til norsk. De neste filmene som Norge ikke har fått dubbet, har i utlandet fått bedre kritikk enn de første filmene.
Pokémon TFG.
Pokémon TFG, forkortelse for "Trading Figure Game", er et figurspill som er laget av de samme som lagde byttekortspillet. Det spilles ved at man flytter Pokémon-figurene rundt på et spillebrett, og prøver å motstanderens mål. Underveis kan man kjempe mot motstanderens Pokémon ved å spinne figurfoten. Spillet har startsett, som inneholder utstyr og regler, og i tillegg har det kommet tilleggspakker med ekstra figurer. Spillet har over 40 forskjellige figurer. Spillet er nå ute av produksjon.


Aostadalen.
Aostadalen (italiensk "Valle d'Aosta", fransk "Vallée d'Aoste", frankoprovençalsk "Vâl d'Aoûta") er en italiensk autonom region i den nordvestligste del av landet.
Det er Italias minste og tynnest befolkede region.
Aostadalen har et areal på 3263 km² og har omkring 113 000 innbyggere.
Regionen grenser til Frankrike (Rhône-Alpes) mot vest, Sveits (Valais) mot nord og regionen Piemonte mot øst og syd.
Regionshovedstaden er Aosta (fransk "Aoste", frankoprovençalsk "Oustâ" eller "Aoûta").
Hovederhvervet er turisme; Aostadalen har mange skisportssteder.
Geografi.
Aostadalen er dalen til elven Dora Balteas overløp.
Sidedalene av den egentlige Aostadalen hører også til regionen.
Mont Blanc-massivet i vest (opptil 4809 m), Wallis-alpene i nord (4478 m i Matterhorn og 4634 m i Monte Rosa), og Grajiske Alper i syd (4061 m i Gran Paradiso).
Gjennom passene Store og Lille St. Bernhard er Aostadalen forbundet med Sveits resp. Frankrike.
Dessuten forbinder Mont Blanc-tunnelen siden 1965 Chamonix i Frankrike med Courmayeur i Aostadalen.
Språk.
En femtedel av regionens innbyggere er frankoprovençalsktalende.
Det andre offisielle språket ved siden av italiensk (75 %) er derimot fransk (som bare er morsmål til 2 % av befolkningen).
For hundre år siden talte hele 92 % av regionens befolkning frankoprovençalsk.
Gjennom en hensynsløs italieniseringspolitikk gjennom store deler av 1900-tallet har denne andelen sunket dramatisk.
Det walsertyske språket, som ble snakket i noen isolerte fjellandsbyer, har også blitt så godt som utslettet i samme periode.
Historie.
Aostadalen hørte inntil 1860 til hertugdømmet Savoie, som omfattet territorier på begge sider av Alpenes hovedvannskille og kontrollerte bl.a. de viktige passene St. Bernhard og Mont Cenis.
Ved grensetrekningen i 1860 falt Savoies områder syd/øst for Alpenes hovedkam til Italia.
Aostadalen var dermed blitt adskilt fra de andre frankoprovençalsktalende områdene.


Savoie.
Savoie på 1500-tallet, med dagens grenser inntegnet
Savoie (fr. "Savoie", it. "Savoia", ty./da./hist. no. "Savoyen") var en historisk region – grevskap, senere hertugdømme – i de vestlige deler av Alpene, beliggende mellom Genèvesjøen, Rhône og Mont Cenis.
Deler av regionen er idag fordelt mellom de franske departementene Haute-Savoie og Savoie. Landskapet dekker omkring 10 074 km² med ca. 1 million innbyggere idag. Det er det landskap i Europa som ligger høyest over havet.
Historie.
"Sapaudia" nevnes allerede i det 4. århundre f.Kr. I år 122 kom det under romerne, og ble forent med Gallia, hvor det senere utgjorde provinsen "Alpes Graiae et Vallis Poeminae". I 437 ble det besatt av burgundere, og med burgunderrikets undergang kom det til Frankrike. I 1032 ble det en del av det tysk-romerske rike. Mellom 1416 og 1714 var Savoie forent med Piemont i et hertugdømme. Ved freden i Utrecht 1713 måtte Spania avstå Sicilia til huset Savoie-Piemont, og hertugen utropte seg til konge. Sicilia ble i 1720 byttet mot Sardinia, og Savoie-Piemont og Sardinia ble til kongeriket Piemont-Sardinia, som kom til å spille en viktig rolle i samlingen av Italia i det 19. århundre.
Mellom 1792 og 1815 var Savoie okkupert av Frankrike, men Wienerkongressen ga området tilbake til kongeriket Sardinia-Piemont. Men i 1860 ble det avstått til Frankrike etter en omstridt folkeavstemning.


Fylkesvei 755.
Fylkesvei 755 (Fv755) går mellom Leksvik og Inderøy. Veiens lengde er 91,2 km.
Den tar av fra ved Vanvikan i Leksvik, går østover gjennom Mosvik, derfra på bru over Skarnsundet til Inderøy der den møter ved Røra.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 761.
Fylkesvei 761 (Fv761) går mellom Straumen i Inderøy og Vist i Steinkjer. Veiens lengde er 14,5 km.
Den tar av fra riksvei 755 ved Straumen i Inderøy og går nordover langs Borgenfjorden til Vist i Steinkjer der den møter europavei 6.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Margrethe II av Danmark.
Margrethe II av Danmark (Margrethe Alexandrine Þorhildur Ingrid) (født 16. april 1940) er herskende dronning av Danmark. Frem til 1944 var hun også prinsesse av Island. Hun tilhører det nordtyske fyrstehuset Glücksburg, og er tremenning av Harald V av Norge.
10. juni 1967 giftet Margrethe seg med den franske grevesønnen Henri de Laborde de Monpezat, fra da kalt Prins Henrik. Sammen har de sønnene kronprins Frederik, født 26. mai 1968, og prins Joachim, født 7. juni 1969. Margrethe har to søstre: Benedikte av Danmark, født 1944, gift med Richard zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg og Anne-Marie av Danmark, født 1946, gift med Konstantin II av Hellas.
Suksesjon.
Som følge av at foreldrene, Fredrik IX og Ingrid, ikke fikk en sønn som kunne være tronarving, etterfulgte Margrethe til slutt faren som monark. Kongens yngre bror, Knud, var arveprins, og etter ham den eldste sønnen hans, Ingolf. Enkelte ville gjerne se Margrethe på tronen. I noen år hadde Folketinget vurdert å endre den danske grunnloven, men hadde latt det bli med tanken, ettersom en endring krevde at 45 % av folket med stemmerett skulle stemme for den. Statsminister Erik Eriksen fikk idéen om å ta kvinnelig arvefølge med i endringen, slik at flere ville stemme for. Selv om stort sett hele Folketinget var for endringen, og til tross for kongehusets popularitet, ble endringen bare såvidt vedtatt, med 46 % deltakelse. Tronfølgeloven av 1953 førte til at prinsesse Margrethe ble den første i arvefølgen. Hun ble dronning i 1972, og feiret i januar 2012 førti års regjeringsjubileum.
Annet==.
Blant dronning Margrethes ordener er også Storkorset med kjede av St. Olavs Orden.
Margrethe har kunstneriske interesser og evner. I 1977 illustrerte hun under pseudonymet "Ingahild Grathmer" en dansk utgave av J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre. Siden har hun illustrert andre bokverk, designet kostymer for teater og film, og designet og brodert messehagel og bispekåper til flere kirker og bispedømmer. Hennes malerier har også oppnådd gode priser, og hun har hatt flere utstillinger, men eksperter er ikke enige om kunstens kvalitet.


Bentley.
Bentley Motors Limited er en engelsk produsent av luksusbiler og Grand tourer-biler. Bentley Motors ble stiftet i England den 18. januar 1919 av Walter Owen Bentley, kjent som W.O. Bentley eller bare «W.O.» (1888–1971). Han ble også kjent for sine rotasjonsmotorer under 1. verdenskrig, hvor den mest kjente var Bentley BR1. I dag eies selskapet av Volkswagen AG.
Bentley som eget selskap.
En gruppe velstående, britiske bilfantaster, kjent som "The Bentley Boys" (Woolf Barnato, arving av diamantmagnaten Barney Barnato, Sir Henry Birkin, George Duller, Glen Kidston, S. C. H. «Sammy» Davis og Dr. Dudley Benjafield, blant annet) holdt bilenes rykte for høye ytelser i live. På ett tidspunkt, etter et veddemål, kjørte Barnato "Le Train Bleu" fra Cannes til Calais i Frankrike, derfra med ferge til Dover og til slutt til London, på normale veier med annen trafikk, og vant veddemålet. Den spesialbygde bilen med 6,5 liters motor ble kjent som Blue Train Bentley. Takket være denne gruppens dedikasjon til racerkjøring vant bilfabrikken, som var plassert i Cricklewood i Nord-London, fire seire på rad i 24-timersløpet i Le Mans, fra 1927 til 1930. Deres største konkurrent, Bugatti, hvis lette, elegante og skjøre biler var en stor kontrast til Bentleys pålitelighet og varighet, refererte til dem som «verdens raskeste lastebiler». Den kanskje aller mest kjente Bentley-modellen fra denne perioden er "Blower Bentley", som var utstyrt med en 4,5 liters motor. Bilen var utypisk for Bentley fordi den var relativt upålitelig, og ikke en arbeidshest på samme måte som 6,0 litersmodellen var. Den ble verdensberømt som bilen til James Bond i de originale bøkene, men ikke i noen av filmene.
Mye av Barnatos formue gikk med til å holde Bentley i live etter at han ble valgt til styreleder i 1925, men den store depresjonen knuste etterspørselen etter selskapets dyre og eksklusive produkter, og det ble til slutt solgt til Rolls-Royce i 1931. Frem til dette var Bentley en av Rolls-Royces største konkurrenter, og Bentleys 8 L-modell var sannsynligvis en langt bedre maskin enn noe Rolls-Royce kunne tilby på den tiden.
Modeller fra Rolls-Royce-tiden.
Rolls-Royce flettet Bentley-modellene inn blant sine egne, slik at Bentley-merket simpelthen ble en Rolls-Royce uten den distinktive grillen – Bentleys modeller hadde en mer avundet grill og panser – og med en marginalt lavere prislapp. På 1980-tallet ble Bentley nok en gang et eget merke med luksuriøse og kraftige modeller. Den viktigste modellen i Rolls-Royce-perioden var nok Bentley Continental, som dukket opp i varierende versjoner fra 1952 til 1965, og igjen i 1992 til 2003. Bentley-fabrikken i Crewe, Cheshire, er fortsatt kjent i lokalmiljøet under navnet «Royce's». For mer om Bentley fra 1931 til 1998, se Rolls-Royce.
Volkswagen-eierskap.
I 1998 ble Rolls-Royce og Bentley Motors solgt av Vickers, eieren siden 1980, til Volkswagen AG for 430 millioner britiske pund, etter en budrunde mot BMW. BMW hadde nylig startet levering av komponenter til den nye modellserien, spesielt V8-motorene til Bentley Arnage og V12-motorene til Rolls-Royce Silver Seraph. Rolls-Royce-navnet var ikke inkludert i VWs oppkjøp, og ble i stedet lisensiert til BMW (for 40 millioner britiske pund) av flymotorprodusenten Rolls-Royce.
BMW og Volkswagen gjorde en avtale hvor Volkswagen fikk produsere både Bentley og Rolls-Royce-modeller frem til utgangen av 2002, hvoretter rettighetene til å bygge Rolls-Royce-modeller ville tilfalle BMW. I løpet av denne perioden reduserte Volkswagen sin avhengighet av BMW som leverandør, og fra 2003 blir ikke BMWs motorer benyttet i noen Bentley-modeller.
Moderne modeller.
I 2002 leverte Bentley en offisiell "Bentley State Limousine" til Dronning Elizabeth II for å feire hennes gulljubileum. I 2003 ble Bentleys todørs cabrioletmodell, Bentley Azure, tatt ut av produksjon, og selskapet introduserte modellen Bentley Continental GT, en stor luksuscoupé. Bilen er utstyrt med en versjon av Volkswagens W12-motor.
Etterspørselen har vært så stor at fabrikken i Crewe, Cheshire, ikke har klart å levere nok biler, til tross for at det blir produsert 4 500 biler i året. Dette har ført til at det er en venteliste på over ett år for levering av nye biler. Det er også planer om å produsere en ny modell, "Bentley Continental Flying Spur", en firedørsversjon av Continental GT, i Dresden, på samme fabrikk som luksusbilen VW Phateon produseres.
I april 2005 bekreftet Bentley planene om å produsere en fireseters cabriolet, Bentley Azure, en videreutvikling av konseptbilen Arnage Drophead Coupé, i Crewe fra 2006. Høsten 2005 ble også cabrioletversjonen av den suksessfulle Continental GT, Continental GTC lansert.
Bentley solgte godt i 2005, med 8 627 enheter på verdensbasis.


Bugatti.
Bugatti var en fransk bilprodusent stiftet av italienske Ettore Bugatti i 1909. Siden 1998 har det vært et merke i Volkswagen-gruppen. Merket har nærmest legendarisk status for å ha produsert noen av verdens beste sportsbiler. Superbilen Edonis er bygget på understell fra en Bugatti EB110
Det opprinnelige Bugatti-firmaet gikk under da andre verdenskrig startet, men merket har vært gjenopplivet to ganger, nå sist under Volkswagen.


Baroniet Rosendal.
Baroniet med den berømte rosehagen i forgrunnen
Baroniet Rosendal var et baroni i nåværende Kvinnherad kommune i Hordaland. Baroniet var Norges eneste og ble opprettet i 1678 av kong Christian V av Danmark-Norge. Selve slottet sto ferdig i 1665, og drives i dag som et levende museum med omvisninger, konserter, foredrag, teater, kunstutstillinger, overnatting og servering.
Historie.
I 1658 giftet Karen Mowat – den gangen Norges rikeste arving – seg med Ludvig Rosenkrantz, en stolt men fattig dansk adelsmann. Som bryllupsgave fikk de gården Hatteberg i Kvinnherad, og her bygde de sitt slott. Selv om slottet og godset var for små til å få status som baroni, fikk Rosenkrantz sin tittel i 1678 med en betingelse: bare sønner skulle arve tittelen. Ettersom tre av de fire sønner av Ludvig Rosenkrantz døde i krig, fikk den yngste, Aksel Rosenkrantz, Rosendal som arv. Hans to barn døde tidlig og godset falt til Kongen.
Stamhus og baroni.
I 1745 overtok Edvard Londemann af Rosencrone (1680–1749) eiendommen fra sin andre hustrus slektning, Christian Lerche (1692–1757). Tre år etterpå ble han adlet med navnet Londemann af Rosencrone og like før hans død ble Rosendal gjort til stamhus. Når Londemann af Rosencrones slekt eventuelt var utdødd, skulle stamhuset tilfalle universitetet i København og for midlene skulle det opprettes et kollegium for studenter. Etter 1814 og en konvensjon med Danmark fra 1820 gikk arveretten til universitetet i Christiania.
Etter Londemann af Rosencrones død i 1749 gikk Rosendal i arv til sønnen fra hans andre ekteskap, den senere statsminister og greve Marcus Gerhard Rosencrone (1738–1811). Personlig fikk han barontittel i 1773 og grevetittel i 1783. Han fikk også igjen opphøyet godset til baroni i 1779. Ved hans død 1811 gikk baroniet i arv til søstersønnen Christian Henrik Hoff, som fra 1812 ble lensbaron Hoff-Rosencrone. Ved baronens død 1837 arvet Marcus Gerhard Hoff-Rosencrone (1823–1896) Rosendal som igjen ble stamhus. Ved Hoff-Rosencrones død i 1896 var det broren Hermann Reinhold Hoff-Rosencrone (1829–1900) som overtok eiendommen som Rosenkroneslektens siste. I 1900 gikk stamhuset i arv til Hoff-Rosencrones søsterbarn av slekten Weis. I 1923 ble Rosendal stamhus fredet av Riksantikvaren.
Den Weis-Rosenkroneske Stiftelse.
I 1927 ble stamhuset opphevet etter lov av 4. juli 1927 og godset ble gitt i testamentarisk gave til Det Kongelige Frederiks Universitet av stamhusbesitter Edv. Weis og «Fru professorinde» Clara Gædeken f. Weis. Av fideikommisskapitalen opprettet Clara Gædeken "Den Weis-Rosenkroneske Stiftelse". Jordegodset har blitt solgt og en del av kapitalen er blitt brukt til å bygge studentboliger på Sogn studentby i Oslo. Den Weis-Rosenkroneske Stiftelse har i dag eieransvar for slottet, parken, hagen og den tilhørende «avlsgård».
Museet Baroniet Rosendal.
I 1990 ble Museet Baroniet Rosendal etablert. Museet drifter «Borgen», «Rosendals have» (parkanlegget), «Avlsgården» (antikvariske forvaltning) og husmannsplassen «Treo».
I dag er det etablert kunstutstillinger i Baroniets vinkjeller, og Pleyel- flygelet fra 1860 i Den Røde Sal er restaurert og brukes til konserter. I Borggården om sommeren kan man oppleve Shakespearetruppen Theatre Set-Up fra London som fremfører Shakespeares verker slik det ble gjort på Shakespeares egen tid, med flotte renessansekostymer.
Mange av baroniets gamle dokumenter, skrifter og bøker er tilgjengelige i digitalisert form hos.
Slottet.
Slottet er preget av ulike stilepoker siden forskjellige eiere har satt sitt preg på rom og saler. I dag er slottet bevart som et "hjem", slik det var da de siste eierne forlot slottet i 1927. Bygningen har tre fløyer som danner en slottsgård. Portalen inn til borggården er preget av tidens dekorative stil, bruskbarokk. Portalen er kronet med Mowatts og Rosenkrantz våpenskjold og inskripsjonen: «W.B. Ludwich Rosenkranz Fr: Karren: Movath». I frisen under står dateringen 1665 og valgspråket: «Melius mori in libertate quam vivere in servitute» – Bedre å dø i frihet enn å leve i trelldom. Den merkverdige sirkelformete trappeoppgang rundt en eikestamme danner husets sentrum.
Stattholderkammeret i andre etasje er slottets best bevarte rom fra 1600-talet. Veggene har fotpanel med malt akantusdekor og vegger kledd med et fransk tekstiltapet fra 1660-årene. Rommet preges ellers av en stor, åpen sandsteinskamin dekorert med våpenskjold og dateringen 1665. I kammerset står også Axel Rosenkrantz rikt utskårne himmelseng fra slutten 1600-tallet. Spisesalen huser noe av det eldste «Meissenporselen» og «Kongelig Dansk stråmønsterporselen» som finnes i Norge. Den Røde Sal ble innredet i 1856 og er smykket med norske landskapsmalerier fra nasjonalromantikken (bl.a. I.C. Dahl, Muller, Hans Gude og Anders Askevold). Den Gule Sal ble innredet på 1820-tallet i empirestil. Mahognimøblementet med intarsia ble utført i 1825 av Abraham Bøe, en ledende møbelsnekker fra Bergen. Dekorasjonsmaler Johan G. Müller og kunstmaler J. F. L. Dreier fikk også store oppgaver i forbindelse med ominnredningen. Det pompeianske værelset ble trolig innredet i forbindelse med kronprins Carls besøk i 1856. Værelset har dekor og møbler i pompeiansk stil og gipsrelieffer av billehugger Bertel Thorvaldsen.
I den nasjonalromantiske epoken av norsk malerihistorie (fra sirka 1830-årene framover) var det mange norske malere som var gjester på Baroniet, og som malte der. Bl.a. Anders Askevold, og Marcus Grønvold, som bl.a. malte den sirkelformede trappeoppgangen i husets sentrum.
Hagen.
På vestsiden av slottet finnes den 300 år gamle hagen, med et vell av roser plassert i et sirkelformet labyrintmønster. Hagen kan dateres til rundt 1660 og er landets eldste bevarte renessansehage. Plantene til hagen ble importert fra Tyskland i 1666-1667 og fremover.
I 1850-årene ble den høye hvite renessansemuren revet for å åpne utsynet og hagen mot naturen omkring. Etter tidens stil og ideal ble det anlagt en romantisk landskapspark med mange stier, benker med utsikt over fjell og fjord, samt en eventyrstue med gresskledd tak. Alt ble harmonisk integrert i naturen omkring, som også på en måte blir en del av hele ensemblet med Baroniet og dens hage, midt mellom fjellene Melderskin og Malmangernuten, og mellom Hattebergfossen og Hardangerfjorden.
På bakgrunn av planer om å etablere en vei på tvers av Baronihagen ble området rundt slottet midlertidig fredet av Riksantikvaren i 2000. I 2003 ble hagen kåret til Årets grønne park av Norske Anleggsgartnere.


MOWAG.
MOWAG GmbH er et sveitsisk firma som produserer militære kjøretøyer. Firmaet holder til i Kreuzlingen i Sveits.
MOWAG ble stiftet av Walter Ruf i 1950. I begynnelsen produserte de ambulanse, brannbiler og lignende spesialkjøretøyer, men etter hvert spesialiserte de seg på hjulgående militære kjøretøyer. I Kreuzlingen så har de rundt 500 ansatte. Siden 2003 så har de vært en del av General Dynamics European Land Combat Systems Group.
Piranha.
Piranha er en familie pansrede personellkjøretøy i utførelser fra 4X4 til 10x10. Kjennetegn ved typen er uavhengig hjuloppheng, motoren framme til høyre, føreren framme til venstre, mannskapsrom bak, amfibiske egenskaper og modulær oppbygging.
Piranha er i tjeneste i Sverige, Danmark, Irland, Spania og Sveits. I tillegg så er den i tjeneste under navnet LAV og Stryker i det kanadiske og amerikanske militæret. Fram til 2004 så var 8 000 eksemplarer solgt.
Eagle.
Eagle er et lett kjøretøy med firehjulstrekk beregnet på bruk som feltvogn, oppklaringsvogn eller lignende. Utseendemessig så ligner den på AM General sin HMMWV eller Hummer, og er bygget på samme plattform. Fram til 2004 så var 500 eksemplarer solgt.
Duro.
Duro er et lett kjøretøy med firehjulstrekk eller sekshjulstrekk. Kjøretøyet er i tjeneste som feltvogn, sambandsbærer (radiovogn), ambulanse eller spesialkjøretøy i blant annet Sveits, Venezuela, Storbritannia og Malaysia. Fram til 2004 så var 3.600 eksemplarer solgt.


Fiskerringen.
Fiskerringen er pavens ring. Den er en del av pavens regalier, og fungerer som signettring. Inntil 1842 ble ringen brukt for å sette segl på alle offisielle dokumenter signert av paven. Navnet kommer fra apostelen Peters yrke før han ble en av Jesu disipler, som førte til at Jesus sa at han skulle bli en menneskefisker.
Hver ny pave får en ny ring. Motivet er alltid St. Peter som fisker fra en båt. Pavens navn, i latinsk form, er skrevet med opphøyde bokstaver rundt. Under innsettelsen setter den pavelige camerlengo ringen på den nye pavens finger. Når paven dør bli den tatt av, igjen av camerlengoen, som knuser den med en seremoniell sølvhammer. Årsaken til dette er at man må forhindre at det kan produseres falske dokumenter med den avdøde pavens segl. Riktignok er ikke seglet lenger i bruk til autentisering av dokumenter, men tradisjonen har holdt seg.
Den tidligste referanse til Fiskerringen er i et brev Klemens IV skrev til sin nevø Peter Grossi i 1256. Den ble da brukt til å signere pavens private korrespondanse, mens man på offentlige dokumenter brukte et annet pavelig segl. I det 15. århundre begynte man å bruke ringen til å forsegle apostoliske brev. Praksisen endte i 1842, da man innførte et stempel med rød sverte i stedet for seglet.
I tråd med tradisjonen blant verdslige fyrster ble det vanlige at man knelte foran paven og kysset Fiskerringen. Denne tradisjonen er bevart, og er også overført til biskoper, som også har en embetsring, bisperingen.


Fylkesvei 707.
Fylkesvei 707 (Fv707) går mellom Flakk og Klett i Trondheim. Veiens lengde er 21,6 km.
Den tar av fra europavei 6 ved Klett, går vestover på nordsiden av Gaulosen og videre over Byneset til Flakk.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Celebrant.
En celebrant (latin, «en som feirer») er den prest eller biskop som leder feiringen av en messe i Den katolske kirke. Andre prester eller biskoper som deltar i messefeiringen kalles "koncelebranter". Celebranten kalles noen ganger "hovedcelebrant", noe som er smør på flesk ettersom det alltid bare finnes én celebrant.
Før liturgireformen i det 20. århundre var det bare mulig å koncelebrere ved preste- og bispevielser, når den nyordinerte ble invitert til å feire resten av messen sammen med ordinerende biskop. Man hadde dog mulighet til å få med flere ved at enkelte tok på seg andre roller, f.eks. som subdiakon. Etter Paul VIs reform ble det åpnet for at flere kunne feire messen sammen ved en hvilken som helst anledning. Hvem som skal være celebrant avgjøres av en kombinasjon av rang og tilknytning til kirken det feires messe i.


Schindlers liste.
"Schindlers liste" (originaltittel "Schindler's List") er en amerikansk spillefilm fra 1993 som er basert på romanen "Schindler's Ark" ("De utvalgte") av Thomas Keneally (bokens tittel ble senere endret til "Schindlers liste"). Steven Zaillian skrev manuset til filmen, mens regien var ved Steven Spielberg.
Handling.
Filmen og boka bygger på virkelige hendelser under andre verdenskrig og handler om Oskar Schindler, en tysk entreprenør som kom til Krakow i Polen i 1939 for å tjene penger. Oskar Schindler, som i filmen spilles av Liam Neeson, var medlem av nazistpartiet og ville ha innflytelse på nazistene og spanderte mye godt på dem. På fabrikkene hans ansatte han jøder til å jobbe. Regnskapsføreren hans, Itzhak Stern, som han hadde stor tiltro til, var også jøde.
Jøder ble forfulgt av nasjonalsosialistene og sendt til konsentrasjons- og utryddelsesleirer. Jøder som var arbeidsdyktige fikk "Blaushcein". Jødene ble sendt til en tvangsarbeidsleir der Amon Göth var leder. Han plukket ut en «heldig» kvinne som skulle få være hushjelpen hans. Det ble Helen Hirsch.
Filmen begynner med beskrivelsen av en jødisk bønn, og åpner med et religiøst ritual som gir gjenklang av åpningen til Richard Attenboroughs Oscar-belønnete film "Gandhi" (også med Ben Kingsley). Ved bønnens slutt, et stearinlys som brenner ut, endrer filmen fra farger til svart-hvitt og setter da filmens stemning lik dens dystre innhold.
I filmen opptrer også den beryktede SS-hauptsturmführer og leirkommandanten Amon Göth. Rollen spilles av Ralph Fiennes.
13. mars 1943 skulle jødene forflyttes til Płaszów konsentrasjonsleir med Göth som kommandant. Forholdene der var elendige, og de måtte arbeide hardt hele dagen. I april 1944 skulle alle jødene fra Plaszow fraktes til Auschwitz. Schindler og Stern gikk da inn for å redde jødene. Han maktet, med fare for eget liv, å redde livene til over tusen polske jøder under holocaust. Tittelen referer til en liste med navnene til 1100 jøder som Schindler ansatte for å arbeide på fabrikken sin for å hindre at de ble sendt til konsentrasjonsleirene. Men jødene var ikke noe til våpenprodusenter så Schindler kjøpte inn våpen fra andre produsenter og utga dem for å være laget av hans arbeidere. Derfor gikk fabrikken bare i underskudd og Schindler gikk til slutt konkurs. Da tyskerne hadde tapt krigen og Oskar Schindler selv hadde blitt flyktning fikk han en avskjedsgave. Det var en ring og på den stod det: «Den som redder et liv, redder hele verden». Den hadde blitt laget av de mange jødene han reddet fra konsentrasjonsleirene og var av ekte gull.
Mottakelse.
Filmen ble veldig godt mottatt både blant kritikere og publikum da den hadde premiere 15. desember 1993: Den tjente inn over 320 millioner dollar på verdensbasis og er den 129. mest innbringende filmen gjennom tidene.
Aldersgrense.
Filmen fikk 15 års aldersgrense i Norge. Begrunnelsen fra Filmtilsynet var: "Filmen inneholder en rekke henrettelser m/hodeskudd som tilsier voksen grense."


Jean-Marie Lustiger.
Jean-Marie Kardinal Lustiger (født 17. september 1926 i Paris i Frankrike, død 5. august 2007 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Paris.
Lustiger var sønn av polske jøder som emigrerte til Frankrike tidlig på 1900-tallet. Under den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig ble hans foreldre deportert. Hans mor ble drept i 1943 i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Lustiger overlevde idet en familie i Orléans tok ham til seg. I en alder av 14 år konverterte han til katolisismen og ble døpt den 25. august 1940 i kapellet i den biskoppelige residens.
Hen var fetter til den franske forfatter og filosof Arno Lustiger.
Jean-Marie Lustiger studerte ved Lyceum Montaigne i Paris, deretter i Orléans og så ved Sorbonne. I sine studienår var han aktiv i studentmenighetene. Etter at han hadde arbeidet i ett år som mekaniker i Decazenville i det sørvestlige Frankrike, sluttet han seg til karmelittenes seminar i Paris. Han studerte også katolsk teologi ved "Institut Catholique" og tok lisensiatsgraden i eksegese og filosofi ved Sorbonne. Den 17. april 1954 mottok han presteordinasjonens sakrament.
Som studentprest virket han ved Richelieusenteret med åndelig fornyelse. Han ledsaget pilegrimsgrupper på mange reiser til Roma, Chartres og Det hellige land.
I 1969 ble han sogneprest i menigheten "St. Jeanne de Chantal".
Den 10. november 1979 utnevnte pave Johannes Paul II Lustiger til biskop av Orléans. Den 2. februar 1981 ble han erkebiskop av Paris. Han ble kreert til kardinal den 2. februar 1983.
Den 11. februar 2005 gikk Jean-Marie Lustiger av som erkebiskop av Paris.
Han døde 5. august 2007 på et hospits i Paris, der han et halvt år hadde blitt pleid for en alvorlig kreftsykdom.


Tarcisio Bertone.
Kardinal Bertone under et besøk i Den dominikanske republikk
Tarcisio Bertone (født 2. desember 1934 i Romano Canavese i Italia) har fra 15. september 2006 vært kardinalstatssekretær i den romerske kurie, fra april 2007 dessuten camerlengo, og er emeritert erkebiskop av Genova.
Etter skolegang trådte han i 1950 inn i salesianerordenen Don Bosco, og studerte filosofi og teologi i Torino og Roma. Han fikk læremyndighet i teologi med et arbeide om toleranse og religiøs frihet og tok doktorgraden i kanonisk rett med et arbeide om pave Benedikt XIV. Han ble presteviet i 1960, og arbeidet i mange år som professor i moralteologi ved salesianernes høyskole i Roma. Samme sted underviste han mellom 1976 og 1990 også i kanonisk rett og hadde ledelsesoppgaver ved fakultetet. Han holdt gjesteforelesninger ved Lateranuniversitetet, og var sjelesørger i flere romerske menigheter. I 1991 utnevnte pave Johannes Paul II ham til erkebiskop av Vercelli, som han var overhyrde for frem til 1995. Mellom 1995 og 2002 var han sekretær for Kongregasjonen for troslæren og var dermed «høyre hånd» for Joseph Ratzinger. I 2002 ble han utnevnt til erkebiskop av Genova. Den 21. oktober 2003 ble han utnevnt til kardinalprest med titelkirken "Santa Maria Auxiliatrice in via Tuscolana". Han ble av mange regnet som "papabile" ved konklavet i 2005. 15. september 2006 ble han utnevnt til Angelo Sodanos etterfølger som kardinalstatssekretær. I april 2007 ble han dessuten utnevnt til pavelig camerlengo.


Angelo Scola.
Angelo Scola (født 7. november 1941 i Malgrate, Italia) er kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av Milano. Tidligere var han patriark av Venezia.
Scola på en messe i Venezia i 2005
Angelo Scola studerte katolsk teologi og filosofi i Milano og Fribourg (Sveits), og tok doktorgraden i begge fag. Han ble presteviet i 1970, og studerte videre i Monaco og Paris, samtidig med at han var virksom i den italienske utgaven av avisen Rivista Internazionale Communio. Mellom 1979 og 1982 var han vitenskapelig medarbeider ved den teologiske høyskolen i Freiburg, først ved lærestolen for politisk filosofi, senere ved lærestolen for moralteologi. Fra 1982 til 1991 arbeidet Scola som professor for teologisk antropologi ved det pavelige institutt for ekteskaps- og familiestudier og ved Lateranuniversitetet i Roma. Samtidig underviste han i kristologi. Fra 1987 var han sekretær for den syvende verdensbispesynoden. Han ble bispeviet i 1991 og var i fire år biskop av Grosseto. I 1995 trådte han tilbake som biskop av Grosseto og ble president for det pavelige institutt for ekteskaps- og familiestudier. Siden 2002 er han patriark av Venezia. Han ble utnevnt til kardinalprest i 2003, og gjelder som "papabile".


Crescenzio Sepe.
Crescenzio Sepe (født 2. juni 1943 i Carinaro, Italia) er kardinal i den katolske kirke, og erkebiskop av Napoli.
Han studerte filosofi og teologi, og ble presteviet i 1967. Etter videre studier tok han doktorgraden i teologi, kanonisk rett og filosofi. Han virket som dosent ved Lateranuniversitetet og ved universitetet Urbaniana, og ble dessuten diplomatisk gesandt til Brasil. I 1987 ble han utnevnt til assessor ved statssekretariatet og president for kommisjonen for mediespørsmål ved Vatikanet. Han ble bispeviet i 1992 og ble sekretær for Kongregasjonen for kleresiet. Siden 2001 har han tilhørt kardinalskollegiet (som kardinaldiakon), og var prefekt for Kongregasjonen for folkenes evangelisering fra 2001 til 2006. Han var også storkansler ved det pavelige universitetet Urbaniana. Han ble av noen nevnt som "papabile" i forkant av konklavet 2005.
Den 20. mai 2006 ble han utnevnt til erkebiskop av Napoli.


Basjkortostan.
Basjkortostan er en av Russlands republikker og ligger i den sørlige delen av Uralfjellene og det omliggende slettelandet.
Republikken grenser mot Tatarstan, Udmurtia, Perm kraj og Sverdlovsk oblast i nord, Tsjeljabinsk oblast i øst og Orenburg oblast i sør og vest.
Byer.
Byen Ufa med over 1 million innbyggere ligger i Basjkortostan. Dette er Russlands 11. største by.
Eksterne lenker.
a>s løp gjennom Basjkortostan "(foto ca. 1910)"


Boeing Business Jet.
Boeing Business Jet (BBJ) er en flytype utviklet av Boeing og General Electric, basert på Boeings modell 8209;700. (Det finnes også en nyere og større type av dette flyet, kalt Boeing Business Jet 2, basert på Boeing 737-800.)
Flyet har en non-stop rekkevidde på 6 000 nautiske mil, tilsvarende for eksempel fra Johannesburg til London eller Los Angeles til Paris. I april 2002 fløy en BBJ 6 854 nm fra Seattle til Jeddah.
BBJ har en topphastighet på 0,82 mach, en normalhastighet på 0,80 mach og en langdistansehastighet på 0,79 mach. Den kan fly i en høyde på 41 000 fot.
Det er 85 BBJ i tjeneste (pr. Mai 2006). To av flyene er i tjeneste i det australske flyvåpenet. US Air Force har også bestilt fly.
Kabinen kan innredes etter personlig ønske, for alt fra 8 til 149 passasjerer. Interiøret kan bestå av alt fra kontorer, konferanserom, stuer, spisestuer, soverom og bad. Det er to klimasoner, for passasjerer og besetning.
Drivstofftankene i vingene holder drøye 26 000 liter, og 3-9 reservetanker kan installeres for opptil totalt 40 500 liter drivstoff.


Burjatia.
Burjatia er en av Russlands republikker og ligger midt i den sørlige delen av Sibir, ved østkysten av Bajkalsjøen. Den viktigste folkegruppen er burjater, som snakker burjatisk, et av de mongolske språk.
Republikken grenser mot Irkutsk oblast i nord, Zabajkalskij kraj i øst, Mongolia i sør og Tuva i vest.
Politikk og administrasjon.
Burjatias grunnlov ble innført 22. februar 1994. Nasjonalforsamlingen kalles Folkets Khural og har 65 medlemmer som velges for fire år.


Den russiske revolusjon.
Den russiske revolusjonen i 1917 var en politisk bevegelse i Russland som endte med at den provisoriske regjeringen som hadde erstattet tsaren, ble kastet. Den førte til opprettelsen av Sovjetunionen som varte til 1991. Revolusjonen hadde to forskjellige faser. Den første var Februarrevolusjonen, som fjernet tsar Nikolai II av Russland, den siste tsaren, og som forsøkte å opprette en liberal republikk. I denne første fasen hadde Aleksandr Kerenskij en sentral rolle. Den andre fasen var Oktoberrevolusjonen, der kommunistene tok makten fra den provisoriske regjeringen. Denne revolusjonen, som i realiteten var et statskupp, var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenins Bolsjevik-parti, og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.
Bakgrunn.
I Russland var det svært dårlige forhold før revolusjonen. Tsar Aleksander 3. som regjerte fra 1881-1894 styrte landet med jernhånd. Hans far Aleksander 2. hadde åpnet for en demokratiseringsprosess, men likevel ble han utsatt for et vellykt attentat. Hans sønn Aleksander 3. hadde ingen intensjoner om å dele farens skjebne. Han gjorde alt han kunne for å fjerne alle som kunne opponere mot ham og true hans regime. Russland besto for det meste av bønder. Disse jobbet ufrivillig for tsar-vennlige kapitalistiske gårdseiere og tjente knapt til livets brød. Dette var meget praktisk for tsaren og kapitalistene, og svært dårlig for massene. Etter at Aleksander 3. døde i 1894 ble hans sønn Nikolai 2. tsar. I Russland var det behov for politiske reformer som ville komme massene til gode, men dessverre var ikke Nikolai 2. den mest reformasjon-villige tsaren Russland hadde sett. I 1904 brøt det ut krig mellom stormaktene Russland og Japan, krigen gikk svært dårlig for det tsar-styrte Russland, samtidig med at mange av landets ressurser som egentlig burde opprettholdt livskårene for massene ble brukt til krigen. Krigen var over i 1905 og Japan hadde vunnet veldig overlegent.
Massene i Russland demonstrerte mot tsarens eneveldige styre. De ble raskt og effektivt skutt ned foran vinterpalasset i Petrograd av tsarens soldater. På grunn av denne glippen måtte tsaren til slutt opprette «dumaen», et folkestyrt parlament som hadde litt makt. Dessverre (for massene) mistet dumaen den lille makten de hadde etter at tsaren trodde folket hadde roet seg ned og misnøyen blant folket fortsatte. I 1914 brøt første verdenskrig ut og Russerne led nesten fra start enorme tap samtidig med at store deler av landets ressurser ble brukt til krigsinnsatsen. Alle mennene var på fronten og ble slaktet av tyskere arbeidskraften forsvant ettersom det kun var kvinner og uføre igjen bak linjene. De som var ved fronten var dårlig utstyrt som et resultat av den svake produksjonen i landet. Etterhvert begynte soldatene å desertere fra fronten samtidig som misnøyen i landet vokste til å bli større enn noensinne.
Februar-revolusjonen.
Dumaen, den russiske nasjonalforsamlingen i Petrograd (St. Petersburg), bestod av mange rike personer og fyrster. Folket demonstrerte med krav om Tsarens avgang og om at det skulle dannes en ny regjering. Februar-revolusjonen skjedde nesten med en gang, da folk i Petrograd protesterte mot Tsarens regime på grunn av matmangel i byen. Det var også stor misnøye med Russlands engasjement i første verdenskrig. Da protestene steg startet forskjellige politiske reformister, både liberale og radikale venstreorienterte, å koordinere aktiviteter. Soldater ble satt inn mot folket.
I februar ble opprørerne voldelige da et stort antall innbyggere gjorde opprør mot politi og soldater. Det var først da soldatene som ble satt inn i Petrograd slo seg sammen med protestantene det utviklet seg til en revolusjon. Flere soldater fra frontene ble satt inn, men disse sluttet seg også til demonstrantene. Ingen støttet landets styre. Dette resulterte i at Tsar Nikolai II trakk seg, og makten ble overført nesten uten blodspill. En ny regjering, kalt den Russiske provisoriske regjering ble midlertidig utnevnt av Dumaen fram til det neste valget i Russland. Mellom februar og oktober prøvde flere revolusjonister å utløse videre revolusjon. Det ble innført ny grunnlov og demokrati. Dermed ble det tillatt å holde politiske møter og diskusjoner, noe som resulterte i større ytringsfrihet, så folk kunne si det de mente.
Arbeiderne streiket og samlet seg i «sovjeter», der de diskuterte og sa det de selv mente. Soldater og bønder dannet også «sovjeter». Sovjetene fikk etterhvert mer og mer makt og hadde tilslutt mer tillit fra folket enn det styresmaktene hadde. Færre hørte på Dumaen.
Likevel eide store godseiere og fabrikkeiere mesteparten av rikdommen i Russland og folket levde fremdeles i hungersnød og fattigdom.
Vladimir Iljitsj Uljanov, eller Lenin, ble smuglet inn i Russland ved hjelp av tyskerne. De hadde håpet at Lenin skulle skape revolusjon i Russland, slik at Russland skulle trekke seg ut av krigen.
Oktober-revolusjonen.
Oktoberrevolusjonen ble ledet av Lenin og var basert på idéene til Karl Marx. Den markerte starten på kommunismens spredning i det 20. århundre. Den var mindre sporadisk enn februarrevolusjonen og oppstod som resultat av bevisst planlegging og koordinering for å oppnå revolusjon. 7. november 1917 ledet Vladimir Lenin sine venstreorienterte revolusjonære i et opprør. (Russland brukte den julianske kalenderen fram til 1918, derfor var datoen 25. oktober lokalt.) Oktoberrevolusjonen erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en kommunistisk fra Bolsjevikpartiet. Selv om mange bolsjeviker (som Lev Trotskij) støttet et sovjetisk demokrati, ble det «reform fra toppen»-modellen som ble brukt etter at Lenin døde og Stalin tok kontroll over Sovjetunionen. I forbindelse med Moskvaprosessene ble Trotskij og hans tilhengere forfulgt og til slutt fengslet eller drept i likhet med et antall andre kommunister med demokratiske tanker.
Revolusjonens videre gang.
Bolsjevikene hadde uten store problemer etablert seg som makthaver i den sentrale europeiske delen av det russiske storriket. Russland var en viktig alliert for ententemaktene, og en revolusjonær makt som tok sikte på å slutte fred med Tyskland kunne ikke godtas av Storbritannia, Frankrike og USA. Disse landene sendte av denne grunn militære styrker til landet for å hjelpe «de hvite», som de antirevolusjonære ble kalt. Mangelen på effektiv kommunikasjon over de store landområdene i utkantene av Russland gjorde at de hvite hadde store problemer med å nedkjempe «de røde» styrkene. Borgerkrigen som ble satt i gang varte fram til 1922 og foregikk parallelt med bolsjevikenes gjennomføring av den såkalte krigskommunismen. Selv om krigskommunismen hadde bolsjevikenes politiske idealisme som drivkraft, ble den også et virkemiddel for å skaffe mat og forsyninger til den røde armé ved å ta kontroll over flere byer og områder.
Krigskommunismen ble i 1921 avløst av Lenins NEP (ny økonomisk politikk). Han uttalte «Vi er ikke siviliserte nok for sosialismen», og med denne nye retningen ble det i stor grad slutt på tvangskollektiviseringen av jordbruket. Den revolusjonære krigskommunismen hadde hatt som mål å inndra bøndenes avlinger og produkter og fordele maten, men følgene var at jordbruket gav mindre avkastning, ettersom bøndene ikke hadde motivasjon til å arbeide mer uten å få noe igjen for det. NEP-politikken førte til at bøndene igjen kunne selge deler av avlingene sine, og landet opplevde produksjonsvekst. I denne perioden var fortsatt fabrikkene og bankene statseide. NEP gjeninnførte til en viss grad den private eiendomsretten og muligheten til å produsere for personlig fortjeneste. Politikken avskaffet derimot ikke statlige inndragninger av avlinger og opptjente penger.
NEP ble avsluttet i 1928 av den nye lederen Josef Stalin, som innførte en ny økonomisk politikk. Den tidligere blandingsøkonomien fikk sin avløser i Stalins totalitære planøkonomi. Senere har denne nye kursen i den russiske kommunismen blitt kalt "stalinismen". Stalin lanserte de aggressive femårsplanene, den første ble iverksatt i 1929. Planene tok sikte på rask industrialisering, særskilt innen tungindustrien. Ved siden av femårsplanene gjennomførte Stalin en likvidering av de såkalte kulakkene, et skjellsord brukt om «storbøndene» i Russland. En bonde trengte ikke eie mer enn en ku, eller ha en gårdsgutt for å bli stemplet som kulakk av staten. Stalin mente kulakkene stod i veien for opprettelse av effektive kollektivbruk og de ble dermed henrettet eller sendt til de beryktede Gulag-leirene. Historikerne antar at mellom 10 og 15 millioner kulakker ble drept i perioden 1928 til 1937. Femårsplanene som fulgte rettet i stor grad oppmerksomheten mot tungindustrien, og under den andre verdenskrig ble denne tungindustrien retta mot produksjon av krigsmateriell.


Dagny Mellgren.
Dagny Mellgren (født 19. juni 1978 i Stavanger) er en tidligere fotballspiller fra Ålgård. Hun spilte for Klepp og Boston Breakers i USA. Hun spilte 95 A-landskamper for Norge og scoret 49 mål og ble olympisk mester i 2000.
Mellgren er mest kjent for å ha scoret Norges "golden goal"-mål i OL-finalen i Sydney i 2000. Hun scoret også Norges mål i 3-1 tapet for Tyskland i EM-finalen i 2005.
Dagny Mellgren kom på tolvteplass blant de største idrettskvinnene i 2000. Navnene er hentet fra vinter- og sommeridretter, og stemmene er gitt av 50 sportsredaktører og journalister fra 37 land, i regi av nyhetsbyrået Reuters. Hun offentliggjorde at hun la opp som spiller i desember 2005.


Rekviemmesse.
En rekviemmesse (eller requiemmesse) (fra latin "requiem", «hvile») er en katolsk messe for en avdød person. Den feires gjerne i forbindelse med begravelsen, men det er også vanlig med en rekviemmesse på f.eks. årsdagen for en persons død. Det kan forsåvidt leses slike messer mange år etter vedkommendes død.
Hensikten med en rekviemmesse er å anbefale den avdøde til Gud ved frembæring av messeofferet og ved forbønn. Etter katolsk teologi tjener det en hensikt å be for de avdøde, ettersom deres eventuelle opphold i skjærsilden kan lindres av de levendes forbønn.
Man kan også feire rekviemmesse for en gruppe avdøde, f.eks. etter en katastrofe.
Dersom messen er kombinert med begravelse avsluttes den uten at det gis velsignelse. Ellers blir det gitt velsignelse på vanlig måte på slutten av messen.
Rekviemmesse, eller bare rekviem, kan også referere til verker skrevet for bruk i slik messe, se rekviem (musikk)


Petersplassen.
Petersplassen med Det apostoliske palass i bakgrunnen
Petersplassen er den store plassen foran Peterskirken i Vatikanet. Den fikk sin utforming hovedsakelig av Gian Lorenzo Bernini (1598–1680).
Plassen er avgrenset av Peterskirken i den ene enden og en gate i den andre. På sidene er den innrammet av Berninis kolonnader, som er tegnet slik at de strekker seg som armer fra kirken og omfavner plassen.
Midt på plassen står en obelisk, som opprinnelig ble ført fra Egypt av keiser Caligula. Den prydet Caligulas og Neros stadion, hvor apostelen Peter led martyrdøden. Den opprinnelige plasseringen var på Protomartyrenes plass bak Vatikanets murer, på et sted som nå er merket med en bronseplakett. Pave Sixtus V fikk den flyttet 10. september 1586. Domenico Fontana fikk ansvaret for arbeidet, og brukte 900 menn og 50 hester for å flytte og gjenreise den. Paven hadde beordret at det skulle være totalt taleforbud under arbeidet, for at ingen skulle miste konsentrasjonen. Men da en tidligere sjømann så at kablene var i ferd med å bli overopphetet ropte han «Vann på tauene!». Ved å driste seg til å bryte en direkte ordre fra paven reddet han obelisken, ettersom tauene ellers ville røket. Paven lot ham få velge et privilegium, og mannen ba om at hans familiegård måtte få levere palmegrener til feiringen av Palmesøndag i Peterskirken, noe som ble innvilget så lenge gården var i denne familiens eie. I kulen på toppen ligger en splint av Det sanne kors.
Det står to fontener på plassen, som blir forsynt med vann fra Braccianosjøen via en akvedukt bygget av pave Paul V. Den på høyre side (når man er vendt mot kirken) er den eldste, og ble tegnet av Maderno i 1612. Denne er smykket med Paul Vs våpenskjold. Den andre ble lagt i 1675 for å gi plassen bedre balanse, og er smykket med Klemens Xs våpen.


Babrak Karmal.
Babrak Karmal (født 6. januar 1929, død 3. desember 1996) var den tredje president i Afghanistan (1980–1986) for det afghanske kommunistpartiet.
Karmal ble involvert i marxistisk politisk aktivitet mens han var student ved universitetet i Kabul der han tok en utdannelse i rettsvitenskap. Han var med og grunnla det afghanske kommunistpartiet og satt i nasjonalforsamlingen fra 1965 til 1973.
I 1967 ble Karmal lederen for den mer moderate "Parcham"-fraksjonen da partiet ble splittet. Partiet ble samlet igjen i 1977 og tok kontroll i Afghanistan i april 1978. Karmal var vise-statsminister, men etter at den rivaliserende "Khalq"-fraksjonen fikk mer makt, ble han «forvist» til Praha som ambassadør.
Partiet forsøkte å modernisere landet i tråd med sosialistiske ideer, men betydelig uro ble resultatet. I desember 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan og hentet tilbake Karmal og satte ham inn som president.
I de følgende kampene med mujahedin i løpet av 1980-årene, ble han utpekt som syndebukk av Moskva for fiaskoen. I mai 1986 ble han erstattet av Mohammed Najibullah som partileder, og seks måneder senere erstattet som president. Karmal flyttet til Moskva der han ble til han døde.


Uloba.
ULOBA (Uavhengig Liv Oslo og omegn) er et nonprofit andelslag for funksjonshemmede som har borgerstyrt personlig assistanse. Andelslaget ble stiftet i 1991 eies og drives av funksjonshemmede selv, ut i fra tanken om likemannsarbeid.
ULOBA har arbeidsgiveransvaret for andelseiernes personlige assistent. Bedriften har vokst betydelig siden starten og hadde i 2012 rundt 1000 andelseiere og 5500 ansatte.
De tre første bokstavene står for «Uavhengig Liv Oslo og omegn», mens BA betyr av hvert enkelt medlem bare står økonomisk ansvarlig for sin egen andel.
Organisasjonen kom i 2012 under sterk kritikk for brudd på arbeidsmiljøloven, manglende betaling, rasisme og uverdig behandling av ansatte.


Hyundai.
Hyundai er et bilmerke som blir produsert av selskapet Hyundai Motor Company i Sør-Korea. Hyundai ble grunnlagt av Chung Ju-yung (1915–2001) og startet i 1967 med å produsere Ford personbiler på lisens. Den første modellen var Ford Cortina som ble laget på lisens for Ford UK.
Første egenproduserte bil introdusert i 1975 var Hyundai Pony. Modellen var hovedsakelig basert på japansk Mitsubishi-teknologi, og ble vist for første gang på Torino-utstillingen i 1974.
I 1985 kom annen generasjon Pony, nå med forhjulstrekk og flere karosserivarianter. Sonata, en større sedan, og den første coupé kom i 1989. På 1990-tallet ble modellutvalget kraftig utvidet, både med biler med firehjulstrekk og flerbruksbiler.
Bilmerket er blitt importert til Norge siden 1992 og er i dag representert av Hyundai Motor Norway AS. I 2011 var Hyundai nummer 10 på registreringsstatistikken for nye personbiler i Norge med en markedsandel på 4,2 prosent. Hyundai Motor Company (som også produserer bilmerket Kia) er for tiden verdens fjerde største bilprodusent og har fabrikker og utviklingssenter over hele verden, bl.a. i Tyskland og Tsjekkia.


Bamberg erkebispedømme.
Bamberg er et katolsk erkebispedømme som omfatter store deler av Franken i den nordlige delen av fristaten Bayern. Det har sete i Bamberg, og dets katedral er Bamberger Dom. Dets erkebiskop er Ludwig Schick. Det bor 750 000 katolikker i bispedømmet (av 2 millioner innbyggere).
Historie.
Keiser Henrik II fikk på rikssynoden i år 1007 i Frankfurt igjennom dannelsen av det nye bispedømmet Bamberg. Det ble utskilt fra deler av bispedømmene Eichstätt og Würzburg. Fra grunnleggelsen av var bispedømmet immediat, dvs. direkte underlagt Den hellige stol. Det ble også utstyrt med store territorielle besittelser (høystiftet), som gjorde biskopen til riksfyrste (fyrstbiskop). Bambergs andre biskop, Suidger, ble i 1046 valgt til pave (som Klemens II). Han ble begravd i Bamberger Dom.
1803 ble Bamberg i likhet med Det tysk-romerske rikets andre riksstifter sekularisert, dvs. høystiftet Bamberg falt til Bayern. Imidlertid ble bispedømmet i 1818 som følge av nyinndelingen av kirkeprovinsene opphøyet til erkebispedømme. Suffraganbispedømmer under Bamberg ble Eichstätt, Speyer og Würzburg.


Ludwig Schick.
Prof. dr. Ludwig Schick (født 22. september 1949 i Marburg) er erkebiskop av Bamberg.
Han avla sin Abitur i 1969, og studerte filosofi og teologi ved universitetene i Fulda og Würzburg. Han ble presteviet i 1975, og studerte deretter ved det pavelige universitetet Gregoriana, hvor han tok doktorgraden i 1980, med avhandlingen "Das dreifache Amt Christi und der Kirche". Siden 1981 underviste han i kirkerett ved det katolske fakultetet ved universitetet i Marburg, fra 1985 som professor. I 1987 ble han kalt til domkapitlet ved Fulda og ble i 1995 utnevnt til generalvikar. 20. mai 1998 ble han utnevnt til koadjutor-biskop i Fulda og bispeviet av erkebiskop Johannes Dyba i den følgende måneden. Hans valgspråk lyder: "Jesus Christus – die Weisheit, uns von Gott gegeben."
28. juni 2002 ble han av pave Johannes Paul II utnevnt til erkebiskop av erkebispedømmet Bamberg og i september innsatt i sitt embede av den pavelige nuntius.
Schick, som utad fremstår som moderne og sportslig, gjelder som tidligere protegé av den ultrakonservative Johannes Dyba som Roma-tro og lite liberal.


Speyer bispedømme.
Speyer bispedømme er et katolsk bispedømme som omfatter de sydlige delene av Rheinland-Pfalz og de østlige delene av Saarland (Saarpfalz-kretsen, tidligere bayersk). Dets biskop er Karl-Heinz Wiesemann. Det bor 616 000 katolikker i bispedømmet, som er underlagt erkebispedømmet Bamberg.
Sin nåværende form fikk bispedømmet i 1817, da det ble opprettet innen grensene til den bayerske Rhinkretsen. Bispedømmet Speyer hører imidlertid til de eldste bispedømmer i Tyskland. Allerede i år 346 nevnes en biskop av Speyer første gang.


Henrik II av Det tysk-romerske rike.
Henrik II (tysk Heinrich II), kalt «den hellige» (født 6. mai 973 eller 978 i Bad Abbach eller Hildesheim, død 13. juli 1024 i Grona) var siden 1002 konge av Tyskland (Østfrankerriket) og fra 1014 keiser av det tysk-romerske rike.
Han var sønn av den bayerske hertug Henrik II og Gisela av Burgund, og var dermed oldebarn av Henrik I av Tyskland. Han ble kronet til keiser av det hellige romerske rike den 14. februar 1014 av pave Benedikt VIII. Han var gift med Kunigunde av Luxemburg.
Thietmar er en av de viktigste kilder til Henrik II og hans tid.


Umberto II av Italia.
Umberto II av Italia (født 15. september 1904, død 18. mars 1983) var den siste konge av Italia, fra 9. mai 1946 til 12. juni 1946. Han fikk kallenavnet "maikongen", siden han bare regjerte en måned. I folkeavstemning i Italia i juni 1946 stemte majoriteten av befolkningen for et republikansk statsform, og Umberto forlot dermed Italia samme måned. Han levde i eksil i Portugal i 37 år og fikk aldri vende tilbake til Italia.


Huset Savoia.
Huset Savoia var et fyrstehus som historisk hadde sitt maktområde i Savoie (italiensk: "Savoia"), en tidligere region mellom Piemonte (Italia), Frankrike og det fransk-talende Sveits. De ble konger av Sardinia og senere av Italia. Deres kongedømme endte med folkeavstemningen der italienerne valgte republikk som styreform.


Viktor Emanuel av Napoli.
Viktor Emanuel (it. Vittorio Emanuele Alberto Carlo Teodoro Umberto Bonifacio Amedeo Damiano Bernardino Gennaro Maria) (født 12. februar 1937) er prins av Napoli, overhode av huset Savoia og tronpretendent til Italia. Han er kjent blant italienske monarkister som "Viktor Emanuel IV". Han er sønn av Umberto II, den siste kongen av Italia, og prinsesse Marie José av Belgia.
Han bor i Sveits, og besøkte Italia første gang i 2003. Han har tabbet seg ut flere ganger mens han prøvde, i løpet av hele sitt liv, å overbevise italienske politikere å avskaffe en setning i den italienske grunnloven som ikke tillot Savoia-tronarvingene å komme tilbake til Italia: da han ble intervjuet like før nasjonalforsamlingen skulle vedta reformen som ville gitt ham adgang til republikken, på et spørsmål om hva han syntes om raselovene som ble signert av hans bestefar i 1938 svarte han rolig at "de var vel ikke så fryktelige". Intervjuet forsinket reformen, som ble endelig vedtatt så sent som 2003.
I 1978 drepte han Dirk Hamer, en tysk turist, med et geværkule ment til en annen person (han var i beruset tilstand). Noen italienere spøkte at han endelig hadde fått med seg at Savoia-familien hadde blitt sendt i eksil fordi de ikke hadde skutt på tyskerne, men ikke ennå at verdenskrigen var over. Han ble frikjent av franske dommere, men han sa senere "jeg var skyldig [...] men jeg må si jeg lurte dem".
Han var medlem i Propaganda 2, en slags subversiv frimurerorganisasjon som hadde som mål å styrte demokratiet i Italia og innføre en autoritær stat, ledet av Licio Gelli. Han var også en god venn av den iranske sjahen Muhammed Reza Pahlavi, som han drev våpenhandel for.
På den 16. i juni 2006 ble han pågrepet på grunn av korrupsjon og hallikvirksomhet; etterforskningen pågår fortsatt.


Huset Grimaldi.
Huset Grimaldi er fyrstehuset i Monaco. Det har regjert landet siden 1297.


Huset Bruce.
Huset Bruce var og er et skotsk fyrstehus.
Opprinnelse.
Man mener at Adam de Brus bygde festningen ved Brix mellom Cherbourg og Valognes i Normandie på 1000-tallet. Ruinene kan fortsatt beskues. Robert de Brus fulgte Vilhelm Erobreren, hertug av Normandie, til England i 1066, og selv om man antar at han døde kort tid etter, fikk hans sønner store eiendommer i Surrey og Dorset.
En annen Robert de Brus ble våpenbror til prins David, den senere kong David I av Skottland, og fulgte ham da han dro nordover for kongedømmet Skottland i besittelse i 1124.
Hans lojalitet ble splittet i 1138 under den engelske borgerkrigen mellom Stefan av England og Matilda. David I ledet en hærstyrke inn England, men Robert de Brus kunne ikke støtte sin konge i denne saken og overga sin besettelser i Annandale til sin andre sønn Robert for deretter å gå sammen med de engelske styrkene som møtte den skotske invasjonen. Skottene og engelskmennene møttes i Fanenes slag i 1138, og skottene gikk på et nederlag. Den seirende Robert de Brus tok sin egen sønn, nå lord av Annandale, til fange!
Da sønnen til sist slapp fri dro han tilbake til Skottland, og for å demonstrere sin vilje på å etablere sin egen divisjon av familien i Skottland, frasa han seg farens våpenskjold bestående av rød løve på bakgrunn i sølv og tok isteden det nå velkjente røde St. Andreas-korset på gull bunn.
Kongedømme.
Huset Bruce ble dermed stamfedre til Huset Stuart som den nåværende kongefamilie tilhører.
Bruce


David II av Skottland.
David II av Skottland, også kjent som David II Bruce, (født 5. mars 1324, død 22. februar 1371) var konge av Skottland fra hans far, Robert I av Skottland, døde 7. juni 1329, til han døde i 1371.
I overensstemmelse med betingelsene til Edinburgh-Northampton-traktaten ble han gift med Joanna (død 1362), datter av Edvard II av England og Isabella av Frankrike, den 17. juli 1328.
David ble konge av Skottland ved farens død den 7. juni 1329 og ble kronet ved Scone i november 1331.
Flukten til Frankrike.
Etter at Edvard III av England og hans protege Edvard Balliol seiret i slaget ved Halidon Hill i juli 1333, ble David og hans dronning sendt i trygghet til Frankrike, nådde Boulogne i mai 1334 og ble høytidelig mottatt av den franske kongen Filip VI. Det er lite som er kjent fra livet til den skotske kongen i Frankrike, unntatt at han bodde på Château-Gaillard og at han var tilstede ved det blodløse møtet mellom de engelske og franske armeene ved Vironfosse i oktober 1339.
I mellomtiden hadde hans representanter fått overtaket i Skottland. David kunne derfor returnere til sitt kongedømme i juni 1341, og ta kontroll over styringen av riket på egne vegne. Allerede i 1346, i henhold til Auld-alliansen, invaderte han England med en hærstyrke for å støtte Frankrike, men ble beseiret og tatt til fange etter slaget ved Neville’s Cross den 17. oktober det samme året.
Fangenskap i England.
David II forble i England i 11 år, bodde hovedsakelig i London og i Odiham i Hampshire. Hans fangenskap var ikke særlig strengt, og forhandlingene om hans løslatelse startet omgående. Til slutt, i oktober 1357, etter flere avbrytelser, ble en traktat signert ved Berwick, den såkalte Berwick-traktaten av 1357, hvor de skotske styresmakter tok på seg forpliktelsene ved å betale en sum av 100 000 merker som løslatelse for sin konge.
David, som muligens aksepterte Edvard III som sin føydale overkonge, returnerte straks til Skottland, men landet var både fattig og nedsyltet i gjeld etter årtier med krig hadde problemer med å betale den store løslatelsessummen. Noen få rater ble betalt, men David II forsøkte deretter å slippe unna med å tilby Edvard III, eller en av hans sønner, å bli hans etterfølger til den skotske tronen. I 1364 avslo det skotske parlamentet indignert forslaget om at Lionel, hertug av Clarence, skulle bli den neste skotske kongen. David II forhandlet likevel i all hemmelighet med Edvard III om denne saken etter at han hadde underslått en del av de penger som var blitt samlet inn.
Ettermæle.
Kongen døde i Edinburgh Castle i 1371. Hans andre kone var Margaret, nee Drummond, enke til Sir John Logie, som han skilte seg fra i 1369. Rett før han døde hadde David II planlagt å gifte seg med sin elskerinne Agnes Dunbar, datter av Agnes Dunbar, 4. hertuginne av Moray. David II etterlot seg ingen barn og ble etterfulgt av sin nevø, Robert II.
David II var absolutt ikke blant de vellykte monarker Skottland har hatt, men han led under sammenligningen med sin strålende far og var dessuten konge under vanskelige forhold.


Huset Balliol.
Balliol


Edvard Balliol.
Edvard Balliol var periodisk konge av Skottland fra 1332 til 1338.
Han var eldste sønn av Johan Balliol og Isabella de Warenne, datter av John de Warenne, 7. jarl av Surrey, og Alice de Lusignan. Alice var datter av Hugh X de Lusignan og Isabella av Angouleme, enke av Johan I av England.


Johan Balliol.
Johan Balliol (kjent som John Balliol på engelsk) var konge av Skottland. Han var konge av Skottland fra 1292, men i realiteten kun inntil 1296, kronet på Sankt Andreas' dag ("engelsk: St. Andrews"), skjønt hans tilhengere vil argumentere at han var kong "de jure" ("ved lov") fra 1290 og til sin død. I mangelen av eksakt dato pleier gjerne Skottland å sette datoen for Balliols regjeringstid til 1292 -1296
Balliol var sønn av Devorguilla Balliol og John, 5. Baron de Balliol. Hans far grunnla Balliol College ved University of Oxford, et av de første fakultet som ble dannet ved Oxford.
Hans fødselsdato er ikke nøyaktig kjent; han var født enten i 1240 eller i 1249/1250. Han døde en gang mellom den 4. mars 1313 og den 4. januar 1314. Han etterlot seg en eneste sønn, Edvard Balliol.
Tragisk konge.
Kong John var kjent ved økenavnet ‘Toom Tabard’, dvs en ‘tom dress’, ‘dukke’, evt. ‘fattig’. Økenavnet sier noe om Balliols tragiske skjebne, og dermed også Skottlands.
Da Margaret av Skottland, også kalt «Jomfruen av Norge», døde i 1290 var det ingen klar arverekke. Seks såkalte ‘Voktere’, representanter valgt til løse problemet av det skotske styret i Score. Vokterne maktet ikke å komme frem til en beslutning og henvendte seg til Edvard I av England og ba ham om hjelp som upartisk dommer. Forhandlingene begynte ikke lovende da Edvard erklærte at han kom som overkonge av Skottland.
Balliol ble valgt blant 13 kandidater som skottenes konge av kong Edvard I av England etter at Margaret, Jomfruen av Norge, døde i 1290. Hans krav til tronen var basert på en sønnesønns sønnesønn av David den I, den legitime arving ved førstefødselsrett (hans bestemor Margaret var den eldste søster av hans rival Robert Bruces mor Isabel).
Robert Bruce fikk 40 stemmer, 40 for Balliol og 24 for Edvards egen rådsforsamling. John Balliol ble til slutt erklært for konge, ikke alene på grunn av kong Edvard, men også ved Bruces egne stemmer valgte imot ham.
Balliol fikk den tvilsomme ære av å være den aller siste skotske monark som ble kronet på ‘Skjebnesteinen’ (‘Stone of Destiny’). Kong Edvard behandlet Skottland som en vasselstat og ydmyket Balliol. Balliol sto endelig opp for seg selv og Skottland ved å arbeide frem en internasjonal traktat om allianse mellom Skottland, Norge og Frankrike, den såkalte Auld-alliansen.
Balliol hadde i realiteten ingen stor sjanse til skape et sterkt styre i Skottland. En sterk personlighet kunne muligens ha greid det, men beklageligvis for Skottland var ikke Balliol den personligheten. Et par måneder inn i sin regjeringstid måtte Balliol reise som en vasselkonge til Newcastle i Nord-England for å sverge troskap til sin overkonge Edvard av England. Edvard fortsatte å true, tukte og ydmyke ham. Den skotske trone ble kostbar for Balliol.
Balliol gjorde et forsøk på å fortsette arbeidet til sine forgjengere ved å sammenkalle til regjeringsmøter og introdusere håndhevere av lov i lovløse områder, men de voldsomme ambisjonene til Edvard av England forpurret Balliols forsøk på å etablere seg som konge.
Krig med England.
Balliol valgte å invadere England og startet dermed Den skotske uavhengighetskrig. Skottene tok Stirling og innledet deretter beleiringen av festningen Carlisle lengre sør. Edvard slo tilbake ved å plyndre Berwick-upon-Tweed og slakte ned de fleste mannlige innbyggerne. Edvard erobret deretter Edinburgh, Stirling og Roxburgh.
Den 27. april møttes den skotske hærstyrken den engelske i slaget ved Dunbar. Slaget ble en katastrofe for skottene. Til tross for at de var flere enn engelskmennene hadde ingenting å stille opp mot den profesjonelle og godt organiserte engelske hæren. Skottene ble massakrert og minst 1/4 ble drept, resten tatt til fange og adelige ført i fangenskap til England. Etter bare 17 dager var 1296-krigen over. Den 10. juli måtte Balliol overgi seg selv og Skottland.
Ydmyket konge.
Balliol ble ydmyket ved å bli strippet for sine kongelige regalier og effektivt tvunget til å abdisere og la Skottland komme under engelsk administrasjon. Det er fra denne hendelsen at han fikk kallenavnet «Toom Tabard» ("tom jakke"). Edvard I stjal Skjebnesteinen og de hellige relikviene etter Skottlands nasjonalhelgen i St. Andrews, marsjerte deretter nordover og rundt i Skottland og krevde troskapseder fra de skotske adelsmennene som møysommelig ble ført inn i Ragman-rullene. Balliol ble ført sørover og fengslet i Tower of London.
For ti år ble ulike Voktere utpekt til å styre Skottland, alle i Balliols navn. Opprør flammet opp og døde periodisk og kulminerte med at patrioten William Wallace i det sørlige Skottland og ikke minst Andrew de Moray i den nordlige delen av landet steg fram. Skottene sendte diplomatiske forespørsmål til Frankrike om sette press på England. De henvendte seg til paven og i 1299 forlangte pave Bonifatius VIII at Balliol skulle løslates fra sitt fangenskap.
To månender senere ble Balliol utvist og sendt til Frankrike hvor han levde resten av livet i Picardy hvor familien hans hadde eiendommer. Han døde i 1313, blind og stort sett glemt. Ettermælet hans har ikke bedret seg. Historikerne vurderer ham som en av de svakeste kongene i Skottlands historie.
Etter John Balliol.
Skottene reiste seg til et nytt opprør i 1297 under William Wallace og Andrew de Moray, som argumenterte med at de handlet på vegne av sin konge, John Balliol, fordi hans abdikasjon var uberettiget ettersom den skjedde under tvang. Skotske opprør fortsatte i årenes løp, men kravet om restaurering av den skotske trone syntes håpløst ettersom Balliol selv gjorde intet. I realiteten var Skottland etterlatt uten en monark inntil tiltredelsen av Robert Bruce i 1306. Balliols krav på tronen ble gjenopptatt ved hans sønn Edvard Balliol og ironisk nok fikk han støtte fra England. En stund hadde han også en viss framgang.


Arameisk.
Arameisk er et nærmest utdødd språk som tilhører de semittiske språk, og er dermed beslektet med hebraisk og arabisk. Språket utviklet seg fra gammelarameisk. Det finnes mindre befolkningsgrupper i Syria som stadig taler dette språket i dag. Enkelte deler av "Bibelen" (deler av "Daniels bok" og "Esras bok") og store deler av "Talmúd" er skrevet på arameisk. Det arameiske alfabet består av 22 bokstaver. Morsmålet til Jesus var sannsynligvis arameisk.
Filmen "The Passion of the Christ", som omhandler Jesus Kristus' tolv siste timer, var delvis på latin og delvis på arameisk, da dette var Jesu morsmål.
Skriften på veggen.
De arameiske ordene som er mest kjent hos oss, er skriften på veggen i "Daniels bok 5,25": "Mene, mene, tekel, ufarsin", direkte oversatt: «Talt, talt, veid, delt» (underforstått: «(Kongens handlinger er) talt, veid opp og delt»). Daniels tolkning av ordene var at kongens handlinger var blitt veid og funnet for lette, og at hans rike derfor ville bli delt.
Geografisk spredning.
I løpet av 1100-tallet f.Kr. begynte arameere, innfødte talere av arameisk, å bosette seg i stort antall i de områdene som er dagens Syria, Irak og østlige Tyrkia. Etterhvert som språket vokste i betydning ble det talt gjennom hele kystområdet i Middelhavet ved Levanten, og spredde seg øst for Tigris. Jødiske bosettere tok med seg språket til Nord-Afrika og Europa, og kristne misjonærer brakte det med til Persia, India og selv Kina. Fra 600-tallet og framover ble arameisk erstattet som fellesspråk, et "lingua franca", i Midtøsten av arabisk. Imidlertid fortsatte arameisk som et litterært og liturgisk språk blant jøder, mandeanister og noen kristne, blant dem Kaldeisk-katolske kirke, samt blir fortsatt talt i små, isolerte samfunn i hele det tidligere området hvor det en gang hadde innflytelse. Turbulensen fra de siste to århundrene har derimot spredt talere av arameisk som først språk og som litterært språk ut over hele verden.


Hussein av Jordan.
Hussein bin Talal (arabisk: حسين بن طلال) (født 14. november 1935 i Amman i Jordan, død 7. februar 1999) var konge av Det hasjemittiske kongerike Jordan fra 1952 til 1999. Han ble etterfulgt av Abdullah II. I Midtøsten-konflikten ble han oppfattet som moderat, sammenliknet med mange andre arabiske ledere. Hans evne til å balansere mellom arabiske krav og forventninger, og den vestlige verden skapte stor beundring. Samtidig hadde han i vestlige medier et visst playboyimage, blant annet ved sine ekteskap.


Maritinden.
Maritinden er en topp som ligger snaut 1300 moh. Toppunktet markerer grensen mellom kommunene Bremanger og Flora i Sogn og Fjordane.
Maritinden er en pinakkel på Saga-fjellet (1318 moh.).


Huset Lancaster.
Huset Lancaster er et fyrstehus av engelske konger. Medlemmene er etterkommere av John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster. Husets symbol er en rød rose.
Lancaster


Mot (egenskap).
Mot er en persons eller gruppes evne til å være modig, uredd og våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser angst, frykt, smerte, risiko, usikkerhet eller intimidering. Begrepet knyttes til selvtillit og en evne til å vise djervhet.
Mot blir vanligvis betraktet som en dyd, men dersom motet tjener et uverdig mål, betegnes det ofte som "overmot" og "lettsinn".
En handling som krever mot, er ikke nødvendigvis farlig. Den som har sperrer, som ved en fobi, og utfordrer seg selv, viser også mot. Den som "ikke" har angst for en farlig situasjon kan være "dumdristig" eller "naiv" (dersom vedkommende kjenner faren). Likevel kan vedkommende bli omtalt som modig.
Mot må ikke forveksles med tapperhet, som er evnen til å holde ut i vanskelige situasjoner. Andre synonymer er blant annet "heroisme", "dristighet", "fasthet", "dødsforakt" og "kampmoral". Det motsatte av å være modig er å være "engstelig" eller "feig".
Mot i kulturhistorien.
Mot har i vestlig kulturhistorie ofte vært symbolisert med løven.


Henrik IV av England.
Henrik IV av England (Henry Bolingbroke, født 3. april 1367, død 20. mars 1413) var konge av England fra 1399 til 1413.
Tidlig liv.
Han ble født på Bolingbroke Castle i Lincolnshire, og var sønn av John of Gaunt og Blanche av Lancaster. Hans far var den tredje og eldste gjenlevende sønn av Edvard III av England, og hadde en fremtredende posisjon under Rikard II.
Henrik og Rikard var fettere, og i barndommen var de lekekamerater. De ble innlemmet i Order of the Garter sammen i 1377. I 1387 endret ting seg, da Henrik deltok i Lords Appellants opprør mot kongen. Etter å ha fått tilbake makten straffet ikke Rikard II Henrik, mens en rekke andre adelsmenn ble henrettet eller sendt i eksil. Faktisk eleverte kongen ham fra jarl av Derby til hertug av Hereford.
Forholdet mellom Henrik og kongen gikk gjennom en ny krise i 1398, da Rikard med John av Gaunts aksept forviste ham fra riket i ti år for å hindre en blodsfeide med Thomas Mowbray, hertug av Norfolk. Norfolk ble forvist på livstid.
I eksil.
I 1399 døde John av Gaunt, og uten forklaring annullerte Rikard dokumentene som ville ha gitt Henrik automatisk arverett til farens besittelser. I stedet måtte Henrik be kongen om å få overført eiendommene. Etter å ha nølt en stund møtte han Thomas Arundel, tidligere (og senere) erkebiskop av Canterbury, som også var i eksil. Han hadde mistet sin posisjon fordi han hadde involvert seg med Lords Appellant. Mens Rikard var på felttog i Irland vendte Henrik og Arundel tilbake til England. Henrik begynte en militær kampanje, med Arundel som rådgiver. Han konfiskerte eiendommer fra sine motstandere, og beordret sine soldater til å legge store deler av Cheshire øde. Han fikk snart nok støtte til å la seg utrope som konge. Han fengslet Rikard II og forbigikk tronarvingen Roger Mortimer, 4. jarl av March. Den tidligere kongen døde i fangenskap under mystiske omstendigheter.
Henrik som konge.
Under Henriks kroning den 13. oktober 1399 holdt en engelsk monark for første gang siden normannernes erobring en tale på engelsk. Han konsulterte ofte parlamentet, men var til tider uenig med dem, spesielt i kirkelige spørsmål. Etter Arundels lov åpnet han, som første engelske konge, for brenning av kjettere. Dette ble gjort særlig med tanke på lollardene.
Henrik tilbrakte mye av sin tid som monark med å forsvare seg mot komplotter, opprør og mordforsøk. Hans første problem var den avsatte Rikard II. Etter at et mordforsøk mislyktes, er det grunn til å tro at Henrik beordret at Rikard skulle sultes ihjel tidlig i 1400; det finnes dog ingen konkrete beviser for dette. Rikard legeme ble vist frem i St. Paulskatedralen for å vise hans støttespillere at han virkelig var død.
Gjennom de første ti årene av hans regjeringstid var det en rekke opprør. Et av de mest alvorlige var Owain Glyndŵrs opprør, da han erklærte seg som prins av Wales i 1400, og opprøret til Henry Percy, 1. jarl av Northumberland. At kongen lyktes i å slå ned disse opprørene skyldtes ikke minst hans sønn Harrys militære talenter. I 1410 tok prinsen over mye av sin fars makt; han hadde hele tiden vært i en viss opposisjon til faren, og holdt blant annet nær kontakt med Rikard II helt til hans død.
I 1406 tok engelske soldater den fremtidige Jakob I av Skottland til fange mens han var på vei til Frankrike. Han forble fengslet gjennom resten av Henriks regjeringstid.
Henrik IVs siste regjeringsår var preget av alvorlige helseproblemer. Han hadde en skjemmende hudsykdom, og ble en rekke ganger alvorlig syk, som ikke er sikkert identifisert. Blant forslag fra medisinere som har undersøkt kildene er karsykdom, epilepsi og en rekke andre lidelser. Han hadde anfall av denne sykdommen i juni 1405, april 1406, juni 1408, vinteren 1408/1409, desember 1412 og til slutt et dødelig anfall i mars 1413. Hudsykdommen er heller ikke identifisert, men kan ha vært spedalskhet (som hadde en videre definisjon enn man har i dag; den omfattet også sykdommer som ikke var forårsaket av leprabasillen), psoriasis, eller symptomer på syfilis.
Han døde i 1413 i Jerusalem Chamber i abbeden av Westminsters hus. Han ble gravlagt i Canterburykatedralen, og en undersøkelse foretatt flere århundrer senere viste at hans legeme var meget profesjonelt balsamert.
Familie.
I 1380 hadde han giftet han seg med Mary de Bohun. De fikk to døtre og fem sønner. Den første sønnen, Edward, døde som spedbarn, men resten vokste opp. Den andre sønnen, Harry av Monmouth, ble tronarving, og ble senere kronet som Henrik V. Deres yngste datter, Philippa, giftet seg i 1406 med Erik av Pommern, konge av Danmark, Norge og Sverige. Mary døde under Philippas fødsel, fem år før ektemannens kroning, og ble således aldri dronning.
I 1403 giftet Henrik seg for annen gang, med Johanna av Navarra, datter av Charles d'Evreux, konge av Navarra. Hun var enke etter Johan V av Bretagne, og hadde fire døtre og fire sønner med ham. Hun fikk ikke barn med Henrik. At Henrik hadde fire gjenlevende sønner fra sitt første ekteskap i 1399 va utvilsomt en viktig faktor til at han ble akseptert som konge; Rikard II hadde ingen barn, og hans utpekte arving var bare syv år gammel, og man ønsket en sikrere arverekke.
Stamtavle.
Henrik 04
Henrik 04


Huset Oranien-Nassau.
Huset Oranien-Nassau (nederlandsk: "Oranje-Nassau") er et fyrstehus som har spilt en sentral rolle i Nederlands politiske liv siden Vilhelm I av Oranien organiserte det nederlandske opprøret mot spansk styre. Opprøret utviklet seg til uavhengighetskrigen (åttiårskrigen) mot Spania, som førte til en uavhengig nederlandsk stat.
Flere medlemmer av huset tjenestegjorde under og etter krigen som stattholder. I 1815, etter lang tid som republikk, ble Nederland et monarki under styre av huset Oranien-Nassau.
Orange (Oranien, Oranje) er en by og tidligere fyrstedømme i Syd-Frankrike. Nassau er en by i Rheinland-Pfalz og et tidligere hertugdømme i dagens Hessen, Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz, alle tyske delstater.


Fylkesvei 766.
Fylkesvei 766 (Fv766) går mellom Namdalseid og Flatanger. Veiens lengde er 54,1 km.
Den tar av fra riksvei 17 ved Sjøåsen i Namdalseid og går mot nordvest til Vik kirke i Flatanger.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Orange (Vaucluse).
Orange er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør-øst i Frankrike.
Orange ble grunnlagt i år 35 f.Kr. av pensjonerte legionærer. Fra det 12. århundre fikk byen status som et mindre fyrstedømme i Det hellige romerske rike av tysk nasjon. Da Vilhelm, greve av Nassau, med landområder i Nederland, arvet tittelen "fyrste av Orange" i 1544 ble fyrstedømmet inkorporert i det som ble kjent som huset Nassau. Mens landområdene i byen Orange ble erobret av Ludvig XIV i 1672, styres Nederland idag fortsatt av huset Oranien-Nassau.
Verdensarvsted.
Det romerske teateret i Orange og Triumfbuen i Orange ble i 1981 oppført på UNESCOs verdensarvliste som ett objekt.


Stonegard.
Stonegard var et norsk heavy metal band basert i Oslo med bakgrunn fra Hedmark og Arendal.
De fire medlemmene i Stonegard møttes første gang i 1997, da tre av dem tok musikklinja ved folkehøyskolen Trøndertun og startet gruppa "Endorphine". Tre år senere, etter utallige krumspring med andre prosjekter og musikere, ble Stonegard startet.
Debutalbumet "Arrows" ble til sommeren 2004 i løpet av seks uker i den svenske superprodusenten Daniel Bergstrands to studioer i Uppsala. Bergstrand har tidligere produsert svenske Meshuggah og In Flames og norske El Caco. De ti beste låtene fra Stonegards fire år som band ble plukket fra hverandre, analysert, satt sammen igjen, finjustert og bygget opp til et musikkalbum. "Arrows" er forøvrig også den første utgivelsen på den nystartede etiketten "Bells Go Clang!", et underbruk av det svenskeide plateselskapet "Bonnier Amigo". Albumet ble utgitt i Norge den 24. januar, i Sverige, Danmark og Finland den 23. februar 2005. Den ble utgitt i resten av verden i 2006 (juli i Europa, september i USA), via Candlelight Records. Rundt et år etter utgivelsen ble fanklubben, Skull Army, dannet. Flere musikkvideoer av Stonegard har blitt vist på NRK programmet Svisj, og kanalen ZTV. Fra "Arrows" albumet ble videoene for «Barricades», «Arrows» og «Hunter» vist ut gjennom 2005.
I 2006 kom oppfølgeralbumet "From Dusk Till Doom".
16. oktober 2008 ble det kjent i media at bandet var oppløst.


Halvdan Koht.
Halvdan Koht (født 7. juli 1873, død 12. desember 1965) var norsk historiker og utenriksminister i Johan Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering fra 1935 til 1941. Etter krigen ble han kritisert for at Norge hadde hatt en mangelfull forsvarspolitikk og en feilslått nøytralitetspolitikk før andre verdenskrig. Kritikken viste liten forståelse for Kohts hovedsiktemål, nemlig først å holde Norge utenfor krigen, så for all del ikke å komme med på tysk side mot England. Koht avviste det tyske ultimatumet etter 9. april, og utformet kong Haakons erklæring til folket.
Koht var engasjert i internasjonal fredspolitikk rundt 1900 og under første verdenskrig. Dette skaffet ham også en sentral plass i det norske utenrikspolitiske fagmiljøet fra århundreskiftet og fram til andre verdenskrig. Koht var medlem av Den Norske Nobelkomite i årene 1919–1937 og 1941–1942. Koht var dessuten en sentral aktør i norsk språkpolitikk fra 1890-årene til slutten av 1930-årene. Fra 1916 til 1926 var han nestformann i den første samnorskbevegelsen, "Østlandsk reisning". Fra 1921 til 1925 var han formann i Noregs Mållag.
Som en følge av et usedvanlig bredt engasjement publiserte Koht fra 1891 til sin død i 1965 mer enn 43 000 sider, hovedsakelig sakprosa. Han skrev på bokmål, nynorsk, tysk, fransk og engelsk.
Oppvekst og familie.
Koht vokste opp i Storgata i Tromsø som sønn av lektor og Venstre-politiker Paul Koht og Betty Koht. I 1885 flyttet familien til Skien, hvor faren ble ordfører og valgt som stortingsrepresentant for Venstre.
Sommeren 1896 giftet han seg med lærer Karen Grude fra Jæren. Sammen fikk de to barn, Åse Gruda Skard og Paul Gruda Koht. Høsten 1910 flyttet familien inn på Karistua, en enebolig i nasjonal bondestil tegnet av Arnstein Arneberg på Lysaker. Dermed flyttet Koht inn i samme nabolag som Fridtjof Nansen.
Studier og de tidligste arbeider.
Koht ble cand.mag i 1896, og dro året etter på studietur til København, Leipzig og Paris, hvor han studerte under Kristian Erslev i København og Karl Lamprecht i Leipzig.
Fra 1900 til 1908 arbeidet Koht med Jens Braage Halvorsens Norsk forfatterleksikon, et standardverk i norsk humaniora. Fra sommeren 1908 til sommeren 1909 oppholdt han seg i England og USA. Her så Koht den moderne verdens krefter i spill. Etter dette introduserte Koht klassekamp og «kampen om føda» som sentrale begreper i historieskrivingen sin.
Koht som historiker.
Som historiker skrev Koht i første rekke om norsk historie. Forfatterskapet og forskningen spenner over hele Norgeshistorien fra Harald Hårfagre og rikssamlingen, via dansketiden til hans egen samtid.
Sentralt i historieskrivningen hans stod tanken om klassekamp og at underklassens kamp for rett og makt var en drivkraft bak all samfunnsendring. Kohts historiesyn stod nok i gjeld til Marx, men Koht var aldri doktrinær marxist. Han hadde ikke et begrep om revolusjonen hvor det gamle ble feid bort. Kohts forståelse av utvikling var snarere organisk, hvor nye samfunn bygde videre på tidligere samfunnsformer. Koht stod dermed i en liberal historikertradisjon, som i Norge var representert ved Ernst Sars. Selv om Koht mente at økonomi, eiendomsforhold og interessekamp dannet grunnlag for samfunnsutviklingen, la han størst vekt på de politiske forhold.
Ideologisk passet ikke Koht særlig godt inn i Arbeiderpartiet i dets mest radikale periode fra 1919 til 1922 da det var tilsluttet Komintern, men desto bedre da partiet sto fram som et sosialdemokratisk reformparti fra 1933. Koht forlot likevel aldri partiet, som han hadde vært medlem av siden 1911.
Rundt 1910 stod Koht sammen med Edvard Bull d.e. fremst i den radikale kritikken av kildene til norsk og nordisk middelalderhistorie. Kritikken ble særlig reist mot bruken av Snorres kongesager. Koht hevdet at dette var kilder til Norge på 1200-tallet, snarere enn kilder til Norge under rikssamlingen. Koht samlet sine artikler om norsk middelalder i "Innhogg og utsyn i norsk historie" (1921).
Årsaken til at Norge ble lagt under Danmark var i følge Koht at den norske adelen hadde mistet sitt materielle grunnlag for å holde seg oppe som en nasjonal stand. Adelen så seg ikke lenger tjent med en norsk stat og da reformasjonen i 1536 gjorde slutt på erkebispesetet i Nidaros, var det ikke lenger noen igjen til å forsvare norsk selvstendighet.
I "Norsk bondereising" (1926) følger Koht den norske bondebevegelsen gjennom historien til den kulminerte på 1800-tallet. Her finner han hele tiden spenninger av samme type, sosiale folkereisinger som også får nasjonale mål fordi de er rettet mot fremmed herredømme.
Koht skrev også historie om andre land og utenlandske statsmenn. I 1911 ga han ut biografien "Bismarck. Statsmanden". En stor del av forfatterskapet er knyttet til amerikansk historie, hvor "Den amerikanske nasjonen i upphav og reising" (1920) er hovedverket.
Koht som litteraturhistoriker.
Fra 1904 til 1950-årene var Koht sentral i Henrik Ibsen-forskningen. Sammen med tyske Julius Elias 1904 ga han ut den første samlingen med brev fra Ibsen. I 1909 var de ansvarlige for å gi ut Ibsens etterlatte skrifter i tre bind. I 1930-årene var han sammen med Francis Bull og Didrik Arup Seip ansvarlig for 100-årsutgaven av Ibsens skrifter.
Kohts biografi om Henrik Ibsen i to bind (utgitt 1928–29, revidert i 1954) regnes ennå som et av hovedverkene om dikteren. Et grep i biografien var speilingen av Ibsens liv i stykkene hans. Dermed var Koht sentral i å etablere den historisk-biografiske metode i litteraturhistorien, som preget faget til etter andre verdenskrig.
Også innen Bjørnstjerne Bjørnson-forskningen spilte Koht en nøkkelrolle, gjennom utgivelsen av Bjørnsons brev i tre omganger.
Språkpolitikk.
I språkpolitikken var Koht pådriver for samnorsk, en utvikling han påvirket fra rettskrivingsreformen i 1917 og fram til han ble medlem av nemnda som la grunnlaget for rettskrivningen av 1938. Målet var at skriftspråket skulle bygge på det som kunne kalles for folkemålet i landet. Folkemålet for Koht var talemålet til majoriteten i både by- og bygd. Rundt 1900 gikk han til felts mot riksmålet, som han hevdet bare ble brukt av en minoritet i landet. Riksmålet hadde ikke plass i samnorsken, som i størst mulig grad skulle bygge på talemålet til de brede lag av befolkningen. Til slutt skulle det være ett skriftspråk i Norge. Som ledd i den utviklingen ville han åpne bokmålet og nynorsken for østnorske dialekter. Kohts engasjement for østlandsk kom også til uttrykk i foreningen Østlandsk reisning, hvor han fungerte som nestformann. Denne foreningen holdt på fra 1916 til 1926.
Fra 1921 til 1925 var Koht leder av Noregs Mållag. Kohts bidrag til 1917-rettskrivningen, var at han formulerte hovedpoenget i mandatet til nemnda som utformet den, nemlig: «samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog». Deretter var Halvdan Koht en ivrig pådriver i Arbeiderpartiet for at de skulle ta stilling til språkspørsmålet. I 1921 skrev han en pamplett, på oppfordring fra Centralkomiteen, som het "Arbeidarreising og målspørsmål". Her kritiserte han riksmålet, men skrev ikke eksplisitt av samnorsk var målet. Det viktigste var å få fram folkemålet. Det neste bidraget til Koht til Aps språkpolitikk, var i språk- og kulturkomiteen som ble opprettet i 1929. I deres innstilling (som ble lagt fram på landsmøtet i 1930) kom målet om samnorsk folkemål klarere fram, men det var betegnelsene «folkemål» og «arbeiderspråk» som ble brukt. Men det var først i 1936 at Koht lyktes med å gjøre (samnorsk) folkemål til offisiell politikk, da han fikk flertall på landsmøtet for å føre inn «bredere plass til folkemålet» i programmet. (Allikevel finnes ikke dette i Aps program fra 1936. Dette skyldtes en glipp. En lignende formulering ble istedenfor lagt til i 1939-programmet).
Koht og andre verdenskrig.
Som utenriksminister fra 1935 arbeidet Koht først for å sikre Folkeforbundets system for kollektiv sikkerhet. Da det falt sammen forsvarte Koht i det lengste den norske nøytralitetslinjen. Etter hjemkomsten til Norge innrømmet han at han hadde tatt for lett på både tyskerne og britene, «som for på vår kyst, lenge før invasjonen». Etter invasjonen avviste Koht alle tyske tilnærmelser.
Koht ble utsatt for hard kritikk allerede i London-regjeringen høsten 1940. Kritikken ble særlig reist av Oscar Torp og Trygve Lie, og i november samme år gikk han av, først med permisjon, men fra februar 1941 fikk han avskjed. Resten av krigen levde han i eksil i USA. I 1945 bad han om Riksrett, noe Stortinget avviste. I flere bøker etter krigen forsvarte han valgene han hadde gjort, uten at det ga ham en generell oppreisning i Norge.
Kohts siste år.
Også i høy alder fortsatte det å komme bøker og artikler på løpende bånd fra Kohts hånd. Han forble en produktiv, stimulerende og nysgjerrig historiker like til sitt siste leveår, enda han mot slutten var hemmet av både svaksyn og en skrøpelig hånd, noe som betydde at Koht måtte la andre lese for seg og skrive ned det han dikterte.


Willem-Alexander av Nederland.
Willem-Alexander Claus George Ferdinand av Oranien-Nassau (født 27. april 1967) er kronprins av Nederland, prins av Oranien, Prins av Oranien-Nassau, Jonker av Amsberg. Han er eldste sønn av dronning Beatrix og prins Claus von Amsberg og står først i arvefølgen til Nederlands trone.
Oppvekst og utdanning.
Willem-Alexander ble født i Utrecht. Han er den eldste av dronningens tre sønner og dermed tronfølger. I 1968 ble Johan Friso født og i 1969 Constantijn, begge i Utrecht.
Skolegangen hans begynte i Baarn, og fortsatte i Den Haag. I Den Haag viste det seg at prinsen ikke var en topp-elev. Senere studerte han videre ved Atlantic College i Llantwit Major (Wales) og tok et internasjonalt baccalaureat.
Før han begynte å studere var han i Marinen som vernepliktig. Fra august 1985 til januar 1987 var han blant annet ombord på Hr.Ms. "Tromp" og Hr. Ms. "Abraham Crijnssen". I 1988 war han offiser ombord på Hr. Ms. "Van Kinsbergen". På samme tid begynte han å representere mer aktivt, blant annet besøkte han kommuner, fylker og offentlige instanser.
Han avsluttet studieårene med å studere historie ved universitetet i Leiden, der både hans mor og bestemor hadde studert. I løpet av studenttiden fikk han tilnavnet "Prins Pils" takket være sin entusiastiske deltagelse i studentlivet utenfor forelesningene. Han forsvarte sin hovedoppgave i 1993. Temaet var hvordan Nederland reagerte på at Frankrike bestemte seg for å anta en "status aparte" innen NATO. Oppgaven ble aldri publisert og er ikke allment tilgjengelig. Dermed er det umulig for utenforstående å bedømme hvor godt prinsens vitenskapelige arbeid var. Deretter begynte læretiden for å bli konge. Willem-Alexander hadde praksisperioder i Flyvåpenet (der han blant annet utdannet seg til flyver) og i Hæren.
Karriere.
Tittelen "Prins av Oranien" (Prins van Oranje) fikk han i 1980, da hans mor overtok tronen etter dronning Juliana. Da han fylte 18 fikk han rett til å delta i "Raad van State", som er det viktigste rådgivende organet for den nederlandske regjeringen. Han ble dessuten tildelt en apanasje.
Regelmessig representerer han nå Kongehuset under offisielle tilstelninger i inn- og utland. På årsbasis dreier det seg totalt om rundt 50 representasjoner. Etter praksisperioden i Flyvåpenet var hovedoppgavene hans rettsvesenets makt, hvordan Nederland blir styrt (internt) og fra 1997 også nederlandsk bedriftsliv. Videre spesialiserte han seg innen watermanagement, et tema som Prins Claus rådet ham til å studere.
Sport.
Hans entusiasme for sport er noe som folket setter pris på. En gang i 80-årene gikk han under pseudonymet W.A. van Buren hele "elfstedentocht" på skøyter, noe som er en prestasjon. Det er mange som ikke kommer i mål når de forsøker seg på dette skøytemaratonet.
Reaksjonene var ikke så positive da han "stormet" ut på hockeybanen under de olympiske sommerlekene i Atlanta i 1996. Det nederlandske damelaget hadde vunnet olympisk gull. Meningene var delt, og enkelte mente at en kronprins burde oppført seg mer representativt enn han gjorde. I 1998 ble han medlem av den Internasjonale Olympiske Komiteen (IOC).
Forlovelse og bryllup.
Prins Willem-Alexander og prinsesse Máxima i 2010
30. mars 2001 ble forlovelsen mellom argentinske Máxima Zorreguieta og Willem-Alexander offentliggjort. Forlovelsen var omstridt på grunn av at hennes far, Jorge Zorreguieta, hadde vært medlem av den argentinske regjeringen under general Jorge Videlas militærdiktatur (1976–1983). Statsminister Wim Kok lot "minister av Staten" (en ærestittel tildelt på livstid av regjeringen) Max van der Stoel løse dette problemet som kunne ha ført til store vanskeligheter for giftermålet. Takket være van der Stoels forhandlinger bestemte Maximas far seg for ikke å være tilstede under bryllupsseremoniene. Rett nok var det først da statsminister Kok lovet at det i fremtiden ikke var selvsagt at Zorreguieta skulle være tilstede ved (kongelige) tilstelninger at loven som ga tillatelse til giftermålet ble vedtatt.
I Nederland er det ikke uvanlig at det er to bryllupsseremonier, en for staten og loven og en for kirken. Den statlige seremonien ble holdt 2. februar 2002 i "Beurs van Berlage", Amsterdam, mens den kirkelige fant sted i Nieuwe Kerk (den nye kirken). Prest var Carel ter Linden, som er prest i Klosterkirken i Den Haag og dessuten den som konfirmerte prins Willem-Alexander i 1997.
Under den tradisjonelle kjøreturen med hest og vogn demonstrerte republikanere og mennesker som sympatiserer med de Argentinske mødrene fra "Plaza de Mayo" i Buenos Aires på Koningsplein. En av hendelsene var at en plastpose med hvit latexmaling ble kastet på "de Gouden Koets". Noen arrestasjoner ble foretatt, men det var ingen store uroligheter.
Utmerkelser.
6. desember 2001 ble han tildelt Offiserskorset, fordi han da hadde tjent H.M. Dronningen som offiser i 15 år.
Prins Willem-Alexander ble i 1996 tildelt storkors av St. Olavs orden.


Noor Mohammed Taraki.
Noor Mohammed Taraki (født 15. juli 1913, død 14. september 1979) var den første afghanske presidenten for det afghanske kommunistpartiet i 1978–79. Han ble drept i et kupp av ukjente gjerningsmenn, antagelig fra en av de rivaliserende fraksjonene i kommunistpartiet, ved hjelp av en pute.


Mark Knopfler.
Mark Knopfler (født 12. august 1949 i Glasgow i Skottland) er en britisk låtskriver, gitarist og vokalist. Han ble i 1999 utnevnt til offiser av Order of the British Empire for sin innsats med musikk.
Bakgrunn.
Mark Knopfler ble født i Glasgow, Skottland. Faren var en jødisk arkitekt med kommunistiske sympatier, noe som førte til at han måtte rømme fra hjemlandet Ungarn. Han kom til Storbritannia, der han giftet seg med en engelsk kvinne og bosatte seg i Glasgow. Også broren David (f. 1952), som også er musiker, ble født i Glasgow. Da Mark var omkring sju år gammel flyttet imidlertid familien til Newcastle upon Tyne. Som mange andre ungdommer på 1960-tallet ble også Mark fascinert av datidens popmusikere. Han lyttet til store gitarister som Chet Atkins, Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton, og han var med på å danne flere lokale skoleband.
På skolen var Mark Knopfler flink i engelsk. Han studerte også journalistikk ved "Harlow Technical College" i 1967, hvoretter han begynte som juniorjournalist for "Yorkshire Evening Post". Etter to år i denne jobben bestemte han seg imidlertid for å fortsette å studere engelsk ved universitetet i Leeds. Samtidig med studiene tok han seg en bijobb som foreleser ved "Loughton College". Under denne tiden møtte han Steve Phillips, en lokal bluessanger og gitarist han selv mener fikk stor betydning for hans musikkarriere. Sammen dannet de duoen The Duolian String Pickers. Mark gjorde sin første plateinnspilling mens han fortsatt bodde i Leeds; en ikke utgitt demo av originalen «Summer's Coming My Way». Steve Phillips spilte på 12-strenger. Siden flyttet Mark til London, der han i 1973 var medlem av den High Wycombe (omkring 4,5 mil vest-nordvest av London) baserte bluesgruppa Brewer's Droop i en tid. Han hevder selv at det var under denne tiden at han fant/oppdaget sin «stemme» på gitaren. På midten av 1970-tallet flyttet også broren David til London. Sammen med venner fra Loughton College dannet de etter hvert gruppa Café Racers.
Om artisten.
Mark Knopfler er en av de mest kjente gitaristene i verden. Det populære musikkmagasinet "Rolling Stone Magazine" ranket i 2003 Knopfler som nummer 27 på sin liste over de «100 beste gitaristene gjennom tidene».
Mark Knopfler ble kjent som låtskriver, vokalist og gitarist i rockegruppa Dire Straits. Karrieren startet imidlertid med gruppa "Café Racers" i 1977. Etter et par utskiftninger i mannskapet byttet gruppa navn til Dire Straits, som kom med sitt første album i 1978. Etter oppløsningen av Dire Straits i 1995 gjorde Mark Knopfler solokarriere, og han har siden utgitt flere album.
Mark Knopfler er også kjent som medlem av countrygruppa The Notting Hillbillies, som i 1990 ga ut albumet "Missing... Presumed Having a Good Time". Det ble med det ene albumet, selv om denne gruppa ved flere veldedige anledninger har kommet sammen igjen. Knopfler er dessuten kjent for sitt samarbeid med den kjente amerikanske gitaristen Chet Atkins (1924–2001), som han i 1990 ga ut albumet "Neck and Neck" sammen med. Han har dessuten samarbeidet nært med storheter som Bob Dylan, Bryan Ferry, Eric Clapton, Jools Holland og Steely Dan. Han har dessuten produsert album for Tina Turner, Randy Newman, Bob Dylan og Emmylou Harris. Sistnevnte ga han dessuten ut albumet "All the Roadrunning" sammen med i 2006.
Diskografi.
Diskografien nedenfor er ikke nødvendigvis fullstendig.
Filmalbum.
Mark Knopfler har gjort flere musikalske verk for filmer, både under og etter suksessen med Dire Straits.


Vilhelm I av Oranien.
Vilhelm av Oranien blir myrdet av Balthazar Gérard.
Vilhelm I, prins av Oranien, greve av Nassau, kalt Vilhelm den tause (nederlandsk: "Willem de Zwijger") (født 24. april 1533, død 10. juli 1584) var lederen av det hollandske opprøret mot Spania som utløste uavhengighetskrigen (åttiårskrigen) og resulterte i den formelle selvstendigheten for De forente Nederlandene i 1648.
Han tjente først ved hoffet til guvernøren i De spanske Nederlandene, Margarethe av Parma, men sluttet seg til opprøret mot spanjolene på grunn av misnøye med spanjolenes sentraliseringspolitikk og med forfølgelsen av de nederlandske protestantene.
I 1572 i Dordrecht valgte generalstendene ham til stattholder. Kong Filip II av Spania erklærte ham fredløs i 1580, fire år senere ble han myrdet av Balthasar Gérard (eller "Gerardts") ved boligen sin i Prinsenhof i Delft.
Etter drapet ble hans sønn med Anna av Sachsen, Maurits av Nassau valgt til ny stattholder etter forslag fra Johan van Oldenbarnevelt.
Det finnes flere forklaringer på hans tilnavn «den tause». Den vanligste er at han under sin tid ved hoffet unnlot å uttale seg om kontroversielle temaer.
Han er kjent som Nederlands landsfader, og den nederlandske nasjonalsangen Wilhelmus er skrevet til hans ære.
Vilhelm I av Oranien ligger gravlagt i Nieuwe Kerk i Delft.
Ekteskap og barn.
Fjerde ekteskap ble inngått 12. april 1583 med Louise de Coligny, en fransk hugenott og datter av Gaspard de Coligny. Hun ble mor til Fredrik Henrik (1584–1647).


Redd menig Ryan.
"Redd menig Ryan" (originaltittel: "Saving Private Ryan") er en amerikansk drama- og krigsfilm fra 1998 av Steven Spielberg. Filmens setting er invasjonen i Normandie i andre verdenskrig. Filmen er spesielt kjent for de første tyve minuttene som omhandler landgangen på Omaha Beach på D-dagen. Etter det handler den om jakten på en menig fra den amerikanske 101st Airborne Division. Denne soldaten heter Menig James Francis Ryan, og han er fra Iowa i USA. De finner Ryan, og han og hans medsoldater forsvarer en bro over eleven Merderet i den oppdiktede byen Ramelle. Tyskerne kommer etterhvert til denne byen.
Spielberg produserte senere også miniserien "Band of Brothers" med den samme settingen.
Filmen ble nominert til elleve Oscar og vant fem.


The Presidents Cup.
The Presidents Cup er en golfturnering mellom USA og resten av verden unntatt Europa (som spiller mot USA i den eldre turneringen Ryder Cup). The Presidents Cup spilles som matchspill og arrangeres annethvert år.
Bill Clinton var USAs president da konkurransen ble realisert og møtte personlig opp på den første turneringen; han regnes som en nokså ivrig amatørgolfer og turneringen er derfor på en måte oppkalt etter ham, selv om han ikke var involvert i opprettelsen.


Hafizullah Amin.
Hafizullah Amin (født 1. august 1929, død 27. desember 1979) var den andre presidenten i Afghanistan for det afghanske kommunistpartiet.
Amin var født i Kabul. Han studerte matematikk og fysikk ved universitetet i Kabul før han reiste til "Columbia University" i New York der han tok sin mastergrad i 1957. Han forsøkte to ganger å ta doktorgraden, men strøk til eksamen begge gangene. Amin reiste hjem til Afghanistan i 1965 og sluttet seg til det afghanske kommunistpartiet der han ble et fremtredende medlem av den marxistisk-leninistiske Khalq("folk")-fraksjonen.
Etter at Mohammed Daoud Khan ble drept i 1978 tok kommunistpartiet makten i landet. Noor Mohammed Taraki ble president i Afghanistans Demokratiske Republikk med Amin og Babrak Karmal som vise-statsministre. Et forsøk på å innføre marxist-leninistiske reformer førte til omfattende motstand, og i februar 1979 ble USAs ambassadør Adolph Dubs drept. Khalq-fraksjonen fikk mer politisk makt, Karmal ble forvist til Europa og Amin ble statsminister i mars. Men uroen fortsatte og regimet ble tvunget til å søke støtte i Sovjetunionen. 14. september 1979 ble Taraki drept i en konfrontasjon mellom tilhengere av Taraki og Amin. Amin ble da den andre presidenten i den demokratiske republikken.
Regimet hans var fortsatt under press, og Amin forsøkte å styrke sitt maktgrunnlag og rensket antatte fiender ut av kommunistpartiet. Uroen fortsatte, og Amin drev en aggressiv politikk med å arrestere og henrette politiske motstandere. Amin ble først forsøkt drept av KGB-agenter som forgiftet frokosten hans, men hans personlige lege klarte å redde livet hans. Han ble senere drept av russiske fallskjermsoldater som stormet palasset da Sovjetunionen invaderte landet 27.desember 1979. Babrak Karmal ble den neste presidenten.


Asharq al-Awsat.
Asharq al-Awsat er en panarabisk avis, som utgis fra London, grunnlagt i 1978.


EM i fotball 1960.
Europamesterskapet i fotball 1960, eller Den europeiske nasjonscupen som mesterskapet den gangen ble kalt, var det første Europamesterskapet som ble arrangert. Turneringen ble arrangert i cupform, og det var bare 17 nasjoner som deltok., og var noen av nasjonene som valgte å ikke delta.
Kvalifiseringrunden ble spilt hjemme og borte etter mønster fra Europacupen for klubblag, og sammenlagtvinneren gikk videre til neste runde. trakk seg fra turneringen i kvartfinalen fordi de nektet å reise til Sovjetunionen. ble slått ut i første runde av Østerrike, etter å ha tapt 1–0 på Ullevaal og 5–2 i Wien.
Sluttspillet, som besto av semifinaler, finale og bronsefinale, ble spilt i Frankrike. I tillegg til besto sluttspillet av tre østblokkland –, Jugoslavia og. I den første semifinalen vant Sovjetunionen 3–0 over Tsjekkoslovakia. Den andre semifinalen ble en klassiker med hele ni mål. Franskmennene ledet både 3–1 og 4–2, men tre kjappe mål gjorde at Jugoslavia snudde kampen, og vant 5–4. Tsjekkoslovakia slo de demoraliserte franskmennene 2–0 i bronsefinalen.
I finalen tok Jugoslavia ledelsen rett før pause ved Milan Galic. Sovjeterne utlignet noen minutter etter hvilen ved Slava Metreveli, og etter 90 minutter var stillingen fortsatt 1–1. Det var Sovjetunionen som til slutt gikk til topps takket være en scoring av Viktor Ponedelnik i andre ekstraomgang.
Semifinaler.
6. juli 1960
Bronsefinale.
9. juli 1960
Finale.
10. juli 1960


Mohammed Najibullah.
Mohammad Najibullah (født 6. august 1947, død 27. september 1996) var den fjerde presidenten i Afghanistan i Den demokratiske republikken Afghanistan.
Najibullah ble født i Kabul. Han utdannet seg innen medisin ved universitetet i Kabul og tok eksamen i 1975.
Han sluttet seg til Parcham-fraksjonen i det afghanske kommunistpartiet i 1965. Til tross for at han ble regnet som en intelligent mann, gikk han under kallenavnet "Najib-e Gaw" (oksen) av sine motstandere pga hans fysikk. Kommunistpartiet gjennomførte et vellykket kupp i 1978, men Khalq-fraksjonen fikk overtaket og etter et kort opphold som ambassadør i Teheran ble Najibullah fjernet fra politiske verv og reiste i eksil i Europa.
Han vendte tilbake til Kabul etter den sovjetiske invasjonen i 1979. I 1980 ble han utropt til leder av "KHAD", det hemmelige politi. Det er hevdet at KHAD under Najibullah arresterte, torturerte og henrettet titusenvis av afghanere. Najibullah erstattet Babrak Karmal som president i 1986.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av landet i 1989, slo han ned et kupp som ble ledet av hans forsvarsminister Shahnawaz Tanai i 1990 og dempet sin personlige politiske kontroll for å få mer støtte. Men i 1992 gikk Najibullah med på å trekke seg for å slippe til en overgangsregjering. Han prøvde å flykte fra Kabul, men hans avreise ble hindret av Abdul Rashid Dostum. Najibullah søkte asyl i FN i Kabul. Han ble der til september 1996 da Taliban erobret Kabul. Taliban dro Najibullah fra FN-leiren og hengte ham fra et trafikklys i en av hovedstadens gater.


Altaj.
Altaj er en av Russlands republikker og ligger i Asias geografiske midtpunkt hvor den sibirske taigaen møter de sentralasiatiske steppene og Mongolias halvørkener.
Republikken grenser mot Kemerovo oblast og Khakasia i nord, Tuva i øst, Mongolia, Kina og Kasakhstan i sør og Altaj kraj i vest.
Altajfjellene utgjør en stor del av republikken, som er kjent for sin vakre og uberørte natur


Metasøkemotor.
Metasøkemotorer er en type søkemotor som ikke leverer egne søkeresultater. De presenterer derimot resultater fra andre søkemotorer og kataloger.
Metasøkemotorer som for eksempel www.flyreiser.no søker hos flere flyselskap og reisebyråer. Disse søker i sin tur i et system som inneholder informasjon om flybiletter og priser.


Fuglehunder.
Fuglehunder er en fellesbetegnelse for brukshunder som er avlet frem med tanke på å jakte fugl. Disse hundene kan imidlertid med fordel deles inn i 3 kategorier.


Savoie (departement).
Savoie er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes. Prefekturet er Chambéry. Departementsnummeret er 73.


Apporterende fuglehunder.
a> er en klassisk «finner» og «henter»
a> er en typisk «finner» og «henter»
Apporterende fuglehunder er en gruppe med støtende fuglehunder som primært er dyktige apportører. Gruppen omfattes av tre undergrupper.
Noen av hunderasene i denne gruppen klassifiseres som «hentere», andre som både «finnere» og «hentere». Dette er jakthunder som i hovedsak regnes som såkalte kortjagere.
Et særtrekk for gruppen er deres glede over å kunne ferdes i tilknytning til vann (herunder bade, svømme og apportere). Et annet fellestrekk er disse hundenes høyt utviklede luktesans, og alle de ekstra muligheter dette gir som brukshund. De fleste kan derfor også bli gode ettersøkshunder, narkotikahunder, trøffelhunder eller lignende. Mange av rasene er også utmerket egnet til ulike former for hundesport, for eksempel agility og lydighet, og som førerhunder eller servicehunder.
Apporterende fuglehunder er ofte svært energiske hunder, med et stort behov for mosjon. Flere av rasene har anlegg for å bli tykke, dersom hunden ikke får utløp for sin energi. Dette er med andre ord hundetyper som passer best for aktive mennesker, som ferdes mye ute.
Inndeling i gruppe 8.
Apporterende fuglehunder inngår i FCIs gruppe 8, som inndeles i 3 seksjoner.
Seksjon 1: Retrievere.
Disse hundene inngår også i gruppen av støtende fuglehunder og regnes som kortjagere.
Seksjon 2: Spaniels.
Disse hundene inngår også i gruppen av støtende fuglehunder og regnes som kortjagere.
Seksjon 3: Vannhunder.
Disse hundene inngår også i gruppen av støtende fuglehunder og regnes som kortjagere.


Haute-Savoie.
Haute-Savoie (norsk: "Øvre Savoie") er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes.
Haute-Savoie er et av to departementer i det tidligere grevskapet og hertugdømmet Savoie som ble annektert av Frankrike 24. mars 1860 (det andre er Savoie).


Fylkesvei 714.
Fylkesvei 714 (Fv714), også kalt «Laksevegen», går mellom Gjølme i Orkdal og Hellesvik i Frøya. Veiens lengde er 129,1 km.
Den tar av fra riksvei 710 i Gjølme og går i retning nord-vest til Hemnskjel, i hovedsak gjennom Snillfjord kommune. Derfra går den i tunnel (Hitratunnelen) under Trondheimsleia og over til Jøsnøya på Hitra og videre over hele øya "Hitra" i nord-vestlig retning til Kjerringvåg på Dolmøya. Her vender veien østover over Dolmøya, før den igjen vender nordover gjennom den undersjøiske Frøyatunnelen under Frøyfjorden til Hammarvika på Frøya der den følger kystlinja, først østover og deretter nordover til Hellesvik der den møter riksvei 716.
Strekningen mellom Fillvatnet og Mastad var tidligere skiltet som riksvei 726.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
I august 2010 startet anleggsarbeidet som vil forkorte strekningen mellom Sunde i Snillfjord og Stokkhaugen i Orkdal med cirka 12,5 km. Første del var utbedring og utvidelse av veien i Ulvstubakken, der blant annet hellningen er redusert fra ni til sju prosent. Denne delen av veien stod ferdig i oktober 2011. De neste prosjektene er bygging av tre tunneler, Valslagstunnelen (2,6 km), Fenestunnelen (1,1 km) og Bratstiåstunnelen (2,15km) som startet i desember 2011 og skal være avsluttet i desember 2013.

Hemnskjelbrua forbinder fastlands-Norge med Hemnskjel (t.v.).


Bache-Gabrielsen.
Bache-Gabrielsen er en konjakkprodusent som står for en stor andel av konjakksalget i Norge. De eier ikke egne vinmarker, så de er en negociant, med nære kontakter med omkring 100 bønder i Cognac.
Konjakkhuset het opprinnelig Dupuy, men markedsføres i dag under navnet Bache-Gabrielsen fordi huset er eid av den norske slekten med samme navn.
Historie.
Thomas Bache-Gabrielsen ble født i Holmestrand i 1883. Hans foreldre Josef Alexander Gabrielsen, født i Sandefjord og Kamilla Amalie f. Bache kom i 1877 til Holmestrand hvor Josef Aleksander ble ansatt som bestyrer for det nyopprettede "Holmestrands Samlag for Brændevinshandel". Familien bodde i som fortsatt er tatt vare på i sin opprinnelige form.
Thomas Bache-Gabrielsen forlot den norske hær som secondløytnant i 1903 bare tyve år gammel. Deretter reiste han til for å få forretningserfaring og noen måneders utenlandspraksis.
Her fant han sin kone Odette Villard som han giftet seg med 23. januar 1906.
I 1905 dannet Thomas Bache-Gabrielsen et firma sammen med Peter Anton Rustad fra Ås. De kjøpte opp et annet firma som het «A. Edmond Dupuy & Co.» som var etablert i 1852 av Auguste Dupuy. Helt fra starten satset de på eksport av cognac fra Cognac. De klarte å oppnå gode forretningsforbindelser bl.a. i Norge, Danmark og Amerika.
Thomas Bache-Gabrielsen ble 59 år gammel. Han døde hjemme i Cognac den 22. april 1942.
Virksomheten i firmaet fortsatte ved fru Bache-Gabrielsen og hennes tre sønner: René som ledet selskapet frem til 1990, Eric som var advokat i Cognac og Guy som hadde legepraksis i Rochefort.
Renés eldste sønn, Christian, som startet i firmaet i 1968, er nå familiebedriftens daglige leder. Jean-Philippe Bergier er kjellermester, og er den som velger ut konjakkene. Christians sønn Hervé gikk inn i selskapet i 2004 og vil fra 2009 fungere som leder av huset.


Retrievere.
Retrievere (av eng. "retrieve", som betyr "hente") tilhører gruppen av apporterende fuglehunder og ble som sådan avlet fram på 1800-tallet. Hovedtanken var å hente død fugl som kunne ligge svært utilgjengelig for jegeren, eksempelvis ender og vadefugl som ble liggende i vannet. Disse hundene har en sterk vilje til å samarbeide med hundeføreren og er gjerne svært glade i vann.
Opphav.
«Nell», en St. John's water dog fotografert ca. 1867
Retrieverne nedstammer i hovedsak fra den nå utdødde rasen St. John's water dog, som fantes på Newfoundland mot slutten av 1700-tallet og fram mot 1980-åra. Man har antatt at denne hunden var en tilfeldig blanding av irske, engelske og portugisiske hunder som kom til Amerika med emigranter. Typen har så etablert seg, men de siste hundene av denne typen døde trolig ut på Newfoundland på 1980-tallet.
Egenskaper.
Retrievere er ikke aktive jakthunder som selv søker opp byttet. De måtte derfor være rolige og avbalanserte i sin væremåte, noe som siden her gjort dem til svært populære familiehunder. Retrieverens jobb starter først når fuglen er skutt. Ofte ble retrievere brukt sammen med andre fuglehunder, som. f.eks. pointer eller engelsk setter. Det var deres jobb å finne fuglen, for så å drive denne opp slik at jegeren kunne skyte den. Deretter ble retrieveren sendt ut for å hente fangsten.
Retrievere er rolige, men energiske og ofte svært lærevillige hunder. I dag er de først og fremst populære familiehunder, men flere av rasene er også umåtelig dyktige brukshunder. Dette har de blitt fordi de gjennom sin opprinnelse er utstyrt med en usedvanlig god luktesans, evne til å apportere og evne til å omgås mennesker og andre dyr uten stress og adferdsproblemer. De brukes som alt fra tjenestehund til servicehund og mye, mye mer.
Retrieverrasene.
Dagens retrievere består av 6 raser, der 4 regnes å ha fått sin endelige utforming i Storbritannia. 2 av disse finner man på listen over de 10 mest populære hunderasene (se tamhund) i Norge.


Kalmykia.
Kalmykia er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende i Russlands sørvestre hjørne.
Republikken grenser mot de russiske enhetene Dagestan, Volgograd, Astrakhan, Stavropol og Rostov. I sørøst grenser den til Kaspihavet. Europas lengste elv, Volga, er såvidt innom republikken som ellers har få større elver.
I følge folketellingen i 2002 utgjør kalmykerne 53,3% av befolkningen, russere 33,6% og andre 13,1%. Kalmykerne er det eneste folk i Europa som er buddhister.
Historisk sett er kalmykerne en sentralasiatisk stamme som dro vestover på 1600-tallet på grunn av de frodige gressmarkene på den europeiske steppen. Sent på 1700-tallet fulgte endel av folket Khanen tilbake til hjemlandet ved Bajkalsjøen. De gjenværende ble gradvis lagt under det russiske imperiet.
Mange kalmykere kjempet på hvit side under den russiske borgerkrigen og måtte flykte fra den seierende Røde arme i 1920. Disse samlet seg særlig i Beograd, der de opprettet et buddhisttempel i 1929.
I desember 1943 ble hele det kalmykiske folket lastet på kvegvogner og deportert til Sibir. De ble rehabilitert og fikk returnere i 1957, men da var befolkningen halvert, og eiendommene var overtatt av fremmede. Grunnen til deportasjonen var at Stalin urettmessig beskyldte kalmykerne for å ha samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten.
Republikkens nåværende president er også president i det internasjonale sjakkforbundet, FIDE.


Rømmegrøt.
Rømmegrøt med smeltet smør, kanel og sukker
Rømmegrøt er en grøt der rømme er basisingrediens. Andre viktige ingredienser er melk og hvetemel. Tidligere ble rømmegrøt anvendt til spesielle anledninger, så som eksempelvis ved barsel, slått og Jonsok. Man finner litt ulike oppskrifter avhengig av hvor man befinner seg i landet.
På Vestlandet brukte man ofte semulegryn i tillegg. Oppskrifter fra Orkdal har mindre rømme og mer gryn. På Aulestad finner man oppskrifter hvor man i tillegg har både kremfløte, risengryn og surmelk (kulturmelk/kefir). Som med vanlig grøt bruker man sukker, kanel og (rømme)fett. Man serverer gjerne rød saft til.


Johan av England.
Johan av England (født 24. desember 1166, død 18./19. oktober 1216) var konge av England fra 1199 til 1216. Han arvet tronen etter sin eldre bror kong Rikard I (også kjent som Rikard Løvehjerte).
Johan er kjent under klengenavnet «Johan uten land» ("John Lackland"), og i England går han også under betegnelsen «John Soft-sword».
Fra 1185 hadde han, som den første, tittelen Lord av Irland.
Kong Johans regjeringstid regnes tradisjonelt som en av de mest katastrofale i engelsk historie.
Han startet sin kongsgjerning med å miste Normandie til den franske kongen Filip August, og på slutten av sin regjeringstid hadde han skapt grobunn for så mye misnøye at England var på full fart inn i borgerkrig, og den tradisjonelt sterke engelske kongemakten ble svekket for alltid ettersom adelen og kirken tvang kongen til å godta Magna Carta i 1215.
Historie.
Det var tre viktige feil som ble begått av kongen. Den første skyldtes måten han tok makten på, som førte til en generell mangel på respekt. Da Rikard Løvehjerte døde i 1199 var det to kandidater til tronen: Johan, og hans nevø Arthur av Bretagne, som befant seg i Normandie. Johan tok Arthur til fange, og han ble ikke sett igjen. Det ble aldri bevist at han ble myrdet, men det var den generelle oppfatning at Johan hadde tatt ham av dage, og mange så det som en svart plett på hans rykte at han var villig til å myrde en slektning for å komme til makten.
Den andre feilen var at han mislyktes i krigføring i Frankrike. Filip August av Frankrike tok det meste av de engelske besittelsene i landet, og de engelske baronene krevde at Johan måtte ta dem tilbake. Etter åtte år forsøkte han å gjøre det, men led et avgjørende nederlag i slaget ved Bouvines i 1214.
Den tredje store feilen var å bli innblandet i en disputt med kirken om utnevnelsen av ny erkebiskop av Canterbury. Johan ville utnevne en av sine egne menn, mens kirken ville utnevne Stephen Langton. Striden pågikk i flere år, og paven satte hele landet under interdikt. I 1213 måtte kongen gi etter.
I populærkulturen.
Kong Johan er hovedperson i et av William Shakespeares historiske drama, "Kong Johans liv og død", og i Walt Disneys tegnefilm om Robin Hood har han en sentral rolle, da i skikkelsen til en løve.


Maktab al-Khadamat.
Maktab al-Khadamāt, også Maktab Khadamāt al-Mujāhidīn al-Arab (Arabisk: مكتب الخدمات or مكتب خدمات المجاهدين العرب, MAK), også kjent som Afghansk Tjenestebyrå, er trolig stiftet i 1984 av dr. Abdullah Azzam og Osama bin Laden for å skaffe penger og rekruttere utenlandske mujahedin til krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan. MAK ble forløperen til al-Qaida og var avgjørende i pengeinnsamlings- og rekrutteringsnettverket som al-Qaida dro nytte av i 1990-årene.
I løpet av Sovjets krigføring i Afghanistan spilte MAK en kritisk rolle. De trente over 10 000 mujahedin og fordelte omtrent 2 milliarder dollar i donasjoner via et nettverk av grener i vestlige land, inkludert rundt 30 i USA. MAK hadde et tett samarbeid med etterretningstjenesten til Pakistan som CIA brukte til å fordele penger til krigføringen til mujahedin.
Mot slutten av krigen dukket en uenighet opp mellom Azzam og bin Laden om hvordan organisasjonen skulle brukes i fremtiden. Azzam ønsket å bruke pengene og nettverket til å støtte en ren islamsk regjering i Afghanistan etter krigen. Bin Laden, som var sterkt påvirket av egyptiske medlemmer av de Muslimske Brødre ville bruke ressursene til en global jihad. Konflikten kulminerte i 1989 da Azzam ble drept i en bilbombe. Det er antatt at Bin Laden stod bak. Etter Azzams død, tok bin Laden kontroll over MAK og organisasjonen ble innlemmet i al-Qaida.
Forbindelser i USA.
MAK etablerte rekrutterings- og innsamlingsgrener i mange vestlige land. De første grenene i USA ble etablert innen Alkifah flyktningesenter i Brooklyn og i Islamsk Senter i Tucson, Arizona. Alkifah senteret i Brooklyn var opprinnelig drevet av Mustafa Shalabi, en nær kjenning av MAKs grunnlegger Abdullah Azzam. I februar 1991 ble Shalabi funnet myrdet i hans leilighet i New York.
Det er antatt at i likhet med Azzam, ble Shalabi involvert i en maktkamp med tilhengere av bin Laden, først og fremst Omar Abdel-Rahman (den blinde sjeiken) og hans tilhengere fra Al Farooq-moskeen. I 1995 ble Rahman dømt for sin medvirkning i et komplott, kjent som «Terror-plott dagen», for å bombe forskjellige landmerker i New York. Det er også antatt at Rahman kjente til bombingen av World Trade Center i 1993.
Mens den påfølgende etterforskningen ledet av FBI av Al-Farooq-moskeen og Alkifah flyktningesenter effektivt oppløste New York-grenen av MAK, fortsatte mange grener i USA å operere og samle inn penger for al-Qaida og i noen tilfeller hjalp terroristene som slo til 11. september 2001.


Riddarhuset.
Riddarhuset er i Stockholm en praktbygning som bl.a. er lokale for møter som holdes av representanter for de svenske adelsslektene. "Riddarhuset" kan også betegne sammenslutningen av de slektene som utgjør Sveriges såkalte «ridderskap og adel».
Huset ble påbegynt i 1641 og sto ferdig i 1674. Det tilhører kollektivt drøyt to tusen svenske adelsslekter. Bygningen anvendes mest til utleie for fester og selskaper for medlemmer av adelige slekter, men iblant også til arrangementer som konserter o.l. Det holdes omvisninger i bygningen og turister kan få se de flott utstyrte rommene og samlingene av kunstgjenstander, bl.a. porselen og gamle signeter.
Riddarhuset forvalter et stort antall stiftelser. Avkastningen fra disse går til stipender, gratifikasjoner og pensjoner. Rundt 2 000 personer får årlige utdelinger, og disse personene er nesten utelukkende medlemmer av adelsslektene.
Pr. 2004 består den svenske adelen av 705 levende slekter, hvorav 49 grevelige, 137 friherrelige og 519 adelige. Nålevende og utdødde slekter som er såkalt «introdusert på Riddarhuset», har kopperplater med malte våpenskjold på veggene i den store møtesalen. De nålevende adelsslektene har omkring 26 200 medlemmer bosatt i Sverige, og registre over disse føres av riddarhus-genealogen.
Siden 1869 samles representanter for den svenske adelen i Riddarhuset til «adelsmøte» hvert tredje år. Hver slekt har en stemme som utøves av dens såkalte «hovudmann» (eldste sønns linje). Ved adelsmøtet velges for den kommende treårsperioden, en ledelse som har ansvar for administrasjon og forvaltning av Riddarhuset og dets virksomhet.


EM i fotball 1964.
Europamesterskapet i fotball 1964, den gangen kalt Den europeiske nasjonscupen var det andre europamesterskapet som ble arrangert. Som i det forrige mesterskapet, ble turneringen spilt etter cupmetoden, hvor semifinalene, finalen og bronsefinalen ble spilt i et sluttspill.
Denne gangen deltok de fleste nasjonene i Europa, men glimret også denne gangen med sitt fravær. 29 land meldte seg på turneringen. Trekningen ga, Østerrike og walkover til andre runde. trakk seg fra turneringen da de ble trukket mot den gamle fienden.
falt også denne gangen i første runde ved å tape 3-1 sammenlagt mot. Ellers skapte Luxembourg, som alltid har vært en av Europas svakeste fotballnasjoner, en sensasjon da de slo ut. Luxembourgerne spilte også jevnt med i kvartfinalen, og var faktisk ikke langt unna å kvalifisere seg til sluttspillet.
Sluttspillet ble spilt i Spania. De andre nasjonene som kvalifiserte seg til sluttspillet var Danmark, og de regjerende mesterne fra Sovjetunionen. I semifinalene tok Sovjetunionen en relativt enkel 3-0-seier over danskene, mens trengte ekstraomganger for å slå Ungarn. Dermed møttes Sovjetunionen og Spania i finalen. Fire år tidligere hadde Spania nektet å spille mot sovjeterne, og trukket seg fra turneringen. Denne gangen ble det kamp, hvor vertsnasjonen til slutt vant 2-1.
Semifinaler.
17. juni 1964
Bronsefinale.
20. juni 1964
Finale.
21. juni 1964


Katalog.
Katalog, fra gresk "katalogos", av "katalegein", i betydningen «lese nedover», å opptelle, er en ordnet fortegnelse over personer, bøker, malerier eller andre gjenstander, i et bibliotek, galleri, auksjon, varehus og andre steder. En katalog kan være en trykt bok, en samling arkivkort, eller et digitalt register.
Innenfor bibliotek er utviklet komplekse systemer med alfabetiske, systematiske og ordbokskataloger som alle kan på hvert sitt vis tjene ulike formål og er bestemt etter fastlagte og detaljerte regler.
Bokhandlere og forlag lager også kataloger i salgsøyemed.
I dataverden er kataloger database-baserte tjenester hvor det er mennesker som vurderer hvilke sider som skal lagres i databasen. I noen kataloger er det gratis å registrere seg, for eksempel Open Directory Project, mens andre tar betalt, for eksempel som Kvasir.


Grimoire.
Dette designet for en amulett kommer fra "Black Pullet" grimoire. Brodere det på en svart silkeduk, og si «Nades, Suradis, Maniner», og en ånd skal da komme til syne; befal ånden «Sader, Prostas, Solaster», og ånden vil gi deg sann kjærlighet. Si «Mammes, Laher» når du har fått nok av denne kjærligheten.Grimoire er en bok som beskriver magisk tro og praktisering av magi, skrevet fra slutten av middelalderen og 1700-tallet. Slike bøker inneholdt lister over engler og demoner, henvisning på hvordan man skulle kunne kaste trylleformular og forbannelser, blande medisiner, kalle på vesener fra en annen verden, og lage talismaner.
Ordet "grimoire" er fra gammelfransk «gramaire» og det er fra den samme språkroten som både grammatikk og glamour. Det er delvis ettersom latinsk grammatikk på senmiddelalderen var grunnleggende for utdannelse i skolen og på universitetene, begge håndtert og kontrollert av kirken, og for en analfabet, noe som var flertallet av befolkningen, var alle ikke-kirkelige bøker antatt å være enten suspekte eller magiske eller begge deler. En grammatikk er for både den skriftlærde og analfabeten en beskrivelse av et sett av symboler og hvordan man skal kunne kombinere dem for å skape riktige setninger. Tilsvarende er en skyggebok eller grimoire en beskrivelse av et sett av magiske symboler og hvordan å kombinere dem riktig.
På slutten av 1800-tallet ble flere av disse tekstene, inkludert Abra-Melin-teksten og "Salomos nøkler", gjenkrevet av magiske organisasjoner med fantasifulle navn som Hermetic Order of the Golden Dawn og Ordo Templi Orientis. Mystikeren og fantasten Aleister Crowley, en engelsk skikkelse som bevegede seg i begge organisasjoner, framhevet slike tekster og skrev selv tilsvarende, noe som har vært inspirasjoner for moderne bevegelser som Wicca og Satanisme og tilsvarende.


Tove Ditlevsen.
Tove Irma Margit Ditlevsen (født 14. desember 1917 i København, død 7. mars 1976) var en dansk forfatter.
Hun vokste opp i arbeiderstrøket Vesterbro i København, en oppvekst som i stor grad preger hennes forfatterskap. Hun kom på 1930-tallet inn i kretsen rundt tidsskriftet Vild Hvede, der hun debuterte med et av sine dikt i 1937. Hennes første utgivelse var diktsamlingen "Pigesind"(1939), etterfulgt av hennes første roman, "Man gjorde et barn fortræd" (1941).
Hennes barne- og ungdomsår er skildret i romanen "Barndommens gade" (1943), samt erindringsbøkene "Barndom" (1967) og "Ungdom" (1967), som i 1971 ble oppfulgt av erindringer fra hennes voksne liv, "Gift".
Hun ga også ut en rekke diktsamlinger, bl.a. "Kvindesind" (1955), "Den hemmelige rude" (1961) og "Det runde værelse" (1973).
Tove Ditlevsen var en populær dikter i sin samtid. Hun ble kritisert for å skrive for tradisjonelt, folkelig og enkelt, men var egentlig postmodernist. Hun blandet det seriøse og det folkelige, og mange av diktene hennes var sangbare. Hun ble også populær gjennom sitt 20-årige arbeid i Familiejournalen, der hun leste og besvarte personlige leserbrev.
Tove Ditlevsens privatliv var problematisk. Hun var gift med redaktør Viggo F. Møller i perioden 1939–1943, deretter fulgte ytterligere tre ekteskap, det ene verre enn det andre. En av hennes ektemann var en psykisk forstyrret lege som medvirket til at hun ble narkoman. Tove Ditlevsen var flere ganger innlagt ved mentalsykehus, og prøvde flere ganger å ta sitt eget liv.
Hun prøvde nok en gang å ta sitt liv i 1974. Etterpå var hun svært svak både psykisk og fysisk, men hun maktet å fullføre romanen "Vilhelms værelse", som ble utgitt året etter.
I mars 1976 døde Tove Ditlevsen av en overdose sovetabletter.


Svingvoll.
Svingvoll er et bygdelag i Gausdal kommune i Oppland fylke. Det ligger 10 kilometer nord for kommunens administrasjonssenter Segalstad bru. Svingvoll regnes som siste stopp før man kommer til Skeikampen og Peer Gynt-veien. Skeiselva med badeplassen Norliefossen renner her sammen med Killielva og danner Gausa, som kommunen og dalen er oppkalt etter.
Svingvoll har hatt både butikk og bensinstasjon, men begge er nå nedlagt. Det holdes fortsatt liv i bygdens barneskole, Engjom skule, som er kommunens siste med nynorsk som hovedmål. Dette siste synes imidlertid å være kun på papiret, ettersom kun 3 av 59 elever er oppført med dette målet (GSI, 2011).
Andre verdenskrig.
Under andre verdenskrig kom krigen også til Svingvoll. Det finnes en minnestein over trefningene i april 1940.


Evi Bøgenæs.
Evi Bøgenæs, eg. Elvira Bøgenæs Lødrup (født 23. oktober 1906 i Kristiania, død 3. september 1985 i Norwich) var en norsk barne- og ungdomsforfatter. Hun er særlig kjent for bøker som handlet om unge piker i borgerklassen som forelsket seg og hadde familieproblemer. Hun debuterte 22 år gammel i 1928 med "Aldri voksen", og senere kom "Det sterkeste" (1931), "Britt går baut" (1935) og "Vår i Paris" (1937). Hun utga i alt 73 bøker, den seneste kom i 1974.
Evi Bøgenæs var mor til jusprofessor Peter Lødrup.
Bøker.
Bøgenæs ble for alvor populær i 1940-årene med bøkene om Kitt og Sven, og siden med Tove-bøkene. Deretter kom blant annet "Fest på en hverdag" (1949), "Født på en søndag" (1953), "Astri fra taterhytta" (1954), "Tina i det røde hus" (1961) og "Tryllestaven" (1967).
På 1950- og 60-tallet kom bøkene om Flette-Mette: "Flette-Mette", "Flette-Mette og den lange melkeveien" og "Mette uten flette". Av andre barnebøker kan nevnes "Morten Nøkkelbarn", "Morten og Tom får vinterferie", "OK, Hansemann!", "Kom snart igjen, Anne!" og "«k» for kjærlighet".
På 1980-tallet ble serien "Bøgenæs Beste" utgitt, der de beste ungdomsromanene kom i nye utgaver.


Inger S. Enger.
Inger Sofie Enger (født 6. juli 1948 i Trøgstad, Østfold) er en norsk politiker (Sp). Hun satt to perioder på Stortinget fra Oppland, fra 2001 til 2009.
Enger var ordfører i Gausdal kommune 1994–2001, og hun var varordfører fra 1991. Etter at hun gikk av som stortingsrepresentant høsten 2009 tiltråde hun som rektor på Gausdal Videregående Skole.
Hun er søster til den tidligere partileder Anne Enger Lahnstein. Hun er skilt, og har tre barn.


Olav Olstad.
Olav Olstad (født 24. august 1957) er en norsk politiker (Senterpartiet). Han er gårdbruker.
Han har vært ordfører i Gausdal siden 2001, da han overtok som følge av at daværende ordfører Inger Enger ble stortingsrepresentant.


Cormac Murphy-O'Connor.
Cormac Murphy-O'Connor (født 24. august 1932 i Reading i England) er en av Den katolske kirkes kardinaler, den sjette katolske erkebiskop av Westminster (2000–2009), og tidligere primas for den katolske kirke i England og Wales.
Murphy-O'Connor er en av fem barn; to av hans brødre ble også prester. Han ble utdannet ved "Prior Park College" i Bath og fikk preesteutdannelse mellom 1950 og 1956 som alumne ved "Venerable English College" i Roma og student i filosofi og katolsk reolofi ved Det pavelige universitet Gregoriana. Den 28. oktober 1956 ble han presteviet. Deretter arbeidet han i menigheter i Portsmouth og Fareham.
I 1966 ble Cormac Murphy-O'Connor sekretær og kapellan for biskopen av Portsmouth, Derek Worlock, som senere ble erkebiskop av Liverpool. I september 1970 ble han menighetsprest i Portswood (Southampton). Kort tid etter,mot slutten av 1971, ble han kalt til Roma som rektor for "Venerable English College".
Den 21. desember 1977 ble Murphy-O'Connor ordinert til biskop av det katolske bispedømmet "Arundel and Brighton". Han fikk viktige verv i nettverket for europeiske katolsk biskoper, og var blant anmnet aktiv på økumenikkens område. Fra 1982 til 2000 var han med-formann for Den internasjonale Anglikanske – Romerskkatolske kommisjon (ARCIC).
Murphy-O'Connor ble den 22. mars 2000 erkebiskop av Westminster, og i november samme år ble han valgt til formann for Den katolske bispekonferanse for England og Wales. I februar 2001 ble han kreert til kardinal.
Han fratrådte embedet som erkebiskop av Westminster 3. april 2009.


Brynhild Marie Foss.
Brynhild Marie Foss (født 12. april 1978) er en norsk lokalpolitiker (Senterpartiet) fra Svatsum. Hun er utdannet sosionom.
Foss ble valgt inn i kommunestyret i Gausdal i 1999, og ble gjenvalgt ved valget i 2003. Hun stilte ikke til valg i 2007, og er dermed for tiden ikke aktiv politiker.
Foss, Brynhild Marie
Foss, Brynhild Marie


Operasjon Chastise.
Operasjon Chastise var det offisielle navnet for Royal Air Forces angrep på tyske demninger 17. mai 1943. Angrepet ble utført av No. 617 Squadron som senere ble kjent under navnet Dam busters.
Bakgrunn for operasjonen.
Operasjonen ble planlagt rundt en ny bombe designet av Barnes Wallis. Bomben ble sluppet fra 9 meters høyde og ved en spesiell vinkel, dette gjorde at bomben spratt på vannoverflaten, på denne måten kunne man ramme demningen fra siden, der den var svakest.
For operasjonen ble det opprettet en ny skvadron, ledet av veteranen Guy Gibson. Dessuten ble en rekke Avro Lancaster bombefly modifisert til oppgaven, blant annet ble større deler av pansringen og midtskytteren fjernet.
Målene var tre demninger i Ruhrområdet, Möhne, Sorpe og Eder. Ødeleggelsene av disse demningene ville medføre tap av strøm og vann for et av Tysklands viktigste industriområder.
Oppsummering.
Vannmassene fra de ødelagte demningene forårsaket store skader i Ruhr-området, 1294 mennesker døde (blant dem 749 ukrainske krigsfanger fra en krigsfangeleir like nedenfor demningen).
Sprengingen av demningene fikk ikke den ønskede langtidseffekten, etter en månede var strøm og vannettet oppe igjen. Men aksjonen hadde en effekt for de alliertes moral.
Ekstern lenke.
Chastise


Nicolás de Jesús López Rodríguez.
Nicolás de Jesús López Rodríguez
Nicolás de Jesús López Rodríguez (født 31. oktober 1936 i Barranca, Den dominikanske republikk) er en av Den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av Santo Domingo i Den dominikanske republikk.
Nicolás de Jesús López Rodríguez studerte filosofi og katolsk teologi ved Presteseminaret i Santo Domingo, og ble presteviet i 1961 i La Vega. Deretter virket han i menighetssjelesorgen. Ved siden av fortsatte han med fordypningsstudier, og ble etterhvert sendt til Roma der han spesialiserte seg innen pastoralsosiologi, sosialvietenskaper und kirkerett. Deretter fikk han forskjellige verv i forvaltningen av sitt hjembispedømme La Vega, og ble u 1970 generalvikar for dette bispedømmet.
I 1978 ble han første biskop av det nyopprettede bispedømmet San Francisco de Macorís. Han var rektor for universitetet Nordestana i San Francisco de Macorís fra desember 1979 til mai 1984. I 1981 ble han promovert til erkebiskop av Santo Domingo. Mellom 1984 og 2002 var han formann for bispekonferansen. Pave Johannes Paul II tok ham opp i kardinalskollegiet i juni 1991.


Fylkesvei 713.
Fylkesvei 713 (Fv713) går mellom Sandstad og Vollen i Hitra. Veiens lengde er 83,5 km.
Veien tar av fra riksvei 714 ved Sandstad og følger Hitras sørvendte kyst langs Trondheimsleia til Forsnes, derfra nordover til Kvenvær, videre østover til Straum ved Straumsfjorden. Her forlater veien kysten og går østover mot Barmanfjorden og vegdelet på Vollen der den møter riksvei 714 igjen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Attilio Nicora.
Attilio Nicora (født 16. mars 1937 i Varese, Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og var inntil pave Johannes Paul IIs død den 2. april 2005 president for forvaltningen av Vatikanstaten.
Attilio Nicora mottok etter filosofiske, teologiske og kirkerttslige studier prestevielsens sakrament i juni 1964. Før bispevielsen var han bl.a. kirkerettsdosent og rektor ved presteseminaret i Milano. I 1977 ble han hjelpebiskop i erkebispedømmet Milano.
I 1992 ble han biskop av Verona. I 2002 ble han kalt til Roma der han ble president for forvaltningen av Vatikanstaten. Pave Johannes Paul II gjorde ham til kardinal i oktober 2003.


Fylkesvei 716.
Fylkesvei 716 (Fv716) er en vei som går mellom Hammarvika i Frøya og Hellesvik. Veiens lengde er 32,6 km.
Den går mellom Hammarvika vestover langs Frøyfjorden og Storhallaren, så nordover tvers over øya til Nordskag, videre retning nord-øst langs kysten til Hellesvik.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Kazimierz Świątek.
Kazimierz Świątek (født 21. oktober 1914 i Valga i Estland, da del av Russland, død 21. juli 2011 i Pinsk) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Minsk-Mogilev og apostolisk administrator av Pinsk.
Kazimierz Swiatek var hviterussisk av polsk bakgrunn. Han ble født onsdag den 21. oktober 1914 i Walga i det apostoliske administratur Estland, som da fortsatt var en del av Russland. Han fikk sin utdannelse ved presteseminaret i Pinsk, som da var en del av Polen (nå Hviterussland).
Han ble presteviet 8. april 1939. Deretter utførte han pastoralt arbeid i bispedømmet Pinsk i bare noen måneder før russerne erobret området da Sovjetunionen og Tyskland delte Polen mellom seg. Han ble arrestert av KGB, satt på henrettelsesliste og senere kastet i dødscelle i Brest. Han ble dømt til døden tre ganger, og i 59 døgn ventet han på henrettelsesordren. Men han ble reddet av at Tyskland overfalt Sovjetunionen i 22. juni 1941. Han utnyttet forvirringen og klarte å flykte. Han gjenopptok sitt prestelige virke, men den 18. desember 1944, etter at russerne hadde drevet tyskerne tilbake, ble han igjen arrestert av KGB og fengslet i Minsk, der han ble til juli 1945. Han ble dømt til ti års straffearbeid i fangeleirer for «spionasje for Vatikanet», og han arbeidet i ti år i saltgruvene og skogene i Sibir. I 1954 ble han løslatt og vendte tilbake til Pinsk.
I 1991 utnevnte pave Johannes Paul II ham til erkebiskop av Minsk-Mogilev i Hviterussland og til apostolisk administrator av Pinsk. Han ble i 1994 kreert til kardinal.
Ekstern lenke.
Swiątek, Kazimierz
Swiątek, Kazimierz
Swiątek, Kazimierz
Swiątek, Kazimierz
Swiątek, Kazimierz
Swiątek, Kazimierz


Karelia.
Republikken Karelen (russisk: Республика Карелия – "Respublika Karelija", karelsk: "Karjalan tazavaldu", finsk: "Karjalan tasavalta", engelsk: "Republic of Karelia") er en av 21 republikker i den russiske føderasjonen beliggende i Russlands nordvestre hjørne. Republikken Karelen er den østlige del av området Karelen som deles mellom Russland og Finland, og blir i Norge vanligvis kalt Øst-Karelen.
Republikken ligger mellom Østersjøen i sørvest og Kvitsjøen i nordøst. De store innsjøene Ladoga og Onega avgrenser republikken mot øst. Formelle grenser er mot Finland og de russiske enhetene Murmansk, Arkhangelsk, Vologda og Leningrad. Republikken er inndelt i 18 "raiony" (distrikt). Hovedstaden, Petrozavodsk, er republikkens administrative sentrum.
Historie.
I middelalderen lå Karelen i utkanten av innflytelsessfæren til fyrstedømmet Novgorod. På 1200-tallet kom deler av området under svensk kontroll. I 1478 ble Novgorod underlagt fyrstedømmet Moskva, forløperen til det russiske imperiet, og Karelen ble svensk-russisk grenseland. I 1784 ble Petrozavodsk sentrum for en egen russisk provins.
Under den russiske revolusjonen tok bolsjevikene kontroll over området i april 1918, men den samme sommeren kom de nordlige delene under kontroll av utenlandske intervensjonsstyrker, fra Finland, USA, Storbritannia og Frankrike. Intervensjonsstyrkene trakk seg ut i 1920 og området kom igjen under sovjetisk kontroll.
Den 25. juli 1923 ble Den karelske autonome sovjetrepublikken etablert, underlagt Den russiske føderasjonen.
Etter Vinterkrigen, den 31. mars 1940, ble Karelen en egen sovjetrepublikk "Den karelsk-finske sosialistiske sovjetrepublikken" (finsk "Karjalais-Suomalainen Sosialistinen neuvostotasavalta"). Det karelske neset ble innlemmet i denne republikken. Under andre verdenskrig ble store deler av republikken okkupert av Finland, i det som kalles den finske fortsettelseskrigen. Etter krigen ble Det karelske neset overført til Leningrad oblast. Karelen hadde status som sovjetrepublikk til den 16. juli 1956, da den ble innlemmet i Den russiske føderasjonen igjen som en autonom republikk, og ordet "finsk" ble fjernet fra navnet.
Fra 1991 er republikken Karelen et føderasjonssubjekt i Den russiske føderasjonen.


Westminster erkebispedømme.
Westminster erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Westminsterkatedralen i Westminster, London. Det dekker Londons bydeler nord for Themsen, mellom elven Lea i øst, Hillingdon i vest og inkludert grevskapet Hertfordshire i nord, og er delt i 216 sogn. Den nåværende erkebiskopen er Vincent Nichols, som ble utnevnt til embetet i 2009.
Det er et metropolitanerkebispedømme, med bispedømmene Brentwood, Northampton, Nottingham og East Anglia som suffraganer. Westminster er etter areal et av de minste av katolske bispedømmene i England, men i antall katolikker, og i antall prester, er det et av de største.
Historie.
Westminster erkebispedømme begynte sin historie som det apostoliske vikariat "England", grunnlagt i 1622. I 1688 ble dette delt i fire, og den delen som etterhvert ble Westminster fikk navnet "London District of England". I 1850 ble det oppgradert til metropolitanerkebispedømme og fikk navnet Westminster. Senere har størsteparten av det opprinnelige området blitt utskilt i nye bispedømmer.
Erkebiskoper.
Samtlige erkebiskoper har også blitt utnevnt til kardinaler. Den nåværende erkebiskopen er den tiende i rekken.


Traktaten om en forfatning for Europa.
Salen i Roma hvor traktaten ble undertegnet
Traktaten om en forfatning for Europa (også kalt «EU-grunnloven») var en traktat undertegnet i Roma den 29. oktober 2004 som konstitusjon for Den europeiske union.
Traktaten ble ratifisert av 18 land, men etter at Frankrike og Nederland sa nei i folkeavstemninger, stoppet ratifiseringsprosessen. I stedet ble Lisboa-traktaten inngått som erstatning for denne traktaten.
Historikk.
Traktaten ble utarbeidet av Det europeiske konventet («forfatningskonventet») under ledelse av den tidligere franske presidenten Valéry Giscard d'Estaing, og framlagt i 2003. Dens formål var å erstatte et større antall eksisterende traktater som utgjør unionens konstitusjon, og forenkle, tydeliggjøre og demokratisere unionens organisasjon.
Det europeiske parlamentet ratifiserte traktaten den 12. januar 2005 med 500 stemmer for og 137 imot.
Litauen var det første landet som ratifiserte traktaten. Noen land avholdt folkeavstemning om traktaten. Spania var det første landet som holdt folkeavstemning, og vedtok traktaten med overveldende flertall.
Som følge av at folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i mai og juni 2005 gikk imot traktaten, valgte ministerrådet å utsette en eventuell ikrafttredelse til 2007–2008. Flere av de 18 landene som hadde ratifisert presset på for at befolkningen i Nederland og Frankrike skulle ta stilling til traktaten i ny folkeavstemmning. Forfatningskonventets leder Giscard d'Estaing foreslo at Frankrike skulle holde en ny folkeavstemning etter irsk modell. Tilhengerne av nye folkeavstemninger i Frankrike og Nederland argumenterte med at det ikke er demokratisk at et mindretall på to skal stoppe hele prosessen når mange flere har sagt ja. Giscard d'Estaing slo også fast at det ikke var franskmennene, men 56 % av dem som sa nei. Motstanderne av nye folkeavstemninger mente det ikke var politisk akseptabelt, og viste til at opinionens innstilling til traktaten ikke var blitt mer positiv i tiden etter avstemningene. I motsetning til ved tidligere traktater lot ikke forfatningstraktaten seg modifisere ved nasjonale særavtaler og unntak («dansk løsning»). Enkelte ledere tok til orde for å nedgradere den fra forfatningstraktat til en traktat med lavere rettsprofil.
Lisboa-traktaten ble utarbeidet som en erstatning for Traktaten om en forfatning for Europa. Mange av de endringene som var i den forlatte traktaten inngikk også i Lisboa-traktaten, men den er ingen grunnlov, den formulerer endringer i de allerede eksisterende traktatene. Lisboa-traktaten ble underskrevet 13. desember 2007 og trådte i kraft 1. desember 2009.
18 land som ratifiserte traktaten.
Tysklands president sa den 15. juni 2005 at han ikke ville fullføre ratifiseringen av avtalen før høyesterett har avgjort om den er forenelig med Tysklands konstitusjon. I oktober 2006 utsatte Tysk høyesterett behandlingen av saken til sent i 2009.
Slovakias konstitusjonelle domstol ba presidenten den 14. juli 2005 om ikke å undertegne ratifiseringen, før den har avgjort om Slovakias grunnlov krever en folkeavstemning om traktaten. Presidenten uttrykte imidlertid at han kom til å signere ratifiseringen av traktaten, uavhengig av domstolens mening.


Heimdal (bydel).
Rema-senteret på Heimdal, oktober 2001
Heimdal er en av fire administrative bydeler i Trondheim. Bydelen ble opprettet som en administrativ enhet 1. januar 2005, og er den største av de administrative bydelene.


Norberto Rivera Carrera.
Norberto Rivera Carrera (født 6. juni 1942 i La Purísima i Mexico) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Mexico.
Norberto Rivera Carrera studerte filosofi og katolsk teologi ved presteseminaret i Durango. Etter utdypende studier tok han doktorgrad ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma og ble presteviet i juni 1966 av pave Paul VI. Deretter virket han i 18 år som professor i dogmatikk ved presteseminaret i Durango. Han underviste også i andre fag, var aktiv i menighetssjelesorgen og engasjert i sosiale spørsmål.
I 1985 utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av Tehuacan. I 1995 ble han erkebiskop i hovedstaden Ciudad de México (Mexico by). Han ble kardinal i 1998.


Wilfrid Fox Napier.
Wilfrid Fox Napier O.F.M. (født 8. mars 1941 i Swartberg, Sør-Afrika) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Durban.
Wilfrid Fox Napier inntrådte i fransiskanerordenen og studerte katolsk teologi og filosofi ved Det katolske universitet i Louvain. Etter prestevielsen i 1970 lærte han seg xhosa og arbeidet som sjelesørger i Lusikisiki og Tabankulu. Fra 1978 til 1980 var han apostolisk administrator og fra 1980 til 1994 biskop av bispedømmet Kokstad. I denne perioden var han i syv år president for den sørafrikanske bispekonfferanse, og hans dyktige slederskap sammenfalt med omstillingen fra apartheid til demokrati. I 1992 ble han av pave Johannes Paul II utnevnt til erkebiskop av Durban og apostolisk administrator av Umzimkulu. Han ble kardinal i 2001.


Attention Deficit Hyperactivity Disorder.
Attention Deficit/Hyperactivity Disorder, forkortet ADHD og AD/HD, er en psykiatrisk diagnose fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Tilstanden kan arte seg på ulikt vis, men er preget av forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Den er medfødt og opptrer både hos barn og voksne, kvinner og menn. ADHD ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Diagnosen ble tidligere kalt MBD (forkortelse for "Minimal Brain Dysfunction", det vil si «ytterst liten funksjonsforstyrrelse i hjernen»), men ettersom man ikke har klart å finne noen spesiell funksjonsforstyrrelse eller skade i hjernen, har man gått bort fra denne diagnosen. Man har riktig nok funnet ut at barn med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin i hjernen, men det er omstridt om dette skal kunne tolkes som et avvik fra det normale.
Betegnelser og diagnosekrav.
I dagligtale bruker man ofte betegnelsen ADHD om denne tilstanden, selv om man i norsk helsevesen bruker diagnosebetegnelsen "Forstyrrelse av oppmerksomhet og aktivitet" eller "Hyperkinetiske forstyrrelser" fra diagnosesystemet ICD-10. Diagnosen(e) kan stilles hvis en person har konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet. Trasslidelse, atferdsforstyrrelse, angstlidelser, tvangslidelse, søvnforstyrrelser og depressive lidelser forekommer ofte sammen med AD/HD.
For å kunne stille diagnosen må symptomene ha vært tilstede i minst 6 måneder, de må ha debutert før 7 års alder, og det må ikke foreligge noen annen diagnose eller tilstand som bedre forklarer vanskene. Det kan være mange årsaker til konsentrasjonsproblemer, impulsivitet og hyperaktivitet hos barn, ungdom og voksne, og det kan derfor noen ganger være vanskelig å stille riktig diagnose raskt.
I Sverige brukes ofte betegnelsen DAMP, Deficits in Attention, Motor control and Perception, som inkluderer motorisk klossethet.
Barn eller voksne som bare har oppmerksomhetsforstyrrelse og ikke hyperaktivitet, kan få diagnosen "Attention Deficit Disorder" (ADD).
Diagnostisering skjer vanligvis etter observasjoner, bruk av kartleggingsverktøy og ulike tester. Det er også under utredning vanlig å intervjue eller på annen måte innhente informasjon fra foreldre, lærere eller andre viktige personer rundt pasienten man mistenker kan ha ADHD.
Det er også utviklet tester på hodebevegelser, OPTAX, og øyebevegelser, Pavlidis test som har blitt benyttet som supplement til utredning av ADHD.
Årsaker og symptomer.
Genetiske forhold, det vil si at forstyrrelsen går i arv, har sannsynligvis en svært stor betydning for utvikling av ADHD. Det har blitt påvist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel kan øke sannsynligheten for utvikling av ADHD. I noen tilfeller kan ADHD være assosiert med FAS (føtalt alkoholsyndrom) eller prematurhet (for tidlig født).
Vanskelige sosiale og/eller psykiske problemer hos eller rundt pasienten kan i betydelig grad være med på å forverre ADHD-tilstanden. Mange av pasientene får også påvist ulike søvnforstyrrelser, og må behandles for disse.
Oppfølgingsundersøkelser viser at ubehandlet ADHD gir økt risiko for en rekke problemer. Det er en doblet risiko for utvikling av rusmisbruk. Forekomst av alvorlige atferdsforstyrrelser, depresjon, angst og andre psykiatriske lidelser er også økt.
Epidemiologi.
Man regner med at 3-5 % av barnepopulasjonen i Norge har ADHD. Både gutter og jenter kan ha forstyrrelsen, men til nå er flere gutter diagnostisert enn jenter (ca 75% av de som får diagnosen er gutter). Diagnosen har historisk først og fremst blitt assosiert med barn og unge, da det viser seg at symptomene hos mange demper eller endrer seg med alder og modning. Mange voksne oppnår også bedring fordi de lærer seg mestringsstrategier. Allikevel finnes det mange voksne som har ADHD eller som får konstatert diagnosen først i voksen alder. Mange av disse vil ha nytte av medikamentell behandling.
Behandling.
Hovedmålsetningene med behandling er å redusere symptomene på ADHD, øke funksjonsnivået på viktige livsområder og hindre utvikling av nye problemer sekundært til ADHD. Som regel vil behandling omfatte en kombinasjon av flere tiltak samtidig: Medikamentell behandling, atferdsorientert behandling (barn), psykoedukasjon, og tilrettelegging på skole/arbeidsplass og i hjemmet.
En langvarig studie i USA ("MTA-studien") viste at medikamentell behandling forbedrer symptomer og skoleprestasjoner hos barn med ADHD. Atferdsorientert behandling alene ga liten effekt, mens sedikamentell behandling og atferdsorientert behandling i kombinasjon ga best effekt.
Medisinering.
Medisiner for å behandle symptomene på ADHD er sentralstimulerende midler som metylfenidat (Ritalin, Equasym depot og Concerta), og atomoksetin (Strattera). I enkelte tilfeller benyttes også amfetaminsulfat (). De tradisjonelle Ritalin-tablettene har en virketid på tre-fire timer, og må derfor tas flere ganger daglig. Depot-preparat fungerer slik at medisinen trekkes jevnlig ut av kapselen gjennom flere timer. Equasym depot har en virketid på ca 8 timer, og Concerta har virketid ca 12 timer. Strattera har en virkemåte som likner mer på antidepressiva av SSRI-typen,og har derfor mer langvarig effekt. I mange tilfeller vil behandling med Metylfenidat eller atomoksetin gi god symptomlindring også for tilleggslidelsene, men av og til kan det være nødvendig også å benytte mer spesifikke medikamenter for å avhjelpe disse.
Den kliniske erfaringen med metylphenidat strekker seg over mer enn 80 år, og en kjenner derfor godt til både effekt og bivirkninger av preparatet. Atomoksetin er et relativt nytt middel, og både effekt og bivirkningsprofil er derfor mer usikker. Det er kjent at medikamentet hos enkelte kan forårsake sjelden, men alvorlig leverskade.Det er derfor svært viktig å monitorere leverfunksjon med blodprøver den første tiden etter oppstart med medikamentet. Flere studier og klinisk praksis kan tyde på at Metylfenidat gir bedre symptomlindring ved sterk motorisk uro, mens atomoksetin kan gi tilstrekkelig effekt dersom konsentrasjon og/eller prosessering av informasjon er hovedproblemet.
Klonidin kan bedre symptomer på ADHD, sammenlignet med placebo, men man vet ikke sikkert om forskjellen er av betydning for pasienten. Behandling med Klonidin kan medføre lav hjertefrekvens.
Medisiner som behandling av ADHD har lenge vært et kontroversielt tema. Forskningen bak medisinene er gjerne finansert av legemiddelfirmaer som har økonomiske interesser i å få medisiner mot denne lidelsen på markedet. Det er påvist at undersøkelser som er finansiert av legemiddelfirmaene, som ikke viser fordelaktig effekt av medisiner, mange ganger ikke blir publisert. Derfor kan det være grunn til å se på den påståtte gode effekten av medisinene med en viss skepsis. En såkalt signifikant effekt betyr at effekten er målbar og kan innebære at så få som 1-2 av 100 medikamentbrukere har gunstig effekt av medisinen. Da er det 98 -99 brukere som ikke har effekt. Flere meta-analyser som er gjort av de vanligste medikamentene mot ADHD, har ofte vist seg å ikke ha signifikant høyere effekt enn placebo. Samtidig er det i løpet av de senere årene gjort studier som viser at medikamentell behandling av ADHD er ineffektivt over lang tid.
Siden ADHD over noen år er satt som diagnose på stadig flere pasienter med muligens lettere grader av sykdommen, vil medisinen fremstå som mindre virkningsfull og det er større fare for plagsomme, ikke akseptable bivirkninger. Dette er effekter som kan sees i forhold til de fleste tilstander med tilhørende behandlinger.
Psykoterapi.
Få gode studier er gjennomført på psykologiske eller atferdsorienterte behandlinger. Derfor er det usikkert hvilken effekt disse har sammenlignet med eller i kombinasjon med medikamentelle behandlinger – med et unntak: Kombinasjonen av metylfenidat og atferdsterapi ser ut til å fungere bedre enn atferdsterapi alene for å redusere symptomer og endre atferd hos barn med ADHD.
Kosthold.
For noen kan omlegging av kostholdet være en viktig faktor i behandlingen av ADHD, og et godt alternativ hvis man har fått påvist proteinintoleranse (hyperpeptiduri). Peptider (korte kjeder av aminosyrer) skapes når proteiner spaltes i fordøyelsesystemet. Man er ved proteinintoleranse ikke i stand til å bryte ned melke-proteinet kasein eller hvete-produkt-proteinet gluten. Den norske legen Karl Ludvig Reichelt har vært sentral i forskningen om peptidenes virkning i kroppen. Proteinintoleranse er også assosiert med andre diagnoser enn ADHD.
Noen rapporterer også å ha god virkning på ADHD-symptomer av å bruke omega-3 fettsyrer.
Fysisk aktivitet.
Fysisk aktivitet kan også ha en god effekt på ADHD-symptomer. Mange rapporterer at dette har en gunstig virkning på indre uro og fysisk rastløshet.
Sosial ferdighetstrening.
Utvikling og styrking av sosiale ferdigheter kan være en viktig faktor for å mestre hverdagen med ADHD. Mange med ADHD kan ha avvikende eller svake sosiale ferdigheter som kan gjøre det vanskelig å få ønsket innpass i forskjellige sosiale nettverk. En stor grunn til de sosiale problemene er mangel på evnen til å konsentrere seg.


Stephen Kim Sou-hwan.
Stephen Kim Sou-hwan (김수환 født 8. mai 1922 i Tae Gu i Korea, død 16. februar 2009 i Seoul i Korea) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tidligere erkebiskop av Seoul.
Stephen Kim Sou-hwan studerte filosofi og katolsk teologi i Tae Gu og i Tokyo, og mottok i 1947 prestevielsens sakrament. Deretter ble han personlig sekretær for biskopen av Tae Gu, menighetsprest, og redaktør av bispedømmets kirkeblad. I 1966 utnevnte pave Paul VI ham til biskop av Masan, og i 1968 til erkebiskop av Seoul. Året etter ble han opptatt i kardinalskollegiet.


Surbiton.
Surbiton er et tettsted rett sør for Kingston upon Thames i England.
I 2005 utnevnte London Transport Surbiton stasjon som årets jernbanestasjon.


Udmurtia.
Udmurtia er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende ved Uralfjellene 1325 km øst for Moskva.
Under sovjettiden var Udmurtia en viktig del av det militær-industrielle komplekset og stengt for utlendinger. Disse restriksjonene er nå fjernet.


Høegh Aronde-forliset.
MS «Høegh Aronde»-forliset inntraff den 21. mars 1963 utenfor vestkysten av Marokko. 15 av et mannskap på 28 omkom.
Forliset skjedde da fartøyet sprang lekk i et lasterom og sank.
MS «Høegh Aronde» på 3884 tonn var bygget i 1945 og tilhørte rederiet Leif Höegh & Co i Oslo. Fartøyet var ex- "Rolling Hitch", kjøpt av Fred Olsen Line i 1946 fra "U.S. War Shipping Admin." og omdøpt «Bursa». I 1954 ble det solgt til Leif Höegh og omdøpt «Høegh Aronde».
På sin siste tur kom skipet fra Sassandra på Elfenbenkysten og skulle til Valencia. Det sprang lekk 21. mars utenfor Marokko i pos. ca. 31.30N/10.45W, (nord for Agadir). Det var da lastet med 3000 t fosfat og 2000 t tømmer. Gibraltar mottok en SOS-melding kl 0112 med ”sinking fast, help.”Så ble det stille. Skip og fly ble satt inn i en stor leteaksjon og 12 timer senere ble overlevende og døde plukket opp mellom drivende tømmerstokker. Av mannskapet på 32 ble 14 tatt opp i live av italienske «Vega», greske «Penelope» og franske «Joliette». 4 døde ble tatt opp mens 14 personer forsvant. Førstestyrmannen fortalte at skipet under sterk kuling fikk en alvorlig lekkasje og fikk raskt en slagside på 30–40 grader slik at bare den ene livbåten kunne sjøsettes. Skipet sank etter kort tid.


The Blue Album.
"The Blue Album" er et album fra 1994 av den amerikanske gruppen Weezer.
Besetning.
Blue Album, The


Bernhard Langer.
Bernhard Langer (født 27. august 1957 i Anhausen i Bayern) er en tysk profesjonell golfspiller.
Langer ble profesjonell i 1972 og har vunnet mange turneringer i Europa og USA, deriblant The Masters i 1985 og 1993. Han var den første øverst på verdensrankingen i golf da denne ble introdusert i 1986, og ble medlem av Golfens æresgalleri i 2001. Han ledet det europeiske Ryder Cup-laget til seier i 2004.
Gjennom store deler av karrieren har Langer slitt med muskelrykninger når han putter. Han har endret grep på putteren flere ganger for å avhjelpe denne tendensen, og selv om han i stor grad har lykkes, har problemet preget karrieren hans. Langer forbindes nesten like mye med én bestemt putt som for hans mange seire. I Ryder Cup i 1991 bommet han på en fem-fots putt som ville ha gitt det europeiske laget uavgjort, og dermed anledning til å beholde trofeet.


Golfens æresgalleri.
Golfens æresgalleri ("World Golf Hall of Fame") ligger i St. Augustine i den amerikanske delstaten Florida. Det skiller seg fra mange andre æresgallerier innen idrett fordi det er felles for damer og herrer. Æresgalleriet styres av en sammenslutning av 26 golforganisasjoner fra hele verden. Hvert år velges et antall nye medlemmer blant kvalifiserte kandidater. Spillere kvalifiserer seg til medlemskap basert på en rekke forskjellige kriterier, men hovedsakelig på grunnlag av mange turneringsseire. Det er også en «livsverk»-kategori der enhver person som i betydelig grad har bidratt til golfsporten kan bli valgt (f.eks. Bing Crosby).
Herrer.
Fordi innvelgelsesfristene ble forandret etter 2009, vil det se ut som det ikke ble valgt inn noen nye medlemmer i 2010.
Eksterne lenker.
Æresgalleri


EM i fotball 1968.
Europamesterskapet i fotball 1968 var det tredje europamesterskapet som ble arrangert, og det første som ble arrangert under navnet «Europamesterskap». Formatet ble noe endret fra de to foregående mesterskapene. Denne gangen foregikk kvalifiseringen i grupper, lik kvalifiseringen til VM. De åtte gruppevinnerne møttes deretter i kvartfinaler som ble spilt hjemme og borte, og sammenlagtvinnerne gikk til sluttspillet.
Sluttspillet ble holdt i Italia. De andre landene i sluttspillet var, og Jugoslavia. Semifinalen mellom og Sovjetunionen endte uavgjort, og vertsnasjonen gikk videre på myntkast! I den andre semifinalen vant Jugoslavia over England etter en sen scoring.
Også finalen endte uavgjort etter 120 minutter, men denne ble heldigvis ikke avgjort på myntkast. I stedet ble det spilt omkamp to dager senere, og der vant Italia i en kamp hvor italienerne gjorde mange bytter fra den første finalen – og de uthvilte italienerne ble for sterke for slitne jugoslaver.
Semifinaler.
5. juni 1968
Bronsefinale.
8. juni 1968
Finale.
8. juni 1968
10. juni 1968


Berthold av Baden.
Berthold Friedrich Wilhelm Ernst August Heinrich Karl av Baden (født 24. februar 1906 i Karlsruhe, død 27. oktober 1963 i Spaichingen) var markgreve av Baden.
Han var eneste sønn av prins Maximilian av Baden, tysk rikskansler, og Maria Louise av Hannover, prinsesse av Storbritannia og Irland m.v.
Han giftet seg 17. august 1931 med prinsesse Theodora av Hellas og Danmark, datter av prins Andreas av Hellas og Danmark. De hadde følgende barn


Likestilling.
Likestilling handler om at mennesker skal ha samme muligheter og rettigheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, sosial bakgrunn og andre liknende vesentlige forhold. Likestilling handler om rettferdighet og grunnleggende menneskerettigheter. Alle skal ha like rettigheter og muligheter på alle samfunnsområder. Reell likestilling innebærer blant annet lik mulighet til innflytelse, rettferdig fordeling av ansvar og byrder, respekt for menneskesverdet og rett til å føle seg trygg i samfunnet generelt.
Likestilling er ikke det samme som resultatlikhet, selv om dette er en vanlig misforståelse av begrepet. Å fremme likestilling kan likevel handle om å jobbe for resultatlikhet gjennom å sørge for like muligheter og rettigheter.
Bakgrunn.
De aller fleste kulturer har tillagt mennesker forskjellig verdi og egenskaper ut fra deres kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion, seksuelle orientering, kjønnsuttrykk, sosiale bakgrunn eller andre forhold. På grunnlag av dette er personer blitt utestengt fra forskjellige områder i samfunnet, diskriminert og forfulgt på grunn av sin identitet. Selv om Norge er kommet langt i kampen for likestilling, representerer likevel dette fremdeles kulturelle mønstre som preger vår hverdag og hvordan vi behandler hverandre.
I menneskerettighetene har alle mennesker vern mot diskriminering, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. I Norge har kjønnslikestilling historisk sett hatt et mye sterkere fokus i offentligheten og vern i loven enn andre former for likestilling, som for eksempel på områdene etnisitet, religion, seksuell orientering og funksjonsevne. Etter at Likestillingsloven for kjønn ble vedtatt i 1978, var det først i 2005 at en tilsvarende Lov om etnisk diskriminering m.v. ble vedatt. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som beskytter funksjonshemmede mot diskriminering, ble først vedtatt i 2008.
Fremdeles finnes det ikke noe tilsvarende vern for seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, sosial bakgrunn, alder eller andre liknende vesentlige forhold. At likestilling ofte blir brukt i debatter og offentlige tiltak som om det bare gjelder kjønnslikestilling, er med på å usynliggjøre andre diskrimineringsgrunnlag og videreføre rangeringen av vernet mot diskriminering.
Lovtilstand i Norge i dag.
Selv om alle mennesker har den samme beskyttelsen mot diskriminering i menneskerettighetene, gir norsk lov svært ulik vern for de forskjellige diskrimineringsgrunnlagene. De samme diskriminerende handlingene er per i dag enten straffbare, ulovlige eller ganske enkelt lovlig, etter "hvem" handlingen rammer.
Det er totalt 13 diskrimineringsgrunnlag som omfattes av det norske lovverket. Disse grunnlagene er "kjønn, graviditet, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn, nedsatt funksjonsevne, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjoner, seksuell orientering" og "alder".
Vernet de anerkjente diskrimineringsgrunnlagene har i norsk lov, varierer likevel på grunn av historiske tilfeldigheter og evnen til relevante pressgrupper å få vern til akkurat diskrimineringsgrunnlaget de kjemper for.
Likestillingsbestemmelser som gir kjønn sterkere vern enn andre diskrimineringgrunnlag.
Kravene er svakere for livssyn, etnsitet og funksjonshemming (jf. lov om etnisk diskriminering m.v. § 3a, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3.), mens det ikke er noen aktivitetsplikt for andre diskrimineringsgrunnlag.
Bare gjentatt trakassering er forbudet i forhold til etnisitet, livssyn og funksjonshemming (jf. lov om etnisk diskriminering m.v. § 5 og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6). Andre diskrimineringsgrunnlag har ikke noe trakasseringsvern i loven.
FNs Rasismekonvensjonen og Funksjonshemmetkonvensjon er ikke inkludert.
Andre likestillingsbestemmelser som ikke gjelder alle grunnlag.
Kjønn, etnisitet og livssyn har vern over alt. Funksjonshemming ikke på Svalbard og Jan Mayen, på installasjoner og fartøy i virksomhet på norsk kontinentalsokkel og på norske skip og luftfartøyer ((jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 2). Andre diskrimineringsgrunnlag har ikke noe generelt vern noen steder.
Trossamfunn har ikke lov å diskriminere i forhold til religiøse stillinger på grunnlag av etnisitet, funksjonshemming eller seksuell praksis eller orientering, men lov på grunn av kjønn, «homofil samlivsform», kjønnsidentitet og -uttrykk, og andre liknende vesentlige forhold (Jf. Likestillingsloven § 3 og forarbeidene til arbeidsmiljøloven § 13-3).
Gjelder bare kjønn, etnisitet og livssyn.
Gjelder bare etnisitet, livssyn og funksjonshemming.
Gjelder bare kjønn, etnisitet, livssyn og homofili.
Gjelder bare etnisitet, livssyn og homofili.
Mennesker som diskrimineres på andre grunnlag enn de som klart defineres i loven, som for eksempel kjønnsidentitet og -uttrykk, sosial bakgrunn og andre liknende vesentlige forhold, faller helt utenfor vern i norsk lov.
Hva er likestilling?
En annen side av likestillingen dreier seg om hvordan det private forholdet er mellom mennesker. Dette er noe som ikke kan styres med lover og regler på samme måte som i arbeidslivet, og er derfor en mye mer utfordrende side å påvirke. Gjennom landsdekkende undersøkelser kan man se forskjeller mellom landsdeler og grupper av befolkningen i både handlinger og holdninger til likestilling. Kultur og tradisjon er begreper som spiller sterkt inn her. Ett eksempel på slike forskjeller vises gjennom Statistisk Sentralbyrås likestillingsindeks.
Mangel på likestilling.
Alle kan oppleve diskriminering og mangel på likestilling. Kvinner har i stor grad opplevd forbigåelse og utestenging i arbeidslivet i forbindelse med graviditet og foreldrepermisjon, mens menn opplever forskjellsbehandling spesielt i forhold til foreldrepermisjon og omsorg for egne barn etter skilsmisse. Funksjonshemmede opplever i stor grad utestengning fra arbeidslivet på grunn av kulturelle og tradisjonelle holdninger og på grunn av mangel på tilrettelegging. Etniske minoriteter kan også ha problemer med å slippe til i arbeidslivet. Flere religiøse miljøer er fremdeles svært negative mot seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter. Både funksjonshemmede, kjønnsminoriteter, etniske, religiøse og seksuelle minoriteter – samt mennesker som blir tatt for å være noe av dette – kan være utsatt for direkte trakassering og hatkriminalitet på grunn av andre menneskers negative holdninger til deres forståtte eller reelle identitet.
Hvordan oppnå likestilling?
For arbeidsgivere handler det mye om bevissthet og hvordan de bruker de lovpålagte aktivitets- og rapporteringspliktene. Det er likevel et problem at de lovpålagte aktivitets- og rapporteringspliktene i dag ikke omfatter alle diskrimineringsgrunnlag. Det handler ikke bare om hvilke tiltak som gjennomføres, men like mye "hvordan" de gjennomføres og følges opp. LDO er en stor ressurs i så måte, og har utviklet både kurs og materiell for å øke bevisstheten rundt likestilling, spesielt rettet mot offentlig sektor og privat næringsliv. Se for mer informasjon.
Kvotering.
Ett av virkemidlene for å oppnå likestilling i blant annet ansettelser og utvelgelser er "kvotering". Det skilles mellom "radikal" og "moderat" kvotering. Moderat kvotering innebærer at av to like kvalifiserte søkere, velges den kandidaten som representerer det underrepresenterte alternativet. Radikal kvotering innebærer at man velger en mindre kvalifisert kandidat fra det underrepresenterte alternativet fremfor den beste kandidaten uansett. Fordi radikal kvotering ser bort fra kvalifikasjoner, er det blitt definert som diskriminerende av EU- og EFTA-domstolene og er ikke lov i Norge eller i EU. Kvotering begrunnes med at representanter for det overrepresenterte alternativet har større sjanser for å bli valgt, som følge av institusjonell reproduksjon.


Liste over Sveriges monarker.
Listen over Sveriges monarker begynner med Erik Seiersæl (død ca. 995) av Munsöætten; han er den første historisk belagte konge. Landsnavnet Sverige er imidlertid yngre. Sverige bestod tidligere av flere riker; Vestergøtland, Østergøtland, Svitjod, Södermanland, Värmland og Hälsingland. En del av kongene i listen var regenter over kun en eller flere av områdene, og Magnus Ladulås var fra 1275 den første kongen i et samlet Svearike.
Navnet "Sverige" er første gang dokumentert i det anglosaksiske episke diktet Beowulf (manuskript fra 1000-tallet) under navneformen "Swēorice". Fra slutten av 1200-tallet er det dokumentert under formen "Swerike" langs bottenviken, og ble senere et vanlig navn på "Svearnas rike". Kalmarunionen (1389–1523) ble avløst av Huset Vasa, og dets første konge Gustav Vasa. Ordningstall på konger ble innført i Sverige med Erik XIV, Gustav Vasas etterfølger.
Regentnummer på konger ble innført av Erik XIV i 1560. Historisk kilde var Johannes Magnus' bok "Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus", som startet med en kongerekke fra syndfloden. Det var ren diktning. Kong Erik kom fram til at han skulle ha nummer 14. eller XIV med romertall. Det samme problemet gjelder konger med navnet Karl der Karl Sverkersson er den første historiske konge med dette navn, men den sjuende i hehold til Johannes Magnus' kongerekke. Stortinget kjente til dette og ønsket at unionskongene brukte ordenstall fra den norske kongerekka. Både Karl II og Karl III Johan brukte det svenske ordenstallet. Oscar I brukte tittelen "konge av Norge og Sverige", ikke "konge i Sverige og Norge" som tidligere.
Dagens konge Karl XVI Gustav er den syvende regent fra Huset Bernadotte, som kom til Sverige i 1818 med Karl XIV Johan.
Avvik fra kongelisten er markert med annen farge.
Eksterne lenker.
Sveriges monarker


Elf Aquitaine.
Elf Aquitaine er et tidligere fransk oljeselskap som ble fusjonert med TotalFina. TotalFinaElf skiftet i 2003 navn til Total.
Det er særlig kjent for omfattende korrupsjonsskandaler. Selskapet finansierte den franske presidenten François Mitterrands politiske venner i bl.a. Tyskland. Nordmannen Eva Joly har ledet etterforskningen.


Total (oljeselskap).
Total er et fransk oljeselskap, etablert i 1924. Det er et av de fire største oljeselskapene i verden, sammen med Royal Dutch Shell, BP og Exxon Mobil. Selskapet ble slått sammen med belgiske Petrofina i 1999 og endret navn til Total Fina. Senere kjøpte selskapet franske Elf Aquitaine og skiftet navn til TotalFinaElf, før det ble endret tilbake til Total i 2003.
Selskapet har sitt hovedkvarter i Paris og utgjør del av aksjeindeksen CAC 40. Aksjen er også notert på New York Stock Exchange.
Statens pensjonsfond eier pr. 2005 0,18% av aksjene i selskapet. I 2004 eide fondet 0,68% av aksjene men solgte flere av dem etter anbefaling fra etikkrådet. Dette skyldes selskapets virksomhet i Burma.
Total og Statoil er pr. oktober 2007 partnere med det russiske Gazprom om gassutvinning i Nordishavet, med prosentfordeling på respektive 25%, 24% og 51%.
Historikk.
Etter Første Verdenskrig ville den franske statsministeren Raymond Poincaré opprette et eget fransk oljeselskap, i stedet for å samarbeide med Shell. Ernest Mercier, som hadde studert elektrisk industri ved École Polytechnique i Paris, samlet støtta fra 90 banker og selskaper til å starte "Compagnie française des pétroles" (CFP) i mars 1924.
i 1985 skiftet selskapet navn til Total CFP. I 1999 ble selskapet slått sammen med belgiske Petrofina. Total opererer i 130 land og har 96000 ansatte.


Shannon Rutherford.
Shannon Rutherford er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Figurinformasjon.
Shannon er Boones stesøster. Før ulykken bodde hun sammen med samboeren sin Bryan i Sydney. Boone reiste til Australia for å betale Bryan for å gi slipp på henne – noe han hadde gjort med flere av kjærestene hennes tidligere. Men han visste ikke at Shannon var klar over dette selv, og at det hele var en plan for å lure ham. Etter at Boone ble lurt, lurte Bryan igjen Shannon og forlot henne med pengene i egne lommer. Hun hadde sex med Boone natta før de dro fra Australia. Shannon har etter hvert begynt å utvikle et kjærlighetsforhold med Sayid.
Shannon ble skutt av Ana-Lucia da hun trodde hun så Walt og løp etter ham inn i jungelen.
Se også.
Rutherford, Shannon


Sayid Jarrah.
Sayid Jarrah er en rollefigur i amerikanske TV-serien Lost.
Før flyulykken.
Sayid Jarrah var 23 år gammel da amerikanerne kom til landet. Han og flere andre soldater brenner mange dokumenter i hovedkvarteret for de vet at snart kommer amerikanere og arresterer dem. Sayid og andre soldater blir tatt til fange. Sayid er god i engelsk så de tar kontakt med ham. Amerikanerne savner en pilot og ber Sayid prate med hans øverstekommandant om det, men Sayid forteller at hans øverstekommandant, Tariq dro til en annen by da. Sayid oppdager at de har ham til fange og ber Sayid om å få ham til å snakke. Dem får ingen ord ut av ham og Sayid får i oppdrag i å torturere ham. De gir ham en eske med utstyret og når Sayid kommer ut har han masse blod på hendene. De slipper ham ut.
Sayid er en veteran fra den irakiske republikanerhæren, øvet i kommunikasjonsteknologi. Han blir hjemsøkt av minner fra sin fortid som torturist, og muligheten for at en barndomsvenn og fange, Nadia, ble drept. Da han skulle føre henne ut for å henrettes, skjøt han i stedet seg selv i beinet og ga henne pistolen så hun kunne unnslippe, men han fant aldri ut om hun lykkes. Sayid fikk et oppdrag av CIA om å få en venn av ham til å bli martyr. Han oppsøker denne vennen som heter Hassan, men Hassan vil gjøre dette sammen med Sayid. De bestemmer seg for å gjøre det, men da de skal kjøre så avbryter Sayid og sier at han jobber på et oppdrag for CIA. Hvis Sayid fullførte denne oppgaven ville han ha fått informasjon om Nadia, eller Noor Abbed Jaseem som hun heter. Hassan skjøt seg selv i bilen. Når alt kom til rette så ville Sayid sørge for at Hassan skulle få en fin begravelse, så de utsatte datoen til avreisen fra Sydney. Slik havnet han på flyet
På øya.
På øya er Sayid en god fyr. Vi blir kjent med ham ganske fort med hans kunnskap om mekanikk. Øyas første uvennskap er mellom han og Sawyer. Sayid får nesten lederstatus og det spesielt på turen opp i fjellene i der han, Kate, Sawyer, Boone, Shannon og Charlie prøver å sende en nødmelding til redningsmannskapet fra transceiveren. De oppdager en annen mystisk hemmelighet. En fransk stemme som gjentar en nødmelding. Kilden kommer fra øya og Sayid regner ut at den meldingen har blitt spilt i 16 år og 5 måneder.
Sayid prøver å bygge transceiveren til noe annet og får en idè på å triangulere signalet for å finne kilden. Dette her er den sjette dagen så folket er fortsatt bestemt på å forlate øya. Det ser ut at triangulasjonen å fungerer helt til noen slår Sayid ned med en kraftig stokk og ødelegger utstyret.
Etter en uke på øya så torturerte Sayid Sawyer. Alle var sikre på at han hadde tatt inhalatorene til Shannon som har Astma. Til slutt viser det seg at han ikke har dem og når Sayid angriper ham så greier han nesten å drepe Sawyer. Sayid bestemte seg for å forlate gruppen med tanke på det forferdelige han gjorde. Han hadde lyst til å kartlegge øya og se hva annet som er der.
Etter en del dager med vandring så finner Sayid en sort ledning i sanden. Den går ned til havet. Sayid følger den inn til jungelen, men havner uheldigvis i en felle. Da han våkner så oppdager han at han har støtt på den franske kvinnen de hørte på transceiveren. Hun heter Danielle Rousseau og har bodd i det skjulet i mange år. Hun forteller ham masse viktig informasjon og det er i denne episoden vi lærer om "The Others", "The Black Rock" og mye annet om Danielles liv på øya. Når Danielle går ut så greier Sayid å komme seg løs. Han tar med seg viktige papirer som Danielle sparte på og kom seg tilbake til gruppen.
Hans forhold til Sawyer blir ikke så ille. Han blir sammen med Shannon, en ung blondine på øya og begge to studerer Danielles kart for informasjon.
Etter at Shannon stebror, Boone dør så blir Shannon veldig sur på Locke som alle tror på dette øyeblikket er selve årsaken til Boones død. Sayid prater med Locke og ber ham ta han med til flyet Locke fortalte om. Det var her Boone døde.
Sayid kan se på folk om de lyver og vet at Locke snakker sant. Locke og Sayid er ved flyet og Locke forteller ham at det var ham som slo ham ned på den sjette dagen.
Sayid stoler ikke på Locke og ber ham om å ta ham med til luken han og Boone oppdaget. Sayid vil ikke åpne den i frykt om at denne tilhører The Others, de "onde" på øya.
Sayid og Charlie prøver å finne Danielle som visstnok har tatt Claires baby. De finner henne og tar babyen med tilbake.
Shannon begynner å få visjoner av å se Walt. Sayid tror hun drømmer og tror henne ikke og når Sayid først ser Walt med Shannon så prøver Shannon å løpe etter ham og greier å bli skutt av Ana-Lucia.
Ana-Lucia tok feil og trodde hun var en av The Others. Sayid blir rasende, men blir roet ned etterhvert. Han bærer Shannon til stranden og begraver henne. Han har enda en gang mistet en han var glad i.
Sayid støter på Danielle nok en gang, men nå har Danielle noe viktig å vise. Hun har funnet en mann som påstår han heter Henry Gale. Sayid tror han er en av "The Others" så han torturerer ham. Det er fortsatt uvissthet på Henry Gale så han tegner et kart hvor varmluftsballongen hans er. Det var slik han påstar han kom til øya. Sayid, Charlie og Ana-Lucia har kommet seg dit, men har fremdeles ikke funnet den.


Michael Dawson (Lost).
Michael Dawson er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Figurinformasjon.
Michael er Walts far. Michael er en bygningsarbeider som ser ut til å ha hatt en kunstnerisk spire en gang. Michael var en av de få som visste at Sun kunne snakke engelsk før hun avslørte det til alle. Hans tilknytninger til Sun har ført til flere uoverensstemmelser mellom ham og hennes mann, Jin.
Michael prøvde å bygge en flåte for å komme seg vekk fra øya, men Walt brente den i hemmelighet. Han og Jin, som hadde blitt venner etter at Jin og Sun slo opp, begynte å lage en ny flåte.
Se også.
Dawson, Michael


Concepción.
Inni i markedet "Mercado Central de Concepción"
Concepción er en by i midtre del av Chile og hovedstaden i Region VIII Bío-Bío. Den har om lag 218 000 innbyggere (2003) og ble grunnlagt av Pedro de Valdivia. Byen er den nest største i Chile og har mye tungindustri, blant annet et stort jern- og stålverk samt petrokjemisk industri.
Concepción er sete for et katolsk erkebispedømme. Byen har to universiteter. I 1919 ble Universidad de Concepción grunnlagt. I 1958 tilkom nok et universitet, Universidad del Bío-Bío. Det finnes flere internasjonale privatskoler, et teater (som mest benyttes som kino eller konserthus), og et museum.
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1550 av Pedro de Valdivia nord for Bío-Bío-elven. Den fikk da navnet "Concepcion del Nuevo Extremo". To år senere fikk den formelt bystatus av spanske myndigheter.
Byen har blitt ødelagt av flere jordskjelv og tsunamier opp gjennom årene. Den ble ødelagt i 1570, 1657, 1687, 1730 og 25. mai 1751. Etter dette ble byen flyttet litt inn i landet, til sin nåværende plass. Under Jordskjelvet i Chile 2010 var det likevel Concepcion som ble hardest rammet.
Norsk industri.
Fiskemel- og sjømatprodusenten Cermaq har hoveddelen av sin virksomhet i Concepcion. Fiskemelfabrikken Ewos som ligger der, fikk bare begrensede skader av jordskjelvet. Fabrikken ble imidlertid plyndret for 2000 tonn hvetemel.
All produksjon ved Norske Skogs fabrikk i Concepción stoppet opp etter jordskjelvet den 27. februar og anlegget fikk mye skader.


Stående fuglehunder.
Stående fuglehunder, som også kalles pointere, vorstehhunder og i noen grad bracker, er en gruppe hunder som typisk (instiktivt) tar stand (fryser fast i en stilling) og vender hodet (peker) mot byttet den har oppdaget. De brukes mest til jakt på fugl.
Bakgrunn.
Pointerene oppsto trolig på midten av 1600-tallet. Mange mener de er etterkommere av spanske jakthunder, men dette spørsmålet er uklart. Opprinnelig var imidlertid poiteren en hundetype man benyttet i samband med såkalt "nettjakt". Når hunden tok stand kunne jegeren kaste nettet over fuglen eller småviltet.
Jaktmetode.
Stående fuglehunder jakter helst fugl, men flere av rasene er også ypperlig egnet til jakt på småvilt. De finner som regel byttet gjennom såkalt "overvær" (luktmolekyler som svever fritt i luften), og da er det mest hensiktsmessig å jakte i motvind.
Ideelt skal hunden jakte innenfor synsvidde av jegeren, men det skjer ikke alltid. Da skal hunden "rapportere" (komme tilbake til jegeren å si fra at den har funnet fugl), slik at denne kan følge med tilbake dit fuglen ligger. Der vil hunden på nytt ta stand, evt. "avansere" mot eller "reise" fuglen på jegerens kommando. Om fugl blir skutt skal hunden apportere.
Typer.
Gruppen omfatter 2 segmenter med hunder, kalt "engelske fuglehunder" og "kontinentale fuglehunder". Det er også en viss forskjell på engelske pointere og noen av de kontinentale pointerene, som gjerne regnes som mer allsidige/mangesidige i jaktformen. Dette skyldes at mange kontinentale pointere har blitt avlet for sine allsidighet med hensyn til byttetyper, men de engelske gjerne kun har blitt avlet for jakt på fugl. Mange hevder også at kontinentale pointere ofte er bedre egnet til jakt i skogsterreng enn engelske, som på sin side skal være ypperlige i åpent terreng (herunder snaufjell). Om denne påstanden må man imidlertid gjerne ta en rekke forbehold, både rasemessig og på individuelt grunnlag.
Seksjon 1: Kontinentale fuglehunder.
a> er en typisk kontinental fuglehund
Seksjon 2: Engelske fuglehunder.
a> er en klassisk engelsk fuglehund
Langhårete engelske pointerene kalles gjerne settere. Engelske fuglehunder regnes gjerne som mer klassiske og estetiske enn de kontinentale. De skal være mer spesialisert i å jakte fugl. For engelskmenn var det gjerne like viktig at hunden var linjeskjønn og vakker, og hadde skjønnhet og stil i søk og stand, som det å ha gode egenskaper som jakthund.
Engelske fuglehunder er i dag blant de mest populære hunderasene, uansett rase. I så måte figurerer både "engelsk setter" og "gordon setter" på Norges 10 på topp liste. De regnes som gode familiehunder og er kjent for å ha et jevnt godt gemytt ovenfor både folk og fé. Dette er aktive hunder, som passer ypperlig for folk som er glade i friluftsliv og lange turer.


Ojos del Salado.
Ojos del Salado (6 891 moh) er verdens høyeste vulkan og det høyeste fjellet i Chile. Fjellet ligger nord i landet, i Atacama-ørkenen, på grensen til Argentina. Grensen mellom Argentina og Chile deles på toppen. Ojos del Salado har to topper som er nesten like høye, den såkalte Chilenske- og Argentinske. Begge har delt grense med Chile og Argentina, men kalles slik fordi bestigningen av dem skjer fra hhv den Chilenske og den Argentinske siden.
Det er lenge siden fjellet hadde noe større utbrudd, men man regner med at noe vulkansk aktivitet fant sted i 1993.


Drivende hunder.
Drivende hunder er en gruppe jakthunder som er særskilt godt utrustet for å spore vilt. De har mindre kontakt med jegeren under jakten enn støtende hunder og fuglehunder har, og kan i visse tilfeller slå ut på lange drev når de "sporer" eller har "los". Overvær er bare viktig når hunden kan etablere synskontakt med viltet.
Drivende hunder kan også videre inndelses i flere undergrupper, blant annet som drivende hihunder og hetsende hunder. I tillegg kommer gruppene i FCI-systemet nedenfor.
Når hunden finner et interessant spor og begynner å nærme seg viltet, som gjerne ligger og trykker i nærheten, begynner den gjerne å småbjeffe ("støte på fot"). Kommer hunden nær nok, vil viltet ta til flukten. Dersom hunden ser viltet når dette skjer, setter den gjerne i et høyt vræl ("beskrik") og renner etter. Viltet vil som regel alltid klare å komme ut av synsranden for hunden, som tar opp forfølgelsen via sine sporegenskaper, hele tiden halsende. Dette kalles å ha "los", idet hunden tilkjennegir hvor den er slik at jegeren kan følge med/etter. De mest energiske hundene kan holde en slik jakt gående i flere dager.


Akkad.
Akkad (eller Agade) er en historisk by på venstre bredde av Eufrat som muligens lå mellom byene Sippar og Kisj (i dag i Irak, ca. 50 km sørvest for Bagdads sentrum (33,1°N 44,1°Ø). Akkard er også betegnelsen på en hel region og kulturområde i det nordlige Mesopotamia, det akkadiske rike. Dette riket besto i tiden omkring 2300-2200 f.Kr. og omfattet da hele Mesopotamia. Akkaderne var et semittisk folk. Akkadisk er det eldste semittiske språket som er kjent som litteraturspråk.
De bevarte tekstene fra byen viser at skip fra Persiabukten la til havn ved Akkad, som da må ha hatt en havn ved elven. Akkads herskere styrte mellom Uruks 3. dynasti og Urs 3. dynasti, det vil si mellom 2371 f.Kr. og 2191 f.Kr. Riket falt sammen under stridighetene mellom Akkad og restene av Sumer, og ble deretter erobret av et folk som ble kalt for gutiere. Byen Akkad ble nevnt helt fram til 1100-tallet f.Kr. hvor den stadig hadde stattholdere.
Akkad var hovedstad i det landskap som var dominert av akkadere. Til tross for at byen ble omtalt i oldtidens tekster er den ennå ikke blitt positivt identifisert av arkeologer. Flere steder har blitt foreslått: Babylon, Sippar eller muligens Kisj, der Sargon (Šarrum-kin, 2334-2279 f.Kr.) først grep makten.


Donatister.
Donatistene var en gruppe innen tidlig kristendom som gikk imot at en prest som ikke fulgte en god livsførsel forettet sakramenter. De var særlig utbredt i Afrika.
Donatistene ble til på 300-tallet og opponerte mot det som var den gjeldende oppfatningen innen kirken på den tiden. De hevdet at sakramentenes gyldighet var avhengig av prestens oppførsel.
Donatistene ble utsatt for forfølgelse på 400-tallet. De hevdet seg allikevel mot motstanden, og eksisterte helt frem til 600-tallet.


Selskapshunder.
Selskapshunder er en gruppe som består av heterogene hunderaser, raser som verken passer særlig godt inn i andre grupper eller sammen i denne gruppen. Dette er hunderaser som enten ikke lenger brukes til samme formål som de opprinnelig ble avlet for, eller som er avlet for selskapsformål.
Om gruppen.
De langt fleste rasene i denne gruppen er små, såkalte "toyhunder", og kan derfor sies å ha en relativt homogen størrelse. Flere raser regnes som svært gamle, mens andre er skapt gjennom selektiv avl i moderne tid.
Mange av rasene har stor pelsprakt som gjør de nærmest ubrukelige til andre formål enn som selskapsdyr, men flere har også normal pelsprakt, og noen er hårløse og kalles derfor nakenhunder. De fleste må regnes som rene familiehunder, eventuelt en kombinasjon av familiehund og utstillingshund, men det finnes også eksempler på raser som er gode brukshunder, f.eks innen ulike former for hundesport eller som vakthunder. Flere raser kalles tempelhunder, fordi man mener de i tidligere tider kan ha vært brukt som kombinerte skadedyrbekjempere og vakthunder i templene. Flere av disse rasene kan derfor fortsatt ha egenskaper som jakthunder, men de er helt klart i mindretall. Det er mer vanlig å ha et dempet rovdyrinstinkt.
Popularitet og mote.
Mange selskapshundraser er svært populære hunderaser, men i Norge figurer kun tibetansk spaniel blant de ti mest populære rasene i landet. Kikker man på NKKs statistikk for 2005 finner man imidlertid noen flere toyhunder blant de femti mest populære hunderasene i Norge.
I andre land har såkalte "tekopphunder" blitt svært populære i de senere år, men de har ikke oppnådd en lignende popularitet i Skandinavia. Tekopphunder har i mange land blitt en ren motesak, ofte som følge av verdenskjendisers omgang med slike hunder, noe som trolig passer dårlig med den jevne skandinavs syn på dyr. I så måte kan man også se at skandinavene ikke er like opptatt av å bekle sine kjæledyr, annet enn for nyttens del, som folk i andre land.
Problemer hos småhunder.
Et homogent problem blant småhunder er at de ofte får problemer med den dentale utrustninger med årene, noe mange mener skyldes småhundenes lavere tyggebehov. Med andre ord, de spiser mye mindre enn større hunder og får derfor ikke like mye tanngymnastikk. Dette kan man bøte på gjennom selv å pusse tennene til hunden med en tannbørste og tannkrem tilpasset hunder. Man bør også regelmessig fjerne plakk og eventuelt tannstein om det skulle oppstå. Plakk og tannstein gjør seg gjeldende som et gult belegg på tennene, og det vi kaller "dårlig ånde" (vond lukt fra munnen). Det finnes også en rekke tyggeprodukter som kan bidra til å avhjelpe problemet, men trolig ikke stoppe de.
Inndeling i gruppe 9.
Manglen på homogenitet i denne gruppen har ført til at disse hundene har blitt inndelt i hele 11 seksjoner av FCI, der de hører hjemme i gruppe 9.


Mitanni.
Mitanni var et rike i Orienten fra omkring 1500 til 1300 f.Kr.
Den første kongen var ifølge overleveringen Kirta. I begynnelsen var Mitanni et meget lite rike. Etterhvert ble riket en viktig maktfaktor. Mitanni hadde ved flere anledninger kontakt med Egypt, noe som fremgår av innskriftene som ble funnet ved Tel el Amarna. Der nevnes ikke minst kong Tushratta. Riket ble til sist erobret av folk fra Lilleasia, og kom siden under Assyria.
Befolkningen var primært folk som talte et hurrittisk språk. I traktaten mellem deres konge Shattiwaza og hettittkongen Suppiluliumas nevnes gudene Mitrasil og Arunasil, som ligner de indo-ariske gudene Mithra og Varuna. Langt de fleste navn i Mitanni var hurrittiske, men noen av kongene tok indoarisk-lydende navn. Det gjelder for eksempel ovennevnte Shattiwaza, som før sin tronbestigelse hadde det hurrittiske navn Kili-Teshup.


Vakt- og vokterhunder.
Vakt- og vokterhunder er en gruppe hunderaser som stort sett inkluderer store raser som pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder, men også en hunderase det var vanskelig å plassere i en annen gruppe.
Vakt- og vokterhunder er typiske brukshundraser som ofte benyttes som tjenestehunder og redningshunder. Ofte har de en opprinnelse som en type gårdshunder, de fleste med røtter fra 1800-tallet, selv om flere raser nok er enda eldre. Blant molosserne finner man noen av verdens aller største og tyngste hunder.
Seksjon 1: Pinschere og schnauzere.
Pinschere og schnauzere var opprinnelig såkalte stallhunder, viss viktigste oppgave var å holde skadedyrbestandene nede rundt gårdsbebyggelsene. De ble derfor gjerne kalt «"rottehunder"». Til en viss grad fungerte også disse hundene som gårdshunder, men i dag er de nok mest kjent for sine egenskaper som vakthunder. De største typene har også blitt populære schutzhunder, hunder som er trent i å beskytte.
Seksjon 2: Molosser.
Molossere er store, tunge doggeaktige hunder. De ble opprinnelig avlet fram som vokterhunder og "vakthunder". Primæroppgaven var gjerne å forsvare buskap, hus og eiendeler mot rovpattedyr og tyver, men flere av rasene har også en fortid som jakthunder på storvilt og kamphunder fra krigshandlinger.
På 1800-tallet ble det populært å bruke molossere til såkalte "oksekamper". Dette var en kamp på liv og død mellom hund og okse, ofte gjennomført i en naturlig grop i naturen, slik at det var umulig for dyra å flykte. Veddemål om penger var drivkraften bak disse kampene. Denne blodsporten resulterte i flere nye såklate "pitbull raser", der blandinger mellom storvokste kjempesterke molossere og energiske pågående terriere utgjør en vesentlig del av blodsgrunnlaget.
Tibetansk mastiff regnes som den viktigste stamfaren i denne gruppen. Mange dogger er etterkommere av kamphunder. På 1900-tallet voks det etter hvert fram et miljø der regulære hundekamper utspilte seg. Det har ført til at stadig flere molosserraser nå framstår som regulære hundekamphunder, med det resultat at noen har blitt forbudt å holde i flere land. Flere raser står også i fare for å bli omfattet av slike nasjonale forbud i tiden framover.
De viktigste hundene i denne seksjonen er imidlertid de tradisjonelle vokterhundene. Slike hunder blir i stor grad fortsatt benyttet til å vokte husdyr på beite i mange land. I senere år har det også vært en gryende interesse fra land som tradisjonelt ikke har brukt slike hunder, for eksempel Norge. Åraken er at rovpattedyr i større grad nå omfattes av restriksjoner hva jakt angår, slik at bøndene må finne nye metoder til å beskytte husdyra. Forsøk viser at vokterhunder kan være meget effektive i så måte.
Seksjon 3: Sennenhunder.
Sennenrasene er sveitsiske gårds- og kveghunder, som også i en viss grad har fungert som regulære "vokterhunder" og "vakthunder".
Sennenrasene er store, sterke hunder som bøndene i Sveits gjennom tiden også har utnyttet som trekkhunder (kjerrehund, sledehund) og kløvhunder. I gamle dager kunne man ofte se slike hunder løpende mellom bakhjulene på vognlasset, på vei til markedet eller lignende. Vel framme kunne bonden være trygg på at lasset ble vel passet på av hunden, slik at han også kunne utføre ærender og andre oppgaver selv.
Seksjon 4: Andre raser.
Denne seksjonen består av kun en rase. Great japanese dog er en amerikansk varietet av den mer kjente japanske hunderasen akita, som klassifiseres som spisshund. Great japanese dog er også kjent som "amerikansk akita".
Den gamle, nærmest utdødde "akita inu" hunden, ble etter 2. verdenskrig restituert (rekonstruert). I denne prosessen oppsto det 2 linjer (varianter), kalt "kongo-linjen" og "ichinoseki-linjen". Amerikanerne importerte hunder etter Kongo-linjen og satte sitt preg på denne, som med tiden ble til "great japanese dog".


Josip Bozanić.
Josip Bozanić (født 20. mars 1949 i Rijeka i Kroatia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Zagreb.
Josip Bozanić fikk sin humanistiske skoleutdannelse ved seminaret i Pazin og studerte deretter filosofi og katolsk teologi ved de teologiske fakulteter i Rijeka og Zagreb. Han ble presteviet i 1975.
Etter et år som sjelesørger, fortsatte han med studier i dogmatikk og kirkerett i Roma (1976–1985).
Fra 1986 til 1989 hadde han forskjellige ledelsesverv i bispedømmet Krk, fra 1988 til 1997 doserte han kirkerett og dogmatikk ved presteseminaret i Rijeka. I 1989 ble han bispeviet, og var først koadjutor-biskop av Krk, og noen måneder etter samme år ordinær biskop av samme bispesete. I 1996 ble han dessuten apostolisk administrator av erkebispedømmet Rijeka-Senj.
I 1997 utnevnte pave Johannes Paul II ham til erkebiskop av den kroatiske hovedstaden Zagreb. Josip Bozanić ble kreert til kardinal den 21. oktober 2003.


Sørlandets litteraturpris.
Sørlandets litteraturpris er en litterær pris som utdeles årlig. Prisen ble innstiftet i 2000 av fokebibliotekene og bokhandlerne i Aust- og Vest-Agder. Formålet er "«å stimulere leselyst, samt å øke oppmerksomheten om litteratur, særlig i landsdelen, og å hjelpe frem nye og gryende forfatterskap fra Sørlandet (Agder).»". Fra 2011 har prisen en klasse for skjønnlitteratur og en klasse for sakprosa.
En jury velger ut bøker fra fjorårets produksjon, og blant disse kåres så prisvinneren ved åpen avstemning. Stemmeskjema legges ut i alle bibliotek og bokhandler i Agder-fylkene, samt på internett. Det kan også stemmes via SMS. For å være kvalifisert, må bokens forfatter være bosatt på eller ha tilknytning til Sørlandet.
Prisen består av et pengebeløp og et kunstverk.


Cláudio Hummes.
Cláudio Hummes O.F.M. (født 8. august 1934 i Montenegro i Brasil) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og prefekt for Kongregasjonen for kleresiet.
Cláudio Hummes er av tysk opprinnelse; begge foreldre stammer fra landsbyen Buch i Hunsrück i det vestlige Tyskland. Etter alminnelig skolegang sluttet Cláudio Hummes seg til fransiskanerordenen og studerte først i Brasil, deretter ved Antonianum i Roma, det økumeniske institutt i Genève. Han tok doktorgrad i filosofi og ble presteviet i 1958.
Som prest tilbake i hjemlandet underviste han først i filosofi ved fransiskenernes seminar i Garibaldi, så ved seminaret i Viamao og så ved den pavelige høyskole i Porto Alegre. I mange år var han den brasilianske katolske bispekonferanses rådgiver i økumeniske spørsmål. Ut over dette innehadde han en rekke ledelsesverv i fransiskanerordenen.
Fra 1975 til 1998 var Hummes biskop av Santo André. I 1996 ble han erkebiskop av Fortaleza, og to år etter erkebiskop av São Paulo. Pave Johannes Paul II gjorde ham også til kardinal, i 2001. I oktober 2006 ble han forflyttet til Vatikanet som ny prefekt for Kongregasjonen for kleresiet.


Teleskop.
Prinsipp for enkelt linseteleskop (refraktor)
Et teleskop (fra gresk "tele" (fjern) og "skopein" (å se eller betrakte)) er et instrument og et optisk hjelpemiddel for å observere fjerntliggende objekter. Teleskoper lages for observasjoner i en del av det elektromagnetiske spektrum. De vanligste teleskoper er for synlig lys, men andre varianter kan avbilde radiobølger, infrarødt, ultrafiolett eller enda kortere bølgelengder som gammastråling. Teleskoper lages i mange forskjellige utførelser og montasjer fra små kikkerter for bruk på relativt små avstander til store astronomiske teleskoper som kan se mot yttergrensene til det observerbare universet.
I figuren vises hvordan linsene i et Kepler-type linseteleskop bryter lyset slik at øyet ser et forstørret objekt. I denne type teleskop vil objektet sees opp ned. I enkelte teleskoper og kikkerter brukes prismer for å rettvende bildet.
Oppfinnelsen av teleskopet knyttes blant annet til den tysk-nederlandske Hans Lippershey i 1608. Ordet «teleskop» ble foreslått i 1611 eller 1612. Man fant tidlig ut at gjennom teleskopet så planetene og fiksstjernene langt mindre ut enn med det blotte øye.
Astronomiske observasjoner.
Atmosfæren er stort sett opak (ugjennomtrengelig) for det elektromagnetiske spektrum unntatt for radiobølger mellom ca. 10 Mhz og 10 GHz samt infrarødt og synlig lys mellom 1000 og 400 nm. Observasjoner i de opake områdene må derfor foregå fra satellitter i bane som romobservatoriet Hubble eller fra ballonger i stor høyde.
Optiske teleskoper.
For optiske teleskoper er "lyssamlingsevne" og "oppløsning" de viktigste egenskapene. Lyssamlingsevnen bestemmer hvor svakt lys som er detekterbart og er i stor grad avhengig av diameter på hovedspeil eller hovedobjektiv. Dette oppgis som f/tall som er brennvidde delt på lysåpning. Om brennvidden for et amatørteleskop er 2000 mm og lysåpningen er 125 mm har vi et f/16 teleskop. Keck teleskopet (se under) har hovedspeildiameter på 10000 mm og brennvidde 17500 mm og har f/1,75.
Oppløsningen forteller den minste vinkelforskjellen mellom to objekter som vises som adskilbare punkter, og er avhengig av optikkens presisjon, materialvalg og overflatebehandling. Den oppgis i buesekunder (1/3600 grad). Mindre amatørteleskoper bør ha en oppløsning på et buesekund eller mindre. Romteleskopet Hubble har oppløsning bedre enn 0.01 buesekund. Man kan utnytte flere teleskoper samtidig med "syntetisk lysåpning" på mer enn 1000 km. (en. synthetic aperture) og få en oppløsning på rundt 0.001 buesekund.
Forstørrelsen er gitt ved brennvidden for objektivet (f1 over) delt på brennvidden for okularet (f2). En vil derfor gjerne ønske lang brennvidde for objektivet; gjerne godt over 1 meter fordi det er vanskelig å lage gode okularer med svært kort brennvidde. Vanlige okularer leveres utbyttbare med brennvidder på ca 5 til 50 millimeter. I et teleskop med 2000 mm objektivbrennvidde vil derfor forstørrelsen bli 40-400 avhengig av okularvalg. Billige teleskoper selges ofte med overdrevne spesifikasjoner for forstørrelse. Forstørrelsen er uten betydning dersom objektene ikke kan oppløses og høy forstørrelse kan ofte gi en dårligere avbildning enn en lavere forstørrelse med høy oppløsning.
Man bør velge et teleskop avhengig av objekt og formålet med observasjonen. Reflektorer kan ofte gi større lyssamlingsevne enn refraktorer for samme kostnad og vil ofte velges til «deep-sky» observasjoner av objekter utenfor vår egen galakse. Motsatt krever observasjon av de fleste planeter og måner i vårt eget solsystem mindre lys men høy oppløsning og da kan en refraktor være å foretrekke. Dersom man ønsker et transportabelt instrument er ofte et katadioptrisk teleskop det eneste mulige.
Refraktor.
I refraktoren fokuseres lyset av linser. Dette er først og fremst egnet for synlig lys, og med rett materiale også lys i det nære infrarøde området. Refraktoren består av minst to linser; Ved det innkommende lyset sitter objektivlinsen som alltid er en konveks samlelinse. Nærmest øyet sitter okularet. I et Keplerteleskop er dette også en samlelinse mens et Galileoteleskop bruker en konkav spredelinse. I moderne refraktorer av god kvalitet brukes objektiver med to eller flere konvekse og konkave linseelementer samt utskiftbare okularer med 5-7 linser. Dette er nødvendig blant annet for å unngå geometrisk forvrenging og fargefeil (kromatisk forvrengning, fordi brytningsindeksen er forskjellig for lys av ulik bølgelende) På bildet vises også en fokuseringsmekanisme for okularet. Refraktorer lages opp til linsediametere for hovedokularet på 100 cm. (F,eks det svenske solteleskopet på La Palma)
Reflektor.
Speilteleskopet består av to speil. Et parabolsk hovedspeil sitter i bunnen av teleskoprøret. Når lyset kommer inn i røret, reflekteres det i hovedspeilet mot det skråstilte sekundærspeilet øverst i teleskoprøret og ut til okularet. Den enkleste typen som vist i bildet er et Newton-teleskop. De største teleskopene er reflektorer med hovedspeil opp til 10 meter (Keck teleskopene).
De fleste optiske materialer er opake for langbølget infrarødt lys og ultrafiolett lys. Det samme gjelder atmosfæren, og astronomiske teleskoper for disse bølgelengdene må benytt reflektorer i romobservatorier.
Katadioptrisk teleskop.
Fordi man både ønsker stor diameter og lang brennvidde på hovedspeil eller objektiv vil teleskoper lett bli store og lite portable. Spesielt små og mellomstore teleskoper bygges derfor med en kombinasjon av speil og linser for å «folde» lysveien. Dette gjør teleskopet kortere og lettere og gir også lavere kostnader og vekt for monteringen (som holder teleskopet i rett retning). De fleste er Cassegrain teleskoper, og finnes i en rekke varianter som Schmitt-Cassegrain, Makutsov Cassegrain og Ritchey-Chrétien med forskjellige arrangementer og profiler på optikken. Ved Makutsov-Cassegrain som vist i bildet har teleskopet et sfærisk (kuleflate) hovedspeil. Framst sitter en korreksjonslinse med form som en del av en kuleflate. Sekundærspeilet er pådampet på midten av korreksjonslinsen. Dette gir et lukket teleskoprør som er beskyttet mot støv ol. Et vanlig amatørteleskop kan f.eks ha en brennvidde på 1900 mm i et teleskoprør som bare måler 360 mm.
Ritchey-Chrétien har hyperbolske speil og benyttes i romobservatoriet Hubbles hovedteleskop. Denne typen gir relativt kompakt utførelse, men allikevel stort avbildet felt.
Radioteleskoper.
Radioteleskoper u Very Large Array (VLA)
Radioteleskop bygges for mottak av elektromagnetisk stråling i radiobølgeområdet, ca. 10 MHz til 10 GHz. Dette er store parabolantenner der selve mottakeren sitter på en bom foran antennen. Det største er NASAs Arecibo radioteleskop i Puerto Rico med en diameter på 305 m, bygget over en naturlig fordypning i terrenget. Ofte kobles flere teleskoper sammen for å gi bedre oppløsning og signal-støyforhold. Dette utnyttes f.eks i Very Large Array, New Mexico, USA som vist på bildet. VLA har 27 individualle antenner som kan kobles sammen.
Radioteleskoper benyttes for å få informasjon om elektromagnetisk stråling fra objekter utenfor det synlige området som gir tilleggsinformasjon. Videre kan det aktuelle området være ugjennomtrengelig for synlig lys, f.eks på grunn av instellare gasskyer. Radioteleskoper brukes også for å motta informasjon fra fjerne romfartøy, som Voyager 1 og Voyager 2 og i noen grad i SETI programmer (søk etter utenomjordisk intelligent liv).
Teleskop for korte bølgelengder og partikler.
Disse instrumentene brukes for å få informasjon om spesielle fenomener som pulsarer, nøytronstjerner, kvasarer, sorte hull og gammastråleutbrudd. Dette detekteres ved gammastråling, røntgenstråling og partikkelstråling (spesielt protoner, heliumkjerner og elektroner). Ingen av disse strålingstypene trenger ned igjennom atmosfæren og observasjonene må derfor foregå fra satellitter eller fra ballong i stor høyde.
Kortbølget stråling trenger inn i forskjellige metaller og har høy energi, og lar seg vanskelig fokusere. Normalt brukes elektromagnetiske detektorer eller partikkeltellere i matrise for å registrere informasjonen.
Montering.
En viktig del av teleskopinstallasjonen er teleskopets montering. Denne gjør det mulig å stille inn telskopet og holde objektet stødig. Ved astronomiske observasjoner er det nødvendig med motrotasjon for å hindre at jordens rotasjon flytter objektet ut av synsfeltet. Dette skjer på bare titalls sekunder ved normal forstørrelse og synsfelt. Ved astrofotografi må dessuten telekopet holdes rettet mot samme objekt i lengre tid for å samle nok lys og sørge for at tilfeldige variasjoner kanselleres ut. Da tas fra et til 100 bilder med en total varighet på opp til flere timer som siden legges på hverandre (stabling eller en. stacking).
Ekvatorialmontasje er den enkleste og tillater motrotasjon ved dreining rundt kun en akse. Her stilles teleskopet opp slik at Rektascensjonaksen i Norge peker mot himmelens nordpol (polstjernen Polaris). Fordi objektets posisjon fra astronomikartet er kjent kan teleskopet nå stilles inn ved å regne inn lokaltid og breddegrad med normal aritmentikk.
Horisontalmontasje gir en enklere montering og innstilling, men krever en elektronisk styreenhet som beregner de nødvendige koordinattransforsjonene med trigonometri, og styrer teleskopet i to akser (Asimut og Elevasjon) samtidig.


Æresgalleri.
Et æresgalleri er en samling av personer som har gjort en fremtredende innsats innen et bestemt område; et yrke, et fagfelt, en sport eller liknende. Ofte er æresgalleriet knyttet til en bestemt bygning eller museum som gjør ære på medlemmene. I andre tilfeller er æresgalleriet mer symbolsk og består simpelthen i en liste med betydningsfulle personer.
Det første æresgalleriet som ble opprettet var Æresgalleriet for fremstående amerikanere ("Hall of Fame for Great Americans"), grunnlagt av New York University i 1900.


Adam Kozłowiecki.
Adam Kozłowiecki S.J. (født 1. april 1911 i Huta Komorowska i Polen, død 28. september 2007 i Lusaka i Zambia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Lusaka i Zambia. Under annen verdenskrig satt han likesom mange andre polske kirkefolk i tysk konsentrasjonsleir.
Adam Kozłowiecki trådte etter vanlig skolegang inn i jesuittordenen og studerte katolsk teologi og filosofi. I 1937 mottok han prestevielsens sakrament. To år etter ble han og 24 andre jesuittprester arrestert av Gestapo i Kraków og ført til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Seks måneder senere ble de ført til konsentrasjonen ved Dachau utenfor München, etter det ble tysk politikk å konsentrere alle katolske geistlige fortrinnsvis på ett sted blant annet for å motvirke deres virkning på medfanger og de mindre hardbarkede av leirvaktene. Han forble i Dachau resten av annen verdenskrig. Etter at amerikanerne hadde befridd Dachau, ble han sendt til det området i daværende Nord-Rhodesia (i dag Zambia) der de polske jesuitter hadde det sjelesørgeriske tilsyn. Der virket han som prest og lærer. I 1950 ble han utnevnt til administrator av det nyopprettede daværende apostoliske prefektur med sete i Lusaka. Fem år etter ble Kozłowiecki bispeviet, og fortsatte som leder av det som da var blitt «forfremmet» til apostolisk vikariat. I 1959 ble han den første erkebiskop av det nyopprettede erkebispedømme Lusaka.
I 1969 trådte han til side for å berede plass for utnevnelse av en zambier til dette embedet. Han fortsatte imidlertid å virke som prest i Zambia.
I 1998 kreerte pave Johannes Paul II ham til kardinal.
Eksterne lenker.
Kozlowiecki, Adam
Kozlowiecki, Adam
Kozlowiecki, Adam
Kozlowiecki, Adam
Kozlowiecki, Adam
Kozlowiecki, Adam
Kozlowiecki, Adam
Kozlowiecki, Adam


Blokk (geografi).
Blokk er et geografisk område på et lands kontinentalsokkel. I dagligtale og i media blir blokk noen ganger omtalt som oljeblokk. De fleste blokker vil være gitt ved 4 hjørnepunkter symmetrisk om et sentrum og definert av 4 geografiske koordinatpar, men blokker som ligger på grensen av kontinentalsokkelen vil ha annen avkortet form gitt av 3 eller flere koordinatpar. Hver blokk er identifisert av et entydig navn.
Blokk på norsk sokkel.
I forvaltning av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel har blokk-begrepet en betydning ved at utvinningstillatelser i utgangspunktet gis for en eller flere blokker til et eller flere oljeselskaper.
En blokk er alltid plassert inn i en kvadrant. Kvadranter er en grovere geografisk inndeling av norsk sokkel på en breddegrad ganger en lengdegrad. Det er 37 kvadranter sør for 62. breddegrad, de er nummerert slik som vist i figur 1. Hver fulle kvadrant er delt inn i 3 X 4 (12) blokker som er nummerert fortløpende som i figur 2. Størrelsen på fullstendige blokker er dermed gitt som 15 breddeminutter ganger 20 lengdeminutter. I Nordsjøen tilsvarer det omkring 500 km². Eksempel på blokknavn er «8/4». Dette er blokk nr 4 i 8. kvadrant og ligger sør for 62. breddegrad.
Nord for 62. breddegrad er kvadranter inndelt på samme måte. Blokknavnet er her beskrivende for geografisk beliggenhet. Blokk «6506/12» er blokk nr 12 i kvadrant 6506 som ligger i sørøstre hjørne av rektanglet mellom 65. og 66. breddegrad og mellom 6. og 7. lengdegrad.
Andre stater som for eksempel Storbritannia deler opp kontinentalsokkelen i blokker etter andre prinsipper.
Se også.
nummer 8 inndelt i 12 blokker


Ignatius Moses I.
Ignatius Moses I Daoud (eller "Ignace Moussa I"; født 18. september 1930 i Measkané, Syria, død 7. april 2012 i Roma) var kardinal og syrisk-katolsk patriark av Antiokia og prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene.
I 1941 begynte han på det syriske seminaret SS Benedikt og Efrem i Jerusalem. Etter krigen i 1948 ble dette flyttet til Charfet i Libanon, og Daoud fullførte der sine studier i filosofi og teologi mellom 1949 og 1955. Han ble presteviet i 1954 i Beirut.
I 1955 vendte han tilbake til Homs bispedømme, som han var født i, og virket som assisterende sogneprest, skolerektor og sekretær og etterhvert generalvikar for biskopen. 1960–1964 studerte han kirkerett ved Lateranuniversitetet i Roma. Han var sekretær for den syriske patriarken i Beirut 1965–1970, og arbeidet med patriarkatets tribunal.
I 1977 utnevnte den syrisk-katolske patriarkalsynoden ham til biskop (epark) for syrerne i Kairo, og dette ble godkjent av pave Paul VI. I Kairo bygget han en ny katedral og gjorde flere andre tiltak for å styrke den syriske kirken.
Han ble så, i 1994, utnevnt til erke-epark av Homs, Naba og Nabk, noe som ble godkjent av pave Johannes Paul II. I 1998 ble han valgt til patriark. Etter dette førte han tiltaleformen "Hans salighet". I 2000 ble han prefekt for Kongegrasjonen for Østkirkene, og i 2001 ble han utnevnt til kardinal av Johannes Paul II. Han gikk av som patriark 8. januar 2001, men beholdt etter tradisjonen tittelen "ad personam". Han fratrådte 9. juni 2007.
I likhet med de andre østlige patriarkene hadde han rang som kardinalbiskop, men ikke noe titularsete. Han var også medlem av Kongregasjonen for troslæren, Kongregasjonen for helligkåringer, Det pavelige råd for fremme av kristen enhet og Det pavelige råd for tolkning av lovtekster.
Da han var under 80 år gammel ved pave Johannes Paul IIs død, hadde han stemmerett i konklavet 2005.


Sult (roman).
"Sult" er romanen som regnes som Knut Hamsuns gjennombruddverk. Den kom ut første gang i 1890 og blir gjerne oppfattet som delvis selvbiografisk. Bare ett år etter utgivelsen var Knut Hamsun økonomisk på fote.
Sult og forelskelse i Christiania.
"Sult" er skrevet i jeg-form. Hovedpersonen er en fattig og ukjent ung mann som prøver å livnære seg som forfatter i Christiania, «denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått mærker av den...» Han lever konstant på sultegrensen, og forsøker desperat å holde verdigheten oppe. Han er til det ytterste mistenksom, stolt og ærekjær. Får han tilfeldig noen penger på en måte som kan tenkes å være tvilsom, får han alvorlige anfektelser, selv om han er nær ved å dø av sult. Han har også et behov for å holde seg oppe ved å gi skinn av å ha mere enn han trenger, bl.a. ved å gi «penger til melk» til en fattig forbipasserende, enda han trenger pengene enda bedre selv. De psykiske svingningene er voldsomme, og han er smertelig inntryksøm, noe som f.eks. kan uttrykkes på følgende måte: «Min nervøse hjærne skjøt følehorn» Han forelsker seg også etter at han på en gate tilfeldig har passert en kvinne som setter hans fantasi i sving, og som han for seg selv kaller ved det oppdiktede navnet Ylajali. Rett som det er krysses deres veier, og etter hvert kommer de på talefot. De presenterer seg også for hverandre ved sine virkelige navn under det første intime møtet, som også blir det siste. Leseren får imidlertid aldri lære å kjenne noe annet navn enn Ylajali. Til tross for at begge parter er tente, dukker det i den ene intime scenen mellom Sult-helten og Ylajali opp tvetydigheter i kommunikasjonen som fjerner dem fra hverandre. Scenen kan sies å framstille i et nøtteskall noe typisk for flere av de kjærlighetsforhold som Hamsun senere skulle komme til å framstille i sin diktning, som f.eks. forholdet mellom Glahn og Edvarda i romanen Pan" (1894).
Livsvilje og forfall.
Hovedpersonen blir mer og mer ynkelig og avmagret; håret faller av i dotter. Han pantsetter klær, fryser og får feberanfall. I blant lurer han på om han er i ferd med å bli vanvittig. Men han har en ubendig vilje til å holde seg oppe. Hver gang det holder på å gå helt galt, skjer det noe som redder ham for en kortere tid. Og i bakhodet svever alltid den muligheten at han kan ta hyre på en båt. Det er også det som til slutt blir løsningen.
Sinnets virkelighet.
Hele den intense teksten kretser om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall, og om hans kamp for å skrive noe som kan bli innbringende, enten det nå er artikler om mer eller mindre filosofiske emner, eller et drama som han plutselig får ideen til. Den første av de fire delene boka består av, avsluttes med at hovedpersonen mottar et anerkjennende brev fra en redaktør pluss hele 10 kroner. Han blir nesten fra seg av glede.
"Sult"s behandling av fremmedfølelse og angst viser slektskap med det en kan finne hos andre samtidige diktere som f.eks.Sigbjørn Obstfelder, også kalt «vår første modernist».
Spillerom for det irrasjonelle.
Det irrasjonelle er nettopp tema i artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv». Den ble publisert i første nummer av "Samtiden" 1890 som kom ut noe etter "Sult". Den uttrykker Hamsuns dikterprogram på den tida, og kan leses som en kommentar til romanen – og til senere romaner der hovedpersonene har et sjeleliv som minner sterkt om det som beskrives i artikkelen. Hamsun gav dertil uttrykk for beslektede synspunkter på den foredragsturnéen han foretok i 1891.
Filmatiseringer.
Romanen ble filmatisert i 1966 av regissør Henning Carlsen. Filmen ble en suksess, og hovedrolleinnehaver Per Oscarsson vant gullpalmen i Cannes for sin innsats.
I 2007 kom filmen "Hunger" som er basert på romanen, regissert av Maria Giesse.


Øyvind Rimbereid.
Øyvind Rimbereid (født 2. mai 1966 i Stavanger) er en norsk forfatter og lyriker. Han arbeider som undervisningsleder ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Rimbereid er utdannet cand. philol. fra Universitetet i Bergen med hovedfag i nordisk språk og litteratur.
Rimbereid ble i 2009 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Herbarium" (2008), som også vant Brageprisen i åpen klasse for 2008. Tidligere har diktsamlingen "Solaris korrigert" blitt inkludert som den nyeste utgivelsen i én versjon av Norges litterære kanon, en liste over norsk litteraturs 25 viktigste verker, utarbeidet av en fagjury fra Norsk litteraturfestival.


North American Aerospace Defense Command.
NORAD kommandosentral, Cheyenne Mountain, Colorado, circa 2005
North American Aerospace Defense Command (NORAD) er en felles amerikansk-canadisk forsvarskommando for luftrommet over Nord-Amerika. Kommandoen ble opprettet 12. mai 1958. Den ledes av en firestjerners offiser utnevnt i fellesskap av USAs president og Canadas premierminister. Tradisjonelt er kommanderende offiser amerikansk (som også er sjef for U.S. Northern Command), mens stedfortredende kommanderende offiser er canadisk.
NORAD ledes fra Peterson Air Force Base i Colorado, USA med et koordineringssenter ved Cheyenne Mountain flystasjon og underliggende hovedkvarter ved Elmendorf Air Force Base i Alaska, USA Canadian Forces Base Winnipeg i Manitoba, Canada og Tyndall Air Force Base i Florida, USA.


Norad.
Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad, engelsk: "Norwegian Agency for Development Cooperation") er et norsk statlig direktorat for utviklingssamarbeid. Direktoratet er underlagt Utenriksdepartementet og har som hovedoppgave å bidra til at norsk bistand når sine mål på en mest mulig effektiv måte. Norad gir faglige råd til de som yter bistand og sørger for at den norske bistanden kvalitetssikres og evalueres, og at resultatene kommuniseres til den norske offentligheten. Norad forvalter statlige midler som kanaliseres gjennom norske frivillige organisasjoner, internasjonale organisasjoner, forskning og næringsliv for utviklingsformål.
Bistandsbudsjettet for 2011 var på 27,7 milliarder kroner. For 2012 er bistandsbudsjettet 27,8 milliarder kroner. I 2011 forvaltet Norad 3479 millioner kroner i tilskudd. Dette utgjorde nærmere 13 prosent av bistandsbudsjettet.
Historie.
Norsk statlig utviklingssamarbeid begynte med Stortingets opprettelse av Fondet for hjelp til underutviklede land i juni 1952, også kalt Indiafondet. Gjennom den første bilaterale bistandsavtalen, som ble underskrevet mellom Norge, India og FN, støttet Norge helsearbeid og fiskerisektoren i Kerala.
På begynnelsen av 1960-tallet ble det besluttet å øke Norges samlede utviklingshjelp, som etter hvert ble utvidet til å omfatte land i Afrika og andre land i Asia. I 1962 ble Fondet for hjelp til underutviklede land endret til Norsk Utviklingshjelp, som skulle være en frittstående statlig institusjon med eget styre.
I 1968 ble Norad (Norwegian Agency for Development Cooperation) opprettet som et frittstående direktorat under Utenriksdepartementet, med instruks om å "trekke opp planer for anvendelse av Norges samlede offentlige bistand til utviklingslandene og for samordning av denne bistanden". Forvaltningen av norsk bistand var delt mellom Utenriksdepartementet (UD) og Norad. Direktoratet hadde ansvaret for den langsiktige bilaterale bistanden, mens UD hadde ansvar for å forvalte den multilaterale bistanden via internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet samt nødhjelp og humanitær bistand.
I perioden 1984-89 var direktoratet en del av Departementet for utviklingshjelp (DUH), deretter frittstående direktorat underlagt UD 1989-2004. Fra 2004 ble ansvaret for alle ambassader med bistandsoppgaver flyttet fra Norad til UD, som også overtok forvaltningen av stat-til-stat samarbeidet. Norad ble omgjort til en fagetat som fokuserer på oppgaver knyttet til rådgiving, tilskuddsforvaltning, kvalitetssikring, kommunikasjon og evaluering av norsk bistand.
Organisasjon.
Direktoratet for utviklingssamarbeid er organisert i fagavdelinger som arbeider med faglig rådgiving innen Klima, miljø og naturressurser, Økonomisk utvikling, energi, likestilling og styresett, Helse, utdanning og forskning og Sivilt samfunn. Avdeling for metode og resultater har ansvaret for å yte rådgivning og kvalitetssikre hele bistandsområdet gjennom utvikling av forvaltnings- og resultatfaglige metoder, verktøy og systemer.
Foruten direktørens kontor og en personal- og administrasjonsavdeling omfatter Norads organisasjon også en evalueringsavdeling, en kommunikasjonsavdeling og redaksjonen Bistandsaktuelt. Evalueringsavdelingen sørger for uavhengige evalueringer av bistandstiltak som finansieres over det norske statsbudsjettet. Kommunikasjonsavdelingen skal legge til rette for samfunnsdebatt om bistanden og bidra til formidling av resultatene av norsk bistand, både negative og positive. Bistandsaktuelt er et fagblad om bistands- og utviklingsarbeid som utgis på papir og nett, og som arbeider etter Vær Varsom-plakat og Lov om redaksjonelle frihet i media.
Norads direktør utnevnes av Kongen etter innstilling fra utviklingsministeren.
Rammevilkår.
Norad skal iverksette politiske målsetninger og retningslinjer fastsatt av Stortinget og regjeringen. Norads mandat reguleres av Instruks for Direktoratet for utviklingssamarbeid, vedtatt av Stortinget den 26. mars 2004, som fastslår Norads hovedoppgaver og forhold til Utenriksdepartementet. Videre defineres Norads økonomiske rammer og prioriteringer i et årlig tildelingsbrev fra utenriksdepartementet. I tildelingsbrevet bestemmes blant annet resultatmål, utgifts- og inntektsrammer, budsjettfullmakter og rapporteringskrav. Innenfor rammene av instruksen og tildelingsbrevet legger Norad opp en egen femårig strategiplan og årlige virksomhetsplaner.
Arbeidsoppgaver.
I tråd med Instruks for Direktoratet for utviklingssamarbeid fokuseres Norad bistands- og utviklingssamarbeid rund fem hovedoppgaver. Bistandsfaglig rådgivning, kvalitetssikring og kontroll, tilskuddsordninger, kommunikasjon og evalueringer.
Bistandsfaglig rådgivning gis til Utenriksdepartementet (UD) og utenriksstasjonene. Norske utenrikspolitiske og utviklingspolitiske føringer ligger til grunn for Norads arbeid. Rådgivingen er basert på bistandsfaglig ekspertise som sitter i fagavdelingene. Norad legger vekt på å forstå sammenhengen bistanden skal virke i. Dette omfatter politiske, økonomiske og sosiale forhold i samarbeidslandene.
Kvalitetssikring og kontroll av bistandsforvaltningen er en av Norads hovedoppgaver. Direktoratet og Utenriksdepartementet har utarbeidet en rekke manualer og støttehåndbøker som beskriver prinsipper, prosedyrer, metoder og retningslinjer for kvalitetssikring og risikohåndtering, som skal sikre at bistanden forvaltes i tråd med vedtatte retningslinjer for statlig økonomistyring og for å oppnå ønskede resultater. Norad foretar årlig rundt ti forvaltningsgjennomganger på Norges bistandsambassader. UD pålegger Norad å ha et generelt resultatfokus i sin faglige rådgivning. For å bidra til dette resultatarbeidet opprettet Norad i 2011 en statistikkportal.
Tilskuddsordningene som Norad forvalter går hovedsaklig til norske og internasjonale organisasjoner, norske bedrifter som deltar i utviklingssamarbeidet og utdannings- og forskningsinstitusjoner som produserer ny kunnskap om bistand og utvikling. Norad utlyser også midler til institusjonssamarbeid mellom norske forskningsinstitutter og forskningsinstitusjoner i samarbeidsland.
Evalueringsarbeidet søker å evaluere aktiviteter finansiert over det norske bistandsbudsjettet. Evalueringsavdelingen beslutter hvilke tiltak som skal evalueres, utarbeider oppdragsbeskrivelse for evalueringene og engasjerer uavhengige forskere eller konsulenter for å gjennomføre evalueringene. For å sikre uavhengighet til Norad er evalueringsarbeidet regulert av en egen instruks.
Kommunikasjonsarbeidet har som mål å bidra til debatt, gi informasjon om og formidle resultater av norsk bistand til norske skattebetalere.
Tilskuddsordninger.
Norad samarbeider både med frivillige organisasjoner, næringsliv og utdannings- og forskningsinstitusjoner. Det meste av dette samarbeidet er organisert gjennom ulike tilskuddsordninger.
Informasjonsstøtten.
Begrunnelsen som både Stortinget og Norad gir for denne støtteordningen er at grundig, kritisk og etterrettelig informasjon om nord/sør- og utviklingsspørsmål er viktig for å heve det norske kunnskapsnivået om globale forhold og gjøre norske innbyggere i stand til å påvirke den utviklingspolitiske agendaen.Fra 2011 innførte Norad nye retningslinjer og regelverk for støtteordningen som skal bidra til folkeopplysning om "sentrale og aktuelle" nord/sør-og utviklingsspørsmål i regi av norske frivillige organisasjoner og relevante institusjoner, og til at aktørene kan ivareta rollen som pådrivere i den offentlige utviklingsdebatten. Tittelen for disse retningslinjene er "Folkeopplysning for en ny tid".
Organisasjoner som har fått innvilget fireårige rammeavtaler på informasjonsstøtte kan melde seg inn i RORG-samarbeidet.
Norsk bistands- og utviklingspolitikk.
Det overordnede målet for den norske utviklingspolitikken er å redusere fattigdom og fremme menneskerettigheter. Derfor støtter Norge FNs tusenårsmål. Dette er det tverrpolitisk enighet om i Norge. De politiske partiene har imidlertid ulike meninger om hvilke delmål og virkemidler som best bidrar til å redusere fattigdom og fremme menneskerettigheter. Regjeringen angir sin politikk i stortingsmeldinger.
Regjeringen Stoltenberg II har skissert opp utviklingspolitiske utfordringer og målsetninger hovedsaklig i Stortingsmelding nr. 13 (2008–2009). Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom. Her forteller regjeringen hvorfor de mener at klimaendringer, voldelige konflikter og mangel på kapital er de viktigste utfordringene i kampen mot fattigdom. Med dette som utgangspunkt blir hovedmålene for norsk utviklingspolitikk å styrke de fattiges posisjon, legge til rette for bærekraftig utvikling, sikre globale goder og styrke globale kjøreregler, utnytte norske fortrinn og erfaringer. Det tas også til orde for at innenriks- og utviklingspolitikk skal ses i sammenheng.


Kamphunder.
Kamphunder eller muskelhunder var opprinnelig store molossere og mastiffer som ble brukt til krigshandlinger under oldtiden. Slike hunder finnes avbildet på steinrelieffer i ulike krigs- og jaktscener i den assyriske kong Assurbanipals palass i Ninive. Men det er tvilsomt å hevde at slike tidlige «hunderaser» har overlevd inn i vår tid, annet enn som typer.
Disse tidlige formene for kamphunder må ikke på noen måte tas til inntekt for de kamphundrasene som dukket opp fra 1800-tallet og framover, selv om blodslinjene med litt velvilje kan hevdes å føre tilbake til oldtidens muskelhunder hos noen av disse hunderasene.
Hundekamper i tidlige tider.
Oldtidens kamphunder var ikke først og fremst hunder som var trent til å slåss seg i mellom, men sterke og modige hunder som ble benyttet til jakt og krigshandlinger. De fungerte som vakthunder, pakkhunder, trekkhunder og sporhunder, og mange hadde som oppgave å beskytte sin eier og hans nærmeste følgesvenner. Det er funnet bevis for at slike hunder kunne være enorme av størrelse, kanskje opp mot 130-140 kg. Slike hunder ble også brukt til slåsskamper mot andre dyr, for underholdningens skyld, men dette var sannsynligvis ikke hundenes primæroppgave. Det finnes også eksempler på at slike hunder ble brukt i regulære hundekamper, men det var trolig mer uvanlig.
Sannsynligvis har kamper mellom hunder og andre dyr (inkludert regulære hundekamper) foregått siden lenge før romertiden (145 f.Kr-400 e.Kr.), men fra denne perioden vet man at regulære hundekamper ble arrangert for sin underholdningsverdi. Også i flere østlige kulturer finner man spor etter arrangerte hundekamper fra tidligere tider, ikke minst fra Japan, der det skal ha blitt arrangert hundekamper i tiden før Kamakuraperioden (altså før 1185). I det historiske dokumentet "Hōjō Takatoki", fra den 14. Shikken (1316–1326), er imidlertid kamper mellom hunder dokumentert.
Moderne kamphunder.
Moderne kamphunder og "kamphund" som begrep oppsto først på 1800-tallet og var et resultat av at vanlige folk fikk mer tid til forlystelser. Før den tid ble hunden primært benyttet som brukshund, men den nye tiden og trenden gjorde at folk nå så med nye øyne på sine firebente venner. De skulle ikke lenger bare være nyttedyr, men også kunne benyttes til underholdning.
I England hadde man på denne tiden lange tradisjoner med såkalt "baiting", slåsskamper mellom ulike dyr. "Bull-baiting" (slåsskamper mellom kvegokser og hunder) fantes alt på midten av 1100-tallet og var på 1600-tallet blitt svært populært på de britiske øyer. Denne kampformen var dessuten omspunnet med mange myter, som gjorde det vanskelig for myndighetene å sette en stopper for aktiviteten. Baiting som sådan kom trolig til England alt med romerne.
I dag kan man per definisjon hevde at alle hunder som trenes i å slåss med andre dyr er kamphunder, men kun noen få raser er opprinnelig avlet med dette for øyet. Dette er typisk opprinnelig molossere og mastiffer som er krysset med terriere, for å øke avkommets aggressivitet og pågangsmot. Moderne kamphunder er på grunn av sine terrierlinjer fysisk mindre enn oldtidens kamphunder, men hurtigere og mer aggressive og pågående.
Den engelske staffordshire bullterrieren er å regne som en progenitor for de moderne kamphundrasene, men også bull terrier, som oppsto omtrent samtidig, var sentral. Før disse rasene dukket opp fantes imidlertid old english bulldog, en hund som ble spesielt avlet for oksekamper. Denne rasen var sentral i all senere avl av moderne kamphunder, men i seg selv døde den ut på midten av 1800-tallet, etter at det i England i 1835 ble innført en lov som satte en stopper for slåsskamper der dyr inngikk. Senere, på begynnelsen av 1900-tallet kom også amerikansk staffordshireterrier og pitbullterrieren.
Fellestrekkene for disse hundene er en forholdvis liten og ofte svært kompakt og muskuløs kropp, med et nærmest overdimensjonert bredt hode som har et stort og usedvanlig kraftig kjeveparti.
Opprinnelig ble slike hunder brukt til oksekamper, slåsskamper mellom hunder og kvegokser (derav navnet "bulldog"), men etterhvert ble også regulære hundekamper vanlig. Kampene foregikk i såkalte kampgroper, derav navnet "pitbull" ("grop bulldog"), der det var umulig for hundene å komme unna hverandre. Det endte ofte med at den ene hunden ble drept, og av og til måtte også den andre avlives i etterkant som følge av de skader den hadde pådratt seg under kampen.
En rekke myter har også oppstått i kjølvannet av tragedier som har utspunnet seg. Det påstås blant annet at disse hundene har kjever som låser seg, men dette stemmer ikke. Derimot er deres villighet til å holde på "byttet" meget sterk.
Disse rasene, hvis fellesnevner gjerne er en blanding av terrier/bulldog/mastiff, mangler ofte bitehemninger i ordets rette betydning, og er kjent for å ha «"kort lunte"» overfor andre hunder og dyr. Dette er en egenskap som ble bevisst framavlet for å skape kampvilje. De er derimot ofte både omgjengelige og svært tillitsfulle overfor mennesker. Faktisk er de avlet med nettopp det for øye. Noen kamphundraser er forbudt i enkelte land i den vestlige verden, selv om hvilke raser dette gjelder varierer fra land til land. Blant annet Norsk Kennel Klub og Dyrebeskyttelsen Norge har et vedvarende standpunkt mot raseforbud blant hunder, og viser til manglende dokumentasjon for at disse rasene er mer aggressive enn andre. Den generelle trenden er en oppheving av eventuelle raseforbud i de forskjellige land. Blant annet fjernet Italia nylig hele sin liste med 17 forbudte raser, og undersekretær i det italienske helsedepartmentet Francisca Martini uttalte i den sammenheng at "den forrige loven hadde ingen faglig forankring. Farlige raser finnes ikke. (...) Med denne loven har vi øket folks sikkerhet". Nederland har også nylig fjernet Amerikansk pitbullterrier fra sin liste over forbudte hunder, ettersom forbudet ikke har ført til at færre mennesker blir bitt av hund, og i Storbritannia er det nylig lagt frem et lovforslag som skal erstatte det nåværende raseforbudet med et større ansvar hos dyrets eier. I Norge er flere kamphundraser forbudt, i tillegg til enkelte andre raser som Tsjekkoslovakisk ulvehund.
Moderne kamphundraser og forbud mot slike.
Med «moderne kamphundraser» menes hunderaser som har blitt alet fram med tanke på slåsskamper med andre dyr. Det er viktig å være klar over at moderne kamphunder ikke ble avlet for å være aggressive mot mennesker. Tvert om, ble moderne kamphunder avlet for å være svært menneskekjære, noe de også normalt er, kanskje også i større grad enn de fleste andre hunderaser. Mange kynologer og rovdyrforskere stiller seg undrende til forbudet mot visse hunderaser og mener heller det skulle vært et forbud mot å holde hund for visse mennesker. Dette begrunner de med at hunder er rovpattedyr som uansett rase kan læres opp til å bli aggressive mot andre dyr og mennesker.
I Norge er det forbudt å avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder, men man skal være klar over at de fleste såkalte kamphundraser ikke anses som farlige. Forbudet gjelder derfor kun hunderaser som har blitt forbudt eller avkom der forbudte hunderaser inngår. Som farlige hunder anses også hunder og hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold. For hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub pr. 1. januar 2003, gjelder første punktum bare for tsjekkoslovakisk ulvehund. Hvis ulv er iblandet rasen etter den internasjonale raseetableringen, gjelder første punktum for hunder som kan være etterkommere etter denne ulven. Hundeholdet i Norge reguleres i hovedsak gjennom "Lov om hundehold", selv om andre lover også i en viss grad kommer til anvendelse. Forbudet mot visse hunderaser og kombinasjoner (blandinger) reguleres i "Forskrift om hunder".
En undersøkelse fra 1987 (Wright og Neselrote) viser at Cocker spaniel, Schæferhund, Engelsk springer spaniel, Dobermann, Golden retriever og Dachshund (i tilfeldig rekkefølge) er de hunderasene som hyppigst frekventerte statistikken over hunder med aggressiv atferd.


Polycarp Pengo.
Polycarp Pengo (født 5. august 1944 i Mwazye nær Sumbawanga i dagens Tanzania) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Dar-es-Salaam i Tanzania.
Pengo gikk fra 1959 til 1964 på fransiskanernes middelkole i Kaengesa. I 1965 begynte han på deres presteseminar i Kipalalpala, og studerte der filosofi (1965–1967) og teologi (1968–1971). Den 20. juni 1971 ble Pengo presteviet i bispedømmet Sumbawanga. De følgende to årene, fra juni 1971 til juli 1973, var han biskopens sekretær.
Fra 1973 til 1977 studerte han moralteologi ved det pavelige Lateran-Universität og ved "Alphonsianum" i Roma og tok doktorgrad i faget. Etter studiene vendte han tilbake til Tanzania og underviste i moralteologi ved seminaret i Kipalalpala. Deretter ble han rektor ved det nasjonale hovedseminar i Segerea (1978–1983).
Den 11. november 1983 ble Pengo utnevnt av pave Johannes Paul II til biskop av Nachingwea. Den 17. oktober 1986 ble han biskop av det nyopprettede bispedømmet Tunduru-Masasi.
Pengo etterfulgte den 22. juli 1992 kardinal Laurean Rugambwa som erkebiskop av Dar-es-Salaam, etter å ha vært koadjutor i dette erkebispedømmet i to år.
Den 21. februar 1998 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II.
Ekstern lenke.
Pengo, Polycarp
Pengo, Polycarp
Pengo, Polycarp


Bernard Francis Law.
Bernard Francis Law (født 4. november 1931 i Torreón, Mexico) er en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Boston 1984–2002, og måtte gå av fra denne stillingen etter at det kom frem at han ikke hadde tatt affære mot pedofile prester.
Han er sønn av en oberst i det amerikanske flyvåpenet. Etter å ha tatt utdannelse ned Harvard University i Cambridge, Massachussetts følte han et prestekall. Han begynte da på et presteseminar i Los Angeles, California. I 1955 flyttet han over til det pavelige kollegiet Josephinum i Worthington, Ohio.
Etter prestevielsen i 1961 virket han i bispedømmet Natchez-Jackson. I 1968 fikk han tittelen "monsignore". Pave Paul VI utnevnte ham til biskop av Springfield-Cape Girardeau i 1973.
Etter å ha vært regnet som USAs fremste katolske leder i en årrekke, ble han innblandet i den store pedofiliskandalen som rammet landet i 2002. Avisen «The Boston Globe» nøstet opp historien omkring presten John Geoghan, som ble dømt for å ha misbrukt en rekke barn over en periode på over 30 år. Det kom frem at Law allerede i 1980-årene kjente til hans pedofile legning og troverdige anklager om overgrep. Kardinalens reaksjon på dette var å flytte presten fra den ene menigheten til den andre, uten å advare noen, sørge for psykiatrisk behandling eller straffe ham på noen måte.
Etter en periode med stor press mot Law beklaget han sin handlemåte, men avviste kravet om at han måtte gå av.
Mot erkebispedømmet Boston forelå det på et tidspunkt rundt 450 sivile klagemål fra mennesker som hevder at de i sin ungdom har blitt seksuelt misbrukt av katolske prester.
Et særlig graverende kasus var en senere avsatt prest Paul Shanley, som kun var blitt forflyttet gang på gang innen Boston til tross for sterke indikasjoner på at noe var galt, og til tross for at han i 1979 hadde vært med på å stifte og senere støtte opp om "NAMBLA", "the North American Man-Boy Love Association". I 2002 sendte kardinal Bernard Law en skriftlig unnskyldning til biskop Gerald Barnes av San Bernardino i California, for at han i 1990 hadde anbefalt Shanley til tjeneste der. Den gangen ble gransket for flere sannsynlige voldtekter av en ung gutt. Han hadde ikke visst om beskyldningene mot Shanley, ellers ville han aldri ha anbefalt ham, skrev han i brevet. Fra dokumentene går det imidlertid frem at beskyldningene mot Shanley gikk tilbake til 1960-tallet.
Intet tyder på at Shanley hadde forgrepet seg den korte tiden han var i det nye bispedømmet, men der var man så rasende da de ble klar over hva slags mann de var blitt anbefalt at man gikk offentlig ut og sa at eventuelle søksmål fra mulige ofre ville i ettertid utløse erstatningskrav fra San Bernardino til Boston.
Etter et møte med pave Johannes Paul II sent 2002 leverte han inn sin avskjedssøknad, som raskt ble innvilget.
Bernard Francis Law trakk seg først tilbake til et nonnekloster i nærheten av Washington DC. Etter noe tid ble han imidlertid kalt til Roma, og gitt stillingen som erkeprest i basilikaen Santa Maria Maggiore. Dette forårsaket sterke protester, og det er ofte hevdet at han har like mye makt som tidligere. Dette medfører ikke riktighet, da stillingen som erkeprest er rent seremoniell, og hans innflytelse i den romerske kurie anses som meget sterkt svekket etter skandalen.
Kardinal Law var under 80 år gammel da pave Johannes Paul II døde, og er derfor stemmeberettiget ved konklavet 2005. Han var utenfor USA aldri seriøst regnet som "papabile" skjønt han var en av de mest fremstående amerikanske kardinaler, og etter skandalene sees han som en av de kardinalene som har minst mulighet til å bli valgt som nye pave.
Etter pavens død fikk Law, i egenskap av sin stilling som erkeprest i Maria Maggiore, i oppgave å feire en av de ni offisielle messene under sørgetiden for Johannes Paul II. Dette ble kritisert av noen.


Konsistorium.
Et konsistorium er et formelt møte for kardinalskollegiet i Den katolske kirke. De holdes normalt i Vatikanet når det er nødvendig for paven å sammenkalle kardinalene for å rådføre seg om viktige saker.
Kreering av kardinaler.
Ettersom kreering av nye kardinaler skal skje i kollegiets nærvær, skjer dette ved konsistorier. Navnene på de nye kardinalene blir normalt publisert på forhånd, og den enkelte får da status som "kardinalelekt". Først ved konsistoriet blir de kardinaler, og dersom en pave dør mellom annonseringen av navnene og konsistoriet er ikke utnevnelsen bindende.
Den nye kardinalen skal helst være tilstede ved konsistoriet, men dersom dette ikke er praktisk mulig er det ikke nødvendig for innsettelsens gyldighet. De som er tilstede får overrakt ring, rød kalott og biretta (firkantet hatt). Tidligere fikk de også en bredbremmet, rød hatt med dusker, den såkalte "galerum rubru", men denne ble avskaffet som formelt tegn på kardinalsverdigheten av Paul VI i 1967. De som ønsker en slik hatt må nå selv gå til anskaffelse av den.
Ved konsistoriet blir de nye kardinalenes titularkirker og deres rang innen kardinalskollegiet annonsert. De tar så disse kirkene i besittelse, noe som er en rent seremoniell handling, på et senere tidspunkt.
Annen betydning.
Ordet ble tidligere brukt også av enkelte lutherske kirker om et domkapittel.


James Vaughan.
James Oliver Vaughan (født 14. juli 1988) er en engelsk fotballspiller. Han spiller for Huddersfield Town FC på utlån fra Norwich City. Har også spilt kamper for Englands landslag for spillere under 17 år.
Han debuterte på Evertons førstelag i en Premier League-kamp mot Crystal Palace den 10. april 2005. Etter bare tretten minutter scoret han, og ble dermed tidenes yngste målscorer i Premier League, i en alder av 16 år og 270 dager.


Liste over konsistorier 1700–2005.
Listen over konsistorier er en oversikt over formelle møter for kardinalskollegiet i Den katolske kirke, såkalte konsistorier, hvor det ble kreert kardinaler.
Oversikten er inndelt etter pavene som innkalte og ledet konsistoriene.
Klemens XI (1700–1721).
Pave Klemens XI kreerte 70 kardinaler ved 15 konsistorier.
Innocens XIII (1721–1724).
Pave Innocens XIII kreerte tre kardinaler ved to konsistorier.
Benedict XIII (1724–1730).
Pave Benedict XIII kreerte 29 kardinaler ved 12 konsistorier.
Klemens XII (1730–1740).
Pave Klemens XII kreerte 35 kardinaler ved 15 konsistorier.
Pius XII (1939–1958).
Pave Pius XII kreerte 56 kardinaler ved to konsistorier, i 1946 og i 1953.
Paul VI (1963–1978).
Pave Paul VI kreerte 143 kardinaler på seks konsistorier.
Johannes Paul I (1978).
Pave Johannes Paul I var pave i kun 33 dager, og rakk ikke å holde noe konsistorium.
Johannes Paul II (1978–2005).
Pave Johannes Paul II kreerte 231 kardinaler fordelt på ni konsistorier.
Konsistorier 1700


Fylkesvei 701.
Fylkesvei 701 (Fv701) mellom Meldal kirke og Storås. Veiens lengde er 9,2 km.
Veien forlater riksvei 700 ved Meldal kirke og går langs Orkla nordover til Storås der den møter riksvei 65.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Atacamaørkenen.
Atacama er en 181 300 km² stor ørken i den nordlige del av Chile. Ørkenen ligger i skyggen av Andesfjellene, og området regnes som verdens tørreste. Årsaken til dette er at ørkenen ligger i en dobbel regnskygge. Det finnes rike mineralforekomster i området, blant annet av kobber og natriumnitrat.


Fylkesvei 700.
Fylkesvei 700 (Fv700) går mellom Berkåk i Rennebu og Svorkmo i Orkdal. Veiens lengde er 52,9 km.
Veien forlater E6 ved Berkåk og går langs Orkla nordover til Meldal kirke. Derfra går den over Meldalskogen gjennom Løkken Verk til Svorkmo der den møter E39.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Roger Etchegaray.
Roger Marie Élie Etchegaray (født 25. september 1922 i Espelette i Frankrike) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, var erkebiskop av Marseille og senere president for Det pavelige råd for Rettferdighet og Fred ("Iustitia et Pax"). 30. april 2005 ble han utnevnt til visedekanus for kardinalskollegiet. Han etterfulgte Angelo Sodano, som ble dekanus da Joseph Ratzinger ble valgt til pave.
Roger Etchegaray er basker fra den franske delen av Baskerland, inntil Biscayabukten og Frankrikes grense mot Spania. Han avsluttet sine studier i filosofi og katolsk teologi med lisensiat i teologi og doktorgrad i kirkerett. I 1947 mottok han prestevielsens sakrament, og ble deretter menighetssjelesørger i sitt hjembispedømme Bayonne. Fra 1961 var han engasjert i den franske katolske bispekonferanses sekreteriat, og beskjeftiget seg der i vesentlig grad med sjelesørgeriske problemstillinger. Fra 1966 til 1970 var han bispekonferansens generalsekretær.
I 1969 utnevnte pave Paul VI ham til hjelpebiskop i Paris. Allerede året etter ble han promovert til erkebiskop av Marseille. Mellom 1975 og 1981 var han dessuten president for den franske bispekonferanse.
I 1979 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II, og i 1984 ble han kalt til Roma og utnevnt til president for to pavelige råd, rådene "Cor Unum" og "Iustitia et Pax". Ledelsen av "Cor Unum" beholdt han til 1995, og for "Iustitia et Pax" til 1998. I 1994 gjorde paven ham dessuten til president for Sentralkomitéen for forberedelsen av Det Hellige År 2000.
Kardinal Etchegaray er i stor grad blitt benyttet som pavelig spesialutsending ved særlig alvorlige internasjonale kriser. Pave Johannes Paul II sendte ham blant annet på freds- og formidleroppdrag til det beleirede Sarajevo, til det borgerkrigsrammede Mosambik, det beleirede Betlehem (krisen i Fødselskirken), og i 2003 til Irak.
Den 24. desember 2009 ble kardinal Etchegaray slått overende da en kvinne som angrep paven idet de gikk i prosesjon i midtgangen i Peterskirken før feiringen av julenattsmessen. Kardinalen måtte bringes til sykehus.


Kardinaler.
Kardinaler (Cardinalidae) er ei gruppe spurvefugler som fins i Nord- og Sør-Amerika. Fuglene er robuste, frøetende fugler, med kraftige nebb. De er som regel forbundet med åpent skoglandskap. Kjønnene har som regel forskjellig utseende. Gruppa har fått navn etter fuglen rødkardinal ("Cardinalis cardinalis") røde drakt, akkurat som kardinalenes røde kapper.


Konsistoriet oktober 2003.
Konsistoriet i oktober 2003 var det niende og siste konsistorium hvor pave Johannes Paul II utnevnte nye kardinaler. Det ble holdt 21. oktober 2003 i Vatikanet.
Det ble utnevnt 31 kardinaler, hvorav en "in pectore", det vil si at navnet ble holdt hemmelig. Da dette navnet ikke ble offentliggjort før pavens død 2. april 2005 ble personen aldri formelt innsatt som kardinal, og sluttantallet for nye kardinaler ved dette konsistoriet ble dermed 30, og totaltallet i hans pontifikat 231.


Jaime Lucas Ortega y Alamino.
Jaime Lucas Ortega y Alamino (født 18. oktober 1936 i Jagüey Grande på Cuba) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Havanna.
Jaime Lucas Ortega y Alamino kommer fra bispedømmet og provinsen Matanzas på Cuba, og er sønn av en arbeider. Etter vanlig skolegang på en offentlig skole tok kan først videreutdannelse med tyngdepunkt innen kunst og vitenskap. I 1956 begynte han på bispedømmets presteseminar, som ble ledet av kanadiske prester. Han studerte filosofi, teologi og etikk i Matanzas og Quebec (Canada), og bnle presteviet i domkirken i Matanzas i 1964.
Deretter virket han i to år som kapellan i menighetssjelesorgen, inntil han ble fengslet av det kommunistiske regimet og satt til tvangsarbeid i en arbeidsleir i 1966. Etter sin løslatelse i 1967 ble han utnevnt til sogneprest i hjembyen Jagüey Grande, men måtte på grunn av den akutte prestemangelen som var oppstått etter Fidel Castros revolusjon ha tilsyn med en rekke andre menigheter og kirker i tillegg. I 1969 utnevnte hans biskop ham til domprost for katedralen i Matanzas og til leder for bispedømmets kommisjon for katekese, med særlig vekt på ungdomsarbeidet. Ortega y Alamino grunnla en kirkelig ungdomsbevegelse og utviklet mange initiativer for ungdommen som f.eks. sommerleirer og teatergrupper. I tillegg underviste han i moralteologi ved presteseminaret i Havanna.
I 1978 ble han utnevnt av paven til biskop av Pinar del Rio, i et tradisjonelt svært katolsk område av Cuba. Og i 1981 ble han promovert til erkebiskop av hovedstaden Havanna. Han grunnla mange nye menigheter, opprettet pastoralråd, etablerte møte- og retretthus for prester og lekfolk. Han anstrengte seg også for et levende katolsk ungdomsarbeid. Selv om Kirkens representanter ikke har mulighet til å nå frem via de sosiale massekommunikasjonsmidler som radio eller fjernsyn på Cuba, ble han raskt godt kjent og fikk mange beundrere blant annet på bakgrunn av sine mange modige bidrag til erkebispedømmets månedsavis.
Pave Johannes Paul II kreerte Ortega y Alamino til kardinal i 1994.


Aerodynamikk.
Aerodynamikk er læren om strømning i gasser. Feltet er nært beslektet med hydrodynamikk.
Aeronynamikk danner grunnlaget for flyvning med fartøyer som er tyngre enn luft.
George Cayley bygget det første glideflyet i 1804 og regnes som aerodynamikkens far, skjønt Isaac Newton allerede på 1700-tallet hadde utviklet en teori om luftmotstand.


Avery Dulles.
Avery Robert Dulles SJ (født 24. august 1918 i Auburn, New York, USA, død 12. desember 2008 i New York, USA) er en av Den katolske Kirkes kardinaler. Han er en av de få kardinaler som ikke er bispeviet; han inngår i rekken av fremtredende teologer som er blitt kardinalskreert på sine eldre dager.
Avery Dulles er sønn av den protestantiske politiker John Foster Dulles (USAs utenriksminister 1953-1959), og hadde som onkel Allen Welsh Dulles, som var sjef for CIA (1953–1959).
Avery konverterte til katolisismen under sine studier ved Harvard. Etter militærtjenesten trådte han inn i jesuittordenen og fikk der en grundig filosofisk og teologisk utdannelse. Etter prestevielsen i 1956 ble han sendt til Roma for fordypningsstudier, og tok doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana.
Fra 1960 til 1974 var han professor ved Woodstock og fra 1974 til 1988 ved "Catholic University" i Washington, DC. I tiillegg var har gjesteforeleser ved en rekke andre universiteter, og forfattet over 600 bøker og artikler. Han var rådgiver for de amerikanske katolske biskopers kommisjon for dialogen med lutheranerne, og var president for USAs katolske teologiske selskap. Til tross vor høy alder har han fremdeles undervisningspost ved Fordham University i New York.
Pave Johannes Paul II utnevnte Avery Dulles til kardinal i 2001.


Bova.
BOVA er en nederlandsk produsent av turbusser fra 10m til 15m størrelser både enkelt og dobbeltdekkere.


Brasier.
Brasier var etterfølgeren til den tidlige franske bilprodusenten Richard-Brasier, som ble startet i 1902. Navnet ble forenklet til Brasier da Georges Richard forlot firmaet i 1905 for å starte Unic.
Før første verdenskrig så kom firmaet med flere to-, fire- og sekssylindrede modeller. Produksjonen ble tatt opp igjen i 1919 med en modell på 3404 cc (kubikkcentimeter). Fra 1920 til 1926 ble en modell på 2120 cc produsert. Bilene produsert etter 1926 ble markedsført under navnet Chaigneau-Brasier. Dette selskapet stengte dørene i 1930.


Julius Darmaatmadja.
Julius Riyadi Kardinal Darmaatmadja S.J. (født 20. desember 1934 i Muntilan, Indonesia) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Jakarta.
Julius Riyadi Darmaatmadja studerte i Mertoyudan, Giri Sonta og Poona (India). Han ble presteviet i 1969, og avla sine evige løfter i jesuittordenen i 1975. Før og etter sin prestevielse arbeidet han som dosent og i kallspastoralet, før han i 1981 ble provinsial for de indonesiske jesuitter. To år etter ble han utnevnt til erkebiskop av Semarang på Java. I 1984 ble han dessuten ansvarlig for den katolske militærsjelesorg i landet, og valgt til president for Den indonesiske bispekonferanse.
I 1994 kreerte pave Johannes Paul II ham til kardinal, og i 1996 ble han erkebiskop av Indonesias hovedstad Jakarta.


Bristol (bil).
Bristol Cars er en britisk produsent av håndbygde luksusbiler, basert i Filton, nær Bristol, England. Bristol Cars har ingen distributører eller forhandlere, kun et showrom i Kensington i London, og har direkte kontakt med kundene. Selskapet hevder å være den siste britisk-eide luksusbilprodusenten. Selskapets modeller har blitt produsert i svært små antall; rundt 150 i året, men selskapet har lenge nektet å opplyse om produksjonstall, og produksjonen i dag er sannsynligvis langt lavere enn dette antallet.
Firmafilosofi.
Bristol er uvanlige fordi de bygger dyre men, med selskapets ord, «beskjedne» biler. Bristol-verdiene er tradisjon, diskret kvalitet og praktiske løsninger fremfor begeistring. Bristol-modeller som bygges i dag er i hovedsak de samme som for 30 år siden. Noen kaller dette gammelt, men Bristol mener det ikke er nødvendig med store forandringer. Bilene er fortsatt fullstendig håndbyggede, og tar fire ganger så lang tid å bygge som andre luksusbiler.
Bristol-modeller ser ikke dyre ut for et utrent øye. Utseendet er beskjedent, og noen vil nok mene det er stygt. Det er mer en kreasjon fra ingeniører enn designere: effektiv innpakning for innholdet, og god aerodynamikk. Bilene er overraskende små. Til tross for at Bristols sedan-modeller byr på «ekspressreiser for fire personer og deres bagasje» betyr effektiv innpakning i denne sammenhengen at en Bristol Blenheim er smalere enn en Ford Mondeo, og kortere enn alle konkurrenter. Bagasjeplassen er høy, reservehjulet ligger bak et hengslet panel i forskjermen, og batteri og sikringsboks i høyre forskjerm, for å unngå at det tar opp unødvendig plass.
Bilene er utviklet for å være effektive bruksbiler, og derfor er komfort, kjørbarhet og enkelt vedlikehold nøkkelfaktorer. Med jevnlig vedlikehold forventer selskapet at en Bristol lever lenger enn eieren. Bristol Cars vil holde hver eneste bil de noen sinne har bygget ved like. De aller fleste deler er på lager, og de vil produsere eller håndlage andre deler det er behov for.
Med sine små produksjonstall, mangel på glamour og null markedsføring ville til og med de færreste engelskmenn gjenkjenne en Bristol. Den eksklusive obskuriteten er meget attraktivt for en spesiell gruppe kjøpere.
Denne obskuriteten gjør også brukte, klassiske Bristol-modellene bemerkelsesverdig billige på bruktmarkedet, til tross for deres nypris, kvalitet og sjeldenhet. Kun noen ytterst få av de aller første modellene er verdt noe særlig.
Historie.
Historien til Bristol Cars begynte i 1945. Bristol Aeroplane Company (BAC) forutså en mangel på arbeidsplasser etter krigen, og startet et samarbeid med AFN Ltd, produsentene bak Frazer Nash-bilene, med planer om å gå inn i bilproduksjon. I juli 1945 hadde BAC opprettet en bildivisjon, og kjøpt en stor aksjepost i AFN. HJ og DA Aldington forble styremedlemmer i AFN, og fikk selskap i styret av Reginald Verdon-Smith og George Middleton White, begge sønner av styremedlemmer i BAC. Reginald Verdon-Smith ble valgt til styreformann, og HJ Aldington til administrerende direktør.
HJ Aldington, som fortsatt var i det britiske forsvaret, brukte sine militærkontakter til å få besøkt den bombede BMW-fabrikken i München flere ganger i løpet av 1945, og også sammen med sin bror og to Bristol-representanter i oktober 1945, for å samle detaljerte tegninger av BMW-biler og flere motorer under utvikling, som de så fløy tilbake til Bristol. Dette var ikke enkelt, fordi München var erklært amerikansk område, og det amerikanske forsvaret nettopp hadde gitt ordre om at BMW-fabrikken skulle demonteres og sendes til USA. Sjefsingeniør hos BMW, Fritz Fiedler, ble ansatt hos AFN, hvor han fortsatte utviklingen av BMW 328-motoren.
Mot midten av 1947 kom de forskjellige intensjonene til Aldingtons og Bristol til syne, og Bristol trakk seg ut av AFN og ga kontrollen til Aldington-familien. Tidligere i 1947 hadde BAC registrert selskapet Bristol Cars Ltd, men fortsatte i flere år å markedsføre bilene sine som produsert av Bristol Aeroplane Company.
Den første bilen, Bristol 400 i 1947, var basert på BMWer fra før 2. verdenskrig. Karosseriet liknet på BMW 327, mens motor og understell var kloner av BMW-design (motor og understellet foran var basert på BMW 328, understell bak var fra BMW 326). Til og med den berømte nyregrillen til BMW var med på den første Bristol-modellen.
Frem til 1961 benyttet alle Bristol-modellene videreutviklinger av den sekssylindrede BMW-motoren. Dette var en populær motor som også satt i en rekke sports- og racerbiler, inkludert alle Frazer Nash-modellene etter krigen, noen AC, noen Lotus og Cooper racerbiler samt flere andre. I 1961, ved lanseringen av Bristol 407, byttet selskapet til store Chrysler V8-motorer, som var mer passende til de stadig tyngre bilene. Alle Bristol-modeller etter 1961, inkludert de nåværende Blenheim og Fighter-modellene, har motor fra Chrysler.
Siden 1960 har selskapet vært eid av den tidligere racersjåføren Tony Crook, som tok over andelen til sin partner Sir George White i 1973. I 1997 kom Toby Silverton til selskapet, noe som forklarer den økende utviklingen de siste årene (spesielt den nye Bristol Fighter-modellen). Crook solgte til slutt selskapet til Silverton i 2001.
Noen Bristol-modeller har hatt lettvektskarosserier fra Zagato.


Hankø.
Hankø er en øy i Fredrikstad kommune, Østfold, ca. 4 km². Øya er et ferie- og badested, kjent seilsportssenter med regattaer i juni og juli. Den er kanskje mest kjent som den norske kongefamiliens feriested og Leah Isadora Behns fødested.
Det er forøvrig stor båttrafikk innover i Hankøsundet, hvor en rekke båtaktører holder kurs og seminarer årlig. Gjestebrygger finnes også, som blant annet en rekke båtmagasiner bruker som sin testbase.
Hankø er en idyllisk del av Fredrikstad.


EM i fotball 1972.
Europamesterskapet i fotball 1972, også kalt Euro 72 var det fjerde europamesterskapet i fotball. Turneringens format var det samme som i 1968, med kvalifisering i grupper, deretter kvartfinaler mellom de åtte gruppevinnerne, og til slutt et sluttspill mellom de fire gjenværende lagene.
Denne gangen ble sluttspillet arrangert i Belgia, som overraskende hadde slått ut regjerende mester i kvartfinalen. De andre landene i sluttspillet var, og. I den ene semifinalen vant tyskerne over vertsnasjonen etter to scoringer av Gerd Müller, mens Sovjetunionen vant 1-0 over Ungarn i en kamp hvor ungarerne bommet på straffespark fem minutter før slutt.
I finalen var det aldri noen tvil om resultatet. Sovjeterne ble feid av banen med 3-0. På det tyske laget spilte mange av spillerne som skulle bli verdensmestere to år senere – anført av stjernespillere som Müller, Paul Breitner, Günter Netzer og selvfølgelig den største stjernen av dem alle, Franz Beckenbauer.
Semifinaler.
14. juni 1972
Bronsefinale.
17. juni 1972
Finale.
18. juni 1972


Adam Joseph Maida.
Adam Joseph Maida (født 18. mars 1930 i East Vandergrift, USA) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Detroit i Michigan.
Adam Joseph Maida studerte filosofi og katolsk teologi i Orchard Lake, Latrobe og Baltimore, og ble presteviet i 1956. Deretter arbeidet han sjelesørgerisk i Pennsylvania. Etter fordypningsstudier ble han lisensiat i kirkerett ved Lateranuniversitetet i Roma og doktor i borgerlig rett ved "Duquesne University School of Law" i Pittsburgh. I de følgende tyve år hadde han forskjellige ledelsesoppgaver i bispedømmet Pittsburgh og var dosent ved "La Roche College". Han var også et fremtredende og produktivt medlem av det amerikanske katolske kirkerettslige fagmiljø. Pave Johannes Paul II utnevnte ham i 1984 til biskop av Green Bay i Wisconsin, og promoverte ham i 1990 til erkebiskop av Detroit. Han ble kreert til kardinal i 1994.


Fylkesvei 680.
Fylkesvei 680 (Fv680) går mellom Kristiansund og Stormyra i Hemne. Veiens lengde (unntatt fergestrekningen) er 111,6 km, hvorav 67,5 km i Møre og Romsdal og 44,1 km i Sør-Trøndelag.
Den tar av fra Øygarden i Kristiansund og går til Seivika, derfra med ferge til Tømmervåg på Tustna, videre østover langs kysten, forbi Aure til Svanem, videre sørover gjennom Kyrksæterøra til Stormyra der den møter E39.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Giovanni Cheli.
Giovanni Cheli (født 4. oktober 1918 i Torino i Italia) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og tidligere pavelig diplomat og leder for et av Den romerske kuries organer.
Giovanni Cheli ble etter vanlig katolsk presteutdannelse presdteviet i 1942. Han ble ungdomsprest for Den katolske aksjon, og dosent ved presteseminaret i sitt hjembispedømme. Etter fordypningsstudier ble han lisensiat i teologi og doktor i kirkerett.
Han ble kalt til tjeneste i det pavelige diplomati, og tjenestegjorde i Guatemala, Spania og Italia. Fra fra 1967 ble han tilknyttet det kirkeligee råd for offentlighetsarbeid. I 1973 utnevnte pave Paul VI ham til Pavestolens permanente observatør ved FN i New York. I 1978, da denne representasjon ble gitt høyere status, ble han bispeviet.
Fra 1986 til 1998 var han leder for Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende, som blant annet beskjeftiger seg med flyktninger. Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinal i 1998.


Dagny Haraldsen.
Dagny Haraldsen (født Dagny Ulrichsen 25. november 1898 i Skien, Telemark, død 15. oktober 1994 på Diakonhjemmet, Oslo) var mor til dronning Sonja av Norge.
Haraldsen var datter av forsikringsagent Johan Christian Ulrichsen (1861–1950) og Marie Berntine Hansen (1868–1958). Hun vokste opp på Marensro i utkanten av Skien sammen med fem brødre og en søster.
22. mai 1920 giftet hun seg med disponent Karl August Haraldsen, og flyttet senere til Tuengen allé på Vinderen i Oslo. Ekteparet Haraldsen ble første gang foreldre i 1921, til sønnen Haakon Haraldsen, deretter i 1924 til Gry Haraldsen. I 1929 kom sønnen Karl Herman Haraldsen, som døde på sjøen i 1936. 4. juli 1937 kom attpåklatten, Sonja, som skulle bli kronprinsesse Sonja litt over 31 år senere.
I 1959 ble fru Haraldsen enke.
Etter datterens giftemål med kronprinsen (senere kong Harald V), holdt Haraldsen en lav profil. Hun ga aldri intervjuer, og telefonnummeret hennes ble strøket fra telefonkatalogen. Men hun var tilstede under familiesammenkomster. Hun var også en avholdt bestemor for prinsesse Märtha Louise og kronprins Haakon.
Senere flyttet Haraldsen inn i en leilighet i Professor Dahls gate i Oslo; leiligheten ble senere overtatt av datterdatteren, prinsesse Märtha Louise.
Dagny Haraldsen døde på Diakonhjemmet i Oslo i 1994, en måned før sin 96-årsdag.


Einar Steensnæs.
Einar Steensnæs (født 10. mars 1942 i Haugesund, Rogaland)
er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1993. Einar Steensnæs var parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti 1997–2000. Han har vært ordfører i Haugesund.
Steensnæs er utdannet cand.real., med fagene fysikk, matematikk og geografi. Han har jobbet som lektor og etter hvert inspektør ved Skeisvang og Vardafjell videregående skoler i hjembyen Haugesund. Han er i dag direktør ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter samt styremedlem i UNESCO.


National Hockey League.
Plasseringen av NHL-lagene på Det nord-amerikanske kontinentet
National Hockey League (NHL) (engelsk) eller Ligue nationale de hockey (LNH) (fransk) er Nord-Amerikas største ishockeyliga med lag basert i både Canada og USA. Ligaen er i dag verdens mest prestisjefylte ishockeyliga.
Bakgrunn.
National Hockey League ble stiftet 26. november 1917 i Hôtel Windsor i Montréal (Québec) i Canada. National Hockey League begynte med fem lag: Ottawa Senators, Quebec Bulldogs, Montreal Canadiens, Montreal Wanderers og Toronto Arenas.
Med en utvidelse i 1924-1925 kom to nye lag: Montreal Maroons og Boston Bruins (det første laget fra USA i Canadas National Hockey League, og nå ble ligaen internasjonal). I 1925-1926 ble New York Americans og Pittsburgh Pirates tatt opp i ligaen og i 1926-1927 ble New York Rangers, Chicago Blackhawks og Detroit Cougars tatt opp i ligaen. Med disse nye lagene besto ligaen av 10 lag.
Original Six.
På grunn av depresjonen og andre verdenskrig besto ligaen i 1942 av bare seks lag: Montreal Canadiens, Toronto Maple Leafs, Detroit Red Wings, Chicago Black Hawks, Boston Bruins og New York Rangers. Fra 1942 og fram til 1967 besto fortsatt ligaen av disse seks lagene, de såkalte Original Six. Navnet er misvisende, siden det er bare de to canadiske lagene som faktisk var med i NHL fra begynnelsen i 1917.
Siste utvidelse 2000-2001.
Den siste utvidelsen kom foran sesongen 2000-2001, da Columbus Blue Jackets og Minnesota Wild ble tatt opp i ligaen. Tjuefire lag er nå fra USA, mens 6 lag er fra Canada. Det har gjennom de siste tiårene vært en utvikling sørover, ved at lagene lag har flyttet og etablert seg i de Sørstatene, for øvrig i takt med den demografiske utviklingen i De forente stater og (for de kanadiske lagene) lavere skatter i USA. Dette ble søkt motvirket ved den siste utvidelsen.
Etter flyttingen av Atlanta Thrashers til Winnipeg, Manitoba i Canada fra og med 2011-2012-sesongen, vil det være 23 lag fra USA og 7 fra Canada.
Lockout 2004-2005.
Sesongen 2004-2005 ble ikke spilt, da NHL på grunn av en lønnskonflikt gjennomførte en lockout. Lønnskonflikten kom som et resultat av at den daværende lønnsavtalen mellom NHL og spillerforeningen NHLPA utløp. Lønnsavtalen som utløp kom for øvrig i stand etter en lockout i 1994-1995 sesongen. Begge konfliktene dreide seg i all hovedsak om introduksjon av lønnstak for klubbene. Eiere av lagene, representert ved NHL, ville knytte spillerlønninger opp mot totale inntekter for organisasjonen ved å introdusere lønnstak (salary cap) for hvert enkelt lag. Eierne argumenterte for at slike tiltak måtte innføres for å sikre klubbene kontroll over kostnadene i en tid da mange klubber slet økonomisk. NHL var også den eneste store ligaen i Nord-Amerika uten lønnstak på dette tidspunktet og eierne så ingen grunn til at dette skulle fortsette. Spillerforeningen NHLPA hadde, på sin side, lovet sine medlemmer å aldri godta et lønnstak for klubbene da dette i praksis ville bety drastiske lønnskutt for spillerene. NHLPA argumenterte for at det nåværende systemet representerte et fritt marked der spillerene selv kunne forhandle med klubbene og der klubbene selv bestemte hvor mye de ville bruke på lønninger. På tross av intense forhandlinger og flere forslag til løsninger fra de to sidene kom de ikke til enighet og NHL bestemte å iverksette en lockout som tredde i kraft 16. september 2004. Forhandlingene mellom de to organisasjonene fortsatte i det håp at sesongen kunne reddes, men da ingen avtale var kommet i stand til den 16. februar 2005 ble det besluttet at hele sesongen skulle avlyses. Forhandlingene ble da avbrutt og flere spillere valgte å spille i europeiske klubber ut sesongen.
Forhandlingene mellom NHL og NHLPA ble gjenopptatt i juni 2005 og et forslag godkjent av begge partene ble fremlagt for medlemmer av de to organisasjonene 13. juli. Forslaget ble offisielt vedtatt av NHLPA og dets medlemmer 21. juli med 87 prosent av stemmene og ble enstemmig vedtatt av styret i NHL dagen etter. Forslaget bestemte rammebetingelsene for lønningssystemet i NHL slik det er i dag. Alle klubber har et bestemt lønnstak å forholde seg til. Selve lønnstaket blir bestemt foran hver sesong og utregnes som en prosentandel av totale inntekter for NHL i den forrige sesongen. For 2005-2006 sesongen ble denne prosentandelen satt til 54 prosent.
Lockouten ble offisielt avsluttet 22. juli og spillerne kunne returnere til sine klubber i tide for oppkjøringen til 2005-2006 sesongen.
NHL i Europa.
I sesongen 2007/2008 ble det for første gang spilt NHL-kamper i Europa, da sesongen startet med at regjerende mester Anaheim Ducks spilte to kamper i London mot Los Angeles Kings 29. og 30. september 2007. Lagene vant hver sin kamp, begge endte 4-1. Det har etterhvert blitt en tradisjon at NHL-sesongen åpnes med kamper i Europa. Både Helsingfors, Praha og Stockholm har vært vertskap for kampene.
Grunnserien.
I grunnspillet, spilles det 82 kamper, 41 hjemme og 41 borte. Tilsammen avvikles det 1230 kamper i grunnspillet. Mot lagene i samme "division" spiller en tre ganger hjemme og tre ganger borte, mot de øvrige lagene i samme "conference" spiller man to ganger hjemme og to ganger borte og de øvrige 18 kampene er mot lag fra den andre "conference", slik at hvert lag spiller minst en kamp mot hverandre. Hvert lag spiller mot 12 lag fra den andre "conference" bare en gang, og mot de tre øvrige lagene fra den andre conference spiller de to kamper, hjemme og borte.
Alle kamper i grunnserien skal ha en vinner, og denne får to poeng, uavhengig av om denne seieren kommer etter full tid, fem minutter overtid ("sudden death") eller straffeslag. Dersom et lag holder til uavgjort ved full tid, men taper i overtid/straffeslag, får taperen et poeng.
Ingen lag rykker ned til lavere divisjoner, tvert i mot får de dårligst plasserte lag fordeler under den årlige draftingen hvor lagene tegner kontrakt med nye spillere. Slik utjevnes lagenes styrke over tid, og man unngår at noen lag ødelegger spenningen ved å bli bedre og bedre på bekostning av de andre lagene.
Sluttspill.
Hver sesong avsluttes med et sluttspill hvor det på hvert nivå kjempes om troféer i henhold til hvilken "division" og "conference" man vinner. I sluttspillet rangeres lagene etter hvilken plassering de har i sin "conference" etter endt grunnserie. Plasseringen i hver "conference" bestemmes av lagets totale antall poeng. Dersom to eller flere lag avslutter sesongen med likt antall poeng avgjøres plasseringen etter hvilket lag som har vunnet flest kamper. Dersom to eller flere lag fortsatt står likt skal plassering bestemmes etter hvilket lag som har flest poeng fra oppgjør lagene imellom. Ved tilfeller der lagene fortsatt står likt etter disse vurderingene skal lagenes totale målforskjell avgjøre. De tre første plassene i hver "conference" er allikevel forbeholdt vinnerene av de seks "divisions" og er således uavhengig av disse kriteriene. Lag med lavere antall poeng kan derfor ende høyere opp på tabellen enn sine motstandere dersom laget med lavere antall poeng har vunnet sin "division".
De åtte beste lagene i hver "conference" spiller mot hverandre i "conference"-kvartfinale, semifinale og finale. Det best seedede laget i hver "conference" spiller sluttspillkamper mot det svakest seedede laget (1–8, 2–7, 3–6 og 4–5). I alle sluttspillkamper må det seirende laget slå motstanderen fire ganger, såkalt «best-av-syv». I hver kampserie spiller det best seedede laget hjemme i de to første kampene, det svakest seedede spiller hjemme i kamp 3 og 4, deretter har det best seedede laget hjemmekamp i eventuelt kamp 5 og 7.
Til slutt møtes hver "conference"-vinner i en ny finalerunde, den såkalte Stanley Cup-turneringen, som ofte spilles fram til midten av juni mellom vinnerne av henholdsvis "Western Conference" og "Eastern Conference". Her seedes det laget som gjorde det best i grunnserien høyest, og dette laget får hjemmebanefordelen.
Regjerende mester er Los Angeles Kings etter finalespill mot New Jersey Devils.
Revisjon av strukturen.
Etter at Atlanta Thrashers ble solgt og flyttet til Winnipeg, under navnet Winnipeg Jets, vil dette laget for sesongen 2011-2012 beholde plassen i Southeast Division, til tross for den store geografiske avstanden til de andre lagene i denen divisjonen. Denne plasseringen og hele divisjons- og conferenceinndelingen vil imidlelrtid bli vurdert i løpet av sesongen med sikte på mulig ny struktur fra og med sesongen 2012-2013.
Draft.
Hver sommer fordeler NHL-klubbene rettighetene til yngre (18-21 år gamle) spillere mellom seg i den såkalte draften. Førstevalget avgjøres ved et vektet lotteri der det laget som var dårligst sist sesong får størst sjanse til å vinne lotteriet. Vinneren av lotteriet kan flyttes fem plasser opp i forhold til sist sesongs plassering, slik at det bare er fem lag som har sjanse til å få førstevalget et gitt år. Deretter velger man spillere etter klubbenes plassering sist sesong. De regjerende Stanley Cup-mesterne velger sist. Under draften avholdes det sju runder, slik at hver klubb har ett valg i hver runde. Disse valgene kan man bytte bort i forbindelse med spilleroverganger. Dersom en spiller blir valgt i draften betyr det at det kun er det laget som valgte ham som har lov til å skrive kontrakt med spilleren innenfor en gitt tidsperiode.
En rekke nordmenn har blitt draftet, sist ble Sondre Olden valgt av Toronto Maple Leafs i tredje runde i 2010.
Norske spillere i NHL.
Syv norske spillere har kamper for NHL-lag: Bjørn «Botta» Skaare (én kamp i 1978-79-sesongen), Espen «Shampoo» Knutsen (207 kamper), Anders Myrvold (33 kamper), Ole-Kristian Tollefsen (182 kamper) og Patrick Thoresen (120 kamper). De to siste deltok i sesongen 2006-2007. I forkant av sesongen 2007-2008 ble Patrick Thoresen satt ut av sitt lag Edmonton Oilers og spilte en stund for farmerlaget Springfield Falcons i AHL. Han ble senere flyttet tilbake til Oilers for senere å bli sendt vederlagsfritt til Philadelphia Flyers 23. februar 2008. Thoresen ble også i 2008 første nordmann som deltok i sluttspillet i NHL. I juli 2008 bestemte Thoresen seg for å vrake det siste tilbudet han fikk fra Flyers til fordel for det sveitsiske laget Lugano. Mats Zuccarello Aasen debuterte for New York Rangers lille julaften 2010, med scoring på straffe.
Ole-Kristian Tollefsen fikk tilbud fra Pittsburgh Penguins og Philadelphia Flyers i forkant av sesongen 2009/2010 etter sine 163 Columbus Blue Jackets-kamper. Han valgte sistnevnte, men ble tradet fra Philadelphia Flyers til Detroit Red Wings etter 18 kamper i Flyers drakt. Etter sesongen 2009-2010 gikk han til den sv
Jonas Holøs debuterte i NHL for Colorado Avalanche 16. oktober 2010 i en kamp mot New York Islanders.
Mats Zuccarello Aasen debuterte for New York Rangers den 23. desember 2010 i kampen mot Tampa Bay Lightning og ble den sjuende nordmannen som spilte i NHL
Se også Liste over nordmenn draftet av NHL-klubber.


Hans Aanrud.
Hans Aanrud (født 3. september 1863, død 11. januar 1953) var en norsk forfatter.
Den norske forfatteren Hans Aanrud (1865-1953)
Han ble født på gården Aanrud i Auggedalen i Vestre Gausdal. Han var flittig og dyktig på skolen, og begynte å studere jus, men gikk senere over til filologi. Etter utdanningen jobbet han blant annet som huslærer, kritiker i ulike aviser, teatersjef, litterær dramaturg og foreningsformann.
I 1887 debuterte Aanrud som forfatter i Nyt Tidsskrift med fortellingen "Hvordan Vårherre fikk høyet til Asmund Bergemellom", og senere kom han med en rekke novellesamlinger, for eksempel "Fortellinger" (1891), "En vinternatt og andre fortellinger" (1896) og "Fyrabendsarbeide" (1921). Han skrev også fem barnebøker; "Storkarer" (1896), "Sidsel Sidsærk og andre kjerringemner" (1903), "Småfe" (1906), "Sølve Solfeng" (1910) og "En odelsbonde og andre fortellinger for barn" (1917), samt tre komedier; "Storken" (1895), "Høyt til hest" (1901) og "Hanen" (1906).
Hans Aanrud var gift med Wilhelmine Schjoldager fra Bergen, og de hadde to døtre. De bodde på Langset- og Byrud gård fra årshundreskiftet og fram til 1929. Aanrud bodde hos den ene av dem i Lyngdal gjennom hele krigen, og kom seg dessverre ikke til Gausdal da han i 1943 ble 80 år og hedret med stor fest i Auggedalen.
Aanrud gjorde Gausdal kjent fordi det var nettopp her handlingen i det meste han skrev gikk for seg, selv om det aldri ble direkte nevnt i tekstene. Men alle visste at Aanrud var en hjemstedsdikter, så leserne ble likevel kjent med bygda gjennom det han skrev.
Hans Aanrud døde i 1953, nesten 90 år gammel, men likevel frisk og aktiv til det siste. Wilhelmine (døde i 1929) og Hans Aanrud er gravlagt på Langset kirkegård i Eidsvoll.


Fylkesvei 708.
Fylkesvei 708 (Fv708) går mellom Melhus sentrum og Korsvegen i Melhus. Veiens lengde er 20,5 km.
Den tar av fra Europavei 6 i Melhus og går sørover på vestsiden av Ånøya til Korsvegen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 709.
Fylkesvei 709 (Fv709) går mellom Børsøra og Hove i Skaun. Veiens lengde er 14,1 km.
Den begynner ca 100 m nord for europavei 39 ved Børsøra og går sørover til Hove der den møter riksvei 708.
Veien gikk tidligere fra Nybrua, nå fylkesvei 800 («gamle E39»). Da den nye motortrafikkveien ble åpnet ble strekningen mellom Nybrua og Børskrysset nedgradert til fylkesvei 803.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Vestmanna.
Utsikt mot Vestmanna og Vestmannasund
Båter på havnen i Vestmanna
Vestmanna (dansk: "Vestmanhavn") er Færøyenes det sjuende største tettsted, og den nest største byen på hovedøya Streymoy. 1. januar 2009 hadde Vestmanna 1 256 innbyggere, mot 1 304 i 1985. Vestmanna utgjør Vestmanna kommuna. Vestmanna ligger ved Vestmannasund, sundet som skiller Streymoy fra Vágar. Siden desember 2002 har det vært veiforbindelse mellom Vestmanna og Vágar med Vágatunnilin.
__NOTOC__
Geografi.
Vestmanna ligger på vestkysten av Streymoy og har en havn som betraktes som en av Færøyenes beste naturlige havner. Stedet er omringet av Hægstafjall (296 moh.), Økslin (317 moh.), Loysingafjall (639 moh.) og Moskurfjall (624 moh.). Den lille elven Gjógvará, som i dag er delvis lagt i rør, har sitt utløp ved Vestmanna. Siden 1950-tallet har det vært produksjon av vannkraft fra Gjógvará i de fire demningene ovenfor byen. Dette utgjør til sammen Færøyenes største vannkraftverk.
Mange turister kommer til Vestmanna for å betrakte de gigantiske fuglefjellene i nord, Vestmannabjørgini. Den beste tiden er juni og juli, da millioner av sjøfugler befolker Færøyene. I tillegg til klippene er det flere naturlige grotter langs kysten. Disse kan man besøke når bølgeforholdene tillater det. Det er også mulig å dra med båt til Slættanes.
Fra Vestmanna går det en historisk vandrerute over fjellet til Saksun. Denne ruten er på ca. 18 km, regnes som krevende, og bør forberedes grundig.
Historie.
Stedsnavnet er sammensatt av "vest" og "manna", som sammen betyr «vestmennene» eller «bosetningen i vest». En alternativ forklaring er at «vestmenn» var vikingers betegnelse på gælere. Vestmanna er første gang nevnt omkring år 1400, men regnes for å være vesentlig eldre.
På begynnelsen av 1600-tallet var Vestmanna ofte plaget av sjørøvere. Lignende hendelser var også vanlige i andre deler av øyriket, hvor sjørøverne kidnappet deler av lokalbefolkningen for å selge dem som slaver, primært i Nord-Afrika. I 1615 ble tre irske sjørøverskip overrasket av to danske orlogsskip i Vestmanna. 27 irer falt i kampen, 55 ble druknet like etter, og 8 sjørøveroffiserer ble henrettet ved hengning.
I desember 1759, under Syvårskrigen, måtte François Thurots skvadron søke ly i Vestmanna grunnet harde værforhold. Mangelen på tilgjengelige forsyninger fra lokalbefolkningen var den utløsende årsaken til skvandronens raid langs kysten av Nord-Irland.
På midten av 1800-tallet begyndte man å strekke et nett tvers over fjorden i Vestmanna ved hvalfangst ("grindadráp") for å forhindre hvalene i å unnslippe etter at de var jaget inn i fjorden. Vestmanna fikk økt økonomisk betydning i 1839, da den kongelige danske monopolhandelen åpnet en filial på stedet. Denne skulle betjene Streymoy og Vágar. Varene ble den gang videretransportert med robåt eller til fots over sundene og fjellene.
I 1897 bygde man her et skipsverft som først og fremst skulle utføre reparasjoner på fiskefartøyer, som den gang ble kjøpt i Storbritannia. I dag hører dette verftet til verftet i Tórshavn. I 1950 bygde man Færøyenes største vannkraftverk i Vestmanna. I 1986 kom 80 prosent av Færøyenes vannkraft herfra.
I flere årtier var det fergeforbindelse mellom Vestmanna og Vágar. Med Vágatunnilin, som ble ferdigstilt i desember 2002, ble denne forbindselsen overflødig.


Carlo Maria Martini.
Carlo Maria Martini S.J. (født 15. februar 1927 i Torino i Italia – død 31. august 2012 i Gallarate i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tidligere erkebiskop av Milano.
Martini sluttet seg til jesuittordenen i 1944, i en alder av 17 år. Han studerte filosofi ved jesuittenes universitet i Gallarate ved Milano, og teologi ved det teologiske fakultet i Chieri, der han ble presteviet den 13. juli 1952 i en alder av bare 25 år.
I 1958 promoverte han ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma med doktorarbeidet "Il problema storico della Risurrezione". Etter noen år som dosent ved fakultetet i Chieri vendte han tilbake til Roma og promoverte denne gangen ved Det pavelige bibelinstitutt ("Biblicum"), med dissertasjonen "Il problema della recensionalità del codice B all luce del papiro Bodmer XIV". Etter en tid som dekanus ved "Biblicum" var han rektor der fra 1969 til 1978. Da ble han kansellist for Det pavelige universitet Gregoriana.
Pave Johannes Paul II utnevnte den 29. desember 1979 Martini til erkebiskop av Milano. Han ble kreert til kardinal i 1983.
Kardinal Martini engasjerte seg sosialt og politisk, blant annet i opposisjon mot det høyreorientere partiet «Lega Nord». Han deltok også i dialog med annerledestenkende, som i sin korrespondanse med den italienske forfatteren Umberto Eco. I tillegg var Martini kjent som en skarp kritiker av den katolske kirkes manglende vilje til å fornye seg, dens holdning til skilsmisse, prevensjon, kvinnelige prester og prestenes seksuelle misbruk av mindreårige. Sine synspunkter gjorde han blant annet kjent i faste bidrag til den italienske avisen Corriere della Sera.
Den 11. juli 2002 gikk han av som erkebiskop av Milano, og samme dag ble Genovas erkebiskop, kardinal Dionigi Tettamanzi, utnevnt til hans etterfølger. Kardinal Martini, som led av Parkinsons sykdom, hadde da for lengst offentliggjort sitt faste forsett om å gå av på 75-årsdagen og bedt paven om tillatelse til å trekke seg tilbake til Jerusalem for å tilbringe sine siste år med studier og bønn. På grunn av urolighetene i området reviderte han disse planene, og levet ut sine siste år i en jesuittresidens utenfor Roma.


Vestre Svartisen.
Vestre Svartisen er den nest største isbreen på Norges fastland.


Søndre Folgefonna.
Søndre Folgefonna er den tredje største isbreen på Norges fastland. Den er også den største av de tre breene som utgjør Folgefonna.


Østre Svartisen.
Østre Svartisen er den fjerde største isbreen på Norges fastland.


Blåmannsisen.
Blåmannsisen (lulesamisk: "Ålmåjalosjiegŋa") er den femte største isbreen på Norges fastland. Blåmannsisvatnet ligger i tilknytning til breen.


Myklebustbreen.
Myklebustbreen (Snønipbreen) er den syvende største isbreen på Norges fastland. Den kalles også Snønipbreen på grunn av nunataken Snønipa (1827 moh.) som står opp av isbreens sydligste del. Breen har navn etter den dype v-dalen Myklebustdalen som ligger oppunder breen mot vest.
Øst for breen ligger Oldedalen og Oldevatnet, mens den i syd avgrenses av Haugadalen som derved skiller den fra Jostedalsbreen.


Okstindbreen.
Okstindbreen er den åttende største av isbreene på Norges fastland. Breen ligger like ved grensen mot Sverige i Hemnes kommune i Nordland. Breen grenser til fjellkjeden Okstindene i øst, med Nordland fylkes høyeste punkt, Oksskolten. I 1910 dekket den et areal på 76 km².


Øksfjordjøkelen.
Øksfjordjøkelen (nordsamisk: "Ákšovuonjiehkki") er ei isbre mellom Loppa kommune i Finnmark og Kvænangen kommune Troms. Den har et areal på 41 km² og er den 9. største isbreen i Norge på det norske fastlandet.
Det høyeste punktet på breen er 1204 meter over havet, noe som også er det høyeste punktet i Finnmark. Det laveste punktet er 330 moh. Breen har navn etter Øksfjorden, som ligger i øst. Vest for breen ligger Langfjorden. I sør ligger Jøkelfjorden og Isfjorden.


Harbardsbreen.
Harbardsbreen er en av de største isbreene på Norges fastland. Breen ligger omtrent 4 km nordvest for DNTs turisthytte Nørdstedalseter, breen henger sammen med den mindre Fortundalsbreen.
Breen hadde i august 2010 et såkalt jøkulhlaup, da en isdemning som holdt tilbake en sjø ved breen brast. Store mengder brevann strømmet ut av breporten og inn i et nærliggende vannmagasin til Hydro Energi, og ut i hovedløpet av Fortundalselvi. Tilsammen ble det i perioden 4. – 7. august 2010 tappet ca 5,5 mill m³ vann fra bresjøen.


Sulitjelmaisen.
Sulitjelmaisen (lulesamisk: "Sállajieg&#x014B;a") er en av de største isbreene på Norges fastland.


Spørteggbreen.
Spørteggbreen er en av de største isbreene på Norges fastland. Breen ligger i Breheimen nasjonalpark mellom Jostedalsbreen og Harbardsbreen. Nordøst for breen ligger fjellet Grånosi.


Nordre Folgefonna.
Nordre Folgefonna er en av de største isbreene på Norges fastland.


Gihtsejiegŋa.
Gihtsejiegŋa (lulesamisk) er en av de største isbreene på Norges fastland.


Frostisen.
Frostisen (lulesamisk: "Ruostajiegŋa") er en av de største isbreene på Norges fastland.
Det er også tre fjelltopper med navn Frostisen (1724 moh), Nordøstre Frostisen (1674) og Østre Frostisen (1674). De er respektivt 663., 873. og 873. høyeste fjell i Norge i henhold til primærfaktor. Frostisen er også navnet på reinbeitedistriktet som inneholder disse fjelltoppene.


Fylkesvei 704.
Fylkesvei 704 (Fv704) går mellom Heimdal i Trondheim og Brøttem i Klæbu. Veiens lengde er 15,4 km.
Den tar av fra europavei 6 ved Kvennild i Heimdal og går sørøstover til Brøttem.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Siggjo.
Siggjo er et lett gjenkjennelig fjell, her sett fra vest.
Siggjo er med sine 474 moh. det høyeste fjellet i Bømlo kommune. Fjellet har en karakteristisk fasong og er synlig fra store deler av Sunnhordland. Siggjo er også synlig fra fjellene rundt Bergen.
Innseglingsmerke.
Siggjo har til alle tider vært et viktig innseglingsmerke som kan sees langt til havs. Fjellet er inntegnet på gamle kart, og tyske og hollandske sjøfarende benyttet fjellet til navigasjon i middelalderen for den som skulle inn Bømlafjorden. Man mener også at Siggjo har hatt en militær strategisk betydning og vært en del av et gammelt vaktsystem langs kysten.
Turmål.
Televerkhytten med utsikt mot vest. Fjellet er et populært turmål, og mange tusen besøker det hvert år. Det er god sti fra P-plass ved rv 542 opp til toppen. Det første stykket følges en traktorvei. Stien er 1,8 km lang og har en høydeforskjell på ca 300 høydemeter. Flere steder er det anlagt mindre bruer. Det går også en sti på vestsiden fra Åreiddalen. Fra parkeringsplassen førlges gårdsveien det første stykket inn til Sletta, før man fortsetter på sti opp gjennom lia i tett løvskog langs et elveløp. Videre går stien opp det bratte skaret kalt "Kyrdalen". Herfra er det flott utsikt vestover. Stien fra vestsiden benyttes av få og er derfor ikke så synlig i terrenget. Fra toppen av Siggjo har man vidt utsyn mot Bømlos tusen øyer. Ytterst i sørvest sees Utsira, i nord Lyderhorn i Bergen, i øst Folgefonna og i sør Haugesund. På toppen står televerksmasten. Her ligger også en Televerkshytte hvor turgårere kan registrere seg. I 2003 hadde over 8000 skrevet navnetrekket sitt i turboken.
Utsikt fra stien opp juvet gjennom "Kyrdalen" på vestsiden.
Siggjo-rhyolitten.
Fjellet Siggjo er danna gjennom vulkansk aktivitet. På toppen kan man se rester etter et krater. I fjellsiden er det gode forekomster av bergarten rhyolitt, og rhyolitten fra Siggjo er lett gjenkjennelig med sin mørke grønnlig farge blandet med lysere spetter og årer. Steinen ble benyttet fra år 4000 til år 2000 f.Kr. Den ble brutt fra fjellet med ild og vann, og man kan gjenfinne den på steinalderboplasser som pilspisser og skjæreredskap både i Hordaland og Nord-Rogaland, men også så langt nord som Kristiansund, øst ved Hardangervidda og sør som Lista og Lillesand. Fra de ca 2000 årene som Rhyolitten ble benyttet, kan man få god informasjon om hvordan handel og samkvem foregikk mellom landsdelene i steinalderen.
Gammelt værmerke.
Et gammelt sagn forteller at Olav den Hellige skal ha gjemt et skrin av gull i Siggjo. Han satte det slik at solen skinte inn gjennom nøkkelhullet klokken tolv på Olsokdagen, og da skinte det i gullet lange veier. Opp gjennom tidene er det mange som på Olsok har sett mot Siggjo i håp om å få et glimt av gullet i fjellsiden. Og flere skal ha gravd etter skatten. Man ser rester etter en gravrøys på sørsiden av fjellet.


Zenon Grocholewski.
Zenon Grocholewski (født 11. oktober 1939 i Bródki i Polen) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og prefekt for Vatikanets kongregasjon for det katolske utdannelsesvesen.
Zenon Grocholewski ble presteviet i 1963, og virket deretter i tre år som kapellan i Poznań før han ble sendt til Roma for fordypningsstudier ved Det pavelige universitet Gregoriana. Der tok han doktorgrad i kirkerett. I årene 1972 til 1999 arbeidet han i forskjellige stillinger (notar, kansellist, sekretær, prefekt i "Den katolske kirkes Høyesterett" (Den apostoliske Signatur). Han underviste samtidig i kirkerett ved Gregoriana og ved Lateranuniversitetet, og var også vesentlig medvirkende ved utarbeidelsen av dcen reviderte utgave av den katolske kirkelov som kom i 1983.
Han ble bispeviet i 1982. I 1999 utnevnte pave Johannes Paul II ham til prefekt for Kongregasjonen for katolsk utdannelse, og kreerte ham i 2001 til kardinal.


Fylkesvei 705.
Fylkesvei 705 (Fv705) går mellom Værnes i Stjørdal og Brekken i Røros. Veiens lengde er 144,6 km, hvorav 19,6 km i Nord-Trøndelag og 125 km i Sør-Trøndelag.
Den tar av fra europavei 6 ved Værnes og går sørover forbi østenden av Selbusjøen til Selbu sentrum, videre retning sør-øst til Tydal. Fra Tydal går veien sørover til Aursunden og østover langs Brekkfjorden til Brekken der den møter riksvei 31.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Gmail.
Gmail er en gratis nettbasert e-post-, POP3- og IMAP-tjeneste levert av Google, først utviklet av Paul Buchheit. I Storbritannia, Østerrike og Tyskland er det offisielle navnet Google Mail.
Gmail ble lansert som Betaversjon 1 april 2004, og man måtte bli invitert av en eksisterende bruker for å kunne opprette en konto. 7 februar 2007 ble tjenesten offentlig tilgjengelig, men tjenesten kom på norsk allerede i september 2006.
Med en opprinnelig lagringsplass på 1 GB per bruker, økte Gmail virkelig standarden for gratis nettbaserte e-posttjenester som på den tiden typisk tilbød lagringsplass på 2-4 MB. For øyeblikket tilbyr tjenesten over 7500 MB gratis lagringsplass, med mulighet til å betale for utvidelser fra 10 GB til 400 GB.
Lagringsplass.
Tjenesten tilbyr i dag over 7,5 GB med lagringsplass. Brukere kan kjøpe utvidet lagrinsplass fra 10 GB til 400 GB.
1 april 2005, på ettårsjubileet annonserte Google en økning i lagringsplassen fra 1 GB, med uttalelsen "keep giving people more space forever".
I april 2005 uttalte Gmail ingeniør Rob Siemborski at Google ville øke lagringsplassen hvert sekund så lenge de hadde plass på sine servere. Den 12 oktober 2007 var økningen på 5,37 MB per time.
Søppelpost filter.
Innebygd i Gmail er et meget effektivt filter mot søppelpost. Hver gang en bruker markerer en e-post som søppelpost, bidrar dette til å hjelpe systemet å identifisere tilsvarende meldinger hos alle Gmail brukere.
Gruppering av e-poster.
Der man vanligvis har hver e-post for seg selv, grupperer Gmail opp e-post med samme emne.
Etiketter.
I Gmail sorterer man ikke e-posten i mapper som man er vant til fra andre e-postklienter, men man merker e-postene med etiketter som skal gjøre e-postarkivet søkbart og oversiktlig.
Automatisk lagring av e-postadresser i adresseboka.
På de fleste e-postklienter lagrer man adresser manuelt, og skriver da inn mye informasjon som ikke er relatert til e-postbruk, som telefonnumre, virkelig navn og så videre. Med Gmail lagres bare adressen og et kallenavn, og det automatisk hver gang man sender eller mottar en e-post. I tillegg brukes denne til automatisk utfylling av e-postadresser, se under.
Hurtig oppdatering.
Sammenliknet med andre nettbaserte e-post-tjenester, åpnes sidene og oppdateres raskt. Dette er fordi Gmail benytter seg i stor grad av JavaScript og AJAX teknologi, som overlater mye av prosessorkrevende operasjoner til brukerens datamaskin. I praksis betyr dette at sidene hele tiden lastes og oppdateres i bakgrunnen, og ligger allerede i minnet på brukerens datamaskin før brukeren velger å vise de ulike sidene.
Hurtigtaster.
Gmail lar seg langt på vei operere via tastaturet, og det aller meste av funksjoner kan brukes helt uavhengig av museklikk.
Annet som bare fungerer på enkelte nettlesere.
Flere nettlesere, deriblant Opera og Netscape Navigator, gir ikke støtte for alle Gmails funksjoner, det er det bare Mozilla Firefox og Internet Explorer som gjør. For eksempel har man auto-fullfør på e-postadresser i «Ny epost»-vinduet.
I Operas siste versjon av nettleseren, Opera 8.0, har den fått støtte for de fleste av Gmails funksjoner, men den støtter fremdeles ikke rik tekstformatering.
Google Talk i nettversjonen.
En nettleser-versjon av Google Talk er tilgjengelig når brukeren pålogget Gmail. Det innebærer at man ikke trenger å laste ned et eget program for å sende lynmeldinger.
Gmail på mobilen.
Gmail har også støtte for bruk over mobilnettet via et program som installereres på mobiltelefoner der man kan lese og svare på e-post over GPRS, EDGE eller UMTS.


Roberto Tucci.
"Hans Eminense" Roberto Tucci S.J. (født 19. april 1921 i Napoli i Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og en av de få kardinaler som ikke er bispeviet.
Roberto Tucci trådte etter skoletiden inn i jesuittordenen, og fikk etter den prestelige grunnutdannelse prestevielsens sakrament i 1950. Etter videre studier tok han doktorgraden i filosofi i Napoli, og doktorgraden i teologi i Roma.
Så fulgte noen år i vanlig sjelesorg. Deretter ble han redaktør og utgiver at det ledende italienske katolske tidsskriftet "«La Civiltà Cattolica»", og deltok under annet vatikankonsil som sakkyndig innen området katolsk sosiallære. Senere ble han rådgiver for Vatikanet i sosiale spørsmål. Fra 1961 til 1982 var han stedfortredende president for den italienske katolske presseforening, og i årene 1967–1969 var han generalsekretær for jesuitterordenens italienske provins.
I 1973 utnevnte pave Paul VI ham til administrerende direktør for Radiovaticana. I mange år var Roberto Tucci reiseplanlegger og -ledsager for pave Johannes Paul IIs utenlandsreiser.
Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinal i 2001.


Elita Löfblad.
Helita «Elita» Mariam Löfblad Letelier (født 16. august 1980 i Chile) er en svensk modell og reality-tv-deltaker. Hun er pr. 2008 sjefredaktør for nettstedet lifestockholm.se.
Hun er nå mest kjent for sin deltagelse i "Big Brother" 2005, der hun ble værende i 100 dager til hun ble utstemt av seerne bare to uker før finalen. Inne i huset innledet hun også omsider et forhold til Klas Andersén, etter at paret ble lurt inn i hverandres armer av den norske modellen Aylar Lie.
I september 2005 ble Löfblad lansert som en av jentene i «Team Aylar», som er Aylar Lies eget team av glamourmodeller. Hun har før dette vært nakenmodell i nakenblader som Playboy og de svenska Slitz og Moore. Hun har også deltatt i en mykpornofilm ved navn «Toy Soldiers Exposed».
Löfblad vokste opp i Vällingby i Stockholm. Hun er utdannet som spa- og hudterapeut.


Google Suggest.
Google Suggest (eller "Google Foreslå") er en søkemotor utviklet av Google som foreslår søkeord for deg når du skal søke. Dersom man taster inn bokstaven "A" vil søkemotoren vise forslag til ord som begynner med "A", rangert etter hvor etterspurt ordet er. Dette kan hjelpe deg på mange måter, for eksempel kan det bety at du kommer på hvordan et ord staves, eller at du finner noe nytt du ikke tenkte på men som ville vært bedre. I tillegg ser du hvor mange resultater du vil få på forhånd.


Google Toolbar.
Google Toolbar (Eller "Google verktøylinje") er produsert av Google og er et tillegg til Internet Explorer eller Firefox sin verktøylinje. Denne kan blant annet blokkere "Popup-vinduer" fra å åpne seg. Videre gir den lett tilgang til Google-søkemotoren på toppen av verktøylinja slik at man slipper å besøke Googles nettsider for å søke.


Google Maps.
En Google Streetview bil som fotograferer gater i Amsterdam.
Google Maps (eller "Google Kart") er et nettsted fra Google, der man kan se på kart og satellittbilder fra hele verden. På enkelte områder, hovedsakelig i USA - men også over større byer i Norge (fra 2006), kan man zoome så tett inn at man kan skjelne hus fra hverandre, og telle parkerte biler. Bildene av norske byer er basert på flyfoto, mens landskapene er satellittbilder.
Høsten 2009 kom også tilleggsfunksjon med at man kan se panoramabilder fra gater i de større byene ved å klikke på et ikon. Det er meningen å fortsette fotoopptakene også i 2010. Personer som finner at de ikke vil være med i bildene, kan kreve seg fjernet.


Konsistoriet juni 1979.
Konsistoriet juni 1979 var det første konsistorium hvor pave Johannes Paul II kreerte kardinaler. Det ble holdt 30. juni 1979 i Vatikanet.
Det ble kreert femten kardinaler, hvorav en "in pectore", det vil si at hans navn ble holdt hemmelig. Ved konsistoriet juni 1991 ble det annonsert at dette var Ignatius Kung Pin-mei fra Folkerepublikken Kina.
Konsistoriet 1979


Google Desktop.
Google Desktop brukes til å søke din egen PC med google. Den kan søke i flere programmers logger etter ting, deriblant Outlook Express, Microsoft Word, Microsoft Excel, Microsoft PowerPoint, Internet Explorer, PDF-filer, bilder, Mozilla Firefox og Mozilla Thunderbird.


Google Bildesøk.
Google Bildesøk er Googles søkemotor for bilder, og er en underdel av Google Søk. Google har lagret mer en 880 millioner forminskede versjoner av bilder på sine filtjenere som søkemotoren søker i. Søkemotoren er med det verdens største, og mest populære søkemotor for bilder. Nøkkelordene for bildesøket er både filnavnene til bildene, lenketekster som peker til bildene og tekst som står ved siden av bildet.
Tidlig i 2007 lanserte Google Bildesøk et nytt brukergrensesnitt hvor det meste av informasjonen om et bilde var usynlig helt til man plasserte musepekeren over den forminskede versjon. Etter et par uker ble det gamle brukergrensesnittet gjeninnført.


Froogle.
Froogle er Googles shopping-søkemotor. Søkemotoren er en betaversjon. Søker du med Froogle, får du søkeresultater fra butikkjeden shop com. Søkeresultatene listes med et bilde, en beskrivelse og en pris. Man kan i tillegg søke med spesialkriterier som prisområde (både øvre og nedre) og kategorier.


Mohammed Daoud Khan.
Sardar Mohammed Daoud Khan (født 18. juli 1909, død 28. april 1978) var en pashto statsmann og president av Republikken Afghanistan fra 1973 til han ble myrdet i 1978 i en revolusjon ledet av det afghanske kommunistpartiet.
17. juli 1973 tok Daoud makten fra sin fetter kong Mohammed Zahir Shah og proklamerte Afghanistan som republikk.
Daoud er kjent for sin endringspolitikk, særlig når det gjelder kvinners rettigheter, og for å sette i gang to femårs moderniseringsplaner (1956–1961 og 1962–1967 da han var statsminister under kong Zahir og en sjuårsplan i 1976 da han var president. Mye av hjelpen til disse planene kom fra Sovjetunionen.
Daoud og de fleste av hans familie ble myrdet 28. april 1978, dagen etter at den marxistiske revolusjonen som etablerte Afghanistans demokratiske Republikk startet.
Daoud Khan Mohammed


Ricardo J. Vidal.
Ricardo J. Vidal (født 6. februar 1931 i Mogpoc, Marinduque, Filippinene) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Cebu.
Ricardo Vidal ble presteviet i 1956, og var som prest for det meste engasjert i arbeidet med presteutdannelse. I 1971 ble han utnevnt til koadjutor-biskop for bispedømmet Malolos i provinsen Bulacan. I 1973 ble han erkebiskop av Lipa i provinsen Batangas. I 1981 utnevnte pave Johannes Paul II ham til koadjutor-erkebiskop i Cebu, og ett år etter overtok han som den ordinarie erkebiskopen av Cebu. Han var president for den filippinske bispekonferanse fra 1985 til 1987, og spilte en vesentlig rolle da president Ferdinand Marcos ble tvunget til avgang.
Ricardo Vidal ble kreert til kardinal i 1985.


Maorier.
Maoriene er et urfolk som lever på New Zealand og snakker maorisk. De kom opprinnelig fra Polynesia.
Historie.
Maoriene er et polynesisk folk som kom sjøveien til New Zealand omkring år 1280 e.Kr., og etablerte seg der. Det har moderne forskning slått fast, med bakgrunn i DNA-forskning på maoriene og fossile funn av stillehavsrotter som ankom samtidig.
Tidligere har det eksistert en rekke teorier om når og hvordan maoriene ankom New Zealand. Noen mente at de kom i bølger, andre at de kom mye tidligere. Disse teoriene er imidlertid forlatt, til fordel for moderne forskning med blant annet mtDNA. I dag er det om lag 700 000 maorier, hvorav de fleste på New Zealand.
Europeerne startet koloniseringen av New Zealand først fra år 1769 og framover.
Religionshistorie.
I maorienes gamle naturreligion spiller forfedrene en viktig rolle. De hadde stor innflytelse selv om de ikke var til stede. Maoriene trodde forfedrene kunne hjelpe dem med å utøve svart magi, noe som kan være litt av årsaken til de mange og blodige krigene stammene i mellom. Kristendommen ble offisielt innført på New Zealand i år 1813.
Maorisk kulturhistorie.
Maoriene var delt inn i stammer, som levde avskilt fra hverandre. Hver stamme var igjen delt inn i klaner, som hadde en felles progenitor. Klanene var videre delt opp i store familiegrupper, og hver familiegruppe hadde sin leder, kalt en rangatira. Lederne kunne bare bestemme over sin egen familiegruppe, så et grupperåd måtte etableres når store avgjørelser skulle tas.
Maoriene hadde opprinnelig en nomadisk livsstil. De flyttet fra sted til sted etter hvor store matressursene var. Om høsten og vinteren livnærte de seg av sanking og jakt og flyttet dit hvor byttedyrene befant seg. Det er grunn til å tro at maoriene utryddet waitahapingvinen og en rekke andre endemiske arter i løpet av de første århundrene etter at de etablerte seg. Om sommeren oppholdt de seg nær havet og levde av å fiske. Der dyrket de søtpoteter, som var en viktig grønnsak for maoriene.
Maorisk krigshistorie.
Maoriene førte mange kriger, mellom de ulike stammene. Årsaken til krigene kunne være at en fra en annen stamme stjal noe, drepte noen eller rett og slett hånte høvdingen eller andre som var sentrale i stammen.
Krigene kunne vare i opptil flere generasjoner. Det var til og med en regel som sa at folk fra samme stamme ikke skulle drepe hverandre. Den regelen var til for å forebygge at stammen mistet altfor mange medlemmer.
Krigene til maoriene var som oftest ganske lite blodige, og det var sjelden noen som ble drept, på grunn av at våpnene kanskje ikke var av de mest effektive. Da europeerne kom, fikk noen stammer tilgang på skytevåpen. Dette førte dessverre til at mange stammer som ikke hadde skytevåpen ble utryddet.
Siden maoriene kriget mye, var den gjennomsnittlige levealderen veldig lav. En ble ansett som veldig gammel når en var førti år. De eldre ble sett på med stor respekt og beundring. For det var som oftest de sterkeste og dyktigste krigere som levde så lenge.
Maorisk slektshistorie.
Slekten hadde stor symbolverdi for maoriene. Det ble født mange barn, til tross for at svært mange barn ble dødfødte. Når det ble født en gutt, hadde de noen magiske ritualer. De mente at gutten ble en god kriger hvis de gjennomførte ritualene. Med jenter, derimot, gjennomførte de ritualer for at jenter skulle bli gode vevere eller matsankere. Når en slektning døde, ble kroppen til den avdøde kledd i vakre klær. På slutten av begravelsessermonien ble kroppen begravd i sittende stilling, samtidig som familien sto og sørget over det tapte familiemedlemmet.
Forholdet til staten.
I 1840 skrev flere stammehøvdinger under på en avtale kalt «Treaty of waitangi». Denne avtalen gikk ut på at New Zealand skulle bli en engelsk koloni så lenge alle maoriene ble beskyttet av engelsk lov.
I 1845 var engelskmennene i krig med maoriene. På grunn av sin teknologiske overmakt vant de engelske nybyggerne, og etter hvert ble både den nordlige og den sørlige øyen overtatt. I 1890 var tallet på maorier nede i et rekordlavt 40 000 på grunn av sykdom, våpen, alkohol og andre vestlige verdier som engelskmennene førte med seg.
Dagens maorier.
Dagens maorier snakker engelsk. Mange har til og med tapt sitt opprinnelige morsmål. Det er vanlig med ekteskap mellom maorier og andre folkeslag, herunder også såkalt "hvite".


Louise Windsor.
Louise Windsor (Louise Alice Elizabeth Mary) (født 8. november 2003 på Frimley Park Hospital i Surrey) er et medlem av den britiske kongefamilien.
Hun er datter av prins Edward, som er dronning Elizabeths yngste sønn, og av grevinne Sophie (f. Sophie Rhys-Jones).
Louise omtales formelt som "Lady". Det har vært diskusjon rundt dronningens valg av Louises tittel, ettersom hun egentlig skulle hatt tittelen "Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Louise av Wessex", på samme måte som prins Andrews døtre er prinsesser av York. Det har likevel ikke blitt gjort noen endring av tittelen.
Louise Windsor
Louise Windsor
Louise Windsor


Alexandre do Nascimento.
Alexandre do Nascimento (født 1. mars 1925 i Malanje i Angola) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Luanda.
Alexandre do Nascimento fikk utdannelse ved presteutdannelse ved presteseminarer i Banglas, Malanje og Luanda, og ble så sendt til studier i Roma ved Det pavelige universitet Gregoriana i 1948 der han tok lisensiat i teologi. Han ble presteviet i Roma i 1952.
I 1953 vendte han tilbake til Angola og arbeidet som professor i dogmatikk ved presteseminaret i Luanda, og var også ansvarlig for stedets katolske avis og medansvarlig ved en katolsk radiostasjon. Ved siden av dette var han også sjelesørger for havnearbeidere, og skrev prekener for katedralen i Luanda.
Fra 1961 til 1971 virket han som prest i den portugisiske govedstaden Lisboa, der han også studerte jus.
I 1971 ble han generalsekretær for "Caritas Angola" såvel som officialis for den kirkelige domstol i Luanda. Han underviste også i moralteologi ved et institutt for sosialarbeid.
I 1975 ble han utnevnt av pave Paul VI til biskop av Malanje, og to år senere ble han erkebiskop av Lubango. Under et menighetsbesøk ble han i oktober 1982 bortført av geriljastyrker, men løslatt etter én måned.
Pave Johannes Paul II kreerte Alexandre do Nascimento til kardinal i februar 1983. Han ble utnevnt til erkebiskop av Luanda den 16. februar 1986. I 2001 fratrådte han dette embedet av aldersgrunner.
Kardinal do Nascimento fylte 80 år og mistet dermed retten til å stemme ved pavevalg bare én måned før pave Johannes Paul II døde den 2. april 2005.


Boone Carlyle.
Boone Carlyle er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Figurinformasjon.
Boone er Shannons bror, og kontorsjef i et av morens bryllupsfirmaer (han er også lisensiert badevakt). Han har blandede følelser angående Shannon. Han liker ikke det han fikk vite om at hun hadde brukt ham for å få tak i penger ved å late som om hun hadde misbrukende kjærester. Når hennes siste kjæreste faktisk tok penger fra henne, kom hun tilbake til Boone, og de to hadde sex.
Boone døde i Do No Harm av skader han fikk da han var inne i de nigerianske narkotikasmuglernes fly som falt ned fra noen trær i Deus Ex Machina.
Boone dukker senere opp i drømmen til Locke i Further Instructions i sesong 3.
Se også.
Carlyle, Boone


Walt Lloyd.
Walt Lloyd er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Før flyulykken.
Walt er Michaels sønn, men Walts mor (Susan) hadde flyttet til Europa før Walt ble født. Far og sønn hadde ikke møttes mange ganger før Walts mor døde. I «Special» ble det avslørt at mystiske ting hender rundt ham, eksempelvis en gang han leste høyt fra ei bok om en fugl da samme type fugl fløy inn vinduet deres.
Han lekte mye med Vincent, Brian Porters hund. Sistnevnte skulle egentlig adoptere Walt, men dette satte Michael en stopper for, da han ville beholde barnet sitt.
Walt fylte 10 år 24. august, men ikke så lenge etter ble moren syk og døde. Hun begynte å føle seg dårlig etter at Brian ikke hørte etter da sønnen pratet til ham. Da hun døde fortalte Brian til Michael at han ikke vet hvordan det er å være far, og overga dermed foreldreretten til Michael. Walt fikk beholde Vincent, men hadde ikke lyst til å bli med Michael til USA. Han ble imidlertid med – og havnet således på det skjebnesvangre flyet.
På Øya.
Michael og Walt hadde ikke pratet så mye med hverandre før flystyrten så nå fikk de sjansen, men Walt høyeste ønske er å få hunden Vincent tilbake, så i mellomtiden leser Walt et tegneseriehefte på spansk. Han kan ikke spansk, men liker tegningene. En av dem er en stor isbjørn. Michael forteller at han skal kjøpe ny hund til ham når de kommer seg hjem og dette liker ikke Walt. Michael har en veldig tøff jobb som far.
Walt begynte å prate med Locke som lærte ham Backgammon. Walt var blant de eneste Locke pratet med på de aller første dagene på øya. Walt ble mer glad i faren når han bragte Vincent til ham, selv om det var alt takket være Locke. Michael sa at han ikke skal prate mer med Locke og dette her ble et større problem etter at Locke lærer Walt å kaste kniver. Walt har talent i dette, men Michael avviser det og sier at han ikke skal prate mer med sønnen og han truer Locke med at han skal drepe ham hvis han ser Locke og Walt sammen igjen. Plutselig ble sønnen borte og Michael var sikker på at det er Locke, men det viser seg at Walt virkelig har blitt borte. De finner ham mellom bambusene med en isbjørn som prøvde å angripe ham. Locke og Michael greide å få bjørnen til å stikke av og de kom seg ned igjen trygt.
Michael prøvde å lage ei flåte for å flykte fra øya, men Walt brente den, fordi han faktisk liker livet på øya. Locke er den eneste på øya som vet om dette.
Michael startet på nytt igjen og denne gangen ville Walt hjelpe til. De får et mer far og sønn forhold enn før. Walt forteller at han brente den første flåta og var lei for det, men Michael tilga ham.
Flåten ble ferdig og de fikk sjøsatt den. Walt lot Vincent være hos Shannon og sa at Vincent er en god lytter slik at Shannon kan prate med han om Boone som døde et par dager før.
På flåten om natta ble de angrepet av The Others som kidnappet Walt og sprengte flåta. Rett etter så så Shannon ham i jungelen klissvåt. Var det en hallusinasjon?
Shannon så ham flere ganger, og til slutt så så Sayid ham også. Den kvelden ble Shannon skutt av Ana-Lucia. Michael var fast bestemt på å finne gutten sin så han dro ut i jungelen. Han har ennå ikke kommet tilbake.


James Sawyer.
a> spiller rollefiguren James «Sawyer» Ford
James «Sawyer» Ford er en rollefigur i den amerikanske TV-serien "Lost".
Biografi.
James Ford, kalt «Sawyer», er den av de overlevende som er minst likt – grunnet sin framragende atferd. Han er dog godt likt av Kate, noe som lett kan forklares i hans atletiske fremtoning, muskuløse kroppsbygning og umenneskelig tiltrekkende ansikt. Sawyer er, forståelig nok, meget kroppsfiksert og benytter ethvert ledig øyeblikk til å vise hva han er god for. Grunnet Sawyers visshet om akkurat dette, gjør han det vanskelig for resten av øyas beboere å bryte barrieren det blir å vrenge t-skjorten, ettersom hans selvtillit er svært overlegen de andres – med logisk grunn. Når han ved enkelte tilfeller må ta imot legehjelp fra Jack, er det ikke uten en viss følelse av ydmykhet, noe som kommer godt til syne.
Det er imidlertid ikke bare dametekke på denne mannen, han er også svindler. Hans tilnavn «Sawyer» er tatt etter en traumatisk barndomshendelse hvor bekjente av hans familie svindler foreldrene hans. Ford vil ta hevn over svindleren, som for øvrig hadde en affære med hans mor kun for å lure familien til å overrekke ham deres sparepenger, men skyter dog feil mann. Etter hvert havner Ford selv inn i en karriere som svindler, og benytter seg av Sawyers metoder. Slik mener James Ford at han "ble" Sawyer.
Ettersom Ford egentlig skulle til USA for å ta straffen for sine ugjerninger da flyet i stedet krasjlandet på denne øde øya, kan man trygt si at skjebnen har innhentet han – noe John Locke uten tvil ville sagt seg enig i. Selv om kjekkasen nok har lite av samvittighet å grave frem fra sitt eget dyp, kommer det tydelig frem at han sliter med traumer etter hendelsen som skjedde i hans barndom, når moren blir drept og Ford ligger gjemt vettskremt under sin egen seng: I episode 16 kjemper han en innbitt kamp mot villsvinet han mener er ute etter ham, og her trekkes det en kraftig parallell mot de forhenværende hendelsene. I en drøm han får mens han jakter på dette noe stakkarslige villsvinet, er det ikke beina tilhørende morens drapsmann han ser komme mot ham fra under senga – det er villsvinets bein.
Sawyer er også kjent for sin samlemani hva angår ting han finner i vrakrestene etter flystyrten, og han får også etter hvert et svært godt øye til Kate. Alle hans egenskaper tatt i betraktning, ser det ikke ut til at han lider spesielt under det inntrufne, og især ikke med henhold til hans stadige sabotasjer (jf.: Sayids forsøk på å oppnå dekning for trance/receiveren). Hans virilitet er nok stort sett det som livnærer ham på øya – et mannfolk som ikke beundrer en slik damemagnet, ville det vært skuddpremie på!
Se også.
Sawyer


Hugo Reyes.
Hugo «Hurley» Reyes er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Figurinformasjon.
Hurley er en ung, overvektig mann som antageligvis er fra Los Angeles-distriktet. Han vant $ 156 000 000 i lotto. Han tror at tallene han brukte da han vant i lotto er «forbannede»: etter at han vant, opplever han en masse «ulykker», som begynte med bestefarens død. Han mener også at det var hans skyld at flyet krasjet på øya. Han blir ofte brukt for å skape humoristiske situasjoner.
Se også.
Reyes, Hugo


Virgilio Noè.
Virgilio Noè (født 30. mars 1922 i Zelata di Bereguardo, Italia, død 24. juli 2011 i Roma) var kardinal i den katolske kirke.
Etter studier i filosofi og teologi ble han presteviet i 1944 og arbeidet som ungdomssjelesørger i Pavia. Han tok doktorgraden i kirkehistorie mellom 1948 og 1952 ved det pavelige universitetet Gregoriana. Deretter virket han som studentprest, "spiritual" og dosent i Pavia og Tortona, samt som president for liturgikommisjonen i sitt hjembispedømme. Mellom 1964 og 1969 ledet han Institutum Liturgicum Pastorale og underviste ved det pavelige liturgiske instituttet St. Anselm i Roma.
I 1969 ble han utnevnt til undersekretær for den nyopprettede kongregasjonen for liturgi. Samtidig overtok han sjelesorgen for den pavelige garde. I 1982 ble han erkebiskop og sekretær for kongregasjonen for sakramentene og liturgien. I 1991 ble han kardinal.
Etter å ha passert 80 år og hadde han ikke lenger stemmerett ved konklavet 2005. Noè døde 24. juli 2011 i Roma, 89 år gammel.


Sophie, grevinne av Wessex.
Sophie, grevinne av Wessex (Sophie Helen, f. Rhys-Jones) (født 20. januar 1965 i Oxford) er medlem av den britiske kongefamilien.
Hun er datter av Christopher Bournes Rhys-Jones og Mary O'Sullivan, og er oppvokst i Kent.
19. juni 1999 giftet Sophie Rhys-Jones seg med prins Edward i St. George's Chapel på Windsor slott. På bryllupsdagen ble brudeparet gitt nye titler. Prins Edward ble "Hans Kongelige Høyhet Prins Edward, jarl av Wessex", og Sophie ble "Hennes Kongelige Høyhet Grevinnen av Wessex".
Sophie ble gravid i 2001, men opplevde spontanabort. 8. november 2003 ble hun mor for første gang, da hun fødte datteren Louise Windsor. Datteren fikk tittelen "lady" som følge av bestemmelsen om at Edward og Sophies barn skulle ha tittelen lord/lady Windsor.
Sophie representerer kongefamilien ved en rekke anledninger, og er høy beskytter for flere organisasjoner.


Nordalliansen.
Nordalliansen (som foretrakk navnet "Forent Front") var en paraplyorganisasjon av fraksjoner som hadde som felles mål å fjerne Taliban-regimet som tidligere hadde makten i Afghanistan. Den kjempet mot Taliban, som hadde etablert seg i Kandahar i 1994 og i 1996 hadde erobret mesteparten av Afghanistan. Nordalliansens hovedkvarter var i Mazar-e Sharif.
I november og desember 2001 klarte Nordalliansen å ta tilbake kontrollen over mye av landet, inkludert hovedstaden Kabul. Dette ble gjennomført ved hjelp av massiv amerikansk bombing av Taliban-styrker og militær infrastruktur i løpet av den amerikanskledede koalisjonens angrep på Afghanistan.
Mujahedin-forløperne til Nordalliansen hadde ikke vært i stand til å styre effektivt, i stedet kjempet de seg imellom etter at de tok kontroll over Kabul fra det sovjetiskstøttede regimet i 1992. Disse blodige innbyrdes kampene mellom styrker som var lojale mot president Burhanuddin Rabbani og rivaliserende fraksjoner åpnet veien for Talibans erobringer i 1996.
Mange av alliansens medlemmer var etnisk tadsjiker (dette kan ha vært en grunn til Tadsjikistans vilje til å hjelpe USA i konflikten), usbekere og hazarere – etniske minoriteter i Afghanistan. Fraksjonene i Alliansen besto av medlemmer fra tidligere mujahedin, forskjellige minoritetsgrupper og restene av den tidligere Sovjet-støttede kommunistregjeringen.
Nordalliansen fikk støtte fra India, mens Taliban hadde nære bånd til Pakistan frem til de trakk seg ut pga press og håp om gjeldssletting etter terrorangrepet 11. september 2001.
Den politiske lederen av Alliansen var Burhanuddin Rabbani. Det var flere militære ledere som kontrollerte forskjellige fraksjoner innen Alliansen, inkludert Abdul Rashid Dostum, general Mohammed Fahim og Ismail Khan.
Ahmed Shah Massoud var den øverste militære leder og en viktig politisk figur i Alliansen til hans død etter et attentat 9. september 2001.
Mange av alliansens medlemmer inngår nå i Rabbanis parti Afghanistans nasjonale front


John Locke (Lost).
John Locke er en av hovedkarakterene i den amerikanske TV-serien "Lost". Han blir spilt av skuespilleren Terry O'Quinn. Han deler sitt navn med en kjent engelsk filosof, John Locke, hvilket er et av seriens mange paralleller til filosofi.
Figurinformasjon.
John Locke arbeidet tidligere i et boks-firma i Tustin, California (som muligens er eid av Hurley) og satt i rullestol frem til flyulykken.
Før flystyrten.
Før flystyrten var Locke lam i bena og satt i rullestol.
Før han ble lammet hadde han flere ulike jobber, et av dem var i et stort kjøpesenter. En dag på jobben blir han oppsøkt av sin mor som hevder at hun er psykisk syk. Hun gjenforener John med sin far, hvorpå de to bygger et nært forhold til hverandre. En dag de skulle møtes kommer John en time for tidlig, og finner sin far i gang med en dialyse. John får da vite at faren er svært syk, og trenger en frisk nyre. John tilbyr ham sin egen nyre, men etter operasjonen er faren sporløst forsvunnet. Da dukker moren opp igjen og forteller at det hele var satt i scene utelukkende for å få John til å donere sin egen nyre.
De neste årene blir han hodestupt forelsket i en jente ved navn Helen, men klarer allikevel ikke å slutte å tenke på sin far. Helen går ifra ham, da han blir manisk depressiv i hans jakt på svar.
Neste gang seerne møter John er han lam og har mistet håret. Han snakker i telefonen med en kvinne (som viser seg å være Helen) hvor han tilbyr henne å bli med på en vandretur i Australia. Hun avslår forslaget med ordene: «Jeg kan ikke møte mine kunder!»
Senere blir John avvist av reiselederen siden han sitter i rullestol. På vei tilbake kommer han om bord på Oceanic Flight 815.
På øya.
Når John Locke våkner opp etter flystyrten har han fått tilbake følelsen i beina. Han tror at øya ga den tilbake til ham. Det viser seg etterhvert at Locke vet mye om naturen og dyrene som befinner seg der. Han blir den første som møter på monsteret, som i hans øyne er svært vakkert.
På en leteaksjon sammen med Boone finner Locke en luke i bakken.
Locke og Boone prøver å finne ut av hvordan de skal åpne luken. De begynner å grave, hvorpå de finner en sylinder.
Locke drømmer om et småfly som styrter på øya og at han selv havnet tilbake i rullestolen. Det visste seg å være sant. Boone og Locke finner flyet hengende i trekronene, Boone klatrer opp. Flyet er fullt av Jomfru Maria-statuetter fylt med heroin.
Flyet kantrer plutselig og faller ned til bakken, hvorpå Boone dør.
Danielle dukker opp igjen for å fortelle om «de andre». Hun fortalte at den dagen hun så sort røyk stige opp fra et sted i skogen var den dagen de var på vei. Om natten så tok de jenteungen hennes, Alex. Gruppen blir enige om å åpne luken for å bringe alle sammen inn, for å gjemme seg unna "The Others". De starter en gruppe som skal gå til skipet: The Black Rock. De skal finne dynamitt for å sprenge opp luken. Danielle drar ifra dem når de kommer frem slik at Locke skal lede dem tilbake. Jack og Locke har blitt fiender med hverandre og er uenige i alt.
På veien tilbake blir de angrepet av monsteret. Siden Locke møtte på monsteret noen dager før så er han ikke redd for det, men når det nærmer seg Locke merker han dog et snev av frykt. Monsteret drar ham ned i et hull. Derpå kaster Kate en dynamittkube ned i hullet for at monsteret skal komme ut. Monsteret er nå formet som en sort røyksky.
Locke forteller at han tror på skjebnen. Han tror at øya krevde Boone, og at alt som har skjedd har skjedd på grunn av en overordnet plan. Han hevder at han selv er "Troens Mann", mens Jack er "Vitenskapens Mann".
De greier å åpne opp luken og der finner de skotten Desmond. Han ber dem om å taste inn en kode før tallene på tallskiven havner på 000:00. Desmond stikker deretter av.
Locke syntes at luken var veldig interessant. De fant en orienteringsfilm for bunkeren som forklarer at stasjonen heter The Swan og er en av stasjonene i The Dharma Initiative. I Orienteringsfilmen får de vite at det er ekstremt viktig å taste inn numrene. Mr. Eko fant en bibel på øya som inneholdt en filmrull som var blitt klippet bort fra denne orienteringsfilmen. Den viser at computeren ikke kan brukes til å skrive inn meldinger til andre stasjoner.
Da Michael kom tilbake fant han ut noe nytt om luken. Oppe i taket var det bombedører som kan gå ned under en eksplosjon eller lignende.
En gang kom Locke for sent og så at timeren i luken kom etter 000:00. Det eneste som dukket opp var en rekke hieroglyfer. Hieroglyfene spinnes i telleren og han hører lyder. Han trykker inn koden og alt går tilbake til normalt.
Plutselig en dag hører de piping i høytaleren i bunkeren. Locke prøver å fikse det hvorpå man kan høre en kvinnestemme si: "Please continue protocol" og teller ned. Bombedørene gikk ned, men Locke greide å få et brekkjern i mellom. Han får hjelp av Henry til å åpne døren. De plasserer en verktøykasse under den, men den knekker, slik at når Locke prøver å komme seg under, så klemmer bombedørene ned og inn i bena hans. Han lider av ekstreme smerter og Henry prøver å komme seg til computerrommet via lufteanlegget. Locke hører de samme lydene som han hørte da timeren gikk forbi null.
Plutselig blir det helt mørkt i rommet og UV-lys slås på. Foran seg, på bombedøra ser han et kart. Kartet viser alle Dharma-stasjonene på øya og med masse notater rundt. I midten er det et stort spørsmålstegn.
Bombedørene går opp og Locke må bruke krykker. Kartet på bombedøren merket han seg, men siden han bare så det i noen få sekunder så husker han det ikke klart. Han prøver å tegne det. Han og Eko går av sted for å finne spørsmålstegnet. De finner det, og det er stasjon 5 av 6 i The Dharma Initiative. Der finner de ut at det er massevis av kameraer som overvåker dem i The Swan. I denne stasjonen finnes det et tube-anlegg. Det satt noen å overvåket hver bidige bevegelse i The Swan og skrev dette inn i notisbøkene. Når de var fulle så pakket de dem inn i tuber og sendte det inn via et røranlegg som sendes inn til hovedkvarteret.
Locke hevder at han er ferdig med luken. Han mener at det er totalt meningsløst, men Eko sier at det er viktig og overtar hans jobb nede i luken. Desmond kommer tilbake i seilbåten sin og prater med Locke. Locke forteller at alt er et eksperiment, som går ut på å finne ut av hvor lenge menneskene i luken er villige til å gå for å trykke knappen.
Desmond innser til slutt at det er noe som skjer etter at timeren går ned men vil ikke la det skje. Han har en failsafe-nøkkelen som han må vri i ett nøkkelhull som ligger under bakken. Han kommer seg ned dit og timeren har kommet helt ned til hieroglyfene. Ting begynner å skje. Metall begynner å fly mot en vegg som tiltrekker seg metaller og masse ting begynner å bli ødelagt. Timeren knuses og Locke sier med et fortumlet blikk til Eko at han tok feil. Desmond vrir inn nøkkelen og det kommer en høy lyd som blir hørt av alle på øya. De blir blendet av et ekstremt, skarpt, fielett-aktig lys og til slutt så flyr lukedøren til stranden. Alle stiller seg spørsmålet: "Hva har skjedd ned i bunkeren?"


Burhanuddin Rabbani.
Burhanuddin Rabbani (født i 1940 i Badakhshan (provins), Nord-Afghanistan, død 20. september 2011), var en etnisk tadsjiker og var den politiske lederen av Nordalliansen i Afghanistan.
Rabbani studerte islamsk juss og teologi i fire år ved universitetet i Kabul. Senere studerte han ved Al-Azharuniversitetet i Kairo, der han utviklet nære bånd til lederskapet i Det muslimske brorskap. Ved universitetet i Kairo fikk han en mastergrad i islamsk filosofi. Rabbani returnerte til Afghanistan i 1968.
Etter sin retur ble han leder av det islamistiske partiet Jamiat-e Islami. Fra 1972 også leder. I 1974 ble han forsøkt arrestert da afghansk politi tok seg inn på Kabul Universitet, hvor han studerte våpen. Han klarte, med hjelp fra andre studenter, å rømme til landsbygden. I 1975 prøvde han seg på et kupp mot president Mohammed Daoud Khan i den daværende Republikken Afghanistan. Det var mislykket, og han flyktet til Pakistan.
Etter revolusjonen i 1978 begynte han å kjempe mot regjeringen. Sovjetunionen involverte seg i konflikten fra, og Rabbani kjempet hele denne perioden til uttrekningen i 1989. Etter uttrekningen fortsatte han å kjempe mot regjeringen, frem til den falt i april 1992, og terroristene tok kontroll over landet.
I 1992 ble han utnevnt til president av Afghanistans Islamske Råd (og dermed leder av landet), frem til Kabul ble erobret av Taliban i 1996. Rabbani satte opp hovedkvarter i den nordlige afghanske byen Faizabad og ledet, med støtte fra Iran og India, en av fem fraksjoner som kjempet mot Taliban under Talibanregimet, og som til sammen kalles Nordalliansen.
Rabbani var fremdeles anerkjent som leder av Afghanistan av FN og de fleste land i løpet av Taliban-regimet. Da den amerikansk-ledede koalisjonen fjernet Taliban i 2001, gjenerobret Rabbani hovedstaden og erklærte seg som Afghanistans legitime leder. Han ga makten formelt over til et interimstyre ledet av Hamid Karzai 22. desember 2001. I 2004 var han tilstede da president Hamid Karzai formelt ble innsatt som Afghanistans presodemt og han satt som leder for partiet Afghanistans nasjonale front.
Rabbani ble drept i et selvmordsangrep i september 2011. En afghaner i Taliban stod bak angrepet. Talibaneren hadde en bombe gjemt inni sin turban.


Sibylla av Sverige.
Prinsesse Sibylla av Sverige, hertuginne av Västerbotten (Sibylla Calma Marie Alice Bathildis Feodora) (født 18. januar 1908 i Gotha, Tyskland, død 28. november 1972 i Stockholm) var medlem av den svenske kongefamilien.
Hun ble født som Hennes Høyhet Prinsesse Sibylla av Sachsen-Coburg-Gotha, hertuginne av Sachsen, prinsesse av Storbritannia og Irland. Hun var datter av hertug Leopold Karl Edvard George Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og prinsesse Victoria Adelheid Helene Luise Marie Friedericke av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
16. juni 1932 ble hun forlovet med Sveriges Gustav Adolf. De giftet seg borgerlig i Veste i Coburg den 19. oktober 1932, og kirkelig den 20. oktober i Sankt Moritz Kirke i Coburg.
26. januar 1947 omkom arveprins Gustaf Adolf i en flyulykke, og prinsesse Sibylla ble enke. Hun ble aldri dronning, og rakk heller aldri å se at sønnen ble konge. Hun døde i 1972, 64 år gammel.


Liste over konsistorier 112–701.
Listen over konsistorier er en oversikt over formelle møter for kardinalskollegiet i Den katolske kirke, såkalte konsistorier, hvor det ble kreert kardinaler.
De tidligste konsistoriene er dårlig belagt i kildene, og er derfor fordelt på århundre i stedet for etter pave som i listen for senere perioder.
Pave Anastasius II (497–498).
Det er ikke kjent noen kardinaler kreert av Anastasius II
Konsistorier 0112


Konsistoriet februar 1983.
Konsistoriet februar 1983 var det andre konsistorium hvor pave Johannes Paul II kreerte kardinaler. Det ble holdt 2. februar 1983 i Vatikanet, og det ble kreert 18 kardinaler. Antallet kardinaler kreert av Johannes Paul II kom dermed opp i 33.
Konsistoriet 1983


Birgitta av Sverige.
Birgitta av Sverige og Hohenzollern ("Birgitta Ingeborg Alice", født 19. januar 1937 på Haga slott, Stockholm) er en svensk prinsesse. Hun er datter av arveprins Gustav Adolf av Sverige og prinsesse Sibylla av Sachsen-Coburg-Gotha, og søster av kong Carl XVI Gustaf.
15. desember 1960 forlovet hun seg med prins Johann Georg av Hohenzollern. De giftet seg borgerlig på Stockholms slott 25. mai 1961 og kirkelig på slottet Sigmaringen 31. juli 1961.
Ekteparet bodde i München, men er idag separert. Prinsesse Birgitta bor for tiden på øya Mallorca, Spania.
Prinsessens store interesse er golf. Det finnes en egen golfkonkurranse oppkalt etter henne.
Prinsessen er den eneste av kong Carl XVI Gustafs søstre som fortsatt regnes som et medlem av kongehuset, og hun representerer derfor den svenske kongefamilien til en viss grad, blant annet ved å delta i feiringen av Lucia-dagen på Mallorca hvert år. Prinsesse Birgitta omtales som "Hennes Kongelige Høyhet".
Birgitta
Birgitta
Birgitta


Abdul Rashid Dostum.
Abdul Rashid Dostum (født 1954) (også "Abdurrashid Dostum") er en afghansk general og stabsjef for øverstkommendernende i Den afghanske nasjonalhæren. Han er også usbekisk krigsherre og sees på som en leder for usbekerne i Afghanistan.
Bakgrunn.
Abdul Rashid Dostum ble født i 1954 i landsbyen Khwaja Dokoh i Jowzjan-provinsen nord i Afghanistan, som sønn av fattige usbekiske bønder. Provinsen Jowzjan var storprodusent av olje og naturgass som ble eksportert til Sovjetunionen, og Dostum jobbet i en periode for The Oil and Gas Exploration Enterprise. Senere dro han til Sovjet og trente i den sovjetiske hæren.
1978-1992: Den afghansk-sovjetiske krig.
Dostum støttet den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, og etter hvert ble han utnevnt til kommandant for en egen enhet (enhet 374) i Jowzjan-provinsen. På midten av 1980-tallet ledet han en milits på 20 000 mann som kontrollerte flere av de nordlige provinsene i Afghanistan.
Dostum allierte seg med den Sovjet-støttede President Mohammed Najibullah og kjempet mot de anti-kommunistiske mujahedin-styrkene. Da Sovjetunionen i 1988 startet tilbaketrekking fra Afghanistan fortsatte de å støtte Dostum økonomisk, som støttet kommunistisk ideologi og hadde opparbeidet seg mektige kontakter innen det sovjetiske militære system.
Dostums gruppe var på slutten av 1980-tallet en av de mektigste blokkene i Afghanistan. Styrken, kjent som Den 53. Militsbrigade, var multietnisk bestående av 25 000 usbekere, turkmenere, tadsjiker, ismailitter og hazarere. Mange av dem hadde tidligere tjenestegjort i den afghanske hæren.
1992-1996: Mujahedins seier.
Da Dostum innså at Najibullahs styre var i ferd med å falle, endret han side og allierte seg med Ahmed Shah Massoud. Sammen beseiret de Najibullah og inntok Kabul i aprill 1992. Dostum etablerte sin egne usbekisk-dominerte anti-fundamentalistiske gruppe med støtte fra Usbekistan. Denne gruppen fikk navnet Jumbesh-i-Milli, eller Nasjonal Islamsk Bevegelse. Dostums allianse med mujahedin ble imidlertid kortvarig og i 1994 forsøkte han å frata Massoud og President Burhanuddin Rabbani makten i Kabul. Forsøket mislykkes, men under kamphandlingene de to påfølgende månedene ble 4 000 sivile drept, 21 000 ble skadet og 200 000 ble gjort hjemløse.
Etter dette trakk General Dostum seg tilbake til sin maktbase i nord, med hovedsete i Mazar-e Sharif. Her konsoliderte han sin makt og etablerte ministat i et område som dekket seks provinser og en befolkning på til sammen fem millioner. Dostums administrasjon skal ha vært effektiv, og mens store deler av Afghanistan lå i ruiner var opplevde Mazar e-Sharif økonomisk vekst. Styret var relativt sekulært og 1800 kvinner skal ha studert ved universitetet i Mazar e-Sharif, mens kvinner i det Taliban-styrte Kabul ble nektet å jobbe eller studere. Dostums administrasjon skal imidlertid også ha blitt kritisert, blant annet for tung skattlegging av innbyggerne og for å ha beordret offentlige henrettelser av kriminelle.
Frem til 1997 var Dostums Jumbesh-i-Milli en av de best utstyrte militære styrkene i Afghanistan. Jumbesh-i-Milli skal disponere T-62 og T-54/55 stridsvogner, bombekastere, pansret personellkjøretøy, artilleri, bakke-til-bakke missiler, SA-7/SA-13 luftvernmissiler og AK-47 rifler.
Hans tilhengere ga Dostum tilnavnet Pasha – en tittel som i tidligere tider ble brukt av konger i regionen. Ingen usbeker har styrt Afghanistan de siste 500 år, men flere mente at Dostum hadde ambisjoner om å bli landets nye hersker. Dostum selv skal ha sammenlignet seg med Timur Lenk, den usbekiske høvdingen som erobret Afghanistan på 1300-tallet og bygde et verdensomspennende imperium.
1996-2001: Talibans maktovertagelse.
I 1996 hadde Taliban hadde erobret Herat og Kabul og Mullah Muhammed Omar hadde tatt Burhanuddin Rabbani presidentposisjon. Dostum fryktet Talibans økende dominans, og inngikk allianse med Burhanuddin Rabbani og anti-talibanske krigsherrer som Ahmed Shah Massoud, Ismail Khan fra Herat og Karim Khalili, lederen av den hazariske gruppen Hizb-i-wahdat. Alliansen ble etter hvert kalt Den forente islamske front for frigjøringen av Afghanistan, eller Nordalliansen.
Nordalliansen var imidlertid preget av sterke interne skiller og mistillit mellom partene, og var ikke i stand til å stoppe Talibans fremmarsj. Dostum fikk etter hvert også problemer innen sine egne rekker. Abdul Malik Pehlawan, en av Dostums fremste generaler, gjorde mytteri og allierte seg med Taliban. Dostum ble tvunget på flukt og reiste til den usbekiske grensen. Taliban marsjerte inn i Nord-Afghanistan, men ble møtt av et lokalt opprør som resulterte i at flere tusen Taliban-soldater ble drept. Dostum returnerte til Afghanistan få måneder senere, men Nordalliansen evnet fortsatt ikke å forenes om et felles slagkraftig forsvar og Mazar-e Sharif falt for andre gang. I 1998 flyktet Dostum til Tyrkia hvor han ble frem til 2001.
2001: USAs invasjon.
I 2000/2001 returnerte Dostum til Afghanistan og inngikk et kompromiss med sin tidligere rival Massoud om å kjempe sammen mot Taliban. Motstanden mot Taliban hadde imidlertid kun begrenset innvirkning på det sittende regimet, frem til 7. oktober 2001 og den USA-ledede Operasjon Enduring Freedom. Nordalliansen kunne nå angripe et Taliban som var sterkt svekket av massiv amerikansk bombing og Taliban mistet raskt sin makt. 9. november 2001 gjeninntok Dostum og Nordalliansen Mazar-e Sharif, og fire dager seinerekunne de innta Kabul.
Post-Taliban.
I november 2002 startet FN etterforskning av Dostum for mulige brudd på menneskerettighetene. Dostum er også mistenkt for å være involvert i Dasht-i-Leili massakren, hvor et større antall fangede Taliban-soldater ble drept eller kvalt i metallcontainere.
Interim-President Hamid Karzai utnevnte Dostum til spesialrådgiver for sikkerhet og militære forhold, med kontroll over sikkerhet i de nordlige afghanske provinsene Balkh, Jowzjan-provinsen, Sar-e Pol, Samangan og Faryab. I dag styrer Dostum deler av Nord-Afghanistan relativt uavhengig av regjeringen i Kabul. I mars 2003 gikk Dostum imot Karzai ved å etablere en egen semi-autonom sone i Nord-Afghanistan, og 20. mai 2003 signerte Dostum en avtale om at han ikke lengre skulle fungere som Karzai’s spesialutsending til de nordlige regionene. I 2004 stilte Dostum som kandidat i presidentvalget og fikk om lag 10 % av stemmene. Karzai utnevnte i begynnelsen av 2005 Dostum til "Stabssjef for øverstkommanderende for den afghanske hæren".
Dostum fremste rival er den tadsjikiske generalen Mohammed Atta, og Dostums styrker er stadig i konfrontasjoner med Atta-lojale Jamiat-e-Islami.


Liste over konsistorier 701–999.
Listen over konsistorier er en oversikt over formelle møter for kardinalskollegiet i Den katolske kirke, såkalte konsistorier, hvor det ble kreert kardinaler.
Oversikten er inndelt etter pavene som innkalte og ledet konsistoriene.
Johannes VII (705–707).
Konsistorier 0791


Liste over konsistorier 999–1303.
Listen over konsistorier er en oversikt over formelle møter for kardinalskollegiet i Den katolske kirke, såkalte konsistorier, hvor det ble kreert kardinaler.
Oversikten er inndelt etter pavene som innkalte og ledet konsistoriene.
Johannes XVII (1003).
Konsistorier 0999


Lene Elise Bergum.
Lene Elise Bergum (født 19. november 1971 i Kristiansand) er en norsk skuespiller.
Gjennombruddet som skuespiller kom med rollen som Lene i filmen "Hodet over vannet" (1993), som det senere ble laget en Hollywood-versjon av, med Cameron Diaz i hovedrollen.
Bergum hadde en fremtredende rolle som Camilla i komiserien "Tre på toppen" på TVNorge i 1997. Det var likevel først med rollen som Alexandra «Alex» Kvamme i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2 hun ble et kjent fjes for den jevne nordmann. Hun spilte i serien fra 1998 til 2001, gjorde comeback i 2004 og forlot intrigehotellet på nytt i mai 2004.
Hun hadde også rollen som Anita i TV 2-serien "Far og sønn" i 2002.
I 2005 var hun norsk deltager i den skandinaviske TV-produksjonen "Robinson VIP", sammen med Ole Klemetsen, Janne Rønningen, Gry Jannicke Jarlum og Jan Simonsen.
I dag driver hun firmaet Appetitten Kantine og Catering.


Liste over konsistorier 1303–1700.
Listen over konsistorier er en oversikt over formelle møter for kardinalskollegiet i Den katolske kirke, såkalte konsistorier, hvor det ble kreert kardinaler.
Oversikten er inndelt etter pavene som innkalte og ledet konsistoriene.
Benedikt XI (1303–1304).
Pave Benedikt XI kreerte minst tre kardinaler ved to konsistorier. Det er uklart om det var flere, som ikke er bevart i kildene.
Klemens V (1305–1314).
Pave Klemens V kreerte 24 kardinaler ved tre konsistorier.
Klemens X (1670–1676).
Klemens X kreerte 20 kardinaler ved 6 konsistorier.
Konsistorier 1303


Hotel Cæsar.
"Hotel Cæsar" er en norsk såpeserie som sendes på TV 2. Første episode av serien ble sendt 24. oktober 1998, og det har nå blitt sendt over 2 300 episoder av serien, noe som gjør serien til den lengstlevende såpeserien i Skandinavia igjennom tidene. Serien fikk Gullruten 2001 i klassen beste hverdagsdrama/såpe. I tillegg fikk Anette Hoff prisen for beste TV-skuespiller under Gullruten 1999, og sammen med Sossen Krohg mottok hun under Gullruten 2010 æresprisen for deres innsats i serien gjennom tolv år.
Serien er produsert av Metronome Spartacus, og det meste av serien spilles inn i selskapets studioer på Gamle Myrens Verksted på Torshov i Oslo. TV 2 har totalt brukt over en milliard kroner på å kjøpe senderettighetene til serien, omtrent 100 millioner årlig. Å produsere en time med Hotel Cæsar koster dermed cirka en million kroner. Omtrent 120 arbeidere er involvert i produksjonen av serien (høsten 2006).
Handling.
Serien handler om den rike familien Anker-Hansen og deres konsern. Oslo-hotellet Hotel Cæsar er selve kronjuvelen i konsernet, og serien følger livet til de ansatte ved hotellet.
1998–2005.
Fra starten av var konsernsjef og enkemann Georg Anker-Hansen (Toralv Maurstad) en av de mest sentrale figurene i serien, og hans gryende romanse med eskortepiken Ninni Krogstad (Henriette Lien) var hovedhistorien. Etter et år døde Georg, og Ninni arvet hele konsernet, noe som førte til store konflikter med Georgs dominerende mor, Astrid (Sossen Krohg), og ikke minst hans barn, Juni (Anette Hoff), Jens August (Kim Kolstad), og Julie (Elin Sogn).
Så langt var serien for det meste inspirert av historien til Janni Spies, der Janni Brodersen giftet seg med den langt eldre danske reiselivskongen Simon Spies, og arvet mange millioner da han døde. Det ga ideen til hotellkongen Georg Anker-Hansen og eskortepiken Ninni Krogstad.
Historien til Georgs datter Juni var også svært sentral sentral i starten, siden hun var alkoholiker og slet med sitt forhold til alkoholen. Dette vakte stor oppsikt i norske medier. Enda større oppmerksomhet fikk serien da halvsøsknene Jens-August (Kim Kolstad) og Charlotte Iversen (Kristin Frogner) innledet et forhold uten å vite at de var søsken.
Senere har serien hatt fokus på temaer som rasisme, kidnapping, voldtekt, abort, smugling, narkotika, pyromani, homofili, mord og en rekke andre kontroversielle tema.
Høsten 2004 ble episode nr. 1 000 av serien sendt, hvor Toralv Maurstad gjorde en gjesteopptreden som Georg i drømmene til noen av figurene.
2006-.
I januar 2006 skiftet serien karakter, og fremsto som en nyskapende, moderne og mer ungdommelig såpeserie med mer action, humor, sex, vold og drama. Serien fikk massiv mediepublisitet på grunn av dens kontroversielle innhold og tidlige sendetid. Etter den plutselige endringen i serien sank seertallene betraktelig, og dette resulterte i at forfatterne fra og med nyttår 2007 gradvis returnerte til den gamle stilen og gjorde serien mer familievennlig.
I seriens løp er det stort sett familien Anker-Hansen som har stått i sentrum for intrigene, sammen med de ansatte på hotellet. I begynnelsen var hovedintrigen plassert rundt 24 år gamle Ninni Krogstad, som jobbet som ekskortepike og ble forelsket i den langt eldre Georg Anker-Hansen, et forhold som fikk store ringvirkninger for familien. Georg bodde på dette tidspunktet sammen med sin mor, Astrid Anker-Hansen, som var bundet til rullestolen etter den store hotellbrannen i 1988, og etter at hans tidligere kone Ingeborg Thorax Anker-Hansen, måtte gi tapt for kreft i 1994. Ekteskapet med Ingeborg hadde resultert i barna Juni, Julie og Jens-August, men ekteskapet var langtfra stabilt gjennom årene – ettersom det etter kort tid kom frem at Charlotte Iversen, datteren til Ingrid Iversen i resepsjonen, var resultatet av Georgs lange affære med resepsjonisten.
År senere kom det frem at Ingeborg Anker-Hansen også hadde hatt en utenomekteskapelig affære med Harald Hildring, som hadde resultert i Julie Anker-Hansen – og Julie, som var familiens kunstner og sorte får, fikk vite om dette gjennom morens dagbøker. Julie hadde dessuten holdt Georg ansvarlig for morens sykdom, og er den av søsknene som har lettest for å kjempe imot familiekonsernets interesser.
Jens August kom ut av fengsel i starten av serien, høsten 1998, etter å ha kjørt i alkoholpåvirket tilstand og drept en ung gutt. Han hadde også en fortid med farens nye flamme, Ninni, og forholdet mellom Jens August og Ninni er hele tiden latent.
I siste episode før sommeren 2007 kom Jens August tilbake til serien, etter at han strandet på en øy etter en flyulykke noen sesonger tidligere. Flyet var sabotert av en av kontaktene til Scott Wallace, broren til Rolv Espevoll.
I november 2007 planla Juni Anker-Hansen og Jens-August Anker-Hansen å selge Virtual Window. Magnus Falsen presenterte Virtual Window for losjen, Vox Populi, som virket positive til kjøp.
I 2008 kom det nye fjes til Hotel Cæsar, deriblant Gaute Ormåsen som kom på 2. plass i Idol 2003 i rollen som musikeren og bartenderen Marius Nordheim, og Per Christian Ellefsen som spiller forretningsmannen Tom Ivar Hove. I tillegg ble seerne introdusert for to av døtrene til Tom Ivar Hove.
Høsten til vinteren 2008 døde Tom Ivar Hove. Siden Cathrine Hove, hans eldste datter, stod bak alt, vet ingen nøyaktig hva som har skjedd.
Våren 2009 kom Victoria Lunde, Junis datter, tilbake til serien etter mange år i Brussel. Hun var da alkoholiker, noe hun nok arvet etter sin mor. I starten holdt Victoria dette skjult, men høsten 2009 fikk Juni vite dette.
Våren 2009 gikk Cathrine Hove ut av Anker-Hansen konsernet, og startet sin egen hotellkjede, Black Diamond. Jens August blir med henne, men vender tilbake til familien høsten 2009.
Høsten 2009 døde Liv da hun ble påkjørt i Oslo sentrum, men opptrådte en tid etter dette i serien som Jens Augusts «syner». Ragnar Lunde hadde også en gjesterolle høsten 2009, og han hadde da giftet seg med en asiatisk kvinne. Da han reiste igjen, tok han med seg sin datter, Victoria, til avrusning i Brussel.
Senere denne høsten kom Runa, Bea Jørgensens datter, inn i serien. Hun innledet etter hvert et forhold til Goggen Anker-Hansen, som også kom inn i serien denne høsten.
2010-.
I februar 2010 feires Astrids hundreårsdag i episode 2000. I slutten av denne episoden besvimer Astrid, og det viser seg at hun har hjerneblødning. Hun overlever, men mister taleevnen. Astrid dør imidlertid i mars 2010.
Denne våren finner Juni ut at hennes mor ikke er Ingeborg, slik hun har trodd i alle år, men derimot hennes tidligere barnepike, Dagny Dallimore (som kom inn i serien i slutten av 2009). Hun får også vite at hun har en søster i Australia (der Dagny bodde fra hun ble sendt vekk av familien da hennes forhold til Juni ble for nært), Rose, og hun drar dit for å finne henne.
Junis datter, Victoria, er ferdig med behandlingen i Brussel, og vender tilbake til Oslo i april 2010.
Denne våren går også Cathrines hotellkjede, Black Diamond, konkurs som følge av at kjedens investor, Elliot Hiltun, blir arrestert for økonomisk kriminalitet, og dermed får alle sine økonomiske midler sperret. Aksjene I Anker-Hansen-konsernet som Cathrine hadde skaffet seg, ble dermed overført til en sveitsisk bank. Senere blir de fleste aksjene solgt videre til Eva Rosenkrantz' fetter, Hans-Herman Rosenkrantz. Han flytter sammen med sin datter tilbake til Norge etter å ha bodd i USA i flere år.
Cathrine gifter seg høsten 2010 med Hans-Herman Rosenkrantz, som senere samme høst dør av kreft i bukspyttkjertelen. Hans datter, Hermine, arver hans aksjer, men en verge skal ha ansvar for disse frem til hun fyller 25. Vergen blir først Cathrine, men om Hermine ønsker kan hun bytte verge til Eva. Dette gjør hun senere, og Eva har dermed flertall i styret alene.
I en vase hun arvet fra Astrid Anker-Hansen finner Dagny Dallimore et brev hvor Astrid forteller at hun fikk en datter, Ragnhild Anker, med Dagnys far, presten Edvard Salvesen. Hun bodde i Frankrike i en del år og Dagny driver et detektivarbeid for å spore henne opp. Jens August og Victoria forteller henne først at Ragnhild er død, men Victoria forteller noen uker senere at Ragnhild har endret etternavn til Røed og bor i Sandefjord.
Sommelier Alexander Löw og Bea Jørgensen blir kjærester. Det viser seg at han har bilder på mobiltelefonen av datteren hennes Runa sovende og Bea kaster ham ut.
I siste episode av 2010, episode 2125, hadde Juni og Dagny invitert Dagnys halvsøster Ragnhild Røed (Mona Levin) til Ankerseteren for å møte familien Anker-Hansen. Imidlertid går strømmen mens de forbereder middagen, og de setter derfor ut stearinlys og parafinlamper. Storm klarer senere på kvelden å reparere sikringene. Men så velter Jens August og Eva en lysestake underveis i en krangel, og det begynner å brenne i et teppe det er sølt parafin på. Samtidig eksploderer sikringsskapet, og Ankerseteren står i flammer.
Cecilie Dahr Hove, Dagny Dallimore og Ragnhild Røed omkommer i brannen, mens Jenny Augusta, Jens August og Evas datter, blir påført brannskader og blir lagt i koma i 3-4. Som følge av at Storm Liland Anker-Hansens kjæreste, Cecilie, døde i brannen ønsker Storm å «komme seg vekk» og melder seg da inn i Fremmedlegionen, og forlater dermed serien.
Som følge av at Ragnhild nå er funnet, blir Astrids testamentvedlegg opplest. Her står det at Ragnhild arver 1/3 av Anker-Hansen-formuen, og dette tilsvarer 17 % av konsernets aksjer. Siden Ragnhild allerede er død, tilfaller arven Ragnhilds ektemann Arnfinn Lycke (Nils Vogt).
Kort tid etterpå får Roger Nyman jobben som resepsjonssjef, en stilling som har vært ubesatt siden Svein dro året før. Sammen med han kommer også hans datter Vanessa inn i serien. Roger innleder raskt et forhold til Bea, og han flytter inn til henne. Datteren flytter også inn. Senere samme år vinner Vanessa og Monica, Vanessas mor, «mor-datter-konkurransen» som ble arrangert på hotellet.
Eva forlanger skillsmisse fra Jens August vinteren 2011, men Eva ombestemmer seg når Jens August sier at han er glad i henne. Cathrine legger seg raskt etter Arnfinn, og de innleder etter en stund et forhold. Cathrine oppdager så at hun er gravid, og antar at Arnfinn er faren, noe som det viser seg at ikke stemmer; Pelle er trolig faren. Arnfinn frir til Cathrine. Forholdet mellom Runa og Goggen tar også slutt denne vinteren, og Runa innleder i stedet et forhold med Arnfinns sønn Tom. Goggen blir senere sammen med Vanessa.
Etter at Eva bestemte seg for å ikke skille seg, arbeider hun sammen med Jens August om prosjektet Fugleholmen Eco Retreat, et prosjekt som i stor grad bygger på Jens Augusts tidligere Fugleholmen Resort-prosjekt. I forbindelse med dette prosjektet returnerer Guri Høyer, og forsøker å stikke kjepper i hjulene for prosjektet gjennom å nekte å selge sin eiendom, som egentlig omfattes av prosjektet. Man finner imidlertid en løsning som gjør at man likevel ikke behøver å kjøpe Guris eiendom. Jens August får senere illebefinnende to ganger, en gang i Toppetasjen og en gang i lobbyen. Dette viser seg senere å være pga. stress. Julaften, som ble vist på TV senere samme år, får Eva hjerneslag og havner etterpå i rullestol. Samme dag, julaften, sovner Arnfinns far, Toralf, stille inn. Juni møter så Lasse, en betydelig yngre mann som hun innleder et forhold til. Det viser seg imidlertid at «Lasse» heter Henrik, og er innleid av Cathrine for å lure Juni inn i en sex-skandale. Siden Juni har lånt Henrik penger, ser det ut som hun har betalt for sex – og denne informasjonen gir Cathrine til pressen. Den store medieomtalen saken medfører, fører til at Juni må trekke seg som konsernsjef og blir økonomisjef, mens Jens August blir ny konsernsjef.
Cathrine føder datteren Cecilia. Pelle ønsker farskapstest, han mistenker nemlig at han er far til Cecilia – og ikke Arnfinn som Cathrine påstår er faren. Når Pelle tilslutt får gjennomført en farskapstest viser det seg at han er rett – han er far til Cecilia. Samme dag som Pelle får vite dette, skal Cathrine og Arnfinn gifte seg. Han skynder seg til kirken, og det samme gjør Juni og Jens August. Juni har nemlig oppdaget at det var Cathrine som stod bak sex-skandalen, og etter å ha fortalt Jens August dette forstår de også at Cathrine i lengre tid har motarbeidet konsernet bl.a. gjennom å gjøre utbyggingen av Fuglholmen Eco Retreat unødvendig dyrt i samarbeid med entreprenøren Klaus Kåbøl. Pelle rekker frem til kirken først, og bryllupet blir avlyst. Jens August innleder et forhold til sønnen Goggens kjæreste Vanessa, og dette fører igjen til at det blir slutt mellom Goggen og Vanessa. Goggen drar så til New York, hvor han gifter seg med Hermine. Som følge av ekteskapet med Goggen overtar Hermine selv råderetten over aksjene, og de har Goggen tenkt å utnytte til å hevne seg over faren. Cathrine er på samme tid også ute etter hevn etter at hun mistet muligheten til å gifte seg til Arnfinns formue og aksjer. Cathrine blir kontaktet av forsikringsselskapet som har forsikringen av Fugleholmen, og forteller dem at konsernet ønsker å flytte forsikringen til et annet selskap. Telefonsamtalen har nemlig gitt Cathrine idéen om å sabotere Fugleholmen Eco Retreat før det åpner. Hun kontakter en bombeekspert, og de plasserer en bombeladning like ved en gasstank på Fugleholmen Eco Retreat. Ladningen skal gå av en dag før åpningen, når det ikke er noen personer ved stedet. Imidlertid beslutter konsernet å fremskynde åpningen en dag grunnet dårlig vær, og Cathrine må derfor forsøke å desarmere ladningen.
2012 starter med at Cathrine klarer å desarmere bomben i siste liten. Men kun kort tid etter kjører Goggen nesten på Hermine, og unnamanøveren hans ender i en fjellvegg. Samtidig med dette kommer Cathrine kjørende i høy hastighet, og hun kjører på Hermine som dør momentant. Cathrine flytter liket av Hermine slik at det skal se ut som at det er Goggen som kjørte på henne. Etter å ha kommet til bevissthet etter ulykken antar Goggen at det er han som har kjørt på Hermine, og melder seg noen dager senere for politiet. Tekniske undersøkelser viser imidlertid at det ikke var Goggen, men Cathrine som kjørte på Hermine og Cathrine blir arrestert i Monaco.
Jens August og Vanessa innledet på slutten av 2011 et forhold, og Vanessa flytter ut hjemmefra etter at dette ble oppdaget fordi faren ikke aksepterte forholdet. I starten av 2012 gjør imidlertid Jens August det slutt, og dette medfører at Vanessa «drukner sorgene» og ender på sykehus med 2,8 i promille. Dette fører til at Monica kommer tilbake. Etter en stund får familien Nyman-Jørgensen økonomiske problemer, og Roger bestemmer seg for å selge huset i Ski, som han eier 60 % av. Monica, som eier de resterende 40 %, blir dermed stående uten bolig. Da hun ikke finner seg noe annet sted å bo tilbyr Bea henne å flytte inn hos dem.
Arnfinn og Juni innleder på samme tid et forhold, og noen måneder senere flytter Arnfinn inn til Juni. Tom får dermed leiligheten for seg selv, og ber Runa om å flytte inn. Dette takker Runa etter kort betenkningstid ja til, men samboerskapet fører til slutten på forholdet. På samme tid kommer Junis barnebarn Sol og Måne på besøk, og de skal bo hos henne i tre måneder. Sol fatter raskt interesse for Tom, og Måne oppdager til sin egen overraskelse at også han gjør det.
I forbindelse med en helsesjekk som alle hotellets ansatte gjennomgikk ble det tatt blodprøver. Fire av disse har blitt forbyttet, og disse fire må ta prøven på nytt. En av prøvene viser nemlig tegn på leukemi (blodkreft). De fire, Eva, Pelle, Runa og Storm, får beskjed om dette en etter en. Dagen etter at prøvene ble tatt kommer resultatet, som viser at det er Runa som har leukemi.
Produksjon.
Det er Peter Emanuel Falck og Christian Wikander som har skapt og utviklet serien. De har tidligere stått for TV-serier som "Familiesagaen De syv søstre" (1996–2000) og "Tre kronor" (1993–1997) samt den norske komiserien "Far og sønn" på TV 2. De har også laget den svenske versjonen av "Hotel Cæsar", "Hotel Seger", som ble en fiasko i Sverige.
Serien produseres av Metronome Spartacus i et studio på Torshov i Oslo og hovedprodusent er Cæsar-veteranen Tom Sterri. Rettighetene til serien eies av Rettighetsselskapet Intrige AS. Fra sommeren 2010 produseres serien i HD-kvalitet (serien er vist i HD på TV siden januar 2011).
Det har vært mellom 30 og 185 episoder pr. sesong. Fra og med sesong 24 har hver sesong bestått av 185 episoder. TV 2 har en intensjonsavtale med Metronome Spartacus om produksjon av serien frem til 2016.
Dagens roller.
"Sortert etter første sesong i serien"
Dagens gjesteroller.
"Sortert etter første sesong i serien"


Lorenzo Antonetti.
Lorenzo Antonetti (født 31. juli 1922 i Romagnano Sesia i Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og en tidligere pavelig diplomat.
Lorenzo Antonetti studerte til prest i Novara og Roma, og ble presteviet i 1945. Etter to års menighetsarbeid studerte han videre (1947–1951). I 1951 ble han engasjert i Vatikanets diplomatiske tjeneste, og var stasjonert i Libanon og så i Venezuela. Mellom 1959 og 1963 var han en periode i Roma, og fikk deretter nye beordringer til Frankrike og USA.
I 1968 ble Lorenzo Antonetti biskop, og ble da apostolisk nuntius i Honduras og Nicaragua, deretter i Zaire, og (etter elleve år i Vatikanet til 1988), til slutt i Frankrike.
I 1998 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II, og arbeidet et drøyt halvår som president for Vatikanets formuesforvaltning. I november samme år gikk han i pensjon.


Bell AH-1 Cobra.
AH-1 Cobra er et kamphelikopter produsert av Bell Helicopter Textron og ble først produsert i 1967. Den var en videreutvikling av UH-1 Huey-helikopteret, da det amerikanske forsvaret trengte et helikopter som kunne beskytte troppetransporthelikopterene under landing. I starten ble Huey helikoptere, med maskinkanoner og raketter montert på siden av helikopteret, brukt til dette formålet. Men på grunn av den ekstra vekten var de mye tregere enn troppetransporthelikopterene. Nå har den amerikanske hæren avskaffet Cobrahelikopterene til fordel for AH-64 Apache, men den er fremdeles i bruk i det amerikanske marineinfanteriet.
Cobrahelikoptere ble også eksportert til Iran, før sjahens fall. Israel er også et stort antall Cobra.
Land som bruker AH-1 Cobra.
Amerikas forente stater, Bahrain, Iran, Israel, Japan, Jordan, Sør-Korea, Pakistan, Taiwan, Thailand, Tyrkia.


EM i fotball 1976.
Europamesterskapet i fotball 1976 (også kalt Euro 76) var det femte europamesterskapet i fotball. Turneringens format var det samme som i de to foregående mesterskapene, med gruppespill, kvartfinaler mellom gruppevinnerne, og til slutt et sluttspill mellom de fire gjenværende lagene. Dette var siste gang EM ble spilt i dette formatet. Fra og med 1980 ble sluttspillet utvidet til åtte lag, med innledende gruppespill slik vi kjenner det fra VM, samt at vertsnasjonen var direkte kvalifisert.
Sluttspillet ble i 1976 arrangert i Jugoslavia. De andre sluttspillnasjonene var, og. Sluttspillet ble en svært jevnspilt affære. Faktisk endte alle fire kampene uavgjort etter 90 minutter. I semifinalene og bronsefinalen ble det kåret en vinner i ekstraomgangene, mens finalen måtte avgjøres på straffesparkkonkurranse.
Det ble til slutt overraskelseslaget Tsjekkoslovakia som gikk til topps i turneringen. Finalen mot forhåndsfavorittene Vest-Tyskland endte 2-2 etter 120 minutter, og måtte avgjøres på straffer. Der ble Uli Hoeness den store syndebukken da han satte tyskernes fjerde straffespark over. Dermed kunne Antonín Panenka avgjøre finalen med en arrogant chip som lurte tyskernes keeper Sepp Maier. Tsjekkoslovakia vant straffekonken 5-3, og ble europamestere for første gang.
Semifinaler.
16. juni 1976
17. juni 1976
Bronsefinale.
19. juni 1976
Finale.
20. juni 1976


Liste over norske innsjøer.
 Største innsjøer i Norge (fastlandet) .
Innsjøene er sortert etter deres totale areal. For innsjøer som ligger delvis utenfor Norge er arealet i Norge angitt i parentes. For innsjøer med samme navn er kommunen med størst del av innsjøen angitt i parentes. Tallene er hentet fra Norges vassdrags- og energidirektorats vanndatabase for Norge, som er tilgjengelig på Internett.
Dypeste innsjøer i Norge (fastlandet).
A) Kilder oppgir verdiene 464 m og 482 m for største dyp.
B) Største generelle dyp iflg. NVE. Gj.snitt. største dyp er 288 m, mens største målte dybde er 330 m.


Norsk Medisinaldepot.
thumb
Norsk Medisinaldepot AS (NMD) er et selskap som distribuerer og forhandler legemidler og andre helserelaterte produkter i Norge. Norsk Medisinaldepot startet sin virksomhet 1. november 1957.
Opprinnelig var NMD statseid, men er nå privatisert, og eies fra høsten 2001 i sin helhet av det tyske selskapet Celesio AG. Den norske stat inngikk avtale om salg av sine aksjer 22. mai 2001.
Norsk Medisinaldepot har lokale avdelinger i Oslo og Harstad.
Apotek.
Norsk Medisinaldepot AS eier Vitusapotek, som i dag har 170 apotek fordelt over hele landet.


Konsistoriet mai 1985.
Konsistoriet mai 1985 var det tredje konsistorium hvor pave Johannes Paul II kreerte kardinaler. Det ble holdt den 25. mai 1985 i Vatikanet.
Det ble kreert 28 nye kardinaler, hvilket førte totaltallet på kardinaler kreert av Johannes Paul II til 61.
Konsistoriet 1985


Kandahar.
Kandahār (eller "Qandahār") er en by sør i Afghanistan, hovedstad i Kandahar. Provinsen har 567 000 innbyggere (basert på tall fra 1979), mens byen har rundt 200 000 (basert på beregninger fra 1989). Den er den nest største byen i Afghanistan og er handelssentrum, særlig for landbruksprodukter. Byen har en internasjonal flyplass og betydelig utbygde veier. Sammen med Peshawar er Kandahar hovedbyen for pashto-folket (afghanere). Den har sammenhengende vei til Quetta i Pakistan.
Historie.
Spekulasjoner på opphavet til navnet Kandahar varierer. Noen mener at navnet stammer fra Gandhara, et nærliggende kongedømme i nordøst. Gandhara er nevnt i det indiske eposet Mahabharata. Andre teorier inkluderer muligheten for at navnet er en lokal variant av Alexandria.
Byen Kandahar ble grunnlagt i det 4. århundre f.Kr. av Aleksander den Store nær byen Mundigak (etablert rundt år 3000 f.Kr.). Byen har jevnlig blitt et mål for erobringer pga dens strategiske posisjon i sentral-Asia. Den var del av det iranske Akamenide-riket og kom under innflytelsen til den indiske keiser Ashoka og Kuschan-keiseren Kanishka. Den var også kjent som "Aleksandropolis", etter dens grunnlegger, Aleksander.
Kandahar ble tidlig dominert av forskjellige iranske stammer, men afghanerene forble den mest tallrike gruppen gjennom det meste av dens historie.
Under abbassidene og senere turmenske erobrere, ble Kandahar erobret av muslimer som konverterte de lokal afghanerene og byen kom under Khurasan-regionen, men beholdt sitt lokale språk og kultur. Byen ble erobret av arabere (7.århundre), turkmenske Ghaznavids (10.århundre), Dsjengis Khan (12. århundre) og Timur Lenk (1383).
Babur, grunnlegger av Mogul-riket, annekterte Kandahar i det 16. århundre. Hans sønn, Humayun, mistet Kandahar til sjahen av Persia. Humayuns sønn, Akbar tok igjen kontroll over Kandahar og Kabul, men etterhvert tapte mogulkongene området.
Den ble del av en tidlig afghanerstat i 1708 da Mir Waiz erobret byen. Han døde i 1715 og fra 1738–1747 var byen midlertidig i hendene på den turko-iranske herskeren Nadir Shah.
Ahmed Shah Durrani, grunnleggeren av Afghanistan, fikk kontroll over byen i 1747 og gjorde den til sin hovedstad (1748) av sitt nye afghanske (Pashto) kongedømme. Den (nå) gamle byen ble lagt ut av Ahmad Shah og er dominert av hans mausoleum. I 1780-årene ble hovedstaden flyttet til Kabul.
Kandahar har av og til vært et sentrum for jihad og mujahedin-aktiviteter, men lokal afghanske stammer har hatt en tendens til å leve etter sine før-islamske æreskode kjent som "Pashtunwali".
Britiske styrker okkuperte byen i den første anglo-afghanske krig (1839–1842) og fra 1879 til 1881. Kandahar ble del av den moderne afghanske stat på tross av dette.
I løpet av den sovjetiske okkupasjonen i 1979–89 var Kandahar under solid sovjetisk kontroll. Etter at Sovjet trakk seg ut, ble den besatt av ulike tropper flere ganger. Det var mot slutten av 1994 at Taliban dukket opp fra byen og begynte å erobre de sørlige, østlige og sentrale delene av Afghanistan. Etter at Taliban ble fjernet i 2001–02 har mindre bander spredt seg gjennom de nærligende provinsene og Kandahar kom under kontroll av Gul Agha Shirzai, en afghansk krigsherre som hadde kontrollert provinsen og byen før Taliban. Byen er fortsatt under Shirzais kontroll. Taliban er fortsatt populære blant de lokale afghanerene. Regjeringens kontroll forblir symbolsk for tiden.


Anthony Olubunmi Okogie.
Anthony Olubunmi Okogie (født 16. juni 1936 i Lagos, Nigeria) er en av Den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av Lagos.
Han gikk på St. Gregory's College og juniorseminaret i Ibadan, og studerte så filosofi og teologi på presteseminaret Sts. Peter and Paul i samme by. I 1963 begynte han på Urbaniana i Roma, og han tok der en lisensiatgrad i teologi i 1966. Han ble presteviet i Lagos samme år, og samme dag avla hans søster sine løfter som nonne. Etter å ha fullført studier i Roma virket han i erkebispedømmet Lagos' administrasjon.
I 1971 ble han utnevnt til titularbiskop og Mascula og hjelpebiskop i Oyo av pave Paul VI. Han var da bare 35 år gammel. Da erkebiskop John Aggey av Lagos døde uventet i mars 1972 tok det et drøyt år før man falt en etterfølger, og i april 1973 ble Okogie, som første nigerianer, utnevnt til embetet.
Okogie var sterkt kritiske til militærregimet som styrte Nigeria fra 1983 til 1999. Han har vært en støttespiller for den nye, sivile regjeringen, men har også kritisert president Olusegun Obasanjo for å være for treg med gjennomføringen av reformer for å hjelpe landets fattige. Han var en av de fremste kritikerne av dødsdommen mot Amina Lawal, en muslimsk kvinne som ble dømt til døden ved steining for utroskap. I 2001 tilbød Okogie seg å ta hennes plass da hun ble dømt. Saken endte med at en shariadomstol frikjente henne etter sterkt press både innen Nigeria og internasjonalt.
Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinalprest ved konsistoriet oktober 2003.


George Pell.
George Pell (født 8. juni 1941 i Ballarat, Australia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Sydney.
Etter studier i Ballarat og Werribee tok han en lisensiatgrad i teologi ved Urbaniana i Roma i 1967. I ungdommen var han en aktiv idrettmann, og drev blant annet med australsk fotball og roing. 1959 skrev han kontrakt med Richmond Football Club, men gikk vekk fra dette da han begynte prestestudiene.
Han ble presteviet i Peterskirken i Roma i 1966, og fortsatte så sine studier i Oxford i England. Der tok han en doktorgrad i kirkehistorie i 1971. I 1982 tok han en mastergrad i pedagogikk ved Monash University i Clayton, Australia. I årene mellom prestevielsen og utnevnelsen til biskop virket han i flere menigheter og ved flere katolske universiteter og seminarer.
I 1987 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titularbiskop av Scala og hjelpebiskop i Melbourne erkebispedømme. I juli 1996 ble han Melbournes syvende erkebiskop, og i mars 2001 ble han overflyttet til erkebispedømmet Sydney.
I 2002 ble han anklaget for å ha misbrukt barn seksuelt. En uavhengig granskningskommisjon frikjente ham fullstendig. I januar 2003 ble han medlem av Det pavelige rådet for familien. Han regnes som en konservativ teologi, og har blant annet vært i konflikt med homofile aksjonister som bar regnbueskjerf under messen, og som ble nektet nattverd av Pell. Han leder Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningens kommisjon Vox Clara, som arbeider for å bevare liturgiske tradisjoner.
Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinalprest ved konsistoriet oktober 2003, som var denne pavens siste. Pell ble medlem av Det pavelige rådet for rettferdighet og fred og fortsatte i Det pavelige råd for familien.


Ølensjøen.
Ølensjøen (også brukt "Ølenssjøen", "Ølsjøen" og "Ølen") er et tettsted og administrasjonssenteret i Vindafjord kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Ølensjøen er den størst bygda i kommunen. Ølensjøen var også administrasjonssenter i tidligere Ølen kommune, som 1. januar 2006 slo seg sammen med nabokommunen Vindafjord. Ølensjøen er også regionssenter for indre deler av Haugalandet.
I Ølensjøen ligger Ølen videregående skole, idrettshall, svømmehall og landets største privateide slakteri, Fatland Slakteri. I Ølensjøen er det også de siste årene satt opp et større kjøpesenter som blant annet inneholder apotek og postkontor for kommunene Etne og Vindafjord. Ølensjøen har en rik og mangfoldig flora av butikker. Her finnes blant annet et stort møbel- og teppesenter, seks klesforretninger, urmaker og flere frisørsalonger. Lensmannsdistriktet Etne og Vindafjord har også lokalisert sitt kontor i Ølensjøen.
Historikk.
Navnet Ølen kommer av norrønt "Ǫlund". Dette kan ha vært det opprinnelige navnet på Ølensfjorden. Tilhørende innbyggernavn er Ølensbu. Navnet har sammenheng med norrønt "ala", næring eller føde, og kan sikte til rikdom på fisk.
Navn som Ølensjøen og Ølensvåg er laget ut fra navnet &#x01EB;lund.
Frem til slutten av 1800-tallet var bygdenavnet Aalund (Ålund). Navnet på tettstedet som en i dag ofte betegner som Ølensjøen sies å stamme fra «Landhandlerstedet Aalundssøen». Like ovenfor Ølensjøen ligger bygdemuseet Nerheimstunet, på den gamle og sentrale gården Nerheim. Dette navnet ble skrevet som Niarðhæim i 1326 og kommer av guden Njord fra norrøn mytologi. Her stod det et gudehov til ære for Njord. Senere ble det vigslet til kirkested, og de to første Ølenskirkene stod her i den første kristne tiden og frem til 1874. Da den nye kirken ble bygget i 1874 ble denne plassert lenger nede ved sjøen, blant annet for at den ikke skulle stå så værhardt til, og for å være lettere tilgjengelig for de som kom sjøveien.


Claire Littleton.
Claire Littleton er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Før flyulykken.
Claire er en peanøttsmørelskende og astrologi-interessert jente som jobbet på Fish N' Fry og hadde en kjæreste som het Thomas. De bodde i Australia. Da de fikk vite at Claire var gravid, var dette nærmest et sjokk. Av yrke var Thomas maler, og for å klare seg foreslo han derfor og blant annet selge utstyret sitt – hvilket gjorde at de bestemte seg for å bære frem barnet.
Thomas slo opp med Claire da han innså at han ikke hadde noen anelse om hvordan han ville takle det å bli far. Claire gikk til Mr. Malkin, en synsk mann som hun hadde vært hos en gang før, som sist gang så "noe tåkete" som ikke tydet positivt. Den synske fortalte henne at Thomas ikke vil ta en del i livet til verken babyen eller Claire. Hun fikk beskjed om å oppdra barnet selv, med mindre hun vil la stygge ting skje. Dette var noe spåmannen var veldig konsekvent på å understreke, noe som etter hvert ga Claire planer om å adoptere bort barnet.
På adopsjonskontoret treffer hun Stewart-paret som gjerne vil adoptere et barn. Claire får vite at hun ikke har noen rett til å besøke barnet etter at det har blitt født, og det er opp til Stewart-paret om de vil holde henne oppdatert. Claire lurer på om de kan synge Catch a Falling Star for barnet, siden faren til Claire pleide å synge den for henne. Når Claire skal underskrive, virker dog ingen av pennene hun forsøker. Hun innser da at barnet ikke skal adopteres bort, hvorpå hun drar og prater med Mr. Malkin igjen. Han har imidlertid ombestemt seg og sier at hun må adoptere barnet, men nå til et nytt par som befinner seg i Los Angeles. Han forteller at hun må ta akkurat dette flyet for å komme seg til rett sted på rett tid – situasjonen kan ikke utsettes. Dette flyet er Oceanic Flight 815, flyet som havarerer i Stillehavet. På øya innser hun at det verken eksisterte noen par i Los Angeles, eller at den synske Mr. Malkin faktisk visste om flyulykken.
På Øya.
Claire var gravid i 8. måned ved krasjlandingen, og det var da veene meldte ankomst. De stoppet raskt opp igjen, men allerede dagen etter kjente hun at babyen sparket – og gjettet på at det var en gutt.
Etter en tid på øya ble hun kjent med Charlie, som viste seg å være hjelpsom og vennlig. Etter at Claire besvimte, var det han som pratet mest med henne. Hun flyttet til hulene der sykestuen lå og alt vannet befant seg, og her får hun en veldig merkelig drøm. Denne drømmen var om en krybbe med et "Oceanic Flight 815"-uro over sengen. I sengen fant hun litervis med blod. Dette var en så sjokkerende drøm for Claire at hun presset fingerneglene en halv centimeter inn i håndflaten. Natten etter ble imidlertid verre: Hun ble angrepet av noen, uviss hvem – og hun forklarte det som at vedkommende stakk med noe som lignet en nål. Jack trodde ikke på henne og ga beroligende medikamenter. Dette gjorde henne sur, og hun setter i gang gjennom jungelen for å komme seg ned til stranden. Charlie fulgte etter, og Claire får plutselig veer igjen. Charlie møtte på Ethan og ba ham hente Jack. Etter litt prating med Charlie følte hun seg bra igjen, og de begynte å gå tilbake. Hurley gjorde research blant menneskene fra flyet og foretar en folkeopptelling – men etter å ha sett på passasjerlisten oppdager han at Ethan Rom ikke var på flyet. Han var på øya fra før flypassasjerene landet her. Charlie og Claire møter plutselig på Ethan som kidnapper dem – dette er mannen som også hengte Charlie, hvis Jack og Kate så vidt klarte å redde ham. Claire var dog forsvunnet.
Hun ble ført til en Dharma stasjon, som var en sykestasjon der Ethan ga medisiner til Claires baby. Hun var neddopet og visste ikke at denne mannen kidnappet henne for ikke så lenge siden. Hun fikk et stort babyrom i denne stasjonen, med masse leker til ungen. Til og med den samme krybben med "Oceanic Flight 815"-uroet over sengen, og ved siden av var det en liten spiller som spilte melodien til Catch a Falling Star. Ethan – tross han var kjent som den verste skurken på øya, oppførte seg ganske snilt mot Claire. Han spør om hun vil gi babyen til dem, hvilket hun etter en tid svarer ja til, da hun tror de vil gi henne hva hun trenger. En jente vekker så Claire – denne jenten er ingen ringere enn Alex Rousseau, datteren til Danielle. Alex fører henne ut og forteller at de skal drepe Claire og frata henne babyen. Danielle finner henne og ser at disse er etter Claire. Hun tar med Claire til et sted nær hulene, hvorpå Claire skraper armen hennes.
Når hun kommer frem, husker hun ingenting. Det er tydelig at hun har vært kraftig neddopet av Dharma-folket. Hun husker kun det som skjedde før flyulykken, men etter en stund husker hun også et par andre ting. Hun tilbyr seg å være lokkemat for Ethan slik at når de først fanger Ethan, dreper Charlie ham.
Fordi Claire var høygravid, lager Locke en krybbe til barnet på bursdagen hennes. Hun fødte så en gutt(Aaron) midt i jungelen. Kate måtte ta imot barnet, fordi Jack prøvde å redde Boones liv.
Danielle tok Claires baby og dro det med seg til den sorte røyken, hvor Charlie og Sayid fant henne overrakte babyen tilbake til Claire. Claire og Charlie var fortsatt veldig gode venner helt til Claire husket igjen at Charlie har fortalt henne om sin fortid som dopmisbruker, og når Mr. Eko forteller henne at han fortsatt har heroin, blir hun ikke mer fornøyd. Hun ber Charlie om å holde seg unna dem. Locke ble mer sentral i livet til Claire, noe Charlie misliker: Han begynner å få drømmer om at Aaron er i fare. Mr. Eko døpte både Claire og Aaron slik at de skulle få komme i himmelen hvis noe inntraff.
Claire oppdaget at Aaron begynte å få røde utslett, og Danielle dukker opp for å fortelle at han hadde blitt syk. Claire begynner å huske fra tiden med Ethan og tar med Kate og Danielle til Dharma-stasjonen for å finne medisinen Ethan ga babyen. Når de finner stasjonen, er dog omtrent alt rasert. De ser også at medisinskapet er tomt, hvorpå de igjen drar tilbake. Det viste seg imidlertid at Aaron ikke var syk, og alt ordnet seg.


Ethan Rom.
Ethan Rom er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Figurinformasjon.
Den farlige Ethan Rom hevder å være fra Ontario, Canada. I begynnelsen dukket han opp, og oppførte seg som en vanlig mann, og hjalp Locke med å jakte på villsvin. Imidlertid, etter et angrep på Claire ved hulene, bestemmer Hurley seg for å ha en opptelling av de overlevende, og da han sammelignet navnene fra sin liste med passasjerlista, var det én person han hadde møtt som ikke var på lista: Ethan.
Rundt tiden Hurley forteller dette til Jack, Kate, Locke og Sayid, kidnapper Ethan Charlie og Claire. Jack, Kate, Locke og Boone holder seg på sporet i etter ham i en tid, men splitter seg for å følge et mulig annet spor. Til slutt når Jack og Kate ham igjen, men i en mann-til-mann-kamp slår Ethan Jack lett, og truer med å drepe enten Charlie eller Claire om de fortsetter å følge ham. Han gjør som lovet, og Charlie blir nesten drept ved hengning.
Til slutt klarer Claire på en eller annen måte å rømme fra Ethan, som kommer til stranda og etter å ha angrepet Jin, forteller han Charlie at han må hente ham Claire, ellers vil han drepe all de andre én etter én. Siden de ikke henter Claire etter den første natta, dreper han Scott for å vise at han er seriøs. Til slutt blir Ethan lurt inn i ei felle med Claire som åte av bevæpnede Jack, Sayid, Locke, Sawyer og Kate. De håper å fa tatt ham til fange, så de får vite hvorfor han så ille vil ha tak i Claire. Denne gangen overmanner Jack Ethan. Men selv om Ethan er overvunnet og omringet av bevæpnede personer, prøver han likevel å angripe de andre, helt til han blir drept av Charlie, som skjøt ham med pistolen Jack hadde mistet.
Rom, Ethan


Blikktrommen.
"Blikktrommen" (tysk "Die Blechtrommel") er en roman av Günter Grass. Den utkom i 1959, og er den første boken i Grass' Danzig-trilogi. Romanen hører til de viktigste verker i tysk etterkrigslitteratur, og til de mest betydelige verker innen europeisk magisk realisme. Den handler om den lille gutten «Oskar Matzerath» som ikke vil vokse mer, og er samtidig en stor historieroman om tiden mellom de to verdenskrigene i Danzig (Gdańsk). Romanen gjorde med et slag Grass til en verdensberømt forfatter, og var sterkt utslagsgivende for at han i 1999 fikk Nobelprisen i litteratur. Forfatteren mottok Gruppe 47s litteraturpris for boken.


Suldalsvatnet.
Suldalsvatnet er en innsjø i Suldal kommune. Vannet strekker seg fra Roalkvam i nordøst, til Suldalsosen i sydvest. Suldalsvannet har i alle år vært en sentral ferdselsåre i Suldal. I tidlige tider var det robåtene som preget ferdselen, men i 1885 ble «Suldalsdampen» satt inn i passasjertrafikk. På 1930-tallet kom ferga Suldalsporten, som trafikkerte strekningen Nesflaten–Solheimsvik. I forbindelse med Ulla-Førre-utbygningen på 1970- og 1980-tallet ble det etablert bilveg langs vannet, og rutetrafikken ble innstilt.
Suldalsvatnet er også kjent for sitt gode fiske, og hvert år arrangeres Storaure-festivalen på Nesflaten.
Suldalsvatnet er en av Norges dypeste innsjøer.


Bandak.
Bandak er en innsjø i kommunene Tokke og Kviteseid i Telemark fylke. Innsjøen, som er en del av Telemarkskanalen, hører til Skiensvassdraget. Hovedtilløpet er elva Tokke, mens utløpet er via Strauman, til Kviteseidvatnet. I den vestre enden av Bandak ligger tettstedet Dalen.
Bandak er en av Norges dypeste innsjøer.


Totak.
Totak er en innsjø i Vinje kommune i Telemark. Innsjøen, som er en del av Skiensvassdraget, har sitt avløp gjennom elva Tokke ned til innsjøen Bandak.
Totak er en av Norges dypeste innsjøer.
På Sporaneset i østenden av Totak ligger et stort helleristningsfelt med figurer fra både eldre steinalder og bronsealderen.


Fyresvatn.
Fyresvatn, også kalt Fyresvatnet, er en innsjø i Fyresdal kommune i Telemark fylke. Fyresvatn tilhører Arendalsvassdraget, og har sitt utløp via Fyreselv til Nidelva, som munner ut i havet i Arendal by. Vassdraget er regulert, og reguleringshøyden i Fyresvatn er 4,5 m. Med sine 377 dybdemeter er Fyresvatn Norges 5. dypeste innsjø.
Det blir drevet stort fiske i Fyresvatn, også næringsfiske med ruser. Typiske fiskearter i Fyresvatn er sik, ørret og røye.


Per Petterson.
Per Petterson (født 18. juli 1952 i Oslo) er en norsk forfatter oppvokst på Veitvet i Oslo, bosatt i Høland i Akershus. Petterson er utdannet bibliotekar. Han har arbeidet som ansatt i bokhandel, oversetter og litteraturkritiker. Allerede Pettersons tidlige bøker fikk stor oppmerksomhet hos kritikerne, men først med den mange ganger prisbelønnede "Ut og stjæle hester" i 2003 fikk han sitt store gjennombrudd hos publikum. Den har et samlet opplag på 700 000 (200 000 i Norge og 500 000 i utlandet). Boken har blant annet solgt 126 000 eksemplarer i USA, 120 000 eksemplarer i Tyskland, 50 000 eksemplarer i Storbritannia, 40 000 i Frankrike samt 8 000 eksemplarer i Danmark. Han er oversatt til flere språk.
Petterson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1997 for romanen "Til Sibir". Samme roman ble nominert til "International IMPAC Dublin Literary Award".
I 2006 mottok han sammen med oversetteren Anne Born den mest prestisjefylte prisen for oversatt litteratur i Storbritannia, "Independent Foreign Fiction Prize", for romanen "Ut og stjæle hester". "Ut og stjæle hester" ble utropt til én av de fem beste fiksjonsbøkene i 2007 i Time Magazine, én av de ti beste fiksjonsbøkene i 2007 i Entertainment Weekly, en New York Library Book to Remember 2007 og fikk en femteplass på amerikanske National Book Critics Circle (NBCC) sin «Most Recommended List». Den ble også nominert til Los Angeles Times Book Prize i kategorien for skjønnlitteratur. 14. juni 2007 mottok han den mest prestisjefylte prisen internasjonalt for engelskspråklig og oversatt litteratur, "International IMPAC Dublin Literary Award", for samme roman.
Petterson har mottatt mange priser for romanen "Jeg forbanner tidens elv", deriblant Nordisk Råds litteraturpris for 2009. Per Petterson er også valgt til Årets festspilldikter 2009.


Jonny Halberg.
Jonny Halberg (født 12. oktober 1962 på Jørstadmoen ved Lillehammer) er en norsk forfatter og dramatiker, nå bosatt på Jeløya i Moss. Han har studert ved Forfatterstudiet i Bø. Halberg var medredaktør av tidsskriftet Vagant i 1998. Han er oversatt til flere språk.


Bossa nova.
Bossa nova er en brasiliansk musikksjanger som har sitt utspring i samba og jazz.
Musikkstil.
Stilen ble utviklet sent på 1950-tallet av en gruppe studenter og musikere som bodde i bydelene Copacabana og Ipanema i Rio de Janeiro. Musikken fikk sitt gjennombrudd i Brasil med plata «Chega de Saudade» som kom ut i 1958. Musikken ble fremført av João Gilberto mens Antonio Carlos Jobim komponerte musikken og Vinicius de Moraes skrev teksten. Internasjonalt er antakelig Antonio Carlos Jobims «A Garota de Ipanema» («The Girl from Ipanema») den mest kjente melodien innenfor Bossa Nova.
Dansestil.
Dansestilen Bossa Nova oppsto rundt 1960, det sies at den stammer fra "Joe Lanza". Den består av et særdeles langt grunnskritt på 32 fjerdedelstakter og likner på rumba eller langsom twostep.


Birchfield.
Birchfield er en australsk karosseriprodusent basert i Perth. Selskapet stammer fra det britiske selskapet "C. V. Shapecraft", som begynte å bygge replikaer av Jaguar-modellen "SS100" fra 1937. Før produksjonen hos "Shapecraft" ble stoppet hadde fabrikken bygget 18 eksemplarer, og da fabrikken ble nedlagt emigrerte "Nicky Lotay", en tidligere Shapecraft-ansatt, til Australia. Med seg hadde han tegningene til kopiene, samt det siste eksemplaret som ble bygget.
Nicky Lotay startet produksjonen igjen da han kom til Australia, og bilene bygges fortsatt.


Copacabana (Rio de Janeiro).
Copacabana er en bydel i i Zona Sul i den sørlige delen av Rio de Janeiro i Brasil. Bydelen er berømt for sin 4 km lange strand, som er en av verdens mest kjente. Copacabana hadde 146 392 innbyggere i 2010. Bydelen har et areal på 4,1 km².
Bydelen starter ved begynnelsen av Avenida Princesa Isabel ved Leme og ender ved Posto Seis (badevaktpost seks) i nærheten av Forte de Copacabana. Etter Copacabana følger den lille stranda Arpoador, og deretter Ipanema og Leblon.
Copacabana har tre metrostasjoner. Langs med stranda går Avenida Atlântica og den kjente strandpromenaden med svart-hvitt bølgemønster. I Avenida Nossa Senhora de Copacabana litt innenfor Avenida Atlântica ligger det en rekke motebutikker og banker, og de fleste bussrutene gjennom Copacabana går også langs avenyen.
Historie.
Området var opprinnelig kalt Sacopenapã, som er tupí og betyr «socóenes vei» («socó» er en fugleart). Det ble omdøpt til Copacabana på midten av 1700-tallet etter at det ble bygget et kapell til ære for Jomfruen av Copacabana, Bolivias skytshelgen. Området ble innlemmet i Rio de Janeiro den 6. juli 1892.


Ipanema.
Ipanema er en bydel sør i Rio de Janeiro i Brasil. Den ligger mellom Leblon og Copacabana/Arpoador. I nærheten ligger det også to favelaer. Ipanema er blant byens mest velstående områder. Bydelen hadde 42 743 innbyggere i 2010. Den har et areal på 3,08 km².
Grensa mellom Ipanema og Leblon er en smal kanal som forbinder innsjøen Lagoa Rodrigo de Freitas med havet. Kanalen er omgitt av parken Jardim de Alah. I den nordlige enden av Ipanema-stranda ligger høyden Pedra do Arpoador, hvor folk flokker seg hver kveld for å se Ipanemas berømte solnedgang. Vannet utenfor stranda i Ipanema har en del strømmer som kan være en fare for badende, men den er en av byens mest besøkte strender.
Ipanema ble udødeliggjort i sangen «Jenta fra Ipanema», som ble komponert av Antônio Carlos Jobim og fremført av João og Astrud Gilberto samt Stan Getz.


Camillo Ruini.
Camillo Ruini (født 19. februar 1931 i Sassuolo, Emilia Romagna, Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og generalvikar for bispedømmet Roma inntil pave Johannes Paul IIs død 2. april 2005.
Camillo Ruini fikk sin utdannelse ved juniorseminar og presteseminar i Reggio Emilia og ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. I Roma bodde han på "Collegio Capranica". Han ble presteviet i 1954 i Roma, 23 år gammel, og fortsatte studiene ved Gregoriana, hvor han i 1957 tok doktorgraden i teologi. Så vendte han tilbake til hjemtraktene og underviste i filosofi ved seminaret i Reggio Emilia (1957–1968). Så underviste han i dogmatisk teologi ved det inter-bispedømmelige teologiske seminaret for Modena-Reggio-Emilia-Carpi-Guastalla (1968–1986), hvor han også var direktør (1968–1977). Deretter underviste han i dogmatisk teologi ved det akademiske teologiske seminaret i Bologna (1977–1983). I tillegg hadde han en rekke ledelsesfunksjoner i bispedømmet Reggio Emilia.
I 1983 ble Ruini utnevnt til hjelpebiskop av Reggio Emilia av pave Johannes Paul II. I 1986 utnevnte paven ham til generalsekretær for den italienske bispekonferansen.
I januar 1991 ble utnevnt til erkebiskop og pro-generalvikar for Roma (generalvikar så snart han ble kardinal). Han ble mars 1991 utnevnt til president for den italienske bispekonferansen av pave Johannes Paul II – tidligere hadde biskopene selv valgt sin president, og kardinalene Martini av Milano og Cé av Venezia hadde fått flest stemmer i dette valget da paven i stedet pekte ut Ruini.
Han ble den 28. juni 1991 kreert til kardinal. Den 1. juli 1991 ble han utnevnt til generalvikar av Roma, erkeprest av Lateranbasilikaen og storkansler av det pavelige Lateranuniversitet.


Kniv.
En kniv er et skjæreredskap som finnes i utallige former og utførelser over hele verden. Den opprinnelige bruken av kniven har vært som våpen og håndverk, men kniven har i dag stor anvendelse i husholdning og industri.
Moderne kniver består normalt av knivblad og skaft. Bladet blir utført i hardt eller rustfritt stål eller av bløtt stål laminert med eggstål. Bladet er vanligvis kortere enn 30 cm. Noen spesialkniver, som macheter, kan dog ha lengre blad. Fremstilling av knivbladet kan omfatte smiing, filing, herding, sliping og polering.
Historie.
De eldste knivene var av tre, bein, flint eller annen sten, som var knappet eller slipt slik at de fikk en skarp egg. Flintkniver kan få en ekstremt skarp egg, og forblir skarpe svært lenge så lenge de bruke til å kutte og ikke til å hugge med. Allerede i steinalderen ble kniver brukt både som redskap og våpen. Kniven er det eldste spiseredskapet, og man må langt inn i middelalderen før den ble kombinert med gaffel.
Etterhvert som man fikk kjennskap til bruk av metaller ble det laget kniver av bronse. Bronse er ikke et metall som egner seg til skarpe egger, og da jern ble tatt i bruk forsvant bronseknivene raskt, med unntak av seremonielle kniver. Kniver av jern kan få en skarp egg, men blir veldig raskt sløve. Da prosessen for å lage stål ble kjent fikk man kniver som både ble skarpe og holdbare.
Kniven er også grunnlag for andre våpen, som sverd og spyd, som oppsto henholdsvis som en forlenget kniv og som en kniv bundet til et lengre skaft.
Norsk lov.
Straffeloven av 1902 § 352 a, som ble vedtatt 1993, setter forbud mot bæring på offentlig sted: "Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt på offentlig sted bærer kniv eller et lignende skarpt redskap som er egnet til bruk ved legemskrenkelser. Medvirkning straffes på samme måte. Forbudet gjelder ikke kniv eller annet redskap som brukes til eller bæres i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål."
Knivtyper.
Det finnes en lang rekke spesialkniver, blant annet


Agostino Cacciavillan.
Agostino Kardinal Cacciavillan (født 14. august 1926 i Novale di Valdagno, Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tidligere tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati.
Agostino Cacciavillan studerte ved forskjellige universiteter i Roma og tok akademiske grader i sosialvitenskaper, kirkerett og borgerlig rett. I 1949 ble han presteviet, og kombinerte sine studier med virke i den romerske menighetssjelesorg. Han ble rekruttert til det pavelige diplomatiske korps, og ble postert til Filippinene, Spania og Portugal. Mellom 1969 og 1974 virket han i Statssekretariatet i Vatikanet.
I 1976 ble han utnevnt til erkebiskop og til pavelig nuntius i Kenya. Senere ble han nuntius i India. I 1990 ble han nuntius i USA og samtidig pavelig observatør ved OAS, Organisasjonen for Amerikanske Stater.
I 1998 utnevnte pave Johannes Paul II ham til president for APSA (Administrasjonen av den Apostoliske Stols Patrimonium), og i 2001 ble han kardinal.
Han fratrådte sine oppgaver i Den romerske kurie i oktober 2002, i en alder av 76 år.


Olsen&Wang.
Olsen&Wang er en produksjonsbedrift hjemmehørende i Oslo. Selskapet er kanskje mest kjent for oljen Owatrol, som de har solgt siden 1950-tallet.
Historie.
I 1902 grunnla Hjalmar Olsen og Eystein Finn Wang Olsen&Wang Farvehandler i Grensen 8 i Oslo. De hadde begge jobbet i Amundsen Farvehandel i Grensen 4. Wang hadde vært på reise i malingsfabrikker i Storbritannia og Tyskland i mange år, og tok med seg impulser og et omfattende nettverk hjem. Hjemme i Norge så gikk han sammen med Olsen og startet opp farvehandel, og kjøpte også opp sin gamle arbeidsgiver Amundsen etter hvert.
I tidlige år var produktspekteret svært stort: Slankebadet MINK, fluefangeren FABIGO, ovnssverten SILKOLIN, damebindet CAMELIA og universallimet SECCOTINE var alle kjente produkter. I dag er firmaet mest kjent for OWATROL-oljene, basert på det amerikanske produktet PENETROL.
I tillegg til salg av egne produkter, så ble Olsen&Wang også grossister for andre produkter innenfor sminke og bygningsvarer.
I 1930 kjøpte firmaet Brynsløkken, der de etablerte OWA fabrikker og begynte med lakkproduksjon. I begynnelsen hentet de inn tyske fagfolk tre-fire ganger i året for å støtte opp om de store produksjonsrundene.
I 1950 ble OWATROL lansert som merkenavn. Det var basert på PENETROL. Olsen&Wang hadde rettigheter til produktet i hele verden utenom USA. Flere produkter ble utviklet på denne basen. Først kom Owatrol teakolje og så kom Owatrol Red Lead Stain. På 50-tallet lanserte de også produktene D1 (Dekksolje nr. 1) og D2 (Dekksolje nr. 2), opprinnelig ment brukt på fiskebåter.
I dag.
Fra 1. januar 2005 sluttet Olsen og Wang å produsere OWATROL, etter at samarbeidet med de amerikanske rettighetshaverne tok slutt. OWA-fabrikken er solgt, og alle de 16 medarbeiderne er sagt opp. Firmaet har tre års karantene på å produsere produkter som kan konkurrere med OWATROL, og ligger foreløpig i dvale.


Cochabamba.
Cochabamba er en by i det sentrale Bolivia. Byen er hovedstad i departementet Cochabamba og ligger i Cochamba-dalen i Andes. Den er Bolivias tredje største by, og
hadde ved den offisielle folketellingen i 2001 et innbyggertall på 516 683.
Byen ble grunnlagt den 2. august 1571 på ordre fra Francisco de Toledo. Byen er et økonomisk senter for jordbruket i Bolivia. Her ligger også Universidad Mayor de San Simón som er et stort og anerkjent universitet i landet.
Cochabamba har også en Kristusstatue som er noen få centimeter større enn den i Rio de Janeiro dersom man ser bort fra fundamentet.
Da Den søramerikanske union ble etablert den 23. mai 2008 ble det besluttet at parlamentet skulle ligge i Cochabamba.
Cochabamba-saken.
Byen har kommet i norske mediers søkelys etter at tre unge norske kvinner ble arrestert for smugling av narkotika den 19. mai 2008. Det er i skrivende stund usikkert om kvinnene får fengselstraffer på 15 – 20 år, og om de i tilfelle får sone i Norge. Det er hevdet at bolivianske fengsler har meget uverdige forhold, men i følge norske medier opplyser kvinnene at de etter forholdene har det bra. Norske myndigheter jobbet med å få den ene kvinnens 2-årige barn utlevert til Norge, og lyktes med dette i midten av juni 2008.


Gartnerlosjen.
Gartnerlosjen er et norsk rockeband som er kjent for sine snodige og humoristiske tekster. Blant de mest prominente medlemmene i bandet er vokalist Kristopher Schau, gitarist/vokalist Lars Lønning og bassist/vokalist Egil Hegerberg («Bare Egil»). Bandet ble startet i Oslo i 1987, og var stort sett inaktivt mellom 1996 og 2010. Høsten 2010 ble de gjenforent med ny trommeslager Gunnar Berg-Nielsen og spilte inn fire nye sanger til samleplaten Duplex Records 25. 25 låter, 25 år som gis ut i forbindelse med 25-årsjubileumet til plateselskapet Duplex Records i 2011. I samme anledning spiller bandet på Duplexfestivalen 25 i seks utvalgte byer, sammen med Hurra Torpedo, Bare Egil Band, Black Debbath, MarOder og Jorun Lønning.
Gartnerlosjen har gitt ut albumene "Krem Fjes" (1994) og "Due" (1995), samt en rekke EP-er og demokassetter. I 2003 ble samlealbumet "Adjø kreavitet – 30 år med slurv" gitt ut.
Medlemmene i bandet har senere vært med i band som Black Debbath, Bare Egil Band, The Cumshots, Hurra Torpedo, Thulsa Doom og Mongo Ninja.
Diskografi.
Gartnerlosjens diskografier pleier å liste en del fiktive utgivelser, deriblant et livealbum og et engelskspråklig tredjealbum. Nedenstående utgivelser er bekreftet å eksistere fra uavhengige kilder. Det er også høyst tvilsomt om livevideoen "Totom Firtom" (1993) faktisk har blitt kopiert opp, selv om minst en tidlig konsert ble videofilmet.


Inge Ryan.
a> og fylkesmann Inge Ryan i 2009.
Inge Ryan på Stortingets talerstol i februar 2009.
Inge Ryan (født 15. august 1956 i Overhalla) er en tidligere norsk politiker (SV).
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han har examen artium fra Namdal gymnas fra 1975 og tok lærerutdannelse ved Alta lærerhøgskole og Levanger lærerhøgskole 1977–1980. Han har også historiestudier fra Bodø distriktshøgskole, pedagogisk utdannelse fra Universitetet i Trondheim og lederutdannelse fra Høgskolen i Levanger. Ryan var lærer 1975–1977 og 1980–1987, rektor 1987–1991, lærer og pedagogisk konsulent 1991–1992, distriktsarbeidssjef 1994–1997 og daglig leder i Indre Namdal regionråd 1997–2001. Fra 2. november 2009 er han fylkesmann i Nord-Trøndelag.
Ryan er far til sangeren Ola Marius Ryan. Inge Ryan er fra 2005 gift med KrF-politikeren Bjørg Tørresdal.
Politisk arbeid.
Ryan var medlem av Namsskogan kommunestyre 1991–2001, herav ordfører 1991–1995 og varaordfører 1995–1999, samt medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1991–2001, herav medlem av fylkesutvalget 1995–2001. Han var også leder i Namsskogan Sosialistisk Venstreparti 1992–1994, styremedlem i Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk 1992–1999, styremedlem i Kommunenes Sentralforbund 1999–2001, styremedlem ved Høgskolen i Nord-Trøndelag 1999–2001 og nestleder i Sosialistisk Venstreparti 1999–2001.
Han tapte kampen om nominasjon til Stortinget fra Nord-Trøndelag mot sittende stortingsrepresentant Jorunn Hageler i 1997. Ryans distriktspolitiske engasjement gav ham rollen som partiets distriktspolitiske talsmann forut nominasjonen til Stortinget fra Nord-Trøndelag i 2001. Han var etterhvert parlamentarisk leder 2005–2009. Den 19. juni 2008 offentliggjorde Ryan at han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 2009. Han ble i statsråd den 19. desember 2008 utnevnt til fylkesmann i Nord-Trøndelag for en periode på seks år, og tiltrådte da stortingsperioden var over. Ryan uttalte da han tiltrådte den 2. november 2009 at han er bekymret for det stadig økende antall barnevernsaker, og at barnevern bør settes høyere på dagsordenen.


Karl Ove Knausgård.
Karl Ove Knausgård (født 6. desember 1968 i Oslo) er en norsk forfatter og forlegger. Bøkene hans er oversatt til 18 språk og har på norsk kommet ut i et opplag på godt over 500 000 eksemplarer (per april 2012).
Bakgrunn.
Knausgård er oppvokst på Tromøya ved Arendal, og i Kristiansand hvor han var elev ved Kristiansand katedralskole. Han har mellomfag i kunsthistorie og litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen. 19 år gammel ble han tatt opp som elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Under denne ett år lange skriveutdanningen hadde han blant annet Ragnar Hovland og Jon Fosse som lærere. I tidsrommet 1999-2002 var han medredaktør i det litterære tidsskriftet Vagant, hvor han skrev essays om forfattere som Marcel Proust, Don DeLillo og Thure Erik Lund.
Verker.
Knausgård debuterte litterært i 1998 med romanen «Ute av verden», som vakte stor oppmerksomhet. Som første debutant noensinne ble han belønnet med Kritikerprisen. Romanen handler om Henrik Vankel, som i starten av romanen befinner seg på et lite sted i Nord-Norge som lærervikar. Etter at Vankel innleder et forhold til en 13-årig elev forlater han bygda i all hast og reiser til Kristiansand. I resten av romanen flettes samtiden sammen med minner fra barndommen og ungdommen.
Oppfølgeren, En tid for alt, forteller om englenes historie på jorden. Deler av boka spinner også videre på sentrale deler av Bibelen, og undersøker forholdet mellom vitenskap og religion. For romanen ble han i 2005 nominert til Nordisk Råds litteraturpris. I 2009 ble romanen nominert til den prestisjefylte, litterære prisen IMPAC Dublin Literary Award. "En tid for alt" ble kåret til en av de 25 beste, norske bøkene de siste 25 år av Dagbladet sommeren 2006. Han fikk også Sørlandets litteraturpris og P2-lytternes romanpris for denne boka.
Knausgårds siste verk, den selvbiografiske romanen, Min Kamp, blir utgitt i seks bind. Første, andre og tredje bind utkom høsten 2009, fjerde og femte bok utkom våren 2010. Sjette bok var planlagt utgitt i 2010, men utover høsten ble det meldt om utsettelser. For «Min kamp. Første bok» mottok Knausgård Brageprisen og P2-lytternes romanpris. Romanen ble også nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris. Morgenbladets lesere kåret «Min kamp 1-3» til Årets bok 2009. I VG ble «Min kamp. Første bok» høsten 2009 kåret til en av tiårets ti beste norske romaner.
De tre romanene «Ute av verden», «En tid for alt» og «Min Kamp» kan ifølge forfatteren selv, sees på som en trilogi. «Ute av verden» handler om romankarakteren Henrik Vankel. «En tid for alt» er en bok som i prinsippet skrives av Henrik Vankel, og «Min Kamp» handler om forfatteren Karl Ove Knausgård, som har skrevet disse bøkene.
Knausgård leste egne nyskrevne tekster med relasjon til terrorangrepene i Norge 2011 under Minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012.
Familie.
Som voksen har Knausgård bodd i Bergen, Stockholm og Malmö. I dag er han bosatt i Österlen sydøst i Skåne der han nå lever med kona Linda Boström Knausgård og deres tre barn. Linda Boström Knausgård er også forfatter.
Karl Oves bror, Yngve Knausgård (f. 1964), har laget omslaget til alle Karl Ove Knausgård sine bøker. Omslagene til «Min Kamp 1-3» ble belønnet med Gull under Grafills kåring av Årets vakreste bøker 2009.
Knausgårds mor og besteforeldre på hennes side er fra Sørbøvåg i Hyllestad. Kommunen har derfor en spesiell plass hos forfatteren. Han har uttalt at Hyllestad er med i alle bøkene han har skrevet. På sin fars side møtte han motgang etter at han beskrev sin far i "Min kamp".


Bonnet.
Automobiles René Bonnet var en fransk bilprodusent. Selskapet var en etterfølger til "DB", som ble stiftet av René Bonnet da Charles Deutsch (opphavet til "D" i "DB") trakk seg ut og startet sitt eget selskap, "CD".
Bonnet produserte hovedsakelig sportsbiiler med karosseri av glassfiber og motorer fra Renault.
Selskapet ble senere solgt til Matra, og fikk navnet Matra Automobiles.


Ljubomyr Huzar.
Ljubomyr Huzar M.S.U. (ukrainsk Любомир Гузар, født 26. februar 1933 i Lviv) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og emeritert storerkebiskop av Den ukrainske gresk-katolske kirke.
Da han ble født, het fødebyen Lwów og lå i Polen. På grunn av den sovjetiske okkupasjonen under annen verdenskrig og forfølgelsene av den ukrainsk-katolske kirken måtte han sammen med sine foreldre flykte fra landet til Østerrike i 1944 og videre til USA i 1949. Da Polen etter krigen ble «flyttet vestover», havnet Lviv i Ukraina. Han studerte filosofi ved det ukrainske seminaret "St. Basil's College" i Stamford, Connecticut til 1954, deretter studerte han teologi ved "Catholic University of America" i Washington DC. Han ble amerikansk statsborger. Husar ble presteviet i 1958 i eparkiet Stamford i USA.
Etter prestevielsen fortsatte han studiene, men virket samtidig som sjelesørger i USA. I 1973 gikk han i klosteret «Studion» (eller St. Theodor) i Grottaferrata like utenfor Roma hos studittene (Monachi e Regula Studitarum [Monaca Studiti Ucraini] – MSU), en av de tre tradisjonelle bysantinske munkeordenene ved siden av basilianerne og redemptoristene av bysantinsk ritus. Han ble valgt til superior i klosteret i 1974.
I april 1977 ble han bispeviet av den daværende ukrainsk-katolske storerkebiskop av Lviv, den legendariske Josyp Slipyj. Ordinasjonen fant sted i Castelgandolfo ved Roma, uten pavelig godkjennelse, med den intensjon at han skulle bli Slipyjs koadjutor, men det var det den senere kardinal Myroslav Ivan Ljubatsjivskyj som ble (1980). I 1978 utnevnte kardinal Slipyj Huzar til arkimandritt for studittene i Europa og Amerika. I 1985 utnevnte storerkeepark Lubachivsky av Lviv, som hadde etterfulgt Slipyj ved hans død i 1984 og da fremdeles residerte i eksil i Roma, ham til sin generalvikar. Han vendte tilbake til Ukraina i 1994 og organiserte samme år et nytt studittkloster i eparkiet Ternopil i Ukraina. Han ble valgt av den ukrainske bispesynoden til eksark av Kiev-Vysjhorod i 1995.
Pave Johannes Paul II utnevnte ham den 22. februar 1996 til hjelpebiskop i Lviv. Den 25. januar 2001 fulgte hans valg til storerkebiskop av Lviv. Allerede den påfølgende dag kunngjorde paven hans kardinalsutnevnelse.
Huzar flyttet i 2004 storekebispesetet fra Lviv til Kiev og tok tittelen storerkebiskopen av Kiev-Halytsj. Samtidig ble han metropolitt og erkeepark av Kiev. Den 10. februar 2011 la han aldersbetinget ned storerkebispetittelen.


David Letterman.
David Letterman i desember 2004
David Michael Letterman (født 12. april 1947 i Broad Ripple, Indianapolis, Indiana) er en amerikansk programleder, tekstforfatter, komiker og fjernsynsprodusent. Han leder fjernsynsprogrammet "The Late Show with David Letterman" som sendes på CBS. Showet produseres i det berømte Ed Sullivan Theater på Broadway i New York. I Norge sendes programmet på VOX. Programmet ble tidligere sendt på NRK 2, Metropol, ZTV og TvNorge.
Oppvekst og karriere.
David Letterman ble født i Indianapolis, Indiana. Hans far Harry Joe Letterman, som var blomsterhandler, døde i 1973 av hjerteinfarkt nummer to, 57 år gammel. Harry Joe Letterman fikk sitt første hjerteinfarkt i en alder av 36 år. Etter farens første hjerteinfarkt var frykten for å miste faren alltid til stede hos David. I et intervju med Esquire fortalte David Letterman, at han beundret farens evner til å fortelle en vits. Hans mor, Dorothy Letterman, var sekretær for den presbyterianske kirke og i tillegg hjalp hun sin mann. Letterman har 2 søstre, Janice, som er den eldste og Gretchen, som er den yngste.
Letterman bodde på nordsiden av Indianapolis i Meridian-Kessler område, 6.4 km nord for bykjernen av Indianapolis, ikke langt fra Indianapolis Motor Speedway.
Han begynte på School 55 og senere begynte han på Broad Ripple High School der han ble uteksaminert i 1965. Ved siden av jobbet han på Atlas Supermarket. Etter han fullførte high school i 1965 begynte han å studere telekommunikasjon ved Ball State University i Muncie, Indiana og gikk ut med en B.A. i telekommunikasjon i 1969.
Værmelder og tidlig TV-karriere.
I 1970 startet han sin TV-karriere som værmelder og tv-annonsør på den lokale tv-stasjonen WLWI(nå WTHR) i Indianapolis og var der til 1974. Ved en anledning gratulerte han en tropisk storm etter at den hadde blitt oppgradert til en orkan med å si: «I guess congratulations are in order». Fra 1974 til 1975 ledet han barneprogrammet Clover Power på radiokanalen WXLW. Dette ble sendt tidlig lørdag morgen. I 1971 var han også reporter for ABCs Wide World of Sports dekning av Indianapolis 500.
Los Angeles.
I 1975 flyttet Letterman til Los Angeles, California for å prøve lykken som stand-up komiker og tekstforfatter for forskjellige TV-programmer. I samme tidsperioden begynte han med stand-up opptredener på The Comedy Store i Los Angeles. Han begynte også å skrive for TV-programmer som The Peeping Times og Good Times. I 1978 var han alt en minikjendis etter å ha deltatt på tv-programmer som The Gong Show, Mary Tyler Moores tv-serie Mary, Liar's Club, The $10,000 Pyramid, Password Plus og The Starland Vocal Band Show. Han hadde også spilt inn en pilot av et game show kalt The Riddlers i 1977, men showet ble aldri noe av.
Johnny Carsons Tonight Show.
24. november 1978 fikk han sin første opptreden hos sitt store forbilde Johnny Carson på The Tonight Show starring Johnny Carson. Han var gjesteprogramleder for The Tonight Show første gang 9. april 1979, da Johnny Carson var vert for Oscar utdelingen. Han ble så populær på slutten av 70-tallet at han ble fast gjesteprogramleder for The Tonight Show. Carson hadde 4 programmer i uka og lot en gjesteprogramleder ta seg av mandagsepisoden. Letterman var gjesteprogramleder hele 51 ganger og gjest 22 ganger.
The David Letterman Show (The Morning Show).
NBC så et stort potensial i den unge Letterman og ga ham et eget program i 1980 kalt The David Letterman Show, som selv om det fikk gode omtale av kritikerne og vant to Emmy Awards, bare var på lufta fra 23. juni til 24. oktober 1980.
Biff Henderson, Barbara Gaines, Merrill Markoe, Gerard Mulligan og Hal Gurnee var allerede da med i besetningen, og det var i denne perioden Letterman begynte med segmentene Small Town News og Halloween Costumes.
"Late Night with David Letterman".
Omtrent på sammen tiden hadde Tom Snyder problemer med sitt "The Tomorrow Show", som gikk like etter "The Tonight Show starring Johnny Carson". Mange kandidater ble nevnet til det nye programmet som skulle hete "Late Night" blant andre Jack Paar som hadde ledet "The Tonight Show" før Johnny Carson, men Carson ga klar beskjed om at det var helt uaktuelt. Isteden falt valget på David Letterman, som fortsatt var gjesteprogramleder for "The Tonight Show", til å ta over sendetiden etter Carson med "Late Night with David Letterman" som ble sendt første gang 1. februar 1982. Bill Murray var den første gjesten og gjorde en minneverdig versjon av Olivia Newton-Johns sang «Physical». Don Herbert, også kjent som «Mr. Wizard», var også gjest, mens Warren Zevon var musikalsk gjest.
Lettermans program ble ganske kontroversielt. For det første kom Letterman med politiske vitser hvor Carson hadde styrt unna politiske referanser. Det skulle vise seg at TV aldri skulle bli det samme etter at David Letterman gjorde sitt andre forsøk på et TV-program i 1982. Blant annet hadde de sprø konkurranser, ringte til vilt fremmende mennesker og pratet om de underligste ting. Men programmet var en suksess og fikk meget høye seertall, spesielt blant ungdommer. Han var såpass populær at han flere ganger hadde minst like høye seertall som Carson.
NBC til CBS.
I 1992 annonserte Johnny Carson at han skulle gå av med pensjon. Mange trodde da at Letterman var den naturlige arvtakeren til Carson, mens NBC mente at Letterman var for kontroversiell og hellet seg mer i retning av Jay Leno som nå var fast gjesteprogramleder for "The Tonight Show". En annen grunn var at Johnny Carson var så populær at han var større enn NBC og når de var uenige med NBC, sa administrerende produsent Peter Lassally at det var slik Johnny ville ha det, og slik ble det. Det ville ikke NBC ha noe av, de ville ha styringen selv, noe de ikke ville få med Letterman som ville ha eierskap for sitt show selv (slik han i dag gjør med sitt "Late Show with David Letterman"), og Letterman gjorde mer eller mindre hva han ville alt, mens med Leno ville fortsatt NBC eie showet og mer eller mindre gjøre hva de ville med det. Jay Leno ble valgt og Letterman fortsatte enn så lenge med sitt Late Night.
14. januar 1993 annonserte Letterman på en pressekonferanse at han gikk til CBS og "Late Show with David Letterman", etter blant annet rådført seg med Johnny Carson. Nå var startskuddet gått i konkurransen om talkshow sent på kvelden. NBC begynte med å prøve å nekte Letterman å bruke kjennetegn som «Top Ten List», «Stupid Pet & Human Tricks», «Viewer Mail» og navnet Larry «Bud» Melman (kallenavnet til Calvert DeForest på NBC) selv om det var Letterman og hans tekstforfattere som hadde funnet på det. Letterman og co måtte skifte navn på mange ting, blant annet at Calvert DeForest måtte bruke sitt virkelige navn, istedet for Larry «Bud» Melman, og de måtte kalle The Top Ten List for «Late Show Top Ten» og Viewer Mail ble til «CBS Mailbag».
Siste Late Night.
Siste Late Night with David Letterman ble sendt 25. juni 1993 med Tom Hanks som gjest og Bruce Springsteen var den musikalske overraskelsesgjesten. Han framførte sangen Glory Days sammen med The World's Most Dangerous Band og David Sanborn på tamburin og saxofon. Dette var også første gangen Bruce Springsteen var gjest hos Letterman.
Første Late Show.
Letterman begynte å sende Late Show with David Letterman i 30. august 1993 på CBS og første sendig hadde mer enn 23 millioner seere, ifølge CBS NEWS. Bill Murray var første gjest som han var da Late Night with David Letterman hadde premiere i 1982. Billy Joel er musikalsk gjest og blir intervjuet og opptrer med sangen No Man's Land. NBCs nyhetsanker Tom Brokaw gjør en overraskende opptreden under monologen når han kommer og gratulerer Letterman med nytt program og ønsker han lykke til, men sier han er litt sjokkert og går bort og henter de to siste plakanten fra plakatgutt Tony Mendez og sier: "These last two jokes are the intellectual property of NBC" og går ut av scene etterpå. Letterman sier: «Who would have thought you would ever hear the words 'intellectual property' and 'NBC' at the same sentence». Litt senere prøver Letterman å tilkalle Ed Sullivans gjennferd som introduserer Paul Newman som reiser seg opp fra salen og spør: «Where the hell are the singing cats?».
Johnny Carsons siste TV-opptreden.
13. mai 1994 gjorde Johnny Carson sin siste TV-opptreden noensinne hos David Lettermans Late Show with David Letterman. Mange mener dette er beviset på, inkludert Jay Leno, at Letterman var Johnny Carsons favoritt til å bli sin etterfølger for The Tonight Show.
Bypassoperasjon.
14. januar 2000 gjennomgikk David Letterman en bypassoperasjon med 5 seperate inngrep samtidig på Cornell Medical Center, New York Presbyterian Hospital gjennomført av kardiologen Dr. Wayne Isom, som tidligere hadde operert andre kjendiser som Larry King, Walter Cronkite, Jack Paar og senere Regis Philbin.
Han gjorde opptaket av Late Show with David Letterman før på dagen og nevnte i at han skulle inn å ta et angiogram da han intervjuet Regis Philbin, som var en av gjestene den dagen.
21. februar 2000 gjorde David Letterman comeback etter hjerteoperasjonen med Regis Philbin og Robin Williams‎ som gjester og Foo Fighters som fremførte sangen «Everlong», som Letterman introduserte som sitt favorittband og «Everlong» som sin favorittsang. Jerry Seinfeld kom også ut under monologen.
Han inviterte også alle de åtte som hadde vært med og operere ham til programmet sitt den kvelden.
Første sending etter terrorangrepene i New York.
17. september 2001 returnerte Letterman på lufta etter terrorangrepene 11. september 2001 i New York City med Regis Philbin, Dan Rathersom gjester, mens Tori Amos framfører sin versjon av Tom Waits sang "Time". Programmet vant senere en Emmy Award for denne episoden som ble kalt «one of the purest, most honest and important moments in TV history» av New York Daily News. Time Magazine kåret Lettermans retur til Tv-skjermen etter terrorangrepet Best TV Moment of 2001. Entertainment Weekly tok med episoden på sin best-of liste for tiåret. De skrev som begrunnelse, "He's snarky. He's snide. But when a solemn Letterman returned to the air Sept. 17, 2001 (his was the first late-night comedy show to air after the attacks), his off-the-cuff monologue showed the shell-shocked audience it was okay to laugh…and to cry."
25 års jubileum.
2. februar 2005 markerte Letterman 25 år som late night talkshow-vert. Ingen veldig stor markering, men nok en gang var Bill Murray gjest for å markere jubileet. Cleveland Cavaliers stjernespiller LeBron James var også gjest.
30 års jubilem.
1. februar 2012 feirer Letterman at det er 30 år siden første Late Night with David Letterman ble sendt første gang. Gjester er radiotalkshow-vert Howard Stern og bandet Airborne Toxic Event
Kontrakt med CBS.
3. april 2012 annonserte CBS at de hadde kommet til enighet med David Letterman om en ny kontrakt som strekker seg ut 2014.
Cabin Boy.
Under pseudonymet Earl Hofert (navnet lånte han av en gammel, «gal» onkel på morssiden) spilte han en birolle i filmen Cabin Boy fra 1994, der blant annet Chris Elliott er en av de mer sentrale skuespillerne. Filmmanuset ble skrevet av Chris Elliott og Adam Resnick som hadde jobbet sammen i Late Night with David Letterman.
67th Academy Awards.
27. mars 1995 var han programleder for 67th Academy Awards i 1995.
CAA.
Han er tilknyttet agentbyrået CAA(Creative Artists Agency) og brukte agent Michael Ovitz, som senere ble preident for The Walt Disney Company fra 1995–1997, til å forhandle sin kontrakt når han forlot NBC til fordel for CBS i 1993. CAA har siden reforhandlet alle kontraktfornyelsene med CBS på vegne av Letterman.
Rahal Letterman Lanigan Racing.
Letterman er en ivrig tilhenger av motorsport, spesielt Indianapolis 500. Han er deleier av racinglaget Rahal Letterman Lanigan Racing (RLL), som har gjort det meget bra de siste årene, sammen med Bobby Rahal og Mike Lanigan.
Helt siden David Letterman møtte Bobby Rehal i 1986 hadde Letterman snakket om sin interesse om å involvere seg i laget. I 1996 ble snakk gjort om til handling da Letterman ble deleier av Rehal Racing. I 2002 realiserte Letterman igjen en livslag drøm når for første gang var deleier av en bil i Indianapolis 500. Til ære for Letterman kjørte Rehal Racing hele Indianapolis 500 under navnet Rahal Letterman Racing. To år senere, i 2004 skiftet laget navn til Rehal Letterman Racing for å reflektere Lettermans omfattende engasjement i teamet. I 2011 skiftet navnet til Rehal Letterman Lanigan Racing.
American Foundation for Courtesy and Grooming.
American Foundation for Courtesy and Grooming er en privat stiftelse der David Letterman er grunnlegger, president og største bidragsyter. Stiftelsens kasserer er Fred Nigro, som er Lettermans regnskapsfører. Stiftelsen drives fra Fred Nigros kontorer i Los Angeles, California
. Stiftelsen støtter blant annet Earnhardt Family Foundation, Michael J. Fox Foundation, The Larry King Cardiac Foundation, Paul Newmans Hole in the Wall Gang Camp, NewYork-Presbyterian Hospital og American Red Cross.
George Miller og Letterman.
George Miller og David Letterman møttes på The Comedy Store i Los Angeles tidlig på 1970-tallet og de ble etter hvert nære venner. I 1979 kom Miller og flere andre komikere i konflikt med The Comedy Store og nektet å opptre der mer. David Letterman, var på den tiden fast gjesteprogramleder for The Tonight Show starring Johnny Carson, og var programleder hver mandag for Johnny Carson, som noen år tidligere hadde fått ny kontrakt av NBC som ga ham mer penger og mer fri. Letterman trengte et sted å prøve ut vitsene sine så av den grunn boikottet han ikke The Comedy Store. En kveld kom Miller for å se på sin venn opptre, men klubbens eier likte ikke det og ringte politiet og fikk han kastet ut. Etter Dave hørte hva som hadde skjedd, opptredde han aldri mer på The Comedy Store, ifølge Miller.
I et intervju med Time Magazine like før Letterman skulle begynne hos CBS fortalte Miller at når Letterman første gang ble invitert til The Tonight Show starring Johnny Carson, fikk Miller vite om det av Lettermans kjæreste på den tiden Merrill Markoe. «I was a little ticked off. But it's just because he's so private», sa Miller.
Etter at Miller døde i 2003 sa Letterman: «George was my oldest friend, and one of the funniest people I ever knew, We are all very sad that he is gone».
Miller var gjest på Late Night with David Letterman og Late Show with David Letterman hele 56 ganger.
Johnny Carson og Letterman.
Da David Letterman var 14 fikk Johnny Carson jobben som programleder for The Tonight Show starring Johnny Carson i 1962. Carson var Lettermans store idol og så opp til ham som den beste av de beste når det gjaldt komedie og klasse. I mange år ville Letterman bli Johnny Carson.
I 1975 flyttet Letterman til Los Angeles, California, av samme grunn det tre generasjoner komikere skulle komme til å gjøre, for å være nær Johnny Carson og The Tonight Show. Hvis du trodde du var morsom og trodde du kunne være i samme ligaen som de store gutta måtte du komme deg til The Tonight Show starring Johnny Carson. Det var nærmest en regel, hadde du ikke vært hos Johnny Carson på The Tonight Show, så var du ikke en ordentlig komiker.
Letterman begynte med stand-up på The Comedy Store i Los Angeles og gjorde noen opptredener på forskjellige TV-program som gjorde at han alt i 1978 var en minikjendis. 24. november 1978 fikk han sin første opptreden hos sitt store forbilde, Johnny Carson på The Tonight Show starring Johnny Carson. Etter å ha gjort sitt stand-up nummer, ble Letterman invitert i sofaen for å snakke med Carson, noe som på den tiden var regnet som noe av det største en komiker kunne få. Carson likte han så god så han året etter(1979) fikk jobben som fast gjesteprogramleder for Carson. Gjesteprogramlederen skulle ta seg av mandagsepisoden, på grunn av at Carson hadde skrevet en ny kontrakt som sa at han bare måtte gjøre 4 programmer 3 dager i uken. Letterman var gjesteprogramleder hele 51 ganger og gjest 22 ganger mellom 1978 og [992.
23. mai 1991 annonserte Carson under NBCs presentasjon av høstsesongen 1991 i Carnegie Hall i New York City at 22. mai 1992 var datoen det siste Tonight Show starring Johnny Carson var på lufta og at han gikk inn pensjonistenes rekker.
Alle lurte på hvem som skulle bli Carsons etterfølger og bli programleder for The Tonight Show. Det sto mellom David Letterman, som var programleder for Late Night with David Letterman, som gikk etter Johnny Carsons Tonight Show, og Jay Leno som var fast gjesteprogramleder for The Tonight Show starring Johnny Carson. Både Johnny Carson, David Letterman og hans støttespillere trodde at Letterman skulle ta steget opp fra klokken 00.30 og Late Night til 23.30 og The Tonight Show. Det verken Carson, Letterman eller noen andre visste var at Jay Leno og hans agent Helen Kushnick allerede hadde skrevet under en kontrakt som sikret Leno jobben som programleder for The Tonight Show den dagen Johnny Carson gikk av.
Da Letterman fikk vite avgjørelsen var han knust. Helt siden han var 14 år hadde han drømt om å være den som tok over for Carson. Han engasjerte superagent Michael Ovitz fra CAA for å representere seg. Til slutt annonserte Letterman at han gikk til CBS, en sak han hadde spurt Johnny Carson om råd i for å ta en avgjørelse.
13. mai 1994 gjorde Carson sin siste TV-opptreden noensinne hos David Lettermans Late Show with David Letterman en ukes opphold i Los Angeles. Mange mener dette er beviset på, inkludert Jay Leno, at Letterman var Johnny Carsons favoritt til å bli sin etterfølger for The Tonight Show.
Letterman fremførte få dager etter Carsons død, en monolog der alle vitsene var skrevet av Johnny Carson, som en hyllest til sitt store forbilde. De hadde også Carson produsent Peter Lassally som fortalte hvordan det var å jobbe sammen med Johnny i 22 år. Hans orkesterleder fra NBC Orchestra Doc Severinsen var også gjest, og sammen med Tommy Newsom, Ed Shaughnessy og The CBS Orchestra fremførte de Carsons favorittsang Here's That Rainy Day. Peter Lassally bekreftet også at Carson mente at Letterman var hans rettmessige etterfølger som The King of Late Night og burde fått The Tonight Show.
Warren Zevon og Letterman.
Warren Zevon var erstatter for Paul Shaffer og gjest gjentatte ganger mellom 1982 og 2001. 30. oktober 2002 var Zevon som eneste gjest på Late Show with David Letterman for å fortelle at led av sykdommen lungekreft. Til slutt i programet spilte Zevon Roland the Headless Thompson Gunner, på forespørsel fra David Letterman, og dette var den siste sangen Warren Zevon noen gang fremførte for offentligheten. Etter programmet ga Zevon bort gitaren sin som han brukte å bruke på showet til Letterman og sa: "Here, I want you to have this, take good care of it." Fra plata My Ride's Here fra 2002 snakker Letterman på sangen "Hit Somebody!(The Hockey Song)". Zevon døde av lungekreft 7. september 2003.
Worldwide Pants Incorporated.
Letterman har også et eget TV-produksjonsselskap kalt Worldwide Pants Incorporated. Det produserer hans Late Show with David Letterman og Late Late Show with Craig Ferguson. Den mest kjente TV-serien han har produsert er Alle Elsker Raymond.
Worldwide Pants startet plateselskapet Clear Entertainment/C.E. Music i 2010. Deres første signering var bandet Runner Runner.
David Letterman Communication and Media Building
David Letterman Communication and Media Building.
Han gikk på Ball State University og 7. september 2007 ble media og kommunikasjonsentret oppkalt etter han. Sentret heter David Letterman Communication and Media Building og kostet 21 millioner amerikanske dollar.
Letterman Telecommunications Scholarship.
Letterman opprettet i 1985 Letterman Telecommunications Scholarship på Ball State University som gir studenter finansiell støtte basert på hans eller hennes kreativitet, ikke karakterer. Stipendene er på $10,000, $ 5,000 og $ 3,333.
Voksenliv.
I 1969 giftet han seg med sin high school-kjæreste Michelle Cook. De skilte seg i 1977. Han hadde også et langtidsforhold til sin tekstforfatter Merrill Markoe. Det var hun som fant på segment som for eksempel Stupid Human/Pet Tricks og Viewer Mail.
I dag bor han i North Salem, New York sammen med sin kone Regina Lasko, som han giftet seg med 19. mars 2009 i Teton County Courthose i den lille byen Choteau, Montana. De hadde da vært sammen siden februar 1986. 3. november 2003 fikk de sønnen Harry Joseph, oppkalt etter Lettermans far som døde av et hjerteinfarkt i 1973. Letterman hadde selv i år 2000, i en alder av 52, en bypassoperasjon med 5 seperate inngrep.
Utpressingsforsøk.
Under sendingen av Late Show 1. oktober 2009 avsløte Letterman for seerne at han hadde utsatt for utpressingsforsøk. Utpresseren, CBS-produsent Robert Joe Halderman, som truet å avsløre Lettermans utroskap med en tidligere ansatt hvis han ikke fikk 2 millioner dollar. Utpresseren ble gitt en falsk sjekk på 2 millioner dollar og ble pågrepet av politiet når han prøvde å innløse den. Letterman valgte også å avsløre for offentigheten at han hadde vært utro.
9. mars 2010 ble Robert Joe Halderman dømt til et halvt års fengsel, fem års prøvetid og 1000 timer samfunnstjeneste.
Forfulgt av «gal» fan.
Lettermans mest kjente stalker het Margaret Mary Ray, ble første gang arrestert i 1988 da hun ble stoppet av politiet i Lincoln Tunnel, New York City i Lettermans Porsche og presenterte seg som "Mrs. Letterman". Hun har også blitt arrestert etter å ha brutt seg i Lettermans hjem gjentatte ganger. Hun begikk selvmord i 1998 da hun hoppet foran et tog.
Letterman har blitt forfulgt av minst 2 andre «stalkere».
I 2005 anklaget en kvinnelig tv-seer Letterman for å sende kodede meldinger gjennom tv-skjermen til henne. Hun fikk først medhold av en domstol, men dommen ble senere opphevet.
Da Letterman hadde popstjerne og American Idol-dommer Paula Abdul på besøk 10. desember 2008 oppfordret en småirritert Letterman henne til å saksøke produsentene bak American Idol og TV-kanalen Fox etter at å ha sendt inn, med overlegg, nå avdøde Paula Goodspeed som var såkalt "stalker" inn på audition med Abdul.
Kidnappingsforsøk.
I 2005 ble en mann arrestert etter å ha planlagt å kidnappe David Lettermans sønn, Harry Joseph, og barnevakten fra Lettermans ranch i Montana.


Marian Jaworski.
Marian Javorsky eller Jaworski, ukrainsk Мар'ян Вікентійович Яворський – "Marjan Vikentijovytsj Javorskyj" (født 21. august 1926 i Lwów i Polen – nå Lviv i Ukraina) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og latinsk-katolsk erkebiskop av Lviv.
Marian Jaworski studerte i Lwów og Kraków, og ble presteviet i 1950. Deretter virket han i to år i menighetssjelesorgen i Polen, men fortsatte sine studier og tok etterhvert doktorgrader i teologi og filosofi/filosofihistorie. Mellom 1970 og 1984 var han sekretær ved det vitenskapelige råd under den polske katolske bispekonferanse, og fra 1976 var han tilknyttet det pavelige teologiske fakultet i Kraków (rektor fra 1981).
I 1984 ble han biskop, og apostolisk administrator for den delen av erkebispedømmet Lviv som lå på den polske side av den polsk-sovjetiske grense. I 1991 ble Marian Jaworski utnevnt av Johannes Paul II til latinsk erkebiskop av Lviv. («Latinsk» for å sjelne mellom dette erkebispedømmet og et annet katolsk erkebispedømme med sete i samme by og med samme navn, for de ukrainsk-bysantinske katolikker – «Latinerne» i Lviv er for det meste av polsk nasjonal bakgrunn.) I 1998 ble han i hemmelighet («in pectore») utnevnt som kardinal, offentliggjort i 2001.


Jerry Seinfeld.
Jerome «Jerry» Seinfeld (født 29. april 1954) er en amerikansk skuespiller, komiker og humorist fra Brooklyn i New York City. Han er mest kjent for fjernsynsserien "Seinfeld", men også fra sine stand-up-opptredener som blir vist som klipp under fjernsynserien.
Tidlig liv.
Da Jerry var ganske ung, flyttet han med foreldrene, Kalman og Betty, samt søsteren Carolyn, til Massepequa på Long Island. Han studerte ved Oswego College, men flyttet senere til Queens College i New York. Etter å ha tatt del i collegeproduksjoner, fikk han sansen for stand-up.
Jerry opptrådte på lokale klubber til karrieren fikk et løft etter en opptreden hos "Rodney Dangerfield HBO" i 1976. Han hadde sin tv-debut i 1980 i situasjonskomedien Benson. Her spilte han i tre episoder før han ble sparket. Han sverget den gang at han aldri ville opptre i en komiserie uten mer kontroll. Karrieren tok av etter å ha vært hos "The Tonight Show Starring Johnny Carson" i mai 1981, da han var 27 år. Deretter fulgte opptredener hos "The Late Show with David Letterman" og "The Merv Griffin Show". I 1989 ble han tilbudt å lage en serie for NBC med stand-up komikeren Larry David.
"Seinfeld".
Serien som etter få år ble en enorm suksess og en av TV-historiens mest populære komiserier, startet med navnet "The Seinfeld Chronicles", men skiftet raskt navn til "Seinfeld".
Etter at serien ble avsluttet flyttet Seinfeld, fremdeles ugift, tilbake til New York City. Her kjøpte han en ny og betraktelig dyrere leilighet i Central Park West, like nedenfor hans forrige ungkarsbolig i West 81. street.
Privatliv.
Jerry datet den mye yngre Shoshanna Lonstein fra 1993 til 1997. Et forhold det ble snakket mye om på grunn av den store aldersforskjellen.
25. desember 1999 giftet Jerry Seinfeld seg med Jessica Sklar (født Nina Sklar 12. september 1971). De møttes på Reebok Sport Club i 1998, og begynte å gå ut sammen like etter. Dette, til tross for at hun nettopp hadde giftet seg med Eric Nederlander. På et tidspunkt var det snakk om at Nederlander ville saksøke Seinfeld for det hele. Dette ble aldri gjort.
Jerry har tre barn med kona. Det første er datteren Sascha, født 7. november 2000. De fikk en sønn 1. mars 2003, som heter Julian Kal Seinfeld. Tredje og til nå siste er sønnen Shepherd Kellen Seinfeld, som ble født 22. august 2005.


Torgeir Schjerven.
Torgeir Schjerven (født 28. august 1954) er en norsk forfatter og lyriker. Schjerven er utdannet billedkunstner og har blant annet illustrert barnebøker. Han har tidligere arbeidet som filmskuespiller, blant annet i filmene Lasse & Geir (1976, regi Svend Wam og Petter Vennerød) og Det tause flertall (1977, regi Svend Wam). Han var også med på å skrive manus til disse filmene.
I 1995 ble Schjerven innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Omvei til Venus".
Torgeir Schjerven er gift med forfatteren Inger Elisabeth Hansen.


Phi.
Phi, phei eller fi (Φ, φ, ϕ) er den 21. bokstaven i det greske alfabetet.
I matematikk.
I matematikken er "tallet" φ lik formula_1, som er det det gylne snitt.
I filosofi.
I filosofien er Φ et utrykk for en enkelt handling.


Forró.
Forró er en musikksjanger og dans som har sin opprinnelse nordøst i Brasil. Dette er en musikkstil som har økt i populartitet og som gradvis er i ferd med å spre seg fra den nordøstlige regionen og til resten av landet. Forró har utviklet seg til ulike sub-sjangere. Tradisjonell forró kalles "forró pé-de-serra" og spilles med kun tre instrumenter: trekkspill, tromme (zabumba) og et triangel.
Opprinnelse til navnet.
Det finnes to ulike forklaringer på ordet «forró».
«For all».
En teori for navnet er at navnet stammer fra det engelske uttrykket «for all». Tidlig på 1900-tallet var engelske arbeidere fra Great Western Railroad i ferd med å bygge jernbane i Nordøst. I helgene arrangerte de fester som enten hadde adgang kun for jernbanearbeidere eller for jernbanearbeidere og lokalbefolkning («for all»). Denne teorien har blitt noe styrket ved at militære fra USAF stasjonert ved flybasen i Natal under 2. verdenskrig hadde samme type praksis når de arrangerte fester.
«Forrobodó».
Den andre teorien regnes som mer pålitelig og hevder at Forro er avledet av det portugisiske ordet «Forrobodó», som betyr «stor fest» eller «samling». Denne teorien er blant annet fremmet av den brasilianske folkloristen Câmara Cascudo som studerte kulturen i nordøstre Brasil gjennom mesteparten av sitt liv.


George Best.
George Best (født 22. mai 1946 i Belfast, død 25. november 2005) var en nordirsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United mellom 1963 og 1973, der han fikk 466 førstelagskamper og scoret 178 mål. Best ble engelsk ligamester to ganger, og han var i 1968 med på å vinne Europacupen for serievinnere. Der scorte han to mål i finalen mot Benfica, og han ble samme sesong kåret til Europas beste spiller. Dette var også første gang et engelsk lag gikk helt til topps i denne turneringen. Han spilte også 37 landskamper for.
Biografi.
Best blir regnet som en av tidenes aller beste fotballspillere. Han var en driblefant, som vanligvis ble benyttet som kantspiller, men spilte også mange kamper i en offensiv midtbanerolle. I begge posisjoner var han et naturtalent, og i 1968 ble han kåret til årets spiller i Europa. Han spilte faktisk i alle posisjoner, unntatt høyreback og keeper, og regnes som en av verdens fremste fotballspillere gjennom tidene.
Også utenfor banen var han et naturlig midtpunkt. Best blir ofte regnet som fotballens første «rockestjerne». Etter Europacup-triumfen i 1968 begynte laget å rakne. Ettersom George Best hadde vokst opp med stjernespillere rundt seg, førte dette til at moralen sank: Tidligere storstjerner ble erstattet av middelmådigheter. Fremdeles spilte han fotball på et høyt nivå, men laget fungerte ikke i det hele tatt. I 1973 forlot Best Manchester United og la opp som fotballspiller. Han gjorde imidlertid comeback kort tid etter for naboklubben Stockport, og spilte senere for Fulham, den skotske klubben Hibernian, samt en rekke klubber i USA. Han la opp for godt i 1983, etter et kort opphold i den australske klubben Brisbane Lions.
Både under og etter sin fotballkarriere havnet Best ofte i tabloidavisenes sladrespalter, med historier som vanligvis inkluderte alkohol og damer. I 1984 ble han arrestert for fyllekjøring, og noen år senere ble han erklært personlig konkurs. I 2002 fikk Best en levertransplantasjon og klar beskjed fra legene om at han måtte slutte å drikke, men kort tid etter var han tilbake på flaska. Det er blitt påstått at han en gang fikk spørsmålet om hva han hadde brukt pengene sine på. Han svarte: «I spent a lot of money on booze, birds and fast cars – the rest I just squandered.» («Jeg har brukt mange penger på sprit, 'ryper' (pene jenter) og raske biler – resten har jeg bare sløst bort».
Best døde i november 2005, etter at det som begynte som en luftveisinfeksjon, utviklet seg til svikt i flere organer. Etter omkring tre uker på Cromwell Hospital i London var han på bedringens vei, men etter et tilbakefall stod ikke livet til å redde.
Han ble gravlagt ved siden av sin mor på Roselawn gravlund i Belfast den 3. desember 2005. Seremonien foregikk i parlamentsbygningen Stormont, der omkring 25 000 fremmøtte fulgte med på storskjermer utenfor. Politiet anslo at mellom 75 og 100 000 mennesker hadde møtt opp ved Stormont eller langs veien for å vise George Best den siste ære. Selve begravelsen var en privat seremoni for de nærmeste, men etter familiens ønske ble ti tilfeldige mennesker i folkemengden også invitert.


David Trimble.
David Trimble (født 15. oktober 1944 i Belfast) er en nordirsk politiker, formann i Ulster Unionist Party og tidligere førsteminister i Nord-Irland. Han vant Nobels fredspris i 1998 sammen med John Hume.


Capoeira.
To menn spiller capoeira inne i en sirkel av mennesker i Amsterdam.
Capoeira er en afrobrasiliansk kampsport eller dans som ble antas å ha blitt utviklet iløpet av 1500-tallet av brasilianske slaver. Sporten karakteriseres av mye bevegelse, enten på bakken eller i luften. Danses til folkelig musikk som opprinnelig ble sunget og spilt i sosiale settinger, deriblant Capoeira, der det brukes enkle rytmeinstrumenter og sang. Slavene utviklet antagelig dansen for å skjule forberedelser til opprør mot slave-eierne. På grunn av dette er capoeira både en dans og en kampsport. Det fins to ulike hovedstiler, Angola og Regional. Av andre stiler kan Miudinho og Capoeira Contemporânea nevnes. Angola er den tradisjonelle Capoeiraen med langsomme bevegelser og med vekt på tradisjoner, teatralskhet og lureri. Regional er mer fokusert på kamp med mange raske bevegelser.
Capoeira utøves i en "roda" (ring) der de øvrige deltakerne klapper i hendene, synger og spiller instrumenter. Dansen er fysisk krevende, da man tilbringer en stor del av tiden stående på en eller to hender, hodet, albuer, etc. og hvor så å si hele kroppen er i bruk til envher tid.
Graderinger.
Alle betegnelser og benevnelser som brukes av utøvere av denne sporten er på portugisisk.
Det er det offisielle graderingssystemet til "The Brazilian Capoeira Federation" som benyttes i flesteparten av gruppene, men det er også en hel del andre systemer som blir brukt verden over. Graderingssystemet viser omtrent hvor mange år det vil ta å oppnå de forskjellige ferdighetsnivåer.
7.år: grønt, gult og blått belte
Utøveren er nå godkjent til selv å lære bort Capoeira.
Utøveren kan nå ta på seg mer ansvar og stå for mer individuell ledelse gjennom å starte egen Capoeiraskole med tillatelse fra sin egen "mestre".
9. eller 10.år: hvitt og gult belte
Utøveren er nå kvalifisert og godkjent som lærer. De kan være utøvere på dette nivået frem til de når nivå 10 som er;
10. – 15. år: hvitt og blått belte
Utøveren vil være på dette nivået frem til deres "Mestre" mener at tiden har kommet til at utøveren selv kan bli en "mestre". Denne prosessen kan ta alt fra 15 til 20 år og fordrer at utøveren kontinuerlig viser integritet, ansvar og vilje til å forbedre sin Capoeira.
15. til 20. år: hvitt belte
Dette er det nest høyeste nivået. Det finnes et nivå 12 kalt "Mestrissimo" (stormester). Dette nivået ble posthumt tildelt Mestre Bimba.


Fotomultiplikator.
Fotomultiplikator med scintillator på inngangen
En fotomultiplikator er et svært lysfølsomt lufttomt elektronrør som brukes til registrering av svake lyssignaler. Lyssignalet omgjøres til en elektronstrøm av en fotoelektrisk plate ved inngangsåpningen, som kalles en fotokatode. Elektronstrømmen blir så forsterket i en etterfølgende kaskade av et antall såkalte dynoder, ved hjelp av en fysikalsk effekt som kalles sekundæremisjon. Elektronene som treffer en dynode slår løs flere elektroner enn antall elektroner som treffer. Heri ligger den forsterkende effekten, som i praksis ligger rundt 3 til 10 x per dynodepar. Denne forsterkningen har svært svak egenstøy og det er derfor mulig å forsterke et signal 100 millioner ganger og å detektere enkelt-fotoner. Der er ingen termisk støy (Johnson noise), men noe «shot noise».
Fotomultiplikatoren er et av de rørene som ikke helt kan erstattes med halvlederteknologi. De brukes til nuklear- og partikkelfysikk, i astronomien og til medisinsk diagnostikk, såvel som til trommelscanning av bilder.
Betegnelsen multiplikator henviser til at elektronstrømmen fra dynode til dynode multipliseres med forsterkningsfaktoren mellom hvert par. Med ti dynodestrekninger som hver har fire gangs forsterkning (dette er typiske verdier) blir hele forsterkningen lik rundt "410" = 1.050.000 ganger. Hver etterfølgende dynode blir tilført omtrent 90 til 100 V mere enn den forrige for å oppnå denne forsterkningen. Elektronene som forlater en dynode har forholdsvis lav hastighet, som økes ved akselerasjon mot neste dynode, som altså har en høyere spenning.
For å optimalisere følsomheten blir dynodene belagt med belegg som har lav arbeidsfunksjon; det vil si at de lett gir fra seg elektroner. Berylliumoksyd BeO og manganoksyd MgO er populære. Navnet dynode kommer av at hver av dem er både katrode og anode; en av dem er katode for neste trinn, som da er anode. Det siste elementet kalles derfor anode og ikke dynode. Anoden er utgangselektroden og signalet avgis der som en elektrisk strøm.
Den fotoelektriske platen ved inngangen er et krystall som omvandler lyskvanter til en elektronstrøm. Denne strømmen tiltrekkes av den første dynoden etter en fokusering. Stoffet som krystallet består av bestemmer hvilke bølgelengder røret kan se. I 1936 kom Cesium-antimon krystallet (Cs3Sb) som viste seg å være ganske sensitivt.
Svært ofte er en interessert i å måle eller observere stråling ved helt andre bølgelengder enn lys, og også ioniserende stråler. Til det bruk settes en scintillator foran lysinngangen. Scintillatoren omformer innkommende stråling til lys med en bølgelengde som passer til den fotoelektriske platen.
Fotomultiplikatoren ble utviklet på 1930-tallet som en del av jakten på å realisere drømmen om fjernsyn. Det var særlig det amerikanske firmaet RCA som utviklet den som produkt og solgte den.


Petrobras.
En av Petrobras' bensinstasjoner i
Petrobras (Petróleo Brasileiro S/A) er et brasiliansk oljeselskap - verdens tredje største oljeselskap og Sør-Amerikas største industrikonsern. Selskapet ble stiftet i 1953 og formålet var å være regjeringens utøver i oljesektoren. Selskapet har hovedkontor i Rio de Janeiro men har også større kontoret i São Paulo, Salvador og Brasilia.
Selskapet er delvis privatisert. I 2003 passerte selskapet 2 millioner produserte fat med råolje og naturgass. Statoil har hatt et langvarig samarbeide med Petrobras.
Historikk.
Petrobras ble opprettet 3. oktober i 1953 under regjeringen til brasilianske presidenten og tidligere diktatoren Getúlio Vargas. Allerede i 1946 prøvde han å skaffe støtte i befolkningen for å nasjonalisere oljen under mottoet "The Oil is Ours!".
Petrobras startet sin virksomhet med arven fra den gamle National Oil Council (Conselho Nacional do Petróleo, CNP), som imidlertid bevarte sin inspeksjonsfunksjon for oljesektoren.
Oljen lete-og produksjonsvirksomhet, samt øvrige aktiviteter knyttet til olje, gass og avledede sektorer, med unntak av logistikk og detaljhandel via bensinstasjoner, var et monopol Petrobras holdt 1954-1997. I løpet av denne perioden ble Petrobras leder i derivat markedsføring i Brasil, og takket være selskapets prestasjoner, var det tildelt Offshore Technology Conference (OTC) i 1992, som det ble gitt på nytt i 2001.
Etter 40 år med leting, produksjon, raffinering og transport av Brasils olje, begynte Petrobras å konkurrere med andre utenlandske og innenlandske selskaper i 1997. Den brasilianske regjeringen opprettet Petroleums National Agency (Agência Nacional do Petróleo, ANP), ansvarlig for regulering og tilsyn med petroleumssektoren aktiviteter, og Nasjonalt råd for Energy Policy, et offentlig organ ansvarlig for utviklingen av offentlig energipolitikk.
I 2003, til minne om sin 50 år, doblet Petrobras sin daglige produksjon av olje og naturgass, og overgikk merket av 2 millioner fat.
21. april 2006 brasilianske presidenten Luiz Inácio Lula da Silva startet produksjonen på P-50 oljeplattform, i Albacora Øst Field i Campos-bassenget, som gjorde Brasil for å oppnå selvforsyning i olje[15].
I 2009 annonserte Petrobras en markedsverdi plan for å finansiere sine fremtidige investeringer i ultra-dypt oljeleting. Emisjonen i BM & F Bovespa Stock Exchange fant sted i september 2010, og ble den største markedskapitalisering i historien, med R $ 120,4 milliarder (US $ 69,97 milliarder kroner) i aksjer utstedt.


Aluminiumoksid.
Aluminiumoksid er et mineral og et kjemisk stoff med kjemisk formel
I naturen opptrer aluminiumoksid som mineralet korund. Al2O3 inngår i mange andre mineraler som feks. bauksitt.
Aluminiumoksid er et viktig råstoff i forbindelse med produksjon av aluminium. Gjennom smelte-elektrolyse i en elektrolytt som hovedsakelig består av kryolitt reduseres oksidet til aluminium. Oksygenet reagerer med karbon ved anoden og danner CO2- eller CO-gass.


MIT-lisensen.
MIT-lisensen er en lisensbestemmelse som opprinnelig ble brukt for programvare med åpen kildekode fra Massachusetts Institute of Technology. Den brukes i dag også av andre organisasjoner og utviklere, et av de mest kjente prosjektet som utgir programvare under MIT-lisensen er X.org.
Lisensen er veldig lik BSD-lisensen, blant annet gjør den det mulig å gjenbruke kildekoden uten å gjøre endringene tilgjengelig. Den største forskjellen mellom de to lisensene er at BSD-lisensen inneholder en klausul om at man ikke kan bruke navnet på kopirettinnehaveren eller andre bidragsytere til det originale produktet for å promotere et avledet produkt, uten å ha tillatelse fra disse. MIT-lisensen inneholder ikke denne klausulen.
Lisensen blir også kalt X11-lisensen, siden MIT utgir programvare under flere lisenser. Blant annet Free Software Foundation kaller den X11-lisensen på sin lisensliste.


Marc Ouellet.
thumb
Marc Ouellet P.S.S. (født 8. juni 1944 i Lamotte i Canada) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Québec.
Marc Ouellet studerte katolsk teologi, filosofi og pedagogikk og mottok prestevielsens sakrament i mai 1968. Deretter virket han i flere år i menighetssjelesorgen, og inntrådte i 1972 i prestefellesskapet "Saint-Sulpice" "(Societas Presbyterorum a Sancto Sulpicio – PSS)". Fra 1972 til 1997 var han professor og rektor ved forskjellige seminarer i Colombia, og deretter det samme i Montréal og Edmonton i Canada. Han tok i 1974 lisensiatgraden i filosofi ved det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas ("Angelicum") i Roma. I 1983 tok han doktorgrad innen den teologiske disiplin dogmatikk ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Fra 1997 til 2001 ledet Marc Ouellet Det pavelige institutt for familiespørsmål. I 2001 ble han bispeviet og utnevnt til sekretær for Det pavelige råd for fremme av de kristnes enhet. Ett år etter utnevnte pave Johannes Paul II ham til erkebiskop av Québec i Canada. Han ble kreert til kardinal i oktober 2003.


Karneval.
Karnevalet viser til ulike aktiviteter i perioden før inngangen til fastetiden, 40 dager før 1. påskedag. Karnevalet kan inneholde prosesjoner, maskerader, ball, musikk og fester innendørs og utendørs. Inngangen til karnevalperioden er vanligvis 11. november med opphold i romjulen, men det er ulikt hvor tydelig det markeres. Andre regner at karnevalsperioden begynner fra Hellig Tre Kongers dag. Høydepunktene legges til de to eller tre siste ukene før fasten, med store prosesjoner eller operaball på dagene før fastelaven. Avslutningen er alltid på fetetirsdag, med askeonsdag som den første dagen etter karnevalet.
Karnevalstradisjonen står sterkt i romersk-katolske sfære, men karneval feires også i ortodokse og protestantiske områder, med store geografiske variasjoner. Hovedskillet går på om det legges vekt på gateparadene eller på ball og maskerade, selv om elementer av utkledning og dans gjenfinnes i alle land som pleier tradisjonen. På grunn av tilhørigheten til påske og faste, er det ingen karneval i tradisjonell forstand i land som ikke har innført kristendommen.
Karnevalet er en folkelig fest som ikke har noen plass i liturgiske kalendrer eller kirkeårsliturgier, og kalles noen ganger for den femte årstid. Det er heller ikke del av fastetiden. Men dagene har antitetisk tilknytning til fastetiden ved sitt iboende budskap om den tilskyndende faste.
Karneval er et overskuddsfenomen, og ble av selvsagte årsaker ikke feiret under første og andre verdenskrig, under depresjonen i 1930-årene og så videre. Tradisjonen fikk en knekk i mange land, slik at en generasjon av mennesker i Paris og Roma ikke har feiret karneval. Karnevalet i Venezia ble først gjenopptatt i 1979.
Etymologi.
Opprinnelsen til ordet «karneval» er uklart. En del mener det stammer fra italiensk "carne-" eller "carnovale", fra latin "carnem" ('kjøtt') + "levare" ('lette, løfte'), som betyr «å fjerne kjøttet». Det har også blitt hevdet at det stammer fra de latinske ordene "caro" ('kjøtt') og "vale" ('farvel'), med andre ord «farvel til kjøttet». En tredje teori hevder at det stammer fra det latinske "carrus navalis" ('skipsvogn') som var en vogn som ble brukt i forbindelse med feiringen av den greske guden Apollo.
Karneval i Christiania og Oslo 1838-1956.
I Oslo (Christiania) var det årlige karneval med ball på 1800-tallet. Selskabet av den 28.december 1838, senere omdøpt til Balselskabet Foreningen arrangerte årlige ball i karnevalsperioden og ble ikke oppløst før i 1956.
Studentene arrangerte karnevalsfester i Gamle Logen fra 1853 og ti år senere startet kunstnerforeningen årlige karnevalsfeiringer. (første gang 26. februar 1863. Både Edvard Grieg og Johan Svendsen skrev egne komposisjoner tilegnet karnevalet - (Grieg fra Karnevalet Op. 19 nr 3 1863, Norsk Kunstnerkarneval av Johan Svendsen Op 14 1874, Svendsens Festpolonaise Op 12, m.m.).
I 1914 var det hele 1 200 deltagere på karnevalet. I 1919 fortsatte karnevalene, og mens kunstnerforeningen holdt møter på studentersamfundet var det karneval på Grand. Karnevalet i 1931 var på Bristol, og i 1932 var det tilbake på Grand med tema "Kongressen danser". Men i den nye krisetid på 30-tallet sluknet karnevalsgleden.
Oslo-karneval 1983-1986.
I årene 1983-1986 ble det gjennomført et storstilt Oslo-karneval, rundt månedsskiftet mai-juni. (Altså ikke 40 dager før 1. påskedag.) Dette var i form og innhold en pastisje av karnevalsopptog i Sør-Amerika, og fremmed for nord-europeiske karnevalstradisjoner. På grunn av fyll og spetakkel ble arrangementet deretter avviklet.
Karneval og Tårnseilernes Operaball 1988-.
Siden 1988 har foreningen Tårnseilerne laget årlige Operaball i Gamle Logen, med musikk, prosesjon og maskerade i karnevalstradisjonen. I denne form har ikke karnevalet vært feiret i Oslo på nærmere 70 år. I 2012 var det Aulakonsert, opptog gjennom Oslos gater med hester, fakler og musikere mens musikk fra karneval ble spillt fra klokkespillet i Rådhustårnet, og opptredener med dans i Gamle Logen med Oslo Symfoniorkester.
Frankrike.
Karneval i Paris er et av verdens eldste, dokumentert tilbake til 1198 da biskopen av Paris Odon de Sully truet med å ekskommunisere deltagere i "La Fete des Fous". Karl VI nedla forbud mot å la seg maskere den 15.mars 1399. Operaballet ble innstiftet ved kongelig dekret i 1715, og det var årlige Operaball i Paris frem til 1903, men tradisjonen var fraværende mesteparten av det 20.århundre.
Konfetti ble første gang lansert ved karnevalet i Paris i 1891, og året etter lanserte de serpentiner.
Fil:Manet bal opera.jpg| Edouard Manet Operaball i Paris 1873
Italia.
Karnevalet i Venezia ble arrangert frem til utgangen av 1700-tallet. Denne tradisjonen ble gjenopptatt i 1979, og Venezia er det eldste dokumenterte karnevalet i verden, først nevnt i 1162.
Karnevalet i Roma ble besøkt av norske kunstnere på 1800-tallet
Tyskland og Østerrike.
Elferrat i Karneval i Tyskland
Tysklands katolske områder har lange tradisjoner for karnevalsfeiring. Dette gjelder særskilt de vestlige delene (Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz) som er kjent for karnevalsfeiringer som parader og kostymeball. Selv om denne feiringen fordeler seg på både små og store byer, er det først og fremst Köln, Düsseldorf, Aachen, Mainz og Bonn som har store karnevalsfeiringer. I Bayern og Østerrike kalles karneval for "Fasching" og den feires særlig i München og Wien. I de sørvestre områdene, f.eks. i Freiburg im Breisgau og i Rottweil feires "Fastnet", med bål og skumle kostymer.
I Rheinland-Pfalz, som er det mest typiske karnevalsområdet, ble karnevalet opprinnelig feiret for å markere anti-prøyssiske eller anti-franske synspunkter. Dette skjedde gjennom parodier og andre ablegøyer. Det mer moderne karnevalet startet i 1823 da det ble dannet en karnevalsklubb i Köln. Senere fulgte andre karnevalsklubber etter. I dag er alle karnevalsklubbene forent i det tyske karnevalsforbundet.
Nederland.
Karneval i Nederland feires hovedsakelig i de sørlige, opprinnelig katolske delene av landet, fra søndag til tirsdag. Den siste dagen i karnevalet er her kjent under navnet "Vastenavond" som betyr «Fastekveld» og er relatert til ordet fastelavn. Det eldste karnevalet i landet feires i den provinsene Noord Brabant og Limburg. De mest kjente stedene som feirer karneval er 's Hertogenbosch, Bergen op Zoom og Breda.
Spania.
Karnevalet i byen Santa Cruz de Tenerife, Spania regnes nå faktisk som det nest største i verden. Karnevalet i Cádiz, Spania har også vokst, med stadig flere deltakere.
Brasil.
Karneval i Sambadromen i Rio de Janeiro
Feiringen av karneval i Brasil ble innført av portugisere som tok med seg sin karnevalstradisjon med ball og prosesjoner. I møte med regionens klima og folkeslag har feiringen utviklet seg, med Karnevalet i Rio som det mest kjent. Det er også regionale forskjeller i måten karnevalet feires på. Til tross for sitt katolske opphav, er ikke karnevalet i Brasil noen utpreget religiøs feiring.
Opprinnelsen til feiringen var antakelig feiringen "entrudo (fra Latin "Introito"). I denne feiringen kastet og sprutet man vann og andre ting på hverandre. Denne feiringen ble forbudt på midten av 1800-tallet, da den ble ansett som voldelig. Til tross for dette forbudet fortsatte man å feire entrudo.
Utover 1800-tallet var det årlige karnevalsopptog i Rio de Janeiro. Disse opptogene ble kalt "cordões" og besto av folk som spilte musikk og danset i gatene. Disse cordõene anses å være forløpere for de moderne sambaskolene.
I dag kalles disse opptogene for "blocos" (blokk) og er noen av de mest markante innslagene i det brasilianske karnevalet. Her vil folk ha kostymer som kretser rundt et gitt tema hvor hver sambaskole vil velge sitt eget tema. Skolene vil deretter paradere foran et dommerpanel inne på et eget stadion, Sambodromen.
I den nordøstlige regionen i Brasil skjer feiringen på en litt annen måte. Her er karnevalsopptoget ledet av en "trio elétrico" som er en lastebil eller minibus med store høyttalere. Man kan enten bruke musikk fra plater eller det er et band som fremfører musikksjangre som frevo, axé og maracatu. Den mest kjente karnevalsfeiringen i nordøst er antakelig den som skjer i Olinda utenfor Recife.
Mexico.
Karneval feires i mange byer i Mexico, men det største og mest livlige karnevalet feires i kystbyen Veracruz. Befolkningen her har et tydelige afrikansk innslag, noe som høres på rytmene i folkemusikken Son Jarocho. Parader, dans i gatene og rikelig med drikke er ingrediensene i denne folkefesten.
New Orleans.
De franske tradisjonene i New Orleans har gitt opphav til Mardi Gras (fetetirsdag).
Trinidad.
Karnevalet på den katolskdominerte øya Trinidad er preget av rytmene fra steel-band.


Cathrine Ferner.
Cathrine Ferner Johansen (født 22. juli 1962 i Oslo) er datter av prinsesse Astrid, fru Ferner og Johan Martin Ferner.
Hun ble døpt 4. oktober 1962 i Holmenkollen kapell og på lista over faddere sto kong Olav, prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen, prinsesse Margaretha, prins Georg av Danmark og arvestorhertuginne Joséphine-Charlotte av Luxembourg, i tillegg til Johan Martins mor, Ragnhild Jacobsen, bror, Finn Ferner, og nevø, Knut Ferner Robson.
Hun ble gift i Ris kirke i Oslo den 9. desember 1989 med Arild Johansen. De har to barn, en gutt født i 1990 og en jente født 1993.


Benedikte Ferner.
Benedikte Ferner (født 27. september 1963 i Oslo) eier og driver en butikk i Oslo. Den vant prisen Årets Motebutikk under Oslo Fashion Awards 2005. Prisen var en Mercedes som ble overrakt av Petter Stordalen.
Ferner er også styremedlem i Frogner Næringsforening.
Ferner er datter av prinsesse Astrid, fru Ferner og Johan Martin Ferner og barnebarn av kong Olav.
Hun har vært gift to ganger, første gang med den norsk-kanadiske spillmakeren Rolf Woods. Paret ble viet i Ris kirke i Oslo den 30. april 1994. De ble skilt i september 1998. 2. desember 2000 giftet hun seg på nytt, denne gang med Mons Einar Stange, på Bagatelle restaurant i Oslo. I juli 2002 ble de skilt. Hun er nå samboer med Aage Hvinden.


Alexander Ferner.
Alexander Ferner (født 15. mars 1965 i Oslo) er sønn av prinsesse Astrid, fru Ferner og Johan Martin Ferner.
27. juli 1996 giftet han seg i Holmenkollen kapell i Oslo med islandske Margrét Gudmundsdóttir. Paret har to barn, Edward født 1996, og Stella, født 1998.
Alexander Ferner var også en av deltagerne i den første utgaven av Fangene på fortet i 1993, den norske versjonen av franske Fort Boyard.


Vinstre.
Vinstre er en innsjø i kommunene Vang og Øystre Slidre i Oppland fylke.


Altevatnet.
Altevatnet (nordsamisk: "Álddesjávri") er en innsjø i Bardu kommune i Troms fylke.
Altevatnet er Norges 11. største innsjø.
Innset, Straumsmo og Bardufoss kraftverk utnytter alle den magasinkapasiteten som ligger i Altevatnet. Magasinkapasitet er på 1,027 millioner m³. Vannet er oppdemmet og kan reguleres mellom 489 og 472 moh.


Blåsjø.
Blåsjø er den niende største innsjøen i Norge, (nummer ti om en regner Svellet som en del av Øyeren). Den er kunstig og er dannet ved å demme opp en rekke småvann. Sjøen ligger i kommunene Bykle i Aust-Agder, Hjelmeland og Suldal i Rogaland.
Til Blåsjø overføres det vann fra Skorpevadshølen og Saurdal kraftverk kan både tappe og pumpe vann fra og til Blåsjø. Pumpingen skjer fra Sandsavatnet. Blåsjø reguleres mellom 1 055 og 930 moh og er et flerårig magasin.
Målt i energiinnhold er Blåsjø det største kraftmagasinet i Norge.


Møsvatn.
Møsvatn er Telemarks største innsjø, og den tolvte største i Norge. Så godt som hele innsjøen ligger i Vinje kommune, mens ca 5,5 km² av "Sundet", som går mot Skinnarbu og Møsvassdammen, ligger i Tinn kommune. Møsvatn er oppdemmet av Møsvassdammen og Torvehovdammen og er hovedmagasin for Frøystul kraftverk. Innsjøen, som tilhører Skiensvassdraget, er Norges tredje største vannmagasin med en kapasitet på 1066 millioner m³.
Før oppdemningen besto Møsvatn av tre forskjellige innsjøer, og langs breddene av disse er det funnet en mengde etterlatenskaper fra steinalderen. Her finnes også noen av Norges høyestliggende fjellgårder.
Innsjøen er en viktig ferdselsåre for fastboende og turister. Den trafikkeres av rutebåten «Fjellvåken II» om sommeren og av snøscootere om vinteren. Møsvatn ble regulert i årene fra 1903, og Olav Heggstad ledet disse arbeidene.


Iešjávri.
Ie&#x0161;jávri er den 15. største innsjøen i Norge, og den ligger i kommunene Alta, Kautokeino og Karasjok i Finnmark fylke. Innsjøen er fylkets største, og har en lengde på over 13 km fra nord til sør.


Osensjøen.
Osensjøen (også skrevet Ossjøen) er en innsjø i kommunene Åmot og Trysil i Hedmark fylke. Innsjøen har utløp gjennom Søre Osa til Rena og Glomma.
Ved nordenden av Osensjøen ligger bygda Nordre Osen i Åmot kommune. På vestsida av sjøen ligger Sørlistøa fløtermuseum.
I sørenden av sjøen ligger bygda Søre Osen, som tilhører Trysil kommune. Størstedelen av sjøens areal ligger i Trysil kommune.
På østsida av Osensjøen ligger noen av de eldste gårdene i området, som skriver seg fra skogfinnenes innvandring midt på 1600-tallet.
Innsjøen er regulert og brukes som magasin for Osa kraftverk


Esandsjøen.
Esandsjøen (Essandsjøen, Essand, sørsamisk: "Saantenjaevrie") var en innsjø i Sylan i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Vannoverflaten lå opprinnelig 723 meter over havet. Esandsjøen ble regulert av Trondheim Energiverk ved at en demning ble bygd i Esna i perioden 1941–1947. Etter at Nesjødammen ble bygd i 1971, ble Esandsjøen en del av Nesjøen. I dag brukes "Esandsjøen" om den nordlige delen av Nesjøen.
Neddemmingen førte til at viktige kulturminner som karolinergravene fra sommeren 1719 og deler av plantefredningsområdet fra 1917 ble lagt under vann.


Storakersvatnet.
Storakersvatnet er en innsjø i Rana kommune i Nordland. Akersvatnet fungerer som magasin for Ranakraftverkene. Som følge av reguleringen og hevet vannstand, omfatter vannet nå også det tidligere Grunnvatnet. Vannet har en ovebefolket røyebestand, og en tynn ørretbestand. Utsetting av ørret har hatt god effekt i Grunnvatn.


Balvatnet.
Balvatnet (lulesamisk: "Bállávvre"; pitesamisk: Balhavrre) er en innsjø omslutta av Junkerdal nasjonalpark, helt sør i Sulitjelmafjellene i Saltdal kommune i Nordland fylke.
7 kilometer øst for vannet ligger svenskegrensen med Mavas rett bak åsen, i sør ligger Skaiti, mens i sørvest ligger Evenesdal.


Breimsvatnet.
Breimsvatnet er en innsjø beliggende mot vest i bygda Breim i Gloppen kommune, men det strekker seg også sørover til Jølster i Sogn og Fjordane. Med sine 278 dybdemeter er innsjøen fylkets nest dypeste, og landets 12. dypeste. I areal er innsjøen nummer 67 blant norske innsjøer.
Breimsvatnet har som ett av få vann i Sogn og Fjordane en dokumentert bestand av storørret. I tillegg finnes det en bestand av småfallen røye i vannet som det ble bedrevet aktiv utfisking på gjennom midten av 90-tallet. Breimsvatnet og resten av Breimsvassdraget er kjent for gode fiskeforhold og trekker mange turister i sommerhalvåret.
Innsjøen mottar vann fra en rekke elver, men de tre største vassdragene er Breimselva, eller Storeelva, ved Reed, Førdelva ved Førde i Jølster og Kandalselva ved bygda Kandal. Breimsvatnet tømmer i Gloppeelva mot vest. Mot sør stuper fjellet Skjorta i vannet.


Jølstravatnet.
Jølstravatnet er en innsjø i Jølster kommune i Sogn og Fjordane fylke, og er en del av Jølstravassdraget. Innsjøen starter ved enden av innsjøen Kjøsnesfjorden og tettstedet Skei og har utløp ved tettstedet Vassenden. Lengden på vannet er ca 20 km.
I tillegg til vannet som kommer fra Kjøsnesfjorden er det tilsig til vannet fra mange elver i fjellene rundt. De største elvene kommer dalførene Årdal og Ålhusdalen på nordsiden av vannet og Myklebustdalen på sørsiden.
Kraftutbygging.
Jølstravatnet er regulert og brukes som magasin til kraftverket ved Stakaldefossen. Reguleringen styres fra 206,1 moh til 207,35 moh, totalt 1,25 meter, noe som gir et magasinvolum på 50 millioner m³. Det planlegges å utnytte kapasiteten i innsjøen bedre ved en ny utbygging.
Veier og grender.
Europavei E39 følger nordsiden av vannet fra Skei til Vassenden, på denne strekningen ligger grendene Helgheim, Årdal, Ålhus og Svidal. Langs sørsiden går Fv 451 fra Vassenden til Kjøsnes, her finnes Sandal, Myklebustdalen og Dvergsdal. Fra Kjøsnes til Skei går Riksvei 5.


Oppstrynsvatnet.
Oppstrynsvatnet (også Strynevatnet og Strynsvatnet) er en innsjø i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke.
De største elvene som tømmer i Oppstrynsvatnet er Hjelledøla fra øst og Erdalselva fra sørøst. Fra innsjøen renner Stryneelva gjennom Strynedalen til Nordfjorden ved Stryn sentrum. Nedbørfeltet er 547 km2.


Dingevatnet.
Dingevatnet er en innsjø som ligger i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Den er en del av Dingjavassdraget og den 18. dypeste innsjøen i Norge. Innsjøen er 220 meter dyp.


Kviteseidvatnet.
Kviteseidvatnet er en innsjø i Kviteseid kommune i Telemark fylke. Innsjøen er en del av Telemarkskanalen, og tilhører Skiensvassdraget.
Kviteseidvatnet har sine to tilløp fra vest. Dette fra det lille vannet Sundkilen og via Strauman fra Bandak. I øst fortsetter Straumen og vannet løper ut til Flåvatn. På grunn av oppdemmingen av Flåvatn (Hogga sluse) er det ingen høydeforskjell mellom disse fire vannene.


Big Brother (Norge).
Oversikt over gjennomsnittlig seertall per sesong, premierer og finaler i perioden 2001-2011. Premieren av sesong 6 ble sendt på både TV 2 og TV 2 Bliss
Big Brother Norge er den norske versjonen av det nederlandske realitykonseptet "Big Brother". Den første sesongen ble sendt i 2001.
Programmet ble sendt på TVNorge i de første fem sesongene: 2001, 2002, 2003, 2005 og 2006. Etter fem års pause fortsatte serien i 2011 på kanalen TV 2 Bliss. I de første tre sesongene var sendingene fra en bygning på Fornebu, mens de to neste var samproduksjoner mellom Sverige og Norge hvor sendingene gikk fra en bygning i Stockholm. 2011-sesongen var norsk, men sendt fra et Big Brother-hus i Sverige.
2001.
Seriens første sesong hadde premiere på TVNorge den 25. februar 2001. Finalen gikk den 31. mai. Denne versjonen hadde 12 deltagere og oppholdet i huset var maksimalt 97 dager. Alderen på deltagerne spente fra 23 til 36 år. Gjennomsnittsalderen var 25 år. Tittellåten «Big Brother», var ved artisten Organic. Vinneren ble Lars Joakim Ringom.
Første sesong ble den mest populære og mest omtalte utgaven av Big Brother. Etter dette falt seertallene betraktelig.
2002.
Seriens andre sesong hadde premiere på TVNorge den 24. februar 2002. Finalen gikk den 2. juni. BB hadde 15 deltagere og oppholdet i huset var maksimalt 99 dager. Alderen på deltagerne spente fra 22 til 33 år. Gjennomsnittsalderen var på 26 år. Årets tittellåt «Close to you», var ved den norske gruppa El More.
2003.
Denne sesongen hadde tittelen Big Brother 2003 – The Next Generation (The Wall) og var noe kortere enn de to foregående sesongene fordi huset ble delt i en fattig og en rik side. Sesongen hadde premiere på TV Norge den 8. mars 2003. Finalen gikk 15. mai. Det var totalt 15 deltagere i 2003. Maksimalt opphold i huset var 69 dager. Alderen på deltagerne spente fra 22 til 43 år, gjennomsnittsalderen var 29 år. Tittellåten «Kicking You Out» var ved Anne Lingan.
Finalen.
Det totale antallet stemmer via telefon og SMS i finalen 2003 ble 1 064 039. Det inkluderer da de 213 000 som hadde stemt frem til torsdag 8. mai 2003 da Morten gikk ut.
2005.
Seriens fjerde sesong var lagt til Sverige og hadde både svenske og norske deltagere. Denne versjonen hadde tittelen Big Brother – Norge vs. Sverige (The Battle) og var i første halvdel en tvekamp mellom svensker og nordmenn. Etter noen uker ble det miksede lag. Det laget som tapte måtte nominere en av sine egne. Huset var de to første ukene totalt adskilt i en svensk og en norsk del.
Premiere på TVNorge den 30. januar 2005. Finalen gikk den 22. mai.
BB hadde 28 deltagere i 2005. Oppholdet i huset var max 114 dager. Alderen på deltagerne spente fra 19 til 39 år. Gjennomsnittsalderen var på 26 år.
2006.
BB hadde 27 deltagere i 2006. Oppholdet i huset var max 114 dager. Alderen på deltagerne spente fra 20 til 30 år. Gjennomsnittsalderen var på 24 år.
Gjester.
Det norske tungrock-bandet TNT spilte en minikonsert, og faren til deltaker Carina Dahl er trommeslager i bandet.
2011.
Etter 5 års pause gjorde Big Brother comeback i 2011 på kanalen TV 2 Bliss med premiere 29. august 2011 der deltagerne skal bo 100 dager. Huset er det samme som ble brukt av den svenske utgaven, som er lokalisert i Stockholm. BB hadde totalt 20 deltagere i 2011. Programledere var: Sarah Natasha Melbye og Petter Pilgaard.
Bortsett fra premieren (som også ble sendt på TV2) hadde denne sesongen meget lave seertall. Snittet for alle sendingene på Bliss var på 86.000, og andelen på 5 prosent. Premieren ble sett av 399 000, mens finalen bare ble sett av 107 000.
Eksterne lenker.
Big Brother, Liste over deltagere


Jean-Baptiste Pham Minh Man.
Jean-Baptiste Pham Minh Mân "(Gioan Baotixita)" (født 31. desember 1934 i Hòa Thành (Cà Mau) i Vietnam) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Thành-Phô Hô Chí Minh.
Som tiåring begynte han i 1944 på Cù Lao Giêng juniorseminar i det sørlige Vietnam. I 1946 fortsatte han på juniorseminaret i Phnom Penh i Kambodsja. I 1954 kom han tilbake til Vietnam fra Kambodsja for studier i filosofi og teologi i Saigon. Han ble presteviet i 1965 i katedralen i Cân Tho i daværende Sør-Vietnam. Mellom 1965 og 1968 var han lærer ved Cái Rang juniorseminar i Cân Tho. Fra 1968 til 1971 studerte han ved Loyolauniversitetet i Los Angeles i USA, og han avsluttet med doktorgraden i pedagogikk. I 1971 var han tilbake i Vietnam og fortsatte som lærer på Cái Rang juniorseminar i Cân Tho. I 1989 ble han den første rektor for seminaret Cân Tho, et felles seminar for de tre bispedømmene Cân Tho, Vinh Long og Long Xuyên.
Han i 1993 utnevnt til koadjutor-biskop i bispedømmet My Tho. I 1998 ble han promovert til erkebiskop av Ho Chi Minh-byen. Erkebispestolen hadde vært vakant i fem år siden regjeringen i Hanoi ikke gikk med på Vatikanets utnevnelse av biskop Huynh Van Nghi. Utnevnelsen av biskop Pham var et resultat av forhandlinger mellom Vatikanet og Hanoi i slutten av februar 1998.
I september 2003 offentliggjorde pave Johannes Paul II at han ville kreere ham til kardinal. Regjeringen i Vietnam uttrykte sin misnøye med at Vatikanet ikke hadde søkt deres tillatelse først, men fire dager senere snudde de og ønsket utnevnelsen velkommen. Han ble kreert til kardinal i oktober 2003.


Olaf Gjedrem.
Olaf Gjedrem (15. desember 1948 i Bjerkreim, Rogaland) er bonde og politiker (KrF).
Han ble valgt som vararepresentant til Stortinget fra Rogaland i 1993, og har møtt som fast representant for Hilde Frafjord Johnson (17. oktober 1997 – 17. mars 2000) og Einar Steensnæs (19. oktober 2001 – 18. juni 2004). Han har vært ordfører i Bjerkreim kommune i flere perioder.


Stortingets valgkomité (2001–2005).
Valgkomitéen er en fast komité på Stortinget. Valgkomitéens hovedoppgave er å fordele
Stortingets representanter på de faste komitéene. Komitéen brukes også ellers i forbindelse med valg Stortinget skal foreta.
Komitéen består av 37 stortingsrepresentanter. Ved sammensettingen tas hensyn til partigruppenes størrelse, samt geografi. Det er også vararepresentanter som innkalles etter behov.


Pariahunder.
Pariahunder (av tamilsk "paraiyar", som betyr "omstreifende" og egentlig viste til en tamilsk folkegruppe av kasteløs rang, nå mer kalt daliter) refererer til såkalte streifhunder, også kalt pyehunder og strayhunder.
I mange tilfeller er pariahunder urhunder, men selv om urhunder kan kalles pariahunder, kan ikke alle pariahunder kalles urhunder. Urhunder er nemlig som oftest landraser eller dingoer, mens pariahunder er herreløse hunder som streifer fritt omkring og livnærer seg i tilknytning til mennesker, uten å ha noe mer med disse å gjøre.
Beskrivelse.
Pariahunder er hunder som i varierende grad bærer preg av av domestisering. De streifer fritt omkring og har en mer primitiv atferd enn vanlige tamhunder, selv om de ofte også er kjæledyr.
Pariahunder har gjennom tusener av år levd i tilknytning til mennesker, men graden av tilknytning har alltid variert mye. I Norge vil man trolig kalle slike hunder for "villhunder" eller "ville løshunder", men det er en alt for enkel beskrivelse av det som i mange tilfeller trolig tilhører våre aller eldste hunder hva opprinnelse angår. Flere av dem anerkjennes som urhunder. Dette er hunder som i varierende grad en gang i tiden har vært domestiserte, men av ukjente årsaker blir mer eller mindre vill igjen. Kun noen få kan imidlertid kalles ordentlig ville. Disse klassifiseres gjerne som dingoer ("C. l. dingo") og regnes om de eldste typene. Andre er enten halvville eller på andre måter primitive. Mange har et eierskap, men lever som landrase og får ofte lov til formere seg fritt i sitt naturlige habitat.
Av type er pariahunden den eldste hunden vi har, og som sådan viser den en rekke fellestrekk innad i gruppen. Dette er trekk som savner landegrenser. Det mest karakteristisk trekket er at nesten alle ser ut til å ligne slanke spisshunder. Et karaktertrekk er også skrukkene flere av disse hundene har i pannen (selv om de er gjemt av pelsen hos noen av dem), men de har også andre anatomiske og eksteriørmessige felles særtrekk. Mange av typene har mer velutviklede tenner enn vanlige hunder. Det er derfor ikke uvanlig at pariahunder på 15–20 kg kan ha rovtenner på størrelse med en velvoksen rottweiler. De ekte dingoene har gjerne ennå større rovtenner i forhold til størrelsen.
Pariahunder har gjerne et langstrakt og trekantet hode med spisse trekantede stående eller delvis stående ører. Ørene er gjerne også svært bevegelige sammenlignet med tradisjonelle hunder. Halen har ofte et litt buskete preg, men ikke alltid, og den bæres gjerne enten ringlet over ryggen eller hevet over ryggen som en sigd. Pariahunder er også meget hurtige hunder, og når de løper rettes gjerne halen ut må myndevis. De er mer utholdende enn storparten av myndene, men ikke fullt så hurtige. Når de jakter bruker de både syn, lukt og hørsel like aktivt.
Pelsen er gjerne kort eller semi-kort og alltid slett og enten tett tilligende eller svakt skrånede ut fra kroppen, avhengig av lokasjon. I tempererte strøk utvikler de tett underull vinterstid, i varme strøk har de kanskje ingen underull. I størrelse varierer de gjerne fra relativt små (ca. 8 kg) til mellomstore (opp mot 25 kg). Pariahunder kommer i alle mulige farger, fargekombinasjoner og mønstre, men de fleste har en lys sandfarget til mørk gulbrun og rødgul grunnfarge. Lokale typer kan imidlertid variere fra hvit til sort. Hvite tegninger er uansett vanlig, som oftest i brystregionen og på den nedre delen av benene og ytterst på haletippen.
Det kan se ut som om alle hunder vil ende opp med et tilnærmet slikt utseende om de får formere seg fritt over lang tid.
Atferd.
Pariahunder har i mindre grad enn andre blitt påvirket av moderne hundeavl. Disse vil derfor i større grad vise primitiv atferd. Dette kommer til uttrykk gjennom dyrets mer årvåkne instinkter. Overlevelsesinstinktet gjør de mer selvstendige, og de er derfor mer voktsomme, reserverte og skeptiske til folk og ting de ikke har erfaring med enn andre hunder er. Ofte er også jaktinstinktet, morsinstinktet, flokkinstinktet og andre instinkter mer framtredende. Dette kommer ofte til uttrykk i måten dyret oppfører seg og kommuniserer på. De er gjerne mer vokale og har ofte et mer komplekst og variert lydforråd enn andre hunder. Kroppsspråket er gjerne mer utagerende og likt ulvens.
Å holde hunder som har en høy grad av generell primitiv atferd krever en rekke hensyn, fordi de ikke oppfører seg som hunder flest, eller rettere sagt slik folk flest foventer at hunder skal oppføre seg. Generell primitiv atferd er typisk for pariahunder og såkalte landraser som er utviklet til regulære hunderaser.
Klassifisering.
Pariahunder har alltid levd i tilknytning til mennesker, men i varierende grad. De som har opprettholdt størst avstand til mennesket kalles gjerne dingoer og klassifiseres som en egen underart ("Canis lupus dingo") av ulv. Klassifisering er imidlertid vanskelig. Med unntak av noen få typer (raser) er det derfor uklart om pariahunder skal klassifiseres som tamhunder ("Canis lupus familiaris") eller dingoer.
De fleste typene blir i dag klassifisert som tamhunder, men det kan godt vise seg at noen av disse i framtiden blir omklassifiserte som dingoer. Ny kunnskap og ny teknologi har gitt forskerne større innsikt, noe som alt oftere fører til omklassifiseringer blant rovpattedyrene.
Mange pariahunder anerkjennes som egne hunderaser av kennelklubbene rundt om i verden, men på langt nær alle. Det hersker også en viss uenighet om hva slags type hund pariahunder er. I så måte har FCI valgt å føre opp de rasene de anerkjenner som primitive spisshunder, mens de fleste av FCIs konkurrerende organer gjerne plasserer disse hundene i gruppen «"hounds"», der både såkalte «"scenthounds"» (sporhunder) og «"sighthounds"» (mynder) inngår. United Kennel Club plasserer de i gruppen «"Sighthounds and Pariah Dogs"»
Typer.
Det må understrekes at forskjellen mellom de ulike gruppene nedenfor kan være vanskelig å definere. Det kan være like store eller større forskjeller innad i hver gruppe, enn mellom gruppene. Det hersker også en viss uenighet og usikkerhet blant forskere og kynologer om hvor de enkelte hundene hører hjemme, siden forskningsmaterialet ofte er utilstrekkelig.
Urhunder (dingoer).
Såkalte "semi-ville hunder" klassifiseres som en egen underart ("Canis lupus dingo") av ulv ("Canis lupus"). De lever og formerer seg i vill tilstand, men bærer preg av å være delvis tamme eller å kunne temmes til en viss grad. Forskerne mener derfor at disse hundene enten har vært helt eller devis domestiserte engang i tiden. Disse hunden bjeffer ikke, men har et stort vokabular av lyder som kan minne om ulvens.
Landraser.
Landraser kan være "reelle pariahunder" eller "delvis domestiserte typer" som fortsatt har mange av hundens primitive egenskaper i behold. Dette er typisk hunder som har utviklet seg og eksistert i begresende områder rundt om i verden gjennom århundrer. Noen typer har i nyere tid blitt utviklet som egne hunderaser. Primitiviteten kan komme til uttrykk både gjennom atferd og anatomisk detaljer.
Domestiserte typer.
Med "domestiserte typer" menes hunder som er nærmest fullt domestiserte, men som mange mener har en opprinnelse som pariahund eller dingo. Atferden er derfor gjerne litt mer primitiv enn hos hunder flest, men ikke i samme grad som overstående typer. Flere anerkjennes internasjonalt som egne hunderaser, men ikke alle.
Familie- og brukshundegenskaper.
Noen typer er mer domestiserte enn andre, men på generelt grunnlag kan man trygt slå fast at disse hundene nok passer best for spesielt interesserte mennesker som har stor kunnskap om slike hunder. For den rette vil den imidlertid kunne utgjøre den perfekte familiehund.
Pariahunder har ofte usedvanlig gode egenskaper som brukshunder. De er hurtige og meget energiske og utholdende, og de har en luktesans som langt overgår mer tradisjonelle hunderaser. Ofte kan de også utgjøre meget gode familiehunder, mens pariahundens primitive vesen gjør den dessverre allikevel uegnet for folk flest. Den krever store mengder mosjon og stadig nye psykiske utfordringer for å trives. Den er dessuten svært voktsom og skeptisk til fremmede. Ofte er den også meget dominant ovenfor andre hunder.
Annet.
Noen vil kanskje savne podencoer, som faraohund og ibizahund, som av mange har vært hevdet å være blant de eldste nålevende hunderasene på kloden. Moderne forskning har imidlertid fastslått at så ikke er tilfellet. De må derimot regnes som moderne gjenskapninger av urhundtyper. Som sådan er de skapet etter 1800.


Christina, fru Magnuson.
Christina av Sverige (Christina Louise Helena) (født 3. august 1943 på Haga slott i Stockholm) er en svensk prinsesse. Hun er den yngste søsteren til kong Carl XVI Gustaf av Sverige. Hun har tre eldre søstre; Prinsesse Margaretha, fru Ambler, Prinsesse Birgitta og Prinsesse Desiree, friherinna Schilvershöld.
Hun ble født som "Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Christina av Sverige", og var det fjerde barnet til arveprins Gustav Adolf og prinsesse Sibylla av Sverige.
15. juni 1974 giftet hun seg med Tord Magnuson på Stockholms slott. Hun fikk da tittelen "prinsesse Christina, fru Magnuson", i tråd med tituleringen av Norges prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid etter deres bryllup. Prinsesse Christina har i mange år vært leder for Sveriges Røde Kors, og er den av Kong Carl Gustavs søstre som representerer Sverige mest. Prinsesse Christina er innehaver av storkors av St. Olavs orden.


Buesekund.
Et buesekund er et mål for vinkler tilsvarende av ett bueminutt, av én grad og av én full sirkel. Ett buesekund tilsvarer én millimeters bredde på drøyt 200 meters avstand eller bredden av en norsk énkronemynt på rundt fem kilometers avstand eller 30,922 meter (WGS 84) langs jordens ekvator.
For å betegne mindre vinkler kan standard SI-prefikser benyttes. Millibuesekundet (forkortelsen er mas, fra engelsk "milliarcsecond"), som er av et buesekund, brukes noen ganger i astronomi. I navigasjon brukes ofte også (0,1) buesekund.


Buelengde.
Buelengde er lengden av et kurvestykke.
Buelengde av formula_1: formula_2
Buelengde av formula_3: formula_4
Buelengde av formula_5: formula_6


Rørholtfjorden.
Rørholtfjorden er en arm av innsjøen Toke som er en del av Kragerøvassdraget. Mens hoveddelen av Toke ligger i Drangedal kommune, ligger den sørlige enden av Rørholtfjorden i Bamble kommune. Sør i fjorden ligger den fraflyttede Storøy som er valgt som innspillingssted for episode syv av TV-serien Farmen
Fjorden er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag.
9000 år gammelt sjøvann.
Rørholtfjorden er meromiktisk, det vil si at det nederste vannlaget er stillestående. I dette tilfellet består det av gammelt sjøvann, antakelig fra landhevinga etter siste istid for 8–9 000 år siden. Skillet går ved om lag 136 meter (1989), men saltvannet forsvinner gradvis.
Andre meromiktiske innsjøer med gammelt sjøvann i Norge er Kilevann, Tronstadvatn, Birkelandsvatn, Salsvatn, Botnvatn, Rørhopvatn og Strandvatn.
Referanse.
Barland, K. 1991. Trapped seawater in two Norwegian lakes: Kilevannet, a "new" lake with old trapped seawater, and Rørholtfjorden. Aquatic Sciences. 53. 90-98.


Google Søk.
thumb Et Google søk.
Google-søk (eller "Google Web Search") er Googles mest kjente tjeneste, og er verdens desidert største søkemotor med over 200 millioner søk hver dag. Google har over 8 milliarder sider indeksert på sine tjenere, som søkemotoren søker gjennom. De fleste andre av Googles tjenester ligger under Google-søk, deriblant Bildesøk og Froogle. Man antar at så mange som 80 % av alle Internettbrukerne benytter seg av Google Søk.
Når man utfører et søk med Google Søk, vil man som oftest få de mest relevante søkeresultatene først. Dette gjøres med en sofistikert evaluering av websider (PageRank), som Google ikke røper helt, for å forhindre sikkerhetstrusler og utnyttelser av systemet. Den baserer seg blant annet på hvor mange sider som lenker til det ene søkeresultatet, og hvor høy anseelse disse sidene har. Hvis for eksempel BBC lenker til en webside, vil denne lenken gi større utslag enn en lenke fra en tvilsom side som veldig få lenker til.
Det har skjedd utnyttelser av Google Søks system. Etter at George Bush ble innsatt som amerikansk president, lenket en mengde sider til Bushs valgkampsider, med lenketittelen «The greatest mistake». Når man da søkte på «The greatest mistake» på Googles søkemotor, fikk man som første resultat Bushs valgkampsider.


Gymsokk.
En gymsokk er en sokk med sklisikker plastsåle. Den brukes stort sett av barn, til innendørs gymnastikk- og turnaktivitet, samt i svømmehaller og bading i sjøen. Det svenske selskapet Nowali startet produksjon av gymsokker under navnet "Sockiplast" i 1959. Tidligere produserte Viking på Askim også gymsokker.


Bala Hissar.
Bala Hissar er et fort i Kabul, bygget under det femte århundre. Det er ligger sør for dagens bysentrum. Kabuls bymurer starter her, og de er 6,1 m høye og 3,7 m tykke. Opprinnelig var fortet i to deler, det nedre med staller, brakker og tre kongelige palasser, og det øvre med våpenlager og beryktede fangehull.
Under britenes okkupasjoner brukte de til tider fortet som brakker, inntil det ble delvis ødelagt som hevn for mordet på britiske utsendinger i 1879.
I dag bemannes fortet av den afghanske hærens 55. divisjon, og rester av stridsvogner og andre tunge våpen kan sees i posisjonene som ser ut over Kabul.


Francesco Marchisano.
Francesco Marchisano (født 25. juni 1929 i Racconigi, Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler. Inntil pave Johannes Paul IIs død 2. april 2005 var han generalvikar for Vatikanstaten og erkeprest for Peterskirken.
Etter å ha gått på juniorseminaret i Torino og gymnaset i Giaveno studerte han filosofi i Chieri 1945–1948 og teologi i Torino 1948–1949 og i Rivoli Torinese 1949–1952. Marchisano ble presteviet i 1952.
Etter ordinasjonen ble ha sendt til Roma for å studere videre. Han tok sin doktorgrad i teologi ved Gregoriana i 1957. I 1956 viste det seg at det midlertidige oppholdet i Roma ble permanent, ettersom han ble kalt til Kongregasjonen for seminarer og universiteter. Der fikk han stadig større ansvar, og i 1961 fikk han tittelen "monsignore". Ved siden av sitt arbeid i kurien virket han i tretti år som katekeselærer for døvstumme barn i Roma.
I 1988 ble han sekretær for Den pavelige kommisjon for bevaringen av den kunstneriske og historiske arv, og samtidig ble han utnevnt til titularbiskop av Populonia. Han ble bispeviet i januar 1989 av pave Johannes Paul II. I 1991 ble han president for Den pavelige kommisjonen for hellig arkeologi, og i 1993 for Den pavelige kommisjon for Kirkens kulturarv.
I 1994 ble han titularerkebiskop og president for Den pavelige kommisjon for bevaringen av den kunstneriske og historiske arv. Dermed fikk han en posisjon som ofte refereres til som Vatikanstatens «kulturminister». I forbindelse med jubelåret 2000 hadde han ansvaret for den kommunikasjon med kunstnerne.
Marchisano ble i 2002 utnevnt til generalvikar for Vatikanstaten, erkeprest for Peterskirken og president for St. Peters byggearbeider. Johannes Paul II kreerte ham til kardinaldiakon ved konsistoriet oktober 2003.


Philippe Barbarin.
Philippe Xavier Christian Ignace Marie Barbarin (født 17. oktober 1950 i Rabat i Marokko, franskmann) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Lyon i Frankrike.
Philippe Barbarin studerte filosofi og katolsk teologi i Paris, og tok lisensiat i filosofi og doktorat i teologi.I 1977 ble han presteviet. De følgende åtte år virket han som kapellan i Alfortville og Vincennes, fra 1985 til 1990 som sogneprest og lærer i Saint-Maur. Samtidig var han bispedømmets ansvarlige for den økumeniske dialog. Fra 1991 til 1994 var han sogneprest i Boissy Saint Léger.
Fra 1994 til 1998 underviste han ved presteseminaret i Vohitsoa på Madagaskar, og var samtidig aktiv i sjelesorgen.
I 1998 utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av Moulins, og i 2002 til erkebiskop av Lyon. Han ble kreert til kardinal i 2003.


Bernard Agré.
Bernard Agré (født 2. mars 1926 i Monga i Elfenbeinskysten) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Abidjan.
Bernard Agré ble presteviet i 1953. Han gjennomførte fordypningsstudier ved Det pavelige universitet Urbaniana i Roma og tok doktorgraden i kirkerett. Deretter arbeidet han ved presteseminarer og i menigheter i hjemlandet, og ble så generalvikar for erkebispedømmet Abidjan. Fra 1968 til 1992 var han biskop av Man, deretter fra 1992 til 1994 biskop av det nyopprettede bispedømme Yamoussoukro.
I 1994 ble han erkebiskop av Abidjan.
Han ble kreert til kardinal i 2001.


Blogger.
Blogger er Googles blogg-tjeneste. I 2003 kjøpte Google Pyra Labs, som i sin tid utviklet Blogger. I likhet med en rekke andre leverandører tilbyr Blogger brukere å opprette blogger gratis.


Franciszek Macharski.
Franciszek Macharski (født 20. mai 1927 i Kraków i Polen) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og emeritert erkebiskop av Kraków.
Franciszek Macharski ble prestestudent i Kraków henimot slutten av annen verdenskrig. I 1950 ble han presteviet av kardinal Adam Stefan Sapieha. De følgende seks år var han kapellan i Kozny. Fra 1956 til 1960 studerte han til doktorgrad i pastoralteologi i Fribourg i Sveits. Fra 1960 til 1970 var han spiritual ved presteseminaret i Kraków, og dosent i pastoralteologi ved den pavelige høyskole i samme by. Fra 1970 til 1977 var han rektor ved presteseminaret.
I 1977 ble han utnevnt av kardinal Karol Wojtyła til kannik ved metropolitankapittelet på Wawel.
I 1978 ble Macharski utnevnt til erkebiskop av Kraków, og året etter ble han kreert til kardinal.
1. juni 2005 aksepterte pave Benedikt XVI hans avskjedssøknad, og utnevnte Stanisław Dziwisz til hans etterfølger.


Presidenten i Afghanistan.
Presidenten i Afghanistan er Afghanistans statssjef.
President i Afghanistan er Hamid Karzai, fra desember 2004. Han er den første demokratisk valgte innehaver av embetet.
Afghanistan har kun periodevis vært en republikk, mellom 1973–1992 og fra 2001. Til andre tider har landet blitt styrt av konger, emirer og (under mujahedin og Taliban regimer i 1990-årene) islamistiske herskere.
Den nåværende grunnloven i Afghanistan gir presidenten vid makt over militæret og lovgivende saker, med et relativt svakt nasjonalt parlament. Dette var kontroversielt da det ble behandlet av landets loya jirga i desember 2003. Men disse fullmaktene ble sett på som essensielle av interim-administrasjonen og dens vestlige støttespillere for å sikre stabilitet i Afghanistan.
Republikken Afghanistan (1987-1996).
"Etter at Taliban ble kastet i 2001, erklærte Rabbani seg som president fra 13.november til 22.desember."
"Hamid Karzai ble interim-administrator av den midlertidige regjeringen fra 22.desember til 7. desember 2004"


Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi.
Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi ("Pontificia Commissione di Archeologia Sacra") er en del av Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med ansvar for arkeologiske arbeider i Vatikanstaten, i mange kirker i Roma og i byens kristne katakomber. Kommisjonene er ikke en del av Den romerske kurie, men er nært knyttet til den.
Arkeologikommisjonen ble opprettet av pave Pius IX i 1852, og fikk status som pavelig kommisjon gjennom Pius XIs "motu proprio" "I primitivi cimiteri" fra 1925. En viktig del av kommisjonens oppgaver er å koordinere arbeidet til Det pavelige romerske institutt for arkeologi og Det pavelige institutt for kristen arkeologi.
kommisjon for hellig arkeologi
Pavelige kommisjon for hellig arkeologi


Juan Luis Cipriani Thorne.
Juan Luis Cipriani Thorne (født 28. desember 1943 i Lima i Peru) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Lima.
Juan Luis Cipriani Thorne sluttet seg til prelaturet Opus Dei i Lima i 1962. Han studerte ved Universidad Nacional de Ingenierma (UNI) i Lima og tok doktorgraden i produksjonsteknikk i 1966. Samtidig var han en av Perus fremste basketballspillere. Han arbeidet som ingeniør i selskapet W.R. Grace (1967–68) og stiftet Instituto Rural Valle Grande. Han deltok på det peruanske laget i basketball som vant under Boliviar-lekene i Barranquilla i Colombia, ble nummer to i den søramerikanske turneringen i Lima og vant den søramerikanske turneringen i Montevideo i Uruguay. Han deltok også i de pan-amerikanske lekene i Winnipeg i Canada. Han studerte til prest på Opus Deis internasjonale seminar i Roma og universitetet i Navarra i Pamplona i Spania, hvor han tok doktorgraden i teologi.
Han ble presteviet i 1977, og etter fullførte studier virket han som sjelesørger i Lima. Samtidig doserte han moralteologi ved byens pavelige høyskole.
Fra 1988 til 1995 var Cipriani Thorne hjelpebiskop og 1995 til 1999 erkebiskop av Ayacucho. I hans bispedømme var basen til den maoistiske geriljagruppen Lysende Sti. Han nektet å la biskopenes menneskerettighetsgruppe komme inn i området og satte en stopper for prester som var sympatisk innstilt til frigjøringsteologien, som han betraktet som marxistisk.
Under det langvarige gisseldramaet i den japanske ambassadørens residens i Lima i 1996/97 utnevnte president Fujimori ham til megler. Han gjorde seg internasjonalt bemerket for sin megling. I 1999 ble han erkebiskop av Lima.
Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinal i 2001.


Hustelefonsentral.
En hustelefonsentral eller hussentral koordinerer forbindelsene mellom telefonapparater av forskjellig slag innbyrdes og med det offentlige telefonnettet. Betegnelsene hussentral og hustelefonsentral kan ofte være misvisende ettersom det i større organisasjoner kan være flere tusen telefonapparater tilknyttet en enkelt sentral, og en enkelt hussentral kan betjene mange bygninger.
Forkortelsen PBX står for den engelske betegnelsen "private branch exchange" og forkortelsen PABX står for den engelske betegnelsen "private automatic branch exchange". Begge disse betegnelsene benyttes om det vi i norsk dagligtale kaller hussentral.


EM i fotball 1980.
Europamesterskapet i fotball 1980 (også kjent som Euro 80) ble spilt i Italia. For første gang i turneringens historie var vertsnasjonen utpekt på forhånd, og direktekvalifisert til sluttspillet. Sluttspillet var også utvidet til åtte lag, med et innledende gruppespill slik vi kjenner det fra VM. De to gruppevinnerne møttes i finalen, mens gruppetoerne møttes i bronsefinalen. Dette var forøvrig siste gang det ble spilt bronsefinale i et europamesterskap.
Kvalifiseringen var nå organisert i sju grupper, med fire eller fem lag i hver gruppe. Gruppevinnerne gikk til sluttspillet. Den største overraskelsen i kvalifiseringen var at klarte å nå sluttspillet på bekostning av tradisjonelt sterkere fotballnasjoner som og.
Sluttspillet var en jevnspilt affære. gikk til topps i gruppe 1, mens noe overraskende knep finaleplassen foran vertsnasjonen i den andre gruppa. Lagene endte på likt antall poeng og samme målforskjell, men Belgia gikk til finalen på flere scorede mål enn.
De tilskuerne som tok turen til bronsefinalen fikk være vitne til den lengste straffesparkkonkurransen i noe internasjonalt mesterskap. Etter at kampen mellom Italia og endte uavgjort (det ble ikke spilt ekstraomganger), vant tsjekkoslovakene til slutt 9-8 på straffer. Finalen ble en svært spennende kamp som ble avgjort bare noen minutter før slutt da et mål av Horst Hrubesch ga Vest-Tyskland seieren.
Gruppe 1.
11. juni 1980
14. juni 1980
17. juni 1980
Gruppe 2.
12. juni 1980
15. juni 1980
18. juni 1980
Bronsefinale.
21. juni 1980
Finale.
22. juni 1980


Severino Poletto.
Severino Poletto (født 18. mars 1933 i Salgareda i Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Torino.
Han ble presteviet i 1957, og tok lisensiatsgrad i moralteologi ved "Alfonsianum" i Roma. Deretter var han kapellan i Montemagno. I 1965 ble han sogneprest i Oltreponte; på den tiden arbeidet han også på deltid i en fabrikk.
I 1980 ble Poletto utnevnt til biskop av Fossano, og i 1989 ble han forflyttet og ble biskop av Asti. I 1999 ble han promovert til erkebiskop av Torino. Han ble kreert kardinal i 2001.


Ragnar Nikolay Larsen.
Ragnar Nikolay Larsen (født 7. januar 1925, død 14. januar 1982) var en norsk landslagsspiller og -trener i fotball og senere sportsjournalist i Aftenposten. I den hjemlige serien spilte han for Oslo-klubben Sandaker. Han var også proff i utlandet i åtte år, hvor han spilte for de italienske klubbene Lazio og Genoa, og sveitsiske Lugano. I løpet av karrieren i Italia spilte han 149 kamper og laget 19 mål i serie A.
På hadde Larsen en merkelig karriere. Han debuterte mot i 1948. Så ble han proff, og var dermed bannlyst fra videre landslagsspill på grunn av Norges Fotballforbunds selvpålagte amatørbestemmelser – og fikk dermed ikke sin andre landskamp før i 1960, etter at NFF hadde lettet på amatørreglementet slik at hjemvendte proffer kunne få tilbake sin amatørstatus, og dermed spille for Norge.
Før han kunne gjøre comeback på landslaget som spiller var imidlertid Ragnar Larsen en kort periode engasjert som trener for landslaget i 1958. Larsen fikk til sammen elleve A-landskamper og scoret to landslagsmål.
Larsen var også norsk landslagstrener i perioden 1962 til 1966, etter at han hadde lagt opp som spiller.


Helgeland Sparebank.
Helgeland Sparebank (HSB) er den største banken på Helgeland, med en forvaltningskapital på 23,4 milliarder kroner (30.06.2012) og omlag 180 årsverk. Banken har 16 kontorer i 14 kommuner i regionen, og er den 12. største sparebanken i Norge.
Helgeland Sparebank har hovedkontor og forretningsadresse i Mo i Rana, og ledes av administrerende direktør Jan Erik Furunes.
Banken er organisert i to regioner; region nord og region sør. Region nord ledes av viseadministrerende direktør Lisbeth Flågeng, med kontor i Mo i Rana. Direktør region sør, Dag Hugo Heimstad, har kontor i Mosjøen.
Konsern.
Banken eier også 48 % av Helgeland Invest AS, 43 % av Storgata 73 og 34 % av Eiendomsmegleren Helgeland AS.
Historie.
Formålet med sparebankene var fra starten av at de skulle være hjelp til selvhjelp for folk med små inntekter, og bidra til økonomisk selvstendighet og trygghet for den enkelte.
Helgeland Sparebank er resultatet av en fusjon mellom Sparebanken Rana og den opprinnelige Helgeland Sparebank. Styrene i begge bankene behandlet og vedtok enstemmig forslag om fusjon den 2. november 2004. Den 1. april 2005 ble Sparebanken Rana slått sammen med Helgeland Sparebank, og banken fikk sin nåværende form.
Den opprinnelige Helgeland Sparebank hadde hovedkontor i Mosjøen, og ble opprettet i 1977 da Vefsn Sparebank fusjonerte med Herøy Sparebank, Brønnøsund Sparebank, Velfjord Sparebank og Vevelstad Sparebank. Noen år senere fusjonerte også Vega Sparebank og Brønnø Sparebank med Helgeland Sparebank. Den eldste av bankene - Vefsn Sparebank - ble grunnlagt den 7. januar 1860, og Helgeland Sparebank kunne derfor feire sitt 150-årsjubileum i 2010.
Sparebanken Rana var også et resultat av sammenslutning av flere banker. Banken ble opprettet 1. april 1876 med navnet Mo Sparebank, og i perioden fra 1964 til 1991 ble den sammensluttet med Korgen Sparebank, Lurøy Sparebank, Rødøy Sparebank. I 1986 ble disse bankene til Sparebanken Rana, og i 1991 ble også Hemnes Sparebank fusjonert inn.


Tore André Dahlum.
Tore André «Totto» Dahlum (født 21. juni 1968) er en tidligere norsk fotballspiller. Dahlum spilte tre perioder i Start (1987-91, 1994-96, 2001), to perioder i Rosenborg, og hadde også korte proffopphold i gresk og dansk fotball.
Dahlum var en notorisk måljeger på begynnelsen av 90-tallet. Som Start-spiller ble han toppscorer i Eliteserien 1990 med 20 mål. Han ble også tatt ut på, hvor han fikk totalt 15 A-landskamper og scoret 6 mål. Hans største øyeblikk i landslagstrøya var da han scoret Norges første mål i seieren over i 1991.
I 1992 ble Dahlum kjøpt av Rosenborg, hvor han opplevde formsvikt, og ble satt ut av både klubb- og landslag, men scoret et legendarisk mål i cupfinalen i 1992, som Rosenborg vant 3-2 over Lillestrøm. To år senere returnerte han til Start, og hadde senere et kortvarig proffopphold i den greske klubben Skoda Xanthi. I 1997 dro han nok en gang til Rosenborg (og gjorde comeback på landslaget), og var også innom danske AaB Aalborg før han avsluttet karrieren med enda et opphold i Start.
Fra 1. desember 2007 til 8. desember 2009 trente Dahlum 3. divisjonsklubben Jerv fra Grimstad i Aust-Agder. Han skrev en 5-års kontrakt med klubben som hadde som mål å spille i 1. divisjon innen 2012, men måtte etter 2 år forlate stillingen etter mistillit i spillergruppa.
Den 21. juni 2011 skrev Dahlum under en kontrakt med Våg om å tiltre som sportslig leder fra august.
Hans sønn Henrik ble før tatt opp i s A-stall.


Hamid Karzai.
Hamid Karzai (dari & pashto: حامد کرزى; "Hāmid Karzay") (født 24. desember 1957) er den nåværende og første valgte president i Afghanistan (siden 7. desember 2004). Siden desember 2001 var Karzai leder av interim-administrasjonen og har vært interim-president fra 2002.
Tidlig og privatliv.
Karzai ble født i Kandahar. Som etnisk pashto ("afghaner") og medlem av den mektige Populzai-klanen (som mange av de afghanske kongene var fra), kom han fra en familie som var blant de sterkeste tilhengerene av kong Zahir Shah. Han var derfor tidlig involvert i politikken i Afghanistan.
Han tok et etterutdannings-kurs i statsvitenskap ved Himachal Universitet i Shimla, Himachal Pradesh, India fra 1979 til 1983, for så å reise tilbake for å arbeide med innsamling av penger til motstanden mot Sovjetunionen i Afghanistan resten av 80-tallet. Etter at de sovjetiske troppene trakk seg ut, tjente han som minister i regjeringen til Burhanuddin Rabbani.
Han er gift med Zinat Karzai, lege av yrke. De giftet seg i 1998 og har en sønn.
Forhold til Taliban.
Da Taliban ankom den politiske scenen på 90-tallet, var Karzai til å begynne med blant deres tilhengere. Han brøt senere med Taliban, pga mistro til deres forbindelser til Pakistan. Etter at Taliban kastet Rabbani i 1996, nektet Karzai å tjene som deres FN-ambassadør. I 1997 slo Karzai seg sammen med mange av sine familiemedlemmer i Quetta. Han arbeidet derifra for å gjeninnsette Zahir Shah. Hans far ble utsatt for et attentat, trolig av Taliban-agenter, og døde 14. juli 1999. Karzai sverget hevn mot Taliban ved å arbeide for å kaste dem. Han sluttet seg så til den såkalte Nordalliansen, som kjempet mot Taliban.
Afghanistans interimleder.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 arbeidet Karzai sammen med USA for å kaste Taliban i Afghanistan og skaffe støtte for en ny regjering. I desember 2001 samlet eksil-afghanere, mange uten tilhengere i Afghanistan, seg i Bonn, Tyskland for å bli enige om en ny struktur for lederskapet. Bonn-avtalen 5. desember opprettet en overgangsadministrasjon og innsatte Karzai som leder for en 29 mann stor komite. Han ble tatt i ed 22. desember.
Loya Jirga 19. juni 2002 innsatte Karzai som interim-president for den afghanske overgangsadministrasjonen.
Karzais faktiske autoritet og popularitet utenfor hovedstaden Kabul var sagt å være så begrenset at han ofte ble henvist til som «borgermesteren i Kabul».
President.
Karzai var kandidat i presidentvalget 9. oktober 2004. Til tross for tilsynelatende få nasjonale tilhengere vant han 21 av de 34 provinsene, og slo dermed sine 22 motstandere og ble den valg til president av Afghanistan.
Som sittende president, var det mange som visste hvem Karzai var, og han ble avholdt av sine tilhengere for sitt trygge lederskap i en usikker etterkrigstid. Andre avgjørende faktorer til hans seier kan ha vært hans støtte fra den amerikanske president George W. Bush, den en måned korte valgkampanjen og den begrensede omtale av hans motstandere i nyhetene i landet. Selv om hans kampanje var begrenset pga. frykt for vold, gikk valget uten noen betydelige begivenheter.
Mangel på fast blekk som skulle hindre valgfusk førte til at valget ble kontroversielt. Etter undersøkelser gjort av FN, erklærte den nasjonale valgkommisjonen Karzai som vinner 3. november, med 55,4% av stemmene. Dette tilsvarer 4,3 millioner av de totalt 8,1 millioner stemmene. Det er antatt at Karzai lurte til seg mellom 1 million og 1,5 millioner stemmer under valget.
Karzai ble offisielt tatt i ed som president i Afghanistan 7. desember 2004 på en offisiell seremoni i Kabul. Mange tolket seremonien som en symbolsk «ny start» for det krigsherjede landet. Betydelige gjester på innsettelsen var blant andre landets tidligere konge, Mohammed Zahir Shah, Afghanistans tre gjenlevende tidligere presidenter og den amerikanske visepresidenten Dick Cheney.
Karzai ble utsatt for et attentatforsøk 27. april 2008, men det var mislykket.


Christine Hamborgstrøm.
Christine Hamborgstrøm (født 27. april 1960) er en norsk advokat med praksis siden 1987, blant annet kjent som forsvarer til David Toska, før hun ifølge mediene ble sparket til fordel for advokat Øystein Storrvik. Hun jobber i kontorfellesskap med blant andre advokat Fridtjof Feydt, som også ble sparket av Toska ifølge mediene.


Nordea.
Nordea er et stort, nordisk finanskonsern med hovedkontor i Stockholm.
Nordea er det største i verden på å sette sammen låneavtaler (syndikering av lån) til offshore og shipping. DNB ASA er nummer to.
Konsernet.
Nordea ble til ved sammenslåingen av svenske Nordbanken og finske Merita og fikk navnet MeritaNordbanken. MeritaNorbanken kjøpte senere norske Christiania Bank og Kreditkasse og danske Unibank og Nordea ble dannet.
I tillegg til de fire landene som er nevnt ovenfor, har Nordea også virksomhet i de baltiske landene, Polen og Russland.
Nordea har også utvidet sin virksomhet i Sverige med oppkjøpet av Postgirot Bank.
Nordea består i Norge bl.a. av Nordea Bank Norge ASA, Nordea Finans, Nordea Liv og Nordea Markets.
Nordea har også filialer i Tyskland (Frankfurt), Singapore, Storbritannia (London), Kina (Shanghai) og USA (New York) og i Belgia (Brussel), Frankrike (Cannes), Luxembourg, Spania (Fuengirola – Malaga), Sveits (Zürich) som er privatbankfilialer med hovedkontor i Luxembourg.
Konsernsjef i Nordea Bank AB er Christian Clausen siden 2007.
Nordea i Norge.
Nordea Norges hovedkontor i Middelthunsgt. 17
Nordea Norge har sitt hovedkvarter i Middelthunsgate 17 i Oslo. Dette var også Christiania Bank og Kreditkasses hovedkvarter i flere år.
Nordea Bank Norge ASA.
Nordea Bank Norge ASA Norge er bygget på Christiania Bank og Kreditkasse (ofte forkortet Kreditkassen og K-Bank). Kreditkassen var den eldste bank i Norge, stiftet i 1848.
Administrerende direktør i Nordea Bank Norge er Gunn Wærsted siden 2007. Hun sitter også i konsernledelsen i Nordea Bank AB.
Nordea Finans Norge AS.
Nordea Finans er den delen som håndterer forbrukslån, bil- og båtlån og andre finansieringsløsninger for næringslivet og privatpersoner.
Nordea Finans er et heleiet datterselskap av Nordea Bank Norge ASA og er en del av Nordea Finance Companies.
Nordea Liv.
Livsforsikringsselskapet Nordea Liv Norge AS er resultatet av fusjonen mellom Norske Liv og Vesta Liv. Norske Liv var Norges eldste livsforsikringsselskap opprettet i 1844 som Den norske Livrenteforening. Norske Liv ble i 1994 kjøpt opp av Kreditkassen. Vesta Liv var eiet av danske Unibank. Vesta Liv ble opprettet etter at Vesta og Skandia skilte lag. Hovedkontoret ligger i Folke Bernadottes vei 38 i Fyllingsdalen.
Nordea Markets.
Nordea Markets er videreføringen av Christiania Markets.
Nordea Fondene.
Nordea Fondene er Nordea sitt fondsselskap og er per 2009 den fjerde største kapitalforvalteren i Norge. Nordea Fondene er et heleiet datterselskap av Nordea Bank Norge AS.
Nordea Fondene het tidligere K Fondene AS.


DNB (selskap).
DNB ASA () er Norges største finanskonsern, med en egenkapital på 120,8 milliarder kroner per 30. juni 2012. Konsernet ble grunnlagt 4. desember 2003 etter en fusjon mellom Den norske Bank (DnB) og Gjensidige NOR. Selskapets største aksjonær er den norske stat ved Nærings- og handelsdepartementet (34 prosent), nest størst er Sparebankstiftelsen DnB NOR (10 prosent). Selskapet skiftet navn i november 2011 til DNB.
DNB er Nordens nest største finanskonsern etter den svenske banken Nordea. DNB forvalter en kapital på 2335 milliarder kroner per 30. juni 2012. Konsernet har sitt hovedkontor og forretningsadresse på Aker Brygge i Oslo, men enkelte av selskapets hovedvirksomheter, blant annet DNB Livsforsikring er lokalisert i Bergen og Trondheim. Høsten 2012 flytter selskapet inn i nytt hovedkontor i Bjørvika.
Børsinformasjon.
DNB-konsernet er blant de største selskapene på Oslo Børs. DNB-aksjen er notert på Oslo Børs med "ticker" DNB. Selskapets markedsverdi var per 30. juni 2012 96 milliarder kroner.
Juridisk struktur.
DNB ASA har fire datterselskaper, som igjen er delt opp i flere virksomheter.
Utenlands.
DNB har filialer og representasjonskontorer i New York, Houston, Santiago, Rio de Janeiro, London, Aberdeen, Murmansk, Athen, Luxembourg, Singapore, Shanghai, Mumbai, Chennai, Hongkong, København, Hamburg, Helsingfors, Stockholm, Göteborg og Malmö.
DNB eier også den russiske banken Monchebank, nå DNB Monchebank.
Historie.
DNB-gruppens historie går tilbake til 1822 med etableringen av Christiania Sparebank. Det nåværende konsernet består av sammenslåing mellom Christiania Sparebank (1822), Bergens Privatbank (1855), Den norske Creditbank (1857), Fellesbanken (1920), Bergens Kreditbank (1928), Gjensidige NOR, Postbanken, Vital Forsikring og Nordlandsbanken. DnB NOR var navnet fra 2003 da de to bankene Den norske Bank (DnB) og Gjensidige NOR fusjonerte. 11. november 2011 endret selskapet navn til DNB.
DnB NOR og Acta Kapitalforvaltning mottok i 2008 kritikk for sin markedsføring av strukturerte spareprodukter.


Jean-Claude Turcotte.
Jean-Claude Turcotte (født 26. juni 1936 i Montréal i Canada) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Montréal.
Jean-Claude Turcotte fikk en humanistisk skoleutdannelse og studerte til prest i Montréal. Etter sin prestevielse i mai 1959 var han kapellan i to år, og var deretter kapellan for den kristne arbeiderungdom i bispedømmet.
I 1964 reiste han til Frankrike for videre studier ved Det katolske fakultetet i Lille, hvor han tok diplom i sosial pastoraltjeneste. I 1965 vendte han tilbake til Montréal, hvor han utførte pastoralt arbeid frem til 1981. Han var bispedømmets kansler for JOC, JICF "(la Jeunesse indépendante catholique féminine)" og bevegelsen for kristne arbeidere (1965–67). Han var ansvarlig for erkebispedømmets avdeling for presteskapet (1967–1974), og ble i 1974 bispedømmets direktør for sognepastoraltjeneste. I 1981 ble han generalvikar.
I 1982 ble han hjelpebiskop av Montréal, og i 1990 erkebiskop der. l 1994 ble han kreert til kardinal.


José da Cruz Policarpo.
José da Cruz Policarpo (født 26. februar 1936 i Alvorninha i Portugal) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og patriark av Lisboa.
José da Cruz Policarpo studerte til prest i Portugal og Italia. I Roma tok han doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana. Han ble presteviet i 1961.
Som prest underviste han i og ledet en rekke presteseminarer.
I 1978 ble da Cruz Policarpo hjelpebiskop i Lisboa, i 1997 koadjutor-erkebiskop der, og til slutt, i 1998, ble han patriark av Lisboa.
Han ble kardinal i 2001.


Nyland.
Nyland (finsk: Uusimaa) er et landskap i Finland ved Finskebuktas nordlige kyst. Administrasjonssetet i landskapet er Helsingfors. Nyland grenser til Egentliga Finland, Egentliga Tavastland, Päijänne-Tavastland og Kymmenedalen.
Historie.
Nyland er et historisk landskap i sydlige Finland. Det historiske landskapet Nyland strakte seg fra Hangöudd i vest til Kymmene älv i øst. Ved reformen av Finlands forvaltningsområder i 1997 ble det historiske landskapet Nyland delt mellom tre nye landskap, Nyland, Östra Nyland og Kymmenedalen. Den 1. januar 2011 ble Nyland og Östra Nyland slått sammen til ett landskap under sitt gamle navn Nyland.
Kommuner og regioner.
Landskapet Nyland består av 28 kommuner, hvorav 13 er byer. Den 1. januar 2009 ble følgende kommunesammenslåinger gjennomført. Sammatti ble slått sammen med Lojo, og kommunene Ekenäs, Karis og Pojo ble slått sammen til Raseborg.
Den 1. januar 2010 ble kommunene Liljendal, Pernå og Strömfors slått sammen med Lovisa.
Kommunene i landskapet utgjør fire økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de to økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift.
Alle de fire økonomiske regionene er tospråklige. I Raseborgs økonomiske region er svensk majoritetsspråk, mens finsk er majoritetsspråk i de tre andre regionene. I Helsingfors økonomiske region utgjør de svensktalende en prosentvis liten, men antallsmessig stor minoritet.
Eksterne lenker.
__NOEDITSECTION__


Konsistoriet februar 2001.
Konsistoriet i februar 2001 var det åttende konsistorium hvor pave Johannes Paul II utnevnte nye kardinaler. Det ble holdt 21. februar 2001 i Vatikanet.
Det ble utnevnt 42 kardinaler ved konsistoriet, det høyeste antall ved et tilfelle under Johannes Paul IIs pontifikat. Dette bragte det totale antalle han hadde utnevnt til 201. Det ble også annonsert at kardinalen som var utnevnt "in pectore" ved forrige konsistorium var Jānis Pujāts fra Latvia.


Helle Thorning-Schmidt.
Helle Thorning-Schmidt (født 14. desember 1966 i Rødovre) er en dansk politiker (S). Hun har vært Danmarks statsminister siden 3. oktober 2011 og formann i Socialdemokraterne siden 12. april 2005. Hun har sittet i Folketinget siden 8. februar 2005. Etter folketingsvalget 2011 leder hun regjeringen Helle Thorning-Schmidt og er dermed Danmarks første kvinnelige statsminister.
Biografi.
Thorning-Schmidt er utdannet cand.scient.pol. i statsvitenskap fra Københavns Universitet i 1994. Hun studerte ved Europa-colleget, et eliteuniversitet i Brugge i Belgia, fra 1992 til 1993, og tok mastergrad i europeiske politiske og administrative studier der.
Hun var medarbeider for de sosialdemokratiske medlemmer i Europaparlamentet 1994–97, og arbeidet som konsulent for dansk LO 1997–1999. Hun var medlem av Europaparlamentet fra 1999 til 2004, og ble innvalgt på Folketinget i 2005. I 2005 ble hun også valgt til formann for Socialdemokraterne, som etterfølger etter Mogens Lykketoft. Hun ble betraktet som høyrefløyens kandidat til formannsvervet. På grunn av sin eksklusive klesstil ble hun omtalt i media som «Gucci-Helle».
Thorning-Schmidt er gift med Stephen Kinnock, sønn av tidligere leder for det britiske arbeiderpartiet og EU-kommissær Neil Kinnock og Glenys Kinnock, som var regjeringsmedlem i Storbritannia. De møttes da de studerte ved Europa-colleget, og har to barn. Hun bor i København med parets barn, mens ektemannen bor i Davos i Sveits, der han jobber som direktør i Verdens økonomiske forum.


Sopwith Camel.
Sopwith Camel var et britisk jagerfly fra første verdenskrig produsert av Sopwith Aviation Company Ltd.. Flyet ble satt inn i tjeneste sommeren 1917, og 5 490 eksemplarer ble produsert. Det var bevæpnet med to .303 (7,7 mm) Vickers maskingeværer som skjøt synkronisert med propellen.
Camel regnes som et av de beste jagerflyene fra første verdenskrig, men hadde også sine uheldige egenskaper. Blant annet viste flyet seg å være vanskelig å håndtere for uerfarne piloter. Dette var mye på grunn av at det var konstruert ustabilt, noe som gav et fortrinn i luftkamp, siden det dermed kunne skifte retning og rolle mye raskere. Disse egenskapene gjorde den til en glimrende «dogfighter», men under normal flyving måtte piloten hele tiden kompensere for ustabiliteten. Mange fly gikk tapt på grunn av dette, spesielt under landing.
Et annet interessant særtrekk var at det korte skroget gjorde lengdestabiliteten ekstra påvirkelig av sentrifugalkreftene fra den roterende radialmotoren. Dette medførte at mange piloter, når de skulle svinge 90 grader mot venstre, isteden foretrakk å svinge 270 grader mot høyre, da det syntes å gå raskere.
Flytypen er kreditert for nedskyting av 1 294 tyske fly.


Ny-Guinea syngehund.
Ny-Guinea syngehund (også kalt "NGSD") er en urhund som tilhører underarten dingo ("Canis lupus dingo"), en underart av ulv ("Canis lupus"). Den er endemisk for fjellskogene på Ny-Guinea i Melanesia, der den finnes viltlevende. Syngehundens stamform er trolig asiatisk dingo, som trolig oppsto i Asia for omkring 6 000-7 000 år siden.
Beskrivelse.
Den kalles ikke syngehund for ingen ting...
Ny-Guinea syngehund er kanskje den mest opprinnelige av alle nålevende hunder. Den minner om australsk dingo, men er fysisk mindre og ikke like langbeint i forhold til kroppen. Den svært karakteristiske «sangen» har fellestrekk med ulvehyl, men er mer variert med hensyn til lydfrekvensene. Naturlig nok er det denne «sangen» som har gitt opphav til det merkverdige navnet.
Ny-Guinea syngehund er stort sett gylden rødbrun/rustrød med mørkere innslag i hårtuppene på bakparten og halen, hvit på undersiden av halsen og foran på brystet, nederst på beina (sokker) og ytterst på haletippen. Skallen er bred (har fellestrekk med koreansk jindo og andre asiatiske urhundtyper. Noen kan ha sort ansiktsmaske. Pelsen er tett og kort og står svakt ut fra kroppen. Slik danner den god beskyttelse mot både kulde og varme. Ørene er noe mindre enn hos australsk dingo og er gjerne noe bredere ansatt.
Syngehunden har forholdvis mye større rovtenner i forhold til skallestørrelsen (rovtennene utgjør ca. 10% av skallelengden eller mer) enn tamhunden, noe som er mer likt ulvens. Bittet er også betydelig kraftigere enn hos tamhunder. I en vitenskapelig studie der 39 ulike nålevende og utdødde rovdyr inngikk ble BFQ (bitestyrke kvotient = vektmessig utlignet bitestyrke) målt til 100 (tilsvarer 235 kg/cm²), mens tamhunder (som ikke var med i undersøkelsen) trolig har en BFQ som er mindre enn 70.
Ny-Guinea syngehund har også en svært myk og bevegelig anatomi. Den kan i likhet med norsk lundehund spre ut skulderbladene i 90 graders vinkel, samt legge hodet så langt bakover at oversiden av snuten når ryggen. Likeledes har den langt større bevegelighet (gripeevne) i framlabbene enn vanlige hunder har, noe som gjør den til et utmerket klatrer. I størrelse blir den ca. 35-46 cm i skulderhøyde og veier normalt 8-14 kg. Hannene har tydelig kjønnspreg og er klart større enn tispene. Kroppen er ca. 70-90 cm lang og halen ca. 22-28 cm.
Opprinnelse.
Ny-Guinea syngehund kan være den mest opprinnelige av alle nålevende urhunder, fordi den har levd så isolert. Navnet har den fått etter øya der den finnes og den svært karakteristiske varierende klangen i hyling og ulingen disse hundene har når de kommuniserer. Ny-Guinea syngehund kan nemlig ikke bjeffe på vanlig måte, men den «synger» snarere. Slik synging er også kjent hos andre urhunder (blant annet hos basenji og borneohund med flere), men disse har ikke en like variert klang i sangen som syngehunden.
Til å begynne med kan syngehunden ha vært delvis domestisert, men så ha blitt vill igjen. Stamformen ble trolig ført til Ny-Guinea med asiatiske innfødte under neolittisk tid (kanskje omkring 2 000-5 500 år siden). På Ny-Guinea er det eldste bevis man har for hunder en tann som er datert 5 500 år tilbake i tid. Tannen, som det ikke er ført bevis for at tilhører en syngehund, stammer fra en hund som hadde tenner på størrelse med syngehunden. Studier med DNA har imidlertid vist at syngehundes nærmeste nålevnde slektning er australsk dingo. Dr. Susan Bulmer, som er en arkeozoolog som har jobbet utstrakt på Ny-Guinea, har uttalt at hun tror at syngehunden og australsk dingo nedstammer fra felles stamfedre for omkring 10 000-20 000 år siden og har spredt seg samtidig.
Syngehunden har trolig levd relativt uforstyrret på Ny-Guinea inntil 1957, da den ble «oppdaget» av den vestlige forskeren Ellis Troughton (1893–1974) i Irian Jaya (den vestre halvparten av Ny-Guinea). Året etter brakte Troughton med seg to eksemplarer (et avlspar) til Australia, der hundene ble plassert i Taronga Zoo i Sydney.
Villhunden fikk til å begynne med det vitenskapelige navnet "Canis hallstromi" (etter "Sir Edward Hallstrom", som var president i Taronga Zoo på den tiden). Avkom etter paret ble siden spredt rundt til andre dyrehaver i verden, men den vitenskapelige interessen dalte da syngehunden senere ble omklassifisert som dingo i 1969. Det hersker fortsatt uenighet omkring denne klassifiseringen, idét noen fortsatt mener at Ny-Guinea syngehund bør klassifiseres som en egen art. Det er imidlertid lite sannsynlig at så vil skje. Derimot viser ny forskning at dingoen er en etterkommer av tamhunden, noe som kan reise ny debatt omkring begges klassifisering.
Ny forskning på Ny-Guinea syngehund har nærmest stoppet opp etter omklassifiseringen, selv om det er gjort sporadiske forsøk på å innhente nytt materiale flere ganger. Det har imidlertid ikke lykkes noen å komme i direkte kontakt med syngehunden i dens naturlige habitat på Ny-Guinea. Den er svært sky og trolig også meget sjelden. Regnskogen er dessuten nærmest uframkommelig i det området der den lever. Syngehunden regnes derfor som sterkt utrydningstruet. Studier med DNA indikerer imidlertid at syngehunden skiller seg mer fra vanlige hunder enn hunderasene i seg selv skiller seg fra hverandre.
Atferd og habitat.
Ny-Guinea syngehund har fått navn etter den karakteristiske varierende klangen i hyling. Disse hundene bjeffer ikke, men «synger». Sangen er imidlertid ulike alle andre hunders uling (ulv, dingo m.fl.) og jodling (basenji m.fl.), så man kan hevde at den bærer navnet med rette. Årsaken til den unike sangen er en fysisk endring (mutasjon) som har funnet sted i strupehodet hos denne hunden, en endring som ikke er kjent hos noen andre hundedyr.
Syngehunder er sky flokkdyr som holder til i fjellskogene på Ny-Guinea, der den trives i høyder fra ca. 1 300 til godt over 3 000 moh.
Habitatet består av tett, fuktig temperert regnskog (såkalt tåkeskog) i de lavreliggende områdene og alpin vegetasjon i større høyder. Dette er i et område der det kan falle opp mot 5 000 mm nedbør årlig. Det eneste andre hundedyret som lever like høyt er etiopisk ulv.
Den nøyaktige dietten til syngehunden er ikke kjent. Trolig ernærer den seg hovedsakelig på lokalt småvilt (små pattedyr, fugler og fugleegg, samt reptiler), men man vet også at den nedlegger større dyr. Småvilt jaktes alene eller parvis, mens større bytter jaktes på i flokk. Hundens unike anatomi setter den i stand til å bevege seg i vanskelig og svært ulendt terreng. Den er kjent som en dyktig klatrer og kan jakte vilt som befinner seg i bratte fjellsider eller oppe i trærne.
Reproduksjon.
Tispene løper en gang om året (slik andre ville canider gjør), men om hun ikke blir drektig har den en unik evne til å få ennå en løpetid. Dette skjer normalt i løpet av 4-12 uker etter den første perioden. Et slikt mønster har aldri tidligere blitt registrert blant canidene. Tispen går drektig i 58-64 dager og føder normalt et kull på 1-6 valper (3-5 er trolig snittet). Valpene veier ca. 165-240 g ved fødselen og øynene åpner seg etter ca. 11-16 dager. Tispene blir kjønnsmonde når de er ca. 9 måneder gamle, mens hannene gjerne er ca. 10 måneder gamle.
Annet.
Ny-Guinea syngehunder som i dag tilbys som kjæledyr på det åpne marked stammer alle fra åtte viltfangende individer, hvorav de to nevnte i Australia. Fem av dem ble bragt til Tyskland i 1976, hentet fra fangenskap hos Eipo-stammen i Irian Jaya. Den åttende hunden som regnes med i grunnlaget var ei viltfanget tispe, som i 1981 fødte et kull ved Baiyer River Sanctuary. En av valpene ble bragt til Canada, og videre derfra til Swamp Fox Sanctuary i New Ellington i Sør-Carolina i USA.
Ny-Guinea syngehund er en hund med primitiv atferd, selv om det til en viss grad lar seg gjøre å sosialisere den som familiehund. Den blir imidlertid ingen typisk familiehund, men en type hund som passer best for spesielt interesserte som har nødvendig erfaring med og forståelse for rovdyratferd. Syngehunden vil nemlig forbli rovlysten og voktsom hele livet, men den er på ingen måte aggressiv og vil normalt aldri bite annet enn for å forsvare seg. Den er lite domestisert, kanskje også i mindre grad enn australsk dingo. Derfor vil den ikke ha de samme forutsetninger til å forstå mennesklige signaler som vanlige hunder. Om man strekker ut handen til en slik hund for å klappe den, vil den høyst sannsynlig trekke seg hurtig vekk (om den ikke har fått trening i slikt).
Ny-Guinea syngehund er imidlertid en svært sosial og umåtelig lojal hund. For de rette vil den også kunne bli «den perfekte familiehund», vakthund eller jakthund. Den trenger mye mosjon, men lite stell ellers. Dens selvstendighet gjør den dårlig egnet til å løpe fritt, siden den da med stor sannsynlighet vil stikke av. Å ha den i en hundegård byr også på problemer, siden slike hunder er eksperter på å grave seg ut eller (dersom hundegården ikke har tak) klatre over. Det finnes eksempler på at slike hunder har forsert 3 meter høye gjerder.
Rasen anerkjennes også som sådan av NKC (National Kennel Club), CKC (Continental Kennel Club) og ARBA (American Rare Breed Association).


Michele Giordano.
Michele Giordano (født 26. september 1930 in Sant'Arcangelo i Italia, død 2. desember 2010 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Napoli til 2006.
Han ble presteviet i 1953, bare 22 år gammel. Deretter utførte han pastoralt arbeid i bispedømmet Anglona-Tursi som sogneprest i Scanzano. Da han var 29 år gammel, ble han i 1959 utnevnt til direktør for bispedømmets kateketiske senter og dets senter for sosiale studier, og samtidig var han bispedømmets assistent for Katolsk Aksjon. 38 år gammel ble han bispedømmets generalvikar i 1968.
Han ble i 1971 utnevnt til hjelpebiskop av Matera og apostolisk administrator sede vacante av Gravina og Irsina av pave Paul VI. I 1987 ble han erkebiskop av Napoli, og kreert til kardinal i 1988. Kardinal Giordano kom flere ganger i konflikt med det italienske rettsvesen, på grunn av mistanke om at han var innblandet i lyssky affærer som nevøen hans var anklaget for å ha hatt. Kardinalen var siktet for å ha deltatt i sin brors ågerutlånsvirksomhet og underslag av kirkelige midler. Da sakene til slutt kom opp for domstolene sent i 2000, ble han imidlertid frikjent fra anklagene om åger og underslag. Kardinalens nevø, Nicola Giordano, ble også frikjent.
Etter dommen uttalte kardinalen: "«Jeg er like rolig som i går og som alltid, fordi jeg har god samvittighet»." Statsadvokatens kontor i Lagonegro understreket at de bare hadde gjort sin plikt. I Vatikanet uttrykte man lettelse over frikjennelsen. "«Man kan ikke overse at et menneske som nå er erklært skyldfri, har måttet lide en stor skade, som også har hatt virkning på Kirkens institusjoner»", sa Vatikanets talsmann, dr. Joaquin Navarro-Valls. Samtidig snakket han om et brudd på konkordatet mellom Vatikanet og republikken Italia. Statsadvokaten har gjentatte ganger fått kardinalens arbeidsrom i Napoli gjennomsøkt.
Den 20. mai 2006 ble Giordano innvilget avskjed i en alder av 75 år, som er den vanlige alder for katolske biskopers avskjedssøknader.


Miguel Obando Bravo.
Miguel Obando Bravo S.D.B. (født 2. februar 1926 i La Libertad Chontales i Nicaragua) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og emeritert erkebiskop av Managua, Nicaraguas hovedstad.
Miguel Obando Bravo trådte tidlig inn i salesianerordenen (S.D.B.) og studerte filosofi, katolsk teologi og pastoralpsykologi i El Salvador, Guatemala, Colombia og Venezuela. I 1958 ble han presteviet, og arbeidet deretter i ordenens skoler bl.a. som matematikk- og fysikklærer. I 1959 ble han disiplinarprefekt ved salesianernes seminar i San Salvador, og i 1961 ved ordenens Rinaldi-institutt.
I 1968 utnevnte pave Paul VI ham til hjelpebiskop av Matagalpa. I denne perioden i Matagalpa viet han spesiell pastoral oppmerksomhet til "campesinos" og deres akutte problemer. To år etter ble han erkebiskop av Managua. Under diktatoren Anastasio Somoza Debayles styre ble Obando Bravo en av anførerne for den aktive motstanden mot ham, og senere, da Somoza-regimet ble styrtet, engasjerte han seg også mot Sandinista-regimet, som han helt fra begynnelsen var skeptisk til.
Pave Johannes Paul II kreerte Miguel Obando Bravo til kardinal i 1985. Hans avgang som erkebiskop av Managua ble offentliggjort 1. april 2005, dagen før pave Johannes Paul II døde.


9 x 19 mm Parabellum.
9 x 19 mm Parabellum (av latin, "for krig", 9 x 19 mm Luger, 9 x 19 mm NATO) er en patron for pistol utviklet av Georg Luger rundt 1900. I dag er det den mest brukte ammunisjonstype til pistol i verden, og de fleste vestlige land har approbert den. Den er blant annet i bruk i Glock 17 og MP5, som er i bruk i det norske forsvaret (2007).
Historie.
Georg Luger utviklet denne patronen på Deutsche Waffen und Munitionsfabriken (DWM) rundt 1900. I 1902 henvendte Luger til Storbritannia med sin nye 9 mm pistol og presenterte den for British Small Arms Commitee. Våren 1903 ble 3 lugerpistoler og 9 mm ammunisjon levert til den amerikanske hæren for testing ved Springfield Armory. I 1904 ble ytterligere 50 pistoler og 25 000 skudd levert for videre testing. Disse pistolene, samt noen som ble produsert i USA før første verdenskrig, ble stemplet med den amerikanske ørn og derfor kalt «American Eagle». Amerikanerne valgte å heller approbere John Moses Brownings .45 ACP patron.
På samme tid viste også det tyske forsvaret interesse for kaliberet. Deres 7,65 Lugerpatron hadde ikke nok slagkraft og iløpet av kort tid erstattet den tyske hæren all pistolammunisjon med 9 mm. Endel av nabolandene begynte å også å benytte kaliberet, blant annet Italia, som reduserte kruttmengden og omdøpte den til 9 mm Glisenti. De benyttet den i sine Glisenti M1910 pistoler. Da Italia og Tyskland begynte å utvikle de første praktiske maskinpistolene rundt 1914–15 var det dette kaliberet som ble brukt.


Andrej Sakharov.
Statue av Sakharov utenfor universitetet i St. Petersburg.
Andrej Dmitrijevitsj Sakharov (russisk Андрей Дмитриевич Сахаров, født 21. mai 1921, død 14. desember 1989), var en sovjetisk vitenskapsmann som ble tildelt Nobels fredspris i 1975.
Fredsprisen ble overrakt til hans hustru Jelena Bonner, da han selv ikke fikk utreisetillatelse. Han ble forvist til Gorkij i 1980 og politisk rehabilitert av Mikhail Gorbatsjov i 1986. Han blir regnet som den sovjetiske hydrogenbombens far. Forståelsen for hvor mye ødeleggelse denne bomben kunne forårsake, la grunnlaget for hans kamp for fred og frihet.


Paulo Evaristo Arns.
Paulo Evaristo Kardinal Arns O.F.M. (født 14. september 1921 i Forquilhinha i Brasil) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av São Paulo.
Paulo Evaristo Arns er en av tretten barn til et tysk ektepar innvandret til Brasil fra området rundt Mosel i det vestlige Tyskland. Tre av hans søstre ble nonner, en av hans brødre fransiskanerprest, likesom ham selv.
Arns studerte filosofi i 1941 til 1943 i Curitiba, og teologi fra 1944 til 1947 i Petrópolis. Etter dette grunnstudiet fulgte ytterligere studier i litteratur, latin, gresk og antikkens historie ved universitetet Sorbonne i Paris. Arns ble fransiskaner i 1943, og ble presteviet i 1945.
I 1966 ble han hjelpebiskop i São Paulo, og i 1970 erkebiskop av samme storby. I 1973 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI. I en alder av nesten 77 år trådte han tilbake i 1998.


Antonio María Javierre Ortas.
Antonio María Javierre Ortas S.D.B. (født 21. februar 1921 i Siétamo i Spania, død 1. februar 2007 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere prefekt for Sakraments- og gudstjenestekongregasjonen i Vatikanet.
Antonio María Javierre Ortas ble presteviet i 1949 og tok doktorgrad i teologi i Louvain. I mange år underviste han i fundamentalteologi og dogmatikk blant annet i Torino, Roma, Peru, Guatemala og Polen. Under Annet Vatikankonsil var han sakkyndig for de spanske biskoper i økumeniske spørsmål.
I 1976 utnevnte pave Paul VI ham til erkebiskop og sekretær for Kongregasjonen for katolsk utdannelse. Han ble kardinaldiakon i 1988, og ble samtidig Vatikanets bibliotekar og arkivar. I 1992 ble han så forfremmet til kardinalprest og prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentene, et verv han hadde frem til 1996.


Australsk dingo.
Australsk dingo er en genetisk variant av underarten dingo ("Canis lupus dingo") og finnes i Australia. Både tamhunden ("Canis lupus familiaris") og dingoen regnes i dag som underarter av ulven ("Canis lupus"), men ny forskning indikerer nå at dingoen i realiteten er en etterkommer av tamhunden. I hjemlandet kalles dingoen også warrigal, haliki, noggum og boolomo m.m.
Opprinnelse.
Australsk dingo er en av flere kjente varianter av dingo. Det finnes dingoer både i Asia og Oseania, men den australske er mest utbredt og best kjent. Eksempler på andre dingoer er santalhund (India/Nepal), boranhund (Sørøstasia) og Ny-Guinea syngehund (Ny-Guinea).
Det har det vært en vanlig oppfatning blant forskere og kynologer at dingoen må ha kommet til Australia fra det sydlige Asia for omkring 3 500-4 000 år siden, men ny forskning peker nå i retning at den kan ha kommet noe tidligere, kanskje alt for cirka 5 000 år siden. Det eldste arkeologiske beviset man har for dingo i Australia er et 3 450 år gammelt fossil som ble funnet ved Madura Cave på Nullarborsletten i Vest-Australia. Det er imidlertid aldri funnet bevis for at det har vært dingo på Tasmania, som ble separert fra Australia for omkring 10 000-12 000 år siden.
Ifølge DNA-analyser kan dingo som type ha oppstått alt for 135 000 år siden, og således være den første domestiserte hunden vi kjenner til. Det er funnet en «markør» hos dingo som ikke ulv har, noe som kan antyde at dingo kanskje må betraktes som egen art.
Det har vært uklart hvordan dingoen først kom til Australia, for den oppsto ikke der. Gjennom årene har det versert en rekke ulike teorier om hvordan dette skjedde, og de fleste er enige om at det må ha skjedd etter at landmassen mellom Tasmania og det australske kontinentet sank i havet, siden det ikke finnes spor etter dingo på Tasmania.
En teori har gått ut på at dingoen oppsto i Indusdalen i India, og er etterkommer av tidlig domestiserte hunder fra dette området. Den må i så fall ha kommet til Australia via Timor tror man, trolig sammen med indiske handelsreisende sjøfarere. En annen teori er at dingoen er nært beslektet med semiville hunder over hele Sørøstasia og kom til Australia med sjøfarere, som i sin tur byttet de mot andre varer fra aboriginene.
Forskning.
Den svenske forskeren "Peter Savolainen" har sammen med sin stab ved Kungliga Tekniska högskolan (KTH) studert arvemassen fra 211 dingoer og sammenlignet denne med arvemassen fra 654 tamhunder og 38 ulver, for å finne likheter og ulikheter. Savolainen hevder at resultatene fra undersøkelsen peker i retning av at dingoen i Australia nedstammer fra asiatiske tamhunder som trolig kom dit for omkring 5 000 år siden, noe som medfører at den må ha kommet dit sjøveien.
Savolainens teori stemmer bra med teorien om at kinesiske folkeslag for omkring 5 000 år siden koloniserte Oseania. Man må derfor anta at de bragte med seg hunder, som så har formert seg og med tiden blitt til det vi i dag kaller australsk dingo. Studien viser at dingoen i Australia har vært genetisk isolert i minst 3 500 år, noe som også passer bra med det eldste arkeologiske beviset man har for dingoer. Likeledes antyder resultatet av studien at dingoen i Australia kan være et resultat av en enkelt hendelse, der noen hunder ankom Australia og dannet hele grunnlaget. Savolainens forskningsresultater ble publisert av "Proceedings of the National Academy of Sciences" (PNAS).
Savolainens forskning, som altså slår fast at dingoen er en etterkommer av tamhund, og ikke ulv, støttes av en rekke spesialister på området, blant annet av den australske arkeologen PhD "Colin Pardoe", som regnes som en av de fremste forskerne på fossile rester etter dingo. Resultatet kan også gi ny næring til debatten omkring klassifiseringen av både dingo og tamhund.
Beskrivelse.
Den australske dingoen er gjerne gulbrun i farge og har hvite labber og gule eller guloransje øyne. Det finnes eksempler på andre pelsfarger, fra hvit til nesten sort, men mangel på hvite labber og øyne som beskrevet ovenfor, er gjerne en indikator på at dyret ikke er en ekte dingo. Sydligere (kaldere strøk) stammer av dingo har oftere mørkere utfarging enn nordlige (varmere strøk) stammer.
Etter at vestlige folk invaderte Australia har dingoenes blodslinjer blitt gradvis mer og mer utvannet. Australske forskere regner i dag med at de langt fleste ikke lenger kan kalles ekte dingoer, men er dingolignende hunder som i større eller mindre grad har blitt iblandet blodslinjer fra tamhunden. De best bevarte dingoene i Australia holder nå til på Fraser Island, men også disse har vært utsatt for såkalt hybridisering.
Australsk dingo blir gjerne omkring 50-55 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 10-20 kg, avhengig av kjønn. Kroppslengden er cirka 86-98 cm og halen utgjør omkring 26-38 cm i lengde.
Annet.
Forsøk med domestisering har vist at dingoen lar seg tilpasse mennesket i en helt annen grad enn ulven. De er typisk territoriale, men regnes som omgjengelige og snille om de får vokse opp sammen med folk og blir godt sosialiserte. Å holde en dingo som familiehund er imidlertid ingen enkel oppgave, men noe som bare passer for erfarne spesialister. Den kan imidlertid bli en fantastisk god brukshund, siden sansene og instinktene er overlegent utviklet i forhold til tamhundens.
Referanser og noter.
Dingo


Allerød kommune.
Allerød kommune er en dansk kommune på Nordsjælland. Den inngår fra 1. januar 2007 i den nydannede Region Hovedstaden. Kommune- og regionreformen 2005–07 har ikke påvirket kommunens grenser. Det gamle navnet på Allerød var "Alryth".
Eva Nejstgaard fra de Konservative er borgermester.
Mest kjent er kommunen kanskje for funnet av lurene i Brudevælte.
Fra 1970 til 31. desember 2006 var Allerød en kommune i Frederiksborg amt, som ble oppløst i og med kommune- og regionreformen 2005-07. Kommunen hadde i 2004 ialt 23 425 innbyggere, mot 23 609 i 2007.
Allerød omfatter byene Lillerød, Lynge-Uggeløse, Blovstrød og Kollerød.
Allerød Kommune ble i 1970 dannet av kommunene Lillerød, Blovstrød og Lynge-Uggeløse i det nordøstlige hjørne av Sjælland.


Birkerød kommune.
Birkerød Kommune er siden 1. januar 2007, gjennom Danmarks kommunale strukturreform en del av den helt nye Rudersdal kommune i Region Hovedstaden. Tettstedet "Birkerød" har 19 809 innbyggere (2009), og er kjent for Birkerød kirke fra andre halvdel av 1100-tallet. Tettstedet har jernbane. Det kuwaitiske oljeselskapet Q8 har sitt danske hovedkvarter i Birkerød.
Kommunesammenslåing.
Før reformen var Birkerød fra 1970 til 2006 en kommune i Frederiksborg amt. Byen Birkerød var den gamle kommunes senter, men til tross for at den også er den nye kommunens klart største by, ble den ikke administrasjonssenter etter sammenslåingen.
Borgmester Ove C. Alminde i Birkerød var våren 2005 i alvorlig tvil om de økonomiske fordelene ved sammenslåingen, og Birkerød byråd utskrev derfor folkeavstemning om sammenslåingen. Avstemningen 12. april 2005 ga et flertall på bare 50,65 % for sammenslåing.
Kommunevalget i november 2007 medførte at Venstre fikk absolutt flertal i det nye kommunestyret og Søllerøds borgmester Erik Fabrin ble valgt som ny borgmester for den nye kommunen. Kommunestyret har 27 medlemmer, herav 14 fra den tidligere Birkerød kommune. Utvalgene i den nye kommunen er derimot alle besatt av medlemmer fra den tidligere Søllerød kommune. Også kommunaldirektøren og de fleste ledende embetsmenn er fra Sølllerød. Dette har ført til atskillig strid og kritikk fra Birkerød-borgere og kommunalt ansatte i Birkerød.


Farum kommune.
Farum Kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland. Siden 1. januar 2007 er den en del av nye Furesø kommune i den nyopprettede Region Hovedstaden.
Ingen kommuner ønsket under kommunereformen 2005-07 å gå sammen med Farum kommune p.g.a. Farum-saken og Farums dårlige økonomi, men både Værløse og Farum var så små at de ble tvunget sammen av forlikspartiene, dog med en økonomisk kompensasjon. på 50 mill danske kroner årlig frem til 2021.
I mars 2007 ble det besluttet å frede "Flyvestation Værløse" i nabokommunen Værløse som Farum slo seg sammen med i 2007. Stasjonen var gitt til den nye kommunen som del av den økonomiske kompensation etter Farum-saken.
Farumskandalen.
Kommunen har siden 2002 vært mye i nyhetsbildet på grunn av en rekke økonomiske skandaler. Det ble avslørt omfattende korrupsjon og privat bruk av offentlige midler, noe som har ført til at en rekke personer, deriblant tidligere borgermester Peter Brixtofte har blitt tiltalt.


Fredensborg-Humlebæk kommune.
Fredensborg-Humlebæk kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordøstsjælland. Siden kommune- og regionreformen er kommunen med virkning fra 1. januar 2007 innlemmet i den nye Fredensborg kommune i Region Hovedstaden.
Ved kommunereformen var det uttrykt sterk misnøye med sammenslåingen fra 3 000 borgere (ca. 15 % av innbyggerne) i Fredensborg-Humlebæk kommune, og det var foreslått at Humlebæk skulle gå inn i Helsingør kommune og Fredensborg i Hillerød kommune. Det ble også overveid å trekke Hørsholm inn i fusjonen. Den 21. april 2005 konkluderte derimot den regjeringsoppnevnte oppmannen med at sammenslåingen skulle finne sted som planlagt.


Frederikssund kommune.
Frederikssund kommune er en dansk kommune på Nordsjælland. Den ligger i den nye Region Hovedstaden som ble opprettet 1. januar 2007 ved sammenslåing av fire kommuner.
Gamle Frederikssund kommune (1970–2006) lå i daværende Frederiksborg amt, og hadde et areal på bare 40,73 km² med 18 430 innbyggere i 2004, det vil si at den i store trekk omfattet byen Frederikssund.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble sosialdemokraten Ole Find Jensen valgt til borgermester, og etterfulgte fra 1. januar 2007 Frederikssund-ordføreren Knud B. Christoffersen.
Største by i kommunen er Frederikssund. Øvrige hovedbyer er Slangerup, Jægerspris og Skibby.
Kommunen er kjent for sitt årlige vikingspill. Jægerspris slott ligger i Frederikssund. En annen viktig attraksjon er ruinene av Æbelholt kloster fra 1175, med et eget museum.


Frederiksværk kommune.
Frederiksværk kommune er fra 1. januar 2007 en del av nye Frederiksværk-Hundested kommune (fra 1. januar 2008 Halsnæs kommune) i Region Hovedstaden på Nord-Sjælland. Den var fra 1970 til 2006 en dansk kommune i Frederiksborg amt.
Ved kommunesammenslåingen med Hundested kommune forble Frederiksværk også den nye storkommunens senter, og Frederiksværks egen borgermester Helge Friis fra Socialdemokraterne ble valgt til å være borgermester også for den nye kommunen.


Græsted-Gilleleje kommune.
Græsted-Gilleleje kommune er en tidligere kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland. Siden 1.januar 2007 er den inngått i den nye Gribskov kommune i Region Hovedstaden.
Ved det danske kommunevalget 15. november 2005 ble den lokale borgermester, Jannich Petersen fra Venstre, valgt som borgermester også for den nye, sammenslåtte kommunen.


Moderator (Internett).
En moderator er en person som har redigerings- og godkjenningsansvar på modererte nettsted, ofte diskusjonsforum. Moderatorens oppgave er, ikke ulikt en redaktørs, å påse at det leverte produktet er av tilstrekkelig god kvalitet; at det passer inn i sammenhengen der det skal offentliggjøres; at det ikke kan oppfattes som krenkende eller sårende av noen. Moderatoren kan gjøre endringer, eller avslå å bruke materialet hvis det ikke ønskes brukt. I motsetning til redaktøren kan ofte moderatoren på egen hånd gjøre endringer av en annen persons arbeide.
Ett nettsted kan ha mange moderatorer.
En moderator kan også ha en vaktfunskjon på nettsteder der det foregår kommunikasjon, som f.eks på nettsamfunn. Gode eksempler på dette er Nettby sine byvakter og Biip.no sine moderatorer.


Fransiskanerordenen.
Fransiskanerordenen ("Ordo Fratrum Minorum", «De små brødrenes orden», forkortes O.F.M.) er en katolsk orden. Den ble grunnlagt av Frans av Assisi i 1209, og har navn etter ham. Ordenen blir også kalt «Gråbrødrene», på grunn av den gråfargede ordensdrakten.
Ordenens første regel, som ble skrevet av Frans, har gått tapt. Den eldste bevarte regelen er den som ble omskrevet og godkjent av pave Honorius III i 1223. Regelen var radikal, da den krevde ikke bare personlig fattigdom, men også kollektiv. Dette førte til at brødrene ikke kunne eie noe, og måtte livnære seg ved tigging eller sin egen arbeidskraft.
Etter kort tid begynte brødrene å opprette faste ordenshus som en følge av ordenens vekst, og da ble kravet om kollektiv eiendom vanskelig å følge. Majoriteten innførte da en ny tolkning av regelen, som tok hensyn til omstendighetene. Mindretallet, kalt "spiritualene", krevde at regelen skulle tolkes bokstavelig. Pave Johannes XXII dømte til fordel for majoriteten i 1317 og 1318, og tillot dermed kollektiv eiendom. Mange av spiritualene forlot ordenen, og ble kjent som "Fraticelli".
I 1321 oppsto en krass debatt mellom fransiskanerne og dominikanerne over spørsmålet om Jesus Kristus og apostlene hadde hatt eiendom eller ikke. Kombinert med Svartedauden rundt midten av det 14. århundre og det store vestlige skisma 1378–1417 førte dette til en nedgang for ordenen. Den ble da splittet mellom de konventuelle og de observante. Sistnevnte krevde en streng tolkning av regelen. I 1517 ble det erklært av de observante var den virkelige fransiskanerordenen, og de konventuelle ble en egen orden.
En ny reform i 1529 førte til opprettelsen av kapusinerordenen. Flere mindre splittelser fulgte, med nye ordensgrener som "De reformerte", "Rekollektene" og "De uskodde". Dette førte til ytterligere nedgang for ordenen, inntil pave Leo XIII slo sammen de små grenene med moderordenen igjen.
Andre grener.
Den kvinnelige grenen av ordenen, Klarissene, ble grunnlagt allerede i 1212–1214 av Klara av Assisi. Det finnes også en tredje gren, som er delt i regelbundne og sekulære tertiærer.
Fransiskanere i Norge.
Det første fransiskanerklosteret i Norge ble opprettet i Oslo rundt år 1300, i dagens Gamlebyen. Klosteret ble oppløst under reformasjonen på 1530-tallet og bygningsmassen ble overdratt til Oslo Hospital, som også er dagens navn på stedet.
Pr. 2010 finnes det en mannlig fransiskanerkommunitet tilknyttet St. Franciskus Xaverius kirke og kloster i Arendal med polske «brødre», og klarisser ved Høysteinane kloster i Larvik.


Jean-Louis Tauran.
thumb
Jean-Louis Tauran (født 3. april 1943 i Bordeaux i Frankrike) er en av Den katolske kirkes kardinaler og virker i Den romerske kurie.
Jean-Louis Tauran studerte til katolsk prest i Toulouse og Roma, og ble ordinert i september 1969. Deretter tom kan doktorgraden i kirkerett i Roma, og etter noen år i sjelesorgen ble han rekruttert til det pavelige diplomatis tjeneste i 1975. Han ble postert til de pavelige representasjoner i Den dominikanske republikk og Libanon, og var senere beskjeftiget med særlige problemstillinger knyttet til bl.a. Haiti, Syria og Libanon. I 1980-årene var han også tilknyttet den stab i Vatikanet som arbeidet med KSSE-konferansen (Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa).
I 1990 ble han utnevnt til biskop og til sekretær for Statssekretariatets seksjon for relasjonene med statene, populært kjent som Vatikanets «utenriksminister». I 2003 ble han kardinal, og samtidig gitt en ny kuriepost som Vatikanets bibliotekar og arkivar.


Hillsborough-tragedien.
Banner med navnet på alle de døde i forbindelse med 20 års markeringen
Hillsborough-tragedien var en tribuneulykke den 15. april 1989 som tok livet av 96 mennesker.
Hendelsene.
Denne dagen skulle de engelske fotballklubbene Liverpool og Nottingham Forest møtes i FA-cupens semifinale. Kampen skulle spilles på nøytral bane, nemlig Hillsborough Stadium i Sheffield. For å unngå tribunebråk ble lagenes supportere adskilt og for å unngå storming av banen hadde de fleste engelske fotballarenaer på denne tiden gjerder rundt banen og for å adskille seksjoner på tribunene.
Det var på forhånd stor misnøye blant Liverpool-tilhengerne, da de hadde fått for få og dyre billetter til kampen. Dette kunne vært løst om Liverpool-tilhengerne og Nottingham Forest-tilhengerne hadde byttet plass, men politiet satte seg i mot dette, da dette gjorde det mer krevende å holde gruppene adskilt, slik de ankom området.
Dette førte til at det kom en rekke Liverpool-tilhengere til stadion uten billett og satset på å komme inn gjennom telleapparatene hvor det ikke var forhåndssalg, til tross for at det ble advart mot dette på forhånd. Denne tribuneseksjonen, mot gaten Lepping Lane, hadde imidlertid bare to telleapparater, og det ble kaos utenfor. De som kom inn, ble plassert i inngjerdede bokser, noe som skulle bli fatalt. Inngjerding av tribuneseksjoner var noe en hadde begynt med på 1970-tallet, for å unngå uro på tvers av seksjonene og storming av banen.
En forsinkelse på grunn av veiarbeid på motorveien M62 gjennom Penninene førte til at en del ble forsinket. Men en halv time før kampstart var det blitt store ansamlinger på de små områdene utenfor inngangene ved Lepping Lane og folk begynte å presse på for å komme inn. De tilskuere med billett som havnet ved gal inngang, slapp ikke inn, men kunne heller ikke komme seg videre til riktig inngang på grunn av presset av folkeansamlingen. Rundt 10 minutter før kampstart var tribuneseksjonene fulle, men stor kø utenfor inngangene, og mange Liverpool-tilhengere hadde fortsatt ikke kommet seg inn på stadion. Politiet fryktet det kunne bli bråk da kampen ble startet og ba om at avspark skulle bli utsatt til en fikk kontroll over situasjonen. Da dette ble avslått, bestemte politiet å åpne en utgangsport (gate C), slik at folk kunne komme seg raskere inn. Det ble da et enormt trykk da denne folkemassen presset seg inn på den allerede overfylte tribunen. Det er i ettertid beregnet at det var rundt mennesker inne på et område som ikke hadde kapasitet til mer enn. Dette førte til at de tilskuerne som sto nærmest gjerdene ble klemt mot gjerdene. En del Liverpool-tilhengere klatret da over gjerdene til de mindre fylte tribuneseksjonene ved siden av.
Politiet merket ikke dette før klokken 15.06 da et gjerde ga etter i en av seksjonene og mange mennesker falt oppå hverandre. Flere klatret over gjerder for å komme seg unna, mens andre ble løftet opp på seksjonene overfor av andre tilskuere, og kom seg slik i sikkerhet. En politimann løp da ut på banen og beordret dommeren til å stoppe kampen. En del mennesker over gjerdet og stormet ut på banen og slik kom seg unna.
Mange døde av asfyksi, og ble kvalt av oksygenmangel mens de fortsatt sto i trengselen. Politiet og hjelpearbeidene ble fullstendig overrumplet av katastrofens omfang. Fansen hjalp hverandre, noen prøvde hjerte-lungeredning mens andre lagde provisoriske bårer av reklameskiltene.
The Sun.
Avisen "The Sun" ga den følgende onsdagen, under overskriften "The Truth" («sannheten») det hele og fulle ansvaret på Liverpool-tilhengerne, og beskyldte disse for å ha urinert på politiet, stjålet fra avdøde og angrepet politifolk som skal ha forsøkt å redde tilskadekomne med munn-til-munn-metoden. Disse påstandene, som skulle vise seg å være blank løgn har skapt stor bitterhet mot avisen.
Den daværende redaktøren i "The Sun" Kelvin MacKenzie måtte i september 2012 beklage avisens rolle i saken.
Taylor-rapporten.
Tragedien førte til at en gransking ble satt i gang, og den såkalte Taylor-rapporten som ble lagt fram i 1990, konkluderte med at hovedårsaken til tragedien var svikten av politikontroll. Rapportens konklusjoner førte til fjerning av ståtribunene ved alle større fotballarenaer i Storbritannia og disse måtte bygges om til å ha kun sitteplasser, samt at gjerdene rundt banene måtte fjernes.
Full dokumentasjon og beklagelse i 2012.
På 20 årsdagen for katastrofen tok den daværende helseminister Andy Burnham initiativ til at politiet, helsevesenet og andre relevante organer skulle frigi all dokumentasjon knyttet til hendelsene som ikke hadde blitt gjort tilgjengelig for Taylor i 1990. Dette førte til dannelsen av det såkalte "Hillsborough Independent Panel" som i september 2012 konkluderte med at ingen Liverpool-tilhenger var ansvarlig for hendelsene og dødsfallene, og at det ble gjort forsøk fra myndighetene å tildekke fakta, herunder av politiet som holdt tilbake 164 vitneuttalelser knyttet til hendelsene. Rapporten utløste umiddelbart beklagelser fra statsminister David Cameron, politisjef David Crompton i South Yorkshire Police, fotballforbundets David Bernstein for den rolle de hadde hatt i saken. Også "The Sun" måtte igjen beklage sine oppslag som var uten rot i sannheten.
"Hillsborough Independent Panel", ledet av biskopen av Liverpool, James Jones, konkluderte videre med at inntil 41 av de 96 drepte kunne ha blitt reddet dersom hendelsene hadde blitt håndtert annerledes. Det ble avdekket at en rekke feil av nødetatene og offentlige myndigheter bidro til de høye dødstallene. I et svar til rapporten bekreftet Attorney General for England and Wales Dominic Grieve MP at han ville vurdere alt nytt bevismateriale for å se om konklusjonen fra den opprinnelige etterforskningen, nemlig dødsfall som følge av uhell, skulle bli satt til side.
Statsminister David Cameron beklaget i en tale 12. september 2012 til det britiske underhuset den doble urettferdighet som Liverpool-supporterne hadde blitt utsatt for, og påpekte følgende tre feil: at myndighetene ikke gjorde nok for å beskytte tilhengerne, at politiet la skylden på fotballtilhengerne, og at det ble skapt tvil om de første granskningene som ble foretatt.


Blodtransfusjon.
Blodtransfusjon (eller blodoverføring) er overføring av blod fra en person til en annen person i medisinsk øyemed. Blodoverføringer blir brukt som behandlingsmetode i forbindelse med blodtap eller i forbindelse med at produksjonen av visse komponenter i blodet ikke skjer på den måten den skal.
Ved blodoverføring er det viktig at mottakeren har en blodtype som stemmer overens med giverens blodtype. Personer med blodtype 0 kan gi til alle, men bare få fra andre personer med 0. Personer med blodtype AB kan motta fra alle, men bare gi til andre med AB. I tillegg er det mange andre faktorer, for eksempel Rhesussystemet som spiller inn.
Blodoverføring kan gis som fullblodsoverføring eller en konsentrert del av blodet som man eventuelt har særlig bruk for (røde blodlegemer, blodplater eller blodplasma).


Helsinge kommune.
Helsinge Kommune er en tidligere kommune i Frederiksborg amt på Nordøstsjælland. Siden 1. januar 2007 er den inngått i den nye Gribskov kommune i Region Hovedstaden. Byen Helsinge fortsetter som administrasjonssentrum også for den nye, sammenslåtte kommunen.
Helsinge Kommune var den største kommunen i utstrekning i det tidligere Frederiksborg amt. Kommunen ble dannet i 1970 ved å slå sammen kommunene Helsinge/Valby/Mårum, Vejby/Tibirke og Ramløse/Annisse.


Helsingør kommune.
Helsingør Kommune er en bykommune i Region Hovedstaden (tidligere Frederiksborg amt) i Danmark. Administrasjonssenteret er havnebyen Helsingør.
Kommunen ligger på Sjælland nord i Øresund. Det går bilferge til Helsingborg i Skåne. Helsingør utgjør sammen med København den danske del av Ørestadsregionen.
Folketallet i kommunen er økende, det vokste fra innbyggere i 2004, til i 2007.
Helsingør er vennskapsby med Harstad i Norge.
Ved kommunereformen 2005–07 var det uttrykt sterk misnøye med en kommunesammenslåing fra 3 000 borgere (ca. 15 % av innbyggerne) i nabokommunen Fredensborg-Humlebæk kommune, hvor det ble foreslått at Humlebæk skulle gå inn i Helsingør kommune. Den 21. april 2005 konkluderte derimot den regjeringsoppnevnte oppmannen med at Humlebæk som planlagt skulle inngå i nye Fredensborg kommune.


Hillerød kommune.
Hillerød kommune er en dansk kommune på Sjælland, i Region Hovedstaden. Største by og administrasjonssenter i kommunen er Hillerød.
Fra 1970 til 31. desember 2006 var Hillerød en kommune i Frederiksborg amt. Den daværende kommunen hadde et areal på 132,75 km², og en befolkning i 2004 på ialt 37 169 innbyggere. Den gamle Hillerød utgjorde altså mer enn av folketallet i den nye, sammenslåtte kommunen.
Uvelse Valgdistrikt hadde med 56,9 % stemt for sammenslutning med Hillerød, men Slangerup kommune krevde minst 60 % flertall for løsrivelse, og det ble derfor avvist. Forlikgspartiene bak kommune- og regionreformen krevde imidlertid ny avstemning, og 26. april 2005 stemte 54,6 % igjen for tilknytning til Hillerød.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) sosialdemokratisk flertall, og Kirsten Jensen avløste forgjengeren Nick Hækkerup som borgermester i nye Hillerød kommune.


Hundested kommune.
Hundested kommune er fra 1. januar 2007 en del av nye Frederiksværk-Hundested kommune (fra 1. januar 2008 Halsnæs kommune) i Region Hovedstaden på Nord-Sjælland. Den var fra 1970 til 2006 en dansk kommune i Frederiksborg amt.


Hørsholm kommune.
Hørsholm Kommune (tidligere Hirschholm) er en kommune i Region Hovedstaden (før 1. januar 2007 i Frederiksborg amt) på Nordsjælland. Den ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og kommunegrensene ble ikke påvirket av kommunereformen i 2005–07.
Kommunen ligger ved Øresund midt mellom kommunene Fredensborg og Rudersdal.
Byen Hørsholm er kommunesenteret, og folketallet er svakt stigende. Den konservative Uffe Thorndahl ble valgt til borgermester etter kommunevalget 15. november 2005.
Hovedattraksjonen i kommunen er den tidligere kongelige sommerresidensen Hirschholm slott som i sin tid ble kalt «Nordens Versailles», bygningen forfalt på slutten av 1700-tallet og ble beordret revet av Frederik VI i 1810. Senere bygget man Hørsholm kirke på stedet.
Kommunen hadde i årene 1987–96 Danmarks laveste kommuneskatt.


Jægerspris kommune.
Jægerspris kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland. Fra 1. januar 2007 er den en del av den nye, sammenslåtte Frederikssund kommune i Region Hovedstaden.


Karlebo.
Karlebo Kommune var frem til 1. januar 2007 en kommune i Frederiksborg amt på Nordsjællands østkyst ved Øresund.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Fredensborg-Humlebæk kommune, som ligger nord for den tidligere kommunen, til nye Fredensborg kommune i Region Hovedstaden.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble Karlebos egen borgermester valgt for perioden 2002-06, Olav Aaen fra Venstre, valgt til den nye Fredensborg kommunes borgermester.
Andre kommuner rundt Karlebo er Hillerød og Allerød på vestsiden, og Hørsholm i sør. Fra Karlebo til den svenske øyen Hven er det ca. 9 km, og ca. 16.5 km til det nærmeste punktet på det svenske fastlandet. Dette ligger i Glumslövs nasjonalpark, sør for Ålabodarna i Skåne.
Andre byer i Karlebo kommune var Kirkelte, Gunderød, Avderød, Hesselrød, Vejenbrød og Nivå.


Skibby kommune.
Skibby Kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland. fra 1. januar 2007 er den en del av den nye, sammenslåtte Frederikssund kommune i Region Hovedstaden.


Skævinge kommune.
Skævinge kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland. Fra 1. januar inngår den i nye Hillerød kommune i Region Hovedstaden.


Slangerup kommune.
Slangerup Kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland. Fra 1.januar 2007 er den en del av den nye, sammenslåtte Frederikssund kommune i Region Hovedstaden.
Fra 1. januar inngår likevel "Uvelse valgdistrikt" i Slangerup i nye Hillerød kommune, etter en folkeavstemning hvor 54,6 % stemte for denne løsningen i en folkeavstemning i mai 2005.


München-ulykken.
a> som minner spillerne som omkom
Avisen Daily Express dagen etter ulykken. Utstilt på United-museet, Old Trafford
Avisen Daily Herald dagen etter ulykken. Utstilt på United-museet, Old Trafford
Avisen Daily Express dagen etter kistene fra ulykken kom til Manchester. Utstilt på United-museet, Old Trafford
Klokken som er stoppet på nøyaktig det tidspunktet ulykken skjedde. Denne henger som et monument på svingen til South stand, Old Trafford
München-ulykken var en flyulykke i 1958 som tok livet av 23 mennesker, deriblant åtte spillere fra det engelske fotballaget Manchester United. 21 mennesker omkom i selve flystyrten, mens to andre døde senere av skadene de pådro seg.
6. februar 1958 var Manchester United på vei tilbake til England med fly etter å ha spilt kvartfinale i Europacupen i Beograd dagen før, mot Crvena Zvezda (Røde Stjerne). I tillegg til lagets spillere og trenerteam, var også en rekke engelske sportsjournalister blant passasjerene. Flyet og mannskapet var fra British European Airways. Flyet landet i München for å fylle bensin, og da flyet skulle ta av igjen i tett snøvær, gikk flyet i bakken. 21 av de 44 passasjerene og mannskapet mistet livet i styrten.
Blant de omkomne var lagets kaptein Roger Byrne og storscoreren Tommy Taylor. Uniteds 21 år gamle stjernespiller Duncan Edwards overlevde styrten, men pådro seg omfattende skader, og døde 15 dager senere. Lagets manager Matt Busby ble også hardt skadet, men overlevde.
Blant de overlevende var Bobby Charlton og keeper Harry Gregg, som bare fikk lettere skader, og klarte å redde flere mennesker fra det brennende flyvraket.
I tillegg til de åtte omkomne, ble to andre spillere – Jackie Blanchflower og Johnny Berry – så hardt skadet at de aldri kom tilbake på fotballbanen. Berry svevde lenge mellom liv og død, etter å ha pådratt seg store hodeskader, og fikk den siste olje da han ankom sykehuset.


Stenløse.
Stenløse Kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland.
Stenløse kommune, Ølstykke kommune og Ledøje-Smørum kommune ble 1. januar 2007 slått sammen til den nye Egedal kommune i Region Hovedstaden, som omfatter de tidligere Københavns og Frederiksbergs amter.


Ølstykke.
Ølstykke kommune er en tidligere dansk kommune i Frederiksborg amt på Nordsjælland.
Stenløse kommune, Ølstykke kommune og Ledøje-Smørum kommune ble 1. januar 2007 slått sammen til den nye Egedal kommune i Region Hovedstaden, som omfatter de tidligere Københavns og Frederiksbergs amter.
Ved kommunevalget 15. november 2005 stilte Ølstykkes borgermester Svend Kjærgaard Jensen som førstekandidat på "Egedal-listen", og ble valgt til den nye kommunens første ordfører med tiltredelse 1. januar 2007.


Skottetoget 1612.
Skottetoget 1612 besto av omkring 300 skotter under ledelse av oberstløytnant Alexander Ramsay, kaptein George Sinclair og kaptein George Hay, som sommeren 1612 kom inn Romsdalsfjorden. Formålet var å slutte seg til de svenske styrkene under Kalmarkrigen. Siden de skulle bli bevæpnet senere, var de kun utstyrt med lette våpen.
Da ekspedisjonen ankom Romsdalsfjorden i to skuter omkring 20. august 1612, loste bonden Ivar på Helland dem innover fjorden til Per Jonsson på gården Klungnes i Eid. Per ble tatt til fange av skottehæren og tvunget til å lose dem videre.
Ved Kringen, sør for Otta, møtte de en improvisert norsk bondehær, som lurte skottene inn i et bakhold, der mesteparten av styrken ble drept. Det er usikkert hva som skjedde med de overlevende, men en del ble likvidert ved Skottelåven på Kvam.


Vinko Puljić.
Vinko Puljić (født 8. september 1945 i Prijecani i det daværende Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Sarajevo.
Han kom fra en fattig familie og var den tolvte i en søskenflokk på tretten. Han fikk sin utdannelse ved juniorseminarene i Zagreb og Djakovo i (dagens Kroatia). Deretter studerte han filosofi og teologi på presteseminaret i Djakovo. Han ble presteviet i 1970 for bispedømmet Banja Luka. Der var han menighetssjelesørger til han i 1978 ble Han var først kapellan i Banja Luka, og deretter arbeidet han i tre måneder i bispedømmets kurie før han flyttet åndelig veileder for juniorseminaret "Vicko Zmajevic" i Zadar i Kroatia samtidig som han utførte pastoralt arbeid i erkebispedømmet Zadar (1978–87). Sommeren 1987 vendte han tilbake til sitt bispedømme Banja Luka og ble utnevnt til sogneprest i Bosanska Gradiska. Han ble der til 1990, da han ble utnevnt til viserektor for presteseminaret i Sarajevo, relator for seminarer, kontaktmann for preste- og ordenskall og medlem av presterådet.
Han ble i 1990 utnevnt til erkebiskop av Vrhbosna/Sarajevo (bispedømmet har to offisielle navn). I 1992 startet krigen i Bosnia mellom muslimer, kroater og serbere, og snikskyttere gjorde Sarajevo til et livsfarlig sted. I november 1992 skrev paven til de jugoslaviske biskopene (om Puljić): "Da jeg la mine hender på deg den 6. januar 1991 for å konsekrere deg til hyrdeembetet i Kirken i Sarajevo, kunne jeg aldri forestille meg at ditt kors så snart skulle bli så tungt og din kalk så bitter"."
Han ble kreert til kardinal i 1994.


Danmarks regioner.
De fem regioner som pr. 1. januar 2007 erstattet Danmarks 13 amt er et ledd i regjeringens og Dansk Folkepartis avtale om strukturreform, som ble inngått i juni 2004. De gamle amtene og de overgripende samarbeidene mellom amtene i hovedstadsområdet ble avløst av større og mer effektive regionsnivåer, kombinert med kommunesammenslåinger over hele landet.
Organisering.
De endelige navn og områdeinndeling ble fastsatt i lov av 24. juni 2005, og trådte sammen med kommunereformen i kraft 1. januar 2007. Her ble 270 kommuner erstattet av bare 98 kommuner fra 2007. Samtidig innebar også strukturreformen at de 15 statsamter (tilsvarte det norske fylkesmannembetet) ble avløst av fem regionale "statforvaltninger" som følger de nye regionsgrensene.
Regionene dannet 23. mars 2006 interesseorganisasjonen "Danske Regioner", som ivaretar regionenes interesser nasjonalt og internasjonalt – bl.a. med eget kontor i EU-hovedstaden Bruxelles.
Byer som mistet status som amtssete i forbindelse med strukturreformen ble tilgodesett med forskjellige statlige administrasjonskontorer.
Unntaket er de 46 kommunene i Øst-Danmark, som på tvers av to regioner utgjør en arbeidsmarkedsregion og 45 har bare et felles trafikkselskap, Trafikselskabet Movia. Bornholms Regionskommune har pga avstanden sitt eget trafikkselskap, BAT.
Lokaldemokrati.
Hver region ledes av et regionsråd som har 41 medlemmer. Den politiske lederen i rådet har tittelen "regionsrådsformand". Det er altså bare 205 folkevalgte på regionalt nivå. I Sveriges län er det til sammenligning fra 49 til 149 landstingsmedlemmer, i alt 1 656 folkevalgte på regionalt nivå.
Socialdemokraterne har regionsrådsformanden i fire regioner: Nordjylland, Midtjylland, Sjælland, og Hovedstaden. Partiet Venstre har regionsrådsformanden i Syddanmark. I tillegg har disse to partiene også det overveldende antall kommunale borgermestere.


Region Syddanmark.
Region Syddanmark omfatter de tidligere Fyns, Ribe og Sønderjyllands amter, samt de nåværende kommuner Børkop, Egtved, Fredericia, Give, Jelling, Kolding, Lunderskov, Vamdrup og Vejle i det tidligere Vejle Amt. Regionen har sentral forvaltning og sete for det folkevalgte Regionsrådet i Vejle.
Det endelige navn og område ble fastsatt i lov av 24. juni 2005.
Region Syddanmark har 22 kommuner. Folkemengden er 1 189 817 (per 1.1.2007)
Eksterne lenker.
Syddanmark


Region Sjælland.
Region Sjælland omfatter de tidligere Roskilde, Storstrøms og Vestsjællands amter. Regionen har sentral forvaltning og sete for det folkevalgte Regionsrådet i Sorø. Det endelige navn og område ble fastsatt i lov av 24. juni 2005.
Region Sjælland har 17 kommuner. Folkemengden er 816 118 (per 1.1.2007)
Eksterne lenker.
Sjælland


Region Midtjylland.
Region Midtjylland omfatter de tidligere Ringkjøbing, Viborg og Århus amter, samt de nåværende kommuner Brædstrup, Gedved, Hedensted, Horsens, Juelsminde, Nørre-Snede og Tørring-Uldum i Vejle amt. Regionen har sentral forvaltning og sete for det folkevalgte Regionsrådet i Viborg. Det endelige navn og område ble fastsatt i lov av 24. juni 2005.
Region Midtjylland har 19 kommuner. Folkemengden er 1 227 428 (per 1.1.2007)
Eksterne lenker.
Midtjylland


Paal-Helge Haugen.
Paal-Helge Haugen (født 26. april 1945 i Valle, Setesdal) er en norsk lyriker, forfatter og dramatiker. Han skriver på nynorsk. Haugen har studert medisin ved Universitetet i Oslo samt film og teater i USA. Han underviste i film- og skjønnlitterær skriving i perioden 1973–78. Verkene hans er oversatt til et tyve-talls språk.
I perioden 1965–67 var Haugen medlem av redaksjonen i litteraturtidsskriftet Profil. Han har vært formann i Statens Filmproduksjonsutvalg (1980–85), formann i Den norske forfatterforeningens litterære råd og nestformann i Norske Dramatikeres Forbund.
Han har samarbeidet med mange artister (Kjell Nupen, Grete Nash, Olaf Chr. Jensen, Jens Johannesen, Jan Groth, med fler) og både norske og internasjonale komponister (Iannis Xenakis, Atli Heimir Sveinsson, Kjell Habbestad, Bjørn Kruse, Arne Nordheim, med fler).
I 1991 ble Haugen nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Meditasjonar over Georges de la Tour" og i 2008 ble han tildelt Aschehougprisen og Gyldendalprisen.
Det Kongelige Hoff kunngjorde 16. januar 2009 at Hans Majestet Kongen har utnevnt Haugen til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden «for hans innsats for norsk litteratur- og kulturliv».


Agurk.
Agurk er en spiselig grønnsak (botanisk sett en frukt, i forbindelse med matlaging ansett som en grønnsak) som vokser på planten "Cucumis sativus". Agurker er normalt grønne, omkring 30 cm lange og 4 cm i diameter. Agurkplanten, som tilhører gresskarfamilien, har gule blomster og store, håndlappede blader. Agurk er en gammel kulturplante, og ble dyrket i India for hele 3000 år siden. Agurken kom til Norge i 1660.
Agurk består hovedsakelig av vann (96-97%), og energiinnholdet er derfor svært lavt (14 kcal (59 kJ) pr. 100 g). Agurk inneholder små mengder C-vitamin.
Agurk dyrkes i dag ofte i vannkultur, med røttene i en næringsoppløsning i flytende form.
Agurklovgivning.
Agurkens krummning ble regulert i dansk landbrukslovgivning allerede i 1927. Lovgivningen ble i 1988 oversatt vedtatt som en del av EUs felles landbrukslovgivning i det såkalte Agurkdirektivet. Dette direktivet ble satt ut av kraft den 1. juli 2009.
Bruk og oppbevaring.
Agurk brukes ofte i rå salater, på brødskiven, til ost eller med fyll. Agurken holder seg best ved 10-14 grader i plast, og helst ikke sammen med tomater.


Assens kommune.
Assens kommune ligger på øyen Fyn i Region Syddanmark i Danmark. Kommunen ble utvidet ved kommune- og regionreformen 2005-07, med virkning fra 1. januar 2007. Den gamle kommunen i Fyns amt (1970–2006) hadde et areal på 139,45 km² og en befolkning i 2004 som talte 10 815 innbyggere.
Den nye kommunalbestyrelse (kommunestyre) ble valgt 15. november 2005. Borgmester fra og med 1. januar 2007 er den avtroppende Tommerup-borgermesteren Finn Viberg Brunse fra Socialdemokraterne, som overtok etter forgjengeren Truels Schultz fra Assens.


Atlanta.
__NOTOC__
Atlanta er hovedstad og største by i den amerikanske delstaten Georgia.
I 2010 hadde Atlanta by innbyggere, mens storbyområdet hadde over 5 millioner innbyggere.
Atlanta ble etablert tidlig på 1800-tallet som et jernbaneknutepunkt. Under den amerikanske borgerkrigen ble størstedelen av byen ødelagt, men den ble gjenoppbygget og utnevnt til hovedstad for Georgia kort tid etter. Byen var vertskap for Sommer-OL 1996.
Flere større selskaper har hovedkvarter her, blant annet Coca-Cola og CNN. Ved Atlanta ligger Hartsfield internasjonale flyplass, som er verdens mest trafikkerte flyplass med 90 millioner reisende i 2008.


Salvatore De Giorgi.
Salvatore De Giorgi (født 6. september 1930 i Vernole, Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Palermo på Sicilia.
Salvatore De Giorgi fikk sin grunnleggende presteutdannelse i Lecce og Molfetta, og ble presteviet i 1953. Deretter var han i fem år sekretær til erkebiskopen av Lecce. Fra 1958 til 1973 arbeidet han i sjelesorgen i erkebispedømmet, og hadde også en rekke oppgaver og verv på nasjonalt italiensk nivå.
Han ble utnevnt til hjelpebiskop av Oria i 1973, og to år etter ble han koadjutor av samme bispedømme. I 1978 etterfulgte han så som stedets ordinære biskop. I 1981 ble han promovert til erkebiskop av Foggia, i 1987 i det større erkebispedømmet Taranto, og i 1996 til Palermo på Sicilia.
Han ble kreert til kardinal i 1998.


Klomutter.
En klomutter, også kalt innslagsmutter eller islagsmutter, er en sylinder som er gjenget på innsiden og som har en flens med mothaker på i den ene enden, slik at den kan slås inn i et hull boret med samme diameter som sylinderen. Mothakene vil da slås inn i treverket på baksiden av treverket. En skrue kan da føres inn gjennom det borede hullet fra framsiden av treverket og skrues inn på gjengene på innsiden av klomutteren.


Edward Michael Egan.
Edward Michael Egan (født 2. april 1932 i Oak Park, Illinois, USA) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av New York.
Edward Michael Egan fikk sin presteutdannelse i USA og Roma, og tok doktorgraden i kirkerett ved Det pavelige universitet Gregoriana. I 1957 mottok han prestevielsens sakrament. Deretter virket han som sekretær for kardinal Albert Meyer og som viserektor ved presteseminaret "North American College" i Roma. Fra 1964 til 1972 virket han i erkebispedømmet Chicagos kurie og hadde særlig ansvar for økumenikk og menneskerettighetsspørsmål.
Fra 1972 til 1985 arbeidet han i Den romerske Rota som auditor, og foreleste samtidig på Gregoriana om praktiske kirkerettsspørsmål.
I 1985 utnevnte pave Johannes Paul II ham til hjelpebiskop i New York. I 1988 ble han biskop av nabobispedømmet Bridgeport i Connecticut, og i 2000 ble han promovert til erkebiskop av New York. Han ble kreert til kardinal i 2001.


Rodolfo Quezada Toruño.
Rodolfo Quezada Toruño (født 9. mars 1932 i Guatemala by, død 4. juni 2012 samme sted) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Guatemala by.
Rodolfo Quezada Toruño studerte til prest, blant annet i Innsbruck i Østerrike og i Roma, og ble presteviet i 1956. Han tok doktorgrad i kirkerett. Deretter arbeidet han som kapellan i katedralen i Guatemala by, som visekansellist i samme erkebispedømme, som studentprest og som professor ved en rekke universiteter. I 1972 utnevnte pave Paul VI ham til hjelpebiskop og i 1975 til koadjutor for bispedømmet Zacapa, der han ble den ordinære biskop i 1980.
Rodolfo Quezada Toruño spilte en nøkkelrolle ved forhandlingene som førte til en bileggelse av den mer enn 30 år lange borgerkrigen i Guatemala. Denne formidlingen førte ham også til forhandlingsmøter i Norge.
Pave Johannes Paul II utnevnte ham til erkebiskop av Guatemala by i 2001, og til kardinal i 2003.


Basenji.
Basenji (FCI #043) er opprinnelig en urgammel sentralafrikansk landrase, som i hovedsak stammer fra det østre Kongo og vestre Sudan. Såkalte senjihunder finnes imidlertid over et mye større område, men alle er ikke like rasetypiske. FCI har klassifisert hunderasen som en primitive spisshund og plassert den i gruppe 5, seksjon 6. Ansvarlig for rasestandarden er Storbritannia.
Typen går også under en rekke andre navn, som for eksempel "kongoterrier", "kongohund", "bongo terrier", "khufuhund", "nyam-nyam", "zandehund", "ango-angari" og "snakkehund". Den sistnevnte betegnelsen har den trolig fått på grunn av sin snakksalige natur, men den er også kjent som "hunden som ikke kan bjeffe".
Opprinnelse.
Typen er trolig mer enn 4 000 år gammel, og opprinnelsen til denne svært spesielle hunden sto med stor sikkerhet ikke i Sentralafrika, selv om den har levd der som pariahund i utallige århundrer før den ble oppdaget av oss i vesten.
Under en oppdagelsesreise i Sentralafrika i årene 1868-1871 oppdaget botanikeren og etnologen dr. Georg Schweinfurth (1836–1925) noen svært spesielle jakthunder hos pygméene, som for han fremsto som merkelige. Schweinfurth ga dem navnet "kongoterriere". Hunden nevnes deretter første gang i en reiserapport fra 1894. I 1895 ble den presentert på Crufts, under navnet kongoterrier. Rundt århundreskiftet ble hunden rapportert av pressen å finnes i ulike europeiske dyrehager, som i Berlin, Dortmund, London og Paris. I 1912 ble et utstoppet eksemplar utstilt ved American Museum of Natural History i New York.
Interessen for basenji i Europa hadde våknet. I de følgende tiårene ble det importert flere hunder til Europa og USA. Avl ble igangsatt under vanskelige forhold i Storbritannia. "Mrs. Olivia Burn", "Lady Helen Nutting", "Major George Richards" og flere andre pioneerer var kjent med basenjien fra dens naturlige habitat. I 1937 lyktes det "Olivia Burn" («of the Blean»s Basenjis) å etablere hunden som en egen hunderase i England. Derfor blir Storbritannia regnet som rasens hjemland. En annen suksessfull oppdretter var "Mrs. Veronika Tudor-Williams" («of the Congo»). Basenji Club of Great Britain ble etablert 9. februar 1939. Derfra har så rasen blitt spredt til resten av verden. Til Norge kom den først i 1953. Den er ikke spesielt populær her, men rasen har hatt et stabilt økende antall eiere. Norsk Basenjiklubb ble dannet i 1992.
I dag regnes rasen som en litt primitiv tamhund ("Canis lupus familiaris"), men hadde ikke menneskelige påvirkning på 1900-tallet påvirket typen, kunne det kanskje vært mer korrekt å klassifisere den som afrikansk urhund (jfr. den vitenskaplige betegnelsen "Canis lupus dingo"). Smått om sen har imidlertid den gamle landrasen blitt til en moderne hunderase.
Basenji har svært mye til felles med andre urhundtyper, som for eksempel Ny-Guinea syngehund og Shikoku. Forskere tror at typen utvandret til Afrika fra det gamle Egypt, langs Nilen. Den kan ha kommmet til Egypt fra persisk-arabiske strøk, en teori som har oppstått som følge av navnet "basenji". På swahili betyr dette «"noe vilt/usivilisert fra bushen"», men man mener å kunne bevise at denne betegnelsen stammer fra et låneord fra det persiske/gammelpersiske uttrykket "shenji", som betyr "rynket" og kan hentyde til de karakteristiske pannerynkene denne hunden har.
Selv om typen i hovedsak stammer fra Kongo og Sudan, har den også eksistert i en rekke andre afrikanske land. I Sierra Leone er den kjent som "snakkehund". Andre steder er den kjent som "M'bwa M'kube M'bwawamwitu", som kan oversettes til "hoppehund" eller "hund som hopper opp og ned". I Tanzania var det vanlig å kuppere halen på jakthunder, så aper ikke skulle få tak i dem og drepe hundene.
Beskrivelse.
Basenji har karakteristiske hundfolder i pannen, som kan ha sammenheng med rasenavnet.
Selv om basenji klassifiseres som en primitiv spisshund av FCI, har den mange fellestrekk med enkelte mynder. Dette kommer klart til uttrykk gjennom rasens aktive bruk av synssansen når den jakter, men også gjennom hundens anatomi. Den er utpreget langlemmet og meget hurtig til spisshund å være.
Kroppen er velbalansert med kort, rett rygg, dyp og oval brystkasse, opptrukket buklinje. Kort lendeparti. Hodet har flat skalle, middels bred, avsmalnende mot snuten, ubetydelig markert stopp. Snuten er noe kortere enn skallen. Stramme kinn. Når ørene spisses, dannes det rikelig med fine rynker i pannen. Sort nesebrusk. ørene er små, spisse, oppstående, svakt kremmerhusformede og fremoverstilte, tynne og høyt ansatt. Halsen er kraftig, godt buet og ganske lang. Halen er høyt ansatt, slik at bakparten vises bakenfor haleansatsen, hårdt ringet over ryggen og hvilende tett inntil hoften. Enkelt eller dobbelt ringet.
Pelsen er kort, blank, tilliggende med fin struktur. Smidig hud. Fargene kan være klar rød, ren sort eller black and tan, alltid med hvite labber, hvit bringe og hvit halespiss. Idealhøyden er 43 cm hos hannhunder og 40 cm hos tisper. Vekten er 9,5-11 kg. Storbritannia er ansvarlig for rasestandarden.
Bruksområde.
Basenji er en god jakthund på småvilt, men den kan også benyttes til jakt på storvilt. I så måte har den blitt brukt på til jakt på elg.
Rasen benytter alle tre sansene aktivt når den jakter. Den er også en dugelig sporhund, vakthund, utstillingshund og familiehund. I utlandet brukes også basenji i utstrakt grad til lure coursing, siden den har glimrende fartsegenskaper og i løpesettet ligner mye på myndene.
Atferd.
Basenji er typisk leken, kvikk og livlig, men gjerne svært så selvstendig og egenrådig. Noe som er typiske karaktertrekk for urhundlignende hunder. Den er lojal, hengiven og kjælen ovenfor familien, men ofte reservert og skeptisk ovenfor fremmende.
Denne hunderasen bjeffer ikke på normalt vis, men har allikevel et vokabular som langt overgår de fleste andre hunderaser. Den er verken lydløs eller stille, men snarere ganske så snakksalig, og det er vel derfor den har fått tilnavnet "snakkehund". Rasens måte å kommunisere på kalles "jodling" blant rasefolk.
Basenji er en svært sosial og meget renslig hunderase, men den tåler dårlig kulde og trives ikke i regnvær. Pelsstellet er enkelt, i det denne hunden nærmest må kalles «selvrensende». Den har en kattelignende hygiene. Den er imidlertid ikke spesielt glad i å bade, selv om dette kan være individuelt.
En basenji trenger mye mosjon for å trives maksimalt. Den er typisk flink med egne barn, men den bør ikke være et førstevalg for nybegynnere og familier med barn under skolepliktig alder. Den bør heller aldri få være alene med mindreårige. Rasens utpregede sosiale atferd gjør den ofte destruktiv om den blir mye alene. Denne hunden er også kjent som en utbryterkonge av klasse. Høye gjerder og halvåpne vinduer er sjelden mer enn en utfordring. Jaktinstinktet er også ofte fremtredende. Likeledes er denne hunden ofte et matvrak og en skikkelig mat tyv.


Ivar Morten Normark.
Ivar Morten Normark (født 27. mai 1963 i Narvik) er en tidligere norsk fotballspiller, nå trener for 2. divisjons-klubben Mjølner i Narvik. Normark signerte 7. januar 2008 en treårig kontrakt som hovedtrener for klubben, i byen der han vokste opp og startet fotballkarrieren. Med ansettelsen av Normark varslet Mjølner samtidig en aggressiv satsing der målet er spill i allnorsk 1. divisjon. Ivar Morten Normarks uttalte ambisjon da han tiltrådte var at Mjølner skal spille for fulle hjemmetribuner innen tre år.
Tidligere trente Ivar Morten Normark Aalesund, men han mistet jobben etter at laget rykket ned fra eliteserien etter 2005-sesongen. Som Aalesund-trener tok Normark klubben opp i eliteserien for første gang da laget kom på andreplass i 1. divisjon i 2002, og for andre gang 2 år senere. På 4 år i Ålesund ble det to opprykk til Eliteserien og to nedrykk fra Eliteserien.
Fra 2. desember 2005 til 26. juli 2006 var han trener for eliteserielaget Tromsø. Han mistet jobben etter en rekke dårlige resultater og protester fra supporterne, laget hadde til da bare scoret to ganger på hjemmebane.
Tidligere har han trenererfaring fra Bodøklubben Gevir Bodø og Alta IF. Han er opprinnelig utdannet lærer fra Høgskolen i Bodø.
Som fotballspiller var Normark en hodesterk spiss med fortid fra moderklubben Mjølner samt Brann og Glimt. Normark har også vært proffspiller i Frankrike. Sesongen 1993 kan kanskje anses som toppen av Normarks karriere som spiller, da vant han serie-sølv og cup-gull med Bodø/Glimt.


Inger Ellen Nicolaisen.
Inger Ellen Nicolaisen (født 1958) er en norsk gründer som grunnla Nikita Hair i 1984. Hun både eier og driver Raise Gruppen AS.
Nicolaisen har blant annet blitt kåret til Kunsten å lede i 2002, Årets forretningskvinne 2002, Årets entreprenør 2003 av Ernst & Young og Entrepreneurial Spirit 2004 av Global Business Forum. Hun er også kjent fra den norske fjernsynsserien "Kandidaten" fra 2004, som var en norsk versjon av den amerikanske serien "The Apprentice" med Donald Trump.
Nicolaisen blir ofte forespurt om å holde foredrag og dele sine erfaringer med oppbyggingen av Nordens største Frisørkonsern med utspring i Nord-Norge.
Hun utgav boken Drivkraft på Damm Forlag i 2006.
Nicolaisen er bosatt i Misvær, som ligger 8 mil sørøst for Bodø.


Odd Kvaal Pedersen.
Odd Kvaal Pedersen (født 1935, død 1990) var en norsk journalist, forfatter og oversetter. For sitt journalistiske arbeid ble han i 1986 tildelt institusjonen Fritt Ords pris Fritt Ords Honnør for «fremsynt og vidtfavnende publisistvirksomhet om den undertrykte befolkningen i Sør-Afrika og om u-landsproblemer».
Han debuterte som skjønnlitterær forfatter 55 år gammel i 1980 med romanen "Dobbel frukt". I 1987 fikk han Kritikerprisen for dokumentarromanen "Narren og hans mester" om maleren Lars Hertevig.


Jalalabad.
Jalalabad (persisk: "Jalālābād") er administrasjonssenteret i Nangarhar-provinsen i Afghanistan, 150 km øst for Kabul nær Khyber-passet. Befolkningen er på mellom 150 000 og 200 000.
"Serj-ul-Emarat", bostedet til Amir Habibullah og kong Amanullah Khan, ble ødelagt i 1929. Hagene har derimot fortsatt spor av fortiden. Mausoleet av begge herskerne er i en hage foran Seraj-ul-Emarat.


Auskarnes landskapsvernområde.
Auskarnes landskapsvernområde ligger i Alta kommune i Finnmark. Området ble opprettet i 1983 og er på 0,065 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi og sin israndavsetning som ble dannet for ca. 10000 år siden og som tilhører hovedtrinnet i isens tilbaketrekning i Finnmark.
Bestemmelser i vernområdet.
Alle inngrep som kan endre landskapets art eller karakter vesentlig er forbudt, som f.eks. uttak eller oppfylling av masse; framføring av veger, oppføring av kraftlinjer, hus eller andre anlegg samt henleggelse av avfall. Opplistingen er ikke utfyllende. Fylkesmannen avgjør i tvilstilfelle om et tiltak må anses å endre landskapets art eller karakter vesentlig.
Bestemmelsene er ikke til hinder for.
Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, sikrings-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed.


Mazar-e Sharif.
a> ligger begravet.Mazār-e Sharīf, også kjent som "Mazar-e-Sharif", "Mazar-i Sharif", "Mazar-i-Sharif" og "Mazari Sharif" (Persisk: مزار شریف), er en by nord i Afghanistan og er administrasjonssenteret i Balkh-provinsen. Det dominerende språket i byen er dari.
Etter at Taliban tok kontroll over mesteparten av Afghanistan, forble Mazar-e Sharif et støttepunkt for motstandsgruppene i flere år. Mellom mai og juli 1997 prøvde Taliban å ta kontroll over byen, men mislyktes. De lyktes i å ta byen 8. august 1998, det har blitt rapportert at dette førte til et blodbad.
PRT/Mazari Sharif.
PRT/Mazari Sharif ligger i byen. Denne stabiliseringsstyrken har soldater fra Sverige og Finland, som er innkvartert ved "Camp Northern Lights", i det sør-østre hjørnet av byen.
ISAF "Regional Command North".
ISAF har et regionalt hovedkvarter (utafor byen) som styrer 5 stabiliseringsstyrker, av de 26 ISAF-stabiliseringsstyrkene i Afghanistan. På "Camp Marmal", utafor byen, ligger "Regional Command North".
På "Camp Nidaros" er soldater fra Latvia og Norge stasjonert, under ledelse av en norsk ISAF-offiser. Denne militærleiren ligger innenfor "Camp Marmal".


Brannsletta landskapsvernområde.
Brannsletta landskapsvernområde ligger i Nesseby og Sør-Varanger kommuner i Finnmark. Området ble opprettet i 4. november 1983 og er på 19,2 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi, sitt isranddelta og eskere samt sine strandvoller.


Alexander I (pave).
"Den hellige" Alexander I (død ca. 115 i Roma) var pave fra ca. 105 til sin død. Han skal, ifølge "Liber Pontificalis" ha vært fra Roma, og var en disippel av Plutark.
Alexander skal ha vært den som innførte skikken med å velsigne hus med vievann, og han skal ha påbudt at hostier skal være av usyret brød.
Tradisjonen hevder at han var martyr. En legende kjent fra slutten av det 5. århundre forteller at han ble halshugget ved Via Nomentana, nordøst for Romas sentrum. En grav som angivelig er hans, ble funnet i dette området i 1855. Relikviene hans sies å ha blitt overført til Freising i Bayern i 834. Ettersom hans angivelige martyrium ikke er omtalt i de tidligste krøniker, blir det nå antatt at det er en sammenblanding med en romersk martyr ved samme navn. En St. Alexander nevnes sammen med martyrene i Den romerske kanon og hadde det dreid seg om en pave er det grunn til å tro at han hadde vært nevnt sammen med pavene tidligere i kanonbønnen.


Garsjøen landskapsvernområde.
Garsjøen landskapsvernområde ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Området ble opprettet 4. november 1983 og er på 20,1 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi, sine endemorener og terrasser samt sine eskere.
Området ligger sør for Garsjøen.


Oksevatnet landskapsvernområde.
Oksevatnet landskapsvernområde ligger i Vardø kommune i Finnmark. Området ble opprettet i 1983 og er på 5,5 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi og sine morenetrinn.


Sandfjorden landskapsvernområde.
Sandfjorden landskapsvernområde ligger i Berlevåg kommune i Finnmark. Området ble opprettet i 1983 og er på 4,8 km² landareal og 0,6 km² sjøareal. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi, sine raskjegler, flygesand og polygonmark.


Ghazni.
Ghazni er en by sentralt i Afghanistan, plassert på et platå på 2219 moh. Den ligger på veien mellom Kandahar og Kabul. Ghazni er administrasjonssenter i Ghazni-provinsen.
Under navnet "Ghazna" var den hovedstad for Ghaznavid-riket. Den var også en sentral by i Kusherriket.
Graver for mange diktere og forskere ligger i byen, f.eks. graven til Abu Rayhan Biruni.
Ghazni er også kjent for minareten som er fra det 12.århundre og er det overlevende elementet fra "Bahramshah"-moskeen. Sidene er dekorert med geometriske mønstre. De øverste delene av minareten er skadet eller ødelagt.


Straumen landskapsvernområde.
Straumen landskapsvernområde ligger i Berlevåg kommune i Finnmark. Området ble opprettet i 1983 og er på 5,1 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi, sine strandvoller og sine terrasser.


Nattverdsoblat.
Nattverdsoblater; den store brukes av presten slik at menigheten kan se, mens de små deles ut til de troende.
En nattverdsoblat (i Den katolske kirke kalt hostie) er en brødbit som brukes under nattverden. Tradisjonelt skal den bakes kun med hvetemel og vann. I en del reformerte kirker anses ikke ingrediensene å ha noen betydning.
Nattverdsbrødet er i den vestlige kirke normalt usyret brød, det vil si brød hvor det ikke har foregått noen hevingsprosess. Av praktiske årsaker bruker man normalt individuelt utstansede skiver, et par millimeter tykke og med en diameter på 2-3 centimeter. I enkelte kirker er det vanlig at presten under konsekrasjonen bruker en større oblat.
I de østlige kirker er det normalt å bruke syret brød; dette var et sentralt spørsmål under det store skisma 1054. Man bruker der også vanligvis et brød av mer konvensjonell form som brytes opp. I enkelte menigheter og kirker i de vestlige kirkene har det også blitt vanlig å bruke brød av konvensjonell form. Dette er da vanligvis usyret.
I Den katolske kirke anser man at brødet gjennomgår en total og permanent forvandling til Kristi legeme, og derfor blir konsekrerte hostier behandlet med stor respekt. De oppbevares normalt i et tabernakel, og kan også utstilles for tilbedelse. Innen luthersk teologi anser man også at brødet under nattverden blir Kristi kropp, men ikke på en slik måte at det ikke fortsatt også er brød. Med fokuset på nattverdshandlingen tar man normalt ikke vare på nattverdselementene etter handlingen, men de skal etter kirkens ordninger behandles respektfullt.
I Den Norske Kirke har alle nattverdsoblater blitt laget ved Diakonissehusets oblatbakeri siden 1888 – det produseres ca 1.5 millioner oblater per år ifølge


Vassbotndalen landskapsvernområde.
Vassbotndalen landskapsvernområde ligger i Alta kommune i Finnmark. Området ble opprettet i 1991 og er på 76,96 km². Landskapsvernområdet er opprettet da det er et vakkert dalføre med flott planteliv.


Stabbursdalen landskapsvernområde.
Stabbursdalen landskapsvernområde ligger i Porsanger kommune i Finnmark, og grenser opp til Stabbursdalen nasjonalpark. Området ble opprettet i 2002 og er på 189,4 km². Landskapsvernområdet har plantelivsfredning og er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi, sitt naturlandskap og sin furuskog.


Marco Cé.
Marco Cé (født 8. juli 1925 i Izano, Cremona i Italia) er en av den katolske kirkes kardinaler, og er en tidligere patriark av Venezia (1978–2002).
Han kom fra en beskjeden bondefamilie og fikk sin utdannelse ved seminaret i Crema og på gymnaset A. Verri i Lodi. Deretter studerte han ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma, hvor han tok doktorgraden i dogmatisk teologi, og Det pavelige Bibelinstitutt, hvor han tok lisensiatgraden i bibelstudier.
Han ble presteviet i 1948, og ble tilknyttet presteseminaret i hjembispedømmet Crema som dosent og etter hvert som rektor. I 1970 ble han utnevnt til hjelpebiskop av Bologna, et verv han hadde til pave Paul VI i 1976 utnevnte ham til generalsekretær for den italienske bispekonferanse. I desember 1978 utnevnt til patriark av Venezia av pave Johannes Paul II, som etterfølger til patriark Albino Luciani (Johannes Paul I i august-september i "trepaveåret" 1978). Dette var en av den nye pavens første utnevnelser. I 1979 ble han kreert til kardinal.
Han gikk av som patriark av Venezia den 5. januar 2002, 76 år gammel. Da pave Johannes Paul II døde den 2. april 2005 var han den eldste av de kardinaler som var over 80 år og som dermed kunne delta ved valg på ny pave senere samme måned.


Balkh.
Balkh er en liten by i Balkh-provinsen i Afghanistan, omtrent 20 km nordvest av provinsens administrasjonssenter Mazar-e Sharif, og 74 km sør for Amu-Darja, kjent som "Oxus"-elven i antikken, som tidligere rant forbi Balkh. Den antikke byen, den eldste i Afghanistan, forbindes med det vediske navnet "Bhakri", og var kjent som "Zainaspa". Balkh er nå for det meste en mengde ruiner, plassert rundt 12 km fra den høyre bredden av Balkh-elven, 366 moh.
Balkh i 1911.
På grunn av malaria i løpet av regntiden ved Balkh, flyttet det regionale administrasjonssenteret i 1870-årene til Mazar-e Sharif.
I 1911 bestod Balkh av en bosetning med rundt 500 afghanere, en koloni jøder og en liten basar plassert midt i en mengde ruiner og områder med skrot.
Gjennom den vestlige porten ("Akcha"), passerte en under tre buer, som ble gjenkjent som restene av den tidligere fredagsmoskeen ("Jama Masjid"). De ytre murene, mesteparten forfalt, ble anslått til å være mellom 10,5 og 11,3 km i lengde. I sørøst var de plassert høyt på kunstige hauger som tydet på en mongolsk opprinnelse.
Fortet i nordøst ble bygd høyt på en haug og hadde murer og en vollgrav rundt. Det var riktignok lite igjen av noen tårn. Sabz-moskeen ("Masjid Sabz") med dens grønne kuppel, er sagt å være graven til en khwaja, Abul Narsi Parsar. Av den tidligere madrasa (skolen) var det kun igjen inngangen med sin bue.
Byen var befestet i 1911 med et par hundre frivillige ("kasidarer"), vanlige tropper ble holdt ved Takhtapul nær Mazar-e Sharif. Hagene i nordøst hadde en karavaneserai som utgjorde den ene side av en gårdsplass.
Balkhs antikke ruiner.
Ingen profesjonelle arkeologer har kunnet arbeide ved Balkh.
De tidlige buddhistiske konstruksjonene har vist seg å være mer solide enn bygningene fra den islamske perioden.
Haugene med ruiner på veien til Mazar-e Sharif er sannsynligvis restene av en by som er enda eldre enn dagens Balkh.
Historie.
Forandring i klimaet har ført til ørkenspredning siden antikken, da regionen var svært fruktbar. Befolkningen er bevisst byens antikke historie og storhet, og byen blir kalt "Byenes Mor" og hevder at Zoroaster talte i Balkh og er begravd der. Grunnleggelsen blir mytisk tilskrevet Kaiomurs, den persiske Romulus. Det er sikkert at på et tidlig tidspunkt, var byen en rival av Ecbatana, Ninive og Babylonia. Bactra ble erobret av Aleksander den Store i 328 f.Kr.
En gammel tradisjon sier at det antikke tempelet til Anahita var her, et tempel som var så rikt at det inviterte til plyndring.
I lang tid var byen og landet det sentrale setet til religionen zoroastrisme. Grunnleggeren, Zoroaster, døde innenfor bymurene ifølge den persiske dikteren Firdousi. I et ildtempel i Balkh holdt kasmirske brahminer kalt Pramukh lampene brennende. Templet konverterte senere og gitt navnet Nava Vihara (Navbahar) i persiske nedtegnelser.
Fra "Memoarene" til Xuanzang får vi vite at på hans tid i det 7.århundre, var det i byen, eller området rundt, omtrent hundre buddhistiske klostre, med 3 000 tilhengere, et stort antall stupa og andre religiøse bevegelser. Den mest spesielle var Nau Behar ("avci Bihara" eller "Nytt Kloster") som hadde en kostbar statue av Buddha. En merkelig nedtegnelse om denne bygningen er funnet hos den arabiske geografen Yaqtit Ibn-Haukal, en arabisk reisende i det 10.århundre, som beskriver Balkh som bygd av leire med vollgraver og seks porter. Han nevner også et slott og en moské.
Men da den islamske erobringen av Persia i det 7.århundre pågikk, var Balkh en sikker base i motstanden og en sikker havn for den persiske keiseren Yedzgird som flyktet her fra Umars arméer.
"Ibn Sina" (Avicenna) som var en tadsjiker født i Balkh i 980, var den mest kjente filosof og forsker på sin tid. Han er spesielt kjent for sin innsats innen aristotelisk filosofi og medisin. Hans verker dukket opp i Toledo i Spania der de ble kopiert og hadde innflytelse på framveksten av aristotelisk filosofi i Europa i det 12.århundre.
Idrisi i det 12.århundre snakker om at byen hadde et variert utdanningstilbud og fortsatte aktivt med handel. Det var flere viktige kommersielle ruter fra byen, som strakte seg så langt som til India og Kina.
Dsjengis Khan plyndret Balkh, slaktet dens innbyggere og jevnet alle bygninger som kunne forsvare byen, samme behandling som Timur Lenk igjen utsatte byen for i det 14.århundre. På tross av dette kunne Marco Polo rose byen i det følgende århundret.
I det 16.århundret inntok usbekerene Balkh. Mogulen Shah Jahan kjempet nytteløst i mot dem i flere år i 1640-årene. Aurangzeb hadde sitt styre i byen i flere år i sin ungdom. I 1736 erobret Nadir Shah byen. Under Durrani-dynastiet falt den i hendene på pashtoene, den ble erobret av Shah Murad av Kunduz i 1820, og for en tid var den undersått av khanen av Bukhara. I 1850 erobret Mohammed Akram Khan Balkh, og fra den tiden forble den under afghansk styre.


Bucher-Guyer.
Bucher-Guyer AG er en sveitsisk industribedrift som produserer kjøretøyer og maskiner. De er et underbruk av Bucher.
De produserte tidligere terrengkjøretøyet Duro, men solgte rettighetene til MOWAG i 2002.
Bucher-Guyer AG Kommunalfahrzeuge.
Dette resultatområdet produserer utstyr for gatefeing og snøfresing. De holder til i Niederweningen i Zürich kanton. Modeller inkluderer CityCat, CitySpider og Rolba.
Bucher-Guyer AG Promec.
Dette resultatområdet bygger industrimaskiner og setter opp løsninger for montering, sveising, ferdigstilling og logistikk.
Bucher-Guyer AG Foodtech.
Dette resultatområdet leverer maskiner og løsninger for separering av væsker og faste stoffer, filtrering, fremstilling av konsentrater og frystetørring.
Bucher Landtechnik AG.
Dette resultatområdet leverer landbruksmaskiner til det sveitsiske jordbruket.


Johannes Willebrands.
Johannes Willebrands (født 4. september 1909 i Bovenkarspel, Stede Broec i Nederland, død 1. august 2006) er kardinal i den katolske kirke, tidligere erkebiskop av Utrecht, og tidligere president for Det pavelige råd for kristen enhet.
Han ble presteviet i 1934, og studerte i Roma. Han engasjerte seg sterkt i det gryende økumeniske arbeid
i Den katolske kirke, og oganiserte økumeniske kongresser i Nederland. I Vatikanet ble dette lagt merke til, og i 1960 ble han kalt dit av pave Johannes XXIII, gjorde ham til sekretær for det nylig opprettede Sekreteriatet for De kristnes Enhet. Under Annet Vatikankonsil var han med på å forberede de dokumenter som beskjeftiget seg med de kristnes enhet, religionsfrihet og relasjonene med de ikke-kristne religioner.
Han ble utnevnt til titularbiskop i 1964, og i 1969 ble han utnevnt av pave Paul VI til president for Sekreteriatet for De kristnes Enhet. I 1969 ble han kreert til kardinal. I 1975 ble han utnevnt til erkebiskop av Utrecht i Nederland, men beholdt sitt verv i Vatikanet.
Han avgikk som erkebiskop av Utrecht i 1983, men beholdt vervet i Vatikanet til 1989.
Da pave Johannes Paul II døde den 2. april 2005 var han det eldste medlem av kardinalskollegiet (95 år), og langt over stemmeberettiget alder ved pavevalg.'


Tore Nordtun.
Tore Nordtun (født 30. september 1949 i Bømlo, Hordaland) er en norsk politiker (Ap).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1993. Han var ordfører i Stavanger fra 1990 til 1993. Ved stortingsvalget 2009 ble Nordtun valgt for sin femte periode.


Finn Martin Vallersnes.
Finn Martin Vallersnes (27. desember 1945 i Haugesund) er en norsk lege og politiker (H). Han er utdannet cand.med. og spesialist i radiologi fra 1973.
Vallersnes var ordfører i Haugesund fra 1995 til 2001. Han satt på Stortinget for Rogaland fra 2001 til stortingsvalget 2009, da han ikke stilte til gjenvalg. Han var vararepresentant i periodene fra 1985 til 1993.


Beijing Automotive Import & Export Corporation.
Beijing Automotive Import & Export Corporation (BAIEC) er et kinesisk selskap som produserer biler og deler, samt importerer og eksporterer kjøretøy. Selskapet ble stiftet i januar 1985, og eies av Beijing Automotive Industry Holding Co., Ltd, som er en av Kinas største bilprodusenter. Selskapet produserer over 700 000 biler i året, fordelt på SUVer, lette lastebiler og minibusser.
Selskapet gikk nylig inn i et samarbeid med "HK Dachang Trading Company", som har resultert i stiftelsen av selskapet "Beijing Beiqi Zhongyun Automobile Trading Co. Ltd."


American Austin Car Company.
American Austin Car Company var en amerikansk produksjonsselsap med bånd til britiske Austin. Selskapet ble stiftet i 1929, og produserte biler fra 1930 til 1934. I 1934 begjærte selskapet seg konkurs.
Motorer og rammer ble importert fra britiske Austin. Karosserier ble produsert ved firmaet fabrikker i Detroit i Michigan og Butler i Pennsylvania. I løpet av fire år produserte selskapet rett under 20 000 biler. Mest kjent var Bantam, en av de første, kompakte bilene som ble masseprodusert i USA. En annen var American Austin.
I 1935 kjøpte Roy Evans opp konkursboet og reorganiserte virksomheten under navnet American Bantam. Produksjonen tok til igjen i 1937 og fortsatte ut 1941.
De første prototyp-Jeepene ble laget av American Bantam.


Margaretha, fru Ambler.
Margaretha i stt bryllup med John Ambler, 30 June 1964
Margaretha av Sverige (Margaretha Désirée Victoria; født 31. oktober 1934 på Haga slott i Stockholm) er eldste søster av kong Carl XVI Gustaf av Sverige.
Hun ble født som "Hennes Kongelige Høyhet prinsesse Margaretha av Sverige", og er datter av arveprins Gustav Adolf og prinsesse Sibylla av Sverige.
30. juni 1964 giftet hun seg med britiske John Kenneth Ambler på Gärdslösa på øya Öland. Hun fikk da tittelen "prinsesse Margaretha, fru Ambler". John Ambler døde 31. mai 2008.
Prinsesse Margaretha og John Ambler bodde fra hverandre i mange år, men ble aldri formelt skilt.


Citroën.
Citroën er en fransk bilprodusent, startet i 1919 av André Citroën.
Historie.
André Citroën hadde prøvd seg i bilbransjen tidligere, men under første verdenskrig omstilte han tannhjulsfabrikken sin til å produsere artillerigranater. I 1919 begynte han bilproduksjon i de samme lokalene.
Citroëns første modell het Type A, og ble produsert i 24 000 eksemplarer fram til 1921. Da ble den avløst av B-serien, og i 1922 C-serien. B-serien var første europeiske bil med helstål-karosseri.
Fram mot 1930-tallet hadde fabrikken økonomiske problemer, og i 1934 så tok hovedkreditoren Michelin over og kastet ut Citröen selv. Den nye modellen Traction Avant ble så satt i produksjon.
I 1948 kom den store klassiker, Citroën 2CV (1948–1990) på markedet.
I 1955 kom D-modellene (1955–1975), med Skivebremser, hydropneumatisk fjæring og nivåregulering, noe som var svært avansert på den tiden.
Fiat gikk sammen med Michelin om eierskapet i 1966. Fram mot 1974 hadde fabrikken igjen økonomiske problemer, og eierskapet gikk til Peugeot. I dag er Citroën en del av konsernet PSA Peugeot Citroën, tidligere kjent som Peugeot Société Anonyme.
I Norge.
I 1930 ble datterselskapet Norsk Citroën A/S opprettet. I 1992 endret de navnet sitt til Citroën Norge AS og flyttet inn i nye lokaler på Storo i Oslo. Våren 2008 ble det opprettet et hovedkontor i København for de tre skandinaviske søsterselskapene. Citroën Norge AS flyttet desember 2008 til Lysaker utenfor Oslo.


Telesphore Placidus Toppo.
Telesphore Placidus Toppo (født 15. oktober 1939 i Chainpur i Britisk India) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Ranchi.
Telesphore Placidus Toppo ble presteviet i 1969, og har fordypningsstudier i teologi fra Det pavelige universitet Urbaniana i Roma. Etter noen år i sjelesorgen ble han i 1978 biskop av Dumka. I 1984 ble han koadjutor av Ranchi, og overtok som erkebiskop der året etter.
Han ble kreert til kardinal i 2003.
Som alltid før spiller inndelingen av befolkningen etter strengt avgrensede kaster og stammeherkomst en stor rolle i indisk offentlig liv, selv i Kirken. På nederste nivå befinner Indias urbefolkning seg, presset tilbake til jungelområder og fjellpartier. Kardinal Toppo tilhører stammen Oraon (Kuruk), som sammen med santalene (en gruppebetegnelse som omfatter flere stammer) var målgruppe for Den norske santalmisjonen. Erkebispedømmet Ranchi og bispedømmene Dumka og Gumla ligger i disse folkenes kjerneområder. Oraon-stammen tilhører gruppen Adivasi, som omfatter 7 % av Indias befolkning. Toppo er den første indiske kardinalen fra disse stammefolkene.


Juan Sandoval Íñiguez.
Juan Sandoval Íñiguez (født 28. mars 1933 i Yahualica i Jalisco, Mexico) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Guadalajara i Mexico.
Sandoval Íñiguez studerte til prest i Mexico og i Roma, og ble ordinert i Roma i 1957. I 1961 kom han tilbake til Mexico og ble satt til å virke i presteseminaret der, førs som dosent og senere som rektor. I 1988 ble Sandoval Íñiguez utnevnt til koadjutor-biskop av Ciudad Juárez, og etterfulgte som ordinarie biskop i 1992.
Sandoval Íñiguez ble erkebiskop av Guadalajara i april 1994 og ble kardinal senere samme år.
Hans forgjenger, kardinal Juan Jesus Posadas Ocampo, var blitt myrdet året før. I 2002 fortalte kardinal Juan Sandoval Íñiguez at han hadde mottatt dødstrusler fordi han vil gjenåpne etterforskningen av mordet på sin forgjenger. Kardinal Sandoval hadde uttrykt tvil om den offisielle versjonen av kardinal Posadas' død og talt om et «komplott». Ifølge den offisielle versjonen ble kardinal Posadas drept den 24. mai 1993 nær flyplassen i Guadalajara da han havnet i en skuddveksling mellom to rivaliserende narkotikabander. Også biskop Felipe Aguirre, som også gjentatte ganger stilte spørsmålstegn ved kardinal Posadas' død, mottok drapstrusler.


Dunøyane.
Dunøyane er en gruppe små øyer på sørvestsiden av Sør-Spitsbergen, nord for Hornsund. De ligger sørvest i Wedel Jarlsberg Land, utenfor Nottinghambukta og Dunøyhamna, atskilt ved Dunøysundet.
Dunøyane utenfor Dunøysundet. Øverst med klokken ses Store Dunøya, Nordre Dunøya og Fjørholmen. Litt lengre inne ligger Kvartsittskjæra, og en bro av havis går derfra inn til Elveflya på fastlandet.
Øyene er regnet fra vest Nordre Dunøya, Store Dunøya, Fjørholmen, og lengre sør i Sunøysundet ligger de små Dunøyskjæra. Alle de nevnte øyene er en del av fuglereservatet, og inngår i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og utgjør samtidig Dunøyane fuglereservat med totalt ferdselsforbud i hekketiden.


Canaanhund.
Canaanhund (FCI #273), kjent som "Kelef K'naani" i hjemlandet Israel, nedstammer fra urgamle pariahunder og urhunder som fantes og fortsatt finnes i Midtøsten. Hunderasen som sådan ble imidlertid skapt på 1900-tallet. Den klassifiseres som primitiv spisshund i gruppe 5, seksjon 6 av Fédération Cynologique Internationale.
Opprinnelse og alder.
Rasen nedstammer fra flere tusen år gamle urhunder og pariahunder, hvis etterkommere den dag i dag lever vilt i tilknytning til Negevørkenen. Rasen må som følge av sitt opphav regnes som relativt primitiv.
Den moderne rasehunden er et resultat av nitid avl og domestisering utført av "Dr. Rudolphina Menzel", som ble spurt av "Haganah" om å utvikle en hund som kunne fungere som vakthund for både det israelske forsvaret og settlerne. Hun valgte ut de beste individene for sitt arbeid med å skape en fullt ut domestisert hunderase. Resultatet har fått navnet "Canaanhund".
Utseende, anatomi og fysikk.
Av type minner den om andre pariahhunder, f.eks. africanis, australsk dingo og kretahund m.fl. Pelsen er kort eller semi-kort, med slette, harde dekkhår. Underullen varierer med årstid og stedsforhold. Fargen varierer, men grunnfargen er gjerne lys gulbrun til mørkere rødbrun, sort, og sort og brun, med eller uten maske. Halen er middels lang og busket. Hodet er middels langt og har typisk spisshundpreg. Kroppen er rektangulær og buklinjen opptrukket. Vekten er normalt 18-25 kg og skulderhøyden ca. 50-60 cm. Hannhunder blir ofte betydelig større enn tisper.
Bruksområde.
Canaanhunden er en ypperlig brukshund som kan brukes til nær sagt alt. På grunn av sin høyt utviklede luktesans har rasen spesielt gode egenskaper som narkotikahund, sporhund og ettersøkshund, noe blant annet det israelske forsvaret har benyttet seg av. Den er også en ypperlig jakthund, og som sådan bruker den både syn, lukt og hørsel like aktivt når den jakter. Denne rasen bjeffer sjelden utenfor sitt domene og kan derfor godt bli en ypperlig ledhund. Hjemme er den en ypperlig vakthund av natur. Den er også en spennede utstillingshund, og rasen regnes også som en kjærlig og snill familiehund.
Lynne og væremåte.
Rasen er uavhengig, selvstendig, livlig, modig og svært utholdende. Den er kjent for å knytte sterke bånd til sine eiere og skal være svært varsom med egne barn. Den er reservert og voktsom overfor fremmede, men sjelden aggressiv. Den har imidlertid et tydelig kroppsspråk som lett kan mistolkes som aggressivitet av utenforstående. Den kan også være svært dominant overfor andre hunder. Hunderasen krever regelmessig mosjon og psykiske utfordringer for å trives. Lederskapet bør være konsekvent, men mildt. Dominerende lederskap kan gi uønsket negativ effekt.
Annet.
Canaanhund er en sunn hunderase med få eller ingen arvelig belastede sykdommer. Den må børstes regelmessig.


Hornsund.
Hornsund er en fjord på vestsiden av Sør-Spitsbergen, mellom Wedel Jarlsberg Land i nord og Sørkapp Land i sør. Fjorden er 25–30 km lang, 12–15 km bred og ca. 260 m dyp. Hornsund er en uregelmessig fjord med flere fjordarmer, og disse er regnet med klokken fra nord mot øst: Vestre og Austre Burgerbukta, Adriabukta, Brepollen, Samarinvågen og Gåshamna.
Hornsund er et viktig leveområde for isbjørn, og det viktigste trekket for isbjørn mellom Storfjorden og Vest-Spitsbergen går her.
Den eneste bebyggelsen i området er en polsk forskningsstasjon i Isbjørnhamna fra 1957 beliggende ved utløpet av Hornsund. Ved stasjonen var det tidligere opptil 25-30 beboere, men i dag (2008) bor det 12 fastboende polske forskere her. Her ble det 1. februar 1990 opprettet et norsk postkontor, 9177 Hornsund. Postkontoret ble nedlagt 20. september 2002.
I området rundt Hornsund finnes en rekke kulturminner. I Gåshamna har det vært utgravninger i et hvalfangstanlegg fra 1600-tallet.


Hinlopenstretet.
Hinlopenstretet ses på dette satellittbildet til venstre.
Hinlopenstretet er sundet mellom Spitsbergen og Nordaustlandet på Svalbard. Sundet er 167 km langt og er 10–60 km bredt.
Fra Nordishavet i nord er innløpet dannet av Hinlopenrenna so mer inntil 300 meter dyp, mens selve stretet er inntil 150 meter dyp i nord og mindre enn 100 meter i sør. I sørøst munner det ut i Erik Eriksenstretet og Olgastretet.
Hinlopenstretet har en rekke fjorder, og Wahlenbergfjorden i Nordaustlandeter blant Svalbards største. Regnet fra nord med klokken er de største fjordene Murchisonfjorden, Wahlenbergfjorden og Palanderbukta på Nordaustlandet, og Lomfjorden på Spitsbergen. På begge sider munner isbreer fmange steder helt ned i havet, ikke minst i sørvest og sørøst. Men store kyststrekninger er også isfrie.
Uten at det er bevist, har Hinlopenstretet antagelig fått sitt navn etter Tymen Jacobsz Hinlopen, en av lederne for det nederlandske handels- og hvalfangstselskapet Noordsche Compagnie i 1617.


Ryke Yseøyane.
Ryke Yseøyane er en øygruppe øst for Edgeøya på Svalbard. Øygruppen ble oppdaget av den nederlandske hvalfangeren Ryke Yse i 1640-årene og fikk navn etter ham. Det totale arealet er omlag 1 km².
Da Ryke Yse kom til øyene så han se et enormt antall hvalross. Han drepte mange hundre av dem. I tillegg til spekket fikk han med seg store mengder hvalrosstann, som var en stor rikdom på den tiden. Fartøyets eiere solgte varene til en meget høy pris.
Øyene rundt 77°47′ N til 77°49′ N og 25°07′ Ø til 25°09′ Ø.


Ted Turner.
Robert Edward «Ted» Turner III (født 19. november 1938) er en amerikansk mediemogul og filantrop. Han er best kjent for å ha grunnlagt CNN og TCM, for å ha vært gift med Jane Fonda og for å ha donert 1 milliard dollar til FN. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Mulhjort.
Mulhjorten ("Odocoileus heminus") er et nordamerikansk medlem av hjortefamilien, og har en meget karakteristisk hvit hale med svart halespiss og et par store muldyraktige ører, som den har fått navnet sitt fra. Mulhjorten veier vanligvis 110–140 kg, og kan nå en kroppslengde på to meter.
Mulhjorten er en nær slektning av hvithalehjorten ("Odocoileus virginianus"), og disse skilles fra hverandre kun ved fargen på halen og formen av gevir; i stedet for å ha et gevir som kurver seg innover slik man finner hos hvithalehjorten, «kløyver» geviret seg og danner mange tagger med vidt mellomrom.
Atferd.
Mulhjorten er ikke et typisk flokkdyr, og tilbringer det meste av sitt liv alene. I næringsfattige amerikanske vintere danner den ofte flokker på opptil 50 dyr, som går sammen for å lage seg beiteplasser. Dette gjør derimot stor skade på bakken, og derfor gjør bønder mye for å forhindre at mulhjorten tar seg inn på avlingene deres.
Mulhjorten har en spesiell løpemåte, og hopper høyt mens den løper. Dette har gitt den tilnavnet «den hoppende hjorten».
Føde.
Mulhjortens føde består hovedsakelig av kvister og skudd fra furu, osp og ulike busker. Om vinteren går føden for det meste på gress, og den sier heller ikke nei takk til sopp og lav.
Forplantning.
Paringstiden foregår fra slutten av september til midten av november, og det er i denne tiden at de ellers så fredelige bukkene (hanndyrene) blir aggressive og slåss om hindene (hunndyrene). En bukk kan få opptil fire hinder for seg selv.
Drektighetstiden er på 6 – 7 måneder, og mulhjorthinden føder som oftest to kalver. Disse kalvene har de karakteristiske hvite flekkene i pelsen, som gjør at de er godt skjulte blant vegetasjonen for rovdyr.
Tilstand og utbredelse.
Selv om det har blitt drevet sterk jakt på mulhjorten, er den per i dag ikke utrydningstruet. Jakten, samt de naturlige fiendene dens – puma, bjørn, jerv og lignende rovdyr – er nødvendig for å holde bestanden nede.
I tidsperioden 1905–1925 ble det drevet sterk jakt på ulv, puma og prærieulv i Arizona, og uten rovdyrene eksploderte mulhjortbestanden drastisk. Dette førte til massedød som følge av matmangel, og det ble meldt om at hele 60 000 mulhjort døde i løpet av kun ett år.
Mulhjorten finnes i det vestre USA, det sørvestlige Canada og det nordlige Mexico. Den er svært tilpasningsdyktig, og av den grunn forekommer den i mange forskjellige leveområder, alt fra fjelltrakter like under tregrensen til ørkensletter.


Fylkesvei 767.
Fylkesvei 767 (Fv767) går mellom Lænn i Namsos og Skomsvoll. Veiens lengde er 12,9 km.
Den tar av fra riksvei 769 i Lænn og går mot nordvest langs Namsfjorden til Skomsvoll.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Edgeøyjøkulen.
Edgeøyjøkulen er en isbre på østsiden av Edgeøya. Isbreen er en platåbre (iskappe) med et areal på 1365 km². Nær kantene er isbreen rundt 100 meter tykk, men på midten er den rundt 250 meter tykk. Den er nærmere 60 km lang fra nord til sør, og største bredde øst-vest er rundt 35 km.
Edgeøyjøkulen har en rekke utløpere, hvorav den største er Stonebreen i nordøst. Videre langs kysten ligger Kong Johans Bre og Pettersenbreen, i nord Albrechtbreen og Rutenbergbreen, mot Dyrdalen i vest ligger Seidbreen og Gandbreen, og lengst sørvest strekker Deltabreen seg ned mot Tjuvfjordlaguna.


Olgastretet.
Olgastretet er et havstykke i Barentshavet som ligger øst for Barentsøya, vest for Svenskøya (del av Kong Karls Land) og sør for Nordaustlandet på Svalbard. Olgastretet er avgrenset i nord mellom Arnesenodden på Svenskøya og Kapp Bessel på Barentsøya. I sør er Olgastretet avgrenset mellom Kapp Hammerfest på Svenskøya og Kapp Melchers på Edgeøya.
Nordøst for Olgastretet ligger Erik Eriksenstretet og i vest mellom Barentsøya og Edgeøya ligger Freemansundet.
Olgastretet er inntil 220 meter dypt.
Olgastretet er oppkalt etter Storhertuginne Olga Nikolaevna av Russland (1822–92), senere dronning av Württemberg etter sitt giftemål med kong Karl I av Württemberg (1864–91) i 1846.


Gilberto Agustoni.
Gilberto Agustoni (født 26. juli 1922 i Schaffhausen i Sveits) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere prefekt for Den apostoliske signatur – den katolske kirkes "høyesterett". Han ble kardinal i 1994.


Freemansundet.
Freemansundet er sundet mellom Edgeøya og Barentsøya på Svalbard.
Dette sundet forbinder Olgastredet med Storfjorden.
Sundet er hovedtrafikkåre for båter som skal eller har passert Hinlopenstredet.
Sundet er bredt og enkelt å navigere gjennom, men strømmen er til tider sterk. Den er målt til over 5 knop, men antas å kunne være enda sterkere i spring-perioder.
Eventuell ankring bør skje i nordsiden av sundet. På sørsiden er strømmen sterk og drar med seg drivisen mot eventuelle ankerplasser. På nordsiden danner strømmen en bakevje, som holder plassen isfri (når det er lite is i sundet)


Keith Michael Patrick O'Brien.
O'Brien på et bilde fra 2007
Keith Patrick Michael O'Brien (født 17. mars 1938 i Ballycastle i Nord-Irland) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Saint Andrews og Edinburgh i Skottland.
Keith Patrick Michael O'Brien vokste opp i Skottland, og studerte etter ordinær skolegang kjemi, matematikk, foilosofi og katolsk teologi. Han ble presteviet i 1965, og arbeidet deretter i menighetssjelesorgen, og som skoleprest og matematikklærer. I 1985 ble han erkebiskop av erkebispedømmet "St. Andrews and Edinburgh". Pave Johannes Paul II utnevnte ham i 2003 til kardinal.


Fylkesvei 769.
Fylkesvei 769 (Fv769) går mellom Namsos og Sørli i Nærøy.
Den tar av fra riksvei 17 i Namsos og går nordover til Foldfjorden, deretter mot nord-øst langs fjorden til Lund. Etter fergen går veien vestover til Varøy og så nordover til Sørli.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 777.
Fylkesvei 777 (Fv777) går mellom Myrvika og Seierstad i Fosnes. Veiens lengde er 7,9 km.
Den tar av fra riksvei 769 i Myrvika og går nordover på østsiden av Seierstadfjorden til Ølhammeren. Derfra med ferge til Seierstad på Jøa.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Tjuvfjorden.
Tjuvfjorden er en 37 km lang fjord på sørvestsiden av Edgeøya på Svalbard. Fjorden kløyver hele den sør-sørvestre delen av Edgeøya i to. Tjuvfjorden er, i likhet med områdene omkring, et viktig område for isbjørn.


Sørkapp Land.
Sørkapp Land er et landområde på den sørligste delen av Spitsbergen på Svalbard. Sørkapp Land omfatter området sør for fjorden Hornsund, og avgrenses i nord ellers av Torell Land. Det sørligste punktet på den lille Sørkappøya er Sørkapp. På fastlandet – 10 km lengre nord, er Sørneset sørligste punkt.
Hele Sørkapp Land er inkludert i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og er relativt isdekt, særlig i øst langs Storfjorden. De største isbreene i området er Olsokbreen, Vassilievbreen, Sørkappfonna, Mefonna, Samarinbreen og Bungebreen. I vest er det noe mer bart terreng med Hornsundtind som viktigste fjellmassiv. Det er ingen bosettinger i Sørkapp Land.
Havområdene omfatter Sørkappbanken i sør, og Hornsundbanken i vest. Dette er rike fiskeområder, og inngår i Fiskerivernsonen rundt Svalbard.
Hele landområdet inngår i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og det er i tillegg et fuglereservat på Sørkappøya.


Fylkesvei 768.
Fylkesvei 768 (Fv768) går mellom Strandval og Abelvær i Nærøy. Veiens lengde er 17,7 km.
Den tar av fra riksvei 769 i Strandval og går i sørvestlig retning til Abelvær.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Talang.
Talang er et vulkansk fjell (høyde 2 597 moh.) i fylket Sumatera Barat på øya Sumatra i Indonesia. Etter et lite utbrudd i april 2005 ble mer enn 25 000 mennesker som bodde i området rundt den evakuert fordi man var redd for at flere utbrudd ville følge. Etter jordskjelvene og tsunamien 26. februar 2004, samt de etterfølgende skjelv i området i begynnelsen av 2005, har det vært registrert økt vulkansk aktivitet her, i likhet med fra vulkanen Krakatau.
Talang er en stratovulkan med åtte bekreftede utbrudd mellom 1833 og 1968.


Tangkuban Prahu.
Tangkuban Prahu er et aktivt vulkansk fjell (toppunkt 2 084 moh.) på øya Java i Indonesia, beliggende 30 kilometer nord for provinshovedstaden Bandung. I april 2005 ble det registrert økt aktivitet fra denne vulkanen, som ble vurdert å ha sammenheng med flere jordskjelv i sørøst-Asia tidligere samme år og det store jordskjelvet 26. desember 2004, som utløste en stor tsunami. Det forrige større utbruddet fra denne vulkanen var i 1983.


Billie Joe Armstrong.
Billie Joe ArmstrongBillie Joe Armstrong (født 17. februar 1972 i Rodeo i California) er en amerikansk gitarist, vokalist og låtskriver i det amerikanske punk-rock bandet Green Day. Han er også gitarist og vokalist for rockebandet Pinhead Gunpowder og sanger for garagerockbandet Foxboro Hot Tubs.
Barndommen.
Billie Joe vokste opp i Rodeo i California, som den yngste av seks barn. Faren hans, Andy Armstrong, var en pensjonert Minor League Baseball-kaster, som jobbet som lastebilsjåfør og jazz-musiker. Han døde av strupekreft 10. september 1982, da Billie Joe var 10 år.
Billie Joes interesse for musikk startet i en ung alder. Han spilte inn en sang, «Look For Love», da han var 5 år gammel. Som tenåring var han mest interessert i metalrock, men fattet etter hvert interesse for punk etter å ha hørt Sex Pistol-sangen «Holidays In The Sun».
Billie var elev på John Swett High School. Før han senere ble elev på Pinole Valley High School og senere droppet ut den 16. februar 1990 for å satse på musikken. Han fikk kallenavnet «Two Dollar Bill» fordi han solgte hasj for 2 dollar.
Sweet Children og Green Day.
I 1987 startet Billie Joe bandet Sweet Children med bestevennen Michael Ryan Pritchard aka Mike Dirnt. Da var John Kiffmeyer aka Al Sobrante trommeslager i bandet. Navnet Green Day fikk de etter at Al Sobrante hadde det skrevet på jakken sin. De fikk sin første platekontrakt med Lookout! Records samme år, og ga ut "Smoothed Out Slappy Hours".
Så sluttet Al Sobrante i bandet for å gå på College, og ble etterhvert erstattet med Frank Edwin Wright III aka Tré Cool som fikk sin debut på deres andre album "Kerplunk!".
Green Day fikk etter hvert platekontrakt med Reprise Records og ga ut Dookie i 1994. Dette var albumet som gjorde dem verdenskjent. Albumet solgte 10 millioner kopier bare i USA.
Billie Joe er også medlem av de litt mindre kjente bandene Foxboro Hot Tubs og Pinehead Gunpowder. Det har vært liten tvil om at Armstrong har vært travel i musikkverdenen: Han har co-skrevet for The Go-Gos (”Unforgiven”), sunget med Penelope Houston (”The Angel and The Jerk og “New Day”), co-skrevet en sang med Rancid (“Radio”), sunget bakgrunns-vokal med Melissa Auf Der Maur på Ryan Adams ”Do Miss America”, og spilt inn lead-guitar med Green Day for 2 sanger, hvor de var bakgrunns-band for Iggy Pop på hans ”Skull Ring” albumet.
Armstrong har også produsert et album med The Riverdales, og det er også blitt hevdet at Billie skal være et medlem i bandet The Network.
Personlige liv.
Billie Joe møtte sin kone, Adrienne Nesser, i Minneapolis. De gikk på stevnemøte sammen i en periode, før de giftet seg den 2. juli 1994. Dagen etter bryllupet fant Adrienne ut at hun var gravid. Deres første sønn, Joseph «Joey» Marciano Armstrong, ble født i februar 1995. Tre år senere, den 12. september 1998, ble en annen gutt, Jakob Danger Armstrong, født.
Han har også startet sitt eget plate-selskap, Adeline Records, med kona Adrienne Armstrong og noen venner.


Fylkesvei 770.
Fylkesvei 770 (Fv770) går mellom Austafjord i Vikna og Foldereid i Nærøy. Veiens lengde er 85,2 km.
Den tar av fra fylkesvei 17 ved Foldereid og går vestover langs Indre Folda til Kovereid, videre vestover til Rørvik, deretter over Viknaøyene til Austafjord.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Mario Francesco Pompedda.
Mario Francesco Pompedda (født 18. april 1929 i Ozieri på Sardinia i Italia, død 18. oktober 2006 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere prefekt for Den apostoliske signatur i Vatikanet, den katolske kirkes «høyesterett».
Mario Francesco Pompedda ble presteviet i 1951 og fordypet seg deretter i kirkerett og bibelteologi. Fra 1955 arbeidet han på forskjellige nivåer i Vatikanets rettsapparat, blant annet som dommer ved Den romerske Rota og, fra 1998, som prefekt for Den apostoliske signatur. Han ble bispeviet samme år, og kreert til kardinal i 2001. Han trådte tilbake i 2004.


Wedel Jarlsberg Land.
Wedel Jarlsberg Land er et landområde på Spitsbergen på Svalbard. Det utgjør halvøya mellom Van Keulenfjorden i nord og Hornsund i sør, og ligger vest for Torell Land.
Landskapet er kupert i nord med topper opp til 1 205 meter (Berzeliustinden), og noe slakere mot øst og sør. Området er svært isdekt i sør og øst. Helt i sør, i Hornsund, ligger den polske bosettingen Isbjørnhamna med 12 fastboende forskere. Bosettingen kalles også tidvis for «Hornsund». Hele Wedel Jarlsberg Land er inkludert i Sør-Spitsbergen nasjonalpark.
Wedel Jarlsberg Land er oppkalt etter Fritz Wedel Jarlsberg som var forhandlingsleder i Paris ved utarbeidelse av Svalbardtraktaten.
Dunderdalen munner ut på vestkysten av Spitsbergen, nordvest på Wedel Jarlsberg Land.Foto 26.april 2011.


Fylkesvei 771.
Fylkesvei 771 (Fv771) går mellom Saltbotn i Nærøy og Skei i Leka.
Den tar av fra riksvei 770 ved Saltbotn og går nord-øst gjennom Gråmarka og langs Årsetfjorden til Bogen og videre over Austra til Gutvik der det går ferge til Skei. Veien (unntatt fergestrekningen) er 44,9 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Konsistoriet juni 1988.
Konsistoriet mai 1985 var det fjerde konsistorium hvor pave Johannes Paul II kreerte kardinaler. Det ble holdt den 28. juni 1988 i Vatikanet.
Det ble kreert 24 kardinaler, hvilket brakte det totale antall kreert av Johannes Paul II til 85.
29. mai 1985 ble navnene på de som skulle kreeres til kardinaler annonsert, og Hans Urs von Balthasar var da en av dem. Han døde 26. juni, to dager før konsistoriet, og rakk dermed ikke å bli kardinal.
Konsistoriet 1988


Jorge María Mejía.
Jorge María Mejía (født 31. januar 1923 i Buenos Aires, Argentina) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere argivar og bibliotekar i Vatikanet.
Jorge María Mejía ble presteviet i 1945, og tok etter fordypningsstudier i Roma doktorgrad i teologi og lisensiat i bibelteologi. Deretter virket han som professor for gammeltestamentlig eksegese i Det katolske universitet i Buenos Aires. Han var med som sakkyndig under Annet Vatikankonsil. Mellom 1967 og 1977 var han sekretær for de latinamerikanske biskopers byrå for økumenikk.
I 1977 ble han sekretær for Vatikanets kommisjon for dialogen med jødene. I 1986 utnevnte pave Johannes Paul II ham til visepresident for Den pavelige kommisjon "Iustitia et Pax", og samme år ble han bispeviet. I 1994 ble Mejía sekretær for Kongregasjonen for biskopene, og i 1998 arkivar og bibliotekar for Vatikanet. Han ble kardinal i 2001. I 2003 fratrådte han sine vatikanske embeder i en alder av 80 år.


Fylkesvei 776.
Fylkesvei 776 (Fv776) går mellom Hofles i Nærøy og Romstad i Høylandet. Veiens lengde er 57,9 km.
Den tar av fra riksvei 17 ved Romstad og går i retning nordvest til Salsbruket, deretter langs Oppløyfjorden til Geisnes, og med ferge til Hofles.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 775.
Fylkesvei 775 (Fv775) går mellom Gartland i Grong og Høylandet. Veiens lengde er 13,9 km.
Den tar av fra E6 i Gartland og går nordover til Høylandet der den møter riksvei 17.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Eduardo Martínez Somalo.
Eduardo Martínez Somalo (født 31. mars 1927 i Baños de Río i Rioja, Spania) er en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var pavelig camerlengo til april 2007.
Han ble utdannet ved seminaret i Logroño, og fortsatte så sine studier i Roma ved Det pavelige spanske kollegiet og Det pavelige universitetet Gregoriana. Han tok lisensiatgrader i teologi og kirkerett.
Martínez Somalo ble presteviet i 1950. Han virket ved kurien i bispedømmet Calahorra, og underviste ved et institutt i byen. Deretter studerte han ved Det pavelige kirkeakademiet, som er Vatikanstatens diplomatskole, og ved Lateranuniversitetet. Han tok der doktorgrad i kirkerett.
I 1956 begynte han i Statssekretariatet. Han fikk tittelen "monsignore" i 1960. Etter forskjellige oppdrag i utlandet ble han i 1970 assessor i Statssekretariatet.
Han ble bispeviet i 1975, som titularerkebiskop av Tagora. Pave Paul VI utnevnte ham til nuntius i Colombia. I 1979 ble han "sostituto", nestkommanderende, i Statssekretariatet.
I 1992 ble han prefekt for Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv, og i 1993 ble han camerlengo. I 1996 ble han proto-kardinaldiakon, det vil si den kardinaldiakonen med lengste ansiennitet. Dett var han inntil 1999, da han ble forfremmet til kardinalprest.
Martínez Somalo fratrådte som prefekt i februar 2004, da han var 76 år gammel. Han søkte også avskjed om camerlengo, men fortsatte i dette embetet. Ved Johannes Paul IIs død 2. april 2005 var han en av de få kardinaler som fortsatte i sitt embete, ettersom camerlengoen har en rekke plikter i forbindelse med pavens dødsfall.
Han hadde stemmerett ved konklavet 2005. Selv figurerte han ikke særlig høyt på listen over "papabili", men ble regnet for å ha stor innflytelse blant de spansktalende kardinalene.
Etter sin 80-årsdag gikk han av som camerlengo i april 2007.


Fylkesvei 760.
Fylkesvei 760 (Fv760) går mellom Grong og Overhalla. Veiens lengde er 19,8 km.
Den tar av fra E6 ved Grong og går vestover langs Namsen til Overhalla.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 773.
Fylkesvei 773 (Fv773) går mellom Brekkvasselv i Namsskogan kommune og Røyrvik. Veiens lengde er 31,5 km, og veiens høyeste punkt er 765 moh., inne i Steinfjelltunnelen.
Den tar av fra europavei 6 på Brekkvasselv og går østover til Gjersvik og videre langs Limingen til Røyrvik.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 764.
Fylkesvei 764 (Fv764) går mellom Lassemoen stasjon og Skorovatn i Namsskogan kommune. Veiens lengde er 23,0 km.
Den går mellom Lassemoen stasjon på Nordlandsbanen, krysser europavei 6 ved Grøndalselv og går østover og Skorovatn.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Stephanos II Ghattas.
Stephanos II Ghattas (født 16. januar 1920 i Sheikh Zein-el-Dine i Egypt, død 20. januar 2009 i Kairo) var koptisk-katolsk patriark fra 1986 til 2006, og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Andraos Ghattas, som han da het, studerte blant annet i Roma og ble presteviet i 1944. Deretter underviste han ved presteseminaret i Tahta i Egypt, og trådte i 1952 inn i lasaristenes misjonskongregasjon. Etter seks år virke som sjelesørger i Libanon ble han superior og økonom for sin orden i Alexandria. I 1967 valgte den koptisk-katolske synode ham til biskop av Theben og Luxor, og i 1986 til patriark av Alexandria. Andraos Ghattas tok derpå navnet Stéphanos II. Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinal i 2001.


Vestmuren.
Vestmuren, også (blant ikke-jøder) kalt Klagemuren (hebraisk:), på arabisk "al-Buraq Wall", er en rest av støttemuren etter det jødiske Tempelet i Jerusalem. Muren var en del av en større struktur bygget av Herodes og ødelagt av romerne i år 70. Muren er 48 meter lang og 18 meter høy. Selve templet er plassert på toppen av det eldre Salomos tempel, som igjen ble bygget på det fjellet der Abraham skulle ofre Isak.
Muren og området foran er satt av som en ortodoks jødisk synagoge. Det foregår regelmessig ulike gudstjenester der i tillegg til at enkeltmennesker ber individuelle bønner. En utbredt misforståelse – og opprinnelsen til betegnelsen «klagemuren» – er at disse bønnene er sorgfulle påminnelser om tempelets ødeleggelse. I den utstrekning at bønner refererer til dette bestemte stedet, har det sammenheng med et ønske om en messiansk tid der det blir fred og tempelet bygges igjen.
Tempelplassen overfor muren er det stedet der tempelet sto fra Salomos tid. Jøder unngår å bevege seg opp på selve plassen, delvis av sikkerhetshensyn, delvis for å unngå å provosere muslimer som holder til der, og delvis fordi enkelte rabbinere forbyr ferdsel av frykt for at man skulle skjende stedet der Det Hellige og Det Aller Helligste sto.


Fylkesvei 765.
Fylkesvei 765 (Fv765) går mellom Eidet bru i Lierne og riksgrensen ved Østborg (Rengen). Veiens lengde er 53,4 km.
Den tar av fra riksvei 74 ved Eidet og går i retning sørøst til riksgrensen, i Sverige videre i retning Östersund.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 763.
Fylkesvei 763 (Fv763) går mellom Steinkjer og Snåsa. Veiens lengde er 63,5 km.
Den tar av fra E6 i Steinkjer og går i retning nord-øst langs sørsiden av Snåsavatnet til Snåsa. Den passerer tettstedene Binde og Jørstad, foruten helleristningen "Bølareinen".
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 762.
Fylkesvei 762 (Fv762) går mellom Steinkjer og Støa. Veiens lengde er 16,1 km.
Den tar av fra europavei 6 på Figga i Steinkjer og går østover til Støa.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 759.
Fylkesvei 759 (Fv759) går mellom Sannan i Steinkjer og Stiklestad i Verdal. Veiens lengde er 32,6 km.
Den tar av fra riksvei 762 nær E6 i Steinkjer og går sørover langs østsiden av Leksdalsvatnet til Stiklestad.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 757.
Fylkesvei 757 (Fv757) går mellom Verdalsøra og Vollen i Verdal. Veiens lengde er 28,6 km.
Den tar av fra E6 i Verdalsøra og går østover til Vollen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 758.
Fylkesvei 758 (Fv758) går mellom Stene skanse og Vuku i Verdal. Veiens lengde er 3,4 km.
Den tar av fra riksvei 72 ved Skansen og går nordover til Vuku.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Amanullah Khan.
Ghazi Amir Amanullah Khan (født 1. juni 1892, død 25. april 1960) var hersker av Afghanistan fra 1919 til 1929. Han ledet Afghanistan til uavhengighet fra Storbritannia, og hans styre var preget av dramatiske politiske og sosiale endringer.
Amanullah Khan var sønnen til emiren Habibullah Khan. Da Habibullah ble myrdet 20. februar 1919 var allerede Amanullah guvernør i Kabul og hadde kontroll over hæren og statsfinansene. Han tok raskt makten, fengslet alle slektninger med konkurrerende krav til emiratet, og fikk støtte av de fleste stammelederne.
Russland hadde nylig gjennomgått sin kommunistiske revolusjon, noe som førte til et spent forhold mellom landet og Storbritannia. Amanullah Khan så muligheten for å bruke situasjonen til å få afghansk uavhengighet. Han ledet et overraskende angrep på britene 3. mai 1919 og startet den tredje anglo-afghanske krig. Etter innledende suksess gikk raskt krigen i stå siden Storbritannia fremdeles slet med ettervirkningene etter første verdenskrig. En våpenhvile ble inngått i 1921 og Afghanistan ble et uavhengig land.
Amanullah var i begynnelsen populær i Afghanistan og han brukte sin innflytelse til å modernisere landet. Han etterlignet Reza Shah i Iran og grunnla nye byskoler for både gutter og jenter og opphevet flere hundre år gamle tradisjoner som strenge kleskoder for kvinner. Han skapte en ny hovedstad og økte handelen med Europa og Asia. Han innførte en moderne grunnlov som la vekt på likeverdige rettigheter og individuell frihet. Denne raske moderniseringen førte til et tilbakeslag, akkurat som den gjorde for Reza Shah i Iran. Det reaksjonære Khost-opprøret ble slått ned i 1924.
Afghanistans utenrikspolitikk på denne tiden var først og fremst preget av rivaliseringen mellom Sovjetunionen og Storbritannia. Begge forsøkte å få støtte av Afghanistan og bekjempe den andre maktens forsøk på å få innflytelse i regionen. Afghanistan tjente på dette, selv om det gikk litt opp og ned. Amanullah klarte til og med å stable på bena et begrenset luftforsvar av sovjetiske fly.
Etter at Amanullah reiste til Europa sent i 1927, økte motstanden mot hans styre. Et opprør i Jalalabad kulminerte i en marsj til hovedstaden, og store deler av hæren deserterte framfor å gjøre motstand. Tidlig i 1929 abdiserte Amanullah og gikk i foreløpig eksil i India. Fra India reiste eks-kongen til Europa og slo seg ned i Italia, senere Sveits.
Amanullah Khan døde i Zürich i Sveits i 1960. Få av hans reformer fortsatte etter at han gikk av.
Amanullah Khan, Ghazi Amir
Amanullah Khan, Ghazi Amir


Det pavelige råd for rettferdighet og fred.
Det pavelige råd for rettferdighet og fred ("Iustitia et Pax") er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon.
Det ble opprettet, med status som kommisjon, som et resultatet av et ønske fra Annet Vatikankonsil om å opprette et organ for å fremme arbeid for fred og sosial rettferdighet internasjonalt. Pave Paul VI opprettet kommisjonen med en "motu proprio", "Catholicam Christi Ecclesiam", i januar 1967.
Etter en prøveperiode på ti år utstedte Paul VI i desember 1976 en ny "motu proprio", "Justitiam et Pacem", som gjorde den permanent. Da Johannes Paul II reformerte kurien gjennom konstitusjonen "Pastor Bonus" i 1988 ble den oppgradert til et råd, og ble dermed del av kurien.
Den norske statsviteren og politikeren Janne Haaland Matlary er medlem av rådet.


Keyboard.
Et keyboard er en veldig vid betegnelse som brukes om forskjellige elektroniske tangentinstrument, som for eksempel synthesizere, digitale pianoer og MIDI-keyboard. Det finnes keyboard med vektede tangenter, slik som vi finner på pianoer og uveide tangenter, som vi finner på de fleste gamle orgler. Semiveide tangenter finnes også, og er som oftest plasttangenter med litt motstand i. Selv om keyboard brukes om de fleste elektroniske tangentinstrumenter ser vi en trend til at ordet brukes om "stue-synther", altså synther som har mange forskjellige innebygde lyder og innebygde høytalere. Disse synthene har som oftest 61 uveide tangenter.
De som spiller på et keyboard kalles keyboardister.


Chevy Chase.
Cornelius Crane Chase, bedre kjent som Chevy Chase, (født 8. oktober 1943) er en amerikansk komiker, humorist og skuespiller fra New York. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Astrid av Sverige.
Astrid av Belgia (Astrid Sofia Lovisa Thyra) (født 17. november 1905 på Arvfurstens slott i Stockholm, død 29. august 1935 i Küßnacht, Sveits) var dronninggemalinne av Belgia 1934–1935.
Hun ble født som "Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Astrid av Sverige". Hun var den yngste datteren av prins Carl av Sverige og prinsesse Ingeborg av Danmark, og lillesøsteren til prinsesse Märtha, som senere ble kronprinsesse av Norge.
10. november 1926 giftet den svenske prinsessen seg med kronprins Leopold av Belgia (den senere kong Leopold III av Belgia) i Brussel. Hun ble mottatt med enorm glede i sitt nye hjemland, og ble på kort tid ekstremt populær som følge av sin folkelige stil og sitt oppriktige engasjement for de vanskeligstilte i samfunnet.
I 1934 ble Leopold konge av Belgia, og Astrid ble dermed dronning. Det varte imidlertid ikke lenge. Sensommeren 1935 var nemlig kongeparet på biltur i Sveits, og ved et uhell kjørte de av veien og inn i et pæretre. Kong Leopold klarte seg godt med bare noen skrammer, mens dronning Astrid døde i sin ektemanns armer, bare 29 år gammel.
Etter sin død har dronning Astrid nærmest fått helgenstatus i Belgia. Det finnes gater, kirker, torg og parker oppkalt etter henne.


Fylkesvei 756.
Fylkesvei 756 (Fv756) er en av Norges korteste riksveier, bare 537 meter lang, og går mellom Sandvika i Verdal og riksgrensen ved Sandvika.
Den tar av fra riksvei 72 i Sandvika og går til riksgrensen ved Sandvika.
Veien er ikke skiltet som Fylkesvei 756 men som Fylkesvei 322- som egentlig er veiens länsväg-nummer på svensk side.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Habibullah Khan.
Habibullah Khan (født 1872, død 20. februar 1919) var emir i Afghanistan fra 1901 til 1919. Han var født i Tasjkent, Usbekistan og var den eldste sønn av emiren Abdur Rahman Khan, som han etterfulgte i kraft av å være førstefødt i 1901.
Habibullah var en relativt sekulær, reformvennlig hersker som prøvde å modernisere sitt land. Han arbeidet med å få vestlig medisin og annen teknologi til Afghanistan. I 1904 stiftet Habibullah Habiba-skolen samt et militærakademi. Han utga også den ukentlige avisen "Siraj-ul-Akhbar" på persisk, som talte for reformer. Han innførte forskjellige lovreformer og fjernet mange av de hardeste straffene. Andre reformer var bl.a. å avvikle den undertrykkende etterretningsorganisasjonen som hans far innførte.
Han holdt landet nøytralt under Første verdenskrig, på tross av stadige forsøk fra sultanen av det osmanske riket, åndelig leder av islam, på å innrullere Afghanistan på sin side. Han gjorde også mye for å minske spenning mot India og skrev under en vennskapstraktat i 1905 og gjennomførte et statsbesøk i 1907
Habibullah ble drept ved Kalagosh 20. februar, 1919.


Fylkesvei 754.
Fylkesvei 754 (Fv754) går mellom Holsand ved sentrum og Markabygda i Skogn. Veiens lengde er 11,4 km.
Den tar av fra E6 ved Holsand i Skogn og går østover til Markabygda.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 753.
Fylkesvei 753 (Fv753) går mellom Åsen i Levanger og Mo i Frosta. Veiens lengde er 21,8 km.
Den tar av fra E6 i Åsen og går i retning sør-vest til Mo.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Péter Erdő.
Péter Erdő (født 25. juni 1952 i Budapest i Ungarn) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av erkebispedømmet Esztergom-Budapest.
Péter Erdő studerte katolsk teologi og filosofi i Esztergom, Budapest og Roma, og tok doktorgrad i teologi og kirkerett. Han ble presteviet i 1975, og arbeidet først som kapellan i Dorog. Etter fortdypende studier i Roma 1977–1980 arbeidet han 1980–1988 som teologiprofessor ved presteseminaret i Esztergom, og var gjesteforeleser ved en rekke utenlandske universiteter og høyskoler. Fra 1988 doserte Péter Erdő som professor ved det teologiske fakultet ved det katolske "Péter Pázmány"-universitetet i Budapest, og var rektor der 1998–2003.
I 1999 ble han hjelpebiskop i Székesfehérvár, og i 2003 erkebiskop av Esztergom-Budapest. Dermed ble han også den katolske kirkes primas i Ungarn. Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinal i 2003. Han ble da kardinalskollegiets yngste medlem.


Fylkesvei 752.
Fylkesvei 752 (Fv752) går mellom Hegra og Okkelberg i Stjørdal. Veiens lengde er 8,7 km.
Den tar av fra E14 i Hegra og går nordover til Okkelberg.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


José Freire Falcão.
José Freire Falcão (født 23. oktober 1925 i Ererê i Brasil) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Brasília.
José Freire Falcão studerte ved presteseminaret i Prainha og ble ordinert til prest i 1949. Frem til 1967 var han menighetssjelesørger, lærer og åndelig veileder for Den katolske aksjon. I 1967 utnevnte pave Paul VI ham til koadjutor-biskop av Limoeiro do Norte (han ble biskop der senere samme år), og i 1971 til erkebiskop av Teresina. I 1984 ble han erkebiskop av Brasília. José Freire Falcão ble utnevnt til kardinal i 1988. I 2004 fratrådte han som erkebiskop av den brasilianske hovedstaden.


Fylkesvei 751.
Fylkesvei 751 (Fv751) går mellom Turifossen og Kopperå i Meråker. Veiens lengde er 2,5 km.
Den tar av fra E14 ved Turifossen og går østover til Kopperå.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Richmond (Virginia).
Richmond er hovedstaden i delstaten Virginia i USA.
Byen ble grunnlagt 1637, men fikk ikke status som by før i 1737. I 1779 ble byen delstatshovedstad.
Under den amerikanske borgerkrigen trådte Virginia ut av unionen og sluttet seg til Konføderasjonen. Richmond ble da konføderasjonens hovedstad. Byen ble inntatt av Unionshæren i begynnelsen av april 1865. I kampene ble mye av byen ødelagt, men ble bygd opp igjen etter at borgerkrigen var over.


Francisco Álvarez Martínez.
Francisco Álvarez Martínez (født 14. juli 1925 i Santa Eulalia de Ferroñes Llanera i Spania) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Toledo i Spania.
Francisco Álvarez Martínez ble presteviet i 1950. Deretter tok han doktorgrad i kirkerett ved det pavelige universitet Comillas i Madrid, og ble så erkebiskoppelig geheimsekretær og menighetssekretær.
Han ble biskop av Tarazona i 1973, og forflyttet til bispedømmet Calahorra og La Calzada-Logroño i 1976. Mellom 1989 og 1995 var Álvarez Martínez biskop av Orihuela-Alicante.
I 1995 ble han erkebiskop av Toledo og dermed også primas for den katolske kirke i Spania. Han ble kreert til kardinal i 2001.
Han gikk av som erkebiskop av Toledo i oktober 2002.
Av de kardinaler under 80 år og dermed stemmeberettigede ved konklavet i april 2005, var han den nest eldste.


Salesianerne av Don Bosco.
Salesianerne av Don Bosco (offisielt St. Frans av Sales' selskap, forkortes S.D.B.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1859 av St. Johannes Bosco (Don Bosco). Regelen ble godkjent av pave Pius IX i 1874.
Formålet var å tilby en kristen utdannelse til gutter og unge menn, spesielt med tanke på eventuelle fremtidige prestestudier. Dette er fortsatt en av de viktigste sysler for medlemmene, og ordenen driver skoler i en rekke land.
Det finnes også andre katolske ordener som kalles Salesianerne.


Claretianerne.
Claretianerne (offisielt Den salige jomfru Marias uplettede hjertes misjonærsønner, latin "Congregatio Missionariorum Filiorum Immaculati Cordis B.M.V.", forkortes C.M.F.) er en katolsk kongregasjon.
Den ble grunnlagt av, og har navnet den vanligvis er kjent under fra, St. Antonio Maria Claret i 1849. Godkjenningen kom i 1870, noen måneder før Clarets død.
Deres hovedoppgaver er å virke som misjonærer, predikanter og innen utdannelse for ungdom.


Redemptoristene.
Redemptoristene (offisielt Den allerhelligste Gjenløserens kongregasjon, forkortes C.SS.R.) er en katolsk kongregasjon.
Den ble grunnlagt av St. Alphonse Maria di Ligouri i Scala i 1732. Formålet var misjonsarbeid blant fattige i Europa og blant ikke-kristne. Regelen ble godkjent av pave Benedikt XIV i 1749, og en kvinnelig gren ble godkjent året etter.


Esztergom-Budapest erkebispedømme.
Esztergom-Budapest erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme i Ungarn. Det ble grunnlagt i det 10. århundre, og var tidligere kjent som Esztergom erkebispedømme. Det fikk dagens navn 31. mai 1993. Erkebiskopen er for tiden Péter Erdő, som etterfulgte László Paskai.
Det bor 1 265 000 katolikker i bispedømmet, av 2 100 000 innbyggere totalt. Bispedømmet består av 152 menigheter, beskjeftiger 230 prester, 19 diakoner, 224 ordensbrødre og 551 ordenssøstre. Antallet er imidlertid blitt forholdsmessig sterkt redusert i løpet av det religionsfiendtlige kommuniststyret under den sovjetiske okkupasjonen.
Suffraganbispedømmer under Esztergom-Budapest er Győr, Hajdúdorog og Székesfehérvár.


Armand Gaétan Razafindratandra.
Armand Gaétan Razafindratandra (født 7. august 1925 i Ambohimalaza på Madagaskar, død 9. januar 2010) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Madagaskars hovedatad Antananarivo.
Han kom fra en velstående adelsfamilie som hadde konvertert til den katolske tro flere århundrer tidligere. Han fikk sin utdannelse på sogneskolen i Faravohitra, som ble drevet av Brødrene av kristne skoler fra Andohalo. Han begynte da på juniorseminaret i Ambohipo og fortsatte på kollegiet St. Mikael, som ble drevet av jesuittene. Deretter studerte han filosofi i to år på presteseminaret i Ambatoroka før han studerte videre i tre år på kollegiet St. Mikael. Deretter vendte han tilbake til Ambatoroka for å studere teologi.
Han ble presteviet i 1954, og fortsatte med utdypende studier ved "l'Institut Catholique de Paris". Tilbake til hjemlandet gjorde han tjeneste som sogneprest fra 1956 til 1978. Han ble også engasjert i det nasjonale kateketiske senteret, og han ble utnevnt til dets direktør på midten av 1970-tallet.
I 1978 ble han utnevnt til biskop av Mahajanga av pave Paul VI (1963–1978). I 1994 ble han promovert til erkebiskop av Antananarivo, og kreert til kardinal samme år.


Jesu Hjerte-fedrene.
Prestene av Det hellige hjerte eller Jesu Hjerte-fedrene (også kalt Dehonianerne, latin "Sacerdotum Cordis Jesu", forkortes S.C.J. eller S.C.I.) er en katolsk kongregasjon.
Kongregasjonen ble grunnlagt av den ærverdige Leon Gustave Dehon i Frankrike i 1878. Den hovedaktiviteter er misjonsarbeid, utdannelse, rådgivningstjenester og arbeid for sosial rettferdighet.
Omkring 2400 prester fordelt på 30 land tilhører kongregasjonen (pr. 2005).


Jimi Hendrix.
James Marshall «Jimi» Hendrix (født Johnny Allen Hendrix 27. november 1942 i Seattle, Washington i USA, død 18. september 1970 i London i England) var en amerikansk gitarist, sanger og låtskriver. Han regnes ofte som en av de største stilskaperne og inspirasjonskildene i rockens historie. Samtidig blir han sett på som en av tidenes beste gitarist i ulike sjangre, og de fleste av dagens rock- og bluesgitarister nevner Hendrix som en av sine inspirasjonskilder. Hans teknikk og gitarstil, sammen med oppfinnsom bruk av effektpedaler og hans kontroll av feedback, gjorde ham til en unik artist.
Hendrix ble først kjent i England i 1966, sammen med sitt band The Jimi Hendrix Experience. Han ble også stjerne i USA etter at han opptrådte på Monterey Pop Festival i 1967. Han oppnådde ikonstatus etter sin opptreden som hovedattraksjon på Woodstockfestivalen i august 1969.
Som gitarist var han inspirert av bluesgitarister som blant andre B. B. King, Muddy Waters, Johnny «Guitar» Watson, T-Bone Walker, Albert King, Link Wray. Stilmessig har han også hentet inspirasjon fra soulgitarister som Steve Cropper og Curtis Mayfield. Carlos Santana mener at han også var påvirket av sin indianske bakgrunn.
Hans sceneopptredner kan ha vært inspirert av rockepioneren Little Richard, som Hendrix turnerte sammen med som en del av Little Richards backingband, The Upsetters. En av hans store idoler var Bob Dylan, og han hadde alltid med seg platene hans når han var på reise. Han spilte gitar venstrehendt, men skrev med høyre hånd.
Han ble opptatt i Rockens æresgalleri i 1992, og i UK Music Hall of Fame i 2005. Han fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1994. I 2006 ble hans debutalbum, "Are You Experienced", opptatt i United States Recording Preservation Board's National Registry. Musikkmagasinet "Rolling Stone" plasserte Hendrix som nummer 1 på deres liste over tidenes beste gitarister noensinne.
Barndom.
Moren het Lucille Jeter Hendrix, og var bare 17 år da hun fikk sin førstefødte, som ble døpt Johnny Allen Hendrix. Faren het James Allen Hendrix, og var soldat i US Army på det tidspunktet sønnen ble født. Moren slet med dårlig økonomi. De bodde vekselvis hos hennes søster Delores og venninnen Dorothy Harding. Moren ble sammen med en mann som het John Page, og han mishandlet henne i den grad at hun havnet på sykehus i Portland, Oregon. Page fikk 5 års fengsel for dette.
Etter en tur til Berkeley i California lot Lucille sønnen være igjen hos en venn. Det var meningen at det skulle være et kortere opphold, men oppholdet trakk ut i den grad at det ble snakk om adopsjon. Da faren ble dimittert fra hæren i 1945 flyttet han inn hos sin svigerinne Dolores. Etter å ha besøkt slektninger i Vancouver, Canada i et par måneder, dro han til California for å hente sønnen. Han så da sin sønn for første gang. Den gjenforente familien flyttet inn hos Lucilles søster Delores. I 1946 ble lille Johnny Allen omdøpt til James Marshall Hendrix. Han ble kalt Jimi. I familien hadde han imidlertid kjælenavnet «Buster».
Hendrix ble to ganger tatt av politiet for å kjøre en stjålet bil. Han fikk valget mellom to år i fengsel eller å verve seg til militæret. Han valgte militæret, og ble innrullert 31. mai 1961. Etter rekruttskolen fikk han tjeneste i 101st Airborne Division og ble stasjonert i Fort Campbell i Kentucky. Hans sjefer i det militære anså ham å være en dårlig soldat. Han sov på vakt, viste liten respekt for regler og var en dårlig skytter. På grunn av dette ble det anbefalt at Hendrix ble dimittert etter å ha avtjent kun ett år.
Tidlig karriere.
Etter dimittering fra militæret flyttet han og kameraten Billy Cox til Clarksville i Tennessee, der de startet bandet King Kasuals. Etter noen dårlig betalte spillejobber flyttet bandet etterhvert til Nashville. De spilte på klubber langs Jefferson Street, det svarte området i Nashville, og senter for rhythm and blues i området.
De neste tre årene tilbrakte han som turnerende musiker på det som ble kalt «the Chitlin' Circuit», hvor han spilte på «svarte» steder, delvis med The King Kasuals, men også med andre blues og soulband, som Chuck Jackson, Slim Harpo, Tommy Tucker, Sam Cooke og Jackie Wilson. The Chitlin' Circuit var en viktig del av Hendrixs karriere, det var der han perfeksjonerte sine bluesrøtter. Han tjente dårlig, fikk liten berømmelse, og fattigdom og rasisme var en del av hverdagen.
I 1964 flyttet Hendrix til New York City for å prøve lykken der. I 1965 spilte han sammen med Isley Brothers og Little Richard, i tillegg til et kort opphold med Ike & Tina Turner. Han ble med i det New York-baserte bandet Curtis Knight and the Squires, senere i bandet Joey Dee and the Starliters, før han igjen spilte med Curtis Knight.
15. oktober 1965 signerte Hendrix en treårs kontrakt med Ed Chalpin, der Hendrix skulle motta 1 dollar og 1% av royalties fra innspillinger sammen med Curtis Knight. Selv om samarbeidet med Chalpin var kortvarig skapte kontrakten vanskeligheter for Hendrix senere i karrieren.
Hendrix startet i 1966 sitt eget band, Jimmy James and the Blue Flames, som skapte seg et navn, særlig på Cafe Wha? i Greenwich Village. Tidlig i 1966 ble Hendrix sett av Linda Keith, kjæresten til Keith Richards i The Rolling Stones. Hun anbefalte Hendrix til Andrew Loog Oldham og produsent Seymour Stein, men ingen av disse likte Hendrix. Det var først da Linda Keith fikk The Animals-bassisten Chas Chandler på banen at ting begynte å skje for alvor.
The Jimi Hendrix Experience.
Bassisten Chas Chandler hadde planer om å slutte i The Animals for å begynne en karriere som produsent, og var på jakt etter noen som kunne spille inn sangen «Hey Joe». Første gangen Chandler hørte Hendrix, spilte han denne sangen. Chandler ble imponert over Hendrix' versjon av «Hey Joe», og foreslo at Hendrix skulle bli med til England. De signerte en kontrakt sammen med Animals-manager Michael Jeffery og Hendrix flyttet til England. Chandler hjalp til med å starte bandet The Jimi Hendrix Experience sammen med Noel Redding på bass og trommeslageren Mitch Mitchell.
The Jimi Hendrix Experience i 1967
Etter en del klubbopptredener ble Hendrix et hett navn i musikerkretser i London. Han ble kjent med, og venner med blant andre Eric Clapton, Jeff Beck, og medlemmer av The Beatles og The Who.
Hendrix' første singel var en versjon av «Hey Joe». B-siden var Hendrixs første egen komposisjon, «Stone Free». Neste suksess var, «Purple Haze». Nummer tre ble «The Wind Cries Mary». Alle tre singler gikk til Top 10 i England.
"Are You Experienced?".
Det første albumet var "Are You Experienced?", som kom ut i Storbritannia 12. mai 1967. Den gikk til nr. to på hitlistene, bare forbigått av The Beatles' "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". Hendrix turnerte mye rundt i Europa, og utviklet sitt sceneshow. Han satte fyr på gitaren første gang 31. mars 1967, og knuste den etterpå. 4. juni 1967 spilte The Experience sitt siste show i England før de dro til USA.
Selv om de var populære i Europa, var de helt ukjente i USA. Muligheten kom da Paul McCartney anbefalte dem til arrangørene av Monterey Pop Festival. Dette ble gjennombruddet for Hendrix i statene, ikke minst fordi konserten ble filmet av D.A. Pennebaker, og filmen ble vist over hele landet som dokumentaren Monterey Pop, og Hendrix ble ikoninfisert og udødeliggjort da han tente på og knuste gitaren under avslutningsnummeret «Wild Thing».
Etter festivalen turnerte Experience sammen med The Monkees. The Monkees ville ha Hendrix til å åpne konsertene for seg, men flesteparten av fansen til The Monkees likte ikke Hendrix, og samarbeidet ble raskt avbrutt.
Jimi Hendrix i Stockholm i 1967
"Axis: Bold as Love".
The Jimi Hendrix Experiences andre album, ' ble utgitt 1. desember 1967. Det var mer melodisk enn det første, og er også det første som er spilt inn med instrumentene stemt en halv tone lavere enn vanlig, noe som Hendrix fortsatte med på senere album og livespillinger. Den lavere stemmingen gir gitaren en litt mørkere klang, og det blir også lettere å bende strengene, en teknikk som Hendrix gjorde utstrakt bruk av.
Et uhell gjorde nesten at albumet gikk i vasken. Hendrix glemte igjen den ferdig miksede mastertapen til side 1 i en Londondrosje. Chas Chandler og Eddie Kramer prøvde å remikse den, men fikk det ikke helt til. Redningen ble en kopi som bassisten Noel Redding hadde hjemme hos seg, men den måtte strykes flat med et strykejern fordi båndspilleren hans hadde «spist» båndet.
Hendrix var misfornøyd med coveret, fordi han hadde bedt om et indiansk motiv (indianere) på grunn av sin indianske avstamming, men den britiske tegneren misforsto og tegnet et indiskinspirert omslag («India»).
"Electric Ladyland".
Det tredje albumet ble et dobbeltalbum, "Electric Ladyland", utgitt i oktober 1968. Det er innspilt i Record Plant, New York. Etterhvert som innspillingen av "Electric Ladyland" gikk framover ble Chas Chandler mer og mer frustrert med Hendrixs perfeksjonisme og forskjellige venner og bekjente som oppholdt seg i studioet under innspillingene.
Chandler hadde et mer forretningsmessig forhold til musikken, og var tilhenger av korte sanger, som kunne presenteres på en singel. Hans innflytelse på de to første albumene er tydelig, sett i lys av at få av låtene på disse er over fire minutter, og begge albumene er innspilt på ganske kort tid, og at de fleste komposisjonene holder seg innenfor popformatet. Etterhvert som Hendrix utviklet sin egen visjon om hvordan komposisjonene skulle være, trakk Chandler seg mer og mer tilbake fra studioinnspillingene. Dette hadde en klar innflytelse på den retningen Hendrix beveget seg i.
Hendrix begynte å eksperimentere med forskjellige kombinasjoner av musikere og instrumenter, og moderne elektroniske effekter. Dave Mason, Chris Wood og Steve Winwood fra bandet Traffic, trommeslager Buddy Miles og tidligere organist for Bob Dylan, Al Kooper var alle med på innspillingene.
Hendrix var en perfeksjonist, noe som blant annet gjorde seg utslag i at komposisjonen «Gypsy Eyes» ble spilt inn 43 ganger. Dette var frustrerende for bassisten Noel Redding, som ofte forlot studioet i sinne eller kjedsomhet. Da han senere kom tilbake oppdaget han gjerne at Hendrix hadde spilt inn bassporet selv, i Reddings fravær.
Albumet var nær ved å bli utgitt under navnet "Electric Landlady", da en studiotekniker skrev navnet feil. Feilen ble oppdaget av Hendrix i siste liten.
The Jimi Hendrix Experience blir oppløst.
The Jimi Hendrix Experience hadde sin siste opptreden i England den 18. og 24. februar 1969 i The Royal Albert Hall, London. To utsolgte konserter.
Noel Redding ble mer og mer frustrert over at han ikke lenger spilte gitar, som var hans egentlige instrument før han ble med Hendrix. I 1968 startet han sitt eget band med navnet Fat Matress, som av og til åpnet showet for Experience. Redding og Hendrix gled fra hverandre, noe som også kan ses ved at Hendrix selv stadig spilte flere basspor på Electric Ladyland-albumet.
Redding var også ukomfortabel med hysteriet rundt Hendrix. Den siste konserten med The Jimi Hendrix Experience var 29. juni 1969 på Barry Fey´s Denver Pop Festival, Denver, USA. De tre musikerne ble smuglet ut av området i en leiebil som ble delvis knust av fansen. Neste dag annonserte Redding at han hadde forlatt The Jimi Hendrix Experience.
Trøbbel.
I løpet av 1969 toppet problemer med den gamle kontrakten med Ed Chalpin seg. Resultatet av forhandlingene for å løse dette var at partene ble enige om at det skulle spilles inn en plate spesielt for Chalpin. Dette var bakgrunnen for albumet som ble spilt inn live nyttårsaften -69 i Fillmore East, og utgitt under navnet Band of Gypsies.
Hendrix ble arrestert 3. mai 1969 på flyplassen i Toronto med hasj og heroin i bagasjen. Hendrix påsto i rettssaken at stoffene hadde blitt lagt i bagen hans av en fan, og han ble frikjent.
Gypsy Sun and Rainbows.
Etter at Redding forsvant fra gruppa, tok Hendrix kontakt med sin gamle venn fra militæret og The King Kausuals, Billy Cox. Han hadde fortsatt med Mitch Mitchell på trommer, og gitaristen Larry Lee, en annen gammel venn, og perkusjonistene Juma Sultan og Jerry Velez. Etter et opphold på en herregård i Shokan, New York, USA, der de øvde, opptrådte gruppa på Woodstockfestivalen.
The Woodstock Music and Art Fair.
Hendrix sto øverst på plakaten på Woodstockfestivalen 18. august 1969. Han var hovedattraksjonen, selv om store navn som The Who, Jefferson Airplane, Santana, Greatful Dead og Janis Joplin opptrådte der. Det var meningen at Hendrix skulle avslutte festivalen søndag kveld. På grunn av enorme forsinkelser kom ikke Hendrix på scenen før mandag morgen. Da var det kun i høyden 180 000 igjen av et publikum på 500 000, som kun ventet for å se Hendrix opptre.
De ble introdusert som The Jimi Hendrix Experience, men Hendrix rettet det raskt til Gypsy Sun and Rainbows, og spilte så et to timer langt sett, det lengste i karrieren. Selv om bandet ikke var så samspilte som de burde vært, leverte Hendrix en historisk opptreden, med sin versjon av den amerikanske nasjonalsangen, «The Star Spangled Banner», en framførelse som er blitt stående som et symbol på 1960-årene. På tross av lyder som kan minne om maskingevær og fallende bomber, påsto Hendrix at det ikke var ment som et politisk utsagn, men kun som en alternativ framførelse av nasjonalsangen. Konfrontert med saken på Dick Cavett Show, sa Hendrix at han syntes versjonen var vakker.
Jimi Hendrix spiller på Fender Stratocaster
Band of Gypsys.
The Gypsy Sun and Rainbows var en kortlivet affære. Etter to spillejobber, pluss en opptreden på Dick Cavett Show, oppløste Hendrix gruppen, men beholdt bassist Billy Cox. Sammen med trommeslager Buddy Miles dannet han en ny trio ved navn Band of Gypsys. Etter ti dagers øving på Juggy´s Sound Studio var gruppen bemerkelsesverdig samspilt, og produserte etterhvert en anseelig mengde nytt materiale, inkludert blant annet «Earth Blues» med The Ronettes på bakgrunnskor. Band of Gypsys holdt fire konserter i Fillmore East, New York City, USA, nyttårsaften og første nyttårsdag 1969-1970, hvorav opptak fra den ene konserten ble til albumet "Band of Gypsys", som dermed oppfylte kontrakten med Ed Chalpin. Dette er den eneste konsertinnspillingen som ble utgitt mens Hendrix levde, sett bort fra samlealbumet fra Woodstockfestivalen. "Band of Gypsys" inneholder noe av det beste han har gjort, inkludert antikrigskomposisjonen «Machine Gun».
Den andre og siste opptredenen med Band of Gypsys var en måned senere, den 28. januar 1970. En festival med 12 forskjellige band og artister, kjent som Winter Festival for Peace i Madison Square Garden i New York. I likhet med under Woodstockfestivalen, ble Hendrix på grunn av forsinkelser nødt til å opptre svært sent, nærmere bestemt klokken 3 på natten. Han kom på scenen i svært dårlig form, tydelig påvirket av stoff, og ikke i stand til å spille. Etter en elendig versjon av «Who Knows» spilte bandet en halv låt til, hvorpå Hendrix stoppet midt i sangen, og fortalte publikum: «That's what happens when earth fuck with space – never forget that», hvorpå han satte seg ned på scenen og ble etterhvert ledsaget ut av scenepersonell. Forskjellige forklaringer på hans bisarre oppførsel har kommet fram. Buddy Miles påsto at manager Michael Jeffery ga Hendrix LSD for å sabotere bandet og få tilbake The Experience, mens blueslegenden Johnny Winter sa det var Hendrixs venninne Devon Wilson som hadde lagt stoff i drinken hans av en eller annen ukjent grunn.
The Experience/"The Cry of Love"-bandet.
Jeffery handlet raskt etter skandalen. Han sparket øyeblikkelig Buddy Miles og Billy Cox, og fikk Noel Redding og Mitch Mitchell over fra England. Målet var et comeback for The Experience med den originale besetningen på en kommende turne. Før turneen startet ble det klart at Redding og Hendrix ikke kunne samarbeide, og Billy Cox ble hentet tilbake. Mange refererer til denne besetningen av The Jimi Hendrix Experience som "The Cry of Love"-bandet, fordi dette var navnet på turneen.
Mesteparten av 1970 besto i å spille inn i studio i løpet av uken, og spille konserter i helgene. "The Cry of Love"-turneen begynte i april på LA Forum i Los Angeles. Turneen besto av 30 opptredener, og sluttet på Honolulu på Hawaii 1. august 1970. En del av disse opptredenene ble spilt inn, og er regnet som noen av de beste konsertopptredener som Hendrix gjorde.
Electric Lady Studios.
Tilbake i 1968 investerte Hendrix og Jeffery i et prosjekt hvor de kjøpte en klubb i Greenwich Village i New York som het Generation Club. Planen var å lage en ny klubb, men de fant ut at det var bedre å bygge lokalet om til et platestudio. Hendrix hadde på denne tiden astronomisk høye leiekostnader til "Electric Ladyland"-albumet, og de fant fort ut at det ville bli billigere å eie sitt eget studio.
Electric Lady Studios åpnet 1. august 1970, og var designet av arkitekten John Storyk. Det var laget spesielt for Hendrix, med runde vinduer og en maskin som kunne produsere mangefarget belysning. Hendrix tilbrakte kun fire uker med innspilling i studioet, mesteparten mens håndverkere fremdeles holdt på. En åpningsfest gikk av stabelen 26. august 1970, etterfulgt av en innspilling av «Belly Button Window». Han dro så til London med Air India for å spille på Isle of Wight-festivalen sammen med Billy Cox og Mitch Mitchell.
Turné i Europa.
En turne i Europa var stablet på bena for å betale regninger etter studiobyggingen, betaling av skatt og andre utgifter og for å reise penger til produksjon av han neste album, "First Rays of the New Raising Sun". Men forventninger fra fansen om å spille gamle låter, knuse gitarer også videre gjorde Hendrix sur, og i Århus, Danmark gikk han av scenen etter to sanger, og bemerket: «I've been dead a long time». På turne i Sverige oppdaget Hendrix duoen Hansson & Karlsson, og ble en stor fan av dem. Han spilte inn deres komposisjon «Tax Free», som finnes på den posthume utgivelsen "War Heroes".
Den 6. september 1970 holdt Hendrix sin siste offisielle konsert, på Fehmarn Festival i Vest-Tyskland. Det var en dårlig stemning på festivalen, opprørsaktig atmosfære, og Hendrix ble møtt med buing på scenen.
Hendrix dro så til London, der han prøvde å avslutte samarbeidet med manager Michael Jefferys. Han gav også en svart Fender Stratocaster til Linda Keith, som takk for at hun «oppdaget» ham tidligere i New York. I gitarkassen lå også all korrespondanse fra Keith. Hendrixs siste offentlige opptreden var en uformell jam på Ronnie Scott's Jazz Club i Soho, London, England, sammen med Eric Burdon og hans band, War.
En av Hendrix' siste kjente studioinnspillinger var en gitarsolo på «Old Times Good Times» med Stephen Stills.
Død.
Jimi Hendrix døde 18. september 1970 i en leilighet i Samarkand Hotel, 22 Lansdowne Crescent i London, etter å ha tatt ni sovepiller av merket Vesperax sammen med noe vin. Omstendighetene rundt hans død er ikke helt klarlagte, men det er på det rene at han tilbragte sin siste natt sammen med Monika Dannemann. Han ligger gravlagt på gravplassen Greenwood Memorial Park i Renton utenfor Seattle hvor det har blitt reist et minnesmerke.
Mote.
Hendrix var kjent for sin personlige klesstil, og han var svært opptatt av både sine klær og sitt hår. Et sett med hårruller var en del av Hendrixs reiseveske da han kom til England i 1966. Det første han gjorde etter å ha fått sin første forskuddssjekk var å dra på klesshopping i London, på blant annet butikken "I Was Lord Kitchener's Valet", der han fikk tak i en gammel britisk militærjakke.
Bilder av Hendrix viser ham med ringer, brosjer og medaljonger, og han brukte ofte pins som uttrykte solidaritet med hippiebevegelsen, og Bob Dylan, som han var en stor fan av.
Politikk og rasisme.
Selv om han ble en verdensstjerne var det vanskelig å unngå å bli utsatt for rasisme, særlig i de amerikanske sørstatene. Hendrix ble også kritisert av de svarte for å spille «hvit musikk», og for å ha hvite musikere i bandet. Han ble også stadig kontaktet av forskjellige grupperinger, inkludert Black Panthers, som ville bruke hans berømmelse for å fremme sine egne saker.
Narkotika.
Hendrix brukte sannsynligvis en del LSD. Det finnes også bilder av ham mens han røyker marihuana. Han benyttet seg også av piller, både sovepiller og oppkvikkende piller. Han var beryktet blant venner for å bli sint og voldsom hvis han drakk alkohol.
Det er ingen holdepunkter for å si at Hendrix brukte heroin, og ingen i hans familie, hans kjærester eller venner, eller noen av hans biografer har påstått at han var en bruker av heroin. Det var ikke spor av heroin i kroppen hans etter hans død, ei heller var det sprøytemerker på ham.
Gitarer.
Hendrix eide og spilte forskjellige gitarer opp gjennom karrieren, men er mest kjent for å spille på Fender Stratocaster. Han kjøpte sin første Stratocaster i 1965.
Hendrix eide flere Gibson Flying V, blant annet en som han selv hadde malt om. Han hadde også en spesiallaget Flying V for venstrehåndsspilling. Han brukte ofte Flying V når han spilte «Red House».
Forsterkere.
Hendrix er mest kjent for sine Marshall-stack. Han spilte på Marshall Super Lead 100W forsterkere, med 4x12 høyttalerkasser. Etterhvert brukte han tre forsterkere med til sammen seks høyttalerkasser.
Hendrix brukte også Fender-forsterkere, særlig i studio, men også under konserter. Han hadde en periode et oppsett med Fender Dual Showman som han brukte live. I studio brukte han Fender Twin Reverb, Fender Bassman og Fender Dual Showman, ofte med Marshall høyttalerkasser. På albumet "Axis: Bold as Love" ble en Fender-forsterker med en spesiallaget roterende høyttaler benyttet innspillingen av «Little Wing».
Effektpedaler.
Hendrix brukte Dallas Arbiter Fuzz Face mye, særlig i starten av karrieren. Etterhvert lagde elektronikkeksperten Roger Mayer mange modifikasjoner av pedalen, men live brukte Hendrix mye Fuzz Face.
Hendrix er for alltid assosiert med lyden av wah-wah-pedalen. Han foretrakk en modell som er kjent som Clyde McCoy picture wah, fordi den hadde et bilde av trompetisten Clyde McCoy på baksiden av pedalen. Den var laget av Jen i Italia, men ble markedsført under navnet Vox.
Hendrix møtte Roger Mayer mens han holdt på med innspillingen av «Purple Haze». Mayer hadde da under utvikling en pedal som produserte en tone som var en oktav høyere enn den som ble spilt, i tillegg til å gi en forvrenging av lyden. Hendrix la på et nytt spor med denne pedalen på «Purple Haze», og brukte den mye på "Axis: Bold as Love" og også mye live, noe som kan høres på "Band of Gypsys"-albumet.
kom på markedet med en pedal i 1969 som skulle etterligne lyden av en roterende høyttaler. Hendrix adopterte raskt denne pedalen, og den ble en del av hans lydpalett fra 1969 og til hans død. Blant annet på «Machine Gun» på "Band of Gypsys".
Diskografi.
Platecover til "Are You Experienced".
Denne listen omfatter kun Hendrix' offisielle utgivelser mens han levde. Det har senere blitt gitt ut et stort antall samleplater


Andrus Ansip.
Andrus Ansip (født 1. oktober 1956 i Tartu) er en estisk politiker fra Det estiske reformpartiet (estisk: "reformierakond"). Siden 12. april 2005 har han vært Estlandsk statsminister.
Tidlig liv og karriere.
Ansip ble født i Tartu. Han studerte kjemi ved Universitetet i Tartu hvor han ble uteksaminert i 1979. Han arbeidet deretter som ingeniør ved det samme universitet inntil 1983 kun avbrutt av 2 års obligatorisk militærtjeneste. Han var instruktør ved industridepartementet. Han var også leder av organisasjonsdepartementet til Tartus distriktskomite av Estlands kommunistparti i perioden 1986-1988.
Ansip har også vært involvert i flere banker og investeringsselsaper. Han har tjenestegjort som styremedlem i styret til Rahvapank (Tartus Folkets Bank). Styreleder av styret til Livonia Privatisation IF. Administrerende direktør av Fondiinvesteeringu Maakler AS (fondsmeglerfirma). Han har også ledet styret til Radio Tartu.
Borgemester av Tartu.
I 1998 ble Ansip valgt til Borgermester av Tartu som en kandidat for sentrum-høyrepartiet Reformierakond (Reformpartiet), en posisjon som han holdt inntil 2004. Han var veldig populær og hadde gode resultater også i meningsmålinger. Han hadde stilt til valg til Riigikogu (Estlands parlament) flere ganger, men hadde alltid sagt fra seg sin plass slik at han kunne fortsette som Borgermester av Tartu. Han ble i 2004 etterfulgt av partikollega Laine Jänes.
Leder av "Reformierakond" / Økonomi og samferdselsminister.
21. november 2004 ble Ansip leder av Reformierakond på grunn av at partiets grunnlegger og leder, den tidligere statsministeren Siim Kallas, hadde blitt EU-kommissær og Visepresident noe som førte til at han måtte flytte til Brussel. Det var klart at Ansip måtte flytte til Tallinn. Han fikk muligheten når partikollegaen Meelis Atonen måtte trekke seg fra posten som Økonomi og samferdselsministeren i Juhan Parts' koalisjonsregjerning. Ansip ble Atonens etterfølger 13. september.
Ansips første regjering.
31. mars 2005 ga President Arnold Rüütel Ansip oppgaven med å danne regjering som følge av at Statsminister Juhan Parts hadde levert inn sin avskjedssøknad. Ansip klarte å sette sammen en koalisjon av Keskerakond og Rahvaliit som ble godkjent av parlamentet den 12. april 2005. Han ble Estlands statsminister 13. april.
Ansips andre regjering.
4. mars 2007 vant Ansips Reformparti 27 prosent av stemmene i Estlands parlamentsvalg som økte partiets plasser i Riigikogu fra 19 til 31. Ansip fikk personlig 22 500 stemmer, det høyeste antallet stemmer som noen parlamentskandidat noen gang har fått i det uavhengige Estland. Han fikk nok en gang oppgaven å danne regjering, denne gang av President Toomas Hendrik Ilves. Denne gangen dannet han en koalisjon med Isamaa ja Res Publica Liit og Sotsiaaldemokraatlik Erakond. Hans andre periode som statsminister startet 5. april 2007.
Etableringen av den andre regjeringen.
Det ble generelt spekulert i at Ansips parti ville fortsette samarbeidet med Sentrumspartiet etter valget i 2007, men de bestemte seg for å danne en mer høyreorientert regjering istedet. Det var en periode med spenning under koalisjonssamtalene da både Ansips Reformierakond og Isamaa ja Res Publica Liit ønsket posten som utenriksminister. Reforierakon ønsket å fortsette med Urmas Paet som hadde denne posten i den forrige regjeringen og som var en av den regjeringens mest populære medlemmer, mens Isamaa ja Res Publica Liit ønsket sitt partis leder Mart Laar i posten.
Resultatet ble at Reforierakond beholdt posten og Laar nektet å ha en annen post i regjeringen. Dette har blitt kritisert av både innenlands og utenlands presse, som for eksempel The Economist, som skrev at dette var på grunn av «misunnelse».
Flyttingen av Bronsesoldat-monumentet.
En av de mest kontroversielle handlingene til Ansips regjering var flyttingen av Tallinns hovedmonument til minne om andre verdenskrig, Bronsesoldat-monumentet, fra sin sentrale plassering i sentrum av Tallinn til Tallinna Kaitseväe kalmistu (Forsvarets gravlund i Tallinn) i utkanten av sentrum. Fjerningen av monumentet samt krigsgravene fra sin daværende posisjon den 27. april 2007 førte til masseprotester og to netter med de verste opptøyene i Estland etter at landet ble uavhengig.
Personlige liv.
Ansip er gift med gynekologen Anu Ansip (født 1956). De har tre døtre: Reet (født 1977), Tiina (født 1981) og Liisa (født 1997).


Antananarivo.
Antananarivo (tidligere Tananarive) er hovedstaden på Madagaskar i provinsen med samme navn. Den har 903 450 innbyggere (2001). Antananarivo ble grunnlagt rundt 1625 og ble i 1797 gjort til hovedstad av Merinakongedømmet som hadde etablert herredømme over hele Madagaskar. Byen ble erobret av franskmennene i 1895 og integrert i det franske protektoratet Madagaskar.
Beliggenhet.
Madagaskars hovedstad ligger om lag midt mellom øyas nordligste og sørligste punkt, 145 km fra østkysten. Den ligger på øyas høyslette, om lag 1275 moh. Selve byen ligger på et 4 km langt høydedrag som reiser seg om lag 200 meter over rismarkene nedenfor. Byen er kjent for sitt milde klima. Det meste av nedbøren kommer mellom november og april. Tørketiden er mild og solrik, mens nettene er kjølige. Det er sjelden frost i Antanarivo.
Historie.
I motsetning til de fleste andre hovedstedene i det sørlige Afrika var Antananarivo allerede en større by i førkolonial tid. Byen ble grunnlagt rundt 1625 av kong Andrianjaka og har navnet («byen av de tusen») fra antallet soldater som var utstasjonert for å beskytte byen.
Området ble ryddet for å fungere som en garnison og det ble bygget to-tre hus for kongen, inkludert hus kalt Besakana og Masoandro ("det finnes ikke to soler"). Det ble også lagt ut et område som skulle huse kongelige graver, Trano Masino Fitomianalana (Syv hellige hus i arrangert orden). Andrianjakas egen grav ble den første som ble bygd. Et slikt område med kongelige bygninger ble omtalt som en rova.
Andrianjakas etterfølgere, Hovahøvdingene, fortsatte å regjere over Merina-riket fra rovaen i Antananarivo. Bygningsmassen ble noe endret og utvidet.
Rollen til rovaen i Antananarivo endret seg da Kong Andriamasinavalona som regjerte 1675-1710 delte Merina-riket mellom sine fire favorittsønner. Antananativo ble da hovedstaden kun for den sørlige Merina-provinsen.
I 1793 ble byen hovedstad for Merina-kongene som etterhvert underla seg nesten hele Madagaskar under kong Radama I. Frem til 1869 var alle bygningene i byen bygget av tømmer eller siv og fulgte tradisjonelle gassiske byggeskikker. I løpet av 1800-tallet ble stein og murstein mer og mer vanlig som bygningsmateriale.
Rundt 1840 fikk dronning Ranavalona I oppført et palass, det såkalte dronningens palass, Manjakamiadana. Bygget ble opprinnelig ført opp i tre under ledelse av franskmannen Jean Laborde. På 1860-tallet ble bygget delvis omgjort til steinbygning av den skotske misjonæren James Cameron
Byggingen av luthersk kirke, Fiangonana (kapell) på rovaens område ble påbegynt under dronning Ranavalona II under ledelse av den britiske misjonæren William Pool. Kirken ble innviet i 1880.
I 1895 ble byen erobret av franskmennene og ble del av deres Madagaskarprotektorat. Etter fransk overtagelse ble byen ombygget og befolkningen økte til 175 000 i 1950. Rovaen ble da gjort om til et museum.
17.oktober 1959, året før Madagaskars frigjøring fra Frankrike i 1960, ble pastoren Andriamanjato Richard Mahitsison valgt til borgermester i Antananarivo, en stilling han hadde til 1977.
6.november 1995 ble rovaen i Antananarivo rammet av brann, blant annet ble dronningens palass og de kongelige gravene rammet.. Omtrent 1 675 av 6 700 gjenstander av kultuell verdi skal ha blitt reddet ut. Rovaen var på det tidspunkt kandidat til å komme på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. I følge den offisielle etterforskningen skyldtes brannen en ulykke, men årsaken til brannen har fortsatt å være diskusjonstema på Madagaskar.
Etter selvstendigheten i 1960 har befolkningen økt til rundt 1,4 millioner i storbyområdet på slutten av 1900-tallet.
Transport.
Antananarivos hovedflyplass Ivato internasjonale lufthavn har forbindelse til flere internasjonale destinasjoner, blant annet Paris, Johannesburg og Narobi. Byen har jernbaneforbindelse med havnebyen Toamasinasom ligger vedDet indiske hav, 215 km vest-nordvest for Antanarivo og med Antsirabe, men det er bare for frakt av gods.
Norsk nærvær.
Den norske misjonæren Lars Dahle bodde i Antananarivo fra 1870 til 1887. I 1871 startet han et forkurs for presteutdanning der og før han returnerte til Norge hadde han oversatt Bibelen til gassisk. Et torg i byen er kalt opp etter ham, «Bibelens og Lars Dahles plass». Plassen omkranses av finansministeriet, sentralbanken,
det lutherske trykkeriet og bibelselskapet. Lars Dahle grunnla også en luthersk menighet i Antananarivo. Fremdeles samles 2000 mennesker til gudstjeneste i menigheten, som har 200 søndagsskolelærere.


Juhan Parts.
Juhan Parts (født 27. august 1966 i Tallinn i Estland) er en estisk politiker. Han var Estlands statsminister fra 2003 til 2005.
Han ble i 1998 utnevnt til leder for den estiske riksrevisjonen, og ifra denne relativt usentrale stillingen ble han involvert i den offentlige debatten i Estland og ble etter hvert en populær figur i estisk politikk. Han dannet partiet Res Publica som oppnådde majoritet blant høyrepartiene i Riigikogu (det estiske parlamentet) ved valget i 2003. Han ble deretter lederen av en ny regjeringskoalisjon og utnevnt til ny statsminister 10. april 2003. Regjeringen hans måtte gå 24. mars 2005, som følge av et mistillitsforslag mot justisministeren Ken-Marti Vaher.


Ouagadougou.
Ouagadougou (uttalt; mossi; ofte forkortet "Ouaga") er hovedstaden i Burkina Faso. Byen er landets største, med et innbyggertall på 1 475 223. Byen er en av de fattigste i Afrika og over 70 % kan ikke lese og skrive. Den ligger i provinsen Kadiogo i regionen Centre, og er også administrasjonssenter for disse. Byens innbyggere kalles '.
Transport.
Den internasjonale flyplassen Ouagadougou lufthavn ligger i byen. Det går flere flyruter fra denne til diverse land i Vest-Afrika og Europa. Byen har jernbaneforbindelse til Abidjan i Elfenbenskysten og Kaya i Burkina Faso. Det går også en motorvei til hovedstaden i Niger, Niamey. Motorsykkel og moped er veldig vanlige framkomstmidler i Ouagadougou.
Utdanning.
Til tross for att byen analfabetisme er veldig høy, så har byen to universiteter. Det største universitetet i byen er Universitetet i Ouagadougou, som ble grunnlagt i 1974. Det offisielle språket i byen er fransk, men det finnes også flere lokale språk som mossi, dyula og fulfulde. I 1994 ble det etablert et tospråklig skoleprogram som gjorde at undervisningen foregikk på fransk og et av de tre lokale språkene.
Økonomi.
I Ouagadougou blir det blant annet produsert bearbeidede matvarer og tekstilprodukter. Det nasjonale flyselskapet Air Burkina har hovedkvarteret sitt i byen.


Paracetamol.
Paracetamol (eller acetaminophen'") er et legemiddel, brukt smertestillende og febernedsettende. En bør vise litt forsiktighet ved bruken da store doser kan gi varige leverskader.
Ved nedsatt leverfunksjon kan toleransen for paracetamol være nedsatt, og moderat til høyt alkoholforbruk kan gi økt fare for paracetamolforgiftning.
Bruk.
Paracetamol sammen med kodein eller morfin gir en synergistisk smertestillende effekt, og denne kombinasjonen gis ofte ved sterkere smerter enn paracetamol alene kan kontrollere, for eksempel etter kirurgiske inngrep eller ved kreft.
Paracetamol er det mest anvendte febernedsettende og smertestillende medikamentet til barn.
Graviditet.
Nyere forskning viser at Paracetamol muligens kan være hormonforstyrrende. Legemiddelverket mener at en kan bruke legemidlet som febernedsettende eller smertestillende middel, men i en så kort periode som mulig. Gravide bør, om de trenger behandling ut over en uke, konsultere lege.
Astma, eksem og allergiske bihuleproblemer.
Ifølge en internasjonal studie publisert i Lancet, skal regelmessig bruk av paracetamol hos barn tredoble risikoen for astma, eksem og allergiske bihuleproblemer. Hvis barnet bruker legemiddelet én eller flere ganger i måneden, skal risikoen øke med hele Resultatene var like for både jenter og gutter. Risikoen for å få astma øker ifølge undersøkelsen med dersom et barn får paracetamol i løpet av sitt første leveår.
Denne studien er blitt kritisert i ettertid. Aftenposten laget en oppfølgning på saken der svenske forskere «slaktet» studien.


Blaise Compaoré.
Blaise Compaoré (født 3. februar 1951) har vært president i Burkina Faso siden 1987 som følge av et statskupp som avsatte daværende President Thomas Sankara. I 2011 tvang et mytteri av soldater på grunn av ubetalt bostøtte ham til å flykte fra hovedstaden for hjembyen. Som følge av mytteriet har Compaoré oppløst regjeringen, for å tilfredsstille demonstrantene og soldatenes ønsker og krav.


László Paskai.
László Paskai (født 8. mai 1927 i Szeged, Ungarn) er kardinal i den katolske kirke og tidligere erkebiskop av Esztergom-Budapest.
Etter gymnasiet trådte han inn i fransiskanerordenen og studerte katolsk teologi i Gyöngyös og ved presteseminaret i Budapest. Han ble presteviet i 1951, og arbeidet som sjelesørger i bispedømmet Nagyvárad. I 1952 tok han doktorgraden i teologi ved universitetet i Budapest. Han virket som professor mellom 1955 og 1962, og arbeidet også som bibliotekar. Fra 1973 var han rektor ved presteseminaret. Han ble bispeviet og utnevnt til apostolisk administrator for Veszprém bispedømme av pave Paul VI i 1978. Året etter ble han innsatt som biskop. I 1982 ble han koadjutor til erkebispedømmet Kalocsa, og i 1987 ble han utnevnt til erkebiskop av Esztergom-Budapest. Han tilhører kardinalskollegiet siden 1988. I desember 2002 gikk han av som erkebiskop av aldersgrunner. Han ble etterfulgt av Péter Erdö.
Han er stemmeberettiget ved konklavet 2005.


Abdul Qadir Bajamal.
Abdul Qadir Bajamal (Abd-al-Qadir Abd-al-Rahman Ba-Jammal) (født 18. februar 1946) er en jemenittisk politiker som har vært Jemens premierminister siden 31. mars 2001.


Nova Iguaçu.
Nova Iguaçu er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Nova Iguaçu fikk bystatus i 1833 og grenser til nabokommunene Duque de Caxias, Belford Roxo, Mesquita, Rio de Janeiro, Seropédica, Queimados, Japeri, Miguel Pereira.


Frère Roger.
Frère Roger under et besøk i Budapest desember 1991
Den aldrende Roger i bønn, i Taizé i 2004
Frère Roger eller Broder Roger (født 12. mai 1915 i Provence i Sveits, død 16. august 2005) var en sveitsisk kalvinistisk prest. Han var grunnlegger av det økumeniske broderskapet Taizé, og prior for dette.
Hans borgerlige navn er Louis Schütz. Hans far Karl Ulrich Schütz stammet fra Bachs ved Zürich, hans mor Amélie Henriette Marsauche fra Burgund. Han var yngst av 9 søsken.
Mellom 1937 og 1940 studerte han teologi i Lausanne og Strasbourg. Han kom i 1940 til Taizé i Burgund og grunnla Communauté de Taizé.
Han har mottatt en rekke utmerkelser, bl.a. de tyske bokhandleres fredspris (1974), Karlsprisen fra byen Aachen (1989) og Robert-Schuman-prisen (1992).
De siste årene satt Frère Roger i rullestol på grunn av sviktende helse. Han var blant gjestene under innsettelsen av Benedikt XVI som pave 24. april 2005, og var den eneste ikke-katolikk som mottok kommunion av den nye paven. Han hadde planlagt å reise til Köln i august 2005 i forbindelse med Verdensungdomsdagen 2005, men måtte melde avbud av helseårsaker.
Frère Roger ble drept av en sinnsforvirret rumensk kvinne den 16. august 2005. Drapet skjedde under kveldsbønnen i kirken i Taizé, med omkring 2500 mennesker tilstede.
22. august 2005 feiret kardinal Walter Kasper hans begravelsesmesse sammen med fire katolske prester fra kommuniteten. Over 10 000 mennesker var tilstede. Selv om frère Roger ikke var katolikk valgte man å feire begravelsesmessen etter katolsk skikk, i tråd med hans egne ønsker. Det ble gitt en særskilt tillatelse for protestantiske medlemmer av kommuniteten slik at de kunne motta nattverd i messen.


Halvmåneøya.
Halvmåneøya er en om lag 12km² stor øy øst for sydspissen av Edgeøya på Svalbard. Den er en del av Søraust-Svalbard naturreservat. Berggrunnen er av doleritt, en vulkansk bergart som få planter kan vokse i. Det er totalt ferdselsforbud på øya på grunn av kulturminnene.
Halvmåneøya ble besøkt i hvalfangsttida på 16 – 1700-tallet, noe som bevitnes av et gammelt gravfelt nord for fangststasjonen Bjørneborg, som har en historie som norsk fangststasjon fra 1898. Dette området var det beste bjørneterrenget på Svalbard, og hovedbygningen der ble satt opp i 1904, senere påbygd i 1935 og 1963. Siste sesong Bjørneborg var i bruk, var vinteren 1969-70.
Fremdeles ligger det store mengder løse gjenstander i området ved stasjonen, som i dag er et kulturminne. Øya har hatt en del besøk av turister etter at fangststasjonen ble nedlagt. Det er forbudt å ta med seg souvenirer fra fangststasjonen, og miljøvernmyndighetene vurderer om man skal innføre ferdselsrestriksjoner eller ferdselsforbud på Halvmåneøya.
På utsiden av Halvmåneøya, i sørøst, ligger Tennholmane.


Ryke Yse.
Ryke Yse var en nederlandsk hvalfanger. Han oppdaget en øygruppe øst for Edgeøya på Svalbard, som fikk navn etter ham, Ryke Yseøyane.


Falange.
Falange Española (fra gresk, gruppe, skare) var en ultranasjonalistisk, militaristisk og anti-kommunistisk politisk bevegelse og parti som styrte Spania fra slutten av den spanske borgerkrig til Francos død i 1975.


Ginevrabotnen.
Ginevrabotnen er den innerste delen av Storfjorden, som utgjør bukten mellom Barentsøya og Olav V Land på Spitsbergen. Den er oppkalt etter James Lamonts jakt Ginebra, som var på Spitsbergen i 1858 og 1859.


Wahlenbergfjorden.
Wahlenbergfjorden er en fjord på sørvestsiden av Nordaustlandet på Svalbard, mellom Gustav V Land (Vestfonna) og Gustav Adolf Land (Sørfonna). Wahlenbergfjorden munner ut i Hinlopenstretet som ligger mellom Nordaustlandet og Spitsbergen. Den er oppkalt etter den svenske botanikaren Göran Wahlenberg.
Wahlenbergfjord er på sørvestsiden av Nordaustlandet
Fjorden er 58 kilometer lang, og dermed den lengste fjorden på Nordaustøandet og den femte lengste fjorden på Svalbard. På sørsida av fjorden går fjordarmen Palanderbukta sørvestover.
Fjorden inngår i Nordaust-Svalbard naturreservat.


Aloysius Matthew Ambrozic.
Aloysius Matthew Cardinal Ambrozic (født 27. januar 1930 i Gabrje i Slovenia – da del av Jugoslavia, død 26. august 2011) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Toronto fra 1990 til 16. desember 2006.
Ambrozic ble født i Slovenia og navnet er i slovensk form Alojzij Ambrožič. I 1945 flyktet familien til Østerrike, der han fullførte vanlig skolegang i forskjellige flyktningleirer. Familien kom til Canada i 1948, og Ambrozic ble presteviet i Toronto i 1955. Han virket først i Port Colborne, Ontario, og senere underviste han ved presteseminaret i Toronto. Han studerte også teologi i Roma, og i 1970 tok han teologisk doktorgrad ved universitetet i Würzburg i Tyskland. Han underviste i teologi ved "Toronto School of Theology" fra 1970 til 1976, da han ble utnevnt til hjelpebiskop av Toronto. I 1990 ble han byens erkebiskop. Han ble kreert til kardinal i 1998.
Kardinal Ambrozic var vert for de katolske verdensungdomsdagene i Toronto i 2002. Han var en uttalt motstander av de kanadiske fremstøt av å innføre samkjønnslige ekteskap i Canada.


Ricardo María Carles Gordó.
Ricardo María Carles Gordó (født 24. september 1926 i Valencia i Spania) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Barcelona.
Han ble presteviet i 1951 i Valencia, og etter videre studier ved Det pavelige universitet i Salamanca tok han lisensiat i kirkerett i 1953. Deretter utførte han pastoralt arbeid i erkebispedømmet Valencia (1953–69). Han ble utnevnt til biskop av Tortosa i 1969, og promovert til erkebiskop av Barcelona i 1990. Han ble i 1994 kreert til kardinal.
Han reorganiserte det enorme erkebispedømmet med fire millioner troende i fire soner betrodd til fem hjelpebiskoper, som er utnevnt etter at han kom til Barcelona. I forbindelse med hans avgang i 2004, da han var 77 år gammel, ble erkebispedømmet delt i tre.


Svenskøya.
Svenskøya er den vestligste av de tre store øyene som utgjør Kong Karls Land på Svalbard. Den ligger mellom Kongsøya i øst og Olgastretet i vest.
Øya har et areal på 137 km².
Landformene er regelmessige med orientering nord-sør, fra nord med klokken har vi Arnesenodden, Rivalensundet, Kapp Weissenfels og Kapp Hammerfest. Øya har et areal på 137 km².
Den ble en del av Nordaust-Svalbard naturreservat ved opprettelsen av naturreservatet i 1973. I 1985 ble det innført ferdselsforbud på øya, grunnet områdets store betydning for isbjørn-vandringen.
Refereranser.
Kart over Kong Karls land


Kongsøya.
Kongsøya er den midtre og største av de tre øyene som utgjør Kong Karls Land på Svalbard. Den ligger mellom Svenskøya i vest og Abeløya i øst. Sør for Kongsøya ligger to små øyer – Helgolandøya og Tirpitzøya. Kongsøya er for det meste flat med unntak av Retziusfjellet og Sjögrenfjellet i vest og Johnsenberget i øst.
Landformene er uregelmessige, med flere tydelige nes og bukter. Fra vest med klokken er disse Kennedyneset, Bünsowbukta, Nordneset, Nordaustpynten, Lydiannasundet, Tømmerneset, i sør Victoriabukta og Breibukta, og i sørvest Kapp Altmann og Rivalensundet. Øya har et areal på 191 km².
Den ble en del av Nordaust-Svalbard naturreservat ved opprettelsen av naturreservatet i 1973. I 1985 ble det innført ferdselsforbud på øya, grunnet områdets store betydning for isbjørn-vandringen.
Refereranser.
Kart over Kong Karls land


Giacomo Biffi.
Giacomo Biffi (født 13. juni 1928 i Milano i Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Bologna.
Han ble presteviet i 1950 i Milano, bare 22 år gammel. Han vendte tilbake til studiene for å avslutte med lisensiatgraden i teologi. Deretter underviste han ved erkebispedømmet Milanos seminar i Venegono (1951–60) og tok i 1955 doktorgraden i teologi ved det teologiske fakultetet i Venegono med doktorarbeidet "La colpa e la libertà nell'odierna condizione umana". Han ga ut en rekke velrenommerte bøker om teologi, katekese og meditasjon.
Deretter utførte han pastoralt arbeid i erkebispedømmet Milano og var sogneprest i Ss. Martiri Anauniani i Legnano (1960–69), et tett befolket arbeidersogn, og i Sant'Andrea i Milano (1969–75). Han var bispedømmevikar for kultur fra 1974. Den 19. februar 1975 ble han utnevnt til teolog-kannik ved domkapittelet i Milano. Han ble utnevnt til direktør for "Istituto Lombardo di Pastorale" i 1975. Han var ansvarlig for erkebispedømmedømmets kommisjon for den ambrosianske ritus.
Han ble utnevnt til hjelpebiskop i Bologna i 1975, og etter erkebiskop Enrico Manfredinis plutselifge død i 1984 ble han promovert til erkebiskop der. Han ble kardinal i 1985.
Da han fratrådte i desember 2003 i en alder av 75 år, ble han etterfulgt av Carlo Caffarra.


Abeløya.
Abeløya er en av de tre hovedøyene i øygruppen Kong Karls Land på Svalbard. Abeløya er den østligste i øygruppen og er betydelig mindre enn de andre to store øyene, Svenskøya og Kongsøya. Abeløya ble en del av Nordaust-Svalbard naturreservat ved opprettelsen av naturreservatet i 1973. I 1985 ble det innført ferdselsforbud på øya, grunnet områdets store betydning for isbjørn-vandringen.
Øya har sitt navn etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802–29).
Referanser.
Kart over Kong Karls land


Borerigg.
thumb
En borerigg, leterigg eller oljerigg er en utrustning av utstyr for å bore brønner med sikte på å søke etter eller å ekstrahere råolje eller naturgass fra reservoarer i undergrunnen.
Begrepet brukes både for landbaserte rigger og for offshore rigger. Korrekt brukt gjelder begrepet bare utstyret som utfører selve borefunksjonen, inklusive boretårnet. I media omtales boreplattformer og oljeplattformer ofte feilaktig som borerigger eller leterigger. Dessuten brukes også betegnelsene boreskip og lekterrigg.
Det finnes ulike typer av borerigger avhengig av vanndyp, boredyp og klimatiske forhold. Mest vanlige er de oppjekkbare riggene som står på havbunnen. Disse har en begrensning med hensyn til havdybden, for større havdyp kreves derfor halvt nedsenkbare rigger eller ultra-deep halvt nedsenkbare rigger. Deretter har man boreskipene som står uten ankere på dynamisk posisjonering (DP) med thrustere. Lekterrigger brukes på veldig grunt hav.
Felles for alle bore-installasjoner er at de består av et boretårn (eller RamRig), boredekk, mud-pumperom, shaker, drivverk for å bevege og rotere borestrengen (f.eks Drawwork og Rotary-table/Topdrive eller Ramrig og Topdrive), og en utblåsningsventil. For å håndtere rørene som brukes til å bore en brønn, brukes en borerørshåndteringsmaskin.
Borerate.
Mangel på borerigger har presset boreraten (riggleien) opp, slik at en borerigg i dag nedbetales på få år. Dette har også ført til nybygging, spesielt av avanserte rigger, siden oljeleting i fremtiden i større grad vil foregå på havdyp større enn 400'. En 6. generasjon borerigg oppnår i dag en borerate på mer enn 500 000 USD/dag.
SCORE-indeksen måler lønnsomheten for dagratene for flyttbare offshore boreeneheter sammenlignet med lønnsomhetstoppen som var i 1980-81. SCORE-indeksen lå da på 100 prosent som reflekterte en rate på nye kontrakter som dekket driftskostnadene på kontantbasis, samt at det ga 700 dollar dagen for hver million dollar som var investert.


Ballerup kommune.
Ballerup kommune er en kommune i Region Hovedstaden på øya Sjælland. Før kommune- og regionalreformen i 2007 hørte kommunen til det nå oppløste Københavns amt.
Ved reformen i 2007 forble kommunens grenser uforandret.
Ballerup by ligger cirka 25 minutter fra København sentrum. S-tog linjen C stopper i Ballerup, mens linje H og H+ går videre til Frederikssund. Ballerup stasjon ligger i Ballerup Center som er et mellomstort shoppingsenter.
Ballerup er kanskje mest kjent for sin Superarena og Lautrupparken. Man finner mange større bedrifter i Ballerup kommune. En som er kjent for alle som liker søtt er Toms.
Det finnes en rekke høyere utdanningsinstitusjoner i Ballerup. Det er også flere studentkollegier i kommunen. I Ballerup Idrætsby finnes 101 stk studentkollegileiligheter, flere fotballbaner, BIF huset, Top Danmark Center, svømmehall, sykkelbane i Super Arena osv.


Dragør kommune.
Dragør kommune er en dansk kommune på øyen Amager i Region Hovedstaden, før 1. januar 2007 lå den i det nå oppløste Københavns amt. Under kommunereformen 2007 forble kommunegrensene uforandret tross det lave folketallet, siden Dragør inngikk samarbeidsavtale med Tårnby kommune.
Administrasjon.
Administrasjonssenteret Dragør er en havneby, der det tidligere var fergeforbindelse med Malmö. Denne ble lagt ned da Øresundbroen åpnet.
Kommunevalget i 2005.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble Socialdemokraterne bare tredje største parti, men fikk likevel borgermesteren med Allan Holst som nyvalgt i dette vervet. Han overtok etter den konservative forgjengeren Asger Larsen, som hadde vervet fra 2001.


Gladsaxe kommune.
Gladsaxe kommune er en kommune i Region Hovedstaden på Sjælland, tidligere i det nå oppløste Københavns amt. Den ligger like nordvest for København.
I forbindelse med kommunalreformen i Danmark 2005-07 forble Gladsakse selvstendig og grensene er uendret etter reformen.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble sosialdemokraten Karin Søjberg Holst gjenvalgt som kommunens borgermester.


Carlos Amigo Vallejo.
Carlos Amigo Vallejo O.F.M. (født 23. august 1934 i Medina de Rioseco ved Valladolid i Spania). Han er en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Sevilla.
Han begynte å studere medisin ved det medisinske fakultet i Valladolid, men snart etter forlot han studiene og sluttet seg til fransiskanerne ("Ordo Fratrum Minorum" – O.F.M.). Han studerte filosofi i Roma og psykologi ved Sentraluniversitetet i Madrid.
Han ble presteviet i 1960. Deretter fortsatte han studiene i Roma. I Madrid utførte han pastoralt arbeid og studerte videre, og han ble professor i filosofi, naturfag og antropologi i ulike utdanningssentre. Han ble i 1970 provinsial for fransiskanerprovinsen Santiago.
Han ble i 1973 utnevnt til biskop av Tanger i Marokko av pave Paul VI (1963–78). Ved flere anledninger opptrådte han som megler for å løse konflikter mellom landene i Magreb og Spania. I hans tid som biskop av Tanger ble det opprettet diplomatiske forbindelser mellom Den hellige Stol og Marokko.
Han ble i 1982 utnevnt til erkebiskop av Sevilla av pave Johannes Paul II. Han ble kreert til kardinal i 2003.


Forlaget for by- og bygdehistorie.
Forlaget for by- og bygdehistorie (eller Borgen forlag) ble etablert av Per Otto Borgen i Drammen i 1995 som et hobbyprosjekt.
Bøkene er forfattet av Borgen selv. Forlaget er det forlag i Norge som har utgitt flest lokalleksika (med Kunnskapsforlaget som nr. 2). Den siste utgivelsen, "Asker og Bærum leksikon" er Norges mest omfattende lokalleksikon med 7.400 oppslagsord.


Hvidovre kommune.
Hvidovre kommune er en kommune i Region Hovedstaden (tidligere Københavns amt).
Kommunen er vennskapskommune med Oppegård kommune i Norge.
Kommunevalget i 2005.
Ved kommunalvalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) sosialdemokratisk flertall, med 49,1 % av stemmene. nest største parti ble "Hvidovre-listen" med 10,3 % av stemmene.
Byens borgmester gjennom 14 år, Britta Christensen, valgte i oktober 2007 å fratre som borgermester på grunn av helseproblemer, og overlot vervet til den yngre sosialdemokraten Milton Graff Pedersen.


Høje-Taastrup kommune.
Høje-Taastrup kommune er en forstadskommune til København og ligger i Region Hovedstaden på Sjælland i Danmark. I 1974 ble den tidligere Sengeløse kommune innlemmet i Høje-Taastrup. Kommunen ble ikke påvirket av kommunereformen i 2007, annet enn at Københavns amt ble oppløst og kommunen endret tilknytning til den nye regionen.
De største byene i kommunen er Taastrup, Høje-Taastrup og Hedehusene. Folketallet i kommunen er økende, det vokste med drøye 1 000 personer fra 2005 til 2007.
Nabokommuner: Albertslund, Ledøje-Smørum, Ishøj, Vallensbæk, Greve, Gundsø, Roskilde
Severdigheter.
Ved Hedeland er det en veterantogbane og en skibakke 80 moh., hvor den lokale idrettsklubben bruker snøkanoner ved kalde vintre og tilbyr skitrekk og slalåmløype. Kroppedal Museum er et astronomi- og arkeologimuseum for barn.
Kommunevalget i 2005.
Ved kommunevalget 15. november 2005 tapbte Socialdemokraterne to mandater og dermed det absolutte flertall de hadde hatt siden 1. januar 2002. Den sosialdemokratiske borgmester Anders Bak som hadde vært borgmester i 20 år, trakk sig overraskende tilbake bare knappe to måneder før valget.
Valgresultatet betød at den ene, nyvalgte radikale kommunestyrerepresentanten Nadeem Farooq (29) kom i vippeposisjon, og lange forhandlinger førte til flertall på 11 mandater til støtte for den konservative gruppelederen Michael Ziegler som borgmester.
Referanser.
Høje-Tåstrup


Ledøje-Smørum kommune.
Stenløse kommune, Ølstykke kommune og Ledøje-Smørum kommune ble 1. januar 2007 slått sammen til den nye Egedal kommune i Region Hovedstaden, som omfatter de tidligere Københavns og Frederiksbergs amter.


Singel.
Singel er naturlig eller knust stein, sortert i én størrelse. Det brukes ofte på gangveier, innkjørsler og lignende. Singel fåes i forskjellige sorteringsstørrelser: 4–8mm, 8–11mm og 11–16mm. Singel må ikke forveksles med grus, som ikke er sortert på størrelse.


Grus.
Grus (Største fragment er 4cm)
Geologisk dannelse.
Grus er et erosjonsprodukt, og finnes i Norge særlig i forbindelse med israndavsetninger fra siste istid. Grus avsettes også i store mengder langs elver og på strender. Grusavsetninger som overleires og begraves dypt vil etterhvert kunne bli sementert til en sedimentær bergart kalt konglomerat.
Moderne produksjon.
Grus og sand blir ofte produsert fra samme naturlige forekomst. Derfor brukes ofte benevnelsene grustak og sandtak om hverandre. Det er store ressurser av sand og grus i Norge, men de er ofte "okkupert" av bebyggelse eller jordbruk. Dette gjør at ressurstilgangen er begrenset. Grusproduksjon har miljømessige implikasjoner som støy og støv i de nære omgivelser.
Pukk er et beslektet produkt, men fremstilles fra berg som knuses. Pukk, sand og grus omtales som samlebetegnelse for bransjen.
Kina var i 2008 verdens ledende grusprodusent, med USA på andre plass.


Tomáš Špidlík.
Tomáš Špidlík (født 17. desember 1919 i Boskovice, Tsjekkoslovakia (nå i Tsjekkia), død 16. april 2010 i Roma i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Špidlík studerte 1938–1939 filosofi ved Universitetet i Brno. I 1939 ble universitetet stengt på grunn av okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, og studiene ble dermed brått avbrutt. I 1940 sluttet han seg til jesuittene, og begynte i novisiatet i Benesov, nær Praha. Novisiatet måtte i 1942 flyttes til Velehrad i Morava. Han avla der sine ordensløfter i september samme år.
Fra 1942 til 1945 studerte han videre i Velehrad. Deretter måtte han igjen avbryte studiene, nå på grunn av tvunget ungdomsarbeid først under tyskerne, så under rumenerne og til slutt under russerne. Han ble så prefekt ved den videregående skolen i Velehrad, og underviste i tsjekkisk og russisk språk. I 1946 ble han sendt til Maastricht for å studere teologi.
Han ble presteviet i 1949, i Maastricht, og fullførte sin tredje prøveperiode /(tertiaratet) i Firenze 1950–1951. I 1951 ble han så kalt til Roma for å arbeide i Vatikanradioen med sendinger til østblokklandene. Hans prekener over radio, holdt på tsjekkisk, ble svært populære, og er publisert på bokform både på originalspråket og i polsk, rumensk og italiensk oversettelse.
Špidlík virket som åndelige veiler for Det pavelige seminaret Nepomuceno i 38 år, og ble professor i patristikk og østlig åndelig teologi ved flere universiteter.
I 1995 holdt han fasteretrett for pave Johannes Paul II og Den romerske kurie, og oppfordret der paven til å skrive en encyklika om økumenikk. Dette resulterte i encyklikaen "Ut unum sint". Han ble senere i 1990-årene konsultor for Kongregasjonen for helligkåringer og Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv.
Ved konsistoriet oktober 2003 ble han kreert til kardinal av Johannes Paul II. Han var en av fire eldre teologer som ble utnevnt ved dette konsistoriet. Da han var over 80 år gammel søkte han om dispensasjon fra kravet om å være bispeviet for å bli kardinal, og dette ble innvilget.


Leire.
Leire er finkornet jord med en kornstørrelse på mindre enn 0,002 mm.
Leirfraksjonen er den fineste fraksjonen som vi får ved sikting av sedimenter. Fraksjonen som har kornstørrelse over 0,002 mm kalles silt. Leire kan enkelt skilles fra silt ved å tygge prøven – hvis det ikke kan høres en knaselyd, er det leire.
Leire består av leirmineral som kan bestemmes ved røntgendiffraksjon (XRD).
Leire er et sediment og finnes i kvikkleire som er ustabil og ikke brukes i skulpturer. Kvikkleiren er grunnen til leirskred.
Den eldste figuren som er funnet er en leirefigur kalt Venus of Vestonice.
Den er datert til 23 000 år før Kristus og ble funnet i den Tsjekkiske republikken i 1920.
Leire brukes blant annet til å lage keramikk og tegl.
Leire er en gruppe av fyllosilikater som vanligvis er mindre enn 2 mikrometer i diameter. Leire består av ulike fyllosilikatmineraler som består av silisium- og aluminiumoksider og hydroksider med varierende mengder med vann. Leire dannes vanligvis ved kjemisk forvitring av silikatbergarter men enkelte dannes ved hydrotermal aktivitet. Leire skilles fra annet finkornet materiale ved liten kornstørrelse, flak-form vannabsorbering og høy plastisitet.
Klassifikasjon av leire.
Det finnes omtrent 30 ulike typer av rene leirer innen disse gruppene, men vanligvis er leirer en blanding av disse sammen med annet forvitringsmateriale.
Historisk og moderne bruksområder for leire.
Leire er plastisk når den er våt, hvilket betyr at den lett kan formes. I tørr tilstand blir den stiv og ved oppvarming skjer det permanente fysiske og kjemiske reaksjoner som forandrer leiren til et keramisk materiale. På grunn av disse egenskapene kan leire brukes til å lage keramikkgjenstander til både nyttige og dekorative formål. Ulike leirer sammen med ulike mineraler og brenningsforhold brukes for å lage leirvarer, steintøy og porselen. En ovn som er spesielt beregnet på å brenne leire kalles en kiln. Primitive kulturer oppdaget de nyttige egenskapene til leire i tidlige historiske perioder, og drikkekar av soltørket leire er en av de tidligste gjenstander som er oppdaget. Leire kan finnes i ulike farger fra middels grå til orange-rød avhengig av jordsmonn.
Leire er det eldste bevarte skrivematerialet. Tusenvis av år f.Kr. ble kileskriften skrevet på leirstykker.
Leire stekt i bål var den første keramikken og er fortsatt blant det billigste og mest utbredte materialet som lages i dag. Murstein, kokekar, kunstgjenstander, tallerkner og endog musikkinstrumenter kan formes av leire og brennes. Leire brukes også i mange industriprosesser som papirproduksjon, sementproduksjon og kjemiske filtreringsprosesser.
Varianter av leire.
Montmorillonitt, (Na,Ca)0.33(Al,Mg)2Si4O10(OH)2·nH2O, dannes vanligvis ved forvitring av silikafattige bergarter. Montomorillonitt tilhører smektittgruppen og er hovedkomponent i bentonitt.
Varv er leire med synlige årslag som er dannet ved sesongmessige variasjoner i erosjon og organisk materiale. Slike avsetninger er typiske for tidligere glasiale sjøer fra istiden.
Kvikkleire er en spesiell type marin leire som finnes i istidsavsetninger i Norge, Canada og Sverige. Det er en ustabil leire som lett blir flytende og som har forårsaket mange dødelige jordskred.


Den mellomamerikanske føderasjon.
Den mellomamerikanske føderasjon var en føderasjon i Mellom-Amerika fra juli 1823 til omkring 1840. Føderasjonen bestod av Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica. I 1830-årene sluttet også staten Los Altos (i dag en del av Guatemala og tildels Mexico) seg til føderasjonen. Den mellomamerikanske føderasjon ble oppløst ved borgerkrig i 1838–1840.
De fem statenes moderne flagg.
Costa Rica
El Salvador
Eksterne lenker.
Mellomamerikanske føderasjon
Føderasjon, den sentralamerikanske
Føderasjon, den sentralamerikanske
Føderasjon, den sentralamerikanske


Teknolikken.
Teknolikken er studentenes janitsjarorkester for Høgskolen i Bergen som ble grunnlagt i 1965.
Den 19. februar 2005 ble 40-årsjubileum feiret. Teknolikken har det ærefulle oppdraget med å spille nasjonalsangen på Festplassen i Bergen før fyrverkeriet starter den 17. mai. Chippendrills er orkesterets drilltropp.
Teknolikken holder til ved "Avdeling for Ingeniør", og har ukentlige øvinger i skoleåret, og er stamgjester på Café Teknokrates, kaféen som drives av Bergen Teknikersamfund.


Societé Musicae Academique de Schlaag et Hoorn.
SMASH (Societé Musicae Academique de Schlaag et Hoorn) er en studentorkesterfestival som avholdes en gang i semesteret. Orkestrene i Oslo/Ås, Bergen, Trondheim og Kristiansand veksler på å arrangere festivalen. Lokale og tilreisende studentorkestere samles da for å utveksle erfaringer og for å ha det festlig sammen. I Norge arrangeres ofte SMASH i forbindelse med en studenteruke som UKA, UKA i Ås eller UKEN.


Guernsey-pund.
Guernsey-pund er en lokal utgave av britisk pund utgitt av myndighetene på Guernsey. Det har samme verdi som britisk pund. Et pund er inndelt i 100 "pence". Guernsey-pundet er ikke å regne som en egen valuta og har derfor heller ikke en egen ISO 4217-kode. Hvis det er behov for en valutakode, blir "GGP" brukt.
Guernsey-pundet er lovlig betalingsmiddel på Guernsey, men britisk pund og Jersey-pund er også i vanlig omløp, og mange butikker aksepterer også euro.


Chippendrills.
Chippendrills er Teknolikken ved Høgskolen i Bergens drilltropp, og ble startet i 1994 som en som en spøk. Gruppen ble dog så populære at de fortsatte, og ses hvert år i hovedprosesjonen på 17. mai i Bergen, marsjerende bak Teknolikken.


Lyngby-Taarbæk kommune.
Lyngby-Taarbæk kommune er en kommune i Region Hovedstaden (tidligere Københavns amt). Kommunen er en forstadskommune nord for København og består av byene Kongens Lyngby, Taarbæk, Virum, Sorgenfri og Lundtofte.
Folketallet er svakt stigende. I forbindelse med kommunalreformen i 2007 forble kommunen selvstendig og grensene er uendret.
Kommunevalget 2005.
Hele 44% av kandidatene var kvinner, en av de høyeste andelene i Danmark ved dette valget.


Rødovre kommune.
Rødovre kommune er en københavnsk forstadskommune i Region Hovedstaden (tidligere Københavns amt) på Sjælland.
Den ligger vest for Damhussøen og Harrestrup Å og strekker seg fra Vestbanen i sør nesten til S-banen ved Herlev i nord. Vestvolden går gjennom kommunens nordlige del Islev og danner mot sør grensen mot Glostrup kommune.
Hele kommunen er bebygget, hovedsakelig med boliger. Folketallet er synkende. Bebyggelsen er mot nord dominert av villastrøk men går over i rekkehus og blokker lengre sør.
Det eneste større rekreasjonsområde er Vestvolden, men Vestskoven, Damhussøen, Damhusengen, Kagsmosen og Ejby Mose ligger alle like utenfor kommunegrensen.
Kommunesentret med rådhus, tinghus, hovedbibliotek, kulturhuset Viften og Rødovre Centrum ligger midt i kommunen.
Ved kommunevalget 15. november 2005 beholdt Socialdemokraterne flertallet i kommunestyret. Byens borgmester er Erik Nielsen.


Københavns kommune.
Københavns kommune er innbyggermessig Danmarks største kommune, og ligger f.o.m kommunereformen 1. januar 2007 i Region Hovedstaden på Sjælland. Kommunesenteret København by er også Danmarks hovedstad.
Kommunen var fram til 1. januar 2007 også som amtskommune og var dermed ikke en del av Københavns amt. Statlige oppgaver i Københavns kommune ivaretas av "Statsforvaltningen Hovedstaden".
Styret i Københavns kommune heter "Borgerrepræsentationen." Kommunen har som den eneste danske kommune en overborgermester. Overborgmesteren og de seks andre borgermestrene utgjør Magistraten.
Bydeler.
Københavns kommune er administrativt delt i ti bydeler: Amager Vest, Amager Øst, Bispebjerg, Brønshøj-Husum, Indre By, Nørrebro, Valby, Vanløse, Kongens Enghave og Østerbro. I hver bydel opprettes et lokalutvalg. I Indre by, som også omfatter Christianshavn, opprettes to lokalutvalg. Det samme gjelder for Vesterbro/Kongens Enghave.
I dagligtale opererer en med en litt annen inndeling, nemlig Brønshøj, Christianshavn, Indre By, Nørrebro, Sundby, Valby, Vanløse, Vesterbro og Østerbro. Sundby ligger på Amager, Christianshavn mellom Amager og Sjælland, og de resterende bydelene ligger alle på Sjælland.


Sixtus I.
"Den hellige" Sixtus I (opprinnelig Xystus, død ca. 125) var pave fra ca. 115 til sin død.
Han var ifølge "Liber Pontificalis" romer, og skal ha vært sønn av en mann ved navn Pastor fra slekten Elvidia. Den opprinnelige formen av navnet hans tyder på at han var av gresk opphav.
Blant de få opplysningene som finnes om hans pontifikat er et han bestemte av corporalet, en duk som legges under kalk og patena under nattverdsfeiringen for å fange opp eventuelle smuler eller vin som søles, skulle være av lin; at bare ordinerte menn skulle håndtere de hellige kar og at "Trishagion" skulle synges før messen. Ingen av disse reglene er bevart, men han foreskrev også at presten skal resitere "Sanctus" sammen med folket under messen, noe som fortsatt gjøres.
Han regnes som martyr i alle de tidligste kilder bortsett fra hos Ireneus. Man mener at han ble gravlagt i Alatri; en historie om at han ble gravlagt på Vatikanhøyden og at relikviene ble flyttet til Alatri først i 1132 er det ikke historisk belegg for.
Noen av hans relikvier ble gitt til kardinal de Retz av Klemens X (1670–1676) og flyttet til et abbedi i Lorraine.
Navnet Sixtus er med i Den romerske kanon, men det refereres der til Sixtus II.


Søllerød kommune.
a> i tidligere Søllerød kommune, Sjælland.
Søllerød kommune er siden 1. januar 2007, gjennom Danmarks kommunale strukturreform en del av den helt nye Rudersdal kommune i Region Hovedstaden.
Ved kommunevalget i 2007 ble Søllerøds egen borgermester Erik Fabrin fra Venstre valgt til ordfører for den nye sammenslåtte kommunen.
Borgmester Ove C. Alminde i Birkerød var våren 2005 i alvorlig tvil om de økonomiske fordelene ved sammenslåingen, og Birkerød byråd utskrev derfor folkeavstemning. Avstemningen 12. april 2005 ga et flertall på bare 50,65 % for sammenslåing.
Mange borgere i Søllerød var heller ikke særlig begeistret for kommunesammenslutningen, men det ble ikke holdt folkeavstemning i Søllerød kommune.
Kommunestyret har 27 medlemmer, herav 14 fra den tidligere Birkerød kommune. Utvalgene i den nye kommunen er derimot alle besatt av medlemmer fra den tidligere Søllerød kommune. Også kommunaldirektøren og de fleste ledende embetsmenn er fra Sølllerød. Dette har ført til atskillig strid og kritikk fra Birkerød-borgere og kommunalt ansatte i Birkerød.
Rådhuset for både den gamle og den nye kommunen ligger i Holte og er tegnet av Arne Jacobsen.


Vallensbæk kommune.
Vallensbæk kommune ligger i Region Hovedstaden, tidligere Københavns amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970 av Vallensbæk Sogn (Smørum Herred).
Vallensbæk er med sine drøye 9 km² en av Danmarks aller minste kommuner. Folketallet i kommunen er lavt til å være en selvstendig dansk kommune, og det er synkende. Men under kommunereformen 2007 unngikk kommunen sammenslåinger gjennom å tegne samarbeidsavtale med Ishøj kommune.
Kurt Hockerup fra Det Konservative Folkeparti ble etter kommunevalget 15. november 2005 valgt til borgermester i kommunen.


Bukt.
En bukt er en bred innskjæring i strandlinja mot sjø eller vann. En mindre (ofte trang) innskjæring betegnes vik, mens en vid, langstrakt havbukt betegnes gulf eller "golf".
En lang, smal bukt eller vik betegnes som kil, eller et sund.
Bukter har gjerne forholdsvis rolig vann. Dette begunstiger livet i vannet, og derfor er de som regel gode fiskevann. I eldre tid var små havbukter ettertraktet som ankerplasser, mens de store (f.eks. Biscayabukta) var fryktet fordi man lett mistet landkjenningen.
Det kan diskuteres om Middelhavet og Østersjøen er hav eller bare store bukter i Atlanterhavet. Under alle omstendigheter har det vært Europas hell at havet skjærer seg så langt inn i kontinentet. Dels har det betydd en mildning av klimaet, og dels har det lettet transporten i løpet av de årtusender hvor veier var noe man stort sett selv måtte lage.


Værløse kommune.
Værløse kommune er en tidligere dansk kommune i Københavns amt på Nordsjælland. Siden 1. januar 2007 er den en del av nye Furesø kommune i den nyopprettede Region Hovedstaden.
Ingen kommuner ønsket under kommunereformen 2005-07 å gå sammen med Farum kommune p.g.a. Farum-saken og Farums dårlige økonomi, men både Værløse og Farum var så små at de ble tvunget sammen av forlikspartiene, dog med en økonomisk kompensasjon] på 50 mill danske kroner årlig frem til 2021.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble Værløses borgermester Jesper Bach fra Venstre valgt til borgermester for den nye sammenslåtte kommunen Furesø, etter at kommuneledelsen i Farum stort sett var skandalisert gjennom Farum-saken.
I mars 2007 ble det besluttet å frede "Flyvestation Værløse", som var gitt til kommunen som del av den økonomiske kompensasjon etter Farum-saken.


Albertslund kommune.
Albertslund kommune ligger på Sjælland i Region Hovedstaden (inntil 1. januar 2007 i det nå oppløste Københavns amt), om lag 15 kilometer fra København sentrum.
Befolkningen i forstadskommunen Albertslund er synkende. Kommunegrensene ble ikke endret ved kommune- og regionsreformen 2005–07.
Den gang het kommunen "Herstedernes kommune", men ble i 1973 omdøpt til Albertslund fordi "Indenrigsministeriet" ikke ville anerkjenne et stednavn i flertallsform.
Borgmester er sosialdemokraten Finn Aaberg.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk Socialdemokraterne rent flertall med 11 av totalt 21 mandater. Ellers fikk Socialistisk Folkeparti tre mandater, Enhedslisten to mandater, Venstre én mandat, Konservative to mandater, og Dansk Folkeparti to mandater.
Albertslund kommune ble i 2007 tildelt Nordisk Råds natur- og miljøpris. Kommunen har nesten lykkes med å halvere utslippet av CO2.


Digital dannelse.
Digital dannelse er et begrep som inngår i sammenheng med tilstøtende begreper.
Digital dannelse handler i pedagogikken om det å kunne oppføre seg i en internettkultur i tråd med kulturelle forventninger og normer, og er et begrep relatert til nettikette («digital etikette»). Begrepet digital dannelse har et spekter av ulike definisjoner; I noen er digital kompetanse en forutsetning for digital dannelse, mens i andre er det kraftig overlapp mellom de to begrepene.
Ulike definisjoner.
Begrepet er bygget på en sammensetning av det «digitale» (nettkulturen, som er i stadig endring) og det bestående, representert ved klassisk «dannelse».
En relativt teknisk orientert definisjon ble presentert i Høykom-utredningen "Skole for digital kompetanse" – (2003). Her defineres digital dannelse som «... å utvikle evnen til å forstå og bruke informasjon i mange formater fra en rekke ulike kilder når det blir presentert gjennom bruk av IKT» (s. 21).
En definisjon som er mer orientert mot de kulturelle aspektene ved digital dannelse kan gis med utgangspunkt i Wilhelm von Humboldt. Dannelse («Bildung») dreier seg i Humboldts forstand om «å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning». Den digitale dannelsen kan dermed sies å oppstå i det vi benytter IKT for å realisere Humboldts dannelsesideal. Slik kan digital dannelse forstås som «å knytte selvet til verden ved hjelp av IKT».
Baltzersen (2009) mener Digital dannelse inkluderer evnen til å være faglig meningsprodusent i nettoffentligheten, samt å respektere andre på nettet.
Ulike sider ved digital dannelse.
Dannelse, så også den digitale dannelsen, brukes gjerne om individers evne og vilje til å innordne seg flertallets normer og kunnskapssyn. Ut fra et slikt ståsted kan den digitale dannelsen handle om å respektere andre på nettet og forholde seg til gjeldende lover og regler.
Med web 2.0 ser en fremveksten av en nye sosiale praksiser på nettet, blant annet knyttet til større åpenhet og deling av informasjon. Et sentralt kjennetegn er at alle kan delta i denne nettoffentligheten. Digital dannelse inkluderer i denne sammenhengen evnen og viljen til å bidra konstruktivt med egenprodusert innhold og meninger på nettet.
Konsekvenser for skolen?
I skolen diskuteres endringer i oppfatninger av dannelse, læring og kunnskapssyn, som en følge av hvordan tilgangen og produksjonen av informasjon endrer seg. Sammenblanding av begrepene "digital kompetanse" og "digital dannelse" har til tider vært betydelig.
I læreplanene for grunnskolen har innsatsen i stor grad vært rettet mot ferdigheter - jmf stortingsmelding, og som ble lagt til grunn for læreplanene fra 2006. Digital dannelse har i denne sammenhengen blitt brukt som et begrep av de som ønsker en bredere forståelse av hvordan den digitale teknologien bør forstås og brukes i undervisningssammenheng.


Carl Fredrik Engelstad.
Carl Johan Fredrik Engelstad (født i Hadsel 11. november 1915, død 1. oktober 1996), var en norsk teatersjef, forfatter, dramatiker, journalist, litteraturforsker og oversetter. Engelstad var utdannet magister i europeisk litteraturhistorie. I 1960–61 var han teatersjef for Nationaltheatret. Han arbeidet det meste av sitt liv som journalist og litteraturkritiker, først for Morgenbladet og deretter Aftenposten.
Engelstad debuterte litterært i 1949 med skuespillene "Pen eldre herre" og "Ung mann på vingene", men hans første roman "Gjester i mørket" kom ikke før i 1957. Han skrev romaner, skuespill, biografi og sakprosa innen bl.a. litteraturforskning. Hen er to ganger vinner av Kritikerprisen, og i 1983 fikk han Brobyggerprisen, en pris som deles ut av Norske kirkeakademier.


Bergen Teknikersamfund.
Bergen Teknikersamfund (BTS) er en studentforening ved Høgskolen i Bergen. Den er en av Norges eldste studentforeninger, stiftet 21. november 1877 under navnet «Regulatoren». Mens Høgskolen står for det faglige tilbudet, står BTS for det sosiale tilbudet til studentene.
Historie.
Tidlig i 1870 årene bestemte stortinget at det skulle etableres en tenkisk elementærskole i Bergen. Grunnstensnedleggelsen til den nye skolebygningen fant sted 20. mai 1875, og hele eliten i bysamfunnet var samlet.
Man antar at den første elevforeningen ble stiftet samme året, men det finnes ingen dokumentasjon på dette, bortsett fra i dagboken som en av elevene etterlot seg. Der fortelles det blant annet at elevforeningen deltok i 17. mai-prosesjonen i 1876 og at de hadde diktet opp en egen sang for anledningen.
Bergen Teknikersamfund ble formelt og lovformelig stiftet den 21. november 1877. Initiativtaker skal ha vært Thor Østensjø, og før første gang ble nå teknikernes foreningsaktivitet regulert gjennom et sett lover. Lovene har i alt 12 paragrafer og her går det frem at hovedformålet med foreningen
«er at fremme en nærmere sammenslutning mellem den tekniske skolens elever»
Kontingenten den gang var satt til 50 øre måneden, det kunne være hardt for elver å måtte ut med slike summer, og det var bare såvidt foreningen hadde midler til sine mangfoldige aktiviteter. Trang økonomi førte dermed til en kulturell oppblomstring i foreningen, ved at teknikerne oppførete varieteer og revyer, organiserte ulike typer basarer, og i 1936 ble første utgave av 17. mai-avisen TVISTdotten utgitt. Etterhvert ble dette den av de aktivitetene som gjorde teknikerne kjent i byen, ved siden av 17. mai-prosesjonen.
BTS i dag.
Bergen Teknikersamfund var i utgangspunktet en organisasjon forbeholdt de teknisk studerende, men i de senere år har det blitt åpnet for at alle studenter ved Høgskolen i Bergen kan bli medlemmer, likevel er det fremdeles Ingeniørstudentene som representerer den største andelen av medlemmer i organisasjonen.
I dag omfatter organisasjonen blant annet orkesteret Teknolikken, Næringslivsutvalget, mediakomite, kameraklubb med eget mørkerom og utstyr, øvingslokaler for band, Cafe Teknokrates med mer. Ved generalforsamlingen i 2008 ble det også stiftet en egen Aksjegruppe, som i hovedsak representeres av økonomistudenter ved Høgskolen i Bergen.
Organisasjonen står for svært mange av de sosiale arrangementene ved Høgskolen, hver torsdag åpner studentenes egen cafe, Cafe Teknokrates, dørene hvor det arrangeres quiz, blærespreng og andre festligheter. 30 meter ned i fjellet, i en bunker på Nordnes ligger Teknikerkroen, her arrangeres det større konserter og krokvelder. BTS er også svært aktiv under fadderuken, og bidrar sterkt med at nye studenter får en god start på livet som student ved Høgskolen i Bergen


Lise Christoffersen.
Lise Christoffersen (født 5. august 1955 i Drammen, Buskerud) er en norsk politiker (Ap).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. Lise Christoffersen er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo 1989 og har tidligere arbeidet som forsker, lengst ved Institutt for sosialforskning, INAS. Hun var seniorrådgiver i rådgivningsselskapet Asplan VIAK AS 2003-2005.
Christoffersen var ordfører i Drammen fra 1995 til 2003, varaordfører 1992-95. Hun var medlem av Drammen bystyre 1980–2003, og formannskap (1984–2003). Lise Christoffersen ble betegnet som selve drivkraften bak den positive utviklingen som skjedde i Drammen i hennes ordførertid, og mottok i 2003 på vegne av kommunen den prestisjetunge Bymiljøprisen, utdelt av daværende statsminister Bondevik.
Hun var medlem av Planlovutvalget som i 2003 avga sin siste delinnstilling til ny plan- og bygningslov. Hun har verv i styret for Strømsgodset siden 2003. Hun er datter av tidligere forbundsleder i Norsk Grafisk Forbund Kjell Christoffersen.


Levi Strauss & Co..
Konsernet har omkring 11 000 ansatte over hele verden.


Konsistoriet juni 1991.
Konsistoriet juni 1991 var det femte konsistorium hvor pave Johannes Paul II kreerte kardinaler. Det ble holdt 28. juni 1991 i Vatikanet.
Det ble kreert 22 kardinaler, hvilket bragte det totale antall kreert av Johannes Paul II til 107.
Konsistoriet 1991


Brøndby kommune.
Brøndby kommune er en dansk kommune i Region Hovedstaden (tidligere Københavns amt) på Sjælland. Den er en forstadskommune like vest for sentrum av København. Kommunen er vennskapskommune med Stange kommune i Norge.
Brøndby Rådhus i Park Allé
Kommunens bydeler er Brøndbyøster (med Brøndby Nord), Brøndbyvester og Brøndby Strand. Folketallet i Brøndby kommune er fallende. Kommunen gjennomførte som den første i Danmark totalt røykeforbud i alle offentlige bygninger.
Fotballaget Brøndby IF er blant de beste i Danmark og hevder seg godt også i Europa. Midt mellom Brøndbyvester og Brøndbyøster, ved E 47 / E 55, ligger Brøndby stadion som er en av landets største fotballarenaer. Like nordøst for denne ligger "Priorparken", en meget stor næringspark hvor konsernet NKT Holding har sitt hovedkvarter med profuksjon av kabler, elektronisk utstyr og Nilfisk støvsugere.
Kommunevalget i 2005.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) rentsosialdemokratisk flertall, partiet fikk 52,5 % av stemmene – en tilbakegang på 6,1 %. Sosialdemokraten Kjeld Rasmussen, som var borgmester i kommunen i 39 år og derfor fikk kallenavnet «Kong Kjeld», har i 2005 gitt posten videre til en yngre mann, sosialdemokraten Ib Terp.


Konsistoriet november 1994.
Konsistoriet november 1994 var det sjette konsistorium hvor pave Johannes Paul II kreerte kardinaler. Det ble holdt 26. november 1994 i Vatikanstaten.
Det ble kreert 30 kardinaler, hvilket bragte det totale antall kreert av Johannes Paul II til 137.
Konsistoriet 1994


Gentofte kommune.
Gentofte kommune ligger i Region Hovedstaden på Sjælland i Danmark, og er en forstadskommune til København. Før kommunereformen 2007 hørte kommunen til det nå oppløste Københavns amt. Reformen 2005–07 endret ikke kommunegrensene til Gentofte.
Lokaldemokrati.
Ved kommunevalget 15. november 2006 ble Hans Toft fra Det Konservative Folkeparti gjenvalgt som kommunens borgermester. Dette partiet har hatt flertall i kommunen siden 1930-tallet.
Siden midten av 1990-årene har Gentofte kommune vært i fokus fordi kommunen ikke ønsker å ta imot flyktninger og asylsøkere i samme omfang som Storkøbenhavns øvrige kommuner. Gentoftes borgmester Hans Toft har pekt på kommunens tette bebyggelse og mangel på sosial boligbygging, med tilhørende vanskeligheter med å skaffe rimelige og tilgjengelige boliger. I 2004 begynte kommunen å oppføre flyktningeboliger på et omdiskutert områdemidt i forgreningen mellom Lyngby- og Helsingørmotorveiene, hvor også jernbanen mot Hillerød går, og hvor det er markant trafikkstøy.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk De Konservative igjen absolutt flertall med 9 av 17 mandater i kommunestyret. Ved valget vakte den kjente skuespilleren Charlotte Sachs Bostrup oppsikt ved å stille opp for Det Radikale Venstre, for så å nedlegge sitt verv da hun flyttet ut av kommunen.


Glostrup kommune.
Glostrup kommune er en københavnsk forstadskommune i den nye Region Hovedstaden ca. 10 km vest for det sentrale København, Før 2007 tilhørte kommunen det nå oppløste Københavns amt på Sjælland.
Kommune- og regionsreformen 2005–07 har ikke endret kommunens grenser.
Kommunen består av bydelene Glostrup, Hvissinge og Ejby. Før 1974 hørte også Avedøre til Glostrup Kommune. Folketallet i Glostrup er svakt synkende.
Borgmester siden 1.april 2000 er sosialdemokraten Søren Enemark, og fra oktober 2007 har partiet rent flertall i kommunestyret etter at en SF-representant byttet partimedlemskap.


Herlev kommune.
Herlev kommune ligger i Region Hovedstaden (tidligere Københavns amt) på den danske øya Sjælland. Herlev er en forstadskommune til København, og er den tredje minste kommune i utstrekning i Danmark. Den ble opprettet i 1901, og endret ikke grensene verken ved kommunalreformen i 1970 eller ved den danske kommune- og regionreformen 2005-07 (Strukturreformen).
Danmarks høyeste bygning, "Herlev Amtssygehus", ligger i kommunen.
Ved valget 15. november 2005 fikk byrådet sosialdemokratisk flertall, og Kjeld Hansen kunne ta fatt på sin tredje strake fireårsperiode som borgermester.
I forbindelse med Kommunalreformen i 2007 ble kommunen ikke berørt eller endret.


Konsistoriet februar 1998.
Konsistoriet februar 1998 var det syvende konsistorium hvor pave Johannes Paul II kreerte kardinaler. Det ble holdt 21. februar 1998 i Vatikanstaten.
Det ble kreert 22 kardinaler, hvilket bragte det totale antall kreert av Johannes Paul II til 159. En av de 22 ble kreert "in pectore", det vil si i hemmelighet, og navnet ble ikke offentliggjort før ved konsistoriet februar 2001.
Josip Uhac, som var sekretær i Kongregasjonen for folkenes evangelisering, skulle ha blitt kreert til kardinal ved dette konsistoriet. Han døde på morgenen 18. januar 1998, samme dag som navnene ble annonsert.
Ved konsistoriet gikk Johannes Paul II ut over det fastsatte maksimumsantall kardinaler med stemmerett ved konklaver, det vil si kardinaler under åtti år. Han forklarte at han gjorde dette for å hedre de tre italienske prelatene Dino Monduzzi, Giovanni Cheli og Francesco Colasuonno. Ved konklavet 2005 viste det seg at man uansett ikke kom over maksimumstallet, da det var 117 kardinaler med stemmerett ved pavens død.
Konsistoriet 1998


Ishøj kommune.
Ishøj kommune er en dansk kommune i Region Hovedstaden på Sjælland. Den er en forstadskommune til København består av sognene Ishøj og Torslunde.
I forbindelse med Kommunalreformen i 2007 benyttet Ishøj seg av den såkalte «kattelemmen» og inngikk en samarbeidsavtale med Vallensbæk kommune slik at man inngikk sammenslåing av de to kommunene.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) rent sosialdemokratisk flertall.


Malcolm de Chazal.
Malcolm de Chazal (født 12. september 1902, død 1. oktober 1981) var en mauritisk ingeniør, filosof og forfatter.


Moktar Ould Daddah.
Moktar Ould Daddah (født 25. desember 1924, død 14. oktober 2003) var president i Mauritania fra 1960, da landet fikk selvstendighet fra Frankrike, til 1978, da han ble avsatt i et militært statskupp og sendt i eksil i Frankrike.


Jorge Arturo Medina Estévez.
thumb
Jorge Arturo Medina Estevez (født 23. desember 1926 i Santiago i Chile) er en av Den katolske kirkes kardinaler, emeritert erkebiskop av Valparaíso og tidligere prefekt for Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen. Den 24. februar 2005 rykket han opp som kardinalprotodiakon, en posisjon som har en viss seremoniell betydning i forbindelse med paveskifter.
Jorge Arturo Medina Estevez studerte teologi, kirkerett, liturgikk og biologi ved det pavelige katolske universitet i Santiago de Chile, og tok akademiske grader i disse fag. Han ble presteviet i 1954, og virket etterpå både i sjelesorg og undervisning. Mellom 1962 og 1965 deltok han som sakkyndig på det annet vatikankonsil. Fra 1965 til 1984 var han dommer ved det erkebiskoppelige kirkelige domstol og med i ledelsen for det katolske universitet i byen. I tillegg var han rådgiver for en rekke avdelinger av Den romerske kurie.
I 1984 utnevnte pave Johannes Paul II ham til hjelpebiskop av Rancagua, og i 1987 til biskop av Rancagua. Fra 1993 til 1996 var han erkebiskop av Valparaíso.
I 1996 ble kalt til Roma som leder for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, og i 1998 ble han kardinalskreert. Han fratrådte som prefekt for Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen i 2002.


Tårnby kommune.
Tårnby kommune er en dansk kommune i Region Hovedstaden (tidligere Københavns amt) på øya Amager utenfor østkystden av Sjælland. Til kommunen hører også Øresunds-øyene Saltholm og Peberholm.
I forbindelse med Kommunalreformen i 2007 inngikk kommunen en samarbeidsavtale med Dragør kommune, mens kommunegrensene forble uforandret.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) sosialdemokratisk flertall.
Københavns lufthavn er kommunens største arbeidsplass. Folketallet er svakt stigende.


Roger Michael Mahony.
Roger Michael Mahony (født 27. februar 1936 i Hollywood i California i USA) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Los Angeles, det amerikanske bispedømme med høyest antall katolikker (2004: 4,2 mill.). Kirken hans er Cathedral of Our Lady of the Angels.
Roger Michael Mahony studerte ved presteseminarer i Mission Hills og Camarillo og ble presteviet i 1962. Etter ett år som sjelesørger i Fresno ble han sendt til Washington DC for fordypningsstudier. Han var tilbake i Fresno året etter, og fikk nå også oppgaver innen bispedømmets sentrale forvaltning. Han begynte også å arbeide blant sosiale marginalgrupper, særlig blant vanskeligstilte spansktalende innvandrere. Fra 1970 til 1975 virket han som kansellist i bispedømmet Fresno.
I 1975 ble Mahony bispeviet. Han var først hjelpebiskop i Fresno i fem år, deretter fra 1980 til 1985 biskop av Stockton. I 1985 ble han utnevnt til erkebiskop av Los Angeles, og i 1991 til kardinal.


Københavns lufthavn.
Københavns Lufthavn (IATA CPH, IATA EKCH) er Nordens største lufthavn og ble grunnlagt i 1925 som Kastrup Lufthavn. Navnet Kastrup er avledet av mannsnavnet "Karl", som var et svært utbredt personnavn i eldre dansk. Flyplassen ligger på Amager i Tårnby kommune, 8 kilometer sørøst for Københavns sentrum. I 2010 ble lufthavnen benyttet av mere enn 21,5 millioner passasjerer.
I 1939 ble den opprinnelige terminalbygningen "Træslottet" erstattet av en ny terminal tegnet av arkitekt Vilhelm Lauritzen samtidig som navnet ble endret fra "Kastrup Lufthavn" til "Københavns Lufthavn". Lufthavnen ble tildels bygget ovenpå landsbyen Maglebylille, som nå ikke lenger finnes. I dag består lufthavnen av fire nye terminaler: Terminal 1 til innenriksflyvninger og terminal 2 og 3 til utenriksflyvninger, og terminalbygningen CPH Go til lavpris fly.
Københavns Lufthavn drives av selskapet S som også driver Roskilde Lufthavn.
Scandinavian Airlines System bruker Københavns lufthavn sammen med Stockholm-Arlanda Airport og Oslo-Gardermoen lufthavn som sine primære huber i Skandinavia.
Ruter.
Terminal 2 og 3 deler en felles bygning og har også samme ankomsthall (toll og bagasjebånd) som ligger i Terminal 3.


Mohammed Nadir Shah.
Mohammed Nadir Shah (født Mohammed Nadir Khan 1883, død 8. november 1933) var konge i Afghanistan fra 1929 til han ble drept i 1933. Han hadde tidligere vært Amanullah Khans krigsminister.
Nadir Shah, Mohammed
Nadir Shah, Mohammed


Abdur Rahman Khan.
Abdur Rahman Khan (født 1844, død 1. oktober 1901), emir av Afghanistan, var sønnen til Afzul Khan, som var eldste sønnen til Dost Mohammed Khan, som hadde etablert Barakzais familiedynasti i Afghanistan.
Bakgrunn og tidlig karriere.
Før hans død ved Herat 9. juni 1863 hadde Dost Mohammed utpekt Shir Ali Khan, sin tredje sønn, som sin etterfølger, og gikk da forbi sine to eldste sønner Afzul Khan og Azim Khan. I begynnelsen ble den nye emiren akseptert. Men etter noen måneder, satte Afzul Khan igang et opprør i den nordlige provinsen, mellom Hindu Kush-fjellene og Amu-Darja-elva, der han styrte da faren døde. Dette satte igang en hard kamp om makten mellom Dost Muhammeds sønner som varte i nesten fem år.
I denne krigen hevdet Abdur Rahman seg både med evne og et energisk mot. Selv om hans far, Afzul Khan, som ikke hadde noen av disse kvalitetene, inngikk forlik med emiren Shir Ali, ble snart emiren mistenksom ovenfor nevøens oppførsel i den nordlige provinsen. Abdur Rahman flyktet over Amu-Darja til Bukhara. Shir Ali kastet Afzul Khan i fengsel og et alvorlig opprør tok til sør i landet.
Emiren hadde knapt trykket ned opprøret ved å vinne et desperat slag, før Abdur Rahman igjen dukket opp i nord. Dette utløste et mytteri blant troppene i nord og væpnede bander samlet seg til hans disposisjon. Etter noe uthaling og sporadiske kamper okkuperte han og hans onkel, Azim Khan Kabul i mars 1866. Emiren Shir Ali marsjerte mot dem fra Kandahar, men i det følgende slaget ved Sheikabad 10. mai, deserterte store deler av hans tropper, og etter hans avgjørende nederlag frigjorde Abdur Rahman sin far, Afzul Khan, fra fengselet i Ghazni og innsatte ham på tronen som emir av Afghanistan.
Til tross for den nye emirens svakheter, og noe sjalusi mellom de egentlige lederene, Abdur Rahman og hans onkel, møtte de igjen Shir Ali sine styrker og okkuperte Kandahar i 1867. Da Afzul Khan døde mot slutten av året, ble Azim Khan den nye herskeren med Abdur Rahman som guvernør i den nordlige provinsen. Men mot slutten av 1868 kom Shir Ali tilbake og et omfattende opprør til hans fordel førte til Abdur Rahman og Azim Khans nederlag ved Tinah Khan 3. januar 1869. Begge søkte tilflukt i Persia, Abdur Rahman satte seg derfra under russisk beskyttelse i Samarkand. Azim døde i Persia i oktober 1869.
Eksilperioden.
Abdur Rahman var i eksil i elleve år til Shir Ali døde i 1879. Shir Ali hadde trukket seg ut fra Kabul da den britiske hær gikk inn i Afghanistan. Den russiske generalguvernøren i Tasjkent sendte bud etter Abdur Rahman og presset ham til å prøve lykken enda en gang på andre siden av Amu-Darja. I mars 1880 nådde en rapport India om at Abdur Rahman var i det nordlige Afghanistan og generalguvernør lord Robert Bulwer-Lytton åpnet samtaler med det resultat at den britiske regjeringen var villig til å trekke sine tropper ut og å anerkjenne Abdur Rahman som emir av Afghanistan, med unntak av Kandahar og noen tilstøtende distrikter. Etter forhandlinger fant et intervju sted mellom ham og Lepel Griffin, den diplomatiske representanten i Kabul til den indiske regjeringen. Griffin beskrev Abdur Rahman som en mann av middels høyde, med et veldig intelligent ansikt og med ærlige og høflige manérer, smart og overbevisende om saken.
Styre.
Abdur Rahman Khan i 1897
Abdur Rahman ble offisielt anerkjent som emir 22. juli 1880. Storbritannia gav støtte i form av våpen og penger og lovet mer hjelp dersom landet ble utsatt for uprovosert utenlandsk militær innblanding. Emiren måtte til gjengjeld legge utenlandspolitikken på linje med den britiske. Den britiske tilbaketrekningen fra Afghanistan ble gjennomført etter avtalen og i 1881 overgav britiske tropper også Kandahar.
Ayub Khan, en av Shir Ali Khans sønner, marsjerte mot nettopp Kandahar fra Herat, nedkjempet troppene til Abdur Rahman og okkuperte byen i juli. Denne alvorlige hendelsen opprørte emiren som til å begynne med ikke hadde foretatt seg noe særlig. Han ledet en styrke fra Kabul, møtte Ayubs hær i nærheten av Kandahar, og den totale seieren han vant der tvang Ayub Khan til å flykte til Persia. Fra den tiden hadde Abdur Rahman et nokså godt grep om tronen og i løpet av de neste årene konsoliderte han sin dominans over hele Afghanistan og nedkjempet opprør med en hard og kontant bruk av sin despotiske autoritet. Den mektige Ghilzai-stammen gjorde motstand mot hans maktbruk, men de ble knust i slutten av 1887. I samme år prøvde Ayub Khan forgjeves å komme tilbake fra Persia. I 1888 gjorde emirens fetter, Ishak Khan, et opprør mot ham i nord, men det endte i ingenting.
I 1885, da emiren var på en konferanse med den britiske visekongen Lord Dufferin i India, kom nyhetene om en trefning mellom russiske og afghanske tropper ved Panjdeh over et omstridt område i grensedelingen nordvest i Afghanistan. Abdur Rahmans holdning til dette kritiske tidspunktet er et godt eksempel på hans politiske praktiske visdom. For en som hadde vært en krigens mann siden sin ungdom, som hadde vunnet og tapt mange kamper, var det å tape et omstridt grenseland i beste fall en uheldig hendelse, men det var ikke grunn nok til å tilkalle britene selv om de hadde garantert hans territorium slik det var. Å kreve sin rett gjennom fiendtlige handlinger ville antagelig kun føre til en russisk invasjon fra nord, og hans britiske allierte ville kaste en hær inn i Afghanistan fra sørøst. Hans interesser lå i å holde mektige naboer, enten det var venner eller fiender, ute av hans kongedømme. Han visste at dette var den eneste politikken som ville bli støttet av hele den afghanske nasjonen, og selv om et oppgjør med Russland virket nært forestående for en stund, mens den indiske regjeringen gjorde klart en hær for oppgjøret, hjalp emirens reserverte og gjennomtenkte tone i konsultasjonene med å snu balansen mellom krig og fred, og forsterket mulighetene for en fredelig løsning. Abdur Rahman forlot de han møtte i India med inntrykket av en snartenkt handlingens mann, med stor selvtillit og mot, men ikke uten indikasjoner på alvorligheten som så ofte preget hans styre. Hans forbindelser med eliten i India, virket å gi ham mye tilfredshet.
Fra slutten av 1888 tilbrakte emiren 18 måneder i de nordlige provinsene som grenset til Amu-Darja-elva, der han var opptatt med å roe ned landet som hadde vært forstyrret av opprør og med å straffe med en hard hånd alle de en visste eller mistenkte å ha deltatt i opprør. Kort tid etterpå (i 1892) lyktes han endelig å slå ned motstanden av Hazara-stammen, som forgjeves forsøkte å forsvare sin uavhengighet, innen deres høytliggende områder, fra den sentrale autoriteten i Kabul. Dette medførte at over 60 prosent av Hazarafolket ble massakrert, og fikk de fleste som overlevde til å flykte til Britisk India.
I 1893 ble sir Henry Durand sendt til Kabul av regjeringen i India for å løse grensetvisten mellom nordøstlige Afghanistan og de russiske besittelsene. Emiren viste sin sedvanlige evne til diplomatiske forhandlinger, han hadde en tendens til å få sitt syn eller krav til å se ut som den reelle situasjonen. Byttene av territorium ble inngått og det tette forholdet mellom indiske og afghanske myndigheter ble bekreftet, og en forståelse ble nådd om den viktige og vanskelige grensen mellom Afghanistan i øst mot India. I 1895 måtte emiren takke nei til en invitasjon til et besøk i England fra dronning Victoria pga dårlig helse. Hans andre sønn Nasrullah Khan ble sendt i stedet.
Abdur Rahman døde 1. oktober 1901 og ble etterfulgt av sin sønn Habibullah Khan. Han hadde nedkjempet alle forsøk fra rivaler for å ta tronen, han hadde brutt ned makten til de lokale lederne og temmet de sta stammene. Hans ordrer var uimotståelige gjennom hele området. Hans regjering var et despotisk militærregime som hvilte på en velfungerende hær. Hæren ble administrert gjennom funksjonærer med absolutt lydighet. Ordrer ble utført uten avvik og kontrollert gjennom et vidtrekkende system av etterretning. Men hans utøvelse av sin personlige autoritet fikk altfor ofte pletter av unødvendig grusomhet. Han lyktes i å innføre en organisert regjering på den mest herdede og mest uregjerlige befolkningen i Asia. Han brukte europeiske oppfinnelser for å styrke hæren, men satte seg hardt mot alle oppfinnelser som jernbane og telegraf som kunne gi europeere et feste innenfor landet hans. Hans innholdsrike liv, hans faste personlighet, landets posisjon som buffer mellom det indiske og det russiske imperium og med den dyktigheten han holdt balansen i forhandlinger med dem, alt dette tilsammen gjør ham til en betydelig figur i hans samtid i asiatisk politikk og vil merke hans styre som en epoke i afghansk historie.


EM i fotball 1984.
Europamesterskapet i fotball 1984 (også kjent som Euro 84) ble spilt i Frankrike. For første gang deltok samtlige av UEFAs medlemsnasjoner. Turneringens format var stort sett den samme som i Italia fire år tidligere, med sju kvalifiseringsgrupper hvor gruppevinnerne gikk til sluttspillet, og at vertsnasjonen var direkte kvalifisert. Sluttspillet var imidlertid noe endret. Som i forrige mesterskap ble de åtte lagene plassert i to grupper, men denne gangen gikk de to beste lagene i hver gruppe til semifinaler, hvor gruppevinnerne møtte laget som kom på andreplass i den andre gruppa. Det ble heller ikke spilt bronsefinale i dette mesterskapet – og det har det heller ikke vært i noen av de etterfølgende mesterskapene.
Den største overraskelsen i kvalifiseringen var at tok førsteplassen i sin gruppe på bekostning av. Det var også overraskende at de regjerende verdensmesterne Italia gjorde det usedvanlig svakt i EM-kvalifiseringen, og kom nest sist i sin gruppe. hang lenge godt med i kvalifiseringen, og tok blant annet en flott seier over Jugoslavia, men etter at Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen kollapset det norske laget og endte nok en gang sist i gruppa. I gruppe 7 ble det en svært spennende avslutning. så ut til å ha EM-billettene i boks, men da vant hele 12-1 over i sin siste kamp, gikk de foran nederlenderne på flere scorede mål.
Det er særlig to ting som vil huskes fra sluttspillet. Det ene er at det danske overraskelseslaget, anført av Preben Elkjær og 19 år gamle Michael Laudrup tok verden med storm. Det andre som huskes er Michel Platini. Med sine ni scoringer og flotte spill, vant den franske superstjernen mesterskapet nærmest på egen hånd. Platinis prestasjoner i dette mesterskapet var fullt på høyde med Diego Maradona i verdensmesterskapet to år senere.
I den andre sluttspillgruppen gikk Spania og videre, mens for første gang i landets fotballhistorie måtte reise hjem etter det innledende gruppespillet. Semifinalen mellom og Portugal ble en klassiker, og ikke overraskende var det Platini som avgjorde kampen. Den andre semifinalen ble også en spennende affære hvor Spania til slutt trakk det lengste strået mot Danmark etter straffesparkkonkurranse. Selve finalen ble et lite antiklimaks. Frankrike var det klart beste laget, og tok en oppskriftsmessig 2-0-seier. Nok en gang kom Platini på scoringslisten – denne gangen etter en kjempetabbe av Spanias keeper Luis Arkonada.
Gruppe 1.
12. juni 1984
13. juni 1984
16. juni 1984
19. juni 1984
Gruppe 2.
14. juni 1984
17. juni 1984
20. juni 1984
Semifinaler.
23. juni 1984
24. juni 1984
Finale.
27. juni 1984


Paul Poupard.
Paul Poupard (født 30. august 1930 i Bouzillé ved Angers i Frankrike) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og president for Det pavelige råd for kulturen, ett av organene i den romerske kurie.
Han ble presteviet i 1954, og fortsatte med fordypningsstudier i Paris som innbragte ham doktorgrader i teologi og historie med en avhandling om forholdet mellom fornuft og tro og forholdet mellom Kirke og stat. Han var en profilert skribent og ga ut mange bøker.
I 1959 ble han tilknyttet Vatikanet og begynte å arbeide i den franske seksjon i Statssekretariatet. I 1972 ble han rektor for "Institut Catholique de Paris" (til 1980).
I 1979 ble han hjelpebiskop i Paris, men allerede i 1980 ble hangjort til titularerkebiskop og kalt til Roma der han ble pro-president for Det pavelige sekretariat for ikke-troende. I 1982 ble han også tilknyttet det nyopprettede pavelige råd for kulturen.
I 1985 ble han kreert til kardinal. i 1988 ble han president for Det pavelige råd for kulturen. Det pavelige råd for dialog med ikke-troende ble i 1993 innlemmet i Det pavelige råd for kulturen av pave Johannes Paul II, og Poupard fortsatte som president til han gikk av, 77 år gammel, 3. september 2007.


Morava.
Morava (tysk: "March") er en elv i Sentral-Europa, og en av de viktigste elvene i Mähren ("Moravia"), som den har fått navnet sitt fra. Denne sideelven til Donau har sitt utspring i Králický Sněžník-fjellet i det nordvestlege hjørnet av Mähren, nær grensen mellom Tsjekkia og Polen, og går gradvis sørover. Den nedre delen av elven danner grensen mellom Tsjekkia og Slovakia, og så mellom Østerrike og Slovakia. Etter omtrent 358 km renner Morava ut i Donau ved Bratislava-Devín. De eneste store byene langs elven er Olomouc i Mähren og Bratislava, hovedstaden i Slovakia.
Lavlandet som elven har skapt er den øvre Mährendalen ("Hornomoravský úval"), den nedre Mährendalen ("Dolnomoravský úval"), Mährensletta (mellom Wien og Morava) i Nedre Østerrike, og lavlandet Záhorie ("Záhorská nížina") i Slovakia (slette mellom Mähren og Bratislava).
Den viktigste sideelven er "Dyje" (tysk: "Thaya"), som renner på grensen mellom Nedre Østerrike og Mähren. Denne har igjen tilsig fra "Jihlava" som renner gjennom byen Jihlava og som er utbygd med Dalešice vannkraftverk nedenfor byen Trebič, og "Svratka" som renner gjennom storbyen Brno. En annen sideelv er Myjava som renner ut i Morava-elva ved Kúty.


Nord-Jemen.
Den Arabiske Republikk Jemen, også kjent som Nord-Jemen eller Jemen (Sana'a), var en stat i den vestlige delen av det som i dag er Jemen. Hovedstaden var Sanaa. Etter oppløsningen av Det osmanske riket i 1923 erklærte Nord-Jemen seg uavhengig. Nord-Jemen og Sør-Jemen slo seg sammen til Jemen den 22. mai 1990.
Jemen, Nord-


Ersilio Tonini.
Ersilio Tonini (født 20. juli 1914 i Centovera di San Giorgio Piacentino nær Piacenza i Italia) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Ravenna 1975–1990, og ble i en alder av 80 år kreert til kardinal i 1994.
Siden han var fylt 80 år da han ble kreert, har han aldri hatt rett til å delta i noe konklave.


Jean Margéot.
Jean Margéot (født 3. februar 1916 i Quatre-Bornes på Mauritius, død 17. juli 2009 i Bonne-Terre på Mauritius) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Port-Louis 1969–1993, og ble kreert til kardinal i 1988.
Eksterne lenker.
Margeot, Jean
Margeot, Jean
Margeot, Jean


Giovanni Saldarini.
Giovanni Saldarini (født 11. desember 1924 i Cantù i provinsen Como i Italia, død 18. april 2011 i Mailand) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Torino 1989–1999, og ble kreert til kardinal i 1991.
I 1990 utnevnte pave Johannes Paul II ham til sin personlige representant når det gjaldt alle forhold vedrørende Likkledet i Torino. Dette skjedde etter uttrykkelig ønske fra kardinal Anastasio Alberto Ballestrero, tidligere erkebiskop av Torino (1977–1989) (død 1998).


Serafim Fernandes de Araújo.
Serafim Fernandes de Araújo (født 13. august 1924 i Minas Novas i delstaten Minas Gerais i Brasil) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Belo Horizonte 1986–2004, og ble kreert til kardinal i 1998.


Alexandre José Maria dos Santos.
Alexandre José María dos Santos O.F.M. (født 18. mars 1924 i Zavala nær Inhambane i Mosambik) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Maputo 1974–2003, og ble kreert til kardinal i 1988.


Pio Taofinu'u.
Pio Taofinu'u S.M. (født 9. desember 1923 i Falealupo på øya Savai'i i Samoa, død 20. januar 2006 i Apia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og siden 1968 erkebiskop av Samoa-Apia 1975–1990. Han ble kreert til kardinal i 1973.


Salvatore Pappalardo.
Salvatore Pappalardo (født 23. september 1918 i Villafranca Sicula nær Agrigento på Sicilia i Italia, død 10. desember 2006 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo 1970–1996. Før det hadde han vært pavelig diplomat, bl.a. som nuntius i Indonesia.
Han ble kreert til kardinal i 1973. Har var kjent blant annet for sin sine skarpe fordømmelser av den sicilianske mafia.


Raúl Francisco Primatesta.
Raúl Francisco Primatesta (født 14. april 1919 i Capilla del Señor i Argentina, død 1. mai 2006 i Córdoba) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Córdoba i Argentina 1965–1998, og før det biskop av San Rafael.
Liv.
Raúl Francisco Primatesta avsluttet sine filosofiske og teologiske studier med lisensiatgrad i katolsk teologi og nytestamentlig eksegese ved det pavelige universitetet Gregoriana. I 1942 mottok han prestevielsens sakrament, og underviste i latin og gammelgresk ved juniorseminaret i hjembispedømmet, før han ble professor i dogmatikk og bibelsk teologi ved presteseminaret. Etterhvert ble han også disiplinærprefekt og rektor ved seminaret.
14. juni 1957 utnevnte pave Pius XII ham til titulærbiskop av Tanais. Han ble konsekrert den 15. august samme år av erkebiskopen av La Plata, Antonio José Plaza. Pave Johannes XXIII utnevnte ham til biskop av San Rafael i 1961.
I februar 1965 ble han så erkebiskop av Córdoba. Han ble han utnevnt til kardinal av pave Paul VI i 1973, og fikk tittelkirken "Beata Maria Vergine Addolorata a piazza Buenos Aires". Han fikk avskjed som erkebiskop av aldersgrunner i 1998.
Primatesta deltok på begge konklavene i 1978, som valgte pave Johannes Paul I og Johannes Paul II. Ved konklavet i 2005 hadde han ikke lenger stemmerett.


Giovanni Canestri.
Giovanni Canestri (født 30. desember 1918 i Castelspina i regionen Piemonte i Italia) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Genova 1987–1995, og ble kreert til kardinal i 1988.
Tidligere hadde han vært både hjelpebiskop i Roma, biskop av Tortona, erkebiskop i og viseregent av bispedømmet Roma og erkebiskop av Cagliari på Sardinia.
Han gikk av som erkebiskop av Genova i 1995, 76 år gammel, og ble etterfulgt av kardinal Dionigi Tettamanzi.


Bagn.
Bagn er ei bygd, et delområde, en grunnkrets, og et tettsted som er administrasjonssenteret i Sør-Aurdal kommune Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger langs elva Begna nord i Begnadalen sør i Valdres.
Veidele mellom og Fylkesvei 220 på østsiden av elva som går nordvestover gjennom Reinli mot veidele tilbake til ved Aurdal og vei videre til Leira. Veien i Reinli deler seg og går innover mot Stavedalen. Veidele med fylkesvei som går nordøstover mot Breidablikk, Leirskogen, Tonsåsen og Bruflat. Veien over Leirskogen kommer ned i Høljarast. Veidele mot sørvest er en privat bomvei som går opp vestre Bagn til Island og videre til Nesbyen og Gol.
Krigshistorie.
Under den andre verdenskrig ble fremrykkende tyske styrker under Operasjon Weserübung stoppet i Bagn, og en rekke andre steder opp gjennom Ådalen og Valdres. Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres ble omfattende, og Landvernbataljonen av Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade var i strid mot Gruppe Adlhoch som bestod av fire bataljoner og spesialtropper.
Inne i et gjel nordvest for berghammeren rett nord for sentrum er det som kalles "Gråbeinhølen". Her støtte et norske kompani sammen med et tysk og forfulgte det til Bagnsbergatn gård hvor det senere ble nedkjempet. Kampen i Gråbeinhølet og den senere kampen om Bagnsbergatn gård er et av flere eksempler på at en norsk utrenet avdeling kunne nedkjempe tyske styrker.
Næringsliv.
Bagn er administrativt kommunesentrum for Sør-Aurdal og har de fleste primærfunksjoner for et handelssted. Det er post i butikk i "Valdrestunet kjøpesenter" samt bank i et nærliggende bygg. Det er matbutikk i kjøpesenteret og i et bygg ved kommunehuset. Spiserier i senteret og i det gamle sentrumet ved Storefoss bro, blant annet i "Fossen kro". Lege er i kommunehuset. Sommerstid er det turistinformasjon i en tømret hytte ovenfor bensinstasjonen ved kjøpesenteret.
Oppe på åsen innenfor Island er det tre overnattingsbedrifter, "Ellingsæter Sport- og Turistsenter", "Hellebekken Ride- og Turistsenter" og "Høvreslia hytter".
"Bagn møbelindustri AS" holder til i teglstensbygget til gamle Bagn tresliperi nede ved fossen. Litt lengre ut langs elven er det hvite bygget til Bagn kraftverk. Selve kraftstasjonen ligger 200 meter inne i fjellet. Kraftstasjonen produserer rundt 310 GWH årlig.
Telthuset som stod på Bagnsmoen
Severdigheter.
På Bagnsmoen ved siden av Bagn kirke er det en intakt butikk fra 1881, som i sin tid skal ha vært den største forretningen i Valdres. Bagnsmoen med Vangen foran kirken ("kirkevangen") er kommunens tusenårssted som brukes under feiringer. Butikken er åpen i sommerferien og før jul. I første etasje er det peisestue, kjøkken og historielagsrommet. I andre etasje finnes husflidslagsrommet og blårommet, i tillegg til et galleri.
Bagnsmoen var ekserserplass for Det ytre Valdredske Kompani fra 1813 til 1962. Telthuset fra Bagnsmoen er flyttet til Bagn Bygdesamling. På Bagnsmoen var det også en tingstue, og denne ble brukt av kirken i forbindelse med barnedåp. denne tingstuen ble revet allerede i 1845, og erstattet med et kommune- og skolehus.
Litt lengre opp i lia ovenfor kirka ligger Ulekjørketomta ved Sagbekken.
På "Prestgar'n" i svingen ved kirka bodde Hans Jacob Stabel, lokal prest og og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814


Edward Bede Clancy.
Edward Bede Clancy (født 13. desember 1923 i Lithgow i delstaten New South Wales i Australia) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sydney 1983–2001, og ble kreert til kardinal i 1988.


Allusjon.
En allusjon (av lat. «lek») er i retorikken en hentydning til eller et skjult sitat fra en annen tekst. Allusjoner forekommer i større og mindre grad i alle litterære sjangere og i film. "Bibelen" er den enkeltteksten det oftest alluderes eller hentydes til. Et eksempel er Jens Bjørneboe sitt dikt "Ti bud til en ung mann som vil frem i verden".


Kastrup (Amager).
Kastrup er kommunesenter i Tårnby kommune i Københavns amt. Byen ligger på øya Amager. Den største arbeidsplassen i Kastrup er Københavns lufthavn.
Mot syd når Kastrup lufthavnen, mens den mot nord grenser opp mot Sundbyene og mot vest til Tårnby.
Kastrup er kjent for Københavns lufthavn og Øresundsbroen.
I Kastrup ligger også jernbanestasjonen Kastrup Lufthavn stasjon og metrostasjonen Lufthavnen.


Psilotaceae.
Psilotaceae er en liten og spesiell gruppe av karplanter. (Navnet Psilotales betegner den samme gruppen, men på ordensnivå, mens Psilotaceae er navnet på familienivå.) Til klassen Psilotopsida regner man tidvis også med ordenen ormetunger (Ophioglossales), men dette er usikkert.
Psilotum-plantene regnes tradisjonelt til bregneplantene, eventuelt som en søstergruppe av karsporeplantene direkte under karplantene.
På grunn av "Psilotum"-artenes «gammelmodige» morfologi – uten røtter og med stengler som kun har dikotome forgreninger – antok man lenge at Psilotaceae var en «primitiv» plantegruppe, muligens som søstergruppe av de resterende karplantene.
Nyere evolusjonær slektskapsforskning har tilbakevist dette.
Sannsynligvis er Psilotaceae nærmest beslektet med ormetungebregner.
Artene som sammenfattes i slekten "Tmesipteris" har da også et mer bregneaktig utseende. Disse vokser i Australia og det sørlige Stillehavet. Denne slekten har tidligere vært forsøkt henført til en egen familie, "Tmesipteridaceae", men regnes nå til "Psilotaceae".
Artene som tilhører slekten "Psilotum" vokser i de tropiske og subtropiske delene av Amerika, Asia, Australia og Stillehavet, nord til Japan og Nord-Carolina i USA.


Tmesipteris.
Tmesipteris er en planteslekt innenfor familien "Psilotaceae". Denne familien er en liten gruppe av karplanter, sannsynligvis innenfor ordenen "Psilotales", kanskje hjemmehørende innenfor bregneplantene eller som en søstergruppe av karsporeplanter direkte under karplantene. Sannsynligvis er Psilotaceae nærmest beslektet med ormetungebregner.
Artene som sammenfattes som "Tmesipteris" har et mer bregneaktig utseende enn sine «søsken» i Psilotumslekten.


Luís Aponte Martínez.
Luís Aponte Martinez (født 4. august 1922 i Lajas ved Ponce på Puerto Rico, død 10. april 2012) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av San Juan de Puerto Rico 1964–1999, og ble kreert til kardinal i 1973.


Marattiopsida.
Angiopteris evecta i den botaniske hagen i Lyon.
Pecopteris er en utdødd, fossil slekt innen Marattiaceae.
Mariattiopsida er en tropisk plantegruppe av bregneplanter med bare en familie, Marattiaceae, og som tidligere ble regnet til bregnene "(Pteriopsida)". Nye forskning har trukket denne plasseringen i tvil, uten at man imidlertid har kunnet slå fast de eksakte slektskapsforholdene. Hvis den står nær bregnene, er det sannsynligvis som søstergruppe av de resterende bregnene. Nyere forskning tyder også på at gruppen kan være nært beslektet med sneller "(Equisetaceae)".
Innenfor tradisjonell botanikk regnes gruppen som en klasse "(Marattiopsia)", som inneholder bare én familie "(Marattiaceae)" med fire slekter: "(Marattia)", "(Christensenia)", "(Danaea)" og "(Angiopteris)".
Mariatta har utbredelse i høylandsstrøk i tropene. Den er i sterk tilbakegang.
Christensenia er utbredt i Sørøst-Asia, artene kan slippe opp til 7 000 sporer.
Danaea har utbredelse – Nord- og Sør-Amerika.
Angiopteris er hjemmehørende i Madagaskar, Sørøst-Asia, Australia og Stillehavet, men ble ført til Jamaica fra Tahiti av kaptein William Bligh i 1860. Andre navn for denne slekten er "Archangiopteris, Macroglossum, Protangiopteris", og "Protomarattia".
Marattiopsidas taksonomi.
Selv om den er omdiskutert og ikke eksakt fastslått, er det følgende nedenfor trolig den vanligste måten å systematisere Marattiopsida.
Legg merke til at de karsporeplantene som nedenfor er merket med "(Usikker taksonomi)", har vært foreslått plassert i en egen klasse gjennom nyere DNA-forskning.


Sneller.
Sneller eller snelleplanter (latin: "Equisetales") er en klasse av flerårige bregneplanter som vokser mest på fuktig jordsmonn, noen arter til og med i vann. Den eneste familien innen ordenen og gruppen sneller er Snellefamilien "(Equisetaceae)" – som bare har en slekt: Snelleslekten "(Equisetum)". Antall arter er 16-29, avhengig av taksonomisk systematikk.
Sneller har karakteristiske leddede stengler. Bladene danner uskinnbarlige slirer ved leddenes avslutninger. Noen arter har også kranser med sidegrener rett under slirene.
Dagens 18 arter av sneller er den eneste overlevende resten av en stor plantegruppe som dominerte skogene i perm- og karbontiden. Disse tidligere snelleplantene ble opptil 30 m høye trær med 1 m stammediameter, og utgjorde et stort bidrag til dagens steinkullforekomster.
Sneller formerer seg både vegetativt ved knoppskyting fra jordstengler, og kjønnet gjennom sporer. Det forekommer både stor- og småsporer (heterospori), som dannes i sporehus enten i toppen av de vanlige stenglene, eller på spesielle forplantningsstengler som ikke er grønne.
Sneller er også mye brukt i både skole- og folkemedisin.
Planten som kalles hestehale ("Hippuris") har av og til blitt forvekslet med sneller, men den er en helt annen plante. På engelsk kalles derimot både sneller ("Equisetum") og hestehale for "horsetail", slik at de to artene blandes sammen språklig sett. Nedenfor gjengis de artene innenfor sneller som britiske botanikere kaller "Hippochaete", men som vitenskapelig sett er sneller og ikke hestehaler.
Snellenes taksonomi.
"For en mer fullstendig taksonomi, se: Karplanter"
Taksogrupperingen av snellene er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal taksonomi -The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter).
For de 5 klassene og 155 familiene som er vanlige i Norden, gjengis her hovednavn i normal skrift nedenfor – med basis i det norske standardverket (2005) og det nyeste nordiske standardverket (2007). Hovednavn som er satt i kursiv skrift angir ordener eller familier som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i de 155 familiene i den nordiske floraen.
I nordisk botanikk regnes "Hippochaete"-artene til snelleslekten, og det skilles ikke mellom "Equisetum" og "Hippochaete".


Kråkefotplanter.
Kråkefotplanter (latin: "Lycopsida" eller "Lycopodiophyta") er en klasse av relativt primitive karsporeplanter (innenfor karplanter) som forekommer over hele jorden. Her inngår også betegnelsen som tidvis brukes som egen klasse – "Isoetopsida" (brasmegrass).
Kråkefotplanter er flerårige og har gaffelformede skuddgreiner.
Karsporeplanter formerer seg gjennom generasjonsveksling, og ved sporer i stedet for frø. Den ukjønnede generasjonen er den dominerende. Når sporen vokser dannes det et protallium, som er en liten kjønnet mellomgenerasjon som ikke lever lenge. Fra denne vokser det opp en langt større, kjønnsløs (ukjønnet) men langtlevende generasjon av planter, som produserer nye sporer.
Sporene sitter øverst i skuddet eller i egne aks. Plantene har enten bare én sporetype ("homospori", som er den opprinnelige tilstanden og er bevart i kråkefotfamilien), eller både hunnlige storsporer og hannlige småsporer ("heterospori", som hos brasmegras og dvergjamner). Dvergjamnefamilien har stor- og småsporer i ulike grupper, brasmegrass har storsporer innerst ved de ytre rosettbladene og småsporer ved de indre.
Ifølge nyere kunnskap om karplantenes innbyrdes slektskapsforhold ser kråkefotplantene ut til å være søstergruppen til de resterende karplantene.
Kråkefotplantene dominerte landfloraen i silurtiden og frembrakte store skogdannende trær i devon- og karbontiden, men representerer i dag under 1 % av landplantene.
Kråkefotplantenes taksonomi.
"For en mer overordnet taksonomi, se: Karplanter"
"For en mer detaljert taksonomi, se: Kråkefotfamilien, Dvergjamnefamilien og Brasmegrasfamilien"
Taksogrupperingen av kråkefotplantene er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal taksonomi -The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter).
For de 5 klassene og 155 familiene av karplanter som er vanlige i Norden, gjengis her hovednavn i normal skrift nedenfor – med basis i det norske standardverket (2005) og det nyeste nordiske standardverket (2007). Hovednavn som er satt i kursiv skrift angir ordener eller familier som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i de 155 familiene i den nordiske floraen.


Cahal Brendan Daly.
Cahal Brendan Daly (født 1. oktober 1917 i Loughguile nær Belfast i Nord-Irland, død 31. desember 2009 i Belfast) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Armagh og dermed den irske katolske kirkes primas 1990–1996, og ble i en alder av 80 år kreert til kardinal i 1994.
Tidligere, i 1967, var han blitt biskop av Ardagh. I 1979 skrev han et berømt "hyrdebrev" til protestanter om nasjonal forsoning.
Daly ble utsatt for en betraktelig kritikk utenfor kirken i forbindelse med hans håndtering av sexskandalene, mest påtakelig i forbindelse med tilfellet Brendan Smyth, en pedofil prest som ble dømt for grov seksuell trakassering og utnyttelse av barn. Smyth var ansatt i Dalys bispedømme, men Daly forsøkte å rettferdiggjøre sitt mistak om ikke å rapportere til politiet om Smyth sine seksuelle tilbøyeligheter ved å argumentere med at han som biskop hadde begrenset autoriteten sin til sekularprestene i eget prestegjeld, mens prestene innen den aktuelle religiøse orden stod utenfor biskopens myndighetsområde. Smyth var prest i den sistnevnte gruppen.
Daly ble også kritisert av katolske prester på direkten i et fjernsynsshow for sin mangelfulle håndtering av lederskap i kirken etter Smyth-affæren, og etter domfellelsene av prester for seksuell barnemishandling.


Ormetungebregner.
Ormetungebregner er en plantegruppe som lenge har blitt regnet til bregneplantene. Nye forskning viser at de innenfor den utvide bregneplante-gruppen ser ut til å være i nært slekt med familien Psilotaceae. I Norge er gruppen representert med ormetunge samt seks arter av marinøkler.
Plantene er flerårige, snaue og relativt små, de har en grønn bladplate som er steril, og en sporeaks-del som er gulaktig eller gulgrønn med tykke vegger. Tverrsprekker i sporehusene sørger for at de åpnes og spres etter blomsteringen om sommeren.
Det er om lag 80 arter av ormetunger innen 5 slekter. Inkluderingen av "Cheiroglossa" er omstridt, mange mener den er en del av ormetungeslekten "Ophioglossum". Men de fire øvrige slektene er vanlige å henføre til ormetungefamilien. Slekten "Mankyua" ble første gang beskrevet fra Korea i 2001.
Forslag om å dele marinøkkelslekten inn i 4 slekter har foreløpig fått lite oppslutning. Noen forskere opererer også med en "marinøkkelfamilie" (Botrychiaceae), som da inneholder marinøkler "Botrychium" samt dens underslekter "Botrypus", "Japanobotrychium" og "Sceptridium". Dette er ikke anerkjent innen nordisk botanikk, og anerkjennes ikke i nyere studier (Smith et al, 2006).
Ormetungefamiliens taksonomi.
Taksogrupperingen av ormetungeplantene med basis i familien "Ophioglossaceae" er nedenfor (med unntak av marinøkkelslektens omdiskuterte underslekter) gjengitt med basis i internasjonal taksonomi (The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet) og det nyeste nordiske standardverket. med 5 klasser og 155 familier i Norden.


Alker.
Alker (Alcini) er en liten monofyletisk gruppe med pelagisk dykkende sjøfugler som tilhører familien alkefugler (Alcidae). Artene i gruppa er endemiske for den nordlige halvkule.
Beskrivelse.
Alkenes fjærdrakt er ikke like fargefull som hos enkelte andre alkefugler. Den er tofarget sort/mørk brun og hvit (buksiden). Utfargingen minner om den enkelte delfinarter har, blant annet spekkhoggern. Vingene er relativt små i forhold til kroppen, noe som gjør at fuglene må slå svært hurtig med vingene for å kunne fly. Artene regnes ikke som spesielt dyktige flygere, men de er utmerkede svømmere og dykkere. Vingene brukes som luffer når fuglene dykker.
Artene.
Gruppen med alker består av fire nålevende arter fordelt i tre slekter. Dette er alke ("Alca torda"), alkekonge ("Alle alle"), lomvi ("Uria aalge") og polarlomvi ("Uria lomvia"). Dessuten tilhørte den nå utryddede geirfuglen ("Pinguinus impennis") alkene. Den siste sikre observasjonen av levende geirfugl skjedde imidlertid på Newfoundlandsbankene i 1852.
Atferd og utbredelse.
Alker lever av småfisk og krill som de fanger i neddykket tilstand. De trives best i kjølige farvann, der det er lettere å fange fisk, siden også fiskene beveger seg saktere i kjølig vann. At det finnes alker langs kysten av Portugal, California og Mexico skyldes utelukkende at farvannene utenfor har tilsig av kalde havstrømmer fra Atlanterhavet og Stillehavet.
Artene hekker enten i smågrupper eller såkalte "fuglefjellkolonier" langs kystene på den nordlige halvkule, herunder også langs kysten av Norge, inkludert Bjørnøya, Jan Mayen og Svalbard. Fuglene kommer stort sett bare inn til land for å hekke, og legger kun ett egg. Når kyllingene er klekket er det hunnen som besørger maten, mens hannen forsvarer ungene i reiret og når de kommer på sjøen.


Landplanter.
Landplantene er den plantegruppen som har vært mest suksessrik i å erobre landjorda som leveområde.
Ved siden av landplantene er det kun enkelte algearter som kan leve på land (og selvfølgelig soppene, som ikke lenger regnes som planter).
Det fins imidlertid en del «landplanter» som har returnert til et liv delvis eller helt i vann.
«Ilandstigningen» for om lag 440 millioner år siden skjedde evolusjonært sett sannsynligvis via ferskvann, ikke via havkysten.
Landplantenes nærmeste slektninger er kransalgene.
Egenskaper.
Fellestrekk (homologier) for landplantene er kutikulaen som beskytter planten mot uttørking, og frøemnet.
Landplantenes stamart hadde også en generasjonsveksling mellom en sporeproduserende generasjon ("sporofytten") og en generasjon med kjønnet formering ("gametofytten").
Til å begynne med var det gametofytten som var det mest fremtredende livsstadiet.
Denne var også bærer av de to spesialiserte forplantningsorganene, det hunnlige "archegonium" og det hannlige "antheridium".
Dette er bevart hos mosene, men ble endret i evolusjonens løp i karplantenes stamart.


Konsistoriet juni 1977.
Konsistoriet juni 1977 var det sjette og siste konsistorium hvor pave Paul VI kreerte kardinaler. Det ble holdt 27. juni 1977 i Vatikanet.
Det ble kreert 4 kardinaler, hvilket brakte det totale antall kreert av Paul VI til 143.
Konsistoriet 1977


Eukaryoter.
Eukaryoter er én- eller flercellede organismer som er kjennetegnet ved mange celleorganeller som ikke forekommer i prokaryote celler.
De viktigste eukarote celleorganellene er cellekjernen ("nukleus"), endoplasmatisk retikulum, golgiapparatet, celleskjelettet, mitokondrier, kloroplaster og flimmerhår ("cilier").
Av disse celleorganellene forekommer cellekjerner, endoplasmatisk retikulum, golgiapparat og celleskjelett hos samtlige eukaryoter.
Kloroplaster har med sikkerhet ikke vært tilstede i eukaryotenes siste felles stamart.
Hvordan det forholder seg med mitokondrier og flimmerhår, er fortsatt et åpent spørsmål.
Det fins noen få eukaryote organismegrupper som mangler én eller begge av disse organellene (bl.a. Tetramastigota og Microsporidea).
Tidligere antok man at dette tydet på at de respektive gruppene har overlevd fra en tid da opprinnelige eukaryoter fremdeles manglet disse organellene.
Nå går man derimot ut ifra at disse gruppene ble sekundært forenklet, at de altså stammer fra organismer som har hatt både mitokondrier og flimmerhår.
Diameteren på en eukaryot celle ligger stort sett mellom 1 og 100 µm.
Det har funnets eukaryote organismer i mer enn to milliarder år.
Deres siste felles stamart var éncellet og hadde altså etter alt å dømme evolvert en cellekjerne og et par med flimmerhår.
Videre hadde den tatt opp en purpurbakterie, som etter hvert ble til den organellen som man i dag kjenner som mitokondrium.
Ved den samme mekanismen – opptak av frittlevende organismer (endosymbiose) – oppstod senere, og flere ganger uavhengig, kloroplaster.
I løpet av årmilliardene har denne gruppen fått flere og flere arter, deriblant mange nokså komplekse og mange flercellede.
Av de cirka 1,8 millioner arter av eukaryoter som er kjent i dag, er hovedparten flercellet (hovedsakelig dyr og planter).
Men dette skyldes sannsynligvis at de flercellede gruppene er best undersøkt.
Man går ut ifra at antallet arter som eksisterer, er minst det hundredobbelte av de som er beskrevet så langt, og at encellede organismer kan være i flertall blant disse.
Det biologiske mangfoldet er altså ikke mindre blant de encellede artene – verken morfologisk, økologisk eller taksonomisk.
Inndeling.
Det fins mange måter å dele inn de eukaryote organismene på. De fleste av disse forteller imidlertid veldig lite om gruppenes innbyrdes slektskapsforhold. Én mulig inndeling, som for tiden er nokså populær i lærebøker, er i fire «riker», de tre flercellede gruppene dyr, planter og sopp samt en overveiende encellet gruppe, protoktister («Protoctista»).
I denne inndelingen er den sistnevnte gruppen en håpløst parafyletisk gruppe, fordi mange protoktister er i nærmere slekt med enten dyr, planter eller sopp enn med andre protoktister.
Flercellethet har oppstått flere ganger uavhengig i veldig ulike grupper av encellede organismer. Også blant protokistene finner man dessuten mange former for – og overganger til – flercellethet, fra enkle «celleklumper» via mer komplekse kolonier med arbeidsdeling til meterstore thalli.
Problemet med evolusjonær slektskapsrekonstruksjon mellom eukaryoter er at mange av de encellede organismene er forholdsvis enkelt bygd, slik at man har få egenskaper å rekonstruere slektskap med.
Molekylære og genetiske metoder har revolusjonert vårt syn på eukaryotenes slektskapsforhold, men har langt fra klart å oppklare alle forhold.
Noen av de tradisjonelle gruppene fikk støtte gjennom nye forskning (f.eks. foraminiferer og radiolarier).
Ellers har bildet imidlertid endret seg fullstendig.
På den ene siden har det vist seg at mang en kjent gruppe ikke er annet enn et svært kunstig sammensurium.
På den andre siden har man oppdaget nære slektskapsbånd mellom grupper man tidligere hadde ansett for å være nokså ulike.


Amu-Darja.
Pontongbru over Amu-Darja ved Urgentsj i Usbekistan
Fra byggingen ei bro over Amu-Darja mellom Afghanistan og Tadsjikistan
Satellittbilde av Amu-Darjas delta, november 1994
Amu-Darja (usbekisk: "Amudaryo", tadsjikisk: Омударё eller дарёи Ому – "Omudarjo" eller "darjoi Omu", turkmensk: "Amyderýa", russisk: Амударья – "Amudarja", persisk: آمودریا – "Âmudaryâ", arabisk: جيحون – "Jīḥūn", i antikken kalt "Oxus") er den lengste elva i Sentral-Asia. Elva dannes ved samløpet av elvene Vakhsj og Pjandzj i Tadsjikistan, og renner mot nordvest over Turanbekkenet, til den munner ut i Aralsjøen i Usbekistan. Amu-Darja er 1415 km lang, regnet fra samløpet med Vakhsj, og 2540 km regnet fra utspringet i Pamir. Den har et nedbørfelt på 534 739 km².
Elvas navn og historie.
Elva var i antikken kjent under det greske navnet "Oxus", som er etymologisk beslektet med "Vakhsj", Amu-Darjas største sideelv, og begge navnene er sannsynligvis avledet av et tidligere navn på hele elva. Den ble av Ptolemaios kalt "Oxiana palus". Elva spilte en viktig rolle i Persias historie, og under Aleksander den stores felttog.
Amu-Darja var i arabiske kilder fra middelalderen kjent som "Jaihun" eller "Gihun", som er en avledning av "Gihon", det bibelske navnet på en av de fire elvene i Edens hage. "Jaihun" var sannsynligvis influert av "Dgihun", som er det tradisjonelle navnet elva ble gitt av folkeslagene som bodde i regionen, og elva blir av enkelte lokale folk fremdeles kalt ved navn som etymologisk er beslektet med "Jaihun".
Selv om elva var velkjent i antikken, så var Amu-Darja var den i Europa lite kjent helt frem til 1700-tallet. Det første noenlunde pålitelige kartet over elva ble laget i 1734, men systematisk utforskning i regionen tok først til på slutten av 1800-tallet.
Det nåværende «Darja» kommer fra gammelpersisk: «Darajah», via middelpersisk/pahlavi: «Drayak», og betyr sjø eller veldig stor elv, mens «Amu» er fra byen Āmul, som nå er kjent som Turkmenabat.
I de hinduistiske skriftene "Vayu Purana" og "Matsya Purana" blir Oxus nevnt som elva "Chakshu", som renner gjennom landene til stammene Tushara (Rishika?), Lampaka, Pahlava, Paradas og Shaka m.fl. Elva nevnes også i "Avesta", zoroastrismens religiøse hovedskrift.
Geografi.
Amu-Darja har sitt utspring i Pamirfjellene i Tadsjikistan, hvor elvene Pamir og Wakhan begge er blitt regnet som Amu-Darjas kilde. Pamir-elva begynner i innsjøen Zor Kul på grensa mellom Tadsjikistan og Afghanistan, mens Wakhan starter fra en isbre øverst i Waghjirdalen, hvor Afghanistans, Pakistans og Kinas grenser møtes.
Rundt 50 km nedenfor sine kildeområder løper Pamir- og Wakhanelvene sammen og danner elva Pjandzj. Pjandzj renner først mot sørvest, før den ved byen Eshkashem snur mot nord gjennom Hindu Kush. Elva renner mellom høye fjell i en dyp og kløftlignende dal. Etter rundt 200 km bøyer Pjandzj gradvis først mot nordvest, før den senere igjen renner i sørvestlig retning, til den løper sammen med sin største sideelv, Vakhsj. Den endrer ved samløpet navn til Amu-Darja, og dette markerer også overgangen fra den trange Pjandzjdalen til det brede og åpne dalføret til Amu-Darja.
Elva danner grensen mellom Afghanistan og Tadsjikistan helt fra Zor Kul-sjøen i Pamir til den renner inn i Usbekistan rundt 70 km nedstrøms fra samløpet med Vakhsj. Herfra danner den grensa mellom Afghanistan og Usbekistan over ca 200 km, og passerer Termiz og Den Afghansk-Usbekiske vennskapsbru. Elva danner deretter grensa mellom Afghanistan og Turkmenistan for ytterligere 100 km før den ved Mukri forlater grensa og renner inn i ørkenen i Turkmenistan. Her ligger også starten på Karakumkanalen, som leder vann fra Amu-Darja til Mary og Ashgabat i de sentrale delene av Turkmenistan lengre vest. Like etter, ved Kerki, tar Karsjikanalen av til høyre, og leder vann til Talimardsjan-reservoaret og jordbruksområdene sør i Usbekistan.
Amu-Darja renner deretter mot nordvest gjennom Turkmenistans ørken. Elva danner skillet mellom ørknene Karakum i sør og Kysylkum i nord. Den passerer Turkmenabat, og blir igjen grenseelv over to korte strekninger, denne gang mellom Turkmenistan og Usbekistan. Elva renner nå inn i Usbekistan, hvor den før 1970-tallet delte seg opp i mange vannveier som utgjorde elvas delta ved munningen i Aralsjøen. Men etter at elva har passert Urgentsj, Daşoguz og Nukuz, forsvinner den nå oftest i ørkenen og rekker sjelden frem til Aralsjøen lenger.
Historiske nedtegnelser viser at elva i forskjellige perioder har rent både til Aralsjøen (fra sør) og til Det kaspiske hav (fra øst). Opp til rundt 500 f.kr. rant elva mot vest fra Khorezm-oasen til Sarykamysjsjøen, og videre til Det kaspiske hav. Enkelte kilder tyder også på at vannføringen fra de store isbreene i Pamir på 1200- og 1300-tallet e.kr. var stor nok til at Aralsjøen rant over, med avløp mot Det kaspiske hav. Fra 1600-tallet har imidlertid elva utelukkende munnet ut i Aral, unntatt ved flommer store nok til at vann rant over til Sarykamysjsjøen.
Amu-Darja var tidligere seilbar over 1450 km, fra Aralsjøen til Termiz, men de nederste strekningene (nedstrøms Turkmenabat) er nå ikke lenger seilbare på grunn av elvas reduserte vannføring. Men selv før dette var båttrafikken på Amu-Darja beskjeden, på grunn av dens skiftende og ustabile elveløp.
Hydrologi.
Temperatur og nedbør i nedslagsfeltet varierer etter topografien, og Amu-Darja består hydrologisk av to deler: en fjellsone hvor vann tilføres, og en lavlandssone hvor vannføringen avtar. Mesteparten av nedbøren kommer med vestlige vinder, og faller hovedsakelig om vinteren som snø. Dette gir næring til isbreene i elvas kildeområder i høyfjellene i Pamir, Trans-Alaj og Hindu Kush, hvor praktisk talt hele Amu-Darjas vannføring kommer fra. Årlig nedbør kan her være på 1000 mm eller mer. Lavere nede i nedslagsfeltet øker temperaturen og nedbøren minker, og i Amu-Darjas nedre løp ligger årlig middelnedbør på under 100 mm, middeltemperatur i juli er over 25 °C, og i januar mellom 0 °C og 10 °C.
Amu-Darjas vannføring øker fra mars til mai, når snøen smelter på slettene og nedbøren i form av regn øker. Når isen og snøen i høyfjellene smelter i løpet av sommeren får vannføringen igjen ny næring. Fra september til februar avtar vannføringen gradvis, og om vinteren fryser elva helt eller delvis til i de øvre delene. Isen går av elva igjen i februar/mars, og danner ofte isdemninger som noen ganger kan briste plutselig og forårsake oversvømmelser nedstrøms.
Elva fører med seg en svært stor sedimentlast, som føres ut på slettelandet og blir liggende som sandbanker i et ustabilt og skiftende elveløp som stadig endrer seg. Etter at elva kommer ut fra fjellene renner den ut over den tørre Turansletta, hvor Amu-Darja mister mye av sin vannføring, både gjennom naturlige prosesser som fordampning og infiltrasjon i bakken, og gjennom avledning av vann til irrigasjon.
Mellom 1911 og 1960 var Amu-Darjas årlige vannføring inn i Aralsjøen gjennomsnittlig 56 km³. I Karakumkanalen renner årlig 12 km³ (rundt 400 m³/s). På sin vei over ørkenen mister elva anslagsvis 40 % av vannføringen, som rundt 1970 var rundt 25 km³ årlig. Irrigasjonsprosjekter har siden 1970-tallet forbrukt 50 km³ eller mer, slik at Amu-Darja som oftest ikke lenger når frem til Aralsjøen. Elvas lengde er dermed mesteparten av året redusert til rundt 2 300 kilometer.
Miljøproblemer.
Bruk av vann fra Amu-Darja til irrigasjon har vært en hovedårsak til at Aralsjøen har krympet dramatisk i størrelse siden slutten av 1950-tallet. Før 1970-tallet munnet Amu-Darja ut i Aralsjøen gjennom et omfattende og vidt forgreinet delta. Den sovjetiske regjeringen begynte imidlertid på begynnelsen av 1950-tallet å bygge et omfattende system av demninger, reservoarer og kanaler, som ledet enorme vannmengder bort fra elva for å bruke det til kunstig vanning av bomull og andre avlinger på slettene i Turanbekkenet. Det største prosjektet var Karakumkanalen, som ble fullført på 1960-tallet for å føre vann fra Amu-Darja vestover inn i Turkmenistan. Bortledningen av vann til irrigasjonsformål medførte at vannmengden som nådde frem til Aralsjøen ble sterkt redusert, og sjøen begynte dermed også å minke i størrelse.
Økt kunstig vanning på de varme og tørre slettene har også medført økt fordampning fra jordbruksområdene, som igjen har ført til saltavleiringer som gjør jordsmonnet ufruktbart. Gjennom avrenning har saltet igjen havnet i Amu-Darja, og saltholdigheten i elvevannet har økt. På 1990-tallet stoppet vannføringen fra Amu-Darja inn i Aralsjøen helt opp i en til tre måneder de fleste årene. Sjøer og myrområder i det tidligere deltaet tørket opp, og våtmarkene rundt elva krympet til en brøkdel av sin tidligere størrelse. Det gjenværende, forurensede vannet i Amu-Darjas nedre løp og i det tidligere deltaet er nå praktisk talt livløst.


Denis Sassou-Nguesso.
Denis Sassou-Nguesso (født 1943) er en brazzavillekongolesisk soldat, og nåværende president i Republikken Kongo. Han ble valgt som president for første gang i 1979, og han ble gjenvalgt både i 1984 og i 1989. Men ved valget i 1992 tapte han.
Etter at borgerkrigen var slutt overtok han makten igjen i 1997. I 2002 ble det avholdt et nytt presidentvalg, og etter at de andre kandidatene trakk seg ble han valgt med 89,4% av stemmene.


Khyber.
Khyberpasset - utsikt mot Pakistan
Khyber-passet eller Khaibarpasset er det viktigste passet som forbinder Pakistan med Afghanistan. Det skjærer gjennom Safed Koh-fjellene, del av Hindu Kush-fjellrekka. Gjennom historien har det vært den viktigste handelsruten mellom sentral-Asia og subkontinentet og et strategisk militært punkt.
Geografi.
Passet starter i øst nær Jamrud (15 km vest for Peshawar), går nordvest og slutter rett forbi Torkham på den afghanske grensen, en distanse med svingete veier på 53 km. Ruten passerer Fort Maude og Ali Masjid og når det trangeste punktet som er bare 3 meter bredt. En kommer gjennom ved Landi Kotal, fulgt av en bratt nedstigning til Michni Kandao, Landi Khana og Torkham. Her er stigningen enklere i det passet kommer ut ved Haft Chah og inn på Dakka-steppen. Fra Dakka renner Kabul-elva tilbake til Peshawar gjennom Loe Shilman Gorge, en mindre direkte og vanskeligere rute, men det var denne Aleksander den Store brukte da han krysset inn i India i 326 f.Kr.
Jamrud er på 491 moh, mens Landi Kotal ligger på 1070 moh. En vei ble bygd av britene gjennom passet i 1879 og en jernbane i 1920-årene (jernbanen endte tidligere ved Jamrud).
Historie.
Khyber-passet har vært en invasjonsrute helt siden Aleksander den Store, med flere muslimske invasjoner av India, som kulminerte med opprettelsen av det mogulske riket fra 1526. Andre veien invaderte britene Afghanistan gjennom passet og kjempet tre afghanske kriger i 1839–42, 1878-9 og 1919.
Nord for Khyber-passet ligger Mullagori Afridis-landskapet og i sør ligger Afridi Tirah, mens innbyggerene i landsbyer i selve passet er fra Afridi-klanen. Gjennom århundrene har pashto-klaner, først og fremst Afridis og afghanske Shinwaris sett på passet som deres område og har tatt toll fra reisende for fritt leide. Siden denne formen for utpressing alltid har vært deres levebrød, er de opprørt når andre har blandet seg inn i dette. Derfor misliker de invaderende hærer og frembrudd, og andre former for autoriteter, selv om noen hærer har vært villig til å betale utpressingen i form av lønn. Motstand fra lokale stammer har vært svært harde.
George Molesworth, et medlem av de britiske styrkene i 1919, oppsummerte passet godt: «Hver stein i Khaibar har badet i blod»


Tú alfagra land mítt.
Tú alfagra land mítt er Færøyenes nasjonalsang. Tittelen betyr "O du mitt vakre land". Teksten er av Símun av Skarði (1872–1942), melodi av Petur Alberg (1823–1892).


Furyfox Forlag.
Furyfox Forlag AS er et forlag som hovedsakelig utgir bøker for folk med interesse for bil.
Furyfox står bak utgivelsen "Nybilkatalogen", en årlig katalog over alle nye biler, som første gang kom ut i 2004.


Julián Herranz Casado.
Julián Herranz Casado (født 31. mars 1930 i Baena, Spania) er en av Den katolske kirkes kardinaler.
Herranz Casado sluttet seg i 1949 til prelaturet Opus Dei. I 1955 ble han presteviet i Madrid. Han tok lisensiatgraden i medisin ved Universitetet i Barcelona. Han tok doktorgrad i kirkerett ved det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas ("Angelicum") i Roma. Han ble professor i kirkerett ved Universitetet i Navarra, og arbeidet samtidig for Den romerske kurie.
I desember 1990 ble han sekretær for Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster, og samtidig titularbiskop av Vertara. Han ble bispeviet i 1991 i Vatikanet av pave Johannes Paul II. I 1994 ble han president for rådet, og samtidig utnevnt til erkebiskop. I 1999 ble han også president for Den romerske kuriens disiplinærkommisjon.
Pave Johannes Paul II kreerte han til kardinaldiakon i konsistoriet oktober 2003. Han er det andre medlem av Opus Dei som er opphøyet til kardinalsembetet. Siden 2003 har han også vært medlem av Kongregasjonen for biskopene.
Han gikk den 15. februar 2007 av som president for Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster.


Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster.
Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon.
Det ble opprettet som en kommisjon av pave Benedikt XV den 15. september 1917, gjennom en "motu proprio", "Cum iuris canonici". Bakgrunnen var den store revisjonen av katolsk kirkerett, som hadde resultert i en ny "Codex Iuris Canonici" tidligere samme år.
Kommisjonen ble i 1963 omdefinert, og fikk navnet "Den pavelige kommisjon for revisjon av den kodifiserte kirkeretten", med det oppdrag å forberede en ny utgave tilpasset endringene som var vedtatt av Andre Vatikankonsil.
Den ble igjen en kommisjon for tolkning av lovtekster i 1984, ettersom revisjonen var fullført året før. I konstitusjonen "Pastor Bonus" fra 1988 ble den oppgradert til et pavelig råd, og ble dermed en del av kurien.
Den nåværende presidenten er erkebiskop Francesco Coccopalmerio, som ble utnevnt 15. februar 2007.


Antonio José González Zumárraga.
Antonio José González Zumárraga (født 18. mars 1925 i Pujilí i provinsen Cotopaxi i Ecuador, død 13. oktober 2008 i Sangolquí ved Quito) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Quito 1985–2003 og dermed også den katolske kirkes primas i Ecuador, og ble kreert til kardinal ved konsistoriet i februar 2001. Han var bare den fjerde kardinalen i landets historie.
Ettersom han var fylt 80 år noen få dager før pave Johannes Paul II døde den 2. april 2005, hadde han ikke rett til å delta på konklavet som valgte neste pave.


Hans Christian Ørsted.
Hans Christian Ørsted (født 14. august 1777, død 9. mars 1851) var en dansk fysiker og kjemiker. Han er kjent som den første som fremstilte aluminium i 1825, og for å ha oppdaget at det er en forbindelse mellom elektrisitet og magnetisme. Ørsteds oppdagelse var at det rundt en strømførende ledning er et magnetfelt. Han ble oppmerksom på dette en dag han skulle gjøre et forsøk med å varme opp en ledning ved å sende sterk strøm gjennom den. I rommet der hvor han utførte eksperimentet, i nærheten av ledningen, lå det tilfeldigvis en kompassnål. Ørsted oppdaget at kompassnålen beveget seg når han satte på strømmen.
Denne forbindelsen hadde egentlig den italienske fysikeren Gian Domenico Romagnosi oppdaget 18 år tidligere, men han fikk ikke offentliggjort det. Ørsted offentliggjorde sine funn om dette i 1820. Ørsteds oppdagelse av at elektrisk strøm medfører magnetisme, ansporet engelskmannen Michael Faraday til å forsøke å gjøre det motsatte: Å omdanne magnetisme til elektrisitet. 11 år etter at Ørsted hadde offentliggjort sin oppdagelse, lyktes Faraday med å indusere en elektrisk strøm ved hjelp av magnetisme.
Ørsted (Oersted) har fått en målenhet oppkalt etter seg, Oe, for magnetisk feltstyrke.
Ørsted var også en fremgangsrik kjemiker, han var for eksempel den første som greide å utvinne aluminium av kaliumamalgam og aluminiumklorid. Han var også aktiv i arbeidet for å fremme naturvitenskapen i Danmark, og grunnla "Selskabet for Naturlærens Udbredelse". Han var en venn av Hans Christian Andersen.


Aloísio Lorscheider.
Aloísio Lorscheider O.F.M. (født 8. oktober 1924 i Estrela nær Porto Alegre i Brasil, død 23. desember 2007 i Porto Alegre) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Hans foreldre var av tysk opprinnelse.
Han var mest kjent for sitt virke som erkebiskop av Fortaleza 1973–1995, som ble fulgt av en lettere post for en mann i den alder han var kommet, som erkebiskop av det lille erkebispedømmet Aparecida 1995–2004. Før dette hadde han vært biskop i elleve år i Santo Angelo, fra 1962. Han var den brasilianske bispekonferansens leder i mange år.
Lorscheider ble kreert til kardinal i 1976.
Han døde den 23. desember 2007 etter lengre tids sykdom.


Hullbånd.
Hullbånd er en type lagringsmedium for digitalt kodet informasjon, og består av en papirstrimmel med utstemplede hull. Hullbåndet ble oppfunnet i 1728 av Jean-Baptiste Falcon.
Hullbånd har vært brukt til lagring av utsendte og mottatte telekser, men på 60- og 70-tallet ble hullbånd også brukt til innmating og utmating av datamaskinprogrammer og av data i begrenset mengde. Bruksområdet var altså bare delvis overlappende med hullkortet. Fordelen med hullbånd framfor hullkort er at rekkefølgen av dataene ikke kan endres på hullbånd, mens en bunke hullkort lett gir meningsløse data hvis kortene stokkes om.


Eugênio de Araújo Sales.
Eugênio de Araújo Sales (født 8. november 1920 i Acari i staten Rio Grande do Norte i Brasil, død 9. juli 2012) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tidligere erkebiskop av Rio de Janeiro 1971–2001, og ble kreert til kardinal i 1969.
Han deltok på Annet Vatikankonsil (1962–1965).
Før han kom til Rio, hadde han vært biskop siden 1954: Hjelpebiskop i Natal, apostolisk administrator sede plena («fullt sete», det vil si at bispestolen ikke er vakant) av erkebispedømmet Natal, apostolisk administrator sede plena av erkebispedømmet São Salvador da Bahía, erkebiskop av São Salvador da Bahía og dermed også til primas for den brasilianske kirke.
Som biskop støttet han ulike initiativer, som sosiale hjelpesentre for gårdsarbeidere og undervisning over radio for studenter som ikke kunne komme til skolen. Han har også arbeidet utrettelig for UNESCOs kampanjer mot analfabetisme.


Det pavelige råd for fremme av kristen enhet.
Det pavelige råd for fremme av kristen enhet er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Det har ansvar for kirkens økumeniske arbeid, og i tillegg er Den hellige stols kommisjon for religiøse forbindelser med jødene underlagt rådet.
Rådet har sitt opphav i endringene i Den katolske kirkes syn på økumenikk som vant frem i Andre Vatikankonsil. Pave Johannes XXIII ønsket sterkt av kirken skulle bli mer aktiv i arbeidet for kristen enhet, og i 1960 opprettet han "Sekretariatet for fremme av kristen enhet", med kardinal Augustin Bea som første president. Sekretariatets fremste oppgave var å invitere andre kirkesamfunn til å sende observatører til konsilet. Allerede under konsilets første sesjon i 1962 ble sekretariatet gitt samme status som konsilkommisjonene. Det fikk i oppgave å forberede dokumenter om økumenikk ("Unitatis redintegratio"), om ikke-kristne religioner ("Nostra aetate"), om religionsfrihet ("Dignitatis humanae") og, sammen med doktrinekommisjonen, den dogmatiske konstitusjonen om guddommelig åpenbaring, "Dei Verbum".
I 1963 ble sekretariatet delt i to seksjoner, en for kontakt med de ortodokse og de orientalske ortodokse kirker, og en for kontakt med de vestlige kirkesamfunnene.
Etter konsilet bekreftet pave Paul VI sekretariatet som en permanent del av Den hellige stols administrasjon. Pave Johannes Paul II omdefinerte det i "Pastor Bonus" (1988) til et pavelig råd, og det ble dermed en del av kurien.


Herat.
Herāt (persisk: هرات) er en by vest i Afghanistan, i dalen der Hari Rud-elva renner i provinsen som også kalles Herat). Byen var tradisjonelt kjent for vin. Innbyggerne er hovedsakelig persiske.
Den er en antikk by med mange historiske bygninger, selv om disse er skadet i forskjellige militære konflikter i løpet av de siste tiårene. Bygningene er først og fremst konstruert av murstein. Byen domineres av restene av en citadell, konstruert under styret til Aleksander den store.
Byen hadde en gunstig posisjon på handelsrutene mellom Persia, India, Kina og Europa. Veiene fra Herat til Turkmenistan og Iran er fremdeles strategisk viktige.
Historie.
Herat er antagelig restene av den persiske byen "Artacoana", grunnlagt rundt 500 f.Kr. Den kan også ha vært kjent som "Aria". Den ble erobret av Aleksander i 330 f.Kr. i løpet av hans krig mot det persiske akamenideriket. Byen ble bygd opp igjen og citadellet ble konstruert. Den var del av selevkideriket men ble erobret av andre ved forskjellige anledninger og ble del av det parthiske riket i 167 f.Kr.
Før 1040 ble det styrt av Ghaznavid og ble erobret av seldsjukkene i 1040. I 1175 ble den erobret av Ghoridene og kom under Khawarazm-imperiet. I denne perioden ble Herat et viktig senter for produksjonen av metall-varer, særlig i bronse, ofte dekorert med utsmykninger i verdifulle metaller.
Mongolene erobret den i 1221 og senere ødelagt av Dsjengis-khan. I 1245 ble det gitt til Kart Maliks. Rundt 1381 ble det igjen ødelagt, denne gang av Timur Lenk. Under hans sønn Shah Rukh ble det bygd opp igjen og ble et viktig sentrum under Timurid-riket. Sent på 1400-tallet ble Musalla-komplekset (med mange minareter) bygd under dronning Gawharshad. Hennes gravkompleks blir regnet som et av de største monumentene fra Timurid-arkitekturen.
I 1506 ble det erobret av usbekene og noen få år senere av Shah Ismail Safavi og ble del av et nytt persisk rike. Fra 1718 til 1880 ble det utkjempet forskjellige slag ved byen inntil byen ble del av et forent Afghanistan. I løpet av det kommunistiske Afghanistans Demokratiske Republikk ble Herat brukt av sovjeterne. Selv før invasjonen på slutten av 1979 var der et betydelig nærvær av sovjetiske rådgivere i byen med deres familier. Fra 10. til 20. mars 1979 var hæren under kontroll av Ismail Khan etter han ledet et mytteri og 350 sovjetiske innbyggere ble drept. Sovjeterne bombet byen og forårsaket massiv ødeleggelse og tusenvis av døde. Den ble gjenerobret med stridsvogner og fallskjermjegere.
Ismail Khan ble en mujahedin-kommandør og etter at Sovjet trakk seg ut ble han guvernør av Herat. I 1995 ble byen tatt av Taliban. 12. november 2001 ble den tatt av Nordalliansen og Ismail Khan kom tilbake til makten i området.


François Bozizé.
François Bozizé (født 14. oktober 1946 i Mouila i Gabon) er president i Den sentralafrikanske republikk. Han kom til makten i mars 2003 etter å ha ledet et opprør mot president Ange-Félix Patassé.


Aud Schønemann.
Aud Schønemann, gift Aud Pande-Rolfsen, (født 13. november 1922, død 30. oktober 2006) var en meget folkekjær norsk skuespillerinne.
Biografi.
Hennes foreldre var skuespillerne August Schønemann (1891–1925) og Dagmar Kristensen (1901–1987). Hun var gift med skuespiller og NRK-medarbeider Jan Pande-Rolfsen (1922–2002) fra 1948. Sammen hadde de sønnen Pål Pande-Rolfsen.
Schønemann debuterte tidlig i norsk sceneliv, men er mest kjent for rollene som Valborg Jensen i filmene om Olsenbanden og som «Modern» (Magnhild Fleksnes) til Marve Fleksnes i tv-serien Fleksnes. Schønemann er den kvinnelige skuespillerinnen som har spilt i flest norsk filmer, nærmere femti filmer. I senere år spilte hun blant annet godtroende syersken Margit i Fredrikssons fabrikk, sammen med blant annet Elsa Lystad, Anne Marie Ottersen og Brit Elisabeth Haagensli. Hun spilte Sigrid Skau i serien Nr. 13.
Schønemann spilte dessuten talerollen som "bestyrerinnen" i Ola Isenes populære innspilling av "Genser'n te'n Johansen" (Melodi: Bjarne Amdahl, tekst:Reidar Anthonsen) (RCA Victor NA 1069) i 1959. Willy Andresens kvintett akkompagnerte. Hun gjentok rollen på Trøste og Bæres album "Full pakke" (Tylden & Co.) (1992).
Aud Schønemann ble i 2003 rammet av et hjerneslag, og mistet taleevnen. Hun kom seg aldri igjen og tilbrakte sine siste år på Uranienborg-hjemmet. Hun ble bisatt fra Vestre krematorium i Oslo 9. november 2006. En statue av Schønemann laget av Nina Sundbye ble avduket av Oslos ordfører Fabian Stang utenfor Oslo Nye Teater 21. oktober 2010.


Jose Tomas Sanchez.
Jose Tomas Sanchez (født 17. mars 1920 i Pandan, Catanduanes på Filippinene; død 9. mars 2012 i Manila) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop på Filippinene, til sist erkebiskop av Nueva Segovia (det kirkelige navn for Vigan) 1982–1986, før han ble kalt til Roma og ble sekretær for Kongregasjonen for folkenes evangelisering "(Propaganda Fide)" og deretter prefekt for Kongregasjonen for Kleresiet (1991–1996).
Han ble kreert til kardinal i 1991. Som pensjonist forble han boende i Roma. Han har slekt i Bodø og i Oslo; én av hans norsk-filippinske slektninger arbeider nå (2005) i Vatikanet.


Ángel Suquía Goicoechea.
Ángel Suquía Goicoechea (født 2. oktober 1916 i Zaldivia nær San Sebastián i Spania, død 13. juli 2006) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Madrid 1983–1994, og ble kreert til kardinal i 1985.


Edward Idris Cassidy.
Edward Idris Cassidy (født 5. juli 1924 i Sydney, Australia) er en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var 1989–2001 president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet.
Cassidy arbeidet etter gymnaset i tre måneder ved Departementet for transport og veikontroll i New South Wales. Men han valgte raskt å fortsette utdannelsen ved presteseminaret i Springwood, hvor han begynte i februar 1943. Studiene ble fullført ved seminaret i Manly, og han ble presteviet i 1949. Frem til 1952 arbeidet han i sognet Yende i bispedømmet Wagga Wagga, og deretter begynte han å studere ved Lateranuniversitetet i Roma. I 1955 tok han en doktorgrad i kirkerett der. I mellomtiden hadde han, i 1953, også begynt på Det pavelige kirkeakademiet, som er Vatikanstatens diplomatskole.
Fra 1955 var han i Vatikanets diplomatiske tjeneste, og virket i India (1955–1962), Republikken Irland (1962–1967), El Salvador (1967–1969) og Argentina (1969–1970). I 1970 ble Cassidy utnevnt til titularbiskop av Amantia med personlig rang av erkebiskop, og pro-nuntius på Taiwan av pave Paul VI. Han ble bispeviet i Roma i november 1970. I 1973 ble han i tillegg til stilling på Taiwan også apostolisk delegat til Burma. Deretter ble han i 1979 apostolisk delegat i Sør-Afrika og pro-nuntius i Lesotho. Hans siste diplomatiske postering var som pro-nuntius i Nederland, hvor han var fra 1984 til 1988.
I 1988 ble han kalt til Roma, og ble "sostituto" (neskommanderende) i seksjonen for alminnelige anliggender i Statssekretariatet. I 1989 ble han president for Det pavelige rådet for fremme av kristen enhet, en stilling han hadde til han gikk av på grunn av høy alder i 2001.
Han var også medlem av Den pavelige komitéen for jubileumsåret 2000.
I juli 1997 besøkte han Trondheim da byen feiret sitt tusenårsjubileum. Den 28. juli 1997 var han hovedkonsekrator da Georg Müller ble bispeviet og innsatt som biskop-prelat av Trondheim katolske stift.
I 2002 ble han forfremmet til kardinalprest. Han ble 80 år gammel i 2004, og hadde derfor ikke stemmerett ved konklavet 2005.


Peter Seiichi Shirayanagi.
Peter Seiichi Shirayanagi (白柳 誠一 "Shirayanagi Seiichi", født 17. juni 1928 i Hachioji nær Tokyo i Japan, død 30. desember 2009 i Tokyo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Tokyo 1970–2000, og ble kreert til kardinal i 1994.
Han var aktiv i bestrebelsene for å lege sårene etter annen verdenskrig, og han grunnla en gruppe av prester, søstre og legfolk som i 1989 overfor kinesiske katolikker uttrykte den dypeste beklagelse for de forbrytelser som ble begått av den keiserlige japanske hær. I tillegg fremmet han en aksjon med millioner av underskrifter for atomnedrustning i Stillehavsregionen.


Alfred Moisiu.
Alfred Spiro Moisiu (født 1. desember 1929) er en albansk politiker. Fra 24. juli 2002 til 24. juli 2007 var han Albanias president. Han ble etterfulgt av Bamir Topi.
Under andre verdenskrig kjempet Moisiu mot de italienske og tyske okkupantene og etter krigen ble han sendt til opplæring i Sovjetunionen. Han steg i gradene og mellom 1981 og 1982 var han viseforsvarsminister. Han pensjonerte seg fra forsvaret i 1984 med rang som general. Det var han som i sin tid sørget for å bygge de 800 000 bunkerne som er spredd rundt i hele Albania.
Mellom 1991 og 1992 var han forsvarsminister i Vilson Ahmetis regjering. Han ble igjen viseforsvarsminister fra 1994 til 1997. Han var spesielt positiv til albansk NATOmedlemskap og sto bak Albanias innlemmelse i NATOs Parnerskap for fred.
I 2002 ble han valgt til president på grunn av sin orientering mot vesten og hans politiske nøytralitet.


Simon Ignatius Pimenta.
Simon Ignatius Pimenta (født 1. mars 1920 i Marol ved Mumbai i Britisk India) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var sist erkebiskop av Bombay) 1978–1996, og ble kreert til kardinal i 1988.
Utnevnelsen til Bombay gikk ikke uten problemer. I 1971 var han allerede blitt hjelpebiskop av Bombay. Han ble den 10. april 1976 forfremmet av pave Paul VI til erkebiskop av Bombay, men utnevnelsen ble suspendert etter en konflikt med den indiske regjeringen om kirkelige utnevnelser. Men den i februar 1977 ble han utnevnt til koadjutor-erkebiskop med etterfølgelsesrett av Bombay, og i september 1978 ble han endelig metropolitterkebiskop av Bombay.


Rexhep Meidani.
Rexhep Kemal Meidani (født 17. august 1944) er en albansk politiker fra det albanske sosialistpartiet. Han var Albanias president mellom 1997 til 2002.
Han ble utdannet fra det naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Tirana i 1966. Frem til 1996 jobbet han som professor og dekanus ved samme universitet.
Under det første demokratiske valget i Albania i 1991 var han leder av den sentrale valgkomitéen. Og mellom 1992 og 1996 var han leder for det albanske senteret for menneskerettigheter. I 1996 sluttet han seg til det albanske sosialistpartiet og ble senere samme år utnevnt til leder.
Ved valget 24. juli 1997 var Meidani leder for en venstrekoalisjon og ble utnevnt til president.
Meidani, Rexhep
Meidani, Rexhep
Meidani, Rexhep


Ferenc Mádl.
Ferenc Mádl (født 29. januar 1931, død 29. mai 2011) var en ungarsk politiker. Har var Ungarns president fra 4. august 2000 og fratrådte embedet 7. august 2005. Mádl ble etterfulgt av László Sólyom.
Mádl var utdannet jurist og foreleste som gjesteprofessor ved flere universiteter. I 1992 var han leder for en kommisjon som hadde som formål å få tilbake kunst som sovjetiske styrker hadde konfiskert fra Ungarn etter andre verdenskrig.
Mádl ble i 2002 tildelt storkors av St. Olavs orden. I 2001 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.


Konsistoriet desember 1536.
Konsistoriet desember 1536 var det tredje konsistorium hvor pave Paul III kreerte kardinaler. Det ble holdt 22. desember 1536 i Vatikanet.
Det ble kreert 11 kardinaler, hvilket brakte det totale antall kreert av Paul III til 20. To av de som ble kreert ved dette konsistoriet ble senere paver.


Nasjonalgarden.
Nasjonalgarden utgjør en betydelig del av USAs militære reserve. Nasjonalgarden ble etablert ved militsloven av 1903, som samlet de forskjellige delstatsmilitsene i en nasjonal struktur. Nasjonalgarden styres av hver enkelt delstat, med mindre militsene kalles inn til føderal tjeneste. Den må ikke forveksles med reservestyrkene til hver av de føderale forsvarsgrenene.
Nasjonalgarden består av to grener. Arménasjonalgarden inngår i den amerikanske armeen og utgjør omkring halvparten av dens kampstyrker og en tredel av støtteorganisasjonen. Flynasjonalgarden inngår i det amerikanske flyvåpenet. Begge administreres på nasjonalt nivå av Nasjonalgardebyrået, som er en felleskommando for Armédepartementet og Flyvåpendepartementet. Sjefen for Nasjonalgardebyrået har generals grad og er siden 31. desember 2011 medlem av Den militære sjefsnemnd.
Nasjonalgarden er kjent for sitt slagord i annonser: «Én helg i måneden, to uker i året». Dette henviste til tiden en person måtte tilbringe aktivt i Nasjonalgarden for å kunne være nasjonalgardist, med de ytelser det medfører. Slagordet ble imidlertid forkastet under krigen i Irak da det ble klart at nasjonalgardister nå tilbrakte betydelig mer tid i aktiv tjeneste.
Før terrorangrepet 11. september 2001 var det etablert praksis at gardister ikke trengte å tjenestegjøre mer enn seks måneder i utlandet til enhver tid. På grunn av påkjenningen på aktive avdelinger etter angrepet ble tjenestetiden utvidet til 18 måneder. Ytterligere belastninger på militære styrker som resultat av invasjonen av Irak medførte at den mulige tjenestetiden i utlandet ble utvidet til 24 måneder.
Avdelinger i Nasjonalgarden kan mobiliseres til enhver tid på presidentens ordre for å supplere de regulære militære styrkene, og ved erklæring av unntakstilstand av guvernøren i delstaten der avdelingen hører hjemme. I motsetning til vanlige reservister kan nasjonalgardister ikke mobiliseres individuelt (unntatt ved frivillig overføring), men kun som del av deres respektive avdeling.
Historie.
Gjennom hele det 19. århundre var den regulære armeen liten, og militsene utgjorde brorparten av styrkene under den mexicansk-amerikanske krig, starten på den amerikanske borgerkrigen og den spansk-amerikanske krig. I 1903 ble deler av militsen organisert som en reservestyrke for den amerikanske armeen, under navnet Nasjonalgarden. I første verdenskrig utgjorde Nasjonalgarden 40 prosent av de amerikanske divisjonene i Frankrike. I andre verdenskrig dannet Nasjonalgarden 19 divisjoner. 140 000 nasjonalgardister ble mobilisert i koreakrigen og over 63 000 for gulfkrigen.
Etter andre verdenskrig – da flyvåpenet ble utskilt fra armeen – ble flyavdelinger i Nasjonalgarden organisert som Flynasjonalgarden. Det er ingen marinenasjonalgarde på grunn av en forordning i grunnloven som forbyr delstatene å ha krigsskip i fredstid.


Norges Markedshøyskole.
Norges Markedshøyskole er en tidligere høgskole for markedsføringsutdanning, etablert ved
Oslo Børs i 1918 under navnet "Reklameskolen". Senere het den "Markedsføringskolen", før den i 1989 tok navnet "Norges Markedshøyskole". I løpet av sine siste år overtok NMH Institutt for Markedsføring og Oslo Markedsføringshøyskole. I 1992 fusjonerte NMH med Handelshøyskolen BI.


Focke-Wulf Fw 190.
Focke-Wulf Fw 190 «Würger» (Tornskate) var et tysk jagerfly. Flyet ble utviklet for å benyttes sammen med den første generasjonen monoplan, i hovedsak Messerschmitt Bf 109. Fw 190 ble bygget i en rekke versjoner, over 20 000 til sammen inkludert prototyper og produksjon av Ta-152, og etter 1943 ble det det viktigste taktiske angrepsflyet i Luftwaffe.
Utvikling og varianter.
Prototypen Fw 190V1 fløy første gang 1. juni 1939, utstyrt med en BMW 139 stjernemotor. Ytterligere en prototype fløy under betegnelsen Fw 190V2, før de neste to prototypene ble kansellert på grunn av problemer med motoren. Den femte prototypen, Fw 190V5, ble derfor utstyrt med en BMW 801 stjernemotor, og denne skulle bli utgangspunktet for den første produksjonsserien.
Over 4 700 Fw 190A ble produsert, i en rekke varianter, og den skulle vise seg å bli et sjokk for de allierte da den ble introdusert i juli 1941. Men flyet var ikke helt uten problemer, og misnøye med ytelsen i høyder over 6 000 meter førte til Fw 190B, som ble utstyrt med en kompressormatet BWM 801 og en vinge med større spenn, og Fw 190C, som ble tilpasset en Daimler-Benz DB 603 omvendt V-motor. Tekniske problemer førte til at hverken Fw 190B eller C ble satt i produksjon.
Parallelt med utviklingen av Fw 190B og C ble en tredje variant utviklet under betegnelsen Fw 190D. Denne varianten, som skulle bli produsert i omkring 700 eksemplarer, ble utstyrt med en Junkers Jumo 213 omvendt V-motor, og de første flyene ble levert til Luftwaffe fra august 1944.
Fw 190F og Fw 190G ble utviklet parallelt, etter et behov for dedikerte jagerbombere. Disse var begge basert på Fw 190A og ble produsert fra 1942.
Fw 190A.
Fw 190A var den første serieproduserte varianten, og den første som skulle bli operativ. Problemene med motoren var fremdeles alvorlige, og førte nesten til kansellering av flytypen under evalueringsprosessen. Men entusiastiske tilbakemeldinger over flyegenskapene fra pilotene som deltok i evalueringen, reddet flyet som ble operativt i juli 1941. Fw 190A ble også produsert etter den andre verdenskrig, i Frankrike av SNCA du Centre, og ble brukt av Armée de l'Air under betegnelsen NC 900.
Operativ tjeneste.
I mars 1941 ble 30 piloter fra "Jagdgeschwader 26" trukket tilbake fra fronten for å testfly Fw 190A-1, og en "Erprobungsstaffel" ble opprettet for dette formålet. Pilotene opplevde store problemer med motoren, som hadde en tendens til å skjære seg, og med stadige drivstofflekkasjer. Pilotene var heller ikke fornøyde med bestykningen. På den annen side var de svært imponerte over flyets flyegenskaper, og dette reddet flytypen fra en mulig kansellasjon. De mest prekære problemene ble utbedret, og Fw 190 ble klarert for operativ tjeneste i juli 1941.
Fw 190A-2 var den første varianten som ble operativ ved en regulær skvadron. "6. Staffel / II. Gruppe / Jagdgeschwader 26" ble utstyrt først, og i september 1941 var hele "II. Gruppe" klare og ble flyttet til baser vest i Belgia.
Fw 190 fikk sin ilddåp 18. september 1941. Åtte Fw 190 dekket et tankskip som kom under angrep av tre britiske Bristol Blenheim bombefly. De tyske jagerflyene gjorde krav på to nedskutte Blenheim før de selv ble angrepet av Spitfire Mk Vb jagerfly som skjøt ned én Fw 190. De britiske pilotene visste ikke hva de hadde vært i kamp med, og piloten som skjøt ned det tyske jagerflyet ble kreditert med en «"Curtiss Hawk"», et annet jagefly med stjernemotor. De nye Fw 190-jagerne var raskere både i stup og klatring enn RAFs Spitfire Vb, og atskillig bedre bevæpnet. «The Focker scourge» tvang britene til å forsere utviklingen av Spitfire Mk IX.
Fw 190 ble utelukkende brukt på kanalfronten til å begynne med, og først et stykke inn i 1942 ble flyet også introdusert på andre fronter da Fw 190A-4 ble levert til "Jagdgeschwader 51" på Østfronten og Fw 190A-3 og A-4 til skvadroner på den tyske hjemmefronten. Senere i 1942 ble Fw 190A-4/Trop. introdusert ved fronten i Nord-Afrika, og jagerbombervariantene Fw 190A-3/U-1 og Fw 190A-4/U-8 ble brukt mot byer og havneanlegg sør i England.
Med de økende angrepene mot Tyskland av allierte bombefly, ble Fw 190 i stadig økende grad satt inn mot disse og ble også brukt som nattjager. Fw 190 ble i den siste delen av den andre verdenskrig benyttet på de fleste fronter og i en rekke forskjellige roller, til og med som torpedofly i Svartehavet.
Etter krigen ble franskproduserte Fw 190A-5 og A-8 benyttet av Frankrikes flyvåpen en kort periode under betegnelsen NC 900. Og i Tyrkia var Fw 190A-3 operativ til 1948.
Subvarianter.
En pre-produksjonsserie på 20 fly ble bygget under betegnelsen Fw 190A-0, de første ni med en vinge på 15,00 m². Resten ble produsert med den vingen som skulle bli standarden. Fw 190A-0 var utstyrt med en BMW 801C-1 motor med en ytelse på 1 600 hk og hadde en bestykning bestående av fire MG 17 7,9 mm mitraljøser.
Fw 190A-1 beholdt samme motor og bestykning, og bare små endringer ble gjort i forhold til de siste flyene i pre-produksjonsserien. Tilbakemeldinger fra pilotene om at bestykningen ikke var tilstrekkelig førte til at paret med 7,9 mm mitraljøser i vingene ble byttet ut med et par MG FF 20 mm maskinkanoner, og denne varianten, som også ble utstyrt med den forbedrede BMW C-2 motoren, ble produsert som Fw 190A-2.
Med Fw 190A-3 ble den kraftigere og forbedrede motoren BMW 801D-2, som skulle inngå i alle senere varianter av Fw 190A, introdusert. Bestykningen ble økt med ytterligere to 20 mm maskinkanoner og besto nå tilsammen av to MG 17 7,9 mm mitraljøser og fire 20 mm maskinkanoner (to MG FF og to MG 151). 72 fly av denne varianten ble levert til Tyrkia i 1942 og 1943 under betegnelsen Fw 190Aa-3.
Fw 190A-4 tilsvarte Fw 190A-3, men ble blant annet utstyrt med nytt radioutstyr.
Med Fw 190A-5 ble sokkelen til motoren forsterket og forlenget for å gjenopprette gravitasjonssenteret, noe som førte til at skroget ble 15 cm lengre.
Fw 190A-6 innførte en forsterket vingestruktur for å imøtekomme stadig økende vekt med innføringen av mer og mer utstyr. De to MG FF maskinkanonene ble i tillegg byttet ut med to MG 151, slik at bestykningen nå besto av to MG 17 7,9 mm mitraljøser og fire MG 151 20 mm maskinkanoner. Fw 190A-7 tilsvarte A-6, men de to MG 17 mitraljøsene ble byttet ut med to MG 131 13 mm mitraljøser.
Fw 190A-8 var den siste serieproduserte subvarianten og den mest tallrike. Fw 190A-8 hadde samme bestykning som A-7, og ble utstyrt med nytt radioutstyr, men skilte seg ellers lite fra A-6 og A-7.
Fw 190A-9 og Fw 190A-10 ble bare bygget som prototyper.
"Rüstsätze" og "Umbausätze".
"Rüstsätze" og "Umbausätze" var henholdsvis utrustningssett og konverteringssett, de førstnevnte beregnet på å kunne installeres i felten. En mengde sett var tilgjengelig for Fw 190, og når et fly ble utstyrt med et av disse ble en «R» eller «U» etterfulgt av et nummer lagt til den offisielle betegnelsen. En Fw 190A-8/R-3 var for eksempel en Fw 190A-8 utstyrt med "Rüstsatz 3", som besto av én MK 103 30 mm maskinkanon montert under hver vinge.
Fw 190D.
Fw 190D ble utviklet, sammen med Fw 190B og Fw 190C, som en løsning på den drastiske reduksjonen av motorytelse i høyder over 6 000 meter. Fw 190D ble utviklet med utgangspunkt i Fw 190A-7 tilpasset en Junkers Jumo 213A-1 vannavkjølt 12-sylindred omvendt V-motor, og var i produksjon fra mai 1944.
Subvarianter.
Fw 190D-0 var en pre-produksjonsserie som besto av 10 Fw 190A-7 tilpasset motoren Junkers Jumo 213A-1. Bestykningen var den samme som brukt med A-7, to MG 131 13 mm mitrajljøser og to MG 151 20 mm maskinkanoner.
Fw 190D-9 skilte seg fra D-0 ved et endret haleparti for å bedre flyegenskapene. D-9 ble operativ i august 1944.
Fw 190D-12 ble utstyrt med en Junkers Jumo 213F-1 og bestykningen ble endret til to MG 151 20 mm maskinkanoner og én MK 108 30 mm kanon. Denne varianten var i produksjon fra februar 1945.
Fw 190F.
Fw 190F var et resultat av et behov for jagerbombere som egnet seg bedre til nærstøtte enn de aldrende Ju 87 Stuka. Fw 190F var basert på A-serien, men ble fra utgangspunktet utstyrt med pansring for å gi økt beskyttelse til motor, oljetank og pilot. "Umrüstbausatz 3", som besto av en festemekanisme for en 500 kg bombe under buken, som eventuelt kunne utstyres med en adapter for fire 50 kg bomber, og én festemekanisme under hver vinge for én 250 kg bombe hver, ble standard utrustning.
Subvarianter.
Fw 190F-1, som ble satt i produksjon i slutten av 1942, var basert på Fw 190A-4, men hadde en bestykning bestående av to MG 17 7,9 mm mitraljøser og to MG 151 20 mm maskinkanoner. Denne ble etter et fåtall fly erstattet av Fw 190F-2 som var basert på Fw 190A-5 og hadde en ny cockpithette med bedre sikt, men ellers tilsvarte F-1.
Fw 190F-3 var også basert på Fw 190A-5, men inkluderte den forsterkede vingestrukturen som ble introdusert med A-6. Den ble også utstyrt med en ny festemekanisme under buken som enten kunne ta en 250 kg bombe eller en ekstern drivstofftank.
Fw 190F-8 var basert på Fw 190A-8, og var ellers utstyrt som tidligere F-varianter.
Fw 190F-9 var den siste serieproduserte varianten. Denne ble utstyrt med en kompressormated BMW 801TS med en ytelse på 2 000 hk.
Fw 190G.
Fw 190G ble utviklet parallelt med Fw 190F, også som jagerbomber men med bedre rekkevidde. "Umrüstbausatz 8" og "Umrüstbausatz 13" ble standardisert, og bestykningen ble redusert til to MG 151 20 mm kanoner i vingene.
Subvarianter.
Den første serieproduserte varianten Fw 190G-1 var basert på Fw 190A-4. Denne ble avløst av Fw 190G-2, som var basert på Fw 190A-5.
Fw 190G-3 tilsvarte G-2, men ble utstyrt med autopilot og vingemonterte kabelkuttere for sperreballonger.
Fw 190G-8 var basert på Fw 190A-8. Produksjonen av denne varianten ble stoppet i februar 1944, men konversjoner av Fw 190F-8 til samme standard ble utført i felten.
Bevarte fly.
Fw 190A-3 «Gul 16», slik den så ut etter hevingen utenfor Sotra.
Rundt 30 Fw 190 eksisterer på museer rundt omkring i verden, deriblant i Norge. I Norge finnes det også en rekke vrak av denne flytypen, både på land, i innsjøer og i havet. Disse tilhører og forvaltes av den norske stat. Den 1. november 2006 ble en Fw 190A-3 hevet utenfor Sotra, ved Bergen. I desember 1943 foretok piloten en nødlanding på havet. Han ble reddet, mens flyet sank på 60 meters dyp. Flyet, med kallenavn «Gul 16», fra IV/JG 5, er i relativt god stand tatt i betraktning alle årene på havbunnen. Flyet ble restaurert ved marinebasen Haakonsvern, og er nå utstilt på Herdla museum.


Messerschmitt Me 262.
Messerschmitt Me 262 var et tysk to-motors jetdrevet kampfly utviklet og produsert av Messerschmitt for Luftwaffe under annen verdenskrig. Flyet ble produsert i 2 hovedvarianter, som jagerfly «Schwalbe» ("Svale") og som jagerbomber «Sturmvogel» ("Stormfugl").
Me 262 sitt banebrytende design hadde innflytelse på flyutviklingen i hele verden i tiden etter andre verdenskrig. Det fløy første gang med jetmotorer 18. juli 1942 og regnes derfor som verdens første jetdrevne fly i operativ tjeneste. Vingene var bøyd bakover noe som var nyskapende og som ga flyet en høy grad av stabilitet ved høye hastigheter. Det ble utviklet fra 1938 og masseprodusert på 1940-tallet og ble for alvor satt inn i krigsinnsatsen fra 1944. Flyet fikk ikke særlig stor betydning under selve krigen (bare ca. 150 fiendtlige fly ble skutt ned for hver 100. nedskutte Me 262), men var sentralt i etterkrigstidens flyutvikling. I 2004 ble det startet en begrenset produksjon av kopier av den originale Me 262 i Seattle, USA.
På tross av at flyet opprinnelig ble utviklet som jagerfly beordret Hitler at det skulle brukes i rollen som angreps- og bombefly. Denne avgjørelsen ble senere omgjort. Me 262 ble produsert i flere andre varianter, deriblant som to-seters treningsfly (B-1a) og nattjager (B-2a).
På grunn av den lave akselerasjonen var Me 262 svært utsatt når det skulle ta av eller når det kom inn for landing. En god del av Me 262 flyene gikk tapt ved at flyene ble skutt ned under landingen. Metoden ble etterhvert kalt «rottemetoden» blant de allierte pilotene. Tyskerne styrket over tid luftvernet rundt flyplassene, noe som medførte en dramatisk økning i de allierte tapene, og metoden ble etterhvert skrinlagt. Det var spesielt det britiske Hawker Tempest og de amerikanske P-47 Thunderbolt og P-51 Mustang som representerte den største trusselen, da disse kunne komme opp i høye hastigheter og hadde en viss sjanse til å stupe ned mot en Me 262 og skyte den ned.
I 1944, omtrent samtidig som at Me 262 ble satt i operativ tjeneste, kom det britiske Gloster Meteor jetflyet, men dennes operasjoner var begrenset til Storbritannia. Disse jetflyene møttes aldri i kamp. Den første luftkampen mellom jetfly skjedde ikke før under Koreakrigen.
Tilsvarende fly.
"Se Liste over jet- og rakettfly fra andre verdenskrig"


Sølensjøen.
Sølensjøen er en del av det 46 km lange Sølna-vassdraget. Den er 14 km lang, og største dybde er 58 m. Sjøen, med sin bredde på 3 km har rikholdige bestander av røye, ørret, harr, sik, gjedde, lake og abbor. Sølna har utløp østover til Femundselva/Trysilelva.
Sølensjøfisket. Sølensjøen er særlig kjent for høstfisket etter sik, røye og lake. Sikfangsten alene utgjør ca. 18–20 tonn i året, som i dag for det meste går til foredling, bl.a. til rakfisk, på anlegg i Elgå i Engerdal. Av særlig betydning er Fiskevollen, Norges største "innlandsfiskevær" med omkring 37 naust og flere andre bevaringsverdige hus i klynge. Fisket i Sølensjøen har tradisjonelt vært drevet av gårdbrukere fra grenda "Bergset" i Øvre Rendal. (De andre grendene i Øvre Rendal har har tilsvarende tradisjonelt fiske i andre vatn i regionen: Elvålsgrenda har "Elvålsvollen" ved Isteren, og Undsetgrenda har "Buvika" ved Femunden.) Fiskevollen ligger ca 40 km øst for Bergset, og når man vurderer omkostningene ved reisen, transporten og ved å anlegge fiskeværet, forstår man at fisket var av stor betydningen for gårdene, både som naturalhusholdning, og gjennom at rendølene i århundrer har solgt rakfisk på bygdene lenger sør i Hedmark.
Sørvest for sjøen ligger fjellet Sølen.


Friedrich Wetter.
Friedrich Wetter (født 20. februar 1928 i Landau in der Pfalz) er kardinal i den katolske kirke og emeritert erkebiskop av München og Freising.
Etter Abitur (artium) i 1948 ved Landauer Gymnasium, studerte Wetter teologi ved det pavelige universitetet Gregoriana i Roma og ble 10. oktober 1953 presteviet i Roma. I 1956 tok han doktorgraden i teologi.
Fra 1956 til 1958 var han kapellan i Speyer, hvor han til 1960 også var assistent og dosent ved presteseminaret. Deretter var han kortvarig hjelpeprest i Glan-Münchweiler, frem til han i 1961 påbegynte arbeidet med sin habilitasjon. Deretter virket han som dosent, senere som professor, i fundamentalteologi ved høyskolen i Eichstätt. I 1965 habiliterte han seg i München under professor Michael Schmaus. I 1967 ble han professor i dogmatikk ved universitetet i Mainz. Etter at pave Paul VI utnevnte ham til biskop av Speyer, virket han også som honorærprofessor der.
Han ble bispeviet 29. juni 1968 i domkirken i Speyer. Konsekrator var hans forgjenger, Isidor Markus Emanuel, medkonsekratorer var Mainz-biskopen Hermann Volk og Trier-koadjutorbiskopen Alfred Kleinermeilert.
I 1982 ble Wetter av pave Johannes Paul II utnevnt til erkebiskop av München og Freising, som etterfølger etter Joseph Ratzinger. Wetter ble 25. mai 1985 utnevnt til kardinalprest med tittelkirken "Santo Stefano al Monte Celio".
I henhold til kirkeretten søkte Wetter kort før sin 75-årsdag pave Johannes Paul II om avskjed. Paven aksepterte ikke avskjedsansøkningen. Etter at pave Benedikt XVI ble valgt ble det regnet med at den nye paven ville akseptere en ny avskjedsansøkning. 2. februar 2007 aksepterte Benedikt Wetters avskjedsansøkning. Paven bad samtidig Wetter lede erkebispedømmet som apostolisk administrator frem til utnevnelsen av etterfølgeren. Etterfølgeren ble utnevnt 30. november samme år: Triers biskop Reinhard Marx.


München og Freising erkebispedømme.
München og Freising erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme i Bayern. Reinhard Marx har vært erkebiskop siden 2007. Joseph Ratzinger (nå pave Benedikt XVI) var erkebiskop fra 1977 til 1982. Det bor om lag 1 800 000 katolikker i bispedømmet, dette utgjør en andel på 52 % av det totale innbyggertallet, og det består av 755 menigheter. Suffraganbispedømmer under München og Freising er Augsburg, Passau og Regensburg.
Frauenkirche i München er erkebispedømmets katedral. Den tidligere katedralen i Freising, en liten by rett nord for München, fungerer fremdeles som konkatedral. Erkebispedømmet omfatter også klosteret Schlehdorf som en eksklave omgitt av Augsburg bispedømme.
Historie.
Freising bispedømme sies å være grunnlagt av den hellige Korbinian rundt 720. Anerkjennelsen som bispesete skjedde imidlertid først i 739 gjennom Bonifatius. Freising ble da et av Salzburg erkebispedømmes suffraganbispedømmer.
Denne tilstanden varte til riksdeputasjonsbeslutningen i 1802/03, da samtlige riksstifter ble sekularisert. Bispedømmet var etter dette vakant i 18 år. I denne perioden ble også dets tirolske sogn overført til Brixen bispedømme.
Det nåværende erkebispedømmet München og Freising ble (gjen)opprettet i 1821 i rammen av et konkordat (1817) mellom Den hellige stol og Kongeriket Bayern. Samtidig ble de bayerske områdene av Salzburg erkebispedømme og det tidligere Chiemsee bispedømme underlagt München og Freising, og bispesetet ble flyttet til München. Frauenkirche, opprinnelig oppført som borgerkirke, tjener siden som katedral.


Mainz bispedømme.
Mainz bispedømme er et katolsk bispedømme og tidligere erkebispedømme i de tyske delstatene Hessen og Rheinland-Pfalz, og omfatter dessuten en liten enklave i Baden-Württemberg. Bispedømmets historie strekker seg 1600 år tilbake (den første kjente biskop var Mar(t)inus i år 343), og hadde fra 745 til 1803 status som erkebispedømme. Erkebiskopen var tysk-romersk kurfyrste og i perioder tysk rikserkekansler, og verdslig hersker over en stor stat. Denne staten gikk under i løpet av Napoleonskrigene.
Mainz er det eneste katolske bispedømmet i verden ved siden av Roma som går under betegnelsen "Den hellige stol".
Biskop er kardinal Karl Lehmann, og det bor en knapp million katolikker i bispedømmet, som utgjør 29,4 % av befolkningen i området.
På slutten av 1800-tallet hørte Mainz-biskopen Wilhelm Emmanuel von Ketteler til grunnleggerne av Det katolske sentrumspartiet.


Moshe Katsav.
Moshe Katsav (hebr. Mō&#X161;eh Qaṣṣāḇ) (født 5. desember 1945) var Israels president fra 2000 til 2007. Hans embedsperiode skulle egentlig utløpe 15. juli 2007, men i juni 2007 gikk han av som følge av overgrepsanklager. Shimon Peres er Katsavs etterfølger.
Moshe Katsav ble født i Yazd, Iran. Mens han fortsatt var en baby flyttet familien til Teheran, og i august 1951 emigrerte de til Israel. Han snakker fortsatt godt persisk. Han ble med i Likud-partiet, og ble borgermester i Kiryat Malachi, en liten israelsk by. Han ble senere valgt til medlem av Knesset.
I juli 2006 skal Katsav ha klaget til riksadvokaten i Israel, Menahem Mazuz, der han hevdet han ble presset av en av sine kvinnelige ansatte. Undersøkelsen snudde raskt mot Katsav ettersom den ansatte, påsto Katsav`s seksuelle forbrytelser mot henne. Det kom frem påstander som hevdet at Katsav hadde seksuelt trakassert opp til 10 kvinner, inkludert den første kvinnen.
Den 22. august 2006 ble Katsav`s hus raidet av politiet som tok med seg datamaskiner og dokumenter. Dette kom bare dager etter at justisminister Haim Ramon trakk seg etter en politietterforskning, som også oomhandlet påstått seksuell trakassering. Katsav ble avhørt 23. august av politiet i forbindelse med anklager om seksuell trakassering og korrupsjon. Han ble permittert som president i begynnelsen av 2007. I juni leverte han sin avskjedsansøkning. Han tilsto flere seksuelle overgrep, i bytte mot at riksadvokaten i landet droppet tiltalen om voldtekt. Flere protesterte mot at voldtektstiltalen ble droppet. Riksadvokaten i Israel, Menachem Mazuz, slo fast at Moshe Katsav er en «serie-sexovergriper».
Det var bred fordømmelse av denne avtalen blant den israelske allmennheten og særlig fra organisasjoner viet til kvinners rettigheter. Meningsmålinger viste at så mye som 70 prosent av det offentlige var misfornøyd med avtalen og over 20 000 demonstranter deltok på en demonstrasjon mot avtalen på Rabin Square i Tel Aviv. Til tross for de mange protestene, uttalte statsadvokaten at avtalen ville fortsette som planlagt. Katsav og hans advokater sa at de aksepterte denne avtalen for å unngå en lang og krevende rettssak.


Garde nationale.
thumb
"Garde nationale" (Nasjonalgarden) var under den franske revolusjon en væpnet borgermilits utenfor den regulære hæren. Den var først underlagt markien av La Fayette, deretter i en kort periode markien av Mandat, og ble assosiert med den borgerlige middelklassen og støtte for konstitusjonelt monarki. Dette endret seg dramatisk sommeren 1792 da "fédérés", frivillige tropper, vervet seg til garden og Antoine Joseph Santerre overtok kommandoen da markien av Mandat ble myrdet. Etterhvert utviklet garden seg til en republikansk revolusjonsstyrke.


Bramsnæs kommune.
Ved kommunereformen i 2007 inngår kommunen i nye Lejre kommune i Region Sjælland.
Alle de tre kommunene som slo seg sammen 1-januar 2007 hadde Venstre-borgermester og eneste spenning i valget 15. november 2005 var knyttet til om Hvalsøs Virginia Holst eller Bramsnæs' Flemming Jensen skulle bli ny borgermester i Lejre. Sistnevnte ble valgt til vervet.


Greve kommune.
Greve kommune er en dansk kommune i Region Sjælland (tidligere Roskilde amt).
Kommunegrensene ble ikke endret ved kommunereformen 2007.
Sosial boligbygging med blokkbebyggelse i bydelen Hundinge.
Fram til omkring 1970 var kommunen stort sett oppdyrket med må landsbyer, men på grunn av nærheten til København ble den etterhvert utbygget med bolig- og villastrøk, men også noe rekkehus og sosial boligbygging i bydelen Hundinge i nordøst. De sosiale utfordringene i bydelen har blitt skildret i TV-serien "100% Greve" og filmen.
Byrådet har 21 medlemmer og har nesten alltid hatt borgerlig flertall. Med ett enkelt sosialdemokratisk unntak har kommunen hatt borgmestere fra Venstre eller Det Konservative Folkeparti. Etter valget 15. november 2005 erstattet Hans Barlach fra De Konservative den forrige borgermesteren René Milo fra Venstre.


Gundsø kommune.
Gundsø Kommune var inntil 1.januar 2007 en dansk kommune i Roskilde amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og innlemmet i nye Roskilde kommune i Region Sjælland i.f.m kommune- og regionreformen 2005-07.


Hvalsø kommune.
Hvalsø kommune er en tidligere dansk kommune i det nå oppløste Roskilde amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Ved kommunereformen i 2007 inngår kommunen i nye Lejre kommune i Region Sjælland.
Alle de tre kommunene som slo seg sammen 1. januar 2007 hadde Venstre-borgermester og eneste spenning i valget 15. november 2005 var knyttet til om Hvalsøs Virginia Holst eller Bramsnæs' Flemming Jensen skulle bli ny borgermester i Lejre. Sistnevnte ble valgt til vervet.
Den siste borgmesteren i Hvalsø, Virginia Holst, var amerikansk statsborger og Danmarks første utenlandske statsborger i et borgmesterverv.


Lejre kommune.
Lejre Kommune er en kommune i Region Sjælland, som oppstod ved [Kommunalreformen i 2007 ved en sammenslåingen av Bramsnæs, Hvalsø og Lejre kommuner. Tidligere lå kommunen i Roskilde amt. Den ble dannet ved kommunalreformen i 1970.
Alle de tre tidligere kommuner hadde Venstre-borgermester og eneste spenning i valget 15. november 2005 var knyttet til om Hvalsøs Virginia Holst eller Bramsnæs' Flemming Jensen skulle bli ny borgermester i Lejre. Sistnevnte ble valgt til vervet.
Den nye kommunens arv fra de tre gamle kommuner er tydelig: Borgmesteren er fra Bramsnæs, rådhuset ligger i Hvalsø og navnet er fra Lejre.


Ramsø kommune.
Ramsø kommune var inntil 1. januar 2007 en dansk kommune i Roskilde amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og innlemmet i nye Roskilde kommune i Region Sjælland i forbindelse med kommune- og regionreformen 2005-07.


Roskilde kommune.
Roskilde kommune er en dansk kommune i Region Sjælland, inntil kommune- og regionreformen lå den i det nå oppløste Roskilde amt på Sjælland. Den tidligere kommunen hadde et areal på 80,76 km² og en befolkning som i 2004 talte 53 878 innbyggere.
Kommunesenteret er den eldgamle danske byen Roskilde.
Da tidligere Roskilde amt ble nedlagt og nye Region Sjællands administrasjon skulle flyttes til Sorø 1.januar 2007, ble amtsgården på Køgevej 80 ledig. Den ble omgjort til et borgerservicesenter for nye Roskilde kommune.


Skovbo kommune.
Skovbo kommune er en tidligere kommune i Roskilde amt på Sjælland. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Ved region- og kommunereformen 2005-07 ble kommunen med virkning fra 1.januar 2007 slått sammen med Køge kommune i den nyopprettede Region Sjælland.


Åge Rønning.
Åge Rønning (født 1925, død 1991) var en norsk forfatter og journalist.
Rønning arbeidet som journalist i Verdens Gang (1945–47), Norsk Telegrambyrå (1947–54) og Morgenbladet (1954–64).
Han var katolikk, og trosspørsmål som ondskapens problem og Guds fravær går igjen i hans diktning. I perioden 1967–76 var han redaktør av det katolske tidsskriftet St. Olav. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1984. Han var gift med Magda Rønning (f. Malerbakken) og fikk sønnene John, Bjørn, og Åge.
Rønnings roman "Kolbes reise" ble dramatisert og oppført på Nationaltheatret 1986–87. Romanen tar utgangspunkt i fortellingen om den polske prest og helgen Maxmillian Kolbe.


Køge kommune.
Køge kommune ligger i Region Sjælland (før 1. januar 2007 i det nå oppløste Roskilde amt) på Sjælland i Danmark. Kommunesenteret ligger i byen Køge.
Køges vennskapsby i Norge er Kongsberg.


Solrød kommune.
Kiommunesenetret er Solrød Strand. Folketallet i kommunener svakt stigende.


Arden kommune.
Arden kommune er en tidligere dansk kommune som ligger i region Nordjylland, og siden 2007 i Mariagerfjord kommune. Den hadde navn etter stasjonsbyen Arden som ligger sør for Aalborg. Ved sammenslåingen i 2007 ble Ardens egen borgermester, H. C. Maarup, også valgt til borgermester i den nye storkommunen Mariagerfjord.


Sunnmørsprisen.
Sunnmørsprisen er en litterær pris som utdeles årlig av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag for beste bok på nynorsk utgitt foregående år. Prisen ble opprettet i 1953. Prisen kan gis både for skjønnlitteratur og sakprosa. Samme forfatter kan bare vinne prisen én gang.
Prisvinnere.
Halldis Moren Vesaas,prisvinner i 1957


Volker Beck.
Volker Beck (født 12. desember 1960) er en tysk politiker (De grønne).
Det tyske parlamentsmedlemmet Volker Beck, som også hadde funnet veien til Moskva, ble truffet av egg før han ble ført bort av opprørspoliti. EU-parlamentsmedlemmet Marco Cappato fra Italia ble pågrepet, men løslatt kort tid senere.


Stanisław Kazimierz Nagy.
Stanisław Kazimierz Nagy S.C.J. (født 30. september 1921 i Bieruń Stary, Katowice, Polen) er en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han kommer fra en arbeiderfamilie fra Øvre Schlesien, og trådte i 1937 inn i kongregasjonen Prestene av Det hellige hjerte i Zgromadzenia. Han avla der sine evige løfter i september 1941.
Nagy ble presteviet i juli 1945 i Kraków, og studerte deretter ved Det jagiellonske universitet i samme by til 1948, og så ved Johannes Paul II katolske universitet i Lublin hvor han tok en doktorgrad i teologi i 1952. Hans spesialfelt er moralteologi og økumenikk.
Han arbeidet ved universitetet i Lublin samtidig som Karol Wojtyła underviste i moralteologi der, og han ble slik kjent med den fremtidige pave Johannes Paul II. I 1968 ble Nagy habilitert professor, i 1979 ekstraordinær professor og i 1985 ordinær professor. Han har også hatt en rekke andre akademiske stillinger.
Ved konsistoriet oktober 2003 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II. Han var ved annonseringen av dette ikke bispeviet, og 7. oktober 2003 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Hólar, den samme tittel som biskop Gerhard Schwenzer hadde før han ble biskop av Oslo. Ordinasjonen fant sted seks dager senere. Han hadde allerede fylt åtti år da han ble kreert til kardinal. Nagy tilhører gruppen av eldre teologer som er utnevnt til kardinaler som en gunstbevisning, uten av de deltar aktivt i Den romerske kurie eller har stemmerett ved pavevalg.


José Saraiva Martins.
José Saraiva Martins C.M.F. (født 6. januar 1932 i Gagos de Jarmelo i Portugal) er en av Den katolske kirkes kardinaler. Han er prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer.
Han trådte som ung mann inn hos Claretianerne, og studerte i Taipei på Taiwan og i Leuven i Belgia. I 1954 ble han sendt til Roma. Han ble presteviet i 1957.
I 1988 ble han sekretær for Kongregasjonen for katolsk utdannelse, og han ble samtidig utnevnt til titularerkebiskop av Tuburnica av Johannes Paul II. I 1998 ble han prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer. Han ble gjenutnevnt til embedet av pave Benedikt XVI i 2005.
Han ble kreert til kardinaldiakon ved konsistoriet februar 2001, og ble medlem av Kongregasjonen for biskoper, Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen og Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere.


Alfons Maria Stickler.
Alfons Maria Stickler S.D.B. (født 23. august 1910 i Neunkirchen ved Wien i Østerrike, død 12. desember 2007 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var bibliotekar og arkivar for Vatikanets bibliotek og arkiv 1983/1984–1988.
Han trådte inn i salesianerordenen, tilbrakte novisiatet i Tyskland, og studerte ved salesianske studiehus i Tyskland, Østerrike, Torino og Roma. Han ble presteviet i 1937 i Roma. Mellom 1937 og 1940 studerte han videre i Roma og tok doktorgrad i kirkerett. Deretter underviste han i kirkerett i Torino og Roma. Han deltok på Det annet Vatikankonsil som sakkyndig.
Han ble utnevnt til prefekt for Vatikanbiblioteket i 1971, hvor han ledet byggingen av et underjordisk magasin for å lagre gamle manuskripter. I 1983 ble han ordinert til erkebiskop og ble bibliotekar for Vatikanbiblioteket, og året etter også arkivar for Vatikanets hemmelige arkiv. Han ble kreert til kardinal i 1985.
Han gikk av både som bibliotekar og arkivar i juli 1988, nesten 78 år gammel.


Stemjern.
Et moderne stemjern med kunstoffskaft
Et stemjern eller hoggjern er et jernverktøy for bearbeiding av tre. Det har en flat stålegg i den ene enden, av varierende bredde. Eggen står vinkelrett på lengderetningen og har et skaft av tre eller plast i den andre. Skaftet er ofte forsterket med ringer av jern, slik at det ikke går i oppløsning når jernet bankes inn i arbeidsstykket ved hjelp av en klubbe med trehode. Det brukes for å fjerne materiale for å lage for eksempel forsenkninger eller hull.


Murskje.
En murskje er et redskap for å legge mørtel på murstein eller andre typer blokker. Skjeen er vanligvis trekantet med avrundede hjørner og et skaft som står opp fra bladet. Skjeene fåes i flere størrelser, tilpasset bruken. De største brukes ofte også som blandeskje for sement, sand og vann, alternativt annen mørtel og vann.


Mørtel.
Mørtel er et materiale som brukes i murverk til å fylle fugene mellom de enkelte mursteinene og til å binde dem sammen. Mørtel betegner også limet som brukes til å feste fliser til underlaget. Mørtel kan bestå av leire med og uten tilslagsmaterialer, eller av sand med et bindemiddel. Som bindemiddel til mørtel har kalk lange tradisjoner. Fra omkring 1800 ble sement (Portlandsement) et stadig vanligere bindemiddel i mørtel, ofte i kombinasjon med kalk. I etterkrigstiden er sement blitt nær enerådende.
Sementmørtel består av vann, sement og tilslag som sand eller stein, og eventuelle fibermaterialer eller tilsetningsstoffer.
Mørtel er lett å forme i fersk tilstand fordi den er tilsatt vann og har flytende konsistens. Etter hvert som vannet reagerer med sementen gjennomgår mørtelen en herdeprosess og blir et fast materiale. Sementmørtel er en form for betong, men har kun tilslag med diameter mindre enn 4 mm.
Som bindemiddelet ble før i tiden brukt kalk, fremstilt av kalkstein (kalsiumkarbonat, CaCO3), som ved brenning i kalkovn ble til "ulesket kalk" eller "brent kalk" (kalsiumoksid, CaO). Ved tilsetting av vann dannes "lesket kalk" (kalsiumhydroksid,
Ca(OH)2), et fast stoff som ved tilsetting av ytterligere vann blir til "deigkalk" eller "kalkvelling".
Kalkmørtel er en blanding av kalkdeig og sand. I motsetning til sementmørtel er den ikke hydraulisk, det vil si at den ikke herder ved å reagere med vann. Den får en viss fasthet ved å tørke, for så å herde gjennom lang tids opptak av karbondioksid fra luften. Da omdannes kalsiumhydroksid til kalsiumkarbonat, altså kjemisk sett det samme som kalkstein.
Den kjemiske sammensetningen til mørtelen er svært viktig både for herdingen og bestandigheten til muren. En god mørtel kan holde i flere tusen år. Vanligvis skal mørtelen bestå av 90-95 % kalsiumkarbonat og resten leire/sand.


Trelast.
Trelast er en fellesbetegnelse på skurlast og høvellast laget av treverk. Trelast kategoriseres etter dimensjon. De viktigste typene er planker, bord, rekker, lekter, firkantbjelker (tidligere box) og listverk. Skurlast lages av rundt tømmer, mens høvellast etter tørking i tillegg blir høvlet og justert slik at de blir helt plane, glatte og eventuelt får en profil.
Dimensjoner for trelast er med et fuktighetsinnhold på 20 % for skurlast og 17 % for høvellast. Prosenten er uttrykt ved treets innhold av vann, målt i masse i tørr tilstand. Dimensjonene for justert skurlast er 2 mm mindre enn for skurlast.
Beskyttelse.
Trelast er et naturprodukt, og derfor utsatt for angrep av skadedyr og mikroorganismer som kan finne næring i veden. Sopper og skadedyr finnes over alt. I Norge er de viktigste treslagene til bygningsbruk gran og furu, som er lite motstandsdyktige.
Det er to hovedmåter å beskytte treverket på: "Konstruktiv beskyttelse" og "kjemisk beskyttelse". Konstruktiv beskyttelse vil si å bygge slik at treverket aldri får over 20 % fuktighet, for ved langvarig fuktig tilstand er faren for soppangrep til stede. Hvis man vet at treverket kan bli fuktig, så bruker man kjemisk beskyttelse. Dette er en av to metoder, enten "impregnering" eller "overflatebehandling".


Studentavis.
Studentavis er en avis som utgis ved en utdanningsanstalt som blir produsert og som oftest utgitt av lærestedets studenter. Ved de fleste universiteter og høgskoler utgir studentene aviser. Den eldste studentavis i Skandinavia er "Under Dusken", som har blir utgitt av studentene ved NTNU (tidligere NTH) i Trondheim siden 1914.
Ved noen studier utgis det også fagtidsskrifter drevet av studentene, for eksempel litteraturtidsskriftet Bøygen (tidsskrift). Også Vagant (tidsskrift) begynte som et tidsskrift drevet av studenter ved Litteraturhistorie.
Studentaviser i Norge.
Liste over norske studentaviser
Skole- og russeaviser.
Ved norske skoler, det vil si barne-, ungdoms- og videregående skoler, utgis det fra tid til annen også skoleaviser, både drevet av ivrige elever og styrt av lærere som skoleprosjekter. Ved mange videregående skoler utgis det hver 17. mai russeavis.


Dino Monduzzi.
Dino Monduzzi (født 2. april 1922 i Brisighella i Italia, død 13. oktober 2006 i Vatikanstaten) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var 1986–1998 prefekt for Det pavelige hushold.
Etter utdannelse ved seminaret i Faenza ble han presteviet i juli 1945. Deretter studerte han ved Lateranuniversitetet i Roma, og tok lisensiatgrad i både sivil- og kirkerett. I 1950-årene var han aktiv i Katolsk Aksjons sosiale misjoner flere steder, blant annet i Calabria og på Sardinia.
Fra 1959 til 1967 var han assisterende sekretær for audienser ved camerlengoens kontor, og han fikk tittelen "monsignore" i 1961 og ble pavelig kapellan i 1966. Fra 1967 til 1986 var han sekretær og regent for Det apostoliske palass i Vatikanet.
I 1986 ble han utnevnt til titularbiskop av Capri, og prefekt for Det pavelige hushold. Han ble bispeviet av pave Johannes Paul II i Vatikanet i 1987.
Ved konsistoriet februar 1988 ble han kreert til kardinaldiakon av Johannes Paul II. Ved konsistoriet gikk paven ut over det fastlagte antall på 120 kardinaler med stemmerett ved konklaver, det vil si kardinaler under åtti år. Han forklarte at dette ble gjort for å hedre tre italienske prelater: Monduzzi, Giovanni Cheli og Francesco Colasuonno. Monduzzi ble medlem av Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen og Kongregasjonen for helligkåringer. Han gikk i 1998 av som prefekt for Det pavelige hushold på grunn av høy alder.
Han mistet sin stemmerett ved konklaver da han fylte åtti år i april 2002.


Limtre.
Limtre er laminerte bjelker, søyler, buer og lignende konstruksjonselementer som er framstilt ved å lime sammen bord. Gran og furu er mye brukte tresorter. Disse bordene kalles lameller.
Limtre brukes ofte i store og bærende konstruksjoner, da det har god styrke i forhold til vekten. Det er lett å bearbeide, og beholder bæreevnen mye lenger enn ubeskyttet stål ved brann.
I Norge er standard lamelltykkelse 45 mm. Profilens høyde blir multipler av dette, f.eks 225, 270, 315, osv. I spesielle tilfeller som f.eks ved oppbygging av buede limtreelementer vil lamelltykkelsen være tilpasset radien på elementet.
Konstruksjoner med limtre.
Taket på Vikingskipet på Hamar, bygget til OL i 1994 er et eksempel på bruk av limtre i en stor konstruksjon. Oslo Lufthavn Gardermoen bruker også limtre i konstruksjonen. En rekke små bruer, blant annet Tynset-brua bruker også limtre i konstruksjonen. Veldre kirke er et annet eksempel.


Basalt.
Basalt er en magmatisk bergart, av vulkansk opprinnelse. Basalt dannes ved vulkanske utbrudd relativt direkte fra Jordens mantel. Lavadekker av basalt utgjør omtrent 70% av Jordens totale overflate (land og havbunn) og store deler av overflaten til solsystemets steinplaneter (Merkur, Venus, Jorden med Månen – og Mars). Bergarten er helt dominerende i havbunnsskorpen, og dekker verdenshavene samt ligger som et dekke under grunnfjellet i kontinentene. Basalt er på kontinentalskorpen en dagbergart, magmaen har først størknet oppe på jordoverflaten ved lav temperatur og under lite trykk.
Gode eksempler er de store vulkanske lavasmelteprovinsene i De sibirske trappene i Sibir og De volhynske trappene i Ukraina og Hviterussland. Utbruddene har vært store og må ha hatt klimatisk betydning.
Basalt inneholder i hovedsak plagioklas (en type feltspat) og pyroksen. Den er grønn eller gråsvart og meget fint kornet. I Norge finnes den blant annet ved Holmestrand og i Vestfold. Brukes til veimateriale i knust form (pulver).
Søylebasalt.
Større utbrudd med basaltlava vil få en spesiell form for struktur i berglagene. Når basalten kjøles og størnker, vil den sprekke opp og lage pseudo-kyrstaller i form av lange, fortrinnsvis vertikale, søyler. Disse vil ha et tversnitt som et polygon, ofte sekskantet som cellene i en bikake. Hvis slike lag ligger opp i dagen, vil de danne en overflate som likner på et flislagt gulv med store, ugjevne fliser. Der erosjonen har gravet seg inn sideveis i slike formasjoner, vil man kunne se søylene fra siden.
Slike spesielle bergformasjoner er kjente landemerker i flere land, slik som Giant's Causeway i Nord-Irland og Mount Ann i Southwest National Park i Tasmania.


Bjørg Tørresdal.
Bjørg Tørresdal i august 2007.
Bjørg Tørresdal (født 24. september 1958 i Madla) er en norsk skoleleder og politiker (KrF).
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Hun har examen artium fra engelsklinjen ved St. Svithun gymnas fra 1977, almenlærerutdannelse med spesialpedagogikk fra Stavanger lærerhøgskole fra 1980 og grunnfag i engelsk fra Stavanger lærerhøgskole fra 1981. Tørresdal var lærer ved Kristianslyst skole i Stavanger 1981–1988, rådgiver ved samme skole 1988–1991, undervisningsinspektør ved Øygard ungdomsskole i Sandnes 1991–1994 og rektor ved samme skole 1994–2001. Etter åtte år som heltidspolitiker var hun arbeidende styreleder i Rock City Namsos 2009–2010, og er pedagogisk leder for grunnskolen i Levanger kommune fra 2010 til 2012. Hun er nå rektor og enhetsleder ved Frol oppvektssenter i Levanger som har barnehage og grunnskole fra 1 - 10. Frol Os er Nord - Trøndelags største grunnskole. Hun har ellers en rekke styreverv, deriblant som styreleder ved høgskolen i Nord-Trøndelag
Bjørg Tørresdal ble enke med to små barn bare 30 år gammel. Hun giftet seg høsten 2005 med sin stortingskollega Inge Ryan fra Sosialistisk Venstreparti.. Høsten 2009 bosatte de seg i Levanger i Nord-Trøndelag, da Ryan tiltrådte som fylkesmann.
Politisk arbeid.
Tørresdal ble først politisk aktiv i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), og var nestleder i Rogaland KrFU 1981–1985, medlem av landsstyret 1982–1983 og leder av utenrikspolitisk utvalg 1983–1985. Senere var hun leder i Sandnes KrFK 1990–1992. Hun var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 2001–2009, begge fireårsperiodene som Kristelig Folkepartis andrekandidat. Her var hun medlem av Stortingets finanskomité 2001–2005 og 1. nestleder i Stortingets kommunal- og forvaltningskomité 2005–2009. Foran stortingsvalget 2009 gjorde hun det klart at hun ikke lenger ville ta til takke med plassen bak Dagfinn Høybråten. Tørresdal stilte istedet som førstekandidat for Kristelig Folkeparti i Nord-Trøndelag, men ble ikke innvalgt.
Som politiker har hun særlig markert seg som en varm forkjemper for en mer human asyl- og innvandringspolitikk, som forslagsstiller for den nye loven som forbyr kjøp av seksuelle tjenester, og som motstander av ny ekteskapslov av 2008, som tillater likekjønnet ekteskap.


Hallgeir H. Langeland.
Hallgeir H. Langeland under SVs landsmøte i Kristiansand 2005.
Hallgeir Håbakk Langeland (født 14. november 1955 i Strand, Rogaland) er en norsk politiker (SV).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1997. Langeland er utdannet lærer. Da han ble valgt inn på Stortinget i 1997, var han rådgiver ved Austbø skole i Stavanger.
Politisk karriere.
Langeland har vært kommunepolitiker helt siden starten av sin politiske karriere. Fra 1975 til han flyttet til Stavanger i 1977, satt han i skolestyret i Strand kommune. I 1987 startet han sin karriere i kommunepolitikken i Stavanger, også her som medlem av skolestyret og som varamedlem til bystyret. I perioden 1991–1995 var han gruppeleder for SVs bystyregruppe i Stavanger, og medlem av formannskapet. I 1995 manglet Langeland 1 personstemme på å bli gjenvalgt til bystyret i Stavanger. En permisjon i SVs bystyregruppe gjorde at Langeland likevel fikk fast plass i bystyret det siste året før han ble valgt inn på Stortinget i 1997.
Langeland har aldri gått av veien for å bruke aksjonistiske virkemidler og sivil ulydighet. Han startet sin aksjonistiske karriere ved å dele ut hyrdebrev for selvbestemt abort på kirketrappa i Strand. Senere har han deltatt i og ledet flere studentaksjoner. Han organiserte husleiestreik blant studentene og den ulovlige lærerstreiken i 1988. Våren 1997 tok han initiativ til aksjonen "Nok er nok" i Stavanger, som en protest mot Høyrestyrets nedskjæringer i velferdsgoder.
Det internasjonale engasjementet har vært sentralt for Langeland i hans politiske arbeid, og han har vært opptatt av å jobbe for global rettferdighet gjennom ulike solidaritetsorganisasjoner, som bl.a. Latin-Amerikagruppene og Cuba-aksjonen. Han har vært valgobservatør i Palestina.
Politiske saker.
Som samferdselspolitiker er Langeland bl.a. kjent for sitt engasjement for Haukelibanen, bybane på Nord-Jæren og rushtidsavgift i de store byene. Han har bl.a. utfordret Stein Erik Hagen og andre rike nordmenn til å bidra til utbygging av høghastighets jernbane i Norge.
Som miljøpolitiker har Langeland bl.a. engasjert seg for alternativ energi og mot utbygging av gasskraftverk uten CO2-rensing.
Også i sitt eget parti har Langeland hatt en opprørsrolle. Da SVs stortingsgruppe i 1999 støttet Norges deltakelse i NATOs bombing av Jugoslavia var Langeland den fremste talsmann for de mange i partiet som ikke delte dette synet.
Kontroversielle utspill.
I 2001 gikk stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo ut og kalte USA en «terrornasjon», og omtalte landet som «disse satans mordere» (et Olof Palme-sitat). Utspillet ble støttet av Hallgeir Langeland.
Langeland kom nok en gang i fokus da han i 2005 omtalte irakiske polititjenestemenn som «quislinger», på tross av at FN hadde godkjent den nye irakiske regjeringen. Langeland hadde også tidligere gjort seg bemerket da han i 2001 foreslo å gi Nobels fredspris til den cubanske presidenten Fidel Castro med begrunnelsen «Jeg ønsker å flytte oppmerksomheten bort fra den manglende ytringsfriheten på Cuba og over til menneskerettigheter som mat, skole og helsevesen». Langeland har også fått kritikk for å sammenligne Israel med en nazi-stat.


Øyvind Vaksdal.
Øyvind Vaksdal (født 19. oktober 1955 i Kopervik, Rogaland) er en norsk politiker (FrP).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1997. Han var vararepresentant fra 1993. Han var medlem av Rogaland fylkesting i perioden fra 1995 til 1997.


Oddbjørg Ausdal Starrfelt.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (født 22. juli 1948 i Klepp, Rogaland)
er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1993.


Siri A. Meling.
Siri Annette Haataja Meling (født 8. februar 1963 i Stavanger) er en norsk politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 2001–2005, 1. vararepresentant 2005–2009, og er igjen fast innvalgt fra 2009. Hun var medlem av Rogaland fylkesting 1999–2003, og av fylkesutvalget 1999–2001. Meling var dessuten leder i Rogaland Høyre 2007–2010.
Hun er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI fra 1992. Hun var næringssjef i Dalane 1992–1997, nestleder i Fonn Egersund AS 1997–2001, samt regiondirektør i Fiskeridirektoratet 2006–2009.


Ismail Khan.
Ismail KhanIsmail Khan (født 1946) var guvernør av Herat-provinsen i Afghanistan. Under det sovjetiske invasjonen i 1979 ble Khan offiser i den afghanske hær og ble etterhvert mujahedin-kommandant. Han har blitt beskrevet som «slu, kort og med et alvisk smil». Han har et godt forhold til menneskerettighetene sammenlignet med andre guvernører, men listen over overgrep er likevel fæl. Da det i januar 2004 ble sendt et program på tv der kvinner sang, støttet han den afghanske høyesteretten som mente at dette måtte bannlyses.
Etter at han ble guvernør i Herat første gang, ble han tvunget til å flykte etter at Taliban tok makten i 1995. To år senere ble han overakt til Taliban av gamle fiender mens han gjorde motstand mot Taliban. Han flyktet i mars 2000 og arbeidet som et lavt profilert medlem av Nordalliansen.
I løpet av den afghanske overgangsadministrasjonen var Khan den militære kommandanten over det vestlige Afghanistan, inntil president Hamid Karzai innførte et forbud mot at noen kunne inneha både militære og sivile poster på en gang. I september 2004 ble han også fjernet fra posten som guvernør for Herat-provinsen. Khan ble tildbudt ministerposten for gruver og industri, men han avslo. Flere mennesker ble rapportert å være drept i protester mot fjerningen av Khan. Khan har kontroll over 25 000 soldater.
21. mars 2004 ble det rapportert at et attentat mot Khan slo feil. Det er antydet at general Abdul Zaher Nayebzadah beordret attentatet. Kort tid etterpå ble Mirwais Sadeq, Khans sønn og Afghanistans minister for sivil luftfart, drept av styrkene til Nayebzadah og alvorlige kamper mellom de to fraksjonene i Herat brøt ut. Etter kamper som varte i flere timer der rundt 100 mennesker ble drept, hevdet Khans styrker igjen å ha kontroll over byen.


Christian Wiyghan Tumi.
Christian Wiyghan Tumi (født 15. oktober 1930 i Kikaikelaki ved Kumbo i Kamerun) er en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Douala.
Han fikk sin utdannelse ved seminaret i Kumbo og seminarene i Ibadan, Bodija og Enugu i Nigeria, og ble presteviet i 1966. Deretter utførte han i et år pastoralt arbeid i bispedømmet Kumbo som kapellan i Fiango før han i to år underviste ved juniorseminaret "Bishop Rogan College" i Soppo-Bouéa. I 1969 dro han utenlands for videre utdannelse. Først tok han lærerutdannelse i Nigeria og deretter dro han til Europa, hvor han først studerte ved universitetet i London. Deretter tok han lisensiatgraden i teologi ved det teologiske fakultetet i Lyon i Frankrike og så doktorgraden i filosofi ved Det katolske universitetet i Fribourg i Sveits. I 1973 vendte han tilbake til Kamerun, hvor han ble rektor for det høyere regionale seminaret i Bambui i erkebispedømmet Bamenda (1973–79), samtidig som han utførte pastoralt arbeid i Bamenda. Han var også kapellan for det katolske kvinneforbundet og var sterkt involvert i å fremme den økumeniske bevegelsen. Han ble høyt aktet av presbyterianere og baptister.
Tumi ble i 1979 utnevnt til den første biskop av Yagoua av pave Johannes Paul II. Han i 1982 utnevnt til koadjutor-erkebiskop med etterfølgelsesrett av Garoua, og overtok som erkebiskop av Garoua i 1984.
I 1988 ble han kreert til kardinal, og i 1991 utnevnt til erkebiskop av Douala.


Javier Lozano Barragán.
Javier Lozano Barragán (født 26. januar 1933 i Toluca i Mexico) er en av den katolske kirkes kardinaler, og president for Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere.
Javier Lozano Barragán studerte til prest i Zamora og Roma. I 1955 mottok han prestevielsens sakrament, og virket deretter ved presteseminaret i Zamora. Samtidig ledet han CELAM "(Rådet for latinamerikanske bispekonferanser)" sitt institutt for pastoralteologi. I 1979 ble han hjelpebiskop i hovedstaden Mexico, i 1984 ble han biskop av Zacatecas. Lozano Barragán ledet dette bispedømmet til 1997. Rett før, i 1996, ble han utnevnt til en stilling i Vatikanet, som president for Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere. Dette vervet innehadde han til pave Johannes Paul IIs død den 2. april 2005.
Han ble kreert til kardinal i 2003.


Studvest.
"Studvest" er ei studentavis som kommer ut i Bergen. Den dekker Universitetet i Bergen, Norges Handelshøyskole, Høgskolen i Bergen, Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Bergen arkitektskole. Avisen kommer ut én gang i uken (onsdager) med et opplag på 8500. Ansvarlig redaktør for 2012 er Astrid Hauge Rambøl. Velferdstinget i Bergen er utgiver av avisa, men står uten redaksjonelt ansvar.
Første utgave ble gitt ut 20. november 1945, da under navnet "Ånd og Vilje". I 1961 skiftet avisa navn til "Stud.Vest", som senere ble forenklet til "Studvest". "Ånd og Vilje" var først og fremst et debattforum, og Stud.Vest kom i vanlig avisformat først i 1973. I 1995 begynte avisa å komme ut hver uke. Studvest er Norges nest eldste studentavis, etter trondheimsstudentenes Under Dusken som startet i 1914. Universitas i Oslo startet i 1946.
Avisa har fire redaktører ansatt på heltid, og en redaksjon på rundt 40 frivillige journalister. Redaksjonen holder til i Studentsenteret i Bergen, og er en av tre samarbeidspartnere i nettstedet, Studentmediene i Bergen. De to andre er Studentradioen i Bergen og Bergen Student-TV.


Brakkehaugen.
Brakkehaugen er et område i Svelgen sentrum. Området består i dag av gata Krunevegen. Navnet kommer av at det ble satt opp mange brakker der under industrireisingen.


Mohammed Fahim.
Mohammed Qasim Fahim (محمد قسيم فهيم) var forsvarsminister i Afghanistans overgangsadministrasjon fra 2002. Han tjente også som vise-statsminister. Han ble fjernet som forsvarsminister av president Hamid Karzai 23. desember 2004 da overgangsadministrasjonen trådte tilbake til fordel for en folkelig valgt administrasjon.
Mens han var forsvarsminister fortsatte han å lede sin egen milits. 10. desember 2003 beordret han deler av sin milits til å levere deres våpen (inkludert 11 stridsvogner, 10 rakettramper og to scud-raketter) til den afghanske nasjonalhærens depot nær Kabul.
Før Talibans fall, var Fahim en fraksjonsleder av Nordalliansen. 13. september 2001 overtok Fahim som den øverste militære leder av Nordalliansen etter Ahmed Shah Massoud. Massoud ble myrdet fire dager tidligere. Allerede 22. september var Fahim i Tadsjikistan i samtaler med sjefen for den russiske hær Anatoly Kvashnin.
Som forsvarsminister besøkte han militære baser i Storbritannia, diskuterte sikkerhetsspørsmål med den amerikanske general Tommy Franks og den kanadiske forsvarsministeren John McCallum, NATOs generalsekretær George Robertson og besøkte Moskva og Washington, DC. Han erstattet også 15 etnisk tadsjikske generaler med pashtoer, usbekske og hazaraoffiserer.
I juni 2003 ble det funnet en bombe i hjemmet hans. Senere på året drepte en selvmordsbomber lederen for Fahims personlige sikkerhet. 12. september 2003 erklærte Miloon Kothari, oppnevnt av FNs menneskerettskommisjon for å etterforske i Afghanistan, at Fahim og utdanningsminister Yunus Qanuni ulovlig okkuperte områder og burde fjernes fra sine poster. Tre dager senere sendte Kothari et brev til Lakhdar Brahimi, lederen for FN i Afghanistan, der han sa at han hadde gått for langt i å navngi ministerene.
Fahim, Mohammed Qasim


Justin Francis Rigali.
Justis Francis Rigali (født 19. april 1935 i Los Angeles i USA) er en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Philadelphia.
En av hans søstre er nonne, og hans bror Norbert er jesuittprest. Justin studerte filosofi og teologi på erkebispedømmets Los Angeles' seminarer Los Angeles College, Our Lady Queen of Angels Seminary i San Fernando, St. John's College og St. John's Seminary i Camarillo. Han ble presteviet for erkebispedømmet Los Angeles i 1961. Deretter var han hjelpeprest i sognet Saint Raymond i Downey. Senere i 1961 begynte han på "North American College" i Roma og begynte studier i kirkerett ved det pavelige universitet Gregoriana. Der tok han i 1964 doktorgraden i kirkerett. Han var hjelpeprest i Peterskirken i 1962 under de to første sesjonene i Andre Vatikankonsil (1962–65). Sommeren 1964 var han hjelpeprest i sognet St. Madeleine's i Pomona i erkebispedømmet Los Angeles.
I 1964 ble han tilknyttet den engelskspråklige avdelingen i Vatikanets Statssekretariat. Han studerte samtidig ved Vatikanets diplomatskole, og ble fra 1966 tilknyttet det pavelige diplomati i Madagaskar. Han vendte i 1970 tilbake til Roma og ble utnevnt til direktør for den engelskspråklige avdelingen i statssekretariatet. Han ble også engelskoversetter for pave Paul VI (1963–78), som han fulgte på reisen til Iran, Dacca (da i Øst-Pakistan), Filippinene, Australia, Samoa, Amerikansk Samoa, Indonesia, Hongkong og Sri Lanka (da Ceylon). Han fulgte også pave Johannes Paul II på flere utenlandsreiser, inkludert dem til USA i 1979 og 1987.
Han ble i 1985 utnevnt til president (rektor) for Det pavelige kirkeakademiet (den pavelige diplomatskolen) og til titularerkebiskop. Han var den første ikke-italienske lederen for akademiet i dets 284 år lange historie.
Han ble i 1989 utnevnt til sekretær for Bispekongregasjonen i Vatikanet, og i 1990 dessuten til sekretær for kardinalkollegiet.
Han ble i 1994 utnevnt til erkebiskop av St. Louis i USA. Han viste sin interesse for unge mennesker som Kirkens fremtid gjennom en ny vekt på ungdomstjeneste i erkebispedømmet. Han var en aktiv fremmer av kall til preste- og ordensliv og en sterk tilhenger av eukaristisk tilbedelse for alle sognene i erkebispedømmet. Han ble i 2003 utnevnt til erkebiskop av Philadelphia.
Han ble kreert til kardinal i oktober 2003.


Rafael.
Raffaello Santi, bedre kjent som Rafael (født 6. april 1483, død 6.april 1520), var en maler og arkitekt under den italienske renessansen. Han ble også kalt Raffaello Sanzio, Raffaello de Urbino og Rafael Sanzio de Urbino.
Mye av Rafaels liv blir omtalt i Giorgio Vasaris "Vite". Han ble født i Urbino, studerte under Pietro Perugino i Perugia, men etter å ha flyttet til Firenze tok han snart i bruk samme stiler som Leonardo da Vinci og Michelangelo. Sammen skaper de tre en trilogi av kunstmestere innenfor Høyrenessansen. Rafael var gjennom hele sin karriere ekstremt effektiv og produktiv, tiltross hans relativt korte liv.
Rafael er kanskje mest kjent for sine Madonna-malerier og hellige familier og sine store freskoer i Vatikanet. To anerkjente og ettersøkte malerier er "«La scuola di Atene»" og "«La Disputa del Sacramento»". Begge er to store bueformede fresker; den første av Antikkens filosofer rundt Platon og Aristoteles, og den andre av kristne teologer flokket rundt Jesus. De fleste av Rafael sine verk kan bli funnet i Vatikanpalasset.
Han døde på sin 37. bursdag i Roma (det sies at dette var kun uker før Leo hadde tenkt å gjøre ham til kardinal), og alle hans bekjente sørget. Hans kropp lå en stund i ett av rommene der han hadde demonstrert sin genialitet, og han ble æret med en offentlig begravelse. Han ble gravlagt i Pantheon, landets mest prestisjefylte gravsted. Uttalige malere i nyere tider har nevnt Rafael som en inspirasjonskilde.
Tidlig liv og kunstkarriere.
Raphael ble født i den relativt lille, men nokså sentrale byen Urbino i Marche regionen, Italia. Hans far, Giovanni Santi, var en anerkjent kunstmaler, som hadde forbindelser med det politiske departementet. I en alder av åtte døde Rafael sin mor, Màgia, og som et resultat gjorde Rafael foreldreløs. Fra elleveårs alderen bodde Rafael hos hans eneste biologiske onkel, og hans kone. Ifølge den italienske maleren Giorgio Vasari, viste Rafael fort kunstneriske talenter. Blant annet malte han et svært prestisjefylt og detaljert selvportrett - (se venstre bilde). Videre som ungdom jobbet Rafael hos farens verksted, som besto for det meste av håndarbeid. Enkelte ganger jobbet Rafael hos Perugino, som hjalp til med å dyrke Rafael sine talenter. Det er mye usikkerhet om Rafael ble offisielt en elev av Perugino da han var åtte, ettersom dette er en svært tidlig alder. Derimot er dagens historikere sikre på at Rafael var svært inspirert av Peregino. Den sveitsiske kritikeren Heinrich Wölfflin, som studerte Rafael, skrev i sin analyse; «mest sannsynlig er det ingen andre elever med slik genialitet som har absorbert så mye lærdom av ens mester enn Rafael»
Rafaels første dokumenterte verk var et alterfresko for kirken "Saint Nicholas of Tolentino in Città di Castello". Maleriet, som foreøvrig ble delvis ødelagt på 1700-tallet, ble ferdig da Rafael var bare mellom 17-18 år. Siden malte Rafael uttalige verk for kirken, blant annet avbildninger av Madonna og noen portrettmalerier, enkelte gjort i fresko.
Firenze.
Rafaels liv ble videre et "nomade" aktig liv. Han jobbet og reiste rundt flere områder og byer i Nord-Italia, men han var ofte i Firenze. Rafael klarte å tilegne seg nye felt, blant annet den florentinske skole, som foreøvrig var nesten en 200 år gammel malerstil. Samtidig som han ble introdusert for mye nytt, klarte Rafael å beholde sine egne kunstneriske utviklinger. Rafael sine figurer begynte å få mer og mer dynamiske former og komplekse komposisjoner. En av de største innflytelsene for Rafael var fra Leonardo da Vinci, som besøkte byen mellom 1500 – 1506. Rafael mestret Leonardo da Vincis egen "sfumato", en av de høyest vanskeligste malerteknikkene, som uunngåelig ga Rafael sine subjekter mer liv og flyt. Rafael bevarte derimot alltid det klare og myke lyset i maleriene, et trekk han arvet etter Perugino. På denne måten ble Rafaels malerier mindre gåtefulle, slik Da Vinci gjorde det til. Rafael mestret også contrapposto-teknikken.
Hovedverk i Roma.
Mot slutten av 1508 reiste Rafael til Roma, hvor han bodde resten av sitt liv. Han ble invitert av pave Julius II til å male på flere vegger for Vatikanet. Rommene, som allerede var under stor påbyggelse, kom til å bli pavens personlige bibliotek. Dette var en av de største oppdragene til Rafael; han hadde kun malt èt alterstykke før. Samtidig holdt Michelangelo på med det sixtinske kapell, som gjorde en direkte innvirkning for Rafael. Oppdraget i Vatikanet krevde mye tid, og Rafael fikk fort flere og flere vegger å male på, noe som erstattet mange av de tidligere malerne, inkludert Signorelli og Perugino. Rafael malte hvert eneste av de fire veggene i et rom, og tok enkelte ganger med taket. Som et resultat forlot derfor Rafael hans detaljerte verk til å gå over til store komposisjoner, og han fikk derfor ekstra syssel-malere med seg. Mange av dem malte inn enkelte elementer for å gjøre maleriene helt ferdige, spesielt etter Rafael sin død. Julius II bortgang i 1517 forstyrret ikke arbeidet i det minste; ettersom Rafael hadde et godt forhold til etterfølgeren Leo X. Samtidig ble Rafael hovedarkitekt for Peterskirken, og i 1514 ble han en slags sjef for den romerske arkeologien.
Sluttresultatet er det som i dag er biblioteket i Vatikanpalasset. Disse svært store og komplekse komposisjonene har siden blitt sett på som de mest suverene verkene i Høyrenessansen, og Rafael sto som en av hovedbidragene. De to første rommene av Rafael blir sett på som de med best kvalitet, mens de andre, spesielt de med bevegelige omgivelser, har ikke blitt fullt så suksessfulle i enten konsept eller utførelse. Verkene Rafael utgjorde i Vatikan tok opp det meste av tid, og Rafael ble knapt ferdig med alt før han døde. Derimot hadde Rafael et enormt verksted for kunstmalere. Vasari hevder at Rafael hadde opptil 50 elever og assistenter. Dette var en av de største verkstedene samlet under èn eneste mestermaler, og var betydelig større enn normalt. Malerne tok hånd over mange underkontraktører og mindre viktige jobber, men verkstedet fostret uansett opp flere etablerte og anerkjente malere.
Siste leveår.
Rafael levde sine siste år i Borgo, Roma. Han fikk aldri giftet seg, men ble i 1514 forlovet med Maria Bibbiena. I 1520 døde Bibbiena, og Rafael fikk et nytt forhold til Francesco Luti. Det samme året ble Rafael alvorlig syk, som varte i rundt to uker før hans bortgang i april. Nøyaktig dødsårsak er ukjent, og det finnes flere teorier. Vasari hevdet at Rafael hadde hatt overdrevet samleie med Luti, som hadde gitt Rafael en alvorlig feber. Dette utelukket han til legene, som dermed hadde gitt ham gale medisiner som påførte Rafael hans bortgang. Andre teorier forteller om overanstrengelse, militant feber og lungebetennelse. Nøyaktig tidsrom for når han døde er også ukjent, men de fleste historikere hevder at han døde 6 april 1520.
Rafaels begravelse var enorm, og tiltrakk folkemasser fra hele Italia. Hans siste verk, «Forklarelsen», ble båret foran ham under seremonien. Han ble gravlagt i Pantheon, et av landets mest prestisjefylte gravsted.


Edmund Casimir Szoka.
Edmund Casimir Szoka (født 14. september 1927 i Grand Rapids, Michigan i USA) er en av den katolske kirkes kardinaler, president for Den pavelige kommisjonen for Vatikanstaten, og tidligere erkebiskop av Detroit 1981–1999 og tidligere president for Prefekturet for den Hellige Stols økonomiske anliggender 1990–1997.
Han ble presteviet i 1954 i Marquette i Michigan. I 1955 ble han sekretær for biskopen av Marquette (til 1962). Mellom 1957 og 1959 studerte han kirkerett ved Det pavelige universitet Urbaniana i Roma. Deretter dro han tilbake til USA og ble fikk sjelesørgeriske og kuriale stillinger.
Szoka ble i 1971 utnevnt til den første biskop av Gaylord i Michigan av pave Paul VI (1963–78). I 1981 ble han utnevnt til erkebiskop av Detroit, og ble i 1988 kreert til kardinal.
I 1990 ble han hentet til Roma som president for Prefekturet for Den hellige Stols økonomiske anliggender, og gikk da av som erkebiskop av Detroit. I 1997 ble han utnevnt til president for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten, og samtidig dag gikk han av som president for Prefekturet for Den hellige Stols økonomiske anliggender. I 2001 ble han president for Administrasjonen av Vatikanstaten etter at staten hadde fått ny konstitusjon.


Anthony Joseph Bevilacqua.
Anthony Joseph Bevilacqua (født 17. juni 1923 i Brooklyn, USA, død 31. januar 2012) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Philadelphia 1988–2003. Han ble kreert til kardinal i 1991.


Pio Laghi.
Pio Laghi (født 21. mai 1922 i Castiglione i Emilia-Romagna i Italia, død 11. januar 2009 i Roma i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, en erfaren diplomat i Pavestolens tjeneste med topposteringer bl.a. i Jerusalem, Buenos Aires og Washington DC, og tidligere prefekt for Kongregasjonen for katolsk utdannelse (1990–1999). Han ble kreert til kardinal i 1991.


Georg Maximilian Sterzinsky.
Georg Maximilian Sterzinsky (født 17. juni 1936 i Warlack, død 30. juni 2011) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Berlin. Han ble kreert til kardinal i 1991.
Georg Maximilian Sterzinsky stammet fra Ermland i Østpreussen, og vokste opp i en stor familie, men moren døde da han var ung. Etter andre verdenskrig ble familien i 1946 fordrevet fra Østpreussen, som var okkupert av Polen og Sovjetunionen, til Thüringen i det som ble DDR. I 1954 begynte han å studere ved det regionale presteseminaret i Erfurt og tok akademiske grader i filosofi og teologi.
Han ble presteviet i 1960. Han fikk forskjellige sjelesørgeriske verv og undervisningsoppgaver i området til han i 1966 ble sogneprest i menigheten St. Johannes Døperen i Jena, en universitetsby med en betydelig katolsk minoritet.
I 1981 ble han utnevnt til generalvikar for biskop Joachim Wanke, apostolisk administrator av territoriene Erfurt og Meiningen. I de åtte årene i denne stillingen utmerket han seg ved sin effektive pastorale innsats. Han assisterte diakoner og kandidater til diakonatet, kateketer og ordenskvinner. Han var direktør for bispedømmets økumeniske kommisjon og var bispedømmets direktør og kansler for forlagshuset St. Benno i Leipzig.
I 1989 valgte domkapitlet i Berlin ham til biskop, og han ble utnevnt 24. juni av pave Johannes Paul II og bispeviet 9. september av biskop Joachim Wanke. Bispedømmet besto av begge deler av Berlin og av området i det daværende DDR rundt den delte byen. Han tiltrådte bare bare to måneder før Berlinmurens fall.
28. juni 1991 utnevnte Johannes Paul II ham til kardinalprest med titelkirken "San Giuseppe all'Aurelio", og 27. juni 1994 ble bispedømmet Berlin opphøyet til erkebispedømme, og han ble dermed metropolitterkebiskop.
Sterzinsky tilbragte ofte sin fritid i et bayersk St. Hedwigs-kloster.
I 2004 ble han kritisert for kritiske uttalelser om homoseksuelt samliv.


Kjell H. Trælnes.
Kjell Harald Trælnes (født 2. oktober 1953) er bonde og Senterpartipolitiker. Han er inne i sin fjerde ubrutte periode som ordfører i Brønnøy kommune.
Trælnes er født og oppvokst i bygda Trælnes i utkanten av Brønnøy like ved Berg i nabokommunen Sømna. Der driver han ved siden av ordførerembetet en stor gård med ditto storfebesetning. Han ble gjenvalgt for fire nye år ved valget 12. september 2011.


Adolfo Antonio Suárez Rivera.
Adolfo Antonio Suárez Rivera (født 17. juni 1923 i San Cristóbal de las Casas i Chiapas i Mexico, død 22. mars 2008 i Monterrey) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Monterrey 1983–2003. Han ble utnevnt til kardinal i 1991.
Adolfo Antonio Suárez Rivera studerte i San Cristóbal de las Casas, Xalapa og senere i Montezuma i New Mexico i USA. Deretter dro han til Roma for å studere teologi i fire år ved Det Pavelige Universitet Gregoriana. Han ble presteviet i 1952. Etter å ha tatt doktorgraden i teologi i Roma, studerte han katekese på Det latinamerikanske kateketiske institutt i Santiago de Chile.
Tilbake i Mexico virket han i ti år ved bispedømmets seminar i San Cristóbal de las Casas. Han hadde også verv innen administrasjon og sjelesorg i bispedømmet.
I 1971 ble han utnevnt til biskop av Tepic av pave Paul VI (1963–78). I 1980 ble han biskop av Tlalnepantla og i 1983 erkebiskop av Monterrey.
Han ble kardinal i 1994. Han trådte tilbake fra sitt embede som erkebiskop av Monterrey i 2003 i en alder av 76 år gammel.
Kardinal Suárez Rivera meldte avbud til konklavet i april 2005 på grunn av sin helsetilstand.


James Francis Stafford.
thumb
James Francis Stafford (født 26. juli 1932 i Baltimore i USA) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og innehar vervet som storpønitentiar i Den romerske kirke. Han var tidligere erkebiskop av Denver i USA.
James Francis Stafford studerte til prest i Baltimore, Roma og Washington, og ble presteviet i 1957. Deretter arbeidet han i sjelesorgen i erkebispedømmet Baltimore, og fikk også noen år fri for fordypningsstudier.
I 1976 ble han utnevnt av pave Paul VI til hjelpebiskop i Baltimore. I 1982 utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av Memphis, og i 1986 til erkebiskop av Denver.
I 1996 gikk han av for å tiltre oppgaven som president for Det pavelige råd for lekfolket i Den romerske kurie. Han ble kardinal i 2003, og ble i den forbindelse flyttet til stillingen som storpønitentiar.


Pedro Rubiano Sáenz.
Pedro Rubiano Sáenz (født 13. september 1932 i Cartago i Colombia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og er erkebiskop av Bogotá.
Pedro Rubiano Sáenz studerte til prest ved presteseminaret i Cali og ble presteviet i 1956. Videre studier bragte ham til Laval-universitetet i Québec.
Fra 1971 til 1983 var han biskop av Cúcuta i Colombia. I 1983 ble han først koadjutor og to år etter erkebiskop av Cali. I 1994 utnevnte pave Johannes Paul II ham til erkebiskop i hovedstaden Bogotá. Han ble kreert til kardinal i 2001.


Bogotá.
Bogotá, D.C. er hovedstaden i Colombia. Byen befinner seg i Distrito Capital (hovedstadsdistriktet), og er også hovedstad i det omkringliggende Cundinamarca. Med over 7 millioner innbyggere er Bogotá landets største by og blant de større hovedstedene i verden. Storbyområdet, som omfatter flere kommuner i Cundinamarca, hadde et beregna innbyggertall på 9 600 000 i 2011.
Bogotá befinner seg i sentrum av Colombia i en høyde av 2625 meter over havet, i området kjent som Bogotásletta, som utgjør en del av Den cundiboyacanske høysletta.
Byen er også landets kulturelle, industrielle og økonomiske sentrum. På grunn av sine mange universiteter og biblioteker kalles den ofte «Latin-Amerikas Aten». Bogotás historiske sentrum er La Candelaria, hvor arkitekturen fra kolonitida er godt bevart.
Etymologi.
Navnet Bogotá stammer fra ordet "Bacatá" på språket muisca, som blei snakka i området da spanjolene ankom. Bacatá var navnet på hovedstaden til zipa, den sørlige gruppa av muisca-folket. Ordet betyr «innhegninga utafor åkerlandet» eller «det inngjerda området ved grensa».
Under kolonitida het byen Santafé de Bogotá, og blei ofte omtalt kun som Santafé. Etter frigjøringa i 1819 fikk byen tilbake sitt indianske navn, Bogotá. Grunnloven av 1991 endra imidlertid navnet tilbake til Santafé de Bogotá, noe som skapte stor debatt. 18. august 2000 blei det vedtatt å på nytt fjerne «Santafé de» fra navnet, og byens offisielle navn er i dag Bogotá.
Historie.
Før de spanske erobrernes ankomst var området befolka av folkegruppa muisca. Byen Bogotá blei grunnlagt 6. august 1538 av Gonzalo Jiménez de Quesada. Bogotá blei seinere hovedstad i Visekongedømmet Ny-Granada. Etter frigjøringa fra Spania fortsatte byen å være hovedstad i de etterfølgende republikkene Gran Colombia og dagens Colombia.


Antonio Tabucchi.
Antonio Tabucchi (født 24. september 1943 i Pisa i Italia, død 25. mars 2012 i Lisboa i Portugal) var en kjent italiensk forfatter. Han er også kjent som en stor kjenner av den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa; han har oversatt mange av hans verker til italiensk. Tabucchi var professor i portugisisk språk og litteratur ved universitetet i Siena. Han er foreløpig oversatt til 18 språk, og har skrevet nærmere 30 bøker.
I løpet av sin karriere ble han tildelt flere europeiske priser.


Theodore Edgar McCarrick.
Theodore Edgar McCarrick (født 7. juli 1930 i New York City i USA) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Washington DC.
Theodore Edgar McCarrick studerte ved "Catholic University of America" og ble presteviet i 1958. Etterpå virket han i elleve år ved katolske universiteter i Washington og Puerto Rico. I 1969 ble han kardinal Terence Cookes personlige sekretær. I 1977 ble han hjelpebiskop i New York. I 1981 ble han den første biskop av det nyopprettede bispedømmet Metuchen, og i 1986 promovert til erkebiskop av Newark. I november 2000 ble han så utnevnt av pave Johannes Paul II til Washington, og året etter ble han kardinal.


Organisasjoner med observatørstatus i FN.
I tillegg til de 193 medlemsstatene har De forente nasjoner innvilget observatørstatus til en rekke andre organisasjoner. Observatører har rett til å uttale seg på møter, men kan ikke stemme på resolusjoner.
Organisasjoner med permanent observatørstatus.
Permanente observatører har fast fast møterett i Generalforsamlingen med mindre de blir utvist.
Andre organisasjoner med observatørstatus.
Disse organisasjonene inviteres til møter i Generalforsamlingen, men kan utvises eller simpelthen ikke inviteres til neste møte.


Julio Terrazas Sandoval.
Julio Terrazas Sandoval C.Ss.R. (født 7. mars 1936 i Vallegrande i Bolivia) er en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Santa Cruz de la Sierra i Bolivia.
Julio Terrazas Sandoval trådte inn i redemptoristordenen etter skoletiden, fikk teologisk utdannelse og ble presteviet i 1962.
I 1978 ble han hjelpebiskop i La Paz; i 1982 biskop av Oruro, og i 1991 erkebiskop av Santa Cruz. Han ble kreert til kardinal i 2001.


Komi.
Komi er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende vest for Uralfjellene
i det nordøstlige hjørnet av det østeuropeiske slettelandet, i hovedsak innenfor nedslagsfeltet til elva Petsjora. Republikken er en av de tretten medlemmene i Barentsregionen og grenser i nord mot Nenetsk, i nordøst mot Jamalo-Nenetsk, i øst mot Khanty-Mansia, i sørøst mot Sverdlovsk-provinsen, i sør mot Perm-provinsen, i sørvest mot Kirov-provinsen og i vest Arkhangelsk-provinsen.
Republikken er dekket av store urskoger som utgjør 70 % av arealet, myrområder og tundra (permafrost) dekker en stor del av det resterende området. I tillegg til store tømmerressurser er Komi rik på andre naturressurser, blant annet noen av Russlands største olje- og gassfelt. For å utnytte disse ressursene opprettet stalinregimet store slavearbeidsleirer innenfor Gulagsystemet i Komi. Hele området ble styrt av NKVD – det hemmelige politiet.
Komis urskog er på UNESCOs verdensarvliste.
Historie.
Komi-området var opprinnelig bebodd av finsk-ugriske nomadestammer. Det ble en del av Russland i 1472, da den russiske ekspansjonen østover tok til.
Sovjetunionen dannet "Syrjenerenes autonome område" i 1921. "Komis autonome sosialistiske sovjetrepublikk" ble dannet i 1936. Komis språk, som er et uralsk språk ble undervist i grunnskolen under Stalin, men fra og med innstrammingen i den sovjetiske språkpolitikken under Khrusjtsjov ble undervisningen i Komisk forbudt fra og med slutten av 1950-tallet.
I Stalin-tiden var det flere fangeleire som var en del av gulagsystemet i republikken. Byen Vorkuta i nordøst oppsto rundt et av de største fangeleirkompleksene i den europeiske delen av Russland, bygd opp rundt kullgruvedrift. Det er anslått at en million fanger var innom leirene her. Et fangeopprør i Vorkuta i 1953 ble slått ned av den røde armé med maskingevær og stridsvogner.
Etter at oppløsningen Sovjetunionen erklærte "Komi Autonome Sosialistiske Rådsrepublikk" seg selvstendig, men ble likevel værende en del av den russiske føderasjonen. Komi og Russland skrev i 1996 under på en avtale som ga regjeringen i Komi anledning til å utvikle republikken relativt selvstendig.
Siden 2002 har Vladimir Torlopov vært president i republikken Komi. I 2005 ble han nominert til fire nye år som president av Vladimir Putin, og parlamentet i Komi godkjente dette enstemmig 7. desember 2005.
Geografi.
Komi består for det meste av lavland med lave koller. I den østtlige delen av republikken er Uralfjellene, det høyeste fjellet i Komi og Uralfjella er "Narodnaja", 1 894 moh.. Andre høye fjell er "Telpos", 1 617 moh. og "Halmer-Ju", 1 363 moh.. Langs den nordvestre og sentrale delen av republikken går Timan-fjellene, det høyeste punktet er 463 moh.
Den største elva er den 1 809 kilometer lange Petsjora, som har kildene sine i den sørøstre delen av republikken, i Ural. Petsjora renner gjennom Komi inn i Nenetsk. Nedslagsfeltet er 322 000 kvadratkilometer, og de viktigste bielvene er Usa og Izjma. I sør finnes også elva Vytsjegda. Vytsjegdas viktigste sideelver er Vym og Sysola, som løper sammen med Vytsjegda i Syktyvkar.
Det nordlige barskogsbeltet, taigaen, dekker 72,7 prosent av republikken sitt areal. I tillegg er 9,8 % av arealet dekt av myr. Av barskog dominerer furu og gran, men det er også om lag 20 lauvtreslag (bla. osp, bjørk, rogn og vidje). I skogen er det hare, ekorn, rødrev, bjørn, ulv, elg, fugler blant annet tiur, orrhane, and og gås. I den sydlige delen av republikken er det også gaupe, villsvin og hjort. Dei mest utbreidde fiskeartene er laks, sik og harr.
Den nordligste delen av republikken hører til tundraen. Helt i nord er det treløs tundra, fem prosent av arealet. Mellom den treløse trundraen og barskogbeltet ligger skogtundrabeltet, som dekker 4,5 prosent av arealet. På tundraen vokser det mose, lav, myrgras, dvergbjørk og vidje. Av dyr finst det rein, lemen og fjellrev. I tillegg hekker det gjess, svaner og ender, dessuten mye småfugl som beiter på de store flokkene av mygg og knott.
Gjennomsnittstemperatur i januar er i den nordøstlige delen av republikken i Vorkuta -20,4 Celsius og i sør i Syktyvkar -17,1 ˚C. Gjennomsnittstemperatur i juli er +11,7 ˚C i Vorkuta og +16,6 ˚C i Syktyvkar.
De største nasjonalparkene i Komi er Petsjora-Ilytsj-området langs Petsjoras bredder, og "Jugyd Va nasjonalpark" i Ural. Jugyd Va-området ble i 1995 erklært som verdensarvsted av UNESCO.
Demografi.
Den opprinnelige befolkningen i Komi var et finsk-ugriske nomadestammer og etterkommere etter disse utgjør om lag 25% av folketallet i 2005 på 1 018 674. Etter flere hundre år under russisk styre har det vært en betydelig russifisering og blant 64 etniske grupper er det russerne som dominerer med 57% av befolkningen. Andre viktige etniske grupper er ukarinere (8,5%), hviterussere, tatarer og tyskere.
De største byene er hovedstaden Syktyvkar (227 700), Vorkuta (184 000), Ukhta (98 700), Petsjora (57 400), Izjma, Sosnogorsk og Mikun. 74,2 prosent av befolkningen bor byer.
Økonomi.
Komi har rike naturressursar, det finnes steinkull, olje, naturgass, skifer, asfalt, bauxitt, bergsalt, diamanter, halvedelstener, kvarts og mange ulike mineraler, blant annet gull. De viktigste industrigrenene er olje-, energi-, skog-, bergverks-, maskin-, treforedling- og næringsmiddelindustri. De største er olje- og energiindustrien, som står for 64 % av republikkens industriproduksjon. Olje- og gassindustrien er konsentrert til Ukhta, sentralt i republikken, og kullproduksjonen nordøst i Vorkuta. Andre viktige industrisentre er Syktyvkar, Petsjora og Izjma.
Jordbruket er konsentrert om kvegdrift. Sør i republikken er det storfe, og i nord er det reinsdyr. I tillegg foregår det fiske, pelsdyroppdrett og jakt. I sør dyrker de dyrefor, grønnsaker og poteter.
Kommunikasjon.
Den viktigste veien går fra sørenden av republikken via Syktyvkar til Ukhta. Jernbanenettet er bygd opp rundt "Kotlas-Vorkuta-jernbanen", en bane som går fra sørvest i republikken til helt oppe i nordøst, til det Jamalo-Nenetske området. Ut fra denne banen går det mange andre baner, blant annet fra Mikun til Syktyvkar, fra Mikun til Vendenga, fra Sosnogorsk til Troitsko-Petsjorsk og fra Synja til Usinsk. I løpet av de siste 30 årene har jernbanenettet i republikken blitt dobbelt så langt. I tillegg er det planer om å bygge en jernbane fra Syktyvkar via hovedstaden i det Permjakiske området Kudymkar til Perm. De største elvene i republikken, Petsjora og Vytsjegda er også viktige for båttrafikken.
Politikk.
Komi har ett parlament med 180 medlemmer. President er fra 15. januar 2002 Vladimir Torlopov og utenriksminister "Aleksandr Okatov".
Religion.
Flertallet av innbyggerne i republikken Komi tilhører den russisk-ortodokse kirken. I tillegg kan det være noen som praktiserer eller prøver å revitalisere den førkristne religionen til komiene. Komiene skiller seg likevel fra de andre uralske folkene i Russland ved å ha blitt kristnet tidlig og grundig, og er dermed kanskje det uralske folket der kristendommen står sterkest. I den senere tiden har det vært misjonsvirksomhet fra jehovas vitner, adventister, pinsevenner og lutheranere.
Utdannelse.
Det er ca. 450 grunnskoler i Komi. I Syktyvkar ligger Komi statlige universitet (grunnlagt 1972), ulike avdelinger av vitskapsakademiet, ett pedagogisk institutt og ett skogsteknisk institutt. I Ukhta ligger Ukhtas Tekniske universitet og i Vorkuta ligger det ett skogbruksøkonomiske institutt.


Umberto Eco.
Umberto Eco (født 5. januar 1932 i Alessandria i Italia) er en internasjonalt kjent italiensk semiotiker, filosof og forfatter. Han oppnådde verdensberømmelse med sin første roman, "Rosens navn" ("Il nome della rosa") fra 1980. Eco er intellektuell og samfunnskritisk, men appellerer allikevel bredt med sin elegante balanse mellom tung litteratur og populær spenning. Eco har med sine essayer flittig kommentert den politiske og kulturelle situasjonen i Italia og i resten av verden.
Bakgrunn.
Eco ble født i byen Alessandria i regionen Piemonte, et fjellstrøk som har hatt mer påvirkning fra fransk kultur enn italiensk. Hans far, Giulio, var en regnskapsfører før den italienske regjeringen kalte på ham for å tjenestegjøre i tre kriger. I løpet av Den andre verdenskrig ble Umberto og hans mor Giovanna flyttet til en liten landsby på fjellsiden i Piedmontese.
Utdannelse.
Som sønn av en familie med 13 barn og drevet av sin far til å bli sakfører begynte Umberto på Universitet i Torino, men til det som synes å være skjebnen til mange store skribenter forlot han jussstudiene og mot sin fars ønsker begynte han å studere filosofi og litteratur, skrev på sin avhandling om Thomas Aquinas og fikk sin doktorgrad i filosofi i 1954.
Etter dette arbeidet Eco som kulturredaktør for Radiotelevisione Italiana (RAI), men foreleste også på Universitet i Torino (1956–1964). En gruppe avantgardistiske kunstnere, malere, musikere, skribenter som han hadde blitt venner med ved RAI, ble en viktig og innflytelsesrik faktor i Ecos framtidige skribentkarriere. Dette var spesielt riktig etter utgivelsen av hans første bok i 1956, "Il Problema Estetico di San Tommaso", som var en utvidelse av hans doktoravhandling. Den markerte også begynnelsen av hans forelesningskarriere ved hans alma mater.
Foreleser.
I 1959 utga han sin andre bok, "Sviluppo dell'estetico Medievale", som etablerte Eco som enestående forsker på middelalderen og beviste sin litterære verdi for hans far. Han mistet sin jobb ved RAI, men han klarte endelig å overbevise sin far at han tross alt hadde valgt det rette karrierevalget. Tapet av stillingen var antagelig på grunn av den økte etterspørselen av ham som foreleser og lærer.
I 1959 ble han seniorredaktør for sakprosa ved "Casa Editrice Bompiani" i Milano, en stilling han hadde til 1975.
Det åpne verk.
Ecos arbeid på middelalderens estetikk tvang fram et skille mellom teori og praksis. Om middelalderen har han skrevet at det var «et geometrisk, rasjonelt skjema av hva skjønnhet burde være og på den andre side det uomtvistelige kunstlivet med dets dialektikk av former og intensjoner» – de to var delt fra hverandre som en glassrute. Ecos arbeid på litterær teori har endret fokus med årene, men opprinnelig var han en av pionerene av den litterære teori som kalles for «Leserens respons-kritikk», en negasjon og kritikk av litterær formalisme.
I løpet av disse årene begynte Eco for alvor å utvikle sine egne ideer om «den åpne tekst» og om semiotikk ("læren om tegnene"), skrev mange essayer om disse emnene og i 1962 utga han "Opera aperta".
I "Opera Aperta" argumenterer Eco at litterære tekster er felt med mening, heller enn strenger av mening, og at de blir forstått som en åpen, innvendig dynamikk og som psykologiske felter. De litterære verkene som begrenser mulig forståelse til en enkel, utvetydig linje er det som er minst fruktbart. Mens de litterære tekster som er mest åpne, mest aktiv mellom sinn, samfunn og linje, er de mest levende.
Eco legger vekt på at ord ikke har mening som er kun leksikalsk, men heller fungerer i en tekstur av uttrykk. Tilsvarende tanker har blitt uttrykt av teoretikere som I. A. Richards og andre, men Eco trekker litteraturens implikasjoner fra denne ideen. Han utvider også meningens akse fra ordenes fortsatte og samtidig utsatte mening hvor denne spiller på ytringens motsetning mellom forventning og oppfyllelse.
Eco kommer fram til dette via studier av språk og fra semiotikken heller enn fra psykologien eller historiske analyser (slik som teoretikere som på den ene side Wolfgang Iser gjorde, eller på den annen side, slik Robert Jauss gjorde). Eco er også influert av populærkultur skjønt uten selv å utvikle en fullskalert teori på dette feltet.
I september 1962 giftet han seg med Renate Ramge, en tysk kunstinstruktør.
Navnet på rosen.
Eco fullførte sin utdannelse som ekspert på middelalderen med romanen "Rosens navn" om en munk som undersøker en serie med mord tilknyttet et klosterbibliotek. Denne munken er spesielt dyktig i å løse religiøse kontroverser og spørsmål om kjetteri innenfor moderne politiske og økonomiske begreper (slik at leseren kan forså disse uten å være teolog). Ved romanens konklusjon er leseren etterlatt med en munk som forsøker å rekonstruere et bibliotek basert på tekstrester og forsøker å skape mening ved å kombinere løse og tilsynelatende tilfeldige biter med informasjon, og fyller dermed leserens egentlige rolle. Selv om Ecos romaner ofte inkluderer referanser til det som de færreste har hørt om eller har kunnskap om, og hans intrikate intriger ofte tar overraskende og forvirrende vendinger, har han fått en utrolig stor leserkrets over hele verden, med godt salg og mange oversettelser.
Romanen ble også filmatisert med Sean Connery i hovedrollen.
Avsløre den skjulte struktur.
Hans andre roman, "Foucaults pendel", har også solgt godt, selv om den for mange var atskillig mer vanskelig tilgjengelig enn "Rosens navn". I "Foucaults pendel" er det tre venner, som alle er lavtlønnede som arbeider for et mindre forlag, og bestemmer seg for, som en metode for avlede seg selv, å veve sammen konspiratoriske historier, alkymiske skrifter, og pseudo-lærde undersøkelser om okkultisme som de mottar regelmessig (og som de like regelmessig anbefaler til et forgjengelig forlag ved siden av). De later som at den «alternative historien» som de skaper er detaljene til en uendelig og innviklet intrige, en ondskapsfull plan konstruert av en hemmelig elite som nedstammer fra Tempelridderordenen og med den hensikt å overta verden. Samtidig som de håner «de djevelske», hvis tekster som de tolker sammenfallende, blir de tre langsomt besatt med denne «planen» etter hvert som den avtegner seg. Skjønt, deres spottende spøk blir trodd av de som lagde planene og de tre oppdager at de er fanget i en virkelighet som er skapt av deres egen fiksjon. De som ble spottet drar ut for å ta livet av de tre som spotter.
På samme måte som "I rosens navn" er figurene i "Foucaults pendel" besatt av hermeneutikk ("tolkning av hemmelig mening") og spesielt den bevisst skjulte sannhet. Figurene er også opptatt av det tilfeldige og det som ikke er tilsiktet. Ecos figurer utspiller seg på et plan som litterær teori mens de demonstrerer måten ved hvor mening er skapt av bevisstheten og hvor det kan være umulig for hvem som helst å lese uten å bli forfulgt av den beviste og noen ganger den ubevisste mening. Innenfor semiotikken er det mulig at det er en ordnet og forutgående begivenhet til selv den bevisste tilfeldighet og at en hvilken som helst skapt mening er kun sann eller falsk i henhold til hvilken grad den blir trodd.
Ecos verker illustrerer den postmodernistiske litterære teori om hypertekstualitet, eller hvordan alle litterære verker forholder seg til hverandre og deres fortolkning. En sammenvevd struktur av kulturell bevissthet er etterlignet og til og med undersøkt.
Livet i Milano.
Umberto Eco i sitt hjem i Milano 24. april 2010
For tiden lever Eco i sin bolig i Milano i et tidligere hotell i nærheten av slottet Sforza med sin kone og sine to barn. Hans personlige bibliotek inneholder mer enn 30 000 bøker. Han arbeider som professor i semiotikk ved Universitet i Bologna. Han fortsetter å skrive en ukentlig spalte i "L'Espresso" kalt «La Bustina di Minerva» ("Minervas veske"). I sin spalte har han også skrevet om Wikipedia og hvor han nevnte at han personlig har redigert sin egen Wikipedia-artikkel.
Utmerkelser og æresgrader.
Eco ble i 1998 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
Siden 1985 har Umberto Eco blitt æret med over 30 æresdoktorgrader fra ulike akademiske institusjoner verden over som Universitetene i Sorbonne (1989); Universitet i Buenos Aires (1994); Universitet i Santa Clara (1996); Moskvas statsuniversitet (1998), Freie Universität Berlin (FUB) (1998); Université du Québec à Montréal (UQAM) (2000); Hebrew University, Jerusalem (2002); og Universitet i Siena (2002). Den komplette listen kan finnes på hans offisielle.


Ahmed Shah Massoud.
Ahmed Shah Massoud (persisk: احمد شاه مسعود; født 2. september 1953, død 9. september 2001) var en ingeniør-student ved Kabul Universitet som ble en persisk militærleder som spilte en ledende rolle i å kaste Sovjetunionens militære styrker ut av Afghanistan. Han fikk kallenavnet «Løven av Panjshir». Massoud var etnisk tadsjiker. På begynnelsen av 90-tallet ble han forsvarsminister under president Burhanuddin Rabbani. Etter at Rabbanis regjering kollapset og Taliban dukket opp, ble Massoud den militære lederen av Nordalliansen, en koalisjon som bestod av forskjellige afghanske opposisjonsgrupper i borgerkrigen. Da Taliban etablerte kontroll over mesteparten av Afghanistan, ble Massouds styrker presset lenger og lenger inn i det fjellrike området i nord, hvor de kontrollerte rundt 10% av territoriet til Afghanistan og kanskje 30% av befolkningen.
Familie og barndom.
Ahmad Shah Massoud ble født 2. september 1953 i Jangalak, Panjshir-dalen. Han var sønn av politisjefen Dost Mohammad Khan. I 5-års alderen, begynte han i barneskole i Bazarak. Da hans far ble forfremmet til sjef i Herat, gikk han på Mowaffaq School i Herat. Han fikk også en religiøs utdannelse ved "Masjed-e-Jame"-moskeen i Herat. Senere flyttet hans far til Kabul, der han gikk ved French lycee i Al Istiqlal i Kabul. Helt siden barndommen ble han vurdert som svært talentfull. Han snakket persisk (Dari) fra barndommen av, men snakket også flytende fransk, pashtu og urdu. Han hadde også gode kunnskaper i det arabiske språket.
Massoud var gift og hadde fire døtre og en sønn, og familien har en stor prestisje i afghansk politikk. En av hans seks brødre, Ahmed Zia Massoud er den nåværende visepresidenten i Afghanistan og Ahmed Wali Massoud er ambassadør til Storbritannia.
Student og begynnende opprører.
Da han studerte i Kabul i 1972, ble han involvert i "sazman-i jawanan-i musalman"-bevegelsen, en studentavdeling av "Jamiat Islami", hvis formann var professor Burhanuddin Rabbani. Denne islamittiske organisasjonen var imot den voksende kommunistiske makten, som kom etter kuppet som brakte Mohammed Daoud Khan til makten i 1973. Like etter Daoud tok makten, begynte han å bekjempe de islamittiske bevegelsene og tvang de som ikke ble arrestert til å flykte til Pakistan. Derfra begynte de å organisere en motstandsbevegelse støttet av Zulfikar Ali Bhutto.
I juli 1975 organiserte Gulbuddin Hekmatyar, et opprør mot Daouds regime. Massoud hadde ansvaret for å hisse opp Panjshir, og hadde noe suksess i området, selv om opprøret var en fiasko, på grunn av manglende støtte blant folket og Gulbuddins uvilje mot å la offiserer fra regimet bli med i opprøret. Tilbakeslaget svekket den islamittiske bevegelsen og tvang folkene bak opprøret tilbake til Pakistan. I 1976 ble motstandsbevegelsen splittet mellom de som støttet Rabbani (leder av Jamiat) og de som støttet Hekmatyar (grunnlegger av "Hezbi Islami"). Massoud, som la skylden for det mislykkede opprøret på Hekmatyar, ble med i Rabbanis fraksjon.
Opprøret i 1978.
Det første væpnete opprøret mot den nye marxistiske regjeringen kom i Nuristan i juli 1978. Massoud ble med opprørsstyrkene og var til stede da de utslettet en pansret bataljon sendt av regjeringen for å slå ned opprøret. Etter å ha sett at opprøret ville få støtte i folket, dro Massoud tilbake til Panjshir, og startet et annet opprør der 6. juli 1979. Kampene varte i 40 dager, der hele Panjshir, Salang og Bola Ghain var i åpent opprør mot Kabul. Massoud ble såret i benet under disse kampene og hans styrker gikk tom for våpen og ammunisjon og regjeringsstyrkene vant tilslutt. Massoud lærte av tapet og bestemte seg for å unngå direkte kamp med fienden og heller basere seg på geriljataktikk. Han begynte å lage baser og gi sine menn nødvendig trening.
Sovjetisk invasjon.
Sovjetiske styrker i Afghanistan i 1986
Sovjetiske styrker i Afghanistan i 1988, forbereder seg på oppdrag
Sent i 1979 kontrollerte ulike opprørsstyrker mesteparten av landet, og kommunistregimet holdt på å kollapse. Dette førte til at president Hafizullah Amin ba om hjelp fra Sovjetunionen, men da sovjeterne invaderte 27. desember 1979, drepte de Amin og erstattet han med Babrak Karmal.
Fra starten av kampene var Massouds Mujahedin en torn i siden for de sovjetiske styrkene. Han overfalt konvoier som reiste gjennom passet Kotal-e Salang, noe som førte til drivstoff-mangel i Kabul. For å lette trykket på forsyningslinjene, måtte sovjeterne åpne en offensiv mot Panjshir. Mellom 1980 og 1985, ble slike angrep utført to ganger i året, og selv om de tok i bruk mer og mer utstyr og soldater ved hver anledning, klarte de sovjetiske styrkene aldri å nedkjempe Massouds styrker. I 1982 sendte så Sovjetunionen en styrke på 12 000 soldater til området, noe som fikk Massoud til å trekke sine styrker tilbake til nærliggende daler, der de besatte forberedte stillinger. Da de sovjetiske styrkene bevegde seg mot disse stillingene, falt de i bakhold og led store tap. Da sovjetstyrkene trakk seg tilbake, overlot de sine stillinger til afghanske regjeringsstyrker, som Mujahedin angrep og overtok, en etter en.
I 1983 ble Sovjetunionen og Massoud enige om en våpenhvile. Han brukte denne til å utvide sitt område utenfor Panjshir, for det meste i Takhar og Baghlan. Denne ekspansjonen førte til at Babrak Karmal krevde at Den røde armé skulle gjenoppta sin offensiv, for å knuse Panjshir-gruppen. Men Massoud hadde mottatt forhåndsvarsler om angrepet gjennom sine agenter i regjeringen, og trakk alle alle de 30 000 innbyggerne ut av dalen, slik at de sovjetiske bombene falt på tomme landsbyer. Etter 1985 ble ingen flere offensiver rettet mot Panjshir.
Med slutten på krigen i sikte, var Massoud i stand til å iverksette neste fase i sin plan, nemlig å utvide området under hans kontroll og frigjøre de nordlige provinsene i Afghanistan. I august 1986 inntok hans styrker Farkhar i Takhar-provinsen, og i november inntok han hovedkvarteret til 20. DRA-divisjon ved Nahrin i Baghlan-provinsen, noe som var en viktig seier for motstandsgruppene. Denne ekspansjonen ble også utført gjennom diplomati, da flere andre krigsherrer lot seg overtale til å adoptere Massouds militære system.
Den sovjetiske og afghanske hæren ble slått i talløse små trefningerer mellom 1984 og 1988, men mange av kampene er ikke dokumentert eller kjent for andre. Kraften i den afghanske motstanden førte til at den siste sovjetiske soldaten forlot landet 2. februar 1989, etter at Mikhail Gorbatsjov hadde bestemt seg for å avslutte det sovjetiske nærværet i landet.
Kabul faller, april 1992.
Etter at Sovjetunionen trakk sine styrker ut i 1989, viste det seg at regimet ledet av Mohammed Najibullah, uventet klarte å stå imot mujahedin-styrkene på egen hånd. Støttet av en massiv flom av våpen fra Sovjetunionen, klarte de afghanske regjeringsstyrkene å nå et nivå som de tidligere aldri hadde under sovjetisk okkupasjon, og klarte å hindre at alle større byer ble overtatt.
I 1992, etter at Sovjetunionen ble oppløst, begynte regimet i Kabul å gå i oppløsning. Mat og drivstoff ble mangelvare, og regimets støttespillere (Khalq og Parcham) begynte å skille lag. Et par dager etter at det var klart at Najibullah hadde mistet kontrollen, sørget militære ledere for at ledelsen av landet skulle overføres til lokale krigsherrer og kommandanter over hele landet. Lokale råd eller shuras ble umiddelbart etablert for lokale styrer, der sivile og militære ledere fra Najibullah-regimet vanligvis ble inkludert. I mange tilfeller ble overføringen av makt gjort mellom tidligere fiender.
I midten av januar 1992, kun tre uker etter at Sovjetunionen ble oppløst, var Massoud klar over en intern konflikt i regjeringen. Flere generaler gjorde opprør og regjeringen overførte ledelsen av styrkene i nord til Abdul Rashid Dostum. Han og Massoud ble enige om en avtale, sammen med en annen krigsherre, Sayyed Mansour. Disse tre allierte konsoliderte sin posisjon i Mazar-e Sharif 21. mars 1992. Koalisjonen dekket ni provinser i nord og nordøst. Etter hvert som regjeringens grep ble dårligere og dårligere, ble det klart at det ikke fantes regjeringsstyrker mellom alliansens områder og flybasen Bagram, 70 km nord for Kabul. I midten av april hadde ledelsen ved flybasen kapitulert til Massoud. Kabul var uten forsvar.
18. mars annonserte Najibullah at han var villig til å gå av, og 17. april, etter som regjeringen hans gikk i oppløsning, prøvde han å rømme, men ble stoppet på flyplassen i Kabul av Dostums styrker. Han flyktet til bygninger som FN holdt til i og ble der til 1995. I mer enn en uke, unnlot Massoud å sende styrkene sine inn i hovedstaden, fordi han ventet på at de politiske lederne skulle komme fra Peshawar. De ulike partene hadde muligheter til å ta over regjeringsmakten i landet, men ingen hadde noen plan for gjennomføringen. Med sin mest fremtredende kommandant klar til å innta Kabul, var Rabbani nær makten ved default. I mellomtiden prøvde forhandlere fra FN å finne en løsning som ville sikre maktoverføringen
Motstand mot Taliban.
Etter som Taliban tok kontroll over 90% av Afghanistan, hadde de ulike fraksjonene ikke noe annet valg enn å danne en allianse ved navn 'United Islamic Front for the Salvation of Afghanistan'. Fordi de fleste fraksjonene kom fra de nordlige delene av landet, brukte vestlige media betegnelsen Nordalliansen. Alliansen bestod av krigsherrer og stammeledere som alle hadde vært i kamp med Taliban. Alliansen ble støttet av India på grunn av konflikten med Pakistan og av Iran fordi alliansen var imot sunniene i Taliban, av Russland og Tadsjikistan på grunn av den voksende islamittiske bevegelsen i Tsjetsjenia og Sentral-Asia.
I 1998 tilbød CIA (en langvarig alliert av Massoud) Afghanistans anti-Taliban opposisjon en større belønning for å ta Osama bin Laden, død eller levende. Dette ble ytterligere bevist av daværende president Bill Clinton, som i et intervju med New York Times i 2001 uttalte: «"At the time, we did everything we can do... I authorised the arrest and, if necessary, the killing of Osama bin Laden, and we actually made contact with a group in Afghanistan to do it."»
I april 2001 inviterte Nicole Fontaine Massoud til å holde en tale for Europaparlamentet. I hans tale, advarte han mot at Taliban hadde forbindelser med Al-Qaida, og at et større terroristangrep var nært forestående. USA og de europeiske regjeringene reagerte ikke på denne advarselen.
Attentat.
Massoud ble offer for et selvmordsangrep som skjedde ved Khvajeh Ba Odin 9. september, to dager før terrorangrepet 11. september 2001 i USA, et bemerkelsesverdig tidspunkt ifølge noen eksperter. Angriperne var to arabere som ga seg ut for å være belgiske, opprinnelig fra Marokko. Passene deres viste seg å være stjålet. Ifølge noen øyenvitner oppførte de seg som journalister, kanskje var meningen å ramme flere rådsmedlemmer fra Nordalliansen samtidig.
De utløste en bombe som var gjemt i et videokamera eller beltet til en av angriperne. Det virker som Massoud døde innen 30 minutter, selv om hans død ble benektet inntil en offentliggjøring som ble gjort 13. september. Eksplosjonen drepte også Mohammed Asim Suhail, en tjenestemann i Nordalliansen, mens Mohammed Fahim Dashti og Massoud Khalili ble skadet. En av angriperne ble drept av eksplosjonen og den andre skutt da han prøvde å flykte.
Tidspunktet for attentatet, bare to dager før terrorangrepet 11. september 2001 i USA, blir av mange sett på som et bevis på at Osama bin Laden stod bak attentatet for å hjelpe sine venner i Taliban og sikre seg deres beskyttelse og samarbeid i Afghanistan. Attentatmennene skal også ha vist støtte for bin Laden i de spørsmålene de stilte Massoud. Pakistansk etterretningstjeneste (ISI) og Mujahedin-lederen Abdul Rasul Sayyaf, en afghansk Wahhabi og islamist, er også blitt nevnt som mulige organisatorer av angrepet. Massoud var en sterk motstander av pakistansk engasjement i Afghanistan. Attentatmennene skal ha kommet inn i Nordalliansens område med hjelp fra Abdul Rasul Sayyaf og fikk hans hjelp til å passere de normale sikkerhetskontrollene.
Fransk etterretningstjeneste avslørte 16. oktober 2003 at kameraet brukt av attentatmennene var blitt stjålet i desember 2000 fra en fotograf på arbeid i Grenoble. Ved å spore serienummeret på kameraet, klarte FBI å finne fram til den opprinnelige eieren. Fransk etterretningstjeneste og FBI begynte så å følge ruten som kameraet tok mellom tyveriet og attentatet på Massoud.
Etter sin død.
I 2001 tildelte den midlertidige regjeringen til president Hamid Karzai ham tittelen "Helt av den Afghanske Nasjon". Et større mausoleum blir bygd i Panjshir for å erstatte et mindre.
Massoud er hovedpersonen i Ken Folletts "Løvenes Kamp", en roman om den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. Mange dokumentarer, bøker og filmer er blitt laget om Ahmad Shah Massoud.
I den halvdokumentariske og Emmy-vinnende miniserien på tv, «Terrorens Dag» (eng: «The Path to 9/11»), fra september 2006, blir Massoud og hans samarbeid med amerikanerne gjennom flere år beskrevet, inklusive attentatet mot han.
Myten.
Massoud fikk etter hvert kallenavnet «Løven av Panjshir». «Løven av Panshir» er et vers og spiller på ord fra det persiske språket, som henviser til hans motstand mot Sovjetunionen, den mytologiske løven i persisk litteratur og endelig stedsnavnet til Panjshir-dalen der Massoud ble født. Stedsnavnet betyr på persisk «Dalen til de fem løvene». Frasen «Løven av Panjshir» som på persisk blir "Shir-e-Panjshir," er en rytmisk lek med ord.


Malteserordenen.
Malteserordenen (Den suverene militære hospitallerordenen av Sankt Johannes av Jerusalem av Rhodos og av Malta, "Sovrano Militare Ordine Ospedaliero di San Giovanni di Gerusalemme di Rodi e di Malta") er en geistlig ridderorden som idag fungerer som en veldedig organisasjon. Ordenen hevder suverenitet, har fulle diplomatiske relasjoner med et stort antall av verdens land og har permanent observatørstatus i FN. Organisasjonen inngår i Den katolske kirke, der dens "fyrste og stormester" – Fra' Matthew Festing (fra 2008) – har protokollarisk rang rett etter kardinalene. Malteserordenen er en av verdens mest eksklusive ridderordener, og består fra gammelt av bare av adelige medlemmer (med visse nyere unntak). Medlemskap er kun ved invitasjon.
Historie.
Ordenen oppstod i Jerusalem under navnet Johanitterordenen som en av de tre store ridderordenene under korstogstiden; de to andre var Tempelridderordenen og Den tyske orden. Etter at ridderordenene ble presset ut av Palestina slo ordenen seg ned på Rhodos i 1309 og virket der til de ble drevet ut av den osmanske sultanen Suleimans hær i 1522. Etter Rhodos flakket ordenen rundt om i Europa før den fikk etablere seg på Malta i 1530 etter ordre fra paven og spanskekongen. Som leie for øya skulle ordenen gi kongen en Malteserfalk hvert år på allehelgensdag. Ordenen regjerte på Malta frem til den ble kastet ut av Napoleon i 1798.
Malteserordenen har idag hovedkvarter med ekstraterritoriell status i Roma.
Regjering.
Ordenens overhode er Stormesteren, som velges på livstid. Stormesteren biståes av Det suverene råd, som velges av Generalkapittelet, ordenens lovgivende forsamling. Generalkapittelet møtes hvert femte år; på hvert møte velges alle medlemmene av Det suverene råd. Rådet består av seks medlemmer og fire embedsmenn: Storkommandøren, Storkansellisten, Storhospitalleren og Forvalteren av hovedkassen. Storkommandøren er ordenens øverste religiøse embetsmann og fungerer som interimsfullmektig når Stormesterens embede er ledig. Storkansellisten har ansvar for administrasjonen av ordenen. Storhospitalleren koordinerer ordenens humanitære og veldedige virksomhet. Forvalteren av hovedkassen er ordenens finanssjef.
Ordenens finanser granskes av Revisornevnden, som består av en president og fire rådsmedlemmer, alle valgt av Generalkapittelet. Ordenens dømmende myndighet utøves av domstoler med dommere utnevnt av Stormesteren og Det suverene råd.
Medlemmer.
Medlemskap er bare ved invitasjon, og er inndelt i ulike klasser. Viktigst er skillet mellom riddere som avlegger religiøse ordensløfter og riddere som ikke gjør det.
Ordenen tar i utgangspunktet bare opp adelige medlemmer, men har i nyere tid gjort visse unntak fra dette. Den har hatt noen få norske medlemmer, bl.a. den romerske greven Christopher de Paus. Et moderne norsk medlem er Janne Haaland Matlary, som ble utnevnt til "Dame" av ordenen. Andre europeiske medlemmer inkluderer keiser Otto I av Østerrike, Otto von Habsburg, Franz von Papen, Luigi Parrilli og Reinhard Gehlen, amerikanske medlemmer inkluderer Gerald Ford og Frank Sinatra.
Internasjonal organisasjon.
Malteserordenen er tilstedeværende i 54 land. Ordenen er organisert i seks storpriorier, fire underpriorier og 45 nasjonalforbund.


Panjshir (provins).
Panjshirprovinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ble opprettet 13. april 2004. Befolkningen er på 307 620 og området er 3 610 km².


Balkh (provins).
Balkh er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nord i landet. Administrasjonssenteret er Mazar-e Sharif.


Varkey Vithayathil.
Varkey Vithayathil C.Ss.R. (født 19. mai 1927 i Parur i Britisk India, død 1. april 2011) var storerkebiskop av Ernakulam-Angamaly for katolske troende av syro-malabarisk ritus, og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Varkey Vithayathil ble presteviet i 1954, og er doktor i kirkerett. Fra 1959 til 1984 underviste han i kirkerett ved redemptoristordenens seminar i Bangalore, og fra 1978 til 1984 var han ordenens provinsial i India og Sri Lanka. Fra 1990 var han i seks år apostolisk administrator for benediktinernes abbedi Asirvinam i Bangalore.
I 1997 ble han bispeviet, og var ført i en periode på to år administrator av den vakante bispestolen Ernakulam-Angamaly for syro-malabarene, og så ble han erkebiskop der.
Han ble kreert til kardinal i 2001.


Basar.
En basar er et marked, ofte med overbygget, vanligvis i områder med muslimsk kultur. Ordet kommer fra persiske "bāzār", som går tilbake til det pahlaviske ordet "baha-char" som betyr «stedet med priser».
"I Norge blir ordet basar også brukt om lotteri til inntekt for frivillige organisasjoner gjerne i sammenheng med Loppemarked."


Eusébio Oscar Scheid.
Eusébio Oscar Scheid S.C.J. (født 8. desember 1932 i Bom Retiro i Joaçaba i Brasil) er en av den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av São Sebastião do Rio de Janeiro.
Eusébio Oscar Scheids forfedre utvandret på 1800-tallet fra Saarland i Tyskland til Brasil. Han sluttet seg til kongregasjonen dehonianerne "(Congregatio Sacerdotum a Sacro Corde Iesu" – S.C.J.) og studerte til prest ved kongregasjonens seminar i Corupá. Deretter studerte han videre på det pavelige universitet Gregoriana i Roma, og avsluttet med doktorgraden i teologi med spesialitet i kristologi.
Han ble presteviet i 1960 i Roma. Han var professor i teologi i Recife (1964–65), professor i dogmatikk og liturgi ved det teologiske institutt i Taubaté (1965–81) og professor i religiøs kultur ved det pavelige katolske universitet i São Paulo (1966–68).
Pater Scheid ble i 1981 utnevnt til biskop av São José dos Campos av pave Johannes Paul II, og i 1991 utnevnt til erkebiskop av Florianópolis.
Han ble den 25. juli 2001 utnevnt til erkebiskop av São Sebastião do Rio de Janeiro, et av de største bispedømmene i verden med rundt fire millioner katolikker. Han deltok på den tiende ordinære bispesynoden høsten 2001. Han er kjent som konservativ, og er i stand til å overraske, som da han i 2001 gikk inn for legalisering av narkotikabruk. I god brasiliansk ånd er han fotballtilhenger.
Eusébio Oscar Scheid ble kreert til kardinal i 2003.


Carlo Furno.
Carlo Furno (født 2. desember 1921 i Bairo Canavese nær Ivrea i Italia) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var pavelig nuntius (ambassadør) i Peru, Libanon, Brasil og Italia, og ble kreert til kardinal i 1994.
Furno var fram til 2007 stormester for Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem.


Herat (provins).
Heratprovinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Sammen med Badghis, Farrah og Ghowr utgjør den den vestlige regionen av landet. Hovedbyen og administrasjonsbyen heter også Herat, og provinsens nærhet til Iran gjør området sensitivt siden Iran forsøker å beskytte sine interesser i Afghanistan i tiden etter Taliban.
Provinsen var en av de første betydelige krigssonene i den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, og forble et aktivt gerilja-område videre. Den lokale militære kommandøren og mujahedin Ismail Khan ledet motstanden mot det sovjetiske styret fra 1979 til Sovjet trakk seg ut i 1988. Da Sovjet trakk seg ut, ble Khan guvernør av provinsen, en posisjon han hadde til Taliban tok kontroll i 1995. Etter at Taliban ble kastet i 2001 av Nordalliansen (støttet av den amerikanske invasjonen av Afghanistan), ble igjen Khan guvernør.
Khan ble fjernet som guvernør i september 2004 etter at han hadde styrt mer eller mindre eneveldig, til tross for forsøk fra interimregjeringen (ledet av Hamid Karzai) på å svekke hans makt. Khans styre var kontroversielt, men har vært nokså fritt for volden som har plaget noen andre regioner i Afghanistan etter Taliban.


Durasamy Simon Lourdusamy.
Durasamy Simon Lourdusamy, som regel kalt D. Simon Lourdusamy (født 5. februar 1924 i Kallery nær Pondicherry i Tamil Nadu i Britisk India) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Pondicherry-Cuddalore 1962–1968 og deretter av Bangalore 1968–1973, og ble så kalt til Roma hvor han arbeidet i Den romerske kurie og til slutt ble prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene 1985–1991. Han ble kreert til kardinal i 1985.


Fiorenzo Angelini.
Fiorenzo Angelini (født 1. august 1916 i Roma i Italia) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tidligere president for det pavelige råd for helsearbeidere (1989–1996). Han ble kreert til kardinal i 1991.


Giuseppe Caprio.
Giuseppe Caprio (født 15. november 1914 i Benevento i Italia, død 15. oktober 2005) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var president for Rådet for den apostoliske stols økonomiske anliggender fra 1981 til 1990. Han ble kardinal i 1979.


Kulturlandskap.
Historisk vei gjennom beitelandskap med urban bebyggelse i bakgrunnen. Vestnorsk kulturlandskap ved Bergen.
Beitende husdyr bidrar til et åpent kulturlandskap.
Kulturlandskap er landskap som – i større eller mindre grad – er påvirka av mennesker. Det rene, upåvirkede "naturlandskap" er kulturlandskapets motsetning.
Kulturlandskapet omfatter et vidt spekter av menneskelig påvirkning, fra jeger- og samlerkulturers lite kulturpåvirka områder, via beitelandskap og jordbrukslandskap til bylandskaper som nesten i sin helhet er menneskeverk. Områder som er helt upåvirka av menneskelig aktivitet kan kalles urlandskap, men slike finnes knapt på jorda i dag. Det er vanlig å bruke betegnelsen "naturlandskap" om områder der naturlige økosystemer dominerer, og kulturlandskap om områder der økosystemene er vesentlig endret og menneskelige innslag er godt synlige.
Landskap basert på menneskelig virksomhet.
Kulturlandskap er ikke økologisk stabile. I jordbrukslandskapet opprettholdes f.eks. en kunstig økologisk balanse gjennom hogst, sviing, beiting, drenering, jordbearbeiding, såing og ugrasbekjempelse.
Ulike aspekter på landskapet.
Kulturlandskapet kan betraktes fra flere innfallsvinkler. Ved en "visuell tilnærming" beskriver en det landskapsbildet en ser med øynene eller kan studere ut fra kart og bilder. En "funksjonell tilnærming" betrakter menneskenes utnyttelse av områdets naturressurser. I en "strukturell tilnærming" vil en se på landskapet som et uttrykk for beboernes tilpasning til økonomisk-politiske maktstrukturer i samfunnet.
Strukturer fra ulike tidsperioder.
Kulturlandskapet må betraktes fra en historisk synsvinkel. Det kulturlandskapet vi opplever i dag er i de fleste tilfeller lag på lag med rester av kulturlandskap fra ulike tidsperioder, med ulike driftsformer og ikke minst samferdselssystemer. Dagens mennesker har stadig mindre erfaring og kunnskap som gjør dem i stand til å tolke sporene etter tidligere tiders førindustrielle bruk av landskapet. Ofte må man hente inn eksperthjelp som arkeologer og kulturhistorikere (etnologer) for å tolke spor etter tidligere tiders kulturlandskap.
Legger en vekt på de ulike måtene folk identifiserer seg med landskapet på, slik det kommer til uttrykk i muntlige beretninger, i litteraturen og kunsten, kan en si at en har en "humanistisk tilnærming" til landskapet.
2. Kulturlandskap er verdifulle trekk eller elementer som er truet i det menneskeskapte landskapet..
Brukes ofte om det gamle jordbrukslandskapet som særegent i forhold til urbane miljø, som inneholder av verdifulle kulturminner og kulturarv, inneholder av verdifulle kulturbetingede biotoper (leveområder) med stort økologisk artsmangfold og /eller estetisk høyverdig i forhold til "moderne" ensidige drevne produksjonsflater, bygninger i standardisert byggestil etc.
3. Kulturlandskap er elementer i landskapet som har betydning for en gruppe mennesker i en bestemt kultur eller sosioøkonomisk sammenheng..
Begrepet brukes om "en måte å se på", avhengig av individuelle erfaringer og sosialt betingete forventinger. Landskapet utgjør et sett av symboler, som uttrykker menneskets verdigrunnlag, og folks mentale forestillinger om landskapet er sentralt.


Rosalio José Castillo Lara.
Rosalio José Castillo Lara S.D.B. (født 4. september 1922 i Maracay i Venezuela, død 16. oktober 2007 i Caracas) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere president for Administrasjonen av Den Apostoliske Stols patrimonium (1989–1995). Han ble kardinal i 1985.
I 1973 var han blitt koadjutor-biskop av Trujillo i Venezuela, men ble kort tid etter, i 1975, utnevnt til sekretær for Den pavelige kommisjonen for revisjonen av kirkeretten. Senere ble han president og leder for denne kommisjonen og dens arbeid, og da den nye kirkeloven var et faktum, ble han utnevnt til pro-president for Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster i 1984.


Ernesto Corripio Ahumada.
Ernesto Corripio Ahumada (født 29. juni 1919 i Tampico i Mexico, død 10. april 2008) var en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Ciudad de Mexico 1977–1994. Han ble kreert til kardinal i 1979.


Andrzej Maria Deskur.
Andrzej Maria Deskur (født 29. februar 1924 i Sancygniów i Polen, død 3. september 2011 i Roma) var en av Den katolske Kirkes kardinaler, og tidligere president for Rådet for sosial kommunikasjon (1973–1984). Han ble kreert til kardinal i 1985.
Deskur mottok i 2006 Den hvite ørns orden fra Polens president.


Asmaløy.
Asmaløy er en øy i Hvaler kommune. Øya ligger mellom Spjærøy i vest og Kirkeøy i øst, og har et areal på 9,1 km². Det høyeste punktet er Fotvarden, 36 meter over havet.
Øya er fobundet med bro til Spjærøy, og via Hvalertunnelen til Kirkøy og kommunesenteret.
Forfatteren Johan Borgen bodde på Asmaløy i mange år, på «Knatten».
Verneområder.
Den ytre, sør-vestre delen av øya inngår i Ytre Hvaler nasjonalpark. I tillegg til denne, er det fire verneområder på Asmaløy: Gravningen naturreservat, Kvernemyr naturreservat, Skipstadsand naturreservat og Åsebutjernet biotopvern.


Paul Henriksen.
Paul Bernhard Henriksen (født 27. november 1948) var ordfører i Hvaler kommune for Arbeiderpartiet fra 2003 til 2007.


Angelo Felici.
Angelo Felici (født 26. juli 1919 i Segni i Italia, død 17. juni 2007 i Roma) var en av Den katolske Kirkes kardinaler. Han var president for kommisjonen «Ecclesia Dei» (1995–2000). Før det hadde han vært prefekt for Kongregasjonen for Helligkåringer. Han ble kreert til kardinal i 1988.


AdSense.
AdSense er Googles reklameprogram. Adsense tilbyr deg å reklamere for et eller annet produkt, eller å putte reklame på din side. Hvis du vil reklamere koster det per klikk du får, mens hvis du har reklame på sida di får du penger for hvert klikk noen gjør på reklamen. Hvor mye varierer etter hva som er blitt klikket, og hvor mye den som hadde reklamen betalte google i første omgang. Reklamen er en ganske diskrè tekst-lapp, som den i bildet. Adsense prøver å gi deg relevante reklamer, ved å se på hvilke sider du søker på, og ved å se hvilke søkeord som bringer folk til siden med reklamen på. Adsense brukes for eksempel av nettleseren Opera.
Fagområdet kalles kontekstuell annonsering, som betyr at systemet velger annonse ut fra teksten den skal stå sammen med. Dette gjør at leseren vil få se annonser som er mer relevante i forhold til sitt interesseområde.
I Norge konkurrerer Google AdSense med MyAd fra Mediehuset Digital og AdPower fra Edda Media.


Liste over ordførere i Hvaler.
Liste over ordførere i Hvaler kommune i Østfold.
Hvaler


Mari El.
Mari El er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende ved den store elven Volga.


Nasrallah Boutros Sfeir.
Nasrallah Boutros Sfeir ("Boutros" tilsvarer norsk "Peter", ofte gjengitt med fransk "Pierre"; født 15. mai 1920 i Reyfoun, Libanon) er emeritert maronittisk patriark av Antiokia og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Etter studier på Université Saint-Joseph i Beirut, hvor han tok lisensiatgrader i filosofi og teologi, ble han presteviet i 1950. Frem til 1961 drev han pastoralt arbeid i Reyfoun, og var sekretær for eparkiet Damaskus. I 1956 ble han sekretær også for det maronittiske patriarkatet i Antiokia.
I juni 1961 ble han titularbiskop av Tarsus for maronittene, og patriarkvikar av Antiokia for maronittene. Han deltok på Andre Vatikankonsil. I 1980 ble han åndelig rådgiver for Malteserordenen.
19. april 1986 ble han valgt til den 76. patriark av Antiokia for maronittene, og dermed overhode for Den maronittisk-katolske kirke. Ved konsistoriet november 1994 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II. Som østlig patriark har han rang av kardinalbiskop, men uten titularsete. Sfeir var den tredje maronittiske patriark som fikk kardinalsverdigheten. Han ble medlem av Kongregasjonen for Østkirkene, Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere og Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster.
Han har vært en viktig fredsmegler i Libanon, og har spesielt vært opptatt av forståelse mellom forskjellige religioner.
Da kardinal Sfeir fylte åtti år i 2000 mistet han retten til å stemme ved pavevalg. I en alder på nitti år la han den 26. februar 2011 ned patriarktittelen.


Monika Hohlmeier.
Monika Hohlmeier (født 2. juli 1962 i München) er en tysk politiker (CSU). Fra 1998 til 15. april 2005 var hun undervisnings- og kulturminister i Bayern.
Hun er datter av Bayerns tidligere ministerpresident Franz-Josef Strauß og Marianne Strauß. Hun var deres yngste barn, og har to brødre, Maximilian Josef og Franz Georg.
Hun ble innvalgt i delstatens parlament, landdagen, i 1990. Fra 1993 var hun statssekretær i det bayerske undervisnings-, kultur og vitenskapsministeriet, frem til hun ble medlem av regjeringen. Hun var formann for CSU i München frem til 20. juli 2004.


Luigi Poggi.
Luigi Poggi (født 25. november 1917 i Piacenza, Italia, død 4. mai 2010 i Roma i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var fra 1994 til 1997 bibliotekar og arkivar for Den hellige romerske Kirke.
Han studerte ved Alberoni-kollegiet i Piacenza og Det pavelige universitet Sant'Apollinare. Han tok ved sistnevnte doktorgrad i både sivil- og kirkerett.
I 1940 ble han presteviet, og han utførte så pastoralt arbeid i Piacenza i to år. Deretter studerte han videre ved Det pavelige kirkeakademiet i Roma, det vil si Vatikanstatens diplomatskole. I 1949 fikk han tittelen "monsignore", og i 1960 tittelen "pavelig husprelat".
Poggi ble i april 1965 utnevnt til titularbiskop av Forontoniana med personlig rang av erkebiskop, og til apostolisk delegat til Sentral-Afrika (Kamerun, Tsjad, Kongo-Brazzaville, Gabon og Den sentralafrikanske republikk. I 1966 ble han pro-nuntius i Kamerun, og i 1967 pro-nuntius i Gabon og Den sentralafrikanske republikk. Han ble så flyttet til Peru, hvor han ble ordinær nuntius, i 1969. I 1973 fikk han så et nytt nuntiusoppdrag, med ansvar for å forbedre forbindelsene med Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Romania og Bulgaria.
I 1986 ble han nuntius i Italia, og i 1992 ble han pro-prefekt for Vatikanbiblioteket og pro-arkivar for Vatikanets hemmelige arkiv.
Poggi ble ved konsistoriet november 1994 kreert til kardinaldiakon av pave Johannes Paul II, og samme dag ble han prefekt for biblioteket og sjefsarkivar for arkivet. Han gikk av fra disse stillingene da han fylte åtti år, i 1997. Han mistet samtidig retten til å stemme ved pavevalg ettersom han kom over aldersgrensen. I samme år ble han kardinalprotodiakon, det vil si den eldste kardinaldiakon. Denne rangen hadde han inntil han ble forfremmet til kardinalprest i 2005.


Derrick.
"Derrick" er den mest populære tyske kriminalserie noensinne og mest eksporterte tyske TV-serie. Den er en (vest)tysk-østerriksk-sveitsisk samproduksjon som ble produsert av ZDF, ORF og SF DRS i 281 episoder mellom 20. oktober 1974 og 16. oktober 1998. Serien handler om kriminalsjefsinspektør i Bayerische Polizei, Stephan Derrick (Horst Tappert), og hans trofaste assistent Harry Klein (Fritz Wepper), som sammen løser kompliserte mordsaker i München og omegn.
__NOTOC__
Samtlige episoder ble skrevet av Herbert Reinecker.
"Derrick" er eksportert til mer enn 100 land, og var i tillegg til Tyskland særlig populær i Japan, Kina, Frankrike, Italia og Norge.
Norge.
Serien ble kjent for norske TV-seere gjennom Detektimen på NRK, hvor serien gikk i 22 år, og Derrick har i så stor grad blitt identifisert med programposten Detektimen at Derrick har blitt kalt selve «herr detektime». Første episode ble sendt på NRK den 28. januar 1977 og den siste den 26. mars 1999. Denne siste episoden bar det dekkende navnet "Das Abschiedgeschenk" ("Avskjedsgaven"). NRK har siden jevnlig fått forespørsler om å vise serien på nytt. Den 22. juni 2009 startet NRK en reprise av serien, og hadde i 2011 sendt alle de 281 episodene.
Derrick-figurens kjennetegn.
Derrick er som regel iført lys trenchcoat, mørke skinnsko og gyllen Rolex-klokke. Tjenestebilmerket er BMW og tjenestevåpenet en Walther PPK 7,65 (tidlige episoder) eller 38 special Smith & Wesson (senere) som han kun bruker i ytterste nødsfall.
Derrick er ugift og lever i en enebolig. To ganger i serien har han hatt en venninne, men begge forsvant for siden å aldri dukke opp igjen; psykologen Renate Konrad (spilt av Johanna von Koczian) og interiørarkitekten Ariane (spilt av Margot Medicus).
Handlingen i en typisk Derrick-episode foregår i de øvre samfunnslag, rammen er velstående borgere og smakfulle interiører. Med sin korrekte opptreden, høflige forhør og analytiske refleksjon, lykkes det Derrick å få morderen til å avsløre seg selv.
Figuren Derrick endret seg til dels voldsomt i løpet av serien. I de første sesongene kunne han bruke vold (også uprovosert), han var aggressiv, handlekraftig og voldsom. Han gikk heller ikke av veien for å bruke tjenestepistolen. Han kunne snakke hardt og av og til nedlatende og frekt til medarbeidere. Serien var disse årene mer en ordinær actionserie. Etterhvert som årene gikk ble Derrick mer og mer rolig og ble etterhvert en figur som så godt som aldri brukte vold og nesten aldri hevet stemmen. Ble en pistol avfyrt i en senere Derrick-episode var det nesten aldri en representant for loven som avfyrte den.
Derrick har i serien tjenestegraden "Kriminaloberinspektor" og "Oberinspektor", selv om disse gradene gikk ut av bruk i det bayerske politivesen i henholdsvis 1972 og 1975.
Musikk.
Tittelmelodien er komponert av Les Humphries.
Kjente sitat.
Dette sitatet ble svært kjent, på tross av at man lenge mente at det ikke hadde blitt ytret i serien. Horst Tappert erkjente senere i et intervju at han ble overrasket da han en gang så seg selv som Derrick si nettopp dette.


Leopold von Ranke.
Leopold von Ranke (født 21. desember 1795 i in Wiehe (Unstrut), Tyskland, død 23. mai 1886 i Berlin) var en av de største tyske historikere i det 19. århundre, og ansees ofte som grunnlegger av vitenskapelig historieforskning. Han preget mye av senere historieskrivning og introduserte ideer som at man skulle basere seg på primærkilder, vekt på beskrivende historieskildring «som det faktisk var» ("wie es eigentlich gewesen ist") og var særlig interessert i utenrikspolitikk.
Store verker.
Ranke var også grandonkel til den britiske dikteren Robert Graves.
Eksterne lenker.
Ranke, Leopold von


Bibliotekar og arkivar for Den hellige romerske Kirke.
Bibliotekar og arkivar for Den hellige romerske Kirke er et embete i Vatikanstaten. Den var i utgangspunktet to forskjellige embeter: Bibliotekar i Vatikanbiblioteket og sjefsarkivar i Vatikanets hemmelige arkiv. Siden 1936 har de to embetene alltid blitt tildelt samme person, som har det øverste ansvar for biblioteket og arkivet.
Det skal normalt være en kardinal som innehar embetet. Dersom den som er utnevnt ikke er kardinal, kalles han pro-bibliotekar og pro-arkivar.


Giovanni Mercati.
Giovanni Mercati (født 17. desember 1866 i Villa Gaida, Italia, død 23. august 1957 i Roma) var kardinal i den katolske kirke.
Etter filosofiske og teologiske studier i Milano og Roma ble han presteviet 21. september 1889. Etter videre studier underviste han fra 1892 ved presteseminaret i Reggio Emilia og arbeidet fra 1893 ved det ambrosianske bibliotek i Milano. Mellom 1898 og 1919 tilhørte han medarbeiderstaben ved det vatikanske bibliotek, som han deretter ledet som prefekt. I 1936 utnevnte pave Pius XI ham til apostolisk protonotar og til kardinaldiakon. Han ble tildelt tittelen som bibliotekar og arkivar for den hellige romerske kurie. Kardinal Mercati deltok på konklavet i 1939. Han døde i 1957 i Roma og ble begravet i kirken San Giogio in Velabro.
Bibliografi.
Mercati, Giovanni
Mercati, Giovanni
Mercati, Giovanni
Mercati, Giovanni


Berlin erkebispedømme.
thumb
Berlin er et katolsk erkebispedømme. Det omfatter bystaten Berlin og deler av statene Brandenburg og den pommerske delen av Mecklenburg-Vorpommern.
Erkebiskop er kardinal Georg Maximilian Sterzinsky. Det bor 386 000 katolikker (av 5,7 millioner innbyggere totalt) i bispedømmet. Dette utgjør en andel på 7 %. Bispedømmet beskjeftiger 282 prester, 27 diakoner og 614 ordenssøstre.
Allerede i det 19. århundre ble en katolsk delegasjon opprettet, ledet av prosten i Berlins Hedwigskirke. Da Preussens protestantiske konger ikke ønsket noen katolsk biskop i sin hovedstad, hørte området under erkebispedømmet Breslau. Først under Weimarrepublikken ble Berlin et katolsk bispedømme. 13. august 1930 ble det katolske bispedømmet Berlin opprettet, og omfattet de historiske bispedømmene Havelberg, Brandenburg, Cammin og Lebus. Biskopen av Meissen, Christian Schreiber, ble den første katolske biskopen av Berlin. Som følge av delingen av Berlin under den kalde krigen ble bispedømmet regnet som det mest kompliserte i Europa. Det ble et av de vanlige kardinalsetene i Tyskland, ved siden av bl.a. Köln og München.
27. juni 1994 ble bispedømmet opphøyet til erkebispedømme, med suffraganbispedømmene Dresden-Meissen og Görlitz i Schlesien. Bispedømmet har slitt med økonomiske problemer og vært nødt til å redusere sin aktivitet, og har vært avhengig av hjelp fra de betydelig rikere katolske bispedømmene i det vestlige Tyskland.


Würzburg bispedømme.
Würzburg bispedømme er et katolsk bispedømme, grunnlagt i år 741. I høymiddelalderen var det en betydelig maktfaktor i Det tysk-romerske rike. Siden 1821 hører det under kirkeprovinsen Bamberg.
Dets biskop er Friedhelm Hofmann. Det bor katolikker i bispedømmet, noe som utgjør en andel på 65 % av den totale befolkningen. Bispedømmet, som har sete i byen Würzburg i Franken, beskjeftiger 556 prester, 138 diakoner og 1 415 ordenssøstre.
Historie.
Den fyrstbiskoppelige Würzburg-residensen, sett fra slottshaven
Kristendommen ble introdusert i området i årene 686–89 av de irske vandremunkene Kilian, Kolonat og Totnan, og bispedømmet ble grunnlagt i år 741 av Bonifatius. På slutten av århundret ble det suffraganbispedømme under Mainz, som Karl den store hadde opphøyet til erkebispedømme. I år 1007 fikk keiser Henrik II igjennom grunnleggelsen av det nye bispedømmet Bamberg, som i det vesentlige bestod av områder skilt ut fra Würzburg. I slutten av det 12. århundre oppnådde Würzburg en vidtgående uavhengighet fra stiftsfogedene, særlig grevene av Henneberg. Gjennom privilegium fra keiser Fredrik Barbarossa gikk hertugverdigheten over Franken over til biskopene av Würzburg, og bispedømmet utviklet seg til et betydningsfullt fyrstbispedømme. Etter tredveårskrigen oppførte fyrstbiskopene en rekke praktfulle barokkbygninger, bl.a. den fyrstbiskoppelige Würzburg-residensen. Etter sekulariseringen i 1803 og gjenopprettelsen av bispedømmet i 1821 ble det underlagt kirkeprovinsen Bamberg.


Konrad von Preysing.
Johann Konrad Augustin Maria Felix greve von Preysing-Lichtenegg-Moos ("grev Konrad av Preysing") (født 30. august 1880 i Kronwinkl ved Landshut, Pfalz, død 21. desember 1950 i Berlin) var katolsk biskop av Berlin fra 1935 til 1950 og kardinal i den katolske kirke.
Han ble født på slottet Kronwinkl som fjerde av ialt elleve barn av grev Kaspar von Preysing og hans hustru Hedwig, født grevinne von Walterskirchen. Etter gymnasiet studerte han jus ved universitene i München og Würzburg, og trådte etter å ha tatt embedseksamen i 1905 inn i den bayerske statstjenesten (bl.a. var han ministerialpraktikant i det bayerske utenriksministeriet og attaché ved det bayerske gesandtskapet på Quirinalhøyden i Roma). Fra 1908 begynte han imidlertid å studere teologi i Innsbruck, hvor han ble presteviet 26. juli 1912. Han tok doktorgraden i 1913, og samme år ble han sekretær for Münchens erkebiskop, kardinal Franziskus von Bettinger. Etter Bettingers død var han sogneprest i St. Paul menighet i München, og i 1921 ble han utnevnt til domprost i Münchens Frauenkirche av Michael von Faulhaber.
Under andre verdenskrig hadde han kontakt med den opposisjonelle Kreisau-kretsen, og markerte seg også offentlig som sterkt kritisk til det nasjonalsosialistiske styret.
Eksterne lenker.
Preysing, Konrad
Preysing, Konrad
Preysing, Konrad
Preysing, Konrad


Franziskus von Bettinger.
Franziskus Ritter von Bettinger (født 17. september 1850 i Landstuhl, Pfalz, død 12. april 1917 i München) var erkebiskop av München og Freising og kardinal i den katolske kirke.
Han var sønn av en hesteskomaker, og studerte ved universitetene i Innsbruck og Würzburg, og ved presteseminaret i Speyer. Han ble presteviet i 1873. Han ble domprest i Speyer i 1895, og 1909 ble han domdekan og ble opphøyet i adelstanden. Kort etter, den 23. mai 1909, ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising av prinsregent Luitpold av Bayern. Pave Pius X utnevnte ham 25. mai 1914 til kardinalprest med titelkirken "San Marcello".


Dievs, svētī Latviju.
Dievs, svētī Latviju ("Gud velsigne Latvia") er den latviske nasjonalsangen.
Ord og musikk av Karlis Baumanis (Baumaņu Kārlis) (1834–1904)


Cadillac.
Cadillac er et amerikansk bilmerke som eies av General Motors, som produseres og (for det meste) selges i USA og Canada. Utenfor Nord-Amerika har merket hatt liten suksess, mens Cadillac i USA har blitt synonymt for god kvalitet, og brukes i uttrykk "armbåndsurenes Cadillac" om en klokke av spesielt høy kvalitet. Dette er også et kjent uttrykk, men ikke vanlig, i andre engelsktalende land, som heller bruker bilmerket Rolls-Royce i slike sammenhenger.
Stiftelsen.
Cadillac ble startet fra restene etter "Henry Ford Company", da Henry Ford trakk seg ut sammen med flere av sine hovedpartnere. Med den hensikt å selge selskapets eiendeler hentet Fords økonomiske samarbeidspartnere, William Murphy og Lemuel Bowen, inn ingeniør Henry M. Leland, som skulle taksere selskapets fabrikk og utstyr før salget. I stedet overtalte Leland Murphy og Bowen til å fortsette i bilbransjen. Da Henry Ford hadde forlatt selskapet var det behov for et nytt navn, og den 22. august 1902 ble selskapet omregistrert til Cadillac Automobile Company.
Cadillac fikk sitt navn etter en franske oppdagelsesreisende, Antoine Laumet de La Mothe, sieur de Cadillac, som var grunnleggeren av byen Detroit, Michigan i 1701.
Bidrag til bilindustrien.
Cadillac-navnet blir ofte ansett som en vits blant unge bilhistorikere, men de aller fleste overser de forskjellige bidragene Cadillac har gitt til bilindustrien. Selskapet bidro til å definere luksus og stil tidlig i bilhistorien, og var den første amerikanske bilprodusenten som lanserte en vannkjølt V8-motor med termostat. Selskapet var også først ute med elektrisk starter som standardutstyr i 1912, og den første som brukte en designer for å utvikle en bils karosseri, fremfor en ingeniør. Dette ga publikum en bil som så like bra ut som den gikk. Cadillacs ingeniører var de første som designet en manuell girkasse med synkronisering. Cadillac hadde også en konstruksjon på 1970-tallet som gjorde at du kunne sjekke om baklysene fungerte ved hjelp av en lysførende slange som gikk fra lyktene til bagasjelokket, og som kunne sees i bakspeilet.
Tidlige modeller.
Cadillacs første bil ble ferdigstilt i oktober 1902, og hadde 10 hestekrefter. Bilen var nesten identisk til A-Ford fra 1903. Mange hevder bilen rullet ut av fabrikken den 17. oktober, andre hevder det var den 20. oktober, mens igjen andre hevder bil nummer tre sto ferdig den 16. oktober. Uansett ble nye Cadillac presentert på bilutstillingen i New York i januar året etter, hvor den imponerte publikum og genererte over to tusen bestillinger. Cadillacs største salgsargument var nøyaktighet, og derfor driftssikkerhet, og Cadillac var simpelthen en bedre bygget bil enn konkurrentene.
I februar-mars 1908 ble tre "Cadillac Model K" lånt ut fra den engelske forhandleren Frederick Bennetts lager for å delta i en årlig standardisasjonstegn. De ble kjørt 40 km til en bane i Weybridge, hvor de kjørte enda 40 km før de ble låst inn frem til mandag, 2. mars 1908, da de ble fullstendig demontert. Alle 721 deler ble lagt i én haug, 89 deler som krevde ekstrem presisjon i fremstillingen ble fjernet, låst vekk et annet sted og erstattet med fabrikknye deler. Ved hjelp av kun skiftenøkler og skrutrekkere ble de tre bilene satt sammen igjen, og fredag den 13. mars fullførte de en 800 km lang løype. Når løypen var ferdig ble en av bilene låst inn nok en gang, hvor den sto i flere måneder før den ble kjørt gjennom nok en løype, denne gang 3200 km lang. Cadillac tok førsteplassen i testen, og som et resultat vant Cadillac Automobile Company premien "Dewar Trophy" i 1908. Denne prisen var en pris for årets største fremgang for bilindustrien.
General Motors.
Cadillac ble kjøpt av General Motors i 1909, hvor Cadillac utgjorde gruppens luksusdivisjon. Cadillac var også navnet på GMs chassisavdeling, og leverte chassis til kjøretøy som ambulanser, limousiner og likbiler.
I 1911 var Cadillac de første som leverte elektrisk starter på sine bensinmotorer. Dette ble opprinnelig markedsført som en behagelig funksjon for kvinnelige sjåfører, og oppfinnelsen, som ble gjort av Charles Kettering, ble første gang levert på en produksjonsmodell i 1912. Andre innovasjoner inkluderer den første V8-motoren i masseproduksjon i 1915, splintsikkert glass i 1926, og den første helsynkroniserte girkassen i 1928. På samme tid designet Harley Earl, en designer Cadillac hadde ansatt i 1926 og som ledet den nye designavdelingen, en ny og mindre modell for Cadillac, som fikk navnet La Salle etter en annen fransk oppdagelsesreisende, René Robert Cavelier, Sieur de La Salle. Modellen forble i produksjon frem til 1940.
Før 2. verdenskrig var Cadillacs bilmodeller velbygde, kraftige, masseproduserte luksusbiler, som var ment for overklassen, men ikke fullt så eksklusive som bilene fra merker som Pierce-Arrow og Duesenberg. På 1930-tallet lanserte Cadillac biler med V12- og V16-motorer, motorer som ble kjent for en kombinasjon av høye krefter, behagelige kjøreegenskaper og et lavt lyvnivå.
1932 - året det kunne ha tatt slutt.
I 1932, etter at Cadillac led av rekordlavt salg og beskyldninger om diskriminering av sorte kunder, opprettet Alfred Sloan en komité som skulle vurdere Cadillacs nedleggelse. På et styremøte fikk Cadillac-direktøren Nicholas Dreystadt høre at den legendariske bokseren Joe Louis ikke fikk gå inn hos forhandleren for å bestille en Cadillac fordi han var svart, og hadde endt opp med å få en hvit venn til å kjøpe bilen for ham. Dreystadt ga styret en ti minutter lang tale hvor han foreslo markedsføring rettet mot svarte kunder for å øke salget. Styret ga Dreystadt 18 måneder til å vise resultater, og innen 1934 var Cadillac igjen lønnsomme. Det er også verdt å merke seg at Cadillac etter denne avgjørelsen var den eneste bilprodusenten i USA som forble lønnsomme gjennom depresjonen på 1930-tallet. I 1940 hadde Cadillac-salget økt med 1000 prosent sammenlikned med 1934, og reddet Cadillac fra nedleggelse.
Året 1934 brakte en revolusjon til samlebåndsteknologien. Henry F. Phillips introduserte Philips-skruen og skrutrekkeren på markedet. Han gikk i samtaler med General Motors, og overbeviste Cadillac om at hans skruer ville gjøre monteringstiden kortere og derfor øke profitten. Cadillac var den første bilprodusenten som tok i bruk Philips-skruer.
Etter krigen.
Cadillac-modellene etter krigen fikk mange av designelementene som skulle bli kjennetegnet til de klassiske amerikanske bilene sent på 1940- og 1950-tallet, med blant annet halefinner og store frontruter. Cadillacs første halefinner var inspirert av flymodellen "Lockheed P-38 Lightning", og dukket opp i 1948. Cadillacs 1959-modeller var høydepunktet i halefinne-perioden, med de største halefinnene på noen produksjonsbil.
Cadillacs andre, store designelement var støtfangerne foran, som ble kjent som "Dagmar"-støtfangere. Det som etter krigen hadde begynt som enkle støtfangere ble en stadig viktigere del av Cadillacs kompliserte frontparti. Utover 1950-tallet ble støtfangerne viktigere i designet, og funksjonen ble mindre viktig. I 1957 fikk støtfangerne elementer i sort gummi. I 1958 ble støtfangernes viktighet tonet ned.
I 1960 tok William Mitchell over som designsjef etter Harley Earl, og hans smak for enklere design kombinert med en endring i kjøpernes smak sørget for at de tidligere så dominerende designelementene ble tonet ned på begynnelsen av 1960-tallet. Cadillacs modeller beholdt dog sine halefinner frem til 1964, og antydninger av dem kan finnes igjen helt opp til dagens Cadillac-modeller. Halefinnene var også utgangspunktet for de vertikale baklysene, som har blitt et kjennetegn for Cadillacs modeller (i motsetning til de horisontale baklysene som er kjennemerket til rivalen Lincoln). De vertikale lysene gjorde også Cadillac til favoritt blant byggere av spesialbiler, fordi det var enkelt å integrere dem i designet på kjøretøy som for eksempel likbiler og ambulanser. Fordi baklysene var vertikale kunne disse selskapene slippe utgiften med å erstatte dem med andre lys og støtfangere for å gjøre plass til de bakre svingdørene man ønsket på likbiler.
Noe overraskende for et merke med en så sterk designhistorie har Cadillac motstått fristelsen til å lansere såkalte retro-modeller, som de nylig gjenoppståtte Ford Thunderbird og Volkswagen New Beetle, og har i stedet lansert et nytt designspråk for det 21. århundre.
Nedgangstider og opphenting.
På 1970-tallet lanserte Cadillac modeller med større motorer både i sylindervolum (for eksempel den nye 472 cid (7,7 liter) V8-motoren som debuterte i 1968-modellene, som var designet for et sylindervolum opp til 600 cid og ble økt til 8,2 liter i 1970 Eldorado), vekt og fysisk størrelse. Dessuten ble byggekvaliteten dårligere i forhold til tyske konkurrenter.
Som de fleste andre amerikanske merkene ble Cadillac tvunget til å endre modellprogrammet mellom 1973 og 1979 på grunn av bensinkrisen. De store De Ville og Fleetwood ble mindre i 1977, og igjen i 1985. Cadillac lanserte også en mindre modell på størrelse med Mercedes-Benz S-klasse, Seville, som ble en stor suksess for merket.
På grunn av mangel på bensin lanserte Cadillac en dieseldrevet Oldsmobile-motor (konvertert fra bensindrift) på 5,7 liter i sine største modeller mellom 1979 og 1981. Dette var en katastrofe for GM, motoren var både upålitelig og forurensende. Ironisk nok hadde en annen GM-avdeling, Detroit Diesel, flere tiår med erfaring fra dieselmotorproduksjon, men var ikke innblandet i utviklingen av denne motoren.
I et forsøk på å appellere til yngre kjøpere lanserte Cadillac i 1981 den kompakte Cimarron, som var bygget på samme plattform som Chevrolet Cavalier, som en konkurrent til BMW 3-serie. Fordi Cimarron ble satt i produksjon tre år tidligere enn planlagt var det kun én motor tilgjengelig, med fire sylindre, og i begynnelsen hadde den kun små forandringer i utseendet i forhold til den rimeligere Chevrolet-versjonen. Til tross for at Cimarron hadde en lang liste standardutstyr og også var tilgjengelig med en lang liste over ekstrautstyr ble den aldri noen salgssuksess for Cadillac, og den gikk ut av produksjon i 1988.
En annen nedtur tidlig på 1980-tallet var Cadillacs "variable displacement" (variabelt sylindervolum)-motor, "L62 V8-6-4". Den ble introdusert i 1981, og hadde et sylindervolum på 6,0 liter, men kunne «stenge ned» sylindere etter behov. Selskapet markedsførte motoren som revolusjonerende teknologi, men den viste seg å være upålitelig, og ble tatt ut av produksjon året etter til fordel for en rekke mindre V8-motorer i aluminium. En av disse, 4,1 liter V8, ble brukt i mange Cadillac-modeller sent på 1980-tallet, og viste seg snart å være en av de dårligste motorene Cadillac noen sinne hadde bygget. Den led av lekkasjer og varmeskader på både innsugsmanifold og sylindertopper. Problemene med disse motorene kostet Cadillac lojaliteten til mange kunder.
Midt på 1980-tallet var Cadillac klar over at europeiske og japanske biler ble stadig mer populære, og de forsøkte desperat å gjenoppbygge sitt image hos kundene med flere nye modeller. Seville fikk et helt nytt designspråk med avrundede hjulbuer, og Allante, en cabriolet designet av italienske Pininfarina, som ble bygget på det som ble hevdet var verdens lengste produksjonslinje, hvor bilens karosseri ble bygget i italia og flydd til USA for montering av girkasse og motor. Dette ble kalt verdens lengste samlebånd. Bilen var ingen suksess, men er i dag kjent som en moderne klassiker som var mer enn god nok til å utfordre sin rival Mercedes-Benz SL.
Allantes design smittet over på andre modeller, spesielt Seville, som adopterte dens skarpere linjer. Cadillac var så sikker på Seville at de eksporterte den til Europa, hvor den fikk heftig konkurranse.
Cimarron og Seville markerte en begynnelse for «mindre» Cadillac-modeller. Gjennom 1980-tallet gjorde de fleste amerikanske bilprodusentene modellene sine mindre, og Cadillac var intet unntak. Sent på 1980-tallet var Brougham den eneste Cadillac-modellen som hadde beholdt størrelsen og stilen fra de store DeVille og Fleetwood-modellene fra 1970-tallet. Den ble tatt ut av produksjon i 1996 (i 1993 ble Brougham oppdatert, og byttet samtidig navn til Fleetwood).
Etter at GM faset ut D-plattformen i 1996 satt Cadillac igjen med kun forhjulsdrevne plattformer, bortsett fra den europeisk-baserte Catera, introdusert i 1997. Den Chevrolet Tahoe-baserte Cadillac Escalade, som var Cadillacs første SUV, ble introdusert i 1999, og hadde firehjulstrekk som standard.
Cadillac etter 2000.
Cadillacs siste designspråk – "Art & Science" – ble vist første gang med konseptbilen Cadillac Evoq på bilutstillingen i Detroit i 1999. Med sine kantete linjer og skarpe hjørner markerte Evoq en overgang fra Cadillacs tidligere runde og myke designspråk.
Kjennetegn for perioden er firkantede hovedlykter, vertikale baklykter, kantete grill og skarpe karosserilinjer, i tillegg til alfanumeriske modellnavn.
DeVille sedan og Escalade SUV fra 2002 var de første masseproduserte modellene med det nye designspråket, selv om de burde ansees som overgangsmodeller, da de kombinerer A&S-design med Cadillacs gamle designspråk for å teste markedets respons.
Cadillac CTS i 2003 var den første modellen som tok det nye designspråket helt ut, og var en umiddelbar suksess, mye på grunn av plasseringene i kultfilmen "The Matrix". Deretter kom Cadillac SRX og den Evoq-inspirerte Cadillac XLR. I 2005 kom Cadillac STS, og den nye Cadillac V-serie ble introdusert som sportsligere alternativer til Cadillacs modeller med oppgraderinger i både chassis og motor (motor hentet fra Corvette Z06).
Sent i 2005 introduserte Cadillac den nye DTS, en erstatter for DeVille. Samtidig annonserte General Motors den første Cadillac-modellen som utelukkende er designet for det europeiske markedet, BLS, som bygges på Saabs fabrikk i Sverige.


Edouard Gagnon.
Edouard Gagnon P.S.S. (født 15. januar 1918 i Port-Daniel i Canada, død 25. august 2007 i Montreal) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere president for det pavelige råd for familien (1985–1990). Han ble kreert til kardinal i 1985. Han var tidligere biskop av Saint Paul i Alberta.


Bernardin Gantin.
Bernardin Gantin (født 8. mai 1922 i Toffo nær Cotonou i Benin, død 13. mai 2008 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, tidligere prefekt for Kongregasjonen for biskopene (1984–1998), tidligere dekanus for kardinalkollegiet (1993–2002), og tidligere erkebiskop av Cotonou (1960–1971).
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1977.


Tampenområdet.
Tampenområdet er en samling av olje- og naturgassfelt med tilhørende infrastruktur beliggende på norsk kontinentalsokkel i nordlige del av Nordsjøen. Området er ikke klart geografisk definert. Tordisfeltet befinner seg nær geografisk senter for denne samlingen av oljefelt og ligger vest for Værlandet i Askvoll kommune i posisjon 61° 16` 18`` N og 2° 6` 47 Ø. Feltene som utgjør Tampenområdet er Snorre, Sygna, Gullfaks, Statfjord, Tordis, Gullfaks Sør, Statfjord Nord, Vigdis, Kvitebjørn,
I tillegg kommer det britiske Murchisonfeltet som også strekker seg inn på Tampenområdet. Alle norske felt i området opereres av Statoil. Navnet "Tampen" er tradisjonelt og brukt på tilsvarende havområde i hvalfangst- og fiskerinæringen.
Bakgrunn.
Tanken om en felles utnyttelse av infrastruktur og anlegg på Tampen-området går tilbake til rundt år 1990. De såkalte satellittfelt ble dengang planlagt med utnyttelse av etablerte anlegg for olje- og gassprosessering på de store plattformene. Det ble også planlagt med utnyttelse av annen etablert infrastruktur i området for nye økonomisk marginale felt. Dette har vært en strategi for å gjøre mindre felt lønnsomme samtidig som at ressurser i store felt kunne utnyttes bedre i en sluttfase. Begrepet Tampen-området oppstod i offisielle kilder rundt år 2000. Olje- og energidepartementet har uttalt målet om å maksimere samlet ressursutnyttelse i områder. Et av tiltakene har vært tilrettelegging for utjevnet eierinteresser i et område som Tampen. Andre tiltak fra myndighetene kan være justering av rammebetingelser.
Den tekniske samordningen av infrastruktur på Tampen-området er ikke enestående på norsk sokkel og var heller ikke den første. Tilsvarende skjedde for eksempel også i Frigg-området tidlig på 1980-tallet.


Henryk Roman Gulbinowicz.
Henryk Roman Gulbinowicz (født 17. oktober 1923 – ikke i 1928, som man har oppgitt til 2005 – i Szukiszki (Sukišikés) nær Wilno (Vilnius) i Polen, nå i Litauen) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Wroclaw i Polen (1976–2004). Han ble kreert til kardinal i 1985.
Han ble presteviet i 1950. Han utførte pastoralt arbeid i Bialystok før han fra 1951 studerte videre på Det katolske universitetet Lublin, hvor han tok doktorgrad i moralteologi i 1955. Deretter virket han for det meste i undervisningsstillinger innen kirken.
Han ble i 1970 utnevnt til titularbiskop og apostolisk administrator av Bialystok, det polske territoriet av erkebispedømmet Vilnius. Han ble etter en lang drakamp mellom kirke og polske kommunistiske myndigheter utnevnt til erkebiskop av Wroclaw i 1976. Myndighetene hadde blokkert en lang rekke andre kandidater til denne viktige erkebispestolen, men ettersom de ikke hadde holdepunkter for å fastslå at Gulbinowicz skulle være særlig antikommunistisk og fordi erkebispestolen, i et tidligere tysk område der regjeringen ønsket å markere en polsk «normalisering», da hadde stått vakant i nærmere to år.
Han nådde alderen 80 år allerede i 2003, men det var det ikke mange som visste da. I februar 2005 fortalte han imidlertid at da han som ung mann i det sovjetisk-okkuperte Vilnius fryktet å bli innkalt til sovjetisk militærtjeneste, oppgav et annet fødeår enn det korrekte. Dermed får også hans eksepsjonelt lave prestevigselsalder (21 år, yngre enn det kirkeloven tillater) en forklaring – han var i virkeligheten eldre.
Gulbinowicz ble kreert til kardinal i 1985. Han fratrådte bispestolen i Wroclaw i 2004. Ettersom han var over aldersgrensen på 80 for stemmegivning ved pavevalg, kunne kan ikke ta fullt del i konklavet i april 2005 som skulle velge pave Johannes Paul IIs etterfølger.
Gulbinowicz mottok i 2008 Den hvite ørns orden fra Polens president.


Antonio Innocenti.
Antonio Innocenti (født 23. august 1915 i Poppi i provinsen Arezzo i Toscana i Italia, død 6. september 2008 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, tidligere prefekt for Kleruskongregasjonen (1986–1991), tidligere prefekt for den pavelige kommisjonen «Ecclesia Dei» (1991–1995).
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1985.


Mayaer.
Den indre grensen i rødt viser grensene til Mayasivilisasjonen. Den ytre grensen i sort viser grensen til de andre Meso-Amerikanske kulturer.
Mayaer er et indianerfolk i det sydlige Mexico og det nordlige Mellom-Amerika med en 3 000-årig historie. Mayaene var en del av de mesoamerikanske precolumbianske kulturer. Mayaene er den største av de gamle kulturene i Mellom-Amerika, og kontrollerte et nesten sammenhengende territorium i det sørlige Mexico, Guatemala, og nordlige Belize. Folket «forsvant» aldri; det bor fortsatt mange i området som taler et av mayaspråkene.
Historie.
Trolig kom Amerikas urbefolkning over fra Asia under istiden. Det grunne Beringhavet mellom Alaska og Sibir var tørrlagt, ettersom så mye vann var bundet i enorme isbreer, og innvandrerne krysset over til Amerika mens de jaktet på reinflokkene, uten å ane at de forlot et kontinent og kom til et nytt. Dette skjedde for omtrent 11 000 år siden. Siden spredte urfolket seg over hele Amerika.
Den eldste kjente byen som oppsto i det sentrale Mexico er byen Teotihuacán, som oppsto rundt 300 f.kr. Det var en kulturby med mange likhetstrekk med de senere maya-byene på Yucatán-halvøya, og en teori er at mayaenes forfedre var Teotihuacans byggmestre, og at de senere vandret videre sørover til Yucatan-halvøya. Her vokste mayakulturen fram fra ca. 300 e.kr.
Mayaene dannet aldri noe sammenhengende rike, men en rekke uavhengige bystater som kontrollerte befolkningen omkring. Selve byenes sentrum var store tempelanlegg. Et lite toppsjikt av prester og adel hersket over bøndene, som bodde i sine hus på markene rundt. Mayaenes sivilisasjon besto av mer enn 40 byer, hver med 5 000 til 50 000 innbyggere, med en samlet befolkning på ca. 2 millioner rundt 900. Men på kort tid forsvant den klassiske Maya-sivilisasjonen; deres byer og seremonielle sentre ble forlatt og tilgrodd med jungelvegetasjon. Årsaken til dette er ennå uklart. En teori, som har fått økende tilslutning, er at mayakulturen gikk under pga. utpining av jorda og tørke. Nedhuggingen av regnskogen for å gi plass til jordbruk førte til endring av klimaet, slik vi kjenner til i dag, og regnet uteble. Den store befolkningen skapte et stort press på ressursene. Konkurransen om vannkilder og jord førte til voldsomme kriger mellom mayaenes bystater; byene ble lagt øde; og de få gjenværende byene ble til slutt også forlatt. Etterkommerne etter skaperne av "den klassiske maya-kultur" trakk sørover og opp i fjellene, hvor regnet og jordsmonnet var mer stabilt. De ble forfedrene til dagens mayaer i Guatemala og Chiapas. Store områder av Yucatans lavland ble liggende øde, og mayaenes ruinbyer forsvant i jungelens vegetasjon. Noen av disse ruinbyene ble gjenoppdaget allerede på 1500-tallet av spanjolene, som forundret seg svært over det de fant. Men det var først på 1800- og 1900-tallet at ruinbyene ble gjenfunnet og hugget fram av jungelen igjen av nord-amerikanske vitenskapsmenn.
Mayakulturen nådde sitt klimaks under den såkalte klassiske epoken fra 300 til 900 e.Kr. Perioden, som er kalt «Det gamle riket», var preget av intens aktivitet innen religion, vitenskap og arkitektur. Mayaene var dyktige i astronomi og matematikk og hadde et utviklet kalendersystem (365 1/4 dager i året). Maya-matematikken brukte begrepet null, og maya-kalenderen var mer nøyaktig enn den gregorianske. Prestenes astronomiske observasjoner, som ble foretatt med det blotte øye, hadde en utrolig presisjon. Skriften var også avansert. Først i de senere årene har denne skriften blitt tolket.
Kultur.
Konger og keisere i mayaenes rike ble sett som guder. Prestene, med en prestekonge som leder, hadde den høyeste makten, og etter sine astrologiske beregninger styrte de folkets livsførsel til minste detalj. Blodige menneskeofringer hørte med til tilbedelsen. Ofring av blod til gudene sto helt sentralt i religionen. Det ble anlagt monumentale tempelbyer med pyramider, skulpturer og billedsøyler. Den høyeste pyramiden i Tikal er kronet av «Kjempejaguarens tempel».
Palenque har storslagne tempelruiner, og Copán har egenartede relieffutsmykkete søyler. De seinere årene har byen Calakmul blitt gravd ut. Der finnes det over 6 750 registrerte bygninger. Tidligere trodde forskerne at mayaene var fredeligere enn andre folk i Mellom-Amerika, men etter at skriften deres ble tolket, fikk man kjennskap til deres omfattende menneskeofringer, tortur og kriger.
Når det gjelder teknikk, var mayakulturen primitiv. De hadde ikke kunnskap om hvelvkonstruksjoner, hjulet eller plogen, og brukte ikke engang laste- eller trekkdyr.
Omkring år 900 forlot mayaene sine tempelbyer og flyttet nordover på Yucatánhalvøya. Chichen Itzá ble senteret for «Det nye riket». Årsakene til at dette riket gikk under er ennå ikke klarlagt. Kriger og overbefolkning har spilt en viktig rolle, kanskje også indre oppløsning og økologiske forhold (blant annet vannmangel).
På mange måter styrte mayaene med det samme systemet som senere ble brukt i middelalderen i Europa.
Den største maya-byen het Tikal; den lå i det som i dag er Guatemala og hadde 60 000 innbyggere. Folkemengden fylte de store plassene rundt pyramidetemplene for å se på seremonier ledet av prester som studerte stjernehimmelen for å kunne forutsi sol- og måneformørkelser.


Inkariket.
En del av muren i Cuzco
Terrasser hvor det ble dyrket grønnsaker
Inkariket (På quechua, Tawantin Suyu (tidligere "Tahuantinsuyo" med spansk staving), «de fire hjørners rike»). var et indiansk samfunn som eksisterte i Sør-Amerika mellom 1100 og 1533. Inkafolket bygde opp et imperium med en strengt organisert og klasseinndelt samfunnsordning. Da spanjolene kom i 1532, omfattet inkariket det nåværende Peru og Ecuador, høylandsområdene i Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile. Hovedstaden var Cuzco.
Samfunn.
Riket var et resultat av folkets erobringer, samtidig med at de la vekt på organisasjon og statskunst. På grunn av det har de blitt betegnet som «det gamle Amerikas romere». I sin storhetstid strakte riket seg 4000 kilometer fra nord til sør langs vestkysten av Sør-Amerika. Samfunnsordningen hadde det man kan kalle sosialistiske innslag (det fantes ingen privat eiendomsrett). De reiste imponerende byer som Machu Picchu, som ble gjenoppdaget i 1911 – veier, broer, festninger og terrasser, der de dyrket jordbruksprodukter,-spesielt poteter og tomater. Solen ble tilbedt som en guddom. Ordet "inca" var opprinnelig en tittel som ble båret av regenten og hans slektninger. Senere har det kommet til å bli brukt både om hele riket og om alle quechua-talende folk i området.
Inkarikets utbredelse.
Inkafolket skapte et imperium i Andesfjellene ved å innlemme andre, geografisk begrensede kulturer, som for eksempel Mochica, Chimu, Nazca og Tiahuanaco.
Inkafolkets første kjente bosettingsområde var i traktene nordvest for Titicacasjøen. Der grunnla de omkring år 1200 sin hovedstad Cuzco. Fra 1438 og utover utvidet de riket ved å beseire andre indianerriker i Andesfjellene. Det mektigste av dem var Chimuriket i det nåværende Peru. Inkaene overtok en del karakteristiske trekk fra Chimu – det sterkt sentralstyrte samfunnssystemet, veinettet og byreguleringen.
Hovedstaden.
Inkaen, som hadde sitt sete i hovedstaden Cuzco, var uinnskrenket hersker. Hovedstaden var et kulturelt og religiøst sentrum i riket. Det var strengt kvadratisk regulert og ble dominert av en mektig festning. Cuzco var delt inn i fire bydeler, som tilsvarte de fire distriktene i riket. Besøkende fra landsbygda fikk bare lov til å oppholde seg i den fjerdedel av byen som tilsvarte det distriktet de kom fra. De solide murene i inkabyene var oppført i steinblokker av forskjellig størrelse og form og uten mørtelbruk. Det er ikke mulig å få stukket et knivblad inn mellom steinene. Byen hadde også soltemplet Coricancha, som var byggverket med størst politisk og religiøs betydning. Tempelet var møtepunktet for de fire områdene av Tawantinsuyu. Inkaene så på Cuzco som verdens navle.
Administrasjon og oppbygning.
Administrasjonen var avhengig av veinettet som knyttet de forskjellige deler av landet sammen, og av systemet med stafettløpere, "chasqui", som overbrakte sine meddelelser ved hjelp av snører med knuter på, "quipus". Inkafolket hadde merkelig nok ikke noe egentlig skriftspråk, men de brukte et kodespråk ved å lage knuter på snørene av ulike lengder og farger på sione quipus fikk de meddelt seg og først og fremst gitt uttrykk for mengder, blant annet mht. skatter og militær informasjon.
Riket var delt i fire provinser, som hver hadde en guvernør som var ansvarlig for jordbruk, gruvedrift og lignende i sin provins.
Skattene besto av avkastning fra jordbruket. Mais, tomater, poteter m.m. ble dyrket i terrasseformede skråninger; en tredjedel av produktene gikk til inkaen, en tredjedel til presteskapet og den siste tredjedelen gikk til jordbrukeren og hans familie. En annen plikt var å arbeide i statens tjeneste (veianlegg, gruvearbeid). Jordbruket var en hovednæringsvei. Inkaene holdt lamaer og alpakkaer som husdyr, mest for ullets skyld, men lamaen kunne bære mindre mengder med varer. Deres vevekunst var teknisk sett svært avansert og av høy kvalitet. Som sølv- og gullsmeder stod inkaene også høyt.
Inkaen.
Inkaen var den øverste hersker av Inkariket. Inkaene trodde inkaen var en direkte etterkommer fra solguden Inti. Han styrte Cuzco selv, mens han hadde 4 guvernører under seg som styrte hver sin landsdel.
Mannlige etterkommere etter hver inka dannet en slektsgren som var kjent som en "aylla". En ny aylla ble altså dannet for hver ny regent. Slektsgrenen hadde visse seremonielle oppgaver når det gjaldt å hevde den avdøde inkaens minne og ta seg av hans mumie.
Kunst og Arkitektur.
Inkaene er kjent for deres fantastiske vevede stoffer og for deres flotte metallarbeid. Men det inkaene likte best, var å arbeide med stein, som de lagde skulpturer, Templer, Palasser og festninger av, og det var på dette feltet de virkelig briljerte. Inkaenes teknikker var avanserte. Noen byggverk ble lagd av rektangulære steinblokker som de la i rekker. I andre byggverk ble det brukt steiner som var ujevne i fasongen, men som ble passet inn i hverandre uten at man brukte mørtel. Spanierene ble slått av ærefrykt da de så inkaenes arkitektur, og den forbløffer fremdeles mennesker i dag.
Inka Manco Capac.
Manco Cápac regnes som den første inka. Han grunnla byen Cuzco ved Titicacasjøen som sin hovedstad ca. 1200. Inkaene trodde han var en direkte etterkommer av solguden Inti. Han styrte Cuzco i over 40 år. Der skrev han en lov som alle Inkaer måtte følge. Der sto det blant annet at ekteskap med søstre var forbudt, men han skrev også at reglene ikke angikk inkaen, så han giftet seg med sin søster Mama Ocllo.
En kunne ennå ikke kalle inkaens land for et rike. Det besto ennå i lang tid kun av Cuzco og landområder rundt Titicacasjøen.
Huayna Capac.
Huayna Cápac ca. 1493-1527 var den 11. sapa inka og den 6. keiser av hanan-dynastiet. Han var gift med Coya Cusirimay. Han var den første inkahersker som kontrollerte hele Peru, Bolivia, det nordlige Chile og Ecuador. Da han døde ble riket delt mellom hans to favorittsønner Atahualpa og Huáscar. Delingen mellom de to sønnene endte tilslutt i en blodig borgerkrig som svekket inkariket i stor grad like før Spanjolene ankom.
Atahualpa.
Atahualpa ble født i Quito i 1502, og var den siste inkahersker i det store Inkariket. Han fikk halvparten av riket etter sin far Huayna Cápac og kjempet i mange år mot sin bror Huáscar. Atahualpa vant borgerkrigen men etter det var riket så svekket at det ble lett for Spanjolene å erobre riket. Han døde i Cajamarca 29. august 1533.
Inkarikets skjebne.
I 1527 ble Inkariket rammet av en pest som kom nordfra. Man antar at det er sykdommer fra de hvite som spredde seg sørover. Pesten rammet også inkaen Huayna Capac, som døde uten å rekke å utnevne sin etterfølger. Dette førte til en voldsom borgerkrig mellom halvbrødrene Huascar fra Cuzco og Atahualpa fra Quito. I 1532 lyktes det Atahualpa å ta Huascar til fange.
På samme tid ankom Conquistadoren Francisco Pizarro det nordlige av Inkariket med 168 mann og 27 hester. Han dro straks til Cajamarca, der han hadde fått høre at inkaen befant seg. Atahualpa var nysgjerrig på de freidige fremmede, og ba sine undersåtter gi dem fritt leide. I Cajamarca møtte heskeren dem med 11,000 ubevæpnede soldater for å høre hva de fremmede ville. Pizarro og hans menn massakrerte store deler av soldatene i et bakholdsangrep og tok inkaen til fange. Atahualpa la merke til spanjolenes gulltørst og tilbød å fylle et rom med gull og sølv mot sin egen frihet. Men da rommet ble fylt ble han likevel garottert (kvelt med tau strammet med en stang) i august 1533. Huascar var i mellomtiden blitt henrettet at Atahualpas menn i frykt for at spanjolene ville befri ham og bruke ham i et maktspill.
Etter Atahualpas død marsjerte spanjolene videre mot Cuzco. Der tok Huascars fetter Manco imot spanjolene som venner, ettersom de hadde fjernet Atahualpa fra makten. Pizarro lot Manco utnevne til ny inka under navnet Manco Inka Yupanqui. Men den nye inka var under spanjolenes kontroll, og ble behandlet som en fange. Det første spanjolene også gjorde etter å ha entret Cuzco var å plyndre byen for sine rikdommer Etter et års tid lyktes det inkaen å flykte fra sine voktere, og samlet en stor hær som etter kort tid omringet Cuzco og beleiret byen i flere måneder. Men selv om hele byen ble brent ned med brannpiler, lyktes det dem ikke å kue spanjolene, og en spansk unsetningsekspedisjon drev inkaene til slutt på flukt i 1535. Manco Inka etablerte deretter en ny hovedstad (Vilcabamba) høyere opp i Andesfjellene og fortsatte motstandskampen. Pizarro trakk seg ned fra den ødelagte byen Cuzco og etablerte en ny koloni nærmere kysten som han kalte Ciudad de los Reyes, og som senere ble kjent under navnet Lima.
Manco Inka satte igang en gjenerobringskampanje hvor spanjolene ble drevet ut av det meste av det gamle Inkariket, og nå var det Lima som ble beleiret av inkaene. Men ryktet om rikdommene i Inkariket hadde nådd spanjolene i Panama, Mexico og Karibien for øret, og de kom strømmende til Lima i hundretall. Med fornyet styrke brøt spanjolene beleiringen og drev inkaene tilbake til Andesfjellene.
I 1538 var inkariket i realiteten overvunnet. Men langt oppe i Vilcabamba-dalen i Andesfjellene fortsatte inkaene sin motstandskamp under flere etterpåfølgende inkaer. Den siste, Tupac Amaru, ble fanget under en siste militærkampanje i 1572 for å knekke motstandskampen. Han ble henrettet offentlig på Cuzcos torg. Men da var inkariket forlengst blitt historie, og visekongedømmet Peru vel etablert.
Inkaer


Apache.
Apache er et felles navn på flere kulturelt beslektede indianerstammer som snakker apachespråk, med unntak av Navajo. De tilhører den sørlige gren av athapask-språkene. Opprinnelig kalte stammene seg for "Diné" "(folket)", men ble gitt navnet "Apache", som betyr "fiende", av Zunifolket. Navnet ble senere tatt i bruk av nybyggerne fra Europa.
Det var 6 forskjellige Apache stammer i USA, og alle stammene mente det var en unaturlig kraft i området stammene var i. Å ha ett sunt og vennlig forhold til denne kraften var viktig for å få veiledning gjennom syn fra en medisin mann, også kalt sjaman. 4 var det hellige tallet, og alt skulle være delt i fire. 4 vers i sanger eller bønner, og ritualer skulle vare i 4 netter.
De trodde unaturlige krefter lede side om side med dem. De kunne ikke se dem, men de var der. De ba til forfedre som kunne bosette seg i steiner, trær, fjell, vinden, elver eller andre ting i naturen etter døden. Derfor ba de til ting i naturen, fordi de mente forfedrene kunne være den tingen.
De var veldig renslige og badet i elver hver dag for å rense seg fra dårlig hell eller onde ånder. Litt lignende som Islam hvor man vasker seg, og tar av sko før man går inn i moskeen.
Apachene har 5 hovedguder, kalt Ganhs som er Ånder fra fjellet. Disse er kalt; Den hvitmalte Kvinnen, Barnet fra Vannet, Nayenes som er skapelsesguden, Tobazist som var krigsguden, Jicarilla som var den øverste guden og Gaans som var diverse ånder i huler, eller trær.
Noen dyr var tabu og spise, for eksempel slik som gris er i Islam og kua i Hinduismen. Apache indianere skulle ikke spise ugler, slanger, bjørner eller coyoter. Noen fisker var også tabu og spise.
Noen av ritualene eller danser som skulle vare i 4 dager var regndansen som var for å få regn til avlinger, eller medisin dansen som matte utføres av en sjaman og skulle kurere stammemedlemmer. Mesteparten av dansene var for å bedre resultatet av jakt, avlinger eller helsen.


Comanche.
Comanche er en nordamerikansk indianerstamme med rundt 10 000 medlemmer, hvorav rundt halvparten lever i Oklahoma og resten er konsentrert i Texas, California og New Mexico.
Historisk bodde comanchene i det som i dag er østlige New Mexico, sørlige Colorado, sørlige Kansas, hele Oklahoma og store deler av Texas. Det kan ha vært så mange som 20 000 comancher.
Det er forskjellige teorier om opprinnelsen av navnet comanche. Den mest aksepterte er at det stammer fra det spanske ordet «Komantcia»; «de som vil slåss (mot oss)», «de som er mot oss», eller «fremmede». Alternativt kan navnet stamme fra det spanske «camino ancho», som betyr «bred sti». Tidlige franske og amerikanske oppdagere kjente comanchene som "Padouca" (eller "Paducah"), deres siouxie navn. Comanchene selv foretrekker navnet Numunuu, som betyr «Folket».


Etnografisk klassifikasjon av urfolk i Amerika.
Etnografisk klassifikasjon av urfolk i Amerika.
Klassifikasjon av urfolk i Mellom- og Syd-Amerika.
Urfolk i Mellom- og Syd-Amerika klassifiseres generelt etter språklige, miljømessige og kulturelle likheter.


Ján Chryzostom Korec.
Ján Chryzostom Korec S.J. (født 22. januar 1924 i Bošany i dagens Slovakia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Nitra.
Ján Chryzostom Korec trådte i 1939 inn i jesuittordenen. På grunn av kommunistenes undertrykkelse av ordenen måtte han avbryte sine filosofiske studier. Han ble presteviet i 1950.
Ett år etter, i en alder av bare 27 år, ble han i all hemmelighet bispeviet av biskop Pavol Hnilica.
De følgende ni år arbeidet Korec i en fabrikk. Mellom 1960 og 1968 satt han i fengsel for sin tros skyld.
Under et generalamnesti i Tsjekkoslovakia våren 1968 ble han rehabilitert. Men etter at «Pragervåren» ble knust ble han likevel, og til tross for de helseprobleme han hadde pådratt seg under de forutgående forfølgelser og fengselsforhold, nødt til å ta arbeid som gatefeier og fabrikkarbeider. I 1974 også rehabiliteringen trukket tilbake, og Korec dømt til fengsel.
I 1978 ble han løslatt før tiden, på grunn av hans svekkede helse. Han gikk først arbeidsløs, men fikk så en lagerarbeiderstilling på en kjemisk fabrikk.
Etter jernteppets fall utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av Nitra. Ved konsistoriet i 1991 ble han så kreert til kardinal.


Paul Augustin Mayer.
Paul Augustin Mayer O.S.B. (født 23. mai 1911 i Altötting i Bayern i Tyskland; død 30. april 2010 i Rom) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og en tidligere prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen (1985–1988), og deretter for den pavelige kommisjon "«Ecclesia Dei»" (1988–1991). Han ble kreert til kardinal i 1985.


Fornebu.
Fornebu, eller Fornebo, er et område mellom Lysaker og Snarøya i Bærum kommune, mest kjent for at den tidligere hovedflyplassen Oslo lufthavn, Fornebu lå her i perioden 1939–1998 (nå flyttet til Gardermoen). Navn etter gården Fornebo. Første ledd i navnet enten mannsnavnet "Forni" eller adjektivet "forn", gammel; siste ledd enten norrønt "bú", bosted, eller "búð", primitivt hus, oppholdsrom.
Geografi.
Fornebulandet ligger mellom Lysakerfjorden og Holtekilen. Villabebyggelse i nord, nærmere Lysaker, og i sør på halvøya Snarøya.
Boliger og fritid.
Boligbyggingen har kommet noe senere i gang, spesielt grunnet uenigheter rundt reguleringsplanene. Uoverensstemmelser mellom Bærum kommune og Akershus fylkeskommune om den planlagte Fornebubanen er sterkt medvirkende til dette. I tillegg har finanskrisen og uenighet mellom utbygger og kjøpere vedrørende boligenes størrelse, bidratt til en del støy.


Paul Joseph Pham Đình Tung.
Paul Joseph Pham Đình Tung (født 15. juni 1919 i Binh Hoa i Vietnam, død 21. februar 2009 i Hanoi) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Hanoi (1994–2005).
Phaolo-Giuse Pham Dinh Tung studerte ved det katolske presteseminar i Hanoi, og ble presteviet 6. juni 1949. Deretter virket han som sjelesørger.
I 1963 ble han utnevnt av pave Johannes XXIII til biskop av Bac Ninh. Han ble bispeviet av erkebiskop Joseph-Marie Trinh-Nhu-Khuê den 15. august samme år.
Fra 1963 til 1990 var Phaolo-Giuse Pham Dinh Tung underlagt husarrest. Under denne perioden kunne han ikke besøke en eneste av sine ca 100 menigheter, men han klarte å foreta den forvaltningsmessige delen av embedet ved hjelp av tre prester og en rekke lekfolk.
I 1990 ble han utnevnt til apostolisk administrator for Hanoi. Han ble kreert til kardinal i 1994.


Silvano Piovanelli.
Silvano Piovanelli (født 21. februar 1924 i Ronta di Mugello nær Firenze i Italia) er en av Den katolske Kirkes kardinaler, og tidligere erkebiskop av Firenze (1983–2001).
Han ble kreert til kardinal i 1985.


Ólafur Ragnar Grímsson.
Ólafur Ragnar Grímsson (født 14. mai 1943 i Ísafjörður) er en islandsk politiker. Han er landets sittende president. Ólafur ble første gang valgt i 1996 og er med gjenvalg i 2012 i gang med sin femte periode som president. Fornavnet uttales "oulavur", der 'ou' er tilsvarende 'o'-en i engelsk "go".
Utdannelse.
Fra 1962 til 1970 studerte han økonomi og statsvitenskap ved Universitetet i Manchester. Han har også vært professor i statsvitenskap ved Universitetet på Island.
Politisk karriere.
Ólafur har også vært medlem av Alltinget. I årene 1988–1991 var han finansminister og mellom 1987 og 1995 var han formann av Alþýðubandalagið ("Folkealliansen"), et sosialistisk politisk parti som eksisterte mellom 1968 og 1998, etter at han brøt med Framsóknarflokkurinn ("Fremskrittspartiet").
Ólafur benyttet nyttårstalen i 2011 til å kunngjøre at han ikke ville stille til gjenvalg. Etter at det ble samlet underskrifter for å få ham til å stille igjen, endret han mening og kunngjorde at han vil stille som kandidat også ved valget i 2012. Han vant valget 30. juni 2012 med 53 % av stemmene.
Veto mot Alltinget.
Han var Islands første president som nedla veto mot en lov vedtatt av Alltinget. Vetoretten er nedfelt i artikkel 26 i Islands grunnlov.
Ólafur benyttet denne vetoretten første gang den 2. juni 2004 mot en ny kontroversiell lov om massemedia, som neppe hadde støtte i folket. Gjennom sitt veto tvang presidenten dermed Alltinget til å legge loven ut til en folkeavstemning før den kunne tre i kraft. Ingen folkeavstemning ble noensinne avholdt, og regjeringen trakk stilltiende tilbake hele det kontroversielle lovforslaget.
I 2010 og 2011 nektet han to ganger å godkjenne Alltingets vedtak av Icesave-avtalen, noe som medførte at det ble avholdt folkeavstemninger.
Familie.
I 1974 giftet han seg med Guðrún Katrín Þorbergsdóttir. De fikk to tvillingdøtre i 1975. Guðrún Þorbergsdóttir døde i 1998 av leukemi.
I mai 2000 ble Ólafur Grímsson forlovet med Dorrit Moussaieff. Vielsen fant sted på hans 60. årsdag, den 14. mai 2003 i en privat seremoni i presidentresidensen på Bessastaðir.
Utmerkelser.
Ólafur Ragnar Grímsson ble i 1998 tildelt storkors av St. Olavs Orden.


Gerd (mytologi).
Gerd var i den norrøne mytologien ei gyger som var datter av jotnen Gyme og hans hustru Aurboda. Gerd bodde på et underjordisk sted langt nord, og når hun hevet armene sine lyste hun opp alt omkring seg. Hun ble trolig regnet som fruktbarhetsgudinne, og Frøy fridde til henne.


Hod.
"For det norske oljefeltet med samme navn, se Hodfeltet"
Hod (normalisert gammelnorsk "H&#x01EB;ðr") var i den norrøne mytologien den blinde broren til Balder. Loke lokket og lurte Hod til å skyte på Balder med en pil av misteltein. Mistelteinen var den eneste av jordens skapninger som ikke hadde lovet å ikke skade Balder fordi Frigg, Balders mor, mente den var for ung og ubetydelig.
Denne fortellingen kan man lese om i Balders død som er et av de mest kjente sagnene i norrøn mytologi.
I følge Voluspå skal Hod og Balder bo sammen etter Ragnarok, verdens undergang, når en ny verden stiger opp av havet og Balder vender tilbake.


Hazarafolket.
Hazarafolket (persisk: هزاره‎) er et persisktalende folk som for det meste er å finne på den sentrale høylandsregionen av Afghanistan, men som også lever i Pakistan (hovedsakelig i Quetta), foruten også i Iran, Australia, Nord-Amerika og Vest-Europa. Hazarere er for det meste sjiamuslimer, men de har også en minoritet som er sunnimuslimer. Hazarafolket er den tredje største folkegruppen i Afghanistan med rundt 10 prosent av hele befolkningen. Før 1893 var hazarafolket godt over 67 prosent av hele befolkningen, men etter et folkemord som ble startet av Abdur Rahman Khan, ble over 60 prosent av hele hazarafolket brutalt massakrert. Abdul Ali Mazari er å regne som hazarafolkets største leder, men ble drept av Taliban i 1995.
Emologi.
Babur, grunnleggeren av Mongolriket på 1500-tallet, valgte navnet Hazara i Baburnama. Han referete til massen fra Hazarajat, som er lokalisert vest fra Kabul, og så langt som Ghor og Ghazni.
Ordet "Hazara" stammer mest sannsynlig fra ordet "Tusen" (persisk: هزار‎ - "hazār"). Det kan muligens også være en oversettelse fra det mongolsk ordet "ming" (eller "minggan"), en militær enhet på 100 soldater, på Djengis Khans tid.
Opphav.
Opphavet av hazarafolket er ennå ikke blitt fullstendig rekonstruert, men det synes som om hazarafolket har en historisk sammenheng med mongolske folk, foruten også tyrkere.
Historie.
Første gangen hazaraere ble nevnt var av Babur tidlig på 1500-tallet, og senere av historikeren Shah Abbas fra safaviddynastiet. Det er rapportert om at de konverterte til sjiaislam en gang på 1500-tallet, og begynnelsen av 1600-tallet, det vil si i løpet av sSafavid-perioden.
Forfølgelse og folkemord.
Siden slutten av 1700-tallet har hazarafolket vært offer for et brutalt folkemord, som ble startet av emir Abdur Rahman Khan, og som til dags dato foregår både i Afghanistan så vel som i Pakistan.
Språk.
Hazaraere utenfor byene snakker hazaragi, en østlig dialekt av det farsi (persisk) med betydningsfullt mange mongolske lånord. Mange hazaraene i større byer som Kabul og Mazari Sharif snakker ikke lengre hazaragi, men en mer standard persisk dialekt. Inntil nylig var det en liten andel av hazaraene i nærheten av Herat som fortsatt snakker et mongolske språk.
Religion.
Hazaraere er overveiende sjiamuslimer, de fleste er fra Tolver-sekten, og noen er fra Ismaili. Ettersom den største andelen av afghanere praktiserer sunniislam, kan det være en av faktorene til hvorfor hazaraere blir diskriminert. Hazaraere konventerte muligens fra sunniislam under Ilkhanatet til herskeren Oljeitu (1304-1316), eller på begynnelsen av det 1500-tallet i den første tiden til safaviddynastiet. Sunnimuslimene er en minoritet. Sunni-hHazarere har blitt tilknyttet ikke-hazariske stammer, mens de som praktiserer ismaili alltid har vært adskilt fra de øvrige Hazaraere på grunn av religiøs tro og politiske standpunkter.
Hazara Stammer.
Hazarafolket alltid vært organisert i ulike stammer. Daizangi er den største stammen, som representerer nesten 60 prosent av hele hazarabefolkningen.


Hazaragi.
Hazaragi er en dialekt av det persiske språket med et viktig avvik som gjør det til et grensetilfelle til å være et eget språk. Hazaragi-språket er spredt til mange regionale områder i Iran, Afghanistan og i deler av Pakistan, hovedsakelig i Quetta. Irans hazarere er først og fremst etterkommere av hovedstammen i Afghanistan.


Hazarajat.
Hazarajat er en region i fjellkjeden Hindu Kush i det sentrale Afghanistan, hjemmet til den etniske gruppen hazarene. Hazarajat betyr "hazarenes område", et området som tidligere ble kalt Hazarastan, som betyr "hazarenes land", et navn mange ønsker tilbake.
Historie.
Hazarajat-regionen i Hindu Kush-fjellene er et område som de gamle grekerne kalte Paropamise. Det ble inntatt av indoeuropeiske ariere rundt 2000-1500 f.Kr. som flyttet inn i nåværende Iran, Afghanistan, Armenia og Nord-India, og ble da en del av Ariana, som har gitt navnet til dagens Iran.
Bamiyan er viktigste byen i Hazarajat og blir regnet som den kulturelle hovedstaden til hazarene. Fra 500 f.Kr til 1100-tallet e.Kr var området en del av kongeriket Ghandara, og var en del av Kush-riket. Ghandara-riket eksisterte frem til det frem til det ble erobret av de persiske sassanidene på 1100-tallet.
Kusherne var et indo-europeisk nomadisk folkeslag fra Tarimbekkenet i den autonome regionen Xinjiang, helt vest i Kina, rett nord for Tibetplatået. Indosassanidene tok riket på 200-tallet, og herskere kalte seg Kushansha. De ble slått av mongol-asiatiske heftalittene, "de hvite hunerne" i år 410. De tok Bamiyan som sin hovedstad, og hunerne holdt regionen frem til de ble erobret av de persiske saffaridene i år 870.
Byen er best kjent for de to Buddha-statuene som ble bygget i det 6. århundret av gandharene, og sprengt av Taliban i 2001, samt som et sentralt buddhistisk kultursenter langs Silkeveien.
Ghaznavid-dynastiet, et rike av turko-persisk opprinnelse, etablerte Ghazni som sin hovedstad på slutten av 900-tallet.
Ghaznavidene ble på midten av 1100-tallet drevet bort av ghuridene, et afghansk dynasti fra dagens hazar-provins Ghor.
Geografi.
Hazarajat består av de afghanske sentral-provinsene
samt store deler av omkringliggende provinsene


Bamiyan (provins).
Bamiyan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan, lokalisert i Hindu Kush-fjellene sentralt i landet. Dens administrasjonssenter heter også Bamiyan. Byen er den største i Hazarajat-regionen og er den kulturelle hovedstaden til hazarene, den etniske gruppen som dominerer området.
I antikken var sentrale Afghanistan strategisk plassert for karavaner fra Silkeveien som krysset regionen og stod for handel mellom Romerriket, Kina og India. Bamiyan var et stoppested for mange reisende. Her ble elementer fra gresk, persisk og buddhistisk kunst forent til en klassisk stil, kjent som gresk-buddhistisk kunst.
Bamiyan var stedet for et tidlig buddhistisk kloster. Mange Buddha-statuer er skåret inn i klippene som vender mot byen Bamiyan. De to mest kjente av disse statuene var stående Buddha-statuer og var henholdsvis 55 og 37 meter høye. Disse var de største eksemplarene av stående Buddha-utskjæringer i verden. De ble antagelig satt opp i det 4. eller 5.århundre. De var kulturelle landemerker i mange år og var beskyttet av UNESCO sin konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv. I mars 2001 erklærte Taliban-regjeringen at statuene var avgudsdyrking og beordret dem ødelagt med luftvern-kanoner og eksplosiver.
Bamiyan er også kjent for sin flotte natur. Band-i-Amir-innsjøene i vest i provinsen er fortsatt et turistmål for afghanerene.


Aimagh.
Aimagh (eller "Eimak", "Aimaq") er en persiskspråklig nomadisk eller seminomadisk stamme blandet med iranske og mongolske forfedre som bor i de nordlige og nordvestlige afghanske høylandene rett nord for Herat. De er også i nær slekt med hazarene i Ghor, Farah, Herat, Badghis, Faryab, Jowzjan og Sar-e Pol. Navnet er mongolsk for "klan" eller del av stamme.
De var opprinnelig kjent som "chahar" (de fire) "Eimaks" fordi der var fire stammer: Taimani (dominerende blant befolkningen av Ghur), Ferozhkoi, Temuri og Jamshidi. Anslag over befolkningens antall varierer mellom 250 000 og 2 millioner. Usikkerheten skyldes en flere hundre år lang undertrykkelse av hazarene, derfor blir noen aimagher klassifisert offisielt som tadsjiker eller persere. De er sunni-muslimer i motsetning til hazarene som er shia. De er et modig, vilt folk og respekterte krigere.
Etterfølgende afghanske regjeringer (stort sett dominert av etniske pashtoer) har spilt på at aimaghene og hazarene har tilhørt to forskjellige retninger innen islam og har ført dem opp som forskjellige nasjonaliteter i listen over etniske grupper i Afghanistan og på den måten redusert størrelsen på hazara-befolkningen i prosent av den nasjonale befolkningen.


Abdul Ali Mazari.
Abdul Ali Mazari (Persisk: عبدلعلی مزاری, født i 1946 i Charkint, Afghanistan, død i mars 1995 i Ghazni) var en afghansk politisk leder som var en etnisk Hazara. Han er å regnes som en av de største lederne for Hazarafolket.
Han ble født i landbyen Charkint, sør for Mazar-e Sharif nord i Afghanistan.
Han studerte teologi i Qom i Iran. Der ble han involvert i mujahedin-bevegelsen mot Sovjet i Afghanistan. Han var en av de ledende figurene i å samle de hazariske motstandspartiene til et forent parti, Hizb-i-wahdat ("Samlingspartiet"). Dette partiet spilte en ledende og positiv rolle i å tale for og kjempe for det undertrykte hazarafolket i Afghanistan. I løpet av borgerkrigen hadde det kontroll over områdene med hazara-befolkning. Mazari var høyt anerkjent blant hazarene, for han hadde gitt dem en stemme og en stolthet. Han ble kalt "Baba" (far) Mazari og "Ustad" (lærer) Mazari.
I løpet av beleiringen av Kabul, innkalte Taliban ham til forhandlinger og drepte ham brutalt i 1995. Hans begravelsesfølge gikk til fots fra Kabul til Bamiyan og videre til Mazar-e Sharif der han ble begravet.


Hizb-i-wahdat.
Hizb-e-Wahdat er et politisk parti i Afghanistan (også henvist til som Wahdat, "enhet") som representerer hazarene i regionen. Den ideologiske lederen av partiet var Ustad Ali Mazari, som ble tatt til fange under forhandlinger av Taliban og ble torturert ihjel.
Wahdat-partiet ble tvunget inn i krigen av mujahedin-regjeringen i Afghanistan tidlig i 1990-årene. Etter at en ny regjering ble innsatt, etter kampene etter terrorangrepet 11. september 2001 som nedkjempet Taliban, har Wahdat blitt en viktig maktfaktor i regjeringen.
Wahdat-partiet ble splittet i to fraksjoner, som partiet var grunnlagt fra, i løpet av styret til Taliban. "Akbari/Seppar"-fraksjonen støttet Taliban. Akbari-fraksjonen kjemper i 2008 om kontrollen over forskjellige distrikt i Oruzgan, Bamiyan og Ghazni-provinsene. Den andre fraksjonen av partiet er kjent som "Khalili/Nasr"-fraksjonen og er ledet av den hazariske visepresidenten Karim Khalili. Denne fraksjonen er i opposisjon til Akbari-fraksjonen og kjemper mot dem om kontrollen i forskjellige provinser.


Achille Silvestrini.
Achille Silvestrini (født 25. oktober 1923 i Brisighella i Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, en erfaren diplomat i Pavestolens tjeneste, og tidligere prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene (1991–2000). Han ble kreert til kardinal i 1988.


Antônio Carlos Jobim.
Antônio Carlos Jobim (født 25. januar 1927 i Rio de Janeiro, død 8. desember 1994 i New York), også kjent som Tom Jobim, var en brasiliansk komponist, arrangør, sanger, pianist, gitarist og en av de største Bossa Nova-legender. Jobims komposisjoner, fremført av João Gilberto, var starten på genren Bossa Nova på begynnelsen av 60-tallet.
Jobims røtter var arbeidene til Pixinguinha, en legendarisk musiker og komponist som på 30-tallet startet utviklingen av moderne brasiliansk musikk. Han var også inspirert av den franske komponisten Claude Debussy og ikke minst av jazz.
Han er anerkjent verden over som en av de mest innflytelsesrike komponister i det 20. århundre. Hans betydning og popularitet i hjemlandet er enorm, så det er ingen tilfeldighet at den internasjonale flyplassen i Rio de Janeiro heter "Antônio Carlos Jobim International Airport".


Jozef Tomko.
Jozef Tomko (født 11. mars 1924 i Udavské nær Kosice i Slovakia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, tidligere prefekt for Kongregasjonen for folkenes evangelisering (1985–2001) og tidligere president for
Den pavelige komité for internasjonale eukaristiske kongresser (2001–2007).
Han ble kreert til kardinal i 1985.


Tobakk.
Tobakk (fra indiansk "tabago") er et landbruksprodukt framstilt av tørkede, skårne blader fra tobakksplanten. Tobakk brukes ofte til røyking i form av "sigarer", "sigaretter", eller i en "tobakkspipe". Tobakk brukes også i "skråtobakk" og "snus". I tillegg kan det brukes som et organisk middel mot skadedyr, og noen stoffer benyttes også i medisiner. Tobakk har lenge vært i bruk som et enteogen i Amerika. Men ved ankomsten av europeerne i Nord-Amerika ble det raskt populært som en handelsvare, og som et rekreasjonsstoff. Tobakkens popularitet førte til utviklingen av den sørlige økonomien i USA før den ble byttet ut med bomull. Etter den amerikanske borgerkrigen, førte en endring i etterspørsel og tilgjengelig arbeidskraft til utviklingen av sigaretten. Dette nye produktet førte til en rask vekst for tobakkselskapene fram til den vitenskapelige kontroversen på midten av 1900-tallet.
Det er mange arter av tobakk, som alle tilhører av planteslekten "Nicotiana". Effekten av tobakk på menneskers helse er betydelig, og varierer avhengig av hvordan den brukes og hvor mye som forbrukes. Av de ulike metodene for forbruk er den største helserisikoen relatert til hjerte- og karsykdommer grunnet røyking, noe som over tid også gir høy risiko for kreft.
Tobakkplanten og dens historie.
Tobakksplanten er en staude i søtvierfamilien hvis tørkede, skårne blader ofte brukes til røyking i form av sigarer, sigaretter, eller i en tobakkspipe. Tobakk brukes også i skråtobakk og snus.
Det er en et- til flerårig, urteplante som kan bli fra 80 till 200 cm høy. Tobakksplanten blomstrer fra juli til oktober med hvite til blekrosa 35 til 60 mm lange traktlignende blomster.
Historie.
Bilde fra 1670 viser afrikanske slaver som arbeider i tobakksskurene i kolonitidens tobakksplantasjer
Det er ikke helt sikkert når tobakken kom, men den ble opprinnelig innført fra Sentral-Amerika, og kom til Europa på 1500-tallet. Selv om det er tolv planter i slekten Solanales, er dyrkingen til røketobakk konsentrert om "Nicotiana rustica" og "Nicotiana tabacum". Navnet Nicotiana har plantene fått etter en fransk ambassadør i Portugal på midten av 1500-tallet: Jean Nicot. Han sendte frø til det franske hoff, som dyrket den for de medisinske egenskapene. planten ble brukt i pilleform, som pulver og i blanding med andre remedier, også som snus, som ble pustet inn gjennom nesen (snust) og nyst ut igjen. Mange av datidens vitenskapsmenn var skeptiske: Tobakken sotet jo til hjernen, og det kunne umulig være sunt.
Røking av tobakk ble innført i Europa, først og fremst ved engelsk medvirkning. Mest nevnes Sir Walter Raleigh, men også to andre korsarer fra den tid (1500-tallet) innførte tobakk fra Virginia. Sir Walter brukte alltid å tenne sin pipe når han var ved hoffet, og gjorde piperøyking til en vanlig ting som spredde seg fra hoffet og nedover i samfunnslagene.
I Norden ble tobakken utbredt fra ca 1600- tallet. I 1612 har man fra Bergen en politirapport om et «parlement» (munnhoggeri) med en mann kalt «Anthonius Tobakspiben» som tydeligvis vakte oppsikt. Allerede i 1619 forbød Christian IV «Tobaksdrikken og Brendeviinsdrikken» på norske skip. Overtredelser ble belønnet med kjølhaling. Han fulgte opp med å forby tobakksimport til Norge, fra 1632, mens han ga opp forbudet på skip i 1630. Han var dog storsinnet nok til å la importen bli lovlig igjen fra 1643 av, men la på en klekkelig toll. Avgifter av denne art har til dags dato vært en god og sikker inntektskilde for staten.
Behandling.
Laftet tørkehus i Australia (fra 1957)
Plantene blir høstet og kvalitetssortert. Vanligvis blir bladene plukket av og buntet slik at blader av samme størrelsen havner sammen. Noen blader blir dyppet i forskjellige væsker og lagt til gjæring, mens andre blir tørket i tørkehus. Noen blir til og med røkt.
Etter dette skjæres bladene i strimler eller rulles til sigarer eller skråtobakk. Noen tobakker blir granulert, dvs. skåret i små biter, alternativt laget til pulver(snus).
Under den andre verdenskrigen, da tobakk var lite tilgjengelig, ble det også dyrket tobakk i stor stil i Norge. På grunn av temperaturen var det først og fremst i de sydlige deler av landet at dette lot seg gjøre. Jordsmonnet for dyrkingen måtte også være særdeles næringsrikt, og tobakksplantene ble gjerne satt i nærheten av gjødselkjellere på gårdene på landet. I september og oktober ble bladene høstet, og hengt til tørk. Deretter ble stilker og trevler fjernet, og bladene knust. For at tobakken ikke skulle bli for tørr, ble gjerne også planteoljer tilsatt, for eksempel fra raps eller rybs.
Men den beste tobakken regnes av kjennere for å bli dyrket på Cuba.
Medisin og medisinske virkninger.
Tobakk inneholder det svært giftige alkaloidet "nikotin", som hos mennesker påvirker både det sentrale og det perifere nervesystemet. All inntak av tobakk medfører at nikotin blir absorbert i brukerens blodomløp, og man vil over tid utvikle toleranse for og avhengighet til nikotin. Nikotininnholdet i bare tre sigaretter kan for mennesker være en dødelig dose, imidlertid inneholder røyken kun en brøkdel av dette nikotinet, og røyking av tobakksprodukter vil derfor ikke være akutt dødelig.
Tobakksrøykning regnes for over tid å være svært helseskadelig, og i stadig flere land blir offentlig tobakksrøyking i større eller mindre grad forbudt ved lov. Den mest kjente kampen mot tobakk, er kanskje Antirøkebevegelsen i det nasjonalsosialistiske Tyskland, hvor Adolf Hitler la begrensninger på tobakksbruk i det offentlige rom.
Over én million nordmenn røyker hver dag. 6700 dør hvert år i Norge av tobakksrelatert sykdom,hvorav flere hundre ved passiv røyking, med et tosifret gjennomsnittlig tap av leveår. Mens man tidligere fokuserte på risikoen for lungekreft, dominerer hjerte/karlidelser som dødsårsak. Over halvparten av dødsfallene skyldes hjerte- og karlidelser. Røyking er den viktigste årsaksfaktoren for kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS). Cirka halvparten av de som røyker hver dag i flere år, dør av sykdommer som skyldes tobakken.
Studier forteller at dagligrøykere i snitt avgår ved døden ti år tidligere enn ikke-røykere. 25 % av de som røyker hver dag mister 20–25 år av livet sitt i forhold til gjennomsnittslevealder for en ikke-røyker.
I Norge er Tobakkleverandørene pålagt å skrive en advarsel på alle pakker de selger
Røyking kan redusere fruktbarheten hos kvinner og resultere i impotens hos menn.
Røyking under svangerskapet øker risikoen for spontanbort, komplikasjoner i svangerskapet, dødfødsel og for tidlig fødsel. Barn av røykende mødre har gjennomsnittlig lavere fødselsvekt, større risiko for krybbedød og økt risiko for å utvikle astma.
Ifølge WHO dør ca. 5.4 millioner mennesker av røyking per år - eller 570 per time, eller 9 i minuttet.
Ifølge en undersøkelse publisert i The Lancet i 2011 dør per år av passiv røyking, altså pga. andres røyking.
Et alternativ til røyking tilbyr e-sigaretten. Den kan avgi nikotinfri eller nikotinholdig damp som ligner på røyk i utseende og smak. Legalt kan den i Norge bare kjøpes over internet, men da uten nikotin. Med legeresept for middel for røykelutt kan nikotinholdig væske importeres fra EU-land i små kvanta. E-sigaretten er så ny på markedet at hverken tilstrekkelig forskning på mulige skadevirkninger eller et modent lovverk er tilstede i Norge per idag 2012.


Louis-Albert Vachon.
Louis-Albert Vachon (født 4. februar 1912 i Saint-Frédéric-de-Beauce nær Québec i Canada, død 26. september 2006 i Québec) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Québec (1981–1990).
Han ble kreert til kardinal i 1985.


Ulver.
Ulver eller ulv er en gruppe store hundedyr som består av tre eller fire nært beslektede arter. De artene som kalles ulv er alle forplantningsdyktige på tvers av artsgrensene, så hvorvidt de faktisk er tre eller fire distinkte arter, eller samme art med tre eller fire spesielt distinkte underarter er fortsatt et omdiskutert tema.
Arter.
Diskusjonen om ulike ulvearter har pågått i flere sekler. Mange lokale ulvepopulasjoner har gjennom tidene blitt regnet som egne arter. Ny viten og moderne forskningsmidler har imidlertid endret på dette. I dag vet vi mye mer, men allikevel kan artgrensene av og til være uklare. Normalt skal ikke en art kunne pare seg med en annen art og få forplantningsdyktig avkom. Allikevel kan slikt være mulig under separasjon eller sammensmeltning av arter. Derfor kan det i noen tilfeller være vanskelig å bestemme om det er en art eller en underart. Det er dette som er årsaken til at vi ikke med sikkerhet vet om det er en, to, tre eller fire arter med ulv i øyeblikket. Kanskje finnes det også fortsatt uoppdagede ulvearter.
Beskrivelse og atferd.
Ulver er middels store rovpattedyr som kjennetegnes ved at artene er fysisk større enn andre arter i hundefamilien, borsett fra afrikansk- og asiatisk villhund.
Ulveartene består av sosialt revirhevdende flokkdyr. Flokken består av et alfapar, deres nærmeste avkom og avkom fra tidligere kull. Bare alfaparet parer seg normalt. Flokken markerer og forsvarer et leveområde – revir – mot andre inntrengere av samme art, av og til også mot andre arter. Spesielt om tilgangen på bytte er dårlig. Størrelsen på reviret varierer i henhold til tilgangen på mat, men er ofte i størrelsordenen 100–1 000 km².
Før paringstiden (typisk i februar–mars) blir noen av fjorårsvalpene, særlig hannene, støtt ut av flokken og reviret, og må finne sitt eget revir. Disse dyra kan streife over store områder på leting etter et passende revir og en make. Av og til kan slike dyr danne såkalte "ungkarsflokker" for en kort periode, for slik lettere å kunne skaffe seg mat. Dersom et av alfadyrene dør, vil flokken ofte oppløses og ulvene spres.
Kommunikasjon.
Ulver kommuniserer gjennom kroppsspråk og vokalisering. Den høylydte vokaliseringen kalles gjerne ulvehyl. Ulven hyler imidlertid ikke når den jakter, slik mange tror, men når dyrene kommuniserer seg i mellom. Slike hylekonserter oppstår gjerne når flokken er samlet, samtidig som dyrene vagger med hevet hale og har kroppskontakt. Dette indikerer at ulver i flokken har en viss sosial betydning for hverandre. Trolig har hylingen også betydning for flokkens revirheving.
En studie av ulv i Algonquin-reservatet i Ontario, Canada, på 1960-tallet bekreftet at ulven vil svare på hyling fra andre ulver, også mer eller mindre bra etterligninger gjort av mennesker. Dette har gjort det lettere for forskere å følge ulvens vandringer i mørke og tett underskog, siden man kan følge hylingen. Siden ulven er svært sky er også den karakteristiske hylingen ofte det nærmeste mennesker kommer å oppleve ulv i vill tilstand.
Ulv og menneske.
Forholdet mellom ulv og menneske har en lang og til tider bråket fortid. Mennesket så ofte på ulven som en konkurrent i matfatet og regnet den som et farlig rovpattedyr man godt kunne klare seg foruten. Dette har sammenheng med at ulven har konkurrert med mennesket om de samme byttedyrene. Den har dessuten av og til nedlagt beitedyr, og i noen tilfeller også jakthunder. Dette førte mange steder til at populasjonene med ulv enten ble utryddet eller kraftig redusert. Moderne forskning har imidlertid for lengst slått fast at ulven er en viktig del av økosystemet. Ulven har derfor blitt reintrodusert noen steder, mens den andre steder har fått beskyttelse gjennom lovendringer og andre tiltak. Allikevel oppstår det stadig nye konflikter mellom ulv og menneske, som ofte ender med dødelig utgang for ulven.
Før jordbruket gjorde sitt inntog må imidlertid forholdet mellom menneske og ulv ha vært annerledes. Ulver og mennesker har en del økologiske fellestrekk. Begge jakter på byttedyr som er større enn seg, og begge er flokkjegere. Selv om de to artene har vært konkurenter, må begge tidvis ha funnet det praktisk å samarbeide, for en rekke arkeologiske utgravninger viser at de to artene har hatt en viss nærhet gjennom mange årtusner. Slik ble også ulven i sin tid temmet og senere domestisert. Tamhunden, som ofte kalles «menneskets beste venn», er den første arten mennesket temmet. Domestiserte tamhunder oppsto trolig fra temmede ulver for omkring 12 000-20 000 år siden. Tamhunden regnes derfor som en underart av ulv, på linje med dingo og vanlig ulv.
Endrede holdninger.
Mot slutten av 1900-tallet oppstod det en økt forståelse for ulvens nytte i den industrialiserte delen av verden, tilskyndet av bøker og naturdokumentarer, samt klassifiseringen av ulv som en truet dyreart. Følgelig har mange mennesker fått en positivt oppfatning av ulven som interessant, verdifull og majestetisk. Parker med synlige ulvebestander har blitt populære turistattraksjoner.
Gjeninnføring av ulver.
Ulver har blitt gjeninnført flere steder, hovedsakelig som følge av at den mange steder regnes som en truet dyreart. I USA finnes nå ulver flere steder der de tidligere var utryddet, for eksempel i Yellowstone nasjonalpark. Bestandene har dessuten vært økende i områder som Alaska og Minnesota, der ulven lever i de store skogene. Bestanden øker også naturlig i Canada, mens det gjeninnføres ulv i områder som Idaho og Wyoming.
I Norge og Sverige er det pågående konflikter mellom naturvernere og grupper som mener at ulvens utbredelse i norsk natur bør begrenses. Det har til og med blitt påstått at den stigende ulvebestanden i Norge og Sverige fra 1970-tallet og utover skyldes at grupper med støtte av den svenske regjeringen har gjeninnført ulv som ledd i en skjult agenda. Genetisk analyse av DNA-materialet fra ulver viser derimot at den sør-skandinaviske ulvebestanden høyst sannsynlig er etablert gjennom innvandring fra ulvebestander i Finland og Russland.
Jakt.
Det drives jakt på ulver for pels eller for å begrense bestanden.
Tidligere ble hva som helst brukt til å ta livet av ulvene, inkludert store mengder gift. I 1889 utryddet for eksempel japanske bønder på øya Hokkaido den sjeldne Hokkaido-ulven med stryknin. Tilfellet var langt fra unikt.
I Skandinavia var ulvesaks vanlig på 1800-tallet.
I dag foregår det meste av ulvejakt på bakken eller fra helikopter, enten med hagle eller rifle. Jakt fra luftfartøyer er vanligvis kun tillatt for offentlige tjenestemenn. Ulver ansees for vanskelige å jakte, og kan bevege seg langt etter å ha blitt skutt.


ElgooG.
Skriver du elgooG i Googles søkemotor, får du opp en liste over "mirror sites" til Google. Men disse sidene er ikke vanlige "mirror sites" (eller speilsider, altså en kopi av en webside på en annen server), men ganske enkelt speilvendte versjoner av google.


Prost.
Prost (fra latin "praepositus") er i flere kirkesamfunn en geistlig tittel på den øverste geistlige myndighetsperson i et geografisk avgrenset område som danner en administrativ enhet, eller et prosti, innen et bispedømme. Betegnelsen "prost" benyttes i alle de nordiske folkekirkene og forekommer også i Den katolske kirke og i visse områder av den evangeliske kirke i Tyskland. I den anglikanske kirke er tilsvarende tittel "dean".
Historikk.
Før reformasjonen fungerte prosten som biskopens øverste lokale tjenestemann, og skulle blant annet bestyre kirkens eiendommer. Da kirkegodset etter reformasjonen ble beslaglagt av kongen, kom en tid betegnelsene "hovmanns-prost" og "regnskaps-prost" i bruk for lensherrenes tjenestemenn som som ble satt til å administrere disse eiendommene. Kirkens proster ble i denne perioden benevnt "religions-prost" eller "herreds-prost". Fra 1574 ble hovmanns-prostens/regnskaps-prostens funksjoner tillagt stiftsskriveren, og betegnelsen kom ut av bruk.
Inntil 1970-tallet ble prostene enten valgt av sogneprestene innen sitt prosti, eller den sogneprest med lengst tjenestetid i prostiet ble automatisk valgt. Dette var stillinger som det ikke var mulig å søke på, men ble oppfattet mer som et geistlig tillitsverv. Fra 1970-tallet inntrådte en utvikling der prostens funksjoner ble gradvis utvidet, og prostesetet ble knyttet til en fast menighet i prostiet. Som regel var prosten da knyttet til den mest sentrale kirken i prostiet eller det lokale kirkested med størst historisk og symbolsk tyngde.
I dag.
I Den norske kirke er prosten embetsmenn som utnevnes av Kongen i kirkelig statsråd. Tidligere var også sogneprest og residerende kapellan embetsmenn, men etter at departementet i 1989 overførte ansettelsesmyndigheten for prester til bispedømmerådene er det bare proster og biskoper som i dag er statlige embetsmenn i Den norske kirke.
Den norske kirke er delt inn i 106 prostier (pr juni 2007). I tillegg er feltpresttjenesten i Forsvaret organisert som et prosti ledet av feltprosten, og døvepresttjenesten et prosti ledet av døveprosten. Begge disse prostiene er lagt under tilsyn fra Oslo biskop. Tidligere var prosten vanligvis også sogneprest knyttet til et lokalt sogn, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten først og fremst leder av prestetjenesten i prostiet. Biskopen er prostens overordnede og bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost i et prosti med domkirke er domprost. Domprosten er biskopens faste vikar. Prosten er nærmeste overordnede for prostiets sokneprester og prostiprester. Prosten skal bistå ansatte og kirkelige organer med faglig veiledning, råd og støtte. Prosten skal sørge for nødvendig samordning mellom prestetjenesten og de kirkelige rådenes virksomhet. Prostene er tillagt en rekke konkrete oppgaver. I henhold til Kirkelovens § 22 kan det opprettes et prostiråd i hvert prosti.


Indisk ulv.
Indisk ulv ("Canis lupus indica") er en underart av ulv som ble klassifisert i 2002. Tidligere var asiatisk ulv ("Canis lupus pallipes") også kjent som "indisk ulv", men i 2002 ble det oppdaget at den indiske delen av disse ulvene var en annen og hittil udokumentert art eller underart, og at den er mye eldre (hele 400 000 år gammel) enn den asiatiske ulven.
Denne ulven, som som holder til på den indiske halvøya sør for Himalaya, er forholdsvis liten og minner mye om asiatisk ulv, men er noe større og kraftigere bygget. Indiske forskere estimerer et maksimum antall på mindre enn 1.500.


Club de Golf Valderrama.
Club de Golf Valderrama er en av de mest kjente golfbanene i Europa. Banen ligger i Sotogrande i Andalucia i det sydlige Spania, noen få kilometer fra Gibraltar.
Valderrama ble bygget i 1974 etter tegninger av den kjente banearkitekten Robert Trent Jones. Den var tidligere kjent som Sotogrande New og Las Aves. I 1984 ble banen kjøpt opp av en ny eier og utvidet av den opprinnelige arkitekten. I 1999 ble den rangert som den beste banen i fastlands-Europa av magasinet "Golf World".


Paa gjengrodde Stier.
"Paa gjengrodde stier" ble skrevet av Knut Hamsun i 1949, da han var 90 år. Den er hans siste bok.
Det selvbiografiske verket var omstridt i samtiden, fordi han med dette blant annet fremla et forsvar for sin handlemåte under annen verdenskrig. Boken er organisert i små bolker uten åpenbar sammenheng, annet enn at de utgir seg for å være historisk/biografisk sanne. Slik sett er verket vesensforskjellig fra Hamsuns tidligere arbeider, som karakteriseres som fiksjon. Senere litteraturforskning har pekt på at grensene mellom fiksjon og virkelighet er glidende i flere av Hamsuns bøker. Fremstillingen i "Paa gjengrodde stier" er dessuten ikke fri for fiksjonselementer, selv om disse gir seg ut for å være fra virkeligheten.
Boken avsluttes med at Hamsun erklærer at han avslutter sin skrivning.


Jordskjelvet i San Francisco 1906.
San Francisco-skjelvet i 1906 var et kraftig jordskjelv i San Francisco, California som fant sted tidlig om morgenen onsdag 18. april 1906. Etter jordskjelvet ødela påfølgende branner mesteparten av byen, også det av bygninger som hadde overlevd skjelvet. Dette jordskjelvet er kanskje historiens mest berømte og omtalte skjelv, ved siden av jordskjelvet i Lisboa 1755, som la Lisboa i Portugal totalt i ruiner.
Jordskjelvet i 1906 er antagelig blitt såpass mye omtalt fordi det var den første store naturkatastrofen som ble dokumentert med fotografier samtidig som interessen for geologi og seismologi begynte å blomstre for fullt.
Det offisielle antallet døde var 700, men man regner i dag med at det korrekte tallet er nærmere 3 000, de fleste i det sentrale San Francisco, 198 ble innrapportert annensteds fra. Av en befolkning på 400 000 ble 225 000 hjemløse.
Det første førskjelvet ble registrert tidlig om morgenen klokka 05:12, 18. april 1906. Selve hovedskjelvet som hadde episenter nær San Francisco by, kom drøye 20–25 sekunder senere og varte i 47 sekunder. Rystelsene var så kraftige at jordskjelvet kunne kjennes fra Oregon til Los Angeles, og så langt inn i landet som det sentrale Nevada.
I tiden etter kom det flere sterke etterskjelv, men det som la hele byen i ruiner, bokstavelig talt, var alle brannene som oppsto i forbindelse med at gassledninger under skjelvet ble ødelagt og antent. Det aller meste av vannforsyningssystemet i byen hadde naturlig nok også brutt sammen og brannvesenet sto maktesløs. Flere branner slo seg raskt sammen og ble til store flammeinferno. En journalist poengterte at HELE San Francisco sto i flammer. Brannen ødela mesteparten av bebyggelsen i sentrum, ca 500 kvartaler.
General Frederick Funston fikk raskt erklærte unntakstilstand, og fikk etterhvert brannene under kontroll ved å sprenge i stykker bygninger rundt brannene slik at flammene sluttet å spre seg.
Se også.
San Francisco


Taliban.
Taliban (pashto طالبان, norsk: «elever»), også transkribert Taleban, er en islamistisk bevegelse som styrte Afghanistan fra 1996 til 2001. De mest innflytelsesrike medlemmene av Taliban, inkludert mullah Muhammed Omar, lederen av bevegelsen, var "ulema" (muslimske religiøse lærde), med begrenset formell utdanning som ikke inkluderte de mer moderne og liberale islamske fragmentene i Islam.
Taliban har tidligere kontrollert omkring 90 % av Afghanistan (omkring 10 % av landet i nordøst var kontrollert av Nordalliansen). Etter at Talibanregimet ble styrtet som følge av amerikansk-britisk luftangrep og påfølgende invasjonen som startet i oktober 2001, har Taliban i samarbeid med al-Qaida, Hezb-e-Islami, Waziristans Islamske Emirat og IMU ført en geriljakrig mot de NATO-ledete ISAF-styrkene stasjonert i landet.
Nasjoner som anerkjente statsapparatet til Taliban var Forente Arabiske Emirater, Pakistan og Saudi-Arabia.
Veien til makten.
Etter at den Sovjet-støttede Afghanistans Demokratiske Republikk brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Taliban dukket etterhvert opp som en styrke som var i stand til å bringe orden til landet. Taliban fikk betydelig støtte fra pashtoene og fra Pakistan. USA håpet at Taliban kunne presse krigsherrene til å ordne opp i sine uoverensstemmelser, og valgte å la ting gå sin gang. Selv om den radikale ideologien til Taliban senere ville skremme mange vekk, vurderte noen observatører dens fremvekst som en positiv utvikling.
Etter denne tiden var Omar en tid i den pakistanske provinsen Balutsjistan, der han kom tilbake fra høsten 1994. Det er sagt at han hadde med seg en godt utrustet og finansiert milits på krigere som skulle stå for beskyttelsen av en pakistansk handelskonvoi med varer til Turkmenistan. Mange rapporter hevder at konvoien faktisk var full av pakistanske krigere som utga seg for å være talibanere, og at Taliban hadde fått betydelige mengder våpen, militærtrening og økonomisk hjelp fra pakistanerne. Noen hevder at støtten også kom fra USA, som foretrakk en Pakistan-støttet regjering framfor den russisk-støttede Nordalliansen.
Etter å ha kommet til makten i og rundt Kandahar gjennom en kombinasjon av militære og diplomatiske seiere, angrep Taliban styrkene til Ismail Khan vest i landet, tok Herat fra ham 5. september 1995 og til slutt nedkjempet ham. Den etterfølgende vinteren beleiret Taliban hovedstaden Kabul, blokkerte handelsveiene og skjøt raketter inn i byen. I mars sluttet den afghanske presidenten Burhanuddin Rabbani og Gulbuddin Hekmatyar å bekjempe hverandre og formet en ny anti-Taliban allianse. 26. september 1996 oppga de byen og trakk seg nordover og lot Taliban overta regjeringen og etablere "Afghanistans Islamske Emirat".
20. mai 1997 gjorde brødrene og generalene Abdul Malik Pehlawan og Mohammed Pehlawan opprør mot den usbekske krigsherren Abdul Rashid Dostums kommando og formet en allianse med Taliban. Tre dager senere forlot Dostum store deler av sin hær og flyktet fra sin base i Mazar-e Sharif til Usbekistan. 25. mai gikk styrker fra Taliban, sammen med styrkene til mytteristene, inn i byen. Samme dag anerkjente Pakistan Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, fulgt av Saudi-Arabia dagen etter. 27. mai brøt det ut harde gatekamper mellom Taliban og styrkene til Malik. Taliban var uvant med urban krigføring og led et hardt nederlag. Tusenvis mistet livet i kampene og påfølgende henrettelser. Taliban gjenerobret byen 8. august 1998.
29. august 1997 beordret den amerikanske presidenten Bill Clinton marinen til å skyte krysserraketter mot fire mål i Afghanistan, alle i nærheten av Khost (og et i Sudan), som USA hevdet var treningsleirer for terrorister. En av leirene ble drevet av Osama bin Laden, lederen for al-Qaida, som det ble påstått hadde ledet bombingen 7. august av den amerikanske ambassaden i Øst-Afrika. Tre andre landsbyer ble truffet. Mange kilder betviler legitimiteten i angrepet på disse.
På det meste ble Emiratet anerkjent av Pakistan, Forente Arabiske Emirater og av Saudi-Arabia. Det kontrollerte hele Afghanistan, med unntak av små regioner i nordøst som ble holdt av Nordalliansen. Resten av verden, og FN, fortsatte å anerkjenne Rabbani som Afghanistans lovlige statsoverhode, selv om det ble forstått at han ikke hadde reell innflytelse i landet.
Taliban mottok støtte fra Saudi-Arabia og Pakistans etterretningsorganisasjon. Forholdet til Iran var veldig dårlig siden Taliban motarbeidet shia-retningen innen islam.
Kultur.
I språkene som blir snakket i Afghanistan og Pakistan (dari og pashto), betyr "Taliban" (også "Taleban") «de som studerer boken» (dvs Koranen). Det kommer fra det arabiske ordet for "søker" eller "elev", talib. Talibanerene hører til Deobandi-bevegelsen, en sunni-muslimsk bevegelse som legger vekt på renhet og ekstrem enkelhet og mannens familieforpliktelser. De oppstod i området til de etniske pashtoene i Afghanistan.
Livet under Taliban-styret.
Straffemetoder inkluderte mellom annet pisking, avkutting av fingre og tortur.
Islamistisk lov.
Etter at Taliban kom til makten, innførte de islamistisk lov. Talibans regjeringsreformer var styrt av lærde innen Islamsk lov. Straffer, administrert av en religiøs politistyrke, inkluderte amputasjon av en eller begge hendene for tyveri og steining for utukt.
Taliban la ned mot forbud mot alle former for TV, bilder, dans, radio, spill og musikk. Det var ulovlig å gå med hvite sokker, fargen til det talibanske flagget, samt å bære kort skjegg.
Opium.
Selv om Taliban la ned forbud mot dyrking av opiumsvalmuen sent i 1997, økte antagelig opiumsproduksjonen i løpet av 2000. Ifølge amerikanske kilder kom 72 % av verdens ulovlige opium fra Afghanistan. Mesteparten av afghansk opium blir solgt i Europa.
Produksjonen av opiumsvalmuen økte etter at Talibanregjeringen falt.
Kvinner.
Taliban hindret kvinner i å arbeide og innførte skarpe restriksjoner på utdanningen til jenter. Kvinner ble også nektet sykehusbehandling for å unngå å utsette kvinnene for de mannlige sykehusansatte og legene.
Afghanistans religionsminister under Taliban, Al-Haj Maulwi Qalamuddin, fortalte "New York Times" at «Verden ønsker å gi en fyrstikk til et land i brann. Hvorfor er det så stor bekymring for kvinnene? Brød koster for mye. Det finnes ikke arbeidsplasser. Selv gutter går ikke på skolen. Og til tross for alt dette er kvinner det eneste jeg hører om. Hvor var verden da menn her krenket hvilken som helst kvinne de ønsket?»
Selv om Taliban hevdet at utdanning av jenter på landsbygda var økende, slår en UNESCO-rapport fast at det var et «voldsomt 65 % fall i jenter som gikk på skolen. I skoler som blir drevet av utdanningdirektoratet er bare 1 % av elevene jenter. Prosentandelen kvinnelige lærere har også sunket fra 59,2 % i 1990 til 13,5 % i 1999.»
En talsmann fra Taliban hevdet at «helsefasilitetene for kvinner har økt med 200 % i løpet av Taliban-administrasjonen. Før Talibans islamske bevegelse tok kontroll over Kabul, var det 350 sengeplasser i alle sykehus i Kabul. Nå er det mer enn 950 sengeplasser for kvinner i egne kvinnesykehus.»
Tilhengere av Taliban hevder at depresjonen og andre problemer som plager afghanske kvinner var det direkte resultatet av alvorlig fattigdom, år med krig, dårlig økonomi, og det faktum at mange var krigsenker og ikke lenger kunne skaffe mat til deres familier uten internasjonale hjelpesendinger.
Kvinner fikk også forbud mot å gå ut blant folk uten burka, et kulturelt og religiøst tabu i Afghanistan, Saudi-Arabia og noen andre islamske samfunn. Det var også egne lover som forbød kvinner å gå ut av hjemmet uten en mannlig følger. Den mannlige følgeren måtte være av familie eller ektemannen hennes, ellers ville hun bli straffet. Kvinner kunne også bli straffet om deres skritt kunne bli hørt av menn i gatene. Kvinner kunne ikke prate høyt i offentlighet eller være synlig gjennom vinduene på hjemme deres. Hele 80 % av afghanske kvinner ble giftet bort mot deres egen vilje.
Buddhastatuene i Bamiyan.
a>, USA, Saudi-Arabia og Iran protesterte da Taliban sprengte statuene i mars 2001. I mars 2001 beordret Taliban ødeleggelsen av to statuer av Buddha skåret inn i klippene ved Bamiyan i Afghanistan. Den ene var 38 meter høy og år gammel, den andre 53 meter høy og år gammel. Dette ble fordømt av UNESCO og mange land rundt i verden, inkludert Iran. Bakgrunnen for ødeleggelsene var at Islam forbyr avbilding av mennesker i kunst.
Den amerikanske invasjonen.
a> startet 7. oktober 2011 da USA, Storbritannia, Australia og andre allierte tok seg inn i Afghanistan.
22. september 2001 trakk Forente Arabiske Emirater og senere Saudi-Arabia tilbake sin anerkjennelse av Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, etter at USA beskyldte bin Laden og Taliban for terrorangrepet 11. september 2001. Dermed hadde landet kun forbindelser med Pakistan. Under trusler om gjengjeldelsesangrep for å skjule al-Qaida, tilbød Talibanregjeringen å utlevere bin Laden til et nøytralt land for krigsforbrytelsesrettsak, men ble ignorert av USA.
7. oktober 2001 innledet USA, hjulpet av Storbritannia og støttet av en koalisjon av andre land, inkludert NATO, militære operasjoner mot Taliban. Den uttalte hensikten var å fjerne Taliban fra makten siden Taliban ikke ville utlevere bin Laden til USA og gjengjeldelse for Talibans hjelp til ham. Bakkekrigen ble hovedsakelig utkjempet av Nordalliansen.
Mazar-e Sharif falt til koalisjonens styrker 9. november, noe som førte til at en rekke provinser falt med minimal motstand, og mange lokalstyrker skiftet side fra Taliban til Nordalliansen. Natten 12. november trakk Taliban seg ut av Kabul. 15. november friga de åtte vestlige hjelpearbeidere etter tre måneder i fangenskap.
FNs sikkerhetsråd innførte enstemmig en våpenembargo og frøs de identifiserbare økonomiske midlene til bin Laden, al Qaida og resterende Taliban.
Taliban trakk seg senere fra Kandahar og grupperte seg på nytt i grenseregionen mellom Afghanistan og Pakistan. De fleste krigerene i Taliban etter invasjonen er nye rekrutter, rekruttert i Pakistans madrassahs (arabisk: "skole"). De mer tradisjonelle koranske skolene er antatt å være hovedkilden for nye krigere.


Robert Trent Jones.
Robert Trent Jones (født 20. juni 1906, død 14. juni 2000) var en legendarisk landskapsarkitekt som tegnet rundt 500 golfbaner over hele verden.
Jones ble født i Ince i England men flyttet med foreldrene til USA da han var fem år gammel. Familien slo seg ned i East Rochester i New York, der unge Robert fikk jobb i en lokal golfklubb. Han ble en ivrig golfspiller som ung, men helseproblemer gjorde at han ikke deltok i turneringer.
Jones gikk på Cornell universitet og satte sammen sitt eget studium for å bli profesjonell golfbanearkitekt, med kurs i landskapsarkitektur, agronomi, hortologi, hydraulikk, landmåling og økonomi.
Da han ble uteksaminert inngikk han et partnerskap med den canadiske arkitekten Stanley Thompson og bidro til å tegne flere baner i Canada. Mot slutten av 1930-årene startet han for seg selv og begynte å tegne og bygge lokale golfbaner i USA. Kort tid etter andre verdenskrig fikk han sitt første store oppdrag i å tegne Peachtree Golf Club i Atlanta i samarbeid med golflegenden Bobby Jones.
Jones' baner kjennestegnes ved sin kunstneriske utforming, kreativ bruk av bunkere, rikelig bruk av vannhindre og dyktig plassering av greener og hindre som fordrer til stor grad av strategisk spill. Jones mente at golf skal spilles med parolen "ingen risiko, ingen uttelling", og banene hans stimulerer til dristig spill.
Jones fortsatte å jobbe til langt forbi vanlig pensjonsalder, og arbeidet ofte på flere golfbaner samtidig. Etter en periode med sviktende helse, trakk Jones seg tilbake til hjemmet sitt i Fort Lauderdale i Florida. Han døde der rett før sin 94-årsdag. Hans sønner Rees Jones og Robert Trent Jones jr. har fulgt i farens fotspor og er banearkitekter.


Himalayaulv.
Himalayaulv ("Canis lupus himalayensis") er en helt nylig beskrevet ulv som er klassifisert som en underart av ulv, selv om man lenge mente den kunne være en egen art. Fram til 2002 trodde man at denne ulven var identisk med mongolsk ulv ("Canis lupus chanco"), en underart av ulvarten, men i en ny studie foretatt på indiske ulver oppdaget forskerne at denne ulven var mye eldre enn tidligere antatt og skilte seg klart fra andre ulver. Den må derfor være en egen og til nå ukjent ulveart.
En DNA-studie foretatt på bl.a. ulver av underarten "Canis lupus chanco" i de østre delene av Kashmir, Himachal Pradesh, deler av Tibet og østre Nepal ga et overraskende svar med hensyn til tidspunktet disse skilte lag med sin stamfar. Det skjedde for hele 800 000 år siden, Altså ca. 650 000 år før amerikanske og eurasiske ulver og hunder skilte lag fra sin stamfar. Studien viste at ingen hunder er i slekt med denne ulvearten, slik heller ingen andre underarter av ulv er. Det må derfor være snakk om en egen (ny) art.
Studien på "Canis lupus chanco" viste også at den nordvestre delen av stammen ikke er samme ulv, men en underart av ulv, slik tidligere antatt. Av himalayaulv estimerer indiske forskere at det eksisterer maksimalt 350 ulver.
Himalayaulv holder til i uvanlig store høyder. Den har en svært kraftig og ullen pels, som gjør den motstandsdyktig mot ekstrem kulde. Pelsen er forholdsvis mørk grå, med lysere innslag.


Robert Trent Jones jr..
Robert Trent Jones jr. (født 24. juli 1939) er en ansett golfbanearkitekt. Han er sønn av den legendariske banearkitekten Robert Trent Jones sr. og bror til banearkitekten Rees Jones.
Etter studier på Yale og Stanford ble Jones ansatt i farens selskap, Robert Trent Jones Incorporated. Han steg i gradene og ble viseadministrerende direktør med ansvar for vestkysten i 1962.
I 1960-årene begynte han å tegne baner på egenhånd, og han grunnla sitt eget firma, Robert Trent Jones II, i begynnelsen av 70-tallet. Han har tegnet mer enn 200 golfbaner i løpet av sin karriere.


Benazir Bhutto.
Benazir Bhutto (født 21. juni 1953 i Karachi, Pakistan, død 27. desember 2007 i Rawalpindi, Pakistan) var en pakistansk politiker. Da hun ble valgt til pakistansk statsminister i 1988 ble hun den første kvinnelige statssjefen i et muslimsk land i moderne tid. Hun var statsminister i to perioder, 1988–1990 og 1993–1996. Hun ble i romjula 2007 drept i et selvmordsangrep mens hun drev valgkamp for igjen å bli landets statsminister.
Bakgrunn.
Benazir Bhutto var datter av den avsatte og henrettede statsministeren Zulfikar Ali Bhutto og parlamentsrepresentanten Begum Nusrat Bhutto som var etnisk kurder fra Kermanshah i Iran, datter av en kurdisk forretningsmann som flyttet til Pakistan i 70-årene. Familien var sjia-muslimsk, men Benazir Bhutto presenterte seg etterhvert som sunni. Hun utdannet seg blant annet ved Radcliffe og Harvard i USA og ved universitetet i Oxford i Storbritannia.
Etter at faren ble avsatt i 1975 ble Bhutto satt i husarrest. Ali Bhutto ble henrettet av kuppmakeren Muhammad Zia-ul-Haq i 1979 etter mordet på en politisk motstander. Benazir Bhutto fikk lov til å reise til Storbritannia i 1984, der hun ble eksilleder for Pakistan People's Party, partiet til faren. Etter at militærdiktatoren Muhammad Zia-ul-Haq døde dro hun tilbake til Pakistan som opposisjonsleder.
Familie.
Hun ble i 1987 gift med Asif Ali Zardari. Paret fikk tre barn: Bilawal, Bakhtwar og Aseefa.
Statsminister.
Den 16. november 1988, i det første frie valget på over et tiår, fikk PPP flest seter i nasjonalforsamlingen. Den 2. desember ble 35-årige Benazir Bhutto tatt i ed som statsminister — den yngste person og den første kvinne i en muslimsk stat i moderne tid.
Bhutto ble avsatt etter 20 måneder, i 1990, etter ordre fra daværende president Ghulam Ishaq Khan, etter korrupsjonspåstander. I 1993 ble hun valgt til statsminister igjen, men den daværende presidenten Farooq Leghari avsatte henne i 1996 etter liknende anklager.
Eksil og fortsatte korrupsjonsanklager.
Både hun og ektemannen var svært omstridt da hun satt ved makten. Ektemannen Asif Zardari spilte en fremstående rolle under begge regjeringsperiodene til Bhutto, og har blitt anklaget for å ha underslått flere millioner dollar av statlige midler. Både Bhutto og Zardari avviste anklagene. Det er blitt hevdet at pengene er saltet ned på hemmelige kontoer rundt om i Europa. Bhutto nektet konsekvent for alle anklagene mot henne, og sa de var politisk motivert.
Bhutto bodde i selvvalgt eksil i Kuwait siden 1999.
Paret ble imidlertid dømt for pengevasking av en sveitsisk rett i 2003. De ble idømt seks måneders betinget fengsel og ilagt en bot på $50 000 hver. De ble også pålagt å betale tilbake 11 millioner dollar til den pakistanske regjeringen. Paret, som da bodde i Dubai, opplyste like etter dommen at de ville anke.
I 2006 ble hun og mannen etterlyst for korrupsjon av Interpol.
Forsøk på comeback og attentat.
Hun vendte tilbake til Pakistan den 18. oktober 2007. Mens hun ble feiret av store folkemengder i gatene, ble to bomber utløst. Eksplosjonene drepte mer enn hundre personer og såret rundt 240.
Den 27. desember 2007 ble hun hardt skadd etter et selvmordsattentat mot et valgmøte hun deltok i. Hun var bevisstløs da hun kom til sykehuset og ble straks operert, men døde like etter.
Den pakistanske sikkerhetstjenesten ISI hevdet at organisasjonen Al-Qaida sto bak mordet på Bhutto med henvisning til en påstått telefonssamtale der Al-Qaida lederen Baitullah Mehsud innrømmer å ha hatt ansvaret, og at det var den Al-Qaida tilknyttede organisasjonen Lashkar-i-Jhangvi som gjennomførte attentatet.
Intervju med David Frost.
I et intervju med David Frost på kanalen Al-Jazeera i november 2007 fortalte Bhutto at hun hadde mottatt drapstrusler, og hevdet at Osama Bin Laden ble drept av Omar Sheikh.


Lothar Lindtner.
Per Lothar Lindtner (født 22. juli 1917, død 14. april 2005) var en skuespiller bosatt i Bergen og hadde et stort antall roller på Den Nationale Scene gjennom 60 år.
Han regnes som en av de største skuespillere Bergen har fostret i nyere tid, med roller som for eksempel Bøschen i «Jan Herwitz», Vingrisen i Nordahl Griegs «Vår ære og vår makt», en rekke roller i Shakespeare-stykker, Njegus i «Den glade enke», Leopold i «Sommer i Tyrol» og Loman i «En handelsreisendes død».
Han vil også bli husket for sanger som «Trikkevisen» og «Bauekorpsgutten».
Lindtner begynte sin karriere som 8-åring der han fikk rollen som den minste nissen i «Reisen til Julestjernen» i 1925.
Etter dette spilte han i nærmere 400 forskjellige oppsetninger.
Gjennom mesteparten av karrieren samarbeidet han mye med Rolf Berntzen, og disse to ble etterhvert kjent som et bergensk radarpar på scenen.
Han bodde i Bergen hele sitt liv, med unntak av to perioder i Trondheim (1946–48 og 1979–82) og i perioden 1959–1961 da han var ved Edderkoppen teater i Oslo.
Fra TV huskes han kanskje som den myndige soknepresten i Fleksnes-episoden "Tryggere kan ingen være", fra 1982.
Han ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull i 1968 og utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1982. Han fikk tre barn, der en av disse gikk i farens fotspor, skuespilleren Lasse Lindtner. Han var også i en årrekke medlem av Norges Kommunistiske Parti, og Lindtners sønn Per Lothar Lindtner var i årene 1993-2001 leder for dette partiet.
Lothar Lindtner døde i Bergen i en alder av 87 år.


Danielle Rousseau.
Danielle Rousseau er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Danielle Rousseau er den franske kvinnen som sendte ut nødropet, og har vært strandet på øya i 16 år. Når Sayid oppdager en kabel som går fra stranda og inn i jungelen, blir han fanget i ei snare satt opp av Danielle, som kutter ham ned fra den og fanger ham. Når hun har ham som fange, tror Danielle i førsten at Sayid har noe å gjøre med «Alex», og spør ham hvor Alex er på forskjellige språk. Når Sayid sier at han ikke vet noe om noen Alex, torturerer hun ham med elektrosjokk. Hun mykner seg imidlertid opp etter hvert, og begynner å spørre ut Alex om bildet han har båret rundt. Etter at Sayid forklarer henne historien, viser hun ham en ødelagt spilledåse. Når han tilbyr seg å reparere den, bedøver hun ham, og flytter ham over til en stol der han er bundet, men likevel kan jobbe på spilledåsa.
Mens han jobber med spilledåsa, spør Sayid Rousseau ut om hvorfor hun er på øya. Hun forteller ham at hun og et vitenskapsteam (som også inkluderte hennes ektemann Robert og muligens Alex) hun var med på strandet på øya, som etter hennes beregninger er minst tre dager fra Haiti. Hun snakker også om merkelige stemmer i jungelen, som hun sier tilhører en gruppe hun kaller De andre. Hun sier at hun har hørt dem mange ganger, men aldri sett dem. Når hun spør Sayid om han tror hun er gal, svarer han at han mener hun har vært aleine for lenge.
Da Sayid og Danielle hører et brøl utenfor leieren, tar Danielle ei rifle og går ut for å se hva som skjer. Når Sayid spør om det er monsteret, svarer hun at det ikke finnes monstre. Etter at hun drar, frigjør Sayid seg selv med skrujernet han gjemte etter å ha fikset spilledåsa, og stjeler hennes kart og andre notater om øya, og tar ei annen rifle, og følger etter henne. Når de treffer på hverandre igjen, truer Sayid Danielle, og når hun ikke fjerner seg, fyrer han av geværet. Når geværet ikke skyter, sier Danielle at Robert heller ikke merket at det ikke fungerte da hun skjøt ham. Hun forklarer at hun hadde drept de andre overlevende etter vitenskapsteamet fordi de hadde blitt smittet av noe.
Når Sayid sier at han ikke er smittet, er hun enig, men hun vil ikke la ham gå, fordi hun er så ensom. Sayid insisterer så på at hun skal bli med ham til de andre overlevende, men hun vil ikke det. Hun lar ham gå, men sier at han må være veldig obs på de andre. Da de er i ferd med å forlate hverandre, spør Sayid henne hvem Alex er; «Mitt barn,» svarer Danielle, og går vekk.
Flere uker senere oppdager Hurley at Rousseaus notater har de samme tallene han brukte når han vant flere millioner i et lotteri, gjentatt flere ganger. Dette får Hurley til å låne et batteri av Michael for å dra ut i jungelen med Charlie, Jack og Sayid. Hans egentlige motiv er selvsagt å finne Rousseau, og håper at hun kanskje kan fortelle ham hva tallene er, og hvorfor akkurat de er «fordømte».
Etter hvert blir Charlie og Hurley skilt fra de andre, da Rousseau begynner å skyte på dem. Hurley og Charlie løper i forskjellige retninger, men Hurley faller. Danielle fanger ham, og han spør henne hva tallene betyr. Hun sier at hun ikke veit det, men at det var de tallene som fikk ekspedisjonen til øya. Seksten år tidligere hadde disse tallene blitt kringkastet fra radiotårnet på øya. Da blir Hurley nedbrutt, og føler at han aldri vil forstå disse tallene, spesielt siden alle forteller ham at de ikke er «fordømte». Når Rousseau likevel sier at hun tror de er det, gir han henne en diger klem. Når Hurley kommer tilbake til gruppa, har han batteriet, og sier til Sayid, «Hun sier ‘hei’.»


Mongstad-skandalen.
Mongstad-skandalen var det folkelige navnet som ble brukt om krisen i statsoljeselskapet Statoil i 1987–88 på grunn av budsjettoverskridelser ved oppbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad. Problemene ble i ettertid begrunnet med dårlig forprosjektering, tekniske feilvurderinger og dårlig prosjektledelse. Statoils ledelse ble også beskyldt for handlingslammelse og for å ha holdt tilbake informasjon overfor Olje- og energidepartementet. Saken vakte en voldsom oppsikt i samtiden.
De første varslene om budsjettoverskridelser kom i 25. september 1987, overskridelsene ble da estimert til 3,8 milliarder kroner. Den 20. november måtte Statoils styre under ledelse av Inge Johansen gå av. To dager senere gikk administrerende direktør Arve Johnsen – statsoljeselskapets første leder. I januar 1988 kom det meldinger om at overskridelsene kunne stige med enda 1 milliard kroner. I april samme år var de forventede totale overskridelsene vokst til 8 milliarder, med forbehold om at ytterligere kostnadsbomber kunne komme. Sluttsummen skulle etterhvert lande på 6 milliarder over budsjett.
Mongstad-skandalens effekt på den offentlige opinionen.
For å forstå den enorme sjokk-effekten Mongstad-skandalen hadde i det norske samfunnet anno 1988, er det viktig å være klar over Statoils og Arve Johnsens posisjon i Norge på denne tiden. Statoil var fremdeles heleid av den norske staten, organisert som et aksjeselskap der Olje- og energidepartementet eide alle aksjene og forvaltet hele overskuddet. Siden Statoil begynte å gå med overskudd omkring 1980 hadde det i folks bevissthet blitt selve garantisten for landets velstand. Selskapets bidrag til statskassen overskred de samlede midlene fra inntektsskatten. Arve Johnsen var mannen som ikke kunne gjøre noe galt, arbeiderpartimannen som kunne regjere statens oljeselskap som en småkonge selv under en borgerlig regjering. Kåre Willochs prosjekt om å «vingestekke» Statoil noen år tidligere hadde i offentligheten fortont seg som Don Quijotes kamp mot vindmøller. I tillegg kom krisen på tampen av en økonomisk oppgangstid, og markerte sammen med Den norske Creditbanks undergang starten på jappetidens havari.
Mediefokuset på Mongstad-skandalen i 1988 var voldsomt, saken var førstesidestoff nesten daglig. Tabloidavisene overgikk seg selv i forsøkene på å anskueliggjøre den den gang nærmest uforståelige størrelsen "6 milliarder kroner". Summen ble friskt regnet om i barnehageplasser, gamlehjem, jagerfly mm. Til tider gled bildebruken nærmest over i det absurde med anskueliggjørelser som f.eks. Dagbladets 6 milliarder kroner = innkjøp av "ett AG3 gevær" til hver av landets 4,5 millioner innbyggere. Betegnelsen «"en mong"» ble i noen år framover brukt som synonym for tallet 6 milliarder.
Innen litteraturen ga filosofen og forfatteren Georg Johannesen uttrykk for den offentlige frustrasjon i den satirske "Romanen om Mongstad" (under forfatternavnet «Guri Johns»), tilsynelatende skrevet i raseri over et portrettintervju i Bergens Arbeiderblad av den «sitatglade» Arve Johnsen, «en vandrer på Jorden». Boken var en oppsummering og gravskrift over Statoil og 80-tallet observert fra Bergen i et mytisk Norge der armadaer av helikoptre klaprer over forfatterens hode på vei til Mongstad-raffineriets «sentralkantine». I ettertid framstår romanen som en gravskrift av den sorgmuntre typen som inviterer til både latter og vemod.


Hestekastanje.
Hestekastanje "(Aesculus hippocastanum)" er et tre i hestekastanjeslekten, som inngår i såpebærfamilien. Tidligere ble det regnet til en egen familie, hestekastanjefamilien. Til tross for navnet er treet ikke i slekt med kastanje.
Hestekastanjen kan bli 25–30 meter, det kan også bli gammelt, 200 til 400 år. Navnet hestekastanje har det av at frøene er blitt brukt til dyrefôr i uår. Bladene er store, de er sammensatt av 5-7 småblad. Om våren er knoppene på treet klebrige. Hestekastanjen blomstrer i juni, med blomster som er store og hvite med flekker av gult og rødt.
Hestekastanje har en frukt som er rund med pigger på, her inne ligger det som blir til kastanjenøtten. Nøttene på hestekastanjen er giftige for mennesker, de kan utløse brekninger og lammelse.
Treet hører naturlig til i fjellområder på Balkan, men har spredd seg i Norge, i lavlandet opp til Nordland, fra hager og parkanlegg. Deler av treet brukes i naturmedisin.


Mordovia.
Mordovia er en republikk i den russiske føderasjonen som ligger sentralt til i europeisk del av Russland, ved den store elva Volga.


Liste over erkebiskoper av München og Freising.
Biskoper og fyrstbiskoper av Freising, og senere erkebiskoper av München og Freising.
Erkebiskoper.
München
München og Freising
Erkebiskoper av München og Freising


Iuliu Hossu.
Iuliu Hossu [født 30. januar 1885 i Milasul Mare i Romania, død 28. mai 1970 i Moara Saraca) var, antagelig uten selv å være klar over det, utnevnt (1969) til hemmelig kardinal i Den katolske kirke.
Iuliu Hossu studerte til prest ved presteseminarene i Cluj og Budapest, ved universitetet i Wien, og ved det pavelige universitet Urbaniana i Roma, og tok doktorgrader i filosofi 1906 og teologi 1908. Han ble presteviet den 27. mars 1910 i Roma av biskop Vasile Hossu av Gherla, som var hans onkel. Etter fordypningsstudier vendte han tilbake til hjemlandet i 1911 og ble satt i tjeneste i den biskoppelige kurie i Gherla. Under det meste av første verdenskrig var han feltprest for rumenske soldater i den østerriksk-ungarske hær.
Den 3. april 1917 ble han valgt til rumensk-bysantinsk epark av Gherla, og bispeviet den 3. desember samme år. Da bispesetet ble flyttet i 1930, ble bispedømmets navn justert til Cluj-Gherla.
Etter annen verdenskrig kom kommunistene til makten i landet, og de satte i gang med å tvangsskille fra Roma den rumensk-bysantinske kirke, som var en katolsk kirke som anerkjente paven. Dette ville ikke biskop Iuliu Hossu være med på, og ble dermed tvunget bort fra sin bispestol den 28. oktober 1948. Han ble internert i fengsler og fangeleirer i Jilava, Drogoslavele, Sighet og Gherla i perioden 1948–1964, og deretter i husarrest i klosteret Caldrusani i Moara Saraca nær Bucuresti.
Pave Paul VI utnevnte ham i hemmelighet "(in pectore)" til kardinal den 28. april 1969. Det innebærer at han bekjentgjorde at han hadde foretatt en slik utnevnelse, men at han holdt navnet hemmelig. Det er ingen grunn til å anta at paven forsøkte å gi Hossu hemmelig bud om utnevnelsen, så da han døde den 28. mai 1970 var han uvitende om dette.
Pave Paul VI bekjentgjorde at Hossu hadde vært den hemmelige kardinalen den 5. mars 1973.
Hossu, Iuliu
Hossu, Iuliu
Hossu, Iuliu
Hossu, Iuliu
Hossu, Iuliu
Hossu, Iuliu


António Mendes Bello.
António Mendes Bello eller Belo (født 18. juni 1842 i Gouveia i Portugal, død 1929 i Lisboa) var patriark av Lisboa og kardinal. Hans utnevnelse til kardinal ble kunngjort som "«in pectore»" (hemmelig) i 1911, og ble kunngjort i 1914.
António Mendes Bello ble hjelpebiskop i Lisboa i 1884, og senere samme år biskop av Faro (med personlig tittel som erkebiskop), og ble i 1907 utnevnt til patriark av Lisboa. Han ble forvist fra Lisboa av de antiklerikale portugisiske myndigheter i 1911 for «brudd på loven om skille mellom kirke og stat». Det året utnevnte pave Pius X ham "in pectore" til kardinal (27. november 1911), og navnet på den utnevnte ble avslørt først 25. mai 1914, etter at han hadde kunnet vende tilbake til Lisboa i 1913.
António Mendes Bello deltok ved konklavene som valgte nye paver i 1914 og 1922.


Rømme.
Rømme er laget av fløte eller blanding av helmelk og fløte som er syrnet. Rømmen syrnes ved hjelp av en bakteriekultur, enten naturlig eller tilsatt melkesyrekultur. Vanlig rømme inneholder 18-20% melkefett, og såkalt seterrømme har 35% fett, i likhet med kremfløten som er råvare. Rømme har en tykk konsistens og en sur/syrlig lukt.
Rømme brukes mye som ingrediens i matretter, og brukes av noen også på pannekaker og vafler. I Norge brukes seterrømme til for eksempel koking av rømmegrøt.
Rømme med 18 til 20% fett markedsføres i Norge med den noe upresise betegnelsen "Lettrømme".


WGC–Bridgestone Invitational.
WGC–Bridgestone Invitational er en turnering i golf for profesjonelle herregolfere. Den er del av World Golf Championships og har offisiell status både på PGA-touren og Europatouren. Turneringen ble etablert i 1999 og avløste "World Series of Golf". Frem til 2005 var den kjent som WGC–NEC Invitational.
Turneringen spilles av omkring 75 spillere, noe som er rundt halvparten av det som er vanlig i andre profesjonelle turneringer. Kun de beste spillerne i verden inviteres til å delta. Pr. 2004 har turneringen alltid vært arrangert i USA, og med unntak av 2002 alltid på Firestone Country Club i Ohio.


Russells paradoks.
Russells paradoks ble formulert av Bertrand Russell i 1901, og viser at den naive mengdelæren til Cantor og Frege inneholder selvmotsigelser. La "M" være mengden av alle mengder som ikke inneholder seg selv,
Denne definisjonen fører til en motsigelse, når man prøver å avgjøre om "M" selv er et element i "M": Antar man at "M" ikke er et element i "M", altså at "M" ikke inneholder seg selv, så oppfyller "M" egenskapen som medfører medlemskap i "M", og er dermed et element i "M". Og motsatt: Hvis man antar at "M" er et element i "M", så fører medlemskapet til at "M" må ha egenskapen som definerer alle medlemmene, nemlig å ikke inneholde seg selv, og dermed er ikke "M" et element i "M".
Det finnes mange formuleringer av Russells paradoks. En kjent versjon er barbereren som barberer alle som ikke barberer seg selv. Barberer barbereren seg selv?
At det var mulig å formulere et paradoks i den naive mengdelæren, gjorde at man så det nødvendig å bygge opp mengdelæren på en annen måte. I aksiomatisk mengdelære kan ikke «mengden av alle mengder som ikke inneholder seg selv» være en mengde, og paradokset blir dermed unngått.


Torgeir Bryn.
Torgeir Bryn (født 19. august 1964) er en tidligere norsk basketballspiller. Han er den første skandinaven til å spille i den profesjonelle amerikanske basketballigaen NBA, og hittil også den eneste nordmannen. Han spiller posisjonen som center eller power forward på banen, og er 206 cm høy.
Amerikansk karriere.
Bryn spilte for Texas State University fra 1987 til 1989 før han signerte en kontrakt for Los Angeles Clippers den 21. oktober 1989. Der fikk han ti minutters spilletid over til sammen tre kamper. I disse kampene scorte han fire poeng, tok to returer, hadde to stjelinger og blokkerte et skudd før han ble sparket fra klubben den 17. november det samme året.
Europeisk karriere.
Bryn har også spilt profesjonelt for en rekke klubber i Europa; blant annet ALM Everux i Frankrike, CB Estudiantes i Spania, BC Žalgiris i Litauen, Aris BC i Hellas, CB Breogan i Spania, SL Benfica i Portugal, Élan Béarnais Pau-Orthez i Frankrike og Le Mans Sarthe Basket i Frankrike.
Moderklubben hans i Norge er Ammerud Basket. Her var han med å vinne klubbens første NM i 1982. Han spilte også på laget som tok NM-titler i årene 1983 og 1985. Ammerud gjorde i 2007–2008-sesongen et comeback i BLNO, hvor Bryn også gjorde sitt comeback i en alder av 43 år. Dette comebacket ble enda mer spesielt ettersom han spilte på lag med sin sønn, Martin Bryn. I BLNO har Torgeir Bryn også spilt for Oslo Kings og Harstad Vikings i tillegg til at han har spilt 111 kamper for Norges herrelandslag i basketball. Etter 2009/2010-sesongen ga han seg som aktiv spiller, men fungerer fortsatt som lagkontakt for eliteserielaget til Ammerud.
Ut over basketball.
I tillegg til sin basketballkarriere har Torgeir Bryn også vært gjest i gameshowet Ylvis møter veggen og han har vært en av "de ukjente" i TV-programmet «Hvem er hvem?»


Adolf Bertram.
Adolf Kardinal Bertram (født 14. mars 1859 i Hildesheim i Tyskland, død 6. juli 1945 på Schloss Johannesberg ved Jauernig) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Breslau. Han ble opprinnelig utnevnt hemmelig til kardinal "(«in pectore»)".
Adolf Bertram studerte til prest i Würzburg og München og ble presteviet i 1881 i Würzburg. Fra 1882 til 1884 studerte han deretter kirkerett i Roma og tok doktorgrader i teologi og i kirkerett.
I 1906 ble han utnevnt til biskop av Hildesheim. Den 25. mai 1914 ble han så utnevnt til fyrstbiskop av Breslau. På grunn av de vanskelige politiske forhold i Tyskland utnevnte pave Benedikt XV ham til kardinal uten å kunngjøre navnet hans (reservert «in pectore») i 1916. Men han publiserte havnet etter at første verdenskrig var over, i slutten av 1919.
Fra 1919 til sin død var han formann for Fulda-konferansen, som det tyske katolske bispemøtet ble kalt. Han var en motstander av nazismen.
Bertram, Adolf
Bertram, Adolf
Bertram, Adolf
Bertram, Adolf
Bertram, Adolf


Sächsische Staatskapelle Dresden.
Sächsische Staatskapelle Dresden (det saksiske statskapellet i Dresden) er et av de eldste og mest tradisjonsrike orkestre i verden. Det ble grunnlagt 22. september 1548 av kurfyrst Moritz av Sachsen. Det er antagelig det orkester i verden som har vært i uavbrutt aktivitet lengst. Det har tilhørt de ledende orkestre i Europa gjennom et stort antall musikalske epoker. Orkestret spiller ved Semperoperaen.
Hoffkapellmestre ved det saksiske hoffet inkluderte Johann Walter, Heinrich Schütz og Johann Adolf Hasse. I det 19. århundre ledet Carl Maria von Weber, Richard Wagner og Ernst von Schuch statskapellet. Orkesterets offentlig konsertvirksomhet begynte på 1800-tallet; i 1858 ble abonnementskonserter innført. Dirigenter i det tyvende århundre inkluderer Fritz Reiner, Fritz Busch, Karl Böhm, Rudolf Kempe, Franz Konwitschny, Otmar Suitner, Kurt Sanderling og Herbert Blomstedt. Fra 1992 til sin død i 2001 ledet Giuseppe Sinopoli orkestret. Dets nåværende sjefsdirigent er Bernard Haitink, æresdirigent er "Sir" Colin Davis.


Det bayerske Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg.
Det bayerske Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg ("Bayerische Julius-Maximilians-Universität Würzburg") i Franken ble grunnlagt av fyrstbiskop Johann I av Egloffstein den 10. desember 1402 med tillatelse fra pave Bonifatius IX. Universitetet ble åpnet for ikke-katolikker av fyrstbiskop Friedrich Karl von Schönborn i 1734. Universitetet mistet sitt kirkelig-katolske preg i forbindelse med sekulariseringen da Würzburg kom under bayersk herredømme i begynnelsen av det 19. århundre og bispedømmet Würzburg opphørte å være en suveren stat.
Det er 18 959 studerende ved universitetet (2004/2005). Studentene utgjør rundt 15 % av Würzburgs befolkning. Universitetet er med 350 professorer og 2700 vitenskapelige medarbeidere byens nest største arbeidsgiver. Det finnes fakulteter for bl.a. teologi, filosofi (I, II og III, herunder alle andre humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag), jus, medisin, matematikk og informatikk, biologi, kjemi, fysikk og astronomi, geovitenskaper, og økonomi.
Eksterne lenker.
Julius


Friedrich Carl von Schönborn.
Friedrich Carl von Schönborn (født 3. mars 1674 i Mainz, død 26. juli 1746 i Würzburg) var fyrstbiskop av Würzburg og Bamberg, og riksvisekansler. Han var andre sønn av den kurmainzske statsminister og nevø av Mainz' kurfyrst-erkebiskop, Lothar Franz von Schönborn. Hans eldre bror og for-forgjenger i Würzburg var Johann Philipp Franz von Schönborn. Hans yngre brødre var Hugo Damian von Schönborn og Franz Georg von Schönborn.
Etter studier i Würzburg, Mainz og Roma, ble han sendt på diplomatiske oppdrag til Polen, Sverige, Preussen og Sachsen. Han formidlet mellom keiseren og paven under den spanske arvefølgekrig, og sikret seg Habsburgernes tillit, noe som imidlertid var til hinder for at han kunne etterfølge sin onkel som kurfyrste-erkebiskop i Mainz. Men etter onkelen Lothar Franz' død i 1729 kunne han etterfølge ham som fyrstbiskop av Bamberg, og et halvt år senere fikk han også bispedømmet Würzburg. Hans regjeringstid var økonomisk og kunstnerisk en blomstringstid for begge de frankiske høystiftene. Han var byggherre eller renovator for omkring 100 kirkebygg, byggherre for sommerresidensen Schloss Werneck, Münsterschwarzach og etter 24 års byggetid den som fullførte oppføringen av den berømte fyrstbiskoppelige Würzburg-residensen. Schönborns byggeiver var uten paralleller i høystiftenes historie, og bidro også til stor velstand.
Hans reformer innen justis og forvaltning var preget av tidlig-opplysningstidsstrømninger. Han ga også universitetene massiv støtte, og var særlig opptatt av naturvitenskaper og medisin.
Med hans død ble en æra av Schönborn-fyrsters regjeringstid avsluttet. Han er en slektning av kardinal Christoph von Schönborn.


Ulla-Førreverkene.
Inngangen til Kvilldal kraftverk, som er Norges kraftigste med en installert kapasitet på 1 240 MW.
Ulla-Førreverkene er et av de største vannkraftanleggene i Norge, og henter kraften fra vannmagasinet Blåsjø på grensen mellom Rogaland og Aust-Agder. Kraftverkene har en installert effekt på totalt ca. 2 100 MW. I kraftverksgruppe Ulla-Førre inngår er rekke kraftverk. Det største er Kvilldal kraftverk, som med en installert effekt på 1 240 MW er Norges største kraftverk målt etter installert effekt, målt etter årsproduksjon er Tonstad kraftverk det største. I tillegg inngår Saurdal kraftverk, Hylen kraftverk, og Stølsdal kraftverk. Det er i tillegg to pumpestasjoner i Stølsdalen og på Hjorteland.
Statkraft Ulla-Førreverkene produserer årlig normalt på ca. 4,8 TWh. Dette dekker over 3,5 % av elforbruket i Norge.
Kraftverksgruppe Ulla-Førre har administrasjon og sentralverksted på Suldalsosen i Suldal kommune.


Peter Bonetti.
Peter «The Cat» Bonetti (født 27. september 1941) er en tidligere engelsk fotballkeeper. Han spilte for Chelsea, St. Louis Stars og. Han kom til Chelsea fra ungdomslaget til Reading. Han spilte 729 kamper for Chelsea i perioden 1959–1979, en rekord den gangen. I 1975 spilte han en sesong for den amerikanske klubben St. Louis Stars.


Zinedine Zidane.
Zinédine Yazid Zidane (født 23. juni 1972 i Marseille) er en fransk tidligere fotballspiller. Han avsluttet sin karriere i den spanske klubben Real Madrid og og var en av de beste på begge lagene, og i verden generelt. Han har i flere år fått tittelen årets spiller, og blir av mange sett på som en av de beste spillerne gjennom tidene. Han var med på å sikre Frankrike gull både i VM 1998 og EM 2000.
Han jobber som en av trenerene i Real Madrid.
Zinedine Zidane var i følge mange en komplett fotballspiller kjent for sin balanse, pasnings- og skuddfot, overblikk, dribleferdigheter og spilleforståelse. Zinedine Zidane var den første som brukte "zidane-finten", og regnes som grunnleggeren av den.
Med Real Madrid har han vunnet Champions League i sesongen 2001/2002 og det spanske mesterskapet i 2002/2003.
Han har tidligere spilt for den italienske klubben Juventus der han var med på vinne Serie A i 1996/1997. Før han kom til Juventus, spilte han for de franske klubbene AS Cannes og Bordeaux.
Tre ganger har han blitt kåret til verdens beste fotballspiller (1998, 2000 og 2003). Han har fått utmerkelsen Europas nest beste spiller noensinne (etter Johan Cruyff).
Zidane er muslim med algirske røtter. I tillegg til å utmerke seg som fotballspiller, har Zidane også vist sterkt sosialt engasjement. En gang i året spiller han en kamp der verdens beste spillere deltar og inntektene går til fattige barn i Afrika.
Zidane fortalte 17. januar 2006 at han hadde bestemt seg for å legge opp etter fotball-VM i Tyskland, ett år før kontrakten hans går ut.
Fotball-VM i 2006.
Zidane scoret 3-1-målet for Frankrike mot på overtid i åttendedelsfinalen i VM 2006 i Tyskland.
Frankrike kom til finalen mot. Dette var en meget jevn kamp som ble avgjort med straffespark. I annen ekstraomgang ble Zinedine Zidane utvist for å ha skallet ned motstanderen Marco Materazzi. Årsaken til skallingen skal ha vært at Materazzi snakket stygt om Zidanes familie gjentatte ganger. Dette er blitt bekreftet av begge under intervjuer, Materazzi fortalte i august 2007 i TV-programmet «Sorrisi e Canzoni» at han sa følgende:«"Den horen jeg foretrekker er din søster"», like før Zidane reagerte med å skalle ham ned. Tross det har FIFA kåret ham til VMs beste spiller 2006.
Zidane fikk tre kampers karantene og 40 000 kr i bot. Siden Zidane har lagt opp, foreslo franskmannen å gjøre tre dagers arbeid for FIFAs aktiviteter for barn og unge.


Wilhelmøya.
Wilhelmøya er en øy nordøst for Olav V Land på Spitsbergen på Svalbard. Øya ligger i Hinlopenstretet. Øya har et areal på 120 km².


Ilulissatfjorden.
Ilulissatfjorden er en isfjord på vestkysten av Grønland som er med på UNESCOs verdensarvliste. Fjorden munner ut i Diskobukta, og har fått namnet sitt fra Ilulissat, en liten fiskerlandsby innerst i fjorden. Lengden er omlag 40 km.
Ilulissatfjorden er en isfjord fordi den stadig får tilført is fra Sermeq Kujalleq, en rasktflytende isbre med en fart på om lag 20 meter i døgnet. Dette fenomenet finner man bare på Grønland og i Antarktis.


František Tomášek.
František Tomášek (født 30. juni 1899 i Studénka nær Olmütz (nå Olomouc) i Mähren, da i Østerrike-Ungarn, nå i Tsjekkia, død 4. august 1992 i Praha) var en av den katolske kirkes kardinaler, opprinnelig utnevnt til det "in pectore", og erkebiskop av erkebispedømmet Praha.
František Tomášek fikk sin presteutdannelse ved seminaret i Olomouc, og ble presteviet i Olomouc den 5. juli 1922. Som prest var han tilknyttet dels sjelesorgen, dels presteseminaret, i Olomouc. Han ble utnevnt til hjelpebiskop av Olomouc den 12. oktober 1949.
De tsjekkoslovakiske kommunister begynte en innbitt forfølgelse av Den katolske kirke, og biskop Tomášek var blant de mange som fikk føle det. Han ble internert i en tvangsarbeidsleir og måtte arbeide der fra 22. juli 1951 til 28. mai 1954.
Deretter kunne han gjenoppta sin sjelesørgergjerning, og kunne også reise til Roma og delta på annet Vatikankonsil 1962–1965. Den 18. februar 1965 ble han apostolisk administrator av erkebispestolen Praha. Det var imidlertid umulig for Paven å utnevne ham til erkebiskop der på grunn av kommunistenes brutale kirkepolitikk.
Den 24. mai 1976 kreerte pave Paul VI kardinaler, og blant dem var det to hvis navn ble holdt tilbake (reservert «in pectore»). Men året etter, den 27. juni 1977, publiserte paven at den ene av dem var František Tomášek. Senere samme år, den 30. desember 1977, ble han utnevnt til erkebiskop av Praha.
Kardinal František Tomášek deltok ved de to konklaver under «trepaveåret» 1978, 25.–26. august og 14.–16. oktober.
Han fratrådte som erkebiskop av Praha den 27. mars 1991, og døde et drøyt år etter, den 4. august 1992 i Praha.


Norges kulturlandskap.
a> er også et begrep som brukes.
Kulturlandskap er landskap som – i større eller mindre grad – er påvirka av mennesker. Det rene upåvirkede "naturlandskap" er kulturlandskapets motsetning. Kulturlandskapet omfatter et vidt spekter av menneskelig påvirkning, fra jeger- og samlerkulturers lite kulturpåvirka områder, via beitelandskap og jordbrukslandskap til bylandskaper som nesten i sin helhet er menneskeverk. Denne artikkelen handler om ulike typer kulturlandskap i Norge.
Jordbrukslandskapet.
I sju tusen år levde mennesker i det området som nå er Norge av jakt, fangst, fiske og sanking. Hva grunnen kan være til at folk sør i Norge for ca. 6 000 år siden begynte å holde husdyr og dyrke jorda, er omdiskutert. Trolig kom det som et svar på økende befolkningspress, men om jordbruksrevolusjonen kom med innvandra folkeslag, eller om kunnskapen bredte seg uten folkeforflytting, vet en ikke.
Beinrester etter tamdyr som ku og sau og pollen av bygg og hvete med datering tilbake til 3800 f.Kr. er funnet i Oslofjord-området. I løpet av det følgende årtusenet sprer jordbruket seg til hele landet. De fleste pollenanalyser viser at beitedyr kom først, og korndyrking noe senere. Selv om landbruk har vært Norges viktigste ressurs, er kun 10,4 mill dekar dyrket mark, eller ca 3 % av det totale landarealet.
Svijordbruk og februk.
Det første jordbruket var en form for svijordbruk eller svedjebruk med en syklus på kanskje en mannsalder. Senere forsøk bl.a. fra Danmark viser at det har vært mulig å drive svedjebruk i Skandinavia med enkle redskaper som flintøks, hakke og gravestokk uten trekkdyr og uten annen gjødsling enn asken. Åkerlappene ble flyttet oftere enn boplassene, men også boplassene måtte flyttes med jevne mellomrom for at ikke åkrene skulle bli liggende for langt unna.
Pollenanalyser viser at på Vestlandet og i Nord-Norge kan avsviing av skogen ha vært i bruk for å rydde beiter for husdyra i en periode på kanskje tusen år før korndyrking ble vanlig. Svijordbruket har trolig skapt lyngheilandskapet langs kysten. Saue- og geitehold i området har deretter holdt dette landskapet vedlike fram mot vår tid. Framvekst av stadig større einerkjerr viser at det ikke er tilstrekkelig beitepress fra husdyra.
De første jordbrukerne tok i bruk tørr og lett sandjord på opplendt mark og i skråninger, mens de unngikk dalbunner, myrlendte områder og de mer tungdrevne leirslettene. Svijordbruket førte over tid til markerte endringer i økosystemene. Edelløvskogen gikk tilbake, og en gradvis utpining av jorda førte til overgang fra brunjord til podsoljord. Den surere podsoljorda favoriserte arter som bjørk, osp, furu og senere gran.
I perioden 2800-1800 f.Kr. etablerte jordbruket seg som hovednæring i Sør-Norge, og det er funnet spor etter korndyrking og februk så langt nord som til Alta i sammen periode. På kysten ble kombinasjonen fiske og jordbruk den dominerende, mens jordbruket i innlandet ble drevet i kombinasjon med jakt, fangst og fiske.
Tidligere har begynnelsen på bronsealderen blitt satt til 1500 f.Kr., men nyere arkeologiske undersøkelser har vist at bronse ble tatt i bruk så tidlig som 1800 f.Kr. Folk i bronsealderen har etterlatt seg varige spor i kulturlandskapet i form av gravrøyser, gravhauger og helleristninger. I sen bronsealder kom nye gravskikker med likbrenning og urnegraver, og gravhaugene dukker ikke opp igjen før i de første hundreåra etter vår tidsregning.
En regner med at svijordbruk ble praktisert ved siden av fast åkerbruk i hele bronsealderen og jernalderen. I senere tid fikk svijordbruk en renessanse med finske innvandrere til Østlandet fra ca. 1630. Finneboplasser med rugbråter finnes over et stort område fra grenseområdene i Hedmark i nordøst til Oslomarka i sørvest, jf. alle stedsnavn som inneholder «bråten» som et ledd. Dette bråtebruket fortsatte enkelte steder fram til ca. 1800.
Åkerbruk.
Fast åkerbruk innebærer en mer intensiv utnyttelse av jorda, og kan opprettholde en tettere bosetning enn skiftende svijordbruk. I skog av norsk type er åkerbruket likevel en energikrevende driftsform som forutsatte husdyr som beita ned den naturlige vegetasjonen, tilførte åkeren gjødsel og som kunne brukes som trekkdyr.
Arkeologiske funn viser at arden var i bruk i Norge i bronsealderen. Plogen kom til Norge i yngre jernalder, mens hest som trekkdyr først kom i bruk i vikingtida. Plog med veltefjøl tillot dypere bearbeiding av jorda, og en slapp å kjøre to ganger i kryss som med arden. Mange steder i landet har en funnet bevis for teigpløyde åkrer, der plogen er blitt kjørt slik at jorda samla seg langs midten av teigene, mens ytterkantene hadde en funksjon i dreneringa. I bratt lende ble det brukt hakke og spade.
Det er usikkert når en tok i bruk husdyrgjødsla på en systematisk måte. Det er funnet møkkagreip fra yngre jernalder, og fosfatprøver fra førhistoriske åkrer støtter teorien om gjødsling i jernalderen. Husdyra måtte holdes borte fra åker og eng, fra bøen eller innmarka. Gjerder kom opp rundt innmarka, og det ble det et tydeligere skille i kulturlandskapet mellom utmark og innmark.
Gårdsbebyggelse - en del av kulturlandskapet.
Bygningene er en viktig del av kulturlandskapet. Det gjelder først og fremst gårdsbebyggelsen. De eldste kjente arkeologiske spor etter gårdshus er fra 2300 f.Kr. De eldste gårdsbygningene var toskipa stolpehus, dvs. med en enkelt stolperekke til å bære taket; i bronsealderen kom treskipa hus med to stolperekker.
For om lag tusen år siden endret den norske byggeskikken karakter, i og med at lafting ble innført som ny byggeteknikk. Husene i gårdstunet ble mindre, men det ble flere hus.
Utmark, beite og forsanking.
Husdyra beitet hovedsakelig i utmarka, og det var også der det meste av vinterforet ble funnet. Gjeting for å finne husdyra igjen og verne dem mot udyr ble et utbredt barnearbeid. I jernalderen kom også sigd og ljå, som muliggjorde en mer effektiv slått, både på eng og utslåtter. Lauing var en viktig del av vinterforet, og styvede løvtrær må ha vært vanlig, særlig i den nærmeste del av utmarka omkring gårdene.
I 2007 er mer enn 2 millioner sauer og lam på utmarksbeite om sommeren i Norge. Utmarksbeite er beiteområder utenfor inngjerdete områder, som skog og fjell og gressdekte øyer. Sammen med et betydelig mindre antall geit og ku påvirker disse vegetasjonsmønsteret. Det anslås at fôrmengdene som inntas av husdyr på utmarksbeitet har en verdi på 800 millioner kroner, to tredjedeler av dette inntas av sau.
Inntil 1950 var beitingen av utmarka langt mer omfattende enn i dag hvor det hovedsakelig er sau som benytter utmarksbeitene. Tidligere har storfe beitet i utmarka i et betydelig omfang, ikke minst i forbindelse med seterdrift.
Seterdrift.
Setring ble drevet i skogen og på fjellet og bidro til å holde landskapet åpent, først og fremst ved beiting, men også fordi det krevde store volum med brenneved til osteproduksjon på setrene.
Fiskerilandskapet.
Jordbruket har ikke vært alene om å forme det norske landskapet. Også fiskeri og ikke minst fisketilvirking eller fiskeriindustri er en virksomhet som har vært med å forme det norske landskapet.
Klippfiskproduksjonen skapte fra midt på 1700-tallet en egen type landskap som vi finner fra Sunnmøre og oppover Nordlandskysten. Særlig hadde klippfisklandskapet omfang på ytre del av Nordmøre, omkring byen Kristiansund. Klippfisk tørkes gjerne på svaberg, og der det ikke var tilstrekkelige arealer med naturlige svaberg ble torv og vegetasjon fjernet for å lage nye klippfiskberg. Klippfisk er godt saltet før den legges til tørk, og noe av saltet blir liggende igjen på berga. Saltet holder i fortsettelsen ny vegetasjon borte. Utendørstørking av klippfisk tok slutt i 1960-åra og etter den tid er denne type kulturlandskap sakte men sikkert i ferd med å forsvinne igjen. Norsk klippfiskmuseum i Kristiansund forsøker å bevare et eksempel på klippfisklandskap på Milnbergan.
Gruvedrift og industri.
Flere steder i Norge satte gruvedrift og industri sitt preg på kulturlandskapet. Gruvevirksomheten har etterlatt seg fyllinger av gråberg, og industrianlegg har gjort inngrep i landskapet. Viktigst for fortidens kulturlandskap var likevel at gruvedrift fram til dynamitt ble vanlig foregikk ved ildsetting der det var nødvendig med store mengder ved.
Jernverkene var i flere hundre år landets viktigste industri. Deres viktigste råvarer var jernmalm, trekull og vannkraft. Trekullproduksjonen krevde stort volum av brenneved, og var den viktigste lokaliseringsfaktoren.
Det urbane landskapet.
Vår tids urbane landskaper hører til de mest ekstreme kulturlandskaper, landskaper der det er svært lite tilbake av det opprinnelige naturlandskapet, mens de fleste elementer i landskapet er skapt av mennesker. Bygninger og kommunikasjonsinstallasjoner er dominerende i bildet.
Gjengroing.
Forfall har preget store deler av det norske jordbrukslandskapet det siste halve århundre. Naturen tar tilbake store deler av det som før var åpent beitelandskap i utmark og innmark. Gjengroingsprosessen har kommet langt, og er et stadig mer iøynefallende problem; selv omkring Urnes stavkirke er gjengroing et problem.


Sigmund Løvåsen.
Sigmund Løvåsen (født 16. august 1977 i Trysil) er en norsk forfatter.
Løvåsen har gått på Forfatterstudiet i Bø og studert ved Universitetet i Oslo og Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitet. Han debuterte i 2003 med romanen "Nyryddinga", som han mottok flere priser for. Også oppfølgeren "Brakk" (2006) vakte stor oppmerksomhet hos kritikerne. Løvåsen er fra mars 2012 leder av Den norske Forfatterforening.


Heidi Marie Kriznik.
Heidi Marie Kriznik (født 23. februar 1970 i Oslo) er en norsk forfatter. Hun vokste opp i Vestby. Hun debuterte i 2002 med romanen "Applaus", som hun mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for.
Bibliografi.
I januar 2009 blei Kriznik tildelt Landslaget for språklig samlings litteraturpris for 2008. I juryens grunngiving heter det blant annet: "Krizniks romaner viser en stillferdig, men intens innlevelse i menneskers sinn. Hun gir oss truverdige innblikk i skjebner som opplever dramatiske øyeblikk midt i hverdagen, vanlige folk som får det kasta på seg at å leve er også å miste. Historiene er dyktig fortalt, i et ujålete språk skriver Kriznik oppsiktsvekkende godt og rørende om relasjoner mellom mennesker."


Veto.
Ordet Veto kommer fra Latin og betyr «jeg forbyr» og er en spesiell form for stemme som har utsettende eller blokkerende effekt for en beslutning innenfor en gitt ramme. Et veto kan bare forhindre en beslutning, det kan ikke forandre innholdet av denne.
Sikkerhetsrådet i FN.
De fem faste medlemslandene (Kina, Russland,Frankrike, Storbritannia og USA) i Sikkerhetsrådet har "vetorett". I Sikkerhetsrådet er det slik at hvis et forslag skal bli vedtatt, må ni av landene i Sikkerhetsrådet stemme for. Vetorett betyr derimot at dersom et av de faste medlemslandene stemmer imot, nedlegger veto, så blir ikke forslaget godkjent, selv om alle de andre landene stemmer for.
Vetostriden.
Den såkalte vetostriden omhandler regjeringsmedlemmenes rett til å møte i det norske Stortinget. I perioden 1872 – 1880 ble regjeringsmedlemmenes rett til å møte i Stortinget forsøkt vedtatt fire ganger. Dette forslaget, dersom det ble vedtatt, forutsatte en grunnlovsendring. Stridens kjerne var at man på dette tidspunktet ikke kunne enes om kongens rett til å nedlegge veto i grunnlovssaker (grunnloven var på dette punktet taus). De mest radikale mente at kongen dermed ikke hadde noe veto i det hele tatt, mens de mer konservative kreftene mente at kongen dermed hadde rett til å nedlegge absolutt veto. I mellomposisjon stod de som hevdet at kongen hadde rett til å nedlegge utsettende veto inntil tre ganger, slik som han hadde i vanlige lovsaker. Da kongen i 1880 nektet å sanksjonere saken for tredje gang (det første forslaget teller ikke med, da det ikke ble fremstilt i likelydende form), ble regjeringen stilt for riksrett, noe som endte med seier til Johan Sverdrup og Venstre. Siden skulle dette bli stående som en bekreftelse på at kongen ikke har noe veto hva gjelder endringer av grunnloven.
Nyere tid.
Ingen av kongene i det nåværende norske kongehus har benyttet personlig vetorett. Da Kong Haakon VII nektet å utnevne en tyskvennlig regjering i 1940, var dette en abdikasjonstrusel. Veto er sanksjonsnektelse. Kongelig sanksjon ble gitt grunnlovsendringer frem til 1913. Da ble dette erstattet med "kunngjøring ved trykken". Det er kun utsettende veto overfor alminnelig lovgivning, og siden en grunnlovsendring i 1911 har vetoretten tilhørt Regjeringen
Kongen kan personlig i teorien nekte å følge et råd fra sin Regjering, det være seg når det gjelder statsrådutnevnelser eller andre saker, men gjelder saken ikke lovsanksjon, omtales dette vanligvis ikke som veto.
Man kan allikevel si at kong Harald V våren 2008 gjorde bruk av sin vetorett, da han gikk imot det politiske flertallet på Stortinget angående endringen av grunnlovens paragraf 4, som ville gi kongen religionsfrihet. Etter å ha innkalt kirkestatsråden til audiens og lagt frem sitt syn, bøyde stortinget av. Den norske konge må dermed fremdeles bekjenne seg til den evangelisk lutherske tro. Kongen har imidlertid ingen formell vetorett mot grunnlovsendringer, ettersom disse ikke oversendes ham for sanksjon i henhold til tilføyelsen av et nytt ledd i grunnloven § 112 i 1913.


Carl Frode Tiller.
Carl Frode Tiller (født 4. januar 1970 i Namsos) er en prisbelønt og kritikerrost norsk forfatter. Han er utdannet historiker.
Tiller debuterte i 2001 med romanen "Skråninga", som mottok flere priser, bl.a. Tarjei Vesaas' debutantpris. Den ble også nominert til Brageprisen.
Det virkelige gjennombruddet for Tiller (litterært og kommersielt) kom med hans tredje roman "Innsirkling", som han fikk Brageprisen for i 2007. I juryens begrunnelse het det blant annet at «Carl Frode Tiller har en utpreget evne til å få sine personer til å fremstå som overbevisende for leseren. Særlig i dialogene demonstrerer han stor innsikt i hvordan mellommenneskelig kommunikasjon fungerer.» Senere på høsten 2007 ble "Innsirkling" nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og for samme bok mottok han, som første nordmann, EUs litteraturpris i Brüssel i 2009. "Innsirkling" ble dessuten hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, som kalte den «Årets beste roman».
Forfatterskap.
"Innsirkling" har en kompleks struktur. Den er delt inn i tre deler, som igjen rommer ulike genre. Eksempelvis består hver del av kombinasjoner av nåtidsfortellinger og brev. Brevene, i sin tur, bærer preg av både memoarer og kortprosa, avhengig av hvilke av karakterene som har skrevet dem. Hver del har også sin særegne tone, eller fortellerstil. Dette henger sammen med bokas overgripende handlingsmønster: Romanens egentlige hovedperson, David, er på mange måter fraværende i teksten. Han har mistet hukommelsen, og gjennom en avisannonse, med bilde, blir folk som kjenner ham oppfordret til å ta kontakt via brev, for å fortelle ham hvem han er. På den måten opptrer David utelukkende i kraft av andres fortellinger og framstilinger. Tilsammen tre personer svarer på oppfordringa: to venner fra ungdomstiden, Jon og Silje, samt Davids stefar, Arvid. Hver av disse styrer ordet i sin respektive del av fortellingen, og bildet de gir av David har innbyrdes store variasjoner (men også visse likheter). Dette fører til en sammensatt identitetsproblematikk, noe som kan sies å være et av de gjennomgripende temaene i "Innsirkling".
I oktober 2010 kom den frittstående oppfølgeren, "Innsirkling 2". Den fikk raskt strålende kritikker fra et samlet anmelderkorps. Tiller har i intervjuer uttalt at de to bøkene vil inngå i en planlagt trilogi, eller muligens et firebindsverk. For "Innsirkling 2" ble Tiller nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2011.
Tiller har også skrevet for teateret. «I sitt første drama rett til scenen, viser Carl Frode Tiller takter fra Tennessee Williams og Strindberg», skrev NRKs Lisa Kristin Strindberg i en anmeldelse. Ifølge Knut Hoem (også NRK) er Tiller «det største dramatiske talentet Norge har fostret på lange tider»
I januar 2011 ble "Innsirkling" satt opp på Det norske teatret.
Kritikk.
Tiller ble allerede i 2005 fremhevet som en av Norges ti beste forfattere under 35 år. Siden har hans anerkjennelse vokst
«Alt tyder på at Carl Frode Tiller er svært godt i gang med et storverk i norsk litteratur» (Turid Larsen, Dagsavisen, om "Innsirkling"-bøkene).


Mirjam Kristensen.
Mirjam Kristensen på Verdens bokdag 2010
Mirjam Kristensen (født 17. mai 1978 i Farsund) er en norsk forfatter. Hun gikk på barneskolen i Flekkefjord og hadde ungdomsårene i Lyngdal. Hun er gift med forfatteren Pål Gitmark Eriksen og paret er bosatt i Kristiansand, hvor hun er ansatt ved Stiftelsen Arkivet.
Kristensen er utdannet cand. mag. med mellomfag i litteraturvitenskap. Hun har har grunnfag i bibliotek- og informasjon ved Høgskolen i Oslo, og har gått Forfatterskolen på Heimly Folkehøgskole.
Hun debuterte i 2000 med romanen "Dagene er gjennomsiktige", som hun mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for. I 2007 mottok hun Bjørnsonstipendet. Juryen uttalte: «Mirjam Kristensen har markert seg som en forfatter som får leseren til å lytte. Hun har alltid noe viktig å fortelle, og gjør det med et mesterlig fortellergrep». Hennes bøker er oversatt til både fransk og tysk og hennes "Dagene er gjennomsiktige" kom på 11. plass i en kåring av Sørlandets beste bøker som Fædrelandsvennen gjennomførte høsten 2008.


Vanlig ulv.
Vanlig ulv ("Canis lupus lupus") er en av mange beskrevne underarter av arten ulv, på linje med for eksempel tamhund og dingo.
I Norge og Sverige kaller gjerne legfolk dette rovpattedyret for ulv, varg, skrubb eller gråbein. I faglige sammenheng kan denne konkrete ulvetypen også nevnes som europeisk ulv og eurasisk ulv. Det siste er mest dekkende, siden den er utbredt i både Europa og Asia.
Utbredelse.
Vanlig ulv er utbredt i store deler av Eurasia. Det finnes også en rekke lokale varianter i det store utbredelsesområdet, men disse regnes i dag inn under samme underart. De største populasjonene av denne ulven finner man i Russland. Foruten i Russland finnes det også levedyktige bestander av vanlig ulv i Øst-Europa og andre land i Asia. Herunder også noen genetisk varianter av vanlig ulv.
I Norden har Finland og Sverige de største populasjonene av vanlig ulv. I Norge er kjerneområdet de store skogområdene i grensetraktene mot Sverige, øst for Glomma i fylkene Hedmark, Akershus og Østfold.
I skandinavisk folketro har ulven vært et "symbol på trussel og fare". Historisk hadde Norge en bestand på flere tusen dyr, men ulven ble nærmest utryddet i Skandinavia på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Trolig overlevde kun et fåtall ulver i Norge (og ingen i Sverige). Disse dannet siden grunnlaget for den nye norsk/svenske ulvbestanden, som i 2004/2005 talte omkring 85-120 dyr.
Den sparsomme bestanden og områdets geografiske beliggenhet gjør at den norsk-svenske ulvebestanden plages av innavl, siden tilførsel av nytt blod bare kan skje naturlig via Finland. Dette har imidlertid vist seg vanskelig så langt, selv om det finnes eksempler på at russisk ulv har migrert hit via Finland.
Beskrivelse.
Vanlig ulv er sosiale rovpattedyr som danner flokker og hevder revir. Flokken består et alfapar (lederhann og ledertispe) og deres nærmeste avkom og evt. fjorårsavkom. Alfaparet er normalt de eneste som formerer seg.
Den vanlige ulven blir normalt ca. 65-75 cm (hanner kan bli opp mot 90 cm) i skulderhøyde og veier gjerne omkring 30-50 kg (typisk 40 kg i Norge/Sverige). Tispene er noe mindre (ca. 80-85 % av hannen). Den største ulven man kjenner til i Norge veide ca. 65 kg da den ble drept (Ref.: Norsk Skogmuseum).
Vanlig ulv har en langstrakt kropp og forholdsvis lange lemmer og mer eller mindre gule øyne. Den har tett pels med variabel farge, der grå er grunnfargen i forskjellige nyanser. Den har også innslag av hvitt, sort og rødbrunt til gulbrunt. Haletippen er sort og halen kraftig og buskete. Leggene er lysere (nærmest hvite) enn kroppen. Hos den norsk-svenske ulvestammen har alle individene et mørkere bånd ned langs forsiden av forbeina.
Varieteter.
Hvorvidt disse varietetene faktisk er varieteter eller egne underarter er omdiskutert. De har tidligere blitt sett på som egne underarter av ulvarten, men ny forskning peker i retning av at de egentlig er vaieteter av vanlig ulv. De listes derfor opp her som det.
Noen systematikere mener også at "Canis lupus cubanensis" (kaspisk ulv, også kalt kaukasisk ulv) egentlig ikke er en egen underart, men en varietet av vanlig ulv. Dette er imidlertid svært omdiskutert.
Matvaner og ernæring.
Ulv kan overleve på ca. 1,6-1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg, må den ha minst 2,25 kg. Amerikanske estimater sier imidlertid at ulver i snitt spiser ca. 4,5 kg mat i døgnet. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det går som regel dagevis mellom hvert måltid. Når de først spiser, kan de fortære opp mot 9-10 kg i ett måltid. Ulven jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusfe og hjort, men om det er liten tilgang på slike dyr tar de også mindre dyr. I Minnesota (ca. 2 500 ulver) spiser hver ulv i snitt 15-20 hvithalehjort hvert år.
I Norge er elg hovedbyttet for ulven, men den tar også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet. Ulven er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene for hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr, og derfor holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.
Mye tyder på at ulven som toppredator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever i, gjennom å påvirke adferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg, som er hovedbyttet, har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulvene har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe som er positivt.
Konflikter.
Et av hovedproblemene med ulv er at den tar beitedyr – ofte flere enn den trenger, såkalt "overskuddsdreping". I Norge slippes ca. 2,2 millioner sauer på utmark i 3-5 måneder hver sommer. Vegetasjonen i utmark er en billig ressurs, og de færreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag.
Problemet med dette er at beitedyra ikke får tilstrekkelig tilsyn med hensyn til rovdyr, slik at bøndene mister flere tusen sau og rein hvert år. Riktignok står ulven bare for en svært liten andel av disse drapene, men den får langt den største oppmerksomheten. Det skyldes nok at Norge i noen tid har vært «ulvefritt». Ulv og beitedyr kan skilles fysisk, enten ved å bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksområder eller gjennom å flytte beitedyrene til inngjerdet innmark. I det siste har det også vært gjort lovende forsøk med såkalte vokterhunder.
Ulven i Skandinavia.
I 2004/2005 var det ca. 85-120 ulv tilsammen i Norge og Sverige. Det ble født 13 valper i den svensk/norske ulvebestanden i 2004, men genetisk sett står den svakt dersom ikke stammen snart får tilførsel av nytt blod. Graden av innavl er for stor med tanke på populasjonens vitalitet for framtiden.
Frykten for ulv.
I folketroen i Skandinavia har ulven tradisjonelt vært selve symbolet på trussel og fare gjennom mer enn 1 000 år. I dag hører vi om foreldre som er redde for å sende barna alene på skolen og om voksne mennesker som ikke tør bruke utmarka i frykt for ulven, og bøndene tilskriver ulven drap på så meget bufe at overslagene avvises heftig motstand fra zoologer som mener at tallene er hinsides virkeligheten.
Men er ulven virkelig så farlig for mennesker?
Joda, både ulv og andre rovpattedyr har potensial til å være farlige for mennesker, men ikke i en slik grad den gjerne framstår i folketroen. Frykten for ulv må nok for en stor del tilskrives at manges forestillinger om ulvens vaner og væremåte har sine røtter i eventyr og skrøner. Som følge av dette har det bestandig versert skrekk- og eventyrlignende historier om folk som enten er blitt drept eller angrepet av ulv. I så måte kan eventyret om «Rødhette og ulven» stå som et eksempel. Barn har gjerne fått høre disse fortellingene i en alder der de lett lar seg skremme og påvirke. Frykten for å bli spist av ulv har så blitt sittende igjen som en naturlig del av den menneskelige forsvarsmekanisme. Man skal være klar over at mange av de nifse eventyrene og skogens farer som foreldre fortalte sine barn, tjente til å skremme dem fra å vandre rundt på egen hånd og gå seg vill, eller å falle i seksualforbryteres vold – men uten å foregripe den seksuelle oppdragelse i for ung alder.
På 1800-tallet var det vanlig at husdyr ble ført på beite av barn helt ned i 8-9-årsalderen. I Sverige har man Gysingevargen friskt i minne. Denne ulven unnslapp fra fangenskap mot slutten av 1820 og drepte ni barn og ei voksen kvinne i begynnelsen av 1821.
Ulven forsvinner.
På begynnelsen av 1800-tallet var ulvebestanden i Skandinavia stor og levedyktig (størst i Norge), men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Frykt for ulv i befolkningen, ulvepest som slo til rundt 1840 og statlige utryddningskampanjer med innførsel av skuddpremie på flere rovdyr og store rovdyrbestander fra 1845. Sammen med økt jakt på elg, rådyr og hjort og et generelt større press på utmarka, førte dette til at de viktigste byttedyrsbestandene også ble redusert. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til ulven forsvant en gang på 1960-tallet.
Migrering fra Russland via Finland.
Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestanden i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Dette skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG. De anbefalte utsetting av ulv i Dalarna og Värmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter endel bråk og uenighet.
Ny etablering i Norge/Sverige.
Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere ulver i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårsheiulven. Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensial (30% pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling.
Revitalisering og avskyting.
Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt på grunn av innavl. Ønsker man å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i alt for få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente fremgangsrike hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass.
I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Det ble det naturlig nok stor misnøye med. Myndighetene satte inn mange ressurser for å hindre at ulven forvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen stille.
Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvattnet, der den hadde lagt sin elsk på ei hundetispe. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse ulvene skutt nær Pajala i svensk Lappland, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på "Ringvattnetvargen". Den ble skutt to dager senere.
Norsk ulvepolitikk.
I utenlandske medier har norsk rovdyrpolitikk fått oppslag som har utløst både oppsikt og avsky i brede lag. Svensker som har strevd med å bygge opp «sin» del av den felles ulvestamme raste, og EU uttrykte stor skepsis. Naturvernbevegelsene i mange land har kommet med voldsom kritikk. Kritikken går først og fremst ut på at Norge i praksisk skulle legge hele ansvaret for bestandens overlevelse over på svenskene.
Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette rovdyrets framtid, men politiske vedtak er ikke alltid nok. I historisk perspektiv har det gjennomgående vært slik at der ulven er kommet i konflikt med mennesker, har den tapt, fordi mange tar loven i egne hender når ulven går dem i næringen.
Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt våren 2004 og går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen og Østfold, Oslo og storparten av Akershus. Innenfor dette området skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området.
Den 6. januar 2005 bestemte Direktoratet for naturforvaltning å sette i gang lisensjakt på til sammen fem ulver i Hedmark. Før denne fellingen kom i gang, regnet forskerne med at det bare fantes rundt 20 ulver på helnorsk territorium. Direktoratet vurderte det slik at felling av disse fem ulvene ikke vil true bestandens overlevelse. Fra vernevennenes side ble det innvendt at direktoratet ikke hadde lagt frem noen faglige analyser som kunne understøtte dette argumentet.
En samlet norsk naturvernbevegelse klagde på vedtaket om lisensjakt umiddelbart etterpå, men Miljøverndepartementet opprettholdt direktoratets avgjørelse. Blant klagerne var Norges naturvernforbund,WWF-Norge og Foreningen våre rovdyr.
Se ulv i Norge.
I Norge kan du se ulv ved tre av dyreparkene.


Marie Takvam.
Marie Ragnhild Takvam, født Skylstad, (født 6. desember 1926 på Skylstad, død 28. januar 2008 i Lier) var en norsk forfatter og skuespiller.
Takvam vokste opp i Hjørundfjord i Ørsta. Hun studerte psykologi ved Universitetet i Oslo, uten å avlegge eksamen. 25 år gammel debuterte hun med diktsamlingen "Dåp under sju stjerner". Hennes forfatterskap omfatter en rekke diktsamlinger, to romaner, drama og en barnebok. Hun mottok en lang rekke priser for sitt virke.
Etter at hun flyttet til Oslo for å studere ble Takvam boende i byen i mange år. I hennes omgamgskrets var Aslaug Vaa, Inger Hagerup, Halldis Moren og Tarjei Vesaas.
Takvam arbeidet også i "Barnetimen for de minste". I 1977 spilte hun hovedrollen i filmen "Åpenbaringen", regissert av Vibeke Løkkeberg. Hun hadde samme år også en rolle i Svend Wams "Det tause flertall". I 2003 var hun festspilldikter ved Dei Nynorske Festspela.
Hun var mor til den politiske journalisten Magnus Takvam.


Skøyen.
Skøyen er et strøk i bydel Ullern i Oslo. Strøket består både av næringsområder og boligbebyggelse, og er kanskje det som har hatt den sterkeste utviklingen på hele vestkanten de siste ti årene.
Navnet fra gammelt av.
Navnet kommer av "Skǫðin". Første ledd er av ukjent betydning mens siste ledd stammer fra ordet "-vin" som betyr havnegang/beite/eng. Uttalen er "Skøi" med to adskilte stavelser.
Dagens navn i området.
Delområdet Skøyen består i følge de administrative Grunnkretser i Oslo kommune av: Amalienborg, Madserud, Søndre Skøyen og Sjølyst. I stor grad dekker strøket Skøyen også de nevnte områdene, selv om Sjølyst har et visst kjent navn på egen hånd. På Skøyen ligger også Skøyenparken.
Historie og utvikling.
Det ble etterhvert boligbygging på de gamle gårdene, og kommunikasjon ble bygget ut. Skøyen stasjon på Drammenbanen åpnet i 1872, og trikkelinjen Skøyenlinjen ble forlenget fra Skarpsno til Skøyen i 1903.
Dagens Skøyen.
Skøyen er i dag et moderne byområde, og er der det urbane Oslo begynner i vest. Det er mye moderne kontorlokaler og bilforretninger i strøket, samtidig som de gamle bygårdene er bevart. Per 2012 arbeider det mer en 10.000 ansatte i umiddelbar nærhet til stasjonsområdet.


Ahmed Rashid.
Ahmed Rashid (født 1948 i Rawalpindi) er en pakistansk journalist og forfatter. Han arbeider som korrespondent i Sentral-Asia for "Daily Telegrah" og har skrevet for "Wall Street Journal" og andre store aviser.
Rashids bok som ble utgitt i 2000 "Taliban: Militant Islam, Oil and Fundamentalism in Central Asia" er regnet som et grunnleggende arbeid som avslørte forbindelser mellom internasjonale oljeselskap, Taliban og den amerikanske etterretningen. Boka ble oppdatert med nytt materiale etter terrorangrepet 11. september 2001 og var den mest solgte boka utgitt av New York Times i 5 uker.
Rashid skrev ved årsskiftet 2008–09 en artikkel i tidsskriftet "Foreign Affairs", om en regional løsning på utfordringene i Afghanistan og Kashmir. Artiklen vakte stor oppmerksomhet og debatt, særlig i India.
Rashid bor i Lahore, Pakistan med kone og to barn.


Lommelegen.
Lommelegen er et norsk selskap som tilbyr helseinformasjon og -tjenester via Internett (et helsenettsted). Selskapet ble etablert i Oslo i 1999. Tilbudet til publikum består av et søkbart artikkelregister om helse, sykdom, samliv og seksualitet og en svartjeneste der publikum kan få svar av leger og legespesialister. I 2006 ble selskapet en del av Aller Internett.


Skogfinner.
Skogfinner er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Tyngdepunktet av denne finske innvandringen var i løpet av hundreårsperioden ca 1575–1660 kom til grenseområdene som i dag kalles Finnskogene. Det var både personlige, økonomiske, politiske og samfunnsmessige årsaker som gjorde at de reiste.
En av årsakene var den arealkrevende landbruksformen som de tok med seg da de gjeninnførte svijordbruket ("svedjebruk") i Norge, idet de drev skiftebruk i utmarka ved å svi av skogen på et mindre område og så rug i asken, såkalte rugbråter. Dette bråtebruket ble enkelte steder drevet fram til ca. 1800, men gradvis gikk etterkommerne over til fast åkerbruk.
Norske myndigheter forsøkte å få oversikt over antallet skogfinner i Norge gjennom folketellinger, blant annet ved Finnemanntallet for 1686.
Finneboplasser finnes over et stort område på Østlandet fra Finnskogen i nordøst til Finnemarka utenfor Drammen i sørvest. Mange er fortsatt i drift som vanlige småbruk. Skogfinnene har etterlatt seg mange finske stedsnavn, i tillegg til en mengde navn som inneholder leddet «bråten». Hakloa i Nordmarka er et eksempel. Sentrum for kulturen i Norge i er Finnskogen i Hedmark.
I senere år er det på Finnskogen drevet et aktivt kulturvernarbeid for å ta vare på skogfinsk kultur, bl.a. med opprettelsen av «Republikken Finnskogen». Forfatteren Åsta Holth og museumsbestyreren Birger Nesholen gjennom Norsk Skogfinsk Museum har vært sentrale i dette arbeidet.


Deobandi.
Deobandi er en muslimsk bevegelse i Sør-Asia og Afghanistan som følger fiqh (den juridiske tradisjonen) til imam Abu Hanifa. Navnet kommer fra Deoband, India hvor madrassaen Darul Uloom Deoband ligger. De anser de fleste shia-muslimer for å være frafalne.
Deoband-bevegelsen følger imam Abu Mansur Maturidi (d.333H), en teolog fra Hanafi-lovskolen, i Ilm ul Kalaam, dvs. filosofisk retorikk. Dessuten er Deobandiene tilhengere av de tradisjonelle sufi-ordenene, dvs. Qadri-, Naqsbandi-, Suhrawardi- og Chishti-ordenene.
Taliban er kjent for å følge læren til Deobandi-bevegelsen, selv om noen ikke-Deobandier hevder at de følger en ekstremt streng og forenklet versjon av bevegelsens lære. Mange av lederne i Taliban fullførte sine studier ved Deobandi-instituttet Dar ul Uloom Haqqaaniyah ved Akora Khattak i Pakistan.


Nasjonale minoriteter i Norge.
Nasjonale minoriteter i Norge er romanifolket (tatere), roma (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner.
Selv om alle de fem gruppene har en langvarig tilknytning til Norge, representerer de òg ulike internasjonale fellesskap. Før gruppene kom til Norge, hadde de tilhold i andre områder i verden, og de har således historiske røtter også utenfor Norge.
Tilknytninga til fellesskap utenfor Norges grenser er i den politiske debatten i visse perioder av historien blitt brukt mot disse minoritetene. Samtidig har det store flertallet vært norske statsborgere, både før og etter den første statsborgerskapsloven av 1888. Før denne loven kom, ble alle med fast tilhold i riket i over tre år regna som norske statsborgere.
Et spesielt trekk ved kvenene og skogfinnene var at disse to gruppene i tillegg var grenseminoriteter, med de utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjonene som lå i dette. Det er en skjebne som kvenene og skogfinnene har delt med mange nasjonale minoriteter, både i Europa og i verden ellers.
På 1600- og 1700-tallet gjorde den økonomiske tenkningen sitt til at i alle fall noen minoriteter var velkomne. Kvenene ble på 1700-tallet regna som viktige i nordområdene, for de representerte en jordbrukskultur som kunne medvirke til å styrke økonomien og samtidig sikre norsk territorium. En åpna òg opp for jødiske handelsmenn i tider da landet trengte kapital utenfra.
Når synet både på skogfinner og kvener skifta utover på 1800-tallet, har det nok sammenheng med økonomiske endringer, men kanskje særlig med nye nasjonalistiske ideologier. Trusselbildet i utenrikspolitikken («den russiske faren» og etter hvert «den finske faren») skapte også legitimering for en ny minoritetspolitikk - en fornorskingspolitikk.
Assimilasjonspolitikken var den rådende politikken i store deler av Europa og i Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet. I Norge ble denne politikken i alle fall fram til andre verdenskrig. Nasjonsbygginga hadde som forutsetning én kultur, ett språk og ett folk. Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien ga således ikke rom for minoriteter. Alle grupper utenom «det nasjonsbærende folket» ble «fremmede».
Selv om assimilasjonspolitikken overfor alle gruppene må kunne karakteriseres som streng, var politikken ikke lik. Overfor kvenene og skogfinnene var midlene som ble tatt i bruk først og fremst av kulturpolitisk art. Fornorskingsarbeidet i skolen var hele tida kjerneaktiviteten. «Høydepunktet» i politikken var likevel jordsalgsloven og jordsalgsreglementet av 1902 for Finnmark, som sa at salg av jord bare måtte skje til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. Det kan være noe av bakgrunnen for at samiske og kvenske familier tok norske slektsnavn. Virkninga av politikken var i alle fall at holdninga til kvenene som en mindreverdig minoritet festna seg i det norske samfunnet og etter hvert også blant kvenene sjøl. Politikken medvirka slik til den tilbakegangen som kvensk kultur har opplevd i de siste par generasjonene.
De andre gruppene – jødene, roma og romanifolket – ble i perioder av norsk historie utsatt for en hardere politikk. Mellom tiltaka var utestenging fra riket, regulær forfølgelse og til og med forsøk på utrydding. Steriliseringa av personer fra romanifolket og den stramme innvandringspolitikken Norge førte overfor roma og jødar i mellomkrigstida, kan ses som uttrykk for dette.
Når pendelen i etterkrigstida har svingt i mer liberal retning, kommer det trolig av at de internasjonale ideologiske strømdraga har snudd. En har i økende grad framheva verdier som kulturelt og etnisk mangfold og menneskeretter. Synliggjøring av gruppene innafor kulturlivet kan òg ha medvirka til denne endringa.
At minoritetane sjøl setter sin egen situasjon på den politiske dagsorden, har vært med på å påvirke minoritetspolitikken. Opprettelsen av minoritetsorganisasjoner og minoritetenes deltakelse i politikken er en viktig del av dette bildet.
Etter Norges ratifisering av "Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter" i 1999 er disse minoritetsgruppene gitt et særlig kulturelt vern, og mottar tilskudd til kulturvernarbeid.


Mintaqah.
Mintaqah er et arabisk uttrykk for en understatlig enhet. Det kan bli oversatt til region


Guvernement.
Et guvernement er en understatlig forvaltningsenhet ledet av en guvernør, som kan sammenlignes med norske fylker, men ofte med en høyere grad av lokalt selvstyre. I dag brukes guvernement oftest som oversettelse av arabiske "muhafazah", og sjeldnere "wilayah", men ordet kommer opprinnelig fra russisk "gubernija", og ble brukt om de administrative hoveddistriktene i Det russiske keiserdømmet.
I arabiske land.
I mange arabiske land er et guvernement (arab. ', pl. ') en forvaltningsenhet direkte under staten (omtrent som fylker), mens i Saudi-Arabia betegner det en forvaltningsenhet under emiratene, som er forvaltningsenhetene på øverste nivå.
I Irak er ofte guvernementene oversatt til provinser, i motsetning til hva som er vanlig i andre arabiske land.
I Det russiske keiserdømmet.
I Det russiske keiserdømmet ble betegnelsen guvernement (russisk: "gubernija", «ledet av en guvernør») brukt.
Etter Den russiske revolusjon ble disse erstattet med oblaster.


Rollefigurer i Lost.
Rollefigurer i Lost inneholder informasjon om rollefigurene i den amerikanske TV-serien "Lost".
Overlevende fra ulykken med små roller.
Spilt av: Dustin Watchman
Episoder: The Moth, Homecoming
Scott Jackson ble ofte tatt for å være Steve, og ble drept av Ethan Rom.
Spilt av: Scott Paulin
Episoder: Solitary
Han ble behandlet av Jack for et utslett, men Jack mener han er en hypokonder. Når han oppdager at Jack, Hurley, Michael og Charlie spiller golf, spør han om å få være med.
Mustang-Sally er den som skriver dagboka på "Lost"s offisielle hjemmeside, har hun ikke blitt introdusert i serien. Vi vet følgende om henne: Hun er en surfer som dykket med kvinnen som druknet, Joanna, i Australia, og vet nok om tidevannet til å bli foruroliget av deres oppførsel på øya. Etter at Claire ble kidnappet begynte hun å tenke på noe som hendte i Louisiana som nesten tok hennes liv, og tenker om det at det «er som et mareritt som begynner på nytt». På øya begynte hun så smått å få et forhold til Sawyer, men avslo ham, noe hun angrer på, spesielt siden en annen overlevende kalt Larry hele tiden prøver seg på henne. En annen ting ved henne er at hun gjemmer noe i dykkerbaggen sin (muligens et våpen).
Dagboka blir skrevet av assistentforfattere Matt Ragghianti og Dawn Kelly. Hun har ikke fått noe navn enda, men har fått kodenavnet «Mustang-Sally».
En overlevende som har prøvd seg på Mustang-Sally. Noen tror at han er Sullivan.
Omkomne.
Han er fra Kiev i Ukraina (Sovjetunionen da han ble født), og er medlem av "The Others" som bodde i basen «The Flame» helt til John Locke sprengte den i luften. Bakunin mangler et øye og bruker som oftest en øyelapp. I sesongfinalen, sesong 3, får han i oppdrag av Ben å dra til The Looking Glass, hvor Charlie er, og få ham ut derfra. Det ender med at han sprenger et vindu som får vannet til å fosse inn og drukner Charlie.
På øya.
Naomi Dorrit ankom øya i fallskjerm i episoden Catch-22 i slutten av sesong 3. Desmond hadde fått et syn om at hans kjæreste, Penny, lette etter ham og hadde landet på øya. Desmond tok med seg de han så i synet sitt for at ting skulle skje slik han opplevde det i synet, inkludert Charlie. I synet måtte Charlie dø, noe Desmond hadde planer om å la skje. Men i siste liten reddet Desmond han, og dermed skjedde ikke det nøyaktig slik han hadde forutsett. Da de fant kvinnen hengende i et tre, hadde hun med seg et bilde av Desmond og Penny. Kvinnen var ikke Penny, men Naomi Dorrit. Hun hevdet hun var en del av Pennys redningsaksjon og at de hadde en båt et stykke unna. Med seg hadde hun et satellittelefon som hun skulle kontakt de andre med, men for å kunne bruke den måtte de stenge av stasjonen som blokkerte alle radiosignaler fra øya. Dr. Juliet Burke, som tidligere hadde jobbet for The Others, fortalte at det var en stasjon under vannet kalt The Looking Glass som kunne sperre alle signalene. Charlie og Desmond dro for å sabotere stasjonen under vann. Mens Charlie var på stasjonen klarte han å kommunisere med Penny, som rakk å fortelle at Naomi Dorrit ikke var en del av leteaksjonen og at hun ikke visste hvem kvinnen var. Benjamin Linus som hadde fått høre om ankomsten av kvinnen prøvde å advare de overlevende om at kvinnen var en bedrager, som slettes ikke prøvde å redde dem, men at hun hadde et team som kom til å utslette dem om de klarte å kontakte båten hennes. Jack og de andre trodde ikke på henne, og i det hun brukte satellittelefonen til å kontakte båten kastet John Locke en kniv i ryggen hennes (som sannsynligvis drepte henne), som sa at det ikke var meningen at det skulle skje. Telefonen ble likevel svart og Jack pratet med dem, som fortalte at de skulle lokalisere dem og komme og redde dem.
Flashback-karakterer.
Rollefigurer som bare er med i hovedpersonenes flashback.
Margo Shephard er Jacks mor. Hun fortalte Jack at hun aldri ville tilgi ham for å ha avdekket farens alkoholmisbruk, med mindre Jack drar til Australia for å hente faren. Hun ble spilt av Veronica Hamel, og dukket opp i White Rabbit.
Spilt av: Dustin Watchman
Christian Shephard er Jack og Claires far. De er ikke klar over at de har samme far.
Spilt av: John Shin
Soo Kwon er Jins far. Han var en fisker og dukket opp i episoden ...in Translation.
Andre personer.
Disse personene er blitt introdusert, men har ikke enda spilt noen større roller.
Anthony Cooper er Lockes biologiske far. Opprinnelig var han kun en flashback-karakter, men i sesong 3 havnet han i en bilulykke (ifølge han selv). Da han våknet opp satt han kneblet i et kott hos The Others på øya. Anthony Cooper levde som svindler og lurte John Locke til å donere nyren sin til han. Senere havnet de to i et klammeri som endte med at Cooper kastet Locke ut av 8. etasje. Cooper har bl.a. brukt aliaset «Sawyer» under svindlene sine. Det var han som drev James Sawyers far til å drepe kona og seg selv da James var ung. Siden har James jaktet på «Sawyer» og brukt hans alias som etternavn. Da Anthony Cooper ble «transportert» til øya ba The Others Locke drepe «mannen som ødela livet hans», men han klarte det ikke. Locke hentet derimot James Sawyer, som fullførte jobben.
Rose satt ved siden av Jack på flyet, og snakket med ham rett før styrten. Hun tror at ektemannen hennes (Bernard) fortsatt er i live, på tross av at han under styrten var i flyets bakdel som ble revet av. Men det viser seg at han hadde overlevd, og hadde havnet på den andre siden av øya. Rose tok seg av Charlie etter at han ble bortført og forsøkt drept av Ethan.


Khost.
Khost, Noen ganger stavet Khowst, er en by i Afghanistan, lokalisert på 33,3° nordlig breddegrad og 69,9° østlig lengdegrad. Byen er administrasjonssenter i Khost-provinsen, en fjellrik region nær Afghanistans grense til Pakistan.
I løpet av den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, ble den beleiret i over åtte år. I 2001 ble den okkupert av amerikanske tropper.
Flystripen til Khost som er 2743 meter lang, var base for helikopter-operasjoner for både sovjeterene og senere amerikanerene.
Khost


Federico Tedeschini.
Federico Tedeschini [født 12. oktober 1873 i Antrodoco ven Rieti i Italia, død 2. november 1959 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, opprinnelig kreert "in pectore" i 1933, navnet publisert i 1935, pavelig diplomat og substitutt i Statssekreteriatet.
Han deltok på konklavene (pavevalgene) i 1939 og 1958.
Tedeschini, Federico
Tedeschini, Federico
Tedeschini, Federico
Tedeschini, Federico
Tedeschini, Federico


Khost (provins).
Khost-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Det ligger sørøst i landet. Administrasjonssenteret er Khost. Den var tidligere del av Paktia-provinsen.


Wilaya.
Wilaya er en understatlig enhet mest brukt i arabiske land. Det kan oversettes til provins. En Wilaya er som oftest under guvernementer.
I Irak er ofte guvernementene oversatt til provinser, i motsetning til hva som er vanlig i andre arabiske land.
I Marokko er delt inn i provinser "og" Wilaya.
I Sudan er uttrykket stat eller delstat brukt.


Reidar Sandal.
Reidar Sandal (født 24. mars 1949 i Vågsøy, Sogn og Fjordane) er en tidligere norsk politiker (Ap) og tidligere statsråd. Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 2001 og satt i to perioder fram til 2009. Han var første vararepresentant i fra 1989 til 2001, og møtte fast i Kjell Opseths statsrådtid fra 3. november 1990 til 22. desember 1995. Fra desember 2006 og ut stortingsperioden ledet Sandal finanskomiteen. Sandal tiltrådte som leder av Norges Banks representantskap i januar 2010.
Reidar Sandal var kirke-, utdannings- og forskningsminister i perioden desember 1995 – oktober 1997, først i Gro Harlem Brundtlands 3. regjering og deretter i Thorbjørn Jaglands regjering


Kjell Opseth.
Kjell Olav Opseth (født 2. januar 1936 i Førde) er en tidligere norsk politiker (A).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1981 og satt til 2001.


Paktia (provins).
Paktia-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Gardiz. Tidligere dekket den også Khost-provinsen som nylig har blitt skilt ut som egen provins.
Doktor Najibullah Ahmadzai, tidligere president i Afghanistan er fra Paktia-provinsen. Han var født i Mellan-dalen.
Viktige geografiske områder.
Shahi-Kot Valley


EM i fotball 1988.
Europamesterskapet i fotball 1988 (Euro 88) ble spilt i Vest-Tyskland. Formatet var uforandret fra forrige mesterskap. Kvalifiseringen ble spilt i sju grupper med fire eller fem land, hvor gruppevinnerne gikk til sluttspillet. Vertsnasjonen var direkte kvalifisert. I sluttspillet ble landene trukket i to grupper på fire lag, hvor de to beste lagene i hver gruppe gikk til semifinaler hvor gruppevinnerne møtte laget som kom på andreplass i den andre gruppa.
Kvalifiseringen forløp omtrent slik man kunne forvente. De eneste overraskelsene var at gikk til sluttspillet på bekostning av, og at regjerende mester ikke klarte å kvalifisere seg etter at de fleste stjernene fra fire år tidligere, deriblant Michel Platini, hadde lagt opp. vant mot Frankrike på Ullevaal, men dette var også Norges eneste seier i kvalifiseringen, og Norge endte nok en gang sist i gruppa etter blant annet to tap mot.
Sluttspillets store spiller var Marco van Basten, som med sine fem mål skal ha en stor del av æren for at ble europamestere for første gang. Etter en del magre år hadde Nederland et storlag på gang, med spillere som van Basten, Ruud Gullit, Frank Rijkaard og Ronald Koeman som de største stjernene. Mesterskapets største skuffelse var, som måtte reise tidlig hjem etter tre strake tap i gruppespillet. klarte heller ikke å leve opp til prestasjonene fra Mexico-VM og det foregående europamesterskapet.
I semifinalene ble vertsnasjonen slått ut av Nederland, mens slo. Dermed ble det ny kamp mellom Nederland og Sovjetunionen, som også hadde møttes i gruppespillet. I gruppespillet vant sovjeterne 1-0, men nederlenderne tok revansj i finalen og vant 2-0 etter scoringer av Gullit og van Basten.
Gruppe 1.
Fredag 10. juni 1988
Lørdag 11. juni 1988
Tirsdag 14. juni 1988
Fredag 17. juni 1988
Gruppe 2.
Søndag 12. juni 1988
Onsdag 15. juni 1988
Lørdag 18. juni 1988
Semifinaler.
Tirsdag 21. juni 1988
Onsdag 22. juni 1988
Finale.
Lørdag 25. juni 1988


Vågsbygd.
a> er blant de eldre, store gårdene som dominerer Vågsbygd, og har et praktfullt parkanlegg.
Norsk fartøyvernsenter på Andøya er Norges nasjonale verft for vedlikehold av eldre fartøyer.
Vågsbygd er den største bydelen i Kristiansand med om lag 22 000 innbyggere. Frem til 1965 var Vågsbygd del av Oddernes kommune. I bydelen som strekker seg 5-10 km vest, men også sør for bysentrum ligger blant annet boligstrøkene Fiskå, Slettheia, Åsane, Kjerrheia, Kjos, Voiebyen, Bråvann, Andøya, Sjøstrand og Møvig. Fra Møvig ser man over til Fredriksholm festning og videre til Flekkerøya, som ofte ikke regnes til Vågsbygd. På Kroodden ligger Møvik fort. Vågsbygd kirke er fra 1967. Det er også en kirke på Flekkerøy, bygd i 1960, mens Voie kirke er en såkalt «arbeidskirke» fra 1990.
Natur.
På Vågsbygdsiden (vestsiden) av Kristiansandsfjorden ligger øyene Bragdøya, Andøya og Flekkerøy med Christiansø festning. I tillegg finnes en rekke mindre øyer som Sumatra, Madeira, Kinn og Skjede. Øyene Sumatra og Madeira har sine navn fra Hans Kielland som eide øyene i 1812. Øyene hadde opprinnelig navnene Møvig- og Brøvigholmene.
Det er et fint utsiktspunkt på Jaktodden. Her ser mann rett ut Steinsundet mot Grønningen og Oksøy fyr. Vågsbygdmarka har mye varmekjær blandingsskog og er et typisk sørlandsterreng med knatter og knauser. Marka har mange fine badevann, bl.a Auglandstjønna, Grimsvann, Bråvann, Buvann og Storevann, og flotte utsiktspunkter som f.eks Bruliheia. Her finnes også en liten tjønn med det merkelige navnet Bispelona.
Grunnutdanningen omfatter Sjøstrand skole, Møvig skole (ungdomstrinn), Voie skole, Torkelsmyra skole, Vågsbygd skole, Fiskå skole og Slettheia skole, mens Vågsbygd videregående skole (tidligere "Oddernes gymnas") er bydelens eneste videregående skole.
Øvre Vågsbygd.
I øvre Vågbygd finner vi Spar Åsane og Vågsbygd borettslag. Noen av nabolagene er: Hyllebakken, Hyllelia, Hegglia, Nordtjønnåsen, Bregneveien, Grågåsveien, Tverrveien, Hasselbakken, Åsveien og Blåbærsvingen.
Jordbruk og industri.
Jordbruket er i stor grad forlatt i Vågsbygd, de fleste jordbruksområdene er for lengst bygd ut for boliger. Bare Kjos gård har noe særlig jordbruksmark tilbake. De gamle gårdene i Vågsbygd er (regnet fra nord mot sør): Myren (lystgård med stort parkanlegg og meget spesiell vegetasjon), Fiskå, Augland, Kjos gård, Voie og Møvik. Merk også Andøya gård (Andøen gård) ute på øya Andøya, den har vært eid bl.a av Ole Bull.
Vågsbygd har betydelig industri, som har overlevd den store omstillingen som norsk industri har gjennomgått. Den største arbeidsplassen er Elkem Solar som produserer superrent silisium til solceller, og som holder til i lokalene hvor Elkem tidligere drev ferrosilisium-fabrikken "Fiskå verk". På Andøya er det etablert en betydelig og avansert mekanisk industri som produserer offshore- og skipskraner og annet skipsutstyr. Blant maritime virksomheter i Andøya Industripark finner vi blant annet selskapene TTS Sense, Norsk Metallretur, Hydramarine (MacGregor), Voca, Origo Engineering og AEG. Et eget maritimt klyngesenter samme sted går under navnet Kristiansand teknologipark. Vågsbygd har ellers stor detaljhandel med Vågsbygd senter som største handelssentrum.
Kulturliv og personer fra Vågsbygd.
På Andøya i Vågsbygd ligger Norsk fartøyvernsenter på området til tidligere Bredalsholmen verft. Fartøyvernsenteret er et nasjonalt knutepunkt for vedlikehold av museumsskip og verneverdig kystkultur, og har komplett tørrdokk med betydelig kapasitet.
Ytterst på Møvig finner man i vest Batterie Vara, som ble bygget opp av den tyske okkupasjonsmakten under 2. verdenskrig. En betydelig del av området brukes i dag som museum mens resten er åpent for turgåere. Dette er et av landets best bevarte kanonanlegg fra krigen, med komplett 45 mm kanontårn, ammunisjons- og ladeanlegg, verksted, kontorer og forlegninger.
Vågsbygd har også gitt navn til rapgruppa Vågsbygd Handy.


Gardiz.
Gardez eller Gardiz er administrasjonssenteret i Paktia-provinsen i Afghanistan. Byen ligger ikke langt fra Tora Bora-regionen med sine huler og tunneler, der det antas at Osama bin Laden gjemmer seg.
Gardez ligger vest for Khost, 96 km sør for Kabul.
Gardez


Joseph-Marie Trinh-Nhu-Khuê.
Joseph-Marie Trinh-Nhu-Khuê (født 11. desember 1898 i Trang-Duê nær Hanoi i Vietnam, død 27. november 1978 i Hanoi) var en av den katolske kirkes kardinaler, opprinnelig utnevnt til det "in pectore", og erkebiskop av Hanoi.
Joseph-Marie Trinh-Nhu-Khuê ble utnevnt til titularbiskop og apostolisk vikar av Hanoi den 18. april 1950. I 1960 ble kirkedistriktet oppgradert til erkebispedømme.
Den 28. april 1976 kunngjorde pave Paul VI navnet på de kardinaler han skulle kreere den 24. mai 1976, og holdt tilbake to av navnene (reservert "in pectore"). Men da kreeringen fant sted i mai, ble det hele offentligggjort hva gjaldt Trinh-Nhu-Khuê. For den andres vedkommende, tsjekkeren František Tomášek, ble navnet holdt hemmelig ett år til.
Kardinal Joseph-Marie Trinh-Nhu-Khuê deltok ved de to konklaver under «trepaveåret» 1978, 25.–26. august og 14.–16. oktober. Han døde ikke lenge etter, den 27. november 1978.
Trinh Nhu Khue, Joseph-Marie
Trinh Nhu Khue, Joseph-Marie
Trinh Nhu Khue, Joseph-Marie
Trinh Nhu Khue, Joseph-Marie
Trinh Nhu Khue, Joseph-Marie
Trinh Nhu Khue, Joseph-Marie


Legevakt.
Legevakt er et allmennmedisinsk behandlingstilbud beregnet på akutte tilstander utenom vanlig åpningstid for legekontorene. Tidligere var legevakta bemannet med en allmennpraktiserende lege i hjemmevakt og det var vanlig at legen reiste i sykebesøk hjem til pasienten, eller de møttes ved legens kontor. De siste årene er det stadig mer vanlig at legevakt organiseres som samarbeid mellom mange kommuner og er plassert i en sentral legevaktsentral, gjerne i et lokalsykehus. Legevaktsentralen er vanligvis bemannet med en eller flere leger og en eller flere sykepleiere. Det er mye vanligere at de dårlige pasientene hentes med ambulanse til legevaktsentralen enn at legene reiser ut til pasienten.
Alle norske kommuner er pålagt å ha en legevaktordning, jf. Lov om helsetjenesten i kommunene. Kommunehelsetjenesteloven §1-1: «Landets kommuner skal sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.»
Telefonkatalogen har telefonnummer til vedkommende legevakt under hver kommune. Telefonnummeret til legevakta oppgis også på kommunenes hjemmeside.
Når pasienten ikke selv kan transporteres med privatbil til legevakta, og/eller liv og helse er i akutt fare, ring 113 (gjelder overalt i hele Norge) som er til AMKsentralen som kan sende ambulanse eller luftambulanse. Teksttelefonbrukere kan ringe 1412 (bl.a. døve og hørselshemmede). Når hjelpen kan vente litt: Ring fastlegen. Legen gir råd eller hjelp på dagtid.
Legevakta kan brukes ved behov for legehjelp når det er medisinsk nødvendig med hjelp som ikke kan vente til legekontorene åpner. Det er riktig å benytte legevakt for den kommunen der pasienten oppholder seg.
Det er ikke akseptabelt å benytte legevakta fordi pasienten ikke kan ta fri fra arbeidet og benytte egen fastlege i arbeidstiden.


Kabul (provins).
Kabul-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Kabul, som i det 13.århundre ble regnet som den vakreste byen i verden.


Gunnar Wærness.
Gunnar Wærness (født 22. november 1971 i Trondheim) er en norsk lyriker.
Wærness har gått på Skrivekunstakademiet i Bergen 1994-95 og Forfattarstudiet ved Høgskolen i Telemark 1993-94, og er medredaktør av det skjønnlitterære tidsskriftet Luj. Han var også medredaktør for Forfattarstudiets årbok i 1994.
Oppvokst på Heimdal (bydel i Trondheim), Wærness var elev ved Breidablikk Skole fra 1978 til 1987, før han var elev ved Gerhard Schønings Skole. Rundt 16 års alder ble han tilknyttet alternativmiljøet ved UFFA i Trondheim.
Han har vært aktiv i fanzinen Grønn kylling (arb. tittel).
Wærness er nå bosatt i Skåne, Sverige.
Wærness debuterte i 1999 med diktsamlingen "Kongesplint", som innbrakte ham Tarjei Vesaas' debutantpris.


Loya jirga.
Delegater applauderer valget av Hamid Karzai som interimpresident i juni 2002.
Loya jirga, av og til loya jirgah, er et stort møte holdt i Afghanistan, opprinnelig holdt av pashto-gruppene, men senere ble andre etniske grupper inkludert.
Ordet er fra pashto-språket, "loya" betyr «stor» og "jirga" betyr «råd», «samling» eller «møte».
Loya jirga-deltakerene består av stamme- eller regionale ledere, politiske, militære og religiøse figurer, kongelige, tjenestemenn fra regjeringen, osv. Møtene blir uregelmessig innkalt, ofte av herskeren. Noen historikere fastholder at skikken er 1000 år gammel.
Det er ingen tidsbegrensning på et loya jirga og det fortsetter inntil en blir enige. Bestemmelsene blir tatt ved generell enighet og formell stemmegivning blir ikke gjennomført. Mange forskjellige saker kan diskuteres, som utenrikspolitikk, krigserklæring, legitimere herskere eller innføre nye ideer og politikk.
Den første foregikk i Roma rundt Mohammed Zahir Shah,og den reflekterte interessene til moderate pashtoer fra sørøst i Afghanistan, den samme etniske gruppen som Taliban hadde mye av sin støtte i. Roma-initiativet krevde rettferdige valg, støtte for islam som grunnlag for den afghanske stat og respekt for menneskerettighetene.
Den andre foregikk på Kypros og var ledet av Homayoun Jarir, et forhenværende medlem av det Islamske Parti til sin svigerfar, Gulbuddin Hekmatyar, som kjempet et slag over Kabul før Taliban tok over i 1996. Kritikere av Kypros-initiativet mistenkte det for å tjene Irans interesser. Medlemmene av Kypros-initiativet regnet seg som nærmere det afghanske folk og så på Roma-gruppen som for nært knyttet til den lenge isolerte kongen.
To mindre initiativ ble holdt i Bonn og Pakistan.


Lars Ramslie.
Lars Ramslie (født i Tønsberg 15. februar 1974) er en norsk forfatter, redaktør og tv-medarbeider. Han har tidligere arbeidet som bibliotekar og industriarbeider. Ramslie er oppvokst på Øreåsen i Rygge Kommune. Han har studert videoproduksjon ved Olavskulen Folkehøgskule på Bømlo og tatt forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø. I 2005 var han sammen med Helga Eriksen og Henning H. Bergsvåg initiativtager til Forfatteraksjon Bergen.
Ramslie debuterte i 1997 med romanen "Biopsi" som innbrakte ham Tarjei Vesaas' debutantpris.


Gmail Notifier.
Gmail Notifier (eller "Gmail Beskjedgiver") er et program utviklet av Google, til deres e-posttjeneste Gmail. Denne gir deg beskjed hver gang du får en ny e-post tilsendt din Gmail-konto, ved hjelp av en lyd og en popup-beskjed som den på bildet. Man kan klikke på popupen, og gå direkte til e-posten med den nettleseren man velger i innstillingene. Gmail Notifier kan også gjøre det sånn at når man klikker på "mailto:"-lenker (de lenkene som vanligvis i IE åpnes i Outlook Express) åpnes det et Gmail skriv-ny-beskjed vindu istedet. Dette er valgfritt. Gmail Notifier var først bare tilgjengelig for Windows, men 6. september 2005 ble Gmail Notifier også tilgjengelig for Mac OS X. Foreløpig finnes det ikke en versjon for Linux, men det er mulig å emulere den til å virke på Linux med hjelp av Wine.


Štěpán Trochta.
Štěpán Trochta, S.D.B. (født 26. mars 1905 i Francova Lhota nær Olmütz (nå Olomouc) i Mähren, da i Østerrike-Ungarn, nå i Tsjekkia, død 6. april 1974 i Litomĕřice) var en av den katolske kirkes kardinaler, opprinnelig utnevnt til det "in pectore", og biskop av bispedømmet Litomĕřice. Han tilbragte flere år i nazistiske konsentrasjonsleirer og ti år i kommunistiske fengsler.
Utdannelse og tidlig prestevirke.
Štěpán Trochta fikk sin presteutdannelse ved seminaret i Olomouc, sluttet seg til salesianerordenen i 1923, og fortsatte studier og formasjon i Torino i Italia. Han ble presteviet den 29. juni 1932 i Torino. Han arbeidet i Tsjekkoslovakia og grunnla salesianske institutter i Praha og i Ostrava.
I nazistiske konsentrasjonsleirer.
Under annen verdenskrig ble han den 6. juni 1942, etter de tsjekkiske partisaners attentat på den stedfortredende riksprotektor Reinhard Heydrich, arrestert av Gestapo sammen med den senere kardinal Josef Beran, fengslet i Pankrac, Praha, og deretter internert i konsentrasjonsleirene Theresienstadt (Terezín i Böhmen), Mauthausen i Østerrike og Dachau nær München – det ble tysk politikk å konsentrere alle katolske geistlige fortrinnsvis på ett sted, Dachau, blant annet for å motvirke deres virkning på medfanger og de mindre hardbarkede av leirvaktene. Da Gestapo sendte ham til nye konsentrasjonsleirer, markerte de på oversendelsespapirene at det ikke forelå noe ønske om at han skulle få skånsom behandling: Bokstavene "«R.U.»" stod for "Rückkehr ungewünscht" – retur uønsket.
Han ble befridd av amerikanske styrker i 1945, og kunne samme år vendt tilbake til hjemlandet.
Biskop av Litomĕřice, kommunistisk forfølgelse.
Han ble etter krigen utnevnt til biskop av Litomĕřice, den 27. september 1947, og bispeviet av den apostoliske nuntius, Xavier Ritter, i november. De tsjekkoslovakiske kommunister begynte en innbitt forfølgelse av Den katolske kirke, og biskop Trochta var blant de mange som fikk føle det.
Trochtas arbeid for det som idag kalles den katolske undergrunnskirke i Tsjekkoslovakia, er fremdeles ikke fullstendig historisk utforsket (2005). Men han spilte en nøkkelrolle for tilblivelsen av de tsjekkoslovakiske biskopers hyrdebrev i juli 1949 som rettet skarp kritikk mot kommunistregjeringens forsøk på å etablere en skismatisk katolsk kirke, grunnlegge en skismatisk katolsk forening, og mot statens makttiltak mot den katolske kirke, dens institusjoner og mot mange ledende blant de troendes rekker.
Han ble forhindre fra å utøve sitt embede av regimet fra 1949, til å begynne med ved at han fikk husarrest i sin egen biskoppelige residens, men senere i forskjellige straffeanstalter. En domstol hadde dømt ham til 25 års fengselsstraff.
Ikke før den 1. september 1968 ble det igjen mulig for Trochta å fungere som biskop. Men snart ble det innskjerpelser på nytt.
Utnevnt til kardinal.
Den 28. april 1969 kreerte pave Paul VI kardinaler, og blant dem var det to hvis navn ble holdt tilbake (reservert "in pectore"). Det var ikke før den 5. mars 1973 at paven publiserte at det dreide seg om biskop Štěpán Trochta – og om den i mellomtiden avdøde rumenske biskop Iuliu Hossu.
Brutalt slått ihjel av tsjekkisk politi.
Kardinal Trochta døde av hjertesvikt den 6. april 1974 i Litomĕřice, som følge av de slag han ble påført under et seks timer langt brutalt møte med politiet dagen før. Trochta var gammel og allerede syk da politikommissæren Karel Dlabal og hans menn hadde brutt seg inn i hans hus med ordene: "«Du skitne gamle hund, jeg skal brekke potene dine.»"
Den senere pave Johannes Paul II ved Trochtas begravelse.
Blant de som kom tilreisende for å være med på den halvveis hemmelige begravelsen på en liten kirkegård nær Praha, var den polske kardinal Karol Wojtyła, erkebiskopen av Kraków – som fire år etter skulle bli valgt til pave Johannes Paul II (død om aftenen 2. april 2005). Sovjeterne hadde advart ham mot å reise for å delta på begravelsen, men ikke bare reiste han – han holdt også en tale der. Dette forhold alene ville ha gitt kommunistene et påskudd til å arrestere ham, men de lot det være.
Også tilstedeværende var Berlins kardinal Alfred Bengsch, og Wiens kardinal, erkebiskop Franz König. Sistnevnte sa senere at det var ved denne anledning at han innså at det ville være heldig om den neste pave kom fra Øst-Europa.
Mulig saligkåring?
Det er et sterkt ønske i Tsjekkia om at kardinal Trochta blir erklært hellig. Under et møte 1.–3. april 2005 besluttet den tsjekkiske bispekonferanse seg for å ta nye skritt for å fremme hans saligkåringsprosess.
Trochta, Stepán
Trochta, Stepán
Trochta, Stepán
Trochta, Stepán
Trochta, Stepán
Trochta, Stepán
Trochta, Stepán
Trochta, Stepán


PlayStation 2.
PlayStation 2 (PS2; japansk: プレイステーション2 "Pureisutēshon Tsū") er et registrert varemerke for Sonys andre spillkonsoll, og oppfølgeren til PlayStation. Utviklingen av den ble kunngjort i april 1999, og den ble først lansert i Japan 4. mars 2000.
Konsollen som ble lansert i Japan var sølvfarget, og ikke svart som i resten av verden. Den amerikanske versjonen ble introudsert på markedet i USA 26. oktober 2000. Sony hadde for liten produksjonskapasitet og slet med leveranseproblemer i begynnelsen, og det var få som hadde fått levert produktet innen slutten av 2000.
Spillutviklere klaget også over at det var vanskelig å utvikle spill for konsollen. PlayStation 2 ble imidlertid populær etter en tid, da utviklerne fikk bedre verktøy. PlayStation 2 er en av tidenes mest populære spillkonsoller, med over 140 millioner solgte enheter.
PlayStation 2 kan også spille DVD-er og CD-er. Diverse tilleggsutstyr inkluderer fjernkontroll, harddisk, modem, nettverksadapter, minnekort, VGA-monitorkabel og diverse kabler og overganger mellom disse.
I september 2002 startet markedsføringen av en oppdatert utgave av konsollen som var langt mindre enn den gamle utgaven. Denne versjonen har også innebygd nettverksadapter.
Maskinvare.
PlayStation 2 er basert på Sonys Emotion-Engine-prosessor, som er en egenprodusert 128-bits prosessor med intern klokkefrekvens på 294 MHz. Dette er et noe spesielt system, og er i motsetning til produsentens største konkurrent, Xbox, ikke-kompatibel med andre plattformer som PC. Det er derfor mye arbeid for en spillprodusent å portere et spill fra PlayStation 2 til PC/Xbox og motsatt. Mange produsenter velger derfor å utvikle et spill kun for PlayStation 2, på grunn av dens store popularitet.
Konsollen har en grafikkprosessor kalt Graphics Synthesizer, som også er egenprodusert spesielt for PlayStation 2.
Kopibeskyttelse.
Fra produsentens side er det lagt inn kopisperrer i maskinen som hindrer brukeren i å bruke kopierte spill, som i alle andre spillekonsoller. Det er ingenting som hindrer det å ta kopi av et spill til PlayStation 2, men maskinen vil ikke starte kopien. Dette er, i motsetning til kopisperren i Xbox, en avansert sperre som er vanskelig å bryte.
I likhet med den originale PlayStation kom det, til tross for den avanserte kopisperren, fort såkalte modchips til til PlayStation 2. De første modifiseringspakkene kom på markedet allerede i mai/juni 2000, som var før konsollen ble lansert i Europa. Disse chippene var imidlertid vanskelige å bruke, og hadde mange mangler og problemer. For å starte et kopiert spill måtte man her først sette inn en original, starte og vente noen sekunder, så skifte til den kopierte platen.
I dag finnes det et hav av modchips på markedet, og de fleste er så enkle i bruk at fremgangsmåten for å starte et kopiert eller importert spill er den samme som for å starte en original. Det kommer stadig nye, ettersom det kommer nye versjoner av konsollen hele tiden, hvor de tidligere modifiseringene ikke alltid fungerer lenger.
Linux på PlayStation 2.
Sony har gitt ut en Linux-pakke til PlayStation 2. På grunn av at en må starte maskinen via en «Run Time Environment» så kan en ikke uten videre installere nyere distribusjoner, men det finnes en Debian-basert distribusjon kalt BlackRhino som kan installeres istedenfor medfølgende Kondara Linux (som er basert på Red Hat Linux versjon 6.2).
Spesialutgaver.
I 2001 nådde Sony den magiske grensen på 20 millioner solgte konsoller, og i den forbindelse produserte selskapet 10 000 konsoller i fem forskjellige farger. Maskinene ble raskt et samleobjekt for det ble kun sendt 666 eksemplarer av hver farge til de tre markedene som maskinen ble solgt i (Japan, Europa og USA).
Konkurrenter.
Sonys viktigste konkurrenter er Nintendo og Microsoft.


François Duvalier.
François Duvalier bedre kjent som «Papa Doc» (født (sannsynligvis) 14. april 1907, død 21. april 1971) var president i Haiti fra 1957, senere diktator fra 1964 til sin død. Tilnavnet Papa Doc fikk han fordi han var utdannet lege.


Else Kveine.
Else Johanne Kveine (født 11. juli 1933) er en norsk forfatter.
Hun er født, oppvokst og bor fortsatt i Gausdal, og forholdet til livet på gården og i hjembygda preger forfatterskapet. Hun var i en årrekke lærer ved Myra skule, og ga i 1998 ut boka "Soga om Myra skule – 150 år".
Det er likevel som dikter hun er best kjent. Hennes første diktsamling kom i 1977 og het "Mellom tre", mens "Alltid på veg heim" ble utgitt i 2003.


Afghanistans provinser.
Afghanistan er delt inn i 34 provinser (velayat) som igjen er delt inn i 398 distrikter ("wolaswalei").


Xbox.
Xbox er Microsofts første spillkonsoll. Den ble lansert 15. november 2001 i USA. Neste generasjon av denne konsollen, Xbox 360, ble sluppet 22. november 2005.
Maskinvare.
Microsoft bygde Xbox med standardkomponenter, slike som brukes i vanlige PC-er. De fleste andre spillkonsoller bruker spesiallagede komponenter. Ytelsen er bedre enn de to argeste konkurrentene, Sonys PlayStation 2 og Nintendos GameCube.
Modifikasjon.
Som andre spillkonsoller inneholder Xbox en kopisperre som blant annet skal hindre at eieren bruker piratkopier av spill i maskinen. Dette er en nokså enkel sperre, som kun er software-basert. Man kan enkelt nok enten sette inn en ny BIOS eller omprogrammere den gamle for å fjerne disse sperrene. Utfordringen ligger i å modifisere firmwaren som ligger i den originale BIOS slik at maskinen vil godta kopierte spill, uten å miste alle funksjonene en umodifisert maskin har.
Det er svært vanlig å installere Xbox Media Center på modifiserte konsoller. Det er også vanlig å skifte ut den originale harddisken med en større, da den kan skiftes ut med en hvilken som helst annen 3,5" IDE-harddisk.
De første modchip-ene til Xbox kom i mai/juni 2002.
TSOP.
Ved hjelp av å utnytte en feil man finner i noen kommersielle spill er det mulig å overskrive den originale BIOS med en hacket firmware. Denne metoden kalles populært TSOP flash.
Ulempen med denne løsningen er at du ikke har muligheten til å starte opp maskinen med den originale firmwaren uten å overskrive BIOS igjen.
Modchip.
På hovedkortet i en Xbox finner man en såkalt LPC-header. Her kan man enkelt lodde inn en såkalt modchip som inneholder en erstatnings-BIOS. Ofte følger det med et kit for å koble modchip-en til knappene på fremsiden av konsollen, slik at man ved å for eksempel holde på-knappen inne i tre sekunder ved oppstart starter opp den originale BIOS isteden.
I de nyeste versjonene 1.6 og 1.6b er noen av banene som går til LPC-headeren brutt. Man må da gjøre en såkalt «LPC-rebuild» for å kunne installere en modchip. Dette vanskeliggjør installasjonen noe.
Xbox Live.
Man kan ikke bruke Xbox Live, altså spille online, med en modifisert Xbox. Du kan imidlertid «slå av» de fleste modchips, men du er da nødt til å ha originalspillet.
Problemet er forøvrig at dersom en bruker bare én gang glemmer å slå av modchip-en når han eller hun skal spille Xbox Live, vil serveren sperre maskinen fra systemet for alltid. Dette er det heller ingen løsning på per i dag, bortsett fra at man kan omprogrammere maskinen til å gi en annen id-kode til Xbox Live. Denne koden må tas fra en annen maskin, og dette er derfor bare aktuelt om man kjenner en annen som har en Xbox han eller hun ikke bruker på Xbox Live.
Lovlighet.
Det er i utgangspunktet ikke tillatt å selge et produkt som muliggjør bruk av piratkopiert media i en spillkonsoll.
Noen gjør det likevel, men de fleste produsenter leverer «tomme» modchips, som må omprogrammeres med en ulovlig firmware for å godta piratekopiert materiale.


Liste over presidenter på Haiti.
Denne siden inneholder listen over presidenter og andre statsledere på Haiti.
Mellom 1806 og 1820 var Haiti delt mellom den nordlige "Stat" (senere kongedømmet Haiti) og den søndre "Republikken Haiti".


Thomas Tien-Ken-Sin.
St. Michaels katedral i Qingdao
Thomas Tien-Ken-Sin, S.V.D. (kinesisk: 田耕莘; pinyin: "Tian Gengxin"; født 24. oktober 1890 i Chantsui nær Yanggu i Shandong, Kina, død 24. juli 1967 i Taipeh, Taiwan) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Peiping (Beijing) inntil han ble forvist i 1951 av kommunistregjeringen.
Thomas Tien-Ken-Sin ble døpt i 1901, og fikk sin presteutdannelse i Yenchowfu (Yanzhou i Shandong) og Steyl i Nederland. Han ble presteviet i 1918 i Yenchowfu av biskop Augustin Henninghaus S.V.D. Senere sluttet han seg til den katolske presteordenen "«Steylermisjonærene»".
I 1934 ble han utnevnt til apostolisk prefekt av Yanku (Yanggu), og i 1939 ble han bispeviet i Roma av pave Pius XII og gjort til apostolisk vikar av samme kirkedistrikt. I 1942 ble han forflyttet, og ble apostolisk vikar av Tsin-tao (Qingdao).
Pave Pius XII kreerte ham til kardinal i februar 1946, og utnevnte ham i april samme år til erkebiskop av Peiping (Beijing).
Kommunistregimet utviste ham i 1951.
Han deltok ved konklavet som valgte ny pave i 1958. Året etter ble han utnevnt til apostolisk administrator av Taipeh, et verv han hadde til 1966, men uten formelt å opphøre som erkebiskop av Beijing.
Han deltok også ved pavevalget i 1963.
Tien Ken Sin, Thomas
Tien Ken Sin, Thomas
Tien Ken Sin, Thomas
Tien Ken Sin, Thomas
Tien Ken Sin, Thomas
Tien Ken Sin, Thomas


Samangan (provins).
Samangan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nord i landet. Administrasjonssenteret er Samangan.


Karin Fossum.
Karin Fossum (tidligere Karin Mathisen; født 6. november 1954 i Sandefjord) er en norsk forfatter. Hun er mest kjent som krimforfatter.
Hun debuterte i 1974 med diktsamlingen "Kanskje i morgen", som hun fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for.
Karin Fossums kjente kriminalromaner har etterforskeren "Konrad Sejer" i hovedrollen. Til nå er det kommet ti romaner om sakene han løser; "Evas øye" (1995), "Se deg ikke tilbake! "(1996), "Den som frykter ulven" (1997), "Djevelen holder lyset" (1998), "Elskede Poona" (2000), "Svarte sekunder" (2002), "Drapet på Harriet Krohn" (2004), "Den som elsker noe annet" (2007), "Den onde viljen" (2008) og "Varsleren" (2009). Hun fikk Brageprisen for "Elskede Poona". Den ble også kåret til Norges beste kriminalroman gjennom tidene i Dagbladet i 2009. Flere av disse romanene har blitt filmatisert.
I tillegg til de suksessfulle krimbøkene har Fossum skrevet novellesamlingene "I et annet lys" (1992) og "Søylen" (1994), og romanene "De gales hus" (1999), "Jonas Eckel" (2002) og "Natt til fjerde november" (2003). "De gales hus" er en roman fra innsiden av en psykiatrisk institusjon, mens "Jonas Eckel" handler om en litt spesiell mann og det litt spesielle forholdet han har til en kvinne. "Natt til fjerde november" handler om et foreldrepar som må leve i uvisshet når datteren plutselig forsvinner.
Fossums bøker er oversatt til 25 språk, og er belønnet med en rekke priser. I 2005 var den engelske oversettelsen av "Elskede Poona" «runner up» i konkurransen om britiske Crime Writers' Associations Gold Dagger-pris, av mange regnet som verdens mest prestisjefulle pris for krimnallitteratur. "Djevelen holder lyset" (oversatt som "When the Devil Holds the Candle") vant i 2007 The Gumshoe Award for beste europeiske kriminalroman utgitt i USA i foregående år.
I 2008 ble "Elskede Poona" (oversatt som "The Indian Bride") tildelt Los Angeles Times Book Prize, i klassen Mystery/Thriller for foregående år.


Baghlan (provins).
Baghlan er av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nord i landet. Administrasjonssenteret er Pol-e Khomri, men navnet kommer fra Baghlan.


Paul Yü Pin.
Paul Yü Pin (født 13. april 1901 i Hailun i Jilin i Kina, død 16. august 1978 i Roma) var katolsk kardinal og erkebiskop av Nanjing inntil han ble utvist av kommunistregimet i 1949.
Paul Yü Pin kom fra Mandsjuria i det nordlige Kina. Han ble døpt i 1914. Han fikk teologisk utdannelse ved det katolske Aurorauniversitetet i Shanghai, det pavelige universitet Urbaniana og det pavelige atheneum S. Apollinare i Roma, i Perugia og ved seminaret i Jilin, og ble presteviet i Roma i 1928.
Etter prestevielsen arbeidet han ved Urbaniana i Roma og var fra 1933 nasjonaldirektør for Den katolske aksjon og generalinspektør for katolske skoler i Kina.
Han ble utnevnt til biskop og til apostolisk vikar av Nanking (Nanjing) i 1936, og ble erkebiskop av samme sted at det ble opphøyet til erkebispedømme i 1946. Kommunistene var motstandere av Den katolske kirke, og utviste erkebiskopen i 1949. Han fortsatte som erkebiskop i navnet, men ble fra 1961 dessuten rektor for det katolske Fujen-universitetet på Taiwan i 1961. Han deltok på annet Vatikankonsil 1962–1965.
Pave Paul VI kreerte ham til kardinal i 1969.
Han døde i Roma den 16. august 1978 – han hadde kommet tilreisende for å delta på pavevalget etter at pave Paul VI døde den 6. august 1978, men døde før konklavet begynte.
Yu Pin, Paul
Yu Pin, Paul
Yu Pin, Paul
Yu Pin, Paul
Yu Pin, Paul


Ignatius Kung Pin-Mei.
Ignatius Kung Pin-Mei (forenklede tegn: 龚品梅; tradisjonelle tegn: 龔品梅; pinyin: "Gōng Pǐnméi"; Wade-Giles: "Kung P'in-mei"; født 2. august 1901 i Pudong i Shanghai, død 12. mars 2000 i Stanford, Connecticut, USA) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og (utvist) biskop av Shanghai. Han satt i 30 år fengslet i Kina fordi han motsatte seg kommunistregimet i Folkerepublikken Kina når den krevde at han skulle innordne seg i en regimekontrollert katolsk «statskirke».
Ignatius Kung Pin-Mei ble presteviet den 28. mai 1930 i Shanghai. Deretter arbeidet han som menighetsprest og lærer i bispedømmets tjeneste. I 1949 utnevnte pave Pius XII ham til biskop av Suzhou, og den 7. oktober 1949 ble han bispeviet av den apostoliske internuntius i Kina, erkebiskop Antonio Riberi. I 1950 ble han også biskop av Shanghai, og gitt i oppdrag å forvalte bispedømmene Suzhou og Nanjing.
Kung ble i hemmelighet utnevnt til kardinal i 1979 av pave Johannes Paul II, mens han sonet en livsvarig dom for «kontrarevolusjonær virksomhet». Etter at han ble løslatt i 1986, satt han i «husarrest» til 1988. Da fikk han også reise ut av Kina.
Hans kardinalsverdighet var ukjent også for ham selv inntil han ble fortalt det under en privataudiens med paven i 1988. Men utad ble hemmeligheten holdt på (reservert "in pectore") til 1991, da paven kunngjorde det.
Ignatius Kung Pin-Mei døde i USA i 2000, 98 år gammel.


Ghazni (provins).
Ghazni-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Ghazni.
Ghazni er delt opp i 16 distrikt (administrasjonssenterene står i parentes).
Malistan, Jaghuri, Nawur er deler av Qarabagh, Dih Yak og Jaghatu er del av Hazara-området kjent som Hazarajat.
De etniske gruppene i provinsen er hovedsakelig pashto, men hazarere og tadsjiker bor også i området. Noen hinduer bor i provinsen. I løpet av Taliban-regimet flyktet de fra landet, men med den nåværende administrasjonen har de kommet tilbake til byen Ghazni.
16. november 2003 ble Bettina Goislard, en arbeider fra FNs Høykommissær for Flyktninger ("UNHCR"), drept i Ghazni by i en tydelig merket UNHCR-bil. UNHCR trakk seg ut av provinsen pga dårlig sikkerhet og har ikke kommet tilbake.
Provinsen er siden 6. oktober 2008 oppført på UNHCRSs liste over utrygge steder i Afghanistan.


FNs høykommissær for flyktninger.
FNs høykommissær for flyktninger (engelsk: United Nations High Commissioner for Refugees, forkortet "UNHCR") (etablert 14. desember 1950) har hovedkvarteret sitt i Genève, Sveits, og beskytter og støtter flyktninger etter oppfordring fra en regjering eller FN og hjelper flyktninger med å reise tilbake eller finne et nytt sted å bo. UNHCR fikk Nobels fredspris i 1954 og 1981. Organisasjonen har mandat til å lede og koordinere internasjonale aksjoner for å beskytte flyktninger og løse flyktningproblemer på verdensbasis. Dens hovedformål er å sikre rettighetene og velværen til flyktninger. Den forsøker å sikre at alle kan utføre sin rett til å søke asyl og finne sikker tilflukt i et annet land, med en frivillig mulighet til å reise hjem, bli integrert lokalt eller å bosette seg i et tredje land.
Per 2004 har organisasjonen hjulpet anslagsvis 50 millioner mennesker å starte et nytt liv, ifølge deres hjemmesider. En stab på rundt 5000 mennesker i mer enn 120 land fortsetter å hjelpe rundt 20 millioner mennesker.
Fridtjof Nansen (Norge) var høykommissær for flyktninger for Folkeforbundet (FNs forgjenger) fra 1922.


Idrettslaget Bryn.
Idrettslaget Bryn (stiftet i 1949) er et idrettslag fra Fræna kommune i Møre og Romsdal. Klubben er aktiv innen fotball, håndball og friidrett, og har to gressbaner, en håndballhall, en innendørs treningshall for fotball med kunstgress samt en kunstgressbane med flomlys. Klubben eier alle sine anlegg.
Klubben har ca. 250 aktive medlemmer i idrettslaget. Klubbens seniorlag i fotball befinner seg i 4. divisjon.
Blant kjente trenere for fotballaget har klubben hatt den tidligere Manchester United-spilleren Bill Foulkes og den spanske tidligere Molde-spilleren Flaco.
Klubbens tidligere formann, Herlof Farstad, har to ganger blitt hedret som «Årets Fotballvenn» av Fotballens Venner i forbindelse med cupfinale banketten. Klubben har også vært representert i en cupfinale som ballgutter i finalen mellom Rosenborg og Fyllingen i 1992.
Formann for klubbener Jan Roger Lindseth, mens Jo-Petter Nerlandsrem og Torfinn Berget er formenn for henholdsvis fotball- og friidrettsseksjonen. Klubben er offisiell arragør av Atlanterhavsløpet og Umbro futsal cup.


Skrue (mekanisme).
En skrue er et skaft med en heliks på overflaten. De to viktigste bruksområdene er som festemiddel og som en enkel maskin for å omdanne en roterende kraft til en lineær kraft.
Skruer klassifiseres blant annet etter fastheten til materialet, typen hode og typen gjenger.
Hoder.
Hodet på en skrue er formet etter hva slags verktøy som skal brukes på den. De vanligste typene i dag er flatt spor, krysspor, Pozidriv og Torx.
"Flatt spor" er den enkleste av sporene. De brukes fremdeles noe i snekkerarbeid, men er ikke beregnet på maskinell tiltrekning. Verktøyet vil da ofte hoppe ut av sporet.
"Krysspor" har noe avrundede hjørner inne i sporet, slik at verktøyet skal glippe i stedet for å trekke til skruen for hardt. Dette sporet ble lansert av The Phillips Screw Company, derav navnet "Phillips head" på engelsk.
"Pozidriv" ble lansert av Phillips Screw Company og American Screw Company. Det har fire ekstra kontaktpunkter i forhold til krysspor, og er laget for at verktøyet "ikke" skal glippe. Pozidriv-verktøy bør ikke brukes i vanlig krysspor, men omvendt fungerer greit. Man kan skru en Pozidriv-skrue med et skrujern for Krysspor (Stjernejern) eller et for skruer med flatt spor (Flatjern).
"Torx" har form som en sekskantet stjerne med avrundede kanter. Typen ble lansert av Textron, Inc. Denne typen skruer er vanlige i datamaskiner, forbrukerelektronikk og etter hvert også i biler, spesielt europeiske biler som Mercedes, BMW og Volkswagen.
"Sekskant" eller "Unbrako" er vanlig på møbler, verktøymaskiner og biler. Denne heter "“Allen- el. hex-head”" i USA.
"Firkanthode" eller "Robertson" er vanlig på møbler og gjenstander fra Canada. Ford Modell T brukte firkanthoder, men skruetypen brukes veldig lite i dag.
"Tri-wing" brukes som en sikkerhetsskrue, for eksempel der en produsent av noe utstyr ikke ønsker at forbrukeren skal demontere utstyret.
"Torq-Set" er uvanlig i Norge, men brukes på moderne fly.
"Spanner" har to runde hull ved siden av hverandre. De er laget for å hindre tukling og hærverk, og tåler mye mishandling. De er vanlig brukt på heiser i USA.
Det er også flere andre rare skruehodetyper i USA som kun kan skrues "inn", for å motarbeide demontering, f.eks. i WC-vegger.


In pectore.
"In pectore" (latin «i brystet») er en betegnelse som brukes i Den katolske kirke om kardinaler som er utnevnt i hemmelighet. Deres identitet er normalt bare kjent for paven, som utnevner dem, og eventuelt for dem selv. Ifølge katolsk doktrine er deres status også kjent for Gud.
Før midten av 1900-tallet var det imidlertid som regel andre grunner som lå bak, for eksempel at en kardinalsverdighet ikke ville være rimelig i den stilling vedkommende innehadde i øyeblikket, og en påtenkt forfremmelse måtte tilrettelegges. At paven da ikke rett og slett ventet til alle brikker var falt på plass og vedkommende var i sin nye stilling, har med presedensrekkefølge i kardinalskollegiet å gjøre.
I tillegg er det noen utnevnelser som blir gjort "in pectore" fordi man venter på en lokal bekreftelse av en annen tittel; dette gjelder spesielt kardinaler fra de orientalske katolske kirker, hvor særkirken skal få anledning til å annonsere sine utnevnelser først. Normalt venter man til dette er ferdig, men dersom et konsistorium er planlagt til en dato rett før annonseringen kan paven utnevne personen i hemmelighet. Det vil da ofte være slik at hemmeligheten kun bevares i perioden mellom annonseringen av de nye kardinalene og selve konsistoriet.
En kardinal som er utnevnt "in pectore" er avhengig av at paven avslører navnet før sin død for at han skal kunne delta i et pavevalg. Ved annonseringen vil det bli spesifisert når han ble utnevnt, og ansienniteten regnes fra den datoen, og ikke fra annonseringsdatoen. Dersom paven død før annonseringen mister personen sin status som kardinal. I enkelte tilfeller vil han ikke selv vite om det; f.eks. fikk Ignatius Kung Pin-Mei vite om utnevnelsen først etter ni år.
Pius X (1910-1914).
Pius X kreerte én kardinal "in pectore"
Benedikt XV (1914-1922).
Benedikt XV kreerte én kardinal "in pectore".
Pius XI (1922-1939).
Pius XI kreerte én kardinal "in pectore".
Paul VI (1963-1978).
Paul VI kreerte fire kardinaler "in pectore". Alle ble annonsert før pavens død, men én ble annonsert først etter sin egen død.
Johannes Paul II (1978-2005).
Johannes Paul II kreerte fire kardinaler "in pectore", hvorav tre ble annonsert før pavens død.


Heliks.
"Denne artikkelen omfatter heliks som en kurve. For andre betydninger, se helix (andre betydninger)"
En heliks tegnet i et koordinatsystem
En heliks, (fra det greske ordet ἕλιξ) eller skruelinje, er en kurve i rommet som har en jevn stigning, og hele tiden samme avstand fra en tenkt midtlinje. To vanlige helikser i dagliglivet er gjengene på en skrue og profilen til en spiraltrapp (som egentlig burde hete helikstrapp).
Begrepene heliks og spiral blir ofte forvekslet; mens en heliks er 3-dimensjonal er en spiral 2-dimensjonal.
Et stykke av DNA i dobbel heliks
DNA molekylet inneholder informasjonen i arvematerialet i kromosomene som finnes i nesten alle levende celler. Dette molekylet består av to lange kjeder som er forbundet med korte forbindelser. Det kan se ut som en lang stige som er vridd så det ser ut som en dobbelgjenget skrue. Molekylet betegnes ofte som "DNA-heliks". Strukturen i dette molekylet ble oppdaget av James D. Watson og Francis Crick.


Stevie Ray Vaughan.
Stephen «Stevie» Ray Vaughan (født 3. oktober 1954, død 27. august 1990) var en amerikansk bluesmusiker. Vaughan var blant annet inspirert av Jimi Hendrix, og regnes som en av tidenes største gitarister uansett sjanger. I 2000 ble han posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame, og i 2003 rangerte magasinet "Rolling Stone" Stevie Ray Vaughan som nummer 7 på sin liste over de 100 største gitaristene gjennom tidene («Rolling Stone's 100 Greatest Guitarists of All Time»).
Vaughan spilte på en Fender Stratocaster med bokstavene SRV pålimt. Denne gitaren kalte han Number One, og den er verdenskjent for sitt utseende og sin gode lyd. Med omvendt vibratoarm, over gjennomsnittet tykke strenger (0.13/0.14 mm) og nedstemte strenger blir han husket for en helt spesiell gitarlyd som tusenvis av gitarister har prøvd å etterligne. Han har blant annet gitt overdrivepedalen Ibanez Tubescreamer sin helt spesielle plass i rockehistorien.
Vaughan spilte mesteparten av sin musikkarriere sammen med bandet «Double Trouble», hvor han også var vokalist og frontfigur. Blant hans mest kjente låter er «Scuttle Buttin'», «Pride and Joy», «Mary Had a Little Lamb» og «Leave My Girl Alone», samt Hendrix-coverne «Little Wing» og «Voodoo Child (Slight Return)».
Vaughan omkom i en helikopterulykke etter en utendørskonsert i Wisconsin. Hans venn Eric Clapton spilte på samme konsert. Vaughans kropp var den eneste som ble funnet på utsiden av helikopteret, noe som har ført til spekulasjoner om at han prøvde å redde livet ved å hoppe ut før helikopteret nådde bakken. Uansett var han død da hjelpemannskapene kom til stedet seks timer senere.
Diskografi.
Sistnevnte plate ble gitt ut etter Vaughans død, og inneholder materiale som ikke hadde vært utgitt tidligere


Louis Vuitton.
Louis Vuitton er et fransk motehus som ble etablert i 1854 i Paris og oppkalt etter Louis Vuitton (født 4. august 1821, død 27. februar 1892), en håndverker som spesialiserte seg i å lage robuste reiseeffekter.
Louis Vuitton er i dag ett av de største og mest gjenkjennelige luksusmerkene på markedet, men det var ikke før nesten 150 år etter det ble startet at det skulle oppnå denne suksessen.
Louis Vuitton ble startet på midten av 1800-tallet etter at Louis Vuitton kom til Paris, fra Alpene øst i Frankrike. Han tok seg jobb for den kjente koffertmakeren Monseur Maréchal, men sluttet i 1854 for å starte sin egen bedrift. Han revolusjonerte den tids kofferter ved å redesigne dem i ett lettere materiale, samtidig som de ble flate for å kunne stables i høyden. Dette ble raskt kopiert og han utviklet da et firkantmønster kjent som “Damier” for å hindre piratkopiering. Dette er ett av de første eksemplene på denne type “branding”. Louis Vuitton ble kjent med designeren Charles Frederick Worth og klarte raskt å sikre seg hans kunder som kjøpere av sine kofferter. På den tiden måtte alle kofferter spesialbygges til brukeren, koffertmakeren måtte også pakke ned klær i koffertene på best mulig måte slik at de ikke skulle bli skadet under reisene.
Populariten til Louis Vuitton som ett reisemerke økte, og snart kjøpte virksomheten et større fabrikklokale utenfor Paris. Louis Vuitton var ett av de få merkene som klarte å holde produksjonen og salget gående under andre verdenskrig. Grunnen til dette var et diskré samarbeid med nazistene. Dette forholdet prøver Louis Vuitton den dag i dag å holde hemmelig, men ble offentliggjort for et par år siden. Louis Vuitton hadde så en nedgangstid i salg og produksjon helt frem til 1980-tallet. Men i 1977 tok Henry Racamier over selskapet. Racamier var inngift i Vuitton-familien og hadde ingen erfaring med å drive et motemerke. Men han var en fremragende forretningsmann. Etter å ha studert markedet og sett at de fleste høyprofilerte merkene på den tiden tjente penger på “franchising”, bestemte Racamier for å gå i helt motsatt retning. Han kuttet ut “mellommannen” og åpnet “Vuitton”-eide og -drevne butikker. Dette var en revolusjon innen luksusmarkedet og Louis Vuitton fikk en profittmargin på over 40%, i en tid hvor konkurentene fortsatt bare tjente rundt 15-25%. Louis Vuitton ekspanderte med nye produkter laget og nye butikker åpnet rundt omkring i verden. I 1984, kun 7 år etter Racamier tok over, hadde selskapet en fortjeneste på rundt $22 millioner. Dette var også året Louis Vuitton ble tatt til børsen og gjort til et allmennaksjeselskap, en feil som senere skulle vise seg å være fatal for den familiedrevne bedriften. I 1988 hadde Louis Vuitton allerede kjøpt opp flere merker, blant annet Möet Hennesy og dannet motegruppen LVMH. De hadde fått en interesse for den nye forretningsmannen Bernard Arnault og ville prøve å involvere ham i konsernet. Arnault hadde kommet inn i motebransjen med fokus på å tjene penger. Han var sleip, og hadde allerede sikret seg rettighetene til flere store merker. Han kjøpte seg inn i LVMH, men det ble raskt konflikter mellom han og Racamier om hvem som skulle styre selskapet. Etter mange måneders krangling måtte Racamier trekke seg, og Bernard Arnault fikk nå kontroll over det som skulle bli verdens største symbol på moderne luksus.
Louis Vuitton hadde allerede en plass i markedet som en av de mest repekterte bagasjeprodusentene, men dette var et døende market. Bernard så potensialet i Louis Vuitton som merke og satte i gang en avdeling til å jobbe med konfeksjon for damer. Han ville ekspandere bedriften dypere inn i motebransjen og nå nye kundegrupper. Han ansatte nykommeren Marc Jacobs som kreagtiv direktør. Marc Jacobs hadde tidligere hatt en relativt oppsiktsvekkende “grunge”kolleksjon for Perry Ellis. Konfeksjonskolleksjonen gikk etter planen til Arnault og nå var Louis Vuitton det største samtalemne under moteuken. Populariteten økte kraftig, på tross av at Marc Jacobs ikke hadde designet en eneste veske eller koffert til sin første kolleksjon. I dag er Louis Vuittons konfeksjonsvisninger en av de mest esklusive og vanskeligste å bli invitert til. Man skal ha en høy status i bransjen for å bli invitert.
Produksjon og salg.
Louis Vuitton blir i dag regnet for å tilhøre luksusvareindustrien, og har butikker over hele verden. Spesielt for Louis Vuitton er at motehuset kun selger varene sine i egne butikker. Det er derfor ikke mulig å finne Louis Vuitton-varer til salgs andre steder (unntak er departement stores i USA, Japan, Sør-Korea og Storbritannia). I tillegg produserer firmaet varer kun i egne fabrikker i Frankrike, Spania og USA. All produksjon er håndverksbasert, og Louis Vuitton har ingen form for automatisk produksjon. Louis Vuitton er kjent for sine kvalitetsvarer, og legger mye av stoltheten i å produsere funksjonelle reiseartikler av høy kvalitet.
Siden 1980-tallet har Louis Vuitton også inkludert sko, smykker, klokker og klær i sine kolleksjonene. Markedet er tredelt, Louis Vuitton selger mest i Europa, USA og Japan. I de siste ti årene har hele luksusvareindustrien merket en enorm pågang fra japanske forbrukere, og av alle land i verden finnes det flest Louis Vuitton-butikker i Japan. En ser også en kraftig økning i salget til det kinesiske og sør-koreanske markedet.
Merket sliter i dag med kopiering og forfalskning, og det blir hvert år beslaglagt over 10 000 kopier rundt om i verden. Kopiene blir i hovedsak produserte i Asia, og selskapet samarbeider med tollvesenet i flere land for å få en slutt på forfalskningene. I Norge ble det i 2005 beslaglagt 1 678 kopier av forskjellige Louis Vuitton-artikler. I Danmark har Louis Vuitton kjørt en sak mot kunstneren Nadia Plesner, som har malt en ny utgave av Picassos "Guernica". I bildet figurerer en liten afrikansk gutt med en håndveske på armen.
Louis Vuitton åpnet sin første forretning i Norge november 2005 i Akersgaten 20, Oslo.


John Baptist Wu Cheng-chung.
Den katolske katedral i Hongkong
John Baptist Wu Cheng-chung (kinesisk: 胡振中樞機, født 26. mars 1925 i landsbyen Ho Hau i fylket Wuhua nær Kaying i Guangdong i Kina, død 23. september 2002 i Hongkong) var en av den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Hongkong. Han tilhørte hakkafolket, en av minoritetsgruppene innen det hankinesiske folk.
Han fikk presteutdannelse i Kaying, Aberdeen i Hongkong og ved det pavelige universitet Urbaniana i Roma der han tok doktorgrad i kirkerett med doktorarbeidet "«De forma canonica extraordinaria celebrationis matrimonii»". Etter prestevielsen studerte han etter noen år videre i Roma og i USA.
Han ble presteviet i 1952 i Hongkong, og arbeidet som prest i Hongkong og i bispedømmet Hsinchu på Taiwan. John Baptist Wu Cheng-chung ble utnevnt til biskop av Hongkong i 1975 og ble kreert til kardinal i 1988. Han døde i 2002.


Muhammed Omar.
Mullah Mohammed Omar (ملا محمد عمر; født 1959) er den tilbaketrukne lederen av Taliban i Afghanistan og var Afghanistans de facto statsoverhode fra 1996 til 2001. Han har levd i skjul siden den amerikanske invasjonen av Afghanistan i 2001 og er etterlyst av FN for å skjule den internasjonale terroristen Osama bin Laden og hans al-Qaida-organisasjon.
Omar er beskrevet som veldig høy (noen sier 1,98m) og er regnet som en hard kommandør av mange. Han ble skadet fire ganger som kriger i "Harakat-i Inqilab-i Islami"-fraksjonen i den antisovjetiske mujahedin, med det resultat at han bare har ett øye. Omar gir få intervju, møter sjelden mennesker som ikke er muslimer, og det finnes bare noen få kjente bilder av ham. Diplomater beskriver ham som sky og uvillig til å snakke med utlendinger. Omar sier han har en sønn.
6. juli 2004 fanget etterretningsagenter Taliban-medlemmene mullah Sakhi Dad Mujahid og Nisar Hamed i et leilighetskompleks i Shah Wali Kot. Mujahid bar en mobiltelefon med telefonnumrene til topplederene i Taliban, inkludert Mohammed Omar. Etterretningssjefen Abdullah Laghmanai i Kandahar sa at hans folk tok kontakt med Omar via Mujahids telefon, men da han innså at det ikke var Mujahid, la han på. Senere forsøk på å ta kontakt via nummeret, førte ikke frem.
Han var sønn av en bonde og vokste opp i en leirhytte i Singesar-landsbyen (noen rapporter sier Nodeh), nær Kandahar. Han mistet sin far da han var ung og ansvaret for å fø familien falt på ham. Han var relativt ukjent i Afghanistan før 1994. Etter at Sovjet trakk seg ut, startet mullah Omar Taliban for å få slutt på Afghanistans fall til lovløshet og krigsherrenes terror. Hans rekrutter kom fra koranskoler innen Afghanistan og i afghanske flyktningleire over grensen til Pakistan. Etter sigende skal Omar ha startet Taliban etter en drøm hvor profeten Muhammed kom til ham med spørsmål om å lede hans trofaste.
Omar er kjent for en ren troskap til islam. Han var mullah med en landsby-madrassah nær Kandahar. I april 1996 aksepterte Omar tittelen "Amir al-Mu'minin" (أمير المؤمنين, «de trofastes kommandør».
Selv etter at Taliban erobret Kabul, forble Omar i Kandahar, et uvanlig trekk for kommandøren for de afghanske styrkene med et ønske om å styre hele landet.
Omars hengivelse for islam ledet ham til å beordre ødeleggelsen av to store statuer av Buddha som stod nær klippene ved Bamiyan i Afghanistan, som var arkeologiske og historiske skatter, men som han karakteriserte som avguder. Osama bin Laden roset Omar for denne aksjonen.
Mange vanlige pashto-tilhengere ser på ham som kilden av renhet og sier: «Det er vår plikt å følge Omar, for han er vår far og leder»


Lillebjørn Nilsen.
Bjørn «Lillebjørn» Falk Nilsen (født 21. desember 1950 i Oslo) er en norsk sanger, låtskriver og folkemusiker. Han omtales ofte som «visekongen» i Norge. Gjennom sine opptredener, plateutgivelser, visebøker og gitarbøker, var Lillebjørn Nilsen kanskje den som mer enn noen annen artist frontet visebølgen i Norge.
Gjennom en mannsalder har Lillebjørn Nilsen skapt sanger som har blitt allemannseie; «Far har fortalt», «Tanta til Beate», «Se alltid lyst på livet», «Stilleste gutt på sovesal 1» og «Alexander Kiellands plass», for å nevne noen få. Nilsen har turnert i Skandinavia, Frankrike, Sveits, Belgia,Tyskland, Kina og USA, og har mottatt fem Spellemannpriser, enten som soloartist eller som medlem av en gruppe.
Karrieren.
Lillebjørn Nilsen spilte fra 1967 i duoen The Young Norwegians, som til å begynne med besto av ham selv og Bjørn Morisse. Ettersom Bjørn Morisse var den høyeste av de to, fikk han kallenavnet Store-Bjørn, mens Bjørn Nilsen ble kalt Lille-Bjørn. Dette kallenavnet har blitt hengende ved ham siden. I 1967 begynte Lillebjørn Nilsen på musikklinjen ved Hartvig Nissens Skole i Oslo. Her traff han Steinar Ofsdal som ble med i The Young Norwegians. De ga ut noen singler på Troll, etterfulgt av albumene "Things on our mind" og "Music". The Young Norwegians ble oppløst i 1968.
Lillebjørn Nilsen spilte sammen med Sigrid Huun hovedrollene i Victor Borg og Øyvind Vennerøds kinofilm Himmel og helvete (1969), som handler om ungdommer som ruser seg og utforsker virkningene av cannabis og LSD.
Sist på 1970-tallet deltok Lillebjørn Nilsen i gruppa Ballade!, bestående av ham selv, Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. Han turnerte også ofte med Steinar Ofsdal. Slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet ble en kunstnerisk blomstringstid for Nilsen, som i denne tiden «fant tonen» overfor det store publikum som soloartist, og i særlig grad som Oslos egen stemme og trubadur. Samarbeidet med Hot Club de Norvège og Jon Larsen startet i 1982 med «Tanta til Beate».
Lillebjørn Nilsen dannet i 1988 gruppa Gitarkameratene sammen med vennene Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde, et samarbeid som nyttiggjorde seg og fremhevet de fire herrenes samlede, store og klassiske viserepertoar, samt deres virtuose gitar- og vokalferdigheter. Dette samarbeidet tok slutt i 1994 etter to suksessfulle plateutgivelser og omfattende turneer. Og overraskende gjenopptatt i 2010 med utsolgte konserter i de store byene. Som forfatter av Lillebjørns Gitarbok, som siden 1973 er utkommet i et samlet opplag på mer enn eksemplarer – det høyeste opplag for noen musikkpedagogisk lærebok eller visebok i Norge noensinne – har Lillebjørn Nilsen gitt et uvurderlig og enestående bidrag til utbredelsen av gitarmusikkunsten og visekunsten i Norge.
I 2000 lå Lillebjørn Nilsen an til å motta Oslo bys kulturpris, men en hendelse på den lukkede presse- og politikerbaren Tostrupkjelleren satte en stopper for dette. Under en opphetet politisk diskusjon tømte Lillebjørn Nilsen resten av ølglasset sitt over sin debattmotstander Vidar Kleppe, på den tiden ennå medlem av FrP. Til tross for den herskende gentlemen's agreement om at heftige diskusjoner og mindre verdige tildragelser på Tostrupkjelleren ikke skulle se offentlighetens lys, havnet saken allikevel på førstesidene. Frp sørget deretter for at kommunens kulturpris ikke gikk til Lillebjørn Nilsen det året.
I 2005 mottok Lillebjørn Nilsen endelig Oslo bys kulturpris for 2004, bl.a. med begrunnelsen: «Lillebjørn Nilsen er den visekunstneren som mer enn noen andre har bidratt til Oslos kultur og dens selvforståelse, identitet og stolthet som storby, i den grad at enkelte uttrykk fra hans tekster har gått inn som alminnelige uttrykk i vårt språk.»
Etter "Nære Nilsen" (1993) har Lillebjørn Nilsen ikke ytret seg i form av nye sanger, med unntak av flere bidrag på hyllestalbum til både Vidar Sandbeck (både alene og sammen med Gitarkameratene) og Erik Bye (her sang han «Anna Lovinda»).
Lillebjørn Nilsens årlige sommerkonsert på Rockefeller i Oslo (midt i juli) har blitt en fast sommertradisjon for mange. De senere årene har han hatt med seg datteren, Siri Nilsen, på scenen. Siri Nilsen er en lovende artist, som spiller ukulele og synger.
Lillebjørn Nilsen deltok på Minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012 som var en konsert for ettårsmarkeringen for terrorangrepene i Norge 2011. Han fremførte God Natt Oslo og Barn av regnbuen.
Diktningen.
Lillebjørn Nilsen var «instrumentalisten som begynte å synge. Og lette etter tekster og melodier. Det jeg ikke fant ble jeg nødt til å skrive selv. Så jeg ble sangskriver også.» Han skriver mye om storbylivet i Oslo, og om det spennende nettverket av mennesker og minner denne byen har. Naturen og miljøet har også mottatt sin hyllest i mange av Lillebjørn Nilsens tekster, og norsk folkemusikk og folkelig visetradisjon er et dypt rotfestet utgangspunkt for hele hans visekunst.
Inspirasjonskilder for Lillebjørns Nilsens diktning finner man ellers i den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen; Bob Dylan og Pete Seeger er artister som har inspirert ham. Nilsen og Seeger sang sammen på Tønder visefestival i 1990. Senere bad Seeger Nilsen om å korrekturlese sin selvbiografi, samt komme med kritiske bemerkninger. Lillebjørn har sagt han er stolt over å kunne kalle Seeger sin venn. Rudolf Nilsen har også påvirket Lillebjørn Nilsen. Begge var opptatt av Oslo, arbeiderbevegelsen og «grasrota» i befolkningen. Sangen «Gategutt» er et av Rudolf Nilsens dikt som Lillebjørn Nilsen har skrevet den bevegende melodien til. Som kresen og samtidig folkelig tekstforfatter, en visuell erindringskunstner og i besittelse av en uvanlig melodisk og harmonisk teft, har Nilsen skapt nesten ikoniske Oslo-sanger.


Rune Rudberg.
Rune Rudberg (født 23. august 1961) er en norsk dansebandmusiker. Han er født og oppvokst på Trøgstad i Østfold.
Igjennom årene har han hatt et sted mellom 5000 og 6000 spillejobber rundt omkring i Norge, og hans største hit er uten tvil «Ut mot havet» som ble hans definitive gjennombrudd i 1988. Han har også sunget i dansebandet Scandinavia, men ble sparket i august 2005 etter at det ble avslørt at han brukte narkotika.


Peter Tatsuo Doi.
Peter Tatsuo Doi (født 22. desember 1892 i Sendai i Japan, død 21. februar 1970 i Tokyo) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Tokyo.
Peter Tatsuo Doi fikk sin presteutdannelse i Sendai og Roma. Han ble presteviet i 1921, og arbeidet deretter som sjelesørger i bispedømmet Sendai. Fra 1934 til 1937 var han sekretær ved Vatikanets apostoliske delegasjon i Japan.
I 1937 ble han utnevnt av pave Pius XI til erkebiskop av Tokyo. I 1960 ble han kreert til kardinal av pave Johannes XXIII. Kardinal Peter Tatsuo Doi deltok under Annet Vatikankonsil og var med på pavevalget i 1963.
Doi, Peter Tatsuo
Doi, Peter Tatsuo
Doi, Peter Tatsuo
Doi, Peter Tatsuo


Gulbuddin Hekmatyar.
Gulbuddin Hekmatyar (født 1947 i Imam Saheb, Kunduz-provinsen i Afghanistan) er en pashto krigsherre. Han er Ghilzai-pashto av Kharoti-stammen, snakker flere språk (inkludert engelsk), har tre koner og flere barn. Han har sagt at han foretrekker en afghansk borgerkrig framfor okkupasjon av utlendinger og utenlandske tropper. Menneskerettighetsgrupper anklager ham for å ha myrdet flere afghanere enn det Sovjetunionen drepte. Han tjente to ganger som statsminister i 1990-årene. Han er for tiden i skjul.
Gholam Serwar Nasher, Kharoti-khanen så på Hektmatyar som en smart ung mann og sendte ham til en militærskole og videre til Kabul Universitet der han tok ingeniørutdanning i 1968, der han fikk kallenavnet «ingeniør Hekmatyar» blant sine tilhengere. Etter at han reiste tilbake til Kunduz ble han fengslet av Nasher i flere dager. Det var Hekmatyars far som ba khan Nasher å gjøre dette for å disiplinere gutten for å blande seg med den kommunistiske ideologi. På denne tiden viste Hekmatyar ingen tegn til religiøs fundamentalisme. I 1970 sluttet han seg til "Muslimsk Ungdom". Han var medlem av "Afghanistans Demokratisk Republikanske Parti" (ADRP) inntil han ble anklaget i 1972 for å ha drept en maoistisk student. Han ble funnet skyldig og sent i fengsel for to år. I løpet av Daouds kupp (1973) rømte han til Pakistan og ble rekruttert i Pakistans etterretningsorganisasjon.
I Pakistan grunnla han "Hezbi Islamske Parti" (1975). Det har blitt sagt at det var Hekmatyar som startet anti-Daoud-bevegelsen i Panjshir. Det som nok utløste hans handlinger var det faktum at Daoud satte Gholam Serwar Nasher, Kharoti-khanen i fengsel. Medlemmer av Hezbi Islami og Hekmatyar selv nektet riktignok for at han noen gang var involvert med kommunister.
I 1979 forlot Mulavi Younas Khalis Hekmatyar og stiftet sitt eget Hezbi Islami, kjent som Khalis-fraksjonen, med dens maktbase i Nangarhar.
I løpet av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan mottok Hekmatyar milliarder av dollar i militær støtte fra penger CIA ga til mujahedin gjennom Pakistans ISI. Han ble beskrevet som makthungrig, skruppelløs og smart av den pakistanske regjeringen.
Etter Afghanistans Demokratiske Republikks fall, signerte Hekmatyar Islamabad-avtalen som gjorde ham til statsminister. Men avtalen falt gjennom og han slo seg sammen med Abdul Rashid Dostums Hezbi Wahjat. Sammen beleiret de Kabul, kjempet mot Burhanuddin Rabbani og hans forsvarsminister Ahmed Shah Massoud. Fra 1992 til 1996 ødela de krigende fraksjonene 70% av Kabul og drepte 50 000 mennesker, hovedsakelig sivile.
Ødeleggelsene og fraksjonaliseringen gjorde at Taliban tok kontroll i 1996, selv om, noen måneder før Taliban erobret Kabul i september, Rabbani og Hekmatyar til slutt laget en maktdelende regjering der Hekmatyar var statsminister. Hekmatyar flyktet til Iran der han fortsatte å lede Hezbi Islami-partiet.
18. september 2001 slo Hekmatyar seg sammen med Osama bin Laden og advarte snart Pakistan fra å slå seg sammen med USA. Etter den amerikanske invasjonen av Afghanistan og Talibans fall, avslo Hekmatyar (fremdeles i Iran) FN-avtalen av 5. desember 2001. Han uttalte at pakten som var fremforhandlet i Tyskland, betydde en amerikansk innsatt regjering for Afghanistan.
10. februar 2002 var alle grener av Hezbi Islami i Iran stengt. Hekmatyar ble utvist fra sitt iranske eksil. Hvor han reiste er ukjent. 11. mars lovet Hekmatyar støtte til Hamid Karzai gjennom sin nestleder, Qutbuddin Hilal. Hematyar støttet også kongens tilbakekomst.
USA anklager ham for å oppmuntre Taliban til å gjenoppstå og kjempe mot USA. Han er også anklaget for å tilby belønninger til dem som dreper amerikanske soldater. Han er blitt merket krigsforbryter av medlemmer av den amerikanskstøttede president Karzais regjering. Han er også mistenkt for å stå bak et attentat på Karzai 5. september 2002 som drepte et dusin mennesker.
Noen rapporter har lokalisert ham i Tunisia, men i mai 2002 hevdet USA at CIA-styrte predator-droner angrep Hekmatyar nær Kabul og drepte noen av hans tilhengere, men traff ikke ham.
I september 2002 sendte Hekmatyar ut en innspilt melding der han oppfordret til jihad mot USA.
25. desember 2002 kom nyheten om at amerikanske etterretningsorganisasjoner hadde oppdaget at Hekmatyar forsøkte å bli et medlem av al-Qaida. Ifølge nyhetene sa han at han var til deres disposisjon. Men i en video sluppet av Hekmatyar 1. september 2003 benektet han at han formet en allianse med Taliban eller al-Qaida, men lovpriste angrep mot USA og internasjonale styrker.
I oktober 2003 erklærte han våpenhvile med lokale kommandører i Jalalabad, Kunar, Logar og Sarobi, og erklærte samtidig at de bare skulle bekjempe utlendinger. Senere samme måned (31. oktober) holdt Hekmatyar og Burhanuddin Rabbani samtaler i Badakhstan.


Gelsenkirchen.
Gelsenkirchen er en by i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Byen ligger i den nordlige delen av Ruhr-området. Byens folketall er om lag 275 000 (2002).
Gelsenkirchen er første gang omtalt i 1150, men byen forble en liten landsby inntil 1800-tallet, da den industrielle revolusjonen førte til stor vekst i hele området. I 1840, da man begynte å utvinne kull, bodde det 6000 innbyggere i Gelsenkirchen. I 1900 hadde folketallet steget til 138 000.
Byens kullindustri viste seg å bli viktig for Tyskland under 2. Verdenskrig og for utviklingen av byens oljeindustri frem til idag. For å kunne være selvforsynt med olje, ble det før andre verdenskrig startet oljeproduksjon basert på kull. Dette var starten på oljeselskapet Veba Oel AG som bl.a. forsynte Aral Tankstellen. I 2001 ble Veba Oel solgt til BP.
Fotballklubben FC Schalke 04 er fra Gelsenkirchen. Schalkes hjemmebane, Veltins-Arena, blir regnet for å være et av de mest innovative stadionanleggene som er bygd de siste årene.


Konsistoriet mai 1976.
Konsistoriet mai 1976 var det femte konsistorium hvor pave Paul VI kreerte kardinaler. Det ble holdt 24. mai 1976 i Vatikanet.
Det ble kreert 21 kardinaler, hvilket brakte det totale antall kreert av Paul VI til 139. Konsistoriet ble annonsert 27. april 1976, og på det tidspunkt var to reservert "in pectore". En av dem ble offentliggjort ved konsistoriet, mens den andre ble offentliggjort året etter.
Konsistoriet 1976


«Norwegian Dawn».
«Norwegian Dawn» er et cruiseskip, eid av Norwegian Cruise Line.


Stade de France.
Stade de France er et stadionanlegg i Paris. Det er Frankrikes nasjonalarena, og ble bygd til VM i fotball 1998.
Stadionet erstattet Parc des Princes som nasjonalstadion, og har en tilskuerkapasitet på om lag 80 000. Både og det franske rugbylandslaget spiller sine kamper her.
Stade de France var hovedarenaen i Paris' søknad om få arrangere Sommer-OL 2012 (som de tapte til London), og er den eneste stadionen som ikke skal endres noe på før Frankrike arrangerer EM i fotball 2016.


Norwegian Cruise Line.
Norwegian Cruise Line er et Miami-basert cruiserederi eid av Star Cruises. Det var tidligere norskeid. Rederiet ble grunnlagt som Norwegian Caribbean Lines i 1966 av Knut Utstein Kloster og Ted Arison, med et skip på 830 dødvekttonn, som tilbød billige cruise i Karibien. Etter kort tid forlot Arison NCL og etablerte konkurrenten Carnival Cruise Lines.
I 1979 fikk NCL bred oppmerksomhet da rederiet kjøpte det franske linjegående fartøyet «France», ombygde skipet og omdøpte det til «Norway». Ombyggingen kostet mer enn 100 millioner dollar. På den tid var «Norway» betydelig større enn noe annet cruiseskip, og man utnyttet de store arealene om bord til ekstra underholdningstilbud. Dette åpnet for en ny æra innen cruise-industrien.


Emilio Butragueño.
Emilio Butragueño (født 22. juli 1963) er en spansk tidligere fotballspiller kjent fra sin lange periode som målscorer hos den spanske storklubben Real Madrid.
Spissen Butragueño, med kjælenavnet "El buitre" («Gribben»), spilte fra ung alder for Real Madrid, og forlot klubben først i 1995, da han ble satt ut av laget av treneren Jorge Valdano. Deretter avsluttet han karrieren i Mexico.
Han ble verdenskjent under VM 1986 i Mexico, da han scoret fire mål i storseier (5-1) over. I kvartfinalen ble Spania slått ut på straffespark av. Han spilte også for Spania i EM 1988 og VM 1990, men Spania ble slått ut tidlig ved begge anledninger.
Butragueño hadde større lykke som klubbspiller i Real Madrid, hvor han fem år på rad (1986–1990) ble spansk mester, og i 1990/91 også ble toppscorer. Fra 1984 til 1995 spilte Butragueño 340 kamper i den spanske toppdivisjonen, og scoret 123 mål. I tillegg fikk han med seg 69 landskamper for Spania (26 mål).
Etter at han la opp som aktiv spiller, hadde han blant annet oppgaver som sportsdirektør og visepresident i Real Madrid.


Color Line.
Color Line er et norsk fergeselskap, eid av Color Group ASA som i hovedsak driver kombinerte passasjer/bilferger fra Norge til Sverige, Danmark og Tyskland. Selskapet ble etablert i 1990, men kan gjennom overtatte og oppkjøpte virksomheter føre sin historie mer enn 100 år tilbake i tid. Selskapet har ca 3 500 ansatte i fire land, av disse er over 2 000 ombord på skipene. Selskapet disponerer seks skip.
Historie.
Color Line ble dannet av Jahre Line og Norway Line 1991 og har de senere år overtatt selskaper og linjer som kan trekke sin historie tilbake til 1872, da en ferjeforbindelse mellom Kristiansand og Frederikshavn i Danmark ble startet, etter at Fredrikshavn hadde fått jernbaneforbindelse året før. Det første skipet i ruten var DS «Frithjof». Fra 1879 ble ruten drevet av Det Stavangerske Dampskibsselskab, men i 1887 kom Christiania Kyst-Dampskibsselskab med et underbud og fikk driften; de satte inn DS «Nyland». Overfarten tok 11 timer og ruten var svært attraktiv da det var korresponderende tog videre til kontinentet. Fra 1895 satte man også inn DS «Harald Haarfager», de to fartøyene betjente ruten til selskapets konkurs i 1899. Et nytt selskap ble opprettet for å drive ruten videre, A/S Christianssands Dampskibsselskab (senere KDS), det tok over begge fartøyene. I 1903 ble DS «Jylland» satt inn i ruten, og i 1912 ble DS «Nyland» erstattet av DS «Skagen». Selskapet ble i 1968 solgt til Fred. Olsen & Co..
I 1961 kom også linjer fra Oslo, drevet av Jahre Line med ferger til Kiel i Tyskland.
Dagens Color Line.
Color Line ble etablert i 1990 med utgangspunkt i de to Kosmos-selskapene Jahre Line og Norway Line. Samme år ble også ferjeaktivitetene i Fred. Olsen Lines overtatt. I 1996 tok selskapet over Larvik Line som trafikkerte Larvik – Frederikshavn, og i 1998 ble Scandi Line, linjen som trafikkerer Sandefjord – Strömstad, kjøpt opp av Color Line.
I tillegg til selskapets hovedområde som er fergedrift, drives et hotell i Skagen, Danmark. Hovedaksjonær i Color Group er Olav Nils Sunde.
I 2007 transporterte selskapet 4 279 868 passasjerer. De nye «cruisefergene» MS «Color Fantasy» og MS «Color Magic» ble satt i drift i 2004 og 2007 og er verdens største kombinerte cruise og roll on/roll off ferger med sine 75 027 BRT og en kapasitet på 2 750 passasjerer.
Den 13. mars 2008 gikk jomfruturen for MS Superspeed 1, som trafikkerer ruten Kristiansand – Hirtshals. Skipet tilbakelegger strekningen på 3t 15min. Med skipet "Silvia Ana", som i en årrekke har gått i trafikk mellom Kristiansand og Danmark i sommerhalvåret, var overfartstiden kun 2,5 timer. På grunn av økte drivstoffpriser valgte Color Line imidlertid å ta dette skipet ut av drift – og heller satse på en mellomting mellom de to tidligere transportløsningene "Christian IV" og "Silvia Ana". Fjord Line trafikkerer imidlertid fortsatt overfarten Kristiansand-Hirtshals med et hurtiggående skip. MS «Superspeed 1» har ikke lugarer, men forholdsvis store butikkarealer, to restauranter og én bar. Søsterskipet MS Superspeed 2 ble satt inn på ruten Larvik – Hirtshals i juni 2008.
Nedleggelse og oppsigelser.
21. november 2007 samtidig som at det ble kjent at Color Festival var solgt ble det også kjent at ruten Bergen – Stavanger – Hirtshals ble lagt ned da M/S "Prinsesse Ragnhild" skulle flyttes over til Oslo og trafikkere ruten Oslo – Hirtshals.
22. april 2008 kom Color Line med en pressemelding; den gikk ut på at den tradisjonsrike ruta mellom Oslo og Hirtshals skulle legges ned med virkning fra 6. mai samme år. M/S Prinsesse Ragnhild ble i oktober samme år solgt til Celebration Cruise Holdings, Nassau, Bahamas, og opererer som cruiseskip i Karibia.


Christian Schreiber.
Christian Schreiber (født 3. august 1872 i Somborn, død 1. september 1933 i Berlin) var fra 1921–1929 første biskop av det gjenopprettede katolske bispedømme Meissen, og deretter frem til sin død første overhyrde for det katolske bispedømmet Berlin.
Etter Abitur i 1892 ved gymnasiet i Fulda, begynte han på stedets presteseminar. På grunn av sin høye begavelse, ble han sendt til Roma hvor han gikk på Collegium Germanicum. Her ble han presteviet 1898, og tok doktorgraden i teologi og filosofi, for deretter å bli professor i filosofi ved presteseminaret i Fulda. Fra 1907 ledet han presteseminaret.
Pave Benedikt XV utnevnte ham til biskop av Meissen i 1921, og han ble bispeviet i Fulda. I 1929 ble han utnevnt til apostolisk administrator for Berlin, et år senere ordinær biskop og i 1931 ble han avløst av Conrad Gröber som biskop av Meissen.
I sin korte tid som biskop i Berlin innviet han 38 kirker og kapeller. Han døde av en hjertelidelse 1. september 1933, og er bisatt i krypten i Hedwigs-katedralen.
Litteratur.
Schreiber, Christian
Schreiber, Christian
Schreiber, Christian


Hugo Damian von Schönborn.
Hugo Damian von Schönborn (født 19. september 1676 i Mainz, død 19. august 1743 i Bruchsal) var kardinal i den katolske kirke og fyrstbiskop av Speyer og Konstanz.
Liv.
Han var tredje sønn av ialt 18 barn av den kurmainzske statsminister, og var nevø av kurfyrst-erkebiskop Lothar Franz von Schönborn. Hans brødre var fyrstbiskopene Franz Georg von Schönborn, Friedrich Carl von Schönborn og Johann Philipp Franz von Schönborn. Selv om han fikk en religiøs utdannelse, var han først ikke tiltenkt den geistlige stand. Etter studier i Würzburg, Mainz, Roma, Leiden og Löwen var han fra 1699 kompanifører i den keiserlige hæren.
Fra 1706 var han gesandt ved hoffet i Wien, men på forslag fra Friedrich August II av Sachsen og Polen ble han av pave Klemens XI utnevnt til kardinal. Han deltok på to konklaver, men fikk ingen innflytelse ved kurien.
I 1719 ble han valgt til fyrstbiskop av Speyer, takket være onkelens innflytelse. Hans mer enn tyveårige regjeringstid var en fredelig epoke, og han gikk inn for reformer i forvaltning og næringsliv. I 1722 innførte han almen skoleplikt.
Etter heftig strid med rådet i (den protestantiske) riksbyen Speyer forla han sin residens til Bruchsal, hvor han lot bygge et praktfullt slott, bl.a. med hjelp fra sin brors geniale byggmester Balthasar Neumann. I 1722 ble han koadjutor til bispedømmet Konstanz, men fikk først 18 år senere tatt dette bispedømmet i besittelse, da han etterfulgte Johann Franz Schenk von Stauffenberg.
Hugo Damian døde av malaria, som han hadde blitt smittet av i Roma. Hans levetid markerte høydepunktet for den mektige Schönborn-familiens innflytelse i det tyske rike. Han er en slektning av nåværende kardinal Christoph Schönborn, som også bærer hans fornavn.


Franz Georg von Schönborn.
Franz Georg von Schönborn (født 15. juni 1682 i Mainz, død 18. januar 1756 i Ehrenbreitstein ved Koblenz) var erkebiskop av Trier, tysk-romersk kurfyrste, fyrstbiskop av Worms og fyrsteprost av Ellwangen. Han var niende barn av den kurmainzske statsminister og nevø av kurfyrst-erkebiskop Lothar Franz von Schönborn. Hans eldre brødre var fyrstbiskopene Johann Philipp Franz von Schönborn, Friedrich Carl von Schönborn og Hugo Damian von Schönborn.
Fra 1702 studerte han jus, filosofi, teologi, geografi, historie og språk i Salzburg, Siena og Leiden. Følgende reiser bragte ham til kurien samt det engelske og spanske hoff. Gjennom sin onkels innflytelse knyttet han viktige kontakter ved det keiserlige hoff i Wien.
Etter at onkelen døde i 1729 og erkebiskopen av Trier etterfulgte ham i Mainz, ble Franz Georg valgt til erkebiskop av Trier og dermed tysk kurfyrste. Han ble preste- og bispeviet av sin bror Friedrich Carl. Takket være pavens gunst ble han tre år senere også fyrstbiskop av Worms og fyrsteprost av Ellwangen.
Politisk holdt han seg nær Habsburgerne og så sine kurland dermed i den første delen av sin regjeringstid stadig innviklet i konfliktene mellom stormaktene. I andre halvdel av sin regjeringstid trakk han seg tilbake fra rikspolitikken og konsentrerte seg om forvaltningen og om byggeprosjekter, bl.a. oppførelsen av den barokke residensen i Ellwangen, og kirker som den berømte «Tokirken» St. Laurentius i Pfalz.
Mot slutten av sitt liv måtte han se sin families svekkede makt i øynene, og døde som den siste av sine mektige brødre etter lengre sykdom i sin yndlingsresidens Ehrenbreitstein. Han ble bisatt i domkirken i Trier.


Lothar Franz von Schönborn.
Lothar Franz von Schönborn, 1715
Lothar Franz von Schönborn (født 4. oktober 1655 i Steinheim am Main, død 30. januar 1729 i Mainz) var biskop av Bamberg (1693–1729) og kurfyrste-erkebiskop av Mainz (1694–1729).
Han var sønn av den kurmainzske tjenestemannen Philipp Erwein von Schönborn (1607–1668), den eneste broren av Mainz kurfyrste-erkebiskop Johann Philipp von Schönborn og Maria Greiffenclau von Vollrads (1610–1682), en niese av kurfyrste-erkebiskop Georg Friedrich von Greiffenklau.
Hans nevøer var fyrstbiskopene Johann Philipp Franz von Schönborn, Friedrich Carl von Schönborn, kardinal Hugo Damian von Schönborn og Franz Georg von Schönborn.
Kroningen av keiser Karl VI den 22. desember 1711 i domkirken i Frankfurt markerte høydepunktet i hans karrière.


NN.
NN og nN kan referere til


A. E. Dor.
A. E. Dor 'Weidemann', konjakk framstilt til Steinkjers byjubileum i 2007.
A. E. Dor er et konjakkhus.
Historie.
Huset ble grunnlagt av Amédée Edouard Dor i 1858. Han kom fra en konjakkfamilie (familien hadde vinmarker i Balzac og Ruffec), men ønsket å etablere et konjakkhus og drive med konjakk på full tid. Hans fokus var gamle kvalitetskonjakker, og han brukte mye av den første tiden på å reise rundt og kjøpe inn gamle konjakker. Mye av det han kjøpte inn hadde mer enn 70 års fatlagring. Da A.E Dor døde overtok hans svigersønn, Noël Denieul-Dor, og han videreførte tradisjonen med å samle inn gamle parti med konjakk.
Fortsatt sitter A. E. Dor på mye gammel konjakk, fra denne perioden. Som andre konjakkhus, lagres de eldste skattene i «le paradis», et navn som brukes på den delen av lagrene som inneholder de eldste konjakkene. Noen av disse har ligget så lenge at de har fått redusert alkoholprosenten sin til 30%. Dette skyldes fordamping av alkohol, en prosess som kalles «englenes andel» (se artikkel om konjakk). Noen av disse selges som de er, dvs at de ikke bare inngår som en liten andel i en blanding. Konjakk skal ifølge reglene fra BNIC ikke være under 40% (regel fra 1946), men A. E. Dor var det første konjakkhuset (1951) som fikk tillatelse til å selge konjakk med lavere alkoholprosent. Dette gjaldt deres «Très Vieilles Grandes Champagnes».
Huset anses som et av de som selger kvalitetskonjakk, ved at de har mye gammel konjakk, samt at de ikke bruker mye tilsetningsstoffer. Det er få, om noen, andre hus som kan måle seg med A. E. Dors samling av gamle skatter. De har cognac liggende i glassballonger, som er fra bl.a. 1805, 1811, 1834 og 1858, dvs. fra perioden før vinlusangrepet ødela vinstokkene i cognac-regionen.
I 1980 kjøpte Jacques Riviere huset, sammen med sin bror. Jacques jobbet i tekstilbransjen, og reiste mye, og det sies at han kjøpte firmaet for at hans kone "Odile Rivière" skulle ha en hobby mens han var borte. Odile døde imidlertid i en bilulykke i 1992, og Jacques og barna overtok da huset. A. E. Dor Vieille Rèserve No. 11 ble utviklet av nettopp Odile.
Utvalg.
Den dyreste av disse er N°11, som på Vinmonopolets bestillingsliste koster ca. kr. 6 000,- (april 2005)
Disse sjeldne konjakkene legges det ut ca. 6 flasker av per år. Prisene er deretter, og for eksempel N°5 koster ca. 50 000 kroner.


Modellsnekker.
En modellsnekker er en håndverker som lager former for støping. Det lages en modell etter gjenstanden som skal støpes, og denne modellen brukes for å lage et avtrykk i støpesanden. I dette avtrykkes helles senere flytende metaller, for eksempel støpejern. Hvis produktet skal være hult, så må modellsnekkeren også lage en kjernekasse som er lik hulrommet.
Tre har vært det dominerende materialet for formene, men nå blir forskjellige plastmaterialer stadig mer dominerende.
Nesten all bearbeiding av formene skjer med maskiner og med små toleranser. Det brukes både fres, dreiebenk, bormaskin og andre verktøymaskiner.


Dominic Monaghan.
Dominic Monaghan (født Dominic Bernard Patrick Luke Monaghan 8. desember 1976) er en engelsk skuespiller, mest kjent for rollen som Munti i Peter Jacksons filmatisering av "Ringenes herre" og som Charlie Pace i TV-suksessen Lost.
Tidlig liv.
Han ble født i Berlin i Tyskland, og snakker flytende tysk. Familien flyttet til Manchester i England da han var 12 år gammel. Han gikk på St. Anne's RC High School og Aquinas College, hvor han studerte engelsk litteratur, drama og geografi.
Selv om han hadde mange muligheter da han var yngre, ville han bli skuespiller. Inspirasjonen hans var Harrison Ford i rollen som Han Solo i Star Wars. Etter hans andre år på Aquinas, ble han med i vanlege skulestykker som Oliver Twist, A Christmas Carol, og Bugsy Malone. Dermed ble han med i Manchester Youth Theater hvor han vart spiedet til rollen som Geoffrey Shawcross i tv-serien Hetty Wainthropp Investigates i fire sesonger. Hans filmdebut var som Sasha i TV-filmen "Hostile Waters" i 1997.
Karriere.
I 1999 ble han med i en radio-komedie kalt Stockport; So Good They Named It Once, for 6 episoder som den 15 år gamle fortelleren Jason. I 2000, ble han med i mini tv-serien Monsignor Renard som den franske Etienne Pierre Rollinger. Senere det samme året, ble han med i en annen mini tv-serie kalt.
Og deretter kom de tre årene i Ringenes herre fram i karrieren hans. Han ble tildelt rollen som den gøyale hobbiten Muntiadok Brennibukk, bedre kjent som Munti i den mega-suksessfulle fantasy-trilogien. Året etter den siste Ringenes herre filmen, ble han tildelt rollen som den heroinavhengige rockestjernen Charlie Pace i tv-suksessen Lost. I tillegg til at han ble med i to filmer det samme året, Spivs og The Purifiers. I 2005, samme året han jobbet med andre sesong av Lost ble han tildelt en rolle som rockestjernen Owen i filmen Shooting Livien. Nå skal han være med i grøsserfilmen I Sell The Dead som gravrøveren Arthur Blake, fra 1800-tallet.
Han bor i Los Angeles, California, og skriver for tiden et filmmanus sammen med den tidligere Ringenes herre-medspilleren Billy Boyd.


Urmaker.
En urmaker er en håndverker som bygger og reparerer ur. Urmakere i våre dager driver som regel og reparerer ur, men kan også produsere de fleste delene som skal til.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. En kandidat må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er vg1 Design og håndverk. Andre året er vg2 ur- og instrumentmaker. Utdannelsen foregår på Tinius Olsens Skole på Kongsberg.


Sølibat.
Sølibat (av latin "caelebs": «ugift/en som bor alene») kan henvise til å være ugift eller til seksuell avholdenhet. Et løfte om sølibat er et tilsagn om ikke å inngå ekteskap. Noen foretrekker denne bruken av "sølibat", mens andre bruker det omvekslende som et synonym for avholdenhet.
"Sølibat" brukes spesielt om romersk-katolske presters og ordensfolks forpliktelse til å leve ugift og i seksuell avholdenhet. I Den ortodokse kirke og de orientalske katolske kirker kreves det at ordensprester (munker) lever i sølibat, mens sekularprester (de som ikke er tilknyttet en religiøs orden) kan være gift. Det er dog slik at de ikke kan gifte seg etter ordinasjonen.
Fra førkristelig tid er det flere eksempler på krav om å leve ugift, både hos romerne og hos jødene. Dette ble også tatt opp gjennom de kontemplative eneboerne og etter hvert også klostervesenet og troen på askesen.
Før 500.
Fra de tidligste tider i kirkens lovgivningshistorie stod det fast at diakoner, prester og biskoper ikke skulle være «bigamøse». Bibelsk grunnlag for denne regelen kan finnes i 1. Tim 3,2 og Tit. 1,6 – «én kvinnes mann». Men på den tid ble ordet bigami også benyttet om det å gifte seg etter at den første ektefellen var død. Den kirkelige disiplin forbød med andre ord ordinasjon av "gjengifte" menn.
Det fantes imidlertid ikke noen regel som forbød ordinasjon av gifte menn, eller som forbød klerikere å inngå ekteskap, før på 300-tallet. Det er blitt gjort forsøk på å vise at det allerede fantes en sterk muntlig tradisjon som krevde at gifte geistlige levde seksuelt avholdende, men disse hypotesene har møtt sterk motstand fra andre kirkehistorikere.
Hva gjelder den kirkelige "praksis" i de to første hundreårene etter Kristus, er det tydelig at mange biskoper og prester frivillig valgte sølibatet. De tidlige kirkefedrene og andre kunne prise sølibatet, men ingen steder fremholdes det som en bedre eller mer opphøyd levemåte for geistlige. Gifte menn var alment akseptert i kristenheten.
På 200-tallet og innpå 300-tallet var det gifte presteskapet det mest fremherskende. Men i områder som de romerske provinsene Africa, Egypt og Syria utviklet det seg en preferanse for å velge biskoper og prester fra asketenes rekker, og de var sølibatære. Tertullian og Origenes fremla argumenter for det ønskelige med sølibatære geistlige: (1) Presten som et "eskatologisk tegn", ved det at han med sin livsstatus viste til den paradisiske tilstand, en tilstand fri for "concupiscentia"; (2) presten kan derved vende seg "udelt og helt" mot Herren (3) og dermed være "mer effektiv" i sin tjeneste. (4) Det ble også anført et argument om "rituell renhet": Den prestelige "munus sanctificandi" skulle helst utøves av en mann som var rituelt ren, og seksuelt samsvar var en av flere ting (som f.eks. menstruasjonsblod) som ble ansett som uforenlig med rituell renhet. Dette siste argumentet hadde en sterkere betydning senere i kirkens historie, men det var aldri det eneste argumentet.
Tidlig på 300-tallet var det blitt slik, også i øst, at man for det meste anså at en kleriker ikke kunne gifte seg "etter" at han var blitt ordinert. På 400-tallet var dette blitt en universell norm. Imidlertid var det vanligvis slik at de fleste klerikere allerede hadde giftet seg "før" sin ordinasjon.
Det var dermed på denne tid to typer sølibatsbestemmelser: (1) Forbud mot "bigamøse" klerikere, og (2) forbud mot at ugifte klerikere giftet seg (altså forbud mot å gifte seg "etter" ordinasjonen). I Øst ble dette bekreftet av lovgivning under keiser Justinian, og han tilføyde en bestemmelse om at kandidater for bispevielsen måtte være enten sølibatære eller barnløse.
I Vesten utviklet det seg mot slutten av 300-tallet en disiplin om at gifte prester skulle leve i seksuell avholdenhet. Den antatt første lovforståelse i denne retning spores gjerne til Synoden i Elvira i 324 – skjønt selve regelen ble artikulert noe senere. Gifte menn kunne ordineres, men bare dersom de gikk med på å leve med sine hustruer som brødre og søstre. Regelen fikk liten praktisk gjennomslagskraft.
Sølibatskravet fikk etter hvert stadig større støtte, særlig innen den vestlige kirke, særlig siden flere paver – Siricius (384-398), Innocent I (402-417) og Leo I (440-461), men det var fremdeles slik at presters samboerskap (uten sex) med sine hustruer var tillatt.
I Østen ble regelen om sølibat (og om seksuell avholdenhet for gifte) opprettholdt for "biskoper", men den ble ikke introdusert overfor prester eller diakoner. Justinians lov ble på dette punkt bekreftet av Trullanum (691-92). Slik var den østlige regelen for prester og diakoner mindre streng enn den vestlige, på samme tid som den var strengere for biskopene – de sistnevnte kunne ikke bo sammen med sine eventuelle hustruer.
Fra 500 til ca 1050.
Også Pelagius II (579-590) Leo IX (1049–1054), Stefan IX (1057–1058), Nikolas II (1058–1061) og flere arbeidet for sølibatet gjennom utstedelse av strenge forordninger.
I Vesten var for det meste biskopene sølibatære menn under hele perioden. Frem til den karolingiske reform (tidlig på 700-tallet) var det alminnelig med gifte prester. Etter denne reformen fant man gifte prester og diakoner primært i de områder som ikke ble så meget berørt av reformbestrebelsene (Østerrike, Ungarn, Tyskland, England, Skottland...).
Den karolingiske reform hadde størst virkning i Gallia, Italia og Spania, og var sentral for at sølibatet ble en vesentlig del av forberedelsen av menn til prestegjerningen. Det ble en tendens i retning av å styre menn i yngre alder mot prestekallet, det vil si fra et tidspunkt i livet da de ennå ikke hadde begynt å se seg rundt etter hustruer. Man begynte også å styre gutter i førpuberteten eller tidlig pubertet i retning av et fremtidig prestekall. Man kan se for eksempel de senere norske katedralskoler i dette perspektiv – selv om det neppe på noen tid var slik at alle eller de fleste av disse skolers elever endre opp som prester, det var alltid en utsiling både etter personens evner og egen interesse.
Det er opplagt at det ble langt enklere å få knesatt sølibatet når det skjedde fra ung alder av, enn det var overfor menn i 30-årene, eventuelt kreve seksuelt avhold av gifte menn som ble presteviet. Det var nemlig ved årtusenskiftet allerede slik at mange prester var gifte og samtidig forpliktet til å avstå for seksuell omgang med sine koner, men dette var vanskelig å få gjennomført i virkelighetens verden.
For å understreke kravet ble det forbudt for gifte prester å dele soverom med sine hustruer, og erklært at klerikere ikke hadde lov til å gifte seg – selv om deres ulovlig inngåtte ekteskap fremdeles ble betraktet som gyldige. (Presters ekteskap var "illegale", men ikke "invalide").
Etter den karolingiske reform hadde man i den katolske kirke prester som kan grupperes i fire situasjoner: (1) De som hadde giftet seg før de ble ordinert – de var etter kirkeloven forpliktet til seksuelt avhold; (2) de som var sølibatære ved ordinasjonen, og som etterpå levde for eksempel i prestelige fellesskap (som for eksempel som domherrer eller korherrer), eller levde alene i sitt sølibat; (3) de som giftet seg «ulovlig, men gyldig» etter ordinasjonen; (4) de som levde med konkubiner. Denne siste gruppen var av betydelig størrelse mange steder.
Fra høymiddelalderen.
Men det var pave Gregor VII (1073–1085) som fikk gjennomført sølibatet for hele kirkens presteskap. Dette skjedde ved at hans høytidelige forklaring på synoden i Roma i 1074, at alle som ville ha et åndelig embete måtte være forpliktet til sølibat. Sølibatskravet ble også innskjerpet på møtene i Reims i 1119, og møtene i Roma i 1123 og 1139 slo fast ordningen som en del av den senere kanoniske retten. For det lavere presteskapet ble imidlertid dette håndhevet noe mer forsiktig, særlig under pavene Bonifatius VIII (1294–1303) og Clemens V (1305–1314). Konsilet i Trient vedtok også en rekke bestemmelser med hensyn til sølibatet innen den romersk-katolske kirken.
Det er flere grunner til at den katolske kirke krever at deres prester skal leve i sølibat. Opprinnelig var begrunnelsene for sølibatskravet å sikre presteskapets fokus på det åndelige liv, samt å unngå at det ble bygget opp kirkelige dynastier, og at kirkelige verv og eiendommer gikk i arv. I dag er en av grunnene at presten skal være tilgjengelig for menigheten når den trenger det, og ikke være knyttet til en familie og dennes krav. En mer praktisk og pragmatisk begrunnelse som av og til hevdes på folkelig hold, er at det også er billigere for kirken å forsørge en prest uten barn.


Konklavet oktober 1978.
Som følge av pave Johannes Paul Is død den 28. september 1978, ble det 14. oktober samme år innledet en konklave i Vatikanet.
Johannes Paul Is pontifikat varte bare 33 dager, og han hadde derfor ikke selv utnevnt noen kardinaler. De som ble samlet var derfor nesten de samme som ved forrige konklave. Boleslaw Filipiak døde under sedesvakansen, to dager før konklavet ble åpnet.
Det var 111 kardinalelektorer, og i tillegg femten kardinaler som var over åtti år gamle og dermed ikke hadde stemmerett.
I den åttende avstemningen, på konklavets tredje dag, ble Karol Wojtyła valgt. Han aksepterte, og tok navnet Johannes Paul II til ære for sin umiddelbare forgjenger. Han var den første ikke-italienske pave siden Hadrian VIs død i 1523.
Kardinalelektorer med forfall.
Konklavet 1978 2


Skomaker.
En skomaker er en håndverker som lager og reparerer skotøy.
I Norge er skomakeryrket et av de eldste håndverksfagene. I middelalderen var skomakerne en dominerende yrkesgruppe allerede fra 1200-tallet av (norrønt: "sútari"). Den gang hadde skomakeren hele arbeidsprosessen; skomakeren garvet skinn, sydde sko og støvler og hadde selv direkte kontakt med kundene. Fram til begynnelsen av 1600-tallet var skomakerne relativt velstående. På den tid ble imidlertid garverne en egen yrkesgruppe, og de tok mye av fortjenesten til skomakerne.
Fabrikksydde sko ble vanlig i andre halvdel av 1800-tallet, da man begynte å bruke maskiner i produksjonen. Etter at laugene ble oppløst i 1870, ble det skomakerforeninger i byene, og i 1908 ble Norges Skomakermester-forbund opprettet.
Det er fremdeles noen skofabrikker igjen i Norge. Skomakere i dag reparerer og vedlikeholder alle typer fottøy, i tillegg til lærartikler som vesker og seler.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


De 10 oljebud.
De 10 oljebud er punkter i en prinsipperklæring for norsk oljepolitikk som daværende industrikomité la fram som Stortingsmelding av 14. juni 1971. Stortingsmeldingen har i ettertid blitt kalt "de 10 oljebud" eller "de 10 oljepolitiske bud", den har blitt regnet som fundamental for den videre utvikling av lovverk og praktisk politikk innen petroleumssektoren.
Sitat fra Stortingsmelding av 14. juni 1971.
Erklæringen gir et bilde av hva myndighetene ønsket å oppnå med sin framtidige politikk og litt om hva de mente var nødvendig av statlig styringsgrep for å få det til. Man ser at dette er en konkret anbefaling for opprettelse av Statoil, at virksomheten kan få utenrikspolitiske og dermed sikkerhetspolitiske konsekvenser og ikke minst man kan merke seg at miljø er nevnt, men ikke sikkerhet. En tolkning av erklæringen er at den uttrykker ønsket om nasjonal kontroll med virksomheten gjennom å utvikle norsk kompetanse og kunnskap om marked, selskaper og om geologien i norske områder.
Se også.
Oljeregimet i Norge


Raselære.
Raselære er en vanlig betegnelse på forestillingen om at det finnes overlegne og underlegne menneskeraser; det kalles også rasisme, rasehat eller raseideologi. Raselæren går ut på at mennesker kan deles inn i raser etter fysiske egenskaper som er arvelig bestemt, for eksempel hudfarge, hårvekst, ansiktstrekk og blodtype. Tradisjonelt har mennesket blitt delt inn i tre hovedraser, den mongolske («den gule rase»), den negroide {«den svarte rase») og den kaukasoide («den hvite rase»), som igjen kan deles i en rekke undergrupper. Grensene mellom rasene er flytende, og «rene raser» finnes ikke. Det er også viktig at de biologiske raseforskjellene ofte går på tvers av skiller mellom nasjoner eller kulturer. For eksempel er ikke jødene noen enhetlig rasegruppe.
Historisk bakgrunn for raselæren.
Tilhengere av raselære har hevdet at menneskerasene også skiller seg når det gjelder psykiske egenskaper, for eksempel intelligens og moralske kvaliteter. Bakgrunnen for denne ideen kom fra europeeres møte med andre folkegrupper under kolonialismen. Folkeslag som ikke holdt husdyr eller drev utstrakt alkoholframstilling slik som europeere, hadde ingen naturlig motstand mot mange sykdommer og alkoholisme. For mange folkegrupper ble møtet med den europeiske kulturen fatalt. Som eksempel kan nevnes at trolig så mye som 90% av urbefolkningen i Nordamerika døde av sykdommer brakt til regionen av conquistadorer, og høykulturen i Mississippidalen var gått til grunne da europeerne begynte erobringen av kontinentet på 1700-tallet. Denne «svakheten» (særlig alkoholisme) hos urbefolkninger verden over ble tolket som et utslag av arvelig moralsk underlegenhet og ukristelighet.
Holdningene til enkelte menneskerasers «underlegenhet» gav groteske utslag, blant annet slaveri og regelrett utryddelsen av urbefolkningen på Tasmania og i noen grad Australia og Hawaii. Andre arbeidet hardt for å bedre urbefolkninger sjanse i møte med den «den hvite mann» gjennom misjonering og andre siviliseringstiltak. Selv om mange av disse tiltakene var velmente, førte de ofte til økt smitte av europeiske sykdommer og oppløsning av lokale sosiale strukturer med tildels katastrofale resultater for urbefolkningen.
Raselæren på 1900-tallet (rasehygiene).
På begynnelsen av 1900-tallet var raselære alminnelig akseptert, særlig i Nord-Europa og Nord-Amerika. Den såkalte "nordiske rase" ble sett på som drivkraften og det bærende element i den europeiske sivilisasjonens utvikling. Men man fryktet at de nye livsformene og store folkeflytningene industrialismen brakte med seg, ville føre til uttynning og degenerasjon av arvestoffet til den nordiske rasen. Rasehygiene, også kalt eugenikk, var et sosialpolitisk program som tok sikte på å fremme forplantningen av det gode arvestoffet og derved verne den europeiske sivilisasjonen. Særlig nazismen brukte ideen om den «nordiske rases overlegenhet» i sin ideologi. Dette førte til at 12 millioner mennesker (hvorav 6 millioner jøder og mange sigøynere) ble drept i konsentrasjonsleirer i løpet av en 5-årsperiode.
Rundt midten av 1900-tallet var rasehygienen på hell, ikke minst på grunn av nazistenes groteske jødeforfølgelse. Raselæren viste seg også å ha sterke begrensninger fordi psykiske egenskaper er sterkt kulturelt betinget. Bedre vitenskapelige metoder har vist at er det vanskelig å påvise arvelige forskjeller. De undersøkelser som er gjort viser i det minste at forskjellene mellom rasene er små sammenliknet med den individuelle variasjonen innenfor rasene. Enhver reell biologisk forskjell mellom menneskegrupper vil uansett være et resultat av tilpasning til det miljøet de lever i. Det finnes følgelig ikke noe vitenskapelig grunnlag for læren om overlegne og underlegne raser.
Raselæren i Norge.
Lederen for den rasehygieniske bevegelsen i Norge var apotekeren Jon Alfred Mjøen. Han formulerte rundt 1908 det såkalte «Norske program for rasehygiene» som kom til å spille en viss internasjonal rolle. Mjøens praktiske rasehygieniske forslag møtte snart sterk kritikk fra faglig medisinsk og biologisk hold. Men selv kritikerne godtok i stor utstrekning de underliggende forutsetningene om at biologisk arv i vesentlig grad bestemmer lidelser som åndssvakhet og sinnssykdom, og asosial atferd som alkoholisme, kronisk fattigdom (pauperisme), forbrytelser og omstreiferliv.
Rasefordommene var lenge sterke; et eksempel på dette er boka "Arvelighetslære og Rasehygiene" fra 1914, av Ragnar Vogt, grunnleggeren av norsk psykiatri. Men de avtok utover i mellomkrigstiden, ikke minst etter at nazistene i Tyskland begynte sine raseforfølgelser. Johan Scharffenberg insisterte for eksempel på å bruke ordet «slektshygiene» for å unngå de rasistiske assosiasjonene ved «rasehygiene».
Den skarpeste kritikeren av rasehygiene i Norge var medisineren og arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr. Han påpekte at Mjøens program stod i strid med arvelighetsforskningens resultater, avviste degenerasjonen som uaktuell og fremhevet miljøets betydning for individenes utvikling. Han hevdet at forskjellen i biologisk arv mellom de høyere og lavere sosiale klasser er ubetydelig. Det spiller derfor liten rolle hvor mange barn de forskjellige deler av befolkningen får, så lenge oppvekstbetingelsene er gode. Mohr arbeidet aktivt for en sosial reformpolitikk bygget på disse innsiktene. Den inkluderte blant annet familieplanlegging, som ble sett på som en vederstyggelighet av tilhengerne av Mjøens program.


Evangeline Lilly.
Nicole Evangeline Lilly (født 3. august 1979 i Fort Saskatchewan, Alberta) er en kanadisk skuespillerinne og modell, mest kjent for rollen som Kate Austen i den amerikanske Tv-serien Lost.
Oppvekst.
Lilly ble født i Fort Saskatchewan, Alberta, Canada til en kristen familie. Hun har også ei yngre søster. Da Evangeline var liten, hadde ikke familien hennes fjernsyn. Hun gikk på tre barneskoler, Fort Elementary, Rudolph Henning og James Mowat Elementary. Hun forlot byen Fort Saskatchewan da hun var 10 år.
Lilly var misjonær, og reiste til 14 land. Hun bodde i ei gresshytte på Filippinene da hun var 18, mens hun jobbet for Peace Corps. Hun grunnla og drev også en verdensutviklings- og menneskerettighetskomité ved universitetet hun gikk på. Hun har vært frivillig i barneprosjekter siden hun var 14. Lilly har også vært flyvertinne for Air Canada, og hun snakker flytende fransk.
Karriere.
Lilly ble oppdaget på gaten i Kelowna i British Columbia av Ford modeling agency. Selv om hun i begynnelsen valgte å takke nei til en modellkarriere, skrev hun under kontrakt likevel, slik at hun kunne betale skolepenger og andre utgifter forbundet med utdannelsen ved University of British Columbia. Hun ble imidlertid aldri en fotomodell, og har uttalt at «folk vet ikke at Ford har en skuespillergren, så jeg var aldri en virkelig modell»
Hun hadde flere små roller i reklamer for "LiveLinks Chatline", og cameoopptredener i "Smallville", "Kingdom Hospital" og i filmen "Freddy vs. Jason" før hun fikk sitt gjennombrudd.
Da Lilly fikk rollen som Kate i "Lost", var hennes største bekymring hvordan hun skulle få visum til å arbeide i USA. Da produksjonen skulle starte om få dager, og hun fortsatt ikke hadde fått visum, måtte rollebesetningsansvarlig motvillig finne en ny skuespiller til rollen. Etter at de hadde holdt opp mot 20 auditioner, kom visumet til Lilly, og selv om hun kom en dag for sent til innspillingsstart, beholdt hun rollen. Hun tjente $80 000 dollar på sitt arbeid i "Lost" i 2004. Etter rollen i Lost ble hun stemt fram som en av «Breakout Stars of 2004» av Entertainment Weekly. Hun ble også stemt fram på åttendeplass i amerikanske "FHM"s avstemning over de «100 mest sexy kvinnene i 2006», og på andreplass i "Maxim magazine"s «Hot 100» i 2005.
Personlig liv.
Hennes kjente kjælenavn er «Evie» og «Monkey». Hennes medskuespillere i "Lost" ga hennes navnet «Monkey» på grunn av at hun er flink til å klatre i trær. Hun har to søsken, og var en gang gift med den kanadiske ishockeyspilleren Murray Hone
Hun er sammen med den tidligere Lost-medspilleren Dominic Monaghan.
Kilder.
Lilly, Evangeline
Lilly, Evangeline
Lilly, Evangeline
Lilly, Evangeline


Konklavet august 1978.
Etter pave Paul VIs død i Castel Gandolfo den 6. august 1978, ble det den 25. august samme år innledet et konklave for å velge en ny pave.
Det var ved pavens død 115 kardinalelektorer, og femten kardinaler over åtti år. En av elektorene, Paul Yü Pin, døde under sedesvakansen, mens tre ikke var i stand til å delta på grunn av sykdom. Med 111 kardinalelektorer samlet var dette det så langt største konklavet.
Allerede etter den fjerde avstemningen, på konklavets andre dag, ble Albino Luciani, patriark av Venezia, valgt. Han aksepterte, og tok navnet Johannes Paul I.
Kardinalelektorer med forfall.
Konklavet 1978 2


Bregenz.
Bregenz er hovedstad i den østerrikske delstaten Vorarlberg, som er den vestligste delstaten i landet. Byen ligger helt vest i Vorarlberg, ved Bodensjøen og har om lag 27 000 innbyggere.
Anton-Schneider-Strasse nr 1 - 11 mot Rathausstrasse


Blyglassmester.
En blyglassmester er en håndverker som setter sammen farget glass med bly i ruter og mosaikker eller setter sammen glasset i frie former til glassmalerier.
Faget omfatter tilvirkning og reparasjoner. I dag arbeides det oftest med glassmalerier og blyinnfattede ruter til kirker og andre bygninger, men en blyglassmester kan også lage lykter og lamper, speil og andre dekorative gjenstander innfattet i bly.
Faget hadde sin største utbredelse på 1100- og 1200-tallet. Fra den tiden så har vi omfattende glassmalerier i katedralene rundt i Europa, og da spesielt i Frankrike. Eksempler er katedralene i Chartres, Bourges og Rheims. Etter andre verdenskrig så fikk faget en renessanse, siden mye av glassmaleriene i kirker i Europa hadde gått tapt i krigshandlinger.
Kunsten har sin opprinnelse i det faktum at glass først bare lot seg framstille i mindre biter. Det ble da utviklet teknikker for å sette bitene sammen til større flater. Dette ble brukt både for å få bedre lys i bygninger og til dekorasjoner.
I Norge er faget et spesialløp med 1 år på skole og tre år i bedrift. Utdannelsen til dette yrkesfaget tar du innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og de tre andre årene er du lærling ute i bedrift.


Axel Jensen.
Axel Jensen. © Robert E. Haraldsen
Axel Buchardt Jensen (født 12. februar 1932 i Trondheim, død 13. februar 2003 i Kristiansand) var en norsk forfatter. Fra 1957 til 2002 gav han ut en rekke romaner og andre bøker.
Jensen er oversatt til tysk, engelsk, nederlandsk, fransk, italiensk, dansk og finsk. I et par tilfeller skrev han manuskript på engelsk, som så ble oversatt og utgitt på norsk.
Pølsemakersønnen.
Jensen ble født i Trondheim. Hans far, Finn Reidar Jensen (1901–60) var slakter, og drev en svært kjent pølsemakerbedrift, Axel Jensens fabrikker i Oslo. Axel ble odlet til å bli pølsemaker og ta over familiebedriften, men valgte et kunstner- og bohemliv. Denne tiden danner grunnlaget for handlingen i «Junior» (1978) og «Senior» (1979).
Livet som forfatter.
Han debuterte på eget forlag i Oslo i 1955 med boken "Dyretemmerens kors". Senere brente han det resterende opplaget. Ikaros (1957) er Axel Jensens bidrag til beat-bevegelsen. En manns reise til Algir, gjennom Sahara 200 mil på lastebil til Tamanrasset. Her bodde han som eneboer i flere måneder ute i ørkenen. Ikaros er Jensens gjennombruddsroman, og en av hans beste. Ikaros er en dannelsesreise litt på siden av den tradisjonelle veien.
Han skrev også ungdomsromanen Line (1959).
Fra 1958 bodde han og hans første kone, Marianne (Ihlen), på den greske øya Hydra. Axel var venn av den canadiske forfatteren og musikeren Leonard Cohen. Der innledet han et forhold til Cohens venninne Lena, og Cohen bodde etter bruddet sammen med Marianne på Hydra i mange år. Det er en utbredt oppfatning at Jensen baserte figuren Lorenzo i romanen "Joacim" etter ham, men han skal ha fortalt Cohen at Lorenzo var modellert etter den svenske forfatteren Göran Tunström.
Etter hvert kom Axel Jensen tilbake til Norge og til Fredrikstad. En engelsk poet og psykologistudent ved navn Noel Cobb kom for å intervjue ham. Et forhold oppstod mellom samboer Lena og Noel. Axel forlot paret og reiste til London. ("Livet sett fra Nimbus", se bibliografi). Jensen var deprimert etter bruddet med Lena. I London traff han blant andre psykiateren R. D. Laing på institusjonen Kingsley Hall. Laing ble en nær venn, og Axel Jensen forteller at LSD hjalp ham i denne perioden.
Prathiba Jensen.
I forbindelse med en miljøkonferanse i Stockholm i 1972 traff han Pratibha, som han giftet seg med i India. De bodde en tid i Vaxholm utenfor Stockholm og kjøpte en gammel fraktskute som de omdøpte til «Shanti Devi», "Fredens gudinne" (navnet til Pratibhas mor).
Etter restaurering og ved hjelp av entusiasme og gode venner i besetningen – bl.a. kommandørkaptein Sven O. Kviman, lege Gun Sandahl og maskinist og visesanger Robert E. Haraldsen – satte de ut fra Stockholm med kurs for England, og kom i 1984 til Oslo etter en strabasiøs reise. (Se "Livet sett fra Nimbus".)
Da Axel Jensen kom til Oslo, traff han sin gamle venn, forfatteren Olav Angell, og ble styreformann i et omfattende felles prosjekt, Oslo Internasjonale Poesifestival (OIPF) i 1985 og 1986.
Ålefjær.
10. august 1990 satte «Shanti Devi» kurs for Ålefjær utenfor Kristiansand. Axel og Pratibha bosatte seg i en hundre år gammel skolestue og solgte senere skuta da Axel ble syk.
Jensen engasjerte seg sterkt i Salman Rushdie-saken og skrev artikler og ytringer om den (samlet i "Den øredøvende stillheten") samt essayet "Gud leser ikke romaner".
De siste leveårene.
I de siste 10 år av livet var Axel Jensen fysisk sterkt hemmet av sykdommen amyotrofisk lateralsklerose (ALS). Han ble gradvis lammet, mistet til slutt alle motoriske evner, og den siste tiden lå han i respirator i sitt hjem uten verken å kunne skrive eller snakke. Han førte også en hard kamp mot «helsemaskineriet» for retten til å pleies i sitt hjem. Jensen skrev om dette i artikkelsamlingen "Pasienten i sentrum (Rapport fra Nimbus)". Før helsevesenet gav ham hjelpen han trengte hjemme, ble det samlet inn private midler for pleien. Hans gode venner bidrog sterkt til dette fondet. Pratibha brukte all energi på å pleie sin mann helt til det siste. Axel Jensen døde i Ålefjær.
Inspirasjonen fra Gurdjieff.
Den siste boken Jensen skrev ble til med hjelp av bl.a. hans venn Eric Delanouë. Boken fikk tittelen "Guru – glimt fra Gurdjieffs verden", og er en fargerik biografi om den armenske vismannen og guruen G. I. Gurdjieffs eventyrlige liv. Jensen hadde fått kjennskap til Gurdjieff gjennom Georg Brochmann, og ble tidlig fascinert av Ouspenskis og Gurdjieffs idéer. Hans forfatterskap inneholder mange referanser til Gurdjieff og Ouspenskij, både i form av spredte henvisninger til Gurdjieff og til hans tenkning i en rekke romaner – den første dukker opp allerede i debutromanen Dyretemmerens kors fra 1955. Jensen trekker fram guruen som en viktig inspirasjonskilde i sin selvbiografi. Jensen hadde aldri noen tilknyting til Gurdjieffgrupper i Norge (han omtalte dem som «hallelujagjengen»), men er nok den personen som har gjort mest til for å gjøre Gurdjieff kjent i Norge.


Kunduz (provins).
Kunduz-provinsen er en av de 34 provinsene i Afghanistan og ligger rundt byen Kunduz nord i landet, med et område på 8040 km² og en befolkning på 830 000. I nord grenser provinsen mot Tadsjikistan.


Kunduz.
Kunduz (også skrevet Kûnduz, Qonduz, Qondûz, Konduz, Kondûz, Kondoz, eller Qhunduz) er en by nord i Afghanistan som ligger i Kunduz-provinsen. Byen var i antikken kjent som Drapsaka og var et viktig sted som ble besøkt av Aleksander den Store. Kunduz er lokalisert 36,73°N 68.86°Ø på 397 moh.
I folketellingen (den siste tellingen) i 1979 hadde Kunduz 53 251 innbyggere. I 2001 er det antatt at byen har rundt 60 000 mennesker.
Eksterne lenker.
Kunduz


Optisk linse.
Et objektiv til systemkamera, bygd opp av flere linser.
En optisk linse er et gjennomsiktig legeme som bryter lyset slik at det enten samles i et brennpunkt (samlelinse eller konveks linse) eller spredes fra et brennpunkt (spredelinse eller konkav linse).
På grunn av refraksjon (lysbrytning) vil lyset bli avbøyet, lysstrålene blir mer eller mindre sterkt samlet eller spredt alt etter linsens geometriske utforming. Vanligvis har en linse to sfæriske (kuleformete) overflater med forskjellig radius, disse linsene vil ha et brennpunkt. Det finnes også linser der overflatene har sylindrisk form, disse vil fokusere på en linje istedet for på et punkt. Konvekse linser er tykkest, konkave linser tynnest på midten. En linses «styrke» blir enten angitt som brennvidde eller som dioptri. Tidligere ble optiske linser alltid fremstilt av glass, idag blir også forskjellige kunststoffer benyttet.
Det enkleste eksempelet på en optisk linse er en lupe, også kalt forstørrelsesglass. Andre eksempler er optiske mikroskop, refraktorteleskop og fotografiske objektiver. I briller benyttes linser for å kompensere for øyefeil der øyets egen linse ikke er i stand til å fokusere på netthinnen, blir som regel en kombinasjon av sfærisk og sylindrisk linse benyttet. Når man er langsynt vil man for eksempel bruke en konveks linse.


Jorunn Ringstad.
Jorunn Ringstad (født 3. september 1943 i Askvoll, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1993. Hun var vararepresentant i perioden fra 1989–1993.
Ringstad var ordfører i Askvoll fra 1987 til 1993.


Sverre J. Hoddevik.
Sverre Julius Hoddevik (født 10. juni 1946 i Selje, Sogn og Fjordane) er en norsk tannlege og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane 1997–2005.
Hoddevik er cand.odont. fra 1974, og jobber som distriktstannlege i Selje. Han var ordfører i Selje 1990–1997.


Pashto.
Pashto (پښتو; også kjent som afghansk, pushto, pashtoe, pashtu og pukhto) er språket snakket av etniske afghanere ellers kjent som pashtoer som bor i Afghanistan og de vestlige provinsene av Pakistan.
Historie.
Det er antatt at språket oppstod i Kandahar/Helmand-området i Afghanistan. Dari dominerer ofte over pashto i den daglige bruken i styret av Afghanistan siden hovedstaden ble flyttet til Kabul fra Kandahar i det 18. århundre. Pashto blir snakket av 34 % av Afghanistans befolkning.
Klassifikasjon.
Pashto er klassifisert i den nord-østlige Arianske grenen av de Indo-Europeiske språkene. Det er ved siden av Dari, et av to offisielle språk i Afghanistan men Pasjto (Pashto) også regnes som Afghansk gammelt nasjonal språk som bevares av regjeringen i regionen.
Geografisk utbredelse.
Pashto blir snakket av rundt 15 millioner mennesker i sør, øst og noen nordlige provinser i Afghanistan og av over 25 millioner mennesker i de vestlige provinsene i Pakistan inkludert Nordvest Grense-provinsen og Baluchistan. Store samfunn finnes også i Sindh (Karachi, Heyderabad) og i vestre Punjab Pakistan. Mindre samfunn eksisterer nord i India (Pathankot, Rampur) og nordøstre Iran.
Det blir snakket av ca. 66 % av befolkningen i Afghanistan som er pashtoer, men også av etniske pashtoer (afghanere) som bor på den andre siden av den omstridte Durrand-linjen i dagens Pakistan (ca. 13-20 % av befolkningen i Pakistan).
Offisiell status.
Pashto er et av de to offisielle språkene i Afghanistan. Det andre er den persiske dialekten, kjent som Dari i Afghanistan. Pashto er også et viktig regionalt språk i Afghanistan + Pakistan.
Dialekter.
Den nordre dialekten blir snakket av rundt 15 206 000 mennesker, og den sørlige av rundt 11 685 000 mennesker per 1993.
Vokabular.
Det har tatt opp mange arabiske og persiske ord.
Skriftsystem.
Pashto har brukt en modifisert versjon av det persisk-arabiske alfabetet siden islam ankom Sentral-Asia. Men de siste årene har det blitt økende populært, på grunn av internett, å skrive pashto med latinske bokstaver.
Pashto har flere bokstaver som ikke fins i noen persisk-arabiske skriftsystem som representerer den retroflekse versjonen av konsonantene t, d, r og n. Bokstavene blir skrevet som standard arabiske ta', dal, ra', og nun med en «pandak» påsatt under som ligner en liten sirkel. De har også bokstavene ge og xin (lyden er som den tyske ch i "ich") som ligner henholdsvis ra' og sin med en prikk over og under. Pashto har også den ekstra bokstaven som persisk la til det arabiske alfabetet. Se for å se hele alfabetet.


Helmand (provins).
Helmand-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Administrasjonssenteret er Lashkar Gah. Provinsen regnes som det viktigste området for produksjon av opium i verden, man regner med at over 40% av verdens opium dyrkes i Helmand.
Grishk-demningen er en flomvern- og kraftdemning i elven Helmand i denne provinsen.
Geografi.
Elven Helmand renner gjennom provinsen, som ligger sørvest i landet. Helmand ligger mellom provinsene Nimruz og Farah i vest, Ghowr i nord og Oruzgan og Kandahar i øst. I sør grenser provinsen til Pakistans provins Balutsjistan. Provinsen er delt inn i 13 distrikter.
Befolkning.
Befolkningen er for det meste sunnimuslimske pashtoer og pashtunere, og Taliban står sterkt i provinsen.


Elisabeth av Danmark.
Elisabeth Caroline-Mathilde Alexandrine Helena Olga Thyra Feodora Estrid Margarethe Désirée (født 8. mai 1935 i København) er prinsesse til Danmark, og nummer tolv i arvefølgen til den danske tronen.
Hun er datter av prins Knud av Danmark og prinsesse Caroline-Mathilde av Danmark, og storesøster til prins Ingolf og prins Christian.
Prinsesse Elisabeth er ugift og har ingen barn, og representerer sjelden kongehuset.


Ingolf av Danmark.
Ingolf Christian Frederik Knud Harald Gorm Gustav Viggo Valdemar Aage av Rosenborg (født 17. februar 1940 på Sorgenfri slott i København) er dronning Margrethe II av Danmarks fetter.
Som sønn av prins Knud av Danmark og prinsesse Caroline-Mathilde av Danmark, fikk han etter fødselen tittelen "Hans Høyhet prins Ingolf av Danmark", og hadde arverett til tronen. Men da han 13. januar 1968 giftet seg med Inge Terney i København, mistet han både tittel og arverett. Han fikk da sin nåværende tittel, "greve av Rosenborg".
Grev Ingolf og grevinne Inge levde sammen i et barnløst ekteskap fram til Inges død i 1996. To år senere, den 7. mars 1998, giftet greven seg på nytt med Sussie Hjorhøy Petersen.


Maggie Grace.
Margaret Grace Denig (født 21. september 1983) er en amerikansk skuespillerinne, som, under artistnavnet Maggie Grace, er mest kjent for rollen som «Shannon Rutherford» i TV-serien "Lost".
Delvis biografi.
Grace ble født i Columbus i Ohio, men bor i dag i Los Angeles.
Hun hadde sin debut som skuespiller i 2002, da med roller i filmene "Dominick Dunne Presents: Murder in Greenwich" og "Shop Club". I 2003 hadde hun rollen som den goth-inspirerte, fjerne datteren til Tom Selleck og Wendy Crewson i dramafilmen "12 Mile Road".
Graces store gjennombrudd kom da hun fikk rollen som den late og selvsentrerte «Shannon Rutherford» i den kritikerroste TV-serien "Lost". Hennes seneste prosjekt, lansert sent i 2005, var den nærmest alment slaktede skrekkfilmen "The Fog", med Tom Welling fra "Smallville" i en av hovedrollene.
Grace skulle ha fått rollen som «Kitty Pryde» («Shadowcat») i ', men da filmens første regissør Bryan Singer forlot prosjektet og Brett Ratner tok over, gikk rollen til Ellen Page
Eksterne lenker.
Grace, Maggie
Grace, Maggie


Christian av Rosenborg.
Christian Frederik Franz Knud Harald Carl Oluf Gustaf Georg Erik av Rosenborg (født 22. oktober 1942 på Sorgenfri slott i København) er dronning Margrethe II av Danmarks fetter.
Han er sønn av prins Knud av Danmark og hans hustru, prinsesse Caroline-Mathilde. Han hadde opprinnelig tittelen "Hans Høyhet prins Christian av Danmark", og hadde arverett til tronen.
27. februar 1971 giftet prins Christian seg med Anne-Dorthe Maltofte-Nielsen i Lyngby utenfor København. Han ble da degradert til "Greve av Rosenborg", og mistet samtidig sin rett til tronen.


Christian av Danmark.
Prins Christian på sin første skoledag
Prins Christian til Danmark ("Christian Valdemar Henri John"), greve av Monpezat er sønn av Kronprins Frederik og Kronprinsesse Mary.
Prinsen ble født den 15. oktober 2005 kl. 1:57 på Rigshospitalet. Han veide 3500 gram og var 51 cm lang. Prins Christian er i dag nummer to i den danske tronfølge. Han ble døpt 21. januar 2006 i Christiansborg slottskirke.
Eksterne lenker.
Christian Valdemar Henri John
Christian Valdemar Henri John
Christian Valdemar Henri John


Camilla av Rosenborg.
Camilla Alexandrine Christine av Rosenborg (født 29. oktober 1972 i Frederikssund, Danmark) er en dansk adelskvinne. Hun er oldebarn av kong Christian X av Danmark, og tremenning av kronprins Frederik av Danmark.
Komtesse Camilla er datter av grev Christian av Rosenborg, tidligere prins Christian av Danmark, og hans kone, Anne-Dorthe Maltofte-Nielsen. Hun har en tvillingsøster, komtesse Josephine, samt en yngre søster, komtesse Feodora.
20. mai 1995 giftet Camilla seg med Mikael Rosanes (f. 8. februar 1952) i Sollerød, Danmark.
Camilla av Rosenborg
Camilla av Rosenborg
Camilla av Rosenborg


Anne-Dorthe Maltofte-Nielsen.
Anne-Dorthe av Rosenborg (Anne-Dorthe Maltofte-Nielsen) (født 3. oktober 1947 i Frederikssund, Danmark) er en dansk adelskvinne. Hun er gift med dronning Margrethes fetter, grev Christian av Rosenborg.
Anne-Dorthe giftet seg med grev Christian i Lyngby utenfor København den 27. februar 1971.


Harald Rosenløw Eeg.
Harald Rosenløw Eeg (født 18. august 1970 i Tønsberg) er en norsk forfatter, dramatiker og musiker.
Eeg er utdannet cand. philol. i religionshistorie fra Universitetet i Oslo med vekt på buddhismen i Vietnam, hvor han var på feltarbeid i 1996 og 1997. Han har bl.a. vært kateketvikar i Fetsund, og arbeidet på ulike institusjoner med autister og ungdommer med adferdsproblemer. I tillegg har han vært spaltist i Tønsbergs Blad og Vårt Land.
Eeg er best kjent som forfatter, og har skrevet flere prisbelønnede ungdomsbøker og filmmanus. Som musiker har han gjort seg bemerket i teknoduoen Subgud. Han var også vokalist og tekstforfatter i gruppa mikrokosmos.


Tore Renberg.
Tore Renberg (født 3. august 1972 i Stavanger) er en metamodernistisk, norsk forfatter.
Biografi.
Tore Renberg har studert filosofi og litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, hvor han skrev mellomfagsoppgave om navneproblematikken i Marcel Prousts "På sporet av den tapte tid". Han har arbeidet som litteraturkritiker og essayist, med publikasjoner i flere aviser og tidsskrift, bl.a. Vinduet, Vagant, Kritikkjournalen, Dagens Nyheter, Dagbladet, Stavanger Aftenblad m.m. Renberg har også vært en aktiv litteraturformidler, bl.a. som programleder for tv-programmet "Leseforeningen" (1998 og 1999) på NRK2. I 2008 stiftet han nettstedet Bokelskere sammen med André Nesse. Nettstedet ble åpnet 24. oktober 2009.
Renberg har skrevet i de fleste sjangre; romaner, kortprosa, noveller, barnebøker, dramatikk, tegneserier og filmmanus. Han debuterte i 1995 med kortprosaboken "Sovende floke", som brakte ham Tarjei Vesaas' debutantpris, og ble hurtig regnet som en av sin generasjons tydeligste stemmer. Romanen "Matriarkat" fra 1996 befestet hans rolle i samtidens litteratur, en bok som hurtig ble fulgt opp av den religionskritiske, groteske road-romanen "Renselse" fra 1998 og den utopiske science-fiction-romanen "En god tid" i 2000. Det kommersielle gjennombruddet kom med "Mannen som elsket Yngve" i 2003, som er en av tiårets mest leste norske bøker. I 2005 fulgte Renberg opp historien om Jarle Klepp med sin hittil mest omfangsrike og ambisiøse roman, "Kompani Orheim", en bildungsroman om Jarle Klepp og hans oppvekst i et hjem rammet av rusproblematikk. Denne romanen ble begeistret mottatt i Norge, og regnes av mange som Renbergs viktigste verk. "Kompani Orheim" ble nominert til bl.a. Brage-prisen, og for romanen fikk Renberg P2-lytternes romanpris. Høsten 2008 kom bok nummer tre om Jarle Klepp, "Charlotte Isabel Hansen", som han fikk Bokhandlerprisen for, og siden har han fulgt opp med "Pixley Mapogo" (2009) og "Dette er mine gamle dager" (2011).
Tore Renbergs romaner er oversatt til 11 språk: svensk, dansk, fransk, hebraisk, litauisk, polsk, portugisisk, russisk, tsjekkisk, tysk og ungarsk.
Renberg debuterte som manusforfatter til spillefilmen "Alt for Egil" i 2004, regi Tore Rygh. I filmserien "Ekko av Ibsen" stod han for manus til den første filmen "Edderkoppfesten" sammen med Arild Østin Ommundsen. Han har også skrevet manuset til "Mannen som elsket Yngve", basert på sin egen roman fra 2003, som hadde norsk premiere 15. februar 2008, og ble en stor suksess på norske kinoer med et besøkstall på over 175.000. I tillegg er han manusforfatter bak oppfølgerne "Jeg reiser alene" (2011) basert på romanen "Charlotte Isabel Hansen" (regi Stian Kristiansen), og "Kompani Orheim" (regi Arild Andresen).
Høsten 2007 hadde musikalen "Det tusende hjertet" premiere på Rogaland Teater, med tekst av Tore Renberg og musikk av Janove Ottesen fra Kaizers Orchestra. Forestillingen fikk svært gode anmeldelser, og kritikerne nølte ikke med å spå at en ny klassiker i sjangeren var skrevet. Samarbeidet med Ottesen og Kaizers har fortsatt siden det, og Renberg er manusforfatter til den kommende forestillingen, "Sonny", et musikkteater basert på Kaizers Orchestras univers, som skal ha premiere 11.11.2011.
Tore Renberg har vært opptatt av musikk siden barneårene. Han har spilt fiolin og piano, og vært aktiv i flere band, som Hekkan, med Paal Nilssen-Love og Ståle Strømsvold, Lemen, med Karl Ove Knausgård, samt Verdensrommet, Stavanger Energi og Modan Garu. Modan Garu utga sitt debutalbum, "Foxhunting For The Future" på CCAP i april 2008 og ble oppløst like etterpå.
Fra 2. mai 2006 til 1. juni 2007 var Renberg medlem av det regjeringsoppnevnte Bostad-utvalget som vurderte de kristne formålsparagrafene i skolen og barnehagen.
14. januar 2012 skjelte Renberg ut Plumbovokalisten Lars Erik Blokkhus på direkten på VG-TV. Dette skjedde i etterkant av Spellemannprisen 2011 og like etter at samme Blokkhus hadde blitt dynket med øl.


Afghanistans historie.
Afghanistans historie'", interne politiske utvikling, forholdet til utlandet, eksistens som uavhengig stat har stort sett blitt avgjort av landets geografiske plassering i krysspunktet av sentral-, vest- og sør-Asia. Gjennom århundrene har bølger av folkeslag vandret gjennom regionen, som er beskrevet av historikeren Arnold Toynbee som «en rundkjøring i den antikke verden», og forlot et puslespill av etniske og språklige grupper. I moderne tid, som i antikken, har store hærer passert gjennom denne regionen i Asia, har for en kort tid etablert lokal kontroll og ofte dominert Iran og nord-India.
Selv om det var scenen for store imperier og blomstrende handel i over 2000 år, har områdets forskjellige grupper ikke vært bundet i en enkel politisk enhet før styret til Ahmed Shah Durrani, som i 1747 grunnla monarkiet som styrte landet inntil 1973. I det 19. århundre lå Afghanistan i mellom de ekspanderende rikene til Russland og Storbritannia. I 1900 kunne Abdur Rahman Khan («"Jernemiren"») se tilbake på sitt 20 års styre og hendelsene i det foregående århundre og lure på hvordan hans land som stod «som en geit mellom disse løvene (Storbritannia og Russland) eller som et hveteaks mellom to sterke kvernsteiner i møllen, (kunne) stå i midten av steinene uten å bli knust til støv?»
Islam spilte også en nøkkelrolle i grunnleggelsen av Afghanistans historie. Til tross for mongolenes invasjon av det som i dag er Afghanistan i det 13. århundre som har blitt beskrevet å ligne «mer som en voldelig katastrofe av de blinde naturkreftene enn et fenomen av menneskenes historie,» kunne ikke en så formidabel kriger som Dsjengis Khan rykke den islamske sivilisasjonen opp med roten, og innen to generasjoner hadde hans etterkommere blitt muslimer. En lite anerkjent hendelse som likevel spilte en viktig rolle i Afghanistans historie var oppkomsten av et sterkt sunni-dynasti, Ghaznavidene. Deres makt hindret den østlige spredningen av shia-retningen og forsikret dermed at majoriteten av muslimer i Afghanistan og Sør-Asia ble sunni-muslimer.
Tiden før islam (før 651).
Aleksander den store gikk inn i området som vi i dag kjenner som Afghanistan i 328 f.Kr. for å erobre "Baktria" (dagens Balkh). Det var da en del av det persiske riket. Invasjoner av skytherne, hepalittene og goktyrkerne i de følgende århundrene.
Den islamske erobringen av Afghanistan (642–1747).
I 642 invaderte araberne hele regionen og introduserte islam. Arabisk styre åpnet raskt veien for perserne som kontrollerte området til det ble erobret av Ghaznavid-riket i 998. Mahmud av Ghazni (998–1030) konsoliderte erobringene til hans forgjengere og gjorde "Ghazna" (Ghazni) til et stort kulturelt senter så vel som en base for stadige angrep inn i India. Ghaznavid-dynastiet ble slått i 1146 av ghuridene (Ghor). Forskjellige prinser og seljuk-herskere prøvde å styre deler av landet inntil sjah Muhammed II av Khwarezmid-riket erobret hele Persia i 1205. Innen 1219 hadde riket falt til mongolene.
Ledet av Dsjengis Khan resulterte invasjonen i massiv nedslaktning av befolkningen, ødeleggelse av mange byer, inkludert Herat, Ghazni og Balkh og ødeleggelse av fruktbare landbruksområder. Etter Dsjengis Khans død i 1227 fulgte en rekke med småhøvdinger og prinser som sloss om overtaket inntil sent på 1300-tallet, da en av hans etterkommere, Timur Lenk innlemmet det som i dag er Afghanistan inn i hans enorme asiatiske imperium. Babur, en etterkommer av Timur og grunnleggeren av Indias mogul-riket på begynnelsen av det 16. århundre, gjorde Kabul til hovedstad i en afghansk provins.
Durrani-riket (1747–1826).
Ahmed Shah Durrani etablerte sitt styre i 1747. Durrani var pashtoer og ble valgt til konge i den første loya jirga etter mordet på den persiske herskeren Nadir Shah ved Khabushan samme år. Gjennom sitt styre samlet Durrani høvdingene, småstater styrt av prinser og fragmenterte provinser til ett land. Hans styre strakte seg fra Mashad i vest til Kashmir og Delhi i øst, og fra elva Amu-Darja i nord til det Arabiske hav i sør. Med unntak av en nimåneders periode i 1929, har alle herskerene frem til det marxistiske kuppet i 1978 vært fra Durranis pashto stammekonføderasjon, og alle var medlemmer av Mohammedzai-klanen etter 1818.
Europeisk innflytelse i Afghanistan (1826–1919).
Dost Mohammed Khan tok kontroll i Kabul. Kollisjon mellom de ekspanderende britiske og russiske imperiene influerte Afghanistan gjennom det 19. århundre i det som ble kalt «det store spillet». Britenes bekymring over Russlands framvekst i Sentral-Asia kulminerte i to anglo-afghanske kriger. Den første (1839–42) resulterte i ødeleggelsen av en britisk hær, den er husket som et eksempel på intensiteten av afghansk motstand mot fremmede styre. Den andre anglo-afghanske krig (1878–80) ble utløst av at emir Shir Ali Khan nektet å akseptere britisk nærvær i Kabul. Konflikten brakte emiren Abdur Rahman Khan til den afghanske tronen. I løpet av hans styre (1880–1901), etablerte britene og russerene offisielt grensene til det som skulle bli det moderne Afghanistan. Britene beholdt kontrollen over Kabuls utenrikspolitikk.
Afghanistan forble nøytralt under første verdenskrig, til tross for tyske forsøk på å vekke de antibritiske følelsene og afghanske opprør langs grensen til britenes India. Den afghanske kongens nøytralitetspolitikk var ikke allment akseptert innen landet.
Habibullah Khan, Abdur Rahmans sønn og etterfølger, ble drept i 1919, trolig av familiemedlemmer som var imot britenes innflytelse. Hans tredje sønn, Amanullah Khan, tok tilbake kontrollen over utenrikspolitikken etter å ha satt i gang den tredje anglo-afghanske krig med et angrep på India samme år. I løpet den påfølgende konflikten, oppga de krigstrette britene kontrollen over afghansk utenrikspolitikk ved å underskrive Rawalpindi-traktaten i august 1919. Til minne om denne hendelsen, feirer afghanerene sin frigjøringsdag 19. august.
Amanullah Khans reformer og borgerkrig (1919–1929).
Kong Amanullah (1919–29) forsøkte å gjøre slutt på landets tradisjonelle isolasjon i årene etter den tredje anglo-afghanske krig. Han etablerte diplomatiske forbindelser med de fleste betydelige landene og, etter å ha besøkt Europa og Tyrkia der han merket seg Atatürks modernisering og sekularisering, introduserte flere reformer som skulle modernisere Afghanistan. Noen av disse, som å avskaffe de tradisjonelle muslimske slørene for kvinner og åpningen av skoler for begge kjønn, skjøv vekk mange stamme- og religiøse ledere. Da han stod ovenfor massiv væpnet motstand, var han tvunget til å abdisere i januar 1929 etter at Kabul ble erobret av Bacha-i-Saqao, en tadsjiker som var medlem av en røverbande.
Nadir Shahs og Zahir Shahs styre (1929–1973).
Prins Mohammed Nadir Khan, en fetter av Amanullah, nedkjempet Bacha-i-Saqao i oktober samme år og, med betydelig støtte fra pashtoene, ble erklært kong Nadir Shah. Han begynte å konsolidere sin makt og å gjenbygge landet. Han omgjorde reformene til Amanullah Khan til fordel for en mer gradvis tilnærming til moderniseringen. I 1933, derimot, ble han myrdet i et hevndrap av en student i Kabul.
Mohammed Zahir Shah, Nadir Khans 19 år gamle sønn, overtok tronen og regjerte fra 1933 til 1973. Inntil 1946 styrte Zahir Shah med hjelp av sin onkel Sardar Mohammed Hashim Khan, som holdt stillingen som statsminister og fortsatte politikken til Nadir Shah. I 1946 overtok en annen onkel som statsminister, Sardar Shah Mahmud Khan. Han begynte et eksperiment som tillot større politisk frihet, men forsøkte å reversere politikken da den gikk lenger enn forventet. I 1953 ble han erstattet som statsminister av Mohammed Daoud Khan, kongens fetter og svigerbror. Daoud forsøkte å få til et nærere forhold til Sovjetunionen og en mer fiendtlig holdning til Pakistan. Uenigheter med Pakistan førte til en økonomisk krise og han ble bedt om å trekke seg i 1963. Fra 1963 til 1973 tok Zahir Shah en mer aktiv rolle.
I 1964, gjorde kong Zahir Shah kjent en liberal grunnlov som innførte et tokammers parlament der kongen utpekte en tredjedel av representantene. Folket valgte en tredjedel og resten ble valgt indirekte gjennom provinssamlinger. Selv om Zahirs «demokrati-eksperiment» produserte få reformer som ble værende, tillot det fremvoksten av uoffisielle ekstreme parti på både høyre og venstresiden. Disse inkluderte det kommunistiske Afghanistans Demokratiske Folkeparti (ADFP), som hadde tette ideologiske bånd til Sovjet. I 1967 ble ADFP splittet i to store rivaliserende fraksjoner: Khalq ("mengden")-fraksjonen ble ledet av Noor Mohammed Taraki og Hafizullah Amin og støttet av elementer innen militæret, og Parcham ("flagget")-fraksjonen ledet av Babrak Karmal. Splittelsen reflekterte etniske, klasse og ideologiske delinger innen afghansk samfunn.
Daouds afghanske republikk (1973–1978).
Midt i beskyldninger mot kongefamilien om korrupsjon og vanstyre og dårlig økonomisk tilstand pga den alvorlige tørken i 1971–72, tok tidligere statsminister Mohammed Daoud Khan makten i et militærkupp 17. juli 1973. Zahir Shah flyktet fra landet og fant tilslutt tilflukt i Italia. Daoud avskaffet monarkiet, annullerte grunnloven av 1964 og erklærte Afghanistan en republikk med ham selv som den første presidenten og statsminister. Hans forsøk på å gjennom føre sårt trengte økonomiske og sosiale reformer møtte lite suksess, og den nye grunnloven i februar 1977 klarte ikke dempe den kronisk politiske ustabiliteten.
27. april 1978 satte FDPA i gang ett blodig kupp som endte med at Daoud ble kastet og drept sammen med store deler av hans familie. Noor Mohammed Taraki ble generalsekretær og statsminister av den nylig etablerte Afghanistans Demokratiske Republikk med sterk støtte av Sovjetunionen.
Sovjetisk intervensjon i Afghanistan (1978–1992).
ADFP gjennomførte jordreformer, gav kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. Regjeringen inviterte Sovjetunionen til å hjelpe til med å modernisere landets økonomiske infrastruktur (hovedsakelig leting og utvinning av sjeldne mineraler og naturgass). Sovjet sendte også personell for å bygge veier, sykehus, skoler og grave vannbrønner. De trente og utrustet også den afghanske hæren.
Disse reformene ble møtt med et solid tilbakeslag, delvis ledet av medlemmer av det tradisjonelle etablementet. Mange av disse dannet grupper i et forsøk på å snu Afghanistans avhengighet, noen tok til voldelige aksjoner og saboterte landets industri og infrastruktur. Regjeringen svarte på angrepene med hard hånd ved hjelp av hæren og arresterte, utviste og henrettet mange mujahedin, «hellige muslimske krigere».
Taraki ble drept og erstattet av Hafizullah Amin. 25. desember 1979 gikk den røde arme inn i Kabul for å rydde opp i kaoset i redsel for at Amin skulle vende seg til USA.
Det afghanske regimet ledet av Babrak Karmal og støttet av Sovjet førte så en brutal krig mot ulike muslimske og etniske opprørsgrupper. Amerikanske CIA og Pakistan støttet opprørsstyrkene finansielt pga deres motstand mot det kommunistiske regimet. Saudi-Arabia støttet også gruppene finansielt pga gruppenes muslimske tilhørighet.
Maktab al-Khadamat (MAK) ledet av den rike saudi-araberen Osama bin Laden førte penger, våpen og muslimske krigere inn i landet med støtte og hjelp fra regjeringene i USA, Pakistan og Saudi-Arabia. I 1988 brøt Laden sammen med sine mer militante medlemmer med MAK og grunnla al-Qaida for å utvide motstanden mot Sovjet til hele verden.
Sovjetunionen trakk sine styrker ut av Afghanistan i februar 1989, men fortsatte å støtte regjeringen, nå ledet av Mohammed Najibullah. CIA og Saudi-Arabia fortsatte også å støtte mujahedin. Etter at Sovjet kollapset, ble regjeringen kastet 18. april 1992 og Den Islamske staten Afghanistan ble opprettet.
Borgerkrig og internasjonal intervensjon (1992–).
Da de seirende mujahedin inntok Kabul for å overta kontrollen over byen og regjeringen, brøt interne kamper ut mellom forskjellige militser som hadde et vanskelig samarbeid under den sovjetiske okkupasjonen. Da deres felles fiende forsvant, kom militsenes klantilhørighet, etniske, religiøse og personlige vansker til overflaten og borgerkrigen fortsatte.
Et islamsk jihad interimråd kom på plass, først ledet av Sibghatullah Mojadeddi i to måneder, så av Burhanuddin Rabbani. Kampene mellom de rivaliserende fraksjonene ble intensivert.
Delegater applauderer valget av Hamid Karzai som interimpresident i juni 2002.
I reaksjon til det anarkiet og krigsherrene som herjet landet, og mangelen på pashto-representanter i regjeringen i Kabul, vokste en bevegelse av religiøse lærde frem, mange av dem var tidligere mujahedin. Taliban hadde kontroll over 90% av landet i løpet av 1998, og begrenset opposisjonen for det meste til et lite, hovedsakelig tadsjikisk hjørne i nordøst og i Panjshir-dalen. Opposisjonen dannet Nordalliansen, som fortsatte å motta diplomatisk anerkjennelse i FN som Afghanistans regjering.
Som svar på terrorangrepet 11. september 2001 satte USA og dets koalisjonsallierte i gang et vellykket angrep for å fjerne Talibans regjering. Sponset av FN møtte afghanske fraksjoner hverandre i Bonn og valgte en 30 medlemmer stor interimadministrasjon ledet av Hamid Karzai. Etter å ha ledet landet i seks måneder, kalte den tidligere kongen Zahir Shah sammen en loya jirga som valgte Karzai til president og gav ham autoritet til å styre videre i to år. Karzai ble så landets første valgte president i Den islamske republikk Afghanistan 7. desember 2004 etter valget som var 9. oktober. På tross av dette har regjeringen lite makt utenfor selve Kabul, med regionale krigsherrer som er minimalt lojale mot den sentrale regjering.


Faksimile.
En faksimile er en nøyaktig gjengivelse av et originalt håndskrevet eller trykt verk. Bøker kan således utgis som faksimileutgaver, dvs. som nyfremstilling av en original i både innhold og utseende.
En digital faksimile er, et eller en samling av, digitale bilder med avfotograferinger av innhold og layout av en bok eller et dokument.
Ordet skal uttales med trykk på andre stavelse: fak-simile.


Parc des Princes.
Parc des Princes («Prinsenes park») er et stadion i Paris. Navnet kommer av at det parken i Paris hvor stadionet ligger, ble tidligere brukt av franske prinser til jakt. Det er hjemmebanen til det franske toppfotballaget Paris Saint-Germain, og var tidligere det franske fotballandslagets hjemmearena.
Dagens Parc des Princes ble åpnet i juni 1972, tegnet av arkitekten Roger Taillibert. Det har tidligere ligget to stadioner på samme sted, åpnet i 1897 og 1932, som begge hovedsakelig var velodromer.
Rugbyklubben Racing Club de France spilte på Parc des Princes mellom 1984 og 1990. En annen rugbyklubb, Stade Français, spiller like over veien, på Stade Jean Bouin.
På Parc des Princes opplevde franskmennene den kanskje største skuffelsen noensinne over det franske fotballandslaget. 17. november 1993 ble Frankrike slått 2-1 av etter at Emil Kostadinov scoret seiersmålet i det 90. minutt. Dermed mistet Frankrike plassen i VM i fotball 1994 i USA.
Parc des Princes fikk avløsning som landslagsarena da Stade de France ble bygd til VM i fotball 1998.
Champions league.
Den 13.juni 1956 ble den første finalen i Serievinnercupen (nå kjent som Champions League) holdt på Parc des Princes. Spanske Real Madrid skulle møte franske Stade Reims. 38 000 mennesker dukket opp for å se finalen som til slutt endte med 4-3 til de hvite fra Spania. Senere ble det holdt to nye finaler i «Prinsenes park». I 1974/75-sesongen ble den andre finalen spilt, det var et oppgjør mellom tyske Bayern München og engelske Leeds United. Ca. 50 000 mennesker møte opp for å se finalen som til slutt endte med 2-0-seier til Bayern München. Den tredje finalen ble ikke mindre populær og med 48 360 tilskuere vant engelske Liverpool 1-0 over spanske Real Madrid.


Giuseppe Siri.
Giuseppe Siri (født 20. mai 1906 i Genova i Italia, død 2. mai 1989 i Genova) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Genova i Liguria i Nord-Italia. Han ble av mange også ansett som pavekandidat "(papabile)" ved en rekke konklaver.
Han ble presteviet den 22. september 1928, og ble hjelpebiskop av Genova i 1944. I 1946 ble han erkebiskop av samme by. I 1953 ble han kreert til kardinal av pave Pius XII.
Han var en av de sentrale skikkelser på konservativ side under Annet Vatikankonsil, og samarbeidet særlig med to andre italienske kardinaler, Alfredo Ottaviani og Ernesto Ruffini, i en stort sett forgjeves kamp mot flere av de nye utspill.
Ved begge konklavene i «trepaveåret» 1978 ble han kjørt frem som de mest konservative kardinalenes førstevalg, og fikk – ifølge lekkasjer – endel stemmer. Men ved disse konklavene ble som kjent to andre valgt; i august kardinal Albino Luciani av Venezia, i oktober kardinal Karol Wojtyla av Kraków.
I boken "«Gethsemani»" (1980) gikk han skarpt ut mot «vår tids teologiske bevegelse», og kritiserte særlig katolske teologer som Henri de Lubac, Karl Rahner og Jacques Maritain.


Kungspilen.
Kungspilen var et EU-prosjekt mellom Hedmark fylkeskommune og Värmlands län for opprettelse av togforbindelse mellom Kongsvinger/Årnes og Charlottenberg/Karlstad. Togene startet å gå i 1999 til prosjektet ble avsluttet 31. desember 2003.


Jean Villot.
Jean Villot (født 11. oktober 1905 i Saint-Amánt-Tallende, Frankrike, død 9. mars 1979 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble presteviet i 1930 i Roma, og fortsatte så sine studier frem til 1934. Frem til 1950 hadde han forskjellige akademiske og pastorale stillinger i Frankrike, og han ble så utnevnt til apostolisk protonotar.
Villot ble i september 1954 utnevnt til titularbiskop av Vinda og hjelpebiskop i bispedømmet Paris. I desember 1959 ble han så titularerkebiskop av Bosporo, og koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett i erkebispedømmet Lyon. Etter å ha vært undersekretær det Andre Vatikankonsil (1962–1964) ble han i januar 1965 erkebiskop av Lyon. Ved konsistoriet februar 1965 ble han kreert til kardinalprest.
I 1967 ble han prefekt for Kongregasjonen for konsilet (den nåværende Kongregasjonen for kleresiet), og i 1969 ble han kardinalstatssekretær og president for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten og Administrasjonen for Den hellige stols patrimonium.
Han ledet konklavet august 1978 og konklavet oktober 1978, ettersom han var den høyest rangerte kardinal med stemmerett da dekanus for kardinalkollegiet var over 80 år gammel.
Han døde i Roma 9. mars 1979, og ble gravlagt i sin titularkirke, "SS. Trinità al Monte Pincio".


Liste over konklaver.
Listen over konklaver er en oversikt over pavevalg, med basisinformasjon om de enkelte konklaver. Valg av motpaver er også tatt med, i "kursiv".
Listen inneholder også valgene fra 1061 og frem til den første egentlige konklave i 1241, ettersom disse valgene ble foretatt etter samme regler bortsett fra at kardinalene ikke var innelåst.
Tall på antall deltagere med stemmerett er svært usikre for tidlige konklaver. På de tidligste var det antagelige bare kardinalbiskopene som stemte, og anslagene er basert på antallet kjente kardinalbiskoper.
2000-tallet.
Konklaver


Giovanni Benelli.
Giovanni Benelli (født 12. mai 1921 i Poggiole di Vernio i Italia, død 26. oktober 1982 i Firenze) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og arbeidet i høye stillinger i Vatikanet før han ble erkebiskop i Firenze.
Det anses som sikkert at hans navn fikk endel stemmer under pavevalgene i 1978, både i august og i oktober.
Giovanni Benelli fikk presteutdannelse ved seminaret i Pistoia og to universiteter i Roma. Han ble presteviet i 1943, og arbeidet deretter i menighetssjelesorgen i bispedømmet Roma. Etter fordypningsstudier ble han kalt til tjeneste i det pavelige diplomati, og ble personlig sekretær til en de to nestsjefene i Statssekretariatet i Vatikanet, msgr. Giovanni Battista Montini. I 1950 ble han sekretær ved det pavelige nuntiatur i Irland. Senere ble han postert i Frankrike, Brasil og Spania. I 1965–1966 var han Den hellige Stols observatør ved UNESCO i Paris. I 1966 ble han titularerkebiskop, og apostolisk pronuntius til Senegal.
Deretter kom han tilbake til Vatikanet, og fikk den meget sentrale stilling som "sostituto" i Statssekreteriatet, som gjorde ham til en nøkkelperson mht. koordineringen av hele Den romerske kuries arbeide.
I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av Firenze. Spekulasjonene den gang gikk ut på at pave Paul VI "enten" ville fjerne ham fra Roma fordi han hadde gjort seg mektig upopulær i andre deler av byråkratiet, som ikke likte hans lederstil og reformtiltak, "eller" at han ble sendt til et større erkebispedømme for å få en genuin erfaring som overhyrde for sjelesorg, slik at han skulle bli mest mulig "papabile" ved neste pavevalg.
Paven kreerte Benelli til kardinal i juni 1977.
Han ble som kjent ikke valgt til ny pave, og forble i Firenze til sin død.


Kjell Arild Pollestad.
Kjell Arild Pollestad O.P. (født 27. mai 1949 i Hå kommune på Jæren) er en norsk forfatter, teolog og filolog og er en tidligere pater (prest) i Den katolske kirke i Norge. Han trakk seg fra sin stilling etter påstander om at han skal ha begått «misbruk av voldelig og seksuell art» mot en yngre mann. Pollestad selv har imøtegått påstanden. Høsten 2011 søkte om Pollestad om laisering og om å bli løst fra ordensløftet.
Pollestad har studert russisk og teologi ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.theol. i 1977. Han er kjent for sin store språkbegavelse og filologiske kunnskaper, og behersker en lang rekke språk flytende.
I 1975 konverterte han til Den katolske kirke og sluttet seg til Dominikanerordenen. Han ble presteviet i Oslo i 1980. Ut over sin tjeneste for Dominikanerordenen, var pater Pollestad også i flere år sogneprest i Den katolske menighet i Tønsberg.
Slik pater Hallvard Rieber-Mohn i sin tid ble en popularisator for katolsk kultur, trosliv og tankegods for det store publikum i Norge, fulgte pater Pollestad i sin lærers og venns fotspor. Med essays og kåserier, ofte med et muntert tilsnitt i tillegg til det tankevekkende poeng, har han vunnet en stor leserskare, og med vennskapsforbindelser som strekker seg langt inn i kulturradikale kretser på den ene side, og tradisjonelt dypt lutherske kretser på den annen. Dette uttalt liberale image har gjort Pollestad omstridt i deler av Den katolske kirke i Norge.
Som katolsk forfatter følger han den epistulariske tradisjon, idet han i kåserende bøker skriver poengterte brev og betraktninger om store og små tema, gjerne hentet fra eget liv, uten forkynnende tone, men med det religiøse aspekt som en selvsagt understrøm. I andre bøker finner leseren rene monografier over landskap og kulturer som har interessert forfatteren, som "Min islandsferd" (1986), og "17. mai i Samarkand" (1988), mens atter andre nærmer seg det bekjennende og religiøse, som "Paven i Rom" (1989) og "Bernadette" (2006). Han har også gjendiktet et utvalg av den greske dikter Konstantinos P. Kavafis til norsk.
Som forkynner, forfatter, foredragsholder og reiseleder, samt som én av tre programledere i NRKs dokumentarserie "Tre muntre herrer i Roma" (sammen med Thomas Thiis-Evensen og Jan E. Hansen) har pater Pollestad antagelig funnet frem til et større, allment publikum enn noen annen norsk, katolsk geistlig etter reformasjonen.
Kjell Arild Pollestad er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.


Wijdefjorden.
Kart som viser Indre Widjefjorden nasjonalpark
Wijdefjorden (uttale: "veidefjorden") er en 108 km lang fjord på nordsiden av Spitsbergen på Svalbard. Fjorden skjærer rett sørover inn i landet mellom Andrée Land i vest og Margaretas Land (Ny-Friesland) i øst.
Wijdefjorden er den lengste fjorden på Svalbard, lengre enn Isfjorden som skjærer inn i Spitsbergen fra vest. Fjordsidene er bratte, spesielt i vest hvor fjella reiser seg nesten loddrett 1000–1165 meter over havet. I øst er fjellene litt slakere, opp til 900 meter ytterst og 1636 moh innerst i fjorden. Aller høyest er Perriertoppen litt lenger øst med 1712 m.o.h. Isbreen Åsgardfonna dekker hele fjellkjeden i øst.
Innerst i fjordbotnen faller Mittag-Lefflerbreen helt ned til fjorden fra det slake partiet helt i sør, i Dickson Land.
Indre Wijdefjorden.
"Indre Wijdefjorden" er den sørligste (innerste) delen av fjorden. I dette området ligger Indre Wijdefjorden nasjonalpark, som utgjør et område på 1 127 181 dekar. Dette inkluderer landområder på begge sider av fjorden, samt fjorden selv. Dette er kanskje det sjeldneste plantemiljøet vi finner på øygruppen, med Europas eneste høyarktiske steppe-vegetasjon, med bl.a stepperørkvein, sabinegras, svalbardgras og myrtust.


Isfjorden (Svalbard).
a> med Isfjorden med sidefjorder avmerket midt på kartet.
Fjellet Alkhornet ytterst ved munningen av Isfjorden.
Isfjorden er en fjord på vestsiden av Spitsbergen på Svalbard. På sørsiden av fjorden ligger halvøya Nordenskiöld Land, og på nordsiden Oscar II Land og Dickson Land. Isfjorden munner ut Nordishavet med avgrensningene Kapp Linné og Isfjord radio på sørkysten og Daudmannsodden på nordkysten. Fjorden er 107 km lang og er den nest lengste fjorden på Svalbard etter Wijdefjorden på 108 km. På det bredeste er fjorden om lag 24 km bred. Fra Isfjorden går det flere sidefjorder: Grønfjorden (med Barentsburg), Adventfjorden (med Longyearbyen), Sassenfjorden, som innerst heter Tempelfjorden, Billefjorden (med Pyramiden) og Nordfjorden, som deler seg i Dicksonfjorden og Ekmanfjorden.
Munningen av fjorden er preget av avrundede fjell av foldet grunnfjell. På sørsiden, innenfor Grønfjorden, er det platåformet fjell opp mot 1 000 meters høyde. Disse fjellene er avleiringer fra devon- og tertiærtiden, og de tertiære lagene inneholder kull.
Rundt fjorden ligger flere av de nåværende og tidligere bosatte områdene på Svalbard: Barentsburg, Longyearbyen og de nedlagte Brucebyen, Ankershamn, Grumantbyen, Moskushamn og Pyramiden. Ytterst i fjorden, på sørsiden, ligger den nedlagte radiostasjonen Isfjord radio. Ved Isfjorden ligger også Norges eneste kullkraftverk, Longyear Energiverk.
På grunn av lokale klimatiske forhold har nordsiden av Isfjorden flere isbreer som ender med fronten i sjøen, mens på sørsiden er det isbreer kun innerst i Grønfjorden, hvor alle ender på land. Det ligger tre fuglereservat i Isfjorden: på Kapp Linné, Boheman og Gåsøyane.
Landskap.
Isfjorden skjærer seg relativt dypt inn i landet og omkranses av høye fjell, spesielt langs sørkysten og innerst i øst. Fjorddybden er inntil 250 meter, mens fjellene i sør når opp i 1 050 moh., og i øst 1 106 moh. langs fjorden. Langs nordkysten er fjellene noe lavere, og det er en del lavlandsområder langs kysten.
Sidefjorder.
Grønfjorden og Barentsburg sett fra luften.
Bosetninger.
Rundt fjorden ligger de to største bosetningene på Svalbard, Barentsburg og Longyearbyen. I tillegg ligger flere nedlagte gruvesamfunn rundt fjorden, Moskushamn, Brucebyen, Grumantbyen, Ankershamn og Pyramiden. Ytterst i fjorden, på sørsiden, ligger den nå automatiserte radiostasjon Isfjord radio.
Longyeardalen sett fra Hiorthfjellet. Adventfjorden i forgrunnen, Adventdalen mot venstre, og Longyeardalen bakover midt i bildet.
Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og ligger i Isfjordens sidefjord Adventfjorden. Stedet har 2 075 innbyggere (mars 2007) og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten.
Stedet ble opprettet i 1906 av John Munroe Longyear (1850–1922). Han var den største eieren i gruveselskapet Arctic Coal Company, med hovedkontor i Boston i USA. Gruvene og tettstedet ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Longyearbyen ble nedbrent og ødelagt av tyske styrker 8. september 1943 og gjenoppbygd etter andre verdenskrig.
Tidligere var Longyearbyen en gruvebosetning, men fra begynnelsen av 1990-tallet har samfunnet endret seg. Mens det før var flere gruver i drift rundt Longyearbyen, er det bare Gruve 7 som er i drift i dag. Gruve 7 produserer ca 60 000 tonn kull, hvor halvparten går til Longyear Energiverk, landets eneste kullkraftverk. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Svalbard lufthavn, Longyear har flyforbindelse til fastlandet hele året.
I 2002 ble det innført lokalstyre i Longyearbyen, hvor det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre blant annet fikk ansvaret for infrastruktur, samfunns- og arealplanlegging og barnehagene.
Det første samfunnet på Svalbard ble etablert i Grønfjorden under navnet Green Harbour, eller "Ankershamn". Her var det fangststasjon fra 1905 og postkontor fra 1908. Da i tillegg Telegrafvesenet anla den første norske radiostasjonen her i 1911, ble stedet det reelle senteret på Svalbard. Spitsbergen radio dekket hele Ishavet og var en forutsetning for Norges krav på øygruppen. Etter signeringen av Svalbardtraktaten i 1925 ble det installert norsk sysselmann i Green Harbour.
I 1929 flyttet både sysselmannen og telegrafstasjonen inn til Longyearbyen, man kan fortsatt se restene etter fjellantennen på Skjæringa. Men allerede i 1930 ble Isfjord radio etablert ytterst i Isfjorden, denne ytre plasseringen lå nærmere skipstrafikken og det var et sovjetisk ønske om bedre støtte for skipstrafikken fra fjordmunningen og inn til de sovjetiske gruvesamfunnene.
Barentsburg er en gruveby med cirka 500 innbyggere (2007), nesten utelukkende russere og ukrainere. Barentsburg ligger vest for Grønfjorden om lag 40 kilometer fra Longyearbyen i luftlinje, og nås enten med snøscooter om vinteren eller med båt i den isfrie perioden. Stedet kan naturlig nok også nås med helikopter, og det er en mindre landingsplass på Heerodden like utenfor byen. Byen har hotell, forsamlingslokale, museum, idrettshall med svømmebasseng og annen bebyggelse. Innbyggerne er til stor del selvforsynte med grønnsaker fra eget drivhus, og man har også eget fjøs. Det er norsk postkontor på hotellet.
Den klart dominerende arbeidsgiveren er det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol. Barentsburg ble hardt rammet etter flyulykken på Operafjellet i 1996, hvor alle passasjerene omkom.
Den russiske konsulen på Svalbard har kontor i Barentsburg og sysselmannen på Svalbard utøver politi- og domsmyndighet som ellers på Svalbard.
Isfjord radio sett fra vest i juli 2005.
Isfjord radio er en radiostasjon på Kapp Linné som ligger ytterst på sørsiden av Isfjorden. Stasjonen er i dag automatisert og fjernstyrt fra Bodø radio. Byggene som tilhørte radiostasjonen blir om vinteren benyttet til overnatting for turister. Om sommeren er byggene for det meste ikke i bruk, bortsett fra enkelte mastergradskurs i regi av UNIS. Stasjonen får strøm fra et dieseldrevet generator.
Isfjord radio ble opprettet før andre verdenskrig etter forespørsel fra Sovjetunionen, på grunn av de vanskelige is- og værforholdene som kunne skape problemer for skipsfarten til gruvebyene i Isfjorden. Et sovjetisk skipsforlis var den utslagsgivende årsaken og en bemannet radiostasjon med et fyrtårn var på plass i 1930-årene. Da Svalbard ble evakuert i 1941 ble byggene revet eller brent. Rett etter at krigen var over ble radiostasjonen gjenoppbygd på samme plass som før. I 1957 – 58 ble stasjonen utvidet med et nytt hovedbygg og et nytt generatorrom. Isfjord radio eies i dag av Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
To av de forfalne husene som fortsatt står i Grumantbyen.
Grumantbyen er en fraflyttet sovjetrussisk bosetning som ble forlatt 1961–62. Stedet ligger like sørvest for Longyearbyen og nordøst for Colesdalen. «Grumant» var et pomorsk toponym som tidligere var brukt om hele Svalbard, og som kan være en forvanskning av «Grønland».
Den første bebyggelsen i området ble oppført omkring 1910. Det sovjetiske selskapet Trust Arktikugol drev gruvedrift i Grumantdalen, men la ned driften på grunn av vanskelige havneforhold og fallende produksjon. Utskipningen av kull skjedde fra Colesbukta, som kom fra Grumantbyen på en 40 cm smalsporet jernbane. I etterkrigstiden var Grumantbyen det største tettstedet på Svalbard med opptil 1200 innbyggere. Trust Artikugol har ønsker om å gjenoppta gruvedriften i området, men istedet for å gjenoppbygge Grumantbyen er ønsket å få bygd vei til Barentsburg.
Over Grumantbyen ligger fjellene Grønberget og Lindströmfjellet.
Moskushamn er en tidligere gruveby i Adventfjorden, på motsatt side av fjorden av Longyearbyen. Gruvebyen ble etablert i 1917, og gruveinngangen ligger 582 moh. Etter 1921 har det kun vært periodisk gruvedrift; siste driftsår var i 1940. Kullgruvedriften på nordsiden av Adventfjorden startet i Advent City i 1905. Kullet hadde dårlig kvalitet, og driften ble etter kort tid innstilt. I 1917 flyttet Fredrik Hiorth og selskapet De Norske Kulfelter Spitsbergen deler av anlegget lengre inn i fjorden til det som ble Hiorthhamn. Byen ligger nede ved fjorden, ved foten av Hiortfjellet (786 moh). Gruveinnslaget ligger 582 moh og går under navnet "Sneheim".
Moskushamn består i dag av en rekke bygninger, tufter og tekniske anlegg, spesielt taubaner, og mengder av etterlatt materiell. Taubanens endepunkt på kaia er godt bevart og istandsatt for noen år siden. Mange av bygningene i Moskushamn brukes som fritidshus, noe som har reddet dem.
Etter Ny-Ålesund er det Moskushamn som har den største ansamlingen av fredede kulturminner på Svalbard.
Pyramiden ble grunnlagt av svenske interesser i 1910, solgt til det sovjetiske, senere russiske, gruveselskapet Trust Arktikugol i 1927. Pyramiden har sitt navn fra det pyramideformede fjellet som ligger like ved og ligger i sidefjorden Billefjorden. Bosetningen hadde på det meste over 1000 innbyggere. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. Siden vinteren 1998/99 har Pyramiden vært avfolket.
Det er ingen restriksjoner når det gjelder å besøke Pyramiden, men besøkende kan ikke gå inn i noen av bygningene uten tillatelse. Longyearbyen ligger omtrent 50 km lengre sør, og Ny-Ålesund 100 km mot vest.
Biologi.
Havhest i Isfjorden, bilde fra 2006.
Svalbardrein like utenfor sentrum av Longyearbyen.
Isfjorden med omkringliggende områder er i svalbardmålestokk et høyproduktivt område. Sjøfuglene finnes i stort antall om sommeren og er konsentrert i store hekkekolonier. Alle de vanlige fuglefjellsartene er representert, som alkekonge, lunde, polarlomvi, polarmåke, teist, havhest og krykkje. Alle disse artene minus polarmåke hekker i Templet i Sassenfjorden og i Skansbukta i Billefjorden. Fuglefjellene innenfor Grumant har tilsvarende arter representert, men mangler havhest. I Fjordnibba i Tempelfjorden og Gipshuken på Billefjordens sørøstside mangler alkekonge. På Diabasodden mangler både alkekonge og havhest. I Tschermakfjellet i Nordfjorden er polarlomvi, havhest og krykkje de dominerende artene, mens i Alkhornet finnes lunde, polarlomvi, teist og krykkje. Nøisdalen og Borgen innerst i Dicksonfjorden har store havhestkolonier.
Tre av Svalbards fuglereservater ligger i Isfjordområdet, Kapp Linné ved Isfjord Radio med hvitkinngås, ærfugl, praktærfugl, rødnebbterne, steinvender, havelle, fjæreplytt, polarsvømmesnipe, tyvjo og sandlo. Gåsøyane fuglereservat ved munningen av Billefjorden er et ramsarområde og har en stor hekkebestand av ærfugl, hvitkinngås, kortnebbgås, ringgås, rødnebbterne, polarsvømmesnipe, polarmåke og svartbak. Boheman fuglereservat har stor hekkebestand av ærfugl, hvitkinngås, polarmåke og svartbak.
De fleste av de 800–1500 svalbardrypene som skytes årlig på Svalbard, blir skutt i området rundt Isfjorden.
Av pattedyr finnes det isbjørn, ringsel, storkobbe, svalbardrein og fjellrev. Moskusfe ble i 1929 satt ut i Moskushamn, men døde ut i 1985. Isbjørnen kan observeres i Isfjordområdet selv på sommerstid, som oftest ved brefrontene på nordsiden av fjorden, hvor isbjørnens hovedføde ringsel og storkobbe også er. Sør og øst for Isfjorden er Svalbards største bestand av svalbardrein, hvor det på Nordenskiöld Land er anslått å være 4 000 dyr.
De første kullkompaniene.
Sommeren 1899 kom ishavsskipper Søren Zachariassen til Tromsø med 600 hl kull fra Bohemanneset og andre steder ved Isfjorden. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen. Et av de første tonnene med kull som Zachariassen solgte, var til en lystbåt eid av Albert I av Monaco.
Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. I 1900 nevnte han sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen Henrik Næss. Næss' interesse ble vekket, og sammen med tre andre interesserte sendte de åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse».
Nordmennene kom som de første i gang med kullproduksjon i 1903. Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Nordmennene kom til kort, selv om viljen var til stede. I 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere sitt selskap Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani til det amerikanske Arctic Coal Company. Søren Zachariassen som startet det hele, tjente lite på sine oppdagelser.
Etableringen av Longyearbyen.
I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra Michigan på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se Christian Michelsens kullekspedisjon i Calypsobyen i Recherchefjorden sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til Adventfjorden, hvor Longyearbyen i dag ligger.
Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani i Blomsterdalen og i fjellsiden ovenfor Hotellneset. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode. Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani annekterte områder var til salgs, og Longyear så mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men han var tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et ingenmannsland, startet Longyears selskap Ayer & Longyear forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpskontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk 18 000 norske kroner i kontanter og 50 000 norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet Arctic Coal Company (ACC).
Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear. I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» Trondhjem med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn dynamitt. Skipet ankom Adventdalen 10. juni, og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert, og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen, ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter. Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre.
Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i Finnmark som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte Telegrafvesenet opp en egen stasjon like etterpå på Finneset i Grønfjorden i 1911.
Denne stasjonen fikk stor betydning året etter, da det ble innført radioplikt i Nord-Atlanteren som følge av «Titanic»-forliset. I 1930 ble kortbølge-radiotjenestene utvidet med etableringen av Isfjord radio helt ytterst i fjorden for å sikre den utsatte skipsfarten til gruvehavnene i fjorden. Etter etableringen av Telenor Svalbard inne i Longyearbyen flyttet hovedsenderen en stund til flyplassen, hvor det ble drevet kombinert kyst- og flyplassradio helt fram til 1995.
Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City, hvor svenske syndikalister hadde en sentral rolle. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.
Energiforsyningen ble stabil da en første kulldrevet kraftstasjon ble etablert i 1920. Denne ble i 1982 erstattet av det mer moderne kullkraftverket Longyear Energiverk, sammen med et fjernvarmenett.
Andre verdenskrig.
a> satte Longyearbyen i brann 8. september 1943. «Scharnhorst» ble senket 26. desember 1943 ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Slagkrysseren ble truffet av 12 torpedoer. Bare 36 mann av besetningen på 1 800 ble reddet.
Ved utbruddet av andre verdenskrig var den samlede befolkningen på Svalbard 900 nordmenn og 2000 sovjetere, og frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side.
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia ombord på «Empress of Canada» 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter som blant annet kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva.
Det ble fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani og fra norske myndigheter gjort forsøk på å kombinere garnisonsetablering med gjenopptagelse av driften, men forsøkene mislyktes. I mai 1942 var Operasjon Fritham et forsøk på å etablere en norsk stasjon.
Tyske styrke angrep Longyearbyen 8. september 1943 med blant annet slagkrysseren «Scharnhorst», hvor både byen og Gruve 2 ble skutt i brann. Sverdrupbyen som ligger lengst inne i Longyeardalen ble ikke truffet og var intakt etter krigens slutt. De store ødeleggelsene etter angrepet skapte en ny økonomisk krise for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet styreformann, Hilmar Reksten, mente at den norske staten måtte erstatte krigsødeleggelsene. Løsningen ble at selskapet tok opp statlige lån i 1943, 1944 og 1946, samt at staten stilte som garantist for lån i private banker i 1945. I 1948 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani tilkjent 16,5 millioner kroner av Krigsskadetrygden.
Tiden etter andre verdenskrig.
a> oppå fjellet. Isfjorden er islagt i forgrunnen.
Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Barentsburg og Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp på Longyearbyen. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene 430 000 tonn, hvor 170 000 tonn ble eksportert.
I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en isbryter eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til traktatlandene, hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975.
En globalt viktig etablering ved fjorden er Svalbard satellittstasjon (Svalsat), som siden 1997 drives på Platåberget over flyplassen og Longyearbyen av Kongsberg Satellite Services. Denne stasjonen har 7 antenner og tar ned data fra den japanske solsatellitten Hinode, og videre fra vær-, miljø- og klimasatellitter fra ESA, NOAA, NASA og andre utenlandske organisasjoner. Stasjonen har 14 sirkumpolare passeringer i døgnet og leser blant annet alle bildedata som tas av ismassene over Nordpolen. I 2003 anla Norsk Romsenter og Telenor en dobbel sjøkabel fra Tromsø til Isfjorden, som sikrer væruavhengig overføring av all tele- og datatrafikk til og fra Svalbard.
Verneområder.
Nordre Isfjorden nasjonalpark omfatter kystområdene og øyene langs Isfjordens nordkyst
a>. Disse øglene var 10–12 meter lange og 3–5 meter høye, og levde for 100 mill. år siden. Sporene er over en halv meter i tverrmål.
I Isfjorden ligger nasjonalparkene Nordre Isfjorden og Sassen-Bünsow Land, fuglereservatene Boheman, Gåsøyane og Kapp Linné, samt geotopverneområdet Festningen. Begge nasjonalparkene og geotopverneområdet ble opprettet 26. september 2003, mens de tre fuglereservatene ble opprettet 1. juni 1973. Opprettelsen av nasjonalparkene har som formål å "«bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk kyst- og fjordlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer og kulturminner som referanseområde for naturforskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv»".
Nordre Isfjorden nasjonalpark ligger langs fjorder og øyer på nordkysten av Isfjorden og omfatter Boheman fuglereservat ved vestmunningen av Nordfjorden. Nordre Isfjorden nasjonalpark dekker et område på 2 952,1 km², hvorav landarealet utgjør cirka 2 047 km² og det marine arealet cirka 905 km². Nordre Isfjorden nasjonalpark strekker seg fra St. Jonsfjorden (Forlandsundet) i vest til Dicksonfjorden i øst, over Oscar II Land, James I Land og den vestre fliken av Dickson Land. Den viktigste fjorden ligger midt i parken – Nordfjorden, som er en nordlig arm av Isfjorden og som innerst deler seg i Ekmanfjorden og Dicksonfjorden.
Nordre Isfjorden nasjonalpark har store strandsletter hvor løsmasser i stor grad er marine avsetninger. Coraholmen og Flintholmen i Ekmanfjorden har helt spesielle landskap forårsaket av Sefströmbreen, sannsynligvis oppstått i 1896. Fjellformasjonene Skansen og Alkhornet (616 moh. på sørpynten av Oscar II Land ved utløpet av Isfjorden) er karakteristiske landformer med betydelige fuglefjell.
Sassen-Bünsow Land nasjonalpark ligger i et dal- og fjellområde med brede elveløp innerst i Isfjorden. Sassen-Bünsow Land nasjonalpark dekker et område på 1 230,57 km², hvorav landarealet er på cirka 1 157 km² og det marine arealet på cirka 73 km². Den ligger ca 15 km nord for nordgrensen av Nordenskiöld Land nasjonalpark. Sassen-Bünsow Land nasjonalpark utgjør i hovedsak de tre områdene Sassendalen, Tempelfjorden, og Bünsow Land med Gipsdalen, samt tilliggende isdekte fjell- og breområder i øst. Gipsdalen og fjellene ved Tempelfjorden har geologiske forekomster av gips. I vest utgjør østbredden av Billefjorden vestlig begrensning, herfra kan man se over fjorden og over til det nedlagte, russiske tettstedet Pyramiden. Parken strekker seg opp til vannskillet i øst, men går ikke helt ned til østkysten av Spitsbergen og Barentshavet. Umiddelbart vest for parken ligger Gåsøyane fuglereservat, som nesten tangerer den vestligste grenselinjen for Sassen-Bünsow Land nasjonalpark ute i Isfjorden (Sassenfjorden).
Sassen-Bünsow Land nasjonalpark har betydelige arealer med fine kvartærgeologiske innslag, bl.a. marine avsetninger, elveavsetninger og strukturmark. Nordsiden av selve Sassendalen har en rekke elvegjel (canyons). En av Svalbards høyeste fosser ligger ytterst i Eskerdalen, hvor Sassendalen munner ut. Det er innslag av yngre tiders sedimenter og bergarter i området. Fjellformasjonen Templet er et velkjent og lett synlig, særegent landskaps­element. Fjellene i området har mektige raskjegler. Isbreer (fra sør til nord) er Fimbulisen, Von Postbreen og Filchnerfonna, alle tre øst for Tempelfjorden.
Festningen geotopvernområde er et geotopvernområde som omfatter det nordvestre hjørnet av Nordenskiöld Land, fra Grønfjorden til Lewinodden. Geotopvernområdet utgjør vel 14 km² landareal (inkludert breer og ferskvatn) og ca. 3 km² marint areal. Formålet med fredingen er å ta vare på et område med verdifulle geologiske og kvartærgeologiske forekomster, herunder Festningsprofilet, et av Svalbards mest kjente og komplette geologiske referanseprofiler.


Appalachene.
Appalachene strekker seg langs hele østkysten.
a> med nedslitte, bølgende åser som rester av den Kaledonske fjellkjede.
Appalachene (engelsk The Appalachian (Mountains); fransk les Appalaches) er et kompleks av fjellkjeder i Nord-Amerika. De strekker seg fra Newfoundland i Canada til Alabama i USA, i en lengde på rundt 240 mil. Komplekset er delt inn i en rekke fjellkjeder. Gjennomsnittshøyden er på rundt 900 meter. Det høyeste er Mount Mitchell i Nord-Carolina (2040 moh.), som er det høyeste punktet i USA øst for elven Mississippi.
Fjellene er restene av Den Kaledonske fjellkjede som oppstod ved folding da det nordamerikanske kontinentet Laurentia støtte sammen med det nordeuropeiske Baltika i silur-devon, dvs for ca 400 millioner år siden. Fjellene består av ulike skyvedekker av ulik geologisk alder. Mye av de opprinnelige kaledonske skyvelagene er slitt ned.
Appalachene brukes også om områdene rundt fjella. I videste forstand kan det refereres til heile fjellrekka med omkringliggende åser og platåer, men vanligvis tenker en på de sentrale og sørlige delene, hovedsakelig i statene Kentucky, Tennessee, Virginia, Vest-Virginia og Nord-Carolina. De «villeste» områdene finenr vi i sør, med Great Smoky Mountains nasjonalpark som et turistmessig senter for fjellvandring og friluftsliv. Her nede på grensen mellom Tennessee og Nord-Carolina finnes noen kløfter og fosser med fallhøyder som på vestsiden ga støtet til vannkraft gjennom Tennessee Valley Authority.
Navnet skriver seg fra en landsby på nordkysten av Florida. Medlemmene av Narvaez-ekspedisjonen kom hit i 1528, og de tolka navnet som Apalachen. Dette blei så betegnelsen på indianerne som bodde her (apalachee-stammen), såvel som på flere geografiske områder rundt.
I nyere tid er det funnet store mengder skifergass i Appalachene, og denne er økonomisk utvinnbar.


Van Mijenfjorden.
Van Mijenfjorden er en fjord på vestsiden av Spitsbergen på Svalbard. Fjorden går 83 km inn i landet medregnet Bellsund, sør for Nordenskiöld Land. Innerst i Van Mijenfjorden ligger Sveagruva ved Braganzavågen. Svalbards største elver renner ut i fjorden fra nord, Reindalselva og Kjellstrømelva er de fremste. To isbreer munner helt ut i fjorden, Fridtjovbreen i nordvest og Paulabreen innerst i fjordbotn i øst (Rindersbukta).
Van Mijenfjorden starter i vest ved Akseløya, ei smal øy som nesten sperrer hele innløpet. Sør for Akseløya går Van Keulenfjorden mot sørøst. De to fjordene forenes i vest ved Bellsundet.
Nordbredden av Van Mijenfjorden tilhører Nordenskiöld Land Nasjonalpark, og hele fjorden tilhører Forvaltningsområde 10 hvor tilreisende kan bevege seg uten å melde til Sysselmannen og uten forsikring. Ferdsel til alt land og hav sør for fjorden skjer derimot utenfor Forvaltningsområde 10 og innebærer forsikrings- og meldeplikt.


Woodfjorden.
Woodfjorden er en stor fjord på nordvestsiden av Spitsbergen på Svalbard. Fjorden går 64 km inn i landet, mellom Haakon VII Land i vest og Andrée Land i øst. Den munner ut i Nordishavet mellom Velkomstpynten i vest og Gråhuken i øst. Fjorden er 64 kilometer lang og omlag 5 kilometer bred.
a> såvidt synlig øverst til høyre.
Midtveis skjærer to fjorder seg rett vestover – den store Liefdefjorden og den langt mindre Bockfjorden, sistnevnte med varme kilder.
Innerst i fjordbotnen strekker Woodfjorddalen med Woodfjordelva seg inn fra sørøst, fra kilder i Holtedahlfonna. Fjordsidene er bratte, i vest når Riisefjella 1305 meter rett over fjorden, og i øst når Scott Keltiefjellet hele 1368 meter.
Området er østlig grensefjord som avgrenser Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark.


Sergio Pignedoli.
Sergio Pignedoli (født 4. juni 1910 i Felina i Italia, død 15. juni 1980 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Sergio Pignedoli studerte i Reggio Emilia, i Milano og i Roma. Han ble presteviet i 1933. Etter virke i sitt hjembispedømme i Nord-Italia ble han rekruttert til tjeneste i Vatikanet og etterhvert til det pavelige diplomati. Han ble utnevnt til erkebiskop og pavelig utsending til Bolivia og etterpå Venezuela. Så var han hjelpebiskop i Milano i fem år. I 1960 ble han igjen pavelig diplomat, denne gang i noen afrikanske land og så Canada.
Fra 1962 til 1965 deltok Sergio Pignedoli på Annet Vatikankonsil. I 1966 fikk han i oppdrag av paven å lede den vietnamesiske bispekonferanse. I 1967 ble han sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse. Pave Paul VI kreerte ham til kardinal i 1973 og utnevnte ham til president for Sekreteriatet for de ikke-kristne.
Ved begge pavevalgene i 1978 ble han ansett som papabile, både i august og i oktober.


EM i fotball 1992.
Europamesterskapet i fotball 1992 (Euro 92) ble spilt i Sverige. Mesterskapet fant sted i en tid med politiske omveltninger i Europa. Før kvalifiseringen begynte hadde Tyskland blitt gjenforent, og de fleste kommunistdiktaturene i Sentral- og Øst-Europa hadde falt. Underveis i kvalifiseringsspillet ble Sovjetunionen oppløst, og det brøt ut borgerkrig i Jugoslavia.
Kvalifiseringsspillet var uendret. Lagene var fortsatt gruppert i sju grupper med fire eller fem lag i hver gruppe. Både og Jugoslavia vant sine grupper og kvalifiserte seg til sluttspillet. Den tidligere Sovjetunionen deltok i sluttspillet med et samlet mannskap under navnet «Samveldet av Uavhengige Stater (SUS)». Etter sluttspillet ble unionen også oppløst på fotballbanen, og de 13 tidligere sovjetrepublikkene dannet sine egne landslag. Jugoslavia ble utestengt fra sluttspillet på grunn av borgerkrigen i landet. Den offisielle grunnen var sikkerhetshensyn, og Jugoslavias sluttspillplass gikk i stedet til, som kom på andreplass i Jugoslavias kvalifiseringsgruppe.
måtte nok en gang bli hjemme, men leverte likevel sin hittil beste prestasjon i en EM-kvalifisering. Høydepunktet var den flotte seieren over på Ullevaal. Norge klarte også å bite godt fra seg mot og Sovjetunionen, og Egil Olsens mannskap endte til slutt på tredjeplass i gruppa. Det er også verdt å merke seg at Færøyene, som deltok i EM-kvalifiseringen for aller første gang, sjokkerte fotballverden ved å slå Østerrike i sin første kamp.
Sluttspillet ble preget av jevnspilte og målfattige kamper. og var de største skuffelsene, og måtte begge reise hjem etter det innledende gruppespillet, på bekostning av og Danmark. I den andre gruppen vant de regjerende mesterne foran. Til tross for gjenforeningen, minnet det tyske laget mye om tidligere Vest-Tyskland. Kun tre av spillerne i sluttspilltroppen var fra det tidligere DDR., som deltok i sitt første EM-sluttspill, leverte også en hederlig innsats, og tok tredjeplassen foran SUS.
I den første semifinalen vant Tyskland, anført av turneringens store spiller Thomas Hässler, 3-2 over vertsnasjonen. Den andre semifinalen mellom Nederland og overraskelseslaget Danmark måtte avgjøres på straffesparkkonkurranse, hvor danskene til slutt 5-4. Ironisk nok var det helten fra forrige EM, Marco van Basten, som ble nederlendernes syndebukk.
I finalen fortsatte Danmark sin utrolige ferd med å slå tyskerne 2-0, og ble europamestere for første gang – i et mesterskap de egentlig ikke hadde klart å kvalifisere seg til. Danskene hadde heller ikke sin største stjerne Michael Laudrup tilgjengelig. Han var satt ut av laget etter en krangel med trener Richard Møller-Nielsen.
Kvalifisering.
"Den siste kampen mellom Albania og Spania ble avlyst."
"Jugoslavia ble utestengt fra sluttspillet. Danmark fikk den ledige plassen."
Gruppe 1.
10. juni 1992
11. juni 1992
14. juni 1992
17. juni 1992
Gruppe 2.
12. juni 1992
15. juni 1992
18. juni 1992
Semifinaler.
21. juni 1992
22. juni 1992
Finale.
26. juni 1992


Owen McCann.
Owen McCann (født 29. juni 1907 i Woodstock i Sør-Afrika, død 26. mars 1994 i Cape Town) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Cape Town.


Emile Biayenda.
Emile Biayenda (født i 1927 i Mpongala i Kongo-Brazzaville, død 23. mars 1977 i Brazzaville) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Brazzaville.
Biayenda ble utnevnt av pave Paul VI til erkebispestolen i Brazzaville i 1970, og i 1973 dessuten til kardinal, bare 46 år gammel. Han ble myrdet under en stammekonflikt den 23. mars 1977.


Friedrich Gustav Piffl.
Friedrich Gustav Piffl Can.Reg. (født 15. oktober 1864 i Landskron, Bøhmen, da østerriksk, nå i Tsjekkia, død 21. april 1932 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Wien.
Den sudetentyske Gustav Piffl inntrådte i 1883 i korherrestiftet Klosterneuburg i Klosterneuburg rett ved Wien, og fikk der ordensnavnet "Friedrich". Han ble presteviet i 1888. Han var en stund sogneprest i en arbeidermenighet i Wien, og overtok deretter oppgaven som stiftsøkonom i Klosterneuburg. Han ble også professor for moralteologi ved klosterets egne teologiske læreanstalt, og i 1907 ble han prost i Klosterneuburg.
I 1913 ble han utnevnt til fyrsterkebiskop av Wien. Han ble kreert til kardinal den 25. mai 1914 av pave Pius X. I 1918 gav han avkall på "fyrste"tittelen som var knyttet til hans høye kirkelige embede. Fra 1922 var han også apostolisk administrator for Burgenland.
Piffl fremmet det såkalte "«Kolpingwerk»", den kristne arbeiderbevegelse, fagforeningsbevegelsene og den katolske presse, Han var særlig engasjert i det karitative arbeide blant de fattige. Han gav rom for den katolske liturgiske fornyelsesbevegelse rundt blant annet augustinerkorherren Pius Parsch.
Kardinal Piffl deltok på konklavene i 1914 og 1922. Kirkehistorikere er glade for at han brøt en av konklavenes grunnregler, om ikke å gjøre seg noen notater om forløpet av pavevalget. Reglene sier at kardinalene skal gi sine notater til camerlengoen (kammerherren) eller til valgkontrollørene, og disse brennes sammen med stemmesedlene. Ingen kardinal får lov til å beholde sine notater med avstemningsresultatene. Kardinalene får ikke forlate Det sixtinske kapell før stemmesedler og notater er brent. Når man likevel vet hvordan avstemningene foregikk i 1914 og 1922, er det fordi kardinal Piffl skrev ned resultatene i sin hemmelige dagbok. Den ble publisert i 1963.
Piffl, Friedrich Gustav
Piffl, Friedrich Gustav
Piffl, Friedrich Gustav
Piffl, Friedrich Gustav
Piffl, Gustav
Piffl, Friedrich Gustav
Piffl, Friedrich Gustav


Michael Laudrup.
Michael Laudrup (født 15. juni 1964) er en tidligere dansk fotballspiller, nå fotballtrener. Han er bror til fotballspilleren Brian Laudrup og sønn av fotballspilleren Finn Laudrup.
Michael Laudrup startet karrieren i de danske klubbene KB og Brøndby IF, før han ble solgt til Juventus i Italia. Han er kanskje best kjent fra tiden i de spanske klubbene FC Barcelona og Real Madrid, hvor han vant fem mesterskap. Han har også spilt i den nederlandske ligaen for Ajax Amsterdam og et år i Japan før han ble trener. Han startet som assistenttrener for, og var inntil 22. mai 2006 sjefstrener for Brøndby IF.
Laudrup spilte 104 A-landskamper for Danmark. Han debuterte i 1982 og spilte sin siste kamp mot i kvartfinalen i VM i 1998. Laudrup scoret totalt 37 landslagsmål. På grunn av en konflikt med den daværende danske landslagstreneren Richard Møller-Nielsen fikk han dessverre ikke bli med på å vinne Danmarks hittil eneste store internasjonale trofé – EM 1992.
Michael Laudrup har i løpet av karrieren vunnet det italienske mesterskapet én gang (1986), det spanske mesterskapet fem ganger (1991–1995) og det nederlandske mesterskapet én gang (1998). I tillegg har han vunnet serievinnercupen (nå Champions League) i 1992.
Laudrup ble i 2000 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.


Juan Jesús Posadas Ocampo.
"Hans eminense" Juan Jesús Posadas Ocampo (født 10. november 1926 i Salvatierra i Mexico, myrdet den 24. mai 1993 ved Guadalajara) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Guadalajara.
Juan Jesús Posadas Ocampo ble presteviet i 1950, og utnevnt til biskop av Tijuana i 1970. I 1982 ble han forflyttet til bispedømmet Cuernavaca, og i 1987 promovert til erkebispedømmet Guadalajara. Erkebiskop Posadas ble kreert til kardinal i 1991.
Posadas ble myrdet på parkeringsplassen ved flyplassen ved Guadalajara den 24. mai 1993. Drapet er ennå ikke tilfredsstillende oppklart. Omstendighetene er så vidt klare at den opprinnelige historien om at det måtte ha dreid seg om et narkotikaoppgjør der erkebiskopen ble forvekslet med en narkobaron, synes lite plausibel. Han ble skutt på kloss hold, og bar tydelig geistlig kledsel med et iøynefallende biskooppelig pectoralkors (brystkors). En annen hypotese er at noen ønsket å forhindre at kardinalen gikk offentlig ut med en fordømmelse i en korrupsjonsskandale som var i emning.
I 2004, elleve år etter mordet, dømte en meksikansk domstol åtte narkotikakriminelle til førti års fengsel hver for drapet på Posadas. Den kvinnelige dommeren kalte imidlertid mordet for «en ulykke», ettersom gjerningsmennene forvekslet kardinalens limousin med bilen til en konkurrerende gangsterboss. Kardinal Posadas' etterfølger som erkebiskop av Guadalajara, kardinal Juan Sandoval Iñiguez, kalte da dommen en skinnmanøver for å dekke over åpenbare forbindelser mellom den meksikanske narkotikamafiaen og fremstående regjeringsmedlemmer.


Paul Yashigoro Taguchi.
Paul Yashigoro Taguchi (født 20. juli 1902 i Shittsu i Japan, død 23. februar 1978 i Osaka) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Osaka. Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.


Hadrian IV.
Hadrian IV (født Nicholas Breakspear(e) ca. 1100, død 1. september 1159) var Den katolske kirkes pave fra 4. desember 1154 til sin død. Han er i Norge særlig kjent for at han 1152/1153 besøkte landet som kardinal og etter fullmakt fra pave Eugenius III opphøyet bispedømmet Nidaros til erkebispesete og opprettet Hamar bispedømme. Under denne rundreisen ble det også opprettet katedralskoler i Trondheim, Hamar, Oslo og Bergen. Nicholas Breakspear er den eneste engelskmann som er blitt valgt til pave.
Man har kommet frem til at han ble født i Abbots Langley i Hertfordshire og fikk sin tidligste utdannelse ved Abbey School i St. Albans. Hans far, Robert Breakspear, var prest i Bath bispedømme (sølibatet var fortsatt ikke en generell regel i Den romersk-katolske kirke), og ble senere munk i St. Albans. Nicholas forsøkte selv å bli munk der, men fikk ifølge klosterets krønike beskjed om å fortsette sin utdannelse og komme tilbake når han var mer egnet. Han reiste i stedet til Paris og ble etterhvert munk i et kloster nær Arles. Han ble prior for klosteret, og i 1137 ble han valgt til abbed.
I klosteret ble han kjent for sine reformvilje, som førte til at det ble klaget på ham til Roma. Pave Eugenius III ble på grunn av dette vennlig stemt mot ham, og ved konsistoriet 1146 ble han kreert til kardinalbiskop av Albano.
Fra 1152 til 1154 var han i Skandinavia som pavelig legat. Han hadde fullmakt til å opprette et norsk og et svensk erkebispesete i tillegg til det danske i Lund. Det norske ble opprettet tidlig i 1154, eventuelt på slutten av 1153 med Jon Birgersson som erkebiskop. I Sverige fant han at kirken ikke var klar for et erkebispesete, men han la grunnlaget for opprettelsen av erkebispedømmet Östra Aros (senere flyttet til Uppsala) i 1164.
Vel tilbake i Roma ble kardinal Breakspear tatt vel imot av den nye paven, Anastasius IV. Etter dennes død deltok han i pavevalget 1154 som en av 33 stemmeberettigede, og på valgets andre dag ble det flertall for ham. Han aksepterte valget og tok som fjerde pave navnet Hadrian.
Et av hans første tiltak som pave var å forsøke å styrte Arnold av Brescia, som ledet den anti-pavelige fraksjonen i Roma. Uroen som fulgte førte til mordet på en kardinal, og rett før palmesøndag 1155 gikk Hadrian til det drastiske skritt å plassere Roma under interdikt. Som følge av dette valgte senatet å sende Arnold i eksil. Paven og Fredrik I Barbarossa var samme år sentrale i å sikre at Arnold ble henrettet.
Pave Hadrian kronet Fredrik I i Peterskirken den 18. juni 1155. Dette hisset opp romerne så til de grader at paven måtte flykte fra byen, og han kunne ikke vende tilbake før i november 1156. Senere oppsto en konflikt mellom pave og keiser, som ser ut til å ha begynt med en uheldig oversettelse av et brev, som gav inntrykk av at paven så på Frederik som sin vasall. Dette ble oppklart gjennom et nytt brev, men skaden hadde skjedd og det vokste fram en stadig dypere mistro mellom dem. I august 1159 var Hadrian nær ved å ekskommunisere keiseren, men han døde 1. september i Anagni, før dette kunne gjøres.
Hadrian ble gravlagt i Peterskirken. I forbindelse med 850-årsjubileet for opprettelsen av Nidaros erkebispedømme la Norges statsminister Kjell Magne Bondevik på vegne av Regjeringen ned en krans ved Hadrians monument i kirkens krypt.
Eksterne lenker.
Hadrian 04
Hadrian 04


Joseph Asajirô Satowaki.
Joseph Asajirô Satowaki (født 1. februar 1904 i Shittsu i Japan, død 8. august 1996 i Nagasaki) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Nagasaki. Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Satowaki, Joseph Asajirô
Satowaki, Joseph Asajirô
Satowaki, Joseph Asajirô
Satowaki, Joseph Asajirô


Rufino Jiao Santos.
Rufino Jiao Santos (født 26. august 1908 i Guagua, Pampanga på Filippinene – død 3. september 1973 i Manila) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Manila. Han ble kreert til kardinal i 1960 av pave Johannes XXIII.
Han satt fengslet under annen verdenskrig fra februar 1944 til han ble befridd av amerikanerne den 4. februar 1945, dagen før han skulle blitt henrettet av japanerne.
Han deltok på konklavet 1963 som valgte kardinal Montini til pave (Paul VI).


Konsistoriet 1146.
Konsistoriet 1146 var det andre konsistorium hvor pave Eugenius III kreerte kardinaler. Den nøyaktige datoen er ikke kjent.
Det ble kreert tre kardinaler, hvilket brakte det totale antall kreert av Eugenius III til elleve. En av de tre ble senere pave.


Julio Rosales.
Julio Rosales, eller Julio Rosales y Ras (født 18. september 1906 i Calbayog på Samar, Filippinene, død 2. juni 1983 i Cebu City) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Cebu. Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok på begge pavevalgene i 1978, både i august og i oktober).


Laokoon.
Laokoon var en trojansk prest i gresk mytologi. Han advarte forgjeves innbyggerne i Troja å ta imot hestestatuen som grekerne hadde gitt dem.
Byboerne hørte ikke på presten, som i sinne kastet spydet sitt på hesten. En gud som støttet grekerne, Athene eller Poseidon, sendte deretter sjøormer som drepte Laokoon og de to sønnene hans.
En annen versjon av legenden forteller at Apollon sendte slangene som straff for en annen gjerning, men trojanerne tolket hendelsen som et tegn på at hesten var hellig. Det skulle de uansett komme til å angre på.
Laokoons død er beskrevet i Laokoon-gruppen, en monumental marmorstatue av Laokoon og hans sønner, antagelig fra år 50 f. Kr.. Statuen er bevart i en romersk kopi som står i Vatikanmuseene.


Humberto Sousa Medeiros.
Humberto Sousa Medeiros (portugisisk-amerikaner, født 6. oktober 1915 i Arrifes São Miguel på Asorene i Portugal, død 17. september 1983 i Boston i USA), som innvandret til USA tidlig i livet, var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Boston 1970–1983. Før det hadde han vært biskop av Brownsville i Texas.
Han ble kreert til kardinal i 1973.


Tom of Finland.
Tom of Finland, egentlig navn Touko Laaksonen, (født 8. mai 1920, død 7. november 1991) var en finsk tegner. Han er kjent for sine homoerotiske tegninger.


Boston erkebispedømme.
Boston erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme i med sete i Boston, Massachusetts i Amerikas forente stater.
Det ble utskilt som et eget bispedømme fra Baltimore erkebispedømme i 1808, og ble erkebispedømme i 1875. I mellomtiden hadde flere andre bispedømmer blitt utskilt fra Boston.
Erkebispedømmet ble hardt rammet av den store pedofiliskandalen som rammet landet i 2002. Avisen «The Boston Globe» nøstet opp historien omkring presten John Geoghan, som ble dømt for å ha misbrukt en rekke barn over en periode på over 30 år. Det kom frem at daværende erkebiskop, kardinal Law, allerede i 1980-årene kjente til hans pedofile legning og troverdige anklager om overgrep. Kardinalens reaksjon på dette var å flytte presten fra den ene menigheten til den andre, uten å advare noen, sørge for psykiatrisk behandling eller straffe ham på noen måte.
Etter en periode med stor press mot Law beklaget han sin handlemåte, men avviste kravet om at han måtte gå av. Mot erkebispedømmet Boston forelå det på et tidspunkt rundt 450 sivile klagemål fra mennesker som hevder at de i sin ungdom har blitt seksuelt misbrukt av katolske prester.
Et særlig graverende kasus var en senere avsatt prest Paul Shanley, som kun var blitt forflyttet gang på gang innen Boston til tross for sterke indikasjoner på at noe var galt, og til tross for at han i 1979 hadde vært med på å stifte og senere støtte opp om "NAMBLA", the North American Man-Boy Love Association. I 2002 sendte kardinal Law en skriftlig unnskyldning til biskop Gerald Barnes av San Bernardino i California, for at han i 1990 hadde anbefalt Shanley til tjeneste der. Den gangen ble gransket for flere sannsynlige voldtekter av en ung gutt. Han hadde ikke visst om beskyldningene mot Shanley, ellers ville han aldri ha anbefalt ham, skrev han i brevet. Fra dokumentene går det imidlertid frem at beskyldningene mot Shanley gikk tilbake til 1960-tallet.


Baltimore erkebispedømme.
Baltimore erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Baltimore i Amerikas forente stater. Det er det eldste katolske bispedømmet i landet.
Jurisdiksjonen ble opprettet som et apostolisk prefektur med navnet "United States of America" i 1784. Hele USA hadde til da ligget under det engelske hierarkiet siden det ble gjenopprettet i 1622. I 1789 fikk prefekturet status som bispedømme, og endret navn til Baltimore, og i 1808 ble det elevert til metropolitterkebispedømme. En rekke andre bispedømmer har blitt utskilt fra Baltimore.


Shu-bi-dua.
Shu-bi-dua er en dansk popgruppe som ble stiftet først på 1970-tallet. Gruppen er kjent for en rekke slagere som "There Is A Dogshit In My Garden".
Popgruppen ble dannet i 1973 av sangeren Michael Bundesen, gitaristen Michael Hardinger og Niels Grønbæk (erstattet i 1978 med Kim Daugaard) og Poul Meyerdorf (erstattet i 1975 med Claus Asmussen), pianisten Jens Tage Nielsen (avløst av Willy Pedersen som ble fast medlem i 1981 og trommeslageren Bosse Hall Christensen (avløst av Kasper Winding, fast
Den 9. juni 1997 mottok Shu-Bi-Dua den danske "Livsglædens Pris" fra Simon Spies Fonden.
Kulturkanonen.
Sangen «Danmark» fra albumet 78'eren er tatt opp i den danske kulturkanonen under populærmusikk.


Aristide Cavallari.
Aristide Cavallari (født 8. februar 1849 i Chioggia i Italia, død 24. november 1914 i Venezia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia 1904–1914, og ble utnevnt av sin forgjenger der, pave Pius X til denne posten.
Han ble kreert til kardinal i 1907.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.


Cathrine Grøndahl.
Cathrine Grøndahl (født 4. mai 1969 i Oslo) er en norsk lyriker og jurist. Grøndahl har juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo og arbeider som advokat i Advokatfirmaet Hestenes og Dramer & Co. Hun har også arbeidet som forlagskonsulent for Gyldendal. I 2000 var hun redaktør for kulturleksikonet "Verden i dag. En bruksanvisning".
Grøndahl debuterte i 1994 med diktsamlingen "Riv, ruskende rytmer" som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris.


Pietro LaFontaine.
Pietro LaFontaine (født 29. november 1860 i Viterbo i Italia, død 9. juli 1935 i Treviso) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia 1915–1935.
Han ble kreert til kardinal i 1916.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.


Adeodato Giovanni Piazza.
Adeodato Giovanni Piazza O.C.D. (født 30. september 1884 i Vigo de Cadore ved Belluno i Italia, død 30. november 1957 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Benevento 1930–1935, deretter patriark av Venezia 1935–1948, og senere kalt til Vatikanet som sekretær for konsistorialkongregasjonen 1948–1957.
Han ble kreert til kardinal i 1937.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Stein Versto.
Stein Versto (født 30. desember 1957 i Vinje i Telemark) er en norsk forfatter, lyriker, forlagsredaktør, oversetter og dyktig spelemann på hardingfele.
Arbeid.
Stein Versto har utgitt noveller og dikt. Flere av tekstene hans er tonesatt og framført av Odd Nordstoga, blant andre «Frøken Franzen» fra CD-utgivelsen «Heim Te Mor» og «Borga I Ur» fra «Luring». Han har også arbeidet med oversettelser, blant annet av barnebøker og dramatikk. Han er ansatt i litterær avdeling i nynorskforlaget Det Norske Samlaget.
Versto debuterte litterært i 1990 med "Ho blei borte i trappene", ei novellesamling som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris.
Stein Versto bor i Asker foruten Sudbø i Vinje i Telemark.
Spelemannen.
Som utøver på hardingfele har Stein Versto særlig interessert seg for felespelet i Vest-Telemark. Han har lært mest av Eivind Mo fra Rauland. I 2011 kom han ut med en solo-CD der han framfører slåtter av og etter brødrene Olav Groven og Eivind Groven. Plata har fått navnet "Urjen" etter en av de slåttene Olav Groven satte sitt stempel på. Versto har slåtten i tradisjon etter Eivind Mo, som var mye sammen med Olav Groven i unge dager og tok sterke inntrykk av han. Olav Groven døde bare 33 år gammel.
På CD-en finner vi og flere av slåttene som Eivind Groven skapte, bl.a. storslåttene "Sumarmorgon", "Brønnslåtten" og "Regndagen". Versto har tatt inntrykk av framføringer med komponisten selv på hardingfele, og han har konsultert noteoppskrifter. En av Eivind Grovens slåttekomposisjoner "Kvelding", har Versto lært av Eivind Mo, som hadde den etter Olav Groven som igjen hadde den etter den yngre broren, Eivind. Eivind laget slåtten i 1924. Den er blitt noe omtolket gjennom overlevering fra fele til fele. Det er interessant å sammenlikne opptak med opphavsmannen med utførelsen av slåtten slik den er spilt inn av Versto i 2011.
Med plata følger et hefte om slåttekildene, slåttene og den sterke sammenhengen som lyrikeren Versto fornemmer mellom musikk og natur.


Johann Philipp Franz von Schönborn.
Johann Philipp Franz von Schönborn (født 15. februar 1673 i Würzburg, død 18. august 1724 ved Bad Mergentheim) var fyrstbiskop av Würzburg. Han var den eldste sønn av den kurmainzske statsminister og nevø av Mainz' kurfyrst-erkebiskop Lothar Franz von Schönborn. Hans yngre brødre var fyrstbiskopene Friedrich Carl von Schönborn, Hugo Damian von Schönborn og Franz Georg von Schönborn.
Fra 1681 gikk han på et jesuitt-gymnasium i Aschaffenburg, og studerte deretter fra 1693 i Würzburg, Mainz og Roma.
Han samlet sine første erfaringer som diplomat i England, Nederland og Frankrike. Her gjorde slottsanlegg som Versailles et stort inntrykk på ham. Fra 1699 tilhørte han domkapitlet i Würzburg, og i 1719 ble han valgt til fyrstbiskop. Han ble bispeviet av sin mektige onkel, som imidlertid egentlig hadde favorisert hans yngre bror Friedrich Carl. Han kritiserte senere sin brors styre i sitt bispedømme, som var mislikt av befolkningen og uten rikspolitisk betydning.
Store skatteøkninger, bl.a. for å finansiere bygningen av den berømte Würzburg-residensen, førte til misnøye i hans eget bispedømme. Han la også ned grunnstenen for Schönbornkapellet ved domkirken i Würzburg, som var tenkt som dynastisk gravsted for hans familie.
Innenrikspolitisk fremmet han næringslivet med en ny håndverkerlov og utbygging av skipsfarten på elven Main.
Han døde etter å ha blitt syk under en jaktutflukt. Fyrstbiskopens død ble bejublet, og det var mistanke om forgiftning.


Giovanni Urbani.
Giovanni Urbani (født 26. mars 1900 i Venezia i Italia, død 17. september 1969 i Venezia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia 1958–1969.
Han ble kreert til kardinal i 1958, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.


Hovslager.
En hovslager er en spesialist på hestens høver.
Hovslageren må ha gode kunnskaper om hesten anatomi,fysiologi og biomekanikk.
Når hesten skal ha sko på er hovslagerens smikunnskaper avgjørende for hestens velferd. Det er sammenheng mellom smikunnskaper og det å klare å tilpasse sko. Hesten trives best og arbeider best når den har godt tilpassede sko på seg.
I tidligere tider var det som regel smeden som skodde hester. Å kunne smi og tilpasse hestesko var en viktig oppgave, på grunn av hestens viktige rolle i jord- og skogbruk. Både verktøyer og skoene var håndlagde. De spesielle spikrene som ble brukt, Hesteskosøm var en betydelig eksportartikkel for firmaet O. Mustad & Søn Etter hvert som landbruket ble mekanisert og bilen overtok transportoppgavene så gikk hestebestanden ned. Hovslagerfaget ble da nærmest borte en generasjon. De siste tiårene har hestebestanden økt kraftig med den stadig større utbredelsen av hest til hobby og sport, og faget har fått et oppsving. Spesielt innen konkurransesport er individuell tilpasning av sko til hoven nødvendig, da det kan gi utslag i hestens prestasjoner. I dag så brukes som regel maskinlagde hestesko, i forskjellige varianter.
I Norge består utdannelsen til hovslager av to år skole og to år læretid ved bedrift.
Hovslageryrket er ansett som fysisk krevende for ryggen ettersom hovslager må stå bøyd når hesteskoen blir påsatt.


Giuseppe Callegari.
Giuseppe Callegari (født 4. november 1841 i Venezia i Italia, død 14. april 1906 i Padova) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Padova 1882–1906.
I 1892 avslo han pavens tilbud om utnevnelse til patriarkalsetet Venezia, og anbefalte heller utnevnelse av sin nære personlige venn Giuseppe Sarto (senere pave Pius X), som da var biskop av Mantua, til dette embede.
Han ble kreert til kardinal i 1903. Han var en nær personlig venn av pave Pius X, som nettopp var blitt valgt til pave.
Callegari, Giuseppe
Callegari, Giuseppe
Callegari, Giuseppe
Callegari, Giuseppe


Benedetto Lorenzelli.
Benedetto Lorenzelli (født 11. mai 1853 i Badi nær Bologna i Italia, død 15. september 1915 i Buccano, San Miniato) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var pavelig tilknyttet det pavelige diplomati og hadde vært postert i Østerrike, Nederland, Bayern og Frankrike (inntil Frankrike brøt de diplomatiske forbindelser i 1904, før han var erkebiskop av Lucca 1904–1910.
Han ble kreert til kardinal i 1907.
I 1910 ble han kalt til Vatikanet og ble prefekt for Studiekongregasjonen. Han deltok under konklavet 1914 som valgte Benedikt XV til pave.


Pietro Maffi.
Pietro Maffi (født 12. oktober 1858 i Corteleona nær Pavia i Italia, død 17. mars 1931 i Pisa) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Pisa 1958–1969.
Han var også astronom, og var i en periode leder for Vatikanets astronomiske observatorium. Han skrev flere bøker på et høyt vitenskapelig nivå om astronomi, skjønt det mest kjente verket, "Nei cieli", var en populærvitenskapelig fremstilling.
Han ble kreert til kardinal i 1907.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Eksterne lenker.
Maffi, Pietro
Maffi, Pietro
Maffi, Pietro
Maffi, Pietro
Maffi, Pietro


Alessandro Lualdi.
Alessandro Lualdi (født 12. august 1858 i Milano i Italia, død 12. november 1927 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo 1904–1927.
Han ble kreert til kardinal i 1907.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Lualdi, Alessandro
Lualdi, Alessandro
Lualdi, Alessandro
Lualdi, Alessandro


Anne Grete Hollup.
Anne Grete Hollup (født 29. mars 1957 i Mo i Rana) er en norsk forfatter. Hun har skrevet romaner både for voksne og barn.
Hollup arbeidet tidligere som sykepleier, men debuterte litterært i 1989 med "Maria og knivmakeren", som vakte betydelig oppmerksomhet og ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris. Hun var siden lenge bosatt i Tønsberg-distriktet, men bor nå i Oslo og arbeider som psykolog. Hun har tre barn.


Pearl Harbor.
Pearl Harbor er et sund på øya Oahu i Hawaii, vest for Honolulu. Store deler av havnen og de omliggende områdene utgjør en amerikansk marinebase, som er hovedkvarter for den amerikanske stillehavsflåten.
Japans overraskende angrep på Pearl Harbor søndag 7. desember 1941 førte til at USA kom med i andre verdenskrig på de alliertes side.


Luigi Lavitrano.
Luigi Lavitrano (født 7. mars 1874 i Forio på øya Ischia i Italia, død 2. august 1950 i Villini ved Marino i Albanerfjellene ved Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo 1928–1944, og ble kalt til Vatikanet der han i 1945 ble prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket.
Hele hans familie omkom under jordskjelvet som rammet øya Ischia i 1883.
Han ble kreert til kardinal i 1929.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Lavitrano, Luigi
Lavitrano, Luigi
Lavitrano, Luigi
Lavitrano, Luigi


Ernesto Ruffini.
Ernesto Ruffini (født 19. januar 1888 i San Benedetto Po ved Mantua i Italia, død 11. juni 1967 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo 1945–1967, etter å ha vært rektor for et pavelig universitet og virket i Den romerske kurie i mange år.
Han ble kreert til kardinal i 1946.
Han deltok både ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han var en av de sentrale skikkelser på konservativ side under Annet Vatikankonsil, og samarbeidet særlig med to andre italienske kardinaler, Alfredo Ottaviani og Giuseppe Siri, i en stort sett forgjeves kamp mot flere av de nye utspill.
Ruffini, Ernesto
Ruffini, Ernesto
Ruffini, Ernesto
Ruffini, Ernesto


Pearl Harbor Naval Station.
Minnesmerket over USS «Arizon» ved Pearl Harbor.
Pearl Harbor Naval Station er en amerikansk marinebase på øya Oahu i Hawaii, og hovedkvarter for den amerikanske stillehavsflåten. Basen er mest kjent for det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941.
Basen omfatter også et regionalt skipsverft for marinens skip, Pearl Harbor Naval Shipyard, som er Hawaiis største industriarbeidsgiver med 4000 sivilt ansatte og 800 militært ansatte.


Alfonso Maria Mistrangelo.
Alfonso Maria Mistrangelo Sch.P. (født 26. april 1852 i Savona i Italia, død 7. november 1930 i Firenze) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Firenze 1899–1930.
Han ble kreert til kardinal i 1915.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Mistrangelo, Alfonso Maria
Mistrangelo, Alfonso Maria
Mistrangelo, Alfonso Maria
Mistrangelo, Alfonso Maria
Mistrangelo, Alfonso Maria
Mistrangelo, Alfonso Maria


Elia dalla Costa.
Elia dalla Costa (født 14. mai 1872 i Villaverla, Vicenza i Italia, død 12. desember 1961 i Firenze) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Firenze 1931–1961.
Han ble kreert til kardinal i 1933.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI, og konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.


Ermenegildo Florit.
Ermenegildo Florit (født 5. juli 1901 i Fagagna nær Udine i Italia, død 8. desember 1985 i Firenze) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Firenze 1962–1977.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Han deltok ved august-konklavet 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og oktober-konklavet 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Giorgio Gusmini.
Giorgio Gusmini (født 9. desember 1855 i Gazzaniga nær Bergamo i Italia, død 24. august 1921 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1914–1921.
Han ble kreert til kardinal i 1915.
Gusmini, Giorgio
Gusmini, Giorgio
Gusmini, Giorgio
Gusmini, Giorgio
Gusmini, Giorgio


Polynesia.
Polynesia er en fellesbetegnelse på øygruppene i de sentrale og sydlige deler av Stillehavet. Øygruppene i Stillehavet deles inn i de tre gruppene Polynesia, Mikronesia og Melanesia, med Polynesia i syd-øst.
Geografisk er Polynesia et triangel med sine tre hjørner ved Hawaii, New Zealand og Påskeøya. Samoa, Tonga, Marquesasøyene, Tahiti, Tuamotuøyene, Cookøyene, Tokelau, Salomonøyene og Fransk Polynesia er andre øygrupper i Polynesia.
Polynesisk mytologi har flere fortellinger om landnåm: om mytisk-historiske personer som seiler ut, oppdager nye øyer og navngir dem. Mange myter trekker linjene fra gudevesen og frem til historiske kongeslekter. Skapelsesberetninger som består av union mellom det mannlige og kvinnelige er et annet trekk.


Giovanni Battista Nasalli Rocca di Corneliano.
Våpen for kardinal Nasalli Rocca di Corneliano
Giovanni Battista Nasalli Rocca di Corneliano (født 27. august 1872 i Piacenza i Italia, død 13. mars 1952 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1921–1952.
Han ble kreert til kardinal i 1923.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Nasalli Rocca di Corneliano, Giovanni Battista
Nasalli Rocca di Corneliano, Giovanni Battista
Nasalli Rocca di Corneliano, Giovanni Battista
Nasalli Rocca di Corneliano, Giovanni Battista


Giacomo Lercaro.
Giacomo Lercaro (født 28. oktober 1891 i Quinto al Mare ved Genova i Italia, død 18. oktober 1976 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1952–1968.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Han var også med på Annet Vatikankonsil, der han var en av pådrivberne for kirkelige fornyelser.
Lercaro, Giacomo
Lercaro, Giacomo
Lercaro, Giacomo
Lercaro, Giacomo


Hundelignende canider.
Hundelignende canider (Canini) kalles også ekte hunder og består av gruppen virkelige hundedyr og deres nærmeste slektninger, de søramerikanske hundedyrene. Det finnes 21 arter fordelt i 9 slekter. Nedenfor er det dessuten tatt med en slekt med en art som nå er utdødd. Hver art kan bestå av et ukjent antall underarter, som igjen kan være inndelt i en rekke raser eller varianter. Alle tilhører hundefamilien.
Arter.
Noen av de hundelignende canidene benevnes som rever, men både genetisk, evolusjonært og biologisk er de altså nærmere beslektet med de virkelige hundene og andre hundelignende canider enn med revelignende canider. Dette kan man også slutte av det høye antallet diploide kromosomer disse dyra har sammenlignet med revene. Denne gruppen kalles gjerne søramerikanske hundedyr.
Tre arter volder imidlertid problemer med hensyn til systematikken; den ene er klassifisert i denne gruppen, den andre blant de revelignende canidene. For denne gruppen dreier dette seg om mårhund, som kun har 42 slike kromosomer (men riktig nok med et variablet antall såkalte "B"-kromosomer tilstede). Wayne har forklart dette med at mårhunden trolig skilte lag med de andre dyra i denne gruppen alt for 7-10 millioner år siden. Det andre dyret som volder problem med hensyn til klassifiseringen er ørehunden (også kalt flaggermusrev). Denne klassifiseres blant de revelignende canidene, men arten har hele 72 dipoloide kromosomer, noe som kun er to færre enn tre av dyra (bushhund, hoaryrev og krabberev) som klassifiseres i denne gruppen. Wayne forklarer også dette på samme måte. Sammen med grårevene, som også har et høyt antall diploide kromosomer (66), har Wayne foreslått å skille ut disse tre artene i en egen gruppe, kalt andre canider, for slik å løse den systemtiske problematikken disse dyra forårsaker.


Antonio Poma.
Antonio Poma (født 12. juni 1910 i Villanterio ved Pavia i Italia, død 24. september 1985 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1968–1983.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Alessio Ascalesi.
Alessio Ascalesi C.PP.S. (født 8. juni 1895 i Casalnuovo ved Napoli i Italia, død 11. mai 1952 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Napoli 1924–1952, og før det blant annet erkebiskop av Benevento 1915–1924.
Han ble kreert til kardinal i 1916 av pave Benedikt XV, mens han ennå var erkebiskop av Benevento.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI, og konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Ascalesi, Alessio
Ascalesi, Alessio
Ascalesi, Alessio
Ascalesi, Alessio
Ascalesi, Alessio


Eugenio Tosi.
Eugenio Tosi (født 5. mai 1864 i Busto Arsizio ved Milano i Italia, død 7. januar 1929 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Milano 1922–1929 og ble kreert til kardinal i 1922 av pave Pius XI. Tosi tilhørte Ambrosierne (O.Ss.C.A.).


Eurasia.
Geografisk er Eurasia et kontinent som omfatter verdensdelene Europa og Asia, eller en del av superkontinentet Eurafrasia. Arealet er på omkring 54 millioner km².
Platetektonisk har Eurasia vært en sammenhengende plate siden trias, 250 millioner år siden, bestående av Europa og det meste av Asia, med unntak av India (det indiske subkontinentet), den arabiske halvøya (det arabiske subkontinentet), området øst for Verkhoyanskkjeden i Øst-Sibir og Filippinene.
Politisk er betegnelsen Eurasia brukt som et fellesnavn for de tidligere sovjetrepublikkene, spesielt Russland, de sentralasiatiske og de transkaukasiske republikkene.
De første som seilte rundt hele Eurasia var en ekspedisjon ledet av finlandssvenske Adolf Erik Nordenskiöld i 1878–79.
Skillet mellom Europa og Asia.
Grensen mellom Europa og Asia er en konvensjon med stor symbolverdi, men uten historisk folkerettslig betydning. Vanligvis er grensen trukket nordfra langs Uralfjellene og videre ned elva Ural til Kaspihavet. Mellom Kaspihavet og Svartehavet er det ulike meninger om hvor grensen bør trekkes. Det vanligste er at grensen går over vannskillet i Kaukasus. I så fall er Elbrus Europas høyeste fjell. Den videre grensen trekkes siden klassisk tid gjennom Bosporos, Marmarahavet, Dardanellene og Egeerhavet.


Alfredo Ildefonso Schuster.
Particular of the cardinal Schüster's body
Alfredo Ildefonso Schuster (født 18. januar 1880 i Roma i Italia, død 30. august 1954 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Milano 1929–1954. Schuster tilhørte Benediktinerordenen (generelt angitt som O.S.B.).
Han ble kreert til kardinal i 1929 av pave Pius XI.
Kardinal Schuster brukte meget av sin tid til katekese, fremmet legfolkets rolle og støttet Den katolske Aksjon.
Han var den første italienske biskop som sverget troskap til kongen – det var en følge av det nylig sluttede konkordatet mellom Pavestolen og Italia. Han fordømte de fascistiske angrep mot Den katolske Aksjon. Senere, for å forhindre Kongen og Mussolini fra å være tilstede ved en slik anledning, nektet han å velsigne den nye sentralbanestasjonen i Milano.
I 1938 fordømte han de nye italienske raselover som "«en form for heresi født i fremmede land som sprer seg over alt… den kalles rasisme»." Han var en forsvarer av de fattiges tarv under den annen verdenskrig.
Han deltok i konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Han ble saligkåret i 1996 av pave Johannes Paul II.
Schuster, Alfredo Ildefonso
Schuster, Alfredo Ildefonso
Schuster, Alfredo Ildefonso
Schuster, Alfredo Ildefonso
Schuster, Alfredo Ildefonso


Giovanni Colombo.
Giovanni Colombo (født 6. desember 1902 i Caronno Pertusella ved Milano i Italia, død 20. mai 1992 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Milano 1963–1979.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI, som han etterfulgte som erkebiskop av Milano.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Pottemaker.
Tradisjonelt pottemakerverktøy på et marked i Tyskland.
En pottemaker eller keramiker er en håndverker som lager gjenstander i leire. Pottemakerfaget er et av verdens eldste håndverk.
Det er funnet brente leirformer i Lilleasia som er laget ca. 6.500 år f.Kr. Dette er den eldste kjente keramikken. I Kina ble det utviklet forskjellige former for glasur på steingods som ble brent i store vedovner ca. 500 f.Kr. Kineserne videreutviklet dette til teknikker for fremstilling av porselen.
I Norge er i dag utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk, og heter keramikerfaget. Du må gå ett år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk. Du kan ta svennebrev og mesterbrev som keramiker.
Landsforbundet for næringsdrivende keramikere heter nå Norske Keramikere (tidligere Landsforbundet for Pottemakere).


Keramikk.
Keramikk er en fellesbetegnelse på en type keramisk materiale produsert ved at leirgods er herdet ved brenning. Eksempler på keramikk er terrakotta, tegl, raku, leirtøy, fajanse, majolika, steintøy og porselen.
Ordet keramikk kommer fra det greske ordet Kerameikos, som er navnet på en bydel i Aten. Alt som framstilles av brent leire kalles keramikk. Vaskeservanter, fliser, murstein, kopper og kar, porselensfigurer o.s.v. er således keramikk.
Første gangs brenning av vanlig norsk blåleire skjer ved ca. 900 grader celsius, glasurbrenning ved ca 1000-1020 grader. Blåleire må ikke utsettes for særlig høyere temperatur, fordi den ellers vil smelte.
Terrakotta, raku, leirtøy og fajanse brennes ved temperaturer mellom ca 900 og 1200 grader. Steintøy og porselen mellom ca 1200 og 1400 grader. Steintøy og porselen sintrer under brenningen – dvs smelter sammen så godset blir vanntett også uten glasur. Høytbrent keramikk blir mer solid enn lavtbrent.
Potensielle innholdsstoffer i keramikk.
Keramikkglasur kan inneholde blyoksid. Dersom glasurblandingen er riktig og brenningen skjer ved riktig temperatur, skal ikke keramikkgjenstandene avgi ulovlige mengder bly.
Enkelte keramikkgjenstander (særlig fra land i Middelhavsområdet) som brukes til næringsmidler kan avgi helseskadelige mengder tungmetaller dersom de kommer i kontakt med sure næringsmidler som for eksempel juice, vin eller te med sitron. Keramikkgjenstander av ukjent kvalitet, som mugger og kopper, bør derfor ikke brukes daglig til denne type næringsmidler.


Giuseppe Gamba.
Giuseppe Gamba (født 25. april 1857 i San Damiano d'Asti ved Asti i Italia, død 26. desember 1929 i Torino) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Torino 1923–1929.
Han ble kreert til kardinal i 1926 av pave Pius XI.
Gamba, Giuseppe
Gamba, Giuseppe
Gamba, Giuseppe
Gamba, Giuseppe


Jemens politiske system.
Jemen er en representativ demokratisk republikk, med en president som er både statsoverhode og regjeringsoverhode. Selv om det politiske system formelt er et pluralistisk flerpartisystem, domineres jemenittisk politikk av ett parti, "the General People's Congress" (GPC). Dette har vært situasjonen siden sammenslåingen av Nord-Jemen og Sør-Jemen i 1990. Regjeringen har utøvende makt. Den lovgivende makt innehas av både regjeringen og parlamentet. Den dømmende makt er teoretisk sett uavhengig.
Jemens lovgivende forsamling består av to kamre som ble opprettet etter endringer i grunnloven i 2001. Shurarådet består av 111 seter og blir utpekt av presidenten. Representantenes hus består av 301 seter og blir valgt på grunnlag av en folkeavstemning. Representantene sitter i perioder på seks år. Jemens grunnlov ble ratifisert den 16. mai 1991. Endringer har blitt gjort den 29. september 1994 den 20. februar 2001.
Presidentvalg avholdes hvert 7. år. Jemens grunnlov stipulerer at presidenten må ha minst én motkandidat ved valg, og vinneren er den som får flesteparten av stemmene. Alle kvinner og menn over 18 år har stemmerett. Statsminister blir utpekt av presidenten og regjeringen blir utpekt av presidenten i samråd med statsministeren.
Utøvende makt.
Presidenten velges ved direkte valg, og sitter i sju år. Visepresident, statsminister og visestatsminister utpekes av presidenten. Ministerrådet utpekes av presidenten i samråd med statsministeren. President Ali Abdullah Saleh har sittet med makten i Jemen siden 1990, (siden 1978 i Nord-Jemen) og ble demokratisk valgt i 1999. Statsminister Abdul Qadir Bajamal har sittet siden 2001.
Lovgivende makt.
Den lovgivende forsamling (Majlis al-Nuwaab) har 301 medlemmer, valgt for en seksårsperiode i valgkretser med én kandidat. Presidenten dannet et konsultativt råd i mai 1997, dette refereres noen ganger til som parlamentets overhus, med 59 medlemmer som er utpekt av presidenten.
Politiske partier og valg.
Jemen tillater opposisjonspartier, og har mange politiske partier. Regjeringspartiet General People's Congress er landets største og mektigste. Det antas at andre partier har liten reell sjanse for å komme til makten.
Dømmende makt.
Uavhengige domstoler garanteres i grunnloven, og Koranen danner basis for lovgivningen.


Maurilio Fossati.
Maurilio Fossati O.Ss.C.G.N. (født 24. mai 1876 i Arona ved Novara i Italia, død 30. mars 1965 i Torino) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Torino 1930–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1933 av pave Pius XI.
Han deltok i konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og dessuten deltok han på Annet Vatikankonsil.
Fossati, Maurilio
Fossati, Maurilio
Fossati, Maurilio
Fossati, Maurilio
Fossati, Maurilio


Michele Pellegrino.
Michele Pellegrino (født 25. april 1903 i Centallo ved Fossano i Italia, død 10. oktober 1986 i Torino) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Torino 1965–1977.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Pellegrino, Michele
Pellegrino, Michele
Pellegrino, Michele
Pellegrino, Michele


Jemens guvernementer.
Tallene viser til navnene i listen
Jemen består av 20 guvernementer ("muḥāfaẓa", Plural "muḥāfaẓāt") i tillegg til at hovedstaden Sanaá blir behandlet som et eget guvernement.


Anastasio Alberto Ballestrero.
Anastasio Alberto Ballestrero O.C.D. (født 3. oktober 1913 i Genova i Italia, død 3. oktober 1998 i karmelittklosteret Santa Croce, Fortino Santa Maria, Bocca di Magra (La Spezia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Torino 1977–1989.
Han ble kreert til kardinal i 1979 av pave Johannes Paul II.
Som erkebiskop av Torino var han «kustos» eller vokter for Likkledet i Torino. Kardinalen fikk på 1980-tallet foretatt en undersøkelse av likkledet etter C14-metoden. Den daterte klenodiet til middelalderen. Men senere innrømmet han i et intervju at laboratorietesten kunne ha vært unøyaktig og at likkledet kunne være ekte.
Før det andre konklavet i 1978 ble han nevnt som en mulig kandidat til paveembetet, selv om han da ennå ikke var kardinal.
Ballestrero, Anastasio Alberto
Ballestrero, Anastasio Alberto
Ballestrero, Anastasio Alberto
Ballestrero, Anastasio Alberto
Ballestrero, Anastasio Alberto
Ballestrero, Anastasio Alberto


Georgisk.
Georgisk er et kartvelsk (eller sørkaukasisk) språk som er majoritetsspråket i Georgia i Kaukasus, og minoritetsspråk i nabolandene Iran og Tyrkia. Jødegeorgisk er et jødisk språk som er en variant av georgisk, og av og til regnes som et eget språk.
Klassifikasjon.
Georgisk er det største og mest brukte språket i den kartvelske familien, en familie som også inkluderer svanisk, mingrelsk og lazisk, som alle tales i Georgia (de fleste brukere av lasisk lever imidlertid i Tyrkia).
Det er ikke påvist slektskap mellom georgisk og andre kaukasiske språk enn de kartvelske.
Historie.
Man tror at georgisk skilte seg fra megreliansk og lazisk tidlig på 1000-tallet f.Kr. Basert på graden av forandring i språket antar lingvister (f.eks. G. Klimov, T. Gamkrelidze og G. Machavariani) at det første skillet i språkfamilien forekom på 2000-tallet f.Kr, da svanisk skilte seg fra de tre andre språkene.
Georgisk har en rik litteraturtradisjon. Det eldste overlevende verket på georgisk er "Martyrdommen til den hellige dronning Shushanik" ("წამებაჲ წმიდისა შუშანიკისი დედოფლისაჲ") av Iakob Tsurtaveli, fra det 5. århundre e.Kr.
Skriftsystem.
Georgisk har blitt skrevet med flere skriftsystemer i løpet av historien. I dag er det det georgiske alfabetet («mkhedruli») som brukes. Det georgiske alfabetet har 33 bokstaver som brukes til vanlig, og et halvt dusin bokstaver som nå er foreldete. Bokstavene stemmer nesten helt til lydene i georgisk.
Ifølge de tradisjonelle historiene som ble skrevet ned av Leonti Mroveli i det 11. århundre, ble det georgiske alfabetet laga av Pharnavaz I, den første kongen av Kaukasisk Iberia (også kalt Kartli), i det tredje århundre f.Kr. De første eksemplene fra alfabetet daterer imidlertid fra 5.–4. århundre f.Kr. I løpet av århundrene ble alfabetet modernisert. I dag finnes tre forskjellige varianter av det georgiske alfabetet, som er så forskjellige fra hverandre at man ikke kan forstå de to andre ved å forstå én. Disse variantene kalles «asomtavruli» (majuskler), «nuskhuri» (minuskler) og «mkhedruli». Det finnes ingen majuskler eller minuskler i mkhedruli.
Grammatikk.
Georgisk er et agglutinerende språk. Det er visse for- og etterstavelser som settes sammen for å danne verb. I noen tilfeller finnes det opptil åtte morfemer i ett verb samtidig. Et eksempel er "ageshenebinat" («dere hadde bygd»). Verbet kan deles inn i flere deler: "a-g-e-shen-eb-in-a-t". Hvert morfem her har betydning for hvilken tid verbet er i og hvem som utførte handlingen.
Synkope er et utbredt fenomen i georgisk. Når en etterstavelse (spesielt flertallssuffikset "-eb-") legges til et ord som har enten vokalene "a" eller "e" i siste stavelse, faller denne vokalen bort. For eksempel betyr "megoba'"ri" «venn». For å si «venner» sier man "megobrebi", med tap av "a" i siste stavelse i rota.
Det er sju kasus i georgisk: nominativ, ergativ, dativ, genitiv, instrumentalis, adverbial og vokativ. Setninger bygges vanligvis opp med subjektet i nominativ og objektet i akkusativ (eller dativ). Dette er imidlertid motsatt i mange tilfeller (noe som for det meste avhenger av verbets karakter). Dette kalles en dativkonstruksjon. I fortid av transitive verb, og i nåtid av verbet «å vite», står subjektet i ergativ.
Georgisk er et postposisjonelt språk, hvilket betyr at adposisjoner plasseres etter (i stedet for foran) substantivene de gjelder, enten som endelser eller som egne ord. Mange georgiske postposisjoner er avhengige av at substantivet er i en viss kasus. (Dette er på samme måte som preposisjoner styrer kasus i flere indoeuropeiske språk, som tysk, latin og russisk.)
Den primære setningsstrukturen i georgisk er subjekt–verb–objekt, men ordstillinga er ikke like streng som f.eks. engelsk. Ikke alle ordstillinger er godkjente, men det er mulig med f.eks. subjekt–objekt–verb. Georgisk har ikke noe grammatisk kjønn, og også pronomen er kjønnsnøytrale. Språket har ingen artikler, så «gjest», «en gjest» og «gjesten» sies på samme måte.
Ordforråd.
Georgisk har et rikt avledningssystem. Fra én rot kan man ved hjelp av bestemte for- og etterstavelser avlede mange substantiver og adjektiver. For eksempel kan følgende ord avledes fra rota "-Kart-": "Kartveli" (en georgier), "Kartuli" (språket georgisk) og "Sakartvelo" (Georgia).
Georgisk bruker et tjuetallssystem, i likhet med baskisk og dansk. For å uttrykke tall som er større enn 20 og mindre enn 100 sies først antall tjue-tall, og så resten. For eksempel er «93» ოთხმოცდაცამეტი "otkh-m-ots-da-tsamet'i" (bokstavelig fire-ganger-tjue-og-tretten).


Bjørnøya naturreservat.
Bjørnøya naturreservat er et naturreservat som ble vedtatt opprettet i Statsråd den 16. august 2002. Naturreservatet omfatter hele Bjørnøya inklusive de marine områdene ut til tolv nautiske mil. Reservatet dekker ca. 177 km² landareal (inkludert ferskvann) og ca. 2805 km² av havområdene rundt øya. Unntatt er ca. 1200 dekar omkring den meteorologiske stasjonen nord på øya.
I 2011 ble reservatet også utpekt som ramsarområde.


Gullsjakal.
Gullsjakal ("Canis aureus") er også kjent som vanlig sjakal, i Østen også som asiatisk sjakal. Den en en av tre kjente arter med sjakaler og tilhører hundefamilien. Dette er den mest vanlige av sjakalene, og den finnes både i det nordlige og østlige Afrika og i sørlige sentrale strøk i Eurasia.
Beskrivelse.
Gullsjakalen er den vanligste sjakalen. Den minner om en ulv, men er mindre enn en setter. Den blir gjerne omkring 70-85 cm (60-106 cm er målt) i kroppslengde. Halen er ca. 25 cm lang og en skulderhøyden er normalt ca. 38-50 cm. Vekten blir normalt omkring 8-15 kg. De nordligste variantene blir normalt størst. I Afrika blir den trolig bare unntaksvis mer enn 10 kg tung.
Pelsen er ganske grov og rødgul med en hvit markering på halsen. Noen steder blir den nærmest søvfarget over ryggen. Lysere i buken (nærmest hvit eller blekgul). Haletippen er alltid sort. Pelsen blir gjerne noe mørkere i vinterhalvåret. Det er også små forskjeller mellom de ulike variantene. I fangenskap kan den bli opptil 16 år gammel, men i vill tilstand er levealderen normalt maksimum 13 år (typisk 8-9 år).
Atferd.
Gullsjakalen danner livslange parforhold og hevder revir, som i størrelse er ca. 0,5-2,5 km 2. Både hannen og tispa deltar i forsvaret av territoriet. Arten regnes som døgnaktiv, men i områder med mange mennesker kan den være nærmest totalt nattaktiv. Dyra graver ut ei hule eller søker inn i bergsprekker og lignende for å få ly for andre rovdyr. De overtar også hi etter andre dyr. De kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder.
Matvaner.
Gullsjakalen jakter helst parvis eller i små grupper som består av nære familiemedlemmer (fjorårskull), men lever normalt ikke sammen med disse. Om det er rikelig med tilgang på mat er det kjent at gullsjakalen kan danne løslige flokker på opp mot 20 dyr.
Gullsjakalen en mest suksessfull når den jakter parvis eller i gruppe, men den er er også kjent som utpreget snylter og renovatør. Selv om den er en habil jeger jakter den sjelden på større dyr. Den er imidlertid ofte å se i nærheten av større rovpattedyr når disse jakter, og byr sjansen seg stjeler den mat fra både løver, leoparder, hyener og andre rovpattedyr. Den er også kjent for å lete etter mat på søppelplasser o.l.
Gullsjakalen spiser nærmest alt. En normal diett består av ca. 54% kjøtt og 46% planteføde. På menyen står vanligvis gaseller (spesielt nyfødte kalver), smågnagere, fugl, fugleegg, reptiler, amfibier, fisk, insekter, frukt og bær.
Reproduksjon.
Paringssessongen varierer fra område til område. Tispene går drektige i ca. 9 uker (63 dager) og føder normalt 3-6 valper, som veier ca. 200-250 g når de blir født. Tispen dier valpene i ca. 8-10 uker, men begge foreldrene bidrar i valpepasset. Om en av dem skulle dø, er det lite sannsynlig at kullet vil leve opp.
Utbredelse.
Gullsjakalen har det største utbredelsesområdet av de tre sjakalene. Den finnes i både Europa, Afrika og Asia, fra Italia via Balkan og Tyrkia i vest, via Midtøsten til India, Burma og Thailand i øst. I Afrika finner man den fra Marokko i vest, via Sahel og sydøstover til Victoriasjøen og Tanzania i øst. Hvor store de ulike populasjonene er vet ingen, men populasjonen på det indiske subkontinentet er av forskere (Sillero-Zubiri m.fl., 2004) alene anslått å være på minimum 80 000 dyr. Der står den også oppført på CITES liste III.
Habitat.
Gullsjakalen trives best i åpent tørt landskap med spredte trær og savanner og stepper med kort gress. Normalt finnes de i høyder under 2 000 moh, men nylig ble det observert gullsjakaler i over 3 800 m høyde i Balefjellene i Etiopia. Lengst øst i Afrika overlapper gullsjakalens utbredelsesområde svartryggsjakalens. De finner føde der de lever, så kostholdet kan være ganske variert.
Underarter.
En rekke underarter og varianter av gullsjakal er er beskrevet, men alle er neppe aktuelle. Trolig kan kun et fåtall klassifiseres som underarter.
Annet.
Arten er livskraftig, selv om den jaktes på av både mennesker, ulver og leoparder. SSC har fortsatt ikke tatt stilling til om nordafrikansk gullsjakal ("Canis aureus lupaster") må regnes som en underart av gråulv eller ikke, slik "Ferguson" foreslo i 1981. Denne underarten er betydelig større enn andre underarter av "Canis aureus", men klart mindre enn for eksempel arabisk ulv ("Canis lupus arabs"). Ferguson argumenterte for at denne sjakalen skulle bli vurdert som en liten ørkenulv, under det vitenskapelige navnet "Canis lupaster". Han grunnla sin argumentasjon på forskjeller i kraniet, kjeven og dentale målinger.


Carlo Dalmazio Minoretti.
Carlo Dalmazio Minoretti (født 17. september 1861 i Cogliate San Damazo nær Milano i Italia, død 13. mars 1938 i Genova) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Genova i Liguria i Nord-Italia 1925–1938.
I 1929 ble han kreert til kardinal av pave Pius XI.
Minoretti, Carlo Dalmazio
Minoretti, Carlo Dalmazio
Minoretti, Carlo Dalmazio
Minoretti, Carlo Dalmazio


Moffen naturreservat.
Kart som viser Moffen naturreservat i forlhold til andre naturreservater (lilla) og nasjonalpark (grønn) i Svalbard
Moffen naturreservat er et naturreservat som ble vedtatt opprettet den 3. juni 1983. Naturreservatet omfatter øya Moffen og en sjøsone ut til 300 m fra land eller skjær ved laveste vannstand. Området er et viktig hvilested for hvalross.
Verneområdet består av en tilnærmet rundt trekantet øy med lagune i midten, formet nesten som en atoll. Den ligger umiddelbart nord for 80 grader nordlig bredde, og er ofte isfri sommerstid.


Tynnklient.
En tynnklient (eller terminal) er en innretning, vanligvis en datamaskin eller et program (klienten), i et nettverk med klient-tjener-arkitektur. Klienten har lite eller ingen applikasjonslogikk, så den er avhengig av at en sentral tjener (terminalserver) behandler aktivitetene.
Definisjon.
En tynnklient kan enten være et program eller en innretning for å kjøre applikasjonsprogramvare av typen som er tilpasset tynnklienter. Det finnes ingen presis, målbar definisjon for når man kan kalle programmet eller innretningen for en tynnklient.
Kort sagt foregår presentasjon av data på tynnklienten, mens mesteparten av dataprosesseringen foregår på en eller flere tjenermaskiner i nettverket, ofte kalt tynnklienttjenere eller terminalservere. Det motsatte er tykke klienter (PCer), hvor programmene og prosesseringen ligger lokalt og eventuelt bare dataene lagres på tjener.
Tynnklient- maskinvare.
En tynnklient som datamaskin inneholder gjerne så lite maskinvare og programvare som mulig, gjerne kun et lite operativsystem og programvare for å koble til en tjener. Du finner stort sett de samme komponentene i en tynnklient som i en PC, men ofte er tynnklienten uten platelager, vifter for kjøling, diskettstasjon og CD/ DVD- spiller. Disse tynnklientene har et program som er nødvendig for å koble seg til en tjener. Dette programmet er lagret i et hurtigminne. En PC kan også brukes som tynnklient ved å starte datamaskinen på en CD, USB- penn eller diskett med klientprogrammet.
Det finnes også halvtykke klienter, som har noen programmer lokalt og noen som kjører på tjener. Programmene som skal kjøres lokalt lastes da ned fra tjeneren når klienten startes eller første gangen programmet blir startet. De andre programmene kjøres på tjener som på en vanlig tynnklient.
Tynnklient- programvare.
En tynnklient som programvare bruker en nettverksprotokoll for å kommunisere med en applikasjonstjener. På samme måte som med en tynnklient datamaskin inneholder klienten minst mulig applikasjonslogikk og gjør liten nytte for seg uten en tjener. Ettersom tynnklientprogrammet er lite er det enkelt å oversette til å kunne kjøre på andre plattformer og operativsystemer.
Historie.
Tynnklienter er et forsøk på å erstatte PC-en med en løsning som er lettere å vedlikeholde. Dette ligner på gamle løsninger med stormaskiner med dumme terminaler.


Marcello Mimmi.
Marcello Mimmi (født 18. juli 1882 i Poggio di Castel San Pietro nær Bologna i Italia, død 3. mars 1961 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Napoli 1952–1958, og sekretær for Konsistorialkongregasjonen 1957–1961.
I 1953 ble han kreert til kardinal av pave Pius XII.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Mimmi, Marcello
Mimmi, Marcello
Mimmi, Marcello
Mimmi, Marcello


Alfonso Castaldo.
Alfonso Castaldo (født 18. juli 1882 i Casoria nær Napoli i Italia, død 3. mars 1961 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Napoli 1958–1966.
I 1958 ble han kreert til kardinal av pave Johannes XXIII.
Han deltok i konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Castaldo, Alfonso
Castaldo, Alfonso
Castaldo, Alfonso
Castaldo, Alfonso


Corrado Ursi.
Corrado Ursi (født 26. juli 1908 i Andria i Italia, død 29. august 2003 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Napoli 1966–1987.
I 1967 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Torghatten ASA.
Torghatten ASA (tidligere Torghatten Trafikkselskap ASA) er et konsern som arbeider med kollektivtransport. Selskapet ble stiftet i 1878 og hadde i 2009 en omsetning på 2,8 milliarder kroner og omtrent 2600 ansatte. Hovedkontoret ligger i Brønnøysund.
Noen av datterselskapene er FosenNamsos Sjø, Bastø Fosen og Trønderbilene. Selskapet kjøpte i 2004 opp selskapet Norgesbuss. Selskapet kjøpte i oktober 2008 opp ferge og hurtigbåtdivisjonen i Hurtigruten ASA, via sitt datterselskap Torghatten Nord AS.
Fellesforetak.
Konsernet deltar i en del fellesforetak (Joint Ventures). I begynnelsen av 2005 gikk man inn i Edda Gas KS med en eierandel på 5 % mens Bergesen d.y. har 49 % av aksjene. Selskapet Stavanger Bay KS ble opprettet i 2004 og opererer et Aframax-skip på 105 000 tonn. Her eier man 50 % av aksjene.


CARICOM.
CARICOM, en forkortelse av Caribbean Community and Common Market, (norsk: "Det karibiske fellesskap") er en internasjonal organisasjon grunnlagt ved Chaguaramas-traktaten som trådte i kraft 1. august 1973. De første signatarmaktene var Barbados, Jamaica, Guyana og Trinidad og Tobago. Organisasjonen ble opprinnelig stiftet for å sørge for fortsatt økonomisk samhandling mellom de engelsktalende landene i Karibien etter at Den vestindiske føderasjonen ble oppløst i 1962.


Ossian Sars naturreservat.
Ossian Sars naturreservat er et naturreservat som ble vedtatt opprettet den 23. september 2003 og omfatter et område på 12 139 dekar. Det er oppkalt etter den norske naturforskeren Ossian Sars. Naturreservatet ligger på nordvestsiden av Spitsbergen, øst for Ny-Ålesund. Reservatet omfatter Ossian Sarsfjellet, avgrenset av Kongsfjorden i vest og Kongsbreeen i nord, øst og sør. Like utenfor i fjorden ligger Kongsfjorden fuglereservat.
Hele området er svært variert og dramatisk i geologisk forstand, men deter plantelivet ved Ossian Sars-fjellet som er hovedårsaken til vernet. Både dette fjellet og den svært nærliggende Blomstrandhalvøya har et verneverdig planteliv. En lokalt sjelden art i naturreservatet er planten småsøte "(Comastoma tenellum)".
Bilde fra Kongsfjorden med Ossian Sars-fjellet midt i bildet, hvor Kongsbreen skimtes i bakgrunnen. Det regelmessig formede fjellet helt til høyre er Colletthøgda.


Heidi Grande Røys.
Heidi Grande Røys (født 6. mai 1967 i Kalvåg i Bremanger) er en norsk politiker (SV). Røys har bakgrunn som barnehagestyrer og lokalpolitiker i hjemfylket.
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 2001. I 2005 ble hun utnevnt til statsråd i Fornyings- og administrasjonsdepartementet i Jens Stoltenbergs andre regjering. Etter valget i 2009 ble hun erstattet av Rigmor Aasrud.


Josephine av Rosenborg.
Josephine Caroline Elisabeth av Rosenborg (født 29. oktober 1972 i Frederikssund, Danmark) er en dansk adelskvinne. Hun er oldebarn av kong Christian X av Danmark, og tremenning av kronprins Frederik av Danmark.
Komtesse Josephine er datter av grev Christian av Rosenborg, tidligere prins Christian av Danmark, og hans kone, Anne-Dorthe Maltofte-Nielsen. Hun har en tvillingsøster, komtesse Camilla, samt en yngre søster, komtesse Feodora.
3. oktober 1998 giftet komtesse Camilla seg i Lyngby utenfor København med Thomas Christian Schmidt (f. 22. april 1970). De har en sønn, Julius (f. 1. desember 2001)
Josephine av Rosenborg
Josephine av Rosenborg


Hill-Marta Solberg.
Hill-Marta Solberg (født 12. november 1951 i Sortland) er en norsk tidligere politiker (A) og fylkesmann i Nordland fra 1. november 2009. Hun var sosialminister i regjeringene Gro Harlem Brundtlands 3. regjering og Thorbjørn Jaglands regjering. Hun var innvalgt på Stortinget fra Nordland 1993–2009 og var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 2000–2001 og 2005–2009. Solberg var ordfører i Sortland fra 1987 til 1993. Hun er styreleder i Vinmonopolet.
Hun var nestleder i Arbeiderpartiet fra 1992 til 2007 og ble etterfulgt av Helga Pedersen.


Feodora av Rosenborg.
Feodora Mathilde Helena av Rosenborg (født 27. februar 1975 i Frederikssund, Danmark) er en dansk adelskvinne. Hun er oldebarn av kong Christian X av Danmark, og tremenning av kronprins Frederik av Danmark.
Komtesse Feodora er datter av grev Christian av Rosenborg, tidligere prins av Danmark, og hans kone, Anne-Dorthe Maltofte-Nielsen. Hun har to eldre søstre, komtessene Camilla og Josephine.
31. juli 2004 giftet komtesse Feodora seg i Holmens kirke i København med franskmannen Eric Hervé Patte (f. 20. august 1976).
Feodora av Rosenborg
Feodora av Rosenborg


Nuristān (provins).
Nurestan-provinsen (også skrevet Nuristan) er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ble opprettet i 2001 fra de nordlige delene av Laghman- og Konar-provinsene.
Provinsen ligger på de sørlige sidene av Hindu Kush-fjellene nordøst i landet og Nurestan strekker seg over et område som avgir vann til "Alingâr"," Pech", "Landai Sin" og "Kunar"-elvene. Provinsens administrasjonssenter er Nurestan. Den grenser til Badakhshan i nord, Kapisa i vest, Laghman og Konar i sør og Pakistan i øst.
Inntil 1890-årene var regionen kjent som Kafiristan (persisk: "Hedningenes land") på grunn av dets etniske folk, nuristanerene (med et antall rundt 60 000) som praktiserte animisme. Regionen ble erobret av emir Abdur Rahman Khan i 1895–96 og nuristanerene ble konvertert med makt til islam. Regionen fikk navnet Nurestan, som betyr "de opplystes land", en refleksjon av "opplysningen" av de hedenske nurestanerene av "lyset" fra islam. Se også: "Tiden før islam (Afghanistan)".
Nurestan var åstedet for noen av de hardeste geriljakampene i løpet av okkupasjonen av Afghanistan i 1979–89 av sovjetiske styrker.


Laghman (provins).
Laghman-provinsen er av de 34 provinsene i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Mehtar Lam.


Konar (provins).
Konar-provinsen er en av de 34 provinsene i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Asadabad.


Sar-e Pol (provins).
Sar-e Pol-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nord i landet. Administrasjonssenteret er Sar-e Pol.


Isomorfisme.
Isomorfi (gresk "isos", lik, og "morf", form) er et begrep innenfor matematikk
som betegner likheten av to objekter. Begrepet har forskjellig betydning i forskjellige grener av matematikk.
I lineær algebra er en lineær transformasjon mellom to vektorrom en isomorfi hvis og bare hvis transformasjonen er bijektiv.
I abstrakt algebra er en isomorfi en avbildning som er en bijektiv homomorfi slik at
den inverse avbildningen også er en homomorfi. I kategoriteori betegner en isomorfi
en morfi som har et inverselement.
Relasjonen isomorfi er en ekvivalensrelasjon.


Marktl.
Minneplate på huset der Joseph Ratzinger ble født
Marktl er en by med ca. 2.700 innbyggere i den sydøstlige delen av den tyske delstaten Bayern, like ved grensen til Østerrike. Byen er pave Benedikt XVIs fødested.
Byen ble grunnlagt av grevene av Leonberg på 1200-tallet, og i 1297 ble den første St. Olswaldskirken bygget og innviet av biskop Albert av Chiemsee. I 1422 mottok stedet markedsrettigheter av hertug Henrik VII av Bayern, og fikk navnet Marktl, og 1477 fikk byen et våpen av hertug Ludwig den rike.
Joseph Ratzinger, den senere pave, bodde i byen kun de to første årene av sitt liv, i et stort hvitt treetasjes trehus. I 1929 flyttet familien til Tittmoning, i 1932 til Aschau am Inn, og i 1937 til Traunstein.
Fra 2006 har Marktl vært vennskapsby med Wadowice, pave Johannes Paul IIs fødeby.


Alf Hurum.
Alf Thorvald Hurum (født 21. september 1882 i Kristiania, død 15. august 1972 i Honolulu) var en norsk komponist og kunstmaler.
Biografi.
Alf Hurum var sønn av grosserer i Kristiania Thorvald Hurum og hustru Jacobina Andrea Haslum. Han ble gift i Berlin 13. juni 1908 med Elizabeth Leslie Wight, en skipsrederdatter fra Honolulu.
Hurum studerte i årene 1905-07 komposisjon ved Berliner Akademie der Künste, hos blant andre Max Bruch.
1909 dro han til Paris og ble der ett og et halvt år og ble der kjent med impresjonismen, både som musikk og som billedkunst. Han dyrket der begge kunstartene. Han kjente Edvard Munchs bilder fra før, og han sa selv at Munch hadde fått en særlig stor betydning for hans egen personlighet. Når han så bilder hørte han musikk, og når han hørte musikk så han farger, eksempler på dette har han fastholdt feks. i komposisjonene "Impressions" og "Akvareller". "Det sner og det sner" var inspirert av Kittelsen.
1916 dro han til Petrograd hvor han opplevde "Ildfuglen" av Stravinsky, noe som gjorde et uutslettelig inntrykk på ham.
Han bodde i Norge noen år før han i 1924 flyttet til Hawaii for å bli der resten av livet, hans kone var derfra. Han grunnla der Honolulu symfoniorkester og dro på turneer med det både til USA og Europa.
Alf Hurum sluttet etter hvert å komponere for å konsentrere seg om kunstmaling.


Hunere.
Hunere i kamp med alanere, fargelagt gravering fra 1870-tallet etter tegning av Johann Nepomuk Geiger (1805–1880).
Hunere var en historisk gruppe av et eller flere nomadiske folk som dukket opp øst for elven Volga, først omtalt som "hunnoi" av Tacitus ved deres tilstedeværelse i nærheten av Det kaspiske hav i år 91 e.Kr., forflyttet seg til det sørøstlige området av Kaukasus en gang rundt 150 e.Kr. og inn i Europa en gang rundt 370 og etablerte et stort rike i utstrekning der. Ettersom Joseph de Guignes knyttet dem med Xiongnu, et asiatisk forbund av nomadiske stammer nord for Kina i minst 300 år før hunerne dukket opp i Europa, har det vært betydelig forskerinnsats for å undersøke denne forbindelsen. Imidlertid er det ingen enighet blant forskerne for en direkte forbindelse mellom de dominerende elementene av Xiongnu og hunerne. Priskos nevner at hunerne hadde et eget språk, men lite av dette har overlevd eller blitt bevart, og deres språklige slektskap har vært et emne for debatt i århundrer. Mange forfattere har antatt at det har vært tilknyttet eller beslektet til den tyrkiske språkfamilie. Tallrike andre språk har vært snakket innenfor det huniske området, inkludert gotisk (østgermansk) som i omfattende grad var benyttet som et fellesspråk ("lingua franca") i de huniske områdene.
Hunerne var en fryktet hær, og deres fremste militære teknikk var ridende bueskyttere. Under kong Attila i årene 441 til 443 herjet hunerne Det bysantinske rike. Ekspansjonen vestover ble stoppet like øst for dagens Paris av en allianse av romere og visigotere i slaget ved Chalons. Etter Attilas død gikk riket i oppløsning, og en del av hunerne ble etter hvert bofaste i det nåværende Ungarn. De blandet seg med andre folkeslag og opphørte å eksistere som eget folk rundt år 500. Deres etterkommere, eller etterfølgere med tilsvarende navn, er nedtegnet av nabobefolkninger i sør, øst og vest for å ha okkupert deler av Øst-Europa og Sentral-Asia fra rundt regnet 300-tallet og til 500-tallet. Ulike varianter av gruppenavnet huner er nedtegnet i Kaukasus fram til tidlig på 700-tallet. Kinesiske skribenter delte hunerne inn i «sorte hunere» (europeiske) og «hvite hunere» (asiatiske).
Det er mulig at hunerne har stimulert og bidratt til folkevandringstiden, en avgjørende faktor som bidro til sammenbruddet for det vestlige Romerriket.
Ordet "hune" eller "hun" er et gammelt tyrkisk ord som betyr «folk» eller «menneske». På tungusisk betyr ordet "chun" «kraft» eller «mot». Ordet har overlevd i flere europeiske guttenavn. I sin opprinnelige form betød navnet Hunfredus «Hunerfred», det vil si «den som megler frem fred med hunerne». Normannerne tok det gammelfranske guttenavnet Hunfroi med seg til England, der det ble forvansket til Humphrey, og i Italia til Umberto. Hunerne var i sin samtid og opp til moderne tid beryktet for sin grusomhet, og deres herjinger i Mellom-Europa og Balkan var omfattende. Av den grunn brukes ordet «huner» i mange språk om barbarer og bøller. Det er derfor et paradoks at det er så få spor etter dem og de er såpass lite håndgripelige for ettertidens historikere.
Opprinnelse.
Helt siden den franske orientalisten Joseph de Guignes på 1700-tallet, har historikere knyttet hunere til Xiongnu, et asiatisk forbund av folkegrupper som utvandret ut av det som i dag er Mongolia rundt 300 år tidligere. Grunnet konflikten med Han-dynastiets Kina, hadde den nordlige grenen av Xiongnu trukket seg tilbake og bevegd seg nordvestover. Deres etterkommere kan ha vandret gjennom Asia og inn i østlige Europa, og således kan de ha hatt til en viss grad en kulturell og genetisk fellesskap med hunerne. Bevisene for en kontinuitet mellom hunere og Xiongnu har dog ikke vært endelige. En retning innenfor moderne forskning har isteden benyttet seg av etnogenes som tilnærming for å forklare hunernes opprinnelse.
Årsaken til at hunerne bevegde seg inn i Europa kan ha vært en ekspansjon av Rouran-forbundet, et forbund av nomadiske stammer fra den nordlige grensen av det indre Kina i som eksisterte fra 300- til 500-tallet e.Kr., inkludert også tatarenes land som de overtok fra Xianbei-forbundet, et annen forbund av nomadiske stammer mellom 93 til 234 e.Kr. Det er antatt at denne vestlige spredningen av Rouran-forbundet i årenes løp presset hunerne inn i Europa.
Etnogenes som forklaring.
Samtidige skriftlige kilder har ikke gitt noen klar forståelse av hunernes opprinnelse. Det var som om hunerne «plutselig dukket opp», først nevnt under et angrep på alanere, en iransk folkegruppe som levde i nordlige Kaukasus og langs elven Don. Forskere tidlig på 1900-tallet knyttet den plutselige og tilsynelatende ødeleggende hunerne som en plyndringsvandring fra de mer østlige delene av steppene, det vil si Sentral-Asia. Denne tolkningen har blitt formulert på skisseaktige og hypotetiske etymologiske og historiske forbindelser. Senere teorier har sett på nomadeforbund, slik som hunerne, som opprettelse av flere kulturelle, politiske og språklige enheter som kunne oppløses like raskt som de ble opprettet, medføring en prosess av etnogenes, det vil si en prosess hvor en gruppe mennesker begynner å bli oppfattet eller begynner å oppfatte seg selv som en særskilt etnisk gruppe. En gruppe krigerske, hestenomader kunne erobre eller bli sammen med andre krigergrupper over hele vestlige Eurasia, og deretter utpresse tributt over et område som omfatter andre sosiale og etniske grupper, inkludert fastboende jordbruksfolk. I steppesamfunnet kunne klaner inngå nye allianser og inkludere andre klaner, opprette nye felles forfedre og slekter fra en tidlig heroisk leder. Således kan man ikke forvente å finne en klar opprinnelse. «Alt vi kan trygt si,» har Walter Pohl uttalt, «er at navnet hunere, i senantikken (300-tallet), beskrev framstående grupper av herskende steppekrigere.» Navnet hunere ble benyttet for referere til grupper over et utstrakt og vidt og ofte diskontinuerlige geografiske regioner, referert til av adskilte kilder (inkludert indiske, persiske, kinesiske, bysantinske, romerske). Selv etter at hunernes tid i Europa var over, fortsatte greske og latinske kronikører å benytte betegnelsen «hunere» i referanse til stammegrupper som de plasserte regionen ved Svartehavet.
Den tradisjonelle Xiongnu-teorien.
Diskusjonen om hunernes asiatiske opprinnelse har eksistert siden 1700-tallet da Joseph de Guignes for første gang foreslo at hunerne kunne bli identifisert som Xiong-nu i kinesiske kilder. De Guignes fokuserte på avstamningen til politiske enheter og ga liten oppmerksomhet til om hunerne var fysiske etterkommere av Xiongnu. Dog fikk hans ide, som ble utviklet i konteksten til etnosentrisk og nasjonalistisk forskning i løpet av slutten av 1700- og 1800-tallet, oppmerksomhet og ble modifisert i tidens løp for å støtte romantikkens nasjonalisme og turanisme.
Xiongnu er den moderne mandarinkinesisk uttale mens det er uttalt som «hung-no» på moderne kantonesisk, og ordet kan bli rekonstruert som uttalt som «hunnu» på klassisk kinesisk. Bortsett fra likheten i navnene, bevis som omfatter overføring av sammensatte buer fra Sentral-Asia til Vesten, og likheten i gryter hose hunere og Xiongnu, som var gravlagt ved elvebreddene i både Ungarn og i Ordos i Mongolia.
De gamle sogdiske brevene fra 300-tallet nevner hunerne, mens kinesiske kilder skriver Xiongnu i forbindelsen av herjingen av Luoyang. Imidlertid er det historisk gap på rundt 300 år mellom de kinesiske og senere kilder. Som Peter Heather skriver, «Forfedrene til våre [europeiske] hunere [på 300-tallet] kunne enda ha vært en del av Xiongnu-forbundet [fra 100-tallet] uten å være de ‘virkelige’ Xiongnu. Selv om vi må skape en form for forbindelse mellom hunerne fra 300-tallet og Xiongnu fra 100-tallet, har enormt mye vann rent under en enorm mengde bruer i de 300 årene med tapt historie.»
Hunerne praktiserte kunstig kranieforvregning (de modifiserte skalleformen sin ved å surre inn spedbarnshoder mellom planker for å flate dem ut og forlenge dem), men det finnes ingen bevis på en slik praksis blant Xiongnu. Ammianus og Jordanes nevner at hunerne som risset arr i ansiktet for å hindre senere skjeggvekst, mens kinesiske kilder har nedtegnet at general Ran Min ledet en militært hærtokt mot en fraksjon av Xiongnu-forbundet som ble kalt for jiefolket ved Ye i år 349, og disse ble beskrevet som menn med full skjeggvekst.
Et særskilt avsnitt i den kinesiske boken "Weishu" er ofte sitert som det endelige bevis for å identifisere hunerne som Xiongnu. Det synes å fortelle at Xiongnu beseiret (Su-Te 粟特) på omtrent samme tid som det er nedtegnet i vestlige kilder. Denne teorien var hengslet på identiteten av Su-Te som Yan-Cai (奄蔡), som hevdet i "Weishu". Tilsvarende avsnitt er også funnet i "Bei-Shi" og "Zhou-Shu". Kritisk analyse av disse kinesiske tekstene har avslørt at bestemte kapitler i "Weishu" har blitt kopiert fra "Bei-Xi" av redaktører under Song-dynastiet, inkludert kapittelet om Xiongnu. Forfatteren av "Bei-Shi" har samlet sin tekst ved å gjøre utvalg fra tidligere kilder, blant annet fra "Zhou-Shu". Sistnevnte kilde nevner ikke Xiongnu i det nevnte kapittelet, og i tillegg behandler boken "Hou Hanshu" Su-Te og Yan-Cai som adskilte nasjoner. Avslutningsvis, Su-Te har blitt positivt identifisert som Sogdiana og Yan-Cai med heftalittene. Ammianus rapporterte at de kom fra nord, i nærheten av det «isfrosne hav», noe som antyder finsk-urgiske røtter.
Tiden før Atilla.
I vest ble "hunnoi" først nevnt av den romerske historikeren Tacitus som et folk ved Det kaspiske hav i 91 e.Kr. Ved 139 skrev den greske geografen Klaudios Ptolemaios at "huni" (Χοῦνοι eller Χουνοἰ) er mellom folkene bastarnere og roxolanere i det pontiske området i Anatolia, styrt av en Suni. Det er dog ikke helt sikkert at han faktisk beskrev hunere. Det er mulig at likheten mellom navnene «huni» (Χοῦνοι) og «hunnoi» (Ουννοι) er kun en tilfeldighet ettersom vestromere ofte skrev "chunni" eller "chuni", mens østromerne aldri benyttet det gutturale X i begynnelsen av et navn.
Hunerne dukket første gang opp i Europa på 300-tallet. De dukket opp nord for Svartehavet en gang rundt 370. Hunerne krysset elven Volga og angrep alanerne, som de deretter underkastet. Jordanes rapporterte at hunerne var på denne tiden ledet av en Balamber, men moderne historikere stiller spørsmålstegn ved dennes eksistens, og ser isteden en invasjon av gotere for å forklare hvem som beseiret alanerne. Denis Sinor har derimot ment at om Balamber eksisterte, kan han ha vært en høvding av en mindre fraksjon av hunere ettersom Vithimiris benyttet seg av huniske leiesoldater mot ham, noe som antyder en mangel på enhet blant hunerne. Sinor siterer også Ammianus' uttalelse at hunerne «er ikke underlagt noen konge», noe som også kaster tvil over Balambers påståtte status som konge.
Etter at hunerne hadde beseiret alanerne, begynte de i fellesskap å plyndre greuthungerske bosetninger, et østgotisk folk på steppene ved Svartehavet. Deres konge, Ermanarik, begikk selvmord og hans grandnevø, Vithimiris, tok over, men drept i løpet av et slag mot alanerne og hunerne i 376. Det førte til de fleste østgoterne ble underkastet. Vithimiris' sønn, Viderichus, var kun et barn slik at ansvaret på å lede de gjenværende østgotiske flyktningene falt på Alatheus og Safrax. Flyktningene strømmet inn i thervingenes område, et annet gotisk folk vest fore elven Dnestr i den ukrainske delen av Karpatene.
Med deler av østgoterne på flukt, kom hunerne deretter til området til vestgoterne, ledet av Atanarik. Han ville ikke bli angrepet mens han var uoppmerksom og sendte av sted en undersøkende hærstyrke bortenfor Dnestr, men hunerne omgikk denne styrken og angrep Atanarik direkte. Goterne trakk seg tilbake inn i Karpatene. Oppslutningen om de gotiske høvdingene forsvant etter hvert som flyktningene kom mot Trakia og mot tryggheten av de romerske garnisonene.
Etter disse invasjonene begynte hunerne å bli kjent som "foederati" og leiesoldater. Så tidlig som 380 var en gruppe hunere gitt statusen "foederati" av romerne og gitt tillatelse til å bosette seg i Pannonia. Huniske leiesoldater var også sett ved flere anledninger i de etterfølgende kampene mellom østlige og vestlige Romerriket på slutten av 300-tallet. Det er dog mest sannsynlig at det var enkeltstående grupper av leiesoldater, ikke representanter av et hunisk kongedømme.
I 395 hadde hunerne begynt et storstilt angrep mot den østlige delen av Romerriket. Hunerne angrep Trakia, raste over Armenia, og herjet Kappadokia. De gikk inn i deler av Syria, truet Antiokia ved Orontes, og spredte seg over provinsen Euphratensis i Storsyria. Styrkene til keiser Theodosius den store var opptatt i vest slik at hunerne bevegde seg uten motstand fram til slutten av 398 da evnukken Eutropius samlet en styrke bestående av romere og gotere og klarte å bevare freden. Det er dog usikkert om Eutropius' styrker beseiret hunerne eller om hunerne forlot området på egen hånd. Det er ingen nedtegnelse om en kjent seier ved Eutropius og det er bevis på at de huniske styrkene allerede forlot området på den tiden da Eutropius mobiliserte sine styrker.
Om de ble sendt på flukt eller dro av egen vilje, hadde hunerne uansett forlatt det østlige Romerriket ved 398. Etter dette invaderte hunerne det persiske Sasanideriket. Det var suksessfullt i begynnelse og hunerne kom nær hovedstaden ved Ktesifon, men ble hardt beseiret under et persisk motangrep, og de trakk seg såret tilbake til Kaukasusfjellene via passet ved Derbent.
I løpet av deres korte avledning fra Østromerriket, synes hunerne å ha truet stammene lengre vest, noe som er vist ved at Radagaisus' kom inn i Italia ved slutten av 405 og at vandalene, svebere og alanere krysset Rhinen og kom inn i Gallia i 406. Hunerne synes deretter ikke å ha opptrådt som en enkeltstående styrke under en enkelt leder. Mange av hunerne ble ansatt som leiesoldater av både Østromerriket som Vestromerriket, og av gotere. Uldin, den første huner som er kjent ved navn, ledet en gruppe hunere og alanere mot Radagaisus for å forsvare Italia. Uldin er også kjent for å ha beseiret gotiske opprørere som skapte vanskeligheter for østromerne rundt Donau og halshogde gotiske Gainas en gang i tiden 400-401. Gainas' hode ble gitt til østromerne for å bli stilt ut i Konstantinopel i en tilsynelatende utveksling av gaver.
Østromerne begynte å føle presset fra Uldins hunere på nytt i 408. Han krysset Donau og erobret en festning i Moesia kalt "Castra Martis" som hadde blitt forrådt fra innsiden. Uldin fortsatte videre for å herje Trakia. Østromerne forsøkte å betale ham for å forsvinne, men hans krav på penger var så stort at de isteden kjøpte hans nestledere. Det førte til at mange av Uldins gruppe av hunere deserterte.
Alariks svoger, Ataulf, synes å ha hatt huniske leiesoldater i sin hær som sto sør for De juliske Alpene i 409. Disse ble senere motvirket av en annen mindre gruppe hunere ansatt av Olympius, statsråd av den vestromerske keiser Honorius. Senere i 409 stasjonerte vestromerne titusen hunere i Italia og Dalmatia for å forsvare seg mot Alarik som deretter oppga planene å marsjere mot Roma.
Under Attila og Bleda.
De huniske brødrene Attila og Bleda styrte sammen, men begge kongene hadde hvert sitt område og egne folk under seg. Det var ikke et tidspunkt hvor de to huniske kongene hersket over det samme området. Attila og Bleda var likeså ambisiøse som kong Rugila. De tvang Østromerriket å signere Margusavtalen som ga hunerne rettigheter og en årlig utbetaling. Mens deres sørlige grense var beskyttet ved denne avtalen, kunne hunerne vende all sin oppmerksomhet mot å underkaste stammene i øst.
Da østromerne ikke greide å utbetalte den lovte pengesummen, og andre vilkår i avtalen ikke ble oppfylt, vendte begge de huniske kongene sin oppmerksomhet tilbake til østromerne. Rapporter om at biskopen i Margus hadde gått inn i hunernes landområder og vanhelliget kongelige graver gjorde de huniske kongene rasende. Krig brøt ut og hunerne grep fordel av en svekket romersk hær til å herje byene Margus (dagens Požarevac), Singidunum (dagens Beograd) og Viminacium (i provinsen Moesia). Selv om det ble signert en ny fredsavtale i 441, brøt krigen ut på nytt to år senere da østromerne på nytt ikke avleverte den avtalte mengden med gull. I den påfølgende krigen kom de huniske hærstyrkene alarmerende nært Konstantinopel, herjet byene Sardica (dagens Sofia), Arkadiupolis (dagens Lüleburgaz) og Philippopolis (dagens Plovdiv) mens de var på veg. Etter at østromerne gikk på et fullstendig militært nederlag i slaget ved Chersonesos, underkastet keiser Theodosius II seg hunernes krav og Freden i Anatolius ble signert i 443. Hunerne trakk seg tilbake til sine landområder med vogner fulle av plyndringsgods.
I 445 døde Bleda og etterlot Attila som enehersker av det huniske riket.
Forent rike under Attila.
Da hans eldre bror var død var Attila den ubestridte leder av sine undersåtter. I 447 vendte Attila hunerne mot Østromerriket enda en gang. Hans invasjon av Balkan og Trakia var ødeleggende. Østromerriket var allerede plaget av indre problemer som sult, pest og opptøyer. Konstantinopels murer var et bortimot ugjennomtrengelig og formidabelt forsvarsverk. Den 27. januar 447 ble Konstantinopel rammet av jordskjelv som fikk deler av byens forsvar til å rase samme. Hunerlederen marsjerte med sin hær mot byen. Kun hastig oppbygging av murene forhindret hovedstaden fra å bli erobret. Hadde dette vært de tidligere hunere som raste mot østlige Europa på hesteryggen, ville de ha tilbakelagt de åtti milene på noen dager, men Attilas hær var en digert vognrullende tog med beleiringsmaskiner med en gjennomsnittsfart på rundt 10 km om dagen. Den østromerske hæren som ble sendt mot ham ble knust, men Konstantinopel viste seg å være ugjennomtrengelig. Kun sykdom tvang fram tilbaketrekning etter at de hadde foretatt angrep så langt sør som Thermopylene. Den eneste lengre førstehåndsrapport om forholdene blant hunerne er ved Priskos som var en av flere utsendinger som ble sendt til Attila. Han skrev at «Han styrte øyene i havet [antagelig Østersjøen], og i tillegg til hele Skytia tvang han romerne til å betale tributt... og for å styrke sitt rike ønsket han nå å gå til angrep på perserne.»
Krigen kom endelig til en slutt for østromerne i 449 da den tredje freden til Anatolius ble signert. Men Attila hadde ikke til hensikt å gå til krig med Persia. Det var Vestromerriket som sto for tur.
Samtidig med deres angrep på Østromerriket hadde hunerne opprettholdt gode forhold med Vestromerriket. Det var ikke minst grunnet deres vennskap med Flavius Aetius, den mektige romerske generalen med ansvaret for forsvaret av Vestromerriket (og tidvis også referert til som den faktiske lederen av det vestlige riket). Han hadde tilbrakt tid hos hunerne, og skapte seg et navn som leder for en stor hunerhær i 424. Imidlertid endret dette seg i 450 da Honoria, søster av den vestromerske keiseren Valentinian III, sendte en ring til Attila og ba om hans hjelp for å unnslippe en forlovelse med en senator. Honoria var en livlig kvinnefigur som stadig skapte problemer. Hun hadde hatt en affære med sin kammerherre i Ravenna, og da hun oppdaget at hun var gravid, forsøkte hun å få ham utropt til keiser. Isteden ble han raskt drept mens hun ble bedt om å gifte seg med en senator, noe hun nektet og hennes mor ville da sende henne til Konstantinopel for å leve i sølibat, noe som passet Honoria like dårlig. Det er ikke kjent om Honoria hadde til hensikt å bli gift med Attila, men det var uansett slik han tolket det. Han krevde halve Vestromerriket som medgift, hvilket var Gallia. Det oppsto således disputt mellom Attila og Aetius om kongedømmet til de saliske frankere.
a>, illustrasjon i et fransk historieverk fra midten av 1800-tallet hvor hunerne er framstilt som ville, skinnkledte, asiatiske «horder».
I 451 gikk Attilas styrker inn i Gallia ved å krysse Rhinen med en hær bestående av blant annet frankere, gotere og burgundere, det vil si hovedsakelig germanere. Planen var antagelig ved overraskelse å kunne erobre hele Gallia før romerne klarte å samle sammen en stor nok hær til å møte ham, og med Gallia underlagt sto Italia for tur. «Våren 451 pløyde hunerhæren en fure av ild og blod gjennom Gallia.» De angrep Metz, deretter fortsatte de vestover, passerte både Paris og Troyes for å kunne beleire Orléans. Atter var det ikke en rask framgang av en rytterhær, men et stort og langsomt krigstog. Kirkens krøniker skrev vettskremte beretninger om «hunerne som en svøpe sendt av Gud for å straffe de onde, og de fortalte om flere mirakler som reddet de som hadde gjort seg fortjent.» For kirken var det endetiden: hunerne var de verste hedninger, og det var således himmelens krig som ble utspilt på Jorden. Aetius ble gitt oppgaven å frigjøre Orléans av keiser Valentinian III. Styrket av frankiske og vestgotiske soldater under kong Teoderik I, og med Aetius' egne romerske soldater, klarte han raskt å komme hunerne i møte. Resultatet ble et taktisk nederlag for Attila, stoppet hans invasjon av Gallia og tvang ham til å trekke seg tilbake til områder ikke kontrollert av romerne. Aetius aktet ikke å la det bli med denne seieren, og jaget etter dem. Han tok igjen hunerhæren etter 15 mil (igjen en indikasjon på at de bevede seg langsomt). Konfrontasjonen skjedde i slaget ved Chalons, eller som «slaget på de kataluniske marker» («markene i Chalons»), et sted i Troyes. Rundt 165 000 mennesker ble drept sier en forvirret kilde. Hva som er sikkert er at Teoderik døde. Han skal ha falt av hesten og ble trampet i hjel av sine egne ryttere. Det var uansett det første slaget hvor Attila ikke sto igjen som seierherre.
Det påfølgende året fornyet Attila sine krav på Honoria og området i Vestromerriket. Han ledet sin hær over Alpene og inn i nordlige Italia. Han herjet og raserte byene Aquileia, Vicenza, Verona, Brixia, Bergamum og Milano. For å unngå at selveste Roma skulle bli erobret og ødelagt sendte keiser Valentinian III tre sendebud bestående av to framstående embetsmenn, og biskopen av Roma, pave Leo I. De møtte Atilla ved Mincio i nærheten av Mantova, og fikk fra ham et løfte at han ville trekke seg ut av Italia og forhandle en fred med keiseren. Prosper Tiro av Aquitania, en disippel av Augustin og sekretær av Leo, har gitt en kort beskrivelse av dette møtet, og hvor han krediterte Leo som årsaken for de suksessfulle forhandlingene, at Attila ble så imponert over paven tilstedeværelse at han ville trekke seg ut av Italia. Priskos har rapportert at paven spilte på Attilas overtroisk frykt for skjebnen ved å minne om den vestgotiske kongen Alarik som døde kort tid etter at han herjet Roma i 410. Dette ga paven senere en propagandaseier overfor befolkningen. Kun kirken kunne redde Roma fra hendingene, ble det hevdet.
Det er mulig at hva som skjedde hadde helt andre grunner. Jordanes gjorde det klart at Attila gikk med på å trekke seg tilbake etter at han hadde gjort det klart at «han ville bringe verre ting over Italia med mindre de sendte ham Honoria». Det er sannsynlig at Attila hadde fått høre fra sendebudene at keiseren hadde gått med overgivelse, og avgi både brud og gull. I tillegg hadde det vært sult i Italia i 451 med sviktende avlinger, og det var knapt nok bedre i 452. Attilas herjinger av landsbygda i nordlige Italia hadde bidratt til å forverre innhøstingen. For å gå mot Roma med sin store hær hadde han behov for forskninger som da ikke var tilgjengelig i Italia. Det var bedre for ham å inngå en fredsavtale. I tillegg hadde han fått høre at en østromersk hær hadde krysset Donau og beseiret den huniske hæren som Attila hadde etterlatt for å forsvare sitt rike.
Den nye østromerske keiseren Markian unnlot deretter å betale den avtalte mengden av gull. Fra den pannoniske slette i Ungarn mobiliserte Attila for å angripe Konstantinopel, og ventet på at Honoria skulle komme eller bli sendt til ham. I mellomtiden giftet han seg med en germansk pike ved navn Ildico. Det er rapportert at på bryllupsfesten ble han full, sprengte et blodkar i nesen og forblødde. Han var da nær femti år. Han mottok aldri Honoria og hun forsvinner ut av historien.
Etter Attila.
Romersk villa i Gallia plyndret av Attilas horder. Illustrasjon fra en bok av Georges Rochegrosse.
Etter Attilas død klarte hans sønn Ellak, framfor sin brødre Dengizik og Ernak, å bli hunernes neste konge. Imidlertid forente tidligere undersåtter seg under Ardarik fra den østgotiske stammen gepidene. De to partene møttes i slaget ved Nedao i 454 som førte til Ellaks nederlag og død, og ikke minst at hunernes tid i Europa var over. Snart forsvant de fra samtidens nedtegnelser. Den pannoniske slette ble okkupert av gepidene mens ulike andre gotiske grupper forble i Balkan.
Oppløsningen av hunerriket.
Etter at hunerriket brøt sammen, kom de aldri tilbake til sin tidligere storhet og makt. Grunnene til dette kan være mange. En av dem var at de aldri etablerte en stats funksjoner med byråkrati og skattevesen. Under Attila ble gull delt ut til alle lag av samfunnet, og hans undersåtter var avhengig av ham for å skaffe seg statussymboler. Gullet kom ved å utpresse Romerriket i øst og vest, og fra annen plyndring og krigføring. Når de ikke mottok tributter fra sivilisasjonene i øst og vest, hadde det huniske riket heller ikke noe eksistensgrunnlag i seg selv, og forsvant under sin egen vekt. Uten en sentral leder ble de absorbert og innlemmet av mer organiserte naboriker. Som avarene etter dem, straks hunernes politiske enhet var forsvunnet, var det ingen måter å gjenskape den på, særlig ettersom hunere for lengst var blitt et flerkulturelt samfunn selv før Attila. Hunerriket var en politisk enhet, ikke en nasjon, som omfattet en rekke folk. Betegnelsen «huner» dukket opp senere på beslektede folkegrupper og forbund, blant annet bulgarere, og på 500-tallet karakteriserte den bysantinske lærde Prokopios slaviske grupper innvandret eller invaderte Balkan som «hunere».
Hunere som folk.
Av alle de folkeslag som strømmet inn over Europa på 400-tallet var det ingen som etterlot slik frykt og dårlig ettermæle som vandalene og hunerne. Mye av dette er samtidens og senere tids propaganda, som når Jordanes hevdet at hunerne, som barbarer, hadde fjes som «formløse, svarte, kjøttstykker med små prikker i stedet for øyne... under sin menneskeform skjuler disse skapningene dyrets voldsomme natur.» Samtidig er det svært lite som er kjent om hunerne. Alle redegjørelser forteller at hunerne var nomadisk folk fra Asia. Men straks de ankommer Europa og erobrer germanske stammer, synes det også som de ble assimilert ganske raskt med de folkene de erobret. Kritiske historikere har beregnet at det aldri var mer enn 15 000 asiatiske «hunere» i Europa. Det er også knapt noen arkeologiske spor etter hunerne i Europa. Det finnes rundt 200 graver som er identifisert som huniske, og disse er omstridte. På grunnlag av gravgodset i gravene virker de fleste germanske. Med mangelen på en særskilt hunisk kultur i Europa tyder på at hunerne ikke utryddet de folk de erobret, men blandet seg med dem. Forfatteren H.G. Wells skrev i 1920 at «I stedet for å drepe lot de seg innrullere og giftet seg med de folkene de invaderte. De hadde den gaven alle folk som er forutbestemt til politisk dominans er avhengige av, nemlig tolerant assimilering.»
Jordanes gjenfortalte hvordan Priskos hadde beskrevet Attila: «Kort av vesen med en brei brystkasse og et stort hode; hans øyne var små, hans skjegg tynt og stenket med grått; og han hadde en flat nese og solbrent hud, som viste tegn på hans opprinnelse.»
Det er kjent at hunerne praktiserte kunstig kranieforvregning og det ble tidvis også tatt opp av de folkestammer som de påvirket. Imidlertid kan Ammianus ha tatt feil når han hevder at ansiktsarrene ble gjort i barndommen. Maenchen-Helfen har skrevet at «Ammianus' beskrivelse begynner med en merkelig misforståelse... Dette ble gjentatt av Claudius Claudianus og Sidonius Apollinaris, og gjenfortolket av Cassiodorus. Ammianus' forklaring av det tynne skjegget er feil. Som med mange andre folk la hunerne rått kjøtt på deres påførte sår som tegn på sorg når deres slektninger var døende.» Når en leder døde var det tradisjon å sørge med blod framfor tårer og krigerne ville skjære opp kinnene for å «gråte blod».
Samfunn og kultur.
Hunerne holdt flokker av krøtter, hester, geiter og sauer. Andre matkilder besto av jakt og innsamling av planter. For klær benyttet de spisse luer, bukser gjort av skinn fra steinbukker. Ammianus forteller at de bar disse klærne inntil de gikk i oppløsning. Priskos forteller at Attilas klær var kun annerledes enn de hans menn bar ved at var reine. Kvinner kunne brodere kantene av klærne og ofte feste små, fargerike steinperler på dem.
Når de drev krig benyttet de bue og kastespyd. Tidlige forfattere som Ammianus hevdet at de benyttet primitive pilspisser av bein. Maenchen-Helfen har motsatt seg dette, «hadde huner ikke vært i stand til å smi sine sverd og støpe sine pilspisser, ville de aldri ha krysset Don. Ideen at huniske ryttere kjempet deres veg fram til Konstantinopels murer og til Marne med sverd de hadde erobret eller kjøpt er absurd.» Hunernes sverd var et langt, tveegget sverd av tidlig sasanidisk type. Disse ble festet til beltet i en slire som holdt sverdet vertikalt. De benyttet seg også av en mindre, kortere sverd eller dolk som var festet horisontalt over maven. Et statussymbol var en forgylt bue, og om de kunne var også sverdet og dolken dekorert med gull.
Språk.
Skriftlige kilder, som Priskos og Jordanes, har kun bevart noen få navn og tre ord av språket til hunerne. Kildene har ikke oppgitt noen betydning av noen av navnene, kun for tre ord. Disse ordene, "medos, kamos, strava", synes ikke å være tyrkisk, men er antagelig heller indoeuropeiske tilsvarende som slavisk og dakisk.
Forskning på hunisk språk, som Pritsak 1982, «The Hunnic Language of the Attila Clan», har konkludert at «Det var ikke et tyrkisk språk, men et som var mellom tyrkisk og mongolsk, antagelig nærmere det siste enn det første. Språket har sterke bånd til gammelbulgarsk og til moderne tsjuvasjisk, men hadde også en del betydningsfulle forbindelser, særlig til ord og morfologisk, osmansk og jakutisk... Den tyrkiske situasjonen har ingen gyldighet for hunisk, som tilhører en adskilt altaisk språkgruppe.» På grunnlag av nedtegnelser av eksisterende navn, har en rekke forskere foreslått at hunerne snakket et tyrkisk språk av den oghuriske grenen som også omfatter bulgarere, avarere, khazarer og tsjuvarere. Den engelske forskeren Peter Heather kaller hunerne for «den første gruppen av tyrkiske, i motsetningen til iranske, nomader som trengte seg inn i Europa.» Otto Maenchen-Helfen hevdet at mange av de huniske stammenavnene var tyrkiske. En av Attilas onkler het Oktar, og "öktör" betyr «mektig» på tyrkisk. Attila selv kan være av tyrkisk opphav, diminutiv av "atta", «far», på både tyrkisk og gotisk, men det var antagelig ikke navnet hans, kun en tiltale.
Imidlertid er bevisene svært knappe, noen få navn og tre ikketyrkiske ord, slik at forskerne har til nå konkludert med at hunisk språk ikke kan bli endelig klassifisert, og å gjøre det til tyrkisk eller mongolsk er spekulativt. Uansett hva hunerne opprinnelig snakket, synes det som om gotisk etter hvert ble deres språk, i alle fall som fellesspråk i tiden Attila.
Gjenfortellinger i middelalderen.
a>s maleri "Sankt Ursulas martyrdom" (1610).
Middelalderens ungarere fortsatte denne tradisjonen (se "Gesta Hunnorum et Hungarorum", Chronicon Pictum, Gesta Hungarorum).
Minnet om de huniske erobringene ble formidlet i muntlige fortellinger blant germanske folk og er en viktig andel i den norrøne "Volsungesaga" og "Hervors saga", og i den middelhøytyske "Nibelungenlied". Disse fortellingene framstilte hendelser fra folkevandringstiden fra et årtusen tidligere.
"Hervors saga" gjør goterne den første kontakten med hunerske bueskyttere og møtte dem i et episk slag på slettene ved Donau.
"Nibelungenlied" giftet Kriemhild seg med Attila (Etzel på tysk) etter at hennes første ektemann Siegfried ble drept av Hagen med medvirkning av hennes bror, kong Gunther. Hun benyttet deretter sin makt som Etzels hustru til å ta blodig hevn hvor ikke bare Hagen og Gunther, men alle burgundiske riddere finner deres død i den fest som hun og Etzel hadde invitert dem til.
I "Volsungesaga" beseiret Attila (Atle på norrønt) den frankiske kongen Sigebert I (Sigurd på norrønt) og den burgundiske kong Guntram (Gunnar), men er senere myrdet av dronning Fredegund (Gudrun eller Kriemhild), søster av sistnevnte og hustru av førstnevnte.
Påstand om hunisk opprinnelse.
Mange nasjoner og etniske grupper har forsøkt å framstille seg selv som etniske eller kulturelle etterfølgere av hunerne. Eksempelvis, manuskriptet "Nominalia av bulgarske khaner" kan indikere at de mente at de nedstammet fra Attila. Det er mange likheter mellom huniske og bulgarske kulturer, eksempelvis kunstig kranieforvregning. Dette sammen med arkeologiske bevis hentyder en mulig kontinuitet eller sammenheng mellom de to kulturene. Både hunernes og de tidligere bulgareres mest karakteristiske våpen var den sammensatte bue og det lange, tveeggete sverd.
Madjarere (eller ungarere i en viss forstand) har i særdeleshet hevdet at de nedstammet fra hunerne. Selv om madjarisk folkestammer først begynte å bosette i det geografiske området som er dagens Ungarn på slutten av 800-tallet, rundt 450 år etter at den huniske stammeforbundet gikk i oppløsning, omfatter ungarsk forhistorie en madjarisk opphavsmyte om hunere som kan innebære en form for historisk sannhet. Hunerne som invaderte Europa representerte en løs forening av ulike folk, og det er mulig at madjarerne var en del av den eller senere ha slått seg sammen med etterkommerne av Attilas menn som fortsatt hevdet betegnelsen «hunere». Ungarns nasjonalsang "Isten áldd meg a magyart" beskriver ungarerne som «Bendegúz' blod» (middelalderen og moderne ungarsk utgave av Mundzuk, Attilas far). Attilas bror Bleda er kalt Buda på moderne ungarsk. En del middelalderkrønikere og litterære verker har avledet navnet på byen Buda (den vestlige delen av Budapest) fra ham. I virkeligheten kom byens navn fra første komponent fra slaviske navn som Budimir, Budislav og videre i betydningen «være fredfylt», «være prektig» og lignende, hvilket var et vanlig fornavn i Ungarn på Árpád-tiden (1000- til 1200-tallet). Det er en gammel legende blant szeklere som sier at «Etter at Attila var død forsøkte rundt 3000 huniske krigere etter det blodige slaget ved Krimhilda å rømme for å bosette seg på et sted kalt ‘Csigle mezo’ (dagens Transilvania) og de endret sitt navn fra hunere til szeklere isteden.» Da madjarerne kom til Pannonia på 700-tallet, slo szeklerne seg sammen med dem, og sammen erobret de Pannonia (dagens Ungarn).
I 2005 søkte rundt 2500 ungarere myndighetene om minoritetsstatus som direkte etterkommere av Attila. Det feilet, men fikk en del oppmerksomhet for gruppen som hadde blitt opprettet tidlig på 1990-tallet og synes å representere en særskilt ungarsksentrisk utgave av mystisisme. Disse selvutropte hunere er ikke kjent for å besitte noen særskilt hunisk kultur eller språk utover hva som er tilgjengelig fra historiske og moderne esoteriske ungarske kilder, men viser at oppfatningen om at Ungarn som hunernes historiske europeiske hjemland lever fortsatt.
Hunere som tyskere.
Tyskere framstilt som onde hunere med pgghjelm under den første verdenskrig i en engelsk propagandaplakat.
Den 27. juli 1900, under bokseropprøret i Kina, ga keiser Vilhelm II av Tyskland ordre om å opptre hensynsløst overfor de kinesiske opprørere: «Ikke noe territorium vil bli oppgitt, ingen fanger tatt. La alle som faller i deres hender være prisgitt deres nåde. Akkurat som hunerne for tusen år siden, under ledelse av Etzel, skaffet seg ry som de fortsatt lever i kraft av i den historiske tradisjonen. La derfor navnet Tyskland bli kjent på en slik måte i Kina at ingen kinamann noensinne mer engang vil våge å se skjevt til en tysker.» Tyske romantikere hadde fulgt sin historie tilbake gjennom gamle myter som omfattet entusiastiske fortellinger om en heroisk og voldelig hunerleder ved navn Etzel (Attila).
I Storbritannia grep avisene tak i denne talen med voldsomt raseri, og begynte å bruke betegnelsen «hunere» om tyskere som henvisning til deres faktiske og oppdiktete grusomheter i tiden før og under den første verdenskrig. Hunernes historiske dårlige rykte fikk således ny aktualitet i propagandakrigen mot Tyskland. Sammenligningen med hunere ble forsterket av de tyske "pickelhaube", eller pigghjelmer, som tysk styrker benyttet fram til 1916. Bruken av pigghjelmen som et symbol på tyskere, og dermed hunere, framhevet oppfatningen om tyskere som særdeles barbariske. Den fransk låtskriveren Theodore Botrel beskrev den tyske "kaiser" som «en Attila, uten samvittighet», som sendte av sted «de kannibalske horder».
Å beskrive tyskere som «hunere» dukket opp på nytt under den andre verdenskrigen. Winston Churchill sa i en radiotale i 1941: «Det er mindre enn 70 000 000 onde hunere, en del av dem er helbredelige og andre mulig å drepe, de fleste av dem er allerede opptatt av å undertrykk østerrikere, tsjekkere, polakker, og andre gamle folke som de nå tyranniserer og plyndrer.» Senere det samme året refererte Churchill til angrepet på Sovjetunionen som av «hunere». På samme tid refererte også den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt til tyskere på samme vis ved å si at en allierte invasjon i sørlige Frankrike ville med sikkerhet «være suksessfullt og til stor støtte for Eisenhower i å fordrive hunerne ut av Frankrike.» Dog var referansen til hunere mindre utbredt i den andre verdenskrigen enn denne hadde vært i den første. Både britiske som amerikanske tropper henviste oftere til «Jerry» eller «Kraut» for tyske soldater.


Daniel Dae Kim.
David Dae Kim gir autografer under Hawaii International Film Festival
David Dae Kim (født 4. august 1968 i Busan i Sør-Korea) er en amerikansk skuespiller. Han er kanskje mest kjent i rollen som Jin-Soo Kwon i den amerikanske TV-serien Lost, samt filmer innen science fiction og fantasy. Han har blant annet spilt i "Angel", ', ', "Crusade" og andre serier innen disse sjangrene.


Emilie de Ravin.
Emilie de Ravin (født 27. desember 1981) er en australsk skuespillerinne. Hun spilte Tess Harding i den amerikanske TV-serien "Roswell". Hun er nå å se i den amerikanske TV-serien "Lost" som Claire Littleton. Hun er også kjent for hennes rolle som Brendan Frys heroinavhengige eks-kjæreste Emily Kostich i filmen "Brick". Hun har hatt i gjesteopptredener i ' og "The Handler".
Tidlig liv.
Emilie ble født i Mount Eliza, Australia. Da hun var ni år gammel danset hun ballett på Christa Cameron School of Ballet i Melbourne, og etter å ha blitt hjemmeskolert av moren, ble hun tatt opp på Australian Ballet School da hun var 15 år. Der opptrådte hun i produksjoner med Australian Ballet og Danceworld 301. Emilie studerte skuespill på Australia's National Institute of Dramatic Art, og i Prime Time Actors Studio i Los Angeles. Hun er yngst av tre søstre og er 157 cm høy.
Karriere.
Hennes første store rolle var som demonen Curupira i TV-serien "BeatMaster" da hun var 18 år. Det samme året, i 1999, fikk hun tildelt en rolle som romvesenet/hybridmennesket Tess Harding i TV-serien "Roswell", som er basert på en sann historie. Hun fikk denne rollen en måned etter at hun flyttet til Los Angeles. I 2002 fikk hun rollen som Chris Hargensen i 2002-versjonen av Stephen King-hiten "Carrie".
I 2004 fikk hun tildelt rollen som Claire Littleton i TV-suksessen "Lost". I 2005 ble hun med i grøsserfilmen "Brick" som den heroinavhengige Emily Kostich. Og det samme året ble hun med i grøsser-/komediefilmen "Santa's Slay". I 2006 fikk hun tildelt rollen som Brenda Carter i den populære grøsserfilmen "The Hills Have Eyes". (Siden hun var opptatt med innspillingen av Lost kunne hun ikke delta i oppfølgeren som ble laget i 2007).
I 2007 fikk hun tildelt rollen som Baby i baseballfilmen "Ball Don't Lie". Hun skal også være med i en annen sportsfilm, "The Perfect Game", og i "Public Enemies" som Anna Patzke.
Nå spiller hun Ally i filmen "Remember me" sammen med Robert Pattinson.
Personlig liv.
Hun er gift med Josh Janowicz. De giftet seg 19. juni 2006.
"de Ravin" er et fransk etternavn og betyr «fra ravinen».


Eisenstadt.
Eisenstadt (ungarsk: "Kismarton") er hovedstad i delstaten Burgenland i Østerrike. Byen har 12 000 innbyggere.


Linz.
Linz er hovedstad i delstaten Oberösterreich i Østerrike og har 189 000 innbyggere (2007).
Linz ligger på en høyde 266 meter over havet, hvor Donau gjør en markant sving. I sydlig retning består landskapet av terrasser. De eldste spor etter mennesker daterer seg til yngre steinalder (neolitikum).
Astronomen og matematikeren Johannes Kepler bodde og underviste i Linz i perioden 1612–1626. Komponisten Anton Bruckner var domorganist i byen i fra 1855 til 1868.


Sankt Pölten.
Sankt Pölten er hovedstad i delstaten Niederösterreich i Østerrike. Byen ligger ved elva Traisen og har om lag 50 000 innbyggere.


Rød panda.
Rød panda ("Ailurus fulgens") eller kattebjørn er et vaskebjørnlignende rovpattedyr og eneste nålevende art i gyldenpandafamilien (Ailuridae). Selve klassifiseringen av dette dyret er både omdiskutert og vanskelig. I dag er den plassert i gruppen av mårlignende rovpattedyr (Musteloidea).
Beskrivelse.
Rød panda minner om en rød vaskebjørn. I det vestlige Himalaya veier den normalt mens den i den østlige delen gjerne veier omkring Kroppen er omkring lang og har i tillegg en lang og buskete hale med tolv røde og tolv bleke fargeringer. Haletippen er mørk rødbrun. Halen har ingen gripeevne. Hodet er rundt med forholdsvis store stående ører.
Kroppen er dekket med lange rue dekkhår, mens underullen er tett, myk og ullen. Ansiktet er hovedsakelig hvitt med tåremønstrede markeringer i mørkere rødbrunt under øynene og nedover kinnene. På kroppen er pelsen gjerne mer rød enn rødbrun, mot noe mørkere (nærmest sort) på lår og nedover beina. Sålene på føttene er dekket av tette hvite hår.
Det er ingen forskjell på hunnen og hannen, hverken i størrelse eller farge. Pandaene i Kina og Burma er imidlertid ofte noe mørkere i fargen enn de i Himalaya, spesielt i ansiktet.
Rød panda har i likhet med kjempepanda en høyst uvanlig labb, som har bidratt til det vitenskapelige navnet. Labben har en tommelfingerlignende utvekst og fem tær. Den «ekstra» tommelfingeren er fleksibel og i virkeligheten en modifisert håndleddsknokkel (sesamiodbeinet). Tommelen gjør rødpandaen i stand til å håndtere bambusskudd og løv med stor fleksibilitet.
Navnet.
At den er rød, ser alle, men tilnavnet «panda» er trolig en anglifisering av de innfødtes navn på denne arten i østen – "nigalya poonya" («den som spiser bambus»). Dette ga den tilnavnet navnet "panda" i vesten, men da kjempepandaen ble oppdaget, gled betydningen gradvis over til denne. Det var imidlertid rødpanda som først ble kalt panda.
Atferd.
Rødpanda er en dyktig klatrer
Rødpandaer er normalt dag- og demringsaktiv. De er solitære og kommer kun sammen under paringstiden. Hannens territorium dekker gjerne flere enn én hunn. Aktivitetsnivået varierer også med årstidene.
Rødpandaer tilbringer det mest av tiden i trærne og er ypperlige klatrere. De bygger rede i trærne til å sove og hvile i. Halen brukes som balanseror under klatring i greinverket, men den står rett til værs når dyret beveger seg på bakkenivå. På bakken beveger rødpandaen seg i sakte, travende eller sprettende gange.
Når pandaen har sovet eller spist, er det vanlig at den steller seg grundig gjennom å slikke seg ren over hele kroppen. Den bruker potene på labbene til denne jobben, men ryggen må den stelle mot en trestamme eller lignende. Den er svært nøye med renholdet.
Reproduksjon.
Paringstiden begynner tidlig på vinteren, som regel sent i januar til tidlig i mars. Hunnen er som regel kun mottagelig i en svært kort periode, vanligvis kun i Selve paringsakten finner sted på bakken. Drektighetstiden varer i ca. 134 dager. (Den nøyaktige drektighetstiden er litt uklar; noen hevder også at den er 131–132 dager.) Det er også kjent at rødpanda har en såkalt "embryonisk diapause" som kan variere fra 20 (kanskje til og med fra 0) til 70 dager.
Når fødselen nærmer seg, bygger hunnen et rede av kvist, gress og løv i en hul trestamme eller en kløft i et berg. Valpene fødes i som regel i juni, men dette kan variere noe. Alle fødsler skjer om morgenen mellom fire og ni. Som regel føder hun én til fem valper, vanligvis to. Nyfødte rødpandaunger veier gjerne
Mora vil være sammen med valpene 60–90 % av tiden de første dagene. Først etter en uke begynner hun å gå vekk fra redet. Valpene er stedbundet av redet i omkring 90 dager. De første gangene valpene forlater redet, skjer det om natten. Ungene er utvokste og avvennes før de er tolv måneder gamle, men blir først kjønnsmodne når de er omkring 18–20 måneder. Hunnen vil jage dem før hun kommer i ny brunst, noe hun som regel gjør årlig.
Rød panda kan bli opp mot 17,5 år når den lever vilt i naturen, men den lever sjelden mer enn 8–10 år i fangenskap. Det er kjent at rødpanda av begge kjønn kan reprodusere til de blir opp mot tolv år gamle.
Matvaner.
Noen hevder at så mye som 95 % av dietten består av vegetabilsk føde, men denne prosentsatsen har ikke latt seg verifisere. Viktigst er bambusløv og friske skudd av bambus, men den spiser også rhododendron, bær, frukt, sopp, egg, fugl og små pattedyr. To tredjedeler av føden består av bambus, og da kun friskt løv. Den er mest aktiv med spisingen tidlig om morgenen og i skumringen.
Siden rødpanda er et rovdyr utnytter den dårlig den vegetabilske føden den spiser, noe som fører til at den må tilbringe mye av tiden med å spise for å få nok næring. Pralad Yonzon, som studerer rødpanda i Nepal, og Ken Johnson, George Schaller og Hu Jinchu, som studerer den i Kina, har funnet ut at rødpandaen bruker ca. 13 timer daglig til å spise. Den er også svært selektiv med hensyn til dietten, og den spiser kun friske blader og nye skudd fra bambusen, i motsetning til kjempepandaen som spiser nesten hele planten. Den trenger daglig å spise ca. 30 % av kroppsvekten sin for å vedlikeholde vekten.
Den høyt spesialiserte dietten har hatt dramatiske konsekvenser for rødpandaen, fordi den inneholder lite energi og kan dårlig utnyttes: Det er estimert at rødpandaen kun utnytter av energien som finnes i den bambusen den spiser. For å bøte på dette har den utviklet et ekstraordinært lavt stoffskifte. De er også i stand til midlertidig å senke stoffskiftet ytterligere over en kort periode, slik at energibehovet kan minimeres.
Utbredelse.
Rød panda holder til over store deler av Himalaya, fra det nordlige India og Nepal i vest, til provinsene Sichuan og Yunnan i Kina og det nordlige Myanmar (tidligere Burma) i øst og sør.
Vestlig og østlig rødpanda regnes som ulike underarter. Brahmaputraelven på østsiden av Himalaya regnes som en slags grense mellom underartene.
Habitat.
Rødpanda i Zoo Schönbrunn i Wien
Habitatet har temperert klima og ligger mellom og der det finnes godt med stående og nedfallen eviggrønn barskog, hule trestammer og god tilgang på frisk bambus. Gjennomsnittstemperaturen ligger omkring og nedbøren er årlig.
Hvor mange rødpandaer som finnes vilt i naturen er litt uklart, men i 1999 estimerte IUCN at det var færre enn voksne individer igjen i verden. I 2001 hevdet "Choudhury" at den totale populasjonen var omkring dyr.
Systematikk.
Rød panda tilhører underfamilien Ailurinae i den biologiske familien gyldne pandaer (Ailuridae), men i denne familiegruppen er alle andre underfamilier, slekter og arter for lengst utdødd. Rød panda er derfor unik på flere måter. Dens nærmeste fossile aner går slekten "Parailurus" i samme underfamilie, men denne døde trolig ut for omkring 3–4 millioner år siden.
Plasseringen av rød panda innenfor systematikken har gjennom flere tiår bydd på problemer, fordi den er så forskjellig fra andre dyr. Den ble derfor lenge regnet som en del av halvbjørnfamilien (Procyonidae), på grunn av likheter i tenner, skalle, hale og endel andre morfologiske forhold. Senere studier medførte imidlertid at den ble flyttet til bjørnefamilien, (Ursidae), men også dette var problematisk. Forskning med DNA viser nemlig at rød panda ikke er en riktig bjørn, men at den i bredere sammenheng hører hjemme i en gruppen Arctoidea under mårlignende rovpattedyr (Mustelida), sammen med blant annet halvbjørner (Procyonidae), mårfamilien (Mustelidae) og stinkdyr (Mustelidae).
Fylogeni.
Fylogeni etter Nowak 1991, McKenna & Bell 1997, Wang 1997 og Wallace & Wang 2004.
Annet.
På grunn av avskoging og økt menneskelig aktivitet i området er den røde pandaen en utsatt art. Også væpnede konflikter og forurensning i der den lever har ført til reduksjoner i bestanden. Den blir også tatt i ulovlig jakt med feller av og til.
Rød panda står på IUCNs rødliste og har fram til 2008 vært regnet som en "sterkt truet art" (EN C2a), men den er nå oppført som "sårbar" (VU C1). Årsaken til denne statusen er at den totale bestanden er antatt å være mindre enn 10 000 dyr. Det er dessuten forventet av bestanden vil synke med ytterligere 10 % de nærmeste 30 årene (tre generasjoner). Rød panda står også oppført på CITES Appendix II.
I Norge kan man se rød panda i Kristiansand Dyrepark.
Nettleseren Mozilla Firefox er oppkalt etter rød panda ("firefox" er ett av synonymene for rød panda på engelsk).


Mariah Carey.
Mariah Carey (født 27. mars 1970 på Long Island, New York) er en amerikansk popsangerinne, låtskriver, og skuespiller.
Biografi.
Mariah Carey er den andre datteren til operasangerinnen og sangpedagogen Patricia Hickey, og Alfred Roy Carey. I 1993 ble hun gift med Tommy Mottola (som er nå gift med Mexicos største popstjerne, Thalía). De ble skilt i 1997. I april 2008 giftet hun seg med skuespilleren Nick Cannon. 30. april 2011 ble hun og Cannon foreldre til tvillingene Moroccan og Monroe Cannon.
Mariah Carey debuterte i 1990 med "Vision of love". Hun ble kjent for sin særegne sangteknikk, som hovedsakelig henter inspirasjon fra soul, jazz og pop. På tittelsporet når hun opp til en firestrøken g, og har senere sunget firestrøken b. Hennes såkalte "wailing" (improviserte, ordløse toneglidninger) har imidlertid blitt mer omtalt.
Carey har hatt stor suksess, spesielt i USA, Storbritannia og Australia. Hun oppnådde stort salg med albumet "Daydream" i 1995, som bl.a. inneholder sangene «Fantasy» og «Always Be My Baby». Da singelen «My All» i 1998 toppet USAs salgsliste Billboard Hot 100 satte hun ny verdensrekord som den kvinnelige artisten med flest topplasseringer på denne lista noensinne, bare slått av The Beatles. Hun innehar også en rekke andre rekorder. I mars 2008 har hun nok engang toppet Billboards singleliste med singelen "Touch My Body", den 18 singelen hennes. Med den gikk hun forbi Elvis Presley, men ennå har The Beatles flere 1. plasser enn Mariah Carey.
I Norge har suksessen vært noe mer begrenset, men hun har hatt 14 singler og 11 album inne på VG-lista. Blant hennes mest populære utgivelser i Norge er singlene «Hero» (1993) og «When You Believe» (1998, duett med Whitney Houston), begge med nummer to på singellista som beste plassering, og albumet "Music Box" (1993) som solgte til andreplass på albumlista, men lå inne i hele 46 uker, og solgte godt over 200 000 album i Norge.
Hun har samarbeidet med en rekke kjente artister som Busta Rhymes, 98 degrees, Westlife, Whitney Houston, Puff Daddy, Sisqo, Boyz II Men, Jay-Z og Luther Vandross.
Carey har spilt i flere filmer. Hun filmdebuterte i 1999 i filmen The Bachelor med Chris O'Donnell, men er mest kjent for sin hovedrolle i filmen Glitter fra 2001. Filmen ble en flopp over hele verden og ble slaktet av kritikerne. Fiaskoen og hennes ferdig forhold med den meksikanske sangeren Luis Miguel, førte til den største krisen i hennes karriere til nå, hun tok en lengre pause fra rampelyset og byttet plateselskap. Etter denne filmfiaskoen, fikk hun en av tre hovedroller i filmen Wisegirls, en mafiafilm, hvor hun fikk strålende kritikk for sitt bidrag. Dette var en lavbudsjettfilm og nådde ikke frem til kinoformat, men er utgitt på dvd i de fleste land.
Filmmusikken til Glitter fikk blandede kritikker (terningkast 6 i VG, og kåret til et av de 5 beste album på markedet i 2001), men solgte skuffende lite i forhold til hennes andre utgivelser. Hennes album "The Emancipation of Mimi" hade etter bare en måned solgt dobbelt så mange plater i USA som Glitter noengang gjorde.
Mange av komposisjonene og (de fleste av) tekstene har Carey skrevet selv, enten alene eller i samarbeid med andre. Hun har blant annet fått hjelp med sangene fra Walter Afannassieff, Diane Warren og Carole King.
Carey, en av verdens mest velstående kvinner, er kjent for sitt engasjement i gatebarn og fattigdomsbekjempelse i USA, og driver blant annet Camp Mariah, et tilbud til underpriviligerte barn.


Sargon.
Sargon (akkadisk "Sharrukin", «rettmessig konge») var navnet på en konge i Akkad og to konger i Assyria.


Sankerib.
Sankerib (akkadisk: "Sîn-ahhī-erība", «Sîn har erstattet (tapte) brødre for meg») var sønn av kong Sargon II av Assyria som han etterfulgte på den assyriske tronen (705 – 681 f.Kr.). Sankerib er hans bibelske navn.
Vekst til makt.
Som kronprins ble Sankerib gitt ansvaret for styre Assyria mens hans far Sargon var på krigstokt. I motsetning til sine forgjengere var Sankeribs styre ikke preget av langvarige militære kampanjer, til tross for hans mange kriger, men besto hovedsakelig av arkitektoniske fornyelser, konstruksjoner og utvidelser. Etter sin fars voldelige død sto Sankerib overfor tallrike vanskeligheter for å markere sin makt og møtte store trusler mot sine besittelser. Imidlertid greide han å vinne disse maktkampene og fikk til sist utført alle sine store byggeprosjekter. I løpet av hans herredømme flyttet hans rikets hovedstad fra sin fars nykonstruerte by Dur-Sharrukin (= "Dur-Sargon", «Sargons by»), dagens Khorsabad, 20 km nordøst for Mosul, og til den eldre og tidligere hovedstaden Nineve. Det er betraktet som påfallende at Sankerib ikke bare forlot sin fars by, men heller ikke etterlot hans navn i noen offisielle inskripsjoner i løpet av sine egen tid.
På grunnlag av relieffer og andre beskrivelser kan man danne seg et bilde av Sankerib: «Storkongen reiste trolig, som de fleste assyrerkonger, i en diger trehesters stridsvogn, i skyggen fra den kongelige parasoll, hestene med overdådige skaberakker og glitrende man. Kongen selv kan ha båret en lang, brodert kappe, en flat hatt med spiss, med langt, flettet skjegg klippet i firkantform og armbånd av rosenstein. I hånden hadde han en bue og sverdet bar han i en skjede dekorert med løver. Han anså seg selv mer som enn løve enn som en bibelsk ørn eller en Byron'sk ulv - assyriske konger bar løveskinn for å feire triumfene sine i Isjtars tempel, dekorerte slottene sine med løvesfinkser, og løvejakt ble dyrket som en kongelig sport.»
Krigen med Babylon.
I løpet av sitt styre sto Sankerib overfor flere problemer med Babylonia. Hans første krig skjedde i 703 f.Kr. mot Marduk-apla-iddina II som hadde tatt tronen i byen Babylon og samlet en allianse støttet av blant annet kaldeerne, aramerne, og elamittene. Besøket til de babylonske sendebudene til jødiske Hiskia av Juda i denne perioden kan dateres. De allierte fraksjonene strebet etter å benytte den politiske uroen som oppsto ved Sankeribs tiltredelse. Sankerib delte sin hær i to og lot den ene delen angripe fienden i Kisj mens han selv og den andre halvparten fortsatte videre for å erobre byen Kutha. Etter dette skyndte han seg for å bli gjenforent med den første halvparten av hæren. Opprøret ble slått ned og Marduk-apla-iddina II flyktet. Babylon ble erobret og dets palass plyndret, skjønt dets innbyggere ble hovedsakelig etterlatt uskadde. Assyrerne søkte etter Marduk-apla-iddina II, særlige i myrområdene i sør, men de klarte ikke å finne ham. Opprørerne i de babylonske byene ble utrensket og en babyloner ved navn Bel-ibni som var blitt oppfostret ved det assyriske hoffet ble plassert på tronen som visekonge. Da assyrerne dro hjem begynte Marduk-apla-iddina II straks å forberede et nytt opprør. I 700 f.Kr. kom den assyriske hæren tilbake for å bekjempe opprørerne i de sørlige områdene igjen. Også denne gangen klarte Marduk-apla-iddina II å flykte, denne gangen til Elam hvor han siden døde.
Bel-Ibni viste seg å være lite lojale overfor Assyria og ble tatt tilbake som fange. Sankerib forsøkte å løse problemet med de babylonske opprør ved å plassere en på den babylonske tronen som var lojal til ham, da sin sønn Ashur-nadin-shumi. Heller ikke det hjalp. Et nytt krigstokt kom i gang seks år senere i 694 f.Kr. for å ødelegge den elamittiske basen ved kysten av Persiabukten. For å oppnå dette ervervet Sankerib fønikiske sjøfolk og syriske skip som seilte med resten av hans hær nedover Tigris og til havet. Fønikerne var ikke vant med tidevannet i Persiabukten, noe som førte til en forsinkelse. Assyrerne kjempet mot kaldeerne ved elven Ulaya og vant seier. Mens assyrerne var opptatt i denne krigen, invaderte elamittene det nordlige Babylonia i et overraskende angrep. Sankeribs sønn ble tatt til fange og fraktet med til Elam i lenker (og aldri hørt fra igjen). Hans trone ble overtatt av Nergal-ushezib. Assyrerne i sør kjempet seg nordover og erobret ulike byer underveis, hvilket tok et år til det var 693 f.Kr.
Et stort slag ble utkjempet mot babylonske opprørere ved Nippur. Deres konge ble tatt til fange og fraktet til Nineve. For tapet av sin sønn begynte Sankerib en ny militær kampanje inn i Elam hvor han og hær med stort raseri angrep og ødela flere byer. Den elamittiske kongen flyktet opp i fjellene og Sankerib ble tvunget til å dra hjem grunnet den kommende vinteren. En ny opprørsleder, Mushezib-Marduk, krevde den babylonske tronen og ble støttet av Elam.
Bakgrunn.
I 701 f.Kr. brøt det ut et opprør i Judea, ledet av kong Hiskia, og støttet av Egypt og Babylonia. Som respons herjet Sankerib en rekke byer i Judea. Han beleiret Jerusalem, men dro snart tilbake til Nineve uten å få herjet Jerusalem for å slå ned et forsøk på statskupp i hjembyen. Denne hendelsen ble nedtegnet av Sankerib selv, av Herodot, av Josefus, og flere bibelske forfattere. I henhold til Bibelen i "Andre kongebok" trakk Sankerib seg tilbake ettersom «Herrens engel» dro ut og «slo i hjel et hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der. Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.»
Sankeribs redegjørelse.
Taylorprismen av ovnsbakt leire, British Museum
En del av de assyriske krøniker, som inskripsjonene på "Sanheribs prismer" (som finnes i tre utgaver, bevart henholdsvis på British Museum, Universitet i Chicagos orientalske institutt, og Israel Museum i Jerusalem) som er datert meget nært i tid. Den ene prismen, "Taylorprismen" (British Museum), bærer datoen «Måneden tammuz; eponym av Galihu, guvernør av Hatarikka», som er "tammuz" (månedsnavnet er tatt fra den babylonske kalender – Tammuz var en av babylonernes viktigste guder) i året 689 f.Kr., i henhold til den assyriske eponymlisten. Assyriske opptegnelser behandler hendelsen ikke som en katastrofe, men som en stor seier — de hevder at beleiringen var så suksessfull at Hiskia ble tvunget til å betale en tributt i penger, og at assyrerne dro seiersrike uten å ha tapt tusener av menn, og uten å herje Jerusalem. Deler av denne versjonen blir bekreftet av den bibelske redegjørelse, men det er fortsatt omfattende debattert av historikerne. I "Taylorprismen" hevder Sanherib at han hadde lukket «Hiskia judaitten» inne i Jerusalem i hans egen kongelige by som «en fugl i et bur».
Assyrisk hærtog, og under, konvoi av krigsfanger som fraktes bort.
Sankerib regnet først opp flere av hans tidligere seirer, og hvordan hans fiender hadde blitt overveldet av hans nærvær. Han var i stand til å gjøre dette til Store Sidon, Lille Sidon, Bit-Zitti, Zaribtu, Mahalliba, Ushu, Akzib og Akko. Etter å ha erobret hver av disse byene, innsatte Sankerib en marionetthersker for å styre over hele regionen. Sankerib vendte deretter oppmerksomheten til Beth-Dagon, Jaffa, Beneberak, og Azjuru, byer som ble styrt av Sidqia, småkonge av Ashkelon.
Egypt og Nubia sendte militær støtte til de byene som var rammet. Sankerib beseiret egypterne, og i følge hans egne ord hadde han på egen hånd erobret de egyptiske og nubiske stridsvognene. Sankerib erobret og herjet flere andre byer, blant annet Lakisj, den nest sterkeste befestede byen i kongedømmet Judea. Han straffet de «kriminelle» byborgerne og innsatte Padi, deres leder, på nytt etter at han hadde vært holdt som gissel i Jerusalem.
Den bibelske redegjørelse.
a> fortalte at Jahve ville drepe assyrerne.
Den bibelske fortellingen om Sankeribs beleiring av Jerusalem begynner med ødeleggelsen av det nordlige kongedømmet Israel og dets hovedstad Samaria. I henhold til den hebraiske Bibelen ble de nordlige stammene siden kjent som de ti tapte stammene, slik som det er beskrevet i "Andre Kongebok" 17 ettersom de ført av sted og deportert mot sin vilje og bosatt med andre, slik som den assyriske politikken var. "Andre Kongebok" 18-19 (og i parallell avsnitt i "Andre Krønikebok" 32) forteller detaljert om Sankeribs angrep på Judea og hovedstaden Jerusalem.
Hiskia hadde gjort opprør mot assyrerne og de hadde da erobret alle byene i Judea. Hiskia innså sin feil og sendte en stor tributt til Sankerib, men assyrerne marsjerte uansett mot Jerusalem. Sankerib sendte sin fremste kommandant med en hær for å beleire Jerusalem mens han selv dro av sted for å bekjempe egypterne. Den assyriske kommandanten møtte Hiskias ledere og truet dem til å overgi seg mens det ble ropt fornærmelser slik folket i Jerusalem kunne høre det, og kom med blasfemiske uttalelser om Judea og særlig jødenes gud Jahve. Da kong Hiskia hørte dette rev han sin i stykker sine klær og gikk til tempelet for å be. Profeten Jesaja sa til kongen at Jahve ville hjelpe dem og at assyrerne ville reise tilbake sitt eget land. Den natten kom Jahves engel og drepte hele 185 000 av de assyriske soldatene. Jødisk tradisjon opprettholder at engelen Gabriel (sammen med erkeengelen Mikael i "Targum"-versjonen) var den som drepte assyrerne, og at drapene skjedde på natten for "Pesach" (den jødiske påsken). Sankerib reiste snart til Nineve i skam.
En del år senere, mens Sankerib drev ofring til sin gud Nisrok, ble han drept av to av sine sønner som deretter flyktet til Armenia. Det har blitt foreslått at "Salme 46" i "Salmenes bok" ble diktet som en rednings- og befrielsesang og ble sunget av borgerne i Jerusalem etter deres suksessfulle forsvar av byen fra den assyriske beleiringen. Om dette er historisk korrekt eller ikke, har salmen blitt benyttet for tilsvarende anledninger senere.
Katastrofe i Egypt i henhold til Herodot.
I henhold til den britiske egyptologen F. Ll. Griffith er det en tiltrekkende hypotese å identifisere denne farao som Taharqa før hans tiltredelse, og Sebitku ikke var et navn, men Taharqas prestetittel i Memfis, «antatt at han var da guvernør av Nedre Egypt og yppersteprest av Ptah, og at det var i hans posisjon som guvernør han forberedte forflyttelsen til forsvar mot et truende angrep fra Sankerib. Mens Taharqa var fortsatt i nabolaget av Pelusium, må en uventet katastrofe ha falt på den assyriske hæren ved grensene av kongedømmet Judea og påbegripe deres marsj i Egypt.»
Som nedtegnet av Josefus.
Den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus har i sin bok "Jødisk forhistorie" ("Ioudaikē Archaiologia") nevnt en redegjørelse av den senere babylonske historikeren Berossos (som skrev på gresk) hvor denne hevdet at en sykdom rammet en assyrisk hær som var ledet av en Rabshakeh, og et hundre og åtti tusen menn gikk tapt. Tidligere i boken nevnte Josefus også fortellingen til Herodot.
Byggeprosjekter.
I løpet av Sankeribs styre utviklet byen Nineve seg til å bli den ledende Metropolis for hans rike. Hans byggeprosjekter begynte bortimot umiddelbart etter at han ble konge. Allerede i 703 f.Kr. hadde han bygd et palass med parkanlegg og kunstig vanningssystem som han kalte for «Palasset uten rivaler». For dette ambisiøse prosjektet ble et eldre palass revet for å konstruere flere rom. I tillegg til hans egen store hageanlegg, flere mindre parker bygd for borgerne i Nineve. Han konstruerte også det første kjente akvedukt ved Jerwan i 690 f.Kr., som fylte det store behovet for vann i byen. De smale smugene og trange plassene i Nineve ble ryddet opp og utvidet, og en kongelig hovedveg ble konstruert og som krysset en bro ved sin innfart til en port og som hadde flere oppstilte steler på begge sider.
Templene i Nineve ble restaurert og ny ble bygd i løpet av hans tid, noe som var kongens plikt. Det mest kjente var hans arbeid med templene for guden Assur og Akitu (nyttårstemplet). Han utvidet og forbedret også byens forsvarsanlegg som omfattet en vollgrav som omga Nineves forsvarsmur. En del av hans bymurer har blitt restaurert i moderne tid og kan fortsatt bli sett. Arbeidet for hans enorme byggeprosjekter ble utført blant annet av underkastede folk fra vasallstater som Quwê, Kilikia, Filistia, Tyr, og av kaldeerne og mannaiere.
Sankerib har blitt kreditert for oppfinnelsen med Arkimedes' skrue, en trykkløs pumpe, for irrigasjonsanlegg, men bevisene for denne påstanden er meget omtvistet.
Fadermord.
Sankerib ble drept av to av sine sønner grunnet hans vanhelligelse av byen Babylon. En historie forteller at en av Sankeribs sønner veltet en enorm lamassu (statue av skytsgud) over ham og således knuste ham til døde. Sankerib ble til sist etterfulgt av en annen og den yngste sønnen, Esarhaddon eller Asarhaddon (akkadisk: "Aššur-ahhe-iddina").
Populærkulturen.
I et dikt fra 1813 av Lord Byron, "The Destruction of Sennacherib" («Sankeribs ødeleggelse») minnes Sankeribs krig i Judea sett fra en jødisk synsvinkel. Det er skrevet i anapestisk versemål og har i England vært populær som høytlesning.
Sankerib er kortvarig nevnt i science-fiction-romanen "Children of Dune" (1976) i bokserien "Dune" (norsk "Sand") av Frank Herbert.


Osiris.
Osiris var en av de viktigste gudene i det gamle Egypt.
Osiris var en fruktbarhetsgud, men også dødsrikets gud, og kunne avgjøre hvem som fikk komme inn i dødsriket eller om deres sjel er tapt i all evighet. Han var sønn av Geb og Nut og gift med søsteren Isis. Før Mellomriket var det i hovedsak konger som kunne ha som mål å la seg identifisere med Osiris etter sin død, men denne forhåpningen ble etter hvert utbredt blant befolkningen som helhet.
Osiris sies å ha blitt drept i en kamp mot sin bror Set. Seth delte deretter legemet hans opp i flere deler og spredde dem over hele landet. Isis og søsteren Neftys klarte imidlertid å samle delene og vekke ham til live igjen. Horus, sønnen til Osiris og Isis, hevnet seg senere på Seth.
Navnet Osiris var den greske formen for det egyptiske "Usire", og grekerne identifiserte ham med deres egne guder for underverdenen, Dionysos og Hades.
Osiris presenteres som en mann kledd i mumiebandasjer. I de korsede armene hans holder han den seremonielle, stilisert hyrdestaven og sliulen. På hodet bærer han den høye hvite kronen til øvre Egypt. Ofte er huden hans farget grønn, noe som symboliserte regenerasjon, gjenfødsel og vekst, og at han var en gud for jordbruket.
I begynnelsen var Osiris en vegetasjonsgud som bestemte over avlingenes død og gjenfødsel, men seinere ble han assosiert med menneskenes død og som begravelsesgud var han en av de mest hedrede og populære gudene i Egypt.
De mytologiske fortellingene forteller at da Osiris ble født lød det vakker sang over himmelen, og en stemme sa: «Nå har Herren over alle ting kommet». Gleden i landet var stor, og ryktene om at en stor og vis konge hadde blitt født blant dem spredtes på begge sider av Nilen.
Ifølge de egyptiske mytene var Osiris en gang konge på jorden, og sammen med sin hustru Isis siviliserte de barbariske menneskene. De lærte menneskene jordbruk, hvordan få gode avlinger og hvordan male kornet til mel for bruk i brød. Så lærte de dem hvordan de kunne dyrke og lage vin og øl. Osiris grunnla også templene, og dekorerte dem med inskripsjoner, statuer og malerier. Han formulerte ritualer for dyrkelse og religiøse øvelser, konstruerte byer og ga innbyggerne lover, som oppmuntret menneskene til å leve hederlige liv. Da han var fornøyd med Egypts folk, dro han utenlands, sammen med Toth, Anubis og Wapwawet for å sivilisere resten av verden.
Set, Osiris’ bror, var sjalu på Isis’ makt og posisjon, da hun var igjen etter at Osiris hadde reist ut for å sivilisere verden. Han prøvde å ta tronen selv, men Isis var vis og sterk, og overvant ham raskt.
Da Osiris hadde sivilisert verden på en ytterst harmonisk måte, uten hjelp av våpen eller tvang, kom han tilbake til Egypt. Han fant landet harmonisk og fredfullt under Isis’ styre. Etter en stund begynte sjalusien å ulme i Set igjen, og han planla brorens ødeleggelse. Sammen med Etiopias dronning formet han en allianse og ventet på sin sjanse. Han fikk laget en kiste etter kongens kroppsmål, og holdt en fest for Osiris’ hjemkomst der hans allierte var blant deltakerne. Under festen ble den vakre kisten Set hadde fått laget vist frem til stor beundring fra folket. Set sa, som i spøk, at den som kisten passet, skulle også få den, og fikk Osiris til å prøve den. Da kongen var nedi kisten, slengte Sets allierte lokket på kisten og spikret det fast. Set fikk kisten båret til Nilen, hvor den ble senket i vannet. Nyheten om dette nådde Isis, og hun dro ut for å lete etter sin makes kropp, for hun visste at en død ikke kunne hvile i fred uten de riktige seremonier og ritualer. Hun lette vel og lenge, og ved hjelp av orakler fikk hun vite at kisten lå på en strand i Byblos, og på kisten vokste det en tamoriskbusk, som var så vakker, at kongen i Byblos kuttet den ned og brukte den til tak.
Isis dro til Byblos. Utenfor kongens palass satt hun ved en fontene, og snakket bare med dronningens egne terner, og hun var ytterst hjelpsom mot dem. Hun flettet håret deres ytterst vakkert, og parfymerte dem med sin ånde. Da ternene kom tilbake til dronningen, fortalte de om denne merkelige kvinnen. Dronningens nysgjerrighet ble straks vekket, og hun kalte Isis til palasset og ble så imponert av hennes kunnskaper at hun ga henne jobben som pleierske for sin sønn. Men mørke rykter spredte seg om henne. Det ble sagt at hun hver kveld, da alle hadde trukket seg tilbake til kammersene sine, gikk hun ut i den store hallen, laget et bål og kastet den unge prinsen hun hadde ansvaret for inn i flammene. Så forvandlet hun seg til en svale og fløy rundt søylen som var bygget av busken på Osiris’ kiste, i sorgfull sang. Dronningen ville se om ryktene var sanne, og gjemte seg i hallen. Men da Isis kom, og kastet barnet i flammene, for hun frem med et skrik og hentet barnet ut igjen. Isis irettesatte henne da, og sa at ved dronningens handling, hadde hun røvet sin sønn fra sjansen til evig liv. Isis forklarte sin sanne identitet, og avslørte hvorfor hun var kommet til Byblos. Til slutt ba hun så inderlig om hun ikke kunne få søylen som inneholdt hennes avdøde manns kiste, og det fikk hun. Med kisten seilte hun tilbake til Egypt.
I mellomtiden hadde Set tatt over den ledige tronen, og styrte landet dårlig. Da Isis kom tilbake til Egypt, jaget Set henne som en flyktning, og hun trakk seg tilbake til sumpen i Nildeltaet. Men bestefaren hennes, Ra, så henne og sendte guden Anubis som hennes guide.
Isis gjemte Osiris’ kiste, men Set fant den likevel, og delte Osiris opp i 14 deler, som han kastet i Nilen, i den tro om at krokodillene ville spise dem. Men krokodillene åt dem ikke, på grunn av deres kjærlighet for Osiris og deres frykt for Isis’ vrede, og bitene ble båret opp på land av Nilens vann. Bare en del av Osiris’ kropp ble spist, og det var fallosen. Da Isis oppdaget Sets handling, ble hun fylt av en enda dypere sorg enn før. Sammen med hennes søster Nephtys seilte hun nedover Nilen og fant alle bitene. Ifølge en versjon av historien gravla Isis hver del i jorden, og der vokste det frem et tempel i hans navn.
En annen versjon forteller hvordan Anubis og Tot steg ned fra himmelen for å assistere Isis og Nephtys. Sammen gjorde de Osiris hel igjen, og mumifiserte ham. Isis tok form av en glente, og brukte vingene sine til å blåse luft i neseborene hans, og ga sjelen hans liv og tillot den å dra til underverdenen. Fremdeles i form av en fugl hvilte hun på kroppen hans og ved hjelp av magi unnfanget hun deres sønn Horus.
Set regjerte i mange år, og Isis holdt seg skjult sammen med sønnen Horus. Horus vokste seg sterk og lærte seg å kjempe. Han ventet bare på den dagen da han kunne hevne sin fars morder.
I sumpen i elvedeltaet, samlet Horus en hær av trofaste tilhengere av hans far, og etter et tegn fra hans far, marsjerte de til kamp mot Set, og vant. Selv mistet Horus et øye til Set. Etter krigen kom Tot ned fra himmelen og helet begges sår, og Set ble kalt opp til gudenes råd for hans forbrytelser. De bestemte at Horus var Egypts rette konge, og han ble en elsket hersker, som sin far. Men snart ble også Horus lei av jordisk kongestyre, og ga tronen sin videre til menneskelige etterfølgere. Fra den gang av var gudenes herredømme på jorden over. Konger på jorden tok navnet Horus gjennom livet, og Osiris etter døden.
Plutark.
Plutarks (45-120) tekst "Om Isis og Osiris" er den eneste sammenhengende versjonen av Osirismyten.


Isis.
Statue av Isis og Horus, Berlin Museum
Isis var en viktig gudinne i egyptisk mytologi, datter av Geb og Nut, søster til Set, søster og hustru til Osiris og mor til Horus. Hun var en kjærlighetsgudinne, en gudinne for kvinnelig sjarm, og en morsgudinne med magiske krefter.
Isis fremstilles ofte med en hodebekledning som ser ut som to store horn med en solskive i mellom, eller med en liten tronestol på hodet. Hun avbildes også ofte med barnet Horus på fanget.
Egyptisk veggmaleri av Isis, ca. 1360 f.Kr.Isis er det greske navnet for gudinnen. Egypterne kjente henne som "Aset" eller "Eset". Grekerne assosierte henne med deres egen Demeter, Hera og Selene. Hun var en av de mest populære egyptiske guddommene, og med tiden tok hun opp i seg trekk og funksjoner av praktisk talt alle de andre gudinnene.
Isis begynte som en lokal gudinne i Nordre Egypt, hvor et tempel senere ble bygget til hennes ære. Mens hun vokste i berømmelse ble hun kjent som Osiris’ hustru, og mor til Horus. Som familie ble de mest elskede og respekterte gudene i Egypt.
Fortellingene sier at da hun assisterte sin mann Osiris i å sivilisere Nilens folk, lærte Isis kvinnene måter å male korn på, og viste dem hvordan de kunne spinne ull og veve klær. Hun var dyktig i legekunsten og lærte sine kunnskaper videre til folket.
Etter at Set, Osiris’ bror, hadde kuttet Osiris’ kropp opp i 14 deler, og kastet dem i Nilen, lette Isis frem til alle, bortsett fra en eneste del som hun ikke fant. Det var hans penis som hadde blitt svelget av en fisk. Ved hjelp av hennes magiske evner satte hun sammen alle delene og gjenskapte kroppen hans. Deretter, med hjelp fra Anubis, ble kroppen balsamert og gitt evig liv.
Isis’ magiske kunnskaper var store, men hun ønsket hele tiden at de var større. Hun var misunnelig på sin bestefar Ra, den viseste og mest kunnskapsrik innen magi av alle gudene. Så hun la en plan. Hun studerte Ras daglige vaner, vurderte hvordan hun kunne lære hemmeligheten ved hans krefter. Da hun så Ra sikle, formet hun av sikkelet hans og av jord en slange, og fikk ham til å trå på den. Da han lå for døden samlet alle de andre gudene seg rundt ham. De kunne intet gjøre, men Isis fortalte hva hun hadde gjort, og for å kunne redde ham, måtte han fortelle henne sitt virkelige navn, slik at hun da fikk kjennskap til hemmeligheten av hans krefter. Og slik ble det. Hun reddet Ra med sine nyvunne krefter, og siden den gang har hun vært den mest kraftfulle av gudene, hun hadde kunnskap om alt.
Hieroglyfen som representerer hennes navn er et bilde av en trone. I egyptiske avbildninger er hun ikledd dette symbolet på hodeplagg. I senere versjoner blir hun vist bærende på solskiven støttet av to kuhorn, og noen ganger omringet av to fjær som hun har lånt fra gudinnen Hathor. Andre ganger blir hun avbildet med dragens beskyttende vinger.
Isis var en universell gudinne og ble identifisert med Sothis (det egyptiske navnet på stjernen Sirius), som ligger nær Orion-konstellasjonen. Egypterene identifiserte seinere Orion med Osiris. Isis ble også dyrket under navnet Isothis.
Isis avbildes ofte som mor mens hun dier Horus, et bilde som ligner mye på den kristne versjonen med jomfru Maria og Jesusbarnet.
Plutark.
Plutarks (år 45-120) tekst "Om Isis og Osiris" er den eneste sammenhengende versjonen av Osirismyten.


Kükenthaløya.
Kükenthaløya er en øy som ligger nord for Barentsøya og sør for Heleysundet og Spitsbergen, på Svalbard.
Øya har fått navn etter professor Willy Kükenthal (1861–1922), en tysk zoolog og oppdager. Han var med på ekspedisjoner til Arktis og Spitsbergen i 1886 og 1889.


Brooklyn.
Brooklyn er en bydel i den amerikanske byen New York City. Bydelen har sammenfallende grenser med fylket Kings County i delstaten New York State.
Brooklyn er den mest folkerike av New Yorks fem bydeler, og har rundt 2,5 millioner innbyggere. Hvis alle bydelene i New York hadde blitt adskilt, ville Brooklyn vært den tredje største byen i USA etter Los Angeles og Chicago. Brooklyn utviklet seg fra det lille tettstedet Breuckelen, grunnlagt av nederlenderne og oppkalt etter Breukelen i Nederland.
Blant kjente nabolag i Brooklyn er Bedford-Stuyvesant, Bensonhurst, Flatbush og Coney Island.
Nabolag.
Brooklyn har mange distinkte nabolag, hvor mange har utviklet seg fra egne byer og landsbyer fra tiden da nederlenderne styrte området.
Downtown Brooklyn er det tredje største forretningstrøket i New York City, etter Midtown Manhattan og Downtown Manhattan. Strøket har mange høyhus og et økende antall boliger.
I nordvest ligger nabolag som Boerum Hill, Brooklyn Heights, Carroll Gardens, Cobble Hill, Clinton Hill, Vinegar Hill, DUMBO (et akronym for «Down Under the Manhattan Bridge Overpass»), Fort Greene, Gowanus, Park Slope, Prospect Heights og Red Hook. Disse strøkene har gjennomgått en gentrifisering, og er relativt fine nabolag med gode restauranter og mange kulturtilbud.
Lenger nord langs East River ligger Williamsburg og Greenpoint, tradisjonelle arbeiderklassestrøk som de senere år har fått et hipt preg.
Andre nabolag som Bedford-Stuyvesant, Brownsville, East New York og deler av Bushwick har blant den høyeste kriminaliteten i byen, selv om disse stedene har blitt et satsingsområde for politiet.
Det sentrale og sydlige Brooklyn har arkitektoniske og kulturelt distinkte nabolag, der mange skriver deg fra forrige århundreskifte da mange immigranter flyttet fra de dårlige forholdene på Manhattans Lower East Side. Borough Park huser det største jødisk-ortodokse samfunnet utenfor Israel, mens Bedford-Stuyvesant er landets største svarte nabolag. Nabolag som Bensonhurst og Dyker Heights er kjent for sine mange italienere. I de senere år har nabolag som Sunset Park opplevd en immigrasjonsbølge fra Kina og Mexico.
Nordmenn i Brooklyn.
Brooklyn hadde fra ca. 1920 til 1970 på det meste rundt 100 000 norske innvandrere, mange fra Sørlandet, og åttende aveny ble på folkemunne kalt «Lapskaus Boulevard».


Heleysundet.
Heleysundet er sundet mellom Barentsøya og Spitsbergen på Svalbard, nærmere bestemt mellom Kükenthaløya, nord for Barentsøya, og Spitsbergen.
Sundet er preget av en særdeles sterk tidevannsstrøm, som noen rapporterer at de har målt opp mot 10 knop (18 kilometer i timen).
Denne sterke tidevannsstrømmen skyldes at sundet skiller mellom to store havpartier, Olgastredet på østsiden av sundet, og Ginevrabotn på vestsiden, som har tidevannet tilnærmet i motfase.
Sundet er isfritt vanligvis fra begynnelsen av august og til isen legger seg igjen for vinteren.
Navigasjon.
Når sundet er fullstendig isfritt er det enkelt å navigere, selv når strømmen går som striest. Dette fordi sundet er både bredt og dypt og man vil alltid finne partier med medstrøm ved å holde seg langs land på enten den ene eller den andre siden. Når det er drivis i området er situasjonen en helt annen. Særlig farlig er det å forsere sundet med strømmen. Dette fordi sundet er traktformet og vil komprimere eventuell drivis som følger strømmen inn i sundet. Selv ganske store båter har fått problemer.
Rett sør for Kükenthaløya er det en annen passasje Ormholet som også er mulig å passere for mindre båter, men dette bør kun skje på strømstille, da dette sundet er mye trangere.


Shu.
Shu er en egyptisk gud. I egyptisk mytologi er Shu, som betyr «tørrhet» og «han som står opp», en av de opprinnelige gudene, en personifisering av luft, en av Enneadene av Heliopolis. Han ble skapt av Atum fra dennes pust i byen Heliopolis. Sammen med sin søster Tefnut (fukt) ble han far til Nut og Geb. Hans datter Nut var en himmelgudinne som han holdt over jorden (Geb) og således adskilte de to.
Ettersom luften, Shu, ble betraktet som avkjølende, og var han derfor rolig, påvirkende og fredelig. Med sin assosiasjon til luft og fred ble han knyttet til Maat (sannhet, rettferdighet og orden). Shu ble avbildet i kunsten med en strutsefjær.
I en langt senere myte da Det gamle riket led under forferdelige værforhold ble det sagt at Shu havnet i en forferdelig krangel med sin søster og hustru Tefnut, og hun (fukten) forlot Egypt for Nubia hvor det var et langt mer temperert klima. Shu fant fort ut at han savnet henne, men hun hadde skiftet form til en katt og ødela enhver mann eller gud som kom til henne. I forkledning klarte Thoth til slutt å overtale henne til å komme tilbake, og Egypts vær kom igjen i balanse.


EM i fotball 1996.
Europamesterskapet i fotball 1996 (Euro 96) ble arrangert i England under slagordet «Football's Coming Home». Sluttspillet var nå blitt utvidet til å omfatte 16 lag. På grunn av oppløsningen av Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, samt at var tatt opp som medlem av UEFA, var det nå hele 47 nasjoner som deltok i kvalifiseringsspillet. Miniputtnasjonen deltok også for første gang. Det var imidlertid én nasjon som glimret med sitt fravær. Det såkalte var fortsatt utestengt som følge av krigen på Balkan.
I sluttspillet gikk det innledende gruppespillet omtrent som forventet. Den største overraskelsen var at ble utslått på bekostning av Tsjekkia. Italienerne ble offer for den nye regelen om at innbyrdes oppgjør teller først ved poenglikhet. Hadde man fortsatt benyttet målforskjell ville Italia gått videre. Gruppespillets kanskje beste kamp var vertsnasjonens imponerende 4-1-seier over Nederland, samt den svært spennende kampen mellom Tsjekkia og, som til slutt endte 3-3.
Cupspillet var fra og med dette mesterskapet utvidet til å omfatte kvartfinaler, hvor gruppevinnerne møtte en annen gruppetoer. Kvartfinalene ble svært jevne, og to av kampene måtte avgjøres på straffespark. Overraskelseslaget Tsjekkia avanserte videre til semifinalen ved å slå. De andre semifinalistene var England, og.
I den ene semifinalen møttes vertsnasjonen og erkefienden Tyskland – og akkurat som i VM-sluttspillene i 1970 og 1990 ble det tyskerne som trakk det lengste strået. Englands syndebukk ble den unge midtstopperen Gareth Southgate, som bommet i straffesparkkonkurransen. Også den andre semifinalen måtte avgjøres på straffer, og her vant Tsjekkia 6-5 over Frankrike.
Dermed møttes forhåndsfavoritten Tyskland og overraskelseslaget Tsjekkia i finalen. Finalen ble jevnspilt, og etter 90 minutter var stillingen fortsatt uavgjort. Avgjørelsen falt fem minutter ut i første ekstraomgang da Oliver Bierhoff scoret et såkalt «golden goal», og dermed hadde tyskerne vunnet sitt tredje europamesterskap i fotball – det første etter gjenforeningen.
Kvalifisering.
I kvalifiseringen ble lagene delt inn i åtte grupper, hvor alle unntatt én besto av seks lag. De åtte gruppevinnerne gikk til sluttspillet. I tillegg ble det utviklet et system hvor man rangerte lagene på andreplass etter resultatene mot lag nummer 1, 3 og 4 i sin gruppe – et ganske komplisert system for uinnvidde. De seks beste gruppetoerne basert på denne rangeringen gikk også direkte til sluttspillet, mens de to dårligste gruppetoerne (og) møttes i en playoff-kamp på nøytral bane for å kjempe om den siste EM-billetten. Dette var også første gang i EM-sammenheng at lagene fikk tre poeng for seier, samt at innbyrdes oppgjør ble benyttet i stedet for målforskjell for å skille lag ved poenglikhet. Den siste nyvinningen var eventuelle ekstraomganger ville bli avgjort på «golden goal» – det vil si at det første laget som scoret i ekstraomgangene hadde vunnet kampen.
Med dobbelt så mange sluttspillplasser som tidligere, kom de aller fleste av Europas store fotballnasjoner til sluttspillet., som hadde tatt bronsemedaljer i VM to år tidligere, måtte imidlertid bli hjemme. Gamle storheter som, og klarte heller ikke å kvalifisere seg, mens Nederland måtte gjennom playoff mot Irland før de ble klare for EM. så lenge ut til å klare å kvalifisere seg, men tap i de to siste kampene gjorde at Norge endte på tredjeplass bak og Nederland, og måtte bli hjemme.
Gruppe A.
8. juni 1996
10. juni 1996
13. juni 1996
15. juni 1996
18. juni 1996
Gruppe B.
9. juni 1996
10. juni 1996
13. juni 1996
15. juni 1996
18. juni 1996
Gruppe C.
9. juni 1996
11. juni 1996
14. juni 1996
16. juni 1996
19. juni 1996
Gruppe D.
9. juni 1996
11. juni 1996
14. juni 1996
16. juni 1996
19. juni 1996
Kvartfinaler.
22. juni 1996
23. juni 1996
Semifinaler.
26. juni 1996
Finale.
30. juni 1996


Nut.
Nut var ei egyptisk gudinne.
Nut var i egyptisk mytologi datter av Shu, guden for luft og tørke, og Tefnut, gudinne for fuktighet, og var selv himmelens gudinne, søster og hustru til guden Geb, jorden, som hun hadde barna Osiris, Isis, Set og Nefthys med.
Nut betyr himmelrommet og hun avbildes med blå hud og hennes kropp er dekket av stjerner, stående på alle fire over hennes mann slik himmelen hvelver seg over jorden. Nut er den barriere som skiller kaos i universet fra orden på jorden. Et sagn forteller at solguden Ra går inn i hennes munn om aftenen og han gjenfødes av henne den neste morgen.
Opprinnelse.
Et hellig symbol for Nut var stigen som ble benyttet av Osiris for å klatre opp til hennes guddommelige himler. Stigesymbolet ble kalt for "maqet" og ble plassert på graver for å beskytte den avdøde, og for å fremme støtte den dødes guddom. Nut ble betraktet som en gåte i den mytologiske verden ettersom hun var i direkte kontrast med de fleste andre mytologier, og som vanligvis utviklet seg til en himmelfar som ble assosiert med jord- eller modergudinne («Moder Jord»).
Hun opptrådte i skapelsesmyten for Heliopolis som involverer flere gudinner som spiller betydningsfulle roller: Tefnut er en personifisering av fukten som giftet seg med Shu (luften) og fødte deretter himmelen som gudinnen Nut, som igjen giftet seg med sin bror Geb (jorden). Fra foreningen av Geb og Nut kom, blant annet, de mest populære egyptiske gudinnene, Isis, mor til Horus, hvis fortelling er sentral til hennes bror-ektemann, gjenoppstandelsesguden Osiris. Denne ble drept av sin bror Set og spredt utover jorden i 14 stykker som Isis med møye samlet sammen og satte sammen igjen. Osiris klatret deretter oppover stigen til sin mor Nut for å komme i trygghet og ble til sist herskeren av de døde. En meget stor kult ble utviklet om Osiris som varte godt i inn romersk tid. Isis var hennes ektefelles dronning i underverden og det teologiske grunnlaget for rollen som dronning av jorden. Det kan bli sagt at hun var en versjon av den store gudinne Hathor. Som Hathor er hun ikke bare knyttet til død og gjenfødsel, men var også beskytter av barn og gudinne for barnefødsler.


Willy Kükenthal.
Willy Georg Kükenthal (født 4. august 1861 i Weissenfels, død 20. august 1922 i Berlin) var en tysk zoolog.
Han var spesialist på "octocorallia" (åttearmete koralldyr) og hvaler. Han grunnla "Handbuch der Zoologie" og skrev "Leitfaden für das zoologische Praktikum". Han ble født i Weissenfels i Sachsen, og studerte naturvitenskap ved universitetet i München og Jena. I 1884 fikk han sin doktograd ved universitet i Jena og ble professor der tre år senere.
I 1898 ble han professor i zoologi og leder for Zoologisk Museum i Breslau (nå Wrocław i Polen). For å kunne samle materialer til sine studier reiste han mye. I 1886 og 1889 reiste han til Arktis og Spitsbergen. Kükenthaløya, mellom Spitbergen og Barentsøya, er oppkalt etter ham. Ettersom han hadde en generell interesse innen zoologi samlet han også andre dyr på reisene sine. Mesteparten av disse endte opp i Frankfurt am Main ved Senckenberg-Museum. De tre siste årene var han syk og han døde åtte år etter de første symptomene på kreft.
Det finnes over 20 taksonomiske navn etter Willy Kükenthal. Disse bruker den «latinifiserte» navneformen "Kuekenthal".


Tittmoning.
Tittmoning er en tysk by med 6 074 innbyggere i grenseområdet mellom Tyskland og Østerrike. Den ligger ved elven Salzach.


Straffesparkkonkurranse.
Straffesparkkonkurranse er en metode som benyttes for å avgjøre uavgjorte kamper i fotball. Vanligvis blir straffesparkkonkurranse kun benyttet i cupkamper eller andre kamper hvor det "skal" kåres en vinner – og da etter at det ikke har falt noen avgjørelse etter 120 minutters spill (ordinær tid pluss ekstraomganger).
Straffesparkkonkurranser blir vanligvis gjennomført på følgende måte: Hvert lag skyter fem straffespark, og det laget som har scoret flest mål har vunnet. Hvis det ene laget har fått en ledelse som motstanderen ikke kan ta igjen, kan straffesparkkonkurransen avsluttes før begge lagene har skutt fem ganger. Ingen spiller kan skyte mer enn én gang før eventuelt alle de andre spillerne på laget også har skutt.
Hvis stillingen fortsatt er uavgjort etter at begge lag har skutt fem straffer, fortsetter straffesparkkonkurransen etter «sudden death»-prinsippet. Begge lag skyter én straffe hver, og når det ene laget scorer, mens det andre laget misser er kampen avgjort. Enkelte ganger kan dette føre til svært langvarige straffesparkkonkurranser. I Europamesterskapet i 1980 vant 9-8 på straffer over i turneringens bronsefinale. I Norge slo Løv-Ham Start med 14-13 i 3. runde av Norgesmesterskapet 2009.
I 1987 ble alle uavgjorte kamper i den norske serien avgjort på straffer. Vinneren av straffekonkurransen fikk to poeng, mens det tapende laget fikk ett poeng. Denne ordningen ble fjernet etter én sesong.


Aschau am Inn.
Aschau am Inn er en liten landsby i Oberbayern i Tyskland.


Georg Ratzinger.
Georg Ratzinger (født 15. januar 1924 ved Altötting i Oberbayern i Tyskland) er en tysk musiker og katolsk prest fra Bayern. Han er bror av pave Benedikt XVI (født Joseph Ratzinger).
Han viste tidlig musikalsk talent, og spilte på kirkeorgelet fra 11-årsalderen. I 1935 begynte han på juniorseminaret i Traunstein og fikk bl.a. musikkundervisning der. I 1941 møtte han første gang koret Regensburger Domspatzen, da koret deltok i Salzburg, under markeringen av 150-årsdagen for Mozarts død.
Sommeren 1942 ble han innskrevet i riksarbeidstjenesten og samme høst innrullert i hæren. I 1944 ble han såret i strid i Italia. På slutten av krigen kom han i kortvarig amerikansk krigsfangenskap i nærheten av Napoli, men ble repatriert etter kort tid og var hjemme i juli 1945.
I januar 1946 begynte han på presteseminaret i Freising sammen med sin bror Joseph. Samtidig med sine teologiske studier fortsatte han sine musikkstudier. Han ble presteviet i München – sammen med sin bror – i 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, og innehadde deretter forskjellige prestefunksjoner i erkebispedømmet München og Freising samtidig som han viet seg til musikken. Sine musikalske studier avsluttet han i 1957, og ble kordirigent i hjembyen Traunstein. I februar 1964 ble han domkapellmester i St. Peterskatedralen i Regensburg og dirigent for katedralens kor, Regensburger Domspatzen.
Som leder for dette verdensberømte gutte- og mannskoret hadde Ratzinger ansvaret for innspillinger av en rekke klassiske mesterverker, og gjennomførte en omfattende turnévirksomhet i Tyskland, USA, Skandinavia, Canada, Taiwan, Japan, Irland, Polen, Ungarn og Roma. Han hadde også ansvar for korets liturgiske oppgaver i Regensburg.
I 1967 ble han tildelt tittelen "Monsignore" og i 1976 ble han pavelig æresprelat. Samme år feiret koret også sitt 1000-årsjubileum. I 1977 dirigerte han koret under brorens ordinasjon til biskop, og koret sang til ære for dronning Elisabeth II av Storbritannia da hun besøkte Tyskland i 1978, og ved pave Johannes Paul IIs besøk i München i 1980. Koret gav også konserter i forbindelse med NATO-toppmøtet i 1982. I 1981 fikk Georg Ratzinger Bundesverdienstkreuz, og i 1994 ble han utnevnt til apostolisk protonotar, den høyeste pavelige æresprelatverdigheten. Samme år pensjonerte han seg; han bor nå i Regensburg. I mai 2005 mottok han Österreichische Ehrenkreuz für Wissenschaft und Kunst (1. klasse).
Msgr. Ratzinger ble den 3. august 2005 innlagt på sykehuset "Policlinico Agostino Gemelli" i Roma på grunn av hjerteflimmer, og fikk satt inn en pacemaker.
Han er grandnevø av politikeren Georg Ratzinger.
Msgr. Georg Ratzinger har uttalt at han nok er den eneste som fremdeles kaller paven Joseph.


Fred Couples.
Fred Couples (født 3. oktober 1959) er en amerikansk profesjonell golfspiller på PGA-touren og Champions Tour.
Couples ble født i Seattle i Washington. Han gikk på Universitetet i Houston, hvor han delte rom med den senere sportskommentatoren Jim Nantz. Den første seieren på PGA-touren tok Couples i 1983 i Kemper Open. Han har 15 seire på PGA-touren, inkludert major-turneringen The Masters Tournament i 1992. Couples er blitt kåret Årets spiller på PGA-touren to ganger, i 1991 og 1992, og har deltatt på det amerikanske Ryder Cup-laget fem ganger (1989, 1991, 1993, 1995 og 1997). Han har tilbrakt 16 uker på førsteplassen på verdensrankingen i golf.
I 2009 var han kaptein for USAs Presidents Cup-lag. USA vant over verdenslaget 19½-14½. Han er også utpekt til å lede USA i Presidents Cup 2011.
I 2010 debuterte Couples på Champions Tour, den profesjonelle touren for spillere over 50 år, og allerede i sin første sesong vant han fire turneringer. I august 2011 tok han sin femte seier på Champions Tour da han vant major-turneringen Constellation Energy Senior Players Championship.
På grunn av sine lange utslag, har Couples fått tilnavnet "Boom Boom". Han har også fått kallenavnet "Mr. Skins" på grunn av hans dominans i Skins Game. Han har vunnet skins-turneringen hele fem ganger (1995, 1996, 1999, 2003 og 2004). Totalt har han deltatt 11 ganger og samlet opp 3 515 000 dollar og 77 skins.


LG Skins Game.
LG Skins Game er en årlig golfturnering hvor spillerne konkurrerer om premiepenger på hvert enkelt hull. Turneringen er anerkjent av PGA-touren, men den inngår ikke i tourens sesong og premiepengene teller ikke med på den offisielle pengelisten. Tittelsponsor er LG Electronics.
Skins Game skiller seg fra alle turneringene på PGA-touren. Kun fire spillere inviteres til å delta, og spillerne konkurrerer om å vinne enkelthull, kalt "skins", i matchspill-format. Hvert hull tildeles en viss pengeverdi, og spilleren som vinner hullet med færrest slag, vinner pengepremien for dette hullet. Hvis to spillere slår uavgjort på et hull («deler hullet»), overføres hullets pengeverdi til neste hull.
Som eksempel; i turneringen i 2004 var de første seks hullene verdt 25 000 dollar hver, hull 7–12 var verdt 50 000 dollar hver, hull 13–17 var verdsatt til 70 000 dollar hver og det 18. hullet – kalt "Super Skin" – var verdt 200 000 dollar.


Penicillin.
Hovedstrukturen i penicilliner er betalaktamringen.
Penicilliner er en gruppe betalaktamring-antibiotika som brukes i behandling av bakterielle infeksjoner forårsaket av følsomme, som regel Gram-positive organismer. Penicillin utskilles av Penicillinum-sopper.
Historie.
Alexander Fleming oppdaget i 1928 tilfeldig at penicillin ble utskilt fra soppen "Penicillium chrysogenum" (tidligere kalt "Penicillium notatum").
I 1938 begynte en gruppe biokjemikere ved universitetet i Oxford å studere penicilin. Da andre verdenskrig brøt ut, fikk dette arbeidet større viktighet og mer ressurser. I 1941 gjorde gruppen sine første forsøk på mennesker. Det var nå klart at penicillin var et svært lovende legemiddel, men det var vanskelig å produsere tilstrekkelig store mengder av det. En forskerruppe i USA fant i 1941-1943 en stamme av penicillinum-soppen som produserte mer av legemiddelet. En annen amerikansk gruppe utviklet i 1941-1944 teknikker for produksjon i stor skala.
Under 2. verdenskrig reduserte penicillin drastisk de allierte tapstall som følge av infiserte sår, men det kom ikke i utstrakt bruk før sent i krigen. Penicillin kom i bruk i vanlig medisinsk praksis på 1950-tallet. I 1945 fikk Alexander Fleming, Howard Walter Florey og Ernst Boris Chain nobelprisen i medisin for sitt arbeid med å utvikle medikamentet.
Varianter og bruk.
Penicillin kan opptre i forskjellige preparater, deriblant "Apocillin". Apocillin er i hovedsak "fenoksymetylpenicillinkalium" og opptrer som hvite, kapselformede tabletter.
De deles inn etter kjemisk form og etter hvilke bakterier de virker på. Noen antibiotika kalles bredsprektrede og virker på mange forskjellige typer bakterier. Såkalte smalspektrede antibiotika virker på bare noen få bakteriearter.
Penicillin er effektivt overfor streptokokker og de fleste stafylokokker som er bakterier som forårsaker svært mange vanlige infeksjoner. Dersom penicillin brukes som enkeltdose, eller over kort tid, er det fare for at kun de mest følsomme bakteriene forsvinner, mens mer resistente (motstandsdyktige) bakterier overlever og får bedre vekstmuligheter. En penicillinkur varer derfor ofte 7 til 10 dager.
Penicillin er videreutviklet ved små kjemiske endringer for å skape antibiotika med andre og bedre egenskaper. Eksempler på disse er ampicillin ("Pentrexyl"), amoxicillin ("Imacillin"), kloksacillin ("Ekvacillin"), dikloksacillin ("Diclocil"), pivmecillinam ("Selexid").
Ved alvorligere infeksjoner kan penicillin gis som intramuskulær injeksjon eller som intravenøs infusjon.
Det sies å ikke være farlig å drikke alkohol under en pencillinkur, men samtidig oppfordres man gjerne til å unngå inntak. Pencillinkuren vil bli svekket ved alkoholinntak fordi penicillin skilles ut med urinen. Ved alkoholinntak hemmes det antidiuretiske hormon og det skilles ut mye urin, så det blir mindre penicillin igjen i blodet.
Virkemåte.
Når bakterier deler seg løser autolysiner opp det opprinnelige peptidoglycan-laget ved FtsZ-ringen og proteinet "baktoprenol" transporter ut peptidoglycanmonomerer ut igjennom cellemembranen. I periplasma blir peptidoglycanmonomerene koordinert spleiset sammen for å unngå brudd i celleveggen. Enzymet "transglykosidase" katalyserer bindingen mellom de to sukkermolekylene. Transpeptidase, i samarbeid med FtsI, katalyserer formasjonen av peptidbru mellom aminosyrene i de ulike peptidoglycanmonomerene. Penicillin virker ved at det binder seg til proteinet FtsI, slik at dannelsen av peptidbruer stopper opp, og autolysiner fortsetter å løse opp peptidoglycan-laget, og celleveggen blir svekket og bakterien oppløses.
Penicillinallergi.
Penicillinallergi er en sjelden reaksjon som kan oppstå 7-10 dager etter at pasienten har begynt med en penicillinkur, eller kort tid etter at en kur er startet. Det kjennetegnes ved et rødt utflytende til småprikkete, kløende utslett over hele kroppen.
Det behandles med allergimedisiner/ antihistaminer, adrenalin og eventuelt kortison. Pasienten må avslutte penicillinkuren og informeres om at det kan være livsfarlig å få penicillin igjen. Pasienten bes om å fortelle om sin penicillinallergi hver gang en lege gir pasienten medisin eller resept resten av livet.
Senere bruk av penicillin kan i svært sjeldne tilfeller resultere i enda kraftigere allergiske reaksjoner som anafylaktisk sjokk med besvimelse og livstruende blodtrykksfall.
Et av nedbrytningsproduktene av penicillin er effektivt til å skape penicillinallergi. Derfor bør det vanligvis brukes fersk, nyinnkjøpt penicillin, og ikke penicillin som har vært lagret lenge, unntatt ved større epidemier eller andre situasjoner med plutselige store behov for penicillin.


Vancomycin.
Vancomycin er et antibiotikum som virker ved å binde seg til D-alanin-D-alanin i bakterienes cellevegg og hemmer dannelsen av de nødvendige kryssforbinelsene til L-lysin.


Erytromycin.
Erythromycin er et syntetisk fremstilt makrolidantibiotikum.
Det brukes til de samme infeksjonene som penicillin og i tillegg til enkelte andre infeksjoner, som mykoplasmalungebetennelse.
For pasienter som har utviklet penicillinallergi er erytromycin et godt alternativ når det er behov for penicillinbehandling.
For noen pasienter kan mavesmerter være en vanlig bivirkning, muligens som en overfølsomhetsreaksjon. Når mange av de naturlige bakteriene i tarmen drepes av erytromycinen blir det diare, men den kan fort bedres ved inntak av matvarer med normale bakterier, som yoghourt, kefirmelk og gammelost.
Erytromycin påvirker flere ensymsystemer som omsetter legemidler, så det er ofte problemer med interaksjon (legemiddel) om det samtidig brukes andre medisiner.


Regensburg bispedømme.
Regensburg bispedømme er et katolsk bispedømme i Bayern. Det omfatter store deler av Oberfalz og Niederbayern, og små deler av Oberfranken og Oberbayern.
Det ble opprettet i år 739 av Bonifatius og hadde i begynnelsen stor betydning som bispesetet for hertugdømmet Bayern. I en kort periode (1805–1817) var Regensburg sågar erkebispedømme for Tyskland. I dag er det et suffraganbispedømme under erkebispedømmet München-Freising. Dets nåværende biskop er prof. dr. Gerhard Ludwig Müller. Det bor 1 345 671 katolikker i bispedømmet, dette utgjør en andel på 82 % av den totale befolkningen.
Viktige kirker inkluderer St. Peter-katedralen i Regensburg og basilikaene St. Emmeram samme sted og St. Martin i Amberg. Domkirkens kor, Regensburger Domspatzen, som er over 1000 år gammelt, er verdensberømt, og ble tidligere ledet av pave Benedikt XVIs eldre bror Georg Ratzinger.
Historie.
Regensburg var fra 600-tallet residensby for de bayerske hertugene. I denne perioden ble byen oppsøkt av flere vandrebiskoper. Den mest kjente var St. Emmeram, som ble en av byens skytshelgener. Det regulære bispedømmet med setet i byen ble grunnlagt av Bonifatius i 739. Det hadde opprinnelig en enorm utstrekning, siden det i tillegg til Bayern også omfattet Böhmen og Mähren. Regensburgs metropolitanerkebispedømme var Salzburg. Biskopene av Regensburg var frem til 900-tallet samtidig abbeder av St. Emmeram kloster. 973 ble Böhmen og Mähren skilt ut som Prag bispedømme.
Bispedømmet hadde sin blomstringstid på 1100-tallet, da den gotiske domkirken ble bygget og tallrike klostre grunnlagt. Da Bayern i 1180 kom til wittelsbacherne, forble biskopen av Regensburg uavhengig, dvs. riksumiddelbar. Fyrstbiskopene klarte imidlertid aldri å opprette et sammenhengende høystift; de verdslige besittelsene forble spredt og forholdsvis små, hovedsakelig i nærheten av Regensburg, men også enkelte andre steder i de bayerske områdene, f.eks. festningen Kufstein i dagens Tirol. I selve byen var det bare domkirken med tilhørende bygninger som var i biskopens verdslige besittelse. Resten av Regensburg var fordelt mellom den frie riksstaden og tre riksklostre (Niedermünster, Obermünster og St. Emmeram). Attpåtil gikk byen i 1542 over til protestantismen.
Med "Reichsdeputationshauptschluss" i 1803 ble fyrstbispedømmet slått sammen med riksbyen og de tre riksklostrene til kurfyrstedømmet Regensburg. Siden fyrstedømmet ble gitt til Carl Theodor von Dalberg i egenskap som biskop av Regensburg og primas av Tyskland, ble altså fyrstbispedømmet ikke sekularisert. Det var dermed det eneste fyrstbispedømmet som overlevde "Reichsdeputationshauptschluss" som en kirkelig stat.
Riksdeputasjonens plan hadde vært å gjøre Regensburg til metropolitanerkebispedømmet for bispedømmene i Det tysk-romerske rike unntatt Preussen og Østerrike. I denne sammenheng ble Mainz’ erkebiskoptittel overført til Regensburg i 1805. Det tysk-romerske rike ble imidlertid opphevet allerede i 1806, og kurfyrstedømmet Regensburg i 1810. Von Dalberg beholdt likevel titlene erkebiskop og fyrstprimas frem til sin død i 1817. Etterpå ble Regensburg suffragan under under München og Freising.


Nøkk.
En nøkk, oftest omtalt i bestemt form som egennavnet nøkken, eller nykken og nykkjen i noen norske dialekter og på nynorsk, er en nifs, mannlig vette som holder til i elver, tjern, vann og sjøer i innlandet. Figuren er kjent fra nordisk folketro og diktning siden norrøn tid, spesielt i sagn, eventyr og folkeviser fra Norge og Sverige. Nøkken er en personifisering av det farlige ved vannet og kan vise seg i forskjellige skikkelser. Vanligvis prøver han å lokke folk til seg for å drukne dem.
Nøkken har forbindelse til flere tradisjoner, særlig med opphav i germansk mytologi, og forekommer i en mengde lokale varianter over hele Nord-Europa. Forestillingene og historiene om nøkkene er derfor ofte nært beslektet med fortellinger om andre overnaturlige vesener og mytologiske elementærånder som lever i vann. I Norge og Sverige gjelder det oftest ferskvannvetter som den felespillende fossegrimen og den gapende kvernknarren, skikkelser som er nyere enn nøkken. Nøkker og elveånder kan også låne trekk fra klassiske vannymfer, for eksempel i tyske og mellomeuropeiske sagn, fra lindormer og fra drauger, marmæler, havmenn og andre saltvannsvetter.
Etymologi.
Det norske ordet "nøkk" kommer fra det norrøne "nykr". Nøkken er lite kjent fra norrøn litteratur, men ordet brukes til å oversette det latinske "hippopotamus", det vil si «elvehest» (altså «flodhest»), og i en verselære heter det at «nykr gir seg mange skikkelser». "Nykr" kan ha hatt grunnbetydningen «vannuhyre» og er i slekt med det gammelengelske "nicor", som brukes om «flodhest» og «vannuhyre», og det oldhøytyske "nihhus", «krokodille». En antar at disse er avledet av det urgermanske "*nikwus" eller "*nikwis(i)", som igjen skal ha sitt opphav i det konstruerte urindoeuropeiske "*neigw", som betyr «å vaske». Ordet er beslektet med "nḗkēkti" i sanskrit, som også betyr «vaske», de greske "nízō" og "níptō" og det irske "nigther".
Elverfolk.
Vetter og åndevesener som i norsk folketro vanligvis blir kalt huldrefolk, haugfolk, underjordiske og liknende, tilsvarer alver eller elverfolk (ellefolk) i dansk og andre språk. Ordene "alv" og "elv" («flod») er forøvrig beslektet, de stammer fra et indoeuropeisk ord som betyr «hvit», og avledninger av disse kan lett forveksles. De kvinnelige alvene eller elvene (tilsvarer dansk "ellepige" og svensk "älva") i norrøn mytologi beveger seg med en veldig livskraft og med strømmens styrke, mens de mannlige ikke egentlig tilhører elverfolk, men er nøkkeliknende vesener som er stedbundet til elvebredder og små, stille innsjøer. En islandsk ættesaga, Grettes saga, forteller imidlertid om en kamp mot en voldsom jotun under fossen. Denne villskapen blir seinere dempet i forestillingene om fossegrimmen og elverfolket.
Folkelige beskrivelser og forestillinger.
a>. Gamle historier om vannvetter som skaper seg om til en hest finnes i flere land.
I gamle historier blir nøkken framstilt som et skremmende, ondskapsfullt vesen i slekt med både demoner og de underjordiske. Han holder til i vannkanten og prøver å lokke mennesker og dyr ut i vannet, særlig etter solnedgang. Særlig farlig skal det være for udøpte spedbarn og gravide kvinner. Han kan imidlertid også være en trist skikkelse som lever i ensomhet og klager over at han ikke kan vinne den evige salighet og komme til himmelen.
Nøkken blir i gamle forestillinger særlig forbundet med drukning, enten han lokker noen til seg eller han, som draugen i havet, varsler kommende drukningsulykker, selvmord, dødsfall og uvær med stygge skrik eller sørgmodige stønn. Disse ropene blir kalt varskrik og kan minne om skrik fra storlom og andre fugler (regnspip). I flere sagn krever nøkken et årlig drukningsoffer før han blir fornøyd. Noen forteller at nøkken fanger dem som drukner, og ikke gir dem fra seg. Andre at de druknede da kommer til prektige, grønne saler på sjøbunnen.
De uhyggelige fortellingene om nøkken tjente minst to hensikter: De holdt barn og unge vekk fra farlige vann og fremmede dyr og mennesker, og samtidig ble de en måte å forklare og bearbeide tragiske drukningsulykker, det ukjente og kreftene i naturen på.
Utseende.
Nøkken er ofte usynlig, men kan ta form som en trestokk, en flåte eller noe annet flytende. Han kan også stige på land omskapt til en hest eller et menneske for å trekke folk med seg. Ikke sjelden viser han seg som en fager, ung mann, kanskje spelemann, med langt hår som forfører unge kvinner i døden, men han kan også opptre som dverg med rød nisselue eller en gammel gråskjegg. Nøkken kan også sees som et ansikt med hår, skjegg og store øyne som ligger på lur i vannflaten. I tyske sagn er "der Nix" oftest en eldre mann med lange barter, gjerne en havmann på linje med de kvinnelige havfruene, men han kan også være en gutt med røde eller gylne lokker.
Nøkken som en omskapt til en flott, gråhvit hest er kjent fra mange historier. Hestekroppen er ikke nøkkens sanne form, men et knep for å lure særlig barn opp på ryggen og dra dem ut i vannet. En slik skapning ble i Syd-Sverige kalt "Bäckahäst" («bekkhesten»), og det er historier der Bäckahästen blir fanget og brukt som trekkdyr i jordbruket, men som rømmer så fort den får anledning. I Sverige er det også fortellinger der nøkken tar form som en svart okse. "Kelpie" er navn på en tilsvarende overnaturlig hest fra keltisk folketro. Den kan også skifte ham, er vanligvis svart, men kan også være hvit, og er knyttet til elver og sjøer i Skottland og Irland. En tilsvarende hestefigur på Orknøyene ble kalt "the nuggle", og på Shetland "the shoopiltee", "the njogel" eller "the tangi". På Isle of Man er den kjent som "the cabbyl-ushtey" eller "the glashtin". På Færøyene er betegnelsen "nykur" og i Island "nykur" eller "nennir". En tilsvarende skotsk og irsk vannhest er "each uisge".
Strengespill.
Nøkken kan bruke vakker sang og musikk for å trollbinde sine ofre. I flere fortellinger er han en mester på fele, i andre spiller han isteden harpe. Det er også fortellinger der han lærer bort sine felekunster til mennesker i bytte mot et offer eller for lønn, for eksempel et løfte om frelse og salighet. I Sverige fortelles det blant annet at dersom en legger et offer i en sjø eller foss en torsdag kveld, kommer «näcken» og stemmer fela til den som ofrer, eller bytter den mot sin egen, slik at personen siden blir en overlegen spelemann. Offeret en gir, kan være en hvit penning, et svart dyr (for eksempel en svart bille eller katt), tre dråper blod fra ringfingeren, brennvin eller snus.
Felespill er likevel oftere knyttet til historier om den mindre truende fossegrimen, på svensk ofte kalt "strömkarlen", enn til nøkken. Det handler da gjerne om jordiske spelemenn som ofrer til en foss og sitter en hel natt og lytter til tonene fra fossen for å lære av fossegrimens strengelek. det kan også være kvinner og barn som ser fossegrimen, gjerne som en vakker, lystig spelemann, og lytter til de mesterlige feleslåttene hans.
Det har også blitt fortalt historier om nøkken som stanser kvernhjulet slik kvernknurren gjør.
Beskyttelse.
En kan verne seg mot nøkken ved å spytte eller kaste stål i vannet, for eksempel ei nål eller et lite jernkors. En kan også binde ham ved å kaste en «nøkkstein» slik at den faller høyt ovenfra og loddrett ned i vannet. Hvis noen først blir grepet, kan en komme fri og overleve ved å si nøkkens navn, det vil si «Nøkken!», «Nyk!» og så videre. Et gammelt vers som uttrykker dette er: "«Nyk! Nyk! Nål i vann. Jomfru Maria kastet stål i vann! Du synker, jeg flyter!»"
Vandresagn om nøkken.
Nøkken opptrer i noen få vandresagn og en del lokale sagn i Norge, men de siste 150 år har han neppe vært aktiv folketro. En kjenner i alle fall ikke til memorater om nøkken fra etter 1850. Selv om ikke voksne har trodd på nøkken, har han blitt brukt som pedagogisk fiksjonsvesen for å skremme barn fra å gå ned til elva eller vannet der de risikerte å drukne.
"En kveld hører folk at nøkken roper fra elva: «Timen er komen men mannen inkje!» Like etter kommer en mann løpende og vil kaste seg i vannet, men de klarer å holde ham tilbake. Mannen ber da om å få vann fra elva å drikke. Det får han, og så dør han."
Dette sagnet forekommer i ulike varianter over hele Europa. I Danmark knyttes de gjerne til "Åmanden" («elvemannen»), en nøkkeliknende skikkelse i dansk folketro. Vanligvis omtales han ikke som et synlig vesen, men det fortelles på samme måte at det kan høres en røst fra vannet når det er lenge siden noen har druknet i ei elv. "«Tiden er kommen, men manden er der endnu ikke»" lyder det fra Åmanden da. I det samme kan en se en mann komme styrtende, og selv om en vil holde ham tilbake, drukner han seg i vannet.
"Noen unger leker nede ved elva og får se en vakker hvit hest som ligger på bredden. De største barna klatrer opp på hesteryggen, men den minste kommer ikke opp. Han strekker handa opp og roper «Nykk meg opp!» Da nøkken blir nevnt ved navn, kaster han seg i vannet med barna på ryggen, men den minste overlever."
"Å nøkke" eller "nykke" kan på norsk også bety å rykke eller nappe. "Nøkk" og "nykk" kan på samme vis bety et lite rykk, eller et støt eller stikk.
Nøkken som motiv i litteratur, kunst og populærkultur.
a> (Ægir). Kunstverket er et uttrykk for en nordisk kunst basert på nordiske myter.
a>s maleri «Näcken» fra 1882-1884 viser nøkken som en naken mann med fele og sjøgress. Dette bildet har siden preget mange svenskers oppfatning av nøkken
a> og ble reist i 1901. Øverst står en statue av fiolinisten, mens nøkken står like nedenfor og spiller harpe av vannet som renner.
a> i norsk folketro. Også den svenske "näcken" har ofte drag av denne skikkelsen.
Nøkken blir beskrevet og omtalt i mange litterære tekster, i billedkunst og i moderne populærkultur. Mystiske naturvesener som nøkk og fossegrim var særlig populære figurer i den svenske og norske romantikken, og i den seinere nasjonalromantikken, på 1800-tallet.
I litteratur og musikk.
Det er flere beskrivelser av nøkken i gamle nordiske folkeviser. «Harpespelet tvingar nøkken» (også kalt "Villemann og Magnhild") og «Nøkken som belar» er to naturmytiske middelalderballader som foreligger i mange nedtegnede versjoner. En variant av «Nøkken som belar» er folkevisa «Heiemo og Nykkjen». Den er innspilt både med folkesangeren Kirsten Bråten Berg (utgitt på "Nordisk sang" i 1993) og Helene Bøksle (på "Elverhøy" fra 2006). Det er også ellers utgitt mange viser om nøkken på plate. I 1988 utgav for eksempel Tone Huldbækmo og Hans Fredrik Jacobsen sin versjon av visa «Nøkken danser» på barneplata "Langt nord i skogen".
Omkring 1540 omtaler den svenske evangelisk-lutherske erkebiskopen Olaus Petri (1493–1552) nøkken slik: "«(Man) weet (i Sverige) än nw tala om Nec ken som seyes wara i watnet, och at Necken tagher tbem bort som drunkna.»" («Det er i Sverige ennå snakk om nøkken som sies å være i vannet, og at nøkken tar bort dem som har druknet.»)
Blant svenske ordspråk og ordtak som nevner nøkken, er disse tre: "«Dän Näkken tar om Hand, får Låf at honom»", kjent i skrift fra 1688, "«Då man tagit näcken i säcken, måst man bära honom öfver bäcken.»", nedtegnet i 1845, og "«Det har inte godt till att vara två näckar i en sjö»", omtalt i 1880.
Den svenske dikterpresten Arvid August Afzelius (1785–1871) skrev «Näckens polska» til en folkemelodi på 1800-tallet. Det er flere svenske spelemannslåter med samme tittel. Det samme gjelder en gammel folkevise fra Gotland og en fonteneskulptur av Bror Hjorth (1894–1968) som ble reist utennfor jernbanestasjonen i Uppsala i 1967.
På 1810-tallet skrev den svenske dikteren Erik Johan Stagnelius (1793–1823) den romantiske sangen «Näcken». Der skildrer han nøkken i «Silverbäcken», med bladkrone på hodet, som spiller på fela si i den gylne kvelden. Nøkken forsøker å lokke et barn ut i vannet, men barnet minner nøkken på at han aldri vil få se «ljusets änglar i det höga». Nøkken gråter da, dykker ned i dypet og fela stilner for alltid. Mange har tolket diktet som et selvportrett av en ung, musikalsk forfatter som har følt seg utenfor og innsett at de klingende ordene likevel ikke kan gjøre noe med smertene i verden.
Den svenske litteraturhistorikeren Lorenzo Hammarsköld (1785–1827) skrev balladen «Strömkarlen», et av de første svenske diktene på blandet vers på 1800-tallet. Strömkarlen tilsvarer den norske fossegrimen.
I Johan Sebastian Welhavens første diktsamling "Digte" fra 1838, er det et naturromantisk dikt som heter «Nøkken». Der forteller dikteren hvordan han legger øret ned til kildens bredd og hører nøkken spille harpe og synge vemodige kvad når det skumrer. Diktet «Nøkken: Jeg lagde mit Øre til Kildens Bred» fikk seinere en romansemelodi komponert av Halfdan Kjerulf (1815–1868).
I 1847 nevner den danske dikteren Steen Steensen Blicher (1782–1848) nøkken kort som en kvinnelig vannvette på følgende måte i sin samling «Digte»: "«Sig Havmand formæler med Nøkken i Fjord, Saa bølgende Bryster opsvulme; Mod hver, der ved Limfjordens Kyster boer, Dens Vande saa truende vulme.»" Ordet "formæle" betyr «gifte seg med» og ble særlig brukt om fyrstelige giftermål. På tysk kalles en slik kvinnelige elementærånd som lever i vann, for "Nixe", dannet etter hannkjønnsordet "Nix", som også kan tilsvare det nordiske «nøkk». Ordet "Nixe" finnes også i formen "Nikse" i eldre dansk med betydning «undine» eller «vannymfe».
Nøkken nevnes flere steder, men bare svært kort, i Asbjørnsen og Moes samling av norske folkeeventyr som ble utgitt omkring 1845. Mest omfattende beskrivelser av nøkken gis i historien «På høyden av Aleksandria». Der lar forfatteren Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) en matros gjenfortelle morfarens opplevelser da han som ung reservelos hadde kapprodd mot nøkken i en halv båt innover Oslofjorden. Morfaren får i historien selveste Ekebergkongen (Ekebergtrollet) ombord i sin egen båt. Han skal ros til bryllup, men nøkken kommer først fram, omskaper seg til hest og rømmer med brura til et annet troll.
I 1853 utgav den danske eventyrforfatteren H. C. Andersen (1805–1875) en opera i én akt som han kalte «Nøkken». Den fikk musikk av den østerrikske komponisten Franz Joseph Gläser (1798–1861). H. C. Andersen skriver for øvrig slik om nøkken i romanen «Kun en Spillemand» fra 1837: "«Nøkken, der boede i Elvene og tidt ved Maanskin sad med sit lange, hvide Skjæg i Fossen og spillede saa deiligt, at man følte Lyst til at styrte sig derud. Den stakkels Nøkke, naar han spillede allerdeiligst spottede Drengene ham.»Du kan jo dog ikke blive salig!«sagde de, og da græd Nøkken store Taarer og forsvandt i Elven.»" H. C. Andersen nevner også Åmanden, en særdansk vannvette.
Dramatikeren og dikteren Henrik Ibsen skrev i flere dikt om kjærlighetslengsel og kunstnerens utenforskap, blant annet i «Spillemænd», et dikt som ble tonesatt av Edvard Grieg (1843–1907) og utgitt i «Seks Digte af Henrik Ibsen», opus 25, ofte kalt Ibsensangene, i 1876. I sangen «Spillemænd» ber sangeren selve nøkken («Den Våde af Dybet») om hjelp til å lære å «Kogle den Deijliges Sind». Når han omsider er blitt en mester i spillekunsten og er rede til å imponere henne, er hun gift med en annen. Når han snakker med nøkken er det et voldsomt, urolig tremolo i klaveret med abrupte arpeggioer fra dypet – en opprørt stemning, som kokende vann. Oppsummeringen er et langtrukkent hjertesukk om kunstnerens ensomhet: han vant berømmelse, men tapte kjærligheten. Også "Med en vannlilje", et dikt som opprinnelig ble utgitt i "Illustreret Nyhedsblad" i 1863, er med blant Ibsensangene. Der sies det: "«Nøkken lader som han sover; – liljer leger ovenover»".
Også flere andre diktere og forfattere har skrevet kort om nøkken i tekstene sine uten at skikkelsen er et hovedmotiv. For eksempel nevner Arne Garborg (1851–1924) nøkken flere steder i Haugtussa som ble utgitt i 1895. I ett av de naturmystiske diktene derfra heter det: "«Upp or dei djupe Hyljar / stig som glidande Skuggar / Nøkken blaa paa sin halve Hest / og Vasstroll med vaate Luggar. / Dei okar seg fram som dei orkar best.»" I 1923 skrev Olav Nygard (1884–1924) diktet «Nykken». Nygard skrev ei rekke folkeviseinspirerte og ofte naturmystiske dikt, svært mange av dem innenfor en romantisk og idealistisk verdensanskuelse.
I 1925 hadde den svenske operaen «Bäckahästen» premiere på Operan i Stockholm. "Bäckahästen" er et sydsvensk navn på nøkken når han er omskapt til en hest. Teksten til operaen var hentet fra skuespillet «Bäckahästen. Skånskt sagospel i fyra upptåg», skrevet av poeten Anders Österling (1884–1881) og utgitt i 1909, og musikken var ved komponisten Kurt Atterberg (1887–1974).
Komponisten Geirr Tveitt (1908–1981) skrev orkesterverket "Nykken, eit symfonisk måleri" på bestilling fra NRK. Verket var inspirert av norsk natur og kulturarv. Det ble uroppført i 1960 med Oslo-filharmonien.
Nøkken er et nordnorsk, reggaeinspirert rockeband som ble dannet i 1979 av vokalist Turid Pedersen og gitarist og låtskriver Bjørn Vassnes. I 1976 utgav visesangeren Jan Eggum sangen «Nøkken ta meg hvis jeg blir forelsket» på LP-en «Trubadur». Visa ble gjenutgitt på albumet «Dacapo» i 1989. I 2005 utgav Lumsk, et folk metal-band fra Trondheim, cd-en «Troll» der en av sangene heter "Nøkken". I 2007 utgav gruppa Hardingrock låten "Nykken" på albumet «Grimen».
Flere norske bøker har ordet "nøkken" med i tittelen. Anne-Marie Rüber har utgitt den vesle barneboka «Per og nøkken». I 2001 utgav Arild Nyquist (1937–2004) «Nøkken forteller», en samling personlige historier om fiske der Nyquists versjon av nøkken er gjennomgangsfigur. I 2003 kom «Nøkken spiller», bok nummer 18 i kioskromanserien "Barn av stormen", skrevet av Merete Lien (1952-). I 1995 ble det gitt ut en samling med artikler av den norske økonomen Ragnar Frisch (1895–1973) under tittelen «Troen på nøkken». Fra reklamen for boka heter det at "«Ragnar Frisch trodde ikke på nøkken, verken som vesen eller som skremsel i oppdragelsen. Han trodde på opplysning og åpen, offentlig debatt. Han personifiserte i 1930-årene den nye økonomiske retningen innen økonomifaget.»"
I 2003 kom den norske tegneserieantologien "Supernova 2" der serieskaperen Geir Moen (1976–) hadde en 25 siders tegneserie som han kalte Nøkken.
Annet.
Forestillingene om nøkken har gitt vannlilje kallenavnet "nøkkerose", "nøkkeblomst" og "nykkjeblom". Den danske forfatteren og historikeren Gudmund Schütte (1872–1954) beskriver det slik: "«Gribes en Badende af Krampe i Dammens kolde Vand.. da er det Nøkken, der tager ham; derfor har de lumske Dammes skønne, hvide Vandliljer faaet Navnet Nøkkeroser.»"
"Nøkken" har av noen blitt brukt som et mildt banneord i kraftuttrykk som «nøkken ta», «jeg gir nøkken i det», «jeg bryr meg nøkken om det» og «svart som nøkken».
"Nøkkstein" er en stein som blir kastet høyt opp slik at den faller loddrett ned i vannet for å skremme eller «binde» nøkken. Å kaste nøkksteiner kan også ha vært en lek i vannkanten på samme måte som å kaste flate smuttsteiner eller «fiskespretter».
"Nøkk" var kallenavn for en liten type kanonbåt som ble brukt i den norske marinen fra 1870-tallet. Disse «nøkkene» var sjalupper eller kanonjoller som fikk installert dampmaskin på 1880-tallet. De var i bruk fram til første verdenskrig. «Nøkk» og «Nøkken» har siden vært navn på flere mindre båter, deriblant en brannbåt i Stavanger som nesten ble senket i 1940.
Ovenfor Svolværvatnet bak Kongstind ved Svolvær, ligger Stornøkkvatnet. Det ble ansett som bolig for Stornøkken, den største av nøkkene på Austvågøya i Lofoten. Det bodde flere andre nøkker, slektningene til Stornøkken, i vannene rundt: i Nøkkvatnet Aust, i Vestrenøkkvatn og i Nøkkvatnet Vest. Også i Lindesnes kommune er det et tjern som kalles Nøkkevann.
Det er også annet i Norge som har fått navnet "Nøkken", deriblant et mannskor i Trondheim, en dykkeklubb fra Modum og flere barnehageavdelinger.
Et kjent svensk kondommerke produsert av RFSU AB heter "Näkken". Disse ble tidligere solgt under varenavnene "Näcken" på svensk og "Nøkken" på norsk. Kondomene er laget av gjennomsiktig og knudrete naturlatex.


Draug (vesen).
En draug, oftest omtalt i bestemt form draugen, er et overnaturlig vesen som forekommer i sagn langs kysten av Norge. Draugen var opprinnelig en død person, en dauing, enten han bodde i haugen (på norrønt kalt "haugbúi") eller dro ut for å hjemsøke de levende. I seinere folketro ble det vanlig å begrense skikkelsen til et gjenferd av en død fisker som hadde drevet på havet, og som ikke var begravet i kristen jord. Det ble sagt at han bar skinnhyre, men hadde en tangvase til hode, seilte i en halv båt med spjærede seil og varslet død for dem som så ham eller endog ville trekke dem ned.
Drauger i sagn og fortellinger.
Selve ordet "draug" er hentet fra det norrøne ordet "draugr", som opprinnelig kunne bety gjenferdet til en hvilken som helst avdød. I noen dialekter brukes ordet fortsatt slik, og det skilles mellom land-draug og hav-draug. I norrøn saga vil en finne referanser til land-drauger av denne typen. Mest kjent er fortellingen om Glåm, fra Grette Åsmundssons saga, som kommer til gards hver julekveld og uroer de som bor der. Glåm var en trell som ble gravlagt i en steinrøys i nærheten, og hjemsøker området i skikkelse av en draug. I sagaen framstår han som et blånet lik, som har krefter nok til å legge en forbannelse over sagahelten.
Senere har ordet hovedsakelig kommet til å stå for en ånd på sjøen. Denne utviklingen skyldes delvis de mange og populære folkloristiske fortellingene til Jonas Lie på 1870-, 80- og 90-tallet, basert på overtro fra Nord-Norge, som har skapt det moderne bildet av draugen. Arne Garborg refererer til drauger i diktsyklusen "Haugtussa" fra 1895, men disse draugene kommer fra kirkegården for å plage Veslemøy.
Fortellingen er et vandresagn som vanligvis går under tittelen Sjødraugane og landdraugane.
Det finnes også en historie fra Trøndelag som forteller om hvordan et lik på stranden ble noe to Drauger kranglet om.
Den nynorske begrepsbruken, som gjerne skiller seg fra bokmålsbruken ved bedre tilknytning til det norrøne, definerer fremdeles draugen først og fremst som en atterganger. Ola Raknes kunne derfor definere en vampyr som en «Blodsugar-draug» i sin engelsk-norske ordbok.
Moderne varianter (utvalg).
a>. Skipet var i tjeneste for den norske marinen 1908-1944.


Det georgiske alfabetet.
Det georgiske alfabetet (georgisk: ქართული დამწერლობა,) er et skriftsystem som brukes til å skrive georgisk og noen få andre kartvelske språk i Kaukasus (mingrelsk, svanisk og av og til lazisk). Det har opp gjennom historien eksistert tre ulike versjoner av alfabetet. Dagens alfabet har 33 bokstaver. Det skilles ikke mellom majuskler og minuskler, men enkelte forfattere har brukt bokstaver fra et av de eldre alfabeta som majuskler. Bokstavene har også hver sin tallverdi.
Alfabetet er kjent siden 400-tallet e.kr. Opprinnelsen er noe dunkel. Det har visse tegn som ligner på greske skrifttegn, men noen tegn kan også ha en annen opprinnelse.
Historie.
Det georgiske alfabetet har utvikla seg over tre stadier, som kalles "Asomtavruli", "Nuskhuri" og "Mkhedruli".
Asomtavruli.
Asomtavruli, også kjent som "Mrgvlovani", er det eldste georgiske alfabetet. Gamle innskrifter med dette alfabetet er bevart i flere bygninger, blant annet i en georgisk kirke i Betlehem i Israel (fra år 430) og i kirken Bolnisi Sioni utafor Tbilisi (fra år 478–493). Asomtavruli brukes i dag av og til i overskrifter og boktitler.
Nushkuri.
Nushkuri er et religiøst alfabet som oppsto på 800-tallet. Det ble mest brukt i hagiografi.
Mkhedruli.
Mkhedruli, det moderne alfabetet, oppsto på 1000-tallet og ble brukt i ikke-religiøse sammenhenger fram til 1800-tallet, da det tok helt over for de to andre alfabeta.
Translitterasjon.
Veiskilt i Georgia med stedsnavna skrevet både med det georgiske og det latinske alfabetet
Denne tabellen viser translitterasjonen av de 33 bokstavene som er i bruk i dag. «Nasjonal» er det offisielle georgiske translitterasjonssystemet, «BGN» er et romaniseringssystem som ofte benyttes i engelsktalende land, mens «Lazisk» er det offisielle systemet som benyttes i det nordøstlige Tyrkia for lazisk.


Großglockner.
Großglockner (3798 moh) er det høyeste fjellet i Østerrike. Fjellet er en del av Glocknermassivet og ligger i fjellområdet "Hohe Tauern". Ved foten av fjellet ligger isbreen Pasterze som med sin lengde på 9 km er den største i de østerrikske alper og den lengste i Østalpene.
Fjellet ble første gang besteget 28. juli 1800 av en gruppe på fire som deltok på en stor ekspedisjon under ledelse av fyrstbiskop Franziskus Xavier von Salm-Reifferscheidt.
Normalruta går fra Erzherzog-Johann-Hütte (ved Adlersruhe, nr 1 på illustrasjonen) over østsida og Kleinglockner (nr 6).


Marduk.
Marduk var en viktig gud i akkadisk mytologi, og byen Babylons skytsgud. Han var sønn av Ea og Damkina.
Opprinnelig var Marduk sannsynligvis en tordengud og vegetasjonsgud. Senere, etterhvert som byen Babylon fikk større betydning, ble han den høyeste guden i deres pantheon. I verket Enuma Elish fortelles det om hvordan Marduk beseiret Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang.
Han ble ofte avbildet med en spade som et tegn på jordbruk og fruktbarhet, eller kjørende i en vogn og bærende på våpen. Han ble også avbildet sammen med en drage. Når en person ble konge av Babylon, var det vanlig at han gjennomgikk en seremoni hvor han holdt hånden til en statue av Marduk.
Marduk var gift med gudinnen Sarpanitu og far til Nebo.
Navnet Mordekai har antagelig sammenheng med navnet Marduk. Den bibelske personen Mordekai sies å ha brukt det istedenfor sitt hebraiske navn Bilsjan.


Bludenz.
Bludenz er en by i delstaten Vorarlberg i Østerrike. Byen er relativt liten og ligger der hvor de fem dalene Klostertal, Montafon, Walgau, Brandnertal og Großes Walsertal møtes. Byen er også administrasjonssentrum i distriktet Bludenz, hovedsetet ligger i slottet Gayenhofen. I byen ligger også sjokoladefabrikken Suchard samt ølbryggeriet Fohrenburger.


Dumuzi.
Dumuzi eller Tammuz (gammelsyrisk ܬܡܘܙ; hebraisk תַּמּוּז; akkadisk "Duʾzu", "Dūzu"; sumerisk "Dumuzid" (DUMU.ZI(D)) i betydningen «trofast» eller «sanne sønn») var navnet på en guddom i sumerisk mytologi og senere hos akkadere. Han var en gud for fruktbarhet og for gjenfødelse, og sammenlignes derfor med egypternes Osiris og grekernes Dionysos. Han ble forbundet med gudinnen Inanna i Sumer, og Ishtar i Akkad.
I mytene ble det fortalt om hans kjærlighetsforhold til gudinnen. Ifølge én myte ble Tammuz drept og steg ned til dødsriket hvor han en tid oppholdt seg. Siden ble det bestemt at han skulle være der i seks måneder hvert år, mens hans søster Geshtinana skulle være der den andre halvparten av året. Fortellingene gjenspeiler vegetasjonens død i tørketiden og oppblomstring under vårregnet.
I løpet av året ble det holdt en rekke festivaler til ære for ham. I noen av dem spilte kongen rollen som guden. I en festival ble det også holdt en klage over hans død.


Feldkirch (Østerrike).
Feldkirch er navnet på en by i delstaten Vorarlberg i Østerrike. Feldkirch er forvaltningssetet for distriktet av samme navn. Byen er nevt i historiske skrifter fra 1200-tallet. I dag har byen om lag 30 000 innbyggere.


Hristo Stoitsjkov.
Hristo Stoitsjkov (født 8. februar 1966) er en tidligere bulgarsk fotballspiller og fotballtrener, som av mange blir regnet som en av landets største fotballspiller gjennom tidene. Han representerte i to VM-sluttspill og ett EM-sluttspill.
Da Bulgaria tok en svært overraskende fjerdeplass i 1994-VM ble Stoitsjkov turneringens toppscorer med seks mål, og ble senere samme år kåret til årets spiller i Europa. I Europamesterskapet to år senere scoret han samtlige av Bulgarias tre mål. Han spilte til sammen 83 A-landskamper, og scoret 37 landslagsmål.
Stoitsjkov begynte klubbkarrieren i hjembyen Plovdiv, men ble allerede som 18-åring hentet til CSKA Sofia. Her utviklet han seg til å bli en stjernespiller. I 1989/90 ble han toppscorer i den bulgarske serien med hele 38 mål, og ble deretter kjøpt av den spanske storklubben Barcelona. Den temperamentsfulle Stoitsjkov ble raskt en publikumsfavoritt, men havnet også ofte trøbbel med dommere og fotballforbundet. Under oppholdet i Barcelona fikk han kallenavnet El Pistolero, på grunn av det beryktede skuddbeinet.
Stoitsjkov spilte seks og en halv sesong for Barcelona, fordelt på to perioder, og scoret nesten 100 mål for klubben. Han ble spansk ligamester fire ganger, og var med på å vinne Europacupen for serievinnere i 1992. Han spilte også en sesong for italienske Parma, og var på tampen av sin karriere innom klubber i Japan (Kashiwa Reysol), Saudi-Arabia (Al Knassar) og USA (Chicago Fire, DC United).


Den pavelige kommisjon for Latin-Amerika.
Den pavelige kommisjon for Latin-Amerika er en del av Den katolske kirkes sentrale forvaltning. Kommisjonen er ikke en del av Den romerske kurie, men er likevel direkte underlagt Kongregasjonen for biskopene. Den har ansvaret for koordingering av kirkens virke i Latin-Amerika, og for kommunikasjon mellom Den hellige stol og de latin-amerikanske biskopene.
Kommisjonen ble opprettet 19. april 1958 av pave Pius XII. Den hittil siste presidenten var kardinal Giovanni Battista Re, som gikk av ved pave Johannes Paul IIs død 2. april 2005.


Ra (gud).
Ra var solgud hos egypterne i det gamle Egypt. Særlig betydning hadde han under Det gamle riket. Foruten templer for konger, er det bare denne guden som vi kjenner til, at det ble bygd store templer for i denne perioden. Ra forble en meget viktig gud, da han var essensiell for egypternes håp om å bli gjenfødt daglig fra sin tilværelse i underverdenen. Under tiden ble han imidlertid sammenlignet med andre guder som også kunne knyttes til solen, for eksempel Amon og Horakhte.
I enkelte myter fortelles det om hvordan han var den første gud og at guden Shu og gudinnen Tefnut ble til av hans sæd, eller i en annen variant av mytene, av hans spytt. Det fortelles også om hvordan han hver dag dro over himmelen, mens han om natten kjempet mot en slange (Apophis).
Ra var den store solguden av Heliopolis, solens by. Ordet "ra" betydde trolig «skaper». Ra hadde mange former og mange navn. Den viktigste av disse var kanskje "Ra-Harrakte", som ble fremstilt i egyptisk kunst som en gud med falkehode, solskive og en kobra. Harrakte var spesielt en manifestasjon av Horus. Det var i hans forkledning at solguden ble tilbedt i Heliopolis.
Heliopolis var Ra-kultens hovedsenter. Der utropte prestene hans at det var her han først hadde blitt manifestert. Besøkende ble vist det nøyaktige stedet hvor han hadde entret eksistensen, og at det var der den primale åsen hadde stått, etter å ha oppstått fra Nuns kaos.
Ifølge lokale myter het Ra opprinnelig Atum. Først lå han stille inni Nun, innpakket i en lotusknopp. Med øynene og munnen lukket holdt han hans skarpe flamme av sollys trygg fra kaosets knusende kraft. Men til slutt ble han lei av ikke å gjøre noe, og klatret opp fra mørket og viste seg frem i all sin flammende glans. Han var ikke lenger Atum, han var Ra. Så formet han de første gudene. Shu og hans søster Tefnut, de ga liv til tvillingene Geb og Nut, som igjen fikk Osiris, Isis, Set og Nefthys. Ra og de åtte gudene utgjorde Enneaden, og ble tilbedt sammen i Heliopolis. Selv om Ra var far til Shu og Tefnut, hadde han selv ingen partner før han seinere ble gitt en hustru, Rat. Etterpå kom de andre gudene til verden, og seinere menneskeheten, alle født av Ras søte tårer.
Universet Ra hadde skapt for sine barn å leve i var annerledes fra den nåværende verden. Det var kjent som «Den første tid», og var en tidsalder da guder og mennesker vandret side ved side på jorden. Ra selv, var den første kongen på jorden, og han hersket fra Heliopolis med Ma’at, hans datter, sannhetens – og rettferdighetens personifikasjon, ved hans side. Det ble sagt at hver dag reiste Ra seg etter frokosten, og bordet sin hellige båt.
Etter en tid ble Ra bekymret for sitt liv på jorden, og ville helst overlate ansvaret til noen andre, så himmelgudinnen Nut tok form av en ku og løftet ryggen. På denne måten løftet hun Ra opp til himmelen. Når solguden gikk av tok Khonsu, måneguden, hans plass og hersket over jorden. Fra da av kunne Ra sees reisende over himmelen i sin spektakulære solbåt hver dag.


Stripet sjakal.
Stripet sjakal ("Canis adustus") er en av tre arter med sjakaler og tilhører hundefamilien. Arten er endemisk for Afrika sør for Sahara og er svært tilpasningsdyktig og framgangsrik. Den trives i en rekke forskjellige habitater, i høyder opp mot 2 700 moh. Man finner den imidlertid ikke i regnskogbeltet.
Beskrivelse.
Stripesjakalen skiller seg fra sine to nærmeste slektninger, gullsjakalen og svartryggsjakalen, gjennom de karakteristiske stripene langs flankene. Den har dessuten kortere legger og mindre ører enn de to nevnte artene, og den er svakere utfarget.
Stripesjakalen har en forholdsvis kraftig kroppsbygning til sjakal å være, men er allikevel noe mindre enn gullsjakalen. Skulderhøyden er normalt ca. 38-41 cm. Hannene blir noe større enn tispene og veier ca. 7-12 kg. Tispene blir sjelden tyngre enn 10 kg. I vill tilstand kan den bli 10-12 år gammel, men gjennomsnittlig levetid er langt kortere.
Pelsen er gjerne lysgrå-gyllenbrun. Halen er relativt mørk og har busket behåring med hvit haletipp. Flankene har hvite striper fra albuene og bakover til hoftene, pens pelsen ellers langs sidene er nærmest sort. Stripemønsteret er ikke alltid er like framtredende.
Underarter.
Det har blitt beskrevet sju underarter av stripesjakalen ("Allen", 1939), men "Coetzee" (1977) mente det var fem. I 1997 klassifiserte imidlertid "Kingdon" kun tre underarter. Han poengterte også at det er meget vanskelig å skille blant underartene, fordi det trolig er tildels store variasjoner innenfor hver og en av dem.
Utbredelse og habitat.
Stripesjakalen finnes i områder med tropisk- og subtropisk klima, fra 15 grader nord til 23 grader sør i Afrika, men ikke i selve regnskogbeltet. Den totale populasjonen blir av IUCN anslått å være på mer enn 3 millioner dyr. Stripesjakalen holder til i skogområder øst, vest og i sentrale deler av det afrikanske kontinentet, der de trives i høyder helt opp mot 2 700 moh. (Estes, 1991).
Habitatet inkluderer skogområder, savanne, krattskog, myrområder, gressområder, sumpområder og fjellterreng, men dyra ser ut til å unngå den mest åpne savannetypen. De er dessuten ofte å finne i kultiverte områder, der de ofte sees mens de krysser veinettet. Arten ser ut til lettere å kunne omgås mennesker enn sine nærmeste slektninger, og er derfor svært suksessrik. På steder der utbredelsesområdet overlappes av de andre sjakalartene, tyr gjerne stripesjakalen til de mest skog- og krattkledte delene, mens de to andre artene gjerne velger et åpnere gresskledt habitat.
Atferd.
Stripesjakalen regnes som nattaktiv. Normalt er disse dyrene mest aktive rett etter skumringen og like før grålysningen.
Stripesjakaler er oftere solitære og trolig ike like mongame som sine slektninger. Parforhold som har vart i opp mot fire år er observert. Familiegrupper som består av opp mot sju individer regnes som normalt, men pargrupper og solitære dyr er minst like vanlig. Dannelse av mindre flokker på opp mot tolv dyr har blitt observert, men dette er utypisk. Det er også trolig at slike flokker ikke består særlig lenge.
Stripesjakalen jakter som regel alene eller (mindre vanlig) i par, selv om flere individer ofte kan sees i under det samme etegildet. Territoriene er også relativt små og varierer dessuten i størrelse gjennom sesongen.
Stripesjakaler kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder. De er svært vokale og hver familie har sine helt spesielle kallesignaler, som ikke gjenkjennes av andre enn familiens egne medlemmer. De er også kjent for sine ugle-lignende skrik, snarere enn den hylingen sjakaler ellers er kjent for.
Reproduksjon.
Denne sjakalen danner parforhold som varer livet ut. Under paringstiden er de territoriale og markerer og forsvarer reviret mot inntrengere. Dette skjer rett før eller under regntiden, vanligvis enten i juni-juli eller i september-oktober i Øst-Afrika og juni-november i Sør-Afrika. Drektighetstiden er ca. 60 dager.
Valpene fødes i et hi i bakken, vanligvis et som er overtatt etter et jordsvin. Tispen modifiserer hiet etter behov, slik at det har minst en nødutgang.
Kullstørrelsen er normalt på 3-6 valper, som avvennes i 8-10 ukers alderen. Begge forelderene bringer mat til valpene. Valpene, som blir kjønnsmodne i 6-8-månedersalderen, forlater foreldrene først som voksne, omkring elleve måneder gamle (før neste paringstid setter inn).
Matvaner.
Stripesjakalen er en utpreget alteter Den er ennå mindre kresen enn sine nærmeste slektninger. Dietten varierer fra område til område og årstid til årstid, men små pattedyr, frukt og bær utgjør trolig en betydelig del av dietten. Det er ellers kjent at de insekter, små virveldyr, fugler og fugleegg, kadavre og et utvalg planter av ulike slag. Som sine nære slektninger snylter også stripesjakalen utstrakt på rester etter større rovpattedyr, og den går heller ikke av veien for å stjele om anledningen byr seg. Det er dessuten kjent at den tar bufe, som nyfødte lam av sau og geit og tamfugler som frittgående høner og gås m.m.
Annet.
Til tross for at denne sjakalen ble drept i titusenvis tidlig på 1900-tallet, er den ikke en truet art. Mange bønder ser på den som en plage og gjør hva de kan for å begrense populasjonene, siden den tar bufe. Utbredelsesområdene inkluderer også en rekke nasjonalparker, som Serengeti nasjonalpark og Kruger nasjonalpark. Stripesjakalen er selv bytte for løve, leopard, hyene og ørn, spesielt som valper. Den er dessuten bærer av rabies.


Det pavelige råd for kulturen.
Det pavelige råd for kulturen (latin "Pontificium Consilium de Cultura") er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den har ansvaret for å veilede kirkens ledelse i kulturelle spørsmål.
I "Gaudium et Spes", en konstitusjon fra Andre Vatikankonsil, er en hel seksjon viet til viktigheten av kultur i menneskets utvikling. Dette førte til en intensivering av arbeidet med å styrke det kulturelle mangfold i Den katolske kirke. I mai 1982 opprettet pave Johannes Paul II rådet, gjennom et personlig brev til kardinalstatssekretæren. I 1993 slo samme pave det sammen med Det pavelige råd for dialog med ikke-troende, sin "motu proprio" "Inde a Pontificatus".


Dornbirn.
Dornbirn er en by i delstaten Vorarlberg i Østerrike. Byen er forvaltningssetet for distriktet Dornbirn og et lokalt senter for tekstilindustrien. Den har om lag 44 000 innbyggere. Elva Dornbirner Ach renner gjennom byen.


Gabriel-Marie Garrone.
Gabriel-Marie Garrone (født 12. oktober 1901, død 15. januar 1994) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble født i Aix-le-Bains i Frankrike, og fikk sin høyere utdannelse ved Det pavelige universitet Gregoriana og Det pavelige franske seminar i Roma. I 1925 ble han presteviet. Frem til 1939 hadde han akademiske og pastorale stillinger i Chambéry erkebispedømme.
Under andre verdenskrig var han offiser i den franske hæren, og han tilbrakte periode 1939–1945 i tysk krigsfangenskap. Etter krigens slutt ble han rektor ved presteseminaret i Chambéry, en stilling han hadde til 1947.
Pave Pius XII utnevnte ham i 1947 til titularerkebiskop av Lemno, og koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett i Toulouse erkebispedømme. Han ble erkebiskop av Toulouse i 1956. Etter å ha deltatt på Andre Vatikankonsil (1962–1965) ble han i 1968 pro-prefekt for Kongregasjonen for seminarer og universiteter.
Pave Paul VI kreerte ham ved konsistoriet juni 1967 til kardinalprest, med Santa Sabina som titularkirke. Han ble prefekt for kongregasjonen, som samtidig skiftet navn til Kongregasjonen for katolsk utdannelse.
Garrone deltok ved konklavet august 1978 og konklavet oktober 1978, som valgt henholdsvis Johannes Paul I og Johannes Paul II. Han mistet sin stemmerett ved pavevalg i 1981.
I mai 1982 ble han president for Det pavelige råd for kulturen, en stilling han satt i til 1988.
Han døde 15. januar 1994 i Roma, og ble først gravlagt på kirkegården Campo Verano, inntil hans gravmonument i den franske nasjonalkirken San Luigi dei Francesi sto ferdig.


Sagbruk.
Et sagbruk er et sted hvor tømmerstokker blir saget opp til planker, bord og annen trelast.
Historie.
Man kunne jo tenke seg det at håndsaga kom først. Eilert Sundt skriver om "håndsagskjæring" slik det foregikk midt på 1800-tallet. De hadde stokken som skulle skjæres på en stor bukk, en "stilling" også kalt sagmare. Saga ble ført opp og ned av to mann, en sto oppå stillingen, den andre sto under. På denne tiden var håndsagskjæring stadig konkurransedyktig virksomhet, bl.a. fordi de kunne utnytte en stokk med bue.
Var det en slik håndsag som ble utstyrt med vannhjul og veivaksel? De første sagbladene var for tunge og klumpete til å egne seg til håndsagskjæring, sier de som har studert sagteknologi i historisk perspektiv. Vanndrevne sager kom først.
Vannhjul.
Før i tiden var sagbruk bare en sag drevet av et vannhjul. Oppgangssag kaller vi teknologien på norsk. Hjulets rundt-og-rundt-bevegelse ble gjort om til en fram-og-tilbake-bevegelse av sagen. Da var bare sagen vanndrevet, og tømmeret måtte lastes og flyttes for hånd, men en tidlig oppfinnelse til var en liten vanndrevet kjerre som gjorde at tømmeret stadig beveget seg innover sagen. I USA ble byggingen av et sagbruk sett på som en stor hendelse. Sagbruket ble gjerne midtpunktet i småbyer i USA og Canada.
Fløting.
Tidligere ble sagbruk flyttet inn i skogen, og etterpå flyttet man tømmeret ut, men etter hvert gikk man over til å fløte tømmeret nedover elver til sagbrukene.
Sager.
Den neste forbedringen var bruken av runde sagblad, og rett etterpå gangsager. Gangsager hadde flere blader slik at tømmeret raskt ble redusert til fine planker som folk kunne bruke. Runde sagblader var ekstremt dyre, og ble fort ødelagt av varme eller skittent tømmer.
Det skapte behov for en ny type teknikere, "sagfilerene". Sagfilere var eksperter på å forme metall. Hovedjobben deres var å reparere og legge til tenner på sagblad. De kunne også hamre på sagblad uten å ødelegge dem, slik at et sagblad som var blitt ødelagt av varme, kunne hamres rett igjen. Mange moderne rundsager har tenner som det går an å bytte ut, men de trenger fortsatt hamring.
Dampkraft.
Introduksjonen av dampkraft gjorde mye for brukene. Man kunne bygge dem vekk fra vann, og de ble mer mekaniske. Effektiviteten av brukene økte også, men man måtte betale mye mer for møllene.
Det første dampsagbruk i Norge ble bygd på Spillum ved Namsos først i
Engelskbruket på Halsøy i Vefsn kom i drift i 1867, og var også et dampsagbruk. Bruket foredlet ca 75 000 kbm tømmer pr.år som ble fløtt
På Spillum like sør for Namsos, og ikke langt unna stedet hvor landets første dampsagbruk lå, finner man i sag Spillum Dampsag & Høvleri, landets eneste bevarte dampsagbruk og en del av Norsk Sagbruksmuseum.
Moderne sagbruk.
I det 21. århundre har elektrisitet og teknologi bygget videre på dette. De fleste sagbrukene er gigantiske og meget dyre fasiliteter hvor nesten alt er gjort av datamaskiner. I dag kan et sagbruk skjære til mange hundre tusen bord per dag. Små bensindrevne sagbruk blir fortsatt brukt noen steder i dag, og jobber med et veldig spesialisert marked.


Bartolomeu Dias.
Bartolomeu Dias (ca. 1450 – 29. mai 1500) var en portugisisk oppdagelsesreisende. Han var den første europeer siden antikken som rundet Kapp det gode håp. Dette skjedde i 1488. Selv døpte han odden for «Stormkapp» ("Cabo Tormentoso"). Kong João II av Portugal døpte den senere om til «Kapp det gode håp» som skulle angi at man etter forbiseilingen hadde et godt håp om å nå India.
Dias døde etter å ha deltatt i en ekspedisjon ledet av Pedro Álvares Cabral. Skipet hans ble brutt ned av en storm da ekspedisjonen passerte – Kapp det gode håp.
Grunnlaget for Dias ekspedisjon.
Dias var en ridder av den kongelige orden, overinspektør av de kongelige varehus, og seilemester for et marine-skip ved navn "São Cristóvão" (Sankt Kristoffer). Kong Johan II av Portugal gav ham i oppdrag 10. oktober 1486 å lede en ekspedisjon for å finne og runde den sørlige enden av Afrika, i håp om å finne en sjørute til India. Dias fikk også i oppdrag å søke etter landet som var styrt av Prestekongen Johannes, en mytisk kristen hersker som man antok befant seg i det indre av Øst-Afrika.
Ekspedisjonen.
Dias forlot Lisboa i august 1487 med fire skip. Hans flaggskip, karavellen "São Cristóvão", ble styrt av Pêro de Alenquer. Den andre karavellen, "São Pantaleão", ble kommandert av João Infante og styrt av Álvaro Martins.
Ekspedisjonen seilte sør langs Afrikas vestkyst, og hadde en stopp i den portugisiske kolonien Kapp Verde. Etter å ha seilt langs kysten av Angola, nådde Dias Golfo da Conceicão (Walvis Bay) i desember. På grunn av vindforholdene valgte Dias å foreta en solid "volta" (en "baut") mot vest for så å seile østover igjen. Stor var forskrekkelsen da de ikke fant land der de trodde de igjen skulle komme til de afrikanske kyster.Panikken steg da de dreide nordøstover og fremdeles ikke fant land på mange dager. Da de endelig nådde land var de kommet godt øst for det som senere skulle få navnet Kapp det Gode Håp. Her seilte de inn i det Dias kalte Aguada de São Brás (St. Blaises havn) – senere omdøpt Mossel Havn – 3. februar 1488. Ekspedisjonen nådde det østligste punktet på reisen 12. mars 1488, da de ankret opp i Kwaaihoek, nær munningen av Brushmans Elv, eller Great Fish River, hvor en markeringsstein med Kristusordenens kors ble reist. Dias ønsket å seile videre til India, men ble tvunget til å snu av mannskapet, som nektet å seile videre inn i de ukjente traktene mot nordøst. Det var først på tilbaketuren at sørspissen av Afrika ble oppdaget i mai 1488. Dias gav odden navnet "Stormenes Odde" (Cabo de Tormentas), ettersom ekspedisjon møtte stormvær da den skulle passere den. Dias og hans ekspedisjon vendte tilbake til Lisboa i desember samme år, etter å ha vært ute i 16 måneder. Da Portugals kong Johan II fikk rapport av Bartolomeu Dias om at han hadde lyktes med å runde sørspissen av Afrika, døpte kongen om odden til Kapp det Gode Håp (Cabo de Boa Esperanca). "Det Gode Håp" var håpet om at en sjøvei til India med dets rikdommer nå endeligs skulle bli funnet.
Bartolomeu Dias' død.
Bartolomeu Dias ble valgt ut til å være kaptein på ett av skipene på Pedro Álvares Cabrals ekspedisjon til India i 1500. På veien sørover oppdaget ekspedisjonen kysten av Brazil. Cabral trodde imidlertid at de var kommet til en øy. og døpte stedet de kom i land "Det sanne korsets øy" (Ilha de la Vera Cruz). På ferden videre kom ekspedisjonen inn i en voldsom storm da de nærmet seg Kapp det Gode Håp. 4 av ekspedisjonens 13 skip gikk ned, bl.a. skipet til Bartolomeu Dias. Dermed møtte han sitt endeligt i en storm ved den samme sørspiss som han selv hadde oppdaget 12 år før, og som han ironisk nok hadde kalt "Stormenes Odde".


Vindkraft.
Vindkraft er den kinetiske energien til vinden, eller måten å omdanne denne energien til elektrisitet på, ved hjelp av vindturbiner. Ved hjelp av store vindturbiner samles energien fra vinden i en dynamo som omdanner energien til elektrisitet. Vindmøllene er vanligvis knyttet til det nasjonale energinettet. Vindkraft og vannkraft er komplementære energiformer, ved at vannkraften kan representere grunnlasten som økes og reduseres ettersom hvor mye det blåser. Det blåser også mest i perioder hvor det ofte er lite nedbør og vann i magasinene, som senvinteren.
Tradisjonelt har disse vindturbinene blitt plassert på vindutsatte steder på land, mens det nå er mer vanlig å plassere dem til havs der de monteres på bunnen. Horns Rev i Danmark er et slikt sted. Det er idag planer om offshore vindkraftverk flere steder langs kysten, særlig i Møre og Romsdal. Sway og Hywind har planer om å bygge vindmøller flytende til havs, men dette ligger sannsynligvis et stykke frem i tid.
Vindkraft fremstår som en av flere alternative kilder til elektrisitet produsert ved hjelp av fossile brennstoffer. Vindkraft er en dyr energikilde sammenlignet med for eksempel vannkraft. Det er planer om å introdusere et marked for grønne sertifikater, der produsenter av fornybar kraft tildeles sertifikater som kan omsettes. Produsenter av annen form for kraft må kjøpe en viss andel sertifikater i forhold til sin egen produksjon. Dette medfører at produksjon av vindkraft blir lønnsom sammenlignet med for eksempel gasskraft.
På global basis var det ved utgangen av 2009 en installert effekt på 159 200 MW vindkraft. Selv om dette bare er nok til å dekke 2 % av verdens elenergiforbruk, dekker vindkraft 19 % av elektrisitetsforbruket i Danmark, 13 % i Spania og Portugal, og ca. 7 % i Tyskland og Irland. Vindkraftproduksjonen har i 2000-årene hatt en årlig økning på 25–30 %.
Norge har ennå et betydelig utbyggingspotensiale. I Danmark derimot har det nesten ikke kommet ny netto kapasitet i perioden 2003 til 2008 (3166 MW).
Tyskland vil om få år produsere like mye vindkraft som den samlede elproduksjonen fra norske vannkraftverk.
Vindkraftverk i Norge.
På grunn av gode vindforhold, er Norge kanskje det landet i Europa som har best forutsetninger for å produsere mye vindkraft. Men et lavt støttenivå og motvilje fra kystkommuner har ført til en foreløpig beskjeden utbygging. Kraftverkene fører med seg betydelige inngrep i naturen. I 2009 ble det i Norge produsert totalt 980 GWh elektrisitet fra en installert ytelse på 431 MW. Vindkraftverkene hadde en gjennomsnittlig brukstid på 2 292 timer, noe som er lavere enn den forventede brukstid på 2 912 timer.
Norge hadde et nasjonalt mål om å produsere 3 TWh innen 2010, men den faktiske produksjon i 2009 var kun 980 GWh fordelt på 18 registrerte kraftverk.
NVE har imidlertid satt stopper for flere store vindkraftprosjekter grunnet andre miljøhensyn. Man ser også en økende motstand fra store lokalbefolkningsgrupper og organisasjoner som mener vindparker har store negative effekter på miljøet. Kritikken gjelder i første rekke landskapsforringelse, problemer med støy, pulserende skyggekasting, solrefleks og fugledød.
Tabellen viser igangsatte vindkraftprosjekter pr 1. januar 2008. Det er gitt konsesjon til ytterligere 1 775 MW, men disse vil sannsynligvis ikke igangsettes før en bedre støtteordning for vindkraft kommer på plass.


Niels-Henning Ørsted Pedersen.
Niels-Henning Ørsted Pedersen i 2001Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP) (født 27. mai 1946, død 20. april 2005) var en dansk bassist, med jazz som den foretrukne stilen. NHØP eller «The great Dane with the never ending name», eller "The Viking" som han ofte ble kalt, var en av verdens største jazzmusikere. Han studerede med Det Kongelige Kapels solobassist Oscar Hegner ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København og tilegnet seg en unik venstrehåndsteknikk.
Han vokste opp i Osted på Sjælland i et folkehøyskolemiljø og hadde et solid fotfeste i den danske og nordiske kulturarven, men han begynte tidlig å spille jazz. Som 14-åring ble han med i Jazzkvintet 60 og spilte i Vingården i København, mens han fremdeles bodde i Osted og gikk på skole. Allerede i 1962 tok han over etter Oscar Pettiford som fast bassist i Jazzhus Montmartre. Her spilte han i årenes løp sammen med en rekke amerikanske jazzmusikere, blant annet Kenny Drew, og tilegnet seg på den måten fortrolighet med de mange amerikanske sangene som utgjorde deres repertoar.
I 1973 fikk han sitt store gjennombrudd da han ble medlem av Oscar Peterson Trio. Dette ga ham innpass i kretsen omkring impresarioen og plateprodusenten Norman Granz. Han spilte i Oscar Peterson Trio frem til 1986. Deretter skiftet han mye mellom å være sin egen herre, samarbeide på like fot med andre og delta i prosjekter ledet av andre. I løpet av karrieren spilte han blant annet sammen med Oscar Peterson, Dexter Gordon, Sonny Rollins, Bud Powell, Bill Evans, Larry Coryell, Joe Pass, Dizzy Gillespie, Kenny Drew, Count Basie og Ella Fitzgerald. Han medvirket på flere hundre plateinnspillinger.
Niels-Henning, som han ofte omtales som i Danmark, hadde en formidabel teknikk, som han ubetinget lot stå i musikkens tjeneste. Han utviklet en helt egen klang i sitt instrument, og spilte med en musikalitet og presisjon uten sidestykke.
Han ikke bare spilte, men også komponerte. Han skrev melodiene «My Little Anna», «Jaywalkin'» og «The Puzzle» i tillegg til noen populære jazzversjoner av danske folkemelodier.
I 1977 ble han kåret til verdens beste bassist av Melody Maker. I 1990 mottok han Nordisk Råds musikkpris. Han har også blitt hedret med en rekke andre priser og legater.


Samuel Beckett.
Samuel Barclay Beckett, født 13. april 1906 i Dublin, død 22. desember 1989 i Paris, var en anglo-irsk-fransk forfatter og dramatiker.
Blant hans tidlige arbeider finnes lyrikk og prosa skrevet på engelsk, men etter et oppgjør med sin mor i 1937 flyttet han til Paris og begynte å skrive på fransk. Resten av livet vekslet han på å skrive på fransk og engelsk, og oversatte også stort sett alle sine verker mellom disse to språkene. Det absurde teaters gjennombrudd regnes for å ha kommet med Becketts Mens vi venter på Godot (eller Vente på Godot, som Nationaltheatrets oppsetning het i 2005) i 1952. Beckett anses for å være en av de fremste "absurde" forfatterne sammen med Eugen Ionescu og Jean Genet. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1969, og tittelen Saoi, "den vise", av den irske kunstnersammenslutningen "Aosdána" i 1984.
Under den andre verdenskrig deltok han aktivt i den franske motstandsbevegelsen, og ble tvunget til å flykte til Roussillon i Syd-Frankrike for å unngå nazistene. Han fortsatte motstandsarbeidet der, og ble etter krigen tildelt "Croix de Guerre", krigskorset, og "Medaille de la Résistance", motstandsbevegelsens medalje.


Hitlerjugend.
a> på hvit rute, et kjennetegn på Hitlerjugend.
Hitlerjugend (på tysk skrevet "Hitler-Jugend", «Hitlerungdommen», forkortet HJ) var ungdomsorganisasjonen til det tyske nazipartiet NSDAP. Den ble opprettet i 1922, og nedlagt ved andre verdenskrigs slutt i 1945. Den var den nest eldste av partiets paramilitære grupper, etter Sturmabteilung (SA).
Opprinnelse.
a> til Hitlerjugend-medlemmer som har blitt skadet som hjelpere under et luftangrep.
HJ ble grunnlagt under navnet "Jungsturm Adolf Hitler" i 1922. Den første gruppen hadde tilhold i München, og var en rekrutteringsgruppe for SA. Den ble oppløst i 1923 etter nazistenes mislykkede kuppforsøk.
I 1926, ett år etter reorganiseringen av NSDAP, ble den gjenopprettet, da under navnet Hitlerjugend. Dens hovedoppgave var da å være en rekrutteringsorganisasjon for partiet. Den første lederen var Baldur von Schirach, som hadde tittelen "riksungdomsfører" ("Reichsjugendführer"). Innen 1930 hadde HJ fått over 25 000 medlemmer. Det var også grunnlagt to andre ungdomsgrupper: Bund Deutscher Mädel (BDM, «Forbundet av tyske piker») og Deutches Jungvolk.
Doktrine.
Organisasjonen var basert på nazismens tanke om et arisk herrefolk, og medlemmene skulle trenes til å bli trofaste soldater for Det tredje rike. Det ble lagt mest vekt på fysisk og militær trening, og mindre på akademisk læring. Ungdommene ble opplært i våpenbruk og strategi, samt indoktrinert i den nazistiske lære, ikke minst det anti-semittiske aspektet ved denne.
Medlemmene bar uniformer av lignende type som partimedlemmer, og systemet for rang og distinksjoner lignet det som ble brukt i SA.
Ledelsen i Hitlerjugend gav lærerne nye retningslinjer og poengterte at selv om organisasjonens medlemmer "var" elever, skulle ikke autoriteten deres undergraves foran andre elever. I full uniform gikk HJ-ungdommer med gruppen sin inn i klasserommene til lærere som ikke viste tilstrekkelig begeistring for nazismen. «Ungdommen har, på et høyere nivå, alltid rett,» hevdet HJ-ledelsen, men til sist måtte de innse at de udisiplinerte ungdommene måtte stagges noe.
Struktur.
HJ var organisert i korps som ble ledet av voksne partimedlemmer. De fleste medlemmene var gutter i alderen 14 til 18 år. Fra 1. desember 1936 var medlemskap obligatorisk for alle tyske unggutter, såfremt de ikke var av jødisk avstamning eller hadde begått kriminelle handlinger. Antallet medlemmer kom allikevel ikke opp i mer enn omkring 100 000, ettersom det ikke var noen tvangsmidler mot de som ikke ble med. 25. mars 1939 ble ungdomsplikttjeneste innført, og det ble da slått fast at foreldre, hvis sønner ikke meldte seg inn, ville bli straffet. Som følge av dette steg medlemstallet i løpet av kort tid til mer enn 8 millioner.
Organisasjonen ble i stadig stigende grad rekrutteringsmark for de væpnede styrker. SS var spesielt interessert, ettersom den i HJ kunne finne ungdommer som var sterkt indoktrinert og hadde fått grunnleggende militær trening.
På lokalt nivå var HJ delt i celler, som først og fremst hadde ansvaret for den politiske opplæringen. Regionalt ble det organisert stevner og treningsleire, hvor det var en kombinasjon av fysisk og militær trening og politisk opplæring. En gang i året ble det holdt et nasjonalt stevne i Nürnberg, i forbindelse med NSDAPs årlige samling.
HJ hadde også treningsakademier, som kunne erstatte vanlig skolegang men la betraktelig mindre vekt på akademisk kunnskap enn vanlige skoler. Disse var særlig ment å skulle forberede ungdom på lederposisjoner i partiet. Bare de mest trofaste medlemmene fikk adgang til akademiene.
Undergrupper eller -organisasjoner.
Fra 1938 kom i tillegg Glaube und Schönheit for jenter 19–21 år. Kvinneforbundet NS-Frauenschaft drev lokallag av Deutsche Kinderschar (Deutsche Kinderschar N.S.F.) for barn 6–10 år.
Under andre verdenskrig.
a> (sittende til venstre), tidligere utenriksminister
Etter andre verdenskrig.
HJ ble i likhet med andre nazistiske organisasjoner tilknytet NSDAp oppløst av Det allierte kontrollrådet i 1945. Noen medlemmer av HJ ble anklaget for krigsforbrytelser, men da de fleste var mindreårige, ble det ikke gjort noen seriøse forsøk på å følge opp dette.
Organisasjonen ble ikke erklært som en krigsforbryterorganisasjon, slik for eksempel SS ble, men det voksne lederkorpset ble kollektivt kjent skyldige i forbrytelser mot freden i form av indoktrinering av ungdommen. Mange ledere ble stilt for retten, og blant annet ble Baldur von Schirach dømt til tyve års fengsel.


Salmaker.
En salmaker er en håndverker som lager saler, seletøy, setetrekk og forskjellig transportutstyr.
I norsk sammenheng så nevnes salmakerfaget første gang i Magnus Lagabøtes bylov i 1276. Produksjon av hestesaler var salmakerens viktigste oppgave i middelalderen. Etter hvert som det kom til kjøreutstyr som sleder og kjerrer, så begynte salmakeren å lage seletøy, setetrekk og annet.
I 1844 ble Sadelmagerforeningen stiftet i Oslo. Navnet ble senere forandret til Sadelmager- og Tapetsermestrenes gruppe, inntil møbeltapetserfaget var blitt så spesialisert at de opprettet sitt eget laug. I dag er håndverksbedrifter innen begge fagene organisert i Salmaker- og møbeltapetserlauget Oslo.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


Candomblé.
Ilê Axé Iya Nassô Oká - Terreiro da Casa Branca
Candomblé er en afro-amerikansk religion som praktiseres hovedsakelig i Brasil, men også i de omkringliggende land. Religionen står spesielt sterkt i den nordøstlige delstaten Bahia. Candomblé kom fra Afrika til Brasil med afrikanske prester som var fraktet inn som slaver i årene 1549 til 1888. Navnet Batuque er også brukt om religionen, spesielt frem til 1900-tallet da "Candomblé" ble mer vanlig. Begge ordene antas å stamme fra Bantu-språket.
Religionen var opprinnelig bare praktisert blant de brasilianske slavene. Til tross for at den var forbudt praktisert av den katolske kirke samt kriminalisert av myndighetene i enkelte perioder, og da spesielt undet president Getulio Vargas, har Candomblé vært levedyktig i nesten 500 år. Den ekspanderte kraftig etter at slaveriet ble forbudt i 1888. Det anslås at om lag 2 millioner brasilianere (1,5% av befolkningen) har Candombé som deres hovedreligion.
Candomblé-seremoniene ledes vanligvis av kvinner, hvor "Mãe de Santo" (helgenens mor) er øverste leder. Seremoniene er åpen for alle. Imidlertid er det som skjer i form av ritualer og ofringer før selve seremonien kun reservert de religiøse lederne.


Baldur von Schirach.
Baldur Benedikt von Schirach (født 9. mai 1907, død 8. august 1974) var en tysk, nasjonalsosialistisk politiker. Han var "Reichsjugendführer" («riksungdomsfører») 1931-1940 og "Gauleiter" («regionleder») og "reichsstatthalter" i Wien 1940-1945.
Bakgrunn, og virksomhet.
Baldur von Schirach ble født i Weimar, og var sønn av teaterdirektøren og rittmesteren Karl von Schirach og hans amerikanskfødte kone Emma. Gjennom moren nedstammet han fra to av undertegnerne av den amerikanske uavhengighetserklæringen. Schirach ble medlem av en Wehrjugendgruppe som tiåring og sluttet seg til NSDAP i 1925. Han var leder av Den Nasjonalsosialistiske Tyske Studentorganisasjonen ("Nationalsozialistischer Deutscher Studentenbund") fra 1929. Han ble i 1931 "Reichsjugendführer" («riksungdomsfører») og i 1933 leder av Hitlerjugend (HJ). Han henvendte seg til den etterhvert svært store organisasjonen gjennom det HJ-organ han ledet, "«Wille und Macht»."
Han ble statssekretær i 1936 og gjorde medlemskap i HJ obligatorisk, slik at medlemstallet vokste fra omkring 100 000 til over seks millioner. Hans bestrebelser for å kontrollere hele organisasjonen førte til en maktkamp med Arthur Axmann.
I 1938 opprettet han organisasjonen "«Werk Glaube und Schönheit»" for piker i alderen 17 til 20 år. Med "Glaube" «tro» ble det gjort eksplisitt klart at det ikke dreide seg om en kristen tro, men om de nasjonalsosialistiske prinsipper. Under den første offisielt organiserte forsamling av "Glaube und Schönheit", i Dresden, framholdt von Schirach kristendommen som en motstander av all skjønnhet og den «egentlige» tro. Organisasjonen talte allerede i 1939 ca. en halv million unge mennesker.
I 1939 meldte von Schirach seg frivillig til hæren og deltok i felttoget i Frankrike, hvor han fikk Jernkorset av første klasse. 1. mai 1940 ble han etterfulgt av Arthur Axmann som leder av HJ. Isteden ble han utnevnt til Gauleiter og riksstattholder i Wien i Østerrike.
I september 1940 organiserte von Schirach evakueringen av 5 millioner barn fra byene til landsbygden, siden byene var truet av alliert bombing. Han ytret forsiktig kritikk mot behandlingen av jødene, og forbød sine underordnede i HJ å delta i krystallnatten. Da han 24. juni 1943 krevde en bedre behandling av østeuropeere, falt han i unåde hos Hitler. Også hans kone Henriette, som han hadde tre sønner og en datter med, var kritisk til jødeforfølgelsene. Under et opphold i Nederland hadde hun vært vitne til den brutale deporteringen av jøder. Dette tok hun opp med Hitler neste gang hun ble invitert til hans landssted Berghof, noe som skulle falle ham så tungt for brystet at han skrek tilbake: «De er sentimental, fru von Schirach! De må lære å hate! Hva har jødiske kvinner i Nederland med Dem å gjøre?» Henriette ble aldri mer invitert til Berghof, og skilte seg fra von Schirach i 1950.
Etter andre verdenskrig ble Baldur von Schirach dømt av de allierte i Nürnbergprosessen til 20 års fengsel for forbrytelser mot freden. Dommen ble sonet i Spandau-fengselet frem til han ble løslatt den 1. oktober 1966, sammen med Albert Speer. Da var han svekket av sykdom og nesten blind. Hans selvbiografi, "Ich glaubte an Hitler" («Jeg trodde på Hitler»), utkom i 1967. Ellers levde von Schirach tilbaketrukket frem til sin død i 1974.


Joseph Frings.
Joseph Frings (født 6. februar 1887, død 17. desember 1978) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Köln.
Frings ble født i Neuss i Tyskland. Han fikk sin høyere utdannelse ved Universitetet i Innsbruck, Universitetet i Freiburg, Universitetet i Bonn og Det pavelige bibelinstitutt i Roma. I august 1910 ble han presteviet. Med unntak av videre studier i årene 1913–1915 var han helt frem til 1937 i pastoralt virke i erkebispedømmet Köln. Deretter var han rektor ved erkebispedømmets seminar frem til 1942.
Pave Pius XII utnevnte ham i mai 1942 til erkebiskop av Köln, og han ble bispeviet i juni samme år. Samme pave kreerte ham til kardinalprest ved konsistoriet februar 1946. Han deltok ved konklavet 1958, som valgte pave Johannes XXIII. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965 i Roma, og hadde med seg som personlig teologisk rådgiver den unge teolog Joseph Ratzinger, den senere pave Benedikt XVI.
I 1969 gikk han av som erkebiskop på grunn av høy alder, og i 1971 mistet han stemmeretten ved pavevalg.
Kardinal Frings døde 17. desember 1978 i Köln, og ble gravlagt i den katolske katedralen.
Dødsfall i 1978


Snøhvitfeltet.
Snøhvitfeltet er et naturgassfelt på Tromsøflaket nordøst i Norskehavet på norsk kontinentalsokkel.
Karakteristikk for feltet.
Strukturene i undergrunnen består av 7 atskilte petroleumsforekomster som blir utnyttet med en felles utbygging av infrastruktur for produksjon. Som funn ble forekomstene kalt for Albatross, Askeladd og Snøhvit. I tillegg til naturgass vil feltet produsere noe NGL og naturgasskondensat. Oljeforekomstene har vist seg å ikke være store nok til at den kommer til å bli utvinnet på nåværende tidspunkt. Feltet er det 5. største gassfeltet på norsk sokkel etter Trollfeltet, Ormen Lange-feltet, Åsgardfeltet og Ekofiskfeltet. Det vil produsere i ca 30 år fra og med høsten 2007. Gassen ilandføres gjennom rør til Melkøya utenfor Hammerfest, prosesseres og nedkjøles til flytende gass, LNG, før den skipes ut.
Historikk.
Snøhvitfeltet ble påvist i 1981. Stortinget godkjente utbyggingen i 2002. Godkjenningen var preget av stor politisk debatt. Dette hadde både sammenheng med at LNG-fabrikken drives av et gasskraftverk med et årlig utslipp på 920 000 tonn CO2, og med at utbyggingen var det første petroleumsprosjektet på Tromsøflaket. I forbindelse med anleggsarbeidene sommeren 2002 ble en rekke aksjonister fra Natur og Ungdom arrestert etter å ha sperret anleggsarbeidet i ti dager.
Den 21. august 2007 klokken 0210 ble gass direkte fra Snøhvitfeltet sluppet inn i anlegget på Melkøya. Et synlig tegn på at produksjonen av LNG (flytende nedkjølt gass) nå kan starte, er at den store fakkelen er tent. Høyden på gassflammen varierer med trykket på gassen som slippes inn. På det høyeste vil gassflammen kunne strekke seg opp til 100 meter til værs.
Geologi.
Gassreservoaret består av sandstein fra juratiden i Hammerfestbassenget. Sanden ble avsatt i


Tore Oksholen.
Tore Oksholen (født 25. august 1960 i Sunnhordland) er journalist og forfatter.
Oksholen er utdannet cand.polit. og cand. mag. fra NTNU. Han har også gått Bistandskolen hos Norad. Han har arbeidet som journalist i "Aftenposten", "Adresseavisen", "Universitetsavisa" og NTNUs populærvitenskaplige forskningstidsskrift "Gemini", samt frilans med forskningsjournalistikk som spesiale.
I 2002 ga Oksholen ut sakprosaboken "Den nye biologien". Temaet genteknologi går igjen i hans skjønnlitterære debut, nær framtid-thrilleren "En rik høst".


Franjo Šeper.
Franjo Šeper (født 2. oktober 1905 i Osijek i Østerrike-Ungarn (nå Kroatia), død 30. desember 1981 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var prefekt for Kongregasjonen for troslæren 1968–1981. Før dette hadde han vært erkebiskop av Zagreb 1960–1968.
Han studerte filosofi og teologi i Roma, og ble presteviet 26. oktober 1930 sammen med sin senere forgjenger som erkebiskop av Zagreb, Alojzije Stepinac. Han virket som prest i erkebispedømmet Zagreb mellom 1930 og 1934, og deretter som rettsvikar (officialis) og personlig sekretær for erkebiskopen frem til 1941. Fra 1941 til 1954 var han så rektor for presteseminaret i Zagreb, mellom 1951 og 1954 virket han også som prest. I 1954 utnevnte pave Pius XII ham til koadjutorerkebiskop i Zagreb, og da Stepinac døde i 1960 etterfulgte han ham i embedet. Han deltok på det annet Vatikankonsil mellom 1962 og 1965. I 1965 ble han kreert til kardinalprest av pave Paul VI, med tittelkirken "Santi Pietro e Paolo a Via Ostiense". Tre år senere ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for troslæren.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Den 25. november 1981 gikk han av som prefekt, og døde kort tid etter, den 30. desember samme år, i Roma. Han ble begravet i katedralen i Zagreb.
Seper, Franjo
Seper, Franjo
Seper, Franjo
Seper, Franjo


Julius Döpfner.
Julius August Döpfner (født 26. august 1913 i Hausen nær Würzburg i Tyskland, død 24. juli 1976 i München) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Würzburg 1948–1957, av Berlin 1957–1961, og deretter erkebiskop av München og Freising 1961–1976.
I 1958 ble han kreert til kardinal av pave Johannes XXIII.


Farah (provins).
Farah-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger vest i landet. Administrasjonsstedet er Farah.


Geir-Ketil Hansen.
Geir-Ketil Hansen (født 13. mars 1956 i Narvik) er en norsk politiker (SV). Han satt på Stortinget fra Nordland fra 2001 til 2005 og ble igjen innvalgt ved stortingsvalget 2009. Han var vararepresentant i periodene 1989–93 og 2005–09. Det siste halve året av sistnevnte periode møtte han fast for Åsa Elvik.
Hansen var medlem av Narvik formannskap fra 1979 til 1987 og av Nordland fylkesting fra 1995 til 1999. Fra 2005 til 2009 var han fylkesråd for økonomi i Nordland og fra 2007 fylkesråd for kultur og miljø, samt nestleder i fylkesrådet.
Fra 2006 til 2009 var han medlem av Riksrevisjonen.


Kenneth Svendsen.
Kenneth Svendsen (født 2. august 1954 i Fauske)
er en norsk politiker (FrP).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1997.


Ivar Kristiansen.
Ivar Kristiansen (født 18. august 1956 i Hadsel) er en norsk politiker (H). Han har sittet på Stortinget for Nordland siden 1997, og er fra 2009 medlem i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Han er Høyres talsperson for forsvar- og sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk, den tredje verden, internasjonalt arbeid, Europa og EU. Han er tidligere vært energipolitisk talsperson, og har markert seg som en klar tilhenger av olje- og gassutvinning langs Nordlandskysten.
Karrière.
Kristiansen ble født i Hadsel i Nordland, som sønn av småbruker Kåre Kristiansen (1916–1988) og Erna Annie Johnsen (1916–1993). Han har eksamen fra videregående skole fra 1975, tilleggsutdanning fra Nordland distriktshøgskole fra 1980, samt diverse kurs fra Norske Avisers Landsforening. Han var markedsjef i Næring i Nord 1987–1993, jobbet i Salten Assuranse 1994–1995, og salgssjef i Nordlandsposten 1994–1997.
Kristiansen var fylkessekretær i Nordland Høyre 1980–1987. Medlem av Bodø formannskap 1987–1995, og leder i Høyres bystyregruppe og Bodø fellesborgerlige gruppe 1988–1995. Han var fylkesvaraordfører i Nordland fra 1995 til sitt innvalg på Stortinget i 1997.


Vardak (provins).
Vardak-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger sentralt i landet. Administrasjonssenteret er Meydan Shahr.
Befolkningen på rundt 413 000 er en blanding av 70% pashtoer, 20% hazarere og 10% andre.


Nangarhar (provins).
Nangarhar-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Jalalabad.


Torun Lian.
Torun Lian (født 15. januar 1956) er en norsk forfatter, dramatiker og filmregissør.
Lian har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for sitt arbeid, såvel som regissør og dramatiker som for sine ungdomsromaner. Hun har tidligere arbeidet som rekvisitør, scenograf og har undervist i manuskriptskriving bl.a. ved Den norske filmskolen og Statens studiesenter for film.
Utdanning og karriere.
Torun Lian gikk på Forsøksgymnaset i Oslo, deretter landbruksskolen. Fra 1978 arbeidet hun ved Nationaltheateret, Teateret på Torshov, Det Norske Teateret og Teaterhøyskolen med kostymer, rekvisitter og scenografi.
Hun skrev sitt første teaterstykke på Nationaltheateret, barneforestillingen "Oo dja naa", et gruppeprosjekt initiert av Jon Balke og Ellen Horn.
På 80-tallet produserte Fjernsynsteateret NRK tre teaterstykker av Lian. "Colaengelen", "Sand" og "Natt/Hotell". De tre skuespillene ble gitt ut i bokform og Lian fikk Tarjei Vesaas debutantpris denne.
Senere skrev hun en serie sammen med barn i "Smørøyet" der Berit Nesheim var regissør. Dette samarbeidet ledet til seriene og filmen om Frida der Maria Kvalheim hadde hovedrollen. "Frida" og "Frida, -med hjertet i hånden". Samtidig kom bøkene om Frida ut på Aschehoug forlag.
Torun Lian var scripteditor på NRKs første såpeserie "I de beste familier".
Lian debuterte selv som regissør i 1998 med filmen Bare skyer beveger stjernene, som hun også skrev. Boken "Bare skyer..." ble utgitt året før.
I 2004 kom filmen "Ikke naken", regissert av Lian etter eget manus.
Fra 2004 til 2006 var Lian spillefilmkonsulent i Norsk Filmfond.
Lian har delt manuskreditt med Gunnar Vikene på filmene "Himmelfall" og "Vegas".


Faryab (provins).
Faryab-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nord i landet. Administrasjonssenteret er Maimana.
Provinsen ble aktuell i norske media etter angrepet mot norske soldater i Meymaneh.
Pashtun-lommer.
Faryab-provinsen er, som de fleste provinsene i Nord-Afghanistan, ikke dominert av stammefolket pasjtunerne, men derimot av andre etniske grupper. Faryab er hovedsakelig dominert av usbekere (53,5 %) og tajikere (27 %). Men det finnes lommer bebodd av pasjtunere (i alt 13 %), hovedsakelig konsentrert i den urolige og i beltet nord og nordvest for Meymaneh.


Michael von Faulhaber.
Relieff av kardinal Faulhaber i Frauenkirche i München
Michael von Faulhaber (født 3. mars 1869 i Klosterheidenfeld (nå: Heidenfeld) i Unterfranken i Bayern, død 12. juni 1952 i München) var kardinal i den katolske kirke og gjennom 35 år erkebiskop av München og Freising. Han ordinerte den senere pave Benedikt XVI til prest i 1951 i München, og ved sin død var han den siste gjenlevende kardinal utnevnt av pave Benedikt XV.
Utdannelse og tidlig karrière.
Michael Faulhaber var tredje av i alt syv barn av en baker, som også var bonde. Den lokale sognepresten gjorde det mulig for ham å gå på gymnasiet i Schweinfurt fra 1879, og i 1883 ble han tatt opp ved det biskoppelige juniorseminaret «Kilianeum» i Würzburg.
Han begynte på presteseminaret i Würzburg i 1889, og ble presteviet den 1. august 1892. Deretter virket han som kapellan i Kitzingen. 1. september 1893 ble han prefekt for juniorseminaret Kilianeum, og den 6. mai 1895 tok han doktorgraden i teologi i Würzburg og ble privatdosent ved universitetet der. 26. juli 1903 ble han professor i gammeltestamentlig forståelse og bibelsk teologi ved universitetet i Strassburg.
Biskop av Speyer (1910-1917) og bayersk feltbiskop (1914-1918).
Den 4. november 1910 ble han på forslag fra den bayerske kulturminister utnevnt til biskop av Speyer bispedømme, som den gang (frem til 1918) var del av metropolitanprovinsen München und Freising. Han ble konsekrert 11. februar 1911. Som bispemotto tok han "«vox temporis vox Dei»" («Tidens kall er Guds kall»). Den 1. mai 1913 ble han opphøyet i den personlige adelstanden av kong Ludwig III av Bayern, og fikk rett til å kalle seg Michael "von" Faulhaber.
Ved utbruddet av første verdenskrig ble Faulhaber i tillegg stedfortredende katolsk feltprost (militærbiskop) for den bayerske hær, og overtok i realiteten hele dette embedet ettersom den nominelle innehaver av vervet, Münchens erkebiskop Bettinger, var for gammel til å utøve det.
Faulhaber fremholdt at den tyske side hadde en rettferdig sak. Men han ville ikke være med på noen glorifisering av krigen, og gikk inn på krigens teologiske og etiske problematikk. I årene 1915/16 besøkte han Vestfronten og feltlasarettene der ved tre anledninger, i 1915 mottok han Jernkorset av II. klasse. Faulhaber forbedret feltsjelesorgen i hæren og sjelesorgen blant krigsfanger.
Grusomhetene i krigsåret 1917 bragte ham til en mer realistisk oppfatning om verdenskrigen. Kort før krigen var over besøkte han sårede tyske soldater som ved pave Benedikt XVs formidling var blitt sendt til Sveits og blitt internert der. I årene som fulgte etter krigen var han en forkynner av hvilke skrekkelige følger de moderne våpen hadde, og gikk i prekener (1928, 1932) inn for nedrustning og for at konflikter i det aller lengste måtte søkes løst ved politiske midler. Men han var fortsatt åpen for at den tyske sak legitimt måtte kunne forsvares ved våpenmakt.
Erkebiskop av München (1917) og kardinal (1921).
Han ble utnevnt til etterfølger etter Franziskus von Bettinger som erkebiskop av München og Freising den 26. mai 1917.
Hans opphøyelse til kardinalsverdigheten hadde vært på tale allerede i 1914. Men først den 7. mars 1921 ble han utnevnt til kardinalprest av pave Benedikt XV med tittelkirken "Sancta Anastasia".
Faulhaber ble som erkebiskop av München og Freising også leder for "Freisinger Bischofskonferenz", altså for det bayerske bispemøte, som møttes separat og ikke deltok ved det nasjonale bispemøtet "Fuldaer Konferenz" med de øvrige tyske biskoper før i 1933.
Monarkist, motstander av kommunismen, og av nasjonalsosialismen (1917-1932).
Faulhaber tok kraftig avstand fra novemberrevolusjonen 1918 og de kortvarige regjeringsdannelsene under Kurt Eisner og Johannes Hoffmann. Allerede under verdenskrigen hadde Faulhaber polemisert mot de kommunistiske revolusjonære strømninger. Sovjetunionens kirkeforfølgelser var et advarende eksempel som han stadig henviste til. Av dette fulgte en skarp antikommunistisk holdning.
Faulhaber hadde tidlig markert seg som overbevist monarkist. Faulhaber var eksponent for den da utbredte føderalisme, og forble en tilhenger av kongehuset Wittelsbach. Allerede under sin preken i anledning det bayerske kongepars gullbryllup 20. februar 1918 gikk han kraftig ut mot monarkiets fiender, noen år senere kalte han forsøk på å rokke ved monarkiet som "mened, høyforræderi, og kjennetegnet med Kainsmerket" (1922).
Kardinal Faulhaber var en tidlig motstander av nasjonalsosialismen. Den gjaldt from ham fra første stund som en bevegelse av "Kulturkampf"-karakter, og dens vektleggelse av folk og rase anså han som heretisk. Han ville, i motsetning til biskopen av Mainz, imidlertid ikke gå så langt som å utelukke nazister fra Kirkens sakramenter.
Fra nasjonalsosialistisk side ble Faulhaber senere til og med sett på som ansvarlig for at Hitler-kuppet i 1923 hadde slått feil, noe som vel var å tillegge ham som enkeltperson en for stor rolle. Samme år vendte Faulhaber seg også mot antisemittismen.
Han var full av skepsis mot "Berlin" og det "protestantiske nord", og var også tvilende til at det katolske partiet Zentrum inngikk i koalisjoner med SPD på riksnivå, og drøftet muligheten for å åpne seg for protestanters partimedlemskap. Men han ble for stabilitetens skyld en såkalt bayersk "fornuftsrepublikaner" (monarkiet hadde falt) og kunne også dermed akseptere den weimarske riksforfatning.
I oktober 1930 beklaget NSDAP seg over kardinal Faulhabers "hets" mot partiet, og i november fastslo Faulhaber at "nasjonalsosialismen er en heresi, og lar seg ikke forene med den kristelige verdensanskuelse". I februar forordnet Faulhaber og de øvrige bayerske biskoper at nasjonalsosialismen forfektet vranglære på en rekke punkter, og nevnte spesielt rasens stilling, avvisningen av Det gamle testamente, avvisning av det romerske primat, planene om en dogmeløs tysk nasjonalkirke. Katolske geistlige fikk strengt forbud mot å samarbeide på noen måte med den nasjonalsosialistiske bvevegelse. Nazister i sluttede kolonner med uniform og fane skulle forbli forbudt å delta i gudstjenester. Ettersom det kunne være mange partimedlemmer som var i subjektivt god tro måtte det imidlertid være opp til skriftefedrenes prøving av hvert enkelttilfelle om medlemskap i NSDAP representerte en utillatelig risiko for å henfalle til alvorlig synd.
Likesom de øvrige bayerske katolske biskoper oppfordret Faulhaber katolikkene til ikke å stemme på NSDAP ved valgene i 1932. Resultatet kunne avleses på valgresultatene, der valgkretser med stor katolsk eller kommunistisk velgermasse hadde lavest opppslutning om nazistene.
Adolf Hitlers maktovertakelse (1933).
Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 så han raskt hvordan det stevnet mot en nazistisk forfølgelse av katolisismen. Allerede den 17. mars 1933 overleverte han et memorandum til Vatikanet der han analyserte Hitler. Der påpekte han blant annet at den nye rikskansler "preker det ville hat og voldsmetoder", "preker rasekult" og "faren for krig mot andre folkeraser", at han står for en kristendom "som ikke lenger Kristi kristendom" men at "nasjonalsosialismen vil være en ny verdensanskuelse og religion", tolererer Alfred Rosenbergs avis "Völkischer Beobachter" som propagerer mot Jesus som "jødinnens sønn" og krever en tysknasjonal og romfri kirke, representerer en trussel mot de katolske skoler, og at nasjonalsosialismen står for en antikatolsk fascisme.
Men da nazistene like etter, den 1. april, anstiftet til en boikott av jødiske forretninger, gjorde ikke Faulhaber noe, noe som avfødte kraftig kritikk fra deler av den katolske presse, særlig fra den bayerske prest dr. Alois Wurm, utgiver av "Monatszeitschrift im Dienste christlicher Lebensgestaltung: Seele". I et skriv til kardinal Pacelli den 10. april 1933, etter at boikotten var over, forsøkte han å forsvare sin passivitet: "Vi biskoper spørres hvorfor Den katolske kirke... ikke engasjerte seg for jødene. Det lar seg for tiden ikke gjøre, for da ville kampen mot jødene samtidig bli til en kamp mot katolikkene"." Han mente også at jødene hadde ressurser til å klare seg selv, noe han anså at den raske avslutning av boikotten hadde vist. På denne tiden gjaldt hans personlige engasjement bare jødiske enkeltpersoner og fremfor alt katolske jødekristne.
Faulhaber var med på å fremforhandle Rikskonkordatet mellom Tyskland og Den hellige stol våren og sommeren 1933, for å sikre den tyske katolske kirkes rettsgrunnlag og rettigheter best mulig.
Kamp mot nazistisk raselære og eugenikk (1933-1936).
I sine berømte adventsprekener i desember 1933 tok han avstand fra den nazistiske raseideologien ved å understreke at Kristus, «vår sanne fører», var jøde. «La oss ikke glemme at vi ble ikke frelst av tysk blod, men av Kristi blod», sa kardinalen.
På samme års siste dag sa han i en tale at "kjærligheten til ens egen rase får på den annen side aldri føre til hat mot andre folk".
Han hadde ikke bare negativt å anføre om Hitlers styre: Han roste regimets antirøykekampanjer og kampanjer mot overdreven drikking. Men han assisterte hele tiden pave Pius XI og Vatikanet med informasjoner og utforming av protester mot regimet.
I spørsmål som angikk tro og katolsk morallære tok han uten kompromisser front mot nyhedendommen. I 1934 drev han frem et utkast til et felles hyrdebrev som skulle ta avstand fra den nye lov "om avvergelse av arvesyk etterslekt" "("Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses")", som inkluderte steriliseringer og fosterfordrivelser (provosert abort): Hyrdebrevet ble ikke offentliggjort, fordi mange andre biskoper ikke ønsket å risikere konflikt med det nye styre.
Den 7. juni 1934 var han et hyrdebrev som det faktisk ble noe av, og som vakte stor oppmerksomhet. Dette var de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot «nyhedendommens» angrep på kristendom og kirke, mot «innflytelsesrike krefters» bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette istedet en «artsegen religion». Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» "(vorbehaltslose Gefolgschaft)". Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet.
Ved det manipulerte riksdagsvalget den 29. mars 1936, der det kun forelå én liste som folket skulle stemme ja eller nei til, pådro Faulhaber seg regimets vrede ved å si at en ja-stemme ikke var å oppfatte som en tilslutning til ting "som vi i vår samvittighet ikke kan innestå for".
Faulhaber møtte den 4. november 1936 Adolf Hitler for første og eneste gang. Møtet, som fant sted på Obersalzberg ved Berchtesgaden og varte i tre timer, var kommet i stand etter forarbeid av den apostoliske nuntius erkebiskop Orsenigo og statssekretær Lammers. Faulhabers "strengt fortrolige rapport" viser blant annet at Hitler med hevet stemme "(mit erhöhter Stimme)" tok opp "Kirkens kamp mot Det tredje rikes raselovgivning" og Faulhaber forsvarte den katolske stillingtagen.
Fra "«Mit brennender Sorge»" til krigsutbruddet (1937-1939).
Faulhaber hjalp Pius XI med ideer til den pavelige encyklika "«Mit brennender Sorge»" (mars 1937) som fordømte diskrimineringen av kirken og brudd på regimets traktatfestede forpliktelser til å respektere kirkens arbeid, og fordømte folk- og raseideologien. Det første utkast til dette pavelige rundskriv hadde Faulhaber (sammen med noen andre tyske biskoper, deriblant Konrad von Preysing og Clemens August von Galen) forfattet i januar 1937 på kollegiet Santa Maria dell'Anima i Roma, og overlevert til kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli, som videreutviklet dokumentet. Faulhaber og Pacelli hadde kjent hverandre i lang tid fra de årene da Pacelli hadde vært apostolisk nuntius i München.
Han ble utsatt for et attentat i 1934, og i forbindelse med de antijødiske aksjoner i november 1938 knuste en nazistisk mobb vinduene i hans residens i München. Utover dette ble han ikke utsatt for forulempninger. Derimot ble en rekke av hans prester arrestert og kastet i fengsel. Kort etter at Faulhaber hadde offentliggjort "«Mit brennender Sorge»" (han leste det opp selv i domkirken i München) arresterte Gestapo en av de ledende skikkelser i det katolske mannsarbeid i München, pater Rupert Mayer. Kardinalen protesterte, men klarte ikke å vinne prestens løslatelse. Også en rekke andre geistlige i hans bispedømme ble arrestert og satt i konsentrasjonsleirer.
Kardinal Faulhaber deltok på konklavet i 1939 som valgte pave Pius XII.
Under annen verdenskrig (1939-1945).
Også under annen verdenskrig arbeidet Faulhaber for å fremme militærsjelesorgen, og dessuten for sjelesorgen blant krigsfanger og tvangsarbeidere. Men han grep ikke inn i kompetansene til den katolske feltbiskop, Franz Justus Rarkowski. Som under Første verdenskrig var han også opptatt av hvordan det gikk med de bayerske geistlige og seminarister som var innkalt til de væpnede styrker. Den begeistring for krig som han hadde lagt for dagen tidlig under første verdenskrig var nå totalt fraværende.
Også etter krigsutbruddet fortsatte tvangstiltak mot kirken, og Faulhaber protesterte.
Den 26. juni 1941 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot en rekke sider ved regimets framferd. Biskopene fant det «ubegripelig» at regimet kom med nye kamptiltak mot kristendom og kirke på en tid da man skulle mene at det gjaldt å bevare den nasjonale enhet. «Det går om kirkens og kristendommens være eller ikke være i Tyskland». Hat mot medmennesker og drap av uskyldige er aldri tillatelig. Hyrdebrevet ble opplest fra prekestolene den 6. juli 1941, og vakte kraftig gjenklang hos de troende. Joseph Goebbels avviste det som fullt av «temmelig drøye beskyldninger og uforskammede krav», og som «et dolkestøt i ryggen av vår krigføring fra det katolske kleresi».
Den 12. juli 1941 rettet biskopene et memorandum til den tyske riksregjering der de gikk inn for bekjennelsesfrihet og retten til offentlig religionsutøvelse, krevde at regjeringens kirkeutmeldelseskampanje ble innstilt, protesterte mot den planmessige avkristning av ungdommen, og krevde respekt for det femte og det sjette bud (mot eutanasi og den utglidningene av sedeligheten), klaget over tiltakene mot klostre og presteskap, og protesterte mot innskrenkelsene av kirkens karitative arbeid. Kirkeminister Kerrl beskyldte den 3. august biskopene, på bakgrunn av hyrdebrevet og memorandumet, for bare å tenke på seg og sitt til og med utbruddet av fiendtligheter mellom fedrelandet og Sovjetunionen. De burde heller ha inngi de troende «seiersvilje og seiersvisshet».
Et senere memorandum fra de tyske biskoper fulgte den 10. februar 1941, og det klaget på nytt mot «trykket mot den katolske kirke» og «krenkelsen av evige lover», og kom med eksempler på begge forhold. Biskopene avgrenset seg ikke til kun å protestere mot antikirkelige tiltak. De listet opp tungtveiende anslag mot menneskets naturgitte rettigheter, som retten til liv og til personlig frihet.
I 1941 mistet Faulhaber sin nærmeste kirkepolitiske medarbeider, domherren Johann Neuhäusler, som ble arrestert av Gestapo og etterhvert sendt til konsentrasjonsleirene KZ Sachsenhausen og Dachau. Kardinalen protesterte mot slutten av 1941 heftig mot den nazistiske kirkeutmeldelseskampanje, og palmesøndag 1942 leste han opp et hyrdebrev der han og hans bispekolleger kritiserte at den borgfred som burde være en selvfølgelighet under krigstider brytes av nasjonalsosialistene. Hyrdebrevet gikk detaljert gjennom konfliktfeltene mellom nazistaten og kirken.
Under krigstiden utviklet Faulhaber også en økumenisk holdning som dels skyldtes at det var et visst skjebnesfelleskap mellom den katolske kirke og protestantene, og dels at han hadde stor sans for den lutherske kirkes holdning i Norge under okkupasjonen.
Den 21. juli 1944 ble Hitler forsøkt sprengt i luften av tyske opposisjonelle ved hans hovedkvarter Wolfsschanze i Øst-Preussen. Det er ingenting som tyder på at Faulhaber hadde noe med dette å gjøre. Men han ble likevel avhørt: En måned etter attentatet ble Faulhaber forhørt av Gestapo, og han erklærte at han intet hadde ant om slike planer mot Hitler og tok sterkt avstand fra attentatet. Gestapo visste at Faulhaber i 1943 hadde hatt en samtale med Carl Friedrich Goerdeler, som var implisert i kupplanene mot Hitler og var påtenkt som rikskansler i det nye regime. Og den ledende attentatsmann, oberst Claus Schenk von Stauffenberg, var praktiserende katolikk, og Gestapo antok – etter alt å dømme feilaktig – at de sammensvorne omfattet kirkefolk, eller at de hadde klarert konseptet moralteologisk av geistlige.
Etterkrigstiden (1945-1952).
Ved de amerikanske troppers innmarsj engasjerte Faulhaber seg straks for stabilisering av befolkningens levekår og gjenopprettelsen av den offentlige orden. For den nye bayerske regjering som den amerikanske militærforvaltning ble han en primær samtalepartner hva gjaldt å finne frem til pålitelige personer for det politiske oppbyggingsarbeid.
Eksterne lenker.
Faulhaber, Michael von
Faulhaber, Michael von
Faulhaber, Michael von
Faulhaber, Michael von


Pericle Felici.
Pericle Felici (født 1. august 1911 i Segni i Italia, død 22. mars 1982 i Foggia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var prefekt for Den apostoliske signatura 1977–1982.
I 1967 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II. Han var ved disse anledninger den av kardinaldiakonene med lengst ansiennitet, og dermed tilfalt det ham å proklamere "Habemus papam" – å presentere den nyvalgte pave for mengdene på Petersplassen, – og senere legge palliet på dem.


Sørlige guvernement.
Southern Governorate er et av fem guvernementer i Bahrain. Det består av deler fra de tidligere kommunene Al Mintaqah al Gharbiyah, Ar Rifa' wa al Mintaqah al Janubiyah, og Juzur Hawar. Guvernementet utgjør en stor del av "Bahrain Island", som er den største og viktigste øya i Bahrain, i tillegg til øygruppa Hawar Islands.


Sansesystem.
Menneskets sanser.
Mennesket har fem spesialsanser: Syn, hørsel, smak og lukt, samt likevektssansen (som blir ivaretatt av likevektsorganet i øret). I tillegg har man ulike sansereseptorer i nervesystemet som registrer blant annet trykk og berøring av huden, temperaturforandriner, blodtrykket og fare for vevsskade, noe som oppleves som smerte. En reseptor kan være en del av en nervecelle eller en selvstendig sansecelle.
Syn.
Lys fra omgivelsene ledes gjennom hornhinnen og pupillen, til netthinnen. Netthinnen inneholder tallrike spesialiserte sanseceller, som kalles for fotoreseptorer. Signalene bli ledet fra netthinnen til synsbarken i hjernen, som er hovedansvarlig for at synsopplevelsen er bevisst.
Hørsel.
Lyder i omgivelsene bli oppfattet av øret, og blir fanget opp av øremuslingen. Lydbølger ledes via trommehinnene og knoklene i mellomøret (hammeren, stigbøylen og ambolten), via det ovale vindu, og til sneglehuset. Sneglehuset inneholder hårceller, som registrerer lydbølgene. Signalene fra hårcellene ledes til hørselsbarken i hjernen, slik at vi oppfatter lyd.
Lukt.
Øverst i nesehulen er det er et kvadratcentimeter stort område av slimhinnen med tallrike nerver, som fungerer som luktreseptorer. Ulike kjemiske forbindelser i luften vi puster inn aktiverer ulike nerver, noe som gjør at vi kan skille mellom forskjellige lukter. Signalet blir ført til et område av hjernebarken som er ansvarlig for bevisste luktopplevelser.
Smak.
Spesielle sanseceller i smaksløkene kan binde seg til bestemte kjemiske forbindelser i maten. Vi kan bare skille mellom fem ulike smaker: søtt, surt, salt, bittert og umami. Når vi likevel opplever mange flere smaker, er grunnen kombinerte sanseimpulser fra både lukt- og smakssansen. Dette er også forklaringen på hvorfor maten smaker mindre når vi er forkjølet. Når vi spiser er det også allment antatt at synsinntrykk spiller inn, slik at måltider ikke sjelden blir en totalopplevelse. (Både smak og lukt oppleves anderledes i stummende mørke, eller med bind for øynene).
Likevektssansen.
Hodets stilling og bevegelser registreres av hårceller i likevektsorganet, som ligger rett ved siden av sneglehuset. Hårceller i buegangene er festet i en "geleaktig" masse, og når vi beveger på hodet, flytter denne massen på seg slik at hårene bøyes. Bueganene registrerer derfor hodets bevegelse.
I en annen del av likevektsorganet registreres hodets stilling i forhold til tyngdekraften. Disse signalene blir sendt gjennom nerver til både hjernebarken, lillehjernen, hjernestammen og til nerver i ryggmaren som kontrollerer den muskulaturen vi bruker for å holde oss oppreist. Områder i hjernebarken setter sammen sanseinformasjonen slik at vi opprettholder balansen.
Andre sanser.
Forskjellige reseptorer i kroppen gir hjernen beskjed av ulik informasjon om omgivelsene og om kroppens indre. Her finner vi mange typer sanseceller. I huden finnes sanseceller som reagerer på trykk, berøring og temperatur. Det finnes ulike sanseceller som gir informasjon om leddstillinger og grad av strekk/sammentrekning av muskulaturen. I tillegg finnes noe som kalles nocireseptorer, som formidler informasjon om fare for vevsskade, noe vi opplever som smerte. Det finnes også volumreseptorer, som registrerer grad av fylling i blant annet magesekken og urinblæren, og blodtrykket.


Jan Gunnar Solli.
Jan Gunnar Solli (født 19. april 1981 i Arendal) er en norsk fotballspiller. Han spiller for tiden i New York Red Bulls. Jan Gunnar Solli har tidligere spilt for klubbene Treungen, Odd Grenland, Rosenborg og Brann
16. mars 2007 ble Solli klar for Brann. Bergensklubben betalte 6 millioner for ham. I Brann gjorde han stor suksess, og fikk betydelig større tillit enn i Rosenborg. Han var fast i Branns førsteellever nesten hele perioden, og spilte både høyrekant og sentral midtbane. I tillegg har han spilt høyreback i slutten av et par kamper, dog med mindre hell. Han har selv uttalt at seriegullet med Brann var karrierens høydepunkt.
Internasjonal karrière.
20. august 2003 debuterte han på mot Skottland, og har (per 14. november 2009) spilt 38 landskamper, og har scoret ett mål på landslaget.
Den 1. januar 2011 startet Solli på en toårsavtale med opsjon på ytterligere ett år med den amerikanske klubben New York Red Bulls. Solli ble dermed den første norske spilleren i Major League Soccer (MLS) i USA.


Hawar Islands.
Hawar Islands er en øygruppe i Persiabukten mellom Qatar og Bahrain. Både Bahrain og Qatar gjorde krav på øygruppa. Den internasjonale domstolen i Haag avgjorde i 1999 at store deler av øygruppa tilhørte Bahrain. Bahrain gjorde også krav på deler av fastlandet til Qatar, men fikk ikke medhold i saken. Qatar fikk betydelige havområder og ressurser.


Ahmed Shah Durrani.
Ahmed Shah, Ahmed Shah Durrani eller Ahmed Bahadur (født: 1722, død 1773) var grunnleggeren av Durrani-dynastiet (1747–1772) i Afghanistan, i en del av sørlige og østlige Turkmenistan, i Tadsjikistan, i hele Iran, i India og i Kashmir.
Afghanerne regner ham som «Baba» ("far av nasjonen") som ga han navnet «Ahmad Shah Baba». Durrani var sønnen til Zaman Khan Abdali, bestefaren het Daulat Khan Abdali, olderfaren het Sarmast Khan Sadåzai og faren til hele klanen het Sadå Khan. Durrani ble født i Herat-provinsen i det vestlige området av Afghanistan. Deres familie var blant områdets adelig familie som stammer fra den største klanen i Afghanistan, Sadåzai-klanen.
Familie.
Moren var av Alokozai-stammen, hennes navn var Zarghona Alokozai. Hun var en modig og godt disiplinert kvinne. I landets viktigste innenlandske og utenlandske anliggender var hun alltid der til å gi de beste rådene til sin sønn.


Ar Rifa' wa al Mintaqah al Janubiyah.
Ar Rifa' wa al Mintaqah al Janubiyah var en tidligere kommune i Bahrain. Kommunen utgjorde en stor del av Bahrains sydlige del. I 1991 ble kommunen delt i to; Madinat Hamad, en liten del nordvest i kommunen ble en egen kommune.


African National Congress.
African National Congress (ANC) er det største politiske partiet i Sør-Afrika og har vunnet valgene til nasjonalforsamlingen og de aller fleste delstatsforsamlingene med absolutt flertall siden 1994. Den er dermed den dominerende politiske kraften i landet. Dagens posisjon er en følge av partiets sentrale betydning i kampen mot apartheid etter 2. verdenskrig.
Partiets historie frem til 1994.
Partiet ble stiftet i Bloemfontein 8. januar 1912 med navnet "South African Native National Congress" (SANNC). Dette var det første organiserte talerøret for den svarte befolkningen i landet. De første tiårene hadde organisasjonen en moderat profil og krevde gjennom ikke-voldelige protester reformer som gradvis ville gi de svarte økte politiske rettigheter. På 1940- og -50-tallet ble partiet i økende grad radikalisert og gikk inn for frie valg med lik deltakelse av alle raser og umiddelbar opphevelse av alle raseskillelover. I tillegg begynte sosialistiske ideer å gjøre seg gjeldende i ANC, særlig som en følge av alliansen med det sørafrikanske kommunistpartiet, SACP. Delvis som et resultat av økt undertrykkelse fra apartheid-regimet bestemte organisasjonen seg i 1961 for å ta i bruk voldelige metoder for å styrte den hvite mindretallsregjeringen og dets raseskillepolitikk. I 1960, etter en stor massakre på ubevæpnede demonstranter i Sharpeville hadde organisasjonen blitt forbudt av myndighetene og de neste årene ble en stor andel av ANCs ledende medlemmer fengslet, blant annet Nelson Mandela. Resten av lederskapet ble tvunget i eksil og i flere tiår måtte organisasjonen jobbe i skjul. I denne tiden hadde ANC også en militær del, Umkhonto we Sizwe (Nasjonens Pil) som bl.a. utførte sabotasjeaksjoner i Sør-Afrika. De store folkelige protestaksjonene på slutten av 1970-tallet og på 1980-tallet var ofte organisert av ANC skjulte strukturer og forankret ANC som symbol i frigjøringskampen.
I 1990 ble partiet sammen med andre tidligere forbudte organisasjoner legalisert av myndighetene og Nelson Mandela og andre av partiets ledere løslatt fra fangenskap. Etter en overgangsperiode på fire år der partiet var den hvite mindretallsregjeringens viktigste forhandlingsmotpart ble endelig de første frie, ikke-rasebaserte valg avholdt i Sør-Afrika i 1994. ANC vant valget med 62% av stemmene og Nelson Mandela ble dermed Sør-Afrikas første svarte president.
Etter 1994.
Nelson Mandela stilte ikke til gjenvalg i 1999 og banet dermed veien for ANCs nye formann Thabo Mbeki. Partiet fikk over 66% av stemmene. I 2004 fikk ANC nesten 70% av stemmene og Thabo Mbeki kunne påbegynne sin andre presidentperiode.
Til tross for at partiet tidvis fører en venstreorientert retorikk har den som regjeringsparti oppgitt alle tidligere planer om å omforme det sørafrikansk samfunnet i sosialistisk retning og fører nå en nyliberalistisk økonomisk politikk med privatisering av offentlig sektor og nedbygging av proteksjonistiske handelsbarrierer. Dette har blant annet ført til gnisninger med den sørafrikanske fagbevegelsen COSATU og det sørafrikanske kommunistpartiet SACP som begge inngår i den såkalte trepartialliansen med ANC. Medlemmer av COSATU og SACP er også medlemmer av ANC og blir valgt inn i parlamentet på ANCs partilister. Et stadig tilbakevendende tema i sørafrikansk politikk er derfor muligheten for at COSATU og SACP bryter alliansen og danner et nytt parti til venstre for ANC.
Etter ca. 2005 har ledende medlemmer av ANC blitt knyttet til korrupsjon, først og fremst landets nåværende president Jacob Zuma som måtte gå av som landets visepresident i 2005 pga. en belastende korrupsjonsrettssak. Han har likevel aldri blitt dømt. Derimot er flere nåværende medlemmer av partiets eksekutivkomite blitt dømt for bedrageri, korrupsjon mm. Chancellor House er en bedrift som er nært knyttet til ANC og etter all sannsynlighet grunnlagt av partiet selv i 2003. Den finansierer ANC i betydelig grad. Bedriften har ved flere anledninger fått statskontrakter der ANC var, som regjeringsparti både oppdragsgiver og anbudsvinner. Firmaet var ukjent frem til Johannesburg avisen Mail & Guardian avslørte forbindelsen i 2006. Chancellor House var bygget i Johannesburgs sentrum der partiets tidligere formenn Oliver Thambo og Nelson Mandela hadde sitt advokatkontor på 1960-tallet.
Jacob Zuma ble valgt til ny leder for partiet i 18. desember 2007 der han seiret over Thabo Mbeki som var landes president. Mbeki ble i september 2008 tvunget ut av presidentembedet og en overganspresident (Kgalema Motlanthe) ble satt inn i påvente av valgseieren i april 2009. Som resultat av det partiinterne bråket, korrupsjonsaffærene og Mbekis nedverdigende avsettelse brøt i desember 2008 en gruppe ut av ANC og etablerte et nytt parti: Congress of the People (COPE) under ledelse av tidligere forsvarsminister Mosioua Lekota. COPE klarte å bli tredje største parti i 2009 valget med 7,4% av stemmene.
I valget i april 2009 gikk ANCs stemmeandel for første gang siden 1994 noe tilbake, men partiet klarte fortsatt å få omtrent to tredjedeler av stemmene. Zuma ble tatt i ed som landets president den 9. mai 2009.
I januar 2012 feiret partiet sitt hundreårsjubileum.


Svartrygget sjakal.
Svartrygget sjakal ("Canis mesomelas") er en av tre arter med sjakaler og tilhører hundefamilien. Den er endemisk for Afrika og finnes i to distinkte populasjoner, en i øst og en i sør, separert fra hverandre med ca. 900 km. Svartryggsjakalen er et rovpattedyr på størrelse med en mindre mellomstor hund og regnes som en av Afrikas mest suksessfulle rovdyrarter.
Beskrivelse.
På swahili kalles den «"bwegha"». Svartryggsjakalen blir av og til også kalt "sølvrygget sjakal" eller "sølvryggsjakal", noe som tilskriver seg fargen på ryggen. Den har en karakteristisk sort sadel (som av og til kan ha større eller mindre innslag av sølvgrå behåring) over ryggen. Pelsfargen som sådan er rødbrun-brun, mot noe lysere (blekere) farge i buken, innsiden av lårene og nederst på bena, foran på brystet, halsen og på undersiden av underkjeven.
Kroppen er langstrakt og ekstremitetene lange og slanke. Halen har kraftig busket behåring som blir mørkere utover mot haletippen, som er helt sort. Hodet er relativ lite og triangulært i formen. Den har et langstrakt, smalt (rødrevelignende) snuteparti (smalere og lenger enn hos stripesjakalen og gullsjakalen). Øynene er skråstilte og den har store stående ører.
Lengden er ca. 70-100 cm (eksklusiv hale) og skulderhøyden ca. 28-40 cm hos voksne individer. Vekten ligger på ca. 5-12 kg. Tispene (i snitt ca. 7,7 kg) blir gjerne noe mindre enn hannene (i snitt ca. 8,4 kg), men kjønnspreget er ikke utpreget. Som hovedregel varierer denne sjakalen i størrelse fra område til område. Det er kjent at den sørafrikanske underarten i snitt har noe lengre skalle (som er nærmest pæreformet) en den østafrikanske.
I vill tilstand kan svartryggsjakalen leve til den blir 10-12 år gammel, men det er mer typisk at den blir omkring 7 år.
Anubis-teorien.
Svartryggsjakalen er utvilsomt den mest karakteristiske av sjakalene. Den er slankere bygget og har store karakteristiske stående ører. Til tross for at det aldri er funnet bevis for svartryggsjakal nord for det sørlige Etiopia, må det være denne sjakalen de gamle egypterne har brukt som forbilde for dødsguden Anubis. De andre passer nemlig ikke like godt inn i det bildet som ble tegnet av dødsguden. Med tanke på svartryggsjakalens manglende utbredelse til egyptiske områder er det allikevel tvilsomt om sjakalen kan være opphavet til Anubis. Det eneste logiske alternativet er trolig en type urhund alá tesem, selv om de fleste egyptologer ser ut til å mene at det er en sjakal som har vært modell.
Underarter.
Hele seks underarter av svartryggsjakalen har blitt beskrevet ("Allen", 1939), men i dag anerkjennes kun to. I 1977 anerkjente "Coetzee" fem underarter, mens "Meester" i 1986 klassifiserte alle som samme underart, selv om han nevnte to andre underarter i den østlige regionen. I 1997 klassifiserte imidlertid "Kingdon" svartryggsjakalen i to distinkte underarter, en i det sørlige Afrika og en i de østlige delene av Afrika. Han nevnte de tre andre som varianter innenfor disse. Et av argumentene for de to underartene var lengdeforskjellen på skallen. Den sørafrikanske underarten er dessuten i snitt noe større enn den østafrikanske.
Geografisk utbredelse.
Fossile funn bekrefter at svartryggsjakalen fantes for 2-3 millioner år siden i Kenya, Tanzania og Sør-Afrika (Savage, 1978). Det er imidlertid aldri funnet fossiler lenger nord enn det sørlige Etiopia, noe som indikerer at den har vært endemisk for områdene sør for Sahara. Der finnes den i to distinkte populasjoner, en i Østafrika og en i Sørafrika (Loveridge m.fl., 2004), som skilles av en avstand på ca. 900 km.
I den østafrikanske regionen inkluderer utbredelsesområdet land som Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Mosambik, Sudan, Somalia, Tanzania, Uganda og Zimbabwe.
I den sørafrikanske regionen inkluderer utbredelsesområdet land som Angola, Botswana, Lesotho, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland.
Atferd og reproduksjon.
Svartrygget sjakal regnes som døgnaktiv, men den er gjerne mest aktiv i grålysningen og skumringen. I områder der de gjerne forfølges av mennesker blir de gjerne nattaktive. Det har også blitt registrert at denne sjakalen er mest aktiv i den intermediære månefasen natterstid, mens de blir mindre aktive når det er fullmåne eller nymåne (Ferguson m.fl., 1988). Svartryggsjakalen er kjent for å være svært vokale og har et stort forråd av lyder.
Svartryggsjakaler er monogame og danner parforhold som normalt varer livet ut. De er svært territoriale og forsvarer reviret aggressivt mot inntrengere. I snitt varierer territoriene i størrelse etter de lokale forholdene. I sør er gjennomsnittet ca. 18,2 km², i Kalahari ca. 4,3 km².
Sjakalene danner små grupper, som består av foreldre og deres nærmeste avkom. Eldre søsken fungerer som «hjelpere» og bidrar til oppdragelsen og pass av valper. Studier har vist at par som ikke har slike hjelpere i større grad taper valpene til andre rovpattedyr.
I sør er paringstiden mellom mai og august. Tispene går drektige i ca. 60 dager før valpene fødes. Kullet, som fødes i et hi, består i snitt av seks valper. Tispa dier valpene i tre uker før de viser seg ute. De blir avvent i 8-9 ukers alderen og er fullstendig uavhengig av hiet etter 14. uke. Ungdyr fra tidligere kull hjelper til med valpepasset. Valpene når seksuell modenhet ved ca. elleve måneder.
Habitat og matvaner.
Svartrygget sjakal trives i en rekke ulike habitater, noe som også inkluderer tørre ørkenområder i kystnære strøk, berg og fjellområder, gressland, tørre savanner, spredt krattskog og småskog, regulære skogområder iblandet savanne, og dyrket mark. Med andre ord, de trives nesten over alt, men ikke der vegetasjonen er for tett. Det er registrert dyr i høyder opp mot 3 000 moh. "C. m. elgonae" er en variant som for det meste holder til i høyden på Uasin Gishu platået i Riftdalen (ca. 2 400 moh) i Kenya, der klimaet er temperert.
Svartryggsjakalen regnes som altspisende. Dietten varierer i takt med tilgangen på føde. De jakter opportunistisk i grupper når et passelig bytte er tilgjengelig. Parvis jakt har en suksessrate på ca. 67%, men denne synker til ca. 16% om den jakter alene (Wyman, 1967). Små pattedyr, reptiler, fugl og fugleegg, kadavere og mat som måtte ligge igjen etter mennesker er den mest vanlige kosten, men den spiser også fisk og sel (Namibiakysten), virvelløse dyr og planter og frukt om anledningen byr seg. Stor tilpasningsevne og variert kosthold regnes som hovedårsaker til dette rovdyrets suksess.
Annet.
Arten er ikke truet og står som sådan oppført som «least concern» (uten bekymring) på IUCNs rødliste for truede arter, selv om bøndene på første halvdel av 1900-tallet gjorde hva de kunne for å kvitte seg med den. I kampen brukte de alt fra feller og våpen til gift og gass, uten å lykkes. Arten nevnes heller ikke av CITES.
Det er kjent at svartryggsjakalen tar buskapsdyr om anledningen byr seg, noe som fører til at bøndene i Afrika fortsatt ser på denne rovpattedyret som en plage og gjør hva de kan for å begrense populasjonene. Likeledes er det kjent at svartryggsjakalen er bærer av rabies, noe som blant annet har ført til at den brukes i forskning for utvikling av ny rabiesvaksine.


Dost Mohammed Khan.
Dost Mohammed Khan (født 1793, død 9. juni 1863) grunnla Barakzai-dynastiet i Afghanistan.
Hans eldre bror, høvdingen av barakzaiene, Fatteh Khan, tok et viktig steg i å hjelp Mahmud Shah til den afghanske tronen i 1800 og i å få ham tilbake til tronen i 1809. Mahmud takket Fatteh Khan for hjelpen ved å henrette ham i 1818, og dermed vekket vreden til hans stamme. Etter en blodig konflikt, ble Mahmud frarøvet alle sine besittelser unntatt Herat. Resten av hans områder ble delt mellom Fatteh Khans brødre. Av disse fikk Dost Mohammed Ghazni, men han la til Kabul, den rikeste av provinsene i Afghanistan.
Fra begynnelsen av sitt styre ble han involvert i konflikter med Ranjit Singh, sikhenes hersker av Punjab, som brukte den avsatte saduzai-prinsen Shuja-ul-Mulk som sitt instrument. I 1834 gjorde Shuja et siste forsøk på å ta tilbake sitt kongedømme. Han ble slått av Dost Mohammed under Kandahars murer, men Ranjit Singh benyttet muligheten til å annektere Peshawar. Gjenoppbyggingen av denne festningen ble den afghanske emirens store bekymring.
Han avslo innledende samtaler med Russland, forsøkte å forme en allianse med Storbritannia og ønsket Alexander Burnes velkommen til Kabul i 1837. Burnes, derimot, var ikke i stand til å nå frem hos generalguvernøren Lord Auckland for å svare på emirens forslag. Dost Mohammed var villig til å oppgi forsøket på å gjenerobre Peshawar, og å plassere sin utenrikspolitikk under britisk veiledning. Til gjengjeld fikk han bare løfter om beskyttelse mot Ranjit Singh, som han ikke hadde noe å frykte fra. Han svarte med å fornye sine forbindelser med Russland, og i 1838 satte Lord Auckland sine britiske tropper i bevegelse mot ham.
I mars 1839 gikk de britiske troppene under sir Willoughby Cotton gjennom Bolan-passet og den 26. april nådde hæren Kandahar. Sjah Shuja ble proklamert emir, og gikk inn i Kabul den 7. august, mens Dost Mohammed søkte tilflukt i de ville Hindu Kush. Tette fulgt av britene ble Dost drevet til det ekstreme og den 4. november 1840 overga han seg som fange. Han forble i fangenskap gjennom den britiske okkupasjonen, gjennom den forferdelige tilbaketrekningen av okkupasjonsarméen i januar 1842 og inntil Kabul ble gjenerobret høsten 1842.
Han ble da satt fri pga løftet fra den britiske regjeringen om å oppgi forsøk på å intervenere i intern politikk i Afghanistan. Da han returnerte fra Hindustan, ble Dost Mohammed mottatt i triumf i Kabul, og han satte i gang med å gjenbygge sin autoritet. Fra 1846 fornyet han sin fiendtlige politikk mot britene og allierte seg med sikhene. Men etter hans alliertes nederlag ved Gujarat 21. februar 1849, forlot han sine idéer og ledet sine tropper tilbake til Afghanistan. I 1850 erobret han Balkh, og i 1854 fikk han kontroll over de sørlige afghanske stammene ved å erobre Kandahar.
30. mars 1855 snudde Dost Mohammed sin tidligere politikk ved å inngå en allianse med britiske myndigheter. I 1857 erklærte han krig mot Persia i samråd med britene, og i juli ble en traktat underskrevet som fastslo at Herat-provinsen skulle settes under en barakzai-prins. I løpet av det indiske mytteriet, avstod Dost Mohammed fra å hjelpe opprørerne. Hans senere år ble preget av problemer i Herat og i Bukhara. Disse ordnet han selv en tid, men i 1862 ankom en persisk armé som opererte sammen med Ahmad Khan og gikk mot Kandahar. Den gamle emiren tilkalte britene til sin bistand, plasserte seg fremst i kamphandlingene og drev fienden fra sine grenser. 26. mai 1863 tok han Herat, men den 9. juni døde han plutselig midt i seieren etter å ha spilt en stor rolle i den sentral-asiatiske historie i 40 år. Han utnevnte sin sønn, Shir Ali Khan, som etterfølger.
Mohammed Khan, Dost
Mohammed Khan, Dost


Porto Seguro.
Porto Seguro er en by og kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Dette var havna hvor Pedro Álvares Cabral gikk i land da han oppdaget Brasil i år 1500. Porto Seguro var en av de travleste havnene i de portugisiske koloniene fra 1500 og frem til tidlig på 1800-tallet.
Idag er Porto Seguro en turistdestinasjon med mange strender. Byen fikk internasjonal flyplass i 1993.


De facto.
De facto er et latinsk uttrykk som betyr «faktisk» eller «i virkeligheten». De facto er det motsatte av "de jure" som betyr «etter lov». Hvis noe er "de facto", betyr det at det er allment anerkjent.
I en juridisk kontekst betyr "de jure" hva loven sier, mens "de facto" betyr hvordan loven faktisk blir tolket og brukt.


Pavevalget 1061.
Pavevalget 1061 var det første pavevalg hvor det nye regelverket innført av pave Nikolas II i 1059 ble brukt. Hovedelementet i reglene var at kun kardinalbiskopene hadde stemmerett.
Nikolas II døde i Firenze den 27. juli 1061. Kardinalbiskopene samlet seg den 30. september 1061 i kirken San Pietro in Vincoli i Roma. De valgte biskop Anselmo de Baggio av Lucca, som tok navnet Aleksander II.
Valget var ikke et egentlig konklave («med nøkkel») idet det ikke var før i 1241 at man begynte å låse inn kardinalene.


Ghaznavid.
Ghaznavid-riket var en stat i regionen som i dag er Afghanistan som eksisterte fra 977 til 1186. Den erstattet samanidene og ble skapt av tyrkere under khan Sebük Tigin med byen "Ghazna" (Ghazni) som hovedstad. Sebük Tigin gjorde seg selv til herre over nesten hele territoriet som i dag er Afghanistan og Punjab. I 997 Mahmud, sønnen av Sebük Tigin, etterfulgte sin døde far og det er med ham Ghazni og Ghaznavid-dynastiet forbindes. Mahmud gjennomførte i år etter år hele 17 ekspedisjoner som brakte ødeleggelse gjennom nord India og Gujarat, så vel som andre i nord og vest. Fra grensene til det arabiske riket til Samarkand, fra det kaspiske hav til Yamuna var hans autoritet anerkjent.
Rikdommene som ble brakt tilbake til Ghazni var enorme, og samtidige historiker (Abolfazl Beyhaghi og Ferdowsi) gir glødende beskrivelser av den storslagne hovedstaden, så vel som erobrerenes generøse støtte til litteraturen. Mahmud døde i 1030, og hans sønn Mas'ud klarte ikke å kontrollere de erobrede landene og tapte slaget ved Dandanqan i 1040. Selv om det var noen fornyelser under Ibrahim (1059–1099), nådde aldri riket den samme makten. Det ble snart overskygget av seljukene av Persia. Ghaznavid-riket endte i 1149 med erobringen av Ghazna av ghuridene. Ghaznavidenes makt nord i India fortsatte inntil erobringen av Lahore i 1186


Ivar Lo-Johansson.
Karl Ivar Lo-Johansson (født 23. februar 1901 i Ösmo, død 11. april 1990 i Stockholm) var en svensk forfatter.
Det var mye takket være hans arbeid at stataresystemet opphørte.


Første anglo-afghanske krig.
Den første anglo-afghanske krig varte fra 1839 til 1842. Den var en av de første store konfliktene i det store spillet, det 19. århundrets konkurranse om makt og innflytelse i Sentral-Asia mellom Storbritannia og Russland, og markerte også et av de verste tilbakeslagene for britisk styre i regionen etter Det britiske Ostindiske kompaniets konsolidering av India. Krigen var én av i alt tre kriger som ble utkjempet mellom Storbritannia og Afghanistan i perioden 1839-1919.
Britenes mål med denne krigen var å sikre sitt herredømme over denne regionen og sette en stopper for det russiske imperiets planer om å ekspandere dets innflytelsessfære. Det britiske riket forsøkte å kvitte seg med Dost Mohammed Khan og gjeninnsette Afghanistans tidligere hersker, Shoja Shah, av frykt for økende russisk innflytelse i landet.
I starten av krigen i 1839 erobret britene Kandahar, Ghazni og Kabul, tok til fange Dost Mohammed og sendte ham til India. Etter å ha satt Shoja tilbake på tronen, trakk britene seg tilbake, og etterlot to spesialutsendinger og en garnison i Kabul. I 1841 gjorde afghanerne opprør mot britene i Kabul og drepte de britiske agentene og omringet garnisonen. Tidlig i 1842 overga garnisonen seg og ble tilbudt fritt leide til India. De britiske styrkene ble så tatt i bakhold i Khyber-passet og massakrert.
Britene svarte med å invadere på nytt, hevet beleiringen av den britiske garnisonen i Jalalabad og gikk så mot Kabul. 95 fanger fra massakren ble reddet og britene ødela festningen Bala Hissar og basaren i Kabuls sentrum. Shoja Shah ble myrdet på dette tidspunktet og britene bestemte seg så for at det ikke var "verdt bryet" å okkupere landet og trakk seg ut.


Per Olof Sundman.
Per Olof Sundman (født 4. september 1922 i Vaxholm, død 9. oktober 1992) var en svensk forfatter og politiker (Centerpartiet).
Sundman debuterte med novellsamlingen "Jägarna" i 1957 og vakte på 1960-tallet internasjonal oppmerksomhet som prosaist gjennom romaner som "Skytten" (1960), "Expeditionen" (1962) og "Ingenjör Andrées luftfärd" (1967). Den sistnevnte boka fikk han Nordisk Råds litteraturpris for i 1968, og den ble senere filmatisert av Jan Troell i 1982 med Max von Sydow og Sverre Anker Ousdal i ledende roller.
Miljøene i Sundmans fortellinger er ofte preget av det jämtlandske landskapet der han hadde bosatt seg. Fortellerteknikken hans, med et stramt, tilbakeholdende og presist språk, har vært sammenlignet med Ernest Hemingway og de islandske sagaene (Sundmans roman "Berättelsen om Såm" (1977) bygger for øvrig på en islandsk saga fra 900-talet, "Sagaen om Ravnkjell Frøysgode"), og er klart beslektet med stilen i den franske nyromanen.
I ungdommen var Sundman medlem i det nazistiske Nordisk Ungdom, noe som ikke ble offentlig kjent før etter Sundmans død, og da gav opphav til en debatt. Sundman hadde holdt sitt tidligere engasjement i den nazistiske bevegelsen hemmelig for allmennheten i etterkrigstiden, og lyktes å bli politiker med stor innvirkning i Centerpartiet. Han var riksdagsrepresentant for dette partiet i perioden 1969–79. Om Sundmans relasjon til nazismen og om hvordan han senere tidde om bakgrunnen sin, skriver journalisten Per Svensson i boka "Frostviken" (Bonniers, 1998).
Sundman drev også en hotellkjede, og var medlem av Svenska Akademien 1975–1992, stol 6.


Kåre Holt.
Kåre Holt (født 27. oktober 1916 i Våle i Vestfold, død 15. mars 1997 i Holmestrand) var en norsk forfatter.
Forfatterdebuten kom i 1939 med barneboka "Tore Kramkar". Kåre Holt skrev en rekke barnebøker, skuespill, hørespill, biografier og historiske romaner, med trilogien "Kongen" om kong Sverre som sitt hovedverk. Han huskes også for sine avmytologiserende romaner om ikoner i norsk historie, blant annet "Kappløpet" om Roald Amundsen som vakte stor oppsikt da den kom i 1974.
Holt ble tre ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris: I 1966 for romanen "Kongen. Mannen fra utskjæret", i 1970 for romanen "Kongen. Hersker og trell" og i 1979 for romanen "Sønn av jord og himmel".
Holt er også kjent for å ha skrevet teksten til arbeidersangen "De unge slekter".
Kåre Holts dikterstue Rafnaberg står i dag på Reidvintunet i Hillestad. Utenfor står Ada Madsens byste av forfatteren.


«Norske Løve» (1735).
«Norske Løve» var et tremastet krigsskip som ble sjøsatt i Nyholmen 9. februar 1735. Dette var et 70-kanoners linjeskip bygd av fabrikmester Knud Nielsen Benstrup som hadde ansvaret for orlogsflåtens skipsbyggeri fra 1729 til 1736. Det var også et av hans siste prosjekter ettersom han ble satt i arrest den 5. januar 1736 som et resultat av "Benstrup-saken". Men Benstrup fikk gjenreising etter å ha blitt løslatt i 1739 som et resultat av suksessen med «Norske Løve». Basert på hans tegninger ble en skipsklasse på fire andre skip bygd i 1738-1744.
Benstrup-saken.
Det forrige skipet med navnet "Norske Løve" ble utrangert i 1712, men det skulle gå lang tid fram til et nytt orlogsskip overtok navnet. Dette skyldes den økonomiske situasjonen etter Elleveårskrigen i Danmark-Norge, statskassen var tom, og kong Frederik IV hadde store problemer med å skaffe seg likvide midler for militærutgiftene. Orlogsflåten var nedslitt og i dårlig fatning etter de mange krigsårene, dessuten hadde stridigheter brutt ut mellom admiraliteten, kommissariatet og Holmens sjef (fabrikmester ansvarlig for skipsbyggeri). Administrasjonen måtte reformeres, men det var først etter Christian VIs tronbestigelse i 1730 arbeidet skjøt fart. Ved dette tidspunktet hadde Benstrup overtatt posten etter den kjente skipskonstruktøren Olaus Judichær var tvunget til å gå av allerede i 1727.
Knud Nielsen Benstrup som overtok i oktober 1729, var den ene av fire sjøoffiserer som var sendt til utlandet for å bli utdannet innenfor orlogsskipsbyggeri. Benstrup som et resultat av sin utdanning i utlandet ble han meget sterkt påvirket av «den franske stilen» innenfor konstruksjonsprinsipper omkring byggeri av orlogsskip, og deretter foretrukket gode seilegenskaper på sine fartøyer som i sammenligning med «den engelske stilen» var noe dårligere som artilleriplattformer. Den energiske grev Frederik Danneskiold-Samsøe som tok ledelsen i flåten, hadde sin utdanning innenfor skipskonstruksjon i England og dermed viet seg til «den engelske stilen».
Før kjølstrekkingen av nr. 37 den 17. mai 1734 hadde Benstrup fullførte arbeidet på ti linjeskiper. Det siste skipet, den store tredekkeren «Christianus Sextus» som ble sjøsatt i desember 1732, skulle utløse en skandale. Flåtens hovedbase først og fremst var København, med sitt operasjonsområde i Østersjøen, og for å komme seg ut fra Øresund måtte ikke orlogsskipene ha større dypgang enn 22 danske fot (ca. 7 m). Etter det nye flaggskipet var sjøsatt, viste det seg at det stakk 6 fot dypere enn planlagt, hvilken vekket sterk kritikk fra Benstrups fiender som vant seg kongens støtte. Danneskiold-Samsøe forsøkt å bringe Benstrup under egen kontroll gjennom anklagene, men dette utviklet seg til en kollisjon mellom sterke personligheter som slåss for ulike konstruksjonsprinsipper.
I mellomtiden fortsatte Benstrup sitt virke som Holmens sjef, og fram til han ble satt under arrest i januar 1736 hadde han modifiserte konstruksjonen på tredekkeren for å redustere deplasementet og startet arbeidet på «nummer 37», som deretter skulle het «Norske Løve». Mens striden pågikk mellom Benstrup og Danneskiold-Samsøe, ble det nye skipet sjøsatt den 9. februar 1735. I det samme året fullførte han også arbeidet på et 50-kanoners orlogsskip. Dette skipet ble det siste som var sjøsatt av Benstrup.
Krangelen gikk så langt at kongen beordret Benstrup arrestert og sendt til Kastellet. Men Benstrup mistet ikke sin motstandsvilje, og etter hvert skulle den såkalte «Konstruktionsfeiden» bli en fagmessig slagmark mellom fagpersoner innenfor skipsbygging. Til slutt var det blitt så komplisert at Danneskiold-Samsøe måtte be kongen om å løslate Benstrup den 26. mai 1739. Men det hendte ikke før Danneskiold-Samsøe hadde sikret seg kontroll over skipsbyggeriet på Nyholmen i januar 1739. Benstrup følte seg forulempet av hele saken, slik at han nektet å vende tilbake til arbeidet som skipskonstruktør for det kongelige verftet.
I mellomtiden hadde hans etterfølger D. Thura fullførte arbeidet på «Norske Løve» som ble satt i beseilingsprøve i 1737. Som et seilskip baserte på «den franske stilen» hadde linjeskipet skarpe linjer og en rundere skrogform som produserte gode seilegenskaper. Under seil viste det seg at «Norske Løve» var en suksess, hvilken forledet Danneskiold-Samsøes nye "Konstruktion-Kommission" som hadde overtatt styringen av skipsbyggeriet, til å bygge tre nye skip basert på konstruksjonstegninger av «Norske Løve». Det også hadde viste seg at man ikke hadde en erstatter av samme dyktighet som Benstrup, og dermed måtte Danneskiold-Samsøe sendte bud etter ham i Ebeltoft.
Benstrup reiste til København i foråret 1740 i forbindelse med byggingen av den nye skipsklassen, men gjorde det klart ovenfor Danneskiold-Samsøe i et brev datert den 15. mai 1740 at han ikke hadde hensikt om å gjenta sitt arbeid som skipskonstruktør. Deretter dro han hjemover til Ebeltoft hvor han døde i 1742. «Norske Løve» gav ham anerkjennelse som en meget dyktig skipskonstruktør som fikk gjenreising etter den turbulente "Benstrup-saken", og var så meget verdsatt av sin fiende at en representant fra orlogsflåten møtte opp for å hente tegninger og opptegninger i hans dødsbo. Dessuten hadde den franske skipsbyggingen et gjennombrudd ettersom engelske skipsbyggerne ble nødt til å kopiere franske krigsskip som et resultat av krigserfaringer allerede i 1740. Dermed ble Danneskiold-Samsøes første skipskonstruktør en franskmann ved navn Laurent Barbé.
«Norske Løve».
Det nye linjeskipet «Norske Løve» med en bestykning på sytti kanoner, fordelt på 26 24-punds kanoner i nedre batteridekket med tretten kanonporter hver skipsside, 26 18-punds kanoner i øvre batteridekket med like mange kanonporter hver skipsside og 18 mindre 8-punds kanoner på bakken og skansen, var det første av en skipsklasse på 5 skip. Denne skipsklassen er også den allerste første i Danmark og Norges maritime historie med felles dimensjoner og bestykning. Alle disse skipene hadde en lengde på 164 fot, noe større enn sett på eldre 70-kanoners linjeskiper. Denne klassen ble ikke overgått i sin rangering av nyere krigsskip fram til «Printz Friderich» i 1761 som det første av en klasse på tre skip med en felles lengde på 167 fot.
Under den østerrikske arvefølgekrigen ble et spansk linjeskip på 70 kanoner som også var på 165 fot lengde, erobret av britene under et sjøslag den 8. april 1740. «Princessa» ble et stort sjokk da man realiserte at dette var et bedre krigsskip enn de britiske skipene, tilsammen måtte tre 70-kanoners skip beseire det spanske linjeskipet under kampene. Ingen av Benstrups skipene inkludert Norske Løve-klassen på fem skip hadde sett kamp i deres karriere, men disse var basert på franske prinsipper omkring utviklingen av lange og store 70-kanoners orlogsskip som skulle kulminere i suksessoppskriften bak det beste kompromisset i et linjeskip; 74-kanoners linjeskipet.
«Norske Løve» hadde sin karriere i en svært rolig periode av Danmark-Norges historie, dette medførte at skipet ikke deltok i krigshandlinger. Det var utrustet ved flere anledninger sammen med sine søstre. Ved slike anledninger ble skipet klargjort på Flåtens Leje utenfor Nyholm ved å sette inn rigging, inventur og gods samt våpen, ammunisjon og proviant hentet fra lagerbygningene i nærheten. Det var for dyrt å holde et linjeskip i beredskap med en besetning i lang tid, dermed ble de fleste linjeskiper satt i opplag i havnebassenget omringet av bommer rundt Flådens Leje.
Det ble utrangert i 1764 for å bli hugd opp. Den samme skjebne var delt av de andre søsterskipene, det siste som ble opphugd var «København» i 1788. Ved dette tidspunktet var den eldre rangeringen av orlogsskipet på 90-70-60-50-40-30-18 etter antall kanoner, forandret med 80, 74 og 64 som erstattet klassene 90, 70 og 60.


José Martí.
José Julián Martí y Perez (født 28. januar 1853, død 19. mai 1895) var en cubansk filosof, tenker, inspirator og president. Han var den store pådriveren for cubansk uavhengighet fra kolonimakten Spania. Han anses også som den intellektuelle inspiratoren i den cubanske uavhengighetskrigen. Da krigshandlingene startet på nytt i 1895 var Martí og den cubanske generalen Antonio Maceo to sentrale pådriverne.
På samme måte som Maceo returnerte også Marti tilbake til Cuba i 1895 fra landflyktighet i USA, nærmere bestemt New York. Marti ble straks utnevnt til president av de cubanske opprørerne. Han fungerte i denne rollen fra 5. mai 1895 til 19. mai 1895 da han red ut sammen med Los Mambies og ble drept i kamp med spanske tropper, vel 40 år gammel.
José Martí levde mesteparten av sitt voksne liv i USA etter å ha blitt landsforvist fra Cuba for anti-spansk virksomhet. Under sitt eksil skrev han utallige bøker og filosofiske tekster. Fra sitt hjem i New York advarte han blant annet mot å la amerikanerne få innpass på Cuba, med den begrunnelse at Cuba da ville gå fra å være en spansk til amerikansk koloni. Hans litterære verker er samlet i 28 store bind.
Martí anses i dag for å være Cubas «landsfader», og nyter stor respekt i den cubanske befolkningen. Som den andre «landsfaderen» regnes Carlos Manuel de Céspedes y del Castillo som i 1869 startet det første opprøret mot den spanske kolonimakten.
Marti er også mannen bak det kjente utsagnet; «for å være fri, må du være belest».
Marti har fått byen "Marti" på Cuba oppnevnt etter seg og flyplassen i Havanna bærer navnet «José Martí International Airport». Portrettet hans finnes på de cubanske 1 peso-sedlene.


Budleigh Salterton.
Budleigh Salterton er en liten by på sørkysten av Devon i England, ca. 22 km sør for Exeter. Byen ligger ved utløpet av elven Otter. Rullesteinstranden og klippene er en del av verdensarvstedet Jurassic Coast.
Forfatteren Walter Raleigh er født noen få kilometer nord for byen.


Alexander II (pave).
Alexander II (født Anselmo Baggio på ukjent dato i Milano, død 21. april 1073) var Den katolske kirkes pave fra 30. september 1061 til sin død.
Han var biskop av Lucca og arbeidet sammen med Hildebrand mot simoni og for å håndheve regelen om sølibat for kleresiet, som var i ferd med å bli innført som universell praksis i vestkirken.
Valget av det nokså uvanlige navnet Alexander skyldes at han tidlig under sin tid som biskop i Lucca hadde utviklet en særlig andakt for martyrpaven Alexander I, og sørget for å få dennes benrelikvier overført til kirken "Sant' Alessandro Maggiore" der i byen.
Alexander II var den første pave som ble valgt under de nye reglene som Nikolas II hadde innført i 1059. Hovedelementet i dette var at bare kardinalbiskopene hadde stemmerett ved pavevalg. Ved pavevalget 1061 var det antagelig 11 kardinalbiskoper som avla stemme. Han var selv ikke kardinal da han ble valgt.
Valget ble ikke akseptert av den tysk-romerske keiseren, fordi det var tradisjon at keiseren presederte ved pavevalg. En annen kandidat, biskop Cadalus av Parma, ble proklamert som pave i Basel under navnet Honorius. Han reiste til Roma og truet helt frem til 1072 Alexanders posisjon. Han ble til slutt overlatt til seg selv av det tysk-romerske hoffet og ble avsatt av et konsil i Mantua.
Han ble etterfulgt av Hildebrand, som tok navnet Gregor VII.


«Nordische Löve».
«Nordische Löwe», også kjent som «Norske Løve», var et skip med 36 kanoner, tilhørende Østindisk Kompani.
Den 31. desember 1707 forliste «Nordische Löve» i Lambavík på Færøyene. Cirka 100 mann overlevde.
Skipsklokken fra "«Norske Løve»" ble senere tatt i bruk som kirkeklokke i Tórshavn domkirke.


Alexandra, grevinne av Frederiksborg.
Alexandra Christina, grevinne av Frederiksborg (Alexandra Christina Manley) (født 30. juni 1964 i Hongkong) er tidligere hustru til prins Joachim. De giftet seg 18. november 1995, tok ut separasjon 22. september 2004 og ble skilt 8. april 2005. Hun ble gift med Martin Jørgensen 3. mars 2007.
Ved skilsmissen skiftet hun tittel fra "Hennes Kongelige Høyhet" til "Hennes Høyhet". I forbindelse med dronning Margrethes fødselsdag 16. april 2005 ble prinsesse Alexandra tildelt tittelen "grevinne av Frederiksborg".
Den 3. mars 2007 ble Alexandra gift med den flere år yngre Martin Jørgensen (født 2. mars 1978). Han er en filmfotograf og har vært med på å lage programmer om den danske kongefamilien. Han har fra før en datter. De lærte hverandre å kjenne i 1999. I 2007 ble det kjent at de hadde tenkt å gifte seg. Vielsen fant sted i Øster Egede kirke på Sydsjælland. Hennes to sønner var de eneste fra kongefamilien som var til stede.
Hun er etter bryllupet ikke lenger medlem av det danske kongehuset, men beholder tittelen "grevinne av Frederiksborg".


Dieter Lattmann.
Dieter Lattmann (født 15. februar 1926 i Potsdam) er en tysk forfatter. Han bor i München. Han var en av grunnleggerne av den tyske forfatterforeningen, Verband deutscher Schriftsteller, og ledet denne fra 1969 til 1974. Han var medlem av Forbundsdagen fra 1972 til 1980. Lattmann har også vært i styret for Goethe-Institut fra 1977 til 1985.
Eksterne lenker.
Lattmann, Dieter
Lattmann, Dieter


Joseph Wendel.
Joseph Wendel (født 27. mai 1901 i Blieskastel ved Speyer i Tyskland, død 31. desember 1960 i München) var kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av München og Freising 1952–1960.
Han ble bispeviet i 1941 av biskop Ludwig Sebastian av Speyer, ble to år etter dennes etterfølger, og så etter ni år promovert til München. Han ble kreert til kardinal i 1953.
Han deltok på konklavet i 1958 som valgte pave Johannes XXIII.


George William Mundelein.
George William Mundelein (født 2. juli 1872 i New York City, New York i USA, død 2. oktober 1939 i Mundelein nær Chicago) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Chicago 1915–1939.
Han ble ferdig med sin presteutdannelse så raskt at det ennå var to år igjen til han kom opp i minstealder for prestevielse, og ble derfor sendt til Propagandakollegiet i Roma.
Etter tilbakekomsten til USA ble han meget populær som prest, og steg innen det kirkelige system til han i 1915 ble erkebiskop i Chicago. Byen var svært preget av innvandring, og Mundelein styrket ikke bare kirkens generelle sjelesorg med nye menigheter og skoler, men også særskilt også for innvandrergruppene.
Han ble kreert til kardinal i 1924 av pave Pius XI.
Kardinal Mundelein deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII. Han døde noen måneder senere samme år.
Mundelein, George William
Mundelein, George William
Mundelein, George William
Mundelein, George William
Mundelein, George William


Samuel Alphonse Stritch.
Samuel Alphonse Stritch (født 17. august 1887 i Nashville, Tennessee i USA, død 26. mai 1958 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Chicago 1939–1958, og ble utnevnt til pro-prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse i mars 1958. På grunn av komplikasjoner etter at han måtte amputere en arm over albuen, døde han kort tid etter.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Stritch, Samuel Alphonse
Stritch, Samuel Alphonse
Stritch, Samuel Alphonse
Stritch, Samuel Alphonse
Stritch, Samuel Alphonse


Albert Gregory Meyer.
Albert Gregory Meyer (født 3. mars 1903 i Milwaukee, Wisconsin i USA, død 7. april 1965 i Chicago) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Chicago 1958–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.


John Patrick Cody.
John Patrick Cody (født 24. desember 1907 i St. Louis, Missouri i USA, død 7. april 1965 i Chicago) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Chicago 1965–1982.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Joseph Louis Bernardin.
Joseph Louis Bernardin (født 2. april 1928 i Columbia, South Carolina i USA, død 14. november 1996 i Chicago) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Chicago 1982–1996.
Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II. Den 9. desember 1996 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Bill Clinton.


Theatercafeen.
Theatercaféen er en del av Hotell- og Restauranthuset Continental i Stortingsgaten i Oslo sentrum, med plass til ca 240 gjester. Caféen åpnet i 1900, vis-à-vis Nationaltheatret, som hadde åpnet året før. Hotel Continental / Theatercaféen var opprinnelig bygget og eid av Foss Bryggeri, i 1909 overtok Caroline og Christian Boman Hansen leieavtalen, og etter tre års drift kjøpte de Hotel Continental av bryggeriet. Elisabeth C. Brochmann er fjerde generasjons eier av Theatercaféen. Hun overtok etter sin mor Ellen Brochmann i 1985.
Theatercaféen ble ”modernisert” i 1949, og mye av det gamle særpreget ble borte. I 1971 ble Theatercaféen tilbakeført til original, opprinnelig jugendstil under ledelse av arkitekt Hans-Gabriel Finne. Deler av originalinventaret var intakt, og gjennom studier av eldre fotografier ble det mulig å bringe Theatercaféen tilbake til sin opprinnelige form. Inspirasjonen ble også hentet fra reiser til Paris, København og Stockholm. Gulvet er lagt med ett hundre tusen små linoleumsbiter. En ny epoke startet i 2010 med et nytt chambre séparée og en egen Theatercafébar.
Theatercaféen ble fra første stund et fast møtested for sentrale personer fra norsk kunst- og kulturliv, deriblant Sigurd Bødtker, Sven Elvestad, Herman Wildenvey og mange av skuespillerne fra Nationaltheatret. I 1924 ble de første portrettene av disse stamgjestene hengt opp i caféen. Samlingen omfatter nå 81 portretter av forfattere, skribenter, skuespillere, malere, fotografer, musikere og komponister. Felles for dem alle er at de har vært trofaste gjester i hotell- og restauranthuset. De fleste portrettene er tegnet av Henrik Lund, Gösta Hammarlund, Pedro og Ulf Aas. Ellers finner vi arbeider av Finn Graff, Nils Aas, Per Palle Storm, Arne Raknes, Knut Hermod Knudsen, Kristofer Sinding-Larsen, Yukon Gjelseth, Odd Nerdrum og Arne Nøst.
”Valsekongen” Reidar Thommessen (1889–1986), ledet i mange år Theatercaféens orkester. Restauranten er oppført på New York Times liste over verdens ti mest berømte caféer. Theatercaféen er i dag et samlingssted for mange, spesielt kulturpersonligheter, forretnings- og finansfolk.


Nordhordland (avis).
"Nordhordland" er en avis som blir utgitt i Knarvik i Hordaland. Avisen konkurrerer med avisen Strilen, som også dekker Nordhordland. Sjefredaktør er Randi Bjørlo.


Negociant.
Negociant er hentet fra fransk, og betyr «vinhandler».
Det er med andre ord en person eller et firma, som kun kjøper og selger vin eller vindruer, som han videreforedler, til vin, konjakk e.a.


Philippe Augier.
Philippe Augier (født 1615, død 1667) var en fransk negociant.
Han var fra "Châteauneuf", og grunnla i sin tid konjakkhuset Augier, som er det eldste konjakkhuset som fortsatt eksisterer.


Augier.
Augier Robin Briand er et konjakkhus (Frankrike). De driver ikke egne vinmarker, så de er en negociant.
Historie.
Huset er en sammenslåing av 3 konjakkhus, fra 1. januar 1989. Disse er Augier Frères, Jules Robin og Maison Briand. Augier Frères er det eldste av disse, og ble etablert i 1643 av Philippe Augier fra Châteauneuf. Dette gjør Augier til det eldste konjakkhuset som fortsatt eksisterer.
Etter at Philippe Augier etablerte Augier Frères, utviklet dette huset seg raskt, og ble et av de største husene. Augier-familien har også et medlem som har vært med i det franske parlamentet; "Etienne Augier" ble valgt inn der i 1789. Han ble senere adlet for sin innsats for å bevare kongedømmet i 1791, av Ludvig XVIII. Etienne uttalte også i 1794 at han aldri kom til å bruke destillater fra andre områder enn Konjakk-regionen.
Senere gikk det dårligere med firmaet, og det ble i 1968 kjøpt opp av Seagram, som hadde planer om å dyrke fram Augier som et stort merke. Planene og satsningene ble imidlertid ikke gjennomført, og lagrene deres ble gradvis solgt ut. I 1988 kjøpte imidlertid Seagram også opp Martell, dette førte til at interessen deres for Augier også ble gjenopptatt.
Huset ledes i dag av Comte Jacques Burignot de Varennes, en arving av Philippe Augier.
Utvalg.
I 2000 fikk 1643 XO utmerkelsen «Merket for God Design» av Norsk Designråd.


Telt.
Et telt er konstruksjon med plast- eller stoffduk over en ramme av stenger, hvor hensikten er beskyttelse mot innsyn eller været.
Telt ble først brukt av nomadefolk, men moderne telt brukes mest til lystturer.
Alt etter sted på kloden og tilgang på materialer har teltene vært kledd med dyrehuder eller filt. Bærekonstruksjonen har vært av tre. Den vanligste formen har vært konisk (rund pyramide), gjerne med en åpning øverst for å slippe ut røyk fra ildsteder for matlaging og oppvarming. I dag kan en få telt i mange varianter og med ulike stofftyper. Flere norske produsenter leverer telt. De leverer både telt for alle formål, spesielt tilpasset det kalde norske klima.
I nyere tid har det og blitt mer populært med alternative telt. Blant annet slike som slår seg opp "automatisk" eller med lite hjelp og hengekøye-telt. Mange ser på disse telttypene som nye og innovative, men fakta er det at mennesket har brukt forskjellige former for hengekøye-telt siden tidenes morgen. Mens vi i nyere tid velger hengekøye-telt av komforthensyn valgte våre forfedre og sove i trærne for å beskytte seg mot rovdyr.


Aagot Vinterbo-Hohr.
Aagot Vinterbo-Hohr (født 2. desember 1936 i Måsøy), er en norsk lege og forfatter. Hun debuterte først i 1987 med boken "Palimpsest", en samling lyriske tekster, som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris.


Transformator.
En transformator (i fagkretser ofte forkortet til trafo) er en anordning som overfører energi fra en elektrisk krets til en annen ved hjelp av elektromagnetisk induksjon. Energi kan bare overføres i vekselfelt, transformatorer må derfor drives med vekselstrøm.
I energiteknikken brukes transformatorer til å tilpasse spenningen mellom kraftoverføringsnettet og forbrukernettet. Elektrisk kraftoverføring fra kraftverk skjer ved at man etter produksjon transformerer opp spenningen for å minske overføringstap (Effekten P=U*I, med stor U blir I lav for å få samme effekt. Tapet er proporsjonalt med I².). Når strømmen skal over på spredenettet og videre til forbruker senkes spenningen til 230 V eller 400 V i Norge. Dette skjer i transformatorstasjoner, enkelte andre land bruker 110 V i spredenettet.
I elektronikken brukes transformatorer for å tilpasse impedansen mellom to kretser, og for å skille kretser galvanisk fra hverandre. I elektronikken er transformatorer forholdsvis dyre, tunge og store og må ofte spesialtilpasses for forholdet. De er derfor bare i bruk der de virkelig trenges. I digital signaloverføring er de noe vanligere og standardtyper kan finnes.
Transformatorer har en lang rekke bruksfelt og kan veie mellom noen mg og flere hundre tonn, brukes mellom 10 Hz og 100 MHz og bredere.
Ungareren Ottó Bláthy regnes som en av oppfinnerne av transformatoren. Det amerikanske firmaet Westinghouse AC var de første til å tilby vekselstrøm på det amerikanske markedet. Thomas Edison var deres store konkurrent med sitt likespenningsnett (DC).
Tørnforholdet.
Kaller vi tørnforholdet = viklingsforholdet mellom primærsiden og sekundærsiden r får vi
og da gjelder tilnærmelsesvis i bruk


Morten Harry Olsen.
Morten Harry Olsen (født 15. august 1960 i Narvik) er en norsk forfatter. Olsen har grunnfag i kriminologi fra Universitetet i Oslo og grunnfag i filosofi fra Universitetet i Tromsø. Han har arbeidet som ekspeditør, taxisjåfør, nattportiér, journalist, oversetter, kontorist, litteraturkritiker, forlagskonsulent og forlagsredaktør. Han har vært formann i Norsk Forfattersentrum (1989–91), formann i arrangementskomitéen for Brageprisen (1991–95) og nestformann Den norske Forfatterforening (1997–98). Fra 1988 til 1991 var han medlem av Den norske Forfatterforeningens litterære råd. I perioden 1992–1996 var han redaktør for Bokklubben krim og spenning.
Olsen debuterte litterært i 1985 med novellesamlingen "For alt hva vi er verdt", som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris. Flere av bøkene hans har vakt betydelig oppmerksomhet hos kritikerne.


Umbanda.
Umbanda er en brasiliansk religion som oppsto tidlig på 1900-tallet i Rio de Janeiro og andre sørøstbrasilianske byer. Religionen er synkretistisk, med de mest forskjellige og gjerne motstridende trosforestillinger med elementer fra kardeciansk spiritisme, afro-brasilianske tradisjoner, katolisisme, kabbalisme, esoterikk, hinduisme, og annet.
Umbanda har en del likhetstrekk med, men skiller seg likevel fra andre afro-brasilianske religioner som macumba, candomblé, batuque, quimbanda, xambá, egungun, ifá, irmandade, confraria, xangô do Nordeste og tambor de Mina.
Sentralt står fremmaning av åndevesener og samtalen med disse åndene. Språket er forbindelsesleddet mellom den materielle og den immaterielle verden. Fremtredende medier gårt i transe slik at et åndebesen skal kunne få manifestert seg i deres kropp.
Umbande avgrenser seg både spiritismen av kardekiansk type, og fra candomblé. Men den lar seg tildels prege av elementer fra folkekatolisisme, kabbalisme og hinduisme evt. buddhisme.
Såkalte (kvinnelige) "caboclas" og (mannlige) "caboclos", som anses som åndevesener fra den brasilianske utbefolkning, og "pretas velhas" og "pretos velhos", åndevesener fra afrikanske slaver fra Brasils kolonitid, er sentrale skikkelser i den umbandistiske ånde- og gudeverden. Dessuten har man åndevesener kalt "baianos", en etnisk gruppe fra det nordøstre Brasil, og barneånder ("crianças"), åndevesener av matroser ("marinheiros") og av kveggjetere ("boiadeiros"), og grupper av "pombagiras" og "exus", som begge er åndegrupper som assosieres med djevelen. De umbandistiske åndene er forestillinger eller symbolste «bilder» av stereotyper i det brasilianske samfunn, som "indianerne", "bahianerne" og "svarte slaver fra kolonitiden".
Umbanda består i autonome "tendas" eller "terreiros" (kulthus), knyttet til en lokal ledende karismatisk personlighet ("mãe-" eller "pai-de-santo"). Strukturen er ikke sentralistisk, men snarere føderativ (i "federações") eller preget av demokratisk mangfold. Det er til og med plass til en kardeisk orientert gruppering innen umbanda: «Ordem Iniciática do Cruzeiro Divino».
Unbanda oppstod i et middelklassemiljø preget av kardeciansk spiritisme, og en samling nær Rio de Janeiro i 1908 står sentralt. Bevegelsen fikk snart et forfeste i flere samfunnslag. Særlig i tiden under diktatoren Getúlio Vargas (1930–1945) fikk umbandabevegelsen en veldig spredning. Den utbredte seg over hele landet og derigjennom tatt lokale preg fra stedlige afro-indianske religiøse tradisjoner. En avgrensning fra kardesismen, som den utprang fra, definerer ikke umbanda seg med dogmer eller skrifter som retningsgivende for sine tilhengere.
Fra den basis som ble lagt under Vargas-perioden vokste den til en bevegelse som i 1950- til 1970-årene kanskje kan ha berørt 30 millioner av landets den gang 120 millionert innbuggere. Etter denne gullalderen har det gått tilbake. En undersøkelse i år 2000 kom til at knapt en halv million brasilianere betraktet seg selv som tilhengere av umbanda. Dette var en nedgang på ca 20 prosent i forhold til en tidligere undersøkelse. Men det er viktig å være klar over at mange, kanskje de fleste, av dem som av og til søker til ubandaens "terreiros" for rådgivning eller helbredelse, ikke betrakter seg selv som umbandistas.
En av de etymologiske betydninger av ordet "Umbanda" finner man i de angolanske språkene kimbundu og umbundu – det betegner den regionens afrikanske tradisjonelle medisin. I den brasilianske form konsentrere dette legende aspektet seg om psykoterapeutisk ledsagelse. I denne magisk orienterte form for religion beskjeftiger man seg meget med helbredelsesprosesser og problemløsninger av emosjonell og sosial art, som for eksempel knyttet til ekteskap og arbeidsløshet.


Anne Bøe.
Anne Bøe (født 9. juli 1956 i Ålesund) er en norsk lyriker. Bøe er misjonærdatter, med oppvekst blant annet i Tanzania. Hun gikk i det første kullet på forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø
Bøe debuterte i 1984 med diktsamlingen "Silkestein", som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris.


Billund kommune.
Billund kommune er en dansk kommune i Region Syddanmark, fram til 2007 i Ribe amt, og ligger omtrent midt i Sydjylland. I kommunen ligger fornøyelsesparken Legoland. I Billund ligger også LEGOs hovedkvarter og like ved Billund lufthavn. Billund betyr «lunden med bier».
Kommunen 1970-2007, før sammenslåingen med Grindsted, hadde et areal på 154,54 km², og en befolkning i 2003 som talte 8 705 mennesker.
Oppmannen for kommune- og regionreformen foreslo 21. april 2005 å avholde folkeavstemning i "Ringive Kirkedistrikt" og "Lindeballe sogn" i Give kommune for å avgjøre om de skulle høre til Billund eller Vejle. Utfallet ble at Ringive og Lindeballe valgte å gå med resten av Give kommune inn i Vejle kommune.
Forligspartiene bestemte samtidig at Billund lufthavn, som hadde ligget på grensen mellom Vejle og Billund kommuner før reformen, uansett utfall av alle avstemninger i sin helhet skulle tilhøre Billund kommune.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) Venstre-flertall.


Smoking.
Tre menn i forskjellige typer smoking
Smoking (eng. "dinner jacket" el. "black tie", am, "tuxedo") er et antrekk som brukes av menn i forbindelse med større fester eller feiringer på kveldstid. Smoking er stadiet mellom mørk dress og kjole og hvitt hva angår formelle herreantrekk.
En smokingjakke er som regel av ull, og skal ha jakkeslag i sateng, ofte silkesateng. Jakken kan være både enkelt- og dobbeltspent, og har enten spisse slag eller sjalskrage. En smokingjakke er fortrinnsvis sort, men også midnattsblått er korrekt. I sommerhalvåret eller i sydlige strøk er også jakke i hvitt vanlig.
Buksene er alltid sorte, selv om jakken er i en annen farge. Smokingskjorten er hvit med doble mansjetter, den kan ha stivet bryst i piké for pynteknapper med og uten stivet krage. Til smoking skal man alltid bruke sort tversoversløyfe, fortrinnsvis selvknytt. Tradisjonelt sett ble det benyttet en lavt skåret vest i samme stoff som jakken, men rundt 1920 ble magebelte populært i de britiske koloniene, da det ble brukt til å legge ballkortet i. Derfor skal brettene på magebeltet vende oppover. Til smoking benyttes kun lakksko. Hverken smoking eller lakksko skal noen gang benyttes før klokken 18:00. Man går heller aldri i smoking når man skal i kirken.
Ved anledninger hvor menn bruker smoking, skal kvinner på tilsvarende måte bruke selskapskjole men ikke bunad som i Norge i utgangspunktet er klassifisert som galladrakt.
Historikk.
Smokingens opprinnelse finner man tilbake ved slutten av 1800-tallet. Amerikanerne feiret hundreårsjubileum for sin tuxedo i 1986, men det er en kjensgjerning at Henry Poole i Savile Row, Londons legendariske skreddergate, «made a short smoking jacket for the Prince of Wales as early as 1865». Her røpes forøvrig ett av smokingens historiske opphav; det som i England kalles «smoking jacket» – en fløyelsjakke man iførte seg når man skulle røke etter en middag o.l. Den nye engelske moten ble lagt merke til av en tilreisende, James Potter fra Tuxedo Park, New York, som gikk til Poole og fikk sydd en jakke å ta med seg hjem – herav den amerikanske betegnelsen «tuxedo».


Blaabjerg kommune.
Blaabjerg kommune er en tidligere kommune i Ribe amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men inngikk i den nye Varde kommune i Region Syddanmark ved kommunal- og regionreformen 2005-07.
Eksterne lenker.
Blåbjerg


Blåvandshuk kommune.
Blåvandshuk kommune er en tidligere kommune i Ribe amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men inngikk i den nye Varde kommune i Region Syddanmark ved kommunal- og regionreformen 2005-07.
Kommunens økonomi var sterkt avhengig av turisme, og det har i de seneste år vært intens byggeaktivitet, for det meste av fritidsboliger for utleie, men også av hoteller og andre turismerelaterte næringer.
Det danske artilleriets hovedøvingsområde ligger i den tidligere kommunen Blåvandshuk.


Bramming kommune.
Bramming kommune er en tidligere dansk kommune i Ribe amt. Etter kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen innlemmet i nye Esbjerg kommune i Region Syddanmark.


Roger Nilsen.
Roger Nilsen (født 8. august 1969 i Tromsø) er en norsk, tidligere fotballspiller som nå er assistenttrener i Viking.
Han startet sin karriere i Tromsø, spilte så fem sesonger i Viking før han gikk til utlandet. Fra 1993 til 1999 spilte han i Sheffield United. I 2000 vendte han tilbake til Norge, og i 2003 trappet han ned til tredjedivisjons-spill i Stavanger IF. I 2006-sesongen trente han Stavanger IF til opprykk fra tredje til andre divisjon.
Han har 33 kamper og 3 mål for.


Brørup.
Brørup kommune er en tidligere kommune i Ribe amt i Danmark. Ved kommune- og regionreformen i Danmark 2005-07 ble kommunen innlemmet i den nye Vejen kommune.
Ved kommunevalget i november 2005 ble Brørups egen Venstre-ordfører Egon Fræhr valgt til formann for sammenslåinggskommiteen og ny borgermester for nye Vejen kommune.
Under Brørup kommune hørte Brørup Sogn, Folding Sogn, Johanneskirken Kirkedistrikt og Lindknud Sogn.


Esbjerg kommune.
Esbjerg kommune er en dansk kommune i Region Syddanmark, sørvest på fastlandet av Jylland. Administrasjonssenter og største by er havnebyen Esbjerg som også er Danmarks største fiskerihavn.
Ved kommune- og regionreformen i Danmark i 2005-07 ble Esbjerg sammenslått med Bramning og Ribe, sistnevnte med Danmarks eldste by Ribe.
Forlikspartiene under reformen krevde folkeavstemning i "Grimstrup Sogn" i Esbjerg, som omfattet tettstedene Grimstrup, Roust og Hjortkjær. Avstemningen fant sted 12. april 2005, og 54,2 % mot 44,7 % stemte for Varde kommune, og Roust og Hjortkjær ble innlemmet i denne kommunen. Derimot hadde byen Grimstrup hatt flertall for Esbjerg og ble derfor innlemmet i nye Esbjerg kommune.
Den opprinnelige kommunen (1970–2007) tilhørte Ribe amt og hadde et areal på 220,91 km² og en befolkning på 82 314 i 2003. Kommunen hadde dengang bare to byer: Esbjerg og Tarp.
Valgresultat 15. november 2005.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble Venstres Esbjerg-borgermester Johnny Søtrup gjenvalgt som borgermester også for den nye, sammenslåtte kommunen.


Fanø kommune.
Fanø kommune er en dansk kommune som ligger på øyen Fanø på vestkysten av Jylland, i Region Syddanmark (tidligere Ribe amt). I forbindelse med kommunal- og regionreformen forble kommunen selvstendig, men det ble inngått en samarbeidsavtale med nye Esbjerg kommune. I en folkeavstemning 28. april 2005 stemte hele 65 % av kommunens borgere for fortsatt selvstendighet framfor innlemmelse i Esbjerg.
Folketallet i kommunen er praktisk talt helt stabilt, med 3 169 innbyggere i 2004 mot ialt 3 170 innbyggere i 2007.


Roosevelt Skerrit.
Roosevelt Skerrit (født 8. juni 1972) er en politiker fra Dominica. Han ble innsatt som landets statsminister 8. januar 2004 for å overta etter den fungerende statsministeren, Osborne Riviere. Skerrit var utdannelsesminister i regjeringen til Pierre Charles, som døde 6. januar 2004. Skerrit er en av de yngste regjeringssjefene i verden. Han studerte på Universitetet i Mississippi. Han er medlem av Dominicas arbeiderparti.


Grindsted kommune.
Grindsted kommune er en tidligere dansk kommune i Ribe amt i Jylland. Etter regionreformen 2005-2007 er Grindsted sammenslått med Billund til nye Billund kommune i Region Syddanmark.
Det gamle administrasjonssenteret, byen Grindsted, fortsetter som senter også for den nye sammenslåtte kommunen.


Kjole og skjørt.
Kjoler og skjørt er ulike typer sylinder- og ofte traktformede klesplagg som vanligvis dekker bein og hofter og tradisjonelt blir båret av kvinner. Skjørt dekker hofter, underkropp og bein avhengig av lengden, kjole er skjørt og liv i ett og dekker dermed også deler av overkroppen, gjerne med ermer. Plaggene har ikke atskilte rom for hvert ben og skiller seg dermed tydelig fra bukser. Lignende klesplagg for menn blir vanligvis omtalt som noe annet; et slikt klesplagg vil heller kalles kjortel, kaftan og sarong. Noen klesplagg blir allikevel omtalt som skjørt for menn, slik som den skotske kilten.
Et skjørt begynner som regel ved midjen og rekker over hoftene. De kan variere meget i lengde, snitt, farger og tekstiler, alt etter mote og funksjon. Et hoftelangt skjørt kaller man ofte et "miniskjørt". En kjole rekker høyere opp enn et skjørt og når vanligvis over skuldrene. Kjoler kan være med og uten ermer. Også kjoler varierer i lengde fra de helt korte til fotside og med slep.
Både kjoler og skjørt forekommer i mange forskjellige typer som brukes ved formelle og mindre formelle anledninger. Ved mindre formelle eller uformelle anledninger bruker kvinner også i utstrakt grad bukser. Ved anledninger hvor menn bruker dress eller andre formelle klær, bruker kvinner vanligvis skjørt eller kjoler som er laget til formelt bruk. De fineste formene for kjoler er selskapskjoler (cocktailkjoler) og ballkjoler.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Man må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.
Vel å merke seg er ordene "kjole" og "kjol" også gamle danske og norske betegnelser på knelange herrejakker med oppslag på ermene, og vide skjøter. Slike frakker ble kalt justaucorps og ulike varianter av disse var moteplagg på 1600- og 1700-tallet. Justaucorpsene endret gradvis snitt og utviklet seg fra omkring 1800 til blant annet snippkjoler i vestlig herremote («kjole og hvitt»). Militære uniformsfrakker ble på 1700- og 1800-tallet gjerne omtalt som "våpenkjoler".


Holsted kommune.
Holsted kommune er en tidligere dansk kommune i Ribe amt i Jylland. Ved kommune- og regionreformen i Danmark 2005-07 ble kommunen innlemmet i den nye Vejen kommune.


Ribe kommune.
Ribe kommune er en tidligere dansk kommune i Ribe amt. Etter kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen innlemmet i nye Esbjerg kommune i Region Syddanmark.
Administrasjonssenteret i kommunen var middelalderbyen Ribe, som går for å være Danmarks eldste by.


Varde (Danmark).
Det gamle rådhuset i Varde
Varde er en dansk by på Vest-Jylland, og administrasjonssenteret i den nye Varde kommune i Region Syddanmark. Varde hørte før 2007 til Ribe amt.
Varde er vertsby for Danmarks største amatørteater 7-kanten, som hver sommer viser "Varde Sommerspil". Musikklivet har utgangspunkt i den kommunale musikkskole, med en årlige "Open Air koncert" på friluftsscenen og "Smedeværkstedet", hvor der i løpet av året holdes konserter og ulike arrangementer.
Varde er en gammel by, og selv om byens alder er ukjent er den nevnt i skriftlige kilder allerede omkring 1100. Den ble sannsynligvis grunnlagt en gang i tidlig middelalder. Som mange av de eldste byer i Danmark ligger den på et sted gunstig sted for bosetting. Varde har vokst fram i nærheten av elven med gode ankringsforhold, og på et sted hvor den nord-sør-gående ferdselsveien krysset elven. Vadestedet ble etterhvert avløst av en bro hvor byen vokste fram.


Vejen.
Vejen er en stasjonsby i Vejen kommune som ligger i Region Syddanmark i Jylland. I 2009 hadde byen 9 045 innbyggere.
Billedhuggeren Niels Hansen Jacobsen kommer herfra.


Ølgod.
Ølgod kommune er en tidligere kommune i Ribe amt i Jylland i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men inngikk i den nye Varde kommune i Region Syddanmark ved kommunal- og regionreformen 2005-07.


Kjell Gjerseth.
Kjell Gjerseth (født 14. september 1946) er en norsk politisk aktivist (AKP), journalist og forfatter.
Gjerseth var først aktiv i Unge Høyre, men gikk ut derfra i protest mot Vietnamkrigen. Han ble så aktiv i AKP(m-l) og fulgte i 1976 partiets linje om selvproletarisering som industriarbeider ved Jøtul. Som fagforeningsaktiv ble han i 1976 landskjent som leder for en seks ukers ulovlig streik på Jøtul og året etter som en av AKPerne som var delegater til LO-kongressen i 1977.
Gjerseths politiske aktivisme dreide siden i retning journalistikken og han begynte som journalist i partiavisen Klassekampen. Gjerseth engasjerte seg sterkt i solidaritet med Afghanistan etter den Sovjetiske okkupasjonen av landet i 1979, et engasjement han har beholdt siden. Den politiske aktivismen på ytterste venstre fløy skaffet Gjerseth oppmerksomhet fra Politiets Overvåkningstjeneste og han ble overvåket fra 1976 av. Gjerseth ble i 2003 tilkjent 20 000 kroner i erstatning for den delen av POTs overvåkning som var ulovlig.
Gjerseth studerte først journalistikk. I 1972 avla han hovedfag i sosiologi ved Universitetet i Oslo med hovedoppgaven "Konflikt – kommunikasjon: en rapport om unge sosialklienter tilknyttet "stoffmiljøene" i Oslo sentrum, deres tradisjon og forhold til Ungdomskontorets Uteseksjon". Han var, i en tid før han ble industriarbeider, lektor ved det som da het Distriktshøgskolen i Volda.
Gjerseth arbeider som journalist i Stavanger Aftenblad. Han har lang erfaring fra forskjellige konfliktområder. Under den første Gulfkrigen var han den eneste norske journalisten som ble igjen i Bagdad. Han har vært framtredende blant norske kulturarbeideres motstand mot USAs angrep på Afghanistan og okkupasjon av Irak, bl.a. som bidragsyter i antikrigs-antologien "Pax Poeta" (Det Norske Samlaget 2003).
I 1983 utga Gjerseth sin hittil eneste roman, "Chakoo", fra Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen, som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris.
I 1968 var Gjerseth redaktør i Universitas.


Tiara.
Tiara er en høy hodebekledning som har blitt brukt av visse embedspersoner. I oldtiden brukte noen konger en form for tiaraer, senere har de vært forbundet med fremtredende geistlige personer i flere kirker. Ordet tiara kan imidlertid også brukes om et meget utsmykket diadem.
Høy tiara.
Persiske konger bar en krone som hadde en slik form. Tidligere hadde konger i Assyria og Babylonia brukt en høy hodebekledning som minnet om en tiara.
I dag tenker man mest på den katolske tiaraen, som er en hodebekledning som har blitt brukt av paver. De har vært langt mer utsmykket enn mitraen, den katolske bispeluen som brukes av andre i presteskapet. Paul VI er den siste hittil som har brukt tiara.


Pierre Charles.
Pierre Charles (født 30. juni 1954, død 6. januar 2004) var premierminister (statsminister) i Dominica fra 2000 til 2004.
Charles var medlem av det dominikiske arbeiderpartiet og innehadde flere ministerposter, inkludert kommunikasjon og offentlige arbeider. Mens han var utenriksminister i regjeringen Rosie Douglas, ble han utnevnt til premierminister 3. oktober 2000, to dager etter Douglas' bortgang.


Leonel Fernández.
Leonel Antonio Fernández Reyna (født 26. desember 1953) er en politiker fra Den dominikanske republikk. Han ble født i den dominikanske hovedstaden Santo Domingo, men tilbrakte barndommen og de grunnleggende årene av livet i New York i USA.
Fernández var president i Den dominikanske republikk fra 16. august 2004 til 16. august 2012. Han var også landets president i en fireårsperiode mellom 1996 og 2000.


Pafnutij Tsjebysjov.
Pafnutij Lvovitsj Tsjebysjov (Пафнутий Львович Чебышёв; født, død) var en russisk matematiker. Navnet hans transkriberes også "Tsjebysjef", i tillegg til en rekke andre varianter på andre språk: "Chebyshev", "Chebyshov", "Tchebychev", "Tchebycheff", "Tschebyscheff" (eldre tysk transkripsjon), "Czebyszew" med flere.
Han var en av Nikolai Brashmans studenter. Den av hans studenter som oppnådde mest anerkjennelse var Andrej Markov.
Tsjebysjevs ulikhet brukes til å bevise store talls svake lov og Bertrand-Tsjebysjevteoremet (1845|1850).
Eksterne lenker.
Tsjebeysjov, Pafnutij Lvovitsj
Tsjebysjov, Pafnutij Lvovitsj
Tsjebysjov, Pafnutij Lvovitsj


Debet.
Debet er en regnskapsteknisk betegnelse som anvendes
I resultatregnskapet er en debetpost en kostnad siden kostnader reduserer resultatet, som igjen reduserer egenkapitalen som ligger på kreditsiden i balansen.
En debetpost vil alltid ha sin motpost i en bokføring som går til kredit.
Debetsaldo.
Debetsaldo er en saldo som står i venstre kolonne i regnskapet. For en eiendel betyr det at det er noe man eier. En debetsaldo i kontogruppe 2, betyr at man har noe tilgode hos noen. En debetsaldo i kontogruppe 3, betyr at man har kreditert salg, i kontogruppe 4 betyr det at man har kjøpt varer, i kontogruppe 5 betyr det at man har hatt personalkostnader, i kontogruppe 6 betyr det at man har hatt driftsutgifter, i kontogruppe 7 betyr det at man har hatt reise, representasjons, og salgskostnader. I kontogruppe 8 betyr det at man har hatt finanskostnader.


Olaf Thon.
Olaf Thon (født 1. mai 1966 i Gelsenkirchen) er en tidligere tysk fotballspiller og nåværende trener for VfB Hüls.
I løpet av perioden 1984–2002 spilte han 443 kamper i Bundesliga for klubbene Schalke 04 og Bayern München. Han ble tysk mester med Bayern München i 1989, 1990 og 1994, og med Schalke vant han UEFA-cupen i 1997 og den tyske cupen i 2001 og 2002.
Thons gjennombrudd kom i cupkampen mellom Schalke og Bayern München i mai 1984, der Thon som attenåring scoret tre mål i en kamp som etter ekstraomganger endte 6-6 (Bayern München vant omkampen 3-2).
Olaf Thon spilte 52 landskamper for og scoret 4 mål. Han deltok i verdensmesterskapet i 1986 (sølv), VM i fotball 1990 (gull) og 1998.
I 2002 avsluttet Olaf Thon karrieren som Bundesligaspiller etter flere langvarige skader.


Kredit.
Kredit er en regnskapsteknisk betegnelse som anvendes
I resultatregnskapet betegner kreditposter inntekter siden inntektene er med på å øke egenkapitalen som ligger på kreditsiden i balansen.
Kreditposten vil alltid ha sin motpost i en bokføring som går til debet.


Helge Torvund.
Helge Torvund (født 20. august 1951) er en norsk lyriker, forfatter og psykolog. Han bor på Ogna i Hå kommune i Rogaland.
Torvund bestemte seg alt som tenåring for å bli dikter og utga sin første diktsamling mens han studerte ved Universitetet i Oslo. Ved siden av embedsstudiet i psykologi fulgte Torvund forelesninger i filosofi, og han fordypet seg i billedkunst og litteratur – spesielt finsk poesi og beatlitteratur. I denne tiden pleide Torvund også kontakt med forfattere som Lars Saabye Christensen og Jan Jakob Tønseth, og var venn av Tor Ulven.
«Jolly Jumper» var en gruppe poeter som møttes jevnlig og diskuterte hverandres tekster, og der Torvund deltok. Gruppen var oppkalt etter hesten til Lucky Luke. Blant medlemmene var også Triztán Vindtorn, Arne Ruste, Sigmund Mjelve, Terje Johanssen og Dag Larsen. Torvund skrev i 2010 teksten til sangen «Nede for telling», til melodi av Bjørn Eidsvåg. Denne ble årets radiohit og det mest kjente sporet på den bestselgende CD-en "Rundt neste sving". Etter å ha hatt et nytt gjennombrudd hos kritikerne med "Alt er høy" i 2008, fikk Torvund et uvanlig godt salg av den neste diktsamlingen "Alabama?" i 2011. Boken måtte trykkes i tre opplag og fikk i hovedsak gode kritikker og mye oppmerksomhet. Én grunn til oppmerksomheten var at dikteren benyttet sosiale media og nye media som Twitter og Ordflyt i lanseringen.
Barneboken "Vivaldi" som kom ut på Magikon i 2011, er illustrert av Mari Kanstad Johnsen, og handler om en jente som blir mobbet på skolen. Boken fikk sølv i «Årets vakreste bøker» i Norge og ble i 2012 av det New York-baserte nettstedet for kultur og kritikk, FlavorWire.com, utpekt som en av de 20 vakreste barnebøker i verden gjennom tidene.
Helge Torvund er bror av billedkunstneren Gunnar Torvund.
Kilder.
Tennes, N. (2011, 16. mars). Impulspoeten. "Universitas," s. 25.


Brasils religioner.
Brasil er i hovedsak et katolsk land hvor 80% av brasilianerne, dvs. over 140 millioner, bekjenner seg til den romersk katolske kirke. Dette utgjør om lag 14% av det totale antallet katolikker i verden. I de senere år har imidlertid antallet blitt redusert da mange har gått over til andre frikirkelige organisasjoner som er meget synlige i det brasilianske samfunnet. I 2005 viser anslag at det finnes om lag 26 millioner frikirkelige medlemmer i landet. I tillegg finnes det en rekke andre kristne trosretninger som blant annet protestanter i landet. Befolkningen med japansk bakgrunn bekjenner seg ofte til shintoismen.
Da synkretisme (religionsblanding) er ganske vanlig, vil mange av de som regner seg som kristne i tillegg bekjenne seg til andre religioner samtidig. Dette kan være for eksempel de afrikanskinspirerte candomblé- og umbanda-religionene.
Den katolske kirken.
Selv om om lag 80% av brasilianerne regner seg som katolikker, er det bare 20% som deltar regelmessig i gudstjenester.
Den katolske kirken har tradisjonelt vært en kirke som har støttet makthaverne i Brasil. Da de militære tok makten i landet i 1964, uttalte den katolske bispekonferansen seg derfor bifallende. Den latinamerikanske bispekonferansen i Medellín i Colombia i 1968 var imidlertid et teologisk og historisk vendepunkt. Anført av blant annet «Den røde biskop» Hélder Câmara, endret kirken da syn og begynte å ta de fattiges parti. Kirken forsto at om man ikke fornyet seg, ville den forsvinne. Dette førte til at kirken i 1973 gav militærregimet skylden for de elendige forholdene for folk flest i Nordøst-Brasil. I 1976 hevdet kirken videre at måten myndigheter i Latin-Amerika utøvde makt, lignet det som karakteriserte kommunistiske regimer. I 1981 anklaget den myndighetene for den skjeve fordelingen av rikdom som fantes, og fortsatt finnes, i Brasil. Etter militærdiktaturets fall i 1985 gav bispedømmet São Paulo, med erkebiskop kardinal Paulo Evaristo Arns i spissen, ut en dokumentasjon på politisk fengsling og tortur med tittelen «Brasil: Aldri mer».
Afrikanskinspirerte religioner.
Det finnes en rekke afrikanskinspirerte religioner i Brasil. Den største er antakelig candomblé, som har sine fleste tilhengere blant afro-brasilianere nordøst i landet. I tillegg skal det være mange candomble-tilhengere rundt Rio de Janeiro. En annen stor religion er umbanda, som også kan spores tilbake til Vest-Afrika.


Badghis (provins).
Badghis er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nordvest i landet, mellom Murghab og Hari Rud-elvene og strekker seg så langt nord som grensen til Sarakhs-ørkenen. Navnet er fra persisk بادخیز "Bâdkhiz" og betyr «hvor vinden starter» eller «vindens hjem».


Jowzjan (provins).
Jowzjan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nord i landet. Administrasjonssenteret er Sheberghan. Befolkningen er usbekisk, turkmensk, dari og pashto.


Takhar (provins).
Takhar-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger nordøst i landet på grensen mot Tadsjikistan. Administrasjonsstedet er Taloqan.


Buntmaker.
En buntmaker er en håndverker som arbeider med skinn og pels. Buntmakeren står for alle arbeidsprosessene: Sortere, klargjøre og skjære de utvalgte skinnene for deretter å sy ferdig, samle og fore det endelige produktet.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


Bøkker.
Tysk plansje fra 1880 som viser bøkkere i arbeid.
En bøkker eller tønnemaker er en håndverker som lager og reparerer tønner og andre runde eller ovale kjørler av breie trestaver som holdes sammen av utvendige band av tre eller metall. Teknikken eller håndverket kalles "bøkring". Det likner på lagging som er en egen teknikk for å lage kar og bøtter av staver.
Etymologi.
Den norske betegnelsen "bøkker" ble tidligere skrevet "bødker" som på dansk. Ordet stammer fra det middelnedertyske "bödeker", et ord dannet av "bodik" som betyr «kar». Yrkesbetegnelsen har gitt opphav til slektsnavn som Bødtker i Norge, Bødker, Bødtcher, Bøttger i Danmark og Böttcher i Tyskland.
Bøkker kan også kalles "tønnemaker" eller "tønnebinder". Bøkker kalles "böttcher" på tysk, "cooper" på engelsk og "tunnbindare" på svensk.
Teknikk og verktøy.
En bøkker må kunne ta ut egnede materialer, bearbeide materialene til tønnestav og forme dem i en "stavkrakk". Stavene tilpasses, og deretter tettes, for eksempel med siv, mellom stavene der det trengs. Tønnestavene trekkes sammen i toppen etter å ha blitt varmet opp for å bli føyelige. Tønnebånd slås så på plass med "mokker" og "sleggert". Topp- og bunnbånd settes først endelig på etter at lokket er kommet på plass i egen fals.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon, og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid. Utdanningen avsluttes med en svenneprøve.


Peter Damian.
Peter Damian O.S.B. Cam. (italiensk Pietro Damiani, latin Petrus Damiani) (født 1007, død 22. februar 1072) var en av Den katolske kirkes kardinaler og er utropt til helgen og kirkelærer.
Han ble født i Ravenna i Italia, og var yngste sønn i en nokså fattig adelsfamilie. Foreldrene døde tidlig, og han ble tatt hånd om av en eldre bror, som mishandlet ham og brukte ham som ulønnet tjener og griserøkter. En annen bror, som var erkeprest i Ravenna, adopterte ham etter en tid, og sørget for at han fikk en god utdannelse. Denne broren het Damian, og Peter tok dette navnet som sitt etternavn.
Etter studier i grammatikk, retorikk og jus ble han i 1028, bare 21 år gammel, professor i Parma. Han startet en egen skole, og fikk mange studenter, noe som i sin tur gjorde ham meget velstående.
Han var en from mann, og begynte å utføre botsøvelser og levde et strengt liv. Han fastet, holdt våkenetter, og bar en skjorte av hår under klærne. Han ble også kjent for å gi store almisser, og nesten hver dag var fattige invitert til et måltid hjemme hos ham. På et tidspunkt før 1035 fikk han besøk av to munker fra Fonte Avellana. De fortalte om klosterlivet, og i 1035 sluttet han seg til dem etter å ha holdt en førti dager lang retrett i en liten celle. Han ble straks akseptert inn i ordenen.
Ordenen han gikk inn i kalte seg "Avellanerne", og var grunnlagt av Romuald av Ravenna i 1012. Den fulgte "Benedikts regel", og var knyttet til Kamaldulenserne, en reformert gren av Benediktinerordenen. De to ordnene ble formelt slått sammen i 1569. Munkene bodde to og to i små hytter eller klostre, som de ikke fikk forlate. De avla også livsvarig taushetsløfte.
Det strenge livet førte til at Peter fikk kroniske søvnproblemer og andre helseplager. Under en hvileperiode leste han spesielt mye i Bibelen og patristiske skrifter, og ble etter at han var frisk igjen utpekt til å forelese for medbrødrene. Guido av Pomposa inviterte ham også til å forelese i andre klostre i nærheten. Peter skrev i 1042, en biografi om Romuald.
I noe av tiden som i henhold til ordensregelen var satt av til arbeid skrev han av manuskripter. Han ble også "economus" for klosteret, og skrev en regel for eremittene. Han ble etterhvert valgt til prior, og utpekt til abbedens etterfølger. Dette ønske han ikke, og abbeden måtte kreve lydighet av ham. I tiden som abbet grunnla han flere nye klostre.
Da pave Benedikt IX gikk av for annen gang i 1045 var Peter fornøyd, og han skrev til Gregor VI og oppfordret ham til å ta seg av de skandaløse forholdene i kirken i Italia. Det var særlig noen biskoper hvis livsførsel han var kraftig irritert på som ble nevnt. Men Peter fikk snart vite at Gregor hadde sikret seg pavestolen ved hjelp av bestikkelser, og dermed forsvant tilliten til den nye paven.
Han skrev også til Klemens II, og fortalte at han var skuffet over hvor tregt reformarbeidet gikk. Paven besøkte Peter i eneboercellen, men døde så på vei til Tyskland, før samtalen kunne bære frukt. Etter Damasus IIs korte pontifikat ble Leo IX valgt, og han hadde allerede gode kontakter med reformbevegelsen. Derfor ble Peter invitert til flere synoder i Italia, hvor han prekte mot simoni og klerikalt ekteskap, som han regnet som sin tids store onder. Han var samtidig kritisk mot noen sider ved pavens virke, som det pavelige militære engasjementet mot normannerne i 1053.
Omkring 1051 ga han ut boken som kalles "Liber Gomorrhianus" («Gomorraboken»). Den er et voldsomt angrep på forfallet han mente preget store deler av kleresiet. Selv Leo IX, som var enig i det meste i boken, følte seg nødsaget til å si at den var overdrevet. I 1053 skrev Peter en ny bok, "Liber Gratissimus", hvor han angrep simoniet. Det pågikk på den tiden en debatt omkring gyldigheten av simonistiske ordinasjoner, og mange hadde ventet at Peter skulle si at de var ugyldige, men det viste seg at han i motsetning til andre samtidige reformatorer ikke gjorde det. Boken var omstridt, men Peters syn vant frem og var det ledende standpunkt ved utgangen av 1100-tallet.
Pave Stefan IX ble valgt i 1057. Han hentet Peter til Roma, og kreerte ham til kardinalbiskop av Ostia, mot Peters vilje. Peter måtte tilslutt trues med ekskommunikasjon for å få ham til å akseptere utnevnelsen. 30. november 1057 ble han kardinalbiskop og samtidig administrator for Gubbio bispedømme. I Fonte Avellana ble Johannes av Lodi utnevnt til ny prior, og det var han som skrev den viktigste biografien om Peter.
Som kardinal spilte han en viktig rolle i fremdriften av den gregorianske reform. Han var også svært energisk i arbeidet mot de forskjellige motpavene, og han gikk sterk imot leginvestitur. Allerede fire måneder etter at Peter ble kardinal døde Stefan. Det ble i 1058 valgt to paver, motpave Benedikt (X) og Nikolas II. Peter nektet å delta i innsettelsen av Benedikt, og sørget i stedet for å få valgt Nikolas som rettmessig pave. Nikolas var ikke en sterk person, og Peter var en av hans nærmeste rådgivere. Peter deltok, sammen med 112 andre biskoper, på en synode i Lateranet i 1059, hvor nye regler for pavevalg ble vedtatt. Det er grunn til å se ham som en av arkitektene bak dette, fordi det er helt i tråd med hans standpunkter at retten til å velge pave nå ble lagt kun til kardinalene.
Etter Nikolas IIs død deltok Peter også ved pavevalget 1061, hvor Alexander II ble valgt. Alexander hadde samarbeidet med Peter om reformer i Nord-Italia. En motpave, Honorius (II) ble også utnevnt, med støtte fra den tysk-romerske keiseren. Peters lange argumentasjon som ble lest opp for et konsil i Augsburg bidro sterkt til at Honorius i 1072 mistet keiserens støtte og måtte trekke seg.
Hans siste oppdrag var til hjembyen Ravenna, hvor erkebiskopen Henrik hadde blitt ekskommunisert for sin støtte til motpaven. Erkebiskopen døde rett før Peter kom frem, men han fikk forsonet andre i kirken der med paven og gjenopprettet dermed roen i bispedømmet.
På vei tilbake til Roma fikk han plutselig kraftig feber rett utenfor Faenza, og etter åtte dager døde han i et kloster der, den 22. februar 1072. Munkene gravla ham straks i klosterkirken, fordi de regnet ham som hellig og ville sikre relikviene. Hans jordiske levninger er senere flyttet seks ganger, og ligger nå i et kapell viet til ham i domkirken i Faenza.
Det oppsto en helgenkult rett etter hans død, som spesielt var sterk rundt Ravenna, blant Kamaldulenserne, i Cluny og på Monte Cassino. Kulten ble offisiell først den 27. september 1828, da Leo XII helligkåret ham og utnevnte ham til kirkelærer.
Peter Damian


Torny Pedersen.
Torny Pedersen (født 18. februar 1946 i Namsos) er en norsk politiker (Ap).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1997 og satt fram til 2009, da hun ikke tok gjenvalg.


Jan Sahl.
Jan Sahl (født 20. april 1950 i Meløy)
er en norsk politiker (KrF).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1997 og satt i tre perioder, inntil partiet tapte sitt mandat i 2009.


De søramerikanske lands union.
De søramerikanske lands union (nederlandsk: "Unie van Zuid-Amerikaanse Naties"; spansk: "Unión de Naciones Suramericanas"; portugisisk: "União de Nações Sul-Americanas"; forkortet UNASUR eller UNASUL) er et frihandelsområde som dekker hele Sør-Amerika med unntak av Fransk Guyana, Falklandsøyene og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Unionen er en sammenslutning av de to tidligere frihandelsorganisasjonene Mercosur og Det Andiske Fellesskap (CAN), og er et ledd i den pågående politiske og økonomiske integrasjon i Sør-Amerika. Unionen er bygd etter modell av Den europeiske union.
Traktaten som etablerer den søramerikanske union ble signert den 23. mai 2008 på det tredje toppmøtet mellom landenes statsoverhoder, som ble avholdt i Brasília i Brasil. Traktaten trådte i kraft den 11. mars 2011. I henhold til traktaten vil unionens hovedstad bli lokalisert i Quito, Ecuador. Det søramerikanske parlament vil bli lokalisert i Cochabamba, Bolivia, mens unionens sentralbank, banken i sør, befinner seg i Caracas, Venezuela. Traktaten er per dato ratifisert av 10 land, og venter på ratifisering i Brasil og Paraguay.
Målet er å fjerne tollbarrierer på «ikke-følsomme produkter» innen 2014 og «følsomme produkter» innen 2019.
Medlemsnasjoner.
Kart som viser medlemslandene i grønt
Medlemmer.
¹ Disse landene blir også ansett som forbundsland av Mercosur
² Disse landene blir også ansett som forbundsland av Det andiske fellesskap.
³ Guyana og Surinam er medlemmer av CARICOM og fikk tilgang til markedet i 2006. Det er ukjent om det vil bli oppnådd lignende Unasur- og CARICOM-medlemskap, og mest sannsynlig vil disse statene forbli kun forbundsland.
Andre områder.
Følgende deler av Sør-Amerika er avhengige territorier og derfor ikke medlemsstater.


Kamaldulenserne.
Kamaldulenserne (latin "Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium", «Kongregasjonen av kamaldulensiske eremittmunker», forkortes O.S.B. Cam.) er en katolsk orden som tilhører Den benediktinske konføderasjon. Den er basert på "Benedikts regel", og består av både eremitter og koinobitter.
Ordenen ble grunnlagt av Romuald av Ravenna i 1012. Den hadde opprinnelige to hovedgrener, Avellanerne (etter klosteret Fonte Avellana) og munkene i Camaldoli. Disse ble slått sammen i 1569.
Tolkningen av regelen er svært streng, og munkene lever helt adskilt fra verden. De avlegger også livsvarig taushetsløfte.


Perserriket.
Perserriket henviser til et antall historiske dynastier som har hersket over landet Iran. Irans tidligste kjente kongedømme var Elam fulgt av Media, men det er Akemenideriket som oppstod under Kyros den store, og som vedvarte til Aleksander den stores erobringer på 330-tallet f.Kr., som vanligvis er betegnelsen på perserriket. Etterfølgende stater i Iran før 1935 er som en samlebetegnelse også kalt persiske riker av historikere. Reza Pahlavi, sjahen av Persia, ba formelt dette året det internasjonale samfunn om å kalle navnet ved dets opprinnelige navn, Iran.
Etymologi.
Persia har lenge blitt brukt av vesten for å beskrive nasjonen Iran, dens befolkning eller dens antikke riker. Det kommer fra det gamle greske navnet for Iran, "Persis". Dette kommer igjen fra en provins sør i Iran, kalt Fars i det moderne persiske språket og "Pars" i pahlavi. Persis er en hellenistisk form av "Pars", basert på hva europeiske nasjoner kalte området Persia. Denne provinsen var kjernen i det opprinnelige persiske riket. Folk i vesten henviste til staten Persia inntil 21. mars 1935, da Reza sjah Pahlavi formelt ba det internasjonale samfunnet kalle landet ved dets opprinnelige navn, "Iran", som betyr «ariernes land».
Den første persiske stat: Akemenidenes Persia.
"ca.648–330 f.Kr."
Den første nedtegnelsen om perserene kommer fra en assyrisk inskripsjon fra ca. 844 f.Kr. som kaller dem "Parsu" (Parsuash, Parsumash) og nevner dem i regionen L. Urmiah sammen med en annen arisk gruppe, "Madai" (Mederne). De neste to århundrene var perserene og mederene underlagt Assyria, Babylonia, og en annen arisk gruppe skytherne. Parsuash regionen ble annektert av Sargon av Assyria rundt 719 f.Kr. Etterhvert hersket Mederene et uavhengig Mederrike, og perserene ble undersåttene deres.
Akemenide-dynastiet var den første rekken med persiske herskere, grunnlagt av Akamenes, høvding av perserene rundt 700 f.Kr. Hans sønn Teispes ledet de nomadiske perserne og slo seg ned i sørlige Iran rundt 650 f.Kr. og etablerte den første organiserte persiske stat. Perserne erobret gradvis territoriet fra det innfødte kongedømmet Elam, inkludert den viktige regionen Anshan. Teispes‘ etterkommere delte seg i to rekker, en som hersket i Anshan, mens den andre hersket over resten av Persia.
Persisk armbånd ca. 500 f.Kr.
Kyros den store forente de delte kongedømmene rundt 559 f.Kr. På denne tiden var perserne fortsatt undersåttene til det Mediske riket som ble styrt av Kyros‘ bestefar, Astyages. Kyros samlet perserne, gjorde opprør og kastet Astyages fra makten. Kyros, nå sjah av et forent persisk kongedømme, erobret resten av Media og deres store imperium i Midtøsten i 550 f.Kr. Kyros ledet de forente mederne og perserne til enda flere erobringer. Han tok Lydia i Lilleasia og strakte sine hender inn i Sentral-Asia. Til slutt i 539 f.Kr. marsjerte Kyros triumferende inn i den antikke byen Babylon. Etter denne seieren satte han standarden som den gode erobreren ved å erklære det som er blitt kalt Kyros‘ menneskerettskontrakt. I dette dokumentet lovte kongen å ikke terrorisere Babylon eller ødelegge dens institusjoner og kultur. Kyros ble drept under et slag mot massagetaene eller sakaene.
Kyros‘ sønn, Kambyses II la Egypt til det persiske riket. Imperiet nådde sin største utstrekning under Dareios I. Han ledet de erobrende armeene inn i Indus-dalen og inn i Thrakia i Europa. Hans invasjon av Hellas ble stoppet av slaget ved Marathon. Hans sønn Xerxes I prøvde også å erobre Hellas, men ble slått i sjøslaget ved Salamis i 480 f.Kr.
Akamenidenes persiske rike var det største og mektigste imperium verden hadde sett på den tiden. Viktigere var at det var godt styrt og organisert. Dareios delte sitt kongedømme i rundt 20 provinser under satraper, eller guvernører, mange av dem hadde personlige bånd til sjahen. Han innførte et skattesystem for hver provins. Han tok det avanserte postsystemet til assyrerne og utvidet det. Fra assyrerne kom også bruken av kongens agenter, kjent som kongens øyne og ører for å holde ham informert. Han bygde den kjente kongelige vei ved å forbedre antikke handelsruter, og på den måten forbinde lange avstander i riket. Han flyttet administrasjonssenteret fra Persia til Susa, i nærheten av Babylon og nærmere rikets sentrum. Perserne lot lokale kulturer overleve og fulgte på denne måten Kyros den stores eksempel. Dette var ikke bare til det gode for imperiets undersåtter, men til slutt for akamenidene selv, ettersom de erobrede folkene ikke følte noen grunn til å gjøre opprør.
I løpet av akamenidenes periode ble zoroastrisme religionen til herskerne og de fleste av befolkningen i Persia. Grunnleggeren Zoroaster levde rundt 600 f.Kr. Den nye religionen var en ny måte å se på de tradisjonelle ariske gudene. Den la vekt på en universell kamp mellom godt og ondt og et endelig slag som ennå ikke hadde kommet. Zoroastrisme og religionens mystiske ledere, kalt Magi, ville bli et definerende element av persisk kultur.
Akamenidenes Persia forente folk og kongedømmer fra alle betydelige sivilisasjoner på den tiden med unntak av Kina. For første gang var folk fra forskjellige kulturer i kontakt med hverandre under én hersker.
Hellenistisk Persia.
"330 f.Kr.–170 f.Kr."
De senere årene av Akamenide-dynastiet var preget av nedgang og dekadense. Det mektigste riket i verden kollapset på bare åtte år da det falt under angrepet av en ung makedonsk konge, "Aleksander den Store".
Persias svakhet ble avslørt til grekerne i 401 f.Kr. da satrapen av Sardis ansatte ti tusen greske leiesoldater for å underbygge sitt krav på imperiets trone. Dette avslørte både den politiske labiliteten og militære svakheter i det sene Akamenide-Persia.
Filip II av Makedonia, leder av mesteparten av Hellas, og hans sønn Aleksander bestemte seg for å dra fordel av denne svakheten. Etter Filips død, så Aleksander mot Persia. Aleksanders armé landet i Lilleasia i 334 f.Kr.. Hans hærer raste gjennom Lydia, Fønikia og Egypt, før Aleksander nedkjempet troppene til Dareios III ved Issus og erobret hovedstaden Susa. Den siste akamenide-motstanden ble slått ned ved «Den persiske port» nær det kongelige slott i Persepolis. Perserriket var nå på greske hender.
Der Aleksander for fram, grunnla han mange kolonibyer, alle med navnet «Aleksandria». I de neste århundrene spredte disse byene gresk, eller hellenistisk, kultur i Persia.
Aleksanders rike ble delt opp kort tid etter hans død, men Persia forble på greske hender. Aleksanders general, Selevkos I Nikator, tok kontroll i Persia, Mesopotamia og senere Syria og Lilleasia. Hans herskerfamilie er kjent som «selevkidene».
Gresk kolonisering fortsatte inntil rundt 250 f.Kr.. Gresk språk, filosofi og kunst kom med kolonistene. Gjennom Aleksanders tidligere imperium ble gresk det vanlige språket for diplomati og litteratur. Handel med Kina hadde begynt i akamenidenes tid langs Silkeveien, men den vokste betydelig i den hellenistiske perioden. Handelen over land førte til noen fascinerende kulturutvekslinger. Buddhisme kom inn fra India, mens zoroastrisme reiste vest og influerte jødedommen. Utrolige statuer av Buddha i klassisk gresk stil er blitt funnet i Persia og Afghanistan, og illustrerer hvordan blandingen av kulturer skjedde på denne tiden, selv om det er mulig at gresk-buddhistisk kunst kan stamme fra akamenidenes tid, da greske kunstnere arbeidet for perserne.
Selevkidenes kongedømme begynte å forfalle nokså raskt. Selv i Selevkos sin tid ble hovedstaden flyttet fra Selevkia i Mesopotamia til den mer Middelhavs-orienterte Antiokia i Syria. De østlige provinsene i Baktria og Partia brøt fra kongeriket i 238 f.Kr. Kong Antiokos IIIs militære lederskap holdt Partia fra å kjøre over selve Persia, men hans suksesser alarmerte det gryende Romerriket. Romerske legioner begynte å angripe kongedømmet. Samtidig måtte selevkidene ta seg av opprørene til makkabeerne i Judea og ekspansjonen til Kushan-riket i øst. Imperiet falt fra hverandre og ble erobret av parterne.
Partisk Persia.
"170 f.Kr.–226"
Partia var en region nord for Persia i det som i dag er det nordøstre Iran. Dens herskere, arsakidene, hørte til en iransk stamme som slo seg ned der på Aleksanders tid. De erklærte seg uavhengige fra selevkidene i 238 f.Kr., men deres forsøk på å ekspandere inn i Persia ble forhindret inntil ca. 170 f.Kr. under Mithridates I.
Parterriket delte en grense med Roma langs den øvre Eufrat-elva. De to rikene ble betydelige rivaler. Partiske bueskyttere til hest viste seg å være en utfordring for de romerske legionene, som i slaget ved Carrhae. Kriger var veldig vanlige, med Mesopotamia som slagmark.
I løpet av parter-tiden forsvant gradvis de hellenistiske skikkene til fordel for en gjenreising av den persiske kulturen. Men riket manglet politisk enhet. I løpet av det siste århundret f.Kr. ble Partia desentralisert og styrt av føydale adelsmenn. Kriger med Roma i vest og Kushan-riket i nordøst stresset landets ressurser.
Sasanidenes Persia.
I løpet av parternes styre var Persia bare en provins i et stort, løselig kontrollert imperium. Den lokale kongen i Persia på denne tiden, Ardasjir I, ledet et opprør mot parternes styre. Innen to år var han sjahen av et nytt persisk rike.
Sasanide-dynastiet (kalt etter Ardasjirs bestefar) var den første innfødte persiske herskeren siden Akamenidene, derfor så de seg som etterfølgerene av Dareios og Kyros. De gjennomførte en aggressiv ekspansjonistisk politikk. De tok tilbake mye av de østlige områdene som Kushan hadde tatt i partertiden. Sassanidene fortsatte å krige med Roma, en persisk hær fanget til og med keiser Valerian i 260.
Sasanidenes Persia, i motsetning til Partia, var en svært sentralisert stat. Folket var nøye organisert i et kastesystem: Prester, soldater, skriftlærde og vanlige mennesker. Zoroastrisme ble til slutt gjort til den offisielle statsreligionen og spredte seg ut i provinsene. Der var sporadiske forfølgelser av andre religioner. De katolsk–ortodokse kristne ble særlig forfulgt, men dette var først og fremst pga deres bånd til romerriket. Den assyrisk–ortodokse kirken ble tolerert og noen ganger til og med oppmuntret av sasanidene.
Krigene og den religiøse kontrollen som ga vekst til sassanidenes Persia bidro til slutt til dens forfall. De østlige regionene ble erobret av heftalittene sent på 400-tallet. Tilhengerene av en radikal religiøs sekt, mazdakitene, gjorde opprør på samme tid. Khosrau I klarte å gjenerobre sitt imperium og utvide det til de kristne landene i Antiokia og Jemen. Men en siste krig med Roma, knuste imperiet. Mellom 605 og 629 annekterte sassanidene Levanten og Egypt og presset inn i Anatolia. Deres arméer nådde til og med Konstantinopel, men klarte ikke å nedkjempe Bysantium. Keiser Heraklius kom seg rundt de persiske hærene i Lilleasia og gav dem et knusende nederlag i nordre Mesopotamia. Sasanidene måtte gi fra seg alle erobrede land og trekke seg tilbake. Hard skattlegging og en veldig lang krig forårsaket opprør på tvers av imperiet. Khosro II (Parviz) ble myrdet i 629 og riket falt ned i anarki etter at hans etterfølger, Kavadh II, døde. Etter et nederlag ved Ninive i 642, brøt borgerkrig ut og kongen ble myrdet. Sasanide-sjahene hadde ikke lenger kontroll over landet.
Islam og Persia.
De islamske arabiske hærenes erobring av Persia markerer overgangen til middelalderens Persia. Den eksplosive veksten av det arabiske kalifatet skjedde samtidig med kaoset som oppstod på slutten av sassanidenes styre. Erobringen skjedde enkelt, de fleste landene ble erobret i 643-650. Den siste motstanden fra restene av sassanidene endte to år senere.
Det arabiske imperiet, styrt av Umayyad-dynastiet, var den største staten i historien på den tiden. Den strakte seg fra Spania til Indus, fra Aralsjøen til det sørlige Arabia. Umayyadene lånte mye fra persiske og bysantiske administrative system og flyttet hovedstaden til Damaskus, i sentrum av imperiet. Umayyadene hersket i Persia i hundre år.
Den arabiske erobringen forandret drastisk livet i Persia. Arabisk ble det nye diplomatiske språket og islam fortrengte zoroastrisme, moskéer ble bygd, og mange persere giftet seg med arabere. Et nytt språk, religion og kultur ble lagt til det persiske kulturelle miljø.
I 750 ble umayyadene kastet fra makten av Abbaside-familien. Deres styre førte til en storhetstid i den islamske sivilisasjonen. På den tiden hadde iranerene ikke bare begynt å dominere byråkratiet i riket, men alle grener av styret. Dominansen til perserene i alle saker innen administrasjon av kalifatet, førte til spredning og blomstring av persisk kultur, forskning, matematikk og medisin gjennom den arabiske verden. Kalifen Al-Mamun, som hadde iransk mor, flyttet sin hovedstad fra de arabiske landene til Merv i østlige Persia. Det var han som senere grunnla Bagdads visdommens hus, basert på det persiske Jondishapour.
Forskningsbevegelsen som vokste ut av dette hadde direkte innflytelse på den europeiske renessansen flere hundre år senere. Iraneren Khwarazmi bidro mye til det matematiske feltet algebra, og fikk tittelen.
Men den politiske uroen fortsatte. I 819 ble øst-Persia erobret av de persiske "samanidene", de første innfødte herskerene etter den arabiske erobringen. De gjorde Samarkand, Bukhara og Herat til deres hovedsteder og gjenopplivde det persisk språket og kulturen. Det var rundt denne tiden at dikteren Firdawsi fullførte "Sjah Nama", et episk dikt som gjenfortalte historien om de persiske kongene. Firdawsi fullførte diktet i 1008.
I 913 ble vest-Persia erobret av Buwayhid, en innfødt persisk stammekonføderasjon fra kysten langs det Kaspiske hav. De gjorde den persiske byen Shiraz til deres hovedstad. Buwayidene ødela islams tidligere territorielle enhet. Istedet for å være en provins i et forent muslimsk imperium, ble Persia en nasjon i en økende forskjellig og kulturell islamsk verden.
Den muslimske verden ble rystet igjen i 1037 med invasjonen av seldsjukkene fra nordøst. Seldsjukkene skapte et veldig stort imperium i Midtøsten og fortsatte den blomstrende middelalderske islamske kulturen. Seljukene bygde den fantastiske Fredagsmoskéen i byen Isfahan. Den mest kjente persiske forfatteren gjennom tidene, Omar Khayyam, skrev sin "Rubayat" av kjærlighetsdikt i løpet av seldsjukktiden.
På begynnelsen av 1200-tallet mistet seldsjukkene kontrollen over Persia til en annen gruppe tyrkere fra Khwarezmia, nær Aralsjøen. Sjahene av Khwarezmid-imperiet styrte kun i kort tid, mest fordi de stod ansikt til ansikt med tidenes mest fryktede erobrer: Dsjengis Khan.
Persia under mongolene og deres etterfølgere.
I 1218 sendte Dsjengis Khan ambassadører og handelsmenn til byen Otrar på den nordøstre grensen av sjahriket Khwarezmid. Guvernøren i Otrar henrettet disse spesialutsendingene. Dsjengis hevnet seg med å jevne byen med jorden i 1219 og fortsatte til Samarkand og andre byer i nordøst.
Sønnesønnen til Dsjengis, Hulagu Khan, fullførte det Dsjengis hadde startet da han erobret Persia, Bagdad, og store deler av Midtøsten i 1255–58. Persia ble "Ilkhanate", en av fire divisjoner i det enorme Mongolriket.
I 1295 etter at Ilkhan Ghazan konverterte til islam, frasa han seg lydigheten til den store khanen. Ilkhanerne satte seg som kunstens beskytter og lærte seg tradisjonene av persisk islam. De hjalp faktisk å reparere mye av ødeleggelsene etter de mongolske erobringene.
Den siste Ilkhans død i 1335 var slutten på Ilkhanatet. Det ble splittet i mange små stater. Dette åpnet Persia for enda en erobring, denne gangen for en annen erobrer som var forbundet med Mongolriket: "Timur Lenk". Han begynte å invadere Persia i 1370 og plyndret landet til han døde i 1405. Timur var om mulig enda blodigere enn Dsjengis var. I Isfahan, for eksempel, slaktet han 70 000 mennesker så han kunne bygge et tårn med deres hodeskaller. Han erobret store områder og gjorde sin egen by, Samarkand, rik, men han gjorde ingen forsøk på å sette sammen et varende imperium. Persia var i grunnen forlatt i ruiner.
I de neste hundre årene var Persia ikke en samlet stat. Det ble styrt for en stund av etterkommere av Timur, kalt Timurid-emirene. Mot slutten av 1400-tallet ble Persia overtatt av emiratet til turkmenske "Ak Koyunlu". Men enheten var liten og ingenting av det kulturelle som hadde definert Persia i løpet av sine islamske glansdager.
Et nytt perserrike: Safavidene.
Safavidene hadde sin opprinnelse i Aserbajdsjan som på den tiden ble regnet som en del av den persiske regionen. Ismail ekspanderte Persia til å inkludere hele dagens Aserbajdsjan, Iran og Irak, i tillegg til store deler av Afghanistan. Ismails ekspansjon ble stoppet av det Osmanske riket ved slaget ved Chaldiran i 1514, og krig med osmanerene ble en livsstil i safavidenes Persia.
Safavidenes Persia var en voldelig og kaotisk stat i de neste 70 årene, men i 1588 steg sjah Abbas den store til tronen og satte i gang en kuturell og politisk renessanse. Han flyttet sin hovedstad til Isfahan som raskt ble en av de viktigste kulturelle sentrene i den islamske verden. Han sluttet fred med osmanerne. Han reformerte hæren, drev usbekene ut av Persia og inn i dagens Usbekistan, og kapret en portugisisk base på øya Ormus.
Safavidene var tilhengere av sjiaislam, og under dem ble Persia det største sjiamuslimske landet i den muslimske verden, en stilling Iran har den dag i dag.
Under safavidenes nøt Persia sin siste periode med betydelig makt over et imperium. Tidlig på 1600-tallet ble en endelig grense avtalt med det osmanske Tyrkia som fremdeles utgjør grensa mellom Tyrkia og Iran.
a> videreutviklet og tatt vare på i den muslimske verden. I løpet av denne perioden ble Persia et sentrum for framstillingen av forsknings-instrument, og beholdt sitt rykte for kvalitet godt inn i det 19.århundre.
Persia og Europa.
I 1722 kollapset safavidenes Persia. Det året så den første europeiske invasjonen av Persia siden Aleksander: Peter den store, tsaren i Russland invaderte fra nordvest som del av ønsket om å dominere Sentral-Asia. For å gjøre situasjonen helsvart, slo de osmanske styrkene følge med russerene og la Isfahan under beleiring.
Landet var i stand til å ri av stormen, hverken russerene eller tyrkerne tok noe territorium. Men safavidene var betydelig svekket, og imperiets pashto-befolkning gjorde et blodig opprør samme år (1722) som respons til safavidenes forsøk på å konvertere dem fra sunniislam til sjiaislam. Den siste safavidsjahen ble henrettet og dynastiet var slutt.
Det persiske imperiet opplevde en midlertidig gjenopplivning under Nadir Shah i 1730- og 40-årene. Nadir drev russerene ut og begrenset afghanerene til deres nåværende hjem i Afghanistan. Han iverksatte mange suksessrike kampanjer mot Persias gamle fiender, de nomadiske khanene i Sentral-Asia. De fleste ble ødelagt eller absorbert inn i Persia. Men hans rike forfalt etter hans død. Hans styre ble fulgt av det svake og kortlevde Zand-dynastiet. Persia ble etterlatt uforberedt for den verdensomspennende ekspansjonen til de europeiske imperiene i det 18. og 19.århundre.
Persia fant relativ stabilitet i Qajar-dynastiet som styrte fra 1779 til 1925 men mistet håpet om å konkurrere med de nye industrielle maktene i Europa. Persia fant seg selv klemt inne mellom det voksende russiske imperiet i Sentral-Asia og det ekspanderende britiske imperiet i India. Begge skar ut stykker fra Persia som ble Bahrain, Aserbajdsjan, Kirgisistan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Usbekistan og deler av Afghanistan.
Selv om Persia aldri ble direkte invadert, ble det gradvis gjort økonomisk avhengig av Europa. Storbritannia og Russland skapte en innflytelsessfære hvor kolonimakten hadde det siste ordet i økonomiske saker. Så da det ble funnet olje i Midtøsten i 1908 ved Masjid-al-Salaman sørvest i Persia, tok britene raskt rettighetene til oljefunnene. Persisk olje ble den viktigste varen som forsvant til britene.
Etter første verdenskrig og den russiske revolusjonen gjorde britene krav på Persia som en protektorat og tok tettere kontroll over de økende lønnsomme oljefeltene. I 1925 tok Reza Pahlavi makten fra qajarene og etablerte det nye Pahlavi-dynastiet. Men Storbritannia og Sovjetunionen forble de innflytelsesrike maktene i Persia inn i de tidlige årene av den kalde krigen.
Innen 1930-årene var ikke lenger Persia den makten den en gang hadde vært. Det var et våpen i de politiske slagene til Vesten. Da den nest siste sjahen, Reza Phalavi, ba verden kalle landet Iran i 1935, var det klart at Iran av hans dager ikke lenger var det mektige imperiet det var i antikken.


Liberaldemokratene (Storbritannia).
Liberaldemokratene ("The Liberal Democrats", ofte forkortet "Lib Dems") er et liberalt politisk parti i Storbritannia. Partiet ble dannet i 1988 gjennom sammenslåingen av Det liberale parti, som hadde røtter tilbake til 1700-tallet, og det kortvarige sosialdemokratiske partiet som brøt ut av Labour i 1981. Partiene hadde da allerede vært i valgallianse med hverandre ved parlamentsvalgene i 1983 og 1987. Denne alliansen fikk i 1983 hele 25,4 % av stemmene, men grunnet det britiske valgsystemet med flertallsvalg fikk de likevel ikke mer enn 23 av de 650 plassene i parlamentet. Underrepresentasjonen av små partier i det britiske politiske systemet var en viktig spore for sammenslåingen av de to partiene, for å gjøre det fusjonerte partiet bedre i stand til å ta opp kampen mot de konservative og Labour. Sammenslåingen ble gjennomført i 1988 med Paddy Ashdown som første leder. Han ble i 1999 etterfulgt av Charles Kennedy, som ledet partiet fram til han måtte gå av 7. januar 2006 etter å ha innrømmet å ha alkoholproblemer. Sir Menzies Campbell ble midlertidig leder til en ny partitopp kunne velges. 2. mars 2006 ble det klart at Campbell hadde vunnet ledervalget, og han fortsatte derfor som permanent leder fram til han ble avløst av Nick Clegg i 2007.
Partiet har så langt ikke lyktes med å oppnå en like stor del av stemmene ved parlamentsvalg som alliansen oppnådde i 1983, men siden 1997 har parlamentsgruppen likevel vokst ved hvert valg. Dette skyldes også det britiske valgsystemet, som gjør at det er en fordel å ha stor støtte i noen kjerneområder. For liberaldemokratene har særlig sørvest-England og Skottland blitt slike kjerneområder. Ved parlamentsvalget i 2005 fikk partiet 22,0 % av stemmene, noe som gav dem 62 parlamentsmedlemmer (av 646). Ved et suppleringsvalg i februar 2006 fikk partiet imidlertid en ekstra representant, slik at totalen ble 63 representanter, noe som var det meste et tredjeparti hadde hatt siden 1930-årene.
Liberaldemokratene har hatt større suksess i lokalpolitikken. Ved lokalvalgene i 2004 fikk de 29% av stemmene og ble det nest største partiet. De har rent flertall i 27 kommunestyrer i Storbritannia. I Skottland har de blitt med i en regjeringskoalisjon med Labour siden skotsk selvstyre ble innført i 1999, og i Wales var de også i en slik koalisjon fra 1999 til 2003.
Liberaldemokratene er et sosialliberalt parti. De er søsterparti med norske Venstre. Selv mener de at det ikke er enkelt å plassere dem på en høyre-venstre-akse, men tradisjonelt har de blitt sett som et sentrumsparti, et sted mellom de konservative og Labour. På enkelte områder blir det sagt at partiet nå ligger til venstre for Labour. Liberaldemokratene var det eneste av de tre store partiene som gikk mot invasjonen av Irak i 2003. De har også vært sterkt kritiske til nye anti-terrorlover som de mener innskrenker personlige friheter og borgerrettigheter. En annen viktig sak der de har vært uenig med Labour er studiefinansieringen; liberaldemokratene mener universitetsutdanning skal være gratis for alle. Liberaldemokratene er det klare Europa-partiet i Storbritannia og går inn for full og entusiastisk britisk deltagelse i integrasjonsprosessene i EU. Dessuten har det alltid vært en viktig sak for liberaldemokretane å endre det britiske valgsystemet, fra flertallsvalg til forholdstallsvalg, for å få en fordeling av parlamentsplassene som bedre stemmer over ens med stemmetallene ved valg.


Durrani-dynastiet.
Durrani-riket var en stat i dagens Afghanistan. Fra 1747 til 1823 satt Ahmed Shah Durrani og hans sønner og sønnesønner på tronen. De var de første pashto herskerene av Afghanistan, fra "Sadozai"-linjen i Abdali-gruppen av klaner. Det var under ledelse av Ahmed Shah at nasjonen Afghanistan begynte å ta form etter århundrer av fragmentering og utnyttelse. Selv før den iranske herskeren Nadir Shahs død, hadde stammer i Hindu Kush vokst sterkere og begynte å dra fordel av den avtagende makten til deres hersker langt unna.
Styret til Ahmad Shah (1747–1772).
Ahmed Shah Durrani og hans abdaliske ryttere slo seg sammen med lederene av Abdali-stammene og klanene nær Kandahar for å velge en leder. Til tross for at han var yngre enn andre kandidater, hadde Ahmed noen viktige fordeler. Han var direkte etterkommer av Sado, som Sadozai er oppkalt etter, han var utvilsomt en karismatisk leder og erfaren kriger som hadde en trenet, mobil styrke av flere tusen kavalerimenn til sin disposisjon og han hadde i sin varetekt deler av Nadir Shahs skatter.
Noe av det første Ahmed Shah gjorde som leder var å adoptere tittelen "Durr-i-Durrani" («perle av perler» eller «tidens perle»), som kan ha kommet fra en drøm eller fra øreringene av perle som de kongelige vaktene til Nadir Shah. Abdali-pashtoene var kjent som Durrani fra da av.
Ahmed Shah begynte med å erobre Ghazni fra Ghilzai-pashtoene for så å kapre Kabul fra en lokal hersker. I 1749 overgav mugal-herskeren kontrollen over Sindh-provinsen og områdene i nord-India vest for Indus-elva til Ahmed Shah for å redde sin hovedstad fra afghanske angrep. Ahmed Shah for så vestover for å ta kontroll over Herat, som ble regjert av Nadir Shahs sønnesønn, Shak Rukh. Herat falt til Ahmed etter nesten et år og en blodig konflikt, i likhet med Mashhad (i dagens Iran). Ahmed sendte så en armé for å kue områdene nord for Hindu Kush. I løpet av kort tid fikk den sterke hæren kontroll over de turkmenske, usbekiske, tadsjikske og hazarske stammene nord i Afghanistan. Ahmed invaderte India for tredje, og så fjerde gang og tok kontroll over Punjab, Kashmir og byen Lahore. Tidlig i 1757 plyndret han Delhi, men lot mugal-dynastiet bli værende i minimal kontroll så lenge herskeren anerkjente Ahmeds krav i Punjab, Sindh og Kashmir. Han etterlot sin andre sønn, Timur Shah, ved makten og reiste tilbake til Afghanistan fra India.
Mugal-kollapsen førte imidlertid til framveksten av andre herskere enn Ahmed Shah. I Punjab begynte sikhene å bli en maktfaktor. Fra deres hovedstad Pune begynte hinduene Marathas som kontrollerte mye av det vestlige og sentrale India, å se nordover til det nedadgående mugalriket som nå Ahmed Shah hadde lagt beslag på ved erobringer. Idet han returnerte til Kandahar i 1757, stod Ahmed ovenfor maratha-angrep som fjernet Timur og hans hoff i India.
Ahmed Shah erklærte en islamsk hellig krig, jihad, mot marathasene og krigere fra forskjellige pashto-stammer og andre stammer som Baloch, svarte på hans oppfordring til krig. Tidlige trefninger endte i afghanske seirer og i løpet av 1759 hadde Ahmed og hans armé nådd Lahore. I 1760 hadde maratha-grupper slått seg sammen til en stor hær. Igjen var Panipat scenen for en konfrontasjon mellom to krigende utfordrere som begge ønsket kontroll i nord-India. Slaget ved Panipat i 1761 mellom muslimske og hinduistiske hærer som talte så mange som 100 000 soldater ble kjempet langs en 12 km lang front. Til tross for at han seiret, ble det som kunne ha blitt Ahmed Shahs fredelige kontroll over sine områder ødelagt av andre utfordringer.
Seieren ved Panipat var høydepunktet på Ahmed Shahs, og det afghanske folks, makt. Hans Durrani-rike var et av de største islamske riker på den tiden, kanskje nummer to etter Det osmanske riket. Etterpå, til og med før han døde, begynte riket å falle fra hverandre. På slutten av 1761 hadde sikhene blitt mektigere og tatt kontroll over store deler av Punjab. I 1762 krysset Ahmed Shah passene fra Afghanistan for sjette gang for å kue sikhene. Han angrep Lahore og etter å ha tatt deres hellige by Amritsar, massakrerte han tusenvis av sikher, ødela deres tempel og vanhelliget deres hellige steder med kublod. Innen to år gjorde sikhene opprør igjen. Ahmed Shah forsøkte enda flere ganger å underlegge seg sikhene for godt, men klarte det ikke. Da han døde, hadde han mistet alt unntatt formell kontroll over Punjab til sikhene som forble i kontroll over området til de ble slått av britene i den første anglo-sikh krigen i 1846.
Ahmed Shah hadde også møtt opprør i nord, og til slutt hadde han og emiren i Bukhara blitt enige om at elva Amu-Darja skulle markere grensen mellom deres land. I 1772 trakk Ahmed Shah seg tilbake til sitt hjem i fjellene øst for Kandahar, der han døde. Ahmed Shah hadde klart i en bemerkelsesverdig høy grad å balansere stamme-allianser og fiendtligheter og i å lede stamme-makten vekk fra opprør. Han fikk anerkjennelse som Ahmed Shah Baba, eller «Afghanistans far».
Da Ahmed Shah kom til makten, inkluderte pashtoene mange grupper med forskjellige opphav som var utydelige. Mange ble antatt å være etterkommere av antikke ariske stammer, men noen som f.eks. Ghilzaiene kan ha vært tyrkere. De hadde felles språk, pashto. I øst hadde Wazirene og deres nære slektninger, Mahsudene, bodde i fjellsidene i sentrale Suleiman-rekken siden det 14.århundre. På slutten av det 16.århundre og den siste tyrkisk-mongolske invasjonen, hadde stammer som Shinwaris, Yusufzais og Mohmandene flyttet fra den øvre dalen i Kabul-elva inn i dalene og slettene vest, nord og nordøst for Peshawar. Afridene hadde for en lang tid vært etablert i fjellsidene og fjellrekka sør for Khyber-passet. På slutten av 18.århundre hadde Durranis fylt ut området vest og sør for Kandahar.
Styret til Timur Shah (1772–1793).
Timur Shah hadde 24 sønner, flere av dem ble konger.
Ahmed Shahs arvtager regjerte så klønete i en periode med betydelig uro at innen 50 år av sin død, var Afghanistan travelt opptatt med borgerkrig. Mange av territoriene som ble erobret ved hjelp av Ahmed Shahs militære kløkt, falt til andre i løpet av dette halve århundret. I 1818 kontrollerte "Sadozai"-herskerene som etterfulgte Ahmed Shah, lite utenfor Kabul og områdene rundt i en radius av 160 km. De tapte ikke bare de utenforliggende områdene, men fremmedgjorde mange andre stammer og grener blant Durrani-pashtoene.
Styret til Zaman Shah (1793–1801).
Etter at Timur Shah døde var de tre utfordrerne for posisjonen som sjah Timurs sønner, guvernørene i Kandahar, Herat og Kabul. Zaman Shah, guvernør i Kabul, var i den beste posisjonen og ble sjah i en alder av 23. Hans halvbrødre aksepterte dette ved ren makt, etter at de ble fengslet etter deres ankomst i hovedstaden for å, ironisk nok, velge en ny sjah. Kranglingen blant Timurs etterkommere som kastet Afghanistan ut i opprør, skapte også bakgrunnen for intervensjonen av krefter utenfra.
Forsøkene til Sadozai-arvtagerene etter Timur på å innføre et ekte monarki på de aggressivt motstandsdyktige pashto-stammene, å herske eneveldig og uten råd fra de andre store pashto-stammenes ledere, viste seg til slutt å være uten suksess. Sikhene viste seg også å være spesielt vanskelige å styre, og etter flere resultatløse forsøk på å kue dem, gjorde Zaman feilen å oppnevne en sterk ung sikh-leder, Ranjit Singh, som sin guvernør i Punjab. Den «enøyde» krigeren ble til slutt en fiende pashto-herskerene i Afghanistan ikke klarte å skifte ut.
Zamans fall ble utløst av hans forsøk på å konsolidere sin makt. Selv om han kom til makten gjennom støtten til Muhammedzai-lederen, Painda Khan, begynte Zaman snart å fjerne prominente Muhammedzai-ledere fra maktposisjoner og erstattet dem med menn av sin egen gren, Sadozaiene. Dette ødela den skjøre balansen av politikere fra Durrai-stammen som Ahmed Shah hadde etablert og kan ha fått Painda Khan og andre Durrani-sjefer til å slå seg sammen mot sjahen. Painda Khan og andre ledere av nurzai- og alizai-Durraniklanene ble henrettet. Det ble også lederen for Qizilbash-klanen. Painda Khans sønn flyktet til Iran og sverget betydelig Muhammedzai-støtte til en rivaliserende tronarving, Zamans eldre bror, Mahmud Shah. Klanene til lederene Zaman hadde henrettet slo seg sammen med opprørerne, og de tok Kandahar uten blodsutgytelse.
Første styret til Mahmud Shah (1801–1803).
Kastingen av Zaman Shah i 1801 var ikke slutten på den sivile konflikten i Afghanistan, men begynnelsen på enda kraftigere vold. Mahmud Shahs første styre varte bare i to år før han ble erstattet av Shoja Shah.
Styret til Shoja Shah (1803–1809).
Enda en av Timur Shahs sønner, Shoja Shah, regjerte i bare seks år. 7. juni 1809 signerte Shoja en vennskapstraktat med britene som inkluderte en klausul som sa at han skulle motsette seg utenlandske troppers transport gjennom landet hans. Denne avtalen, den første afghanske pakten med en europeisk makt, stipulerte felles tiltak i tilfelle fransk-persisk aggresjon mot afghanske eller britiske områder. Bare noen uker etter signeringen, ble Shoja kastet av sin forgjenger, Mahmud. Mye senere ble han gjeninnsatt av britene og regjerte i 1839–42. To av hans sønner regjerte for en kort tid i 1842.
Andre styret til Mahmud Shah (1809–1818).
Mahmuds andre styre varte i ni år. Mahmud fremmedgjorde Muhammedzai, særlig Fateh Khan, sønnen av Painda Khan, som tilslutt ble fanget og blindet. Hevn ville senere bli gjennomført av Fateh Khans yngste bror, Dost Mohammed Khan.
Styret til Sultan Ali Shah (1818–1819).
Sultan Ali Shah var enda en sønn av Timur Shah.
Styret til Ayub Shah (1819–1823).
Sultan Ayub Shah var enda en sønn av Timur Shah, som avsatte Sultan Ali Shah. Han ble selv avsatt og antagelig drept i 1823.
Fra 1818 inntil Dost Mohammed Khan ankom i 1826, raste kaos i områdene til Ahmed Shah Durranis rike da forskjellige sønner av Painda Khan kjempet om overtaket. Afghanistan sluttet å eksistere som en nasjon, og disintigrerte for en kort tid i fragmenterte samlinger av små enheter.


Michael Howard.
Michael Howard, baron Howard av Lympne, (født 7. juli 1941) er en britisk politiker for Det konservative parti. Han er medlem av det britiske parlamentet og tidligere leder for opposisjonen. Han har tidligere tjenestegjort som arbeidsminister, miljøminister og innenriksminister i regjeringene til Margaret Thatcher og John Major.
Howard ble valg til leder for De konservative 6. november 2003 som eneste kandidat etter at Iain Duncan Smith tapte et tillitsvotum en uke tidligere.
Howard ble i 2010 utnevnt til livstidspeer og adlet som baron Howard av Lympne. I dronningens fødselsdagsliste for 2011 utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour for sin politiske og offentlige innsats.


Bogense kommune.
Bogense kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 inngår kommunen i den nyopprettede Nordfyn kommune i Region Syddanmark.


Carnivora (band).
Carnivora er et norsk heavy metal-band etablert i 1999. Debutalbumet "Judas" kom i 2004, og oppfølgeralbumet "Re-Incarnal" ble utgitt i 2006.


Brovst kommune.
Brovst kommune var inntil 1. januar 2007 en egen kommune på nordvestkysten av Jylland i Nordjyllands amt i Danmark.
Under Kommunalreformen (2007) ble størstedelen av kommunen slått sammen med Aabybro kommune, Fjerritslev kommune og Pandrup kommune til Jammerbugt kommune. Denne kommunen har et areal på 863 km² og 38 864 (2005) innbyggere. Den nye kommunen faller under den nye regionen kalt Region Nordjylland.
Nabokommuner med landforbinding er på østsiden Aabybro og Pandrup og Fjerritslev på vestsiden. Fordi Brovst kommune ligger på nordkysten av Limfjorden, ligger grensen med Nibe som er dens nabo i sør i vannet. I området ligger også "Agger Sund" og "Gjøl Bredning" samt bukten "Vejlen" som er en del av kommunens sørgrense.
I nord ligger "Jammerbugt", og bak den Skagerrak der grensen mellom Danmark og Norge ligger.
Referanser.
Brovst


Brønderslev kommune.
Brønderslev kommune ligger i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt) i Danmark. Bykommunen ble oprpettet i 1921 og er den nest yngste i Danmark, bare overgått av Skjern kommune. Administrasjonssenteret er i Brønderslev, men det er også et Borgerservicekontor i Dronninglund.
Ved regionalreformen i 2007 ble Dronninglund kommune innlemmet i Brønderslev.
De største tettstedene er Brønderslev, Dronninglund og Hjallerup.
I tidligere Dronninglund kommune ligger det kjente Voergaard slott fra 1481.
Lokaldemokrati.
Ved lokalvalget 15. november 2005 ble Venstre største parti og fikk borgermester-vervet – med Jens Andre Hedegaard.


Dronninglund kommune.
Dronninglund kommune er en tidligere kommune på Vendsyssel, i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt) i Danmark. Etter kommunalreformen 2007 er den en del av Brønderslev kommune.
Administrasjonssenteret for den tidligere kommunen var byen Dronninglund.


Universitas (avis).
Forsiden av Universitas nr. 9, 2011.‎
Universitas (latin for «verden», «universet», «helheten» e.l., og avledet av dette, universitet) er en studentavis i Oslo. Den distribueres vederlagsfritt til studenter ved læresteder som er tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Universitas utkom i regi av Studentsamskipnaden i Oslo fra 1946 til 2011, og utkommer nå i regi av Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Som navnet indikerer er avisen i utgangspunktet en studentavis for studentene ved Universitetet i Oslo (lat. "Universitas Osloensis"), men har de siste årene også dekket forhold som gjelder andre utdannelsesinstitusjoner i Oslo-området, selv om hovedvekten ligger på Universitetet i Oslo. Avisen utkommer også på internett, opprinnelig med adressen "universitas.uio.no", nå med adressen "universitas.no".
Redaktør for 2012 er Magnus Lysberg. Daglig leder er Monica Reigstad og styreleder for 2010-2012 er Egil Heinert. Avisen har lokaler i Moltke Moes vei på UiOs Blindern-campus.
Med et opplag på 17 000 eksemplarer og 35 utgivelsesdatoer i året, er "Universitas" en av Europas aller største studentaviser.
Produksjon.
Universitas produseres av en redaksjon med heltidsansatt redaktør og redaksjonsleder, deltidsansatte mellomledere og en rekke journalister og fotografer som får betalt per bidrag. Et spekulert tallmessig anslag over redaksjonen, kan beregnes til omtrent 25 personer i produktiv aktivitet i produksjonsperiodene (semestrene). I tillegg til redaksjonen jobber både daglig leder og annonseansvarlig heltid i avisen.
Avisen begynte med ukentlige utgivelser igjen høsten 1990 etter å ha kommet med mellom 9 og 16 nummer i året helt siden 1954. I 2004 økte fra 32 til 34 nummer i året, og i 2009 kommer det 35 utgaver. Opplaget er nå på 17 000 eksemplarer.
Avisen trykkes av Nr1 Trykk.
Historie.
Universitas utkom for første gang i samskipnadens regi i 1946. Redaktør var blivende litteraturprofessor og Ibsen-ekspert Daniel Haakonsen.
De første årene hadde Universitas et redaksjonsråd hvor professornavn som Arne Næss og Ragnar Anton Kittil Frisch figurerte. Fra senere tider har for eksempel Øystein Sørensen, Kjetil Rolness, Tor Edvin Dahl, Jahn Otto Johansen, Erling Borgen, Erling Dokk Holm og John Olav Egeland jobbet i avisen, og dessuten tegnere som Ellen Auensen, Christopher Nielsen, Mikael Holmberg, Ola A. Hegdal og Karine Haaland. For ikke å glemme alle navnene som nå jobber i mediebransjen som redaktører, journalister, fotografer, reportere, TV-fjes, produsenter og så videre.
Finansiering og dekningsområde.
Om lag halvparten av avisens driftsinntekter er annonsesalg, resten er offentlig støtte. Universitas mottar støtte fra Studentsamskipnaden i Oslo (SiO), gjennom Velferdstinget i Oslo, og vil i fremtiden motta støtte fra den nye, sammenslåtte samskipnaden Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus.
Hovedfokuset ligger fortsatt på Universitetet i Oslo.
Redaktører siden starten.
1946 Daniel Haakonsen
1947 Daniel Haakonsen 1-8, Arnljot Strømme Svendsen 9-12, Roald Storsletten 13-23
1948 Roald Storsletten
1949 Roald Storsletten
1950 Roald Storsletten 1-28, Olav Bø 28-29
1951 Olav Bø 1-27, 30-35; Thor Hedberg 28-29 (mens O Bø var på repøvelse)
1952 Ingmund Ofstad 1-19 (pt ansvarlig 7, 9); S. Bretteville-Jensen 1-10 (ansv 1-6); Eivind Otto Hjelle 20-33
1953 Eivind Otto Hjelle
1954 Eivind Otto Hjelle 3; Jahn Otto Johansen 5-9, Tore Nilsen 5-9
1955 Tore Nilsen 1, Jahn Otto Johansen 1-10, Kaare Lervik 2-7, Ulrik Abildgaard 11-13, Tore Lund 11-13, Anton Hauge 12-13
1956 Ulrik Abildgaard 1, Tore Lund 1; Ole-Erik Øie 2-3, 5-8; Janken Kristiansen 2-3, 5-8, 12-15
1957 Janken Kristiansen 1, Arne Haugestad 2-4, 6, 8, 10; Trygve Ramberg 11-15
1958 Trygve Ramberg 1, 8-11; Sigurd Hennum 2, 4-6; (3: studentenes sommerruter)
1959 Trygve Ramberg 1, 2, 4; Janken Kristiansen 5 (kst.); Dick Badger x, Frank Bjerkholt 7-11
1960 Einar Olsen
1961 Einar Olsen 1,2; Odd Inge Langholm 4, 5, 7, 8 (alle kst.); Tore Nilsen 9-11
1962 Herman Fritz
1963 Nils Morten Udgaard
1964 Gunhild Ramm
1965 Pål Espolin Johnson
1966 Nils M. Knutsen
1967 Nils M. Knutsen 1; Hans Svelland 2-11 (-7: årsmelding studsamf)
1968 Kjell Gjerseth
1969 Einar Gullord 1-8; Årstein Skiftun 9/10 (kst) & 11-16
1970 Jørund Ubøe Some
1971 Arvid Weber Skjærpe
1972 Arvid Weber Skjærpe
1973 Liv Finstad
1974 Lars M. Wathne
1975 Erling Borgen
1976 Erling Borgen
1977 John Olav Egeland
1978 John Olav Egeland
1979 Arne O. Holm
1980 Arne O. Holm 1; Ivar Hippe 2-15
1981 Øyvind Lind Petersen
1982 Bård Michaelsen
1983 Thomas Spence
1984 Finn-Ove Hågensen
1985 Sissel Bergflødt
1986 Bård Amundsen
1987 Bent Sofus Tranøy 1-12 (ansvarlig 1-9) og Birgitte Kjos (ansvarlig 10-12; alene 13-17)
1988 Njaal Kværnes 1-9; Karl-Eirik Kval 10-17 (konst. 10-11)
1989 Karl-Eirik Kval
1990 Per Anders Johansen
1991 Line Noer Borrevik
1992 Per Arne Kalbakk
1993 Vigdis Alver
1994 Ingrid Brekke
1995 Irene Halvorsen
1996 Stein Håvard Biørnstad Ludvigsen
1997 Kjell Petter Eidsten
1998 Sindre Bremnes
1999 Fredrik Larsen
2000 Wera Helstrøm
2001 Steffen Sundgot Aagedal
2002 Tonje T. Larsen
2003 Bjørn-Egil Mikalsen
2004 Marianne Johansen
2005 Vegard Kristiansen Kvaale
2006 Michael Brøndbo
2007 Leif Martin Kirknes
2008 Anders Schiøtz Worren
2009 Aksel Kjær Vidnes
2010 Anders Mathias Johansen
2011 Simen Tallaksen
2012 Magnus Lysberg


Halfdan Kjerulf.
Halfdan Kjerulf (født 17. september 1815 i Christiania, død 11. august 1868) var en norsk komponist og kordirigent.
Biografi.
Opprinnelig studerte Halfdan Kjerulf juridikum for å bli embedsmann som sin far. Kort før han skulle ta eksamen i 1839 ble han alvorlig syk og dro sommeren 1840 til Paris på en rekreasjonsreise. Her kom han i kontakt med et aktivt musikkliv der wienerklassikerne og de tidlige romantikerne sto i fokus. Berlioz, som på den tiden var svært omstridt, fikk han også høre.
Vinteren 1840–41 døde Kjerulfs søster, far og bror i løpet av få måneder, og som den eldste av søskenene, måtte han støtte familien økonomisk og ble utenriksredaktør i "Den Constitutionelle", en av tidens viktigste aviser. Han ga allikevel ikke opp musikken og ga ut sine første komposisjoner høsten 1841. 1845 sluttet han i avisen for å bli musikklærer. Han ble samme år den første dirigenten i Den norske Studentersangforening der han virket til 1849.
Da Carl Arnold kom til Christiania begynte Kierulf å studere musikkteori hos ham. Arnold hjalp ham også til å få et stipendium for å studere i utlandet, først i København hos Niels W. Gade, senere i Leipzig hvor han med 35 avsluttet sin konservatorieutdannelse.
1851 kom han tilbake til Christiania og begynte som musikklærer igjen. De siste årene var han sterkt plaget av sykdom. Han døde 11. august 1868.
Verk.
Kjerulf er mest kjent for sine romanser og korsanger, men har han også skrevet en rekke mindre klaverstykker. Han er influert av den tyske romantikken, fremfor alt gjennom Schumann og Mendelssohn. Samtidig merker en klart elementer fra norsk folkemusikk i mange av hans komposisjoner.
Blant hans mest kjente komposisjoner for mannskor er «Brudeferden i Hardanger», «Barcarolle», «Serenade ved strandbredden» og «Norges Fjelde».


Hvitveis.
Hvitveis eller hvitsymre ("Anemone nemorosa") (dansk: "hvid anemone", svensk: "vitsippa") er en flerårig urt i soleiefamilien. Hvitveisen er vanligvis en av de plantene som blomstrer først om våren.
Utseende.
En utvokst hvitveis er 7-20 cm høy, og vokser opp fra en horisontal jordstengel. Midt på stengelen kommer tre grønne, trekoblede blader som er 3-6 cm lange. Hvitveis har normalt kun en blomst per skudd. Blomsten har ofte fra 6-8 blomsterblader, men flere og færre er ikke uvanlig. Blomsterbladene er hvite innvendig og svakt rosa til lilla utvendig. Ulike sjatteringer av rosa er heller ikke uvanlig innvendig slik at blomsten framstår som rosa. Fargeendring mot rosa er også vanlig mot slutten av enkeltblomstens liv. Hele blomsten er 2-4 cm i diameter. Hvitveis blomstrer fra april til juni.
Spesifikasjoner.
Plantene sprer seg med horisontale jordstengler slik at den raskt kan danne store bestander, og på marken kan du se store tepper av hvitveis. Den forbereder seg så tidlig som på høsten til blomstringen neste vår, og på vinteren under snøen bruker den smeltevannet og lyset slik at den kan springe ut i blomst lenge før trærne får blader.
Arten finnes over nesten hele Europa, unntatt lengst nord og sør. I Norge er den svært vanlig til et stykke opp i Nordland, mens den er sjelden lenger nord. Planta er heller ikke vanlig på øvre Østlandet og i indre fjordstrøk på Vestlandet. Hvitveis vokser ofte på moldjord i både løv- og barskoger, på enger, i kratt og en del andre steder.
Hvitveis er giftig. Plantesaften kan gi blemmer og sår.


Yggdrasil (studentavis).
Yggdrasil er en studentavis som utgis av to-tre ganger i året av studentene ved Høgskolen i Molde. Avisa utgis i A4-format i et opplag på cirka 1400.
Eksterne lenker.
Yggdrasil


Slemmestad.
Slemmestad er et sted i Røyken kommune i Buskerud; det er en del av tettstedet Oslo. Stedet ligger ved Oslofjorden og oppstod rundt sementproduksjonen, som ble nedlagt i 1989. Oppbevaringssiloene er fortsatt synlige på lang avstand. Slemmestad er nå en del av Oslos omland, med kraftig tilflytting. På toppen av siloene står en av Kystverkets radarer, som brukes til overvåking av skipstrafikken på Oslofjorden. Slemmestad har bussforbindelse til Hurum, Drammen og Oslo og anløp av hurtigbåt til Oslo.
Slemmestad er en del av Oslofeltet, og har en meget interessant geologi.
Historie.
Slemmestad ligger i den ene enden på det som lokalt blir kalt oldtidsveien. Oldtidsveien er en del av en gammel ferdselsvei fra Oslo til Drammen, den er tusenårsstedet i Røyken. Fram til opprettinga av sementfabrikken i 1888 var dette ei ren jordbruksbygd, de største gardene var øvre og nedre Slemmestad og Lillelien.
Sementfabrikken.
Flere garder ble kjøpt opp av svenske og tyske interesser i 1888, med tanke på sementproduksjon. I begynnelsen ble det starta teglverk og sagbruk for å skaffe materialer til sementfabrikken. Denne virksomheten gikk konkurs og boet ble kjøpt av ei gruppe grosserere fra Kristiania i 1892. Kalksteinsforekomstene i Slemmestadområdet hadde vist seg å være for dårlige, og kalksteinen ble derfor skipa fra Langøya ved Holmestrand.
Fabrikken, Aktieselskabet Christiania Portland Cementfabrik (CPC) var i flere år den eneste sementfabrikken i Norge. Den var en hjørnesteinsbedrift og båndene mellom virksomhet og lokalsamfunn var sterke, samtidig som den lokale fagbevegelsen etter hvert ble særlig radikal.
I 1967, året før de norske sementprodusentene fusjonerte til Norcem, hadde fabrikken en produksjon på 1,1 millioner tonn sement i året og sysselsatte 466 personer. I tillegg kom 287 på eternittfabrikken. Den nye utskipingskaia i Slemmestad sentrum kunne da ta i mot båter opp til 45 000 tonn.
Sementfabrikken og lokalsamfunnet.
Det fantes ikke særlig infrastruktur da fabrikken startet. Mange av arbeiderne hadde derfor lang vei til fots til arbeidet, samtidig som de arbeidet 12-timers skift. Virksomheten reiste derfor mange arbeiderboliger allerede fra starten og i tiden frem til andre verdenskrig, utover 50-tallet gav de støtte til selvbyggere med gratis tomter, arkitekthjelp, rentestøtte på lån, gratis sement osv. I mellomkrigstiden sto CPC for bygging av offentlig bad. I 1953 sto bygdens nye idrettspark med fotball-, tennis- og friidrettsbane, og utendørs svømmebasseng ferdig. CPC hadde gitt tomten og brorparten av de 335 000 kr parken kostet, Slemmestad Idrettsforening hadde stilt med 20 000 dugnadstimer. På 50- og 60-tallet reiste virksomheten boliger for pensjonister. Disse boligene ble overdratt til arbeiderforeningen uten vederlag og pensjonistene bodde gratis. En kan si at virksomheten sørget for offentlige tjenester som kommunen tok seg av andre plasser.
Arbeiderbevegelsen.
Slemmestad Arbeiderforening ble stiftet i 1896, og hadde da 72 medlemmer av trolig rundt 200 tilsatte. Den startet som en relativt upolitisk forening for gjensidig støtte, men alt i 1901 var foreningen tilknyttet LO og Det norske arbeiderpartiet. Etter hvert gikk den inn i Norsk Arbeidsmandsforbund. Foreningen fikk sin første kollektive avtale i 1907, etter trussel om streik. Trass to ukers lockout i 1908, ble den kollektive avtalen stående.
Dyrtid og nedgangen i reallønn under første verdenskrigen radikaliserte fagbevegelsen, også i Slemmestad, og i 1919 sluttet Slemmestad Faglige Samorganisasjon seg til Fagopposisjonen av 1911. Arbeidskonfliktene hadde begynt i 1917 og i 1920 hadde de oppnådd betydelig lønnsøkning, åtte timers arbeidsdag og mer ferie med lønn fra fire til tolv dager. Bedriften ble da ekskludert fra Norsk Arbeidsgiverforening for å ha vært for ettergivende.
I 1912 ble Arbeiderforeningen delt, da de faglærte gikk ut og dannet Reparatørenes forening, tilknyttet Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Også Brygge- og pakkhusarbeiderne dannet egen forening i 1915. Trolig var det misnøye med Arbeidsmandsforbundet sentralt, mer enn lokal uenighet, som førte til oppsplittingen. Blant annet ble den lokale Samorganisasjonen nyttet aktivt i forhandlingene og konfliktene med bedriften. Disse konfliktene var preget av stor lokal mobilisering, og gikk for seg langt på vei uten sentral kontroll. Storstreiken i 1921, som også rammet sementfabrikken, endret ikke på organisasjonsforholdene på Slemmestad. Dette i motsetning til andre plasser, hvor fagbevegelsen kom svekket ut.
Da LO-kongressen i 1923 vedtok at industriforbundsforma skulle rå i norsk fagbevegelse, sluttet de fagorganiserte i Slemmestad opp om dette. De var organiserte i fire fagforeninger, i fire ulike forbund, og alle foreningene gikk nå inn i det nyopprettede Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Anders Gulbrandsen fra Arbeiderforeningen ble valgt inn i styret i NKIF ved opprettingen.
Eternitt og asbestose.
Allerede i 1904 var det planer om å starte produksjon av eternitt. Eternitt blir laget med sement som råstoff sammen med asbest. Problem rundt finansieringen gjorde at fabrikken til Norsk Eternit Fabrikk først ble ferdig i 1941. Fabrikken ble lagt noen hundre meter fra sementfabrikken og havnet derfor på Bjerkås i Akershus. Dårlig tilgang på asbest førte til at produksjonen først kom i gang for alvor etter krigen. Eternitten hadde på det meste rundt 400 tilsatte og ble lagt ned i 1978. De første tilfellene av lungesykdommen asbestose var oppdaget på 60-tallet, og da avsettingen i Norge forsvant, ble fabrikken avviklet. Slemmestad Arbeiderforening reiste sak, og i 1983 ble det inngått et forlik mellom Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norcem. Norcem tok ikke noe rettslig ansvar men tok ansvaret for den medisinske oppfølgingen av de tidligere tilsatte. De ga også økonomisk kompensasjon til de som ble rammet av sykdom. Så sent som i 1996 dukket det fremdeles opp nye tilfeller av asbestrelatert kreft (malignt mesoteliom), i følge en artikkel i Drammens Tidende og Buskerud Blad (referert i Martinsens bygdebok). Artikkelforfatteren regnet med at det frem til da hadde vært mellom 70 og 80 dødsfall knyttet til eternittproduksjonen.
Moderne tid.
Sementfabrikken ble lagt ned i 1989, arkiv og annet ble overført til Cementmuseet i Røyken folkebibliotek. Siloene fra sementproduksjonen er synlige på lang avstand og blir nå nyttet som transittlager for sement. Deler av fabrikkområdet ble gjort om til bostedsområdet Odden. Flere bygninger fra fabrikken, f.eks. badet og sekkefabrikken er i bruk i annen næringsvirksomhet og utgjør en del av Slemmestad sentrum.
Norges største (2005) hindutempel holder til på Slemmestad. Tempelet var opprinnelig bygd som Folkets hus på tomten til det første lokalet til Arbeiderforeningen (innviet 1900).
By?
De senere år har det blitt et uttalt mål fra kommunen å utvikle Slemmestad til en by. I forbindelse med en del mediaoppslag høsten 2011 sa Røykens ordfører, Rune Kjølstad, til NRK: "Vi ønsker å utvikle Slemmestad til en kystby. Vi har et fantastisk område i disse gamle industriarealene, og med så nær beliggenhet til Oslo så ser vi muligheten for utvikling." Man mente også det var mulig med 30 000 innbyggere i fremtiden.
Geologi.
Slemmestad er en del av Oslofeltet og har sammen med Bødalen en særlig sammensatt geologi. Kalkstein og skifer, som begge gir et godt jordsmonn, veksler med grunnfjell. Dette gir stor variasjon i hva slags planter det vokser her. Kalkstenen var årsaken til at sementfabrikken ble lagt her.
Nest etter Kolsås er dette trolig den plassen i Norge som er mest brukt til geologiske studier. Her finner en på et lite område rike forekomster av fossiler og et bredt utvalg bergarter fra jordens urtid og oldtid. Avsetninger fra kambrosilur møter her prekambrisk grunnfjell. Det finnes detaljerte ekskursjonsguider til området utarbeida av fagfolk. Flere lokaliteter i området er vernet etter naturvernloven.


Korsfestelse.
Korsfestelse er en gammel henrettelsesmetode, hvor offeret ble spikret fast til et stort trekors, hvor de ble hengende inntil de døde. Korsfestelse ble mye brukt fra det 1. århundre f.Kr til det 4. århundre e.Kr., spesielt blant persere, egyptere, karthagere og romere. Korsfestelse er en svært smertefull og langsom måte å dø på. Den mest kjente personen som forbindes med henrettelsesmetoden, er Jesus Kristus, som ble henrettet omkring år 30 e.Kr. Hendelsen er beskrevet i "Kristi lidelseshistorie" i Det Nye Testamente.
Beskrivelse.
Denne formen for henrettelse ble sett på som fornedrende. Det ser ut til at romerne sjelden benyttet straffen på personer som selv var romere. Det kunne allikevel forekomme med for eksempel sjørøvere og andre som var beryktede. En person som var blitt dømt til denne straffen ble gjerne først pisket.
Håndflatene vil revne dersom man prøver å henge en hel person opp etter nagler gjennom dem. I så fall må man også ha brukt rep til å feste armene med. Antagelig ble naglene i de fleste tilfeller slått gjennom håndleddene.
Virkning.
Døden inntreffer som følge av oksygenmangel eller på grunn av en kombinasjon av blodtap, tørste og sjokk. Oksygenmangel oppstår når personen blir hengt på korset uten støtte for bena eller en blokk å sitte på; når armene blir strukket til siden og oppover blir brystkassen trukket inn slik at lungene ikke klarer å utvide seg. Åndedrettet blir derfor grunt, og personen klarer ikke å kvitte seg med karbondioksid. Til slutt inntreffer bevisstløshet, og ettersom åndedrettet på det tidspunkt er avhengig av kraftig anstrengelse, vil det raskt stoppe.
Henrettelsesredskapets form.
Det fins påstander om at henrettelsesredskapene som ble brukt til denne typen henrettelse kan ha hatt forskjellige former. Et slikt redskap kunne ifølge noen være kun en enkelt stake ("Crux simplex"), en stake med en tverrbjelke øverst, altså formet som en T ("Crux commissa"), en stake med tverrbjelken senket, altså mer eller mindre formet som et latinsk kors ("Crux immissa"), eller også formet på andre måter.
Justus Lipsius, en nederlandsk katolsk lærd på 1500-tallet, nevner en rekke forskjellige former i verket "De cruce", der det også er illustrasjoner. Selv støtter han tanken om at Jesus ble henrettet på et kors.


Jørgen Norheim.
Jørgen Norheim (født 25. november 1952 i Sollia i Østerdalen) er en norsk forfatter.
Jørgen Norheim vokste opp i Vestre Slidre. Han er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie, hovedoppgaven hans fra Universitetet i Oslo i 1986 heter "«I verda, men ikkje av verda»: problem i norsk kyrkjehistorieskriving".
I perioden 1987–1996 var han redaksjonssekretær i tidsskriftet Syn og Segn. Forfatterdebuten kom med romanen "Liten svein i bærskog ut" i 1994. I 2003 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Ingen er så trygg i fare". I 2008 ble han nominert til Brageprisen for boka "Adjutanten".


Arvid Hanssen.
Arvid Ole Jakob Hanssen (født 28. juli 1932 Vika i Lenvik på Senja, død 31. juli 1998 i Dyrøy i Troms) var en norsk forfatter.
Arvid Hanssen var en folkekjær dikter som blant annet fikk flere av diktene sine tonesatt av Tove Karoline Knutsen. Av disse ble særlig "Kom sommarvind" svært populær. Foruten dikt skrev han mange barnebøker med handlingen lagt til nordnorske miljøer, på 1970-tallet ble de utgitt av Norsk Barneblads forlag, senere av Cappelen. Den første voksenromanen kom i 1981, "Søsken på Guds jord". Romanen ble filmatisert av Laila Mikkelsen i 1983 med Anneli Drecker i en hovedrolle. Hanssen brant for å bedre kårene til samfunnets svakeste, særlig de psykisk utviklngshemmede, noe som kommer tydelig til uttrykk i flere av bøkene hans, blant annet i trilogien "Søsken på Guds jord", "Håpet har sterke hender" og "Englebrød".
Bøkene hans er oversatt til dansk, svensk og samisk.
Hanssen var statsstipendiat fra 1993. Til ære for Arvid Hanssen ble det etter hans død satt opp en byste av ham foran Lenvik kulturhus på Finnsnes. Plassen hvor bysten står er også døpt Arvid Hanssens plass. I tillegg arrangeres Arvid Hanssen-festivalen hvert år i november på Finnsnes.
Arvid Hanssens plass er sammen med Finnsnesvannet Lenviks tusenårssted.
Arvid Hanssen-huset/Nordavindshagen ble åpnet i oktober 2006 i Dyrøy. Her ligger Arvid Hanssen dokumentasjonssenter med utstillinger og tilgang til Hanssens tekster. Arvid Hanssens minnestiftelse driver senteret.
Høsten 2007 utkom biografien "Arvid Hanssen. En biografi om min far" på Cappelen forlag, skrevet av sønnen Arne Ivar Hanssen.
Han var far til Sigrid Merethe Hanssen.


Pavelig ufeilbarlighet.
Pavelig ufeilbarlighet er et dogme i Den katolske kirke. Kjernen i dogmet er at paven blir beskyttet av Gud mot feil når han uttaler seg "ex cathedra" i et spørsmål om tro eller moral. Læren ble nedfelt som et dogme ved Første Vatikankonsil i 1870.
Den eneste uttalelsen fra tiden etter at dogmet ble definert som regnes for å ha oppfylt alle krav er Pius XII definisjon av Jomfru Marias opptagelse i himmelen, som ble gitt i 1950.
Vilkårene.
De eneste uttalelser som regnes som ufeilbarlige er de som enten bare oppsummerer det som har vært Den katolske kirkes lære hele tiden, eller det som uttrykkelig uttales "ex cathedra". Uttalelsen må videre ikke være i strid med noe som tidligere er sagt; selv om dogmet ble formulert så sent som i 1870 regnes prinsippet for å ha vært tilstede siden den første pave.
Andre uttalelser, f.eks. det paven sier som en del av sine personlige betraktninger som teolog, regnes ikke som ufeilbarlige.
En ufeilbarlig uttalelse skal også ha en anathema-erklæring knyttet til seg, som f.eks. ved Pius XIIs definisjon av Jomfru Marias opptagelse i himmelen: «Derfor, hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge å med overlegg benekte eller kaste tvil over det vi har definert, la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro.»
Katolsk kritikk.
Etter at dogmet ble definert var det særlig blant tyske, østerrikske og sveitsiske katolikker mange som ikke aksepterte det. De mente at et økumenisk konsil kunne uttale seg ufeilbarlig, men ikke paven alene. Deres synspunkt ble ikke anerkjent, ettersom det var nettopp et konsil som hadde definert dogmet; dermed var det etter kritikernes egen tolkning en ufeilbarlig definert lære. En del brøt ut, og dannet Den gammelkatolske kirke.
Noen, som teologen Hans Küng, valgte å forbli i Den katolske kirke, men aksepterer ikke dogmet. Dette setter dem i en situasjon hvor de er i fare for å pådra seg ekskommunikasjon. I Küngs tilfelle har dette, og andre spørsmål, ført til at han ikke har rett til å undervise i teologi ved katolske institusjoner, men han har ikke blitt fratatt retten til å virke som prest.
Ortodoks innstilling.
Den ortodokse kirke lærer at kirken som helhet er ufeilbarlig, men har ikke definert dette dogmet nærmere. I praksis er man i flere tilfeller ikke langt unna å tillegge patriarkene ufeilbarlighet ut fra tilnærmet de samme vilkår som den pavelige ufeilbarlighet.
Anglikansk innstilling.
Den anglikanske kirke har i artikkel 19 i "De trettini artikler" slått fast at «Som kirken i Jerusalem, Alexandria og Antiokia har tatt feil, slik har også kirken i Roma tatt feil, ikke bare i sin livsførsel og sine seremoniformer, men også i trosspørsmål.» I artikkel 21 slå det fast at også et økumenisk konsil kan ta feil.
Protestantisk innstilling.
De protestantiske avviser dogmet om pavelig ufeilbarlighet fullstendig. Holdningen til økumeniske konsiler varierer; enkelte aksepterer de første konsilene som ufeilbarlige, mens senere konsiler ikke anerkjennes.


Dekanus.
Dekanus (fra latin "decanus", eg. «leder for ti soldater») er en betegnelse med en rekke betydninger. Blant annet brukes betegnelsen om en person som leder et fakultet ved et universitet, og som er valgt av og blant de vitenskapelig ansatte (normalt professorene). Det brukes i en del land om en kirkelig embetsmann som leder prestene i et distrikt eller et domkapittel. Det er også brukt på lederen for kardinalkollegiet i Den katolske kirke. Dekanus er maskulin form; den feminine er dekana. Ordet blir på norsk i nyere tid av og til også skrevet dekan.
Ved universiteter er det vanlig at dekanen har en valgt stedfortreder. Denne blir da betegnet som prodekan (også skrevet prodekanus/prodekana), på samme måte som prorektor ofte er tittelen på rektors stedfortreder. Det latinske ordet "pro" kan bl.a. bety «på vegne av» eller «i stedet for». Dekaner kan i Norge bli nominert av både studenter og ansatte.


Terje Stigen.
Terje Stigen (født 28. juni 1922 i Kjelvik, død 14. august 2010 i Oslo) var en norsk forfatter. Han ble kjent i 1950-årene med historiske fortellinger fra Nord-Norge.
Stigen debuterte som forfatter i 1950 med romanen "To døgn". Senere gav han ut en rekke bøker, mest romaner, og var også en flittig kåsør og hørespillforfatter. Han skrev på riksmål og var medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
Romaner.
Alle romanene er utgitt av Gyldendal Norsk Forlag


Kolbjørn Brekstad.
Kolbjørn Brekstad (født 31. oktober 1932 på Brekstad i Sør-Trøndelag) er en norsk forfatter.
Han er utdannet lærer og arbeidet 30 år som lærer, rektor og skolesjef før han debuterte offisielt som forfatter i 1985 med romanen "Stank av mennesker". For denne romanen ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris. I yngre år skrev Brekstad Knut Gribb-fortellinger under psevdonymet Allen (Allan) Bergen.


Kirkerett.
Kirkerett og kirkelov er betegnelser på de lover og regler som styrer et kirkesamfunns indre liv, for eksempel med hensyn til embeter, regler for kleresiet og sakramentsforvaltning. I land som har statskirkeordning kan begrepet kirkelov også dekke verdslig lovgivning som regulerer kirken.
Katolsk kirkerett.
"Hovedartikkel: Kirkerett (katolsk)
Den katolske kirke har et rettssystem som i utgangspunktet er basert på Romerretten. Kirkeloven består av en kodifisert lov, "Codex Iuris Canonici". I hovedsak baserer denne seg i dag på utgaven fra 1983, som var en fullstendig revidering av utgaven fra 1917 i tråd med vedtakene fra Andre Vatikankonsil. I tillegg kommer lokal lovgivning som kan utstedes av den stedlige biskop, og som med godkjennelse fra Den hellige stol bli likeverdig med den universelle loven, samt andre dokumenter som definerer kirkens innstilling i spørsmål av juridisk art.


Eugene Schoulgin.
Eugene Schoulgin (født 19. april 1941 i Oslo) er en norsk forfatter, bosatt i Sverige.
Han er sønn av maleren Alexander Schultz, og vokste opp i Norge, Italia og Frankrike. Artium i Oslo 1960. Han har studert klassisk arkeologi, klassiske språk og kunsthistorie ved universitetene i Uppsala og Stockholm. Gift i Stockholm 1964, tre barn.
Schoulgin forteller selv at han har brukt meget av livet på å reise, særlig i Sydeuropa, men også i Østeuropa, Tyrkia, Iran, Afghanistan og Pakistan. «Afghanistan besøkte jeg i 1972 (10 måneder) 1976 (2 måneder) og var så tilbake to ganger i 2003 samt i 2004 og 2005. Har reist stort sett i hele landet.» I 2004 redigerte han sammen med Elisabeth Eide antologien "Bitre mandler", som inneholder oversatte tekster av forfattere med tilknytning til Kabul.
Han har i lengre tid arbeidet aktivt for ytringsfrihetsorganisasjonen P.E.N., en skribentorganisasjon som blant annet arbeider for å få løslatt forfattere som sitter fengslet på grunn av sine bøker eller av andre samvittighetsårsaker, og for å fremme rette til ytringsfrihet for skribenter. Han ble medlem av den svenske avdelingen av PEN i 1992 og ble ordfører i dets WiPC ("Writers in Prison Committee") i 1994. I 2000 ble han valgt til ordfører i International PENs "WiPC", et verv han hadde til 2004. Fra 2004 sitter han i styret for International PEN. Som ordfører i WiPC har han reist i mange deler av verden for å frigi fengslete forfattere, forleggere og journalister. Oftest til Istanbul og Ankara, men også flere besøk i land som Peru, Mexico, Sør-Korea og Afghanistan.
Hans bøker er oversatt til svensk og tyrkisk, tysk, russisk og slovakisk.
I 1985 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Minner om Mirella". I 2006 ble han utnevnt til statsstipendiat for sitt arbeid med P.E.N.


Tormod Haugen.
Tormod Haugen (født 12. mai 1945 i Trysil, død 18. oktober 2008) var en norsk barnebokforfatter og oversetter.
Tormod Haugen studerte tysk, kunsthistorie og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han debuterte som forfatter med barneboka "Ikke som i fjor" i 1973, siden skrev han en lang rekke barne- og ungdomsbøker av høy kvalitet. Han var en av de norske forfatterne som fikk flest internasjonale litteraturpriser. H.C. Andersen-prisen, som han mottok i 1990, henger svært høyt. I 1984 ble han som første forfatter nominert til Nordisk Råds litteraturpris for en barnebok, "Dagen som forsvant".
Som oversetter oversatte han mange bøker, fra flere språk. "Narnia-serien" av C.S. Lewis er den mest kjente av hans oversettelser, men også bokserien Den vesle vampyren er oversatt av Haugen.
Haugen ble utnevnt til statsstipendiat i 2004.


Odd Eidem.
Odd Eidem (født 23. oktober 1913 i Kristiania, død 10. juni 1988 på Nesodden) var en norsk journalist, forfatter og litteraturkritiker, bror til forfatter og journalist Knut Eidem.
Biografi.
Etter oppvekst på Hamar og examen artium (1931), ble han med i Mot Dag (1933), og lot seg inspirere av det Alf Larsen-ledede Janus (tidsskrift). Hans forfatterskap ble innledet
med en artikkel om den tyske immigrantlitteraturen (Hamar Arbeiderblad, 1935), og den politiske roman "Diktere i landflyktighet" (1937).
Tiden ga også studieopphold i Amsterdam (1934, 38) og Paris (1937).
Eidem studerte under A. H. Winsnes ved Universitetet i Oslo til magistergrad i litteraturhistorie (1938), og arbeidet derpå for Nansenhjelpen (1938–40).
Under den andre verdenskrig var han bosatt på Syljuåsen, nordre Ring i Ringsaker,
blant annet med Arne Skouen. Han satte tekst til komposisjonen "Røkk Og Rull På Ring" innspilt av Nora Brockstedt i 1957 med musikk av Hamar-komponisten Sverre Arvid Bergh.
Etter krigen ble han kjent for sitt virke i VG (1945–77) som korrespondent fra politisk turbulente Berlin og Midtøsten. Derpå, etter noe sykdom, skrev han episteler for Aftenposten (1978–83), også utgitt ("Under appelsintreet", 1981). Han ble en mye omtalt teater- og litteraturkritiker, slik vist i utgivelsene "Sett fra min stol" (1965), "Tilskueren" (1975) og "Goddag og adjø til 19 herrer" (1977). Hans egne drama, oppsatt på Nationaltheatret var "Spillet om Bly-petter" (1947), lystspillet "MIN kvinne" (1956) samt "Guds gjøglere" (1961) med bidrag fra komponisten Sverre Arvid Bergh og kunstneren Joseph Grimeland. Eidem forfattet også hørespill for Radioteateret i NRK, som "Fredløs blant de døde", med Torolf Elster, André Bjerke, Arild Feldborg og Waldemar Brøgger.
Han var opptatt av riksmål, bidro flittig til Riksmålsforbundets magasin Ordet, under ledelse av André Bjerke. Med Carl Keilhau skrev Eidem og Bjerke to av "De Bakvendte" bøkene (1950), og forfattet åtte Pedro-illustrerte sitat-samlinger "Det norske språk fra uke til uke" (1949–66) basert på leseres innsendte. Han giftet seg med kritiker og journalist Bjørg Jønsson (1972) og redigerte "Injurier" (1965) med bidrag fra tretten samtidige kritikere av samtiden. Eidem skrev forøvrig for Morgenbladet og Farmand.
Allment sett, ble han imidlertid mest kjent for sine flaneri (en sjangerblanding av novelle, epistel og kåseri med hyppige digresjoner) basert på oppvekst, samtid og egne reiser til Roma, Danmark, Thailand, Nord-Norge, Himalaya og USA. Disse er gjengitt i en rekke samlinger, den første utgitt under psevdonymet Justino Valente (1949), den kanskje mest kjente var dog "Chianti og levertran" (Hans Reitzels forlag, Danmark 1953; "Kefir og Chianti", Cappelen 1958). Fra disse har han etterlatt seg en rekke aforismeliknende sitater, deriblant «Nordmenn er sjelden spontane før de får tenkt seg om».
Eidem oppsummerte sin gjerning i boken "Con amore – erindringshistorier" (1983). Hans hyppige opptredener i radio kan høres i Gunnar Haugan's CD-samling "Hørerøret" (NRK og Lydbokforlaget, 2006). At han led av Alzheimers fremgår av en biografi skrevet av hans enke Bjørg Jønsson.
Bibliografi.
__NOTOC__


Pogo Pops.
Pogo Pops er et popband fra Bergen, ledet av Frank Hammersland.
Bandet gav ut fire album på nittitallet, alle dominert av Hammerslands melodiøse poprock. Deres første album "Pop Trip" ble nominert til Spellemannprisen 1992 i klassen pop. For sitt andre album, "Crash", fikk bandet Spellemannprisen 1993 i klassen pop. Bandet oppnådde imidlertid bare moderat kommersiell suksess, og Hammersland la ned bandet i 1996. Hammersland gav siden ut en kritikerrost soloplate som heller ikke solgte bra, før han sammen med musikervenner fra Bergen dannet bandet Popium som i stor grad fortsatte i samme poprock-stilen til Pogo Pops.
Sommeren 2006 ble bandet gjenforent for en rekke konserter og et samlealbum. Høsten 2009 gav bandet ut plata "Where the Action Is" med samme forretningsmodell som Nine Inch Nails, hvor brukeren selv bestemmer hva han vil betale. 27. august 2012 gir bandet ut sitt sjette album, "Darling Emm, Northern Girl".


Sigurd Evensmo.
Sigurd Evensmo (født 14. februar 1912 på Hamar, død 17. oktober 1978 i Oslo) var en norsk forfatter, journalist og redaktør.
I ungdomsåra var han aktiv for Clarté og i kontakt med Mot Dag, men han meldte seg inn i AUF og arbeidet aktivt der. Han begynte som journalistlærling i "Hamar Arbeiderblad" og fortsatte siden som journalist i flere ulike arbeideraviser, blant annet "Tiden" i Arendal, "Fremtiden" i Drammen og på Arbeidernes pressekontor, nå Avisenes Nyhetsbyrå i Oslo, og i 1939 begynte han i "Arbeiderbladet".
Under krigen var Evensmo aktivt med i motstandsarbeidet, han skrev i den illegale avisen "Bulletinen", noe som førte til at han måtte gå i dekning og flykte fra Norge.
Fra 1953 var han sentral i redaksjonen i avisen "Orientering". I periodene 1953–1959 og 1961–1963 sto han som redaktør.
Han var filmkronikør i NRK fra 1948 til 1962.
Før krigen hadde han fått gitt ut et skuespill, "Konflikt" i 1934. Den første romanen hans kom ut i 1945, "Englandsfarere". Handlingen i boka hadde bakgrunn i Evensmos egne erfaringer fra krigen. Romantrilogien "Grenseland" (1947), "Flaggermusene" (1949) og "Hjemover" (1951) er et hovedverk i den norske etterkrigslitteraturen, og er en sosial og psykologisk skildring av brytningene mellom lands- og bymiljø og av en ung, intellektuell arbeidergutts utvikling i mellomkrigstida. Evensmo fikk Kritikerprisen for bøkene, og på slutten av 1970-tallet var trilogien grunnlaget for fjernsynsserien "Grenseland" som ble lagd av NRK. Romanene "Gåten fra år null", "Femten døgn med Gordona" og "Miraklet på Blindern" kan alle katalogiseres som science fiction, og Evensmo var blant de første som skrev i denne sjangeren i Norge. Han skrev også manus til flere filmer, blant annet "Line", basert på Axel Jensens roman, og "Bare et liv – historien om Fridtjof Nansen".


Tor Edvin Dahl.
Tor Edvin Dahl (født 10. september 1943 i Oslo) er en norsk forfatter og oversetter.
Dahl har skrevet for både barn, ungdom og voksne — romaner, fortellinger, noveller, krimbøker, skuespill, hørespill, manus til TV-serier, lærebøker samt rapport-, fag- og dokumentarbøker. Den første boka han fikk utgitt var novellesamlingen "En sommer tung av regn" i 1968. Dahls foreldre var pinsevenner, og dette miljøet spiller en viktig rolle i flere sentrale bøker i hans produksjon. Blant disse kan særlig nevnes gjennombruddsromanen "Guds tjener" fra 1973, som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris 1974.
Dahl har skrevet en rekke kriminalromaner, fram til 1985 under pseudonymet David Torjussen, senere under eget navn. På 1970-tallet utga han en serie politiromaner i Gyldendals Den sorte serie, blant annet " Etterforskning pågår" (1973), som han fikk Rivertonprisen for. Siden 1997 har han utgitt en serie kriminalromaner med østkant-presten Pernille og hennes dr. Watson, transvestitten Roger, i hovedrollene.
Dahls store interesse for spill viser igjen i sakprosaboka "Spillenes verden" fra 1984.
Han har også bak seg en omfattende produksjon av hørespill, TV-filmer og TV-serier for NRK, bl.a. serien om samegutten "Ante" fra 1974 og "Havøy" fra 1976 om en familie sørfra som slår seg ned på et fraflyttingstruet fiskevær i Lofoten. I tillegg til egne produksjoner har Dahl også dramatisert andre forfatteres verker for radio.
Som David Torjussen.
Under pseudonymet «David Torjussen» skrev Dahl en rekke kriminalromaner fram til 1985, til tross for at han gjerne var presentert med eget bilde på bøkenes bakside.


Hans Heiberg.
Hans Dedichen Heiberg (født 28. januar 1904 i Kristiania (Oslo), død 6. desember 1978 samme sted) var en norsk kritiker, forfatter og teatersjef.
Etter examen artium 1922 studerte han til cand.jur. 1927 mens han var aktiv i Mot Dag og skrev for "Omnibus" og teaterspalten i Norges kommunistblad. I flere år arbeidet han som utenrikskorrespondent til Storbritannia og Irland (1929), Finland (1930), Japan og Kina (1932). Fra 1931 til 1940 var han litteraturkritiker i Arbeiderbladet, og fra 1945 til 1952 arbeidet han som litteratur- og teaterkritiker i Verdens Gang. I VG var han også kulturredaktør. Fra 1952 til 1973 var han sjef for NRK Radioteatret, og fra 1946 til 1965 var han formann i Den Norske Forfatterforening der han gjorde et stort arbeid for å bedre forfatternes kår.. Han gav ut to skjønnlitterære bøker og skrev også skuespill og noen kunstnerbiografier, blant annet Ibsenbiografien "...født til kunstner", som han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for i 1969 og fikk Bokhandlerprisen for i 1968. Boka har kommet i mange nyutgivelser, senest i 2003, og den er også oversatt til svensk og engelsk.
Han introduserte kriminalhørespill i NRK og oversatte selv svært mange, blant andre Dickie Dick Dickens.
Han var sønn av rådmannen i Oslo, Jacob Vilhelm Rode Heiberg (1860–1946) og bror til arkitekten Edvard Heiberg (1897–1958).
Verv.
__NOTOC__


Odd Hølaas.
Oddleiv Sigurd Bang Hølaas (født 27. mars 1898 i Kristiansand, død 2. mars 1968 i Oslo) var en norsk journalist og forfatter. Han var gift med tekstilkunstneren Kjellaug Hølaas.
Han arbeidet som journalist i "Nationen" og "Tidens Tegn", var presseattaché i København fra 1946 til 1950, kulturattaché i Washington D.C. fra 1951 til 1956, etter det arbeidet han i Dagbladet og var spaltist i ukebladet Aktuell. I 1968 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for essaysamlingen "Livstegn og speilinger", som blant annet handler om Ku Klux Klan og forholdene som de hvite rasistene i sørstatene i USA stelte i stand for sine afroamerikanske landsmenn.


Passau bispedømme.
Passau bispedømme er et katolsk bispedømme i den østlige delen av Bayern. Nåværende biskop er Wilhelm Schraml. Det bor 516 000 katolikker (av en befolkning på 591 000) i bispedømmet, som er suffraganbispedømme under München og Freising erkebispedømme. Bispedømmets katedral er Stephansdom, som har verdens største orgel.
Historie.
Kristendommens historie i området rundt dagens Passau går tilbake til omkring år 300, da de første romerske innbyggerne lot seg døpe. Den hellige St. Florian, vandrebiskopen St. Valentin og St. Severin levde den gang i Passau. Selve bispedømmet ble grunnlagt i år 739 av Bonifatius. Fra 798 lå det som suffraganbispedømme under Salzburg erkebispedømme.
Under Det tysk-romerske rike var Passau med 42 000 km² det største bispedømmet, og strakk seg på begge sider av Donau over Wien like til Ungarn. I løpet av 1200-tallet lyktes biskopen også å bygge opp et eget verdslig territorium ("høystift"), selv om dette var mye mindre enn selve bispedømmet (991 km²). Høystiftet omfattet byen Passau (ervervet 999) samt omegn (grevskapet Ilzgau og herligheten Vichtenstein, ervervet 1207 resp. 1227). 1262 bekreftet keiseren biskopens riksumiddelbarhet ved å gjøre ham til fyrstbiskop.
Fyrstbiskopene av Passau stod i stadige maktkamper med tre mektige naboer, Bayern i vest, Østerrike i øst og metropolitanerkebiskopen av Salzburg i sør. Mesteparten av Passau bispedømmet hørte til Østerrike. Derfor prøvde de østerrikske erkehertugene å få opprettet egne bispedømmer på sitt territorium. Hvis man ser bort ifra det lille bispedømmet Wien (skilt ut i 1469), lyktes ikke østerrikerne med dette før i 1785. Dette året ble Linz og St. Pölten bispedømme opprettet, slik at Passau bare sto igjen med den bayerske delen av bispedømmet. På den andre siden haden fyrstbiskopen i 1728 vunnet tautrekningen om den kirkelige uavhengigheten fra Salzburg ved å bli eksemptert, dvs. ved å bli løst fra metropolitanbispedømmet og bli lagt direkte under paven.
Fyrstbispedømmets slutt kom med riksdeputasjonsbeslutningen i 1803: Passau høystift ble sekularisert og dets territorium først fordelt mellom Bayern og Salzburg. 1806 falt også den salzburgske (østlige) delen til Bayern. Statusen som eksempt bispedømme tok slutt i 1821, da Passau ble lagt til kirkeprovinsen München-Freising.


Seilmaker.
En seilmaker er en håndverker som lager seil til fartøyer.
Menneskeheten har har brukt fartøyer med seil i 6-7 000 år. Det skandinaviske samfunnet var basert på sjøfart fra rundt år 1000. Mange europeiske stater bygget opp skipsflåter til handel og krigføring i løpet av 1300-tallet; denne flåten krevde mange seil. I Norge så ble det på 1800-tallet bygget opp en betydelig handelsflåte, noe som økte etterspørselen etter seil og seilmakere.
Både seiltyper og materialer har endret seg drastisk siden de første seilene. Etter Bermudariggens inntog, som er mest brukt i dag, så har utviklingen innen faget vært mest konsentrert om materialer. Før andre verdenskrig var bomull det mest vanlige materialet, men fra 50-tallet ble nye stoffer som Dacron og Terylene tilgjengelig. Dette førte til, sammen med en forbedret økonomi, til økt interesse for seilsport på 60- og 70-tallet.
I dag brukes avanserte datasystemer og ofte eksotiske materialer som Kevlar, Mylar og Spectra. Seilmakeren kan også produsere trekk, presenninger og kalesjer på mål og for forskjellige bruksområder.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå et år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk.


Boheman fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 6.
Boheman fuglereservat er et 2 076 dekar stort naturreservat som omfatter øyene sør for Bohemanflya, sørøst på Oscar II Land på Spitsbergen på Svalbard. Reservatet ligger på nordsiden av Isfjorden, og ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973.
Fuglefjellene befolkes av ærfugl, gjess og andre arter sjøfugl. Her er også noe havhest, men ikke så mye som litt lengre sørvest på Alkhornet. Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Pineau des Charentes.
En flaske Pineau des Charentes
Pineau des Charentes er en sterkvin som produseres i Cognac-regionen i Frankrike.
Drikken består av nypresset druemost og cognac, og finnes i både rød og hvit utgave. Drikken er fatlagret på eiketønner, i likhet med cognac. Mange cognac-hus selger også Pineau des Charentes som et supplement til cognacen, bl.a. Tiffon, Hardy, Bache-Gabrielsen (Dupuy), Moulin, Larsen og Jean Fillioux


Dunøyane fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 2.
Dunøyane fuglereservat er et naturreservat som omfatter alle øyer i Dunøyane vest for Dunøyhamna, utenfor den sørvestre delen av Wedel Jarlsberg Land på Spitsbergen på Svalbard. Dunøyane fuglereservat ligger innenfor Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og har siden 1985 status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
De tre store øyene øverst i bildet tilhører alle fuglereservatet. Bilde fra sent i april.
Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973, for å å sikre et viktig hekke- og oppholdsområde for fugl, spesielt ærfugl og gjess. Fredningen var en del av en større vernepakke for Svalbard, som omfattet tre nasjonalparker (Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Forlandet nasjonalpark og Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark), to ordinære naturreservat (Nordaust-Svalbard naturreservat, Søraust-Svalbard naturreservat) og 15 fuglereservater langs vestkysten av Spitsbergen.
Det er en rekke dammer og småtjern på øyene, og det er store grunne områder i farvannene rundt. Det er rik vegetasjon her, av gress, og øyene er et viktig hekkeområde for hvitkinngås, ærfugl og rødnebbterne.
Det er restriksjoner i ferdselen i området for å beskytte fuglene mot forstyrrelse. Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Forlandsøyane fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 9.
Forlandsøyane fuglereservat er et naturreservat som omfatter Forlandsøyane, tre små øyer på utsiden av vestkysten av Forlandsletta, sør for Prins Karls Forland på Svalbard. Naturreservatet ligger innenfor Forlandet nasjonalpark og har siden 1985 status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973, for å å sikre et viktig hekke- og oppholdsområde for fugl, spesielt ærfugl og gjess. Fredningen var en del av en større vernepakke for Svalbard, som omfattet tre nasjonalparker (Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Forlandet nasjonalpark og Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark), to ordinære naturreservat (Nordaust-Svalbard naturreservat, Søraust-Svalbard naturreservat) og 15 fuglereservater langs vestkysten av Spitsbergen.
Områdene rundt øyene er grunne. Det er også noen få dammer på øyene. Vegetasjonen består hovedsakelig av gress. Øyene er viktige hekkeområder for ærfugl og hvitkinngås. Ellers er Forlandet og særlig Forlandssletta i sør særegen for sine bestander av vadefugler. Her hekker lomvi, Smålom, havelle og på fastlandet polarsvømmesnipe. På fastlnadssiden har også mange sjøfugøl tilholdssted om vinteren.
Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Forlandsøyane.
Forlandsøyane er en liten øygruppe på utsiden av vestkysten av Forlandsletta, sør for Prins Karls Forland på Svalbard. Øyene består av de tre små øyene Nordøya, Midtøya og Sørøya, samt noen skjær. Vegetasjonen på øyene består hovedsakelig av gress og området rundt øyene er grunne.
Forlandsøyane er vernet som fuglefredningsområde under Forlandsøyane fuglereservat. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og omfatter et areal på 5 390 dekar. Området er et viktig hekkeområde for hvitkinngås og ærfugl. Ellers er Forlandet og særlig Forlandssletta i sør særegen for sine bestander av vadefugler. Her hekker lomvi, Smålom, havelle og på fastlandet polarsvømmesnipe. På fastlnadssiden har også mange sjøfugøl tilholdssted om vinteren. Forlandsøyane fuglereservat ligger innenfor Forlandet nasjonalpark.
Norge har pr 1. januar 2008 utpekt til sammen 37 våtmarkssystemer til Ramsarlisten, hvor Forlandsøyane er en av fem områder på Svalbard. Forlandsøyane ble Ramsarområde 24. juli 1985. Ramsarkonvensjonen er en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Formålet er å begrense tap av våtmarker og bremse det økende presset på våtmarksområder. Ramsarområdene på Svalbard er vernet i medhold av svalbardmiljøloven.
Øyene har sitt navn etter Prins Karls Forland.


Krutt.
Krutt er et stoff som brenner svært hurtig og brukes som drivstoff i skytevåpen. Det finnes to typer, svartkrutt og røyksvakt krutt. Flammefronten ved forbrenning av krutt forplanter seg ved termisk ledning og har en hastighet som er lavere enn lydhastigheten i stoffet. Dette er forskjellig fra dynamitt som detonerer med supersonisk hastighet.
Svartkrutt.
Svartkrutt ble mest sannsynlig oppfunnet i Kina på 800-tallet. Derfra spredte kunnskapen seg vestover med silkeveien. Men det er vanskelig å stadfeste nøyaktig og hvor det ble oppfunnet. Kineserne var langsomme til å utvikle bruksområdene til kruttet. Til å begynne med ble det benyttet til fyrverkeri, og til å lage små eksplosiver. Første gang det ble benyttet militært, men ikke i særlig omfattende grad, var under Song-dynastiet, i form av små raketter til å skremme fiendens hester. Men det var ikke før engang mellom 1300 og 1310 at kineserne utviklet en kanon. Det hevdes også at India kunne produsere krutt på samme tid.
I Europa derimot, ble kruttet kjent langt senere enn i Kina. Der regnes munken Berthold Schwarz i Freiburg som opphavsmannen til kruttet slik vi kjenner det. I europeisk sammenheng vil kruttets historie til våpenbruk starte fra omkring år 1310 og var det eneste praktiske sprengstoffet fram til slutten på 1800-tallet. Men temmelig raskt utviklet man relativt effektive kanoner som revolusjonerte krigskunsten på kort tid etter at de antagelig første kanoner ble satt inn under beleiringen av Metz i 1324. Året etter er det belegg for at kanoner inngikk i arsenalene over hele Europa.
Krutt består av trekull, svovel og salpeter. I antikken var man godt kjent med egenskapene til svovel og trekull. I Europa blir imidlertid ikke egenskapene til salpeter dokumentert før Robert Bacon og Albertus Magnus. Omkring 1248 beskriver Bacon i sin bok "«De Secretis Operibus Artis et Naturae»" en indirekte formel på svartkrutt. Videre i hans bok "«Opus Majus»" fra 1268 gis oppskriften for å lage kinaputter. Albertus Magnus beskriver i en bok han skrev før han døde i 1280 en oppskrift på en kruttype for å lage «flyvende flammer» (raketter og fyrverkeri).
I dag brukes det mest til fyrverkeri.
I begynnelsen var kruttet ikke blandet optimalt, og salpeteret var ikke rent, men på 1600-tallet nådde man tett på nåtidens optimale blandingsforhold: 75 % salpeter, 10 % svovel og 15 % trekull. Framstillingen skjer ved at råmaterialet finmales i en kulemølle og blandes med ren alkohol/sprit til en deig, som eltes. Denne valses ut til tynne flak som tørker, og knekkes til kruttkorn. Mange av kruttets egenskaper (som forbrenningshastighet) bestemmes ved størrelse, størrelsesfordeling og form på kruttkornene.
En kuriositet er at krutt brenner når det fuktes med spritblanding med mer enn 57,1 volumprosent alkohol (ved 10.6°C). Dette er definert som den tradisjonelle «100 % proof spirit» i Europa. Dette ble brukt til å teste alkoholinnhold i sprit med. Da la man en haug svartkrutt på en skål og helte på så mye sprit at det nesten begynte å sive ut. Brant det da med klar blå flamme, var spriten «100-proof» og ren nok til å være drikkende. Amerikanerne bruker et forenklet mål der 100 proof tilsvarer 50 volumprosent alkohol (114.2 US Proof = 100 EU proof).
Røksvakt krutt.
På slutten av 1800-tallet tok dette over som drivstoff i skytevåpen. Det ble opprinnelig fremstilt ved å dyppe bomull i en blanding av konsentrert svovelsyre og konsentrert salpetersyre. I dag brukes nitrocellulose, nitroglyserol eller blandinger av dette.
Svovelfritt krutt.
Sent på 1800-tallet ble det svovelfrie kruttet oppdaget i England. Dette (SMP = "sulfur-free mealed powder") ble fremstilt på samme måte som svartkrutt med 70,5 % salpeter, 29,5 % trekull, noen få dråper sprit/alkohol men uten svovel.
Krutt til småvåpenammunisjon doseres fortsatt etter vektenheten grain i nesten hele den vestlige verden.


Forlandsletta.
Forlandsletta er en lavtliggende slette på den sørlige delen av Prins Karls Forland på Svalbard. Sletta avgrenses av Bogtjørna, Methuenfjellet, Tjørnberget og Archibald Geikiebreen i nord til Vassdammen, det nordligste punktet på Persiskammen og videre øst til kysten. Forlandsletta er 19 km lang, 5–7 km bred og opptil 20 moh.
Sammen med resten av øya inngår Forlandsletta i Forlandet nasjonalpark som ble opprettet i 1973. Nasjonalparken rommer et variert dyreliv, med flere betydelige fuglefjell, en liten bestand av svalbardrein, verdens nordligste bestand av steinkobbe og to liggeplasser for hvalross.
Forlandsletta har sitt navn etter Prins Karls Forland.


Kruttsammensvergelsen.
Kruttsammensvergelsen (engelsk the Gunpowder Plot) var en sammensvergelse med det mål å myrde kong Jakob I av England og de engelske parlamentsmedlemmene under åpningen av parlamentet i 1605. Navnet kommer av metoden som skulle brukes; tønner med krutt var plassert i kjelleren under Houses of Parliament.
De mest kjente medlemmene av den katolske gruppen som sto bak sammensvergelsen var Guy Fawkes og Robert Catesby. Andre medlemmer var Thomas Wintour, Robert Wintour, Christopher Wright, Thomas Percy, John Grant, Ambrose Rokewood, Robert Keyes, sir Everard Digby, Francis Tresham og Thomas Bates.
Sammensvergelsen ble avslørt i siste øyeblikk, og lunten til kruttønnene ble slukket. Medlemmene av gruppen ble henrettet for høyforræderi.
Annet.
Hendelsen har gitt inspirasjon til en britisk tegneserie fra 1980-tallet, "V for vendetta", og en film, "V for vendetta" (2006), som var basert på tegneserien. Både tegneserien og filmen er lagt til England – en gang i fremtiden.


Frank A. Jenssen.
Frank Adolf Jenssen (født 21. januar 1952 i Kjøpsvik i Tysfjord) er en norsk forfatter, journalist, fotograf, musiker, friluftsentusiast m.m. Som forfatter bruker han navneformen Frank A. Jenssen.
Jenssen har lagt ned et omfattende arbeide i å dokumentere bl.a. lofotfisket og småkvalfangsten. Han har også produsert naturprogrammer for NRK radio.
Jenssen debuterte litterært i 1981 med romanen "Saltbingen", som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris. Hans andre roman "Lengselens år" kom først 23 år senere, men vakte om mulig enda større oppmerksomhet. Boken er blitt beskrevet som et episk storverk som kommer til å ruve i norsk diktning.


Jo Eggen.
Jo Eggen (født 26. april 1952) er en norsk lyriker. Han debuterte i 1980 med diktsamlingen "Ring og tings skygger", som ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris.


Mulatt.
Bilde av mulatt fra latinamerikansk kolonitid.
Mulatt er et ord som beskriver enten en person med en sort og en hvit forelder, eller en person av synlig sort og hvit herkomst uavhengig av blandingsforholdet. Bruken av ordet varierer.
Etymologi.
Ordets etymologi er usikker. Det kan være avledet av det portugisiske og spanske ordet "mulato" (liten mule), som er avledet av "mulo" (mule), fra latin over gammelspansk "mūlus", som en analogi til muldyr, dvs. avkom av hest og esel.
Noen ordbøker og vitenskapelige publikasjoner hevder at ordet er avledet av arabisk "muwallad", dvs. «person av blandet herkomst». Muwallad betyr bokstavelig «født», «oppfostret», «født og oppfostret blant arabere» (men ikke av rent arabisk opprinnelse) e.l. Ordet er avledet av det semittiske grunnordet "WaLaD" (arabisk: ولد direkte arabisk transkripsjon: "waw, lam, dal"). "Walad" betyr «etterkommer», «barn», «sønn», «gutt», «ungdyr», «ung person». "Muwallad" ble brukt for å betegne etterkommerne av arabiske menn og ikke-arabiske kvinner. Ordet "muwalladin" brukes fortsatt på arabisk i denne betydningen. Ifølge Julio Izquierdo Labrado, lingvisten Leopoldo Eguilaz y Yanguas samt flere arabiske kilder, er "muwallad" den etymologiske opprinnelsen til "mulato". Ifølge disse kildene oppstod "mulato" fra "muwallad" uavhengig av det beslektede ordet "muladí", som ble brukt om iberiske kristne som hadde konvertert til islam under det mauriske styret på den iberiske halvøy i middelalderen.
Real Academia Española har imidlertid sådd tvil om "muwallad"-teorien.
Ordet kan oppfattes som nedsettende i noen situasjoner eller kulturer. Kritikere av ordet argumenterer med at ordet muligvis sammenligner mennesker med muldyr. Bruken av ordet varierer betydelig på verdensbasis, og det brukes mange steder, bl.a. i Afrika og Latin-Amerika, som et vanlig, deskriptivt uttrykk uten spesielle negative konnotasjoner.
Afrika.
I det portugisisktalende Afrika brukes betegnelsen "mestiço" offisielt for å betegne personer av blandet europeisk og afrikansk opprinnelse. Imidlertid er ordet "mulato" i vanlig bruk, og har ikke noen negative konnotasjoner.
Av São Tomé og Príncipes 193 413 innbyggere, defineres flertallet som "mestiço". Også 71 % av befolkningen i Kapp Verde kategoriseres slik. Majoriteten av befolkningen stammer fra portugisere som slo seg ned på øyene fra det 15. århundre og svarte afrikanere som kom fra det afrikanske fastlandet som slaver.
I Angola og Mosambik utgjør mulattene en mindre, men likevel viktig minoritet.
I Sør-Afrika brukes betegnelsen «farvet» (kalt "Bruinmense", "Kleurlinge" eller "Bruin Afrikaners" på afrikaans og "Coloured" på engelsk) om personer som har svarte aner, men ikke nok til å bli ansett som svarte etter sørafrikansk rett.
Latin-Amerika og Karibien.
Mulatter utgjør en betydelig andel av befolkningen i en rekke land i Latin-Amerika og Karibien. I Den dominikanske republikk er 73 % mulatter, på Cuba 23 %, i Venezuela 30 %, i Brasil 38,5 %, i Puerto Rico inntil 11 %, i Belize 25 %, i Colombia 14 %, i Haiti inntil 5 %, og i tillegg deler av befolkningene i Curaçao, Aruba, Bonaire og Trinidad.
De ca. 200 000 afrikanske slavene som kom til Mexico ble for det meste absorbert i mestisbefolkningen som ellers består av etterkommere etter europeere og den indianske urbefolkningen. Delstaten Guerrero hadde før en stor befolkning av afrikanske slaver. Andre meksikanske delstater som har innbyggere av delvis afrikansk opprinnelse er Oaxaca, Veracruz og Yucatán.
I en kartlegging av 800 puertoriceres DNA hadde 61 % mitokondrisk DNA fra en indiansk kvinnelig stammor, 27 % fra en afrikansk og 12 % fra en europeisk. Motsatt hadde 70 % av mennene et Y-kromosom fra en europeisk forfar, 20 % fra en afrikansk og mindre enn 10 % fra en indiansk. Ettersom disse undersøkelsene kun viser avstamning i enten mannslinjen eller kvinnelinjen, kan de ikke fortelle med sikkerhet nøyaktig hvor stor andel av europeisk og afrikansk opprinnelse noen har.
Brasil.
Ifølge en undersøkelse fra Instituto Brasileiro de Geografia e Estatística fra 2000 definerer 38,5 % av brasilianerne seg som "pardo", dvs. av blandet herkomst. Dette tallet omfatter ikke kun mulatter, men også andre grupper av blandet opprinnelse (hvit og indiansk). En tilsvarende undersøkelse fra 2006 viste at 42,6 % av brasilianerne definerte seg som "pardo"
Ordet mulatt ("mulato" på portugisisk) har ikke noen nedsettende konnotasjoner i Brasil, og brukes i dagligtale som et deskriptivt ord, på samme måte som moreno og avledede ord som lys moreno, mørk moreno, osv., som mer fokuserer på hudfargen eller bare hårfargen. Moreno kan også brukes om andre grupper enn mulatter.
13. mai er mulattdagen i Brasil. Datoen er en referanse til avskaffelsen av slaveriet i landet, noe som ble vedtatt 13. mai 1888.
Haiti.
I Haiti utgjør mulatter en mindre andel av befolkningen enn i mange andre latinamerikanske land. Idag er 5 % av befolkningen mulatter. På 1700-tallet utgjorde mulattene en egen klasse, kalt "gens de couleur". De hadde ofte god utdannelse og kunne være velstående. Mange mulatter på Haiti eide selv slaver og deltok aktivt i undertrykkelsen av den svarte majoriteten. Enkelte deltok imidlertid også i kampen for å avskaffe slaveriet. Mange mulatter ble drept eller fordrevet av svarte haitiere under uavhengighetskrigene. Endel svarte hadde tidligere alliert seg med franskmennene mot mulattene under det første og andre mulattopprøret. I Haiti hadde mulattene opprinnelig samme rettsstilling som den hvite franske befolkningen. Dette sikret dem mange fordeler, bl.a. rett til å arve. På 1700-tallet innskrenket den hvite befolkningen mulattenes rettigheter, av frykt for slaveopprør, men mulattene gjenvant disse rettighetene i 1791.
USA.
Mulatt eksisterte som en kategori i folketellingene i USA til 1930. I sydstatene i USA arvet mulatter slavestatusen hvis moren var slave. I endel områder under spansk eller fransk innflytelse (særlig New Orleans, Louisiana) var flere mulatter frie og eide selv slaver i tiden før Den amerikanske borgerkrigen.
Selv om mulatt vanligvis brukes om personer av dels hvit og dels svart opprinnelse, ble begrepet tidligere også brukt i USA for å betegne andre grupper av blandet opprinnelse. F.eks. ble datteren av en indisk far og en irsk mor, født i Maryland i 1680, klassifisert som mulatt og solgt som slave.
Dersom en mulatt fikk barn med en hvit, kaltes avkommet "kvadron" (eng: "Quadroon"), altså kvart negroid. Fortsatte en å blande seg med hvitt, fikk man "oktoron" (eng: "Octoroon") dvs. åttendelsneger. «Systemet» ble ofte forstyrret av at der kunne være foreldre som hver seg var blandet.
Problematiske konnotasjoner.
I Norge, som i mange andre (særlig europeiske) land, har bruken av ordet mulatt vært sterkt omdiskutert. Antirasistiske organisasjoner som African Youth in Norway er blant de som har engasjert seg i å forsøke å få slutt på bruken av et ord som de mener har negative assosiasjoner.


Maison Brillet.
Maison Brillet er et konjakkhus (Frankrike). De har ca. 70 ha med vinmarker, som ligger dels i Grande Champagne, dels i Petite Champagne.
Historie.
"Guy Brillet" (f. 1656) etablerte huset i sin tid, og siden har det vært i familien. I over 300 år har ti generasjoner drevet dette huset. I 1850 slo sjette generasjon Brillet seg ned der de holder til den dag i dag; på eiendommen "Les Aireaux", midt på grensen mellom de to beste konjakkområdene. Der plantet de nye vinstokker, og fikk bygd en skikkelig vinkjeller, med «le paradis», der de eldste konjakkene samles. Fram til dette hadde de kun solgt konjakk på tønner til andre produsenter. Nå etablerte de istedet sitt eget merke, selv om fortsatte å selge konjakk kun på tønner. Ikke før åttende generasjon begynte de å selge konjakk og Pineau des Charentes på flaske. I mellomkrigstiden brukte de store mengder av konjakklagrene sine til å produsere Pineau des Charentes, samtidig som de solgte ut mye av lagrene sine til de store negociantene.
Fra 1985 bestemte de seg for å markedsføre konjakken sin under eget navn. Nå var det 10. generasjon Brillet, ved "Jean-Louis Brillet" som styrte huset. De hadde fortsatt mye konjakk i vinkjelleren sin, og har etter dette satset mye på "single cru" konjakk, dvs at man ikke blander årganger, og de blander heller ikke Grande og Petite Champagne. Rene årganger er ikke veldig vanlig i konjakk.


Første Vatikankonsil.
Første Vatikankonsil var et av Den katolske kirkes økumeniske konsiler. Det ble innkalt 29. juni 1868 av pave Pius IX gjennom bullen "Aeterni Patris". Første sesjon ble holdt i Peterskirken 8. desember 1869.
Pavens primære mål var å få bekreftet den stilling han hadde inntatt i dokumentet "Syllabus Errorum" i 1864, hvor han fordømte en lang rekke syn i forbindelse med rasjonalisme, liberalisme og materialisme.
Vatikan 1


Frode Grytten.
Frode Grytten (født 11. desember 1960) er en norsk forfatter og journalist. Han skriver hovedsakelig på nynorsk.
Han er født i Bergen og vokste opp i Odda i Hardanger, og tar i sine bøker ofte utgangspunkt i miljøet i Odda. Senere studerte han i Bergen, og har siden bodd der. En tid var han journalist i avisa Bergens Tidende, men har etter hvert blitt forfatter på heltid.
For romanen "Bikubesong" fikk han Brageprisen i 1999 og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. "Bikubesong" er oversatt til flere språk. I tillegg er det laget et teaterstykke på grunnlag av boka. 28. mars 2006 ble han tildelt Rivertonprisen 2005 for "Flytande bjørn".
Priser.
Frode Grytten i Odda 2005


Hengning.
Henging var den vanligste lynsjemetoden i det sørlige USA
Hengning er historisk sett en av de mest brukte henrettelsesmetoder. Den er kjent tilbake til Perserriket, og er fortsatt mulig å bruke i to delstater, Washington og New Hampshire i Amerikas forente stater og i flere asiatiske land.
Det finnes to hovedmetoder; sakte hengning og hengning med fall. Den førstnevnte er den eldste typen, og utføres ved at den dømte enten heises opp eller dyttes ut fra noe av står på uten at det er noen nevneverdig fallhøyde. Ved bruk av denne metoden inntreffer døden som en følge av en kombinasjon av kvelning og mangel på blod (og dermed oksygen) til hjernen, noe som fører til hjertestans. Det kan ta flere minutter før tap av bevissthet, og det finnes eksempler på personer som er brakt tilbake til bevissthet etter opptil 15 minutter.
Hengning med fall ble innført i det 19. århundre. Repet er slakt, og den dømte dyttes ned fra en plattform eller faller gjennom en luke. Fallhøyden, kombinert med hvordan repet er lagt om halsen på den dømte, fører til at nakken knekker, og døden inntreffer praktisk talt umiddelbart dersom utregningene har vært korrekte. Dersom fallhøyden er for liten, vil personen i stedet dø av kvelning, noe som tar lengre tid. Dersom fallhøyden er for stor, er det risiko for at hodet blir skilt fra kroppen, noe det finnes flere historiske eksempler på.


Hangman.
Hangman er et spill for to personer. Det spilles ved hjelp av et papirark og en blyant.
Den ene spilleren tenker på et ord (eller uttrykk), og den andre forsøker å finne frem til ordet ved å foreslå bokstaver.
Det finnes flere varianter av diagrammet. Noen tegner galgen før spillet starter, og begynner med kroppen (vanligvis hodet, deretter kroppen, venstre arm, høyre arm, og til slutt beina).
Andre spillere begynner uten noe diagram i det hele tatt, og begynner med å tegne galgen. Dette gjør at spilleren får flere muligheter til å gjette, slik at oppgaven blir lettere.
Historikk.
Opprinnelsen til spillet er ukjent, men det har sannsynligvis oppstått på 1800-tallet.
En enkel variant av spillet blir omtalt i en bok fra 1894 («Traditional Games» av Alice Bertha Gomme). En spiller skriver ned den første og siste bokstaven i et dyrenavn, og den andre spilleren gjetter på de øvrige bokstavene.
Strategi.
Sjansene til å løse ordet øker hvis man gjetter på det mest brukte bokstavene i alfabetet (på norsk E-R-T-A-S osv.)
En tilsvarende taktikk kan selvsagt brukes av spilleren som ikke gjetter (velge ord som består av lavfrekvente bokstaver), for å gjøre det vanskelig for motstanderen.


Jerevan.
Jerevan (armensk: Երևան; armensk uttale:) er hovedstaden og den største byen i Armenia. Den ligger sentralt-vest i landet, langs Hrazdanelva ved foten av fjellet Ararat, på en høyde av rundt 1000 meter over havet. Byen har om lag 1,1 millioner innbyggere (2011), noe som utgjør en drøy tredjedel av Armenias befolkning.
Jerevan er en av verdens eldste byer som har vært bebodd uten avbrekk. Jerevans historie begynner omkring 782 f.Kr., da festninga Erebumi ble oppført. Stedet hadde strategisk betydning med sin beliggenhet ved Silkeveien, den viktigste handelsruta mellom Europa og Asia. Jerevan har vært kontrollert av både arabere, persere og Det osmanske riket før Russland annekterte byen i 1828. Mellom 1917 og 1991 var landet en del av Sovjetunionen. Jerevan ble Armenias hovedstad rett etter første verdenskrig, i 1918. Byen er i dag landets administrative, kulturelle og økonomiske sentrum.
Som følge av landets økonomiske vekst har byen gjennomgått en stor ansiktsløfting siden begynnelsen av det 21. århundret, og det satses også mer på turisme. I sentrum er det et stort antall uterestauranter og -kafeer. Byen har en rekke kulturinstitusjoner, blant annet Armenias nasjonalgalleri, Matenadaran-biblioteket og Armenias operateater. En annen viktig severdighet er Kaskaden, som inneholder Cafesjian kunstmuseum og som gir en flott utsikt over byen og Ararat. Jerevan ble utnevnt til Verdens bokhovedstad 2012 av UNESCO.


Kate Næss.
Kate Næss (f. 1938 i Oslo, d. 1987) var en norsk lyriker. Hun utga bare tre diktsamlinger – i perioden 1962 til 1969, men regnes som en av de mest interessante norske lyrikere fra 1960-åra. Jan Erik Vold har kalt henne «"sekstitallets hemmelige dronning."»
Hun viser en sterk billedskapende evne i diktene sine, og bildene befinner seg ofte i grenselandet mellom drøm og absurd virkelighet. Diktene hennes kan være utadvendte og hverdagsnære, men hun kan også dikte om livsangst og fremmedfølelse i sensymbolistisk tradisjon.
Næss var en av pionerene i Club 7 i Oslo og en av de første som opptrådte i jazz & poetry-sjangeren i Norge. Hun har også gjendikta amerikansk og tysk lyrikk.


Jim Reeves.
James «Jim» Travis Reeves (født 20. august 1923 i Panola County, Texas, død 31. juli 1964 i et flystyrt utenfor Nashville i Tennessee) var en verdensberømt amerikansk countryartist som døde mens han sto på toppen av sin karrière som sanger og musiker.
Bakgrunn.
Country & Western-legenden Jim Reeves, med tilnavnet «Gentleman Jim», ble født i Galloway, Texas, der han vokste opp med moren og åtte eldre søsken. Faren døde da Jim var bare ti måneder gammel, så moren måtte både drive gården og fø opp familien alene.
Bare fem år gammel fikk han sin første gitar, gammel og godt brukt. Kort etter fikk han høre ei Jimmie Rodgers-plate som broren hans hadde, og fra det øyeblikket av var Jim bestemt på å bli countryartist. Tolv år gammel var han for første gang med i et radioshow i Shreveport, Louisiana.
Reeves-slekten kom opprinnelig fra Irland og var relativt religiøse, noe Jim aldri glemte. Når han opptrådte hadde han alltid med en gospelseksjon, og han sang ofte låten «Danny Boy» for å hedre sin fars irske aner.
Atleten Jim.
Selv om Jim var svært opptatt av musikk var han også en meget talentfull atlet, og alt som tenåring bestemte han seg for å forfølge karrieren som baseballspiller. Han fikk imidlertid et stipend til universitetet i Texas, der han skulle studere taleteknikk og drama, men etter seks uker sluttet han, for heller å jobbe ved et skipsverft i Houston og tjene penger. Snart etter var han også tilbake som baseballspiller, der han til å begynne med hadde en karriere som semiprofesjonell spiller i ligaen. I 1944 fikk han imidlertid proffkontrakt med St. Louis Cardinals. Der ble han i tre år, til han skadet ankelen og fikk ødelagt sin videre karriere som baseballspiller.
Artistkarrieren.
I en 5-års peiode etter at idrettskarrieren tok slutt hadde Jim en rekke strøjobber, mens han forsøkte å finne ut av hva han skulle gjøre med livet sitt. Det var på denne tiden han begynte å synge som amatør. Han tok solojobber, men sang også som vokalist for gruppa til Moon Mullican. I 1949 gjorde Jim fire innspillinger for det lille plateselskapet "Macy", men ingen av dem ble noen suksess.
Tidlig på 1950-tallet begynte Jim som discjockey og nyhetsoppleser i radioen. Til å begynne med for KSIG i Gladewater, Texas, men ganske snart flyttet han over til KGRI i Henderson og siden til KVKH i Shreveport, Louisiana. Der ble han vert for det populære showet "Louisiana Hayride" i november 1952. Senere samme året skulle Hank Williams opptre i dette showet, men han ble forhindret, og Jim sang i hans sted. Prestasjonen ble umiddelbart lagt merke til og førte til at han like etter fikk kontrakt med "Abbott Records", der han debuterte med singlen «Mexican Joe» i 1953. Låten steg raskt til førsteplass på hitlistene i USA, der den holdt seg på topp i hele ni uker. Oppfølgeren «Bimbo» gjorde det ikke stort dårligere senere samme år, noe som la grunnlaget for hans karriere som countryartist i årene fremover. I årene 1954 og 1955 hadde Jim fire nr. 1-låter på hitlistene i USA for plateselskapet Abbott, før han signerte en ny kontrakt med RCA Records og plateprodusenten Steve Sholes i 1955. Samme år ble han medlem av Grand Ole Opry.
Gentleman Jim.
Det var ved RCA Jim Reeves begynte å eksperimentere med sin myke karakteristiske barytonstemme og en mer pop-orientert form for countrymusikk. Han fikk etter hvert tilnavnet «Gentleman Jim». Av instrumenter brukte han gitar, bass og trommer.
I motsetning til de fleste andre countryartister på den tiden, distanserte Jim seg fra cowboy-preget gjennom ikke å bruke typiske cowboykostymer ved sine opptredener, men heller mer smokinglignende kostymer. Han var den første countrystjernen som la cowboyhatten på hylla.
Til å begynne med møtte Jims nye myke profil motstand hos RCA, men godt støttet av sin produsent, Chet Atkins, løsnet det i 1957 med en demolåt om svunnen kjærlighet (egentlig skrevet for en kvinnestemme). Låten «Four Walls» ble ikke bare en topphit på countrylistene, men føk også inn på den nasjonale topp-10 lista for populærmusikk. Med sin nye stil, som snart fikk signaturen «The Nashville Sound», hadde Jim Reeves åpnet «nye dører» for countrymusikken.
The Blue Boys.
Jim Reeves dannet gruppa "The Blue Boys" som musikalsk støtte for sine innspillinger og opptredener. Gruppa hadde et skiftende mannskap gjennom årene. Til å begynne med kalte han gruppa for "The Wagon Masters".
En legende dør.
Gjennom 1950-tallet og på begynnelsen av 1960-tallet hadde Jim en rekke hitlåter på listene, både i USA og ellers i verden. Han sto på toppen av karrieren da han forulykket i en flystyrt den 31. juli 1964, sammen med sin pianist og manager "Dean Manuel".
Jim var regnet som en god småflypilot (han tok småflysertifikat i 1963) og hadde sammen med sin nære kollega og venn leid et lite enmotors fly for å gjøre en forretningsreise til Arkansas. På vei hjem kom de inn i et forferdelig uvær med regn og torden kort tid før landing. Jim tok kontakt med flytårnet over radio og fortalte om problemene. Da tårnet bare få minutter senere forsøkte å kontakte flyet, for å høre om de hadde kommet gjennom uværet, fikk de ikke kontakt. Småflyet styrtet mindre enn ti minutter før landing ved Berry Field Airport i Nashville, der de etter planen skulle ha landet i 17-tiden om ettermiddagen. Det gikk to døgn før redningsmannskapene fant fram til vraket, der begge ombord ble funnet omkommet. Mer enn 400 frivillige, tolv fly og to helikoptre var med på leteaksjonen. Begge de omkomne ble fraktet til Nashville.
Jim Reeves Memorial.
Etter en minnestund i Nashville ble Jims legeme fløyet til Carthage, der han ble gravlagt ved "Central Baptist Church" 4. august 1964. Ved gravstedet "Jim Reeves Memorial" er det plassert en 3,65 m høy minnestatue over countrylegenden, som selv i dag, mer en førti år etter sin død, selger hundretusenvis av plater årlig.
Kona Mary.
Jim og Mary (født "Mary Elizabeth White" 20. januar 1929) giftet seg i 1947 og bosatte seg i Madison, Tennessee, en forstad til Nashville. Mary Reeves var ei kløktig forretningskvinne som visste å få mest mulig ut av arven etter sin avdøde ektemann. Før Jim døde hadde han gjort en rekke innspillinger (ca. 80 i tallet) som ennå ikke var utgitt på plate. I stedet for å utgi dem fortløpende, valgte Mary heller å blande inn låtene med tidligere innspilte låter, slik at hun kunne fortsette å gi ut nyheter i mange år etter Jims død.
Fem år etter Jims bortgang giftet Mary seg på nytt med "Terry Davis". Hennes innsats for å holde countrylegendens minne «i live» har gjort Jim Reeves «udødelig». Mary ble rammet av sykdommen alzheimer på 1990-tallet. Hun døde 11. november 1999, 70 år gammel. Hun ble begravet to dager senere, ved "Spring Hill Cemetery" i Madison, Tennessee, der også "Dean Manuel", som omkom sammen med ektemannen, hviler.
Marys manglende evner (p.g.a. sykdommen) til å styre formuen etter sin avdøde ektemann gjorde sitt til at Jim Reeves` eiendeler ble solgt i 1997, sammen med rettighetene til alle låtene.
Jim Reeves i Norge.
På 1960-tallet ble han den første amerikanske artisten som solgte til gullplate i Norge. Bare få måneder før han døde, i april 1964, holdt Jim Reeves sin første og eneste (dobbelt)konsert i Norge, i Njårdhallen i Oslo. Sammen med ham var Chet Atkins, Bobby Bare, The Anita Kerr Singers og bandet The Blue Boys. Konserten ble filmet av NRK, og har vært vist på fjernsyn en rekke ganger.
Han ble så populær i Norge at han helt fram til nyere tider har mottatt en rekke gull- og platinaplater. I 1999 ble det utgitt en samleplate: Jim Reeves Norske Hits.
I Sør-Afrika var Jim superstjerne og mer populær enn selveste Elvis Presley. Han spilte til og med inn et par album på afrikaans, det første sammen med Chet Atkins og Floyd Cramer. I tillegg hadde han en hovedrolle i den sørafrikanske spillefilmen "Kimberley Jim" (1963), som var den største produksjonen der fram til da.
Andre fakta.
Jim Reeves var ca. 188 cm høy og veide ca. 83 kg. Han var tynnhåret og brukte tupé, men dette var en godt bevart hemmelighet mellom ham, kona Mary og en håndfull betrodde medarbeidere. Selv etter Jims død forsøkte Mary å holde dette hemmelig for offentligheten, sågar gjennom en rettssak.
Tre år etter hans død 1967 ble Jim Reeves valgt inn i Country Music Hall of Fame, der han troner som en av de aller største countrymusikere verden har opplevd.


Kolbein Falkeid.
Kolbein Falkeid (født 19. desember 1933 i Haugesund) er en norsk lyriker. Han skriver folkelig og hverdagsnær lyrikk i modernistisk tradisjon. I motivvalg er han på samme tid lokal og internasjonal – fra vestlandskysten til Afrika og Italia. Diktene uttrykker ofte en global forståelse og internasjonal solidaritet.
Falkeid har i senere år nådd et stort publikum, både med egne diktsamlinger og gjennom sitt samarbeid med visegruppa Vamp. Han var medlem av Forfatterforeningens litterære råd 1978–84. Siden 1978 har han vært Forfatterforeningens representant i Norsk språkråd. I 1998 var han årets festspilldikter under Festspillene i Bergen.
Kongen utnevnte i 2010 Falkeid til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans litterære virke».
Utgivelser.
Det finnes gjendiktninger også i flere av hans andre diktsamlinger.


Arne Nordheim.
Arne Nordheim (født 20. juni 1931 i Larvik, død 5. juni 2010) var en norsk komponist og musikkritiker.
I perioden 1948–51 studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo.
1954 ble hans første verk, "Essay" for strykekvartett, oppført ved Ung Nordisk Musikkfest i Stockholm. Han betraktet frem til sin død at stykket ikke var hans opus 1, men strykekvartetten fra 1956 skulle være hans første riktige verk.
Nordheims viktigste genre var orkesterverk. I de tidlige verkene som "Aftonland", "Canzona" og "Epitaffio" forsøkte han å gi de tradisjonelle instrumentene en ny klang. Han begynte etter hvert å benytte elektronikk på magnetbånd, og hadde i en periode elektronikk som hovedtema. Fra denne tiden stammer rent elektroniske verk som "Solitaire", men også verk hvor elektronikken ble blandet med tradisjonelle instrumenter som feks. slagverk. Han har også skrevet mye for radio og TV, teater og ballett der han eksperimenterte mye og ga musikken nye grenser. I perioden 1964–1966 var Nordheim formann i samtidsmusikkforeningen Ny Musikk.
Tonemaler for Frank Zappa.
Arne Nordheims popularitet vokste enormt da Frank Zappa kom til København i 1973, og besvarte danske journalisters spørsmål om hva han håpet å oppleve i Skandinavia med at han mest av alt ønsket å treffe Arne Nordheim. Zappa var fascinert av de klanglige nyansene i Nordheims komposisjoner. Europeisk presse fikk det nå travelt med å sette seg inn i hans musikk. Et par dager senere spilte Frank Zappa & The Mothers of Invention på Kalvøyafestivalen i Bærum med Arne Nordheim på plass som Frank Zappas spesielle gjest. Det utviklet seg til et livslangt vennskap mellom de to. Arne Nordheim ble invitert til USA, og fortalte gjerne om det underlig frigjorte miljøet han møtte. Frank Zappa oppsøkte siden alltid Nordheim når han spilte konserter i Norge.
I æresboligen «Grotten».
Nordheim bodde siden 1981 i Henrik Wergelands hjem Grotten, Statens æresbolig for kunstnere. I 1986 ble han utnevnt til æresborger av Larvik. I 1990 mottok Nordheim Norsk kulturråds ærespris, og i 2004 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.
Det ibsenske forbildet.
Arne Nordheim var en stor beundrer av dramatikeren Henrik Ibsen og viste inngående kunnskaper om Ibsens liv og verk. Han komponerte musikk til "Peer Gynt" for Den Nationale Scene i Bergen. Flere ganger holdt han dessuten foredrag om «Tre komponisters tilnærming til Peer Gynt», hvor det musikalske høydepunktet var å sample Edvard Griegs musikk til Mor Aases død med sin egen. Begge hadde selvfølgelig valgt å komponere musikken som akkompagnerte denne scenen i H-moll. Den tredje komponisten Nordheim spesielt tok for seg i foredraget var Harald Sæverud, men han omtalte også en rekke andre Peer Gynt-komponister.
Arne Nordheim kommenterte gjerne anekdoten om den amerikanske turisten som trengte seg inn i dikterens arbeidsværelse i Arbins gate og stjal med seg skriveblyanten hans, og la til med et lakonisk smil: «Jeg har også lagt frem en blyant på bordet, og venter stadig på at noen en dag skal trenge seg inn og stjele den».
Alderdom og død.
Arne Nordheims 70-årsdag i 2001 ble feiret med festkonsert med Oslo Filharmoniske Orkester. Til 70-årsdagen opprettet Kulturdepartementet Arne Nordheims komponistpris som årlig deles ut til en komponist som er bosatt i Norge. Prisen er på kr 100.000 og vinneren utpekes av en jury som ble ledet av Arne Nordheim.
I forbindelse med Arne Nordheims 77-årsdag 20. juni 2008 utgav NRK og Norsk Komponistforenings plateselskap Aurora noen av Nordheims aller tidligste eksperimenter med elektronisk musikk. Platens tittel er "The Nordheim Tapes".
Nordheim var på det siste plaget av demens, og døde om morgenen lørdag 5. juni 2010 etter lengre tids sykeleie. Nordheim ble bisatt i Oslo domkirke 16. juni. Han ble gitt den ære å bli gravlagt på statens bekostning.
Han var gift med arkitekten Rannveig Getz.
Documenta.
Arne Nordheims verk "Vevnad" ble fremført under den internasjonale mønstring av samtidskunst Documenta 13 i 2012. Verket ble fremført to ganger daglig i Fridericianum under utstillingens åpningsuke. Vevnad ble komponert i 1993 som en hommage til Hannah Ryggen. Verk av Hanna Ryggen er utstilt under documenta 13.


Norsk litteratur.
a> i 1901.Norsk litteratur er den litteratur og fortellerkunst som er blitt skrevet i Norge eller av nordmenn. Norsk litteraturhistorie går tilbake til Eddadikt og skaldekvad fra førkristen tid på 800- og 900-tallet med diktere som Brage den gamle og Øyvind Skaldespiller. Med innføringen av kristendommen rundt år 1000, kom Norge i kontakt med den europeiske middelalderkunnskapen, hagiografi- og historieskrivningen. Sammenflettet med den innenlandske muntlige fortellertradisjonen, og med innflytelse fra Island, kom en periode der det ble skrevet mye litteratur. Perioden varer fra og med styret til kong Håkon Håkonsson på 1100-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. Betydelige verker fra denne perioden var "Historia Norvegiæ" og "Kongespeilet" ("Konungs skuggsjá")
Perioden fra 1300-tallet og opp til 1800-tallet er betraktet som en mørk tidsalder for den norske litteraturen, skjønt enkelte forfattere som nordmennene Peder Claussøn Friis og Ludvig Holberg bidro til litteraturen for Danmark-Norge. Imidlertid var disse forfatterne i realiteten mer danske enn norske. Tidlig på 1800-tallet begynte kampen for uavhengighet i tillegg til at en startende nasjonalisme var under utvikling. Dette ble en ny aktiv periode av nasjonal litteratur. Lyrikeren Henrik Wergeland var en innflytelsesrik nasjonal forfatter mens de senere verker av dramatikeren Henrik Ibsen satte norske spor i den vestlige europeiske litteraturen. Fra selvstendigheten i 1905 vokste litteraturen i Norge, noe som framskaffet blant annet to Nobelprisvinnende forfattere som Knut Hamsun og Sigrid Undset.
Den norrøne litteraturen - 600-1350.
Sagaornament.
Av det norrøne språket skulle det vokse fram en rik og spesiell litteratur. Det meste av den ble skrevet ned på Island fra omkring 1200-tallet av folk som hadde flyttet dit fra Norge. Tilknytningen mellom Norge og Island var tett, noe som resulterer i at det ofte er vanskelig å skille mellom norsk og islandsk diktning.
Solnedgang i en fjord på Nordmøre.
Eddadiktene ble skrevet rundt omkring 800-tallet. Noen av dem peker tilbake på runesteinene, og videreforteller mytene og sagn om gamle helter i den muntlige tradisjonen. Visdomsord ble fremmet i belæringsdiktningen som for eksempel Håvamål. Det store diktverket "Voluspå" ("Volvens spådom") står fremst i eddadiktningen, og har gitt det mest allsidige innsynet i norrøn mytologi og tankegods.
Skaldekvadene var kompliserte hyllingsdikt til levende eller nylig døde personer. Strofene er diktet meget kunstferdig og bildene krever en omfattende særkunnskap. Til tross for den relative isolasjon i Norge, bygde diktningen på den felles germanske fortellertradisjonen. Kong Harald Hårfagre knyttet til seg hirdskalder ved hoffet. Vi kjenner navnene på rundt 260 skalder. Blant de eldste hvis navn og kvad er kjent var Brage den gamle, som levde på 800-tallet, og Tjodolv den kvinværske, som æret vestlandshøvdinger i sitt "Ynglingatal". En av de kanskje største norske skaldene var Øyvind Skaldespiller fra Hålogaland som diktet det store "Håkonarmål" til den falne kongen Håkon den gode. Diktet er både merkelig og vakkert, dyptfølt og storstilt, og veksler mellom to versemål. Mot slutten av livet knyttet Øyvind Skaldespiller seg også til Håkon jarl og diktet "Håleygjatal" til ham etter mønster av "Ynglingatal".
Etter år 1000 ble også kristendommen innført i Norge, noe som bidro til å gi skaldekunsten endrede vekstvilkår ettersom den hadde grunnlag i norrøn mytologi og norrøne tradisjoner. Fra samme periode synes det som om skaldekunsten ble best hevdet på Island og flere norske fyrster hyret islandske hirdskalder i en grad at disse ble enerådende.
Kristen middelalder - 1350-1500.
Perioden kalles også for den mellomnorske perioden og går fra 1350-1537 (reformasjonen).
Litteratur- og mediebruk i Norge i middelalderen er dominert av kirken. Det var en kirke i hver eneste bygd i Norge, og litteraturen ble brukt i forkynnelsene. Men som følge av kirkens dominans innen litteraturen, kom Norge med i et større kulturelt fellesskap med resten av Europa.
Før svartedauden ble mye litteratur oversatt fra latin til gammelnorsk, blant annet "Passio Olavi" eller "Lidelseshistorien og undergjerningene til den hellige Olav". I 1349 kom svartedauden til Norge, og over 2/3 av Norges befolkning døde som følge av den. De som var mest utsatt for å bli smittet, var prester og andre adelfolk ettersom de besøkte de syke. Da de døde, døde også den gamle skrivekunsten, noe som førte til at diktning som gikk fra munn til munn ble dominerende.
Folkets diktning 1350-1500-tallet.
En viktig ting å huske på er at selv om alle fortellingene og visene osv. ble diktet opp i folkediktingsperioden, var de aller fleste på landsbygda analfabeter. Dette førte til at verkene ble ført videre muntlig, og ikke ble skrevet ned før Asbjørnsen og Moe reiste rundt i Norge og skrev dem ned i ca 1850, i nasjonalromantikken. Derfor er ikke disse fortellingene språklig sett helt riktige i forhold til hvordan de snakket under folkediktingsperioden.
Eventyr er en kort morsom fortelling, og som regel med utgangspunkt i virkeligheten. Eventyrene handler ofte om en helt som mot alle odds klarte seg bra. Ofte blir embedsmenn og øvrighet latterliggjort av helten, og rollene i samfunnet blir snudd om. Eventyrene gjør ikke krav på å være sanne, og dermed blir de ikke tids- eller stedsbestemt. Nesten alle eventyr ender med fryd og gammen, men har ofte en underliggende moral.
Sagn skiller seg fra eventyr ved at de gjør krav på å være sanne. De skal beskrive natur eller fenomener alle kjenner. Derfor er ofte sagn tids- og stedsfestet for å gjøre de mer troverdige. Sagnene speiler ofte den harde virkeligheten og har lite av eventyrenes ønsketenkning.
Folkeviser, også kalt ballader, er fortellende viser. De kom til Norge fra Frankrike på 1200-tallet. Dansen, som kom til Norge fra Frankrike ca. 100 år før, ble en viktig del av folkevisene.
Stev er en type dikt som både ble sunget og talt. De ble som regel improvisert, men de beste gikk videre i tradisjonen.
Renessanse og reformasjon - 1500-tallet.
Norge preges på 1500-tallet sterkt av å være en provins i kongeriket Danmark. Selv om boktrykkerkunsten ble oppfunnet av Johann Gutenberg på slutten av 1400-tallet, fikk vi først et trykkeri i Norge i 1644. I 1556 fantes det bare 96 eksemplarer av Bibelen i hele Norge.
I Norge fantes det ikke noe levende litterært miljø. Likevel fikk Peder Claussen Friis i Valle sogn i dagens Lindesnes kommune utgitt "Norges Beskrivelse" i 1613.
Absalon Pedersson Beyer skrev i 1567 i boka "Om Noriges Rige" om hvordan landet hadde mistet makt sammenlignet med Danmark. Verket ble først utgitt 200 år senere.
Barokken - 1600-tallet.
1600-tallet i Norge er preget av barokken. I denne perioden var det viktig for kirken at man ikke bare skulle tro, men at man også skulle ha den rette tro. Dermed fikk barokken i Norge sterkt preg av forkynnelse. Stilen i barokken er overdådig og er ment å overbevise ved å overdrive. Dermed får vi en svulstig stil på det som blir diktet.
Dorothe Engelbretsdotter var en populær dikter på 1600-tallet. Hun skrev salme- og bønnesamlingen "Siælens Sang-Offer" i 1678. Det kom ut i sju opplag mens hun levde og i 17 opplag etter hennes død. Det var mange som mente at det egentlig ikke var henne selv som skrev ettersom hun "bare var kvinne".
Petter Dass skrev også mange dikt i denne perioden, men lite av det han skrev ble gitt ut. Mange av diktene hans ble spredt gjennom avskrifter, og noen av dem er fremdeles i bruk i dag. Likevel er det "Nordlands Trompet" som er mest lest i dag som er en beskrivelse av hvordan vanlige nordlendinger levde.
Klassisismen og opplysningstiden - 1700-tallet.
1700-tallet i Norge domineres av klassisismen som er sterkt preget av opplysningstiden i Europa. Man skulle bygge filosofien på erfaringer, ikke vedtatte dogmer. I litteraturen gikk man bort fra barokkens motsetninger og overdrivelser. Istedet ville man ha harmoni og orden, enkelhet og klarhet, naturlighet og fornuft.
Som en motvekt til fornuftstankene i opplysningstiden, vokste pietismen frem som en ny luthersk retning som fikk mye innflytelse i Danmark-Norge. Dette førte til at konfirmasjonen ble obligatorisk i 1736, noe som gjorde det nødvendig å lære barn å lese. Derfor ble skolegang obligatorisk i 1739. Det tok likevel mange år før alle i Norge fikk undervisning i lesing og skriving.
Ludvig Holberg.
På 1700-tallet får vi den første betydningsfulle norske forfatter i Ludvig Holberg. Han var født i Bergen, men bodde mesteparten av livet utenfor Norge. Han skrev flere viktige skuespill og introduserte en ny sjangre i Danmark-Norge: essayet.
Romantikken - 1800-1850.
På slutten av 1700-tallet ble man klar over at man ikke kunne løse alle problemer bare ved hjelp av fornuft og erfaring. Dessuten er ikke alt i livet bare fornuft, vi blir ofte drevet av følelser. Forfatterne i romanikken var opptatt av hva de føler om verden rundt seg. De prøvde å fatte og fange verdensånden eller verdenssjelen som strømmer gjennom alt. For å gjøre dette, tyr romantikerne til lengselen, følelsene og intuisjonen. Derfor er det "dikterne" som blir prominente i romantikken.
Selv om romantikken regnes fra ca 1800 i Europa, er det først i 1820 vi ser en del romantisk diktning i Norge. Mye av det som ble skrevet, virker i dag for motepreget og overfladisk. Det er først med Welhaven og Wergeland vi får den store romantiske diktningen.
Mot slutten av perioden blir litteraturen mer nasjonalromantisk.
Welhaven og Wergeland.
For ettertiden står Johan Sebastian Welhavens og Henrik Wergelands diktning som høydepunkter i litteraturhistorien fra første halvpart av 1800-tallet. Enda så ulike de var som diktere og som mennesker, var begge på hver sin måte nyskapende, i tillegg til at begge var romantikere. Welhaven var nærmest høyreromantiker med ett ben plantet i opplysningstiden, mens Wergeland var senromantiker.
For begge spilte skjønnheten stor rolle, og begge trakk de på hver sin måte veksler på Platons filosofi om eros. Sans for form hadde de også begge, men de forholdt seg til ulike estetiske tradisjoner. Wergeland favnet vidt, arbeidet hurtig og skrev i mange sjangere, og i god romantisk tradisjon kombinerte han sjangre rett som det var. Han utviste samtidig stor stringens og forbandt i sin diktning «den lille realisme og den store visjon».
Welhaven hadde også et høyt refleksjonsnivå, men dyrket den rene sjanger. Det vil si at han holdt seg i all hovedsak til lyrikk, arbeidet sent og filte på formen. Som poét forenet han følsomhet og klar tanke. Han presterte, med et anerkjennende uttrykk av Wergeland, "juvellerkunst". Welhavenforskeren Ingard Hauge sier at Welhaven satte «trange rammer for sin egen dikteriske utfoldelse» når han i 1832 kunne hevde at: «Ikke enhver Stemning, og minst Lidenskabens Oprør, formaaer at frembringe et Kunstværk». Det mest nyskapende ved Welhaven som lyriker, var vel at han så tidlig forsto at det var et fond å øse av i folkekunsten: «I Fjeldet boer vor Kunst og Poesi» uttalte han nærmest profetisk i 1836.
Poetisk realisme 1850-1870.
Poetisk Realisme er en overgangsperiode mellom romantikken til realismen. Man vek bort fra det idylliske, romantiske bildet man beskrev i romantikken og over til en mer nyansert skildring. I stedet for å beskrive idealene som ble beskrevet under romantikken, hverdagsliggjorde forfatterne den. Dette var likevel ikke realismen - poetisk realisme kan kalles for en «temmet» og litt mindre farlig romantikk.
Retningen fikk stor tilslutning i Danmark i årene etter 1825, hvor den også fikk sine sjangertrekk. Spesielt teatermannen og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg var med på å systematisere den. Dette påvirket videre forfattere som H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven, og innen norsk litteratur Camilla Collett med "Amtmandens Døtre" og Henrik Ibsen i skuespillet "Peer Gynt". Andre sentrale navn på denne tiden var Henrik Wergeland (etter 1840), Ivar Aasen, Knud Knudsen, Aasmund Olavson Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson, Jørgen Moe og Andreas Munch.
Den poetiske realismen tok for seg mer hverdagslige episoder. Dette var en periode hvor både prosa og drama fikk sitt gjennombrudd. Spesielt lyrikken hadde sin storhetstid nettopp i denne tida, og den norske nasjonalromantikken er sterkt farget av den. Retningen varte ved omtrent til 1870, da Georg Brandes holdt sin berømte forelesning som ble toneangivende for realismen.
Realismen 1870-1890.
Brandes krav om «At en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt», ble retningsgivende for utviklingen av realismen i Norge. Perioden gir oss det som ofte kalles gullalderen i norsk litteratur med "«De fire store»": Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.
Litteraturen i perioden er dominert av romaner, sammen med Ibsens skuespill. Den skulle utøve samfunnskritikk og avsløre hykleri og dobbeltmoral. Samtidig ønsket dikterne å vekke debatt om individets rett til fritt livssyn og frie moralske valg. Man ville ha bukt med kirkens makt og dens lære om pliktmoral, trangsynthet og lite livsglede.
Naturalismen.
I 1880-årene går realismen over i naturalismen. Da blir forfatterne opptatt av å beskrive samfunnets skyggeside. De prøver ikke lenger å finne ut hvorfor ting skjer eller hva man kan gjøre med det. Det som skjer er deterministisk og kan bare skje slik. Amalie Skrams forfatterskap representerer denne litterære retningen.
Enkelte forfattere beskrev skyggesiden i samfunnet slik at bøkene ble forbudt, for eksempel Christian Krohgs "Albertine" og Hans Jægers "Fra Kristiania-Bohêmen"
Nyromantikken 1890-1905.
Utgivelsen av Knut Hamsuns roman "Sult" sommeren 1890 regnes som åpninga av den nyromantiske perioden i norsk litteratur. Her møter vi en subjektivitet som stort sett hadde vært fraværende under realismen. Den navnløse hovedpersonen befinner seg riktignok i en gjenkjennelig geografisk og sosial kontekst – den raskt voksende storbyen Kristiania med sin over- og underklasse og sine trikker, gater og leiegårder. Men det sosiale er overhodet ikke vektlagt i romanen. I stedet er det en studie i jeg-personens ustabile psyke og skiftende innskytelser og sinnsstemninger.
I det offentlige ordskiftet om litteraturen er Hamsuns foredrag "Fra det ubevidste Sjeleliv" en programerklæring for en ny subjektivitet i litteraturen. Her hudfletter han forfatterne fra det moderne gjennombrudd, som han mener står for en enkel psykologi som ikke strekker til for å skildre det moderne «nervemenneske». Han krever en litteratur «"mere svarende til det Sindsliv, som moderne Mennesker i Nutiden lever."» Og han stiller som krav om at forfattere må begynne å skildre «"disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv"».
Etter "Sult" følger Hamsun opp med enda to dypdykk i sære sinnstilstander. Mens jeg-personen i "Sult" ser ut til å finne en utveg, går det verre med Johan Nagel i "Mysterier" (1893). Mot slutten går han inn i en dyp psykose som uavvendelig fører han inn i sjølmordet. I "Pan" (1895) er det den vanskelige kjærligheten som er tema, og den fører også inn i døden. Pan har sterke prosalyriske innslag i skildringene av «"nordlandssommerens evige dag"», og viser således en tidstypisk trang til å viske ut sjangergrenser.
Også hos de etablerte forfatterne kan en merke en dreiing over mot mer individualpsykologisk diktning. Tittelpersonen i Ibsens "Hedda Gabler" (1890) er en kvinne som er vanskeligere å forstå ut fra sine samfunnsmessige forutsetninger enn for eksempel Nora i "Et dukkehjem" og Fru Alving i "Gengangere". I de seneste stykkene – som i "Bygmester Solness" (1892) og "Når vi døde vågner" (1899) – er det en kunstnerproblematikk som opptar Ibsen.
Mens Alexander Kielland gradvis tørker ut som forfatter og Amalie Skram fullfører det strengt naturalistiske firebindsverket "Hellemyrsfolket" i 1898, skjer det et omslag hos Jonas Lie. I 1891 og 1892 gir han ut de to novellesamlingene "Trold" I og II, som henter inspirasjon fra eventyr og sagn, og som dertil har et regionalt preg som er nytt i norsk litteratur.
Arne Garborg gir ut dagboksromanen "Trætte Mænd" i 1891. Her møter vi en hovedperson som verken engasjeres av de skjeve samfunnsforholda eller av moralske eller religiøse spørsmål. "Trætte Mænd" er et eksempel på dekadanse i norsk litteratur. Etter "Trætte Mænd" vender Garborg tilbake til Jæren, og skriver den naturalistiske romanen "Fred" om religiøst grubleri, fulgt av skuespillet "Læraren" (1896) og romanen "Den burtkomne Faderen" (1899), som begge tematiserer det religiøse.
I lyrikken regnes gjerne nyromantikken fra opplesinga av Vilhelm Krags dikt "Fandango" i Studentersamfunnet i Kristiania høsten 1890. Her kan en på ny fornemme den gamle romantikkens dragning mot det eksotiske. Diktet lovpriser en primitiv utfoldelse av livskrefter gjennom dansen, og formidler denne livsutfoldelsen i frie vers og med en ny og forfriskende musikalitet i uttrykket. Som et eksempel på vitalisme i diktinga er det representativt for 1890-åra. Både Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder tar i bruk musikkens virkemidler for å skape en ny form for lyrikk, der diktet ikke er en tankebygning, men et samspill av ordbetydninger og klangvirkninger. Her knytter de nye lyrikerne an til den franske symbolismen.
Vitalismen er bare ei side av 1890-tallslyrikken. En annen tydelig trend er den moderne følelsen av angst og fremmedgjøring. Diktet "Jeg ser" (1893) av Sigbjørn Obstfelder er blitt stående som det fremste uttrykket for den moderne tilstanden: «"Jeg ser, jeg ser… / Jeg er visst kommet på en feil klode! / Her er så underligt…"»
Trass i Krags og Obstfelders utprøving av nye virkemidler i lyrikken, er hovedtyngden av lyrikken som ble utgitt dette tiåret tradisjonell. Publikums smak hang igjen i det gamle, og Obstfelder ble friskt parodiert i samtida.
I en egen stilling står Garborgs store diktsyklus "Haugtussa", som både tar opp sentrallyriske temaer som kjærlighet og sorg, men som også har innslag av samfunns- og kulturkritikk. Haugtussa har en gjennomarbeidd musikalitet, og samlinga er en ren katalog over ulike strofeformer.
Både hos Hamsun, Garborg og Lie ser en en våknende interesse for det lokalt og regionalt særprega. Den er også tydelig i Hans E. Kincks gjennombruddsverk "Flaggermusvinger" fra 1895, med undertittelen "«Eventyr vestfra»." Den litterære kartlegginga av landet er en tendens som skal vare ved langt inn i det nye hundreåret. Av andre nye og interessante prosaforfattere i perioden kan nevnes Tryggve Andersen, Ragnhild Jølsen og Hans Aanrud.
Nyrealisme, klassekamp og kulturkamp 1905-1940.
Knut Hamsun kommer med sin Landstryker-trilogi 1927-33 og avslutter sitt skjønnlitterære forfatterskap med «desillusjonsromanen» "Ringen sluttet" i 1936.
Sigrid Undset holder seg fortsatt i middelalderen med bøkene om Olav Audunssøn 1925-27, men skriver deretter romaner med handling fra nyere tid. I 1927 kan nasjonen igjen glede seg over en nobelpris i litteratur til en norsk forfatter, denne gangen til Sigrid Undset. Ellers vier Undset seg mest til essayistikk i denne perioden, og da særlig om katolske emner. Olav Duun når et høydepunkt i sitt forfatterskap med Medmenneske-trilogien 1929-33, og leverer en betydelig roman – "Menneske og maktene" – året før sin død i 1939. Johan Falkberget bidrar med flere store historiske romaner fra Røros med Christianus Sextus-bøkene 1927-35.
I lyrikken er Olaf Bull og Herman Wildenvey de førende skikkelsene; den første nyter stor respekt blant kritikere og forfatterkolleger, den andre bringer lyrikken ut til folket med sine elegante vers.
Alt i alt er norsk litteratur prega av diktning i velkjente former både i prosaen og i poesien, og det merkes lite til den frenetiske eksperimenteringstrangen som preger mye av europeisk og amerikansk litteratur gjennom 1920-tallet.
Norge preges av strid i mye av denne perioden; strid om økonomisk og politisk makt og strid om moralske og kulturelle spørsmål. Klassekampen kommer tydelig inn i norsk litteratur med Rudolf Nilsens tre diktsamlinger 1925-29, med Arnulf Øverlands dikt på 1930-tallet, med Nordahl Griegs skuespill og romanen "Ung må verden ennu være" fra 1938. Nini Roll Anker kombinerer et kvinneperspektiv med klassekamp på en overbevisende måte i romanen "Den som henger i en tråd" i 1935. Mange forfattere var enten medlemmer av eller sympatiserte med den intellektuelle politiske bevegelsen Mot Dag. Etter Moskvaprosessene vendte forfattere som Øverland og Sigurd Hoel seg vekk fra kommunismen, og Nordahl Grieg ble alene igjen som forsvarer av den kommunistiske internasjonale.
Derimot er norske forfattere enstemmige i sin fordømmelse av den framvoksende nasjonalsosialismen i Tyskland, og Hamsun blir en isolert figur i norsk offentlighet. Både Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Sigrid Undset kommer med tydelige advarsler om hva den nazistiske ideologien bringer med seg. Mest kjent er Arnulf Øverlands dikt "Du må ikke sove" fra 1937.
Et brennpunkt i kulturstriden på 1930-tallet er Sigmund Freuds teorier om menneskesinnet. Sigurd Hoel bekjenner seg åpent som tilhenger av Freuds tanker, og setter dem ut i livet i en rekke romaner der han går til felts mot seksualundertrykkelse og patriarkalske familiemønstre og samfunnsstrukturer. Hoel var sammen med Øverland og dramatikeren Helge Krog svært synlige i det offentlige ordskiftet. Øverland ble satt under tiltale for blasfemi etter foredraget "Kristendommen – den tiende landeplage" i Studentersamfunnet i 1933.
En følge av Freuds teorier er at barndommen tillegges en avgjørende betydning for det voksne menneskes sjelelige sunnhet, og en merker en sterkt økende interesse for barndommen i norsk litteratur på 1930-tallet. Særlig hos danskfødte Aksel Sandemose tillegges barndom og oppvekst avgjørende vekt. Det demonstreres tydelig i romanen "En flyktning krysser sitt spor" fra 1933, som også er nyskapende formelt sett, med sitt gjennomførte brudd med en kronologisk framstillingsmåte.
En annen betydelig forfatter som har hovedvekten av sin produksjon innafor denne perioden er Cora Sandel, som i Alberte-trilogien 1926-39 og i en lang rekke gode noveller viser hvordan kvinner særlig lider under en tilstivna moral i det patriarkalske samfunnet. Gro Holm, Magnhild Haalke, Ingeborg Refling Hagen, Halldis Moren Vesaas, Aslaug Låstad Lygre og Aslaug Vaa bringer kvinnelige erfaringer inn i litteraturen, og bidrar til å minke mannsdominansen.
Utover på 1930-tallet blir nye, store navn i det 20. århundres litteratur tilgjengelig på norsk i og med Gyldendals gule serie, som Sigurd Hoel redigerte. Noe formell nyskapning kan merkes også i norsk litteratur utover på 30-tallet; Aksel Sandemose er ikke alene. Gunnar Larsen og Arthur Omre har mottatt impulser fra Ernest Hemingways saklige, effektive stil, og hos Johannes Thrap-Meyer kan en merke innflytelse fra Marcel Proust. I lyrikken er det først og fremst Rolf Jacobsen som med sine to førkrigsdiktsamlinger bringer oss nærmere internasjonale strømninger.
Modernismen i Norge.
Modernismen kan sies å ha kommet inn i norsk litteratur med Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet. På 1930-tallet kom det en rekke forfattere som eksperimenterte med prosamodernisme, eksempelvis Emil Boyson, Gunnar Larsen, Haakon Bugge Mahrt, Rolf Stenersen og Edith Øberg. Deres bøker har likevel ikke fått den samme oppmerksomheten som modernistiske verker etter krigen. Tarjei Vesaas kom i 1947 med diktsamlingen Leiken og lynet som førte til store diskusjoner rundt form og rim for lyrikk. Dette utviklet seg utover 50-årene. Rolf Jacobsen var den lyrikeren som tidlig bragte modernismen tilbake etter krigen med samfunnskritiske og urbane dikt. Kristofer Uppdal er også en forfatter som er verdt å nevne.
Etterkrigsår 1945-1965.
I de første etterkrigsåra utkom en lang rekke dokumentariske beretninger fra mennesker som hadde vært i tysk fangenskap, eller som hadde deltatt i motstandsarbeid under okkupasjonen. Til de mest kjente hører Lise Børsums "Fange i Ravensbrück", Odd Nansens "Fra dag til dag" og den posthumt utgitte "Petter Moens dagbok". Noen år seinere ble biografier over motstandshelter, som Fridtjof Sælens "Shetlands-Larsen" og David Armine Howarths "Ni liv. Historien om Jan Baalsrud ", store forlagssuksesser.
Men også fiksjonslitteraturen kretsa om krigen. Sigurd Evensmos "Englandsfarere" handler om en gruppe motstandsmenn som blir tatt til fange. Tarjei Vesaas skrev krigserfaringene inn i et symbolsk univers i "Huset i mørkret". Ellers var etterkrigslitteraturen om krigen i stor grad opptatt av spørsmålet om hvorfor noen forble gode nordmenn, mens andre, tilsynelatende vanlige folk gikk i fiendens tjeneste. Både Sigurd Hoels "Møte ved milepelen" fra 1947, Kåre Holts "Det store veiskillet" fra 1949 og Aksel Sandemoses "Varulven" fra 1958 gir en psykologisk forklaring på landssvikproblemet.
Kampdiktene fra krigens dager, som enten var blitt kringkasta fra London eller hadde sirkulert illegalt, kom ut som samlinger fredsvåren 1945, og solgte i opplag som norsk lyrikk ikke har sett maken til verken før eller seinere. Særlig gjaldt det Arnulf Øverlands "Vi overlever alt" og Nordahl Griegs "Friheten". Enkelte av de som var unge under krigen fant at det tradisjonelle lyriske formspråket ikke strakk til for å gi uttrykk for krigsredslene, atombombene og den nye, kalde krigen. Gunvor Hofmo, som ble sterkt personlig berørt av krigen, kom med de oppsiktsvekkende samlingene "Jeg vil hjem til menneskene" og "Fra en annen virkelighet".
Modernismen slo igjennom på brei front i norsk lyrikk på 1950-tallet. Både hos eldre lyrikere som Tarjei Vesaas, Ernst Orvil, Astrid Tollefsen og Olav H. Hauge, og hos de yngre, som Astrid Hjertenæs Andersen, Paal Brekke, Hans Børli, Harald Sverdrup og Marie Takvam ble frie vers den foretrukne forma. Paal Brekke ble modernismens fremste våpendrager mot tradisjonalistene Arnulf Øverland og André Bjerke i en debatt om lyrikkens former som i ettertid er kjent som Tungetaledebatten. Georg Johannesens første diktsamling "Dikt 1959" innvarsla en ny interesse for det politiske og samfunnsmessige, som ikke hadde vært særlig tydelig på 1950-tallet. Samtidig ser en hos en veletablert lyriker som Rolf Jacobsen en mer kritisk holdning til forbrukermentalitet og naturødeleggelser.
I prosaen er det først om fremst Jens Bjørneboe som svinger pisken over samfunnet på 1950-tallet. I "Jonas" og "Den onde hyrde" angriper han henholdsvis skolen og fengselsvesenet, der han mener at staten viser sitt autoritære ansikt særlig tydelig. Et av høydepunktene i 1950-tallets prosalitteratur er Johan Borgens store Lillelord-trilogi. Også i en rekke novellesamlinger viste Borgen seg som en uvanlig stilsikker forfatter, og han gikk nye veier i prosaen med den eksperimentelle romanen "Jeg" fra 1959. Et annet høydepunkt i 1950-tallets romanlitteratur er Agnar Mykles to romaner om Ask Burlefot – "Lasso rundt fru Luna" og "Sangen om den røde rubin". Men som et resultat av påtalemaktas inngripen mot den siste ble Mykles forfatterskap heller kort. En annen frisk og ny stemme på 1950-tallet var Axel Jensen. I debutromanen "Ikaros" og i "Line" tar de unge hovedpersonene et generaloppgjør med besteborgerligheten i den sosialdemokratiske velferdsstaten. Jensen brakte også noe helt nytt inn i norsk litteratur med den dystopiske framtidsromanen "Epp" i 1965.
Foruten Johan Borgen kan også Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas nevnes som novelleforfattere. I 1953 debuterte Kjell Askildsen med novellesamlingen "Heretter følger jeg deg helt hjem". Han har siden holdt seg til kortprosasjangeren, og regnes i dag som en av norsk litteraturs fineste novelleforfattere.
1965-1980.
Åra etter 1965 innebar en kraftig utvidelse av markedet for norsk skjønnlitteratur. I 1965 ble Norsk kulturråds innkjøpsordning for skjønnlitteratur iverksatt. Den innebar at staten kjøpte inn 1000 eksemplarer av hver tittel av ny norsk skjønnlitteratur (med noen unntak) for spredning blant landets folkebibliotek. I tillegg økte interessen og opplagstalla for den nye litteraturen. Ikke minst skyldtes det opprettelsen av Bokklubben Nye Bøker i 1976.
1970-åra førte med seg en politisering og bevisstgjøring av forfatterne som gruppe – som blant intellektuelle for øvrig. Den norske forfatterforening ble en arena for politisk kamp og faglig kamp for forfatteres rettigheter. En periode var forfatterforeninga også splitta i to foreninger. Utover landet organiserte forfatterne seg i regionale forfatterlag, og det ble starta opp en rekke litterære tidsskrift hvor også amatørforfattere var velkomne.
Det mest navngjetne litterære tidsskriftet skulle etter hvert bli Profil. Fra 1965 var det base for en rekke av unge forfattere som skulle sette sitt tydelige preg på litteraturen i perioden. De tok mål av seg til å bringe norsk litteratur à jour med europeisk litteratur for øvrig. Et opprør mot den tradisjonelle psykologiske utviklingsromanen var nødvendig. I det hele tatt var det i den moderne tilstanden nødvendig å problematisere sjølve identiteten. Dag Solstad har levert vektige bidrag til den sene 60-tallsmodernismen både i artikler, essays og skjønnlitterær prosa.
Innafor lyrikken var allerede et modernistisk formspråk blitt det rådende i løpet av 50-tallet og tidlig 60-tall, og tradisjonalister som fortsatt skrev i faste strofeformer var ikke verd å bruke krutt på. I stedet ble det 50-tallets sensymbolisme som skulle bli skyteskive for de unge, og Jan Erik Vold den som tydeligst formulerte opprøret. Profil-lyrikerne innførte nyenkelhet, konkretisme og dagligspråk i poesien, i opposisjon til Paal Brekkes påstått innadvendte og symboltunge lyrikk. Av de eldre lyrikerne fikk Olav H. Hauge en renessanse, særlig med samlingen "Dropar i austavind".
Profil-gruppa skilte etter kort tid veger, i og med at Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tor Obrestad m.fl. vendte seg mot det nystifta partiet AKP(m-l), og ble med på å utforme et nytt politisk program som sa at litteraturen skulle tjene det arbeidende folket og opprøret mot kapitalismen. Solstads "Arild Asnes 1970" er en nøkkelroman for å forstå trangen hos en moderne intellektuell etter å oppnå kontakt med noe større og mer egentlig – et folk og en sak.
AKP-forfatterne var ikke mange, men likevel greide de å sette en dagsorden gjennom store deler av 70-tallet. Noen forfattere tok steget helt ut og begynte å skrive romaner og dikt i et språk som folket kunne kjenne seg igjen i, og med et budskap som skulle tjene folket, såkalt sosialrealistisk litteratur. Kjente verk i denne sjangeren er Solstads "25. septemberplassen", Obrestads "Sauda! Streik!" og Haavardsholms "Historiens kraftlinjer".
Sjøl om et mindretall skrev partilitteratur, var det en generell vilje hos forfatterne til å la litteraturen handle om samfunnet. Foruten klassekampen var det særlig to områder som ble tema; kvinnekampen og kampen mot sentralisering.
Begrepet «kvinnelitteratur» fikk en skiftende status i perioden. Mens noen mente at en særskilt betegnelse for litteratur skrevet for kvinner av kvinner om kvinners erfaringer var nødvendig, mente andre at det tjente til å plassere kvinnelige forfattere og lesere utafor samfunnet, i et eget lukka kretsløp. Uansett kom det viktige bidrag fra nye, kvinnelige forfattere om kvinners lite tilfredsstillende rolle i familien og i samfunnet. Liv Køltzows "Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?" er et sentralt verk når det kommer til å forstå den nye kvinnelitteraturen. Bjørg Vik har bidratt med flere novellesamlinger og skuespillet "To akter for fem kvinner". Både Køltzow og Vik står trygt i en realistisk tradisjon. Senere kom Cecilie Løveid og Eldrid Lunden med et mer opprørsk språk og med friske sjangereksperimenter. Særlig Løveid er opptatt av å finne et nytt språk for en ny kvinnerolle.
Etter 1980.
1980-åra ble på mange måter en reaksjon på den sosialrealistiske 70-tallslitteraturen. I 1983 kom Kaj Skagen med pamfletten "Bazarovs barn", som var et generaloppgjør med de forfatterne som hadde gjort mest utav seg på 70-tallet. Skagen tok til orde for en mer individorientert og idealistisk litteratur. Det er uvisst hvilken betydning boka fikk; uansett vendte mange av 70-tallsforfatterne seg i andre retninger enn tidligere. Dag Solstad kom med to store romaner som så åra i partiet i tilbakeblikk, Espen Haavardsholm skrev romanen "Drift" og Edvard Hoem kom med "Prøvetid". Alle handler om middelaldrende menn som gjennomlever kriser i livet, og som strever med å finne nytt fotfeste. Det samme kan sies om Knut Faldbakkens romaner om mannsrollen i endring etter kvinnerevolusjonen på 70-tallet.
Likeledes frambrakte 1980-årene flere store generasjonsromaner som følger hovedpersonen over et langt tidsrom, har et stort persongalleri og tegner et bilde av et bymiljø eller et lokalsamfunn i en ikke altfor fjern fortid: Lars Saabye Christensens "Beatles", Tove Nilsens "Skyskraperengler", Ingvar Ambjørnsens "Hvite niggere", Gerd Brantenbergs St.Croix-trilogi, Herbjørg Wassmos Tora-trilogi og Roy Jacobsens "Seierherrene" (1991).
I visse sammenhenger har 80-tallet fått merkelappen «fantasiens tiår» i litteraturen. Flere forfattere har innslag av det magiske, fantastiske eller usannsynlige. Kjartan Fløgstad, Mari Osmundsen, Hans Herbjørnsrud, Arild Nyquist, Jan Kjærstad og Ragnar Hovland representerer en slik retning. Også barne- og ungdomslitteraturen får innslag av fantastikk; Tormod Haugen er den viktigste her.
Et stort antall 80-tallsforfattere viser en stor grad av tekstbevissthet. Mange av de nye forfatterne hadde utdanning i litteraturvitenskap, filosofi eller andre akademiske fag. Dertil kom de mange skriveskolene som ble oppretta utover landet. Mange romaner tematiserte sjølve nedskrivingssituasjonen – tekstene var vendt mot seg sjøl eller mot andre tekster, og hovedpersonene var forfattere, forskere eller kunstnere. Jan Kjærstads "Homo Falsus" er kanskje den fremste av 80-tallets metaromaner, Karin Moes "KYKA/1984" en annen. Ole Robert Sunde og Liv Nysted hører også til her. En annen følge av en mer akademisk orientert forfatterstand er det store antallet essaysamlinger som er kommet i senere år. En god del av disse inneholder forfatteres lesninger av andre forfattere eller refleksjoner over annen kunst.
En påfallende tendens er den bratt stigende interessen for kriminallitteratur. Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Kim Småge og Fredrik Skagen hadde alle et godt grep om leserne. På 1990-tallet kom kvinnelige kriminalforfattere for fullt; Karin Fossum og Anne Holt har hatt stor suksess – den siste med en kvinnelig etterforsker som gjennomgangsfigur. Interessen for krim har på ingen måte avtatt etter årtusenskiftet, og et stort antall forfattere har enten spesialisert seg på krim eller veksler mellom krim og annen prosa: Jo Nesbø, Kurt Aust, Unni Lindell, Tom Egeland, Tom Kristensen, Jørn Lier Horst, Stein Morten Lier og Kjell Ola Dahl bør nevnes. I tillegg kommer en strøm av oversatt krim, særlig fra Sverige og Storbritannia.
Et annet tydelig trekk er den store interessen som skjønnlitterære forfattere og også leserne har vist for biografier, særlig forfatter- og kunstnerbiografier. Mange av de betydeligste forfatterne har siden 80-tallet skrevet en eller flere biografier over avdøde kunstnerkolleger. I tillegg har det kommet betydelige biografier fra journalister. Ingar Sletten Kolloens Knut Hamsun-biografi er kanskje den som har fått størst oppmerksomhet. Det ser ut til å være en tendens at dagens biografer - til forskjell fra tidligere tiders - ikke unnslår seg for å bruke kildemateriale av svært privat karakter, og ofte tegner nådeløst nærgående bilder av sine sujetter.
I lyrikken var det de gamle store som solgte i større opplag på 1980-tallet. Rolf Jacobsens "Nattåpent" nådde nesten 20 000, og Harald Sverdrups "Lysets øyeblikk" fikk også meget god mottakelse. Stein Mehren, Tor Ulven og Paal-Helge Haugen kom også med betydelige diktsamlinger dette tiåret. Mens de fleste lyrikere så ut til å ha fått nok av kampdiktninga fra 70-tallet, har Jan Erik Vold gått motsatt veg, og skrev noen av sine mest politiske dikt på 90-tallet. De nye og unge lyrikerne viser ellers et stort mangfold. Imidlertid når sjelden diktsamlinger opp i nevneverdige opplagstall. Hvis leserappell er et mål på litteraturens livskraft, må lyrikken sies å være i en krisetilstand. Mens nye romaner ofte kommer i store opplag som månedens bok i bokklubbene, er Bokklubbens lyrikkvenner for spesielt interesserte.
Teaterpublikumet viste fortsatt moderat interesse for ny norsk dramatikk, og fjernsynsseerne i enda mindre grad, følgelig har dramatikken stått i skyggen av prosaen og også lyrikken – med ett unntak: Jon Fosse. Fosse har gjennom 90-tallet og senere fått en mottakelse internasjonalt som ingen annen norsk dramatiker etter Ibsen, og har etter hvert en stor produksjon.


Garotte.
En garotte (også stavet garrote og garrotte) er et kvelningsredskap, gjerne bestående av en lenke, et tau eller en vaier som legges rundt halsen på offeret bakfra og strammes. Garotten er brukt som henrettelsesredskap, da normalt med en mekanisme som strammer snoren fremfor stramming for hånd.
I Storbritannia refererer garottering også til en spesiell gruppe ranere, som særlig i det 18. og 19. århundre kvelte sine ofre inntil de mistet bevisstheten, og som så tømte lommene deres. En rekke ofre for dette døde som følge av kvelningen, og i deler av London var slike ran en betydelig trussel mot allmenhetens sikkerhet i perioder.
Henrettelser med garotte.
Som henrettelsesmetode er garottering kjent fra Spania, og fra områder som har vært under spansk styre. Garotten som brukes besto opprinnelig av et tau som ble lagt om halsen på den dømte, som satt på en stol, og som så ble strammet ved hjelp av en pinne. På et tidspunkt innførte man en mer mekanisk form for garotte, som bruker et metallbånd som legges rundt halsen og strammes med en skrue. Etterhvert ble det også innført et nytt element, et skarpt blad som ble ført inn i nakken og som da kuttet hovednerven. Dette medførte at døden inntraff noe raskere.
Metoden ble brukt i Spania helt frem til 1974. Det er ikke lenger noen stater som bruker garottering som henrettelsesmetode.


Bjarne Rønning.
Bjarne Rønning (født 25. oktober 1953) er en norsk forfatter. Han er tidligere fotballspiller, fotballtrener og lærer.
Rønning debuterte i 1977 med romanen "Bjarne Huldasons sjøreise", som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris. Boka handler om en ung gutts opplevelser til sjøs. Manuset til den norske spillefilmen "Hockeyfeber" skrev Rønning sammen med den kjente NRK-mannen Oddvar Bull Tuhus. Filmen regnes for å være en av de bedre gjengivelser av norsk idrettsmiljø og er blitt en klassiker. I romanen "A-laget" skildres et annet idrettsmiljø, nemlig elitefotballen.
Som fotballspiller var Rønning aktiv i Lyn og Kjelsås, som fotballtrener ledet han Skeid og Lyn i landets elitedivisjon. Han var kjent for å komme med diverse poetiske gullkorn i intervjuer etter kampene, som for eksempel etter en seier med Lyn: "Det er med fotball som med jenter, det gjelder å holde på trua.".
Han var også trener for Fredrikstad fotballklubb 1998-1999.


Informasjonskapsel.
Informasjonskapsel (engelsk "HTTP cookie", "web cookie", eller "browser cookie", bokstavelig «internett-kake») er et stykke data i form av tekst eller binær data som den som surfer på internett kan motta fra ulike nettsider som besøkes. Disse lagres lokalt på brukerens harddisk/platelager. Hensikten er at nettleseren skal kunne ivareta personlig informasjon fra forskjellige vevtjenere på nettet, for eksempel identifisering og sporing av brukernavigering. Bruk av informasjonskapsler gjør det enkelt for programmerere å håndtere for eksempel brukerpreferanser og elektronisk handlekurv.
Informasjonskapsler ble introdusert i 1994 av Netscape Communications Corporation i Netscape Navigator for å ta vare på informasjon om "sesjoner", noe som ikke støttes i HTTP.
Bruken av informasjonskapsler er også kontroversielt da de inneholder mye informasjon om brukerens surfevaner og videre ferd på nettet, noe som de nettsteder som driver reklame fangerer opp og setter sammen med annen informasjon om brukeren. Brukeren kan også få lagret ulke informasjonskapsler fra ulike annonser på et nettsted. Enkelte nettsteder kan således lagre tallrike informasjonskapsler på brukerens PC.
Enkelte nettlesere, eksempelvis Opera gjør det mulig å styre og eventuelt begrense bruken av informasjonskapsler fra alle, til noen og til ingen som lagres lokalt. I tillegg kan man også slette alle allerede lagrede informasjonskapsler.


Børsemaker.
En børsemaker er en håndverker som lager eller reparerer skytevåpen.
En børsemaker jobber med tre, stål og kunststoffer og produserer, reparerer, justerer og tilpasser våpen.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk eller Teknikk og Industriell Produksjon. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk eller Vg1 Teknikk og Industriell produksjon og andre skoleåret er Vg2 Børsemaker. I hele Skandinavia finnes det ei utdanning for Børsemakere, og det er på Gauldal Videregående Skole.
Referanser.
Erik Weme; Våpen- og ammunisjonslære ISBN 82-585-1237-4


AM General.
AM General var avdelingen for tungindustri hos amerikanske American Motors. Den ble et uavhengig selskap i 1982 da AMC ønsket å selge aksjemajoriteten til franske Renault. Amerikanske lover forbød salg av forsvarsbedrifter til utenlandske stater, og Renault var deleid av den franske staten.
Selskapet produserte busser, tunge lastebiler og terrengkjøretøyer for industri, forsvar og statlige etater. På slutten av 70-tallet utviklet de High Mobility Multipurpose Wheeled Vehicle (HMMWV) som en etterfølger av jeepen. Dette kjøretøyet ble senere markedsført sivilt som Hummer.
AM General, som fremdeles er en uavhengig forsvarsleverandør, solgte rettighetene til Hummer-navnet til General Motors i 1999. De bygger fortsatt kjøretøyene kjent som Hummer H1 for GM, som ble saksøkt i 2003 av DaimlerChrysler (eierne av varemerket Jeep), på grunnlag av Hummers H2 sin likhet med Jeep.
20. august 2004 ble det meldt at Ronald Perelmans selskap MacAndrews & Forbes Holdings gikk sammen med AM Generals eier Renco Group, og ga Perelman 70% eierskap i AM General.


Panavia Tornado.
Panavia Tornado er en familie av tomotors jagerfly som ble utviklet i fellesskap av Storbritannia, Vest-Tyskland og Italia. Det finnes tre hovedtyper av Tornado; Tornado IDS (Interdicton/Strike) som er en jagerbomber, Tornado ADV (Air Defence Variant) til luftkamp og avskjæringsoppdrag, og Tornado ECR (Electronic Combat/Reconnaisance) til bruk i oppklaringsoppdrag og elektronisk krigføring.
Flyet ble utviklet og bygget av Panavia, som er et konsortium bestående av British Aerospace (daværende British Aircraft Corporation, vesttyske MBB, og italienske Alenia Aeronautica. Den første Tornado tok til vingene 14. august 1974 og var første gang involvert i krigshandlinger gjennom Storbritannia og Italias deltakelse i Gulfkrigen. Det internasjonale samarbeidet fortsatte etter at Tornado hadde blitt operativ med trenings- og evalueringsenhen Tri-National Tornado Training Establishment som var lokalisert ved RAF Cottesmore i England. Totalt ble det bygget 992 fly for de tre partnerlandene og Saudi-Arabia. Flytypen er enda i operativ drift, men det jobbes med planer for å erstatte flytypen, primært med Eurofighter som har flere av de samme land involverte som i Panavia Tornado prosjektet.
Utvikling.
På 1960-tallet ble det foretatt en del forskning på vinger med variabel vinkel. Formålet med en slik vinge var å kombinere manøvreringsdyktigheten og cruiseeffektiviteten som kom av rette vinger med hastigheten til vinger bakovervendte vinger. Storbritannia og Frankrike startet et felles prosjekt kalt AFVG ("Anglo French Variable Geometry") i 1965, men franskmennene trakk seg ut av dette i 1967. I 1968 gikk det mot slutten av livssyklusen til den aldrende F-104, og Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Canada gikk sammen i en arbeidsgruppe for å finne ut hvordan de best kunne erstatte denne. Resultatet av dette ble kalt MRA ("Multi Role Aircraft"), men ble senere omdøpt MRCA ("Multi Role Combat Aircraft"). Storbritannia ble med i gruppen i 1968, og et memorandum ble skissert mellom Storbritannia, Vest-Tyskland og Italia.
Samarbeidet var ment å resultere i en enseters erstatning for F-104G og et toseters angrepsfly for Storbritannia og Vest-Tyskland. Canada og Belgia trakk seg ut av samarbeidet i 1969. De fire gjenværende landene – Storbritannia, Vest-Tyskland, Italia og Nederland – opprettet 26. mars 1969 selskapet Panavia Aircraft GmbH, men Nederland trakk seg fra samarbeidet allerede i 1970. Storbritannia og Vest-Tyskland hadde hver en andel på 42,5 % med de gjenværende 15 % til Italia. England skulle produsere den forreste delen av flyskroget i tillegg til halen, midten av flyskroget skulle produseres i Vest-Tyskland, og vingene i Italia. Et separat multinasjonalt selskap, Turbo Union, ble opprettet i 1970, for å utvikle og bygge Turbo-Union RB199 jetmotoren for flyene. Eierskapet i dette selskapet var delt 40%/40%/20% mellom henholdsvis Rolls-Royce plc, MTU og FIAT.
Ved slutten av prosjektets spesifikasjonsfase hadde konseptet blitt redusert til to varianter; en enseters Panavia 100 som Vest-Tyskland først foretrakk, og en toseters Panavia 200 som RAF foretrakk og som også kom til å bli Tornado. På dette tidspunktet var flyet kun tiltekt en angrepsrolle som et lavtflygende angrepsfly. RAF så også et behov for et jagerfly og introduserte F2 varianten. Selv om dette konseptet hadde alvorlige mangler ble dette raskt rettet på gjennom introduksjonen av F3 varianten.
Kronologi.
Tornado GR4 fra RAF avfyrer flares.
Interdictor/Strike (IDS).
Tornado IDS er i bruk hos Tyskland, Italia, Storbritannia og Saudi-Arabia. Det blir regnet som en av verdens mest avanserte angrepsfly og har stor våpenkapasitet, lang rekkevidde og blir regnet som vanskelig å skyte ned.
Air Defense Variant (ADV).
Tornado ADV er i bruk hos Storbritannia (hvor det kalles F3) og Saudi-Arabia. Dette er luftforsvarsvarianten hvis hovedformål er avskjæringsoppdrag. ADV regnes ikke lenger som et ledende defensivt jagerfly, og skal byttes ut i begge land med Eurofighter.
Electronic Combat & Reconnaissance (ECR).
Denne varianten er i bruk hos Tyskland og Italia. Dette er en variant av IDS igjen, med det hovedformål å jakte på og ødelegge radarstasjoner.
Spesifikasjoner (Tornado IDS GR.4).
Diagram over Panavia Tornado IDS


Pain of Salvation.
Pain of Salvation er et svensk progressiv metal-band. Gruppa ble dannet i 1984 under navnet "Reality", av vokalist, gitarist og låtskriver Daniel Gildenlöw, sammen med gitarist Daniel Magdic.
I 1990 følte de to at de daværende bandmedlemmene ikke strakk til i forhold til deres egne ideer for bandet. Den talentfulle trommeslageren Johan Langell og bassisten Gustaf Hielm (Meshuggah) ble nye medlemmer. Året etter byttet bandet navn, og Pain of Salvation så dagens lys. I 1994 forsvant Gustaf Hielm, han ble erstattet av Daniels yngre bror, Kristoffer Gildenlöw. Etter en demo-innspilling i 1996 ble keyboardist Fredrik Hermansson med, og med en endelig besetning slapp Pain of Salvation debutalbumet Entropia. Etter debutalbumet forsvant Daniel Magdic ut, og Johan Hallgren ble ny gitarist.
Bandet har holdt seg til å lage konseptalbum på hver eneste utgivelse, og tar gjerne for seg de mørkere deler av enkeltmennesket og menneskeheten som en helhet, og engasjerer seg i stor grad i politiske temaer.
Tidlig i 2006 ble det klart at Kristoffer Gildenlöw forlater bandet. Kristoffer bor for tiden i Nederland sammen med sin nederlandske kone, noe som gjorde det vanskelig å fortsette samarbeidet. Gruppa ga i 2007 ut albumet Scarsick. Etter utgivelsen begynte bandet å se seg om etter en ny bassist, og Simon Andersson fikk være med som reservebassist på turne i Januar og Februar 2007. Den 10. Mars 2007 ble Andersson offisielt det femte medlemmet i bandet.
29. April 2007 ble det annonsert fra bandets hjemmeside at trommeslager Johan Langhell forlater bandet for å bli familiefar på heltid. Langell fullførte 2007-turnèen, og på bandets siste konsert i 2007, på Motstøy-festivalen i Notodden, Norge, ble navnet på den nye trommeslageren kunngjort; franske Léo Margarit.
Sent i 2008 ble det kunngjort at Simon Andersson forlater bandet, grunnet andre prosjekter.


John Daly.
John Patrick Daly (født 28. april 1966) er en amerikansk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Han er kjent for sin kraft på banen og for en rekke uheldige episoder både på og utenfor banen. Daly er, og har alltid vært, en av de mest populære spillerne på touren. En fargeklatt og golfens "Bad Boy".
Daly ble født i California og tok avsluttende eksamen ved Universitetet i Arkansas, hvor han var medlem av golfforeningen.
Han begynte å spille golf i 4-års alderen, og har senere blitt en levende legende.
Han ble profesjonell i 1987. I 1990 vant han Ben Hogan Utah Classic, og ble utnevnt til «PGA Tour: Rookie of the year». Han ble medlem av PGA-touren i 1991 og tok seieren i PGA-mesterskapet allerede første året. I 1992 vant han B.C. Open og i 1994 BellSouth Classic. I 1995 vant han sin andre "major" – The Open. Han ble dermed den fjerde amerikaner etter 2. verdenskrig, til å vinne to majors før fylte 30.
Karrieren til Daly har vært avbrutt flere ganger på grunn av problemer med alkohol. Mellom 1995 og 2004 tok han ikke en eneste seier på PGA-touren. 15. februar 2004 tok tørketiden slutt da han vant Buick Invitational etter omspill.
Daly er også mer enn bare en golfspiller. Han er også tekstforfatter og sanger. Hans album, «My Life», er en plate med svært personlige tekster. Her har han blant annet fått med seg Willie Nelson som gjesteartist.
Daly reiser ikke med fly mellom turneringsbanene slik som de fleste andre spillerne, men benytter heller en stor campingbil. Fra den 18 Januar 2006 ble hans hverdag allemannseie, gjennom et realityshow kalt «The Daly Planet».
Han er kjent for sitt brennende engasjement i diverse veldedige stiftelser, blant annet «Make A Wish»-foundation og «Boys & Girls Clubs of America». Dessuten etablerte han, i 1991, et college-fond for barna til en fan som ble truffet og drept av lynet. Dette skjedde under turneringen på Crooked Stick Golf Club, Indiana, hvor han vant sin første seier som profesjonell. Daly kalte til seg kona og de to døtrene til den drepte etter turneringen, og sa at han ville hjelpe dem økonomisk ved å opprette et college-fond for barna. Kona takket, men har senere innrømmet at hun ikke trodde så mye på lovnadene. Men en uke senere trodde hun på dem. Da fikk hun tilsendt en sjekk på $30 000, med hilsen; John Daly.


HMMWV.
High Mobility Multipurpose Wheeled Vehicle (HMMWV, uttales "Humvee") er et terrenggående kjøretøy produsert av amerikanske AM General. Som navnet antyder så brukes det i en rekke roller som for eksempel feltvogn, sambandsbærer, våpenbærer eller ambulanse.
Den amerikanske hæren er den største brukeren av HMMWV, men også det amerikanske marinekorpset er en stor bruker. Andre nasjoner som har HMMWV-varianter i tjeneste er blant annet Danmark, Filippinene, Mexico, Thailand, Djibouti, Luxembourg og Taiwan.
Historie.
Den amerikanske hæren utarbeidet en spesifikasjon på en arvtager til jeepen i 1979. I juli samme år var AM General i gang med utviklingen av sin kandidat. Den første produksjonsmodellen rullet av samlebåndet i Mishawaka i Indiana i 1984. De siste Jeep-modellene var planlagt utfaset i 1994.
Den første prototypen ble testet ved Nevada Automotive Test Center i juli 1980, bare elleve måneder etter at prosessen startet. Utviklingskontraktene kom i juni 1981. Konkurrentene var Chrysler Defence og Teledyne. Den første prøveserien på elleve kjøretøyer ble levert den amerikanske hæren i april 1982. 22. mars 1983 ble en produksjonskontrakt på 1,2 milliarder dollar signert. Over en periode på fem år skulle det produseres 55 000 kjøretøyer, med opsjon på ytterligere 15 000 enheter.
Under testing på hærens Aberdeen Proving Grounds av de første produksjonskjøretøyene knakk en drivaksel. Undersøkelser viste at hæren hadde testet det kjøretøyet det gjaldt utenfor spesifikasjonene, men AM General gikk over designet av drivakselen allikevel.
HMMWV hadde sin internasjonale debut på Farnbourough Air Show utenfor London i 1984. Kjøretøyet var i kamp første gang under gulfkrigen i 1991.
HMMWV erstattet utvalgte M151 Jeep, M274 Mule, M561 Gamma Goat M718A1 og M792 ambulanse. Fram til 2004 hadde mer enn 175.000 kjøretøyer blitt produsert.
AM General har også bygget en prototyp av en lett lastebil på HMMWV-ramme, med førerplassen framme over motoren.
I 1995 kom versjon A2, med noen tekniske forbedringer.
Teknisk beskrivelse.
HMMWV hadde opprinnelig en åttesylindret dieselmotor på 6,2 liter og 150 (amerikanske) hestekrefter fra General Motors, en THM400 automatisk girkasse (også den fra GM), en New Process 218 fordelingsgirkasse, firehjulstrekk, portalaksler, uavhengig hjuloppheng og skivebremser på alle fire hjul. Den er laget for å være luftportabel.
Lastekapasiteten varierer veldig fra modell til modell, men er vanligvis på litt over ett tonn.
A2-varianten, som kom i 1995, hadde en 6,5 liter dieselmotor med 160 (amerikanske) hestekrefter. Den nye motoren hadde en elektronisk styrt firetrinns automatisk girkasse og katalysator. En rekke andre små forbedringer ble innført.
Varianter.
En HMMWV fyrer av et TOW-missil
Konkurrenter.
Andre kjøretøyer som brukes i omtrent samme roller er Land Rover Defender, Steyr-Daimler-Puch Pinzgauer, Mercedes-Benz Geländewagen (som alle er litt mindre og lettere) eller Mercedes-Benz Unimog (som er større og tyngre). Russiske GAZ-3937 er i samme gruppe.


Allan Johansson.
Allan Johansson (egentlig "Knut Allan Johansson", født 17. februar 1919 i Stockholm, død 9. november 1991 i Solna) var en svensk pianist, komponist, kapellmester og sanger.
Johansson spilte med Lulle Ellboj, Thore Ehrling og Gösta Törner før han dannet eget orkester i 1946. Han var medlem av sanggruppen Flickery Flies i atten år fra 1946 og kapellmester i Knäppupprevyene i ni år fra 1952. I en periode var han gift med Brita Borg.


Parvan (provins).
Parvan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Charikat.
Andre steder er Ghorband, Shenwari, Bagram, Koh-i-Safi, Jabal Saraj, Surkh-Parsa, and Shekh-Ali.
Abdul Basir Salangi er guvernør i provinsen siden 6. mai 2009.


Zabol (provins).
Zabul-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den er den eneste afghanske provinsen hvor Taliban har oppnevnt et alternativt styre (i tiden etter den amerikanske invasjonen), som ikke er anerkjent av Kabul.
I april 2003 erobret Taliban Deh i-Chopan-distriktet, men afghanske styrker gjenerobret og tok kontroll.


Himmelretning.
Himmelretninger er de fire hovedretningene på kompasset: nord, øst, sør og vest. De fire himmelretningene tilsvarer de fire gradverdiene på et kompass: nord: 0 grader, øst: 90 grader, sør: 180 grader og vest: 270 grader. Enkelte kompass bruker enheten gon, hvor de fire retningene da tilsvarer henholdsvis 0, 100, 200 og 300 gon.
Åtte himmelretninger.
I praksis trenger en ofte en finere inndeling enn kun fire himmelretninger. For eksempel innen værvarsling er det vanlig å bruke åtte himmelretninger. En ny retning er da definert mellom hver av de fire hovedretningene: retningen nordøst er midt mellom nord og øst, retningen sørøst er midt mellom øst og sør og så videre.


Ghowr (provins).
Ghowr-provinsen (noen ganger stavet Ghor) er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger vest i landet. Administrasjonsstedet er Chaghcharan.
Ghowr var del av Persia i mange århundrer og var en av regionene som deltok i den persiske kulturrenessansen etter den arabiske invasjonen i Persia. Navnet Ghowr er en dialektversjon av det pahlaviske ordet "gar" som betyr «fjell».
Ghwor var også sentrum i Ghorid dynastiet i det 12. og 13. århundret. Restene av hovedstaden Firuzkuh inkluderer minareten i Jam som er på UNESCO sin konvensjon for beskyttelse av kulturminner.
17. juni 2004 angrep hundrevis av Abdul Salaam Khans styrker som hadde avslått den afghanske regjeringens plan for avvæpning av regionale militser Chaghcharan, og tok byen i en beleiring som varte en ettermiddag. 18 mennesker ble drept eller skadet i kampene og provinsguvernøren Mohammed Ibrahim flyktet. Tre dager senere kunngjorde regjeringen at de ikke ville gjenerobre byen. Khan og Ibrahim startet forhandlinger kort tid etter, men kom ikke til enighet. Khans tropper forlot Chaghcharan 23. juni, en dag før ankomsten til en bataljon i den afghanske nasjonalhæren, ledet av generalløytnant Aminullah Paktiyanai som ankom med en støtte på 20 amerikanske soldater.
Den amerikanske eventyreren Josiah Harlan krevde på 1800-tallet tittelen "prins av Ghor" for seg selv og sine etterkommere i bytte mot militær hjelp i løpet av en fraksjons-konflikt.


Nimruz (provins).
Nimruz-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan Den ligger sørvest i landet. Administrasjonsstedet er Zaranj.


Jidd Haffs.
Jidd Haffs var en kommune i den nordlige delen av Bahrain.


Per Lasson.
Per Lasson (født 1859, død 1883), norsk komponist.
Han var bror av Oda Krohg (kunstmaler), og Bokken Lasson (sanger og varietépioner) og er mest kjent for stykkene "Crescendo" og "Festmarsj til ordenspromosjon i griseordenen".
Lasson, Per
Lasson, Per
Lasson, Per


Valdemar av Rosenborg.
Valdemar Erik Flemming Christian av Rosenborg (f. 9. juli 1965 i Skovshoved, Danmark) er en dansk adelsmann og slektning av dronning Margrethe II av Danmark.
Grev Valdemar er sønn av grev Christian Eduard Valdemar Jean Frederik Peter av Rosenborg og hans fraskilte kone, Karin Lüttichau. Han har en yngre søster, grevinne Marina av Rosenborg.
29. juni 1996 giftet han seg i Bordeaux i Gironde i Frankrike med Charlotte Cruse.
Grev Valdemar og grevinne Charlotte ble separert i april 2005.


Christian Eduard Valdemar Jean Frederik Peter av Rosenborg.
Christian Eduard Valdemar Jean Frederik Peter av Rosenborg (født 16. juli 1932 i Bjergbygård, Danmark, død 24. mars 1997 i London, Storbritannia) var en dansk adelsmann og slekting av dronning Margrethe II av Danmark (oldebarn av kong Christian IX av Danmark).
Grev Christian var sønn av HH prins Erik av Danmark, greve av Rosenborg (1890–1950), og hans canadiske hustru, Loïs Booth (1897–1941). Han hadde en eldre søster, grevinne Alexandra av Rosenborg.
10. august 1962 giftet grev Christian seg med Karin Lüttichau i Stouby. De ble senere skilt.


Benoît Lecomte.
Benoît Lecomte (født 1967) er en fransk langdistansesvømmer. Han var den første som svømte over Atlanterhavet. Svømmeturen startet 16. juli 1998 fra Hyannis, Massachusetts i USA og det tok 72 dager før han kom fram til Quiberon i Frankrike 25. september. Lecomte svømte omkring 6 til 8 timer daglig i økter på 2 timer.
Lecomte ble født i Enghien-les-Bains i Frankrike.


Tsjebysjevs ulikhet.
Tsjebysjevs ulikhet, eller Tsjebysjevs teorem, som har fått navn etter den russiske matematikeren Pafnutij Tsjebysjev, er et resultat innen sannsynlighetsteori som gir en nedre grense for sannsynligheten av at verdien av en stokastisk variabel fra en statistisk fordeling med endelig varians ligger innenfor et område med en viss avstand fra variabelens forventning. Tilsvarende gir teoremet en øvre grense for sannsynligheten for at verdier ligger utenfor et område med samme avstand fra forventningen.
Teoremet.
La "X" være en stokastisk variabel med forventning "μ" og endelig varians "σ"2. Da gjelder det for ethvert reelt tall "k" > 0 at
Bare tilfellene når "k" > 1 gir nyttig informasjon.
En konsekvens av teoremet er at for en hvilken som helst sannsynlighetsfordeling med forventning "μ" og standardavvik "σ", så vil minst halvparten av verdiene ligge i intervallet (μ − √2 σ, μ + √2 σ).
Teoremet kan være nyttig til tross for de løse grensene fordi det kan anvendes på stokastiske variabler fra en hvilken som helst fordeling, og fordi disse grensene kan beregnes uten noe mer kunnskap om fordelingen enn forventningen og variansen.
Tsjebysjevs ulikhet brukes til å bevise store talls svake lov.
Varianter.
En ensidig variant med "k" > 0, er
Et sterkere resultat, som kan anvendes på unimodale sannsynlighetsfordelinger er Vysosjanskiï-Petunins ulikhet.
Eksempel.
Som en illustrasjon, anta at Wikipedia-artikler består av gjennomsnittlig 1000 bokstaver, med et standardavvik på 200 bokstaver. Av Tsjebysjevs ulikhet følger det at minst 75% av artiklene har en lengde på mellom 600 og 1400 bokstaver, ved å sette "k" lik 2.
Bevis.
Markovs ulikhet sier at for enhver reell stokastisk variabel "Y", og ethvert positivt tall "a", så er "P"(|"Y"| > "a") ≤ "E"(|"Y"|)/"a". Tsjebysjevs ulikhet kan bevises ved å bruke Markovs ulikhet på den stokastiske variabelen "Y" = ("X" − μ)2, med "a" = "k"2.


Ole Olsen.
Ole Olsen fotografert av Gustav Borgen i 1909. Norsk Folkemuseum
Ole Olsen (født 4. juli 1850 i Hammerfest, død 9. november 1927) var en norsk komponist.
Oppvekst i Hammerfest.
Ole Olsens far var kirkeorganist. Ole var en musikalsk gutt, og som 6 – 7 åring var han vikar for faren.
På denne tiden fantes det ikke aviser. Derfor gikk en politibetjent rundt i byen og leste opp kunngjøringer og auksjonsplakater. Ole fikk jobb som trommeslager. Når folk hørte trommingen, visste de at det ville bli lest opp en kunngjøring.
Studier.
Fra 1870 til 1874 studerte han ved musikkonservatoriet i Leipzig. Han komponerte sin første symfoni i G-dur og begynte på operaen "Stig Hvide".
Virke i Oslo.
Han bosatte seg senere i Christiania (Oslo) hvor han arbeidet som komponist og musikklærer. I årene 1877–80 vikarierte han som dirigent i Musikkforeningen mens Johan Svendsen var i utlandet. I 1879 giftet han seg med pianofabrikanten Karl Hals' datter Marie. I 1884 ble han dirigent for annen brigades musikkorps (byttet senere navn til Forsvarets Stabsmusikkorps) i Oslo, og var 1899–1919 armémusikkinspektør med majors rang. Han var også aktiv i Kunstnerforeningen. Som frimurer var han aktiv i Den norske Frimurerorden hvor han ledet Frimurerorkestret og komponerte leilighetsverk til ordenens jubiléer og høytidsdager.
Ole Olsen som var medlem i Nordlendingenes Forening (1894),var den som foreslo «Nord-Norge» som et strategisk begrep på landsdelen. Han var på denne tiden spesielt opptatt av landsdelens mulighet for kulturell, sosial og industriell vekst. Ordet ble først vanlig i bruk i tiden omkring første verdenskrig i navn på foreninger og i avisartikler.
I 1920 ble det reist en bauta med byste av ham i Hammerfest, vi finner denne på Ole Olsens plass i dag. Billedhugger Trygve Thorsen har laget en byste av komponisten på Vår Frelsers Gravlund.
Musikk.
Mest kjent av Ole Olsens verker er i dag antagelig "Solefaldssang" fra eventyrkomedien "Svein Uræd" til tekst av Nordahl Rolfsen. "Svein Uræd" ble uroppført på Centraltheatret i Kristiania i 1890. Olsen hadde 24 år tidligere skrevet en opera med tittelen "Stig Hvide", som imidlertid aldri ble oppført. Olsen skrev også operaen "Lajla".
Olsen skrev også poetiske tekster. Han skrev selv teksten til flere av sine operaer. En skriftsamling, kalt "Digte", ble utgitt etter hans død. I 1978 utga Erik Bye og Birgitte Grimstad platen En dobbel deylighet med blant annet Petter Dass' "Fiskevise" tonesatt av Ole Olsen.
Olsen prøvde også å få laget en egen norsk marsj-stil. Dette gjorde han ved å komponere marsjer som hadde innslag av folketoner. Han fikk mye kritikk for dette og lagde bare noen få marsjer.
Kjent er også "11 klaverstykker", stykker for klaver i nasjonalromantisk stil. Han laget også en suite for klaver og strykere basert på disse stykkene.
I 2010 ble det utgitt en nyinnspilt cd med musikk av Ole Olsen, fremført av Latvias symfoniorkester (Latvian National Symphony Orchestra) under ledelse av den norske dirigenten Terje Mikkelsen. Cd-en er utgitt på det svenske plateselskapet Sterling under tittelen "Asgaardsreien, Symphony in G, Suite for string orchestra". "Åsgaardsreien" er et symfonisk dikt som Olsen komponerte i 1876 med utgangspunkt i et verk av dikteren Johan Sebastian Welhaven. Den "Suite for string orchestra" som cd-en inneholder, er musikken til ovennevnte "Svein Uræd".


Tor-Arne Strøm.
Tor-Arne Strøm (født 6. mai 1952 i Rana) er en norsk politiker (Ap).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 2001 og er inne i sin tredje periode som stortingspolitiker.
Strøm satt i formannskapet i Rana kommunestyre 1996–2000, fra 1996 i formannskapet. Tor-Arne Strøm var varaordfører i Rana 2000–2001. Da han kom på Stortinget i 2001 var han organisasjonssekretær i Fellesforbundet.


Åsa Elvik.
Åsa Elvik (født 12. januar 1979 i Bø i Nordland) er en norsk politiker (SV). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 2001 som SVs andrekandidat og i 2005 som SVs førstekandidat. Hun var parlamentarisk nestleder for SVs stortingsgruppe fra 2005 til 2006. Fra 13. mars til 20. oktober 2009 var hun statssekretær for statsråd Tora Aasland, med ansvar for forskning og høyere utdanning i Kunnskapsdepartementet.
Elvik trådte ut av Stortinget da hun ble utnevnt til statssekretær, og tidligerer fylkesråd Geir-Ketil Hansen møtte som fast representant ut perioden. Elvik tok ikke gjenvalg ved stortingsvalget 2009.
Elvik var lærer ved Sortland videregående skole, avdeling Bø, 1997–1998, og har eksamener i psykologi, pedagogikk og sosialantropologi fra Universitetet i Tromsø.
Hun har hatt en rekke verv i SU og SV. De inkluderer at hun i perioden 1999–2001 var medlem av Nordland fylkesting. Elvik var i styret for Nordland Sosialistisk Ungdom 1996 – 1997 (kasserer) 1997 – 1998 (leder). Hun var medlem av fylkesstyret i Nordland SV 1996 – 1998 og 2000 – 2001. Medlem av landsstyret i SU 1997 – 1999. Hun var fylkessekretær i Troms SV 1998 – 1999 og var medlem i SV sitt sentralstyre fra 2001 til 2007.


Jan Arild Ellingsen.
Jan Arild Ellingsen (født 9. oktober 1958 i Oslo)
er en norsk politiker (FrP).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 2001.


Søren Fredrik Voie.
Søren Fredrik Voie (født 20. mars 1949 i Vestvågøy) er en norsk politiker (H), lektor, bankmann og embetsmann.
Voie ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 2001. Han var vararepresentant fra 1997. Voie var ordfører i Vestvågøy fra 1983 til 1987.
I det sivile liv har han blant annet arbeidet som lektor i videregående skole 1976-1983, banksjef i SpareBank 1 Nord-Norge 1988-1992, rådmann i Vestvågøy 1992-1999 og direktør ved Høgskolen i Nord-Trøndelag 1999-2001.
Voie jobber i dag i som rektor ved Vest-Lofoten videregående skole


Sharia.
Sharia (arabisk الشريعة, ash-sharī‘a: "veien (til sjø), banen, måten"), også sjaria, sjariah, sjari'a, sjari'ah, shari'a, shari'ah, shariah eller syariah er tradisjonell islamsk lov. Sharia finnes ikke som et entydig nedskrevet lovverk, men formuleres til enhver tid gjennom ulike skriftlærdes ofte varierende tolkninger av Koranen og hadithene.
Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Mange muslimer med et liberalt syn på islam er derimot i opposisjon til dette tradisjonelle synet på religiøse lover. Begrepet henviser til «vei til vann» eller «brudd i en elvebredde som gir tilgang til vann». Muslimske lærde skiller for det meste mellom "fiqh" som betyr «forståelse» og henviser til innblandinger av lærde fra lovens kilder, og "sharia" som er de moralske idealene som ligger bak "fiqh". Lærde håper at "fiqh" og "sharia" i ethvert konkret tilfelle er identiske, men de kan ikke være sikre. Det som er sikkert er at dersom en handler ut fra lovlig formede "fiqh", er en unntatt fra sanksjoner.
For sunni-muslimer er kildene til islamsk lov Koranen og hadith, men "ijma", samfunnets enighet, har også vært akseptert som en mindre betydningsfull kilde. "Qiyas", forskjellige former for tenkning inkludert sammenlikning med lignende saker, har også vært brukt av lovens lærde ("Mujtahidun") for å behandle situasjoner der kildene ikke gir noen konkrete regler. I "Imami-Shi'i" -lov er lovens kilder ("usul al-fiqh") Koranen, anekdoter fra profetens og de 12 imamers praksis, samt intellektet (aql"). Praksisen blir kalt "sharia" i dag, men har også lokale skikker ("Al-urf").
Islams jus blir kalt "fiqh" og er delt i to deler: studiet av kildene og metodikken ("usul al-fiqh", "lovens røtter") og de praktiske reglene ("furu' al-fiqh", "lovens grener").


Karabin.
Karabin er en type gevær. Det er betraktelig kortere enn riflen som er i bruk i infanteriet og var opprinnelig tiltenkt kavalerister, som kunne ha vansker med å sikte skikkelig fra hesteryggen med lange rifler.
I moderne tid er karabinen ofte i bruk hos støttetropper, eller fallskjermjegere som trengte et mindre gevær, som var lettere å bære med seg og som var kortere enn riflen.
Avdelinger i det norske forsvaret var satt opp med M1 Karabin, også kalt "US Karabin", frem til ca 1970, og norsk politi hadde det inntil det ble erstattet av MP5 på 1990-tallet.


Eyvind Alnæs.
Eyvind Alnæs (født 29. april 1872 i Fredrikstad, død 24. desember 1932 i Oslo) var en norsk komponist, organist og dirigent.
Alnæs studerte hos Iver Holter i Oslo, Carl Reinecke i Leipzig og i Berlin. Fra 1895 til 1907 var han organist i Drammen, deretter organist og kantor ved Oslo domkirke (inntil 1959: Vår Frelser kirke) fra 1916 til sin død julaften 1932 og var kordirigent for Oslo Håndverkersangforening og Holters korforening. Han var medlem av Koralbokkomitéen og harmoniserte svært mange koraler – og bidro også til å grunnlegge Norsk Komponistforening i 1917. Som konsulent og tilrettelegger av klavermusikk for det store musikkforlaget Edition Wilhelm Hansen nedla han også et meget betydelig arbeid. Som akkompagnatør nøt han stort ry og er blitt sammenlignet med Robert Levin som oppnådde samme posisjon i etterkrigstida som Alnæs hadde hatt i mellomkrigstida. Eyvind Alnæs var frimurer og aktiv som organist i Den norske Frimurerorden.
Han komponerte to symfonier, "Variations symphoniques", en pianokonsert, pianostykker, koralpreludier for orgel, korstykker og nærmere 60 romanser i senromantisk tonespråk. Mest kjent av romansene er "De hundrede violiner" og "Der du gjekk fyre". Ut over disse er det nok hans "Julemotett" som er mest kjent. Den framføres hvert år av en rekke kor over hele landet. Motetten finnes i to versjoner, en som ble skrevet for Olavsguttene (opphørte i 1964), og en som i dag synges av alle andre kor.
Innenfor norsk koralhistorie har Alnæs satt varige spor etter seg, ikke minst som hovedansvarlig for harmoniseringene av samtlige melodier i "Koralbok for Den norske Kirke" 1926. Han komponerte også en forspillsamling til samme verk, samme år. Hans "60 lette preludier for orgel" fortjener en nyutgivelse. Bearbeidelsen av folketonen "Den store, hvite flokk" for orgel er også et betydelig arbeid. Mens Edvard Grieg foresto utgivelsen av bind I av "Norges melodier", er bind 2 – 4 Eyvind Alnæs' redaksjonelle bragd. Han har foretatt såvel utvelgelse som harmonisering.
Alnæs er far til motstandskvinnen og forfatteren Lise Børsum og juristen, organisasjonsmannen og komponisten Iver Holter Alnæs samt farfar til forfatteren Finn Alnæs.


Sofia.
Sofia (София, direkte transkribert "Sofija") er hovedstaden og den største byen i Bulgaria. Den har 1 246 791 innbyggere (2006), og er med det den 15. største byen i EU. Byen ligger i den vestlige delen av landet, i Sofiadalen ved foten av fjellet Vitosja, og er det administrative, kulturelle og økonomiske senteret i landet.
Sofia er en av de eldste hovedstedene i Europa, og har en historie som strekker seg tilbake til 700-tallet, da trakerne bosatte seg her. Byen har også vært romersk bosetning. Navnet på byen kommer fra gresk og betyr «visdom», og byen har hatt mange forskjellige navn gjennom tidene, og man kan fortsatt se spor etter byens lange historie.
Historie.
Sofia har vært et senter for kristendom siden Romertiden
Antikken.
Sofia ble grunnlagt av trakere som "Serdica", oppkalt etter den trakiske stammen Serdi. Rundt 500-tallet bosatte stammen Odrysi seg i området, kjent som "personer" (ethnos) med sitt eget kongedømme. Under en kort periode på 300-tallet kom byen inn under Filip II av Makedonia og sønnen hans Aleksander den store.
Rundt år 29 e.Kr ble Sofia erobret av Romerriket og omdøpt til "Ulpia Serdica". Byen ble et "municipium", eller senter for en administrativ region under styret til keiser Trajanus (98-117). Den første nedskrivingen om Serdica ble gjort av Klaudios Ptolemaios (rundt 100 e.Kr). Byen ble utvidet med små tårn på bygninger, bymurer, offentlige bad, administrative og kulturelle bygninger, en basilika og et stort amfiteater kalt "Bouleutherion". Da keiser Diocletianus delte provinsen Dakia i Dacia Ripensis (ved bredden av Donau) og Dacia Mediterranea, ble Serdica hovedstad i Dacia Mediterranea. Byen ble utviklet de neste 150 åra, og Konstantin den store kalte byen "«Mitt Roma»".
Serdica var en mellomstor by, men var praktfull med planlagt planering og arkitektur, og et aktivt sosialt liv. Byen blomstret under ledelsen av den bysantiske keiseren Justinianus, da det ble bygd store slottsmurer omkring byen, som en fortsatt kan se deler av i dag.
Byen ble ødelagt av hunere i år 447, men ble gjenoppbygd av Justinianus og omdøpt til "Triaditsa".
Middelalderen.
Sofia ble etterhvert en del av Det første bulgarske riket under styret til Krum i år 809. Etter dette ble byen kjent under det slaviske navnet "Sredets" og vokste til en viktig festning og et administrativt sentrum.
Etter flere mislykkede omleiringer falt byen inn under Det bysantiske riket i år 1018, men ble igjen en del av Det andre bulgarske riket og styret til tsar Ivan Asen I.
Fra 1100- til 1300-tallet var Sofia en viktig handel- og håndverksstad. Han ble gitt navnet "Sofia" (gresk for visdom) i år 1376 etter kirken St. Sofia. Byen ble kalt både Sofia og Sredets fram til 1500-tallet, da det nye navnet gradvis erstattet det gamle.
Det osmanske riket.
Sofia kom etterhvert inn under Det osmanske riket under ledelse av Murad I i år 1382, og ble hovedstad i den osmanske provinsen (beylerbeylik) Rumelia, som eksisterte til 1715 da de fleste katolikker emigrerte.
Det selvstendige Bulgaria.
Sofia ble frigitt av russiske tropper i år 1878 under den russisk-tyrkiske krig 1877-1878 og ble hovedstad i det autonome fyrstedømmet Bulgaria i år 1879, som ble kongedømmet Bulgaria i 1908.
Under andre verdenskrig ble Sofia bombet av allierte luftstyrker sent i 1943 og tidlig 1944, og ble senere okkupert av Sovjetunionen. Bulgarias regime, som allierte landet med Nazityskland, ble styrtet og Sofia ble hovedstad i den kommuniststyrte Folkerepublikken Bulgaria (1944–1989).
Geografi.
Sofia ligger strategisk til på Balkan, og er omgitt av fjell på tre sider. Tre fjelloverganger går gjennom byen, som derfor siden antikken har ligget ved en svært viktig vei fra Adriaterhavet og Sentral-Europa til Svartehavet og Egeerhavet.
Flere mindre elver renner gjennom byen, bl.a. Vladajska og Perlovska. Iskar renner nær de østlige delene av Sofia. Byen er også kjent for mange mineralkilder. Det siste hundreåret er det blitt bygd flere kunstige innsjøer.
Byen ligger 150 km nordøst for Plovdiv, den nest største byen i Bulgaria, 390 km vest for Burgas, 470 kilometer vest for Varna, som er den største havnebyen i Bulgaria ved kysten av Svartehavhet.
Kultur.
Sofia er en av de eldste hovedstedene i Europa, og blander historien sin med nåtiden med en merkverdig arkitektstil. Historiske landemerker er bl.a. Bojanakirken fra 900-tallet (en del av Bulgarias verdensarv), og Alexander Nevskij-katedralen (en av verdens største ortodokse kirker), og den tidlige bysantiske St. Sofia-kirken.
Mer moderne arkitektur kan man se på den bulgarske nasjonaloperaen og balletten, Ivan Vazov nasjonalteater, Rakovskigaten teaterdistrikt, Slavejkovtorgets utendørs bokmarked, og Kulturens nasjonalpalass, som er Sørøst-Europas største kultur- og kongressentrum.
Det finnes 16 universiteter i byen, bl.a. Sofia universitet, grunnlagt i år 1888. Sofia er også setet for en øst-ortodoks og en romersk-katolsk stiftelse.
Museum.
I Sofia finnes det mange museum, bl.a det historiske nasjonalmuseet, det bulgarske naturhistoriske museum, jord- og menneskemuseet, det etnografiske museet, det militærhistoriske nasjonalmuseet, det nasjonale polytekniske museet, og det nasjonale jordbruksmuseet. I tillegg finner en Sofia kunsthall, det bulgarske nasjonalgalleriet for kunst, det bulgarske nasjonalgalleriet for utenlandsk kunst i tillegg til flere private kunstgalleri.
Demografi.
Hele hovedstadskommunen hadde totalt 1 326 377 innbyggere i år 2006, og en folketetthet på 917,8 innbyggere per km² som er det høyeste i landet. Selve byen hadde totalt 1 203 680 innbyggere.
Forholdet mellom kvinner per 1 000 menn var 1 114 og innbyggeraldringen var 100,3. Fødselsraten per 1 000 innbyggere i 2009 var 12,3 som stadig og dødsraten 12,1. Dette var det første positive naturlige tilveksten i byen på nærmere 20 år.
Arbeidsløsheten er markert lavere enn i andre deler av landet – 2,45 % av den yrkesaktive delen av folket i 1999, i forhold til 8,97 % for hele Bulgaria i august 2006. Den store delen av arbeidsløse med høyere utdanning, 27 %, i forhold til bare 7 % for resten av landet, er karakteristisk for hovedstaden.
Økonomi.
Sofia er det økonomiske sentrum i Bulgaria. Produksjonssektoren i økonomien er representert av over 800 store fabrikkanlegg, inkludert metallproduksjon (75 % av den totale produksjonen i landet), tekstil, gummi og lærproduksjon, trykkproduksjon (50 % av den totale produksjonen) og elektronikkproduksjon (15 % av den totale produksjonen). Sofia er også landets finansielle sentrum og hjemsted for Den bulgarske nasjonalbanken (sammen med flere andre banker). Konstruksjon, handel og transport er andre viktige næringsveier i den lokale økonomien.
Administrasjon.
Byen er en av 28 provinser i Bulgaria (og må ikke forveksles med Sofia oblast, som ligger rundt, men ikke inkluderer byen). Foruten Sofia består hovedstadprovinsen av tre andre byer og 34 landsbyer, inndelt i 24 kommuner.
Transport og infrastruktur.
Med sin velutviklede infrastruktur og strategiske plassering er Sofia et viktig sentrum for internasjonale jernbaner og bilveier. Alle større typer transport (bortsett fra vanntransport) er representert i byen, og det finnes åtte jernbanestasjoner, et flykontrollsenter, og Sofia Lufthavn (sentrum for flyselskapet Bulgaria Air). Tre europaveier går gjennom byen: 4, 8 og 10.
Kollektivtrafikken har en viktig rolle i transporten. Den består av undergrunnsbanen Sofia metro, busser, sporvogner og trolleybusser. Det finnes over 15 000 lisensierte drosjer i byen.
Utdanning.
Som hovedstad i landet er Sofia den viktigste byen for utdanning og de fleste utdanningsmulighetene finnes her.


Soroud-e melli.
Soroud-e melli (dari: «Nasjonalsangen») er nasjonalsangen til Afghanistan. Den ble innført i 1978 etter avskaffelsen av monarkiet til 1989 da det kommunistiske regimet falt. Taliban la ned forbud mot den, i likhet med all annen musikk. Den ble gjeninnsatt i 2002 etter Talibans fall.
Den ble skrevet av Suleiman Laeq og komponert av Ustad Salim Sarmast. Nasjonalsangens språk har igjen sørget for diskusjon og uenighet. Særlig det dari-språklige flertallet i befolkningen føler seg ikke representert og er fremmedgjorte.
Norsk oversettelse (oversatt fra tysk wikipedia).
Så lenge himmelen og jorden fins,
så lenge det fins liv i verden,
så lenge en enkelt afghaner puster,
Den afghanske nasjonen vil leve lenge.
For alltid består vår nasjonale enhet.
For alltid består den afghanske nasjon og republikken.
For alltid består den afghanske nasjonen, republikken og den nasjonale enhet – nasjonale enhet.


Skog.
En skog, eller skau, er et større område dekt med trær. Ofte definerer vi et område som skog når det er så mange trær der at de virker inn på lokalklimaet, det vil si at det er mindre vind og annen temperatur mellom trærne enn om det ikke hadde vært trær der. Når høyden på trærne er over 5 meter og avstanden mellom dem mindre enn 30 meter får vi en slik påvirkning av klimaet. Mindre tredekte områder i et ellers åpent landskap kalles "lund" eller "holt".
Skogen hører hjemme i områder der nedbøren er større enn fordampinga. Hvis det på et gitt område med klimatiske forutsetninger for skogdannelse på et tidspunkt råder en annen vegetasjonstype, enten pga. brann eller menneskelig aktivitet, vil trærne med sin store høyde og sine kroner skygge ut annen vegetasjon, slik at skogen blir klimakssamfunn.
Skogstyper.
Globalt skiller vi gjerne mellom fire hovedøkosystemer. Innenfor hvert av dem fins det mange undergrupper.
Skogsjikt.
Det er først og fremst feltsjiktet som brukes som kjennemerke for de økologiske forholda. Det karakteriserer fuktighetsforholda, næringstilstanden og lysforholda. Ved klassifiseringa brukes lister med karakteristiske arter, såkalte indikatorarter.
Skoger i verden.
Av verdens opprinnelige skoger er det bare de tropiske regnskogene som har bevart sin naturlige artssammensetning over større områder og dermed kan kalles urskoger. Av de andre skogtypene fins det i dag bare mindre urskogsområder, enten som et resultat av fredning eller fordi de hittil har vært utilgjengelige for økonomisk utnyttelse. Skogene har vært i tilbakegang helt siden steinalderen pga. avskoging for beiting og oppdyrking. De boreale barskogene har ikke minket i omfang i like stor grad som de andre, men moderne skogsdrift har gjennom flatehogst og planting påvirka den naturlige artssammensetninga sterkt i retning av ensarta og ensaldra bestand.
Skogens økosystem, biologisk mangfold og nøkkelarter.
Alt, mer eller mindre, henger sammen. For eksempel har mange sopper et nært samarbeid med trærne dette kaller vi sopprot (mykorrhiza). Soppen spinner et nett av sopptråder rundt trerøttene, den ”gir” vann og næringsstoffer til treet mot at den ”får” karbohydrater i bytte. Kantarell, rød skrubbsopp og pepperiske er blant soppene som danner sopprot med trær.
Noen arter er spesielt viktige for økosystemet, blir de borte får det store konsekvenser for mange andre arter. Disse artene kalles nøkkelarter eks. maur, gran, furu, blåbærlyng. Andre arter er mindre vanlige og har liten innvirkning på skogens økosystem.
Som naturbrukere har vi et stort ansvar for å ta vare på økosystemet. Og, ikke minst rødliste artene, veldig mange av disse finnes i skogen


Waldemar Thrane.
Waldemar Thrane (født 8. oktober 1790 i Christiania, død 30. desember 1828) var en norsk komponist, fiolinist og orkesterleder.
Waldemar Thrane var Norges mest betydningsfulle musiker på begynnelsen av 1800-tallet og en pioner i norsk musikk. I 1814–15 studerte han i Paris. Komposisjonene hans har wienerklassisismens kjennetegn, en stil som på denne tiden innebar de nyeste musikkretningene. I syngespillet "Fjeldeventyret" (1824) ble også norsk folkemusikk brukt som kilde. Han regnes som en pioner i etableringen av en norsk kunstmusikkultur. Han var dirigent for Det musikalske Lyceum og Christiania offentlige Theater inntil han ble syk i 1828 og ble erstattet av Ole Bull.
Waldemar Thrane var sønn til Paul Olsen Thrane, bror av David Thrane og onkel til Marcus Thrane.


Carl Nærup.
Carl Georg Nicolay Hansen Nærup (født 16. juli 1864 i Ålesund, død 2. januar 1931) var en norsk litteraturkritiker.
Han oppholdt seg flere år i England og Amerika, Frankrike, Italia og Tyskland, og var deretter virksom som kritiker, blant annet i "Verdens Gang" (1896–1910) og "Tidens Tegn" (fra 1910). Han var også litterær konsulent i Gyldendal Norsk Forlag, og var ansvarlig for utgivelsene av Henrik Wergelands og Bjørnstjerne Bjørnsons samlede verker. Han fikk i en periode kritikergasje av Det norske Storting.
Hans "Skildringer og Stemninger fra den yngre Litteratur" har vært et meget innflytelsesrikt verk for forståelsen av 1890-åras norske litteratur.


Buzkashi.
Buzkashi (fra persisk بزکشی "buzkashi", "buz", «geit» og "kashi", «trekking») er en tradisjonell afghansk sport, spilt fra hesteryggen. Navnet oversatt bokstavlig er «ta tak i geit» som antyder at spillet kommer fra den gamle praksis med å snappe geiter fra hesteryggen rundt tiden til Dsjengis Khan. Mongolene var dyktige ryttere som kunne plukke opp en geit mens de red i full galopp. Målet til en Buzkashi-spiller er å gripe kadaveret av en kalv og få den bort fra de andre spillerene eller kaste den over en mållinje.
Konkurransen er vanligvis intens, da andre spillere kan bruke så mye makt de vil, grensen går ved å spenne ben for hesten, for å forhindre scoringsforsøk (selv om bruk av kniver og våpen blir frarådet). Rytterene bruker vanligvis tykke klær og hodebeskyttelse for å beskytte seg mot spillernes pisker og støvler. Spillet kan vare i flere dager.
Spillet består av to hovedformer: "Tudabarai" og "Qarajai". Tudabarai er regnet for å være en enklere form. I denne formen er målet rett og slett å plukke opp kalven og bevege seg fri fra de andre spillerne uansett retning. I Qarajai må spillerne bære kadaveret rundt et flagg eller et merke i en ende av banen, så kaste den inn i en scorings-sirkel i den andre enden.
Kalven i Buzkashi-spillet er vanligvis uten hode, renset for innvoller og uten lemmer, så bløtlagt i kaldt vann i 24 timer før spill for å herde den. Noen ganger blir sand pakket inn i kadaveret for å gi ekstra vekt. Spillerne kan ikke feste kalven til kroppen deres eller til sadelen.
Seriøse Buzkashi-spillere trener intenst i mange år, og mange av mesterne (kalt "chapandaz") er over 40 år. For å kunne spille godt kreves også spesial-trente hester som vet å stoppe når rytteren blir kastet av og å galoppere hardt når rytteren får tak i kalven. Disse hestene kan bli solgt for så mye som 2500 dollar.
Buzkashi i populærkulturen.
Et Buzkashi-spill vises i en tidlig scene av "Rambo III".


Norges skoger.
Nordmarka nord for Oslo er typisk norsk - bartrærne dominerer med innslag av blandingsskog.
Den norske skogen kan grovt deles i to. På Sør-Østlandet, i Agder og på gode lokaliteter et stykke nordover på Vestlandet finner vi den varmekjære lauvskogen, som er den nordligste utløperen av de europeiske tempererte lauvskogene. I resten av landet opp til skoggrensa finner vi barskogen, som er den vestligste utløperen av de store boreale barskogene i nordlige Eurasia. Over barskoggrensa finnes fjellbjørkeskoger.
Skogen dekker 37% av Norges areal, og ca. halvparten av dette regnes som produktiv skog. Urørt urskog finnes knapt i Norge i dag, men flekkvis finnes skog som er lite påvirka av menneskelige inngrep, såkalt urskog. Det er anslått at skogen huser halvparten av de ca. 60 000 artene av planter og dyr i Norge.
I den varmekjære lauvskogen dannes normalt brunjordprofil, mens podsolprofil er det vanlige i barskogen.
Barskogene.
Barskogene domineres av grantre og furutre. Generelt kan en si at furua dominerer på tørr og næringsfattig jord, for eksempel på tørre sand- og grusmoer. Men den har det meste av sitt rotsystem ganske dypt, derfor klarer den seg godt og er heller ikke så utsatt for rotvelt.Grana dominerer på djup jord med god tilgang på fuktighet, men den har et grunt rotsystem og faller ofte i sterk vind. Grana er en nyinnvandra art i norsk flora, og har ennå ikke naturlig nådd over Langfjella og Saltfjellet i Nordland. I Nord-Norge går grana til Rana, med spredte lokaliteter i Salten, Troms og i Finnmark.
Furuskogene.
I lavfuruskogen er furua eneste treslag. Den fins på tørre moer og rygger, særlig i de indre, nedbørfattige strøka av Sør-Norge. I feltsjiktet dominerer tyttebær, krekling, røsslyng, tallrike lavarter og tørketålende moser.
Furuskogen slipper til mye lys og har normalt frodigere skogbunn enn granskogen.
Bærlyng-blandingsskogen fins i de noe kjøligere og fuktigere delene av landet, der jordsmonnet er tjukkere og humusinnholdet større. Denne skogen kan ha innslag av gran og bjørk. I feltsjiktet dominerer blåbær, blokkebær og røsslyng, sammen med lavarter og mer fuktighetskrevende moser.
Røsslyng-skinntryte-furuskog forekommer i høgereliggende strøk, og har innslag av fjellbjørk.
Furumyrskogene er glissen furuskog på fuktig mark tett opp til myrer. Feltsjiktet består av arter som blokkebær, torvull og molte. Bunnskiktet har moser som krever konstant fuktighet, som torvmoser.
Kalkfuruskoger er sjeldne i Norge, og fins bare på spredte lokaliteter som tørre kalksteinsrygger eller andre kalkrike bergarter som olivin eller fyllitt. Her kan liljekonvall være en vanlig art.
Granskogene.
Granskogen slipper til lite lys og har ofte mer livløs skogbunn enn furuskogen.
Blåbær-småbregne-granskogen har størst utbredelse. Feltsjiktet er dominert av blåbær og småbregner som fugletelg og hengeving, men kan ha tydelige innslag av tyttebær og smyle. I bunnsjiktet dominerer moser som etasjemose, furumose, kammose og sigdmoser – særlig der tresjiktet er tett og stenger lyset ute. Mange steder kan også gaukesyre og hvitveis forekomme i betydelige mengder.
Lågurtgranskogen finner en på forholdsvis tørr og næringsrik grunn, helst i låglandet i sør. Karakteristiske arter i feltsjiktet er fingerstarr, blåveis og hengeaks. Lågurtgranskogen har ofte brunjordsprofil.
På svært næringsrike lokaliteter med god fuktighet – særlig der grunnvatn trenger opp i overflata – utvikles høgstaudegranskog, med turt, tyrihjelm og større bregner som ormetelg som karakteristiske arter. Innslaget av bjørk og rogn kan være betydelig.
Gransumpskogen vokser på fuktig mark tett opp til myrer, gjerne noe mer næringsrik enn i furumyrskogene. Foruten torvmoser i bunnsjiktet og blåbær i feltsjiktet finner en arter som skogsnelle. Sumpbarskogene har gjennom 1900-tallet blitt utsatt for grøfting for å øke tilveksten.
Varmekjære lauvskoger (edellauvskog).
Til de varmekjære lauvtrea hører eik, ask, hassel, alm, svartor, lind, bøk og lønn. De kan enkelte steder danne rene bestand, men vanligst forekommer de to eller flere i blanda bestand. De har høgere varmekrav enn bartrea; en regner gjerne en gjennomsnittstemperatur på ca. 12°C for de fire varmeste månedene, mens gran og furu krever ca. 8°C.
Lauvskogene er lysåpne skoger med et rikt busk- og feltsjikt. I busksjiktet finner en arter som krossved, trollhegg og tysbast. Feltsjiktet kan tidlig om våren ha arter som blåveis, hvitveis, maigull, gullstjerne og marianøkleblom; senere på sommeren kransmynte, kranskonvall, storklokke og skogsvineblom. Av grasarter finner en høgvokste arter som skogfaks, myskegras og skogsvingel.
Innover i dalføra på Østlandet og nordover langs kysten kan en finne mindre lokaliteter av varmekjære lauvtrær utafor området for sammenhengende utbredelse. En finner dem da på særlig gunstige lokaliteter, som i bratte, sørvendte lier, ofte på rasmark innunder fjellskrenter. To arter varmekjære lauvtre har spredte forekomster nord for polarsirkelen, nemlig hassel som forekommer helt nord til Steigen, og alm som vokser nord til Beiarn like sør for Bodø.
I varmeperioder etter istida har de varmekjære lauvskogene hatt en langt videre utbredelse enn i dag.
Bøkeskoger.
Bøkeskoger finnes lokalt i Vestfold; mest kjent er Bøkeskogen i Larvik. Bøk er et varmekjært treslag som trives best på god moldjord med frisk fuktighet. Bøka er det mest skyggetålende treslaget, og vil på visse steder langs kysten i Sør-Norge kunne skygge ut gran. Pga. en vanskelig avsetningssituasjon for lauvtrevirke er den derfor gjerne blitt bekjempa i skogbruket.
Bøk kan finnes i rene bestand, og har da et lystett kronetak som ikke tillater noe feltsjikt. Bakken dekkes av lauv og jordsmonnet er surt. Hvitveis er en art som tilpasser seg bøkeskogen godt, idet den blomstrer før trærne har satt blad. I feltsjiktet kan en ellers finne myske, gauksyre og hårfrytle. Det er vanlig å skille mellom "smylebøkeskog" og "myskebøkeskog". I mer lysåpne bøkeskoger der bøka veksler med gran, kan feltsjiktet ha arter som maiblom og blåbær.
Bøka er det treslaget som sist innvandra til landet, for ca. 2000 år siden. Én teori er at bøka kan ha kommet med ballastjord fra Danmark eller andre land lenger sør. Når det gjelder verdens nordligste bøkeskog i Lindås i Hordaland, har det vært antyda at bøka har kommet med ballastjord fra Østlandet i Vikingtida.
Eikeskoger.
Langs kysten av Østlandet, Agder og Sør-Vestlandet kan en i ytre strøk finne eikeskoger som er en nordlig utløper av den mellomeuropeiske, atlantiske eikeskogen. Til forskjell fra øvrige varmekjære lauvtrær er eika seintvoksende, og jordsmonnet er surt og næringsfattig.
Eikeskogene har både sommereik og vintereik, og enkelte steder kan det være innblanding av nøysomme treslag som bjørk og osp. Feltskiktet er fattig og inneholder lite krevende arter som smyle, blåbær og maiblom, foruten lyngarter.
Bjørkeskoger i låglandet.
Innafor barskogens utbredelsesområde fins det områder som er mer prega av lauvtrær enn av bartrær. Bjørk er det vanligste treslaget, men ofte med tydelige innslag av andre hardføre lauvtreslag som osp, rogn, gråor og hegg. Blandingsskog av lauv- og bartrær er også en utbredt skogtype. Det er vanlig å betrakte bjørkeskogene som et suksesjonsstadium på veg mot barskog som klimakssamfunn. Også innafor den varmekjære lauvskogens område fins det overgangstyper med stort innslag av bjørk og andre hardføre lauvtrær.
I kyst- og fjordstrøk fra Trøndelag og nordover fins det mye bjørkeskog. Denne kystskogen kan oppfattes som en overgangstype mellom låglandsbjørkeskogen inne i dalene og fjellbjørkeskogen
Låglandsbjørkeskogen kan ha både hengebjørk og vanlig bjørk. Disse krysser lett innbyrdes og danner utallige klimaraser, og de kan også krysse med fjellbjørk.
Fjellbjørkeskoger.
Fjellbjørkeskog i Trollheimen, 750 moh.
Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og skoggrensa i fjellet – den subalpine regionen. Det dominerende treslaget er fjellbjørka. Denne er genetisk ustabil og danner mange overgangsformer mot vanlig bjørk, men kan også krysse med hengebjørk og dvergbjørk. Den varierer mye i utseende, og kan på utsatte steder bli krokete og vindskjev og ikke mye over 2 m høg, mens den andre steder kan være høg og rettstamma.
Fjellbjørkeskogen kan også ha innslag av andre hardføre lauvtrær som selje, rogn, gråor og hegg. Feltsjiktet kan variere mye fra sted til sted og fra landsdel til landsdel.
I de indre og mindre nedbørrike fjelltraktene dominerer dvergusker som dvergbjørk og krypende einer, og lyngarter som blåbær, fjellkrekling og tyttebær. Gras og urter kan være de samme som i nærliggende barskog, men fjellplanter forekommer også i stort antall. Smyle, gulaks, sauesvingel, skogmarimjelle, gullris og skogstjerne er vanlige arter. Bunnsjiktet kan enkelte steder være helt dominert av reinlav og andre busklaver.
En spesiell type fjellbjørkeskog er "høgstaudefjellskogen", som er karakterisert ved et uvanlig velutvikla feltsjikt med opptil mannshøge kratt av tyrihjelm, turt, mjødurt, skogstorkenebb, skogrørkvein og ballblom. Andre steder dominerer storbregner som strutseveng, skogburkne og ormetelg. Det er et svært produktivt økosystem som utvikles i sørvendte hellinger på kalkrik, næringsrik mark med tilgang på grunnvatn og med beskyttende snødekke om vinteren.
I de østlige fjelltraktene går barskogen høgere enn i de vestlige, og fjellbjørkeskogen har større innslag av bartrær enn i vest. En årsak kan være at grana i slike høgder kan formere seg ved rotskudd, og dermed konkurrerer bedre med bjørka. Mot vest synker barskoggrensa raskere enn bjørkeskoggrensa, slik at fjellbjørkeskogene i vest danner et breiere og mer homogent belte enn i øst.
Oreskog.
I Norge fins to arter av or; "svartor" og "gråor". Oreskog forekommer over hele landet, enten i rene bestand eller i blanding. Svartora er varmekjær og går ikke lengre nord enn Trøndelag. Or har symbiose med nitrogenbindende bakterier ("Actinomyceter"). Den trekker derfor til seg nitrogenkrevende arter som mjødurt og brennesle i feltsjiktet.
Or krever jevn tilgang på fuktighet, og trives langs bekker og vassig. Innafor barskogsområdene kan en se oreskogen strekke seg som band langs bekkedalene. Om høsten skiller oreskogen seg klart fra den øvrige lauvskogen, idet den står med grønne blad til frosten kommer.
Hegg er vanlig sammen med både svartor og gråor. I svartorskogens busksjikt finner en arter som trollhegg og svartvier. Dessuten skjer foryngelsen av gamle trær ved stubbeskudd etter at stammen er død, slik at oreskogen gjerne har et preg av tett buskas. Vanlige arter i feltsjiktet er storbregner som skogburkne og strutseveng, og urter som soleihov og mjødurt. I bunnsjiktet er torvmoser og fagermoser vanlige.
Gråora er mindre varmekrevende og fins over hele landet. Den er et pionértreslag, og konkurrerer særlig godt på ustabil grunn som rasmark og sandstrender. Om våren er feltsjiktet dominert av for eksempel hvitveis og gulstjerne; senere på sommeren kommer skogstorkenebb og kratthumleblom. Nitrofile arter som brennesle, geitrams og jonsokblom er karakteristiske for gråorskogen.
Skogressursene.
Det er ca. 75 000 km² produktivt skogareal i Norge. Dette utgjør 24% av Norges landareal. Takstresultater fra Norsk institutt for jord- og skogkartlegging viser at det i
2003 var 704 millioner m³ stående skog i Norge. Volumet av stående skog under barskoggrensa er mer enn dobla sia 1925. Netto tilvekst (brutto tilvekst minus avvirkning og beregnet naturlig avgang) av stående skog i 2002 var 13,2 millioner m³, eller 1,8% av totalt volum av stående skog.
Økningen i skogens biomasse (inkludert greiner og røtter) i 2002 gav en binding av karbon som tilsvarte om lag 45% av de totale menneskeskapte CO2-utslippene i Norge.
Etter mye omtalte skogskader som følge av forurensning på 1980-tallet, har skogens helsetilstand sia midt på 1990-tallet vist en klar bedring.
Bestanden av de skogslevende hjortedyra har i de siste 20-30 åra økt betydelig, særlig som følge av flatehogst og planmessig beskatning. De store bestandene av hjortevilt påvirker vegetasjonen gjennom beiting. Dette kan ha betydning for landskapsbildet og det biologiske mangfoldet. Kjøttutbyttet i 2003 var 5 111 tonn elg, 1 453 tonn hjort og 146 tonn villrein.
Økonomi.
I 2003 ble det utført 4 400 årsverk i skogbruket, ned fra 13 700 i 1970. Skogbrukets andel av BNP er i samme periode redusert fra 0,78% til 0,26%. Bruttoverdien av samla avvirkning til
salg var om lag 2,2 milliarder kr i 2003, og det ble eksportert trevarer og treforedlingsprodukter for 13,2 milliarder kr.
I 2002 ble det avvirka 8 mill. m³, hvorav 0,8 mill. m³ ble brukt til ved. 4 mill. m³ gikk til sagbruk og trevareindustri, mens 2,6 mill.m³ ble brukt i tremasse- og celluloseindustrien. Av lauvtretømmer ble det omsatt 55 000 m³.
Skogkultur.
Inngrep og tiltak som tidligere har ført til store endringer i skogøkosystemene, som planting, grøfting, gjødsling og sprøyting, har gått tilbake de seneste tiåra – trolig som en følge av lågere tømmerpriser og strengere restriksjoner. Bygging av skogsbilveger, som har åpna opp hittil urørte skogområder for skogsdrift og alminnelig ferdsel, har gått tilbake fra 780 km i 1992 til 130 km i 2003.
Registrering av biologisk mangfold er nå en del av skogbruksplanlegginga. Skogbruksplanlegginga tar sikte på å framskaffe stedfestet informasjon som gjør det mulig for skogeierne å bygge sin virksomhet på kartfesta kunnskaper om skogarealene, ressursene og miljøverdiene. Eksempler på miljøelementer er mengde av liggende død ved, antall gamle trær, tiurleiker og bjørnehi.
Vern.
Ulike naturtyper huser spesialtilpassa arter av både insekter, planter og andre organismer. For å bevare variasjonen og ta spesielt vare på sjeldne naturtyper, er det nødvendig med særskilt vern.
Det er registrert 22 000 plante- og dyrearter tilknytta skogarealene i Norge, og om lag 900 av dem regnes som sjeldne eller trua. "Konvensjonen om biologisk mangfold" forplikter Norge til å identifisere og overvåke det biologiske mangfoldet.
Ved utgangen av 2003 var det verna i alt 2 323 km² skogareal i Norge, hvorav 764 km² var produktiv skog. I dette arealet inngikk 570 km² produktiv barskog, noe som tilsvarer ca. 1% av det totale produktive barskogsarealet. I tillegg kommer lauv- og blandingsskog og skogarealer som inngår i nasjonalparker. Til sammenligning var 3,6% av den produktive skogsmarka i Sverige helt verna i 1996, og i Finland var tilsvarende tall 4,1% i 2002.


Spetsnaz.
«Alfa» (Rekognoseringsarbeid), SOBR/OMSN (Razziaer og lignende, i tillegg til anti-terrorisme), «Vitjaz» (Anti-terrorisme, patruljering av Russlands grenser) og «Rus» (Anti-terrorisme, ødeleggelse av fiendtlige våpenlager). På den andre siden har vi GRU (russisk: Гла́вное Разве́дывательное Управле́ние – "Glavnoje Razvedjvatelnoje Upravlenije", «Hovedetteretningsdirektoratet»). GRU Spetsnaz er den mest hemmeligholdte av enhetene innenfor «Spetsnaz» og det er svært lite som er kjent om dem. De bruker ikke noen spesielle uniformer og har ingen spesielle markeringer. De pleier å blande seg med VDV-enheter eller andre enheter som er nær der de blir satt inn for å rydde opp. Russlands marine har også en spetsnaz-enhet, «Delfin», denne kan minne om MJK eller Seal team six
Struktur.
I hvert regiment i Russlands forsvar finnes det en «Spetsnaz» bataljon, og i hver bataljon er det vanlig med et ABC-kompani, et signal-kompani og to eller tre støtte-kompani pluss konvensjonelle tropper. Et Spetsnaz-kompani tilsvarer mellom 100-250 menn. Alle kompanier er trent i vanlig krigføring, dvs at selv om en tilhører et ABC-kompani innenfor Spetsnaz så kan en fortsatt kjempe som «vanlige» Spetsnaz tropper.
Utrustning.
En vanlig infanterist er vanligvis utstyrt med en AK-74, PKM eller en Bizon II, avhengig av oppdraget. I tillegg har han vanligvis 2-3 fragmentasjonsgranater og en PMM Makarov i tillegg til eventuelt annet utstyr han trenger til oppdraget. Snikskyttere er armert med VSSVintorez. Det sies også at de har en «ballistisk kniv». Dette er mer myter enn sannhet, men enhver operativ må kunne kaste en kniv svært presist. Dette er svært utøvd innenfor OSNAZ, i tillegg bør en klare å kaste sin trofaste spade presist.
Styrkenes oppgaver omfatter nå alt fra «shadow operations» til store offentlige anti-terrorist-aksjoner som den mye omstridte gisselaksjonen i Beslan.


Bonn-avtalen (Afghanistan).
Offisielt Avtalen om nødvendig organisering i Afghanistan i påvente av gjenetablering av permanente regjeringsinstitusjoner,
var Bonn-avtalen den innledende serien med avtaler som skulle gjenskape staten Afghanistan etter den amerikanske invasjonen i Afghanistan i respons til terrorangrepet 11. september 2001, en invasjon som gjorde slutt på den over 20 årige afghanske borgerkrigen. Siden det ikke hadde eksistert en nasjonalt støttet regjering i landet siden 1979, føltes det nødvendig å ha en overgangsperiode før en permanent regjering ble etablert. En nasjonalt støttet regjering ville i det minste kreve en loya jirga gjennomført. I mangel på lov og orden etter den raske seieren til amerikanerne og Nordalliansen, føltes midlertidige tiltak nødvendig.
Oversikt.
Et antall prominente afghanere møttes i desember 2001 med støtte av FN i Bonn, Tyskland for å bestemme en plan for styret av landet. Resultatet var den afghanske interimautoriteten, som bestod av 30 medlemmer, ledet av en formann som ble innsatt 22. desember 2001 med et seks måneders mandat fulgt av en to års overgangsautoritet. Etter dette skulle valg finne sted.
Afghanistans grunnlov.
I Bonn-avtalen ble den Afghanske Grunnlovskommisjonen etablert for å skrive et utkast til ny grunnlov i konsultasjon med offentligheten. Bonn-avtalen kalte sammen et loya jirga som skulle holdes innen 18 måneder etter etableringen av overgangsautoriteten og sa at grunnloven av 1964 skulle brukes som fundament for en ny grunnlov.
Selv om den var noe forsinket har denne grunnloven blitt skrevet og er godkjent av loya jirga.
Rettssystemet.
Bonn-avtalen kaller en juridisk kommisjon til å gjenbygge rettssystemet i henhold til islamske prinsipp, internasjonale standarder, reglene for lov og afghanske lov-tradisjoner.
Domstolene.
Bonn-avtalen kalte etableringen av en høyesterett.


Fiesole.
Fiesole er et sted og en kommune med vel 14 000 innbyggere, ca. 8 km nordøst for Firenze i den italienske regionen Toscana. Stedet er berømt for sin vakre beliggenhet og storslagne utsikt, og er derfor et populært turiststed.
Historie og monumenter.
Fiesole ble antakelig grunnlagt i det 9.-10. århundre f.Kr. av etruskerne. Stedet omtales første gang i 283 f.Kr. i forbindelse med en romersk erobring. I 405 e.Kr. overtok germanske horder, og ble så uavhengig i flere hundre år. De var alltid overskygget av Firenze; florentinerne erobret dem i 1125. I dag finnes rester av etruskiske murer, romerske bad, et romersk teater samt en kirke (Chiesa di San Francesco) fra 1028 i romansk stil, og et rådhus fra det 14. århundre.


Den afghanske grunnlovskommisjonen.
Den afghanske grunnlovskommisjonen ble etablert 5. oktober 2002 som krevet av Bonn-avtalen som stipulerte at en ny afghansk grunnlov skulle godkjennes av et loya jirga. Loya jirgaen skulle kalles sammen innen 18 måneder etter opprettelsen av den afghanske overgangsautoriteten, som ble etablert i juni 2002. Etter noe forsinkelse ble den foreslåtte grunnloven gitt til president Hamid Karzai 3. november 2003. Et loya jirga begynte 14. desember 2003 (fire dager etter skjema) i Kabul og grunnloven ble godkjent 4. januar 2004.
Kommisjonen sammensetning.
Den opprinnelige komitéen bestod av ni medlemmer og startet arbeidet 5. oktober 2002. Etter at arbeidet var ferdig (selv om et utkast ikke ble offentliggjort) ble kommisjonen skiftet ut 7. mai 2003 av en 35 medlemmer stor gjennomgangskomíté, henvist til som grunnlovskommisjonen. De 35 medlemmene ble alle oppnevnt av president Karzai. Syv av medlemmene var kvinner.
Kommisjonen satte opp åtte regionale kontor i Jalalabad, Herat, Kandahar, Kunduz, Kabul, Gardez, Mazar-e Sharif og Bamiyan i tillegg til i de pakistanske byene Peshawar og Quetta og i de Iranske byene Teheran og Mashhad.
Prosessen ble fulgt av FNs "Assistans Oppdrag i Afghanistan" og ble betalt av FNs "Utviklingsprogram".
Konsultasjonsprosessen.
Konsultasjoner med den afghanske offentligheten begynte 10. juni 2003. Undergrupper av kommisjonen fra Kabul og regionale kontor foretok turer gjennom Afghanistan, Pakistan og Iran. Afghanske flyktninger i USA ble også konsultert. Kommisjonen distribuerte plakater og flygeblad, samt en månedlig avis. Annonseringer i radio og tv ble også foretatt.
Utsettelse og endelig offentliggjøring.
Det innledende målet for kommisjonen var å presentere utkastet til grunnlov innen 1. september 2003, men i august ba kommisjonens medlemmer om en to måneders utsettelse for å få mer tid til å samle reaksjoner. 28. august annonserte Wardak at loya jirga var utsatt til 10. desember. Kommisjonen ønsket mer tid til å konsultere med afghanerne. Farooq Wardak, lederen av kommisjonens sekretariat, sa at utsettelsen ville gi afghaneerne mer tid til å bestemme om de ønsket en republikk, et palamentarisk system eller vende tilbake til monarki. Andre saker, sa han, inkluderte graden av desentralisering i Kabul og islams rolle. Han sa videre at 100 000 spørreskjema fra alle provinsene i Afghanistan var ferdige og sent til kommisjonen.
Kommisjonen presenterte forslaget til grunnlov 3. november 2003. President Karzai, tidligere kong Zahir Shah og FNs spesialutsending Lakhdar Brahimi deltok på seremonien
Utkastet ble distribuert ut til provinsenes guvernører og Wuluswals for distribusjon til politiske ledere. Det ble også vidt utdelt via sekretariatets regionale kontor til distriktenes representanter og til media, inkludert magasinene Kellid og Morsal.
Motstand mot den foreslåtte grunnloven.
Bacha Khan Zadran, en pashto krigsherre i Paktia kritiserte den foreslåtte grunnloven for å avskaffe det arvelige monarkiet.
Mahbuba Hoquqmal, den afghanske ministeren for kvinners saker, sa at grunnloven ikke ga beskyttelse for kvinners eiendomsrett, ikke hindret tvangsekteskap og ikke ga bedre garantier for lik behandling av domstolene.
Medlemmer av usbekske, turkmenske og baluchi-stammer sa at den foreslåtte grunnloven fremmedgjorde deres kulturer. For eksempel ville pashto og dari bli de to offisielle språkene, og «Soroud-e melli» "(nasjonalsangen)" ville bli sunget på pashto, selv om det blir «Meli soroud».
Andre saker som ble løftet frem av noen loya jirga-delegater inkluderte hvorvidt den tidligere kong Zahir Shah skulle beholde tittelen «nasjonens far», om Afghanistan skulle ha en fri markedsøkonomi og om høyere utdanning skulle være gratis.


Skoggrense.
a>.Skoggrensa er en av de mest markerte vegetasjonsgrensene i naturen. I Norge finner vi skoggrense mot den alpine regionen på fjellet og den polare skoggrensa mot den arktiske tundraen i nord. Både i fjellet og mot tundraen er det ofte bjørk (fjellbjørk) som utgjør skoggrensa i Skandinavia. I Alpene og i fjellområder i Øst-Europa er det barskogen som danner skoggrense, og i Russland går barskogen direkte over i den arktiske tundraen. På steder som har blitt brukt mye som beitemark, vil imidlertid ofte barskogen (spesielt gran) utgjøre skoggrensa også i Norge.
En vanlig definisjon på skoggrensa er det området der avstanden mellom enkelttrær ikke overstiger 30 m, og trærne har en høyde på minst 3 m. Den klimatiske skoggrensa – dvs. den høyden skoggrensa ville hatt om temperaturen alene avgjør – ligger noe høgere enn den aktuelle skoggrensa på et sted. Næringsmangel, myrdannelse og bratt lende gjør at skogen sjelden når opp til den klimatiske skoggrensa. I tillegg kan menneskelig påvirkning som beiting, slått og hogst ha en virkning. En regner også med en toppeffekt, slik at koller og åser ofte er skogbare på toppen sjøl langt under den klimatiske skoggrensa.
Den høgeste skoggrensa i Norge har Indre Sogn, med 1 200 moh. Skoggrensa faller fra innlandet ut mot kysten, og fra sør mot nord. På sør- og vestlandskysten ligger skoggrensa på 500–600 m. I Troms ligger den på 200–600 m, og lengst nord i Finnmark faller den til havnivå, dvs. at den alpine skoggrensa sammenfaller med den polare.


AdWords.
AdWords er Googles annonsesystem, der hvem som helst kan gå inn og by på annonseplass koblet til spesifikke søkeord. Med Google AdWords kan annonsører nå personer som aktivt søker etter deres produkter eller tjenester.
Google AdWords annonser er også referert til som en sponset lenke.
AdWords annonsen vises som en sponset lenke i høyremargen av søkeresultatet på Google. Annonser som er vurdert som spesielt relevante, kan også vises i en ramme over søkeresultatet. Tekstannonsene i Google AdWords består av en overskrift med en hyperlink på maksimalt 25 tegn, to linjer med beskrivende tekst på maksimalt 35 tegn hver, samt en linje med adressen til annonsørens internett side.
Google AdWords er basert på en PPC-modell, dvs. Pay-Per-Click. På Google AdWords betaler annonsøren kun hvis noen klikker på annonsen, og ikke når annonsen vises. Rangeringen av annonser blir avgjørt av flere elementer – blant annet hvor mye annsonsøren er villig til å betale per klikk, historisk klikkrate, samt kvaliteten og relevansen av annonsen.
AdWords er Googles hovedinntektskilde og står for over 70 % av selskapets totalinntekter.


Redd Barna.
Redd Barna er en internasjonal rettighetsorganisasjon som arbeider for barns rettigheter, både langsiktig og ved behov for nødhjelp. Den ble grunnlagt i 1919 av Eglantyne Jebb og hennes søster Dorothy Buxton i Storbritannia etter den første verdenskrig.
De var sjokkert av etterspillet etter første verdenskrig og den russiske revolusjon og var bestemt på å sikre forbedringer i barns liv. Deres mål var å skape «en mektig internasjonal organisasjon som kunne utvide dens virkning til de fjerneste stedene i verden». Dette ble raskt oppnådd og Redd Barna fortsetter å bygge på dens suksess.
FNs barnekonvensjon ble inngått av FN i 1989 og er nå ratifisert av nesten alle land i verden (med unntak av Somalia og USA), og har dens røtter i Jebbs pionér-arbeid.
Redd Barna baserer sitt arbeid på FNs barnekonvensjon og arbeider over hele verden for å bidra med nødhjelp så vel som langsiktige utviklingsprosjekter og for å hindre barnearbeid. De arbeider også indirekte ved å hjelpe familier og samfunn til å være selvforsynt.
27 Redd Barna-organisasjoner utgjør den Internasjonale Redd Barna Alliansen, verden største uavhengige bevegelse for barn, og hjelper barn i 111 land (se hvor Redd Barna arbeider på verdensbasis)
Den australske og amerikanske organisasjonen har vært involvert i den humanitære responsen til jordskjelvet i det Indiske Hav i 2002 gjennom Redd Barna-alliansen.
Redd Barnas ungdomsorganisasjon i Norge heter PRESS og ble stiftet i 1995.
Tove Romsaas Wang er generalsekretær for Redd Barna i Norge.


Landespolizei.
Landespolizei (norsk: statspolitiet) er en betegnelse på politistyrkene i de enkelte forbundsstater i Tyskland. Rikspolitiet kalles "Bundespolizei".
Styrkene har sine røtter i det 19. århundre, da hvert av de tyske rikene hadde sine egne politistyrker. De to største var Det prøyssiske hemmelige politi og Det bayerske statspolitiet. Da Tyskland ble forent under Bismarck ble disse samlet i Landespolizei, og underlagt føderal kontroll. De forskjellige statene og byene opprettholdt også egne politistyrker, i tillegg til Landespolizei.
Under Det tredje rike ble Landespolizei tatt opp i Ordnungspolizei, som eksisterte mellom 1936 og 1945. Etter andre verdenskrigs slutt ble Landespolizei gjenopprettet i Vest-Tyskland, mens det som ble DDR beholdt en føderal styrke, Volkspolizei, som ble oppløst ved gjenforeningen av Tyskland i 1990.


Bjarne Lindstrøm.
Bjarne Lindstrøm (født 3. juni 1942) er en norsk diplomat. Han var i to perioder utenriksråd, og avsluttet sin karriere som ambassadør i London.
Diplomatisk karriere.
Lindstrøm har ingen utdannelse utover grunnskole. Han begynte som assistent i administrasjonsavdelingen i Utenriksdepartementet i 1962, og jobbet som bud. I 1966 ble han førstesekretær. Den første utenlandspostering kom i 1968 da han ble attaché ved Norges ambassade til Nigeria i Lagos. Fra 1970 var han tilbake i Oslo der han til 1975 arbeidet med handelsforbindelser. Fra 1973 til 1975 var han andresekretær ved ambassaden i Budapest, deretter til 1978 førstesekretær ved Norges faste delegasjon til FN i New York. Etter å ha vendt tilbake til Oslo igjen var han fra 1978 til 1980 ved NATO-avdelingen i Utenriksdepartementet, så ved FN-avdelingen til 1983. Han ble deretter sjef for FN-avdelingen, en post han hadde til 1986. Fra 1986 til 1990 var Lindstrøm generalkonsul i Sør-Afrika. Tilbake i Oslo var han avdelingsdirektør og fra 1993 til 1996 assisterende departementsråd. Lindstrøm var 1996 til 2005 utenriksråd. I 2005 ble han utnevnt til Norges ambassadør i London.
Han har sammen med Knut Vollebæk gitt et intervju på NRK hvor de berettet om hvordan de smuglet penger til den sørafrikanske opprørsbevegelsen ANC.
Utmerkelser.
Lindstrøm er innehaver av storkors (første klasse) av den estiske Terra Mariana-korsets orden. I 1997 ble han utnevnt til storkors av Den islandske falkeorden. Han ble i 1996 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs orden og i 2001 til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, ved begge anledninger «for embetsfortjeneste».


The Sunday Times.
"The Sunday Times" (eller "Sunday Times") er navnet på flere søndagsaviser i forskjellige land. Den mest kjente er den som distribueres i Storbritannia og Irland med redaksjon i London.
Eksterne lenker.
Sunday Times


Sven Erik Svedman.
Sven Erik Svedman (født 13. oktober 1946) er ambassadør ved den norske ambassaden i Berlin, utnevnt 2007.
Han har tidligere vært utenriksråd og statssekretær i Utenriksdepartementet i Jan P. Syses regjering (1989–1990). Han er utdannet siviløkonom fra Universitetet i Lund. Svedman har vært ekspedisjonssjef i UD og minister ved Norges ambassade i Washington, ambassadør i Tel Aviv, og frem til 2005 ambassadør i Paris.
Svedman ble i 2000 utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden og ble i 2005 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.


Ingelin Killengreen.
Ingelin Christine Killengreen (født 12. november 1947 i Bergen, født Kvamme) er en norsk jurist, som har tidligere vært ekspedisjonssjef (1988–1993) og departementsråd (1994) i Justisdepartementet, samt politimester i Oslo (1994–2000). Hun var fra 2000 til 2011 politidirektør i Politidirektoratet (POD). I februar 2011 ble hun utnevnt til departementsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
Killengreen tok først husmorskole i 1968, og ble utdannet cand.jur. i 1972. Hun har gjennomgått sjefskurset ved Forsvarets høgskole i 1989.
Killengreen er datter av høyesterettsadvokat Alfred Georg Kvamme og ble gift med advokat John Killengreen (1946–2009) i 1972.
Utmerkelser.
Killengreen ble i 1997 utnevnt til storridder av Den islandske falkeorden I 2005 fikk Killengreen utnevnelsen som kommandør med stjerne av St. Olavs orden for sin embetstjeneste. Samme år ble hun også tildelt Kongehusets 100-årsmedalje. Ved fratredelsen som politidirektør i 2011 ble Killengreen tildelt Politiets hederskors.


Liste over departementsråder i Justisdepartementet.
Kilder.
Departementsråder i Justisdepartementet


Ellen Holager Andenæs.
Ellen A. Holager Andenæs (født 28. august 1947) er en norsk forsvarsadvokat og er partner i advokatfirmaet Andenæs Aaløkken Veum DA.
I 1983 ble hun Norges første kvinnelige statsadvokat (Statsadvokatene i Eidsivating, frem til 1987). Hun har også arbeidet i politiet; som politiinspektør/sjef for Ordensavdelingen (1987–1994) og for Kriminalavdelingen (1994) ved Oslo politikammer. I årene 1994-1996 var hun konstituert lagdommer ved Borgarting lagmannsrett, og hun var tilsatt som konstituert sjef for Politiets overvåkingstjeneste fra desember 1996 til august 1997. Hun var da Norges første konstituerte kvinnelige overvåkningssjef (Janne Kristiansen ble i 2009 den første kvinnen i fast stilling i embetet). Siden august 1997 har hun praktisert som forsvarsadvokat i Oslo.
Som kuriositet kan man ellers nevne at hun vikarierte som programleder i fjernsynsprogrammet Torsdagsklubben et par-tre ganger vinteren 2004 for Silje Stang.
Holager Andenæs er gift med Mads Henry Andenæs, som er pensjonert professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
E. Holager Andenæs arbeidserfaringer.
1975 – 1977 Konsulent, Oslo ligningskontor
1977 – 1982 Politiadjutant, Oslo politikammer
1983 – 1987 Statsadvokat, Eidsivating statsadvokatembeter
1987 – 1994 Ordenssjef, Oslo politikammer
1994 – 1994 Kriminalsjef, Oslo politikammer
1994 – 1996 Konstituert lagdommer, Borgarting lagmannsrett
1996 – 1997 Konstituert overvåkningssjef, Politiets overvåkningstjeneste
1996 – 2005 Egen advokatpraksis tilknyttet Advokatene ved Tinghuset
2005 – Partner, Advokatfirma Andenæs Aaløkken Veum DA


Gertrud von Le Fort.
Gertrud friherrinne von Le Fort (født 11. oktober 1876 i Minden i Tyskland, død 1. november 1971 i Oberstdorf) var en tysk forfatterinne.
Gertrud von Le Forts forfedre var protestanter som på grunn av forfølgelser emigrerte fra Norditalia og Savoia og bosatte seg i Genève (men de var ikke hugenotter). Hennes far, en prøyssisk offiser, var stasjonert i Minden da Gertrud ble født. I 1926 konverterte hun til katolisismen, som skulle sette et dypt preg på hennes tanke, handling og forfatterskap. Hennes verker (fortellinger, lyrikk, romaner) har dype katolske røtter.
I 1928 publiserte hun sitt mest kjente verk "Das Schweißtuch der Veronika" («Veronikas svetteduk»), som hun fulgte opp i 1946 med forsettelsesfortellingen "Der Kranz der Engel" («Englenes krans»). I "Die Letzte am Schaffott" («Den siste på skafottet», 1932) behandlet hun skjebnen til de karmelittnonner som ble henrettet under Den franske revolusjon. Georges Bernanos dramatiserte materialet under tittelen «Den benådede frykt», hvorpå operaen "Dialogues des carmélites" av Francis Poulenc bygger. Blant øvrige verker kan fremheves "Hymnen an die Kirche" (1924), "Hymnen an Deutschland" (1932), "Die Magdeburgische Hochzeit" (1938) og "Am Tor des Himmels" (1954).
Gertrud von Le Fort var en av de mest betydningsfulle katolske forfattere under det 20. århundre.
Eksterne lenker.
Le Fort, Gertrud von
Le Fort, Gertrud von
Le Fort, Gertrud von
Le Fort, Gertrud von


Achille Liénart.
Achille Liénart (født 7. april 1884 i Lille i Frankrike, død 15. februar 1973 i Lille) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Lille.
Han ble kreert til kardinal i 1930 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han var en ledende skikkelse blant pådriverne for kirkelige reformer under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Lienart, Achille
Lienart, Achille
Lienart, Achille
Lienart, Achille


Gunhild Øyangen.
Gunhild Elise Øyangen (født 31. oktober 1947 i Levanger) er en norsk gårdbruker, lektor og politiker (Ap). Hun var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1989–2005, og var landbruksminister 1986–1989 og 1990–1996 i henholdsvis regjeringen Brundtland II og Brundtland III. Øyangen er dermed Norges lengstsittende landbruksminister gjennom tidene.
Hun ble født i Levanger i 1947, som datter av gårdbruker og jordbærdyrker Kåre Utnes (1917–1990) og gårdbruker Hildur Bergljot Nilsen (1920–1982). Hun tok examen artium i 1967, ble cand.philol. i 1975, og har pedagogisk seminar fra 1977. Hun var timelærer ved Gerhard Schønings skole 1972–1973, lektor ved Brandsfjord ungdomsskole i Roan 1975–1977 og 1978–1980, lektor ved Torshus folkehøgskole i Orkdal 1977–1978, samt lektor ved Orkdal videregående skole 1980–1981. Øyangen har vært gårdbruker på farsgården Utnes i Agdenes siden 1981, og timelærer ved Arbeidsmarkedsopplæringssenteret på Orkanger siden 1986.


Popium.
Popium (uttales "påppium") er en musikkgruppe fra Bergen, dannet i 1998. Gruppen ledes av låtskriver, vokalist og gitarist Frank Hammersland, tidligere frontfigur i Pogo Pops. Popium spiller melodiøs pop/rock ikke ulikt stilen til nevnte Pogo Pops.
Gruppen har av enkelte fått merkelappen supergruppe fordi medlemmene har bakgrunn i andre kjente bergenske grupper som Pogo Pops, Barbie Bones og Chocolate Overdose, men gruppen selv sier at de bare er «en gjeng kompiser som liker samme musikken».


Pierre-Marie Gerlier.
Pierre-Marie Gerlier (født 1. januar 1880 i Versailles i Frankrike, død 17. januar 1965 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Lyon 1937–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1937 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han deltok på de første sesjonene under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Gerlier, Pierre-Marie
Gerlier, Pierre-Marie
Gerlier, Pierre-Marie
Gerlier, Pierre-Marie


Louis-Ernest Dubois.
Louis-Ernest Dubois (født 1. september 1856 i Saint-Calais i Frankrike, død 23. september 1929 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Rouen 1909–1920 og Paris 1920&ndsah;1929. Han ble kreert til kardinal i 1916 av pave Benedikt XV, og deltok på konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Bibliografi.
Dubois, Louis-Ernest
Dubois, Louis-Ernest
Dubois, Louis-Ernest
Dubois, Louis-Ernest


Huglo.
Huglo er en øy i Stord kommune i Hordaland og ligger øst for øyen Stord ved utløpet av Hardangerfjorden. Huglo har en spesiell geologi, og det har derfor vært gruvedrift på øyen. I dag domineres næringslivet på Huglo av jordbruk. Ovnsmuseet på Nordhuglo er en av øyens severdigheter.
Det bor 91 mennesker på Huglo. Største bedrift er Sortland Møbelfabrikk på Sør-Huglo. Øyen har dessuten skole, barnehage, ungdomshus og kapell.
Øyen har ferjeforbindelse til Hodnanes på Tysnes og Jektavik på Stord.
I 2009 ble Huglo med i det treårige regionale utviklingsprogrammet for småsamfunn i Hordaland, livOGlyst. Målet er å skape et robust samfunn og snu folketallsnedgangen.


Paavo Lipponen.
Paavo Lipponen (født 23. april 1941) er en finsk sosialdemokratisk politiker.
Han var statsminister i årene 1995–2003 og er den som har sittet nest lengst i stillingen i Finland etter Kalevi Sorsa.
Lipponen var kandidat til stillingen som ordfører for EU-kommisjonen år 2004, men tapte for portugiseren José Manuel Barroso.
I mars 2005 meldte Lipponen at han går av som ordfører for Finlands sosialdemokratiske parti, en stilling han har besatt i 12 år.


Ninive.
Ninive var en av de viktigste byene i oldtidens Midtøsten og var ved flere anledninger hovedstad i Assyria. Byen lå ved floden Tigris.
Plassen der den lå er i dag et viktig historisk og arkeologisk sted ved Tigris. Byens ruiner befinner seg hovedsakelig på to høyder kalt Kuyundjik og Nebi Yunus. På den andre siden av elven ligger den nåværende byen Mosul i Irak.
Byen omtales på et tidlig tidspunkt (ca 1800 f. Kr) som en by med et viktig tilbedelsessted for Ishtar. Den spilte mindre rolle i en lang periode, men de assyriske kongene i de senere perioder begynte å bygge den ut. Sankerib gjorde den til hovedstad omkring 700 f.Kr. Byen ble til sist totalt rasert da kongene Nabopolassar av Babylonia og Kyaxares av Media erobret området på slutten av 600-tallet f.Kr. Ninive så vel som flere andre assyriske byer ble totalt lagt i ruiner.
Byen må i sin storhetstid ha vært en av de største og mest imponerende i området; den hadde over 100 000 innbyggere. Murens omkrets var på ca. 12 km. Byen hadde store palasser og templer som var noen av de største og prektigste byggverk på den tiden. Bygningene hadde store saler med statuer og relieffer og innskrifter som beskrev kongenes gjerninger. I byen var det templer for Ishtar og Nebo, og et stort bibliotek ble grunnlagt der av Assurbanipal med verk fra hele Mesopotamia. Ikke desto mindre ble Ninive i Det gamle testamente omtalt som «den blodige byen» på grunn av den grusomhet mange av kongene gjorde seg skyldig i.


Tigris.
Tigris er den østre floden i flodparet som definerer Mesopotamia (= Landet mellom elvene). Tigris er omtrent 1 900 km lang og har sitt utspring i Taurus-fjellene øst i Tyrkia. Den flyter fra Anatolia gjennom Irak. Den møter Eufrat nær Al Qurna i Sør-Irak og danner dermed Shatt al-Arab, som i sin tur flyter ut i Den persiske bukt. Tigris får vann fra mange sideelver, blant annet Diyala og Zab. Byene Bagdad, Tikrit og Mosul ligger ved Tigris.
I motsetning til den langsomtflytende Eufrat har Tigris bratte banker, så vannet løper raskt, noe som har skaffet den sitt navn fra middelpersisk "Tigra" (= pilen). Dette er bevart i Tigris' arabiske navn Dijlah, som er arabisk for «pil».


Overmennesket.
Overmennesket (tysk. "Übermensch") er et filosofisk begrep skapt av den tyske filosof Friedrich Nietzsche på 1880-tallet i verket "Also sprach Zarathustra". "Overmennesket" er knyttet til Nietzsches tro på menneskets iboende metafysiske kraft, eller vilje, til å søke makt gjennom å utnytte verdens viljekvanta. Der ansamlingen av slike viljekvanta er vellykket oppstår også de sterke overmennesker.
Behovet for "overmennesket" har oppstått som et svar på erkjennelsen av at alle verdens illusjoner avslørt, i følge Nietzsches filosofi, og at mennesker med denne kraften er ikke bare fri til, men forpliktet til å skape sin egen subjektive mening med tilværelsen.
"Overmennesket" har rett til å herske over alle andre mennesker, et bilde som passet inn i den nasjonalsosialistiske ideologi, man kan derfor si at "overmennesket" som begrep ble en hjørnestein i denne ideologien uten at nazismen tok til seg alt i Nietzsches filosofi.
"Overmennesket" har også relevans i dagens samfunnsdebatt om demokrati fordi det representerer troen på det suverene, ufullbarlige og udemokratiske mennesket som skjærer igjennom og tar beslutninger på vegne av en gruppe, som for eksempel i en bedrifts- eller statsledelse. Dette knyttes også til de sosiologiske prosesser som fungerer i små grupper som er tillagt makt og ansvar. Noen reiser spørsmålet om Nietzsches "overmenneske" er kommet inn som dårlig skjult ideologi som skyver bort tidligere tiders tro på likeverdighet og som har gitt utslag i maktmisbruk som korrupsjon og andre former for egenbelønninger i bedriftskulturer med stor ressurstilgang og svake kontrollmekanismer. Jevnfør også siste års debatter om lederlønninger og bonussystemer.


Georg Ratzinger (1844–1899).
Georg Ratzinger (født 3. april 1844 i Rickering ved Deggendorf, død 3. desember 1899 i München) var en bayersk romersk-katolsk geistlig, politisk økonom, sosialreformator, journalist, forfatter og politiker.
Bondesønnen Ratzinger gikk på gymnasiet i Passau fra 1855 til 1863, studerte teologi i München til 1867 og ble presteviet samme år. I 1868 tok han doktorgraden i teologi i München. I de følgende årene arbeidet han delvis som prest og delvis som journalist. I 1869 ble han kapellan i Berchtesgaden, og fra 1870 til 1871 var han redaktør for avisen "Fränkisches Volksblatt" i Würzburg. I 1872–1874 var han så kapellan i Landshut, og deretter frem til 1876 redaktør for "Volksfreund" i München.
Ratzinger var innvalgt i parlamentet i Kongeriket Bayern, landdagen, fra 1875 til 1878 og igjen fra 1893 til sin død. Han var også innvalgt i den tyske Riksdagen fra 1877 til 1878 og igjen fra 1898. Han tilhørte først Bayerische Patriotenpartei, men sammen med andre tilhengere av en mer betont katolsk kurs valgte han å forlate partiet. Han ble så valgt inn i begge parlamentene på nytt med støtte fra Bayerischer Bauernbund. Ratzinger var først og fremst sosialpolitiker, og arbeidet bl.a. for å få slutt på barnearbeid.
Med unntak av tre år som sogneprest i Günzelhafen fra 1885 til 1888 bodde han hovedsakelig i München, hvor han var virksom innen journalistikk og forskning.
Som akademiker utmerker Ratzinger seg med sitt arbeid innen politisk økonomi og historie. Hans viktigste verker er "Geschichte der Armenflege" (fattigpleiens historie), som han fikk en pris for i 1868, "Die Volkswirtschaft in ihrer sittlichen Grundlagen. Ethischsociale studien über Cultur und Civilisation", hvor han argumenterer for at kristendommens etiske prinsipper er det eneste sanne grunnlaget for politisk økonomi og går mot Adam Smiths «materialistiske system», og endelig "Forschungen zur bayerischen Geschichte", hvor han tar for seg Bayerns tidlige historie og sivilisasjonshistorie. Mindre viktige verker inkluderer "Das Concil und die deutsche Wissenschaft" og "Die Erhaltung des Bauernstandes". Innen økonomisk og sosial reform hører han til de mest betydelige katolske forfattere i sin tid.
Han er grandonkel til pave Benedikt XVI og kirkemusikeren Georg Ratzinger.
Eksterne lenker.
Ratzinger, Georg
Ratzinger, Georg
Ratzinger, Georg
Ratzinger, Georg
Ratzinger, Georg


Eufrat.
Eufrat er en elv i det sydvestlige Asia. Elven er 2800 km lang og renner fra fjellene i den kurdiskpregede delen av Tyrkia. Den renner gjennom Syria og Irak hvor den flyter sammen med elven Tigris og danner Shatt al-Arab, som har sitt utløp i Persiabukta.
Det er knyttet store problemer til Eufrat og andre store elver i nærheten, siden den er hovedkilden til drikkevann for mange land som elven reiser igjennom. Forurensing eller ødeleggelser av damanlegg i de øverste delene av elven vil føre til store konsekvenser for landene lengre sør.


Bolesław Filipiak.
Bolesław Filipiak (født 1. september 1901 i Ośniszczewko nær Gniezno i Polen, død 14. oktober 1978 i Poznań) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var dekanus for Den romerske rota 1948–1957, en domstol i Vatikanet.
Bolesław Filipiak fikk sin teologiske utdannelse i Poznań og i Roma, og ble presteviet i 1926 i Gniezno. Etter noen års pastoralt arbeid ble han sendt til fordypningsstudier i Roma. Han ble sekretær for Gnieznos erkebiskop, kardinal August Hlond, 1933–1944. Mellom 1944 og 1945 satt han i nazistenes fengsler.
Han ble kalt til Roma i 1947 som "auditor" (dommer) ved Den hellige romerske Rota, og etter tyve år som rotadommer rykket han opp som dekanus for denne domstolen i 1967. I 1976 ble han både utnevnt til erkebiskop og kreert til kardinal av pave Paul VI. På grunn av sviktende helse kunne han ikke delta ved konklavet august 1978, og heller ikke reise til Roma for å delta ved konklavet oktober 1978 – han døde samme dag dette konklavet trådte sammen.
Filipiak, Bolesław
Filipiak, Bolesław
Filipiak, Bolesław
Filipiak, Bolesław


Felix von Hartmann.
Våpenskjoldet til Kardinal von Hartmann.
Felix von Hartmann (født 15. desember 1851 i Münster i Tyskland, død 11. november 1919 i Köln) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Münster 1911–1912, og erkebiskop av Köln 1912–1919.
Liv.
Felix von Hartmann var sønn av embedsmannen Albert von Hartmann, og tilhørte en tradisjonsrik prøyssisk embedsmannsfamilie, som også var nært knyttet til den westfalske adel.
I 1870 påbegynte han studier i teologi i Münster. 19. desember 1874 ble han presteviet. På grunn av kulturkampen var det ikke mulig å få noen prestestilling på det tidspunktet, og Hartmann reiste til Roma, hvor han i 1875 ble kapellan ved Collegio Teutonico di Santa Maria dell'Anima, i tillegg til å påbegynne studier i kirkerett. I 1877 tok han doktorgraden i kirkerett og reiste i 1879 tilbake til Münster. Der virket han fra 1880 som kapellan i Havixbeck og Emmerich.
I 1890 ble han kabinettssekretær og kapellan for Münsters biskop Hermann Dingelstad, som hadde vært hans lærer da han gikk på gymnasiet. 1894 ble han generalvikariatsråd og i 1905 ble han utnevnt til generalvikar. Etter kongelig nominasjon hadde han vært medlem av domkapitlet siden 1903, som han ble leder for i 1911. Han hadde stor kirkepolitisk innflytelse, ettersom biskopen, som selv var en forholdsvis hjelpeløs person, skjenket ham sin fulle tillit. På grunn av hans innflytelse forundret det ingen da han i 1911 ble valgt til ny biskop av Münster. Selv om den kongelige regjeringen hadde betenkeligheter når det gjaldt hans ultramontane sympatier, overbeviste han myndighetene ved sitt vinnende vesen. Den pavelige bekreftelsen av bispevalget fulgte allerede 27. juli og han ble konsekrert av erkebiskopen av Köln, Anton Fischer, den 26. oktober i Münster.
29. oktober 1912 ble han så valgt til erkebiskop av Köln og innsatt i embedet 19. april 1913. Pave Pius X utnevnte ham til kardinal med titelkirken "San Giovanni a Porta Latina" den 2. mai 1914. Fra 1914 til sin død ledet han dessuten den tyske bispekonferansen i Fulda. Han deltok på konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.


Billefjorden.
Billefjorden er den midtre av de tre fjordarmene innerst i Isfjorden på Spitsbergen på Svalbard. Fjorden er 30 km lang og 5–8 km bred og ligger mellom Bünsow Land og Dickson Land.
Navnet kommer fra den nederlandske hvalfangeren Cornelius Claeszoon Bille som i følge nedtegnelser skal ha vært i aktivitet i 1675. Navnet ble opprinnelig brukt om Adventfjorden, men Dunér og Nordenskiöld anvendte navnet slik det brukes i dag. Innerst i fjorden ligger den fraflyttede russiske bosettingen Pyramiden, samt De Geerfjellet (1023 m) og Nordenskiöldbreen. Det er en rekke fyrlykter langs kysten på begge sider av fjorden.
Helt i sørvest skjærer Skansebukta seg 2,2 kilometer nordover fra fjorden, med lagdelte fjellstrukturer og rikt planteliv. Østkysten tilhører Sassen-Bünsow Land nasjonalpark, men den strekker seg ikke ut i selve fjorden. Helt i sørøst avgrenses fjorden ved Gåsøyane og Gåsøyane fuglereservat, som også er et Ramsarområde.


Schnappi, das kleine Krokodil.
Schnappi, das kleine Krokodil (tysk «Schnappi, den lille krokodillen») er en tegnefilmfigur som er en liten krokodille som bor ved Nilen i Egypt. Navnet "Schnappi" henspiller på det tyske verbet "schnappen", som betyr "å snappe (til seg)". Schnappi ble kjent gjennom en barnesang med samme navn, som i begynnelsen av 2005 nådde førsteplass på hitlistene i flere land. Sangerinnen er Joy Gruttmann, som var fem år gammel da opptaket ble gjort. Hun er niese av komponisten Iris Gruttmann, som har skrevet musikken.
Sammen med Rosita Blissenbach skrev Iris Gruttmann også teksten til sangen og offentliggjorde den første gang i 2001. I sangen synger Schnappi om seg selv og sitt liv ved Nilen. Det fengende refrenget og den enkle teksten har vært hovedårsaken til sangens popularitet.
Schnappis opphav er ARDs barnesending "Die Sendung mit der Maus" (direkte oversatt «Sendingen med musa»). Schnappi var ment å være en barnefilmfigur, men har nå fått kultstatus blant mange Internett-brukere i alle aldre.
I løpet av sommermånedene i 2004 ble sangen «Schnappi» plutselig populær. I begynnelsen ble den spilt om igjen og om igjen på Internettradio. I juli 2004 spredde sangen seg via forskjellige websider, chatforum og webforum og ble så kjent at man besluttet, i slutten av 2004, å gi ut en single. For TV ble det laget en musikkvideo.
Sangen nådde førsteplass på hitlistene i Tyskland første uken i 2005, og nådde siden førsteplass i Østerrike, Sveits, Nederland, Norge med flere. Den belgiske technogruppen Dynamite laget en coverversion som nådde sjuendeplass i Belgia og andreplass i Nederland.
Som en følge av singelens suksess har folk som har vært kritiske overfor musikkindustrien påpekt at illegal nedlasting av opphavsrettslig beskyttet musikk ikke trenger å bety tap for musikkindustrien. I dette tilfellet, tvert om, ettersom spredningen på Internett har bidratt betydelig til markedsføringen av sangen.
Fenomenet at barnesanger plutselig blir populære utenfor den egentlige målgruppen har skjedd flere ganger før, blant annet med musikken fra "Byggmester Bob" på 1990-tallet.


Gåsøyane fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 7.
Gåsøyane fuglereservat er et naturreservat i indre del av Isfjorden, like nordøst for Longyearbyen, på Svalbard. Naturreservatet har siden 1985 status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973, for å å sikre et viktig hekke- og oppholdsområde for fugl, spesielt ærfugl og gjess. Fredningen var en del av en større vernepakke for Svalbard, som omfattet tre nasjonalparker (Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Forlandet nasjonalpark og Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark), to ordinære naturreservat (Nordaust-Svalbard naturreservat, Søraust-Svalbard naturreservat) og 15 fuglereservater langs vestkysten av Spitsbergen.
Øygruppa består av tre små øyer med gressvegetasjon og noen få ferskvannsdammer. Gåsøyane er et viktig hekkeområde for hvitkinngås og ærfugl. Den kanskje viktigste bestanden her er likevel måkefuglen havhest, som har Gåsøyane som en av sine aller viktigste hekkeplasser.
Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Guissezholmen fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 13.
Guissezholmen fuglereservat er et naturreservat som omfatter holmene ved Kapp Guissez på østsiden av munningen av Krossfjorden på sørvestsiden av Haakon VII Land på Spitsbergen på Svalbard. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og er på 416 dekar.
Fuglefjellene her har blant annet gjess og ærfugl. Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Menighet.
Menighet (av middelnedertysk "menheit", fellesskap) er et lokalt geografisk distrikt innen en religion, med medlemmer som bor på et bestemt sted og kommer sammen i samme forsamlingshus.
Ordet menighet kan også sikte til en større gruppe religiøse mennesker. Det kan brukes om et helt trossamfunn med alle dets medlemmer.
I overført (ikke religiøs) betydning kan ordet også brukes om en gruppe personer med samme mening eller felles sak som de står for.
I Den norske kirke og andre store kirker kalles et distrikt med tilhørende kirke som oftest et sogn. I Den norske kirke kalles et geografisk distrikt med en stab av prester og andre ansatte et prestegjeld, og består av ett eller flere sogn.
Frelsesarmeen er organisert eller oppbygd etter forbilde fra militæret. Der kalles en menighet for et "korps" (Se militærkorps). Flere korps kalles en divisjon og flere divisjoner, ofte på tvers av landegrenser, kalles et territorium. Norge er sammen med Island og Færøyene ett territorium. Lederen for et territorium kalles kommandør.


Blomstrandhamna fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 12.
Blomstrandhamna fuglereservat er et naturreservat som omfatter det vestre skjæret av Breøyane i Blomstrandhamna på Haakon VII Land på Spitsbergen på Svalbard.
Dette er sundet som skiller Blomstrandhalvøya fra fastlandet mot nord, hvor Blomstrandbreen har trukket seg tilbake og gjort Blomstrandhalvøya til en øy. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og er på 580 dekar.
Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Karl Joseph Schulte.
Karl Joseph Schulte (født 14. september 1871 i Haus Valbert Münster i bispedømmet Paderborn i Tyskland, død 10. mars 1941 i Köln) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Paderborn 1910–1920, og erkebiskop av Köln 1920&ndash,1941.
I 1921 ble han kreert til kardinal av pave Benedikt XV. Han deltok på konklavet 1922 som valgte pave Pius XI, og konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Kapp Linné fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 5.
Kapp Linné fuglereservat er et naturreservat som omfatter området vest for en linje fra Randvika til den sørvestre enden av Fyrsjøen med unntak av området rundt Isfjord radio. Området ligger på Nordenskiöld Land på Spitsbergen på Svalbard. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og er på 1 891 dekar.
Blant artene av sjøfugl vi finner her, er blant annet ærfugl og gjess. Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Kongsfjorden fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 11.
Kongsfjorden fuglereservat er et naturreservat på en gruppe øyer i indre del av Kongsfjorden på Vest-Spitsbergen, like ved Ny-Ålesund på Svalbard. Naturreservatet har siden 1985 status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler. Like innenfor på fastlandet i øst ligger Ossian Sars naturreservat.
Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973, for å å sikre et viktig hekke- og oppholdsområde for fugl, spesielt ærfugl og gjess. Fredningen var en del av en større vernepakke for Svalbard, som omfattet tre nasjonalparker (Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Forlandet nasjonalpark og Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark), to ordinære naturreservat (Nordaust-Svalbard naturreservat, Søraust-Svalbard naturreservat) og 15 fuglereservater langs vestkysten av Spitsbergen.
Reservatet omfatter Mietholmen, Prins Heinrichøya, Lovénøyane og Eskjeret. Det er rik gressvegetasjon på øyene, noe som gir grunnlag for en betydelig hekkebestand av hvitkinngås og i noe mindre grad av ærfugl.
Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Sørkapp fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 1.
Sørkapp fuglereservat er et naturreservat på Sørkapp Land på Spitsbergen på Svalbard, som ligger innenfor grensene til Sør-Spitsbergen nasjonalpark.
Fuglereservatet omfatter Sørkappøya, Tokrossøya, Stjernøya, Sørkappholmane, Austrevet og de øvrige øyene, holmene og skjærene sørvest for Øyrlandet. Sørkapp fuglereservat omfatter også havet omkring øyene ut til 300 meter fra land eller skjær ved laveste vannstand.
Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og er på 35 986 dekar. Formålet med fredningen er å sikre et viktig hekke- og oppholdsområde for fugl, spesielt ærfugl og gjess. I perioden fra 15. mai til 15. august er all ferdsel, inkludert ferdsel på sjøen og landing med luftfartøy forbudt.
Sammen med de tilgrensende områdene Stormbukta og Sørkapplandet ble reservatet i 2011 utpekt som ramsarområde.
Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Olsholmen fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 4.
Olsholmen fuglereservat er et naturreservat som omfatter Olsholmen like utenfor Marflya på sørvestkysten av Wedel Jarlsberg Land på Spitsbergen på Svalbard. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og er på 461 dekar.
Fuglefjellene har blant annet hvitkinngås og ærfugl. Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Isøyane fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 3.
Isøyane fuglereservat er et naturreservat som utgjør Isøyane på sørvestkysten av Spitsbergen, like nord for Hornsund, på Svalbard. Naturreservatet ligger innenfor Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og har siden 1985 status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973, for å å sikre et viktig hekke- og oppholdsområde for fugl, spesielt ærfugl og gjess. Fredningen var en del av en større vernepakke for Svalbard, som omfattet tre nasjonalparker (Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Forlandet nasjonalpark og Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark), to ordinære naturreservat (Nordaust-Svalbard naturreservat, Søraust-Svalbard naturreservat) og 15 fuglereservater langs vestkysten av Spitsbergen.
Isøyane består av to øyer og en rekke mindre holmer og skjær. På den største øya er det rik gressvegetasjon og flere små ferskvannsdammer. Isøyane er et viktig hekkeområde for hvitkinngås og ærfugl.
Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Hermansenøya fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 10.
Hermansenøya fuglereservat er et naturreservat som omfatter Hermansenøya på vestsiden av Oscar II Land på Spitsbergen på Svalbard. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og er på 4 160 dekar.
Øya har en rekke typer sjøfugl, blant annet gjess og ærfugl. Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Moseøya fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 14.
Moseøya fuglereservat er et naturreservat som omfatter Moseøya, en øy midt i Sørgattet mellom Danskøya og Reuschhalvøya, en del av Albert I Land på Spitsbergen, Svalbard. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973.
Kart over Albert I Land med Moseøya sør for Danskøya. Fuglereservatene angitt med oransje skrift.
Det er store bestander av ærfugl og gjess i fuglefjellene på øya. Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Frakk.
Frakk er et klesplagg til utendørsbruk som dekker overkroppen og vanligvis rekker til knærne eller lengre ned. Det finnes mange typer frakker. Snittet og materialet kan variere eller de kan være beregnet til spesiell bruk, for eksempel regnfrakker. Korte frakker som rekker til livet eller lårene kalles jakke.
Med frakk tenker man vanligvis i dag på en mannsfrakk. Den er et plagg som brukes utendørs, og som mest ses på som et finere klesplagg. Den rekker ned til knærne eller lenger. Den brukes vanligvis utenpå andre finere klær, som dress. Frakker kan være noe forskjellig utformet, men de har gjerne en pyntet krave som kan minne om en dressjakkes krave. Frakker, på samme måte som jakker og vester, kan være enkelt- eller dobbeltknappet, og også være utstyrt med spensel, det vil si en strammestropp med spenne eller knapp, i ryggen.
Et lignende klesplagg for kvinner er kåpe.
Typer.
Det finnes en mengde forskjellige slags frakker av ulik utforming som er beregnet til forskjellig bruk, både lette, tynne og tunge, forede, for eksempel legefrakk, lagerfrakk, uniformsfrakk og pelsfrakk. Frakker, kapper og annet langt overtøy var vanligere før enn nå, og snitt, materialvalg, farger og dekor har variert stort gjennom drakthistorien.


Skorpa fuglereservat.
Kart over verneområdene på Svalbard, hvor fuglereservatet er oransje sirkel nr 15.
Skorpa fuglereservat er et naturreservat som omfatter øya Skorpa og de mindre øyene vest for Harpunodden, vest for Danskøya, en del av Albert I Land på Spitsbergen på Svalbard. Reservatet ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973. Skorpa fuglereservat er sammen med Moseøya fuglereservat og Guissezholmen fuglereservat de tre fuglereservatene i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, hvor Moseøya ligger like ved Skorpa.
Kart over Albert I Land med Skorpa vest for Danskøya. Fuglereservatene angitt med oransje skrift.
Formålet med fredningen er å sikre et viktig hekke- og oppholdsområde for fugl, spesielt ærfugl og gjess. I tiden 15. mai – 15. august er all ferdsel, inkludert ferdsel på sjøen 300 meter fra land og landing med luftfartøy, forbudt i fuglereservatet.
Man skal holde lang avstand fra fuglereservatene i hekketiden for å unngå at fugleforeldre blir skremt bort og rovfugl eller polarrev tar eggene. Fuglene kan forstyrres selv på flere hundre meters hold.


Joseph Höffner.
Joseph Höffner (født 24. desember 1906 i Horhausen (Westerwald) i Tyskland, død 16. oktober 1987 i Köln) var en av Den katolske Kirkes kardinaler, og var biskop av Münster 1962–1969, erkebiskop av erkebispedømmet Köln 1969–1987.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1969.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Han var inntil sin død 1987 den eneste levende tysker som hadde tatt fire doktorgrader (dr. phil., dr. theol., dr. theol., dr. rer. pol.). Den 31. oktober 2003 ble han posthumt gitt ærestittelen «Rettferdig blant folkene» av det israelske holocaust-minnestedet Yad Vashem.


Badakhshan (provins).
Badakhshan er en region som består av deler av nordøstre Afghanistan og sørøstre deler av Tadsjikistan. Badakshan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan og inneholder Wakhan-korridoren.
Folket.
Badakhshanis er et eget etno-lingvistisk og religiøst samfunn. De er etterkommere av persere som bosatte seg i området rundt år 1000 f.Kr. I afghansk Badakhshan er hovedspråket persisk. Dialektene som blir snakket i tadsjiksk Badakhshan hører til den østre grenen av de iranske språkene. De er slektninger av antikke Sogdian. Religionen er islam.
Geografi.
Sammensetningen av fjelldistriktene, som består av alle de sørlige distriktene i Badahshan og de nordre fjellene og dalene i Nurestan (tidligere "Kafiristan"), ligner resten av Hindu Kush vestover. Hindu Kush er den sørlige kanten av et stort sentralt platå. Det brekker opp i lange spir sørover, der dalene ligger dypt i Nuristan, nesten isolert fra hverandre av de snødekte høydene som deler dem. I nord går platået gradvis nedover mot Amu-Darja, der det faller fra en gjennomsnittlig høyde på 4500 meter til 1200 meter rundt Faizabad, midt i Badakhshan.
Historie.
Grensene ble avgjort av en anglo-russisk avtale i 1873 som anerkjente at «Badakshan med dets nærliggende område Wakhan» skal «tilhøre emiren i Kabul» og begrenset det til den venstre eller sørlige bredden av Amu-Darja. I vest ble grensen til Badakshan trukket i en linje som krysser platåene i Turkmenistan sørover fra der Kunduz og Amu Darya møtes til det østlige vannskillet til Tashkurghan-elva, går videre sørøstover, krysser Kunduz til den treffer Hindu Kush. Den sørlige grensen ble trukket langs fjellryggen til Hindu Kush så langt som Khawak-passet som leder fra Badakshan til Panjshir-dalen. Bortenfor dette var den ubestemt.
I 1895 ble elva Pjandzj definert som grensen mellom det afghanske og russiske Badakshan. I Sovjetunionen ble den tidligere russiske delen organisert som "Gorno-Badakhshan" innen den tadsjikiske sovjetiske republikken (fra 1991 uavhengige Tadsjikistan).


Lars Håvard Haugen.
Lars Håvard Haugen og Hellbillies under en konsert i Langesund i 2011.
Lars Håvard Haugen (født 29. november 1969) er en norsk gitarist og sanger fra Ål i Hallingdal.
Han er mest kjent som hovedgitarist og korist/vokalist i countryrockgruppen Hellbillies. Haugen regnes blant Norges beste gitarister og spiller utenom Hellbillies blant annet sammen med storebroren, Aslag Haugen, i bandet The Respatexans og i studiosammenheng. Gitarspillet er inspirert av countryrock, men han har også studert spillestilen til for eksempel Eric Clapton og Stevie Ray Vaughan.
Han begynte å opptre offentlig i en alder av 12 år, med bandet SHAG. Etterhvert ble han med i bandet Kåd'nbandet sammen med broren Aslag i 1990 som senere skiftet navn til Hellbillies.
Lars Håvard Haugen har også drevet som produsent i flere store sammenhenger, og har samarbeidet med artister som BigBang, Olav Stedje, Jonas Fjeld og Ole Paus (To rustne herrer), Home Groan og Hemisfair, Knut Hems bluegrassprosjekt.


Lorenz Jaeger.
Lorenz Jaeger (født 23. september 1892 i Halle i Tyskland, død 1. april 1975 i Paderborn) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Paderborn 1941–1973. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Jaeger, Lorenz
Jaeger, Lorenz
Jaeger, Lorenz
Jaeger, Lorenz


Død.
Død kan beskrives som enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå.
Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er f.eks. mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye.
Læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden, kalles thanatologi.
Definisjon.
I Norge er den "juridiske" definisjonen på død hos mennesker at det foreligger irreversibelt totalt opphør av alle hjernens funksjoner.
Dette kan fastslås på flere måter, enten indirekte ved å måle hjernens elektriske aktivitet (elektroencefalogram), eller ved å fastslå opphørt blodsirkulasjon i hjernen. At det ikke lenger går blod gjennom hjernen, kan man vise med ultralyd eller røntgenkontrast (angiografi).
At hjernen ikke fungerer er ikke til hinder for at andre organer kan leve videre en stund, dersom vitale funksjoner som respirasjon fungerer eller blir opprettholdt kunstig. Dette gir mulighet for organdonasjon.
Forestillinger.
Ugjenkallelighet brukes ofte som et av nøkkelpunktene for å beskrive døden. Hvis noen har dødd vil det ikke være mulig å bringe vedkommende tilbake til livet igjen ved medisinsk behandling.
Forskjellige kulturer, religioner og tradisjoner har mange forskjellige forestillinger om døden.
Dette er noen av de viktigste spørsmålene innen religion.
Andre tror at vitenskapen i fremtiden vil kunne vekke døde mennesker til live.
Døden i kunst og symbolikk.
I kunsten er det siden antikken blitt brukt mange symboler for døden, særlig menneskers skjeletter og deler av disse. I enkelte kulturer er det en personifikasjon av døden eller en dødsgud som blir framstilt.
Et dødningehode er mye brukt som symbol og kjennetegn.
En ljå kan symbolisere døden, men det er uvanlig at ljåen er brukt alene i kunsten. En skråstilt ljå finnes i våpenskjoldet til den norske slekten Kahrs.
Timeglass er i kunst, dekorasjoner, merker og emblemer brukt som symbol på at alle har sin tilmålte tid på jorden, at døden kommer og ikke kan unngås. Strekfigurer som ligner timeglass, finnes i mange norske bumerker, uten at det kan ses om de har vært ment som symboler for død eller tid.


Kapisa (provins).
Kapisa-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Mahmud-i-Raqi. Befolkningen er på rundt 360 000 og området er på 1842 km².


Lowgar (provins).
Lowgar-provinsen er én av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger øst i landet. Administrasjonssenteret er Pol-e Alam.


Daikondi (provins).
Daikondi-provinsen (også skrevet Daikundi) er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ble etablert 28. mars 2004. Regionen har tidligere vært et isolert distrikt av Uruzgan-provinsen.
Den ligger rundt 310 km fra Kabul, og 160 km fra Tarin Kot. Provinsen tilhører Hazarajat, hazarenes område i Hindu Kush-fjellene, og er lokalisert i sørlige sentral-Afghanistan.
Distrikter.
Distriktene Kajran og Kiti er siden 6. oktober 2008 oppført på UNHCRs liste over utrygge steder i Afghanistan.


Paktika (provins).
Paktika-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger sørøst i landet, i Hindu Kush. Administrasjonsstedet er Sharan.


Dari.
Dari er det lokale navnet på variasjoner av persisk som blir snakket i Afghanistan. Det er det største språket i landet og blir snakket i nordlige og vestlige deler inkludert hovedstaden Kabul i øst. Rundt 30% av befolkningen snakker persisk, men tospråklighet er vidt utbredt. Det er morsmålet til tadsjiker, hazarere og chahr aimak-folkene. Språket blir brukt som kommunikasjonsform mellom forskjellige språk i Afghanistan.
Syntaksen i afghansk persisk er ikke så forskjellig fra iransk persisk (lokalt kalt "farsi"). For å markere eiendom, bruker afghansk persisk tillegget "-ra". Vokalsystemet er også noe forskjellig fra iransk persisk.
Derfor kan "dari" bli regnet som et synonym for "persisk".
Disse variasjonene av persisk i Afghanistan er forskjellig fra språket som snakkes av zoroasterne som bor i Yazd og Kerman i Iran, og som også kalles Dari (eller Gabri).


Conch.
Conch var en selverklært republikk, eller egentlig en mikronasjon, i Florida Keys. Området erklærte seg uavhengig fra USA i 1982 etter at amerikanske grensevakter sperret den eneste veien til fastlandet. Grunnen til at veien ble stengt var at politiet ville gjennomsøke alle biler for narkotika og illegale innvandrere. Dette skapte frustrasjon for innbyggerne som mente at turistindustrien ville bli ødelagt.
Etter flere forsøk på å fjerne veiblokkeringen erklærte ordføreren i Key West og bystyret den 23. april 1982 Conch for en uavhengig stat. Conch erklærte krig mot USA, men overgav seg etter et minutt og søkte etter bistandspenger. Myndighetene i USA fjernet veiblokkeringene like etterpå.
Den angivelige staten eksisterte i mindre enn én dag.


Hogstklasse.
Hogstklasse er et begrep i norsk skogbruk, som beskriver skogbestandets utviklingstrinn.


Eurokorpset.
For å greie integrasjonen med NATO i punkt 3, har korpset adoptert NATO-strukturer og prosedyrer. Men korpset er også i stand til å bidra utenfor NATO-kommando og kan bli et nøkkelelement i europeisk sikkerhet og forsvarspolitikk.
Commander: LtGen (FRA) Olivier de Bavinchove


Bonitet.
Bonitet brukes i skogbruket som et uttrykk for markas evne til å produsere trevirke. I norsk skogbruk brukes H40-systemet for å angi skogens bonitet.
H40-systemet angir trærnes overhøyde på voksestedet ved 40-års brysthøydealder (alder etter at treet har nådd 1,3 meter). Bonitet 17 indikerer at overhøyden i bestandet vil være 17 meter ved 40 års brysthøydealder. Således vil høy bonitetsverdi angi stor produksjonsevne. Forbokstav G (f. eks. G17) brukes om gran og F om furu.


Garasje.
En garasje er en bygning til å oppbevare kjøretøy eller fartøy i. Når en garasje er ment for luftfartøy kalles den gjerne for Hangar. De fleste garasjer har en garasjedør i front slik at kjøretøyet eller fartøyet enkelt kan føres rett inn i garasjen.
En garasje uten sidevegg og dør kalles for en carport.
I private hus og hjem brukes ofte garasjen til oppbevaring av gjenstander man ikke har behov for så ofte. Spesielt populært er gjenstander relatert til bil eller andre motorkjøretøy. På grunn av dette har garasjen blitt sett på som mannens domene.


Spedbarnsdødelighet.
Kartskisse over spedbarnsdødelighet i verden
Spedbarnsdødelighet er et begrep som brukes om antallet barn under ett år som dør per 1000 fødte.
Spedbarnsdødelighet er generelt ansett som en god indikator for helsevesenets kvalitet. Spedbarnsdødeligheten har falt både i rike og fattige land i løpet av det 20. århundre, men generelt sett er spedbarnsdødeligheten høyere i fattigere land. Rike land har generelt råd til bedre helsetjeneste og medisiner, som påvirker spedbarnsdødeligheten. For eksempel har Angola verdens høyeste spedbarnsdødelighet med 178 dødsfall per 1000 levendfødte, mens Norge bare har 3,55 døde/1000.


Grethe Fossli.
Grethe Fossli (født 21. desember 1954 i Bærum) er en norsk politiker (Ap).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1993.


Afghanistans grunnlov.
Grunnloven i Afghanistan ble den offisielle loven i Afghanistan da loya jirga godkjente den ved flertall 4. januar 2004. Den ble utformet av den Afghanske Grunnlovskommisjonen med mandat av Bonn-avtalen. Grunnloven legger grunnlaget for en president og en nasjonalforsamling. Presidentvalg fant sted 9. oktober 2004 og Hamid Karzai ble innsatt som president 7. desember. Valg til nasjonalforsamlingen er utsatt, kanskje til midten av 2005.
Dokumentet ble offisielt undertegnet av president Hamid Karzai 26. januar 2004. To dager senere gjorde en gruppe delegater ledet av Abdul Hafiz Mansoor krav på at dokumentet Karzai skrev under på hadde 15 endringer fra dokumentet loya jirga godkjente. Gruppen sendte en kopi av deres klage til den amerikanske ambassaden, FNs
assistanseoppdrag i Afghanistan, den Europeiske union og tidligere kong Mohammed Zahir Shah.
Utøvende makt.
Grunnloven legger til rette for en sterk president. Presidenten i Afghanistan er valgt direkte av det afghanske folk hvert femte år, og kan ikke bli valgt mer enn to ganger. Presidenten har to visepresidenter.
Presidenten må være muslim, afghansk borger født av afghanske foreldre og skal ikke være skyldig i krigsforbrytelser. Presidenten er øverste sjef av de væpnede styrkene.
Lovgivende makt.
Nasjonalforsamlingen av den islamske republikken Afghanistan består av to kammer, Wolesi Jirga ("folkets hus") og Meshrano Jirga ("de eldstes hus").
The Wolesi Jirga, som har mest makt, består av 250 delegater som blir valgt direkte gjennom et system av proporsjonal representajon. Medlemmer er valgt av distriktene og tjener i fem år. Minst 64 delegater (to fra hver provins) må være kvinner. De er oppnevnt av presidenten som også nominerer to representanter fra de handikappete og to Kuchi-nomader. Wolesi Jirga har primæransvaret for å lage og godkjenne lover og godkjenne presidentens handlinger.
Meshrano Jirga består av et uspesifisert antall lokale ledere og eksperter utnevnt av provinsielle råd, distriktsråd og presidenten. Det nedre huset godkjenner lover, budsjett og ratifiserer avtaler som igjen må godkjennes av Meshrano Jirga. Det nedre huset har betydelig vetorett over oppnevnelser og politikk.
Dømmende makt og rettssystemet.
Republikkens øverste domstol er "Stera Mahkama" (høyesteretten). Medlemmene bli oppnevnt av presidenten for 10 år om gangen. I tillegg har Afghanistan høye domstoler, appell domstoler, samt lokale og distriktsdomstoler. Dommerene kan ha utdannelse i enten islamsk eller sekulær lov.
Domstolene kan bruke Hanafi-jus i stuasjoner hvor grunnloven mangler føringer.
Kabinettet.
Ministere som har flere statsborgerskap må godkjennes av parlamentet.
Distriktene.
Grunnloven delte opprinnelig Afghanistan inn i 32 provinser, men dette er senere endret til 34. Hver provins blir styrt av et provinsråd med medlemmer som blir valgt hvert fjerde år. Hver landsby og by vil også ha et råd med medlemmer som velges hvert tredje år.
Religion.
Grunnloven beskriver islam som sin hellige og statlige religion. Et system med sivil lov blir beskrevet, men ingen lover kan gå på bekostning av troen og bidraget til islam. Det ble trukket frem at sharia-lov ikke er spesifikt nevnt, men Hanafi-jussen er en av de seks grenene av sharia-lov.
Medlemmer av andre religioner er «frie til å utøve deres tro og utøve deres religiøse riter» innen grensene av loven.
Sivile og menneskeretter.
Borgerene er garantert retten til liv og frihet, til privatliv, til fredelige sammenkomster, fra tortur og ytringsfrihet. Dersom anklaget for kriminalitet har borgerene rett til å bli informert om anklagene, representert av en advokat og antatt uskyldig inntil en er bevist skyldig. Kvinner er beskyttet på lik linje innenfor loven, men islamske retningslinjer blir gitt moralsk betydning.
Det er ingen absolutt beskyttelse for ytringsfrihet basert på individuell frihet.
Tiltak er satt i gang for å sikre fri utdannelse og helsestell for borgerene.
Språk.
Grunnloven utpeker ikke noe nasjonalt språk. Men den utpeker pashto til språket i nasjonalsangen og dari som det andre hovedspråket. Seks etniske språk, inkludert usbekisk og turkmensk, har offisiell status i regionene hvor de er mest utbredt.
Kuchis.
Artikkel 14 pålegger regjeringen å innføre effektive program for å «bedre økonomi, soisal og levestandarden» for nomadene ("Kuchis") så vel som å skaffe «nødvendige midler for bolig og utdeling av offentlige eiendommer til trengende borgere».
Grunnloven pålegger presidenten å velge to spesielle Kuchi-representanter til å sitte i Meshrano Jirga.
Den pålegger også en forbedring av utdanningen for nomadene.


Regensburger Domspatzen.
Regensburger Domspatzen («Regensburgs domspurver») er et guttekor som er domkor i St. Peterskatedralen i Regensburg. Korets historie spenner over mer enn tusen år, og det er et av de eldste kor i verden, og et av de mest berømte og renommerte kor overhodet.
Korets historie går etter legenden tilbake til det 7. århundre. Mer sikre kilder påviser at biskop Wolfgang av Regensburg i år 975 grunnla en domskole for musikalsk utdannelse, og med ansvar for den musikalske liturgien i Regensburg. I det 20. århundre ble koret verdensberømt, særlig under ledelsen til domkapellmestrene Theobald Schrems (1924–64) og Georg Ratzinger (1964–94), bror av pave Benedikt XVI.
Koret er ikke bare et kor, men også en internatskole, hvor skole, internat og kor er tett integrert. Korets grunnskole holder til i et kloster i Pielenhofen. Deretter blir guttene, de såkalte "Spatzen", overført til korets gymnasium.
I 1925 ble det grunnlagt en vennskapsforening, "Freunde des Regensburger Domchors".
Koret holdt bl.a. en konsert for pave Benedikt XVI i det sixtinske kapell i 2005. I forbindelse med pavens reise til Bayern i 2006 deltok koret i en gudstjeneste med paven i Regensburg 12. september.


Einar Holstad.
Einar Holstad (født 8. august 1950 i Oslo) er en norsk politiker (KrF). Han var vararepresentant til Stortinget fra Akershus mellom 1997–2005, og
møtte fast mens Valgerd Svarstad Haugland satt i regjering. Holstad var ordfører i Enebakk fra 1994 til 1995.


André Kvakkestad.
André Kvakkestad (født 28. oktober 1971 i Oslo)
er en norsk advokat og tidligere politiker. Han ble innvalgt på Stortinget i 2001 for FrP, men ble ikke gjennominert av Akershus Frp. Ifølge Kvakkestad pga. hans homofile legning.
Han var vararepresentant fra 1997.


Kjell Engebretsen.
Kjell Engebretsen (født 29. april 1941 i Oslo) er en norsk politiker (Ap).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1993.


Julie Christiansen.
Julie Christiansen (født 19. mars 1968 i Harstad) er en norsk statsviter og tidligere politiker (H).
Hun er født i Harstad, men oppvokst i Oppegård sør i Akershus. Hun har examen artium fra Oppegård videregående skole fra 1987 og er cand.mag. med mellomfag i statsvitenskap og grunnfag i sosialøkonomi og idéhistorie fra Universitetet i Oslo fra 1994. I 1995 hadde hun et studieopphold ved George Washington University, hvor hun studerte amerikansk utenrikspolitikk. Christiansen er også cand.polit. fra Universitetet i Oslo fra 2007. Hun var ansatt i Høyres EU-stab i 1994, stipendiat i Den norske atlanterhavskomité 1995–1997, utenrikspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe 1998–2001 og studentstipendiat ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) 2006–2007. Fra 2009 er hun seniorrådgiver ved Divisjon for energi, ressurser og miljø i Norges forskningsråd.
Christiansen var nestleder i Akershus Unge Høyre 1989–1990, 2. nestleder i Unge Høyre 1990–1992 og 1. nestleder sammesteds 1992–1994. Hun var medlem av Oppegård kommunestyre 1987–1995, 4. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1989–1997, 1. vararepresentant 1997–2001 og fast innvalgt representant 2001–2005. Av hennes øvrige verv kan nevnes leder i Norges Gymnasiastsamband 1988–1989, styreleder i Organising Bureau of European School Student Unions (OBESSU) 1989–1990, styremedlem i Folk og Forsvar 1992–1994, nestleder i Akershus Høyre 1999–2003, nestleder i Europabevegelsen 1999–2001, leder i Høyres EU-utvalg 2006–2008 og styremedlem i Redd Barna fra 2007.


Siri Hall Arnøy.
Siri Hall Arnøy intervjues av NRK i forbindelse med kjønnsnøytral ekteskapslov.
Siri Hall Arnøy (født 28. november 1978 i Oslo) er en tidligere norsk politiker (SV).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 2001, men falt ut ved valget i 2005. Fra oktober 2005 til januar 2006 var hun politisk rådgiver for finansminister Kristin Halvorsen.


Morten Høglund.
Morten Høglund (født 16. juli 1965 i Ski) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 2001.
Han er handelsskoleutdannet, og har gått på high school i Utah. Han arbeidet som selger og ekspeditør 1986-90. Han arbeidet som utredningssekretær, utredningsleder, politisk rådgiver og etterhvert som leder av "Politisk avdeling" i FrPs hovedorganisasjon 1990-2000. Han var politisk rådgiver for FrPs stortingsgruppe 2000-2001.
Høglund var medlem av Ski kommunestyre og formannskap 1987-1991; og varaordfører 1989–1991. Han var medlem av Asker kommunestyre og varaordfører 1995–2003. Han er medlem FrPs sentralstyre fra 2008.
Han var leder av "Oslo Dragebåtklubb" 1988-1992 og styremedlem i "European Dragonboat Federation" 1991-1995.


Korbinian av Freising.
Korbinian (latin Corbinianus) (født ca. 675, død 8. september mellom 720 og 730, var den første biskop av Freising og regnes som en helgen i Den katolske kirke.
Han ble født i Châtres nær Melun i Frankrike, ifølge biografen Arbeo. Biografien ble skrevet allerede ca. 770, hvilket vil si at den er blant de mer pålitelige helgenbiografier fra tidlig middelalder. Han fikk først navner Waldegiso etter sin far, men da faren døde kort tid etter guttens fødsel endret moren, Corbiniana, navnet til Corbinianus etter seg selv. Moren var keltisk, og noen kilder sier at Korbinian ble født på de britiske øyer, men det er ingen grunn til å tro at dette medfører riktighet.
Moren døde da han var omkring 22 år gammel, og han ble da inkluser i et kapell i Châtres. Inkluserne var munker som frivillig lot seg innemure i små celler, med bare en liten åpning til å sende inn mat og drikke og kommunisere gjennom. Slik levde han de neste 14 årene, og han ble kjent for de gode råd han ga. Flere mirakler ble tilskrevet hans forbønn. Det ble etterhvert for mye oppmerksomhet omkring ham, og han valgte å reise til Roma, hvor ingen kjente ham.
Ifølge legenden ble eselet hans drept av en bjørn i Brennerpasset. Han tvang da bjørnen til å bære oppakningen hele veien til Roma. Han mistet også sine to hester, som ble stjålet av adelsmenn, en i Trento og en i Pavia. Den første adelsmannen døde kort tid etter, og den andre mistet 42 hester i elefantiasis. Ankomsten til Roma, med en bjørn som pakkdyr, vakte så stor oppmerksomhet at han ble mottatt av paven.
Hans status da han kom til Roma er uklar. Han kan ha vært ordensbror, prest eller biskop. Antagelig ble han bispeviet under sitt andre besøk i Roma, av paven, og sendt som misjonbiskop til Bayern. Det var i så fall pave Gregor II som bispeviet ham.
Omtrent samtidig med dette hadde hertug Grimoald av Bayern bedt om å få grunnlegge et bispedømme for å kunne kristne landet sitt. Korbinian ble satt under hertugens beskyttelse, og begynte et intenst misjonsarbeid. Han grunnla en liten kirke i Freising, som siden vokste til benediktinerklosteret Weihenstephan. Bispedømmet, som nå er München og Freising erkebispedømme, ble opprettet ca. 723 (muligens allerede før 720) i sin embryoniske form; først i 739 fikk det klart definerte grenser da Bonifatius organiserte de kirkelige jurisdiksjonene i området.
Det oppsto raskt problemer mellom Korbinian og Grimoald, ettersom hertugen hadde giftet seg med sin brors enke, Biltrudis. Korbinian krevde at de gikk fra hverandre, noe hertugen tilslutt gikk med på. Biltrudis var svært misfornøyd med dette, og skjelte stadig ut Korbinian. Hun skal også ha konspirert for å få ham myrdet.
Korbinian flyktet tilslutt til Kains ved Mais i Sør-Tyrol. Han hadde der grunnlagt et lite kloster, og levde i dette i to år. Grimoald ble så drept i et slag, og Biltrudis ble bortført av frankerner, og Korbinian be tilbakekalt til Freising av Hugibert av Bayern.
Den 8. august et år mellom 720 og 730 av hjertesykdom. Han skal ha vært 50 år gammel, hvilket vil si at året var 725 eller 726, men opplysninger om alder i kilder fra denne tiden er normalt usikre. Han ble etter eget ønske gravlagt ved siden av Valentin av Raetia i Zenoburg. 20. november 765 ble hans jordiske levninger flyttet til Freising. Det var has biograf, som nå var blitt biskop av Freising, som sto for dette. Det nåværende helgenskrinet ble laget i 1863.
Minnedagen feires 8. september. I München og Freising erkebispedømme feires han også på translasjonsdagen 20. november.


Alfred Bengsch.
Alfred Bengsch (født 10. september 1921 i Berlin i Tyskland, død 13. desember 1979 i Berlin) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Berlin 1961–1957 med erkebiskop som personlig tittel.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965. I 1967 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI. Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Benediktinerordenen.
a> er ett av benediktinernes best kjente klostre.
Benediktinerordenen (Den hellige Benedikts orden, latin "Ordo Sancti Benedicti", forkortes O.S.B.) er en katolsk orden. Den har navn etter Benedikt av Nursia.
Benedikts regel.
Selv om ordenen har navn etter Benedikt, som levde ca. 480 – ca 550, ble den ikke grunnlagt av ham. Benedikt grunnla klostre ved Subiaco og Monte Cassino, og skrev en klosterregel, kjent som «Benedikts regel», for disse. Regelen var en av flere som ble brukt i klostre på hans tid, men den var på flere måter bedre enn de andre, og spredde seg til flere land. I 816 eller 817 slo Ludvig den fromme fast at bare «Benedikts regel» var tillatt i Frankerriket.
I begynnelsen var det ikke noen samhørighet mellom klostrene, men munker og nonner begynte snart å føle at de tilhørte et samfunn som gikk ut over klostermurene. Dette samfunnet utviklet seg til Benediktinerordenen. Ordensregelen er fortsatt en standard for det vestlige klosterlivet, sammen med «Augustins regel».
De første klostrene i Norge og på Island tilhørte Benediktinerordenen. Ansgar som brakte kristendommen til Danmark, var benediktiner. Munkenes viktigste oppgave er den felles tidebønnen og deretter arbeid. Deres motto er "Ora et labora" – «Be og arbeid».
Ordenen oppmuntret ikke munkene til kontakter utenfor klostersamfunnet, ut fra § 54 i klosterreglene: «Om en munk kan motta brev eller annet.» En munk fikk verken ta imot eller sende brev eller gaver uten abbedens tillatelse. Selv om munken fikk ta imot en gave, kunne abbeden likevel gi den til hvem han ville av «brødrene, og han som den egentlig var tiltenkt, må ikke være misnøyd av den grunn, for ikke å gi djevelen innpass.»
Den benediktinske konføderasjon.
Ordenen ble etterhvert splittet opp i en rekke grener, som tolker regelen med forskjellige grad av strenghet. Ordenen ble ikke mer enn et løst nettverk av kongregasjoner. Pave Leo XIII slo dem sammen i Den benediktinske konføderasjon i 1893. Hver kongregasjon innen konføderasjonen beholdt sin egen tolkning av regelen, men deres felles grunnlag ble understreket, og kommunikasjonen mellom grenene ble forbedret.
Enkelte valgte å ikke slutte seg til konføderasjonen; den viktigste av disse gruppene er Cistercienserordenen.
Ikke-katolske benediktinere.
Det er opprettet bendiktinerkommuniteter innenfor Den anglikanske kirke og Svenska kyrkan. I England fikk dette en uventet følge da munkene i det største klosteret kollektivt konverterte til katolisismen og gikk inn i Den benediktinske konføderasjon.


Hermann Volk.
Hermann Volk (født 27. desember 1903 i Steinheim am Main nær Frankfurt i Tyskland, død 1. juli 1988 i Mainz) var kardinal i den katolske kirke og biskop av Mainz 1962–1982. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1973.
Han deltok på konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Franz Hengsbach.
Franz Hengsbach (født 10. september 1910 i Velmede i erkebispedømmet Paderborn i Tyskland, død 24. juni 1991 i Essen) var kardinal i den katolske kirke og biskop av Essen 1957–1991. Deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1988 av pave Johannes Paul II.


Benedikt I.
Benedikt I var pave fra 2. juni 575 til 30. juli 579. Hans pontifikat falt sammen med langobardenes invasjon, som medførte sykdom og hungersnød i Italia.
Benedikt var sønn av en mann kalt Bonifatius, og ble kalt Bonosus av grekerne. På grunn av langobardenes herjinger var det vanskelig å kommunisere med den bysantinske keiseren, som gjorde krav på retten til å bekrefte pavevalgene. Fra forgjengerens død til den østromerske keiseren bekreftet pavevalget gikk det derfor nesten 11 måneder. Benedikt regjerte i fire år, en måned og 28 dager.
Kun få skrifter fra hans tid er bevart, slik at man vet lite om hans virke.


Johannes Joachim Degenhardt.
Johannes Joachim Degenhardt (født 31. januar 1926 i Schwelm i Tyskland, død 25. juli 2002 i Paderborn) var kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av Paderborn 1974–2002.
Han ble kreert til kardinal i 2001.


Biologisk mangfold.
a> som har hatt en alvorlig tilbakegang i Norge. Apollosommerfugl er fredet.
Biologisk mangfold eller biodiversitet er summen av "artsmangfold", "genetisk mangfold" og "økologisk mangfold" i et område.
Naturmangfoldloven eller "Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold" kom 3. april 2009 og skal hindre tap av det biologiske mangfoldet.
Definisjon.
Mangfold av habitater og økosystemer er selve grunnlaget for det biologiske mangfoldet på gen- og artsnivå. Dette mangfoldet er vanskelig å måle fordi grensene mellom de ulike habitatene eller økosystemene er flytende.
Fiskeglede - mennesker har glede av å oppholde seg i naturen. Redusert mangfold berøver oss naturopplevelser.
Grunner for å bevare biologisk mangfold.
Disse har enten bakgrunn i en antroposentrisk eller biosentrisk vinkling. Se for øvrig dypøkologi.
Trusler mot det biologiske mangfoldet.
Det at arter dør og nye dannes er en følge av evolusjonen. I dag ser vi likevel at arter forsvinner langt hurtigere enn det som kan anses naturlig. Overslag går ut på at det hver dag forsvinner 140 arter bare fra tropiske områder, vesentlig pga. avskoging i den tropiske regnskogen.
Helt siden jordbruksrevolusjonen på overgangen til yngre steinalder har menneskene forsøkt å manipulere de naturlige økosystemene. En stadig stigende verdensbefolkning, stigende forbruk og bedrede tekniske muligheter for å endre den naturlige vegetasjonen legger i dag et sterkt press på det biologiske mangfoldet. Dessuten har menneskene gjort seg sårbare ved sin manipulasjon med økosystemene; i dag kommer 75% av all matvareproduksjon fra bare sju kulturvekster.
Kartlegging av biologiske mangfold.
En forutsetning for vern av det biologiske mangfoldet er kartlegging. Kartleggingen er en prosess hvor man stedfester informasjon om forekomster av art- og økosystemmangfold.
Kartleggingen av arter kan selvsagt aldri bli 100% nøyaktig. For dyretellinger snakker vi i hovedsak om to kategorier - absolutt og beregnet forekomst. For å finne en absolutt forekomst følger man metodikk som skal gi et nøyaktig tall på antall dyr. På Afrikanske savanner har man f.eks en relativt god mulighet til å telle store pattedyr som elefant, bøffel og giraffer. Ressursforhold, størrelse på dyrene, antatt utbredelse og annet kan føre til at man beregner forekomsten av en art. Hovedprinsippet er at man teller observasjoner i deler av et område for så å benytte statistiske metoder for å finne den beregnede forekomsten.
Kartlegging av biologisk mangfold i Norge skjer av den offentlige forvaltningen, gjennom forskningsprosjekter, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. I Stortingsmelding 58 (1996–97), "Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling", ble det lansert et landsomfattende program for kartlegging, verdiklassifisering og overvåkning av biologisk mangfold. Direktoratet for naturforvaltning (DN) lagde veiledere for hvordan kartleggingen skulle foregå. DN tilrettela også datasystemer for å ivareta og distribuere innsamlet data m.m. Fylkesmennene fordelte tilskudd, veiledere og tilrettela relevant informasjon for kommunene som sørger for den praktiske gjennomføringen av kartleggingen.
Artsdatabanken ble etablert i 2005 og er en nasjonal kunnskapsbank for biologisk mangfold. Artsdatabankens viktigste oppgave er å forsyne offentligheten og forskningsmiljøene med informasjon om norske arter og naturtyper. Kunnskap om arter og natur som finnes i magasiner, samlinger og databaser hos museer, forskningsinstitutter, forvaltningsorganer og frivillige organisasjoner skal samles under en felles plattform og gjøres allment tilgjengelig gjennom Artsdatabanken.
Artsdatabanken er gitt ansvaret for drift av flere databaser eller lister. Disse må oppdateres kontinuerlig.


Norges natur.
Norges natur er ung. Den floraen og faunaen Norge har i dag, er innvandret etter at innlandsisen begynte å trekke seg tilbake fra kysten for ca. 14 000 år siden. Det kan ha vært isfrie fjelltopper over isbreen gjennom hele siste istid, og disse kan ha vært leveområder for organismer. Det vet man imidlertid lite om. Etter at innvandringen begynte, har det vært klimasvingninger som har endret artenes utbredelsesområde; derfor har det vært naturlige variasjoner i det biologiske mangfoldet i landet.
Med sin store utstrekning nord-sør, sin store høgde- og dybdegradient og sin store variasjon i berggrunn og jordarter, har Norge et stort mangfold av habitater. I tillegg har menneskelig aktivitet påvirka og endra den naturlige vegetasjonen.
En del habitater og artsgrupper er hittil ufullstendig kartlagt, bl.a. gjelder det bunndyrfaunaen i havet, soppene og insektene.
Sjøl om Norge har et relativt sett lite artsmangfold, kan det pga. den store variasjonen i livsmiljøer være en stor genetisk variasjon innafor de enkelte artene. For eksempel har laksen spesifikke stammer som er tilpassa hvert enkelt vassdrag.
3 886 arter er i dag på den nasjonale rødlista over trua og sårbare arter. Av disse er 1988 arter vurdert som truede, og 285 av disse igjen er vurdert som kritisk trua.


Marcelo Spínola y Maestre.
Marcelo Spínola y Maestre (født 14. januar 1835 på Isla de San Fernando nær Cadiz i Spania, død 20. januar 1906 i Sevilla) var en av Den katolske kirkes kardinaler, tidligere erkebiskop av Sevilla 1895–1906, og var også senator i Spania 1891–1894 og fra 1898.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1905.
Han ble saligkåret i Vatikanet i 1987.
Alle dåpsnavn: "Marcelo Rafael José María de los Dolores Hilario",
Alternativ etternavnsform: "Marcelo Espínola y Maestre".
Ekstern lenke.
Spinola Maestre, Marcelo
Spinola Maestre, Marcelo
Spinola Maestre, Marcelo
Spinola Maestre, Marcelo


Gregorio María Aguirre Garcia.
Gregorio María Aguirre Garcia O.F.M. (født 12. mars 1835 i Pola de Gordón nær Oviedo i Spania, død 10. oktober 1913 i Toledo) var en av Den katolske kirkes kardinaler, tidligere erkebiskop av Burgos 1894–1909, tidligere erkebiskop av Toledo 1909–1913, og også senator i Spania 1893–1895 og fra 1902.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1907.


Bonaventura.
Bonaventura (født Giovanni di Fidanza, også kjent som Johannes Bonaventura) (født ca. 1221, død 15. juli 1274) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og regnes som helgen av samme kirke.
Biografi.
Han var sønn av legen Giovanni di Fidanza og Maria la Ritella, og ble født i Bagnorea (nå Bagnoregio) i Italia. En legende forteller at han ble dødssyk som barn, og at moren brakte han til Frans av Assisi. På Frans' forbønn ble gutten frisk. Da Frans så lå for døde i 1226 tok hun igjen gutten med til ham, og Frans utbrøt «O buono ventura» («O gode fremtid»), og dermed fikk han navnet Bonaventura. Historien ser ut til å ha oppstått på 1400-tallet, og er svært tvilsom. Det som dog er et faktum er at moren sørget for at gutten fikk utdannelse og ble knyttet til Fransiskanerordenen.
I 1236 reiste han til Paris for å studere, blant annet under Alexander av Hales. Studiene fortsatte til 1242, og året etter trådte han inn i Fransiskanerordenen. Antagelig var det i forbindelse med inntredenen der han fikk navnet Bonaventura. Selv om han var høyere utdannet enn de fleste munkene omkring seg, var han alltid villig til å adlyde. Han ble dermed raskt regnet som et forbilde på ydmykhet. I flere år underviste han i Paris, og i 1248 ble han presteviet.
De andre professorene angrep til stadighet tiggermunkene som var tilknyttet universitetet. Et av de krasseste angrepene kom i Wilhelm av Saint-Amours bok "De siste tiders farer". Bonaventura måtte selv slutte å undervise en periode, og skrev et svar til angrepet i avhandlingen "Om Kristi fattigdom". På samme tid skrev også dominikaneren Thomas Aquinas et lignende forvarsskrift. Pave Alexander IV utnevnte en kardinalkommisjon for å studere saken, og de kom frem til at Wilhelms bok skulle brennes, mye på grunn av det Bonaventura hadde skrevet i sin avhandling. Motstanderne av tiggermunkene ble beordret til å slutte med sine angrep. Bonaventura kunne dermed fortsette å undervise, og tok doktorgraden i teologi i 1256, samtidig som Thomas Aquinas.
I 1257 ble han, 35 år gammel, fransiskanernes syvende ordensgeneral, et embete han hadde til sin død. På grunn av den innsats han gjorde som ordensgeneral regnes han ofte for den største franskiskaner nest etter Frans av Assisi. Hans biografi om ordenens grunnlegger, "Legenda maior", som i 1263 fikk status som den offisielle biografi over Frans, fikk meget stor innflytelse fordi den tolket Frans' budskap og dermed la grunnlaget for den fremtidige forståelse av hva grunnleggeren ønsket for sin orden. Bonaventura var en moderat leder for ordenen, og avviste Spiritualenes ekstreme synspunkter på blant annet kollektiv fattigdom.
Som ordensgeneral reiste han mye, og besøkte blant annet Italia, Frankrike, Tyskland og England. Pave Klemens IV utnevnte ham i 1265 til erkebiskop av York, men Bonaventura takket nei, og paven aksepterte dette.
I 1271 bidro Bonaventura til at Gregor X ble valgt til pave. Gregor utnevnt i 1273 Bonaventura til kardinalbiskop av Albano, og sendte med en ordre om at han ikke kunne avslå dette. Da de pavelige legatene kom med kardinalshatten fikk de beskjed om å henge den på et tre, fordi Bonaventura drev og vasket opp og hadde våte og fettete hender.
Noe av bakgrunnen for utnevnelsen til kardinal var Andre konsil i Lyon, som ble holdt fra mai til juli 1274. Under forberedelsene til dette så paven at Bonaventura ville være en viktig person å ha med. Alle de store katolske teologene var innkalt til konsilet. Thomas Aquinas døde på vei dit, men bl.a. Albert den store, Filip Benizi og den fremtidige Pietro di Tarentaise var tilstede. Bonaventura ledet forhandlingene med de ortodokse utsendingene, og holdt prekenen i forsoningsmessen etter det som en kort tid så ut til å være løsningen på det store skismaet mellom øst og vest.
Bonaventura døde kort tid før avslutningen av konsilet, den 15. juli 1274. Før han døde mottok han sakramentene fra Gregor X. Han ble gravlagt i kirken som senere har fått navnet Saint-Bonaventure i Lyon. Karl VIII av Frankrike sendte et relikvie, en arm, til Bagnoregio. Bare denne armen finnes i dag, mens resten av hans jordiske levninger unntatt hodet ble brent i forbindelse med Den franske revolusjon. Hodet forsvant sporløst i 1807.
Han ble etter sin død kjent som «den serafiske lærer» (etter serafene, det høyeste av englenes kor). Pave Sixtus IV, som selv var franiskaner, helligkåret ham i 1482, og i 1588 utropte Sixtus V, også fransiskaner, ham til kirkelærer med tilnavnet "Doctor seraphicus". Minnedagen var først 14. juli, men ble så flyttet til dødsdagen 15. juli.
Forfatterskap.
Hans forfatterskap omfatter flere lærde verk. Det mest kjente av hans verk er imidlertid "Sjelens vei til Gud", som regnes som et hovedverk innen katolsk kristen mystikk.
Innvielsen til Gud beskrives her som en reise innover og oppover i seks stadier: det første stadiet er møtet med Gud i naturen, eller den legemlige verden. Det andre stadiet er observasjon av Guds spor i menneskets erkjennelse. Det tredje og fjerde stadiet er menneskets psykiske struktur som Guds avbilde. Det femte og sjette stadiet innenbærer meditasjon over Guds og treenighetens vesen og hans egenskaper. Det syvende og siste stadiet innebærer en overgang fra meditasjon til «enhetserfaring».
"Sjelens vei til Gud" er utgitt på norsk i antologien "Vestens mystikk", 2005.


José María Justo Cos y Macho.
José María Justo Cos y Macho (født 6. august 1838 på Terán i Cabuérniga i Spania, død 17. desember 1919 i Valladolid) var en av Den katolske kirkes kardinaler, erkebiskop av Santiago de Cuba 1889–1892, biskop av Madrid 1892–1901, og erkebiskop av Valladolid 1901–1919.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1911.


Enrique Almaraz Santos.
Enrique Almaraz Santos (født 22. september 1847 i La Vellés ved Salamanca i Spania, død 22. januar 1922 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler, erkebiskop av Sevilla 1907–1920, og erkebiskop av Toledo 1920–1922.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1911, og deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Almaraz Santos, Enrique
Almaraz Santos, Enrique
Almaraz Santos, Enrique
Almaraz Santos, Enrique


Konvensjonen om biologisk mangfold.
Konvensjonen om biologisk mangfold (Convention on Biological Diversity, CBD) ble vedtatt på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i juni 1992.
Konvensjonen betraktes som et sentralt dokument for prinsippet om bærekraftig utvikling
Norge ratifiserte konvensjonen i 1993.


Konklavet 1914.
Konklavet 1914 ble holdt i Det sixtinske kapell i Vatikanet 31. august 1914–3. september 1914, etter pave Pius Xs død 20. august samme år.
Det var ved pavens død 65 kardinaler, som alle hadde stemmerett (aldergrensen på 80 år ble innført i 1970). Tre av dem kom for sent frem til Roma, og fem meldte forfall på grunn av dårlig helse. Det var dermed 57 som deltok i konklavet. På den fjerde dagen, i den tiende avstemningen, ble Giacomo della Chiesa valgt, og tok navnet Benedikt XV.


CITES.
CITES (forkortelse for "Convention on International Trade of Endangered Species") kalles også Washingtonkonvensjonen og er en multilateral internasjonal avtale mellom land for å kontrollere handel med ville dyr og planter. Formålet med avtalen er en bærekraftig handel – dvs. at man ikke fjerner mer fra bestandene av dyr og planter enn de tåler.
Konvensjonen trådte i kraft i 1975. I Norge har konvensjonen vært gjeldende siden 25. oktober 1976, og pr. 21 jan. 2009 har 175 land tiltrådt konvensjonen. Direktoratet for naturforvaltning er forvaltningsmyndighet og vitenskapelig myndighet for CITES i Norge.
Omkring 4.800 dyrearter og 25 000 plantearter er omfattet av konvensjonen. Rundt 600 av dem er så sterkt truet at all handel med dem i praksis er forbudt (CITES Appendix I). For de øvrige er internasjonal handel enten begrenset (CITES Appendix II) eller det foreligger krav om spesielle tillatelser for inn- og utførsel (CITES Appendix III). Forbud og reguleringer gjelder både levende og døde eksemplarer, såvel som deler av organismer og produkter som skinn, fjær, tenner med mer.
Norske reservasjoner.
Det er spesielt for marine arter av kommersiell interesse at Norge har gjort reservasjoner mot oppføring på CITES listene. Reservasjonene er vanligvis et uttrykk for at Norge anser at artene er så tallrike at de ikke oppfyller de kriterier som er fastsatt av CITES for listing. Dette er naturligvis omdiskutert utenfor Norge, men det er på ingen måte unikt. Andre land har gjort tilsvarende reservasjoner.
Appendix I omfatter de mest truede artene og handel med disse er i praksis stort sett forbudt. Nesten 500 arter omfattes av denne listen.
Appendix II omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse. Over 2500 dyrearter omfattes av denne listen, derav de fleste rovfugler. Over 25 000 plantearter omfattes av listen, blant annet alle orkidé-arter.
Appendix III krever at det følger med et opprinnelsessertifikat eller eksporttillatelse ved innførsel. Ca 250 arter står på denne lista.


Reidar Brendeland.
Reidar Brendeland (født 19. juni 1951 i industribyen Sauda) er en norsk artist og låtskriver.
Han startet bandet "The Circle of the Cryptic Admonishment" i 1965, deretter startet han bandene "Pshycho" og "Meet". På 70 tallet spilte han i dansebandet "Bootjacks".
Senere ble han presentert i NRK som visesanger av Lars Hauge. Dette ble starten på hans karriere som visesanger og låtskriver. I denne perioden samarbeidet han med forfatterene
Kjartan Fløgstad, Ingvar Moe, Ragnar Hovland og Gunnar Roalkvam.
I 1979 startet han Vestlandsfanden sammen med flere musikere fra Haugesund. Samtidig som han arbeidet med Vestlandsfanden var han aktivt med i 3 busserulls i 2 år.
I 1990 startet han firmaet "Brød & Sirkus" som driver med management, booking og turnètransport.
Reidar Brendeland har hatt tillitsverv i NOPA og Tekstforfatterfondet. Han har skrevet låter for Olav Stedje, Hanne Krogh, Ivar Medaas og Wenche Myhre.
Eksterne lenker.
Brendeland, Reidar
Brendeland, Reidar
Brendeland, Reidar
Brendeland, Reidar


Victoriano Guisasola y Menéndez.
Victoriano Guisasola y Menéndez (født 21. april 1852 i Oviedo i Spania, død 2. september 1920 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler, erkebiskop av Sevilla 1907–1920, og erkebiskop av Toledo 1914–1920.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i mai 1914, og deltok ved konklavet som senere samme år valgte pave Benedikt XV.


Juan Soldevilla y Romero.
Juan Soldevilla y Romero (født 20. oktober 1843 i Fuentelapeña i bispedømmet Zamora i Spania, myrdet 4. juni 1923 i Zaragoza) var en av Den katolske kirkes kardinaler, erkebiskop av Zaragoza 1901–1923.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i mai 1919, og deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Soldevilla Romero, Juan
Soldevilla Romero, Juan
Soldevilla Romero, Juan
Soldevilla Romero, Juan


Ramsar-konvensjonen.
Ramsar-konvensjonen (egentlig Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat) er en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Formålet er å begrense tap av våtmarker og bremse det økende presset på våtmarksområder. Konvensjonen skal utbre kunnskapen om våtmarkenes økologiske betydning og deres betydning for forskning og rekreasjon.
Konvensjonen ble vedtatt på et møte mellom 18 nasjoner i Ramsar i Iran 2. februar 1971, og trådte i kraft 21. desember 1975. Deltakerlanda møtes til en deltakerkonferanse hvert tredje år. Tillegg til den opprinnelige avtaleteksten er blitt vedtatt i Paris i 1982 og i Regina i 1987. Det er oppretta et fast sekretariat med sete i Gland i Sveits.
Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Direktoratet for naturforvaltning er forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Per 2009 har 159 land ratifisert avtalen, og avtalen omfatter 1 880 verneområder, på tilsammen 185 000 km². Landene forplikter seg til å vektlegge bevaring av våtmark, samarbeide om vern av våtmark, og å opprette minst ett såkalt "Ramsarområde" hver. Disse områdene skal være viktige i internasjonal målestokk og skal gis et spesielt vern. Storbritannia har det største antall Ramsar-områder med 166, mens Canada har det største arealet med 131 000km².
Liste over ramsarområder i Norge har blitt utvidet i alt fem ganger, sist i 2011. For tiden er det altså 51 ramsarområder i Norge. Flere av ramsarområdene er «våtmarkssystem» som omfatter flere separate verneområder.
Referanser.
Ramsar-konvensjonen


Juan Bautista Benlloch y Vivó.
Statue av Juan Bautista Benlloch y Vivó
Juan Bautista Benlloch y Vivó (født 29. desember 1864 i Valencia i Spania, død 14. februar 1926 i Manila) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Urgell, og dermed samfyrste av Andorra, fra 1906 til 1919. I denne perioden satte han ord til Andorras nasjonalsang, "El Gran Carlemany". Fra 1919 til 1926 var han erkebiskop av Burgos.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1921, og deltok i konklavet 1922 som valgte Pius XI.
Benlloch Vivó, Juan Bautista
Benlloch Vivó, Juan Bautista
Benlloch Vivó, Juan Bautista
Benlloch Vivó, Juan Bautista


Francisco de Asís Vidal y Barraquer.
Francisco de Asís Vidal y Barraquer (født 3. oktober 1868 i Cambrils nær Tarragona i Spania, død 14. februar 1943 i Foyer Saint'Elizabeth, Fribourg i Sveits) var en av Den katolske kirkes kardinaler, erkebiskop av Tarragona 1919–1943, i eksil siden 1946.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1921, og deltok i konklavet 1922 som valgte Pius XI, og i konklavet 1939 som valgte Pius XII.
Under den spanske borgerkrig var han en kort stund i fangenskap og hans liv var i fare. Han ble utvist og sendt i eksil av spanske myndigheter i august 1936 og slo seg ned i kartheuserklosteret Farneta ved Lucca i Italia, og tilbragte somrene i Sveits. Kan var katalonier, hadde vært på god fot med de republikanske myndigheter i Cataluna, og hadde nektet å undertegne et fellesbrev fra det spanske bispekollegium under borgerkrigen. Dette var bakgrunnen for at Generalissimo Francisco Francos regjering utviste ham og nektet ham å vende tilbake og lede sitt erkebispedømme Tarragona.
Vidal Barraquer, Francisco de Asís
Vidal Barraquer, Francisco de Asís
Vidal Barraquer, Francisco de Asís
Vidal Barraquer, Francisco de Asís


Serafino Vannutelli.
Serafino Vannutelli (født 26. november 1834, død 19. august 1915) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Vannutelli ble født i Genazzano i Italia, og var bror av Vincenzo Vannutelli, som også ble kardinal. Han mottok de lavere ordinasjoner i 1857, ble ordinert til subdiakon i 1859 og diakon i 1860. I Roma tok han doktorgraden i filosofi, teologi og "utroque iure", dvs. både kirke- og sivilrett.
Han ble presteviet i 1860, og ble professor i teologi ved Vatikanseminaret. En periode var han ved nuntiaturet i Mexico, for så å vende tilbake til Roma etter Maximilian I av Mexicos fall i 1867. Han ble så sendt til nuntiaturet i Bayern
I 1869 ble han titularerkebiskop av Nikea, og apostolisk delegat til Ecuador, Peru, Nueva Granada, Venezuela, El Salvador, Guatemala, Costa Rica, Honduras og Nicaragua. I 1875 kom han tilbake til Europa og ble nuntius til Belgia; i 1880 ble han nuntius til Østerrike-Ungarn.
Pave Leo XIII kreerte ham til kardinalprest av Santa Sabina ved konsistoriet mars 1887. Han ble prefekt for Kongregasjonen for avlat og relikiver (senere nedlagt; oppgavene er omfordelt) i 1888, camerlengo for kardinalkollegiet 1891, prefekt for Indekskongregasjonen (senere nedlagt; funksjonen avskaffet) og sekretær for Det hellige officium i 1903. Han hadde også en rekke andre verv i Den romerske kurie.
I 1913 ble han dekanus for kardinalkollegiet, et embete han hadde til sin død. I kraft av dette embetet ledet han konklavet 1914, som valgte Benedikt XV. Han hadde også vært med på konklavet 1903, som valgte Pius X. I mai 1914 ble han kardinalbiskop av Ostia.
Han døde i Roma 19. august 1915, og ble gravlagt på Campo Verano.
Vannutelli, Serafino
Vannutelli, Serafino
Vannutelli, Serafino


Nasjonal rødliste.
Nasjonal rødliste er en oversikt over plante- og dyrearter som på en eller annen måte er trua av utryddelse, er utsatt for betydelig reduksjon eller er naturlig sjeldne. Alle land som er tilsluttet Verdens naturvernunion (IUCN) skal ha en slik liste, men innholdet vil kunne variere mye fra land til land.
Nasjonale rødlister må ikke forveksles med IUCNs rødliste (også kalt "internasjonal rødliste"), siden status for listene kan variere mye innenfor samme art, selv om de samme kategorier og kriterier ligger til grunn for begge.
Norsk rødliste.
Den nyeste rødlista i Norge ble publisert av Artsdatabanken den 9. november 2010 og kalles Norsk rødliste for arter 2010.
Om Norsk rødliste.
Det er IUCN som har utarbeidet kategorier og kriterier for rødlisting. I den nye nasjonale rødlista har nye kategorier blitt innført for å passe til de internasjonale kriteriene.
Norges nasjonale rødliste forventes å bli revidert hvert femte år. Listen omfatter fastlands-Norge, norsk økonomisk sone og fiskevernsonen ved Svalbard. Lista fra 2006 inneholder 3 799 arter, noe som utgjør ca. 21,0% av de ca. 18 500 vurderte norske artene. Det er utarbeida en egen rødliste for fugler og pattedyr på Svalbard, som altså kommer i tillegg. En vet at det finnes mer enn 40 000 arter i Norge, men det korrekte antallet kan være nærmere 60 000. Dermed er mørketallene store, og det er mange arter man har for liten kunnskap om til å kunne vurdere.
Nye kategorier og kriterier.
Nye kategorier og kriterier er i samsvar med IUCNs kategori og kriterieversjon 3.1, gjeldende fra 2001.
Gamle kategorier og kriterier.
Kategoriene på den gamle norske rødlista var utrydda (Ex), trua (E), sårbar (V), sjelden (R), hensynskrevende (DC) og bør overvåkes (DM). Den største forandringa i den nye rødlista er at den i større grad tar for seg hvor trua artene er. Kategorien sjelden, som omfatta arter som hadde små eller svært spredte populasjoner, har dermed gått ut, og det har blitt flere kategorier for trua arter i stedet.
Direkte truede arter.
Nedenfor finnes en tabell med antall direkte truede arter fordelt i ulike organismegrupper etter den gamle norske rødlisten.
Norsk svarteliste.
Norsk svarteliste er en oversikt over fremmede arter i Norge, med økologiske risikovurderinger for et utvalg av artene. "Norsk svarteliste" utkom første gang i 2007, utgitt av Artsdatabanken, og utarbeidet i samarbeid med vitenskapelige eksperter.


Tadsjiker.
Tadsjikene er en av de store folkegruppene i Sentral-Asia, og fins først og fremst i Afghanistan, Tadsjikistan og Usbekistan.
Hvem er tadsjiker?
Tadsjikene er blant de eldste innbyggerne i regionen og kan spore sine røtter tilbake til de opprinnelige iranske folkene som slo seg ned i Sentral-Asia i antikken, som bactrianerne, sogdianerne og parterne. Deres forfedre bodde i Sentral-Asia (inkludert Afghanistan og vestlige Kina) i begynnelsen av historisk tid. Begrepet «tadsjiker» blir vanligvis brukt om persiskspråklige mennesker av iransk opprinnelse som bor i landene øst for Iran. Selv om andre persiskspråklige grupper lever i Sentral-Asia, som hazarere, qizilbash og aimak, skiller disse seg fra tadsjikene ved at de er av ikke-iransk opprinnelse og de har adoptert det persiske språket i løpet av det siste millenniumet. De såkalte «fjell-tadsjikene» eller "Pamiris" i Badakhshan-regionen i Tadsjikistan og Afghanistan, så vel som tadsjikene i Kinas vestlige Xinjiang-region er faktisk en samling av over et dusin små øst-iranske etniske grupper som er i slekt med, men forskjellige fra, tadsjikene.
Opprinnelse til betegnelsen.
Opprinnelsen til begrepet «tadsjik» er noe uklar. De fleste historikere tror i dag at ordet «tadsjik» er et gammelt tyrkisk uttrykk som henviser til alle persisk-språklige mennesker i regionen som er av iransk opprinnelse. Ordet eksisterte ikke før den tyrkiske erobringen av Sentral-Asia. Selv persere i Iran som bor i den tyrkisk-språklige delen av landet kaller seg «tadsjiker». Derfor kan "tadsjik" bli regnet som et synonym for "persere".
Område.
thumb
Tadsjikene er den dominerende etniske gruppen i Tadsjikistan, så vel som nordøst i Afghanistan og de afghanske byene Kabul, Mazar-e Sharif og Herat. Tadsjikene dominerer også befolkningene i byene Bukhara og Samarkand i Usbekistan og fins i stort antall i Surkhandarya i sørlige Usbekistan og i den østlige delen av landet, langs grensen med Tadsjikistan. Historisk bodde forfedrene til tadsjikene i et mye større territorium i Sentral-Asia, men ble fortrengt da bølger av tyrkiske erobrere flyttet inn i regionen fra nord og øst. I dag utgjør tadsjiker 66% av befolkningen i Tadsjikistan, og mellom 25-30% av befolkningen i Afghanistan. Mens offisielle statistikker i Usbekistan fastslår at tadsjik-samfunnet utgjør 5% av nasjonens totale befolkning, er det antatt at de utgjør mellom 15 og 30% av befolkningen.
Språk.
Språket til tadsjikene er persisk, også kalt dari. Dialekten i Tadsjikistan blir kalt Tadsjiki.
Religion.
Den store majoriteten av tadsjiker følger sunni-varianten av islam, selv om små Ismaili og Jafari shia-minoriteter også fins i spredte lommer. I Afghanistan blir tadsjiker som følger Jafari-shiisme kalt "farsi". De populære formene av islam praktisert av tadsjikene er influert av zoroastrisme og før-zoroastristiske kulter som ble fulgt før konverteringen til islam i Sentral-Asia. I tillegg har store tajiki-språklige jødiske samfunn eksistert siden antikken i byene Samarkand og Bokhara og i mindre grupper i Herat, Kabul og andre tadsjik-sentre. I løpet av det 20. århundre har majoriteten av disse tajiki-språklige jødene emigrert til USA og Israel, selv om mange av disse emigrantene beholder sine bånd med sitt hjemland. Til tross for konverteringer pga. kristen misjon i Sentral-Asia etter Sovjetunionens fall, er den tadsjikske kristne befolkningen nesten ikke-eksisterende.
Fysiske kjennetegn.
Fysisk tilhører tadsjikene middelhavs-undergruppen av den kaukasiske rasen. Mens den gjennomsnittlige tadsjiker har mørkt hår og øyne med medium til lys hud, er lyst hår og øyne ganske vanlig, spesielt i de fjellrike regionene som Badakhshan hvor ekteskap på tvers av etniske grupper er mindre vanlige.
Senere utvikling.
Sovjetunionens kollaps og borgerkrigen i Afghanistan har begge gitt en fornyelse i tadsjiksk nasjonalisme på tvers av regionen. Tadsjikistan spesielt har blitt et samlingspunkt for denne bevegelsen, og regjeringen har gjort et bevisst forsøk på å gjenopplive arven etter Samanid-riket, den første tadsjiksk-dominerte staten i regionen etter den arabiske erobringen.


Ludvig Mathias Lindeman.
Ludvig Mathias Lindeman (født 28. november 1812, død 23. mai 1887) var en norsk komponist, organist og folkemusikksamler, født i Trondheim. Han var den første i Norge etter Olea Crøger som begynte å samle folkemusikk systematisk, og samarbeidet med Crøger og Landstad om utgivelsen av Norske Folkeviser.
Hans far var Ole Andreas Lindeman, organist i Vår Frue kirke i Trondheim gjennom en mannsalder. L.M. Lindeman hadde studert både teologi og musikk og var organist i "Vor Frelsers Kirke" (nå Oslo Domkirke) i Oslo i 47 år. Han samlet nesten 2 000 norske folkemelodier. Sammen med sønnen Peter grunnla han Musikkonservatoriet i Kristiania som senere ble Norges musikkhøgskole.
I årene 1853–67 ga han ut "Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Samlede og bearbeidede for Pianoforte" i tre bind. Disse heftene inneholder forskjellige slags folkemelodier, for sang, hardingfele, bukkehorn, langeleik og flere. Disse melodiene var alle arrangert for piano slik at stykkene mistet mange av de folkemusikktypiske detaljene, noe som førte til kritikk fra flere kanter, bl.a. fra Edvard Grieg, selv om Grieg benyttet materialene i heftene for sine egne komposisjoner. I originalopptegnelsene har Lindeman imidlertid registrert både uvanlige intervaller og rytmiske detaljer. I 1907 ble et siste hefte i samlingen utgitt av sønnen Peter.
Ludvig Mathias Lindeman døde i Kristiania, 75 år gammel. Han ble gravlagt ved Vor Frelsers Kirke i Oslo. I 1906 ble det reist en byste av Lindeman ved kirken. Den store konsertsal i Norges Musikkhøgskole er gitt navnet «Lindemansalen»
Han er representert i "Norsk Salmebok" med 39 komposisjoner. Blant disse er noen av de mest kjent salmer i norsk tradisjon, som for eksempel «Krist stod opp av døde», «Påskemorgen slukker sorgen», «Apostlene satt i Jerusalem», «Et barn er født i Betlehem» og «No livnar det i lundar».
Lindeman ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1870.


Habitat.
Habitat brukes i økologien om den områdetypen en art helst velger å holde til i. Det vil si det området der de fysiske og biologiske forholda er best i samsvar med artens spesifikke krav til livsmiljø.
Mens et habitat er stedet der en art fins, er biotop stedet der et samfunn av arter fins.
Innenfor et biotop kan en art ha opptil flere habitater.


Orgelbygger.
En orgelbygger er en håndverker som reparerer, vedlikeholder og bygger orgler.
Orgelbyggeren jobber som regel i et verksted. I tillegg så er han ofte i kirker og konsertsaler og monterer og tester ut orgler.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk eller bygg og anleggs teknikk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid.


Biotop.
Biotop brukes i økologien om lokalitetstyper med karakteristiske plante- og dyresamfunn.
På samme måte som habitat er stedet der en art fins, er biotop stedet der et spesielt samfunn av arter fins. Eksempler på biotoper kan være havstrand, strandeng, kystlynghei, oresump, lavfuruskog, kalkfuruskog, fukteng, høystaudemark, slåttemark, blåbærgranskog, edelløvskog, lavalpin, mellomalpin, høyalpin, sandørken, grotter. En biotop vil ofte ses på som synonymt med et økosystem.
EU har gående et biotopprosjekt som er en del av CORINE (CO-oRdinated of INformation on the Environment). Dette prosjektet publiserer en "CORINE Biotope Manual" som beskriver og definerer et stort antall europeiske biotoper.


Endemisk.
a> og er et eksempel på en endemisk art
Endemisk (av gr. "endemos" - opphold på et sted) og stedegen er uttrykk som brukes i biologien om arter, slekter og familier som har en utbredelse som er begrenset geografisk til et bestemt naturlig område eller miljø ("liten geografisk spredning").
Endemiske arter og grupper kalles endemismer. Det totalt motsatte av en endemisme er en ubikvist eller kosmopolitt. Ingen av disse begrepene har en klar avgrensing.
Utbredelse.
En skiller ofte melom "paleoendemismer" og "neoendemismer". Paleoendemismer har tidligere hatt en videre utbredelse, men er nå begrenset til et lite område, et såkalt refugium. Neoendemismer har oppstått der de finnes i dag og har aldri forekommet andre steder.
Tropiske områder har det største antallet endemiske arter, og dermed også det største biologiske mangfoldet. Det minste antallet endemiske arter finner man i arktiske strøk.
Endemiske arter er mer sårbare for utryddelse enn kosmopolitiske arter, og krever derfor særlig overvåking og eventuelt vern.
Oseaniske øyer har endemiske arter som er tilpasset det spesielle miljøet; fugler har for eksempel ofte mistet evnen til å fly. Når mennesket og dets følgesvenner slår seg ned på øya, ender det ofte med utryddelse for de endemiske artene. Det motsatte kan også skje: flatormen "Arthurdendyus triangulatus" var endemisk for New Zealand, men har spredd seg til De britiske øyer, der den betraktes som en skadelig invaderende art.
Endemisk sykdom.
Endemisk (endemi) er også et uttrykk som brukes innen medisin. En "endemisk sykdom" er således en sykdom som til stadighet opptrer innen et begrenset geografisk område, stort eller lite. Uttrykket epidemisk (epidemi) er det motsatte.


Landheimevernet.
Landheimevernet (LHV) er spesialisert for å ivareta landforsvaret i Norge. Landheimevernet utgjør den største delen av Heimevernet og ivaretar ansvaret HV har for det territorielle landforsvaret. Landheimevernets organisasjon gjenspeiler Heimevernets organisering i territorielle HV-distrikter. Disse er igjen delt i avsnitt og områder som både i fred, krise og krig er underlagt HVs distriktsjefer. Distriktssjefene har det territorielle ansvaret for landforsvaret av Norge.


Abiotisk faktor.
Det ikke-levende i et økosystem består av de abiotiske faktorene. Dette er faktorer som setter grenser for alle de levende organismene. Luft, vann, jorda, sollys, vind og temperatur. Med andre ord utgjør mye av det ikke-levende miljøet rundt levende organismer ulike abiotiske faktorer.
De abiotiske faktorene betegner i biologien og økologien de faktorene i plantenes livsmiljø som ikke direkte skyldes forholdet til konkurrerende arter, men som skyldes ytre forhold.
Til de abiotiske faktorene regnes også lysforhold, nedbør og næringsstoffene i jorda, som i seg selv er en viktig miljøfaktor for plantene.


Sjøheimevernet.
Sjøheimevernet (SHV) er spesialisert for overvåking og kontroll langs kysten. Sjøheimevernet har en kapasitet som er tilpasset overvåking og kontroll av kysten både i fredstid og ved krise eller krig. Sjøheimevernet er til stede langs hele kysten med kystmeldeposter, hurtigbåter og andre større fartøyer.
Ved mobilisering disponerer Sjøheimevernet ca 200 større fartøyer og 130 hurtigbåter. Sjøheimevernet er organisert som en del av Heimevernet og er delt inn i SHV-kommando, SHV-grupper og SHV-områder. Under operasjoner i fred samt i krise og krig overføres kommandoen til kommandøren for sjøstridskreftene.
Organisering.
SHV er pr 1. august 2008 reorganisert: Sjøheimevernets Utdanning og kompetansesenter (SHV UKS) og de fire SHV-kommandoene Sør-, Vest-, Midt- og Nord-Norge er nedlagt. Disse er erstattet av Sjøheimevern-gruppe Nord og Sjøheimevern-gruppe Sør, samt Sjøheimevern-kommandoen.
Gruppene har som oppgave å lede fredsoperativ virksomhet og lavintensitetsoperasjoner i eget ansvarsområde. Ansvarsdelingen mellom Nord- og Sør gruppen er etablert ved grensen til Nordmøre sjøheimevernområde.
Dykk.
Dykk har som ansvarsområde å søke og klarere områder under vann langs kysten av Norge, for eksempel havneområder. I tillegg bistår avdelingen politiet og tollvesenet ved behov. Dette innebærer blant annet søk etter savnede personer eller objekter.
Bording.
Bordingslagene skal ut fra flerbruksfartøyene i Hårek- og Gyda-klasse, kunne bore større fartøyer for visitasjon, kontroll og bistand til politiet.
Kystmeldepost (KYP).
Kystmeldepostene skal ved bruk av mobil radar ha kapasitet til å overvåke, identifisere og rapportere maritim aktivitet i ansvarsområdet.
Flerbruksfartøy.
Flerbruksfartøyene til SHV består av Hårek- og Gyda-klasse. Båtene har en fast besetning på fire mann. I tillegg kan båten ta ti passasjerer. Disse vil som oftest inngå i et bordings lag.


Biom.
Biomer brukes i plantegeografien og i økologien om større regionale ansamlinger av organismer som lever i samsvar med tilhørende miljøbetingelser. Biomer kan omtales som hovedøkosystemer på jorda, og til sammen danner de biosfæren.
Inndelinga er en forenkla utgave av Robert Whittakers klassifikasjon, som har 26 terrestriske biomer i tillegg til en rekke akvatiske og marine.
Biomene strekker seg over store områder og flere kontinenter, og artssammensetninga varierer mye innafor hvert biom. Det vil alltid være en gradvis overgang fra ett biom til et annet, og det er ikke full enighet om hvor grensene skal trekkes og hvordan inndelinga skal skje.


Whitby.
Whitby er en historisk kystby i North Yorkshire på nordøst-kysten av England, ved munningen av elva Esk, ca. 80 km fra York. Navnet kommer fra Norrønt og betyr «hvit by». Den ligger i nasjonalparken North York Moors, og er største bosetning innenfor det vernede området.
Historie.
Byens historie går minst tilbake til sakserne, og dens tidligste historie er nært knyttet til klosteret som ble bygget høyt over byens østlige klipper, av sakserkongen Oswy i 657. Dette var et såkalt «dobbeltkloster», altså et kloster for både munker og nonner.
I 867 gikk danske vikinger i land noen kilometer vest for byen, og angrep bosettingene og ødela klosteret. Etter Normannernes invasjon av England i 1066 bestemte William de Percy i 1078 at klosteret skulle gjenetableres til ære for St. Peter og St. Hilda.
Helt frem til Elizabeth Is styre var Whitby ikke stort annet enn en liten fiskerhavn. I 1540 var det mellom 20 og 30 hus der, med en befolkning på rundt 200 mennesker.
På slutten av det 16. århundre reiste Thomas Chaloner fra York til Italia og besøkte Kirkestatens alunverk. Han la merke til at bergartene de utvant alun fra var identiske med de som fantes i overflod på hans eiendom i North Yorkshire. Alun var på den tiden et viktig produkt som ble brukt ved garverier, til tøyfarging og til medisinsk bruk. Frem til da hadde Kirkestaten hatt så godt som monopol på produksjon og salg av alun. I hemmelighet tok Chaloner med seg noen av Pavens arbeidere til England, og i årene som fulgte utviklet han en blomstrende alunindustri i Yorkshire. Dette skal ha resultert i at prisen på alun på det internasjonale marked sank betydelig, og følgelig reduserte en tradisjonell inntektskilde for Vatikanet, med det resultat at Chaloner ble ekskommunisert (bannlyst).
Flere alunbrudd ble etablert nær Whitby, og både alunindustri og kulltransport ble viktige inntektkilder ettersom kull var nødvendig for å fremstille alun. Til dette trengtes skip, så byens visste å gjøre bruk av den lokale eik til skipsbygging. Byens velstand økte. Skatter på importerte varer over Whitby havn finansierte havneutbygging med de to pirer, som la forholdene til rette for ytterligere handelsvirksomhet.
I 1753 satte det første hvalskipet seil mot Grønland. Dette var starten på en ny periode for byutviklingen, og rundt 1795 var Whitby blitt en viktig hvalindustriby.
Whitby var åsstedet for «Rohilla»-ulykken den 30. oktober 1914, da hospitalskipet «Rohilla» sank – enten etter å ha gått på et skjær eller en mine; det er det uenighet om – knappe 2 kilometer sør for Whitby havn nær land. 85 mennesker mistet livet i ulykken, de fleste av dem er begravet på kirkegården i Whitby. 144 mennesker ble reddet etter at lokalbefolkningen hadde organisert en heroisk redningsaksjon som varte i over 50 timer.
Utsikt fra vestre pir mot Whitby vest
Whitby i dag.
Havnen er strategisk plassert i forhold til Europa, og med svært god nærhet til Skandinavia. Den er utrustet til å ta i mot mange typer last, for eksempel korn, stål, tømmer og pottaske. Skip på opptil 3000 dwt kan anløpe, og 2 store skip kan laste eller losse samtidig. 5000 m² havnelager er avsatt til allværslagring mens ytterligere 1600 m² finnes for lagring av værkritisk last.
Gjennom århundrene har byen spredt seg både innover i landet og over til havnens vestbredde. Østsidens trange smug og pittoreske småhusbebyggelse er nå for en stor del et sjarmerende butikkområde, og er blitt en populær turistattraksjon.
En karakteristisk røyklukt røper at det her finnes et bittelite røkeri som fremstiller spesialiteten kippers, røkt saltet sild. Høyden over bebyggelsen er fortsatt dominert av ruinene av det tidligere omtalte klosteret Whitby Abbey og av kirken Saint Mary's med tilhørende kirkegård. Hit kan man komme ved å klatre opp de 199 trappetrinn fra havnen. Vestsiden har sine egne landemerker; der finnes en statue av James Cook, som seilte fra denne byen, og en buegang av to hvalben, til minne om den en gang så store hvalindustri. Her finnes også et Dracula-museum; en stor del av handlingen i Bram Stokers berømte roman er lagt til Whitby, for eksempel Draculas ankomst til England, som i følge boken skjedde på et skip, Demeter, som ble skylt på land i havnen.
To ganger i året holdes festivalen Whitby Gothic Weekend i byen, for tilhengere av goth-kulturen; at dette finner sted akkurat her har nok sammenheng med Dracula-forbindelsen.
I dagens TV-tider må det også nevnes at det er i Whitby mange av scenene i serien Aidensfield spilles inn, da særlig de som omhandler kystmiljø. Aidensfield (Goathland) ligger et kvarters kjøring innover i landet.
I Whitby finnes også en severdighet som ruller og går; en dampdreven buss med en sjåfør med en imponerende CV. Han er også lokfører på Galtvortekspressen i filmene om Harry Potter.


Apache (webserver).
Apache er et vevtjenerprogram som utvikles av stiftelsen Apache, primært med tanke på Unix-liknende operativsystemer, men også i utgaver for Microsoft Windows, Novell NetWare, og andre systemer. Programvaren er fri og utgis med åpen kildekode.
Per september 2009 hadde Apache en markedsandel på omtrent 54 %, mens blant de en million mest besøkte nettsidene hadde Apache en markedsandel på 66 %.


Theodor Steinbüchel.
Theodor Steinbüchel (født 15. juni 1888 i Köln i Tyskland, død 11. februar 1949 i Tübingen) var en betydelig katolsk prest og moralteolog. Hans verk "Der Umbruch des Denkens" skal ha øvet innflytelse på den senere pave Benedikt XVI.
Eksterne lenker.
Steinbüchel, Theodor
Steinbüchel, Theodor
Steinbüchel, Theodor


Ernst Wiechert.
Ernst Wiechert (født 18. mai 1887 nær Sensburg i Østpreussen i Tyskland, død 24. august 1950 i Stäfa am Zürichsee i Sveits) var en ledende tysk forfatter.
Han arbeidet som lærer i Königsberg og Berlin, samtidig som han skrev romaner, noveller og fortellinger. Gjennombruddet kom i Berlin i 1932 med romanen "Die Magd des Jürgen Doskocil"; etter dette kunne han legge bort læreryrket og konsentrere seg om et forfatterskap med utgivelser med millionopplag. Han etablerte seg i Bayern ved innsjøen Starnberger See.
Hans dype kristne forankring gjennomsyret hans forfatterskap, og begrunnet også hans advarsler mot den nasjonalsosialistiske ideologi på tidlig tidspunkt. En tale for studenter i München i 1935 kurserte illegalt i Tyskland, og ble smuglet til Moskva innbakt i et brød og der utgitt i det viktige tyske eksiltidsskriftet "Das Wort". Wiechert begrunnet også offentlig sin motstand mot deltakelse ved folkeavstemningen om Østerrikes innlemmelse i Det tyske Rike, skrev et åpent brev som krevde løslatelse av Martin Niemöller og erklærte at han gav assistanse til Niemöllers familie fremfor til den nazistiske hjelpeorganisasjonen "NS-Winterhilfswerk".
Etter alt dette ble Wiechert arrestert, og satt i fire måneder i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han forfattet en skildring av denne opplevelsen, "Der Totenwald", som han gravde ned i haven.
Etter løslatelsen ble han truet av Goebbels: "Vi vet at Deres innflytelse på ungdommen er stor og farlig. Skulle De igjen ytre eller skrive ett eneste ord mot vår stat, vil De igjen havne i konsentrasjonsleir, og da på livstid og med Deres fysiske tilintetgjørelse som mål." (Der Totenwald, S. 131 f.)
Først i 1945 utkom "Der Totenwald", og der fremgikk det at han hadde mistet sin gudstro i Buchenwald.
Verker.
Wiechert, Ernst
Wiechert, Ernst
Wiechert, Ernst
Wiechert, Ernst


Elisabeth Langgässer.
Elisabeth Langgässer (født 23. februar 1899 i Alzey i Tyskland, død 25. juli 1950 i Rheinzabern) var en tysk forfatterinne.
Elisabeth Langgässer var en ledende blant det 20. århundres kristelig orienterte forfatterinner. Hun stod i den kristne mystikks tradisjon. Ettersom hun var såkalt «halvjøde» ble hun i 1936 underlagt publikasjonsforbud, men hun fortsatte likevel å skrive og fikk utgitt et verk til i Østerrike i 1938, fort tid før landet ble innlemmet i Det tyske rike.
Hun overlevde den nazistiske jødeforfølgelse, men én av hennes døtre ble deportert til Auschwitz. Hennes forfatterskap i etterkrigstiden beskjeftiget seg ofte med jødeutryddelsene.
Langgässer ble særlig kjent for sin lyrikk og sine fortellinger og historier. I 1946 publiserte hun romanen "Das unauslöschliche Siegel". En siste roman, "Märkische Argonautenfahrt", ble på grunn av hennes tidlige død ufullendt.
Elisabeth-Langgässer-Literaturpreis ble innstiftet til minne om henne.


Giuseppe Pizzardo.
Giuseppe Pizzardo (født 13. juli 1877 i Savona i Italia, død 1. august 1970 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var lenge tilknyttet det pavelige diplomati, både ved pavelige representasjoner utenlands og i Vatikanet, der bl.a. som president for Den pavelige kommisjon for Russland 1934–1939. Han var prefekt for Kongregasjonen for seminarer og universiteter 1939–1968 (navneskifte 1967 til Kongregasjonen for katolsk utdannelse).
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1937.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han deltok ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Pizzardo, Giuseppe
Pizzardo, Giuseppe
Pizzardo, Giuseppe
Pizzardo, Giuseppe
Pizzardo, Giuseppe


Ermenegildo Pellegrinetti.
Ermenegildo Pellegrinetti (født 27. mai 1876 i Camaiore nær Lucca i Italia, død 29. mars 1943 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var lenge tilknyttet det pavelige diplomati, og ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1937. Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Pellegrinetti, Ermenegildo
Pellegrinetti, Ermenegildo
Pellegrinetti, Ermenegildo
Pellegrinetti, Ermenegildo


Arthur Hinsley.
Arthur Hinsley (født 12. mars 1835 i Selby i England, død 17. mars 1943 i Butingford nær London) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var lenge tilknyttet det pavelige diplomati i Afrika, men ble erkebiskop av Westminster 1935. Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1937.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Hinsley, Arthur
Hinsley, Arthur
Hinsley, Arthur
Hinsley, Arthur


Maurice Roy.
Maurice Roy (født 25. januar 1905 i Québec i Canada, død 24. oktober 1985 i Québec) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Québec 1947–1981, og senere overlappende president for Den pavelige kommisjon for rettferdighet og fred og Den pavelige kommisjon for familien 1967–1976.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II.


Sebastiano Baggio.
Sebastiano Baggio (født 16. mai 1913 i Rosà nær Vicenza i Italia, død 21. mars 1993 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var lenge tilknyttet det pavelige diplomati, og tjenestegjorde til sist som nuntius i Brasil. Erkebiskop av Cagliari 1969–1973, og deretter kalt til Vatikanet der han ble prefekt for Kongregasjonen for biskopene 1973–1984, president for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten 1984–1990, Camerlengo 1985- 1993.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1969.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II.


Agnelo Rossi.
Agnelo Rossi (født 4. mai 1913 i Joaquim Egidio i bispedømmet Campinas i Brasil, død 21. mai 1995 i Campinas) var en av Den katolske kirkes kardinaler, erkebiskop av São Paulo 1964–1970, og deretter kalt til Vatikanet der han ble prefekt for Kongregasjonen for folkenes evangelisering 1970–1984, president for Administrasjonen av Den Apostoliske Stols patrimonium 1984–1989, Dekanus for kardinalkollegiet 1986–1993.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965.
Agnelo Rossi deltok i konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II.


Tundra.
Tundraen er ett av hovedøkosystemene eller biomene på jorda. Ordet "tundra" stammer fra det kola-samiske ordet "tundar" (som tilsvarer nordsamisk "duottar" = skogløst fjell), som ble opptatt i russisk som "tundra", og derfra spredt videre.
Tundraen er de treløse områdene nord og sør for den polare skoggrensen. I tillegg finnes alpin tundra over skoggrensen, blant annet i Norge. Det er svært lite tundra på den sørlige halvkula fordi det er lite land på de aktuelle breddegrader. Det meste av tundraen ligger i Russland, Canada og Alaska.
Tundraen har vanligvis permafrost, og bare de øverste lagene med jord tiner om sommeren. Pga. tele i undergrunnen hindres dreneringen, og selv om nedbøren er liten, er jorda mettet av vann i vekstsesongen. Våtmarker er derfor svært utbredt på tundraen. Polar tundra finnes i fastlandsnorge kun på nordøstkysten av Finnmark. Vardø har for eksempel ikke sommer i meteorologisk forstand (ingen måned når opp i 10 grader Celsius), men her er det ikke permafrost, da vintrene er forholdsvis milde pga nærheten til et isfritt hav. Ekte polar tundra, med permafrost, finnes på Svalbard. De høyeste fjellområdene i Norge har også permafrost.
I tundraens sørvendte og lune hellinger på kan en finne krattskog av vier og bjørk. Ellers dominerer gressarter og starr. Tundraen har en rik lavflora. Store pattedyr som rein, moskusfe, bjørn, ulv og fjellrev setter sitt preg på dyrelivet. Om sommeren er det en rik fauna av hekkende trekkfugler, særlig ender. Om vinteren er fuglelivet sparsomt, med rype, snøugle og jaktfalk som karakteristiske arter. Hare og smågnagere som lemen er viktige byttedyr.
Tundraen er, på grunn av den langsomme nedbrytingen som følger et kaldt klima, ett av de biomene som er mest sårbare for menneskelig aktivitet. Spor etter menneskelige inngrep blir bevart i årtier eller århundreder, slik som man kan observere på Svalbard. Permafrosten (under det tynne jordsmonnet som tiner om sommeren) bevarer biologisk materiale svært lenge. Man har derfor funnet 37 000 år gammel, velbevart mammut i Sibirs permafrost. Av samme grunn har forskere åpnet graver på Svalbard for å forsøke å finne viruset som forårsaket spanskesyken.
De senere år har global oppvarming ført til at grensen for permafrost synes å trekke lengre nord i Sibir, Canada og Alaska. Permafrost som tiner vil avgi gassen metan, som er en mer potent drivhusgass enn karbondioksid. Klimaforskere frykter derfor at dette kan gi en selvforsterkende effekt som leder til rask og dramatisk oppvarming.


ML-gruppa Revolusjon.
ML-gruppa Revolusjon er en kommunistisk, partiforberedende organisasjon som arbeider for å gjenreise et marxist-leninistisk kommunistparti i Norge. Revolusjon ble organisert etter marxist-leninistiske prinsipper på det 1. ordinære årsmøtet våren 1998.
Målet har hele tida vært å skape forutsetningene for gjenreising eller reorganisering av et marxist-leninistisk arbeiderparti. "ML-gruppa Revolusjon" ønsker å forene folk med kommunistisk overbevisning i ett parti forankret i marxismen-leninismen, uten det de kaller «fremmede ideologiske tilsetninger».
Alle som støtter organisasjonens plattform og anerkjenner organisasjonens lover, kan søke om medlemskap. Søknader behandles individuelt. Det er også mulig å være sympatisør.
ML-gruppa Revolusjon gir ut bladet Revolusjon, et marxist-leninistisk tidsskrift. Dette kommer nå ut med et nr. i året.
Historie.
Den opprinnelige kjernen i "ML-gruppa Revolusjon" hadde sin bakgrunn fra Rød Ungdom og Kommunistisk Arbeiderforbund på 70-tallet. Kommunistisk Arbeiderforbund ble ledet av Kjell Hovden og bestod opphavlig av utbrytere fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) som støttet det marxist-leninistiske Arbeidets Parti i Albania. Kommunistisk Arbeiderforbund ble imidlertid rammet av en rekke splittelser, og aktivistene som senere er kjent fra "ML-gruppa Revolusjon" brøt etter en tid ut og dannet Marxist-leninistisk forbund.
Marxist-leninistisk forbund utga fra 1981 til 1986 månedsavisa "Arbeideren", men organisasjonen ble borte på midten av 80-tallet. Arvtakeren "ML-gruppa Revolusjon" ble dannet i 1987 som et redaksjonskollektiv. På det første ordinære årsmøtet våren 1998, ble gruppa reorganisert etter marxist-leninistiske prinsipper. Gjennom Kommunistisk Forum forsøkte organisasjonen også en periode å drive frem en enhet mellom kommunister av ulikt slag, først og fremst da NKP og Arbeidernes Kommunistparti (AKP).
Siden 1996 har "ML-gruppa Revolusjon" vært medlem av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO), med medlemspartier over hele verden.
Ved valg støttet "ML-gruppa Revolusjon" lenge opp om Rød Valgallianse. Kjente RV-ere fra "Revolusjon" inkluderer blant annet Kristine Mollø-Christensen som i en periode var medlem av partiets arbeidsutvalg. Aktivistene fra Revolusjon argumenterte for Rød Valgallianse som en revolusjonær venstrefront der ulike grupperinger og fraksjoner kunne delta på like fot. "Revolusjon" var i mot trotskistisk innflytelse og det de oppfattet som en høyredreining av Rød Valgallianse mot slutten av 1990-tallet, og planen om å skape et nytt venstrereformistisk parti ved å slå sammen RV og AKP – det som i 2007 ble partiet Rødt.
"ML-gruppa Revolusjon" var sammen med Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og tidligere medlemmer av AKP en drivkraft i å opprette (KPML) samtidig med nedleggelsen av AKP, og har siden 2007 prioritert arbeidet i KPML. NKS er nå nedlagt.
ML-gruppa Revolusjon hadde kjente aktivister og tillitsvalgte innenfor fagbevegelsen (LO), i Nei til EU og Komiteen for et fritt Irak.
"ML-gruppa Revolusjon" har nå to medlemmer igjen etter at Svein Borgen døde i 2012 og Rolf Jørgensen erklærte seg som uavhengig sosialist.]
Organisasjonen har siden 1987 utgitt det marxist-leninistiske Tidsskriftet Revolusjon. Dette kommer nå ut med et nr. i året.


Hans-Erik Dyvik Husby.
Hans-Erik Dyvik Husby (født 15. juni 1972) er en norsk vokalist, artist og skuespiller, kjent som tidligere medlem i det norske bandet Turboneger under artistnavnet «Hank von Helvete», men har også brukt navnene «Hertugen», «Herr Tugen» og «Hertis».
Husby er fra Å i Lofoten. Han er kjent for storstilte opptredener sammen med gruppen Turboneger, gjerne med mye sminke og bar overkropp. Han har også en velkjent fortid som stoffavhengig. Det var sammenbruddet hans på grunn av kokainpsykose under en turné i Italia som gjorde at Turboneger ble oppløst for en tid i 1998.
Husby flyttet hjem til Å for å bli rusfri, og lå og tørket ut på et kvistloft langt fra sivilisasjon. Da han følte seg bedre fikk han seg jobb på Norsk Fiskeværsmuseum, og etterhvert også i lokalradioen Moskenesradioen. Våren 2009 var Husby student ved Narconon-klinikken i Eslöv i Sverige. I den forbindelse uttalte Husby at han har ikke vært nykter på 24 år. Han uttalte videre at de siste årene har han ruset seg på morfin, Subutex og metadon, psykofarmaka, samt kokain og at det har ødelagt for ham utallige ganger. I perioden han bodde i Lofoten reiste han rundt til lokale skoler og snakket åpent om sin egen avhengighet og farene ved narkotika.
Etter en overgang fra ulovlige preparater til lovlige, kom Turboneger sammen igjen i 2002 og gruppen dro ut på sin «Reserection Tour». De spilte for titusenvis av mennesker med stor suksess.
Høsten 2007 kom han med kontroversielle uttalelser om homofile, Prinsesse Märtha Louise og hennes engleskole, og muslimer. Mest oppsikt fikk hans uttalelse om homofilt samliv og ev. ekteskap hvorpå han uttalte at «Bibelen sier ekteskapet i kirken er en institusjon mellom mann og kvinne». Om muslimer uttalte han «Hvis vi har null filosofisk, moralsk og åndelig forsvar mot en milliard, enhetlig tenkende folk, ja, da står vi lagelig til for hogg.».
Husby gikk kraftig ut i en rekke medier i 2009 og beklaget sine tidligere uttalelser. Størst oppmerksomhet fikk han nok da han overrakte Ari Behn et symbolsk sverd og erklærte sin lojalitet til Prinsesse Märtha Louise og familien Behn. Husby gjorde i 2011 et intervju med samme journalist som gjorde det kontroversielle intervjuet i 2007 og han sa bl.a. følgende «Det intervjuet ga meg mulighet til i ettertid å si fra at jeg egentlig ikke er slik. Selv om jeg dummet meg ut i det offentlige, så genererte det en rekke oppgjør, og jeg måtte gå i meg selv. Der og da var jeg en offentlig person som ikke burde vært i det offentlige. Jeg burde heller rydde opp på privaten, og det har jeg gjort.»
Husby spilte rollen som Jesus Kristus i musikalen "Jesus Christ Superstar" på Det Norske Teater. Det Norske Teater hadde publikumsrekord og snudde fra underskudd til overskudd med denne forestillingen, og den gikk for fulle hus fra september 2009 og ut januar 2010. Samtidig ga han ut en singel i samarbeid med Maria Solheim, med navnet "Rom for alle" til inntekt for Kirkens Bymisjon. Singelen lå på førsteplass på VG-lista i fire uker, og solgte til dobbel platina. Han sang også en duett med Carola Häggkvist på hennes juleplate. I juli 2010 ble det kjent at Husby trakk seg som medlem fra Turboneger. Samme år spilte han inn filmen "Cornelis" i Sverige, hvor han spilte hovedrollen som Cornelis Vreeswijk. Filmen gikk rett til Bio-ettan, og Hank ble tatt imot som en god skuespiller og fortolker i både Sverige og Norge. Han spilte også inn albumet "I ljuset av Cornelis" sammen med Jack Vreeswijk(sønn av Cornelis Vreeswijk), og sammen turnérte de denne i Skandinavia. I 2011 kom debutalbumet til hans nye gruppe Doctor Midnight & The Mercy Cult ut. Bandet fikk gode kritikker i utland, men i Norge var mottakelsen lunken.
Høsten 2011 var Husby dommer i Idol Norge. Han fikk stor oppmerksomhet for sin godmodige måte å adressere deltakerene på.
Etter at han ble helt fri for narkotika har Husby snakket varmt om Narconon-klinikken i media, og mange norske ungdommer har fulgt hans eksempel og blitt rusfrie ved samme klinikk.
I 2012 kom boken "HANK" ut, skrevet av Håvard Rem. Husby forteller der åpent om sitt liv så langt.
Husby giftet seg med Gro Skaustein i 2009, og sammen har de datteren Else Victoria (født Desember 2008), samt Gro´s sønn Teodor.


Usbekere.
Usbekere ("O'zbek", Pl. "O'zbeklar") er en tyrkisk etnisk gruppe hovedsakelig i Usbekistan, men store befolkninger lever i Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Turkmenistan, Kasakhstan og Xinjiang-provinsen i Kina.
Usbekerne følger hovedsakelig islam (først og fremst sunni-islam) i en form som ble svekket under styret til Sovjetunionen, men usbekisk uavhengighet førte til en fornyet interesse for islam etter 1991. Folket som bor i området til dagens Usbekistan konverterte til islam så tidlig som i det 8. århundre da arabiske tropper invaderte området og fortrengte zoroastrisme, buddhisme og syrisk-ortodokse kristendom som religioner i områdene. Arabernes seier over kineserne i slaget om Talas (nordøst for det moderne Tasjkent – nå kalt Dzambul i Kasakhstan) i 751 sikret islamsk dominans i tyrkisk Sentral-Asia.
Usbekerne er en av 56 etniske grupper som er offisielt anerkjent av Kina.
Det usbekiske språket er et tyrkisk språk, i slekt med uigurisk, kasakhisk og mer fjernt med tyrkisk.


Balutsjer.
Balutsjere (også "Balotsjere") er et folkeslag av iransk opprinnelse. De snakker balutsji, et nordvestlig persisk språk. De lever vest i Pakistan, østlige Iran, sørlige Afghanistan og spredt over regionen ved den Persiske Gulf. Baluchene har en tradisjon for religiøs toleranse selv om nesten 100 % er muslimer, hovedsakelig sunni-muslimer av hanafi-grenen. Men de har beholdt noen tillegg og urgamle ritualer og trosinnslag.
Det er anslått at antallet balutsjer er 5,6 millioner.


Edvard VII av Storbritannia.
Edvard VII (Albert Edvard, før han ble konge kalt Albert; født 9. november 1841 på Buckingham Palace i London, død 6. mai 1910 samme sted) var konge av Storbritannia fra 1901 til 1910, og keiser av India i samme periode.
Edvard VII var sønn av dronning Victoria av Storbritannia. Hans far, prins Albert, tilhørte slekten Sachsen-Coburg-Gotha, og Edvard ble dermed den første britiske monarken av denne slekten på tronen.
10. mars 1862 giftet han seg med prinsesse Alexandra av Danmark på Windsor slott.
Edvard var prins av Wales (tronarving) i nesten 60 år. Ikke før hans mors død 22. januar 1901 ble han konge. Selv om Edvard hele livet hadde blitt kalt Albert, tok han navnet Edvard VII som konge, fordi hans mor etter sin manns død hadde bestemt at ingen monark skulle bære navnet Albert som kongenavn. 9. august 1902 ble han kronet i Westminster Abbey.
Edvard ble 3. oktober 1874 utnevnt til storkors med kjede av St. Olavs Orden.
Edvard VIIs regjeringstid ble imidlertid kort. Litt over ni år etter at han besteg tronen, døde han den 6. mai 1910, 68 år gammel.


Carlo Confalonieri.
Carlo Confalonieri (født 25. juli 1893 i Seveso i Italia, død 1. august 1986 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var sekretær (lederstillingen den gang, senere kalt prefekt) for Konsistorialkongregasjonen 1961–1984 (nytt navn fra 1967: "Kongregasjonen for biskopene"), og var dekanus for Kardinalskollegiet 1977- 1986.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1958, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han deltok i konklavet august 1963 som valgte Paul VI.
Confalonieri, Carlo
Confalonieri, Carlo
Confalonieri, Carlo
Confalonieri, Carlo


Turkmenere.
Turkmenere ("Türkmen", Pl. "Türkmenerli") er en etnisk folkegruppe av tyrkisk opprinnelse. Historisk ble alle vestlige eller Oghuz-tyrkere kalt turkmenere, men i dag knyttes begrepet til to grupper, turkmerene i Turkmenistan og omliggende områder i Iran og Afghanistan og turkmenerne nord i Irak som har et språk som er nærmere Aserbajdsjansk.
85% av befolkningen, eller rundt 4 150 000 mennesker, er etnisk turkmenere i Turkmenistan. I Iran er turkmenerene konsentrert i provinsene Golestan og nordlige Khorasan. I 1997 bodde rundt 2 000 000 turkmenere i Iran. Afghanistan har rundt 500 000 turkmensk-språklige, konsentrert hovedsakelig langs den turkmenske grensen i provinsene Faryab, Jowzjan og Baghlan.
Siden 22. oktober 1993 har Saparmurat Nijazov, president i Turkmenistan, brukt tittelen "Turkmenbashi" som betyr «leder for alle etniske turkmenere». Han har derimot ikke vist antydninger til å ville utvide Turkmenistans grenser.
En stor turkmensk minoritet, også kalt irakiske tyrkere, på 2-3 millioner lever i Irak, først og fremst rundt Kirkuk. Mange bor også i byen Arbil som ligger i nord Irak og nord for Kerkuk og andre irakiske byer nord i landet. Turkmenere utgjør mer enn 90 % av befolkningen i Talafar (turkmensk: Telafir) [Hashim, Ahmed (2005), Insurgency and counter-insurgency in Iraq, Cornell University Press, ISBN 0-8014-4452-7 side 370].


Boreal barskog.
Utbredelsen av nordlig barskog (taiga).
Boreal barskog ("taiga") er ett av de store biomene på landjorda. Den strekker seg i et bredt belte over det nordlige Eurasia og Nord-Amerika. Den norske barskogen tilhører dette biomet.
Det biologiske mangfoldet i den boreale barskogen er relativt sett lite. Produktiviteten kan være høg pga. rikelig lystilgang i vekstsesongen og fordi de eviggrønne nåletrærne har en relativt lang produksjonssesong.
Klima og jordmonn.
Området preges av kjølige somre og kalde vintre. Det er moderate nedbørmengder (400-1000 mm), men fordampninga er lav, så det er overskudd på nedbør. Om vinteren er bakken normalt snødekt, og det er tele i jorda. Jordsmonnet er podsol.
Noen områder i Norge med barskog har betydelig større nedbørmengder, opptil 2100 mm i enkelte kystnære strøk i Trøndelag og Nordland sør for Saltfjellet. Disse områdene har også mye mildere vintre enn det som er vanlig i boreal barskog, og blir iblant benevnt boreal regnskog. Disse faktorene har ført til en spesiell utforming av denne barskogen, blant annet med et svært rikt mangfold av lavarter, enkelte vokser ingen andre steder i Europa.
Vegetasjon.
Ulike arter av gran og furu er det dominerende treslaget, i Sibir også lerk. Enkelte steder kan en finne tydelige innslag av hardføre løvtrær som bjørk og osp. I Aurasia dominerer én til to arter skogbildet, mens Nord-Amerika har noe større variasjon, særlig i vest mot Stillehavet. Her kan en finne balsamedelgran, kvitgran, douglasgran, svartgran, flere edelgran- og furuarter, tuja og hemlock.
Undervegetasjonen er gjerne dominert av einer og lyng (blåbær og røsslyng) i feltsjiktet, men kan ha stort innslag av gras og urter på gode lokaliteter. Barskogen kan ofte ha et tett kronetak som setter sterke begrensninger på undervegetasjonen pga. lystilgangen.
Dyreliv.
Hjortedyr som elg, rein og hjort er karakteristiske. Barskogene huser også store rovdyr og pelsdyr som bjørn, ulv, gaupe, rødrev, mår, sobel og hare. Disse har gjennom årtusener vært en viktig handelsvare fra disse områdene.
Fuglelivet er rikt i sommerhalvåret pga. hekkende trekkfugler. Standfuglene er få og består av frø- og knoppetende arter eller rovfugler.


Sikher.
En sikh er en etterfølger av sikhisme, en religion som stammer fra Punjab i India/Pakistan.
Ordet "sikh" er avledet fra et ord på sanskrit shishya som betyr «disippel» eller «elev». På punjabi betyr ordet sikh også «å lære». En sikh er en disippel av de ti guruene og en etterfølger av læren i sikhenes hellige skrift Adi Granth som de anser som en levende guru.
Sikhenes livsførsel er vanligvis preget av "de fem k'er": kirpan (å bære sverd), kangha (kam), kara (stålarmbånd), kacch (en type bukser), og kes (å ikke klippe håret). Det er imidlertid fire ulike sikh-identiteter: amrit-dhari (de som er innviet i khalsaen); sahaj-dhari (de som støtter Nának, men ikke khalsaen); kes-dhari (de som ikke klipper håret, men som likevel ikke har gått gjennom dåpsritualet som innvier til khalsaen); mona (de som klipper håret, men som likevel er knyttet til khalsaen).
I Norge finnes det tre gurdwaraer (menigheter): Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji i Oslo, Bergen Singh Sabha Gurdwara og Gurudwara Siri Guru Nanak Niwas i Lier.


Gustav VI Adolf av Sverige.
Gustav VI Adolf (Oscar Fredrik Wilhelm Olaf Gustaf Adolf) (født 11. november 1882, død 15. september 1973) var konge av Sverige fra 29. oktober 1950 til sin død. Han var sønn av kong Gustaf V og dronning Victoria, og farfar til Sveriges nåværende konge, Carl XVI Gustaf av Sverige. Han var den 6. monarken på tronen av Bernadotteslekten i Sverige.
Barndom.
Lørdag 11. november 1882 kl. 17.00 nedkom kronprinsesse Victoria med kronprins Gustafs eldste sønn. Hertugen av Skåne, prins Oscar Fredrik Wilhelm Olaf Gustaf Adolf ble døpt i Vita Havet på Stockholms slott den 25. november samme år, av erkebiskop Anton Niklas Sundberg, i vann som var hentet fra Jordan i Palestina.
En stor del av barndommens somre ble tilbrakt på slottet Mainau hos morens foreldre. Farmoren dronning Sofia lot ofte prinsene være hos henne på Ulriksdals slott, som var hennes favorittresidens.
Utdanning.
I 1902 ble han skrevet inn på Uppsala universitet. Fra denne tiden kommer de beryktede bronsealderfunnene som hertugen av Skåne fant i utgravningen av Hågas gravhaug, som idag er på Statens Historiska Museum.
Gustav VI Adolf snakket fire språk flytende: svensk, engelsk, fransk og tysk, og han leste italiensk uten problemer, samt noe latin.
Familie.
Den 26. januar 1905 var hertugen av Skåne i Kairo i Egypt, og der møtte han hertugen av Connaughts eldste datter Margaret. De forlovet seg allerede etter fire uker i Kairo, og giftet seg på Windsor Castle den 15. juni 1905.
1. mai 1920 døde kronprinsesse Margaret av sykdom.
Kronprinsen reiste mye i årene som enkemann, blant annet til England i 1923 der han møtte sin andre hustru. Hennes far, markisen av Milford Haven, som hadde gått bort i 1921, hadde sagt: "Det finnes bare et menneske i hele verden som skulle passe Louise, og det er Gustaf Adolf av Sverige. Og den eneste som skulle passe Gustaf Adolf er Louise!"
Forlovelsen med Louise Mountbatten ble erklært den 1. juli 1923, og de ble viet den 3. november samme år i St. James' slottskapell av erkebiskopen av Canterbury. De fikk ingen barn.
Regentskap og interesser.
Da faren Gustaf V døde den 29. oktober 1950 avla kong Gustaf VI Adolf den kongelige ed.
Gustaf VI Adolf var kjent som en ivrig og sågar dyktig amatørarkeolog, og ved flere anledninger reiste han til Italia for å delta i utgravninger. Blant hans utmerkelser kan nevnes at han ble valgt som æresmedlem av British Academy i 1953.
En annen interesse var kinesisk kunst.
Som kronprins reiste Gustaf Adolf til Amerika 1926–1927, han var ordfører i Riksidrottsförbundet, reiste til svenskebarna i Estland i 1931 og involverte seg i hæren.
Det sies at han skrev signaturen sin 7000 ganger i året, og at han hvert år var vert for 3000 gjester.
Gustaf VI Adolf var den første svenske monarken etter frihetstiden helt uten politisk makt. Han hadde likevel en så sterk posisjon at Riksdagen til tross for sterke venstrevinder på begynnelsen av 1970-tallet ikke ville la den nye regjeringsformen trå i kraft før etter kongens død.
Gustaf VI Adolf fikk i august 1973 blødende magesår, og ble derfor operert. Men etter operasjonen pådro kongen seg lungebetennelse, hjerteflimmer, svekket nyrefunksjon og tilbakekommende magesår. Han døde fredelig klokken 20.35. den 15. september 1973 på Helsingborgs lasarett med sine nærmeste rundt seg.
Gustaf VI Adolf av Sverige
Gustaf VI Adolf av Sverige
Gustaf VI Adolf av Sverige
Gustaf VI Adolf av Sverige
Gustaf VI Adolf av Sverige
Gustaf VI Adolf av Sverige


Panjabi.
Panjabi (også skrevet punjabi) er språket i Punjab-regionene i India og Pakistan. Det er et indoeuropeisk språk i den indoariske grenen av den indoiranske underfamilien. Panjabi er et tonespråk.
Panjabi er det offisielle språket i den indiske staten Punjab, og blir også snakket i nabo-områder som Haryana og Delhi. I Pakistan er det ikke et offisielt språk og har ingen offisiell status i utdanningen. I formelle sammenhenger, som styre, aviser og utdanning samt skriftlig generelt, pleier pakistanske panjabispråklige å bruke urdu og engelsk, som er nasjonens offisielle talemål. Dette har ført til motstand fra mange panjabispråklige som er den største språklige gruppen i Pakistan (rundt 50 % av den totale befolkningen, eller over 60% dersom vi tar med den nære panjabi-dialekten "siraiki" som blir snakket i og rundt den historiske byen Multan).
Panjabi blir også snakket som et minoritetsspråk i flere andre land, inkludert Afghanistan, så vel som mange land der punjabier har emigrert i stort antall, f.eks. Storbritannia, USA og spesielt Canada der det er det 6. største språket med 271 220 mennesker som bruker det daglig. I Norge er panjabi morsmålet for de fleste innen den pakistansk-norske befolkningsgruppen.
Panjabi er det hellige språket til sikhene som også de hellige skriftene er skrevet i. Det er vanligvis språket i bhangra-musikken som nylig har blitt svært populært i sør Asia og i utlandet.


Jimmy Page.
Jimmy Page (født 9. januar 1944) er en engelsk gitarist. Han er best kjent fra sin tid i Led Zeppelin, men har også spilt i The Yardbirds, og har hatt en rekke samarbeidsprosjekter med andre artister.
Unge år.
Page begynte å spille gitar som 12-åring. Han ble etterhvert en svært dyktig gitarist, og var på midten av 1960-tallet en av London-områdets mest etterspurte studiomusikere. Hans gitarspill kan høres på plater med blant andre Nico, The Kinks, The Who, Tom Jones og Herman's Hermits. Etterhvert gikk imidlertid Page lei av å bare spille andres musikk, og takket ja da han i 1966 fikk tilbud om å bli med i Yardbirds.
Yardbirds.
Yardbirds var et av de første britiske bluesrockbandene. Før Page ble medlem hadde Eric Clapton
vært medlem av gruppa. Page startet som bassist, ettersom Yardbirds allerede hadde en svært dyktig gitarist i Jeff Beck, men etterhvert gikk man over til å ha både Page og Beck på gitar. Yardbirds ble oppløst våren 1968 midt i en Europaturné. Beck hadde på dette tidspunktet allerede forlatt gruppa, og Page satte i gang prosessen med å starte et nytt band som hadde arbeidstittelen «New Yardbirds».
Led Zeppelin.
Det skulle vise seg at det ikke var noen lett oppgave å få tak i vokalist til den nye gruppa. Page hadde allerede fått avslag hos flere kjente vokalister, deriblant Steve Winwood (Traffic) og Steve Marriott (Small Faces), da han sensommeren 1968 ble tipset om en ung vokalist fra Birmingham-området ved navn Robert Plant. Page og Plant fant raskt tonen, og Plant anbefalte sin venn John Bonham som trommeslager. Sistemann i den nye gruppa ble bassist John Paul Jones, en gammel kjenning av Page fra hans tid som studiomusiker.
Etter kort tids intensiv øving, reiste den nye gruppa høsten 1968 ut for å fullføre Yardbirds' avbrutte Europaturné. Turnéen ble en knallsuksess, og det nye bandet som etterhvert tok navnet Led Zeppelin (etter en slengbemerkning fra The Who-trommis Keith Moon om at Pages nye band kom til å gå i bakken som en blyballong), og dro i studio for å spille inn sin første plate.
Til tross for Keith Moons spådom, ble Led Zeppelin kanskje verdens mest populære rockeband på første halvdel av 1970-tallet. Blant deres mest kjente låter er «Whole Lotta Love», «Immigrant Song», «Dazed and Confused» og naturligvis «Stairway to Heaven», som er den mest spilte låten på amerikansk radio noensinne.
Page skal ha en stor del av æren for Led Zeppelins suksess. I tillegg til at han var grunnleggeren av gruppa, var han også en markant skikkelse på bandets konserter med sine harde og til dels psykedeliske gitarriff og soloer. Enkelte hevder at Page og Zeppelin var med på å grunnlegge musikkstilen heavy metal, men selv om det er en viss sannhet i det utsagnet, var Led Zeppelin mer enn bare et metal-band. De hadde sitt utspring i den britiske bluesrocken, og utviklet seg i flere retninger, og hadde blant annet elementer av britisk og irsk folkemusikk og psykedelia i sitt lydbilde.
Etter Led Zeppelin.
Zeppelin ble oppløst etter John Bonhams død i 1980. I 1981 spilte han inn noen demoer sammen med Chris Squire og Alan White fra Yes i et prosjekt som ble kalt XYZ (ex Yes og (Led) Zeppelin). Page ville ha med Robert Plant, men etter som vokalisten takket nei etter en jam session, ble prosjektet lagt dødt. Siden da har Jimmy Page holdt en relativt lav profil. Han har deltatt på samarbeidsprosjekter med blant andre de tidligere Yardbirds-kollegene Eric Clapton og Jeff Beck, og tidligere Deep Purple-vokalist David Coverdale. Fra 1984 til 1986 spilte han også i et band kalt the Firm, sammen med blant andre Paul Rodgers. The Firm ga ut to album, uten at disse kunne måle seg med suksessen til Zeppelins album. I 1994 ga han ut en akustisk plate sammen med Robert Plant. Plant og Page ga ut en ny plate sammen i 1998, og i 2000 turnerte Page sammen med sørstatsbandet The Black Crowes.
Page ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire i 2005.


Fylkesvei 662.
Fylkesvei 662 (Fv662) går mellom Molde og Aukra. Veien (unntatt fergestrekningen) er 18,2 km lang.
Veien begynner i en rundkjøring med europavei 39 ved Moldegård i Molde, går gjennom Molde sentrum (over "Øvreveien") og vestover langs Moldefjorden til Julneset, der den har kryss med riksvei 668 til Midsund, og fortsetter deretter nordover langs Julsundet til Hollingsholm der den krysser Julsundet med ferge til Aukrasanden.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Temperert lauvskog.
Den tempererte (nemorale) lauvskogen er et av de store biomene på landjorda. Den strekker seg gjennom Øst-Asia, Europa og Nord-Amerika, sør for den boreale barskogen. Disse områdene hører til de tettest befolka områdene på jorda, og det meste av den tempererte lauvskogen er gått tapt til fordel for jordbruk, eller den er sterkt endra ved treslagskifte og intens skogsdrift. Den norske edellauvskogen er en nordlig utløper av den tempererte lauvskogen i Europa.
Klima og jordmonn.
Klimaet varierer mye innafor biomet, men generelt er det rikelig med nedbør i vekstsesongen.
Bladfellinga gir et tjukt strøsjikt og en rik fauna av nedbrytere. Nedbrytinga går likevel langsommere enn i den tropiske regnskogen, og det øvre jordlaget er humusrikt og et viktig lager for plantenæringsstoff. Jordsmonnet er brunjord.
Vegetasjon.
Skogbildet domineres av store løvtrær som feller blada om høsten: eik, bøk, lønn, lind, hassel og kastanje. Pga. det tette kronetaket er ofte busksjiktet sparsomt, men der lysforholda tillater det, kan busksjiktet være godt utvikla. Artsrikdommen av trær og busker er størst i Øst-Asia, noe mindre i Nord-Amerika og minst i Europa.
Feltsjiktet kan deles i to hovedgrupper: En vårflora som blomstrer før trærne har fått blad (for eksempel blåveis), og en skyggetålende sommerflora (for eksempel gaukesyre).
Fauna.
Karakteristiske arter er villsvin, hjort, rådyr og dåhjort. Ulv og bjørn har gått sterkt tilbake pga. jakt. Mindre rovpattedyr som rødrev og ulike mårdyr er fortsatt vanlige.
Standfuglfaunaen er mer artsrik enn i de nordlige barskogene, men flere av de store rovfuglene er kraftig redusert. Trekkfuglfaunaen er svært artsrik.
Det tjukke strøsjiktet huser et stort antall arter av insekter, tusenbein og meitemark.


Katalansk.
Katalansk (katalansk ') er et romansk språk som snakkes av over ni millioner mennesker. Katalansk er offisielt språk i Andorra, de spanske regionene Catalonia, Valencia-regionen, Balearene og den italienske byen Alghero ("L'Alguer") på Sardinia. Språket snakkes også i enkelte områder i Aragón og Murcia i Spania og i Frankrike.
Historie.
Katalansk oppsto på 800-tallet som en variant av vulgærlatin på den østlige sida av Pyreneene. Språket kan sies å ha vært en variant av oksitansk (eller vestromansk) den første tida. De første kjente tekstene som er skrevet på katalansk, stammer fra 1100-tallet, og er fragmenter av den katalanske versjonen av Forum Iudicum og dokumentet "Les Homilies d'Organyà".
Som et resultat av den katalanske gjenerobringa av Al-Andalus sørover og vestover, som varte i flere hundre år fram til slutten av 1400-tallet, spredte språket seg til hele dagens Catalonia, Balearene og Valencia. På 1500-tallet, under den valensianske gullalderen, nådde katalansk sitt kulturelle høydepunkt.
Etter Pyrinétraktaten forbø kong Ludvig XIV av Frankrike bruk av katalansk i alle offisielle dokumenter i det som i dag er Nord-Catalonia. Siden den gang har ikke katalansk hatt offisiell status i den katalansktalende franske regionen. 10. desember 2007 godkjente styret i regionen at katalansk er et av Nord-Catalonias språk, og vil arbeide for at det skal brukes i utdanning og i sosial sammenheng.
På begynnelsen av 1700-tallet, under Filip V, ble katalansk forbudt også i de spanske territoriene. Det var ikke før Renaixença-perioden at språket igjen ble viktig. På begynnelsen av 1900-tallet ble katalansk gjeninnført som undervisnings- og administrasjonsspråk. En viktig pådriver for dette var filologen Pompeu Fabra.
Under Francos diktatur (fra 1939 til 1975) ble bruken av spansk framfor katalansk promotert. Bruken av katalansk i offentlige institusjoner og arrangementer ble forbudt. Det var ikke offisielt forbudt å snakke katalansk i det private liv eller i handel, men all reklame og alle skilter måtte være på spansk, det samme måtte all skriftlig kommunikasjon i næringslivet. Språket fortsatte å bli brukt blant folk i uformelle sammenhenger, og mange barn lærte det av foreldrene sine og snakka det hjemme. Mot slutten av regimet ble enkelte folkloriske og religiøse feiringer på katalansk tolerert. Katalansk var forbudt i massemedia, men ble tillatt fra tidlig på 1950-tallet i teatre. Det ble imidlertid gitt ut publikasjoner på katalansk på ulovlig vis under hele regimet.
Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringa av demokratiet økte bruken av katalansk. Det ble gitt subsidier fra staten, og språket begynte igjen å bli brukt i politikken, i utdanning og i media. Mange tv-kanaler, radiokanaler og aviser er i dag katalanskspråklige.
Klassifisering.
Klassifiseringa av katalansk byr på vanskeligheter, for språket deler mange kjennetegn både med spansk (som er et iberoromansk språk) og fransk (et galloromansk språk), og er i tillegg det språket som er nærmest beslekta med oksitansk. Derfor oppgir ulike kilder ulike klassifiseringer.
Geografisk utbredelse.
Sammen kalles disse områdene for Països Catalans ("De katalanske landa"), en betegnelse som er basert på at innbyggerne har et felles språk og en felles kulturarv. Det katalansktalende området dekker et areal på rundt 68 000 km², og har totalt 13,5 millioner innbyggere.
Områder hvor katalansk er offisielt språk.
Alle talla er fra 2001, bortsett fra talla fra Andorra, som er fra 1999.
Andre områder.
Alle talla er fra 1999, bortsett fra talla fra Nord-Catalonia, som er fra 1997.
Til sammen er det altså rundt 12 millioner mennesker i verden som forstår katalansk, og rundt 10 millioner som kan snakke det.
Dialekter.
Dialektkart over det katalanske språket.
Katalansk er grovt sett inndelt i to dialektområder: vestkatalansk (som tales i bl.a. Lleida, Tortosa og Valencia-området) og østkatalansk (som tales i bl.a. Rosselló, Barcelona og Balearene). Denne inndelinga ble foreslått av Manuel Milà i Fontanals i 1861. Danna sentralkatalansk er en østkatalansk dialekt, og kan sies å være standarduttalen av språket.
Dialektkart for katalansk, med dialektområder og politiske grenser
Valensiansk.
Valensiansk, som er den varianten av katalansk som snakkes i Valencia-regionen, regnes av noen valensianerne for å være et eget språk, mens de fleste lingvister mener at dette er en katalansk dialekt. Spanske myndigheter regner likevel disse to språkene som selvstendige, til tross for at forskjellene er små.
Skriftsystem.
Digrafene er ig, ix, tg, tj, tx, ll, l·l og ny'".
Akutt aksent ("é, í, ó, ú") brukes for å markere trykksterke lukka vokaler, mens grav aksent ("à, è, ò") markerer trykksterke åpne vokaler.


Robert Plant.
Robert Anthony Plant (født 20. august 1948 i West Bromwich i West Midlands, England)) er en engelsk musiker. Han er best kjent som vokalist i Led Zeppelin, men har også gitt ut en del plater som soloartist, med varierende hell.
Robert Plant vokste opp i en relativt velstående familie i Kidderminster, England. Han trosset sin far, som ikke ønsket at sønnen skulle bli musiker, og sang i en rekke mindre kjente band i Midlands-området på midten av 1960-tallet. En av disse gruppene var «Band of Joy», hvor kameraten John Bonham spilte trommer, og da han sommeren 1968 møtte tidligere Yardbirds-gitarist Jimmy Page sang han i et band som het Hobbstweedle.
Plant var ganske ukjent for de fleste da Page spurte ham om å bli vokalist i hans nye band. Plant aksepterte tilbudet, og anbefalte Bonham som trommeslager i det nye bandet, som senere fikk navnet Led Zeppelin.
Da Plant ble medlem av Zeppelin, hadde han skrevet én låt i hele sitt liv, og i den første perioden var Jimmy Page bandets låtskriver. Etterhvert utviklet imidlertid Plant seg til å bli en dyktig låtskriver, og fikk stadig større tillit av Page. Fra og med albumet "Led Zeppelin IV" var Plant bandets primære låtskriver. Han har blant annet skrevet teksten til bandets største hit «Stairway to Heaven».
Led Zeppelin ble oppløst i 1980 etter at John Bonham døde. I 1981 var han med på en jam session med tidligere kollega Jimmy Page, samt Chris Squire og Alan White fra Yes i et prosjekt som ble kalt XYZ (ex Yes og (Led) Zeppelin). Han likte ikke kompleksiteten i musikken, og takket nei til å bli med. Kort tid etter ble prosjektet avsluttet. Siden da har Plant gitt ut soloplater med ujevne mellomrom. Felles for de fleste av disse er at han har forsøkt å bevege seg bort fra Led Zeppelins musikk, og har eksperimentert med elementer av synth-musikk, blues og etnisk musikk – men ingen av disse soloplatene har kommet i nærheten av Led Zeppelins salgstall. I 1994, og senere igjen i 1998 gjenopptok Plant opp samarbeidet med Jimmy Page, og duoen ga ut to plater sammen.
I sine glansdager hadde Plant en av rockens mest karakteristiske stemmer – lys, kraftig og energisk. Plant var også en showmann på scenen. Etterhvert som han har blitt eldre klarer han nok ikke å gå like høyt som tidligere, men er fortsatt en dyktig vokalist. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han ble kåret til verdens beste rockeartist i historien i begynnelsen av januar 2009.


José Luis Rodríguez Zapatero.
José Luis Rodríguez Zapatero (født 4. august 1960 i Valladolid), mest kjent under sitt andre etternavn Zapatero var Spanias statsminister fra 2004 til 2011. Han representerer det spanske sosialdemokratiske partiet Partido Socialista Obrero Español (PSOE), og overtok jobben som spansk statsminister etter José María Aznar (Partido Popular), etter at PSOE overraskende vant valget i 2004. Ved parlamentsvalget 9. mars 2008 ble han gjenvalgt, men PSOE tapte i 2011.
Parlamentsvalget i Spania 2004.
Parlamentsvalget ble preget av terrorangrepet mot Madrid i 2004. Sittende statsminister Aznar var rask med å fordømme angrepet, og rettet skytset mot den baskiske terrorgruppen ETA. Da dette viste seg ikke å stemme, snudde dette opp ned på valget, og det endte med at Partido Socialista Obrero Español (PSOE) vant valget.
Statsminister (2004–2011).
Noe av det første Rodríguez Zapatero foretok seg etter å ha blitt utnevnt som regjeringssjef var å gjennomføre valgløftet om hente de spanske troppene hjem fra Irak.
Parlamentsvalget i Spania 2008 var en utfordring for Zapatero grunnet de økonomiske nedgangstidene i landet, men til tross for dette vant han valget. Ved parlamentsvalget i november 2011 tapte PSOE, og Zapatero ble etterfulgt av Mariano Rajoy som statsminister.


John Bonham.
John Henry «Bonzo» Bonham (født 31. mai 1948, død 25. september 1980) var en engelsk musiker. Bonham var trommeslager i Led Zeppelin, og blir av mange regnet som rockehistoriens beste trommeslager.
Bonham fikk sin første skarptromme da han var 10 år gammel, og trommesett da han var 15. han spilte senere i en rekke lokale band – deriblant "Band of Joy", hvor Robert Plant var vokalist. Det var Plant som anbefalte Bonham for Jimmy Page, da Page var i ferd med å starte et nytt band etter oppløsningen av Yardbirds, og hadde gitt Plant jobben som vokalist. Bonham var imidlertid ikke så veldig lysten på å bli heltidsmusiker, og Plant måtte bruke lang tid på å overtale Bonham til å bli med i det nye bandet, som senere fikk navnet Led Zeppelin.
Selv om Plant og Page var de naturlige frontfigurene i Led Zeppelin, fikk også Bonham mye oppmerksomhet. Han var en svært energisk og hardtslående trommeslager som kunne ta lange soloer både på scenen og i studioet.
Om Bonham var en villmann på scenen, var han om mulig enda villere utenfor. Han var glad i en fest, og selv om den beskrivelsen også passer på de andre medlemmene, var det Bonham som levde mest opp til rock n' roll-livsstilen av de fire medlemmene i Zeppelin. Han var kjent for å feste hele natten og enda litt til. Dette ble også hans død. 25. september 1980 drakk han tett hele dagen, og obduksjonen etter at han ble funnet død viste at han hadde drukket førti enheter med vodka på de siste 24 timene. Dødsårsaken var væske i lungene, da han hadde blitt kvalt av sitt eget oppkast.
Kort tid etter Bonhams død bestemte de gjenlevende medlemmene av Led Zeppelin seg for at det ikke var noe poeng i å fortsette. Gruppen, som var kanskje verdens mest populære band på første halvdel av 1970-tallet, ble oppløst.


John Paul Jones.
John Paul Jones (født 3. januar 1946) er artistnavnet til John Richard Baldwin, som er en engelsk musiker og musikkprodusent. Jones er best kjent for sin tid i Led Zeppelin, hvor han spilte bass, og av og til orgel, piano og mandolin.
Jones' foreldre var veldig musikalske, hans far var pianist og arrangør for storband, mens moren var sanger og danser. Jones begynte å spille piano allerede som liten gutt, og ble etterhvert organist i sin lokale kirke. Han var fascinert av klassisk musikk(Rachmaninov var en favoritt), men også av blues og jazz. Det var ikke før han begynte på College at han begynte å spille bass. Jones var veldig fascinert av basspilling generelt, og begynte etterhvert å spille i bandene “The Deltas” og jazzrock-bandet “Jett Blacks”.
I 1962 ble Jones med i Jet Harris og Tony Meehans band som bassist i to år. Det var etter dette at han, etter anbefaling av Tony Meehan, begynte som studiomusiker. Det var gjennom Jet Harris og Tony Meehan at John ble kjent med gitaristen Jimmy Page, som hadde spilt på deres superhit “Diamonds”.
Jones ble etterhvert en meget ettertraktet studiomusiker og arrangør, og på midten av 1960-tallet hadde han spilt sammen med artister som Rolling Stones, The Supremes, Jeff Beck og Pages band The Yardbirds.
I 1968 fikk Jones jobben som bassist i Jimmy Pages nye band som fikk navnet Led Zeppelin, og ble et av rockehistoriens største band. Mens Page, Robert Plant og John Bonham fikk mesteparten av oppmerksomheten på scenen, holdt Jones seg i bakgrunnen og konsentrerte seg om spillingen.
Også utenfor scenen var Jones den mest rolige og mediasky av Zeppelin-medlemmene, og ofte tok han inn på et annet hotell enn resten av bandet. Muligens er også dette grunnen til at Jones' ekteskap holdt gjennom hele Led Zeppelins 12 år lange karriere.
Etter at Led Zeppelin ble oppløst i 1980, har Jones vært relativt lite aktiv som musiker, og har i stedet returnert til studioet, hvor han har gått over til å bli produsent. Han samarbeidet med avantgarde-sangerinnen Diamanda Galás på hennes album "The Sporting Life" (1994). I 1999 ga han ut sitt første soloalbum, "Zooma", og i 2001 kom "The Thunderthief" ut.
Sammen med Dave Grohl og Josh Homme startet han i 2009 supergruppen Them Crooked Vultures.


Mercedes-Benz Geländewagen.
Geländewagen, eller G-klasse, er en serie biler fra tyske Mercedes-Benz med firehjulstrekk. Modellen ble opprinnelig utviklet av østerrikske Puch. Fra 2003 bygges modellen for Mercedes-Benz av østerrikske Magna-Steyr. Den finnes også som Peugeot P4, med motor og andre deler fra Peugeot.
Både militære og sivile varianter finnes. Det norske forsvaret bruker den blant annet som feltvogn og ambulanse.
Geländewagen er ganske enkelt bygget opp, med en bærende stålramme og to stive aksler hengt opp i skruefjærer. Karosseriet er også av stål, og fåes i en rekke utførelser, fra pickup til stasjonsvogn. En rekke motorer er og har vært tilgjengelige, og de er langsstilt, og koblet gjennom en girkasse og en reduksjonskasse til mellomaksler som går til fram- og bakakselen.
Historie.
1985 280GE med kort akselavstand
I 1972 startet østerrikske Steyr-Daimler-Puch og Mercedes-Benz et selskap kalt Geländefahrzeug Gesellschaft mbH i Graz. Hensikten var å utvikle et nytt terrengkjøretøy. De to selskapene eide 50% hver. Først ble det nye kjøretøyet kalt H2 (etter tidligere Haflinger) og var beregnet på både militære og sivile formål. Av kostnadsgrunner søkte man opprinnelig å bruke komponenter fra Mercedes-Benz' lastebil- og varebilprogram. Man tok i utgangspunktet sikte på å få oppdrag fra det vesttyske Bundeswehr, som søkte etter en erstatter for den da tilårskomne DKW Munga. Bundeswehr bestilte dog VW Iltis i 1976, og en kjempeorde fra sjahen av Persia på 20 000 kjøretøyer falt gjennom etter den iranske revolusjonen. Sjahen var forøvrig en stor aksjonær i Daimler-Benz AG. De første ordrene kom fra Bundesgrenzschutz og den argentinske hæren, og disse sikret videre utvikling av det som ble Geländewagen. Etter dette kom ordrer fra det norske og det indonesiske forsvaret. Den første modellen fikk modellbetegnelsene W460/W461 hos Mercedes-Benz.
I februar 1979 viste Mercedes Benz den nye modellen for offentligheten på Paul Ricard-banen sør i Frankrike. Den første modellen var 230G, med en motor på fire sylindre og med valgfritt 90 eller 105 hk, 280GE med seksylindret motor på 156 hk eller 240 GD med firesylindret dieselmotor med 72 hk og 300 GD med femsylindret dieselmotor på 88 hk. Alle motorene kom fra Mercedes-Benz W123-serie. Tre karosserimodeller var tilgjengelige for sivile: Kort tredørs, lang femdørs og åpen med to dører. For militært bruk kom også en lang utgave med to eller fire dører.
I november 1980 lanserte man en innelukket varebil med kort eller lang akselavstand, med differensialsperrer for fram- og bakaksel og servostyring som ekstrautstyr. Året etter kom også 280 GE og 300 GD med automatgir som tilvalg. Utstyrsprogrammet ellers fikk også en oppgradering; nå ble klimanlegg, vinsj, ekstra drivstofftanker og en "hardtop" for kabrioletutgaven tilgjengelige. Det noe moderate fargeutvalget ble økt fra fem til 22 fargenyanser.
I mai 1982 kom 230G (fra nå av hetende 230GE) med elektronisk innsprøytning, noe som økte effekten på motoren til 105 eller valgfritt 125 hk. Den første oppgraderingen av førerplassen kom også, med litt mindre «lastebilpreg». Blant annet ble rattet byttet ut.
I 1984 ble motoren til 280GE modifisert noe, blant annet innsprøytning og eksosanlegg. Dette var nødvendig for å møte datidens vesttyske miljøkrav. Effekten sank også til 150 hk.
I mai 1985 kom en mer hensiktsmessig kalesje til kabriolet-utgavene. På grunn av liten etterspørsel ble produksjonen av de korte varebilutgavene innstilt i juni. To differensialsperrer, turtallsviser, todelt bakfanger og hengerfeste i framfangeren ble standardutstyr.
På våren 1986 kom 280GE i en variant med 2850 mm akselavstand. 230GE kom også med katalysator som ekstrautstyr, og i Italia ble det også lansert en 200GE med femtrinns girkasse og servostyring.
I 1987 kom 250GD, denne med en femsylindret dieselmotor på 84 hk. Den kom også med femtrinns girkasse som standard, og erstattet 240GD. Som tilleggsutstyr kunne nå fåes elektrisk vindusheis, elektrisk justerbar radioantenne og rullgardin som skjulte bagasjerommet. Det ble også tilgjengelig en modell med 3120 mm akselavstand.
Da Geländewagen rundet sitt tiende produksjonsår var det produsert omtrent 75 000 kjøretøyer. Dette ble feiret med en spesialutgave for det tyske markedet, produsert i 300 eksemplarer. Det var en kort 230GE som fikk navnet «Classic». Den hadde blant annet blåsvart metallic-lakk og en forkrommet pyntelist. I september samme året ble den nye W463-modellen vist på IAA-messen i Frankfurt.
I 1990 kom den nye W463-modellen på markedet. Komforten og terrengegenskapene var forbedret, og den ble tilbudt i tre karosserivarianter og med fire forskjellige motoralternativer. Det sivile markedet ble heretter betjent av W463-modellen, mens nytte- og militærmarkedet kunne få levert W460-modeller.
I 1991 ble 350GD turbodiesel med automatgir som standard vist på IAA-messen. Dette var den samme motoren som i S-klasse, og i G-klassen ytte den 136 hk og hadde et volum på tre liter.
I april 1992 ble en ny modellrekke basert på W461 innført. En pickupmodell med akselavstand 2850 mm kom, og en ny 2,9 liters 5-sylindret motor fra varebilen Sprinter ble tilgjengelig. En måned senere kom også 350 GD Turbo ut på markedet, og produksjonen av 250GD ble innstilt på grunn av manglende etterspørsel.
I 1994 kom en ny modell med akselavstand på 3400 mm bygget på W461 og med kun førerhus. I forbindelse med å navneendringer på modellene ble de W463-baserte modellene 350GD Turbo kalt G350 Turbodiesel og 300GE ble kalt G300. Fra mars kom alle W463-modeller med kollisjonspute for føreren. I løpet av sommeren kom også den nye G320 og ble produsert en periode samtidig med G300, som den etter hvert erstattet. G230 gikk også ut av programmet samtidig med G300.
I september 1995 fikk alle W463 ventilerte skivebremser, fjernbetjening av sentrallåsen og elektronisk startsperre.
I 1996 fikk kabrioletutgaven en elektropneumatisk mekanisme for å felle sammen kalesjen, og på IOR-messen i München ble G300 Turbodiesel vist offentlig for første gang. Denne hadde femtrinns automatgirkasse som standardutstyr. Alle W463-modeller fikk etter dette standard kollisjonspute for føreren, justerbare frontlykter og "cruise control". W461-modellen ble tilgjengelig med dobbeltkabin i den lange versjonen som ble levert med kun førerhus.
I 1997 ble tilbehørlisten til W461 også utvidet: For et tillegg i prisen kunne man få førerkollisjonspute, elektriske vindusheiser og "cruise control". På grunn av manglende etterspørsel ble 230GE tatt ut av modellprogrammet (bare 2% av bestillingene var på bensinmodellen). En 3,2 liter V6 avløste 3,2 liter rekkesekseren i W463-modellprogrammet.
På den 10. IOR-messen i 1998 kom for første gang en serieprodusert G-klasse med V8: G500. Med 300 hk brøt for første gang modellen 200 km/h-muren. Samme året fikk 290GD en 120 hk turbodiesel fra Sprinter og denne ble også tilgjengelig med automatkasse.. Som spesialutstyr kom også et klimaanlegg til 290.
I 1999 ble G500 Classic framstilt som en spesialmodell til 20-års-jubileet. Denne ble vist på IAA-messen. Alle W463-modeller fikk dette året et multifunksjonsratt.
På Paris-utstillingen i 2000 kom G-klasse med forbedret interiør og ny dieselmotor. Dette var en 4-liters V8 med 250 hk og 560 Nm dreiemoment.
Teknisk.
Geländewagen er ganske enkelt og konvensjonelt bygget opp, med en bærende stålramme og to stive aksler hengt opp i skruefjærer. Akselvandringen er relativ beskjeden til å være terrengkjøretøy, men det kompenseres ved differensialsperrer på begge akslene på senere modeller. Differensialsperrene aktiviseres manuelt.
Karosseriet er også av stål, og fåes i en rekke utførelser, fra pickup til stasjonsvogn. Flere akselavstander er også tilgjengelige.
En rekke motorer er og har vært tilgjengelige, og de er langsstilt, og koblet gjennom en girkasse og en reduksjonskasse til mellomaksler som går til fram- og bakakselen. Reduksjonsgirkassen har på alle varianter høy og lav utveksling for å kunne tilpasses forholdene.
Varianter.
I tillegg til de nevnt under eksisterer det en W462-modellserie.
Andre kjøretøyer bygget på Geländewagen-basis.
Amerikansk Interim Fast Attack Vehicle (IFAV), bygget på 290GD med lang akselavstand


Tropisk regnskog.
Den tropiske regnskogen er et av de store biomene på landjorda. Den strekker seg i et belte langs ekvator, og har særlig stor utbredelse i Sør-Amerika; noe mindre i Afrika og Sørøst-Asia. De landa som har mest tropisk regnskog er Brasil, Kongo, Indonesia, Malaysia og Peru. Regnskogene dekket opprinnelig et areal på 16 mill. km², men har i de siste tiåra vært i rask tilbakegang pga. hogst og oppdyrking, og er i dag redusert til under det halve av opprinnelig areal.
Ved snauhogst og omdanning til jordbruksland blir området utsatt for utvasking av næringsstoff, og kan på kort tid gå fra høyproduktivt område til skrinn steppe.
Den tropiske regnskogen er det eldste og mest artsrike biomet på jorda. En kan regne med at økosystemene har utvikla seg over en periode på 60 mill. år. Artene i regnskogen er dårlig utforsket, men overslag sier at regnskogen huser over halvparten av jordas arter.
Klima.
Nedbøren er jevn gjennom hele året og ligger på over 2000 mm; tørreste måned har ikke under 120 mm. Døgnmiddeltemperaturen ligger på ca 27° og skifter lite gjennom året.
Et typisk døgn.
– 06:00 Soloppgang, regnskogen ligger i tåke (ca. 20 °C)
– 06:00 – 10:00 Kraftig vannfordampning (20 – 25 °C)
– 10:00 – 13:30 Store skyer bygger seg opp og dekker solen (ca. 28 °C)
– 13:30 – 17:00 Kraftige regnskyll mad tordenbyger (ca. 30 °C)
– 17:00 – 18:00 Solen skinner igjen (ca. 28 °C)
– 18:00 Solnedgang (ca. 26 °C)
– 18:00 – 06:00 Oppholdsvær, svært mørkt (ca. 23 – 20 °C)
Jordsmonn.
Jordsmonnet er av lateritt-typen, og er sterkt utvasket og næringsfattig. Næringsstoffene i den tropiske regnskogen er bundet i levende og dødt plantemateriale. Omdanningen går hurtig, det dannes nesten ikke strøsjikt på skogbunnen. Pga. den raske stoffomsetningen er den tropiske regnskogen av de mest produktive på jorda.
Vegetasjon.
Vegetasjonen er prega av et stort antall høyvokste, eviggrønne treslag, ofte flere hundre arter pr km². De fleste trærne har en høyde på 25-35 m, og kronetaket er tett og slipper lite lys gjennom. Gjennom det tette kronetaket stikker særskilt høye trær med en overhøyde på 45-50 m opp. Treslag som teak, mahogni, og ibenholt vokser i den tropiske regnskogen.
Pga. lysforholdene er busk- og feltsjiktet lite utvikla, men det finnes en mengde epifytter og klatreplanter (lianer). De fleste trær og større planter har læraktige, mørkegrønne blad.
Floraen av nedbrytere er særlig rik, og består bl.a. av et stort antall mykorrhiza-sopper.
Fauna.
Også faunaen er mer artsrik enn i noe annet biom. I trekronene lever et stort antall fugler og insekter. Under dette fins et rikt utvalg av aper, dovendyr og mindre rovdyr som lever i trærne. Dyrelivet på bakken er noe mindre variert, og teller arter av gnagere, villsvin, maurslukere og små antiloper.


Vindspollen.
Vindspollen (Vindspoll) er en fjord i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Det er 3 gårder langs fjorden; 2 av dem har fastboende eiere. Fjorden har en strand innerst, og i bakgrunnen rett over stranden ligger Middagsfjellet. På vestsiden av fjorden ligger Muleliegga. Naturen er steinete og grå. Navnet "Vindspoll" har sin opprinnelse i at det blåser mye i området; fjorden går rett sør og «fanger opp» det dårlige været. Ordet Poll betyr liten fjordarm; Vindspollen er en arm av Midtgulen.
Topografi og klima.
Vindspollen er en værhard plass, noe som speiles igjen i naturen. Naturen er steinete med lite vegetasjon og grønne plasser der vinden ikke "biter" så hardt. Det regner mye i Vindspollen og det er et vått temperert klima med korte sommere og milde vinterer.
Adkomst.
For å komme til Vindspollen må en ta av fra Riksvei 614 ved Myklebust. Veien kom på 80-tallet og en måtte før i tiden ro båten fra Kjelkenes. Veien veksler mellom 1 felt og litt bredere kjørebane med akkurat passering for 2 biler.


Sunniislam.
Sunniislam (arabisk: سنّة) er den største retningen innen islam. Tilhengernes fremste identifikasjon er at de er den muslimske hovedstrømmen. Tilhengerne betegnes som sunnimuslimer eller sunnitter, og beskriver ofte seg selv som "Ahlus Sunnah wal-Jamaa'h" («arvingene av sunnah (levesettreglene til profeten Muhammed) og det muslimske samfunnet»). Sunnimuslimer utgjør 80–90 prosent av den globale muslimske befolkningen, mens 10–15 prosent er sjia-muslimer.
Historie.
Bruddet mellom sunni- og sjia-islam kan føres tilbake til år 630 etter Profeten Muhammeds død. Det islamske samfunnet havnet i en borgerkrig som la grunnlaget for tre grupperinger. En viktig grunn til denne første borgerkrigen var at noen opprørere i Irak og Egypt motsatte seg makten til den tredje kalifen og hans guvernører. Etter at kalifen ble drept, brøt det ut krig mellom ulike politiske grupperinger. Krigen endte med et nytt dynasti av kalifer som hersket fra Damaskus.
Fire grupper med tilhengere brøt med hovedmengden av muslimer på denne tiden, to av dem med et trosgrunnlag som ligner dagens sunnimuslimer. En av dem krevde at attentatmennene av den tredje kalifen skulle henrettes, de ble kalt sjia (partisaner) av Uthman, den andre mente at gjenoppretting av orden var viktigere, de ble kalt sjia av `Ali. To andre grupper dukket opp av konflikten. Khwarij uttalte at begge partisaner-gruppene var vantro og Rawafidh som var ekstreme tilhengere av `Ali, avskrev de tidligere kalifene. Sunniene er de som er glad i alle følgesvennene og ikke holder noen for å være vantro. De regner seg som tilhengere av sunnah (levesettet) til profeten Muhammed slik det ble fortalt av hans følgesvenner (sahaba). Sunniene fastholder også at det islamske samfunnet (ummah) som helhet alltid vil bli ledet. De er villige til å anerkjenne autoriteten til kalifene som fastholdt styre med lov og overbevisning, og med makt dersom nødvendig.
Grunnlaget for teologien.
Sunniforståelsen er basert på Koranen og Profetens tradisjon (sunna), slik den ble fortolket og forstått av det muslimske flertallet. Denne islamforståelsen har resultert i flere teologiske skoler med betegnelser som Ashari, Maturidi og Athari, samt av de fire viktigste lovskolene hvis tilhengere betegnes som Hanafi, Maliki, Shafi'i og Hanbali.
Tasawwuf, eller sufisme, regnes av det sunnittiske flertallet som en integrert del av ortodoksien. Den tar for seg åndelige aspekter ved sunnienes hverdagsliv. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i.
Syn på andre grupper.
Sunnittiske skriftlærde betegner som regel sjia-grupperinger som avvikere eller vantro, alt ettersom hvilke syn sjiaene innehar med hensyn til Profetens følgesvenner og ætt. Det har tidvis blitt utstedt økumeniske fatwa'er som har oppfordret til forbrødring, men majoriteten holder fast ved at tilknytning til sunnismen er nødvendig for frelse.
Andre grupper som regnes av sunnittene som ikke-muslimer er Ahmadiyya og Nation of Islam.
Sjia kontra sunni.
Forskjellene mellom sunni-islam og sjia-islam er historiske og teologiske. De teologiske forskjellene inkluderer forskjellig tro i forhold til hovedprinsippene av religionen islam. Slike forskjeller kan bli funnet i "tawhhed" (Gud er en), "nubuwwah" (profetdom) og "imamene" (lederskap). Den politiske forskjellen ligger i hvem som skal være kalif. Sjia-muslimene mener at bare direkte etterkommere av profeten Mohammed kan bli kalifer, eller imam som de kaller det, mens sunni-muslimer mener at alle som egner seg til lederrolle kan bli kalif.


Tropisk lauvfellende skog.
Tropisk lauvfellende skog er et biom som dekker tropiske strøk med tørketid.
Årsnedbøren kan visse steder være minst like høy som i regnskogen, men fordelinga over året er mindre jevn. Den tropiske lauvfellende skogen har sin største utbredelse i Sørøst-Asia og i India. Dette er blant de tettest befolkede områdene på jorda, og skogen er blitt kraftig desimert pga. jordbruk. De gjenværende skogene blir utsatt for plantasjedrift og treslagskifte, idet verdifulle treslag som teak plantes i stor skala.
Vegetasjon.
Skogen skiller seg fra den tropiske regnskogen ved at den er mindre artsrik og mindre høyvokst. De fleste artene som danner det øvre, dominerende kronetaket feller lauvet i den tørre årstiden. Artene i undersjiktet er ofte eviggrønne. Til forskjell fra regnskogene danner mange treslag nokså ensartede bestander. Teak er et vanlig treslag, og bambus er særmerkt for dette biomet. Dødt organisk materiale hoper seg opp på bakken i tørketida, men brytes raskt ned i regntida. Skogbranner er en viktig økologisk faktor.


Melanesia.
Melanesia ("de svartes øyer") er en øygruppe i Stillehavet, nord for Australia. Gruppen omfatter øyene Ny-Guinea, Bismarckarkipelet, Salomonøyene, Santa Cruz-øyene, Vanuatu, Ny-Caledonia, Loyauté-øyene, Fiji, Øst-Timor og deler av Indonesia.
Fijis historie.
Fijis opprinnelige befolkning var melanesiere med et innslag av polynesiere.
I 1643 kom den nederlandske oppdagelsesreisende Abel Tasman som den første europeer til Fiji.
Det var mange stammekriger på 1800-tallet. I 1871-1873 ble det gjort et mislykket forsøk på å opprette et kongedømme. Landet var en Britisk koloni i 1874-1970. Dette førte til at det ble stor innvandring av indiske plantasjearbeidere på britisk initiativ, og inderne ble den største folkegruppen. Innvandringen stanset i 1970. Fiji fikk indre selvstyre fra 1966, og full uavhengighet oktober 1970. I 1987 nektet dronningens representant å godta militærstyre og ble republikk. Grunnloven ble endret slik at melanesiere ble sikret flertall i nasjonalforsamlingen.


Somaliland.
Somaliland (tidligere Britisk Somaliland) er en de facto uavhengig republikk som er en del av landet Somalia.
18. mai 1991 erklærte folket av Somaliland seg uavhengig fra Somalia. Et tiår senere ble det avholdt en folkeavstemning hvor befolkningen skulle ta stilling til spørsmålet om selvstendighet. Hele 97 prosent stemte for fortsatt selvstendighet, og valget ble anerkjent som rettferdig og fritt.
Somaliland er ikke anerkjent som uavhengig stat av noen stater, men Den afrikanske union har gitt uttrykk for støtte til landets uavhengighet.
Demografi.
Innbyggertallet er beregnet å ligge mellom 3,5 og 4 millioner. Hovedstaden Hargeisa har anslagsvis mellom 500 000 og 800 000 innbyggere. Beregningene er usikre fordi det ikke foreligger noen pålitelig folketelling.
Historie.
Det tidligere britiske protektoratet Britisk Somaliland ble slått sammen med Italiensk Somaliland i 1960, etter at landene var blitt uavhengige. Det nye landet fikk navnet Somalia. 18. mai 1991 erklærte Somaliland seg uavhengig etter at regjeringen i Somalia brøt sammen og borgerkrig brøt ut.


Savanne.
Savannen er et av jordas større biomer. Den kan betraktes som en mellomting mellom skog og steppe, som et grasdekt landskap med spredte trær. Savanne fins i Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia.
Klima og jordsmonn.
Temperaturen er høy hele året. Årsnedbøren varierer mellom 250 mm på de tørreste savannene til 1800 mm på de mest nedbørsrike. Det er en eller to tørketider.
Jordsmonnet tilhører lateritt-typen, men har på grunn av det tørrere klimaet høyere humusinnhold enn i den tropiske regnskogen.
Vegetasjon.
Gras dominerer landskapet. De fleste grasartene er høgvokste, men utstrakt beiting holder graset nede. Det afrikanske elefantgraset kan nå høgder på 5 meter.
Trærne står enkeltvis eller i små holt. Vanligst er akasiearter. Trærne tilpasser seg tørken på ulike måter. Noen arter feller bladene i tørketida, mens andre har tjukke og nesten nåleforma blad. De hyppige brannene favoriserer arter som tåler brann.
Fauna.
Dyrelivet på savannen er rikt. Det er et mangfold av store, planteetende pattedyr (antiloper, sebra, gnu, sjiraff) og store rovdyr som jakter på disse (løve), så vel som åtseletere (hyene).
Av insekter finner en termitter, grashopper, sirisser og tallrike maur- og vepsearter.


Hjørundfjord.
Hjørundfjord er en tidligere selvstendig kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal fylke. Kommunesenteret lå på Sæbø.
Kommunen ble opprettet som Hjørundfjord formannskapsdistrikt i 1837.
Hjørundfjord ble slått sammen med Vartdal og Ørsta i den nye Ørsta kommune 1. januar 1964. Før kommunesammenslåingen hadde Hjørundfjord 1728 innbyggere.


Steppe.
Steppe er et av de større biomer på landjorda. Steppene fins i tempererte strøk og omfatter store områder i Nord- og Sør-Amerika og Asia. I Nord-Amerika kalles steppen prærie; i Sør-Amerika pampas og i Sør-Afrika veld. Steppen er skogløst sletteland dominert av grasarter. Store deler av steppen er tatt i bruk for jordbruksformål, enten som beiteland eller til kornproduksjon. Det meste av verdens hveteavlinger tas på tidligere steppeland. Det er i dag lite tilbake av stepper i opprinnelig stand.
Klima og jordsmonn.
Klimaet er temperert kontinentalt, med kjølige vintre og varme somre. Nedbøren er sparsom i forhold til fordampingen. Jordsmonnet er oftest svartjord, og svært fruktbar. Nedbørunderskuddet gjør at næringssalter trekkes opp i det øverste jordlaget.
Vegetasjon.
a>. Bildet er fra det østlige Tyrkia
Steppen er for tørr til at det kan vokse trær der. Små skogholt og smale band av skog kan forekomme langs vassdrag. I stedet dominerer grasarter, men steppen har også en rik flora av blomsterplanter, særlig av erteblomstfamilien og korgplantefamilien.
Planter som er spesielt tilpasset det tørre klimaet på steppene kalles Xerofytter.
Fauna.
Opprinnelig hadde steppene store flokker av hovdyr, som den amerikanske bisonen og gaffelbukken ("pronghorn") og den aurasiatiske villhesten og saigaantilopen. Bestandene av disse dyra har gått sterkt tilbake pga. jakt og oppdyrking. Av større rovdyr fins puma, ulv og coyote. Steppene har store bestander av gravende dyrearter.
Steppene har et særlig stort mangfold av hønsefugler som præriehøns, rapphøns og fasan.


Regissør.
Regissør kommer fra fransk, og på film- og teaterspråk er det å regissere ensbetydende med å iscenesette dramaturgiske verk. I Danmark benyttes betegnelsen "instruktør" og på engelsk er betegnelsen "director". Men selv om ordet "regissør" er hentet fra fransk, er den franske betegnelsen på yrket "metteur en scène" eller "réalisateur". På norsk er en teaterregissør det samme som en sceneinstruktør.
Filmregi.
Etter åndsverksloven regnes regissøren som en av hovedopphavsmennene til en film.
Regissører jobber vanligvis tett sammen med en eller flere filmprodusenter og manusforfattere. Filmprodusenten er ansvarlig for å styre prosjektet riktig i henhold til ressursbruk og å forvalte filmens økonomiske rettigheter (distribusjon, merchendising, etc.). Manusforfatteren utvikler filmens historie og manus. Noen regissører produserer filmene sine selv (f.eks. Steven Spielberg), mens andre i tillegg også skriver manus (f.eks. Paul Thomas Anderson).
De fleste norske filmregissører er medlemmer av foreningen. Den kjente norske filmregissøren og skuespilleren Liv Ullmann er president i FERA (Fédération Européenne des Réalisateurs de l'Audiovisuel Federation of European Film Directors) som er den europeiske sammenslutningen av filmregissører.
Den internasjonalt mest kjente nordiske regissøren er Ingmar Bergman fra Sverige. En kjent norsk regissør er Tancred Ibsen som regisserte flere filmer i mellomkrigstiden, deriblant filmen Fant. Han regisserte også filmen To mistenkelige personer som Høyesterett forbød visningen av i 1952. I de senere år har norske regiprofiler som Harald Zwart, Erik Skjoldbjærg, Petter Næss og Bent Hamer markert seg både nasjonalt og internasjonalt.


Sjiaislam.
Sjiaislam eller sjiisme, også skrevet sjia-islam og shia-islam, (av arabisk 'sjia' شيعى, "etterfølger") er den nest største retningen innenfor islam. Det anslås at rundt 15 % av alle muslimer følger sjia-tradisjonen, mens omkring 85 % tilhører sunni-islam.
Sjia er en forkortelse for "Sji'at Ali", «en etterfølger av Ali». Ali ibn Abi Talib (død 661) var Profeten Muhammeds fetter og svigersønn. Han var den fjerde kalif, profetens etterfølger som muslimenes leder, fra 656 til 661. Sjia-muslimene, også kalt sjiitter, mener Ali og hans slekt ble utvalgt av Profeten som imamer, politisk-religiøse ledere, for hele det islamske fellesskapet.
Sjiamuslimer utgjør flertallet av muslimene i Iran, Aserbajdsjan, Irak, Bahrain og Libanon. Det er flere undergrupper av sjiaislam som anerkjenner forskjellige rekker av historiske imamer.
Utbredelse.
a>e ordet for sjiaislam eller sjiisme
Anslagsvis 15–20 % av verdens muslimer følger sjia-tradisjonen, mens flertallet, omkring 75–80 %, tilhører sunni-islam. En tredje islamsk trosretning er Khariji-islam (ibaditter).
Sjiamuslimer utgjør flertallet av muslimene i Iran, i Aserbajdsjan, Irak, Bahrain og Libanon. Sjiaislam ble statsreligion i Iran i 1501 og på nytt i 1979.
Den første sjiamuslimske moskéen i Norge åpnet i Oslo i 1975.
Tolver-sekten.
Blant sjiamuslimene har det etterhvert oppstått ulike retninger. Flest tilhengere har den såkalte tolver-sekten, også kalt tolvskolen eller imamittene, som mener det var tolv imamer i rekkefølge fra Ali. Den tolvte av dem, Muhammed al-Mahdi, viste seg bare offentlig en eneste gang, og gikk seinere i skjul. Tolver-sekten venter på at han skal tre fram på ny som mahdi, «den som er rettledet av Gud». På 1500-tallet tok safavidene, som var tilhengere av tolver-sekten, makta i Persia (dagens Iran), og denne formen for islam har vært dominerende i landet siden. Etter en islamsk revolusjon i Iran i 1979 ble det opprettet en sjiamuslimsk republikk i landet under ledelse av ayatollah Khomeini.
Sjuer-sekten.
Den andre hovedretningen innen sjia-islam er sjuer-sekten eller sjuskolen, ismailittene, som mener den siste imam etter Ali var den sjette, Jafar as-Sadiq. Ismailittiske fatimidene tok i 983 makta i Egypt og beholdt den til 1181.
Femmer-sekten.
Femmersekten eller fem-skolen, kalt zaydittene etter imamen Zayd ibn Ali (død 740), er en annen grein av sjiaislam. Zaydittene bekjenner seg til fem imamer og deres doktriner. I dag utgjør zaydittene vel 50 % av befolkninga i Jemen.
Sjia kontra sunni.
Delingen av islam i sunni og sjia er en konsekvens av maktkampen etter Alis død. Hans tilhengere ville at Ali skulle etterfølges av sin sønn, men Muawiya, som var guvernør i Syria, nektet å anerkjenne Alis legitimitet og gjorde opprør mot Alis familie.
Forskjellene mellom hovedretningen sunni-islam og sjia-islam er historiske og teologiske. De teologiske forskjellene inkluderer forskjellig tro i forhold til hovedprinsippene av religionen islam. Slike forskjeller kan bli funnet i "tawhhed" («Gud er en»), "nubuwwah" (profetdom) og "imamene" (lederskap). Den politiske forskjellen ligger i hvem som skal være kalif. Sjia-muslimene mener at bare direkte etterkommere av profeten Mohammed kan bli kalifer, mens sunni-muslimer mener at alle som egner seg til lederrolle kan bli kalif.
Etter USAs invasjon i Irak i 2003 har det vært voldsomme konflikter mellom sjiittiske og sunnittiske grupper i landet.


Asiatisk villhund.
Asiatisk villhund ("Cuon alpinus") kalles også dhole, dholehund og indisk villhund. I Jungelboken av Rudyard Kipling kalles den rødhund'". Arten er et rovpattedyr som tilhører hundefamilien, men den passer ikke inn blant noen av de andre slektene i denne familien. Dholehunden har 11 kjente underarter og finnes over store deler av Sentral-Asia og Sørøst-Asia, men den er ikke spesielt tallrik.
Beskrivelse.
Dholens utfarging og markeringer kan variere
Navnet «"dhole"» stammer fra det anglo-indiske ordet «"tola"», som betyr ulv. Det vitenskapelige navnet, "Cuon alpinus" betyr «"fjellhund"». Arten ble først beskrevet av Pallas i 1811. Av utseende kan den minne om en blanding av dingo og sjakal.
Den asiatiske villhunden er et utpreget sosialt rovpattedyr som lever i flokk. Den er på størrelse med en border collie og veier omkring 10-20 kg (typisk 12-17 kg, maksimalt 24-25 kg), men den gir et ganske annet uttrykk enn en vanlig hund. Hannene (15-20 kg) er markert større enn tispene (10-13 kg). Hode og kropp utgjør normalt 90-113 cm (88-135,5 cm) i lengde, og halen ca. 40-50 cm. Skulderhøyden er ligger vanligvis omkring 40-55 cm. Dyr som lever i alpine regioner er normalt mer kortbente enn de som lever i lavere høyder.
Pelsen er normalt rustrød, men varierer i henhold til habitat. Noen steder kan den være nærmest sandfarget eller gulgrå, andre steder mørkere brungrå eller rødbrun. Det er også observert individer med grislet behåring. Vanligvis har den en nærmest sort buskete hale (som av og til kan ha hvit tipp) og en hvit brystflekk. Ørene er forholdsvis runde og stående. Ansiktet med snutepartiet nærmest revelignende, men selve kjevepartiet er adskillig kraftigere. Øynene er nesten alltid amberfarget. Den har et kortere kjeveparti enn andre hunder, men en molar mindre på hver side av underkjeven. Tannformelen er 3/3-1/1-4/4-2/2 x 2=40.
Dholen skiller seg også fra andre hunder gjennom sin måte å kommunisere på. Den har et stort forråd av lyder og kan blant annet plystre, noe den gjør når flokken skal samles. Den plystrelignende måten å kommunisere på har også gitt den tilnavnet «"plystrende jeger"».
Man trodde lenge at dens nærmeste nålevende slektninger var afrikansk villhund ("Lycaon pictus") og søramerikansk bushhund ("Speothos venaticus"), basert på Simpsons anatomiske sammenligninger i 1945. Spesielt den reduserte betydningen molarene etter rovtennene har. Mange forskere har imidlertid stilt spørsmål ved en slik klassifisering. Ny forskning har fastslått at dholen er nærmere beslektet med artene i hundeslekten ("Canis"), og da spesielt sjakalene. Også fjellrev er en nærmere slektning enn de to nevnte artene, samt den nå utdødde falklandsulven. Dette ble blant annet bekreftet gjennom analyser av sekvenser fra mtDNA (Wayne m.fl., 1997).
Utbredelse og habitat.
Dholhunden er svært tilpassningsdyktig men ikke spesielt tallrik. Den er utbredt fra Altai fjellene i Mansjuria i øst til India i vest, nord til Kashmir og Sibir og sør til Malayahalvøya. Dette inkluderer også mindre populasjoner i land som Russland, Mongolia, Kazakhstan, Kirgisistan og Tajikistan. Bestanden er i dag svært fragmentert, og det hersker stor usikkerhet for de rosa områdene på kartet. IUCN SSC Canid Specialist Group anslo i 2011 at det finnes omkring 2 500 ville dholehundener.
Det vitenskapelige navnet indikerer at dette rovdyret ofte er å finne i kupert fjellterreng, men den finnes også i andre habitater. I jungel finner man den i såkalt temperert regnskog, opp mot 2 100 moh. Andre steder kan den finnes opp mot 3 000 moh. Den er utbredt over store deler av India og, i en viss grad, på øyene Java og Sumatra. Dessverre minsker stadig leveområdene der den trives. I dag tror man derfor at denne villhunden er best representert i de sentrale og sydlige områdene av India, og kanskje i Myanmar.
Dholhunden trives der det finnes åpne lender som er omgitt av tett vegetasjon. Den er ofte å se i tilknytning til stier, veier, åpne sletter i jungelen, og langs elvebredder, ofte hvilende med god oversikt. Man finner den imidlertid også i tett jungel og på skogbevokste stepper, men aldri i ørken og bare sjelden på åpne stepper.
Atferd.
Den asiatiske villhunden er et utpreget sosialt flokkdyr, som også primært jakter i flokk. Flokktilhørigheten regnes som sterkere enn hols ulven, men dholehunden er typisk mindre territorial. Flokken ledes av et dominant alfapar, som er monogame. Hannene har et hierarkisk system, men man vet ikke om også hunnene har det. Vanligvis består flokkene av 5-12 individer.
Dholehunden jakter først og fremst på små og middels store hjortedyr, men tar også større bytte. Jaktmønsteret minner om den afrikanske villhundens måte å jakte på, men denne hunden er ofte nærmere knyttet til vann. Den er en svært dyktig svømmer og vil ofte forsøke å presse byttetdyr ut på dypt vann, der den tretter det ut. Ofte skjer det avsluttende angrepet i vannkanten, når byttet er utslitt og forsøker å nå fast grunn. Dholehunden vil forsøke å forsvare byttet mot andre rovpattedyr. Det er kjent at en flokk har tatt opp kampen om et bytte med tiger. Om de jakter alene eller parvis, jakter de helst på småvilt, eksempelvis hare o.l.
Dholehunden er ofte menneskesky, spesielt når den jakter. Forskerne tror at dette kan ha sammenheng med at mennesker gjennom alle tider har fulgt etter flokkene på jakt og ofte stjålet byttet fra de. Dette er fortsatt vanlig blant kurumbastammene i Niligiris (Sør-India) og noen mon khmer stammefolk i Laos. Når dholhunden oppdager at det er mennesker i nærheten vil den, klok av skade, alltid avbryte jakten. Forskere har observert at selv flokker som alt har nedlagt et bytte umiddelbart forlater det om de oppdager mennesker i nærheten.
Dholens territorium varierer fra 23 til 83 km². Det er kjent at flere mindre flokker kan slå seg sammen og danne en stor flokk (på opp mot 40 dyr) under paringstiden. Asiatisk villhund kan ikke bjeffe, men kommuniserer med et bredt spekter av lyder som kan minne om fuglekvitter. Derfor kalles den også "plystrehund"». Dholen er imidlertid også kjent som hunden som kan mjaue, skrike og klukke som ei høne. I tillegg bruker den kroppsspråk og markeringer for å kommunisere. Dholen kan faktisk urinmarkere mens den står på to ben – frambena. Likeledes er det kjent at denne hunden kan hoppe over et 230 cm høyt hinder uten større problem. Den er således svært spenstig.
Ernæring.
Dholehunden jakter helst virveldyr, med preferanse for middels store og store hovdyr. En indisk studie viser at primærbyttet er hovdyr som veier 31-175 kg. I perioder med svært dårlig mattilgang har det blitt registrert at dholehunder spiser kadaver, men bare i ytterste fall. Den spiser også virvelløse dyr og plantemateriale, på linje med andre canider. Man er imidlertid usikker på om gress og lignende, som er funnet i avføringen, har noen annen verdi enn å være regulerende for fordøyelsen.
Fra India er det kjent at dholen tar sambarhjort, aksishjort (primærbyttet) og sumphjort, samt nilgaiantilope, svartbukk, muntjak, gaurokse og villsvin. Det er også rapportert at den tar fugler, gnagere og biller. Fra Sibir er det dessuten kjent at den tar rein og fra Tibet at den tar sau.
Reproduksjon.
Paringstiden varierer med lokasjonen (september-april). Normalt er det bare alfaparet formerer seg, men tispa tillater ofte at andre hanner bestiger henne. Alfaen vil imidlertid ikke tillate dem å penetrere henne. Forskerne tror derfor at dette litt særegne ritualet kan ha utviklet seg for å styrke den sosiale strukturen innad i flokken.
Tispa går drektig i ca. 60-63 dager og valpene fødes i et hi, vanligvis plassert i nærheten av vann (elv) eller i bergsprekker o.l. Vanligvis fødes 1-12 valper (6-9 regnes som normalt), som tispa dier i ca. 6-9 uker. Ved fødselen veier de omkring 200-350 gram. Vekten dobles i løpet av 10 dager. De starter med fast føde fra de er ca. 3 uker gamle.
Andre tisper i flokken tar aktiv del i hvalpestellet. Det er også observert at hanner som står lavere på rangstigen kan fungere som barnevakt for avkommet mens resten av flokker er ute på jakt. Dholehunden har evnen til å spise mye mat på en gang (opp mot ca. 3 kg kjøtt), i likhet med afrikansk villhund. Den kan også gulpe opp mat når det trengs, eksempelvis til valper som er for små til å være med under jakten. Når valpene blir litt større (ca. 3 måneder gamle) vil de være med flokken når den jakter, men ikke delta i selve jakten. Når byttet er nedlagt, blir valpene hentet, og de får alltid spise før de voksne. Fra de er ca. 8 måneder gamle regnes flokken som fullt mobil igjen. Avkommet regnes som voksne i 12-15 måneders alderen.
Fra fangenskap er det kjent at dholetisper kan reprodusere fra de er ca. to år gamle, men i vill tilstand starter slik reproduksjon først i tre års alderen. Levetiden er ca. ti år i vill tilstand og opp mot seksten år i fangenskap.
Underarter.
Den engelske biologen St. George Jackson Mivart (1827–1900) skjelnet "C. a. alpinus" og "C. a. javanicus" som egne underarter i 1890. Siden er det beskrevet mange flere. De elleve underartene som listes nedenfor er i henhold til "Ginsberg og MacDonald" i 1990, men det hersker uenighet omkring inndelingen i underarter. Man må derfor regne med at moderne forskning med DNA vil endre på disse.
Annet.
Dholehunden står oppført på CITES Appendix II og regnes som en truet (EN) art av IUCN. I vill tilstand er den først og fremst å finne i reservatområder. Totalbestanden, som har en nedadgående trend, har av forskere blitt estimert til å være på omkring 2.500 voksne dyr.


Rafael Merry del Val y Zulueta.
Rafael Merry del Val y Zulueta
Rafael Merry del Val y Zulueta (født 10. oktober 1865 i London i Storbritannia, død 26. februar 1930 i Vatikanet), spanjol som bodde i England med sine foreldre til han var 13, var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet Vatikanet allerede fra han ble presteviet i 1888 og arbeidet blant annet i det pavelige diplomati. Han var sekretær for den pavelige kommisjon som i 1896 gransket – og forkastet – gyldigheten av de anglikanske prestevielser. Han ble statssekretær i 1903, og ble senere samme år kreert til kardinal av pave Pius X. Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og deretter ble han selv gjort til prefekt for Det hellige Officium 1914, en oppgave han beholdt til sin død. Han var camerlengo fra 1920 til 1922, og deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Merry del Val Zulueta, Rafael
Merry del Val Zulueta, Rafael
Merry del Val Zulueta, Rafael
Merry del Val Zulueta, Rafael


Aslag Haugen.
Aslag Haugen og Hellbillies under en konsert i Langesund i 2011.
Aslag Haugen (født 28. november 1960) er en norsk musiker fra Ål i Hallingdal, mest kjent som vokalist, melodimaker og frontfigur i det norske countryrock-bandet Hellbillies. Han spiller i tillegg i bandet The Respatexans der broren Lars Håvard Haugen også er med. The Respatexans har utgitt to album med egenprodusert materiale.
Haugen har spilt i en lang rekke lokale band i Hallingdal, blant annet SHAG og Kåd'nbandet som kan betegnes som forløperen til Hellbillies. Han vokste opp i Hallingdal der han jobbet som snekker, men flyttet i 1986 til Oslo og begynte i plateforretning. Han er nå heltidsmusiker.
Sommeren 2009 ble Aslag alvorlig skadet i en sceneulykke og brakk begge armene og fikk en alvorlig nakkeskade. Hellbillies måtte avbryte sommerturneen og det var lenge uvisst hva utfallet for den videre karrieren til Aslag ville bli.


Utopi.
En utopi er forestillingen om en lykketilstand, eller et perfekt sted. Ordet brukes også om romaner som skildrer slike samfunn.
Ordet er dannet fra de to greske ordene ou ("ingen") og topos ("sted"), og ble først brukt i tittelen på briten Thomas Mores bok "De Optimo Reipublicae Statu deque Nova Insula Utopia" (ca. 1516), til daglig bare "Utopia", og som navn på den idealstaten More beskriver i denne boken. Ludvig Holberg hadde uten tvil dette verket i tankene da han i 1741 skrev sin eneste roman "Nils Klims underjordiske reise", hvor idealsamfunnet kalles «Potu» (Utopia skrevet baklengs).
I dagligtale brukes ordet "utopi" om en virkelighetsfjern ide, en ugjennomførlig ide eller en (f.eks. litterær) beskrivelse av en idealstat/en ideell tilværelse.
Det motsatte av en utopi er en dystopi, en skildring av et (framtids)samfunn preget av negative utviklingstrekk.
Både Utopier og dystopier er vanlige sjangre innen science fiction.


József Samassa.
"Hans eminense" József Samassa (født 30. september 1828 i Aranyosmarót i erkebispedømmet Esztergóm i Østerrike-Ungarn, nå Zlazé Moravce, erkebispedømmet Bratislava-Trnava, Slovakia, død 20. august 1912) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av det ungarske erkebispedømmet Eger 1873–1912.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1906.
Samassa, József
Samassa, József
Samassa, József
Samassa, József


Konklavet 1922.
Konklavet 1922 ble holdt i Det sixtinske kapell i Vatikanet 2. februar–6. februar 1922, etter pave Benedikt XVs død 22. januar samme år.
Konklavet ble ledet av kardinal Vincenzo Vannutelli, som var dekanus for kardinalkollegiet. Hans bror, Serafino Vannutelli, hadde ledet det forrige konklavet.
Ved pavens død var det 61 kardinaler. En av dem, Enrique Almaraz y Santos, døde dagen etter Benedikt XV. Tre rakk ikke frem til Roma i tide, og fire hadde forfall på grunn av sykdom, høy alder eller lang reisevei. Det var dermed 53 kardinal som møtte. Da den øvre aldersgrensen for stemmerett ikke ble innført før i 1970 hadde alle 53 stemmerett ved konklavet.
I den fjortende avstemning, på konklavets femte dag, ble kardinal Achille Ratti valgt og tok navnet Pius XI.


Arne Moslåtten.
Arne Moslåtten og Hellbillies under en konsert i Langesund i 2011.
Arne Moslåtten (født 4. april 1948) er en norsk musiker, komponist, musikklærer og rektor, og er mest kjent som tekstforfatter og medlem i Hellbillies.
Moslåtten behersker flere instrumenter, deriblant fløyte, trekkspill og gitar. Han er utdannet faglærer ved Musikkonservatoriet i Bergen. I 1978 ble han rektor ved Ål musikkskule. I 1979 ble han med som gitarist i Toradertrioen og ble med i Tore Løvgreens orkester. Han har også spilt i Kåd'nbandet som kan betegnes som forløperen til Hellbillies.
Han har lang erfaring innen folkemusikk og vant i 1986 Landskappleiken i klassen «eldre folkemusikkinstrument». I tillegg har han turnert for Rikskonsertene. Han har flere komposisjoner bak seg, blant annet bestillingsverket «Brureferdi» i 1994.
Forfatter.
Moslåtten er medforfatter på et undervisningsverk som omhandler folkemusikken i Buskerud – «Kvint og kvart». Men han er mest kjent som tekstforfatter for tekstene som Hellbillies synger, blant de mest kjente sangene er: «Ei krasafaren steinbu», «Hallo Telenor» og «På Ål stasjon». Moslåttens sanger blir omtalt som sikre og presise i form og med et tematisk mangfold med presise observasjoner fra norsk bygdeliv. «Moslåttens tekster er så litterære at de er verd et nærmere studium» (Sveinung Nordstoga). I 2008 fikk han Edvard-prisen i klassen tekst til musikk for Hellbillies-albumet "Spissrotgang".


Paolo Dezza.
Paolo Dezza S.J. (født 13. desember 1901 i Parma i Italia, død 17. desember 1999 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var jesuittprest og akademiker. Han ble utnevnt av pave Johannes Paul II som pavelig delegat til jesuittordenen (1981–1983).
Han ble kreert til kardinal i 1991.


Alois Grillmeier.
Alois Grillmeier S.J. (født 1. januar 1910 i Pechbrunn i bispedømmet Regensburg i Tyskland, død 13. september 1998 i Unterhaching i Bayern) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var jesuittprest og teolog. Han studerte i Tisis (Østerrike), Pullach, Valkenburg i Nederland, Frankfurt am Main, Innsbruck (jesuittene ble utvist av nazistene fra Tyskland i oktober 1939), Det pavelige universitet Gregoriana i Roma, og flere andre steder. Han ble presteviet i 1937. Han ble innkalt til militærtjeneste i den tyske hær i 1942, men kastet ut i april 1944 ("jesuitter uverdige til å forsvare fedrelandet"). Etter krigen underviste han ved flere av jesuittenes læresteder i det tyskspråklige område, og var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965 som teologisk ekspert. Han var flere ganger i Zambia og Malawi for å kurse misjonærene der i Det annet Vatikankonsils dekreter og konstitusjoner.
Han ble utnevnt av pave Johannes Paul II som pavelig delegat til jesuittordenen (1981–1983).
Han ble kreert til kardinal i 1994.


Pietro Pavan.
Pietro Pavan (født 30. august 1903 i Treviso i Italia, død 26. desember 1994 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var prest og akademiker, som ble betraktet som en av verdens ledende autoriteter på katolsk sosiallære. Han medforfattet pave Johannes XXIIIs encykika "«Pacem in terris»", og deltok som ekspert under Annet Vatikankonsil 1963–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1985 av pave Johannes Paul II.


Giovanni Panico.
Giovanni Panico (født 12. april 1895 i Tricase ved Ugento i Italia, død 17. desember 1999 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, og var nuntius i Portugal da han ble utnevnt til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII. Drøyt en måned etter han mottok den røde kardinalshatten døde han.
Panico, Giovanni
Panico, Giovanni
Panico, Giovanni
Panico, Giovanni


Mediterrant biom.
Det mediterrane biomet har sin største utbredelse rundt Middelhavet; dessuten i California, i de midtre delene av Chile, i den sørvestlige delen av Australia og i Kapp-provinsen i Sør-Afrika. I flere middelhavsland går denne vegetasjonstypen under navnet "maquis"; i California kalles den "chaparral".
Klima.
Områdene som hører under dette biomet har tørre somre og kjølige, men frostfrie vintre. Årsnedbøren varierer mellom 500 og 1000 mm. Jordsmonnet er humusfattig med høgt jerninnhold og derfor rødfarga. På spansk kalles jordsmonnet "terra rossa". Særlig middelhavsområdene har vært utsatt for sterk og langvarig erosjon, og mange steder er løsmassedekket nesten borte.
Vegetasjon.
Opprinnelig hadde middelhavsområdet skoger av pinje og eik, men disse er for det meste gått tapt som en følge av hogst og intenst beitetrykk allerede fra forhistorisk tid. I dag preges områdene av 3-4 m høg krattskog av arter med nåleliknende, læraktige blad og tjukk bark. Skogbranner er hyppige, og de fleste artene tåler skogbranner godt.
Fauna.
Mange områder har et rikt fugleliv, både av hekkende arter og trekkfugler som overvintrer.
Opprinnelig hadde områdene store bestander av hjortedyr, men disse har gått sterkt tilbake etter som menneskene har omskapt leveområdene deres. Australia har en fauna som er svært ulik den europeiske og amerikanske; her er f.eks. kenguruer karakteristiske arter.


Lars Blixt.
Lars Blixt (født 8. oktober 1976)
var en norsk fotballspiller som begynte sin karriere for Trysilgutten IL, før han ble hentet av Nybergsund IL til sesongen 1993.
Lars spilte for NIL de neste sju åra, med unntak av et kort opphold i Skjetten SK før han vinteren 2000 ble kjøpt av Rosenborg BK for kr 400.000 (+2.6 millioner etter et visst antall kamper) etter anbefaling fra Stig Inge Bjørnebye.
Lars Blixt spilte gode kamper for RBK den første sesongen mot blant annet Bayern Leverkusen og PSV Eindhoven før han fikk en brist i kneskålen og måtte tilbringe mye tid på sidelinjen.
Han var tilbake i 2002 og spilte som regel fast som høyreback, men ble mye benket av Åge Hareide da han ankom klubben som ny hovedtrener i 2003. Blixt ble likevel cup-mester dette året.
Om sommeren 2004 valgte han, pga. lite spilletid, å se seg om etter en ny klubb.
Han prøvespilte for blant annet svenske AIK, før valget omsider falt på Sogndal FK som lånte han ut sesongen.
I andre omgang fikk FFK straffespark, og Blixt plasserte ballen kontrollert i mål. FFK fant 1-0.
I august 2006 var Lars Blixt en av spillerne Dagfinn Enerly plukket ut til sitt "Dream Team" som spilte showkamp mot FFK på Fredrikstad Stadion.
Etter sesongslutt i 2006 la Lars Blixt opp som fotballspiller, og høsten 2008 ble han ansatt som trener for guttelaget til Nybergsund IL Trysil.
Sitater.
-"Rosenborg mot Lyon var et stort øyeblikk for meg, men datoen husker jeg mest fordi elgjakta begynte da og at jeg ikke fikk blitt med på den."


Luftheimevernet.
Luftheimevernet (LUHV) er spesialisert for sikring av Luftforsvarets baser rundt om i landet. Luftheimevernet utgjør den statiske delen av landets luftforsvarsbaser. Luftheimevernet bidrar med vakthold og sikring, herunder overvåking og kontroll og utrykning, samt sanitet og ABC-verntjenste.
Luftforsvaret setter selv opp mobile enheter som sammen med for eksempel kampfly og luftvern kan bli satt inn på en hvilken som helst flystasjon for å operere derfra. Luftheimevernet skal støtte disse enhetene med basis i sin lokale forankring. Den primære oppgaven er å bidra til å hindre at anslag mot stasjonen lykkes. Enhetene er også spesialtrent for å kunne bli på stasjonen etter et mulig angrep – også i forurenset miljø – noe som setter store krav til utdanning i egenbeskyttelse.
Luftheimevernet er organisert som en del av heimevernet og er delt inn i LUHV-avsnitt og LUHV-områder.


Shir Ali Khan.
Shir Ali Khan (født 1825, død 1879) var emir i Afghanistan fra 1863 til 1866 og fra 1868 til han døde. Han var den tredje sønnen til Dost Mohammed Khan, som grunnla baraksai-dynastiet.
Shir Ali tok opprinnelig makten da hans far døde, men ble raskt kastet av sin eldre bror, Mohammed Afzal Khan. En ødeleggende krig fulgte inntil Shir Ali slo sin bror og tok tilbake tittelen som emir. Hans styre ble svekket av press både fra Storbritannia og Russland selv om Shir Ali forsøkte å holde Afghanistan nøytralt i konflikten. I 1878 falt nøytraliteten sammen og den andre Anglo-Afghanske krigen brøt ut. Da britiske styrker marsjerte mot Kabul, forsøkte Shir Ali å flykte fra hovedstaden. Han døde i fluktforsøket og tronen gikk til hans sønn Ya'qub Khan.


Cesare Gasperoni.
Cesare Antonio Gasperoni (født 1944) var en av to regentkapteiner i San Marino.
Han ble valgt for seksmånedersperioden fra 1. april til 1. oktober 2005, sammen med Fausta Morganti.
Han holdt også embedet fra oktober 1. oktober 1990 til 1. april 1999.
Gasperoni er medlem av det sanmarinske kristendemokratiske partiet.


Fotballklubben Tønsberg.
Fotballklubben Tønsberg (stiftet 10. oktober 2001) er en norsk fotballklubb fra Tønsberg, som spiller i den norske 2. divisjon.
Historie.
Klubben tok over Eik-Tønsbergs plass i 2. divisjon fra og med sesongen 2002.
FK Tønsberg ble nr 2. i serien i 2002 og 2003. I sesongen 2004 vant klubben 2. divisjon og rykket med det opp til Adeccoligaen og ble en del av Norsk Toppfotball. Det endte imidlertid med nedrykk, og i 2006 spiller laget igjen i 2. divisjon. Den første spilleren som signerte for klubben var Anders Skarbøvik, han var forøvrig kaptein på 2005-utgaven av FKT. Næringslivet i og rundt Tønsberg viser seg positive til den nye klubben. Tønsberg Toppfotball ASA er sikret minst 1 million i egenkapital. Meny-kjeden og Sæther Eiendom er de største inverstorene i ASA-selskapet.
Historie.
Arbeidet med en mulig ny storklubb fikk en solid den 14. august 2001 start da representanter for 17 lokale klubber møtes i Sparebanken NORs lokaler i Tønsberg. Det opprettes en styringsgruppe og fem prosjektgrupper som skal kartlegge mulighetene for en ny toppklubb i Tønsberg.
2001.
Styringsgruppen på 13 konstituerer seg som interimsstyre. Leder er Geir Kværner fra Flint. Målet er å danne en ny klubb innen 15. oktober. Arbeidstittelen på prosjektet er ”FK Tønsberg”.
Debatten om hva som må til for å skape et topplag i fotball i Tønsberg skyter fart, blant annet gjennom Tønsbergs Blad. I begynnelsen av august arrangerer Flint et møte hvor temaet er ”Toppfotball i Tønsberg?”. Med på møtet er representanter fra Odd Grenland og FK Haugesund.
Avtalen som skal regulere samarbeidet mellom FK Tønsberg og de tilsluttende klubbene presenteres. Der heter det at FK Tønsberg skal overta plassen til Eik-Tønsbergs førstelag i seriesystemet fra 2002-sesongen. Videre skal den nye klubben ha et rekrutteringslag og et juniorlag.
Syv minutter tar det fra møtet er satt til FK Tønsberg er stiftet. Andebu skriver under som første klubb. Totalt 17 klubber skriver under på avtalen denne kvelden. Senere slutter også Høyjord og Hauk seg til.
Trener Kjetil Kristoffersen skriver under for Ørn-Horten. Kristoffersen var påtenkt rollen som FK Tønsberg-trener, men valgte etter mye frem og tilbake å gå tilbake til sin moderklubb. Avgjørelsen er dårlig nytt for FK Tønsberg. Nyklubben står fortsatt uten spillere og trenere.
Anders Skarbøvik er første spiller som skriver under på kontrakt med FK Tønsberg. 24-åringen har spilt for Eik de siste tre årene.
FK Tønsberg ansetter Steinar Skeie som hovedtrener. Skeie har trenet Start 2 i 2. divisjon og har også vært trener for Vindbjart. Skeie har D-trenerkurs, diplomtrenerstudium fra Olympiatoppen er mellomfag idrett fra høyskolenivå.
Samtidig blir det klart at Morten Kihle er engasjert for å få fortgang i komponeringen av spillerstallen. Reidar Lindqvist, Lasse Hem og Sverrir Gunnarsson skriver under for FK Tønsberg – og nå løsner det endelig på spillerfronten.
FK Tønsberg avholder ekstraordinær generalforsamling. Sigmund Fossberg blir valgt til styreleder. – Enhver by trenger noen flaggskip. Et slikt håper vi FK Tønsberg skal bli, sier Fossberg.
På generalforsamlingen presenteres klubbens helrøde drakter for første gang.
FK Tønsberg debuterer med turneringsseier. Laget går til topps i TFKs tradisjonelle juleturnering i five-a-side fotball.
2002.
FK Tønsberg slår Ørn-Horten 2-1 i finalen i Tønsbergs Blads storhallturnering i Slagenhallen.
Steinar Skeie leder sin første trening som FK Tønsberg-trener på Eikgrusen.
I en treningskamp mot TFK brekker Reidar Lindqvist beinet i et sammenstøt med keeper. Lindqvist var regnet som FK Tønsbergs målfarligste spiss. Nå mister han halve sesongen.
FK Tønsberg blir nummer to i 2. divisjon 2, bare tre poeng bak Bærum som rykker opp. Laget spiller alle sine hjemmekamper i Greveskogen idrettspark.
2003.
Steinar Skeie forlenger sin kontrakt som trener. Får med seg blant andre Trond Skrede og Tore Flaatnes som hjelpetrenere. Morten Kihle går av som sportslig leder for å spille for klubben. Klubben får en bra stall og kan offentliggjøre målsettingen om å opprykk til 1. divisjon.
Samtidig endres nmodellen noe ved at klubben legger ned sin juniorsatsing og heller sataser på et elite 2 som skal spille i 3. divisjon etter opprykk 2002.
Treningskampene ga både oppturer og nedturer, men Steinar Skeie hadde bevisst valgt tøff motstand. Laget hadde en fin treningsleir til Spania. En nødvendighet etter triste treningsforhold gjennom hele vinteren.
Nye Tønsberg Gressbane er dessverre ikke klar og sesonginnledningen foregår på Greveskogen.
Folkefest i Tønsberg, og offisiell åpning av Tønsberg Gressbane. Et fantastisk åpningshow ble blant andre Jahn Teigen på scenen. Kjelsås er motstander i kampen som samlet 3.500 tilskuere.
FK Tønsbergs vant den første kampen 3-2 og Steinar Jordbakke fikk æren av å score det første målet.
FK Tønsberg knuser Tollnes 7-2 på Tønsberg Gressbane og tar sommerferie på toppen av tabellen to poeng foran Pors.
FK Tønsberg klarer ikke å følge opp den gode vårsesongen. Laget taper viktige poeng mot antatt dårligere lag, og sakter akterut i kampen om opprykk. Borte mot Pors 28. september lagets siste sjanse til å få kontakt med lederlaget Pors igjen. Pors ydmyker FKT og vinner 3-0 uten problemer på hjemmebane.
Styret i FK Tønsberg har evaluerings møte av sesongen 2003. Her diskuteres Steinar Skeies fremtid i klubben, og om det fortsatt skal satses på et rekruttlag i 3. divisjon. Det blir bestemt at FK Tønsberg 2 skal legges ned. Styret sier det var kun økonomiske hensyn bak avgjørelsen. Det blir ikke sagt noe om Skeie skal fortsette i klubben eller ikke.
FK Tønsberg og Steinar Skeie informerer om at de er blitt enige om at Skeie skal avslutte sitt engasjement som trener for samarbeidsklubben etter sesongen. Skeie får kompensasjon for å avslutte kontrakten ett år før tiden.
FK Tønsberg avslutter sesongen med å slå Jerv 4-0 på Tønsberg Gressbane. Tre mål av Stian Nikodemussen gjør han til toppscorer for andre året på rad. FKT ender på andre plass på tabellen bak Pors som rykker opp. For spillerne blir det også et følelsesladet farvel med Steinar Skeie.
Spekulasjonen om hvem som skal trene FK Tønsberg neste sesong går. Navn som Tom Nordlie, Tor Thodesen, Thor Helge Fagernes og Sture Fladmark nevnes som aktuelle kandidater.
På pressekonferanse på Tønsberg Gressbane presenter FK Tønsberg klubbens nye trener. Svenske Reine Almqvist er mannen som skal lede FKT neste sesongen. På samme pressekonferanse informer styret om at nestleder Henning Kock har tatt over som styreformann etter Sigmund Fossberg etter sist nevntes eget ønske. Fossberg fortsetter i styret som styremedlem.
2004.
FK Tønsberg henter Lars Petter Hansen fra Fredrikstad for å forsterke angrepet. Han reiser få dager etterpå sammen med resten av laget på treningsleir i Spania.
FK Tønsberg serieåpner sin tredje sesong med å slå Larvik Fotball 3-0 på Tønsberg Gressbane foran 1.300 tilskuere. Petter Bruer Hanssen banker inn årets mål i sesongdebuten.
Lokalderbyet på Tønsberg Gressbane ender med 4-1 seier til FK Tønsberg over Ørn-Horten. 2.800 tilskuere er tilstede på kampen.
Jon Björklund blir FK Tønsbergs første utenlandske spiller. Han kommer fra Kalmar FF.
Stian Nikodemussen scorer sitt 39. og 40. mål for klubben mot Sprint/Jeløy
Fyrverkeri på himmelen, " We are the champions" runger i høytalerne og champagnen spruter etter at at FK Tønsberg har sikret opprykk til 1. divisjon med 3-1 seieren over FK Arendal. 1.800 tilskuere trosser høstkulden denne onsdagskvelden for å få med seg festen.
FK Tønsberg avslutter 2004-sesongen med å knuse Donn 8-0 hjemme. Lars Petter Hansen scorer tre mål, og med sju mål på sesongens to siste kamper ender han som toppscorer med 21 mål i sin første sesong.
FK Tønsberg knytter til seg fire nye spillere før jul. Kenneth Udjus blir lånt ut fra Tromsø, mens Are Brodtkorb kommer fra Kongsvinger. Christer Persson hentes fra Kalmar FF. Mens Abdul Karim Ahmed, med fortid i Kongsvinger og Viking, kommer fra hjemlandet Ghana.
Følgende spillere forlater klubben: Lars Kristian Fritzø, Marius Langsrud, Per Øyvind Jacobsen, Rolf Rasmussen, Steinar Aker, Bjørn Erik Skjelbred, Fredrik Hauge og Carl Axel Andreassen.
Sæther Eindom AS, RGS Trio AS og Revetal Invest kunngjør at de har kjøpt næringslokalene på Tønsberg Gressbane. Dermed får endelig FK Tønsberg kontorlokaler på stadion.
2005.
FK Tønsbergs nye markedssjef, Ole Jørgen Reichelt har sin første arbeidsdag på FKT-kontoret.
Kontoradministrasjonen har sin første arbeidsdag i de nye lokalene på Tønsberg Gressbane.
FK Tønsberg og Vålerenga Fotball er enige om en overgang for Tønsberg-mannen Per Egil Swift. Den mangeårige eliteseriespilleren signerer en tre års kontrakt med FKT.
Arbeidstillatelsen er i orden, og etter litt små justeringer på kontrakten signerer Abdul Karim Ahmed med FK Tønsberg etter å ha trent med laget i tre måneder.
Samme dag velges Nils Lund som ny styreleder på årsmøtet.
FK Tønsberg slår eliteserielaget Fredrikstad FK ledet av Egil «Drillo» Olsen i treningskamp. Ekstra gøy for tidligere FFK-spiller Lars Petter Hansen, som scorer mot gamle lagkamerater. Erik Biseth, Stian Nikodemussen og prøvespiller Darko Lukanovic scorer de øvrige målene.
Etter fem måneders forhandlinger går endelig Odd Grenland med på å slippe Armin Sistek til FK Tønsberg. Skiensklubben får kompensasjon for overgangen.
FK Tønsberg spiller sin første kamp i 1. divisjon. Det ender med et bittert 2-1 tap hjemme på Tønsberg gressbane for Skeid. Armin Sistek blir historisk ved å score FKTs første mål på det nest høyeste nivået i Norge.
I første obligatoriske møte har FK Tønsberg opprykksfavoritt og nabo Sandefjord Fotball i kne helt til siste sekund. SF trenger et straffespark på overtid for å redde 1-1 hjemme på Storstadion i Sandefjord. Petter Bruer Hanssen scorer FKTs mål.
FK Tønsberg vinner sin første kamp i 1. divisjon. Løv Ham blir slått 4-1 på Tønsberg gressbane. Lars Petter Hansen og Stian Nikodemussen scorer to mål hver seg.
Skader gjør at FK Tønsberg må låne inn forsterkninger. I løpet av siste halvdel av juni hentes G19-landslagskapteinen Johan Lædre Bjørdal fra Viking, G19-landslagsspiller Morten Hæstad fra Start og Andreas Drugge fra den svenske eliteserie klubben Elfsborg til Tønsberg.
Jarle Birkeland returnerer til FK Tønsberg etter to år i tyske Werder Bremen. 20-åringen signerer en kontrakt ut sesongen.
Trener Reine Almqvist sykemeldes, og Kent Karlsen og sportslig leder Trond Skrede overtar ansvaret i fraværsperioden. Almqvist returner til treningene og laglederbenken 12. august, men blir nok en gang sykemeldt 22. august.
FK Tønsberg henter svensken Lars Olof ”LO” Mattsson inn til å lede FK Tønsberg ut sesongen i Reine Almqvists sykefravær.
FK Tønsberg låner keeperen Nuno Marques fra FC Lyn Oslo ut sesongen på grunn av skaden Kenneth Udjus fikk i slutten av august.
FK Tønsberg får oppmerksomhet fra hele Norge, og også utenlandske medier også. Grunnen er at trener LO Mattson nekter spillerne sex resten av sesongen. Det skal reddet lagets plass i 1. divisjon.
Med tap 1-3 for Mandalskameratene i Mandal er nedrykket et faktum for FK Tønsberg.
Lars Olof ”LO” Mattsson sier fra at han ikke er aktuell som trener for FK Tønsberg neste sesong. Samtidig blir Fredrik Kjølner lansert som en aktuell kandidat til å bli spillende trener. Kjølner velger til slutt å spille for Sandefjord Fotball.
Sesongen avsluttes med nok et tap. Kongsvinger vinner 3-1 på Tønsberg Gressbane. FK Tønsberg rykker ned som nest siste lag i 1. divisjon 2005.
Sture Fladmark, Per Egil Swift, Kjetil Kristoffersen, Ivar Morten Normark og Nils Johan Semb er blant navnene som nevnes i diskusjonen rundt hvem som skal bli ny trener.
2006.
Noen kommer, noen går. Are Brodtkorb Mads Nilsson, Tom Roger Ellefsen og Marius Dahl gir alle beskjed om at de gir seg i FKT. Jarle Birkeland forsvinner også fra klubben.
Etter mye fram og tilbake blir Christer Persson, Petter Bruer Hanssen og Kenneth Udjus værende i klubben. Også Lars Petter Hansen og Erik Biseth forlenger avtalene sine.
Sverrir Gunnarsson blir hentet tilbake fra Eik-Tønsberg etter tre år der.
Per Egil Swift ansettes som ny trener etter Reine Almqvist og Lars Olof Mattsson. Swift annonserer samtidig at han vil trappe ned som spiller. Han underskriver en ett års kontrakt som trener med opsjon på ytterligere to år.
Det blir kjent at daglig leder Geirfinn Kvalheim har sagt opp sin stilling i klubben. Etter fire år ønsker han nye utfordringer, og går over i ny jobb i Tønsberg Gressbane AS.
Dagen etter nyheten om at Geirfinn Kvalheim slutter, offentliggjør FK Tønsberg at også sportslig leder Trond Skrede takker for seg.
Per Egil Swift får sin kampdebut som trener da FK Tønsberg vinner sesongens første treningskamp 1-0 mot Groruddalen. Stian Nikodemussen er matchvinner.
Vestfold Fotballkrets gir klarsignal til at FK Tønsberg kan etablere et rekruttlag i 4. divisjon i samarbeid med Nøtterøy. Laget får navnet Nøtterøy/FK Tønsberg 2.
Erik Horn presenteres som ny daglig leder av FK Tønsberg. Han er opprinnelig fra Tønsberg, og kommer fra jobb i Norsk Rikstoto.
FK Tønsberg signerer ny utstyrsavtale. Danske Hummel erstatter italienske Errea på utstyrssiden.
Sigbjørn Langaas signerer for FK Tønsberg. Den tidligere Ørn-spilleren kommer fra Sogndal.
FK Tønsberg og Abdul Karim Ahmed kommer ikke til enighet om en revidert kontrakt etter nedrykket fra 1. divisjon. Ghaneseren blir fristilt, og signerer for Moss kort tid senere. (Da Abdul Karim Ahmed ikke besto legesjekken, returnerte han etterhvert til FK Tønsberg)
André Jacobsen signerer for FK Tønsberg. Han har spilt for Ørn-Horten de siste sesongene.
Anders Mårdalen signerer for FK Tønsberg. Han er opprinnelig fra Rjukan, men spilte forrige sesong for Frigg.
Petter Grini signerer for FK Tønsberg. Han kommer fra Skarphedin, og har trent med FKT siden slutten av november.
2007.
FK Tønsberg vinner 2-0 over rivalen og eliteserielaget Sandefjord Fotball i 2. runde av NM. Dette er første gang på mange år at et lag i Eliteserien ryker ut i 2. runde.
Under overgangsvinduet sommeren 2007 ankommer Mathias Raade Olsen (Eik), samt Andreas Moen (Innleid fra Sogndal). André Jacobsen blir lånt ut til Ørn-Horten ut sesongen.
Grunnet ekstremt mye reisevirksomhet og stort arbeidspress i sin daglige jobb ba styreleder i FK Tønsberg, Nils Lund, om å få fratre sitt verv som styreleder. Nestleder Rune Gjerden overtar som styreleder fram til årsmøtet våren 2008. Nils Lund fortsetter i styret som styremedlem.
Det blir klart at FK Tønsberg 2 vinner kretsmesterskapet i Vestfold etter at Eik-Tønsberg 2 taper mot Tjølling. FK Tønsberg 2 er dermed klare for 3. divisjon med fire kamper igjen å spille. Ved sesongslutt har de vunnet med 12 poeng og med utrolige 99-19 i målforskjell!
2008.
Det ble igjen med "nesten" for FK Tønsberg som havnet på tredjeplass i 2. divisjon avdeling 4, kun et poeng bak avdelingsvinner Tromsdalen! Per Egil Swift og FKT blir enige om å avslutte samarbeidet og meriterte Tor Thodesen blir ansatt som ny trener. FK Tønsberg 2 imponerte i 3. divisjon og endte på 5. plass.
2009.
Flere profilerte spillere forlater FK Tønsberg i løpet av vinteren. Både fordi klubben måtte kutte kraftig ned på lønnskostnadene, i tillegg til at noen av de lokale spillerne syntes de hadde gitt klubben nok sjanser til å klare opprykket. Blant de viktigste på a-laget gikk Amir Sharif og Kim Larsen til Manglerud Star, mens de lokale spillerne Daniel Moen Hansen og Stian Nikodemussen dro til Randaberg. Sistnevnte hadde vært i klubben siden den ble dannet, og er klubbens toppscorer igjennom tidene.
FKT satt igjen med et meget ungt lag som såvidt bikket 20 år i snitt, men fikk på tampen av overgangsvinduet signert Fredrik Kjølner som samtidig ble hovedtrener for rekruttlaget, samt at spissen Eirik Markegård ble leid inn fra Sandefjord Fotball.


Azim Khan.
Azim Khan var afghansk guvernør av Kashmir i perioden 1810–16. Før ham var Abdullah Khan Alukzai (1796–1808) guvernør.
Azim Khan måtte betale Ranjit Singh en årlig skatt på 8 lakh rupees. Han nektet å betale og Ranjit Singh invaderte og oppnevnte sin yngre bror Jabbar Khan som guvernør. Jabbar Khan ble slått av Ranjit Singh sin hær i 1819.


Prokaryoter.
Prokaryoter eller Monera ("bakterier i vid forstand") er éncellede eller kolonidannende organismer som skiller seg fra andre organismer ved at de mangler bl.a. cellekjerne (gresk προ ["pro"-] = «før», κάρυον ["karyon"] = «nøttekjerne»). DNAet er ikke samlet i kromosomer, men består av et enkelt, langt, ringformet DNA-molekyl, som ligger løst i cytoplasmaet.
Prokaryotene utgjør ekte bakterier og arkebakterier – de enkleste levende organismene på jorda. Foruten å mangle cellekjerne skiller de seg fra de øvrige organismene (eukaryotene) ved å ha enkle celler uten andre organeller enn ribosomer. I likhet med planteceller har prokaryotene cellevegg.
Prokaryotenes plassering.
Prokaryoter regnes innenfor dagens systematikk som samlebetegnelse for to av tre hovedgrupper av levende organismer, hvor bakterier og arkebakterier utgjør prokaryotene, og den tredje gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. En del forskning godkjenner ikke splitten mellom arkebakterier og ekte bakterier som egne «riker», og foretrekker å operere med en enkelt bakterierike: Monera.
Historisk utforskning.
Bakteriene har vært kjent siden miden av 1800-tallet. Ernst Haeckel foreslo i 1866 å samle de minste organismene i et eget rike han kalte Monera. I 1925 oppdaget Edouard Chatton at gruppen manglet cellekjerne. Han gav dem navnet Procaryota. I 1977 oppdaget Carl Woese på grunnlag av studier av ribosomal RNA at prokaryoter ikke er noen naturlig gruppe: De består av arkebakterier og bakterier, hvorav de førstnevnte har ribosomer som tilsvarer eukaryotenes, og antyder at arkebakteriene er nærmere beslektet med eukaryotene enn med bakteriene. Eukaryotene er ikke direkte etterkommere etter arkebakterier, men komposittorgansimer som består av (deler av) både arkebakterier og ekte bakterier. Organellene mitokondrier og kloroplaster har eget DNA, som er bygget slik som bakterie-DNA, mens ribosomer og cellekjernens DNA likner det man finner hos arkebakteriene. Man regner derfor med at de eukaryote organismene har blitt til ved endosymbiose mellom en arkebakterie og flere typer ekte bakterier.


Slimåler.
Slimåler er en liten gruppe kjeveløse fisker.
Som navnet antyder, er slimålene lange, tynne fisker (opptil 1 m). De er imidlertid ikke i slekt med ålefisker, som er egentlige beinfisker. Deres hud avgir et slimete sekret, og deres evne til å produsere slim til forsvar er uovertruffen i dyreriket. I løpet av sekunder kan en slimål gjøre en bøtte med vann om til en gelatinaktig masse. Dette slimet består at to typer celler; slimceller som svulmer opp i kontakt med havvannet og lange trådceller som holder den slimete massen sammen. Disse fibrene har vist seg å ha mange egenskaper til felles med edderkoppsilke. Slimet brukes primært til forsvar, men det er mulig at det også tjener andre funksjoner.
Munnen er omgitt av føletråder. Øynene er rudimentære og mangler linse. At noen av artene har mer utviklete øyne enn andre forteller at de dårlig utviklete øynene er en sekundær egenskap og en tilpasning til de mørke havdypene hvor de holder til. Vann tas inn gjennom en enkelt åpning over munnen og presses over gjellene. Slimåler er i stand til å «nyse» for å rense «neseåpningen» for slim. Antall gjellesekker varierer etter hvilken gruppe slimål det er snakk om, de kan være helt nede i 5–6 par eller helt oppe i 14–15 par. Noen har en felles åpning for alle gjellene, andre har en åpning for hver gjelle.
Larvestadie, finnestråler i finnebremmen og ryggvirvler er blant de trekkene som mangler helt. På grunn av et tett nettverk med blodårer i huden gikk man tidligere ut fra at de også var i stand til å ta opp oksygen gjennom huden, men nyere resultater viser at blodårenes oppgave er det helt motsatte, nemlig å forsyne hudvevet med okysgen når det meste av kroppen ligger begravet i oksygenfattig slam. En av flere unike egenskaper er tilstedeværelsen av tre ekstra hjerter og et blodkarsystem som er det mest primtive av alle virveldyr.
Slimålene foretrukker mudderbunn i mørke og kjølige omgivelser. Her graver de seg ned i mudderet store deler av tiden og danner en liten mudderhaug hvor øverste del av hodet stikker opp for å trekke inn vann over gjellene og sortere vannet for lukter. I områder hvor bestanden av individer er tett kan det se ut som om bunnen er tett besatt med små vulkankratere.
De er avhengige av relativt høyt saltinnhold siden blodets saltholdighet samsvarer med de marine omgivelsenes saltholdighet (osmotisk likevekt).
Når det ikke er behov for å regulere saltbalansen er også nyrene svært dårlig utviklet. Det er derfor sannsynlig at slimålenes stamart aldri har hatt tilhold i ferskvann, slik tilfellet er med de øvrige virveldyrene.
Som unge individer er de hermafrodittiske, dette gjelder ikke kjønnsmodne individer. Trolig har de få naturlige fiender og en lav dødelighet. Høy alder, få og store egg og store populasjoner tyder på dette. En lav reproduksjonsevne ville da bety at bestandene ville trenge lang tid på å bygge seg opp igjen dersom de ble hardt beskattet.
De ble tidligere antatt å føre et hovedsakelig parasittisk levevis likesom niøyene, men det er nå klart de de livnærer seg i stor grad på åtsler og først og fremst jakter på virvelløse dyr som leddormer og lignende, som det finnes store mengder av i habitatene hvor de lever.
De angriper også fisk som er syk, skadd eller svekket på annet vis om anledningen byr seg. Her leter de seg frem til et svakt punkt på fisken, som gjellene eller endetarmsåpningen, og bruker horntennene til å rive seg inn i fisken og spise den innenfra. Selv døde hummere og andre dyr med hardt hudpanser er de i stand til å trenge inn i og fortære. Til å mangle egentlige kjever så har en betydelig kraft i munndelene sine. På grunn av deres lave metabolisme kan de klare seg uten mat i flere måneder.
I norske farvann forekommer én art, (vanlig) slimål ("Myxine glutinosa").


Luigi Dadaglio.
Luigi Dadaglio (født 28. september 1914 i Sezzadio i Italia, død 22. august 1990 i Roma) var kardinal i den katolske kirke. Han virket lenge i det pavelige diplomati og ble i 1967 pavelig nuntius i Spania. Han deltok under det Annet Vatikankonsil. I 1980 ble han sekretær for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, og i 1994 Storpønitentiar.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1985.


Alkefugler.
Alkefugler (Alcidae) er en familie med sjøfugler i gruppen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Dette er arter som tilbringer mesteparten av året på åpnet hav, og bare kommer inn til kystene for å hekke.
De er dyktige svømmere og dykkere, og bruker vingene sine til fremdrift under vann.
De tilbringer hele året på havet, der de lever av fisk og små krepsdyr, og kommer bare til kystene for å hekke.
Riktignok kan alkefugler fly (i motsetning til pingvinene). Men de er ikke spesielt gode flygere, ikke minst fordi de har de minste vingene i forhold til kroppsstørrelsen av alle flygedyktige fugler.
Fjærdraktene er i hekketiden dominert av svart og hvit, i noen arter med fargerike innslag på hodet, enten i form av fargede nebb eller av «fjærhatter».
Vinterdraktene er atskillig mer uanselig, dvs. dominert av grå- og bruntoner.
Det er ikke noen ytre forskjell mellom kjønnene.
Levetiden er forholdsvis høy; hos f.eks. lunde eller lomvi ligger den gjennomsnittlige livslengden rundt 25 år.
Kroppsvekten varierer fra under 100 g (flekkdvergalke) til over 1 kg (lomvi). Før den døde ut tilhørte også geirfuglen denne gruppa. Den kunne veie hele 5 kg.
Reirene lages i bratte stup i fuglefjell (f.eks. alke), i sprekker eller hulrom under steiner (f.eks. alkekonge), i selvgravde huler (f.eks. lunde) eller oppe i trær (marmordvergteist).
Mens ungene forlater reiret etter to dager hos starikene, tar det opptil to måneder hos f.eks. neshornlunde.
Klimatisk forekommer alkefugler i både arktiske, subarktiske, tempererte og subtropiske strøk.
I Norge forekommer alke, alkekonge, lomvi, lunde, polarlomvi og teist.


Rundmunner.
Rundmunner (Cyclostomata) eller kjeveløse fisk (Agnatha) er en samlebetegnelse for de virveldyr som mangler kjever, dvs. for niøyer og slimåler.
Det har vært uenighet om rundmunnenes status som en naturlig gruppe.
Hvis den er det, er niøyer og slimåler hverandres søstergruppe.
En annen mulighet er imidlertid at niøyene er søstergruppen til kjevemunnene, altså til de resterende virveldyr (minus slimålene).
I så fall er fellestrekkene mellom niøyer og slimåler ikke homologier, men konvergenser, og rundmunner er en kunstig gruppe.
Dette spørsmålet har fortsatt ikke blitt endelig besvart.
Potensielle avledete fellestrekk for niøyer og slimåler er at munnen er utformet som en rund sugeskive, som dyrene bruker for å suge seg fast i et levende byttedyr eller åtsel.
Byttet blir så raspet opp med den karakteristiske raspetunge og den tilhørende bruskplaten.
Andre særtrekk er at det ikke fins to, men kun én gonade (kjønnskjertel, dvs. eggstokk resp. testikkel), naken hud, én uparet neseåpning, og unike gjellestrukturer som ikke forekommer hos kjevemunnene.
Utover disse særtrekkene er rundmunnene kjennetegnet ved mange opprinnelige egenskaper.
I disse egenskapene ligner de altså på virveldyrenes stamart, mens kjevemunnene har utviklet andre egenskaper etter at de skilte lag fra rundmunnene.
I tillegg til slimåler og niøyer regnes vanligvis også en rekke fossile fisker til de kjeveløse fiskene, bl.a. Anaspida, Astraspidia, Heterostraci, Osteostraci og Thelodonti. Disse formene som var omgitt av et ytre beinpanser (som iblant kunne være sterkt redusert hos senere arter) kalles også for urfisk, panserrundmunner eller ostracodermer. Noen av dem hadde i motsetning til dagens kjeveløse fisk parrete lukteorganer.
Selv om ostracodermene manglet ekte kjever (ekte kjever er oppstått fra modifiserte gjellebuer som først var blitt endret for å pumpe vann inn i munnhulen), hadde de fleste av dem et ytre panser av beinplater spesielt på fremre del av kroppen, og hos noen av dem var platene rundt munnen bevegelige og kunne brukes som kjever. Enkelte utviklet tannlignende strukturer på disse, men ifølge noen paleontologer ble ikke disse brukt til å bite med, men til å ernære seg på mikroskopiske organismer. De opprinnelige virveldyrenes hudpanser antas å ha utviklet seg fra det som opprinnelig var et lager av mineralsalter skilt ut fra huden, og som siden fikk nye funksjoner.
For det første er Osteostraci og Thelodonti nærmere beslektet med kjevemunnene enn med niøyer og slimåler.
For det andre tyder noen evolusjonære slektskapsanalyser på at niøyer er i nærmere slekt med kjevemunnene enn med både Anaspida, Astraspidia og Heterostraci.


Kjevemunner.
Kjevemunner er en samlebetegnelse for de virveldyrene som har kjever, dvs. alle virveldyr med unntak av slimåler og niøyer.
Selv om gruppen er mindre kjent enn virveldyr (en overordnet enhet) eller f.eks. bruskfisker, fugler, pattedyr osv. (som er underordnete enheter), er den zoologisk veldig interessant.
Dette er fordi mange av egenskapene som man vanligvis oppfatter som «typiske virveldyrtrekk», egentlig oppstod i stamarten til kjevemunnene.
I mer eller mindre endret form fins alle disse egenskapene også i dagens delgrupper.
Bevegelse.
I tillegg til to ryggfinner og halefinnen, som også fantes hos rundmunnene, oppstod et par brystfinner, et par bukfinner og en gattfinne. Finnene hadde fått finnestråler av brusk, og bryst- og bukfinnene var opphengt i hhv. et skulder- og et bekkenbelte. Arten ble mye mer bevegelig gjennom disse evolusjonære nyhetene.
Videre fikk musklene en større yteevne ved hjelp av myoglobin, et protein som forbedrer muskelcellenes forsørgelse med oksygen.
Sanseorganer.
Likevekts- og bevegelsessanseorganet (labyrinten) i det indre øre ble forbedret ved at det får en tredje buegang. Dette var en stor fordel for en art som vil orientere seg i et tredimensjonalt rom, som de frie vannmassene er.
Kjeve.
Noen av hodets skjelettelementer gjennomgikk en funksjonsendring og blir til over- og underkjeve. Kjeven var naturligvis et nyttig redskap for et rovdyr. Opprinnelig var kjevene trolig modifiserte fremre gjellebuer som var blitt spesialisert til å ta inn vann gjennom munnen og pumpe det over gjellene.
Skjelettet.
Allerede virveldyrenes stamart hadde et indre bruskskjelett som beskyttet hodets sanseorganer, svelget og ryggstrengen (hhv. hjerneskalle, innvollskranium og aksialskjelett). Innvollskraniet består av såkalte gjellebuer mellom gjellespaltene. I tillegg til dette indre skjelettet fantes beinplater i huden (dermalskjelett).
Nyre.
Nyren var opprinnelig et segmentert organ som strekket seg gjennom størsteparten av kroppen. Det fremste avsnittet ("fornyren") degenererer imidlertid allerede i kjevemunnenes stamart. "Mellomnyren" får på sin side en forbindelse med testiklene, slik at urinlederen samtidig fungerer som sædleder. "Baknyren" brukes fortsatt kun til ekskresjon.
Lunger.
Det er også mulig at kjevemunnenes siste felles stamart allerede var utstyrt med lunger.
Lungen er bevart hos både kvastfinnefisker, lungefisker, landlevende virveldyr og de strålefinnede fiskene (hos sistnevnte oftest i form av en svømmeblære).
Hos bruskfisker finner man verken lunger eller svømmeblærer.
Derfor kan det være mer sannsynlig at lungene oppstod i den siste felles stamarten til strålefinnede fisker og landlevende virveldyr.
Uansett er man enig i at grunnen til at lungen oppstod, var at arten levde i grunt, oksygenfattig vann.
I et slikt miljø er det en stor fordel å kunne supplere gjellenes oksygenopptak med lunger.
Inndeling.
Den første forgreningen i kjevemunnenes stamtre skjedde mellom bruskfiskenes stamart og Osteognathostomata (som er «resten»).
Bruskfiskene omfatter i dag 900 arter, mens resten består av minst 51 000 arter.
Den ene (Sarcopterygii) består av kvastfinnefisker, lungefisker og landlevende virveldyr; den andre er de strålefinnede fiskene (Actinopterygii).
Blant fossile grupper hører panser- og taggpanserhaier til kjevemunnene.
En utdødd, men fascinerende gruppe virveldyr var conodontene, som også hadde et avanserte kjeveapparat. Conodontenes slektskap til kjevedyrene er uklart, og deres kjeveapparat kan ha utviklet seg uavhengig av kjevene til de egentlige kjevedyr.


Bruskfisker.
Bruskfisker (Chondrichthyes) (av gresk: "chondros" – «brusk» og "ichthyes" -
«fisk») er en fiskegruppe som forekommer i alle verdenshav, og for noen meget få arters vedkommende også i ferskvann, både sporadisk og permanent.
Bak navnet ligger faktumet at skjelettet i denne gruppen ikke er forbeinet, men kun består av brusk. Det er imidlertid usikkert om dette er en «primitiv» eller opprinnelig egenskap, som følge av at forbeiningen av skjelettet ble opphevet i gruppens stamart, eller om de alltid har hatt bruskskjelett. Avleiringer av kalksalter i forskjellige deler av brusken kan bidra til å forsterke skjelettet, men virkelig beindannelse forekommer aldri.
Bruskfisk er utstyrt med elektroreseptorer, de såkalte Lorenzinis ampuller. Elektroreseptorer forekommer også hos andre dyr. Lorenzinis ampuller er imidlertid bruskfiskene alene om å ha. Siden de mangler svømmeblære, har de, med unntak av bunnlevende former, en forstørret og fettfylt lever for å få mest mulig oppdrift. Det sies at enkelte haier kan svelge luft fra overflaten for å oppnå enda større oppdrift.
De har luktegrop, men denne er ikke sammenvokst i kantene på midten og rørformet på samme måte som hos beinfiskene.
Huden er bestrødd med små hudtenner, av samme type tenner som man finner i munnen.
Det indre øret er direkte forbundet med omgivelsene mellom en kanal som munner ut bak øynene, "ductus endolymphaticus", en indikasjon på at virveldyrenes indre øre og sidelinjeorganet har felles opphav.
Bruskfiskene oppstod fra stamformer som levde i ferskvann. Dette vet man fordi saltinnholdet i blodet deres er lavere enn i havvannet rundt, en egenskap som ble utviklet som følge av en tilpasning til ferskvann. For å oppnå osmostisk likevekt med omgivelsene har bruskfisk derfor en høy konsektrasjon av urea og trimetylaminoksid i blodet. En egenskap de har til felles bl.a. med blåfisken og en delvis marin frosk ("Rana cancrivora").
Mens konsentrasjonen av urea hos andre virveldyr som regel ligger rundt 0,01–0,03 %, kan den hos bruskfisk være helt opp i 2,5 %. Når bruskfisk dør, brytes urea ned til ammoniakk, noe som er grunnen til den sterke lukten av kjøttet deres hvis det ikke tilberedes relativt hurtig.
Indre befruktning forekommer hos samtlige, og skjer via hannens modifiserte bukfinner.


Menneskeaper.
Menneskeaper er store aper med store hoder, lange armer, lange ben og uten hale.
De forekommer i Afrikas og Sydøst-Asias regnskoger;
unntaket i så måte er mennesket, som – evolusjonært sett i nyere tid – har tatt i bruk et adskillig større utbredelsesområde.
Evolusjon og inndeling.
Årstallene viser når delgruppene skilte lag.
Det knytter seg en viss usikkerhet til menneskets nærmeste slektning.
De fleste evolusjonære slektskapsanalyser antyder at mennesket er sjimpansenes søsterart.
Men det fins også tegn på at sjimpansenes søsterart er gorillaen, med mennesket som søsterart til gorilla pluss sjimpansene.
Grunnen til usikkerheten er at oppdelingen av gorillaens, sjimpansenes og menneskets siste felles stamart i tre arter må ha skjedd i løpet av forholdsvis kort tid (maks. én million år).
Kjente fossile menneskeape-arter er "Proconsul" og "Pliopithecus".
Ulike definisjoner.
Ordet "menneskeape" blir brukt på ulike måter.
I videste forstand regnes gibboner, sjimpanser, gorilla, menneske og orangutang til menneskeapene.
Dette tilsvarer gruppen med det vitenskapelige navnet Hominoidea i oversikten over.
Man ser også at betegnelsen "menneskeaper" blir brukt på gruppen med det vitenskapelige navnet Hominidae, at gibbonene altså ikke regnes med blant menneskeapene.
Den tredje måten å bruke "menneskeape" på, er å ekskludere både gibbonene og mennesket.
I så fall er kun gorillaen, orangutangen og sjimpansene menneskeaper.
Denne gruppen gikk under navnet Pongidae.
Men i og med at en slik gruppe er kunstig – som man også kan se av oversikten over – er den på vei ut av vitenskapen.
Det er viktig å huske på at denne «uenigheten» kun er et spørsmål om gruppenes "benevnelse" (som er et skjønnsspørsmål), ikke om gruppenes "slektskapsforhold" (som er et vitenskapelig spørsmål).
At gibbonene er søstergruppen til (de egentlige) menneskeapene, betviles per i dag ikke lenger.
Et annet spørsmål som i lang tid klarte å ta oppmerksomheten fra de relevante vitenskapelige spørsmålene, var om arten menneske «fortjener» sin egen systematisk familie eller «bare» underfamilie.
Slike taksonomiske kategorier er biologisk sett innholdsløse, derfor er debatten i dag foreldet.
I oversikten over har mennesket «bare» fått sin egen slekt (og deler både familien Hominidae, underfamilien Homininae og tribusen Hominini med sjimpansene).
Dette gir ikke uttrykk for at mennesket er mindre spesielt enn man antok tidligere.
Man har bare innsett at taksonomiske kategorier ikke er det rette verktøyet for å uttrykke dette.
Anatomi.
Menneskeaper er med opptil 275 kg kroppsmasse de største primatene.
De har evnen til å gå oppreist på to bein.
Atferd.
De egentlige menneskeapene er sosiale dyr med en høyt utviklet evne til kommunikasjon.
Også et langt svangerskap og en etterfølgende lang periode der avkommet er helt avhengig av foreldrene, er felles for artene.


Østaper.
Østaper er de ekte apene som forekommer i Afrika, Asia og Europa, noe også navnet antyder («øst for Atlanteren»).
Mennesket er den eneste arten av østapene som også forekommer i Amerika og Australia.
Gruppens vitenskapelige navn, Catarrhini eller Catarhini (gresk κατά ["kata"] = «nedover», ρις ["rhis"] = «nese»), henviser til at neseborene i de smale nesene viser nedover.
Et annet avledet fellestrekk er at østapene mistet én premolar, slik at tannformelen er 2-1-2-3 (og dermed totalt 32 tenner). Mens menneskeapene mangler hale, har de fleste dyreaper halen i behold, selv om ingen av dem har gripehale.
Gruppens navn fremhever forskjellene mellom østapene og vest- eller bredneseapene.
Øst- og vestapenes stamarter skilte lag for 100 millioner år siden, da kontinentaldriften adskilte Afrika og Sør-Amerika.


Giulio Bevilacqua.
Giulio Bevilacqua (født 14. november 1881 i Isola della Scala, bispedømmet Verona i Italia, død 6. mai 1965 i Brescia) var kardinal i den katolske kirke.
Han var en personlig venn av pave Paul VI fra den tiden de begge studerte i Brescia. Han ble utnevnt til kardinal i 1965 uten å være biskop, men en uke før kreasjonsseremonien ble han bispeviet. Han fikk imidlertid pavelig tillatelse til å fortsette som vanlig sogneprest av S. Antonio della Pace i Brescia. Bare to måneder etter kardinalskreasjonen døde han.
Lit..
Bevilacqua, Giulio
Bevilacqua, Giulio
Bevilacqua, Giulio
Bevilacqua, Giulio


Pallium.
Et pallium er et verdighetstegn for erkebiskoper i Den katolske kirke. Det skal normalt overrekkes av paven personlig til hver ny metropolitanerkebiskop. Dersom spesielle forhold tilsier det kan det istedet bringes til erkebiskopen av en pavelig delegat. Når en ny pave innsettes er det dekanus for kardinalkollegiet som overrekker palliet til ham.
Pallier er en form for stola, et bånd som legges rundt nakken på personen som bærer det. Det er formet som en ring med en snor hengende ned foran, og er hvitt med svarte kors. Det er vevet av ull fra lam som holdes ved et kloster viet til St. Agnes utenfor Romas bymurer. 21. januar hvert år blir lammene velsignet i en spesiell seremoni. Ullen blir tatt med til benediktinersøstrene ved kirken Santa Cecilia in Trastevere, som vever pallier. Palliene blir så lagt på Apostelen Peters grav, hvor de ligger inntil de skal deles ut.


John Murphy Farley.
John Murphy Farley (irsk-amerikaner, født 20. april 1842 i Newton-Hamilton, erkebispedømmet Armagh i Irland, død 17. desember 1918 i Mamaroneck, New York i USA) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av New York 1902–1918.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Farley, John Murphy
Farley, John Murphy
Farley, John Murphy
Farley, John Murphy
Farley, John Murphy


Eik-Tønsberg.
Eik Idrettsforening Tønsberg, bedre kjent som Eik-Tønsberg, (stiftet 14. mars 1928 som Eik Idrettsforening'") er en tradisjonsrik idrettsforening med opprinnelse i tettstedet Eik rett nord for Tønsberg by i Vestfold. Foreningen har særlig drevet med fotball. Klubbens A-lag spiller sine hjemmekamper på Eikbanen og laget spiller nå i 3. divisjon. Spillerne har hvite overdeler og svarte bukser.
Historikk og annet.
Fotballgruppa skiftet navn til Eik-Tønsberg i 1989 for å lette markedsføringen på riksplanet.
Eikbanen ble anlagt tidlig i 1930-årene og er senere utbygd med eget idrettshus, flere treningsbaner og omsider Eikhallen ("Eik Idrett og Samfunnshus"). Eik var Sem kommunes største idrettsforening med rundt 500 medlemmer tidlig på 1960-tallet. Ved siden av fotball ble det da drevet turn og gymnastikk for yngre og eldre, og ski når forholdene tillot det.
I 1957 spilte Eik Idrettsforening seg opp i den norske hovedserien i fotball. I 1960 spilte A-laget bronsefinalekamp og ble nummer tre av samtlige klubber i landet. I seriesammenheng satte klubben kronen på verket med å spille seriefinale mot Fredrikstad på Ullevaal. FFK vant med 2-0 og fikk seriegull, men Eik IF fikk sølvmedaljer. I cupsammenheng rager semifinalen mot Molde i 1989 høyest, en kamp Molde vant med 1-0. I en kvartfinalekamp mellom Eik og Fredrikstad på Tønsberg Gressbane i 1958 var det over 15 000 tilskuere, noe som er rekord for fotball i Tønsberg-distriktet. Kamputfallet ble 1-1 (e.e.o.), FFK vant omkampen i Fredrikstad. Flere av spillerne deltok siden i landslagskamper og på kretslaget. Av trofaste Eik-spillere kan nevnes Arne Natland, Tore Halvorsen, Arne Høivik, Dag Henriksen, Svein Gunnar Førsund, Geir Johansen og Kåre Bjørnsgård. Kjente spillere som har hatt kortere klubbopphold, er blant annet Erik Solér, Ronny Johnsen, Jan Frode Nornes, keeperen Erik Thorstvedt og treneren Morten Sanne Melvold.
Eik-Tønsberg var i mange år distriktets beste fotballag, men FK Tønsberg, som ble stiftet som en lokal, samlende fotballklubb i 2001, tok over klubbens plass i 2. divisjon fra og med sesongen 2002.


William Henry O'Connell.
William Henry O'Connell (født 8. desember 1859 i Lowell, Massachusetts i USA, død 22. april 1944 i Boston) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Boston 1907–1944.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, de to foregående konklavene rakk han ikke frem til i tide.
O'Connell, William Henry
O'Connell, William Henry
O'Connell, William Henry
O'Connell, William Henry
O'Connell, William Henry


Vincenzo Vannutelli.
Vincenzo Vannutelli (født 5. desember 1836, død 9. juli 1930) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble født i Palestrina. Hans to år eldre bror, Serafino, ble kardinal to år før ham. Vincenzo ble utdannet ved Det pavelige universitet Gregoriana og Det pavelige athenaeum Sant'Apollinare i Roma. Han ble presteviet i 1860.
Etter å ha hatt flere stillinger i diplomatiet og i Den romerske kurie ble han i 1880 titularerkebiskop av Sardes og apostolisk vikar for Det latinske patriarkatet i Konstantinopel. Han ble utnevnt til internuntius til Brasil i 1882, men tok aldri opp denne stillingen. Da han ble utnevnt var han i Russland som pavens representant ved kroningen av Alexander III av Russland, og da han kom tilbake til Roma i 1883 ble han istedet sendt som nuntius til Portugal.
Han ble kreert til kardinal, reservert "in pectore", av pave Leo XIII ved konsistoriet desember 1889. Hans navn ble offentliggjort ved konsistoriet juni 1890. Årsaken til at utnevnelsen først ble holdt hemmelig er at man trengte å gjøre klar en dispensasjon, ettersom den apostoliske konstitusjonen "Postquam verus", utgitt av Sixtus V i 1586, forbød utnevnelsen av en som allerede hadde en bror i kardinalkollegiet. Regelen var innført for å få slutt på nepotisme, og da dette ikke var noe problem i forbindelse med utnevnelsen var det uproblematisk for paven å dispensere fra regelen. I 1900 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Palestrina.
Han hadde en rekke verv i kurien, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1902–1908, prefekt for Den apostoliske signatur 1908–1914 og dekanus for kardinalkollegiet 1915–1930. Sistnevnte embete tok han over etter sin bror.
Vannutelli deltok på konklavet 1903, konklavet 1914 og konklavet 1922; sistnevnte ledet han i egenskap av å være dekanus.
Han døde i Roma 9. juli 1930, og ble gravlagt på Campo Verano.
Vannutelli, Vincenzo
Vannutelli, Vincenzo
Vannutelli, Vincenzo
Vannutelli, Vincenzo


Det høyeste tribunal for den apostoliske signatur.
Det høyeste tribunal for den apostoliske signatur (kortform Den apostoliske signatur eller Signaturaen'") er Den katolske kirkes høyeste regulære rettsinstans.
Historie.
Fra det 13. århundre brukte paven en gruppe embetsmenn,"referendarii", til å forberede rettsakter som skulle påføres hans signatur. Pave Eugenius IV (1431–1471) opprettet Signaturaen som en permanent institusjon, og lot embetsmennene der signere visse typer dokumenter selv, med pavelig autoritet. Under Julius II (1503–1513) ble den delt i to, og den ene delen utviklet seg til et virkelig rettstribunal. Etterhvert gikk den over til å bli nesten utelukkende en appelldomstol, ikke bare for kirkerettslige saker, men også for sivilrettslige saker i Pavestatene. Dette ble formalisert av Gregor XVI i 1834. Den andre delen mistet sin funksjon i det 17. århundre, da Det apostoliske datarium utviklet seg.
Signaturaen slik den er i dag ble nyopprettet av Pius X i konstitusjonen "Sapienti Consilio" og en særlov, begge fra 1908. Den fikk da seks kardinaler som medlemmer. Med revideringen av kirkeloven i 1917 ble antallet satt åpent, slik at hver enkelt pave bestemmer hvor man som skal utnevnes som medlemmer.
Domstolen har sitt nåværende mandat fra konstitusjonen "Pastor Bonus" fra 1988.
Prefekter.
Høyeste tribunal for den apostoliske signatur
Høyeste tribunal for den apostoliske signatur


Lucio Gutiérrez.
Lucio Edwin Gutiérrez Borbúa (født 23. mars 1957) er en politiker og soldat fra Ecuador. Han var president i Ecuador mellom 15. januar 2003 og 20. april 2005.


Maximilian Joseph von Tarnóczy.
Maximilian Joseph von Tarnóczy (født 24. oktober 1806 i Schwaz i bispedømmet Brixen i Tirol i Østerrike, død 4. april 1876 i Salzburg) var erkebiskop av Salzburg og kardinal i den katolske kirke.
Etter å ha avsluttet gymnasiet i Innsbruck studerte han teologi i Salzburg og Wien, hvor han tok doktorgraden 14. mai 1829. Han ble presteviet 25. oktober samme år i Salzburg, og var professor i dogmatisk teologi. 17. februar 1851 ble han valgt til erkebiskop av Salzburg etter forslag fra domkapitlet. Han ble konsekrert i juni samme år av kardinal Friedrich Johannes Jacob Celestin von Schwarzenberg, erkebiskopen av Prag. Erkebiskopene av Salzburg var tysk primas siden 1648.
Tarnóczy deltok på det første Vatikankonsil fra 1869 til 1870, og ble gjort til kardinal i konsistoriet den 22. desember 1873. Han døde tre år senere og er begravet i katedralen i Salzburg.
Tarnóczy, Maximilian Joseph von
Tarnóczy, Maximilian Joseph von
Tarnóczy, Maximilian Joseph von
Tarnóczy, Maximilian Joseph von


Luigi Oreglia di Santo Stefano.
Luigi Oreglia di Santo Stefano (født 9. juli 1828 i Bene Vagienne, død 7. desember 1913 i Roma) var kardinal i den katolske kirke og dekanus for kardinalskollegiet.
Han ble presteviet i 1851, og virket det meste av sin karrière i kuriens tjeneste. Han ble utnevnt til titulærerkebiskop av Damietta og konsekrert i 1866, og samme år ble han nuntius til Belgia. Fra 1868 var han nuntius til Portugal.
I 1873 ble han utnevnt til kardinalprest av S. Anastasia. Luigi Oreglia di Santo Stefano deltok på konklavet i 1874, og i 1876 ble han prefekt for Kongregasjonen for avlat og relikvier. I 1877 ble han utnevnt til abbed for SS. Vincenzo ed Anastasio alle tre Fontane. Mellom 27. mars 1882 og 15. mars 1883 var han camerlengo (kammerherre). 24. mars 1884 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Palestrina, og 27. mars året etter ble han på nytt utnevnt til camerlengo. I 1889 fikk han bispedømmet Porto e Santa Rufina og ble visedekanus for kardinalskollegiet, og i 1896 ble han dekanus for kardinalskollegiet og fikk det titulære bispedømmet Ostia e Velletri. I 1897 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for seremoniene. Han deltok på konklavet i 1903.
Oreglia di Santo Stefano, Luigi
Oreglia di Santo Stefano, Luigi
Oreglia di Santo Stefano, Luigi
Oreglia di Santo Stefano, Luigi


Jan Johansen (idrettsutøver).
Jan Johansen (født 3. desember 1944 i Tønsberg) er en tidligere kajakkpadler. Han representerte Tønsberg Kajakklubb. Han er mest kjent for gullmedaljen i K-4 under OL 1968 i Mexico by. Johansen er bosatt i Nøtterøy kommune.
Jan Johansen padlet i kanoen som ble hetende «Gullfireren» etter OL 1968, sammen med klubbkameraten Egil Søby og Bærum-padlerne Tore Berger og Steinar Amundsen. De ble trent av Stein Johnson. I årene som fulgte vant Norge med den samme besetningen gull under EM 1969 i Moskva og VM 1970 i København. Forhåpningene var store foran OL 1972 i München, men der måtte de nøye seg med bronse. Sammen med Søby konkurrerte han også internasjonalt i toerkajakk (K-2), og tok sølv i VM 1966 og VM 1971, samt i EM 1969.
Han ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris sammen med padlerne fra «Gullfireren» etter seieren i 1968.


Linda Cerup-Simonsen.
Linda Cerup-Simonsen (født "Widwey Andersen" den 15. juni 1969 i Årøysund på Nøtterøy) er en norsk tidligere seiler, og vant OL-gull i europajolle under lekene i Barcelona i 1992. Med denne seieren har hun blitt historisk siden hun var Norges første kvinnelige vinner i et Sommer-OL. Europajollen hun brukte under lekene i Barcelona er utstilt på Norges Olympiske Museum på Lillehammer. Hun seilte for Tønsberg seilforening.
For sin prestasjon i Barcelona mottok hun Fearnleys olympiske ærespris. Cerup-Simonsen var norsk flaggbærer i sommer-OL 1996 i Atlanta.
I 1992 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
Cerup-Simonsen er en yngre søster av Ida Andersen.


Friedrich Johannes Jacob Cölestin von Schwarzenberg.
Friedrich Johannes Jacob Cölestin von Schwarzenberg
"Hans Eminense" Friedrich Johannes Jacob Cölestin von Schwarzenberg (født 6. april 1809 i Wien, død 27. mars 1885 i Wien) var kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av Prag.
Etter studier i teologi og filosofi ved seminaret i Salzburg, studerte han ved universitetet i Wien, og ble presteviet i 1833. Han tok doktorgraden i teologi i 1835, og ble valgt til erkebiskop av Salzburg og dermed tysk primas den 1. februar 1836. Han ble konsekrert 1. mai samme år. Ved konsistoriet 24. januar 1842 ble han gjort til kardinal. I 1850 ble han erkebiskop av Prag i Bøhmen. Han deltok på det første Vatikankonsil 1869-1870, hvor han markerte seg som motstander om dogmet om pavelig ufeilbarlighet, men aksepterte det da det ble vedtatt. Han deltok også på konklavet i 1878, og døde i 1885 i Wien. Han ble begravet i katedralen i Prag (nå Praha).
Schwarzenberg, Friedrich Johannes Jacob Cölestin von
Schwarzenberg, Friedrich Johannes Jacob Cölestin von
Schwarzenberg, Friedrich Johannes Jacob Cölestin von
Schwarzenberg, Friedrich Johannes Jacob Cölestin von
Schwarzenberg, Friedrich Johannes Jacob Cölestin von
Schwarzenberg, Friedrich Johannes Jacob Cölestin von
Schwarzenberg, Friedrich Johannes Jacob Cölestin von


Europajolle.
Europajolle er en liten enmanns seiljolle, med lange norske tradisjoner. Det finnes mange Europajoller i hele Europa, men spesielt i Skandinavia, og det er ofte mange båter med i kappseilasene.
Europajolle fikk status som OL-klasse i seiling i 1992, men mistet den igjen etter OL i Athen 2004.
I Norge er båten blant de mest populære for ungdom i 15-18 års alderen, sammen med båttypene Zoom 8, Laser og 29-er.
I 2007 sesongen hadde hver Norges-cup over 70 startende båter.


Andalucía.
Andalucía eller Andalusia er den sydligste av Spanias 17 autonome regioner på fastlandet. Hovedstaden er Sevilla. I nord grenser Andalucía til Kastilia-La Mancha og Extremadura, i øst til Murcia, i syd Middelhavet og Gibraltar og i vest Atlanterhavet og Portugal.
Navnet "Andalucía" ble gitt landet av maurerne, det kommer av "Al-Andalus" som betyr "Vandalenes land". Vandalene var en germansk stamme som grunnla et kongerike syd på den iberiske halvøy i det 5. århundre. Det finnes også andre teorier om navnet. Maurerne behersket denne delen av landet i lengre tid, noe som gir seg til kjenne i arkitektur, som man kan se i for eksempel Alhambra ved Granada, Spanias største turistattraksjon og i Mezquita i Córdoba. Katolikkene frigjorde regionen fra dens mauriske herskere i 1492.
Fra Andalucía kommer mange av skikkene som i dag ses på som de «typisk spanske», blant annet flamenco og tyrefekting. Folk fra Andalucía blir sett på som de mest livlige, glade og snakkesalige menneskene i Spania.
Områdene langs kysten, spesielt omkring Malaga er yndede områder for nordiske turister.
Provinser.
Provinshovedstadene med samme navn er Andalusias viktigste byer.


Alhambra.
En av de vakre bygningene mm.
Alhambra («Det røde slottet») (الحمراء) er et palass og et festningskompleks som ble bygget på midten av 1300-tallet av de mauriske herskerne i emiratet Grenada, i dag i den autonome regionen Andalucía i Spania. Festningen står i dag på UNESCOs verdensarvliste og er en av Spanias største turistattraksjoner.
Historie.
Navnet kommer trolig fra det arabiske Al Hamra (الحمراء) som betyr «Det Røde», muligens av stedets røde mursteinsmurer. En annen teori er at navnet kommer av de røde faklene som lyste opp under de ustanselige nattlige byggearbeidene. Alhambra ble bygget av maurerne i tiden mellom 1248 og 1354, under styre av Al Ahmar og hans etterkommere. Navnene på de kunstnere og håndverkerne som sto bak de fleste av de fantastiske mosaikk-utskjæringene i Alhambra er ukjente.
De kristne erobret Granada og Alhambra i 1492. Enkelte deler av Alhambra ble da ombygget og preget av renessansen. Senere ble også andre deler av dette underverket skadet under krig og av andre årsaker.
I 1821 Alhambra skadet av et kraftig jordskjelv. Arbeidet med gjenoppbyggingen begynte i 1828. Arkitekten Jose Contreras sto bak arbeidet. Hans sønn og barnebarn videreførte arbeidet med restaureringen, etter Contreras' død i 1847
Setting.
Alhambra ligger på et platå i utkanten av Granada. Her har man utsikt over hele byen og de enorme slettene som omgir den i vest og nord. I bakgrunnen ligger Sierra Nevada fjellene mot sør og øst.
Nærmest som i ett med slottet ligger også den praktfulle haven Generalife. På norsk betyr det noe slik som «Arkitektens have».
Alhambra er det mest fullendte eksempelet på maurisk kunst i dens siste europeiske tidsalder.


Lasarus.
Oppvekkelsen av Lasarus. Giottos freske fra Arenakapellet i Padoa


Rikseple.
Rikseple er en kuleformet gjenstand av metall som er et makt- og verdighetstegn for gudeskikkelser, monarker og deres ektefeller. Rikseplet kan symbolisere herredømme over jordkloden, himmelhvelvet eller universet («himmelglobe»).
Bruken av et symbolsk rikseple stammer fra hellensk tid. De romerske keisere benyttet en kuleformet "globe" som et maktsymbol (visstnok kalt «globus imperialis»). Senere og opp mot vår tid, blir mange europeiske monarker avbildet mens de holder et rikseple, særlig når de sitter på en tronstol. Slike avbildninger finnes bl.a. i kongelige segl («sigiller») og ved tittelbladet på trykte lovbøker. En gjenstand utformet som et rikseple i edelt metall, har vært et av de verdighetstegnene som blir høytidelig overrakt til monarker under kroningsseremonier.
Et rikseple er fra 400-tallet etter Kristus som oftest avbildet som en stor kule med et kors på toppen. I senere tid kan riksepler som er til bruk ved kroninger, ha en stett slik som de norske rikseplene for konge og dronning fra 1800-tallet. Fra hellensk tid har riksepler vært avbildet med en tredeling av kulens øverste halvdel. Delingen er gjort med et bånd eller et belte. Denne tredelingen skal visstnok symbolisere Europa, Asia, Afrika og havene mellom verdensdelene. I nyere riksepler til bruk ved kroninger, er disse båndene besatt med juveler, dannet av perler eller utstyrt med mønster. På toppen av slike riksepler kan det dessuten være en liten kule som igjen på sitt toppunkt har et kors.
Et rikseple er gjerne helt gullfarget, men kan også være blåfarget strødd med gullstjerner, slik som den lille kulen øverst på den norske konges rikseple og øverst på den norske kongekrone og dronningkrone. Blåfargen kan symbolisere himmelrommet eller universet. Blå glober finnes i bilder av Jesus og engler, bl.a. med Jesus stående på globen.
En fremstilling av et rikseple kan også være en stilisert, grafisk figur. Et rikseple inngår som symbolsk figur i malerkunst, allegorier m.v. Et rikseple finnes også som grafisk figur i segl («sigiller»),våpenskjold og andre kjennetegn bl.a. i varemerker (f.eks. Harris Tweed). Det er et stilisert rikseple i kommunevåpen, bl.a. for det svenske Uppsala län, og i noen slektsvåpen med allegoriske figurer, bl.a. i skjoldene til de norske slektene Leganger, Steenbuch og Winge, samt i hjelmtegnene til Klüver og Reichborn.


Gorilla.
Gorillaen er den største av primatene. Noen klassifiserer den i familien Pongidae, mens andre klassifiserer den i familien Hominidae.
Etymologi.
Den amerikanske legen og misjonæren Thomas Staughton Savage var den første til å beskrive gorillaen i 1847. Navnet kommer fra det greske ordet "Gorillai", («stamme av hårete kvinner») som ble beskrevet av Hanno sjøfareren, en karthagensk sjøfarer som rundt 480 f.Kr. kan ha besøkt det som i dag er Sierra Leone.
Underarter.
Det skilles mellom tre underarter av gorilla. Vestlig lavlandsgorilla er geografisk atskilt fra de to andre underartene, og har hovedtyngden av sin utbredelse i skogene i Gabon, Kongo og Ekvatorial-Guinea, men også i deler av nabolandene Kamerun, Nigeria, Sentralafrikanske republikk og DR Kongo. Østlig lavlandsgorilla lever i det østlige DR Kongo. Fjellgorilla lever i skog- og fjelltrakter i DR Kongo, Rwanda og Uganda.
Fysiske trekk og adferd.
Hannene blir mellom 1,65 m og 1,75 m høye og veier mellom 140 kg og 165 kg. Hunnene veier omkring det halve av hannene. Hannene blir forplantningsdyktige når de er ni år, mens hunnene blir det når de er syv år. Hendene er brede med korte fingre. Føttene er tilpasset til å gå nede på bakken.
Gorillaen er planteeter. Den spiser blader og forskjellige plantedeler.
En gorillaflokk ledes av en såkalt sølvrygg, en sterk hann, normalt over 12 år gammel. Sølvryggen leder typisk en flokk på mellom 5-30 gorillaer og treffer beslutninger omkring sikkerhet, fødesteder og lignende.
En vill gorilla blir vanligvis omkring 30 år, mens en i fangenskap kan bli opptil 40 år.


Ezer Weizman.
Ezer Weizman (født 15. juni 1924, død 24. april 2005) var en israelsk politiker og offiser. Han var israelsk president fra 1993 til 2000. Han er nevø av Israels første president, Chaim Weizmann.


Jiang Zemin.
Jiang Zemin (kinesisk: 江泽民; pinyin: "Jiāng Zémín"; født 17. august 1926 i Yangzhou i Jiangsu i Kina) er en kinesisk politiker. Han var Folkerepublikken Kinas president fra 1993 til 2003. Han regnes som eksponent for «tredje generasjons» lederskap i det kommunistiske Kinas lederskap.
Jiang Zemin var borgermester i Shanghai 1984—1987, generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti og medlem av politbyråets stående komite 1989–2002, Kinas president 1993–2003, ordfører for partiets sentrale militærkommisjon 1989–2004 og for Kinas sentrale militærkommisjon 1990–2005.
Jiang Zemins teoretisk-ideologiske arv, som ble innskrevet i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon, er «Den viktige tanken om De tre representasjoner».
Familiebakgrunn.
Jiang Zemin er sønn av en bondekone og av en elektriker som også var forfatter. Han hadde fire søsken. Han ble adoptert inn i en annen familie for at denne skulle få et nytt familieoverhode; det var hans onkels familie – onkelen hadde falt i kamp mot den japanske okkupasjonsmakt. Denne familiebakgrunnen som «sønn av en martyr» tillegges en vesentlig betydning for hans senere politiske løpebane.
Utdannelse og tidlig karriere.
Jiang gikk på skole i hjembyen Yangzhou til 1943, og fortsatte deretter på Det sentrale universitet i Nanjing. I 1945 vekslet han over til ingeniørstudiet ved Shanghai-Jiaotong-universitetet i Shanghai. Ett år etter ble han medlem av Det kinesiske kommunistiske parti, men uten å oppvise særlig politisk iver eller bekle noen tillitsverv i partiet. I 1949 giftet han seg med sin skolevenninne Wang Yeping.
I 1950-årene arbeidet Jiang Zemin ved bilfabrikken Changchun, der han i 1956 ble visedirektør etter et lengre praktikum ved Stalin-bilfabrikken i Moskva. Under Kulturrevolusjonen engasjerte han seg heller ikke noe særlig i politikken; han var verken noen innbitt talsmann for eller motstander av partilinjen. Han ble bevart for rødegardistenes oppmerksomhet og angrep på autoritetspersoner antagelig fordi han både var dyktig og førte et nøysomt liv.
Karrieren stod imidlertid lenge stille; det endret seg bare etter at Jiang Zemin i 1970-årene gikk på kaderskolen for det første ministerium for maskinbygging. Fra da av steg han raskt i politikken, da i utenriksavdelingen, der han ble ansvarlig for reformer på en rumensk maskinfabrikk. Det fikk rett så bra, og etter at han vendte tilbake til Kina ble han i 1974 visedirektør og to år etter direktør for ministeriets avdeling for utenrikssaker.
Toppverv i Shanghai.
Begynnelsen av de økonomiske reformers tid, som ble initiert av Wang Daohan og Deng Xiaoping, begeistret Jiang Zemin og gav hans karriere en ny kraft. Hans anseelse steg i takt med hans sterke engasjement for opprettelsen av økonomiske frihandelssoner i Kina. Da Wang Daohan i 1985 gikk av som borgermester i Shanghai, ble Jiang Zemin hans etterfølger. I dette embedet klarte Jiang Zemin å gjøre nesten alle tilfreds med sin konservative, uradikale politikk. Etter studentprotestene i 1986 unnlot han å igangsette større strafferettslige tiltak mot protestantene, noe som dempet konfliktnivået og avisene ikke fikk mye å skrive om. Han lyktes, og han klarte deretter å reorganisere pressen i Shanghai slik at den ble så godt som helt velvillig i sin dekning av regjeringens gjøren og laden.
I 1987 ble Jiang Zemin tatt inn i Det kinesiske kommunistpartis politbyrå, samtidig som han ble partisjef i Shanghai. Sammen med Zhu Rongji, hans strengere og mer økonomisk orienterte etterfølger som borgermester, profitterte han nå av reformpolitikkens frukter, som også lokket stadig mer utenlandsk investeringskapital til Kina og særlig til Shanghai.
Ved studenturolighetene i Shanghai i 1989 bestemte Jiang Zemin seg for ikke å bruke maktmidler i Shanghai, selv om han offentlig uttrykte tilslutning til innføringen av unntakstilstand den 20. mai 1989.
Til topps i rikspolitikken.
Etter generalsekretær Zhao Ziyangs fall ble Jiang Zemin takket være Deng Xiaoping og takket være sine mange forbindelser i partikretser gjort til generalsekretær for kommunistpartiet. Han støttet makttiltakene mot studentene i Beijing. Men hva gjaldt Shanghai, støttet Jiang Zemin opp om Zhu Rongjis beslutning om en ikkevoldelig håndtering og kontroll med urolighetene der.
Jiang Zemin fikk under den påfølgende tiden i gang en reformprosess og forsoning med studentmassene, men samtidig strammet han kraftig inn overfor pressen. Han satte også i gang en større antikorrupsjonskampanje blant annet for å styrke partiets troverdighet.
I januar 1990 ble unntakstilstanden opphevet. Under de følgende år klarte Jiang Zemin både å drive de økonomiske reformer videre, og til å øke og befeste sin egen innflytelse. Etter endel politisk bråk fikk han ommøblert Folkets Frigjøringshær ved å pensjonere eller forflytte hundrevis av offiserer og kommandanter. Slik sikret han seg makten både i det militære og i alle de viktigste de sivile styringsorganer. Hans en gang så store rival Li Peng kunne bare styre utenrikspolitikken. Ettersom det var blitt fastlagt at statsminister- og presidentembede ikke skulle være forent i én person, ble det med at Jiang Zemin ble president, og Li Peng var statsminister.
Til å begynne med ble Jiang Zemin betraktet som et kompromiss i drakampen om presidentposten etter Deng Xiaoping, etter at Zhao Ziyang hadde falt fra maktens tider. Jiang gjaldt da som tilhørende «kjernen i den tredje generasjons lederskap», og holdt fast ved Dengs markedsorienterte politikk, forbedret Kinas relasjoner med omverdenen og styrket sentralregjeringens makt over landets forskjellige regioner. Hans teoretisk-ideologiske arv, som ble innskrevet i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon, er «Den viktige tanken om De tre representasjoner». Den fremholder at det kinesiske kommunistparti (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste mest fundamentale interesser.
Jiang Zemin ble av mange ansett som en delvis neokonservativ politiker. Under hans ledelse kom den kinesiske stat til å videreføre en politisk linje som førte det stadig lenger bort fra den ideologiske og praktiske arv etter Mao Zedong. Selv om store deler av den gamle maoismen ble erstattet av en kombinasjon av markedsideologi og nasjonalisme så likevel Jiang Zemin til at partiet beholdt et fortsatt hardt grep om makten.
I årene etter 1994 utviklet Jiang Zemins styre seg i en diktatorisk retning. Innenrikspolitisk satte han i gang også med ideologiske og politiske reformer. Han fremmet ikke bare statsbedrifter og statlige investeringer, men forsøkte med mange midler å fremme «tradisjonelle kinesiske verdier». Samtidig innskrenket han ytterligere pressefriheten. Han styrket også stilling ved å innsette «sine folk» i sentrale verv; disse personer omtales gjerne som medlemmer av "Shanghaiklikken".
Etter et politisk mord satte Jiang Zemin i gang en stor kampanje mot forbrytelser, og i løpet av ett år ble over 350 000 personer arrestert og over 4 000 henrettet. I 1998 ble Jiang bekreftet som president og som leder av militærkommisjonen med 98 prosent av stemmene i nasjonalparlamentet. I 1999 ble Falun Gong på Jiang Zemins ordre forbudt og slått hardt ned på.
a> med det amerikanske presidentparet i 2002.
Gradvis nedtrapping og fratreden.
I 2002 fratrådte Jiang Zemin sin plass i Politbyrået, og i 2003 gikk han av som president av Folkerepublikken Kina, for å gi plass til en ny ledelsesgenerasjon. Ny president ble Hu Jintao. I september 2004 nedla Jiang Zemin også flere av sine militære poster. Den siste offisielle posten, som formann av Den sentrale militærkommisjon, gav han fra seg i mars 2005.
Denne gradvise nedtrappingen gjør at man ikke helt nøyaktig kan fiksere Jiangs era i Kina, men det er vanlig å anse den for å ha vært fra 1993 til 2004.
I desember 2010, etter Jiangs fravær fra begravelsen av den tidligere kinesiske utenriksminister Huang Hua, begynte rykter å svirre om hans bortgang. De fikk en ny omgang i juli 2011, ettersom han ikke var å se ved feiringen av Det kinesiske kommunistpartis 90-årsfeiring den 1. juli. Men så viste han seg igjen ved 100-årsdagen for Xinhai-revolusjonen den 10. oktober 2011.


Carola Häggkvist.
Carola Maria Häggkvist, bedre kjent som Carola, (født 8. september 1966 i Hägersten i Sverige), er en svensk sangartist, underholder og mediepersonlighet. Hun har sunget både pop- og gospelmusikk og vært populær særlig i Sverige og Norge.
Carolas musikalske gjennombrudd kom med sangen «Främling» i 1983. «Främling» var Sveriges bidrag i den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest, der låten oppnådde tredjeplass. Over en million eksemplarer av sangen ble solgt, noe som er salgsrekord i Sverige. I 1991 deltok hun igjen for Sverige i Eurovision Song Contest og vant da konkurransen med bidraget «Fångad av en stormvind». Carola representerte Sverige enda en gang i Eurovision Song Contest, i 2006. Hun ble da nummer fem med sangen «Invincible».
Carola var gift med den norske frikirkepredikanten Runar Søgaard fra 1990 til 2000. Sammen har de sønnen Amadeus (født 1998). Carola har ellers vært nært tilknyttet frikirkene "Livets ord" og "Södermalmskyrkan".
Carola er bosatt i Saltsjöbaden i Stockholms län.


Midgard (Tolkien).
Midgard (engelsk: "Middle-earth") er et kontinent på Arda, hvor mange av J.R.R. Tolkiens historier finner sted. Selve ordet "midgard" er en språklig oversettelse fra det gammelengelske ordet "middangeard", som refererer til denne verdenen – menneskenes land. Tolkien oversatte "Midgard" som "Endor" (eller noen ganger Endóre) og "Ennor" på de alviske språkene Quenya og Sindarin. Mytologisk sett var den nordlige delen av Endor Euroasia (det ene, samlede kontinentet for flere millioner år siden).
Mye informasjon om Midgard er basert på verker som Tolkien aldri fullførte.
Navnet.
"Midgard" ble ikke oppfunnet av Tolkien, da ordet allerede eksisterte i gammelengelsk som "middangeard". Det er engelsk for hva grekerne kalte οικουμένη (oikoumenē). Også ordet «Mediterranean» kommer fra to latinske ord, "medi" som betyr«midten»og "terra" som betyr«jord»
Tolkien begynte å bruke ordet «Midgard» tidlig i 1930-årene istedenfor «De store landene», som han egentlig hadde tenkt å bruke. «Midgard» ble brukt av Tolkien til å beskrive landene øst for den store sjøen (Belegaer), eksklusive Aman – men inklusive Harad og andre dødelige land som ikke blir nevnt i hans historier.
Man trodde i oldtidens germanske og norrøne mytologien at universet besto av ni fysiske verdener som var koblet sammen. Menneskenes verden, Midgard, lå i sentrum i dette universet, og var skilt fra alvenes og gudenes land av en stor sjø. De dødes land lå under Midgard. En regnbuebru, Bivrost, gikk fra Midgard til Asgard, og krysset dermed sjøen. En annen sjø lå rundt de syv andre verdenene (Vanaheim, Asgard, Alfheim, SvartAlfheim, Muspellheim, Nidavellir og Jotunheim).
Selve verdenen.
Tolkien mente at Midgards geografi skulle likne på vår egen jords geografi. Ut ifra denne ideen mener noen at Tolkien prøvde å kopiere vår egen jord, med alle de samme klimatologiske, botaniske og zoologiske likhetene. Hobbitenes land, Hobsyssel burde da ha ligget i Englands temperte klima, Gondor rundt Italia og Hellas, Mordor i Tyrkia og Midtøsten. Syd-Gondor og Harad blir da plassert i Nord-Afrikas ørkener, Rhovanion i Tysklands skoger og Russlands sydlige stepper, og isbukta Forochel i Norges fjorder.
Hobbiten og Ringenes Herre blir presentert av Tolkien som en historie fra "Vestmarks Røde Bok", som ble skrevet av Bilbo Lommelun og Frodo Lommelun pluss noen andre hobbiter og rettet på av gondorske professorer. I likhet med Shakespeares "Kong Lear", okkuperer fortellingene en historisk periode som ikke kunne ha eksistert. Datoer for årets lengde og månefasene, sammen med beskrivelsene og konstellasjonene gjør den verdenen til Jorden – ikke mer enn for flere tusen år siden. Flere år etter publiseringen gikk Tolkien ut i et brev og skrev at handlingen i bøkene fant sted for 6000 år siden.
Det er verdt å merke seg Silmarillion, som forteller en Bibel-liknende skapelseshistorie og har en beskrivelse av kosmos, inkludert Midgard. Trenger man informasjon om Valinor eller Númenor, bør man lese Silmarillion da dette er hovedkilden for all informasjon om Tolkiens Midgard.
Kosmologi.
Den eneste guddommen i Tolkiens univers blir kalt Eru Ilúvatar. I begynnelsen skapte Ilúvatar ånder som ble kalt Ainuer, og han lærte dem å spille musikk. Etter at ainuene hadde blitt flinke i deres ferdigheter, bød Ilúvatar dem til å lage musikk basert på en av hans egne tanker. Den mektigste ainuen, Melkor (som senere ble kalt Morgoth) – Tolkiens tolkning av Satan i hans univers – fordømte tanken. Som følge av dette introduserte Ilúvatar nye tanker, og ut i fra disse sangene ble såkornene for mye av Midgards historie lagt.
Plutselig stoppet Ilúvatar musikken, og han avslørte musikkens mening for ainuene gjennom en visjon. Rørt av visjonen, følte mange av ainuene en trang til å utforske dets egenskaper, og da skapte Ilúvatar derfor Eä, selve universet (Tomrommet). Da ainuene entret Eä, fant de ut at universet var formløst, fordi de hadde gått inn i tidenes begynnelse. Ainuene tok på seg store jobber, og formet Universet etter sine egne tanker. Slik skapte ainuene Arda, stedet der Ilúvatars barn skulle leve, alvene og menneskene. Femten av de mektigste ainuene ble kalt valaer og Melkor var den mektigste av dem alle, men Manwë var deres leder. Valaene slo seg ned i Arda for å bevokte det og forberede oppvåknelsen til Ilúvatars barn.
Arda begynte som en enkel, flat verden, der valaene skapte lys gjennom to enorme lamper. Melkor ødela lampene og brakte mørket til verden. Valaene trakk seg da tilbake til Ardas vestlige regioner, der de skapte de to Trærne slik at de kunne skape lys til deres nye hjemland. Etter mange år kastet valaene Melkor i fengsel for å straffe og rehabilitere ham – og for å beskytte Barna. Men når Melkor ble befridd, forgiftet han de to Trærne. Valaene tok da de to siste, friske fruktene fra Trærne og brukte dem til å skape Månen og Sola, som ble en del av Arda men samtidig var separert fra Ambar (jorda).
Før slutten av andre tideverv, da Númenors innbyggere gjorde opprør mot valaene, grep Ilúvatar direkte inn og tilintetgjorde Númenor og separerte Valinor fra resten av Arda. Han skapte da nye land og gjorde verden rund. Bare Endor var igjen i den gamle verden, og Endor ble nå Euroasia.
Geografi.
Tolkien fullførte aldri geografien for hele Midgard som var forbundet med Hobbiten og Ringenes Herre. I "Skapelsen av Midgard", volum IV i "Midgards Historie", publiserte Christopher Tolkien flere kart, både av den originale, flate jorda og av den runde verden.
Kart som ble laget av Christopher Tolkien og/eller J.R.R. Tolkien for den verdenen der Hobbiten og Ringenes Herre utspilte seg, ble publisert som illustrasjoner i Hobbiten, Ringenes Herre og Silmarillion. Tidlige utgaver av kartene som var i Silmarillion og Ringenes Herre, var inkludert i flere volum inkludert "det første Silmarillion-kartet" i "Skapelsen av Midgard", "Det første Ringenes Herre-kartet" i "Jarnagards forræderi", "Det andre kartet" (vest) og "det andre kartet" (øst) i Ringkrigen og "Det andre kartet over Midgard vest for de blå fjellene" (også kjent som "Det andre Silmarillion-kartet" i Juvelenes Krig (krigene som raste mellom Morgoth og alvene i forbindelse med de tre Silmarillene))".
Endor var opprinnelig en slags stort, symmetrisk "skjema" som ble ødelagt av Melkor. Symmetrien ble definert av to store sub-kontinenter – en i nord og en i syd. Begge to hadde to lange fjellkjeder i de østlige og vestlige områdene. Fjellkjedene ble gitt navn som var basert på farger: "Hvitfjellene", "Blåfjellene", "Gråfjellene" og "Rødefjellene". Androth er et huleområde i fjellkjeden Mithrim.
De mange konfliktene med Melkor resulterte i at landets former ble ødelagt. Opprinnelig var det en liten innsjø med vann i midten, der øya Almaren var – valaenes øy. Da Melkor ødela valaenes lamper, som gav dem lys til verden, ble det skapt to svære sjøer, men Almaren og dets innsjø ble tilintetgjort. Den nordlige sjøen ble Helcarsjøen. Landende vest for blåfjellene ble Beleriand (som betyr "Valaenes land"). Melkor reiste Tåkefjellene for å hindre valaen Oromës fremgang da han jaktet etter Melkors skapninger i løpet av mørkeperioden før alvenes oppvåkning.
De voldelige handlingene i løpet av Vredens krig mellom Valaenes hær og Melkors hær på slutten av første tideverv utløste destruksjonen av Beleriand. Det er også mulig at i løpet av denne tiden ble Helcarsjøen tømt.
Denne verdenen ble identifisert av Tolkien som "Ambar" i flere skriv, men også som "Imbar" i senere Ringenes Herre-skriv. Ambar skal ha vært en flat verden fra destruksjonen av valaenes lys til Númenors fall – dets landmasse ble arrangert på én side av verden. Tolkiens sketsjer viser en disk-liknende ansikt som ser opp på stjernene. Et vestlig kontinent, Aman, var valaenes og Eldaenes hjem. Landene i midten, Endor, var kalt "Midgard" i de fleste av Tolkiens historier.
Språk i Midgard.
Tolkien oppfant to alviske språk som senere ble kjent som quenya, brukt av vanyaene, noldoene og noen telerialver – og sindarin som ble brukt av alvene som bosatte seg i Beleriand.
Midgards historie.
Midgards historie er delt i tre tidsperioder, kjent som "Lampenes år", "Trærnes år" og "Solens år".
Lampenes år begynte kort etter at valaene fullførte deres oppgaver med å skape Arda. Valaene lagde to lamper for å lyse opp verden. Aulë smidde to store tårn, en i det nordligste nord og en i det dypeste sør. Valaene bodde i midten, på Almaren-øya. Melkors destruksjon av de to lampene markerte slutten på Lampenes år.
Da skapte Yavanna de to trærne som fikk navnene Telperion og Laurelin i Amans land. Trærne opplyste Aman, og lot resten av Arda være mørkt – det var kun opplyst av stjernene. I begynnelsen av det første tidevervet våknet alvene ved innsjøen Cuiviénen i det østlige Endor, og ble kort tid etter oppsøkt av valaene. Mange av alvene ble bedt om å reise mot vest, mot Aman. Ikke alle fullførte reisen. Valaene hadde fengslet Melkor, men han slapp ut etterhvert. Han ble erkerival med de alviske prinsene Fëanor og Fingolfin. Han drepte da deres far, kong Finwë, og stjal de tre Silmarillene – tre edelsteiner som var smid av Fëanor som inneholdt de to trærnes lys – og ødela Telperion og Laurelin.
Fëanor forlot Aman med folket sitt, noldoene, og jaktet på Melkor helt til Beleriand, der han forbannet ham med navnet Morgoth Bauglir. Fëanor ledet den første av to grupper noldoer. Den større gruppa ble ledet av Fingolfin, og noldoene stoppet ved telerialvenes havneby Alqualondë. Telerialvene ville ikke gi noldoene skip til å dra til Midgard med. Dette førte til at Fëanor og mange av hans tilhengere angrep teleriene og stjal deres skip. Hans hær seilte over med de stjålne skipene gjennom Helcaraxë, og lot Fingolfins gruppe være igjen.
Fëanor ble drept, men de fleste av hans sønner overlevde, og grunnla kongedømmer – det samme gjorde Fingolfin og hans etterkommere.
Solens år begynte da valaene skapte sola og lot den skinne over verden, Imbar. Etter flere store slag mot Morgoth, var det en lang fredsperiode som varte i 400 år. I løpet av denne perioden fant menneskene veien inn til Beleriand via Blåfjellene. Da Morgoth brøt beleiringen av Angband, falt de alviske kongedømmene en etter en, selv også Gondolins gjemte by. Den eneste seieren som tilfalt alvene og menneskene kom da Beren og Lúthien, datter av Thingol og Melian, fikk tak i en silmarill fra Morgoths jernkrone. Beren og Lúthien døde ikke lenge etter, og fikk livet tilbake i gave av valaene på én betingelse: Lúthien måtte bli udødelig og Beren skulle aldri vise seg blant menneskene lenger.
Thingol kranglet med dvergene av Nogrod, og de drepte ham og stjal silmarillen. Med entenes hjelp, overvant Beren dvergene og fikk tilbake silmarillen, som han gav tilbake til Lúthien. Ikke lenge etter døde begge to igjen, og silmarillen ble gitt til deres sønn, Dior Halvalv, som hadde gjenopprettet Doriaths kongedømme. Fëanorsønnene ødela Doriath og drepte Dior, men Diors unge datter, Elwing, rømte med juvelen. Tre sønner av Fëanor – Celegorm, Curufin og Caranthir – døde mens de prøvde å ta tilbake juvelen.
Mot slutten av tidsvervet, var det eneste som gjensto av de frie alvene og menneskene en landsby ved munnen av Sirion-elva. Blant dem var Ëarendil, som giftet seg med Elwing. Men, Fëanorsønnene krevde igjen at silmarillen skulle returneres til dem. Etter at deres krav ble avslått, bestemte de seg for å ta steinen med makt.
Ëarendil og Elwing tok silmarillen over den store sjøen for å be valaene om unnskyldning og hjelp. Valaene svarte med Vredens krig, og Morgoth ble tatt til fange og kastet ut av verdens grenser, ut i Tomrommet.
Silmarillenes tilbakekomst forårsaket grusomme ødeleggelser, da Beleriand ble ødelagt under vredens krig og begynte å synke ned i sjøen. Fëanors gjenværende sønner, Maedhros og Maglor ble beordret til å returnere til Valinor. De prøvde å stjele silmarillene fra de seirende valaene, men silmarillenes kraft var for sterk for dem. Begge brødrene møtte deres skjebne, og den ene falt ned i flammene mens den andre kastet juvelen i sjøen.
Slik begynte andre tideverv. Edain fikk Númenors øy i vest som deres hjem, mens mange alver ble tatt i mot i vest. Númenoranerne ble store sjøfarere, men ble også veldig misunnelige på alvene da de var udødelige. Men etter noen få århundrer kom Sauron, Morgoths nestkommanderende. Han begynte å organisere onde skapninger i de østlige landene, og fikk alviske smeder til å smi Maktens Ringer, og smidde i all hemmelighet sin egen Ring, Den ene ringen for å ta kontroll over de andre ringene. Alvene ble obs på Saurons plan så snart som da han tok på seg ringen. De tok da av seg sine egne ringer før Sauron kunne mestre deres egne viljer.
Den siste númenoranske kongen Ar-Pharazôn påførte Sauron stor skade og tok ham til Númenor som krigsgissel. Men med den ene Ringens hjelp, fordervet Sauron kongens sinn og fikk ham til å invadere Aman. Elendil og Isildur flyktet fra Aman. Da kongens hærer gikk i land på Aman, tilkalte valaene på Ilúvatar, og han grep direkte inn. Verden ble forandret, og Aman ble fjernet fra Imbar. Fra da av kunne menneskene ikke lenger finne Aman, men alvene kunne det om de brukte spesielle skip som førte dem fra Midgards sjøer til Amans sjøer.
Númenor var blitt utslettet, og med byen ble også Saurons kropp ødelagt. Hans ånd overlevde, og dro tilbake til Midgard. Elendil og hans sønner rømte til Endor og grunnla kongedømmene Gondor og Arnor. Sauron oppnådde snart sin fulle makt igjen, men alvene allierte seg med menneskene og dannet Det siste Forbund og knuste ham i Slaget ved Dommedagsberget. Den Ene Ringen ble tatt fra Sauron av Isildur, men ble ikke utslettet.
Tredje tideverv så at Gondor og Arnor vokste seg større og mektigere. På denne tiden hadde Sauron fått igjen mye av sin tidligere makt, og søkte etter Ringen. Han oppdaget at den var i en hobbits varetekt, og sendte ut sine tjenere, de ni ringskrømtene, for å få den tilbake. Ringbæreren, Frodo Lommelun, reiste til Kløvendal der det ble bestemt at Ringen måtte destrueres på den eneste mulige måten: kaste den ned i Orodruins flammer. Frodo dro ut fra Kløvendal med åtte følgesvenner – Ringens Brorskap. I det siste øyeblikket feilet Frodo, men med hjelp fra krypet Gollum ble ringen utslettet. Frodo og hans gode venn Samvis Gamgod ble hyllet som helter, og Sauron var overvunnet for evig og hans ånd forsvant.Gondor var i denne perioden regjert av Echtelion, etterfulgt av Egalmoth som i sin tid fulgtes av sønnen Beren.
Slutten av det tredje tideverv markerte slutten på alvenes herredømme og begynnelsen på menneskenes herredømme. Da fjerde tideverv begynte, forlot mange alver Midgard – for å dra til Valinor. De som ble igjen, ville dø sakte bort. Dvergene returnerte til Moria og gjenopprettet dvergeriket sitt der. Det var fred mellom Gondor og landene i sør. Fortellingene om hendelsene i første tideverv ble legender og sannheten bak dem glemt.
Tolkiens verk.
Tolkien døde i 1973. Alt videre arbeid ble redigert av Christopher Tolkien, hans sønn. Kun Silmarillion portretterer seg selv som et fullført verk; de andre er samlinger av notater og forkastede versjoner.


Denis Joseph Dougherty.
Denis Joseph Dougherty (født 16. august 1865 i Honesville, Pennsylvania i USA, død 31. mai 1951 i Philadelphia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Philadelphia 1918–1944.
Før hadde han vært biskop av Nueva Segovia (Vigan) 1903–1908 og Jaro (Iloilo) 1908–1915 (begge på Filippinene – hele det gamle spanske katolske episkopat måtte erstattes etter at de nye koloniherrer hadde overtatt på øyene), og biskop av Buffalo i USA 1915–1918.
Han ble kreert til kardinal i 1921 av pave Benedikt XV.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, det foregående konklavet rakk han ikke frem til i tide.
Dougherty, Denis Joseph
Dougherty, Denis Joseph
Dougherty, Denis Joseph
Dougherty, Denis Joseph


Patrick Joseph Hayes.
Patrick Joseph Hayes (født 20. november 1867 i New York, NY i USA, død 4. september 1938 i New York) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av New York 1919–1938.
Han ble kreert til kardinal i 1924 av pave Pius XI.
Hayes, Patrick Joseph
Hayes, Patrick Joseph
Hayes, Patrick Joseph
Hayes, Patrick Joseph


John Joseph Glennon.
John Joseph Glennon (irsk-amerikaner, født 14. juni 1862 i Kinnegard (Meath) i Irland, død 4. mars 1941 i Dublin) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Saint Louis i USA 1903–1941.
Han vikk sin presteutdannelse i Irland og i Bonn i Tyskland, og reiste deretter til USA, der han ble presteviet for bispedømmet Kansas City i 1884.
Han ble kreert til kardinal den 22. februar 1946 av pave Pius XII, og døde noen få dager etter.
Glennon, John Joseph
Glennon, John Joseph
Glennon, John Joseph
Glennon, John Joseph
Glennon, John Joseph


Edward Aloysius Mooney.
Edward Aloysius Mooney (født 9. mai 1882 i Mount Savage, Maryland i USA, død 25. oktober 1958 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Detroit 1937–1958.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Han døde samme dag som konklavet 1958, mindre enn tre timer før kardinalene trådte sammen til pavevalget.
Mooney, Edward Aloysius
Mooney, Edward Aloysius
Mooney, Edward Aloysius
Mooney, Edward Aloysius
Mooney, Edward Aloysius


Egg.
Egg (latin: "ovum") er en ikke-frittlevende forplantningsstruktur som ikke mottar næring fra moren etter at det er ferdig dannet. Dyr som legger frie egg kalles eggleggende ("ovipare"). Selve egget består i utgangspunktet av en eneste celle, eggcellen. Hos de fleste dyregrupper vil et egg ha en form for skall og plomme i tillegg til selve eggcellen. I vanlig dagligtale brukes uttrykket om fugleegg, vanligvis fra høns til bruk i mat.
Begrepet egg brukes bare om eggceller i dyreriket. Tilsvarende forplantningsstrukturer i andre riker kalles sporer eller (hos frøplanter) frø.
Forplantning.
a>en "Acanthodoris lutea " legger egg etter befruktning
Hos alle tokjønnede dyr skjer forplantningen ved at egget blir befruktet av en hannlig kjønnscelle, spermien. I de aller fleste tilfeller vil egget være vesentlig større enn spermien, noen ganger flere tusen ganger større i omkrets. Mesteparten av volumet i egget vil bestå av plommemasse, hvis funksjon er å gi fosteret næring gjennom fosterutviklingen.
Ytre befruktning.
Hos mange dyregrupper foregår befruktningen av egget utenfor kroppen ved ytre befruktning. Egg og spermier sprøytes ut i omgivelsene, ofte i stort antall. Denne formen for formering finnes blant annet hos svamper, nesledyr, leddormer, bløtdyr, pigghuder og de fleste beinfisk og amfibier. Ettersom befruktnigen krever at en spermie fysisk tar seg fram til egget utenfor kroppen, finner vi ytre befruktning i all hovedsak hos dyr som lever i vann.
Indre befruktning.
Indre befruktning foregår hos alle dyr som legger egg med en form for skall – egget må nødvendigvis befruktes før skallet dannes. Hos enkelte grupper vil hannen lage en egen pakke med sperm (en spermatofor) som hunnen tar opp i seg for så å befrukte eggene. Spermatoforer finnes hos blekkspruter, mange edderkoppdyr, noen meitemarker, de mest primitive insektene og de fleste salamandere. De fleste dyr med indre befruktning overfører imidlertid sæden direkte gjennom "paring", der sæden sprøytes direkte fra hannens gonader over i hunnen. Denne formen for forplantning finnes blant annet hos mange flatormer, rundormer, krepsdyr, de fleste insekter, bruskfisker og hos firbente virveldyr.
Tvekjønnethet og jomfrufødsler.
Hos mange grupper finnes tvekjønnede arter. Selv om de produserer både egg og sædceller, vil de pare seg med andre individer og bare unntaksvis befrukte sine egne egg dersom de ikke finner partnere. Tvekjønnede arter finnes både hos arter som har ytre befruktning (som metemark) og indre befruktning (snegler).
Hos noen arter vil eggene i utgangspunktet være diploide og ikke trenge befruktning. Dette fenomenet kalles partenogenese og vil vanligvis bare produsere hunner. Enkelte arter er fullt partogenetiske slik som piskefirfisler og noen arter av pinnedyr, der hannkjønn er ukjent. Bladlus kan veksle mellom kjønnede og ukjønnede generasjoner, der eggene hos de ukjønnede generasjonenen er diploide, og haploide hos de kjønnede generasjonene. Hos stikkeveps vil ubefruktede egg utvikle seg til haploide hanner, mens befruktede egg vil bli diploide hunner.
Eggets anatomi.
Et egg vil være den største (og derved viktigste) bidragsyteren til fosterutvikling. En sædcelle vil i praksis bare bidra med genetisk materiale, all næring og intern cellestruktur kommer fra egget. Hos mange typer egg vil eggcellen allerede før befruktningen ha en klar orientering (opp-ned, foran-bak) som blir fosterets virkelige orientering. Hos andre vil punktet der sædcellen trenger igjennom, avgjøre fosterets orientering i forhold til egget.
Eggeskall.
Egg er omgitt av en eller annen form for hinne eller skall. Dette skallet skal ikke bare beskytte det mot skade og uttørking, men har også en funksjon under befruktningen med å binde og sile sædceller. Hos koraller, svamper, pigghuder og andre dyr som gyter i åpne vannmasser, vil yttermembranen ha en funksjon i å sile artens egne spermier fra andre arters.
Hos mange dyr med ytre befruktning vil egget gjennomgå en forandring etter befruktningen, der eggets ytterskall forandrer seg og blir mindre gjennomtrengelig. Hos amfibier kommer eggene ut som pepperkornstore klumper. Umiddelbart etter at de kommer ut av hunnen, vil eggene reagere med vann og det ytre laget ese opp til en gelékappe. Befruktningen må skje før eggene eser opp; etter dette vil de være ugjennomtrengelige. Meitemark legger eggene i en slimkokong som gjør samme nytten. Slimkokongen vil etterhvert tørke inn og utgjøre en form for skall. Egg hos insekter, snegler, krypdyr, fugler og andre dyr med indre befruktning utrustes med et skall i morens kropp etter at egget er befruktet. Den ytre hinnen på egget hos morkakedyr er en viktig faktor i dannelsen av morkaken.
Hos dyr med svært tykke eggeskall (slik man finner hos fugler) vil skallet også ha en funksjon med å frakte oksygen til fosteret og karbondioksid ut. Slike eggeskall er derfor porøse. Disse porene er fra 5 til 15 µm, store nok til å slippe gjennom de aktuelle gassene, men ikke så store at vann siver ut og egget tørker inn. Mengden porer i overflaten og tykkelsen på skallet vil være begrenset. Blir eggeskallet for tykt og porene derved for lange vil ikke diffusjonen av gasser gjennom porene være effektiv nok. Dette kan kompenseres med flere porer, men det vil i sin tur gå ut over styrken til skallet. Virkelig store egg vil derved nærme seg grensen for hvor store egg kan være uten enten å knuse under sin egen vekt eller kvele fosteret. Fossile eggeskall fra langhalsdinosaurer viser egg på størrelse med en basketball, noe som trolig er den praktiske øvre grensen for hvor stort et egg kan bli.
Plomme og hvite.
Plomme er næringen fosteret skal bruke for å gjennomføre utviklingen i egget. Plomme består vanligvis av en varierende blanding fett, protein og mineraler. Hos mange typer egg vil næringsinnholdet i egget være delt i forskjellige deler med forskjellig funksjon, der mye av proteinene vil utgjøre eggehvite (proteiner kalles ofte «eggehvitestoffer») som gir byggemateriale direkte til fosterets celler, mens den mer fettholdige plommen omsluttes av fosterets mage (se gastrula) og først og fremst er energikilde. Hos de fleste arter med små egg vil det ikke være noen distinkt forskjell på hvite og plomme, men plommen vil ligge som små korn jevnt fordelt i egget.
Vanligvis vil hunnen bruke av sine egne fettreserver til å danne plomme. Hos noen dyr som veps og fluer vil hannens sædceller fordøyes og være bidrag til eggeplommen. Hos edderkopper og knelere vil hunnen hos en del arter spise hannen i samme hensikt. Hos svamper vil egget selv spise en del av de omliggende cellene og legge seg opp plommemasse på den måten.
Typer av egg.
Egg deles ofte inn etter den relative mengden plomme som "micro-", "meso-" og "macrolecithale" egg (av latin "lecithus" - plomme) og måten slike egg danner de første fosterstadiene. Celledelingen og dannelsene av fostre varierer en del i dyreriket, men hos alle rekker med unntak av svamper vil det dannes en blastula, en hul ball av celler.
Hos egg med ingen eller lite plomme er denne prosessen relativt ukomplisert. Hos egg med middels plomme vil celledelingen ha problemer med å nå gjennom plommemassen, og blastulaen vil ofte ha en vegg bestående av flere celler, der hulrommet vil være i den minst plommerike delen. Hos egg med stor plomme (slik som fugleegg) vil celledelingen ikke ha noen mulighet til å splitte opp plommemassen, men vil i stedet danne en skive på toppen av plommen, som senere vil vokse rundt og omslutte den.
Egg med lite plomme gir gjerne opphav til ganske uferdige organismer som ikke likner de voksne (larver), mens egg med mye plomme kan gi opphav til velutviklede ungdyr, såkalt "direkte utvikling". Inndelingen av egg etter den relative mengden med plomme er i utgangspunktet ment for egg av virveldyr, men prinsippet gjelder for mange dyregrupper. Ikke alle egg passer inn i dette skjemaet. En del insekter, slik som maur og sommerfugler, har ganske store egg i forhold til det voksne dyret som likevel klekker til larver helt forskjellig fra de voksne.
Egg med lite plomme.
En gresk landskilpadde ("Testudo hermanni") kommer fullt utviklet ut av egget
Microlecithale egg er små egg med liten plomme. Plommemassen er jevnt fordelt i egget. Hos svamper og nesledyr vil eggcellen dele seg direkte og forme en larve som nærmest er en morula med flimmerhår (hos nesledyr kalt planula), som så vokser direkte opp til det voksne individet eller danner voksne individer gjennom knoppskyting.
Microlecitale egg krever bare et minimum av plomme. Denne typen egg finner man hos flatormer, rundormer, leddormer, skjell, pigghuder, lansettfisker og de fleste leddyr. Hos grupper med enkel bygning vil fosterutviklingen ofte være kort, og selv egg med lite plomme vil kunne utvikle seg direkte. Fordelen med microlecithale egg er at de kan produseres i store mengder. Hos dyr der dødeligheten er høy, vil slike microlecithale egg være vanlig. Dette fenomenet finner man blant annet hos mange muslinger og leddyr. I motsetning til flatormer og rundormer har disse kompleks kroppsbygning. Det lave plommeinnholdet i egget tillater ikke fosteret å utvikle alle de voksne strukturene. I stedet vil fosteret utvikle seg til en larve. Hos disse er larvestadiet ofte vesensforskjellig fra de voksne, og tilpasset å ta til seg store mengder føde.
Hos placentale pattedyr, der næring til fosteret kommer fra moren og hele fosterutvikling foregår innen i moren, har egget blitt redusert i størrelse til det essensielt er en naken eggcelle; se zygote.
Egg med middels plomme.
Mesolecithale egg har relativt sett mer plomme enn de microlecithale. Plommen er konsentrert i en del av egget, men cellekjernen og meste parten av cytoplasmaen i den andre delen. Celledelingen er ujevn og i utgangspunktet konsentrert i den cytoplasmarike delen av egget.
En større mengde plomme vil tillate fosteret å være mer utviklet før det forlater egget. Hos dyr med relativt enkel bygning vil fosteret kunne forlate egget i en form som kan kjennes igjen som en ung utgave av den voksne arten, slik som hos kjeveløs fisk og enkelte snegler. Hos dyr med mer avansert bygning vil det likevel være et distinkt larvestadium, selv om larver fra mesolecithale egg likner mer på det voksne dyret, slik som hos kvastfinnefisker og de fleste amfibier.
Egg med stor plomme.
Macrolecithale egg har en stor plomme. Eggene er fåtallige, men fosteret rekker å gjennomgå en mer eller mindre fullstendig fosterutvikling før de forlate egget. Virkelig macrolecithale egg finnes bare hos to dyregrupper: Blekkspruter og virveldyr.
Macrolecithale egg gjennomgår en annen type fosterutvikling enn de mindre typene. Fosteret vil ikke være i stand til å omslutte hele plommen med en gang, og vil utvikle seg som en "fosterplate" på toppen av plommen, og først senere omslutte hele plommemassen. Denne formen for fosterutvikling er den vanlige hos beinfisk, selv om fiskerogn kan være svært små. Beinfiskenes små egg er ikke store nok til å gi direkte utvikling på tross av den relativt store andelen plomme, og gir opphav til yngel. Hos landlevende dyr gjør det store volumet i forhold til overflate at macrolecithale egg må ha strukturer som hjelper til med å frakte oksygen til fosteret og frakte bort eller oppbevare avføring, slik at fosteret ikke blir forgiftet i egget.
Foruten blekkspruter finnes macrolecithale egg hos bruskfisk, krypdyr, fugler og eggleggende pattedyr. Eggene til kvastfinnefisker er opptil 9 centimeter i diameter, og ungene gjennomgår fullstendig forvandling mens de lever av plommen i hunnens livmor.
Egg hos pattedyr.
Eggene til de eggleggende pattedyrene (nebbdyr og maurpiggsvin) er macrolecithale egg som likner dem vi finner hos krypdyr. Eggene hos pungdyr utvikler seg innen i kroppen til hunnen, men fosteret er fortsatt svært lite utviklet når de fødes, og må kunne betegnes som en «larve» i den biologiske betydningen av ordet. Hos pattedyr med morkake er selve egget helt uten plomme, men utvikler en navlestreng fra strukturer som ellers ville vært en del av plommesekken, slik at fosteret kan gjennomføre en direkte utvikling i morens liv.
Eggkapsler.
En eggkapsel er en struktur som ligger utenå et eller flere egg for å beskytte dem. De fleste eggkapsler dannes fra et proteinrikt skum som skilles ut fra moren sammen med egget og herder i kontakt med det ytre miljøet (vann eller luft). Hos noen arter blir eggkapslene forsterket med materiale fra omgivelsene, og det finnes grupper som bygger eggkapslene sine selv.
Enkelte dyr med microlecithale egg, som kakerlakker, skiller ut eggkapsler som kan inneholde mange små egg. Blekkspruter, skater og mange haier, som har macrolecithale egg, skiller ut eggkapsler som inneholder et enkelt egg. Bare to rokkearter har eggkapsler med flere egg. Eggkapslene fra rokker driver ofte i land langs kysten. Edderkopper vil spinne et underlag av edderkoppsilke som hunnen legger eggene på. Dette pakker de så sammen ved hjelp av mer silke og lager en eggkapsel på den måten. Noen arter av skolopendere bygger mange enkeltkapsler av jord og legger et egg i hver.
Slimet som omgir metemarkens egg vil danne et rør, og lukke seg i begge ender i det partnerne kryper videre. Denne slimkapselen vil stivne når den tørker og utgjøre en eggkapsel.
Eggleggende og levendefødende.
Egg finnes hos alle dyr som reproduserer seksuelt, selv hos de som vi vanligvis kaller levendefødende. Det finnes en rekke mellomformer, fra fullt eggleggende til virkelig levendefødende. Slike tilpasninger finnes hos alle klasser av virveldyr, med unntak av kjeveløs fisk og fugler.
Ruge ut egg i kroppen (ovovivipari).
Hos noen dyr beholdes eggene inne i hunnens kropp til de klekkes. Denne formen for egglegging kalles "ovovivipari" - «egg-levendefødende». Det fines hos en del fluer, beinfisk, haier og hos mange grupper av skjellkrypdyr, blant annet våre hjemlige firfisle og huggorm.
Plommesekk som morkake.
Hos mange skjellkrypdyr er det utviklet strukturer som tillater plommesekken å feste seg til livmoren og i varierende grad ta opp næring. Denne formen for fosterutvikling faller midt mellom ovovivipari og virkelig levendefødende. Pungdyrene har en liknende sitiasjon der egget klekker i morens livmor, og moren skiller ut en «livmormelk» som taes direkte opp av fosteret. Plommesekken fester seg til livmorveggen og tar opp noe næring. Likevel er det i det vesentlige plommen som er hovednæringen, i alle fall for de tidligste stadiene. En tilsvarende blandet situasjon finnes hos en del haier. Funn av fossile fostere i panserhaier viser at denne formen for fosterutvikling er gammel.
Levendefødende (vivipari).
Virkelig levendefødende ("vivipari") er en situasjon der fosteret ikke først og fremst lever av plommen, men får all eller nesten all næring dirkete fra moren. Egget er lite og inneholder nesten ikke plomme. Dette finnes fullt utviklet bare hos de placentale pattedyrene, noen haier og skinkene i slekten "Mabuya".
Her gir moren fosteret næring gjennom en modifisert plommesekk. Levendefødsel har utviklet seg separat i de tre gruppene.
Alternative næringskilder i fosterperioden.
Hos enkelte jomfrufødende gallmygg finnes en underlig avart av levendefødsel. Her klekker larvene inne i morens kroppe allerede mens hun er en larve. I stedet for å leve av plomme lever de av morens vev. Når larvene blir store nok, spiser de moren levende innefra og bryter ut gjennom skinnet hennes. På dette stadier er de allerede selv verter for neste generasjon.
Flere haiarter, blant annet hvithai og tigerhai har fostre som i livmoren lever av ubefruktede egg moren produserer (og noen ganger av sine søsken).
Egg som næring.
Egg fra kråkebolle regnes som en delikatesse
Egg, særlig eggeplommer, er næringsrike. Egg fra fugler, spesielt høns, utgjør et nyttig næringsmiddel og eggproduksjon er en viktig del av landbruket.
Egg fra andre grupper er også næringsrike. I mange land jaktes det på egg fra skilpadder, og rogn fra en del fiskearter er en viktig bifangst i form av kaviar. Eggene er den eneste biten som spises av kråkeboller. Bjørn vil grave opp maurtuer for å få tak i mauregg.


Francis Joseph Spellman.
Francis Joseph Spellman (født 4. mai 1889 i Whitman, Massachusetts i USA, død 2. desember 1967 i New York) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av New York 1939–1967. Han var fra 1957 samtidig også biskop for katolikker tilknyttet de amerikanske væpnede styrker.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Spellman, Francis Joseph
Spellman, Francis Joseph
Spellman, Francis Joseph
Spellman, Francis Joseph


James Francis McIntyre.
James Francis McIntyre (født 25. juni 1886 i New York City i USA, død 16. juli 1979 i Los Angeles) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Los Angeles 1948–1970.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
MacIntyre, James Francis
MacIntyre, James Francis
MacIntyre, James Francis
MacIntyre, James Francis


Richard James Cushing.
Richard James Cushing (født 24. august 1895 i South Boston, Massachusetts i USA, død 2. november 1970 i Boston) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Boston 1944–1970.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Cushing, Richard James
Cushing, Richard James
Cushing, Richard James
Cushing, Richard James
Cushing, Richard James


John Francis O'Hara.
John Francis O'Hara C.S.C. (født 1. mai 1888 i Ann Arbor i Michigan i USA, død 20. august 1960 i Philadelphia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Philadelphia 1951–1960.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
O'Hara, John Francis
O'Hara, John Francis
O'Hara, John Francis
O'Hara, John Francis
O'Hara, John Francis


Kongsbakken videregående skole.
Kongsbakken videregående skole er en videregående skole i Tromsø. Skolen har en historie helt tilbake til 1833, da "Tromsø Middel- og Realskole" åpnet, med to lærere og atten elever (gutter) mellom 12 og 16 år. Skolen hadde tre klasserom i et hus som lå i dagens Frederik Langes gate 14. Dette var et toårig kurs, og fagene det ble undervist i var skriving, matematikk, norsk, historie, geografi, religion, latin, gresk, tysk og engelsk (frivillig). Skolens første «bestyrer» var Frederik Lange. Skolen har senere hett blant annet Tromsø gymnas og Tromsø offentlige høgre allmenskole.
I 2000 hadde Kongsbakken videregående skole cirka 650 elever, omtrent likt fordelt på begge kjønn. Skolen har en administrasjon som består av rektor, ass. rektor, seks avdelingsledere og et kontorpersonale på fire. Skolen har to vaktmestre og bibliotekar. Ca. 80 lærere dekker skolens omfattende fagtilbud.
På skolen tilbys følgende studieforberedende utdanningsprogrammer (det vi si at de gir studiekompetanse, og dermed kvalifiserer for opptak til universiteter og høgskoler): Programområde for realfag, språkfag og samfunnsfag/økonomi, og programområde for musikk, dans og drama
Elever ved skolen har siden 1930 produsert den årlige Bragerevyen, med premiere 1. januar.


Carambole (spill).
Et carambolebord kjennetegnes ved at det ikke har hull
Carambole er en type biljard som spilles på et bord uten hull.
Bordet er enten 150x300 cm eller 170x240 cm. Det spilles normalt med en rød, en gul og en hvit kule, og spillet har forskjellige regler for hvordan poeng beregnes, men stort sett er det kombinasjoner av å treffe vant og de to andre kulene.
Spillets navn har det fått fra frukten carambole (stjernefrukt), som den røde kulen er oppkalt etter.


Giljotin.
En giljotin eller guillotin er en innretning som brukes for å utføre dødsstraff ved halshogging. Den består av en høy, stående ramme med et hengende senere skråstilt skarpt blad (omkring 40 kg). Bladet heises til toppen av rammen med et tau og holdes der til offerets hode er plassert på et sikret bånd. Deretter løsnes tauet, slik at det tunge bladet faller (omkring 2,3 meter) og hugger hodet av. (Høyde og vekt er franske standarder.)
Giljotinen ble første gang brukt i 1792, da hvert franske departement hadde sin egen. Imidlertid eksisterte det noe lignende tidligere. Allerede på 1300-tallet ble en form for halshuggingsinstrumenter brukt i Storbritannia. I Italia og Sveits kjenner man noe tilsvarende fra renessansen. Giljotinen er oppkalt etter legen og politikeren Joseph-Ignace Guillotin. Han fikk gjennomført en forordning om at personer skulle henrettes på en mest mulig human måte. (Da Maria Stuart ble halshugd i 1587, trengte bøddelen tre slag for å skille hodet hennes helt fra kroppen, og det langtrukne stønnet hun gav fra seg da øksen traff henne, etterlot ingen tvil om at smertene var ulidelige.) Men det var likevel ikke Guillotin som utviklet instrumentet, slik mange tror. Under Den franske revolusjon ble det stilt opp foran Tuileriene på Place du Carrousel i Paris i august 1792. Dr Guillotin likte ikke at navnet hans ble knyttet til instrumentet, selv om giljotinen i sin første tid ofte ble omtalt som "louison" eller "louisette", etter en dr Louis som var sekretær ved Det kirurgiske akademiet (og forfatter av artikkelen om død i "l'Encyclopédie"), og som varmt anbefalte instrumentet, fordi han mente at det medførte øyeblikkelig død.
Giljotinen var tidligere det vanlige henrettelsesapparatet i land som Frankrike, Belgia og Tyskland. Sverige brukte giljotinen for første og siste gang i 1910.
Det har vært reist spørsmål om hvorvidt hodet er ved bevissthet også etter halshuggingen. Da morderen Henri Languille ble henrettet kl 5:30 om morgenen 28.juni 1905, observerte dr Beaurieux hodet nøye for å se tegn til liv. Legen løftet ikke hodet opp, slik avisene etterpå hevdet, ettersom det stod av seg selv. Dr Beaurieux iakttok at den giljotinerte mannens øyelokk og lepper beveget seg i rytmiske sammentrekninger i fem-seks sekunder. Dette kunne være rene reflekser, men etter at ansiktet ble rolig, ropte legen med høy stemme: «Languille!» Øynene åpnet seg da langsomt: «Deretter festet Languilles øyne seg helt tydelig på mine, og pupillene fokuserte på meg.» Etter noen sekunder lukket øyelokkene seg igjen, og dr Beaurieux ropte igjen den giljotinertes navn: «- og nok en gang, uten noen spasmer, løftet øyelokkene seg, og avgjort levende øyne festet seg på mine, kanskje mer gjennomtrengende enn første gang. Så lukket øyelokkene seg igjen, men ikke helt. Jeg forsøkte å rope en tredje gang, men det kom ingen flere bevegelser – og øynene antok det glassaktige utseendet de får hos døde.» Legen anslo det hele til å ha vart 25-30 sekunder.
David Livingstone skrev at afrikanerne han møtte, regnet med at halshugde mennesker beholdt bevisstheten en liten stund, og derfor bøyde et fjærende ungtre og festet et tau fra treet fast bak ørene til den som skulle halshugges, slik at han i sin siste stund skulle få opplevelsen av å fly gjennom luften.


Aloisius Joseph Muench.
Aloisius Joseph Muench (født 18. februar 1889 i Milwaukee, Wisconsin i USA, død 16. februar 1962 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var (etter 20 års prestevirke i hjemlandet) tilknyttet Vatikanet og det pavelige diplomati, og var blant annet pavelig nuntius i Tyskland.
Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII.
Muench, Aloisius Joseph
Muench, Aloisius Joseph
Muench, Aloisius Joseph
Muench, Aloisius Joseph
Muench, Aloisius Joseph


Joseph Elmer Ritter.
Joseph Elmer Ritter (født 20. juli 1892 i New Albany, Indiana i USA, død 10. juni 1967 i Saint Louis) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Saint Louis 1946–1967.
Han ble kreert til kardinal i 1961 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Ritter, Joseph Elmer
Ritter, Joseph Elmer
Ritter, Joseph Elmer
Ritter, Joseph Elmer


Lawrence Joseph Shehan.
Lawrence Joseph Shehan (født 18. mars 1898 i Baltimore, Maryland i USA, død 23. august 1984 i Baltimore) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Baltimore 1961–1974.
Han deltok ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Shehan, Lawrence Joseph
Shehan, Lawrence Joseph
Shehan, Lawrence Joseph
Shehan, Lawrence Joseph
Shehan, Lawrence Joseph


Patrick Aloysius O'Boyle.
Patrick Aloysius O'Boyle (født 18. juli 1896 i Scranton, Pennsylvania i USA, død 10. august 1987 i Washington DC) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Washington 1947–1973.
Han deltok ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
O'Boyle, Patrick Aloysius
O'Boyle, Patrick Aloysius
O'Boyle, Patrick Aloysius
O'Boyle, Patrick Aloysius
O'Boyle, Patrick Aloysius


Bjørn Erik Stemland.
Bjørn Stemland, på Grøtøya 2004
Bjørn Erik Stemland (født 1944) er lærer ved Knut Hamsun videregående skole, avdeling Steigen. Han har skrevet det originale manuskriptet til Steigen sagaspill og en rekke andre verker. Han har også vært en stor pådriver til skolens elevutvekslingsprosjekt med Kasama Boys i Zambia. Han er utdannet ved Lærerskolen i Bodø, har studert filosofi ved Universitetet i Oslo, engelsk ved Universitetet i Bergen og musikk ved Bergen lærerhøgskole.
I 2011 ble Stemland tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt virke som lærer og som kulturpersonlighet i nordland.


John Joseph Krol.
John Joseph Krol (født 26. oktober 1910 i Cleveland, Ohio i USA, død 3. mars 1996 i Philadelphia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Philadelphia 1961–1988.
Han deltok ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Málaga.
Málaga er hovedstaden på Costa del Sol (den spanske solkysten) og i provinsen Málaga i den autonome regionen Andalusia i det sørlige Spania. Málaga er Spanias femte største by, med et folketall på 576 725 (2007). Legger man til forsteder blir folketallet 1 074 074.
Málaga er omgitt av fjellområder og 2 elver; Guadalmedina og Guadalhorce som flyter forbi byen og ut i Middelhavet.
Málagas bykjerne ligger rett bak havnen. El Perchel, La Trinidad og Lagunillas kvarterene omgir bysentrum. Byen får en god del av sine inntekter fra landbruk og turisme.
Turisme.
Calle Larios er Málagas hovedgateMálaga er ikke et turiststed om man definerer det som et sted som har mange hotellsenger å tilby, men mange turister tar turen innom byen, mye på grunn av byens beliggenhet i nærheten av Costa del Sol. Mange av turistene som drar til Málaga drar dit for å besøke fødestedet til kunstneren Pablo Picasso. Fra Málaga er det enkelt å komme seg til andre byer som Sevilla, Córdoba, Granada og Jaén med bil, båt eller tog.


Effektivverdi.
Effektivverdien, også kalt RMS-verdien, er en fast verdi som beskriver virkningen av en varierende verdi, sett i samme mål eller rammeverk.
Eksempelvis er nettspenningen ideelt sett en sinuskurve med amplitude (maksimalverdi) 339 V. Vi sier at dens effektivverdi er 240 V fordi en 240 V likespenning ville gitt nøyaktig like mye lys fra glødelamper og like mye varme i panelovner og komfyrer. Effekten som begge verdiene (veksel- og likespenning i eksemplet) fører til har samme verdi (effekt i eksemplet), derav navnet "effektivverdi".
Effekten som avgis til en motstand (resistans) R på grunn av tilført likespenning U er gitt av formula_1, er altså proporsjonal til spenningsverdien i kvadrat. Av den grunn er effektivverdien ikke helt grei å finne ved målinger; alle spenningsverdier veier med kvadratene sine i resultatet.
Matematisk uttrykkes dette for et repetivt analogt signal med periodetid T og spenningsfunksjonen U(t)
noe som kan kalles kvadratroten av gjennomsnittet av kvadratene av spenningene. På engelsk blir dette Root (of) Mean (of) Squares, forkortet RMS, kort kalt Root-Mean-Square.
For en sinuskurve er effektivverdien alltid formula_3 ganger amplituden.
Effektivverdien kan også uttrykkes for ikke-repetitive signaler med faste statistiske karakteristika, som støysignaler.
Effektivverdi brukes blant annet innen fysikk, statistikk og signalbehandling i elektronikken.
Et "annet" gjennomsnittsmål for å beskrive verdien av en repetert periodisk verdi er "gjennomsnittsverdien". Denne er null for symmetriske signaler som svinger om null. Den "likerettede gjennomsnittsverdien" beskriver gjennomsnittlig verdi av avstanden fra null. Den er ikke lik effektivverdien.


Gjørtler.
En gjørtler (tysk "Gürtel", belte) er en håndverker som støper nytte- og prydgjenstander, særlig i bronse og messing.
I middelalderen så ble metallstøpere kalt for gjørtlere, noe som indikerer at gjørtlerens opprinnelige arbeidsområde var å lage belter. Dette inkluderte både metallspennen og lærarbeidet. I dag er faget svært omfattende. I korthet går det ut på å smelte og støpe uedle og edle metaller i sand- og klebersteinsformer. I dag driver gjørtleren hovedsakelig med restaurering av gamle gjenstander, men også noe nyproduksjon. Eksempler inkluderer lysekroner, lysestaker, mortere og lignende.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå et år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk.


Daniel Defoe.
Daniel Defoe (født 1660 i London, død i London) var en engelsk forfatter som ble verdensberømt på grunn av romanen "Robinson Crusoe". Sammen med Samuel Richardson regnes Defoe som grunnleggeren av den engelske roman.
__TOC__
Biografi.
Daniel Foe var sønn av lysstøperen James Foe og Alice Foe, senere tilføyde han «De» i navnet og hevdet at han var i slekt med De Beau Faux. Faren var medlem av selskapet Butchers' Company, et handelsselskap med røtter tilbake til 975. Foreldrene var medlemmer av den presbyterianske dissentermenighet, en protestantisk menighet som ikke tilhørte den anglikanske kirken. Faren ville at sønnen Daniel skulle jobbe innenfor menigheten og sendte ham til Charles Morton's Academy, men han ville ikke dette selv.
I 1684 giftet Foe seg med Mary Tuffley, og med henne fikk han åtte barn, hvorav seks vokste opp. Hennes medgift på £ 3 700 investerte han i en strømpehandel, men på grunn av sin høye levestandard gikk han konkurs og gjemte seg for kreditorene i Bristol, der han ble kjent som «the Sunday gentleman», en søndagsherre, da søndagen var den eneste dag han kunne våge seg ut uten frykt for å bli arrestert. Året etter var han med i opprøret mot kong Jakob II av England, men var heldig nok til å unngå å dømmes til døden av den beryktede dommer George Jeffreys. Etter at opprøret var over, gjemte han seg på en kirkegård, og fant på en av gravsteinene navnet Robinson Crusoe. Navnet brukte han senere i boken som gjorde ham berømt.
Foe ble berømt da han skrev diktet "The True Born Englishman" i 1701, der han påpeker det urettferdige i å bebreide kong William III at han var utlending, når britene selv er en blanding av keltere, saksere, piktere, vikinger og normanner. Den upopulære «Dutch Billy» var takknemlig for støtten, og lønnet Foe med en innbringende stilling som gjorde ham gjeldfri. Foe startet også en flisefabrikk, da hollandske fliser var kommet på moten. Men så døde kong Vilhelm – og Foe hadde ikke lenger noen beskytter.
Robinson Crusoe slik han ble tegnet i en svensk utgave fra 1752 På denne tid begynte han å signere seg som "D.Foe", deretter "De Foe", etter et år "Daniel De Foe", og som "Daniel Defoe" debuterte han i 1702, da han skrev pamfletten "The Shortest Way With Dissenters". Etter kongens død hadde de reaksjonære, som ble kalt «high fliers» på grunn av sine høye prinsipper, krevd at dissentere ikke lenger skulle få tilgang til offentlige stillinger. I sin pamflett foreslo Defoe ironisk at dissentere burde deporteres eller henges. Mange leste pamfletten bokstavelig, og en prest hevdet at han satte den like høyt som Bibelen. Men det kom ut at skrivet egentlig var ment som ren satire, og nå utsendte Parlamentet arrestordre på Defoe for å ha ærekrenket «de høytflyvende» ved å fremstille dem som blodtørstige villmenn. Han gikk atter i dekning, men måtte til sist melde seg, og ble i juli 1703 dømt til tre dager i gapestokk og deretter forvaring. Men nå var han blitt enormt populær, og folk stimlet sammen rundt gapestokken, kastet blomster på ham og ropte «Good old Dan!» Han satt ett år i Newgate-fengselet og startet der sin første avis.
Etter et halvt år ble Defoe løslatt av dronning Anne mot at han skulle bli Tory-partiets skribent og politisk spion. Dette var et forslag han selv var kommet med overfor finansminister Robert Harley, som selv var den fødte intrigemaker. Inkludert i avtalen var muligens tidsskriftet "The Review" som Defoe startet i 1704. Defoe skrev der om politiske, økonomiske, religiøse og kulturelle emner i de ni årene tidsskriftet ble utgitt. Tidsskriftet fikk senere stor betydning for de moderne avisenes utvikling, spesielt for lederspalten og essayet som middel for folkeopplysning.
Defoe reiste nå rundt i riket og bygget opp et nettverk av agenter. Han la føringer for spionasje: Hver agent måtte fremstå som en vanlig borger, og måtte forbli ukjent for de andre agentene. Faktisk dannet Defoes nettverk grunnlaget for nåtidens British Secret Service. Nettverket beviste raskt sin verdi da det spilte en viktig rolle for foreningen av England og Skottland til ett rike, Storbritannia, i mai 1707.
I mellomtiden var flisefabrikken gått konkurs, og i 1710 falt Whig-regjeringen. Defoe måtte nå kjapt skifte side og erklærte seg som Tory med den begrunnelse at han verdsatte sitt land høyere enn politiske prinsipper. Men i 1714 ble Harley avsatt på grunn av alkoholisme, og dronning Anne døde få dager senere. En Whig-regjering ble nå gjeninnsatt under kong Georg I, mens Defoe ble fengslet – men løslatt igjen da han tilbød sine tjenester som spion. Denne gangen ble han imidlertid avslørt som dobbeltagent, og hans dager som spion var talt. I stedet begynte han sin forfatterkarriere med å skrive romanen "Robinson Crusoe", basert på beretningen til sjørøveren Alexander Selkirk, som hadde kranglet med sin piratkaptein og deretter etter eget ønske blitt landsatt på den ubebodde øyen Juan Fernandez. Først etter fem år ble han oppdaget og reddet.
I august 1730, da han var 70 år gammel, forsvant Defoe plutselig. Kreditorene var etter ham igjen. Trolig kunne han betalt dem med inntektene fra sine meget populære bøker. I stedet valgte han å gå i dekning igjen, og døde 5. mai 1731 i Ropemaker's Alley, Moorfield, ikke langt fra gaten der han ble født.
Forfatterskapet.
Frem til sin død skrev Defoe flere historiske verker, blant annet en guidebok over Storbritannia, som var en viktig reisebok og historisk kilde i femti år.
I 1719, i en alder av 60 år, innledet han sin forfatterskap med debutromanen "Robinson Crusoe". Boken regnes som verdenslitteraturens første realistiske roman, og gjorde ham raskt verdensberømt. Med denne boken etablerte han en ny litterær tradisjon kalt robinsonade og var en viktig inspirasjon for blant annet Jonathan Swift, Robert Louis Stevenson, Jules Verne og William Golding. Senere kom romanene "Captain Singleton" (1720), "Moll Flanders" (1722), "A Journal of the Plague Year" (1722), "Colonel Jack" (1723) og mange andre små fortellinger. Disse fikk ikke den samme suksessen som Robinson Crusoe, men alle disse romanene og små historiene fikk en viktig plass i utviklingen av den moderne romanen. Det litterære språket er betegnet som fantastisk og virkelighetsnært, noe som skyldtes hans unike beskrivelser som inneholdt realistiske detaljer og grundige dokumentasjoner. Med "The Review" grunnla han også den første avisen som ikke bare inneholdt nyheter, men også kommentarer, og dette berettiger ham til tittelen «den første journalist».
Den Robinson Crusoe vi møter i moderne utgivelser, er bare den tredje episoden i Defoes opprinnelige verk. Dette starter med at Crusoe blåser av farens påstand om at han bør være fornøyd med sin beskjedne plass i samfunnet. Følgelig rømmer han hjemmefra i håp om å tjene seg rik. Snart kommer første advarsel fra Gud i form av en storm til sjøs. Da Crusoe overlever denne, kommer andre advarsel hvor han faktisk blir tatt til fange og solgt som slave. Han frigis, tjener seg rik på en plantasje i Brasil, men da han så investerer i slavehandel, kommer tredje advarsel i form av det velkjente forliset, hvor han så vidt redder seg i land på en ubebodd øy.
Romanens moral kan tolkes som den åndelige krisen han gjennomgår på øya, som lærer ham å godta sin skjebne som en straff for opprøret mot sin plass i samfunnet, og for å ha ignorert Guds advarsler. Oppholdet ble en anledning til å bekrefte seg selv, ved en ensporet vinkling på verden rundt - tingenes anvendbarhet for ham selv, verden omgjort til objekt. Hans isolat blir innbegrepet av den borgerlige skjebne: selvkontroll, metodisk livsførsel, selvstendighet, teknisk oppfinnsomhet og sosial ensomhet - et bilde på sammenhengen mellom kapitalisme og puritanisme slik vi møter den i det moderne Vesten. I sin ytterste konsekvens kan dette leses som en gjeninnføring i den protestantiske tenkning av skjærsilden, som nå påbegynnes før døden. Til slutt koloniserer han øya med européere og blir selv guvernør, trygt tilbake i Det britiske imperium.
Verker i utvalg.
"A Journal of the Plague Year"


Martin Tranmæl.
Martin Olsen Tranmæl (født 27. juni 1879 i Melhus, død 1. juli 1967 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (Ap). Han stod sentralt i norsk arbeiderbevegelse i første halvdel av 1900-tallet og var Arbeiderpartiets reelle leder i mellomkrigstiden.
Tranmæl var bondesønn fra gården Tranmælsøien i Melhus i Sør-Trøndelag, arbeidet som maler og bygningsarbeider, og var aktiv i Det norske Arbeiderpartiet fra århundreskiftet. Dette ble avbrutt av to korte opphold i USA. Han begynte å arbeide som journalist i avisa "Ny Tid" i Trondheim, der han var fast redaktør fra 1913 til 1918. Tranmæl var medlem av landsstyret i partiet fra 1906 til 1918, i sentralstyret fra 1918 til 1963. Fra 1921 til 1949 var han redaktør av partiets hovedorgan, "Social-Demokraten", senere "Arbeiderbladet", den nåværende "Dagsavisen". Han var også medlem av LO-sekretariatet i det meste av perioden 1920–1946.
Tranmæl ble landskjent da han sammen med Kyrre Grepp stod i spissen for den radikale, halvveis syndikalistisk pregede Fagopposisjonen av 1911, som bidro til at venstrefløyen fikk flertall i Arbeiderpartiet i 1918. Partiet erklærte seg da som revolusjonært, og året etter gikk det inn i den Tredje Internasjonalen (Komintern). Også de 21 opptaksvilkårene, de såkalte Moskvatesene, ble godtatt av partiet og av Tranmæl, som nå var i ferd med å bli Arbeiderpartiets mektigste politiker, selv om han ikke var formell leder. I 1921 brøt den sosialdemokratiske opposisjonen ut av partiet på grunn av dette, og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, med blant andre Olav Oksvik som sentral person. Men Tranmæl var selv i ferd med å bli skeptisk til Komintern, og i november 1923 meldte flertallet i DNA, med Tranmæl i spissen, seg ut av organisasjonen. De som ønsket å bli værende som seksjon av Komintern, dannet da Norges Kommunistiske Parti. Men Arbeiderpartiet regnet seg fremdeles som sympatiserende organisasjon, og som et kommunistisk parti. Tranmæls rolle i DNA var så sentral at partiet av andre ble omtalt som «"Tranmælpartiet"» og medlemmene som «"tranmælitter"».
Tranmæl lot seg motvillig innvelge på Stortinget fra Oslo i 1924, og han ønsket heller ikke renominasjon i 1927. DNA og NSA ble samlet etter press fra LO i 1927, og på 1930-tallet forsvarte Tranmæl i Arbeiderbladet en parlamentarisk og reformistisk politisk linje som skilte seg kraftig fra den han hadde stått for før, men som førte til regjeringsmakt for Arbeiderpartiet under statsminister Johan Nygaardsvold.
Under Andre verdenskrig oppholdt Tranmæl seg i Stockholm, der han arbeidet i LO-sekretariatet.
I etterkrigstida fikk Tranmæl en mindre dominerende rolle i partiet, men hadde fremdeles en viss innvirkning, både direkte og indirekte. Han, som hadde vært revolusjonær, var nå blant annet en sterk tilhenger av medlemskap i NATO, noe mer moderate sosialister som Nygaardsvold og Oksvik var langt mer skeptiske til.
Tranmæl var ugift, og brukte all tid på bevegelsen. Han var en intens taler, og utviklet som journalist en særegen, kompakt skrivestil.
Tranmæl var medlem av Nobelkomiteen fra 11. desember 1938 til 31. desember 1963 og dets 2. varamedlem 1928 – 1938. Da Carl von Ossietzky den 23. november 1936 ble tildelt Nobels fredspris for 1935 og Carlos Saavedra Lamas prisen for 1936 var Tranmæl fungerende medlem i Nobelkomiteen for Johan Ludwig Mowinckel som meldte forfall. At prisen ble tildelt en tysk pasifist og straffange fikk Adolf Hitler til å fare opp i raseri. Hitler forbød tyske statsborgere for «evig tid» å motta Nobelpriser.


Ole Ivars.
Ole Ivars er et norsk danseband dannet på Hamar i 1964. Bandet har gitt ut 45 album og mottatt en rekke gull- og platinatrofeer. De har mottatt flere priser, blant annet har totalt åtte Spellemannpriser deriblant Årets Spellemann under Spellemannprisen 1999. Av originalmedlemmene er fortsatt keyboardist Ole Ødegård med, samt Arne Willy Foss som har vært med på diverse treblåseinstrumenter siden 1965.
Historie.
Bandet ble etablert da vokalist Ivar Grønsveen startet i bandet The Tanix. Ole Ødegård hadde begynt i bandet tidligere samme år, først som gitarist og nå som organist, og bandet bestemte seg for å endre navn til Ole Ivars etter fornavnene til de to nye framtredende medlemmer, på samme måte som svenske Sven-Ingvars.
Bandet fikk sitt gjennombrudd i 1968 med sangen «Regnets rytme». Sangen solgte etterhvert til gull, noe som på denne tida var meget uvanlig. Samme året fikk gruppa sølvplate for sin aller første LP. Det var det første albumet laget av et norsk band som solgte over 25 000 eksemplarer.
Vokalist Ivar Grønsveen døde 17. oktober 1973, men bandet bestemte seg for å fortsette med Lasse Johansen som ny vokalist. Midt på 70-tallet ble bandet kjent for et nytt publikum da de ble med som fast husorkester i TV-serien "12 rette" som gikk på NRK.
I løpet av 70-tallet hadde bandet en rekke utskiftinger av medlemmer og i 1978 forlot også Ødegård, som var det siste gjenværende medlemmet, bandet sammen med blant andre vokalist Johansen og saksofonist Tor Egil Simensen. Allerede året etter startet de tre et nytt band under navnet Ole Ivars Veteranene mens Ole Ivars fortsatte med nytt mannskap. I en periode eksisterte de to bandene parallelt, og konsertarrangører hadde ikke alltid kontroll på hvilket av de to bandene de hadde booket til spillejobb. Saksofonist Arne Willy Foss var dessuten medlem av begge bandene for en periode. I perioden med to parallelle band, ga Ole Ivars Veteranene ut albumet "Venner av oss" mens Ole Ivars ga ut "Ole Ivars" og "Kvelden venter på oss". I 1982 ga bandet som da var Ole Ivars seg, og Ole Ivars Veteranene kunne endre navn til Ole Ivars.
I 1983 tok William Kristoffersen over som bassist. Kristoffersen er utdannet ved Musikkhøgskolen i Oslo og har siden han startet i bandet skrevet de aller fleste sangene til bandet. Blant de mest kjente sangene han står bak er «Nei, så tjukk du har blitt», «Jag trodde änglarna fanns», «En får væra som en er», «Kongen av campingplassen», «Kalle med fela», «Spellemannsblod», «Fem gule enker» og «Samefolkets land». Sistnevnte er skrevet sammen med Tore Halvorsen som tok over som vokalist i 1988.
Ole Ivars har også gjort det bra på Norsktoppen. I perioden 1993–1994 lå sangen «Spellemannsblod» totalt 77 uker på listen, noe som lenge var rekord. Sangen gjorde det dessuten best på Norsktoppen begge disse årene, og kom på tredjeplass under kåringen av tidenes melodi på listen i 2003. Under Spellemannprisen 1996 ble de den første til å vinne den nyopprettede kategorien danseband med albumet "Dans på Skjermertopp". De har siden vært nominert totalt elleve ganger og mottatt syv Spellemannpriser i samme klasse. Den siste i 2011. I 1999 fikk de også den høythengende prisen, Årets spellemann som første og hittil eneste danseband.
I forbindelse med 40-årsjubileet i 2004 ble bandet hedret med albumet "En annen dans" hvor tyve norske toppartister i alle sjangre gjorde sin versjon av en Ole Ivars-låt. Under jubileumsfeiringen i Vikingskipet på Hamar var også en rekke av disse artistene med å hylle dem. Samme år spilte Ole Ivars for første gang konserter i Oslo Konserthus og i Olavshallen i Trondheim, også her med fulle hus. I tillegg skapte de historie ved å fylle Råholt Kirke tre ganger samme kveld til julekonsert dette året, noe som var gruppens aller første konsert i det kirkelige rom. I jubileumsåret mottok de også hele tre kulturpriser: Hedmarksprisen, Hedmark fylkeskommunes kulturpris og Gammleng-prisen, en riksdekkende pris gitt av Fond for utøvende kunstnere. De ble også samme år kåret til Tidenes Norske Danseband av NRK.
Ole Ivars har etter hvert også spilt en god del i utlandet. I de siste årene har de blant annet spilt med stor suksess i Sverige, på Færøyene og i Spania. I november 2007 fikk de for første gang gullplate i Sverige for solgte eksemplarer av dobbeltalbumet "Ole Ivars 40 Beste".
Ole Ivars' foreløpig siste studioalbum heter "Stjerneklart", og som vanlig er alle tekster og melodier skrevet av William Kristoffersen. Dette albumet, som de fikk Spellemannprisen for, ble sluppet 25. oktober i 2010. William Kristoffersen fikk forøvrig Kongens fortjenstmedalje i sølv i mai 2009, for nettopp ekstraordinær innsats, og mangfoldige bidrag til norsk underholdningsmusikk.
I 2008 deltok bandet i Melodi Grand Prix med sangen «Som i himmelen». Den 12. april 2008 spilte Ole Ivars på åpningen av Den Norske Opera & Ballett med operasjef Bjørn Simensen og operasanger Eli Kristin Hagen som gjesteartister. Begivenheten var så spesiell at det ble vist i nyhetssendingene på TV 2. Den 20. juni samme år deltok Ole Ivars under VG-lista Topp 20s show på Rådhusplassen i Oslo som eneste danseband. Konserten ble direktesendt på NRK og bandet framførte sangen «Nei, så tjukk du har blitt» foran mennesker.
Annet.
Både Tore Halvorsen og William Kristoffersen i Ole Ivars har ved flere anledninger uttalt at de er Fremskrittspartiet-velgere. Sommeren 2009 deltok de også i FrP's nye valgkampsang «Fremtiden idag».


Halshogging.
Halshogging er en av de eldste henrettelsesmetoder som er kjent, og består i at hodet skilles fra kroppen. Den utføres ved at halsen hogges, normalt med øks eller sverd, noe som fører til at døden inntreffer praktisk talt umiddelbart. Halshogging har også blitt utført mekanisk, med giljotin.
Døden inntreffer som en følge av massivt blodtrykksfall og fullstendig mangel på oksygentilførsel til hjernen. Bevisstløshet inntreffer normalt umiddelbart, og den halshogde er hjernedød etter maksimalt noen sekunder.
Noen har likevel forsøkt å trekke i tvil om døden inntreffer med en gang, da primitive forsøk angivelig har vist følelsesmessige reaksjoner etter at hodet var skilt fra kroppen. Det har da blitt påstått at en halshugget person kan være bevisst en kort tid. Det regnes dog som usannsynlig.
Tradisjonelt har det i mange europeiske land vært slik at dømte fra allmuen ble halshogget med øks, mens adelige ble halshogget med sverd. I arabiske land og i en del asiatiske land har sverdet vært vanligste redskap for alle samfunnslag.
Halshogging regnes som en av de metoder som fører til sterkest påkjenning for skarpretteren. Selv når han lykkes med å skille hodet fra kroppen med ett hogg, noe som er vanskelig og krever både presisjon, et egnet redskap, og at den dømte forholder seg helt i ro, fører kuttingen av hovedpulsåren til en meget kraftig blodstrøm. Dersom det ikke lykkes å utføre henrettelsen med ett hogg, vil påkjenningen øke drastisk, ettersom den dømte påføres store lidelser. Da søstrene Anne og Alet Christophersdatter ble halshogd i Øyestad sogn 24.mai 1771, etter å ha tatt livet av et ukjent antall mennesker med gift, gikk det galt under henrettelsen av den yngste søsteren, Anne: «"Efterat den høire Haand var afhugget, førte Mestermanden endelig det Hug, der skulde bringe den Ulykkelige Døden. Men det blev dog ikke Dødshugget. Øxen traf hende ikke rigtigt, og man saa Pigen opløfte sit Legeme og gjøre nogle svage Bevægelser med den Haand hun endnu havde tilbage. Det andet Hug mislykkedes ligeledes. Først ved det tredie Hug faldt Hovedet, snarere afskaaret end afhugget. Menneskeslagteren havde Blodpletter i Ansigtet. Alet laa besvimet paa Skafottet."»
Da den 76 år gamle Anton Lædel i 1833 skulle henrette Nils Narumseie, som selv hadde drept åtte mennesker med øks, måtte han hogge til fire ganger før hodet var så noenlunde av. De siste slintrene måtte nærmest sages over. En dansk bøddeløks var så tung at bøddelen bare lot den falle. Tyngden var i seg selv nok til å skille hodet fra kroppen. Svenske skarprettere måtte derimot svinge øksen over hodet som om de skulle kløyve ved. Den bergenske bøddeløksen veide noe under fire kilo, med en egg på 41 cm. Før henrettelsen leste presten Fader Vår med ryggen mot blokken, som fungerte som hoggestabbe. Rakkeren satt på huk foran den dømte, og holdt tak enten i ørene eller i halsduken for å hindre den dømte i å rykke til seg hodet. Det ble anbefalt den dømte å ha bind foran øynene, men dette var frivillig. Presten stod med ryggen til og bad høyt, noe man håpet den dømte ville ta del i, og i løpet av bønnen skulle så bøddelen la øksen falle.
I Norge var offentlig halshogging den vanlige henrettelsesmetode for sivile lovbrudd inntil dødsstraff i fredstid ble avskaffet. Den siste som ble henrettet ved halshogging i Norge, var Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen, som måtte bøte med livet i Løten 25. februar 1876 foran 3.000 mennesker. Ved landsvikoppgjøret i 1945 benyttet man arkebusering (skyting).
I dag er Saudi-Arabia det eneste land som benytter halshogging. Qatar, Jemen og Iran har beholdt metoden i lovbøkene, men den brukes ikke.
Islamistiske grupper har også en rekke ganger halshogget gisler i bl.a. Irak, Afghanistan og på Filippinene. Kriminelle bander rundt om i verden har også benyttet halshugging.
Selvmord ved halshogging er svært sjelden, men ikke helt ukjent. I 2003 var det en mann i Storbritannia som halshogde seg selv med en hjemmelaget giljotin som hadde en elektrisk utløser. Det hadde tatt uker å konstruere den.


James Watt.
James Watt (f., og hans forbedringer
av dampmaskinen var hovedavgjørende for de forandringer som kom med Den industrielle revolusjon.
I en park i Glasgow i Skottland står det en minnestein som markerer starten på den industrielle revolusjon. Det var akkurat der James Watt stod i 1765 da han fant ut hvordan han kunne forbedre Newcomens dampmaskin.
Bakgrunn.
Watt ble født i Greenock i Skottland. Hans far var en skipseier, instrumentmaker og tilvirket og reparerte navigasjonsinstrumenter. Hans mor, Agnes Muirhead, kom fra en fremstående familie og var godt utdannet. Begge var presbyterianere og troende covenantere, en radikal skotsk og presbyteriansk bevegelse.
Watt var et vanskelig barn som bare delvis gikk på skolen og fikk isteden undervisning hjemme hos sin mor. Han viste stor manuell dyktighet, en glød for matematikk og tok inn over seg alle legender og historier om det skotske folk.
Da han var 17 døde hans mor og hans fars formue holdt på å svinne hen. Da Watt var 19 år reiste han til London for å arbeide som instrumentlærling, men av en eller annen grunn dro han tilbake før utdannelsen var ferdig. Han aktet å etablere seg som instrumentmaker i Glasgow, men ettersom han ikke hadde tjenestegjort i minst syv år som lærling, blokkerte "Glasgow Guild of Hammermen" (fagforeningen for enhver håndverker som brukte hammer) hans søknad, til tross for at det ikke fantes noen annen matematisk instrumentmaker i Skottland.
Derimot klarte han å få stilling på universitet som matematisk instrumentmaker og fikk på den måten tilgang til et verksted. Samtidig kom han i kontakt med den akademiske verden og ble kjent med mange ulike vitenskapsmenn. Blant disse var Joseph Black, en fremstående kjemiker og professor i medisin som interesserte seg for varmelære og gjorde viktige oppdagelser på dette området. Slik begynte den unge instrumentmakeren å gruble på hvordan dampmaskiner kunne forbedres.
Dampmaskinen.
Ved hjelp av en separat kondensator kunne dampen nemlig utnyttes mer effektivt. Dét var viktig for å kunne bruke dampmaskiner i fabrikkene. Snart ble Watts maskin brukt til å pumpe vann ut av gruver, den drev maskiner i bomullsfabrikkene, og etter hvert ble den også brukt til å drive skip. Watt forbedret dampmaskinen ytterligere da han oppfant stempeldampmaskinen, og det var han som først innførte begrepet hestekrefter.
Kopimaskinen.
Watt utarbeidet et system for å kopiere skrift og tegninger som ikke bygget på mekaniske anretninger med penner. Han bestemte seg for en metode med å overføre blekk fra originalen gjennom et tynt papirark, slik at kopien ble en nøyaktig gjengivelse.
Han begynte å utvikle prosessen i 1779, og patenterte den året etter. Den ble en forretningsmessig suksess, og var i bruk helt frem til det 20. århundre.
Billedhogger.
James Watt ble etter hvert en rik mann, og han tilbrakte sine siste år med å være billedehogger. Han var en mann med mange interesser. I 1882, 63 år etter at Watt døde, ble navnet hans innført som betegnelse på enheten for effekt. Vi finner derfor navnet hans på lyspærer verden over som mål på lyspærenes effektforbruk.
Litteratur.
Watt, James
Watt, James
Watt, James


John Francis Dearden.
John Francis Dearden (født 15. oktober 1907 i Valley Falls, Rhode Island i USA, død 1. august 1988 i Chicago) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Detroit 1958–1980.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


John Joseph Carberry.
John Joseph Carberry (født 31. juli 1904 i Brooklyn, New York i USA, død 17. juli 1998 i Saint Louis, Missouri) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Saint Louis 1968–1979. Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Terence James Cooke.
Terence James Cooke (født 1. mars 1921 i Yonkers, New York i USA, død 6. oktober 1983 i New York, USA) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av New York 1968–1983.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Liste over Somalilands presidenter.
Dette er en liste over presidenter i Somaliland siden landet erklærte seg uavhengig i 1991. Somaliland er ikke anerkjent som uavhengig stat av noen stater, men Den afrikanske union har gitt uttrykk for støtte til landets uavhengighet.
Tilknytninger.
Somaliland


Jerez de la Frontera.
Jerez de la Frontera er en kommune med vel 200 000 innbyggere og den største byen i provinsen Cádiz i Andalucia i Spania. Den er blitt den viktigste byen i provinsen når det gjelder kommunikasjon og transport.
Navnet.
Byen er best kjent for sitt navn, som har gitt navn til den populære sterkvinen "sherry", som blir produsert i store mengder i dette området av Spania. "De la Frontera" (ved grensen) refererer til grensen mellom kristne og muslimer i den tiden maurerne holdt til i Spania, byen lå ved grensen mellom disse folkegruppene. Selv om det i Andalucia er to andre byer som heter Jerez, tenker de fleste på Jerez de la Frontera når de hører Jerez omtalt.
Jerez lufthavn ligger rundt 10 km nord for sentrum og er tilgjengelig via motorvei. En jernbaneforbindelse er under anlegg.
Motorsport.
Jerez' motorsportbane har hvert år siden 1987 vært arena for en runde i VM i motorsykkel. Banen har også vært brukt til Formel 1-løp, sist i 1997.


John Joseph Wright.
John Joseph Wright (født 18. juli 1909 i Boston, Massachusetts i USA, død 6. oktober 1979 i Cambridge, Massachusetts) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Worcester, Mass. 1950–1959, og av Pittsburg 1959–1969. Da ble han hentet til Vatikanet der han var prefekt for Kongregasjonen for kleresiet 1969–1979.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han var for syk til å delta ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, men deltok derimot ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Timothy Manning.
Timothy Manning (irsk-amerikaner, født 15. november 1909 i Ballingeary, Cork i Irland, død 23. juni 1989 i Los Angeles, California, Massachusetts) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Los Angeles 1970–1985.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


John Joseph O'Connor.
John Joseph O'Connor (født 15. januar 1920 i Philadelphia i USA, død 3. mai 2000 i New York City) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av New York 1984–2000.
Han ble kreert til kardinal i 1985 av pave Johannes Paul II.


James Aloysius Hickey.
James Aloysius Hickey (født 11. oktober 1920 i Midland, Michigan i USA, død 24. oktober 2004 i Washington DC) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Washington 1980–2000.
Han ble kreert til kardinal i 1988 av pave Johannes Paul II.


Timur Shah Durrani.
Timur Shah Durrani (1748–18. mai 1793), den andre sønnen av Ahmed Shah Durrani og den andre i Durrani-dynastiet var konge i Afghanistan fra 16. oktober 1772 til han døde.
Timur steg raskt til makten. Han giftet seg med datteren til mugal-keiseren Alamgir II og fikk Sirhind som bryllupsgave, senere gjorde faren ham til guvernør av Punjab, Kashmir og Sihind i 1757 da han var bare 9 år gammel. Han styrte fra Lahore under regentskapet til sin visir, general Jahan Khan, som administrerte disse territoriene for rundt ett år, fra mai 1757 til april 1758. Timur og Jahan klarte aldri å etablere lov og orden.
Adina Beg Khan, guvernør av Julundur Doab, som sammen med Raghunath Rao ledet Maratha-riket, tvang Timur og Jahan fra Punjab og innsatte sitt eget styre under Adina Beg Khan. I 1759, erobret endelig Ahmed Shah Punjab etter å ha invadert med 60 000 krigere mot marathaenes 45 000. Konflikten endte med slaget om Panipat den 14. januar 1761. Den avgjørende faktoren var ikke overtak i antall, men deres disiplin, slagkraft, kommunikasjon og deres mobilitet. Marathaene ble gitt et ydmykende nederlag som kostet dem mange liv samt 50 000 hester. De klarte ikke reise seg etter nederlaget.
Da Timur tok over etter sin far i 1772 aksepterte de regionale høvdingene ham under tvil, og mesteparten av hans styre ble brukt i en borgerkrig i forsøk på å motstå opprør. I løpet av hans styre begynte Durrani-riket å smuldre vekk, noe som tvang ham til å flytte hovedstaden fra Kandahar til Kabul.
Timur døde i 1793, og ble så etterfulgt av hans femte sønn, Zaman Shah.


John McCloskey.
John McCloskey (født 10. mars 1810 i Brooklyn, New York i USA, død 10. oktober 1885 i New York City) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av New York 1864–1885.
Han deltok under Første Vatikankonsil 1869–1870.
Han ble kreert til kardinal i 1875 av pave Pius IX.
Han rakk ikke frem tidsnok til konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
MacCloskey, John
MacCloskey, John
McCloskey, John
MacCloskey, John
MacCloskey, John


Steffen Kjærgaard.
Steffen Kjærgaard (født 24. mai 1973 i Tønsberg) er en tidligere norsk proffsyklist og sportssjef i Norges Cykleforbund. Kjærgaard var særlig kjent som en sterk temporytter.
Han representerte Norge under sommer-OL for Norge i 1992 i Barcelona, og vant verdenscupen i banesykling i 1993. I 1995 ble han del av det profesjonelle sykkellaget TVM. Etter to år for dette laget flyttet gikk han over til den danske laget Team Chicky World. Her var han også to år, før han ble tatt opp på laget US Postal Service, hvor han ble til 2003. Kjærgaard deltok i landeveisrittet Tour de France to ganger, i 2000 (89.-plass) og 2001 (101.-plass) som hjelperytter for kapteinen på laget, amerikaneren Lance Armstrong, som vant sammenlagt og senere ble fratatt seirene etter dopinganklager. Den 23. oktober 2012 avholdt Kjærgard en pressekonferanse der han innrømte å ha dopet seg systematisk på EPO og kortison fra 1998 til 2003. Han ble deretter permittert fra jobben i sykkelforbundet.
Meritter.
Kjærgaard har tolv NM-gull og tre kongepokaler (1996 og 99)


James Gibbons.
Statue av kardinal James Gibbons
James Gibbons (født 23. juli 1834 i Baltimore, Maryland i USA, død 24. mars 1921) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Baltimore 1877–1921.
Han ble kreert til kardinal i 1886 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, men rakk ikke frem tidsnok til konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Gibbons, James
Gibbons, James
Gibbons, James
Gibbons, James
Gibbons, James


Zaman Shah Durrani.
Zaman Shah Durrani, den femte sønnen av Timur Shah Durrani var sjah i Afghanistan fra 1793 til 1801.
Han tok tronen til Durrani-riket etter hans fars død. Hen nedkjempet sine rivaler, hans brødre, med hjelp av Sardar Payenda Khan, høvdingen av barakzaiene. Han trakk ut en troskapsed fra sin siste utfordrer, Mahmud Shah, og gav ham guvernørsetet i Herat. Ved å gjøre dette, delte han maktgrunnlaget mellom Herat og hans eget styre i Kabul, en deling som ble værende i et århundre. Kabul var den primære maktbasen, mens Herat opprettholdt en slags kvasi-uavhengighet. Begge kjempet om makten over Kandahar.
Han forsøkte å kopiere hans fars suksess i India, men hans forsøk på ekspansjon førte ham inn i en konflikt med Storbritannia. Britene oppfordret sjahen av Persia til å invadere Durrani og ødela hans planer ved å tvinge ham til å beskytte sitt eget land.
I sitt eget land gikk ting godt for Zaman, i hvertfall til å begynne med. Han klarte å tvinge Mahmud vekk fra Herat og inn i persisk eksil. Men Mahmud etablerte en allianse med Fateh Khan, og med hans støtte var Mahmud i stand til å slå tilbake i 1800 og Zaman måtte flykte mot Peshawar. Men han klarte det aldri, han ble fanget, blindet og fengslet i Kabul i Bala Hissar.


Multiple choice.
Den første publiserte flervalgsoppgaven (eng. multiple-choice) ble laget i 1915 av den amerikanske læreren Frederick Kelly (The Kansas Silent Reading Test).
Etter å ha blitt videreutviklet av psykologer fikk den nye spørsmåls- eller oppgavetypen stadig større utbredelse, spesielt i intelligenstester, som Army Alpha og Army Beta, to tester som den amerikanske hæren prøvde ut på rekrutter under første verdenskrig.
Etter hvert ble metodene for å vurdere spørsmål effektivisert, og på 1950-tallet kom maskiner som foretok automatisk avlesing og analyse av svarark. Dermed ble det mulig å skåre mange spørsmål på et minimum av tid, noe som kan forklare hvorfor flervalgsoppgaver fikk så stor utbredelse i kunnskapstester, spesielt i USA, men også i mange andre land.
I Norge har flervalgsspørsmål vært lite utbredt. Noen vil nok hevde at det skyldes at norsk skole tradisjonelt har lagt større vekt på elevenes evne til selvstendig tenkning og problemløsning enn hva denne oppgavetypen etter manges mening tillater. Lærer man seg imidlertid kunsten å skrive gode flervalgsoppgaver, vil man se at nesten alle kunnskaper og ferdigheter (med unntak av skriving) kan testes ved hjelp av denne spørsmålstypen.
Det er flere grunner til at flervalgsspørsmål er blitt mer vanlig også i Norge de siste årene. Som i andre land, opererer en i økende grad med kvalitetsindikatorer til å måle, analysere, vurdere og foreta sammenligninger av skoler og elevprestasjoner.
Denne utviklingen, og den generelle kvalitetsdebatten i skolen, har bl.a. banet vei for nasjonale prøver og andre undersøkelser (som PISA og TIMSS) som i stor grad er basert på flervalgsspørsmål. Hovedgrunnen er at flervalgsspørsmål egner seg bedre for objektive tester enn åpne spørsmål.
Det rette svaralternativet kalles i fagterminologien nøkkel, de gale svarene distraktører.
Jo flere svaralternativer, desto vanskeligere blir oppgaven. Vanskelighetsgraden øker også jo mer svaralternativene ligner på hverandre. Blir oppgavene for vanskelige, er det grunn til å tro at elevene gjetter, noe som ikke er ønskelig.
Det en minst ønsker, er altså at elevene gjetter seg fram til rett svar ved hjelp av eliminasjon uten å ha brukt kunnskaper i faget de testes i.
Helt siden den første flervalgsoppgaven ble laget, har innvendingen vært at ren gjetting vil kunne påvirke elevenes resultater på slike tester. Alle som tar en test av denne typen, har nemlig – i hvert fall i teorien – en sjanse til å gjette rett svar på spørsmålene.
På en enkeltstående flervalgsoppgave som har fire svaralternativer, er sjansen 25 % for at kandidaten treffer rett svar ved hjelp av gjetting. Sannsynligheten for å gjette rett reduseres jo flere svaralternativer hvert spørsmål har – og jo flere enkeltoppgaver testen består av. Er det 10 oppgaver i testen og hver av dem har fire alternative svar, er sjansen for å få alle rett ved hjelp av gjetting ca. 0,000000009! Risikoen for at en elev får en kunstig høy skåre på en test som har 50 enkeltoppgaver eller mer, ansees for å være meget liten.
Noen vil hevde at vi gjetter i ulike situasjoner i det virkelige liv også – og at en derfor må akseptere at elever gjør bruk av en slik strategi når de tar en test. En glemmer dessuten at muligheten for gjetting i varierende grad også er til stede når åpne spørsmål skal besvares.


Kronregalier.
Kronregalier, eller kronjuveler, er verdighetstegn som kongelige eller andre fyrstelige personer bruker. De viktigste kronregalier er kroner, sceptere og riksepler. Kronregalier kan også omfatte flere slags juveler og andre gjenstander, f.eks. rikssverd og rikssegl.
Mange land har en samling av kronregalier. I Danmark fins for eksempel noen kroner som stammer fra 1600-tallet; til disse hører Christian Kvarts krone og eneveldekronen fra 1660. I Storbritannia fins en rekke kronjuveler. Til kronene hører St. Edwards crown, som stammer fra 1600-tallet, og The Imperial State crown, som ble laget i 1937 og som ble brukt da Elizabeth II ble kronet.
I Norge er det ni riksregalier. De oppbevares sammen med noen andre juveler i Erkebispegården i Trondheim. "Se De norske kronregaliene."


Santiago Luis Copello.
Santiago Luis Copello (født 7. januar 1880 i San Isidoro i Argentina, død 7. februar 1967 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Buenos Aires 1932–1959 – skjønt han residerte i Vatikanet fra 1955 på grunn av kirkens konflikt med peronistregimet i Argentina.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1935.
Konflikten som gjorde det nødvendig for kardinalen å dra i eksil, toppet seg i mai 1955 da et hyrdebrev fra de 23 argentinske biskoper ble lest fra alle prekestoler i landet. Der ble regimets kampanje mot Den katolske kirke fordømt. "«Til de som har tapt sine stillinger, verv, gode navn og rykte, deres ressurser, og til alle dem som er blitt satt i fengsel uten lov og dom, retter vi våre trøstens og oppmuntringens ord.»"
Året før hadde president Juan Peron begynt å bekymre seg over den innflytelse det katolske prsteskap hadde begynt å få blant arbeidere, akademikere og studenter, og enda mer over det som så ut som spiren til et katolsk politisk parti i provinsen Cordoba. I oktober 1954 innledet Peron-regjeringen en mangeartet kampanje mot den katolske kirkes innflytelse.
Kardinal Copello deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII og ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Copello, Santiago Luis
Copello, Santiago Luis
Copello, Santiago Luis
Copello, Santiago Luis


Antonio Caggiano.
Antonio Caggiano (født 30. januar 1889 i Coronda i Argentina, død 23. oktober 1979 i Buenos Aires) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Rosario 1934–1959, og erkebiskop av Buenos Aires 1959–1975.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1946.
I 1955 ble han forfulgt av Juan Perons regjering.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Caggiano, Antonio
Caggiano, Antonio
Caggiano, Antonio
Caggiano, Antonio


Sjah.
Sjah (persisk: شاه), fra det gamle persiske ordet "khshathra" («konge»), er det persiske begrepet for en monark og ble brukt av de tidligere herskerne i Persia (dagens Iran), så vel som herskerne av det persiske rike.
Den siste sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, tok offisielt tittelen شاهنشاه "sjâhansjâh", «keiser» (bokstavelig «kongenes konge»), under sin kroning. Han gav også sin hustru Farah Pahlavi tittelen شاهبانو "sjahbânu", «keiserinne», i 1967. Tidligere var herskerens livsledsager kjent som ملکه "maleke" (lånt fra det arabiske begrepet "malika", som betyr «dronning»). Tittelen "sjâhansjâh" ble også brukt av osmanerne for en stor helt eller keiser. I tillegg hadde de persisk-iranske keiserne også tittelen "Arya Mehr" (siste uttales som med en norsk æ) som betyr «ariernes lys». Begge titler ble brukt på myntene i Iran inntil sjahens fall i 1979.
De norske ordene "sjekk", "sjakk" og "sjakkmatt" kommer alle fra sjah.


Nicolás Fasolino.
Nicolás Fasolino (født 3. januar 1887 i Buenos Aires i Argentina, død 13. august 1969 i Santa Fe) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop/erkebiskop av Santa Fe 1932–1969.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1967.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Fasolino, Nicolás
Fasolino, Nicolás
Fasolino, Nicolás
Fasolino, Nicolás


Juan Carlos Aramburu.
Juan Carlos Aramburu (født 11. februar 1912 i Reducción, Argentina, død 18. november 2004 i Buenos Aires) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Buenos Aires 1975–1990.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og under konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Antonio Quarracino.
Antonio Quarracino (italiensk-argentiner, født 8. august 1923 i Pollica i bispedømmet Vallo della Lucania i Italia, død 28. november 1998 i Buenos Aires) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Buenos Aires 1990–1998.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1991.


Emir.
Emir (arabisk: "kommandør") er en adelig historisk tittel i islamske nasjoner i Midtøsten og Nord-Afrika. Opprinnelig ble den brukt som en ærestittel gitt til etterkommerne etter Muhammed via hans datter Fatima Zahra. Århundrer etter Muhammed ble det brukt i en videre betydning, som f.eks. tittelen brukt av høvdinger av beduinene i Arabia og av adelsmenn og tjenestemenn i Det osmanske riket.
Ordet emir blir også brukt mindre formelt for ledere i enkelte kontekster, f.eks. blir lederen av en gruppe pilegrimer til Mekka kalt en "emir hadji".
Kalifen brukte tittelen "emir ul-mu'mineen", «kommandør av de trofaste». Den vestlige marinegraden admiral kommer fra det arabiske uttrykket "amir al-bahr", «sjøkommandør».
Emir er også begrepet brukt av kuwaitiske al-Sabah-dynastiet for å henvise til deres herskende monark siden uavhengigheten 19. juni 1961. Qatar har på samme måte brukt tittelen siden 1971 og Bahrain gjorde det fra 1971 til 2002.
På arabisk og persisk er en annen betydning av ordet «emir» prins, mer nøyaktig, den mannlige etterkommeren av en monark. Det kunne også bety «kronprins». Før kong Abdullah av Jordan, sønn av kong Hussein, ble kronet, ble han henvist til som «emir Abdullah». I denne betydningen er et land som er styrt av en emir kalt et emirat, som De forente arabiske emirater.
Emir er også et vanlig muslimsk mannlig navn i Albania, Kosovo, Republikken Makedonia (albanere, tyrkere, bosniere som bor der bruker det) og Bosnia, tatt fra arabisk. En berømt person som har navnet Emir er Emir Kusturica.


Eduardo Francisco Pironio.
Eduardo Francisco Pironio (født 8. august 1923 i Nueve de Julio i Argentina, død 5. januar 1998 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Mar del Plata i Argentina da han ble kalt til Roma. Der var var prefekt for Kongregasjonen for ordensfolk og sekularinstitutter 1974–1984, deretter president for Det pavelige råd for legfolket 1984–1996, og samtidig delvis overlappende president for Den pavelige kommisjon for sjelesorgen blant helsearbeidere 1985–1989.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og under konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Sardar Mohammed Hashim Khan.
Sardar Mohammed Hashim Khan (født 1885?, død 1953) var en politisk figur i Afghanistan. Han var onkel til Mohammed Zahir Shah og den eldre broren til Sardar Shah Mahmud Khan.
Han styrte Afghanistan som kongelig statsminister fra 14. november 1929 inntil mai 1946.
Hashim Khan, Sardar Mohammed
Hashim Khan, Sardar Mohammed
Hashim Khan, Sardar Mohammed


Johann Nepomuk von Tschiderer zu Gleitheim.
Johann Nepomuk von Tschiderer zu Gleitheim (født 15. april 1777 i Bolzano, død 3. desember 1860) var biskop av Trento fra 3. mai 1835 til sin død. Før det var han fra 1832 hjelpebiskop i Brixen. Han ble saligkåret 30. april 1995 av pave Johannes Paul II.
Johann Nepomuk von Tschiderer zu Gleitheim


Einsteinium.
Einsteinium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med atomnummer 99 og kjemisk symbol Es.
Historie.
Einsteinium ble først identifisert i desember 1952 av Greg R. Choppin, Stanley G. Thompson, Albert Ghiorso og B. G. Harvey ved Berkeley-universitetet i California, USA. Forskerne undersøkte rester etter den første prøvesprengningen av hydrogenbomben (Ivy Mike) da de oppdaget isotopen 253Es (med halveringstid 20,47 døgn). Funnet ble holdt hemmelig til 1955 på grunn av spenningene under den kalde krigen. I 1961 ble det fremstilt 0,01 mg 253Es. Denne prøven ble brukt til å fremstille grunnstoffet mendelevium.
Einsteinium er oppkalt etter den berømte fysikeren Albert Einstein.
Egenskaper.
I likhet med alle kunstig fremstilte grunnstoff er einsteinium radioaktivt. Det er et metall som tilhører aktinoidene, og er trolig sølvhvitt av utseende. Einsteiniums plass i periodesystemet indikerer at de kjemiske egenskapene er lik andre tunge aktinoiders egenskaper. Kun små mengder av stoffet er fremstilt, og mange av egenskapene er derfor fremdeles ukjente.
Isotoper.
Einsteinium har ingen stabile isotoper. Hittil (mai 2008) er 19 isotoper kjent, og de mest stabile er 252Es med halveringstid 471,7 døgn, 254Es med halveringstid 275,7 døgn, 255Es med halveringstid 39,8 døgn, og 253Es med halveringstid 20,47 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. Nesten halvparten av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon)
CAS-nummer: 7429-92-7
Forekomst.
a> som i 1952 skapte grunnstoffet einsteinium
Einsteinium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig. I USA blir einsteinium fremstilt ved Oak Ridge National Laboratory i Tennessee.
Anvendelse.
Bortsett fra til forskningsformål har ikke einsteinium noen praktisk anvendelse.


Montanisme.
Montanismen var en kristen retning som oppsto i Oldkirken i det 2. århundre. Bevegelsen ble dannet rundt frygieren Montanus, som døde omkring 170.
Montanus og de to kvinnene Prisca og Maximilla hevdet å få åpenbaringer mens de var i en slags ekstase. Disse åpenbaringene ble avvist av andre kristne, særlig ettersom de var direkte tale og ikke talt i tredjeperson som i Det gamle testamente.
Montanistene sa at Jesus snart skulle komme tilbake og at man skulle forberede seg på det. De vektla (mot gnostikerne) kroppens oppstandelse og Jesu snarlige gjenkomst. De forkynte at det skulle bli opprettet et nytt Jerusalem i nærheten av Pepuza i Lilleasia, ikke langt fra det nåværende Ankara. De skal ha lagt sterk vekt på moral og skal ha sagt at martyrdommen er den høyeste dyd.
Montanistene vant mange tilhengere i Lilleasia. Til tross for at de møtte motstand fortsatte de å eksistere en lang stund etterpå og nevnes helt frem til 500-tallet. En av de mest kjente montanistene var teologen Tertullian.
En av de varige effektene av montanistene var at de var med på å etablere tanken om at åpenbaringen var avsluttet med den apostoliske tidsalder (og Ireneus ble sett på som den siste i denne tradisjonen).


Den demokratiske republikken Afghanistan.
Den demokratiske republikken Afghanistan referer til Afghanistan sin historie fra 1978 til 1992, da landet var en sosialistisk republikk.
Kommunistene kommer til makten, 1978.
27. april 1978 ble et kupp satt i gang av Hafizullah Amin mens han satt i husarrest. Mohammed Daoud Khan ble drept neste dag. Det kommunistiske Afghanistans Demokratiske Folkeparti (ADFP) fikk kontroll og 1. mai ble Noor Mohammed Taraki president. Landet ble gitt det nye navnet Afghanistans Demokratiske Republikk (ADR) som varte inntil 1992.
ADFP ble splittet i flere fraksjoner i 1967, rett etter stiftelsen. Ti år senere hadde forsøkene til Sovjetunionen brakt sammen Khalq-fraksjonen til Taraki og Parcham-fraksjonen til Babrak Karmal. «Saur-revolusjonen», som den nye regjeringen kalte sitt statskupp etter måneden i den islamske kalenderen som det skjedde, var nesten fullt og helt oppnådd av Khalq-fraksjonen av ADFP. Suksessen gav dem effektivt kontroll over de væpnede styrkene som var en stor fordel over sin Parcham-rival. Khalqs seier var delvis grunnet Daous feilberegning om at Parcham var den farligste trusselen. Parchams ledere hadde dratt fordel av vide forbindelser med det øvre byråkratiet, den kongelige familien og den mest priviligerte eliten. Disse forbindelsene gjør også at deres handlinger er lette følge.
Khalq, derimot, hadde ingen involvering med Daouds regjering, hadde lite forbindelser med Kabuls persisk-språklige elite og et landlig rykte basert på rekrutteringen av studenter fra provinsene. De fleste var pashtoer, særlig ghilzaier. De hadde få åpenbare forbindelser med det øvre byråkratiet, mange hadde tatt jobber som lærere. Khalqs innflytelse ved Kabul Universitet var også begrenset.
Det så ut som disse nykommerene i Kabul hadde vært i en dårlig posisjon for å kunne angripe regjeringen. Videre var de ledet av den usikre Mohammed Taraki, en dikter og til tider arbeidet han som en mindre tjenestemann. Han var en offentlig beryktet radikaler. Daoud var trygg på sine militære offiserer og hadde sett bort fra den arbeidsomme nestlederen til Taraki, Hafizullah Amin, som hadde skaffet seg forbindelser med misfornøyde pashtun-offiserer. Det mislykkede forsøket på å arrestere Amin som gjorde at han kunne sette i gang kuppet tidligere enn planlagt, antyder også Khalqs infiltrasjon av Daouds hemmelige politi.
Kuppets organisatorer hadde gjennomført en modig og sofistikert plan. Den bygget på sjokkeffekten av et kombinert pansret og luftangrep på Argen eller palasset, Daouds svært sentraliserte regjeringskvartal. Initiativet demoraliserte de større, lojale eller nøytrale styrkene i nærheten. Rask kontroll over telekommunikasjon, forsvarsministeriet og andre sentrale autoritetssenter isolerte Daouds livvakt som gjorde sta motstand.
Kuppet var Khalqs klart mest suksessrike initiativ. Faktisk i den grad at det har blitt skrevet betydelige mengder med litteratur som hevder at KGB, eller en annen spesialgren av det sovjetiske militæret, må ha stått bak planleggingen og gjennomføringen.. Med tanke på friksjonen som snart oppstod mellom Khalq og sovjetiske tjenestemenn, særlig over sammenslåingen med Parcham, virker sovjetisk kontroll over kuppet svært usannsynlig. Tidlig kjennskap til det virker mulig. Påstander om at sovjetiske piloter skal ha bombet palasset ser vekk fra tilgjengeligheten av erfarne afghanske piloter.
Politisk lederskap av Afghanistans Demokratiske Republikk ble innsatt innen tre dager av den militære overtakelsen. Etter tretten år med konspiratorisk aktivitet, kom de to fraksjonene av ADFP til syne i offentligheten. De nektet til å begynne med å innrømme sitt marxistiske tankegods. Khalqs dominans ble raskt tydelig. Taraki ble president, statsminister og generalsekretær av ADFP. Parchams leder, Babrak Karmal, og Amin ble utnevnt til vise-statsministre. Kabinettet ble delt elleve mot ti, med Khalq i flertall. Khalq dominerte revolusjonsrådet som skulle tjene som den herskende regjeringsorganet. Innen uker begynte renselsen av Parcham og innen sommeren ble Khalqs noe forvirrede sovjetiske beskyttere blitt klar over hvor vanskelig det ville bli å temme dens radikalisme. Ødeleggelsen av Afghanistans herskerelite hadde begynt rett etter maktovertakelsen. Henrettelser, (Parcham-ledere hevder at nærmere 11 000 i løpet av Taraki/Amin-perioden), flukt i eksil og senere ødeleggelsen av Kabul ville bokstavelig talt fjerne den store majoriteten av de rundt 100 000 som hadde vært Afghanistans elite og middelklasse. Deres tap brøt nesten totalt kontinuiteten av Afghanistans lederskap, politiske institusjoner og deres sosiale grunnlag. Karmal ble sendt til Tsjekkoslovakia som ambassadør, sammen med andre som ble sendt ut av landet. Amin så ut til å være den som dro mest nytte av denne strategien.
Khalq-lederskapet viste seg ikke å være i stand til å fylle dette vakuumet. Dets brutale og klønete forsøk på å innføre radikale endringer i kontrollen over jordbruksområder og kreditt, landlige sosiale relasjoner, ekteskap og familiepolitikk og utdanning førte til spredte protester og opprør blant alle store samfunn i det afghanske landet. Taraki og Amin etterlot seg en arv av tumulter og forakt som ødela i stor grad senere marxistiske forsøk på å vinne folkets støtte.
Regjeringen ble rekonstruert på en klassisk leninistisk måte. Inntil 1985 ble den styrt av en midlertidig grunnlov, «de fundamentale prinsippene i Afghanistans Demokratiske Republikk». Øverste myndighet ble gitt til revolusjonsrådet, opprinnelig et organ med 58 medlemmer, men antallet varierte senere. Dets handlingskomité, presidiet, utøvet makt da rådet ikke formelt var samlet. Revolusjonsrådet ble ledet av presidenten i den demokratiske republikken.
Under rådet fungerte et kabinett under statsministeren, først og fremst i et format som ble arvet fra den før-marxistiske tiden. To nye ministerium ble lagt til: Islamske affærer, og stammene og nasjonalitetene. Administrativ organisering for provinsenes og distriktenes styre ble også beholdt.
I leninistisk stil var ADFP plassert tett ved siden av de formelle regjeringsinstrumentene. Dets autoritet var skapt av sentralkomitéen som hadde en utførende stedfortreder, politbyrået. Leder for begge var partiets generalsekretær. Partiets primære måte å styre på var gjennom sammensetning av politikken, som skulle utføre av det medlemmet som tjente i regjeringen.
5. desember 1978 ble en vennskapstraktat underskrevet med Sovjetunionen og ble senere brukt som forløperen til den sovjetiske invasjonen. Betydelige opprør skjedde med jevne mellomrom mot regjeringen. 15. februar 1979 ble den amerikanske ambassadøren Adolph Dubs tatt til fange og senere drept da Amin beordret politiet til å angripe. USA oppnevnte ikke en ny ambassadør.
I midten av mars gjorde den 17. infanteridivisjonen i Herat mytteri under ledelse av Ismail Khan til støtte for sjiamuslimer. Ett hundre sovjetiske rådgivere med deres familier ble drept. Byen ble bombet, som førte til massive ødeleggelser og tusenvis av døde, og ble senere tatt tilbake med den afghanske stridsvogner og fallskjermjegere fra hæren.
Taraki besøkte Moskva den 20. mars 1979 med en formell henvendelse for sovjetiske bakkestyrker. Aleksei Kosygin fortalte ham at «vi tror det vil være en fatal feil å sette inn bakkestyrker...dersom våre styrker gikk inn, vil situasjonen i landet ditt...bli verre.» Til tross for denne uttalelsen forhandlet Taraki om noe væpnet støtte, kamphelikopter med russiske piloter og vedlikeholdsmannskap, 500 militære rådgivere, 700 fallskjermsoldater skjult som teknikere til å forsvare flyplassen i Kabul i tillegg til betydelige leveranser av mat (300 000 tonn hvete i året). Leonid Bresjnev advarte fremdeles Taraki om at full sovjetisk intervensjon «kan bare tjene våre fiender, både dine og våre.»
I løpet av denne perioden, flyktet mange afghanere til Pakistan og Iran og begynte å organisere en motstandsbevegelse. Selv om gruppene som organiserte seg i byen Peshawar, Pakistan, ville senere, etter den sovjetiske invasjonen, bli beskrevet av den vestlige pressen som «frihetskjempere», som om deres mål var å etablere et representativt demokrati i Afghanistan, i virkeligheten hadde disse gruppene hver sin agenda som ofte var langt fra demokratisk.
Den intense rivaliseringen mellom Taraki og Amin innen Khalq-fraksjonen steg. Amin ble statsminister 28. mars 1979 med Taraki fremdeles som president. I september 1979 hadde Tarakis tilhengere gjort flere forsøk på Amins liv. Men det var Taraki som ble kastet og myrdet da han ble kvalt av en pute i sin egen seng, og Amin overtok makten i Afghanistan. Sovjeterne støttet først Amin, men de innså at han var for marxist-leninistisk til å overleve politisk i et så konservativt og religiøst land som Afghanistan. KGB i Kabul spekulerte i om Amins styre ville ble husket som «knallhard undertrykkelse og...[som ville resultere i] aktivering og styrking av motstanden...Situasjonen kan bare bli reddet ved å fjerne Amin fra makten.»
Tarakis død ble først nevnt i Kabul Times 10. oktober som nevnte at den tidligere lederen som bare noe tidligere hadde blitt hyllet som «stor lærer...stort geni...stor leder» døde stille av «alvorlig sykdom, som han led under for en tid». Mindre enn tre måneder senere, etter at Amin-regjeringen ble kastet, ga de nylig innsatte tilhengerne av Babrak Karmal en annen gjenfortelling av Tarakis død. Ifølge denne gjenfortellingen hadde Amin beordret kommandøren av livvakten å henrette Taraki. Taraki skal ha blitt kvalt med en pute over sitt hode. Amins maktovertagelse fra maktkampen i det lille, delte kommunistpartiet i Afghanistan alarmerte sovjeterne og ville fremprovosere den serien med hendelser som ledet til den sovjetiske invasjonen.
I Kabul var Amins steg til topposisjonen rask. Amin begynte uferdige forsøk på å moderere det mange afghanere så på som et anti-islamsk regime. Med løfter om mer religiøs frihet, reparasjoner av moskéer, utdelinger av Koranen til religiøse grupper, bruk av Allahs navn i sine taler og erklæringer om at saur-revolusjonen var «totalt basert på prinsippene i Islam.» Likevel holdt mange afghanere Amin ansvarlig for regimets knallharde tiltak.
Sovjet etablerte en spesialkommisjon på Afghanistan, av KGB-formann Andropov, Ponomaryev fra sentralkomitéen og Ustinov, forsvarsministeren. Sent i oktober rapporterte de at Amin skaffet seg flere motstandere, inkludert sovjet-sympatisører, hans lojalitet til Moskva var falsk og at han søkte diplomatiske forbindelser med Pakistan og muligens Kina.
Opposisjonsstyrkene.
Observatører fra utsiden identifiserer ofte de to krigende gruppene som «fundamentalister» og «tradisjonalister.» Rivalisering mellom disse gruppene fortsatte i løpet av den afghanske borgerkrigen som fulgte etter Sovjetunionens tilbaketrekning. Rivaliseringen mellom disse gruppene brakte afghanernes forhold til vestens oppmerksomhet og det var dem som mottok militær assistanse fra USA og et antall andre land.
Fundamentalistene baserte sine prinsipp om organisering rundt massepolitikk og inkluderte flere delinger av Jamiat-i-Islami. Lederen av hovedretningen, Burhanuddin Rabbani, begynte organisering i Kabul før undertrykkelsen av religiøse konservative, som begynte i 1974, tvang ham til å flykte til Pakistan i løpet av Daouds regime. Kanskje best kjent blant lederene var Gulbuddin Hekmatyar som brøt med Rabbani og formet en annen motstandsgruppe, Hizb-e-Islami, som ble Pakistans foretrukne våpenmottager. En annen splittelse, drevet av Yunus Khales, resulterte i en annen gruppe med navnet Hizb-e-Islami, en gruppe som var noe mer moderat en Hekmatyars. En fjerde fundamentalistisk gruppe var Ittehad-i-Islami ledet av Abdul Rabb Rasuul al-Sayyaf som senere inviterte Osama bin Laden til å komme til Afghanistan. Rabbanis gruppe mottok dens største støtte fra nordlige Afghanistan hvor den mest kjente motstandskommandøren i Afghanistan, Ahmed Shah Massoud, en tadsjiker, som Rabbani, opererte mot sovjeterne med betydelig suksess.
Organisasjonsprinsippene til den tradisjonalistiske gruppen var forskjellig fra den fundamentalistiske. Dannet av løse bånd blant ulama i Afghanistan, var tradisjonalistenes ledere ikke opptatt, i motsetning til fundamentalistene, med å omdefinere islam i det afghanske samfunnet, men i stedet fokuserte de på bruken av sharia som lovens kilde (å fortolke sharia er en hovedoppgave for ulamaen). Blant de tre gruppene i Peshawar var den viktigste Jebh-e-Nejat-e-Milli ledet av Sibghatullah Mojadeddi. Noen av tradisjonalistene var villige til å akseptere gjenopprettelsen av monarkiet og så på den tidligere kongen Mohammed Zahir Shah, i eksil i Italia, som herskeren.
Andre bånd var også viktige i å holde sammen noen motstandsgrupper. Blant disse var forbindelser innen sufi-ordenen ledet av Pir Sayyid Gilani. En annen gruppe, sjiamuslimene i Hazarajat, organiserte flyktninger i Iran.
Den sovjetiske invasjonen, desember 1979.
Sovjetiske spesialstyrker forbereder seg for et oppdrag senere i krigen.
Sovjetisk Mil Mi-24 Hind E angrepshelikopter i 1983
Den sovjetiske invasjonen av Afghanistan begynte da midnatt nærmet seg 24. desember 1979. De organiserte en massiv militær luftbro inn i Kabul, som involverte 280 transportfly og 3 divisjoner med nærmere 8500 mann i hver. Innen to dager hadde de sikret Kabul og satte ut en sovjetisk spesialangrepsenhet mot Darulman Palasset, der elementer av den afghanske arméen som var lojal mot Hafizullah Amin gjorde en kort, men intens motstand. Etter at Amin døde i palasset ble Babrak Karmal, lederen av Parcham-fraksjonen i ADFP som var i eksil, satt inn av sovjeterne som Afghanistans nye regjeringssjef.
Et antall teorier har blitt framsatt for å forklare den sovjetiske handlingen. Disse fortolkningene av Sovjets motiver er ikke alltid enige, det som er sikkert er at beslutningen ble påvirket av mange faktorer, i Leonid Bresjnevs ord om at beslutningen om å invadere Afghanistan var virkelig «ingen enkel beslutning.» To faktorer var svært viktige i Sovjets kalkuleringer. Sovjetunionen som alltid var interessert i å skape en buffersone av styrte eller nøytrale stater langs grensene, var økende bekymret for den ustabile, uforutsigbare situasjonen langs dets sørlige grense. Kanskje like viktig var Bresjnev-doktrinen som sa at Sovjetunionen hadde «rett» til å gå til assistanse av vennligsinnede sosialist-land i nød. Antagelig var Afghanistan et vennligsinnet regime som ikke kunne overleve mot et voksende press fra motstandsbevegelsen uten direkte assistanse fra Sovjet.
Regjeringen til Babrak Karmal stod ovenfor en ødeleggende mangel på muligheter. Det at den var satt inn av en fremmed makt, hindret muligheten for en folkelig og populær legitimitet av regjeringen. Selv om Parcham selv hadde vært blant gruppene som hadde blitt hardest rammet av forfølgelsen av Khalqiene, var deres identifikasjon med marxismen og sovjetisk undertrykkelse ikke tilgitt. Deres fall i antall førte Sovjet til å insistere på gjenforening mellom de to fraksjonene. Renselsen av Parcham hadde etterlatt militæret så dominert av Khalqis at sovjetrne ikke hadde noe valg utenom å stole på Khalqi-offiserer for å gjenbygge hæren.
Sovjets feilkalkuleringer om hva som trengtes for å knuse den afghanske motstanden gjorde regjeringens situasjon enda verre. Det ble forventet av den afghanske hæren at de skulle bære byrden av å undertrykke motstanden som skulle vært gjort raskt med sovjetisk støtte. Ettersom pasifiseringskrigen dro ut i flere år, ble Babrak-regjeringen ytterlig svekket av dårlig ytelse av dens hær.
Uansett hva Sovjets mål hadde vært, var den internasjonale responsen skarp og rask. USAs president Jimmy Carter, da han revurderte den strategiske situasjonen i sin tale om landets tilstand i januar 1980, identifiserte Pakistan som en stat i frontlinjen i den globale kampen mot kommunismen. Han snudde i sitt syn et år tidligere om at hjelp til Pakistan skulle avsluttes pga atomvåpen-program og tilbød Pakistan en militær og økonomisk pakke dersom de ville fungere som tunnel for USA og annen assistanse til mujahedin. Den pakistanske presidenten Muhammad Zia-ul-Haq avslo Carters pakke men senere ble et større tilbud gitt av Reagan-administrasjonen akseptert. Spørsmål om Pakistans atomvåpen-program ble satt til siden for en stund. Assistanse kom også fra Folkerepublikken Kina, Egypt og Saudi-Arabia. Det kom også internasjonal hjelp for å hjelpe Pakistan i å håndtere de mer enn 3 millionene med afghanske flyktninger.
Utenriksministrene av Organisasjonen for Islamske land (OIC) fordømte invasjonen og krevde sovjetisk tilbaketrekning på et møte i Islamabad i januar 1980. FNs sikkerhetsråd kunne ikke gjøre noen ting siden Sovjet hadde vetorett, men FNs generalforsamling utstedte jevnlig resolusjoner som gikk mot den sovjetiske okkupasjonen.
I midten av januar 1980 flyttet sovjeterne sine kommandobaser fra Termez, på sovjetisk territorium nord for Afghanistan, til Kabul. I ti år kjempet sovjeterne og deres afghanske allierte mot mujahedin om kontrollen i landet. Sovjeterne brukte helikopter (inkludert Mil Mi-24 "Hind" kamphelikopter) som deres primære luftangrepsstyrke, støttet med kampfly og bombefly, bakkestyrker og spesialstyrker. I noen områder gjennomførte de en brent jords taktikk-kampanje der de ødela landsbyer, hus, avlinger, husdyr osv.
Letingen etter folkelig støtte.
I forsøk på å øke støtten etablerte ADFP organisasjoner og satte i gang politiske initiativ som skulle føre til folkelig deltagelse. Det mest ambisiøse var den Nasjonale Fedrelands Fronten (NFF), grunnlagt i juni 1981. Denne paraplyorganisasjonen skapte lokale enheter i byer, tettsteder og stammeområder som skulle rekruttere tilhengere av regimet. Landsby- og stammeledere ble tilbudt belønninger for å delta i godt publiserte sammenkomster og program. Partiet tilbød også assosierte organisasjoner som sikret kvinner, ungdom og byarbeidere høyprofilert framvisning i nasjonal radio, tv og regjeringspublikasjoner.
Fra begynnelsen i midten av 1960-årene hadde medlemmene i ADFP vært opptatt av resultatet av informasjon og propaganda. noen år etter at deres egne publikasjoner hadde blitt ødelagt av regjering, fikk de kontroll over all offisiell media. Disse ble brukt til det ytterste til deres propagandamål. "Anis", den viktigste regjeringsavisa (trykket på pashto og dari), "Kabul New Times" (tidligere Kabul Times), trykket på engelsk og nye publikasjoner som "Haqiqat-i-Inqelab-i-Saur" gledet regimets trang til propaganda. Det gjorde også bruk av tv på en oppfinnsom måte.
De tidlige forsøkene på å mobilisere folkelig støtte ble senere fulgt opp av nasjonale møter og sammenkomster, og brukte til slutt en variasjon av modellen til den tradisjonelle loya jirga for å inspirere kooperasjonen av sekulære bondeledere og religiøse autoriteter. En loya jirga i stor skala ble holdt i 1985 for å ratifisere ADRs nye grunnlov.
Disse forsøkene på å vinne støtte ble nøye koordinert med forsøk på å manipulere pashtoenes stammepolitikk. Slike forsøk inkluderte forsøk på å splitte eller forstyrre stammer som støttet motstanden eller ved å lure viktige personer inn i forpliktelser for å skaffe milits-styrker til regjeringen.
Et konsentrert forsøk ble gjort for å vinne minoritetene: Usbekere, turkmenere og tadsjiker nord i Afghanistan. For første gang ble deres språk og litteratur kringkastet og publisert av et regjeringsmedium. Minoritetsforfattere og diktere ble dyrket frem, og oppmerksomheten ble gitt til deres kunst, musikk, dans og fortellinger.
Interne flyktninger: Flukten til byene.
En landsby ødelagt av sovjetiske styrker.
Etterhvert som den afghansk-sovjetiske krigen ble mer destruktiv, flyktet flokker av interne flyktninger til Kabul og de største provinsielle byene. Variende anslag (ingen autentiske folketellinger ble gjort) satte Kabuls folkemengde til mer enn 2 millioner i slutten av 1980-årene. I mange tilfeller flyktet landsbyboere til Kabul og andre byer for å slå seg sammen med familien eller nære grupper som allerede hadde dannet seg der.
Minst 3, kanskje 4, millioner afghanere var dermed underlagt regjeringens autoritet og dermed utsatt for ADFPs rekruttering eller kobling. Dets største påståtte medlemsantall var 160 000, fra starten på mellom 5 000 og 10 000 rett etter invasjonen. Hvor mange medlemmer som var aktive og engasjerte er uklart, men fristelsen med fordeler som for eksempel mat og drivstoff til beskyttede priser, var grunnleggende for medlemskap for mange. Påstander om antall medlemskap i NFF var i miilioner, men dens kjernetilhengere var for det meste partimedlemmer. Da den ble avskaffet i 1987, forsvant NFF uten videre innflytelse.
Fraksjonalisme.
ADFP klarte aldri å kvitte seg med den interne rivaliseringen. Med byrden av opplagte bevis på at Sovjet overså dens politikk, dominerte aktivt de viktigste sektorene i styret og bokstavlig talt drev krigen, kunne ikke ADFP se på seg selv som en politisk kraft før sovjeterne forsvant. I borgerkrigstiden som fulgte, fikk partiet betydelig respekt, men dets interne stridigheter ble verre.
AFDP var født delt og led en nesten sammenhengende konflikt mellom de to store fraksjonene. Sovjet fremtvang en offentlig våpenhvile på Parcham og Khalq, men rivaliseringen fortsatte med stadige gjenoppblomstringer av fiendtlighet og uenigheter. Parcham nøt den politiske dominansen, mens Khalq ikke kunne nektes taket over hæren gjennom sine høyere offiserer. Det var et ekteskap som var nødvendig for å overleve.
Sosiale, lingvistiske og regionale opphav og forskjellige grader av marxistisk radikalisme hadde drevet fraksjonalismen fra begynnelsen. Da sovjetiske styrker invaderte, stod en 15 år gammel historie av uenigheter, mislikelse, rivalisering, vold og mord bak dem. Hver ny episode førte til stadig mer fremmedgjøring. Hendelser hadde også en tendens til å skape nye undergrupper. Hafizullah Amins mord av Taraki delte Khalqiene. Rivaliserende militære klikker delte Khalqiene enda mer.
Mohammed Najibullah, 1986–1992.
Parchamene led en serie splittelser da sovjeterne insisterte på å bytte ut Babrak Karmal med Mohammed Najibullah som leder av ADFP 4. mai 1986. ADFP ble splittet av delingene som hindret iverksettelsen av politikk og satte dens interne sikkerhet i fare. Disse fundamentale svakhetene ble senere delvis skjult av trangen til å samle seg for felles overlevelse i den umiddelbare effekten av den sovjetiske uttrekningen. Men etter militære suksesser begynte igjen riftene å dukke opp.
Karmal beholdt presidentskapet for en stund, men makten ble overført til Najibullah som tidligere hadde ledet Statens Informasjonstjeneste (Khadamate Ettelaate Dowlati, KHAD), det hemmelige afghanske apparatet. Najibullah forsøkte å minske forskjellene med motstanderene og var beredt til å la islam ha en større rolle så vel som å legalisere motstandsgrupper, men alle forsøk han gjorde mot innrømmelser ble forkastet av mujahedin.
Fraksjonalisme hadde en kritisk virkning på lederskapet av ADFP. Najibullahs forsøk på å mekle mellom fraksjonene, han var en effektiv diplomat, en smart fiende, en ressursfull administrator og en brilliant talsmann som taklet konstant og forandrende uroligheter gjennom sine seks år som regjeringens sjef, kvalifiserte ham som leder blant afghanerne. Hans kvaliteter som leder kan bli oppsummert som pasifiserende autoritet: en sikker sans for makt, hvordan få den, hvordan bruke den, men preget av vilje til å gi muligheter til sine rivaler. Denne kombinasjonen var tydelig manglende i de fleste av hans kolleger og rivaler.
Najibullah led, i mindre grad, av den samme ulempen som Karmal hadde da han ble innsatt som generalsekretær i ADFP av sovjeterne. Til tross for sovjetisk innblanding og hans egen frustrasjon og mismot over de mislykkede forsøkene på å skape betydelig folkelig støtte, hadde Karmal fremdeles beholdt nok lojalitet innen partiet til å sitte i posten. Dette viste seg i den intensiteten av motstand til oppnevnelsen av Najibullah i Parcham-fraksjonen. Splittelsen fortsatte og tvang Najibullah til å spre sin politikk mellom all Parchami støtte han kunne få og allianser han kunne vinne fra Khalqis.
Najibullahs rykte var av en hemmelig politi-administrator med spesielt effektive evner i å besinne Ghilzai og østlige pashtoer fra motstand. Najibullah var Ghilzai fra den store ahmedzai-stammen. Sovjeternes valg av ham var tydelig i sammenheng til hans suksess i å drive KHAD mer effektivt enn resten av ADR hadde blitt styrt. Hans oppnevnelse var dermed resultatet av indre partipolitikk. Det ble satt i sammenheng med avgjørende endringer i den Sovjetisk-Afghanske krig som til slutt førte til det sovjetiske militærets tilbaketrekning.
Den sovjetiske avgjørelsen om å trekke seg ut, 1986–1988.
En mujahedin demonstrer et bærbart luftvernmissil, en hodepine for de sovjetiske styrkene som brukte helikoptre i stor utstrekning.
Sovjet undervurderte grovt den enorme kostnaden av den afghanske kampanjen for deres stat, beskrevet på den tiden som Sovjets Vietnam.
Toppen på kampene kom i 1985–86. De sovjetiske styrkene åpnet sitt største og mest effektive angrep på mujahedins forsyningslinjer i nærheten av Pakistan. Betydelige kampanjer hadde også tvunget mujahedin i dekning i nærheten av Herat og Kandahar.
Samtidig kom en sterk økning i militær støtte til mujahedin fra USA og Saudi-Arabia, og denne gjorde det mulig for mujahedin å igjen overta initiativet i geriljakrigen. Sent i august 1986 ble de første FIM-92 Stinger bakke-til-luft rakettene brukt med suksess. I nesten ett år ville de hindre effektiv bruk av luftforsvaret for Sovjet og regjeringen i Kabul.
Disse endringene i fremdrift forsterket reservasjonene til den nye regjeringen i Sovjet, ledet av Mikhail Gorbatsjov, til videre eskalering av krigen. Videre eskalering ble sett på som misbruk av Sovjets politiske og militære midler. Slik tvil hadde satt seg fast før beslutningen om å sette inn Mohammed Najibullah. I april 1985, en måned etter at Gorbatsjov overtok makten i Moskva, klarte ikke 1. mai-hilsenen til Kabul-regjeringen å henvise til dens «revolusjonære solidaritet» med ADFP, et signal i marxistisk-leninistisk retorikk at deres forhold var nedjustert. Babrak Karmal foreslo flere måneder senere å inkludere medlemmer i det revolusjonære råd som ikke var partimedlemmer og å arbeide frem en «blandet økonomi.» Disse forsiktige innrømmelsene mot ikke-marxister ble bifalt av Sovjet, men splitting i politikken ble synlig ved den 27. kongressen til kommunistpartiet i Sovjetunionen i februar 1986. Gorbatsjovs «blødende sår»-tale antydet at en beslutning om å trekke seg tilbake «i nærmeste framtid» var på vei. I sin egen tale gjorde Karmal ingen henvisninger til tilbaketrekning. Tidlig i mai ble han skiftet ut med Najibullah.
Najibullah var forpliktet til å nærme seg den gryende sovjetiske posisjonen med stor forsiktighet. Karmals tilhengere kunne bruke alle innrømmelser til ikke-marxister eller bifallelse av sovjetisk tilbaketrekning mot ham. Med bakgrunn i dette beveget han seg i forskjellige retninger, insisterte på at det ikke var plass til ikke-marxister i regjeringen og tilbød bare muligheten i nåde til «banditter» som hadde blitt lurt av mujahedin-ledere til å motsette seg regjeringen. I tillegg til luftangrep og bombing med artilleri over grensa, nådde KHADs terrorist-aktivitet i Pakistan sin topp under Najibullah.
Sent i 1986 hadde Najibullah stabilisert sin politiske posisjon nok til å begynne å samkjøre seg med Moskvas steg mot tilbaketrekning. I september satte han opp den nasjonale kompromiss-kommisjonen for å kontakte kontrarevolusjonære «med tanke på å fullføre saur-revolusjonen i dens nye fase.» Det er påstått at 40 000 opprørere ble kontaktet. I november ble Karmal skiftet ut som (nå serimonielle) president av Haji Muhammed Samkanai, som ikke var medlem av partiet, og signaliserte ADFPs vilje til å åpne regjeringen for ikke-marxister.
På slutten av 1986 offentliggjorde Najibullah et program for «nasjonal gjenforening». Den tilbød en seks måneders våpenhvile og diskusjoner som skulle lede til en mulig koalisjons-regjering der ADFP ville oppgi sitt regjeringsmonopol. Kontakt skulle tas med «antistatlige væpnede grupper.» Tilknytning av grupper ble foreslått som lot motstandsstyrkene beholde områdene under deres kontroll.
Mye av substansen i programmet skjedde i realiteten på bakkenivået med desillusjonerte mujahedin-kommandører som godtok å samarbeide som regjeringsmilitser. Mujahedin-lederskapet gjorde retorisk krav på at programmet ikke hadde noen sjanse til å lykkes. For sin del beroliget Najibullah sine tilhengere at det ikke ville bli gjort noen kompromiss over «det en hadde fått gjennomført» gjennom Saur-revolusjonen. Det forble en fjern drøm. Mens et propagrandaforsøk med stor flid ble rettet mot både afghanske flyktninger og pakistanere i Nordvest Grense-provinsen, var programmet et nederlag for Moskvas håp om å fullføre en politisk avtale som kunne gjennomføre deres ønske om å trekke ut styrkene.
Najibullahs konkrete oppnåelse var konsolideringen av hans væpnede styrker, ekspansjon av samarbeidende milits-styrker og en økende andel av bybefolkningens, under hans kontroll, akseptering av hans regjering. Som et propagandaforsøk, lyktes «nasjonal gjenforening» i å vinne tid for å forberede seg på borgerkrig etter at Sovjet trakk seg ut.
Genève-avtalene, 1987–1989.
a> trekker seg tilsynelatende ut i 1987.
På begynnelsen av 1987 var det kontrollerende fakta i krigen Sovjetunionens bestemthet om å trekke seg ut. Sovjet ville ikke gå tilbake på sine løfter om å la Kabul-regjeringen overleve, Mikhail Gorbatsjov sine muligheter var hindret av det sovjetiske militærets vilje at Kabul ikke skulle forlates. På tross av dette var det sovjetiske lederskapet bestemt på å løse den kalde krigens problemer med Vesten og interne reformer var mye viktigere enn skjebnen til Kabul-regjeringen.
Andre hendelser utenfor Afghanistan, særlig i Sovjetunionen, bidro til enigheten. Prisen i falne og skadde, økonomiske ressurser og tapet av støtte hjemme som en merket mer og mer hjemme i Sovjet, sørget for kritikk av okkupasjonspolitikken. Leonid Bresjnev døde i 1982, og etter at to etterfølgere døde etter kort tid, overtok Gorbatsjov lederskapet i mars 1985. Ettersom Gorbatsjov åpnet opp landets system, ble det stadig klarere at Sovjetunionen ønsket å finne en vei å trekke seg ut av Afghanistan og samtidig redde ansiktet.
Borgerkrigen i Afghanistan var geriljakrig og en utmattelseskrig mellom regjeringen og mujahedin. Den kostet begge sider mye. Mange afghanere, kanskje så mange som fem millioner, eller en fjerdedel av landets befolkning, flyktet til Pakistan og Iran hvor de organiserte seg i geriljagrupper for å slå tilbake mot Sovjetunionen og regjeringsstyrker inne i Afghanistan. Andre forble i Afghanistan og dannet også kampgrupper. Kanskje den mest nevneverdige ble ledet av Ahmed Shah Massoud i den nordøstre delen av Afghanistan. Disse forskjellige gruppene ble støttet med midler til å kjøpe våpen, først og fremst fra USA, Saudi-Arabia, Folkerepublikken Kina og Egypt. Til tross for høye tap på begge sider fortsatte presset å stige på Sovjetunionen, særlig etter at USA sendte inn FIM-92 Stinger luftvern-raketter som reduserte i betydelig grad effektiviteten til den sovjetiske luftstøtten.
En formel var beleilig klar og tilgjengelig for å minimere ydmykelsen av å snu politisk i en sak hvor enorme politiske, materielle og menneskelige ressurser ble investert. I 1982 hadde FN, under vingene til generalsekretærens kontor, satt i gang forhandlinger rundt Sovjets tilbaketrekning fra Afghanistan. Det grunnleggende formatet hadde en blitt enig om i løpet av 1985. Det var produktet av indirekte forhandlinger mellom ADR og Pakistan (Pakistan anerkjente ikke ADR) med hjelp av generalsekretærens spesialrepresentant, Diego Cordovez. USA og Sovjetunionen hadde bundet seg til å garantere gjennomføringen av en avtale som førte til tilbaketrekning.
Både formatet og substansen av avtalen var lagt for å kunne aksepteres av både Sovjet og ADR. Klausulene inkluderte anerkjennelse av Afghanistan og dets rettigheter til selv å bestemme, dets rett til å være fri fra intervensjoner og innblandinger og retten til dets flyktninger til en sikker og ærerik tilbakevending. Men i kjernen lå en avtale som ble nådd i mai 1988 som autoriserte tilbaketrekningen av «utenlandske tropper» i følge en tidsplan som ville fjerne alle sovjetiske styrker i løpet av 15. februar 1989.
Forhandlingene kom i stand etter initiativ av Moskva og Kabul i 1981. De hadde påstått at sovjetiske styrker hadde gått inn i Afghanistan for å beskytte det fra utenlandske styrker som skulle intervenere på opprørenes side i et forsøk på å styrte ADR. Logikken av Genève-avtalene var basert på denne påstanden, dvs at når denne trusselen om fremmed intervensjon forsvant, ville Sovjet trekke seg tilbake. Av denne grunn var en bilateral avtale mellom Pakistan som aktivt støttet motstanden, og ADR skulle hindre intervensjon og innblanding mellom dem, essensiell.
Med nøyaktige detaljer var begge parter enige om å avslutte alle tiltak som kunne på noe vis ha effekt på suvereniteten eller sikkerheten til den andre. Avtalen skulle hindre mennesker i eksil og flyktninger fra å gi uttalelser som hans/hennes regjering kunne bruke som et bidrag til uro innen dets territorium. Den bilaterale avtalen mellom Afghanistan og Pakistan på prinsippene om ikke-innblanding og ikke-intervensjon ble signert 14. april 1988.
Avtalene sørget for tilbaketrekningen av en tidligere supermakt på en måte som rettferdiggjorde en invasjon. De eksemplifiserte den delikate FN-diplomatien når interessene til en stormakt er truet. Kort sagt var avtalene en politisk redningsvei for en regjering som kjempet med konsekvensene av en kostbar tabbe. FN kunne ikke insistere på beskyldningene om nasjonal skyld var relevant i forhandlingene. I Afghanistans tilfelle insisterte Sovjet på sine diplomatiske premisser akkurat som USA gjorde på en annen måte i forhold til Vietnam.
Avtalen om tilbaketrekning holdt, og den 15. februar 1989, trakk de siste sovjetiske troppene etter skjema seg ut fra Afghanistan. Med dem borte, riktignok, var det derimot ikke klart for en varig fred.
Fredsforsøkene mislykkes.
Forhandlingene brakte ikke fred til Afghanistan. Det var små forventninger blant dets fiender og Sovjetunionen at Kabul-regjeringen ville overleve. Den nektet å kollapse, som førte til en tre-årsperiode med borgerkrig.
Genève-prosessen klarte ikke å hindre videre ødeleggelser som en politisk løsning kunne ha hindret eller begrenset. Den slo feil delvis fordi Genève-prosessen hindret deltakelse av den afghanske motstandsbevegelsen. ADR okkuperte Afghanistans sete i FN. Nektet anerkjennelse motsatte motstandslederene den sentrale rolle som ADR fikk spille i Genève. Da FN-representanten Diego Cordovez gikk til mujahedin-partiene for å diskutere en mulig politisk avtale i februar 1988, mer enn fem år etter at forhandlingene startet, var de ikke interessert. Deres bitterhet ville sveve over utallige forsøk på å finne en politisk løsning.
Betydelig diplomatisk energi ble brukt gjennom 1987 på å finne politiske kompromiss som ville ende kampene før Sovjet trakk seg ut. Mens Pakistan, Sovjet og ADR kranglet over tidsaspektet ved Sovjets tilbaketrekning, arbeidet Cordovez med et utkast for en afghansk regjering som kunne gjenforene de stridende parter. Dette utkastet involverte Mohammed Zahir Shah, og ved forlengelse, de ledende medlemmene av den tidligere regjeringen, derav de fleste medlemmene var i eksil. Denne tilnærmingen trengte også et møte i loya jirga-tradisjon som representerte alle afghanske ledende personer og samfunn. Dette for å nå en samlet enighet på hvordan det fremtidige styret skulle være. Jirgaen skulle også velge en liten gruppe med respekterte ledere for å fungere som en overgangsregjering i stedet for Kabul-regjeringen og mujahedin. I løpet av overgangen skulle en ny grunnlov bli satt sammen og valg skulle lede til innsettelsen av en folkelig akseptert regjering. Denne pakken dukket stadig opp i modifiserte former gjennom borgerkrigen som fulgte. Foreslåtte roller for kongen og hans tilhengere gikk inn og ut av dette utkastet, til tross for hard motstand fra de fleste mujahedin-lederene.
Fredsutsiktene feilet fordi det ikke ble oppnådd noen troverdig enighet. I midten av 1987 merket motstandsstyrkene at de var i ferd med å oppnå en militær seier. De hadde slått tilbake det som viste seg å være den siste rekken med betydelige sovjetiske offensiver. Stinger-rakettene hadde fremdeles en avskrekkende effekt og de mottok en ubegrenset mengde med assistanse utenfra. Nederlag for Kabul-regjeringen var deres løsning for fred. Denne sikkerheten, skjerpet av deres mistro til FN, nesten garanterte deres avslag på politiske kompromiss.
Pakistans forsøk på en politisk løsning, 1987–1988.
Pakistan var den eneste hovedaktøren som kunne overbevise mujahedin om noe annet. Dets nære forhold med partiene det var verter for for hadde formet deres krig og politikk. Deres avhengighet av Pakistans våpen, trening, finansiering og godkjennelse hadde vært nesten total. Men innen 1987 hadde Pakistans utenrikspolitikk blitt fragmentert. Utenriksministeren arbeidet med Diego Cordovez for å skape et formular for en «nøytral» regjering. President Zia-ul-Haq var fast bestemt på at en politisk løsning som gav mujahedin fordelen var essensiell og arbeidet hardt for å overbevise USA og Sovjetunionen. Riaz Muhammed Khan argumenterer at uenighet innen militæret og med Zias økende uavhengige statsminister, Muhammed Khan Junejo, bøyde av Zias forsøk. Da Mikhail Gorbatsjov annonserte en sovjetisk tilbaketrekning uten en fredsavtale på sitt Washington, D.C. møte med president Reagan 10. desember 1987, var muligheten for en politisk løsning tapt. Alle hovedaktørene var etter dette opptatt av å fullføre Genève-prosessen.
Til slutt var sovjeterne fornøyd med å overlate mulighetene for gjenforening til Najibullah og å støtte ham med mengder av materiell støtte. Han gjorde et utvidet gjenforeningsforsøk mot motstandsbevegelsen i juli 1987 som inkluderte 20 seter i statsrådet (tidligere revolusjonsrådet), tolv ministerium og en mulig statsministerpost samt Afghanistans status som en islamsk nøytral stat. Militæret, politiet og sikkerhetsmakten ble ikke nevnt. Forslaget var likevel for lett for hva selv de moderate mujahedin-partier kunne godta.
Najibullah reorganiserte så sin regjering for å møte mujahedin alene. En ny grunnlov ble innført i november 1987. Landets navn ble forandret tilbake til Republikken Afghanistan, statsrådet ble skiftet ut med en nasjonalforsamling der «progressive partier» kunne konkurrere om plassene. Mir Hussein Sharq, en uavhengig politiker, ble innsatt som statsminister. Najibullahs presidentskap ble gitt makt og lengde som Charles de Gaulle i Frankrike. Han ble valgt umiddelbart for en syvårsperiode. På papiret virket det afghanske styret mye mer demokratisk enn Mohammed Daoud Khan hadde etterlatt det, men dets folkelige støtte forble det store spørsmålet.
Stillstand: Borgerkrigen, 1989–1992.
Sovjetunionen forlot Afghanistan midt på vinteren med antydninger til panikk blant Kabul-tjenestemenn. Erfaringer hadde overbevist sovjetiske tjenestemenn at regjeringen var for fraksjonsdelt til å overleve. Pakistanske og amerikanske tjenestemenn forventet en rask mujahedin-seier. Det var ventet at motstandsbevegelsen ville angripe provinsielle tettsteder og byer og til slutt Kabul, dersom nødvendig. Den første som falt kunne føre til en dominoeffekt som ville kaste regjeringen.
Innen tre måneder ble disse forventningene gjort til skamme ved Jalalabad. Et innledende angrep brøt gjennom byens forsvar og nådde flyplassen. Et motangrep støttet av artilleri og jagerfly drev mujahedin tilbake. Ukoordinerte angrep på byen fra andre retninger slo feil. Den livsviktige forsyningsveien til garnisonen fra Kabul ble gjenåpnet. I mai 1989 var det klart at Kabuls styrker i Jalalabad holdt.
Mujahedin var rystet av dette nederlaget. Det avslørte deres manglende evne til å koordinere taktiske bevegelser eller logistikk eller til å opprettholde politisk samarbeid. I løpet av de neste tre årene, var de ikke i stand til å overvinne disse begrensningene. Bare et betydelig provinsielt administrasjonssenter, Taloqan, ble erobret og holdt. Mujahedins posisjon i nordøst og rundt Herat ble styrket, men deres manglende evne til å samle store styrker for å overvinne en moderne armé med viljen til å kjempe fra nedgravde posisjoner var klar. En dødelig utveksling av mellomdistanse-raketter ble den primære kampformen, noe som skapte bitterhet blant bybefolkningene og la flere hindre i veien for millioner av flyktninger som ønsket å reise hjem.
Seieren ved Jalalabad var en moralsk vitamininnsprøytning for Kabul-regjeringen. Hæren viste seg å være i stand til å kjempe effektivt ved siden av de herdede sovjetisk-trente spesialstyrkene. Desertering avtok dramatisk da det ble tydelig at motstandsbevegelsen var i villrede uten noen muligheter for en rask seier. Forandringen i stemningen gjorde rekruttering av milits-styrker mye enklere. Så mange som 30 000 soldater ble satt til forsvaret av Herat alene.
Rett etter sovjeternes tilbaketog, trakk Najibullah vekk fasaden av delt regjeringsansvar. Han erklærte en unntakstilstand, fjernet Shaq og andre ministere som ikke var medlem av partiet fra kabinettet. Sovjetunionen svarte med en strøm av militære og økonomiske forsyninger. Nok mat og drivstoff ble gjort tilgjengelig for de neste to vanskelige vintrene. Mye av det militære utstyret som tilhørte sovjetiske enheter som evakuerte Øst-Europa ble sendt til Afghanistan. Kabuls luftforsvar var sikret nok forsyninger og hadde utviklet strategier som minimaliserte farene fra Stinger-rakettene. Luftforsvaret hindret nå masseangrep mot byene. Mellomdistanse-raketter, spesielt scud-raketten, var særlig vellykket i forsvaret av Jalalabad, skutt fra Kabul, 145 km unna. En nådde forstedene til Pakistans hovedstad, Islamabad, mer enn 400 km unna. Sovjetisk støtte nådde en verdi av 3 milliarder dollar i året i 1990. Kabul hadde klart å oppnå stillstand som avslørte mujahedins svakheter, politisk og militært.
Sovjetunionens sammenbrudd, 1991.
Med den kommunistiske harde kjernes mislykkede forsøk på å ta over det sovjetiske regjeringen i august 1991, mistet Mohammed Najibullahs tilhengere i den sovjetiske hæren deres makt til å diktere politikken i Afghanistan. Effekten kom umiddelbart. 13. september ble den sovjetiske regjeringen, nå dominert av Boris Jeltsin, enig med USA på en avtale om å kutte militær hjelp på begge sider i den afghanske borgerkrigen. Avtalen skulle iverksettes 1. januar 1992.
Sovjet-regjeringen etter kuppforsøket forsøkte så å skape politiske relasjoner med den afghanske motstandsbevegelse. I midten av november inviterte den en delegasjon fra motstandsbevegelsens Interimregjeringen i Afghanistan (IA) til Moskva der sovjeterne godtok at en overgangsregjering skulle forberede Afghanistan for nasjonale valg.Sovjeterne insisterte ikke på at Najibullah eller hans kolleger skulle delta i overgangsprosessen. Etter å ha blitt kuttet løs både materielt og politisk, begynte Najibullahs fraksjonspregede regjering å falle sammen.
I løpet av de nesten tre årene som Kabul-regjeringen med suksess hadde forsvart seg mot mujahedin-angrep, hadde fraksjoner innen regjeringen også utviklet kvasi-konspirasjonelle forbindelser med motstanden. Selv i løpet av Sovjets krig hadde Kabuls tjenestemenn arrangert våpenhviler, nøytrale soner, gjennomgang på motorveier og til og med pass som lot ubevæpnede mujahedin gå inn i tettsteder og byer. Ettersom borgerkrigen utviklet seg til stillstand i 1989, ble slike avtaler sementert som politiske forståelser. Kamper stoppet nesten opp rundt Kandahar fordi de fleste mujahedin-kommandørene hadde en forståelse med dens provinsielle guvernør. Ahmed Shah Massoud utviklet en avtale med Kabul om å holde den viktige nord-sør-motorveien åpen etter at sovjeterne trakk seg ut. Den største mujahedin-seieren i løpet av borgerkrigen, var erobringen av Khost og ble oppnådd gjennom kollaborasjon med garnisonen. I mars 1990 samarbeidet Gulbuddin Hekmatyar med et kuppforsøk av Khalqieren og forsvarsministeren Shah Nawaz Tanai. Hekmatyars styrker skulle angripe Kabul samtidig. Plottet mislyktes på grunn av feilaktige kommunikasjoner. Tanai unnslapp med helikopter til Pakistan der han ble tatt vell i mot og offentlig akseptert som en alliert av Hekmatyar.
Samarbeid med motstandere ble en viktig del av Najibullahs forsvarsstrategi. Mange mujahedingrupper ble bokstavlig talt betalt vekk med våpen, forsyninger og penger for å bli militser som beskyttet tettsteder, veier og installasjoner. Slike avtaler hadde faren med at det kunne slå tilbake. Da Najibullahs politiske støtte opphørte og pengene forsvant, smuldret også disse alliansene vekk.
Kabuls fall, april 1992.
Kabul falt til slutt til mujahedin fordi fraksjonene i regjeringen til slutt gikk fra hverandre. Hæren hadde, inntil den ble demoralisert av avhoppningene til dens øverste offiserer, oppnådd en grad av effektivitet som den ikke hadde oppnådd under direkte sovjetisk veiledning. Det var et klassisk tilfelle av tap av moral. Regimet kollapset mens det fremdeles hadde et materielt overtak. Dets lagre av ammunisjon og fly ville gi de seirende mujahedin med det de trengte for å føre en svært ødeleggende krig. Kabul hadde lite drivstoff og mat på slutten av vinteren i 1992, men dets militære enheter var godt nok forsynt til å kjempe i ubestemmelig tid. De kjempet ikke fordi deres ledere flyktet for å overleve. Deres hjelp hadde ikke bare blitt kuttet, den marxist-leninistiske ideologien som hadde lagt grunnlaget for regjeringen hadde blitt rykket opp ved roten.
Noen dager etter at det var klart at Mohammed Najibullah hadde mistet kontrollen, avtalte hans armékommandører og lokale ledere i hele landet å gi over styringen til motstandsbevegelsen. Felles styrer eller "shuras" ble med en gang satt opp for lokal styring der både sivile og militære tjenestemenn fra den tidligere styresmakten vanligvis ble inkludert. Rapporter tyder på at prosessen var stort sett gjennomført på vennskapelig vis. I mange tidlige tilfeller hadde organiseringen for overføring av regional og lokal autoritet skjedd mellom fiender.
Disse lokale organiseringene forble på plass i store deler av Afghanistan inntil 1995. Forstyrrelser skjedde der lokale politiske organiseringer ble knyttet til kampen som oppstod mellom forskjellige mujahedin-parti. På nasjonalt nivå var et politisk vakuum skapt, inn i dette falt partier i eksil i deres hast for å ta kontroll. Fiendskapet, ambisjonene, stoltheten og dogmene som hadde lammet deres skyggeregjering viste seg å være enda mer katastrofal i deres kamp om makt. Karakteristikkene de brakte med seg hadde blitt forsterket i kampen for å bli foretrukket i Peshawar.
De hemmelige forståelsene mellom militære ledere rev snart ned Kabul-regjeringen. I midten av januar 1992, innen tre uker etter avviklingen av Sovjetunionen, ble Ahmed Shah Massoud klar over konflikt innen regjeringen nordre kommando. General Abdul Momin som hadde ansvaret av Hairatan grenseovergang ved den nordre enden av Kabuls forsyningsvei, og andre ikke-pashto generaler basert i Mazar-e Sharif, fryktet fjerningen av Najibullah og å bli erstattet av pashto offiserer. Generalene gjorde opprør og situasjonen ble tatt kontroll over av Abdul Rashid Dostum, som hadde general-grad som sjef for Jozjani-militsen som også hadde base i Mazar-e Sharif. Han og Massoud nådde en politisk avtale, sammen med enda en betydelig milits-leder, Sayyid Mansor fra ismaili-samfunnet basert i Baghlan-provinsen. Disse nordlige allierte konsoliderte sin posisjon i Mazar-e Sharif den 21. mars. Deres koalisjon dekket ni provinser i nord og nordøst. Ettersom uroen innen regjeringen i Kabul utbviklet seg, var der ingen regjeringsstyrker mellom de nordlige allierte og den viktige flybasen ved Bagram, 70 km nord for Kabul. I midten av april hadde luftforsvarets ledelse ved Begram kapitulert til Massoud. Kabul var forsvarsløs, hæren var ikke lenger til å stole på.
Najibullah hadde mistet intern kontroll med en gang etter at han 18. mars offentliggjorde sin vilje til å trekke seg for å gjøre plass for en interimregjering. Ettersom regjeringen brakk i flere fraksjoner hadde saken blitt om hvordan maktoverføringen skulle skje. Najibullah forsøkte å flykte ut av Kabul 17. april, men ble stoppet av Dostums tropper som kontrollerte Kabul flyplass under kommandoen til Babrak Karmals bror, Mahmud Baryalai. Hevnaksjoner mellom Parcham-fraksjoner ble gjennomført. Najibullah søkte tilflukt ved FN-stasjonen der han forble til 1996. En gruppe Parcham-generaler og tjenestemenn erklærte seg som interimregjeringen for å overføre makten til mujahedin.
I mer enn en uke forble Massoud passiv og unnlot å flytte sine styrker inn i hovedstaden. Han ventet på ankomsten av det politiske lederskapet fra Peshawar. Partiene hadde plutselig den suverene makten i sine hender, men ingen planer for å utføre den. Med sin hovedkommandør klar til å okkupere Kabul, var Burhanuddin Rabbani i posisjon til å overta. I mens forsøkte FN å finne en politisk løsning som sikret en måte å overføre makten på som var akseptabel for alle sider.
FNs politiske kompromiss.
Benan Sevan, Diego Cordovez etterfølger som representant for generalsekretæren i FN, forsøkte å innføre et politisk formular som ble offentliggjort av FNs generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar 21. mai 1991. Henvist til som en fempunktsplan, inkluderte den anerkjennelse av Afghanistans suverene status som en politisk islamsk stat, innrømmelser av afghanernes rett til selvbestemmelse i å velge deres regjeringsform samt sosialt og økonomisk system, behov for en overgangsperiode som tillater en dialog mellom afghanere som skal lede til etableringen av en styresmakt med bred støtte, avslutningen av våpenleveringer inn i Afghanistan og finansiering fra det internasjonale samfunnet som er stor nok til å støtte hjemkomsten til Afghanistans flyktninger og gjenoppbygningen fra ødeleggelsene pga krig.
Disse prinsippene ble satt i verk av Sovjetunionen, USA og Afghanistans naboregjeringer, men der var ingen militære midler til å gjennomføre dem. De tre moderate Peshwar-partiene godtok dem, men de møtte motstand fra Gulbuddin Hekmatyar, Burhanuddin Rabbani, Rasool Sayyaf og Mawlawi Yunis Khalis som stod foran seieren over Kabul-regjeringen.
De fire «fundamentalistene» fant det lurt å delta i forsøket på å iverksette FN-initiativet. Press fra deres utenlandske tilhengere og mulighetene som deltakelse for å modifisere eller sette seg imot planen støttet dem til å være nølende deltakere. Pakistan og Iran arbeidet sammen for å vinne mujahedins støtte på en konferanse i juli 1991. Pakistan indikerte mujahedins formelle akseptering av planene og erklærte offisielt avslutningen av sin egen militære støtte til motstandsbevegelsen sent i januar 1992. Najibullah aksepterte også, men inntil 18. mars 1992 dro han ut spørsmålet om og når han ville trekke seg i henhold til forhandlinger.
Sevan gjorde seriøse forsøk på å skape mekanismer for dialog som kunne lede til innsettelsen av overgangsprosessen i henhold til punkt tre i planen. Den tilpassede organiseringen var finere og enklere enn tidligere planer som hadde blitt bygget rundt mulig deltakelse av Mohammed Zahir Shah og sammenkallingen av et møte i loya jirga-tradisjon. I løpet av mars 1992 hadde planen utviklet seg til et møte i Europa sent på våren av rundt 150 respekterte afghanere som representerte alle samfunn. De fleste av Sevans forsøk på å vinne samarbeidet til alle de afghanske lederene, inkludert sjia-partiene som hadde kontrollen i Hazarajat. Tidlig i februar virket det som om han hadde vunnet den aktive støtten til kommandørene blant pashtoene i det østlige Afghanistan og deltakelse fra Rabbani og Hekmatyar i den grad at de sendte lister av deltakere som var akseptable for dem til det foreslåtte møtet. Samtidig arbeodet Sevan for å overbevise Najibullah til å tre tilbake på den antagelsen at når han var borte, ville dette føre til full mujahedin-deltakelse. Istedet akselererte Najibullahs offentliggjøring 18. mars kollapsen av styresmaktene. Denne kollapsen utløste igjen hendelser som beveget seg raskere enn Sevans plan kunne iverksettes.
I midten av hektisk manøvrering for å sette sammen det europeiske møtet, deklarerte Sevan 4. april at de fleste partene (inkludert Hekmatyars) og Kabul-regjeringen hadde blitt enige om å overføre til en overgangsautoritet. Han annonserte også opprettelsen av et «før-overgangsråd» til å ta kontroll over styret «kanskje innen de neste to ukene.» Han kjempet for å holde følge med begivenhetene som truet å ødelegge regjeringen før han hadde klart å erstatte den.
På slutten blokkerte noen av shia-partene og islamistene i Peshawar hans plan. De holdt tilbake deres valg eller sendte kandidater til det europeiske møtet som de visste ville være uakseptable for andre. Håpet om en nøytral, grundig tilnærming til en politisk avtale blant afghanere døde. Sevan arbeidet så for å sikre en fredelig maktoverføring fra interimregjeringen i Kabul som erstattet Najibullah 18. april til styrkene til Ahmed Shah Massoud og Abdul Rashid Dostum. Effekten ble at maktoverføringen var fredelig, men uten en enstydig politisk avtale som basis. Innen en uke startet en ny borgerkrig blant seierherrene da tiden til Den Islamske staten Afghanistan startet.


Hermann Maier.
Hermann «Herminator» Maier (født 7. desember 1972 i Altenmarkt) er en tidligere østerriksk alpinist.
Han begynte å konkurrere i utfor allerede i femårsalderen. I august 2001 ble han meget hardt skadet i en motorsykkelulykke. Legene vurderte å amputere det ene benet, men han fikk beholde det. I januar 2003 var Maier tilbake i verdenscupen, og sjokkerte en hel skiverden da han vant sin første konkurranse etter ulykken. Tirsdag 13. oktober 2009, kunngjorde Maier at han legger opp. 36 år gammel.
Maier vant i løpet av sin karriere verdenscupen sammenlagt fire ganger og vant totalt 54 verdenscupseire.
Meritter.
OL-sølv i Super-G 2006, OL-bronse i storslalåm 2006


Simon Flem Devold.
Simon Flem Devold (født 17. mars 1929 i Namsos som Helge Flem Devold) er en norsk forfatter, journalist og jazz-klarinettist. 3 år gammel flyttet han med sin familie til Ålesund, hvor han vokste opp.
Navneskiftet fra Helge til Simon skjedde i forbindelse med hans tilknytning til Subud, en verdensomspennende sammenslutning med indonesiske røtter der ønsket for den enkelte er å finne frem til det mennesket man vil være her på jord.
Han mottok i 2012 Fritt Ords honnør for hans banebrytende engasjement som formidler av barns stemmer, livserfaringer og rettigheter gjennom spalten «På skråss» i Aftenposten, ofte med utgangspunkt i tabubelagte temaer.
Forfatter og skribent.
Devold er kanskje best kjent som representant og forsvarer for barna, blant annet gjennom sin faste spalte i "Aftenposten", «På skråss».
Devold bokdebuterte med "Gutta og jeg" i 1973, en samling portretter av byoriginaler. Han har i alt skrevet 17 bøker, likelig fordelt mellom bøker om barns livsforståelse og rettigheter, og bøker om byoriginaler. Hans kanskje mest kjente bok, "Morten, 11 år", er oversatt til blant annet svensk, tysk, nederlandsk og japansk.
Han har også arbeidet som journalist i Sunnmørsposten, der han særlig gjorde seg bemerket med sin skarpe penn – og figuren Maskemakk, som figurerte i Sunnmørsposten på 1970-tallet og var kjent for sin eiendommelige engelsk: «The fast-window went on reason» (Hurtigruta gikk på grunn).
Musikeren.
Devold har som musiker ledet S.F.D. Kvartett, og de siste årene samarbeidet mye med Tord Gustavsen.
Helge Flem Devolds kvartet spilte swing-jazz à la Benny Goodman og var fra midten av 1950-årene en av de mest kjente jazzgrupper i Norge, spesielt innen sin sjanger.
Helge (Simon) Flem Devold (klarinett og saxofon), Ivar Skuseth (vibrafon), Kåre Halvorsen (piano) og Leif Hessen (trommer). Kvartetten ble fra tid til annen utvidet til kvintett med gitar som tilleggsintrument.
Devold bidro på Turid Lisbeth Nygårds barnejazzplate "Trollhalen" (Musico, 2001). Med Marit Carlsen ga han ut "Swingende barnetro" (KKV, 1989). Med Jon Kirkebø Rosslund og Pål Are Bakksjø holdt han jazzbarnehage på Hemnesjazz (1999).
Barn av Jorden.
Devold fikk i 1987 idéen om at Nordkapp kunne benyttes til noe med positiv betydning langt utover Norges grenser. I samarbeid med blant annet "Nordkapps Vel" ble sju barn fra ulike kanter av verden samlet på Nordkapp. Herav kommer navnet "Barn av Jorden". Prosjektet er omdannet til en pris som blir gitt en person eller et prosjekt som har vist omsorg og evne til å hjelpe nødlidende barn. "Barn av Jordens Pris" er på 100 000 kroner, og deles ut hvert år i juni på Nordkapp.


Illustreret norsk konversationsleksikon.
"Illustreret norsk konversationsleksikon", 6 bd, 1907-1913
«Automobil», fra "Illustreret norsk konversationsleksikon"
"Illustreret norsk konversationsleksikon" (Seks bind, 1907–1913) var tittelen på første utgave av det som senere ble kjent som "Aschehougs konversasjonsleksikon", det første store leksikon på norsk.
I februar 1905 begynte William Nygaard d.e., eier av Aschehoug forlag, planleggingen. Redaksjonen ble ledet av bibliotekaren Haakon Nyhuus. øvrige medlemmer av redaksjonskomitéen var riksarkivar Ebbe Hertzberg, professor Axel Holst, ingeniør Michael Leegaard, professor Yngvar Nielsen, generalmajor Per Schjelderup Nissen og professor Hjalmar Falk. Det første heftet ble utgitt 11. oktober 1906 og ved utgangen av 1906 var det 8000 abonnenter.
Foruten leksikonartikler var det nederst på hver side en ordbok med oversettelser til norsk fra tysk, engelsk og fransk.
For å feire det sammenfallende 100-årsminnet av leksikonet og unionsoppløsningen utga Kunnskapsforlaget i 2004 boken "Byer i Norge for 100 år siden. Faksimile fra Aschehougs «Illustreret norsk konversationsleksikon» 1906-13", utvelgelse og redaksjon av Knut Are Tvedt, 67 sider.


Samfunnspartiet.
Samfunnspartiet er et norsk politisk parti. Det ble grunnlagt av Øystein Meier Johannessen i 1985 og beskriver seg selv som et anarkistisk parti, tuftet på nestekjærlighetens budskap i Det nye testamente og på humanismens idealer om å respektere menneskeverdet. Partiet er registrert i Partiregisteret.
Partiet har nominert en rekke kjendiser, blant andre Tor Erling Staff. Ikke alle disse nominasjonene har vært møtt med like stor glede av de nominerte. Til valget i Nordland 2005 ble det på partiets valglister ført opp blant andre daværende biskop Øystein I. Larsen, tidligere medlemmer av Kystpartiet og redaktører i flere aviser mot deres vilje. Flere av disse endte opp med å melde seg inn i andre partier for å kunne frasi seg plassen på Samfunnspartiets lister.
Bilbranner.
17. oktober 2006 satte Meier Johannessen fyr på sin egen bil (den samme som ble brukt under «bombestuntet») utenfor rådhuset i Korgen i forbindelse med et møte i kommunestyret i Hemnes kommune, hvor han representerer partiet. Dette ble ifølge Meier Johannessen selv gjort som en protest mot Israel og USAs behandling av palestinerne. Politi og brannvesen ble kontaktet, og kommunestyremøtet ble avsluttet uten at sakslista ble fullført.
6. september 2007 satte partileder Meier Johannessen nok en gang fyr på en bil, denne gang som en protest mot høringsutkastet til ny lov om motorferdsel i utmark. Aksjonen ble stoppet av politiet, og Meier Johannessen fikk beslaglagt valgmateriellet sitt, noe partiets advokat har bedt om en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for.
Høsten 2008 førte han sin egen sak i retten i oppgjøret etter de to bilbrannene, og også dette skaffet stor oppmerksomhet i pressen, da han ba om å få sone i fengsel istedenfor å bli bøtelagt.
Dyrehodene.
Tirsdag 12. desember 2006 kom Samfunnspartiet og Meier Johannessen i media i forbindelse med en aksjon under et kommunestyremøte. Denne gangen ble en rekke sauehoder plassert på staker utenfor møtelokalet, som en protest mot det han mente var manglende demokratiforståelse i kommunestyret i Hemnes og mot at lokalavisa Rana Blad ifølge ham selv ikke hadde oppfylt sin samfunnsrolle.
31. mai 2011 benyttet Meier Johannessen igjen avkappete dyrehoder i en politisk aksjon. Hestehoder ble montert på nidstenger utenfor Stortinget i det Meier Johannessen hevdet var en protest mot EU og høye energipriser.
Staten Nord-Norge.
Partiet proklamerte i sin valgbrosjyre til fylkestingsvalget i Nordland 2007 at dersom Norge melder seg inn i EU mot et flertall av stemmene i Nord-Norge, kommer partiet til å jobbe for at Nord-Norge erklærer sin uavhengighet og danner en egen stat.
Kjendiser på valglister.
Partiet har ved flere valg hatt kjente personer på sine valglister mot deres vilje. Ved kommunevalget i 2007 var Otto Jespersen oppført på lista til bystyret i Oslo, noe han tok sterk avstand fra.
Valgresultater.
Ved stortingsvalget 2009 stilte Samfunnspartiet liste i Nordland og Oslo. Det fikk henholdsvis 68 og 72 stemmer.
Ved fylkestingsvalget 2007 stilte partiet i de samme to fylkene. Resultatet var 393 stemmer i Nordland (0,4 prosent) og 129 stemmer i Oslo.
Ved stortingsvalget 2005 hadde partiet bare liste i Nordland, og det fikk da 44 stemmer.


Borland.
Borland, grunnlagt i 1983, er et amerikansk programvarehus med hovedkvarter i California. Borland er mest kjent for sine programvareutviklingsprogram, slik som Delphi, J Builder, C++ Builder, Borland Pascal og Turbo Pascal.
Borland hadde på 1980-tallet en utviklingsavdeling i Danmark.


Francis Patrick Moran.
Francis Patrick Moran (irsk-australier, født 16. desember 1830 i Leighlinbridge nær Kildare, Irland, død 16. august 1911 i Sydney i Australia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og ble forflyttet fra en bispestol i Irland til Australia, der han var erkebiskop av Sydney 1884–1911.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1885.
Han lot være å reise til konklavet 1903 som valgte pave Pius X da det var åpenbart at han ikke ville ha rukket å nå frem i tide til det begynte.
Han var nevø av kardinal Paul Cullen, morens stebror.
Moran, Francis Patrick
Moran, Francis Patrick
Moran, Francis Patrick
Moran, Francis Patrick
Moran, Francis Patrick
Moran, Francis Patrick


Naturlovpartiet.
Naturlovpartiet er et norsk politisk parti som har programfestet at det norske samfunn ikke fungerer i pakt med naturen og derfor må endres radikalt. Partiet ønsker å snu opp-ned på hele den politiske virkeligheten ved å erstatte dagens system med transcendental meditasjon. Dette skal, i følge partiets program, føre til et høyere bevissthetsnivå blant menneskene og dermed føre til et bedre samfunn med mindre stress og sykefravær. Partiet ble stiftet i 1992 og ble mer eller mindre nedlagt i 2001.
Partiet stilte til valg for første gang i 1993. På grunn av lav oppslutning og «mangel på renhet i landets bevissthet» vedtok partiet å ikke drive valgkamp, men stilte likevel lokalvalgs- og stortingsvalgslister i utvalgte fylker og kommuner. I desember 2009 ble partiet slettet fra Partiregisteret etter å ikke ha stilt liste ved to påfølgende stortingsvalg.
Internasjonalt.
Partiet ble opprettet som den norske armen av det transnasjonale Naturlovpartiet som ble grunnlagt av Beatles-medlemmet George Harrison. Partiet blir regnet som den politiske armen av Maharishi Mahesh Yogis bevegelse for Transcendental meditasjon. Det britiske Naturlovpartiet ble offisielt oppløst i april, 2004.


Norman Thomas Gilroy.
Norman Thomas Gilroy (født 22. januar 1896 i Sydney i Australia, død 21. oktober 1977 i Sydney) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Sydney 1940–1971.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1946.
Han deltok under konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og deltok under konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Han deltok også under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Gilroy, Norman Thomas
Gilroy, Norman Thomas
Gilroy, Norman Thomas
Gilroy, Norman Thomas


Fedrelandspartiet.
Fedrelandspartiet var et norsk registrert politisk parti. Det ble grunnlagt den 17. mai 1990 av den tidligere Fremskrittspartiet-politikeren Harald Trefall fra Bergen, og ved valget i 1991 fikk partiet én representant i Hordaland fylkesting og én i Karmøy kommunestyre. Etter at partiet mistet disse representantene i 1995, ble det stående uten politisk representasjon.
Partiet var et verdikonservativt nasjonalt parti, og markerte seg særlig sterkt mot innvandring til Norge.
Fedrelandspartiet ble offisielt lagt ned den 31. desember 2008.


Nasjonalparker på New Zealand.
(796 km², etablert 1887) Dette var New Zealands første nasjonalpark. Den har tre aktive vulkaner, Ruapehu, Ngauruhoe og Tongariro.
(2127 km², etablert 1954) sammen med tilstøtende Whirinaki Forest Park, er dette det største gjenværende område med tradisjonell newzealandsk skog på Nordøya. Innsjøen Lake Waikaremoana som er en del av parken er kjent for sin betagende strandlinje.
(335 km², etablert 1900) består av alt land i en 9-kilometer radius fra toppen av fjellet Taranaki/Mount Egmont. Den symmetriske toppen på den sovende vulkanen er et landemerke i regionen.
(742 km², etablert 1986) grenser langs elven Whanganui River. Den inneholder statlig land, tidligere statlig skog og flere tidligere småreservater. Elven er ikke en del av parken.
(4,520 km², etablert 1996) ligger på nord-vest siden av Sørøya. Den omslutter spektakulær natur og en tursti kalt "Heapy Track". Området er vanskelig tilgjengelig og har i stor grad bevart en unik flora og fauna. Det er New Zealands nest største nasjonalpark.
(225 km², etablert 1942) er kjent for sine gylne strender. Parken strekker seg langs kysten av Tasman Bay. Det er landets minste nasjonalpark.
(1,018 km², etablert 1956) Består av mye ulendt fjellområde. Den strekker seg sørover fra de skogkledde breddene av innsjøene Lakes Rotoiti og Rotoroa til Lewis Pass National Reserve.
(306 km², etablert 1987) ligger på vestkysten West Coast av Sørøya mellom byene Westport og Greymouth. Den vekker oppsikt på grunn av steinformasjonen "Pancake Rocks" som ligger ved Punakaiki.
(1,144 km², etablert 1929) inneholder mye ulendt fjellterreng. Den omslutter endel av fjellkjeden kjent som de Sørlige Alper.
(1,175 km², etablert 1960) strekker seg fra de høyeste toppene av de Sørlige Alper til en vill og lite tilgjengelig kystlinje. I parken finner man isbreer, innsjøer og tett regnskog. Det finnes også ruiner av gamle gullgraverbyer langs kysten.
(707 km², etablert 1953) er en fjellpark. Den inneholder New Zealands høyeste fjell, Mt Cook (3,754 m). Her finner man også landets lengste isbre Tasman Glacier (29 km). Mange søker hit for fjellklatring, skiturer og flyturer. Parken har en fantastisk natur og har sammen med Westland National Park blitt en del av UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.
(3,555 km², etablert 1964) er et kompleks og imponerende isbre og fjellområde. Midtpunktet i parken er fjellet Mount Aspiring (3,036 m), som er New Zealands høyeste fjell utenfor Mount Cook National Park.
(12,519 km², etablert 1952) er både New Zealands og en av verdens største nasjonalparker. De flotte utsiktene, med dens dype fjorder, innsjøer og fosser har gjort denne parken internasjonalt berømt som et og den er erklært en del av Verdensarven.
Stewart Island, 1,500 km², etablert i 2002.


Liste over norske komponister.
Denne Liste over norske komponister er inndelt i århundre for komponistenes fødsel, og er derfor ikke nødvendigvis i full overensstemmelse med deres aktive perioder, eller de rådende stilarter.
1900-tallet.
Norske komponister


Tiltaleform.
En tiltaleform er en høflighetsfrase som brukes som innledning ved henvendelser eller henvisninger til en person som innehar en rang eller et embede. Tiltaleformer har vanligvis bakgrunn i lov eller sedvane, og forbindes gjerne med monarkier og adel. De benyttes også for presidenter i republikker, og i mange land for parlamentsmedlemmer, dommere og høyere embedsmenn. Geistlige ledere har også tiltaleformer. En tiltaleform er ikke det samme som en tittel; som regel er det faste tiltaleformer for innehavere av bestemte titler.
Geistlighet.
I den ortodokse kirke brukes tiltalen "Eminense" for metropolitter og "Allhellighet" for den økumeniske patriark. Biskoper tiltales med "Nåde". Andre patriarker og overhoder for autokefale kirker enn den økumeniske patriark tiltales med "Salighet".


Anterus.
Anterus (død 3. januar 236 (trad.) var Den katolske kirkes pave fra 21. november 235 (trad.) til sin død. Han var, ifølge "Liber Pontificalis", av gresk avstamning, og sønn av en mann ved navn Romulus.
Den 28. september 235 (trad.) skal pave Pontian ha abdisert etter å ha blitt forvist til gruvene på Sardinia, noe som var jevngodt med en dødsdom. Han gjorde dette slik at man raskt skulle kunne velge en etterfølger. Anterus ble ifølge tradisjonen valgt 21. november samme år og døde etter seks uker som pave. Dette var i en periode hvor keiser Maximinus Thrax sto bak harde forfølgelser av kristne.
Ifølge de sparsommelige opplysningene som finnes om Anterus, ordinerte han en biskop for Fundi i Campania. Det blir hevdet i "Liber Pontificalis" at han også bestemte at notarer skulle samle helgenhistorier og relikvier, men det er liten grunn til å feste lit til denne opplysningen.
Det sies i samme bok at han led martyrdøden, men dette virker usannsynlig, ettersom "Den liberianske katalog" forteller at han «falt i søvn», et uttrykk som brukes om de som døde av naturlige årsaker.
Han var den første paven som ble gravlagt i Callistuskatakomben, hvor deler av gravskriften med navnet hans med greske bokstaver er funnet.


Dorrit Willumsen.
Dorrit Kirsten Willumsen (født 31. august 1940 i på Nørrebro i København, Danmark) er en dansk forfatter.
Etter eksamen artium i 1960 arbeidet Willumsen på kontor og i et laboratorium. Hun debuterte i 1965 med novellesamlingen "Knagen".
I 1997 ble hun tildelt Nordisk Råds litteraturpris for "Bang: en roman om Herman Bang". Siden 1980 mottar hun livsvarig kunstnerlønn fra det danske Statens Kunstfond.
Willumsen er siden 1963 gift med lyrikeren Jess Ørnsbo. Lyrikeren Tore Ørnsbo er deres sønn.


Kerstin Ekman.
Kerstin Lillemor Ekman (født 27. august 1933 i Risinge i Östergötland, Sverige), døpenavn "Kerstin Lillemor Hjorth", er en svensk forfatter.
Kerstin Ekman studerte litteraturhistorie, nordisk og tysk ved Uppsala universitet, hvor hun tok magistergraden i 1957. Fra 1957 til 1959 var hun ansatt i Artfilm. Fra 1965 til 1970 underviste hun ved Wiks folkhögskola utenfor Uppsala. Siden 1970 har hun vært forfatter på heltid.
Hun debuterte i 1959 med kriminalromanen "30 meter mord". Hun skrev flere populære detektivromaner (blant andre "De tre små mästarna" og "Dödsklockan"), men gikk senere over til psykologiske og sosiale temaer. Blant hennes mest anerkjente bøker er "Vallmsta-sviten", (1974–83), "Händelser vid vatten" (1993) og "Vargskinnet"-trilogien (1999–2003). De fire siste bøkene er presise skildringer av samtid og nær fortid i Jämtlands utkantbygder. I 1994 ble hun tildelt Nordisk Råds litteraturpris for "Händelser vid vatten"
Ekman ble valgt inn i Svenska Akademien i 1978, da hun etterfulgte Harry Martinson på stol nr. 15. Hun trådte ut av Akademiet i protest mot dets passivitet i forbindelse med fatwaen mot Salman Rushdie. I henhold til Akademiets regler, blir hun stående som passivt medlem så lenge hun lever.
Ekman var medlem av Samfundet De Nio fra 1978 til 1986, og igjen fra 1993. I 1998 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Umeå universitet.


Thor Vilhjálmsson.
Thor Vilhjálmsson (født 12. august 1925 i Edinburgh i Skottland, død 2. mars 2011) var en islandsk forfatter.
Thor Vilhjálmsson studerte nordisk litteratur ved Háskóli Íslands. I etterkrigsårene studerte han også ved University of Nottingham og Sorbonne. Fra 1953 til 1955 arbeidet han som bibliotekar for Islands nasjonalbibliotek. I perioden 1956–1959 arbeidet han for Þjóðleikhúsið (Nasjonateateret). Han har hatt en rekke verv i islandske forfatter- og kunstner-organisasjoner, og vært formann i den den islandske PEN-klubben og i Reykjavík Judo-forening. Han var en av grunnleggerne av kulturmagasinet "Birtingur" i 1955 og medlem av redaksjonen til 1968.
Forfatterdebuten hans kom i 1950 med "Maðurinn er alltaf einn", en samling kortprosa. I 1988 fikk han Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Grámosinn glóir" (på norsk: "Gråmosen gløder"). Handlingen er lagt til 1800-tallet på Island, og historien er bygd rundt en kriminalsak.
Oversettelser.
Bøkene hans er oversatt til norsk, svensk, dansk, italiensk og engelsk. Selv har han oversatt litteratur av blant andre Paulo Coelho, Susanna Tamaro, Marguerite Yourcenar, Isabel Allende, Umberto Eco, Eugene O´Neill, André Malraux, Francoise Sagan og John Osborn til islandsk.
Eksterne lenker.
Thor Vilhjalmsson


Økosystem.
Et økosystem er et samfunn (biologi) av organismer (økosamfunn) sammen med de abiotiske (livløse) faktorene i miljøet som omgir dem. Økosystem kan variere mye i størrelse og kompleksitet, et hav, et fjell eller en grotte kan alle tjene som eksempler på økosystemer av litt ulik art. Betegnelsen kan også omfatte hele biosfæren, altså den delen av Jorden der levende organismer kan eksistere. Ordet økosystem ble vanlig på 1950-tallet, men det har vært brukt allerede siden 1930-årene (Arthur Tansley skal ha lagt fram begrepet i 1935).
Levende bestanddeler.
Produsenter og dekomponenter må være til stede i ethvert økosystem, mens konsumenter kan mangle.
Mellom artene eksisterer det ulike former for samspill ("interaksjoner") som regulerer populasjonen av hver art og sørger for stabilitet eller utvikling i økosystemet.
Oppbygning.
Man kan sette opp fem «lover» for hvordan et økosystem er bygd opp.


Rói Patursson.
Rói Reynagarð Patursson (født 21. september 1947 i Tórshavn) er en færøysk rektor og forfatter.
Patursson er utdannet mag.art. i filosofi fra Københavns Universitet i 1985. Han bodde i København fra 1970 til 1985, og deretter flyttet han tilbake til Tórshavn på Færøyene. I perioden 1985–1987 underviste han ved kveldsskolen til Fróðskaparsetur Føroya (Færøyenes universitet). I 1987–1988 underviste han på Skrivekunstakademiet i Bergen. Han har vært rektor ved Føroya Fólkaháskúli siden 1988.
Han fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1986 for diktsamlingen "Líkasum".
Bibliografi.
På norsk er han også representert i "Færøysk lyrikk: gjendiktingar av færøysk notidslyrikk" ved Knut Ødegård på Aschehoug forlag fra 1974.


Hurumlandet.
Hurumlandet ligger mellom Drammens- og Oslofjorden.
Hurumlandet er en halvøy mellom Oslofjorden og Drammensfjorden, med havstrekket Breiangen i sør. Den tilhører Buskerud fylke og består av kommunene Røyken og Hurum. Hurumlandet avgrenses av Oslofjorden i øst og Drammensfjorden i vest, og er et sentralt beliggende landbruks- og industridistrikt midt i Oslofjorden. Turisme er også en viktig næring, med hoteller, spisestedet og aktivitetstilbud.
Naturformer.
Hurumlandet består av stort sett granitt-avsetninger i vest og midtpartiene, men kambrosilurske avsetninger av skifer og sandstein i et belte i sør og øst. Helt i sør er det også noe kalkstein og et hevet parti fra ordovicium, samt gangbergarter og kvartsittpartier. Området ligger helt øst i Oslofeltet. Berggrunnen er svært variert med rester av en gammel vulkan sentralt og i Ersvika, samt mye rød drammensgranitt i sentrale områder. Hurumlandet har kystbarskog og et rikt planteliv, spesielt på Tofteholmene.
Hurumlandet har uforholdsmessig mange av Buskeruds vernede naturområder, grunnet den meget rike og varierte biologien sør på halvøya i møtet mellom forskjellige og ofte unike berggrunner, med viktige plantearter og skogsmiljøer. Her vokser blant annet de sjeldne misteltein, dragehode og bittergrønn. Dyrelivet omfatter elg, fiskeørn, skarv og ærfugl. I sør langs en kyststrekning på 5-10 kilometer er det hele åtte naturvernområder – regnet fra sørvest mot sørøst: Holtnesdalen naturreservat, Solfjellåsene naturreservat (kalksteinsbiotoper), Haraldsfjellet naturreservat (kalksteinsbiotoper), Sandbukta-Østnestangen naturreservat (planteliv), Ersvikskjær naturreservat (fugleliv), Tofteskogen naturreservat, Ranvikholmen naturreservat (planteliv) og Tofteholmen naturreservat (planteliv). Lengre mot nordøst ligger Storskjær naturreservat utenfor Storsand.
Historie.
Hurumhalvøya har flere gravrøyser blant annet ved Ersvika, og en liten dyssegrav fra bronsealderen ved Rødtangen. Hurumlandet ehar siden middelalderen vært en strategisk landtunge ved innseilingen til landets hovedstad. På 1600-tallet hadde stattholderfamilien Huitfeldt et av sine hovedgods her – Tronstad gård – og slekten har sitt gravsted ved Hurum kirke. Militært har halvøya hatt stor betydningen og befestninger siden middelalderen, mest kjent er kanskje den undersjøiske Drøbakveten og Oscarsborg festning like øst for Hurumlandet. På Verket i vest ved Drammensfjorden er det festningsverker fra 1890-tallet.
Samferdsel og tettsteder.
Riksvei 23 går over Hurumlandet til tunnelen under Oslofjorden ved Drøbak. Dessuten går Spikkestadbanen helt i nord med stasjon i Røyken. Hurumlandet var et av stedene som ble utredet som plassering for ny hovedflyplass til erstatning for Fornebu, men tapte til fordel for Gardermoen. Det er ferge fra Verket på Hurumlandet til Svelvik.
Tettstedene Røyken, Slemmestad, Åros, Sætre og Tofte ligger på Hurumlandet. Det er betydelig industritradisjon på Hurumlandet. I Sætre har Dyno Industrier fra gammelt av en sprengstoffabrikk, mens tettstedet Tofte har en lang industrihistorie med Hurum fabrikker og Södra Cell Tofte (tidligere "Tofte Cellulosefabrikk"). Her ligger også verdens første saltkraftverk.


Jihad.
Jihad ("ǧihād" جهاد) er et arabisk ord som kommer fra ordet "jahada", som betyr «utvise det ytterste forsøk» eller «å streve». Ordet oversettes vanligvis med «hellig krig», men har også flere betydninger i islamsk trosliv. Det er mulig å tenke seg tre nivåer av "hellig streven": den troende muslims indre kamp for rett tro og liv; arbeidet med å bygge og utvide det muslimsk samfunn; og kampen for å forsvare islam, om nødvendig med våpen. Muhammed selv skal ha sagt, ifølge en hadith med usikker proviniens, at det finnes et «større jihad» og et «mindre jihad», og at den indre striden var den største og viktigste.
En som engasjerer seg i jihad kalles en "mujahid", flertall "mujahedin".
Doktrinen om hellig krig har vært omdiskutert innen islam; enkelte rettslærde aksepterer bare forsvarskrig. Blant muslimske ekstremister etter 1970 blir jihad sett på som en individuell plikt på linje med faste og bønn. Orientalisten Bernhard Lewis mener at den vanlige forståelsen av "jihad" innebærer krigføring. I boken "Fiqh made easy" argumenterer Saalikh bin Gahneem As-Sadlan for fire nivåer av jihad: kamp med sjelen, kamp mot satan, kamp mot de vantro og kamp mot ugjerningsmenn. Han mener at kamp mot de vantro kan utføres «with the heart, tongue, wealth and hand», og at makt må brukes mot ugjerningsmenn.
I de tidligste suraene i Koranen, de såkalte «mekka-suraene» fra perioden med de koraniske åpenbaringene mens Muhammed var i Mekka, ble jihad referert til som først og fremst forsvarskamp. Etter at Muhammed flyttet fra Mekka til Medina i 622 og etablerte den islamske stat, var selvforsvar godkjent av Koranen (22:39). Koranens senere tekster, «medina-suraene» oppfordrer også til angrepskrig for å utrydde vantro fiender. I sure 4:95 markeres en forskjell mellom «de som holder seg hjemme» og «de som kjemper Allahs sak med deres velstand og sin person».
Ifølge sure 4:74 og 9:88-89 er død i jihad den eneste veien som garanterer et menneske adgang til paradis. Når en mann dør i jihad trenger ikke han å vente i graven på dommedag, men han går rett til paradiset. Et menneske som dør i jihad blir lagt i kisten akkurat slik som han døde, i motsetning til andre som blir vasket og ikledd rene klær.


Funningur.
Funningur (, dansk: "Funding") er sannsynligvis den eldste bygda på Færøyene. Den ligger på nordvestkysten av Eysturoy, og utgjorde Funnings kommuna sammen med noen utmarksområder lengre sør på øya. Funningur ble innlemmet i Runavíkar kommuna den 1. januar 2009, og hadde da 74 innbyggere.
Det blir fortalt at den første færøyske landnåmsmann, Grímur Kamban, slo seg ned her i år 800. Navnet "Funningur" stammer fra gammelnorsk «funding», som betyr «oppdagelse».
I Funningur står det en typisk færøysk trekirke fra 1847.


Holaveden.
Holaveden er en skogås i Sverige, på grensen mellom Östergötland og Småland, mellom Vättern og Sommensjön, hadde tidligere betydning som grenseegn. Den danske hæren, under Daniel Rantzau og Frants Brockenhus, ble i november 1567, under et felttog inn i Sverige, utsatt for et mislykket svensk bakhold.


James Robert Knox.
James Robert Knox (født 2. mars 1914 i Bayswather nær Perth i Australia, død 26. juni 1983 i Roma) er en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Vatikanradioen og senere Vatikanets diplomatiske tjeneste og var postert i Tokyo, Mombasa og New Delhi. Han var erkebiskop av Melbourne i Australia 1967–1974. Deretter ble han kalt til Vatikanet der han var prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen 1974–1981.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1973.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


James Darcy Freeman.
James Darcy Freeman (født 19. november 1907 i Sydney i Australia, død 16. mars 1991 i Sydney) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Sydney 1971–1983.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1973.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og under konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Freeman var "Knight Commander" av Order of the British Empire.


Yves Congar.
Yves-Marie-Joseph Congar O.P. (født 8. april 1904 i Sedan i Frankrike, død 22. juni 1995 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var dominikanerprest og en ledende teolog, som ble betraktet som en av verdens ledende autoriteter på katolsk sosiallære. Han deltok som ekspert under Annet Vatikankonsil 1963–1965.
Congar har utøvet en stor innflytelse på katolsk teologi.
Han ble kreert til kardinal i 1994 av pave Johannes Paul II, i en alder av 90 år.


Mikel Koliqi.
Mikel Koliqi (født 29. september 1902 i Shkodrë i Albania, død 28. januar 1997 i Shkodrë) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Fader Koliqi ble arrestert av de kommunistiske myndigheter 3. februar 1945 og dømt til to års fengsel. Etter løslatelsen ble han raskt arrestert på nytt, og i 1946 dømt til fem års fengsel. I 1951 gjentok det dsasmme seg, om denne gangen ble han dømt til tvangsarbeid. I alt måtte han utstå 21 års tvangsarbeid og 21 år i vanlig fengsel for forbrytelser som å ha organisert katolsk ungdomsarbeid eller lyttet til utenlandsk radio. I 1986 ble han benådet på grunn av høy alder.
Hans melodramaer "Rozafa", "Beleiringen av Shkodrë" og "Det røde sjalet", skrevet og oppført mellom 1916 og 1938, betraktes som forløpere til den albanske operabevegelse.
Han ble kreert til kardinal i 1994 av pave Johannes Paul II.


Daniel Rantzau.
Daniel Rantzaus epitafium i Sankt Katarinakirken, Westensee
Daniel Rantzau (født 1529 på godset Deutsch-Nienhof i Westensee, død 11. november 1569 ved Varberg) var en dansk feltherre.
Biografi.
Han studerte ved universitetet i Wittenberg og gikk deretter i tjeneste hos hertug Adolf I. av Slesvig-Holsten-Gottorp i 1547, ved Karl Vs hoff. I fem år kjempet han i Italia under dennes fane.
Han gikk over i dansk tjeneste under Frederik IIs planlegging av Den nordiske sjuårskrigen mot Sverige. Han deltok i kampene i Småland og fikk kommandoen over den danske hæren i Skånelandene i 1565 etter grev Günther von Schwartzburg og Otte Krumpen.
Samme år beseiret han overlegne svenske styrker i slaget ved Axtorne 20. oktober. For denne seieren utnevnte kong Frederik II han til «feltoberst» og belønnet han med blant annet Trøjborg slott.
Mellom 1567–1568 ledet han det danske vinterfelttoget gjennom Småland og Östergötland øst for Vättern til Linköping og kom deretter ubeseiret tilbake til Skåne.
Daniel Rantzau falt for en kanonkule under beleiringen av Varberghus 11. november 1569. Han ble begravet i St. Katarinakirken i Westensee, Slesvig-Holsten. Det latinske og tyske ettermæle på hans epitafium ble diktet av fetteren Henrik Rantzau. Under tredveårskrigen ble epitafiet beskadiget av svenske soldater, men har siden 1917 igjen fremstått i sin opprinnelige form.
Han var ugift, og hans etterlatte kvinne Katharina von Damme, giftet seg med Daniels bror Peter Rantzau.


Jean-Guenolé-Marie Daniélou.
Jean-Guenolé-Marie Danielou S.J. (født 14. mai 1905 i Neuilly-sur-Seine i Frankrike, død 20. mai 1974 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var jesuittprest og teolog.
Daniélou anses sammen med dominikanerpateren Yves Congar og jesuittpateren Henri de Lubac som forkjempere av den såkalte "Nouvelle théologie", som særlig mellom 1940 og 1950 gjorde seg gjeldende ved å applisere moderne filosofi innen teologien. Blant de emner han beskjeftiget seg med som teolog, var problemet i spenningsfeltet mellom sannhetens uforanderlighet og dens historisitet, forholdet mellom natur og nåde, temaer aktualisert av marxismen, de ikke-kristne religioner og gudserkjennelse. Mange av disse problemstillingene skulle også tematiseres under Annet Vatikankonsil 1963–1965, der Daniélou deltok som en av de teologiske eksperter.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI, og bispeviet noen dager tidligere i den forbindelse.
I 1972 ble han innvalgt i Det franske akademi.


Suzanne Brøgger.
Suzanne Brøgger ved åpningen av det nybyggede hovedbiblioteket i Helsingør i 2010
Suzanne Brøgger (født 18. november 1944 i København) er en dansk forfatter som debuterte i 1973 med essaysamlingen Fri os fra kærligheden.
I 2006 kom hun ut med jazzplaten Blå biografi.
Hun vokste opp i Colombo, Sri Lanka, Bangkok og Silkeborg.
Foreldrene var direktør Ove Preis (1920–69) og Lilian Henius (1921–93).
Brøgger er gift med Keld Zeruneith og sammen har de et barn.


Landseer.
Landseer kalles også kontinental landseer og er en stor og sterk hunderase som har har fått navn etter den kjente billedkunstneren Sir Edwin Henry Landseer (1802–1873), som i 1838 bl.a. malte det berømte bildet «"The Distinguished Member of the Humane Society"». Dette maleriet var imidlertid ikke av en Landseer, men av tidligere varianter av Newfoundlandshund, og Sir Edwin Landseer forelsket seg i den hvit/sorte typen. Han var spesialist på å portrettere dyr i alle mulige situasjoner. Benevnelsen «"kontinental"» har den fått som følge av at rasen ble reddet og videre utviklet av tyske oppdrettere på begynnelsen av 1900-tallet.
Opprinnelse og alder.
Akkurat hvor gammel hunderasen er vet ingen noe sikkert om. Mange (også kennelklubber) mener at landseer og newfoundlandshund er varieteter av samme hund, men FCI regner dem som separate raser.
Rasen som sådan kan være en etterkommer av den nå utdødde "St. John's hunden" og en stamform av skandinaviske bjørnehunder, som ble ført til Newfoundland av norske fiskere på begynnelsen av 1500-tallet. Den kan således godt (meget trolig) ha et felles opphav med newfoundlendern, men alt mot slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet er det observert hvite og sorte hunder på Newfoundland, så de må i såfall ha utviklet seg i forskjellige retninger etter at de ble ført til Europa mot slutten av 1700-tallet.
Som sådan nevnes den "hvite og sorte" hunden for første gang av «"The Field"» i 1865. Fem år senere nevner «"The Country"» rasen som en slags halvbror til newfoundlenderen. Alt i 1886 kom den første rasebeskrivelsen, som klart sier at; «den "hvit-sorte, Landseeren, står på høyere ben enn den sorte"».
På begynnelsen av 1900-tallet holdt rasen på å forsvinne. Den ble reddet av tyske oppdrettere, som bl.a. krysset inn nytt blod fra kontinentale europeiske fjellmolossere. Som sådan ble den anerkjent som egen rase av FCI i 1960.
Utseende, anatomi og fysikk.
Landseer er en meget stor og kraftig hund. Den er større enn newfoundlenderen, både gjennom total kroppsmasse og lengre lemmer, men har allikevel mye til felles med denne. Hodet er massivt og bredt med stopp. Ørene er middels store, tett ansatte og henger tett inntil hodet. Kroppen er meget kraftig, kvadratisk og har en muskuløs og forholdsvis kort hals. Ryggen er bred, rett og robust. Krysset er bredt og avrundet. Halen rekker til hasene, bæres lavt og er busket.
Landseeren har langhåret, tett, slett og myk pels som er vannavstøtende. Underullen er gjerne ikke så tett som hos newfoundlenderen. Pelsfargen er helhvit med tydelige sorte flekker på kroppen. Halsen, bringen, buken og beina skal være hvite. Hodet skal være sort med hvitt på snutepartiet.
Hannhunder blir normalt ca. 72-80 cm i skulderhøyde. Tispene ca. 67-72 cm. Vekten hos voksne hunder ligger på ca. 50-70 kg, avhengig av kjønn.
Bruksområde.
Landseeren kan brukes til er rekke bruksformål. Den er bl.a. en dyktig redningshund, enten det er i snø eller vann. Den har også i en viss grad vært benyttet som jakt- og vakthund. Rasen er dessuten en god og stødig familie- og utstillingshund.
Lynne og væremåte.
Landseeren er svært oppvakt, påpasselig og modig. Den elsker vann og er en svært god svømmer. Den er en snill, gomodig og tillitsfull familiehund, som regnes som stødig og flink med barn. Den krever endel pelsstell og regelmessig mosjon, samt god plass.
Annet.
Som alle ekstra store huderaser, trenger også landseer godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose.


Lars Petter Nordhaug.
Lars Petter Nordhaug (født 14. mai 1984 i Tønsberg) ble norgesmester i landeveissykling i 2006 og har siden vært en av Norges aller fremste syklister. I tillegg til norgesmesterskapet vant Nordhaug også Birkebeinerrittet i 2006, dette ble dermed det store gjennombruddsåret for Nordhaug.
Nøtterøymannen startet karrieren som terrengsyklist, men etter gjennombruddet i landeveis-NM i 2004 (5.plass), har Nordhaugs fokus i all hovedsak vært rettet mot landeveissyklingen.
Nordhaug ble foran 2010-sesongen hentet til nystartede Team Sky. I Team Sky hadde Nordhaug god fremgang. I 2012 fikk han sin første proffseier, han hadde ogs¨å sterke prestasjoner i noen av vårklassikerene i samme år. Han hadde også gode plasseringer sammenlagt i etapperittene Baskerland rundt, Glava Tour of Norway og Critérium International. Det gjorde at han fikk oppmerksomhet fra flere av de større og gode profesjonelle lagene.
Norghaug signerte før 2013-sesongen for det nederlandske profesjonelle laget Rabobank.


Rosenkrans.
En rosenkrans er et perlekjede, som fungerer som tellekjede for rosenkransbønnen, også selv kalt rosenkransen. Rosenkransbønnen er en av de viktigste tradisjonelle romersk-katolske bønner, men bruken av bønnen har, i likhet med andre tradisjonelle praksiser, blitt mindre etter Andre Vatikankonsil. Den fikk dog et betydelig oppsving under pave Johannes Paul II, som utropte året mellom oktober 2002 og oktober 2003 til "Rosenkransens år", og som la til fem nye mysterier i det apostoliske brevet "Rosarium Virginis Mariae".
Rosenkransen.
Kransen består av fem ganger ti perler (hver gruppe kalles en "dekade") og en perle mellom hver dekade i selve kransen samt 5 perler (1 + 3 + 1) som henger ned fra kransen. Strengen som henger ned er normalt festet i en medaljong, hvor det gjerne er bilde av Jomfru Maria. Nederst henger et krusifiks. Mellomperlene og de to enkeltstående på strengen kalles gjerne «store perler», selv om de på mange kranser er av samme størrelse som resten.
Rosekransen består av to deler, forskjellige, men allikevel uadskillelige – meditasjonen over mysteriene og resitasjonen av bønnene. Meditasjonen i rosenkransen kalles rosenkransens sjel, mens resitasjonen kalles kroppen.
Rosenkransbønnen.
I tillegg er det vanlig at man mediterer over mysterier knyttet til Jomfru Marias og Jesu liv hentet fra Det nye testamente. Det finnes tre tradisjonelle sett á fem mysterier, og i tillegg «Lysets mysterier» som Johannes Paul II innførte.
De første, tradisjonelle 15 mysteriene ble standardisert på basis av en lang tradisjon, av pave Pius V på 1500-tallet. Disse var delt inn følgende tre sett: "De glederike mysterier", "De lidelsesfulle mysterier" og "De herlighetsfulle mysterier". De forskjellige settene brukes på forskjellige dager. Tradisjonelt sett skulle De glederike mysteriene mediteres over på mandager og torsdager, De lidelsesfulle mysteriene på tirsdager og fredag, De Herlighetsfulle på onsdager, lørdager og søndager, men etter at Lysets mysterier trådde i kraft i 2002 mediteres disse over på torsdager, og på lørdager mediterer man over De glederike i stedet for De herlighetsfulle.
Hvert mysterium har sine egne deler av evangeliene (se under), og hvert mysterium skal mediteres over én dekade (ti små perler). Opprinnelig var dette en tidsenhet, for at man skulle bruke lang nok tid på å meditere. I meditasjonen skal man reflektere over disse mysteriene og hvordan de kan veilede en gjennom livets gleder, fristelser og sorger.


Egil Hegerberg.
Egil Hegerberg (født 23. mars 1970) er en norsk musiker og komiker. Hegerberg, som også er kjent under aliasene Bare Egil og Angelov Doom, har spilt i en rekke band – deriblant Gartnerlosjen, Bare Egil Band, Hurra Torpedo, Black Debbath og Thulsa Doom. I de fleste av disse bandene spiller Hegerberg bass, og han er også ofte vokalist. Som soloartist spiller han også akustisk gitar, i tråd med genren som parodieres. (Hvorvidt parodien egentlig har et parodiert objekt, er forøvrig ofte et vanskelig punkt i Hegerbergs humor; han er nok mer av en absurdist enn en satiriker.)
Hegerberg og bandene han har spilt i er kjent for sine merkelige påfunn. Som medlem av Black Debbath var han med på å stjele Spellemannprisen i 1999, da prisutdeler (og tidligere Gartnerlosjen-vokalist) Kristopher Schau utropte Black Debbath som vinnere i kategorien for beste hardrock-band, selv om det egentlig var black metal-bandet The Kovenant som vant prisen.
"«Hvor er Satan nå når dere trenger han som mest,»" sa Hegerberg i sin takketale.
Med Bare Egil Band har han vært nominert til prisen to ganger, som beste mannlige artist for debutplata «Absolutt Ikke Bare Egil Band» i 1996 og som tekstforfatter for plata «I fyr og flamme» i 2010. Han trakk seg imidlertid fra nominasjonen som tekstforfatter fordi han "…var nominert sammen med en rekke kvinnfolk". Noen oppfattet det kanskje som et lite stikk til Susanne Sundfør som trakk seg fra sin nominasjon i protest mot kjønnsdelingen innen artistkategoriene, men Hegerberg hevdet han bare gjorde det for å skaffe seg selv billig publisitet.
Selv om Hegerberg ikke er kjent for å ta seg selv høytidelig, og de fleste musikkprosjektene hans preges av mye humor og tøys, var Thulsa Doom et seriøst band.
Hegerberg hadde sin debut med soloprosjektet Bare Egil Band i 1990 og har sammenlagt utgitt fem soloalbum: «Absolutt Ikke Bare Egil Band» (1996), «Sanger Fra Bare Egil By» (2007), «Jeg er helt rå» (2008), «I fyr og flamme» (2010) og Norge på kryss og tvers vol. 1 ([2011]), et dobbeltalbum bestående av én plate med sanger spesialkomponert til forskjellige byer og tettsteder i Norge på oppdrag av Hegerbergs egenutviklete settlistegenerator, og ett album bestående av coverlåter ønsket av konsertarrangører Norge rundt og framført av Bare Egils Coverband. Volum 2 av denne plateserien ble spilt inn live på turneen høsten 2011 og kom ut i november i forbindelse med en humoristisk TV-serie på NRK fra angjeldende turné.
Plata I fyr og flamme hentet tittelen fra en episode hvor Hegerbergs hår tok fyr under en TV-overføring fra barnefilmprisutdelingen Amandus hvor han spilte sammen med Black Debbath. «Jeg er helt rå» og «I fyr og flamme» besto hovedsakelig av materiale spesialkomponert til NRK P2s kulturprogram Radiofront.
I 2008 var Egil også med på barneplaten «Magiske kroker & hemmeligheter» produsert av Linn Skåber og Jacob Young, med sangen «Finn». Andre artister som var med var Simone Larsen, Maria Haukaas Storeng, Alexander Rybak, Venke Knutson, Alejandro Fuentes, Julius Winger, Live Maria Roggen, Jørn Christensen, Paal Flaata og Andrea Bræin Hovig.
Hegerberg bor på Bøler i Oslo.


Ronda.
"La Ciudad" og "Puente Nuevo"
Ronda er en liten by i det sørlige Spania som tilhører provinsen Málaga i den autonome regionen Andalusia. Den er en av Spanias eldste byer, og den regnes som tyrefektingens vugge.
Fra Ronda til Malaga by, er det cirka 100 km, og byen ligger på en høyslette på cirka 750 moh. Byen blir delt i to av en canyon: den 120 meter dype kløften "El Tajo («Hugget»)" med en tilhørende liten elv, skiller den eldre, mauriske bydelen "La Ciudad" fra den yngre "El Mercadillo".
Det finnes 3 broer over denne kløften, "Puente Nuevo" fra 1793, "Puente Viejo (Puente de la Mina)" fra 1616 og "Puente árabe (Puente de San Miguel)" fra romertiden. "Puente Nuevo" er vakker og utsikten over kløften er spektakulær. Dette er den viktigste grunnen til at Ronda er en svært populær turistby på alle tider av året. Både Ernest Hemingway og Orson Welles tilbrakte i sin tid store tidsperioder i denne byen, noe som også er med på å trekke turister hit.
I Ronda finner man også den eldste tyrefekterarena i Spania som fortsatt er i bruk. Dens navn er Plaza de Toros, og ble bygget i neoklassisk stil i 1784 av arkitekten José Martin de Aldehuela som også designet bruen "Puento Nuevo".


Córdoba (Spania).
Córdoba med romersk bru og katedralen i bakgrunnen
Córdoba er en by sør i Spania, grunnlagt av fønikerne og etter hvert innlemmet i Romerriket. Det er også navnet på provinsen den ligger i og flere steder i Amerika. Córdoba er provinshovedstaden.
Fra landsby til maurisk perle.
I løpet av 400-tallet ble den iberiske halvøy (dagens Spania og Portugal) bosatt av en rekke ulike innvandrende folk, bl.a. visigotere, vandaler og alaner.
I 711 krysset arabiske og berbiske styrker Gibraltarstredet (ved "Tariks klippe") og erobret raskt og uten stor motstand store deler av dagens Spania. En arabisk prins Abd al-Rahman I (den siste overlevende fra det styrtede umayyade-dynastiet i Damaskus) opprettet i 756 et emirat i den mauriske/muslimske delen av dagens Spania, dvs. det som gikk under navnet al-Andalus og som omfattet langt mer enn dagens Andalucía.
Byen Córdoba fikk en meget sentral plassering i al-Andalus. Med inspirasjon og kunnskap hentet fra datidens viktigste arabiske kulturbyer, Bagdad og Damaskus, vokste Córdoba raskt og ble et sentralt senter for filosofi, matematikk, språk, geografi og kultur og vitenskap generelt. Den arabiske filosofen ibn-Rushd (lat.: Averroës) var en av dem som sørget for at Aristoteles ble kjent for kristne teologer i Europa. Den jødiske tenkeren Moses ben-Maimon (Maimonides) levde og virket også i Córdoba i mange år, inntil han ble jaget fra byen. Men den lille synagogen han tilhørte står der fremdeles. Til tross for korte perioder der kristne og jøder ble undertrykket eller forvist fra Córdoba, levde muslimer, kristne og jøder fredelig sammen her i lange perioder. I løpet av 1200-tallet ble Córdoba erobret av de kristne, og da jødene og muslimene i 1492 ble nektet opphold i Isabella og Ferdinands (Los Reyes Católicos) Spania, var de fleste av dem allerede flyttet fra Córdoba.
La Mezquita.
På 500- eller 600-tallet bygget innvandrede visigotere en nokså liten steinkirke på plassen der La Mesquita står i dag (ruiner av denne tidlige kirken er delvis gjenfunnet og kan sees av de besøkende). Da araberne/berberne erobret byen på 700-tallet ble den enkle steinkirken revet, og Abd al-Rahman startet i 780 byggingen av den store moskeen som ble ferdigstilt litt før år 1000. Med sine imponerende og luftige bueganger er La Mezquita blant Spanias vakreste, største og best bevarte bygg fra denne tiden. Da byen ble gjenerobret av de kristne på 1200-tallet, innså den nye herskeren hvor enestående moskeen var. Det ble bestemt å la den stå – for det meste som den var. I stedet for å rive den ned, slik det ble gjort i stor skala i denne perioden, ble det først bygget et relativt enkelt kapell inne i moskeen. Senere ble det bygget en katedral – også den midt inne i moskeen, og ferdigstilt i barokk tid.
I Córdoba finner man også ellers noen av Spanias best bevarte byggverk og monumenter i såkalt mudéjar-stil: En blanding av muslimsk, kristen og jødisk arkitektur.
Museer.
Madinat al-Zahra Museum i Cordoba fikk prisen som Årets museum i Europa 2012.


Wilhelm Emmanuel von Ketteler.
Wilhelm Emmanuel friherre von Ketteler (født 25. desember 1811 i Münster, død 13. juli 1877 i Burghausen, Altötting) var katolsk biskop av Mainz og tysk politiker; han hørte til grunnleggerne av Det katolske sentrumspartiet.
Han tilhørte en westfalisk uradelsslekt, og studerte først jus ved Georg-August-Universität i Göttingen. Som ferdigutdannet jurist trådte han først inn i statstjenesten, men hans tro og overbevisning fikk ham til å begynne å studere teologi i München, hvor han ble presteviet 1. juni 1844. 15. mars 1850 ble han utnevnt til biskop av Mainz, og konsekrert av Freiburgs erkebiskop Hermann von Vicari den 27. juli.
Han var medlem av nasjonalforsamlingen i Frankfurt i 1848/1849 og ble 1871/1872 medlem av den tyske Riksdagen. Sammen med Ludwig Windthorst grunnla han Det katolske sentrumspartiet som motvekt mot de protestantiske partiene og særlig Otto von Bismarck.
Kirkepolitisk gikk han inn for kirkens autonomi og var erklært motstander av en statskirke, noe som gjorde ham til en av Bismarcks fremste opponenter på katolsk side under kulturkampen.


Nasjonal kunnskapsbase.
Nasjonal kunnskapsbase var navnet på en statlig norsk anbudskonkurranse, utlyst den 22. juni 2001 av Kulturdepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) og Nærings- og handelsdepartementet (NHD), om nasjonal tilgang til et leksikon på internett. Den statlige vurderingskomitéen ble ledet av jusprofessor Jon Bing.
Ifølge departementets pressemelding av 22. august 2001 hadde fire anbud kommet inn, men kun de tre kommersielle (fra Cappelen, Kunnskapsforlaget og Ementor) oppfylte de formelle fordringer. Dette gjorde ikke det eneste ikke-kommersielle forslag, Norgeslexi, som ble innsendt av Stein Ugelvik Larsen ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. For Kunnskapsforlaget ville utvikling av "Store norske leksikon" på internett koste omtrent 27 millioner kroner per år, ifølge samtidige opplysninger i pressen.
I november 2001 sto to anbud igjen: Kunnskapsforlaget ANS og en samarbeidsgruppe bestående av J.W. Cappelens Forlag A.S., stiftelsen Det Norske Samlaget, Schibsted Multimedia AS, Norsk Rikskringkasting AS og Nasjonalbiblioteket. Etter at Bing-komiteen hadde konstatert at det var «betydelig usikkerhet om hva staten ville sitte igjen med» av verdier etter en to års prøveperiode og «en fare for at staten ville bli påført langvarige økonomiske utlegg», ble konklusjonen å ikke gå videre med saken.
Bing-komiteen tok dissens om hvilket anbud de skulle anbefale, men «Flertallet tilkjennegir tvil med hensyn til anbefalningen. Det innser at man ved å bygge på en tekstbase konvertert fra et konvensjonelt leksikon kan bli hengende ved en form for presentasjon av materialet som ikke tilstrekkelig er tilpasset nye medier.»


Östergötland.
Östergötland eller Østergøtland er et landskap i Sverige som stort sett tilsvarer Östergötlands län, det vil si området mellom Vättern og Østersjøen. Östergötland grenser i sør til Småland og i nord til Närke og Södermanland.


Zanzibar.
Zanzibar (arabisk: "Zanjibār") er en øygruppe og en autonom del av Tanzania i Øst-Afrika. Zanzibar består av hovedøyene Unguja og Pemba, samt mange mindre øyer som ligger rundt disse. Zanzibar ble tidlig besøkt av arabiske og portugisiske handelsfolk, og øygruppa var kontrollert av det omanske sultanatet på 1700- og 1800-tallet. Etter en periode som selvstendig sultanat ble øygruppa et britisk protektorat i 1890. Zanzibar ble til en selvstendig sultanat i desember 1963, og til en republikk etter en revolusjon ledet av John Okello i januar 1964. I april 1964 slo Zanzibar seg sammen med Tanganyika og ble Den forente republikken Tanganyika og Zanzibar, omdøpt til Tanzania oktober samme år. Zanzibars hovedstad er Zanzibar by, og byens kjerne, Steinbyen på Zanzibar, står på UNESCOs verdensarvsliste.
Zanzibars hovedindustrier er krydder, raphia og turisme. Øyene produserer blant annet kryddernellik, muskat, kanel og svart pepper. På grunn av dette er øyene, sammen med Mafiaøya, også kjent som Krydderøyene. Økologisk er øyene kjent for den endemiske bladapearten zanzibarsk rød kolobus og den muligens utdødde zanzibarske leoparden.
Førkolonial historie.
Fra 700–800-tallet omtales svarte som «zanj» av indere og kinesere. «bar» betyr land. Zanzibar betyr dermed «de svartes land». Omtrent på samme tid skapte stridigheter innen islam flyktninger. Noen av disse dro sjøveien og bosatte seg på Zanzibar og områdene rundt, blant annet Mombasa og øya Kilwa. Al-Mas'ud beskrev rundt år 900 i sine skildringer hvordan bantuer og arabere sammen deltok i Indiahavhandelen. Noen regner miksen av bantuer og arabere som opphavet til swahilifolket, mens andre hevder disse er ren bantu.
I 1154 beskriver Al-Idris bok om sine opplevelser i Øst-Afrika. dette er første gang det nevnes handel av slaver i tillegg til gull i området. Han skildrer videre at afrikanere og arabere forstår hverandres språk, og at det er tilreisende fra Oman som kjøper varene deres.
På 1400-tallet kom portugiserne til kysten for første gang, og i 1497 ankom Vasco da Gama. Han lette etter sjøveien til India og fikk hjelp av swahiliene til dette. De ville opprette en forsyningsbase på kysten. I 1503 ble Zanzibar angrepet av portugiserne. Zanzibar klarte å samle så mye som 4000 menn i kano på kort varsel, men portugiserne vant enkelt fordi de hadde skytevåpen. Zanzibar ble angrepet igjen i 1505, og i 1507 ga portugiserne opp kysten og etablerte sin base Mosambik. På slutten av 1500-tallet forsøkte portugiserne seg igjen, og bygget en rekke festningsverk langs kysten og på Zanzibar. Portugiserne slet med kamp mot britene og nederlenderne, og i 1765 ga de opp østkysten og Zanzibar for godt. Portugiserne hadde da gjennom sin brutale politikk ødelagt den før så blomstrende handelen som Zanzibar hadde vært en del av.
I 1728 inntok omanerne Zanzibar og kastet ut portugiserne. De ønsket kontroll over hele den øst-afrikanske kysten, og i 1798 undertegnet de en avtale med britene om samarbeid. Omanerne var aktive i slavehandelen som gikk igjennom Zanzibar, mens britene ga opp slavehandel i 1807. I 1806 ble Seyyid Said sultan i Oman, og sendte en hær som tok den øst-afrikanske kysten i 1837. Said kom selv fra Oman for å forhandle fram fred, men alle de lokale lederne «forsvant» og han ble det eneste lederalternativ. Said så at nesten all hans inntekt kom fra kysten og ikke Oman, og flytter hovedstad til Zanzibar i 1840. I 1837, 1841 og 1844 etablerte USA, Storbritannia og Frankrike konsulater der. På 1800-tallet ble det organisert handelskaravaner fra Zanzibar og til innlandet og de store sjøene, blant annet Victoriasjøen og Tanganyikasjøen. På denne måten eksporterte de språket swahili dit de dro. Det skjedde også en spredning av islam til innlandet. I 1856 omkom Said i et havari på vei til Oman. Zanzibar og Oman ble splittet da sønnene hans skulle overta. I 1890 ble Zanzibar britisk protektorat.
Postkolonial historie.
I 1957 ble politiske partier lovlig på Zanzibar, og "Afro-Shiraz Party", "Zanzibar National Party" og "Zanzibar and Pempa Peoples Party" ble stiftet. I 1963 ble det første valget avholdt og Afro Shiraz vant dette, men fikk ikke flertall. I 1964 brøt Zanzibar-revolusjonen ut, og sultanene ble drevet bort. Det ble inngått en union med Tanganyika, og republikken Tanzania ble dannet.


Newfoundlandshund.
Newfoundlandshund, eller nuffe som mange kaller den, er en meget stor hund som opprinnelig kommer fra Newfoundland. Den ble ført til Europa av franske torskefiskere mot slutten av 1700-tallet. Derfra spredde den seg til bl.a. Storbritannia. Poeten Lord Byron og kunstmaleren Edwin Landseer udødliggjorde rasen gjennom sine dikt og vakre malerier.
Opprinnelse og alder.
Akkurat hvor gammel hunderasen er vet ingen noe sikkert om. Mange (også kennelklubber) mener at Newfoundlandshunden og Landseer er varianter av samme hund, men FCI regner dem som separate raser.
Rasen som sådan kan være en etterkommer av den nå utdødde "St. John's hunden" og en stamform av skandinaviske bjørnehunder, som ble ført til Newfoundland av norske fiskere på begynnelsen av 1500-tallet. Den kan således godt (meget trolig) ha et felles opphav med Landseer, men alt mot slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet er det observert helt sorte hunder på Newfoundland, så de må i såfall ha utviklet seg i forskjellige retninger etter at de ble ført til Europa mot slutten av 1700-tallet.
Utseende, anatomi og fysikk.
Newfoundlandshunden er en meget stor og kraftig hund. Den er imidlertid noe mindre enn Landseeren, både gjennom total kroppsmasse og noe kortere lemmer, men har allikevel mye til felles med denne. Hodet er massivt og bredt med stopp. Ørene er middels store, tett ansatte og henger tett inntil hodet. Kroppen er meget kraftig, kvadratisk og har en muskuløs og forholdsvis kort hals. Ryggen er bred, rett og robust. Krysset er bredt og avrundet. Halen rekker til hasene, bæres lavt og er busket.
Newfoundlandshunden har langhåret, tett, slett og myk pels som er vannavstøtende. Pelsfargen er ensfarget sort, sort med hvite tegninger eller brun, i nyanser fra sjokoladebrun til bronsebrun.
Hannhunder blir normalt 71 cm i skulderhøyde i snitt, mens tispene blir 66 cm i snitt. Vekten hos voksne hunder ligger på ca. 50-70+ kg, avhengig av kjønn. Også den brune kan ha hvite tegninger.
Bruksområde.
Newfoundlandshunden kan brukes til er rekke bruksformål. Den er bl.a. en dyktig redningshund, enten det er i snø (lavinehund) eller vann (livredningshund). Den har også i en viss grad (i kraft av størrelsen) vært benyttet som vakthund, men den har normalt ikke et vesen som passer for slike oppgaver. Rasen er imidlertid fremfor alt en god og stødig familie- og utstillingshund.
Lynne og væremåte.
Newfoundlandshunden er svært oppvakt, påpasselig, modig og meget lojal. Den elsker vann og er en svært god svømmer. Rasen krever en tydelig, men tålmodig leder. Den er en snill, godmodig og tillitsfull familiehund, som regnes som stødig og flink med barn. Den krever en del pelsstell og regelmessig mosjon, samt god plass.
Annet.
Som alle ekstra store hunderaser, trenger også Newfoundlandshunden et godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose.


Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier.
Desiré-Félicien-François-Joseph Mercier (født 21. november 1851 i Château du Castegier, Baine-l'Alleud i Belgia, død 23. januar 1926 i Brussel) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen 1906–1926.
Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
På grunn av kong Albert Is eksil under Første Verdenskrig var det kardinal Mercier som fremstod som samlingspunktet for den nasjonale motstand mot den tyske okkupasjonsmakt.
Han var også en promotor av nyskolastisk teologi.
Mercier, Desiré-Félicien-François-Joseph
Mercier, Desiré-Félicien-François-Joseph
Mercier, Desiré-Félicien-François-Joseph
Mercier, Desiré-Félicien-François-Joseph


Nature.
Omslag til første utgave av "Nature"
"Nature" er et britisk vitenskapelig tidsskrift som regnes som det eldste og mest anerkjente innenfor allmenn vitenskap. Tidsskriftet utkom første gang 4. november 1869.
Det utgis av "Nature Publishing Group", som er en del av forlaget Macmillan, som igjen eies av Verlagsgruppe Georg von Holtzbrinck.


Jozef-Ernest Van Roey.
Jozef-Ernest Van Roey (født 13. januar 1874 i Vorsselaer i Belgia, død 6. august 1961 i Mechelen) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen 1925–1961.
Han ble kreert til kardinal i 1927 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, og konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Van Roey, Jozef-Ernest
Van Roey, Jozef-Ernest
Van Roey, Jozef-Ernest
Van Roey, Jozef-Ernest


Eugenius I.
Eugenius I (født ca. 600, død mai? 657) var Den katolske kirkes pave fra sommeren 654 til sin død.
Eugenius var sønn av romeren Rufinian og vokste opp på Aventinhøyden i Roma. Han kom tidlig i kirkens tjeneste og ble prest.
17. juni 653 ble pave Martin I avsatt av keiser Konstans II og forvist fra Roma. Martin ønsket selv at det romerske presteskapet ikke skulle velge en ny pave. I begynnelsen fulgte prestene dette ønsket, og Den hellige stol ble administrert av erkepresten, erkediakonen og protonotaren, slik man gjorde under sedesvakans. Keiseren og eksarken Theodor Kalliopas begynte dog å legge sterkt press på prestene, og sommeren 654 valgte de Eugenius til pave. Han ble bispeviet og innsatt i embetet 10. august 654.
Martin I abdiserte aldri, og enkelte mener derfor at Eugenius ikke var legitim pave før Martins død 16. september 655. Men ettersom han var satt ut av stand til å virke i sitt embete, regnes Eugenius i de offisielle pavelister som legitim fra sin konsekrasjon.
Lite er kjent om hans pontifikat. "Liber Pontificalis" forteller at han bestemte at alle prester skulle leve i kyskhet. Det er mulig at dette skjedde, men bestemmelsen ble ikke universelt akseptert i kirken før langt senere.
Den største teologiske kontrovers under Eugenius var spørsmålet om Kristus hadde én eller to viljer. Den romerske ortodoksi hevdet at han hadde to, mens monoteistene hevdet at han hadde én. Eugenius sendte legater til Konstantinopel for å gjenopprette forbindelsen mellom Den hellige stol og keiserens hoff. Den nye patriarken av Konstantinopel, Petros, foreslo et kompromiss i denne striden. Han formulerte det slik at Kristus hadde to naturer som hver hadde sin vilje, men som person hadde han bare én. Dette ble akseptert av legatene, og Petros avla en skriftlig trosbekjennelse.
Tilbake i Roma presenterte legatene patriarkens trosbekjennelse for paven, som først ville akseptere den. Men presteskapet og folket ble opprørt over formuleringen, som syntes å antyde at Kristus hadde tre viljer. Dermed oppsto i stedet et nytt og dypere skisma mellom Roma og Konstantinopel.
Konstans II truet med å forvise også Eugenius, så snart han var ferdig med å kjempe mot muslimene. Keiserlige embetsmenn forviste abbeden Maximus, som var en sterk forsvarer av det romerske synet og truet paven. Men før noen tiltak kunne settes i verk mot Eugenius døde han, antagelig i slutten av mai 657. Han ble gravlagt 2. juni 657 i Peterskirken.
Han etterlot seg testamentariske gaver til prestene og folket i Roma. Han ble regnet som helgen fra kort tid etter sin død.


Leo-Jozef Suenens.
Leo-Jozef Suenens (født 16. juli 1904 i Ixelles i Belgia, død 6. mai 1996 i Brussel) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen-Brussel 1961–1979. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Antti Tuuri.
Annti Tuuri (født 1. oktober 1944 i Kauhava i Finland) er en finsk forfatter.
Annti Tuuri er utdannet ingeniør. Han har skrevet romaner, noveller, skuespill og sakprosa – totalt mer enn 40 bøker. Han har også skrevet hørespill og for fjernsynsteater. Tuuri nevnes ofte som en av de store fortellerne i finsk litteratur. Flere av Tuuris bøker er filmatisert. Filmatiseringene " Talvisota" og "Rukajärven tie", begge med handling fra Vinterkrigen og delvis med manus av Tuuri, er blant de mest besøkte finske spillefilmene noensinne.
En stor del av forfatterskapet tilhører to romansuiter, "Pohjanmaa" som følger en familie fra Kauhava gjennom flere generasjoner, og "Äitini suku". Pohjamnaa-romanene er også et streif gjennom Finlands historie. Romanen "Talvisota" (1984), en del av Pohjanmaa-suiten, tar i halvdokumentarisk form for seg Vinterkrigen. Romanen ble filmatisert i 1989 med det til da største budsjett for noen finsk film, satte besøksrekord på finske kinoer og vakte oppmerksomhet i utlandet.
I 1985 ble Tuuri tildelt Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Pohjanmaa" (på norsk: "Skjebnedag i Österbotten"), første bind i Pohjanmaa-syklusen. I 1997 fikk han Finlandia-prisen for "Lakeuden kutsu", siste roman i samme syklus.


Sven Delblanc.
Sven Axel Herman Delblanc (født 26. mai 1931 i Swan River, Canada, død 16. februar 1992 i Uppsala, Sverige) var en svensk forfatter.
Delblancs foreldre utvandret før hans fødsel til Canada. Familien returnerte til Sverige da han var fire år gammel. Han studerte ved Uppsala universitet, hvor han i 1965 ble dr. philos.. Fram til midten av 1970-tallet underviste han i allmenn litteraturvitenskap ved Uppsala universitet og i et gjesteprofessorat ved University of California, Berkeley. Deretter ble han forfatter på fulltid.
Han debuterte som forfatter med romanen "Eremitkräftan" i 1962. Delblanc ble kjent for å blande fantastiske elementer med en realistisk form. Flere av hans verker inneholder også elementer fra hans familiehistorie, som den halvbiografiske Hedebysuiten ("Åminne" (1970), "Stenfågel" (1973), "Vinteride" (1974) og "Stadsporten" (1976)). Samules bok-suiten ("Samuels bok" (1981), "Samuels döttrar" (1982), "Kaanans land" (1984) og "Maria ensam" (1985) griper helt tilbake til hans farfars liv.
Hedebysuiten ble i 1978 filmatisert av Sveriges Television som TV-serien "Hedebyborna". "Samuels bok" ble belønnet med Nordisk råds litteraturpris i 1982.


Gustaaf Joos.
Gustaaf Joos (født 5. juli 1923 i Sint-Niklaas i Belgia, død 2. november 2004 i Landskouter ved Oosterzele) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var studiekamerat av Johannes Paul II i Roma; begge bodde på det belgiske prestekollet mellom 1946 og 1948. Han arbeidet i det kirkelige rettsvesen og i menighetssjelesorgen i sitt hjembispedømme Gent.
Han ble kreert til kardinal i 2003 av pave Johannes Paul II. Få dager før var han blitt bispeviet, men han fortsatte i sin sognepreststilling i en landsens menighet like til sin død etter en morgenmesse.


Bo Carpelan.
Bo Carpelan (født 25. oktober 1926 i Helsingfors, død 11. februar 2011) var en finlandssvensk forfatter. Han hadde adelstittelen friherre.
Carpelan ble mag.art. i litteratur ved Helsingfors universitet i 1948. Han studerte senere i Frankrike, England og USA. I 1960 tok han doktorgraden på en avhandling om den tidlige diktningen til Gunnar Björling. Han arbeidet fra 1964 til 1980 som assisterende sjefbibliotekar på Helsingfors Stadsbibliotek.
Carplean anså seg selv hovedsakelig som lyriker, men er også kjent for sine prisbelønnede romaner og sine drama. I 1977 fikk han Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "I de mörka rummen, i de ljusa". Han er den eneste som to ganger har vunnet den prestisjefulle Finlandia-prisen, i 1993 for romanen "Urwind", i 2005 for romanen "Berg".
Oversettelser.
Bøkene hans er oversatt til bl.a. dansk, engelsk, estisk, finsk, fransk, islandsk, nederlandsk, norsk, polsk, russisk, slovakisk, spansk, tysk og ungarsk.


Hest.
Hest eller tamhest ("Equus ferus caballus") er en underart av villhest ("Equus ferus"), som er en art i slekten "Equus" i hestefamilien. Hesten er et hovdyr som har spilt en betydelig rolle som arbeidskraft og transportmiddel gjennom årtusner.
Beskrivelse.
Det er fortsatt uklart om tamhesten skal regnes som egen art eller en underart av villhest ("E. ferus"). Moderne forskning med DNA har imidlertid ført til at flertallet av verdens forskere i dag regner den som en underart (ref. det vitenskaplige navnet ("Equus ferus caballus"). Tamhesten står derfor ikke oppført på IUCNs rødliste over truede arter.
Hesten er et stort planteetende hovdyr som opprinnelig levde naturlig på steppene i Eurasia, fra Polen til Mongolia. Etter at hesten ble domestisert ble den etter hvert spredt til nesten hele verden av mennesket. Hesten er yngre som tamdyr enn eksempelvis kveg og sauer, som ble temmet for cirka 10 000 år siden. Trolig levde stammoren til alle tamhester så langt tilbake i tid som mellom 130 000 og 160 000 år siden. Ved å følge arvestoffet til mitokondriene i hopper og hvordan dette arvestoffet har endret seg ved små mutasjoner, har forskningen sporet det tilbake til opprinnelsen et sted på det eurasiske kontinent. Det viser genanalyser av moderne hester over store deler av verden. Det tidligste bevis man har for domestisering av hester stammer fra funn gjort i Krasni Yar i Kasakhstan og dateres cirka 7 000 år tilbake i tid. Funnet omfatter hester som kan ha blitt brukt som mat- og melkekilde, snarere enn pakk- og ridedyr.
Hester kjennetegnes av en tønneformet, langstrakt kropp med lange, tynne ekstremiteter som ender opp i hover. Hodet er smalt og langstrakt og sitter på en lang, smal og kraftfull hals som har en karakteristisk kraftig hårkam, såkalt "man", som vokser i forlengelsen av ryggkammen og ender opp som en lugg i pannen. Hester har godt syn, men man regner ikke med at de har fargesyn. Arten har store øyne som sitter på hver side av hodet, noe som gir godt vidsyn og gjør at hester lett oppdager bevegelser (en overlevelsesstrategi som nok var svært viktig for villhesten). Hester har også utmerket hørsel. De bevegelige ørene står rett opp på toppen av hodet, på hver sin side av skallen. De beveger seg etter hvor lydene kommer fra, og de er aktive i dyrets kroppsspråk. For eksempel varsler ører som er lagt flatt bakover om at hesten er aggressiv eller føler seg truet. Halen er kort, men har kraftig hårvekst som vokser ned mot hasene på bakbena. Hårveksten kalles "tagl" og brukes blant annet i produksjonen av fiolinbuer.
Mens urhesten nok var en homogen art med liten variasjon i størrelsen, varierer den domestiserte hesten (tamhesten) så mye at vi deler den inn i raser. De fysisk minste hestene kalles ponnier og har en mankehøyde på under 148 cm, mens vanlige hester kan bli betydelig større. Store hesteraser kan veie mer enn 1 000 kilo, som for eksempel den engelske Shirehesten, mens enkeltindivider kan oppnå en vekt på nærmere 2 000 kg. Den norske fjordhesten regnes blant de eldste hesterasene i verden. Rasen har likhetstrekk med ekte villhest, blant annet den karakteristiske strittende manen som bestor av stive rett oppovervoksende hår.
Hunnhesten kalles "hoppe" til hun er omkring fire år gammel, deretter kalles hun "merr". Hannhesten kalles "hingst" eller, dersom den er kastrert, "vallak". En hannhest med bare en testikkel kalles en "klapphingst", og en hannhest uten testikler kalles en "urhingst". Klapphingster, urhingster og vallaker kan ikke kåres på utstillinger. Klapphingster og urhingster brukes derfor normalt ikke i avl. Hester som av aldersmessige årsaker ikke lenger er arbeidsdyktige kalles gjerne "øk".
Avkommet kalles "føll" eller "fole" det første leveåret.
Hester lever normalt til de blir omkring 20-30 år gamle. Som med hunder blir også fysisk små hester i snitt betydelig eldre enn fysisk store hester, men man vet ikke hvorfor det er slik. Engelskmannen Richard Miller hevder at islandshesten «Tulle» ble hele 57 år gammel.
Det er oppdaget at hesten kan kommunisere med infralyd. Infralyd gir større rekkevidde.
Opprinnelse.
a>fjellene. Man regner med at hesten nedstammer fra et lite dyr som levde for 60 millioner år siden, som man har gitt navnet Eohippus. Denne skapningen var ikke større enn 40 cm og levde i store sump- og myrområder. Den hadde føtter som lignet på bjørnelabber med fire tær på forbena og tre tær på bakbena. Den hadde noen få stive hår som man og en kort stiv hale. Eohippus var ikke særlig rask, den var en planteeter som stort sett bare spiste spedeblader fra busker og trær som den kunne nå.
Det første pattedyrene på jorda som gikk på én tå kalles pliohippus, og levde for ca. 12 millioner år siden. Den levde på steppene og kunne løpe fort for å unnslippe rovdyrene. Den spiste da gress istede for løv, og var ca 110 cm – 115 cm høy.
Hesten kan ha blitt domestisert i Ukraina, der det i Dereivka er gjort funn som antyder dette. Disse er imidlertid svært kontroversielle. Lignende funn, datert til omkring 5 500-5 000 år siden, er gjort i Botai i Kasakhstan, men også disse er svært kontroversielle.
I moderne tid har selektiv avl lagt grunnlaget for mange ulike hesteraser. Noen er avlet fram spesielt for kjøring, andre er avlet fram med tanke på riding og som løpshester. I industrilandene blir hesten mest brukt til hestesport, men det finnes fortsatt eksempler på at hesten fortsatt brukes til gårdsdrift. Den blir dessuten brukt som matkilde. I u-landene er det fortsatt vanlig å bruke hester som arbeidskraft, men også disse landene utnyttes hesten som matauk.
Hester lever stort sett i fangenskap, selv om den mongolske przewalskihesten ("Equus ferus" ssp. "przewalskii") fortsatt finnes som villhest i varmere strøk. Også den blir imidlertid brukt som arbeidsdyr og til matauk av mongolene. Også i Australia finner man ville hester, dette som en konsekvens av at kolonistene tok med seg hester fra England. Fordi hester opprinnelig ikke fantes i Australia, men er en innført art, er ville hester mange steder et stort problem, blant annet fordi de forårsaker erosjon.
Tamhesten brukes i dag mest innen turisme og hestesport, som travsport, galopp, sprangridning eller dressurridning, men også innen avl, rideskoler og til hobbybruk. Flere rideskoler tilbyr også såkalt terapiridning til mennesker med ulike fysiske eller psykiske funksjonshemminger.
Atferd.
Hester er sosiale pattedyr som lever i flokk. Flokken kontrolleres av en dominant hingst (stallion), som leder et harem bestående av et antall hunner (hopper) og deres avkom (føll). Mens det er hingsten som forsvarer sitt harem er det alltid en hoppe som leder flokken. Ofte er det den eldste hoppen i flokken. Den eldste hoppa er alltid den som har mest erfaring, for eksempel for hva flokken må flykte fra. Hoppene lever i samme flokken hele livet mens hingstene etter hvert må gi tapt for en yngre hingst. Unghingster som begynner å yppe seg blir fordrevet av lederhingsten. Innad i flokken eksisterer det et intert hierarki, der individene beskytter og tar vare på hverandre. Om en annen hingst skulle forsøke å parre seg med ei hoppe vil flokklederen forsvare sitt harem. Slike kamper mellom hingster kan føre til døden for den ene av dem. Flokklederen vil parre seg med hoppene i flokken, men ikke med hopper som er hans eget avkom.
Typer og raser.
Dagens hesteraser kan i grove trekk deles inn i to grunnleggende typer: såkalte "kaldblods"- og "varmblodshester". Varmblodshester deles videre inn i "fullblods-" og "halvblodshester". Hestens grunnleggende atferdsmessige, anatomiske og morfologiske egenskaper ligger til grunn for inndelingen. Det skal finnes over 500 hesteraser rundt om i verden, hvorav cirka 100 regnes som vanlige. Tre hesteraser regnes som norske; fjording, lyngshest og dølahest.
Kaldblodshester er store hesteraser med opprinnelse fra tempererte områder. Dette er typisk hester som er tyngre bygget, og som mangler den edle og lette kroppsbygningen man finner hos varmblodshestene. Eksempler på dette er nordlandshest, fjording, og dølahest. Den største hesterasen er Shirehesten, og den minste er Falabella.
Kaldblodshesten er bygget for kaldt klima, og er derfor godt beskyttet av pels og beskyttelseshår (hovskjegg, man, hale og pannelugg er typisk). Anatomiske detaljer, som blodårer, ligger godt beskyttet av huden. De er nøysomme i kosten og har gjerne et rolig gemytt, slik at energien ikke går til spille. De har dermed bedre sjanse til å holde på varmen.
Varmblodshester.
Varmblodshesten stammer opprinnelig fra varme strøk og deles gjerne inn i såkalte "fullblodshester" og "halvblodshester". Denne hestetypen er spinklere bygget og har kortere og tynnere pels enn kaldblodshester. Et godt eksempel på en varmblodshest, er en Araber og Connemarahesten.
Fullblodshester.
De edleste varmblodshestene kalles gjerne fullblodshester. De kjennetegnes med svært tynn pels, lite beskyttelshår, synlige blodårer, høyreist holdning, sterke slanke ben og vekten i hovedsak fordelt på forparten. De mest kjente fullblodsrasene er engelsk fullblod og araberhest. Den engelske fullblodsen brukes hovedsakelig til veddeløp, men den er også en populær sprang- og feltrittshest. I avl brukes den til foredling av andre raser, som for eksempel halvblodshester som hannoveraner og dansk varmblod, og det er flere fullblodshester stambokført i varmblodsstambøker. Ladykiller xx er en av de mest kjente hingstene i varmblodsavl.
Engelsk fullblod regnes som verdens raskeste hesterase, mens fullblods araber skal være den mest utholdende. Disse rasene er stamfedre til de fleste hesterasene rundt om i verden, i og med at menneskene gjennom tidene har vært på jakt etter den raskeste og mest allsidige konkurransehesten. Alle engelsk fullblodshester stammer fra 3 arabiske hingster. Det avles også engelsk fullblods i Norge. Galoppløp i Norge finner sted på Øvrevoll Galoppbane.
Halvblodshester.
De litt mindre edle varmblodshestene kalles gjerne halvblodshester. Eksemler på slike er holsteiner og hannoveraner. Mange land har egne stambøker for varmblods ridehester, blant annet Norge (norsk varmblod), Danmark (dansk varmblod) og Nederland (KWPN). Varmblodshingster stambokføres i ulike land. Føllets rase bestemmes av landet det fødes i. Varmblods ridehester brukes hovedsakelig til dressur- og sprangridning. Den kan kan også gjøre det bra i feltritt selv om fullblodshesten er sterkere representert i denne grenen. Varmblodstraver er den vanligste varmblodshesten i Norge.
Religion og symbolikk.
Hester har også blitt brukt som metafor for forskjellige psykologiske fenomener. Den greske filosofen Platon beskrev mennesket som et tospann, med en kusk, som symboliserer fornuften, og to hester, én svart og én hvit. Den svarte hesten står for lyster og begjær, den hvite for mot og vilje. Den hvite lystrer, mens den svarte går sine egne veier. Kusken (fornuften) er overordnet hestene, og den hvite hesten er edlere enn den svarte. Denne lignelsen ble brukt til å beskrive menneskets sjel.
Sykdommer.
Vanlige sykdommer hos hester er kolikk, forfangenhet, krysslammelse, hesteinfluensa, kverke, hovbyll, mugg og ringorm.


Sara Lidman.
Sara Lidman (født 30. desember 1923 i Missenträsk i Västerbotten, død 17. juni 2004 i Umeå) var en svensk forfatter. I 1980 ble hun tildelt Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Vredens barn".
Sara Lidman har siden 1953 skrevet nitten romaner, som gjennomgående var preget at temaer og historier om solidaritet og sosiale motsetninger. Fortellingene utspiller seg ofte i Västerbotten i siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da store endringer påvirket de små samfunnene. Med romanserien "Jernbanan", som skildrer moderniseringen av det nordlige Sverige, fikk Lidman seg en plass blant de fremste samtidsforfatterne i Sverige. Det er bøkene "Din tjänare hör", "Vredens barn", "Nabots sten", "Den underbare mannen", "Järnkronan", "Lifsens rot" og "Oskuldens minut" som utgjør romanserien "Jernbanan", alle er oversatt til norsk av Ivar Eskeland og Jo Ørjasæter.
Lidman var hele livet en flittig agitator og debattant. Gjennom bøker og taler lot hun sin stemme bli hørt, fra Vietnamkrigen til protestene mot USAs invasjon i Irak.
Sara Lidman var i 1955–1963 medlem av Samfundet De Nio på stol nr 8.


Jan Pieter Schotte.
Jan Pieter Schotte C.I.C.M. (født 29. april 1928 i Beveren-Leie ved Kortrijk i Belgia, død 10. januar 2005 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var generalsekretær for Verdenssynoden for biskoper fra 1985 til 2004.
Jan Pieter Schotte trådte inn i Scheutmisjonærenes orden, og studerte i Leuven og Washington DC. Han hadde sentrale verv i sin orden, men ble i 1980 tilknyttet Den romerske kurie som sekretær for Den pavelige kommisjon "Iustitia et Pax". Han ble bispeviet og utnevnt til visepresident for "Iustitia et Pax" i 1983, men ble to år etter utnevnt til generalsekretær for Bispesynoden, et koordineringsverv utenfor Den romerske kurie som sådan, men likevel nært tilknyttet Vatikanet.
Han ble kreert til kardinal i 1994 av pave Johannes Paul II.


Nordøya (New Zealand).
Nordøya (engelsk: ', maorisk: ') er en av de to hovedøyene som utgjør New Zealand. Den andre er Sørøya ("South Island").
Flere viktige byer ligger på Nordøya, deriblant New Zealands største by Auckland og hovedstaden Wellington. Av landets befolkning bor 76 % på Nordøya.
I maori mytologi ble både Nordøya og Sørøya til i tiden da halvguden Maui eksisterte.
Legenden forteller at han og hans brødre fisket fra kanoen sin (Sørøya). Maui fanget en stor fisk og drog den opp fra sjøen. Brødrene hans sloss over fisken og hakket den opp. Denne store fisken ble til Nordøya og maori navnet for øya er «"Te Ika a Maui"» (Mauis fisk). Fjellene og dalene på øya er sagt å ha blitt til som et resultat av Mauis brødre hakking.
Nordøya er verdens 14. største øy.


Aylar Lie.
__NOTOC__
Aylar Lie (født Sharareh Dianati 12. februar 1984 i Teheran i Iran) er en norsk-iransk skuespiller og tidligere glamourmodell.
Oppvekst.
Lie kom til Norge fra Iran som 2-åring sammen med foreldrene som politiske flyktninger. Faren ble kort tid etter fengslet etter et overfall på moren med kniv. Moren var ikke i stand til å ta vare på datteren, og skrev over foreldreretten til faren da han kom ut av fengselet to år senere. Barnevernet motsa dette og plasserte henne på barnehjem da hun var fem år. To år senere kom hun til et norsk fosterhjem. Som 16-åring ble hun sendt til Iran av faren for å treffe familie og slekt, og ble hold der mot sin vilje i to år, til den norske ambassaden til slutt hjalp henne hjem.
Skuespiller-, modell- og sangkarriere.
Etter at Lie kom tilbake til Norge fra Iran, reiste hun som 16-åring til USA for å treffe moren som hun ikke hadde sett siden hun var liten. Hun havnet etter eget utsagn i dårlig selskap med mye narkotikamisbruk, og startet sin filmkarriere med å delta i åtte hardpornofilmer i 2002 og 2003 under forskjellige artistnavn, blant annet "Princess Diana". Etter å ha kommet tilbake til Norge ble hennes filminnspillinger kjent, og hun ble diskvalifisert fra finalen i skjønnhetskonkurransen Frøken Norge i august 2004. Samme år påstod Lie, sammen med glamourmodellen Lene Alexandra Øien, å ha hatt sex med den britiske sangerkjendisen Robbie Williams. Han fortalte senere på direktesendt TV at påstandene var rent oppspinn. PR-stuntet fikk betydelig oppmerksomhet, og Lie og Øien havnet på forsiden av det britiske avisen The Sun.
Lie forsøkte seg som modell, og hennes første oppdrag i Norge var for nettsiden OnlineMagasinet.no, og i ukebladet Vi Menn nr. 39 i 2002, der hun poserte under navnet "Sha Dianati". Hun hadde også en gjesteopptreden i reality-serien "Big Brother" på TVNorge i 2005. Hun ble sendt inn i Big Brother-huset for å gjøre deltakeren Elita Löfblad sjalu på meddeltakeren Klas Andersen. Oppdraget ble vellykket, og Lie forlot huset igjen etter bare fire dager. Høsten samme år lanserte Lie sitt eget glamourmodellbyrå kalt «Team Aylar». Hun la ned virksomheten året etter.
I 2006 fikk Lie utgitt en singel med sin versjon av Sabrina-sangen «Boys Boys Boys». Høsten 2006 arbeidet hun sammen med Aune Sand med innspillingen av filmen "Dådyr". Sommeren 2007 var Lie med som gjesteartist på Yousef Hadaouis singel og musikkvideo «Mamacita». Videoen ble raskt en favoritt på YouTube, og Yousef og Lie opptrådte på Russefeber med 5 000 tilskuere, og på Norway Cup samme sommer. Hun har også deltatt på flere musikkvideoer til Basshunter, etter å ha signert en kontrakt med et britisk selskap.
Lie fikk i 2008 rollen som sigøynerkvinnen "Raya" i den norske barnefilmen "Yohan", der rollefiguren bygger på historien til sigøynerkvinnen Raya. Siden 2009 har Lie studert, men deltok i Skal vi danse på TV 2, hvor hun kom til finalen, og i 2011 var hun med i programmet "Det blir bedre" på TV3, der hun fortale historien om omsorgssvikten hun hadde opplevd i sin barndom. I 2012 spiller Lie gjesterollen som «divaen» Kassandra i "Hotel Cæsar".


Joseph Schröffer.
Joseph Schröffer (født 20. februar 1903 i Ingolstadt i Tyskland, død 7. september 1983 i Nürnberg) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Eichstätt 1948–1967, og deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965. Deretter ble han kalt til Vatikanet og ble sekretær for Kongregasjonen for seminarer og universiteter 1967–1976.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Anchorage.
Anchorage er en sammensatt bykommune (offisielt kalt Municipality of Anchorage) i den amerikanske delstaten Alaska. Med 260 283 innbyggere i følge folketellingen i 2000, er Anchorage den største byen i Alaska med nesten halvparten av statens innbyggere. Anchorage styres av en valgt ordfører og byråd, og en byrådsleder. Byens nåværende ordfører er Mark Begich.
Anchorage ligger i det sydlige sentrale Alaska, på 61° nord (nesten det samme som Stockholm og St. Petersburg), 149° vest (nesten det samme som Hawaii), nordøst for Alaska-halvøya, Kodiak Island, og Cook Inlet, rett nord for Kenai halvøya, nord-vest for Prins William-sundet, og nesten rett syd for Mount McKinley/Denali. Byen ligger på en trekantet halvøy. Mot øst ligger de ulendte, vakre og svært populære Chugach fjellene, mot nordvest er Knik Arm, og mot sørvest er Turnagain Arm, øvre forgreninger av Cook Inlet, som i seg selv er den nordligste delen av Stillehavet. På tross av dette er det ingen sandstrender i byen, men vide og skumle gjørmestrender. Ikke langt mot nord ligger kommunen Matanuska-Susitna. Sydover ligger kommunen Kenai Peninsula, og mot øst er Valdez-Cordova.
Anchorage er en større havn, og mottar over 95 % av alt gods som ankommer Alaska. Byen er også et større knutepunkt på den berømte Alaskajernbanen. Blant de største næringsveiene er det offentlige, militæret, olje og turisme. To strategisk viktige amerikanske militærbaser grenser til Anchorage mot nord: Elmendorf Air Force Base og Fort Richardson. Nesten alle turister i indre Alaska drar gjennom Anchorage i løpet av reisen. Ikke overraskende er sommeren den største turistsesongen, og i sentrale Anchorage samt på motorveiene mot nord og sør for byen myldrer det av turister.
Gjennomsnittstemperaturen om sommeren ligger mellom 13 og 23 grader Celsius, om vinteren ligger den mellom −7 og −15 grader Celsius (varmere enn mange andre steder i USA).
Været er svært uforutsigbart, både fra dag til dag og for hele årstider. Somrene er gjerne milde og fine, men ofte med en del regn. Det er ikke noe strandliv å snakke om i Anchorage, med unntak av noen lokale sjøer på de varmeste sommerdager, hvor disse strendene blir svært populære.
Noen vintre har meterhøye snødyner og iskaldt, mens andre år er det under en halvmeter snø og gjentatte perioder med tøvær. Siden byen ligger relativt langt mot nord er vinterdagene korte, og på grunn av arbeid kan mange gå uker uten å se sol. «Seasonal Affective Disorder» er et kjent problem.
Anchoragitter har mange av de kvaliteter som man finner blant innbyggerne i Alaska generelt: uavhengighet, vennlighet, praktisk sans og kjærlighet til naturen. Selv blant forretningsmenn er det en tendens til å kle seg uformelt. Sammen med en slags grenselandsånd gir dette Anchorage en relativt utvungen, avslappet atmosfære sammenliknet med andre amerikanske byer. Byen har gjennom tidene vært et mål for immigranter, og byen har aktive asiatiske, østeuropeiske og latinamerikanske grupper, i tillegg til afro-amerikanere og innfødte alaskere. Anchorages flyplass er Ted Stevens Anchorage internasjonale lufthavn.
Anchorage ble omhyggelig planlagt av byplanleggere i 1914, som en havn i forbindelse med byggingen av Alaskajernbanen, og i 1915, ble de første bytomtene solgt. I 1920 oppga USAs regjering sin direkte kontroll over området og valg ble holdt. I 1940-årene begynte byen å vokse, i og med konstruksjonen av Elmendorf Air Force Base og Fort Richardson, som gjorde Anchorage til et større forsvarssenter. Etter at Alaska ble en stat, opplevde Anchorage alvorlig bolignød, noe som ble delvis løst ved byggingen av drabantbyer.
Resultat av jordskjelvet i 1964
Langfredag 27. mars 1964 ble Anchorage rammet av et kraftig jordskjelv som målte 9,2 på Richters skala, og mye ble ødelagt. Faren for videre jordskjelv satte en begrensning på bygningshøyden, og de høyeste er på 21 etasjer. Likevel har byen en vakker skyline med Chugachfjellene, Cook-bukten og Mount McKinley i bakgrunnen. Selv om plassen er begrenset på halvøyen der byen ligger, så er det flere parker og grønne soner innenfor bygrensen, noe som gjør byen attraktiv til naturelskere (for ikke å nevne attraksjonene like utenfor byen). Over de siste 30 årene har flere av de uutviklede områdene blitt tettet igjen med hus, butikker og annen byggevirksomhet. Likevel har Anchorage et svært areal på hele 5063 km², et areal omtrent like stort som delstaten Delaware. Det meste av dette arealet er i Chugach-fjellene øst for byen, et område som også inkluderer naturreservatet Chugach State Park.
Landemerker og severdigheter.
Den største grenen av University of Alaska ligger i sentrumsnære strøk i østre Anchorage. Selv om stedet er avsidesliggende har byen et levende kunstmiljø. Byen har et symfoniorkester, en opera- og konsertforening samt flere uavhengige musikk- og teatergrupper. Det er også ukentlige seanser med tradisjonell irsk musikk, jazz, og annen musikk.
Det er andre egenskaper som gjør Anchorage enestående.
Likevel, eller kanskje på grunn av dette er Anchorage på alle måter en «amerikansk» by med yrende forretningsliv, store kjøpesentere, trafikkork (midt om vinteren kan det være vanskelig å komme seg rundt til fots og med buss), typiske forsteder og to offisielle forsteder, Eagle River og Chugiak. I tillegg er det flere pendlere fra steder såpass langt vekke som Wasilla og Palmer i Matanuska-dalen.
Anchorage har fått All America City-prisen i årene 1956, 1965, 1984-1985 og 2002. Byen vant prisen sist på grunn av arrangement som Spesialolympiaden i 2001, en rett for unge lovbrytere («Anchorage Youth Court») og programmet Bridge Builders som tar sikte på å redusere konflikter mellom forskjellige kulturer.
Den botaniske hagen i Alaska har over 900 arter av langtlevende planter og 150 lokale plantearter.


Anders Jahre.
a> sett fra parkanlegget mot sør
FLK «Kosmos», Anders Jahres første hvalkokeri, overlevert i 1929, senket av tysk hjelpekrysser i 1940
Anders August Jahre (født 28. mai 1891 i Sandar, død 26. februar 1982) var en norsk skipsreder. Jahre grunnla i 1922 Anders Jahres Rederi. Mest kjent er han som eier av hvalfangstselskapet S, som opererte ut fra Sandefjord. Han etablerte Jahres Fabrikker A/S, som drev med fettherding. Jahre står bak Anders Jahres Humanitære Stiftelse.
Familie.
Anders Jahre var gift med Bess f. Børresen (1921–1992). Jørgen Jahre var hans nevø. Anders Jahre vokste opp på Lasken gård.
I 1931-34 fikk Anders Jahre bygget villaen Midtåsen, den ble omgjort/påbygget i midten av 1950-årene og ferdigstilt ved innvielsen av «Arnebergstuen» i 1960. Eiendommen ble tegnet av Arnstein Arneberg. Hovedhuset ligger på en 60 mål stor tomt med tilhørende parkanlegg. Anders Jahre eide også Osbyholms slott i Skåne fra 1939.
Utdannelse og yrke.
Etter middelsskoleeksamen i Sandefjord og examen artium i Larvik i 1910, ble Jahre i 1914 cand. jur. og straks deretter overrettssakfører. Etter ett år som dommerfullmektig i Nordland, etablerte han i 1916 juristvirksomhet i Sandefjord. Han drev sakførerforretningen frem til 1928, hvoretter rederivirksomheten overtok all hans tid og arbeidskraft.
Anders Jahre dannet i 1928 det første Kosmos-selskapet, og i tiden 1929–30 ble seks hvalfangstselskaper stiftet på hans initiativ. Dessuten startet han blant annet fettherdingsbedriftene "Jahres Kjemiske Fabrikker" og "Sandar Fabrikker", samt passasjertrafikk mellom Oslo og Kiel. I tillegg til å være reder og administrerende direktør for egne selskaper, var han i tiden mellom 1922 og 1978 styreformann eller -medlem i en rekke industri-, hvalfangst- og skipsselskaper.
Samfunnsbidrag.
Anders Jahre bidro med betydelige midler til byutvikling i Sandefjord. Blant annet finansierte han drøyt halvparten av rådhuset i byen. Han var filantrop, og han ble i 1950 utnevnt til kommandør av St. Olavs orden og i 1962 kommandør med stjerne for sine samfunnsnyttige bidrag. I 1951 ble Jahre utnevnt til kommandør av Order of the British Empire for sitt arbeid for å fremme norsk-engelsk kulturelt samkvem. Han ble i 1961, som første norske borger, utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, og han ble også æresdoktor ved Lunds universitet og æresmedlem blant annet ved Vitenskapsakademiet, i Det Nordiske Medisinske Selskap i Stockholm og i Det Norske Medisinske Selskap i Oslo. Han var dessuten innehaver av en lang rekke internasjonale ordener.
Anders Jahres navn er i dag i første rekke knyttet til Anders Jahres fond til vitenskapens fremme (stiftet i 1953), Anders Jahres Humanitære Stiftelse (stiftet i 1966), Anders Jahres kulturpris og Anders Jahres medisinske pris. Andre kjente gaver er Sandefjord Bymuseum, Ekeberg krematorium i Sandefjord og formidling av 40 millioner kroner til Sandefjord rådhus.
Skattesaken.
Fra 1980-årene innledet norske skattemyndigheter undersøkelser mot norske rederier og rederdødsbo for å avdekke mulige skatteunndragelser i 1960- og 1970-årene, så også mot Jahre etter hans død. Den norske stat hevdet at Jahre og hans hjelpere hadde omgått norske skatteregler ved å plassere skjulte formuer i utenlandske skatteparadiser, og staten har skattekrav mot dødsboet. NRK laget en dramaserie om dette, "Affæren Anders Jahre", som ble sendt i 1992. Jahres nære medarbeider Bjørn Bettum kritiserte serien, og kalt den «usann, falskt, ufullstendig og misvisende».
I 2002 vant staten delvis fram med noen av kravene, og deler av formuen ble tilbakeført fra Cayman Islands. Saken ble endelig avsluttet ved skiftesamling for Anders Jahres dødsbo den 12. juni 2012 i Sandefjord tinghus. Bostyrets jakt på Jahres utenlandsformue hadde innbrakt en milliard norske kroner, av det gikk 400 millioner til kreditorene (staten, Sandefjord kommune og Vestfold fylkeskommune), mens resten gikk til bostyrets arbeide gjennom 20 år.


Den romerske rota.
Den romerske rota er en av domstolene i Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den er i første rekke en appelldomstol for dommer fra tribunaler på bispe- og erkebispedømmenivå. Navnet kommer antagelig av at dommerne opprinnelig ble utpekt etter en rotasjonsordning.
Rotaen har sitt opphav i "Det apostoliske kanselli", som ble opprettet i det 14. århundre. Den har siden blitt reorganisert en rekke ganger. Den siste store endringen kom i 1908 under Pius X. Rotaen hadde da vært ute av funksjon siden 1870, men ble gjenopprettet i konstitusjonen "Sapienti Consilio". De nåværende normene for domstolen ble fastsatt av Johannes Paul II i 1994.
Dommer fra Rotaen kan ankes videre til Det høyeste tribunal for den apostoliske signatur dersom det er mistanke om saksbehandlingsfeil.
Romerske rota, Den


Iberisk ulv.
Iberisk ulv ("Canis lupus signatus") levde en gang i tiden over store deler av den iberiske halvøya, men er nå mer å finne kun i det nordlige Portugal og nord-vestre del av Spania. Siden 1970 har antallet steget fra 400 til 2000-2500 (300 flokker) og den "Iberiske ulven" ekspanderer nå sitt leveområde. Idag regnes bestanden som sårbar, men ikke truet. Den må på ingen måte forveksles med spansk ulv ("Canis lupus deitanus"), som er en utdødd rase.
Beskrivelse.
Den iberiske ulven regnes av mange som en underart av arten ulv. Den har et forholdsvis langt og spisst ansikt med stående trekantede ører. Kroppen er ca. 1,05-1,35 cm og har forholdvis lange lemmer med mørke markeringer på frambeina. Pelsfargen kan variere noe i forhold til sesongen. Den er gjerne mørkere grå (med rødlige innslag) om vinteren. Vekten ligger normalt på ca. 25-55 kg, avhengig av kjønn.
Ernæring.
Avhengig av hva som er tilgjengelig livnærer Iberisk ulv seg på avfall, tamme beitedyr, rødhjort, rådyr, villsvin og kaniner. Angrep på beitedyr medfører konflikter med lokale bønder.


Spansk ulv.
Spansk ulv ("Canis lupus deitanus") er en utdødd (1930-åra) underart av arten ulv. Det finnes en annen underart, iberisk ulv som fortsatt finnes fåtallig i Pyreneene, som ofte blir forvekslet med spansk ulv.


Auckland.
Auckland på Nordøya av New Zealand er det største av New Zealands urbane områder. Området startet som fire frittstående byer, Auckland City, Waitakere, Manukau og North Shore. Disse har med tiden vokst sammen, men er ennå fire avskilte myndighetsområder med egne valgte bystyrer og administrasjoner. På maori bærer Auckland navnet Tāmaki Makau Rau eller Ākarana.
Auckland ligger 37 grader sør for ekvator. Det urbane området strekker seg mellom Haurakigolfen i Stillehavet i øst, de lave Hunua Ranges åsene i sørøst, Manukau Harbour en fjord i sørvest og Waitakere Ranges-åsene i vest og nordvest. Sentrum av det urbane området ligger på en smal landtunge som fungerer som et skille mellom Manukau-fjorden og Waitemata-havna.
Māori-innbyggere.
De første som ankom området, som nå er kjent som Auckland, var māoriene rundt 1350. De verdsatte området da det fantes et rikt og fruktbart jordsmonn. māoriene bygde fort i terrasser med en landsby på toppen av vulkanene, kjent som en "pa". Disse terrassene kan fremdeles sees i dag rundt vulkaner som Mount Eden og One Tree Hill. Da de første europeerne ankom var antallet maorier i det sentrale Auckland området kraftig redusert på grunn av stammekriger og migrasjon. Det lave antallet innfødte innbyggere ble i europeernes øyne ansett som fordelaktig. Stammene Ngati Whatua og Tainui er de som tradisjonelt bodde i området.
Aucklands begynnelse.
Etter at Waitangi-traktaten ble undertegnet i februar 1840 måtte den nye guvernøren av New Zealand, William Hobson, finne en hovedstad for kolonien. På det tidspunktet fungerte Kororareka, nå kalt Old Russel i Bay of Islands som administrasjonssenter. Men denne byen lå usentralt til for store deler av øy-kjeden og var kjent som et belastet sted med høyt alkoholforbruk.
Tysk kart over Auckland anno 1888
På anbefaling fra misjonæren Henry Williams valgte Hobson sørsiden av den naturlige havnen Waitemata Harbour som sin fremtidige hovedstad. Land ble kjøpt av den lokale maoristammen Ngati Whatua og en opprettelsesseremoni fant sted den 18. september klokken 13.00. Hobson navnga den nye byen til ære for sin venn George Eden, 1st Earl of Auckland.
Fra starten av kom det en jevn strøm av immigranter både innenfra New Zealand og utenfra til den nye hovedstaden. I begynnelsen var flertallet fra New South Wales i Australia, men de første båtene med immigranter som seilte direkte fra Storbritannia ankom allerede i 1842.
Etter hvert ble Port Nicholson, nå kjent som Wellington hovedstad og er det den dag i dag. Fortrinnet dennes var den sentrale posisjonen sør på Nordøya. Parlamentet møttes der for første gang i 1862.
Auckland vokser.
Det bymessige området til Auckland
Auckland var basen for guvernør George Grey sine felttog mot de opprørske māoriene tidlig på 1860-tallet. Grey sine operasjoner førte til at Waikato- og King Country-distriktene ble åpnet ved at det ble bygget veier, den mest kjente var Great South Road, (en større del av denne danner nå State Highway 1). Slik kunne det skje raske forflyttelser, ikke bare av soldater, men ògså av sivile nybyggere. Dette førte også til en utvidelse av Pākehā (ikke-māorisk) påvirking og lover til South Auckland-regionen.
Midt på 1800-tallet var den europeiske bosetningen på New Zealand stort sett begrenset til Sørøya. Auckland ble likevel litt etter litt den kommersielle hovedstaden. Dyrking av frukt og grønsaker fant sted i utkantene av byen, mens hogst av kauritre og tapping av gummitre åpnet opp Waitakere Ranges.
En frykt for russiske angrep på slutten av 1800-tallet førte til innkjøp av kanoner og bygging av kystfort, mest ved Devonport og på Waiheke Island, der de ennå er å se.
I 1900 var Auckland blitt den største byen på New Zealand. Sist på 1930-tallet, gjennom 40-tallet- og 50-tallet ble det etter initiativ av Arbeiderpartiet på New Zealand, bygd en rekke offentlige bosteder, stort sett på om lag 1 000 m² tomter; en byggeskikk som har overlevd, tross i hyppige oppdelinger av tomtene. Auckland er for en stor del en forstadsby: Selv om byen bare har en sjuendedel av folketallet til London, brer den seg ut over et betydelig større område. Dette fører til at offentlig transport med buss og jernbane blir uøkonomisk og upopulært.
Auckland Harbour Bridge ble åpnet i 1959. Broen binder sammen North Shore med sentrum.
Vulkaner.
a> Auckland ligger ved et utbredt vulkansk område ("Auckland Volcanic Field"). De 50 vulkanåpningene i området er formet som kjegler, sjøer, laguner, øyer og nedsenkinger i terrenget. Mange av dem har dannet utstrakte lavastrømmer. De fleste av kjeglene er mer eller mindre gravd bort. Ingen av vulkanene er aktive, men vulkanfeltet ligger bare i «dvale». Den sist dannede og langt den største vulkanen, Rangitoto Island, er blitt til i løpet av de siste 1 000 åra. «"Rangi"» betyr «"himmel"», og «"toto"» «"blod"», dette kan bety på at den fikk navnet sitt av māorier som var vitne til utbruddet.
Vær.
Auckland har temperert klima, varmt og fuktig om sommeren, kjølig og rått om vinteren. Gjennomsnittstemperaturen i januar er fra 21-24 °C. Februar er gjerne varmere enn januar og maksimumstemperaturen i juli er mellom 14-16 °C. Nedbøren er rikelig nesten hele året (over 1 100 mm årlig), særlig om vinteren. Været kan variere i ulike deler av byen av topografiske årsaker (åser og skogvekst) og vinder som kommer inn fra havet. Der er ingen nedtegnelser om at det har vært snø i Auckland, selv om en tett haglstorm en gang på 1950-tallet ble misoppfattet som snø av mange mennesker. På Sørøya er det derimot byer som kan få snøfall nesten årlig.
Plassering.
Auckland ligger på og ved en landtunge som er mindre enn to kilometer bred på det smaleste, mellom innløpet til Mangere Mangere Inlet og elven Tamaki River. Der er to havner i den delen av Auckland som ligger ved denne landtungen, Waitematahamna (Waitemata Harbour) mot nord; denne åpner seg østover mot Haurakigolfen, og Manukauhamna (Manukau Harbour) mot sør som åpner seg vestover mot Tasmanhavet.
Det går broer over begge disse havnene, Auckland Harbour Bridge ved Waitematahamna og Mangere Bridge ved Manukauhamna.
Folkeslag.
Auckland har folkeslag fra en rekke kulturer. Majoriteten av innbyggerne er av europeisk; størstedelen britisk avstamming, men betydelige grupper med māorier, mennesker fra Stillehavsøyene og Asia finnes også. Auckland er den byen i verden som har har den største polynesiske populasjonen. En nesten like stor del av innbyggerne har asiatisk bakgrunn (de fleste fra Øst-Asia). Dette kommer av at New Zealand har hatt det høyeste immigrasjonsnivået i verden, og størstedelen av immigrantene kommer til Auckland. Etniske grupper fra alle verdenshjørner er til stede i Auckland, og gjør byen til den mest kosmopolitiske i landet. Det er beregnet at mer enn 14 mennesker immigrerer til Auckland hver dag.
(Prosenttallet blir høyere enn 100%, fordi en del mennesker tilhører flere etniske grupper).
Religion.
Som i resten av landet, regner mer enn halvparten av innbyggerne i Auckland seg for kristene, men færre enn 10% går regelmessig til kirke. Nesten 40% sier seg frie fra religiøs tilknytning (tall fra folketellingen i 2001). De største kirkesamfunnene er den anglikanske kirken, den presbyterianske kirken og den romersk-katolske kirken. pinsevenner og karismatiske kirkesamfunner er de som vokser raskest. En høyere prosentdel av immigranter fra Polynesia enn andre innbyggerer i Auckland går regelmessig i kirken, men også blant disse går kirkebesøkene tilbake hos andre eller tredje generasjons innvandrerer. Andre innvandrerkulturer har gitt sitt tilskudd til det religiøse mangfoldet i byen, f.eks buddhister, hinduer og muslimer. Det har også i lang tid vært et lite jødisk samfunn.
Levekår.
Tiltrekkende sider ved å bo i Auckland er det milde klimaet, godt tilgang på arbeid og utdanning, og varierte og tallrike fritidsaktiviteter. En undersøkelse av livskvalitet i de 55 fremste byene i verden rangerer for tiden Auckland på 5. plass etter Zürich og Genève. ()
Auckland er på 31.plass på en liste UBS har satt opp over de rikeste byene i verden.
Livsstil.
Auckland blir populært kalt «City of Sails» ("Seilbyen"), fordi havna ofte er fylt med seilbåter. Utenfor havna Viaduct Basin er det arrangert to America's Cup-seilaser, og kaféene, restaurantene og nattklubbene der bidrar til det pulserende nattelivet i Auckland. High Street, Queen Street, Ponsonby Road, og Karangahape Road er også svært populære områder i byen. Newmarket og Parnell er viktige shoppingsentre. Otara og Avondale sine berømte loppemarkeder og Victoria Park Market gir fargerike alternative handleopplevelser.
Strandliv.
Waitemata Harbour har populære strender ved Mission Bay, Devonport, Takapuna, Long Bay og Maraetai, og på vestkysten er det fine muligheter for surfing ved Piha og Muriwai. Mange av badestrendene i Auckland blir patruljerte av livredningsklubber som er en del av redningstenestene «"Surf Lifesaving Northern Region"».
Utfart.
Hyggelige ferjeruter går til Devonport, Waiheke Island og Rangitoto Island. Ofte brukte picnicsteder er ved Auckland Domain, Albert Park, One Tree Hill og Western Springs.
Sport.
Auckland har en rekke rugby- og cricket-baner (f.eks Eden Park), og arenaer for motorsport, tennis, badminton, svømming, fotball og mange andre former for idrett.
I mars hvert år blir det arrangert et 8,4 km langt mosjonsløp, kalt «Round the Bays». Dette starter i sentrum og går langs stranda fram til forstaden St. Heliers. Det tiltrekker seg titusenvis av mennesker, og har vært et årlig arrangement siden 1972.
Kultur.
I The Auckland Town Hall og Aotea Centre blir det arrangert konferanser og kulturelle begivenheter som f.eks teater, kapa haka, konserter og opera. Mange nasjonale praktstykker er utstilt i Auckland Art Gallery, som blant annet arbeider av kunstmaleren Colin McCahon. Andre viktige kulturelle objekter er utstilt i krigsmuséet(Auckland War Memorial Museum), det maritime muséet (New Zealand National Maritime Museum) og det tekniske muséet (Museum of Transport and Technology (MOTAT)). Eksotiske land- og sjødyr finnes i Auckland Zoo og i Kelly Tarlton's Underwater World.
Arbeid.
Hver arbeidsdag reiser en mengde arbeiderer og funksjonærer fra alle deler av distriktet inn til Auckland. De fleste viktige internasjonale selskapene har kontorer i Auckland (en stor del av dem også i Wellington). De mest eksklusive kontorområdene ligger i nedre del av Queen Street og ved havnen, Viaduct Basin. En stor del av arbeidsstokken innen teknisk produksjon og handelsvirksomhet holder til i industriområdene sør i byen (South Auckland).
Boliger.
Det vanligste husværet til folk i Auckland er en bungalow med en tomt på ca. 1 000 m². Dette har resultert i at bostedsområdene har bredt seg utover store områder, og at folk er avhengige av motorkjøretøy. Bystyret prøver å stanse denne utviklingen ved å satse på tettere bosetning ved å tilrettelegge for bygging av flere bygårder og bostedsblokker, og ved å forby oppdeling av eiendommer i utkanten av bykjernen.
Transport.
Auckland har betydelige trafikkproblemer. Et utstrakt nettverk av motorveier som ble planlagt for flere tiår siden, er ennå (i 2006) ikke ferdig. Det er heller ikke trolig at disse vil bli bygd helt ut etter de originale planene, fordi dette prosjektet ikke blir sett på som økonomisk levedyktig lenger. De ferdig utbygde veiene har likevel bedret tilgjengligheten og redusert reisetiden i deler av byen, og en antar at det pågåande veiarbeidet for en stor del skal være ferdig innen utgangen av 2006. En planlagt satsing på jernbaneutbygging ser heller ikke ut til å bli iverksatt, i stedet er det gjort visse utbedringer på det eksisterende linjenettet, slik at kapasiteten har økt. I juli 2003 ble det åpnet en trafikksentral, Britomart, som knytter sammen rutenettet til busser, tog og ferger.
Flyplasser.
Auckland International Airport, den største flyplassen på New Zealand, ligger ved Manukau Harbour, i den sørlige forstaden Mangere, som er en del av Manukau. Flyplassen er hovedbasen til Air New Zealand. Det pågår drøftinger om å bygge en annen flyplass ved Whenuapai, på en militær flybase i Waitakere, nordvest for Auckland sentrum. Mange privatfly bruker en liten flyplass ved Ardmore, sør for byen, men innenfor Aucklandregionen. Dairy Flat nord for byen blir brukt av småfly. Mechanics Bay nær sentrum, var den første internasjonale flyplassen, og ble brukt i mange år som base for sjøfly. Den er nå for det meste brukt som heliport (landingssted for helikoptere).
Ferger.
Et særtrekk ved persontransporten i Auckland er populariteten til fergene. Folk som er bosatt på North Shore unngår den kroniske trafikkorken på Harbour Bridge ved å ta fergen fra Devonport, Bayswater eller Stanley Bay til sentrum. Det er også fergesamband mellom byen og øyene Rangitoto Island, Great Barrier Island, Waiheke Island, og med Half Moon Bay.


Ære være.
Ære være er en oldkristen doksologi, eller lovprisningsbønn. Den brukes ofte i kombinasjon med andre bønner, som f.eks. i rosenkransbønnen og i tidebønnene. Den er særlig mye brukt i Den katolske kirke, men innholdet er av en felleskristen art.
Ved bruk i liturgiske sammenhenger i Den katolske kirke er det vanlig at man bukker dypt mens første linje fremsies.


Hill deg, Maria.
Hill deg, Maria (latin "Ave Maria", kalles også Engelens hilsen) er en katolsk bønn rettet til Jomfru Maria.
De første fire linjene er hentet fra engelen Gabriels hilsen til Maria i "Evangeliet etter Lukas". De tre siste linjene er en bønn om Marias forbønn.
Bønnen brukes både for seg selv og i kombinasjon med andre bønner, og er den mest fremtredende del av rosenkransbønnen. Den er også sentral i angelusbønnen.


Fader vår.
a>Fader vår (gr. "pater hēmōn", la. "pater noster") eller Herrens bønn er en av de mest kjente og viktigste kristne bønner; Jesus lærte sine disipler bønnen. Bønnen blir brukt av de fleste kristne kirkesamfunn og konfesjoner i ulike sammenhenger, f.eks. gudstjenester/liturgier og privat bønn.
Det nye testamente.
Bønnen finnes i to forskjellige versjoner i Det nye testamente, i rammen av Bergprekenen i Matt 6,9-13 og i rammen av en reisefortelling i Luk 11,2-4. Versjonene er relativt like og versjonen fra Matteusevangeliet er den mest brukte i kirkelige sammenhenger.
Evangeliet etter Markus har ikke Fader Vår. Derfor regnes tradisjonelt bønnen til fellesstoffet til Matteus og Lukas, i forskningen er denne regnet som en egen kilde, den såkalte Q-kilden. Hvilken versjon som er eldst av Matteus og Lukas er vanskelig å gi en konklusjon på. Det er mange indikasjoner på Lukas' versjon eldre enn Matteus' versjon, men det er også argumenter for at Matteus er eldst. Det er vanlig å si at Matteus er eldst i ordlyd, mens Lukas er eldst i form.
Matteus 6,9-13.
Matteus' versjon er mer høytidelig enn Lukas' versjon. Han begynner sin versjon av bønnen med en høytidig tiltale «.., du som er i himlene!». Og den er mer rytmisk enn Lukas' bønn, den er ordnet i seks bønner og viser frem forfatteren av Matteusevangeliet sin sans for struktur og orden. De tre første er en bønn om at Guds rike, som er et sentralt tema i Jesu forkynnelse, skal komme. De tre siste bønnene handler om de som ber og deres liv i påvente at riket skal komme.
Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet» er ikke med i de eldste og mest pålitelige manuskripter som ligger til grunn for den greske vitenskapelige tekst, det er et såkalt tekstkritisk spørsmål. Teksten er muligens føyet til i gudstjenestesammenheng etter forbilde av Det gamle testamente (f.eks. 1 Krøn. 29,11).
Far vår du (som er) i himlene!
liksom i himmel også på jord!
Brødet vårt det daglige gi oss i dag!
liksom også vi har tilgitt skyldnerne våre!
Og ikke (inn-)før oss inn i fristelse(/prøvelse),
men redd(/fri) oss fra det/den onde!
[For ditt er kongeriket(/-dømmet) og makten og herligheten inn i evighetene!]
Lukas 11,2-4.
Lukas' versjon har en del eldre formuleringer (bl.a. «"hver dag"» i stedet for «"i dag"» hos Matteus og «"slik vi tilgir"» i stedet for «"slik vi har tilgitt"») og noe mindre vekt på det eskatologiske ved bønnen enn Matteus.
Dessuten begynner Lukas bønnen med et enkelt «"pater"», og mange mener denne innledningen viser at det er det arameiske «"abba"», dvs. far, som ligger til grunn (se også Rom. 8,15 og Gal. 4,6). Det er en måte å tiltale Gud på som ikke har forbilde i Det gamle testamente og er unik for Det nye testamentes tiltale til Gud.
Lukas' bønn er også kortere, den mangler setningene «... vår, du som er i himlene», «La viljen din skje på jorden, slik som i himmelen» og «.., men frels oss fra det onde» som Matteus har.
Fader Vår i Norge.
Frem til 1904 var bibeloversettelsene i Norge en basert på en dansk oversettelse, også Fader Vår. Frem til da hadde man brukt reviderte versjoner av den danske Resen-Svanenversjonen, denne ble sist revidert i 1873. I 1904 kom den første hele bibeloversettelse på riksmål.
I 1930 kom en ny oversettelse av Bibelen på bokmål. 1930-oversettelsens versjon av Fader Vår benyttes av den katolske kirkes og en rekke andre frikirker i Norge. Også enkelte menigheter i Den norske kirke har valgt å beholde 1930-oversettelsens ordlyd (bl.a. Indre Finnmark prosti). En av årsakene til at de foretrekker den gamle tekstens ordlyd er bønnen «Helliget vorde ditt navn» som de mener uttrykker bedre meningen i den greske tekst enn den nye oversettelsen fra 1978.
I 1978 kom en ny oversettelse av Bibelen på bokmål og følgelig et nytt Fader Vår. Denne oversettelsen er Den norske kirkes godkjente oversettelse og brukes i gudstjenester og andre sammenhenger. Denne oversettelsen ble lettere revidert i 1985, etter innsigelser (bl.a. ble en del vers utelatt fordi de ikke finnes i de yngste og beste manuskriptene). Det forhindret likevel ikke at det kom ut en alternativ norsk oversettelse av Bibelen (Norsk Bibel 1988 (NB88)), hvis Fader Vår ligger nærmere ordlyden fra 1930-oversettelsen.
I 2004 kom Bibelselskapet med forslag til en ny oversettelse. Forslaget vakte stor debatt, mange reagerte på den nye oversettelsen. Fader vår var en av tekstene som ble mest omdiskutert, ordlyden i oversettelsen ble av mange kritisert for å være en språklig forflatning og hverdagsliggjøring. Den nye oversettelsen åpner blant annet med «Vår Far» istedenfor «Fader vår», som har vært ordlyden siden 1873. Andre mindre endringer er gjort, f.eks. er eiendomspronomenet i de tre etterstilt. Tidligere var det «ditt rike» (foranstilt som på dansk), mens i 2005 står det «riket ditt» (etterstilt). Engasjementet i etterkant av den nye bibeloversettelsen viser at Fader Vår er en bønn som har stor betydning for kirker og menigheter.
Fremdeles er det en del kirkesamfunn som bruker eldre versjoner av Fader Vår. Både den katolske kirken og mange protestantiske kristne mener 1930-oversettelsen er en språklig bedre oversettelse enn 1978-oversettelsen og 2005-oversettelsen, og holder derfor fast ved denne. Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Læstadianerne og Hans Nielsen Hauges Venner i Norge bruker Waisenhusutgaven av 1744. Forslaget til ny oversettelse (2005-utgaven) har fått lite gjennomslag, og i Den norske kirke dominerer antagelig 1978-oversettelsen.
Sammenligning av ulike oversettelser av Fader Vår i norsk språkdrakt.
Fader vår, du som er i himlene!
skje din vilje, som i himmelen så og på jorden!
Gi oss i dag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere;
og led oss ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.
og kraften og herligheten i evighet. Amen.
Fader vår, du som er i himmelen!
skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
gi oss i dag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.
og makten og æren i all evighet. Amen.
Fader vår, du som er i himmelen!
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
og makten og æren i evighet. Amen.
La viljen din skje på jorden
Gi oss i dag vårt daglige brød,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
og makten og æren i evighet.
Latinsk utgave.
Pater noster, qui es in caelis,
Fiat voluntas tua, sicut in caelo et in terra.
Panem nostrum quotidianum da nobis hodie,
sicut et nos dimittimus debitoribus nostris.
sed libera nos a malo. Amen.
Den latinske utgaven har ikke med den avsluttende doksologien («For riket er ditt …»), ettersom setningen mest sannsynlig er en senere tilføyelse til den opprinnelige bønnen. I liturgisk sammenheng deler man også opp bønnen når den fremsies på andre språk, slik at presten sier noen ord mellom selve bønnen og doksologien.


Korstegnet.
Korstegnet eller "korsets tegn" er en rituell gest som består i at man beveger hånden i et kors. Praksisen med å gjøre korsets tegn spiller en viktig rolle i flere kirkesamfunn, og kan både bli brukt under gudstjenesten og være en del av ens personlige tilbedelse.
Bakgrunn.
Tertullianus skrev om å gjøre korsets tegn, og det ser ut til at i den tidligste tid ble det bare markert et korstegn på pannen. Noen århundrer senere ble korsets tegn også gjort over andre deler av kroppen.
Den katolske og Den ortodokse kirke.
Korstegnet en kristen fromhetspraksis og en bønn som spesielt er utbredt i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke. Ofte markerer man ytterpunktene i et kors på seg selv ved å berøre panne, bryst og skuldre. Det er vanlig å si «I Faderens, og Sønnens, og Den hellige ånds navn. Amen» mens man gjør dette.
I katolsk tradisjon berører man først venstre skulder og så høyre, mens man i ortodoks tradisjon først berører høyre skulder. Det er uklart hvordan denne forskjellen har oppstått. Ortodokse kristne forklarer sin måte å gjøre korstegnet på med at Den gode røveren hang på Jesu høyre side ved korsfestelsen; det finnes ingen spesiell forklaring på den katolske skikken.
Korstegnet brukes av både katolikker og ortodokse spesielt i forbindelse med at man går inn i en kirke og under gudstjenester, men også i en rekke andre sammenhenger. Dette henger sammen med at den oppfattes som en kort bønn som er enkel å fremsi hver gang man f.eks. skal kjøre bil, gjøre noe vanskelig eller før et måltid. Det er også vanlig å starte og avslutte all bønn med korstegnet.
Det lille korstegnet.
Det lille korstegnet gjøres ved at et lite kors tegnet med tommelen, normalt på pannen. Det brukes mye ved velsignelser og salving med hellige oljer. I katolske messer gjør man det lille korstegnet tre ganger (på panne, munn og hjerte) når Evangeliet skal leses.
Andre kirker.
Martin Luther skal ha snakket om å gjøre korsets tegn hver morgen for å minne seg selv på at man er kristen. I dag bruker flere evangeliske kirker korsets tegn i forbindelse med visse deler av gudstjenesten. I Den norske kirke brukes det i forbindelse med dåpen og prestens velsignelse av menigheten fra alteret.


José Clemente Maurer.
Kardinal Maurer den 31. mai 1981 i Kärlich.
José Clemente Maurer C.Ss.R. (født 13. mars 1900 i Püttlingen i Tyskland, død 27. juli 1990 i Sucre i Bolivia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Sucre i Bolivia 1951–1983.
Julio Terrazas Sandoval trådte inn i redemptoristordenen og ble utdannet i Sveits og i Luxembourg. Han ble deretter sendt som misjonær blant indianerne i Bolivia. I 1950 ble han hjelpebiskop i La Paz, året etter erkebiskop av Sucre.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965, og ble kreert til kardinal 1967 av pave Paul VI.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Maurer, José Clemente
Maurer, José Clemente
Maurer, José Clemente
Maurer, José Clemente
Maurer, José Clemente
Maurer, José Clemente


Den apostoliske trosbekjennelse.
"Den apostoliske trosbekjennelse" (eller "Apostolicum") er en kristen trosbekjennelse som kan spores tilbake til rundt midten av 800-tallet. Fra ca. år 400 finner man en bekjennelsesformel som er stort sett lik dagens tekst.
Betegnelsen "Den apostoliske trosbekjennelse" er misvisende i den forstand at bekjennelsen ikke kan spores direkte tilbake til apostlene. Navnet kommer av at bekjennelsen er sammensatt av elementer som finnes i Det nye testamente, det vil si apostlenes etterlatte tekster. Dette skiller den fra "Den nikenske trosbekjennelse", som har elementer som er mer fortolkende.
Selv om man ikke finner teksten til "Den apostoliske trosbekjennelse" i eksakt form helt tilbake til de første århundrer, finner man bekjennelsesformler som er forløpere til denne teksten. Først og fremst gjelder dette "Den gammelromerske bekjennelsen" som går tilbake til det 2. århundre og er svært lik "Den apostoliske bekjennelse". Det er heller ikke vanskelig å følge linjen helt tilbake til NT hvor man finner mange såkalte bekjennelsesformler i bibeltekstene. Disse er konsentrerte formuleringer av sentrale trossannheter som for eksempel Matt 16,16; 1 Kor 12,3; 8,6; Apg 8,37 og 2 Kor 13,13.
"Den apostoliske trosbekjennelse" (og den gammelromerske) ble brukt i den vestlige kirke. For den østlige kirke ble Den nikenske trosbekjennelse mest sentral. Apostolicum var helt fra starten av en dåpsbekjennelse. Det er den fortsatt i dag, men i tillegg er den også brukt som bekjennelse i menighetens hovedgudstjeneste i protestantiske kirker. Den nikenske trosbekjennelsen brukes vanligvis bare på spesielle dager i kirkeåret. I Den katolske kirke brukes den ofte ved dåp utenfor messen, mens man i messen heller bruker den noe lengre nikenske trosbekjennelse. Den brukes også i rosenkransbønnen.
Norsk versjon.
Det finnes flere oversettelser, som avviker noe fra hverandre. De fleste avvik er av liten betydning for tolkningen av teksten, men det er to hovedversjoner som skiller seg ut. I Den norske kirke og andre protestantiske kirker bruker man ordet 'allmenn' der gresk har Καθολικὴν og latin har catholicam. Dette er ikke noe som skjedde umiddelbart etter Reformasjonen, man brukte i lang tid 'katolsk' også i den lutherske versjonen, da dette betyr 'allmenn' eller 'universell'. Men på 1700-tallet innså Den norske kirkes ledelse at legfolk hadde vanskelig for å forstå forskjellen mellom begrepet 'katolsk' og egennavnet 'katolsk', og endret det derfor. I Den katolske kirke brukes en norsk versjon med ordet 'katolsk': «den hellige katolske kirke»; I Den anglikanske kirke og Den ortodokse kirke bruker man normalt ikke norsk i liturgien; de versjoner som brukes på andre språk har normalt ordet 'katolsk' (f.eks. engelsk «"The holy catholic Church"»).
Litteratur.
Skarsaune, Oskar: "Troens ord – De tre oldkirkelige bekjennelsene", Oslo, Luther Forlag 1997.
Apostoliske trosbekjennelse
Apostoliske trosbekjennelse


Gravør.
a> bronsekrukke fra år 900 f.Kr
En gravør er en kunsthåndverker som lager støpeformer og klisjeer til industrien, for eksempel til mynter, medaljer, sølvskjeer, stempler eller gullsmedgjenstander. Gravøren lager også inskripsjoner, monogrammer og ornamentikk på forskjellige gjenstander. Faget krever kunstneriske anlegg og godt håndlag.
Vi kjenner til gravering og dekor på gjenstander langt tilbake i historien. De eldste arbeidene ble utført med harde steinslag på mykere materialer, for eksempel bløtere steinslag, horn og bein. Etter hvert som metaller ble tatt i bruk så ble gravørkunsten vanligere.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og gullsmedhåndverk.


Joaquim Arcoverde de Albuquerque Cavalcanti.
Joaquim Arcoverde de Albuquerque Cavalcanti (født 17. januar 1850 i Cimbres, Pernambuco i Brasil, død 18. april 1930 i Rio de Janeiro) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av São Sebastião do Rio de Janeiro 1897–1930.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1905.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, men ikke ved konklavet 1922.
Cavalcanti, Joaquim Arcoverde de Albuquerque
Cavalcanti, Joaquim Arcoverde de Albuquerque
Cavalcanti, Joaquim Arcoverde de Albuquerque
Cavalcanti, Joaquim Arcoverde de Albuquerque


Sebastião Leme da Silveira Cintra.
Sebastião Leme da Silveira Cintra
Sebastião Leme da Silveira Cintra (født 20. januar 1882 i Spirito Santo do Pinhol nær Ribeirão Preto i Brasil, død 17. oktober 1942 i Rio de Janeiro) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av São Sebastião do Rio de Janeiro 1930–1942. Grunnlegger av Rio de Janewiros katolske universitet (1941).
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1930.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Cintra, Sebastião Leme da Silveira
Cintra, Sebastião Leme da Silveira
Cintra, Sebastião Leme da Silveira
Cintra, Sebastião Leme da Silveira


Vättern.
Vättern er med 1 912 km² Sveriges nest største innsjø (etter Vänern) og den sjette største i Europa. Den er 128 km lang, 31 km bred og største dybde er 120 meter. Det store dypet gir sjøen forholdsvis høye bølger og kaldt vann. Den utgjør grensen mellom landskapene Västergötland og Östergötland, når i nord opp til byen Askersund i Närke og i sør til Jönköping i Småland. I den sørlige delen av innsjøen ligger øya Visingsö. I den nordlige delen passerer Göta kanal mellom Karlsborg i Västergötland og Motala i Östergötland. I midten av juni arrangeres det årlige sykkelrittet Vätternrundan som går over 300 km og har ca. 15 000 deltakere, med start og mål i Motala.


Thulsa Doom.
Thulsa Doom er et norsk rockeband. Bandet ble grunnlagt i 1999 av Ole Petter Andreassen (også kjent fra The Cumshots og Black Debbath). Et annet medlem er Egil Hegerberg, kjent fra Gartnerlosjen og Black Debbath. Noen av særtrekkene til bandet er deres lange albumtitler og at alle medlemmene har artistnavn med ordet «Doom» i seg.
Til tross for de tullete artistnavnene er Thulsa Doom et seriøst band – i alle fall sammenlignet med Hegerbergs andre prosjekter – og bandet har høstet gode kritikker både i Norge og utlandet.
Thulsa Doom spiller i hovedsak stonerrock, inspirert av band som Kyuss og tidlig Black Sabbath. De debuterte med EPen "She Fucks Me" (med Bill Clinton avbildet på omslaget) i 2000, og har senere gitt ut tre album. På deres siste plate har de gått noe bort fra stonerrocken og over til en mer melodisk stil.
Vokalist Papa Doom sluttet i bandet i 2003, og gitarist Doom Perignon har nå overtatt mikrofonen.
Navnet «Thulsa Doom» kommer fra skurken i filmen "Conan the Barbarian", spilt av James Earl Jones.


Krusifiks.
Et krusifiks (fra latin, «festet på kors») er et latinsk kors med Kristusfigur. Det er en av de viktigste kristne billedfremstillingene. Et krusifiks kalles ikke et symbol, siden det forteller bokstavelig om det vi ser; at Jesus døde på korset. Et nakent kors, derimot, skal fortelle om Jesu oppstandelse, noe vi ikke kan se av fremstillingen, og kalles derfor et symbol.
Bruken av krusifiks er mest utbredt i Den katolske og Den ortodokse kirke, og i den høykirkelige delen av Den anglikanske kirke. I Den katolske kirke er det påbudt å ha et krusifiks på eller rett ved alteret under feiring av nattverden.
Blant protestanter varierer holdningen til krusifikser. I den ene enden av spekteret finner man noen som har samme innstilling som katolikker og ortodokse, og i den andre noen som mener krusifikset innbyr til avgudsdyrkelse og bryter billedforbudet i De ti bud. I mange protestantiske kirkesamfunn foretrekker man også av teologiske grunner kors uten Kristusfigur, som et symbol på den oppstande Kristus fremfor den korsfestede Kristus.


Sørøya (New Zealand).
Sørøya (engelsk: ', maorisk: ') er sammen med Nordøya de to hovedøyene som utgjør New Zealand. Maoriene ga Sørøya navnet «"Te Wai Pounamu"» ("Grønnsteinvannet") der «"grønnstein"» er jade.
Med 151 215 km² er Sørøya verdens 12. største øy. Langs vestkysten går fjellkjeden de Sørlige alper; med fjellet Mount Cook (3 754 meter) som øyas og New Zealands høyeste punkt.
Sørøya blir ofte kalt «fastlandet» (med et glimt i øyet) fordi den er større enn Nordøya og ifølge en maorilegende (Maui) ble den skapt først.
Nordøya har den største befolkningen med tre av totalt fire millioner newzealendere, den siste millionen bor på Sørøya.


Gloria al bravo pueblo.
Gloria al Bravo Pueblo ("Ære til det tapre folket") ble adoptert som Venezuelas nasjonalsang av president Antonio Guzmán Blanco den 25. mai 1881.
Teksten ble komponert av Vicente Salias i 1810 og musikken ble senere lagt til av musikeren Juan José Landaeta.
Det blir sagt at melodien var kjent siden 1840 som "La Marsellesa Venezolana". Imidlertid går resultatet av nyere undersøkelser i retning av at den virkelige forfatteren er Andrés Bello og musikken laget av Lino Gallardo, men denne teorien er foreløpig ikke tilstrekkelig verifisert.


Fylkesvei 774.
Fylkesvei 774 (Fv774) går i Levanger mellom Mule og Ytterøy. Veien (unntatt fergestrekningen) er 4,2 km lang.
Den tar av fra E6 ved Mule og går vestover til Levanger fergekai og videre med ferge til Ytterøy. Fergeforbindelsen er del av riksveien.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Wellington.
Wellington (Te Whanganui-a-Tara eller Poneke'") er hovedstaden i New Zealand og landets nest største urbane område. Wellington ligger på sørspissen av Nordøya i det geografiske sentrum av landet.
New Zealands største finansielle institusjoner er delt mellom Wellington og Auckland og noen organisasjoner har kontorer i begge byene. Wellington omtales ofte som New Zealands kulturelle senter. Spesielt kjent er byen for sin film- og teaterindustri. I tillegg har Wellington nasjonalmuseet ("Museum of New Zealand"), symfoniorkesteret ("New Zealand Symphony Orchestra") og den kongelige new zealandske ballett ("Royal New Zealand Ballet").
Byens kompakte kjerne rommer alt ifra kunst og kaféliv til et formidabelt natteliv tatt i betraktning byens størrelse.
Navn.
Wellington ble navngitt til ære for Arthur Wellesley, den første hertugen av Wellington og seierherre i slaget ved Waterloo. Hertugens tittel kommer fra byen Wellington i det engelske grevskapet Somerset.
På maorispråket har Wellington to navn. "Te Whanganui-a-Tara" viser til Wellingtons havn og betyr "den store havnen til Tara". Det andre navnet "Pōneke" er ofte utelatt fordi mange mener at det ikke er noe annet enn en omskriving av havnens tidligere navn på engelsk, "Port Nicholson". Wellington byråd bruker navnet Pōneke og hevder at det er mye eldre, og stammer fra "pō" + "neke" som betyr "samling om natten".
Et tredje navn som blir brukt når en snakker generelt om den sørlige delen av Nordøya er "Te Upoko o te Ika", som betyr "hodet til fisken" og henviser til legenden om at Nordøya er en enormt stor fisk som ble dratt opp av havet av halvguden Maui.
Som i mange byer strekker Wellingtons tettbygde strøk seg godt utenom grensene til et enkelt administrasjonsområde. "Stor-Wellington" eller Wellington Region blir brukt om hele den bymessige delen, pluss deler av området kjent som Kapiti Coast, og over Rimutaka Range til Wairarapa.
Historie.
Panorama over Wellington med taubanevogn.
Bosetting.
Maoriene som opprinnelig bosatte seg i Wellingtondistriktet, kalte det "Te Upoko o te Ika a Maui", som betyr "hodet til Mauis fisk". Legenden forteller at Kupe oppdaget og utforsket området rundt det 10. århundret.
Europeisk bosetting startet med ankomsten av en fortropp av New Zealand Company på skipet "Tory," 20. september 1839, etterfulgt av 150 nybyggere ombord på skipet "Aurora" 22. januar 1840. Beretninger sier at nybyggerne bygde de første hjemmene sine ved "Britannia" (nå Petone) i det flate landskapet rundt munningen til elven Hutt River, men da dette viste seg å være både fuktig og for flomtruet, flyttet de til høyere lende. Wellington har en del svært bratte gater som går rett oppover bakkene. (Kan minne om Bergen, Norge, i så måte.)
Jordskjelv.
Wellington ble sterkt skadet i en serie jordskjelv i 1848 og i et annet jordskjelv i 1855. 1855 (Wairarapa) skjelvet fant sted i en forkastingssone nord eller øst for Wellington. Det rangerer trolig som det sterkeste jordskjelvet i kjent New Zealandsk historie, med en estimert styrke på minst 8.2 på Richters skala.
Området har høy seismisk aktivitet selv etter New Zealandsk standard, med en hovedforkastingssone som går rett gjennom sentrum av byen, og flere andre i nærheten. Flere hundre mindre forkastingssoner er blitt identifiserte innenfor det bymessige området. Innbyggerne opplever flere jordskjelv hvert år, særlig i de høye kontorbyggene i byen kjennes dette godt.
Wellington som New Zealands hovedstad.
Wellington ble offisiell hovedstad i 1865 etter Auckland som hadde vært hovedstad siden 1840. Parlamentet møtte første gang i Wellington i 1862, men byen ble ikke formelt hovedstad før noen år senere. En viktig årsak til at hovedstaden ble flyttet til sørenden av Nordøya var trolig å unngå at Sørøya med sine gullgruver skulle gjøre alvor av trusler om uavhengighet. Utsendinger fra Australia (valgt fordi de ble sett på som nøytrale), kom fram til at Wellington var et passelig sted på grunn av den gode havnen og den sentrale plasseringen. Parlamentet møtte første gang offisielt i Wellington 26. juli 1865. Folketallet i byen var da 4 900 (ref. Phillip Temple: Wellington Yesterday).
Government House, den offisielle residensen til Generalguvernøren, ligger like ved Basin Reserve, byens mest kjente cricketbane. Den offisielle residensen lå tidligere der The Beehive, «bikuben», administrasjonsfløyen til New Zealands parlamentsbygninger ligger i dag.
Lokalitet og demografi.
Satellittfoto av Wellingtonregionen. (1) Wellington (2) Lower Hutt (3) Upper Hutt (4) Porirua
Wellington ligger på den sørvestre spissen av Nordøya ved Cookstredet, havstykket som skiller Nord- og Sørøya. På en klar dag er de snøkledde Kaikoura Ranges synlige tvers over stredet. Mot nord strekker de gylne strendene til "the Kapiti Coast" seg. Mot øst deler Rimutaka Range Wellington fra de vide slettene i Wairarapa, et vindistrikt som er verdsatt over hele verden.
Wellington er den sørligste hovedstaden i verden, og ligger ved den 41. breddegraden. Byen har en tettere bosetning enn de fleste andre byer i New Zealand, på grunn av det avgrensede byggeområdet som er tilgjengelig mellom havnen og åsene omkring. Ettersom byen ligger ved 41. breddegrad ("«de stormfulle førti»") og fordi den er utsatt fra alle vindretninger i Cookstredet, kaller innbyggerne den for "«Windy Wellington»".
Mer enn i andre byer er livet i Wellington dominert av byen sitt sentrale forretningsstrøk. Om lag 62 000 mennesker arbeider i sentrum, bare 4000 færre enn i Aucklands forretningssentrum, selv om innbyggerantallet der er tre ganger det i Wellington. Wellingtons kulturelle og nattelivssentrum er konsentrert rundt Courtenay Place i den sørlige delen av sentrum, og gjør således den indre bydelen Te Aro til det fremste underholdningsområdet i New Zealand.
Wellington har den høyeste gjennomsnittsinntekten av de urbane områdene i New Zealand, og den største andelen av mennesker med høyere utdanning.
Byen er kjent for den vakre, naturlige havnen sin, og de grønne åssidene smykket med sammenvokste forsteder med hus i kolonistil. Byen sitt sentrale forretningsstrøk ligger like ved havnen Lambton Harbour, en arm av Wellington havn. Havnen ligger langs en aktiv forkastingssone som er særlig tydelig langs den vestlige kystlinjen. Landskapet på vestsiden av denne stiger bratt opp fra havet, og dette gjør at mange av forstedene til Wellington på denne siden ligger mye høyere enn bykjernen.
Øst for byen ligger Miramarhalvøya som er knyttet til resten av byen med en lav og smal landtunge ved Rongotai, der flyplassen (Wellington International Airport) ligger. Den trange innseilingen til Wellington ligger like øst for Miramarhalvøyen. Her ligger de farlige, grunne revene Barrett Reef der mange båter har forlist.
På åsen vest for sentrum ligger Victoria University og Wellingtons botaniske hage. En kan komme seg til begge steder med en kabelbane.
I havneområdet til Wellington ligger det tre øyer: Somes Island, Makaro/Ward Island og Mokopuna. Bare Matiu/Somes Island er stor nok for bosetning. Den har blitt brukt som karantenestasjon for mennesker og dyr, og som interneringsleir under første og andre verdenskrig. Nå er øyen fredet og er et vernet tilholdssted for truede dyrearter, mye på samme måten som Kapiti Island lengre nord. Adgangen til øya er begrenset.
Byen har en årlig gjennomsnittlig nedbørsmengde på 1270 mm.


Stewart Island.
Stewart Island er den tredje største øya i New Zealand. Den ligger 30 kilometer sør av Sørøya og er skilt fra fastlandet av Foveaux-stredet.
Befolkning består av 236 mennesker, hvorav de fleste bor på tettstedet Oban.
Maoriene kaller øya for "Rakiura", som betyr "glødende sky". To alternative forklaringer blir gitt for dette navnet. Så langt sør varer solnedgangen lenge, men det kan også skyldes at Aurora australis, "Sørlys" ofte kan bli sett fra øya.


Holandsfjorden.
Holandsfjorden er en norsk fjord i søndre del av Meløy i Nordland fylke. Lengden er ca. 25 km fra Forøy til Kilvik. Største dybde er ukjent, men som flere andre norske fjorder trolig noen hundre meter. Fjorden er i dag mest kjent som adkomstlei til Engenbreen, en brearm til Svartisen. Engenbreen besøkes av turister gjennom hele året. I dag har fjorden liten kommunikasjonsmessig betydning utenom turisme, mens den tidligere var en viktig ferdelsåre mellom et uttall små grendesamfunn og gruvesamfunnet Rendalsvik langs fjorden. Den ytre delen av Holandsfjorden kalles Arhaugfjord og munner ut i Skardsfjord, mens den indre delen kalles Nordfjord. Nordfjorden bunner i Kilvik der Svartisen kraftverk ligger og Svartistunnelen fra Fykan munner ut. Nordfjord blir til vanlig delvis islagt i perioder hver vinter. På grunn av ekstra tilførsel av ferskvann fra kraftstasjonen har isleggingen økt etter at produksjonen ved kraftverket startet i 1993 og en sjelden gang blir hele Holandsfjord islagt.


Kristadelfianere.
Kristadelfianerne er et kristent trossamfunn som ble grunnlagt av John Thomas i USA i 1847. Medlemmene er kjent for å ha en forståelse av Bibelen som andre kristne ofte betrakter som vesentilig avvikende fra vanlig kristen lære. Kristadelfianerne har et beregnet medlemsantall på 60 000 i omkring 130 land i dag. Bevegelsen finnes også i Norge.
Betegnelsen "kristadelfianerne" er laget av de latinske ordene for «brødre i Kristus» og henviser til et sitat fra Paulus' brev til kolosserne i Bibelen. Der heter det i 1. kapittel, 2. vers: «(...) hilser de hellige i Kolossai, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far!»
Bakgrunn.
Kristadelfianernes Hall i Bath (England)
Den viktigste personen i samfunnets tidligste tid var John Thomas. Han ble født i 1805 i London. Hans familie var religiøs, og hans egne religiøse søken fikk ham til å undersøke forskjellige religiøse lærer. Som ung legestudent skrev han flere bøker hvor han fremholdt tanken om en tilværelse etter døden hvor legemet og sjelen skilles ad. I 1830-årene arbeidet han på et skip. Da skipet en gang kom ut for et stort uvær, lovte han at hvis han kom trygt i land skulle han gjøre alt for å gjøre Guds vilje. Skipet kom trygt i land, og dette ble et vendepunkt for ham. Han drog til Cincinnati i Ohio, hvor han ble kjent med Cambellittene og sluttet seg til dem, men han forlot dem igjen. Siden begynte han å utgi litteratur hvor han fremholdt nye tanker. I 1847 begynte han å danne en egen menighet. Siden reiste han rundt både i Statene og Storbritannia for å forkynne. Han døde til slutt i New Jersey i 1871, og ble gravlagt i Brooklyn.
Etter hans død var en skotsk kristadelfianer, Robert Roberts en viktig foregangsmann. I hans tid ble samfunnet ytterligere styrket og vant tilhengere på begge sider av Atlanterhavet, og i Australia. Roberts skrev boken "Christendom Astray" i 1884. 1911 gitt ut en Norsk oversettelse "Kristendom på avveie".


Adolph Dubs.
Adolph Dubs (født 4. august 1920, død 14. februar 1979) var den amerikanske ambassadøren i Afghanistan fra 1978 til 1979. Han ble drept i en skuddveksling etter et kidnappingsforsøk.
Dubs ble født i Chicago, Illinois. Han tjente i det amerikanske marinekorpset under andre verdenskrig. I 1978 ble han oppnevnt som ambassadør i Afghanistan. 14. februar 1979 ble han kidnappet av væpnede menn som ba om frisettelsen av noen fanger. Noen få timer senere startet en skuddveksling mellom kidnapperne og afghanske sikkerhetsstyrker og ambassadøren ble drept. Etter denne hendelsen, endte USA sine diplomatiske forbindelser i Afghanistan.


Mohammed Atta (afghansk krigsherre).
Mohammed Atta er for tiden guvernør i Afghanistans Balkh-provins. Han ble oppnevnt av Hamid Karzai til posisjonen sent i 2004. Den etniske tadsjikeren Atta er kjent for sin rivalisering med den usbekiske generalen Abdul Rashid Dostum.


Waiheke Island.
Waiheke Island ligger i Haurakigolfen og er en 35 minutters fergetur unna Auckland, New Zealand. Øya er 19.3 km lang fra øst til vest og varierer i bredde fra 640 meter til 9,65 km. Den har et areal på 92 km².
Kystlinjen er 133,5 km. Av disse er 40 km strender. Det er den nest største øya i Haurakigolfen etter Great Barrier Island. Befolkningsmessig er Waiheke Island den største øya og den har gode transportforbindelser med ferger og fly. Havnen "Mataia" på vestsiden av øya er 17,7 km fra Auckland og den østre delen av øya er 21,4 km unna Coromandelhalvøya.
Waiheke Island har et kupert terreng med få flate områder. Det høyeste punktet er "Maunganui" (231 meter).
Klimaet er generelt varmere en Aucklands med lavere fuktighet, mindre regn og flere solskinnstimer. Øya har omkring 7 000 faste innbyggere. Den er en populær feriedestinasjon. Rundt juletider teller befolkningen ofte over 30 000 mennesker.
Infrastrukturen er dårligere utbygd enn i nærliggende Auckland. Hver husholdning må sørge for vanntilførsel og håndtere eget avløpsvann.
En tegning av Waiheke Island basert på satellittdata


Amritsar.
Amritsar (punjabi, hindi) er en by i delstaten Punjab i India. Den har en befolkning på drøye 1,2 millioner (2009). Den ligger nordvest i India i delstaten Punjab. Navnet kommer fra sanskrit "Amŗta-saras" (nektarsjøen). I hinduistisk tro er "Amŗta" (nektar) en væske som deres guder drakk for å holde seg udødelige.
Den er hjemmet til Harmandir Sahib, også kjent som det gyldne tempelet, og er det åndelige og kulturelle senteret til sikhenes religion. Grunnlagt av den fjerde guruen til sikhene, Guru Ram Das, ble det fullført av hans etterfølger Guru Arjun Dev. Arbeidet begynte i 1573 med å bygge den "hellige dam". I 1601 var Harmandir Sahib ferdig og tre år senere ble sikhenes hellige bok, Guru Granth Sahib, plassert der. I Maharja Ranjit Singhs tid hadde Amritsar by overgått Lahore som den viktigste byen i Punjab. Den er også stedet hvor Amritsar-massakren skjedde.


Shoja Shah.
Shoja Shah sittende på sin trone i en illustrasjon fra 1839
Shoja Shah ("Shuja Shah", "Shah Shujah", "Shujah al-Mulk") (død april 1842) var av Sadozai-grenen av abdali-gruppen i pashto-klanene i Afghanistan, sønn av Timur Shah av Durrani-dynastiet. Han kastet sin bror Mahmud Shah fra makten og styrte Afghanistan fra 1803 til 1809.
Shoja allierte Afghanistan med Storbritannia i 1809 som et middel for forsvar mot en kombinert invasjon av India av Napoleon og Russland.
Han ble fjernet av sin forgjenger Mahmud Shah i 1809 og reiste i eksil, først i Punjab, senere i britisk India.
I 1838 hadde han samlet støtte av britene og Punjab til en invasjon av Afghanistan. Dette utløste den europeiske innflytelsen i Afghanistan. Shoja ble gjeninnsatt på tronen av britene i august 1839, nesten 30 år etter sitt fall, men ble ikke ved makten da britene trakk seg ut. Han ble myrdet i april 1842.
Shah, Shoja


Hardmead.
Hardmead er en landsby i Buckinghamshire, England. Den ligger i den nordlige delen av Milton Keynes, omkring 12 km vest for Bedford og 8 km nordøst for Newport Pagnell.
Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Heoruwulfs slette» (jfr. "mead" og "meadow"). I "Domesday Book" (1086) er den nevnt som "Herulfmede".


Carlos Carmelo de Vasconcellos Motta.
Carlos Carmelos de Vasconcellos Motta (født 16. juli 1882 i Bom Jesus de Amparo i Brasil, død 16. september 1982 i Aparecida) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av São Paulo 1944–1964, og deretter i Aparecida 1964–1971. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1946.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Motta, Carlos Carmelos de Vasconcellos
Motta, Carlos Carmelos de Vasconcellos
Motta, Carlos Carmelos de Vasconcellos
Motta, Carlos Carmelos de Vasconcellos


Konklavet 1963.
Konklavet 1963 ble innkalt etter Johannes XXIII død 3. juni 1963. Det åpnet 19. juni. På den tredje dagen, i den sjette avstemningen, ble kardinal Giovanni Battista Montini valgt, og tok navnet Paul VI.
Det var ved Johannes XXIIIs død 82 kardinaler. Da det ikke ble innført noen øvre aldersgrense for stemmerett ved konklaver før i 1970 var alle stemmeberettiget. To kardinaler var forhindret fra å møte, og det var derfor 80 som samlet seg i Det sixtinske kapell.


Stein Ugelvik Larsen.
Stein Ugelvik Larsen (født 17. mars 1938 i Ålesund) er en norsk statsviter. Fra 1969 til 2008 var han ansatt ved Universitetet i Bergen. Han er nå professor emeritus ved Institutt for sammenlignende politikk.
I sin forskning har Ugelvik Larsen særlig beskjeftiget seg med fascisme og nazisme, samt norsk krigshistorie. Hans redigerte verk om teori og metode i samfunnsfagene er oversatt til engelsk, tysk, russisk og kinesisk.
Ugelvik Larsen er grunnlegger av NorgesLexi, en samling digitalisert materiale, hovedsakelig om Norge under andre verdenskrig, og som også har digitaliserte versjoner av Pax Leksikon og Arbeidernes Leksikon, sistnevnte uferdig.
Stein Ugelvik Larsen mottok i 2009 Kongens fortjenstemedalje i gull.


Edvard Grieg Museum Troldhaugen.
Edvard Grieg Museum Troldhaugen ble grunnlagt som Troldhaugen – Edvard og Nina Griegs hjem i 1928. Troldhaugen ligger i Troldhaugveien 65 på Hop i Fana bydel i Bergen. Bygningen ligger vakkert plassert på en høyde ved Nordåsvannet. Museet omfatter Griegs villa Troldhaugen fra 1885, Komponisthytten, Edvard og Nina Griegs gravsted, kammermusikksalen Troldsalen fra 1985, og et museumsbygg fra 1995. Museet har også administrert Siljustøl Museum siden 1997. Fra 2007 ble Troldhaugen konsolidert med Museet Lysøen, Vestlandske Kunstindustrimuseum og Bergen Kunstmuseum under navnet Kunstmuseene i Bergen.
Bygningen.
Troldhaugen var hjemmet til Edvard Grieg fra april 1885 til han døde i 1907. Grieg bodde på Troldhaugen med sin kone, Nina Hagerup når han var hjemme i Norge, for det meste om somrene. Asken etter ekteparet ligger i en grav inne i fjellet nede ved stranden på eiendommen.
Edvard Grieg kalte selv bygningen «mitt beste opus hittil», selv om den ble tegnet av hans fetter, arkitekten Schak August Steenberg Bull. Bygningen er tegnet i historisme. Den er en typisk trevilla fra det 19. århundre med panoramatårn og en stor veranda. Uvanlig for den tiden var de store vinduene, som Grieg ønsket for å få mye lys og luft inn i huset. Dette medførte at boligen var kald om vinteren, men på denne årstiden var ekteparet allikevel som oftest ute og reiste.
Det var Nina som foreslo navnet Troldhaugen, fordi huset ligger på haugen ved siden av Trolddalen.
I 1921 tegnet arkitekt Ole Landmark en ny bolig på Troldhaugen etter oppdrag av Einar Grieg, sønn av Edvard Griegs nevø, konsul Joachim Grieg. Landmarks forslag, som var i mur og minnet om baroniet i Rosendal, forutsatte riving av Edvard Griegs Troldhaugen, men i stedet ble dette donert til Fana kommune av Joachim Grieg. Fra 1928 ble det museum, men Landmarks tegninger til det nye Troldhaugen er oppbevart hos Bergen byarkiv.
Museum.
Troldhaugen er i dag et museum. I tillegg til Griegs villa er hans lille komponisthytte bevart. I 1985 ble det oppført en egen konsertsal, Troldsalen, tegnet av Peter Helland-Hansen og Sverre Lied. I 1995 fikk man også et eget museumsbygg, tegnet av arkitektgruppen Cubus, med en fast utstilling om Edvard Griegs liv og musikk, samt butikk og restaurant. Museet har hvert år siden 1972 delt ut Griegprisen til en norsk musiker eller musikkforsker. Museet driver en utstrakt konsertvirksomhet, med daglige konserter i juni, juli og august samt matinéekonserter hver søndag i september. Festspillene i Bergen arrangerer konserter i Troldsalen og i selve villaen i festspilltiden.
Komponisthytten.
Grieg var ikke fornøyd med arbeidsroen i villaen, der det stadig var besøk og støy fra kjøkkenet. I 1891 fikk han derfor oppført en liten hytte nede ved, og med utsikt over, Nordåsvannet, hvor han kunne få arbeide i fred. Hytten er innredet med en skrivepult, vedfyringsovn, divan, gyngestol, bokhyller og et Brødrene Hals-piano.
På stolen foran pianoet brukte den 152 centimeter lange Grieg en tykk bok for å nå opp til klaviaturet. Boken var ingen annen enn Beethovens 32 sonater i Ignaz Moscheles', Griegs lærer i Leipzig, utgave.
Intendanter.
a> i Norge og hans urne står i dag i fjellet under Troldhaugen


Rundemanen.
Rundemanen (noen ganger feilaktig skrevet Rundemannen) (568 moh.) er et av de syv fjell rundt Bergen. Fjelltoppen er en del av det samme fjellmassiv som Ulriken og Fløyen, men er ikke lett synlig fra Bergen sentrum og blir av enkelte ikke regnet som et av Bergens Byfjell – til fordel for Askøyfjellet på Askøy. Det går en grusvei opp til Rundemanen via Fløyen i forbindelse med Televerkets bygninger. Det ble satt opp en mast i 1978, men den ble ikke stående så lenge. I dag er det plassert en 106 meter høy mast på toppen som ble reist i 1990. Den velkjente turen Vidden kan passere Rundemanen.
Rundemanen Radio.
Rundemanen Radio ble opprettet 1. september 1912, og ble med det den første senderstasjonen i Bergen. I 1922 fikk stasjonen, som første i Europa en rørdrevet sender. I 1923 ble det holdt en tale i Oslo, som skulle bli Norges første kringkasting. Den gikk via masten på Rundemanen. Det var en av de viktigste kystradiostasjonene helt til 1960-tallet. Den ble lagt ned på slutten av 80-tallet. I 1990 kjøpte Forsvaret bygningene, men etter hvert gikk bygningene over til Bergen Kommune. De senere årene har bygningene forfalt, og det har vært forslag om å rive bygningene. Det forslaget ble imidlertid avslått, og i 2007 ble de vernet av Riksantikvaren. De eies i dag av Norsk Telemuseum, som i samarbeid med Riksantikvaren i Bergen skal restaurere bygningene.


Jaime de Barros Câmara.
Jaime de Barros Câmara (født 3. juli 1894 i São José ved Florianopolis i Brasil, død 18. februar 1971 i Aparecida) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av São Sebastião do Rio de Janeiro 1943–1930.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1946.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte Paul VI. Han deltok også under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Camara, Jaime de Barros
Camara, Jaime de Barros
Camara, Jaime de Barros
Camara, Jaime de Barros


Augusto Álvaro da Silva.
Augusto Álvaro da Silva (født 8. april 1876 i Recife i Brasil, død 14. august 1968 i São Salvador da Bahia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av São Salvador da Bahia 1924–1968.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte Paul VI. Han deltok også under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Silva, Augusto Álvaro da
Silva, Augusto Álvaro da
Silva, Augusto Álvaro da
Silva, Augusto Álvaro da


Alfredo Vicente Scherer.
Alfredo Vicente Scherer (født 5. februar 1903 i Bom Principio ved Porto Alegre i Brasil, død 9. mars 1996 i Porto Alegre) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Porto Alegre 1946–1981. I 1980 ble han stukket ned og ranet i utkqanten av sin bispeby.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1969.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II. Han deltok også under Annet Vatikankonsil 1962–1965.


Avelar Brandão Vilela.
Avelar Brandão Vilela (født 13. juni 1912 i Visosa ved Maceió i Brasil, død 19. desember 1986 i São Salvador da Bahia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av São Salvador da Bahia 1971–1986, og primas for Brasil da dette erkebispedømmet ble gitt denne rang i 1980.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1969.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II. Han deltok også under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Vilela, Avelar Brandão
Vilela, Avelar Brandão
Vilela, Avelar Brandão
Vilela, Avelar Brandão


Halvor Hansson.
Halvor Hansson (født 1886, død 1956) var en norsk offiser. Stabssjef under felttoget i Norge 1940. Satt i tysk fangenskap 1941-45 med andre norske offiserer. Han var norsk forsvarssjef fra 1. juni 1946 til 31. juli 1946.
Hansson, Halvor
Hansson, Halvor
Hansson, Halvor


Halsør.
Halsør er en bygd på østsiden av Vågsøy i Sogn og Fjordane fylke, knapt tre kilometer nord for Raudeberg. Området er i le av de sterkeste vindene. Fra Halsør ser man øyene Silda og Barmøy.
Ennå kan man se flere merker etter installasjoner fra den andre verdenskrig her. Fortet på Halsør var bemannet av 87 personer, en offiser, 15 underoffiserer og 71 menige. De bodde i seks brakker. Man hadde fire 105 mm feltkanoner, en 75 mm feltkanon, fem mitraljøser, 16 flammekastere og to 20 mm luftvernkanoner. Anlegget var beskyttet mot en eventuell invasjonsstyrke på Refviksanden med et minefelt med 899 miner.
I perioden fra 1945, da Nord-Vågsøy kirke på Raudeberg brant, til 1950, da den var bygget opp igjen, ble kantinebygget i leiren brukt som kirke for Nord-Vågsøy. Senere ble bygget brukt til barnehage.


Lucas Moreira Neves.
Lucas Moreira Neves, O.P. (født 16. september 1925 i São João del Rey i Brasil, død 8. september 2002 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han hadde sentrale stillinger i dominikanerordenen, og dessuten både i Vatikanet og i Roma.
I 1974 ble han kalt til Roma der hav først var visepresident for Det pavelige råd for lekfolket 1974–1979. Deretter ble han bispeviet, ble sekretær for Kongregasjonen for biskopene 1979–1987, og sekretær for Kardinalskollegiet 1979–1987.
Han var erkebiskop av São Salvador da Bahia 1987–1998, og dermed primas for Brasil.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1988.
Så ble han kalt tilbake til Vatikanet der han var prefekt for Kongregasjonen for biskopene 1998–2000, men trakk seg på grunn av sykdom.


Målgruppe.
I markedsføringen og reklamen, blir en målgruppe definert til å være er en primærgruppe av mennesker man ønsker å nå. Gjerne med et bestemt budskap gjennom en bestemt markedsføringskanal.
Kriterier for målgrupper kan for eksempel være geografisk område eller sosiodemografiske variabler som alder, kjønn, inntekt, interesser, utdannelse, holdninger, sosial status, livssyn, lønn og liknende. Og gjerne en kombinasjon av disse. For å forenkle markedsføringen er det ofte hensiktsmessig å definere en slik gruppe for å få størst mulig effekt av en markedsføringskampanje eller produktutvikling.
Å identifisere den riktige målgruppen for å markedsføre et produkt eller en tjeneste er en av de viktigste stadiene innen markedsføringens livssyklus. Uten å kjenne sin primærmålgruppe vil markedskommunikasjon og salgstiltak vanskelig bli gjennomførtbart, og ikke minst, ende opp med å bli meget dyrt.


Einevarden.
Einevarden er Norges sørligste fuglefjell. Det ligger vest for øya Vågsøy på Vestlandet. Tidligere hekket ti-tusenvis av sjøfugler der, og det var så mye fugler tett-i-tett at det kunne skygge for sola. Einevarden er 70 meter høyt. Før i tiden klatret folk opp og plukket egg der. Nå er det forbudt, og fuglelivet er fredet.


Morokulien.
Morokulien er et 6 mål stort område på riksgrensen mellom Norge og Sverige, der norske riksvei 2 møter svenske riksväg 61 fra henholdsvis Eidskog kommune og Eda kommune. Grensebanen krysser også grensen ved Morokulien.
Fredsplassen.
I forbindelse med markeringen av 100 år med fred mellom Norge og Sverige i 1914, ble et 18 meter høyt granittmonument reist midt på grensen. Fredsmonumentet består av to søyler, én på hver side av grenselinjen, men med felles fundament. På toppen står to figurer som holder hverandre i hendene på tvers av grensen. Under andre verdenskrig var Fredsplassen den eneste plassen der svensk-norske par kunne gifte seg.
Fredsplassen er Eidskog kommunes tusenårssted.
Morokulien.
Navnet Morokulien ble skapt i 1959 av radiomannen Lennart Hyland fra Sverige og Randi Kolstad fra Norge i forbindelse med et radioprogram som het "Över alla gränser". Navnet er bygget opp av det norske ordet "moro" og det svenske ordet "kul", som begge har samme betydning. Hyland utropte Morokulien til en egen stat med seg selv som statssjef. Ingen har siden tatt dette alvorlig, men det er mulig å få kjøpt morokuliske pass i butikken i infosenteret. Passets legitimitet er riktignok tvilsomt med tanke på at hvem som helst kan kjøpe et og at ingen annen stat har anerkjent Morokulien.
Annet.
Foruten fredsmonumentet, finnes det flere andre attraksjoner og fasiliteter på Morokulien. Infosenteret, som også ligger midt på grensen, selger souvenirer og sørger for guiding. I tillegg er det et sted for formidling av arbeid på tvers av grensen. Morokulien har også campingplass, bensinstasjon og to vertshus.


Refviksanden.
Refviksanden ligger i Refvik i Vågsøy kommune. Den er en naturlig hvit sandstrand dannet av skjellfragmenter og er omtrent 1,5 kilometer lang. På folkemunne kalles den bare "Revikja".
Refviksanden er et yndet utfluktssted for lokalbefolkningen, såvel som et populært turistmål for både norske og utenlandske tilreisende. Ettersom stranden er langgrunn er den også godt egnet for mindre barn. I tilknytning til stranden er det også en liten campingplass. Tidligere kommunalt driftet, men i 2008 tok innbyggere i Refvik over den daglige driften av anlegget.
Da campingplassen ble driftet av Vågsøy kommune, var det ingen restriksjoner med tanke på parkering. Biler stod parkert der det passet, også på selve sanden. Det hendte at biler ble stående fast i sanden og måtte trekkes/dyttes løs. Det er ikke lenger anledning til å kjøre ut på sanden og det har i stedet blitt opparbeidet rudimentære parkeringsområder som kan avnyttes mot et mindre gebyr i sommersesongen.
I tilknytning til campingplassen finnes kiosk og et sanitærannlegg med dusj og toalett, i tillegg er det etablert tømmestasjon for bobiler.
Refviksanden ble i 1988 kåret til Norges fineste badestrand av Dagbladet. I 2001 fikk den tredjeplassen. Samme året kåret Nitimen og NRK den til den nest fineste. Også i 2010 ble den kåret til Norges fineste badestrand, av nettstedet klikk.nos lesere.


Silda (Vågsøy).
Silda er en øy som ligger mellom Vågsøy og Selje i Sogn og Fjordane.
Før i tiden var det 150 innbyggere i fiskesamfunnet Silda, nå er det bare tolv (2009).
På sørsiden av Silda ligger restauranten Skjærbuda. Den lokale rutebåten «Øyglimt» går daglig mellom Måløy og Silda.


Kvalheim.
Kvalheim er ei kystbygd med stort jordbruksareal. Bygda ligger i Vågsøy kommune, ca. 15 minutt fra kommunesenteret Måløy. Bygda kan spores langt tilbake i tid og er nevnt i kilder så tidlig som på 1300-tallet. I dag bor det ca. 130 mennesker på Kvalheim og folketallet holder seg stabilt.


Selje kloster.
Klosteret på Selja i dag
Selje kloster er ruinene av et benediktinerkloster på øya Selja i Selje kommune i Sogn og Fjordane fylke. Klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Øya Selja ligger 15 minutter med båt fra fastlands-Selje. Øya er og består av lyng, myr og noe skog. Høyeste punktet er Varden, 201 moh.
Sunniva-legenden.
St. Sunniva. Fra alterskap i Austevoll kirke. 1500-tallet. Nå i Bergen museum
St. Sunniva på frimerke 1965
Etableringen av bispesete på Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster blir sett i sammenheng med Sunniva-legenden. Denne fins gjengitt i tre versjoner fra middelalderen, hvorav den mest omfattende er ”Acta Sanctorum in Selio”. Den er skrevet på latin omlag år 1170. Her fremgår det at Sunniva var en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal beiler ville true henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer.”"Det var en hel flokk, menn, kvinner og barn, som gav seg havets bølger i vold for å unnslippe det verdslige livs brottsjøer...Etter en lang sjøreise brakte Gud dette storartede reisefølge til en del av Norge som kalles Fjordane fylke... Da sjøen hadde lagt seg, landet den hellige Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja; der ble de boende, og av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn; der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske."” Folk på fastlandet i Selje så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauene deres som beitet på øya.
Den hedenske Håkon jarl (jarl 970 – 995) dro selv til øya i lag med sine folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn. Sunniva og følget ba da om at fjellet måtte falle over dem heller enn at de skulle falle for hedningenes sverd. ”"Og det gikk som de ønsket. Fjellet styrtet ned, knuste dem alle på en gang og gav tilbake til himmelen de hellige sjeler som på denne måten var blitt frelst fra voldsmennenes raseri."” Dette kunne betydd slutten av historien om Sunniva og Seljemennene, men slik ble det ikke: "”Det skjedde på den tid at noen handelsmenn seilte forbi øya Selja. Og på stranden så de likesom en strålende søyle av klart lys – det nådde helt opp til himmelen. Det uvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode under den; det utstrålte lys og utsendte en herlig duft.”" I følge Olav Tryggvassons saga het disse handelsmennene Tord Eigileivsson og Tord Jorunarsson. Det endte med at kong Olav Tryggvasson fikk høre historien. Han dro selv til Selja i lag med sin biskop og et stort følge. Der fant han levningene etter Seljemennene. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd. Kongen lot bygge en kirke på stedet og Sunnivas knokler ble skrinlagt i 996. Seljumannamesse feires i dag 8. juli. Sunnivalegenden har klare legendariske preg. Like fullt er det mange som velger å tro at den har en kjerne av sannhet i seg. Tusenårsjubileet for Selja som et hellig sted ble feiret i klosteret 7. juli 1996.
Klosteret blir bygd.
Noen sikker datering for når klosteret ble bygd er ikke mulig å legge frem. Det fins i det hele tatt svært lite skriftlig materiale knyttet til klosteret. I gammel tid var et kloster ofte bygd av makthaverne. Det er derfor ting som tyder på at det var Olav Kyrre (konge 1067 – 1093) eller hans sønn Magnus Berrføtt. (1093 – 1103) som startet byggingen av klosteret. Det kan og ha vært Magnus-sønnene Sigurd Jorsalfare og Øystein. Selja var allerede fra Olav Tryggvassons dager etablert som et hellig sted med funnet av Sunnivas uskadde legeme og hennes og Seljemennenes skrinlegging. All den tid at bispesetet alt kom i 1068, er det naturlig å tenke seg at også biskopen var en av pådriverne til at klosteret ble bygd på Selja. De fleste antagelser går derfor ut på at klosteret ble påbegynt rundt år 1100. Dermed er Selje kloster et av de første klostrene her til lands om ikke det aller første. Mye tyder på at det var anglikanere som bygde klosteret og at det også var benediktinermunker (svartmunker) fra England som inntok klosteret. Det faktum at klosteret og kirken i tilknytning til klosteret ble viet til den relativt ukjente engelske helgenen Albanus støtter dette synspunkt. På slutten av 1200-tallet ble det satt igang en storstilt utviding av anlegget. Albanus-kirken ble forlenget på den tiden. Framfor Sunniva-kirken ble det bygd en terrasse i stein som soga beskriver slik: "Dette er det største mannverk av dette slaget som er bygd" Dette var også storhetstiden til klosteret. Utifra størrelsen antas det at 10 – 15 prestevigde munker hadde tilhold i klosteret. I tillegg hadde like mange lekbrødre sitt arbeid der. De var håndtverkere, drev med stell av syke og dyrket jorda. Foruten det bønne og gudstjensteliv som utspant seg, var klosteret også et lærested som utdannet prester for tjeneste i kirken. Munkene på den tiden var dessuten sysselsatt med avskrift av bøker og oversettelser. I 1305 brant store deler av klosteret ned. Vestfløyen som var bygd av tre, ble etter brannen bygd opp igjen i stein. Klosteret var ferdigbygd i første halvdel av 1300-tallet. Svartedauden i 1349 innebar en knekk for klosteret. Avgiftene fra klostergodset gikk kraftig ned etter Svartedauen. Fra 1424 hører vi at en munk på Selja ble halshugget og en annen brent uten at vi kjenner til hva de ble dømt for. Nedgangstider førte til at klosteret ble nedlagt allerede før reformasjonen i 1537. Det siste vi hører om Selja er at klosteret i 1522 mottok to sekker fint mel fra Bergen. Selje kloster var en stor jordeier. Tilsammen 175 gårder lå inn under klosteret, derav 2/3 av alle gårdene i Selje og Vågsøy. I 1545 ble alt klostergodset overdratt til St. Jørgens Hospital i Bergen. Hospitalet arbeidde for spedalske. Etterhvert som bøndene fikk innløst gårdene sine, brukte St. Jørgen endel av denne formuen til å bygge et sanatorium for tuberkuløse på Harastølen i Luster (tatt i bruk i 1902). Selje kloster er en av Opplysningsvesenets fonds kulturhistoriske eiendommer. All gneis som er brukt som bygningsstein er påvist i nærområdet. Olivin derimot, som bl.a. er brukt i tårnet, er ifølge geokjemiske undersøkelser hentet fra Deknepollen, noen timers seilas sør for Selja. Etter at klosteret ble nedlagt, ble det plyndret for alt av verdigjenstander, også stein. Den danske astronomen Tycho Brahe(1546 -1601) fikk Nordfjord i len av danskekongen Frederik 2. Foruten å ta inn skatt fra lenet, hentet han også ut stein fra klosteret. Denne steinen brukte han til å bygge observatoriet Stjerneborg og slottet Uranienborg på øya Hven i Øresund. I 1643 ble det sendt et skip fra Bergen til København med 518 "tilhugne klæberstene" fra Selje og Lyse kloster. Filosofen Arild Haaland forærte i 1993 en kirkeklokke (støpt hos Olsen-Nauen klokkestøperi i Tønsberg) til klosteret. Klokken henger i dag i kirketårnet.
Biskopene til Selja.
Det var Olav Kyrre som opprettet de første bispesetene her til lands: Oslo, Nidaros og Selja. Dette skjedde i 1068 blir det antatt. Den første biskopen var
Bjarnvard den saksiske Han var blitt vigslet av ingen ringere av paven i 1047. Etter sin vigsling kom han i en lojalitetskonflikt mellom erkebiskopen i Hamburg Bremen og kongen. Han dro derfor til Island. Der ble han den sjette misjonsbiskopen på øya og sagaen forteller: "”Han vigslet mangt det går gjetord om: kirker og klokker, broer og brønner, vad og vann, bjeller og andre nyttige ting. Og dette økte hans heder og og den aktelse folk følte for ham".” Bjarnvard ble på Island i 20 år, så lenge Harald Hardråde styrte. Siden dro han tilbake til Norge og ble biskop på Selja. ”"Sidan for han til Bjørgvin og der døde han, og alle er enige om at han hadde vært en bemerkelsesverdig mann"”
Han nevnes i 1115 og 1128. Ved en anledning, gjengitt i Morkinskinna irettesatte han kong Sigurd Jorsalfare. Kongen ville skille seg fra dronningen og gifte seg med en kvinne som het Cecilie. ”"Og det synes du at du kan gjøre i mitt bispedømme – å føre skam over Guds lov og den hellige kirke og dens bispeembete?" Kongen ble rasende, dro fra Bjørgvin i all hast og giftet seg i Oslo.
Svein Det eneste vi vet om den neste biskopen er at han het Svein. Han er nevnt i en islandsk bispeliste, men utelatt i en norsk. Deretter kom
Ottar Islending Han var biskop i Selja i 1130. I følge et svensk brev deltok han på et bispemøte i Lund i 1135. Norge hørte inn under Lund erkebispesete fra 1104.
Sigurd Han deltok ved en synode i Lund i 1139. Sigurd fikk oppleve at Norge fikk egen erkebispestol i 1152. Han må ha vært tilstede i Nidaros ved den anledning. Dit kom også den engelske kardinalen Nicholas Breakspear som like etterpå (1154) ble valgt til pave. Biskop Sigurd døde i 1156 eller -57.
Etter at Sigurd var død, ble ikke kongebrødrene Inge og Øystein enige om hvem som skulle bli biskop i Selja. Øystein valgte sin kapellan Pål til biskop mens Inge jagde Pål bort og valgte i stedet
Nikolas Petersson fra Sogn i stedet. Det er det eneste vi vet om ham for det neste vi hører er at
Pål i 1170, han må da ha blitt gjeninnsatt, flytter skrinet med Sunnivas levninger fra Selja til Bergen og den nyoppførte domkirken der. Det er alminnelig oppfatning at biskopene opphørte å ha tilholdssted på Selja etter flyttingen av Sunniva-skrinet i 1170. Imidlertid er det også dem som mener at biskopene aldri har bodd på Selja, idet minste at de oppholdt seg i lange perioder i Bergen. Til fordel for det synspunkt at biskopen bodde på Selja fram til 1170 taler det faktum at helt frem til 1152 ble de i kildene kalt biskop ”i Seliu”.
Siden 1930 har Den katolske kirke hatt Selja som titulærbispedømme med en egen titulærbiskop. Den nåværende titulærbiskopen til Selja er biskop Pero Sudar i Sarajevo (siden 1993) Hans forgjenger var biskop Eurico dos Santos Veloso fra Brasil.
Klosterets abbeder.
Til tross for at klosterets virksomhet strakk seg over 400 år, kjenner vi kun navnet på sju abbeder. Så lenge biskopene hadde tilhold på Selja, er det nærliggende å tro at de hadde det øverste åndelige ansvar for klosteret. Det blir også antatt at de første abbedene var engelske, men at nordmenn tok over etterhvert.
Sigurd Detmarsson er den første abbeden vi kjenner navnet på. I 1238 dro han til Island og ble biskop på Skálholt og var det frem til 1268. Vi kjenner ikke til hvor lenge han forut var abbed i Selje kloster.
Einar nevnes som abbed i 1305, året da klosteret brant. 15. mai samme år for han til Bergen for å bli abbed i Munkeliv kloster, noe som ble regnet som en forfremmelse.
Heming var abbed i årene 1305 – 1326, utpekt av biskop Arne. Heming ble innsatt ved en seremoni i Bergen domkirke 20. februar 1306. I 1326 ble han valgt til ny abbed i Munkeliv. Heming var ifølge biskop Audfinn en ”forsiktig, kyndig og rettskaffen mann både i åndelige og verdslige saker.”
Erling fulgte etter Heming som abbed fra 1326. Han hadde tidligere vært munk i Munkeliv.
Jon Eindridsson var abbed i 1338, trolig fra Munkeliv. Munken Erlend Josteinsson hadde det året sendt en klage til biskop Håkon i Bergen om dårlig styring av klosteret. Både Erlend, Jon og presten i Selje, Aslak, måtte møte i bispegården og forklare seg. Vi kjenner ikke til utfallet av møtet, men Jon blir året etter utnevnt til biskop på Skålholt. Han fikk virke der kun i kort tid ettersom han døde 16. mars 1341.
Orm ble vigslet til abbed for Selje kloster 11. november 1339. Ettersom munkene ikke greide å velge abbed på rette måten (ved å følge de kanoniske reglene) ble han valgt av biskop Håkon. Munkene Erlend Josteinsson og Arnbjørn var utsendinger fra Selja ved vigslingen.
Håkon er den siste abbed i Selje kloster vi kjenner navnet på. Han nevnes i 1451. Den siste abbeden i Selje kloster ble trolig drevet ut av biskop Finnboge Niklasson mellom 1461 og 1474.
Kongelige på Selja.
Olav Tryggvason har en sentral plass i Seljas historie. Han steg i land på øya i 996, fant levningene etter Seljumennene (sagaen sier ikke entydig at Olav fant levningene etter Sunniva) skrinla dem og ga påbud om bygging av en kirke. Denne kirken var nok ikke Mikaelskirken, men utvilsomt Sunnivakirken, all den tid Flateyebok spesielt nevner at Olav anla kirken "utenfor helleren". Det er Olav Tryggvason vi har å takke for at Selja ble et helgensted etter 996 og det viktigste religiøse senteret på Vestlandet. Året etter, i 997, samlet Olav bøndene fra fire fylker, Sogn, Fjordane, Sunnmøre og Romsdal til ting på Dragseidet på Stadlandet. Her ga han dem valget "enten skulle de ta imot kristendommen og la seg døpe eller så skulle de holde slag med han. Men da bøndene så at det ikke var råd for dem å sloss med kongen, ble det avgjort at alt folket skulle la seg kristne."
Olav den Hellige I 1015 vender Olav hjem til Norge fra vikingferd og vil gjøre krav på kronen. Ingen norsk konge fra middelalderen har fått en slik posisjon som ham. Han lander på Selja. Sagaen forteller: ”"De kom fra havet inn til Stad og landet på en liten øy som heter Sæla. Da sa kongen at de hadde kommet til lands på en lykkedag. Han sa de var kommet ”på Sælo” (av sæla for lykke) Så gled kongen i leire med den ene foten og støttet seg med det andre benet på kne. Han sa: ”Nå falt jeg”. Rane (kongens fosterfar) svarte: ”Du falt ikke herre. Men du fikk fast fot i Norge”. Kongen lo og sa: ”Slik kan det gå om Gud vil"”.
Sverre er den neste av Norges konger som besøkte Selja. Det skjedde i 1176. Året før han ble konge. Han hadde kommet over fra Færøyene og nå var han på vei nordover langs kysten på vei til Nidaros: ”"Han stanset en tid på Selja for der hadde han kjenninger. En prest der fortalte ham nøyaktig det han ville vite; av dette skjønte Sverre hvilken stor motstander erkebiskopen hadde vært av hans brødre. Han mente han hadde lite håp om hjelp fra den kanten hvor brødrene hans var blitt brakt til fall. Og så dro han sørover igjen og ut av landet.”"
Den 11. august 1968 steg kong Olav V i land på Selja for å overvære feiringen av 900 årsjubileet for opprettelsen av Selja bispedømme i 1068. Med på feiringen var Bjørgvinbispen og kirkeministeren samt 10 000 av bygdefolket.
Harald Daværende kronprins Harald, i dag Norges konge, var med på 900-årsfeiringen. Harald V ble konge den 17. januar 1991. Kongen deltok også på Dragseidet i 1997, da tusenårsjubileet for kristningen av fire fylker ble feiret.
Med på feiringen i 1968 var også Sonja Haraldsen. Som kronprins Haralds forlovede hadde hun ved den anledning en av sine første offisielle plikter. Bare noen dager etter besøket på Selja skulle hun bli landets kronprinsesse da hun den 29. august giftet seg med kronprins Harald.
Kirkene.
Det kan uten videre slås fast at det fins levninger etter fire kirker på Selja selv om Odd Munk skriver (1190) i Soga om Olav Tryggvasson: "”På Selja er det fem kirker. Det er fylkeskirken og Kristkirken og Mariakirken og Mikaelskirken, Albanuskirken og Sunnivakirken”." Han skriver altså at det er fem kirker, men så navngir han seks. Forklaringen er sannsynligvis at Albanuskirken blir omtalt med flere navn, også Kristkirken og Mariakirken.
Det er liten tvil om at Mikaelskirken er den eldste av kirkene på Selja. Det er en hulekirke med et alter innerst og en mur på sørveggen. Hulen ligger 40-50 m høyere (59 moh.) enn selve klosterområdet. Det fins mange eksempler på at hulekirker er viet til erkeengelen Mikael. I Norge fins det enda en (Norsjø i Telemark) og flere på kontinentet. Om Seljumennene og Sunniva er å anse som historiske personer, ville de ha vært i behov av en kirke. Da ville hulen være et naturlig valg. Mikaelsdyrkingen er et av de eldste tegn på kristen påvirkning her i landet. På veggene i kirken fins det rester etter maling. Tidligere er det også observert merker etter kroker til opphenging av lamper. Det overhengende fjellet i og foran hulen blir kalt helleren. Hulen blir også kalt Salen som er et svært gammelt navn for "bolig". Arkeologiske utgravinger foran helleren viser at det har vært bosetting der i perioden 200 – 570 e.Kr.
ligger oppe på helgenstaden utenfor helleren som Flateyboken (1389) nevner: "”Olav (Tryggvasson) fikk reist en kirke foran helleren der den ærefulle jomfruens legeme var blitt funnet.”" Dette skjedde i år 996. Det er enighet om at Olavs kirke var bygd i tre og at Sunnivakirken i mur vi idag ser ruinene av kom til på et senere tidspunkt, sannsynligvis på slutten av 1000-tallet. Under restaureringsarbeider på 1930-tallet, ble det funnet et brannlag nord for Sunnivakirken, noe som kan tyde på at den første kirken brant ned. Kirken vi i dag ser ruinene av er ikke stor, 14m lang og 6,5m bred. Den hadde ikke tårn.
Nede på sletta ble bispekirken bygd. En domkirke er alltid viet til Kristus (jfr. Nidarosdomen). Derfor er det Flateyarboken nevner Kristkirken som sannsynligvis er navnet på den første kirken nede i klosterområdet. Den var domkirke i 100 år frem til 1170. Byggingen av den første kirken antas å blitt påbegynt i forbindelse med opprettelsen av bispesetet i 1068. Denne kirken ble utvidet på slutten av 1200-tallet. Ved den siste utvidelsen fikk kirken tårnet som står der i dag. Det er gjort funn som viser at både kirken og tårnet i sin tid var hvitkalket. Tårnet er 14 m høyt. Nederst i taket i tårntrappa er det murt inn en stein med runer med innskriften: "Her er Tores hvilested". I Odense fins det en kirke fra samme tid som er viet både til Maria og Albanus noe som Odd Munk antyder også kan være tilfelle på Selja.
Fylkeskirken må være sognekirken som var en trekirke fra 1100-tallet. Den lå på Bø på østsiden av øya. Tuftene er fortsatt synlige. Sognepresten bodde i middelalderen på Selja men ikke i klosteret, derimot på Bø. Kirken ble revet i 1654 og oppført som sognekirke på fastlandet.
Selja som pilegrimsmål.
Straks etter at Sunniva og Seljemennene ble skrinlagt i 996 ble Selja et pilegrimsmål. I middelalderen hadde Norge tre store pilegrimsmål. Det var Sunniva på Selja, St. Olav i Nidaros og krusifikset i Røldal stavkirke. Blant disse var Selja det første. Selja var et knutepunkt langs kysten. Det lå halvveis mellom Bergen og Nidaros. og var et naturlig stoppested for reisende. Vikinger som skulle til Island, seilte først til Stad, derfra la de kursen rett vest og etter sju dagers seilas var de fremme. Selja hadde alt som trengtes for å være det perfekte pilgrimsmål: en martyr, opphøyd til helgen, en hellig hule og en kirke med skrinlagte relikvier. Dessuten en helbredende kilde som er nevnt allerede i Flateyaboken: "I den helleren der man fant kroppen til Sunniva, sprang det frem en kilde av berget og derfra rant det en liten bekk. Mange syke mennesker som drikker av bekken blir friske av den." Senere fant bekken et annet leie under bakken og i dag dukker den frem i et oppkomme nede ved klosteret som kalles "Sunnivakilden". Det er funnet fem pilegrimsmerker i klosteret, fra sør-Tyskland, Nederland og Italia. Merkene ble funnet samlet, i en grav på klosterets kirkegård. Merkene forteller oss at avdøde på sine pilegrimsferder hadde besøkt flere av Europas store pilegrimsmål. Seljumannamesse 8. juli er tatt med på primstaver alt tidlig på tusentallet og messedagen er likedan nevnt i alle landskapslovene fra midten av tusentallet. Dagen er tatt med i den kristenrett som kong Olav Haraldsson fikk vedtatt på Moster i 1024. Det at Olav Kyrre la et bispesete til Selja taler sitt tydelige sprråk om stedets betydning som helgenssted. Det forhold at Albanus-kirken måtte utvides, viser også at det må ha vært stor trafikk til stedet. Terrassene foran Sunnivakirken tror man ble bygd for å gi plass til alle pilegrimene på de store høytidsdagene. I vår tid har Selja som pilegrimsmål opplevd en rennessanse. På messedagen er det flere som går pilegrim fra Bø ut til klosteret, mens andre går lange avstander med Selje kloster som mål.


Raudeberg.
Raudeberg er det nest største tettstedet i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Ulvesundet på østsiden av øya Vågsøy. Lokale steder på Raudeberg: Røysa i nord, Vikja i sentrum (av Skarevik), Stranda, og Kapellneset i sør. På veien ut mot Refvik og Kvalheim i øst heter det Leite. To parallelle veier går gjennom bygda: Øvsteveien og Nesteveien. Bygda har privat vannverk og kabel-tv-selskap. I sør ligger det en småbåthavn med plass til rundt 50 båter.
Historie.
Raudeberg har navnet fra den røde steinsorten (olivin, som blir rød når den oksiderer) som fjellet/berget er bygd opp av ovenfor bygda (Raudura på Leite). Flere gravrøyser i bygda (på Røysa og Kapellneset) vitner om at høvdinger eller stormenn har hatt sete her. Raudeberg er første gang nevnt i O. Ryghs ”Norske Gaardnavne” i 1563 som Rødbergh. Senere skrivemåter: Rødberig (1603), Rodbierig (1608), Røedberig (1667), Rødberg (1723). Gården var eid av hospitalgodset (eiendommer som tidligere hadde tilhørt klosteret på Selja), men brukerne kjøpte seg ut på midten av 1800-tallet.
Det er trolig drevet handel på Raudeberg fra 1700-tallet, og det var blant annet en skjenkestue der. Det er imidlertid usikkert hvor mye handel som gikk for seg der frem til kjøpmann Mons J. Aase fikk rutestopp av Fylkesbaatane i 1882. Han bygde opp landhandel, agenturforretning, dampskipsekspedisjon og var poståpner. Han er regnet som en foregangsmann for næringsutviklingen på Raudeberg. Gikk tilslutt konkurs. Denne landhandelen lå der hvor Blaalid AS holder til i dag. Mons J. Aase har fått Aaseparken og Aaseveien oppkalt etter seg.
Ingeniør Per Drage kjøpte fallrettene og bygde kraftverk ved Ulvefaldane sør for Kapellneset i 1912. Han hadde også steinknuseri, betongvarefabrikk, en liten trevarefabrikk, slipp og mekanisk verksted der. Den eiendommen står i dag midt inne i industriområdet på Kapellneset.
Kirkeliv.
På Raudeberg ble det bygget et lite kapell allerede i 1580-årene, på Kapellneset. Her soknet alle på Vågsøy og langs Ulvesundet. I 1854 stod den nye, store kirka på Røysa ferdig og det veslet kapellet ble demontert og flyttet til Måløyna, der den ble brukt som sjøbu. I 1944 ble det reist et tårn til minne om kapellet, med den gamle kirkeklokken. Røysakirka brant ned en vinternatt 1945 etter et lynnedslag. En ny kirke av betong ble bygget på samme sted og ble vigslet 24. oktober 1960. Nord-Vågsøy kyrkje har 420 sitteplasser. Raudeberg bedehus ble bygget i 1968.
Skole.
Det første faste skolehuset på Vågsøya ble trolig bygd på Røysa i 1865. I 1925 ble det oppført et nytt, stort skulebygg på Skaret, ca. midt i bygda. Sterk befolkningsvekst i bygda gjorde at skolen ble for liten og i 1959 ble det bygget et nytt murbygg, som blant annet inneholdt gymnastikksal og scene. Murbygget ble utvidet med en ny fløy i 1995, samtidig som at hele skolen ble pusset opp. I 2002 ble gamleskolen revet og i 2003 stod et nytt bygg ferdig med flere klasserom og en stor gymnastikksal. På Raudeberg skule går det i dag elever fra alle bygdene i Nord-Vågsøy og har i skoleåret 2009/2010 130 elever. Rett nedenfor skolen ligger den privateide Skarevik barnehage.
Samfunnshus.
Samfunnshuset Framhug ble bygget i 1954.
Sport og idrett.
På Kapellneset ble det på 1950-tallet opparbeidet en grusbane for fotball. I 1995 stod Skaredammen idrettspark ferdig, plassert rett ved skolen. Båtbygg kjøpte da grusbana på Kapellneset og bruker den i dag til parkeringsplass. Skaredammen idrettspark inneholder grusbane, to tennisbaner og parkeringsplass. Det arbeides nå med å legge kunstgress på grusbana.
Næringsliv.
Næringslivet er sterkt knyttet til havet. Tre skipsverft har tilhold i bygda: Blaalid AS (etablert 1922), Båtbygg AS (etablert 1943) og Johansen Slip & Mek AS (etablert 1946).
Det var lenge produksjon av klippfisk i bygda. Eksempel på bedrifter er Brødrende Olsen, Sefland & Co., John Rutledal, Berg & Eide, Halsør og Refvik, Ernst Halsør, Otto Berg, Alex Refvik, Fiskesalgslaget, Lauritz Johnsen og Kvalheim & Vedvik. Alle disse salta og tørka klippfisk på gamlemåten, helt til det på slutten av 1950-tallet kom innendørs tørkeri. Noen gav seg da eller slo seg sammen med andre. Utpå 1990-tallet ble markedet for klippfisk så dårlig at produksjonen gikk tilbake, og i dag er det bare Kvalheim & Vedvik (etablert 1928) som fortsatt er i drift. Olsenbuda er huser i dag Snorre Seafood AS.
På 1950-1960-tallet ble det bygget tre store fiskemottak og fryseri av henholdsvis Alex Refvik, Halsør Eksportco og Sogn og Fjordane Fiskesalgslag. Domstein kjøpte Fiskesalgslaget sitt anlegg på 60-tallet og Alex Refvik sitt anlegg i 1979. Anleggene ble utvidet stort, men sviktende marked gjorde at fiskemottaksdelen ble lagt ned i 2002 og anlegget er i dag ombygget i sin helhet til fryseri. Halsør Eksportco la ned sin virksomhet i 2004 og bygningene ble solgt til Maritim Park AS. Bygget ble ombygget til et kontorbygg med meget høy standard. Maritim Park er en privat næringspark som huser over 20 bedrifter. Bedriftene i Maritim Park utgjør kanskje det største kompetansesenteret innen maritime tjenester mellom Bergen og Ålesund. Maritim Park blir stadig utbygget. Bedrifter som har tilhold der er for eksempel rederiene Lyng AS og Carisma Fish AS, som eier Maritim Park. I tillegg holder skipskonsulentselskapene Skipskompetanse AS og Seacon AS til der. Andre selskap er Marine Harvest og Selected Seafood. I nabobuda holder skipskonsulentselskapet Naval-Consult til. Naval-Consult er i dag landets største skipskonsulentselskap for kystfiskefartøy.
Raudeberg har i dag to dagligvareforretninger, plassert side om side i hver sin fiskebud. Coop Marked holder til i første etasje av Maritim Park, med eget parkeringshus. Kiwi, som også har Post i butikk og frisør, holder til i Alex-buda. I tillegg fører Berg & Eide Eft. pyntevarer og konfeksjon og er forhandler for Norsk Tipping.
Lag og foreninger.
Sangkoret Stormklang ble stiftet i 1995.
Kystkulturlaget i Vågsøy ble stiftet i 1995. Kjøpte i 2001 Starheimsbuda til kafé og møterom.
Fotballklubben Tornado FK ble stiftet i 1958. 1. januar 2003 slo Tornado seg sammen med fotballgruppen til Måløy IL og nytt navn på klubben er Tornado Måløy FK. Kontoret ble i 2008 flyttet fra Raudeberg til Måløy.
Raudeberg skulemusikkorps, stiftet 1960?
MS Nybakks Venner ble stiftet i 2007. De kjøpte fiskeskøyten MS Nybakk tilbake til Raudeberg og arbeider for å restaurere denne til sin opprinnelige form.
Speidergruppen på Raudeberg stiftet i 1963 og er i full drift fortsatt, som medlem av Norges KFUK-KFUM Speidere.
Raudeberg Ungdomsklubb stiftet 2000 og drives av frivillige på Raudeberg Bedehus.
Raudeberg Normisjon, tidligere Raudeberg Indremisjon driver idag Raudeberg Bedehus som igjen brukes av flere foreninger og aktiviteter for alle aldre.
Fortidsminner.
Det er funnet gravrøyser fra bronsealderen både ved Ulvefalda ved Kapellneset og på Røysa.
Nedenfor kirkegården på Kapellneset ble det i 1949 funnet rester av et vikingskip. I myra ble det funnet et stykke av stavnen, ronga og noen båtbord. Myra hadde tært bort naglene. Trolig er dette rester av et skip som strandet der for nærmere 1000 år siden.
Krigsminner.
Det ble bygget en rekke bunkere ved Skaredammen under krigen, og mange av disse er synlige den dag i dag.


Tornado Måløy Fotballklubb.
Tornado Måløy Fotballklubb (stiftet 1. januar 2003) er en fotballklubb fra Vågsøy i Sogn og Fjordane. Klubben spiller sine hjemmekamper på Måløy stadion (naturgress). Reservearenaen er Refvik stadion, men en kunstgressbane er under planlegging på Skaredammen idrettspark, hvor det idag er grus.
Fotballklubben har idag ca. 400 medlemmer og aktiviserer både to seniorlag samt en rekke lag i de aldersbestemte klassene. Under årsmøtet i februar 2010 ble Øyvind Reed valgt til klubbens leder. Han overtok etter Trude Refvik som satt som leder i 3 år. Magne Elde sitter som daglig leder i klubben.
Historikk.
Klubben ble stiftet 1. januar 2003 ved at Tornado Fotballklubb og fotballgruppen i Måløy Idrettslag slo seg sammen.
Sesongen 2010.
Tornado Måløy FK vant til slutt Firdaligaen 2010 – hele 10 poeng foran Stryn TIL som tok 2.plassen. Med 11 hjemmeseiere på 11 forsøk var Tornado Måløy FK det suverent beste laget i divisjonen, og rotet rundt overgangen til Børge Yndestad som medførte tre poeng i trekk, ble aldri avgjørende. TMFK rykker likevel ikke opp til 2.divisjon etter å ha tapt sammenlagt 1-5 for Jevnaker IF i kvalifiseringskampene. Nykommer Endre Kupen ble lagets toppskorer i 2010 med 23 mål, mens Gisle Myhre og Magnus Thor Magnusson var de to eneste spillerne som startet samtlige 25 obligatoriske kamper denne sesongen.
Klubben hadde et snitt på 297 tilskuere per hjemmekamp, der de 850 betalende på kvalikoppgjøret mot Jevnaker IF var årets best besøkte kamp.
Klubbens andrelag i 5. divisjon avd. 2 endte på syvendeplass i sin avdeling, som til slutt ble vunnet av Eid IL sitt andrelag. Martin Flåten ble lagets toppskorer med ni mål på syv kamper.
Sesongen 2011.
Tornado Måløy FK hadde i sesongen 2011 førstelag i 3. divisjon og sitt andrelag i 5. divisjon.
Landslagsspillere.
I løpet av klubbens korte historie har klubben hatt tre spillere med aldersbestemte landskamper. Gisle Myhre og Erlend Nygård Kvalheim, som forøvrig begge fortsatt er i klubbens A-stall, har begge aldersbestemte landskamper. Det samme har Rune Solvang som spilte for klubben i 2005.
Adelskalenderen.
Eirik Holvik leder klubbens adelskalender med sine 133 kamper (hvorav 19 er innhopp fra benken). John Martin Gil og Sveinung Daae Frantzen er klubbens mestskorende med 42 mål hver. Begge er fremdeles i klubbens A-stall.


Kråkenes fyr.
Kråkenes fyr under bygging, i 1906.
Kråkenes fyr ble opprettet i 1906, og ligger helt ut mot det åpne Stadthavet, lengst nordvest på øya Vågsøy i Vågsøy kommune, Sogn og Fjordane. Fyret har en egen værstasjon som sender dataene sine til Meteorologisk institutt.
Kråkenes fyr ble ødelagt/bombet under andre verdenskrig. Nytt fyr stod ferdigbygd i 1950. Fyret ble automatisert i 1986 og avfolket i 1991.
I 1997 ble det åpnet en kafé i fyret, og det er også mulig å leie «brudesuite» her. Kråkenes fyr er et av de viktigste turistmålene på Vågsøy.
Vindrekorder.
På Kråkenes fyr ble det målt vindhastigheter på 36 meter i sekundet 29. og 30. august 2005. Vindstyrken tilsvarer orkan etter Beauforts skala (> 33 m/s).
I løpet av tiden det er gjort observasjoner på Kråkenes, er det registrert om lag 150 orkaner.
Nyttårsorkanen i 1992 ble dessverre ikke registrert på Kråkenes, fordi det ble skiftet observasjonssystem det året. På Svinøy ble det imidlertid registrert godt over 32,9 m/s, og på flere steder på Nord-Vestlandet ble orkanen vurdert til styrke 12 på Beauforts skala.
Høyeste vindkast som er registrert på Kråkenes er 60,1 m/s, 3. januar 2000. Det regnes som sannsynlig at nyttårsorkanen var enda sterkere. Den 25. desember 2011 kan vinden ha kommet opp i 65 m/s i enkelte vindkast, men dette er ikke dokumentert.
Fyrmestere.
Kråkenes fyr har hatt fem fyrmestere fra 1906 til 1983


Kannesteinen.
Kannesteinen er en spesiell stettformet stein som ligger i fjæra i bygda Oppedal på vestsiden av Vågsøy i Sogn og Fjordane.
Kannesteinen har blitt forma av havet og bølger gjennom tusener av år. Steinen er om lag 3 meter høy. Kannesteinen er en severdighet som tiltrekker mange turister, spesielt i sommerhalvåret.
Steinen er formet av bølger, is og steiner, og slipt med vannbevegelsene. Av denne grunn er ikke steinen like spektakulær sett fra siden (se bilde).
Det er i senere år tilrettelagt for bedre tilgang for skuelystne, en grussti leder til en treplatting som gir god vinkel til fenomenet (se bilde). Stien og terrassen har rullestolvennlig utforming.


Rystestølen.
Rystestøylen er et overnattingssted som ligger på fjellet mellom bygdene Raudeberg og Kvalheim i Vågsøy kommune.
Rystestøylen var tidligere et gammelt gårdsfjøs som ildsjeler på Raudeberg har restaurert. Nå er det overnattingsmuligheter og kokemuligheter der. Den ligger nesten oppe på flata på Kvalheimsfjellet. Rystestøylen er 432 moh.


Skongenes fyr.
Skongenes fyr ligger i Vågsøy, Sogn og Fjordane. Fyret ble opprettet i 1870, og har nok betydd mye for båttrafikken på det værharde Stadthavet. Fyret var bemannet frem til 1985. Da ble fyret automatisert og avfolket. Staten eier bygningene, og fyret består av fire bygningar som omkranser et indre tun.
Fyret ligger i naturskjønne omgivelser og er et ettertraktet turmål.


Refvik.
Refvik er en bygd på øya Vågsøy i Sogn og Fjordane. Bygda ligger i en botn, der selve bebyggelsen i hovedsak er konsentrert mellom havet og en mindre innsjø innerst i botnen. Bebyggelsen er etablert på en sandgrunne, tidligere havbunn som i dag ligger 3–4 moh. Bebyggelsen i dag skiller seg fra tidligere bebyggelse av dalen. Tidligere var bebyggelsen som et typisk norsk bygdetun, der de fleste hus og løer var samlet rundt gården Tunet. Den 22. august 1872 brant hele tunet ned til grunnen, etter at to gutter lekte med fyrstikker i en løe og mistet kontrollen over ilden. Mennene i bygda dro tidlig ut for å fiske denne dagen, og var hjelpeløse vitner til at tunet brant ned til grunnen. I alt ble 84 hus og løer offer for flammene, over 100 personer ble husløse. Kun et hus og tre løer ble revet og flyttet i tide. Som en konsekvens ble nybebyggelsen flyttet til respektive teiger, slik at en eventuell ny brann ikke skulle skape samme ødeleggelser.
I dag er det i overkant av 110 fastboende i Refvik,
I nordvestlig retning ligger en 1,5 km lang sandstrand, Refviksanden. Den ble på 80-tallet kåret til landets fineste av avisen Dagbladet, og er et yndet reisemål for både lokalbefolkningen og tilreisende.


Konklavet 1958.
Konklavet 1958 ble innkalt etter Pius XIIs død 9. oktober 1958. Det åpnet 25. oktober i Det sixtinske kapell. På den fjerde dagen, i den ellevte avstemningen, ble kardinal Angelo Roncalli valgt, og tok navnet Johannes XXIII.
Det var 55 kardinaler ved Pius XIIs død. Da det ikke ble innført øvre aldersgrense for stemmerett ved konklaver før i 1970, var samtlige stemmeberettiget. To kardinaler døde under sedesvakansen; Celso Costantini den 17. oktober og Edward Mooney den 25. oktober, tre timer før konklavet åpnet. To andre ble nektet utreisetillatelse fra kommunistiske land. Det var dermed 51 kardinaler som ble samlet til konklavet.


Vedvik.
Vedvik er en liten bygd på nordsida av Vågsøy i Sogn og Fjordane fylke, mellom Halsør og Refvik.
Beboerne har sitt arbeid utenfor bygda, i Måløy eller Raudeberg, men tidlere var det jordbruk som preget bygda. Melkeprodusjon og sau var mest utbredt da, men i senere tider har bøndene i Vedvik lagt mer vekt på storfe.
Det er mange hus der, og de fleste som bor der kjenner hverandre.
På 1500–1600 talet var det 3 gårder i Vedvik.
I 1830-årene var det økt til 15 stykker.
De eldste gårdsnavnene er: Hola, Telvikja, Sætra, Horn, Riseng, Myrane, Rinden, Steinane, Breisethola, Mosolen, Steinagarden, Kvia, Bakken og Hammaren.
Den første skolen lå i Geilane og var ferdig i 1902.
Senere fikk Refvik et skolehus i 1922.
Vedvik fikk ny skole i 1957.
Skolen i Vedvik ble lagt ned i august 2002, men er blitt et grendehus. Der har de fester (Ribbefest og krabbefest), bingo og Vedvik brassband øvde.


Guds ords selskap.
Guds ords selskap (latin "Societas Verbi Domini", forkortes S.V.D., kalles Verbittene eller Steylermisjonærene'") er en katolsk kongregasjon.
Den ble opprettet 8. september 1875, og godkjent av Den hellige stol 25. januar 1901. Stifteren, den i 2003 saligkårede pater Arnold Janssen, kunne ikke opprette noe hus for kongregasjonen i hans fedreland Tyskland på grunn av den antikatolske Kulturkampf som var fremherskende politikk der, så hovedkvarter og seminar ble lagt til bydelen Steyl i den nederlandske byen Venlo ikke langt fra den tyske grense.
Kongregasjonen er opprettet for å drive misjonsvirksomhet, men den driver også skoler, for eksempel Fu Jen katolske universitet på Taiwan.


St. Sulpicius' presteselskap.
St. Sulpicius' presteselskap (latin "Societas Presbyterorum a S. Sulpitio", forkortes P.S.S., kalles Sulpicianerne) er en katolsk kongregasjon.
Den ble grunnlagt i 1642, og midlertidig godkjent av Den hellige stol 5. august 1664. Den endelige godkjenningen kom først i 1931.
Kongregasjonens hovedsyssel er drift av seminarer.


Louis-Nazaire Bégin.
Louis-Nazaire Bégin (født 10. januar 1840 i La Pointe-Lévis Québec i Canada, død 19. juli 1925 i Québec) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Québec (1898–1925).
Han ble kreert til kardinal av Pius X i 1914.
Han kom for sent til konklavet 1914 og til konklavet 1922 på grunn av den lange reisetiden.


Felix-Raymond-Marie Rouleau.
Felix-Raymond-Marie Rouleau (født 14. april 1866 i Isle-Verte i Canada, død 31. mai 1931 i Québec) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Québec (1926–1931).
Han ble kreert til kardinal av Pius XI i 1927.


Bangladeshisk taka.
Taka er myntenheten i Bangladesh. 1 taka = 100 paisa.
Taka finnes i 8 forskjellige seddelverdier: 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100 og 500 taka.


Kapusinerordenen.
Kapusinerordenen (latin "Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum", forkortes O.F.M.Cap., kalles Kapusinerne) er en katolsk orden.
Den ble grunnlagt av Matteo di Bassi av Urbano i 1525, som en reformert utbrytergren av Fransiskanerordenen. Regelen ble godkjent i 1529. Navnet viser til den spisse hetten, "capuche", som medlemmene bærer.
Ordenen ble en sentral aktør i motreformasjonen, med sin strenge observans av ordensregelen. De har nå mildnet noe på kravene, men er fortsatt regnet som den strengeste orden innenfor «Fransiskanerfamilien».


Dhaka.
Dhaka, også kalt Dacca (bengali: ঢাকা; IPA:) er hovedstaden i Bangladesh. Den er samtidig den administrative hovedstaden for både en provins og et distrikt med samme navn som byen. Byen, "Dhaka City Corporation", hadde i 2007 en ca. 6 737 774 innbyggere. Hele storbyområdet, "Dhaka Statistical Metropolitan Area", omfatter blant annet byene Narayanganj og Tongi og beregnes å ha 12 295 728 innbyggere (2007). Dhaka ligger ved elva Buriganga (Ganges og Brahmaputra) og er det industrielle, kommersielle og administrative senteret i Bangladesh, med produksjon av jute, ris og tekstiler.
Historie.
Byens historie går tilbake til omtrent år 1000. Dhaka ble en mektig by som hovedstad i det Mongolske Bengal. Byen ble britisk i 1765. Den ble hovedstad i Øst-Pakistan i 1947. Etter selvstendigheten fra Pakistan ble Dhaka i 1971 hovedstad i Bangladesh.


Knut Hauge.
Knut Hauge (født 31. mai 1911 i Lomen, død 13. april 1999) var en norsk forfatter og bonde. Han oppnådde store salgstall og anerkjennelse fra litteraturkritikere, hans forfatterskap ble belønnet med priser, og han nevnes fremdeles med rette som "en av Norges mest leste og minst omtalte forfattere".
Særlig hans historiske romaner nådde ut til et vidt publikum. Romanen "Ein roman om kjærleiken og om døden" (1976) er blant de mestselgende bøker på nynorsk noensinne.
Hauges hovedverk er "Sagaen om Ulfsætta". Den kom i 8 bind og omfatter "Kross og kvitsymre", "Dei løynde kjeldene", "Ulfssønene", "Tidevatn", "Spelemannen Siljufløyt", "Einsame ulvar", "Juvet" og "Enno ein vår". Disse forteller historien om Ulfsætta fra 1700-tallet til vår egen tid.
Da Hauge var død i 1999, ble det funnet en bunke med dagbøker og amatørfoto. Dette materialet er samlet i boka "Diktardraum" som er utgitt på eget forlag av barnebarnet Kari Hauge.


Eugène Tisserant.
Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (født 24. mars 1884, død 21. februar 1972) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dekanus for kardinalkollegiet fra 1951 til sin død.
Tisserant ble født i Nancy i Frankrike, og ble utdannet ved byens seminar, ved Det katolske institutt i Paris og ved Det pavelige bibelinstitutt i Jerusalem.
Han ble presteviet i 1907 i Nancy. Frem til 1914 virket han ved Det pavelige athenaeum Sant'Apollinare og Vatikanbiblioteket. Under første verdenskrig var han offiser i den franske hæren. Etter å ha blitt dimittert i 1919 ble han assisterende bibliotekar ved Vatikanbiblioteket, og i 1930 ble han biblioteket pro-prefekt.
Han ble kreert til kardinaldiakon av pave Pius XI i 1936. Samme år ble han sekretær for Kongregasjonen for Østkirkene.
I juni 1937 ble han titularerkebiskop av Iconio. Han ble bispeviet av Eugenio Pacelli i juli samme år, og ble forfremmet til kardinalprest. Ved siden av andre verv i Vatikanet ble han i 1948 vise-dekanus for kardinalkollegiet, og i 1951 ble han dekanus. Han ble samtidig forfremmet til kardinalbiskop av Ostia.
Tisserant deltok i konklavet 1939, konklavet 1958 og konklavet 1963. De to siste ledet han i egenskap av å være dekanus.
Han døde 21. februar 1972 i Albano Laziale.
Tisserant, Eugene
Tisserant, Eugene
Tisserant, Eugene


Vänern.
Vänern er Sveriges største innsjø, både når det gjelder flateinnhold (5648 km²) og volum (153 km³). I Europa er det den tredje største innsjøen etter Ladoga og Onega. I hele verden er den nummer 29 i størrelse. Den ligger 44 meter over havet. Gjennomsnittlig dybde er 27 m, og største dybde 106 m.
Dens viktigste tilløp er elva Klarälven som starter i Norge. Den heter Trysilelva på norsk side.
Vänern ligger mellom landskapene Västergötland, Dalsland og Värmland.
Følgende byer ligger langs Vänern: Vänersborg, Lidköping, Mariestad, Kristinehamn, Karlstad, Säffle og Åmål
Vänern er en del av Göta kanal og er forbundet med Nordsjøen/Skagerrak ved Göteborg gjennom Göta älv på den sydvestlige side, og med innsjøen Vättern ved Karlsborg via Göta kanal.
Lurö skjærgård, som ligger sør for Värmlandsnäs, er Europas største ferskvanns-skjærgård.
Vänern er svært fiskerik, med 35 ulike fiskearter, og egen laksestamme.


Haurakigolfen.
Haurakigolfen er en del av kysten på Nordøya i New Zealand. Gulfen ligger mellom Auckland, Coromandelhalvøya og Hauraki slettene.
Beskyttet beliggenhet.
Vannet i gulfen er den del av Stillehavet som den er forbundet til i nord og øst. Gulfen er godt beskyttet fra selve havet av øyene Great Barrier Island og Little Barrier Island i nord, og halvøya Coromandel i øst.
Tre store sund knytter gulfen til Stillehavet. Disse er kalt Colville Channel, Craddock Channel og Jellicoe Channel. Nord for Auckland stikker flere halvøyer ut i gulfen. Den største er Whangaparaoa Peninsula.
Øyer.
I den vestre delen av gulfen ligger en kjede av øyer i munningen til Waitemata Harbour, en av Aucklands to havner. Disse øyene inkluderer Ponui Island, Waiheke Island og den kjegleformede Rangitoto Island (en dormende vulkan). Sistnevnte er knyttet til den mye eldre øya Motutapu Island av en gangbro.
Andre øyer som ligger i gulfen inkluderer Browns Island, Motuihe Island, Pakihi Island, Pakatoa Island, Rakino Island og Rotoroa Island. Rund øyene Rangitoto Island og Waiheke Island ligger det et knippe små øyer i le av Coromandelhalvøya.
The Firth of Thames.
I den søndre enden av Hauraki gulfen ligger det et stort basseng kjent som Firth of Thames. I dette renner det ut flere elver og den skiller store deler av Coromandel fra fastlandet.


Muhammad Zia-ul-Haq.
Muhammad Zia ul-Haq (født 12. august 1924, død 17. august 1988) var en pakistansk offiser og politiker. Han var Pakistans president fra 1978 til 1988.
Han ble født i Britisk India i 1924, som sønn av Muhammad Akhbar. Han meldte seg inn i den britiske legionen i India og steg raskt i rang. Han kjempet mot nazistene under Andre verdenskrig og da Pakistan frigjorde seg ble han Major i den nyetablerte pakistanske hæren. Fra 1967 til 1970 var han stasjonært i Jordan, hvor han trente opp nasjonale styrker. En jobb som var delaktig i at Kong Hussein av Jordan klarte å holde på makten.
Zia ul-Haq grep makten i Pakistan gjennom et statskupp i 1977. Statsminister Zulfikar Ali Bhutto ble satt i fengsel og henrettet i 1979. Zia ul-Haq lovet ved flere anledninger frie valg, men disse løftene ble aldri innfridd. Han omkom i en flyulykke i 1988 under uklare omstendigheter.
Zia-ul-Haq ble gravlagt i Islamabad ved Faisal moskeen.


Jon Michelet.
Jon Michelet ved Oslo Bokfestival 2011
Jon Michelet (født 14. juli 1944 i Moss) er en norsk forfatter, sønn av kunstmaleren Johan Fredrik Michelet og far til forfatteren Tania Michelet og journalisten Marte Michelet.
Han er utdannet overstyrmann og har dessuten studert ved Journalistskolen i Oslo. Michelet har arbeidet som sjømann, bryggearbeider, journalist, TV-vert, redaktør, forlagsmedarbeider og forfatter.
På 1970-tallet var Michelet sentral i den norske ml-bevegelsen og arbeidet fra 1972 – 1976 i AKP-forlaget Oktober, de siste par årene som forlagssjef. Han sto i spissen for partiets oppbygging av kjeden med Oktober-bokhandler.
I perioden 1997–2002 var han redaktør for avisen Klassekampen, der han tok over etter en omfattende avisstrid.
Han har vært medlem av Østfold fylkesting, Rygge kommunestyre og Kringkastingsrådet, styremedlem i Norsk Styrmandsforening og Rød Valgallianse. Fra 2003 til 2009 var han president i Rivertonklubben.
I 2003 ble Michelet av Innsynsutvalget tilkjent erstatning for ulovlig overvåkning. Etter nedgraderingen av Overvåkningspolitiets arkiver ble det bevist at han i en lengre periode på 1970-tallet var overvåket, inklusive telefonkontroll og brevkontroll. Ifølge dokumentene skal Overvåkningspolitiet ha ansett ham som en av topplederne i AKP(m-l).
Michelet debuterte litterært i 1975 med kriminalromanen "Den drukner ei som henges skal". Han har utgitt romaner, barnebøker, skuespill og sakprosa. Hans serie med bøker fra fotball-VM sammen med Dag Solstad er blitt en sportslitterær institusjon. Boken "Orions Belte" ble filmet i 1985, regi Ola Solum. Flere av Michelets kriminalromaner med Wilhelm Thygesen i hovedrollen ble brukt som grunnlag for en dramatisering for NRK tv.
Michelet har vært programleder for en rekke ulike tv-program, blant dem Fangene på fortet og Verdensmester, et spørreprogram om geografi som ble sendt på NRK1.


Jean-Marie-Rodrigue Villeneuve.
Jean-Marie-Rodrigue Villeneuve O.M.I. (født 2. november 1888 i Montréal i Canada, død 17. januar 1947 i Alhambra, California, USA) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Québec (1931–1947).
Han ble kreert til kardinal av Pius XI i 1933.
Han deltok under konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Heterofili.
Heterofili er en betegnelse på en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og/eller seksuelt tiltrukket av det motsatte kjønn. Ordet heterofili kommer av de greske ordene "heteros" som betyr ulik, og "philos" som betyr venn. Ordet "streit" brukes ofte i dagligtale for å omtale heterofile, i motsetning til "skeive" homofile og bifile. Heterofili og uttrykket "heteroseksualitet", som gir sterkere konnotasjoner til en ren seksuell tiltrekning, brukes ofte om hverandre. Heterofili er den mest vanlige seksuelle orienteringen.
Begrepet heteroseksualitet ble opprinnelig tatt i bruk av homoaktivisten Karl Maria Kertbeny i 1868 for å beskrive en «sykelig pervers» tiltrekning til det motsatte kjønn, og som motsetning til homoseksualitet, som den gang ble brukt om en tilsvarende tiltrekning til personer av samme kjønn. I det 20. århundre ble uttrykket heteroseksualitet og senere heterofili tatt i bruk, spesielt av homobevegelsen, for å referere til seksualitet mellom personer av forskjellig kjønn, og som motsetning til uttrykkene homoseksualitet og homofili. Før det 20. århundre ble det ikke brukt noen spesiell betegnelse på det som ble oppfattet som vanlig seksualitet, og også idag er bruken av begrepene heterofili og heteroseksualitet gjerne begrenset til sammenhenger hvor det er nødvendig å skille dem fra homofili.


James Charles McGuigan.
James Charles McGuigan (født 26. november 1894 i Hunter River, Prince Edward Island i Canada, død 6. april 1974 i Toronto) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toronto (1934–1971).
Han ble kreert til kardinal av Pius XII i 1946.
Han deltok under konklavet 1958 som valgte Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte Paul VI til nye paver, og han var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.


Great Barrier Island.
Great Barrier Island er en mindre øy i nærheten av Nordøya på New Zealand. Den ligger 88 km nordøst for Auckland i den ytre delen av Haurakigolfen. På maori kalles den "Aotea" som betyr «hvit sky». Dens offisielle navn er "Great Barrier Island (Motu Aotea)".
Geografi.
Øya er 35 km lang målt fra nord til sør. Den beskytter Haurakigolfen mot stillehavsstormer fra øst. Innseilingen til golfen kan gjøres gjennom to sund, ett på hver side av øya. Colville Channel skiller øya fra Coromandelhalvøya i sør, mens Craddock Channel går mellom øya og den mindre Little Barrier Island i vest.
Med et areal på 285 kvadratkilometer er Great Barrier Island New Zealands fjerde største øy.
Befolkning og kommunikasjon.
Øyas fastboende befolkning på rundt 900 bor primært på tettstedene langs kysten. De største av disse er Tryphena, Okupu, Whangaparapara og Claris.
Great Barrier Island har to småflyplasser, en ved Claris (Kaitoke) og en kalt Okiwi. Det er også beskyttende havner ved Port FitzRoy, Tryphena, Whangaparapara, og Okupu. Om sommeren er det fast passasjerfergeforbindelse til Tryphena, men fraktbåter går jevnlig hele året. Fly bruker om lag 30 minutter fra Auckland til Claris, mens hurtigfergene tar rundt 3 timer.
Øyas største bebygde område, Tryphena Harbour, ligger helt sør.
Great Barrier Islands befolkning har minket kraftig de senere årene, selv om husprisene har steget. Verdistigningen har vært spesielt stor i området rundt Kaitoke, hvor hvite sandstrender nær varmekilder og flyplass har skapt et ferieparadis.
Utdanning.
Det er tre grunnskoler på øya, men ingen videregående skoler. Elever må derfor enten forlate øya for videre utdannelse på fastlandet, eller gjennomføre studiene via New Zealand Correspondence School, en korrespondanseskole.
Historie.
På nordenden av Great Barrier Island sank skuta SS «Wairarapa» 29. oktober 1894. 135 døde i en av de verste ulykkene i New Zealands historie.
Styresmakt.
Formelt er Great Barrier Island en del av Auckland City, men øya har enkelte særlover for å forenkle dagliglivet. Dette gjelder også andre mindre øyer som Chathamøyene og Stewart Island.


Paul Émile Léger.
Paul Émile Léger P.S.S. (født 26. april 1904 i Valleyfield i Canada, død 13. november 1991 i Montréal) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Québec (1950–1968).
Han ble kreert til kardinal av Pius XII i 1953.
Han deltok under konklavet 1958 som valgte Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte Paul VI til nye paver, og han var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Etter sin avgang i 1968 dro han til Yaoundé i Kamerun i Afrika for å virk som misjonær ved et leprosarium. Han vendte tilbake til hjemlandet i 1974.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II til nye paver.


George Bernard Flahiff.
George Bernard Flahiff C.S.B. (født 26. oktober 1905 i Paris nær Hamilton i Canada, død 22. august 1989 i Toronto) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Winnipeg 1960–1982. Han var med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av Paul VI i 1969.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II til nye paver.


Gerald Emmett Carter.
Gerald Emmett Carter (født 11. mars 1912 i Montréal i Canada, død 6. april 2003 i Toronto) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toronto 1978–1990.
Han ble kreert til kardinal av Johannes Paul II i 1979.


Orden (utmerkelse).
En fortjenstorden eller ridderorden er en særlig anerkjent utmerkelse som tildeles en person, noen ganger også en organisasjon eller institusjon. Orden er opprinnelig en betegnelse for et religiøst eller verdslig fellesskap av mennesker som lever etter de samme regler og arbeider for et felles formål. Disse kunne ha visse felles ytre tegn for sin tilhørighet, som klesdrakt eller bestemte (etter hvert heraldiske) merker. Ordener har utviklet seg fra å være broderskap til å bli langt løsere fellesskap basert på tildeling av ordenstegn.
Den som mottar en orden får normalt et "ordenstegn" til å bære på klærne, f.eks. et lite kors, en medalje, et bånd eller lignende. Ordet orden benyttes derav også for merket, det ytre verdighetstegnet, som gis ved opptak i en orden. I dag er dette blitt den rådende betydning av ordet.
Ordener med offisiell status i en stat, utdeles av et lands myndigheter. Ordenstildelingen kan være forbundet med formell rang i en stat. Noen ridderordener innebærer adelskap. Ordener med lignende tegn kan også bli utdelt av private organisasjoner eller personer. En taler da om private ordener.
Statlige ordener.
a>. Ridderen bærer ordenstegnet, et svart kors, på drakten.
Det deles ut ridder- eller fortjenstordener i de fleste land i verden. Disse har sine forbilder og delvis opphav i middelalderens ridderordener, senere fyrstelige ordener og etter dette igjen monarkiske eller republikanske fortjenstordener.
Historisk opphav.
Opprinnelsen til de nåværende offentlige ordener er middelalderens ridderordener, som igjen hadde geistlige ordener av munker som forbilder. Allerede på 500-tallet, med Benediktinerordenen, ble det etablert kristne brorskap. Denne fikk følge av flere andre religiøse ordener, som dominikanerordenen, cistercienserordenen og fransiskanerordenen.
I korstogstiden ble det dannet geistlige ridderordener basert på adelige krigere, som Tempelridderordenen (dannet 1119, stadfestet av paven 1128), Johanitterordenen (stadfestet av paven 1113) og Den tyske orden (stadfestet av paven 1191). Disse ridderordener hadde de religiøse ordener som forbilde, men hadde særlig militære formål i kamp for kristendommen. De kunne også ha verdslig makt og utgjøre grunnlaget for statsdannelser. I kampen for gjenerobring av den iberiske halvøy fra maurerne ble det også dannet geistlige ridderordener: Alcantaraordenen (1156), Calatravaordenen (1158), Avizordenen (1162), Santiago-ordenen (1170) og Montesaordenen (1316). Noen av disse har overlevd fram til i dag.
De første ridderordener var verdslige maktfaktorer og kom raskt i en rivaliserende stilling til konge- og fyrstemakten. I tre tilfeller var ridderordener også statsdannende gjennom oppkomsten av ordensstater, det vil si statsdannelser der suverenitet utøves av en ridderorden med stormesteren som statsoverhode. Den tyske orden spilte en slik statsdannende rolle i Baltikum. Også Johanniterordenen opprettet ordensstater, først på Rhodos og deretter på Malta. Sistnevntes kjennes i dag som Malteserordenen, en orden som fortsatt er en suveren ridderorden med tilnærmet statlig karakter, basert i Roma uten noe egentlig territorium, men med diplomatisk anerkjennelse fra en rekke av verdens stater.
Ordener i disse to foregående betydningene må skilles fra dagens statlige ordener, som er en form for offentlig utmerkelse eller hedersbevisning.
Fyrstelige ridderordener.
De første fyrstelige ridderordener av sekulær karakter oppsto på 1300- og 1400-tallet som et middel for fyrsten til å knytte sentrale adelspersoner nærmere til seg og derigjennom styrke sin makt. Samtidig kom særlig de iberiske geistlige ridderordener stadig tettere inn under kronens kontroll, mistet gradvis sin stilling som pavelige ordener, og ble i stadig større grad fyrstelige ridderordener.
Fyrsten var selv ordensherre for disse ordener, som hadde kun én klasse, betegnet riddere. Antallet riddere var sterkt begrenset, og samme person kunne bare være medlem av én orden fordi medlemskap medførte særlig krav om lojalitet til ordensherren. Ordensriddere forpliktet seg til å arbeide for ordensherrens, det vil si fyrstens, ære og interesser. Det utviklet seg likevel en praksis der ordensherrene utvekslet ridderordener seg imellom, som en del av de diplomatiske forbindelser mellom hoffene. Slik utveksling av ordener mellom statsoverhoder praktiseres fortsatt i våre dager, men er kraftig utvidet gjennom den ordensutveksling mange deltar i for sine diplomatiske korps. Praksisen i land som Norge og Danmark med at den som tildeles utenlandsk orden skal søke regjerende monark om tillatelse til å bære disse, er en etterlevning etter det tidlige prinsipp om lojalitet til ordensherren.
Den første sekulære og fyrstelige ridderorden er den kastiljanske Båndets orden, innstiftet i 1330. Den fikk følge av en rekke tilsvarende fyrstelige ridderordener, som den engelske Hosebåndsordenen, innstiftet omkring 1343–1344, Savoias Annunziataorden fra 1364, den opprinnelig burgundiske orden Det gylne skinn fra 1430, den danske Elefantordenen, innstiftet omkring 1457, og den franske Sankt Mikaels orden fra 1469. Senere tilkom en rekke tilsvarende ridderordener, kjennetegnet ved begrenset medlemskap for fyrstelige og høyadel. Blant disse er den svenske Serafimerordenen, innstiftet i 1748. Ordenen Den norske løve, innstiftet i 1904, hadde som mål å etablere en høystatusorden etter modell av disse eldre, fornemme ridderordener. Alle de her nevnte ordener hadde kun én klasse.
Etter hvert medførte opptak i fyrstelige ridderordener for ikke-adelige at det tildeltes ridderslag, det vil si personlig adelskap for den som ble medlem av ordenen. Dette har utgått for de fleste av disse ordener som fortsatt eksisterer, dog ikke for de britiske. Endringen gjenspeiler at ordener, også de fleste fyrstelige ridderordener, ikke lenger dreier seg om medlemskap i et brorskap, men heller har utviklet seg til å bli en æresbevisning kjennetegnet ved tildeling av et særlig ordenstegn.
Opprinnelig hadde ordenene bare fyrstelige og adelige medlemmer, og i flere ordener er medlemskap fremdeles tildelt først og fremst statsoverhoder og fyrstelige personer, f.eks. Elefantordenen og Serafimerordenen. Slike ordener betegnes ofte fortsatt for suverene ridderordener.
Fortjenstordener.
a>, 14. juli 1804. Maleri av Jean-Baptiste Debret, 1812.
Ordensvesenet fikk både et brudd og et oppsving ved den franske revolusjon i 1789. Bruddet skjedde ved at den republikanske nyordning avskaffet kongelige ordener og de med disse forbundne statuser og privilegier. Samtidig ble det raskt innstiftet nye og mer egalitære utmerkelser, som også fikk betegnelsen orden. Under konsulatet i 1802 innstiftet Napoleon en ny orden, Æreslegionen. Denne var fra starten av prinsipp ikke begrenset til fyrstelige eller adelige medlemmer, men ment som en måte for staten å belønne særlige sivile og militære innsatser.
Etter etableringen av Æreslegionen i 1802 fikk fortjenstordener gjennomslag i mange andre land. Det ble etablert nye ordener, men eksisterende ordener ble også reformert og omdannet etter fransk forbilde. Dette gjaldt eksempelvis Dannebrogordenen, opprinnelig innstiftet av Christian 5. i 1671, men omdannet etter modell av Æreslegionen i 1808.
De fleste land, også republikker, tildeler i dag ordener. I noen av verdens stater, som India, Israel, Sveits, og USA, finnes det ikke ordensvesen. Også land med kommunistisk styresett har eller hadde et ordensvesen. Sovjetunionen utviklet et omfattende ordensvesen med grunnleggelse av en rekke nye ordener, herunder Leninordenen, Helt av Sovjetunionen, Helt av det sosialistiske arbeid og Ordenen folkenes vennskap. Noen av disse ordenene kunne tildeles samme person flere ganger. De fleste av disse sosialistiske statsordener er opphørt med regimeskiftene etter kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning, og nye ordener har kommet til eller gamle ordener er gjenopptatt. Flere tidligere sovjetstater har likevel beholdt noe av strukturen i det sovjetiske ordensvesenet, i særdeleshet ved å la landets øverste utmerkelse bære betegnelsen «helt», som i ordenene Nasjonalhelt av Georgia, Helt av Hviterussland, Helt av Den russiske føderasjon og Helt av Ukraina.
Ordener kan også utdeles av andre enn sentrale statlige myndigheter. Det gjelder først og fremst i føderalstater, der det i enkelte tilfeller utdeles ordener av delstatene. Mest gjennomført er dette i Canada, der alle landets provinser deler ut ordener. Også flere av delstatene i Tyskland og Østerrike tildeler ordner, i tysk sammenheng med unntak av hansastedene (disse tildeler dog medaljer). En av Sør-Afrikas provinser tildeler også ordener. Flere av de fyrstelige delstatene i Malaysia har også et omfattende ordensvesen.
Medlemskap i moderne ordener tildeles på bakgrunn av en særlig innsats, og statlige ordener kalles derfor fortjenstordener. Ofte betegnes fortjenstordener som ridderordener, også i tilfeller der fortjenstordener tildeles av republikker og ikke på noen måte er forbundet med adelskap. De fleste statlige ordener er i dag fortjenstordener uten restriksjoner på tildeling etter status. Etter hvert er selv de mest restriktive ordener, som opprinnelig bare kunne tildeles menn, også åpnet for kvinner. Likevel kan det fortsatt være slik at noen fortjenstordener kun tildeles andre lands borgere eller at de øverste klasser er forbeholdt fremmede lands statsoverhoder.
De militære fortjenstordener er en særlig kategori fortjenstordener for belønning av innsats i krig eller for et lands forsvar. Noen av disse, som den svenske Sverdordenen (innstiftet 1748), går tilbake til tiden før de moderne fortjenstordener ble utbredt. Andre, som den nederlandske Den militære Wilhelmsordenen (etablert 1815), er omtrent samtidige med de første fortjenstordener dannet etter mønster av Æreslegionen. Den finske Frihetskorsets orden (innstiftet 1918) er et eksempel på en nyere nordisk militær fortjenstorden. Fortjenstordener kan også være blandede og tildeles for både sivile og militære innsatser, eller de kan ha en særlig avdeling for militære fortjenester. Den norske St. Olavs orden er et eksempel på en blandet orden, der belønning for militære fortjenester framgår av et særlig tillegg til ordenstegnet. Den belgiske Leopoldsordenen er et eksempel på en orden som er formelt inndelt i sivile, landmilitære og sjømilitære avdelinger. I Kroatia er en av landets mange ordener, Kroatias stjerneorden, inndelt i avdelinger med ulik benevnelse og utforming avhengig av samfunnssektoren fortjenestene som belønnes tilhører: Kultur, økonomi og næringsliv, vitenskap, innovasjon, sport, helse og velferd, samt utdanning. Ordenen tildeles etter dette med sju ulike personers portrett på ordensmedaljongen.
Lengst i retning av oppdeling av fortjenstordener gikk man i Frankrike, der det fram til 1963 ble utdelt en rekke ordener tilsvarende strukturen i de statlige ministeriene. Denne strukturen i ordensvesenet, og mange av ordensbetegnelsene, ble også innført i Frankrikes forhenværende kolonier. I 1963 ble de mange franske fortjenstordenene samlet i Den nasjonale fortjenstorden. I Frankrike finnes likevel fortsatt Palmes académiques for innsats innen forskning og utdanning, Ordenen for kunst og litteratur for kunstnere og kulturell innsats, samt Ordenen for sjøfartsfortjenester for innsats inne den sivile sjøfarten.
Dameordener.
På slutten av 1600-tallet kom det til ordener særskilt for kvinner og flere slike dameordener ble innstiftet utover 1700-tallet. Bakgrunnen var at de fornemme ridderordener var forbeholdt menn. På samme måte som ridderordenene fikk dameordenene bare én klasse og medlemskap var forbeholdt kvinnelige medlemmer av fyrstehusene og høyadelskvinner.
Blant de første dameordener er den østerrikske Stjernekorsordenen fra 1668, den russiske Sankta Katarinas orden fra 1713, den bayerske Sankta Elisabethordenen fra 1766 og den spanske Maria Luisa-ordenen fra 1792. Senere innstiftede dameordener knyttet til fyrstehus er den portugisiske Sankta Isabellas orden fra 1801, samt den britisk-indiske Indias kroneorden og den osmanske Velgjørenhetens orden, begge innstiftet i 1878.
Det kongelige ordensportrett eller familieordener er en annen type ordener for kvinner. Også disse går tilbake til 1600-tallet. De har den regjerende monarks portrett på ordenstegnet og tildeles en begrenset krets av kvinnelige medlemmer av den fyrstelige familie og i noen tilfeller også kvinnelige medlemmer av hoffet. I det britiske kongehus finnes en serie familieordener for kvinner som startet med Victoria og Albert-ordenen (innstiftet 1862) og der Elisabeth IIs familieorden er den sist innstiftede i rekken. I det norske kongehus har hver monark siden 1905 hatt sin portrettnål, med Kong Harald Vs portrettnål som den siste.
Det finnes også fortjenstordener opprettet spesielt for å belønne kvinners innsats. Den prøyssiske Louiseordenen (1814) og den bayerske Thereseordenen (1827) var blant de første slike, med den greske Velgjørenhetens orden fra 1948 og den ukrainske Fyrstinne Olgas orden fra 1997 som senere eksempler.
Inndeling.
Ordener kan enten bestå av en enkelt klasse eller være inndelt i flere klasser. Ordener med en klasse har vanligvis middelalderlige ridderordener som forbilde. Moderne ordener er ofte inndelt etter modell av den franske Æreslegionen og har fem klasser. Femklassig inndeling har klassene storkors, storoffiser, kommandør, offiser og ridder. Æreslegionen har hatt denne inndeling siden 1816 og den har blitt retningsgivende for andre lands fortjenstordener. Betegnelsen storbånd benyttes også i stedet for storkors, i noen tilfeller kan ordener høyeste eller nest høyeste grad også kalles storkommandør. Alternativt kan klassene være nummerert fra en (høyeste klasse) til fem (laveste klasse).
I Nord-Europa er det vanligere med inndeling i tre klasser, men to av disse er igjen delt i to grader, slik at det totalt blir fem klasser og grader tilsvarende ordener inndelt etter Æreslegionen. Inndelingen i treklassige ordener er storkors, kommandør og ridder. Kommandørklassens øverste grad kalles kommandør med stjerne, mens riddergradens øverste grad kalles ridder av første klasse. Denne inndelingen i tre klasser og ytterligere to grader gjelder i de norske St. Olavs ordenen og Den kongelige norske fortjenstorden.
Britiske ordener er gjerne inndelt i klasser med egne betegnelser som avviker fra det som ellers er vanlig. I de tradisjonelle ridderordener med en klasse, kalles alle medlemmer ridder. De britiske ordener som ikke består av kun en klasse, er inndelt enten i tre (uten grader) eller fem klasser. I en nyere britisk enklassig fortjenstorden, Den britiske fortjenstorden, kalles innehaveren for "medlem". Mens britiske ordener knytter betegnelsen ridder til ordeners øverste klasser, og i noen tilfeller også knytter faktisk adelskap til ordensutnevnelsen, er det motsatte tilfelle med ordener inndelt etter mønster av Æreslegionen. Her er ridder betegnelsen på laveste klasse. I land som er tidligere britiske kolonier følger inndeling av ordener ofte britiske tradisjoner. Det forekommer her også enklassige ordener. Dette gjelder også de canadiske provinsordenene, som har vise-guvernører som stormestre, bortsett fra Québecs nasjonalorden (fransk: "Ordre national du Québec"). Denne er inndelt i tre klasser: Storoffiser, offiser og ridder.
Enkelte eldre ordener følger det mønster for inndeling som er satt av Æreslegionens system og har langt flere klasser. Det gjelder eksempelvis den thailandske Chula Chom Klao-ordenen, som har sju klasser for menn, men bare fire for kvinner. Også noen nyere ordener har mer enn fem klasser, en inndeling som gjerne framkommer der man ønsker å samle utmerkelser i én orden, i stedet for å operere med flere ordener av ulik status. Østerrikes Ærestegnet for fortjenester er et eksempel på dette. Ordenen har fem klasser der fire av disse igjen er inndelt i to eller tre grader, til sammen ti trinn. Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden er inndelt i tre klasser, men de to øverste klasse er inndelt i tre grader og den nederste klassen to, til sammen åtte trinn.
I tillegg til de fem ordinære grader, kan det forekomme at det finnes en særlig øverste grad "med kjede" eller at ordenskjede tildeles som en særskilt tilleggsutmerkelse innen øverste grad.
I land med flere ordener framkommer også en gradering mellom disse basert på en offisiell rang. I Finland rangeres eksempelvis Frihetskorsets orden høyest, etterfulgt av Finlands hvite roses orden og deretter Finlands løves orden, og den finske stat har dermed til sammen et vidt spekter av fortjenester å belønne.
Noen ordener har flere avdelinger, for militær, sivil eller også i noen tilfeller kulturell innsats, eller ordenene kan være spesielt forbeholdt en eller flere mottakere i disse eller tilsvarende kategorier. I andre land er det i stedet opprettet egne ordener for innsats på spesielle områder. Andre ordener har ved tildelingspraksis utviklet seg i retning av at de tildeles for innsats på et særskilt felt. I Storbritannia er dette tilfelle med Badets orden, som har blitt til landets fornemste militære orden, og Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, som har blitt en orden som tildeles for diplomatiske fortjenester.
I tillegg til de ordinære klassene har noen ordener også tilknyttet en medalje med ordenens navn, men som ikke er en del av den egentlige ordenen. Dette gjelder eksempelvis Finlands hvite roses orden, der det forekommer en hierarkisk ordnet serie av fire medaljer i tilknytning til ordenen.
Ordenstegn.
a>. Illustrasjon fra "Svensk Uppslagsbok" (1934).
Ordensutmerkelsen består til vanlig dels av et diplom med en høytidelig overrekkelse, dels av ordensinsignier til å bære på klesdrakt. Disse merkene er de synlige tegn på utnevnelse til en orden og det som i våre dager mest konkret forbindes med orden som utmerkelse. Ordensinsignier består av flere elementer og varierer i utførelse etter klasse og grad.
Ordenstegnet er det sentrale symbolet for en orden. Det kan være utformet på forskjellige måter, oftest som stjerne med ulikt antall stråler eller kors av ulik utforming, andre ganger som en særlig utformet figur eller medaljong. Ordenstegnet henger i et flerfarget bånd som festes med en nål. I utforming som kors er malteserkors eller georgskors vanligst, som stjerne oftest med fem eller flere stråler. Ordenstegnet er gjerne emaljert og kan være i farger. Kors og stjerner har typisk et for ordenen særlig merke plassert i midten. Dette kan henspille på ordenens navn, ha kongelig monogram, nasjonale eller heraldiske symboler, et motto eller en innskrift. I tillegg kan det forekomme motiver i åpningene mellom korsets armer eller stjernenes tagger. Noen ganger har ordenstegnet også en dekorert bakside. Når ordenstegnet er opphengt i bånd, som for ridderklassen, er det opphengt i båndet med et ledd som kan bestå av en kongekrone, et våpenmerke, et monogram, en krans eller lignende. I de tilfeller der ordenen har egne avdelinger for sivile og militære fortjenester, vises dette typisk i ordenstegnet for de som bærer ordenen for militære fortjenester ved at ordenstegnet er utstyrt med et tilleggssymbol, oftest sverd.
Ordenstegnet i den enkleste form tildeles vanligvis de laveste klasser av en orden. Høyere klasser har ofte ordenstegnet innsatt i en ordensstjerne, også kalt "krasjan". Størrelsen på ordensstjernen kan variere etter klasse og grad, både i diameter og med hensyn til antall tagger. Ordensstjerner bæres på brystet.
I de tilfeller ordenen har kun en klasse, består ordensinsigniene typisk av et kjede, eventuelt med tillegg av en ordensstjerne. Kjedet har som regel en medaljong eller et merke særegent for ordenen hengende nederst.
I ordener med fem klasser er insigniene som hovedregel utformet etter klasseinndelingen etter et bestemt mønster. Inndelingen av ordener i tre eller fem klasser og grader korresponderer til de tre forskjellige måter ordensinsigniene bæres på.
Storkorsklassen har et ordenstegn utformet som et kjede eller som et ordenstegn båret i ordensbånd over skulderen. I noen tilfeller kan ordenskjedet tildeles som en tilleggsutmerkelse til ordensinnehavere som allerede har storkors, jf. betegnelsen «med kjede». Storkors i bånd bæres over skulderen og ned mot hoften for medlemmer i storkorsklassen. Ordenstegnet bæres i bånd om halsen for medlemmer i kommandørklassen og i bånd på brystet som en medalje for medlemmer av riddergraden. Kommandører av høyeste grad kan i tillegg bære en ordensstjerne eller et kors på brystet, jf. betegnelsen «kommandør med stjerne». Riddere av første klasse får som regel ordenstegnet i gull, mens det er i sølv for ordinære riddere av laveste klasse. I tillegg er vanligvis ordensbåndet utstyrt med en rosett.
De norske St. Olavs orden og Den kongelige norske fortjenstorden har ordenstegn som, med visse mindre unntak, er utformet etter denne hovedmodellen.
Ordenstegnenes utseende blir som regel i hovedsak uforandret og mange ordeners insignier bærer derfor preg av 1800-tallets design. Noen nyere ordener, som eksempelvis Australiaordenen, har fått et mer moderne formspråk. Som følge av innføring av flerpartistyre og regimeendring har også en del reformerte eller nyinnstiftede ordener fått sine ordensinsignier utformet i samtidig design. I noen tilfeller er denne basert på ordensinsignienes tradisjonelle og internasjonale formspråk, mens andre land har gjort friere valg i utformingen av sitt nye ordensvesen. Eksempelvis er Republikken Slovenias frihetsorden og andre slovenske ordener i sin helhet preget av moderne motiver og utforming. Sørafrikanske ordener innstiftet etter overgangen til flertallsstyre er også gitt helt nytt formspråk, i særdeleshet gjelder dette ordenen Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Her benyttes også metallet platina for ordenens høyeste grad.
Ordensbånd er et bånd som ordenstegnet er opphengt i. Det kan være utformet som et mindre bånd eller en sløyfe som bæres på brystet, som et bånd om halsen, eller som et bredere og lengre bånd som bæres over skulderen og ned til hoften. Utformingen varierer etter grad og klasse, men alltid i de samme farger og mønstre. Ordensbåndet kan være utformet i nasjonale farger, hentet fra riksvåpen eller nasjonalflagg, det kan ha en egen farge som assosieres med dynastiet som tildeler den, eller en helt egen ordensfarge. Ofte er ordensbånd laget av vatret silke, noen ganger med mønstre innvevd i stoffet. Mønsteret kan være abstrakt, som et bølgemønster, eller bestå av vedkommende lands riksvåpen. Flere nederlandske ordener har ordensbånd i oransje og blått, fargene til kongehuset Oranien-Nassau. Ordensbåndet for den thailandske Chula Chom Klao-ordenen, oppkalt etter konge Rama V, er i rosa, kongens fødselsdagsfarge. Ordensbåndet for den norske St. Olavs Orden er i fargene til Norges flagg.
Båndets utforming varierer gjerne for kvinner og menn. Kvinner bærer brystkorset i et ordensbånd formet som en sløyfe, menn bærer brystkorset med ordenstegnet opphengt i bånd som en medalje.
I tillegg til de her nevnte ordensinsignier, kan det også forekomme andre for ordensmedlemmer utførte gjenstander som ordenstegn. Et velkjent eksempel er Hosebåndsordenens strømpebånd. Et annet eksempel er den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner der medlemmene, i tillegg til ordinære ordenstegn i moderne design, også tildeles en spaserstokk som et særskilt ordenstegn. I noen tilfeller, særlig i forbindelse med de enklassige ridderordener, finnes det også en egen ordensdrakt for medlemmer. Disse benyttes ved spesielle anledninger, eksempelvis i forbindelse med ordensdag.
Ordensstripe eller båndstripe er et lite bånd til bruk på uniform eller klesdrakt som indikasjon på at bæreren er tildelt en orden. Ordensstripen er vanligvis utformet i ordensbåndets farger, og har ofte et unikt mønster som gjør det mulig å identifisere den enkelte utmerkelse i de tilfeller bæreren har flere slike. Stripen kan ha påmontert spenne med innskrift, være besatt med et annet tilleggstegn (sverd, stjerne eller lignende) eller rosett. Dette kan indikere grad, avdeling eller ekstra fortjeneste.
Til formelt sivilt antrekk kan dessuten benyttes ordensminiatyrer, små utgaver av ordenstegn.
Ved et ordensmedlems død skal ordensinsigniene som regel returneres til ordenens kanselli. I monarkier er ordenstegnene ofte monarkens private eiendom, og kjøp og salg av slike er derfor forbudt. I unntakstilfeller, som i Belgia, følger ikke ordenstegn med utnevnelse, bare diplom, og den som blir utnevnt må selv gå til anskaffelse av ordenstegnet.
Organisasjon.
a>, også kjent som Lord Carrington. Han bærer også ordensdrakt og insigniene for en ridder av Hosebåndsordenen.
Ordener er organisert etter fastsatte statutter. Statuttene bestemmer reglene for tildeling og utforming av ordensinsigniene, men også hvordan ordenen administreres.
De moderne fortjenstordener, enten de kalles dette eller går under betegnelsen ridderordener, har som hovedregel landets statsoverhode eller en person utpekt av dette som leder. I de tilfeller der ridderordener er tilknyttet et fyrstelig dynasti og utdeles av en monark som et av vedkommendes prerogativer, kalles denne ordensherre. I de tilfeller der ordener utdeles av statsoverhodet i en republikk, blir denne omtalt som ordenens stormester. Dette er også betegnelse på den person som av en fyrstelig ordensherre utnevnes til å lede en orden.
I tilknytning til en orden finnes det som regel en administrasjon som forestår ordenstildelinger og utnevninger. Denne består av ordensherren eller stormesteren sammen med en rekke såkalte embetsmenn som til sammen utgjør ordensrådet. Sammen kalles disse et ordenskapittel. Ordenskapittelet kan ha et ordenskanselli som forestår det administrative. Den ledende embetsmann kalles gjerne ordenskansler. Omfanget av ordenskapittelets myndighet kan variere, da særlig i forhold til at det i flere tilfeller vil være regjeringens vurderinger som er bestemmende for utnevnelser.
Tildeling.
Ordeners status beror delvis på deres eksklusivitet, det vil si at ordenen ikke blir forholdsvis mange til del. Dette skiller ordener fra belønnings- eller fortjenstmedaljer, som tildeles langt flere og som regnes som en æresbevisning, men generelt av lavere status enn ordener. Ordener kan imidlertid også være underordnet medaljer og utmerkelser i status. Dette gjelder særlig for militære utmerkelser vunnet i krig. Tildeling av ordener er begrenset til særlig viktige personer, eksempelvis i kraft av stilling, embete, arbeide eller særlig innsats. Inflasjon i tildeling reduserer ordenens status og anseelse. Noen ordener kan ha begrensninger på antallet medlemmer. Dette gjelder særlig enklassige ridderordener, som eksempelvis Hosebåndsordenen med sine maksimalt 24 medlemmer, men også ordener med flere klasser kan ha begrensninger på antallet utnevnelser til hver grad, slik tilfelle eksempelvis er i den portugisiske Santiago av sverdets orden. Ordeners klasser er tilsvarende forbundet med økende status, der de laveste klasser tildeles hyppigere enn de øverste klasser.
Enkelte ordener tildeles i hovedsak utenlandske statsoverhoder og disse anses som særlig fornemme. Ordenen det gylne skinn har eksempelvis kun hatt 20 ridderutnevnelser siden 1977. Andre ordener tildeles også hovedsakelig utenlandske borgere og inngår som en del av et lands diplomatiske virkemidler, eksempelvis slik at tildeling skjer i forbindelse med statsbesøk eller for å hedre fremmede borgeres innsats for å fremme økonomiske, kulturelle eller sosiale forbindelser mellom to land. Mange land deler en internasjonal praksis der det tildeles ordener for diplomatisk tjeneste og der tildeling følger mer eller mindre automatisk etter et bestemt antall tjenesteår. I diplomatisk sammenheng forekommer det også at ordener tildeles i forholdsvis stort antall i forbindelse med statsbesøk. Den norske fortjenstordenen er en orden som har en slik tildelingspraksis.
Tildeling av orden skjer ved ordensherre eller stormester, som regel statsoverhodet eller en annen viktig person utnevnt av denne. Normalt foregår det imidlertid først en vurdering av aktuelle mottakere i et eget "ordensråd", en komité eller lignende. Dette for at tildelingen ikke skal skje i strid med de rådende politiske oppfatningene i landet. Ordningen for nominasjon til orden kan variere. I noen tilfeller er tildeling helt ordensherrens eller stormesterens avgjørelse, i andre tilfeller er det åpent for nominasjon fra allmennheten. Det vil da utformes en innstilling i ordensrådet. I mange tilfeller vil et lands regjering ha et avgjørende ord med hensyn til hvem som skal utnevnes til orden. Selve overrekkelsen kan skje ved ordensherre eller stormester selv, ved en av ordenens embetsmenn eller en annen representant for ordensherre eller stormester.
Enkelte lands ordener kan også tildeles kollektiver. Dette var vanlig i Sovjetunionen, der militære avdelinger, bedrifter, byer og kommunale enheter kunne bli ordener til del.
I noen land har tildeling av ordener blitt begrenset eller delvis avskaffet. I noen tilfeller fordi ordenstildeling har vært et kongelig privilegium som har blitt avskaffet i forbindelse med begrensning av kongehusets makt. Imidlertid har de fleste land, også republikker, et ordensvesen og slike eksisterer uavhengig av rådende ideologi. Eksempelvis hadde de kommunistiske land ordensvesen, i de fleste tilfeller nyinnstiftet, ordnet og tildelt etter de rådende politiske idealer.
Unntaket med hensyn til ordensutdeling og mottak av ordener er USA, der det ikke eksisterer statlige ordener og der statsoverhodet som hovedregel heller ikke mottar fremmede lands ordener i forbindelse med statsbesøk. Dersom presidenten har mottatt en orden, så er det ikke tradisjon for at denne bæres. Republikanske eller egalitære holdninger kan også medføre at enkeltpersoner avstår fra å motta orden. Dette har i særdeleshet vært aktuelt for medlemmer av arbeiderbevegelsen. Tilsvarende avvisning av ordensvesenet finnes blant liberal-radikale. Noen steder, som i de tyske hansastedene, går dette tilbake til borgerskapets avvisning av fyrstelige nådesbevisninger på bakgrunn av byenes frie forfatning. Dette er bakgrunnen for at tyske delstater som Hamburg og Bremen fortsatt ikke har egne ordener, slik de fleste andre tyske delstater har, og at borgere av disse to hansabyene heller ikke pleier å motta orden tildelt av andre.
I Sverige ble tildeling av ordener innskrenket av ordensreformen av 1973. Fra da av tildeles ikke lenger svenske ordener landets egne borgere, da med unntak av medlemmer av landets kongehus. Serafimerordenen og Nordstjerneordenen tildeles nå kun utlendinger. Vasaordenen og den militære Sverdordenen utdeles etter 1975 ikke i det hele tatt. Fra andre land kjenner en til at ordener som er avskaffet eller opphørt, senere kan gjenopplives og fornyes.
Tilbakekallelse.
I sammenhenger der et ordensmedlem opptrer særlig kritikkverdig kan det oppstå spørsmål om tilbakekallelse av orden. Dette kan gjelde tilfeller der vedkommende har blitt dømt for særlig alvorlige forbrytelser eller har opptrådt på en måte som vanærer ordenen eller den som har tildelt denne. De fleste ordener har regler for under hvilke omstendigheter en orden kan tilbakekalles og ordensmedlemskap oppheves. Dette skjer bare under særlige omstendigheter.
I norsk sammenheng har statuttene for både St. Olavs orden og Den kongelige norske fortjenstorden bestemmelser som gir stormesteren myndighet til å avgjøre om et ordensmedlem skal slettes «på grunn av uverdig forhold».
Ordeners seremoniell, rang og privilegier.
De fleste ordener praktiserer et visst seremoniell i forbindelse med tildeling av orden, for eksempel en formell audiens for ordensherre eller stormester. Enkelte ordener, særlig britiske, praktiserer mer omfattende innsettelsesseremonier (investitur). Ordensmedlemskap kan være forbundet med formell rang, dog uten at dette medfører adelskap. Riddere av den danske Elefantordenen bærer eksempelvis tittelen "eksellense" og befinner seg i første rangklasse i den offisielle rangorden.
Særlig i tidligere tider var det vanlig for en ordens medlemmer å observere en eller flere særlige ordensdager. Dette kunne være dagen for ordenens innstiftelse, skytshelgenens dag, fødselsdag for ordensherre eller stormester, dag for utnevnelse eller innsettelse av nye medlemmer, eller andre for ordenen særlig viktige dager. Særlig seremonier eller gudstjenester kunne i noen tilfeller arrangeres på disse dager.
I noen gamle og høytstående, utenlandske ordener får de utnevnte ridderne sine våpenskjold malt med ordenstegn hengende på skjoldet, og gjengitt på metallplater som blir hengt opp i kapeller eller lignende. I den danske Elefantordenen får riddere sine våpenskjold malt og opphengt i Frederiksborgs slottskirke. I den svenske Serafimerordenen ringes det med klokkene i Riddarholmskyrkan på dagen serafimerriddere begraves. Den avdøde ridderens våpenskjold males så og henges opp i kirken. Den britiske Hosebåndsordenen har sitt faste sete i St. Georgs kapell i Windsor Castle, der ordenens riddere har fast plass i kapellet og våpenbannere for alle nåværende og tidligere riddere henges opp.
Ordener og adelskap.
Tidligere var det vanlig at opptak i ridderordener medførte, eller endog forutsatte, adelskap. Ordener er i de fleste land i dag fortjenstordener som ikke medfører adelskap, dette til tross for at de omtales som ridderordener eller at betegnelsen «ridder» ofte benyttes om en eller flere klasser innen en orden. I de tilfeller der utnevnelse til en orden medfører adelskap taler en gjerne om ridderslag. Utnevnelse til en fortjenstorden innebærer verken ridderslag eller adelstittel.
I norsk sammenheng er ridder ikke en adelstittel, men betegnelsen på laveste klasse i St. Olavs orden og Den kongelige norske fortjenstorden. Begge disse er fortjenstordener og det er følgelig ikke tale om at den som blir utnevnt til disse ordenene blir slått til ridder. I noen land, som Storbritannia og andre Samveldeland som er kongeriker med samme statsoverhode som Storbritannia, innebærer utnevnelse til enkelte ordener i noen tilfeller samtidig også at vedkommende mottar ridderslag av dronningen, gis ikke-arvelig adelskap som en del av den lavadelige ridderstanden og gis rett til å føre en bestemt æresbetegnelse ("Sir" eller "Dame"). Den mest kjente slike orden er Den britiske imperieordenen. Her forekommer ridderbetegnelsen som en del av de to øverste klassene, ridder/dame av storkors og ridder/dame kommandør, og utnevnelse til disse øverste klassene medfører adelskap.
Ordeners innbyrdes rang.
Innen et land finnes det ofte en offisielt fastsatt rangliste for ordener, medaljer og andre utmerkelser. Disse bestemmer i hvilken rekkefølge ordener skal bæres på uniform eller klesdrakt og kan i noen tilfeller også være avgjørende for en persons formelle rang i et hierarki.
I norsk sammenheng heter det i hoffrangreglementet at innehavelse av storkors av de to norske ordener gir en bestemt gang og sete innenfor hoffseremoniellet, det vil si at en persons ordener bestemmer nummerrekkefølgen ved seremoniell innmarsj og plassering ved bordet. Den innbyrdes rangering av norske ordener og dekorasjoner er fastsatt ved kongelig resolusjon. Av de to norske ordner som nå tildeles rangeres Den kongelige norske St. Olavs orden foran Den kongelige norske fortjenstorden, dog slik at begge stiller bak Krigskorset med sverd og Borgerdådsmedaljen.
Dynastiske ordener og husordener.
De første ridderordener var innstiftet av fyrster. Disse anså innstiftelse av ordener, som de selv var herre over, som et av sine prerogativer. Ordenen ble knyttet til det fyrstelige dynasti, med dets overhode som arvelig ordensherre og slike ordener kan derfor betegnes som dynastiske ordener.
Senere ble det innstiftet ordener for medlemmer av et fyrstehus, eventuelt med tildeling også til slike som tjente fyrstehusene på en usedvanlig måte. Slike ordener kalles husordener, der betegnelsen "hus" viser til dynastiet. Eksempler på slike ordener er den britiske Viktoriaordenen, innstiftet i 1896, og den nederlandske Oranje-husordenen, etablert 1905. Slike tildeles hovedsakelig medlemmer av de kongelige familier, men kan også i noen tilfeller tildeles de kongeliges stab og tjenere.
I monarkier tenderer dynastiske ordener til å dras i retning statlige ordener så lenge dynastiet sitter på et lands trone. De får da karakter av en offentlig orden gitt av et land, ikke bare av et fyrstehus. I tilfeller der fyrstehus avsettes og landet skifter statsform til republikk, kan dynastiske ordener forbli under fyrstehusets forvaltning. Fyrstelige dynastier som en gang satt med suverenitet, men som siden har mistet sin politiske makt, har i mange tilfeller fortsatt å dele ut de ordener dynastiet tradisjonelt har hatt seg tilknyttet og som dynastiets overhode fortsatt fungerer som ordensherre for. Dette har medført at det som en gang har vært offisielle, statlige ordener, på grunn av den politiske utvikling har gått over til å private ordener. Dette gjelder eksempelvis Annunziataordenen, knyttet til Huset Savoia, og utdelt som en av Italias fornemste ordener så lenge landet var kongerike. Ordenen deles i dag ut av overhodet for Huset Savoia.
Private ordener og ordensselskap.
En del private organisasjoner har sine egne ordener som dels er medlemstegn og dels påskjønnelse for fortjenester. Dette kan være i form av sirkelrunde medaljer i fargede bånd. Noen av disse kalles for «hederstegn» og blir blant annet utdelt av velforeninger i kommuner. En rekke foreninger og organisasjoner har et system for ordener med særpregede navn, ordenstegn og seremonier. Noen er utpreget spøkefulle, mens andre behandles høytidelig og med stort alvor. Hos buekorpsene i Bergen er en orden den høyeste utmerkelsen en kan få. Også innen enkelte profesjoner tildeles belønningstegn kalt ordener, i norsk sammenheng eksempelvis blant tannlegene.
Noen private ordener kan oppnå en status på linje med offisielle, statlige ordener. Dette gjelder særlig ordener med tilknytning til Røde Kors og ikke minst ordenen utdelt av Den internasjonale olympiske komité.
En del rent private broderskap og foreninger betegner seg selv som ordener og kan i noen tilfeller også gjøre bruk av ordenstegn. Det eksisterer dessuten en del "ordensselskaper" som har, eller påberoper seg å ha, lange historiske tradisjoner. Et slikt selskap er the Society of the Cincinnati (Cincinnati-selskapet) i USA, stiftet i 1783 etter Den amerikanske uavhengighetskrigen. Dets medlemmer bærer et ordenslignende tegn som inkluderer nasjonalsymbolet hvithodet havørn, og selskapet ble kritisert for å være et forsøk på å innføre ordensvesenet i en stat basert på republikanske idealer. Ordensselskapene kan ha mer eller mindre sammenhengende utviklingslinjer, for eksempel flere organisasjoner som påberoper seg å være den rettmessige "Johanitterordenen", "St. Lasarusordenen" og lignende. En egen Johanitterorden i England har monarken som stormester og «beskytter». I flere land er det ordensselskaper som har eksfyrstelige personer som toppledere, beskyttere eller lignende. Noen private ordensselskaper tar opp medlemmer mot at de innbetaler beløp enten til selskapet selv eller til andre utpekte formål.
I norsk sammenheng har vi private ordensselskap som Den Norske Frimurerorden, Godtemplarordenen og andre. Medlemmene bærer ordenstegn og kan være inndelt i grader med flottere og flottere ordenstegn (halsbånd, skulderbånd og kjeder).
En særlig kategori av private ordener er slike som er dannet til spott, parodi eller som humoristiske alternativer til de offisielle, statlige ordener. Noen av disse er tilkommet som kommentar til det pompøse, særlig ved kongelige ordener. I norsk sammenheng kan Purpurneseordenen, «Hans Majestet Den Gyldne Gris» og Polarstjerneordenen regnes til disse.
Kritikk av ordensvesenet.
Romantisk framstilling av ridderslaget i oljemaleri av Edmund Blair Leighton, 1901.
Ordensvesenet møtes med kritikk fra flere hold og ut fra ulike begrunnelser.
Ordensvesenet kan kritiseres for å romantisere riddertidens idealer, især der ridderordener fortsatt har begrenset medlemskap og som forutsetter eller innebærer adelskap. Ordensvesenet anklages også for å være knyttet til utdatert kongelig seremoniell, individuell forfengelighet og jåleri. I begge tilfeller anses ordensvesenet uforenelig med moderne samfunn som bygges på den enkeltes likeverd og der den enkelte belønnes etter innsats, ikke etter status. På den annen side er mange moderne fortjenstordener innrettet nettopp uten omsyn til status og for å belønne innsats. Ordensvesenet avvises likevel av noen som uforenelig med fri, republikanske forfatninger dannet av likeverdige statsborgere. Dette er en kritikk som særlig rettes der ordener tildeles av kongemakten eller ordensutnevnelse er forbundet med adelskap eller andre privilegier.
Prinsipiell avvisning av ordensvesenet retter seg ofte mot dets politiske rolle. Ordener er alltid innstiftet med et bestemt formål. I ordensvesenets tidlige historie var dette gjerne forsvar for bestemte religiøse og militære mål, eller rent fram å bestyrke monarkens stilling. Senere fortjenstordener har fått mer karakter av å belønne innsats som hever seg utover det vanlige, enten denne er allmennyttig, knyttet til en bestemt samfunnssektor eller del av statens sivile eller militære apparat. I alle tilfeller må ordener anses som midler til befestning av et lands samfunns- og statsstruktur. På dette grunnlag vil et lands ordensvesenet samfunnsbevarende grunnidé kunne avvises på ideologisk grunnlag av dem som hevder alternative programmer for samfunnets og statens organisering.
Ordensvesenet kan også avvises på grunnlag av tildelingspraksis. Kritikken kan være at tildeling både er for snever, og dermed elitistisk, eller for omfattende, og dermed uten egentlig verdi. Den førstnevnte kritikken vil særlig gjelde de tilfeller der antallet ordensmedlemmer er sterkt begrenset, og i alle fall der medlemskap er begrenset til allerede adelige, men vil uansett kunne rettes mot de fleste ordener. Selv om fortjenstordener i prinsippet skal belønne fortjenester, vil det alltid likevel være et fåtall som får dem tildelt. Ordensvesenet får derigjennom alltid et elitistisk preg og det reises kritikk mot representativiteten i tildelingene.
For omfattende tildeling kritiseres derimot for å redusere belønningssystemets evne til å framheve de virkelig fremragende fortjenester. I noen land er tildeling også kritisert for å ha utviklet seg til en rettighet, som følger automatisk etter et bestemt antall tjenesteår. Dette var noe av grunnlaget for kritikken mot ordensvesenet i Sverige. Saken ble der også behandlet som et forhold mellom staten som arbeidsgiver og de statsansattes faglige organisasjoner, i den hensikt å komme fram til et likeverdig belønningssystem for statsansatte. I Sverige er det ved flere anledninger framsatt forslag i Riksdagen om å gjenoppta ordenstildeling til svenske borgere innenfor et reformert ordensvesen.
Også praksisen med diplomatisk ordensutveksling kan kritiseres på dette grunnlaget: Ordener tildeles etter tjenestetid, ikke for virkelige fortjenester som skiller seg ut over det vanlige. På den annen side forsvares diplomatisk ordenstildeling, blant annet ved at det er funksjonelt i forhold til opprettholdelsen av et ulønnet konsulatvesen.
I diskusjonen om ordensvesenet framstår organiseringen som et tema det hersker ulike oppfatninger om. Et av stridspunktene gjelder hvem som skal stå for tildeling. Dette kan være knyttet til motstand mot kongelig ordensvesen der ordener benyttes som en måte å bygge opp lojalitet om kongehuset og den monarkiske statsform. På den annen side kan det vises til at også de fleste republikker har et ordensvesen. Andre mener tildeling fra politisk hold, ved at regjeringen tar hånd om utdelinger, i seg selv undergraver ordensvesenet ved at det blir underlagt partipolitiske hensyn ved tildelinger. Tildelinger kan få preg av belønning for innsats for et bestemt politisk parti, heller enn den innsats ordenen var ment å belønne. Denne kritikken anføres som et argument for at ordenstildeling bør forankres i institusjoner som er uavhengig av skiftende partipolitisk sammensetning av regjeringen.
Salg av titler under statsminister Lloyd George brakte sterk kritikk mot det omfattende britiske systemet med æresbevisninger.
En ytterligere form kritikk av ordensvesenet er knyttet til misbruk. Det gjelder særlig i de tilfeller der ordener er til salgs, eller benyttes som motytelse for tjenester av politisk art, særlig økonomiske. Dette er en kritikk som særlig gjøres gjeldende der ordensutnevnelser er under kontroll av regjeringen, og der partipolitiske hensyn får styre tildelinger. I Storbritannia er det ved gjentatte anledninger rettet kritikk mot regjeringspartiets salg av titler eller at utnevnelser foretas på grunnlag av økonomiske bidrag til partikassen. Dette var særlig utbredt under den liberale statsminister Lloyd George, men er også kommet opp under statsminister Tony Blair. Det er i dette perspektivet også rettet kritikk mot at ordener oppettes av fiskale hensyn, som et middel til å reise inntekter til statskassen gjennom avgifter ordensmottakeren må betale.
Tildelingspraksis kan kritiseres for manglende representativitet. Noe av denne kritikken er sammenfallende med at ordeners samfunnsbevarende funksjon innebærer at det er samfunnets øvre sjikt som blir ordener til del, enten disse har sitt yrke i statstjenesten eller i næringslivet. Videre kritiseres ordensvesenet for å ha geografisk slagside, ved at tildelinger tilfaller de som er bosatt nær maktens sentrum, som regel i hovedstaden. Det påpekes videre at ordensmedlemmer sjelden er representative med hensyn til sosiale kjennetegn og at det finnes få representanter for nasjonale eller etniske minoriteter blant de som utnevnes til ordener. På den annen side kan det også være slik at representativiteten påvirkes av hvem som er villige til å ta i mot ordener, slik at skjevheter kan forklares med at de som sier nei til ordener tenderer til å ha sin bakgrunn i eksempelvis blant radikale og medlemmer av arbeiderbevegelsen.
Kritikk med hensyn til manglende representativitet er sterkest når det gjelder kvinneandelen i utnevnelsene. Videre kan det fra et feministisk perspektiv anføres at selve ordensvesenets struktur og nomenklatur er patriarkalsk preget, med hierarkiske forbilder. Idet en viser til betegnelsen "ridder" viser det seg at navnene på ordensgrader er i mange tilfeller er kjønnsdiskriminerende, eller i det minste ikke kjønnsnøytrale. Mange av de første ordener var eksplisitt eller implisitt reservert for menn. Vel kunne kvinnelige monarker i mange tilfeller fungere som ordensherrer, men ordinært medlemskap var i de fleste tilfeller reservert for menn. På den annen side ble det innstiftet rene kvinneordener for kongelige og adelige kvinner. Senere ble det i noen land også innstiftet fortjenstordener for kvinner, men disses utbredelse og anseelse sto tilbake for ordener tiltenkt menn. Mange av disse ordener åpnet forholdsvis sent for muligheten for å utnevne kvinner. Det første kvinnelige medlem av St. Olavs orden ble utnevnt i 1915. Nordstjerneordenen ble åpnet for kvinner i 1952, Elefantordenen i 1958. Hosebåndordenen, den eldste ridderorden, endret først statuttene slik at kvinner kunne utnevnes til "damer", i rang tilsvarende de mannlige "riddere", i 1987.
Den høye kvinneandelen i 2004 og 2005 skyldes for en vesentlig del ordensutnevnelser av medlemmer blant statsrådene i regjeringen Bondevik, en praksis som i seg selv er kritisert. Fire statsråder ble tildelt St. Olavs orden i 2004, tre i 2005.
Striden om ordensvesenet i Norge var forbundet med striden om unionen og om kongemaktens rolle. Kong Oscar II med sine mange ordener ses her portrettert av Oscar Björk.
I Norge har kritikken mot ordensvesenet historisk sett vært dels situasjonsbestemt og dels prinsipiell. Den situasjonsbestemte kritikken mot ordensvesenet i Norge henger i stor grad sammen med utviklingen av forbindelsene mellom Stortinget og kongemakten i unionstiden. Grunnloven bestemte at kongen kunne opprette ordener, men unionskongene lot dette være. I stedet ble svenske ordener benyttet for å belønne nordmenn. Disse ble etter 1814 endog utvidet med hensyn til antall medlemmer for å kunne ta opp norske medlemmer. Denne tildeling av svenske ordener til nordmenn møtte kritikk, med krav om opprettelsen av en norsk orden. En slik, St. Olavs orden, ble innstiftet i 1847. Denne ble rangerende etter de allerede eksisterende svenske ordener, noe flere så som et tegn på Norges underordnede stilling i unionen. St. Olavs orden kunne ikke måle seg med Serafimerordenen og andre fornemme europeiske ridderordener. Først i 1904 gjorde kong Oscar II et forsøk på å endre dette ved innstiftelsen av Den norske løve, en orden som det var tanken skulle rangere på linje med de fornemste europeiske ordener.
I unionstiden hang kritikken mot ordensvesenet også sammen med at ordenstildeling var et kongelig prerogativ, da slik at republikanisme og avvisning av ordensvesen kunne gå sammen. Deler av den radikal-liberale bevegelse på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet avviste ordensvesenet og ønsket det opphevet. Det var her radikale medlemmer av partiet Venstre som dominerte opposisjonen, mens de ordenskritiske holdninger senere også ble delt av medlemmer av arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet.
a> av Brasils president, 13. september 2007.
Sterkest kraft hadde motstanden i årene like før og etter unionsoppløsningen, da det ble framsatt gjentatte forslag i Stortinget om ordensvesenets opphevelse. Disse led nederlag, men ble i 1913 vedtatt, likevel uten at det nødvendige grunnlovsmessige flertall ble oppnådd. Forslag om opphevelse av ordensvesenet kom opp igjen for siste gang i 1920, men ble da nedstemt. Det er kjent at kong Haakon VII motsatte seg ordensvesenets opphevelse og ga klart uttrykk for det overfor statsminister Gunnar Knudsen og stortingspresident Jørgen Løvland. I stedet fikk regjeringen innflytelse over tildelinger gjennom et ordensråd. Siden da har spørsmålet om ordensvesenet ikke vært oppe i Stortinget, men gjentatte ganger vært gjenstand for offentlig diskusjon.
I norsk sammenheng er statsministerne Gunnar Knudsen og Einar Gerhardsen eksempler på personer som av livssynsmessige eller politiske grunner, ikke ønsket å motta ordener. Knudsen var likevel kansler for St. Olavs Orden, da Norges statsminister i perioden 1905 til 1914 automatisk var innehaver av dette embetet. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er de partier som i dag sterkest målbærer kritikken mot ordensvesenet, sammen med ledende presseorganer, enkelte samfunnsdebattanter og akademikere. Siden 2004 kan sittende norske statsråder etter bestemte tjenestetider tildeles St. Olavs Orden, en ordning som først ble praktisert av Bondevik-regjeringen. Politikere tilhørende Arbeiderpartiet, men også de andre partiene på venstresiden i norsk rikspolitikk, har tradisjon for å takke nei til norske ordener så lenge de er aktive politikere. Til tross for kritikk, senest i forbindelse med Bondevik-regjeringens beslutning om å ta imot St. Olavs orden i regjeringsperioden, har ordensvesenet overlevd og endog blitt utvidet ved innstiftelsen av Den Kongelige Norske Fortjenstorden i 1985.
Til støtte for ordensvesenet anføres at ulike offentlige belønningsformer eksisterer i nær sagt alle samfunn og at ordensvesenet viser seg å være nærmest universelt. Både monarkier og republikker ser fortsatt behov for ordener til belønning av egne og andre lands borgere.


Paul Grégoire.
Paul Grégoire (født 24. oktober 1911 i Verdun i Montréal i Canada, død 30. oktober 1993 i Montréal) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Montréal 1968–1990.
Han ble kreert til kardinal av Johannes Paul II i 1988.


Konklavet 1939.
Konklavet 1939 ble innkalt etter Pius XIs død 10. februar 1939. Det åpnet 1. mars i Det sixtinske kapell, og allerede neste dag, i den tredje avstemningen, ble kardinal Eugenio Pacelli valgt, og tok navnet Pius XII.
Det var 62 kardinaler ved Pius XIs død, og alle deltok i konklavet.


Trolleybuss.
Tredje generasjons trolleybuss i Vancouver, handikap-tilpasset og med sykkelstativ
En trolleybuss er en elektrisk drevet buss som via en strømavtaker henter strøm fra kontaktledninger over veibanen. Trolleybusser kjører på likestrøm og kan holde en fart opp til 80 t. Kjøreledningen på fortausiden er negativ, og kjøreledningen på gatesiden er positiv.
I Norge er det i dag kun Bergen som har trolleybusser i rutetrafikk. Den første norske byen som fikk trolleybuss var Drammen, i 1909. Oslo fikk i 1940, mens Stavanger og Bergen fikk etter andre verdenskrig i hhv. 1947 og 1950. Stavangers trolleybuss ble nedlagt i 1963, Drammens i 1967 og Oslos i 1968.
En liten forhistorie.
Trolleybussen er en nær slektning av trikken, noe som også gjenspeilte seg ved at trolleybusselskapet i Drammen tok navnet Drammen Trikk. Tyskeren Ernst Werner von Siemens regnes som oppfinneren av begge. 29 april 1882 begynte han sine forsøk med «Elektromote» i en forstad til Berlin. Andre forsøk ble gjort i USA. Mens trikken fikk rask utbredelse fra 1884, skjedde lite med trolleybussene før 1900 – det året Lombard Gérin åpnet en forsøkslinje på verdensutstillingen i Paris. Da var også luftgummuihjulene kommet på markedet, noe som gjorde kjøretøyene mer komfortable. 10. juli 1901 åpnet så Max Schiemann en trolleybussrute i Bielathal ved Dresden i Tyskland. Det var han som utviklet det strømforsyningssystemet som etter hvert ble bransjestandarden for trolleybusser, med to parallelle kjøreledninger og med strømavtagere som hadde kontakt med disse. Fra da av gikk utviklingen raskt, og de fleste av dagens systemer har sine røtter fra ekspansjonsperioden tidlig på 1900-tallet.
Et transportmiddel mellom bybuss og trikk.
Fra 1930-årene av fikk trolleybussene skjerpet konkurranse fra bensin- og senere dieseldrevne busser. Både komfort, fleksibilitet, investerings- og driftskostnader og optimal kapasitet gjorde at trolleybussene etablerte en nisje mellom buss og trikk. En rekke nye systemer og nye linjer ble anlagt, ikke minst da mange byer i Europa skulle gjenoppbygges etter andre verdenskrig. De fleste byer med trolleybuss valgte dette fremfor trikk – enten på enkelte ruter, eller i hele byen – fordi utbyggingen var billigere. Det siste var tilfelle i f.eks. Leeds, som fikk trolleybuss i 1911. Andre ganger ble trikken erstattet med trolleybuss.
Trolleybussen var lite konkurransedyktige med tunnelbaner. Tunnelene var jo vanligvis så dyre å bygge at det bare ble gjort der trafikkgrunnlaget var stort, og da var tunnelbane bedre egnet uansett. På lengre distanser klarte trolleybussene sjelden å konkurrere med jernbanen; de ble stort sett anvendt til nærtrafikken i byene. Et unntak er verdens visstnok lengste trolleybusstrekning, fra Simferopol til Jalta på Krim i Ukraina. I motsetning til de fleste andre trolleybusstrekninger går denne 110 km lange forbindelsen utenfor bebygget område. Forklaringen er at den ikke er bygget som et miljøfremmende tiltak, men fordi det finnes overskudd av elektrisitet fra atomkraftverket i Simferopol. I tillegg er den godt egnet i det kuperte terrenget på halvøya.
Nedgangstiden.
Trolleybuss-systemet hadde en nedtur i 1960-årene fordi stadig flere skaffet seg privatbil, og fordi billig olje også gjorde dieselbusser mer konkurransedyktige. Denne utviklingen begynte tidligere i USA enn i Europa. De mange privatbilene var også ofte til hinder for fremkommeligheten. Det var tross alt billigere å la dieselbussene stå i de samme bilkøene, iallfall så lenge en ikke regnet med kostnadene for helse og miljø ved de stadig økende forurensningene. I tillegg flyttet stadig flere ut i forstedene, hvor bebyggelsen ofte var slik at det var vanskelig å tilby noen tilfredsstillende kollektivtransport i det hele tatt, slik at folk ble stadig mer avhengige av biler. I denne perioden ble derfor trolleybussene nedlagt i mange byer.
I Storbritannia ble antall byer med trolleybuss redusert fra 50 til null – Bradfords system holdt seg lengst, til 1972. Også på kontinentet ble en rekke trolleybussystemer nedlagt – bl.a. i København, Antwerpen og Brussel). Ofte ble veiarbeider eller overårig materiell (og i Sverige overgangen til høyrekjøring) brukt som påskudd for å nedlegge ruter. En del byer beholdt likevel trolleybussen – særlig i Øst-Europa, hvor massebilismen kom senere enn i vest. Nord-Amerika har hatt 123 trolleybussystemer, men bare syv av dem er fortsatt i drift: Fem i USA, ett i Canada og ett i Mexico; hertil fikk Guadajara i Mexico trolleybusser i 1977. I Norge ble alle trolleybussruter utenom Bergen nedlagt i 1963-68.
I USA skyldtes trolleybussenes nedgang også fiendtlige oppkjøp og infiltrasjon fra et konsortium hvor bl.a. General Motors (GM), Standard Oil of California, Phillips Petroleum og Firestone Tire deltok. I 1936 begynte dette å kjøpe opp sporveisselskapene, for så å nedlegge dem eller selge dem videre til selskaper som forpliktet seg til å erstatte trikkene med busser – fra General Motors (Snell 1974). Denne virksomheten foregikk frem til begynnelsen av 1960-årene. På den måten ble ikke bare mesteparten av USAs sporveisnett ødelagt. Virksomheten blokkerte også for at trikkene ble erstattet med trolleybusser, da GM offisielt ikke fremstilte slike. Konsernet har riktignok produsert 100 trolleybusser, men konsernledelsen ønsket ikke at GM skulle forbindes med slike transportmidler, og kjøretøyene ble derfor kalt «BBCs» etter leverandøren av den elektriske utrustningen.
Renessansen.
Pr. 2009 finnes ca. 30 produsenter av trolleybusser, hvorav noen også produserer bl.a. dieselbusser.
I Vest-Europa er det trolleybusser i bl.a: Arnhem, Bergen, Landskrona, Gent, Solingen, Esslingen, Eberswalde, Lausanne, Linz, Napoli, Rimini, Lyon, Limoges, Aten, Nancy og Saint-Etienne.
Trolleybusser både var og er fortsatt svært utbredt i Øst-Europa og finnes bl.a i: Budapest, Debrecen, Gdynia, Kaunas, Riga, Pilsen, Tallinn, Vilnius og Chișinău, samt Varna, Sofia, Sliven, Stara Zagora, Pleven, Plovdiv, kazanlak, Ruse, Vratsa, Viliko Tornovo, og Burgas i Bulgaria og Sarajevo i Bosnia.
Trolleybussen i Bergen - og i Landskrona.
Bergen hadde den eneste gjenværende trolleybusslinjen i hele Norden fram til september 2003 da det ble startet en linje i Landskrona. Trolleybussen ble i sin tid bygget som erstatning for trikken. Den første linjen, linje 5, ble åpnet i 1950, og gikk mellom Mulen og Møhlenpris, mens strekningen fra sentrum til Landås, linje 2, ble åpnet i 1957. Linje 5 ble nedlagt i 1995 i forbindelse med veiarbeider på Møhlenpris, og luftledningene ble fjernet noen år senere. Linje 2 går i dag mellom Strandkaiterminalen i sentrum og Birkelundstoppen dit den ble forlenget i 1985, og eies og drives av Tide.
Det har også blitt vurdert å forlenge trolleybusslinjen fra sentrum til Fyllingsdalen.
Landskrona er en by og kommune i vestre Skåne. Kommunen hadde 41 267 innbyggere pr. 31. mars 2010. Stedet fikk trolleybuss i 2003, med én linje på ca. 3 km mellom sentrum ved Skeppsbron og den nye jernbanestasjonen, med tre holdeplasser underveis. Linjen har avganger hvert 8. minutt i rushtidene og hvert 12. minutt på dagtid hverdager, og alt i 2007 hadde den ca. 500 000 passasjerer. Den trafikkeres med tre trolleybusser; en fjerde er bestilt for levering i september 2010.


Konklavet 1903.
Konklavet 1903 ble innkalt etter Leo XIIIs død 20. juli 1903. Det åpnet 31. juli i Det sixtinske kapell. På den femte dagen, i den syvende avstemningen, ble kardinal Giuseppe Sarto valgt og tok navnet Pius X.
Det var 64 kardinaler ved Leo XIIIs død. 62 av disse deltok i konklavet, mens to ikke kunne møte.
Under prosessen presenterte kardinal Jan Puzyna et veto fra keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn mot kardinal Mariano Rampolla del Tindaro. Denne keiserlige innblandingen ble sterkt mislikt av de andre kardinalene, og avstemningen fortsatte uten at man tok hensyn til vetoet.


FIM-92 Stinger.
To soldater forbereder utskytingen av en Stinger-rakett montert på skulderen.
FIM-92 Stinger er en passiv infrarød innkommende/søkende rakett. Den er lett å bære og enkel å operere. Raketten kan skytes fra skulderen av en enkel operatør og bygget for å angripe fly på en avstand av opp til 4800 meter og på en høyde fra 180 meter til 3800 meter. Klassifisert som bakke-til-luft rakett, men kan skytes fra helikopter.
Den blir laget av Raytheon Missile Systems og under lisens av Dornier i Tyskland. Raytheon kaller rakettem et MANPADS (Man-Portable Air-Defense System ("Bærbart luftvernsystem"). Den blir brukt av militæret i USA og mange andre land. Rundt 70 000 raketter har blitt produsert.
Raketten er 1,52 m lang og 70 mm i diameter med 10 mm finner. Den veier 10,1 kg. Stinger blir skutt ut av en liten løftmotor som presser den fra sikker avstand fra operatøren før hovedmotoren, en fast drivstoffs to-stegs motor som akselerer den til høyeste hastighet på 2,2 mach (750 m/s). Sprengladningen er på 3 kg som sprer en mengde små prosjektiler som skytes ut ved hjelp av en lunte som antennes enten ett lite stykke fra målet eller ved anslag.
Under den kalde krigen ble endel Stingerraketter eksportert til den afganistanske motstandsbevegelsen.


Mil Mi-24.
Mil Mi-24 (NATO-kallenavn: Hind) er et stort kamphelikopter og troppetransport med transportkapasitet til 8 fullt utrustede soldater inkludert piloter. Helikopteret er blitt brukt siden 1976 av det sovjetiske luftforsvaret, dets etterfølgere, og over 30 andre nasjoner.
Dets NATO-navn er "Hind" og varianter blir identifisert med en ekstra bokstav. Eksport-versjonene, Mi-25 og Mi-35, er kalt "Hind D" og "Hind E". Sovjetiske piloter kalte helikopteret «krokodillen».
Hind er basert på tropptransporthelikopteret Mil Mi-8 (NATO-kallenavn: "Hip").


Erik Solér.
Erik Francisco Solér (født 6. august 1960) er utdannet psykolog, og er en tidligere norsk fotballspiller. Han har også vært spilleragent og investor i. Han har spilt 39 kamper for, og var blant annet med på seieren over Italia i 1985.
Solér begynte spillerkarrieren i Lillestrøm. De første årene var han midtbanespiller, men han ble senere omskolert til høyreback. Solér forlot Lillestrøm i 1984, og hadde et kort opphold i Eik-Tønsberg før han ble proff i Hamburger Sportverein. Etter én og en halv sesong i tysk fotball returnerte Solér til Norge og signerte for Brann. Han hadde også et opphold i danske AGF Aarhus før han avsluttet karrieren med et nytt opphold i Lillestrøm.
På siste halvdel av 1990-tallet var Solér en av Norges mest profilerte spilleragenter. To av hans mest kjente klienter var Erik Mykland og Steffen Iversen. Han sluttet som agent i 2003 da han kjøpte seg inn i. Han jobber også som ekspertkommentator i Viasat 4. Den 7. desember 2009 ble han presentert som general manager og sportsdirektør for New York Red Bulls i Major League Soccer.


Vegard Martinsen.
Vegard Martinsen (født 1955) er en norsk forfatter og politiker, leder i Det Liberale Folkepartiet. Han har skrevet flere bøker. Han har tidligere også vært formann i Foreningen for Studium av Objektivismen
Bakgrunn.
Han har studert filosofi, matematikk og fysikk ved Universitetet i Oslo og tok cand.scient.-graden i 1981. I perioden 1989–1993 var han vararepresentant til Stortinget for Fremskrittspartiet.
Martinsen er nå ansatt ved Vox i Oslo. Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, er en videreføring av blant annet Statens ressurs- og voksenopplæringssenter (SRV), hvor Martinsen underviste i matematikk, fysikk og filosofi.
Utgivelser.
Martinsen har skrevet et stort antall kronikker, artikler, og innlegg som er publisert i blant annet Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Verdens Gang, Dagsavisen, Humanist, Teknisk ukeblad, Tidsskriftet LIBERAL og AerA.
Han er bidragyter til " VIVO, Lærerens bok", en lærebok i RLE for barnetrinnet (Gyldendal 2010)


Vidar Davidsen.
Vidar Davidsen (født 4. januar 1958) er en tidligere, norsk fotballspiller og trener. Han jobber i dag som ekspertkommentator på Viasat 4 og SportN.
Biografi.
Davidsen hadde sin landslagsdebut 9. august 1979 i en landskamp mot Finland (Resultat: 1–0 - Vidar Davidsen scoret målet). Han har spilt 46 A-landskamper for, og scoret fem landslagsmål. Han scoret ett av målene da Norge slo 2-1 på bortebane i 1985.
Davidsen startet sin spillerkarriere i Bærum, og var senere innom Frigg før han signerte for Vålerenga i 1980. Han ble raskt et fast innslag på midtbanen til VIF, og han var med på å vinne cupen i sin debutsesong. Han ble seriemester med Vålerenga i 1981, 1983 og 1984.
Davidsen forlot Vålerenga i etter 1986-sesongen, og spilte ett år i Lillestrøm før han trappet ned, og ble trener i moderklubben Bærum. Han har senere vært trener for Strømmen, Frigg, U19-landslaget, Lyn. Vålerenga og Strømsgodset – med varierende grad av suksess.


Arne Erlandsen.
Arne Erlandsen (født 20. desember 1959 på Kløfta) er en norsk fotballtrener og tidligere spiller. Hans foreløbige siste engasjement som trener er i Adeccoligalaget Ull-Kisa og var før det mangeårig trener i Lillestrøm. Som trener er han kjent for å sverge til en tøff og fysisk spillestil.
Karrièren som spiller.
Som spiller var Erlandsen midtbanespiller, og spilte mesteparten av sin karriere i nettopp Lillestrøm. Han var til sammen tre perioder i LSK (1979–1981, 1983–1989, 1992-1993), kun avbrutt av korte opphold i Norwich (prøvespill i desember 1981), Stockholms-klubben Djurgården (1982–1983) og Strømsgodset (1990–1991). Som Lillestrøm-spiller var han med på å vinne serien i 1986 og 1989, og cupen i 1985. Han ble også cupmester med Strømsgodset i 1991, og spilte 22 kamper for.
Karrièren som trener.
Etter noen år som trener i Bærum ble Erlandsen ansatt som trener i Lillestrøm i 1998. Denne jobben hadde han i sju sesonger før han i 2004, som følge av tilskuersvikt og langvarig kritikk av manglende resultater, fikk beskjed om at han ikke ville få fornyet kontrakt. Erlandsen ledet LSK til seriesølv i 2001.
Han ble ansatt i IFK Göteborg foran 2005-sesongen. I den første sesongen førte han laget til en solid andre plass i serien, rett bak Djurgården. I 2006 ble han kåret til årets trener i Sverige, til tross for at han forlot svensk toppfotball i september. Den 13. november samme år ble han på en pressekonferanse presentert som ny hovedtrener for HamKam, og fikk samtidig med seg Vegard Skogheim som spillerutvikler og assistenttrener. Den 11. juni 2009, etter flere dårlige resultater og misnøye fra både egne spillere og supportere, ble HamKam og Erlandsen enige om å avslutte samarbeidet. Han ble erstattet umiddelbart av Vegard Skogheim.
Erlandsen ble ansatt av Kisa høsten 2010. Erlandsen reddet klubben fra nedrykk, og bestemte seg for å fortsette samarbeidet den neste sesongen, og skrev en kontrakt ut 2011.
2011-sesongen ble et bemerkelsesverdig år for både Arne Erlandsen og Kisa. Jessheim-klubben presterte å vinne sin avdeling i 2. divisjon, noe som medførte opprykk til Adeccoligaen for første gang i klubbens historie.
Den 16. oktober 2011 vant Kisa 4-1 hjemme mot Tiller IL, samtidig som at Lørenskog IF avga poeng i 3-3-kampen mot KFUM Oslo, noe som medførte at Lørenskog lå 5 poeng bak Ull/Kisa med en kamp hver igjen å spille.


Leo XIII.
Leo XIII (født Gioacchino Vincenzo Raffaele Pecci 2. mars 1810, død 2. juli 1903) var Den katolske kirkes pave fra 20. februar 1878 til sin død.
Pecci ble født i Carpineto Romano i Italia, som det sjette av de syv barna til Ludovico Pecci og Anna Prosperi Buzzi. Han fikk sin grunnskoleutdanning hos jesuittene i Viterbo, og studerte deretter ved flere institusjoner i Roma. I 1836 tok han doktorgraden i teologi, bare 26 år gammel. Få år senere tok han også en doktorgrad "utroque iuris", det vil si i både kirke- og sivilrett.
Han ble presteviet i desember 1837, og var på det tidspunkt allerede i virksomhet ved Den romerske kurie. I 1843 ble han titularerkebiskop av Damietta. Tre år senere ble han erkebiskop av Perugia, en stilling der han var meget populær.
Ved konsistoriet i 1853 utnevnte pave Pius IX ham til kardinalprest. I 1877 ble han Den hellige romerske kirkes camerlengo.
Han deltok ved konklavet 1878, hvor han selv ble valgt til pave. Han ble kronet av kardinal Teodolfo Mertel i Peterskirken den 3. mars 1878. Kardinal Mertel var den nesteldste kardinaldiakonen. Normalt skulle protokardinaldiakonen, den eldste, stått for kroningen, men Prospero Caterini var syk og kunne ikke delta i seremonien.
Som pave arbeidet han spesielt for å finne en forståelse av forholdet mellom kirken og den moderne verden. I 1864 hadde Pius IX gitt ut "Syllabus errorum", en liste på 80 punkter over det han mente var det vitenskapelige, rasjonalistiske og sekularistiske samfunnets kjetterske holdninger, samtidig som han bekreftet skolastikkens tanker omkring forholdet mellom vitenskap og religion. Pius stilte seg ikke helt uforsonlig til vitenskapen; blant annet hadde han åpnet Vatikanets arkiver for utvalgte historikere. Leo bygde videre på dette, og opprettet blant annet en rekke nye seminarer som sørget for en bedre presteutdanning.
Leo var den første pave som uttalte seg til fordel for den franske republikken, noe som opprørte mange franske monarkister. Han uttrykte dog skepsis mot fullt demokrati. I forholdet til Italia, som hadde vært meget anstrengt etter at Pavestatene ble innlemmet i det forente Italia i Pius IXs tid, oppnådde han mindre. Han fortsatte pavens selvpålagte innesperring i Vatikanet, og insisterte på at italienske katolikker ikke skulle stemme ved nasjonale valg eller inneha embeter i den italienske staten.
4.august 1879 kunngjorde han at Thomas Aquinas' teologiske system skulle regnes som katolsk normalteologi.
Hans encyklika "Rerum Novarum" fra 1891 inneholdt kritikk av både kapitalisme og kommunisme. Den tok for seg rettigheter og plikter forbundet med arbeid og kapital, og var et sentralt dokument i utviklingen av den katolske sosiallære. I dokumentet slo paven blant annet fast at alle, også arbeidere, har rett til å danne sammenslutninger. Dermed hadde arbeiderne paven på sin side i kampen for å danne fagforeninger. Dette var banebrytende tanker, ettersom det i flere land i Europa var forbudt å danne fagforeninger; i Tyskland ble dette først tillatt etter første verdenskrigs slutt. For perspektivet skyld kan det nevnes at i Norge ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon dannet først enda et tiår senere.
I en annen encyklika, "Providentissimus Deus" fra 1893, oppfordret han til økt studium av Bibelen, og advarte mot rasjonalistiske tolkninger som fornektet læren om guddommelig inspirasjon.
Han kom i 1896 med svaret på et spørsmål som lenge hadde vært uavklart i forhold til Den anglikanske kirke, da han i bullen "Apostolicae Curae" slo fast at anglikanske ordinasjoner ikke er gyldige etter katolsk sakramentsteologi. Den ortodokse kirkes og de orientalske ortodokse kirkers ordinasjoner regnes som gyldige etter samme målestokk. Leo fordømte også frimureri, og forbød katolikker å være medlemmer av Frimurerordenen.
Leo var den første pave hvis stemme ble tatt opp. Opptaket er bevart.
I løpet av hans pontifikat vokste antallet religiøse ordener, og det ble opprettet mange nye bispedømmer.
Da han døde i Det apostoliske palass 20. juli 1903, var han den pave som hadde sittet tredjelengst, dersom man regner med Apostelen Peter. Han ble slått av sin forgjenger Pius IX, og har senere blitt slått av Johannes Paul II. Han ble gravlagt i Peterskirken, men ble i 1924 flyttet til Laterankirken, da gravmonumentet kardinalene reiste for ham der, var ferdig.
Henvisninger.
Pecci
Pecci


Trond-Viggo Torgersen.
Trond-Viggo Torgersen (født 14. juni 1952 i Oslo) er en norsk artist, mediemann, lege og tidligere barneombud.
Programskaper i NRK.
Torgersen har laget en rekke barne- og ungdomsprogrammer som "Flode", "Kroppen", og han var første programleder for "Halvsju".
Han har gitt ut flere barneplater og vant Spellemannprisen 1981 i klassen barneplate sammen med George Keller for albumet "Det by'ner nå". Kjente sanger som «Tenke sjæl», «Hjalmar», «Slapp reggae», «Stilig» og «Puss, puss, så får du en suss» er signert Torgersen. Han har også skrevet flere teaterstykker både for barn og voksne. "Hjalmar og Flode" har vært oppført både på Oslo Nye Teater, Hordaland Teater og Rogaland Teater.
Bøkene "Kroppen", "Flode alene" og "Tenke sjæl" er oversatt til flere språk.
De senere årene er han kanskje mest kjent som komiker og artist i radio og fjernsyn og på konsertscener over hele landet. Han er blant annet kjent for figurene «Vaktmester'n», og «fem på gaten» og hadde flere programmer fra Samfundet i Trondheim under tittelen Trond-Viggo og Samfundet. Fra 25. august 2012 er han programleder for 20 spørsmål.
Torgersen er utdannet lege, var Norges andre barneombud, og er nå oppnevnt som leder av NOU «Ungdommens maktutredning» for Barne- og likestillingsdepartementet. Han er gift med Kristin Helle-Valle.


Kjell Ola Dahl.
Kjell Ola Dahl (født 4. februar 1958 på Gjøvik) er en norsk forfatter. Dahl er cand. mag. med fagene psykologi, juss og bedriftsøkonomi.
Dahl vokste opp sammen med to søstre. Familien bodde først på Gjøvik, siden i Kristiansand, Oslo og Bærum. Begge foreldrene var yrkesaktive. Dahls far var journalist og senere informasjonsarbeider i næringslivet. Dahls mor arbeidet i kontorsektoren. Etter Examen artium på Eikeli videregående skole i 1977, flyttet Dahl hjemmefra for å studere psykologi på Universitetet i Oslo. To år senere sluttet han med studiene for å reise i USA og Mellom-Amerika. Siden levde han av varierte yrker innimellom videre studier.
Dahl arbeidet som lærer og rådgiver på Askim videregående skole da han debuterte litterært i 1993 med kriminalromanen "Dødens investeringer". Dette var første bok i serien om politietterforskerne Gunnarstranda og Frølich. Denne serien er oversatt til flere språk. I enkelte land (f.eks. Storbritannia, USA, Canada og Spania) brukes forfatternavnet K.O. Dahl. Dahls romaner "Lindeman & Sachs" og "Lindemans tivoli" er en familiekrønike fra nær fortid om norsk næringsliv og finanshistorie.
Dahls bok "Siste skygge av tvil" er dramatisert for NRK radio.
Dahl har samarbeidet med filmregissøren Hisham Zaman. Samarbeidet har resultert i to spillefilmer, Vinterland og Før snøen faller.
Dahl er gift og har tre barn. Dahl bor på slektsgården Torgunrud i bygda Feiring i Eidsvoll kommune, etter å ha bodd mange år i Askim i Østfold.


José María Caro Rodríguez.
José Maria Caro Rodriguez (født 23. juni 1890 i Cahuil, Pichilemu ved Rancagua i Chile, død 4. desember 1958 i Santiago de Chile) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Santiago de Chile 1939–1958.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1946.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.


Raúl Silva Henríquez.
Raúl Silva Henríquez S.D.B. (født 27. september 1907 i Talca i Chile, død 9. april 1999 i Santiago de Chile) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Santiago de Chile 1961–1983.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1962.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Etter den politisk-militære krisen i Chile da de militære under ledelse av Augusto Pinochet Ugarte grep makten, organiserte kardinal Silva Henríquez "Komiteen for samarbeid og fred" og "Solidaritetsvikariatet" for å forsvare og fremme menneskerettighetene.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Silva Henríquez, Raúl
Silva Henríquez, Raúl
Silva Henríquez, Raúl
Silva Henríquez, Raúl


Juan Francisco Fresno Larraín.
Juan Francisco Fresno Larraín (født 26. juli 1914 i Santiago de Chile i Chile, død 14. oktober 2004 i Santiago de Chile) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Santiago de Chile 1983–1990.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1985.
Kardinal Fresno spilte en nøkkelrolle i anstrengelsene for å reetablere demokratiet i Chile under general Augusto Pinochet Ugartes militærdiktatur. Han tok kontakt med opposisjonsledere og fikk den til å gå sammen som en prodemokratisk kraft som inkluderte også marxistene og den prodemokratiske høyrefløy. Deretter hjalp ham dem med deres første anstrengte kontakter med regjeringen, og var en av dem som støttet "Acuerdo Nacional para la Transición a la Democracia Plena" («Den nasjonale overenskomst for overgang til fullt demokrati»). Dette førte til folkeavstemningen i 1988 som markerte begynnelsen på slutten for militærregimet.
Fresno Larraín, Juan Francisco
Fresno Larraín, Juan Francisco
Fresno Larraín, Juan Francisco
Fresno Larraín, Juan Francisco


Carlos Oviedo Cavada.
Carlos Oviedo Cavada O. de M. (født 19. januar 1927 i Santiago de Chile i Chile, død 7. desember 1997 i Santiago de Chile) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Santiago de Chile 1990–1998.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1994.


Franziskus Ehrle.
Franziskus Ehrle S.J. (født 17. oktober 1845 i Isny i Tyskland, død 31. mars 1934 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han virket i mange år i Roma bl.a. ved Det pavelige universitet Gregoriana og ved Vatikanbiblioteket, og var arkivar og bibliotekar i Vatikanet 1929–1934.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1922.


Kaspisk ulv.
Kaspisk ulv ("Canis lupus cubanensis"), som også kalles kaukasisk ulv'", lever i området mellom det Kaspiske hav og Svartehavet (Kaukasus, Tyrkia og Iran). Denne ulven er en underart av ulv ("Canis lupus"), men ikke alle systematikere anerkjenner den som en egen underart.
Beskrivelse.
Kaspisk ulv er noe mindre enn vår hjemlige type, men ellers svært lik. Fargene kan differensiere noe, i det denne ulven gjerne er noe blekere i kontrastene og kan være noe mer rødlig i fargen.
Klassifisering.
Noen systematikere mener at denne ulven må sees som en variant av vanlig ulv ("Canis lupus lupus"), på linje med flere andre typer som nylig har fått en slik klassifisering.
Annet.
Georgiske og sveitsiske myndigheter samarbeider i øyeblikket om et prosjekt for å sikre denne ulven en framtid, siden den led store tap under den sovjetiske tidsepoken. I så måte er "Batsara State Nature Reserve" i søndre Kaukasus (Georgia) et svært viktig verneområde for denne ulven.


Kenneth Kapstad.
Kenneth Kapstad (født 20. april 1979) er trommeslager i bandene Motorpsycho, Animal Alpha, Goat the Head og Monolithic. Var før det trommeslager i Gåte fra 2004 til de ble oppløst i 2005. Han er født på Løkken Verk, og bor nå i Trondheim. Han har gått musikklinjen i Orkdal, to år på Sund Folkehøgskole, et år på konservatoriet i Agder og fire år på konservatoriet i Trondheim. Har tidligere spilt i band som Dadafon, Cucumber og SoundTank.


Magnus Børmark.
__NOTOC__
Magnus Robot Børmark (født 26. november 1982) er en norsk gitarist.
Børmark spiller også piano, synthesizer og trommer. Han ble medlem av bandet Gåte i 2000. Han er født og oppvokst i Trondheim hvor han fremdeles bor. Han lærte å spille gitar og piano av sin storebror. Han har spilt trommer i korps i fem år og har laget lyder og spilt gitar for alt fra hardcore til støyorkester.
Utenom Gåte har Magnus også et Kraftwerk-prosjekt som han kaller Magwerk.
Gitarer han bruker: Robotcaster, Telecaster og Les Robot.
Da Gåte ble oppløst høsten 2005 var Magnus blant annet involvert i et prosjekt sammen med ex-Gåte makker Sveinung Sundli under navnet "Råte". Prosjektet hadde bare en offisiell konsert, det fant sted i desember 2005 under det årlige jubileet til Kafé 3B i Trondheim.
Magnus har også vært medeier i den vegetarianske lunsjbaren Persilleriet i Trondheim sammen med danske Per Viderup. Persilleriet ligger i Erling Skakkesgate vis-à-vis Trøndelag Teater.
Magnus sitt nye band heter 22 (band). Bandet debuterte på By:larm i Oslo, hvor de spilte den 22.2 på et utsolgt Cosmopolite for 800 tilskuere. Konserten begynte 22:22. I bandet har han med seg Per Kristian "Fox" Trollvik, Mats Paulsen (Torch, Suzuka, Antenna) og Andreas Kjøl Berg (Gallery, Temper) Bandets uttrykk er bærer preg av å være modernistisk. Bandet har i løpet av 2008 turnert hele Norge flere ganger, hvorav siste gangen var et prosjekt der bandet spilte 22 konserter på 22 dager, og hvor også turneruta var formet som et totall på Norgeskartet.
Bandet slapp sin første EP 22. august 2008. EPen lå to uker høyt oppe på Trøndertoppen og fikk lovord i blant annet Adresseavisen og VG.
Den 22. september 2010 slapp 22 sin debut-plate, "Flux", gjennom MBN / Universal. Albumet inneholder totalt 11 spor, inkludert singelen "I Am That I Am". Magnus Børmark forklarer musikken deres, og tanken bak den slik: "Vi vil lage musikk som vil feste seg i menneskene som hører på, og som ikke bare går inn i ett øre og ut av det andre."
Eksterne lenker.
Børmark, Magnus Robot
Børmark, Magnus Robot


Tarja Turunen.
Tarja Turunen i Manchester (2005)
Tarja Turunen, fullt navn Tarja Soile Susanna Turunen Cabuli, (født 17. august 1977) ble verdenskjent som vokalisten i det symfoniske power metal-gruppen Nightwish. Hun er født i Kitee, Finland, men bor nå i Helsingfors, Finland.
Turunen lærte å spille piano fra hun var seks år gammel. Da hun var 18 år gammel ble hun antatt ved Sibelius-akademiets avdeling i Kuopio hvor hun utdannet seg til operasanger. Der gikk også Tuomas Holopainen, Nightwish' grunnlegger, og han fikk Tarja med som vokalist.
Den første CD-en med Nightwish, "Angels fall first", kom 1997, og ble mottatt med interesse av publikum. Neste plate, "Oceanborn", kom følgende år, og ble et gjennombrudd i hjemlandet. Da "Wishmaster" kom i 2000 fikk bandet et internasjonale gjennombrudd og platen solgte 150 000 eksemplarer. Samtidig hadde hun etablert seg på operaen, både i Nyslott (finsk "Savonlinna") i koret, og i Helsingfors som sopran.
I 2002 kom "Century Child" som solgte 250 000 eksemplarer. Gjennom årene har hun foruten Nightwish også gjort en del mindre prosjekter, dratt på turné i Sør-Amerika, og studert videre på Karlsruhe Musikkhøyskole i Tyskland. I 2004 kom gruppas hittil mest solgte album "Once", og i 2005 også "Highest Hopes" som er deres andre samlealbum.
Turunen har blitt omtalt som ei goth-prinsesse. Tarjas ansikt har vært på omslaget i musikkmagasiner i mange land, blant annet Metallian, Blue Wings, Metal Hammer, Rock Hard og Close Up Magazine. Hun er gift med en argentinsk mann ved navn Marcelo Cabuli.
I oktober 2005 fikk Tarja Turunen et brev fra de andre bandmedlemmene i Nightwish. Det ble også lagt ut på gruppas hjemmeside, og innholdet var at hun ikke lenger var ønsket i bandet. Det betydde også at bandet var uten vokalist.
Tarja Turunen fortsatte som soloartist og hun har spilt inn et soloalbum, "My winter storm", som kom ut i november 2007. Albumet blir hennes egentlige solodebut, selv om hun i 2006 gav ut en juleplate.


Vatnajökull.
Vatnajökull er Europas største isbre i volum (i underkant av 3000 km³) og med et areal på 8100 km² er den Europas nest største i areal (etter Austfonna på Svalbard). Vatnajökull nasjonalpark er Europas største nasjonalpark. Breen ligger sydøst på Island og dekker mer enn åtte prosent av landet. Isens tykkelse er opptil 1000 meter, men har et gjennomsnitt på 400 meter. Vatnajökull består av ulike del-breer med egennavn langs kanten, regnet med klokken fra nordvest: Koldukvislarjökull, Rjupnabrekkujökull, Dyngjujökull, Brúarjökull, Fláajökull, Heinabergsjökull, Breidamerkurjökull, Öræfajökull, Skeidarárjökull, og Skaftárjökull.
Navn.
Tidligere ble breen kalt «Klofajökull». Grunnen er at breen er kløvet opp i mange bretunger. En foreldet teori på dette navnet var at breen i tidligere tider var todelt, men dette er feil.
Utvikling.
Som de fleste andre breene i Europa ble Vatnajökull borte etter den siste istida og kom ikke tilbake igjen før en klimaforverring for to til tretusen år siden. Fra ca. 1400 økte den i areal fram til 1700-/1800-tallet under Den lille istida. Fram til rundt 1930 var den nokså stabil før den da begynte tilbaketrekning på grunn av en varm periode. Fra rundt 1990 er det igjen en varm periode, og breen trekker seg stadig tilbake.
Vulkaner.
Under Vatnajökull finnes det flere vulkaner: Öræfajökull i sør, Gjálp og Bárðarbunga i nordvest, Kverkfjöll med to kratere i nord, Grímsvötn i vest, Breiðabunga i sydøst, og Esjufjöll i syd. Mest aktiv av disse er Grímsvötn, som hadde sitt siste utbrudd i 2011. Utbruddene blir ofte fulgt av store flommer i Skeiðará over Skeiðarársandur. En del av breen heter Öræfajökull og der ligger Hvannadalshnjúkur som er Islands høyeste punkt. Öræfajökull har hatt utbrudd to ganger siden Island ble funnet; 1362 og 1727. Allikevel sies den å være Europas nest mest aktive stratovulkan, etter Etna. Gjálp hadde sitt siste utbrudd i 1996 og ble etterfulgt av en katastrofeflom i Skeiðará, som brøt ned broer og veier.


Crisanto Luque Sánchez.
Crisanto Luque Sánchez (født 1. februar 1889 i Tenjo i Colombia, død 7. mai 1959 i Bogotá) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bogotá 1950–1959.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953.
Han deltok under konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Luque Sánchez, Crisanto
Luque Sánchez, Crisanto
Luque Sánchez, Crisanto
Luque Sánchez, Crisanto


Luis Concha Córdoba.
Luis Concha Córdoba (født 7. november 1891 i Bogotá i Colombia, død 18. september 1975 i Bogotá) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bogotá 1959–1972.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1961. Han deltop under Annet Vatikankonsil 1962–1964.
Han deltok under konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Concha Córdoba, Luis
Concha Córdoba, Luis
Concha Córdoba, Luis
Concha Córdoba, Luis


Aníbal Muñoz Duque.
Aníbal Muñoz Duque (født 3. oktober 1908 i Santa Rosa de Osos i Colombia, død 15. januar 1987 i Bogotá) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bogotá 1972–1984.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1973.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Munoz Duque, Aníbal
Munoz Duque, Aníbal
Munoz Duque, Aníbal
Munoz Duque, Aníbal


Mario Revollo Bravo.
Mario Revollo Bravo (født 19. juni 1919 i Genova i Italia, der hans far var generalkonsul, død 3. november 1995 i Bogotá i Colombia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bogotá 1984–1994.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1988.
Revollo Bravo, Mario
Revollo Bravo, Mario
Revollo Bravo, Mario
Revollo Bravo, Mario
Revollo Bravo, Mario


Terry Pratchett.
Terence David John Pratchett (kjent blant fans som Pterry, født 28. april 1948, i Beaconsfield, Buckinghamshire) er en engelsk forfatter av fantastisk litteratur, mest kjent for sin bokserie "Skiveverdenen" ("Discworld" på engelsk).
Biografi.
Terry Pratchett ble født i Beaconsfield, Buckinghamshire i England. Foreldrene, David og Eileen Pratchett, var fra Hay-on-Wye i Wales.
Sin første utgivelse fikk han som 13-åring med novellen "The Hades Business", som ble trykket i skoleavisa. Den ble senere utgitt i "Science Fantasy Magazine" (blad for fantasy- og science fiction-litteratur) i 1963 (noe han fikk 14 pund for). Hans andre utgivelse var "Night Dweller", som ble trykket i "New Worlds Magazine", nummer 156 i november 1965.
Etter at han sluttet skolen i 1965, ble han ansatt som journalist i lokalavisa "Bucks Free Press" (Han har senere sagt om denne jobben: «Jeg begynte i jobben en morgen og tre timer senere hadde jeg sett mitt første lik. 'bratt lærekurve' hadde en mening på den tiden»). Senere har han jobbet for en rekke andre regionale aviser i sør-vest-England blant annet "Western Daily Press" og "Bath Chronicle".
Det var som journalist han ble sendt for å intervjue Peter Bander van Duren som satt i ledelsen for Colin Smythe Limited, et lite forlag i Gerrards Cross i Buckinghamshire. Intervjuet var om en ny bok forlaget utga, men Pratchett nevnte tilfeldigvis at han hadde skrevet en bok selv, "The Carpet People". Dette førte etter hvert til at den ble utgitt i 1971, med en lanseringsfest holdt i teppeavdelingen til Heal's department store i Tottenham Court Road i London.
I 1980 ble han pressetalsmann for CEGB (Central Electricity Generating Board) i et område med flere atomkraftverk. I ettertid har han kommentert at han utviste uvanlig god timing ved å gjøre dette karrierebyttet rett etter den store atomkraftverkulykken på Three Mile Island (Pennsylvania, USA). Pratchett sluttet i CEBG i 1987 da han så at han kunne tjene nok penger på å skrive bøker til å leve av det. Dermed kom det også en betydelig økning i produksjonen og han har siden klart å utgi to romaner i året. En gang ble det estimert at 1% av all skjønnlitteratur solgt i Storbritannia var skrevet av Pratchett. Det skal sies at denne utregningen ble gjort før J. K. Rowlings fenomenale suksess med Harry Potter.
I 1998 ble Terry Pratchett utnevnt til offiser av ordenen Order of the British Empire for sine tjenester til litteraturen. Hans egen kommentar viser hans form for humor; «Jeg antar at mine 'tjenester til litteraturen' består av å ikke prøve å skrive noen.» Han har blitt utnevnt til æresdoktor både av University of Warwick i 1999 og av University of Bristol i 2004.
Pratchett har en datter Rhianna Pratchett (født 1976), som følger i farens fotspor som fantasyforfatter og journalist.
Pratchett omtaler sine fritidsaktiviteter slik «skriving, spaserturer, datamaskiner, liv». Han er kjent for sin svakhet for cowboyhatter, noe som vises av forfatterbildene på omslaget på bøkene hans.
Skiveverdenen (Discworld).
Serien om Skiveverdenen (Discworld), et humoristisk fantasyverk som parodierer alt mellom himmel og jord, består av over 30 bøker. Skiveverdenen er en flat, pizzaformet planet som roterer på ryggene til fire gigantiske elefanter som går rundt på ryggen til den enorme skilpadden A'Tuin, som igjen svømmer gjennom verdensrommet. Emner som har blitt parodiert i serien inkluderer science fiction- og fantasyfigurer, filmer av Ingmar Bergman, Australia, filmproduksjon, aviser, rock, religion, filosofi (stort sett gresk), egyptisk historie, fagforeninger, monarki og så videre.
Pratchetts roman "The Amazing Maurice and His Educated Rodents" vant en Carnegie Medal i 2001 for beste barnebok (tildelt i 2002).
Se også Skiveverden-artikkelen for en uttømmende liste av Skiveverden-bøker.
Relaterte verk.
Sammen med Ian Stewart og Jack Cohen har Pratchett også skrevet "The Science of Discworld" (1999) og ' (2002). Begge bøkene har kapitler som alternerer mellom fakta og fiksjon, fiksjonskapitlene finner sted i Skiveverdenen, mens faktabøkene beskriver deler av jordas utvikling. En tredje bok i serien, ', kom ut i april 2005.
Omskrivninger.
Spillefilmene er orginalt skrevet som todelte Tv episoder for Sky One, og har senere blitt gitt ut som DvD.
Skiveverdenen har også blitt brukt som basis for en rekke dataspill på flere forskjellige formater, deriblant Sega Saturn, Sony Playstation, Philips CD-i og 3DO i tillegg til Windowsbaserte datamaskiner.
Førsteutgaver av de tidlige bøkene om Skiveverdenen er veldig verdifulle om tilstanden er god. Den britiske førsteutgaven av "The Colour of Magic" med harde permer er nå verdt over 2000 pund, mens "The Light Fantastic" prissettes til mellom 1000 og 1500 pund.
Det er faktisk også mulig å få en figur i en kommende Skiveverden-bok oppkalt etter deg selv. Vanligvis kommer man med i bøkene ved å kjøpe seg plass på veldedighetsauksjoner.
Omslagene på alle Skiveverden-bøker solgt i UK fram til 2001 ble alle laget av Josh Kirby.
Se også: Discworld, Discworld figurer
Verk om Pratchett.
Pratchetts bøker har mottatt kritikernes ros i en grad som er svært uvanlig for sjangeren. En samling av essays om hans forfatterskap er samlet i boken "Terry Pratchett: Guilty of Literature?", redigert av Andrew M. Butler, Edward James og Farah Mendlesohn, utgitt av Science Fiction Foundation i 2000
To spørrebøker er blitt utgitt, begge samlet av David Langford. De er kalt "The Unseen University Challenge" og "The Wyrdest Link".
Internett.
Pratchett var en av de første forfatterne som aktivt har tatt i bruk internett til å kommunisere med sine fans og har vært en gjenganger på Usenet-nyhetsgruppen alt.fan.pratchett det siste tiåret.
Inspirasjon.
Terry Pratchett skjuler ikke at han drar betydelige veksler på andres arbeider. En viktig del av hans humor består i å ta kjente figurer fra populærkulturen og lage en uventet vri på dem. Lister med forklaringer til alle de kjente referansene i bøkene hans kan finnes på Pratchett-fansider på internett.
Orangutanger.
En av de mest populære figurene fra Skiveverden-serien (Bibliotekaren) er en orangutang, men Pratchett viser interesse for arten også utenfor bøkene. Han har stilt opp for The Orang-Utan Foundation, blant annet ved å besøke Borneo med et filmteam fra Channel 4 for å gjøre en episode av programmet «Jungle Quest» for å møte orangutanger i deres naturlige omgivelser. Fansen har fulgt i Pratchetts fotspor ved å donere penger til Orang-Utan Foundation ved fansamlinger som Discworld Convention.
Kjennetegn.
Bortsett fra sin umiskjennelige skrivestil er Pratchett kjent for sin utstrakte bruk av fotnoter. Disse fotnotene er som regel en humoristisk digresjon av historien eller kommentar til hendelsene. Bruken av fotnoter er spesielt påtakelig i de tidlige bøkene.


Bodø Motorsportklubb.
Bodø Motorsportklubb ble etablert i 1989, og var de første årene delt i to avdelinger: Motorcross og trial. Motorcross-avdelingen ble etter hvert lagt brakk og klubben var i mange år en ren trial-klubb. Klubben er den eneste motorsportklubben nord for Trøndelag som har aktivitet innen trial.
Klubben har i mange år hatt tett tilknytning til det som nå er Motorsenteret i Bodø.


Jørn-Kristian Jørgensen.
Jørn-Kristian Jørgensen (født 1954 i Oslo) er en norsk forfatter.
Jørgensen har studert journalistikk i New York (1974–1975), arbeidet i Sri Lanka og har de siste snart 30 årene vært rådgiver innen informasjon- og samfunnskontakt i Oslo politidistrikt. Han har en omfattende journalistisk produksjon bak seg, i både bøker, tidsskrifter og blader. Han har reist mye, blant annet i Sri Lanka. Han er gift og har to barn; tvillinger født 1984.
Bibliografi.
Jørgensen er redaktør av organet Politipensjonisten og av Årsskriftet til Norsk Politihistorisk Selskap, samt deres internettsider. Han leverer også regel messig artikler og essays til norske- og utenlandske tidsskrifter.


Michael Ballack.
Michael Ballack (født 26. september 1976 i Görlitz) er en tidligere tysk fotballspiller.
Ballack, som signerte for Chelsea i 2006, er en av verdens mest effektive og komplette midtbanespillere. Han er kjent for sin styrke i luftrommet og målfarlighet både på klubb- og landslagsnivå. Han benytter draktnummer 13 i alle sammenhenger, er 189 cm høy og veier 80 kg. Ballack er samboer med Simone og har tre barn. I sesongen 2010 / 2011 skal han spille for Bayer Leverkusen. Den 2. oktober 2012 sa Ballack at han legger opp etter at 2 års kontrakten med Bayer Leverkusen gikk ut.
Landslaget.
Michael Ballack ble tatt ut på verdenslaget etter VM i fotball 2002, hvor han var svært delaktig i s finaleplass. Selv pådro han seg et gult kort for mye til å spille finalen, men på veien dit bidro han med fire målgivende pasninger i tillegg til å score vinnermålet både i kvartfinalen mot og semifinalen mot Sør-Korea. Ballack har scoret hele 42 mål på 98 landskamper fra sin midtbaneposisjon, og var tidligere kaptein. Etter mye skader og problemer som satte han utenfor landslaget i VM i 2010, ble han fratatt kapteinsvervet.


Babelfisk.
Babelfisken er en fiktiv oversettelsesfisk i boken "Den komplette haikerens guide til galaksen" av Douglas Adams.
En babelfisk er universell oversetter. Den fremstår som en «liten, gul og iglelignende» fisk. Når en babelfisk settes inn i øret tillater den 'brukeren' å øyeblikkelig forstå alt som blir sagt på et hvilket som helst språk. Dette var både et brukbart verktøy for Adams, som skrev at han alltid synes det var rart at all former for romvesener snakket engelsk; og startpoenget om en vits om guds eksistens.
Fiskens navn refererer til tårnet i Babel, som i følge jødisk og kristen tro førte til Guds introduksjon av en flerspråklig verden.


Katapult.
En katapult er en kastemaskin som bruker en arm til å sende ut et prosjektil over en lengre distanse. En hvilken som helst type maskin som kaster et objekt kan beskrives som en katapult, men begrepet forstås vanligvis som en kastemaskin eller beleiringsmaskin benyttet i middelalderen.
Navnet katapult kommer fra gresk κατα (mot) og παλλειγ (å kaste (et prosjektil)). Opprinnelig refererte begrepet "katapult" til en form for kastemaskin som slynget en pil, mens "ballista" eller "ballist" refererte til en maskin som kastet en stein, men i årenes løp har de to begrepene byttet mening.
Det var vanlig at hæren eller armeen fant treverk og bygde katapulten på stedet der beleirengen skulle foregå, da dette ofte var lettere enn å frakte med seg deler.
Konstruksjon.
Katapulter kan klassifiseres i henhold til det fysiske konseptet som ble benyttet til å lagre og utløse energien som var nødvendig for å slynge objektet.
Den første katapulten som var klart forskjellig fra et håndholdt våpen (som en bue, en armbrøst, en slynge etc.) var den greske "gastrophetes," en armbrøst så stor at den ble støttet mot underlivet heller enn mot armen, derfor ble den også kalt for en mavebue.
Det neste steget var en større utgave i form av en armbrøst støttet til en base eller et underlag mot bakken, som tidlige versjoner av "oxybeles" (gresk for «pilskyter») og "ballista" (den romerske versjonen av oxybeles). "Arbalette a tour" var en middelaldersk versjon av en armbrøst støttet til en base. Energien i disse katapultenes ble lagret i buens spennkraft.
En slynge i enden av en vippearm var også en katapult i den forstand at disse våpnene også kunne avfyre alle former for prosjektiler, fra steiner til krukker med gresk ild.


Chevrolet.
En 1957 Chevrolet Bel Air
Chevrolet, eller Chevy på folkemunne, er et amerikansk bilmerke eid av General Motors. Det ble stiftet 3. november 1911 for å konkurrere med T-Ford.
Selskapet ble stiftet av Louis Chevrolet (født 25. desember 1878 i La Chaux-de-Fonds i Sveits). Deres første modell var «Classic Six», en sedan for fem passasjerer, utstyrt med en 4,9 liters (299 kubikktommer), seksylindret motor. Topphastigheten var 105 km/h.
Daewoo - Chevrolet.
GM kjøpte opp Daewoo for å få et større marked i Europa med logoen sin.


Formel 1.
Formel 1 (F1, "Formula One" på engelsk) er den øverste klassen av motorsport som reguleres av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Ordet «Formel» i tittelen betyr at det finnes et sett regler alle deltakende biler og førere må følge. Verdensmesterskapet i Formel 1 består av en rekke enkeltløp, kjent som «Grand Prix», som avholdes på baner spesielt bygget for Formel 1, eller i enkelte tilfeller på lukkede bygater. Resultatene fra hvert løp akkumuleres, og det kåres hvert år to verdensmestere, én blant førerne og én blant konstruktørene.
Formel 1 er en svært populær sport i TV-sammenheng, og løpene sees av mange millioner seere i 200 forskjellige land. Bilene konkurrerer i svært høye hastigheter, ofte over 300 t, og førerne utsettes for svært store G-krefter i svingene og ved innbremsing. Regelsettet i Formel 1 legger en rekke restriksjoner på både biler og førere, og er blant annet ment for å holde de stadig økende hastighetene på et trygt nivå.
Gjennom historien har det blitt gjennomført en rekke endringer når det gjelder spesifikasjonene på bilene i Formel 1. Det har blitt kjørt med mange forskjellige motorer, både med turbo, kompressor og sugemotorer uten pustehjelp. Motorene har variert stort, fra rekkemotor med fire sylindre til H-motor med 16 sylindre, og sylindervolumet har variert fra 1,5 liter til 4,5 liter. Den høyeste effekten i Formel 1s historie var omkring 1200 hk, da det ble kjørt med turboladede motorer på 1980-tallet.
Bilene.
Bilene er enseters åpne biler, der føreren er plassert sentrert foran motoren. Bilen skal ikke veie mindre enn 640 kg, inkludert fører, men uten bensin. Hvis man klarer å lage en lettere bil, må man bruke ballast for å komme opp i riktig vekt. Ballasten blir da plassert så lavt som mulig for å få et lavt tyngdepunkt.
Dagens biler har vinger foran forhjulene og bak på bilen for å oppnå optimalt marktrykk. I tillegg benyttes småvinger montert forskjellige steder på karrosseriet for å styre luftstrømmen over bilen.
Tradisjonelt er sporten en arena der verdens store bilfabrikanter, som BMW, Ferrari og Mercedes-Benz, konkurrerer om å utvikle den beste bilen. Mange av konseptene som utvikles blir senere brukt i vanlige gatebiler. Sporten har derfor vært preget av store penger og stor prestisje. Ved siden av de store bilfabrikantene finnes det også private lag. Disse lager egne biler, men har ofte motorer levert fra bilfabrikanter. Kjente navn blant disse lagene er McLaren (startet 1966) og Williams (startet 1975).
Dekk.
Dekkene har stor betydning for farten og kjøreegenskapene. Dagens dekk i Formel 1 er mønsterløse (slicks). Lenge var det et krav at dekkene skulle ha fire langsgående striper, men dette ble endret foran 2009-sesongen. Etter at Michelin trakk seg ut etter 2006-sesongen kjørte alle lagene på Bridgestone-dekk fram til og med 2010-sesongen. Fra og med 2011 vil de bli erstattet av Pirelli som eneleverandør av dekk til Formel 1-lagene.
Motor.
Spesifikasjonene for motorene har endret seg en god del gjennom årene. Dagens motorer skal ha åtte sylindre, 2,4 liter sylindervolum, normalt aspirert (ingen turbo). Motorene kan kjøres opp til 18 000 omdreininger, og de skal ha en levetid på to løp. Motorene går på tilnærmet normal, blyfri bensin.
Idag er det også vanlig at flere lag kjører med samme motor; For eksempel leverer Ferrari motorer til Toro Rosso i tillegg til seg selv. Dette gjør motorleverandørene for å få inn mer data til å utvikle motorene med, men også for å tjene penger.
Mesterskap.
Formel 1 er et verdensmesterskap og kjøres på baner over store deler av verden. De siste årene har en sesong bestått av mellom 15 og 19 løp, og hvert lag (team) stiller med 2 biler.
Formula One World Drivers Champion Trofeet
Formula One World Drivers Champion.
Føreren av hver bil gis poeng og konkurrerer om å vinne førertittelen (Formula One World Drivers Champion). I hvert løp deles det ut 25 poeng for første plass, 18 for andre, 15 for tredje, 12 for fjerde, 10 for femte, ned til tiende plass som får 1 poeng. Når alle løpene er kjørt summeres poengene som førerne har fått i løpet av sesongen, og føreren med flest poeng vinner. Dersom 2 førere har like mange poeng, er det den med flest seiere som vinner.
Den første førertittelen ble vunnet av italienske Nino Farina med 30 poeng for laget Alfa Romeo i 1950.
Formula One World Constructors' Champions.
Lagene får summen av poengene som lagets to førere oppnår i hvert løp, og konkurrerer om å vinne konstruktørtittelen (Formula One World Constructors' Champions). Dersom 2 lag har like mange poeng, er det den med flest seiere som vinner.
Denne tittelen ble innført første gang i 1958 og ble da vunnet av laget Vanwall med 48 poeng. Førertittelen i 1958 ble vunnet av britiske Mike Hawthorn med 42 poeng for laget Ferrari.
Historie.
Den 13. mai 1950, på en flystripe-bane på Silverstone i England, begynte Formel 1 sin heseblesende karriere. Allerede i den første Formel 1-sesongen ble grunnlaget lagt for en del basisprinsipper som eksisterer ennå. Formel 1-biler var konstruksjoner som ble satt på hjul med en eneste hensikt: For å vinne.
I starten (1950–1959).
Alfa Romeos vinnerbil som kjørte i 1951-sesongen
Når vi ser tilbake på den tidens biler ser de for oss ut til å være håpløse for sine oppgaver. Men for 50-årenes motorsportentusiaster var de tekniske mirakler bygget for å «fly» på bakken. Reglene tillot 1,5 liters kompressormotorer og 4,5 liters forgassermotorer.
Det sterkeste teamet fra dag én viste seg å være Alfa Romeo, som hadde tre Fa-er i stallen: Dr. Nino Farina, Juan Manuel Fangio og Luigi Fagioli. Disse tre fordelte alle seierne seg i mellom, og Farina ble den første verdensmesteren i F1 historien. Siden regelverket tillot fritt valg av drivstoff, blandet konstruktørerene vanlig bensin med en god dose alkohol for å holde temperaturen nede. Kompressorbilene hadde også problemer med sitt enorme drivstofforbruk.
Maserati greide å hente i overkant av 200 hk ut av sine motorer, og en ny rekord for forgassermotorer ble satt. Det magiske tallet: 100 hester per 1000 cm³ sylinderkapasitet i en sugemotor. Mercedes entret F1-scenen på Rheims-banen i Frankrike med biler som så ut som sportsvogner – hjulene var nemlig dekket av skjermer for aerodynamikkens skyld. Resultatet ble at Juan Manuell Fangio ble verdensmester i 1954 og 1955. Alle bilene var fortsatt utstyrt med trommelbremser, noe vi i dag regner som en teknikk fra steinalderen. Det britiske Connaughtlaget introduserte skivebremser i Formel 1 for første gang i 1955. En annen innovasjon kom i 1955 og viste seg snart å være uslåelig. Motoren montert bak føreren hadde vist seg så vellykket at innen 1961 hadde frontmonterte motorer forsvunnet for godt.
Farlige tider (1960–1969).
60-årene startet som 50-årene hadde sluttet, med australske Jack Brabham som verdensmester. To førere omkom på Spa under Belgia Grand Prix. Den neste tragedien inntraff da også Lotus-føreren Alan Stacey kjørte av banen etter å ha blitt truffet av en fugl på et av banens raskeste partier. Helhjelmer med visir ble først obligatorisk åtte år senere. Fra 1961 ble bilenes sylindervolum redusert fra 2,5 til 1,5 liter for å redusere risikoen for ulykker. Veteranen Phil Hill, som kjørte for Scuderia Ferrari, ble første, verdensmester fra USA i Formel 1, men triste omstendigheter la en demper på triumfen. I Monza omkom hans tyske lagkollega, Wolfgang von Trips, etter en kollisjon med Jim Clark. 14 tilskuere ble også drept.
I 1962 skapte Lotus-sjefen, Colin Chapman, en revolusjon innen chassis-bygging da han presenterte sin Lotus 25. Det var den første bilen som var bygget rundt en såkalt «Monocoque» konstruksjon. I stedet for den tradisjonelle rør-rammen ble det benyttet forsterkede, lette metallkasser. Resultatet var et solid chassis som tålte tøffe påkjenninger samtidig som det ga føreren relativt god beskyttelse.
I 1966 kom en ny epoke da man gikk fra 1,5 til 3 liter. Jack Brabham klarte å feie all motstand til side i sin Brabham-Repco. I 1967 gjorde den legendariske Ford DFV-motoren i Nederland. Jim Clark kjørte bilen direkte til seier og motoren utviklet seg til en uslåelig serievinner som fortsatte sin seiersrekke helt frem til turbo-alderen på 80-tallet. Motoren kom for sent til å hindre at Brabham Repco teamet oppnådde nok en triumf. Denne gangen gikk tittelen til Jack Brabhams lagkollega, Denny Hulme.
1968 ble også uforglemmelig. Ikke fordi helten Jim Clark ble drept under et Formel 2-løp på Hockenheim; heller ikke på grunn av de mislykkede forsøkene med firehjuls-drevne biler; ei heller fordi sponsor-merker dukket opp på bilene for første gang. I 1968 begynte det for første gang å dukke opp vinger i Formel 1. Graham Hill samlet flest poeng denne sesongen og ble verdensmester og gjentok bragden fra 1962. I 1969 inntraff to alvorlige ulykker under gateløpet i Barcelona da bakvingene på Lotusene til både Graham Hill og Jochen Rindt knakk. Som resultat forbød FIA vingene før Monaco Grand Prix. En av de som protesterte mest var Ken Tyrrell, den gang teamsjef for Matra-Ford. Hans fører, Jackie Stewart, vant likevel mesterskapet uten vingene.
thumb
Noen legendariske Formel 1-førere gjennom tidene har vært Juan Manuel Fangio (ARG), Jack Brabham (AUS), Alain Prost (FRA), Ayrton Senna (BRA) og Michael Schumacher (GER). Sistnevnte har vunnet flest VM-titler, sju stykker.
De fem siste tok han med Ferrari i tidsrommet 2000–2004, men i 2005 var det spanjolen Fernando Alonso (Renault) som vant mesterskapet. Alonso og hans italienske teamkamerat Giancarlo Fisichella, tok også hjem konstruktørtittelen for Renault. I 2006 kopierte Alonso bragden fra året før.
Utholdenhet.
Formel 1-førere må være psykisk sterke og ha en god helse for å kunne kjøre. De blir utsatt for opptil 4 til 5 G ved akselerasjon og innbremsing og i svinger, og ved ulykker kan de bli utsatt for cirka 30 til 80 G.


Cunningham Automobile Company.
The Cunningham Car Company er et amerikansk selskap som bygger løps- og sportsbiler. Det ble stiftet av Briggs Swift Cunningham II (1907–2003, og bygget sin første bil i 1950


Monacos Grand Prix.
Monacos Grand Prix (fransk: "Grand Prix de Monaco") er et Formel 1-løp som arrangeres hvert år på Circuit de Monaco. Løpet har vært holdt siden 1929, og anses sammen med Indianapolis 500 og 24-timersløpet på Le Mans som et av de viktigste og mest prestisjefylte billøpene i verden. Banen er blitt karakterisert som «et eksepsjonell sted av glamour og prestisje.»
Løpet kjøres på en smal bane i gatene i byen Monaco, med mange bakker og krappe svinger og også en tunnel, noe som gjør den til en av de mest krevende banene i Formel 1. Til tross for de relativt lave gjennomsnittshastighetene er det også en farlig bane å konkurrere på.
Det første løpet i 1929 ble organisert av Anthony Noghès med hjelp av «Automobile Club de Monaco», og ble vunnet av William Grover-Williams i en Bugatti. Løpet var i 1936 og -37 en del av Europamesterskapet for Grand Prix-førere, og den inngikk i det første Formel 1-verdensmesterskapet i 1950. Graham Hill var kjent som «"Mr Monaco"» på grunn av sine fem Monaco-seire på 1960-tallet. Brasilianeren Ayrton Senna har vunnet løpet flere ganger enn noen andre, med seks seire, hvorav fem på rad mellom 1989 og 1993.
Vinnere av Monacos Grand Prix.
"Rosa bakgrunn indikerer at løpet ikke var en del av Formel 1-mesterskapet."
"Kremfarget bakgrunn indikerer at løpet var en del av det europeiske mesterskapet før andre verdenskrig."


Farsø kommune.
Farsø kommune er en tidligere dansk kommune i Nordjyllands amt, siden regionreformen 2007 en del av Vesthimmerlands kommune i Region Nordjylland.


Fjerritslev kommune.
Fjerritslev kommune var inntil 1. januar 2007 en egen kommune på nordvestkysten av Jylland i Nordjyllands amt i Danmark.
Under Kommunalreformen (2007) ble størstedelen av kommunen slått sammen med Aabybro kommune, Brovst kommune og Pandrup kommune til Jammerbugt kommune. Denne kommunen har et areal på 863 km² og 38 864 (2005) innbyggere. Den nye kommunen faller under den nye regionen kalt Region Nordjylland.
Nabokommuner med landforbinding er på østsiden Brovst, Hanstholm og Thisted på vestsiden og Løgstør i sør. Fordi Fjerritslev kommune ligger på nordkysten av Limfjorden, ligger grensen med Nibe som er dens nabo i sør i vannet. Løgstør, som deles av fjorden, er skilt fra Fjerritslev av "Agger Sund".
Referanser.
Brovst


Frederikshavn.
Frederikshavn er en by i Region Nordjylland, Danmark med 23 636 innbyggere (2006). Frederikshavn ligger ved Kattegat på østkysten av Vendsyssel. Gamle Frederikshavn kommune hadde i 2004 34 416 innbyggere. Etter kommunalreformen 2007 er også Sæby kommune og Skagen kommune lagt under den nye Frederikshavn kommune.
Frederikshavn ligger i et morenelandskap som ble skapt av innlandsisen i siste istid for 14 000 år siden. Byen het tidligere Fladstrand før den skiftet navn og ble oppkalt etter kong Frederik VI. Frederikshavn fikk kjøpstadsrettigheter i 1818.
Næringslivet i Frederikshavn har tradisjonelt vært sentrert rundt fiskeri og havnevirksomhet. Idag er den en av Danmarks fremste fergebyer med forbindelser til Oslo og Göteborg. Byen har også et større sykehus, marinebase og tekniske skoler tilknyttet maritime fag.
Historie.
Det har bodd mennesker i området ved Frederikshavn i flere tusen år. Rundt i kommunen finnes en mengde langdysser og jernaldergraver. Den naturlige havnen beskyttes av små øyer og rev og nærheten til Sverige og Norge har hatt stor økonomisk betydning.
Det er fem middelalderkirker i Frederikshavn oppført i tiden 1150–1250: Skærum kirke anses for å være eldst, mens Flade kirke, Gærum kirke, Åsted Kirke og Elling kirke er oppført etter 1200.
"Bangsbo herregård" nevnes første gang i 1367 som væpnergård under Børglum kloster og ytterligere fem større herregårder og mindre slott er nevnt på sent 1300-tall og utover 1400-tallet.
Fladstrand kirke ble oppført under den store oppgangstiden for sildefisket i 1688–1690. Den er i bindingsverk, men senere erstattet av mur. Kirkegården omfatter en større krigskirkegård med flyktningegraver samt engelske og tyske krigsgraver fra andre verdenskrig.
Under andre verdenskrig var byen en del av tyskernes Atlanterhavsvoll og hadde status som forsvarsområde, "Verteidigungsbereich". De tre andre danske områdene med en slik status var Hanstholm, Esbjerg og Aalborg.
Havnen har tradisjonelt vært byens økonomiske lokomotiv med fiskeri og verftsindustri. Men etter krisen i fiske- og verftsnæringene i 1980-årene, har turismen overtatt som hovednæringsvei.
Byen har med noen unntak vært sosialdemokratisk og borgermester siden 1998 er Erik Sørensen fra (Sosialdemokratene).
Næringsliv.
Hvert år besøker 5 millioner mennesker Frederikshavn, stort sett som fergeturister. Grensehandelen er en viktig næringsvei, med store varehus som betjener norske og tyske handlende.
Frederikshavn har jernbane (Aalborg - Frederikshavn Jernbane) og motorveiforbindelse (E45) til Aalborg via Hjørring, og hurtigbåtene til Göteborg tar bare 2 timer over Kattegat. Byen har også en innenriks kortbaneflyplass, "Sinndal Lufthavn".
Det foregår flere events, friluftskonserter og idrettsarrangementer i Frederikshavn hele året gjennom.


Hadsund kommune.
Hadsund kommune er en tidligere dansk kommune som ligger i Region Nordjylland, og siden 2007 i Mariagerfjord kommune. Administrasjonssenteret var byen Hadsund.


Hals kommune.
Hals kommune er en tidligere dansk kommune som ligger i Nordjyllands amt i Danmark. Den ble 2007 slått sammen med Aalborg kommune.
Kommunen besto av byen Hals og tettstedene Vester Hassing, Ulsted, Gandrup og Hou.


Hov.
Hov (, dansk: "Hove") er en bygd på Suðuroy, den sørligste av Færøyene. Bygda er den eneste i Hovs kommuna. Hov ligger midt på østkysten av Suðuroy, ved fjorden Hovsfjørður, der den 1,7 hektar store holmen Hovshólmur befinner seg. Hov er en av Færøyenes eldste bygder, og er nevnt i Færøyingesaga. Sagaen forteller om Havgrímur, en vikinghøvding som bodde i Hov i det 900-tallet. Han dyrket hedenske (førkristne) guder ved et gudehov, derav bygdas navn.
Geografi.
Vest for Hov finner man fossefallet Foldarafossur, en del av elven Hovsá. Hovsá renner fra Vatnsnes, og har sitt utløp mellom bygdene Porkeri og Hov. Foldarafossur er et velkjent bildemotiv, og avbildes på et færøysk frimerke utstedt i 1999. Fossen ligger der hvor Hovsá renner over kanten av Foldarshamri. Litt lengre sør ligger fjellpasset Foldarsskarð. Alle disse tre stedsnavnene har det samme opphavet; lingvister mener at navnet kommer av jorden (på færøysk også kalt "foldin") like ved disse stedene.
Historie.
Det har vært havn i Hov helt tilbake til landnåmstiden. Den nåværende havnen ble bygd i 1935–1940 (og senere utvidet på 1960-tallet), og har betydd et stort fremskitt for bygda. Fra da av har man kunnet dra til sjøs med større båter hele året rundt. Hov kirke er en tradisjonell, svartmalt trekirke. Den stod opprinnelig i Vágur, men ble flyttet og gjenreist i Hov i 1943, da Vágur fikk en ny kirke.Fiskeoppdrett har siden 1980-tallet sysselsatt mange av bygdas innbyggere.


Hirtshals kommune.
Hirtshals kommune er en tidligere kommune på Vendsyssel i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt), i Danmark. Ved kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Hjørring og utgjør heretter Hjørring kommune.


Hirtshals.
Hirtshals er en by i Vendsyssel i Danmark. Ved den danske kommunalreformen i 2007 ble Hirtshals kommune en del av Hjørring kommune. Tidligere var byen senter i Hirtshals kommune. Hirtshals har 6 665 innbyggere (2004). Byen er kjent for sin fiske- og fergehavn. Fergeforbindelse med Kristiansand, Larvik, Langesund, Stavanger og Bergen. Det går motorvei direkte til Aalborg og videre til Tyskland.
Hirtshals havn ble utbygget 1919–31, og sterkt utvidet i 1966. Den er Danmarks nest største fiskehavn etter omsatt mengde, bare overgått av Esbjerg på sørvestkysten av Jylland.
Nordsøakvariet i Hirtshals er et av Nordens fremste saltvannsakvarier, og vektlegger livet i Nordsjøen. Akvariet er tilknyttet Nordsømuseet, og det er gode overnattingsmuligheter i Hirtshals. Sommerturismen knyttet til museet og fergetrafikken er betydelig.
I nærheten av Hirtshals fyr ligger Bunkermuseet Hirtshals. 10. batteri er Danmarks eneste utgravde, komplette tyske forsvarsanlegg fra andre verdenskrig som er åpent for publikum.


Tvøroyri.
Tvøroyri (, dansk: "Tværå") er det største tettstedet på Suðuroy, den sørligste av Færøyene. Tvøroyri er administrasjonssentrum for Tvøroyrar kommuna, som også omfatter Froðba, Trongisvágur, Øravík og Øravíkarlíð, 1. januar 2009 hadde Tvøroyri 1 104 innbyggere, mot 1 405 i 1985.
Tvøroyri har en god infrastruktur som øyas viktigste by. Her finner man blant annet hotell, lokalmuseum og Suðuroys sykehus. Fiskeri- og handelshavnen ligger beskyttet inne i Trongisvágsfjørður, og har en dybde på 7 meter. Ved siden av Vágur er dette Suðuroys viktigste havn. 13 skip med en samlet tonnasje på 4 243 bruttoregistertonn hører hjemme her. Tolv av disse er fiskefartøyer (2002). Bilfergen F «Smyril», som har daglige anløp her, knytter Tvøroyri sammen med hovedstaden Tórshavn.
Historie.
Tvøroyri er det yngste tettstedet på Suðuroy, og ble grunnlagt i 1836 etter at den danske monopolhandelen opprettet et utsalg her. Området var på den tiden jorden til grunneiere i Froðba, men stedet vokste sakte men sikkert til å bli større og viktigere enn nabobygda med opphav fra sagatiden. Det første året bodde det 10 personer i Tvøroyri, fra 1860 var det 66. Kirken i Froðba ble etterhvert flyttet til Tvøroyri grunnet veksten, men denne ble også raskt for liten, og i 1908 innviet man dagens Tvøroyrar kirkja.
Like etter århundreskiftet hadde man, foruten kjøpmennene, en skredder, skomaker, urmaker, bokbinder, barberer og baker. I mellomkrigstiden bodde det nesten 600 personer i Tvøroyri, og var Færøyenes nest største by inntil den ble forbigått av Klaksvík i 1940.
Tvøroyri er en av byene på Færøyene der man ikke finner skilt med gatenavn. Selv om alle gatene er blitt tildelt navn, er de ennå ikke angitt med skilt.


Nordfjord (fjord).
Nordfjord er den nordligste av de tre store fjordene i Sogn og Fjordane. Den er den sjette lengste fjorden i Norge, med sine 106 km. Fjorden går fra Husevågøy i vest til Loen lengst inn i landet.
Fjorden gir navnet til regionen Nordfjord, som innbefatter kommunene Bremanger, Vågsøy, Eid, Gloppen og Stryn i direkte tilknytning til fjorden, samt Selje i nordvest og Hornindal som ligger i øst, ved det store, dype Hornindalsvatnet.


Prestekongen Johannes.
Prestekongen Johannes har sin opprinnelse i en legende om at det fantes en stor kristen hersker i det fjerne Østen som både var prest og konge, og som ville komme de kristne til unnsetning i kampen mot muslimene. Denne legenden ble nok mest populær i forbindelse med tiden med korstogene, og det sies at en av Henrik Sjøfarerens motiver for å utforske Afrikas vestkyst var å finne denne «Prestekongen Johannes». Han mente at det kristne riket befant seg sør i Afrika.
Prester Johannes hos Bar Hebraeus.
Bar Hebraeus ser ut til å kalle forgjengeren til Djengis Khan for Johannes, og at denne
Mongolene forsøkte å opprette en allianse med det kristne Europa mot nettopp muslimene, og det kan ha ført til at noen så på Djengis Khan som den rettmessige prestekongen. Men siden navnet ikke var det samme, måtte det lages en dekkhistorie.
Etiopia.
Legenden om Prestekongen Johannes kan ha sitt utspring i kongeriket Aksum, som ble kristnet i 300 e.kr. Da muslimene erobret Nord-Afrika på 600-tallet, ble Aksum isolert. Dette kristne kongeriket, der kongen både var patriark og monark, kan så ha blitt til legenden om Prestekongen Johannes. En utsending fra Portugal besøkte kongeriket i 1480-årene, men fant da et fattig og svakt land som ikke kunne bidra med noe i kampen mot muslimene.
Prestekongen Johannes forekommer i Freisings våpen fra 1300-tallet, som pave Benedikt XVI inkluderte i sitt pavelige våpen.


Julio Medem.
Julio Medem (født 21. oktober 1958, i San Sebastian, Spania) er en filmregissør, også kjent som Julio Medem LaFont.
Allerede som tenåring lagde Julio Medem kortfilmer med farens filmkamera. Samtidig studerte han psykiatri fordi han ønsket å lære mer om de mørke krokene i menneskesinnet. I 1985 fikk han sin medisingrad.
I 1986 regisserte han kortfilmen "Patas en la cabazea" som han vant en pris for på filmfestivalen i Bilbao. I 1987 mottok han Telenorte-prisen for en annen kortfilm, og bestemte seg da for å bli profesjonell filmskaper.
Medem er en av de mest viktige og originale spanske filmskaperne.


Anders Frisk.
Anders Frisk (født 18. februar 1963 i Göteborg) er en tidligere svensk fotballdommer av høy internasjonal klasse. Han er bosatt i Mölndal.
Anders Frisk dømte blant annet finalen i EM i fotball 2000.
Den 11. mars 2005 bestemte Anders Frisk seg for å legge opp som dommer på grunn av trusler mot familien etter at han viste ut Didier Drogba i kampen mellom FC Barcelona og Chelsea i Champions League.


Manuel Arteaga y Betancourt.
Manuel Arteaga y Betancourt (født 28. desember 1879 i Puerto Principe, nå Camagüey på Cuba, død 20. mars 1963 i Havanna) var en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Havanna 1941–1963.
Kreert til kardinal av pave Pius XII i 1946.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Kardinal Arteaga y Betancourt ble forfulgt av Fidel Castros kommunistiske regime, og tok tilflukt i den argentiske ambassade og i nuntiaturet 1961–1962. Fra 1962 til sin død var han pasient ved sykehuset «San Juan de Dios».
Arteaga y Betancourt, Manuel
Arteaga y Betancourt, Manuel
Arteaga y Betancourt, Manuel
Arteaga y Betancourt, Manuel


Octavio Antonio Beras Rojas.
Octavio Antonio Beras Rojas (født 16. november 1906 i Seibo nær Santo Domingo i Den dominikanske republikk, død 1. desember 1990 i Santo Domingo) var en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Santo Domingo 1961–1981.
Rojas ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Carlos María de la Torre.
Carlos María de la Torre (født 14. november 1873 i Quito i Ecuador, død 31. juli 1968 i Quito) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Quito 1933–1967.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og i konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Torre, Carlos María de la
Torre, Carlos María de la
Torre, Carlos María de la
Torre, Carlos María de la


Pablo Muñoz Vega.
Pablo Muñoz Vega S.J. (født 23. mai 1903 i Tulcán i Ecuador, død 3. juni 1994 i Quito) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Quito 1967–1985.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1969.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Han var tidligere rektor ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma, og deltok som teologisk sakkyndig ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.


Navle.
Navlen er det runde arret på buken hos alle pattedyr, som avmerker stedet der navlestrengen satt. Den er hos de fleste mennesker en fordypning, men hos noen er den en forhøyning.
Hos de fleste andre pattedyr fremstår den bare som en tynn hårløs strek.


Leksvik Kommunehus.
Leksvik Kommunehus er et av de største sentrumsbyggene i Leksvik sentrum. Bygningen som i dag rommer de fleste kontorer innenfor kommunen og Leksvik Folkebibliotek stod ferdig i November 1972. Bygningen ble i 1983 utvidet til en tredje etasje.


Christchurch.
Christchurch er en by på østkysten av Sørøya på New Zealand.
Byen har fått sitt navn fra kollegiet Christ Church ved Universitetet i Oxford, England. Maori-navnet for byen er Ōtautahi etter høvdingen Tautahi som styrte en landsby i området.
Geografi.
Christchurch og omliggende områder sett fra verdensrommet.
Christchurch er den største byen og administrasjonssenter i regionen Canterbury. Den ligger i sørenden av Pegasus Bay, midt på østkysten av Sørøya. I sør ligger halvøya Banks Peninsula og i nord sletteområdet Canterbury Plains. Den offisielle «byen» avgrenses i øst av Stillehavet og våtmarksområdene til elvene Avon River og Heathcote River. I sør og sørøst er det de vulkanske åsene, Port Hills, som flankerer byen. Offisielt går bygrensen ved Waimakariri-elven i nord, men det urbane området strekker seg litt forbi denne.
De mange parkene og velholdte private hagene har gitt byen tilnavnet «The Garden City» eller «Hagebyen».
Mesteparten av byen er flat og kun få meter over havnivå. Høyhusbeboere har derfor fantastisk utsikt over hva som ser mer ut som en skog med enkelte høye bygninger enn en større by.
Byens sentrum er katedralplassen Cathedral Square, som ligger foran den anglikanske katedralen Christ Church.
Jordskjelv.
Den 4. september 2010 ble byen rammet av et stort jordskjelv på 7,1 momentmagnituder. Jordskjelvet rammet kl 4,35 om morgenen og forårsaket store skader. Episenteret var omlag 40 kilometer vest for sentrum, 10 kilometer sørøst for Darfield.
Et nytt jordskjelv med styrke 6,3 rammet området den 22. februar 2011 og etterlatte seg store skader og mange omkomne.


Bjørn Ingvaldsen.
Bjørn Ingvaldsen (født 16. januar 1962 i Odda) er en norsk forfatter. Han har blant annet skrevet en rekke humoristiske barnebøker.
Bakgrunn og arbeid.
Ingvaldsen har bakgrunn fra Televerket og har arbeidet ved Det norske utvandrersenteret og Arkeologisk museum i Stavanger.
Han har også vært journalist.
Ingvaldsen debuterte i 1995 med novellesamlingen "Landskap med gul Lada". I 1999 kom "Jada, jada, jada", den første boka i serien om Elias og hans umulige bestemor. I 2000 ga han ut "Jeg er berømt", om Espen Herbert. Ingvaldsen mottok i 1998 Rogaland fylkes litteraturstipend, i 2004 mottok han Arks barnebokpris for boka "Nei vel, da" og i 2011 Rasmus Løland-stipendet.
Bjørn Ingvaldsen er valgt som leder av organisasjonen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere fra 2011. I perioden 2004 til 2010 var han medlem av styret i samme organisasjon.
Ingvaldsen er representert i en rekke antologier. Hans bøker er oversatt til blant annet tysk, italiensk, dansk og fransk.
Bjørn Ingvaldsen bor på Høle i Sandnes.


Benedikt.
Benedikt (latin "Benedictus", «den velsignede», italiensk "Benedetto") er et kristent mannsnavn.
Navnet er svært sjeldent i Norge. Kjente personer med dette navnet inkluderer den hellige Benedikt av Nursia, grunnlegger av Benediktinerordenen, samt en rekke paver og motpaver, helgener og saligkårede.


Peshawar.
Peshāwar (kjent som Purushapura i Sanskrit) er en by i Pakistans Nordvest Grense-provinsen (befolkning ca 570 000) nær den østlige enden av Khyber-passet.
Peshawars befolkning består hovedsakelig av to grupper. Majoriteten er pashtoer (inkludert afghanske pashto-flyktninger) og en minoritet av sigøynere.
Industrien produserer tekstiler, sko og keramikk. Peshawar Museum har en fin samling av Gandaharan. Utdanningssenteret i Peshawar er et universitets-område som består av Peshawar Universitet, NWFP landbruksuniversitet og Ingeniør og Teknologi-universitetet. I senere år har også flere private universitet åpnet i byen.


Bernardino Echeverría Ruiz.
Bernardino Echeverría Ruiz O.F.M. (født 12. november 1912 i Cotacachí ved Ibarra i Ecuador, død 6. april 2000 i Quito) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Guayaquil 1969–1989, apiostolisk administrator «sede vacante» av Ibarra 1990–1995.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1994.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Stephanos I Sidarouss.
Stephanos I Sidarouss C.M. (født 22. februar 1904 i Kairo i Egypt, død 23. august 1987 I Kairo) var koptisk-katolsk patriark og en av Den katolske kirkes kardinaler.
I 1958 valgte den koptisk-katolske synode ham til patriark av Alexandria, et embede han beholdt til 1986. Pave Paul VI kreerte ham til kardinal i 1965.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Vera Henriksen.
Vera Henriksen (født "Vera-Margrethe Roscher Lund" den 22. mars 1927 i Oslo) er en norsk forfatter.
Hun bodde i USA mellom 1946 og 1963. Der studerte hun arkitektur og kunsthistorie.
Vera Henriksen har skrevet mange bøker med handling fra middelalderen og andre historiske epoker. Flere av bøkene hennes inneholder den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendommen.
Hun debuterte i 1961 med boka "Sølvhammeren", som er første del av Sigrid-trilogien. Bok nummer to, "Jærtegn", kom i 1962, og den siste boka, "Helgekongen", kom året etter. Denne serien fikk stor suksess. Henriksen har også skrevet sagaspill, blant annet "Asbjørn Selsbane" og "Sverdet", og dessuten sakprosa, som Luftforsvarets historie.
Vera Henriksen er datter av Alfred Roscher Lund, den første sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste.


Sølvhammeren.
"Sølvhammeren" er en historisk roman med innhold fra norrøn tid på 1000-tallet skrevet av Vera Henriksen og første bok i «Sigrid-trilogien». Henriksen debuterte med "Sølvhammeren" i 1961. Året etter kom "Jærtegn", og romansyklusen ble avsluttet med "Helgenkongen" i 1963.
Handlingen i "Sølvhammeren" foregår i tiden like før kristningen av Norge og den tiden Olav Haraldsson forsøker å fullføre kristningen av landet med vold. Hovedpersonen er Sigrid Toresdatter fra Bjarkøy. Hun er søster av Tore Hund og blir 15 år gammel gift med den langt eldre Olve Grotgardsson fra Egge. Den første natten de var sammen, sa han fram et kvad til henne. Kvadet hette "Skirnesmål" og handler om Frøy og Gerd. Frøy elsket denne kvinnen og var stum av sorg over at han ikke kunne få henne. Til tider blir forholdet mellom Sigrid og Olve kaldt ved at Olve har en frille ved navn Khadija. Olve var svært mye hos frillen oppe i Ogndal, og senere lot han henne flytte inn på Egge. Sigrid mislikte dette, og etter at Sigrid fødte Olves sønn, lover Olve henne å kvitte seg med Khadija.
"Sølvhammeren" gir et annet bilde av Tore Hund enn det de fleste kjenner. Her ser man ikke en niding, men en mann som gjorde det han mente var rett.


Louis-Henri-Joseph Luçon.
Louis-Henri-Joseph Luçon (født 28. oktober 1842 i Maulévier i Frankrike, død 28. mai 1930 i Reims) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Reims 1906–1930.
Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Under Første Verdenskrig ble han et symbol på krigens franske ofre for Tysklands angrep, ved at han til tross for at katedralen var blitt ødelagt forble i Reims helt til april 1918.
Lucon, Louis-Henri-Joseph
Lucon, Louis-Henri-Joseph
Lucon, Louis-Henri-Joseph
Lucon, Louis-Henri-Joseph


Hadrian III.
Hadrian III (død september 885) var Den katolske kirkes pave fra 884 til sin død året etter. Han er den eneste pave fra det som i katolsk kirkehistorie kalles «Den mørke tidsalder» ("Saeculum obscurum"), perioden fra 882 til 1046.
Ifølge "Liber pontificalis" var han fra Roma, og sønn av en mann ved navn Benedikt. Utover dette vet man ingenting om ham før han ble pave.
Marinus I døde 15. mai 884. Omstendigheten rundt valget av Hadrian er uklare, men man vet at han ble konsekrert 17. juli samme år.
Han ser ut til å ha lagt seg på noenlunde samme linje som pave Johannes VIII og fikk raskt problemer med intrigemakere som hadde blitt ekskommunisert av Johannes. Marinus hadde latt dem vende tilbake til Roma, men Hadrian kom i konflikt med dem. En av dem var Georg av Aventinen, som var en høyere tjenestemann ved Lateranpalasset. Georg hadde forgiftet sin bror på oppfordring fra sin elskerinne og hadde så giftet seg med pave Benedikt IIIs søster for å få en bedre posisjon. Senere ønsket han å gifte seg med en annen kvinne, datter av en embetsmann ved navn Gregor. Georg drepte sin kone i full offentlighet. På grunn av sin nye svigerfars innflytelse og sine bekjentskaper ved det keiserlige hoff unngikk han straff for dette. Pave Hadrian III fikk ham straffet ved at hans øyne ble stukket ut.
Hadrian skal også ha latt en adelskvinne piske naken i gatene i Roma. Dette var muligens et resultat av intrigene og hevnlysten som oppsto etter mordet på Johannes VIII.
Han hadde en forsonling innstilling mot østkirken, og sendte et vennlig brev om sin innsettelse som pave til patriark Photios av Konstantinopel.
Den italienske adelen skal, ifølge kronikøren Martinus Polonus, ha vært lei av at karolingerne ikke kunne slutte fred med hverandre, og ba Hadrian gripe inn for å sikre fred i Italia. Paven utstedte to dekreter for å oppnå dette. Det første sa at pave-elekten skulle konsekreres uten å vente på keiserlig godkjennelse, og det andre at dersom Karl den tykke døde uten mannlige arvinger skulle den italienske adelen velge en egen keiser og konge av Italia. Polonius var ikke blant de mest kritiske kronikører, og det er stor mulighet for at det bare ble bedt om at Hadrian utstedte disse dekretene, uten at han faktisk gjorde det.
Sommeren 885 ble paven invitert til å delta ved den keiserlige riksdagen i Worms for å sikre etterfølgelsesrett for Karl den tykkes umyndige og uektefødte sønn Bernhard. Paven skulle også omorganisere bispedømmene i keiserriket. Hadrian reiste og overlot styringen av Roma til den keiserlige utsendingen, biskop Johannes av Pavia. Dette tyder på at det var forståelse for at keiseren ville hjelpe paven dersom han selv fikk hjelp ved riksdagen.
På reisen ble Hadrian syk og døde i midten av september 885 ved San Cesario sul Panaro (Modena). Det var mistanke om at han kan ha blitt myrdet, og mistankene ble styrket av at liket ikke ble ført til Roma med istedet gravlagt i abbediet i Nonantula. Han var, med unntak av Martin I som døde i eksil, den første pave siden Gregor I den store som ikke ble gravlagt i Peterskirken.
En helgenkult oppsto lokalt, og han ble formelt helligkåret ved at kulten ble godkjent av Leo XIII den 2. juni 1891. Minnedagen feires 8. juli.
Hadrian 03


Tore Hund.
a>, som ble utgitt første gang i 1899 under tittelen "Snorre Sturlassons kongesagaer". De øvrige tegningene i denne artikkelen er hentet derfra.
Tore Hund (norrønt "Þórir hundr"), født rundt 990 og død en gang etter 1030, var en av de betydeligste høvdingene i Hålogaland. Han hadde gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke. Tore Hund var en av lederne i opprøret mot kong Olav Haraldsson Digre, slik det er blitt beskrevet i Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige i Heimskringla.
Tore Hund var ute i vikingtokter og ledet flere ekspedisjoner nordover til Kolahalvøya og Kvitsjøen i Bjarmeland (dagens Russland). Da Olav Haraldsson ble konge, ble Tore Hund hans lendmann i nord. Over tid surnet forholdet mellom kongen og Tore, det startet med kornmangel i Hålogaland, noe som førte til drap. Drapene førte til hevn og nye drap, og det tvang Tore Hund til å gå i opposisjon til Olav Haraldsson og alliere seg med den danske kongen Knut den mektige. Konflikten endte i det store slaget ved Stiklestad i 1030.
Tore Hunds ætt.
Tore Hund tilhørte Bjarkøyætta. Alt i Harald Hårfagres dager nevnes Karl på Bjarkøy som ble dømt fredløs etter å ha drept Tore Svarte. Karls sønn, Olav Bekk, dro til Island samtidig med Tore Tussasprengar. Antagelig var Tore i slekt med disse og selv var Tore Hund sønn av Tore fra Bjarkøy, en betydelig herse i nord som var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, og hvor begge mennene ble brent inne.
Tore Hund var gift med en kvinne ved navn Ranveig, men vi kjenner ikke til hennes ætt. Med Ranveig fikk han sønnen Sigurd Toresson fra Bjarkøy. Om han hadde flere barn er uvisst og kanskje heller ikke sannsynlig.
Broren Sigurd Toresson var også en betydningsfull høvding og var bosatt på Trondenes sør for Bjarkøy og Grytøya. Sigurd var standsmessig gift med Sigrid Skjalgsdatter, søster til Erling Skjalgsson på Jæren, og med Sigrid hadde han sønnen Asbjørn som siden ble kalt for Asbjørn Selsbane.
Tore Hunds søster, Sigrid Toresdatter, ble inngiftet med Olve Grjotgardsson på Egge for å knytte allianser med de mektigste høvdingene i Trøndelag. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.
Politisk strid.
Hålogaland kan rimeligvis bli sett på som en selvstendig fristat før Norge var fullstendig samlet utover 1000-tallet, men Hålogaland var ingen politisk enhet. De ulike høvdingene slåss innbyrdes for å utvide sine maktområder og allierte seg med kongen i sør om de opportunsk så fordeler av det, og brøt alliansen med kongen tilsvarende. For Tore Hund og andre betydningsfulle høvdinger var det ingen grunn til å akseptere det overherredømme, til dels bygget på vold og brutalitet, som først Olav Tryggvason og siden som Olav Haraldsson sto som representanter for.
Tore Hund ble født en i tid preget av nye og gamle konflikter. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson sto for kristning av landet, men kristningen var ikke spørsmål om tro alene. Kristendommen var også et mektig politisk redskap for å rive gamle høvdingsystemer overende, og for Hålogaland var det ingen selvsagt sak at Hårfagreætten hadde noen odelsrett til å styre utenfor Vestlandet.
At Tore Hund ikke var kristen, men hedning er i denne sammenhengen underordnet. Det politiske styret som jarlebrødrene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson hadde stått for før Olav Haraldsson var basert på religiøs toleranse som forhindret politiske konflikter. I tillegg var det også et økonomisk spørsmål som strakte seg langt tilbake i tid: Kongedømmet som var basert på Vestlandet, og i Olav Haraldssons tilfelle fra Østlandet, krevde å få monopol på både finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen. Det var ikke selvsagt at Tore Hund anså det som rettferdig at kongen skulle bryte og ta gammel hevd.
I tillegg hadde Tore Hund et personlig motsetningsforhold til kongen ved at denne hadde dømt ham en stor bot etter et mord, foruten at kongen selv drepte en av hans nære familiemedlemmer, nevøen Asbjørn Selsbane. Da Olav Haraldsson sto ansvarlig for at høvdingen Erling Skjalgsson ble drept på en lite høvisk måte i 1028 var begeret fullt. Tore Hund stilte seg sammen med høvdingene Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta i spissen for et opprør mot kongen. En allianse med danskekongen Knut den mektige lå da i kortene.
Olav Haraldssons motstandere.
Olav Haraldsson bygde seg allianser med et nett med slektsforbindelser, og således knyttet til seg blant annet Kjetil Kalv på Ringnes i Stange, og Tord Guttormsson på Steig i Fron, men dette nettet var forbeholdt Østlandet. Vestlandet og Hålogaland hadde han ikke full kontroll over.
Den mest betydelige høvdingen var Erling Skjalgsson på Jæren som ikke bare kontrollerte Rogaland, men store deler av Vestlandet. Sigvat skald kaller ham for "skjöldungr jarla", det vil si «jarlers konger», noe som sier mye om den enestående posisjonen som Erling hadde i Norge. I tillegg hadde han knyttet viktige og komplekse slektsbånd til andre betydningsfulle ætter, spesielt de i nord. Selv var hans mor Olav Tryggvasons søster Astrid, og hans egen søster Sigrid var gift med Sigurd på Trondenes, bror av Tore Hund. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. En søster av Torberg var gift med Hårek av Tjøtta, og en av sønnene til Erling, Aslak, var gift med Svein jarls datter Sigrid.
For å få totalitær kontroll over Norge måtte Olav Haraldsson i førstningen gå utenom en så mektig mann som Erling Skjalgsson. Han gjorde Hålogaland til et første mål før Rogaland, og fikk Tore Hund som sin lendmann. Men rundt 1021 lar han Olve Grjotgardsson på Egge drepes, og gjør Tore Hunds søster til enke. Da endres forholdet mellom kongen og hålogøyingene. Bedre blir det ikke at høsten slår feil i Nord-Norge, og Olav Haraldsson legger ned forbud mot salg av korn til Hålogaland.
«Reis heim igjen, håløyg!».
Snorre Sturlasson utpensler den kommende konflikten mellom Tore Hund og Olav Haraldsson gjennom en serie opptrappende konflikter
Tore Hunds bror Sigurd på Trondenes holdt tre blot hvert år, og selv da han tok kristendommen fortsatte han å holde gjestebud med mye folk ved samme tidspunkt som før. Da Sigurd døde av sykdom tok den 18-årige sønnen Asbjørn opp arven og holder gjestebud som tidligere, inntil kornhøsten slo feil i Hålogaland. Neste år var det like ille, og moren Sigrid ville han skal spare korn og avholde seg fra gjestebud, men det ville ikke sønnen. Han fikk lånt korn, men neste år, 1022, var det fortsatt ille, og da kommer det bud fra kong Olav Haraldsson at ingen fikk lov å selge korn til Hålogaland.
Likevel seilte Asbjørn sørover for å kjløpe korn. Han kom til Karmsund ved Avaldsnes hvor Tore Sel var kongens årmann. Tore Sel møtte Asbjørn og hørte ærendet hans, ville ikke selge ham korn og isteden advarte eller truer ham: «Reis heim igjen, håløyg! Det blir det beste for deg!»
Asbjørn dro likevel videre sørover inntil han møter onkelen Erling Skjalgsson og la fram ærendet sitt for ham. Erling sa at det ikke ville bli enkelt da kongen hadde nektet alt kornsalg. Asbjørn sa videre at han forsto det slik at Erling ikke var mer fri fra kongen at han ikke kunne gjøre hva han vil med kornet sitt. Erling lo og sa: «Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme». Erling omgikk formelt kongens forbud ved å la trellene selge korn til Asbjørn, ettersom disse ikke sto under lov som andre.
På veg nordover måtte Asbjørn igjen passere Avaldsnes og blir møtt av Tore Sel som kom med mange folk og tok kornet fra håløygen. Til sist tok han det staselig seilet og gir ham et dårlig ett i bytte ettersom «det var godt nok når de seiler med tom båt».
Det var en dypt deprimert Asbjørn som seiler tomhendt hjem. Ikke kunne han holde julegilde og da ville han heller ikke gå i gjestebud til onkelen Tore Hund. Tore Hund synes dårlig om det og lot det høre at gutten fryktet «en Sel-Tore på hver holme». Den ydmykelsen kunne ikke Asbjørn leve med og da våren kom seiler han igjen sørover.
Rygekongen velger side.
På Avaldsnes er kong Olav på besøk og han spør Tore Sel om hvordan håløygene tok tapet av kornet. Tore Sel svarer at det likte de dårlig, men da han tok seilet begynte Asbjørn å gråte. Dette hører Asbjørn og styrter inn i stua med hevet sverd og slår hodet av årmannen slik at det faller av foran kongen. Olav Haraldsson blir rasende og får Asbjørn satt i lenker.
Da griper Erling Skjalgsson inn og med seg har han så mye som 1500 mann. Han ber kongen dømme straff så lenge gutten "ikke" må bøte med livet eller fare fra landet. Dette er første gang Erling Skjalgsson, rygekongen, går i direkte opposisjon mot kong Olav som rasende blir nødt til å bøye av. Kong Olav dømmer Asbjørn til å overta Tore Sels plass som årmann. Asbjørn aksepterer, men vil gjerne hjem til Trondenes først. Kongen går nødigst med på det. Snorre slår deretter fast at uvennskapet mellom Erling og Olav vokste etter dette.
Vel hjemme kommer Tore Hund og råder Asbjørn om å ikke gå i kongens tjeneste og til gjengjeld skal ætten og frender støtte ham mot kongens uvennskap: «Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel!» Asbjørn gjør som Tore Hund råder.
Mordet på Asbjørn.
Tore Hund får spydet av mor Sigrid.
I 1024 tok kong Olav halve sysselen i Hålogaland fra Hårek på Tjøtta og gav den til Åsmund Grankjellson som gikk i forbund med to brødre på Langøya i Vesterålen, Gunnstein og Karle, som begge ville innynde seg hos kongen.
Da Åsmund hørte at Asbjørn Selsbane hadde seilt til stevnet ved Vågan, dro han ut sammen med Karle for å møte ham på heimvegen. De gjenkjenner Asbjørn på hans blå kjortel ved roret, og da skipene passerer hverandre i et sund sa Åsmund at han skulle få farget den kjortelen rød. Han kastet et spyd etter Asbjørn, traff ham midt i livet og naglet ham fast til tofta. Skipet fraktet Asbjørn tilbake til Trondenes som lik.
«Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.»
I Snorres levende skildring var Tore Hund så rasende at han ikke klarte å slippe spydet eller si et ord, og folk måtte støtte ham slik at han ikke gikk rett på sjøen.
En fatal ferd til Bjarmeland.
Våren 1026 sendte kong Olav Haraldsson sin hirdmann Karle fra Langøya på Bjarmelandsferd. Gunnstein ble også med. Avtalen var at kongen skulle ha halvparten av hva de fikk inn. Da Tore Hund hørte dette dro han med, men i eget skip og sa at de skaulle dele likt. Brødrene var lite lystne når de så størrelsen på Tores skip og antall menn ombord, men de ble med. Stemningen var dog spent mellom partene, men utbyttet de fikk var rikt.
Da Tore Hund ville dele utbyttet var brødrene uvillige. Da kjører Tore Hund spydet sitt tvers gjennom Karle, og i henhold til Snorre med følgende replikk: «Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle!»
Gunnstein fikk med seg liket av broren og satte til havs. Tore Hund følgte etter, og halte innpå inntil Gunnstein seilte skipet sitt i fjærsteinene og stakk av til lands. Tore Hund tok alt godset på det etterlatte skipet og senket det i havet med stein.
Gunnstein kom seg etter hvert sørover og fortalte kongen om Bjarmelandsferden.
Tore Hund må betale bot.
Våren 1027 bød kong Olav leidang langs hele landet for å møte kong Knut den mektige. Kalv Arnessons bror, Finn Arnesson, ble sendt nord til Hålogaland for å organisere leidangshæren. I Vågan skulle hæren samles, og Tore Hund kom med det store langskipet sitt med plass til 80 mann. Da Finn møtte Tore Hund på tinget tok han straks opp drapet på Karle og krevde på kongens vegne en bot på 30 merker gull.
Tore Hund verget seg med at boten var stor, og at han iallfall måtte ha tid på seg til å samle penger. Finn satte spydodden mot brystet til Tore og krevde at boten skulle betales på stedet. Tore Hund tok da til å låne penger av kjenninger og fikk litt her og litt der, litt sølv og litt gull, og imens gikk tiden og folk forlot stedet. Finn oppdaget at det ble lite med folk rundt ham, og han tok det som Tore Hund hadde skrapet sammen, kanskje en tredjedel, og sa at resten måtte betales direkte til kongen. Så dro han hastig sørover etter hæren.
Tore Hund klargjorde sitt eget skip og seilte ut gjennom Vestfjorden. Lengre sør seilte han klar av Norge, krysset Nordsjøen til England og til kong Knut.
Tore Hund i kong Knuts tjeneste.
Våren 1027 seilte kong Olav sørover med hæren og herjet i Danmark mens svenskekongen Anund Jakob herjet i Skåne. Kong Knut samlet hæren i England og seilte østover. Med seg hadde han nordmennene Håkon Eiriksson, Erling Skjalgsson og Tore Hund. Hårek på Tjøtta var derimot i kong Olavs hær. Kong Knut la seg med hæren i Øresund, og da gikk kong Olav og hæren i land og etterlot skipene sine, dog ikke Hårek som ikke ville oppgi skipet sitt. Etterpå klarte han å lure seg forbi danskekongens flåte og seile nordover til Tjøtta.
I 1028 seilte kong Knut til Nidaros sammen med Tore Hund, og i Trøndelag ble danskekongen lyst til Norges konge. Både Tore Hund som Hårek på Tjøtta ble gjort til kongens lendmann, fikk finnskatten og rike gaver.
Både 1029 og 1030 var Tore Hund på finneferd nord for Hålogaland. Etter sigende skal han ha kjøpt tolv skinnkofter av finnene som var så sterke at jern ikke beit på dem. Når det kommer ord om at Olav Haraldsson var på veg tilbake til Norge østfra byr Tore Hund ut leidang i Hålogaland og seiler sørover.
Slaget på Stiklestad.
Tore Hund dreper Olav Digre.På høysommeren 1030 kom Olav Haraldsson østfra med en hær, men bøndene samlet seg i stort antall for å møte ham. Tore Hund ledet bondehæren sammen med Hårek på Tjøtta og Kalv Arnesson
Bondehæren minner hverandre om den friheten som kong Knut har lovet dem og som Olav Digre vil ta fram dem. Tore Hund sier at «Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av fire menn som alle sammen var gjæve i stilling og ætt: Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grotjard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne.»
I henhold til tradisjonen hadde Tore Hund med seg 11 utvalgte menn i tillegg til de øvrige fra Hålogaland. De sto først i fylkingen under egen fane sammen med Håreks og Kalvs menn. I tillegg var det håløyging som het Torstein Knarresmed Kong Olav hadde tatt fra ham et handelsskip og han ville være fremst i fylkingen. Når Tore Hund ropte «Fram, fram, bondemenn!» tørnet hærene sammen.
Fremst i kongshæren sto Olav selv og han hogg etter Tore, men Tore hadde ei reinsskinnskofte, og slaget sklei av i en sky av reinshår. Kongen ropte til Bjørn stallare: «Slå du hunden som jern ikke biter på!» Bjørn stallare ga Tore et slag slik at han vaklet, men slo ham ikke overende. Isteden kjørte Tore spydet Selshevneren gjennom den andre mens han sa: «Slik spidder vi bjørnene!»
Torstein Knarresmed hogg kong Olav med øksa og traff ham over kneet. Finn Arnesson drepte deretter Torstein. Kongen kastet fra seg sverdet, lente seg mot en stein og begynte å be Gud hjelpe seg. Tore Hund lente seg fram og støtte spydet opp under kongens brynje og inn i maven på ham. I samme stund fikk han også et tredje sår av ei øks på venstre side av halsen. Av disse tre skadene døde kongen.
Etter kongens død varte ikke slaget lenge. Kongshæren flyktet og bondehæren forfulgte dem ikke. De vendte tilbake til stridsvollen hvor mange hadde frender og venner. I henhold til tradisjonen var det Tore Hund som brettet et klede over kongens lik.
Den ondskapsfulle Tore Hund.
Bondehæren samles på Stiklestad.Ettertiden, spesielt til kirkelige skriftene, har forsøkt å rettferdiggjøre Olavs krav til tronen og hans kongedømme ved å fordømme og fortegne hans motstandere. Hvis helgenkongen var god, var hans motstandere onde. Fienden er djevelen og Olavs motstandere djevelens medhjelpere. Tore Hund og hans allierte var «ondsinnede mennesker og ugjerningsmenn», og «svikere», «onde» og «troløse». Betegnende er Adam av Bremens påstand at høvdingene gikk mot kongen fordi han hadde drept konene deres, og kvinnene ble drept fordi de drev på med trolldom.
Trolldomsmotivet går igjen for nordlendingene og Hålogaland. Tore Hund drev handel med finnene og skaffet seg «tolv reinskinnskufter med mye trollskap i». Siden stilte Tore Hund elleve utvalgte menn først i striden mot kongen, og han selv var den tolvte, og underforstått var de tolv bar alle kofter besatt med trolldom. Trolldomstemaet går igjen også i "Olav Tryggvasons saga" i hans møte med "Raud den ramme".
Etter at Olav var flyktet til Gardariket sier Snorre Sturlasson at grunnen til at nordmennene reiste seg mot kongen var at «de ikke tålte hans rettferdighet» da han straffet rike likt med fattige. Denne rettferdiggjøringen av Olavs styre er ikke historisk korrekt, like lite som konstruksjonene om trolldom og de senere påståtte mirakler er det.
Tore Hund og hans følgesmenn kjempet ikke mot en rettferdig helgenkonge. Tvert imot, de bekjempet den urimelige og harde kong Olav Haraldsson som kom sørfra. Helgengjøringen skjedde "etter" slaget ved Stiklestad og i et slikt omfang at alle tidligere vurderinger og verdier ble snudd opp ned. En av grunnene var at danskekongens Knut den mektiges løfter ikke ble holdt, og helgengjøringen ble politisk opportunt.
Den fordømte Tore Hund.
Samtidige skaldekvad nyanserer det religiøse bildet som fortrengte det politiske bildet av Olav Haraldsson. Sigvat skald sier i kvadet "Erfidråpa" at Olav hogg etter Tore med sverdet, men det beit ikke på Tore Hund. Også Sigvat var preget av den kirkelige demoniseringen av kongens motstandere, men samtidig sier han at «den mann som bebreider Tore for feighet, fornekter den dristige Hunds sanne mot, (...) ettersom den kraftige kriger (...) våget å rette hugg mot en konge».
Det kirken fordømte mest, å gjøre opprør mot en kristen konge og således mot Gud selv, er det samme som i Sigvats øyne likevel kan beundres ettersom det krever en mann med usedvanlig krigersk mot å gå imot slike mektige krefter.
Etter slaget på Stiklestad forlater Tore Hund Norge. Snorre har kun vage og sekundære informasjoner om hans videre skjebne: «Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake.» At Jorsal, det vil si Jerusalem, skulle ha vært målet tyder på Snorres kilde mente at Tore Hund hadde en bot å sone, noe som ikke er rimelig for en mann som gjorde det han mente var rett. Hvor Tore Hund til slutt havnet er uvisst, men ettersom han ikke blir bekreftet i andre kilder er det rimelig å anta at han må ha dødd kort tid etter, enten i 1030 eller året etter. Hjem til Bjarkøy kom han uansett aldri mer.
De historiske kilder.
Det finnes en kort fortelling ved navn "Selsbanetåtten" som gjenforteller skjebnen til Tore Hunds nevø. Både Asbjørn Selsbane og Tore Hund opptar en betydelig del av "Olav den helliges saga", skrevet av Snorre Sturlasson, og er blant de litterære høydepunktene i denne sagaen.
Snorres innslag om Tore Hund er blitt sammenlignet med "Den eldste saga om Olav den hellige" hvor innslagene av direkte tale er betydelig kortere. Forskerne mener det er sannsynlig at det i begge tilfeller egentlig dreier seg om et sammendrag fra et felles skriftlig forelegg. Det vil si at begge sagaene har benyttet en saga som siden er gått tapt. I tillegg er også "Fagrskinna" et sammenligningsgrunnlag. Det er sannsynlig at Snorre kan ha oppholdt seg i Nidaros vinteren 1218–1219 og nedtegnet sagn han har hørt av nordlendinger eller skrevet av fra en norsk saga om høvdingene i Hålogaland. Til sammenligning er flere irske krøniker fra middelalderen satt sammen fra overleverte tekster for å gjenskape tapte, eksempelvis "Irlandskrøniken" eller "Connacht-annalene", men i motsetning til Irland og andre land, har man ikke forsøkt å rekonstruere tapte sagaer i Norge.
Flere forskere har jobbet med disse hypotesene, som selvsagt vanskelig lar seg bevise. I avhandlingen "Fra sagn til saga" (1923) forsøkte historikeren Toralf Berntsen å spore en norsk sagatradisjon som har vært kildene til Snorre. Berntsens konklusjon var at det har eksistert minst to skrevne sagaer, den ene om Hårek fra Tjøtta og hans ætt, og den andre om Tore Hund og hans ætt.
Ut fra en detalj i "Fagrskinna" har Jan R. Hagland i en artikkel fra 1975 argumentert overbevisende for at forfatteren har hatt tilgang til en prosatekst som har ledsaget kvadet. Øyvind var som kjent Håreks far.
Filologen Alfred Jakobsen har i en artikkel i "Nordlands historie" (bind 2, 1994) gått Berntsens hypoteser etter i sømmene og finner dem meget sannsynlige. Forfatteren av "Den eldste saga" har de samme kunnskapene som Snorre, men de to benytter dem ulikt. Snorre er mest opptatt av kronologi, mens forfatteren av "Den eldste saga" interesserer seg mest for slaget ved Stiklestad og mangler Snorres kompositoriske grep, eller, som Jakobsen konstaterer, han er urutinert ved at han både foregriper begivenheter og samtidig stryker begivenheter som har betydning for framdriften. I forbindelse med omtalen av Hårek sier Snorre: «...og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.»
Snorres eget utsagn er i seg selv en indikasjon som bekrefter at en tapt saga faktisk har eksistert ved at han referer til kilder som ikke passet inn i hans kronologi. Også i teksturen finner Jakobsen spor. Således er den lokalkjente beskrivelsen av nordnorsk topografi noe man ikke kan forvente at en islending ville kjenne til. Jakobsen konstaterer at fortellingen om Tore Hund som Snorre gjenforteller, er et sannsynlig utdrag fra en antatt "Håløygenes saga", sannsynligvis tematisk lik "Orknøyingenes saga", og antagelig har det også eksistert en saga om Ladejarlene.


Friedrich Merz.
Friedrich Merz (født 11. november 1955 i Brilon, Nordrhein-Westfalen) er en tysk konservativ politiker (CDU).
Etter Abitur (artium) i 1975 og avtjeningen av verneplikten studerte han fra 1976 jus i Bonn, hvor han i 1982 tok den første og i 1985 den andre juridiske statseksamen. Han var først dommer i Saarbrücken, og fra 1986 advokat. Fra 1989 arbeidet han også i den kjemiske industriens forbund.
Han ble i 1989 innvalgt i det europeiske parlamentet, som han tilhørte frem til 1994. I 1994 ble han innvalgt i det tyske parlamentet. Mellom 2000 og 2002 var han formann (parlamentarisk leder) for CSU-fraksjonen i parlamentet. Han er siden 2002 medlem av partiets presidium, og viseformann for forbundsdagsfraksjonen.
Han er gift med dommeren Charlotte Merz og har tre barn.


Georg V av Hannover.
Georg V ("Georg Friedrich Alexander Karl Ernst August", født 27. mai 1819 i Berlin, død 12. juni 1878 i Paris) var konge av Hannover og dessuten hertug av Cumberland og Teviotdale og jarl av Armagh.
Tidlig liv.
Han var sønn av kong Ernst August I av Hannover og Friederike av Mecklenburg-Strelitz. Han var fetter av Victoria av Storbritannia og tilbragte sin barndom i Berlin og England. Etter at personalunionen mellom Hannover og Storbritannia opphørte og hans far besteg tronen i Hannover, ble han opphøyet til kronprins. Han forble imidlertid som legitim mannlig etterkommer etter kong Georg III av Storbritannia medlem av den britiske kongefamilien, og var nr. 2 i arvefølgen til den britiske tronen frem til Victorias første datter prinsesse Victoria ble født i 1841.
Selv om han var blitt blind allerede i unge år, og det derfor var tvil om hans egnethet som konge, satte faren seg inn for at sønnen skulle etterfølge ham. I det offentlige liv forsøkte Georg å skjule sin blindhet, etter at han i 1851 etterfulgte faren som konge.
Fra sin far og onkel på morssiden, Karl Friedrich av Mecklenburg-Strelitz (1785–1837), en av de mektigste menn ved det prøyssiske hoff, hadde han overtatt en føydal og autokratisk innstilling. Støttet av sin yndling og minister grev Borries gikk han raskt bort fra den liberale kursen og opphevet den liberale forfatningen som faren hadde vært nødt til å godta som følge av revolusjonen i 1848. Han klarte imidlertid ikke å gjennomføre sin reaksjonære politikk på sikt, og lå i konstant strid med det folkevalgte parlamentet i Hannover, landdagen.
Kongeriket tapes.
I motsetning til sin far gikk hans utenrikssympatier i retning Østerrike heller enn Preussen. Han mislikte at Preussen hadde tvunget ham til å inngå et forbund mot Østerrike, og så på det som et inngrep i sin suverenitet, som han engstelig forsøkte å verne. Mot sin egen landdags ønske vegret han seg for å følge Preussens oppfordring om å erklære seg som nøytral i den østerriksk-prøyssiske krig, og inngikk tvert om forbund med Østerrike.
Kongeriket Hannover ble 20. september 1866 okkupert av prøyssiske tropper og formelt annektert av kongeriket Preussen, og kongen flyktet til Wien. Senere dro han til Paris, hvorfra han appellerte om hjelp fra stormaktene, satte opp en privat hær, og oppfordret Frankrike til å gå til krig mot Preussen og hjelpe ham å vinne tilbake sitt tapte kongerike. Dette førte til at Preussen gikk bort fra løftet om å betale ham en kompensasjon, og beslagla all hans eiendom.
Han ga aldri opp sitt krav på Hannover. Syk og bitter døde den blinde kongen 12. juni 1878 i Paris. Hans levninger ble overført til hans slektninger i England, og han ble begravet i krypten i "St. George's Chapel" i Windsor Castle.


Dasht-i-Leili.
Dasht-i-Leili massakren skjedde i desember 2001 i løpet av den amerikanske invasjonen i Afghanistan hvor mellom 250 og 3000 (kommer an på kildene) fanger ble skutt og/eller kvelt i metallcontainere, mens de ble forflyttet av amerikanske og Nordalliansens soldater fra Kunduz til Sheberghan fengselet i Afghanistan.
Kontroversen skyldes vitnemålene til to individer, regissør Jamie Doran og forfatter Robert Young Pelton som reiste med de amerikanske spesialstyrkene som var sluttet til Abdul Rashid Dostums styrker. Doran anklager Dostums styrker for drapet på Taliban-fangene. Pelton, derimot, benekter Dorans beskyldninger.
Dorans dokumentar "Afghansk massakre: Dødens konvoi" baserer seg stort sett på arbeidet til den prisbelønte afghanske journalisten Najibullah Quraishi, som sier han har sett videoopptak der overlevende fra konvoien blir henrettet i ørkenen under overoppsyn fra de amerikanske soldatene, men hevder at videoen ble stjålet fra ham. Doran innrømmet i et intervju med Stefan Steinberg at han faktisk ikke hadde noen bevis for at amerikanske tropper var involvert i de antatte henrettelsene, men mener at hans kilder er en bekreftelse på anklagene om massakren. Doran hevder at Dostum holder videoen i skjul og bruker den som utpressing mot USA for å beholde makten, selv om han ikke har noen bevis for denne påstanden.
Pelton reiste til Afghanistan rundt en måned før Dasht-i-Leili mens han var på oppdrag for National Geographic og CNN. Han sier at Dostum gikk langt, til og med i mot USA, for å sikre sikkerheten for de rundt 10 000 Taliban-krigerne som overgav seg i og rundt Kunduz. «Vi (USA og Nordalliansen) kunne ha fjernet hver Talibaner på jorden og ingen ville brydd seg,» sier Pelton. «Ingenting blir skjult fordi ingenting skjedde.» Peltons krangel med Doran er at han beskylder spesialstyrkene for krigsforbrytelser uten noen direkte bevis. Pelton sier videre at dersom Doran vill legge fra for ham bilder eller video av amerikanske soldater som skyter ubevæpnede Taliban-fanger, vil Pelton personlig identifisere den soldaten. Han observerte og fotograferte også spesialstyrkenes leger som foretok førstehjelp på skadde Taliban-soldater.
Pelton innrømmer at rundt 250 Taliban-soldater ble kvalt til døde men tror det var nødvendig å stenge soldatene inne fordi mange av Taliban-krigerne fremdeles var bevæpnede og at en ikke kunne stole på disse. Pelton argumenterer at lik utenfor disse 250 Taliban-krigerne som døde, er trolig noen av de rundt 2000 Talibanerene som skal ha blitt skutt av Taliban kommandøren Abdul Malik i 1997 og/eller de 10 000 menneskene av Hazara-stammen som ble drept under Taliban-styret.
Den Vermont-baserte "Physicians for Human Rights" har forsøkt å avdekke bevis på Dorans beskyldninger, men har ikke funnet noen.


Sun-Hwa Kwon.
Sun-Hwa Kwon (pikenavn Sun Paik) er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Rolleinformasjon.
Sun er Jins kone. Hun planla å forlate Jin under turen til USA, fordi hun trodde at han jobbet som torpedo for faren hennes, og av den grunn lærte hun seg engelsk i hemmelighet. Imidlertid ombestemte hun seg da hun skjønte at hun fortsatt elsket ham. Etter at Jin fant ut at hun snakker engelsk, har han ikke ønsket å ha noe med henne å gjøre.
Sun har omfattende kunnskaper om urtemedisiner og har flere ganger brukt denne kunnskapen for å hjelpe andre på øya. Hun dyrker en urtehage sammen med Kate.
Se også.
Paik, Sun


Josef Clemens.
Dr. Josef Clemens (født 20. juni 1947 i Siegen) er en tysk katolsk kurie-biskop og sekretær for Det pavelige råd for legfolket.
Etter teologistudier i Tyskland var han tilknyttet Collegium Germanicum i Roma. Han ble presteviet i 1975, og tok sin doktorgrad i moralteologi i 1983.
Frem til 2003 var han gjennom 19 år personlig sekretær for kardinal Joseph Ratzinger, den nåværende pave Benedikt XVI. I januar det året ble han utnevnt til titulærbiskop av Segermes og i februar til undersekretær for Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv av pave Johannes Paul II, og i november 2004 ble han sekretær for det pavelige rådet for legfolket.
Han er medlem av organisasjonsledelsen for de katolske verdensungdomsdagene i Köln i 2005.


Janica Kostelić.
Janica Kostelić (født 5. januar 1982) er en kroatisk tidligere alpinist. Hun er søster til Ivica Kostelić.
Janica begynte å kjøre på ski i niårsalderen, og da hun var 14 år, vant hun alle de 22 konkurransene hun stilte opp i.
Janica Kostelić vant verdenscupen i alpint sammenlagt i 2001, 2003 og 2006. Under OL 2002 tok hun hele fire medaljer, tre gull og en sølv. Sesongen 2004 var hun borte på grunn av struma samt en langvarig kneskade, og en stund trodde hun ikke at hun ville komme tilbake i verdenstoppen.
I 2005 kom hun imidlertid sterkt tilbake og vant tre VM-gull (i slalåm, utfor og kombinasjonen). På slutten av sesongen var hun innblandet i en spennende innspurt om den sammenlagte verdenscupen, som først ble avgjort i sesongens siste renn. Janica måtte bli dårligst nummer 7 for å vinne, men kjørte 0,09 sekunder for sakte. Dermed måtte hun nøye seg med andre plass i sammendraget, tre poeng bak Anja Pärson.
VM og OL.
VM 2003 – gull i slalåm og kombinasjon


Jin-Soo Kwon.
Jin-Soo Kwon er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost.
Rolleinformasjon.
Jin er gift med Sun, men brøt kontakten med henne da han fikk vite at hun snakker engelsk.
Siden han er den eneste på øya som ikke kan engelsk, har han hatt lite kontakt med de andre overlevende.
Han har vært i flere slåsskamper med Michael, men de har nå lagt stridighetene til side, og samarbeider om å bygge en flåte for å komme seg vekk fra øya.
Se også.
Kwon, Jin-Soo


Verdensungdomsdagene.
Verdensungdomsdagene arrangeres av den katolske kirke med regelmessige mellomrom, og ble innstiftet av pave Johannes Paul II i 1984 som reaksjon på synkende kirkesøkning blant unge. Det arrangeres lokale ungdomsarrangementer hvert år på palmesøndag, mens den internasjonale samlingen som varer en ukes tid arrangeres annenhvert eller tredjehvert år. Mens selve arrangementet feirer den katolske tro, går invitasjonen til å delta ut til alle unge, uavhengig av religiøs overbevisning. Det internasjonale arrangementet tiltrekker hundretusener av ungdom fra nesten alle land i verden.
Rett etter at Benedikt XVI var valgt til pave annonserte han at han ønsker å fortsette denne tradisjonen, og at han vil delta på verdensungdomsdagene i Köln i 2005. Det var meningen at hans forgjenger Johannes Paul II skulle delta, men han døde tidligere det året. Pave Benedikt XVI har deltatt på Verdensungdomsdagen 2005 i Köln, 2008 i Sydney og 2011 i Madrid.
Skytshelgen for Verdensungdomsdagene er den salige Moder Teresa av Calcutta. Siden saligkåringsseremonien hans, har pave Johannes Paul II, som startet arrangementet, også blitt regnet som medskytshelgen.
Oversikt.
1: Antallet angir hvor mange som deltok på den avsluttende messen, hvilket inkluderer mange som deltok kun på det arrangementet og ikke ellers på verdensungdomsdagene.


Snorri Hjartarson.
Snorri Hjartarson (født 1906, død 1986) var en islandsk forfatter.
Han studerte bildekunst på Kunstakademiet i Oslo under Axel Revold fra 1931 til 1932. Som forfatter debuterte han med den norskspråklige romanen "Høit flyver ravnen" i 1934, men det er for diktsamlingene sine på islandsk han er best kjent. Han ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1981 for diktsamlingen "Hauströkkrið yfir mér" (på norsk: "Haustskyming over meg")
Bibliografi.
I norsk gjendiktning (ved Ivar Orgland) finnes diktene hans også i boka "Lyng og krater: dikt i utval / Snorri Hjartarson" på Fonna Forlag fra 1968.
Snorri Hjartarson


Geir Pollen.
Geir Pollen (født 4. april 1953 i Målselv) er en norsk forfatter. Pollen er utdannet cand. philol., med hovedfag i nordisk fra Universitetet i Tromsø. Han har bodd på Kapp i Østre Toten og har arbeidet som lektor ved Lena videregående skole. Fra 2001 til 2005 var han formann i Den Norske Forfatterforening.
Han debuterte med diktsamlingen "Posteringar i språket" i 1982. Gjennombruddet hans kom med romanen "Hutchinsons Eftf." i 1998, som fikk god mottakelse av kritikerne, og som ble nominert til Brageprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Romanen er også oversatt til dansk, tysk og serbisk. Den neste romanen, "Når den gule solen brenner", fikk en mer avmålt mottakelse.
Pollens diktsamlinger og første roman er skrevet på nynorsk; fra og med romanen "Fall" har han skrevet på bokmål.


Norðragøta.
Norðragøta (, dansk: "Nordregøte") er en bygd på Færøyene. Den ligger i Eysturkommuna, i enden av Gøtuvík på Eysturoys østkyst. Bygdas navn blir ofte forkortet til Gøta, ikke minst fordi det er den største bygda i den tidligere Gøtu kommuna. Kommunen omfattet også nabobygdene Gøtueiði, Gøtugjógv og Syðrugøta, og navnet Gøta blir ofte brukt som et samlebegrep for disse og Norðragøta. Det blir hevdet at den færøyske aksenten ved uttale av dansk, gøtudansk, har fått navnet sitt herfra. 1. januar 2009 hadde Norðragøta 587 innbyggere, mot 458 i 1985.
Samfunn.
Norðragøta var administrasjonssentrum i Gøtu kommuna fra 1912 til 2009, da Gøtu kommuna slått sammen med Leirvíkar kommuna til Eysturkommuna. Eysturkommuna har sitt administrasjonssentrum i Leirvík, som også ligger kort avstand fra Norðragøta. Norðragøta hører under Gøta kirkesogn som omfatter bygdene fra den tidligere Gøtu kommuna. Tidligere var trekirken Gøtu kirkja fra 1833 i Norðragøta sognekirke, men fra 1995 benyttes den nye kirken ved Gøtugjógv til dette formålet.
Postverk Føroya hadde eget postkontor i bygda fra 1915 til 1927, men fra da ble postvirksomheten sentralisert ved Gøtugjógv. Det fantes imidlertid frem til 1955 en ordning der post til bygda ble sortert ut ved Gøtugjógv for å så deretter bli fraktet til postkontoret i Norðragøta.
Norðragøta er en aktiv fiskerihavn med mange trålere, fiskemottak, fiskeeksportfirma og en plastvarefabrikk, samt flere andre virksomheter.
Historie.
Norðragøta er en bygd med stor betydning i færøysk historie. Det er ikke kjent når bygda ble grunnlagt, men den er første gang nevnt i Færøyingesaga. Norðragøta er nevnt i forbindelse med Tróndur í Gøtu, som hadde sin hovedgård i Gøta – det er dog uvisst om Gøta i denne sammenhengen var Norðragøta eller Syðrugøta, men Norðragøta er oftest trukket frem som dette stedet. Tróndur var en hedensk vikinghøvding som styrte hele Færøyene i en periode, og fremstilles som den onde i sagaen. Sigmundur Brestisson, hvis far Tróndur drepte, er fremstilt som den gode, selv om også Sigmundur ledet røvertokter med mord og brann til følge. Sigmundur beseiret til slutt Tróndur og innførte kristendommen rundt år 1000.
Gøta har trolig fått navnet sitt fra en ferdselsvei eller vandrerrute som gikk gjennom område i tidligere tider, og som folk har bosatt seg ved, da "gøta" er det færøyske ordet for «gate». Norðragøta, Syðrugøta, Gøtugjógv og Gøtueiði betyr derfor henholdsvis Nordregate, Søndregate, Gatekløft og Gateeide. Navnet bøyes "Gøtu" () i dativ og genitiv.
De gamle husene.
I færøyske bygder har gamle hus vanligvis sine egne navn. I Norðragøta finnes de vernede husene "Blásastova", "Húsini hjá Glyvra Hanusi", "Jákupsstova" og "Húsini hjá Peri". Gruppen med gamle hus omfatter også det gamle høylageret, som tilhører Blásastova, og den gamle kirken fra 1833.
Blásastova er et gårdshus som ble reist i 1833. I 1860 forlenget man huset med et lite påbygg i den øverste enden. Huset er bygd i tradisjonell færøysk stil, i tre på steingrunn. Langs den nordlige ytterveggen reiste man en steinmur som vern mot storm og regn. Taket er dekket med et tykt lag bjørkenever, og oppå dette gresstorv. Ytterveggene er behandlet med tjære, samtlige innervegger, tak- og gulvplanker består av ubehandlet granved. Det viktigste rommet var "Roykstova", med et åpent ildsted der røyken sev ut gjennom en spalte i taket, eventuelt gjennom en skorstein. Gulvet bestod vanligvis av stampet jord. I Blásastova var gulvet av tre og hadde i tillegg en Herd, som sannsynligvis er påført på 1900-tallet.
Det lokale historielaget har gjort Blásastova til museum. I rommene kan man se husgeråd og møbler som gjenspeiler hvordan livet en gang har vært på en færøysk bondegård. Høylageret er også museum, og inneholder gjenstander med tilknytning til arbeidet utendørs. En færøysk bondegård bestod av en gruppe hus som sjelden var bygd sammen. Blásastova var bolighuset. I tillegg var det staller, og tørkehus for oppbevaring av kjøtt og fisk.
De gamle fiskerhusene ble bygd omkring 1900, da jordbruket fikk redusert betydning til fordel for fiske. Husene ble reist i 1902 og 1907. I stedet for den tradisjonelle "Roykstova" hadde man nå et kjøkken med installert vann og avløp. Når det gjelder byggestil og proporsjoner, skiller ikke disse husene seg fra færøyske byggetradisjoner.
"Húsi hjá Glyvra Hanusi" er et meget vakkert, restaurert hus. Det brukes som møtelokale for medlemmene av historielaget, og til andre arrangementer. Begge de andre nyrestaurerte husene er privateide, og brukes som sommerhus av familiene.
De fire vernede husene var motiver på en serie frimerker fra Postverk Føroya i 1992.
Gøtu kirkja.
Norðragøtas tidstypiske trekirke med gresstak ble reist i 1833. Denne kirken regnes blant det fineste av færøysk byggekunst fra denne tiden. Et gammelt sagn skal ha det til at kirken ble fullstendig ødelagt av uvær tre ganger. For at dette ikke skulle skje igjen, gav en dansk prest bygdefolket et råd om at de skulle støpe bolter i alle fire hjørnene på kirken. Dette ble gjort, og siden har ikke uvær skadet kirken. Den nye sognekirken ble innviet ved Gøtugjógv i 1995, i dronning Margrethe II av Danmarks nærvær.


Tran Duc Luong.
Trần Đức Lương (陳德良, født 5. mai 1937) var president i Vietnam fra 1997 til 2006.
Han er født i provinsen Quang Ngai og flyttet til Hanoi etter endt skolegang i 1955. Han studerte geologi og arbeidet som kartograf. Han ble medlem av det vietnamesiske kommunistpartiet i 1959 og ble partifunksjonær i 1970-årene. I 1987 ble han visestatsminister. Han ble medlem av politbyrået i juni 1996, ble valgt til president den 24. september 1997, og ble gjenvalgt i 2002. Han annonserte 24. juni 2006 at han kom til å fratre som president, og Nguyen Minh Triet ble utnevnt som etterfølger.


Gunnar Ekelöf.
Gunnar Ekelöf (født 15. september 1907 i Stockholm, død 16. mars 1968) var en svensk forfatter, oversetter og medlem av Svenska Akademien (fra 1958).
Gunnar Ekelöf kom var en velsituert familie, og kunne studere ute i Europa. I Kreuger-konkursen 1932 mistet han det meste av midlene, og det var grunnen til at han egnet seg til diktningen yrkesmessig. Den første store diktsamlingen, "sent på jorden", kom i 1932.
Han blir ansett som Sveriges første surrealist. Under et besøk i Frankrike kom han i kontakt med strømningen gjennom verk av Igor Stravinskij, Constantin Brancusi og den tidlige Robert Desnos, noe som satte tydelige spor i det tidlige forfatterskapet.
Gjennombruddet kom i 1941 med diktsamlingen "Färjesång" og kortprosasamlingen "Promenader". Disse verkene markerte en ny periode i skrivingen, mer intellektuelt og resonnerende. Den siste fasen av diktningen er sterkt preget av orientalisme.
Ekelöf huskes ikke bare som poet, men like mye for den livsfilosofi og de personlige standpunktene diktene hans uttrykker. Mange regner Ekelöf som Sveriges viktigste poet og en av de viktigste kulturpersonlighetene i sin samtid. Han er oversatt til flere språk.


Nynorskordboka.
Nynorskordboka er en ordbok for nynorsk som viser offisiell rettskrivning og bøyning, har opplysninger om uttale, ordhistorie, definisjoner, faste uttrykk og eksempler på bruk. Arbeidet med boka begynte i 1974. Første utgave kom i 1986. Det kom nye utgaver i 1993, 2001 og 2006. Ordboka gis ut på Det Norske Samlaget, men utarbeidet av "Seksjon for leksikografi og målføregransking" ved Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet. Hovedredaktører for 4. utgave var Anne Engø, Marit Hovdenak og Dagfinn Worren.


Singapores flagg.
Singapores flagg ble innført i 1959.
Det røde symboliserer at alle har likt blod og at alle er likeverdige. Det hvite symboliserer renhet og ærbarhet. Halvmånen symboliserer at landet er ungt og fremdeles vokser, mens de fem stjernene er for rettferdighet, fred, fremgang, likestilling og demokrati.
Singapore har forbud mot å brenne eller på andre måter skjende flagget. Det er bare tillatt å henge flagget utenfor huset i slutten av juli, hele august, og starten av september, det vil si i tiden rundt nasjonaldagen. Brudd på flaggloven kan føre til fengselsstraff eller bot.


Alessandro Petacchi.
Alessandro Petacchi (født 3. januar 1974 i La Spezia) er en italiensk syklist for det italienske sykkellaget Lampre-ISD, og regnes som en av verdens sterkeste spurtere. Han har vunnet poengkonkurransen i alle de tre store tourene.
Han ble profesjonell i 1996, men de første årene vant han bare spurtseire i mindre ritt. Det store gjennombruddet kom i 2003. Etter tallrike seire i vårsesongen ble han den tredje syklist noensinne som vant etappeseire i GT-løpene samme år: Seks etapper i Giro d'Italia, fire i Tour de France og seks i Vuelta a España.
I 2004 fortsatte Petacchi sin seiersgang, han satte ny rekord for Giro d'Italia med ni etappeseire. Han ble uten etappeseire i Tour de France dette året, men kom tilbake med fire seire i Vuelta a España.
Petacchi syklet for laget Fassa Bortolo fra 2000, men da Fassa Bortolo ble oppløst i 2006 gikk han til Team Milram.
Utestengelse.
Alessandro Petacchi avla etter den tredje av hans etappeseiere i Giro d'Italia 2007 en dopingprøve som inneholdt ulovlig høy konsentrasjon av astmamedisinen salbutamol. Petacchi har legeerklæring på at han lider av astma og har lov til å bruke salbutamol, men bare i en viss mengde. 24. juli ble han frikjent for anklagene om dopingmisbruk. Denne dommen ble anket, og 6. mai 2008 ble Petacchi dømt til ett års utestengelse av Court of Arbitration for Sport (CAS), selv om de mente at han ikke bevisst hadde forsøkt å jukse.
To måneder av utestengelsen var allerede sonet som følge av at han ikke deltok i noen løp før forrige dom var avsagt. Utestengelsen ble satt til å gjelde fra 1. november 2007 til 31. august 2008. I tillegg ble han fradømt alle resultater i perioden mellom 23. mai og 31. oktober 2007. Som følge av dette ble han sparket fra Milram.
Etter suspensjonen syklet han for LPR Brakes-Ballan til han gikk til Lampre-Farnese Vini før 2010-sesongen. Han gjorde et stort comeback i Touren i 2010, da han tok etappeseiere på etappe 1 og 4.


Vuelta a España.
Informasjonsplakat fra den første utgaven i 1935
Vuelta a España ("Spania rundt") er et sykkelritt. Det er et av de tre store etapperittene som hvert år blir arrangert i Europa. Rittet regnes som det tredje viktigste, etter Tour de France og Giro d'Italia.
Vuelta a España, som ble arrangert for første gang i 1935, og hvert år siden 1955, går over tre uker i variert terreng i Spania. Opprinnelig ble rittet arrangert om våren, men siden 1995 har det vært lagt til september. Rittet omfatter to tempoetapper. Målgangen på avslutningsetappen er tradisjonelt lagt til hovedstaden Madrid.
Trøyene i Vuelta a España.
Trøyene i Vuelta a España har i motsetning til trøyene i Tour de France byttet farge gjennom historien. Trøya til sammenlagtlederen (tilsvarer den gule i Tour de France) startet som oransje, men har også vært rød, hvit og rød-hvit, og var gul i størsteparten av perioden fra 1955 til 1998, da den ble gullfarget. Fra 2010 er trøya rød. "Poengtrøya" (tilsvarer den grønne i Tour de France) var tidligere rød og hvit, og i perioden 2004-2006 var den blå med gule fisker. I 2007 var den rødlig, i 2008 blå, og fra 2009 grønn. Klatretrøya har stort sett vært rød eller oransje, men er fra 2010 hvit med blå prikker. "Kombinasjonstrøya" (plassering i de andre konkurransene) har stort sett vært hvit, med unntak av 2005.


Sarkofag.
a>s grav ved Luxor i Egypt. Bilde fra 1923.
En sarkofag er en monumental likkiste, særlig av stein og ofte utsmykket med relieffer, inskripsjoner og annet. Liket legges enten direkte ned i sarkofagen, eller i en mindre kiste som så plasseres i den.
Historikk.
Ordet sarkofag kommer fra det latinske "sarcophagus", som igjen stammer fra det greske "σαρκοφαγος" dannet av ordene "sarx" som betyr «kjøtt», og "phagos" som betyr «ete». Navnet «kjøtteter» kommer fra Herodot som mente at sarkofager opprinnelig var laget av en spesiell type stein, kalt sarkofag, fordi den raskt brøt ned liket. Dette er ikke korrekt, men dersom sarkofagen er laget av kalksten og kroppen legges rett ned i den, vil forråtnelsen normalt skje raskere enn ellers. Etter hvert ble det brukt forskjellige steinsorter, blant annet porfyr, som var den dyreste og sjeldneste sorten, til keisere.
De eldste sarkofagene var enkle stenkister, uten noen spesiell dekor. Etter hvert begynte man å dekorere dem med relieffer og flere steder også å innlemme dem som en del av et større monument eller gravminne. En meget berømt sarkofag er Alexandersarkofagen fra siste halvdel av 4. århundre før Kristus som er i Det arkeologiske museet i Istanbul. Også Tutankhamons gullsarkofager er verdensberømte.
Kristne motiver.
Kristne motiver på sarkofager finner vi fra ca år 250. En av de eldste er fra Santa Maria Antiqua. Her finner vi scener fra fortellingen om Jonas og fra Jesu dåp. Her finnes også tre hedenske motiv. Rundt år 300 får vi en selvstendig kristen sarkofagkunst.
Annen betydning.
Ordet "sarkofag" blir ofte brukt om store, dekkende «kapper» eller «lokk» av betong, blant annet betongstrukturen som innkapsler atomkraftverket i Tsjernobyl for å isolere radioaktivieteten fra den ødelagte reaktoren, og om den betongkappen den svenske regjeringen foreslo å tildekke vraket av MF Estonia med.


Front National de Liberté (Vietnam).
Front National de Libération (vietnamesisk Mặt Trận Giải Phóng Miền Nam Việt Nam, «Den nasjonale front for frigjøringen av det sørlige Vietnam», forkortes FNL, også kalt Viet Cong) var den fremste opprørsbevegelse i Vietnam under Vietnamkrigen. FNL fremstilte seg selv under Vietnamkrigen som en nasjonal front sammensatt av forskjellige grupper som var mot den amerikanskstøttede Republikken Vietnam; mens det etter krigen er vedgått fra Hanois side at den var under stram styring og kontroll av Hanoi og det nordvietnamesiske kommunistpartiets politbyrå.
Navn.
Gruppen er blitt omtalt under flere navn, litt avhengig av tid og ståsted. Særlig har benevnelsene "Vietcong" og "FNL" blitt benyttet litt om hverandre.
Vietcong.
Benevnelsen "Việt cộng" var en betegnelse som ble brukt av motstanderne, og dukket for første gang opp i aviser i Saigon tidlig i 1956. Dette er en sammendragning av betegnelsen "Việt Nam Cộng-sản," («vietnamesiske kommunister»), eller eventuelt "Việt gian cộng sản" («kommunistiske forrædere mot Vietnam»). Den første bruket av Vietcong på engelsk stammer fra 1957. Amerikanske soldater omtalte ofte Vietcong som "Victor Charlie" eller "VC." «Victor» og «Charlie» er fra det fonetiske alfabetet for V og C. Betegnelsen "Charlie" ble brukt om de kommunistiske («C'"ommunist») styrkene generelt, både FNL og de nordvietnamesiske styrkene.
FNL.
Den offisielle historieskrivningen betegner gruppen som «Vietnams frigjøringshær», eller «Den nasjonale frigjøringsfronten for Sør-Vietnam» ("Mặt trận Dân tộc Giải phóng miền Nam Việt Nam"). I en radiosending fra Radio Hanoi brukte denne denne betegnelse i en sending i januar 1961 da de proklamerte at denne gruppen var dannet. I sine memoarer, kaller Võ Nguyên Giáp gruppen «Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront». Dette har derfor ofte blitt forkortet til "National Liberation Front" (NLF) «Nasjonale frigjøringsfront».
Norske medier benyttet tidlig i krigen benevnelsen "Vietcong", men dette endret seg utover mot slutten av 1960-tallet da dette ikke ble ansett som politisk korrekt og preg av skjellsord etter at det politiske arbeidet til Solidaritetskomiteen for Vietnam fikk større gjennomslagskraft. I stedet ble den franske betegnelsen "Front National de Libération" som også ble brukt om frigjøringsbevegelser i andre tidligere franske kolonier, som Algerie.
I 1969 dannet FNL Den provisoriske revolusjonære regjering for Republikken Sør-Vietnam ("Chính Phủ Cách Mạng Lâm Thời Cộng Hòa Miền Nam Việt Nam"), og dette var navnet som offisielt ble brukt helt fram til at landet ble slått sammen med Nord-Vietnam i 1976. Medlemmene selv omtalte ofte FNL bare som "Mặt trận" («fronten»). I dag omtalte vietnamesiske medier gruppen som "Quân Giải phóng" («Frigjøringshæren»).
Forhold til Hanoi.
Forholdet mellom FNL og regjeringen i Hanoi var et kontroversielt tema under Vietnamkrigen. Sympatisører hevdet at disse var et uttrykk for en folkelig motstand fra befolkningen i sør. og at FNL var en bred politisk koalisjon av flere ulike politiske grupper. Selv om det ble erkjent av det sørvietnamesiske kommunistpartiet Folkets revolusjonære parti var den største aktøren i gruppen, ble det hevdet at også partiene Det demokratiske parti og Det radikale sosialistparti også var deltakende partier.
FNLs motstandere hevdet at FNL bare var en enhet for Hanoi. En rekke uttalelser etter krigen fra aktørene på den kommunistiske siden har bekreftet at dette også var tilfelle, og at FNL var under stram styring fra Hanoi, og at den ikke-kommunistiske lederen Nguyễn Hữu Thọ bare var en symbolsk leder Ifølge memoarene til FNLs øverste kommandant Trần Văn Trà, fulgte han ordrer fra Hanoi, som var vedtatt av politbyrået. og Trà selv var general i den nordvietnamesiske Vietnams folkehær og nestkommanderende stabssjef i den nordvietnamesiske hæren før han tok opp tjenesten i sør. I følge Hanois offisielle historieskrivning var FNL en del av Vietnams folkehær.
Opprinnelse.
Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.
Viet Minh hadde kontroll over neste hele det nordlige Vietnam, bortsett fram Hanoi og et området rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i den nyopprettede staten Sør-Vietnam, selv om rundt Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom og kadre ble igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisj virksomhet. Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør. Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper. Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet vble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong»..
Valg av strategi.
En 23-år gammel mann som nesten hadde sultet ihjel etter å ha vært en måned i en av FNLs interneringsleire i 1966
Sør-Vietnam, under ledelse av Ngô Đình Diệm vendte i 1956 oppmerksomheten mot de kommunistiske gruppene, etter å ha slått ned andre opposisjonelle, både politiske og religiøse grupper. Etter få måneder ble FNLs grupper presset tilbake til mer fjerne utkantområder, og de siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956. I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi. I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen. Men Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen var motstander av en slikk militær konfrontasjon på denne tiden rett etter Koreakrigen og Lê Duẩns plan ble avvist og kommunistene i sør måtte begrense seg til økonomisk kamp. Lederskapet ble delt i to fraksjoner, «Nord først», altså pro-kinesisk, ledet av Trường Chinh og en «Sør først», ledet av Lê Duẩn.
Etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen økte, ble Hanois strategi å spille disse ut mot hverandre, og tiltak ble iverksatt for å tilrettelegge for militær infiltrasjon i sør i desember 1956. I prinsippet sluttet Hanoi seg til Lê Duẩns plan, men forutsatte internasjonal støtte og en modernisering av Vietnams folkehær og styrkene som sto i sør. Dette skulle etter planen være på plass innen 1959. President Hồ Chí Minh sto for at vold var siste utvei. Nguyễn Hữu Xuyên ble satt inn som militær øverstkommanderende i sør, og erstattet Lê Duẩn, som ble genralsekretær i kommunistpartiet i Hanoi. Dette innebær en reduksjon av Hồ Chí Minh som hadde foretrukket den mer moderate Võ Nguyên Giáp som var allerede i regjeringen. I en tale 2. september 1957 gjentok Hồ «Nord først»-linjen, med økonomisk kamp. I november samme år reiste Hồ sammen med Lê Duẩn til Moskva og fikk støtte til en mer militant linje. etter at den sovjetiske selvtilliten hadde blitt styrket etter de to vellykkede «Sputnik»-utskytingene.
Væpnet kamp.
a> i aksjon mot FNL i 1961
En rekke tiltak for å «utrydde forrædere», eller «væpnet propaganda» begynte i april 1957. En rekke drap ble etter hvert kjent og i oktober 1957 var det en rekke bombeeksplosjoner i Saigon som skadet 13 amerikanere. Tidlig i 1958 ble det etablert «sikre områder» for logistikk for militære aktiviteter i Mekongdeltaet og i byområder. I juni samme år ble det etablert en kommandostruktur for det østlige Mekongdeltaet.
Det nordvietnamesiske kommunistpartiet vedtok en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars. I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år. Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja. I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter. og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen». en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.
I 1960 var den politiske splittelsen mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen blitt til en politisk rivalisering, og dette gjorde kineserne mer innstilt på å støtte Hanois kamp i sør. For den kinesiske lederen Mao Zedong ble militær assistanse til Nord-Vietnamen måte å vise fram sitt «anti-imperialistiske» arbeid, både på den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske scenen. Rundt kommunistiske soldater innfiltrete i sør i årene 1961 til 1963. FNL økte raskt sin styrke og anslagsvis ble innrullert i støttegrupper tidlig i 1962. Forholdstallet mellom FNL-soldater og de sørvietnamesiske styrkene endret seg raskt fra forholdet 1 til 10, til forholdet 1 til 5 i løpet av et år.
Det amerikanske engasjement blir innledet.
Voldsnivået økte dramatisk mot høsten 1961, fra 50 geriljaangrep i september til 150 i oktober. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy bestemte i november 1961 øke øke betydelig den militære hjelpen til regjeringen i Saigon. og allerede i desember 1961 ankom 35 helikoptre og i midten av 1962 var det amerikanske militære rådgivere i Sør-Vietnam. Den sørvietnamesiske regjeringen klarte å presse FNL tilbake i 1962, men i 1963 klarte FNL å gjenoppta det militære initiativet.
Nordvietnamesisk styrkeoppbygging.
Etter at Diệm var avsatt og drept i et kupp i desember 1963, diskuterte det nordvietnamesiske kommunistpartiet om de skulle satse på en rask militær seier eller videreføre geriljakrigen. Som en følge av denne diskusjonen ble de kommunistiske styrkene bygget opp så langt som mulig og den nordvietnamesiske hæren økte sin tilstedeværelse fra ved utgangen av 1963, til i 1964.
Videre opptrapping.
Vinteren 1964-1965 ble et viktig tidspunkt for FNL, da regjeringen i Saigon var i ferd med å bryte sammen. og Sovjetunionen forsynte Nord-Vietnam med moderne bakke-til-luft raketter etter et besøk av statsminister Aleksej Kosygin i februar 1965. Ved utgangen av 1965 hadde amerikanerne trappet opp sitt nærvær til soldater og den første store konfrontasjonen mellom de nordvietnamesiske styrken, sammen med FNL og USA kom under slaget i Ia Drang i november. I januar avslørte australske soldater et komplekst tunnelsystem som hadde vært en hovedkvarter for FNL. Seks tusen dokumenter ble funnet og avslørte FNLs indre liv. Som et resultat av denne avsløringen, flyttet FNL sitt hovedkvarter til Mimot i Kambodsja. Etter en avtale som ble inngått med den kambodsjanske regjeringen i 1966, fikk FNL og Nord-Vietnam anledningen til å bruke havnen i Sihanoukville for våpentransport for deretter bli kjørt inn til baser nær grensen, og denne "Sihanouk-stien" erstattet Ho Chi Minh-stien for styrkene i det sørlige Sør-Vietnam.
Mange FNL-enheter opererte om natten, og utøvde terror som en vanlig taktikk. Ris som ble anskaffet ved hjelp av geværer sørget for mat, og enheter fikk månedlige kvoter over henrettelser. Dette var rettet mot offentlige tjenestemenn, særlig landsby- og distriktledere, men også legeklinikker og helsepersonell. for å ramme den sørvietnamesiske infrastrukturen og undergrave Saigon-regjeringens legitimitet.
Tết-offensiven.
Det meste kjente militære aksjonen hvor FNL hadde en framtredende rolle var Tết-offensiven. Denne var lagt opp i tre faser, og den viktigste av disse var den folkelige oppstanden som FNL skulle kanalisere. FNL skulle angripe mer enn 100 byer og bysentre i Sør-Vietnam, herunder den amerikanske ambassaden i Saigon en en større massakre i Huế hvor rundt av byen befolkning ble drept. Gatekamper og hus-til-hus-kamper mellom FNL og de sørvietnamesiske styrkene omdannet det meste av bydelen Cholon i Saigon til ruiner.
Strategien var at ved å ramme så dypt, ville drive sivilbefolkningen til å gjøre opprør mot amerikanerne og den sør-vietnamesiske regjeringen. Dette skjedde imidlertid ikke, men offensiven fikk stor internasjonal oppmerksomhet og viste at amerikanerne ikke kunne regne med å vinne en militær seier i Vietnam.
På den annen side overbelastet denne aksjonen også FNLs kraft og organisasjon, og de senere militære aksjoner og offensiver ble mer og mer dominert av ordinære nordvietnamesiske enheter. I boken "History of the Bulwark B2 Theatre" fra 1982, beskrev FNLs øverstkommanderende, general Trần Văn Trà hvordan det nordvietnamesiske politbyrået overvurderte egen slagkraft, og tilsvarende undervurderte USA og Sør-Vietnams hær. I tillegg hadde FNL tapt halvparten av sine styrker under offensiven. Tapene var for store til at det var muligheter til å erstatte disse med nye rekrutter, i følge justisministerer i FNLs kommende «Provisoriske revolusjonære regjering» Trương Như Tạng.
Etter Tết-offensiven.
Bortsett fra noen områder i Mekongdeltaet, lyktes det ikke FNL å etablere noe styrende apparat i Sør-Vietnam etter Tết-offensiven. Dette gjorde det lettere for de program som ble iverksatt for å få personer til å forlate FNL i sør, slike som Chieu Hoi-programmet og Operasjon Phoenix. Ved utgangen av 1969 var det få områder som var «sikre soner» eller «frigjorte områder»for FNL og Nord-Vietnam innen Sør-Vietnam, i følge den offisielle historieskrivningen i Hanoi. VIdere var det ingen enheter innen FNL som hovedsakelig besto av folk fra sør, og rundt 70 prosent av kommuniststyrkene i sør var fra Nord-Vietnam.
FNL etablerte i denne situasjonen en bybasert front, som ble kalt «Alliansen av nasjonale, demokratiske og fredsstyrker». Gruppens manifest sto for en uavhengig, alliansefritt Sør-Vietnam, og hevdet at «den nasjonale gjenforening ikke kan bli gjennomført over natten». I juni 1969 ble denne alliansen slått sammen med FNL til «Den provisoriske revolusjonære regjering» (PRG - Provisional Revolutionary Government).
Etter krigen.
«Den provisoriske revolusjonære regjering» hadde ingen reel makt før den overtok formelt styringen av Sør-Vietnam etter Saigons fall i 1975 under navnet Republikken Sør-Vietnam. Den Sør-Vietnam frem til hele landet ble underlagt Den sosialistiske republikk Vietnam året etter.
Under seiersparaden la Tạng merke til at de enheten som tidligere hadde vært dominert av folk fra sør, var borte, og erstattet av folk fra nord. Statsadministrasjonen i Republikken Vietnam var helt dominert av den nordvietnamesiske hæren. Rundt en million mennesker som ble antatt å ha samarbeidet med det tidligere sørvietnamesiske regjeringen ble sendt på omskoleringsleire, på tross av protester fra de ikke-kommunistiske medlemmene av «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», som Tạng. Uten å høre med «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», bestemte Nord-Vietnam å oppløse denne på et partimøte i august 1975. Nord- og Sør-Vietnam ble slått sammen til Den sosialistiske republikk Vietnam i juli 1976 og «Den provisoriske revolusjonære regjeringen» ble oppløst.


Carl Bildt.
Nils Daniel Carl Bildt (født 15. juli 1949 i Halmstad) er en svensk politiker. Fra 1991 til 1994 var han Sveriges statsminister.
Carl Bildt stammer fra en dansk-norsk-svensk adelsslekt. Bildt studerte i Stockholm og ble i 1973 leder av studentforeningen til det konservative Moderata samlingspartiet. I perioden 1973–1976 var han partiets politiske sekretær, og fra 1976 til 1981 var han medlem av den borgerlige koalisjonsregjeringen, blant annet som statssekretær. I 1986 ble han valgt som partileder i Moderata samlingspartiet, og etter valget i 1991 dannet han en koalisjonsregjering med de tre andre borgerlige partiene. Denne regjeringen arbeidet for svensk EU-medlemskap, som ble en realitet i 1995. Etter valgnederlaget i 1994 ble Bildts regjering avløst av en sosialdemokratisk mindretallsregjering. Etter et nytt dårlig valg i 1998 gikk Bildt av som partileder. Siden da har han i hovedsak arbeidet med internasjonale oppgaver.
I 1995 overtok Bildt stillingen som det internasjonale samfunns Høye representant for Bosnia-Hercegovina, en post han hadde til 1997, og fra 1999 til 2001 var han FNs spesialobservatør for Balkan.
Svensk utenriksminister fra 6. oktober 2006.
Bildt ble i 1991 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Cizeta.
Cizeta Automobili srl fra Modena i Italia var en bilprodusent startet sent på 80-tallet av Claudio Zampolli, en italiensk Ferrari-forhandler, og plateprodusenten Giorgio Moroder. Firmaets eneste produkt var Cizeta-Moroder V16T med en teknisk avansert V16-motor. Bilen var ganske lik Lamborghini Diablo av utseende. Bare 8-11 biler ble bygget, før firmaet gikk konkurs tidlig på 90-tallet.
Bilmerket ble glemt før den ble inkludert i det populære bilspillet Gran Turismo 4 i 2005.


Antoni Grabowski.
Antoni Grabowski (født 11. juni 1857, død 4. juli 1921) var en polsk kjemiker og aktiv i den tidlige esperantobevegelsen. Hans oversettelser til esperanto medvirket til at esperanto ble et litterært anvendt språk, og gjennom sin originaldiktning på dette språket regnes han også som esperantopoesiens far.
Utdannelse og karriere.
Grabowski ble født i Nowe Dobre nær Chełmno. Kort tid etter hans fødsel flyttet Grabowskis familie fra Nowe Dobre til Toruń. De var fattige, og Grabowski måtte begynne å arbeide umiddelbart etter endt grunnskole. Til tross for dette lyktes han gjennom selvstudium å bestå opptaksprøven til Kopernikus-gymnaset i Toruń med godt resultat. Der viste han seg å ha langt større kunnskaper enn sine jevnaldrende, og to ganger ble han flyttet én klasse høyere opp. I 1879 var familiens økonomi blitt noe bedre, og Grabowski begynte på Universitetet i Wrocław, der han studerte filosofi og naturvitenskap.
Deretter praktiserte han som kjemiingeniør i Zawiercie og et par andre steder (som nå ligger i Tsjekkia), og til sist som leder for en tekstilfabrikk i Ivanovo-Voznesensk (nå Ivanovo) i Russland.
Blant eksperter på kjemiske problemstillinger ble Grabowski kjent over hele Europa for flere oppfinnelser og teknologiske forbedringer. Han ble utpekt som medlem av kommisjonen som ble nedsatt for å fastlegge polsk teknisk terminologi, og i 1906 ga han ut "Słownik chemiczny," den første kjemiordboken på polsk.
Esperanto og litteratur.
Allerede under sitt universitetsstudium utviklet Antoni Grabowski en omfattende interesse for litteratur. Han meldte seg inn i Det slaviske litterære selskap ("Towarzystwo Literacko-Słowiańskie"). Men Grabowskis interesser var ikke begrenset til polsk litteratur. Han lærte seg også et anseelig antall fremmedspråk og ble en ekte polyglott: Etterhvert behersket han ni språk foruten polsk og kunne passivt bruke ytterligere minst femten. Derfor er det ikke til å undres over at Grabowski allerede som student fikk interesse for ideen om et internasjonalt språk.
Han møtte både tyskeren Johann Martin Schleyer, skaperen av språket Volapyk, og den russiske jøden L.L. Zamenhof, skaperen av esperanto, etter å ha lært seg begge språkene. Førstnevnte skuffet Grabowski ved ikke å kunne føre en samtale på sitt egenkonstruerte språk, så de måtte kommunisere på tysk. Men det første møtet med Zamenhof, like etter at språket ble lansert i 1887, la grunnlaget for et fruktbart samarbeid, og regnes gjerne som den første muntlige konversasjonen på esperanto.
Zamenhof og Grabowski var enige om at litteraturen har en viktig innflytelse på språks utvikling og at dette ville ha særlig betydning for utviklingen av esperanto, som på dette tidspunktet var i ferd med å endre seg fra å være et språkprosjekt til å bli et språk som kunne tas i bruk på alle livets områder. Grabowski påtok seg oppgaven å være blant de første som produserte litteratur på esperanto: I 1888 utga han sin oversettelse av "Snøstormen" av Aleksandr Pusjkin: "La neĝa blovado", etterfulgt i 1889 av "La gefratoj", en oversettelse av Goethes "Die Geschwister". Siden fulgte en lang rekke oversettelser og egne dikt på esperanto, hvorav det mest kjente blant esperanto-talende i dag er "La tagiĝo".
Grabowski var siden starten i 1904 og i en årrekke framover leder for Warszawas esperantoforening, som senere skiftet navn til Polsk esperantoforening. Han var også en av lederne for det internasjonale Esperanto-akademiet. Samtidig skrev han artikler, holdt foredrag om esperanto og organiserte språkkurs i esperanto.
I årene 1908–1914 var Grabowski ansvarlig for de første esperantokursene på skoler i Warszawa. Han beskrev i 1908 i en artikkel, hvordan esperanto er usedvanlig velegnet som introduksjon til læring av fremmedspråk. I artikkelen viste han med konkrete eksempler at det å lære esperanto først, forbedret påfølgende læring av fransk og latin.
Antologien "Fra Folkets Parnass", som Grabowski utga i 1913, inneholdt 116 dikt, som representerte 30 forskjellige språk og kulturer. Seks av diktene var skrevet direkte på esperanto, de resterende 110 var oversatt.
Under den første verdenskrigen ble Grabowski atskilt fra de øvrige familiemedlemmene, som hadde flyktet til Russland. Syk og isolert ble han igjen i Warszawa. Der oversatte han det polske nasjonale epos "Pan Tadeusz" av Adam Mickiewicz. Denne oversettelsen tydeliggjorde mange latente muligheter i planspråket og var en viktig impuls til videre utvikling av poesi på esperanto.
Grabowski led av kroniske hjerteproblemer, men hadde ikke råd til den nødvendige medisinske behandlingen. Han døde i Warszawa den 4. juli 1921 av et hjerteanfall.


Konvolusjon.
Konvolusjon (engl.: "convolution") eller folding er en matematisk operasjon med mange anvendelseområder som f.eks. i digital bildebehandling, signalbehandling og reguleringsteknikk. Konvolusjonsoperatoren tar to funksjoner formula_1 og formula_2 som parameter.
formula_3
formula_4
Eksempel på anvendelse.
Man har et konvolusjonsfilter, enten 1-dimensjonalt eller 2-dimensjonalt. Det blir lagt oppå hvert pixel og pixelet i det filtrerte bildet blir regnet sammen som en lineærkombinasjon av nabopixelene med filterelementene som koeffisienter. Et konvolusjonsfilter er det samme som et korrelasjonsfilter, bare rotert 180 grader.
Et eksempel på et konvolusjonsfilter er gjennomsnittsfilteret;
der er konvolusjonssfilteret formula_5. Hvert pixel i det filtrerte bildet blir altså gjennomsnittet av alle nabopixelene.


Chaigneau-Brasier.
Chaigneau-Brasier var et fransk bilmerke brukt på biler fra Brasier solgt etter 1926.


Dacia (bil).
Dacia er en rumensk bilprodusent eid av franske Renault. I 2004 hadde de modellene Logan og Solenza. Logan selges også under Renault-merket.
Fabrikken ble bygget i 1968 i Colibaşi, i nærheten av 0351;ti. I tillegg til sedaner og stasjonsvogner bygget på Renault 12 ble det også produsert en pickup og en kombi.


Asbjørn.
Asbjørn er et mannsnavn, av norrønt Ásbjǫrn. Navnet er en sammensetting av ordene "áss" og "bjǫrn".
Med et slikt navn skulle bæreren få gudens og bjørnens egenskaper og styrke. Navnedagen til Asbjørn er 10. mai. De to navnene Espen og Esben er varianter av Asbjørn.
Utbredelse.
Navnet Asbjørn er kjent i Norge fra 900-tallet. I nyere tid har navnet vært mest populært som døpenavn i perioden 1900-1950, med en topp i 1924. Det var i 2005 ca 8100 personer som het Asbjørn i Norge.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Asbjørn og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.


Dakia.
right
Dakia var et rike, og fra år 106 en romersk provins, i Sentral-Europa, mellom Karpatene i nord, Donau i sør, Tisa i vest og Tyras i øst. Det svarer i all hovedsak til det moderne Romania og Moldova. Rikets hovedstad var Sarmisegetusa.
Innbyggerne var antagelig av thrakisk opphav og ble kalt getere. Grekerne kjente dem som "getai", mens romerne kalte dem "daci" eller "getae". Forfattere i antikken setter alltid likhetstegn mellom getae og daci.


EM i fotball 2000.
Europamesterskapet i fotball 2000 (Euro 2000) ble arrangert i Nederland og Belgia. For første gang hadde mesterskapet to vertsnasjoner, og begge var direktekvalifisert til sluttspillet. Det var denne gangen 49 nasjoner som deltok i kvalifiseringsspillet. var tatt inn i varmen igjen, og og deltok for første gang.
Sluttspillet sett med norske øyne begynte flott, men endte med en gedigen skuffelse. I åpningskampen tok Norge en flott seier over Spania takket være Steffen Iversens scoring. Denne kampen ble fulgt av et knepent tap mot Jugoslavia i en kamp preget av mange stygge taklinger. Dermed kunne Norge avgjøre selv i siste kamp mot Slovenia. Norge ville være videre med seier, og med uavgjort hvis Spania ikke klarte å slå Jugoslavia. Slovenia-kampen ble en begredelig forestilling som endte 0-0, og da Spania vant sin kamp 4-3 etter en scoring på overtid var Norge utslått.
Danmark og Sverige ble også utslått i gruppespillet – danskene uten å ha tatt et eneste poeng eller scoret et eneste mål. Vertsnasjonen Belgia ble også slått ut i den innledende runden, og det samme ble mesterskapets to store skuffelser og – men engelskmennene kunne i det minste trøste seg med at de for første gang siden VM-finalen i 1966 hadde slått erkerivalene i en sluttspillkamp.
Kvartfinalene forløp som forventet, og da semifinalene skulle spilles var de gjenstående nasjonene, Portugal, vertsnasjonen og de regjerende verdensmesterne. Begge semifinalene ble svært spennende affærer. I den første semien, som var en reprise på semifinalen fra 1984 vant Frankrike til slutt 2-1 over Portugal på golden goal. Superstjernen Zinedine Zidane scoret vinnermålet på straffespark etter en situasjon som førte til at flere av de portugisiske spillerne gikk til angrep på dommeren – og førte til langvarige suspensjoner. I den andre semifinalen vant Italia på straffesparkkonkurranse over Nederland etter å ha spilt nesten hele kampen med 10 mann etter at Gianluca Zambrotta ble utvist tidlig i første omgang. Kampen huskes nok best for at Nederland bommet på to straffespark i selve kampen, og deretter bommet på tre av fire straffer i straffekonken.
Frankrike var favoritter foran finalen, men Italia spilte taktisk klokt, og tok ledelsen tidlig i andre omgang ved Marco Delvecchio. Noen minutter senere hadde Alessandro Del Piero en kjempesjanse til å doble ledelsen, men bommet. Det så likevel ut til at italienerne skulle bli europamestere inntil innbytter Sylvain Wiltord utlignet tre minutter på overtid. Dermed ble det ekstraomganger, og en annen fransk innbytter, David Trezeguet, avgjorde kampen like før slutten av første ekstraomgang. Dermed vant Frankrike europamesterskapet på golden goal – akkurat som Tyskland hadde gjort fire år tidligere.
Kvalifisering.
I kvalifiseringsspillet var landene delt inn i ni grupper på fem eller seks lag. Alle gruppevinnerne gikk til sluttspillet. Videre gikk også det beste toerlaget, basert på resultatene mot lag nummer 1, 3 og 4 i sin gruppe, direkte til sluttspillet. De øvrige åtte gruppetoerne måtte ut i en runde med playoff-kamper spilt over to kamper, hvor sammenlagtvinnerne gikk til sluttspillet. Det var som ble det beste toerlaget da gruppespillet var ferdigspilt.
Kvalifiseringsspillet forløp uten de store overraskelsene, selv om skapte sensasjon ved å slå. og var blant nasjonene som ikke klarte å bli blant de to beste i sin kvalifiseringsgruppe. Det ble også regnet som en liten overraskelse at slo ut i playoff-kampene. klarte denne gangen å kvalifisere seg til sluttspillet – for første og hittil eneste gang. Etter en treg start vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner. Også våre naboer og kom til sluttspillet, og dette er foreløpig eneste gang at tre nordiske land har deltatt i et internasjonalt sluttspill for herrer.
Seeding.
Seedingen av lagene var basert på UEFA-koeffisienten ved slutten av 1999. Alle lagene i den siste potten var lag som hadde kvalifisert seg via play-off.
Gruppe A.
12. juni 2000
17. juni 2000
20. juni 2000
Gruppe B.
10. juni 2000
11. juni 2000
14. juni 2000
15. juni 2000
19. juni 2000
Gruppe C.
13. juni 2000
18. juni 2000
21. juni 2000
Gruppe D.
11. juni 2000
16. juni 2000
21. juni 2000
Kvartfinaler.
24. juni 2000
25. juni 2000
Semifinaler.
28. juni 2000
29. juni 2000
Finale.
2. juli 2000


Instrumentmaker.
En instrumentmaker er en håndverker som lager måleinstrumenter, for eksempel til bruk for måling, medisinsk arbeid eller kompasser for båter. Faget er delt i to hovedområder, "nautisk instrumentmaker" og "optroniker".
Kjente instrumentmakere inkluderer britene George Adams sr. og hans sønn George Adams jr. som var personlige instrumentmakere for Georg II av Storbritannia og også jobbet for Det britiske Ostindiske kompani på 1700-tallet. John Roach lagde instrumenter i USA på 1800-tallet, en periode hvor navigasjon og landmåling hadde stor betydning.
Nautisk instrumentmaker.
En nautisk instrumentmaker lager og reparerer mekaniske, mekanisk-elektriske og elektroniske instrumenter. Disse brukes innen for eksempel Sjøforsvaret, på forskningsinstitusjoner og for olje- og gassutvinning på havet.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet design og håndverk. Utdannelsen starter med to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 design og håndverk. Andre året er Vg2 ur- og instrumentmaker.
Optroniker.
Dette faget het tidligere optisk- og geodetisk instrumentmaker. Utøveren reparerer og produserer optiske og geodetiske instrumenter.
Optronikerfaget er et gammelt fag som omhandler lysets natur og måten det forplanter seg på. Vitenskapen fant i det 17. århundre lover og teorier som har blitt fundamentet for faget. Faget var også forgjenger til arbeid på brilleoptikk.


Húsavík (Færøyene).
Húsavík (, dansk: "Husevig") er en bygd på Færøyene, på østkysten av Sandoy. Bygda er administrasjonssenter i Húsavíkar kommuna, hvor bygdene Dalur og Skarvanes også hører under. 1. januar 2010 hadde Húsavík 79 innbyggere, mot 110 i 1985.
__NOTOC__
Historie.
Húsavík er en gammel bygd, sannsynligvis fra landnåmstiden, og er første gang nevnt skriftlig i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet. Den er fra gammelt av delt i to grender. I midten av bygda ligger en ruin som sies å være rester av en gård oppført av "Hústrúin" eller "Húsfrúgvin". Hun påstås å ha vært en ordentlig og bestemt dame som levde på 1300-tallet. Hun eide all mark i Húsavík, og hadde til og med eiendom i Norge. Legenden sier også at hun begravde to bekjente levende i området.
Húsavíksbrevene fra 1400-tallet ligger i dag oppbevart hos Københavns Universitet.
Húsavíkar kirkja ble oppført og innviet i 1863.


Rally Italia Sardinia.
Rally Italia Sardinia er et WRC-løp som arrangeres på Sardinia.


Tórshavnar kommuna.
Tórshavnar kommuna er den største kommunen på Færøyene, både i areal og innbyggertall. Kommunen ble opprettet ved lov i 1866, og er dermed også Færøyenes eldste kommune. Senere har kommunen blitt betraktelig utvidet gjennom innlemmelsene av Tórshavnar uttanbíggja kommuna i 1978, Argja kommuna i 1997, Kollafjarðar kommuna i 2001, og Hests kommuna, Kirkjubøar kommuna og Nólsoyar kommuna i 2005. Dette betyr at Tórshavnar kommuna per i dag består av hovedstaden Tórshavn med de sammensmeltede tettstedene Argir og Hoyvík, Norðradalur, Syðradalur, Hvítanes, Sund, Kaldbaksbotnur, Kaldbak, Signabøur, Oyrareingir og Kollafjørður, samt den danske militærbasen i Mjørkadalur.
21. august 2009 nådde Tórshavnar kommuna nøyaktig 20 000 innbyggere.
Politikk.
Kommunen styres av et folkevalgt kommunestyre eller byråd, som per i dag ledes av borgermester ("borgarstjóri") Heðin Mortensen (JF). 1. viseborgermester er Bogi Andreasen (T), mens 2. viseborgermester er Sjúrður Olsen (FF). Kommunestyret har imidlertid ikke vært folkevalgt lengre tilbake enn 1908, og Olaf Finsen er dermed å regne som Tórshavns første borgermester. Alle rikspartiene stiller lister ved kommunestyrevalgene i Tórshavnar kommuna, og i perioden 2009–2013 er alle unntatt Sjálvstýrisflokkurin og Miðflokkurin representert i kommunestyret. Administrasjonen i kommunen ledes av en kommunaldirektør ("kommunustjóri").
Kommunestyremedlemmene sitter i ulike komiteer: Finanskomiteen ("Fíggjarnevndin"), Sosialkomiteen ("Sosialu nevnd"), Teknisk komité ("Teknisku nevnd"), Bygge- og byplanskomiteen ("Byggi- og býarskipanarnevndin"), Kulturkomiteen ("Mentamálanevndin"), Helse- og miljøkomiteen ("Heilsu- og umhvørvisnevndin") og Havnekomiteen ("Havnanevndin").
Kommunestyrevalget 2008.
Kommunestyrevalget ble gjennomført 11. november 2008, og valgte kommunestyre med virkning fra 1. januar 2009. Det var sju valglokaler, beliggende i henholdsvis Tórshavn, Argir, Kaldbak, Kollafjørður, Velbastaður og på Hestur og Nólsoy.


Bjørnar Andersen.
Bjørnar Andersen (født 1978) er en norsk hundekjører. Han har vunnet alle langdistanseløpene i Norge og kom på fjerde plass første gang han stilte opp i Iditarod i 2005. I 2006 kom han på sjette plass.
Andersen begynte å konkurrere i 1991. Han er nevø av Robert Sørlie, vinneren av Iditarod i 2003 og 2005. Sammen med Kjetil Backen utgjør Andersen og Sørlie «Team Norway».
Andersen arbeider som kjøletekniker og driver hundekjøring på fritiden. Han bor i skogstraktene sørøst for Oslo, nær Siggerud.


Unimog.
Unimog er en serie terrenggående lastebiler fra tyske Mercedes-Benz. Unimog brukes innenfor for eksempel forsvar, jordbruk, skogbruk og redningsvesen.
Historie.
Etter andre verdenskrig trengte det tyske jordbruket sårt mekanisering. De første tegningene til Unimog (navnet er et sammendrag av Universelles Motor Gerät) ble tatt fram høsten 1945 av Albert Friedrich, tidligere sjef for flymotorutvikling hos Daimler-Benz. 1. januar 1946 startet produksjonen opp under navnet «Allzwecktraktor». Storskalaproduksjon startet i 1948 hos det mekaniske firmaet Mssrs. Boehringer i Schwäbisch Gmünd. I 1950 tok Daimler-Benz over Unimog-navnet, og senere også produksjonen. Produksjonsanlegget i Gaggenau begynte produksjon i 1951, og i 1953 fikk kjøretøyene Mercedes-stjernen.
I 1955 kom Unimog S i produksjon, og holdt ut helt til 1980.
I 1963 kom S406-serien, en litt større utgave. I 1974 kom 425-serien, spesielt tilpasset jordbruk.
Fra 1985 ble hele Unimog-programmet fornyet i flere trinn. Programmet ble delt opp i lette, middels og tunge kjøretøyer, i tillegg til den lille UX100, beregnet på kommunevesen og lignende.
Teknisk.
En Unimog i rollen som skiftelokomotiv
Unimog har portalaksler, noe som gjør at akslene og girkassen er montert høyt opp. Dette gir god bakkeklaring under bilen. Rammen er fleksibel, og lasteplanet er montert i et trepunktsfeste som lar det være stivt og uavhengig av hvordan rammen beveger seg under terrengkjøring.
Unimog fåes både med firehjulstrekk og sekshjulstrekk.


Hjørring kommune.
Hjørring kommune ble opprettet ved kommunalreformen i 1970 og ligger i Region Nordjylland i Jylland i Danmark. Ved kommunalreformen i 2007 ble Hjørring slått sammen med
Hjørring er kommunens administrasjonssenter og en av Jyllands eldste byer, med byrettigheter fra 1243.
I kommunen ligger Børglum kloster, Rubjerg Knude, og Nordsømuseet med Nordsøakvariet i Hirtshals.
Lokaldemokrati.
Etter lokalvalget 15. november 2005 ble Finn Olesen fra Socialdemokratiet valgt til borgermester etter forgjengeren Bent Brown. Sosialdemokratene har flertall i kommunalbestyrelsen (kommunestyret) sammen med Socialistisk Folkeparti.


Hobro kommune.
Hobro kommune er en tidligere dansk kommune i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt) i Danmark, med drøye 15 000 innbyggere. Byen Hobro er en middelalderby med bakgrunn fra før 1300. Fra 2007 hører kommunen under den helt nye Mariagerfjord kommune.


Cleveland Abbe.
Cleveland Abbe (født 3. desember 1838 i New York City, død 29. desember 1916 i Chevy Chase, Maryland) var en navngjeten amerikansk meteorolog og en ivrig talsmann for bruken av tidssoner. Mens han var ansatt som direktør ved Cincinnati-observatoriet – en stilling han fikk i 1868 – igangsatte han i 1869 den første daglige værmeldingen i USA. Gjennom dette arbeidet ble han den første sjefsmeteorologen i den amerikanske værvarslingstjensten.
Bibliografi.
Han var også en genealog. I boken "The Abbe-Abbey Genealogy" berettet han om historien til sin foreldrefamilie. Den boken ble skrevet i samarbeid med Josephine Nichols. Andre bøker av Abbe er


Læsø kommune.
Læsø Kommune ligger i Region Nordjylland i Danmark, og utgjør øyen Læsø midt ute i Kattegat mellom Danmark og Sverige. Administrasjonssenteret er tettstedet Byrum, og øyboerne lever hovedsakelig av fiske og turisme knyttet til ferjetrafikken mellom øyen og Frederikshavn.
Kommunalbestyrelsen (kommunestyret) har ni medlemmer, tre fra Venstre, to fra Socialdemokratiet, mens to lokale lister har to representanter hver. Borgermester etter valget 15. november 2005 er Olav Juul Gaarn Larsen fra Venstre.


Løgstør kommune.
Løgstør kommune er en tidligere dansk kommune i Nordjyllands amt. Siden regionreformen 2007 er kommunen en del av Vesthimmerlands kommune i Region Nordjylland. ved sammenslåingen ble Løgstørs egen borgermester Jens Lauritzen valgt til ordfører i den nye kommunen.


Løkken-Vrå kommune.
Løkken-Vrå var inntil 2007 en kommune på Vendsyssel i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt) i Danmark. Den lå sørvest for Hjørring, og er siden kommunalreformen 2007 en del av Hjørring kommune.
Tettstedet Løkken er et gammelt fiskeleie og idag en travel turistby, mens Vrå er en stasjonsby. Midt i kommunen ligger det imponerende middelalderlige Børglum Kloster.


Nibe.
Nibe er en dansk by i Aalborg kommune i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt), ved sundet Limfjorden. I tiden 1970-2007 var byen administrasjonssenteret i Nibe kommune.
Nibe er et gammelt bosted med en sentral katedral fra 1400-tallet, Nibe Kirke. Inne i kirken er noen av Nordens flotteste freskomalerier, blant annet det eldste kjente freskomaleriet av Frans av Assisi nord for Alpene.
Byen oppstod på 1300-tallet, men sin egentlige betydning fikk den først på 1500-tallet, i takt med sildefiskets økende betydning. Nibe nevnes som kjøpstad i 1536. I 1551 befalte kong Christian 3 at det skulle bygges en salterbod, hvor de kongelige saltere kunne bo. De skulle kjøpe opp sild til slottene og marinens skip. I hele senmiddelalderen gikk byen opp og ned med det danske sildefisket. Nibe fikk et særlig sterkt oppsving gjennom sildefisket fra 1680-årene. I 1727 ga Kong Frederik 4 fulle kjøpstadsprivilegier til Nibe.
Nibe var fra 1899-1969 stasjonsby på Aars-Nibe-Svenstrup Jernbane, en linje under Aalborg Privatbaner. Byen er åsted for en musikkfestival, Nibe Festival, også kjent som "Den lille fede".


Saigonelven.
Saigonelven er den største elven i den sørøstlige delen av Vietnam. Den har sitt navn etter det gamle navnet på Ho Chi Minh-byen, som inntil 1975 het Saigon. Elven har i århundrer vært en viktig handelsrute gjennom Vietnam.
Havnen i Ho Chi Minh-byen ble anlagt i 1862, og er tilgjengelig for store dyptgående ski. Dette er uvanlig for elvehavner i innlandet, og har ført til at byen er en av landets viktigste havnebyer.


Det internasjonale bilsportforbundet.
Det internasjonale bilsportforbundet (Federation Internationale de l'Automobile; ofte forkortet FIA) er styreorganet for flere store konkurranser i motorsport. Organisasjonen ble grunnlagt i 1904 og har 157 nasjonale medlemsorganisasjoner i 118 land. Hovedkvarteret ligger på Place de la Concorde i Paris. President for FIA er franskmannen Jean Todt.
Eksterne lenker.
Bilsportforbundet


Nørager kommune.
Nørager kommune er en tidligere dansk kommune i Nordjyllands amt, som etter regionreformen i 2007 tilhører den nydannede Rebild kommune i Region Nordjylland. Unntaket er ejerlavet "Hannerup" som ikke ble tatt med i den nye kommunen, men gikk inn i Mariagerfjord kommune.


Chinatown.
"Chinatown" er en engelsk betegnelse på et område i en by utenfor Kina, særlig havnebyer, hvor kinesere har samlet seg og utgjør en betydelig del av befolkningen. Dette er gjerne svært synlig i utvalget av butikker og restauranter, og det er ikke uvanlig med gateskilt med kinesisk skrift, kinesiske dekorasjoner i gatene og andre særegenheter.


Miika Koppinen.
Miika Johannes Koppinen (født 5. juli 1978) er en finsk fotballspiller. Han spiller for Tromsø.
Koppinen kom gratis fra Rosenborg før 2008 sesongen, og spiller fast sammen med makker Fredrik Björck,
Koppinen kom til kjente omgivelser ettersom han spilte for Tromsø i en årrekke før Rosenborg kjøpe han i 2005.
Han har flere ganger vært med den finske.


Waitakere.
Waitakere City ligger i den vestlige delen av metropolen Auckland som er New Zealands tettest befolkede urbane område. Waitakere er landets femte største by, med en tilvekst på 2% i året. Flertallet av innbyggerne bor nær byens østlige grense ved Waitemata Harbour og nabobyen Auckland City.
De skogkledde åsene Waitakere Ranges dominerer byens vestlige horisont hvor de strekker seg fra de kuperte surfestrendene ved Tasmanhavet til en høyde på mer enn 400meter.
Byens navn kommer fra en maori høvding og ble opprinnelig gitt en landsby nær den nordlige grensen av den nåværende byen og senere til byen selv.
Administrativ struktur.
Waitakere City ble skapt ved sammenslåingen av Waitemata City og kirkedømmene Henderson, New Lynn, og Glen Eden i 1989s landsomfattende endring av lokale styrer.
Det valgte bystyret består av ordfører Bob Harvey og 14 representanter som opptrer på vegne av de fire bydelene. Hver bydel har også et valgt bydelsstyre som administrerer lokalt styre og stell.
Henderson Ward (bydel).
Denne urbane bydelen består av Henderson kirkdedømme og forstedene Glendene, Te Atatu South, og Te Atatu Peninsula (tidligere Te Atatu North).
Innbyggertallet er 40,086 (2001). Bydelen ligger ca 10 km vest for Auckland City sentrum.
Massey Ward (bydel).
Hovedsakelig et urbant område med enkelte gårder og landlige omgivelser i nord og vest. Bydelen inneholder forstedene Whenuapai, Hobsonville, West Harbour, Massey, Ranui, og Henderson North. Befolkningen er 51 369 (2001). Bydelen ligger nord for Henderson Ward langs Waitemata havnens nordlige strandlinje. Innenfor dens grenser ligger mange tidligere militærstasjoner.
New Lynn Ward (bydel).
Sentrert rundt de gamle kirkedømmene New Lynn og Glen Eden. Den omslutter også forstedene Kelston, Green Bay, Titirangi, Kaurilands, Waima, og Woodlands Park. Bydelens befolkning er 49,845 (2001). New Lynn Ward ligger sør for Henderson Ward, og har en utbredelse til Manukau Harbour fjorden i sør. New Lynn er 10 km fra Auckland City sentrum.
Waitakere Ward (bydel).
Dette er den arealmessig største bydelen. Den omfatter de sparsommelig befolkede Waitakere Ranges åsene og noen urbane utkanter der byen brer seg vestover til tidligere frukthager og gårder. Befolkningen på 27,450 (2001) er den minste blant bydelene, men den er den raskest voksende. Bydelen omslutter forstedene, landsbyene og landområdene Swanson, Henderson Valley, Sunnyvale, Oratia, Waiatarua, Laingholm, Parau, Cornwallis, Huia, Whatipu, Karekare, Piha, Anawhata, Bethells / Te Henga, and Waitakere township. Flere av disse områdene har frivillige brannbrigader for å beskytte lokalsamfunnet mot sommerens skogbranner. Denne bydelen ligger vest for de tre andre og brer seg lenger nord. Den nordre delen rundt Muriwai er også den delen av Waiatkere som er lengst fra Auckland sentrum med om lag 30 kilometer.
Industri.
Betydningsfulle industrier i de første 150 årene av europeisk beboelse etter 1850 var teglsteinsverk, sagmøller, fruktdyrking, vannforsyning, gårdsbruk og to store militærbaser. I dag har Waitaker City en moderne økonomi med sekundær- og tertiærnæringer. De kommersielle sentrene er Henderson og New Lynn. Nye nisjeområder er båtbygging, film og tv samt vinproduksjon.
Fritidsliv.
Turstiene i åsene Waitakere Ranges tiltrekker tusener fra Auckland regionen. Det samme gjør surfestrendene Piha, Karekare og Bethells med sin svarte vulkanske sand. Disse er dessverre også farlige på grunn av sterke strømmer og flere mennesker drukner årlig.


Pandrup kommune.
Pandrup kommune var inntil 1. januar 2007 en egen kommune på nordvestkysten av Jylland i Nordjyllands amt i Danmark. Kommunens hovedinntektskilder var turisme, landbruk og elektronikk.
Under Kommunalreformen (2007) ble kommunen slått sammen med Aabybro kommune, Brovst kommune og Fjerritslev kommune til Jammerbugt kommune. Denne kommunen har et areal på 863 km² og 38 864 (2005) innbyggere. Den nye kommunen faller under den nye regionen kalt Region Nordjylland.
Kommunens sentrale by og kommunesenter var Pandrup. Andre byer og landsbyer i kommunen var Blokhus, Hune, Saltum, Kås, Vester Hermitslev, Ingstrup, Moseby og Jetsmark.
Nabokommuner med landforbindelse er på østsiden Brønderslev, Brovst i sørvest, Aabybro i sør og Løkken-Vrå i nordøst. I vest har Pandrup kommune "Jammerbugt", og bak den Skagerrak, der grensen mellom Danmark og Norge ligger.
Referanser.
Pandrup


Spanias Grand Prix.
Spanias Grand Prix ("Gran Premio de España") er et Formel 1-løp som arrangeres på banen Circuit de Catalunya i Barcelona.
Vinnere.
"Løp markert med rosa bakgrunn var ikke en del av Formel 1-verdensmesterskapet."


Sejlflod kommune.
Sejlflod kommune er en tidligere kommune i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt) i Danmark. I forbindelse med kommunalreformen i 2007 ble Sejlflod, Hals kommune og Nibe kommune slått sammen med Aalborg kommune.


Graham Martin.
Graham Martin (født 1912 – død 1990) var en amerikansk diplomat som etterfulgte Ellsworth Bunker som amerikansk ambassadør i Sør-Vietnam i 1973. Han ble evakuert med helikopter fra Saigon da kommunistiske styrket erobret byen i april 1975.
Martin var en svoren anti-kommunist, men undervurderte situasjonen i Sør-Vietnam kraftig – til det punkt at han høsten 1975, når de fleste var overbevist om at den ville falle, likevel fortsatte å tro at Saigon og Mekong-deltaet kunne forsvares.


Sindal kommune.
Sindal er en tidligere kommune på vendsyssel i Region Nordjylland (tidligere Nordjyllands amt) i Danmark. Ved regionalreformen i 2007 ble den slått sammen med Hjørring kommune.
Sindal kommune ligger mellom Hjørring og Frederikshavn, og har en kortbaneflyplass utenfor tettstedet Sindal. Motorveien E45 fra Frederikshavn går gjennom den tidligere kommunen, som består av landbruksmark og skog.


Skagen kommune.
Skagen kommune var inntil 2006 en kommune i Nordjyllands amt i Danmark, hvor den inngikk i Frederikshavn kommune i forbindelse med den danske kommunalreformen.


Skagen.
Fyrtårnet i Skagen er et velkjent og hyppig besøkt turistmål.
Skagen er Danmarks nordligste by, og ligger siden sammenslåingen 2007 i Frederikshavn kommune. Byen er kjent for sin fiskerihavn og er et populært mål for turister. Hele sommeren er byens lystbåthavn smekkfull av båtturister fra Danmark, Sverige, Norge og flere andre land.
Skagen oppstod som fiskehavn omkring 1250, og fikk kongelige kjøpstadsrettigheter i 1413 av kong Erik av Pommern. Byens viktige fiskeri vakte statlig interesse for å bringe handelen og beskatningen under kontroll. Den tilsandede "Skt Laurentii kirke" er omtalt første gang i 1387. Helt fram til 1600 var byen viktig i Nordjylland, inntil sildefiskeriet sviktet.
I Skagen kan man se Den tilsandede kirke, Skagen kirke og besøke Grenen som skiller Skagerrak fra Kattegat. Vil man se vidt utover, kan man komme opp i Danmarks nest høyeste fyrtårn, Skagen fyr fra 1856. Skagen har et blomstrende uteliv, med en rekke restauranter, barer og vertshus. I en årrekke var det populære musikerparet Sussi & Leo hovedattraksjonen i byens natteliv.
En gruppe skandinaviske malere på 1880- og 1890-tallet – Skagenmalerne – fant lyset så spesielt og spennende at de bosatte seg i området og skapte mesterverker som kan ses på Skagens Museum.
Farven på husene er spesiell – skagengul – og karakteristisk er de hvite kantene på taksteinene. Dette er spesielt fremtredende i den gamle bydelen Gml. Skagen, eller Højen, som også har en av byens flotteste strender.
En person fra Skagen kalles for en skagbo (eller «skawbo»).
Brøndums Hotell, som ligger nord i byen, er et av Danmarks mest tradisjonsrike hoteller. Motivet i Danmarks nasjonalmaleri «Hip hip hurra» er hentet fra hagen til Anchers hus, som ligger like ved hotellet.


Liste over Formel 1-løp.
Dette er en fullstendig liste over Formel 1-løp som har inngått i FIA-verdensmesterskapet.
Fra starten i til og med -sesongen har det blitt holdt i alt 858 Formel 1-løp som en del av verdensmesterskapet, inkludert de 11 Indianapolis 500-løpene som inngikk i verdensmesterskapet fra til.
Aktive og tidligere løp.
"Informasjonen nedenfor er korrekt etter slutten av 2011-sesongen."
Etter løpstittel.
Fet skrift viser til de 19 løpene i 2011-sesongen.
Etter vertsland.
Fet skrift viser til de 19 løpene i 2011-sesongen.
Etter bane.
Fet skrift viser til de 19 løpene i 2011-sesongen.
Notater.
Løp


Skørping kommune.
Skørping kommune er en tidligere dansk kommune i Nordjyllands amt, som etter regionreformen i 2007 tilhører den nydannede Rebild kommune i Region Nordjylland.


Skiveverdenen.
"Skiveverdenen" (engelsk originaltittel: Discworld) er en serie med over 30 bøker forfattet av Terry Pratchett med handling plassert til Skiveverdenen. Siden starten med "The Colour of Magic" i 1983 har serien nådd stadig nye høyder og generert andre relaterte verk som musikk inspirert av serien og tilretteleggning for tegnefilm og teater. Nye utgivelser av bøker om Skiveverdenen havner ofte på toppen av The Sunday Times' liste over bestselgende bøker, noe som har gjort Pratchett til den mestselgende britiske forfatter på 90-tallet (han har senere blitt forbigått av J. K. Rowling. Bøkene om Skiveverdenen har også vunnet prestisjetunge titler som Prometheus Award og Carnegie Medal. I BBCs Big Read list kan man finne fire Skiveverden-bøker på topp 100 og hele fjorten blant de 200 mest likte bøker.
Bøkene.
Skiveverdenen har blitt beskrevet gjennom minst 30 bøker så langt i tillegg til flere noveller. Romanene utgitt før "The Amazing Maurice and his Educated Rodents" (og nesten alle Pratchetts bøker til dags dato) har omslag designet av Josh Kirby (som døde i oktober 2001). Dette gjelder de originale britiske utgavene. De amerikanske utgavene, utgitt av HarperCollins, bruker ikke Kirbys bilder. Senere britiske utgaver har heller ikke Kirbys bilder. Etter hans død er det Paul Kidby som dekorerer omslagene.
Et karaktertrekk ved nesten alle Skiveverden-bøkene er at de ikke er inndelt i kapitler. Istedet deler forfatteren opp handlingen ved å ha flere handlingslinjer som han skifter mellom. I "Going Postal" derimot gjør han det helt motsatte ved å inkludere en prolog og en epilog, i tillegg til små oppsummering foran hver kapittel som hinter om hva som kommer til å skje.
Noveller.
Pratchett har også skrevet fire noveller basert på Skiveverdenen:: "Theatre of Cruelty", "Death and What Comes Next", "Troll Bridge" og "The Sea and Little Fishes". De første to er tilgjengelige på. Den tredje er utgitt i "After The King: Stories in honour of J.R.R. Tolkien", og den fjerde i "Legends", redigert av Robert Silverberg.
Alle disse novellene, i tillegg til andre tekster om Skiveverden som historien til Thud og nasjonalsangen til Ankh-Morpork, er samlet i "Once More* *With Footnotes".
Kart.
De første to er tegnet av Stephen Player basert på skissert fra Pratchett og Stephen Briggs, det tredje er et samarbeid mellom Briggs og Kidby og det siste er laget av Paul Kidby. Alle kommer med hefter skrevet av Pratchett og Briggs.
Dagbøker.
De fleste år har det blitt gitt ut en Skiveverden dagbok og en Kalender, som vanligvis er fokusert rundt et spesielt tema.
Teater.
Ni av bøkene om skiveverdenen har blitt tilrettelagt for teater og utgitt. Overskuddet fra disse utgivelsene går til veldedige organisasjoner. Alle er gjort av Stephen Briggs.
Eksemler på bøker som er omskrevet er "The Truth", "Maskerade", "Mort", "Wyrd Sisters", og "Guards! Guards!". Teateroppsetninger av Skiveverden-bøker har blitt satt opp på alle kontinenter i verden, også Antarktis.
Film.
Det er gjort flere mislykkede forsøk på å overføre Skiveverdenen til det store lerretet. En utgave av "Maskerade" som fans har prøvd å lage strandet på grunn av pengemangel.
Den australske gruppen "Snowgum Films" har ferdig råfilm basert på novellen "Troll Bridge". En fanfilm basert på "Lords and Ladies er under produksjon i Tyskland.
Den første gjennomførte realfilmen basert på en Skiveverden-bok var Hogfather, som ble produsert av Sky One i Storbritannia. Filmen ble presentert som en tv-serie i to lange episoder, og hadde premiere på Sky One den 17-18. desember 2006. David Jason(Detektiv Jack Frost) hadde rollen som Albert og Ian Richardson var Dødens stemme. Filmen hadde så høye seertall at Sky One nå vurderte en filmatisering av Magiens farge. Denne filmen ble produsert i 2008 av SkyOne.. 2010 kom kom film 3 fra SkyOne i 2 deler, 3t 4min. Going Postal.
"Hogfather" er tilgjengelig på DVD i Storbritannia. Det samme er de 2 andre.
Tegnefilm.
Tegnefilmutgaver av "Soul Music" og "Wyrd Sisters" ble laget av Cosgrove-Hall Productions for Channel 4 i 1996. Disse kan fås på DVD og VHS fra Acorn Media i USA. Soundtracket fra "Soul Music" er utgitt på CD.
Radio.
Det er laget flere hørespill av Skiveverden-historier for BBC, bl.a. "Wyrd Sisters", "Guards! Guards!" (med Martin Jarvis som forteller) og "Mort".
Brettspill.
Det finnes et Skiveverden-brettspill, Thud, skapt av Trevor Truran.
Kortspill.
Det er laget en versjon av kortspillet Cripple Mr. Onion fra boken Witches Abroad.
Merchandise.
Diverse andre spinoff-produkter, for eksempel miniatyrfigurer, har blitt produsert av Stephen Briggs, Bernard Pearson og Clarecraft.
Diverse.
Det er faktisk mulig å få en av figurene i kommende bøker om Skiveverdenen oppkalt etter deg selv. Vanligvis gjøres dette ved budrunder på veldedighetsauksjoner. Første gang dette ble gjort var i "Maskerade". Her kommenterer Granny Weatherwax Collettes interessante øredobber. Dette er en referanse til en jente Pratchett møtte på en fansamling som hadde på seg "Anorankh"-øredobber – små ankh-figurer med anorakk. Idéen kom fra Pratchett-nyhetsgruppen på nett og Anorankhen har etter hvert etablert seg som uoffisielt symbol for fanklubben. De er nå tilgjengelige for salg.


Støvring kommune.
Støvring kommune er en tidligere dansk kommune i Nordjyllands amt, som etter regionreformen i 2007 tilhører den nydannede Rebild kommune i Region Nordjylland. Støvrings egen borgermester Anny Winther ble ved sammenslåingen i 2007 også innsatt som ordfører for den nye Rebild kommune.


Sæby kommune.
Sæby kommune er en tidligere dansk kommune like ved Kattegat ved elven Sæby Å, i Region Nordjylland. Ved kommunalreformen i 2007 ble Sæby en del av Frederikshavn kommune.
Tettstedet Sæby er en middelalderby med en flott romansk kirke – "Vor Frue kirke", og flere vakre slott ligger utenfor Sæby.


Afghanistans historie etter 1992.
Denne artikkelen handler om hendelsene i Afghanistan etter kommunist-regimets fall i 1992.
Den Islamske staten Afghanistan.
Etter at Sovjetunionen trakk seg helt ut fra Afghanistan i februar 1989, fortsatte kampene mellom den kommuniststøttede regjeringen og mujahedin. Med materiell hjelp fra sovjeterne overlevde regjeringen til Mohammed Najibullah, men etter at Sovjet kollapset i 1991, ble den kastet 18. april 1992 da styrkene til Ahmed Shah Massoud og Abdul Rashid Dostum erobret Kabul.
Lederene av de Peshawar-baserte mujahedingruppene etablerte et midlertidig islamsk jihad-råd for å overta makten i midten av april for å forsøke å ordne opp i forskjellene i gruppene. Den moderate lederen, professor Sibghatullah Mojaddedi skulle lede rådet i 2 måneder da et 10 medlemmer stort råd sammensatt av mujahedin-ledere og ledet av lederen for Jamiat-i-Islami, professor Burhanuddin Rabbani, skulle styre i 4 måneder. I løpet av denne 6 måneders-periode skulle et loya jirga, eller det store rådet av afghanske ledere og eldre, sammenkalles og sette sammen en interimadministrasjon som skulle ha makten i opp til et år, frem mot valg.
Men i mai 1992, satte Rabbani sammen lederskapsrådet før tiden og undergravde Mojaddedis skjøre autoritet. 28. juni 1992 overgav Mojaddedi makten til lederskapsrådet, som så valgte Rabbani til president. Kraftige trefninger brøt ut i august 1992 i Kabul mellom styrker som var lojale mot president Rabbani og rivaliserende fraksjoner, først og fremst de som støttet Gulbuddin Hekmatyars Hezb-i-Islami. Etter at Rabbani forlenget sin periode i desember 1992 blusset kamper opp på nytt i januar og februar 1993. Islamabad-avtalen som ble signert i mars 1993 der Hekmatyar ble oppnevnt til statsminister, klarte ikke å ha en varende effekt. En oppfølgingsavtale, Jalalabad-avtalen, sa at militsene skulle avvæpnes men ble aldri helt gjennomført. Gjennom 1993 allierte Hekmatyars Hezb-i-Islami seg med sjia-militsen Hizb-i-wahdat og braket med jevne mellomrom sammen med styrkene til Rabbani og Massouds Jamiat. Sayyafs militante Ittehad-i-Islami og til tider tropper som var lojale med den etnisk usbekiske Abdul Rashid Dostum samarbeidet med Jamiat. 1. januar 1994 byttet Dostum side og satte raskt i gang kamper i stor skala i Kabul og de nordlige provinsene, noe som førte til tusenvis av sivile tap i Kabul og andre steder og som skapte en ny bølge med omplasserte personer og flyktninger. Landet sank enda lengre ned i anarki. Styrker som var lojale til Rabbani og Massoud, begge etniske tadsjiker, kontrollerte Kabul og mye av de nordøstre delene av landet, mens lokale krigsherrer hadde makten i resten av landet.
Talibans vei til makten.
I reaksjon mot anarkiet og krigsherreveldet som dominerte landet, og mangelen på pashtunsk representasjon i Kabul-regjeringen, oppstod en bevegelse kalt Taliban. Mange talibanere var blitt utdannet i madrassaer i Pakistan og de var hovedsakelig pashtunere fra landsbygda. Denne gruppen hadde som mål å fjerne krigsherrene, sørge for lov og orden og innføre den strenge islamske sharialoven i landet. Den mottok betydelig støtte fra Pakistan. I 1994 oppnådde den nok styrke til å erobre Kandahar fra en lokal krigsherre, og fortsatte å utvide sin kontroll gjennom Afghanistan; den okkuperte Herat i september 1995, så Kabul i september 1996 og erklærte opprettelsen av Afghanistans Islamske Emirat (selv om det ikke fantes noen emir). På slutten av 1998 okkuperte Taliban rundt 90% av landet, og begrenset opposisjonen først og fremst til et lite, hovedsakelig tadsjikisk, hjørne i nordøst og i Panjshir-dalen. Forsøk fra FN, prominente afghanere i utlandet og andre interesserte land på å bringe en fredelig løsning til den pågående konflikten endte i ingenting, først og fremst pga. staheten til talibanerne.
Taliban ville innføre en ekstrem forståelse av islam, basert delvis på pashtunske bondetradisjoner, i hele landet, og det medførte massive brudd på menneskerettighetene, særlig mot kvinner og jenter. Kvinner fikk ikke arbeide utenfor hjemmet, ta utdannelse, forlate hjemmet uten følge av en mannlig slektning og ble tvunget til å gå med burka. Taliban begikk alvorlige grusomheter mot minoritetsbefolkninger, særlig den sjiamuslimske etniske gruppen hazarene og drepte ikke-kjempende ved flere godt dokumenterte anledninger. I 2001, som del av å fjerne rester av før-islamsk kultur, ødela Taliban to store statuer av Buddha utenfor byen Bamiyan og annonserte ødeleggelsen av alle før-islamske statuer i Afghanistan, inkludert den gjenværende beholdningen i Kabul museum.
I tillegg til den vedvarende borgerkrigen led landet under utbredt fattigdom, tørke, en ødelagt infrastruktur og utbredt bruk av landminer. Disse forholdene førte til at rundt tre til fire millioner afghanere led av sult. I 1998 ble tusenvis av mennesker drept av jordskjelv i den nordøstlige Badakhshan-provinsen.
Den amerikanske invasjonen av Afghanistan.
Fra midten av 1990-årene ga Taliban tilflukt for Osama bin Laden, en saudi-araber som kjempet sammen med dem mot sovjeterne og gav ham en base for ham og hans terroristorganisasjoner. FNs sikkerhetsråd sanksjonerte stadig Taliban for disse aktivitetene. Bin Laden stod for både finansiell og politisk støtte til Taliban, i liket med USA til Talibans forbindelser med og støtte til, al-Qaida ble klart. Pakistan og Saudi Arabia støttet også inntil amerikansk press tvang dem til å droppe sin offentlige støtte til Taliban etter 11. september 2001. Bin Laden og hans al-Qaida var beskyldt for å stå bak bombingen av den amerikanske ambassaden i Nairobi og Dar Es Salaam i 1998, og i august 1998 skjøt USA krysserraketter mot Bin Ladens terrorist-leirer i Afghanistan. Bin Laden og al-Qaida stod bak terrorangrepet 11. september 2001 i USA, blant andre kriminelle handlinger.
I september 2001 var den gjenværende motstanden mot Taliban begrenset til Panjshir-provinsen og en liten region i nordøst. Motstanden hadde nå formet Nordalliansen, men kontrollerte mindre enn 5% av landet. Men de holdt fortsatt Afghanistans representasjon i FN ettersom bare tre land i verden anerkjente Taliban-regjeringen. 9. september ble Ahmed Shah Massoud, en helt fra den afghanske motstandskampen mot sovjeterne og Talibans militære hovedfiende, drept av det som antas å være agenter som arbeidet på vegne av Taiban. Etter at Taliban flere ganger nektet å utvise bin Laden og hans gruppe og stoppe deres støttet til internasjonal terrorisme, satte USA og deres koalisjonspartnere i gang en invasjon av Afghanistan 7. oktober 2001.
I nesten en måned så det ut som om bombeangrepene ikke skulle ha noen effekt. USA ba om assistanse fra landene rundt Afghanistan til å få en rute for et angrep, men kritikken tiltok ettersom moskéer, hjelpeorganisasjoner, sykehus og andre sivile bygninger ble skadet av amerikanske bomber. Men Nordalliansen erobret Mazar-e Sharif 9. november fra et Taliban som var svekket av bombingen. Den vant raskt kontroll over det meste av det nordlige Afghanistan og tok kontroll over Kabul 13. november etter at Taliban uventet flyktet fra byen. Taliban ble begrenset til en mindre og mindre region, og den siste Taliban-kontrollerte byen Kunduz ble erobret 26. november.
Krigen fortsatte sør i landet hvor Taliban trakk seg tilbake til Kandahar. Etter at Kandahar falt i desember, fortsatte resten av Taliban og al-Qaida å gjøre motstand.
Gjenoppbygging av Afghanistan.
Delegatene til Loya Jirga i 2002 applauderer nyheten om at formann Hamid Karzai har blitt valgt til president for interimstyret de nærmeste 2 årene.
Støttet av FN møttes afghanske opposisjonsfraksjoner av Taliban i Bonn, Tyskland, tidlig i desember og ble enige om en politisk prosess for å gjenskape stabilitet og styret i Afghanistan. I det første steget, ble en afghansk interimautoritet satt sammen og innsatt i Kabul 22. desember 2001. Et "loya jirga" (Storråd) ble innkalt i juni 2002 av tidligere kong Zahir Shah som hadde returnert fra eksil etter 29 år. Loya jirga valgte Hamid Karzai til president for en overgangsperiode på to år.
I mars 2002 rammet en serie jordskjelv Afghanistan, mange tusen mistet hjemmene og over 1800 mistet livet. Over 4000 mennesker ble i tillegg skadet. Jordskjelvene skjedde i Samangan-provinsen 3. mars og Baghlan-provinsen 25. mars. Det siste var verst og stod for de fleste omkomne. Internasjonale autoriteter støttet den afghanske regjeringen i å takle situasjonen.
Nåværende problemer for administrasjonen inkluderer kontroll over bander med kriminelle som raser gjennom Afghanistans landbruksområder, fjerning av vrakgods (og særlig nedgravde landminer som ingen har merket av på kart) fra tiår med borgerkrig fra landbruksområdene og gjenoppbygge den afghanske økonomien. Politisk vold er også fortsatt et problem. Hamid Karzai var målet for et attentat 5. september 2002. Utallige bomber mot de internasjonale fredsbevarerene, har eksplodert i Kabul.


McLaren.
McLaren Racing Limited, kjører under navnet Vodafone McLaren Mercedes, er et britisk Formel 1-lag basert i Woking, Surrey, i England. Laget ble grunnlagt i 1963 av Bruce McLaren (1937–1970) fra New Zealand. Laget er en del av McLaren Group.
McLaren er først og fremst kjent som en av de mest suksessfulle konstruktørene i Formel 1, men har også deltatt i IndyCar, CanAm, 24-timersløpet på Le Mans.
I 1990 grunnla de McLaren Cars for å produsere og markedsføre personbiler, basert på teamets racingerfaringer.
Resultater.
"Hovedartikkel: McLarens Formel 1-resultater"
Eksterne lenker.
McLaren, Team
McLaren


Queens of the Stone Age.
Queens of the Stone Age (stundom forkortet til "QOTSA" eller kun referert til som «Queens») er et amerikansk rockeband fra Palm Desert, California, som ble dannet i 1997.
Bandet ble opprinnelig dannet under navnet "Gamma Ray" av gitaristen Josh Homme. Bandet har utviklet en musikkstil basert på tung, gitar-riff som Homme selv har beskrevet som «robotrock», og sagt at han «ønsket å skape en tung lyd basert på en solid jam, og bare banke det inn i hodet ditt». Gruppa har ofte blitt beskrevet som «stoner-rock», en betegnelse som kan hentyde på både narkotika og steinalder. Bandet selv har avvist betegnelsen. Bandets musikk har siden utviklet seg til å innbefatte en rekke ulike musikkstiler og inspirasjoner.
Medlemmer og gjesteartister.
En ting som kjennetegner Queens of the Stone Age er det store gjennomtrekket av musikere, samt bruken av gjesteartister. Gruppens originalbesetning besto av Homme, hans tidligere Kyuss-kolleger Nick Oliveri (bass) og Alfredo Hernandez (trommer), samt gitarist og keyboardist Dave Catching. Josh Homme er i dag det eneste gjenværende medlemmet av originalbesetningen.
Blant de musikere som har spilt sammen med bandet er Dave Grohl (Foo Fighters og Nirvana), Matt Cameron (Soundgarden og Pearl Jam), Rob Halford (Judas Priest), Alain Johannes og Natasha Schneider (Eleven), Shirley Manson (Garbage) og Mark Lanegan (Screaming Trees).
Troy Van Leeuwen, gitarist (A Perfect Circle, Failure) og Joey Castillo, trommis (Danzig) ble begge med bandet på turné i 2002. Castillo fikk den relativt vanskelige jobben med å «erstatte» Dave Grohl, som inntil da hadde vært med på turnéen. Både Van Leeuwen og Castillo har vært med som faste medlemmer i bandet siden dette.
Alain Johannes ble med som bassist i bandet fra 2004, og var med i studio både på "Lullabies to Paralyze" (2005) og "Era Vulgaris" (2007). Han er også vært med på "Songs for the Deaf" (2002). På deres nåværende turné har de fått med seg Michael Schuman (fra Wires of Fire) på bass.
Mark Lanegan har vært med bandet på alle platene unntatt debutplaten. Josh Homme ville at Lanegan skulle bidra også på debuten, men på grunn av forskjellige timeplaner var ikke dette mulig. På turnéen som fulgte utgivelsen av "Songs for the deaf" var han mer eller mindre et fast medlem, men etter dette har han vært relativt fraværende både i studio og live. Hans bidrag til platen "Era Vulgaris" (2007) kan knapt høres – han synger kun på låten «River in the road». Lanegan selv sier han er mer som en «maskot» for bandet; en venn som er med når han har mulighet til det.
Album.
Bandets debutalbum "Queens of the Stone Age" ble utgitt i 1998, og ble fulgt av "Rated R" i 2000. Begge albumene fikk gode kritikker, men oppnådde ikke spesielt høye salgstall. Gjennombruddet kom i 2002 med deres tredje album "Songs for the Deaf" og singelen «No One Knows».
Bandets fjerde album "Lullabies to Paralyze" ble gitt ut i mars 2005, men dette albumet fikk en heller lunken mottagelse. Mange savnet Nick Oliveris energi og musikalske bidrag. Platen debuterte på 5.plass på den amerikanske Billboard-listen.
12. juni 2007 kom bandets foreløbig siste plate, "Era Vulgaris". Det har fått en mer blandet mottagelse enn "Lullabies to Paralyze"; noen mener at det er bandets beste hittil, mens andre mener bandet aldri vil bli det samme uten Oliveri. Tittelen er latinsk og referer til «the common age» – dagens tidsalder. Navnet kan også gi assiasjoner til «en vulgær era». Bandet selv sier de liker at tittelen er vag og kan tolkes på flere måter. Promoteringen av platen er inspirert av 50-talls markedsføring, der, i følge Homme, «Drippy the oil drip» solgte olje og Fred Flintstone solgte sigaretter. Platens cover prydes av de sprukne lyspærene Bulby og Patchy, og flere små videosnutter med Bulby i hovedrollen ble laget og postet på og på. I tillegg ble tittelsporet (bl.a. med Trent Reznor fra Nine Inch Nails på vokal) med hensikt lekket ut på nettet noen måneder før utgivelsen. Fansen fikk beskjed om å «upload it and spray it like time released graffitti [sic] on the websites of places it does not belong.»


Al Mintaqah al Gharbiyah.
Al Mintaqah al Gharbiyah (Vestre Region) var en kommune i den vestlige delen av Bahrain.


Al Mintaqah al Wusta.
Al Mintaqah al Wusta(Central regionen) var en kommune i den nordlige delen av Bahrain. I 1988 ble en del av den sørlige delen av kommunen en egen kommune, Madinat 'Isa.


Matt Cameron.
Matt Cameron (født 28. november 1962) er en amerikansk musiker. Han er trommeslager i Pearl Jam, Wellwater Conspiracy og Hater, og var før trommeslager i Soundgarden og Temple of the Dog.
Cameron ble medlem av Soundgarden i 1987, og var med på samtlige av bandets utgivelser. I 1990 var han med på sideprosjektet Temple of the Dog sammen med Soundgarden-kollega Chris Cornell og Jeff Ament og Stone Gossard fra det nylig oppløste Mother Love Bone. Cameron fungerte også som trommeslager Ament og Gossards nystartede band Pearl Jam inntil Dave Krusen ble fast trommeslager.
Soundgarden ble oppløst i 1997. Etter dette bruddet holdt Cameron seg selv i aktivitet med sideprosjektet Wellwater Conspiracy. I 2000 ble Cameron nok an gang trommeslager i Pearl Jam – denne gangen på permanent basis, etter at Jack Irons måtte gi seg på grunn av helseproblemer.
Cameron har også opptrådt som trommeslager på et av Black Sabbath-gitarist Tony Iommis soloprosjekter.


Incest.
Incest (av latin: "incestus" = ukyskhet), frem til 1963 kalt blodskam i norsk lov, innebærer seksuelt samkvem mellom noen som er i nær slekt. De fleste kulturer har ansett seksuell omgang mellom nære slektninger som en alvorlig forbrytelse.
Definisjon.
I de fleste kulturer omfatter incest-begrepet seksuelt samkvem mellom søsken og mellom personer i rett oppstigende og nedstigende linje, det vil si mellom foreldre og barn eller mellom besteforeldre og barnebarn, og så videre.
Barneombudet har på sine hjemmesider definert incest som "seksuell omgang mellom nære familiemedlemmer i nedstigende eller horisontal linje, eller mellom en voksen i en foreldrerolle og et barn", en definisjon som også omfatter ste- og adoptivforeldre. Å ha seksuell omgang med mindreårige er også et seksuelt overgrep.
I antropologien regner man det såkalte "incesttabuet" for en etisk og sosial regel som har vært så å si universell. De fleste mennesker har reagert med sterk avsky mot seksuell omgang mellom søsken og mellom foreldre og barn, og i de fleste kulturer har det vært straffbart. Også hos de andre menneskeapene finnes sosiale mekanismer som forebygger incest.
Blodskam/incest i norsk rettshistorie.
Definisjonen av hvilke seksuelle forbindelser som representerer incest og hvilke som ikke gjør det, samt straffen for slike forbindelser har variert gjennom historien. I følge historikeren Anne Irene Riisøy som har har forsket på norsk seksuallovgivning og rettspraksis i perioden 1100-1600 ble kriminaliseringen av denne formen for sex og fastsetting av viktige rettsprinsipper innført allerede i middelalderen, flere hundre år tidligere enn man hittil har trodd. Dette fremgår av doktoravhandlingen" Sex, rett og reformasjon" fra 2006.
På 1600-tallet kom nye, strenge, verdslige lover som søkte å regulere folkets seksualliv. I Christian IVs Norske Lov av 1604 er blodskam uteglemt, men inkluderes i og med en forordning i 1619. I Christian Vs Norske Lov av 1684, kap 13, pkt 13, defineres det «at ligge i et ont Levnet tilsamme og avle Børn» som en forbrytelse for de som «ere hindanden i andet Leed, eller andet og tredie Leed, eller i tredie lige Leed beslægtede, eller i samme Leede besvogrede». Straffen er inndragelse av all formue og straffarbeid ved fiskeleiene i Nord-Norge eller bergverkene (Røros/Kongsberg) i 2 til 4 år avhengig av «syndens» størrelse. I tillegg måtte forbryterne skrifte offentlig i kirken. Ved annen gangs forbrytelse «bør de uden Naade straffis paa deris Liv».
Samme kapittels pkt 14 omhandler blodskam i nære ledd: «De som sig i de forbudne Leed imod Guds Lov, enten i Blod, eller Svogerskab, forsee, straffis paa deris Liv, og derforuden, saa fremt samme Blodskam er begangen baade med Fader og Søn, eller baade med Moder og Daatter, eller af Fader med Daatter, eller af Søn med Moder, da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis.»
I dag reagerer vi på at en forbrytelse som i svært mange tilfeller har en overgriper og et offer ikke skiller mellom disse rollene. I flertallet av sakene fra 1600 og 1700-tallet der kvinner ble dømt til døden, var det en følge av at de ble anklaget for atferd som stod i strid med mosebøkenes, kirkens og de verdslige myndighetenes sedelighetssyn. Sannsynligvis har de vært offer allerede da de ble utsatt for forbrytelsen. Kvinnene var da som nå et offer for mannlig brutalitet, for i neste omgang å bli slaktoffer for samfunnets bibelske livsanskuelse. Her ligger en samfunnstragedie som nytt forskningsmateriale kan bidra til å anskueliggjøre på en mer dramatisk og klarere måte enn hva det hittil har vært mulig å gjøre. Det kvinnesyn som da preget straffelovgivningen, har fortsatt å gjøre det til vår tid.
Av et forskningsarbeid som har kartlagt dødsdommer for blodskam i Ryfylke/Karmsund og Jæren og
Dalane sorenskriveri i Stavanger len i tidsrommet fra 1610 til 1660 fremgår det at det var 59 dødsdommer for blodskam gjennom disse 50 årene. Fordi menn i slike og andre seksualsaker ofte rømte, mens den gravide kvinnen ble tatt godt vare på av myndighetene, kom kvinnenes andel blant de henrettede til å være langt høyere enn andelen dødsdømte. I dette materialet var 35% av de dødsdømte kvinner, 65% menn, men blant de som faktisk ble henrettet, var hele 65% kvinner.
I følge kriminalloven av 1842, kap 18 kunne ascendenten dømmes til straffarbeid i første grad, og descendenten til straffarbeid i femte grad.
I straffeloven av 1902 §208 ble strafferammene satt til henholdsvis 2-8 års fengsel og inntil 2 års fengsel.
Etter lovrevisjon i 1963 ble straffeansvar for incest i nedadstigende linje begrenset til ascendenten. Det var også ved denne revisjonen at begrepet "blodskam" ble erstattet med "incest".
I 1800 ble det slutt på straff for blodskam i "uegentlig forstand", dvs. mellom besvogrede; personer som hadde fått slektsmessig fellesskap gjennom slekningers giftemål, men uten egentlige blodsbånd seg imellom. Dette gjaldt de tilfellene der man da normalt kunne forvente å få dispensasjon for inngåelse av ekteskap. Etterhvert hadde øvrigheten funnet ut at det på dette området lå en liten økonomisk "gullgruve" – og kongen trengte alltid penger. Derfor ble det mulig å søke kongen om ekteskap også med tremenninger og søskenbarn – mot å betale en avgift. Dermed ble "moralen" gjort til et spørsmål om penger.
Kirkens incestlover.
Omkring år 550 begynte kirkemøter å fordømme Det gamle testamentes oppfordring til ekteskap med enken etter ens bror. Gradvis begynte biskoper å fordømme ekteskap mellom søskenbarn og tremenninger, stemødre, stedøtre og onklers enker. I 721 forbød pave Gregor 2. også ekteskap med gudmoren til ens barn, eller med mor til ett av ens egne gudbarn. Allerede et par tiår senere var ekteskap blitt forbudt opp til syvende ledd av slektskap, eller «så langt tilbake man minnes». Dermed var det ulovlig å gifte seg med en etterkommer av ens tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre.
Mot slutten av 700-tallet var det også forbudt å gifte seg med noen fra svigerfamilien, gudforeldres og gudbarns familie, eller en slektning av noen som man en gang hadde hatt et seksuelt forhold til. Disse forbudene var så omfattende at det etterhvert var nærmest umulig å finne en passende ektefelle. Hvis disse incestlovene var blitt håndhevet, ville de effektivt hindret konger og adel i å utvide sin maktstilling ved å inngå ekteskaper innen ætten. Sent på 1000-tallet var greven av Anjou i stand til å skille seg fra fem av sine koner ved å vise til incestlovene. Henrik I av England fikk avverget en forlovelse mellom sin nevø og en datter av fyrstehuset Anjou ved å spre rykter om at de to angivelig var søskenbarn. I 1152 ble skilsmissen mellom Ludvig VII av Frankrike og Eleanor av Aquitaine godkjent fordi paret kunne påpeke at de var beslektet i fjerde eller femte ledd. Dette hadde vært allment kjent alt da de giftet seg, og Ludvigs neste kone, Constance av Castilla, var en enda nærmere slektning enn Eleanor hadde vært. Kirken håndhevet sitt lovverk helt vilkårlig. Vanlige folks slektskapsforhold ble sjelden undersøkt, selv om kirken gjerne solgte dispensasjoner til folk som for sikkerhets skyld var villige til å betale for dem. Også kongelige og adelige giftet seg nokså fritt, med mindre kirken var involvert i en maktkamp med en av de berørte familiene, eller ble anmodet om å blande seg inn. I 1200, da rivaler påpekte at det planlagte ekteskapet mellom Otto IV av Det tysk-romerske rike og en datter av hertugen av Brabant burde forbys, fordi de to var for nært beslektet, forsikret paven hertugen om at han kunne gifte bort datteren sin «"ikke bare renset, men opphøyd, pga den store nytten som vi håper at dette ekteskap vil ha"».
Ved Det fjerde laterankonsilet i 1215 innså kirken nødvendigheten av å begrense definisjonen av incest til å gjelde slektskap i fjerde ledd. Konsilets uttalte mål var dermed å kunne håndheve forbudet strengere; men under Bonifatius IV, som satt på pavestolen omkring år 1400, ble dispensasjoner åpenlyst solgt til den prisen folk var villige til å betale for dem.
Andre definsjoner av incest og ikke-incest.
Når det gjelder seksuelle forhold mellom øvrige slektninger, har det vanligvis ikke vært ulovlig. Det har vært ulike holdninger til dette, og noen steder har ekteskap mellom slektninger vært vanlig eller endog oppfordret til. Andre steder har slike forhold vakt en viss forargelse, men sjelden vært straffbart. Forhold mellom fettere og kusiner har noen steder vært forbudt, og andre steder vært vanlig. I Europa har slike forhold vært sosialt akseptert frem til ny tid; det var svært vanlig i de høyeste sosiale lagene (eksempel: Harald V av Norges foreldre var fetter og kusine), men forekom også blant vanlige folk. I løpet av det 20. århundre har forhold mellom fetter og kusine blitt mindre vanlig.
I noen kulturer som praktiserer polygami eller polyandri, forekommer det at en person har ektefeller som er søsken (eksempel: Bhutans forrige konge, Jigme Singye Wangchuk, er gift med fire søstre). Det anses vanligvis ikke som incest. I et slikt tilfelle har en person flere ektefeller som er søsken eller halvsøsken. I Det gamle testamente finnes historien om Jakob som var ansatt hos Laban, og arbeidet gratis i sju år for å få datteren Rakel til kone. Laban ga ham da datteren Lea i stedet, siden hun var eldst, og Jakob måtte arbeide i sju år til for å få sitt ønske oppfylt. Å være gift med søstre (som ikke var ens egne), ble ikke regnet som incest.
Unntak fra regelen.
Det har dog forekommet noen steder at selv så nære slektninger som vanligvis rammes av incestbegrepet, har inngått ekteskap. Ekteskap mellom søsken ble inngått i oldtidens Egypt. Det forekom også i samfunn i India. Helt opp i de seneste århundrene har slike ekteskap blitt inngått på noen av Stillehavsøyene.
I mange tilfeller var det stort sett de som tilhørte overklassen som inngikk slike ekteskap, og noen ganger var det tillatt for dem, men straffbart for andre. I flere av fortidens kulturer ble kongelige eller fornemme personer sett på som opphøyet over vanlige folk, slik at de kunne gifte seg med nære slektninger, mens vanlige folk ikke kunne det. Kanskje det ble begrunnet med at de lignet gudene, og derfor kunne gjøre som dem. En annen grunn er at slike mennesker står så høyt over «menigmann» at den eneste måten å finne «verdige» ektefeller på, særlig for kvinner, som bare kunne gifte seg med mennesker av lik eller høyere rang. Ifølge flere av de gamle mytene giftet nemlig guder seg med sine søsken.
Det har forekommet noen ganger at halvsøsken har giftet seg med hverandre uten å vite om slektskapet. Dette har vært et vanskelig tema, men i mange tilfeller har man latt være å straffeforfølge det.
Incest og juridiske konsekvenser.
I de senere ti-årene har begrepet incest blitt særlig mye brukt i media om forhold der en forelder eller besteforelder har tiltvunget seg (eller lokket til seg) seksuell omgang med et mindreårig medlem av familien. Slike seksuelle overgrep kan føre til alvorlige traumer for offeret. Da små barn har vanskelig for å forsvare sine interesser mot overgrep fra voksne personer, ble det i flere vestlige land innført en bestemmelse om at den fundamentale rettsregelen «in dubio pro reo» måtte vike i slike saker.
På 1980-tallet ble det blant psykologer og medisinere utviklet metoder for både psykisk og fysisk kunne fastslå om et barn var blitt seksuelt misbrukt. Dette førte til at flere personer ble dømt av rettsvesenet som skyldige i incest.
Disse teoriene er i senere tid blitt tilbakevist, og har ført til at flere av de dømte har fått sin sak gjenopptatt, og er blitt frikjent. I Norge har den tidligere lagdommer Trygve Lange-Nielsen engasjert seg sterkt i disse sakene, og han hevder det kan ha blitt begått justismord mot inntil 150 personer i perioden 1980-1995 i slike saker.
Incest og medisinske konsekvenser.
Incest kan være skadelig fordi det kan føre til problemer med innavl. Ethvert menneske bærer på visse feil, eller potensielle feil, i sitt arveanlegg. Mange slike feil blir oppveiet hos avkommet ved at foreldrene ikke bærer de samme svakhetene. Hvis derimot begge foreldre bærer samme svakhet, kan den slå fullt ut hos avkommet. Personer som tilhører samme familie vil ofte bære de samme svakhetene, så hvis to foreldre er i ganske nær slekt, vil det være større sannsynlighet for at feilen slår ut hos barna. Sannsynligheten blir enda større hvis to som er søsken, eller to som er i rett opp- eller nedstigende linje får barn sammen.


Josh Homme.
Joshua (Josh) Michael Homme (født 17. mai 1973) er en amerikansk musiker. Han er vokalist, gitarist, låtskriver og frontfigur i bandet Queens of the Stone Age, og spilte før det i Kyuss, som han også var med på å grunnlegge. Han spiller også trommer i Eagles of Death Metal og er med på mye av skrivingen deres.
Til tross for stort sett gode kritikker, fikk aldri stonerrockerne i Kyuss noe kommersielt gjennombrudd. Bandet ble oppløst i 1995, og etter dette bruddet vurderte Homme å legge musikken på hylla. Han fikk imidlertid lysten tilbake da han fikk invitasjon om å spille sammen med Screaming Trees på deres USA-turné i 1996.
I 1998 grunnla Homme Queens of the Stone Age, sammen med sin tidligere Kyuss-kollega Nick Oliveri. Bandet fortsatte i samme spor som Kyuss, men utviklet seg også videre med en mer variert og eksperimentell musikkstil. De fikk sitt store gjennombrudd med albumet "Songs for the Deaf" som ble utgitt i 2002. Screaming Trees' tidligere vokalist Mark Lanegan deltok også på denne platen.
I 2003 forlovet han seg med Brody Dalle fra bandet The Distillers, sammen har de datteren Camille Homme født 17. januar 2006.
I mars 2005 ga Queens of the Stone Age ut sitt fjerde album, "Lullabies to Paralyze", den første platen uten Oliveri – og Homme er nå eneste gjenværende medlem fra originalbesetningen.
Sammen med Dave Grohl og John Paul Jones startet han i 2009 supergruppen Them Crooked Vultures.
Homme, Josh
Homme, Josh
Homme, Josh


Mongolene.
Mongolene er en etnisk gruppe som oppstod i det som i dag er Mongolia, Russland og Kina, særlig Indre Mongolia. Befolkningen er for tiden på 8,5 millioner og snakker mongolsk.De er regnet med i Folkerepublikken Kina som en de 56 nasjonalitetene som er offisielt anerkjent av Kina. Det er rundt 2,3 millioner mongoler i Mongolia, 4 millioner lever i Indre Mongolia og 2 millioner lever i naboprovinser. I tillegg er der et antall etniske grupper nord i Kina og Russland som er i slekt med mongolene: daur, burjater, evener, dorboder, tuviner og kalmukker. De fleste mongoler tilhører buddhismen, sjamanismen eller islam.


Hezb-i-Islami.
Hezb-i-Islami (også "Hezbi Islami", "Hezbi-Islami", "Hezb-e-Islami") er en militær styrke i Afghanistan ledet av Gulbuddin Hekmatyar, og grunnlagt av ham i Pakistan i løpet av 1975.
I 1979 splittet Mulavi Younas Khalis med Hekmatyar og etablerte sitt eget Hezb-i-Islami, kjent som Khalis-fraksjonen, med sin maktbase i Nangarhar.
Gruppen har tidligere hatt operasjoner i Iran og er nå sagt å ha alliert seg med Afghanistans rester av Taliban. En nylig rapport anslår at Hezb-i-Islami og Taliban nå kommanderer et likt antall krigere.
Kilder.
Sedra, Mark. "The Taliban still larger than life", Asia Times Online, 2004-03-11.


Det islamske emiratet Afghanistan.
Det islamske emiratet Afghanistan var navnet gitt til nasjonen Afghanistan av Taliban i løpet av deres styre fra 1996 til 2001. Bare Pakistan, Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater anerkjente Taliban-regjeringen og dermed navnet. Det skulle være modellen for al-Qaidas fremtidsvisjon for et fremtidig kalifat som skulle herske over hele verden inkludert den islamske verden.
Veien til makten.
Etter at Sovjet-støttede Afghanistans Demokratiske Republikk brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Taliban dukket etterhvert opp som en styrke som var i stand til å bringe orden til landet. Taliban fikk betydelig støtte fra pashtoene og fra Pakistan. USA håpet at Taliban kunne presse krigsherrene til å ordne opp i sine uoverensstemmelser og valgte å la ting gå sin gang. Selv om den radikale ideologien til Taliban senere ville skremme mange vekk, vurderte noen observatører dens fremvekst som en positiv utvikling.
Talibanlegenden sier at våren 1994 samlet den lokale mullahen Muhammed Omar, en veteran fra Harakat-i Inqilab-i Islami-fraksjonen av mujahedin, en styrke på 30 andre talibaner etter å ha hørt om bortførelsen og voldtekten av to jenter ved en mujahedin-veikontrollpost. Han reddet jentene og hengte kommandøren. Etter denne hendelsen, sier legenden videre, ble tjenestene til disse fromme religiøse krigerne sterkt etterspurt av landsbyboere som var plaget av uregjerlige mujahedin, og dermed var Taliban født.
Etter denne tiden, var Omar en tid i den pakistanske provinsen Balutsjistan der han kom tilbake fra høsten 1994. Det er sagt at han hadde med seg en godt utrustet og finansiert milits på 1500 krigere som skulle stå for beskyttelsen av en pakistansk handelskonvoi med varer til Turkmenistan. Mange rapporter hevder at konvoien faktisk var full av pakistanske krigere som utga seg for å være talibanere, og at Taliban hadde fått betydelige mengder våpen, militærtrening og økonomisk hjelp fra pakistanerne. Noen hevder at støtten også kom fra USA, som foretrakk en Pakistan-støttet regjering framfor den russiskstøttede Nordalliansen.
Etter å ha kommet til makten i og rundt Kandahar gjennom en kombinasjon av militære og diplomatiske seire, angrep Taliban styrkene til Ismail Khan vest i landet, tok Herat fra ham 5. september 1995 og til slutt nedkjempet ham. Den etterfølgende vinteren beleiret Taliban hovedstaden Kabul, blokkerte handelsveiene og skjøt raketter inn i byen. I mars sluttet den afghanske presidenten Burhanuddin Rabbani og Gulbuddin Hekmatyar å bekjempe hverandre og formet en ny anti-Taliban allianse. 26. september 1996 oppga de byen og trakk seg nordover og lot Taliban overta regjeringen og etablere "Afghanistans Islamske Emirat".
20. mai 1997 gjorde brødrene og generalene Abdul Malik Pehlawan og Mohammed Pehlawan opprør mot den usbekske krigsherren Abdul Rashid Dostums kommando og formet en allianse med Taliban. Tre dager senere forlot Dostum store deler av sin hær og flyktet fra sin base i Mazar-e Sharif til Usbekistan. 25. mai gikk styrker fra Taliban, sammen med styrkene til mytteristene, inn i byen. Samme dag anerkjente Pakistan Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, fulgt av Saudi-Arabia dagen etter. 27. mai brøt det ut harde gatekamper mellom Taliban og styrkene til Malik. Taliban var uvant med urban krigføring og led et hardt nederlag. Tusenvis mistet livet i kampene og påfølgende henrettelser. Taliban gjenerobret byen 8. august 1998.
29. august 1997 beordret den amerikanske presidenten Bill Clinton marinen til å skyte krysserraketter mot fire mål i Afghanistan, alle i nærheten av Khost (og et i Sudan), som USA hevdet var treningsleirer for terrorister. En av leirene ble drevet av Osama bin Laden, lederen for al-Qaida, som det ble påstått hadde ledet bombingen 7. august av den amerikanske ambassaden i Øst-Afrika. Tre andre landsbyer ble truffet, mange kilder betviler legitimiteten i angrepet på disse.
På det meste ble emiratet kun anerkjent av Pakistan, Forente Arabiske Emirater og av Saudi-Arabia. Turkmenistan anerkjente de facto også Emiratet, ettersom de hadde offisielle møter og avtaler med Taliban-regjeringens ministre.
Den kontrollerte hele Afghanistan, med unntak av små regioner i nordøst som ble holdt av Nordalliansen. Resten av verden, og FN, fortsatte å anerkjenne Rabbani som Afghanistans lovlige statsoverhode, selv om det ble forstått at han ikke hadde reell innflytelse i landet.
Taliban mottok støtte fra Saudi-Arabia og Pakistans etterretningsorganisasjon. Forholdet til Iran var veldig dårlig siden Taliban motarbeidet shia-retningen innen islam og at Talibanregimet myrdet flere iranske diplomater i Afghanistan i 1998.
Kultur.
I språkene som blir snakket i Afghanistan og Pakistan (dari og pashto), Taliban (også Taleban) betyr de som studerer boken (dvs Koranen). Det kommer fra det arabiske ordet for "søker" eller "elev", talib. Talibanerene hører til Deobandi-bevegelsen, en sunni-muslimsk bevegelse som legger vekt på renhet og ekstrem enkelhet og mannens familie-forpliktelser. De oppstod fra området til de etniske pashtoene i Afghanistan.
Islamistisk lov.
Etter at Taliban kom til makten, innførte de islamistisk lov. Talibans regjeringsreformer var styrt av lærde innen Islamsk lov. Straffer, administrert av en religiøs politistyrke, inkluderte amputasjon av en eller begge hendene for tyveri og steining for utukt.
Taliban la ned mot forbud mot alle former for TV, bilder og musikk. Det var ulovlig å gå med hvite sokker, fargen til det Talibanske flagget, samt å gå med for kort skjegg.
Opium.
Selv om Taliban la ned forbud mot dyrking av opiums-valmuen sent i 1997, økte antagelig opiumsproduksjonen i løpet av 2000. Ifølge amerikanske kilder kom 72% av verdens ulovlige opium fra Afghanistan. Mesteparten av afghansk opium blir solgt i Europa.
Produksjonen av opiumsvalmuen økte etter at Taliban-regjeringen falt.
Kvinner.
Taliban hindret kvinner i å arbeide og innførte skarpe restriksjoner på utdanningen til jenter. Kvinner ble også nektet sykehus-behandling for å unngå å utsette kvinnene for de mannlige sykehusansatte og legene.
Talibans religionsminister, Al-Haj Maulwi Qalamuddin, fortalte New York Times at «Verden ønsker å gi en fyrstikk til et land i brann. Hvorfor er der så stor bekymring for kvinnene? Brød koster for mye. Det finnes ikke arbeidsplasser. Selv gutter går ikke på skolen. Og til tross for alt dette er kvinner det eneste jeg hører om. Hvor var verden da menn her krenket hvilken som helst kvinne de ønsket?»
Selv om Taliban hevdet at utdanning av jenter på landsbygda var økende, slår en UNESCO rapport fast at det var et «voldsomt 65% fall i jenter som gikk på skolen. I skoler som blir drevet av utdanningsdirektoratet er bare 1% av elevene jenter. Prosentandelen kvinnelige lærere har også sunket fra 59,2% i 1990 til 13,5% i 1999.»
En talsmann fra Taliban hevdet at «helsefasilitetene for kvinner har økt med 200% i løpet av Taliban-administrasjonen. Før Talibans islamske bevegelse tok kontroll over Kabul, var det 350 sengeplasser i alle sykehus i Kabul. Nå er det mer enn 950 sengeplasser for kvinner i egne kvinnesykehus.»
Tilhengere av Taliban hevder at depresjonen og andre problemer som plager afghanske kvinner var det direkte resultatet av alvorlig fattigdom, år med krig, dårlig økonomi, og det faktum at mange var krigsenker og ikke lenger kunne skaffe mat til deres familier uten internasjonal hjelpesendinger.
Kvinner fikk også forbud mot å gå ut blant folk uten burka, et kulturelt og religiøst tabu i Afghanistan, Saudi-Arabia og noen andre islamske samfunn.
Buddhastatuene i Bamiyan.
I mars 2001 beordret Taliban ødeleggelsen av to statuer skåret inn i klippene ved Bamiyan, den ene var 38 meter høy og 1800 år gammel, den andre 53 meter høy og 1500 år gammel. Dette ble fordømt av UNESCO og mange land rundt i verden, inkludert Iran.
Den amerikanske invasjonen.
22. september 2001 trakk Forente Arabiske Emirater og senere Saudi-Arabia tilbake sin anerkjennelse av Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, etter at USA beskyldte bin Laden og Taliban for terrorangrepet 11. september 2001. Dermed hadde landet kun forbindelser med Pakistan. Under trusler om gjengjeldelsesangrep for å skjule al-Qaida, tilbød den talibanregjeringen å utlevere bin Laden til et nøytralt land for krigsforbrytelsesrettsak, men ble ignorert av USA.
7. oktober 2001 innledet USA, hjulpet av Storbritannia og støttet av en koalisjon av andre land, inkludert NATO, militære operasjoner mot Taliban. Den uttalte hensikten var å fjerne Taliban fra makten siden Taliban ikke ville utlevere bin Laden til USA og gjengjeldelse for Talibans hjelp til ham. Bakkekrigen ble hovedsakelig utkjempet av Nordalliansen.
Mazar-e Sharif falt til koalisjonens styrker 9. november, noe som førte til at en rekke provinser falt med minimal motstand, og mange lokal styrker skiftet side fra Taliban til Nordalliansen. Natten 12. november trakk Taliban seg ut av Kabul. 15. november friga de åtte vestlige hjelpearbeidere etter tre måneder i fangenskap.
FNs sikkerhetsråd innførte enstemmig en våpenembargo og frøs de identifiserbare økonomiske midlene til bin Laden, al Qaida og resterende Taliban.
Taliban trakk seg senere fra Kandahar og grupperte seg på nytt i grenseregionen mellom Afghanistan og Pakistan. De fleste krigerene i Taliban etter invasjonen er nye rekrutter, rekruttert i Pakistans madrassahs (arabisk: "skole"). De mer tradisjonelle koranske skolene er antatt å være hovedkilden for nye krigere.


Norsk språkhistorie (1400–1800).
Mellomnorsk tid.
I senmiddelalderen skjer det store endringer i det norske språket. Talespråket går inn i en periode med store strukturelle forandringer. Det norrøne skriftspråket endres og går etter hvert helt ut av bruk. Vi får en massiv import av fremmede ord – ofte til erstatning for de norrøne. Årsakene kan henledes dels til indre forhold i språket sjøl, dels til ytre påvirkning.
Talemålet.
Som i alle andre språk har det også i norsk skjedd forandringer i lydverk, bøyninger og grammatikk. I enkelte perioder i et språks utvikling kan endringene være store i løpet av få generasjoner. Tida mellom 1300 og 1500 har vært en slik periode i norsk. Årsakene til den raske endringstakten kan ikke fullt ut forklares ut fra ytre forhold, men et par faktorer kan nevnes: Svartedauden tok livet av en tredel av landets befolkning, og mange bygder ble lagt nesten øde. Et samfunn som rammes av en slik katastrofe, rakner også sosialt. I et samfunn der familier oppløses på grunn av dødsfall, og bånd mellom generasjoner løses, kan alle tradisjoner – også språklige – komme på glid. I tillegg fikk en del av befolkninga langvarig kontakt med en innvandrerbefolkning som talte et beslekta språk – hanseatene. Det er sannsynlig at det i denne kontakten oppsto et slags pidginspråk, som i sin tur påvirka det norske språket. Det er ikke tilfeldig at talemålet i Bergen er den norske dialekten som har bevega seg lengst bort fra det norrøne utgangspunktet.
Vokalendringer.
Den karakteristiske "u" med lepperunding oppstod ved at norrøn "u" (uttalt som i tysk) beveget seg framover. Norrøn "o" (uttalt som i tysk) tok den ledige plassen som oppstod. Lang norrøn "á" ble en "å"-lyd.
I moderne norsk henger rettskrivinga delvis igjen i det norrøne, derfor har vi slike inkonsekvenser i rettskrivinga som: "bukt, ung, dum, kokt" og (feie)"kost" og "kost"(hold), "stokk, love, grått, få" og "låve".
Norrønt hadde både "a", "i" og "u" i trykklett staving: "hestar, bygðir, vísur". Store deler av landet (særlig østnorsk) fikk etter hvert stort sett bare en slapp e: hester, bygder, viser.
Konsonantendringer.
"Þ" går over til "t" eller "d": þak → tak, þú → du. "ð" forsvinner i uttalen, men blir ofte til "d" i skrift: tíð → tid, sauðr → sau
Endringer i bøyingsmønstre.
Kasusbøying forsvant ved at nominativ, akkusativ og dativ falt sammen. I personlige pronomen falt akkusativ og dativ sammen til objektsform. Totallsformer av de personlige pronomena forsvant mange steder: ("okkr" = vi to, "ykkr" = dere to), men kan finnes blant annet på sørvestlandet.
Norrønt brukte ofte ubestemt form der vi bruker bestemt (slik bruk av ubestemt form finnes ennå blant annet på Sunnmøre, f.eks; far min, mor mi): "Sá var einn draumr hennar, at hon þóttisk vera stǫdd í grasgarði sínum, ok taka þorn einn ór serk sér" (Slik var én drøm hennes, at hun tyktes stå i hage sin, og ta en torn ut av serk sin). Ubestemt artikkel – som var ukjent i norrønt – kom nå inn.
I norrønt ble ikke verbet bare bøyd i tid, men også etter om subjektet var i første, andre eller tredje person, entall eller flertall. Hver tid av verbet kunne altså ha opptil seks ulike former – mot i dag én. I 1800-tallets skriftlige dansk, svensk og landsmål, var verb også bøyd i entall og flertall, for eksempel "eg er" mot "dei ero" i landsmål. I talespråket fins flertallsbøying ennå i noen få dialekter, blant annet i Setesdal. Et eksempel er "eg heve" mot "dei have" i Valle.
Syntaktiske endringer.
I norrønt kunne subjektet komme før eller etter verbalet: "Kom hann þá" eller "Þá kom hann" (Han kom da). Objektet kunne godt komme før hovedverbet: "Hefir þú nokkura menn hitt í borginni?" (Har du noen menn møtt i byen?) I norrønt var rekkefølgen mellom direkte og indirekte objekt fri: "Ek gaf konungi hring / ek gav hring konungi" (Jeg ga kongen ringen)
Den såkalte garpegenitiven kom inn, særlig i vestnorsk: "faðir Guðrunar " → Gudrun sin fader.
Ordtilfanget.
Den nedertyske påvirkninga tilførte norsk nye prefikser og suffikser (an-, be-, ge-, -het), som senere ble produktive i det norske språket.
Skriftspråket.
Utover i senmiddelalderen minka bruken av det norrøne skriftspråket sterkt. Interessen for sagadiktning og gamle kvad avtok ved hoffet og i kretser som på 1200-tallet hadde dyrka og støtta diktning på morsmålet. Adelen ble mer og mer fellesskandinavisk, og norske stormenn orienterte seg mot Danmark og Sverige. Etter hvert som det norske riksstyret gikk samme veg, avtok også bruken av norrønt som kansellispråk. Svartedauden regnes gjerne som et avgjørende vendepunkt både for norsk selvstendighet og for norsk skriftspråk. Antall skrive- og lesekyndige var få i utgangspunktet, og pesten tynnet sterkt ut i rekkene.
I diplomer og andre skrifter fra perioden merker en en tiltakende vakling i skrivemåten av det norrøne språket. Det skyldtes ikke bare manglende opplæring og erfaring hos skriverne, men også at endringene i talespråket ga et økende sprik mellom tale og skrift.
I hundreåra før og etter reformasjonen gikk norrønt ut av bruk på det ene samfunnsområdet etter det andre. Som kansellispråk forsvant det helt med opprettelsen av Kalmarunionen. Innafor kirka betydde reformasjonen at Bibelen kom på dansk, og at liturgi og preken ble holdt på dansk. Lengst holdt norrønt seg i rettsvesenet. Med innføringa av Kristian IVs lov av 1604 forsvant de siste rester av norrønt også her. Norsk språk holdt også lenge stand i diplomer fra lensmenn og andre lokale myndighetspersoner og fra private. Disse såkalte bondebreva er den viktigste kilden til norsk språk i den mellomnorske perioden.
Overgangen fra handskrift til trykte skrifter satte ytterligere fart i overgangen til dansk. København fikk sitt første boktrykkeri i 1480-åra. Christianias første trykkeri var i drift en kort periode i 1643, men en mer permanent trykkeridrift kom ikke i gang før etter 1814.
1400-1800


E (matematikk).
Den matematiske konstanten "e" er det unike reelle tallet som er slik at funksjonen formula_1 har samme verdi som stigningstallet til tangentlinjen for alle verdier av x. Mer generelt er de eneste funksjonene som er lik sin egen deriverte, av typen formula_2 hvor "K" er en konstant. Funksjonen formula_1 defineres som eksponentialfunksjonen, og den naturlige logaritmen er funksjonens inverse. Tallet "e" kan også "defineres" som grunntallet til den naturlige logaritmen, (i dette tilfellet defineres logaritmen ved hjelp av et integral,) som grensen til en bestemt følge eller som summen av en bestemt rekke.
"e" er en av de viktigste matematiske konstantene, sammen med tallene π den imaginære enheten "i", for ikke å glemme de additive og multiplikative enhetene 0 og 1.
Tallet "e" kalles også "Eulers konstant" eller "Eulertallet" etter den sveitsiske matematikeren Leonhard Euler og "Napiers konstant" etter den skotske matematikeren John Napier, som introduserte logaritmer.
Merk at "Eulers konstant" kan forveksles med Euler-Mascheronis konstant (γ). Den tilnærmede verdien er
Historie.
Den første kjente anvendelsen av konstanten, da representert med en "b", var i en brevveksling mellom Gottfried Leibniz og Christiaan Huygens i 1690 og 1691. Leonhard Euler startet å bruke bokstaven "e" om konstanten i 1727, og den ble først brukt som "e" i Eulers "Mechanica" som ble publisert i 1736. På tross av at enkelte forskere i de påfølgende årene brukte bokstaven "c", var det vanligste "e" og har nå blitt standard.
De faktiske årsakene til bruken av bokstaven "e" er ukjente, men det kan være fordi den er den første bokstaven i ordet "eksponensiell". En annen mulighet er at "e" var den første ledige vokalen ("a" ble brukt til en annen konstant), men årsaken til denne vokalbruken er ukjent.
Definisjoner.
Tallet "e" kan representeres på mange forskjellige måter, som en uendelig rekke, et uendelig produkt, en kjedebrøk eller som grenseverdien til en rekke.
Grenseverdi.
Dette er den vanligste måten å representere konstanten på.
Uendelig rekke.
Man kan også definere "e" som summen av følgende uendelige rekke
hvor "n"! er fakultetet av "n".
Løsning av integralligning.
"e" kan også defineres som det unike tallet "x" > 0 slik at
Disse forskjellige definisjonene har blitt bevist å være ekvivalente.
Kjedebrøk.
En litt mindre vanlig måte å representere "e" på er som kjedebrøken
Uendelig produkt.
Denne måten å representere "e" på inkluderer Pippengers produkt
hvor den "n"te faktoren er "n"te-roten av produktet
Egenskaper.
Videre er e irrasjonelt, og transcendentalt ifølge Lindermann-Weierstrass’ teorem. Dette ble først bevist av Charles Hermite i 1873.
Link til komplekse tall.
I henhold til Eulers formel er
De harmoniske funksjonene kan representeres kun ved eksponensialfunksjoner.
Løsning av differensialligninger.
Mange vekst- og nedbrytningsprosesser kan modelleres gjennom eksponentialfunksjoner. Eksponentialfunksjonen formula_18 er viktig fordi det er den unike funksjonen som
formula_18 er lik sin egen deriverte. Den mest generelle funksjonen som er sin egen deriverte er formula_21, der "C" er en konstant.
En kuriositet.
For "x" = "e" oppnås maksimum for funksjonen
Mer generelt gir verdien "x" = "n"√"e" maksimum for funksjonen
Huskeregel for desimaler.
Tips for å huske de 16 første desimalene i e: 2,7 (disse må man huske selv) 1828 (Ibsens fødselsår) 1828 (Ibsens fødselsår igjen) 459045 (gradene i en rettvinklet, likebeint trekant er 45 grader, 90 grader og 45 grader) 2 (dette er den 16. desimalen, og er det samme sifret som vi begynte med: 2,71... – både π og e har 2 som 16. desimal).
235 (første ustabile uranisotop), 360 en hel sirkel, 28 (Ibsens fødselsår forkortet) og 747 (Boeing flytype "Jumbojet").


Ólafur Jóhann Sigurðsson.
Ólafur Jóhann Sigurðsson (født 26. september 1918, død 30. juli 1988) var en islandsk forfatter.
Sigurðsson var en av de tidlige sosialrealistene i islandsk diktning med sine tidlige skildringer av bygdeliv på Island i første halvdel av det 21. århundre. Hans senere verker er holdt i en mer episk, lyrisk stil. I 1976 ble han tildelt Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingene "Að laufferjum" og "Að brunnum".
Ólafur Jóhann Sigurðsson er far til den islandske forretningsmannen og forfatteren Ólafur Jóhann Ólafsson.
Bibliografi.
På norsk er også utgitt "Ved brunnane: Dikt i utval" (1976).
Olafur Johann Sigurdsson


Hannu Salama.
Hannu Salama (født 6. oktober 1936 i Kouvola i Finland) er en finsk forfatter.
Salama arbeidet som elektriker før han i 1961 debuterte som forfatter.
I 1966 ble Hannu Salama rettsforfulgt for blasfemi. Grunnen var romanen "Juhannustanssit" fra 1964 (på norsk "Midtsommerdansen" 1965). I retten medgav Salama at det hadde vært meningen å spotte Gud i boka, og han ble nektet å ha forsvarer i saken. Han ble idømt betinget fengselsstraff i to lavere rettsinstanser, men før saken kom opp for finsk høyesterett, var blasfemiparagrafen blitt slettet fra loven. Til slutt greip president Kekkonen inn og benådet ham. Da hadde saken allerede vakt stor oppmerksomhet også utenfor landet, og blant andre Jean-Paul Sartre og Halldór Kiljan Laxness hadde engasjert seg på Salamas side.
I 1975 ble han tildelt Nordisk Råds litteraturpris for "Siinä näkijä missä tekijä" (1972, tittelen på norsk "Ingen gjerning uten øyenvitner"). Bare "Midtsommerdansen" er oversatt til norsk, i 1965.


Villy Sørensen.
Villy Sørensen (født 13. januar 1929, død 16. desember 2001) var en dansk forfatter og filosof.
Sørensen studerte filosofi på Københavns Universitet og i Freiburg, før han på grunn av en personlig krise valgte å avslutte universitetsstudiene og fortsette på egen hånd.
I perioden mellem 1959 og 1963 redigerte han litteraturtidsskriftet "Vindrosen" sammen med Klaus Rifbjerg. I 1962 mottok han Det Danske Akademis pris, i 1965 ble han selv medlem av akademiet. I 1974 mottok han Nordisk Råds Litteraturpris for "Uden mål – og med. Moralske tanker". Han ble i 1979 æresdoktor ved Københavns Universitet. Villy Sørensen ble flere ganger innstilt til Nobels litteraturpris.
Sørensen debuterte skjønnlitterært i 1953 med novellesamlingen "Sære historier". Med novellene han skrev på 50- og 60-tallet markerte han seg som en fornyer av dansk novellekunst. Utover sitt skjønnlitterære forfatterskap skrev han biografiske verker om Friedrich Nietzsche (1963), Franz Kafka (1968), Arthur Schopenhauer (1969) og Seneca (1976), debattbøker og mytologiske gjendiktninger.


Veijo Meri.
Veijo Meri (født 31. desember 1928 i Viborg) er en finsk forfatter.
Veijo Meri studerte historie ved Helsingfors universitet. Han debuterte i 1954 med novellesamlingen "Ettei maa viheriöisi". Allerede året etter kom en av hans mest kjente og mest oversatte romaner, "Manillaköysi" (på norsk som "Maillarepet", 1962). I likhet med flere av Meris romaner er denne lagt til Finlands krig 1939–1944, og fokuserer på krigens grusomhet og absurditet.
I tillegg til sine romaner har Meri produsert et stort antall diktsamlinger, essays, hørespill, skuespill, historiske verker og en finsk etymologi. Hans verker har ofte vakt debatt i Finland, ikke minst hans portrett av den finske nasjonalforfatteren Alexis Kivi ("Aleksis Stenvallin elämä", 1973).
I 1973 ble Meri tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen "Kersantin poika" (på norsk som "Sersjantens sønn", 1973).


Karl Vennberg.
Karl Gunnar Vennberg (født 11. april 1910 i Blädinge i Småland, Sverige, død 12. mai 1995 i Spånga, Stockholm) var en svensk forfatter, oversetter og kritiker.
Karl Vennberg vokste opp i et pietetisk kristent miljø, faren var gårdbruker. Han studerte humaniora ved Universitetet i Lund og Stockholms högskola. Han debuterte i 1937 som lyriker med diktsamlingen "Hymn och hunger". Vennberg oversatte T.S. Eliot og Franz Kafka til svensk. Fra 1941 til 1944 var han litteraturkritiker i ukeavisen Arbetaren, 1946–-47 kulturredaktør i Aftontidningen og 1957–75 kulturredaktør i Aftonbladet. I 1962 ble han formann for det svenske litterære akademiet Samfundet De Nio.
På 1940-tallet ble Vennberg en innflytelsesrik kritiker. Som kritiker og essayist er han gitt mye av æren for å ha banet vei for den svenske modernismen. Hans egne diktsamlinger "Halmfackla" (1944) og "Tideräkning" (1945) regnes sammen med Erik Lindegrens arbeider som sentrale verk i «fyrtiotalismen» i den svenske lyrikken.
På 1970-tallet fikk Vennberg et nytt gjennombrudd som lyriker, og i 1972 ble han tildelt Nordisk råds litteraturpris for diktsamlingen "Sju ord på tunnelbanan".
Vennberg var som en av to lyrikere medlem av den svenske Bibelkommisjonen, som mellom 1973 og 2000 arbeidet fram den nye svenske bibel-oversettelsen av 2000.


Gennaro Granito Pignatelli di Belmonte.
Gennaro Granito Pignatelli di Belmonte (født 10. april 1851 i Napoli i Italia, død 16. februar 1948 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var knyttet til det pavelige diplomati der han tjente som nuntius i Belgia og Østerrike-Ungarn. Han var camerlengo (kammerherre) 1916–1919, og prefekt for Kongregasjonen for seremonialene 1930–1948.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1911.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, konklavet 1922 som valgte pave Pius XI, og konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Granito Pignatelli di Belmonte, Gennaro
Granito Pignatelli di Belmonte, Gennaro
Granito Pignatelli di Belmonte, Gennaro
Granito Pignatelli di Belmonte, Gennaro


Thorkild Hansen.
Thorkild Hansen (født 9. januar 1927 i Hellerup, død 4. februar 1989) var en dansk forfatter.
Thorkild Hansen arbeidet i flere år i Paris som utenrikskorrespondent for danske aviser. Hansen er best kjent for sin romantrilogi om den danske slavehandelen: "Slavernes kyst" (1967), "Slavernes skibe" (1968) og "Slavernes øer" (1970). For dette verket mottok han Nordisk Råds Litteraturpris i 1971.
I 1978 utgav han trebindsbiografien "Prosessen mod Hamsun", som vakte stor debatt, ikke minst i Norge. Hansen ytret seg sterkt kritisk til behandlingen Hamsun hadde blitt utsatt for i Norge etter andre verdenskrig. Jan Troells spillefilm "Hamsun" fra 1996, med Max von Sydow i rollen som Knut Hamsun og Ghita Nørby som Marie Hamsun, bygget på Thorkild Hansens biografi og Marie Hamsuns selvbiografiske verk "Regnbuen".


Klaus Rifbjerg.
Klaus Rifbjerg (født 15. desember 1931 på Amager) er en dansk forfatter, journalist, kritiker og forlagsmann.
Han har skrevet dikt, romaner, noveller, teaterstykker, hørespill, revymanus, barnebøker og filmmanus, og har fått en sentral plass i moderne dansk litteratur. Rifbjerg debuterte i 1956 med diktsamlingen "Under vejr med mig selv" og har siden beskrevet sin barndom mange ganger i sitt store forfatterskap. Med "Amagerdigte" som kom ut i 1965 slo han en ny tid an og var på forkant med 1970-tallets enkelhet. Bok viser blant annet forfatterens store kjærlighet til det alminnelige. Hans kanskje største litterære verk er likevel "Den Kroniske Uskyld".
Rifbjerg er alment blitt anerkjent som en stor behersker av det danske språket, men som også har fornyet og utviklet det. I 1967 ble han tildelt «De Gyldne Laurbær», og i 1970 fikk han Nordisk Råds litteraturpris. Han fikk «Modersmål-Prisen» i 2001.
I en periode var han direktør på Gyldendals Forlag, og for tiden er han bosatt i Spania.


Øyer i New Zealand.
New Zealand består av et stort antall øyer. De to hovedøyene, Nordøya og Sørøya, er mye større enn de andre og storparten av befolkningen bor på disse. Stewart Island er arealmessig den tredjestørste øya, mens Waiheke Island har den tredje største befolkningen.
Følgende er en liste over de viktigste øyene i New Zealand.
Frittliggende øyer.
New Zealand administrerer følgende øyer utenfor hovedkjeden. Kun Chatham Islands er fast befolket. Andre mottar besøkende på diverse vitenskapsoppdrag og som følge av villmarksturisme.
Territorier med selvstyre.
De følgende selvstyrende øyer er territorier som er politisk avhengig av New Zealand. De er allikevel ikke ansett som en del av det geografiske New Zealand.


Donato Sbarretti Tazza.
Donato Raffaele Sbarretti Tazza (født 12. november 1856 i Montefranco nær Spoleto i Italia, død 1. april 1939 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, var biskop av San Cristóbal de La Habana på Cuba 1900–1902.
I 1902 utnevnte paven ham til ekstraordinær apostolisk delegat på Filippinene for å forhandle frem en løsning på skismaet med fader Gregorio Aglipays skismatiske Iglesia Filipina Independiente der. Men De forente staters regjering, som ønsket å forhandle direkte med Pavestolen om alle problemer knyttet til de kirkelige forhold i deres nye koloni, erklærte ham "persona non grata". Dermed ble det aldri av noen reise til Manila for ham. Han ble deretter apostolisk delegat i Canada 1902–1910. Han var sekretær for Kongregasjonen for ordensfolket 1910–1914, assessor for Det hellige Officium 1914–1919, prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1919–1930, og sekretær for Det hellige Officium 1930–1939.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1916.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI, og konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Luigi Traglia.
Luigi Traglia (født 3. april 1895 i Albano Laziale, Italia, død 22. november 1977 i Roma) var kardinal i den katolske kirke.
Han studerte i Roma filosofi og teologi, og ble 10. august 1917 presteviet. Deretter virket han som dosent i Roma ved det pavelige athenæum «De Propaganda Fide». Fra 1927 var han tilknyttet kurien, hvor han beskjeftiget seg med presteseminarene og katolske universiteter. I 1930 ble han assessor ved Troskongregasjonen, og i 1936 ble han utnevnt til titularbiskop av Cæsarea i Palestina og fikk ledelsesoppgaver for erkebispedømmet Roma. Han ble bispeviet av kardinal Francesco Marchetti Selvaggiani, Romas generalvikar. Pave Pius XII utnevnt ham til president for den særlige kommisjonen for det marianske hellige året 1953. I 1959 var han president for kommisjonen for den romerske synode. Pave Johannes XXIII utnevnte ham til kardinalprest den 28. mars 1960, og han deltok 1962–1965 på det annet Vatikankonsil og ble kansler for den hellige romerske kirke i 1968. I 1974 ble han valgt til dekanus for kardinalskollegiet. Han døde 22. november 1977 i Roma og ble begravet på «Campo Verano». I 1982 ble hans benrester overført til den romerske basilika S. Lorenzo in Damaso.
Traglia, Luigi
Traglia, Luigi
Traglia, Luigi


Jan-Magnus Bruheim.
__NOEDITSECTION__
__NOTOC__
Jan-Magnus Bruheim (født 15. februar 1914 i Skjåk, død 10. august 1988) var en norsk forfatter og lyriker. Etter endt skolegang arbeidet han på gård noen år før han i 1957 begynte som lærer i Vågå. Fra 1958 til 1961 var han lærer på Øygardskulen i Skjåk.
Bruheim skrev lyrikk, barnebøker og en roman. Han utviklet seg fra å være en konvensjonell sentrallyriker til en utpreget etisk-religiøs dikter.
Skolesentraliseringen på 1960-tallet medførte at han sluttet i skoleverket, men han fortsatte med å drive opplysningsarbeid i flere år, og besøkte grunnskoler og folkehøyskoler over hele landet med kåserier og opplesing.
Jan-Magnus Bruheim reiste mye i Europa og gjestet USA og Sovjetunionen som medlem av en norsk freds- og kulturdelegasjon. I 1978 flyttet han til lærerboligen i skolehuset i Botnane i Bremanger. Han skrev flere dikt og barnebøker med motiv fra kysten, barneboka "Den kvite hjorten" og diktsamlinga "Flo og Fjøre". Han sa at de sju årene i Botnane var de mest produktive årene i dikterlivet hans. Bruheim kom tilbake til Skjåk for godt i 1985. Han døde ved hjemmet sitt Vyuli i 1988.
Han mottok flere priser for sitt forfatterskap, bl.a. fikk han fikk Kirke- og undervisningsdepartementets premiering for 8 av bøkene sine, både for samlinger med barnedikt og for billedbøker; han fikk Doblougprisen i 1963 og Nynorsk barnelitteraturpris fra Noregs Mållag i 1972.
Jan-Magnus Bruheim var onkel til forfatteren Magnhild Bruheim.


James Stewart.
James Maitland «Jimmy» Stewart (født 20. mai 1908 i Indiana i Pennsylvania, død 2. juli 1997 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller.
«Jimmy» Stewart var kjent for å personifisere den vanlige mannen som møter motgang, men som alltid forsøker å løse problemet på den beste måten – en framstilling som i mye speilet hans egen personlighet.
Før USAs inntreden i den andre verdenskrig medvirket Stewart i "En nydelig historie" ("The Philadelphia Story"), en rolle han fikk Oscar for beste mannlige hovedrolle. Han spilte sammen med Katharine Hepburn og Cary Grant. Året før var han også nominert til Oscar, den gang for rollen som Mr. Smith i "Mr. Smith kommer til Washington".
Under den andre verdenskrigen tjenestegjorde James Stewart i det amerikanske luftvåpenet. Han hadde minst 20 bombetokt i Europa under krigen, og gikk på fire år fra å være menig til å bli oberst. I 1959 ble han utnevnt til brigadegeneral. Han fløy et bombetokt under Vietnam-krigen, og ble pensjonert i 1968.
Jimmy Stewart har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1985 mottok han Presidentens frihetsmedalje i Det hvite hus av president Ronald Reagan.
Stewart har mottatt to Oscarstatuetter: En for beste mannlige hovedrolle i filmen "En nydelig historie" i 1941, og en heders-Oscar for femti år med minneverdig innsats i 1985. Han har blitt nominert til beste mannlige hovedrolle for "Mr. Smith kommer til Washington" (1940), "Livet er vidunderlig" (1947), "Harvey" (1951) og "En studie i mord" (1960).


Vietnams folkehær.
Vietnams folkehær (også kjent som Den nord-vietnamesiske hær før samlingen av landet i 1976) er Vietnams væpnede styrker. Den var en av de stridende parter i Vietnamkrigen, men må ikke forveksles med sine daværende allierte i Sør-Vietnam under Vietnamkrigen, den mer irregulære FNIL. Imidlertid var FNL i følge Hanois offisielle historieskrivning en del av Vietnams folkehær. Hæren består av bakkestyrker, marine, flyvåpen og kystvakt.
Historie.
Forløperen for folkehæren var "Den væpnede propagandaenhet for nasjonal frigjøring", som ble grunnlagt av Ho Chi Minh 22. desember 1944 for å kjempe mot den franske kolonimakten. Den ble da ofte referert til som Viet Minh.
I fredelige perioder har hæren blitt brukt som en del av landets arbeidsstyrke, dels for å forbedre Vietnams økonomi og infrastruktur, og dels for å styrke totalforsvaret ved å integrere de væpnede styrker og den vanlige arbeidsstyrken. Soldatene brukes særlig innen industri, jordbruk, fiske, skogbruk og telekommunikasjon.
Organisasjon.
Den vietnamesiske presidenten er øverstkommanderende for folkehæren, mens ministeren for nasjonalt forsvar fører oppsyn med dens operasjoner og med dens organer som generalstaben og logistikkavdelingen.
Hæren består av en nasjonal hovedstyrke og lokale styrker. Den har både stående styrker og reserver. I fredstid er de stående styrkene på et minimumsnivå, men er kampklare og driver kontinuerlig trening. Reservestyrkene er organisert på samme måte som den stående styrken, slik at de to delene lett kan fungere sammen ved behov.


Muhammed Khan Junejo.
Muhammed Khan Junejo (født 18. august 1932, død 16. mars 1993) var tidligere statsminister i Pakistan.
Han var født i Sindhri i Sind. Junejo startet sin politiske karriere i en alder av 21. I 1962 ble han valgt som medlem av provinsforsamlingen i Vest Pakistan fra "Sanghar". Han ble utnevnt til minister i Vest Pakistans kabinett i juli 1963 og hadde ansvaret for helse, grunnleggende demokrati og lokalt styre, arbeid, kommunikasjon og jernbane.
Etter at partiløse valg ble holdt for nasjonal- og provinsforsamlingene i 1985 ble Muhammed Khan Junejo oppnevnt til statsminister av general Zia ul Haq. Men han ble avløst 29. mai 1988 av presidenten som brukte egenrådig makt gitt under det "8. tillegget".
Muhammed Khan Junejo ble valgt til medlem av nasjonalforsamlingen i 1990, og døde av alvorlig sykdom i 1993.


Tết-offensiven.
Tet-offensiven var større offensiv under Vietnamkrigen som besto av en serie trefninger. Offensiven var en stor fellesoperasjon utført av den nord-vietnamesiske hær og FNL, med start på natten mellom 30. og 31. januar 1968, som det året var "Tết Nguyên Đán", det vietnamesiske nyttår. Offensiven gikk i forskjellige faser, en første fram til begynnelsen av mars, den andre åpnet 5. mai varte fram denne måneden, mens den siste begynte 17. august og varte fram til 23. september samme år.
Offensiven medførte militær aktivitet i de fleste større byer i Sør-Vietnam og angrep mot den amerikanske basen utenfor byen Khe Sanh. Slaget ved Khe Sanh regnes normalt som separat for Tet-offensiven, men skjedde omtrent samtidig. Selv om det ikke var planlagt som en del av offensiven må det sees som et ledd i en helhetlig strategi. Målet for offensiven var å overraske den sør-vietnamesiske hæren og de amerikanske styrkene, som hadde foreslått en våpenhvile i forbindelse med feiringen av nyttår.
Det amerikanske svaret på offensiven var ujevnt, mye på grunn av feil i etterretningsmaterialet som var samlet. Man mente at Khe Sanh ville være det viktigste målet i denne perioden, og i "Operasjon Niagara" ble tusenvis av sensorer spredd i jungelen rundt basen for å øke sikkerheten. Amerikansk etterretning kom frem til at det var minst 15 000 medlemmer av Den nord-vietnamesiske hæren i området.
Den nord-vietnamesiske strategien.
a> var en forutsetning for offensiven
Det nord-vietnamesiske kommunistpartiet var splittet i synet på hva de skulle prioritere. Den sovjetvennlige fraksjonen ville prioritere forhandling og oppbygging av sosialismen i Nord. De klaget over den amerikanske bombingen som påførte Nord-Vietnam store økonomiske tap. Samtidig krevde krigen ufattelig mange liv. Den militante Kina-orienterte fraksjonen ville derimot sette i gang en stor offensiv som de håpet ville tvinge fiendene i kne. I løpet av 1967 vippet balansen mellom de to fraksjonene. Den militante fraksjonen, med Le Duan i spissen, fikk overtak og renset partiet av krigsmotstanden ved å fengsle de moderate i partiet.
I 1967 hadde det nord-vietnamesiske kommunistpartiet bestemt at krigen måtte vinnes med militære midler. Man ønsket å få en rask slutt på krigen, og det er antatt at offensiven ble fremskyndet av at man ikke regnet med at Ho Chi Minh ville leve så mye lenger, slik at man forsøkte å la ham få oppleve en stor seier før han gikk bort.
General Võ Nguyên Giáp hadde i samarbeid med general Nguyen Chi Thanh laget en plan med tre faser. Imidlertid gikk han etter hvert selv imot denne da han mente den ikke var gjennomførbar. I den første fasen skulle Den nord-vietnamesiske hæren angripe grenseregioner i Sør-Vietnam for å trekke amerikanske styrker vekk fra byene. Dette ville koste nord-vietnameserne dyrt i tap av soldater, men ville være verdt prisen. I den neste fasen skulle FNL angripe byer i Sør-Vietnam, hvilket ville drive sivilbefolkningen til å gjøre opprør mot amerikanerne og den sør-vietnamesiske regjeringen. Amerikanerne ville da bli presset til å evakuere. I fase tre skulle Den nord-vietnamesiske hær og FNL drepe flest mulig av de flyktende amerikanerne, både som hevn og for å avskrekke ytterligere intervensjon.
Det var planlagt at ansvaret for drap på de flyktende amerikanere skulle legges på sivilbefolkningen, slik at de selv kunne fremheve at de fulgte Genevekonvensjonen. Denne delen av planen falt imidlertid sammen da offensiven ikke utløste noe folkelig opprør, og FNL ble i stedet jaget og straffet for påståtte krigsforbrytelser gjennom omfattende massedrap i Huế.
Militært sett falt planen falt sammen av to grunner. For det første var amerikanerne betraktelig mer mobile enn motparten, og de klarte derfor å komme seg tilbake til byene etter raidene i grenseområdet. Dernest var analysen av stemningen blant folket i Sør-Vietnam fullstendig gal. I stedet for å gjøre opprør deltok mange aktivt i kampene mot nord-vietnameserne og FNL. I boken "History of the Bulwark B2 Theatre" fra 1982, beskriver også general Trần Văn Trà, som p denne tiden var øverstkommanderende for FNL, hvordan det nordvietnamesiske politbyrået overvurderte egen slagkraft, og tilsvarende undervurderte USA og Sør-Vietnams hær.
Forberedelse.
Forberedelsene til offensiven begynte allerede sommeren 1967 gikk gjennom resten av året og og i januar 1968 var 81 000 tonn med materiell og ytterligere 200 000 soldater fraktet sørover gjennom Ho Chi Minh-stien. En del av forberedelsene var å forsyne FNL-enhetene med nye sovjetisk-produserte AK-47 og RPG-2 granatkastere, noe som økte deres ildkraft langt over hva den sør-vietnamesiske hæren ARVN på den tid rådde over. For å trekke fokus bort fra oppbyggingen, og skape forvirring, lanserte Nord-Vietnam en diplomatisk offensiv hvor utenriksminister Trinh uttalte 30. desember 1967 at de ville starte fredsforhandlinger dersom USA avblåste bombingen av Nord- Vietnam. Denne uttalelsen startet en stor diplomatisk aktivitet, men førte ikke fram til noe som helst.
Offensiven.
Sivile i Dinh Tuong-provinsen flykter fra kampene
Amerikanske soldater i stillinger under Tet-offensiven
Kampene startet for tidlig i forhold til planen, da enheter den 29. januar angrep fire byer. Hovedoffensiven startet mer enn et døgn senere, men de tidlige angrepene hadde ført til at amerikanerne og sør-vietnameserne var oppmerksomme på at et stort angrep var på vei.
De fleste provinshovedsteder, fem av de seks autonome byene og 58 andre store byer ble angrepet. Blant de viktigste angrepspunktene var Ban Me Thuot, Quang Nam, Dalat, My Tho, Can Tho, Ben Tre, Nha Trang, og Kon Tum, samt de to eneste steder for angrepene hadde betydelig suksess, Saigon og Huế. Håpet om et folkelig opprør falt i grus nesten med en gang, da det ble klart at folk støttet opp om den sør-vietnamesiske hæren i langt større grad enn hva myndighetene i Hanoi hadde regnet med.
Huế.
Huế ble angrepet av to nord-vietnamesiske bataljoner, og denne offensiven kom overraskende på de sørvietnamesiske forsvarerne. Allerede det første døgnet måtte de trekke seg ut av byen, og de nordvietnamesiske styrkene kunne heise FNLs flagg over det gamle citadellet, det keiserlige palasset i Huế.
Flere tusen sivile som ble antatt å være fiendtlig innstilt mot kommunistene, inkludert embetsmenn, religiøse ledere og utenlandske borgere, ble henrettet i det som har blitt kjent som "Huế-massakren". Byen ble ikke tatt tilbake før slutten av februar. Noe av årsaken til at det tok så lang tid å gjenerobre den var at amerikanerne nølte med å bruke artilleri og luftangrep i så stor grad som andre steder, på grunn av byens historiske og kulturelle verdi. I stedet sendte man inn US Marines, som tok byen gate for gate. Det siste stedet i byen som var under nord-vietnamesisk kontroll var det befestede citadellet, det keiserlige palass. Kampene om komplekset varte i fire dager. Nord-vietnameserne mistet omkring 7500 mann, mens amerikanerne og sør-vietnameserne mistet 482.
Slaget om Huế er fremstilt i Stanley Kubricks film "Full Metal Jacket" fra 1987.
Saigon.
Tilfangetatt FNL-soldat avventer avhør under Tet-offensiven
Flere steder i og rundt Saigon ble angrepet av omkring fem bataljoner fra Den nord-vietnamesiske hæren, under ledelse av Trần Văn Trà. Det totale nord-vietnamesiske tapet i disse to angrepene var mer enn 1100 mann. Til tross for de ujevne tapstallene, som var typiske for hele Vietnamkrigen, klarte nord-vietnameserne og FNL å ta store deler av byen.
Hovedmål.
Selv om Saigon var hovedmålet for den nord-vietnamesiske offensiven, tok de ikke sikte på å innta hele byen under denne. I stedet konsentrerte de seg om noen hovedmål i det sentrale Saigon: Den sør-vietnamesiske generalstabens hovedkvarter på Tân Sơn Nhất-flybasen, presidentpalasset, den amerikanske ambassaden, den sør-vietnamesiske marines hovedkvarter i Long Binh-basen og den nasjonale radiostasjonen.
Flybaser.
Flybasen Tân Sơn Nhất, nordvest i byen og som også huset den sør-vietnamesiske generalstaben, ble angrepet av omkring 700 mann, og ble forsvart under harde kamper hvor amerikanerne mistet 110 mann. Tilfeldigvis sto det på basen en kampklar avdeling med sør-vietnamesiske fallskjermstyrker som ventet på å bli fraktet til Da Nang, og denne ble satt inn i kampene og stanset angriperne
En annen flybase, Bien Hoa, ble også angrepet, og her ble tyve fly ødelagt. Samtidig med disse hovedangrepene, gikk lokale FNL-grupper til angrep på lokale politistasjoner, samt byen hovedpolitistasjon.
Den nasjonale radioen.
Det viktigste målet for FNL var imidlertid den nasjonale radiostasjonen, en av offensivens hovedmål, hvor de skulle erobre denne og spille av et opptak av Hồ Chí Minh som erklærte at byen var frigjort og oppfordret til et nasjonalt opprør resten av Sør-Vietnam. Bygningen ble erobret, og holdt i seks timer, men okkupantene var ikke i stand til å spille av opptaket fordi linjene fra studioet til kringkastingstårnet, som var plassert et annet sted, ble kuttet umiddelbart etter at radiostasjonen falt.
Den amerikanske ambassaden.
Ambassadebygningen med skader etter angrepet
Et av de mest spektakulære angrepene i offensiven kom da 19 sprengingseksperter fra FNL kl 02.45 31. januar angrep den nybygde amerikanske ambassaden som lå i Thong Nhut-boulevarden (i dag Le Duan) nr 4 på hjørnet av Thong Nhut og Mac Dinh Chi-gaten. Denne ble åpnet i september året før, og var lagt inne på et m² stort område som var avstengt med en 2,4 meter høy mur. Ambassadeområdet var delt i to adskilte sikkerhetssoner, adskilt med en mur og stålport mellom konsulat-avdelingen og ambassadens øvrige kontorer. Den nye ambassaden var en av byens høyeste bygninger da den sto ferdig og ble anlagt etter at den tidligere ambassaden i Hàm Nghi-boulevarden nr 39 hadde blitt utsatt for en bilbombe 30. mars 1965 som drepte 21 mennesker og skadet ytterligere 183 andre.
FNL-gruppen hadde samlet seg umiddelbart etter midnatt i et bilverksted i Phan Thanh Gian gaten 59 hvor de fikk tildelt våpen og de siste instruksjonene. De dro til ambassaden i en lastebil og en taxi, og da taxien rundt hjørnet fra Mac Dinh Chi-gaten og inn i Thong Nhut-boulevarden, åpnet gruppen ild mot de to amerikanske ambassadevaktene ved porten. Vaktene besvarte ilden, stengte stålporten og varslet at de var under angrep.
Hullet i muren rundt ambassaden
Sprengningsekspertene lyktes å sprenge et lite hull i muren ut mot Thong Nhut-boulevarden, men de to første FNL-soldatene som krabbet inn ble umiddelbart skutt av de to amerikanske portvaktene. Disse ropte etter assistanse via radiosambandet, før de selv ble drept av FNL-soldater. FNL-soldatene ble beskutt av en amerikansk sersjant også fra ambassadetaket, men avstanden var for lang til at det ble noen trussel. Inne på området startet FNL-soldatene en beskytning av bygningen med kinesisk produserte automatgeværer og russiskproduserte RPG-2 rakettdrevne granater. Den amerikanske sersjanten, som da var den eneste gjenlevende av vaktmannskapene, gikk da i dekning på taket og ventet på at FNL-soldatene skulle finne ham. En amerikansk patruljebil som hadde fanget opp radiomeldingene om assistanse, ble beskutt så snart de ankom området. For uten de tre vaktsoldatene, var det to vietnamesiske og seks amerikanske sivile i bygningen da den ble angrepet.
Sør-vietnamesiske sivile rydder i restene av hjemmene i Cholon, som særlig ble ødelagt under offensiven
Selv om FNL-soldatene hadde med nok C-4-sprengstoff til å kunne ta seg inn i bygningen, var begge deres kommandanter blitt drept, og de gjenværende ble usikre på hva de skulle gjøre. I tillegg var de under sterk ild fra de nyankomne amerikanske soldatene. De gikk da i dekning for å besvare ilden fra amerikanskere, og i tillegg kom det en gruppe amerikanske marinesoldater som bodde fem kvartaler unna. Da dagslyset kom, rykket de amerikanske forsterkningene inn på området og drepte de gjenværende FNL-soldatene, men de fleste av dem var allerede sterkt skadd etter den langvarige skuddvekslingen gjennom natten. 18 av de 19 FNL-soldatene som angrep ambassaden ble drept, den 19. tatt til fange. Kl 09.20 ble angrepet erklært avblåst, med tilsammen fem drepte amerikanske soldater. Likevel ble anslaget ansett som en stor taktisk seier bare ved det faktum at de var i stand til å rette et anslag mot ambassaden. Dette hadde en sterk symbolverdi da det viste hvor sårbare amerikanerne var og hvor langt unna de var løftene om militær seier.
Cholon.
Rundt formiddagen var de fleste angrepene mot Saigons sentrum blitt slått tilbake, men harde kamper fortsatte i mer enn en uke i flere bydeler, og flere av disse ble sterkt skadet både av kamphandlingene og av amerikanske fly- og artilleriangrep. Særlig den kinesiske bydelen Cholon sørvest for byens sentrum ble hardt rammet, da kampene raste der inntil midten av februar. Særlig rundt veddeløpsbanen Phu Tho hvor FNL hadde sitt kommandosenter. Bitter og ødeleggende bykrigføring raste fra hus til hus, og 4. februar ble innbyggerne beordret evakuert fra sine hjem. Kampene tok ikke slutt før etter kraftige kamper mellom sør-vietnamesiske styrker og FNL tok slutt først 7. mars.
Khe Sanh.
a> ligger rett utenfor bildekanten nederst til høyre
Slaget om Khe Sanh ble innledet allerede 21. januar og kan ha hatt to hovedhensikter, både innta den amerikanske basen men også for å ta oppmerksomheten bort fra hovedoffensiven og de tettere befolkede områdene i lavlandet. Samtidig hadde en hensikt med å etablere basen ved Khe Sanh å true forsyningslinjene gjennom Ho Chi Minh-stien og den demilitariserte sonen, samt eventuelt lokke Nord-Vietnam inn i et større slag hvor amerikanerne kunne svare med å bruke artilleriet, dersom de nordvietnamesiske styrkene ville true den amerikanske tilstedeværelsen.
Dersom Khe Sanh falt, fryktet USA og Sør-Vietnam at hele det nordlige Sør-Vietnam ville bli truet herunder den gamle keiserhovedstaden Huế som ble delvis tatt under slaget om Huế i den samtidige Tết-offensiven, samtidig som en tilbaketrekning fra Khe Sanh ville virke ødeleggende for kampmoralen.
Det ble derfor en viktig symbolsak for den amerikanske øverstkommanderende i Vietnam, general William Westmoreland å holde stillingen ved Khe Sanh, også under den etterfølgende og samtidige Tết-offensiven.
Den nord-vietnamesiske strategien under Võ Nguyên Giáps ledelse tok sikte på å gjenta suksessen fra slaget ved Dien Bien Phu mot Frankrike i 1954, men forholdene var ikke sammenlignbare. Blant annet hadde de amerikanske styrkene langt bedre forsyningslinjer, amerikanerne holdt høydene omkring og det amerikanske artilleriet var effektivt.
Slaget artet seg som et forsøk på en beleiring tilsvarende som ved Dien Bien Phu, men denne ble aldri helt vellykket siden amerikanerne lyktes å bringe forsyninger inn i basen under hele slaget. Slaget ble innledet rett etter midnatt 21. januar 1968, da høyde 861 rett nord for basen ble beskutt med bombekastere. Basen med sine amerikanske og sør-vietnamesiske forsvarere ble i løpet av de 77 dagene slaget varte konstant angrepet av mellom og nord-vietnamesiske bakkestyrker fra to eller tre divisjoner og beskutt av tungt artilleri. Under beleiringen ble det også umulig for amerikanerne å opprettholde aksjonene mot den militære infiltreringen av området fra nord. 8. april lyktes det amerikanerne å få fram forsyninger langs bakken, og beleiringen var hevet.
Fase II.
a> under kampene ved Dong Ha
Kham Duc under evakuering, 12. mai 1968
For å posisjonere seg i forhold til de innledende fredsforhandlingene i Paris som skulle innledes 13. mai, var det utover i april og begynnelsen av mai en omfattende styrkeoppbygging i sør, hvor Nord-Vietnam overførte nye mannskaper for å erstatte de som falt under offensiven tidligere på året. Noen av de kraftigste kampene var rundt den amerikanske basen i Dong Ha i den nord-vestlige delen i Quang Tri-provinsen ved den demilitariserte sonen.
4. mai slo Nord-Vietnam til mot 119 mål i hele Sør-Vietnam, herunder Saigon, men denne gangen var etterretningene bedre og USA og Sør-Vietnam var bedre forberedt. De fleste av de angripende enhetene ble avskåret allerede før de nådde sine mål. 13 FNL-bataljoner nådde imidlertid gjennom forsvaret, og skapte kaos innen Saigon. De raste kamper i to dager blant annet i Phu Lam og rundt Y-broen i Tan Son Nhut. Etter åtte dager ble ble FNL-styrkene drevet ut, som etterlot seg døde.
Ikke før kamphandlingene var over i Saigon, gikk de amerikanske styrkene på sitt kanskje største nederlag i krigen så langt, da de måtte trekke seg tilbake i slaget om Kham Duc 10-12. mai 1968. Etter at de nord-vietnamesiske styrkene var slått tilbake fra Da Nang av blant andre 1. marinedivisjon, 23. infanteridivisjon og den sør-koreanske brigaden, ble amerikanske soldater og australske militære rådgivere, samt irregulære sør-vietnamesiske militære enheter og sivile under sterkt ild og med mange falne evakuert fra basen som ble overlatt til nord-vietnameserne, da den amerikanske øverstkommanderende i Vietnam, general William Westmoreland ønsket å unngå en tilsvarende situasjon som ved Khe Sanh, og risikere at garnisonen ble utslettet.
25. mai rettet Nord-Vietnam og FNL en ny angrepbølge mot Saigon, men denne gangen var ikke amerikanske installasjoner mål. I stedet angrep og okkuperte FNL-enheter seks buddhistiske pagoder, og regnet med at disse ville bli forskånet for artilleri- eller bombeangrep. Igjen var de hardeste kampene i Cholon. Her overga 18. juni 152 medlemmer av FNLs Quyet Thang-regiment seg til til enheter fra den sør-vietnamesiske hæren, og dette var den største enkeltgruppen som overga seg i løpet av krigen. Men igjen var det sivilbefolkningen som ble påført de største lidelsene, da ytterligere ble hjemløse, mer enn 500 ble drept og ble skadet.
Fase III.
Fase III ble innledet 17. august med angrep på grensebyer mot Kambodsja i Tay Ninh-provinsen, blant annet provinshovedstaden med samme navn, og mot byene An Lộc og Lộc Ninh, samt mot den amerikanske basen i Bu Prang i Quang Duc-provinsen, fem kilometer fra den kambodsjanske grensen. Hensikten med disse angrepene var å ta oppmerksomheten bort fra de store byene. Disse kampene varte i to dager før de nord-vietnamesiske styrkene ble trukket tilbake, og 776 nord-vietnamesere, 114 sør-vietnamesere og to amerikanere be drept.
Igjen ble også Saigon angrepet, denne gang var angrepene mindre og ble raskere slått tilbake.
Etterspill.
FNL og den nord-vietnamesiske hæren hadde tap på omkring 35 000 døde, 60 000 sårede og 6000 fanger, uten å ha oppnådd noen militær fremgang. Amerikanerne og sør-vietnameserne hadde tap på omkring 3900 døde, hvorav 1100 var amerikanere. Militært sett var dette en stor seier for USA og Sør-Vietnam, men i USA ble mange sjokkert av fjernsynsbildene fra offensiven.
Media overdrev kommunistenes seire i offensivens første dager. Men media førte ikke til noen dramatisk endring i amerikanernes krigsprotest. Meningsmålingene viste kun en fortsettelse av trenden (som hadde startet året før) av stadig mindre støtte til krigen
For Nord-Vietnam og FNL var offensiven et stort nederlag på mange måter. Det ble ingen folkeoppreisning slik de hadde håpet på. Det var generelt lite entusiasme for kommunismen. Mange hemmelige FNL-agenter viste seg offentlig for første gang under offensiven og ble lett identifisert, fanget og drept under motagrepene. Hanoi fikk dermed mer kontroll over sin sørvietnamesiske organisasjon FNL, noe som førte til dalende revolusjonsentusiasme i Sør
Men offensiven var en seier for Hanoi på USAs hjemmefront. Før offensiven hadde general William Westmorelands rapporter vært svært overdrevne og i stor grad fiktive for å tekkes den amerikanske opinionen. Tet-offensiven ble i stor grad overført direkte av media, og det amerikanske folk fikk derfor se en helt annen virkelighet. Ikke minst fikk de se at det dreide seg om en krig i full skala, og ikke bare en mindre, lokal konflikt. Angrepet på den amerikanske ambassaden fikk en enorm effekt; selv om det var ubetydelig militært sett ble det et symbol på USAs sårbarhet i Vietnam som fikk mange til bli svært kritiske til den offisielle fremstillingen av konflikten.
Westmoreland ble erstattet av Creighton Abrams som amerikansk øverstkommanderende. Pentagon måtte innrømme at de offisielle rapportene hadde blitt skrevet slik at de bevisst dekket over ufordelaktige opplysninger. Debatten i USA begynte fra dette tidspunkt i stadig økende grad å dreie seg om hvordan man kunne trekke seg ut av Vietnam uten å legge landet åpent for kommunismen. President Lyndon Johnson besluttet å redusere det amerikanske militære nærværet, og under Abrams ble dette redusert fra 535 000 soldater i desember 1968 til 30 000 soldater mot slutten av 1972.


Viet Minh.
Viet Minh (kortform av Việt Nam Ðộc Lập Ðồng Minh Hội, «Forbundet for Vietnams uavhengighet») var en væpnet opprørsgruppe som ble grunnlagt av Ho Ngoc Lam og Nguyen Hai Than i 1941 for å kjempe for Vietnams uavhengighet fra Frankrike. Senere ledere var Ho Chi Minh, Le Duan, Võ Nguyên Giáp og Pham Van Dong.
Under andre verdenskrig erobret Japan Fransk Indokina, og Viet Minh startet derfor en kampanje mot japanerne i tillegg til kampen mot franskmennene. På grunn av motstanden mot japanerne ble de finansiert av både USA og Kina. Da Japan kapitulerte i august 1945 tok Viet Minh, under Ho Chi Minhs ledelser, kontroll over landet og erklærte det uavhengig fra Frankrike. 2. september 1945 ble Den demokratiske republikken Vietnam opprettet, med amerikansk støtte.
Etter Japans nederlag var dog ikke amerikanernes interesse for regionen like sterk, og Frankrike tok kontroll over landet i løpet av et par måneder. I 1947 begynte nesten ti år med krig mellom Viet Minh og Frankrike, kjent som første indokinesiske krig.
Den franske generalen Jean Etienne Valluy forsøkte å utslette Viet Minh gjennom én offensiv, men mislyktes. Fransk infanteri støttet av panservogner kjempet seg gjennom Hanoi, og det tok flere dager å få bukt med Viet Minhs snikskyttere. Viet Minh hevdet å ha drept mer enn 20 000 franske soldater; det faktiske tallet er uklart.
I 1947 omringet franske styrker Viet Minhs base Viet Bac, og klarte neste å ta Ho Chi Minh til fange. Han unnslapp, og det viste seg at Valluys 15 000 mann sto ovenfor 60 000 opprørere. Angrepet mislyktes fullstendig.
Etter slaget ved Dien Bien Phu i 1954 kapitulerte Frankrike, og gikk med på gode vilkår under fredsforhandlingene. Som en følge av forhandlingene ble Vietnam delt i Nord-Vietnam og Sør-Vietnam ved den 17 breddegrad. Dette skulle være en midlertidig ordning frem til valget i 1956. Ho Chi Minh tok kontroll over det kommunistiske nord, mens Ngo Dinh Diem, tidligere statsminister under keiser Bảo Đại, kom til makten i sør. På grunn av frykten for at Ho Chi Minh skulle vinne valget nektet Sør-Vietnam, med støtte fra USA, å avholde valget, noe som førte til Vietnamkrigens utbrudd.
Viet Minh ble oppløst etter Frankrike kapitulasjon. Det er særlig FNL, også kjent som "Viet Cong", som regnes som etterfølgeren, mens Den nord-vietnamesiske hær, som først ble ledet av Ho Chi Minh, var en mer regulær væpnet styrke.


Graham Greene.
Henry Graham Greene (født 2. oktober 1904, død 3. april 1991) var en britisk forfatter.
Greene ble født i Berkhamsted i Hertfordshire. Han fikk sin grunnskoleutdanning ved Berkhamsted skole, hvor faren var rektor. Deretter studerte han ved Balliol College i Oxford. Hans første utgivelse, en diktsamling, kom i 1925, mens han fortsatt studerte. Etter endt studium begynte han å arbeide som journalist. I 1926 konverterte han til katolisismen, blant annet fordi han var forelsket i Vivien Daryell-Browning, som tidligere hadde konvertert. De giftet seg i 1927.
Som journalist drev han blant annet med filmanmeldelser, inntil han forårsaket nedleggelsen av tidsskriftet han arbeidet for, da han skrev en kommentar om Shirley Temple som førte til erstatningssøksmål.
Hans romaner er skrevet i en realistisk og samtidsrettet stil, og inneholder ofte figurer som strever med lav selvtillit og tvil, og lever under dårlige eller rotløse forhold. Tvilen som kommer frem er ofte av religiøs natur, og speiler Greenes egen katolske tro.
Han var gjennom hele livet opptatt av å kunne reise langt vekk fra England, til det han kalte «ville og avsidesliggende» steder. Han var eventyrsøkende, og etter å ha blitt rekruttert av MI6 av Kim Philby fikk han mulighet til å spionere for Storbritannia i Sierra Leone. Mange av personene han møtte i forskjellige sammenhenger ble modeller for figurer i romanene.
Greene bodde i Vevey i Sveits de siste årene, og ble gravlagt der etter sin død i 1991.
I oktober 2004 kom det tredje og siste bind av den offisielle biografien "The Life of Graham Greene" av Norman Sherry. I biografien kommer det blant annet frem at Greene gjennom hele livet rapporterte til den britiske etterretningstjenesten, og enkelte har spurt seg om Greene var en forfatter som også var spion, eller om hans forfatterskap var et livsvarig skalkeskjul for hans egentlige virke.


Raffaele Scapinelli di Leguigno.
Raffaele Scapinelli di Leguigno (født 25. april 1858 i Modena i Italia, død 16. september 1933 i Forte di Marmi nær Massa Carrara) var en italiensk kardinal. Han tilbragte hele sin karriere i den romerske kurie, for det meste i Statssekreteriatet, men var også nuntius i Østerrike-Ungarn 1912–1916.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1915.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Scapinelli di Leguigno, Raffaele
Scapinelli di Leguigno, Raffaele
Scapinelli di Leguigno, Raffaele
Scapinelli di Leguigno, Raffaele


Vittorio Amedeo Ranuzzi de' Bianchi.
Vittorio Amedeo Ranuzzi de' Bianchi (født 14. juli 1857 i Bologna i Italia, død 16. februar 1927 i Forte di Marmi nær Massa Carrara) var en italiensk kardinal. Han arbeidet først i sitt hjembispedømmet og deretter i det pavelige diplomati før han ble utnevnt til biskop av Loreto og Recanati i 1903. I 1911 ble han knyttet til Det pavelige hushold i Vatikanet, og ble majordomo der i 1914.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1916.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Ranuzzi de' Bianchi, Vittorio Amedeo
Ranuzzi de' Bianchi, Vittorio Amedeo
Ranuzzi de' Bianchi, Vittorio Amedeo
Ranuzzi de' Bianchi, Vittorio Amedeo


Giulio Tonti.
Giulio Tonti (født 9. desember 1844 i Roma i Italia, død 11. desember 1918 i Roma) var en italiensk kardinal. Han arbeidet under hele sin preste- og bispetid i Vatikanets og det pavelige diplomatis tjeneste, skjønt han i en periode på 1890-tallet både var apostolisk nuntius i Haiti og erkebiskop av Purt-au-Prince der. Han var også nuntius i Brasil og i Portugal (måtte avbryte det vervet på grunn av den portugisiske revolusjon i 1910), og fikk derpå oppgaver i Vatikanet.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1915.
Tonti, Giulio
Tonti, Giulio
Tonti, Giulio
Tonti, Giulio


Giovanni Cagliero.
Giovanni Cagliero S.D.B. (født 11. januar 1838 i Castelnuovo d'Asti ved Torino i Italia, død 28. februar 1926 i Roma) var en italiensk kardinal. Han ble etter sin utdannelse og prestevielse i Italia sendt til Søramerika, der han virket i Uruguay og Argentina. Han var med på å organisere den katolske kirkes arbeide i den nordlige delen av den argentinske landsdelen Patagonia.
Senere ble han biskop og pavens apostoliske delegat til Costa Rica og Nicaragua 1908–1915.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1915. Han var det første medlem av salesianerordenen som ble kardinal.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.


Garp.
Garper var det navnet som bergenserne brukte om de hanseatiske kjøpmennene.
Absalon Pedersson Beyers dagbok, "Bergens Kapitelsbok", fra åra 1552 til 1572 gir førstehånds kunnskap om gnisningene mellom den stedlige befolkninga og garpene på Bryggen.


Tommaso Pio Boggiani.
Tommaso Pio Boggiani O.P. (født 19. januar 1863 i Boscomarego ved Alessandria i Italia, død 26. februar 1942 i Roma) var en italiensk kardinal. Han var som medlem av dominikanernes piemontesiske provins misjonær i Konstantinopel en stund, og fikk deretter høyere verv i sin orden. Han ble biskop av Adria og Rovigo 1908–1912, men ble så sendt som apostolisk delegat til Mexico 1912. Deretter ble han tilknyttet Den romerske kurie og var sekretær ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV. Han var erkebiskop av Genova 1919–1921.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1916.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI, og ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Giovanni Bonzano.
Giovanni Bonzano (født 27. september 1867 i Castelleto Scazzoso ved Alessandria i Italia, død 26. november 1927 i Roma) var en italiensk kardinal. Han var som medlem av dominikanernes piemontesiske provins misjonær i Konstantinopel en stund, og fikk deretter høyere verv i sin orden. Han ble apostolisk delagat i USA i 1912,og fikk midlertidig det samme verv for Mexico i 1915, men ble så sendt som apostolisk delegat til Mexico 1912.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1922.
Bonzano, Giovanni
Bonzano, Giovanni
Bonzano, Giovanni
Bonzano, Giovanni
Bonzano, Giovanni
Bonzano, Giovanni


Niccolò Marini.
Niccolò Marini (født 20. august 1843 i Roma i Italia, død 27. juli 1923 i Roma) var en italiensk kardinal. Han var en slektning av erkebiskop og pavelig seremonimester Piero Marini.
Niccolò Marini arbeidet i en rekke sentrale stillinger i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati. Han arbeidet svært aktivt for den kristne Orient og for å bevirke at det ble gjenetablert fullt fellesskap mellom Den katolske kirke og de ortodokse kirker, og reiste med dette for øye meget til Det hellige Land, Egypt, Hellas og Nordafrika. Han var sekretær (den gang lederstillingen) i Kongregasjonen for østkirkene 1917–1922.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1916.
Marini deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Marini, Niccolò
Marini, Niccolò
Marini, Niccolò
Marini, Niccolò


Gondor.
Gondor er et fiktivt kongerike fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Gondor lå i sør av Midgard, og som dets nordre grense hadde det (slik som vi kjenner landet fra boka "Ringenes herre") den øst vest gående fjellkjeden Kvitklettene, som grenser til landet Rohan, men de har også noen landområder som ligger nord for disse fjellene (Anórien er et eks. på dette). Det ligger sør for Rohan og vest for Mordor. Grensen i vest er elven Lefnui. I øst går grensen gjennom Ithilien, og i sør går grensen gjennom det som før var Sør-Gondor men som nå er et omstridt ødeland.
Historie.
Som Arnor i nord, er Gondor et av mennenes kongeriker og det ble grunnlagt av Isildur og Anárion, som begge var sønner av Elendil, etter Númenors fall. Landet ligger sør for Rohan og vest for Mordor, og grenser i sør til Belfalasbukten. Navnet er Sindarin og betyr "Landet av Stein" eller "Steinlandet", fra Sindarins gond (stein) og (n)dor (land). Navnet fikk det antakeligvis på grunn av Ered Nimrais og de andre fjellkjedene i landet.
Tidlig historie.
Før Númenors fall var Gondor hjemmet til mange Númenóreanske kolonister, som enten blandet seg med de innfødte folkene (Middelmenn) hvis de var vennlige, eller spredte dem inn i Ras Morthil, Dunland, og Drúadanskogen. Gondor var en mer fruktbar region enn Arnor i nord, og derfor er det mye høyere befolkning allerede før Elendils skip kom dit, inkludert den veletablerte byen, Pelargir.
Elendiliene fra Númenor ble gitt en riktig varm velkomst da de kom av dem som allerede hadde kolonisert i Midgard, og blant dem var en koloni av adelige Númrnóreanere ved Dor-In-Ernil. Kolonistene nord for Anduin aksepterte Elendils krav om herredømmet over dem, men sør for Anduin aksepterte ikke de nylig ankommende Númenóreanerne hans krav.
Gondor etter at Númenors befolkning allerede hadde delt seg mellom Elendiliene og Kongsmennene, og alle av de mer søndre koloniene (som Umbar) forble fiender av Elendiliene.
Det nylig grunnlagte kongeriket Gondor utgjorde da en del av den siste alliansen mellom alver og menn som styrtet Sauron første gang helt på slutten av det andre tidevervet.
Gondor Framgang.
Etter krigen vokste Gondors styrke og rikdom jevnt (ved unntak av en Austring-invasjon i året 492 i det tredje tidevervet). Og Gondors makt fortsatte å vokse videre inn i det 9. århundre av det tredje tideverv. Mens Gondors makt ennå vokste i det 9. århundre nådde makten og styrken til Gondors søsterrike, Arnor, sitt høydepunkt da, og ble til flere forskjellige arveriker. Gondors storhetstid var ennå ikke kommet.
Gondors Gullalder.
Under den mektige kong Hyarmendacil I regjeringstid (ca. 12. århundre T.T.) nådde Gondor høyden av sin makt. Mens Hyarmendacil styrte nådde Gondors grenser sitt ytterpunkt. Da strakte kongeriket seg så langt som til Rhûnhavet i øst, i sør strakte de seg ned til det nærmeste av Haradrims land, mot gikk landet helt til Myrkskog, og i vest helt mot Arnors grenser.
Gondors rikdom var så stor i denne tiden at menn fra andre land kunne uttale i misunnelse at "I Gondor er edle steiner bare steiner som barna kan leke med." Gondor nøt også flere århundrer i fred på grunn av sin militære makt.
Gondors nedgangsår.
Men etter hans styre spredde forfallet seg under Gondors konger, og en lang nedgangsperiode begynte (selv om Gondor opplevde flere kortere perioder da det gikk litt bedre). Tre store katastrofer rammet Gondor i det andre årtusenet av det tredje tidevervet; og disse tre blir holdt for å være hovedgrunnen for Gondors nedgang: Ættefeiden, den store pesten, og invasjonen av Vognfolket (en stamme av Austringene).
Ættefeiden.
I det 15. århundre i T.T. var det en stor borgerkrig, som fikk navnet Ættefeiden, som rev landet i stykker. Den daværende kongen av Gondor, kong Eldacar, var av blandet blod: hans mor var av Nordamennenes ætt. Den folkelige misnøyen rundt dette førte til at kong Eldacar ble avsatt av Castamir, admiralen over hele den Gondorske marinen, og han hadde litt kongelig blod i sine årer. Eldacars sønn, Ornendil, ble drept av Castamir, mens Eldacar selv flyktet mot nord. Castamir ble siden kjent som Castamir tronraner. I løpet av de ti årene Castamir regjerte beviste han at han var veldig grusom, og på grunn av hans kjærlighet til den gamle flåten sin, ga han overdreven oppmerksomhet til kystområdene, mens han totalt overså de indre områdene av landet.
Så vendte Eldacar tilbake med en arme av sine slektninger, Nordamennene, og armeer av Gondorske menn fra de indre regionene, som Anórien, sluttet seg til han. Osgiliath ble ødelagt i løpet av denne konflikten, og den store broen ble ødelagt og palantíren forsvant. Eldacar drepte Castamir og tok tilbake Gondors trone, men Castamirs sønn og hans styrker ble beleiret i Pelarigir, den største havnen i Gondor. De trakk seg omsider tilbake til Umbar, og slo seg sammen med Umbars korsarer, og plaget Gondor i flere år, helt til deres etterfølgere døde ut.
Den store pesten.
Senere kom den store pesten, og da døde det Hvite tre. Pesten var ikke en noe som rammet bare ett sted: pesten gikk gjennom hele Midgard, og nådde de fjerne delene av Arnor og hobbitene i Hobsyssel i nord. Kong Tarondor fant en spire av det Hvite treet, og flyttet hovedstaden fra Osgiliath til Minas Anor, Anárions by. I løpet av denne tiden var det så få mennesker igjen i Gondor at festningsverkene som skulle se til at ondskapen ikke gikk tilbake inn i Mordor ble forlatt. Det er antatt at hvis Haradrim eller Austringene hadde vært i stand til å angripe Gondor på dette tidspunktet, da ville Gondor ha falt. Men pesten rammet Gondors fiender like hardt som den rammet Gondor selv, og derfor var ingen av partene i stand til å starte et angrep på noen måte.
Invasjonen av Vognfolket.
Etter at pesten hadde slått hardt ned på Gondor og deres styrke var svak, så Vognfolket sin sjanse, og deres angrep overveldet Gondor, og konflikten varte i godt over et århundre. Vognfolket ødela Gondors nordre hær, men i sør vant Gondor og de overlevende, ledet av en general ved navn Eärnil, og de knuste Vognfolket mens de feiret seieren.
Avslått gjenforening.
I 1944 T.T. møtte Gondor et rettslig problem da den daværende kongen, kong Ondoher, ble drept i kamp med begge sine sønner. Arvedui, som var prins av Arthedain og Ondohers svigersønn, og den seirende generalen Eärnil, som var i fjernt slektskap med kong Ondoher, krevde tronen begge to. Arveduis krav bygget hovedsakelig på den Númenorianske loven om etterfølgere av kongen, som sa at det eldste (gjenlevende) barnet skulle overta tronen og etterfølge kongen. Hvis denne loven ble tatt i bruk igjen ville Arveduis kone, Fíriel som var datter og siste barn til kong Ondoher, bli den regjerende dronningen tal Gondor. Dette ville føre til at deres barn ville være arving til både Gondor og Arnor. Arvedui prøvde også å legge vekt bak kravet sitt siden han var en etterkommer av Isildur. ’’Gondors råd’’ mente også at Isildurs navn var holdt i akt og ære i Gondor, men at kongen av det ‘’søndre riket’’ (Gondor) skulle bli styrt av en av Anárions arvinger. Takket være at Aragorn II var etterkommer av bade Fíriel og Arvedui, kunne han, mer enn tusen år senere, fremlegge sitt krav om tronen som arving bade av Isildur og Anárion.
Eärnils krav til tronen var grunnet at han var en direkte etterkommer av kong Telumehtar Umbardacil. Hans krav ble også støttet av det faktum at han var svært populær p.g.a. sin stilling som den seirende generalen som hadde reddet Gondor fra Vognrytterne etter å ha vunnet i den søndre delen av krigen. Riksforstanderen, Pelendur, som midlertidig styrte Gondor og derfor var dommer i denne saken, dømte til fordel for Gondors seirende general som styrte som Eärnil II.
Anárions siste arving.
I løpet av slaget ved Fornost ledet Eärnil IIs arving, Eärnur, Gondors styrker til seier over Heksekongen av Angmar, som egentlig var herre av Nazgûlene. Selv om Eärnur ønsket å kjempe mot han, var hesten hans så redd ta den flyktet fra slaget mot hans vilje. Da Eärnur endelig fikk kontroll over hesten igjen hadde heksekongen flyktet. Alven Glorfindel profeterte da for Eärnur at det var bedre om ha ikke kjempet mot Nazgûlenes herre fordi "aldri skal han falle ved en manns hånd".
Eärnur ble senere konge av Gondor, og styrte fra Minas Anor (Solens Tårn). I løpet av denne tiden tok ringskrømtene Minas Anors søster by, Minas Ithil (Månens Tårn), og det fikk det nye navnet Minas Morgul og tok det som sitt tilholdssted. Minas Anor fikk det nye navnet Minas Tirith (Vakttårnet) som følge av dette. Nazgûlenes herre sendte gjentatte ganger bud til Eärnur hvor han utfordret han til tvekamp, og ertet han med at han hadde flyktet av frykt for å mote han under slaget ved Fornost. Til slutt ble kong Eärnur så sint at han red med en liten gruppe riddere til Minas Morgul, for å akseptere utfordringen. De ble aldri sett eller hørt fra igjen. Slik endte Anárions slektslinje.
De regjerende Riksforstandere.
Riket hadde vokst gjennom en lang rekke av riksforstandere (en tittel som gikk i arv) etter at kong Eärnur, sønn av Eärnil, forsvant, siden det ikke var noe bevis for at den siste kongen var død, og ikke noe krav om konge tittelen ble støttet nok til å bli akseptert som en etterfølger. Slektslinjen til Anárion ble regnet som brutt, og Gondor var ikke villig til å risikere enda et slektsdrap som følge av en mulig makt kamp, og dette ville antakelig styrtet riket. Alltid når det kom en ny riksforstander måtte han sverge en ed på at han skulle gi Gondors styre tilbake til kongen, men bare om han var en etterfølger av Isildur, hvis en slik noen gang skulle komme igjen. I Gondor var det ingen som kunne hevde at de var etterkommere av Isildur i rett linje, og den nordre linjen fra Arnor hadde så godt som forsvunnet, så denne eden ble ikke tatt helt på alvor. Riksforstanderens linje regjerte som konger, men de hadde ingen tittel. På den tiden da krigen om ringen ble utkjempet, var den regjerende riksforstanderen av Gondor Denethor II, og hans to sønner var Boromir og den yngre Faramir.
Cirion og Éorl.
I året 2510 T.T., da riksforstanderen Cirion styrte over Gondor, møtte landet en av de største farene til da: en av Austringenes stammer, ved navn "Balchoth", invaderte Gondor med en massiv styrke. Gondors arme marsjerte for å kjempe mot Balchothene, men ble avskåret fra Minas Tirith og presset tilbake i retningen av elva Limskir.
Budbringere ble sent mot nord for å be om hjelp fra folket Éothéod, et folk som bodde helt nord i Anduins dal, men ingen regnet med at budbringerne skulle nå fram til målet deres. Da Gondors menn så ut til å tape kom Éothéod og snudde kamplykken til Gondors favør i Slaget ved Celebrants mark. Etter seieren ble Éothéod belønnet, og de fikk landområdet Calenardhon som lå nord for Ered Nimrais og strakte seg fra Rohansgapet ved den søndre enden av Hithaeglir (Tåkefjellene), sør for skogen Fangorn og elva Limskir, helt ril elva Anduin ved de vestre delene av Emyn Muil og Meringstrømmen. Der ble kongeriket Rohan opprettet og Eorl Unge var den aller første kongen i Rohans kongerekke. En vedvarende allianse mellom Gondor og Rohan ble opprettet da Eorl sverget troskap til Cirion i Eorls ed.
Krigen om ringen.
I året 3019 i det tredje tidevervet, i krigen om ringen, møtte Gondor et overveldende angrep på hovedstaden Minas Tirith i Slaget på Pelennor-enga. Selv om de nesten ble slått, møtte enda en gang Rohirrim opp i tide til å snu krigslykken, og hjalp dem med å vinne krigen.
Etter Saurons andre og endelige nederlag ble kongeskapet gjenopprettet og Aragorn II ble konge av det Gjenforente kongeriket av Gondor og Arnor.
Faramir, den siste arvingen av de regjerende riksforstanderne, forble den offisielle riksforstanderen (selv om han ikke regjerte), og han ble gjort til prins av Ithilien, som var blitt tatt tilbake fra Mordors styrker.
Gondor, som det viste seg i hendelsene i og omkring Ringkrigen (ca. 3019 T.T.), har blitt sammenlignet med det bysantinske rike, på grunn av flere ting. Både det Bysantinske riket og Gondor var ekkoer av den gamle storheten til det tidligere Romerriket og det tidligere forente kongeriket til kong Elendil, i den rekkefølgen. Til tross for at de bare var ekkoer var de ennå sterke i deres egen tid. Og, i en periode av relative barbariske omgivelser, var både det Bysantinske riket og Gondor siviliserte riker som kjempet mot innrykninger av mørkets tidevann.
Region i Gondor.
Den lange neset av Andrast var ikke bebodd.


Oreste Giorgi.
Oreste Giorgi (født 19. mai 1856 i Valmontone nær Segni i Italia, død 30. desember 1924 i Roma) var en italiensk kardinal. Han var en slektning til kardinal Pietro Marini. Han arbeidet i en rekke sentrale stillinger i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati. Han arbeidet i en rekke sentrale stillinger i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1916. Han var da prest og ikke biskop. I 1924 ble han imidlertid utnevnt og viet til titularbiskop.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Giorgi, Oreste
Giorgi, Oreste
Giorgi, Oreste
Giorgi, Oreste


Minas Tirith.
Minas Tirith er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Minas Tirith, som før het "Minas Anor" (solens tårn), er den nåværende hovedstad i Gondor. Byen ligger helt øst i landet. Etter at byen ble hovedstad (i 1640 det tredje tideverv) bodde kongene og siden riksforstanderne i denne byen. Byen består av 7 Konsentriske ringer, som er beskyttet med hver sin mur. Øverst står "Vakttårnet".
Den veldige byporten vender mot øst, som er retningen mot den tidligere hovedstaden Osgiliath. På høyde med den 4. ringen ligger kongenes gravkammer.
Festningen var så sterkt at ingen fiende noensinne hadde klart å erobre den. Det fruktbare åkerlandet som lå rundt Minas Tirith var i tidligere tider omgitt av en stor mur: "Pelennor". Innenfor denne muren ble det utkjempet et avgjørende slag i Ringkrigen. Hærene fra Mordor og Gondor møttes og hæren fra Mordor led nederlag fordi Rohans ryttere kom til hjelp.


Osgiliath.
Osgiliath er en by i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne byen var den gamle hovedstaden til landet Gondor.
Byen ble grunnlagt av Elendil og hans sønner, Isildur og Anárion, på slutten av det andre tidevervet. Osgiliath ble lagt ved den store elva Anduin, og lå nesten midt mellom de to byene Minas Anor i vest og Minas Ithil i øst. Etter at Minas Ithil falt og ble til Minas Morgul ble Osgiliath beleiret og til slutt ble byen forlatt. Da ble hovedstaden flyttet til Minas Anor – som nå fikk det nye navnet Minas Tirith. I løpet av krigen om ringen ble Gondors menn hardt presset til å hindre at fienden brøt seg gjennom ved Osgiliath, men dette skjedde og alle styrkene ble trukket ut av byen like før slaget på Pelennor-enga på slutten av det tredje tidevervet. Etter at den ene ringen ble ødelagt i Dommedagsberg ble Osgiliath bygd opp på nytt, men den ble aldri like stor og praktfull som den en gang hadde vært. Minas Tirith forble hovedstaden og Kongens by.
Navnet "Osgiliath" er Sindarin for Stjernenes kuppel, noe som viser til byens viktigste og kjent bygning, nemlig en stor kuppel som en gang huset Osgiliaths palantír (Osgiliaths palantír gikk tapt i elva Anduin i løpet av "Ættefeiden" på kong Eldacars tid, T.T. 1437.)
I Peter Jacksons film "To tårn", tar Faramir med seg Frodo, Sam og Gollum til Osgiliath, og der blir de vitner til et slag mellom Mordors orker og Gondors menn. Dette skjer ikke i boka "To tårn".


Reguleringsteknikk.
Reguleringsteknikk beskriver hvordan man kan regulere og stabilisere et dynamisk system. Et dynamisk system kan reguleres eller styres på flere måter. Et system som involverer en person som styrer en maskin, f.eks. en person som kjører bil, kalles manuell styring. Et system som bare involverer maskiner, som f.eks. regulering av temperatur med termostat, kalles automatisk styring. Systemer som er utformet for å holde en gitt utgangsverdi stabil til tross for forstyrrelser i systemet kalles regulatorer og systemer som er utformet for å følge en gitt funksjon kalles servo-systemer.
Kontinuerlige reguleringer.
Kontinuerlige reguleringer, f.eks regulering av vannnivå i en tank, regulering av temperatur, eller regulering av gjennomstrømning, regulering av trykk, fart, regulering av pH/Oksygen-innhold i et stoff. Det er ubegrenset hva du kan regulere, og alle disse kan bli regulert på samme måte; med en regulator.
Regulator.
Oppgaven til en regulator er å endre pådraget i forhold til måleverdien fra prosessen, det gjør den med noen parameterer som kalles P, I og D. Disse variablene varierer fra prosess til prosess. Formålet til disse variablene er å skape den optimale reguleringsalgoritmen til en viss prosess, for å få en mest mulig stabil reguleringen.
P verdien = en %verdi av prosessverdien, som er et område, som forteller når pådraget kan åpne fra 0 til 100%(prosentverdi)
I tiden = en integrert tid som tilfører samme forsterkningen som P-verdien over en "I" tid (sekunder) får å minske avviket skapt av P-båndet.
D tiden = en derivert tid som tilfører samme forsterkning med en gang prosessverdien forandrer seg. (Motsatt av I tiden) denne er ofte brukt i trege reguleringer. Ikke alltid med i alle typer reguleringer.
Transmitter.
En transmitter i reguleringsteknikken er en komponent i en regulering, som måler prosessverdien i prosessen, og gjør denne om til et standardsignal før den sender signalet videre til regulatoren.
Standardsignal som blir brukt i prosessen, er: strømsignal(4-20mA, 0-20mA), spenningssignal(1-5V, 0-10V)og pneumatiske signaler(3-15psi)
Pådragsorganet.
er den komponenten i reguleringen som forandrer prosessverdien. F.eks, en frekvensomformer, som endrer hastigheten til en pumpe, eller en reguleringsventil, som endrer hvor mye som kan strømme gjennom røret.


Minas Morgul.
Minas Morgul er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Minas Morgul, som før het "Minas Ithil" (månens tårn), var engang tvillingbyen til Minas Tirith og var en like mektig og praktfull festning, helt til den ble inntatt av Nazgûlene i året 2002 i det tredje tideverv. Toppen av et stort tårn dreide sakte hit og dit som et stort, spøkelsesaktig hode, og omkring muren lyste det et spøkelsesaktig lys. På begynnelsen av broen, som var den eneste veien inn i borgen, var det satt opp steinhoder som var langt fra menneskelig. Dødelige vesener fryktet denne byen som en gang hadde vært så praktfull, men som nå var falt helt inn i skyggen og mørket.
Skrekk og krig gikk fa Minas Morgul mot Ithilien ved grensen mot Gondor, helt til det ikke var flere folk igjen der. Bare skogfolk fra sør under Faramirs kommando klarte for en stund å holde dette landet usikkert for fienden, men også de ble presset stadig lenger tilbake og våget til slutt ikke å gå nær spøkelsesbyen, Minas Morgul.
I Ringkrigens tid kom den veldige hæren som skulle gjennomføre angrepet på Osgiliath og beleiringen på Minas Tirith fra Minas Morgul.


Filippo Giustini.
Filippo Giustini (født 8. mai 1852 i Cineto Romano nær Tivoli i Italia, død 17. mars 1920 i Roma) var en italiensk kardinal. Han arbeidet i en rekke sentrale stillinger i Den romerske kurie. Han var sekretær for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen 1908–1920.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1914.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Giustini, Filippo
Giustini, Filippo
Giustini, Filippo
Giustini, Filippo


Helg.
Helg er et eldre norsk ord, gammelnorsk "helgr", avledet av «hellig». Ordet betegner en helligdag, en fridag eller to-tre fridager på rad. Bruken og betydningen av ordet har endret seg etter at det ble vanlig med lørdagsfri på 1960-tallet.
Hverdag og helg.
I dag betegner helg vanligvis perioden fra arbeidstidas slutt på fredag til den begynner igjen mandag. Det betyr at lørdag og søndag er fridager. Søndag er en offisiell helligdag hvor de fleste har fri, og det gjelder spesielle restriksjoner på hvilke tjenester som skal være tilgjengelige. Lørdagen er derimot i rettslig forstand en arbeidsdag, men sedvane og overenskomster i arbeidslivet har gjort at de fleste ikke arbeider på lørdager.
Liv i helgene.
Offentlige transportmidler har gjerne egne helgeruter med lavere frekvens. Offentlige kontorer så vel som private firma har som regel stengt. Derimot holder varehandelen åpent på lørdag, mens hotell- og restaurantnæringen oftest har åpent både lørdag og søndag. Det gis ikke ordinær undervisning i skolen, men det finnes et utall helgekurs og helgesamlinger for deltidsstudenter. Videre er det svært vanlig at idrettslag og øvrige fritidsorganisasjoner legger arrangement som turneringer, samlinger og mesterskap til helgene. Restauranter, barer og nattklubber er spesielt godt besøkt på fredags- og lørdagskveldene. Derimot er det en økende tendens til at teaterforestillinger, konserter og øvrige kulturaktiviteter legges til hverdagskvelder. Kulturfestivaler legges allikevel gjerne til helgene.
Weekend.
Et synonym i moderne norsk er det engelske innlånet weekend, som synes å være spesielt vanlig i Oslo-området. Ordet «weekend» er spesielt mye brukt innen reiselivet som betegnelse på kortere ferier og hotellopphold over en helg.
Ovale helger.
En oval helg er et moderne uttrykk for en utvidet helg. Dersom man tar fri fredag og mandag og reiser bort i til sammen fire dager, er det et eksempel på en oval helg. Et annet uttrykk for dette er en langhelg.
Helgehistorier.
Ordet weekend ble skapt i England på 1800-tallet, da det ble vanlig å få fri etter lunsj på lørdag. Det engelske ordet har hatt sin seiersgang blant verdens språk, og brukes enten som lånord (europeisk fransk "le week-end", dansk "weekenden") eller som lånoversettelse (kanadisk fransk "la fin de semaine", svensk "veckoslutet", tysk "das Wochenende", spansk "fin de semana"). På norsk er ordet også i bruk, men ordet helg er det vanligste.
Helg og høytid.
Tidligere, da det var vanlig å arbeide på lørdag, bruktes ordet i de tilfellene da en søndag og en helligdag eller flere helligdager gav sammenhengende fri. Eksempler er julehelga, påskehelga og pinsehelga. Denne betydningen er fortsatt aktuell, men etter at det ble lørdagsfri, presiserer man gjerne i moderne språkbruk med å kalle dette en langhelg.


Filippo Camassei.
Filippo Camassei (født 14. september 1848 i Roma i Italia, død 18. januar 1921 i Roma) var en italiensk kardinal. Han var erkebiskop av Naxos 1904–1906, og latinsk patriark av Jerusalem 1906–1921.
I november 1917 utviste tyrkerne ham fra Jerusalem til Nasaret i det nordlige Palestina. Etter den anglofranske seier i første verdenskrig i november 1918 vendte han tilbake til Jerusalem. Han døde plutselig under et måltid under et besøk i Vatikanet.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1919.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.


Arbeidsuke.
En arbeidsuke er hvor mye man jobber i løpet av en uke. Vanlige arbeidsdager er fra mandag til fredag. I Norge er en arbeidsuke maksimalt 40 timer etter loven, men nede i 37,5 timer gjennom tariffavtale mellom organisasjoner og arbeidsgivere.
I ungdomsskolen har også elevene noe som heter Arbeidsuke. Da jobber de hos en bedrift/firma i en uke, for å få litt innblikk i hvordan arbeidslivet er, også hvordan man søker jobb. Elevene får som oftest ikke lønn, men de kan ta imot penger hvis bedriften/firmaet gir dem det.


Aabybro kommune.
Aabybro kommune var inntil 1. januar 2007 en kommune i Nordjyllands amt i Danmark.
Under Kommunalreformen (2007) ble den slått sammen med sammen med Brovst kommune, Fjerritslev kommune og Pandrup kommune til Jammerbugt kommune. Denne kommunen har et areal på 863 km² og 38 864 (2005) innbyggere. Den nye kommunen faller under den nye regionen kalt Region Nordjylland.
Referanser.
Åbybro


Augusto Silj.
Augusto Silj (født 9. juli 1846 i Calcara di Visso nær Norcia i Italia, død 27. februar 1926 i Roma) var en italiensk kardinal, og var prefekt for Signatura Apostolica 1920–1926.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1919.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Silj, Augusto
Silj, Augusto
Silj, Augusto
Silj, Augusto


Aalborg kommune.
Aalborg kommune er en kommune i Region Nordjylland etter Kommunalreformen i 2007. Før reformen hadde kommunen 163 321 innbyggere (2009), i 2007 har den etter sammenslåingen 194 149 innbyggere. Administrasjonssenter og største by er Aalborg, med en befolkning på drøye 120 000.
Attraksjoner.
I kommunen ligger Karolinelund, Lindholm Høje, Aalborg Marinemuseum og Aalborg Zoo inne i byen Aalborg. I Nibe ligger middelalderkirken Nibe kirke. I Sebbersund ligger såvidt synlige rester av jernalder-boplassen Sebbersund.


Ålgård.
Ålgård er et sted og administrasjonssenteret i Gjesdal kommune på Jæren i Rogaland. Stedet ligger 102 meter over havet like over 10 km sør for Sandnes sentrum, hvor elva Figgjo renner ut av Edlandsvatnet.Tettstedet består i dag av Ålgård, Fiskebekk, Opstad og Solås. Ca. 8000-9000 av kommunens 10 593 innbyggere (2011) bor på Ålgård.
Navnet.
Navnet Ålgård har hatt flere skrivemåter. I 1462 ble det skrevet Aalægard, i 1519 Aalgardt, i 1563 Aalgaadt og fra 1567 Aalgaard. Opphavet til navnet er antagelig ålagjerde, også kalt mærgard som er betegnelsen for gjerdet eller karet som ble brukt til å fange ål med.
Historie.
Ålgård hørte til Gand frem til 1634 da Gjestal skipreide ble opprettet. Fra 1600-talet var Ålgård en postgård. Den indre armen av den vestlandske hovedveien ble i 1866–1869 ført frem til Ålgård. Lars Oftedal opplevde stedet før veien og industren kom til Ålgård og skrev i Stavanger Aftenblad: «Adkomsten var før 60-årene høyst ufullkommen og besværlig, særlig fra Bråstein i Høyland. Det var som å reise til fjells. Bakker opp og bakker ned, så bratte som hustak og så smale at det var et kunststykke for kjørende å komme forbi hverandre på noen steder, med svimlende stup ned mot elven, så det var den visse død dersom noen tumlet utfor...»
Ålgård omfatter gårdene Edland gnr. 5, Berland gnr. 6 og Ålgård gnr. 7, og vokste frem etter 1870. Utover gårdsbrukene var det i 1870 bare to bygninger
i Ålgård - to kvernhus som stod ved elven litt nedenfor oset i Edlandsvatnet.
Ålgård vokste opp rundt "De Forenede Ullvarefabrikker" (DFU) som ble grunnlagt av haugianeren Ole Nielsen som Aalgaards Uldspinderi i 1870. Fabrikken lå før dette på Eikeland i Sandnes, men ble flyttet til Ålgård da de ønsket å ta i bruk nyere maskiner som ble drevet av fossekraft. I tillegg var det mange sauebønder i området, noe som gjorde
transporten av råmaterialene mye enklere. Ole Nielsen nøyde seg ikke bare med å bygge en fabrikk, men anla en bruksskole på slutten av 1880-årene. Fabrikken var med på å finansiere Ålgård kirke som stod ferdig to år etter at Nielsen døde.
Ålgård stasjon som nå er nedlagt, brukes nå i tilknytning til kirken.
Ålgårdbanen, mellom Ålgård og Sandnes, ble åpnet i 1924 og var første del av den planlagte Sørlandsbanen. Traséen ble sprengt til Kyllingstad i retning Vikeså, men Stortinget omgjorde vedtaket om en indre trasé og la resten av banen om Egersund.Banen er ikke nedlagt, det er driften som er innstilt på ubestemt tid. Lokale krefter jobber for gjenåpning. Strekningen Ålgård-Figgjo brukes til dresin og saktegående veterantog. Strekningen Gandal-Vagle brukes av jbv til tungtrafikk frakt av trafo lastet på vogner.
Næringsliv.
De Forenede Ullvarefabrikker er lagt ned, men bygningene står der fortsatt og blir brukt til kjøpesenteret "Magneten", biblioteket "Veveriet" og kommunens administrasjon, Storahuset. Smia brukes av det lokale knivsmedlaget, og kraftstasjonen er fremdeles i drift. I 1986 åpnet fritidsparken Kongeparken, som er en av Norges mest populære fornøyelsesparker og årlig treffsted for avgangsruss fra hele landet.
I dag har Ålgård industri gjennom bl.a. Jæder. Et nytt industriområde er under bygging på Skurve langs E39, tre kilometer sør for Ålgård. Foreløpig er det kjent at Asko Rogaland får nye lokaler på området i 2008. Ålgård Offset, et av Norges større trykkeribedrifter ligger også i bygda.
Skole.
Ålgård har tre barneskoler, Bærland, Solås og Ålgård, og Gjesdal ungdomsskole. Skoleutbyggingen har fulgt etter veksten av Ålgård som tettsted. Nye Ålgård skole stod ferdig i 1955, Gjesdal ungdomsskole i 1970, Bærland i 1984 og Solås i 1989. Solås ble utvidet i 1992 og 1996.
Målform.
Ålgård skole fikk som siste skolen i tidligere Gjestal nynorsk som hovedmål i 1946, mot stor motstand blant befolkningen. Dette førte til skolestreik og mange av barna ble tatt ut av skolen og fikk gå på privatskole de neste tre årene. Til tross for rettssak, vant ikke foreldre frem, ettersom skolestyret hadde gjort et lovlig vedtak. Saken havnet til slutt i Undervisningsdepartementet som utarbeidet et kompromiss: skolen beholdt nynorsk som hovedmål, men elevene fikk velge opplæringsmål (bokmål/nynorsk). Det førte til at skolen ble måldelt (bokmål i parallellklasser) og har vært det siden. I 1991 og 2005 var det folkeavstemninger om målformen ved skolen, og resultatet ble fortsatt nynorsk begge gangene. Dette forhindrer likevel ikke at andelen nynorskelever er jevnt synkende, fra 39% i 2000 til 25% i 2011.
Bærland skole fikk etter folkeavstemning bokmål som hovedmål fra etableringen i 1984, med nynorsk i parallellklasser inntil i 2010. Solås skole fikk også bokmål fra oppstarten i 1989, dog uten folkeavstemning, og skolen har kun hatt bokmålselever siden. På de fire skolene i Ålgård var det 9,2% av elevene som har nynorsk i 2011, en halvering fra 19,5% i 2000.
Aktiviteter.
"Perlå" i Edlandshagen er et opparbeidet parkområde ved Edlandsvatnet, sentralt på Ålgård. Her er det i naturskjønne omgivelser lagt til rette for bading og piknik om sommeren. Stor brygge, gressdekke, flåte og toaletter gjør dette til et fint sted for hele familien.
"Vardejakten" er et tiltak i regi av Gjesdal IL og OK Ålgård. Det er lagt ut bøker på 8 ulike topper i området rundt Ålgård hvor det er mulig å skrive seg inn. Klubbene anslo at mellom 2000 og 3000 mennesker deltok i Vardejakten i 2006.
"Ålgård Vannfestival" arrangeres hvert år i august. Festivalen er et initiativ fra lag og foreninger på Ålgård. Festivalen tilbyr konserter, servering og aktiviteter for både unge og gamle. De siste årene har bygda hatt besøk av f.eks. Bertine Zetlitz, Mira Craig og Hellbillies. Ålgård Svømmeklubb og Gjesdal IL har arrangert et åpent triathlon her i forbindelse med festivalen.
Kongeparken er en fornøyelsespark som ligger på nordsiden av Ålgård. Her samles russ fra hele landet hver år for å feire.


Aars.
"Om den norske slekten Aars, se Aars (slekt)"
Aars er en by i Vesthimmerlands Kommune med 7 328 innbyggere (2004). Før regionreformen 2007 var Aars administrasjonssenteret i Aars kommune.
Her ligger Vesthimmerlands Gymnasium, som var det første sognekommunale gymnasium da det åpnet i 1960. Mange kunstnere, især Per Kirkeby, har satt sitt preg på byen med forskjellige skulpturer og bygningsverk. Byen ligger i Region Nordjylland.
Navnet stammer trolig fra det oldnorske-oldislandske ord árr eller ármadr – på oldengelsk ar, som på dansk betyr kongens ombudsmand eller jarl. Tidligere har "Aars" (også) betegnet Aarhus som når Ludvig Holberg lar Peder Paars – i skjemtediktet av samme navn – reise fra Kalundborg til "Aars".
Historie.
Himmerland er i Romertiden s land, men området har arkeologiske funn ved Tolstrup og Svendstrup fra 3200 f.Kr. En rekke gravfunn vitner om stor aktivitet i bronsealderen. I keltisk jernalder startet det såkalte kimbrertog – en storstilt folkevandring av kimbrerne sørover omkring 120 f.Kr, hvor kimbrere og teutonere herjet i Europa og slo Romerne i seks store slag inntil hærføreren Marius slo kimbrerne i Nord-Italia den 29. juli 101 f.Kr. her ble ifølge skriftlige kilder om lag 100 000 kimbrere drept.
Toke skal ifølge sagnene være sønn av Gorm den gamle, Danmarks grunnlegger som er gravlagt i Jelling.
Navnet "Aars" fremstår første gang i 1345, i "Repertorium Diplomaticum Regni Danici Mediævalis". Men stedet var ikke stort i middelalderen og renessansen, med kanskje 300 mennesker i hele sognet. I 1688 var kongen fremste godseier i sognet. Livegenskapet hemmet landbruksutviklingen, men landreformen 23. april 1781 ga mulighet for utskifting av jord og oppheving av adels- og landsbyforpliktelsene.
Dette medførte et oppsving fordi hver bonde tok mer økonomisk initiativ. Den store veksten kom særlig 1848-1901, med stor vekst i korneksporten og opphevelsen av laugsplikten i 1857. Nye hedeområder ble pløyet opp og dyrket. I 1875 bodde det 782 mennesker i Aars sogn. Jernbanen som åpnet 1893 og 1899 ga en enda større vekstimpuls, og nå startet for alvor industrialiseringen av områdets håndverk.
Eksterne lenker.
Års


Arnor.
Arnor er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Arnor var kongeriket til Dúnedain av Midgard som ble grunnlagt i 3320 i det andre tideverv av Elendil som også ble Arnors første konge. I sin storhetstid hørte alt land mellom elven Bruinen (Sribrumla) som lenger nede blir til Gwathló (Gråflåma) og elven Lhûn (Lune). I motsetning til Gondor var Arnor ikke velsignet med hell, og Dúnedain av Nordens undergangen begynte med ulykken ved Sverdliljevollene i året 2 i det tredje tideverv. Til tross for dette forsvant ikke dynastiet av herskerne av Arnor (Isildurs slekslinje). Isildurs arvinger ble til stammefyrster av de få gjenlevende Dúnedain i Norden, helt til etter Ringkrigen da Arnor ble gjenopprettet av kong Elessar (Aragorn).
Annúminas var Arnors første hovedstad, men siden ble Fornost hovedstad fordi det var den største byen i landet.


Aulum-Haderup kommune.
Aulum-Haderup kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Etter regionreformen i 2007 er den innlemmet som en del av nye Herning kommune i Region Midtjylland.


Teodoro Valfré di Bonzo.
Teodoro Valfré di Bonzo (født 2. august 1853 i Cavour nær Torino i Italia, død 25. juni 1922 i Roma) var en italiensk kardinal. Han virket i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati, skjønt han også hadde vært biskop av Cuneo 1885–1895, Como 1895–1905, og erkebiskop av Vercelli 1905–1916.
Hav var blitt apostolisk utsending og pavelig ekstraordinær delegat til Costa Rica i 1884, men den derværende pågående antireligiøse bevegelse gjorde at hans oppdrag ble suspendert. Pavestolens diplomatiske forbindelser med Costa Rica ble ikke normalisert før i 1908.
I 1916 ble han apostolisk nuntius til Østerrike-Ungarn.
Han ble kreert til kardinal i 1919 av pave Benedikt XV (Giacomo della Chiesa), hans klassekamerat og venn fra de begge gikk på presteseminaret.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Valfré di Bonzo, Teodoro
Valfré di Bonzo, Teodoro
Valfré di Bonzo, Teodoro
Valfré di Bonzo, Teodoro


Brande.
Brande kommune er en tidligere dansk kommune i Vejle amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Ved regionreformen 2005-2007 ble kommunen innlemmet i den nye Ikast-Brande kommune i Region Midtjylland.


Egvad kommune.
Egvad kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Etter regionreformen i 2007 er den en del av nye Ringkøbing-Skjern kommune i Region Midtjylland.


Francesco Ragonesi.
Francesco Ragonesi (født 21. desember 1850 i Bagnaia nær Viterbo i Italia, død 14. september 1931 i Poggio a Caiano nær Pistoia) var en italiensk kardinal. Han virket i hjembispedømmet i flere tiår, og deretter i det pavelige diplomati og i Den romerske kurie.
Han var prefekt for Den apostoliske signatura 1926–1931.
I 1904 var han apostolisk delegat i Colombia og engasjerte seg for åpningen av Panamakanalen. Han var nuntius i Spania 1914–1921.
Han ble kreert til kardinal i 1921 av pave Benedikt XV.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Ragonesi, Francesco
Ragonesi, Francesco
Ragonesi, Francesco
Ragonesi, Francesco


Herning kommune.
Herning kommune er en kommune i Region Midtjylland etter Kommunalreformen i 2007.
Herning var inntil regionreformen i 2007 en kommune i Ringkjøbing amt med ialt 59 100 innbyggere i 2004, og et areal på 541,6 km².
Lokaldemokrati.
Under reformen 2005-2007 ønsket mange borgere i Ikast kommune å bli del av Herning, men etter nøye vurdering i 2005 ble dette ønsket ikke etterkommet. Ved kommunevalg 15. november 2005 fikk det nye kommunestyret rent Venstreflertall med 19 av 31 representanter.
Hernings egen ordfører Lars Krarup fra Venstre ble ny borgmester også i den nye storkommunen. 1. viseborgmester ble Birgit Jonassen fra Dansk Folkeparti, og 2. viseborgmester ble Finn Stengel Petersen fra Socialdemokratiet.


Giovanni Tacci Porcelli.
Giovanni Tacci Porcelli (født 12. november 1863 i Mogliano nær Fermo i Italia, død 20. juni 1928 i Roma) var en italiensk kardinal. Han virket det pavelige diplomati og i Den romerske kurie. Han var pavelig utsending i Belgia og Nederland og ble prefekt for det apostoliske palass i 1918.
Han ble kreert til kardinal i 1921 av pave Benedikt XV.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Tacci Porcelli, Giovanni
Tacci Porcelli, Giovanni
Tacci Porcelli, Giovanni
Tacci Porcelli, Giovanni


Holmsland kommune.
Holmsland kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. etter regionreformen i 2007 er den en del av nye Ringkøbing-Skjern kommune i Region Midtjylland. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970.
Ved den danske region- og kommunalreformen i 2005-07 ble kommunen besluttet sammenslått med Ringkøbing, mot borgernes vilje.


Holstebro kommune.
Holstebro kommune er en dansk kommune i Region Midtjylland etter regionreformen i 2007. Før 2007 var Holstebro en kommune i Ringkjøbing amt med 41 119 innbyggere (2003) på 351 km².
Forlikspartiene stilte krav om folkeavstemning i Mogenstrup i Vinderup kommune, og borgerne der valgte å tilhøre Holstebro kommune fremfor Skive kommune.
Administrasjonssenteret er byen Holstebro. I kommunen ligger "Holstebro Kunstmuseum" og Nørre Wosborg.
Lokaldemokrati.
Allerede 15. november 2005 ble kommunestyret og sammenslåingsutvalget valgt, med Venstres Arne Lægaard fra Holstebro som fortsatt borgermester også i den nye kommunen.


Camillo Laurenti.
Camillo Laurenti (født 20. november 1861 i Monte Porzio Catone nær Frascati i Italia, død 6. september 1938 i Roma) var en italiensk kardinal. Han virket i Den romerske kurie, der han ble prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1922–1928, og prefekt for Kongregasjonen for ritene 1928–1938.
Han ble kreert til kardinal i 1921 av pave Benedikt XV.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Laurenti, Camillo
Laurenti, Camillo
Laurenti, Camillo
Laurenti, Camillo


Ikast kommune.
Ikast kommune er en tidligere dansk kommune i Vejle amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. ved regionreformen 2005-2007 ble kommunen innlemmet i den nye Ikast-Brande kommune i Region Midtjylland.
En rekke borgere i Ikast kommune ønsket sammenslåing med Herning kommune i 2005, men ved nærmere undersøkelser dette året ble det konkludert at kommunen burde slås sammen med Brande og Nørre-Snede.


Lemvig kommune.
Lemvig kommune ligger i Region Midtjylland, tidligere Ringkjøbing amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og ved regionreformen 2007 ble Lemvig kommune (,) slått sammen med Thyborøn-Harboøre kommune (,).
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk det nye kommunestyret Venstre-flertall med Erik Flyvholm som formann for sammenslåingsutvalget og ny borgmester.
I kommunen ligger Bovbjerg fyr og Jens Søndergaards kunstmuseum.


Lorenzo Lauri.
Lorenzo Lauri (født 15. oktober 1864 i Roma i Italia, død 8. oktober 1941 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Peru og i Polen. Sent i 1939 ble han camerlengo for den romerske kirke.
Han ble kreert til kardinal i 1926 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Lauri, Lorenzo
Lauri, Lorenzo
Lauri, Lorenzo
Lauri, Lorenzo


Ringkøbing kommune.
Ringkøbing kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. etter regionreformen i 2007 er den en del av nye Ringkøbing-Skjern kommune i Region Midtjylland. Administrasjonssenteret er byen Ringkøbing, som også er senteret i den nye kommunen.


Rohan.
Rohan er et fiktivt sted i romanen Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Det ligger nord og vest for Gondor. Grensen i nord er skogen Fangorn og Tåkefjellene, i øst er elven Anduin grense, og i sør Kvitklettene, fjellene som grenser mot Gondor. I nordøst og i vest er grensene ikke klart definert. Ytterst i vest av landet ligger en av Rohans festninger, Helmsdjupet. En annen elv i Rohan er Djupna.
I dette kongeriket, som også blir kalt Riddermarken, lever Hestefolket eller Rohirrim. Det ble grunnlagt av Éorl Unge, ganske sent i det tredje tideverv, og er siden tett knyttet til Gondor. Hovedstaden er Edoras. I Ringkrigens tid var det Théoden sønn av Thengel som var konge.
Under Ringkrigen sendte Sarumann ut en hær av "Uruk-hai" (store orker) fra Jarnagard, som angrep Hornborg (Helmsdjupet). Etter en lang kamp vant til slutt Rohirrim, og orkene ble drevet på flukt og drept av Huorner utenfor festningen.


Achille Locatelli.
Achille Locatelli (født 15. oktober 1856 i Seregno ved Milano i Italia, død 5. april 1935 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Argentina, Paraguay, Uruguay, i Belgia og Luxembourg, og i Portugal.
Han ble kreert til kardinal i 1922 av pave Pius XI.
Locatelli, Achille
Locatelli, Achille
Locatelli, Achille
Locatelli, Achille


Luigi Sincero.
Luigi Sincero (født 26. mars 1870 i Trino Vercellese ved Vercelli i Italia, død 7. februar 1936 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i den romerske kurie. Han var sekretær under konklavet 1922 som valgte pave Pius XI. Han ble sekretær for Kongregasjonen for østkirkene i 1926, president for kommisjonen for den autentiske tolkning av kirkeloven 1934, og president for kommisjonen for redaksjonen av den orientalske kirkelov 1935.
Han ble kreert til kardinal i 1923 av pave Pius XI.
Sincero, Luigi
Sincero, Luigi
Sincero, Luigi
Sincero, Luigi


Aurelio Galli.
Aurelio Galli (født 26. februar 1866 i Frascati i Italia, død 26. mars 1929 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1923 av pave Pius XI.
Galli, Aurelio
Galli, Aurelio
Galli, Aurelio
Galli, Aurelio


Helmsdjupet.
Helmsdjupet er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Helmsdjupet er en dal i Vestfold, som nedenfor Thrihyrne fører inn i Ered Nimrais (fjellene). Helmsdjupet er oppkalt etter Helm Hammerhand, en tidligere konge av Rohan, som døde der etter at han hadde forsvart den gjennom vinteren 2758-59 i det tredje tideverv. Der ligger det også en borg som blir kalt Hornborg. Det var sagt at ingen fiendtlig hær noensinne hadde satt sin fot i Hornborg, noe Sarumanns uruk-hai nesten klarte.


Bonaventura Cerretti.
Bonaventura Cerretti (født 17. juni 1872 i Comune de Bardono ved Orvieto i Italia, død 8. mai 1933 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, og i den romerske kurie. Han ble nuntius i Frankrike i 1921, og var prefekt for Den apostoliske signatura 1931–1933.
Han ble kreert til kardinal i 1925 av pave Pius XI.
Cerretti, Bonaventura
Cerretti, Bonaventura
Cerretti, Bonaventura
Cerretti, Bonaventura


Luigi Capotosti.
Luigi Capotosti (født 23. februar 1863 i Monte Giberto ved Fermo i Italia, død 16. februar 1938 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Fermo 1906–1914 og virket deretter i den romerske kurie. Han var sekretær for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen 1914–1930, og deretter pavelig datarius inntil sin død.
Han ble kreert til kardinal i 1926 av pave Pius XI.


Edoras.
Edoras er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Edoras er hovedstad i Rohan.
Byen Edoras er bygget på en ås, som ligger i en dal fra Kvitklettene, og blir beskyttet av en trepalisade. Utenfor byen ligger det kongelige gravhauger på begge sider av veien som fører til byen. På gravene vokste blomsten Simbelmynë. Edoras ble bygd av Rohans andre konge, Brego sønn av Eorl Unge. Før dette skjedde var det Aldburg, som lå i området kjent som Fold, som var hovedstaden av Rohan.
Edoras er den eneste ordentlige byen i Rohan, og i den lå "Den Gyldne hallen", Meduseld. Det var her at Aragorn, Gimli, Legolas og Gandalv møtte kong Théoden.
Edoras er bygd helt i enden av dalen Hovadal, som ligger under det store fjellet Starkhorn. Elva Snøbrunna flyter fra fjellet og forbi byen på sin vei mot elva Entsiget.
I Peter Jacksons film versjon av "Ringenes herre" trilogien, ble Edoras bygd på åsen Mount Sunday i den øverste delen av Rangitata Valley, like ved Erewhon.


Angelo Maria Dolci.
Angelo Maria Dolci (født 23. februar 1863 i Civitella di Agliano ved Bagnoregio i Italia, død 13. september 1939 i Civitella di Agliano) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i den pavelige diplomati, blant annet i Ecuador, Bolivia, Peru, og (etter et avbrekk som residerende erkebiskop av Amalfi) i Tyrkia, Belgia og Romania.
Han ble kreert til kardinal i 1933 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Dolci, Angelo Maria
Dolci, Angelo Maria
Dolci, Angelo Maria
Dolci, Angelo Maria


Skjern kommune.
Skjern kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Kommunesenteret var byen Skjern. Etter regionreformen i 2007 er den en del av nye Ringkøbing-Skjern kommune i Region Midtjylland.
Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og var Danmarks yngste kommune før regionreformen i 2007.


Enrico Sibilia.
Enrico Sibilia (født 17. november 1861 i Anagni i Italia, død 4. august 1948 i Anagni) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i den pavelige diplomati, og ble nuntius i Chile og senere Østerrike.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Struer kommune.
Struer kommune er en kommune i Region Midtjylland etter regionreformen i 2007. Den lå da i Ringkjøbing amt og ble slått sammen med Thyholm kommune til nye Struer kommune i Region Midtjylland.
Allerede 15. november 2005 ble kommunestyret valgt med Martin Merrild fra Venstre som leder for sammenslåingsutvalget og kommende borgmester. Største by i kommunen er Struer, som også er administrasjonssenteret.


Pietro Boetto.
Pietro Boetto S.J. (født 19. mai 1871 i Vigone nær Torino i Italia, død 31. januar 1946 i Genova) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han hadde ledende stillinger i jesuittordenen, og var erkebiskop av Genova fra 1938 til sin død i 1946.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI, som prest – men ble erkebiskop tre år etter.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Boetto, Pietro
Boetto, Pietro
Boetto, Pietro
Boetto, Pietro
Boetto, Pietro


Thyborøn-Harboøre kommune.
Thyborøn-Harboøre kommune er en tidligere kommune i Ringkjøbing amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Som et ledd i Strukturreformen i 2007 ble Thyborøn-Harboøre kommune slått sammen med Lemvig kommune som heretter inngår i Region Midtjylland.


Thyholm kommune.
Thyholm kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og ble i 2007 slått sammen og danner sammen med Struer kommune den nye enheten Struer kommune i Region Midtjylland.


Trehøje kommune.
Trehøje kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Etter regionreformen i 2007 er den innlemmet som en del av nye Herning kommune i region Midtjylland.
Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970.


Ulfborg-Vemb kommune.
Ulfborg-Vemb kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ved regionreformen 2007 ble den innlemmet i Holstebro kommune i Region Midtjylland.


Krikor Bedros XV Agagianian.
Krikor Bedros XV Agagianian (fornavnet tilsvarer norsk "Gregor Peter", ofte gjengitt med fransk "Grégoire-Pierre"; født 18. september 1895 i Akhaltzikhe i Armenia, da del av Russland, død 16. mai 1971 i Roma) var armensk-katolsk patriark av Kilikia og kardinal.
Han fikk sin teologiske utdannelse ved seminaret i Tifflis (Tbilisi) i Georgia i Russland, og i det pavelige atheneum Urbaniana i Roma, og ble presteviet i Roma i 1917. Deretter arbeidet han i Tifflis til 1921, da han ble rektor for det pavelige armenske kolleg i Roma. I 1935 ble han viet til biskop, men uten mulighet til å vende tilbake til hjemlandet av politiske grunner – det var nå en sovjetrebublikk i Sovjetunionen. Han ble patriark av Kikilia, dvs. armensk-katolsk patriark i 1937.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1946.
Agagianian ble en sentral medarbeider i Den romerske kurie, og var prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1958–1970.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.


Selvbergingsjordbruk.
Selvbergingsjordbruk er et jordbruk der man ikke er avhengig av å importere varer fra andre steder. Det er utbredt i land som f. eks. Kenya.
I Norge utgis bladet «Sjølberger’n» som omhandler temaet selvbergingsjordbruk. Forfatteren Stein Jarving har også skrevet flere bøker om selvbergingsjordbruk.


Videbæk kommune.
Videbæk kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. etter regionreformen i 2007 er den en del av nye Ringkøbing-Skjern kommune i Region Midtjylland. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970.


Vinderup.
Vinderup kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ved regionreformen 2007 ble den innlemmet i Holstebro kommune i Region Midtjylland.


Aaskov kommune.
Aaskov Kommune er en tidligere dansk kommune i Ringkjøbing amt. Etter regionreformen i 2007 er den innlemmet som en del av nye Herning kommune i Region Midtjylland.
De største tettstedene i Aaskov er Sdr. Felding (1553 innbyggere) og Kibæk (2557 innbyggere).
Åskov


Supertramp.
Supertramp er et britisk pop/rock-band som ble dannet i 1969. Gruppen begynte sin karriere innen progrocken, men hadde ingen suksess med den stilen i 1970. I 1974 utgav de "Crime Of The Century", som er et utpreget progrock-album, og de neste årene hadde gruppa stor suksess med sin progressive stil. Gruppa har solgt ca. 80 millioner album. Karrieren nådde et toppunkt i 1979 med albumet "Breakfast In America". Bandets foreløpig siste utgivelse var "Slow Motion" i 2002.
Navnet Supertramp er hentet fra R. H. Davies' 1910 bok "The Autobiography of a Supertramp".
1969.
Roger Hodgson spilte inn singelen "Mr Boyd". Elton John og Nigel Olsson spilte på singelen. The Joint hvor Rick Davies sang spilte inn 5 låter i januar.
Støttet av millionæren Stanley August Miesegaes (Sam) annonserte Rick Davies i avisen New Musical Express med teksten «Genuine Opportunity». Roger Hodgson så dette, stilte til audition, og resultatet ble Supertramp. Gruppas første navn var Daddy.
1970.
Supertramp signerte kontrakt med plateselskapet A&M Records og 14. juli 1970 ble debutalbumet
"Supertramp" utgitt. Alle låtene var signert Davies/Hodgson/Palmer. Albumet ble ingen kommersiell suksess og
deler av bestningen ble byttet ut innen neste album ble utgitt.
I 1978 nådde albumet 15. plass på Billboard top-200, og i november 1981 fikk gruppa gullplate for albumet i Canada
med over 50 000 solgte eksemplarer, og to år senere ble det også gullplate i Frankrike.
1971.
25. juni 1971 ble albumet "Indelibly Stamped" utgitt. Bandet brukte ca. 100 timer i England's Olympic Recording Studios
på innspillingen. Heller ikke dette albumet ble noen kommersiell suksess. Albumet var produsert av "Supertramp". Robert Millar som spilte på gruppas første album sluttet etter turne i Norge, i følge flere kilder, blant annet Supertramps egen bok fikk han nervesammenbrudd. Alle låtene på "Indelibly Stamped" var komponert av Davies/Hodgson med unntak av «Rosie Had Everything Planned» (Hodgson-Farrell).
I november 1981 fikk gruppa gullplate i Canada for over 50 000 solgte eksemplarer. To år senere ble det også gullplate i Frankrike.
1972.
Viktigste begivenhet for gruppa var Sam Miesegaes beslutning om ikke lenger å støtte bandet økonomisk. Bandet turnerte blant annet i Norge. I løpet av 1972 slutter alle utenom Rick og Roger mens Dougie Thompson (bass) slutter seg til gruppa mot slutten av året. Av ikke-musikalske ting prøvde Roger LSD for første gang. Jobben med å danne Supertramp Mach III settes i gang.
1973.
Bob Siebenberg (trommer) og John Helliwell (sax] slutter seg til bandet og Supertramp Mach III er dannet. A&M Records forlenger kontrakten med gruppa, og bandet flyttet til Southcomb hvor de kunne starte forberedelsene til "Crime of the Century".
Noen låter fra deres første album ble brukt i filmen "Extremes", i tillegg til dette spilte Rick og Roger sammen med Chick Churchill på hans album "You and Me".
1974.
1.mars 1974 ble singelen "Land Ho/Summer Romance" utgitt. Denne ble ingen suksess, jfr manglende listeplasseringer. Senere ble singelen "Dreamer/Bloody well Right" utgitt, denne nådde henholdsvis 9. og 15. plass i England og USA.
Albumet "Crime Of The Century" ble utgitt i september 1974 med Ken Scott som produsent. Alle låtene var signert Davies/Hodgson, men de komponerte hver for seg, og sang sine egne låter. Slik ble det på alle plater så lenge Hodgson og Davies samarbeidet.
Høyeste listeplassering for "Crime of the Century" ble 4. plass i England og Canada.
Av salgstrofeer nevnes platina i Canada for over 1 million solgte album, gullplate i henholdsvis England og USA med over 500 000 solgte album, Sveits og Tyskland.
1975.
"Crisis! What Crisis?" ble utgitt i november 1975 etter å ha blitt innspilt i Los Angeles. Albumet solgte svakere enn "Crime of the Century", og antall salgstrofeer ble følgelig også noe lavere selv om de mottok platina både i Canada og New Zealand. Ken Scott produserte albumet.
"Crisis! What Crisis?" ansees for å være Supertramps første album hvor de beveget seg bort fra den progressive stilen som kjennetegnet blant annet "Crime of the Century".
1977.
Albumet "Even In The Quietest Moments" ble lansert i april 1977. Produsent på denne platen var Supertramp. Albumet ble gruppas hittil største suksess med 1. plass på albumlistene i Canada og Nederland. Albumet solgte til platina i Canada, Sveits, Frankrike og New Zealand. 9. juli begynte verdensturneen som omfattet 150 spillesteder, deriblant Stockholm.
Peter Henderson som jobbet med Supertramp resten av Roger Hodgson karriere med bandet hadde en nøkkelrolle som engineer i studio.
1978.
I mars 1978 begynte planlegginga av det som skulle bli "Breakfast in America". "Breakfast in America"s arbeidstittel var "Hello Stranger". I desember var innspillinga ferdig, og miksingen kunne begynne.
Albumet "Supertramp" ble gjenutgitt i USA og nådde 158. plass.
1979.
Gruppens største suksess kom med albumet "Breakfast In America" med Peter Henderson som produsent, utgitt i 1979. Over 18 millioner solgte album sier sitt. Ironisk nok skal Rick Davies ha hatet låten «Breakfast in America».
Roger Hodgson var en meget sentral skikkelse ved siden av Peter Henderson, I følge egne utsagn var det han som gjorde det meste av produsentarbeidet. Albumet nådde 1. plass over store deler av verden, men i hjemlandet Storbritannia nådde det 3. plass. Gruppa fikk Grammy for "Best Recording Package" og "Best Engineered Album, Non-Classical". Verdensturneen varte fra 16. mars til 11. august. I tillegg til stor kommersiell suksess giftet Roger Hodgson seg med Karuna og datteren Karuna så dagens lys i løpet av året.
Albumet solgte blant annet til 4 x platina i USA og 10 x platina i Canada.
1982.
"Famous Last Words" skulle vise seg å bli gruppas siste album med Roger Hodgson. Albumet ble utgitt i 1982 og solgte ca. 8 millioner eksemplarer, i tillegg til 1 millioner i USA, hvilket var meget bra, men svakt til å være Supertramp. «It's Raining Again» var hitsingel fra dette albumet. "Famous Last Words" ble innspilt under til dels forferdelige forhold. Gruppa måtte pendle mellom New York og Nevada. Rick og Roger nektet å flytte, og de spilte heller ikke sammen under innspillingen. Albumet ble produsert av Peter Henderson.
Til innspillingen av "Famous Last Words" kom Roger med låten «Had A Dream» og Rick med «Brother Where You Bound», to låter som passet godt sammen, men som ikke var egnet som oppfølgere til BIA. Rogers' låt omhandler marerittet ved krig, mens Rick spilte på antikommunisme.
Albumet nådde 1.plassen på albumlistene i Canada, Tyskland og Frankrike og antall salgstrofeer var også høyt
1983.
8. mars 1983 uttalte Roger Hodgson at han ville forlate Supertramp. Årsaken til bruddet var blant annet behov for å skape en egen karriere og å kunne prioritere familieliv med to små barn.
1984.
I ettertid konstaterte både musikkpresse og fans at dette albumet lignet mer på Supertramp enn Supertramp's egen utgivelse fra 1985, "Brother Where You Bound".
1985.
"Brother Where You Bound" markerte starten på Supertramps karriere uten Roger Hodgson. Musikken var ikke mye forandret, det var fortsatt progressiv rock, nå iblandet noe jazz. Tittelkuttet "Brother Where You Bound" har en lengde på 16 minutter og 30 sekunder, og David Gilmour fra Pink Floyd spilte gitar på tittelkuttet. Albumet ble produsert av David Kershenbaum. Albumet nådde ikke 1.plass noen steder, og til tross for respektable listeplasseringer ansees dette albumet som starten på Supertramps nedtur mhp popularitet/salg.
1987.
Med "Free As A Bird" tok Supertramp steget inn i 80-tallets lydbilde, eksempel på dette er elektroniske trommer. I tillegg brukte bandet messingblåsere i større skala enn tidligere. Albumet blir en kommersiell flopp. Til tross for dette spilte supertramp for ca. 75 000 mennesker i Brasil. Ny musiker på dette albumet var Mark Hart. Albumet ble produsert av Rick Davies og alle låtene er signert Rick Davies unntatt «Where I Stand» som er signert Davies/Hart.
"The Autobiography" ble utgitt i USA/Canada med nytt cover og tittelen "Classics Volume 9".
Singelen "I'm Begging You" ble mixet av Stock Aitken Waterman og nådde 1. plass på «Hot Dance Music-chart» i USA.
Roger Hodgson gir ut "Hai Hai"
1988.
Turneen etter "Free As A Bird" endte i utgivelse av gruppens andre livealbum, "Live 88".
Albumet solgte ca. 800 000 eksemplarer, hvilket var katastrofalt lavt for Supertramp.
1993.
I 1993 forsøkte Roger Hodgson og Rick Davies å gjenforene Supertramp, men forsøket lyktes ikke. Årsakene var visstnok mange, men ulik filosofi fra Rick (penger) og Roger (kunstnerisk frihet), og det at Rick forlangte at hans kone skulle være manager førte til at Roger trakk seg.
1997.
Våren 1997 kom albumet "Some Things Never Change" med Rick Davies, John Helliwell, Bob Siebenberg, Mark Hart, Carl Veheyen, Cliff Hugo, Lee Thornburg og Tom Walsh som besetning.
Samtidig som "Some Things Never Change" ble lansert, startet en verdensomspennende turne med kick-off i Stockholm. Albumet oppnår respektable listeplasseringer med 2.plass i Frankrike og Sveits som høyeste nivå.
2002.
Gruppens foreløpig siste studioalbum utgis. Kritikerne er lunkne og bruker betegnelser som «danseband» og «broadway» for å beskrive musikken.
Et sikkerstikk for «die-hard fans», men ikke egnet til å skaffe nye fans.
Albumet støttes av turneen «One More for the Road». Samme besetning som i 1997.
2003.
DVD-en "Inside Supertramp 1974-1978" ble utgitt.
Dette er ikke en offisiell utgivelse.
2005.
Universal music UK lanserte "Retrospectacle" i Europa, og interessen var enorm.
45 mest solgte album i England i 2005.
DVD-en "Inside Supertramp 74-80" ble utgitt som dobbel-DVD. Halvparten av denne utgivelsen er en kopi av "Inside Supertramp 1974-1978" som ble utgitt tidligere.
2009.
"The Story So Far", DVD utgitt i 2002, som VHS i 1990, nr. 2 på VGs offisielle DVD-liste i Norge.
2010.
21. april annonserte Supertramp 35 konserter høsten 2010. Datoene er fastsatt og det skal spilles i Tyskland, Portugal, Nederland, Italia, Frankrike og andre europeiske land. I løpet av turneen ble antall spillesteder økt til 37. Skandinavia ble ikke besøkt. Turneen fikk navnet "70-10" for å markere at det er 40 år siden gruppens først album ble utgitt. Roger Hodgson var ikke en del av Supertramp i 2010. Han hadde fokus på sin egen verdensturné som bl.a omfattet besøk i Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Europa, Skandinavia, Canada og USA. Her redegjøres det ikke for årsakene til dette, men har mye informasjon om dette.
"Breakfast in America – Deluxe Edition" ble utgitt parallelt med turneen og Supertramp oppnådde listeplasseringer over store deler av Europa med ulike album og singler. "Retrospectacle inntok listene i "Norge" og 'Frankrike", "crisis! What Crisis?" i "Nederland", "BIA-deluxe" i Italia, Spania, Frankrike, Hellas, Nederland og Belgia. Singelen "Give a Little Bit" var innom den britiske singellista et par uker.
2012.
"Live in Paris" utgis som DVD/BD. Albumet blir en stor suksess i Europa med 1.plass i hele sju nasjoner.
Utgivelsen fører til ytterligere splittelse mellom gamle band-medlemmer, mer om det kan leses på bl.a Roger Hodgsons hjemmeside.


Mordor.
Mordor er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Mordor er landet som ligger øst for Ithilien og sør for Rhûnwaith (Rhûn). Grensen er Ered Lithui ("Askebergene") i nord og Ephel Dúath ("Skyggefjellene") i vest og sør. Hovedinngangen til Mordor går gjennom Cirith Gorgor (spøkelsespasset), ved Ûdun sør for Dagorlad (slagslettene). Denne inngangen er i nord-vest av Mordor, men er beskyttet av Morannon ("svarteporten") og to store vakttårn ("Mordors tenner").
Den andre inngangen fører fra Ithilien, forbi Minas Morgul og så gjennom fjellpasset Cirith Ungol i vest.
Også denne inngangen er bevoktet, nemlig av den jagende dattere til Ungolianth, Hutula.
Etter sinnets krig og Númenors fall ble Mordor den nye reiret til de onde i Midgard. Her hersket Sauron fra midten av det andre tideverv helt til tidevervets slutt, og så igjen i den siste tredjedelen av det tredje tideverv. Saurons hovedfestning var tårnet i Barad-dûr. På "Gorgoroth-slette"n ("Gorgoroth-platået"), nedenfor Orodruin ("Dommedagsberget"), samlet Sauron sin stridtsmakt under Ringkrigen.
I Orodruins flammer smidde Sauron "Den ene ringen" på midten av det andre tideverv. Den samme ringen blir på slutten av det tredje tideverv kastet i flammene på det samme fjellet av Gollum, etter at den er brakt dit hele veien fra Hobbiten av Frodo.
Den som kommer fra vest, fra Rauros (den store fossen i Anduin), gjennom det røffe fjelllandskapet i Emyn Muil og går mot Mordors svarte port, slik som Frodo, Sam og Gollum, må etter en bratt nedtur belage seg på å gå gjennom de uhyggelige "dauingmyrene", en forhistorisk slagmark hvor gravene er svelget av myren.
I øst, til dels også i sør av Mordor, lå utstrakte land hvor Mordor hentet digre armeer. I nordvest lå Svarteporten.


Benedetto Aloisi Masella.
Benedetto Aloisi Masella (født 29. juni 1879 i Pontecorvo i Italia, død 30. september 1970 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var nevø til kardinal Gaetano Aloisi Masella. Han virket i det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Chile og Brasil. Han var prefekt for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen 1954–1968.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Aloisi Masella, Benedetto
Aloisi Masella, Benedetto
Aloisi Masella, Benedetto
Aloisi Masella, Benedetto


Ringkøbing.
Ringkøbing er administrasjonssenter for Ringkjøbing amt i Danmark. Byen ligger ved Ringkøbingfjorden og har i ca. innbyggere.Byen ligger i det nordøstlige hjørnet av Ringkøbing fjord ved Vonå og har en liten industrihavn. Den er største by i Ringkøbing-Skjern Kommune og hører til Region Midtjylland.
Byens navn betyr «købstaden ved Rindum» (Rindum er en landsby som ble grunnlagt i jernalderen). Ringkøbing ble grunnlagt av landbruks- og fiskersamfunnet og fikk kjøpstadsrettigheter i 1443. Takket være sin beliggenhet ved Ringkøbing fjord hadde den gode atkomstforhold for sjøfarten og dermed også for handel. Men etter hvert som innseilingsløpet gjennom Holmsland Klit ble tilsandet, ble adgangen for skip mindre og dermed gikk også inntektskildene fra sjøfarten ned.


Jarnagard.
Jarnagard er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Jarnagard ligger i utkanten av Rohan. Der har trollmannen Sarumann slått seg ned. Jarnagard består av en stor ring av stein som er flere meter tykk, denne ringen omgir en stor sirkelrund plass som pleide å være full av trær og blomster. Midt i denne ringen står det et høyt tårn som heter "Orthanc". Orthanc betyr "det slu sinn".
Etter at ringkrigen startet gjorde Sarumann det om til en trist grå plass. Sarumann begynner å jobbe for Sauron og skaper en stor hær som angriper Rohan.


Fendt.
Fendt er en tysk traktorprodusent. Fendt er fra 1997 eid av AGCO-konsernet som også eier bla. traktorprodusentene Massey-Ferguson og Valtra. Fendt er AGCOs premium merke og er kjent for å være sterke, holdbare og komfortable traktorer. De var også av de første med vario trinnløse gearbokser. Fendt har nå traktorer i seriene: 200, 300, 400, 700, 800 og 900. De fleste Fendt traktorene har nå Deutz motor.


Clemente Micara.
Clemente Micara (født 24. desember 1879 i Frascati i Italia, død 11. mars 1965 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Tsjekkoslovakia 1920–1923 og Belgia 1923–1946 (under den tyske okkupasjon 1940–1944 var han i Roma). Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1947–1950 (deretter pro-prefekt frem til 1953), og prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1950–1953, og generalvikar for bispedømmet Roma 1953–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Micara, Clemente
Micara, Clemente
Micara, Clemente
Micara, Clemente


Giuseppe Bruno.
Giuseppe Bruno (født 30. juni 1875 i Sezzadio, Acqui i Italia, død 10. november 1954 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og var prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1949–1954 og prefekt for Den apostoliske signatur 1954.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Bruno, Giuseppe
Bruno, Giuseppe
Bruno, Giuseppe
Bruno, Giuseppe
Bruno, Giuseppe


Celso Benigno Luigi Costantini.
Celso Benigno Luigi Costantini (født 3. april 1876 i Castion di Zoppola ved Concordia i Italia, død 17. oktober 1958 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og var apostolisk delegat til Kina 1922–1933, og samtidig latinsk ordinarius i Harbin. Hans kinesiske navn var "Gang Hengyi".
Han var senere sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse 1935–1953 og camerlengo 1954–1958.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Costantini, Celso Benigno Luigi
Costantini, Celso Benigno Luigi
Costantini, Celso Benigno Luigi
Costantini, Celso Benigno Luigi


Gaetano Cicognani.
Gaetano Cicognani (født 26. november 1881 i Brisighella ved Faenza i Italia, død 5. februar 1962 i Roma), eldre bror til kardinal Amleto Giovanni Cicognani, var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati, og var apostolisk nuntius i Østerrike 1936–1938, og i Spania (den nasjonale regjering) 1938–1953. Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1953–1954, og for Den apostoliske signatura 1954–1962.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Eksterne lenker.
Cicognani, Gaetano
Cicognani, Gaetano
Cicognani, Gaetano
Cicognani, Gaetano


Lothlórien.
Lothlórien er en skog i J.R.R. Tolkiens Midgard. Denne skogen er tilholdssted for alver i Midgard av noldos ætt. Den ble grunnlagt av Amroth, Galadriel og Celeborns sønn, og da han døde ble Galadriel og Celeborn herskerne i Lothlórien, som også bare blir kalt Lórien. Andre navn Lothlórien har er Gullskogen, Dwimordene, Laurelindórenan, Lindórinand og Lórinand. Elva Celebrant renner igjennom Lothlórien; Nimrodel er en av dennes bielver.


Valerio Valeri.
Valerio Valeri (født 7. november 1883 i Santa Fiora ved Città della Pieve i Italia, død 22. juli 1963 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, og var apostolisk delegat i Egypt og Arabia 1927–1933, og nuntius i Romania 1933–1966 og i Frankrike 1936–1944. Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1953–1963.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var med på første sesjon av Annet Vatikankonsil.
Valeri, Valerio
Valeri, Valerio
Valeri, Valerio
Valeri, Valerio


Pietro Ciriaci.
Pietro Ciriaci (født 2. desember 1885 i Roma i Italia, død 30. desember 1966 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, og var apostolisk nuntius i Tsjekkoslovakia 1928–1934 og i Portugal 1934–1953. Han var prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1953–1966.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Ciriaci, Pietro
Ciriaci, Pietro
Ciriaci, Pietro
Ciriaci, Pietro


Fangorn.
Fangorn er også et oppdiktet sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Fangorn er bebodd av de merkelige skapningene enter og hourner. Lederen av Entene er Treskjegg, eller "Fangorn" som hans rette navn er. Fangorn er en rest av den gamle skogen som dekket hele Midgard før i tiden.
Fangorn grenser til Rohan, og er Rohans grense i nord.


Francesco Borgongini Duca.
Francesco Borgongini Duca (født 26. februar 1884 i Roma i Italia, død 4. oktober 1954 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati og var bl.a. med på forhandlinene om Lateranpakten 1929. Han var apostolisk nuntius i Italia 1929–1953.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Borgongini Duca, Francesco
Borgongini Duca, Francesco
Borgongini Duca, Francesco
Borgongini Duca, Francesco
Borgongini Duca, Francesco


Kanadisk ulv.
Kanadisk ulv eller kanadisk rødulv ("Canis lycaon") er en nyoppdaget ulveart som i 1999 fikk det vitenskapelige navnet "Canis lycaon", men det hersker fortsatt en viss uenighet blant forskere om hvorvidt denne ulven er en egen art eller ikke. I øyeblikket regner også noen den som en underart av rødulv ("Canis rufus"), mens den tidligere ble regnet som en sørlig variant av østlig tømmerulv ("Canis lupus lycaon").
Ny ulveart?
Denne ulvens unike genetikk ble avdekket under en studie av ulver i Algonquin Provincial Park, et 7 653 km² stort naturreservat som ligger i Ontario og det sydlige Quebec i Canada, som pågikk i perioden 1987-1999.
Ulvene i Algonquin Park er blant de mest studerte populasjonene med ulver i hele verden. Man har tradisjonelt regnet disse ulvene som en lokal variant av underarten "Canis lupus lycaon", også kalt østlig tømmerulv, en underart av ulv som er ganske utbredt i denne delen av Canada.
På begynnelsen av 1970-tallet pekte imidlertid et par forskere (Rod Standfield og George Kolenosky) på de relativt store forskjellen mellom ulvene i nord og ulvene i sør i dette distriktet. De nordlige ulvene kunne variere i utfarging fra helt hvite til helt sorte, mens den sørlige populasjonen nesten alltid var brunaktig salt og pepper farget, som regel også med innslag av rødlig kanelfarge bak ørene. Likeledes var de nordlige ulvene mye større enn de sørlig, som i mange tilfeller bare nådde halve størrelsen. Standfield og Kolenosky ga derfor den sørlige ulven tilnavnet «Algonquin typen», men den ble fortsatt regnet som en lokal variant av østlig tømmerulv.
Mot slutten av 1980-tallet ble det igangsatt et forskningsstudium av den såkalte "Algonquin typen", fordi noen forskere trodde at populasjonen kunne være utsatt for utstrakt kryssavl med prærieulv ("Canis latrans"), herunder at dette var årsaken til at Algonquin Park ulvene i sør var mindre og mer rødlige i utfargingen enn de nordlige populasjonene. På denne tiden ble stadig mer avanserte former for DNA-forskning tatt i bruk. Da studiet ble avsluttet på tampen av 1990-tallet ga det et heller uventede resultat. Gjennom genstudier med såkalt mtDNA påviste forskerne Brad White og Paul Wilson ved Trent University i Peterborough, Ontario, at den nær 30 år gamle teorien til Standfield og Kolenosky var nærmere sannheten enn noen hadde trodd. De hadde hevdet at disse ulvene måtte tilhøre «en annen rase» enn de nordlige ulvene.
Hybridisering var altså ikke årsaken til det avvikende utseedet. Analysene viste også at den sørlige Algonquin Park ulven ikke var spesielt nært beslektet med arten ulv ("Canis lupus") i det hele tatt, men snarere en nær slektning av rødulv ("Canis rufus"), som finnes i det sydøstlige USA. Faktisk var Algonquin ulven også nærmere beslektet med prærieulv enn gråulv, men ikke på grunn av kryssavl.
Studien konkluderte med at det kunne være snakk om en hittil uoppdaget ulveart. Forskerne ga den derfor i 1999 det vitenskapelige navnet "Canis lycaon". Det hersker imidlertid en viss usikkerhet omkring den vitenskapelig klassifiseringen som en egen art. Kan hende må den regnes som en underart av rødulv, selv om den skiller seg fra de andre kjente underartene på flere punkter. Opphavet er imidlertid trolig felles.
I Norge kalles nå denne ulven "kanadisk ulv" eller "kanadisk rødulv".
Beskrivelse.
Kanadisk ulv, som også kalles "kanadisk rødulv", "østlig ulv" og "Algonquin ulv", er fysisk mindre enn østlig tømmerulv ("Canis lupus lycaon") og skiller seg fra denne gjennom forskjeller i blant annet kraniet og utfarging. Den kanadiske uleven har innslag av rødbrun farge på visse steder i pelsen, og det har aldri vært registrert hvite og sorte eksemplarer. Ryggen og sidene har relativt lange og har mørke salt og pepperfarga dekkhår, som blir sorte utover mot hårtuppene. Den rødbrune fargen er spesielt framtredende bak ørene, bak på nakken og på den første delen av ryggen, men kan også opptre andre steder på kroppen.
Skulderhøyden er typisk kun 60-68 cm og vekten ligger i snitt på cirka 25-30 kg. Mange kan derfor ha forvekslet denne ulven med en litt stor prærieulv, men prærieulven er i hovedsak fordrevet fra Algonquin Park området. Bønder som mener å ha sett prærieulv har derfor trolig egentlig sett kanadisk ulv.
Utbredelse og atferd.
Til å begynne med trodde man at denne ulven bare var utbredt fra Lake Superior til grensestrøkene mot Quebec. Nyere studier har imidlertid vist at utbredelsen er betydelig større. I dag regner man at utbredelsesområdet strekker seg fra Manitoba og Minnesota i vest til minst Québec by i øst. Tidligere kan den imidlertid ha vært betydelig større, kanskje mot sør til det nordlige Mexico. Innenfor Algonquin Park er det per 2008 kjent at minst 24 forskjellige ulveflokker eksisterer. Det er også estimert at det kan finnes omkring 2 000 kanadiske ulver i Ontario og Quebec tilsammen, selv om antallet er usikkert.
Den kanadiske ulven er et flokkdyr. I Algonquin Park lever den for en stor del av hvithalehjort, men også elg og bever er viktige byttedyr (spesielt i deler av året). Det faktum at hvithalehjorten er viktig gjør at mange forskere tror at denne ulven må ha innvandret til dette områdene for relativt kort tid siden, fordi hvithalehjorten heller ikke opprinnelig tilhører i området. Noen forskere mener at det er god grunn til å tro at østlig tømmerulv ble gradvis erstattet av kanadisk ulv for omkring kun 200 år siden. Teorien er imidlertid vanskelig å bekrefte. En ulveflokk kan legge beslag på et territorium på opp mot 500 km², men gjennomsnittsstørrelsen ligger på omkring 150 km².
Paringstiden er i februar. Bare alfaparet parer seg. Tispa går drektig i cirka 63 dager. Hun graver ut et hi i bakken og føder typisk 4-7 valper, som hun dier alene de første 6-8 ukene. Deretter introduseres valpene gradvis for de andre medlemmene i flokken, som brigger mat med til valpene når flokken har nedlagt et bytte. Når valpene vokser til blir de et tilskudd til flokken, som derav vokser. Hanner fra tidligere kull jages gjerne vekk når de blir kjønnsmodne. Slike hanner kan for kortere perioder danne såkalte "ungkarsflokker". Etter hvert bryter de ut av disse og forsøker å danne egne flokker, gjennom at ei tispe fra en annen flokk slår seg sammen med en slik hann. Suksessfaktoren for slike nydannelser er imidlertid ikke spesielt høy.
Trusselbilde.
Kanadisk ulv er truet, men den er ikke oppført på IUCNs rødliste, fordi den i øyeblikket ikke anerkjennes av SSC som en egen art. Trusselbildet må derfor sees i sammenheng med østlig tømmerulv.
Kanadiske ulv har tradisjonelt fulgt hvithalehjorten når denne migrerer på høstparten, siden dette er ulvens viktigste byttedyr. Dette førte i perioden 1987-2001 til at mange ulver ble drept utenfor reservatgrensene. Undersøkelser har videre vist at omkring 66% av ulvene ble drept av mennesker.
Avskyting og bruk av snarer utenfor parkgrensene ble et problem, siden Canada har en liberale holdning til ulvejakt utenfor reservatgrensene. Det ble derfor tatt initiativ til å åpne opp for en buffersone rundt Algonquin-reservatet fra 1. januar 2002, i et forsøk på å redde ulvebestanden. Ulven ble dessuten tatt med på Canadas liste over truede arter fra mai 2001. Buffersonen er kun aktiv i tre måneder hvert år og den gjelder kun i de 39 kommunene rundt Algonquin Park. I ettertid har forskerne registrert større overlevelsesevne for valpekullene.
Ellers er ulvene beskyttet i Lake Superior naturreservat og i Nipissing og Chapleau Crown viltreservater. Utenfor reservatene er imidlertid ulven fritt vilt for befolkningen.


Alfredo Ottaviani.
Alfredo Ottaviani (født 29. oktober 1890 i Roma i Italia, død 3. august 1979 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket først i bispedømmet Roma, som fakultetsmedlem på det pavelige universitet Urbaniana og som rektor ved det pavelige bøhmiske kolleg, og deretter i Den romerske kurie. Han arbeidet først ved Statssekretariatet ("sostituto" 1929–1935), og begynte sin tid i Det hellige Officium (senere: Kongregasjonen for troslæren) i 1935, der han stadig ble forfremmet og endelig var prefekt mellom 1959–1968.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Det var han som kronet pave Paul VI, den siste pavekroning ettersom seremonien senere ble avskaffet.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965, og var der en ledende motstander av en rekke av de forslagene til nye dokumenter som likevel ble vedtatt med stort flertall.
Ottaviani, Alfredo
Ottaviani, Alfredo
Ottaviani, Alfredo
Ottaviani, Alfredo


Barry Hay.
Barry Hay (født 16. august 1948) er vokalist og gitarist i det nederlandske rockebandet Golden Earring.


Liste over Afghanistans ledere.
Den demokratiske republikken Afghanistan.
"Kommunistiske presidenter i det revolusjonære råd"
President.
Se også: Afghanistans historie
Afghanistan


Unni Lindell.
Unni Maria Lindell (født 3. april 1957 i Oslo) er en norsk forfatter, frilansjournalist og oversetter.
Familiebakgrunn.
Moren Kari Christiansen kom fra Stavanger og faren, ingeniør Leif Wilhelm Lindell, var fra Skui i Bærum. Hennes oldefar, hjulmaker Carl Wilhelm Theodor Lindell, var gruvearbeidersønn fra Gryt i Östergötlands län og ble valgt inn i Bærum herredsstyre for Arbeiderpartiet i 1913. Han ble senere kommunist.
Virke som forfatter.
Lindell gikk på Valler videregående skole i Bærum. Hun er utdannet journalist og har jobbet som frilanser. Fra hun var ti år visste hun at det var forfatter hun ville bli. Hun startet med å sende inn små dikt til ukeblader før hun i 1986 debuterte med ungdomsromanen "Den grønne dagen". Siden har hun utgitt en diktsamling, en rekke kriminalromaner, noveller humorbøker samt barne- og ungdomslitteratur. Mest kjent er hun nok for de åtte kriminalromanene om førstebetjent Cato Isaksen. I alt har hun utgitt 40 bøker. Hennes siste bok, "Sukkerdøden", utkom høsten 2010. Bøkene hennes er oversatt til mer enn ti språk. Noen av hennes bøker er også filmatisert for TV. En Tv-serie basert på "Sørgekåpen" ble sendt i 2008. Temaene Lindell tar opp er gjerne nære og hentet fra hverdagslivet.
Lindell har utgitt tolv samlinger med perler fra barnemunn, dikt, noveller samt bøker for barn og ungdom.
Hun bor i Bærum sammen med sin ektemann Per Christian og deres to sønner.


Alv.
Alv (fra norrønt "alfr") er i germansk og norrøn mytologi, i folketro og litterær diktning en form for et uklart, overnaturlig vesen som representerer erotiske følelser. I sin opprinnelige og tidligste form kan alvene oppfattes som en personifisering av å tillegge alle ting i naturen sjel; se "animisme". Alvene var antatt å være en form for guddommelige eller delvis guddommelige vesener (vette, norrønt "vættr") som besatte magiske krefter som de brukte både til fordel som imot menneskene. Norrøn mytologi rommet flere makter enn gudene; alver, diser, norner, dverger, fylgjer, jotner og gygrer, volver, valkyrjer og vetter. Mange er kvinnelige makter og enkelte rager opp som navngitte skikkelser. Av disse kan det synes som om den førkristne mytologien mente det var både lyse og mørke alver, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra æsene (gudene) på den ene siden og dvergene på den annen side.
Elfo, den lille røde danske alv.
Alvenes tilbakegang kom først med innføring av kristen tro, og fra 1500-tallet dalte alvene tilsynelatende raskt til deres moderne status som små, skadefro ånder. I tidlig moderne tid og i moderne folkeminne ble alver knyttet feilaktig til feer som særlig har sin tilknytning til britisk folkeminne. De ble da antatt å ha en liten fysisk størrelse og levde som regel under jorden i åser og fjell, eller i brønner og kilder. 1800-tallets romantikk, særlig på de britiske øyer, forsøkte å gi alvene deres størrelse tilbake, og avbildet dem i tegninger og billedkunst som meget vakre unge menn og kvinner. Fra deres avbildning i romantikken gikk alvene inn i 1900-tallet som en litterær fantasisjanger i kjølvannet av J. R. R. Tolkiens utgivelser, særlig den posthum utgitte "Silmarillion". Her behandlet Tolkien forholdet til lyse alver, mørke alver, svarte alver og dverger med bakgrunn fra norrøn mytologi.
Navn.
Navnet alv kommer fra urgermansk "*albiz" (eller "*alboz"), en variant som ga norrøne "álfr", som igjen ble kilde til angelsaksiske "oaf" og "ælf" (flertall "ylfe"), gammelhøytysk "alp". Opphavet til det urgermanske ordet kan være i urindoeuropeiske "*albho-" i betydning hvit.
Begrepet har blitt bevart og videreført i fornavn i Norden som Alf (og Alv), Alfhild, Alvar (Halvard). Alf var en særlig populær komponent i angelsaksiske navn, Ælfræd «Alv-råd» (Alfred), Ælfwine «Alv-venn» (Alvin), Ælfric «Alv-hersker» (Eldridge), også kvinnenavn som med Ælfflæd «Alv-skjønnhet».
Det er ingen opplagt slektskap utenfor de germanske språkene, men det har forsøksvis blitt sammenlignet med "ṛbhu", en form for skytsånder i hinduistisk mytologi.
Germansk mytologi.
Jacob Grimm diskuterer vetter og alver komparativt i kapittel 17 av hans verk "Deutsche Mythologie" (1835). Han bemerker at i "Den eldre Edda" kobles æsir og "álfar", en forbindelse som gjentas i angelsaksisk "ês" og "ylfe", noe klart grupperer alvene som guddommelige eller overnaturlig klasse av vesener, stundom forlenget av vanene som en tredje klasse: i et gudedikt, "Hrafnagaldr", som Sophus Bugge mente var fra 1600-tallet og avviste fra å inkludere i "Den eldre Edda", blir det hevdet at "Alföðr orkar, álfar skilja, vanir vita" – «Allfaderen (= æsene) har makt, alvene har dyktighet og vanene kunnskap».
En merkbar vanskelighet i den eldre norrøne mytologien er skillet mellom alver og dverger. De opptrer som en atskilte raser i de utstrakte listene som den i "Allvismål" ("Alvíssmál"), lister "Æsir" (æser), "álfar" (alver), "Vanir" (vaner), "goð" (guder), "męnn" (mennesker), "ginregin" (kvinneguder, "jǫtnar" (jotner), "dvergar" (dverger) og de som er i "Hęl". Middelhøytysk tradisjon skilte også "elbe" fra "getwerc".
På den andre siden er det et nært slektskap mellom alver og dverger, åpenbart ettersom mange dverger har alvenavn, inkludert det grunnleggende "Álfr", «alv», og Alberich, «konge av alvene». Loke er i særdeles vanskelig å klassifisere og plassere; han er vanligvis kalt for en ås, men er egentlig av jotnebakgrunn, og er uansett også adressert som "álfr". Det viser at den førkristne mytologien hadde mindre problemer med overgangsformer, eller sagt på en annen måte; ved å parre ulike vesener fikk man nye og unike vesener med dertil krefter. Grimms konklusjon var at klassifikasjonen «alv» kan bli betraktet å «minske og strekke seg skiftevis». Etymologien som forbinder "*albiz" med "albus", «hvit», tyder på en opprinnelig dikotomi (todeling) av «hvite» kontra «svarte» ånder, korresponderende til alver kontra dverger, noe som førte til påfølgende forvirring i ettertid. Således er «hvite» alvenes behørige navn "ljósálfar", «lysalver», kontrasterende i "døckálfar", «mørke alver».
Snorre Sturlason hevder i "Den yngre Edda" at lysalver bor i Alvheim ("Álfheim") mens de mørke alvene bor i underjorden. Forvirringen fortsetter fra introduksjonen av tilleggsbegrepet "svartálfar", «svartalver», som først synes synonymt med «mørke alver»; Snorre identifiserer dem med dvergene og lar dem bo i Svartalvheim ("Svartálfaheim"). Dette fikk den systematisk anlagte Grimm til å anta et tredelt forhold av lyse alver, mørke alver og svarte alver, og hvor kun den sistnevnte er identisk med dverger, mens de mørke alvene er en mellomliggende klasse, «ikke så mye endeframt svart, som dempet, formørket». I støtte for en slik mellomliggende klasse mellom lysalver eller «egentlige alver» på den ene siden, og svarte alver eller dverger på den andre siden, fremførte Grimm beviset med skotske "brownies" ("nisser") og andre tradisjoner i folkeminne hvor dverger er kledt i grått eller brunt.
Norrøn mytologi.
Den tidligste bevarte beskrivelsen av alver kommer fra norrøn mytologi. På norrønt ble alvene kalt for "álfar" (entall nevneform "álfr").
Det synes som mennesker kunne bli opphevet til rangen av alver etter døden, eller oppholde seg i alvenes verden etter døden, slik som med småkongen Olav Geirstadalv Gudrødsson. Smeden Volund er identifisert som «alvenes hersker» ("vísi álfa") og «en blant alvefolket» ("álfa ljóði") i diktet "Volundkvadet" (norrønt "Volundarkviða"). I en senere introduksjon i prosa blir han også identifisert som sønn av en konge av "Finnar", «finnene», det vil si samene, et folk som var respektert for deres sjamanske magi. I "Didrikssagaen" (norrønt "Þiðrekssaga") er en menneskelig dronning overrasket over å lære at den elsker som gjorde henne gravid er en alv og ikke et menneske. I "Rolf Krakes saga" tar en kvinne knyttet til seid med seg en stor hær av sterke krigere, illgjerningsmenn, norner og alver. Alver knyttes her til det overjordiske og magiske.
Fruktbarhetsguden Frøy var alvenes hersker.
a> hadde tilgang på magi, og var således knyttet til alvene, eller kanskje dvergene.
Krysningsavl var mulig mellom alver og mennesker i den norrøne tanke. Den menneskelige dronning som hadde en alvelsker frambrakte helten Hogne. Alver er nevnt i "Heimskringla" og i fornaldarsagaen "Þorsteins saga Víkingssonar", eller "Torstein Vikingssons saga", en redegjørelse om en slekt av lokale konger som hersket over Alvheim (Álfheim), som synes å tilsvare den nåværende svenske provinsen Bohuslän (tidligere det norske lenet Båhuslen) og den norske landsdelen Vingulmark (landet om Oslofjorden). Det ble sagt at siden de hadde alveblod i årene var de vakrere og mer staselige enn de fleste andre menn. I "Heimskringla" i slutten av den legendariske "Ynglinge-saga" nevnes en Alvarim som konge i Alvheim. Hans datter het Alvhild. Kong Alvgeirs sønn het Gandalv.
I de nevnte referansene framtrer alvene som de kollektive maktene som har med forfedrekulten å gjøre. Deres domene var både døden og fruktbarheten, det vil si slektens gang. Alvene synes å ha vært gjenstand for kultdyrking. I kildene finnes begrepet alveblot, men dette fenomenet er ellers ikke beskrevet, og Gro Steinsland mener at det kan ha vært knyttet til kvinnenes hjemlige kultsfære framfor de offentlige blotene.
At alvene også hadde demoniske sider bevitnes i de tallrike ord for sykdommer, eksempelvis elveblest (egentlig «alveblest»), en allergisk hudreaksjon som gir et karakteristisk uregelmessig formet, blekrødt, vablete utslett.
I tillegg til deres menneskelige aspekter var de samtidig beskrevet som delvis guddommelige vesener, knyttet til dyrkelsen av fruktbarhet og forfedrene. Forestillingen om alvene synes å tilsvare animistiske tro på naturens ånder og de avdøde, felles for nær samtlige menneskelige religioner. Dette er også sant for den norrøne troen i diser, fylgjer, vardøger (varslende følgeånd). Som ånder er alvene ikke bundet av fysiske begrensninger og kunne gå gjennom vegger og dører som spøkelser, noe som blir fortalt om i "Tåtten om Nornagest" ("Norna-Gests þáttr").
"Friðr", fred eller vellyst, er et begrep som går igjen i forbindelse med Frøy. Hans kult er fredens dyrkelse. I "Loketretta" får han de beste skussmål; han krenker ikke kvinner.
I "Allvismål" ("Alvíssmál"), «hva den allvise sier», er alvene betraktet som adskilte fra både vanene og æsene, noe som vises ved en rekke sammenlignbare navn hvor æsene, vanene og alvene er gitt deres egne versjoner for ulike ord som en refleksjon av deres egen individuelle rasepreferanser. Det er mulig at ordene angir en statusforskjell mellom fruktbarhetsgudene og alvene. I følge "Allvissmål" kan en få det bildet at vi snakker om svært estetiske skapninger, utfra tanken om at navnene de gir himmelen og skogen er knyttet til adjektivet «fager» (Fagerloft, fagergrein. Sola er «fagerhjul»). I "Loketretta" fortelles det om en stor gruppe med æser og alver hadde blitt samlet ved Æges gilde. Flere mindre krefter som gudenes tjenere var også der. Byggve og Bøyla presenteres som tjenerne til Frøy, noe som gjør at man kan anta at de var alver, ettersom de ikke ble tellet blant gudene. Æge hadde to tjenere, Fimafeng (som Loke drepte) og Elde.
Et dikt fra rundt 1020, "Austfarerviser" ("Austrfaravísur") av Sigvat Tordsson nevner at som en kristen ble han nektet å komme innenfor et hedensk hus i Sverige ettersom de holdt alveblot ("álfablót") der. Hva dette blotet innebar finnes det ikke beskrivelser av, men i henhold til andre blot var det antagelig ofring av mat, og senere nordisk folkeminne opprettholdt en tradisjon med offer til alvene i tilknytning til fruktbarhet og forfedrene. Man kan derfor anta at det hadde noe med forfedrekulten og slektens livskraft å gjøre.
Angelsaksisk.
Den angelsaksiske (gammelengelske) formen av alv er "ælf" (flertall "ælfe" med regionale og kronologiske varianter som "ylfe" og "ælfen"). Ord for nymfer i den greske og romerske "mythos" ble oversatt av angelsaksiske lærde med "ælf" og varianter av dette.
Angelsaksisk tradisjon bevarer "ylfe" utelukkende som ondsinnete, skadelige vesener. En metrisk besvergelse fra 900-tallet «mot en brå stikkende smerte» ("Wið færstice") tilbyr kur mot plutselig smerte (som revmatisme). Disse smertene hadde sin antatte grunn i prosjektiler fra enten "ése" eller "ylfe" eller "heks"er ("gif hit wære esa gescot oððe hit wære ylfa gescot oððe hit wære hægtessan gescot"), det være hekseskudd eller alveskudd.
I henhold til de norrøne alvenes påståtte skjønnhet er en del ytterligere henvisninger gitt av angelsaksiske ord som "ælfsciene" («alv-vakker»), brukt om forføreriske vakre bibelske kvinner i angelsaksiske dikt som "Judit" og "Genesis A" (Første Mosebok). Selv om alver kunne bli betraktet som vakre og potensielt hjelpsomme vesener i noen seksjoner av det engelsktalende samfunnet i dets historie, har angelsaksiske bevis også bevitnet om at alver er gruppert med demoner, eksempelvis i linje 112 av "Beowulf". På den andre siden, «oaf» er ganske enkelt en variant av ordet alv, antatt at det opprinnelige refererte til en bytting eller til noen besatt av alvisk forheksing.
Tysk folkeminne.
Svært lite materiale som omhandler alver eller "elben" er blitt bevart fra gammelhøytysk utover bare substantivformen "alp", flertall "alpî", "elpî". Middelhøytysk har et hunkjønns entallsform "elbe" og flertall "elbe", "elber", men ordet blir svært sjelden, hovedsakelig bevart i adjektivet "elbisch", og er erstattet av den angelsaksiske formen "elf", "elfen" via tyske oversettelser fra 1700-tallet av William Shakespeares "En midtsommernattsdrøm". Hankjønnsformen "alp" ble bevart i tysk med endret mening til «mareritt».
Jacob Grimm i hans "Deutsches Wörterbuch" anvendte formen «unhochdeutsch» Elf, lånt «utenktbart» fra engelsk, og Tolkien var inspirert av Grimm til å forfremme det virkelige tyske formen i hans "Rettledning til navn Ringenes herre" (1967) og Elb, Elben ble således gjenintrodusert i den tyske oversettelsen fra 1972 av "Ringenes herre".
I kristent folkeminne ble elber benyttet for å beskrive ondskapsfulle spøkefugler og ugangskråker som kunne føre til sykdom på krøtter og folk, og gi vonde drømmer til de sovende. Det tyske ordet for mareritt, "Albtraum", betyr «alvedrøm». Den arkaiske formen for Albtraum betyr «alv-trykk»; det var antatt at mareritt var et resultat av at en alv satt på den sovendes bryst. Dette aspektet av tysk alvetro tilsvarer i store trekk den norrøne troen på marene som red forbi og kunne gi sovende vonde drømmer, eventuelt døden i søvnen, derav det norske ordet mareritt, tilsvarende det svenske ordet "mardröm". Det tilsvarer også legender som incubi og succubi.
Skandinavisk.
a> (1857–1914). Akvarellen viser en hulder som blir borte etter å ha lokket en ung mann ut på ei myr.
I skandinavisk folkeminne som er en senere blanding av norrøn mytologi og elementer fra kristen mytologi er en alv kalt for "elver" på dansk, "alv" på norsk, og "alv" eller "älva" på svensk, henholdsvis hannkjønn- og hunkjønnsformer. Det norske ordet alv opptrer sjelden i folkeminne, og når de gjør det er det alltid benyttet som synonymt med huldrefolk eller vetter, en kategori av underjordiske vesener som er antatt å slekte mer på de norrøne dvergene enn alvene. Disse er også sammenlignbart med de islandske "huldufólk".
I en rekke skandinaviske vandresagn har huldra samme rollen som alver har i tilsvarende sagn på de britiske øyer.
I Danmark og Sverige er alvene vesener som er adskilte fra vetter, selv om grensene mellom disse er uklare. Feene med insektsvinger i britisk folkeminne er ofte kalt for «älvor» på moderne svensk eller «alfer» på dansk, men den korrekte oversettelsen er «feer». Tilsvarende er alver funnet i mange eventyr. "Alven og rosen" av den danske forfatteren H. C. Andersen er så liten at han kan ha en roseblomst som hjem, og har «vinger som når fra skuldrene og til beina». Dog, Andersen skrev også om alver i "Alferne paa Heden", en del av tredje kapitel i reiseboken "Skyggebilleder" (1831). Alvene i denne fortellingen er mer lik de i tradisjonell danske folkeminne som var vakre kvinnelige vesener som levde i åser og kampesteiner, og kunne danse en mann til døde. Som huldra i norsk folkeminne er de hule eller gjennomsiktige når de blir sett i mørket.
Alvene fra norrøn mytologi har overlevd i folkeminne som hovedsakelig vesener av hunkjønn, og som lever i åser, fjell og jordhauger. Svenske "älvor" var meget vakre jenter som levde i skogene med alvekongen. De levde lenge og var lys til sinns. Alvene er typisk avbildet som blonde, kledd i hvitt og (som mange vesener i skandinavisk folkeminne) sinte og ondskapsfulle når de ble fornærmet. I fortellingene spilte de ofte rollen som sykdomsånder. Den mest vanlige, skjønt også harmløse tilfelle var ulike former for utslett på huden, som ble kalt for "älvablåst" (elveblest) og kunne bli kurert av en kraftfull motslag (å bruke blåsebelgen kunne være hendig i det tilfellet). Skålgroper, en særegen form for helleristning som er funnet i Skandinavia er kjent i eldre tider i Sverige som "älvkvarnar", noe som peker mot deres antatte bruk. En antatt bruk var at det ble ofret, kanskje smør, i disse gropene, kanskje en skikk med røtter i det norrøne alveblot. Skålgroper var runde fordypninger i berget, og de har også blitt tolket som et kvinnelig seksualsymbol, eksempelvis en avbildning av kvinnelige kjønnsorganer, som motstykke til fallosene i form av de hellige hvite steinene, det vil si en henspilling av kulten rundt gudepar av typen Nerthus-Njord.
«Alvekors» var antatt å beskytte mot ondskapsfulle alver.
For å kunne beskytte seg selv mot ondskapsfulle alver kunne folk i Norden benytte såkalte alvekors ("Alfkors, Älvkors" eller "Ellakors") som ble skåret inn i bygninger eller andre objekter. Den eksisterte i to former, en som var et pentagram og var fortsatt i bruk tidlig på 1800-tallet i Sverige, malt eller skåret inn i dører, vegger og verktøy for å beskytte seg mot alver. Som navnet antyder var alvene oppfattet som en mulig fare mot folk og husdyr. Den andre formen var et ordinært kors skåret inn i runde eller avlang sølvplate. Denne formen for alvekors ble båret rundt halsen som et hengende ornament og som beskyttelse. På en del steder ble det også plassert på alteret i løpet av tre sammenhengende søndager.
Alver kunne bli sett dansende på hauger om natten og i tåken om morgenen. De etterlot en form for ringer hvor de hadde danset, "runddanser", hvor betegnelsen "alvering" eller "heksering" har oppstått, noe som i virkeligheten var en gruppe eller ring av sopper (på dansk og svensk kalt "elledans-bruskhat" og "hekserings-ridderhat"). Å slå lens i en slik ring var antatt å føre til kjønnssykdommer.
I det svenske eventyret "Hyrdedrengen" fortelles det om en alvering som oppstår i gresset etter alvenes dans og om hvordan alvekongen hjelper hyrdegutten å frelse prinsessen. H. C. Andersen forteller i "Elverhøj" (1845) om avlefolkets og andre naturånders fest i Elverhøj en sommernatt.
Om et menneske så på alvenes dans ville han oppdage at selv om kun et par timer tilsynelatende har passert har det i virkeligheten gått mange år i den virkelige verden. Dette tidsfenomentet er gjenfortalt i Tolkiens "Ringenes herre" når fellesskapet går inn i både Kløvendal og Lothlórien hvor tiden tilsynelatende står stille. Det har også en fjern parallell i den irske sídhe. I den folkevise fra senmiddelalderen, "Olav Liljekrans" (som Henrik Ibsen i 1857 skrev et drama om, "Olaf Liljekrans") inviterer alvedronningen ham til en dans, men han avslår da han vet hva som skjer om han begynner å danse, og dessuten er han på veg hjem til sitt eget bryllup. Dronningen tilbyr ham gaver, men han avslår. Hun truer med å ta ham av dage, men han rir av sted og dør deretter av sykdom som hun har forbannet ham med, og hans unge brud dør av hjertesorg. Se også sagnet om Jostedalsrypa.
Alvene var ikke utelukkende unge og vakre. I det svenske eventyret "Lilla Rosa och Långa Leda", kommer en alvekvinne i slutten av eventyret og redder heltinnen, Lille Rosa, på betingelse at kongens kyr ikke lenger skal gresse på hennes jordhaug. Alvekvinnen er beskrevet som en vakker, eldre kvinne og som ble oppfattet som å tilhøre de underjordiske.
Disse mytene og legendene om alvene, eller nissene og hulderfolket, har vært såpass populære i Norden at de fortsatt er tilstede, mer eller mindre, i dagliglivet, ikke minst ved juletider.
Island.
Alvehus i nærheten av Strandakirkja i sørlige Island.
Islendere tror enten fast på alver eller er ikke villig til å utelukke deres eksistens. Noe av dette opprettholdes grunnet turisme, men flere islendere synes å tro på "huldufólk", alver som bor i fjell, berg og steiner. Om de innfødte ikke uttrykker deres tro er de heller ikke villig til å uttrykke tvil. I en studie fra 2006 og 2007 ved Universitet på Island, Háskóli Íslands, ledet av Terry Gunnell, professor i folkeminne, avslørte at islenderne ikke utelukket eksistensen av alver og spøkelser (tilsvarende resultat fra en undersøkelse i 1974 av professor i psykologi og samfunnsvitenskap, Erlendur Haraldsson, i henhold til Fréttabladid). Gunnell slo fast at «Islendere synes å være mer åpen for fenomen som framtidsdrømming, bange anelser, spøkelser og alver enn andre nasjoner».
Tysk folkeminne.
«The Erlking», av Albert Sterner, ca. 1910, hvor alvekongen er blitt til et uhyggelig varsel om død.
Som beskrevet over kunne en alvekonge tidvis opptre blant overveiende kvinnelige alver i Danmark og Sverige, og i det tyske middelaldereposet "Nibelungenlied" spiller en dverg ved navn Alberich en viktig rolle. Alberich kan bokstavelig oversettes til «elf-hersker», noe som ytterligere bidrar til forvirringen i forholdet dverg-alv som ble observert allerede i "Den yngre Edda". Via den franske Alberon, det samme navnet har gått inn i engelsk som Oberon – en legendarisk konge av alvene og feene i William Shakespeares "En midtsommernattsdrøm" (se nedenfor).
Legenden om alvekongen, "Der Erlkönig", synes å ha sin opprinnelse i nyere tid i Danmark, og Johann Wolfgang von Goethe baserte sitt dikt på «Erlkönigs Tochter», et opprinnelig dansk verk som ble oversatt til tysk av Johann Gottfried Herder. Den opprinnelige danske versjonen av fortellingen var hovedpersonen alvekongens datter, "ellerkone", framfor alvekongen selv, som søkte å fange eller forlede mennesker for å tilfredsstille hennes begjær, sjalusi og hevn. I henhold til tysk og dansk folkeminne synes denne alvekongen å ha vært et varsel om døden, ganske likt banshee, kvinnespøkelse som varsler død i irsk mytologi. I motsetningen til banshee opptrer alvekongen "kun" for den personen som holder på å dø. Hans form og uttrykk forteller også personen om hvilken død de vil ha: et smertefullt uttrykk betyr en smertefull død, et fredfullt uttrykk betyr likeledes en fredfylt død. Dette aspektet av legenden ble varig fremmet av Goethe i diktet "Der Erlkönig", som senere fikk musikk av Franz Schubert.
I den første fortellingen av brødrene Grimms eventyr "Die Wichtelmänner", er tittelens hovedpersoner to nakne mannekenger som hjelper en skomaker i hans arbeid. Når han belønner deres arbeid med små klær blir de så glade at de løper av sted og blir aldri sett igjen. Selv om Wichtelmänner er beslektet med vesener som nisser og dverger har fortellingen blitt oversatt til engelsk som "The Elves and the Shoemaker", og har sitt ekko i J. K. Rowlings Harry Potter-fortellinger som husnisser (se Magiske vesener i Harry Potter-bøkene).
Variasjoner av den tyske "elf" i folkeminne omfatter også mosefolket eller skogfolket og "weisse frauen" («hvitkvinnen»). Ved det siste gjør Jacob Grimm ikke direkte en tilknytning til alvene, men andre forskere har sett en mulig kobling av de skinnende lyse alvene i norrøn mytologi.
Engelskspråklige forestillinger.
En forestilling av den alvelignende Puck i engelsk folkeminne.
a>, nær som en liten engel.
Alver opptrer i ballader av engelsk og skotsk opprinnelse, foruten også mange folkeminne, hvor mange av dem involverer reiser til "Elphame" eller "Elfland" (Alvheim i norrøn mytologi), et mystisk rike som stundom er et uhyggelig og nifst sted. Alven er tidvis portrettert i et positivt lys, eksempelvis Dronning av Elphame i balladen "Thomas the Rhymer", men det eksisterer mange eksempler på alver med uhellsvanger og skummel karakter, hyppig knyttet til voldtekt og mord, eksempelvis i Eventyret om Childe Rowland, eller balladen "Lady Isabel and the Elf-Knight", hvor Elf-Knight (alveridderen) bærer Isabel av sted for å drepe henne. De fleste tilfeller av alver i ballader er av hankjønn, den eneste vanligste av hunkjønn er i barneballaden "The Queen of Elfan's Nourice" hvor en kvinne er bortført for å bli amme for dronningens barn, men lover at hun skulle få komme hjem igjen straks barnet er avvent. I ingen av disse tilfellene er alven en åndelig karakter med skøyeraktige kvaliteter.
Engelske folkeminne fra tidlig moderne tid har vanligvis portrettert alver som små, flyktige folk med ondskapsfull personligheter. De er ikke onde i seg selv, men kan irritere mennesker eller blande seg inn i deres saker. Det er ofte sagt at de er usynlige. I denne tradisjonen er alvene lik konseptet med feer.
Suksessivt har ordet alv på engelsk, som det litterære begrepet fe (engelsk "fairy"), utviklet seg til en generell betegnelse for ulike naturånder som Puck, gnomer, Robin Goodfellow, brownies i Skottland, og hob i Northumberland, og lignende. Disse begrepene, som deres slektninger i andre europeiske språk, er ikke lenger klart adskilte i det populære folkeminne.
Betydningsfullt for å distansere seg fra alvenes mytologiske opphav var påvirkningen fra skjønnlitteraturen. I det elisabethanske England så William Shakespeare for seg alver som småfolk. Han øyensynlig betraktet alver og feer som samme gruppe av vesener. I skuespillet "Henrik IV", del 1, akt II, scene iv, lar han Falstaff kalle på Prins Henrik, «you starveling, you elfskin!», og i hans "En midtsommernattsdrøm" lar han alvene være nesten like små som insekter. På den annen siden gjør Edmund Spenser alvene like store som mennesker i The Faerie Queene.
Under innflytelsen til Shakespeare og Michael Drayton (1563–1631) ble alver og feer oppfattet som små vesener. I viktoriansk litteratur er alver i illustrasjoner som svært små menneskelignende menn og kvinner med spisse ører og luer. Et eksempel er Andrew Langs eventyr "Princess Nobody" (1884), illustrert av Richard Doyle, hvor feene er småfolk med vinger som sommerfugler, og hvor alvene er småfolk med røde hatter. Det var unntak til denne regelen, og alver i full størrelse opptrer i Lord Dunsanys "The King of Elfland's Daughter" (1924), foruten også i folkeminne nordlige England og sørlige Skottland (eksempelvis i fortellinger som "The Queen of Elfan's Nourice" og andre lokale varianter).
Alvene under romantikken.
"Poor little birdie teased", (stakkars lille fugl som blir ertet) av illustratøren Richard Doyle avbilder det tradisjonelle eneglske synet på en alv fra senere engelsk folkeminne, som et liten menneskelignende vesen i skogen.
I romantikken, en kulturell tid på 1800-tallet som la vekt på fantasi, følelser, natur og folkeliv, blomstret alvemystikken opp, gjerne i forbindelse med nasjonalromantikken, og særlig i England. Litterært hadde alvene vært til stede siden Edmund Spenser og Shakespeare, og med ytterlige innflytelse fra den klassiske antikkens forestillinger om nymfer. Alvene fikk spe vokst, sommerfuglvinger og blomsterhatter. Dette idealet kan går igjen gjennom hele 1800-tallet, og ikke minst hos Elsa Beskow. Johan Sebastian Welhaven kunne ofte bruke alvene som stemningsskapere i sin naturlyrikk, et tydelig naturromantisk trekk hos ham.
Henrik Wergeland gjorde bruk av alver i en del av sine skuespill, særlig farsene. I Papegøien fra 1834 representerer alvene «den riktige siden» i kulturkonflikten, og er på parti med dikteren selv. Disse alvene er småvokste, men det poengteres at de er åndene etter døde dyr som hovedpersonen har pint ihjel. Mot slutten av stykket er det en reell mulighet for at hovedpersonen kan bli en nattalv.
I nissespillet "Den Constitutionelle" fra 1839 finnes en alvehær av «sifuliner» under ledelse av alvekongen Sifaheddin. Disse slåss også på den rette siden, og motstanderne deres er tussene og grågubbene under ledelse av Mara og nissekongen Grim. Alvehæren representerer poesien og de lyse tankene hos menneskene. Motstanderne deres blir etter hvert supplert med legioner av «nihilitter», eller tomme ord, som gjør kampen mellom partene aldeles håpløs.
I skuespillet "Vinægers Fjeldeventyr" finner vi en alvevariant i huldras datter "Krystalline", som blir lokket ut av berget av dikterens langeleik. Her er det noe uklart hva de underjordiske representerer. Huldra i dette skuespillet er ikke sympatisk framstilt.
Alver hos Tolkien.
I J. R. R. Tolkiens verden beskrives alvene som menneskelignende edle vesener, om enn litt saktmodige. Selv om de blir stilt et direkte spørsmål kan de gi et svar like mystisk som alven selv. En alv bekymrer seg ikke bare for det verdslige, men lever og ånder for naturen. Over alt annet elsker de å ta hånd om sine barn, for til tross for hvor lenge de lever, så får de ikke mange barn.
Sang, musikk og fest hører med til det vesentlige. De er aldri syke og behøver lite søvn, for de får sin rekreasjon gjennom samtaler og sang. Den alv som ikke blir utsatt for sorg eller vold, lever et evig liv.
Som de fleste underjordiske i folketroen mangler også alvene udødelige sjeler. De strever dermed i følge Tolkien med å komme fri fra sin jordbunden udødelighet, og misunner menneskene deres frihet.
En alv kjennes igjen på sitt ansikt, som er både ungt og har livserfaring, deres melodiske stemme, spisse ører og deres evne til å bevege seg lydløst. Alver har også bra syn og hørsel, samt en uforklarlig dragning til havet, ofte uten noen gang å ha sett det.
Amerikansk kommersialisering.
I USA, Canada, Storbritannia, og Irland har moderne eventyr og fortellinger for barn om julenissen inkluderer også små alver som en del av julefeiringen; de er kledd i tettsittende grønn drakt med spisse ører, tidvis lange neser, og spisse hatter, og opptrer som julenissens assistenter eller arbeidere. De lager leketøy i et verksted som er lokalisert på Nordpolen. I denne forestillingen minner disse alvene om kvikke og yndige versjoner av dvergene fra norrøn mytologi.
Denne versjonen av små, men hendige julealver har påvirket og kommersialisert den moderne oppfatning av alver, side om side med alver fra fantastisk litteratur som med Tolkiens bøker (se over). Det amerikanske kakefabrikanten Keebler Company har lenge benyttet i sine annonser at deres kaker ble laget av alver i et hult tre. Visuelt her og andre kommersielle framstillinger er alvene blitt til små barn som aldri eldes. Av den grunn ligger det vel implisitt at de heller ikke formerer seg.


Alveringene.
Alveringene er de tre ringene som i Tolkiens univers ble smidd av Celebrimbor og holdt i skjul for Sauron. De ble smidd ca. 1590 i det andre tidevervet. Disse var de eneste ringene som ble laget uten Saurons viten og innflytelse.
Når Sauron tar på seg ringen sin for første gang, blir han klar over at alvene har smidd sine egne ringer. alvene merker også hva som har skjedd og sender bort de tre ringene sine. Sauron samler en massiv hær og går han til angrep på alvene får å få tak i ringene. Men han lykkes ikke. Celebrimbor ble drept da Eregion ble ødelagt av Saurons styrker. Círdan bar Narya (før han senere gir den til Gandalf). Galadriel drar mot øst og Lothlorien med ringen Nenya. Mens Gil-galad tar med seg Vilya (som han senere gir til Elrond like før han dør).
Det er Narya (den røde ringen, ildens ring), Nenya (den hvite ringen, luftens ring) og Vilya (den blå Ringen, vannets ring).


Catharinus Elling.
Catharinus Elling (født 13. september 1858 i Oslo, død 8. januar 1942 i Oslo) var en norsk musikkpedagog, organist, folkemusikksamler og komponist.
Han studerte piano og komposisjon i Leipzig 1877–78 og i Berlin 1886–87. Fra 1896–1908 var han lærer ved musikkonservatoriet i Oslo. Han var siden (1908–26) organist i Gamlebyen kirke.
Som komponist skrev han blant annet symfonier, en fiolinkonsert, kammermusikk, en opera og mer enn 200 sanger, det meste i perioden 1890-1905. I dag spilles verkene lite, men mange musikere som senere hørte til de mest fremtredende, som Fartein Valen, begynte sitt musikkstudium hos Elling.
Elling ble utnevnt til statsstipendiat i 1899, og drev et omfattende folkemusikk-innsamlingsarbeid i store deler av landet: Trøndelag, dalene i Oppland, Telemark og Setesdal. Samtidig med ham ble folkemusikksamleren Olav Sande også utnevnt til statsstipendiat, og de to «delte landet mellom seg»; Sande samlet musikktradisjon fra Sogn til Vest-Agder. Ellings mandat var å samle musikken, og også presentere den bearbeidet. Han utga en rekke notehefter med titler som "Norske folkemelodier for klaver", "Norske folkeviser for sang og klaver" og "Slåtter for fiolin og klaver". Både i samtid og ettertid har han møtt kritikk for sin vilje til å rearrangere folkemusikken i tråd med kunstmusikkens formspråk.
Han var bror av ingeniøren Ægidius Elling, som oppfant gassturbinen.


Hindu Kush.
Hindu Kush, Hindū Kūsh, Hindoo Koosh eller Hindukush (هندوکش på persisk) er en fjellkjede i Afghanistan og nord i Pakistan. Det er den vestligste forlengelsen av Pamir-fjellene, Karakoram og Himalaya. Den var tidligere kjent som "Kaukasus Indikus", et navn gitt av de antikke grekerne som styrte Hindu Kush-regionen i århundrer (se seleukide-riket og det gresk-baktiske kongedømmet.)
Navnet.
Navnet Hindu Kush blir vanligvis brukt om hele fjellkjeden som skiller tilsigsfeltene til Kabul- og Helmandelvene fra tilsigsfeltet til Amu-Darja (eller antikkens "Oxus"), eller mer spesifikt om de delene av fjellkjeden nordvest for Kabul som ble kalt «Det indiske Kaukasus» av historikerne som var med Aleksander den Store. Den ble også referert til som "Paropanisos" av grekerne.
Opphavet til begrepet «Hindu Kush» (og hvorvidt det kan oversettes med «indiske morder») er verdt å nevne. Den tidligste kjente bruken av navnet var av den kjente arabiske reisende, Ibn Battuta, som rundt 1334 skrev: «En annen grunn for vår pause var frykten for snø, for på veien er der et fjell kalt Hindūkūsh, som betyr «Morder av inderne», fordi slaveguttene og jentene som blir fraktet fra India dør der i stort antall på grunn av den ekstreme kulden og mengden med snø.»
Det bør sies at ordet «hindu» opprinnelig henviste til alle innbyggere i det indiske subkontinentet, eller «hind», ikke bare tilhengere av religionen slik det er nå.
Fjelltoppene i den østlige delen av Afghanistan når mer enn 7000 moh. Det høyeste, i Pakistan, er Tirich Mir på 7705 moh. Pamirfjellene, som afghanerne henviser til som «verdens tak», strekker seg inn i Tadsjikistan, Kina og Kasjmir.
Fjellene.
Fjellene i Hindu Kush avtar i høyde i det de strekker seg vestover. Mot midten, nær Kabul, strekker de seg fra 4500 til 6000 moh., i vest når de høyder på 3500 til 4000 meter. Den gjennomsnittlige høyden av Hindu Kush er 4500 meter. Hindu Kush strekker seg rundt 966 km fra side til side og er 240 km fra nord til sør. Bare 600 km av Hindu Kush-systemet blir kalt Hindu Kush-fjellene. Resten av systemet består av tallrike små fjellkjeder, bl.a. Koh-e Baba, Salang, Koh-e Paghman, Spin Ghar (også kalt den østlige "Safid Koh"), Suleiman, Siah Koh, Koh-e Khwaja Mohammad og Selseleh-e Band-e Turkestan. Den vestlige Safid Koh, Siah Band og Doshakh blir vanligvis hevist til som Paropamisus av vestlige lærde.
Blant elvene som renner fra fjell-systemet er Helmand, Hari Rud og Kabul-elva.
Tallrike høye pass («"kotal"») presser seg mellom fjellene og lager strategisk viktige transportruter for karavanene. Det viktigste fjellpasset er Kotal-e Salang (3878 m) som forbinder Kabul i sør med det nordlige Afghanistan. Fullføringen av en tunnel i dette passet i 1964 reduserte reisetiden mellom Kabul og nord-Afghanistan til et par timer. Tidligere adgang til nord gjennom Kotal-e Shibar (3260 m) tok tre dager. Salang-tunnelen på 3363 m og det betydelige nettverket av overbygninger på adkomstveiene ble laget med sovjetisk finansiell og teknologisk hjelp og innbefattet å bore 2,7 km gjennom hjertet av Hindu Kush.
Før Salang-veien ble bygd, var de mest kjente passene i vestlig historisk forståelse av Afghanistan de som ledet til det indiske subkontinentet. De inkluderte Khyber-passet (1027 m) i Pakistan og Kotal-e Lataband (2499 m) øst for Kabul som ble overgått i 1960 av en vei som ble bygd i Kabul-elvas mest spektakulære kløft, Tang-e Gharu. Denne bemerkelsesverdige ingeniørbragden reduserte reisetiden mellom Kabul og grensen til Pakistan fra to dager til noen få timer.
Veiene gjennom Salang og Tang-e Gharu-passene spilte en kritisk strategisk rolle i løpet av den amerikanske invasjonen av Afghanistan og ble brukt mye av tunge militære kjøretøy. Disse veiene er derfor i svært dårlig stand. Mange utbombede broer er blitt reparert, men et antall større byggverk er fremdeles ødelagt. Det at veiene regelmessig er stengt på grunn av konflikter i området har i alvorlig grad svekket økonomien i mange regioner, da dette er hovedruter for kommersiell handel, katastrofehjelp og gjenoppbyggingsmateriell som skal ut til hele landet.
Der er flere viktige pass i Afghanistan. Wakhjir (4923 m) fortsetter fra Wakhan-korridoren inn i Xinjiang, Kina og inn i Kasjmir. Passene som forbinder Afghanistan med Chitral, Pakistan, inkluderer Baroghil (3798 m) og Kachin (5639 m) som også krysser fra Wakhan. Viktige pass lenger vest er Shotorgardan (3720 m) som forbinder Lowgar og Paktia-provinsene, Bazarak (2713 m) leder inn i Mazar-e Sharif, Khawak (3550 m) i Panjsher-dalen og Anjuman (3858 m) øverst i Pansjher-dalen som gir adgang til nord. Hajigak (2713 m) og Unai (3350 m) leder inn i det østlige Hazarajat og Bamiyan-dalen. Passene til Paropamisus i vest er relativt lave med et gjennomsnitt på 600 meter. Det mest kjente av disse er Sabzak mellom Herat og Badghis-provinsene, og knytter dermed også sammen de vestlige og nordvestlige delene av Afghanistan.
Disse fjellrike områdene er stort sett uten vegetasjon, eller i det minste med svært spredte trær og lave busker. Forekomster av lapus lazuli er funnet, i Kowkchec-dalen, mens edelstener er funnet nord for Kabul i dalen til Panjsher-elva og noen av dens bielver. De berømte balas-rubinene ble utvunnet frem til det 19. århundre i Ab-e Panj-dalen (eller "Øvre Amu-Darja-elva"), som er regnet som møtestedet mellom Hindu Kush og Pamir-rekkene. Dessverre er disse forekomstene nå oppbrukt.


Paolo Giobbe.
Paolo Giobbe (født 10. januar 1880 i Roma i Italia, død 14. august 1972 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati, og var nuntius i Colombia og i Nederland. Han var pavelig datarus fra 1959 til dette embedet ble avskaffet i 1968.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Giobbe, Paolo
Giobbe, Paolo
Giobbe, Paolo
Giobbe, Paolo


Fakse kommune.
Fakse kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Den ligger nå i Faxe kommune i Region Sjælland, opprettet i forbindelse med Kommunalreformen i 2007.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble Fakses egen borgermester Rene Tuekjær valgt til borgermester også for den nye storkommunen Faxe.


Fladså kommune.
Fladså kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og ble 1. januar 2007 innlemmet i nye Næstved kommune i Region Sjælland som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.


Holeby kommune.
Holeby kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i den nyopprettede Lolland kommune i Region Sjælland.
Opprinnelig var planen å danne to kommuner: "Ny Maribo kommune" (av Holeby kommune, Højreby kommune, Maribo kommune, Rødby kommune) og "Ny Nakskov kommune" (av Nakskov kommune, Rudbjerg kommune, Ravnsborg kommune), men ved en folkeavstemning 18. mai 2005 ble det vedtatt å slå alle syv kommuner sammen i én (med 51,6 % flertall på Midtlolland og 54,9 % på Vestlolland).


Nowshak.
Nowshak (eller Noshaq) er det høyeste fjellet i Afghanistan og den nest høyeste toppen i Hindu Kush. Tirich Mir er høyere med 7690 moh. Nowshak ligger i det nordøstre hjørnet av landet langs Durrand-linjen som er grensen mot Pakistan.
Den første bestigningen av fjellet var i 1960 av Toshiaki Sakai og Goro Iwatsuboa fra en japansk ekspedisjon. Klatringen fulgte den sørøstre kanten fra Qadzi Deh-isbreen. I dag er vanligvis ruten langs den vestre kanten.


Holmegaard kommune.
Holmegaard kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og ble 1. januar 2007 innlemmet i nye Næstved kommune i Region Sjælland som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.
Holmegård


Højreby.
Højreby kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i den nyopprettede Lolland kommune i Region Sjælland.
Opprinnelig var planen å danne to kommuner: "Ny Maribo kommune" (av Holeby kommune, Højreby kommune, Maribo kommune, Rødby kommune) og "Ny Nakskov kommune" (av Nakskov kommune, Rudbjerg kommune, Ravnsborg kommune), men ved en folkeavstemning 18. mai 2005 ble det vedtatt å slå alle syv kommuner sammen i én (med 51,6 % flertall på Midtlolland og 54,9 % på Vestlolland).


Langebæk.
Langebæk kommune ligger i Storstrøms amt i Danmark.


Maribo kommune.
Maribo kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i den nyopprettede Lolland kommune i Region Sjælland.
Opprinnelig var planen å danne to kommuner: "Ny Maribo kommune" (av Holeby kommune, Højreby kommune, Maribo kommune, Rødby kommune) og "Ny Nakskov kommune" (av Nakskov kommune, Rudbjerg kommune, Ravnsborg kommune), men ved en folkeavstemning 18. mai 2005 ble det vedtatt å slå alle syv kommuner sammen i én (med 51,6 % flertall på Midtlolland og 54,9 % på Vestlolland).


Møn kommune.
Møn kommune var en tidligere kommune Storstrøms amt i Danmark. Kommunen hadde 11 731 innbyggere (2004) og et areal på 237,12 km². Stege var administrasjonssenter.
Kommunen ble i 2007 slått sammen med Langebæk kommune, Præstø kommune og Vordingborg kommune til Vordingborg kommune.


Giuseppe Fietta.
Giuseppe Fietta (født 6. november 1883 i Ivrea i Italia, død 1. oktober 1960 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, og var nuntius i Sentralamerika, Haiti og Santo Domingo, i Argentina og i Italia.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
Fietta, Giuseppe
Fietta, Giuseppe
Fietta, Giuseppe
Fietta, Giuseppe


Fernando Cento.
Fernando Cento (født 10. august 1883 i Pollenza ved Macerata i Italia, død 13. januar 1973 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, og var nuntius i Peru, Ecuador, Belgia og Luxembourg, og Portugal. Han var den katolske kirkes Storpønitentiar 1962–1967.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Cento, Fernando
Cento, Fernando
Cento, Fernando
Cento, Fernando


Carlo Chiarlo.
Carlo Chiarlo (født 4. november 1881 i Pontremoli] i Italia, døde 21. januar 1964 i Lucca) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomati, og var nuntius i Bolivia Costa Rica, Honduras, El Salvador, Nicaragua og Panama, leder for den pavelige misjon i Tyskland 1945, og nuntius i Brasil 1946–1954. Han var den katolske kirkes Storpønitentiar 1962–1967.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var med på de to første sesjoner av Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Chiarlo, Carlo
Chiarlo, Carlo
Chiarlo, Carlo
Chiarlo, Carlo


Domenico Tardini.
Domenico Tardini (født 29. februar 1888 i Roma i Italia, død 30. juni 1961 i Lucca) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati. Fra 1929 var han tilknyttet Statssekreteriatet, og var statssekretær 1958–1961.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII. Han var blitt tilbudt kardinalsverdigheten, men avslo, allerede i 1953.
Tardini, Domenico
Tardini, Domenico
Tardini, Domenico
Tardini, Domenico


Alberto di Jorio.
Alberto di Jorio (født 18. juli 1884 i Roma i Italia, død 5. september 1979 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og var sekretær ved konklavet 1958. Han var pro-president for kommisjonen for Vatikanstaten 1961–1968.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII. Han var da prest, men ble bispeviet i 1962.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Jorio, Alberto di
Jorio, Alberto di
Jorio, Alberto di
Jorio, Alberto di


Nakskov kommune.
Nakskov Kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i den nyopprettede Lolland kommune i Region Sjælland.
Opprinnelig var planen å danne to kommuner: "Ny Maribo kommune" (av Holeby kommune, Højreby kommune, Maribo kommune, Rødby kommune) og "Ny Nakskov kommune" (av Nakskov kommune, Rudbjerg kommune, Ravnsborg kommune), men ved en folkeavstemning 18. mai 2005 ble det vedtatt å slå alle syv kommuner sammen i én (med 51,6 % flertall på Midtlolland og 54,9 % på Vestlolland).


Nykøbing Falster kommune.
Nykøbing Falster kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den en del av storkommunen Guldborgsund kommune i nye Region Sjælland. Ved sammenslåingen av seks kommuner forble byen Nykøbing Falster administrasjonssenter også for den nye kommunen.


Nysted kommune.
Nysted kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den en del av storkommunen Guldborgsund kommune i nye Region Sjælland.


Næstved kommune.
Næstved kommune er en dansk kommune i Region Sjælland og ligger vest på øyen Sjælland. Før 1. januar 2007 var det navnet på en kommune i det nå oppløste Storstrøms amt.
Den gamle kommunen (1970–2006) hadde et areal på 199,84 km² og 47 422 innbyggere i 2005.
De største byene er Næstved og Hyllinge.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) rent sosialdemokratisk flertall.


Narya.
I Ringenes herre av J.R.R. Tolkien er Narya en av de tre alveringene (de andre er Nenya og Vilya), ringen med en stein av rubin (ildens ring). Celebrimbor gav denne ringen til alvenes konge Gil-galad. Før han døde gav han den til Elrond og Círdan. Da Istarene (trollmennene) kom til Midgard ga Círdan ringen sin i all hemmelighet til den viseste trollmannen i hans øyne, og det var Gandalf.
Siden Narya er ildens ring er mye av Gandalvs magi når han bærer ringen basert på ild.
Når Gandalv møter Balrogen i Moria (Durins bane), hevder han at han er tjener av den hemmelige ild og at han kontrollerer flammene av Anor. Han kan her referere til ringen, Narya, men det er usannsynlig at Gandalf vil avsløre at han er bærer av en av de tre alviske ringene. Etter Saurons fall bærer han ringen åpenlyst når han blir med på den hvite båten som frakter Bilbo og Frodo m.fl til Valinor.


Francesco Bracci.
Francesco Bracci (født 5. november 1879 i Vignanello nær Civita Castellana i Italia, død 24. mars 1967 i Roma) var en italiensk kardinal, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1958. Han var da prest, men ble bispeviet i 1962.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med på Annet Vatikankonsil.
Bracci, Francesco
Bracci, Francesco
Bracci, Francesco
Bracci, Francesco
Bracci, Francesco


Francesco Roberti.
Francesco Roberti (født 7. juli 1889 i Pergola nær Pesaro i Italia, død 16. juli 1977 i Roma) var en italiensk kardinal, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Den apostoliske signatura 1959–1969.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1958. Han var da prest, men ble bispeviet i 1962.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med på Annet Vatikankonsil.
Roberti, Francesco
Roberti, Francesco
Roberti, Francesco
Roberti, Francesco


Nenya.
I Ringenes herre av J.R.R. Tolkien er Nenya en av de tre alveringene (de to andre er Narya og Vilya), den har en hard hvit sten av "adamant". Resten av ringen er laget av Mithril. Nenya er vannets ring og ble båret av Galadriel.


Antonio María Barbieri.
Antonio María Barbieri O.F.M.Cap. (født 12. oktober 1892 i Montevideo i Uruguay, død 6. juni 1979 i Montevideo) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Montevideo 1940–1976.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1958. Han var da prest, men ble bispeviet i 1962.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med på Annet Vatikankonsil.


Vilya.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Vilya, Luftens ring, en av maktens ringer som ble laget av alvene fra Eregion. Sammen med ringene Nenya og Narya blir Vilya ofte omtalt som en av de tre alveringene, de mektigste blant maktens ringer. Det var Celebrimbor, herre av Eregion, som skapte alle de tre uten innflytelse fra "Annatar" (et dekknavn som den mørke herren Sauron brukte). På grunn av at Sauron aldri rørte disse tre, ble ingen av dem påvirket av hans ondskap. Til tross for dette var Vilya, og de andre alveringene, fortsatt under en viss innflytelse av Sauron siden han hadde den ene ringen som hadde kontroll over alle de andre.
Da Sauron la Eregion øde ble Vilya sendt til alvekongen Gil-galad langt borte i Lindon, hvor den senere ble gitt til Elrond, som bar den i de senere årene av det andre tidevervet og gjennom hele det tredje. Han brukte ringen blant annet til å skape den store flodbølgen i elva Bruinen ("Storbrumla") som slo Nazgûlene tilbake. Selv om at det er Arwen som skaper flodbølgen i filmen om Ringens Brorskap.
Som de andre "Store ringene" var også Vilya besatt med juveler: den hadde en stor blå stein som var satt inn i et gull band, og dette forte til at den også fikk navnet Safir ringen. En mindre brukt tittel for Vilya var Luftens ring. Vilya ble ansett som den mektigste av de tre alveringene.
Da Sauron ble beseiret og knust for godt ble Vilyas styrke svakere og den dro over havet til Valinor sammen med Elrond på slutten av det tredje tidevervet.


Paul Zougrana.
Paul Zougrana M.Afr. (født 3. september 1917 i Ouagadougou i Øvre Volta, nå Burkina Faso, død 4. juni 2000 i Ouagadougou) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ouagadougou 1960–1995.
Han deltok under Annet Vatikankonsil.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Cesare Zerba.
Cesare Zerba (født 15. april 1892 i Castelnuovo Scrivia, nær Tortona i Italia, død 11. juli 1973 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965.
Zerba, Cesare
Zerba, Cesare
Zerba, Cesare
Zerba, Cesare


Annúminas.
Annúminas (Alvisk for "Vest Tårn" eller "Solnedgangens Tårn") er en by fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard.
Denne byen var en gang i tiden hovedstaden til kongeriket Arnor. Annúminas lå i en naturlig krok i den sør-vestlige delen av Emyn Uial fjellene. Byen lå ved den sørlige bredden av sjøen Nenuial ("Skymingsjøen"), i det noedre Eriador. Byen ble grunnlagt av Elendil, en gang mellom årene 3320 og 3440 i det andre tidevervet, og lå ikke langt fra stedet hvor elva Baranduin (Brennvina) renner ut fra Nenuial. Annúminas overlevde i nesten tusen år. I Arnors tidlige dager var byen en av de mektigste og vakreste i Midgard. Snart etter grunnleggelsen av byen begynte dessverre antallet av Dúnedain i nord å synke. Det virker som om befolkningen i Annúminas har falt gjennom historien, helt til byen ble forlatt og kongene flyttet til byen Fornost mot øst.
På Ringkrigens tid, på slutten av det tredje tidevervet, hadde Annúminas lugget i ruiner allerede i over 2000 år. Det er noen hint i Tolkiens historier om at kong Elessar, tidligere kjent som Aragorn, bygde opp byen igjen og kanskje til og med gjorde den til den nordre hovedstaden tidlig i det fjerde tidevervet.


Tåkefjellene.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Tåkefjellene (også kjent som Hithaeglir (Sindarin) – og noen ganger skrevet feil som Hithaiglin) er en fjellkjeden som strekker seg over 1280 kilometer fra nord til sør. Fjellkjeden skiller Eriador i vest fra Anduins dal i øst, og strekker seg fra Gundabadfjellet i nord til Methedras i sør (nord for Gundabad ligger Angmars fjell som noen ganger blir regnet med blant Tåkefjellene).
Flere geografiske beskrivelser.
De viktigste og mest kjente toppene i Tåkefjellene er Carn Dûm, Caradhras, Celebdil, Fanuidhol, Gundabadfjellet og Methedras.
Beliggenhet.
Det nordligste toppen av Tåkefjellene er Gundabadfjellet, hvor ifølge legenden Durin den udødelige (den eldste av dvergenes fedre) skal ha våknet, men siden ble dette fjellet bebodd av orker. Det største dverge riket i Midgard, Khazad-dûm, lå under tre fjell omtrent midt i Tåkefjellene. De tre toppene som Khazad-dûm lå under var Caradhras (Rødhornet), Celebdil (Sølvertind) og Fanuidhol (Skyhodet). Inne i Celebdil hadde dvergene bygget Trappen uten ende, fra fjellets rot og helt opp på toppen av det. Det sydligste fjellet var Methedras (Siste topp).
Veier gjennom Tåkefjellene.
De viktigste passene som leder over Tåkefjellene er Høypasset og Cardhras passet, men det fins også et pass utspringet av Sverdliljeelven(også kalt "Langlilja").
Veier rundt Tåkefjellene.
Rohansgapet var en dal (antakelig til elven Jarna) mellom den sydligste toppen av Tåkefjellene og det nordligste punktet i Kvitklettene. Det kan ha vært en åpning mellom Gundabadfjellet i Tåkefjellene og det absolutt vestligste fjellet i fjellkjeden Gråfjellene, men publiserte kart er forskjellige på dette punktet.
Beboere.
Under Tåkefjellene ligger det forhenværende dvergriket, som i sener tid har blitt kalt Moria, og orkenes gruver og ganger som Bilbo Lommelun og hans følge ble fanget i, og hvor Bilbo slumpet til å finne den ene ringen. Kløvendal ligger gjemt blant forfjellen til Tåkefjellene på den vestre enden av Høypasset. Carn Dûm, hvor Heksekongen av Angmar holdt til i flere århundrer av det tredje tidevervet, lå mellom den av de nordligste fjellene i Tåkefjellene, kjent som Angmars fjell. Jarnagard lå i ring rundt Orthanc i "Nan Cúrunir" (Trollmannens dal) mellom armene av Methedras.
Historie.
Det store dvergriket Khazad-dûm var en gang grunnlagt under Tåkefjellene, men dvergene gravde så dypt i sin jakt etter mithril at de vekket det grusomme vesenet Durins bane, som var en Balrog. Dette skjedde i år 1981 i det tredje tidevervet, og forte til at dvergenes rike ble ødelagt og dvergene måtte flykte, men orkene og andre onde skapninger kom dit å bodde der.
Opprinnelsen.
Tåkefjellene ble skapt av Melkor som ville gjøre det vanskeligere for valaen Oromë, som red rundt i Midgard for å jakte.
Det tredje tidevervet.
De tretten dvergene som var i følge med Gandalf og Bilbo Lommelun som reiste over Tåkefjellene for å komme til Erebor brukte Høypasset for å krysse fjellene, og der ble de fanget av orker (se "Hobbiten").
I Ringens brorskap prøver brorskapet å krysse Tåkefjellene ved å bruke Rødhorns passet (etter at de finner ut at Høypasset blir holt øye med av fienden, og at Rohansgapet vil fore dem for nær Jarnagard og Sarumann), men en underlig snøvær tvinger dem til å gå under fjellene istedenfor over dem. De ni vandrerne tar veien gjennom Moria og der møter de en Balrog, som i mange lange år har slumret i Morias dype mørke. Gandalf slo balrogen ned i avgrunnen under "Durins bro" men ble selv revet med i fallet, og de jaget hverandre opp Trappen uten ende og helt opp på Celebdils topp, og der kastet Gandalf balrogen utfor fjellet.


Orodruin.
Orodruin eller Dommedagsberg er en fiktivt vulkan fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den ligger i landet Mordor, og det var i dette fjellet at den ene ringen ble smidd av den mørke herren Sauron, i det andre tidevervet.
"Orodruin" er Sindarin for "Ild Fjell". Det sindarinske navnet som ligner mest på "Dommedagsberg" er Amon Amrath som betyr "Skjebnens Fjell".
Da Sauron valgte landet Mordor som sitt tilfluktssted i det andre tidevervet var Orodruin en av grunnene til valget hans. Han brukte flammene som var der og kom fra jordas indre til å smi den ene ringen, herskerringen. Det er det eneste vi med sikkerhet kan si at han smidde der.
Orodruin var mye mer enn bare en vanlig vulkan – for det virker som om Sauron la noen av sine egne krefter inn i fjellet, og på den måten ble det mulig for ham å kontrollere flammene. Det virker som om den lå og dormet da Sauron var vekk fra Mordor, og våknet til liv igjen da kreftene hans vokste på ny.
På slutten av det andre tidevervet da Sauron var blitt beseiret av alliansen mellom alver og menn hadde Isildur, sønn av Elendil, en sjanse til å ødelegge ringen for godt, men han klarte ikke å kaste ringen fra seg. I stedet for beholdt han ringen selv, og den ble årsaken til hans død.
I "Ringenes herre" er det Frodos oppgave å komme seg til Dommedogsberg og å få ødelagt ringen der. Han og Sam legger ut på reisen sammen med et brorskap, men de skiller lag med de andre ved Amon Hen, og drar alene inn mot Mordor. I Emyn Muil møter de Gollum og de fanger ham, og slipper ham først fri igjen da han lover at han skal vise dem veien inn i Mordor. Da de kommer fram til Dommedagsberg greier heller ikke Fordo å kaste ringen i flammene. Men da biter Gollum av den av Frodos fingre som ringen sitter på, og i gledesdansen over å ha fått sin "kosteligste" tilbake, tar han overbalanse og faller ned i flammehavet med ringen.


Lars Ulrich.
Lars Ulrich (født 26. desember 1963 i Gentofte kommune) er en dansk musiker og en av grunnleggerne av det amerikanske heavy metal-bandet Metallica. I sin ungdom var han et meget lovende tennistalent, og Ulrich flyttet til Los Angeles i California i en alder av seksten til å utvikle sitt talent. Han skjønte raskt at nivået i USA var mye høyere enn han var vant til, så han fant fort ut at han ville fortsette som trommeslager. Etter publisering av en annonse i en lokal Los Angeles avis kalt, møtte Ulrich James Hetfield og dannet Metallica.
Begynnelsen.
Lars Ulrich ble født 26. desember 1963. Saksofonisten Dexter Gordon er Ulrichs gudfar. I februar 1973 fikk Lars' far Torben fem billetter til en Deep Purple konsert som ble holdt på København stadion. Da det ble oppdaget at en av vennene ikke kunne gå, ble billetten overlevert til den ni år gamle Ulrich. Den unge Ulrich følte seg hypnotisert av opptredenen, og kjøpte bandets album Fireball neste dag. Konserten og albumet hadde en betydelig innvirkning på Ulrich,og inspirerte hans inntreden i en verden av rock and roll og senere, heavy metal. Som et resultat av hans nyvunne interesse for musikk, fikk han sitt første trommesett fra sin bestemor i en alder av tolv, et Ludwig-sett.
I 1981 oppdaget Ulrich det britiske heavy metal-bandet Diamond Head. Han var begeistret for bandets musikkstil etter å ha kjøpt deres debut album "Lightning to the Nations (1980)". Han reiste fra San Francisco til London for å se bandet spille live i Woolwich Odeon. Men Ulrich hadde ikke planlagt turen særlig godt, og ble forlatt uten noe sted å gå etter konserten. Han klarte å møte bandet backstage og forklarte hvor langt han hadde reist for å se dem. Den varme historien fikk gitarist til å la ham bo hos seg i hans hjemby Stourbridge, hvor Ulrich tilbrakte de neste ukene på gulvet i huset hans. Ulrich er fortsatt en fan av Diamond Head og produserte deres album "The Best of Diamond Head". Ved retur til Amerika, plasserte Ulrich en annonse i en lokalavis på jakt etter musikere til å starte et band med ham. James Hetfield svarte på annonsen og Metallica ble dannet.
Karriere.
Senere i 1981, møtte Ulrich James Hetfield i Downey, California og sammen dannet de heavy metal bandet Metallica. Han fikk navnet "Metallica" fra en venn, Ron Quintana, som var et brainstormingnavn for et heavy metal fanzine han holdt på å lage, og Metallica var ett av alternativene, det andre er "Metal Mania". Lars oppmuntret ham til å velge "Metal Mania", slik at han kunne bruke navnet Metallica for seg selv. Han ble kjent som en pioner av raske thrash trommerytmer, hørbart på mange av Metallicas første sanger, som "Metal Militia" fra Kill 'Em All "Fight Fire With Fire" fra Ride the Lightning "Battery" og "Damage Inc fra Master of Puppets og "Dyers Eve" fra ... And Justice for All. Han har siden hatt betydelig innflytelse på grunn av både populariteten til bandet hans, samt hans trommeteknikker, for eksempel den doble basstrommen i sangen "One" (... And Justice for All) og åpningen av "Enter Sandman "(Metallica). Siden utgivelsen av Metallica, har Ulrich adoptert en mer fokusert og presis trommestil, og han har redusert trommesettet fra 9- til 7 deler.
Han gjorde sin filmdebut i den HBO opprinnelige filmen Hemingway & Gellhorn, som begynte filmingen i mars 2011 og ble utgitt 28. mai 2012. Ulrich gjorde en kort opptreden som seg selv i filmen få ham til den greske, som partner av karakteren Jackie Q.
I 2012 var Ulrich i fokus i forbindelse dokumentarfilmen, "Mission to Lars". Filmen av Kate og Will Spicer handler om deres reise med sin bror, Tom, som bor på et pleiehjem i Devon, England og som har Fragilt X-syndrom, for å prøve å møte Lars på en av Metallicas konserter i California 2009.. Ulrich ble også rangert som nr. 5 på topp 5 metall-trommeslagere fra That Metal Show som går på [www.vh1.com vh1].
Napster kontrovers.
I april 2000 ble Ulrich en offentlig talsmann i saken mot Napster og fildeling av Metallicas musikk. Bandet gikk til sak mot fildelingsselskapet, og skapte med det mye furore i musikkmiljøet. Kanskje var de 10 år før sin tid med tanke på hva som har skjedd med "The Pirate Bay" nylig. I juli 2000 vitnet han for Senatets Domstolskomite etter at hele Metallicas katalog, inkludert det daværende uferdige sporet "I Disappear" ble funnet å være fritt tilgjengelig for nedlasting på tjenesten. Saken ble avgjort ved et forlik, noe som resulterte i at mer enn 300.000 Napsterbrukere ble utestengt fra tjenesten.. Senere gikk også artisten Dr.Dre til sak mot selskapet, sammen med den Amerikanske plateindustrien, "Recording Industry Association of America".
Stil.
Ulrichs trommestil har endret seg gjennom hele hans karriere. I løpet av 1980-tallet ble han kjent for sine raske, aggressive og mer eller mindre, grunnleggende thrash beats. Han pleide ofte å bruke en dobbel basstrommeteknikk (som er sterkt påvirket av sangen "Overkill" av Motörhead), som har blitt svært populært blant heavy metal-trommeslagere. De beste eksemplene på dette er "Metal Militia" (Kill 'Em All), "Fight Fire With Fire" (Ride the Lightning), "Battery" (Master of Puppets), "Damage, Inc." (Master of Puppets), "Blackened" (... And Justice for All), "One" (... And Justice for All), "That Was Just Your Life" (Death Magnetic), "All Nightmare Long" (Death Magnetic) og, uten tvil hans mest ekstreme, "Dyers Eve" (... and Justice for All), blant andre. Ulrich bruker mye "groove" i sin energiske stil, inkludert rene og raske doble basstrommebeats i mange sanger sammen med tunge trommeoverganger for å fylle lydbildet. Han har vært kjent for å tromme i takt med rytmegitaren til James Hetfield. I løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet forenklet han sine trommerytmer for å passe forenklingen i Metallica sin daværende musikalske retning. Dette startet med albumet "Metallica", og endte grovt sett med albumet "St. Anger" i 2003. Med Metallicas niende album, "Death Magnetic" returnerte Ulrich til hans stil fra 1980-tallet, der han spilte mer komplekse og raske rytmer.
Personlig liv.
Ulrich har vært gift to ganger. Hans første ekteskap var i 1988 med Debbie Jones, en britisk kvinne han møtte på turné, men ble skilt i 1990 på grunn Ulrichs konstante fravær i forbindelse med turneringer og under innspillingen av "Metallica". Hans andre ekteskap var med overlegen Skylar Satenstein,fra 1997 til 2004. De har to sønner, Myles (f. 1998), og Layne (b.2001). Myles følger sin fars fotspor ved å spille trommer for bandet My Missing Half.
Ulrich har vært kjæreste med den danske skuespillerinnen Connie Nielsen siden midten av 2004 etter hans skilsmisse fra Skylar og paret fikk sitt første barn, Bryce Thadeus Ulrich-Nielsen, (f. 2007) i San Francisco..
Han og Connie bor for tiden i Marin County, California, nord for San Francisco.
Ulrich er også en kjent samler av kunst. Hans far, Torben, var også en stor elsker av kunst og malerier. Ulrich vokste opp omgitt av kunst og musikk, og begge har alltid vært en del av livet hans. Etter dannelsen av Metallica, begynte han å besøke museer og kunstgallerier i bandets lange turnéperioder. I et intervju fra 2002 Ulrich sa: "Jeg følte jeg kunne miste meg selv i kunst og komme vekk fra musikkverdenen. Det ble et flott gjemmested".
Utstyr.
Ulrich bruker Tama Drums (der han er en av få artister som har hatt et fullt signaturtrommesett, samt en signaturlakk), Zildjian Cymbaler og Remo trommeskinn. Han er sjelden, om noensinne, sett uten disse merkene på scenen. Han var sponset av Calato Regal Tip trommestikker, før han byttet til Easton Ahead i 1994 fordi han sa i et intervju at trestikker brakk i løpet av spillingen. Etter det har Tama Drums produsert to Lars Ulrich Signature skarptrommer, en med en stålkropp (med diamantfarge) og en annen laget av messing, som en gang var Tamas dyreste skarptromme ut til forbruker. Begge skarptrommene har målene 14x6.5 ".


Théoden.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Théoden (2948-3019 tredje tideverv) den syttende kongen av Rohan. Théoden var den eneste sønnen til Thengel, og ble konge etter sin fars død i 2980. han snakket Sindarin og Vestrønt mer enn Rohirric, og sin ungdomstid tilbrakte han i Gondor.
Han hadde fire søstere, og den yngste av dem var Théodwyn, som bodde med han i Edoras. Hun var mor til Éomer og Éowyn, og etter at hun og hennes mann døde tok Théoden seg av dem som sine egne barn. Théoden hadde en sønn, Théodred, og hans kone Elfhild døde i barnefødselen. I en tidligere versjon av Tolkiens legendarium var det skrevet at Théoden også hadde en datter, Idis, men hun er tatt bort da hennes karakter ble overskygget av Éowyns.
Navnet.
Navnet "Théoden" er hentet fra det Anglosaksiske ordet "þeoden" (også stavet ðeoden), og det Norrøne ordet "þjóðann", som begge betyr "leder av folket" (som i Konge).
I Tolkiens legendarium, er navnet "Théoden" et gammelengelsk oversettelse av det opprinnelige Rohirric Tûrac, et gammelt ord for konge, noe som viser innflytelsen fra det alviske ved ordet "Tur" (makt/"herre"), også brukt i Turgon og andre navn.
Théodens sverd hadde navnet Herugrim.
Rolle i krigen om ringen.
På den tiden da Krigen om ringen startet hadde Théoden allerede vært konge av Rohan i nesten 30 år, og begynte å bli gammel og trett. Han var misledet av sin hovedrådgiver Gríma Ormtunge, som i all hemmelighet jobbet for trollmannen Sarumann den Hvite; Gríma kan til og med ha forgiftet sin herre (Théoden). Théoden hadde også en trubadur ved navn "Gleowin".
I de siste årene før krigen om ringen lot Théoden styre gli ut av sin kontroll, og Gríma Ormtunge ble altfor mektig. Rohan ble igjen plaget av orker og Dunnlendinger, som herjet etter vilje fra Sarumann, som styrte fra Jarnagard.
Da Théodens sønn, Théodred, ble dødelig såret i slaget ved Jarnavad mot Sarumanns orker, ble hans nevø Éomer den nye arvingen til Rohans trone siden Théoden bare hadde et barn. Éomer kom svært dårlig overens med Ormtunge, og siden Ormtunge i praksis styrte ble Éomer arrestert (i filmen er dett omgjort til at han blir landsforvist).
Da Gandalv og Aragorn (også Gimli og Legolas) kom til han i Meduseld avslo Théoden til å begynne med Gandalvs råd om å ri ut mot Sarumann, men etter at Gandalv helbreder han fra den tidlige alderdommen og sløvheten Sarumann har lagt på han, tar Théoden opp sitt sverd, setter fri Éomer, og rir ut med Rohans ryttere til slaget ved Helmsdjupet. Etter dette blir han kjent som Théoden Edny, "den fornyede", siden han hadde kastet av seg Sarumanns trolldom.
Han ledet Rohirrim da de dro for å hjelpe Gondor i slaget på Pelennor-enga. I dette slaget ble han utfordret av Heksekongen av de ni Ringskrømtene, og døde da hans egen hest, Snømana, falt oppå han da den ble skremt av Rinskrømtets ridedyr. Han ble øyeblikkelig hevden av sin niese, Éowyn, og hobbiten Muntiadok Brennibukk, som begge hadde dratt til dette slaget i all hemmelighet.
Framstillinger utenom boka.
I Ralph Bakshis animerte versjon av "Ringenes herre" i 1978, ble Théodens stemme spilt av Philip Stone. Théoden dukker også opp i Basss forsøk på å gjøre ferdig historien som ikke ble fullført av Bakshi i deres fjernsyns versjon av "Atter en konge", men snakker ikke.
I BBC Radio 4 versjon av "Ringenes herre" i 1981, er Théodens død beskrevet i en sang i stedet for en vandlig drama. I denne versjonen har han stemmen til Jack May, kjent fra "The Archers".
Peter Jacksons filmversjon av ' (2002) skiller seg fra Tolkiens egen historie fordi Théoden (spilt av Bernard Hill) faktisk blir halvveis besatt av Sarumann istedenfor bare å bli forrådet av Gríma. Han går etterpå til Helmsdjupet for å bringe folket sitt i sikkerhet, ikke for å gjøre motstand mot fienden som han gjør i boka. I Jacksons "Atter en konge" (2003) merker også Théoden at Éowyn er tilstede når han dør, mens i boka sier han bare farvel til Munti og vet ikke at Éowyn også er der.


Callistus I.
Callistus (også kalt Calixtus; død 222) var Den katolske kirkes pave fra 217 til sin død.
Han var av romersk ætt og vokste opp i Trastevere. Faren het Domitius og tilhørte slekten "gens Domitia". Det man kjenner til om han liv kommer for det meste fra Hippolyt, som var en bitter motstander av Callistus. Selv om det er enkelte fordreininger, mener historikere at biografien allikevel bygger på historiske fakta.
Callistus arbeidet i ungdommen for en kristen mann ved navn Carpoforus, som underviste ham om kristendommen. Callistus ble satt til å bestyre en bank som ble brukt av kristne, men tapte bankens penger og måtte flykte fra Roma. Han ble tatt i Porto og brakt tilbake til Roma. Der ble han dømt til slaveri, noe som var en vanlig reaksjon mot personer som skyldte penger. Kreditorene fikk satt ham fri, fordi de hadde større håp om å få tilbake pengene ved å ansette ham som pengeinnkrever. Han krevde inn penger fra jøder i Roma og ble etter en tid arrestert igjen for å ha forstyrret freden i en synagoge. Han ble dømt til hardt straffarbeid i stenbruddene på Sardinia. Dette var normalt jevngodt med en dødsdom.
Igjen klarte han seg unna, da keiser Commodus' elskerinne Marcia ba pave Viktor I om navnene på kristne fanger og fikk dem satt fri. Paven skal ha utelatt Callistus fra listen, men han kom allikevel med blant de frigitte. Da han kom tilbake til Roma ga paven ham en månedlig pensjon og sendte ham til Anzio.
Pave Zefyrinus kalte Callistus tilbake til Roma og ordinerte ham som diakon. Han ble pavens nærmeste rådgiver og ble blant annet forstander for det kristne gravstedet ved Via Appia. Katakomben der kalles fortsatt "Callistuskatakomben". 46 paver og anslagsvis 200 000 martyrer ble gravlagt der. Etterhvert ble han en «grå eminense» som hadde den reelle makt i kirken.
Da Zefyrinus døde i 217 ble Callistus valgt til pave. Konservative kretser blant geistlige og legfolk protesterte mot dette. Blant sentrale motstandere var Tertullian og Hippolyt. Sistnevnte hadde vært en sterk kandidat i valget, og han nektet å godta det. Dermed lot han seg velge av en skismatisk gruppe og ble den første motpaven. Dette er det første kjente skisma i kirkehistorien.
Striden med Hippolyt dominerte Callistus' pontifikat og ble ført med harde midler. Hippolyt anklager Callistus for utukt og brukte hans fortid som slave mot ham. Callistus på sin side ser ikke ut til å ha fordømt Hippolyt.
En av de alvorligste anklagene mot Callistus kom da han meglet mellom to grupper med forskjellig syn på inkarnasjonen. Hippolyt mente han var positivt innstilt til monarkianerne og stemplet ham som sabellianer. Dette stemmer dårlig med virkeligheten, ettersom det var Callistus som hadde ekskommunisert Sabellius, som var modalistenes intellektuelle leder og lærte at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd ikke var reelle forskjeller i guddommen, men bare ulike former for åpenbaring. Callistus hevdet at det bare var en dom som var avsagt for å dekke over pavens eget modalistiske syn. Callistus ser ut til å ha hatt et syn som ligger mellom modalismen og Hippolyts lære, som skilte ut Ordet (Sønnen) som en egen person i så stor grad at Callistus mente det var en form for diteisme («to-guderi»).
Det kom også aklager fra Hippolyt om at Callistus var for ettergivende i disiplinære spørsmål. Blant annet lot han en biskop som hadde begått alvorlige forseelser fortsette i embetet, og han var villig til å ordinere menn som hadde vært gift to eller tre ganger. Han ville ikke fordømme prester som giftet seg, og han ga konvertitter fra kjetterske og skismatiske sekter adgang til kirken uten å pålegge dem å gjøre bot først. Han tillot også at personer som hadde begått drap og utroskap kom tilbake til kirken, og la dermed grunnen for den forståelse av skriftemålets og botens virkning som Den katolske kirke har i dag. Han tillot også at frie og ufrie giftet seg med hverandre, i strid med verdslig romersk lovgivning.
Callistus innførte tamperdagene, serier på fire fastedager i den første uken av mars, juni, september og desember.
Han regnes som en av de første paver som virkelig definerte paveembetet, og er blitt beundret for sin livsbejaende innstilling. Han arbeidet også for at biskopene skulle få økt innflytelse og fastlo at enhver biskop har del i nøklemakten Kristus gav til Peter. Dette er en tidlig formulering av kjernen i den apostoliske suksesjon.
Callistus døde i 222 og ble ifølge tradisjonen gravlagt 14. oktober, som er hans minnedag. En legende hevder at han døde som martyr ved at en folkemengde kastet ham ned i en brønn der kirken Santa Maria in Trastevere står, men dette virker usannsynlig ettersom han ikke opptrer i martyrlister før over hundre år etter sin død.
Man trodde lenge at han ble gravlagt i Callistuskatakomben, men i 1960 fant man graven i Calepodiuskatakomben ved Via Aurelia.
Callistus 01


Ottavio Cagiano de Azevedo.
Ottavio Cagiano de Azevedo (født 7. november 1845 i Frosinone i Italia, død 11. juli 1927 i Anzio) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var prefeft for Kongregasjonen for ordensfolket 1913–1915, og camerlengo 1915–1927.
Han ble kreert til kardinal i 1905 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV og ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Han var nevø til kardinal Antonio Maria Cagiano de Azevedo (kreert 1844).
Cagiano de Azevedo, Ottavio
Cagiano de Azevedo, Ottavio
Cagiano de Azevedo, Ottavio
Cagiano de Azevedo, Ottavio


Beaconsfield.
Beaconsfield er en markedsby i Buckinghamshire, England, omkring 50 km nordvest for London. Den ligger i Chiltern Hills, og tilhører Londons pendlerbelte. Boligprisene i byen har av den grunn blitt svært høye.
Navnet er først dokumentert i 1184, da skrevet "Bekenesfelde", med samme betydning som den moderne formen, et jorde ("field") med en varde ("beacon").
Blant kjente personer som har bodd i byen finner man Benjamin Disraeli, som var statsminister i 1868 og igjen 1874–1880. Han ble den første jarl av Beaconsfield i 1876. Senere finner man Enid Blyton, Pauline Quirke og Terry Pratchett. G.K. Chesterton, Edmund Burke og Edmund Waller er gravlagt i byen.
Byen betjenes av en jernbanestasjon på Chiltern-linjen som går fra Marylebone i London til Birmingham. Mens den eldste bydelen, Old Beaconsfield, vokste opp omkring en skysstasjon, har det senere vokst opp en ny bydel omkring stasjonen.


Aristide Rinaldini.
Aristide Rinaldini (født 5. februar 1844 i Montefalco ved Spoleto i Italia, død 11. februar 1920 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var først i Portugal og så i Belgia. Der forble ham som «fri agent» etter at Frère Orbans liberale kabinett brøt de diplomatiske bånd med Den Hellige Stol, og ble "chargé d'affaires" da forbindelsene ble gjenopptatt. Han var nuntius i Belgia og Luxembourg 1887–1893, og i Spania 1899–1907. Han var camerlengo 1912–1914.
Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Rinaldini, Aristide
Rinaldini, Aristide
Rinaldini, Aristide
Rinaldini, Aristide


Allergi.
Ordet allergi kommer fra gresk; "Allos" = forandret, og "Ergos" = reaksjon. Allergi betyr således forandring i kroppens reaksjonsmåte på de i våre omgivelsers naturlige og i utgangspunktet ufarlige stoffer.
Det var barnelegen Clemens von Pirquet som utformet begrepet "allergi" i begynnelsen av forrige århundre. Allergi betyr økt reaksjonsberedskap, det vil si at kroppens eget forsvar mobiliserer kraftig overfor såkalte allergener (allergiutløsende fremmedstoffer gjennom mat, medisiner, i luften eller ved berøring av planter eller dyrehår). I stedet for at organismen "lærer" seg å bearbeide bestemte stoffer, trer forsvaret i funksjon. I blodet dannes "antistoffer" mot disse allergenene.
Allergi oppstår som utslett på huden, kløe, hevelser i slimhinnene, diaré og annet. Siden antistoffene blir fordelt gjennom blodet kan en allergisk person få hevelse på leppene og rødfarget hud i ansiktet etter bare å ha berørt et allergiutløsende næringsmiddel med hånden.
Allergi er ikke en sykdom, men en måte å reagere på. En form for overfølsomhet som skyldes spesielle forandringer i kroppens immunforsvar. Når kroppen reagerer allergisk på et stoff vil cellene i kroppen produsere et stoff kalt histamin. Histamin fører til at kapillærårene utvider seg. Matvarer som sjelden gir allergi er poteter, ris og mais.
Med atopi forstår vi en arvelig betinget evne til å danne for mye av visse stoffer i kroppens forsvarssystem. Dette kan i sin tur føre til allergiske reaksjoner.
Man regner med at ca. 30-40 % av befolkningen lider av en eller annen form for allergisk lidelse. Siden 1960 har allergiske sykdommer økt dramatisk, spesielt blant barn og unge.
Mest kjente former for allergi er; høysnue, astma, elveblest og eksem.
Det er trolig flere forhold som bidrar til økningen av allergiske lidelser. Flere og flere mennesker oppholder seg innendørs i større deler av døgnet enn tidligere. Både ute- og innemiljø, livsstilsendringer og personlig hygiene nevnes som viktige årsaker. Vårt forsvarssystem modnes allerede i fosterstadiet og utvikler seg videre i møtet med omverdenen. «Vanlige» infeksjoner kan således være av stor betydning for en normal utvikling av dette systemet. En for «steril» livsførsel kan likeledes kunne føre til en endring i retning økt allergiforekomst. Dette forholdet sammen med stadig mer luftforurensning kan være noen av de viktigste årsaker til den kraftige økningen i allergier. Siden 1989 har det også foregått omfattende forskning i forhold til den såkalte hygienehypotesen som søker å forklare økningen i forkomsten av allergi og andre autoimmune sykdommer.
Nettstedet NHI.no har flere animasjonsvideoer som beskriver sykdomsprosessen ved allergi.
Behandling.
Om man vet hva man er allergisk mot, er det beste at man forsøker å unngå dette. Om det er vanskelig, finnes medisiner som letter plagene fra allergiske reaksjoner. Kortison og antihistaminer brukes hyppig i denne hensikt. Allergivaksinering kan også være aktuelt dersom medikamentell behandling alene ikke gir tilstrekkelig kontroll over tilstanden. Enkelte eksperter mener også at tidlig innsatt allergivaksinering kan forhindre at allergien utvikler seg videre og gir mye besvær i fremtiden.
Referanser.
Barnets helse og utvikling – en medisinsk og pedagogisk rådgiver, Wolfgang Goebel og Michaela Glöckler, Antropos forlag 2002


Urho Kekkonen.
a> i en mannsalder, fra 1956 til 1981.Frimerke fra 1986
Urho Kaleva Kekkonen (født 3. september 1900, død 31. august 1986) var en finsk politiker (Centerpartiet), kjent for sine 25 år som Finlands president.
Kekkonen ble medlem av riksdagen 1936-56, og satt med få unntak som medlem av ulike koalisjonsregjeringer sammenhengende fra 1936 til han ble valgt til president i 1956. Han trakk seg som president i 1981, på grunn av helseproblemer, mot slutten av sin femte presidentperiode. Presidentboligen Ekudden ble omgjort til hans æresbolig etter at han gikk av som president, og er i dag et museum.
Unge år.
Han vokste opp i en småbrukerfamilie i Norra Savolax. Faren var skogsarbeider i tillegg til gårdsarbeidet. Som ung deltok Urho i den finske borgerkrigen, på de hvites side. I ettertid har det, gjennom hans selvbiografi, blitt kjent at han i mai 1918 hadde kommando over en eksekusjonspeletong som henrettet tilfangetagne rødegardister.
Han begynte i 1921 å studere jus ved Helsingfors universitet, og arbeidet i politiet ved siden av. Han ble cand.jur. i 1926 og begynte å 1927 å arbeide i "Foreningen av landkommuner". Han ble senere dr.juris. i 1936. Han møtte sin kone, Sylvi Salome Uino (1900–1974) mens han arbeidet i politiet. Han var også redaktør av studentavisen "Ylioppilaslehti" (1927-28.
Parallelt med studiene var Kekkonen aktiv som idrettsutøver. Han ble finsk mester i Stille høyde i 1924, med 1.85 m. Han hadde også en periode en uoffisiell verdensrekord i "Tresteg uten tilløp". Han hadde en bestenotering på 11,0 sekunder på 100 meter; og var en periode president i det finske friidrettsforbundet.
Etter et studiebesøk i Tyskland 1932, der han ble vitne til Adolf Hitlers økende politiske makt, tok han offentlig avstand fra nazismen og høyreekstremisme. Samtidig var han likevel medlem av "Det akademiske Karelen-selskapet", som agiterte for et Stor-Finland.
Statsråd og statsminister - 1936-1956.
Kekkonen meldte seg inn i Agrarförbundet (det senere Centern) i 1933, og gjorde et mislykket forsøk på å bli valgt inn i Riksdagen. Samme år fikk han også stilling i Landbruksdepartementet.
Han ble valgt inn i Riksdagen i 1936, og ble samme år justisminister i Kyösti Kallios fjerde regjering. Året etter ble han innenriksminister i A.K. Cajanders regjering, og hadde denne stillingen til 1939. I perioden 1944–46 var han igjen justisminister, i Paasikivis regjering, blant annet med ansvar for rettssakene mot de poltikerne som hadde «skylden» for fortsettelseskrigen. 1948-50 var han talman i Riksdagen.
Kekkonen var motstander av fredsavtalen etter vinterkrigen, og var blant de 42 riksdagsmedlemmene som var fraværende under avstemningen i Riksdagen. Senere, i 1943-44, skiftet han syn, og agiterte offentlig for at tillit mellom Finland og Sovjetunionen måtte være hovedsaken i finsk utenrikspolitikk.
Kekkonen stilte som kandidat i Presidentvalget i 1950 men Paasikivi vant allerede i første valgomgang. Da regjeringen ledet av sosialdemokraten Karl-August Fagerholm gikk av samtidig ble Kekkonen utnevnt til statsminister, og tiltrådte 17. mars. I alt ledet han 4 ulike regjeringer 1950-53, i den siste var han også utenriksminister.
Han ble i mai 1954 utenriksminister i en regjering ledet av Ralf Törngren fra Svenska folkpartiet, og i oktober samme år statsminister i sin femte regjering. Under Presidentvalget i 1956 vant han med knappest mulig margin, 151 mot 149 valgmannsstemmer, over rivalen Fagerholm.
President, 1956-81.
Nikita Krustsjov var gjest i president Kekkonens 60-årsdag
Som president fra 1956 videreførte Kekkonen den «tillitbyggende» og konfliktdempende nøytralitetspolitikken vis-à-vis Sovjetunionen som var blitt etablert av forgjengeren, og som etterhvert fikk navnet Paasikivi-Kekkonen-linjen. Den dominerende rollen Sovjetunionen spilte i Finland under den kalde krigen fikk sitt eget navn da Franz Josef Strauss introduserte begrepet "finlandisering" i tysk politisk debatt på 1960-tallet.
Kekkonen var en usedvanlig sterk president, og det er mange historier om hans nettverksbygging, og om hans aktive rolle både overfor sine egne regjeringer, overfor Riksdagen og innenfor en rekke andre samfunnsområder. Han holdt tett kontakt med studiekamerater av sin egen generasjon, men var også aktiv overfor blant annet den unge intelligentsiaen, og hans såkalte «barneselskap» i presidentboligen var godt kjent. Han hadde også mange venner i kunstnerkretser.
Hans rolle i forbindelse med oppløsning av riksdagen, sammensetning av regjeringene og gjennomføring av presidentvalgene var omstridt, særlig i forbindelse med valget i 1974. Det fremkom også kritikk mot at han tillot Sovjetunionen å gripe direkte inn i sammensetningen av de enkelte regjeringene.
Samtidig er det naturlig å se på Kekkonen-perioden som en suksess i den forstand at den lyktes med sitt overordnede mål: å bevare finsk selvstendighet overfor en aggressiv supermakt-nabo. Kekkonen la overfor Sovjetunionen vekt på sin personlige autoritet, på tett personlig kontakt med sovjetiske ledere, og på sin rolle som garantist for en stabil finsk politisk kurs.
Kekkonens politiske initiativ omfattet blant annet forslaget om en "Nordisk atomvåpenfri sone" i 1963, og vertskapet for Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa i 1975.
De siste årene, og i ettertid.
a> i bydelen Mejlans var presidentbolig fra 1940 til 1981, deretter Kekkonens hjem hans siste leveår, og museum fra 1987.
«Kekkonen-æraen» i finsk politikk punkterte etter manges mening i april 1981, da den daværende statsminister Mauno Koivisto nektet å etterkomme presidentens krav om at regjeringen måtte gå av. Koivisto bemerket at det etter hans forståelse var slik at regjeringen var "avhengig av Riksdagens tillit", ikke av "presidentens".
Kekkonen hadde etter alt å dømme planlagt å gå av tidlig i 1982, men planene ble forskjøvet da han ble syk under en fisketur på Island i august 1981. Han ble sykemeldt fra 10. september og gikk av 26. oktober 1981. Legejournalen er forsvunnet, men det antas at Kekkonen led av demens, forårsaket av flere slagtilfeller.
Urho Kekkonen døde 31. august 1986 på Ekudden, tre dager før sin 86-årsdag. Han ble bisatt fra Helsingfors domkyrka, og begravet ved "Sandudds begravningsplats".
Finlands største nasjonalpark har sitt navn etter ham. Urho Kekkonens nasjonalpark ligger i Lappland og ble etablert i 1983. Kekkonens portrett fantes på de finske 500-mark sedlene 1975-1980.
De reformene som ble gjennomført i den finske grunnloven 1984-2003 hadde blant annet til hensikt å redusere presidentens makt, i lys av Kekkonens dominerende rolle: Presidenten kan ikke sitte mer enn to perioder, skal velges ved direkte valg, kan ikke lenger oppløse riksdagen alene, og har en mindre aktiv rolle i sammensetningen av regjeringene.


Andrea Cordero Lanza di Montezemolo.
Andrea Cordero Lanza di Montezemolo (født 27. august 1925 i Torino) er kardinal i den katolske kirke og en tidligere diplomat i det pavelige diplomati. Han ble presteviet i 1954, bispeviet i 1977 og utnevnt til titulær erkebiskop. Han var nuntius til Italia og San Marino mellom 1998 og 2001. Han er også heraldiker og har utformet pave Benedikt XVIs våpen.
Den 22. februar 2006 ble han utnevnt til kardinal av pave Benedikt XVI. Selve kardinalskreeringen fant sted ved et konsistorium den 24. mars 2006.


John Dowland.
John Downland (født 1563 i London; gravlagt 20. februar 1626 samme sted) var en engelsk sanger, luttspiller og komponist. Han er i dag best kjent for sine melankolske sanger, som for eksempel "Flow my tears", "Come heavy sleep", "I saw my Lady weepe" og "In darkness let me dwell", men utover 1900-tallet ble instrumentalmusikken hans gjenstand for fornyet interesse og finnes nå i mange klassiske gitaristers repertoar.
Biografi.
Tittelbladet til Dowlands "Lachrimae or Seaven Teares Figured in Seaven Passionate Pavans"
Lite er kjent om Dowlands tidlige liv, men det mest sannsynlige fødestedet er London. Fra 1579 til 1584 var Dowland i tjeneste hos den engelske ambassadøren ved det franske hoff, "Sir Henry Cobham" og etterfølgeren Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham. På denne tiden konverterte han til katolisismen, noe han hevdet førte til at han ikke fikk en post ved Elisabeth I av England's protestantiske hoff. Påstanden er tvilsom siden han ikke hadde gjort trosskiftet kjent, og det fantes dessuten betydningsfulle katolske musikere som gjorde karriere ved Elisabeth I.'s hoff, som for eksempel William Byrd.
Da det ikke lyktes Dowland å få stillingen som kongelig luttenist etter John Johnson, ga han seg i 1594 ut på en ettårs utenlandsreise. Først oppholdt han seg ved hoffene til hertugen av Braunschweig i Wolfenbüttel og landgreve Moritz av Hessen-Kassel i Kassel. Deretter reiste Dowland til Firenze hvor han fikk kjennskap til at en gruppe engelskmenn i eksil planla et attentat på den engelske dronningen. Han skrev et brev tilbake til England om dette og reiste derfra, først til Nürnberg og tilslutt tilbake til London rundt årsskiftet 1596-97, fremdeles med håp om å få ansettelse som hoffluttenist. Forhåpningene ble raskt knust da hans velgjører "Henry Noel" døde kort tid etter at han hadde skrevet et brev til Dowland og bedt han komme tilbake til England.
Dowlands neste utenlandsopphold førte ham til Danmark hvor han fra 1598 til 1606 var luttenist hos den musikkinteresserte kong Kristian Kvart som hadde et av Europas beste og mest moderne musikkmiljøer. Dowland tjente svimlende 500 daler i året og var en av kongens høyest gasjerte, men til tross for at kongen holdt ham svært høyt trivdes åpenbart ikke. Under under en reise til England i 1603-1604 benyttet han anledningen til å bli i England over vinteren. Hoffregnskapene til danskekongen oppgir at han ble borte "«en langsommelig tid længer, end kongelig Majestæt ham nådigst havde forløvet»". Tilslutt ble han tilsynelatende sparket på grunn av «upassende oppførsel», men det finnes dokumenter som tyder på at han har hatt i oppdrag å spionere på danskenes politikk overfor England på en tid forholdet mellom landene var svært dårlig.
Tilbake i England var han noen år ansatt hos hoffmannen "Theophilus Howard, Lord Walden", men 28. oktober 1612 fikk han endelig den etterlengtede posten som "Musician for the lute" ved Jakob I av Englands kongelige hoff. Ironisk nok skrev han nesten ingen flere komposisjoner, sannsynligvis fordi musikken hans var i ferd med å bli umoderne etterhvert som den nye barokkmusikken utviklet seg.
Dødsdatoen er ikke kjent, men siste lønnsutbetaling var 20. januar 1626 og han ble gravlagt på St Ann's, Blackfriars, London 20 februar 1626.
Musikk.
Dowlands musikalske "opus" omfatter sanger med luttakkompagnement, verk for luttsolo og verk for gambeconsorts med luttakkompagnement.
Sanger.
Sangene hans behandler ganske ulike temaer. Musikalsk dreier det seg om strofiske sanger, sjeldnere om gjennomkomponerte stykker. Akkompagnementet er hovedsakelig homofont med tallrike forsiringer. Noen av sangene, som for eksempel den berømte "Flow My Tears" eller "Oh, sweet woods" inneholder også polyfone gjennomkomponerte passasjer hvor polyfonien er på grensen til det som er spillteknisk mulig på en lutt. Den tekstlige uttalen er stort sett tydelig.
Musikk for engelsk consort.
Dowlands instrumentalmusikk er av særlig betydning. Hans komposisjoner for gambeconsort med luttakkompagnement markerer en av de første høydepunktene i utviklingen av en selvstendig instrumentalmusikk innen europeisk musikkhistorie. I denne sammenhengen kan alle syv variasjoner over temaet fra Lachrimae pavanen (opprinnelig en luttsolo, senere bearbeidet til sangen "Flow My Tears") nevnes, samt consort-utgaven av luttsoloen "Semper Dowland, Semper Dolens". I begge stykkene er den melankolske stemningen som er så vanlig i Dowlands stykker spesielt tydelig, musikalsk understreket av en forholdsvis farge- og dissonansrik harmonikk.
Luttsoloer.
Ca 100 av Dowlands komposisjoner for luttsolo er bevart. De hører til de mest krevende og modne verk for instrumentet og finnes i det faste repertoaret til nesten alle luttenister og klassiske gitarister.


Henry Purcell.
Henry Purcell (født 10. september 1659 i Westminster, død 21. november 1695 samme sted) var en engelsk organist og komponist av barokkmusikk som med sin særegne blanding av italiensk og fransk barokkmusikk med element av eldre engelsk musikk skapte en egenartet stil som kom til å bli regnet som typisk engelsk barokkmusikk.
Biografi.
Purcell ble født i Westminster. Onkelen hans fikk ham inn i sangkoret i det kongelige kapellet da han var bare ti år, og der han lærte å synge og skrive musikk. Det eldste verket hans man kjenner til er en ode til kongens fødselsdag i 1670. Allerede i dette verket kommer noe av hans storhet fram gjennom bruken av de klare basslinjer og en overordnede klangene som skulle forbli hans varemerke.
I 1676 fikk han stillingen som organist ved Westminster Abbey, bare 17 år gammel. Samme år laget han musikk til stykkene "Aurenge-Zebe" av John Dryden, og "Epsom Wells" og "The Libertine". Året etter satte han musikk til tragedien "Abdelazar" av Aphra Behn, og i 1678 komponerte han musikk for en ny versjon av et Shakespeare-stykke.
Han komponerte også et (av dronningen selv) bestilt Anthem i tilknytning til at dronning Maria II av England døde i 1694. Fanfaren ble laget slik at den kunne spilles sammen med at heroldene kunngjorde dødsfallet slik at deres lesing av dødsbudskapet framsto som en del av musikkverket. Den ble slik en av de mest fantasifulle fanfarer som ble spilt i London.
Purcell komponerte en rekke operaer, hvor han særlig er inspirert av Claudio Monteverdi, som døde bare 16 år før Purcells fødsel. Purcell møtte noe motstand i sin inspirasjon fra særlig franske, spanske og italienske komponister, siden disse var blant av Englands erkerivaler.
Purcell døde bare 36 år gammel. Han etterlot seg enke og tre barn. Kona ga senere ut en rekke av verkene hans posthumt.
En elektronisk versjon av Anthem ble spilt inn av Wendy Carlos som tittelmusikk til Stanley Kubricks film "A Clockwork Orange".


Zygmunt Zimowski.
Zygmunt Zimowski (født 7. april 1949 i Kupienin) er biskop av Radom i Polen. Han ble presteviet i 1973 og virket som prest i Tarnów. 28. mars 2002 ble han utnevnt til biskop av Radom, og han ble konsekrert 25. mai av daværende kardinal Joseph Ratzinger.


Bruno Forte.
Bruno Forte (født 1. august 1949 i Napoli) er erkebiskop av Chieti-Vasto i Italia. Han ble presteviet i 1973, og virket som prest i hjembyen.
I 1974 tok han doktorgrad i teologi ved det teologiske fakultet i Napoli. Etter studier i Tübingen og Paris kom han tilbake til Napoli og tok også en filosofisk doktorgrad. Han har skrevet flere bøker om teologi, pastoralteologi og spiritualitet. I tre perioder var han dekanus ved Napolis teologiske fakultet.
26. juni 2004 ble han utnevnt til erkebiskop og konsekrert av daværende kardinal Joseph Ratzinger den 8. september samme år.


Alberto Bovone.
Alberto Bovone (født 11. juni 1922 i Frugarolo, død 17. april 1998) var kardinal i den katolske kirke og prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer.
Han ble presteviet 26. mai 1945, og virket som prest i Alessandria i Italia. 5. april 1984 ble han utnevnt til titulær erkebiskop av Cæsarea og til sekretær for kongregasjonen for troslæren. Han ble konsekrert 12. mai samme år av daværende kardinal Joseph Ratzinger. 21. februar 1998 ble han utnevnt til kardinaldiakon av Ognissanti in Via Appia Nuova, og 23. februar samme år til prefekt for kongregasjonen for helligkåringer. Han døde imidlertid knappe to måneder senere.
Han var den eneste kardinal bispeviet av nåværende pave Benedikt XVI.


Salvøy.
Salvøy er en øy som ligger på vestsiden av Karmøy i Rogaland, størrelsen utgjør ca. 1,31 % av Karmøy kommunes totale areal, det er nå mellom 80 og 90 hus og rundt 230 innbyggere – ca. 0,62 % av Karmøy kommunes innbyggere.


Kurvmaker.
En kurvmaker er en håndverker som fletter kurver og kurvmøbler av piletre, siv, bast, rotting og lignende.
Kurvmakerfaget er et av de eldste yrker i verden. Produksjon av kurver og beholdere til husholdning har gamle tradisjoner, og alle tenkelige materialer ble benyttet. I dag er det bare noen få kurvmakere igjen i hele Skandinavia, men faget er enda levende i Øst-Europa, ikke minst i Polen, der det er rikelig tilgang på god pil.
Den gang da faget ble drevet i Norge i noe omfang var en stor del av materialene som ble brukt importert kurvpil.
Kurvmakerfaget var lenge ansett som et mulig yrkesvalg for blinde og svaksynte.
Utdanning.
I Norge har faget vært lagt under lov om fagopplæring i arbeidslivet siden 1955. I dag er utdannelsen til dette yrket innenfor utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid.


Gipsmaker.
En gipsmaker eller stukkatør er en håndverker som lager dekorasjoner av gips til bygninger.
Bruken av gips kan spores tilbake 8 000 år. I Romerriket hadde gipsmakerkunsten spesielt stor utbredelse, men den ble glemt med Romerrikets fall. Kunsten overlevde i de arabiske delene av det tidligere Romerriket, og dette førte til en rik arabisk gipsmakertradisjon. Tidlig i renessansen kom kunsten tilbake til sentrale deler av Europa.
I norske hus fra 1800-tallet med gipsrosetter og lister er det hovedsakelig utenlandske håndverkere fra Danmark og Tyskland som har stått for arbeidet. Vi har også bygninger helt tilbake til 1500-tallet med rike dekorasjoner.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Desig og håndverk. Du må gå et år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er vg1 design og håndverk. Ved fagprøve skilles mellom "verkstedgipsmakere", "gipspussere" og "stukkmarmorgipsmakere". Det er krav om grunnkurs byggfag.


Pietro Gasparri.
Pietro Gasparri (født 5. mai 1852 i Capovallazza di Ussita ved Norcia i Italia, død 18. november 1934 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie. Han var camerlengo for den romerske kirke 1914–1915 og fra 1916 til sin død, og var kardinalstatssekretær 1914–1930.
Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Gasparri, Pietro
Gasparri, Pietro
Gasparri, Pietro
Gasparri, Pietro


Domenico Ferrata.
Domenico Ferrata (født 4. mars 1847 i Gradoli ved Montefiascone i Italia, død 10. oktober 1914 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati, bl.a. som nuntius i Frankrike 1891–1896. Han var prefekt for Kongregasjonen for avlat og relikvier 1899–1900, prefekt for Kongregasjonen for avlat og relikvier 1899–1900, for Kongregasjonen for ritene 1900–1902, for Kongregasjonen for biskoper og regulære 1902–1908, for Kongregasjonen for sakramentene 1908–1914, sekretær for Det hellige Officium januar-september 1914 og deretter og til sin død kardinalstatssekretær september-oktober 1914.
Han ble kreert til kardinal i 1896 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1904 som valgte pave Pius X, og ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Ferrata, Domenico
Ferrata, Domenico
Ferrata, Domenico
Ferrata, Domenico


Paulin-Pierre Andrieu.
Paulin-Pierre Andrieu (født 7. desember 1849 i Seysses i Frankrike, død 15. februar 1935 i Bordeaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Marseille 1901–1909, og av Bordeaux 1909–1935.
Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Andrieu, Paulin-Pierre
Andrieu, Paulin-Pierre
Andrieu, Paulin-Pierre
Andrieu, Paulin-Pierre


Éomer.
Éomer var en fiktiv person som forekommer i romanen "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Han var sønn av Éomund, og levde fra år 2991 i det tredje tideverv til år 63 i det fjerde tideverv. Navnet Éomer betyr på Rohirrims språk "den hesteberømte". Han er nevøen til kong Théoden av Rohan, og mens Ringkrigen foregår er Éomer 3. marsk i Ryttermarken (Rohan). Hans søster Éowyn har også en rolle i Ringkrigen.
I den tiden da kong Théoden er påvirket av Sarumanns trolldom, blir Éomer satt i fangenskap, fordi han gikk imot kongens rådgiver Gríma Ormtunge, og truer ham. Med stor hjelp av Gandalv blir Grimas forræderi oppdaget og Grima blir forvist. Théoden utnevner Éomer til 1. marsk og gjør det dermed også klart at det er han som arver tronen ved kongens død.
Éomer hadde et svard ved navn Gúthwinë, og med det kjempet han tappert i Slaget om Helmsdjupet og i slaget på Pelennor-enga, og trekker sammen med Aragorn Rohans ryttere med til Mordors svarte port (Morannon) for å utkjempe det endelige slag mot Sauron der, Slaget ved Morannon
Etter Théodens død ved Minas Tirith blir Éomer den 18. kongen av Rohan.
Rollen som Éomer blir i filmtrilogien "Ringenes herre" spilt av Karl Urban.


Tarja Halonen.
Tarja Kaarina Halonen (født 24. desember 1943 i Helsingfors) er en finsk jurist og politiker for Finlands sosialdemokratiske parti. Hun var president i Finland fra 2000 til 2012.
Tidlig karriere.
Hun vokste opp med moren som eneforsørger i arbeiderbydelen Berghäll i Helsingfors, og er utdannet jurist fra Helsingfors universitet 1968. Sin første jobb hadde hun som sosialpolitisk sekretær og generalsekretær i "Finlands Studentkårers Förbund" (1969–70). Hun var juridisk saksbehandler i "Finlands Fackförbunds Centralorganisation" 1970–74 och 1975–79. Året 1974–75 arbeidet hun "Statsministerns riksdagssekreterare" hos statsminister Kalevi Sorsa.
I 1979 ble hun valgt inn i Riksdagen, hvor hun siden satt til 2000. Hun var leder av tre ulike riksdagskomiteer (sosial 1984–86; nestleder justis 1991–94; EU-komiteen 1995). Hun var sosialminister 1987–90 og justisminister 1990–91, begge deler i Harri Holkeris koalisjonsregjering. 1989–91 var hun samtidig Nordisk samarbeidsminister. Fra 1995 til 2000 var hun utenriksminister i Paavo Lipponens to regjeringer.
Hun har vært medlem av "vennskapsforeningen Finland-Chile" siden 1973; satt i styret for samvirkelaget "Elanto" 1975–2000; og var styreleder i foreningen "SETA" 1980–81. SETA er en forening for homofiles rettigheter. Hun har vært opptatt av teater, særlig barneteater, og er styreleder i teaterorganisasjonen TNL. Hun er opptatt av kunsthistorie, og er selv aktiv som tegner og maler. Hun har vært engasjert i rytmisk sportsgymnastikk, og har vært styremedlem i "Finlands gymnastikförbund".
Halonens ektemann Pentti Arajärvi er dosent i sosialrett ved Helsingfors universitet. De giftet seg i 2000, etter 15 års særboerskap. Hun har en datter fra et tidligere ekteskap.
President.
Halonen kunngjorde i 1999 at hun ønsket å stille som presidentkandidat året etter. Hun ville dermed bli den andre finske kvinnen som stilte til presidentvalg, etter Elisabeth Rehn (Sfp), som tapte presidentvalget i 1994 med knapp margin mot Ahtisaari. I sosialdemokratenes interne nominasjonsvalg stilte Halonen mot Pertti Paasio og Jacob Söderman. Den sittende presidenten stilte ikke til gjenvalg. Hun vant valget i 2000 med 51,6 % av stemmene, med Esko Aho som sin nærmeste konkurrent. Selv med en knapp valgseier har Halonen hatt solid oppslutning i meningsmålinger, med 88 % i desember 2003 som en topp. Da programmet Suuret suomalaiset ("Store finner") ble sendt på YLE i 2004, fikk hun en femteplass i seeravstemningen, som eneste nålevende blant "Topp 10". Kommentatorer beskriver hennes som «landsmoder» og «nasjonens Mummimamma».
Ved presidentvalget i 2006 fikk hun 46,3 % av stemmene i første valgomgang, og 51,8 % i andre valgomgang den 29. januar. Sauli Niinistö var den nærmeste konkurrenten i 2006.
Tidlig i karrieren markerte hun seg på venstresiden i partiet. Hun karakteriserer seg fremdeles som «relativt pasifist», er opptatt av menneskerettigheter og er motstander av finsk NATO-medlemskap.
Som president har hun hatt flere internasjonale oppgaver: Styremedlem i Oslosenteret 2006–; medlem av UNCTADs vismannsgruppe 2005–06; leder av ILOs globaliseringskomité 2002–04.
Halonen er æresdoktor ved en lang rekke universitet, blant annet Helsingfors universitets juridiske fakultet (2000); Helsingi kauppakorkeakoulu (Helsingfors handelshøgskole) (2001); Ewha-universitet, Sør-Korea (2002) og Finlandia University, USA (2003).
Halonen ble i 2000 tildelt storkors av St. Olavs Orden. I 2001 mottok hun Den hvite ørns orden fra Polens president.


Modist.
Modist (egentlig "en som arbeider med mote") er en håndverker med fagbrev som utarbeider egne modeller, eller modeller etter forslag fra kunder, som oftest damehatter. Modistfremstilte produkter skiller seg blant annet fra fabrikkfremstilte gjennom at de blir individuelt tilpasset hver enkelt kunde. Modister jobber helst ved scenekunstinstitusjoner (eksempelvis i et teater eller en ved en operascene) eller i i egne verksteder/butikker.
Forskjellen på en moderne modist og den mer tradisjonelle hattemakeren er relativt stor. Modisten har tradisjon for å jobbe med et videre begrep enn kun hatter. Dette inkluderer alt fra brudeslør og flosshatt, til turban og burka og mye mer.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet design og håndverk. Man må gå to år på skole og to år i lære før man kan ta svennebrev. Tidligere måtte alle i tillegg til annen utdannelse gå fire år i læretid hos modist før man kunne gå opp til svenneprøven. I den videregående skolen lærer man det første skoleåret (Vg1) om "design og håndverk", og i det andre skoleåret (Vg2) om "design og tekstil".
De siste ti årene (fra 1997) er det avlagt seks svenneprøver i modistfaget i Norge.


Mened.
Mened vil si at man kommer med en falsk forklaring i en rettssak etter å ha kommet med en erklæring om at man skal tale sant. Mened straffes vanligvis med fengsel.
I Norge vil den som under forsikring avgir falsk forklaring for retten, straffes med fengsel inntil fem år.


Elendil.
Elendil (3119-3441 av det andre tideverv) er en fiktiv person som forekommer i "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Elendil betyr "Alvevenn" på det alviske språket Quenya. Han var en av Númenors slekt, og en av dem som kom til Midgard etter Númenors fall, og grunnla det nordlige kongeriket Arnor. Elendils makt lå i hans viten og det vennskapet som hadde vært mellom Númenor og Gil-galad, den siste Høykongen av Noldoene fra "Lindon", og sine følgesvenner Dúnedain ("vestmennene"). Hovedstaden i riket Arnor kalte han Annúminas ("vestens tårn"), og den lå ved bredden av Nenuial-sjøen.
Dette er quenya, og betyr: Fra det store havet har jeg kommet til Midgard. På dette stedet vil jeg og mine arvinger bli til verdens ende.
Dette sa Elendil, da han etter ødeleggelsen av Númenor ankom med sine fire skip til Lindon. Med sine sønner Isildur og Anárion da de hadde unnsluppet Númenors undergang. Hans far Amandil (quenya: "Amans venn") som var den siste Herren av Andúnië og leder for Elendils følgesvenner.
Elendil ble også kalt "den lange", fordi han selv i selskap med de høyvokste Númenórene var overraskende høy. Til tross for denne høye skikkelsen var Elendil mer boklærd enn kriger. Akallabêth (de sunkne), historien om Númenor, skal stort sett være hans værk. Han brukte ofte sine palantírer til å se vest over havet.
Først i sine siste leve år vant Elendil ære i strid. Det var da Sauron angrep Gondor, riket til Elendils sønner, og erobret Minas Ithil (som senere ble Minas Morgul). Elendil og Gil-galad knyttet da den Siste Alliansen mellom Alver og Menn. De førte den mektige hæren mot sør for å hjelpe Gondor. Der på Dagorlad ("Slagsletten") vant de, og marsjerte så mot Barad-dûr, Saurons mørke festning. Etter syv år med beleiring (som kostet Elendils yngste sønn, Anarion, livet) kom det endelig til kamp mellom Sauron og det siste alliansen, og i dette slaget ble både Elendil og Gil-galad drept. Men også Sauron ble slått, for Elendils sønn Isildur skar den ene ringen av Saurons finger med en restene av sin fars brukkene sverd Narsil.


Ran.
Ran er en form for tyveri rettet direkte mot en eller flere nærværende personer, og som skjer i løpet av kort tid og tidvis ved hjelp av vold eller trusler. Ran er i dagens norske strafferett ansett som en av de mest alvorlige formuesforbrytelsene, ettersom det ofte vil medføre en stor påkjenning for ofrene. Det er imidlertid bare i sjeldne tilfeller at ran gir betydelig utbytte, og i omfang vil andre lovbrudd som bedrageri og korrupsjon nok ha større økonomisk betydning. Mindre voldelige former for ran betegnes blant annet som veskenapping og lommetyveri.
Norsk strafferett.
I norsk strafferett er ran definert i straffelovens § 267, og har en strafferamme på inntil 5 års fengsel. Ved grovt ran benyttes § 268, som har strafferamme på inntil 10 år, eller inntil 21 år dersom ranet har medført død eller betydelig personskade. Grunnvilkåret for at noe skal anses som ran er, i likhet med tyveri, at man tilegner seg en gjenstand som er i en annens besittelse, og som tilhører en annen. Det må videre være anvendt vold eller trusler, eventuelt handlinger som setter fornærmede ute av stand til å forsvare seg, se § 267 første ledd. Det er også ran dersom man tvinger noen til å foreta en tapsbringende handling, jf. annet ledd. Om et ran er «grovt» vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering, der visse momenter angitt i § 268 særlig skal tillegges vekt. Det skal særlig legges vekt på «om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt, foretatt overfor forsvarsløs person eller gjelder en betydelig verdi». Er det brukt skytevåpen vil ranet så godt som alltid anses som grovt, og det samme gjelder ved betydelig utbytte. I henhold til § 267 tredje ledd er medvirkning straffbart, det vil si at de samme bestemmelsene kommer til anvendelse på de som har medvirket som på de som har vært med og utført selve ranet. Medvirkere vil dog normalt slippe unna med vesentlig lavere straff.
Skyldkrav.
Det alminnelige skyldkravet ved ran er forsett, se straffeloven § 40. I tillegg kreves, som ved de fleste formuesforbrytelser, såkalt "vinnings hensikt". Begrepet stiller, i motsetning til ved tyveri, ikke krav til noen "tilegnelseshensikt", det vil si krav om at gjerningspersonen må ha til hensikt å tilegne seg tingen for godt. Det vil således være straffbart som ran å true til seg en bil, selv om man planlegger å kvitte seg med den etter endt kjøretur.
Profilerte ran.
Noen profilerte ran i Norges nyere historie inkluderer Torp-saken, NOKAS-ranet og Munch-ranet.


Nintendo GameCube.
Nintendo GameCube (GCN) er den fjerde stasjonære spillkonsollen fra den japanske spillprodusenten Nintendo. Under utviklingen var GameCube kodenavngitt «Dolphin», siden grafikkchipen ble kalt «flipper». GameCube var billigere og mer kompakt enn hovedkonkurrentene PlayStation 2 og Xbox.
Spillene til konsollen er å få kjøpt på små 8‘’ DVD-plater som rommer ca 1,46 GB. GameCube har fire utganger for håndkontrollere og to utganger for minnekort på framsiden. Tre utganger er å finne på undersiden. Disse utgangene er brukt for å koble til modemadapter, bredbåndsadapter og Game Boy Player.
Grafikken er utviklet av ATI, en av verdens største produsenter av grafikkort.
GameCube ble avløst av Wii i 2007, og den er bakoverkompatibel med GameCube-spill.
Tilbehør til GameCube.
De viktigste spillene for GameCube er de eksklusive spillene. Disse er merket «only for» i øverste, venstre hjørne på spilleskene. GameCube har en serie med billigere spill kalt Player's Choice. Spill som kommer ut i Player's Choice kjennes igjen på sin lave prislapp og sølvfargede spillesker. Player's Choice bestod av tre spill i startfasen, men har fått nye tilskudd hvert år. Nå er det rundt 40 spill i serien.
Spill.
Nintendo bedret det anstrengte forholdet sitt med tredjeparts spillutgivere denne generasjonen. Square Enix ga ut sine første spill for Nintendo siden 1996 (deriblant Final Fantasy: Crystal Cronicles). Namco støttet konsollen bl. a med spillene Soul Calibur II, Tales of Symphonia, Donkey Konga og Star Fox: Assault. Capcom ble en viktig samarbeidspartner og bidro bl. a med to nye Resident Evil-spill (RE Zero og RE 4), i tillegg til en nyversjon av det første Resident Evil. Sega ga ut flere spill, bl. a Super Monkey Ball, Sonic Adventure 2: Battle og Skies of Arcadia Legends.
Nintendo kjøpte spillstudioene Silicon Knights (kjent for Eternal Darkness), og dannet det amerikanske spillstudioet Retro Studios (som ga ut Metroid Prime 1 og 2 for GameCube). Britiske Rare utviklet kun ett spill for GC (Star Fox Advenures), før Nintendo solgte dem til Microsoft i 2003.
Kjente spill.
Det er ventet at GameCube-spill vil kunne nedlastes digitalt gjennom tjenesten Virtual Console for Nintendos kommende stasjonære spillkonsoll, Wii U. Ingen titler har blitt bekreftet foreløpig.


Atari 2600.
Atari 2600 er en spillkonsoll produsert av Atari som kom i 1977. Det var den første framgangsrike spillkonsollen som benyttet seg av utskiftbare spillkassetter i stedet for at spillene var innebygd i selve konsollen.
Konsollen ble først kalt for Atari VCS (Video Computer System), og navnet Atari 2600 ble ikke benyttet før 1982 etter at den mer avanserte Atari 5200 ble sluppet på markedet. Atari 2600 ble solgt med to joystick-kontroller og ett spill.
To år etter utgivelsen av konsollen, ble Atari 2600 omtalt i datidens datablader som noe av det bedre man kunne få til jul og over en million konsoller ble solgt. Konsollen ble også kåret til «Årets konsoll». I 1980 økte interessen for Atari 2600 ytterligere da spillet «Space Invaders» ble solgt.
I 1982 nådde Atari toppen av sin suksess. Selskapet brukte store midler på prosjekter som ikke så dagens lys. Flere forsøk på å introdusere nye konsoller mislyktes, og programmererne var misfornøyde med manglende oppmerksomhet og betaling. I 1983 ble de kontroversielle spillene E.T og Pac-Man-sluppet. Pac-Man solgte bra, og var basert på et populært konsept. Allikevel var mange av kundene misfornøyde, og dette førte til flere klager. Både Pac-Man og E.T hadde høye utviklingskostnader pga. lisens, og var med på å skape en kjedereaksjon som ofte omtales som "videospillkrasjet".
I USA og Europa forsvant Atari 2600 fra butikkene for godt i 1989, mens den japanske PAL-versjonen fortsatte å eksistere fram til 1990.
Fortsatt kommer enkelte hobbyprogrammerere med spill til Atari 2600, men det har ikke kommet kommersielle spill til konsollen siden den gikk inn. Totalt solgte Atari 2600 over 30 000 000 eksemplarer og de ble produsert rundt 900 forskjellige spill for konsollen.
I 1978 var 20 spill tilgjengelig inkludert Home Run og Breakout. I 1982 begynte populære spill å komme ut på markedet, inkludert Pitfall! fra Activision degignet av David Crane. Andre slike klassikere inkluderer Kaboom! og Keystone Kapers.
I 1979 ble Superman-spillet og Adventure lansert. Adventure solgte bra og Superman var basert på filmen, men Adventure hadde tre spill. Den fikk i 2007 endelig en oppfølger kalt Adventure II. Og den forsvant egentlig i 1. januar 1992 sammen med Atari 7800 som var kompatibel med konsollen og Intellivision.


William Harris (strandloffer).
William Harris (født 1813 i England, død etter 1888 i Nauru) var en britisk «strandloffer».
I 1842 rømte Harris fra den britiske straffekolonien på Norfolk-øyene, til Nauru. Der ble han bekjent med den nauriske kulturen, og ble en viktig kontaktmann når den europeiske innvandringen begynte. Han giftet seg med en naurisk kvinne og fikk barn med henne; det kan da være at René Harris, tidligere naurisk president, er en av etterkommerne hans. Han var muligens den eneste strandlofferen som har blitt akseptert som nauruer.
Harris mistet to av sine barn, som ble skutt i den nauriske stammekrigen (1878–1888).
Da tyske tropper kom til Nauru i 1888, hjalp Harris til med å fange stammehøvdingene, og var dermed viktig i stammekrigens avslutning. Han var da 76 år gammel. Dødsåret hans er ukjent.
Harris, William


Eksploderende padder.
Eksploderende padder er et fenomen som oppstår når en kråke, på jakt etter paddelever, angriper en oppblåst padde. Fenomenet ble først observert i april 2005 ved Hamburg i Tyskland og i en innsjø ved Låsby i Danmark.
Det spesielle ved disse hendelsene, er at paddene eksploderer mens de er i live. Det er for eksempel kjent at døde hvaler kan eksplodere, men da som et resultat av at det danner seg gasser under forråtnelsesprosessen.
Beskrivelse.
I april 2005 omtalte media at flere padder i Altona-distriktet i Hamburg raskt vokste til de var langt større enn normalt, før de eksploderte, slik at restene ble slengt opptil en meter av gårde. Det ble rapportert at hendelsene inntraff hyppigst mellom klokken 2 og 3 om natten. 26. april 2005 uttalte miljøarbeideren Werner Smolnik at minst 1000 padder hadde omkommet på denne måten i løpet av få dager.
Forklaringer.
En veterinær i Berlin, Franz Mutschmann, samlet inn døde dyr for å obdusere dem. Hans arbeider viste at fenomenet hadde sammenheng med at antallet kråker i området nylig hadde økt. Årsaken var en kombinasjon av kråkeangrep og naturlig oppblåsing, som er en av paddenes forsvarsmekanismer. Kråkene angrep paddene ved å hakke seg gjennom huden mellom paddenes bryst- og bukhule, for å spise leveren, åpenbart en delikatesse for kråkene. Når paddene forsøkte å forsvare seg ved å blåse seg opp, førte hullet i kroppen og den manglende leveren til at blodkar og lunger sprakk. Det tilsynelatende epidemiske omfanget ble også forklart av Mutschmann: «Kråker er intelligente dyr. De lærer svært raskt hvordan de får tak i paddenes lever.»
Andre forklaringer inkluderte virus- eller soppinfeksjoner, men ved laboratorieforsøk fant man ingen smittestoffer.
Danske biologer antydet at pesticider kunne være en forklaring, andre trakk inn ultrafiolett stråling på grunn av redusert ozonlag.


Galadriel.
Galadriel er en fiktiv person som finnes i Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. Hun er Lothlóriens, Gullskogens, Frue og en fyrstedatter av Noldos slekt. Hun stammer fra Finwës hus, som også Fëanor gjør, og hun ble født i Valinor i de to trærs tid. Feanors halvbror, Finarfin sønn av Finwe, er Galadriels far. Hennes mor er Eärwen fra "Alqualonde". Galadriel har tre brødre, den eldste av dem er Finrod Felagund, etter ham kommer Angrod og Aegnor. Av sin far blir hun kalt "Artanis", og av sin mor "Nerwen" (mann-jente), antakelig på gunn av hennes styrke og størrelse.
Når Noldoene drar fra Valinor kommer Galadriel til Midgard. I Doriath møter hun Celeborn og lærer å elske ham. Datteren hennes Celebrían gifter seg siden med Elrond "Halvalv", herre av "Imladris" (Kløvendal). Galadriel er på den måten bestemor til tvillingene Elladan og Elrohir og søsteren deres Arwen Aftenstjerne. Ved Celeborns side drar hun omsider til Lothlórien, hvor hun forblir helt til hun vender tilbake over havet mot vest.
Navne "Galadriel" (Quenya: 'Alátariel') betyr noe sånt som "Stråleomkransede Frue", og er myntet på det gullfargede håret. Navnet har hun fått fra Celeborn som et tegn på hans kjærlighet.
Galadriel er en Seer. Hennes makt er den at hun kan se andre inn i hjertet, og oppdage hensikter og følelser som den hun står ovenfor kanskje ikke engang er klar over at er der. Det er hun som ikke stoler på Feanor, og advarer alvene mot ham. Hun gjenkjenner Sauron straks til tross forkledning, og prøver å advare de andre alvene da han sniker seg inn i Eregion. Med Sarumann, Gandalv og Elrond grunnlegger hun det hvite råd og er i det hele tatt en av hovedpersonene i kampen mot Sauron.
Utenom dette er hun bærer av den ene av de tre alveringene. Hun bærer Nenya, den hvite ring, vannets ring. Etter at den ene ringen er til intetgjort ebber kreftene hennes ut og hun reiser til slutt over havet fra Gråhavnene.
Galadriel i film og radio.
Rollen som Galadriel blir i Filmtrilogien Ringenes Herre spilt av Cate Blanchett.


Nørre Alslev kommune.
Nørre Alslev kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den en del av storkommunen Guldborgsund kommune i nye Region Sjælland.


Dverg (mytologi).
a> gitt hver enkelt eventyrdverg en egen personlighet.
Dverger er et særegent vesen i germansk og norrøn mytologi, eventyr og fantasilitteratur. De har vanligvis magiske talenter som ofte involverer metallurgi.
Den opprinnelige sammenhengen til dvergene er vanskelig å avgjøre. Kildene har gradvis gitt dvergene mer komiske og overtroiske roller. Dverger var opplagt menneskelignende, men kildene er motstridende over deres livsstil og deres likhet med alvene. De kan ha hatt en sterk tilknytning til døden: blek hud; mørkt hår, tilknytning til jorden og det underjordiske; og deres rolle i mytologien. De fulgte animistiske tradisjoner og viste likheter med slike konsepter til de døde. De hadde tilknytning til andre vesener som kalles for vetter, slike som alvene (som også var knyttet til døden), men det var også en del forskjeller.
Levninger av mytologiske dverger dannet senere trekk i eventyr og folkeminne i tidlig moderne tid, foruten også elementer i moderne fantasilitteratur.
Begrepet «dverg» kan også beskrive mennesker av liten vekst, uavhengig begrepets mytiske opprinnelse, og kalles da kortvoksthet. Den vanlige moderne beskrivelsen av de mytiske dvergene er noe som er liten av vekst, vanligvis assosiert med magi, det fantastiske, og med eventyr. Dverger er i mytologien utelukkende av hankjønn, og kan således ikke formere seg, men moderne framstillinger begrenses ikke av kun ett kjønn.
Etymologi.
Det norske ordet dverg kommer fra norrøne "dvergr" som går tilbake til urgermansk "*dwergaz". Germansk slektskap omfatter "angelsaksisk"e "dweorȝ", flertall "dweorgas", og gammelhøytysk "twerg". Den eldste skriftlige bevitnelse på angelsaksisk, som har gitt dagens engelske "dwarf", er fra ordlister fra mellom 600- og 800-tallet, hvor ordet er gitt som oversettelse av latinske "nanus", "pygmaeus", "pumilio", "humiliamanus" (= dverg, pygme, liten person). Det engelske begrepet, i motsetningen til det norrøne/norske og tyske, har blitt blottet for alt mytologisk innhold, og referer kun til mennesker av begrenset vekst. Fra den tidligste attestasjon og fram til engelsk anvendelse av det norrøne/norske dverg ved lån-oversettelse på slutten av 1700-tallet, noe som begynte med Thomas Percys verk "Northern Antiquitites" fra 1770.
En urindoeuropeisk forgjenger til ordet kan være "*dhwérgwhos", basert på en sammenligning med antikk gresk σερφος fra *τϝερφος (dverg/mygg).
Etymologien av et indoeuropeisk rotord forbinder "*dhwer" til «å skade, forderve» (sanskrit "dhvaras-", en form for ondskapsfulle kvinnelige demoner i Rigveda).
Germansk og norrøn mytologi.
a> avbildet som smed, av tegneren Arthur Rackham.
Dverger i norrøn mytologi er de tidligste kildene til forståelsen av de opprinnelige mytologiske dvergene. Dvergene er dyktige håndverkere, og det meste av deres magi involverer hardt arbeid, håndverk, og metallurgi. De bodde i fjell og huler, og ut av berget hamret de metaller, først og fremst gull, som de skapte smykker og verdigjenstander av.
De er i familie med vettene, eller naturåndene. Alvene er en rase med meget nære forbindelser til dvergene. «Alv» eller «Alf» opptrer ofte som en del av dvergenes navn, "Álfr", "Gandálfr", og "Vindálfr", og «mørkalver» synes å være en nær parallell med dvergene.
Alvene er ofte beskrevet som mennesker opphevet etter døden, eksempelvis som med den norske småkongen Olav Geirstadalv. Andre norrøne vesener og vetter har tilsvarende bibetydninger med døden. Nissene har den samme forestillingen om hardt arbeid som er knyttet til dvergene, og de lever også i gravhauger og er underjordiske. Døden er gjentakende motiv i norrøn mytologi, og en forfedrekult er en alminnelig praksis med animistiske religioner. Norrøn mytologi har bilder av dverger som vokser fra larver og mark fra jotnen Ymes kjøtt og det uunngåelige mord som kom fra et dvergvåpen.
Dvergene har likheter med andre vesener som eksempelvis alver, men de hadde også trekk som skilte dem klart ut. Mens alvene var av både hunkjønn og hankjønn var dvergene nær utelukkende av hankjønn, og kunne således ikke forplante seg. Muligens er tanken at de kan smi seg selv og således opprettholde sin rase.
Som dyktige håndverkere som kan smi og forme metall til våpen og smykker er de likevel av interesse for både menn og kvinner. Fruktbarhetsgudinnen Frøya gikk til det skritt å skaffe seg vakre smykker hos dvergene ved å betale dem med sex; i tre netter sov hun med dvergene før hun kunne ta med seg Brisingamen hjem. Hvorfor dvergene i det hele tatt begjærte Frøya kan være et åpent spørsmål når de likevel ikke formerer seg, men det var kanskje ment å si mer om Frøya enn om dvergene.
Dvergenes funksjon er ofte som som et middel, men som et middel er de langt annet enn betydningsløse. I henhold til Snorre Sturlason er verden båret oppe av fire dverger, en i hvert verdenshjørne: Vestre, Nordre, Østre og Søndre. De er heller ikke bare knyttet til døden, men også til skapelsen ved at de var med å skape de første menneskene. Noe som antagelig er årsaken til at navnene deres er minnet i en lang remse med navn i "Voluspå".
Dverg i norsk folketradisjon.
Begrepet "Dverg" er brukt i norsk folketradisjon, men har ikke klart innhold. "Dvergefolk" kan brukes synonymt med "Underjordsfolk". Når "Dvergen" opptrer i fortellinger er det oftest vandresagn som vanligvis fortelles om nissen. Dvergen kan også opptre som sykdomsdemon. I norske svartebøker finnes det råd for "Draugslag" og "Draugsug" på krøtter.
Dverger hos Tolkien.
I J.R.R. Tolkiens verden ble dvergene skapt av smeden Aulë, som var en vala, lenge før alvene og menneskene. Aulë var utålmodig og ville ikke vente på Ilúvatars barn for å få elever til smedkunsten. Derfor skapte han de syv forfedrene til dvergene i hemmelighet. De var kortvokste, og har tykke skjegg, og deres folk som senere skulle komme bodde oftest i grotter og huler i fjellet.


Præstø kommune.
Præstø kommune var tidligere en kommune i Storstrøms amt på Sjælland i Danmark.
Fra 2007 ble Præstø kommune slått sammen med Møn kommune og Langebæk kommune til den nye Vordingborg kommune.


Robert Coffy.
Robert Coffy (født 24. oktober 1920 i Le Biot ved Annecy i Frankrike, død 15. juli 1995 i Saint-Zacharie) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Albi 1974–1985, og av Marseille 1985–1995.
Han ble kreert til kardinal i 1991 av pave Johannes Paul II.


Ravnsborg kommune.
Ravnsborg kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Kommunen omfattet øyene Fejø og Femø. Fra 1.januar 2007 inngår den i den nyopprettede Lolland kommune i Region Sjælland.
Opprinnelig var planen å danne to kommuner: "Ny Maribo kommune" (av Holeby kommune, Højreby kommune, Maribo kommune, Rødby kommune) og "Ny Nakskov kommune" (av Nakskov kommune, Rudbjerg kommune, Ravnsborg kommune), men ved en folkeavstemning 18. mai 2005 ble det vedtatt å slå alle syv kommuner sammen i én (med 51,6% flertall på Midtlolland og 54,9% på Vestlolland).
Etter kommunevalget 2005 ble Ravnsborgs egen borgermester, sosialdemokraten Stig Vestergaard, også borgermester i den nye, sammenslåtte kommunen.


Paul-Marie Richaud.
Paul-Marie Richaud (født 16. april 1887 i Versailles i Frankrike, død 5. februar 1968 i Bordeaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Bordeaux 1950–1968.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
Han deltok på konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, deltok ved Annet Vatikankonsil.
Richaud, Paul-Marie
Richaud, Paul-Marie
Richaud, Paul-Marie
Richaud, Paul-Marie


Jules-Géraud Saliège.
Jules-Géraud Saliège (født 24. februar 1870 i Crouzy-Haut nær Saint-Flour i Frankrike, død 5. november 1956 i Toulouse) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Toulouse 1928–1956.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Saliège, Jules-Géraud
Saliège, Jules-Géraud
Saliège, Jules-Géraud
Saliège, Jules-Géraud


Republikken Afghanistan.
"For å unngå forveksling, heter nå Afghanistan "Den islamske republikken Afghanistan" (se Afghanistan). Denne siden omhandler Afghanistans historie fra 1973 til 1978."
Republikken Afghanistan var det offisielle navn på landet Afghanistan først fra 1973 til 1978. Den ble skapt da Mohammed Daoud Khan tok makten i et militærkupp 17. juli 1973, og avskaffet etter det kommunistiske ADFP tok makten gjennom Saur-revolusjonen i april 1978. Da ble sosialiststaten Den demokratiske republikken Afghanistan dannet.
I 1986-1987 hadde presidenten Mohammed Najibullah prøvd å få en avtale med de islamistiske opprørerne fra Mujahedin om en koallisjonsregjering. Det ble da vedtatt en ny grunnlov. Denne satset på valg. Landet skiftet da igjen navn fra Den demokratiske republikken Afghanistan til Republikken Afghanistan, selv om dette ikke er spesielt kjent og Den fortsatt ofte ble betegnet under forrige navn. Forsøket til Najibullah var imidlertid mislykket siden Mujahedin-opprørerne mente at det ikke var mulig, siden at Allah måtte ta ansvar for å få styrtet regjeringen. Najibullah ble styrtet 28. april 1992, og landet ble til Den islamske staten Afghanistan.
Bakgrunn.
Velkomsten Mohammed Daoud Khan fikk da han vendte tilbake til makten 17. april 1973 viste befolkningens misnøye med det forrige tiårs lite overbevisende politikk. Zahir Shahs «nye demokrati» hadde lovet mye men hadde levert lite. Daouds tilbakekomst var en tilbakevending til mer tradisjonell hersketeknikk, en sterk mann, og han var særlig en appellerende figur for de militære offiserene. Som statsminister hadde Daoud skaffet store mengder med moderne våpen fra Sovjetunionen og han var en tidligere offiser i miliæret selv. I tillegg hadde hans sterke meninger om Pashtunistan-saken ikke blitt glemt av konservative pashto offiserer.
Daouds kupp.
Daoud diskuterte opprør med forskjellige opposisjonelement i mer enn et år, både med moderate og venstreorienterte, inkludert militære offiserer som var medlemmer av både Khalq og Parcham fraksjonene av ADFP. Kommunistene hadde særlig motarbeidet Zahirs eksperiment i kontitusjonell demokrati hardt. Deres flammende taler i parlamentet og organiserte gateopptøyer var taktikker som alarmerte kongen i den grad at han nektet å skrive under på loven som skulle legalisere politiske parti. Babrak Karmals Parcham-fraksjon ble mye involvert i planleggingen av kuppet. Der er allmenn enighet om at Daoud hadde hatt møter med det han kalte «venner» i mer enn et år. Selve kuppet ble utført av lavere offiserer som var blitt trent i Sovjet. Noen afghanere mistenkte at Daoud og Karmal hadde hatt kontakt i flere år og at Daoud hadde brukt ham som informant i den venstreorienterte bevegelsen. Ingen sterke forbindelser kan siteres på å støtte dette, uten nærheten mellom Karmals far, en general i arméen, og Daoud. På tiden for kuppet, juli 1973, som fant sted mens kongen var i Italia for å få en øyebehandlig ved et medisinsk senter i Ischia, var det vanskelig å vurdere fraksjons og partitilhørigheten til offiserene som deltok. Til tross for et antall konverteringer fra Parcham til Khalq-fraksjonen ved kommunistkuppet i april 1978 som kastet Daoud, ble både parti og fraksjonslojaliteten tydelig da ADFP overtok makten.
Selv om venstreorienterte hadde spilt en sentral rolle i kuppet, og til tross for oppnevnelsen av to venstreorienterte ministere, tyder bevis på at kuppet var Daouds alene. Offiserer som var personlig lojal mot ham, ble plassert i nøkkelposisjoner mens unge parchamer ble sendt til provinsene, antagelig for å få dem ut av Kabul, inntil Daoud hadde renset de venstreorienterte offiserer på slutten av 1975.
Konsolidering av makten.
Året etter etablerte Daoud sitt eget politiske parti, det Nasjonale Revolusjonspartiet, som var sentrum for all politisk aktivitet. I januar 1977 godkjente et loya jirga Daouds grunnlov som etablerte et ettpartisystem med en president.
Motstand mot det nye regimet ble undertrykket. Et kuppforsøk av Mohammed Hashim Maiwandwal, som kan ha blitt planlagt før Daoud grep makten, ble undertrykket kort tid etter kuppet hans. I oktober 1973 døde Maiwandal, en tidligere statsminister og høyt respektert tidligere diplomat, i fengsel på tiden da Parcham kontrollerte Innenriksdepartementet under hendelser som bygger opp om de utbredte antagelsene om at han ble torturert ihjel.
Daoud legger seg ut med kommunistene.
Mens begge fraksjonene i ADFP hadde forsøkte å bygge opp under Daoud før kuppet i 1973, brukte Parcham sin fordel til å rekruttere i en større skala enn noen gang tidligere rett etter kuppet. Daoud gjorde det derimot snart klart at han ikke tilhørte noen fronter og at han ikke hadde adoptert kravene til noen ideologisk fraksjon. I løpet av de første månedene av sitt regime, begynte han å lirke parchamene ut av sin regjering. Daoud var nøye med å begrunne oppsigelsene med ineffektivitet og ikke med ideologiske grunner, kanskje for ikke å fremmedgjøre Sovjet. Khalq så muligheten til å skaffe seg noen kortvarige fordeler på Parchams bekostning og foreslo for Daoud at «ærlige» khalqer kunne erstatte de «korrupte» parchamene. Daoud var skeptisk til ideologiene og ignorerte dette forslaget.
Daouds forhold med Sovjetunionen, som med hans bånd til de afghanske kommunistene, ble dårligere gjennom hans fem år som president. Båndet med Sovjet ble løsnet gradvis. Daouds vandring mot høyre gjorde Sovjet nervøse men vestlige observatører merket seg at Daoud fortsatte å vise interesse for sovjetiske interesser og Afghanistans representant i FN stemte jevnlig med den sovjetiske blokken eller med gruppen av nøytrale land. Sovjet forble Afghanistans klart største støttespiller og hadde nok innflytelse til å insistere på at vestlig aktivitet ikke skulle forekomme, økonomisk eller annen, i nordlige Afghanistan.
Daouds forsøk på modernisering.
Daoud foretrakk fremdeles en sentralstyrt økonomi, og tre år etter at han kom til makten, trakk han opp sin ambisiøse sju års økonomiske pls (1976–1983) som innebar store prosjekt og krevde betydelige innskudd fra utenlandske kilder. Så tidlig som i 1974 begynte Daoud å distansere seg fra avhengigheten av Sovjet for militær og økonomisk støtte. Samme året gikk han inn i et militært trenings-program med India og åpnet samtaler med Iran med tanke på økonomisk utviklingshjelp. Daoud henvendte seg også til andre oljerike muslimske nasjoner som Saudi-Arabia, Irak og Kuwait for finansiell assistanse.
Pashtunistan-aktivister hadde store forventninger om at den nye presidenten ville ta opp saken med Pakistan, og i de første månedene av det nye regimet, var bilaterale forhold dårlige. Forsøk av Iran og USA på å dempe den spente situasjonen lyktes etter en tid, og innen 1977 var forholdene mellom Pakistan og Afghanistan betydelig bedre. I løpet av Daouds besøk i mars 1978 til Islamabad, ble en avtale inngått der president Muhammed Zia-ul-Haq i Pakistan løslatte militante pashtoer og balucher fra fengsel i bytte mot at Daoud trakk sin støtte til disse gruppene og utviste militante pashtoer og balucher som søkte tilflukt i Afghanistan.
Daouds første besøk til Sovjet i 1974 var vennskapelig, til tross for uenighet i Pashtunistan-saken. Innen Daouds andre besøk i april 1977, visste sovjeterne om rensingen av venstresiden som begynte i 1975, at han fjernet sovjetiske rådgivere fra noen afghanske militære enheter, hans endring i militær trening der andre nasjoner, særlig India og Egypt, trente afghanere med sovjetiske våpen. Til tross for offisiell støtte, sirkulerte uoffisielle rapporter om skarp sovjetisk kritikk av antikommunisme i Daouds nye kabinett, om hans mislykkede forsøk på å samarbeide med ADFP, og av hans kritikk av Cubas rolle i den nøytrale bevegelsen. Videre var Daoud vennligsinnet overfor Iran og Saudi-Arabia og han hadde planlagt et besøk til Washington, DC våren 1978.
Situasjonen i 1978.
Innen 1978 hadde Daoud oppnådd lite av hva han hadde satt seg som mål. Til tross for gode avlinger i 1973 og påfølgende år, hadde ingen økonomisk fremgang skjedd, og den afghanske levestandarden hadde ikke blitt bedre. Våren 1978 hadde han fremmedgjort de fleste nøkkelgruppene innen politikken ved å samle makten i sine hender og nektet å tolerere avvik. Selv om muslimske fundamentalister hadde blitt nedtrykket så tidlig som 1974, hadde deres antall steget. Kompromissløse Pashtunistan tilhengere var desillusjonerte med Daouds avtaler med Pakistan, særlig med hva de regnet som hans løfter i 1977 avtalen om ikke å støtte militante pashtoer i Pakistan.
Mest truende for Daoud var utviklingen blant afghanske kommunister. I mars 1977 forble, til tross for å ha nådd en sårbar avtale om gjenforening, Parcham og Khalq mistenksomme overfor hverandre. De militære fløyene av hver fraksjon samarbeidet ikke siden khalqernes militære offiserer var tallrikt overlegne parchamernes offiserer på denne tiden og fryktet at den andre hadde informert Daoud om dette, og dermed hadde advart Daoud om at et kupp var nært forestående. Selv om planer for et kuppe hadde blitt diskutert i lengre tid, ifølge en uttalelse av Hafizullah Amin, var kuppet i april 1978 gjennomført to år før tiden.
Saur-revolusjonen.
Begravelsen 19. april 1978 for Mir Akbar Khyber, en prominent parchamsk ideolog som hadde blitt myrdet, tjente som et samlingspunkt for afghanske kommunister. Det er anslått at mellom 10 000 og 30 000 mennesker samlet seg for å høre de rystende talene av Noor Mohammed Taraki og Karmal. Sjokkert av denne demonstrasjonen av kommunistisk samhold, beordret Daoud arrestasjonen av ADFP-lederene, men han reagerte for sent. Det tok ham en uke å arrestere Taraki og Amin var såvidt plassert i husarrest. Ifølge senere ADFP-dokumentasjon, sendte Amin komplette ordrer for kuppet fra sitt hjem mens det var under bevæpnet vakthold ved hjelp av familiens budbringer. Hæren hadde blitt satt i beredskap 26. april pga et antat «anti-islamsk» kupp. Med tanke på Daoud nedtrykkende og forsiktige tankegang i forhold til offiserer som var uenige med Daoud, beveget selv de uten eller med svært løse bånd til ADFP, seg raskt for å hindre sitt eget fall.
27. april 1978 begynte et statskupp med troppebevegelser på den militære basen ved Kabul Internasjonale Flyplass, vunnet sakte av kuppmakerne i løpet av de neste 24 timene mens opprørere bekjempet enheter som fremdeles var lojale med Daoud i og rundt hovedstaden. Daoud og mesteparten av hans familie ble skutt i presidentpalasset neste dag.
Etter Daoud-regjeringens fall skiftet landet navn til Den demokratiske republikken Afghanistan.
Andre perioden.
Den demokratiske republikken Afghanistan ble dannet i 1978, men etter dette startet et islamistisk opprør mot styresettet i Afghanistan, som førte til at Sovjetunionen utplasserte tropper i landet i desember 1979 for å slå ned opprøret.
I 1986 ble Mohammed Najibullah president. Landet var da brutalt herjet av borgerkrig. I sin kamp mot mujahedin prøvde han å forhandle med opprørerne. Han besluttet i 1987 å holde valg med flere partier, noe som ikke var effektivt siden mujahedin, som man forventet skulle stille opp i valget, ikke ønsket å stille til valg. Grunnloven som ble vedtatt før valget, ga igjen navnet «Republikken Afghanistan» til landet. Likevel ble den vanligvis fortsatt kalt «Den demokratiske republikken Afghanistan», noe som den også ble kalt i FN.
Etter den sovjetiske tilbaketrekningen fra Afghanistan i 1989 ble den afghanske regjeringen igjen satt alene til å forsvare seg selv. Tross at den amerikanske regjeringen, som støttet mujahedin militært, forutså Najibullah-regjeringens fall innen 6 måneder etter uttrekningen, klarte de å forsvare seg frem til opprørerne inntok Kabul i 1992.


Den nauriske stammekrigen.
Den nauriske stammekrigen var en krig mellom de tolv stammene på stillehavsøya Nauru, og varte fra 1878 til 3. oktober 1888. Det var minst 500 personer som døde i krigen, noe som var en tredel av de etniske nauruerne på den tida. Befolkninga falt fra 1400 i 1843 til 900 i 1888.
Årsaker.
Siden Storbritannia og John Fearn koloniserte Nauru i 1798, unngikk mange skip øya, fordi den var et beryktet tilholdssted for pirater og sjørøvere. Likevel tok europeisk immigrasjon til på 1800-tallet, og immigrantene var ofte lovløse. Det tradisjonelle livet ble spesielt forstyrret av importen av alkohol, ukjent for nauruerne. Nauruerne hadde drukket toddy i over tusen år, men da bare som drypp fra kokosnøttblomster; fra 1800-tallet ble toddyen drukket daglig.
Utbrudd.
Stammekrigen begynte under en brullypsfeiring, da en disputt om oppførselsreglene utviklet seg til en opphett debatt. En av gjestene avfyrte pistolen sin, og drepte ved uhell en ung høvding. Selvsagt måtte den unge høvdingen hevnes. Tidligere hadde stammekriger også lignende tilfeldige opphav, men denne gangen hadde hver familie i hver stamme skytevåpen; i tillegg ble nauruerne stimulert av fanger satt fri av de såkalte strandlofferne, og europeiske hvalfangere. Flere dødelige skudd gjorde så de aller fleste naurere ble involvert. En slags geriljakrig brøt ut; man skjøt hverandre på måfå, eller sneik seg inn i hus om natta, og skjøt på stearinlys og alt som rørte på seg, barn og kvinner intet unntak. Ulikt tidligere stammekriger, ble det ikke fred igjen, og kontroversen bare fortsatte.
Krigsrapporter.
En skvadron av den britiske marinen kastet anker utenfor Nauru 21. september 1881, og flaggskipet kom til øya for å overveie situasjonen rapportert av den akkulturerte strandlofferen William Harris. Han hadde sendt telegram om at det var borgerkrig.
Seks år senere kom briten Frederick J. Moss fra Auckland med et skip fullastet med kopra (tørkede kokosnøtter). Han rapporterte at alle nauruere var i godt humør, men at de fleste gutter og menn var bevæpnede med rifler og karabinere. Krigen fortsatte, men det virket som om de hadde fått nok av den. I hans samtaler med nauruerne fant Moss ut at ingen ville krige videre, men at ingen trodde de andre ville legge ned våpnene. De ønsket selv at noen ville ta våpnene vekk fra dem alle samtidig. Moss rapporterte også fra en samtale med Harris at to av hans familiemedlemmer allerede hadde blitt skutt og drept, og at han uttrykte et ønske om misjon for å gjenopprette ro og orden på øya.
Tysk anneksjon og slutten på krigen.
Stammekrigen økte verken kopraproduksjonen eller den videre tyske interessen for kokosnøttplantasjer på øya. Derfor foreslo handelsmennene og tyske embedsmenn at Tyskland skulle overta styringen av Nauru. 16. april 1888 ble Nauru del av det tyske protektoratet Marshalløyene, og det ble et alkohol- og våpenforbud. 1. oktober 1888 ankret våpenskipet SMS "Eber" opp utenfor øya, med 36 menn ombord. De bevæpnede sjømennene løp rundt på øya sammen med Harris, til de tolv høvdingene. De holdt høvdingene fanget til neste morgen, og forklarte dem så at all ammunisjon og våpen måtte leveres til dem innen 24 timer, eller ville høvdingene bli holdt fanget og så eventuelt henrettet. Morgenen 3. oktober ble 765 våpen innlevert, og minst 1000 skarpe skudd, og slik ble den blodigste stammekrigen på Nauru avsluttet.
Konsekvenser.
Den tyske anneksjonen av Nauru forhindret at nauruerne utryddet seg selv gjennom alkohol- og våpenmisbruk, men på samme tid mistet de kontrollen over sin egen øy i nesten 80 år. I tillegg ble kong Aweida gjeninnsatt som overhode av øya. I 1914 mistet Tyskland Nauru til Australia.
Nauriske stammekrigen
Nauriske stammekrigen


Louis-Jean Guyot.
Louis-Jean Guyot (født 7. juli 1907 i Bordeaux i Frankrike, død 1. august 1988 i Bordeaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Toulouse 1966–1978.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Han deltok på konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og på konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Ayrton Senna.
Ayrton Senna da Silva (født 21. mars 1960, død 1. mai 1994) var en brasiliansk Formel 1-fører. Han ble verdensmester tre ganger.
Senna debuterte i Formel 1 i, og ble raskt anerkjent som en av de mest talentfulle førerne. Han vant sitt første løp i Portugals Grand Prix i. I gikk han over fra Lotus-teamet til McLaren-Honda, hvor han ble lagkamerat (og bitter rival) med regjerende verdensmester Alain Prost.
Senna vant sitt første verdensmesterskap i. Året etter kom han på andreplass bak Prost, og forholdet mellom de to var nå så dårlig at Prost meldte overgang til Ferrari – og rivaliseringen mellom de to fortsatte. Senna ble verdensmester i og, mens Prost avsluttet sin F1-karriere med å bli verdensmester i.
I 1994 gikk Senna over til Williams-teamet. Etter å ha fått en dårlig start på -sesongen, hvor den nye stjernen Michael Schumacher hadde vunnet sesongens to første løp, håpet Senna å finne tilbake til vinnerformen i San Marinos Grand Prix på Imola-banen. I dette løpet mistet Senna kontrollen over bilen, og krasjet i en vegg i over 300 km/t. Livet sto ikke til å redde, og han ble erklært død da han ankom sykehuset.
Hendelsene på Imola-banen førte til at FIA satte større fokus på sikkerhet. I tillegg til at F1-sirkuset mistet sin kanskje største stjerne denne dagen, hadde også den unge østerrikeren Roland Ratzenberger omkommet under kvalifiseringen dagen før. Ayrton Senna er den foreløpig siste F1-føreren som har omkommet under et løp.
Senna brukte flere millioner av sine egne penger på fattige barn i Brasil, og stiftet Instituto Ayrton Senna, en institusjon for utvikling og utdanning av fattige barn. Han var også dypt religiøs, og var katolikk.
Etter Sennas død ble det erklært tre dagers landesorg i Brasil av myndighetene. Omslagsvis tre millioner mennesker gikk ut i gatene for å hedre Senna. Alain Prost, Damon Hill og Emerson Fittipaldi var blant bårebærerne. En av de viktigste motorveiene i Rio de Janeiro ble oppkalt etter ham; «Avenida Ayrton Senna». Hen er begravet på Cemitério do Morumbi i hjembyen São Paulo.


Dreamcast.
Dreamcast(ドリーム キャスト Dorīmukyasuto?) er en spillkonsoll som ble utgitt av Sega i slutten av 1998 og var etterfølgeren til Sega Saturn. Det var den første oppføringen i den sjette generasjonen med spillkonsoller, sluppet før sine konkurrenter – Sonys PlayStation 2, Microsofts Xbox og Nintendo GameCube.
Sega Dreamcast ble avviklet mars 2001 og trakk seg helt fra konsollen hardware virksomheten, noe som gjør det selskapets siste konsoll. Støtte av systemet fortsatte i Europa og Oseania fram til slutten av 2002, så vel som i Japan, der konsoller var fremdeles solgt frem til 2006 og nye lisensierte spill fortsatt å bli utgitt. Ifølge Bernie Stolar, tidligere president og konsernsjef for Sega of America, var Dreamcast avviklet fordi den nye leder av Sega ønsket selskapet å fokusere på programvare.
Til tross for sin korte levetid, hadde Dreamcast fått kultstatus for sin historie og funksjoner. Den ble priset som forut for sin tid, og blir fortsatt holdt i høy aktelse for banebrytende online muligheter, det var den første konsollen til å inkludere en innebygd modem og Internett-støtte for online-spilling. Per 2011, konsollen fortsatt støttes gjennom ulike MIL-CD uavhengige utgivelser.


Finwë.
I den fiktive verden skapt av J.R.R. Tolkien var Finwë Høykongen av alve folket Noldoene. Derav kommer et av hans tilnavn, Ñoldóran). Han ledet sitt alvefolk på den lange reisen fra Midgard til Valinor, i det velsignete riket Aman. Han var en god venn av Elu Thingol, kongen av Doriath.
Finwë hadde to koner. Hans første kone var Míriel, som svant hen kort tid etter å ha født Finwë sønnen Fëanor, som var deres eneste barn. Hans andre kone var Indis, av Vanyafolket, som fødte han to sønner: Fingolfin og Finarfin, og to døtre: Findis og Irimë. Hans tre sønner var alle oppkalt etter Finwë (Fëanor med navnet "Curufinwë", Fingolfin med navnet "Nolofinwë" og Finarfin med navnet "Finwë Arato finwë").
Mens Melkor prøvde å koruptere Noldoene, prøvde Finwë å holde dem igjen og ledet dem tilbake til valaene. Da Fëanor dro i eksil fra Tirion, ble Finwë med han til Formenos. Der ble han den første som ble drept i Valinor da Melkor drepte han ved Formenos dører på sin leting etter Silmarillene. Denne handlingen var den utløsende grunnen til Noldoenes opprør.
Finwës navn er ikke fullt ut oversatt. Ordlisten bak i boka "Silmarillion" oversetter "Fin" som hår, men andre kilder mener at det betyr dyktighet eller ferdighet.
Tidligere versjoner av legendariet.
I de første utkastene av denne familien hadde Finwë fire sønner, men den yngste av dem, kalt "Finrun", ble utelatt, og dermed ble Finrod (som senere ble Finarfin) den yngste sønnen til Finwë.
I en senere versjon hadde Finwë tre døtre med Indis. Disse var Findis (som deres første barn), Faniel (som deres tredje barn), og Finvain (som deres yngste barn). I en enda senere versjon er Faniel tatt bort, mens Findis og Finvain ble beholdt. Finvain (fikk det nye navnet Irimë) ble flyttet oppover slik at hun var rett bak Fingolfin i alder, og nok engang var Finarfin det yngste barnet til Finwë.


Emmanuel-Célestin Suhard.
Emmanuel-Célestin Suhard (født 5. april 1874 i Bains-sur-les-Narches ved Laval i Frankrike, død 30. mai 1949 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Reims 1930–1940, deretter erkebiskop av Paris 1940–1949.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Suhard, Emmanuel-Célestin
Suhard, Emmanuel-Célestin
Suhard, Emmanuel-Célestin
Suhard, Emmanuel-Célestin


Rudbjerg kommune.
Rudbjerg kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i den nyopprettede Lolland kommune i Region Sjælland.
Opprinnelig var planen å danne to kommuner: "Ny Maribo kommune" (av Holeby kommune, Højreby kommune, Maribo kommune, Rødby kommune) og "Ny Nakskov kommune" (av Nakskov kommune, Rudbjerg kommune, Ravnsborg kommune), men ved en folkeavstemning 18. mai 2005 ble det vedtatt å slå alle syv kommuner sammen i én (med 51,6 % flertall på Midtlolland og 54,9 % på Vestlolland).


Finarfin.
Finarfin er en alv i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard.
Han er den tredje og yngste sønnene, og barnet, til Finwë. Finarfins mor var Indis. Han hadde to brødre og det var halvbroren Fëanor og hans fullblods bror Fingolfin. Han hadde også søstrene Findis og Irimë. Han giftet seg med Eärwen, prinsesse av Teleri-alven (datter av Olwë). Han hadde fire barn: sønnene Finrod Felagund, Angrod og Aegnor, og datteren Galadriel (i boka "Silmarillion" står det at Orodreth også er en av Finarfins sønner, men i J.R.R. Tolkiens egne historier kommer det veldig tydelig fram at Orodreth er Angrods sønn, og Christopher Tolkien har innrømmet at dette var en feil). Det ble sagt at Finarfin var den vakreste og klokeste av Finwës sønner.
Etter Finwës død reiste Finarfin, sammen med sine brødre Fëanor og Fingolfin, til Midgard, men han vendte tilbake da Mandos uttalte Noldoenes dom, mens hans brødre trosset dette bud å fortsatte. Finarfin ble konge over de av noldoenes alver som slo seg ned i Tirion på åsen Túna, og er antakelig ennå deres leder.
I Quenya er navnet hans "Arafinwë" som betyr "Edel Finwë". Finarfin er den Sindarinske formen av dette navnet.
Finarfin er blitt kalt "Finrod" i noen av de eldre versjonene av Tolkiens Midgard-mytologi, og hans sønn Finrod Felagund ble da kalt Inglor Felagund. Derfor dukker han opp i den første utgaven av Ringenes herre som Finrod. Dette er blitt forandret i senere utgaver, men ikke alt som har med Inglor å gjøre ble fjernet: se Gildor Inglorion.
Finarfins hus.
Fingolfin Finarfin = Eärwen
Finrod Angrod Aegnor Galadriel = Celeborn


Léon-Adolphe Amette.
Léon-Adolphe Amette (født 6. september 1850 i Douville ved Evreux i Frankrike, død 29. august 1920 i Antony ved Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Paris 1908–1920.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok på konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Amette, Léon-Adolphe
Amette, Léon-Adolphe
Amette, Léon-Adolphe
Amette, Léon-Adolphe


Nykøbing Falster.
Nykøbing Falster er den største byen på Falster i Danmark. Ofte kalles den også bare for "Nykøbing F"; F'en er med for å skille den fra Nykøbing Mors og Nykøbing Sjælland. Byen var administrasjonssenter i det tidligere Storstrøms amt.
Geografi.
Byen har om lag 25 000 innbyggere og er spesiell ved at den er delt opp på to øyer, henholdsvis Lolland og Falster. Det er likevel på Falster at det er et «by-miljø».


Jean Verdier.
Jean Verdier P.S.S. (født 19. februar 1864 i La-Croix-Barrez ved Rodez i Frankrike, død 9. april 1940 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Paris 1929–1940.
Han ble kreert til kardinal i 1929 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Verdier, Jean
Verdier, Jean
Verdier, Jean
Verdier, Jean
Verdier, Jean


Alfred-Henri-Marie Baudrillart.
Alfred-Henri-Marie Baudrillart (født 6. januar 1859 i Paris i Frankrike, død 19. mai 1942 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og generalvikar i Paris.
Alfred Baudrillart trådte i 1890 inn i Oratoriekongregasjonen og studerte filosofi og katolsk teologi i Paris. Han ble presteviet i 1893 og underviste deretter ved Institut Catholique de Paris. Fra 1907 til 1942 var han rektor ved universitetet.
I 1905 etablerte han tidsskriftet "Revue practique d’apologetique". I 1906 ble han æreskanonikus ved domkapittelet i Paris, og året etter ble han utnevnt til pavelig æresprelat. Han ble generalvikar i Paris i 1908. Samme år fikk han i oppdrag å lede arbeidet med "Dictionnaire d'histoire et de géographie ecclésiastiques".
I 1918 ble han valgt til medlem av Académie française, og i 1921 utnevnte pave Benedikt XV ham til titulærbiskop av Hemeria og hjelpebiskop i Paris. Han ble utnevnt av Pius XI til pavelig tronassistent i 1925 og til titulærerkebiskop av Melitene i 1928.
Han ble kreert til kardinalprest i 1935 av pave Pius XI, med tittelkirken "San Bernardo alle Terme".
Baudrillart deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Han er begravet i kapellet «Des Carmes» i Paris.
Baudrillart, Alfred-Henri-Marie
Baudrillart, Alfred-Henri-Marie
Baudrillart, Alfred-Henri-Marie
Baudrillart, Alfred-Henri-Marie


Joseph Goebbels.
Paul Joseph Goebbels (født 29. oktober 1897 i Rheydt, Mönchengladbach, død 1. mai 1945 i Berlin) var en fremstående nasjonalsosialist og propagandaminister i Tyskland fra 1933 til 1945. Som Hitlers minister styrte han tysk presse, radio og filmproduksjon, og var strategen bak Det tredje rikets offentlige presentasjon av seg selv. Goebbels var beryktet for sine retoriske evner, sin fanatisme og brennende antisemittisme. Han arbeidet etter prinsippet om at en løgn til sist blir en sannhet dersom den gjentas ofte nok.
De første årene.
Goebbels' foreldre, bokholderen Fredrich Goebbels og hans kone Maria, var katolikker fra et protestantisk område i Rhinlandet. Goebbels fikk en tung start på livet. Som barn var han nær ved å dø av lungebetennelse. Ved århundreskiftet utviklet han osteomyelitt, en lidelse som førte til lammelser i hans høyre fot. Behandlingen pågikk i to år, men den førte ikke frem, og legene måtte slå fast at den lammede foten ikke ville vokse skikkelig, men i stedet utvikle seg til klumpfot.
Denne tilstanden førte til både fysiske og sosiale problemer for Goebbels. Han følte seg utenfor i samværet med de funksjonsfriske, og begynte å vise seg både bitter og til dels hatefull på skolen. Goebbels oppdaget imidlertid lesingens gleder. Han bestemte seg for å kompensere for sine fysiske begrensninger ved å bli kunnskapsrik og fremdyrke et skarpt intellekt. Etter hvert ble Goebbels en elev som utmerket seg. Han fremstod på denne tiden ikke som noen antisemitt, flere av lærerne hans var jøder.
Han nådde voksen alder under første verdenskrig, men grunnet sitt handicap måtte han se langt etter muligheten til å verve seg til krigstjeneste. Likevel ble verdenskrigen et nytt vendepunkt for ham, idet han lot seg rive med av de patriotiske strømningene og for første gang følte et fellesskap med det tyske folket. Moren hans var nederlandsk, et faktum han forsøkte å holde skjult.
Ung voksen.
I 1917 registrerte Goebbels seg ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. Hans foreldre hadde en anstrengt økonomi, men sørget for å finansiere sønnens studier helt frem til avsluttende eksamen. En mulighet for Goebbels hadde vært å ta "Staatsexamen" slik at han i en usikker tid kunne gå mot sikrere arbeidsmuligheter i embetsverket. I stedet valgte han etter tre år å satse på en doktorgrad i teater- og litteraturvitenskap ved Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg. Dette kunne han gjøre takket være foreldrenes praktiske og følelsesmessige støtte. Hans 215 sider lange avhandling med tittelen «Wilhelm von Schütz als Dramatiker. Ein Beitrag zur Geschichte des Dramas der romantischen Schule», som omhandlet den tyske dramatikeren Wilhelm von Schütz, ble fullført med et akademisk forsvar 18. november 1921. I henhold til datidens tyske akademiske system kunne Goebbels dermed titulere seg som «dr. phil». Dette var en tittel som Goebbels både var stolt av og tilla stor betydning: Senere i karrieren skulle han konsekvent insistere på å bli tiltalt som «Herr doktor» og han undertegnet dokumenter med «Dr. G».
Etter endt utdannelse så han for seg en yrkeskarriere som frilansjournalist og forfatter. Tysklands trange økonomiske kår på denne tiden tilsa imidlertid at han måtte søke etter sikrere inntektskilder. Men Goebbels fikk store problemer med å finne en arbeidsgiver og måtte i stedet leve i fattigdom. Gjennom sin venninne fikk han i 1923 en lavtlønnet stilling i Dresdner Bank, men han ble oppsagt allerede samme år.
Nasjonalsosialist.
Hans antisemittisme begynte å bli mer markert tidlig på 1920-tallet. De negative utfallene mot jødene, som han gjerne omtalte i generelle vendinger som «den internasjonale jødedom» eller «den jødiske ånd», ble stadig flere. Hans følelser for sin forlovede, Else Janke, som han hadde innledet et forholt til i 1922, kjølnet også da han fant ut at hun hadde en jødisk mor. Uten noen jobb å gå til begynte Goebbels å føre jevnlig dagbok i 1923, og la seg med det til en vane han skulle følge livet ut. Så begynte han å vie mer tid til politikk. Goebbels meldte seg inn i NSDAP i 1924. Her motsatte han seg i starten Hitlers ledelse, men skiftet raskt side og ble en av Hitlers mest lojale støttespillere. Politisk hørte han til partiets mer radikale fløy. Han var uenig i Hitlers motvilje mot å nasjonalisere jorden: «Vi står på lovens grunnlag og vil ikke gi et jødisk utbyttersystem et juridisk påskudd til å plyndre vårt folk fullstendig.» Goebbels skrev i sin dagbok 15.februar 1926 at han var svært skuffet over Hitlers standpunkt i saken, han beskrev Hitler som en slags «reaksjonær» med slett dømmekraft. Betegnende nok skiftet Goebbels syn da Hitler inviterte ham til München og forklarte ham talen sin personlig. 13.april 1926 het det følgelig i Goebbels' dagbok: «Jeg bøyer meg for den som er større, for det politiske geniet.»
Goebbels havnet raskt innenfor kretsen rundt Gregor Strasser, som vektla sosialismen og det sosiale spørsmålet i nasjonalsosialismen sterkere enn kretsen rundt Hitler, og var med på å gi ut Strassers "Nationalsosialistische Briefe". Etter Bambergkonferansen 14. februar 1926 bestemte Goebbels seg for å slutte seg til Hitler. 28. oktober samme år ble han av Hitler utnevnt til gauleiter for Berlin-Brandenburg. På denne tiden hadde nasjonalsosialistene minimal oppslutning i Berlin som med sin store arbeiderbefolkning var sosialistisk- og kommunistisk-dominert. Med intens arbeidsinnsats lyktes det Goebbels å skaffe velgere og bygge opp et nasjonalsosialistisk partiapparat i byen, hvilket ble en forutsetning for Hitlers maktovertagelse i 1933. I 1926 startet Goebbels avisen Der Angriff, partiorganet hvor han selv var redaktør. Fra og med 1928 ble han medlem av Riksdagen, og etter å ha lagt merke til hans talenter innen propaganda utnevnte Hitler ham til partiets rikspropagandasjef i 1929.
Den 19. desember 1931 ble Goebbels gift med Magda Behrendt. Hun var vokst opp med pikenavnet Friedländer etter sin jødiske stefar Max Friedländer, som ble drept i Buchenwald. Magdas første ekteskap med den tyve år eldre, og rike industrimannen Günther Quandt ble oppløst fordi hun bedro ham; hennes elsker var sionisten Chaim Arosorov. I sitt ekteskap med Goebbels fikk hun 6 barn, som til ære for Hitler alle fikk navn som begynte med H: Helga født 1. september 1932, Hildegard født 13. april 1934, Helmut født 2. oktober 1935, Hedwig født 19. februar 1937, Holdine født 1. mai 1938 og Heidrun født 20. oktober 1940. Magda hadde fra sitt første ekteskap sønnen Harald Quandt, som var det eneste av hennes barn som overlevde krigen. Harald og hans halvbror Herbert Quandt bygde videre på sin fars Günther Quandt livsverk og ble etterhvert multimilliardærer, med inntekter fra BMW, batteriprodusenten VARTA og IWKA maskinindustrier.
Propagandaministeren.
Da Hitler kom til makten som Tysklands rikskansler i 1933, ble Goebbels utnevnt til partiets nye minister for opplysning og propaganda gjennom lederstillingen i "Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda". Dette innebar at han fikk kontroll med alle tyske media. Som øverste leder for tysk radio, aviser, musikk, teater, litteratur og film rakk hans innflytelse i prinsippet helt ned på detaljnivå. Særlig opptatt var han av å styre tysk filmindustri og bestemte snart hvilke filmer som skulle produseres, og hvilke skuespillere som skulle spille i filmene. Imidlertid kjølnet Hitlers gunst da det ble kjent for ham at Goebbels' kjærlighetsaffære med den tsjekkiske filmstjernen Lída Baarová var i ferd med å ende i skilsmisse fra Magda. En rasende Hitler, som var nær venn av fru Goebbels og dessuten fryktet en offentlig skandale, tvang Goebbels til å avslutte forholdet. Fra 1938 og frem til krigsutbruddet holdt Goebbels en lav profil overfor Hitler. Forholdet ble styrket igjen da den tyske krigslykken snudde utover i 1942 og det i enda sterkere grad enn før ble behov for hans propagandatalent.
De allierte avfeide lenge Goebbels som en primitiv rabulist. Imidlertid hadde han avgjørende betydning for at tysk stridsmoral ble holdt oppe så lenge som den gjorde. Hans dagbøker viser en mann som tydelig visste hvordan politisk propaganda skal konstrueres for å påvirke mest mulig effektivt. Propagandaens mål er å få tilhøreren til å gjøre som propagandisten vil. For å få til dette, mente Goebbels at propaganda ikke må virke for åpenbar, den bør presenteres indirekte. Mottakeren må ikke skjønne at han blir manipulert. Propagandaens gjennomslagskraft avhenger av at den spiller på mottakerens forståelseshorisont og holdninger. Propagandaen bør også ha en viss kjerne av sannhet. Folk vil lett gjennomskue løgner. Dette var årsaken til at tyske aviser etterhvert begynte å offentliggjøre lister over tyske falne, viste film og bilder fra bombingen av tyske byer, og ikke hemmeligholdt de tyske nederlagene i Afrika og ved Stalingrad. Imidlertid ble nyhetene presentert i en nøye utstudert bilde- og språkdrakt.
Goebbels var overbevist om at film var det sterkeste propaganda-mediet. Han var selv en glødende filmentusiast. Som minister ble det under hans kontroll produsert over 1000 spillefilmer i Tyskland. Selv da den allierte bombingen av landet økte merkbart i intensitet utover i 1942, fortsatte de tyske filmstudioene å produsere filmer på løpende bånd. De aller fleste var tilsynelatende upolitiske underholdningsfilmer, kun et fåtall av dem hadde et påviselig nasjonalsosialistisk budskap. Dette var en helt bevisst politikk fra Goebbels' side: de lette underholdningsfilmene skulle distrahere folkets oppmerksomhet bort fra regimets negative sider og krigens redsler.
Propagandamakeren og den totale krig.
a>" i Berlin i 1943. Her erklærte Goebbels «den totale krig, … mer total og radikal enn noe vi kan forestille oss!»
Den 18. februar 1943 holdt Goebbels sin mest kjente tale, hvor han erklærte «den totale krig». Her meddelte han sitt ønske om å gjennomføre en full mobilisering av Tysklands befolkning for å skaffe sårt tiltrengte ressurser til landets væpnede styrker og industri. Dette var en av hans viktigste taler i tiden som minister, og ble holdt foran et utvalgt og fanatisk publikum. Talen var et ledd i hans bestrebelser, i samarbeid med Albert Speer, på å overbevise Hitler om at Tysklands ressurser nå måtte utnyttes til fulle i krigsinnsatsen. På dette stadiet var det fremdeles ikke blitt innført krigsøkonomi i Tyskland, grunnet motstand fra deler av tysk næringsliv og landets krigsmotstandere.
Talen markerte begynnelsen på Goebbels' mest innflytelsesrike tid. Hans innsats og makt lot til å øke i takt med Tysklands stigende problemer, og han var nå stadig oftere tilstede i offentlige sammenhenger. Hans mange taler og besøk ute blant folket, gjorde ham frem til krigens slutt til den mest synlige representanten for Det tredje riket. Med sine talegaver og personlige utstråling, gjorde han et troverdig inntrykk på mange. I sitt arbeid for å opprettholde stridsmoralen og tilslutningen i det tyske folk, brukte han de alliertes krigshandlinger bevisst i propagandaen. Tyske aviser og filmaviser lyktes langt på vei i å få det til å virke som om det var de allierte som var skyld i krigen.
Våren 1943 ble Goebbels gjort oppmerksom på den synkende stemningen i det tyske folk. Han anbefalte da «å gi ryktemakere og vitsemakere der vi møter dem, om det er i selskap, på trikk eller T-bane eller i private samtaler, raskt og kontant svar ved å slå dem ned.» Distriktsledelsen i Berlin opprettet til dette bruk sin «organisasjon B». Om denne skriver Goebbels i dagboken: «I går kveld begynte tre og tre mann fra organisasjon B (rå vold) sitt arbeid i arbeiderkvarterene. De sjekket 35 lokaler uten å gjøre seg bemerket, fast besluttet på å gå til håndgripeligheter der det ble sagt noe mot Føreren eller mot krigen i sin alminnelighet.» Det fikk de ingen grunn til den kvelden, men ved en senere anledning skriver Goebbels: «Dette var eneste tilfelle der noen offentlig våget å yppe seg mot ledelsen eller mot krigen. Slampen fikk da også straks den behandling han hadde gjort seg fortjent til, og ble deretter overlatt til politiet.»
En av Goebbels taktikker var å trekke paralleller til historiske hendelser for å underbygge sine påstander. Med sine kunnskaper i historie og argumentasjonsteknikk, fikk han gjennom tysk propaganda det til å fremstå som sannsynlig at Tyskland mot alle odds likevel kom til å vinne krigen. Dette kom særlig til uttrykk i propagandaministeriets storsatsing på en kostbar fargefilm om tysk kampvilje under Napoleonskrigene. Budskapet i spillefilmen "Kolberg" var at når alt ser som mørkest ut gjelder det å ikke gi seg, utholdenhet vil til slutt belønnes med at lykken snur. Da Wehrmacht nærmet seg det totale sammenbrudd, organiserte og ledet Goebbels Volkssturm; kampenheter som bestod av tvangsutskrevne, ikke-vernedyktige sivilister. Ifølge Goebbels' retorikk ville disse enhetenes angivelige sterke kampvilje alene kunne snu krigen. Da nederlaget nærmet seg, begynte det i Tyskland å gå rykter om at Hitler snart ville sette inn nyutviklede «mirakelvåpen» som raskt skulle slå fienden tilbake. Goebbels medvirket sterkt til spredningen av denne feilinformasjonen. Effekten var at tysk stridsmoral ble holdt oppe helt til det siste, det nasjonalsosialistiske regimet hadde fortsatt en viss oppslutning da nederlaget var et faktum.
I likhet med Hitler var Goebbels ekstremt rasistisk og antisemittisk og deltok ikke bare aktivt med å angripe den jødiske minoriteten gjennom propaganda: Han hadde også en sentral rolle i boikotten av jødiske forretninger, pogromen mot den jødiske befolkningen under den såkalte "Krystallnatten" 9.-10. november 1938, foruten deportasjonen av Berlins jødiske befolkning fra og med 1941.
På sin rundreise i USA gjorde Sigrid Undset oppmerksom på at alle skandinaviske Nobelprisvinnere, bortsett fra Knut Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. I juni 1943 skjenket da Hamsun sin gullmedalje til Goebbels etter sitt besøk i Tyskland, med ordene at han kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister». Undsets navn måtte ikke nevnes i tysk presse, og Goebbels skrev i sin dagbok: «Siegrid ("sic") Undset wendet sich in einem scharfen Aufruf gegen das Reich. Ich lasse daraufhin ihre Bücher verbieten.»
Til siste slutt.
a> (Lauban på tysk) i mars 1945.
Goebbels var den mest kompromissløse av de nasjonalsosialistiske toppene og totalt avvisende til enhver form for kapitulasjon. Han insisterte på å være ved Hitlers side helt til det siste. I sitt testamente, diktert rett før han begikk selvmord, bestemte Hitler at Goebbels skulle etterfølge ham som tysk rikskansler. Storadmiral Karl Dönitz ble utpekt til rikspresident. Fører-tittelen gikk dermed ut av bruk. Goebbels fikk bekle sitt embete bare en eneste dag. Han var isolert i Berlin, og hans reelle territorium utgjorde bare noen få kvadratkilometer. Det eneste han rakk å gjennomføre i sin korte tid som regjeringssjef var å forsøke å forhandle frem en våpenstillstand mellom Tyskland og Sovjetunionen. Da dette mislyktes valgte han å begå selvmord den 1. mai fremfor å bli tatt til fange av sovjeterne. Magda valgte å dø med ham. Ekteparet Goebbels bestemte seg dessuten for å ta livet av barna deres. Ressonementet til ekteparet var at de ville spare barna fra den skjebnen å skulle leve et liv uten Hitler, i et samfunn ikke lenger styrt av nasjonalsosialismen. Assistert av Hitlers personlige lege, dr. Ludwig Stumpfegger, forgiftet Magda barna med cyanid. Blant alle nazilederne som begikk selvmord, skiller Goebbels seg ut som den eneste som tok sine barn med seg i døden.
Likesom med Hitler er detaljene rundt selvmordet til Goebbels delvis uklare: Tysklands siste rikskanser var alene med sin kone i dødsøyeblikket. De stod enten ved inngangen til Førerbunkeren eller ute i Rikskanselliets hage. Den utbredte forklaringen er at Goebbels og Magda begikk selvmord ved å ta cyanid, men enkelte kilder hevder at Goebbels skjøt seg selv. I henhold til ordre satte personalet i Førerbunkeren fyr på likene til både Magda og Joseph Goebbels. De valgte imidlertid å spare på bensinen slik at legemet til Joseph Goebbels bare var delvis brent og dermed forholdsvis lett gjenkjennelig da sovjetiske militære dagen etter fant likene av familien Goebbels. Obduksjonen som ble foretatt av sovjeterne konkluderte med at både Magda og Joseph Goebbels hadde dødd av forgiftning. En pistol var blitt funnet ved siden av sistnevntes lik, men ingenting ble nevnt i obduksjonsrapporten om at Goebbels hadde skutt seg.


Maurice Feltin.
Maurice Feltin (født 15. mai 1883 i Delle ved Besançon i Frankrike, død 27. september 1975 i Thiais ved Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Paris 1949–1966.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Han var også med på Annet Vatikankonsil.
Feltin, Maurice
Feltin, Maurice
Feltin, Maurice
Feltin, Maurice


Casomorfin.
Casomorfin er en peptidsekvens som finnes i melkeproteinet kasein, og som kan virke avhengighetsdannende på menneske og gi opiateffekt.
Alle proteiner er kjeder av aminosyrer. I menneskets fordøyelsessystem, kappes disse proteinene opp i små sekvenser av aminosyrer (peptider). Når kasein brytes ned på denne måten, er casomorfiner noen av disse sekvensene som dannes. Peptidene har evnen til å passere gjennom blodet til hjernen, der de kan binde seg til reseptorer i hjernen. Effekten kan sammenlignes med endorfin og lignende peptider.
Den finnes flere forskjellige casomorfiner, som alle er opioid-peptider. De dannes når kasein fra kumelk fordøyes. De brytes vanligvis ned til aminosyrer av fordøyelsesenzymer, men i noen individer blir de værende. De akkumuleres i kroppen over tid og kan føre til peptidforgiftning. Dette er særlig ofte rapportert hos pasienter med ADHD, autisme, schizofreni og depresjon. Det er ganske vanlig med abstinenser når pasienten kutter ut melkeprodukter, og i større grad enn tilfellet er med gluten-peptider (gluteneksorfin og gliadorfin).


Ballkjole.
Ballkjole er en kjole som kvinner bruker til galla. Ballkjoler ses på som kvinners mest formelle antrekk.
Ballkjoler er vanligvis vide nederst og utringet.


Pierre Veuillot.
Pierre Veuillot (født 5. januar 1913 i Paris i Frankrike, død 14. februar 1968 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Paris 1966–1968. Han deltok under Annet Vatikankonsil, da han var koadjutor av Paris.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.


François Marty.
François Marty (født 16. mai 1904 i Vaureilles ved Rodez i Frankrike, død 16. februar 1994 i Villefranche-de-Rouerque, Aveyron i en kollisjon mellom bil og tog) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Paris 1968–1981. Han var med på Annet Vatikankonsil, da som erkebiskop av Reims.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok på konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Fingolfin.
I den fiktive verden skapt av J.R.R. Tolkien var Fingolfin Høykonge av Noldoene i Beleriand. Han var den eldste sønnen av alvene Finwë og Indis, han var eldre bror av Finarfin og yngre halvbror av Fëanor. Han grunnla Fingolfins hus som regjerte over Noldoene i Midgard. Hans kone var Anairë og barna hans var Fingon, Turgon og Aredhel (Argon som også er sønn av Fingolfin er bare med i de senere skriftene av Tolkien, og han er ikke med i "Silmarillion"). Det ble sakt at Fingolfin var den sterkeste, mest standhaftige, og tapreste sønnen til Finwë.
Navnet "Fingolfin" er en Sindarin form av navnet hans. I Valinor blir han kalt ved sitt Quenya navn Ñolofinwë, eller "Vise Finwë".
Fingolfin ledet den største skaren av Noldoer da de flyktet fra Aman til Midgard, selv om han syntes dette var uklokt; han ønsket ikke å etterlate sitt folk til Fëanor. Han var den som førte dem over isen i Helcaraxë, og kort etter, ved solens komme, kom han til Angbands porter og gikk opp på dem, men Morgoth forble skjult og gjemt bak dem. Fingolfin og Noldoene kom deretter til den nordre bredden av Mithrim sjøen, fra hvor den Fëanoriske delen av skaren hadde trukket seg tilbake.
Hans sønn Fingon reddet Maedhros, sønn av Fëanor, som straks ga avkall på sitt krav til å bli konge: derfor ble Fingolfin Høykonge over Noldoene. Han styrte deretter fra Hithlum, ved den nordre bredden av Mithrim sjøen.
Etter å ha beseiret orkene i Dagor Aglareb, vedlikeholdt Fingolfin beleiringen av Angband i nesten fire hundre år. Men beleiringen ble brutt ved et plutselig angrep fra Morgoth i slaget Dagor Bragollach, og mange av Beleriands folk flyktet. Da Fingolfin hørte om dette ble han fylt med vrede og fortvilelse. Han tok straks hesten sin, Rochallor, og sverdet sitt, Ringil, og red alene til Angband. Alle hans fiender flyktet fra ham, i frykt for hans vrede.
Han slo til Angbands porter og utfordret Morgoth til kamp, en mot en. Selv om Morgoth fryktet Fingolfin (av alle Valaene var Morgoth den eneste som kjente frykt) måtte han godta utfordringen – eller leve med skammen. Selv om Morgoth hadde utrolige krefter, var Fingolfin sterkere enn noen dødelig hadde noensinne vært. Syv ganger såret han Morgoth, og syv ganger skrek Morgoth ut i smerte, men han kunne ikke bli drept siden han var en vala. Alltid når Morgoth angrep smatt Fingolfin unna, og Morgoths våpen, slegga Grond, etterlot seg store sprekker og hull i bakken. Tilslutt ble Fingolfin trett og snublet i den hullete bakken. Da drepte Morgoth ham, men ikke før Fingolfin, med sine siste krefter, hadde hugger Morgoth i foten og såret den. Thorondor fløy ned og rev Morgoths øyne, og bar Fingolfins kropp vekk derfra og la den på en klippe som hadde utsyn over Gondolin, og Turgon bygget der en varde over restene av sin far.
Fingon ble deretter høykonge av Noldoene.


François-Virgile Dubillard.
François-Virgile Dubillard (født 16. februar 1845 i Soye nær Besançon i Frankrike, død 1. desember 1914 i Chambéry) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Chambéry 1907–1914.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han var for syk til å delta under konklavet 1914.


Ent.
En ent er i Tolkiens historie om Ringenes Herre et levende tre som er besjelet og kan gå. Enter vokter over alle Midgards skoger, og er utrolig sterke. De er trege i tankegangen, og har et eget veldig langt språk. Det som kan sies med to ord på tre sekunder i menneskespråk, kan ta flere minutter å si på entisk. Derfor velger de sine ord med omhu, og uttaler seg bare om viktige saker.
I denne verdenen er entene "trehyrder" – de ble skapt for å beskytte plantene (spesielt trærne) mot alver og mennesker. Selv om de har to bein, to armer, ansikt etc. likner de svært på vanlige trær, bortsett fra at de beveger seg selvfølgelig. Enters levealder er svært lang og kan strekke seg over flere tidsaldere. Mange enter forblir stående ubevegelige i lange tider, og noen av dem blir etterhvert "treaktige". På den annen side er det mange trær som entene lærer å snakke og til dels bli litt "entiske". Disse trærne blir kalt hourner.
Det engelske ordet "ent" er i slekt med det norske ordet "jotun".
I tiden mens ringkrigen varte, levde bare hann-enter i den store skogen Fangorn. Hunn-entene (entmakene) dro fra Fangorn og slo seg ned i Brunlandene, som senere ble ødelagt. Entene lette vidt og bredt etter ent-makene. Dette finner man igjen i hobbitsag, der det fortelles om vandrende trær.
I Ringkrigen holdt entene seg nøytrale i begynnelsen, for skogene overså vanligvis menneskenes verden. Først da det ble oppdaget av gammel-enten Treskjegg (Fangorn) at Sarumanns orker hugget ned trærne i skogen hans, ble det fart på sakene.
Navn på noen enter er Fangorn og Bråbom.


François-Marie-Anatole de Rovérié de Cabrières.
François-Marie-Anatole de Rovérié de Cabrières
François-Marie-Anatole de Rovérié de Cabrières (født 30. august 1830 i Beaucaire ved Nîmes i Frankrike, død 21. desember 1921 i Montpellier) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Montpellier 1874–1921.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok på konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Hector-Irénée Sévin.
Hector-Irénée Sévin (født 22. mars 1852 i Simandre ved Belley i Frankrike, død 4. mai 1916 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Lyon 1912–1916.
Han ble kreert til kardinal i 1914 av pave Pius X.
Han deltok på konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Sevin, Hector-Irénée
Sevin, Hector-Irénée
Sevin, Hector-Irénée
Sevin, Hector-Irénée


Louis-Joseph Maurin.
Louis-Joseph Maurin (født 15. februar 1859 i La Ciotat ved Marseille i Frankrike, død 16. november 1936 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Lyon 1916–1936.
Han ble kreert til kardinal i 1916 av pave Benedikt XV.
Han deltok på konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Maurin, Louis-Joseph
Maurin, Louis-Joseph
Maurin, Louis-Joseph
Maurin, Louis-Joseph


Alexandre-Charles Renard.
Alexandre-Charles Renard (født 7. juni 1906 i Avelin ved Lille i Frankrike, død 8. oktober 1983 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Lyon 1967–1981. Var med på Annet Vatikankonsil mens han var biskop av Versailles.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok på konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Mohammed Rabbani.
Mullah Mohammed Rabbani (født 1955/1956, død 21. april 2001) var en av grunnleggerne av Taliban-bevegelsen. Han tjente som statsminister i Afghanistan og leder av den rådgivende komitéen, Talibans øverste råd. Han var nestleder under mullah Muhammed Omar i Taliban-hierarkiet.
Han døde, 45 år gammel i et militærsykehus i Rawalpindi, Pakistan, av kreft i leveren.


Inayat Ullah Khan.
Inayat Ullah Khan (Mu'in as-Sultana Sirdar 'Inayat Ullah Khan; født 20. oktober 1888, død 12. august 1946) var konge i Afghanistan fra 14. januar 1929 til han abdiserte 17. januar 1929. Han var sønn av Habibullah Khan.


Paul Gouyon.
Paul Gouyon (født 24. oktober 1910 i Bordeaux i Frankrike, død 26. september 2000 i Bordeaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Rennes 1964–1985. Var med på Annet Vatikankonsil mens han var biskop av Bayonne og senere koadjuror av Rennes.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok på konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Fëanor.
Fëanor er en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens bøker. Fëanor er den eldste sønn av Finwë, og det eneste barnet til Finwë og hans første kone Míriel Serinde. Han hadde to halvbrødre ved navn Fingolfin og Finarfin. Han giftet seg med Nerdanel og fikk sønnene Maedhros, Maglor, Celegorm, Caranthir, Curufin, Amrod og Amras. Han ble ansett som den mest begavede av alle noldoene, og var elev av valaen Aulë og oppfinner av den "fëanoriske skrift". Hans kunst viste seg særlig da han skapte de tre silmarillene og de syv palantírene.
Dessverre var det Fëanors besettelse over silmarillene, kombinert med hviskingen fra Melkor, som var grunnen til noldoenes opprør mot valaene, som endte med at mange noldoer døde. Han selv falt ved Mithrim i slaget Dagor-nuin-Giliath.
Fëanors farsnavn var "Curufinwë". Dette navnet gav han selv til sin femte sønn Curufin (siden Curufin var den av hans sønner som lå ham nærmest i sinnelag), men han ble også kalt "Fëanáro", ildånden, som var quenya-formen av navnet hans og hans morsnavn.


Albert Decourtray.
Albert Decourtray (født 9. april 1923 i Wattignies nær Lille i Frankrike, død 16. september 1994 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Lyon 1981–1994.
Han ble kreert til kardinal i 1985 av pave Johannes Paul II.


Mahmud Shah.
Mahmud Shah var herskeren av Afghanistan 1801–1803 og igjen mellom 1809–1818. Mellom sine to perioder hersket Shoja Shah.


Pierre Étienne Louis Eyt.
Pierre Étienne Louis Eyt (født 4. juni 1934 i Laruns nær Bayonne i Frankrike, død 11. juni 2001 i Bordeaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Bordeaux 1989–1994.
Han ble kreert til kardinal i 1994 av pave Johannes Paul II.


Louis-Marie Billé.
Louis-Marie Billé (født 18. februar 1938 i Fleury-lès-Aubrais nær Orléans i Frankrike, død 12. mars 2002 i Bordeaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Lyon 1998–2002.
Han ble kreert til kardinal i 2001 av pave Johannes Paul II.


Auguste-René Dubourg.
Auguste-René Dubourg (født 30. september 1842 i Loguivy-Plogras i Frankrike, død 22. september 1921 i Rennes) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Rennes 1906–1921.
Han ble kreert til kardinal i 1916 av pave Benedikt XV.


Job.
a> som påfører Job kokende væske.
Job er i Bibelen hovedpersonen i Jobs bok i det Gamle Testamentet. Han bodde i landet Us, som identifiseres med et område øst for Israel.
Den bibelske Job.
Lesere har tidfestet hendelsene til så forskjellige perioder som Abrahams tid til etter hjemkomsten fra Babylon. En vanlig oppfatning i den judeiske tradisjon er at Job levde omkring den tiden da israelittene var i Egypt.
Job var en meget rik og velstående mann. Bibelen forteller om hvordan djevelen prøvde å få ham til å slutte å tjene Gud ved å utsette ham for ulykker. Job ble berøvet sin helse og store deler av sine rikdommer. Tre av hans venner, Elifas, Bildad og Sofar, kom for å trøste ham. De påstod at han hadde gjort noe galt, og at det var derfor ulykken hadde rammet ham. Til sist fortelles det at en fjerde person, Elihu, kom og begynte å tale. Elihu talte på en helt annen måte. Deretter sies det at de tre vennene hadde talt usant og uforstandig. Beretningen om Job omhandler på en unik måte spørsmålet om hvorfor en rettferdig person må lide – hvorfor livet er urettferdig.
Den norrøne Job.
Job spottes av «vennene» sine, hentet fra "Très Riches Heures du Duc de Berry" fra 1400-tallet.
Fra norrøn religiøs litteratur kjennes "Islandsk homiliebok" og "Gamal norsk homiliebok" fra 1100-tallet, som inneholder elleve nærmest identiske prekener. Begge finnes i manuskripter fra første del av 1200-tallet. (Homilie = oppbyggelig preken.)
Job tilhører den første kategorien, mens de to andre vil svikte Gud når han setter dem på prøve, og derfor vil de også tape de godene han har gitt dem. Jobs tap summeres opp i "Kyrkjuhelgi": 7.000 sauer, 7.000 kameler, 500 okser og 500 esler. Han rammes i tillegg av spedalskhet, men forteller sin kone som kritiserer hans tro, at Gud elsker ham liksom før, men bare straffer ham for hans synder. Er han lojal mot Gud som før, vil Gud til sist ta ham til nåde igjen. Gud helbreder ham ganske riktig og belønner ham med enda større rikdom og anseelse enn før.
Forskjellen mellom den bibelske og den norrøne Job er stor. I Bibelen spørres det: «Kan en rettferdig mann lide?» og svaret er ja. Budskapet er å være ydmyk og tålmodig, mens "Islandsk homiliebok" legger vekt på vennskap, lojalitet og tålmod, fordi dette var noe norrøne mennesker kunne leve seg inn i. "Kongespeilet" fra 1200-tallet bruker fortellingen til å understreke Guds makt over djevelen. Det er Gud som tillater djevelen å friste Job, og Gud som setter rammene rundt prøvelsene han utsettes for.
Den babylonske Job.
Et verk fra Mesopotamia som minner om Jobs bok, er "Ludlul bel nemeqi" (= «Jeg vil hylle Visdommens herre», "bel" = herre, som i Beelzebub = Fluenes herre). Teksten er på akkadisk og handler, som Jobs bok, om en manns kamp med det ondes problem. Den består av over 400 linjer, og er blitt tolket som en takksigelse til gudene ved helbredelse etter sykdom. Hovedpersonen Shubshi-meshre-Shakkan har embeder og eier slaver, men plutselig og tilsynelatende uten grunn styrter gudene ham i ulykke. Rammet av sykdom og forlatt av alle, ender han selv som slave. Mannen sørger og klager over at Marduk har overlatt ham til en slik skjebne, og til slutt tar guden ham til nåde igjen. Alt ender i fryd og gammen. Teksten har, etter akkadisk skikk, fått navn etter ordene den begynner med, men er i vår tid kjent også som «den babylonske Job». Den må ha vært kjent over store områder, siden tavler og fragmenter er funnet på steder så langt fra hverandre som Ninive i Assyria og Sippur i Babylonia.


Alexis-Armand Charost.
Alexis-Armand Charost (født 14. november 1860 i Le Mans i Frankrike, død 7. november 1930 i Rennes) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Rennes 1921–1930.
Han ble kreert til kardinal i 1922 av pave Pius XI.
Charost, Alexis-Armand
Charost, Alexis-Armand
Charost, Alexis-Armand
Charost, Alexis-Armand


Silmarill.
Silmarillene er i J.R.R. Tolkiens univers tre edelstener som ble laget av Fëanor. De inneholder lyset fra "de to trær" og verdens skjebne. Gjennom Fëanors ed blir skjebnen til sønnene hans og deres hus vevd sammen med skjebnen til silmarillene, som er stjålet av Morgoth. Først Beren og Lúthien greier å sjele en av silmarillene fra Morgoth. Eärendil, sjøfareren, bærer steinen etter Luthiens død og seiler med den langs vesthimmelen. Etter at styrker fra Valinor beseirer Morgoth klarer de to siste gjenlevende av Fëanors sønner å få tak i de siste to silmarillene, men grunnet alle deres ugjerninger brenner de dem ved berøring. Maedhros kaster i desperasjon seg selv og sin silmarill ned i en dyp kløft, mens Maglor kaster sin ut i havet. Slik ender silmarillene høyt på himmelen, på havets dyp og i jordens indre.


Stanislas-Arthur-Xavier Touchet.
Stanislas-Arthur-Xavier Touchet (født 13. november 1842 i Soliers ved Bayeux i Frankrike, død 23. september 1926 i Orléans) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Orléans 1894–1926.
Han ble kreert til kardinal i 1922 av pave Pius XI.
Touchet, Stanislas-Arthur-Xavier
Touchet, Stanislas-Arthur-Xavier
Touchet, Stanislas-Arthur-Xavier
Touchet, Stanislas-Arthur-Xavier


Afghanistans geografi.
Afghanistans geografi er unik. Nasjonen ligger i Sentral-Asia (33°00′N 65°00′Ø) og er 647 500 km². Den er omtrent dobbelt så stort som Norge, tre ganger større enn Storbritannia og litt mindre enn den amerikanske staten Texas. Landet har ikke kystlinje og er fjellrik med fire store elver: Amu-Darja, Hari Rud, Kabul-elva og Helmand.
Grenser.
Grensene til Afghanistan er på totalt 5529 km, den lengste er den 2430 km lange sørøstlige grensen mot Waziristan, det semiautonome stammeområdet i Pakistan. Afghanistan grenser også til Iran i vest (936 km) og i nord mot Tadsjikistan (1206 km), Turkmenistan (744 km) og Usbekistan (137 km). Afghanistans korteste grense er den østlige mot Kina (76 km).
Klima.
Variasjonen i klimaet er enorm, som kan forventes. Dersom en ser på høylandene i landet som en helhet, er der ikke stor forskjell mellom gjennomsnittstemperaturen til Afghanistan og den til nedre Himalaya. Begge kan bli plassert på et sted mellom 10°-15°C. Men spesielt for Afghanistan er dets ekstreme temperaturskiftinger innen korte perioder. Den minste daglige variasjonen i nord er i løpet av kaldt vær, mens den største er når det er varmt. I syv måneder i året (fra mai til november) er denne forskjellen på over 15°. Perioder med ekstrem kulde forekommer og kan vare i flere dager måtte tåle −24°C som stiger til maksimum −9°C. Sommertemperaturene er tilsvarende høye, spesielt i Amu-Darja-regionen, hvor det ikke er uvanlig at temperaturen i skyggen stiger til 43-49°C. I Kabul, og over hele den nordlige delen av landet til Gandamak, er vintrene harde, men særlig på Arachosian-platået. I Kabul ligger snøen i to eller tre måneder og menneskene forlater sjelden husene sine mens temperaturen synker til under −20°C, og tradisjonen relaterer hele ødeleggelsen av befolkningen til Ghazni til snøstormer mer enn en gang.
Ved Jalalabad har vinteren og klimaet generelt en indisk karakter. Sommervarmen er stor overalt i Afghanistan, men mest av alt i distriktene som grenser til Indus, særlig Sewi, ved lavere Helmand og i Seistan. Over hele Kandahar-provinsen er sommervarmen intens, og samumen er ikke ukjent. Den varme årstiden gjennom disse delene av landet er preget av jevnlige sandstormer og intense vinder, mens de bare fjellrekkene som går gjennom landet absorberer varme om dagen og gir den fra seg om natten, gjør nettene varme. Ved Kabul har sommersolen sterk effekt, selv om varmen til tider blir lindret av en kjølig bris fra Hindu Kush, og nettene er spesielt kjølige. Ved Kandahar er det sjelden det snør på slettene eller de laver bakkene, men når det skjer, smelter den med en gang.
Ved Herat, selv om den ligger på 240 moh lavere enn Kandahar, er sommerklimaet mer temperert, og generelt er klimaet langt fra ugjestmildt. Fra mai til september blåser vindene fra nordvest med sterk styrke, og dette rekker helt på tvers av landet til Kandahar. Vinteren er tålig mild, snøen smelter når den faller, og selv på fjellene blir den ikke liggende lenge. Tre av fire år fryser det ikke nok til at folk kan lagre is. Men det var ikke særlig langt fra Herat, og det kunne ikke ha vært særlig høyere (ved Rafir Kala, nær Kassan), at Ahmed Shahs hær i 1750 trakk seg tilbake fra Persia og skal ha mistet 18 000 mann pga kulde på en eneste natt. Nord i Herat-provinsen viser statistikken fra den kaldeste måneden (februar) temperaturer ned mot −25°C, der maksimum er 3°C. De østlige delene av Hari Rud fryser om vinteren, med stryk, og folk bruker den som vei.
Sommerregnet som følger den sørvestlige monsunen i India slår langs de sørlige sidene av Himalaya, reiser opp Kabul-dalen så langt som Laghman, selv om de blir klarere merket i Bajour og Panjkora under de høye toppene av Hindu Kush og i de østlige grenene av Safed Koh. Det regner også på denne årstiden øverst i Kurram-dalen. Sør av denne kan Suliman-fjellene tas for å være grensen til monsunens rekkevidde. Den merkes lite i resten av Afghanistan, der, som i resten av de vestlige delene av Asia, vinterregnet er det mest betydelige. Vårregnet er viktigere for landbruket enn vinterregnet, utenom der det faller som snø. I fraværet av innflytelsen til monsunen er der jevnligere værindikasjoner enn i India. De nordvestlige stormene som skjer om vinteren og våren er den mest merkbare tingen, og deres innflytelse er merkbar på den indiske fronten. Kulden er så intens og kraften av vinden syklonsk. Generelt sagt er Afghanistans klima et tørt et. Solen skinner med kraft i tre fjerdedeler av året, og nettene er enda klarere enn dagene. Spesielle karakteristikker er de store forskjellene på sommer og vintertemperatur og forskjellen mellom natt og dagtemperatur, så vel som graden av endringer av klimaet fra sted til sted. Som keiser Baber sa om Kabul, en dags reise fra den kan du finne et sted der snøen aldri faller, og to timers reise fra den et sted der snøen aldri smelter.
Fjellsystemer.
Det dominerende fjellsystemet i Afghanistan er Hindu Kush, forlengelsen vestover fra dets vannskille som dukker opp igjen ved Koh-i-Baba nordvest for Kabul og av Firozkhoi platået (Karjistan) som strekker seg enda lenger vestover ved rolige stigninger inn i Paropamisus og som kan spores tvers over Hari Rud til Mashad
De kulminerende toppene til Koh-i-Baba som ser ut over kildene til Hari Rud, Helmand, Kunduz og Kabul-elva når nesten 5200 moh (Shah Fuladi, det høyeste, er 5143 moh), og fra dem til de sørvestlige lange forlengelsene som deler de øvre bielvene til Helmand, separerer dens kilde fra kilden til Farah Rud. Disse forlengelsene beholder en betydelig høyde, de har topper som passerer 3350 moh. De svinger seg i brede bånd av stort sett parallelle rekker mot sørvest, og beholder sin generelle retning til de berører den store Registan-ørkenen vest for Kandahar, hvor de oppløses in en serie sammenhengende og brutte foldede bakketopper hvis sider blir truffet av en sjø av invaderende sand. De lange, rette, nivåstøttede kantene som deler Argandab, Tarnak og Arghastan-dalene og ligger på sidene av ruten fra Kandaharto Ghazni bestemmer retningen på ruten, er utliggere av dette systemet som geografisk inkluderer Khojak, eller Kwaja Amran, rekken i Baluchistan.
Nord for vannskillet i Afghanistan, ligger det brede platået som Hindu Kush er koblet sammen med. Inn i dette platået går juvene til Saighan, Bamian og Kamard-elvene, sideelver av Kunduz og lenger vest juvene til Bad-i-Amir eller Balkh-elva. Mellom de åpne områdene der Øvre Murghab fra Firozkhoi-høylandene inn i den forholdsvis lave dalen over Bala Murghab, og strekker seg østover i en nesten rett linje til de øvre kildene til Shibarghan-strømmen, former Band-i-Turkestan-rekken den nordlige ryggen mellom platået og sandformasjonene til Chul. Den er en rett linje med fjellrygg, som en vegg fra toppen kan de ekstraordinære stillingen av de enorme avsetningene kalt Chul sees der de strekker seg nordover mot Amu-Darja, fjellrygg etter fjellrygg, bølge etter bølge, som en enorm gulgrå sjø av stormvridde bølger. Band-i-Turkestan kan spores østover langs Balkh-ab (Band-i-Amir) innen foldene av Kara Koh til Kunduz og bortenfor, men hverken Kara Koh eller Band-i-Turkestan markerer ikke den nordlige veggen av det store platået eller ser over sanden til Amu-Darja-sletten. Her bryter et annet platå inn hvor den nordlige kanten er definert av de flate konturene av Elburz i sør av Mazar-e Sharif. Umiddelbart ved foten av denne rekken ligger de leiraktige slettene Mazar og Tashkurghan. På den andre siden av Tashkurghan smalner Amu-Darja-sletten til 25 meter. På sørdelen av dette store båndet av bølgeformet slette er det begrenset av Koh-i-Baba, vest for Kabul, og av Hindu Kush i nord og nordøst for byen. Dermed må hovedrutene fra Kabul til Afghansk Turkestan krysse en av dem eller andre av disse rekkene og må gå over et eller annet av de store juvene som har blitt skåret ut av de øvre bielvene til elvene som renner nordover mot Amu-Darja. Sannsynligvis er det ikke noen andre land i verden som har så mange vannveier som er skåret dypt inn i fjellene innenfor et så lite område. Dette fører til et vanskelig system av trange veier gjennom fjellene.
Etter Hindu Kush og Turkestan-fjellene er det rekken som deler Ningrahar (eller Jalalabad-dalen) fra Kurram og Afridi Tirah, kalt Safed Koh (også navnet på rekken sør for Hari Rud), den viktigste i Afghanistan.
Den høyeste toppen i Safed Koh er Sikaram, 4755 moh. Fra denne sentrale dominerende toppen fallen høyden gravdis mot vest og avtar gradvis i lange avstikkere som når innen noen få kilometer fra Kabul og stenger veien fra Kabul til Ghazni. Ved et punkt rett øst for Kabul-linjen går en sørlig avstikker, som blir vannskillet mellom Kurram og Logar ved Sotorgardan og kan spores videre til en kobling med det store vannskillet ved grensen som deler Indus-systemet med Helmands. Disse hoved-vannskillene beholder sin høyde langt i sør. Der er topper som måler over 3600 moh på delelinjen mellom Tochi og Ghazni-slettene.
Der er ingen isbreer i afghansk Turkestan, men bevis for deres nylige eksistent finnes i mengder. De store terrassene i noen av de store dalene i de nordlige buktningene av Ferozkhoi-platået er antagelig laget av isbreer. I fjellene vest for Kabul-fjellene har isbreer trukket seg tilbake og lagt igjen morener helt uforstyrret. De er antagelig samtidige med de eldre leirlagene.


Giuseppe Mori.
Giuseppe Mori (født 24. januar 1850 i Loro Piceno ved Fermo i Italia, død 30. september 1934 i Loro Piceno) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1922 av pave Pius XI.
Mori, Giuseppe
Mori, Giuseppe
Mori, Giuseppe
Mori, Giuseppe


Evaristo Lucidi.
Evaristo Lucidi (født 4. oktober 1866 i Montefranco ved Spoleto i Italia, død 31. mars 1929 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1923 av pave Pius XI.
Lucidi, Evaristo
Lucidi, Evaristo
Lucidi, Evaristo
Lucidi, Evaristo


Morgoth.
Melkor er et vesen i J.R.R. Tolkiens bøker. Melkor, eller som alvene kaller ham, Morgoth, "The black" eller "Bauglir", "den som tvinger", var den mektigste av valaene. Han vendte seg svært tidlig mot Ilúvatars verk. Som en av ainuene bringer han inn falske toner i "Den store musikk", og legger dermed fundamentet for de mørke sidene i Midgard.
Han ødelegger stadig de andre valaenes verk og skaper onde vesener i verden. Mange maiar og mennesker ble forført til hans side eller tvunget inn i hans tjeneste.
På slutten av det første tidevervet, etter "vredens krig" blir Melkor bannlyst inn i den "tidløse tomhet" av de andre Valarene. I Midgard er det likevel mange av tjenerne hans som overlever, blant dem, hans lærling og tjener Sauron, som fortsetter å utføre hans vilje.
Morgoth smidde seg selv en jernkrone i starten av det første tideverv. En jernkrone med de Tre Silmarillene (The Great Jewels).


Enrico Gasparri.
Enrico Gasparri (født 25. juli 1871 i Ussita ved Norcia i Italia, død 20. mai 1946 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, bl.a. som nuntius i Colombia og Brasil. Han var prefekt for Den apostoliske signatur 1933–1946.
Han ble kreert til kardinal i 1925 av pave Pius XI. Hans kreasjon krevde eat det ble gjort unntak fra den piobenediktinske kirkelovs kanon 232,3, som forbød at noen som hadde en onkel tilhørende kardinalskollegiet fra å bli kardinal. Hans onkel Pietro var blitt kreert til kardinal i 1907 og var fremdeles i live.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Gasparri, Enrico
Gasparri, Enrico
Gasparri, Enrico
Gasparri, Enrico


Alessandro Verde.
Alessandro Verde (født 27. mars 1865 i Ussita ved Norcia i Italia – døde 29. mars 1958 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1925 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Verde, Alessandro
Verde, Alessandro
Verde, Alessandro
Verde, Alessandro


Carlo Perosi.
Carlo Perosi (født 18. desember 1868 i Tortona i Italia, død 22. februar 1930 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1926 av pave Pius XI.
Perosi, Carlo
Perosi, Carlo
Perosi, Carlo
Perosi, Carlo


Raffaele Carlo Rossi.
Raffaele Carlo Rossi O.C.D. (født 28. oktober 1876 i Pisa i Italia, død 17. september 1948 i Crespano del Grappa) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1930 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Rossi, Raffaele Carlo
Rossi, Raffaele Carlo
Rossi, Raffaele Carlo
Rossi, Raffaele Carlo
Rossi, Raffaele Carlo


Giulio Serafini.
Giulio Serafini (født 12. oktober 1867 i Bolsena ved Orvieto i Italia, død 16. juli 1938 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, og var prefekt for Kongregasjonen for konsilet og samtidig president for Kommisjonen for den autentiske fortolkning av kirkeloven 1930–1938.
Han ble kreert til kardinal i 1930 av pave Pius XI.
Serafini, Giulio
Serafini, Giulio
Serafini, Giulio
Serafini, Giulio


Pietro Fumasoni Biondi.
Pietro Fumasoni Biondi (født 4. september 1862 i Roma i Italia, døde 12. juli 1960 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var apostolisk delegat i Japan {1919–1921, i USA 1922–1933. Han var prefekt for Kongregasjonen for folkenes evangelisering 1933–1960.
Han ble kreert til kardinal i 1933 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII og konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Fumasoni Biondi, Pietro
Fumasoni Biondi, Pietro
Fumasoni Biondi, Pietro
Fumasoni Biondi, Pietro


Paris erkebispedømme.
Paris erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Paris i Frankrike. Dets suffraganbispedømmer er Créteil bispedømme, Évry-Corbeil-Essonnes bispedømme, Meaux bispedømme, Nanterre bispedømme, Pontoise bispedømme, Saint-Denis bispedømme og Versailles bispedømme.
Det ble opprettet omkring år 250. I middelalderen var Paris bispedømme en del av kirkeprovinsen Sens. 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).
Pr. 2007 hadde bispedømmet 599 sekularprester, 607 ordensprester, 1 115 ordensbrødre og 2 080 ordenssøstre. Det bodde 1 286 820 katolikker i området bispedømmet omfatter, som utgjorde en befolkningsandel på 60 %. Bispedømmet var inndelt i 116 sogn.


Carlo Salotti.
Carlo Salotti (født 4. september 1870 i Roma i Italia, død 24. oktober 1947 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i 1933 av pave Pius XI, og publisert i 1935.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Reims erkebispedømme.
Reims erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Reims i Frankrike.
Det ble opprettet i løpet av 2. århundre, og ble et metropolitanerkebispedømme i løpet av 4. århundre. I 1801 ble det oppløst, og territoriet ble delt mellom Meaux og Metz. Det ble så gjenopprettet i 1822.


Francesco Marmaggi.
Francesco Marmaggi (født 31. august 1870 i Roma i Italia, døde 3. november 1949 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var nuntius i Romania 1920–1923, i Tsjekkoslovakia 1923–1925, og i Polen 1928–1935.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Luigi Maglione.
Luigi Maglione (født 2. mars 1877 i Casoria ved Napoli i Italia, død 22. august 1944 i Casoria) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var nuntius i Sveits 1920–1926 og i Frankrike 1926–1935. Han var prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1938–1939, og kardinalstatssekretær 1939–1944.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Maglione, Luigi
Maglione, Luigi
Maglione, Luigi
Maglione, Luigi


Carlo Cremonesi.
Carlo Cremonesi (født 4. november 1866 i Roma i Italia, død 25. november 1943 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Cremonesi, Carlo
Cremonesi, Carlo
Cremonesi, Carlo
Cremonesi, Carlo


Camillo Caccia Dominioni.
Camillo Caccia Dominioni (født 7. februar 1877 i Milano i Italia, død 12. november 1946 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, og var den som foretok kriningen av den nye pave.
Caccia Dominioni, Camillo
Caccia Dominioni, Camillo
Caccia Dominioni, Camillo
Caccia Dominioni, Camillo


Nicola Canali.
Nicola Canali (født 6. juni 1874 i Rieti i Italia, død 3. august 1961 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var Storpønitentiar 1941–1961.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI, og var den siste kardinal som ikke var biskop før pave Johannes XXIII sendte ut sin Motu Proprio "Cum gravissima" i 1962 som forordnet at alle kardinaler måtte være bispeviet.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, og på konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Canali, Nicola
Canali, Nicola
Canali, Nicola
Canali, Nicola


Domenico Jorio.
Domenico Jorio (født 7. oktober 1867 i Villa San Stefano i Italia, død 21. oktober 1954 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen 1935–1954.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Jorio, Domenico
Jorio, Domenico
Jorio, Domenico
Jorio, Domenico


Vincenzo Lapuma.
Vincenzo Lapuma (født 22. januar 1874 i Palermo i Italia, død 4. november 1943 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1935–1943.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
LaPuma, Vincenzo
LaPuma, Vincenzo
LaPuma, Vincenzo
LaPuma, Vincenzo


Federico Cattani Amadori.
Federico Cattani Amadori (født 17. april 1856 i Maradi ved Modigliana i Italia, død 11. april 1943 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Cattani Amadori, Federico
Cattani Amadori, Federico
Cattani Amadori, Federico
Cattani Amadori, Federico


Massimo Massimi.
Massimo Massimi (født 10. april 1877 i Roma i Italia, død 6. mars 1954 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var president for Den pavelige kommisjon for den autentiske fortolkning av kirkeloven 1939–1946, og prefekt for Den apostoliske signatur 1946–1954.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Massimi, Massimo
Massimi, Massimo
Massimi, Massimo
Massimi, Massimo


Domenico Mariani.
Domenico Mariani (født 3. april 1863 i Posta ved Rieti i Italia, død 23. april 1939 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var president for Administrasjonen av Den Apostoliske Stols patrimonium 1935–1939.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Mariani, Domenico
Mariani, Domenico
Mariani, Domenico
Mariani, Domenico


Sjøkrigsskolen.
Sjøkrigsskolen er en høgskole som tilbyr bachelorgrad i militære studier for offiserer i Sjøforsvaret. Skolen ble etablert i Fredriksvern i 1817, og har siden 1960 ligget ved Laksevåg i Bergen.
Skolen er en av Forsvarets tre krigsskoler; de andre er Luftkrigsskolen (Luftforsvaret) og Krigsskolen (Hæren).
Skolens historie kan føres helt tilbake til 1701 da "Søcadet-Academiet" i København begynte utdannelsen av sjøoffiserer til den dansk-norske fellesflåten. "Det Kongelige Norske Søcadet-Institut" ble åpnet på Marinens hovedstasjon Fredriksvern (Stavern) 27. oktober 1817. Senere ble sjøkrigsskolen overført til Horten samtidig som Marinens hovedbase ble etablert der i 1864. Her foregikk undervisningen frem til krigsutbruddet 9. april 1940.
Under annen verdenskrig ble Sjøforsvaret reorganisert og bygget opp i Storbritannia, og det ble høsten 1941 etablert en sjøkrigsskole i London. Senere i perioden foregikk utdanningen i nærheten av Edinburgh. Etter krigen fikk Sjøkrigsskolen midlertidig plassering i Oslo. Denne «midlertidige» ordningen varte i 15 år, før skolen fikk sin nåværende plassering ved Wallemsviken, Laksevåg utenfor Bergen i 1960.


Gaetano de Lai.
Gaetano de Lai (født 26. juli 1853 i Malo ved Vicenza i Italia, død 24. oktober 1928 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius X. Han var da prest, men ble ordinert til titularbiskop i 1911.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.


Frodo Lommelun.
Frodo Lommelun (engelsk "Frodo Baggins") er en skikkelse i J.R.R. Tolkiens fantasiverden Midgard. Han ble født 22. september i året 2968 i det tredje tideverv. Han var en av hovedpersonene i "Ringenes Herre" av Tolkien. Han var sønn av Drogo Lommelun og Primula Brennibuk. Etter sine foreldres død (de døde i en båtulykke) da Frodo var 12 år levde han hos sin onkel, Bilbo Lommelun, som siden adopterte ham og gjorde ham til sin arving. Da Bilbo forlot Hobsyssel (Original "The Shire") på sin eleftiførste (hundreogellevte) bursdag, etterlot han Frodo hele Lommekroken og alt som var i den, inkludert den ene ringen.
Mange år senere fikk Frodo vite av Gandalv hvilken ring dette virkelig var. Han la i vei med vennene sine Sam, Munti og Pippin, til Kløvendal ("Imladris"), for å beskytte ringen mot "nazgûl" og dets herre. På flukten ble Frodo nesten drept av en av nazgûlene på Blåstertopp, men med Aragorn og alven Glorfindels hjelp kom han frem til Kløvendal i tide og Elrond "Halvalv" fikk leget ham.
Han ble valgt ut av Elronds råd til å bringe ringen til Orodruin ("Dommedagsberget"). Det ble et følge på ni som drog avsted, og blant dem var det en alv, to menn, en dverg, fire hobbiter og en trollmann (istar). Der var Legolas Grønnløv, Aragorn sønn av Arathorn, Boromir av Gondor, Gimli sønn av Gloin, Samvis Gamgod (Sam), Muntiadok Brennibukk (Munti), Peregrin Tók (Pippin, Pip), Gandalv og Frodo.
Før han dro på denne reisen fikk han sverdet Brodd av Bilbo sammen med en "mithril"-brynje.
Etter at ringen er blitt ødelagt vender Frodo tilbake til Hobbsyssel skjer dramatikk som er utelatt i filmen "Ringenes herre". Etter to år har han ennå ikke klart å bli kvitt tyngden av den ødelagte ringen, og derfor får han og Bilbo den ære å dra med alvene fra Gråhavnene over havet til de udødelige landene, til Valinor.
Tolkien har gjort Frodo til hovedforfatter av sitt eget eventyr, men på slutten gir Frodo boken til Sam slik at han kan skrive den ferdig.
Rollen som Frodo blir i filmene "Ringenes Herre" spilt av Elijah Wood.


Martti Ahtisaari.
Martti Oiva Kalevi Ahtisaari (født 23. juni 1937 i Viborg i Finland) er en finsk politiker og fredsarbeider.
Han var Finlands president fra 1994 til 2000. Ahtisaari ble lansert som presidentkandidat av Finlands sosialdemokratiske parti, og beseiret i den andre og avgjørende valgomgangen Elisabeth Rehn.
Ahtisaari ble tildelt Nobels fredspris i 2008.
Bakgrunn.
Martti Ahtisaari ble født i Viborg der faren tjenestegjorde som underoffiser. Farens oldefar Adolf Olaus Jacobsen hadde innvandret fra Tistedalen i Østfold i Norge, og da faren tok finsk statsborgerskap i 1929 forfinsket han navnet fra Adolfsen i 1937. Under Fortsettelseskrigen hadde faren fronttjeneste som mekaniker, mens moren flyttet til Kuopio med sønnen for å unngå krigen. Det var derfor i Kuopio at Ahtisaari hadde det meste av sin oppvekst og påbegynte skolegangen. I 1952 flyttet familien til Uleåborg, da faren fikk arbeid der. Her ble Ahtisaari aktiv i det lokale YMCA.,
I 1959 avsluttet Ahtisaari lærerutdanningen etter å ha fullført militærtjeneste. Året etter flyttet han til Karachi for å lede et YMCA-program der, finansiert av den svenske u-hjelpsorganisasjonen SIDA. Etter tre år flyttet han hjem til Finland, og slo seg ned i Helsingfors for videre utdannelse, samtidig som han var aktiv i internasjonalt bistandsarbeid. I 1965 ble han ansatt i Utenriksdepartementets bistandskontor.
Foruten finsk snakker han også svensk, fransk, engelsk og tysk.
Internasjonalt arbeid.
Martti Ahtisaari spilte en viktig rolle under forhandlingene som førte til Namibias uavhengighet fra Sør-Afrika i 1990. Han ledet forhandlingene som i august 2005 førte til fred i provinsen Aceh på Sumatra i Indonesia. Der hadde det rast en omkring 30 år lang konflikt som har kostet 15 000 mennesker livet.
Han arbeider nå FNs spesialutsending med forsøke å få til normale forhold mellom Kosovo og Serbia som de siste årene har vært svært betente. Dette er en konflikt Ahtisaari har arbeidet med siden 1998.
Utmerkelser.
Ahtisaari ble tildelt Nobels fredspris 10. oktober 2008 for å ha bidratt til å løse internasjonale konflikter på flere kontinenter i over tredve år og mottok medalje og diplom 10. desember 2008 i Oslo.
I 2007 ble Ahtisaari tildelt Unescos fredspris.
Ahtisaari ble i 1994 utnevnt til storkors av St. Olavs orden. Han ble samme år ridder av den danske Elefantordenen og, som den 813. i rekken, ridder av den svenske Serafimerordenen. I 2002 ble han utnevnt til æresoffiser av Australiaordenen.
Ahtisaari ble i 2004 utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. I begrunnelsen for denne heter det at dette er for «his outstanding achievement as a diplomat and commitment to the cause of freedom in Africa and peace in the world». Ahtisaari mottok i 1997 Den hvite ørns orden fra Polens president.
Ahtisaari er æresstatsborger av Namibia.


Diomede Falconio.
Diomede Falconio O.F.M. (født 20. september 1842 i Pescocostanzo ved erkeabbediet Monte Cassino i Italia, død 8. februar 1917 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Fransiskanerordenen sendte ham til USA etter at han hadde avlagt de evige løfter, og han ble presteviet i Buffalo i 1866. Han virket i USA i mange år, og senere kom han til Canada. Det var meningen at han skulle bli biskop der, for bispedømmet Grace Harbor. Imidlertid ville ikke "Irish Benevolent Society" tenke seg noen italiensk biskop, og dermed ble han tilbakekalt til USA. Etter noen flrer år svirke der, returnerte han i 1883 til Italia der han var kalt til sentrale verv i sin orden. Han var biskop av Lacedonia 1892–1895, og deretter erkebiskop av Acerenza e Matera 1895–1899.
Han var deretter apostolisk delegat for Pavestolen i Canada 1899–1902, og i USA 1902–1911.
Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1916–1917.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Falconio, Diomede
Falconio, Diomede
Falconio, Diomede
Falconio, Diomede
Falconio, Diomede


Ilúvatar.
Eru Ilúvatar (Eru fra Quenya: Den Ene, Ilúvatar fra "Ilúvë" All og "Atar" – far) er i romanen Silmarillion av J.R.R. Tolkien den "skapende Gud", som, det er beskrevet i Ainulindalë (den helliges musikk), ut fra tanken hans kommer Ainuene, som betyr "de hellige". Han lærte dem de tre musikalske "Themen", som senere "Ea", verden, skulle komme av.
Det karakteristiske ved denne guden er at han aldri – ved unntak av ved Númenors fall – griper direkte inn i verdenen han har skapt, men han advarer visse Ainuer å formere seg på jorden.
På denne måten skaper Tolkien en slags symbiose mellom Mono- og Polytheisme. For han låner valaene som går ned til Midgard skapelseskraft, uten å gjøre dem til guder.
Ilúvatar ble ytterst sjelden direkte tilbedt i Midgard, men på den sunkene øya Númenor fantes det et tilbedelsessted for ham.


Lyon erkebispedømme.
Lyon erkebispedømme (latin "Archidiocesis Lugdunensis") er et katolsk erkebispedømme med sete i Lyon i Frankrike. Erkebiskopen av Lyon tiltales som primas av Frankrike.
Det ble opprettet i det 2. århundre, og ble metropolitanerkebispedømme senere i samme århundre.


Vala.
I J.R.R. Tolkiens univers, Midgard, er Valaene "makten i Arda" som lever i den vestre delen av Aman.
Valaene var de 14 mektigste åndene av Ainuenes folk som kom inn i Arda etter å ha skapt den for å bevare ordenen. Til å begynne med bodde de på øya Almaren, men etter at den ble ødelagt, lenge før alvene våknet, dro de til Aman hvor de grunnla Valinor.
De var de største av Ainuene som var vitne til Ilúvatars visjon og derfor kom for å skape Arda. Men Melkor kom til Arda for å ta det som sitt eget.
Manwë og Melkor kjempet, og Manwë ba andre ånder om å hjelpe seg i kampen. Blant dem var både andre valar og maiar. Melkor tok retrett fra slaget, og de andre fortsatte med arbeide: å skape verden. Men Melkor så dette, og vendte tilbake for å vinne kontrollen over Arda.
Valaene hadde ingen fast form, men de tok ofte skikkelse som både alver og menn, for ellers ville de forbli usynlige.
Valaene er ikke guder, men menneskene tar dem ofte for å være det. Egentlig er de utsendinger eller regenter for Ilúvatar, den eneste virkelige guden i Arda, som sjeldent griper direkte inn i sitt eget skaperverk for å forandre verdens gang.
Navnene.
Dette er navnene på Valaene som de er kjent av Eldar. I Midgard, er de kjent med andre navn med Sindarinsk opprinnelse: F.eks. blir Varda kalt "Elbereth". Mennene kjente dem ved mange andre navn, og æret dem somme tider som guder. Dvergene kalte Aulë, som hadde skapt dem, for "Mahal". Det må også sies at, med unntak av Oromë, er navnene i listen under heller titler enn faktiske navn: De sanne navnene til Valaene står ikke nevnt noe sted. De mannlige Valaene blir kalt "Herrer av Valaene" mens de kvinnelige blir kalt "Dronninger av Valaene" eller "Dronninger av Valiene".
Andre navn.
Arataene (Sindarin: Opphøye) eller De høye av Arda er de åtte mektigste av Valaene: Manwë, Varda, Ulmo, Yavanna, Aulë, Mandos, Nienna og Oromë. Melkor, den mektigste av dem alle, er ikke regnet med fordi han ble ond.


José Humberto Quintero Parra.
José Humberto Quintero Parra (født 22. september 1902 i Mérida i Venezuela, død 8. juli 1984 i Caracas) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Caracas 1960–1980.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1961.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


José Alí Lebrún Moratinos.
José Alí Lebrún Moratinos (født 19. mars 1919 i Puerto Cabello i Venezuela, død 21. februar 2001 i Caracas) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Caracas 1980–1995.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1983.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965, da han var erkebiskop av Valencia i Venezuela.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Maia (Tolkien).
Maiaer (entall maia) er i J.R.R. Tolkiens bøker "Ringenes herre" og "Silmarillion" vesener som ble skapt av Ilúvatar. De ligner valaene, men har lavere rang og er av og til betegnet som deres tjenere.
Mens valaene kan sammenlignes med en slags mytologiske guder, kan man betegne maiaer som en slags engler eller demoner i Midgard.
Noen av maiaene tok skikkelse som mennesker. De er istarene.
De mest kjente Maiaene i Ringkrigens tid er Sauron, Gandalv og Sarumann, men også Balrogen fra Morias Miner.


Joseph Marie Anthony Cordeiro.
Joseph Marie Anthony Cordeiro (født 19. januar 1918 i Bombay i Britisk India, død 11. februar 1994 i Karachi, Pakistan) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Karachi 1958–1994.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1973.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Moulins bispedømme.
Moulins bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Moulins i Frankrike.
Det ble opprettet i 1788 med territorium utskilt fra Autun bispedømme. Allerede året etter ble det oppløst og territoriet ble gjeninnlemmet i Autun. Det ble så gjenopprettet i 1817 med større terrtorium, tatt fra bispedømmene Autun, Bourges og Clermont-Ferrand.


Johan Christian Johnsen.
Johan Christian (Chr.) Johnsen (født 23. juli 1815 i Kristiansand, død 2. februar 1898) var en norsk journalist, redaktør, stortingsrepresentant for partiet venstre, samt leksikograf. Mot slutten av sin levetid var han statsrevisor i Norge.
Han grunnla i 1848 ukebladet "Almuevennen" og drev trykkeri i Kristiania som trykket denne avisen og ulike skrifter og bøker. Han ga også ut det mer politiske «Adressebladet». På 1870-tallet arbeidet Christian Holtermann Knudsen flere år i hans trykkeri fram til 1884. Johnsens "Norsk Haandlexikon for almennyttige Kundskaber" (3 bind, 1879–1888) var det første leksikon på norsk som utkom i Norge.


Arwen.
Arwen Aftenstjerne er en fiktiv alv fra J.R.R. Tolkiens bøker. Arwen (Sindarin: kongelig frue) er datter av Elrond Halvalv og Celebrían, og slik også barnebarnet til Galadriel. Man kaller henne også for Úndomiel (Quenya: mørke skjønnhet, eks. datter av skumringen).
Da hun er en halvalv må hun leve mellom de udødelige og avgjøre om hun vil ha en menneskelig skjebne. Da hun forelsker seg i Aragorn, Gondors tronarving og menneske, følger hun i fotsporene til sin forfaderinne Lúthien Tinúviel og velger livet som dødelig, til stor sorg for sin far Elrond, som likevel gir henne sverdet Hadhafang.
På slutten av Ringkrigen gifter hun seg med kong Aragorn II Elessar. De får mange barn sammen, deriblant sønnen Eldarion. Etter Aragorns død i høy alder (210 år) flytter hun til Lórien, hvor hun da lever ett år og dør av sorg og savn etter Elessar, i en alder av 2901 år. Graven hennes ligger på Cerin Amroth.
Rollen som Arwen blir i filmene Ringenes herre spilt av Liv Tyler.


Francis James Brennan.
Francis James Brennan (født 7. mai 1894 i Shenandoah nær Philadelphia i USA, død 2. juli 1968 i Philadelphia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, dekanus for Den romerske Rota 1959–1968, og prefekt for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen 1968.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1967.
Brennan, Francis James
Brennan, Francis James
Brennan, Francis James
Brennan, Francis James


Jérôme Rakotomalala.
Jérôme Rakotomalala (født 15. juli 1914 i Sainte-Marie på Madagaskar, død 1. november 1975 i Tananarive) var erkebiskop av Tananarive 1960–1975. Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1969.
Rakotomalala, Jérôme
Rakotomalala, Jérôme
Rakotomalala, Jérôme
Rakotomalala, Jérôme


Victor Razafimahatratra.
"Hans eminense" Victor Razafimahatratra S.J. (født 8. september 1921 i Ambanitsilena-Ranomasina nær Fianarantsoa på Madagaskar, død 6. oktober 1993 i Antananarivo) var erkebiskop av Antananarivo 1976–1993. Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Almuevennen.
"Almuevennen" (1848–1893) var et norsk illustrert ukeblad, beregnet «paa Oplysnings Fremme blandt Menigmand». Det ble grunnlagt av den daværende kjøpmann og stortingsrepresentant fra Stavanger, senere mangeårig statsrevisor og boktrykkerieier i Kristiania, Chr. Johnsen, som var bladets eier gjennom hele dets levetid. Bladet var i 1850- og 60-årene blant de mest betydelige presseforetak i Norge, både med hensyn til politisk innflytelse hos allmuen og til økonomisk utbytte. Sognepresten Ole Barman publiserte mellom annet artikkelserien 'Forlis af fiskerbaade og redningsmidler for fiskere'. Det gikk sterkt tilbake i begge henseender Det gikk sterkt tilbake i begge henseender, særlig etter at det konkurrerende bladet "Folketidende" ble utgitt av politikeren Søren Jaabæk i 1865, og "Verdens Gang" begynte å gjøre seg gjeldende fra 1870-årene. I sine velmaktsdager, omkring 1870, ble "Almuevennen" utgitt i 22 000 eksemplarer. Det var opprinnelig liberalt, men ble etter hvert mer konservativt, og var etter riksrettstiden 1883-84 utpreget høyrevennlig.
Bladets faktor var Christian Holtermann Knudsen, fram til han enten sluttet eller ble bedt om å slutte da han ville starte sosialistavisa Vort Arbeide i 1884.
"Almuevennen" var også tittelen på to danske tidsskrifter (Århus 1839–1859, København 1842–1853).


Antonio Riberi.
Antonio Riberi (født 15. juni 1897 i Monte Carlo i Monaco, død 16. desember 1967 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati.
Antonio Riberi fikk sin teologiske og filosofiske utdannelse ved presteseminaret i Cuneo i Piemonte i Italia, vedr Det pavelige universitet Gregoriana og den pavelige diplomatskolen i Roma, og ved Institutt for sosialvitenskaper i Bergamo.
Han ble presteviet i 1922 og tilknyttet det pavelige diplomati i 1925. Han ble først postert i Bolivia. Fra 1930 til 1934 var han tilknyttet det apostoliske nuntiatur i Irland. Så kom han til Mombasa som titularbiskop (bispeviet i oktober 1934) og apostolisk delegat til de afrikanske misjoner som var understilt Kongregasjonen for troens utbredelse 1934–1939.
Under annen verdenskrig var han ansvarlig for koordinasjonen av Pavestolens omsorg for krigsfanger og sårede soldater 1939–1946.
Han var internuntius i Kina fra 1946, med sete i den daværende hovedstad Nanking. Etter kommunistenes seiersutropelse den 1. oktober 1949 bad han om audiens hos Mao Zedong med tanke på overflytting til Beijing. Han fikk ikke noe svar; våren 1951 ble det igangsatt en propagandakampanje mot ham, han ble satt i husarrest og så utvist av kommunistene i september 1951. Han dro da, etter en kort tid i Hongkong, til Taiwan der han fortsatte til 1959 som nuntius til Kuomintangregjeringen. Han var nuntius i Irland 1959–1962, og nuntius i Spania 1962–1967.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965. Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1967.
Riberi, Antonio
Riberi, Antonio
Riberi, Antonio
Riberi, Antonio


Mauno Koivisto.
Mauno Henrik Koivisto (født 25. november 1923 i Åbo) er en finsk politiker, fra Finlands sosialdemokratiske parti. Han var Finlands president fra 1982 til 1994.
Han kom fra en arbeiderhjem, faren var snekker på byens verft, og forsørget seg gjennom studiene ved å arbeide i Åbo havn og som lærer. Under vinterkrigen deltok han, som femtenåring, i hjembyens frivillige brannvesen. Under fortsettelseskrigen tjenestegjorde han i infanteriet. Studiene i sosiologi ble avsluttet i 1953, og videreført med en doktoravhandling om arbeidsforholdene i Åbo havn i 1956. Han arbeidet som yrkesveileder 1954-57, og fra 1958 til 1967 som direktør for "Arbetarsparbanken" i Helsingfors.
Han kom med i politikken da han i 1966 ble finansminister i Rafael Paasios regjering. To år senere etterfulgte han Passio som statsminister. Samme år, 1968, ble han også utnevnt til styreformann i Finlands bank. Han fortsatte som direktør i nasjonalbanken inntil han ble president i 1982. Som følge av denne stillingen hadde han også flere andre verv i bank og industri i den samme perioden.
Koivisto ble igjen statsminister i 1979, og ble med dette både sosialdemokratenes uoffisielle presidentkandidat, og etterhvert også fungerende president da den 80 år gamle Kekkonen ble syk høsten 1981. En av hans fordeler som presidentkandidat var hans rolle som outsider, én som ikke var fanget i det politiske spillet. Som president fra 1982 ble det hans oppgave å fristille innenrikspolitikken fra presidentens sterke styring.
Utenrikspolitisk fulgte han sine forgjengere myke, eller endog ettergivende, linje overfor naboen i øst. I tråd med dette var Finland relativt sene med å anerkjenne det frie Estlands regjering, selv om det ble gitt noe uoffisell støtte. Ved Tysklands gjenforening i 1990 erklærte Koivisto ensidig Paristraktatene som foreldet og ikke lenger gjeldende, og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble det Koivistos oppgave samme år å si opp den dominerende VSB-avtalen fra 1948, og fremforhandle en ny avtale mellom Russland og Finland. Året etter leverte han Finlands søknad om EU-medlemskap.
Koivisto ble i 1983 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.
Han er æresdoktor ved sju universitet.
Han har utgitt sine memoarer i fire bind etter at presidentperioden ble avsluttet i 1994.


Black Debbath.
Black Debbath er et norsk heavy metal/hard rock-band som er kjent for sine tunge riff og sine humoristiske og politiske tekster. Bandet ble startet i Oslo i 1999 med medlemmer fra band som Gartnerlosjen og Hurra Torpedo. Dagens besetning består av Lars Lønning, Egil Hegerberg, Aslag Guttormsgaard og Ole Petter Andreassen.
Bandet ble tildelt Spellemannprisen i 2000 for sitt album "Tung, tung politisk rock", men prisen ble raskt tatt fra dem, da det viste seg at det i virkeligheten var bandet The Kovenant som skulle ha prisen. Prisutdeleren, Kristopher Schau, var en venn av bandmedlemmene og leste med vilje opp galt navn.
Black Debbath har utgitt fem album og seks singler, samt deltatt på flere samleutgivelser. Bandet driver i perioder utstrakt turnevirksomhet, og spilte sommeren 2004 bl.a. på Quartfestivalen, Slottsfjellfestivalen og var åpningsband på Øyafestivalen. I 2005 opptrådte bandet på Lost Weekend og Storåsfestivalen.
I 2006 spilte de på Øyafestivalen i forbindelse med Ibsenåret 2006 og albumet "Naar vi døde rocker".
11. januar 2013 er Black Debbath klare med albumet Nå får det faen meg være rock! Akademisk stonerrock.


South Bucks.
South Bucks er et distrikt i Buckinghamshire, England.
Det ble opprettet 1. april 1974 da Beaconsfield ble slått samme med deler av Eton landdistrikt. Det opprinnelige navnet var Beaconsfield, men i 1980 ble det endret til South Bucks. Formen "South Buckinghamshire" blir også brukt, men det er kortformen som er den offisielle.


Wycombe.
Wycombe er et administrativt distrikt i Buckinghamshire, England. Administrasjonssenteret er High Wycombe.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av High Wycombe, Marlow og Wycombe landdistrikt.


Kurdistan.
Kurdistan er tradisjonelt en betegnelse på landområder der kurdere holder til. Området ligger i Midtøsten og er diffust avgrenset. Kurdistan omfatter det sørlige og østlige Tyrkia, fra foten av Taurusfjellene i vest til Ararat-fjellet i nordøst, deler av Nord-Syria, det Nordøstlige Irak, deler av Armenia, den vestlige delen av Iran.
Kurdistan er avledet fra Kurdisk. "kurd" betyr Kurder og "stan" som betyr land. På kurdisk blir kurdistan derfor stavet "Kurdistan" som betyr (Kurdernes Land).
Kurderne anslås å utgjøre 25–30 millioner mennesker, har lenge vært utsatt for systematisk undertrykkelse fra de dominerende folkegruppenes side. Bare i Irak forekommer offentlig undervisning på kurdisk, mens det i Tyrkia kan gis av private aktører. Mange steder er det forbudt å bruke kurdisk språk eller kurdiske nasjonale symboler.
Kurdistan har aldri vært samlet som én selvstendig stat. Derimot finnes det en provins med navnet Kurdistan i Iran. I Nord- Irak er tre provinser slått sammen til den autonome regionen Kurdistan i samsvar med grunnloven av 2005.
Historie.
Kurderne har til alle tider vært dominert av de store maktene som har kjempet om området. I 1514 ble Kurdistan delt mellom Iran og Det osmanske riket. Både kurdere og tyrkere flest var sunni-muslimer, og over 20 kurdiske fyrster samarbeidet med det osmanske riket mot sjia-iran og godtok frivillig Osmansk styre. Den kurdiske utsendingen til Sultan Selim, Idris Bitlisi, har fått mye av æren for avtalen mellom sultanen og kurdiske fyrster som førte til at kurdiske områder ble underlagt osmanere. Etter første verdenskrig ble kurderne lovet en egen stat av vestmaktene, men da Mustafa Kemal la Øst-Anatolia inn i sin tyrkiske republikk, bestemte Folkeforbundet at resten av de kurdiske områdene skulle deles mellom de nye statene Syria og Irak.
I hele det 20. århundre har kurderne kjempet med sine soldater som de kaller "peshmerga", et kurdisk ord som bokstavelig talt betyr "pesh" foran, "merga" døden, "foran døden" (den som ofrer seg; dvs ofrer seg for folket og nasjonen) – mot sine arabiske, tyrkiske og persiske herskere.
Tyrkia.
I Tyrkia ble kurderne lenge nektet kulturelle og politiske rettigheter, herunder retten til å bruke sitt eget språk i offentlige sammenhenger, og det var total forbud å snakke kurdisk etter statkuppet i 1980, ledet av Kenan Evren, og frem til 1991 Kenan Evren, senere dømt av tyrkiske domstoler bl.a. pga statskuppet, har i et intervju karakterisert forbudet som en stor feil.Forbudet mot kurdiske språk ble opphørt i 1991 under president Turgut Özal, som selv er av kurdisk opprinnelse. Kassetter og CD-er med kurdisk musikk og lokale aviser på kurdisk har lenge vært tillatt. Det er også startet radiosendinger på kurdisk. Den statseide TV-kanalen TRT har selv opprettet en kanal, TRT-6, som sender på kurdisk 24 timer i døgnet. Større seertall har antakelig de mange kurdiskspråklige TV-kanalene som er tilgjengelig via satellitt.
Fra og med skoleåret 2012 kan kurdisk velges som valgfag i grunnskolen i Tyrkia, men kun 21.000 elever hadde benyttet seg av tilbudet ved skolestart 2012. Forøvrig har private aktører lenge hatt tillatelse til å gi undervisning i kurdisk (men ikke på), og det statlige Universitetet i Mardin tilbyr master i kurdisk mens det statlige Universitetet i Batman har opprettet en egen kurdisk avdeling. Kurdiske navn er bare tillatt så lenge de skrives med bokstaver som finnes i det tyrkisk-latinske alfabetet, noe som ikke strider mot menneskerettighetene i følge Den europeiske menneskerettsdomstolen. I følge Store Norske Leksikon utgjør kurdere 12-15 % av innbyggerne i Tyrkia, mens andre kilder oppgir alt mellom 8 og 18%.
Siden 1984, da kurdisk var forbudt, har den marxistiske geriljaorganisasjonen PKK, under ledelse av Abdullah Öcalan ført en væpnet kamp mot regjeringen og andre rivaliserende grupper siden 1984. Rundt mennesker er drept som følge av dette opprøret, og den tyrkiske hæren har utradert flere tusen kurdiske landsbyer. Store deler av den kurdiske befolkningen har derfor flyktet inn til byene. Den tyrkiske regjeringen anser PKK som terrorister. Organisasjonen står også på USA og EU sine lister over terrororganisasjoner og er erklært som terrorister av flere andre land som eksempelvis Australia, Canada, Irak og Iran.
Etter at Öcalan ble arrestert i 1998 har PKK blitt svekket, og kurderne har i støre grad forsøkt å bruke demokratiske midler for å oppnå sine rettigheter, men angrepene tok aldri helt slutt. Regjeringspartiet AKP har kommet dem i møte ved å lansere en såkalt "kurdisk åpning" eller "demokratisk åpning".
Fredsprosessen fikk et alvorlig tilbakeslag høsten 2009 da det kurdiske partiet DTP ble forbudt på grunn av beskyldninger om PKK-støtte og sentrale partimedlemmer fikk forbud mot politisk virksomhet. Begrunnelsen var at DTP ikke i tilstrekkelig grad tok avstand fra PKKs virksomhet. Et nytt kurdisk parti er organisert under navnet BDP, og er representert i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. BDP har totalt 29 representanter av totalt 549 mulige i nasjonalsamlingen, og stemmeandelen til PKK-vennlige partier har de siste 20-årene ligget jevnt mellom 4-6 % på landsbasis. Flere kurdere er forøvrig representert på nasjonalsamlingen gjennom regjeringspartiet AKP og de andre opposisjonspartiene. Flere av BDPs parlamentarikere er fratatt sine parlamentariske immunitet og stilt for retten. Tusenvis av lokale folkevalgte, herunder mange ordførere, er arrestert, tiltalt for å støtte PKK.
Syria.
Litt over 8 % av befolkningen i Syria er kurdere, men deres eksistens anerkjennes ikke offissielt. Hundretusener av kurdere er fratatt sitt statsborgerskap, og i grenseområdene mot Tyrkia og Irak er den kurdiske befolkningen i stor grad fordrevet og erstattet med arabere.
I den største kurdiske byen i Syria, Qamishli, kom det i 2004 til store opptøyer foran en fotballkamp, da politiet skjøt på supportere som bar kurdiske flagg. Under de store demonstrasjonene mot Baath-partiet i 2011 har folk i Qamishli deltatt aktivt. Ved flere anledninger har de båret plakater med budskap om samarbeid mellom kurdere og arabere mot Baath-styret.
I 1990-årene støttet Syria den kurdiske organisasjonen PKK åpenlyst, men trakk senere tilbake støtten og bedre forholdet til Tyrkia. I dag samarbeider mange kurdere med opposisjonen om å velte Assad-regimet. PKK og samarbeidspartnere i PYD har derimot gjenopptatt samarbeidet med Assad-regimet. PKK/PYD anklages også for å slå ned på antiregimedemonstrasjoner samt å stå bak drapene på flere opposisjonelle og Assad-fiendtlige kurdere i følge BBC og Reuters.
Iran.
I Iran ble det i 1946, under sovjetisk styre og beskyttelse, opprettet en kurdisk stat rundt byen Mahabad under ledelse av Qazi Mohammed. Samtidig ble Kurdistans Demokratiske Parti KDP oprettet. Partiet er nå kjent som KDP(i) for å skille det fra KDP i Irak.
Da sovjetstyrkene ble trukket ut som ledd i Jaltaavtalen, ble den kurdiske republikken raskt gjenerobret av Iran. Kurderne i Iran har siden ført en kontinuerlig kamp mot myndighetene i Teheran. Under revolusjonen mot sjahen i 1978 ble noen deler av det kurdiske området langs grensa til Irak frigjort, men de har siden opplevd enda sterkere kontroll under det nye islamistiske styret som ble innført under ledelse av Ayatollah Khomeini.
KDP-I har blitt ansett som det største kurdiske partiet i Kurdistan-Iran.
I 1989 ble det i Wien i Østerrike innledet forhandlinger mellom KDP(i) og regimet i Teheran. Den 13. juli 1989 ble hele den kurdiske delegasjonen under ledelse av Abdul Rahman Ghassemlou skutt og drept av iranske agenter. Det blir antatt at iranske styrker gjennomførte udåden, og nåværende president Mahmoud Ahmadinejad er blitt beskyldt for å ha deltatt. Det ble fra første stund antatt at det var Tehran som hadde beordret å likvidere den kurdiske delegasjonen. I 1992 ble General sekretæren til KDP-I (Dr. Sadegh Sharafkand) drept av iranske agenter under et restaurant besøk i Berlin. Agentene ble tatt og dømt til flere års fengsel, men ble sluppet fri av Tyskland etter en avtale med Tehran i 2007-2008.
Flere andre kurdiske geriljagrupper kjemper derimot fortsatt med våpen i hånd mot regjeringa i Teheran. De viktigste er Komala i den sørlige delen av Iransk Kurdistan og PJAK, som regnes som en gren av PKK, lenger nord.
Irak.
I Irak har kurderne gjort opprør en rekke ganger. Etter å ha frigjort store deler av irakisk Kurdistan forhandlet geriljalederen Mustafa Barzani i 1970 fram en selvstyreavtale med regjeringa i Bagdad, men avtalen ble ikke gjennomført, og det brøt ut nye kamper som varte fram til 1975 da Barzani ble drevet i eksil.
Opprøret skjøt ny fart på 1980-tallet under krigen mellom Irak og Iran. I 1987 og 1988 gjennomførte Saddam Husseins regime en systematisk ødeleggelse av kurdiske områder. Den kurdiske landsbygda og flere større byer ble fullstendig rasert. Kurderne ble angrepet med artilleri og gass og titusener av mennesker ble lagt i massegraver. Bare under det beryktede gassangrepet på byen Halabja i mars 1988 omkom mer enn 5 000 mennesker.
Etter 1991 har deler av de kurdiske områdene i Irak hatt reelt selvstyre under amerikansk og britisk beskyttelse. Da den amerikanskledede invasjonen i 2003 veltet Baathregimet i Bagdad, var Kurdistan den eneste delen av Irak som hadde en fungerende sivil administrasjon. Den kurdiske regionen har siden opplevd en sterk økonomisk vekst. Nabolandene frykter imidlertid at deres kurdiske befolkning skal kreve økte rettigheter, eller til og med uavhengighet, under inspirasjon av det frie Kurdistan i Irak. Både Iran og Tyrkia opprettholder et militært press mot irakisk Kurdistan med artilleri og flyangrep.
Den nye irakiske grunnloven fra 2005 anerkjenner den kurdiske regionen som en autonom del av republikken Irak, og kurderen Jalal Talabani er valgt til Iraks president. Den konkurrerende kurderlederen Massoud Barzani er president for den kurdiske regionen.


The Adventures of Ford Fairlane.
"The Adventures of Ford Fairlane" er tittelen på en amerikansk spillefilm (1990).
Handling.
Ford «Mr. Rock and Roll Detective» Fairlane har et liv som ikke er helt hva det ser ut til å være. Han har hendene fulle med å etterforske mord, samt å overvåke et barn mens han etterforsker. Han har dameproblemer, og rockestjernene han jobber for betaler dårlig. I tillegg må han samarbeide med en sleskete sjef for et plateselskap og en morder.


Johnny Cash.
John R. Cash (født J. R. Cash 26. februar 1932, død 12. september 2003) var en av tidenes mest betydningsfulle amerikanske countryartister. Stilen spenner over et vidt spekter, med elementer av country, rock and roll, blues og spirituals. Cash var kjent for sin fyldige baryton-stemme.
Oppveksten.
Johnny Cash vokste opp under den amerikanske depresjonen på trettitallet, og fikk nærkontakt med jorden og naturen gjennom lange dager på bomullsmarkene og på gården. Han hadde et anstrengt forhold til sin strenge far, som til en viss grad kan ha klandret Johnny for at Johnnys bror og forbilde omkom i en ulykke på et sagbruk. Til gjengjeld hadde moren stor tro på Johnny, og var den første som oppdaget hans musikalitet, som hun kalte «gaven». Han lærte mye musikk gjennom salmer, og troen ble en viktig del av hele hans liv. Johnny begynte ikke å spille gitar før han var nærmere tyve år, stasjonert i militæret i Vest-Tyskland. Da han skulle ta sangtimer ble han sendt hjem etter tre øvelser med beskjed om å aldri la noen få forandre det spesielle uttrykket hans – en grov og ru baryton, upolert og firkantet, langt unna de glatte og velproduserte stemmene til mange av tidens populære musikere.
Den tidlige karrieren.
Cash begynte karrieren på det som skulle bli legendariske Sun Studios. Singelen «Folsom Prison Blues» ble berømt for linjene «I shot a man in Reno/Just to watch him die». I likhet med mange av sine samtidige artister hadde Johnny Cash et nært forhold til gospel, og sang religiøse sanger gjennom hele karrieren. Denne siden ble imidlertid tonet ned, fordi plateselskapet var redd for at det ville ha en negativ effekt på populariteten hans. Han insisterte likevel på å gi sin tiende tilbake til Gud, og derfor finner man minst én kristen sang på de fleste albumene hans.
Karrieren skjøt raskt fart, med et påfølgende hektisk turnéliv med blant andre Carl Perkins, Elvis Presley, Roy Orbison, Waylon Jennings og Jerry Lee Lewis. Cash ble snart avhengig av amfetamin, et vanlig rusmiddel blant artister som levde under stort press. På femtitallet hadde man enda ikke oversikt over stoffets langtidsvirkninger, og man fikk amfetamin på resept. Alkohol ble en like viktig ingrediens, noe som førte til en rekke ulykker og skandaler. Cash innså etter hvert at han var avhengig, og June Carter har en stor del av æren for at han greide å rehabiliteres før han gikk under, ettersom de fleste andre rundt ham var i ferd med, eller hadde gitt ham opp.
Allerede som gutt var Cash fascinert av The Carter Family, som han hørte på radio, og da spesielt June Carter, senere June Carter Cash. Hun ble med Cash på hans omreisende show og det utviklet seg en hemmelig kjærlighet – på den tiden var begge gift på hver sin kant, Johnny Cash med Vivian Liberto og June Carter med Carl Smith, men begge ble skilt. De to hadde stor innflytelse på hverandre, også musikalsk, ettersom også June var en meget god musiker og vokalist.(Hun spilte harpe) Hun skrev blant annet Johnnys kanskje største hit "Ring of Fire", sammen med Merle Kilgore. I 1968, etter mange år og gjentatte frierier sa June til slutt ja, på scenen, foran en fullsatt sal.
I 1970 fikk Johnny og June sin eneste sønn, John Carter Cash, og de brukte resten av livet på å spille musikk og underholde på turné.
I sin andre selvbiografi, "Cash" (1997), som på enkelte punkter motsier hans første, "Man in Black" (1975), sier han at det er vanskelig å huske hva som er sant og hva som er legende – for ham handler det om grader av ærlighet.
En av de siste låtene Johnny spilte inn var en versjon av Nine Inch Nails "Hurt", ett år før han sovnet stille inn i 2003.
Mannen i svart.
Cash var så kjent for sin sorte uniform at han skrev en egen sang om den, «The Man In Black». Der sier han at han kun går i sort i solidaritet med de utslåtte i samfunnet; de fattige, de fengslede, de som ikke har hørt eller lest om hva Jesus sa, de syke og ensomme, rusmisbrukere osv. Han avsluttet sangen med å si at han gjerne skulle gått kledd i en regnbue, men at inntil ting forandrer seg til det bedre, så går han kledd i sort. Den faktiske årsaken til uniformen er heller prosaisk: Da han skulle spille sin første konsert hadde ikke han og musikerne like dresser. Men alle hadde sorte skjorter og blå jeans, og slik ble det.
Cash ble kjent og aktet countryartist på femtitallet og hadde sin første storhetstid på sekstitallet. Det året The Beatles turnerte i USA solgte Cash flere plater og trakk flere til konsertene.
På sekstitallet økte også rusmisbruket, som kulminerte i en episode der han med vilje forvillet seg inn i en grotte og ikke ville komme ut igjen. Han fikk imidlertid en sterk opplevelse av at Gud ønsket ham i live og hadde en plan med livet hans, så han fant veien ut igjen og avruset seg. Gudstroen og kona June var de to tingene som holdt ham på plass, men begge deler med formidabel kamp.
Den andre storhetstiden.
a> i det hvite hus i 1972
Han likte godt å opptre i fengsler, delvis på grunn av identifikasjonen med de innsatte, og delvis på grunn av den umiddelbare og rå responsen han fikk. Den mest berømte konserten holdt han i Folsom Prison i 1968, og innspillingen av denne ble en av hans definitive bestselgere. Det var for øvrig June Carter som skrev «Ring of Fire», en av hans største hits, og Cash var alltid litt sår for at nøkkellåtene i karrieren hans stort sett var skrevet av andre. Til gjengjeld sang han dem som om han eide dem.
Han fikk sitt eget program hos tv-kanalen ABC som het "The Johnny Cash Show". Det gikk mellom 1969 og 1971, og hadde gjester som Bob Dylan, Neil Young, Joni Mitchell, George Jones og The Monkees. Programmet var veldig populært den første sesongen, på grunn av fengselsalbumene og Cashs suksess med singelen «A Boy Named Sue». Programmet inneholdt også en historiedel, "Ride This Train", hvor Cash tok toget til historiske steder i USA og fortalte hva som hadde skjedd der. Programmet ble tatt av sendeplanen i 1971 på grunn av dalende seertall.
I 1983 skulle han bli rusavhengig igjen, denne gangen av smertestillende piller i kjølvannet av en operasjon. Da ble et opphold ved Betty Fords rehabiliteringsklinikk veien ut, og han holdt seg rusfri livet ut. Da han senere gjennomgikk en hjerteoperasjon brukte han ikke smertestillende i redsel for å bli hektet igjen.
Comeback, igjen.
I 1985 gjorde han seg bemerket med gruppa The Highwaymen bestående av Cash selv, Kris Kristofferson, Willie Nelson og Waylon Jennings. Da var Cashs egen karriere i enda en bølgedal. Han var uenig med plateselskapet, og de trodde heller ikke på ham som salgsvare, og ønsket ikke å fornye kontrakten hans. Rick Rubin lot Cash få bestemme helt selv hva han ville spille. Etter tre dager og flere hundre sanger spilt inn i Rubins stue, med bare Cash og en kassegitar, ble "American Recordings" gitt ut i 1994.
Det kanskje første sikre tegnet på Cashs comeback var gjesteopptreden på U2s album "Zooropa" i 1993, der han sang «The Wanderer». Cash hadde alltid sunget både egne og andres sanger, men i denne siste perioden var det en rekke coverlåter som etter fem tiår som aktiv artist kom til å introdusere ham for et annet og langt yngre publikum, deriblant Depeche Modes «Personal Jesus» og Trent Reznors (Nine Inch Nails) «Hurt». Videoen til «Hurt» ble nominert i syv kategorier i 2003 MTV Video Awards. Da var Cash 70 år gammel.
De siste årene av sitt liv var Cash plaget av sykdom og komplikasjoner etter ulykker. Han framsto imidlertid som mer tilfreds og rolig enn noen gang tross kroniske smerter og lidelser. Mange mener endog at han leverte sine beste album i denne perioden. Cash pekte selv på Gud og alle velsignelsene han hadde fått, gleden og takknemligheten over familien og livet han hadde levd. De som sto nær ham visste at hans største frykt var å overleve kona June, derfor var det et hardt slag da hun døde 15. mai 2003. Etter det brukte han mest mulig tid i studio, der han kunne døyve sorgen gjennom musikken, inntil han fulgte sin kone 12. september 2003. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
I 2005 kom filmen Walk the Line som fortalte om Cashs liv fram til konserten i Folsomfengselet i 1968. Joaquin Phoenix spilte Johnny Cash og Reese Witherspoon hadde rollen som June Carter.
Eksterne lenker.
Personer fra Mississippi County i Arkansas


Forbønn.
Forbønn er bønn til Gud hvor man ber på vegne av andre enn seg selv. Det kan bes for en person, en gruppe, en nasjon, et kirkesamfunn og så videre, eller det kan bes for at noe spesielt skal skje uten at det er noen bestemt «mottager».
Forbønn er nevnt i Bibelen, og inngår derfor i bønnelivet i alle kristne kirkesamfunn.
I katolsk og ortodoks kristendom mener man at helgener kan gå i forbønn for de levende. Man henvender seg derfor til helgener og ber om deres forbønn, og mener at helgnene gjennom Gud får kjennskap til dette.


Liste over Sveriges statsministre.
Siden 1995 har Sveriges statsminister hatt sin offisielle bolig i Sagerska huset.
I årene 1876 til 1970 ble statsministeren titulert som «Hans Excellens Statsministern». Den siste statsministeren som ble titulert med «excellens», var Olof Palme.
1 Lars Engqvist (1945–) var fungerende statsminister fra 3. juni til 1. august 2004
Eksterne lenker.
Sveriges statsministere
Sverige


Sveriges socialdemokratiska arbetareparti.
Sveriges socialdemokratiska arbetareparti, forkortet "s" eller "SAP" (av "Socialdemokratiska arbetarep'"artiet"), vanligvis bare kalt for "Socialdemokraterna" (norsk: Sosialdemokratene), ble etablert i 1889 og er Sveriges største politiske parti. Partileder siden 27. januar 2012 er Stefan Löfven.
I Europaparlamentet inngår partiet i den sosialdemokratiske gruppen PSE og er tilsluttet Sosialistinternasjonalen. Partiets ungdomsorganisasjon er Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SU.)
På stemmesedlene benytter partiet ikke sitt egentlige navn, men betegnelsen "Arbetarepartiet – Socialdemokraterna".
Starten.
a>, svensk skredder, sosialist og sosialdemokratisk pionér og agitator
Den 6. november 1881 holdt August Palm en tale i Malmö, som betraktes som den første sosialistiske markeringen i Sverige. Talen het «Hvad vilja socialdemokraterna?» og allerede i denne første talen agiterte Palm for den første sosialdemokratiske kampsak: den allmenne stemmeretten. På dette tidspunkt var stemmerett forbeholdt menn og bestemt av ens inntekt og formue. Stemmeretten gjaldt bare for fem prosent av Sveriges befolkning.
Åtte år senere, den 23. april 1889, ble "Sveriges socialdemokratiska arbetareparti" (SAP) etablert. Fagbevegelsen stod bak partiet ved etableringen og partiet fikk også jobben med å fungere som en faglig sentralorganisasjon fram til 1898 da Landsorganisationen i Sverige (LO) ble etablert med støtte fra sosialdemokratene. Det nære faglig-politiske samarbeidet mellom SAP og LO-forbundene har siden sterkt preget den svenske arbeiderbevegelsen.
Hjalmar Branting ble i 1896 Sveriges første sosialdemokratiske riksdagsmedlem da han ble valgt inn med støtte fra liberale velgere i Stockholm.
Axel Danielsson skrev det første sosialdemokratiske partiprogrammet (det tidligere var mer eller mindre en oversetting av det tyske programmet) som ble vedtatt av kongressen i 1897.
1900-tallets første tiår.
I 1902 oppfordret sosialdemokratene til storstreik da den daværende høyreregjeringen la fram et forslag til stemmerettsreform som bare skulle utvide stemmeretten til tolv prosent av den voksne befolkningen. Liberalenes Nils Edén karakteriserte forslaget som et «misfoster» og Hjalmar Branting kalte det «et kongeligt skrivebordsprosjekt». Selv om streiken ikke påvirket riksdagen, så betydde den at spørsmålet om allmenn stemmerett ble gjort til den politiske hovedsaken, samtidig som det viste seg at de borgerlige partiene var splittet i saken.
I 1905 ble det politisk maktskifte da en liberal regjering tiltrådte. Liberalerne ble det største partiet og sosialdemokratene fikk 13 mandater. De konservative ble svekket.
I partiet forstod en tidlig at utdanning var viktig. Folkehøgskolen Brunnsvik ble grunnlagt i 1906 og fikk tidlig kobling mot arbeiderbevegelsen med ABF og LO som eiere. Fremdeles er flere folkehøgskoler eid av arbeiderbevegelsen.
Innenfor verkstedindustrien utbrøt en omfattende arbeidskonflikt i 1906. Konflikten handlet om retten til å være organisert i en fagforening, etter at en arbeidsgiver sa opp ansatte som meldte seg inn i LO. Arbeidsgiverne måtte til slutt akseptere å slutte med slike metoder etter at heller ikke det liberale partiet gav politisk støtte til arbeidsgiverne. Den liberale politikeren Nils Edén kalte arbeidsgivernes oppførsel for «bränsle för klasshat» og «återfall i barbariskt tyranni». Både sosialdemokratene og liberalerne mente at organisasjonsretten var en viktig del av demokratiet.
I 1906 la Karl Staaffs liberale regjering med støtte fra flere sosialdemokrater fram en proposisjon om allmenn stemmerett, som blant annet innebar majoritetsvalg i enkeltmannskretser. En majoritet i riksdagen stemte ned forslaget og ønsket heller proporsjonale valg. Sosialdemokratene mente dette var et svik og Per Albin Hansson kalte det for «liberal ynklighet».
Mellom 1906 og 1908 ble Hinke Bergegrens "Ungsocialister" ekskludert fra partiet på grunn av sine anarkistiske tendenser.
I 1909 utbrøt «storstrejken», en generalstreik som var et svar på at arbeidsgiverforeningen SAF proklamerte en allmenn lockout for å få stopp på antall lokale lønnskonflikter. Storstreiken ble en nasjonal kamp mellom den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen og arbeidsgiverne, som endte med nederlag for arbeiderbevegelsen.
Dette førte til at både sosialdemokratene og fagforeningene tapte mye av den folkelige støtten en hadde vunnet rundt århundreskiftet. LOs medlemstall ble halvert og det tok nesten ti år før en hadde like mange medlemmer igjen. Erfaringene med storstreiken ble tolket på ulike måter i arbeiderbevegelsen. En minoritet som mente at nederlaget kom som en følge av unnfallenhet fra LOs ledelse og gale organisasjonsprinsipper og etablerte året etter den syndikalistiske organisasjonen SAC. Mange sosialdemokrater begynte å tvile på den åpne klassekampen som en farbar vei for å forbedre arbeidernes stilling, og arbeidet stadig sterkere for med demokratiske midler å vinne den politiske makten.
1910-tallet.
I 1911 skrev sosialdemokratene inn kravet om republikk i partiprogrammet. I 1914 var det krise i Sverige, den såkalte Borggårdskrisen og landet var nær en revolusjon. Sosialdemokratenes ledelse motsatte seg en revolusjon samtidig som partiet var splittet i spørsmålet. Blant annet det daværende ungdomsforbundet, Socialdemokratiska Ungdomsförbundet, tvilte på parlamentarismen og mente at den bare ville lede til et borgerlig demokrati.
Revolusjonstanken i Sverige ble til en viss grad dempet ved innføringen av allmenn stemmerett, som i stor grad var et samarbeid mellom sosialdemokratene og de liberale. Høyrepartiet aksepterte forslaget fordi en mente at allmenn stemmerett for menn var bedre enn en revolusjon.
I forbindelse med første verdenskrigs utbrudd ble den internasjonale arbeiderbevegelsen splittet i en sosialdemokratisk og en kommunistisk gren. Splittelsen startet i det tyske partiet som var datidens største og mest innflytelsesrike. En minoritet med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i spissen brøt ut og etablerte det revolusjonære Spartakusforbundet.
I Sverige kom partisplittelsen tre år senere og etter en periode med indre motsetninger. En venstreopposisjon med utgangspunkt i ungdomspartiet ville følge det russiske eksemplet og mente tiden var moden for klassekrig. Majoriteten i partiet mente derimot at en slik politikk ville få katastrofale følger. Konflikten ble satt på spissen når minoriteten i riksdagsgruppen gjorde det klart at den ikke så seg bundet av majoritetsbeslutninger i partiet. Etter forslag fra Branting vedtok partikongressen i 1917 en resolusjon som i praksis førte til at både ungdomsforbundet og venstreopposisjonen ble ekskludert fra partiet. Venstreopposisjonen etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti som fra 1921 ble reetablert som Sveriges kommunistiska parti (i dag Vänsterpartiet).
Sosialdemokratene etablerte et nytt ungdomsparti i 1917, Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU), som var både mindre revolusjonært og mer lojalt overfor partiet, og som stod for en demokratisk sosialisme.
Den første regjeringen med sosialdemokratiske statsråder var regjeringen Edén som ble etablert i 1917 og var en koalisjonsregjering mellom Liberala samlingspartiet og sosialdemokratene. Regjeringens første beslutning var å frigi Anton Nilson som hadde deltatt i Amalthea-affæren.
I 1917 ble det arrangert stadige demonstrasjoner for allmenn stemmerett. Den liberale-sosialdemokratiske regjeringen forsøkte å få etablert en felles politikk sammen med høyrepartiet. Høsten 1918 foreslo regjeringen allmenn stemmerett for menn over 21 år. Da riksdagen behandlet forslaget ble aldersgrensen høynet til 23 år ved kommunale valg og 27 år ved landstingsvalg. Dessuten skulle en ha betalt kommuneskatt i ett av de tre siste årene før valget. En fikk heller ikke være begjært konkurs, umyndiggjort eller motta fattighjelp.
Med den finske borgerkrigen i 1918 fikk de revolusjonære kreftene vind i seilene, men partiledelsen tok fremdeles avstand fra revolusjon og ville heller ikke sende hjelp til de røde i Finland.
I 1918 ble et gammelt sosialdemokratisk krav gjennomført; åtte timers arbeidsdag.
1920-tallet.
a> på midten av 1920-tallet. Möller hadde en stor betydning for sosialdemokratenes sosialpolitiske reformer.
Statsminister Nils Edén gikk av i 1920 noe som førte til at den første sosialdemokratiske regjering ble etablert med Hjalmar Branting som statsminister.
Det nye partiprogrammet fra samme år hadde skjerpet vekten av statlig eierskap og kontroll over næringslivet. Sosialiserings- og planøkonomispørsmålet skapte sterke motreaksjoner fra de borgerlige partiene. Samtidig var oppfatningene delte innad i partiet. Noen hadde et funksjonssosialistisk syn, mens andre ville se radikale inngrep. Striden fortsatte fram til kongressen i 1932.
I 1928 formulerte Per Albin Hansson sosialdemokratenes visjon om «folkhemmet»: "Det goda hemmet känner icke till några privilegierade eller tillbakasatta, inga kelgrisar och inga styvbarn."»
I 1921 var kampen om stemmerett vunnet da også kvinner fikk allmenn og lik stemmerett. Samme år besluttet riksdagen å innføre muligheter for rådgivende folkeavstemninger for å øke demokratiet.
Folkeavstemningen om brennevinsforbud i Sverige ble avholdt i 1922 og riksdagen fulgte avstemningens resultat og lot være å forby salg av alkoholholdige drikkevarer. Sosialdemokratene var mot et forbud fordi en var redd for den illegale handelen som da kunne oppstå, og som staten dermed ikke kunne kontrollere.
1930-tallet.
I 1930 ble Stockholmsutstillingen avholdt der funksjonalismen ble introdusert til svenskene. Arkitekturstilen og byplanleggingsidealet den førte med seg fikk senere en viktig rolle i partiets politikk, ikke minst i forbindelse med den massive bygningssaneringen som ble gjennomført i en rekke svenske byer på 1960- og 1970-tallet. Alment ble det hevdet at det svenske sosialdemokratiet hadde modernismen snarere enn marxismen som bærende ideologi for folkhemmet; et nytt samfunn skulle bygges uten å ta hensyn til det tidligere samfunnet.
Det var to drivkrefter for dette. På den ene siden dro en den konklusjonen at det var nødvendig å modernisere både den økonomiske produksjonen og boligene for å få en standardbedring for folk flest. Den andre siden fantes hos den generasjonen sosialdemokrater som dette først og fremst handlet om, de som hadde vokst opp i slumlignende arbeiderområder med dårlige sanitære forhold, og som ønsket å fjerne det en anså som uverdige sosiale miljø, blinde for de verdiene den yngre generasjonen kunne se i eldre bebyggelse.
Kampen mellom reformer og revolusjon i SSU og partiet fortsatte i lang tid. Hendelser som Ådalshändelserna gjorde at enkelte ønsket seg en væpna kamp.
I takt med at sosialdemokratene og SKP fikk stadig større representasjon i riksdagen, gikk støtten for de som ønsket væpna revolusjon ned. Partiet ville også redusere motsetningene med å gi ledende opposisjonelle ledende stillinger; Ivar Vennerström ble sosialminister og Arthur Engberg ble ecklesiastikminister.
Etter valget i 1932 etablerte Per Albin Hansson sin første regjering, Regjeringen Hansson I. Regjeringen var en minoritetsregjering, som sikret seg flertall gjennom et politisk samarbeid med Bondeförbundet noe som gav mulighet for å gjennomføre flere tiltak mot arbeidsledighet samtidig som en kunne gi bøndene økonomisk støtte.
I valget 1936 økte sosialdemokratene oppslutningen til 45,9 prosent og fikk flere mandat enn de tre borgerlige partiene til sammen. Partiet valgte å etablere en koalisjonsregjering med Bondeförbundet, til tross for at en hadde majoritet i riksdagen sammen med SKP. Per Albin Hansson sa: «Jag för min del, lika lite mitt parti, proklamera oförsonlig motsättningspolitik. Jag tror tvärt om att jag säkrat kommer till målet – det klasslösa samhället – om jag utnyttjar alla de möjlighet till samarbete som erbjuder sig mitt uppe i motsättningarna. Därför kan för mig en politik, som syftar till en socialistisk ordning vara samförståndspolitik.»
Regjeringen gjennomførte flere sosialpolitiske reformer som boligbidrag til barnefamilier, offentlig tannhelsetjeneste, forebyggende helsetjeneste for kvinner og statlig arbeidsformidling.
Samarbeidspolitikken gjaldt også i arbeidsmarkedet og Saltsjöbadsavtalet mellom LO og SAF fikk stor betydning for svensk arbeidsmarkedspolitikk i lang tid framover.
Da den finske vinterkrigen brøt ut i 1939 ble en ny samlingsregering etablert.
På 1930-tallet hadde både Bondeförbundet og Folkpartiet gått politisk til venstre, mens Høyrepartiet ble isolert. Gjennom regjeringsmakt hadde sosialdemokratene klart å gjennomføre flere politiske reformer.
1940-tallet.
Samlingsregjeringen der alle riksdagspartier bortsett fra SKP var med, valgte tidlig å være nøytrale til krigen.
Da Finland ble angrepet av Sovjetunionen svingte opinionen i Sverige mot å hjelpe Finland militært, men regjeringen gikk ikke med på åpen hjelp. Finland fikk likevel militær utrustning i form av blant annet 90 000 geværer og 225 kanoner. Forsvarstanken var sterk i landet og blant annet i SSU ble det etablert skytterlag.
Tyskland angrep både Danmark og Norge 9. april 1940. 1. mai-demonstrasjonene det året ble en nasjonal samling der mennesker fra alle politiske leire kunne delta under parolen «För Sveriges fred och oberoende».
Kort tid etter angrepet på Norge krevde tyskerne å få sende tropper mellom Norge og Tyskland på svenske jernbanespor. Den 18. juni tillot den svenske samlingsregjeringen slike troppetransporter, noe SSU kritiserte moderpartiet for.
Valget i 1940 gav sosialdemokratenes deres største valgseier, 53,8 prosent stemte på partiet. Til valget i 1946 ble oppslutningen redusert noe til 46,7 prosent.
Den 6. oktober 1946 døde Per Albin Hansson uventet av et hjerteslag. Det var ikke soleklart at Tage Erlander skulle bli Hanssons etterfølger, og et mulig alternativ kunne ha vært Gustav Möller. Men sosialdemokratenes ideologiske leder, Ernst Wigforss ønsket seg en yngre ledelse. Erlander selv var i tvil, men valgte å la partiets ønske komme først.
1948-valget ble vanskelig for det sosialdemokratiske partiet, som dels måtte forsvare seg mot den borgerlige kritikken mot etterkrigsprogrammet, dels mot SKP som i det første etterkrigsvalget hadde fått 10 prosents oppslutning. Sosialdemokratene gikk 0,6 prosent tilbake til 46,1 prosent, mens kommunistene mistet 40 prosent av sine velgere. Folkpartiet gikk kraftig fram på bekostning av høyrepartiet.
1950-tallet.
I begynnelsen av 1950-tallet endte sosialdemokratene i en ideologisk usikkerhet om sin egen rolle i den nye velferdsstaten. På slutten av 1940-tallet hadde partiet fått gjennomført flere nye sosialpolitiske reformer av en type der en gav generelle støttebeløp, fremfor behovsprøving. På midten av 1950-tallet ble allmenn sykeforsikring innført, og sosialdemokratene var også tilhengere av et system med tilleggspensjoner der staten tok hånd om innbetalingene og foretok utbetalinger i forhold til hver ens egen inntekt. Gjennom en rådgivende folkeavstemning mente regjeringen å ha folkets støtte for en slik politikk.
1960-tallet.
Den voksende betydningen som myndighetene hadde i enkeltmenneskers liv var noe Tage Erlander kalte for «det starka samhället», ett begrep som ble benyttet om de sosialpolitiske reformene som ble innført på 1950-tallet og 1960-tallet som frivillige sykekasser som ble erstattet med allmenn sykeforsikring og fire ukers ferie. De ulike reformene ble finansiert med en progressiv skatteskala, der høyere inntekt betydde at en desto større del av lønnen skulle betales som skatt. Ved innføringen av merverdiavgift i 1960 sa partiet farvel til sin motstand mot indirekte skatt.
Likestillingsspørsmålet kom på dagsorden. Mange hadde trodd at dette skulle løse seg selv når levestandarden økte, men det skjedde ikke. Politiske reformer ble iverksatt, så som økt barnehageutbygging. Mangelen på boliger ble forsøkt løst ved det såkalte millionprogrammet som gikk ut på å bygge 100 000 leiligheter per år i 10 år.
Interessen for internasjonale spørsmål økte i arbeiderbevegelsen, blant annet på grunn av Vietnamkrigen og kampen mot diktaturer. Også større omtale av utenrikspolitiske spørsmål i mediene bidro til den økte interessen ut over Norden og Europa.
Ved valget 1968 fikk partiet 50,1 prosent av stemmene og flertall i riksdagen. Dette var en stor seier for partiet, ikke minst fordi partiet to år tidligere hadde gått på et stort valgnederlag i kommunevalget. Året etter gikk Tage Erlander av både som partileder og statsminister, og ble etterfulgt i begge stillingene av Olof Palme.
1970-tallet.
a> der partileder Olof Palme ble skutt i 1986.
1970-tallet innebar et økt fokus på spørsmål som arbeidsrett, likestilling og bistand, samt miljøspørsmål. I 1972 ble Sveriges første atomkraftverk åpnet, Oskarshamn 1. Utbyggingen av atomkraften hadde bred støtte i riksdagen og i det sosialdemokratiske partiet. På miljø var det imidlertid Centerpartiet som gjorde det skarpest, og ved valget 1976 tapte sosialdemokratene regjeringsmakten.
På 1970-tallet ble statsmaktens innflytelse overfor bedriftene debattert, blant annet i forbindelse med utredningene knyttet til lønnstagerfondene. IB-affæren rystet partiet og viste åpent at skrekken for kommunistene og deres trussel om væpna revolusjon enda ikke var borte.
1980-tallet.
Etter Harrisburgulykken gjorde partiet helomvending i spørsmålet om atomkraft. Flere ledende sosialdemokrater gikk nå inn for å avvikle bruken av atomkraft, blant disse var Alva Myrdal.
SSU kastet i 1991 ut trotskistene og partiet fulgte opp med å ekskludere trotskistene i april 1982. De ekskluderte medlemmene etablerte sitt eget parti Rättvisepartiet Socialisterna.
Etter å ha tapt to riksdagsvalg på rad, vant partiet valget i 1982. I samarbeid med Folkpartiet gjorde partiet den største forandringen i skattesystemet siden 1950-tallet. Kollektive lønnstakerfond ble innført i 1983.
Den 28. februar 1986 ble Olof Palme skutt i krysset Tunnelgatan – Sveavägen. Han ble etterfulgt av Ingvar Carlsson. Palmemordet traumatiserte både partiet og Sverige.
I 1987 ble kollektivt medlemskap avskaffet.
1990-tallet.
Partiet moderniserte pensjonssystemet. Ved valget i 1991 tapte partiet regjeringsmakten, men fikk den tilbake etter valget tre år senere. Da etablerte Ingvar Carlsson på nytt en regjering. I de kommende årene måtte regjeringen redusere på de dyreste sosialpolitiske tiltakene for å bedre budsjettbalansen. I riksdagen fant partiet ofte sammen med Centerpartiet for å få igjennom sine forslag.
Tobleroneskandalen gjorde at Mona Sahlin forlot regjeringen. Hun ble lenge ansett som Carlssons etterfølger som partileder, men valgte å ikke stille til valg. I 1996 gikk Ingvar Carlssons av som partileder og ble etterfulgt av Göran Persson. Ved riksdagsvalget i 1998 beholdt sosialdemokratene regjeringsmakten gjennom et samarbeid med Vänsterpartiet og Miljöpartiet.
2000-tallet.
Tross lav arbeidsledighet, mente en i sosialdemokratiet at den var for høy. Men den aktive arbeidsmarkedspolitikken med utdanningstiltak klarte ikke å redusere ledigheten. En måtte bare konstatere at den insider/outsider-problematikken som hele Vest-Europa har erfart siden 1970-tallet nå også hadde bitt seg fast i Sverige.
Ved partikongressen i Västerås 2001 skrev en inn i partiprogrammet at partiet er et feministisk parti. En stor samfunnsendring var da partiet var med på å vedta at Svenska Kyrkan ikke skulle være en statskirke. En annen var at homoseksuelle fikk flere rettigheter, blant annet til å inngå ekteskap og adoptere barn.
Økende produksjons og prestasjonskrav i arbeidslivet bidro dessuten til at stadig flere mennesker endte som langtidssykemeldte eller førtidspensjonerte.
Partiet beholdt regjeringsmakten etter riksdagsvalget 2002. 21. januar 2002 ble SSUeren Fadime Sahindal drept av sin egen far. Hun arbeidet for likestilling og rettigheter for unge kvinner med utenlandsk bakgrunn. SSU etablerte året etter et minnefond med Fadime Sahindals navn.
I september 2003 ble utenriksminister Anna Lindh drept. Hun hadde av mange blitt sett på som Göran Perssons etterfølger. Göran Persson har i et intervju i Aftonbladet (16/3-2007) sagt at han gjorde dette selv. Kort tid etterpå stemte svenskene nei til innføringen av euro, som var et tilbakeslag for sosialdemokratene som var for dette.
Valget i 2006 ble det dårligste for sosialdemokratene siden 1914, samtidig som en borgerlig firepartiallianse fikk majoritet i riksdagen. Med 35 prosent av stemmene ble sosialdemokratene imidlertid fortsatt riksdagens største parti. På valgnatta erkjente Göran Persson valgnederlaget og fortalte samtidig at han gikk av som partileder.
Valgkampen var preget av et datainnbrudd som flere medlemmer av Folkpartiet gjorde i sosialdemokratenes datanett. Innbruddet ble politianmeldt og flere medlemmer i Folkepartiet, deriblant partisekretæren, gikk av.
Mona Sahlin ble i januar 2007 utpekt som valgkomiteens kandidat til ny partileder. På en ekstraordinær kongress den 17. mars 2007 ble Sahlin valgt som partileder for Sveriges socialdemokratiska arbetareparti. Hun skrev historie da hun ble partiets første kvinnelige leder.
Sosialdemokratenes dominerende posisjon.
Siden 1932 har partiet bare vært i opposisjon i ni år. Ved riksdagsvalgene i 1940 (53,8 %) og 1968 (50,1 %) fikk partiet over halvparten av stemmene og majoritet i riksdagen. Ved valget i 1944 sank oppslutningen til 46,7 %. Sosialdemokratene har hatt regjeringsansvar 1932-1976, 1982-1991 og 1994-2006. Med unntak av årene 1936-1939 og 1951-1957 da partiet etablerte koalisjoner med Bondeförbundet (nåværende Centerpartiet) samt (samlingsregjeringen 1939-1945) under andre verdenskrig har partiet regjert alene.
Dette har vanligvis skjedd ved at partiet har etablert en minoritetsregjering som har fått støtte fra Vänsterpartiet og dets forgjengere. I realiteten har dette betydd at de sosialdemokratiske minoritetsregjeringene har kunnet opptre som om det var en majoritetsregjering, ettersom Vänsterpartiet ikke hadde noe ønske om å bytte ut en sosialdemokratisk regjering med en borgerlig regjering. Det var først i 1998 da Miljöpartiet kom i vippeposisjon at sosialdemokratenes regjeringsmakt ble noe svekket. Miljöpartiet har ved enkelte tilfeller stemt sammen med de borgerlige partiene mot regjeringens politikk.
Sosialdemokratene klarte å opprettholde sin dominerende posisjon også takket være en klar politisk forståelse med andre partier i riksdagen. I ulike tidsperioder har partiet samarbeidet med Folkpartiet, Centerpartiet, Vänsterpartiet og Miljöpartiet. På tross av en stabil deling av partiene i to blokker bruker utenlandske statsvitere ofte beskrive svensk politikk som konsensusorientert. I stor grad var det sosialdemokratenes pragmatiske innstilling som har ført til dette, og særlig riksdagsvalget i 1948 er et eksempel på dette. Valgkampen var hard og hatsk som en følge av sosialdemokratenes planer om å innføre en variant av planøkonomi. Til de borgerlige partienes store skuffelse tapte de likevel valget. Til tross for valgseieren valgte sosialdemokratene å avstå fra å gjennomføre sin politikk på grunn av den sterke motstanden mot denne hos opposisjonen.
Medlemstall.
I 1990 var antall medlemmer i partiet hele 1 034 000, i stor grad som en følge av kollektive medlemskap. Denne ordningen ble avskaffet ved årsskiftet 1991/1992, og medlemstallet ble korrigert til 259 000 individuelle medlemmer. Fram til 1999 hadde antallet blitt redusert til 177 000, og i 2003 til 143 407. I 2006 hadde partiet vel 125 000 medlemmer.
Ideologi.
Partiets ideologi er demokratisk sosialisme som partiet mener er synonymt med sosialdemokrati.
Samfunnsutviklingen.
En forgrunnsfigur for det moderne sosialdemokratiet var den tyske idépolitikeren, riksdagsmedlemmet og bankmannen Eduard Bernstein (1850–1932). I polemikk med både de ortodokse marxistene og leninistene i det forrige århundrets internasjonale arbeiderbevegelse, fremholdt han at drivkraften for en samfunnsforandring i sosialistisk retning måtte være på bakgrunn av en overbevisning om at sosial urettferdighet setter folkeflertallet i bevegelse for å gjennomføre gradvise endringer av samfunnet. Og at dette bare kan skje med fredelige og demokratiske midler.
Bernstein avviste dermed den voldsomme revolusjonen og diktaturet som en farbar vei til et samfunn som skulle preges av sosialistiske verdier.
Aksept av markedsøkonomi.
Med økonomisk statistikk fra tiårene rundt det forrige århundreskiftet mente Bernstein å kunne vise at den marxistiske politiske økonomiens hovedtese, at kapitalismen leder til massenes undertrykkelse, ikke stemte med virkeligheten. Istedet vokste det i industrilandene fram en middelklasse med bedre betalte arbeidere.
I Sverige avviste Nils Karleby den marxistiske læren om utsugingen og mente at det både er legitimt og funksjonelt at begge produksjonsfaktorene, det vil si både arbeid og kapital, hadde en pris. En erstatning for produksjonens sysselsatte kapital kunne ikke betraktes som en utilbørlig utnytting av arbeiderne.
Dette betydde at sosialdemokratene aksepterte markedsøkonomien, men ikke uten betingelser. Sosialdemokratene mener at utviklingen stadig skaper ubalanser i økonomien og disse kan fra tid til annen føre til rovdrift på arbeidskraften som under økonomiske kriser, ved utilstrekkelige investeringer og underutnyttelse av produksjonsfaktorene. For å motvirke det sosiale misforholdet og situasjoner når markedet feiler, og for å stimulere den økonomiske utviklingen, kreves en politisk regulering av markedsøkonomien. Denne oppfatningen ble presisert av John Maynard Keynes innenfor rammen av den neoklassisistiske markedsmodellen på slutten av 1930-tallet, men den fantes allerede tidligere i praktisk bruk innenfor den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen.
Forståelse og økonomisk vekst.
Et sentralt innslag i den sosialdemokratiske ideologien er at klassemaktperspektivet er tonet ned til fordel for å styrke de velstandsbyggende kreftene i samfunnet, og å sørge for at fruktene av økonomisk vekst blir rettferdig fordelt.
En viktig forutsetning for dette er arbeidsfred, sterke fagforeninger og en økonomisk politikk for full sysselsetting. Sosialdemokratene ønsker en felles forståelse mellom arbeidslivets parter og ser heller at arbeidsmarkedet reguleres gjennom kollektive avtaler, enn gjennom offentlige pålegg og lover.
Sosialisme eller sosialliberalisme?
Den reformistiske samfunnsutviklingen har gjerne blitt beskrevet som en trapp med tre trinn. Det første er det politiske demokratiet, som gjør det mulig med en parlamentarisk mobilisering gjennom allmenne valg. Den politiske makten gir forutsetninger for gjennomføringen av trinn to som er det sosiale demokratiet. Der kan en økonomisk politikk skape full sysselsetting og en utbygget velferdspolitikk gir alle mennesker like muligheter.
Full sysselsetting og sosialt medborgerskap virker som en motvekt mot den klassebestemte ordningen, og gir enkeltpersoner mer makt til selv å bestemme over sitt eget liv.
Sammen med lover for å sikre sterke felles interesser følger maktbalansen i arbeidsmarkedet, som kommer av den faglige organiseringen. Sammen vil dette føre til demokratisering innenfor arbeidslivet som er det tredje trinnet.
Sosial ingeniørkunst eller menneskers autonomi?
Et annet ideologisk spørsmål er omkring hva som er det gode samfunnet og hvordan dette kan virkeliggjøres. Skal menneskets liv tilrettelegges av en forhåndsbestemt norm, eller er det virkelige sosiale demokratiet at enkeltmennesket får økte muligheter for å gjøre egne valg og selv ta konsekvensen av disse. Motsetningsforholdet er mellom «sosial ingeniørkunst» og «autonomilinjen» i partiet.
Et eksempel er Alva Myrdals og Gustav Möllers strid om barnetrygden, som skulle erstatte tidligere støtteordninger.
Myrdal mente at det ikke var bra å dele ut bidraget som kontanter fordi en ikke sikkert kunne vite at pengene ble brukt til barnets beste. Hun mente kuponger som kunne byttes mot næringsrik mat, vanlige barneklær og lignende var bedre. Möller mente at poenget med velferdspolitikken var å gi menneskene mulighet til å «kjenne frihetsfølelsen», og mente at folk flest visste selv hva de behøvde.
Autonomilinjen seiret når det gjaldt barnetrygden, og har vært den dominerende holdningen innenfor det svenske sosialdemokratiet, selv om den alltid har hatt en opposisjon i partiet.
Arbeiderparti eller hele folkets parti?
Socialdemokraterna er i utgangspunkt et rent arbeiderparti, men særlig i Sverige har båndene mellom parti og fagbevegelse vært sterke. Axel Danielsson utviklet en partiteori der arbeiderbevegelsens to grener, den faglige og den politiske, ble oppfattet som en organisk enhet.
På 1920-tallet ble det spurt om sosialdemokratene skulle være et arbeidernes klasseparti eller streve etter å være «hele folkets parti».
På 1930-tallet fikk problemstillingen mer praktisk og realpolitisk relevans da det handlet om allianser for å sikre sosialdemokratene regjeringsmakt. Det begynte med Bondeförbundet i 1933, mens en i etterkrigstiden mer forsøkte å bygge allianse mellom arbeiderne og den voksende gruppen med tjenestemenn. En begynte å identifisere seg som et parti for de brede grupper med lønnstakere. Velferdspolitikken som ble gjennomført ble bygget på en slik allianse, der klassenes interesser ble knyttet stadig sterkere sammen, samtidig som den understreket at middelklassens standardnorm også omfattet arbeiderne.
Sterkt samfunn eller uavhengighet?
Et annet stridsspørsmål var synet på staten. På den ene siden har en tradisjonen om å forsøke å løse samfunnsproblem gjennom egenorganisering og kooperasjonen, på den andre siden en streben etter å drive reformpolitikk. På 1950- og 1960-tallet synliggjorde Tage Erlander dette med ordene «det starka samhället» der det først og fremst var staten og kommunene som skulle sette den sosialdemokratiske ideen ut i livet.
Likhet og likestilling.
Streven etter likestilling er en annen sosialdemokratisk tradisjon. Kvinnenes inntreden på arbeidsmarkedet på 1970-tallet fikk konsekvenser for maktfordelingen på alle plan i samfunnet. Men fremdeles ligger kvinners gjennomsnittslønn etter mannens.
På 1990-tallet har en sterkere feminisme inntatt det sosialdemokratiske partiet, kanskje som en reaksjon på at likestillingskampen stanset opp på 1980-tallet.
Til riksdagsvalget 1994 ble det bestemt at det sosialdemokratiske partiet skulle ha annenhver kvinne og mann på lister til riksdagen, landstingene og kommunene.
Det grønne folkhemmet.
Göran Persson lanserte uttrykket «det gröna folkhemmet» under sin tid som statsminister for å legge en økologisk dimensjon til det sosialdemokratiske samfunnssynet. Det kan diskuteres om dette fikk særlig godt feste, selv om den sosialdemokratiske regjeringen i internasjonal sammenheng førte en ambisiøs miljøpolitikk (med støtte fra Miljöpartiet).
Idépolitikere.
Viktige personer for det svenske sosialdemokratiets idéutvikling har vært Axel Danielsson, Hjalmar Branting, Nils Karleby, Östen Undén, Rickard Sandler, Ernst Wigforss, Gustav Möller, Per Albin Hansson, Alva og Gunnar Myrdal og Olof Palme.
Faglig-politisk samarbeid.
Fra begynnelsen ble samarbeidet mellom arbeiderbevegelsens faglige og politiske del sett på som helt nødvendig. På LOs første kongress ble det bestemt at en fagforening som var tilsluttet LO i løpet av tre år skulle slutte seg til det sosialdemokratiske partiet. Forslaget vakte motstand og ved kongressen i 1900 ble forslaget endret slik at LO heller skulle arbeide for at fagforeningene skulle slutte seg til lokale partilag. I 1909 ble også dette forslaget fjernet.
Det var imidlertid fritt fram for fagforeninger å kollektivt slutte seg til partiet med reservasjonsrett for enkeltmedlemmer.
Ved årsskiftet 1990/1991 ble det kollektive medlemskapet avviklet, men en fagforening kan fortsatt være medlem i lokalpartiet, men da som organisasjon.
Antall medlemmer gikk kraftig ned da det kollektive medlemskapet ble avviklet, fra over en million til 150 000 medlemmer. Den økonomiske støtten fra LO til partiet er seks millioner kroner årlig.
Fra starten satt representanter for LO i partiledelsen og LO-representanter har blitt både riksdagsmedlemmer og statsråder.
Partiets ungdomsforbund (SSU) er også LOs ungdomsorganisasjon og LO har en plass i SSUs forbundsledelse.
I regjering.
Fra 1932 satt sosialdemokratene i regjering så godt som uavbrutt fram til 1976. Unntaket var Bondeförbundets «sommerregjering» som satt mellom juni og september 1936.
Tilknyttede organisasjoner.
Socialdemokraterna har fire tilknyttede organisasjoner. Partiets ungdomsorganisasjon siden 1917 er Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU), studentforbundet heter Socialdemokratiska studentförbundet (s-studenter), Sveriges socialdemokratiska kvinnoförbund (s-kvinnor) er kvinneforbundet, mens kristne sosialdemokrater samles i Broderskapsrörelsen.


DAF (bilmerke).
DAF (fra van Doorne's Automobiel Fabrieken) er et nederlandsk bilmerke. De lanserte sin første bil i 1958 på en bilmesse i Amsterdam.
DAF sine personbiler var mest kjent for automatgiret Variomatic. Dr. Hub van Doorne sto for designet av dette systemet basert på reimer og hjul, som ga bilen et trinnløst antall gir.
DAF personbil ble i 1975 solgt til Volvo AB og den samme modellen ble i noen år produsert under navnet Volvo 66. I 1978 lansert Volvo 343 og 345 serien som ble produsert ved den gamle DAF fabrikken. I dag er det Volvo S40 og V50 som ruller ut av samlebåndet ved fabrikken, som nå eies av Ford. Fortsatt blir Volvo lastebiler produsert i Nederland, men dog ikke som en del av Ford konsernet.
DAF i dag består i hovedsak av produksjon av lastebiler.
Den norske importøren, DAF Norge, holder til i Råde i Østfold


Gluteneksorfin.
Gluteneksorfiner er en gruppe av opioid-peptider som dannes når glutenproteinet fordøyes. De brytes vanligvis ned til aminosyrer av fordøyelsesenzymer, men det er spekulert at dette ikke skjer hos noen individer. Det hevdes at de da skal akkumuleres i kroppen og dermed føre til en peptidforgiftning. Tilstanden kalles proteinintoleranse og har blitt regnet som aktuell blant pasienter ved ADHD, autisme og schizofreni. Gluteneksorfiner ligner opiater, som er del av grunnlaget for den foreslåtte sammenhengen mellom gluteninntak og atferd. Abstinenser ved fjerning av gluten fra kosten er rapportert hos hardt rammede pasienter.


Rødby kommune.
Rødby kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i den nyopprettede Lolland kommune i Region Sjælland.
Opprinnelig var planen å danne to kommuner: "Ny Maribo kommune" (av Holeby kommune, Højreby kommune, Maribo kommune, Rødby Kommune) og "Ny Nakskov kommune" (av Nakskov kommune, Rudbjerg kommune, Ravnsborg kommune), men ved en folkeavstemning 18. mai 2005 ble det vedtatt å slå alle syv kommuner sammen i én (med 51,6 % flertall på Midtlolland og 54,9 % på Vestlolland).


Rønnede kommune.
Rønnede kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Den ligger nå i Faxe kommune i Region Sjælland, opprettet i forbindelse med Kommunalreformen i 2007.


Sakskøbing kommune.
Sakskøbing kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den en del av storkommunen Guldborgsund kommune i nye Region Sjælland.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk den nye kommunen sosialdemokratisk borgermester, og Sakskøbings Kaj Petersen fikk dette vervet også i Guldbergsund fra 1. januar 2007.


Stevns kommune.
Stevns kommune er en dansk kommune i Region Sjælland etter Kommunalreformen i 2007. Den ligger på halvøyen Stevns lengst sørøst på Sjælland. Før 1. januar 2007 tilhørte den det nå nedlagte Storstrøms amt, og hadde da et areal på 166,36 km² og en befolkning på 11 380 i 2004.
Her ligger bl.a det berømte Vallø slott.


Ingeniørvitenskap og IKT.
Ingeniørvitenskap og IKT er et relativt nytt 5-årig masterstudie på NTNU, opprettet i 2002.
Studiet kombinerer en tradisjonell sivilingeniørutdannelse med IKT-relaterte fag. Det ble opprettet med tanke på at mange ingeniørdisipliner i dag bruker mye IKT i arbeidet, mens de som utvikler verktøyene til disse ikke har den nødvendige innsikt i de ingeniørfaglige utfordringene verktøyene skal løse.
Linjeforeningen til studentene på I&IKT er Hybrida, dette navnet gjenspeiler studiets særstilling.


Store Heddinge.
Store Heddinge er en by på Sjælland i Danmark og er administrasjonssenter i Stevns kommune. Byen oppsto på 1200-tallet og fikk tittel som kjøpstad i 1441.
Historiske bygninger.
Det fantes en latinskole i byen i perioden 1620–1739.


Gliadorfin.
Gliadorfin er et opioid-peptid som dannes når gliadinkomponenten av gluten-proteinet fordøyes. Den brytes normalt ned til aminosyrer av enzymer, men hos noen individer skjer ikke dette. Peptidene kan da akkumuleres i kroppen og føre til en peptidforgiftning. Dette kalles en proteinintoleranse. Effekten av gliadorfin likner gluteneksorfin.


Muskel.
Fremstilling av en skjelettmuskles oppbygning
Muskel eller muskelvev er en av fire hovedtyper vev som finnes i kroppen. Muskelvev skiller seg fra nervevev, bindevev og epitel ved at det har kontraktile egenskaper, og dermed setter organismen i stand til å bevege seg. Muskelvev har opphav i mesoderm.
En muskel består av vev som er bygget opp av "muskelceller". Kroppens samlede muskelmasse omtales gjerne som muskulatur og er en del av kroppens anatomi. Muskelcellene har spesielle proteinfibre i cytoplasmaet, som gir dem evnen til å trekke seg sammen. Denne egenskapen omformer kjemisk energi til bevegelsesenergi og setter, som oftest sammen med indre organer, skjelettdeler og sener, organismer, dyr og mennesker i stand til å bevege seg. Muskler er også nødvendige for at kroppens indre organer skal kunne fungere. De finnes således overalt i kroppen, der hjertet gjerne ansees for å være den viktigste muskelen.
Muskelvevstyper.
Det er til sammen ca 650 muskler i kroppen. Av disse er ca 639 tverrstripet muskelvev. Antallet er vanskelig å definere eksakt da forskjellige kilder gruperer musklene forskjellig, samt at noen muskler, som for eksempel palmaris longus, varierer i presedens hos mennesker.
Hjertemuskulatur.
Hjertemuskelvev finnes kun i hjertet. Hjertemuskelvev har bygningstrekk fra begge de andre typene muskelvev. Hjertemuskelvev er ikke viljestyrt.
Hjertet trekker seg sammen slik at blodet som befinner seg inne i hjertet blir presset ut, det skjer med stor kraft og så raskt at man hos større pattedyr som mennesket, kan høre det slå. Hos små dyr går slagene så fort at hjertet summer.
Glatt muskulatur.
Glatte muskelceller har en spoleformet (oval, til dels romboid) form. Fordi proteinfibrene som ligger inne i den glatte muskelcella ligger i mange retninger, er en glatt muskelcelle både smal og kort. Den kan være sammentrukket i lang tid, og er som hjertemuskelvevet ikke festet til skjelettet. Disse muskelcellene er ikke viljestyrt. Det glatte muskelvevet finnes i mange av kroppens organer, og det er med og danner veggen i de hule organene (altså de organene som har hulrom). Du finner det blant annet i blodårene og luftveiene.
Når muskelvevet i en blodåre trekker seg sammen blir blodåra trangere og som et resultat av dette vil mindre blod strømme igjennom åra, med andre ord er det glatte muskelvevet med på å dirigere blodstrømmen. Grunnen til at det kalles glatt muskelvev er at proteinfibrene ikke danner noe tverrstripet mønster slik annet muskelvev gjør, noe som resulterer i at muskelvevet ser glatt ut i mikroskop.
Tverrstripet muskulatur.
Det tverrstripete muskelvevet er det mange ser på som «musklene». Det er dette muskelvet som er festet til skjelettet og kan skape kroppslig bevegelse. Vevet er organisert i bunter med muskelfibre, muskelfiberen er mange sammenvokste muskelceller og har derfor mange cellekjerner. Hver enkelt muskelfiber, hver bunt med muskelfiber og alle buntene som sammen utgjør èn muskel er omgitt av bindevev. Tverrstipet muskelvev er det eneste muskelvevet som er viljestyrt.
Muskelvev – Grunnlaget for bevegelse.
Muskelvev består av avlange celler som spesielt har utviklet evnen til å forkorte seg. Det dreier seg om evne til å forandre form, en evne de fleste celler har. Det skyldes tynne proteintråder som ligger på langs i muskelcellene. Muskelvev består av lange trådformede celler. Det er to typer: Tverrstripete muskelceller som finnes i skjelettmusklene, og glatte muskelceller som finnes i innvollsorganer. Det oppstår bevegelse ved av trådene glir i forhold til hverandre.
Dette krever energi i form av ATP / adenosintrifosfat; kroppens egen energipakke. Den kan sammenlignes med en stålfjær som er strukket ut med bruk av ATP. Det blir frigjort energi og varme når muskelfibrene trekkes sammen.
Det er to typer muskelceller: mysointråder som er relativt tykke, og tynnere aktintråder. Når trådene glir i forhold til hverandre, trekker muskelcellen seg sammen. Vi sier at muskelen kontraherer seg. Når vi trener blir musklene sterkere, det skyldes at muskelcellene danner flere proteintråder. Både muskelcellene og musklene blir tykkere.
Testosteron (mannlige kjønnshormoner) øker dannelsen av proteintråder i muskelcellene, musklene vokser.
Binde- og støttevev.
I denne typen vev er det det som ligger mellom cellene, som gir vevet sine spesielle egenskaper. Cellene produserer bestemte kjempemolekyler og fibre dannet av bunter av proteintråder. Kjempemolekylene bestemmer vevets konsistens, om den skal være flytende eller fast. Den mest utbredte typen av slike tråder eller fibre er dannet av proteinet kollagen. Kollagen er veldig strekkfast. I friskt vev har bunter av kollagenfibre hvitaktig, skinnende utsende. Ordningen og mengden kollagenfibre avhenger av hvilke strekkbelastninger vevet utsettes for.
En sene består av nesten bare tettliggende kollagenfibre med samme retning. Kollagenfibrene i huden krysser derimot hverandre slik at huden skal tåle strekk i flere retninger. Dette vevet kalles fast fibret bindevev. Den andre hovedtypen fibre er elastiske. disse finner vi i huden, luftveiene og lungene, og i de store arteriene. Vevets oppgave er blant annet å sikre at organer kan forskyves i forhold til hverandre.


Stubbekøbing kommune.
Stubbekøbing kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den en del av storkommunen Guldborgsund kommune i nye Region Sjælland.


Suså kommune.
Suså kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og ble 1. januar 2007 innlemmet i nye Næstved kommune i Region Sjælland som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.


Antonio Vico.
Antonio Vico (født 9. januar 1847 i Agugliano ved Ancona i Italia, død 25. februar 1929 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og vat tilknyttet det pavelige diplomati. Han var postert i Spania (to ganger], Konstantinopel, Frankrike og Portugal før han ble bispeviet i 1897 og sendt som apostolisk delegat til Colombia, nuntius i Belgia og nuntius i Spania. Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1915–1929.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Vico, Antonio
Vico, Antonio
Vico, Antonio
Vico, Antonio
Vico, Antonio


Gaetano Bisleti.
Gaetano Bisleti (født 20. mars 1856 i Veroli i Italia, død 30. august 1937 i Grottaferrata) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for seminarer og universiteter 1915–1937.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI, og var den som kronet den sistnevnte.
Bisleti, Gaetano
Bisleti, Gaetano
Bisleti, Gaetano
Bisleti, Gaetano


Hvalba.
Hvalba (, dansk: "Kvalbø") er en bygd på Færøyene. Den ligger i enden av Hvalbiarfjørður på nordøstkysten på Suðuroy, den sørligste av Færøyene, og er administrasjonssentrum i Hvalbiar kommuna. 1. januar 2010 hadde Hvalba 626 innbyggere, mot 716 i 1985.
Hvalba ble sannsynligvis grunnlagt i landnåmstiden etter år 825. På 1600-tallet ble Hvalba og de øvrige bygdene på Suðuroy herjet av sjørøvere. I 1629 ble bygda angrepet av tre nordafrikanske skip, men på vei ut av fjorden forliste to av dem, mens det siste tok med seg 30 kvinner og barn som ble solgt som slaver i Nord-Afrika.
I 1960-årene fikk Hvalba veiforbindelse til Sandvík i nord og Trongisvágur i sør gjennom tunneler.


Giovanni Battista Lugari.
Giovanni Battista Lugari (født 18. februar 1846 i Roma i Italia, død 31. juli 1914 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Lugari, Giovanni Battista
Lugari, Giovanni Battista
Lugari, Giovanni Battista
Lugari, Giovanni Battista


Basilio Pompilj.
Basilio Pompilj (født 16. april 1858 i Spoleto i Italia, død 5. mai 1931 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble generalvikar for bispedømmet Roma 1913.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Pompilj, Basilio
Pompilj, Basilio
Pompilj, Basilio
Pompilj, Basilio


Sydfalster kommune.
Sydfalster kommune er en tidligere kommune i Storstrøms amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den en del av storkommunen Guldborgsund kommune i nye Region Sjælland.


Domenico Serafini.
Domenico Serafini O.S.B. (født 3. august 1852 i Spoleto i Italia, død 5. mars 1918 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var etter å ha innehatt sentrale embeder i benediktinerordenen og vært erkebiskop av Spoleto 1900–1904, tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var apostolisk delegat i Mexico 1904–1911, og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1916–1918.
Han ble kreert til kardinal i 1914 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Serafini, Domenico
Serafini, Domenico
Serafini, Domenico
Serafini, Domenico
Serafini, Domenico


Vordingborg kommune.
Vordingborg kommune er en dansk kommune i Region Sjælland, inntil 1. januar 2007 i det nå nedlagte Storstrøms amt. Den ligger både på øyen Sjælland og på øyen Møn i Danmark.
Den gamle kommunen (1970–2006) hadde et areal på 176 km², og hadde 20 226 innbyggere i 2004.


Scipione Tecchi.
Scipione Tecchi (født 27. juni 1854 i Roma i Italia, død 22. januar 1915 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie. Han var pro-prefekt for Kongregasjonen for ritene 1914–1915.
Han ble kreert til kardinal i 1914 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Tecchi, Scipione
Tecchi, Scipione
Tecchi, Scipione
Tecchi, Scipione


Betamax.
Betamax (ofte bare kalt Beta) er et videoavspillingssystem med kassetter.
Opprinnelse.
Det proprietære systemet ble lansert av Sony i 1975, og var verdens første hjemmevideo-system. Systemet var basert på Sonys profesjonelle U-Matic-format og hadde en overlegen bildekvalitet. Betamax ble av mange karakterisert som det beste videosystemet teknisk sett, men ble utkonkurrert av VHS fra JVC, som fra midten av 1980-tallet ble valgt som standard for praktisk talt alle de øvrige produsentene av hjemmevideospillere. Sony produserte imidlertid spillere frem til 2003, men i et svært begrenset opplag. Mens de i toppåret 1984 produserte 2,3 millioner maskiner, var tallet for 2002 bare 2 800 maskiner. I alt ble 18 millioner Betamax-maskiner produsert siden starten.
I følge Sonys egen nettside kom navnet fra en dobbelt betydning: det japanske ordet "beta" som ble brukt til å beskrive metoden signalet ble lagret på båndet, og på grunn av at båndet lignet på den greske bokstaven beta (ß). Suffikset -max kom fra "maximum", som impliserte storhet.
I 1977 utga Sony den første langt-spillende Betamax-spilleren, SL-8200. Denne enheten hadde to opptakshastigheter, normal og halv. Dette ga mulighet for to timers opptak på L-500 Beta videokassetter. SL-8200 skulle konkurrere med VHS-spillerene som hadde mellom 2 og 4 timer opptakstid.
Sanyo markedsførte en versjon som "Betacord", men denne ble også referert til som "Beta". I tillegg til Sony og Sanyo produserte også Toshiba, Pioneer, Murphy Radio, Aiwa og NEC Betamax-spillere.
Hjemmevideo.
Todelte opptakssystemer med kamera og videomaskin separat overtok for Super 8mm film som det foretrukne media for hjemmefilmer. Disse enhetene hadde en bærbar videomaskin i en skulderveske og et separat kamera som var koblet til opptakeren med en spesiell kabel. På dette punktet hadde Betamax flere fordeler ovenfor VHS systemet. Den mindre Betakassetten betydde en mindre og lettere videomaskin. Betas forbedrede bildekvalitet var viktig for hjemmevideo, mens lengre opptakstider ble sett på som unødvendig.
Forbrukerene ønsket dog en løsning med kun en enhet. Det første integrerte videokameraet, Betamovie, kom fra Sony. En av hovedmilesteinene for en integrert løsning var å miniaturisere spillehodet, og Sonys løsning på dette inkluderte et ustandardisert videosignal som først ville bli standardisert når det ble avspilt på fullstørrelse videomaskiner. En sideeffekt av dette var at Beta videokameraet bare kunne ta opp, noe forbrukerene så på som en stor ulempe.
VHS-produsentene fant en bedre løsning for å redusere spillehodet ved å introdusere fire hoder istedet for to. Siden VHS benyttet standardiserte videosignaler, kunne VHS-kameraer spille av opptaket i kameraet, og kopiere over til en videomaskin for redigering. Dette flyttet mye av amatørvideomarkedet dramatisk bort fra Beta, og var en av hovedgrunnene til at Beta mistet sin markedsandel. Eiere av Betaspillere fant ut at de lett kunne koble et VHS kamera til sin Betaspiller for å kopiere og redigere, noe Betamovie ikke kunne. Og hvis en leiefilm ikke var tilgjengelig i Beta, kunne de leie en VHS-kassett og spille den av i VHS kameraet.
Sony kunne ikke gjenskape VHS-C kameraenes funksjonalitet, og når de så den kraftige tilbakegangen i markedsandel, introduserte de Video8 formatet. Håpet var at Video8 kunne erstatte både Beta og VHS for alle bruksområder. For mer informasjon, se artikkelen om videokamera.
Ettermælet av Betamax.
Måten VHS-formatet tok over for Betamax ble en klassisk markedsføringskasus. Sonys forsøk på å diktere industristandarden feilet da JVC gjorde den taktiske beslutningen om å si nei til Sonys tilbud om å lisensere Betamaxformatet fremfor å utvikle sin egen teknologi. JVC følte at å akseptere Sonys tilbud ville føre til samme resultat som med U-Matic, hvor Sony dominerte.
I 1980 hadde JVCs VHS format 70 % av det nordamerikanske markedet. Dette gjorde at VHS-enheter kunne introduseres på det europeiske markedet til en langt lavere pris enn Betamax, som ble produsert i langt mindre skala. I England hadde Betamax 25 % av markedet i 1981, men i 1986 var denne andelen nede i 7,5 %, og fortsatte å synke. I 1984 benyttet førti selskaper VHS-formatet, mens kun 12 selskaper produserte i Betamax. Sony innrømmet til slutt tapet i 1988 da de også begynte å produsere VHS-maskiner under lisens fra Hitachi, selv om de fortsatt produserte Betamax-maskiner.
I Japan hadde Betamax større suksess, og ble til slutt videreutviklet til Extended Definition Betamax med 500+ linjers oppløsning, men til slutt ble både Betamax og VHS erstattet med laserbasert teknologi. Den siste Sony Betamax-enheten ble produsert i 2002.


Holeby.
Holeby er en by på Lolland i Danmark, ca. 8 km syd for Maribo. Byen er administrasjonssenter i Holeby kommune. Holeby har 1854 innbyggere (1. januar 2004).


Søllested.
Søllested var administrasjonssenter i tidligere Højreby kommune i Danmark. Byen ligger på Lolland ca. 9 km øst for Nakskov. Søllested har 1477 innbyggere (1. januar 2004).
Filologen Kristian Kålund var født i Søllested.


NOKAS-ranet.
NOKAS-ranet er det alminnelig brukte navnet på ranet av en tellesentral i Kongsgata i Stavanger tilhørende Norsk Kontantservice (NOKAS) den 5. april 2004, ca klokken 08.00.
Ranerne var utstyrt med skuddsikre vester, hjelmer, finlandshetter, hansker og kjeledresser, og var bevæpnet med AG3 geværer, MP5 maskinpistoler, Kalashnikov automatgevær, M1 Karabin og Remington pistol i kaliber .45 ACP. Samtidig som tellesentralen ble angrepet ble utkjørselen fra Stavanger politistasjon blokkert med en Volvo lastebil som ble satt i brann. De hadde plassert fluktbiler i Sørmarka utenfor Stavanger sentrum. En glassrute i tellesentralen ble knust ved hjelp av slegge, rambukk og 113 skudd avfyrt med automatvåpen. Flere av de ansatte klarte å flykte og minst syv ranere tok seg inn i tellesentralen. Samtidig holdt flere av ranerne vakt ute ved Domkirkeplassen. Det ble avfyrt en rekke skudd mot politiet og politiets biler. Politiførstebetjent Arne Sigve Klungland ble skutt og drept i denne skuddvekslingen. Gjerningsmennene kom unna med 57,4 millioner kroner i ransutbytte, hvilket gjør dette til norgeshistoriens største ran.
Ransforløpet er grunnlag for en film med tittelen "Nokas", som hadde premiere 1. oktober 2010.
Forberedelsene til ranet.
David Toska tilhørte et miljø i Oslo som bestod av flere som var involverte i NOKAS-ranet. Noen var domfelte tidligere, andre ikke, det var en forholdsvis stor vennegjeng, noen hadde holdt sammen helt siden skoledagene, andre var nyere bekjentskaper. Felles var bl.a. interesse for spenning og problemløsninger av mange slag (Toska var en habil sjakkspiller blant annet). Disse egenskapene koblet med flere spesielle forhold høsten 2003/ vinteren 2004 skulle vise seg å bli skjebnesvangre for alle involverte.
I november 2003 leide David Toska Skjeneholen 61 i Sandnes. Gjennom en kontakt disponerte han Nedre Dalgate 41 på Storhaug i Stavanger. Han bor i Skjeneholen med sin samboer og sin nyfødte sønn. Senere leide Kjell Alrich Schumann en sokkelleilighet i Nordvikveien på Roaldsøy rett utenfor Stavanger. Leiligheten i Nedre Dalgate ble brukt som dekkleilighet etter ranet. Ransutbyttet og flere av ranerne oppholdt seg der.
Senvinteren 2004 prøvekjørte ranerne fluktruten fra Stavanger sentrum til Sørmarka. Ruten gikk delvis langs gang- og sykkelstier, noen av dem uferdige. Der ruten gikk langs sykkelstier eller i underganger, gikk ranerne opp ruten, for ikke å vekke unødig oppsikt.
Arne Sigve Klungland.
Klungland (født 1950) var en norsk politiførstebetjent og ble drept under NOKAS-ranet. Han vokste opp i Flekkefjord, var gift og hadde to barn. Ved siden av jobben, var han aktiv i menighetsarbeid i hjembygda Riska.
Etterforskning, avhør og pågripelse.
Under etterforskningen har politiet siktet 13 personer i forbindelse med ranet. 12. april 2005 tilstod David Toska å ha deltatt i ranet, men benektet å ha skutt Klungland. David Toska, som regnes som hjernen bak ranet, står også tiltalt for ranet av Sparebanken NOR på Bryn i Oslo, innbruddsforsøk mot Norsk Medisinaldepot, samt at han er siktet for ranet av Postens brevsenter i 2003. Johnny Thendrup (40) har i avhør innrømmet at han var raneren som ble skutt under ranet. De totalt 37 Nokas-ansatte krever drøye ni millioner kroner i erstatning grunnet traumer som de er påført på grunn av ranet.
Rettssaken i Stavanger tingrett.
Rettssaken, som startet i Stavanger tingrett 19. september 2005, ble ledet av sorenskriver Helge Bjørnestad. Aktorer var statsadvokat Arild Dommersnes og statsadvokat Tor Christian Carlsen. Dommen falt fredag 10. mars 2006.
Rettssaken ble holdt i forsamlingslokalene til menigheten Kristen tjeneste på Forus.
Tiltalte, forsvarere og dom.
Oversikt over de tiltalte, respektiv forsvarsadvokat i parentes, samt den enkeltes dom
Forløpet av rettssaken i Stavanger tingrett.
David Toska innrømmet 22. september å ha deltatt i ranet. Erling Havnå sa seg delvis skyldig i henhold til tiltalen i sin forklaring 26. september.
Tilståelser.
Mellom rettssakene i tingretten og lagmannsretten fremkom det opplysninger i media om at Lars-Erik Andersen hadde fått Harald Stabell som ny forsvarer, og at han hadde avgitt ny forklaring hvor Schumann ble utpekt til å være drapsmannen ved ranet, og hvor han selv har innrømmet å ha deltatt i ranet. Senere fremkom det også at Erling Havnå hadde tilstått ranet og utpekt Schumann som drapsmannen. I lagmannsretten 27. september 2006 innrømmet Kjell Alrich Schumann at det var han som avfyrte skuddene som drepte politiførstebetjent Arne Sigve Klungland.
Rettssaken i Gulating lagmannsrett.
Alle de dømte anket dommen fra tingretten, rettssaken i Gulating lagmannsrett ble påbegynt 4. september 2006. Ankebehandlingen ble, som i tingretten, holdt i forsamlingslokalene til menigheten Kristen tjeneste på Forus.
Forløp.
Da retten ble satt, erklærte Kjell Alrich Schumann seg skyldig etter tiltalen, etter at han inntil dette hadde nektet enhver befatning med NOKAS-ranet. I løpet av saken erklærte også en rekke andre av de tiltalte seg delvis skyldig etter tiltalen. Kun Betew, Thomas Thendrup og Kodzadziku hevdet at de var uskyldige.
Lagretten fant 19. januar samtlige tiltalte skyldig, med unntak av Thomas Thendrup. Frifinnelsen av Thendrup ble imidlertid satt til side av de tre fagdommerne og hans sak ble behandlet på nytt med stor meddomsrett.
Dom i lagmannsretten falt 15. februar 2007, Betew og Pettersen anket dommen på stedet. Påtalemyndigheten anket straffeutmålingen for samtlige tiltalte, med unntak av William Pettersen. Pettersen anket imidlertid selv og påtalemyndigheten erklærte da motanke. Flere av de tiltalte anket over straffeutmålingen, lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Ny behandling av skyldspørsmålet for Thomas Thendrup.
Etter at fagdommerne satte til side lagrettens frikjennelse av Thomas Thendrup ble saken behandlet på nytt med såkalt forsterket meddomsrett. Saken ble avsluttet 13. september 2007, og Thendrup ble dømt til 14 års fengsel. To av de syv dommerne stemte for at Thendrup skulle frikjennes.
Rettssaken i Høyesterett.
Ankebehandlingen av NOKAS-ranet begynte i Høyesterett den 18. juni 2007, og hadde en tidsramme på tre dager. Det var kun ankene over straffeutmålingen som ble fremmet for Høyesterett. Dommere i saken var høyesterettsjustitiarius Tore Schei, Toril Marie Øie, Kirsti Coward, Karin Bruzelius og Magnus Matningsdal.
Riksadvokat Tor-Aksel Busch prosederte saken for påtalemyndigheten. De tiltalte hadde samme forsvarere som for lagmannsretten, med unntak av Dan Pettersen som hadde Bent Endresen som forsvarer for Høyesterett.
Straffesaken for Jusuf Hani.
Jusuf Hani (28) var den eneste som klarte å komme fra Nokas-ranet uten å bli pågrepet. Fem år etter ranet meldte han seg selv i Stavanger. Han ble i juni 2010 dømt til ni års fengsel i Stavanger tingrett etter å erkjent grovt ran med døden til følge.
Kostnader.
Det er beregnet at etterforskningen og rettssakene tilsammen kostet den norske stat i overkant av 300 millioner kroner. Av ransutbyttet på om lag 57 millioner var mesteparten, rundt 51 millioner, fremdeles på avveie i 2008.


Michele Lega.
Michele Lega (født 1. januar 1850 i Brisighella ved Faenza i Italia, død 16. desember 1935 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Den apostoliske signatura 1914–1920, og prefekt for Den apostoliske signatura 1914–1920, og prefekt for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen 1920–1935.
Han ble kreert til kardinal i 1914 av pave Pius X, og var de ikke biskop. Han ble bispeviet i 1926.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Lega, Michele
Lega, Michele
Lega, Michele
Lega, Michele


Stege.
Stege er hovedbyen på øya Møn sør for Sjælland, og var administrasjonssenter i tidligere Møn kommune i Danmark. Etter kommunesammenslåingen i 2007 ligger byen i dag i Vordingborg kommune og tilhører Region Sjælland. Stege er sammenvokst med bydelen Lendemarke som ligger vest for Stege havn, adskilt av en kort bro over et smalt sund. I 2008 var innbyggertallet 3 973.
Byen vokste frem rundt borgen Stegehus som ble grunnlagt i 1247. Stege ble kjøpstad i 1268. Byens mølleport er fra det 16. århundre. På begynnelsen av 1900-tallet var Stege den mest betydningsfulle handelsbyen på Møn, og produksjon av sukker var en av byens viktigste industrier. Sukkerfabrikken ble nedlagt i 1989.


Paolo Marella.
Paolo Marella (født 25. januar 1895 i Roma i Italia, død 15. oktober 1984 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var tilknyttet den apostoliske delegasjon i USA 1924–1933, og var apostolisk delegat og senere nuntius i Japan 1933–1948, apostolisk delegat i Australia 1948–1953, og nuntius i Frankrike 1953–1959.
Han var erkeprest for Vatikanbasilikaen og prefekt for Kongregasjonen for Peterskirken 1961–1964, og president for Sekreteriatet for de ikke-kristne 1964–1973.
Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Marella, Paolo
Marella, Paolo
Marella, Paolo
Marella, Paolo


Nysted.
Nysted er en by i det sydøstlige hjørnet av Lolland i Danmark. Byen er administrasjonssenter i Nysted kommune og har 1381 innbyggere (1. januar 2004).
Nysted kan dateres tilbake til middelalderen, da byen og havnen vokste frem rundt kongeborgen Ålholm og et franciskanerkloster. Helt frem til jernbanens inntog var Nysted det naturlige midtpunkt for handel og trafikk i området, fordi byens havn er den eneste naturlige på hele Lollands sydkyst.


Gustavo Testa.
Gustavo Testa (født 28. juli 1886 i Boltierre i Bergamo i Italia, død 28. februar 1969 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var tilknyttet Pavestolens diplomatiske stasjoner i Østerrike, i Ruhr og Saar 1923–1924, Peru, Bayern og Italia. Han var apostolisk delegat i Egypt, Arabia, Eritrea, Abessinia og Palestina 1934–1948, apostolisk delegat i Jerusalem, Transjordan, Palestina og Kypros 1948–1953, og nuntius i Sveits 1953–1959.
Han var sekretær for Kongregasjonen for østkirkene 1962–1968.
Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Testa, Gustavo
Testa, Gustavo
Testa, Gustavo
Testa, Gustavo
Testa, Gustavo


Qantas.
Qantas er Australias eldste og største flyselskap. Det er også verdens nest eldste flyselskap, bare KLM er eldre. Selskapskoden er QF (QFA).
Historie.
Selskapet ble etablert 16. november 1920 under navnet «Queensland and Nordterritoriet Aerial Services Limited». Selskapet ble imidlertid raskt mer kjent under navnet "Qantas." Selskapet var i statlig eie i perioden 1947 og frem til ut på 1990-tallet, da det igjen ble privatisert. I 2004 etablerte Qantas datterselskapet Jetstar, som er et lavprisselskap.
Setefordeling og kjønn.
I november 2005 ble det offentlig kjent at Qantas praktiserer et regelverk som forbyr voksne mannlige passasjerer å sitte ved siden av mindreårige passasjerer. Dette førte til anklager om diskriminering. Cameroon Murphy, lederen for en borgerrettighetsorganisasjon, kritiserte ordningen og uttalte at den manglet et hvert grunnlag. Han mente det var galt å anta at alle voksne menn var en fare for barn.


Nørre Alslev.
Nørre Alslev er en stasjonsby på Falster i Danmark, ca. 15 km nord for Nykøbing Falster. Byen har 2166 innbyggere og er administrasjonssenter i Nørre Alslev kommune.
I Nørre Alslev finnes Nørre Alslev kirke som er kjent for sine kalkmalerier.


Antonio Bacci.
Antonio Bacci (født 4. september 1885 i Giugnola ved Firenze i Italia, død 20. januar 1971 i Vatikanet) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1960 av pave Johannes XXIII, og var da prest. Han ble bispeviet i 1962.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Bacci, Antonio
Bacci, Antonio
Bacci, Antonio
Bacci, Antonio


Præstø.
Præstø er en by sør på Sjælland i Danmark. Byen er administrasjonssenter i Præstø kommune.


Giuseppe Antonio Ferretto.
Giuseppe Antonio Ferretto (født 9. mars 1899 i Roma i Italia, død 17. mars 1973 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie. Han var Storpønitentiar 1967–1973 (fratrådte dette vervet 16 dager før sin død).
Han ble kreert til kardinal i 1961 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Ferretto, Giuseppe Antonio
Ferretto, Giuseppe Antonio
Ferretto, Giuseppe Antonio
Ferretto, Giuseppe Antonio


Ildebrando Antoniutti.
Ildebrando Antoniutti (født 3. august 1898 i Nimis nær Udine i Italia, død 1. august 1974 i en bilulykke nær Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var tilknyttet nuntiaturene i Kina og Portugal før han ble apostolisk delegat i Albania1936–1937, spesiell pavelig utsending til Spania under den spanske borgerkrig 1937, apostolisk delegat i Canada og Newfoundland 1938–1953, og nuntius Spania 1953–1962. Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1963–1973.
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Antoniutti, Ildebrando
Antoniutti, Ildebrando
Antoniutti, Ildebrando
Antoniutti, Ildebrando


Rødby.
Rødby er en by på Lolland i Danmark, ca. 12 km sydvest for Maribo og ca. 5 km nordøst for Rødbyhavn. Byen har 2386 innbyggere (1. januar 2004) og er administrasjonssenter i Rødby kommune.


Ortofoto.
Et ortofoto er et fotografi tatt fra fly eller satellitt. Bildet er georeferert, det vil si at det inneholder informasjon om hvordan det ligger i det virkelige terrenget, og tilsvarer da et kart som er i samme skala.
Ortofoto brukes ofte som underlag for å visualisere plandata. Veitraséer, nye høyspentlinjer eller bygninger og annet kan presenteres på en lettforståelig måte.
Fotografering.
Fotoene kommer enten fra fly eller satellitt. Det foretrukne tidspunktet for fotografering i Norge er i juni. Da får man friske farger fra nyutsprunge blader og luften er klarere enn senere på sommeren. Solen står også høyt på himmelen slik at skyggene blir korte.
I fly så benyttes spesialkameraer med en filmstørrelse på 23 x 23 cm. Opphenget i flyet er laget slik at kameraet står stille i forhold til bakkeplanet i det bildet tas. Dette er for å minimalisere uskarphet på grunn av bevegelse. Det punktet hvor bildet tas fra, standpunktet, noteres ned. En datamaskin med GPS-mottaker i flyet sørger for dette.
I satellitter benyttes en rekke forskjellige typer kamera. Tidlige varianter slapp ned en filmbeholder gjennom atmosfæren, men i dag benyttes digitale kameraer.
Bildene tas med stort overlapp, så det er bare midtre delen av hvert bilde som brukes i den endelige mosaikken. Oppløsningen på bildene tilsvarer ofte circa 20 cm på bakken.
Digitalisering.
Kjemiske bilder digitaliseres med svært høy presisjon i et laboratorium. De ferdige bildene blir svært store når de lagres ukomprimert.
Korrigering.
Det digitale bildet tilpasses en modell av terrenget. På den måten får hvert bildeelement ("pixel") en kjent posisjon både i lengde, bredde og høyde. Posisjonsdata for kameraet og perspektivet på bildet tas også med i beregningen for å få en riktig avbildning av terrenget.
Fargene på bildet korrigeres også slik at de passer sammen med de inntilliggende bildene.
Sammensying.
Ortofotoene blir til slutt sydd sammen til hensiktsmessige størrelser. Ortofoto som ligger inntil hverandre settes sammen, gjerne langs veier, vannkanter og lignende, der skjøten blir minst mulig synlig.
Den som har bestilt bildet får så et hensiktsmessig utsnitt.


Efrem Forni.
Efrem Forni (født 10. januar 1889 i Milano i Italia, død 26. februar 1976 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet det pavelige diplomati. Han var tilknyttet nuntiaturene i Portugal og Frankrike før han ble nuntius i Ecuador 1937–1953, og i Belgia og Luxembourg 1953–1962.
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Forni, Efrem
Forni, Efrem
Forni, Efrem
Forni, Efrem


Slashdot.
Slashdot (ofte forkortet /.) er en nettside som samler lenker til hovedsakelig teknologinyheter, hvor leserne kan kommentere nyhetene. På mange måter ligner det en blogg.
Slashdot ble startet i 1997 av Rob Malda, og eies i dag av SourceForge, Inc. Med årene har Slashdot fått en svært stor leserkrets, og kommentarer på de individuelle artiklene kommer nesten alltid over 200 i antall, og noen ganger over 1000. Trafikken fra siden gjennom nyhetene de har lenket opp er ofte så stor at målet for lenken får tekniske problemer. Dette kalles "Slashdot-effekten", også når fenomenet oppstår på grunn av andre sider enn Slashdot.


Enrico Dante.
Enrico Dante (født 5. juli 1884 i Roma i Italia, døde 24. april 1967 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som pavelig seremonimester.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Dante, Enrico
Dante, Enrico
Dante, Enrico
Dante, Enrico


R.A. Salvatore.
R.A. Salvatore (født 1959 i Massachusetts) er en amerikansk fantasyforfatter. Hans interesse for fantasy startet da han i sitt andre år på «college» fikk en kopi av J.R.R. Tolkiens "Ringenes Herre" til jul.
Han byttet da hovedfag fra datavitenskap til journalistikk.
Han begynte for alvor å skrive i 1982 på manuskriptet som skulle bli «Echoes of the Fourth Magic». Hans første bok som ble utgitt var «The Crystal Shard» i 1988. Han hadde mange jobber i sine første år som forfatter før han til slutt ga seg til å skrive på fulltid i 1990. Salvatore er mest kjent for figuren sin kalt «Drizzt». Drizzt er en svartalv som har forkastet svartalvenes vanlige levemåte, og vandrer i stedet på overflaten, til og med i dagslys, noe svartalvene egentlig ikke tåler spesielt godt.
Salvatore har til nå skrevet over 36 bøker. Landet mange av hans bøker utspiller seg i er «Faerûn». Faerûn er landet som «Forgotten Realms»-kampanjen for spillet «Dungeons & Dragons» utspiller seg i. «Dungeons & Dragons» er et avansert og populært penn og papir-rollespill som Salvatore spiller mye. Salvatore har også skrevet en hel kampanje for D&D.
Icewind Dale, serien der Drizzt ble introdusert først, er også blitt et PC-spill som foregår i tiden før bøkene. Det er også basert på Dungeons & Dragons. Noen kritikere hevder at bøkene hans har for lite innhold og at han fokuserer for mye på kampscenene, men de fleste priser hans flotte beskrivelser og detaljer både under kamper og utenom.


Sakskøbing.
Sakskøbing er en stasjonsby på det nordøstlige Lolland i Danmark. Byen har 4817 innbyggere og er administrasjonssenter for Sakskøbing kommune.


Stubbekøbing.
Stubbekøbing er en by på det nordlige Falster i Danmark. Byen har 2259 innbyggere og var tidligere administrasjonssenter for Stubbekøbing kommune.


Væggerløse.
Væggerløse er en by på det sydlige Falster i Danmark. Byen har 1 380 innbyggere (2008). Den ligger i Guldborgsund kommune og tilhører Region Sjælland.
På en høy bakke i byen finner man Væggerløse kirke, som stammer fra år 1100. I Væggerløse er det dessuten en butikk, et forsamlingshus, en skole, et pleiehjem og et misjonshus.
For bilister som har kommet med fergen fra Gedser vil nok byen være mest kjent for "Væggerløse Bakke", som bryter opp det monotone landskapet på Sydfalster.
Byen var tidligere (før 2007) administrasjonssenter for Sydfalster kommune.
Fra Væggerløse er det 8 kilometer til Nykøbing Falster, 16 til Gedser, 23 til Stubbekøbing, 34 til Maribo og 38 kilometer til Vordingborg.


Gruppe (psykologi).
Gruppe defineres innenfor psykologi eller sosiologi som en samling av mennesker (eller dyr) som deler bestemte karakterstikker, at de samhandler med hverandre, aksepterer forventninger og forpliktelser som medlemmer av gruppen, og deler en felles identitet. Innenfor denne definisjonen kan et samfunn opptre som en stor gruppe.
Mens totalsummen sammenfatter kun et antall av individer utøver en gruppe i sosiologisk henseende sammenheng. Karakteristisk er at medlemmene i gruppen deler bestemte interesser, verdier, etnisk bakgrunn, språklig bakgrunn og lignende.


Augustenborg kommune.
Augustenborg kommune (tysk: "Augustenburg"), var en kommune sør på øyen Als ved Jyllands vestkyst i Sønderjyllands amt, Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i Augustenborg. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Sønderborg kommune. I kommunen ligger det gamle Augustenborg slott.
Rundt Augustenborg lå kommunene Sydals i sør, Nordborg på nordsiden og Sønderborg i vest, på den andre siden av Als Fjord. Øst for kommunen ligger Lillebelt.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Broager, Gråsten, Nordborg, Sundeved, Sydals og Sønderborg til Sønderborg kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 496.57 km² og den har 76 825 (2007) innbyggere.


Fagbokforlaget.
Fagbokforlaget er et landsdekkende, uavhengig forlag for faglitteratur og læremidler for hele utdanningsløpet; barnehage, grunnskole, videregående, voksenopplæring og høyere utdanning. Fagbokforlaget har også mange trykte og digitale læremidler og kurs rettet mot norskopplæring for minoritetsspråklige.
Fagbokforlaget har hovedkontor i Bergen og avdelingskontorer i Oslo og Sopot.
Fagbokforlaget ble startet i 1992 og omsetter i dag for ca. 100 millioner i året.
Forlaget gir også ut en rekke tidsskrifter og distribuerer bøker for en rekke mindre forlag.
Fagbokforlaget er en del av Forlagshuset Vigmostad & Bjørke, startet og eid av Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke. Inn under forlagshuset hører også etiketten Vigmostad & Bjørke som utgir generelle bøker, blant annet norsk og oversatt skjønnlitteratur og kriminallitteratur, og Eide Forlag, som blant annet gir ut illustrerte verk, bedrifts- og organisasjonshistorie og salmebøker til den nye gudstjenestereformen i 2011.


Marius Müller.
Marius Müller (født 20. august 1958, død 14. mars 1999) var en norsk gitarist, vokalist, låtskriver, programleder og plateprodusent. Han vokste opp på Manglerud i Oslo og startet karrieren som profesjonell musiker allerede som 16-åring. Han ble for alvor kjent i 1981 med låta «Den du veit» og ga totalt ut seks soloalbum og fem album med bandet Funhouse hvor han var frontfigur. 14. mars 1999 omkom Marius Müller etter en bilulykke på Østre Akervei i Groruddalen i Oslo. Müller ble regnet som en av Norges fremste gitarister.
Karriere.
Müller bestemte seg tidlig for at han skulle bli gitarist. Etter å ha blitt foret med Beatlesplater fra han var 6 år av storebroren, skjedde det noe da han som 9-åring var på sommerferie på Sjusjøen ved Lillehammer sammen med familien. Der fikk han høre «The Wind Cries Mary» med Jimi Hendrix på jukeboxen på hotellet. Dette ble et veiskille for ham – «en sanseopplevelse som gjorde at jeg bestemte meg for å gjøre noe med livet mitt» sa han senere i et intervju med Aftenposten.
12 år gammel startet han sitt første band sammen med kompiser fra blokken på Manglerud der han vokste opp. 16 år gammel og rett fra ungdomsskolen, ble han profesjonell gitarist (senere også låtskriver) da han svarte på en annonse fra et fransk band som skulle turnere i Nord-Norge. I de neste 24 årene jobbet han ustanselig med gitaren som fast følgesvenn, både som musiker, komponist, plateprodusent og programleder i radioen og på TV.
Etter turnéen med det franske bandet, jobbet han blant annet med bl.a Jahn Teigen, Alex og Olav Stedje. Han var også medlem i Lava før han ble popstjerne i rakettfart da han gikk solo. Debuten skjedde i 1981 med albumet "Den du veit". Tittelmelodien ble en landeplage av de helt store, og ble sammen med balladen "Carmen" fra 1983 for alltid hengende ved ham. Marius Müller var «den du veit». 10 år seinere sa han til VG at han ikke for alt i verden ville opplevd suksessen som snill «popbamse» på nytt. Da hadde han etablert seg som en gitarist med langt mer tyngde.
På slutten av 80-tallet dannet han Funhouse og dette ble bandet hans fram til det ble oppløst i 1997. I Funhouse fikk Müller vist fram sine eminente egenskaper som gitarist, og bandet levde på sitt rykte som et forrykende live-band på konsertscener landet over.
Parallelt med Funhouse hadde Müller sin solokarriere og ga blant annet ut instrumentalalbumet "Seks" i 1995. Han jobbet også som studiomusiker, produsent og komponist og laget blant annet filmmusikk til filmer som "Veiviseren" og Prima Veras "Soga om Olav den Hellige". Han vant Gammleng-prisen som studiomusiker i 1985.
Våren 1996 var han en av programlederne i radioprogrammet "Herreavdelingen" på NRK P3.


Klamydia.
Klamydia er en seksuelt overførbar infeksjon forårsaket av bakterien "Chlamydia trachomatis". Ordet "klamydia" brukes også om selve bakterien.
Forekomst.
Infeksjonen rammer i hovedsak unge voksne. Årlig avlegges i underkant av 20 000 positive klamydiaprøver i Norge. Dette gir imidlertid sannsynligvis et altfor lavt tall på antall smittede, da en studie gjort av studenthelsetjenesten på Blindern viste at 1 av 6 var infisert.
Symptomer.
Årsaken til dette er at Infeksjonen arter seg med relativt lette symptomer som lett svie ved vannlating og av og til også lett utflod. Infeksjonen gir ingen symptomer i 60-80% av tilfellene, noe som gjelder begge kjønn. Dette medfører at en stor andel av de infiserte ikke søker legehjelp og slik bidrar til videre spredning.
Patogenese.
Klamydia kan ramme urinrøret, endetarmen, konjunktiva eller skape en systemisk infeksjon hos begge kjønn, og bartholinkjertlene eller livmorhalsen hos kvinner.
Ved ubehandlet infeksjon, kan den hos kvinner bre seg opp til egglederne og forårsake en betennelse (salpingitt), og hos menn bre seg via sædlederne til bitestiklene og forårsake en betennelse (epididymitt). Disse betennelsene kan i verste fall føre til infertilitet, med større risiko for kvinner enn for menn.
Ubehandlet klamydiainfeksjon er en av de vanligste årsakene til ufrivillig barnløshet hos kvinner.
Diagnose.
Diagnose stilles på grunnlag av PCR, som avslører klamydiabakteriens DNA i cellerester fra urinrøret. Prøvemateriale kan enten tas med vattpinne eller ved urinprøve.
Behandling.
Infeksjonen behandles i de aller fleste tilfeller med en engangsdose Azitromycin. Behandling av seksuelt overførbare infeksjoner er gratis i Norge. Pasienter som ikke vil at opplysning om deres kjønnssykdom skal gis til HELFO (Helsetjenesteforvaltningen) eller apotek, velger likevel ofte å betale egenandel og medisin, selv om de har rett på gratis behandling.


Karmelittordenen.
Karmelittordenen (latin "Ordo Fratrum B. Mariae V. de Monte Carmelo", «Brødreordenen av den salige Jomfru Maria av Karmelberget», forkortes O.C. og O.C.Carm) er en katolsk orden.
Den ble grunnlagt mot slutten av det 12. århundre av eremitter på Karmelberget. De hadde reist en liten kirke viet til Jomfru Maria, og tok navn etter kirken. Regelen de tok ble skrevet omkring 1208 av St. Albert, som var latinsk patriark av Jerusalem.
Opprinnelig mente brødrene å leve som eremitter på øde steder. På grunn av uroen i Det hellige land måtte de flykte til Europa, og de begynte å slå seg ned i byer og spise i fellesskap. De begynte også å preke for legfolket og å ta imot almisser.
I det 14. århundre begynte noen kvinner å leve etter regelen, og i 1432 ble den andre orden, kvinnegrenen, godkjent. Det finnes også en tredje orden.
Ordensdrakten er hvit med brunt skapular.
Reform.
Ordenen har blitt reformert flere ganger. Den viktigste er Teresa av Avilas reform, som la grunnlaget for de uskodde karmelittene. Hun ble fulgt av Johannes av Korset, som reformerte den mannlige grenen.


De uskodde karmelittene.
Den uskodde karmelittordenen (latin "Ordo Fratrum Discalceatorum B. Mariae V. de Monte Carmelo", «Den uskodde brødreordenen av Jomfru Maria av Karmelberget», forkortes O.C.D.) er en katolsk orden.
Den ble godkjent midlertidig i 1562 med endelig godkjenning i 1568, som et resultat av en reform i Karmelittordenen. Reformen hadde blitt startet av Teresa av Avila blant søstrene i Spania, og ble fulgt opp blant brødrene av Johannes av Korset. I utgangspunktet var det ikke meningen å splitte ordenen, men dette ble resultatet etter at det viste seg at de reformerte og de ikke-reformerte ikke kunne fungere innen samme orden.
Begrepet «uskodd» viser til at de reformerte brukte enkle sandaler i stedet for sko, noe som er et tegn på fattigdom og enkel levned.


Ribe.
Rådhuset i Ribe i Danmark.
Ribe er en by i Esbjerg kommune i Region Syddanmark i Danmark. Byen regnes som Danmarks eldste by. Befolkningstallet i Ribe by var 8 192 i 2011.
Ribe var i tiden 1970-2007 administrativt sentrum for den nå oppløste Ribe kommune, og for Ribe Amt.
Navnet Ribe kan tilbakeføres til det olddanske "ripa", som betyr "stripe" eller "strimmel". Alternativt kan navnet stamme fra nordtysk og frisisk, med stedsnavnene "Riep" og "Riip", som man mener kommer fra det latinske «ripa»; "flodbredd".
Man antar at Ribe var en by før 7-800 e.Kr, og at den var den ledende byen i Jylland i vikingtiden og tidlig middelalder, mens Hedeby "(Haithapu)" og Aalborg "(Alabu)" sto noe mer i skyggen for Ribe. Reelt sett var byen Danmarks hovedstad i tidlig vikingtid.
Byen har mange velbevarte gamle bygninger, og mer enn hundre hus i byen er fredet. Danmarks eldste rådhus, som kan dateres tilbake til 1496, ligger på von Støckens Plads i Ribe. I 1709 ble eiendommen kjøpt av byen til rådhus. Byen har Danmarks eldste provinsmuseum. Fra 1723 var Christian Falster rektor på katedralskolen i Ribe.
I litteraturen.
I romanen om Janteloven («En flyktning krysser sitt spor» fra 1933) av den norsk/danske forfatteren Aksel Sandemose skriver forfatteren: «Menneskene kan man lige så godt henføre til Ribe eller Arendal.»


Liste over Færøyenes statsministre.
Liste over Færøyenes statsministre omfatter regjeringssjefer på Færøyene gjennom tidene. Den offisielle tittelen for disse har på færøysk vært "løgmaður", altså "lagmann". Tittelen er en videreføring av embetet som ordstyrer på Lagtinget fra rundt år 1000 til 1816. I 1948 trådte den færøyske hjemmestyreloven i kraft, og øyene fikk sin egen regjering. For å skille dagens regjeringssjef fra de historiske lagmennene, oversettes tittelen vanligvis til "statsminister", mens dagens ordstyrer på Lagtinget tituleres lagtingsformann. Enkelte statsministre har også utpekt en spesifikk visestatsminister.
Statsministeren velges av Lagtinget, enten etter et lagtingsvalg eller et vedtatt mistillitsvotum. En avtroppende statsminister og dennes regjering vil da bli sittende som et forretningsministerium inntil alle avtaler rundt regjeringssamarbeidet er avklart, samt at ministerne i den nye regjeringen er utnevnt. Endringer i regjeringens sammensetning foretas av statsministeren eller ved mistillitsvoteringer mot ministre i Lagtinget.
Fra 1948 til 2009 har Færøyene hatt tolv statsministre. Fire har vært lærere, to var revisorer, to var forretningsmenn, to var sysselmenn (lensmenn), i tillegg til en maskiningeniør og en regnskapsfører. Den eneste kvinnen har vært Marita Petersen fra Javnaðarflokkurin, som var statsminister fra 1991 til 1993.
Sambandsflokkurin har hatt flest individuelle statsministere, med fem per 2009, mens Javnaðarflokkurin har sittet med makten lengst gjennom Atli Dams 17 år i embetet. På tross av mengden politiske partier, og av disse i dag fire jevnstore, har kun partiene Sambandsflokkurin, Javnaðarflokkurin og Fólkaflokkurin hatt statsministeren. Det eldste partiet, Sjálvstýrisflokkurin, har aldri hatt statsministeren. Geografisk fordeler statsministrene seg på de fire store valgkretsene Suðurstreymoy, Eysturoy, Norðoyar og Suðuroy. Altså representerte statsministrene disse på Lagtinget da de ble valgt til embetet. De små valgkretsene Vágar, Sandoy og Norðurstreymoy har aldri hatt statsministeren, men disse er føde- og oppvekststedene til henholdsvis Pauli Ellefsen, Peter Mohr Dam og Andrass Samuelsen.
Nåværende statsminister er Kaj Leo Johannesen fra Sambandsflokkurin, som tiltrådte 24. september 2008.
Eksterne lenker.
Statsministre
Færøyene


Liste over verdens stater etter befolkningsstørrelse.
Dette er en liste over verdens stater rangert etter befolkningsstørrelsen.
Se også: Liste over stater, Liste over verdens stater etter areal, Brutto nasjonalprodukt per innbygger
Befolkningsstørrelse


Léon-Etienne Duval.
Léon-Etienne Duval (født 9. november 1903 i Chenex nær Annecy i Frankrike, død 30. mai 1996 i Alger i Algerie) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Alger 1954–1988. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Franske kardinaler


Sigrun Slapgard.
Sigrun Slapgard (født 30. oktober 1953) er en norsk journalist og forfatter. Hun arbeider i NRKs utenriksredaksjon, og rapporterte hjem for NRK fra Qatar under invasjonen av Irak i 2003. Høsten 2007 overtok hun som programleder for utenriksmagasinet Urix.
Slapgard ble nominert til Brageprisen og fikk Melsom-prisen for sin biografi over den kvinnelige krigsreporteren Lise Lindbæk.
Hennes bestefar var forfatteren Bjarne Slapgard.


Justinus Darmojuwono.
Justinus Darmojuwono (født 2. november 1914 i Godean i Indonesia, død 3. februar 1994 i Semarang i Indonesia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Semarang 1963–1981. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Jóannes Eidesgaard.
a> ble underskrevet. Erklæringen var en utenrikspolitisk avtale mellom Danmark og Færøyene, og gav Færøyene økte muligheter på dette feltet.
a> da den ankommer Tvøroyri i oktober 2005.
Eidesgaard taler til Nordisk Råd i 2006.
Jóannes Dan Eidesgaard (født 19. april 1951 i Tvøroyri) er en færøysk sosialdemokratisk politiker (JF). Han har lang fartstid fra færøysk politikk og har vært lagtingsmedlem siden 1990, kommunestyremedlem 1980–2000, folketingsmedlem 1998–2001, partiformann 1996–2011, tre ganger minister samt statsminister ("løgmaður") 2004–2008. Eidesgaard har yrkesbakgrunn som lærer og fisker.
Tidlig liv.
Jóannes Eidesgaard ble født i Tvøroyri på Suðuroy i 1951, som sønn av Jona og Erling Eidesgaard. Jóannes Eidesgaard var elev ved Tvøroyrar skúli 1958–1967 og studerte ved Rungsted Statsskole i Danmark i 1970. Han begynte ved Føroya Læraraskúli i 1973 og avla eksamen her i 1977. Han jobbet fra da av som lærer ved Tvøroyrar skúli, og han ble valgt inn i kommunestyret i Tvøroyri i 1980, et verv han beholdt inntil 2000. Eidesgaard var i tillegg fisker fra 1987–1988. Han sluttet som lærer da han i 1990 ble valgt inn på Lagtinget for Javnaðarflokkurin.
1991: Minister.
Allerede i 1991 ble Eidesgaard med i Færøyenes regjering. Han ble sosial-, helse- og arbeidsminister i Atli Dams sjette regjering fra 15. januar. 18. januar 1993 ble regjeringen omformet, med Marita Petersen som statsminister, og Eidesgaard fikk også ansvar for kultursaker i tillegg til sine tidligere saksområder. 24. april samme år ble Marita Petersens regjering endelig innsatt, da med Eidesgaard tilbake som sosial-, helse- og arbeidsminister.
Regjeringen måtte tre tilbake etter lagtingsvalget 1994. Dette var på samme tid som finanskrisen på Færøyene 1989–1995, som Marita Petersens regjering riktignok hadde forsøkt å løse, men som allikevel hadde gitt unionistiske Sambandsflokkurin så stor oppslutning at Petersen måtte gå av til fordel for Edmund Joensen. I Edmund Joensens første regjering kunne Eidesgaard inntre som finans- og økonomiminister, samt visestatsminister. 11. juni 1996 ble Javnaðarflokkurin erstattet med Fólkaflokkurin i regjeringskoalisjonen, og Eidesgaard måtte forlate stillingen. Samme år ble han valgt til ny partiformann i Javnaðarflokkurin etter Marita Petersen.
1998: Folketinget.
Ved folketingsvalget 1998 ble Eidesgaard valgt inn i det danske Folketinget som én av to representanter fra Færøyene. Den andre var Óli Breckmann (FF). Eidesgaard gav den danske venstresiden det ene mandatet den trengte for å stifte ny regjering under Poul Nyrup Rasmussen, men stemte samtidig imot Socialdemokratiets kandidat til folketingspresident, Birte Weiss. Valget ble dermed uavgjort, og måtte avgjøres med loddtrekning, hvor opposisjonskandidaten Ivar Hansen (V) vant. Eidesgaard begrunnet sine avgjørelser med at «færøyingene ikke blander seg inn i styringen av Danmark. Da bør heller ikke danskene gjøre slikt på Færøyene, og derfor bør Hjemmestyreloven reforhandles.» Til tross for at Eidesgaard fikk flest personstemmer, ble ikke Eidesgaard valgt for en ny periode, idet folketingsvalg ikke er personvalg slik som færøyske lagtingsvalg.
2004: Statsminister.
Lagtingsvalget 2004 gav et svært godt resultat til Javnaðarflokkurin. Eidesgaard klarte å samle en koalisjon bestående av Javnaðarflokkurin, Fólkaflokkurin og Sambandsflokkurin, og den 3. februar 2004 var Jóannes Eidesgaards første regjering et faktum. Foruten Eidesgaard var Javnaðarflokkurin kun representert ved sosial- og helseminister Hans Pauli Strøm. Regjeringen var tidlig enig om at økonomien var et viktigere satsningsområde enn en eventuell løsrivelse fra Danmark, og regjeringen gikk inn for økte privatiseringer. Særlig så Eidesgaard det som essensielt å modernisere fiskeflåten for å kunne møte konkurransen fra lavkostland.
Da Eidesgaard tiltrådte som statsminister var det fortsatt 300 millioner danske kroner minus i budsjettet, samt 150 nye millioner kroner i avdrag på gjeld til Danmark. Han holdt fast ved sitt «velferd fremfor løsrivelse»-standpunkt gjennom hele statsministerperioden, men mente at oljeforekomster på færøysk sokkel kunne være løsningen på budsjettunderskudd og vedvarende skepsis til løsrivelse.
Bare 20 dager etter innsettelsen valgte Eidesgaard å avsette en minister, nemlig fiskeriminister Johan Dahl fra Sambandsflokkurin, på grunn av Dahls uryddige fortid som investor. Ytterligere én minister ble avsatt av Eidesgaard, denne gang var det innenriksminister Jacob Vestergaard fra Fólkaflokkurin. Vestergaard hadde sørget for at hovedkvarteret til det offentlige fergeselskapet Strandfaraskip Landsins ble flyttet til Suðuroy, hvor Vestergaard også er fra.
2. september 2005 underskrev Eidesgaard og Islands utenriksminister, Davíð Oddsson, en avtale om tollfri adgang til de to landenes markeder.
Fámjinserklæringen.
Eidesgaard underskrev Fámjinserklæringen sammen med Per Stig Møller den 25. mars 2005. Erklæringen tok for seg det utenrikspolitiske samarbeidet mellom Færøyene og Danmark, og gav Færøyene større muligheter på dette feltet. Det ble åpnet for at Færøyene på sikt kunne etablere ambassader i utlandet, for å erstatte dagens representasjoner («"sendistovur"»).
Lokaliseringene av de ulike representasjonskontorene skapte også kontrovers i Eidesgaards regjeringstid, da Danmark krevde at den færøyske representasjonen på Island skulle være i den danske ambassaden i Reykjavík; færøyingenes kraftige reaksjoner gjorde at kontorene til slutt ble liggende adskilt. I august 2005 satte Eidesgaards regjering seg et mål om at Færøyene skulle bli medlem av EFTA i løpet av 2006.
Avtale om Smutthavet.
I september 2006 kunne Eidesgaard signere en historisk avtale i New York sammen med de vestnordiske utenriksministerne; Valgerður Sverrisdóttir fra Island, Per Stig Møller fra Danmark og Jonas Gahr Støre fra Norge. Avtalen gjaldt den tidligere omstridte fordelingen av havbunnen i Smutthavet, lengst sør i Norskehavet. Siden slutten av 1990-årene hadde Norge, Island, Danmark og Færøyene inngått kvoteavtaler for fiske i Smutthavet, noe den nye avtalen åpnet for en forandring på.
Nye regjeringspartnere.
I forkant av lagtingsvalget 2008 ble det klart at Eidesgaard og Javnaðarflokkurin ikke ville videreføre den eksisterende regjeringskoalisjonen. De gikk dermed i samtaler med sosialistiske Tjóðveldi og sentrumspartiene Sjálvstýrisflokkurin og Miðflokkurin. Særlig Tjóðveldi og Sjálvstýrisflokkurin kom med krav om at en eventuell ny regjering måtte ha en klar selvstyreprofil, i motsetning til den foregåendes passive innstilling. Dette skapte tvil innad i Javnaðarflokkurin, og Eidesgaard hadde så sent som i desember 2007 sagt at han satte «velferd fremfor løsrivelse». Dette kravet ble allikevel innfridd, men spørsmålet om hvem som skulle bli ny statsminister lå fortsatt helt åpent. Derfor ble Tjóðveldis Høgni Hoydal og Eidesgaard valgkampens argeste konkurrenter, og Kringvarp Føroya sendte i etterkant en todelt dokumentar kalt «"Fimm dagar fyri valið"» («Fem dager før valget»), som belyste nettopp denne striden.
I valgkampen lagde Javnaðarflokkurin en svært personlig valgkampfilm med fokus på Eidesgaard som person og hans hverdag og visjoner som statsminister. Denne skilte seg ut fra de øvrige partienes filmer, som fokuserte på partienes politikk og hovedsaker. Den nye koalisjonen vant etterhvert valget, og Jóannes Eidesgaard ble statsminister, selv om Hoydal hadde flere personstemmer og stemmer på sitt parti. I Jóannes Eidesgaards andre regjering fikk Eidesgaard selskap av partifellene Hans Pauli Strøm og Helena Dam á Neystabø.
Det kanskje viktigste regjeringen fikk gjennomført i løpet av sin korte levetid var å bestemme at folkeavstemningen på Færøyene 2010 skulle gjennomføres.
2008: Finansminister.
Eidesgaard i København i 2006.
Grunnet interne stridigheter, med en krangel om kontorlokaler som utløsende årsak, trakk Tjóðveldi seg ut av regjeringen den 15. september, og forårsaket dermed en regjeringskrise. Eidesgaard måtte på nytt søke støtte fra Sambandsflokkurin og Fólkaflokkurin. Dette resulterte i Kaj Leo Johannesens regjering, som ble utnevnt 26. september, da Eidesgaard tapte statsministerposten til Sambandsflokkurins Kaj Leo Johannesen. Eidesgaard er finansminister i regjeringen fra samme dato.
Den 30. september 2008, kort tid etter at Eidesgaard hadde offentliggjort statsbudsjettet for 2009, måtte han legges inn på sykehus, da han hadde følt smerter i brystet. Det ble videre ikke meldt om ytterlige komplikasjoner.
Da finanskrisen slo inn for fullt på Island vinteren 2008/2009, var Eidesgaard raskt ute med å få Lagtinget til å akseptere en låneavtale til Island. Han fikk like etter enstemmig støtte, på tvers av alle partigrenser, til å gi Island et rentefritt lån på mer enn 330 millioner kroner. «Vi vet hva det vil si å ikke ha kredittverdighet noe sted i vanskelige tider. Jeg er sikker på at Island ville gjort det samme for Færøyene i en liknende situasjon,» kommenterte Eidesgaard, med referanse til den færøyske finanskrisen i 1990-årene. Avtalen ble underskrevet av Eidesgaard og Árni M. Mathiesen i Reykjavík den 18. november, og Eidesgaard sa at «det er fint å kunne gi en hjelpende hånd; er det noen som vet hva en krise betyr for et land så er det vi.»
Nedgang i økonomien, særlig innen fiskerisektoren, gjorde at Eidesgaard i desember 2008 estimerte Færøyenes budsjettunderskudd for 2009 til ca. 570 millioner danske kroner.
Utmerkelser.
Eidesgaard ble utnevnt til storridder med stjerne av Den islandske falkeorden i 2007, for aktivt å ha styrket samarbeidet mellom islendinger og færøyinger.


Benno Gut.
Benno Gut O.S.B. (født 1. april 1897 i Reiden i Sveits, død 8. desember 1970 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og ble abbed-primas for den benediktinske konføderasjon i 1959. Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1968–1970.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Gut, Benno
Gut, Benno
Gut, Benno
Gut, Benno
Gut, Benno


Manuel Gonçalves Cerejeira.
Manuel Gonçalves Cerejeira (født 29. november 1888 i Lousado ved Braga i Portugal, død 2. august 1977 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var patriark av Lisboa 1929–1971.
Han ble kreert til kardinal i 1929 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.


Antonio Ribeiro.
António Ribeiro (født 21. mai 1928 i Gandarela de Basto ved Braga i Portugal, død 24. mars 1998 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var patriark av Lisboa 1971–1998.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Ingvar Moe.
Ingvar Moe (født i 11. desember 1936 i Etne, død 2. september i 1993) var en norsk forfatter, lyriker og oversetter.
Moe arbeidet i omkring 20 år som lærer, blant annet i Nøtterøy og Nodeland.
Han debuterte i 1975 med diktsamlingen "Løktastolpefrø", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Moes første bøker ble skrevet på Etnedialekt. Sammen med flere andre av hans bøker, som oppvekstromanen "Rundt sjøen" (1986), tok de opp bygdeproblematikk på en måte som ble godt mottatt av både kritikere og lesere. Moes bøker har i seg både et oppgjør med det stengende og undertrykkende i småsamfunnet, kombinert med en kjærlighet til bygda og de skapende kreftene i bygda.
Moe var en populær kåsører i NRK radio. Foruten sitt forfatterskap for voksne skrev han også ungdomsromaner og barnebøker. Som barnebokforfatter er han særlig kjent for humoristiske bøkene om Oldemor.


Teodósio Clemente de Gouveia.
Teodósio Clemente de Gouveia (født 13. mai 1889 i São Jorge i Santana på Madeira, død 6. februar 1962 i Lourenço Marques i Mosambik) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Lourenço Marques 1941–1962.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958, som valgte pave Johannes XXIII.
Gouveia, Téodosio Clemente de
Gouveia, Téodosio Clemente de
Gouveia, Téodosio Clemente de
Gouveia, Téodosio Clemente de
Gouveia, Téodosio Clemente de
Gouveia, Téodosio Clemente de


José da Costa Nunes.
José da Costa Nunes (født 15. mars 1880 i Candelaria på Asorene i Portugal, død 29. november 1976 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble i ung alder misjonær i Macao i Kina og ble presteviet der i 1903. Han ble generalvikar av bispedømmet, som også omfattet Portugisisk Timor, og var biskop av Macao 1920–1940. Senere var han erkebiskop av Goa og Damão (med tittel patriark av Østindia) 1940–1953 (patriarktittelen beholdt han imidlertid til sin død).
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.


Thomas Benjamin Cooray.
Thomas Benjamin Cooray O.M.I. (født 28. desember 1901 i Periyamulla Negombo på Ceylon, nå Sri Lanka – døde 29. oktober 1988 i Tewatta Ragama) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Colombo 1947–1976.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Hyacinthe Thiandoum.
Hyacinthe Thiandoum (født 2. februar 1921 i Poponguine i Senegal, død 18. mai 2004 i Aix-en-Provence i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Dakar 1962–2000.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1976 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Hans moralske autoritet strakte seg ut over de kristnes rekker; han hadde utmerkede relasjoner med muslimene, og særlig med marabouten Thierno Saïdou Nourou Tall som han kalte "mon père" (min far).


Mario Luigi Ciappi.
Mario Luigi Ciappi O.P. (født 6. oktober 1909 i Firenze i Italia, død 23. april 1996 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var teolog for det pavelige hushold.
Han ble kreert til kardinal i 1977, pave Paul VIs siste konsistorium før han døde.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Hari Rud.
Hari Rud er en elv som flyter fra fjellene i det sentrale Afghanistan til Turkmenistan hvor den forsvinner i Kara-Kum-ørkenen. "Rud" betyr «elv» på persisk.
Elven oppstår i Koh-i Baba fjellrekken som er del av Hindu Kush-systemet, og følger en relativt rett rute mot vest.
I det vestlige Afghanistan flyter Hari Rud sør for Herat. Dalen rundt Herat var historisk berømt for sin fruktbarhet og tette kultivasjon. Elven møter Jam Rud ved minareten i Jam, som er sagt å være den nest høyeste minareten i verden med sine 65 metere.
Etter Herat svinger elven nordvest, så nord, og utgjør den nordlige grensen mellom Afghanistan og Iran. Videre nord utgjør den den sørøstlige delen av grensen mellom Iran og Turkmenistan.
I Turkmenistan er den kjent som "Tedzhen"-elva og den passerer nær byen Tedzhen.


Banjo.
Banjoen er et strengeinstrument med et trommeskinn over resonanskassen. Den er av afrikansk opprinnelse.
Antallet strenger på en banjo kan variere, men opprinnelig hadde den 5 strenger, og dette strengeantallet er mest vanlig også i dag. Denne banjotypen kalles gjerne bluegrass-banjo fordi den er mest brukt i country- og bluegrassmusikk, og er vanligvis stemt i tonene GDGHD. Den femte strengen (G) er en oktav høyere enn den tredje, og den har også den for strengeinstrumenter særegenhet at den ikke «starter» på samme sted som de andre strengene, men derimot i femte bånd, hvilket gir en spesiell – og for bluegrass meget anvendelig – effekt. Blant de mest kjente utøvere på 5-strengs banjo er Earl Scruggs, en gigant i bluegrass-sammenheng, og Béla Fleck. Sistnevnte har tatt instrumentet et skritt videre ved å bruke det til klassisk musikk.
Det finnes også varianter av 4-strengs banjoer som kalles plektrumbanjo og tenorbanjo. Disse brukes hovedsakelig innen dixielandjazz og tradisjonell irsk musikk.
Av de mest kjente 4-strengs banjomusikere kan Barney McKenna (irsk 17-bånds tenor) og Sean Moyses (22-bånds plektrum) nevnes.
Ukulelebanjoen finnes i utgavene sopran og tenor i hovedsak. Sopranen er 53cm lang som en vanlig ukulele. Den tidligere nevnte Sean Moyses har også tenorukulelebanjo (CGEA) som en av sine spesialiteter.
Gitarbanjoen har 6 strenger, er stemt som en gitar og brukes hovedsakelig av gitarister som også vil spille banjo. Dessverre er kvaliteten på dagens nye gitarbanjoer dårlig, men 20-70-talls gitarbanjoer har en meget god kvalitet.
Mandolinbanjoen har 8 strenger og er stemt som en mandolin. Denne brukes i hovedsak av mandolinister. Få eksemplarer blir produsert i dag, men 20-50-talls eksemplarer er ikke uvanlige å finne.


Nazgûl.
I Tolkiens univers var Nazgûl menneskenes konger, som i det andre tideverv fikk de ni maktens ringer av Sauron. Alle ni ble underlagt ringenes makt, og ble til "Ringskrømt", vesener uten kropper som verken er døde eller levende. De ble Saurons mektigste tjenere, og underla seg ham uten betingelser. Det er mulig at han fikk makt over dem fordi han kontrollerte deres Ringer.
"Nazgûl" stammer fra Saurons mørke språk og betyr Ringskrømt. "Nazg", ring, finner vi også i inskripsjonen i den ene ringen. "Gûl" betegner,disse Saurons tjener, som vesener fra "åndeverdenen", og har sannsynligvis ikke noe å gjøre med det arabiske "Ghûl".
Nazgûls fyrste, også kjent som "Heksekongen" fra Angmar, grunnla i året 1300 i det tredje tidevervet "Hekseriket Angmar". Derfra overtrekker han Arnor med krig, noe som fører til Arnors undergang.
Nazgûl forbereder Dol Guldur og Mordor på deres herres tilbakekomst, de erobrer Minas Ithil (som siden blir kalt Minas Morgul) og dreper Gondors siste konge. Først i året 3018 i det tredje tideverv kommer de fram som de "Svarte rytterne". De leter etter "Lommelun" i Hobsyssel, for å finne den ene ringen og bringe den tilbake til Sauron. Gollum sa disse to ordene etter å ha blitt fanget av Mordors orker, og blitt utsatt for endeløse pinsler. Siden Hobbsyssel er et et svært ukjent sted, leter de først i dalen der Anduin renner gjennom, Gollums opphavssted. Derfor kommer de ikke til Hobsyssel før utpå høsten og unngår så vidt å støte på Frodo, som har satt kursen mot Kløvendal ("Imladris"). Reisen til Kløvendal utvikler seg til å bli en flugt fra Nazgûl. På denne flukten blir Frodo stukket i skulderen av en Morgulklinge, på Blåstertopp, av "Heksekongen". Ved Bruinen ("Striblrumla") ved Kløvendal blir Nazgûlene skylt bort av en magisk flodbølge, manet fram av Elrond med hjelp av Gandalf.
Etter at dette har ført til at de har mistet både hestene og gevantene sine, kommer de først fram igjen i et senere kapittel som budbringere av skrekk og gru, ridende på vingede vesener. De fyller alle med skrekk og driver håpet ut av folkets hjerter.
Ved beleiringen av Minas Tirith blir Nazgûls fyrste slått av Éowyn, og på den måten går den 1000 år gamle spådommen til alven Glorfindel i oppfyllelse, at Heksekongen ikke skal bli drept av noen mann.
Ettersom makten til Nazgûl er knyttet til ringens skjebne, foregår de resterende åtte ved ødeleggelsen av den ene ringen.
Som Frodo Lomelun (med hjelp av Gollum) kaster Hersker Ringen i Domedagsberg.


Galatia.
Provinsen Galatia, år 120 e.Kr.
Galatia (gresk: Γαλατία) var i antikken et område i høylandet i sentrale Anatolia (dagens Tyrkia). Dagens tyrkiske hovedstad Ankara ligger i det som var oldtidens Galatia.
Galatia har navn etter innvandrende gallere (eller et folk som snakket et keltisk språk) fra Trakia (sammenlign med Tylis) som bosatte seg her på 200-tallet f.Kr. og ble den herskende samfunnsklassen. Området ble kalt for «Gallia i Øst», romerske skribenter karakteriserte dets innbyggere som "galli" (gallere eller keltere). Galaterne selv etterlot seg ikke skriftlige kilder og deres navn på dem selv er derfor ukjent.
Geografi.
Galatia var omgitt i nord av Bithynia og Paflagonia i øst mot Pontos, i sør mot Kilikia og Lykaonia og i vest mot Frygia. Hovedstaden var Ancyra (det vil si dagens Anakara).
Keltiske Galatia.
Ved å se på galaterne som en form for helleniserte villmenn, kalte Francis Bacon og andre skribenter i renessansen dem for «gallo-graeci», «gallere bosatt hos grekerne» og landet for «Gallo-Graecia», det samme gjorde den latinske historikeren fra 200-tallet e.Kr., Junianus Justinus. I en mer vanlig betegnelse i antikken er ("Hellēnogalátai") av Diodorus Siculus' "Biblioteca historica" v.32.5, i et avsnitt som er oversatt: «... og ble kalt for "gallo-graeci" grunnet deres forbindelse med grekerne», noe som identifiserer Galatia i greske Østen i motsetningen til Gallia i Vest.
Galaterne var i deres opprinnelse en del av den store keltiske utvandringen som invaderte oldtidens Makedonia, ledet av en viss Brennos (død 279 f.Kr.). De opprinnelige keltere som bosatte seg i Galatia kom via Trakia under lederskapet av Leotarios og Leonnorios en gang rundt 270 f.Kr. Tre stammer utgjorde disse stammene, tektosagere, "trocmii", og "tolistobogii".
Brennos invaderte Hellas i 281 f.Kr. med meget stor krigsbande og ble slått tilbake i siste liten fra å plyndre tempelet til Apollon i Delfi. På samme tid kom en annen gallisk gruppe av menn, kvinner og barn som vandret gjennom Trakia. De hadde skilt lag fra Brennos' folk i 279 f.Kr. og hadde innvandret inn Trakia under ledere Leonnorios og Lutarios. Disse dukket opp i Anatolia i 278–277 f.Kr.; andre invaderte Makedonia, drepte den ptolemiske herskeren Ptolemaios Keraunos, men ble til sist slått tilbake av den makedonske konge Antigonos II Gonatas, sønnesønn av den beseirede "diadok" (hærfører) Antigonos I Monofthalmos («den enøyde»).
Etableringen av Galatia.
En galaters hode avbildet på en trakisk gullgjenstand, 200-tallet f.Kr. Istanbuls arkeologiske museum.
De kom på invitasjon fra Nikomedes I av Bithynia som ba om hjelp i en dynastisk kamp mot sin bror. Tre stammer krysset over fra Trakia til Anatolia. Deres antall skal ha utgjort rundt 10 000 stridende menn og rundt det samme antallet kvinner og barn, fordelt på de tre nevnte stammene. De ble til sist beseiret av selevkiderkongen Antiokos I Soter i kamp hvor selevkiderne benyttet krigselefanter som sjokkerte kelterne. Selv slagets framdrift ble brutt, var galaterne på ingen måte utryddet. Isteden førte innvandringen til etableringen av et langvarig keltisk området i sentrale Anatolia som omfattet de østlige delene av oldtiden Frygia, et området som ble kjent som Galatia. Der bosatte de seg og ble styrket med ytterligere innvandring fra samme stammer i Europa, de overkjørte Bithynia og skaffet seg rikdommer og forsyninger med å plyndre naboland. Galaterne invaderte den østlige delen av Frygia ved minst en anledning, i henhold til romerske kilder.
Forfatningen av staten Galatia er beskrevet av den greske historiker og geograf Strabon: i overensstemmende til skikker, hver stamme var delt inn i kantoner, hver styrt av en «tetrark», høvding, med en dommer under seg, hvis makt var ubegrenset, unntatt i tilfeller av mord som ble bedømt for et råd av 300 menn trukket fra tolv kantoner og som møttes ved et hellig sted, et stykke underfor Ancyra, skrevet på gresk som Drynemeton, men peker mot keltiske "*daru-nemeton" i betydning «hellig sted med eik», "drys" = eik, og "nemeton" = hellig lund. Den opprinnelige lokale befolkningen i Kappadokia var selvstyrende av egne byer og det meste av landet, men betalte tiendedel til deres nye overherrer som utgjorde et militært aristokrati og holdt avstand i deres befestede jordbruksområder, omgitt av deres krigsbander.
a>», romersk marmorkopi av en hellenistisk skulptur, slutten av 200-tallet f.Kr. (Kaptiolmuseene i Roma).
Galaterne var krigere, respektert av både grekere og romere. De ble ofte innleid som leiesoldater, tidvis kjempet de på begge sider av store slag. I årevis herjet høvdingene og deres bander den vestlige halvdelen av Anatolia som allierte til den ene eller den andre av de stridende fyrster inntil de stilte seg sammen med den opprørske selevkiderfyrsten Antiochos Hierax som styrte i Anatolia. Hierax forsøkte å beseire kong Attalos I av Pergamon (241–197 f.Kr.), men isteden ble de hellenistiske byene forent under Attalos' fane og hans hær påførte motstanderne alvorlige nederlag. En gang rundt 232 tvang han galaterne til å bosette seg fast og holde seg til den regionen som de allerede gitt sitt navn. Det kunstneriske temaet «Døende galler», en berømt statue som ble vist i Pergamon, forble et yndet objekt i hellenistisk kunst for over en generasjon og er fortsatt verdsatt.
Attaliddynastiet i Pergamon benyttet seg av galaterne som leiesoldater i de økende ødeleggende krigene i Anatolia. Andre grupper deserterte fra deres egyptiske overherre Ptolemaios IV etter at en solformørkelse hadde forskrekket dem.
Tidlig på 100-tallet f.Kr. hadde de vist seg som fryktinngytende allierte for Antiokos III den store, den siste konge av Selevkideriket som forsøkte å få overherredømme over Anatolia. I 189 f.Kr. sendte Roma Gnaeus Manlius Vulso på et krigstokt mot galaterne i det som kalles for den galatiske krig. Han beseiret dem og Galatia ble deretter dominert av Roma gjennom regionale herskere fra 189 f.Kr. og framover. Galatia forfalt og falt inn under Pontos, et oldtidsrike som lå lengre øst og mot kysten av Svartehavet. De ble endelig frigjort i de mitridatiske kriger mellom Pontos, ledet av Mitridates VI, og Romerriket og hvor galaterne støttet Roma.
I avtalen av 64 f.Kr. ble Galatia en klientstat av Romerriket, deres gamle forfatning forsvant og de tre høvdingene, feilaktig kalt for «tetrarkere», ble utnevnt, en for hver stamme. Men dette opplegget ble snart lagt til side grunnet at en av disse høvdingene hadde egne ambisjoner. Deiotaros, en samtidig med Cicero og «Julius Cæsar», gjorde seg selv til herre av de andre to høvdingene og ble til sist anerkjent av romerne som «konge» av Galatia.
Romerske og kristne Galatia.
Et nyere utsyn over tempelet til Augustus og Roma i Ankara.
Da Deiotaros døde ble kongedømmet Galatia gitt til Amyntas, en kommandant av hjelpetropper i den romerske hæren til Marcus Brutus og Gaius Cassius Longinus som siden fikk velviljen til Markus Antonius.
Imidlertid ved hans død i 25 f.Kr. ble Galatia underlagt Romerriket av Octavius Augustus og ble en ordinær romersk provins. Ved hovedstaden Ancyra bygde kongens arving, Pylamenes, et tempel for den frygiske guden Men for å ære Augustus, "Monumentum Ancyranum", som en tegn på hans troskap. Det var på murene av dette tempelet i Galatia at kilden til Augustus' "Res Gestae" ble bevart for ettertiden. Få av de romerske provinsene var mer entusiastisk lojale til Roma enn denne. Galaterne praktiserte også en form for romersk-keltisk polyteisme, vanlig i keltiske land.
I løpet av sin andre misjonsreise besøkte apostelen Paulus fra Tarsus, fulgt av Silas og Timoteus, i henhold til "Apostlenes gjerninger" 16:6 i Det nye testamente, «det frygiske og galatiske området» og hvor han ble holdt igjen av sykdom.
Den jødisk-romerske historikeren Josefus har knyttet den bibelske figuren Gomer til Galatia (eller til Gallia generelt): «Gomer fant de som grekerne nå kaller galatere [gallere], men deretter kalt for gomerittere.» Andre har knyttet Gomer til kimmeriere.
Galaterne snakket fortsatt galatisk (gallisk) på tiden til Hieronymus' tid (347–420 e.Kr.) som skrev at galaterne i Ancyra og treverne i Trier (i hva som i dag er tyske Rhinland) snakket det samme språket.
I en administrativ omorganisering i tiden 386-395 ble Galatia etterfulgt ved ny inndeling i henholdsvis Galatia Prima og Galatia Secunda eller Salutaris, som inkluderte deler av Frygia. Skjebnen til det galatiske folket er et emne preget av usikkerhet, men det synes som om de antagelig ble absorbert i den gresktalende befolkningen i de vestlige og sentrale delene av Anatolia.
Det var et kortvarig forsøk på 1000-tallet å gjenetablere et uavhengig Galatia ved Roussel de Bailleul, en normannisk eventyrer.


Ork.
En ork fra en tegneserie.
Orker er eventyrfigurer, vanligvis framstilt med et mørkegrønt uhyggelig utseende og med store tenner stikkende ut av munnen. Orker er kjent fra både historier, film, dataspill, rollespill og lignende. Ork er avledet fra "orc", avledet fra det latinske "Orcus" som var et annet ord for den romersk-greske guden Pluto/Hades som hersket over underverden og de døde, og kan sammenlignes i Bibelsk forstand med demoner og lignende.
Orker i gammelengelsk og middelalderske sagn.
I gammelengelske (angelsaksiske) eventyr og sagn kjempet Beowulf mot den onde Grendel som skal ha nedstammet fra rasen "Orc-néas", som betyr «døde orcus». Grendel bodde i en hule som lå under vann, akkurat som en annen av middelalderens orker, Spekkhoggeren. På engelsk kalles spekkhoggeren for "orca" og ble i en kilde fra middelalderen beskrevet som skjellet, stivbørstet, med grisetryne og støttenner.
Orker i Ringenes Herre.
Orker som de kjennes fra fantasyuniverset stammer fra Tolkiens "Ringenes Herre". Tolkien har fått mye av sin inspirasjon fra sagnet om Beowulf. Hans orker bor i huler i klipper, hvor de tjener en enda mer ondskapsfull skapning enn de selv. I motsetning til orkene fra eksempelvis spillene Warhammer eller Warcraft har Tolkiens orker ikke grønn hud.
I Tolkiens oppdiktede univers Midgard tjener orkene de onde maktene. Melkor (Morgoth) gjorde mange alver til slaver. Han slo og ødela dem over lang tid, og av dem skapte han det elendige folket orker. Orkene er fylt med et hat til den som skapte dem, men frykten for ham tvinger dem til å følge ham.


Sultan Ali Shah.
Sultan Ali Shah var herskeren av Afghanistan fra 1818 til 1819. Han var sønnen av Timur Shah, og den nest siste Durrani emiren. Han ble kastet av sin bror Sultan Ayub Shah.


Abu Dhabi.
Abu Dhabi, offisielt, Emiratet Abu Dhabi, (arabisk:إمارة أبو ظبيّ) (imārat ābūw ẓ’ābīy), oversatt "Gazellens far"), er et av sju emirater som utgjør De forente arabiske emirater. Den er det største emiratet etter areal, og det nest største etter befolkning (etter Dubai).
Abu Dhabi dekker ca 86% av landarealet i landet. Presidenten i landet har sete i hovedstaden Abu Dhabi, som også er sete for mange oljeselskaper, ambassader og regjeringen. Al Ain er Abu Dhabis nest største befolkningsområde med 614.180 innbyggere (2007), og ligger 150 kilometer østover fra kysten.
Khalifa bin Zayed Al-Nahyan er emir både i Abu Dhabi og De forente arabiske emirater. Olje ble funnet i 1958, noe som førte til stor økonomisk vekst. Abu Dhabis økonomiske vekst og virksomhet er tuftet på funksjonen som senter for landets oljeindustri, samt hovedstadsfunksjonene.
Økonomi og transport.
Abu Dhabi står for om lag 60% av føderasjonens bruttonasjonalprodukt, med en verdiskaping på om lag US$ 100 millioner per år (2006). Den viktigste inntektskilden er produksjon av olje, samt inntekter fra formuesplasseringer i fast eiendom og aksjemarkeder i Dubai og i utlandet. Oljen brukes som energikilde i transport, varmekraftverk, og til avsaltingsanlegg for sjøvann, med et stort slikt anlegg bl.a i oljebyen Ruwais, ved kysten vest i emiratet.
Det er internasjonale lufthavner i Abu Dhabi og Al Ain – Abu Dhabi internasjonale lufthavn og Al Ain internasjonale lufthavn. Motorvei nr 11 går fra Saudi-Arabia og Ruwais i vest, via Bani Yas, til Dubai i nord. Motorvei nr 22 går østover til Al Ain, og nr 33 går østover til Al Hiyar.
De ledende havnene er Abu Dhabi (Port Zayed) og Ruwais. Det er ingen jernbane i landet.
Demografi og byer.
De 1 850 230 innbyggerne i Abu Dhabi er av svært variert etnisk og nasjonal herkomst. I likhet med naboemiratet Dubai, har også Abu Dhabi lykkes i å tiltrekke en mengde utenlandske arbeidere, eksperter og etablerere, som utgjør majoriteten av befolkningen.
Av disse er bare Abu Dhabi og Al Ain virkelige storbyer, og disse to byene vokser svært raskt.


Nadir Shahs og Zahir Shahs styre.
Denne artikkelen tar for seg tiden til de to siste kongene i Afghanistan.
Styret til Mohammed Nadir Shah (1929-1933).
Mohammed Nadir Shah var rask med å fjerne de fleste av Amanullah Khans reformer, men til tross for sine forsøk på å gjenoppbygge en hær som nettopp hadde vært involvert i å slå ned et opprør, forble styrkene svake mens de religiøse lederne og stammelederne ble sterkere. I 1930 brøt det ut opprør blant Shinwari pashtoer og blant tadsjikere i Kabul-provinsen. Samme året krysset en sovjetisk styrke grensen i forfølgelse av en usbekisk leder. Hans styrker hadde herjet med sovjetiske styrker fra sitt skjulested i Afghanistan. Han ble drevet tilbake til sovjetisk side av den afghanske hæren i april 1930, og på slutten av 1931 hadde de fleste opprørene blitt slått ned.
Nadir Shah utnevnte et kabinett bestående av ti medlemmer, for det meste familiemedlemmer, og i september 1939 kalte han inn til et loya jirga med 286 representanter som bekreftet hans krav på tronen. I 1931 utstedte kongen en ny grunnlov. Til tross for at det ga seg ut for å være et konstitusjonelt monarki, innsatte dokumentet offisielt et kongelig oligarki, og folkelig deltagelse var bare en illusjon.
Selv om Nadir Shah beroliget religiøse fraksjoner med en konstitusjonell vektlegging av otodokse religiøse prinsipper, tok han også steg mot å modernisere Afghanistan materielt, men samtidig langt fra så pågående som sin fetter Amanullah. Han forbedret veier, særlig hovedveien nordover gjennom Hindu Kush, og kommunikasjonsmetoder. Han bygget opp kommersielle forbindelser med de samme utenlandske landene som Amanullah hadde etablert diplomatiske forbindelser med på 20-tallet, og under lederskapet til flere prominente entreprenører innførte han et banksystem og langtids økonomisk planlegging. Selv om hans forsøk på å forbedre hæren ikke bar frukt umiddelbart, hadde Nadir Shah skapt en 40 000 mann sterk styrke da han døde i 1933 fra nesten ingen nasjonal hær i det hele tatt.
Nadir Shahs korte fire års styre endte voldelig, men han fullførte likefullt en bragd som hans bestefars onkel, Dost Mohammed Khan, ville ha vært stolt over: Han gjenforente et fragmentert Afghanistan. Nadir Shah ble myrdet i 1933 av en ung mann fra en familie som hadde kranglet med kongen siden han kom til makten.
Styret til Mohammed Zahir Shah (1933-1973).
Mohammed Zahir Shah, Nadir Shahs sønn og etterfølger ble Afghanistans siste konge. For hans første tretti år på tronen, aksepterte han rådene til mektige rådgivere i den kongelige familien, først hans onkler, senere sin fetter, Mohammed Daoud Khan. Og bare i det siste tiåret av sitt styre, hersket Zahir Shah uhindret.
Zahir Shah og hans onkler (1933-1953).
Tre av de fire Musahiban-brødrene overlevde Nadir Shahs død, og fortsatte å utføre avgjørende innflytelse over beslutningene i løpet av Zahir Shahs første tjue år som hersker. Den eldste, Sardar Mohammed Hashim Khan, som hadde vært statsminister under den forrige kongen, beholdt posten inntil han ble erstattet av sin yngre bror, Sardar Shah Mahmud Khan i 1946.
Hashim satte i livet politikken som hans brødre allerede hadde lagt opp til. Interne målsetninger til den afghanske regjeringen var å styrke hæren og forbedre økonomien, inkludert transport og kommunikasjon. Begge målene trengte utenlandsk hjelp. Hashim henvendte seg til Tyskland siden han hverken ønsket å involvere Sovjetunionen eller Storbritannia. Innen 1935 hadde tyske eksperter og forretningsfolk satt opp fabrikker og vannkraftprosjekt etter invitasjon av den afghanske regjeringen. Mindre mengder hjelp kom også fra Japan og Italia.
Afghanistan sluttet seg til Folkeforbundet i 1934, samme år som USA offisielt anerkjente Afghanistan. Konklusjonen av Saadabad-traktaten med Iran, Irak og Tyrkia i 1937 styrket Afghanistans regionale bånd med islamske nabostater.
Etter utbruddet av andre verdenskrig proklamerte kongen afghansk nøytralitet 17. august 1940, men de allierte var svært misfornøyde med nærværet av store grupper med tyske ikke-diplomatisk personell. I oktober krevde de britiske og sovjetiske regjeringene at Afghanistan skulle utvise alle ikke-diplomatisk personell fra aksemaktene. Selv om den afghanske regjeringen vurderte dette kravet som en fornærmelse og ulovlig, fryktet den Irans eksempel. Storbritannia og Sovjet okkuperte Iran i august 1941 etter at regjeringen ignorerte et lignende krav. Afghanistan beordret ikke-diplomatisk personell fra de krigførende parter å forlate landet, og et loya jirga sammenkalt av kongen støttet hans absolutte nøytralitetspolitikk. Etter som krigen utviklet seg, sørget den for et stort marked for Afghanistans landbruksprodukter (særlig i India).
Kort tid før krigen endte, erstattet Shah Mahmud sin eldre bror som statsminister, og ledet landet i en periode med stor endring i både intern og ekstern politikk. Blant annet ledet han gjennomføringen av Helmand-dalsprosjektet, et kooperativt vanningforsøk som trakk Afghanistan inn i ett tettere forhold med USA som finansierte mye av arbeidet. Han stod også for åpningen av forholdet til den nyopprettede staten Pakistan, som arvet pashtoene fra den tidligere britisk-styrte siden av Durand-linjen. Pashtoene ønsket en uavhengig eller autonom stat som inkluderete pashto-språklige i Pakistan. Denne saken ville ha en betydelig innvirkning på afghansk politikk, i tillegg til Shah Mahmuds politiske liberalisering av landet.
Pashtunistan-saken.
Emir Abdur Rahman Khan hadde bittert gitt opp Durand-linjen og inge av hans etterfølgere tok opp igjen bråket rundt pashtoenes gjenforening selv da de samarbeidet med britiske styresmakter i andre saker. Til slutt ble linjen som delte pashto-folket ekstremt omdiskutert i regjeringene til både Afghanistan og Pakistan.
Selv om saken ble mest betent i løpet av delingen, forsterket britisk politikk i området før 1947 Pashtunistan-problemet. I 1901 hadde britene opprettet et nytt administrativt område, Nord Vest Grense-provinsen som de delte fra Punjab. Denne nye provinsen ble delt i bosatte distrikter og stamme-agentur. De siste ble styrt av en britisk politisk agent som rapporterte direkte til Delhi.
I 1934 utvidet britene selvstyret til Nord Vest Grense-provinsen. På denne tiden hadde Indias Nasjonale Kongress (Kongress-partiet), som mange muslimer så som en hovedsakelig hindu organisasjon, ekspandert sin politiske aktivitet til å inkludere provinsen. Forbindelsene mellom de politiske lederne av Nord Vest Grense-provinsen og de indiske lederne av kongressen var slik at et flertall i provinsens forsamling opprinnelig stemte for å gå med India i delingen, en beslutning som antagelig hadde blitt forkastet av valgflertallet i provinsen. I juli 1947 holdt britene en folkeavstemningen i de bosatte distriktene i provinsen der befolkningen ble stilt overfor valget mellom å slutte seg til et uavhengig India eller et uunngåelig Pakistan. Omtrent 56 prosent av de stemmeberettigede deltok og over 90 prosent stemte for å slutte seg til Pakistan. Et loya jirga ble holdt i stamme-agenturet. Stilt overfor valget mellom India og Pakistan, valgte stammene det siste.
Selv om både Afghanistan og Pakistan gjorde tilnærminger overfor hverandre, var ikke problemet løst. I et av regjeringens forsøk på å undertrykke stammeopprør i 1949, bombet et fly fra Pakistans luftforsvar en landsby rett over grensen. I respons kalte den afghanske regjeringen sammen et loya jirga, som deklarerte umiddelbart at det anerkjente «hverken den innbilte Durand eller noen lignende grense» og at alle avtaler, fra Durand-avtalen av 1893 og fremover, om saken var ugyldige. Irregulære styrker ledet av en lokal pashto-leder krysset grensen i 1950 og 1951 for å styrke afghanske krav. Pakistans regjering nektet å akseptere afghanske utspill om de ikke hadde kontroll over disse mennene, begge nasjoners ambassadører ble tilbakekalt, men utvekslet på nytt etter noen få måneder.
Saken om en internasjonal grense gjennom pashtoenes områder var viktig for de som la politikken i Kabul. Pakistan holdt tilbake vitale gjennomgangslaster av olje til Afghanistan i tre måneder i 1950, antageligsom hevn for afghanske stammeangrep over grensen. På denne tiden endret den afghanske regjeringens interesser til tilbud om hjelp fra Sovjetunionen og i juli 1950 skrev den under en betydelig avtale med Sovjetunionen.
Tidlige forbindelser med Sovjetunionen.
Pakistans avskjæring av olje over Pashtunistan-saken og den resulterende handelsavtalen mellom Afghanistan og Sovjetunionen var betydelige vannskiller i de bilaterale forholdene. Avtalen var mye mer enn en byttet av sovjetisk olje, tekstiler og industrivarer mot afghansk ull og bomull. Sovjet tilbød utbyggningshjelp for å sette opp anlegg for oppbevaring av olje, hjelp til å lete etter olje og gassreserver nord i Afghanistan og tillatelse til fri tranposrt av varer gjennom sovjetisk territorium. Dette nye forholdet var attraktivt ikke bare fordi det gjorde det vanskelig for Pakistan å forstyrre den afghanske økonomien ved blokade eller forsinkelser i vareleverasjonen, men også fordi den skapte en balanse mot USAs hjelp i Helmanddals-prosjektet. Etter 1950 økte den sovjetisk-afghanske handelen kraftig idet sovjetiske teknikere ble ønsket velkomne og et handelskontor ble åpnet.
Eksperiment med liberalisert politikk.
Den tredje viktige politiske saken i den umiddelbare etterkrigstiden, var eksperimentet i større politisk toleranse og liberalisering. Oppmuntret av unge, vestlig-utdannede medlemmer av den politiske eliten, tillot statsministeren valg til nasjonalforsamlingen som var merknart mindre kontrollert enn de hadde vært tidligere. Resultatet var det «liberale parlamentet» i 1949. Han tolererte aktiviteten til politiske opposisjonsgrupper. Den mest høyrøstede av disse gruppene var Wikh-i-Zalmayan ("oppvakt ungdom"), en bevegelse som bestod av forskjellige uenige grupper som ble etablert i Kandahar i 1947. En nylig grunnlagt studentorganisasjon var ikke bare et forum for politisk debatt, men satte opp teaterstykker som kritiserte islam og monarkiet. Aviser kritiserte regjeringen og mange grupper begynte å kreve et mer åpent politisk system.
Men liberaliseringen gikk lenger enn statsminister hadde planlagt. Han reagerte ved å prøve å forme et regjeringsparti, og da dette slo feil, begynte han å bryte ned motstanden. Kabul Universitets studentorganisasjon ble oppløst og mange opposisjonsledere ble fengslet. Parlamentet som ble valgt i 1952 var et betydelig tilbakesteg fra det som ble valgt i 1949. Det korte eksperimentet i politikk var over.
Til tross for at det mislyktes, hadde det liberale eksperimentet viktige følger for nasjonens politiske fremtid. Det skapte et vekstgrunnlag for den revolusjonære bevegelsen som skulle ta makten i 1978. Fremtidige marxistiske ledere av Afghanistan, Noor Mohammed Taraki, Babrak Karmal og Hafizullah Amin var alle involvert. Regjeringskrisen i 1951 og 1952 som førte til en brå slutt på liberalisering, fremmedgjorde mange unge, reformvennlige afghanere som opprinnelig hadde et håp om forbedre den eksisterende strukturen framfor å radikalt forvandle den.
Daoud som statsminister (1953-1963).
I etterkant av de mislykkede politiske reformene i 1949-52, kom et betydelig oppgjør i den kongelige familien. Innen midten av 1953 utfordret de yngre medlemmene av kongefamilien, som kan ha inkludert kongen selv, dominansen til kongens onkler. Striden ble offentlig i september 1953 da kongens fetter og svigerbror, Mohammed Daoud Khan, ble statsminister. Daoud var den første av den unge, vestlig-utdannede generasjonen av kongefamilien som tok makten i Kabul. Men dersom motstanderne av det liberale eksperimentet håpet at han ville bevege seg mot et mer åpent politisk styre, ble de snart skuffet.
Til tross for Daouds bekymring for å rette på hva han så som tidligere regjeringers pro-vestlige fordommer, manifesterte hans ivrige interesse i modernisering seg i fortsatt støtte av Helmanddals-prosjektet. Daoud fortsette også forsiktig i spørsmålet om kvinnefrigjøring. På 40-årsjubileet for nasjonal selvstendighet i 1959, opptrådte konene til hans ministere offentlig uten slør på hans oppfordring. Da religiøse ledere protesterte, utfordret ham dem til å sitere et eneste vers i Koranen som påla sløret. Da de fortsatte å protestere, fengslet han dem for en uke.
Daouds sosiale og økonomiske politikk var forsiktig reformistisk og relativt vellykket. Men det var ikke alltid like vellykket, hans utenrikspolitikk førte til betydelig økonomisk forstyrrelser og til slutt, slutten på hans politiske innflytelse. Daouds utenrikspolitikk ble styrt av to prinsipp: å balansere hva han så på som en pro-vestlig orientering som tidligere regjeringer hadde gjennomført ved å bedre forholdene med Sovjetunionen (uten å ofre USAs økonomiske støtte) og å forfølge Pashtunistan-saken med alle mulige midler. I en viss utstrekning forsterket de to målene hverandre da fiendtlige forhold med Pakistan førte til at Kabul-regjeringen måtte støtte seg på Sovjet og dets handel og gjennomgangsveier med resten av verden. Daoud trodde at rivaliseringen mellom de to supermaktene for lokale allierte skapte en grobunn som han kunne bruke for å spille den ene mot den andre i sin streben etter støtte og utviklingshjelp.
Daouds ønske om økte bilaterale relasjoner med Sovjet ble forsterket ved nødvendighet da den afghansk-pakistanske grensen ble stengt i fem måneder i 1955. Da de iranske og amerikanske regjeringene erklærte at de ikke var i stand til å opprette alternative handelsveier til Afghanistan, hadde ikke afghanerne noe annet valg enn å be om en fornyelse av deres transittavtale fra 1950 med Sovjet. Den ble ratifisert i 1955 og ble fulgt opp av en ny bilateral bytteavtale. Etter at de sovjetiske lederne Nikolai Bulganin og Nikita Khrusjtsjov besøkte Kabul i 1955, annonserte de et utviklingslån på 100 millioner dollar til prosjekter som begge parter var enige om.
Til tross for klimaet pga den kalde krigen mellom de to supermaktene, forsøkte Daouds regime å styrke båndene med USA. USA sine interesser i Afghanistan vokste som et resultat av amerikanske forsøk på å skape en allianse blant landene i den «nordlige rekken»: Iran, Irak, Pakistan og Tyrkia. Afghanistan nektet å slutte seg til den USA-sponsede Bagdad-pakten og beholdt sin nøytralitet fra blokkene. Dette avslaget hindret ikke USA fra å fortsette sitt forsiktige hjelpeprogram, men det var nølende til å bidra Afghanistan med militær assistanse, dermed vendte Daoud seg til Sovjet og dets allierte for militær hjelp. I 1955 fikk han militært materiell for anslagsvis 25 millioner dollar. I tillegg begynte østblokken byggingen av militære flystriper i Bagram, Mazar-e Sharif og Shindand.
På grunn av Daouds besettelse med Pashtunistan-saken, ble alle andre politiske saker uviktige i forhold. I 1953 og 1954 brukte Doud mer av sin tid på å fremme Pashtunistan-saken, som å betale stammefolk på begge sider av grensen til å underbygge den pakistanske regjeringen og å spre fiendtlig propaganda. Men i 1955 ble situasjonen mer kritisk fra Douds synsvinkel da intern politikk presset Pakistan til å oppgi de fire provinsstyrene i vestlige Pakistan og opprette en privinsiell enhet (En enhetsplanen). Den afghanske regjeringen protesterte mot nedleggelsen av Nord Vest Grense-provinsen (utenom stamme-agenturet). Stengningen av den pakistanske grensen om våren og høsten i 1955 viste igjen behovet for gode relasjoner med Sovjet for å holde de afghanske handelsveiene åpne.
Selv om afghanerne forble lite villige til å akseptere status quo i Pashtunistan-saken, forble konflikten uten fremdrift i flere år (der forholdet mellom de to landene ble noe bedre). Kuppet i 1958 som førte general Mohammed Ayub Khan til makten i Pakistan klarte heller ikke å endre denne situasjonen. I 1960 sendte Daoud tropper over grensen inn i Bajaur i et forsøk på å manipulere hendelser i området og for å legge press på Pashtunistan-saken, men afghanske militære styrker ble kastet ut av Pakistans forsvar. Denne propagandakrigs-tiden, som ble gjennomført med radio, var uten resultat.
Det dårlige klimaet mellom Afghanistan og Pakistan toppet seg 6. september 1961. Trafikken mellom de to landene stoppet opp, akkurat da to av Afghanistans eksportavlinger, druer og granatepler, var klar til å fraktes til India. I en verdifull pr-gest tilbød Sovjet å kjøpe avlingene og fly dem fra Afghanistan. Det Sovjet ikke fraktet ut, fløy det afghanske flyselskapet Ariana til India i 1961 og 1962. På samme tid forsøkte USA å megle i konflikten, selv om deres bånd med Pakistan var en hindring.
I tillegg ble mye av utstyret og materiellet gitt av utenlandske hjelpeprogram som trengtes for utviklingsprosjekt holdt tilbake i Pakistan. Et annet resultat av uenigheten med Pakistan var Pakistans beslutning om å stenge grensen for nomader (medlemmer av Ghilzai som også er kjent som Powindahene eller Suleiman Khel), som lenge hadde tilbrakt vintrene i Pakistan og India og somrene i Afghanistan. Pakistan-regjeringens uttalelse som benektet at avgjørelsen var relatert til konflikten med Afghanistan var lite smart og saken la stein til byrden i en voksende konflikt mellom de to landene. Afghanistans økonomiske situasjon fortsatte å bli dårligere. Regjeringen var sterkt avhengig av tollavgifter som falt dramatisk, handelen led og utenlandske pengereserver ble alvorlig belastet.
I 1963 var det klart at hverken Daoud i Afghanistan eller Ayub Khan i Pakistan ville trekke seg. For å avslutte stridsemnet måtte en av dem fjernes fra makten. Til tross for økende kritikk av Ayub blant noen av hans landsmenn, var hans posisjon generelt sterk, mens Afghanistans økonomi led. I mars 1963 søkte kong Zahir Shah Douds oppsigelse med støtte fra kongefamilien på grunnlag av at landets økonomi ble verre som et resultat av hans politikk i Pashtunistan. Siden han kontrollerte hæren, kunne Daoud sikkert ha motstått kongens ønske, men likevel trakk han seg. Muhhamed Yousuf, en ikke-pashtoer, tyskutdannet teknokrat som hadde vært gruve- og industriminister ble statsminister.
Kongens styre: Monarkiets siste tiår (1963-1973).
Den nye regjeringen både representerte og søkte endringer. Innen to måneder, ble det beordret en etterforskning av de forferdelige forholdene i afghanske fengsel og man nådde en avtale om gjenopprettelse av diplomatiske og handelsforbindelser med Pakistan.
Den største enkelte bragden i tiåret 1963-73 var formuleringen av grunnloven av 1964. Knappe to uker etter Douds avgang, oppnevnte kongen en kommisjon som skulle legge fram et forslag til ny grunnlov. Våren 1964 kalte han inn et loya jirga, en landsomfattende samling som inkluderte medlemmer av nasjonalforsamlingen, senatet, høyesteretten og den konstitusjonelle kommisjonen. 176 medlemmer ble valgt av provinsene og 34 medlemmer ble direkte oppnevnt av kongen. Selv om forsamlingen av 452 personer (inkludert seks kvinner) som møttes i september 1964 først og fremst var sammensatt av tjenestemenn som kunne forventes å støtte den kongelige politikken, inkluderte loya jirgaen også medlemmer valgt fra hele nasjonen. 20. september ble dokumentet skrevet under av de 452 medlemmene og ti dager senere forandret kongens signatur det til en ny grunnlov.
Grunnloven, og de nøye overveielsene som skapte det, viste flere betydelige endringer i politisk tenkning. Det hindret kongefamilien, med unntak av kongen, fra å delta i politikken og styret, en forordning som ble oppfattet for å holde Daoud ute av politikken. Individuelle rettigheter ble kjempet frem av provinsielle delegater framfor stammenes. Konservative religiøse medlemmer ble overtalt til å akseptere provisjoner som de tidligere hadde regnet som uakseptable og sekulære. Selv om det oppstod en lang debatt om hvorvidt betegnelsen «"afghansk"» skulle bli brukt om alle innbyggere i Afghanistan (mange personer regnet det som en referanse kun til pashtoer), ble loya jirgaen enig om at begrepet skulle gjelde alle. Konstitusjonen pekte ut islam som «Afghanistans hellige religion,» men det var fremdeles nødvendig å overbevise mange konservative medlemmer om at deres religion var blitt tatt med i grunnloven. Selv om artikkel 64 sa at ingen lov kunne innføres som var «motstridende til de grunnleggende prinsippene» i islam, definerte artikkel 69 lover som en resolusjon gitt av parlamentet og skrevet under av kongen, skulle sharia brukes når ingen lov eksisterte.
Grunnlovens provisjoner for en uavhengig dømmende makt gav vekst til en opphetet debatt mellom religiøse ledere, mange av dem støttet det eksisterende rettssystemet basert på religion. Selv om religiøse dommere sørget for et konstitusjonelt monarki, med en tokammers lovgivende makt, men den dominerende makten forble i hendene til kongen.
De fleste observatørene beskrev valget i 1965 som forbausende rettferdig. Den 216 medlemmer store Wolesi Jirga, eller underhuset i parlamentet, inneholdt representanter ikke bare fra antikongelige men også fra venstre og høyresidene av det politiske spekteret. Inkludert ble også kongens tilhengere, pashto nasjonalister, entreprenører og industrialister, politisk liberale, en liten gruppe venstreorienterte og konservative muslimske ledere som fremdeles motsatte seg sekularisering. Kongen nominerte en ny statsminister, Mohammad Hashim Maiwandwal, som raskt etablerte vennlige relasjoner med studentene, mens han gjorde det klart at han bestemte og at der var grenser for studentenes politiske aktivitet.
1. januar 1965 ble Afghanistans Demokratiske Folkeparti (ADFP) grunnlagt. ADFP, i realiteten et kommunitstisk parti, om ikke i navn, ble etablert for å få plasser i parlamentet. ADFP var sammensatt av en liten gruppe menn, tilhengere av Noor Mohammed Taraki og Babrak Karmal, begge svorne marxist-leninister som var orient i Moskvas retning. Faktumet at fire ADFP-medlemmer vant plasser i parlamentet antyder at regjeringens forsøk på å forhindre sine venstreorienterte motstandere suksess ved å gripe inn i stemmelokalene var halvhjertet. Taraki, en av de fire ADFP-medlemmene som ble valgt til parlamentet i 1965, startet den første betydelige kommunistavisen, Khalq (masser), som fungerte i litt mer enn en måned før den ble brakt til taushet av regjeringen.
Det afghanske politiske systemet forble suspendert mellom demokrati og monarki, selv om det i virkeligheten var mye nærmere det siste. Politiske partier fortsatte å bli forbudt fordi kongen nektet å signere framlegg som lovliggjorde dem. Demokrati holdt likefullt en tå innenfor underhuset av parlamentet hvor fri kritikk av regjeringens politikk og personell ble luftet.
I 1967, bare et og et halvt år etter dets grunnleggelse, ble ADFP splittet i flere fraksjoner. De to viktigste av disse var Khalq ("masser" eller "folk") fraksjonen ledet av Taraki og Parcham ("flagg") fraksjonen ledet av Karmal. Selv om splittelsen ble begrunnet i ideologiske begrep, var det først og fremst pga personlighetsforskjeller mellom Taraki og Karmal og deres forskjellige tanker om organiseringstaktikker. Taraki foretrakk et leninistisk lignende parti basert på arbeiderklassen, mens Karmal ville ha en bredere demokratisk front. Tilhengere av Khalq var hovedsakelig pashtoer fra det landlige Afghanistan, mens parchamene hovedsakelig var fra urbane områder og kom fra bedre sosio-økonomisk bakgrunn enn khalqerne. I motsetning til Khalq hadde Parcham mange ikke-pashtoer som snakket dari (persisk) i sine rekker.
Monarkiet behandlet ikke fraksjonene likt. Karmals Parcham-fraksjon fikk lov til å gi ut en egen avis, Parcham, i mer enn et år (fra mars 1968 til juli 1969) mens Khalq-fraksjonens avis ble forbudt. Resultatet var at Khalq anklaget Parcham for å ha forbindelser med kongen og bittert avviste sin rival som det «kongelige kommunistpartiet.»
Parlamentsvalget i 1969, da valgdeltagelsen var mye større enn i 1965, produserte en forsamling som hovedsakelig stemte med den reelle befolkningen og maktfordelingen rundt om i landet. Konservative landeiere og forretningsfolk dominerte og mange flere ikke-pashtoer ble valgt enn den forrige forsamlingen. De fleste av de urbane liberale og alle de kvinnelige delegatene tapte sine plasser. Få venstreorienterte var igjen i det nye parlamentet, selv om Karmal og Hafizullah Amin hadde blitt valgt fra distrikter i og nær Kabul. Tidligere statsminister Maiwandwal, en demokratisk sosialist, tapte sin plass da regjeringen øvde innflytelse på valget.
Mellom 1969 og 1973 styrte ustabilitet afghansk politikk. Parlamentet var uten energi og fastlåst. Folket var misfornøyd med det ustabile styret og førte til økende polarisering til både venstre og høyre. Kongen var fremdeles populær som person, men kom likevel under økende kritikk for ikke å støtte sine egne statsministre.
Det var i denne atmosfæren av intern misnøye og polarisering og eksterne usikkerhet at Daoud satte i gang statskuppet han hadde planlagt i et år i respons til «anarkiet og anti-nasjonale holdningen til regimet.» Mens kongen var i utlandet for medisinsk behandling, tok Daoud og en liten militær gruppe makten i et nesten ublodig kupp. Stabiliteten Zahir Shah hadde søkt gjennom grunnlovens begrensede demokrati hadde ikke blitt oppnådd, og en generell positiv respons møtte Daoud da han kom tilbake til tross for at det betydde monarkiets død, et monarki som Ahmed Shah Durrani etablerte i 1747.


Egano Righi-Lambertini.
Egano Righi-Lambertini (født 22. februar 1906 i Casalecchio di Reno ved Bologna i Italia, død 4. oktober 2000 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var nuntius i Libanon, Chile og Italia, og Pavestolens faste observatør ved Europarådet i Strasbourg.
Han ble kreert til kardinal i 1979 av pave Johannes Paul II.


Ernesto Civardi.
Ernesto Civardi (født 21. oktober 1906 i Fossarmato ved Pavia i Italia, død 28. november 1989 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var sekretær ved konklavet august 1978 og ved konklavet oktober 1978.
Han ble kreert til kardinal i 1979 av pave Johannes Paul II.


Aurelio Sabattani.
Aurelio Sabattani (født 18. oktober 1912 i Casal Fiumanese ved Imola i Italia, død 19. april 2003 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Den apostoliske signatur 1982–1988.
Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.


Giuseppe Casoria.
Giuseppe Casoria (født 1. oktober 1908 i Acerra i Italia, død 8. februar 2001 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for sakramentene og gudstjenesten 1981–1984.
Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.


Bono.
Paul David Hewson (født 10. mai 1960), bedre kjent under psevdonymet Bono (forkortet fra Bono Vox, etter latin: «god stemme»), er frontfiguren i det irske rockebandet U2 og er en av verdens mest innflytelsesrike personer ifølge USA Today og Time Magazine. Han har også hatt rollen som Dr. Robert i Beatles-musikalen "Across the Universe".
Biografi.
Paul Hewson ble født og vokste opp i Dublin i Irland. Faren, Bobby, var romersk katolikk mens moren, Iris, var anglikansk, så Bono ble oppdratt med en sterkt religiøs tro men uten tilhørighet til noen menighet. Moren døde da han var fjorten, og faren oppdro Bono og hans bror Norman på egenhånd.
Bono utmerket seg ikke på skolen, og var mest kjent for å være god til både å snakke for seg og til å vinne diskusjoner. Denne evnen gjorde han til en populær fyr blant sine medstudenter. Han var glad i det dramatiske, og tok også del i skolens teater. Hans nærmeste omgangskrets besto av kunstnerspirer, og det var fra en av disse, Guggi, at han fikk kallenavnet Bono Vox.
I 1976 svarte han på en lapp hengt opp av Larry Mullen jr på skolen der Mullen søkte etter medlemmer til en ny gruppe. Bandet som ble dannet ble til slutt U2. Bono hadde egentlig ambisjoner om å være gitarist, men manglende motoriske ferdigheter førte han bak mikrofonstativet istedet. Sangstemmen var ikke mye å skryte av til å begynne med, men han hadde en utstråling som gjorde at de andre medlemmene i bandet ville beholde han. Og det er denne utstrålingen som har gjort U2 til verdens største band. Stemmen har absolutt blitt bedre, men Bono har selv uttalt ved en rekke anledninger at han ikke ser på seg selv som en stor sanger og at han gjerne vil bli bedre. Allikevel har han rørt og engasjert utallige med sin stemme og sine tekster. Bono har alltid vært politisk aktiv, og har brukt sin posisjon for å spre sitt budskap. På 80-tallet var han selv i Afrika for å hjelpe sultrammede, og støttet aksjoner som Live Aid. Han var også sterkt imot terrorhandlingene i Irland, som spesielt kom til uttrykk gjennom frasen «Fuck the revolution» i konsertfilmen Rattle And Hum. På begynnelsen av 90-tallet gjorde Bono selv narr av den selvhøytidlige posøren mange mente han hadde blitt gjennom scenefigurene The Mirrorball Man (en parodi av TV-evangelister verden over) og Mr. MacPhisto (en blanding av djevelen og Elvis).
Etter 90-tallets ironi-tripp, har Bono igjen kjempet for de fattige. Ved hjelp av sin status som vokalist for et av verdens største rockeband, og politikeres PR-kåthet, har han sluppet inn der få rockere har vært før han og spredd sitt budskap om å slette gjelden til land i den tredje verden. Han var et av fjesene i både Jubilee 2000 og Make Poverty History-kampanjene og brukte U2s siste turne som talestol for å hjelpe verdens fattige. Han har og vært med og startet organisasjonen DATA (Debts Aids Trade Africa). For sitt utrettelige arbeid har Bono flere ganger blitt nevnt som en av de nominerte til Nobels fredspris.
I tillegg til å holde gode politiske taler, er han og god til å hylle andre artister som har inspirert han. Talene han har gitt Bob Marley og Bruce Springsteen ved innlemmelsen i Rock'n Roll Hall Of Fame har vært minneverdige. Det samme var talen han holdt om Frank Sinatra under Grammy-utdelingen i 1994.
Han er fortsatt gift med kjæresten fra videregående, Alison «Ali» Stewart og paret har fire barn – Jordan (f. 1989), Memphis Eve (f. 1991), Elijah Bob Patricius Guggi Q (f. 1999) og John Abraham (f. 2001). De bor fortsatt i Bonos hjemby, Dublin.
I 2003 ble han tildelt MusiCares Person of the Year.


Agostino Casaroli.
Agostino Casaroli (født 24. november 1914 i Castel San Giovanni, Piacenza i Italia, død 9. juni 1998 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var Pavestolens kardinalstatssekretær 1979–1990.
Han ble kreert til kardinal i 1979 av pave Johannes Paul II.


Krain.
Krain (slovensk: Kranjska) er et landskap i Slovenia. Navnet er slavisk og betyr «grenseområde». Arealet er nesten 10 000 km², og avgrenses av fjellkjeden Karavankene, De juliske Alpene og elva Kupa. På 500-tallet ble området befolket av slovenere, og det var i denne tiden navnet oppsto.
Krain tilhørte Østerrike i perioden 1335–1918. Etter første verdenskrig ble størstedelen en del av delrepublikken Slovenia i Jugoslavia. En mindre del gikk til Italia. Etter andre verdenskrig ble den italienske delen også en del av Jugoslavia. Ved Slovenias løsrivelse ble hele Krain en del av Slovenia, og utgjør ca. halvparten av landets areal.


Høgskolen i Ålesund.
Høgskolen i Ålesund (HiÅ) ble etablert 1. august 1994 og har rundt 2000 studenter og 200 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at fem statlige høgskoler i Ålesund ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994.
Høgskolen tilbyr vel 100 fag- og profesjonsstudier innen ingeniørfag, sykepleie, bioingeniør, maritime- og økonomisk-administrative fag. Disse kan tas i varierende lengder fra årsstudium til bachelorgrader og mastergrader, i tillegg til en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger.
Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier.


IO Interactive.
IO Interactive er et dansk spillutviklerfirma som står bak den kjente og høyt rangerte "Hitman"-serien (', ', ', ", "), samt spillet "Freedom Fighters". Firmaet ble etablert i 1988.
Firmaet var det første som brukte det nå mye utbredte filledukkefysikk-systemet. Dette systemet innebærer i grove trekk at personer har bevegelige legemsdeler som hver for seg er berørt av fysikkens lover, spesielt gjelder dette døde personer.
Spill fra IOI har til nå blitt utgitt av den internasjonale utgiveren Eidos Interactive.


Faramir.
Faramir er en fiktiv figur fra Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Han er den andre sønnen av Denethor II, riksforstander av Gondor. Faramir levde fra år 2983 i det tredje tideverv til år 82 i det fjerde tidevervet.
I Ringkrigen var Faramir Kaptein av Gondor og hadde sin egen tropp med skogmenn fra Ithilien, og han gikk for å være en av de beste mennesklige bueskytterne i sin tid. Etter sin eldre bror Boromirs død, som gikk svært inn på han, ble han hærfører av Gondor. Da Denethor II. fikk høre om sin sønns død ønsket han at det var Faramir som var død og Boromir som levde. Denethor drev Faramir i slaget om den yttere muren i Osgiliath, helt uten håp om seier, og her ble Faramir hardt skadd av en sudringpil fra en flyvende Nazgûl.
Hans far var så sjokkert over dette tilsynelatende dødelige såret at han bestemte seg for å brenne seg selv og Faramir på bål. Mens Beregond og Pippin reddet Faramir fra denne skjebnen døde Denethor på sitt eget bål.
Mens Faramir blir leget for sårene sine i "Helbredelsens hus", møter han Éowyn, jomfru av Rohan, og blir forelsket i henne. De gifter seg etter at Ringkrigen er ferdig. Da Aragorn ble konge av Gondor og Arnor, ble Faramir utnevnt til riksforstander av Gondor og fyrste av Ithilien.
Rollen som Faramir blir i filmtrilogien Ringenes herre spilt av David Wenham.


Mariano Rampolla del Tindaro.
Mariano Rampolla del Tindaro (født 17. august 1843, død 16. desember 1913) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble født i Polizzi Generosa på Sicilia, og utdannet i Roma der han blant annet tok en doktorgrad i "utroque iure", dvs. både sivil- og kirkerett ved Gregoriana. Han ble presteviet i 1866.
Etter to år ved nuntiaturet i Spania ble han i 1877 sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse for de orientalske riter (nå innlemmet i Kongregasjonen for Østkirkene), og i 1880 sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse. I 1882 ble han utnevnt til titularerkebiskop av "Heraclea in Europa", og bispeviet av kardinal Thomas Howard. Samme år ble han nuntius til Spania.
Ved konsistoriet mars 1887 ble han kreert til kardinalprest, og i juni samme år ble han kardinalstatssekretær. Han hadde en rekke andre verv i Den romerske kurie, og ble blant annet den første sekretær for Det hellige Officium etter reorganiseringen i 1908.
Han døde i Roma 16. desember 1913, og ble først gravlagt på kirkegården Campo Verano. I 1929 ble hans legeme overført til kirken Santa Cecilia in Trastevere.
Rampolla del Tindaro, Mariano
Rampolla del Tindaro, Mariano
Rampolla del Tindaro, Mariano
Rampolla del Tindaro, Mariano


Beregond.
Beregond, sønn av Baranor, er i J.R.R. Tolkiens roman "Ringenes herre" en soldat i den tredje vaktbataljonen i Minas Tirith. På en spasertur gjennom den hvite by (Minas Tirith) blir han kjent med Pippin, som på denne tiden er i Gondors tjeneste. Beregond har en tiårig sønn ved navn Bergil, som også Pippin blir kjent med.
Beregond kjemper i slaget om Gondor for å redde Faramir sitt liv, og sammen med Pippin klarer han det. Senere deltar han i kampen om Mordor og blir etter krigen den første høvedsmann av "Det hvite forband", livgarde for fyrst Faramir av Ithilien. Denne posisjonen får han etter at han ofret alt for å redde Faramirs liv i beleiringen av Minas Tirith under Ringkrigen i det tredje tidevervet, som beskrevet i Atter en konge.
I historien er han og Bergil veiviserne til Peregrin Tók (Pippin) i Minas Tirith. I "Ringenes herre" filmene er dessverre ingen av dem tatt med, og deres viktigste "dåder" er overført til Gandalv og Pippin. Beregond var faktisk skrevet inn i "screenplayet" i en kort scene med replikken: "It is as the Lord Denethor predicted. Long has he foreseen this doom". I denne scenen blir Beregond spilt av Ian Hughes. I løpet av produksjonen bestemte likevel filmskaperne å forandre denne figurens navn til "Iorlas", som ikke dukker opp i filmen, men som blir identifisert av Bergil som hans onkel, og dermed antakelig Beregonds bror.
Det var også en Riksforstander av Gondor som bar navnet Beregond.


Bergil.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Bergil den eldste sønnen til Beregond, en mann fra Minas Tirith i Gondor.Bergil er ti år på den tiden da krigen om ringen herjet, men han hadde kjempet seg til å få lov til å bli igjen i byen selv om de andre kvinnene og barna reiste vekk. Han får i oppgave å vise Peregrin Tók (Pippin) rundt i byen. I film trilogien Ringenes herre er dessverre verken Bergil og hans far tatt med, og deres viktigste handlinger er overført til Pippin og Gandalv.
Historien forteller ikke noe om Bergils senere skjebne. Hans yngre bror Borlas er sentral i "The New Shadow", den raskt forkastete oppfølgeren til "Ringenes herre" som ble utgitt i "The Peoples of Middle-Earth".


Denethor II.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Denethor II (T.T. 2930 – 15. mars 3019) den 26. og siste regjerende riksforstander av Gondor. Han etterfulgte sin far, Ecthelion II, som hadde dette vervet før han i år 2984 tredje tideverv da Ecthelion døde.
Denethor i bøkene.
Det er kjent at Denethor i all hemmelighet brukte palantíren i Minas Tirith (som de fleste trodde var gått tapt) for å utforske Saurons styrke. Denne anstrengelsen gjorde at han eldedes raskt, og kjennskapen til Saurons overveldende styrke tynget han sterkt. Sauron brukte palantíren til å gjøre Denethor gal av fortvilelse. Han beholdt likevel sin makt og edelhet.
I tilleggsmaterialet som finnes bak i "Atter en konge" blir Denethor beskrevet som en mann med sterk vilje, og noe av synets gave (å kunne se noe av det som skulle komme), samt at han var intelligent. Til tross for dette blir han skuffet da han bare blir nummer to i hjertene til sitt folk, som holder mer av Thorongil, en av Nordens ferdamenn som tjener under Denethors far med stort hell og kyndighet, selv om Thorongil aldri åpenlyst prøvde å overta hans plass. Som et resultat av dette nektet Denethor å ta imot eller stole på Thorongils råd, og dette gjaldt spesielt hans råd om Gandalv som Thorongil var en sterk tilhenger av, og Denethor hardnet sitt hjerte da han fant ut at Thorongil i virkeligheten var av Isildurs ætt, den anerkjente men maktløse etterkommer av Arnor og Gondor.
I 2976 giftet han seg med Finduilas av Dol Amroth (2950–2988), datter av prins Adrahil av Dol Amroth. Han fødte to sønner: Boromir (2978–26. februar 3019) og Faramir (f. 2983).
Det farlige med Denethors galskap var at det lot til å følge en viss logikk. Sauron hadde virkelig store styrker, som han tydeligvis lot Denethor se i palantíren. Likevel viser ikke Denethors handlinger tegn på hans galskap med det første. Gondors vaktbauner blir tent, selv om Denethor venter lite hjelp fra Rohirrim. Denethor beordret Gondors styrker til de ytre forsvarsposisjonene av byen, ved Osgiliath og ved Rammas Echor, og ville på den måten gjøre motstand siden de var blitt bygd med store kostnader og ennå ikke var blitt tatt. Hans sønn Faramir og de andre hærførerne kom med innsigelser på grunn av fiendenes tallmessige veldige overmakt, og vill heller forsvare Minas Tirith selv, men Faramir fulgte likevel ordren av respekt for farens favoritt og førstefødte, Boromir, som tidligere var blitt drept. Å se Faramir nær døden i retretten, blandet med en åpenlys dommedag for hans by, drev ham inn i fullstendig galskap.
Denethor begikk selvmord på den 15. mars 3019, etter at han hadde gitt ordre om å brenne både seg selv og sin syke sønn Faramir på likbål som de hedenske kongene i gammel tid gjorde. Som riksforstander av Anárions hus, nektet han Gandalvs ønske om å innsette arvingen til Gondors trone, Aragorn. Han kastet en brennende fakkel på bålet. Han tok den hvite staven, som fulgte med embetet som riksforstander, og brakk den over kneet, og kastet den så inn i flammene for å symbolisere slutten på hans styre og slutten på riksforstandernes regjeringstid. Han la seg selv ned på bålet og døde slik, med palantíren i sine hender. Han prøvde også å ta med seg den hardt skadde og tilsynelatende døende sønnen Faramir med seg i døden, men ble stoppet av Peregrin Tók med hjelp av Beregond, en av byens voktere, og av Gandalv.
Embetet som Riksforstander gikk til Faramir, som forble i Helbredelsens hus for en stund etter denne hendelsen, og i denne tiden var det Prinsen Imrahil av Dol Amroth som hadde kommandoen i byen til Faramir ble frisk.
Andre framstillinger.
Denethor ble spilt av William Conrad i Bass' animerte versjon av ‘’Atter en konge’’ i 1980, og av Peter Vaughan i BBC Radios serie i 1981.
I Peter Jacksons filmtrilogi blir Denethor spilt av John Noble. I filmene opptrer Denethor (muligens allerede gal) irrasjonelt og virker maktavhengig, et bilde som ble mislikt av mange av dem som hadde lest boka. Han nekter å tenne på Gondors vaktbauner for å be Rohan om hjelp og sender sin gjenlevende sønn og hele hans styrke på et suisidalt oppdrag for å gjenerobre det totalt okkuperte Osgiliath. Senere, istedenfor å dø på det flammende likbålet, løper en brennende Denethor ut av gravrommet og kaster seg utfor toppen av Minas Tirith i beleiringen av byen, og faller helt åpenbart mot sin død. Hans palantír blir aldri vist i den vanlige filmen, men i den utvidede versjonen av DVD-en er den med.


Magiens farge.
"Magiens farge" (eng. originaltittel The Colour of Magic) er en humoristisk fantasibok skrevet av Terry Pratchett. Den ble utgitt i 1983 som den første i Skiveverdenenserien. Den er også en av bare fem Skiveverdenenbøker som er inndelt i kapitler. De andre er Going Postal fra 2004 og de tre ungdomsbøkene. Hvert kapittel er i realiteten en egen novelle med de samme figurene som hovedpersoner. Idéen bak Magiens farge – at alt det som skjer, det skjer på grunn av gudenes spill – er ikke ulikt hvordan tradisjonelle rollespill fungerer, i og med at det er terningkast som avgjør hva som skjer med Rensvind og de andre heltene.
Hovedpersonen er den inkompetente og kyniske trollmannen Rensvind som mot sin vilje ender opp som turistguide til den naive turisten To-Blomst. Etter at de blir tvunget til å flykte fra Ankh-Morpork fører reisen dem til landet Krull som ligger helt i ytterkanten av Skiveverdenen.
Historien fortsetter i den etterfølgende Skiveverdenen-boken "Det fantastiske lyset".


Gríma Ormtunge.
Gríma Ormtunge er i J.R.R. Tolkiens roman "Ringenes herre" sønn av Gálmód. Han døde i året 3019 i det tredje tidevervet. Han var kong Théoden av Rohans nærmeste rådgiver. Han forrådte kongen helt fra starten av Ringkrigen til Sarumanns fordel, og svekket han med hvisking og renkespill så kongen nesten gikk til grunne. Utenom dette hang han etter Éowyn, kongens niese, og hadde stor del av skylden for at hennes bror, Éomer, ble forvist fra den Gyldne hall Meduseld. Etter at Théoden ved Gandalvs hjelp var blitt kurert, ble Gríma forvist og rømte til sin herre Sarumann som behandlet han som en slave.
Etter Jarnagards fall dro han med Sarumann gjennom Midgard, og tyranniserte sammen med han i Hobbitun og Hobsyssel. Det endte med at han drepte Sarumann egenhendig i hat og fortvilelse.
Rollen som Gríma Ormtunge ble i filmtrilogien spilt av Brad Dourif.


Det første korstog.
Det første korstog ble startet i 1095 og var det første korstog som skulle gjenerobre Jerusalem og Det hellige land fra muslimene. Det begynte som en begrenset oppfordring til riddere om å slutte seg til korsfarerstyrken, og vokste raskt til en enorm mønstring av både riddere og bønder fra en rekke land i Vest-Europa. Til tross for at den sentrale ledelsen var svak, klarte det på grunn av antall deltagere å ta Jerusalem i juli 1099. Dermed ble kongedømmet Jerusalem og andre korsfarerstater opprettet. De kristne kontrollerte området i mindre enn to århundrer, men første korstog var i seg selv en stor fremgang for vestlig ekspansjonsvilje. Det var også det eneste korstog som lyktes i å nå sitt mål.
Bakgrunn.
Korstogene, og spesielt det første, hadde sin bakgrunn i hendelser tidligere i middelalderen. Kombinasjonen av karolingerrikets sammenbrudd og stabiliteten i grenseområdene i Europa etter kristningen av vikingene og magyarene, førte til at krigerklassen, som hadde vokst seg stor i ufredstider, hadde lite å ta seg til utover å slåss seg imellom og terrorisere bondebefolkningen.
Flere steder kanaliserte man denne latente volden inn i felttog mot ikke-kristne. I Spania begynte Reconquista på denne tiden, og på Sicilia kjempet normannere mot saracenere. Tanken om krig mot muslimene var dermed allerede kjent for mange. I 1074 oppfordret pave Gregor VII "milites Christi", kristi soldater, til å komme den bysantinske keiseren til unnsetning etter hans nederlag i slaget ved Manzikert i 1071. Få fulgte denne oppfordringen, men idéen var plantet. Kombinert med behovet for sikrere forhold for de mange pilegrimmene som foretok den farefulle ferden til Jerusalem, oppsto dermed den nødvendige grobunnen for at oppfordringen om å sette ut på korstog skulle bli tatt imot. Pave Urban II utløste dette, da han offentliggjorde sitt ønske om å gjenerobre Det hellige land. Hans motto for foretagendet var "Deus vult!", «Gud vil det!».
Midtøsten sent i det 11. århundret.
Vest-Europas naboer i sørøst var Østromerriket, kristne som lenge hadde fulgt en egen ortodoks form for kristendom. Under keiser Alexios I Komnenos var riket stort sett begrenset til Europa og den vestlige kysten av Anatolia. Det stod ovenfor mange fiender: Normannerne i vest og seldsjukkene i øst. Anatolia, Syria, Palestina og Egypt var alle under muslimsk kontroll. Men på tiden for det første korstoget var de muslimske landene politisk, og til en viss grad kulturelt, splittet. Dette bidro til korstogets suksess.
Anatolia og Syria var kontrollert av seldsjukkene, som var sunnimuslimer. Tidligere var dette del av et stort imperium, men på dette tidspunktet var de delt inn i mange mindre stater. Alp Arslan beseiret Østromerriket ved Manzikert i 1071 og innlemmet mye av Anatolia i seldsjukkenes rike. Dette imperiet ble splittet etter at Alp Arslan døde i 1072. Malik Shah I etterfulgte Alp Arslan og fortsatte å regjere til 1092. I denne perioden stod seldsjukkene ovenfor interne opprør. I Rum-sultanatet i Anatolia ble Malik etterfulgt av Kilij Arslan I, mens hans bror Tutush I overtok i Syria. Tutushs sønner, Radwan og Duqaq, arvet henholdsvis Aleppo og Damaskus da Tutush døde i 1095. Dette delte Syria opp mellom emirer som var mer opptatt av å konsolidere egne territorier og få kontroll over sine naboer, enn å samarbeide mot korsfarerne.
Artukidene i det nordøstlige Syria og det nordlige Mesopotamia kontrollerte Jerusalem frem til 1098. Danishmend Gazi grunnla en stat i det østlige Anatolia og nordlige Syria. Korsfarerne hadde ikke særlig kontakt med disse to gruppene før etter korstoget. Assassinersekten begynte også å bli viktig i syriske saker på denne tiden.
Palestina var under persisk og tidlig islamsk styre, men kristne pilegrimer til det hellige landet ble vanligvis behandlet godt. Kalif Umar tillot kristne å utføre alle sine ritualer, med unntak av de som var pompøse. I begynnelsen av det 11. århundret begynte imidlertid kalif Al-Hakim bi-Amr Allah å forfølge de kristne i Palestina. Han ødela i 1009 de kristnes viktigste helligdom, Den hellige gravs kirke. Han lettet etter hvert på trykket, og innførte en avgift for kristne pilegrimer som ankom Jerusalem, fremfor å brenne og drepe. Men det verste gjenstod. En gruppe tyrkiske muslimer startet sin vei mot makten. Seldsjukkene var svært mektige, veldig aggressive og svært strenge i sin forståelse av islam. De så på kristne pilegrimer som forurensere, og slo ned på kristne i Palestina. Barbariske fortellinger om forfølgelser begynte å sive tilbake til den latinske kristenverdenen. Dette gjorde pilegrimsreisene til det hellige land enda helligere og fikk ikke den ønskede effekten om å avskrekke folk fra pilegrimsreiser. De kristne lot seg ikke skremme av endringen i pilegrimsfortellinger, fra undrende ærefrykt til barbariske forfølgelser.
Egypt og store deler av Palestina ble kontrollert av de arabiske sjiamuslimske fatimidene. Deres rike var betydelig mindre etter at seldsjukkene ankom. Alexios I rådet korsfarerne til å samarbeide med fatimidene mot deres felles seldsjukk-fiender. Fatimidene ble på denne tiden styrt av kalif al-Mustali, men den reelle makten lå hos visir al-Afdal Shahanshah. De mistet Jerusalem til seldsjukkene i 1076, men tok byen tilbake fra artukidene i 1098 mens korsfarerne var på vei. Fatimidene regnet ikke korsfarerne som en trussel til å begynne med. De antok at de ble sendt av Østromerriket og at de ville nøye seg med å ta tilbake Syria og la Palestina være i fred. Derfor sendte de ikke en hær mot korsfarerne før de allerede var ved Jerusalem.
Konsilet i Clermont.
Alexios I sendte utsendinger til konsilet i Piacenza i mars 1095, for å be pave Urban II om hjelp mot tyrkerne. Urban var positiv, i håp om å hele det store skisma 40 år tidligere og gjenforene kirken under paven som «øverste biskop og prelat over hele verden» (som han henviste til seg selv som ved Clermont), ved å hjelpe de østlige kirkene i deres nød. Steven Runciman sier at Alexios ikke mente å be om et korstog, og at han fikk en del mer «hjelp» fra frankerne enn han forventet. Alexios' behandling av den uventede store og udisiplinerte styrken som ankom, tyder på dette.
Konsilet i Piacenza styrket pavens autoritet i Italia i en periode der pavens makt var i krise, over 3 000 geistlige og rundt 30 000 lekmenn dukket opp, i tillegg til utsendingene fra øst som oppfordret til «hjelp fra kristendommen mot vantro». Pave Urban IIs målsetning om å gjeninnføre sin autoritet i Italia var fullført, dermed kunne han nå konsentrere seg helt og holdent om å ta seg av og stake ut kursen for et korstog, som de østlige utsendingene primært søkte. Urban var også klar over at Italia ikke var et land som ville «våkne til en strøm av religiøs entusiasme ved pavens appel, spesielt fra en som fremdeles hadde en omstridt tittel.» Hans oppfordring om å overtale «mange til å avlegge ed om å hjelpe keiseren så trofast som de kunne mot hedningene» strakk ikke til.
Ved konsilet i Clermont, som var samlet i hjertet av Frankrike den 27. november 1095, vekket Urban lidenskapen gjennom en gudstjeneste for en stor samling franske adelsmenn og geistlige. Han oppfordret mengden til å ta kontrollen over Jerusalem fra muslimenes hender. Frankrike, sa han, var overbefolket, mens Kanaan fløt av melk og honning. Han snakket om problemene som adelens vold førte til og at løsningen var å bruke sine sverd i Guds tjeneste: «La røverne bli riddere». Han snakket om belønninger både på jorda og i himmelen, hvor tilgivelse av syndene ble tilbudt alle som ville dø i foretaket. Urban lovet dette gjennom Guds makt som var gitt ham. Mengden ble grepet av intens entusiasme og avbrøt talen hans med rop om "Deus lo volt!" («Det er Guds vilje»).
Urbans gudstjeneste er blant de viktigste talene i europeisk historie. Det er nedtegnet minst fire versjoner av talen, men alle ble skrevet etter at Jerusalem var erobret. Det er vanskelig å vite hva som egentlig ble sagt og hva som ble lagt til i etterspillet av korstogets suksess. Men det er klart at talens virkning var mye større enn selv paven, for ikke å snakke om Alexios, forventet. Urban spredte budskapet i Frankrike på slutten av 1095 og begynnelsen av 1096, og oppfordret sine biskoper og legater til å forkynne i sine egne områder andre steder i Frankrike, Tyskland og Italia. Han forsøkte å forby enkelte mennesker (inkludert kvinner, munker og syke) fra å slutte seg til korstoget, men oppdaget at dette var nesten umulig. Til slutt var de fleste som aksepterte kallet ikke riddere, men bønder som ikke var velstående og hadde liten stridsdyktighet. Men disse fant utløp for millenaristisk og apokalyptisk lengsel, som gav frihet fra deres daglige undertrykte liv i en strøm av en ny følelsesmessig og personlig fromhet som ikke lett kunne kues av de geistlige og lavadelige.
Folkekorstoget.
a> som ble massakrert av korsfarere.
Urban planla at korstoget skulle dra 15. august 1096, Jomfru Marias himmelfartsdag, men flere spontane grupper av bønder og lavadelige satte kursen for Jerusalem på egen hånd måneder før dette. De var ledet av en karismatisk prest som ble kalt Peter Eremitten fra Amiens. Responsen var langt større enn forventet. Mens Urban kunne ha forventet noen få tusen riddere, endte han opp med en migrasjon på opp til 40 000 korsfarere. De fleste var utrente krigere, inkludert kvinner og barn.
De fikk raskt problemer på grunn av manglende militær disiplin allerede i kristent territorium i det som sannsynligvis ble oppfattet som ukjent land (Øst-Europa). Problemet handlet både om logistikk og kultur. Folket trengte mat, og de forventet at vertsbyene skulle gi dem mat eller i det minste selge maten til en fornuftig pris. De lokale var dessverre for korsfarerne ikke alltid enig i dette, og det førte raskt til kamphandlinger. Peters tilhengere fulgte Donau og plyndret det omkringliggende territoriet. De ble angrepet av ungarere, bulgarere og til og med en østromersk hær nær Niš. 10 000 mennesker, rundt en fjerdedel av Peters tilhengere, ble drept, men resten ankom stort sett intakt til Konstantinopel i august. Det ble ytterligere uroligheter på grunn av kulturelle og religiøse forskjeller og en motvilje mot å forsyne et så stort antall mennesker. Peters tilhengere sluttet seg snart til korsfarere fra Frankrike og Italia. Alexios visste ikke hva han skulle gjøre med en så stor folkemengde og transporterte raskt alle de 30 000 korsfarerne med båter over Bosporos.
Korsfarerne begynte å krangle etter at de krysset inn i Lilleasia, og hærene brøt opp i to separate partier. Tyrkernes krigserfaring var overveldende, mens folkekorstoget avslørte sin totale mangel på praktisk kunnskap i felten, og de fleste av korsfarerne ble massakrert da de gikk inn i seldsjukkenes territorium. Peter overlevde riktignok og sluttet seg senere til korsfarernes hovedarmé. En hær av bøhmere og saksere klarte seg ikke forbi Ungarn før de ble splittet opp.
Jødeforfølgelser.
Det første korstoget utløste en lang tradisjon av organisert vold mot jøder i europeisk kultur. Antisemittisme hadde eksistert i Europa i århundrer, men det første korstoget markerte de første organiserte voldelighetene mot jødiske samfunn. Enkelte ledere i Tyskland hadde en forståelse av krigen mot hedningene som kunne overføres ikke bare på muslimer i det hellige land, men også mot jøder i deres eget land. I begynnelsen av sommeren 1096 dro en tysk armé på rundt 10 000 korsfarere ledet av Gottschalk, Volkmar og Emicho nordover gjennom Rhindalen, bort fra Jerusalem, og startet en rekke pogromer som noen historikere kaller «det første holocaust». Denne forståelsen av et korstog var riktignok ikke universell, og jøder fant til en viss grad tilflukt i kirker. Et eksempel var erkebiskopen i Kölns forsøk på å beskytte byens jøder fra massakrene som ble utført av byens befolkning.
Agitasjonen rundt korstoget inspirerte til ytterligere antisemittisme. Ifølge noen forkynnere var jøder og muslimer fiender av Kristus. Fiender skulle bekjempes eller konverteres til kristendommen. Offentligheten antok at «bekjempe» betydde «bekjempe til døden» eller «drept». Den kristne erobringen av Jerusalem og etableringen av en kristen keiser der skulle sette i gang endetiden, hvor jødene skulle konvertere til kristendom. Jøder ble i deler av Frankrike og Tyskland antatt å være ansvarlige for korsfestelsen, og de var mer synlige enn muslimene som bodde langt borte. Mange undret over hvorfor de skulle reise flere tusen kilometer for å bekjempe vantro når de allerede fantes nær hjemmet.
Korsfarerne beveget seg nordover gjennom Rhindalen inn i velkjente jødiske samfunn som Köln og så sørover. Jødiske samfunn fikk valget mellom å konvertere til kristendom eller bli slaktet. De fleste ville ikke konvertere, og etter hvert som nyhetene om massedrapene spredte seg, valgte mange jødiske samfunn masseselvmord i forferdelige scener. Tusenvis av jøder ble massakrert, til tross for forsøk fra lokale geistlige og sekulære autoriteter på å skjule dem. Massakrene ble rettferdiggjort av påstanden om at Urbans tale ved Clermont lovet belønning fra Gud for å drepe ikke-kristne av alle slag, ikke bare muslimer. Paven var forskrekket over og talte mot rensingen av muslimske og jødiske innbyggere under dette og fremtidige korstog, men det var tallrike angrep på jøder i kjølvannet av alle korstogsbevegelser.
Prinsenes korstog.
Ruten til lederne for det første korstog
Prinsenes korstog, også kjent som baronenes korstog, dro ut senere i 1096 på mer ordnet vis, ledet av forskjellige adelsmenn med grupper av riddere fra forskjellige regioner i Europa. De fire mest betydelige av disse var Raimond IV av Toulouse, som representerte ridderne fra Provence, sammen med den pavelige legat Adhemar av Le Puy, Bohemond av Taranto, som representerte normannerne i det sørlige Italia sammen med sin nevø Tancred, lorrainerne under brødrene Godfred av Bouillon, Eustace og Baldwin av Boulogne og de nordlige franskmennene ledet av grev Robert II av Flandern, Robert av Normandie (eldre bror av kong William II av England), Stefan, greve av Blois og Hugh I av Vermandois (yngre bror av kong Filip I av Frankrike, som bar pavens banner. Kong Filip selv fikk ikke delta siden han var bannlyst. Hele korsfarerarméen bestod av rundt 30 000-35 000 korsfarere, inkludert 5 000 kavalerister. Raymond IV av Toulouse hadde den største kontingenten med rundt 8 500 infanterister og 1 200 kavalerister.
Marsjen til Jerusalem.
De forskjellige arméene forlot Europa rundt det planlagte tidspunktet i august, tok forskjellige veier til Konstantinopel og samlet seg utenfor bymurene mellom november 1096 og mai 1097, to måneder etter tyrkernes tilintetgjørelse av folkekorstoget. Mange fattige menn ("pauperes") som hadde råd til grunnleggende bekledning og kanskje et gammelt våpen, fulgte ridderne. Peter hermitten som sluttet seg til prinsenes korstog ved Konstantinopel, fikk ansvar for deres underhold, og de var i stand til å organisere seg i små grupper, kanskje i likhet med militære kompanier, som ofte var ledet av en bankerott ridder. En av de største av disse gruppene bestod av overlevende fra folkekorstoget, som kalte seg «tafurer».
Prinsene ankom Konstantinopel med lite mat og forventet forsyninger og hjelp fra Alexios I. Alexios var mistenksom etter sin erfaring med folkekorstoget, men også fordi ridderne inkluderte hans gamle normanniske fiende, Bohemond. Samtidig håpet Alexios at han skulle kunne utøve kontroll over korsfarerne. Det ser ut til at han så potensial i korsfarerne til å fungere som en bysantinsk vasallstat. I bytte for mat og forsyninger krevde Alexios at lederne skulle avlegge troskapsed til ham og love å returnere til Østromerriket alt land som ble tatt tilbake fra tyrkerne. De måtte til slutt avlegge eden, siden de ikke hadde mat eller forsyninger, men ikke før begge sider gikk med på forskjellige kompromisser, og kun etter at det nesten brøt ut kamphandlinger i byen. Kun Raymond slapp å avlegge eden, han var smart nok til å avlegge eden til Alexios med den betingelse at keiseren ledet korstoget personlig. Alexios nektet, men de to ble allierte siden de hadde en felles mistro til Bohemond.
Østromerriket før det første korstoget.
Østromerriket etter det første korstoget.
Alexios gikk med på å sende ut en bysantinsk hær under Tatikios, som skulle følge korsfarerne gjennom Lilleasia. Deres første mål var Nikea, en gammel bysantinsk by som nå var hovedstaden til seldsjukkenes Rum-sultanatet under Kilij Arslan I. Arslan hadde undervurdert korsfarerne og førte felttog mot danishmendene i det sentrale Anatolia og hadde etterlatt sin skattkiste og familie. Byen ble underlagt en lengre beleiring som var noe ineffektiv, siden korsfarerne ikke kunne blokkere innsjøen som byen lå ved.
Arslan stormet tilbake til Nikea da han hørte om beleiringen og angrep korsfarerarméen den 23. mai, men ble drevet tilbake i et slag med store tap på begge sider. Han så at han ikke kunne redde byen og rådet garnisonen til å overgi seg dersom byen ble umulig å holde. Alexios fryktet at korsfarerne skulle plyndre Nikea og ødelegge velstanden der. Han aksepterte i hemmelighet byens overgivelse. Korsfarerne våknet morgenen 19. juni 1097 og oppdaget bysantinske bannere på bymurene. Korsfarerne fikk forbud mot å plyndre byen, og fikk heller ikke gå inn i den med unntak av små eskorterte grupper. Dette førte til ytterligere spenning mellom bysantinerne og korsfarerne. Korsfarerne begynte nå på sin reise til Jerusalem. Stefan av Blois skrev hjem til sin kone Adela der han fortalte at han trodde det ville ta fem uker. Istedet skulle reisen ta to år.
Korsfarerne marsjerte mot Dorylaion, fremdeles fulgt av noen bysantinske styrker under Tatikios. Der ble Bohemond stoppet av Kilij Arslan. I slaget ved Dorylaion den 1. juli brøt Godfred gjennom de tyrkiske linjene, og med hjelp av styrkene ledet av legaten Adhemar som angrep tyrkerne i ryggen, beseiret de tyrkerne og plyndret leiren deres. Kilij Arslan trakk seg tilbake, og korsfarerne marsjerte nesten uten motstand gjennom Lilleasia mot Antiokia. Unntaket var et slag i september hvor de igjen beseiret tyrkerne. På veien klarte korsfarerne å erobre et antall byer som Sozopolis, Iconium og Caesarea, men de fleste av disse gikk tapt til tyrkerne innen 1101.
Marsjen gjennom Asia var slitsom, det var midt på sommeren, og korsfarerne hadde lite mat og vann. Mange menn døde i likhet med mange hester. Kristne gav dem av og til gaver i form av penger og mat, men for det meste plyndret og ranet korsfarerne der muligheten dukket opp. Individuelle ledere fortsatte å utfordre lederskapet som helhet, men ingen av dem var mektige nok til å ta kommandoen. Adhemar ble riktignok alltid regnet som den åndelige lederen. Baldwin av Boulogne dro på egen hånd mot de armenske områdene rundt Eufrat etter at de passerte gjennom De kilikiske portene. Tidlig i 1098 ble han i Edessa adoptert som arving av kong Thoros, en armensk gresk-ortodoks hersker som var mislikt av sine undersåtter på grunn av hans religion. Armenerne selv hørte til den armenske apostoliske kirke. Thoros ble snart myrdet, og Baldwin ble den nye herskeren. På denne måten opprettet han grevskapet Edessa, den første av korsfarerstatene.
Beleiringen av Antiokia.
a> i et av slagene i det første korstoget.
Korsfarerarméen marsjerte videre mot Antiokia, som ligger rundt halvveis mellom Konstantinopel og Jerusalem. Den 20. oktober 1097 innledet korsfarerne en beleiring av byen som varte i nesten åtte måneder. I løpet av denne tiden måtte de beseire to store unnsetningsarméer under Duqaq av Damaskus og Radwan av Aleppo. Antiokia var så stor at korsfarerne ikke hadde nok styrker til å omringe den fullstendig. Dermed var byen i stand til å bli delvis forsynt. Etter som beleiringen skred frem, ble det klart at Bohemond ønsket å beholde byen selv.
Kerboga av Mosul ankom Antiokia i mai 1098 for å heve beleiringen. Bohemond bestakk en armensk vakt som het Firuz til å overgi sitt tårn, og i juni gikk korsfarerne inn i byen og drepte de fleste av innbyggerne. Bare noen dager senere ankom muslimene og beleiret de tidligere beleirerne. En munk som het Peter Bartolomeus hevdet å ha funnet den hellige lanse i byen, og selv om noen var skeptiske ble dette sett på som et tegn på at de ville seire.
Korsfarerne beseiret Kerbogha på slagmarken utenfor byen den 28. juni, da Kerboga var ute av stand til å organisere de forskjellige fraksjonene i hæren sin. Mens korsfarerne marsjerte mot muslimene, deserterte fatimidseksjonen av hæren siden de fryktet at Kerboga ville bli for mektig dersom han beseiret korsfarerne.
Bohemond hevdet at Alexios hadde sviktet korstoget og dermed annullert alle dets troskapsløfter til ham. Bohemond la frem sitt krav på Antiokia, men ikke alle var enige, særlig Raymond av Toulouse. Korstoget ble dermed forsinket resten av året mens adelsmennene kranglet seg i mellom.
I mellomtiden brøt det ut en epidemi som drepte mange, inkludert legaten Adhemar. Der var nå stadig færre hester, og muslimske bønder nektet å gi dem mat. Den arabiske byen Maarrat al-Numan ble i desember erobret etter en beleiring som førte til det første tilfellet av kannibalisme blant korsfarerne. Riddere og soldater ble rastløse og truet med å fortsette til Jerusalem uten sine kranglende ledere. I begynnelsen av 1099 fortsatte marsjen. Bohemond ble igjen som den første fyrsten av Antiokia.
Beleiringen av Jerusalem.
Korsfarerme fortsatte nedover langs kysten av Middelhavet hvor de møtte lite motstand, siden lokale herskere foretrakk å slutte fred med dem og gi dem forsyninger fremfor å kjempe. Den 7. juni 1099 nådde korsfarerne Jerusalem, som hadde blitt gjenerobret fra seldsjukkene av fatimidene fra Egypt året i forveien. Mange korsfarere gråt da de så byen som de hadde reist så lenge for å nå.
Korsfarerne la byen under en lengre beleiring hvor korsfarerne selv mistet mange menn på grunn av mangel på mat og vann rundt Jerusalem. Da korsfarerne nådde byen, var det bare rundt 12 000 menn inkludert 1 500 kavalerister igjen. De stod ovenfor en tilsynelatende umulig oppgave, men motet deres steg da en prest som het Peter Desiderius hevdet å ha hatt et guddommelig syn som instruerte dem til å faste og så marsjere i barfot prosesjon rundt bymurene. Etter dette skulle byen falle i løpet av ni dager. Synet fulgte det bibelske eksemplet til Josva i beleiringen av Jeriko. 8. juli 1099 utførte korsfarerne prosesjonen slik Desiserius instruerte. De genovesiske styrkene ledet av kommandanten Guglielmo Embriaco hadde tidligere demontert skipene som genoveserne kom til det hellige land med. Embriaco brukte skipenes treverk, laget noen beleiringstårn og korsfarerne klarte å avgjøre beleiringen syv dager senere, den 15. juli, ved å bryte ned seksjoner av muren og gå inn i byen. Noen korsfarere gikk også inn gjennom den tidligere porten til pilegrimene.
I løpet av den ettermiddagen, kvelden og den neste morgenen, myrdet korsfarerne nesten alle innbyggerne i Jerusalem. Muslimer, jøder og til og med østlige kristne ble alle massakrert. Korsfarerne sparte få liv, selv om mange muslimer søkte tilflukt i al-Aqsa-moskéen og jødene i deres synagoge ved klagemuren. Ifølge den anonyme "Gesta Francorum", i det som noen mener er en overdrevet beretning av massakren som fant sted der, «...var slakten så stor at våre menn vasset i blod opp til anklene...» Andre beretninger om blod som fløt opp til bisselet på hestene minner om et vers fra Johannes Åpenbaring (14,20). Tancred gjorde krav på tempelkvarteret til seg selv og tilbød beskyttelse til noen av muslimene der, men han klarte ikke å forhindre medkorsfarere fra å drepe dem. Fulcher av Chartres sa: «Virkelig, dersom du hadde vært der, ville du ha sett våre føtter farget til anklene med blod fra de drepte. Men hva mer skal jeg berette? Ingen av dem fikk leve, hverken kvinner eller barn ble spart».
Gesta Francorum hevder at noen mennesker unnslapp beleiringen uskadd. Dets anonyme forfatter skrev at «da hedningene ble overmannet, tok våre menn store antall, både menn og kvinner, enten drepte dem eller holdt dem fanget som de ønsket». Senere er det skrevet at «[Våre ledere] beordret også at alle sarasenere som var døde skulle kastes på utsiden på grunn av stanken, siden hele byen var fylt av likene deres. Dermed dro de levende sarasenerne de døde foran utgangen til portene og la dem i hauger, som om de var hus. Ingen så eller hørte aldri om en slik slakt av hedningefolk, det ble dannet begravelsesbål av dem som pyramider, og ingen vet deres antall med unntak av Gud alene».
Raymond av Toulouse ble tilbudt kronen i Jerusalem, men avslo. Da Godfred av Bouillon etterpå ble tilbudt å styre, aksepterte han, men nektet å bli kronet til konge. Han sa at han ikke ville bære en «krone av gull» hvor Kristus hadde båret «en tornekrone». Istedet tok han tittelen "Advocatus Sancti Sepulchri" («Beskytter av den hellige grav») eller rett og slett «prins». I den siste handlingen i korstoget, ledet han en hær som beseiret en invaderende fatimidarmé i slaget ved Ashkelon. Godfred døde i juli 1100 og ble etterfulgt av sin bror, Baldwin av Edessa, som tok tittelen konge av Jerusalem.
Korstoget i 1101 og etableringen av kongedømmet.
Korsfarerløftet var med erobringen av Jerusalem og den hellige gravs kirke oppfylt. Men mange hadde dratt hjem før de nådde Jerusalem, og mange hadde aldri forlatt Europa i det hele tatt. Disse folkene ble hånet av sine familier og truet med bannlysning av de geistlige da nyhetene om korstogets suksess ble kjent. Mange korsfarere som ble med korstoget hele veien til Jerusalem dro også hjem. Ifølge Fulcher av Chartres var der bare igjen noen få hundre riddere i det nylig grunnlagte kongedømmet i 1100.
Et nytt korstog dro av sted i 1101. Dette inkluderte Stefan av Blois og Hugh av Vermandois, som begge hadde dratt hjem før de nådde Jerusalem. Dette korstoget ble nesten fullstendig tilintetgjort i Lilleasia av seldsjukkene, men de overlevende hjalp til med å forsterke kongedømmet da de ankom Jerusalem. I de følgende årene ble det også sendt hjelp fra italienske handelsmenn, som etablerte seg i de syriske havnene, og fra religiøse og militære ordener som Tempelridderordenen og Malteserordenen, som ble opprettet under Baldwin Is styre.
Etterspill.
Korstogets suksess var uten sidestykke på den tiden. Den nye stabiliteten i vesten etterlot et krigeraristokrati på leting etter nye erobringer og gods, og den nye velstanden til større byer betydde også at det var penger tilgjengelig til å utruste ekspedisjoner. De italienske maritime bystatene, særlig Venezia og Genova, var interessert i å utvide handelen. Pavemakten så korstoget som en mulighet til å utøve katolsk innflytelse som en forenende styrke, med krig som et religiøst oppdrag. Dette var en ny holdning til religion. Den førte med seg at religiøs disiplin, som før kun fantes blant munker, ble overført til soldatene og det utviklet seg et nytt konsept med religiøse krigere og en ridderkarakter.
Det første korstoget lyktes i å etablere «korsfarerstatene» Edessa, Antiokia, Jerusalem og Tripoli i Palestina og Syria, i tillegg til allierte stater langs korsfarerruten som det armenske kongedømmet Kilikia.
Hjemme i Vest-Europa ble de som nådde Jerusalem behandlet som helter. Robert II av Flandern fikk kallenavnet «Hierosolymitanus» takket være sine bedrifter. Godfred av Bouillons liv ble legendarisk selv få år etter hans død. I noen tilfeller ble den politiske situasjonen hjemme sterkt påvirket av korsfarernes fravær. Mens Robert Curthose var borte, tok hans bror Henrik I over styret av England, og deres konflikt endte i slaget ved Tinchebray i 1106.
Etableringen av korsfarerstatene i øst lettet trykket på Østromerriket, som tok tilbake noe av sitt anatoliske territorium med hjelp fra korsfarerne. Riket opplevde en periode med relativ fred og velstand i det 12. århundret. Effekten på de muslimske dynastiene i øst var gradvis, men viktig. Etter at Malik Shah I døde i 1092 forhindret den politiske ustabiliteten og oppdelingen av seldsjukkenes imperium, som også førte til at Østromerriket ba paven om hjelp, et samlet forsvar mot de aggressive og ekspansjonistiske latinske statene. Samarbeidet mellom dem forble vanskelig i mange tiår, men fra Egypt til Syria til Bagdad tok mange til orde for å kaste ut korsfarerne. Dette kulminerte i gjenerobringen av Jerusalem under Saladin senere i århundret, da Ayyubide-dynastiet hadde forent de omkringliggende områdene.
Pave Urban IIs grunner for å kalle til et korstog til det hellige land var å ta tilbake pavemaktens øverste åndelige autoritet i latinsk kristendom, mens han ekspanderte sin realpolitiske makt. Han mislyktes i å bygge bro over skillet mellom øst og vest, i stedet økte skillet da Konstantinopel ble plyndret i senere korstog.
Pilegrimer.
Selv om det kalles for det første korstoget, var der ingen som så på seg selv som «korsfarer». De så heller ikke på seg selv som de første, siden de ikke visste at det ville bli noen senere. De så på seg selv som pilegrimer ("peregrinatores") på en reise ("iter") og ble referert til som dette i samtidige beretninger.
Det som gjorde korstoget til en offisiell pilegrimsreise, var avleggelse av en ed til kirken om å fullføre reisen, hvor straffen for å mislykkes var bannlysning. Korsfarerne måtte sverge at reisen deres ikke ville være fullført før de satte sin fot i den hellige gravs kirke i Jerusalem. Pilegrimsreiser var åpne for alle som ønsket å delta. Uønskede kandidater, som kvinner, eldre og uføre, ble frarådet å slutte seg til, men det var ingen måte å stoppe dem.
Korstogets popularitet.
Det første korstoget trakk til seg først og fremst bønder, og det som startet som en mindre bønn om militær hjelp utviklet seg til en massemigrasjon av mennesker. Kallet om å dra i korstog var svært populært. To middelalderske roller, hellige krigere og pilegrimer, ble smeltet sammen til en. Som en hellig kriger i en hellig krig, ville en bære våpen og kjempe for kirken med alle dens åndelige fordeler, inkludert privilegiene avlat eller martyrdom dersom en døde i kamp.
En korsfarer ville dermed, i likhet med en pilegrim på pilegrimsreise, ha rett på gjestfrihet og personlig beskyttelse for seg selv og eiendeler fra kirken. Avlaten ble gitt dobbelt opp, både ved å være kriger for kirken og ved å reise som pilegrim. Avlat ville dermed bli gitt uansett om en levde eller døde. Men korstoget var ikke avlat i middelaldersk form, de ble kjøpt eller solgt. Korstoget var ikke en enkelt avlat, men en form for renselseshandling fordi den ble foretatt frivillig og var en form for straff en valgte selv. Denne kritiske forskjellen skilte avlaten fra den opprinnelige ideen om korstog.
I tillegg var det føydale forpliktelser, siden mange korsfarere reiste fordi deres herrer krevde det. De fattige klassene søkte råd hos den lokale adelen, og en mektig aristokrat kunne motivere andre til å slutte seg til saken også. Forbindelsen til en velstående leder tillot den gjennomsnittlige bonde å bidra og ha en slags beskyttelse på reisen, i motsetning til dem som avla løftet alene. Det var også familiære forpliktelser, mange sluttet seg til korstoget for å støtte slektninger som også hadde avlagt korsfarerløftet. Noen adelsmenn, inkludert flere konger og arvinger, hadde forbud mot å slutte seg til på grunn av deres posisjon. Alle disse faktorene motiverte forskjellige mennesker av forskjellige årsaker og bidro til korstogets popularitet.
Åndelige kontra materielle belønninger.
Robert Curthose ved beleiringen av Antiokia, 1097-1098, maleri av J.J. Dassy, 1850, «Croisades, origines et consequences»
Kallet til korstog kom på et tidspunkt da år med gode avlinger hadde økt befolkningen i Vest-Europa. Dette tillot større kristne arméer å sette i gang reconquista og dette korstoget. Tiltrekningen i å forsøke å starte et nytt liv i det langt mer vellykkede Østen fikk mange mennesker til å forlate sine land. Den voksende befolkningen betydde at Europa ikke var stedet for de store mulighetene lenger, og det var fristende for utallige deltagere å forsøke å skaffe seg noe, enten det var åndelig, politisk eller økonomisk.
Eldre forskning i dette emnet går ut fra at hoveddelen av deltagerne sannsynligvis var yngre sønner av adelsmenn, som var uten landeiendom og under innflytelse av praksisen med primogenitur, samt fattige riddere som lette etter et nytt liv i det velstående Østen. Mange hadde kjempet for å drive ut de muslimske arméene i det sørlige Spania, eller hadde slektninger som hadde gjort dette. Ryktene om skatter som ble oppdaget der kan ha vært motiverende for noen, for dersom det fantes slike skatter i Spania, måtte det være enda mer i Jerusalem. De fleste fant ikke slike skatter, for det meste var det ubetydelige relikvier som ble oppdaget. Mens dette kan stemme for noen, kan det ikke ha vært den eneste motivasjonen for så mange.
Dagens forskning antyder at selv om Urban lovte korsfarere åndelige i tillegg til materielle fordeler, var det primære målet for de fleste korsfarere åndelig fremfor materielt. I tillegg viser nyere forskning av Jonathan Riley-Smith at korstoget var et svært dyrt foretak. Det var kun riddere som var nokså velstående som hadde råd til å delta, riddere som Hugh I av Vermandois og Robert Curthose, som var slektninger av de franske og engelske kongefamiliene, og Raimond IV av Toulouse som hersket over mye av det sørlige Frankrike. Selv da måtte disse velstående ridderne selge mye av sitt land til slektninger eller til kirken, før de fikk råd til å delta. Deres slektninger måtte også ofte sette seg i stor gjeld for å skaffe penger til korstoget. Riley-Smith sier at «der er egentlig ingen bevis som støtter påstanden om at korstoget var en mulighet for sønner til overs å forsvinne, slik at de skulle kunne gjøre det lettere for familiens byrder».
Et eksempel på åndelig fremfor materiell motivasjon er Godfred av Bouillon og hans bror Baldwin. De gjorde slutt på tidligere krangler med kirken ved å overrekke sine land til lokale geistlige. Kontrakter som gjennomførte disse transaksjonene ble skrevet av geistlige, ikke ridderne selv, og ser ut til å idealisere ridderne som fromme menn som kun søkte å gjennomføre pilegrimsløftet.
Videre kunne fattige riddere ("minores", i motsetning til større riddere, "principes") bare reise i korstog dersom de forventet å overleve på almisser som ble gitt, eller dersom de kunne gå i tjeneste hos en rikere ridder, slik tilfellet var med Tancred. Han gikk med på å tjene sin onkel Bohemond. Senere korstog ville bli organisert av velstående konger og keisere eller av spesielle korstogsskatter.
Norske korstog.
En større ekspedisjon til Jerusalem ble organisert og ledet av den norske kongen Sigurd Jorsalfare i 1108, i motsetning til andre korstog valgte nordmennene å seile hele veien. Styrken var relativt betydelig, på 6 000 mann, og under ferden til det hellige land utkjempet den flere slag mot muslimske styrker i det som i dag er Portugal og Spania. De 100 som kom tilbake returnerte over land, gjennom Øst-Europa, etter å ha besøkt Alexios I i Konstantinopel.
I kunst og litteratur.
«Korsfarerne oppdager det virkelige korset», av Gustave Doré
Korstogets suksess inspirerte den litterære fantasien til diktere i Frankrike. I det 12. århundret begynte disse å komponere forskjellige "chansons de geste" som feiret bedriftene til Godfred av Boullon og de andre korsfarerne. Noen av disse, som den kjente Chanson d'Antioche, er delvis historiske, mens andre er fullstendig innbilte og beskriver slag med drager eller forbinder Godfreds forfedre med legenden om svaneridderen. Til sammen er "chansons" kjent som korstogssyklusen.
Det første korstoget var også inspirasjon for kunstnere i senere århundrer. Torquato Tasso skrev i 1580 "Det befridde Jerusalem", et hovedsakelig oppdiktet episk dikt om erobringen av Jersusalem. Georg Friedrich Händel komponerte musikk basert på Tassos dikt i sin opera "Rinaldo". Dikteren Tomasso Grossi skrev også et episk dikt som var grunnlaget for Giuseppe Verdis opera "I Lombardi alla prima crociata".
Gustave Doré laget et antall graveringer basert på episoder fra det første korstoget.
Ifølge steinmonumenter fra Ming- og Qing-dynastiene, har det eksistert et jødisk samfunn i Kina siden Han-dynastiet, men flertallet av forskere mener det stammer fra det tidligere Song-dynastiet (rundt et århundre før det første korstoget). En legende som er vanlig blant dagens etterkommere av Kaifeng-jødene, hevder at de nådde Kina etter at de evakuerte Bodrum fra de invaderende korsfarerne. En seksjon av legenden sier at «jødene ble handelsmenn i regionen, men nye problemer dukket opp i 1090-årene. Livet ble vanskelig og farlig. De første dårlige nyhetene ble forkynt gjennom et ord de aldri hadde hørt før: "Korstog", den såkalte hellige krig... Jøder ble advart «konverter til kristendom eller dø!»».


Opilio Rossi.
Opilio Rossi (født 14. mai 1910 i New York City i USA, død 9. februar 2004 i Roma) er en av den katolske kirkes kardinaler. Han kom til Italia som barn. Han var pavelig nuntius (ambassadør) i Ecuador, Chile og Østerrike, og deltok under Annet Vatikankonsil. Han var president for Det pavelige råd for legfolket1976–1984, og for Den pavelige komité for familien 1976-...
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Keiserforum.
Keiserforaene i det gamle Roma var arkitektonisk storslagne bygninger reist omkring åpne plasser kalt Keisertorgene, som lå nord for Forum Romanum i sentrum av byen.


Seinfeld.
"Seinfeld" er en amerikansk situasjonskomedie som handler om komikeren Jerry Seinfeld (som spiller en karikert utgave av seg selv) og hans venner i New York. Serien gikk på amerikansk fjernsyn mellom 1989 og 1998, og var en av historiens mest populære TV-serier. I Norge gikk serien på TV 2 i perioden 1992–1999. I dag vises serien i reprise på Viasat 4 og TV3. Det ble til sammen spilt inn 180 episoder av serien. Alle sesongene er utgitt på DVD. Den siste i rekken, sesong 9, ble utgitt i november 2007.
Handling.
"Seinfeld" blir ofte beskrevet som et program om ingenting («a show about nothing»). Serien ble skapt av Jerry Seinfeld og Larry David, og handler om livet til Jerry og hans venner George, Kramer og Elaine. Mye av handlingen, særlig i begynnelsen av serien, er rett og slett samtaler mellom Jerry og George hvor de diskuterer samfunnets uskrevne regler.
Jerry, George, Elaine og Kramer møtes ofte på Monk's Restaurant
De fire hovedpersonene samles vanligvis i Jerrys leilighet eller på kaféen på hjørnet hvor de diskuterer sine problemer. Episodene består ofte av fire forskjellige historier (én for hver av rollefigurene) som ender opp med å bli sydd sammen.
I noen av episodene foregår hele handlingen på ett sted – for eksempel episoden hvor Jerry, George og Elaine tilbringer hele episoden på en kinesisk restaurant og venter på bord, eller episoden hvor de fire hovedpersonene går rundt i et parkeringshus og leter etter Kramers bil.
I seriens første fem år begynner og avsluttes hver episode med en stand-up-rutine, mens man i det sjette året begynte å eksperimentere med å sette en punchline på historien, istedenfor en siste stand-up-sekvens med Jerry som stort sett har en viss relevans til episodens handling.
"Seinfeld" var nyskapende på mange områder. Da serien begynte var de fleste komiseriene på amerikansk TV familieserier som ofte ble avsluttet med en moralpreken. Dette ser man aldri i "Seinfeld". Seriens uoffisielle motto var ifølge Larry David «ingen klemmer, ingen lærepenger». Seriens produsenter irriterte seg også ofte over at episodene ofte bare var lange samtaler uten fremdrift i handlingen – men også dette var en av grunnene til seriens suksess.


Det fantastiske lyset.
"Det fantastiske lyset" (The Light Fantastic) er en humoristisk fantasy-bok skrevet av Terry Pratchett. Den ble utgitt i 1986, og er bok nummer to i serien om Skiveverdenen (Discworld)-serien. Den engelske originaltittelen er hentet fra et dikt av John Milton.
Boken er en direkte oppfølger av den første Skiveverden-boken "Magiens farge".
Etter at trollmannen Rensvind falt utfor kanten til Skiveverdenen ble livet hans reddet ved at han på mystisk vis lander tilbake på den. I mellomtiden har trollmennene i Ankh-Morpork funnet ut at Skiveverdenen går mot en snarlig slutt hvis ikke alle åtte trolldommer i oktavoen blir lest. De er de mektigste trolldommene i verden og én av dem befinner seg i Rensvinds hode. Mange er ute etter å få tilgang til den mektige trolldommen og flere forsøker å ta livet av Rensvind. Den første av dem er Trymon, en av Rensvinds gamle klassekamerater.
Rensvind, som nå har slått seg sammen med To-Blomst unnslipper drapsforsøkene, og sammen drar de til en rød stjerne med åtte måner på A'Tuin den Store, kjempeskilpadden som bærer Skiveverdenen på ryggen. Rensvind og To-Blomst blir holdt selskap av Cohen Barbaren, en aldrende helt, og Bethan, en offerjomfru reddet av Cohen med hjelp av Rensvind og To-Blomst.
Rensvind blir en av de ytterst få som får slippe inn i dødsriket mens han fremdeles er i live. Han blir nesten drept når han møter Dødens adoptivdatter Ysabell, men blir reddet av en kjapp inngripen av Bagasjen.
Etterhvert som stjernen kommer nærmere og magien på Skiveverdenen svekkes prøver Trymon å presse de syv trolldommene fra Oktavoen inn i hodet i et forsøk på å redde verden og å oppnå absolutt makt. Dessverre er trolldommene for sterke for ham og sinnet hans blir en dør inn i "kjellerdimensjonene" hvor merkelige, avskyelige skapninger prøver å flykte inn i den virkelige verden. Etter å ha vunnet en slåsskamp med dem blir Rensvind i stand til å lese alle de åtte trolldommene. Som en følge åpner de åtte månene seg og åtte små verdensskilpadder kommer ut og følger etter A'Tuin bort fra stjernen. Oktavoen blir prompte spist av To-Blomsts Bagasje.
Boken slutter med at To-Blomst og Rensvind skilles og To-Blomst velger å overlate Bagasjen til Rensvind som avskjedsgave før han reiser hjem igjen.


Petter Belsvik.
Petter Belsvik (født 2. oktober 1967) er en tidligere norsk fotballspiller, som scoret totalt 159 mål i Tippeligaen. Han er med dette på 3. plass på listen over flest scorede mål sammenlagt, etter Sigurd Rushfeldt og Harald Martin Brattbakk. Til tross for dette spilte han aldri for det norske, og ble heller aldri toppscorer i Eliteserien. Han ble til gjengjeld cupmester med Stabæk i 1998, og seriemester med Rosenborg i 2000.
Etter at han la opp som spiller, var Belsvik en del av trenerapparatet i Stabæk fra 2004-2008. Han var assistenttrener under Jan Jönsson da Stabæk tok seriegull i 2008. Fra 2009 til 2011 var Belsvik endel av Lillestrøms trenerteam. Belsvik er fra 1.1.2012 ansatt som hovedtrener for Stabæk.
Klubbkarriere.
Belsvik må kunne beskrives som en klubbnomade og er den spilleren som har spilt for flest norske toppserieklubber. Han er også den som har skåret for flest ulike norske toppserieklubber. Han spilte toppseriefotball for Molde, Ham-Kam, Start, Stabæk, Rosenborg, Vålerenga og Lillestrøm, og han har også hatt korte opphold i utlandet – for den engelske klubben Southend United, danske AaB og østerrikske Austria Wien.


Folkekorstoget.
Folkekorstoget (også kjent som Bondekorstoget eller Fattigmannskorstoget) var en del av første korstog. Det varte omkring et halvt år, fra april til oktober 1096.
Bakgrunn.
Pave Urban II planla at korstoget skulle starte ferden mot Det hellige land 15. august 1096. Men flere måneder før dette samlet det seg helt uventet store grupper av bønder og fattige riddere som la ut på ferden mot Jerusalem på eget initiativ. Bøndene hadde i årene før 1096 opplevd tørke, hungersnød og pest i flere år, og mange så på korstoget som en flukt fra den harde hverdagen. De ble oppmuntret av flere fenomener på himmelen i 1095 – en meteorskur, kraftig nordlys, en måneformørkelse og en komet. Konsilet i Clermont hadde også ført til en stor økning i antallet pilegrimmer som reiste til Jerusalem.
Årstallet spiller også inn; overgangen til et nytt århundre brakte tanker om en nær forestående dommedag, og det å sikre sin frelse ved å være med på et korstog var forlokkende for mange. Det var også muligheter til å berike seg gjennom plyndring. Urban II hadde ventet seg noen få tusen riddere som la ut på et organisert korstog, men folkekorstoget ble en uorganisert vandring med opp mot 100 000 deltagere. De fleste hadde ingen krigserfaring, og det var både kvinner og barn med.
Korstogsbevegelsen ble ledet av munken Peter Eremitten fra Amiens. Han var kjent som en dyktig taler, og red rundt i det nordlige Frankrike og i Flandern på et esel, i enkle klær, og prekte om korstoget. Han hevdet selv å ha fått dette oppdraget direkte fra Kristus, og sa at han hadde et guddommelig brev med utnevnelsen. Det er grunn til å tro at mange av deltagerne trodde det var han som hadde startet det hele, og ikke paven.
Noen riddere med krigserfaring var med, som Fulcher av Chartres og Walter Sans-Avoir («den pengeløse», en fattig ridder uten verken herre eller vasaller).
Walter og de franske deltagerne.
Peter samlet bondehæren i Köln 12. april 1096. Planen var å bli der en tid for å få med tyskere. Men franskmennene ville ikke vente, og med Walter Sans-Avoir startet noen tusen av dem før hovedstyrken. De nådde Ungarn 8. mai. Etter å ha gått gjennom Ungarn uten problemer kom de til elven Save ved Beograd, på grensen til byzantinsk territorium. Kommandanten i Beograd kjente ikke til at de skulle komme, og nektet dem adgang til byen. Korsfarerne måtte derfor plyndre landsbygda for å finne mat. Dette førte til trefninger med garnisonen i Beograd. I tillegg forsøkte seksten av Walters menn å rane markedet i Semlin på den andre siden av elven. Som straff ble de fratatt rustninger og klær, som ble hengt fra bymurene.
Til slutt fikk korsfarerne lov til å reise videre til Nish, hvor de fikk mat mens de ventet på bud fra Konstantinopel. Mot slutten av juli kom de til Konstantinopel, under byzantinsk eskorte.
Peter og de tyske deltagerne.
Peter, de gjenværende franske deltagerne og de som hadde blitt rekruttert i Tyskland forlot Köln 20. april. Omkring 20  korsfarere reiste straks mot Konstantinopel, mens en annen gruppe reiste noe senere og utgjorde det som kalles det tyske korstoget. Ved Donau bestemte en del seg for å fortsette med båt på elven, mens andre krysset og gikk inn i Ungarn ved Ödenburg. De to gruppene møtte hverandre ved Semlin.
I Semlin så de rustningene som var tatt fra Walters menn henge fra bymuren, og ble mistenksomme. I den anspente stemningen skulle det lite til før det oppsto problemer, og en krangel om prisen på et par sko på markedet utløste opptøyer. Dette førte i sin tur til et fullt angrep på byen, antagelig mot Peters vilje. Omkring 4000 ungarere ble drept.
Korsfarerne krysset Save og gikk mot Beograd. Etter trefninger med styrker fra Beograd plyndret og brente de også denne byen. De gikk så til Nish, hvor de ankom 3. juli. Kommandanten tilbød mat og eskorte til Konstantinpel dersom de straks dro videre. Peter aksepterte tilbudet, og satte avsted neste morgen.
Noen tyske korsfarere kom i krangel mot noen lokale innbyggere rett utenfor byen, og satte en mølle i brann. Situasjonen kom ut av kontroll, og Nish sendte ut hele garnisonen. Korsfarerne ble jaget på flukt, og mistet en fjerdedel av sin styrke. Resten regrupperte ved Bela Pelanka. 12. juli nådde de Sofia og møtte den byzantinske eskorten. De kom sammen med den frem til Konstantinopel 1. august.
Sammenbruddet.
Den byzantinske keiseren, Alexios I Komnenos, ante ikke hva han skulle gjøre med bondehæren. Han hadde bedt om hjelp, men hadde ikke ventet en enorm styrke som trengte mye mat men som ikke var til særlig stor hjelp i strid. 6. august sendte han dem over Bosporos. Det er ikke klart om han gjorde dette for å kvitte seg med dem, fullt vitende at de ville bli slaktet om de gikk inn i Asia uten kjentfolk, eller om de selv krevde å få fortsette mot Det hellige land.
Det som er kjent er at Alexios advarte Peter mot å gå i strid med tyrkerne, som han mente hadde en overlegen styrke. Han anbefalte at de heller ventet på hovedstyrken med erfarne riddere.
Før de gikk videre ble de to gruppene under Peter og Walter gjenforent, og flere grupper av italienske korsfarere sluttet seg også til dem. I Asia begynte de å plyndre byer. Ved Nikomedia brøt det ut en krangel mellom tyskere og italienere på den ene siden og franskmenn på den andre. Tyskerne og italienerne forlot hæren, og valgte italienere Rainald som leder. Geoffrey Burel tok kommandoen over den franske styrken. Peter hadde dermed ikke lenger kontroll over korstoget.
Dermed ble heller ikke keiserens advarsel til Peter fulgt opp. Korsfarerne hastet videre, helt til franskmennene nådde Nikea, som da hadde en stor tyrkisk garnison, og plyndret byens forsteder. Tyskerne kom til Xerigordon, og erobret byen for å bruke den som base for raid i området. Tyrkerne sendte en stor styrke dit, og 29. september tok de kontroll over den eneste vannkilden. De tyske korsfarerne hadde ikke lagt merke til at vannkilden lå utenfor bymurene, en feil som erfarne krigere ikke ville gjort. Etter åtte dager hvor de var tvunget til å drikke eselblod og sin egen urin for å overleve måtte korsfarerne kapitulere. De som nektet å forlate den kristne tro ble henrettet, mens de som fornektet troen ble sendt avsted som slaver.
Oppløsningen.
I hovedleiren spredde tyrkiske agenter et rykte om at tyskerne i Xerigordon også hadde tatt Nikea. Dette førte til at korsfarerne la ut mot Nikea for å ta del i plyndringen. Tyrkerne hadde lagt seg i bakhold. Etter kort tid ble det klart at Xerigordon hadde falt i tyrkernes hender, og mange fikk panikk. Peter hadde reist til Konstantinopel for å sørge for forsyninger, og kunne dermed ikke ta tilbake kommandoen og roe gemyttene. De fleste av lederne mente man burde vente til han kom tilbake (noe han aldri gjorde). Men Geoffrey Burel, som var svært populær blant massene i hæren, mente det ville være feigt å vente, og oppfordret til å straks gå mot tyrkerne. 21. oktober gikk 20 000 mann mot Nikea, mens kvinner, barn og syke ble igjen i leiren.
Omkring fem kilometer fra leiren, på et sted hvor veien gikk inn i en smal, skogkledd dal nær landsbyen Dracon, lå tyrkerne i bakhold. Angrepet førte til umiddelbar og total panikk, og i løpet av minutter var hæren på flukt mot leiren. De fleste korsfarerne ble drept, mens unge gutter og jenter ble solgt som slaver. Gamle kvinner og menn, og prestene som var med, ble også drept.
Omkring 3000 mann, inkluderte Burel, klarte å komme seg i sikkerhet i et forlatt slott. Etter en periode under beleiring fikk de hjelp fra byzantinerne, og kunne som eneste overlevende fra folkekorstoget vende tilbake til Konstantinopel.


Norðoyri.
Norðoyri (, dansk: "Nordøre") er en bygd på Færøyene. Den ligger på øya Borðoy i regionen Norðoyar og er en del av Klaksvíkar kommuna. Norðoyri ligger på østsiden av Borðoyarvík, sør for Klaksvík. Bygda er første gang nevnt skriftlig i 1584, og regnes for å være grunnlagt i vikingtiden. 1. januar 2010 hadde Norðoyri 93 innbyggere.


Stortingets forretningsorden.
Stortingets forretningsorden er et reglement for Stortingets arbeid. Forretningsordenen har sitt grunnlag i Grunnloven § 66 som fastetter at «Efter den der vedtagne Orden er Enhver pligtig at rette sig».
Den fastsetter blant annet hvilke saker som skal behandles i hvilke komitéer.
Energi- og miljøkomitéen skal for eksempel behandle saker som omhandler olje, energi, vassdrag, miljøvern og regional planlegging. Finanskomitén skal blant annet behandle saker om økonomisk politikk, penge- og kredittpolitikk, finans- og kredittvesen og skatter og avgifter til statskassen.
Behandlingen av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet følger særskilte regler i forretningsordenen og Stortingets bevilgningsreglement.


Bov kommune.
Bov kommune (tysk: "Bau"), var en kommune sør i Jylland i Sønderjyllands amt i Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i Padborg. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Aabenraa kommune.
Rundt Bov lå kommunene Gråsten i nordøst, Lundtoft på nordsiden og Tinglev i vest. Kommunens sørgrense er samtidig en del av Danmarks grense med Tyskland.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Lundtoft, Rødekro, Tinglev og Aabenraa til Aabenraa kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 951 km² og den har 60 044 (2007) innbyggere.


Bredebro kommune.
Bredebro kommune (tysk: "Rothenkrug") var en kommune sørvest i Jylland i Sønderjyllands amt, Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i Bredebro. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Tønder kommune.
Ved kommunevalget i november 2005 ble Bredebros egen borgermester Vagn Therkel Pedersen også valgt til ordfører i den nye Tønder kommune.
Rundt Rødekro lå kommunene Tønder og Løgumkloster i øst, Skærbæk i nord og Højer i sør. Vest for kommunen ligger Nordsjøen.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Højer,
Løgumkloster, Nørre-Rangstrup (med unntagelse av Bevtoft sogn), Skærbæk og Tønder til
til Tønder kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 1278 km² og den har 40 331 (2007) innbyggere.


Brit Bildøen.
Brit Bildøen (født 28. januar 1962 i Ålesund) er en norsk forfatter og lyriker, oppvokst på Aukra. Bildøen er utdannet som, og har arbeidet som bibliotekar, har studert sosiologi og gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun arbeider nå som forfatter, gjendikter, oversetter, forlagskonsulent og litteraturkritiker, blant annet for Dagbladet fra 1996. Hun har vært medlem av Den norske forfatterforeningens litterære Råd. Hun var i 2001 festspilldikter for Dei nynorske festspela i Ørsta.
Bildøen debuterte litterært i 1991 med diktsamlingen "Bilde av menn", og har mottatt flere priser. Hennes roman "Tvillingfeber" (1998) ble dessuten nominert til Brageprisen. Romanen "Alt som er" (2004) ble som den første boken på nynorsk av en kvinnelig forfatter lansert som månedens bok i Bokklubben Nye Bøker.


Broager kommune.
Broager kommune er en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Siden regionreformen i 2005-07 ble kommunen innlemmet i den utvidede Sønderborg kommune i Region Syddanmark.
Kommunen ble dannet i 1922 ved en sammenslåing av Egersund Sogn og Broager Sogn. Dette gjorde at innbyggertallet var over 6000 i 1970. Kommunen ble dermed ikke berørt av kommunalreformen samme år.
Kommunen er dominert av hovedbyen, Broager, som ligger høyt oppe på halvøya Broager Land. Den totårnede kirken er den mest markante bygning i byen.
Ved den kommende kommunalreform i 2007 søker Broager om å bli slått sammen med følgende kommuner: Augustenborg, Gråsten, Nordborg, Sundeved, Sydals og Sønderborg.


František Salesky Bauer.
František Salesky Bauer (født 26. januar 1841 i Hrachovec i Mähren i Østerrike-Ungarn, død 25. november 1915 i Olmütz) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Brünn (Brno) 1882–1904 og fyrsterkebiskop av Olmütz (Olomouc) 1905–1915.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Av helsegrunner deltok han ikke ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.


Franz Xaver Nagl.
Franz Xaver Nagl (født 26. november 1855 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 4. februar 1913 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Trieste og Capodistria 1902–1910 og erkebiskop av Wien 1911–1913.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Pius X.
Nagl, Franz Xaver
Nagl, Franz Xaver
Nagl, Franz Xaver
Nagl, Franz Xaver


Aabenraa.
Aabenraa eller Åbenrå (lokal dialekt: "Affenrå", tysk: "Apenrade") er en by i Sønderjylland i Danmark. Byen var administrasjonssenter for Sønderjyllands amt.
Aabenraa er en viktig havneby. I tillegg finnes ulike industribedrifter som Marcussens Orgelbyggeri og Callesens Maskinfabrik.
Betydelige bygninger i byen er St. Nikolaj kirke fra Valdemars tid samt Brundlund Slot grunnlagt av dronning Margrethe 1. omkring 1400. Det finnes også flere restaurerte kvartaler fra 1800-tallet som: Slotsgade, Store og Lille Pottergade, Nygade, Nybro, Skibbrogade og Gildegade.
Historie.
Aabenraa kommer fra bynavna Opnør og Opnøraa, men betydningen «åpen strand» har også vært foreslått. Byen oppsto tidlig i middelalderen omkring bispeborgen Opnør Hus. I middelalderen var byen kjent for sitt fiskeri og sin humlefremstilling. Byen fikk status som kjøpstad i 1240. Aabenraa hørte etter den danske arvedelingen i 1560 og frem til arvehyldningen i 1721 under Gottorp-hertugerne. Byen hadde sin storhetstid fra 1750-tallet og frem til 1864. I denne perioden var byens skipsfart i stor vekst med handel på Middelhavet, Kina, Sør-Amerika og Australia. Aabenraa hadde det danske monarkis største handelsflåte etter København og Flensborg. Byens fire til seks skipsverft var berømte for sine skip. Mest berømt ble klipperen "Cimber" som seilte fra Liverpool til San Francisco på 106 døgn i 1857.
Fra 1864 til 1920 var byen en del av Prøyssen. Ved folkeavstemningen i 1920 var der 2323 danske og 2734 tyske stemmer. Også i dag finnes det en stor tysk minoritetsgruppe i byen. Den tyskspråklige dagsavisa "Der Nordschleswiger" publiseres i byen.


Károly Hornig.
Károly friherre Hornig von Hornburg (født 10. august 1840 i Buda i Østerrike-Ungarn, død 9. februar 1917 i Veszprém) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Veszprém 1888–1917. I 1916 kronet han kong Karl IV (ungarsk Károl) og dronning Zita av Ungarn.
Han ble kreert til kardinal i 1912 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Hornig, Károly
Hornig, Károly
Hornig, Károly
Hornig, Károly


Javnaðarflokkurin.
Forsiden av "Føroya Social Demokrat", 24. mai 1927
Færøyenes delegasjon til København i 1945
Javnaðarflokkurin (, "Likhetspartiet") er et sosialdemokratisk politisk parti på Færøyene. Det ble stiftet i 1925, og er i dag ett av de fire jevnstore partiene i færøysk politikk. I selvstyrespørsmålet er partiet skeptisk til å foreta seg noe som forringer færøyingenes livsvilkår, og regnes derfor for å være for status quo; at Færøyene skal være en selvstyrt del av Danmark.
Javnaðarflokkurin ble Færøyenes første primært økonomisk orienterte parti da det ble stiftet, da det ønsket å forbedre arbeiderklassens kår, samtidig som Sjálvstýrisflokkurin og Sambandsflokkurin primært var orienterte rundt nasjonale spørsmål og særlig selvstyre.
Javnaðarflokkurin har valgbokstaven «C», som også gjenspeiles i partiets logo. Partiet har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen (SI), og er medlem av Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK). Ungdomsorganisasjonen Sosialistiskt Ungmannafelag (SU) ble grunnlagt i 1965.
Navn.
Partiets navn er satt sammen av ordene "javnaður" (likhet) og "flokkur" (flokk, parti). Direkte oversatt betyr altså "Javnaðarflokkurin" «Likhetspartiet». "Javnaðarflokkurin" er samtidig det færøyske navnet for alle sosialdemokratiske partier, og det danske søsterpartiet Socialdemokratiet blir for eksempel omtalt som "Danski Javnaðarflokkurin". Javnaðarflokkurin het offisielt Føroya Javnaðarflokkur () inntil 2010, da partiets ekstraordinære landsmøte vedtok en navneendring.
Tidlig historie.
Forløperen for Javnaðarflokkurin ble stiftet 25. september 1925 som "Suðurstreymoyar Javnaðarfelag" (Suðurstreymoys sosialdemokratiske forening), og sprang i hovedsak ut fra den sosialistiske ungdomsforeningen "Socialistisk Ungdomsforbund" (SUF) og Tórshavns Arbeiderforening (dansk: "Thorshavn Arbejderforening", færøysk: "Havnar Arbeiðsmannafelag"). Noen måneder senere stiftet man "Froðbiar Sóknar Javnaðarfelag" i Tvøroyri for Suðuroy. Blant lederne var den senere mangeårige partiformann og statsminister Peter Mohr Dam. Begge lagene slo i 1926 seg sammen i dagens eksisterende parti, og valgte Maurentius Viðstein til formann.
24. mai 1927 ble partiavisen "Føroya Social Demokrat", som etter 1955 heter "Sosialurin", opprettet. Frem til 2006 opparbeidet avisen seg til å bli Færøyenes viktigste dagsavis, da den ble solgt til Føroya Tele. 23. januar 1928 stilte Javnaðarflokkurin for første gang til valg, og oppnådde med 671 stemmer en oppslutning på 10,6 prosent og dermed to lagtingsplasser. Åtte år senere, ved valget i 1936, tredoblet partiet lagtingsgruppen til seks representanter, hvorav halvparten kom fra Suðuroy. Partiet tok del i utarbeidelsen av den færøyske Hjemmestyreloven av 1948, og var også med i Færøyenes første regjering. Etter åtte år i opposisjon lyktes det partiet i 1958 å vinne et valg. Javnaðarflokkurin ble det største partiet, fikk åtte lagtingsmedlemmer, og hadde Peter Mohr Dam som statsminister i de neste fem årene. Han ble på nytt statsminister i 1967, men døde i 1968. Einar Waag og Jákup Frederik Øregaard var deretter partiformenn.
Moderne historie.
I 1970 ble Atli Dam, tidligere fiskeriminister, statsminister for Javnaðarflokkurin, og i 1972 ble han partiformann etter Øregaard. Atli Dam var sønn av Petur Mohr Dam, og skulle vise seg å bli en av de dominerende politikerne i færøysk politikk frem til 1990-årene. Dam var statsminister frem til 1981, på nytt fra 1985 til 1989, og til sist fra 1991 til 1993, da han trakk seg tilbake fra politikken. Færøyene ble rammet av en stor økonomisk krise, og Javnaðarflokkurin (som dominerende regjeringsparti) var i hardt vær. Marita Petersen ble valgt til ny partileder, og var statsminister frem til 1994, da partiet gikk tilbake med 12 prosent oppslutning (og lagtingsgruppen ble halvert) i lagtingsvalget samme år.
Jóannes Eidesgaard ble partiformann i 1996, og han var minister i ulike koalisjonsregjeringer rundt årtusenskiftet, inntil han ble statsminister i 2004. Han regjerte med sin koalisjon bestående av Javnaðarflokkurin, Fólkaflokkurin og Sambandsflokkurin frem til lagtingsvalget 2008, da han ledet en ny koalisjon mellom Javnaðarflokkurin, Tjóðveldi og Miðflokkurin. I september samme år sprakk samarbeidet, og Kaj Leo Johannesens regjering tok over. Eidesgaard var fra da Færøyenes finansminister inntil han trakk seg som minister og partiformann i 2011.
I juli 2009 måtte Hans Pauli Strøm gå av som helseminister etter økonomisk rot, og ble etterfulgt av Aksel V. Johannesen. Dette førte til at Mikkjal Sørensen (varamedlem av Lagtinget for Strøm), det eneste lagtingsmedlemmet for partiet bosatt på Suðuroy, mistet plassen sin. De øvrige lagtingsmedlemmene for Javanaðarflokkurin fra Suðuroy sitter per dags dato i regjering, og varamedlemmer fra andre deler av landet møter for disse. Dermed står nå partiet, for første gang siden det fikk representasjon i 1928, uten et lagtingsmedlem fra Suðuroy.


János Csernoch.
János Csernoch (født 18. juni 1852 i Szakolcza i Østerrike-Ungarn, død 25. juli 1927 i Esztergóm i Ungarn) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Csanád 1908–1912, erkebiskop av Kalocsa 1911–1912 og erkebiskop av Esztergóm 1912–1927. Han kronet kong Karoly IV av Ungarn i 1916.
I 1907 var han en av grunnleggerne av "Det katolske parti" i Ungarn.
Han ble kreert til kardinal i 1914 av pave Pius X.
Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Csernoch, János
Csernoch, János
Csernoch, János
Csernoch, János


Borgermester.
En borgermester er den øverste administrative og politiske lederen for en by eller kommune. Borgermesteren kan være valgt direkte av innbyggerne, eller velges av et bystyre eller kommunestyre.
Borgermesteren er vanligvis jurisdiksjonens utøvende myndighet. I noen jurisdiksjoner delegerer borgermesteren mye av sin utøvende makt til en administrativ leder, for eksempel en byrådsleder.
Norge.
Borgermester er i Norge den tidligere betegnelsen på den nåværende stillingen rådmann. Betegnelsen rådmann ble tatt i bruk i forbindelse med de nye kommunelovene av 1938. Tittelen brukes av og til på norsk, bl.a. har Bergens tidligere ordfører Herman Friele kalt seg borgermester, men dette er upresist. Bruken er likevel hovedsakelig historisk når det gjelder norske forhold. Betegnelsen brukes også om borgermestre i andre land.
Færøyene.
På Færøyene fungerer en borgermester ("borgarstjóri") på samme måte som en ordfører (ikke rådmann) i Norge, mens rådmannen kalles «kommunaldirektør» ("kommunustjóri") eller «kommunalsekretær» ("kommunuskrivari"), som også kan oversettes til «administrasjonssjef». Færøyske valg er personvalg, og den nye borgermesteren er nesten alltid den som fikk flest stemmer i kommunevalget, mens vara- eller viseborgermesteren blir den med nest flest stemmer. Tórshavnar kommuna har, som eneste færøyske kommune, både en 1. og 2. viseborgermester. Administrasjonssjefen er ikke på valg.


Jusztinián Serédi.
Jusztinián Serédi O.S.B. (født 23. april 1884 i Deáki i Østerrike-Ungarn, nå Diakovce i Slovakia, død 29. mars 1945 i Esztergóm i Ungarn) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Esztergóm 1927–1945.
Han ble kreert til kardinal i 1927 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Seredi, Jusztinian
Seredi, Jusztinian
Seredi, Jusztinian
Seredi, Jusztinian


Daewoo.
Daewoo var et sørkoreansk industrikonglomerat, dessuten navnet på et bilmerke fra Sør-Korea. Det ble stiftet 22. mars 1967 under navnet Daewoo Industrial. Selskapet gikk konkurs i 1999.
Daewoos solgte bilmerket sitt til General Motors i 1998 på grunn av finanskrisen i Asia. GM har siden markedsført Daewoo-biler som billigbiler for mange andre merker, inkludert Chevrolet. I Norge markedsføres 7 modeller under navnet Chevrolet.


Liste over politiske partier på Færøyene.
Politiske partier på Færøyene har vært viktige faktorer i færøysk politikk siden begynnelsen av forrige århundre, med stiftelsene av Sambandsflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin i henholdsvis 1906 og 1909. Deretter fulgte Føroya Javnaðarflokkur (Javnaðarflokkurin) i 1926, Fólkaflokkurin i 1939, Tjóðveldisflokkurin i 1948, og sist Miðflokkurin i 1992.
Partienes valgbokstaver er oppført i et register, og har ikke noe å gjøre med partienes egne forkortelser. Valgbokstaver kan gå videre til et nyopprettet parti om det gamle partiet har vært nedlagt over et lengre tidsrom.
Se også.
Færøyene


Theodor Innitzer.
Theodor Innitzer (født 25. desember 1875 Neugeschrei ved Wipert i Bøhmen i Østerrike-Ungarn, nå Nove Zvolani/Vejprty i Tsjekkia, død 9. oktober 1955 i Wien i Østerrike) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1932–1955.
Tidlig liv.
Han var sønn av en fabrikkarbeider. Etter å ha fullført grunnskolen ble han lærling i en tekstilfabrikk. Prosten på hjemstedet støttet ham slik at han fikk råd til å gå på gymnasiet. i Kaaden (Kadan), der han tok matura i 1898.
Høyere utdannelse og karriere 1898–1932.
Theodor Innitzer ble prestekandidat ved erkebispedømmet Wiens presteseminar i 1898, og ble presteviet 25. juli 1902. Han fortsatte sine teologiske studier og ble promovert til den teologiske doktorgrad i 1908.
Han slo deretter inpå en vitenskapelig karriere. Fra 1908 til 1911 var han privatdosent ved Universitetet i Wien, og fra 1913 og frem til 1932 professor i nytestamentlig eksegese (bibelfortolkning) ved Wiens katolsk-teologiske universitet. Mellom 1928 og 1929 var han rektor for Universitetet i Wien. Han var den eneste rektor i Wien på den tid som aktivt beskyttet jødiske studenter mot den tysknasjonale terror som «sterkt» slående studentforeninger bedrev.
Fra 1929 til 1930 var han sosialminister i kansler Johann Schobers tredje regjering.
Den 19. september 1932 ble han utnevnt av pave Pius XI til erkebiskop av Wien, som etterfølger etter kardinalerkebiskop Piffl.
Fersk kardinal 1933–1937.
Bare noen få måneder etter ble han kreert til kardinal, den 12. mars 1933.
Innitzer og det østerrikske episkopat var velvillig innstilt til kansler Dollfuss' planer om å omdanne Østerrike fra demokratisk republikk til en stenderstat, noe de oppfattet som i harmoni med pave Pius XIs sosialencyklika "«Quadragesimo anno»" fra 1931. Kort etter at han ble kardinal, ble det lenge etterlengtede konkordatet mellom Østerrike og Den hellige Stol undertegnet den 5. juni 1933.
Under stenderstatens år forsøkte Innitzer å forsterke det kirkelige "Caritas" og styre Den katolske Aksjons lekmannsarbeid, og slik øke det katolske bidrag til lindringen av den sosiale og samfunnsmessige krise.
Innitzer under Anschlussåret 1938.
Rett etter Anschluss og de tyske militære styrkers innmarsj i Østerrike led Innitzer under en illusjon om at man skulle klare å komme til en forståelse med NS-regimet. Den 15. mars 1938 avla han et høflighetsbesøk hos Hitler, som var kommet til Wien. Tre dager etter undertegnet Innitzer og de øvrige katolske biskoper en høytidelig erklæring. Her bekreftet han de østerrikske katolikkers beredvillighet til å forholde seg lojalt overfor statsmaktene. I isolasjon var dette en katolsk selvinnlysende sannhet.
Men Innitzer og de øvrige østerrikske biskopene undertegnet dessuten deretter en annen erklæring den 27. mars. Her talte biskopene også om NS-politikkens «fortjenester»; erklæringen inneholdt formuleringer som uttrykte biskoppelig anerkjennelse av det nazistene hadde utrettet i "(völkischer)" hensikt. De skrev videre at det var en «nasjonal plikt» for østerrikerne å stemme for "Anschluss" ved den tilstundende folkeavstemning.
En nazistisk «spin doctor» var inne i bildet ved utformingen av denne erklæringen, den brutale gauleiteren Josef Bürckel. Han var en alkoholisert lærer fra Pfalz. En katolsk NS-aktivist og Bürckel-medarbeider ved navn Josef Himmelreich klarte å få kardinalen til å tilføye med håndskrift et «Heil Hitler» da han undertegnet erklæringen. Faksimiler av erklæringen ble deretter raskt hengt opp som plakater rundt om i Østerrike og i Tyskland.
Det ble nå klart for mange mer realistiske observatører at Innitzer slet med alvorlige illusjoner hva gjaldt soliditeten ved Hitlers og hans medarbeideres løfter og intensjoner. Et mer avmålt språk kunne ha tjent til biskopenes ære, mente mange.
Dette var også det synspunkt som man hadde i Roma. Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Vatikanets kardinalstatssekretær, kardinal Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende. Pacelli gjorde det klart at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det het blant annet at "«De østerrikske biskopers høytidelige erklæring... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»" (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.
At det ikke lyktes Innitzer eller de øvrige østerrikske biskoper å demme opp for den latente antikatolisismen blant nasjonalsosialistene, ble klart nokså raskt. Den 28. september 1938 overrakte biskopene et memorandum til Hitler der de gikk hardt ut mot den skarpe «kulturkamp» som var blåst i gang i Østerrike, og fremførte en rekke eksempler på overgrep fra embedsverket.
Motstanden toppet seg den 7. oktober etter rosenkransbønnen i Stephansdom, da mer enn 7 000 unge katolikker protesterte offentlig, og gjorde narr av naziparoler som de forandret ordene på. De var blitt inspirert av kardnalens ord fra prekestolen: «Vi har bare én Fører: Kristus!».
Reaksjonen lot ikke vente lenge på seg. Dagen etter, den 8. oktober trengte en sydende folkemengde anført av SA og Hitler-Jugend inn i kardinalens residens og den erkebiskoppelige kurie (Curhaus) i Wien, der de ødela og plyndret, gikk fysisk løs på de geistlige som kom i deres vei, og brølte slagord om at Innitzer måtte føres til galgen, eller sendes til Dachau. Wiens nasjonalsosialistiske politipresident satt i et kaffehus på Stephansplatz mens det hele pågikk, og fulgte med på klokken at NS-bandene holdt seg til innenfor den avtalte tidsramme som var blitt avsatt som «Zeitraum für den deutschen Volkszorn» (tidsrom for det tyske folkeraseri).
Kort tid etter ble den katolske presse og de kirkelige foreninger forbudt, og konkordatsbestemmelsene fra 1933, som sikret kirkens rettigheter i det daværende Østerrike, ble erklært ugyldig av nazistene.
Den andre verdenskrig.
Noen måneder før krigsutbruddet deltok han ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Innitzer ville ikke være med på å avsondre de katolske jøder fra de øvrige troende. Den tyske sikkerhetstjeneste SD skrev i et notat på bakgrunn av offentlige ytringer fra og agenters rapporter om kardinalene Bertram og Innitzer at «det ikke var å påregne at det fra katolsk side ville skje noen avsondring av jøder under gudstjenesten eller ved sakramentsmottagelsen».
Det lyktes Innitzer og episkopatet å beholde det kirkelige rom stort sett intakt, og derutover å yte hjelp til ofre for nazieregimet, særlig jøder. Innitzer opprettet et embede for dem i sitt erkebiskopelige palass i 1940, kalt «Erzbischöfliche Hilfsstelle für nichtarische Katholiken» og klatrte å berget et høyt antall kristne og mosaiske jøder. Endel ble gjemt i selve hans egen residens.
Innitzer var også en aktør i innenkirkelige stridigheter. Han var en tilhenger av den liturgiske fornyelsesbevegelse innen den katolske kirke, kom dermed på tidlig 1940-tallet i motsetningsforhold om disse spørsmål til erkebiskop Conrad Gröber av Freiburg im Breisgau.
Årene 1945–1955.
I 1945 stod naturlig not andre spørsmål enn liturgi i forgrunnen. Det gjaldt praktisk hjelp til sultende og å få i gang gjenoppbyggingen etter krigens ødeleggelser. Innitzer gav sitt presteskap streng instruks om å holde seg borte fra verdslige og politiske spørsmål, og heller sette all sin kraft inn på "Caritas" og sjelesorg. For å støtte opp om gjenoppbyggingen stiftet han et eget erkebiskoppelig byggeembede.
I 1948 kunne han feire Stefansdomens gjenåpning sammen med Wiens katolikker.
Det lot seg ikke forhindre at Innitzer ble en stadig mer omstridt figur etterhvert som man reflekterte mer og mer over førkrigsårene. Han ble klandret for en vaklende og politisk naiv holdning til nazistene i begynnelsen av 1938. Hans ukritiske holdning til Dollfuss' stenderstat under de forutgående år var også en belastning som bidro til å fremmedgjøre ham i befolkningen.
Det Roma gjorde, var å gi han en koadjutor-erkebiskop i 1950, den dynamiske dr. Franz Jachym, som fra da i virkeligheten overtok det meste av kirkestyret.
Innitzer hadde, til tross for det inntrykk han var skyldig i å vekke i marsdagene 1938, aldri identifisert seg med den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse. Han var heller ikke unnfallende, i motsetning til f.eks. de veikere og ytterst servile Paul Rusch av Innsbruck og titularbiskop og apostoliske vikar Franz Tschann i Feldkirch.


Karel Kašpar.
Karel Kašpar (født 25. desember 1875 i Mirosov nær Praha i Bøhmen i Østerrike-Ungarn, nå i Tsjekkia, død 21. april 1941 i Praha i Tsjekkoslovakia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Praha 1931&ndash,1941.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Daihatsu.
Daihatsu er en japansk bilprodusent som i dag er spesielt kjent for sine småbiler. Aksjemajoriteten (51,2%) i det børsnoterte selskapet eies av Toyota Motor Corporation.
Virksomheten startet for 100 år siden med produksjon av motorer.
I Norge.
Importør i Norge er Nordisk Bilimport as, et selskap i Bertel O. Steen-konsernet. Alle Daihatsu-modeller leveres i Norge med firehjulstrekk.
Fra 31. januar 2013 trekker Daihatsu seg ut av Europa, og vil derfor ikke bli importert hit til Norge lenger.


Herman Wildenvey.
Herman Wildenvey (født 20. juli 1885 i Mjøndalen, Nedre Eiker, død 27. september 1959), opprinnelig Herman Theodor Portaas, var en norsk dikter.
Biografi.
Herman Wildenvey bodde de tre første årene hos moren, Hanna Thoresdatter Grosvold på Smedjordet i Mjøndalen i Nedre Eiker.
Tre år gammel flyttet han til faren, Lauritz Portaas, på gården Portåsen i skogkanten høyt oppe over bygda.
Wildenvey viste poetisk talent allerede i unge år. Han reiste til USA i 1904 med DS Norge og overlevde skipets forlis, noe han senere skrev om. Han var gift med forfatteren Gisken Wildenvey. Han bodde i Stavern fra 1923 frem til sin død, fra 1927 i villaen Hergisheim.
Wildenvey utga 44 egne verker og gjendiktet Shakespeare, Hemingway, Heinrich Heine, Æsops fabler, Paul Geraldy, Liam O'Flagety samt Goethe. Wildenvey blir regnet som sentrallyriker; han skrev ofte om kjærlighet og kalles gjerne vårens og forelskelsens dikter. Han skrev diktene sine i tradisjonell form, med rim og rytme.
Herman Wildenveys Poesipris deles hvert år ut på dikterens fødselsdag ved et arrangement på Hergisheim. Prisen består av kr 15 000 samt en plakett med bronserelieff utført av billedhuggeren Ørnulf Bast. Formålet med prisen er å styrke interessen for Herman Wildenveys dikterkunst og stimulere arbeidet for at poetiske verdier får større plass i vår hverdag.
Utmerkelser.
Herman Wildenvey fikk Statens kunstnerlønn fra 1932. Han ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden i 1955 for fortjeneste av norsk lyrikk. Tidligere samme år ble han tildelt Dobloug-prisen.


Colosseum.
Uten gulvet vises i dag detaljene i hypogeum godt
Colosseum i Roma er et av de mest kjente og imponerende byggverkene i hele verden. Den ble påbegynt av keiser Vespasian i 72 e. Kr. Den øverste 4. etasjen ble bygget av Titus, og amfiteateret ble innviet i år 80.
Det ble opprinnelig kalt Amphitheatrum Flavium på latin. Den første som bruker navnet Colloseum, er den engelske munken Beda på 700-tallet. Beda besøkte aldri selv Roma, men kan ha snakket med folk som hadde besøkt byen. Man har gjettet på at navnet ble avledet enten av bygningens kolossale størrelse, eller av den kolossale statuen av Nero (egentlig en solgud utstyrt med Neros ansikt) som var reist i nærheten. En tredje mulighet er at bygningen i sin tid kan ha blitt omtalt som "amphitheatrum ad Colle Isaeum" (= amfiteateret ved Høyden med Isis-tempelet). I dagligtalen kan «amfiteater» ha blitt sløyfet, og siden vokaler foran i ord forsvinner på latin, ville resultatet bli "Colle saeum" - så godt som ordet «Colosseum».
Bygningen forfalt i kristen tid, og deler av den ble ødelagt av et jordskjelv i 1349. Anlegget hadde marmorbenker med sitteplass til over 50 000 tilskuere, ordnet etter rang, slik at de minst betydningsfulle – som kvinnene – satt øverst. Nærmest arenaen var det en losje for keiseren, hans familie og vestalinnene. Senatorene satt også nederst. Alle fikk nummererte plasser. Billettene var trebrikker, der inngang, midtgang, rad og setenummer var risset inn. Systemet var så vellykket at opptil 70 000 mennesker kunne komme seg ut eller inn på få minutter. Noen bedre ordning er aldri funnet, slik at Colosseum er blitt prototypen for moderne sportsarenaer.
Arkitekten er ukjent. Bygningen er ellipseformet, og har en lengde på 188 m, er 155 m bred og 48 m høy, og er konstruert av travertinstein. Bueåpningene har halvsøyler; i 1. etasje dorisk søyleorden, 2. etasje jonisk og 3. etasje korintisk søyleorden. Dette er senere brukt i teatre, og kalles ofte teatermotivet.
Interiørene er gått tapt, men det skal ha vært et plankegulv over rommene for scenemaskineriet. Colosseum var antikkens største amfiteater for dyre- og gladiatorkamper. Disse pågikk til innpå 500-tallet. I 1643, da Domenico Panaroli foretok en opptelling av antall plantevekster i bygningen, var den fylt av mennesker som levde og arbeidet der, og et tilholdssted for tyver. Opprydningsarbeidet ble iverksatt i 1810, under Napoleons styre.
Innvendig er det ikke mulig å holde store konserter eller lignende, men store artister som Paul McCartney og Elton John har holdt konserter utenfor, med Colosseum som et bakteppe mot scenen. Som 25-åring spilte Ole Bull på sin fiolin her i måneskinn, midt inne i ruinen, med mer enn hundre tilfeldig forbipasserende som tilhørere.
Colosseum er en av verdens mest besøkte attraksjoner for turisme. I en global avstemming som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.
Navnet.
En tegning av Colosseum fra 1700-tallet
Colosseums opprinnelige latinske navn var "Amphitheatrum Flavium", "det flaviske amfiteater". Bygningen ble konstruert etter ordre fra keisere i det flaviske dynasti, derav det opprinnelige navnet. Dette navnet brukes fortsatt, men strukturen er likevel bedre kjent som Colosseum. I antikken kan romerne ha referert til Colosseum med det uoffisielle navnet "Amphitheatrum Caesareum". Dette navnet kan ha vært strengt poetisk siden det var ikke eksklusivt for Colosseum. Vespasian og Titus, som fikk bygget Colosseum, konstruerte også et amfiteater med samme navn i Puteoli (dagens Pozzuoli).
Navnet "Colosseum" har lenge vært antatt å være avledet fra en kolossal statue av Nero kalt "Colossus Neronis" i nærheten av amfiteateret (statuen av Nero kan ha blitt oppkalt etter Kolossen på Rhodos). Denne statuen ble senere omformet av Neros etterfølgere for å ligne Helios ("Sol") eller Apollo, solguden, ved å legge til en solkrone. Neros hode ble også erstattet flere ganger med hodet til etterfølgende keisere. Til tross for de hedenske koblingene ble statuen stående godt inn i middelalderen og ble tilskrevet magiske egenskaper. Det kom til å bli sett på som et symbol på Romas permanenthet.
Et berømt epigram fra det 8. århundre skrevet av den angelsaksiske munken Bede feiret den symbolske betydningen av statuen i en profeti som er ofte sitert: "Quamdiu stat Colisæus, stat et Roma; quando cadet colisæus, cadet et Roma; quando cadet Roma, cadet et mundus" («så lenge Colossus står, så skal Roma stå, når Colossus faller, skal Roma falle, når Roma faller, så faller verden»). Dette er ofte feiltolket som at det refererer til Colosseum i stedet for statuen "Colossus Neronis". Men på den tiden Bede skrev ble det maskuline substantivet "coliseus" brukt om statuen, ikke om det som da fortsatt var kjent som det flaviske amfiteater.
Statuen falt til slutt, muligens ble den trukket ned for å gjenbruke bronsematerialet. Innen år 1000 hadde navnet "Colosseum" fått betydningen det har i dag, det refererte da til amfiteateret. Statuen var i stor grad glemt og bare sokkelen har overlevd, den kan i dag ses mellom Colosseum og det nærliggende Venus og Romas tempel.
Navnet utviklet seg videre til "Coliseum" i middelalderen. I Italia er amfiteateret fortsatt kjent som "il Colosseo", og andre romanske språk bruker lignende former som "le Colisée" (fransk), "el Coliseo" (spansk) og "o Coliseu" (portugisisk).
Tidlig historie.
a> med Colosseum i øverste høyre hjørne
Kart over middelalderens Roma hvor Colosseum er avbildet
Byggingen av Colosseum begynte i år 76. Det utvalgte stedet var et flatt område i bunnen av en lav dal mellom Caelius, Esquilinhøyden og Palatinerhøyden. På 100-tallet f.Kr. var dette området tett befolket. Det meste av bebyggelsen ble ødelagt under den store bybrannen i Roma i år 64, og størstedelen av området ble da annektert av keiser Nero for personlig bruk. Her bygde han det store palasskomplekset "Domus aurea" og anla en kunstig innsjø omgitt av paviljonger og hager. Aqua Claudia ble bygd ut for å forsyne området med vann og en gigantisk bronsestatue av Nero ble plassert ved inngangen.
Bronsestatuen ble bevart, men mye av Domus Aurea ble revet. Innsjøen ble fylt igjen og landområdet gjenbrukt som stedet for det nye flaviske amfiteateret. Gladiatorskoler og andre støttebygninger ble bygget i nærheten, innenfor den tidligere eiendommen til Domus Aurea. Ifølge en rekonstruert inskripsjon funnet på stedet «bestilte keiser Vespasian byggingen av dette nye amfiteateret fra hans generelle andel av utbyttet.» Dette antas å referere til den store mengden skatter beslaglagt av romerne etter seieren i det store jødiske opprøret i år 70 e.Kr. Colosseum kan dermed tolkes som et stort triumfmonument bygget i den romerske tradisjonen med å feire store seire, bygget for å blidgjøre det romerske folk istedenfor å bringe hjem soldatene. Vespasians beslutning om å bygge Colosseum på stedet Neros innsjøe lå kan også sees som en populistisk gest for å returnere til folket et område av byen som Nero hadde bevilget til eget bruk. I motsetning til mange andre amfiteatre, som var plassert i utkanten av byene, ble Colosseum bygget i sentrum, plassert både bokstavelig og symbolsk i hjertet av Roma.
Tredje etasje av Colosseum var ferdig da Vespasian døde i år 79. Den øverste ettasjen ble ferdigstilt og anlegget ble innviet av hans sønn Titus i år 80. Den romerske historikeren Dio Cassius skrev at under innvielsesfesten, som pågikk i 100 dager, ble ville dyr drept. Colosseum ble ombygd av Vespasians yngre sønn Domitian, som konstruerte "Hypogeumet", det underjordiske systemet av tunneller som ble brukt til å huse dyr og slaver til forestillingene. Han bygde også ut Colosseum for å øke publikumskapasiteten. I år 217 ble Colosseum hardt rammet av en stor brann forårsaket av lyn, som ødela de øvre delene av tre. Det ble ferdig reparert først i år 240 og ytterligere reparasjoner ble utførdt i 250 eller 252 og i 320. Nye reparasjoner ble gjort etter et jordskjelv i år 443, ytterligere arbeid ble utført i 484 og 508. Arenaen fortsatte å bli brukt til inn på 500-tallet. De siste gladiatorkampene nevnes omkring 435. Dyrejakt fortsatte minst til 523.
Middelalderen.
I middelalderen skjedde radikale forandringer. Sent på 500-tallet hadde en kirke blitt anlagt i amfiteateret, dette hadde likevel ingen større religiøs betydning på bygningen. Arenaen ble omgjort om til kirkegård, de tallrike rommene under tribunene ble boliger og verksteder og ble fortsatt leid ut så sent som på 1100-tallet. Omkring 1200 tok familien Frangipani over og forsterket Colosseum, trolig for å bruke det som slott. Colosseum blir sterkt skadet av et kraftig jordsjelv i 1349 som gjorde at sørsiden kollapset. Det meste av den sammenraste stenmassen ble brukt til å bygge palass, kirker, sykehus og andre bygninger i Roma. En religiøs orden flyttet inn i den nordre tredjedelen på midten av 1300-tallet og forble der så sent som tidlig på 1800-tallet. All stein i interiøret ble fjernet og gjenbrukt på andre steder eller, der det var marmor, brent for å lage ulesket kalk. Bronseklemmene som holdt sammen steinene ble hakket ut og etterlot merker som er synlige fortsatt.
a> malt omkring 1740 med Colosseum i bakgrunnen.
Moderne tid.
På 1500- og 1600-tallet ønsket kirken seg en mer produktiv rolle for Colosseum. Pave Sixtus V planla å gøre bygningen om til en tekstilfabrikk og tilby arbeid til Romas prostituerte, men hans tidlige død gjorde at det aldrig ble noe av. I 1671 godkjente kardinal Altieri at tyrefekting skulle holdes her, men betydelig misnøye blant folket førte til at idéen raskt ble oppgitt. I 1749 skrev pave Benedikt XIV under et offisielt kirkelig dekret om at Colosseum var en sakral plass der tidlige kristne led martyrdøden. Han forbød samtidig bruken av Colosseum som stenbrudd. Det er likevel ingen historiske bevis som støtter Benedicts påstander, og det er heller ikke funnet bevis for at noen før det 16. århundre foreslo at kristne ble drept i Colosseum. Senere paver gjennomførte ytterligere restaureringsprojekter, blant annet ble det fjernet vegetasjon som hadde tatt over og truet med å ødelegge Colosseum ytterligere. Fasaden ble forsterket med triangulæra teglkiler i 1807 og 1827, interiøret ble reparert i 1831 og 1846 og under Benito Mussolinis tid på 1930-tallet.
Colosseum er idag en av Romas mest populære turistatraksjoner med millioner av besøkende hvert år. Effektene av forurensning og generelt forfall over årene foranlediget et stort restaureringsprogram mellom 1993 og 2000. De senere år har Colosseum blitt et symbol for den internasjonale kampanjen mot dødsstraff, som ble avskaffat i Italia i 1948. Flere antidødsstraffdemonstrasjoner fant sted foran Colosseum i 2000. Siden da har Romas lokale myndigheter som en gest mot dødsstraff endret fargen på Colosseums nattbelysning fra hvitt til gull når en dødsdømt person et sted i verden får sin straff omgjort eller slippes fri.
På grunn av Colosseums dårlige stand er det upraktisk å holde større arrangementer der ettersom bare noen få hundre personer kan tilbys sitteplass. Større konserter har riktignok blitt holdt utenfor med Colosseum som bakgrunn, for eksempel Ray Charles (mai 2002), Paul McCartney (mai 2003) og Elton John (september 2005). Den 7. juli 2007 ble Colosseum valgt som et av verdens sju nye underverk.
Arkitektur.
Til venstre ses det som fortsatt står av ytterveggen, til høyre vises innerveggen som i stor grad er intakt.
Utvendig.
I motsetning til tidligere greske teatre som ble bygget i åssidene, er Colosseum en helt frittstående, lukket struktur. De tidlige romerske teatrene ble ofte bygget frittstående, men hadde kun tribuner i en halvsirkel vendt mot et sceneområde. Ved byggingen av Colosseum ble to slike strukturer slått sammen for å danne en arena med tribuner rundt hele arenaen. Det er elliptisk i plan, 189 meter (640 romerske fot) langt, og 156 meter (528 romerske fot) bredt, med en grunnflate på m². Høyden på ytterveggen er 48 meter (165 romerske fot). Omkretsen ble opprinnelig målt til 545 meter (1835 romerske fot). Den sentrale arenaen er en 87 m (294 romerske fot) lang og 55 m (186 romerske fot) bred oval omgitt av en 5 m (17 romerske fot) høy mur. Bak denne la de nivådelte sitteplassene oppover mot den indre veggen.
Det er anslått at over kubikkmeter travertinstein ble brukt bare til ytterveggene. Steinene ble lagt uten mørtel og holdt sammen av 300 tonn jernklemmer. Disse veggene har imidlertid fått omfattende skader gjennom århundrene, blant annet har store deler kollapset som følge av jordskjelv. Nordsiden av veggen står fortsatt, men de karakteristiske trekantede støttene i hver ende er moderne tillegg. Disse ble bygget i begynnelsen av det 19. århundre for å hindre ytterligere sammenrasing. Resten av dagens utvendige Colosseum er den opprinnelige innerveggen.
Den monumentale ytterveggen består av tre etasjer med arkader og over dette er et podium med et høyt loft som begge har vinduer ispedd med jevne mellomrom. Arkaden er innrammet av halv-kolonner i toskansk, jonisk og korintisk orden, mens loftet er innredet med korintiske pilastre. Hver av buene i andre og tredje etasje inneholdt statuer, sannsynligvis guddommer og andre figurer fra klassisk mytologi.
To hundre og førti master ble plassert på framspring rundt toppen av loftet. De støttet opprinnelig en uttrekkbar markise, kjent som "velarium", som beskyttet tilskuerne mot sol og regn. Dette besto av en lerretdekket, nettlignende struktur laget av tau, med et hull i midten. Det dekket to tredeler av arenaen, og skrånet ned mot sentrum for å fange vinden og gi avkjøling for publikum. Sjømenn, spesielt vervet fra den romerske marinens hovedkvarter ved Misenum og plassert i nærheten av "Castra Misenatium", ble brukt til å operere "velariet".
Colosseum enorme publikumskapasitet gjorde at det var viktig at lokalet kunne fylles eller evakueres raskt. Løsningene arkitektene valgte var svært effektive og har inspirert de som brukes i moderne stadioner i dag for å håndtere de samme utfordringene. Amfiet ble omkranset av åtti innganger på bakkenivå, hvorav 76 av dem ble brukt av vanlige tilskuere. Hver inngang og utgang var nummerert, det samme var hver av trappene. Den nordlige hovedinngangen var reservert for keiseren og hans følge, mens de tre andre aksiale inngangene mest sannsynlig ble brukt av eliten. Alle fire aksiale innganger ble rikt dekorert med malte stukkaturrelieffer, og fragmenter av disse kan fortsatt ses idag. Mange av de opprinnelige ytre inngangene har forsvunnet med sammenbruddet av den ytre veggen, men inngangene fra XXIII (23) til LIV (54) står fortsatt.
Tilskuere fikk billetter i form av nummererte keramikkskår som ledet dem til den riktig seksjon og rad. De ble ledet til sine plasser via "vomitoria" (entall "vomitorium"), passasjer som åpnet seg til en seksjon av seter nedenfra eller bakfra. Disse fordelte effektivt tilskuerne til sine seter, og ved avslutningen av arrangementet eller ved en nødevakuering kunne Colosseum tømmes i løpet av bare noen få minutter.
Tribunene.
Ifølge "Codex-Kalenderen av 354" kunne Colosseum romme mennesker, men moderne anslag setter tallet på rundt. De ble sittende i en lagdelt ordning som reflekterte det strengt lagdelte romerske samfunnet. Spesielle losjer i nord- og sørenden var reserverte henholdsvis for keiseren og vestalinnene slik at de fikk den beste utsikten over arenaen. Rundt disse på samme nivå var en bred plattform eller "podium" for senatorklassen, som fikk lov til å ta med sine egne stoler. Noen av navnene på senatorer i det femte århundre kan fortsatt sees skåret inn i murverket, antagelig ment for å reservere områder for deres bruk.
Nivået over senatorene, kjent som "maenianum primum", var forbeholdt andre noble klasser eller riddere ("equites"). Det neste nivået opp, "maenianum secundum", var opprinnelig forbeholdt vanlige romerske borgere ("plebeierne") og ble delt i to seksjoner. Den nedre delen ("immum") var for velstående borgere, mens den øvre delen ("summum") var for fattigere borgere. Bestemte sektorer ble tilbudt andre sosiale grupper, for eksempel gutter med sine lærere, soldater på permisjon, utenlandske embetsmenn, skriftlærde, prester og så videre. Sitteplasser av stein (og senere marmor) ble gitt til borgere og adelsmenn, som formodentlig ville ha brakt med seg sine egne puter. Inskripsjoner identifiserte områder som var reservert for bestemte grupper.
Et annet nivå, "maenianum secundum in legneis", ble lagt på toppen av bygningen under Domitians regime. Dette omfattet et galleri for vanlige fattige, slaver og kvinner. Mest sansynlig var dette kun ståplasser, men det kan også ha hatt svært bratte trebenker. Noen grupper ble utestengt helt fra Colosseum, særlig bødler, skuespillere og tidligere gladiatorer.
Hvert nivå ble delt inn i seksjoner ("maeniana") av buede passasjer og lave vegger ("praecinctiones" eller "baltei"), og disse ble videre delt inn i "cunei", eller nisjer, ved trappen og gangene fra vomitoriene. Hver seterad ("gradus") var nummerert slik at hvert enkelt sete kunne nøyaktig pekes ut fra sine gradus, cuneus, og nummer.
Arena og hypogeum.
Detalj fra gangene under arenaen ("hypogeum")
Selve arenaen var 83 meter lang og 48 meter bred (280 x 163 romerske fot). Det besto av en tregulv dekket av sand (det latinske ordet for sand er "harena" eller "arena"), som i de første årene ble holdt oppe av trepillarer. Det er hevdet at det på den tiden var mulig å fylle stadium via vannkanaler tilknyttet en nærliggende akvedukt slik at det kunne holdes rekonstruksjoner av kjente sjøslag der. Selv om disse blir beskrevet i tekster fra det første århundre er det idag uenighet blant historikere og arkeologer om dette faktisk skjedde.
Under en ombygging utført under keiser Domitian ble det så konstruert en forseggjort underjordisk struktur kalt "hypogeum" (som bokstavelig talt betyr «underjordisk») under arenagulvet. Lite gjenstår nå av det opprinnelige arenagulvet, men "hypogeum" er fortsatt godt synlig. Det besto av et toetasjes underjordisk nettverk av tunneler og bur under arenaen der gladiatorer og dyr ble holdt før konkurransene begynte. Åtti vertikale sjakter ga direkte tilgang til arenaen for dyr fra burene og også for kulisser skjult i undergrunnen. Større hengslede plattformer, kalt "hegmata", gjorde det mulig for dyr av størrelse helt opp til elefanter å dukke opp midt på arenagulvet. Hypogeum ble omstrukturert ved en rekke anledninger, vi kan i dag se spor av minst tolv forskjellige faser av byggingen..
Hypogeum var forbundet med underjordiske tunneler til en rekke punkter utenfor Colosseum. Dyr og utøvere ble brakt gjennom tunnelene fra nærliggende staller, også gladiatorskolen på Ludus Magnus i øst var tilknyttet via tunneler. Separate tunneler var tilgjengelig for keiseren og vestalinnene slik at de kunne gå inn og ut av Colosseum uten å måtte passere gjennom folkemengdene.
Et stort antall maskiner fantes også i hypogeum. Heiser og remskiver hevet og senket kulisser og rekvisita, og de løftet dyr til overflaten. Det er funnet bevis for eksistensen av store hydrauliske mekanismer.
Støttebygninger.
Aktivitetene i og rundt Colosseum ga livsgrunnlag for en vesentlig næringsvirksomhet i områdene rundt. I tillegg til amfiteatret selv ble mange andre bygninger i nærheten knyttet til arrangementene. Rett øst er restene av "Ludus Magnus" fortsatt synlige, dette var en skole for gladiatorer. Anlegget ble knyttet sammen med Colosseum via en underjordisk passasje for å gi enkel tilgang for gladiatorene. "Ludus Magnus" hadde sin egen lille treningsarena, som i seg selv var en populær attraksjon for romerske tilskuere. Det var også andre skoler i det samme området, blant annetde "Ludus Matutinus" (morgenskolen), der av de som skulle kjempe mot dyr ble opplært.
Ikke langt unna var "armamentarium", våpenlageret, "Summum Choragium", der maskinene ble lagret, "Sanitarium", som hadde fasiliteter for å behandle sårede gladiatorer, og "Spoliarium ", der kroppene til de døde gladiatorene ble fratatt sine rustninger og likene ble håndtert.
Rundt hele Colosseum, 18 m fra kanten, var en serie av høye steinstøtter, fem står fortsatt på østsiden. Ulike forklaringer påfunksjonen deres har blitt fremmet, de kan ha vært en religiøs grense, eller en ytre grense for billettkontroll, eller et anker for "velarium" (markisene)
Rett ved siden av Colosseum står også Konstantinbuen.
Bruk.
Colosseum ble brukt til å arrangere gladiatoroppvisninger samt en rekke andre arrangementer. Forestillingene, kalt "munera", var alltid arrangert av privatpersoner i stedet for av staten. De hadde sterke religiøse elementer, men var også demonstrasjoner av makt og familieprestisje, og var umåtelig populære blant befolkningen. En annen populær forestilligsform var dyrejakten, eller "Venatio". Her ble et stort utvalg av ville dyr, hovedsakelig importert fra Afrika og Midtøsten, jaget og drept på arenaen. Blant dyrene som ble benyttet var neshorn, flodhester, elefanter, sjiraffer, urokser, visenter, atlasløver, pantere, leoparder, bjørner, kaspitigre, krokodiller og strutser. Kamper og jakter var ofte iscenesatt blant forseggjorte kulisser med flyttbare trær og bygninger. Slike hendelser kunne innimellom bli enormt store, Trajan sies å ha feiret sine seire i Dakia i år 107 med konkurranser som involverte dyr og gladiatorer over 123 dager.
I flere eldre tekster kan det leses at det i Colosseums tidligste historie ble arrangert rekonstruksjoner og simuleringer av sjøslag kalt "Naumachiae" (mer riktig kjent som "navalia proelia"). Fortellingene om innvielsesesfestene holdt av Titus i 80 beskriver at arenaen blir fylt med vann for en visning av spesialtrente svømmende hester og okser. Det er også en beretning om en rekonstruksjon av et berømt sjøslag mellom corcyreere og korintere. Dette har vært gjenstand for en viss debatt blant historikere, selv om det ikke ville ha vært noe problem å fylle arenaen med vann er det uklart hvordan arenaen kunne vært vanntett, eller hvordan det kunne ha vært nok plass i arenaen til at krigsskip skulle ha beveget seg rundt. Det har vært antydet at nedtegnelsene enten har plasseringen feil eller at Colosseum opprinnelig inneholdt en bred kanal nedover denn sentrale aksen (som senere skulle ha blitt erstattet av hypogeum).
"Sylvae" eller fremstillinger av naturscener ble også holdt i arenaen. Malere, teknikere og arkitekter bygde opp en simulering av en skog med ekte trær og busker plantet i arenagulvet, og dyr vil også bli utplassert. Slike scener kan ha blitt brukt bare for å vise et naturlig miljø for den urbane befolkningen, eller de kunne brukes som bakgrunn for jakt eller drama som skildret episoder fra mytologien. De ble også tidvis brukt til henrettelser der helten i historien - spilt av en fordømt person - ble drept i et av ulike grusomme, men mytologisk autentiske måter, for eksempel å bli angrepet av dyr eller brent til døde.
I dag.
En panorama av det indre av Colosseum i 2011
Colosseum er i dag en stor turistattraksjon i Roma med tusenvis av turister hvert år som betaler for å se den indre arenaen, men inngangen for borgere av EU er delvis subsidiert og inngang er gratis for EU-borgere under atten eller over sekstifem år. Det er nå et museum dedikert til Eros i øverste etasje av den ytre veggen av bygningen. Deler av arenagulvet har blitt lagt på nytt. Under Colosseum ble nettverket av underjordiske passasjer som en gang ble brukt til å transportere ville dyr og gladiatorer til arenaen åpnet for publikum sommeren 2010.
Colosseum er også et sted for katolske seremonier i det 20. og 21. århundre. For eksempel leder pave Benedikt XVI en korsveisandakt i Colosseum på hvert år på langfredag.
Colosseum og de kristne.
Det synes å være en utbredt oppfatning av at Colosseum var et sted der kristne i tidligere tider ble «kastet til løvene» eller drept på andre måter som underholdning. Det finnes ingen beviser eller nedtegnelser som viser at dette noen gang har skjedd her, og det er heller ingen kilder som dokumenterer at dette var en vanlig oppfatning før i det 16. århundre.
I middelalderen ble Colosseum åpenbart ikke ansett som et hellig sted. Bruken av det som en festning, og deretter som steinbrudd, viser hvor lite åndelig betydning som var knyttet til byggverket på et tidspunkt da steder som ble assosiert med martyrene ble høyt verdsatt. Det var ikke inkludert i reiserutene som ble brukt av pilegrimer eller i verk som det 12. århundres "Mirabilia Urbis Romae" («Romas vindundre»), som hevder at Circus Flaminius - ikke Colosseum - var stedet for martyrdødsfall. Deler av Colosseum var riktignok bebodd av en kristen orden, men dette var tydeligvis ikke av noen spesiell religiøs årsak.
Det ser ut til å ha vært først i det 16. og 17. århundre at Colosseum kom til å bli betraktet som et kristent sted. Pave Pius V (1566-1572) sies å ha anbefalt at pilegrimer samlet sand fra arenaen i Colosseum som en relikvie, med den begrunnelse at den var gjennomsyret av martyrenes blod. Dette synes å ha vært et mindre vanlig syn før det ble popularisert nesten et århundre senere av forfatteren Fioravante Martinelli, som er førte opp Colosseum øverst på en liste over steder som var hellige for martyrene i sin boken "Roma ex ethnica sacra" fra 1653.
Martinellis bok hadde tydeligvis en effekt på opinionen. Som svar på Cardinal Altieris forslag noen år senere om å gjøre Colosseum om til en tyrefekterarena publiserte Carlo Tomassi en pamflett i protest mot det han betraktet som en vanhellig handling. Den påfølgende striden fikk pave Klemens X til å lukke Colosseums utvendige arkader og erklære stedet en helligdom. Likevel fortsatte utvinning av stein fra Colosseum i en tid etter dette.
Pave Benedikt XIV (1740-1758) forbød utvinning av stein fra Colosseum og holdt religiøse seremonier der. Benedetto Giuseppe Labre, også kjent som St. Benedikt, tilbrakte de siste årene av sitt liv innenfor murene til Colosseum, hvor han levde på almisser fram til han døde i 1783. Flere paver finansierte i det 19. århundre reparasjoner og restaurering av Colosseum, og det holder fortsatt en kristen tilknytning i dag. Det står kors på flere punkter rundt arenaen og hver langfredag leder paven en korsveisprosesjon i amfiteatret.
Flora.
Planter på den indre veggen i Colosseum
Colosseum har en bred og godt dokumentert florahistorie helt siden legen og urtespesialisten Domenico Panaroli skrev den første katalogen over plantene der i 1643. På 1800-tallet var det tre opptellinger av plantevekster i Colosseum, fulgt av en i 1951, og en foretatt i 2001 av Giulia Caneva fra universitetet i Roma. Plantelisten er på 684 arter gjennom tidene, med et høydepunkt i 1855, da 420 plantearter ble funnet, et antall som er sunket til 242 i dag. Det ble i 1871 gjort et forsøk på å utrydde vegetasjonen på grunn av bekymringer over skadene som vegetasjonen påførte murene, men mye av plantelivet har kommet tilbake. Av artene først identifisert av Panaroli er 200 fortsatt å finne i Colosseum.
Variasjonen av planter kan forklares med endringer i klimaet i Roma gjennom århundrene, det var mye kaldere og fuktigere her på 1600-tallet. En annen, mer romantisk forklaring som ofte er gitt er at frø uforvarende har blitt fraktet hit med dyrene som ble tatt hit fra alle hjørner av imperiet. Dette kan gi en forklaring på at en del av plantene som finnes her i utgangspunktet er fremmede for området.


Eksamen.
En eksamen er en avsluttende prøve ved en skole, et kurs eller et studium. Det finnes både praktisk og teoretisk eksamen.
Videregående utdanning i Norge.
En eksamen i videregående skole i Norge foregår i ett enkelt fag som vanligvis er tilfeldig valgt av alle fagene eleven har drevet med samme året. Man kan ha flere eksamener på ett år, det vanligste er en praktisk og en teoretisk eller to teoretiske av forskjellige typer. Alle som skal ha generell studiekompetanse skal ta eksamen i norsk hovedmål. Det er samme dato for alle avgangselevene i videregående skole i Norge.
Praktisk eksamen.
En praktisk eksamen er en eksamen hvor man praktiserer det man har lært. For en student på naturbruk-linja, kan dette for eksempel være å gjennomføre et oljeskifte på en traktor. På yrkesfaglig retning i videregående utdanning er en praktisk eksamen vanlig, mens eksamener på ungdomsskolen og allmennfaglig videregående utdanning er nesten utelukkende teoretiske.
Teoretisk eksamen.
En teoretisk eksamen deles opp i to undergrupper: muntlig og skriftlig.
Skriftlig.
Under en skriflig eksamen får eleven som regel beskjed om faget 24 timer før selve eksamen, og i denne tiden skal han studere stoffet. Under selve eksamen har elever og lærere ikke lov til å snakke. Eleven skal sitte med pulten sin. Om det er en matteprøve, har eleven ikke lov til å bruke mobiltelefonen som kalkulator. Dette forhindrer at elever kan sende hverandre meldinger under eksamen.
På enkelte skoler får man føre inn på data, men på de aller fleste skoler får eleven bare lov til å bruke penn eller blyant og viskelær, eventuelt kalkulator, linjal og andre mattehjelpemidler, og et ark. Imidlertid kan elever med spesielle behov få lov til å benytte data om eleven har legeerklæring som kan dokumentere dette. En vanlig skriftlig eksamen varer rundt fem timer.
Muntlig.
Her har man en sensor, en eksaminator og en elev. Eleven får beskjed om et fag 48 timer i forveien, og så et emne en halv til to timer før selve eksamen. Tiden fram til eksamen er da forberedelsestid, hvor eleven har tilgang på lærebøker og lignende, og kan skrive notater som han kan ha med inn i eksamensrommet.
Under selve eksamen stiller eksaminatoren (som som regel er elevens vanlige lærer) spørsmål til eleven, som denne må svare på etter beste evne. Om eleven setter seg fast, skal eksaminatoren prøve å få eleven på rett spor igjen. Sensor sitter i bakgrunnen og hører på, men kan også velge å stille spørsmål til eleven.
Juks.
Under eksamen slås juks hardt ned på, og kan føre til at eleven stryker hele skoleåret og må gå det om igjen. Om det blir oppdaget juks på en eksamen, vil alle som har deltatt i juks stryke. I enkelte tilfeller kan den som tas for juks også fratas retten til å ta eksamenen på nytt innenfor et gitt tidsrom.
Feil i eksamensoppgaver.
Det er begått flere feil i eksamensoppgaver. Blant annet i Matematikk R1-eksamenen våren 2008 da en skrivefeil av nevneverdig størrelse, førte til forvirring og endte med at elevene «synsynet» seg fram til løsningsalternativet i en av oppgavene. Oppgaven ble aldri annullert. Vinteren 2008 var det også en skrivefeil i forberedelsesarket til Engelsk 1. klasse studiespesialisering, der en parentes aldri var blitt avsluttet.
Ungdomsskole i Norge.
På ungdomsskolen er det to eksamener: en muntlig og en skriftlig. Eksamenene holdes om våren i 10. trinn.
Skriftlig.
I skriftlig kan eleven komme opp i norsk, engelsk eller matematikk. Elevene får vite hvilket fag de kommer opp i noen dager før. Etter å ha fått vite faget, får elevene et informasjonshefte som tar opp ett/flere viktige temaer på eksamen. Nytt for 2006 er at hver skole kan komme opp i flere ulike fag, før trakk skolen ett fag som alle fikk. Nå kommer kanskje 10A opp i norsk, 10B og 10C opp i matematikk, mens 10D og 10E kommer opp i engelsk. Dette stemmer egentlig godt overens med det som er normalen for hvilke fag man kommer opp i; 20% (1/5) pleier å komme opp i norsk, 40%(2/5) pleier å komme opp i matematikk og 40% (2/5) pleier å komme opp i engelsk.
Norsk.
Etter å ha fått vite faget får hver elev ett informasjonshefte. Informasjonsheftet tar opp aktuelle temaer og skal danne grunnlaget for den første eksamensdagen som er fagrelatert. Den dagen må eleven skrive en fagtekst/sakprosa, aktuelle sjangre er artikkel, kåseri, essay. Sjangre som er i grenseland er dagbok og dikt. Eleven lager både sin oppgave og overskrift helt selv. Eleven velger selv om den vil skrive på bokmål eller på nynorsk, det språket eleven ikke valgte må den bruke på den andre eksamensdagen. På den andre eksamensdagen får hver elev ett hefte med mellom fem og 10 oppgaver. Oppgavene er forskjellige, noen har kanskje allerede oppgitt tittel, felles er at de tar opp emner fra informasjonsheftet. På denne dagen skal eleven skrive en skjønnlitterær tekst. Aktuelle sjangre er novelle, fortelling og eventyr. Eksamensdagen varer i fem timer (09.00-14.00), men de elever som skriver med respons kan få sitte lengre.
Norsk eksamen i grunnskolen varer to dager, en dag til Bokmål og en annen dag til Nynorsk.
Matematikk.
Som i norsk får eleven også her et informasjonshefte. Heftet går gjerne dypere inn i matematiske områder enn det læreboken gjør. I 2006 tok informasjonsheftet opp temaer rundt måleenheter og potenser. Heftet tok faktisk opp emner fra videregående skole når det gjaldt potenser. I tillegg er det i heftet en oppgave som du skal finne opplysninger til på internett, disse opplysningene vil man få bruk for på eksamensdagen. I 2006 handlet oppgaven om å finne pris og åpningstider for ulike severdigheter i Norge. Eksamenen varer i fem timer (09.00-14.00), men elever som har levert inn minst èn oppgave på datamaskin får 30 minutt mer til disposisjon.
Muntlig.
I muntlig eksamen kan elevene komme opp i norsk, engelsk, matematikk, natur- og miljøfag, samfunnsfag eller religion, livssyn og etikk, og fra 2009 kan man komme opp i andre fremmedspråk (fransk, tysk, spansk etc.). Da får elevene oppgaven 48 timer før eksamen. Elevene lager et foredrag hjemme som de holder for en fremmed sensor og faglærer. Hver elev får 30 minutter å holde foredrag. Det er også mulig å gå opp i grupper og par. Da blir tiden lagt sammen. Eksempel: To elever à 30 min hver = 60 min totalt. Tre elever à 30 min hver = 90 min totalt.


Benedikt XIV.
Benedikt XIV (født 31. mars 1675 i Bologna, død 3. mai 1758) var pave fra 1740 til 1758.
Han ble kreert til kardinal av Benedikt XIII ved konsistoriet den 9. desember 1726 og ble valgt til pave 17. august 1740.
Som første pave anerkjente han den prøyssiske kongetittelen. I tillegg opphevet han offisielt bannet mot læren til Nikolaus Kopernikus. På grunn av sin toleranse ble han blant annet høyt skattet av Fredrik II av Preussen. Pave Benedikt XIV døde den 3. mai 1758 i Roma.


NCIS (TV-serie).
NCIS, tidligere kjent som NCIS: Naval Criminal Investigative Service, er en amerikansk politi drama/krim tv-serie som kretser rundt et fiktivt lag med spesialagenter fra USAs marineetteretning, kalt Naval Criminal Investigative Service. Det er en gruppe som driver etterforskning som involverer den amerikanske marinen.
Konseptet og figurene ble opprinnelig introdusert i en todelt episode av CBS-serien JAG (JAG episoder 8.20 og 8.21). TV-serien NCIS er dermed en spin-off fra JAG, og hadde premiere den 23. september 2003 på CBS. Den er per 2012 i sin 9. sesong. Donald Bellisario, som skapte JAG samt den velkjente serien Airwolf, Magnum, PI og Quantum Leap, er medskaper og utøvende produsent av NCIS.
NCIS ble opprinnelig omtalt som Navy NCIS, i tillegg til feilsiteringen Navy CSI, i løpet av sesong 1, men «Navy» ble senere droppet fra tittelen siden det var overflødig. NCIS fikk i sin 7. sesong en spin-off-serie, som starter med Chris O'Donnell og LL Cool J.
Den 3. februar 2011 ble NCIS fornyet for en 9. sesong. Samme år ble også NCIS kåret til Amerikas favoritt TV-serie.
Oversikt.
NCIS er en tv-serie som følger et oppdiktet lag med spesialagenter innenfor den amerikanske marinen. Deres oppgave er å beskytte og etterforske personer tilknyttet marinen, med et hovedfokus på drapsetterforskning. Arbeidet utføres av spesialagentene i samarbeid med bevisanalysepersonell og leger. Humor er blitt beskrevet som en nøkkelfaktor for seriens suksess, i tillegg til fokus på karakterer og deres liv i forbindelse med jobben.


Djevelens advokat.
Djevelens advokat (på latin "advocatus diaboli") er en uoffisiell betegnelse på den kirkelige embetsmann "troens advokat" eller "troens fremmer" (latin "promotor fidei"), som er medlem av kongregasjonen for helligkåringer i den katolske kirke. Under kanoniseringsprosesser (helligkåring) mellom 1587 og 1983 var det hans oppgave å fremlegge argumenter og eventuell dokumentasjon som tilsa at personene det var snakk om, "ikke" burde bli helgener. Man kan si at han talte djevelens sak idet han motarbeidet utkåringen av hellige personer. Tilsvarende fikk prosessens promotor det folkelige tilnavnet "advocatus Dei", «Guds advokat».
Reglene for katolske helligkåringsprosesser ble revidert i 1983, slik at den funksjon som innebærer å påpeke svakheter ved hellighetsindikasjonene ikke lenger tilligger kun én person (som kan ha medarbeidere), men utøves bredere.
I overført betydning er djevelens advokat en som kommer med kritiske innvendinger, negative synspunkter og pessimistiske spådommer, særlig når de øvrige debattantene er skjønt enige og optimistiske. Vedkommende kan være negativt innstilt i utgangspunktet, eller kan ha fått tildelt en slik rolle i gruppen, eller inntar denne posisjonen på eget initiativ for å belyse en sak bedre.


Lokalbedøvelse.
Lokalbedøvelse er et tiltak for å hindre smerte, vanligvis ved inngrep på et lite område av kroppen. Det er som regel snakk om innsprøytning med en sprøyte av et middel som virker lokalbedøvende ved å blokkere overføringen av elektriske impulser over membranene i nervevev og muskler. Blokkeringen er reversibel. Der huden er tynn, kan det brukes salve med et lokalbedøvende middel.
Et av de vanligst benyttede lokalbedøvende stoffene er lidocain.
Virkningsmekanismen til lokalbedøvelse er at spenningen over nervemembranene stabiliseres, slik at disse ikke kan lede impulser. Derved registres ikke smerte i områdene hvor lokalbedøvelse er injisert/applisert.
Det er vanlig å tilsette adrenalin i injeksjonsvesken for å trekke sammen blodårene i området. Da vil bedøvelsen vare lenger fordi det tar lengre tid for blodet å skylle vekk bedøvelsen. Adrenalin vil også gi mindre blødning under inngrepet.
Slike sprøyter settes som regel av leger, tannleger eller annet kvalifisert personell. Det brukes blant annet ved inngrep på enkelte tenner, ved fjerning av føflekker og ved sying av sårskader og operative inngrep.
Lokalbedøvelse har også vært brukt i ømme muskelpunkter, og blandet med kortisonpreparater i betente senefester
En lokalbedøvelse – avhengig av faktorene ovenfor – kan vare fra et kvarter til mange timer. For eksempel har bedøvelsemiddelet marcaine en virketid betydelig lengre enn lidocaine.
En litt mer omfattende bedøvelse er ledningsanestesi, eller blokkanestesi, da injeksjonen settes slik at det legges mye lokalbedøvelse rundt en nerve som forsyner et litt større område med nerveender. Mens virkningen av lokalbedøvelse kan komme innen et minutt, kan ledningsanestesien ta bortimot et kvarter før den virker.
Ved inngrep på framsiden av øyet, øyelokkene eller tårekanalene kan det dryppes lokalbedøvelse i øyet. Den vanligste substansen for dette kalles oxybuprocain.
Ved inngrep gjennom urinrøret, som ved å legge inn kateter, eller ved cystoscopi (å se inn i blæren med en fiberoptisk rett stang), må urinrøret bedøves ved å sette inn en gele med lidocain i urinrøret på forhånd. For å få effektiv bedøvelse er det viktig å vente et par minutter fra geleen settes inn til katateret eller cystoscopet settes inn.


József Mindszenty.
József Mindszenty (født József Pehm 29. mars 1892 i Csehimindszent nær Szombathely i Østerrike-Ungarn, død 4. mai 1975 i Wien i Østerrike) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Esztergom 1945–1974 – men det meste av tiden var han forhindret av kommunistene fra å utøve embedet. Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII. Han var forhindret fra å delta ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og kunne heller ikke delta under Annet Vatikankonsil.
Jószef Pehm, som han het på grunn av gammel tysk slektsbakgrunn på farssiden, ble presteviet i 1915. I 1917 utgav han sin første bok, "Moderskap". Som fersk prest kritiserte han den revolusjonære kursendringen i Ungarn 1918–1919. Det kortlivede ungarske sovjetregimet arresterte ham den 9. februar 1919 og holdt ham fengslet i tre måneder uten lov og dom i Szombathély.
Grunnen til at han forandret navn til Mindszenty (etter sin hjemlandsby) i 1941 var å bekjenne seg som ekte ungarer og markere sin avstandtaken fra den aggressive tysknasjonalismen og de nazistiske udåder han var blitt kjent med. Han hadde også sluttet seg til et politisk parti som stod i mot det fascistiske pilkorspartiet.
Han ble etter anbefaling av den pavelige nuntius erkebiskop Angelo Rotta til pave Pius XII utnevnt til biskop av Veszprém den 3. mars 1944. Han ble bispeviet den 25. mars av kardinal Jusztinian Serédi, få dager etter at Tyskland hadde okkupert landet. I sin elegante biskopelige rokokkopalass skjulte biskop Mindszenty mange jøder som var på flykt fra nazistene.
Etter at tyskerne hadde innsatt pilkorspartiet som så etablerte et nasjonalsosialistisk diktatur i oktober 1944, ble forholdene enda verre. At Mindszenty protesterte mot regimets krig mot russerne, tilspisset det hele. Nazistene arresterte ham og holdt ham fengslet 1944–1945. Da nazistene overtok hans palass, fant de en masse klær han hadde samlet inn for distribusjon blant de trengende. Nazistene sperret ham inne i Sopron-Kohila-fengselet helt vest i landet. Da russerne fem måneder etter hadde kommet frem til denne delen av Ungarn i mars 1945 og slapp alle de politiske fangene fri, haiket han tilbake til Veszprem.
Han ble promovert til erkebiskop av Esztergóm og dermed til den ungarske kirkes primas den 2. oktober 1945. I februar 1946 ble han kreert til kardinal. Han foretok reiser hvert eneste år bl.a. til USA der han holdt taler som kritiserte det ateistisk kommunistiske regime som etablerte seg i hjemlandet, og fikk en enorm populartitet for sin regimekritikk også på hjemmebane.
Kommunistene arresterte ham den 26. desember 1948. Kort før arrestasjonen hadde Mindszenty, som hadde en sterk forutanelse, skrevet et notat der han understreket at han ikke hadde deltatt i noen konspirasjon, og at en eventuell tilståelse fra hans side ville være resultat av tvangsmidler. Begrunnelsen for arrestasjonen var "«konspirasjon mot staten»" – senere tilføyde man anklagepunktene "«høyforræderi, spionasje, trussel mot statens sikkerhet," og "valutaforbrytelser»".
Kommunistene gjennomførte en skueprosess med anklager om «høyforræderi», det vil si samarbeid med nazistene under andre verdenskrig, og om «konspirasjon» mot den nye regjeringen, og om andre lovbrudd. I propagandaen presenterte kommunistene også en egen vinkling på det faktum at nazistene hadde arrestert ham i 1944 – alle de klærne som ble funnet i hans palass viste at han var blirr arrestert som krigsprofitør, for hva skulle han ellers med 1 500 stykker undertøy? Rettssaken begynte den 3. februar 1949, og endte med dom 8. februar til livsvarig fengsel. Hans «skyldsbekjennelse» som ble fremlagt under rettssaken, antas å ha blitt frembragt av medikamenter og tortur. Han hadde nektet å tillate statlig overtakelse av Ungarns katolske skoler.
Den 12. februar bannlyste pave Pius XII alle katolikker som hadde medvirket til rettssaken og dommen.
Under oppstanden i Ungarn i 1956 ble han løslatt den 30. oktober, og han vendte tilbake til Budapest neste dag. Den 2. november roste han opprørerne, og neste dag holdt han en radiotale til støtte for den antikommunistiske utviklingen. Men da sovjetiske styrker rykket inn i Ungarn 4. november, tok han på anbefaling av Imre Nagy tilflukt i den amerikanske ambassade, etter at USA hadde gitt ham politisk asyl. Han ble boende i ambassaden fra 1951 til 1971, og nektet i mange år Vatikanets ønske om at han skulle forlate Ungarn. Wiens erkebiskop, kardinal Franz König, besøkte ham regelmessig i ambassaden, etter oppdrag fra paven.
Det var ikke før den amerikanske president Richard Nixon oppfordret ham til å reise i 1971 at han dro til Wien, der han tilbragte sine siste leveår. I 1974 frasa han seg sine embeder, og utgav sine memoarer.
Mindszenty døde den 4. mai 1975 i Wien. Først i mai 1991, etter kommunismens fall, ble kisten med hans levninger ført tilbake til Ungarn.
Mindszenty, József
Mindszenty, József
Mindszenty, József
Mindszenty, József
Mindszenty, József
Mindszenty, József


Hollandsk syke.
Hollandsk syke er et økonomisk problem et land står overfor når landet som følge av eksport av en naturressurs har avindustrialisert mer enn det som det viser seg å være forenlig med langsiktig næringsstruktur. Begrepet "Dutch disease" skal første gang ha blitt brukt av The Economist i 1977.
Fenomenet ble først observert i Nederland på slutten av 1970-tallet etter at landet hadde benyttet de store inntektene de fikk fra naturgassforekomstene de fant på 1960-tallet, til en massiv ekspansjon av offentlig sektor med følgende avindustrialisering. Da inntektene fra gassforekomstene sank på slutten av 1970-tallet, måtte landet gjennom en smertefull omstillingsprosess. Klassisk «hollandsk syke» er med andre ord ikke isolert sett fenomenet at et lands eksport av en naturressurs fører til avindustrialisering. Mer presist er det når et land må reindustrialisere som følge av at økonomien avindustrialiserte mer enn det som var forenlig med langsiktig næringsstruktur.
Hollandsk syke i norsk økonomisk politikk.
Wiedswang (2008-05-24) hevder Norge hovedsakelig blir nevnt to ganger i litteraturen om klassisk hollandsk syke: «Først da [Norge] fikk et mildt anfall på 1970-tallet med Per Kleppes motkonjunkturpolitikk, deretter da [Norge] på 1990-tallet hadde lært.»
Gjedrem (2001, s. 6) beskriver hvordan norsk økonomi ble rammet av klassisk hollandsk syke på 1980-tallet. Bakgrunnen var at staten på 1970-tallet hadde forskuttert en sterk vekst i petroleumsinntektene. Velferdsordningene ble bygget ut. Som i Nederland bygget Norge ned konkurranseutsatt industri. Tilbakeslaget etter oljeprisfallet i 1986 ble vesentlig sterkere enn om landet hadde opprettholdt en større og konkurransedyktig industri. Klassisk hollandsk syke – både den nederlandske og norske 80-talls-varianten – førte til høyere arbeidsledighet og ga store samfunnsøkonomiske tap.
Bjørnland (1998) og Bjørnland (2008) har vist at ringvirkningene fra petroleumssektoren til fastlandsøkonomien i Norge er store. Eksempelvis påvirkes formuespriser, etterspørsel og sysselsetting positivt av økte oljepriser. Dette gjør Norge sårbar for bråe endringer i rammevilkårene for oljesektoren.
Handlingsregelen og Oljefondet kan ses på som et forsøk på et institusjonelt svar på de nederlandske og norske erfaringene og for faren for fremtidig hollandsk syke. Ifølge Wiedswang (2008-05-24) er «Oljefondet og handlingsregelen det internasjonale paradeeksempelet på hvordan man skal unngå hollandsk syke».
«Norsk syke».
De senere årene har flere hevdet at hollandsk syke i Norge ikke primært vil manifestere seg i deindustrialisering. I stedet er det tegn til at oljeinntektene gjør at velgerne og politikerne unnlater å gjennomføre umiddelbart ubekvemme, men på lang sikt nødvendige, reformer og prioriteringer. I for liten grad setter man spørsmålstegn ved om de sosiale forsikringsordningene og skatte- og overføringssystemene er utformet på en slik måte at de støtter opp om de tradisjonelle normene og dydene som velferdsstaten er tuftet på. Wiedswang (2008-05-24) beskriver symptomene «Etter årtusenskiftet har vi nordmenn utviklet en mutert utgave av den hollandske syke, en samfunns-muskulær-psykologisk lidelse, beslektet med de vanskelig diagnostiserbare sykdommene som gjør spesielt mange nordmenn uføre.» Bjørnland (2010-01-15) la særlig vekt på ett aspekt – «den kraftige veksten i utgiftene til trygde- og sykelønnsordningene» – av det hun omtalte som «mutert hollandsk syke».
Bjørnland (2010-10-21) setter spørsmålstegn ved hvordan Finansdepartementet aktivitets- og konjunkturjusterer statsbudsjettet og med det realiteten i hvor tett Regjeringen følger handlingsregelen.


Matias Faldbakken.
Matias Faldbakken (født 20. november 1973) er en norsk forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken og keramiker Gro Skåltveit og bror til filmregissør Stefan Faldbakken. Han ble født i Hobro, Danmark og vokste opp på Hamar. Han bor i Oslo.
Faldbakken er utdannet billedkunstner fra Vestlandets Kunstakademi i Bergen (1994–98) og Staatliche Hochschule für Bildende Künste i Frankfurt i Tyskland (1996–97).
Mandag 13. oktober 2008 rev Matias Faldbakken bøker ut av hyllene på Deichmanske bibliotek, som en del av prosjektet Rom for innblanding. Bøkene ble liggende i uorden på gulvet i 2 uker etter avtale med


Per Sandberg.
Per Sandberg (født 6. februar 1960) er en norsk politiker. Han har sittet på Stortinget for Fremskrittspartiet i periodene 1997–2001 og 2001–2005, innvalgt fra Nord-Trøndelag. Siden 2005 er han innvalgt fra Sør-Trøndelag. Fra 2009 er han leder av justiskomiteen.
Sandberg er fra Levanger i Nord-Trøndelag, hvor han har sittet flere perioder som kommunestyrerepresentant. Han er transport- og kommunikasjonspolitisk talsmann i FrP og ble den 6. mai 2006 valgt til første nestformann i partiet, etter at Siv Jensen tok over som leder.
Bakgrunn.
Sandberg har yrkesbakgrunn som prosessoperatør i Norske Skog, og er utdannet innenfor papirproduksjon og prosesstyring. Han har også vært i FN-tjeneste i Libanon.
I perioden 1990-1992 var han formann i Levanger Frp, og i periodene 1987-1988 og 1991-1995 styremedlem i lokallaget. Han var organisatorisk nestformann i Nord-Trøndelag FrP fra 1992 til 1994, og fylkessekretær fra 1994 til 1995. I 2000 ble Sandberg fast medlem i Fremskrittspartiets landsstyre og sentralstyre.
Samferdsel.
Sandbergs politiske hovedfokus har vært samferdselspolitikk, og han lovet under valgkampen før han ble valgt inn på Stortinget at hans hovedsak vil være «Samferdsel, Samferdsel og Samferdsel». Som samferdselspolitiker har Sandberg blant annet foreslått å skille ut bevilgninger til hovedstadsområdet fra Nasjonal transportplan og heller bevilge penger til veiutbygging i Oslo og Akershus direkte over statsbudsjettet. Pengene til veiutbyggingen vil han ta fra oljefondet, gjennom Frps løsning med et eget utenlandsbudsjett der alt som ikke påvirker den norske økonomien direkte blir puttet inn.
Sandberg har også gått hardt ut mot bompenger, og er motstander av å bruke bompenger for å finansiere infrastruktur.
Som kommunalpolitisk talsmann i Frp gikk Sandberg blant annet inn for å reformere forvaltningsnivåene i Norge. Han ville erstatte fylkeskommunen med fem til ni nye regioner, og sette mange statlige oppgaver ut til disse. Han gikk også inn for å kutte ned på antallet kommuner, og foreslo blant annet at Nord-Trøndelag burde reduseres til syv kommuner.
Kritiker av klimaforskningen.
Sandberg har også engasjert seg i klimadebatten. Han mener at FNs klimapanel har lav troverdighet, og at deres arbeid er preget av en rekke feil. Han er også svært kritisk til Al Gore og kaller ham en «bløffmaker», noe han begrunner med å påstå at det er mange feil i "En ubehagelig sannhet".
Innvandringsmotstand.
Sandberg er kritisk til ikke-vestlig innvandring til Norge, og vil ha full stopp i all innvandring fra ikke-vestlige land. Han ser på fundamentalistisk islam som et hovedproblem, og har fryktet at veksten i antall muslimer i Norge kan føre til sharialover. Sandberg ønsker også en kraftig reduksjon i antallet asylsøkere til Norge, og har blant annet foreslått bruk av elektronisk ID-merke på asylsøkere samt å opprette lukkede asylmottak. Sandberg har også uttalt at alle overfallsvoldtekter i årene 2006 til og med 2009 ble begått av ikke-vestlige innvandrere - Faktasjekk.no konkluderte at uttalelsen var feil. Påstanden viste seg imidlertid å være korrekt for Oslo, der politiets statistikk viste at alle 41 anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo fra 2006 til 2009 var begått av ikke-vestlige innvandrere.
Sertifikat for mindreårige.
Sandberg frontet i 2008 et forslag om å sette ned aldersgrensen for bilsertifikatet til fylte 16 år.
Han har selv fått førerkortet i USA, hvor hver stat praktiserer en form for glidende overgang til fullt sertifikat. Dette strekker seg fra 14 for prøvetilatelse og 16 for fullverdig sertifikat i North Dakota. Forslaget var aldri oppe til behandling i Stortinget, og Sandberg fikk heller ingen støtte fra de trafikkfaglige fagmiljøene i Norge.
Forelegg og dommer.
I januar 1997 ble Sandberg dømt for å ha slått og skallet ned en asylsøker på en privatfest i Levanger 2. februar 1995. Sandberg fikk en bot på kr 3 000.
I 2006, mens han var leder av Stortingets transportkomité, ble han dømt for overtredelse av trafikkloven, da han ble tatt i å kjøre i 100 km/t i en 60-sone. Han ble dømt til 21 dagers betinget fengsel, inndragelse av førerkort i 8 måneder, og et forelegg på kr. 9 000


Jason Alexander.
Jason Alexander (født Jason Scott Greenspan 23. september 1959 i Newark i New Jersey) er en amerikansk skuespiller. Han er best kjent fra rollen som «George Costanza» i TV-serien "Seinfeld". Før han ble med i "Seinfeld" var han best kjent som teaterskuespiller. Han har vært med i en rekke Broadway-skuespill, og vunnet to Tony-priser.
I rollen som George brukte Jason ofte klær som var én størrelse for liten, for å få figuren til å virke «ukul».
31. mai 1981 giftet Jason Alexander seg med Daena E. Title. To sønner: Gabriel (født august 1991) og Noah (født februar 1996).


Stefan Faldbakken.
Stefan Faldbakken (født 13. januar 1972) er en norsk regissør. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken og broren til forfatter og billedkunstner Matias Faldbakken.
Han har skrevet og regissert to kortfilmer: "Kosmonaut" og "Anolit". Han var produsent og assisterende regissør for kortfilmen "Stora och små mirakel", som ble nominert til Oscar (Best Short Film, Live Action). Han debuterte som regissør av helaftens spillefilm med "Uro" på filmfestivalen i Cannes i 2006. Høsten 2009 går han i gang med å regissere den første filmen i den nye omgangen av "Varg Veum-serien".


Franz König.
Franz König (født 3. august 1905 i Warth nær Rabenstein i Østerrike-Ungarn, død 13. mars 2004 i Wien i Østerrike) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var koadjutorbiskop av Sankt Pölten 1952–1956 og erkebiskop av Wien 1956–1985. Han var samtidig president for Sekreteriatet for de ikke-troende 1965–1980, og hadde en rekke kontakter med østeuropeiske og østkirkelige kirkeledere.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1962.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Michael Richards.
Michael Anthony Richards (født 24. juli 1949) er en amerikansk skuespiller og komiker. Han er best kjent fra rollen som den eksentriske Cosmo Kramer i TV-serien "Seinfeld".
Richards er kjent for sin fysiske humor. Det sies at da han var barn pleide han å falle om, og sykle inn i lyktestolper for å få kameratene til å le. Richards har vunnet tre Emmy-priser i sin rolle som Kramer.
Etter "Seinfeld" fikk Richards sin egen TV-serie, "The Michael Richards Show", hvor han spiller en privatetterforsker som har mange av de samme egenskapene som Kramer. Dette programmet ble imidlertid ingen suksess, og ble tatt av plakaten etter to sesonger.
Under et stand-up show på utestedet «The Laugh Factory» i West Hollywood, California, den 17. november 2006, svarte han en gruppe afroamerikansk tilskuere som skal ha forstyrret ham med en rekke sjokkerende og rasistiske uttalelser. Alt dette ble filmet av en tilfeldig tilskuer med kamera-mobil. Richards heviste blant annet til lynsjing, og brukte den nedsettende betegnelsen «nigger» om tilskuerne. Det hele endte med at Richards gikk av scenen uten noe forklaring eller unnskyldning. Han er nå utestengt på livstid fra The «Laugh Factory». Richards gikk senere ut og beklaget hendelsen i "The Late Show with David Letterman".


Julia Louis-Dreyfus.
Julia Louis-Dreyfus (født 13. januar 1961) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er best kjent for rollen som Elaine Benes i TV-serien "Seinfeld". Før det var hun mest kjent som forskjellige karakterer i den direktesendte komiserien "Saturday Night Live".
Spiller hovedrollen som alenemor i 40-årene i tv-serien "Christine" (The New Adventures of Old Christine).
Hun er gift, har to sønner og er datter til en av verdens rikeste menn, fransk-fødte Gérard Louis-Dreyfus.


Wayne Knight.
Wayne Eliot Knight (født 7. august 1955) er en amerikansk skuespiller. Han er kanskje best kjent fra rollen som Newman i TV-serien "Seinfeld", men har også vært med i en rekke filmer – deriblant "JFK", "Basic Instinct" og "Jurassic Park".
Knight var tidligere svært overvektig. På det meste veide han over 150 kg, men slanket seg kraftig for et par år siden, slik at han nå bare veier omkring 90 kg.


Joseph Albert Malula.
Joseph Albert Malula (født 12. desember 1917 i Léopoldville i daværende Belgisk Kongo – senere Zaïre, nå Den demokratiske republikk Kongo, død 14. juni 1989 i Leuven i Belgia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Kinshasa 1964–1989.
I 1969 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Jerry Stiller.
Gerald Isaac «Jerry» Stiller (født 8. juni 1927 i Brooklyn, New York City) er en amerikansk skuespiller og komiker. I Norge er han best kjent fra rollene som Georges far i "Seinfeld", og som Dougs svigerfar i "Kongen av Queens". I yngre dager var han det vi i dag kaller stand-up-komiker.
Stiller har deltatt i flere spillefilmer, særlig kjente filmer er Zoolander (2001) og Secret of the Andes (2000) der blant andre Nancy Allen var med. 9. februar 2007 ble Stiller og kona hedret med en felles stjerne på Hollywood Walk of Fame. Den 28. oktober 2010, dukket Stiller og hans kone opp på en episode av The Daily Show med Jon Stewart. Stiller skrev forordet til boken Festivus: The Holiday for the rest of us (ISBN 0-446-69674-9) av Allen Salkin, utgitt 26. oktober 2005. Hans memoarer ble utgitt i 2000.
Jerry Stiller er far til skuespillerne Ben og Amy Stiller. Stiller var den eldste av fire barn og han ble født i Brooklyn, New York City, som sønn av Bella (née Citrin) og William Stiller, en bussjåfør. På slutten av 1990-tallet dukket Stiller opp i en serie av Nike TV-reklamer sammen med den nå avdøde hovedtrener av Green Bay Packers, Vince Lombardi. Stiller er en stor entusiast av kampsport.
Hans besteforeldre på farssiden var østerrikske jødiske immigranter og hans besteforeldre på morssiden var russiske jøder. Han ble utdannet på Surprise Lake Camp i Cold Spring og Seward Park High School i New York. Etter at han gikk på Syracuse University, fikk han en bachelorgrad i tale og drama i 1950.


Barney Martin.
Barney Martin (født 3. mars 1923, død 21. mars 2005) var en amerikansk skuespiller. Han huskes best fra rollen som Jerrys far i TV-serien "Seinfeld". Før han ble skuespiller, jobbet Martin 20 år som politimann i New York.


Mew (band).
Mew er et dansk indieband som består av Jonas Bjerre, Bo Madsen og Silas Utke Graae Jørgensen. Bassisten, Johan Wohlert, sluttet i Mew sommeren 2006. Bandet oppsto i Hellrup like i utkanten av København. Blant de største hitene er «Am I Wry? No», «Comforting Sounds», «Special» og «The Zookeeper's Boy». Mews siste CD ble sluppet i Skandinavia 17. august 2009, og bærer den episke tittelen: No More Stories / Are Told Today / I'm Sorry / They Washed Away // No More Stories / The World Is Grey / I'm Tired / Let's Wash Away.


Maurice Michael Otunga.
Maurice Michael Otunga, tidligere Odunga (født 31. januar 1923 i Chebukwa ved Kisumu i Kenya, død 6. september 2003 i Nairobi) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Kinshasa 1971–1997.
Han var sønn av en overhøvding av bakhonefolket som hadde omkring 70 hustruer, og fikk navnet "Odunga", som er betegnelsen på den staven som eldre mennesker bruker som støtte. Ettersom lubukususpråket ikke har "d"-lyden ble navnet senere endret til "Otunga". Han konverterte til katolisismen og ble døpt i 1935, med dåpsnavnene Maurice Michael.
I 1973 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Internasjonal handel.
Internasjonal handel er utvekslingen av varer og tjenester på tvers av landegrenser. I de fleste land er internasjonal handel en vesentlig del av BNP-et. Mens internasjonal handel har eksistert i mesteparten av vår historie (se silkeveien), har omfanget blitt stadig større i de seneste hundreår. Parallelt med dette har den internasjonale handelen fått større betydning, økonomisk, sosialt og politisk. Hovedsakelig på bakgrunn av industrialisering, avansert transport, globalisering, multinasjonale selskaper og outsourcing. Man kan faktisk anta at termen globalisering kommer av den økte forekomsten med internasjonal handel.
Internasjonal handel er også en gren av økonomi, som sammen med internasjonal finans er den vitenskapelige gren som kalles internasjonal økonomi.
Reguleringer av internasjonal handel.
Tradisjonelt ble handel regulert gjennom tosidige avtaler mellom to nasjoner. Troen på merkantilismen medførte at man i mange hundreår hadde høye tollmurer og andre hindre for internasjonal handel. I det nittende århundre og da spesielt i Storbritannia oppstod det en kunnskap om frihandel. Dette tankesettet har stort sett dominert tenkningen i vestlige land siden. I årene siden andre verdenskrig har multilaterale avtaler som GATT og World Trade Organization forsøkt å skape en globalt regulert handelsstruktur.
Ingen land kan møte alle behov til sitt folk, så alle land deltar i internasjonal handel.
Under nedgangskonjunkturer er det ofte et sterkt hjemlig press for å øke tollsatsene for å "beskytte" hjemlige industrier. I nesten hele verden økte tollsatsene markert under den store depresjonen på 1930-tallet, og mange mener dette forsterket depresjonens varighet og styrke.


Gram kommune.
Gram kommune er en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble ved kommune- og regionreformen 2005-07 innlemmet i Haderslev kommune i den nye Region Syddanmark.
Ved kommunevalget i november 2005 ble Grams egen borgermester Hans Peter Geil valgt til borgermester også for den nye og utvidede Haderslev kommune.


Johan Oscar Smith.
Johan Oscar Smith (født 11. oktober 1871 i Fredrikstad, død 1. mai 1943 i Horten) var en norsk marineoffiser og menighetsleder, kjent som grunnleggeren av den frikirkelige menigheten Brunstad Christian Church (også kjent som «Smiths venner»). Smith ble født i Fredrikstad i 1871 og vokste opp i et kristent hjem. Senere flyttet han til Horten. Deretter vervet han seg i marinen som 17-åring, oppnådde graden overkanonér (tilsvarende løytnant), og tjenestegjorde der i nesten 40 år. 26 år gammel, i 1898, omvendte han seg til Gud og kom frem til den forståelsen som er grunnlaget for Brunstad Christian Church doktrine i dag. Senere dannet han en menighet, blant annet sammen med sin bror Aksel Smith, som da var tannlege, og Elias Aslaksen. Aslaksen ble den ledende skikkelsen i menigheten etter Johan Oscar Smiths død i 1943.


Babylon.
Babylon (akkadisk: "Babili(m)", sumerisk logogram "KÁ.DINGIR.RAKI" hebraisk: בָּבֶל, "Bābel", gresk: Βαβυλών, Babylōn) var en akkadisk bystat opprettet i 1867 f.Kr. i oldtidens Mesopotamia. Levningene finnes i dagens provins Babil i Irak, utenfor provinsens hovedstad Al-Hilla, omkring ti mil eller 85 km sør om dagens Bagdad. Alt som gjenstår av den opprinnelige kjente byen fra oldtiden i dag er en høyde (eller "tell") av knuste leirmurstein fra bygninger og andre bruddstykker på den fruktbare sletten mellom elvene Tigris og Eufrat. Byen i seg selv ble bygd på Eufrat, og delte elven i to like store løp på sin venstre og høyre bredde med bratte demninger som inneholdt elvens sesongmessige oversvømmelser.
Tilgjengelige historiske kilder antyder at Babylon i begynnelsen var en liten by som hadde oppstått på begynnelsen av tredje millennium f.Kr. Byen fikk en blomstring og fikk sin uavhengighet med framgangen til det første amorittiske babylonske dynasti i 1894 f.Kr. Ved å hevde at byen var etterfølger av oldtidens Eridu, overgikk byen Nippur som den «hellige byen» i Mesopotamia på den tiden da en amorittisk konge ved navn Hammurabi først opprettet det kortvarige babylonske rike. Det ble raskt oppløst ved hans død og Babylon tilbrakte lange perioder under assyriske, kassittiske og elamittisk overherredømme. Babylon ble igjen setet for det nybabylonske rike fra 612 til 539 f.Kr. som ble opprettet av kaldeanere (et område i det sørlige Mesopotamia) og deres siste konge var en assyrer. Dette var byens andre storhetstid. Nebukadnesar II gjennomførte en omfattende ombygging av Babylon på 500-tallet f.Kr. Fra denne tid hører Babylons legendariske byggverk. Babylons ytre murer innringet et område på 850 ha, hvorav omkring 300 ha utgjorde de indre bydeler. De hengende hager i Babylon var en av verdens syv underverker i den antikke verden, i henhold til grekerne. Etter at Babylon falt, kom det under overherredømmet til henholdsvis persiske Akamenide-dynastiet, Selevkide-riket, Partia, Romerriket og Sasanideriket.
Under det babylonske fangenskapet til jødene ble Babylon i "Bibelen" en metafor for samfunnets forfall som "Babylon den store" som en ridende skjøge slik det omtales i "Johannes' åpenbaring", men metaforen ble senere anvendt på andre riker, blant annet Romerriket og den katolske kirke, alt etter hvem avsenderen var. Babels tårn, som omtales i Det gamle Testamentets "Første Mosebok", var en omtrent 100 meter høy trappepyramide i Babylon (Babel er hebraisk for Babylon). I Bibelen blir det storstilte byggverket en fortelling om menneskenes hovmod overfor Gud, og hvordan e fikk forskjellige språk ved at de ble spredt fra Babel og utover verden.
Apostelen Peter nevner «menigheten i Babylon», men det er forskjellige meninger om hvorvidt han mente Babylon eller brukte «Babylon» som et oppnavn på det hedenske Roma. I det første århundre var Babylon anvendt som navn på Roma — for eksempel i jødisk-kristne skrifter som Johannes' åpenbaring, "2 Baruk" og "4 Esra". Det antikke Babylon var på Peters tid begynt å gå til grunne. Det er også lite som tyder på at Peter skal ha skrevet fra den lille militærkolonien Babylon i datidens Egypt.
I de følgende århundrer begynte landskapet å forandre seg til et øde sumpområde, og til sist ble byen fullstendig forlatt. I dag er stedet viktig arkeologisk og historisk sett.
Navnet.
Den greske formen "Babylon" (Βαβυλών) er en tilpasning av akkadiske "Babili". Det babylonske navnet som det var på 1000-tallet f.Kr. hadde blitt endret fra et tidligere "Babilli" tidlig på 2000-tallet f.Kr. i betydningen «Guds port» eller «Guds porthvelving» ("bāb-ili") ved populær eller falsk etymologi. Det tidligere navnet "Babilla" synes å være en tilpasning av en ikke-semittisk kilde av ukjent opprinnelse eller mening.
I den hebraiske Bibelen opptrer navnet som בָּבֶל ("Babel"; tiberiansk hebraisk: בָּבֶל, "Bavel"; gammelsyrisk: ܒܒܠ, "Bāwēl"), tolket i "Første Mosebok" (11:9) til å bety «forvirring» (av språk), fra verbet בלבל, "bilbél", «å forvirre».
En del forskere, blant annet lingvisten I. J. Gelb, har foreslått at navnet "Babil" er et ekko av et tidligere navn. Herzfeld skrev om "Bawer" i Iran, som var angivelig grunnlagt av Jamshid; navnet "Babil" kan være et ekko av Bawer. David Rohl hevder at det originale Babylon kan identifiseres med Eridu. Bibelens "Første Mosebok" 10 indikerer at Nimrod var den opprinnelige grunnleggeren av Babel (Babylon). Joan Oates hevder i sin bok "Babylon" at navnets gjengivelse som «Gudenes port» ikke lenger er akseptert blant moderne forskere.
Historie.
En indikasjon på Babylons tidlige eksistens kan være en senere skrifttavle som beskriver styret til Sargon av Akkad (ca 2200-tallet f.Kr. kort kronologi). Den såkalte «Weidner-krøniken» hevder at det var Sargon selv som erobret Babylon «foran Akkad» (ABC 19:51). En annen senere krønike hevder likeledes at Sargon «gravde opp leira fra Babylons avgrunn, og gjorde en motpart til Babylon ved siden av Agade» (ABC 20:18–19). Van de Mieroop har dog foreslått at disse kildene kan referere til en langt senere Sargon II fra det nyassyriske rike framfor Sargon av Akkad.
En gang rundt 1800-tallet f.Kr. var det meste av Mesopotamia okkupert av amorittene, nomadiske stammer fra vest som snakket semittiske språk som akkadierne i Babylonia og Assyria, men som ikke drev jordbruk som dem, men foretrakk å drive sauer og geiter. Over tid ble amorittiske kornhandelsfolk stadig mer dominerende og etablerte deres egne uavhengige dynastier i flere mesopotamiske bystater, mest kjent var Isin, Larsa and Babylon.
Forsøk på datering i klassisk tid.
Babylonsk område ved Hammurabis tiltredelse i 1792 f.Kr. og ved hans død i 1750 f.Kr.
Ktesias, som er sitert av Diodorus Siculus og i Georgios Synkellos' "Chronographia", hevdet å ha tilgang til manuskripter fra babylonske arkiver som daterte grunnleggelsen av Babylon til 2286 f.Kr. av en Belos (Βῆλος) som styrte som Babylons første konge i femtifem år. En annen figur er fra Simplikios som nedtegnet at Kallisthenes på 300-tallet f.Kr. reiste til Babylon og oppdaget astronomiske observasjoner på kileskrifttavler som strakte seg tilbake i tid 1903 år før Aleksander den store erobret Babylon i 331 f.Kr. En tilsvarende figur er funnet hos Berossos, som i henhold til Plinius den yngre, hevdet at astronomiske observasjoner påbegynt ved Babylon 490 år før gresk tid av Phoroneus, og følgelig i 2243 f.Kr. Stephanos av Byzantium skrev at Babylon ble bygd 1002 år før datoen (gitt av Hellanikos av Lesbos) for beleiringen av Troja (1229 f.Kr.), noe som vil datere Babylons grunnleggelse til 2231 f.Kr. Alle disse forsøksvise dateringene plasserer Babylons grunnleggelse på 2200-tallet f.Kr., men ettersom man har tolket kileskifter i de seneste århundrene har man imidlertid ikke funnet noen nedtegnelser som bekrefter påstandene fra klassisk tid.
Gammelbabylonsk periode.
Det første babylonske dynasti ble etablert av en amorittisk høvding ved navn Sumu-abum i 1894 f.Kr. Han erklærte uavhengighet fra nabobyen Kazallu, og er kreditert for opprettelsen av Babylon. Amorittene var ikke hjemmeværende i Mesopotamia, men var delvis nomadiske semittiske innflyttere fra landene i vest. Babylon kontrollerte lite av de omgivende landområdene før det ble en hovedstad i Hammurabis rike et århundre senere (styrte 1792–1750 f.Kr.). Hammurabi er kjent for sitt storslagne lovarbeid for Babylonia, og "Hammurabis lover" fikk en varing innflytelse på den juridiske forståelse. Byen Babylon fortsatte å være hovedstaden for regionen som ble kjent som Babylonia. Hammurabis rike ble raskt oppløst etter hans død, skjønt det amorittiske dynastiet forble ved makten fram til 1595 f.Kr. da det ble veltet av hettitterne som invaderte fra Anatolia.
Som følge av hettittenes herjing av Babylon invaderte kassittene, angrep og overtok byen, opprettet et styrende dynasti som varte i 435 år fram til 1160 f.Kr. Byen fikk nytt navn og ble hetende "Karanduniasj" i denne perioden. Kassittene hadde sin opprinnelse i Zagrosfjellene i dagens Iran, nordøst for Mesopotamia. Imidlertid ble kassittiske Babylon selv underlagt av Elam og Assyria, begge nasjonene blandet seg ofte inn eller kontrollerte Babylon direkte under den kassittiske perioden. Den assyriske kong Tukulti-Ninurta I tok tronen i Babylon i 1235 f.Kr. og ble den første innfødte mesopotamer som styrte der.
Det har blitt beregnet at Babylon var den største byen i verden fra rundt 1770 til 1670 f.Kr., og på nytt mellom ca 612 og 320 f.Kr. Den var kanskje den første byen som oppnådde en befolkningsstørrelse på over 200 000 beboere.
Den assyriske periode.
a>, relieff fra hans palass i byen Nineve.
Gjennom hele tiden til det nyassyriske rike i tien 911 til 608 f.Kr., var Babylonia under assyriske overherreherredømme eller under direkte assyrisk kontroll. I løpet av styret til Sankerib av Assyria var Babylonia i tilstand av stadige opprør som ble ledet av Mushezib-Marduk, og undertrykt kun ved den fullstendige ødeleggelsen av byen Babylon. I 689 f.Kr. ble dens murer, templer og palasser rasert, og mur- og steinbitene ble kastet i Arakhtu, havet som den gang grenset til Babylon i sør. Denne hendelsen sjokkerte den religiøse samvittigheten til folket i Mesopotamia; det påfølgende mordet på Sankerib av to av hans egne sønner ble gjort for sone for ugjerningen, og hans etterfølger Asarhaddon gikk hastig i gang med å gjenoppbygge byen slik at han kunne motta sin krone på nettopp dette betydningsfulle stedet. Han gjorde også byen til sin bolig for deler av året. Ved hans død var Babylonia etterlatt til å bli styrt av hans eldste sønn, den assyriske prins Shamash-shum-ukin, som kom til å utløse en borgerkrig i 652 f.Kr. mot sin egen bror og herre Asurbanipal som hersket i Nineve.
Atter ble Babylon beleiret av assyrerne og sultet til byens befolkning overga seg. Asurbanipal fikk byen renset og feiret en forsoning, men våget ikke å «ta hendene av» Bel. Etter at Asurbanipal var død, begynte det assyriske riket å smuldre opp grunnet de langvarige borgerkrigene. Til sist grep Babylon, som mange andre deler i Midtøsten, anledningen til å gjøre seg selvstendig fra assyrisk styre. I den påfølgende veltingen av det assyriske rike så babylonerne enda et eksempel på guddommelig hevn.
Det nybabylonske kaldeiske rike.
Under Nabopolassar kastet Babylon av seg det assyriske styret i 612 f.Kr. og ble hovedstaden i det nybabylonske rike (tidvis og muligens feilaktig kalt for det kaldeiske) rike.
Med gjenvinningen av babylonsk uavhengighet kom en ny periode med arkitektonisk aktivitet, og hans sønn Nebukadnesar II (604–561 f.Kr.) gjorde Babylon til en av underverkene i oldtidens verden. Nebukadnesar beordret en fullstendig rekonstruksjon, inkludert ombygging av zigguraten Etemenanki og konstruksjonen av Istarporten – den mest spektakulære av de åtte portene som omringet Babylons omkrets. En rekonstruksjon av Istarporten finnes i Det forasiatiske museet i Pergamonmuseet i Berlin. Alt som ble gjenfunnet av den opprinnelige Istarporten var dens fundament og spredte mursteiner og glasur.
Nebukadnesar er også kreditert for byggingen av Babylons hengende hager, som er et av oldtidens sju underverker, et firkantet hageanlegg båret av søyler. Det er fortalt at han lot det bygge for sin hustru Amyitis som led av hjemlengsel. Om hageanlegget, slik det ble beskrevet av oldtidens forfattere, faktisk har eksistert, er et omdiskutert emne. Selv om utgravninger av den tyske arkeologen Robert Koldewey er antatt å ha avslørt dets fundamenter, er mange historikere uenige om dets lokalisering, og en del er av den oppfatning at det kan ha blitt forvekslet med park- og hageanleggene i den assyriske hovedstaden Nineve.
Kaldeiske styre varte ikke lenge, og det er ikke klart om Neriglissar og dennes sønn Labashi-Marduk var kaldeere eller innfødte babylonere, og den siste herskeren Nabu-na'id og hans sønn og medregent Belsassar var uansett assyrere fra Harran (i grenseområdet mellom dagens Syria og Tyrkia).
Persia erobrer Babylon.
I september 539 f.Kr. falt det nybabylonske riket og dets hersker Nabû-na'id. På denne tiden var Babylonia den siste stormakten i vestlige Asia som ikke var under persisk kontroll. I løpet av den persisk invasjonen av Mesopotamia møttes de to maktene, den babylonske herskeren Nabû-na'id, og Kyros den store, konge av Perserriket (dagens Iran), i et uovertruffent militært sammenstøt kjent som slaget ved Opis. Slaget endte i et avgjørende nederlag for babylonerne, og noen få dager senere overga byen Sippar seg til perserne.
De berømte murene i Babylon var ugjennomtrengelige og den eneste vegen inn i byen var gjennom en av dens mange porter, eller gjennom elven Eufrat som gikk under dens tykke murer. Metallporter forhindret inntrengere under vann selv om man kunne holde pusten lenge nok til å komme fram dit. Kyros (eller en av hans generaler) kom med en plan for å utnytte Eufrat, beordret store leirer med soldater ved hvert punkt og instruerte dem til å vente på signal. De ventet på kvelden for en stor nasjonal fest blant babylonerne, referert til som Belsassars fest i "Daniels bok", og Kyros avledet Eurfrat lengre opp, noe som fikk elvens vannstand til å synke eller tørke inn, og således kunne soldatene marsjere inn under murene. Den persiske hæren erobret byen mens beboerne var opptatt av nasjonalfesten. Denne redegjørelsen er fortalt av Herodot, og er også nevnt i avsnitt i den hebraiske Bibelen, om enn i mer litterære vendinger.
Kyros utstedte senere et påbud som tillot tilfangetatte og forviste folk, blant dem jødene, å vende tilbake til deres egne land (slik som det er forklart i "Andre Krønikebok"), og tillate at deres tempel ble gjenoppbygd i Jerusalem.
Under Kyros og den påfølgende persiske konge Dareios den store, ble Babylon hovedstaden for 9. satrapi (Babylonia i sør og Athura (arameisk for Assyria) i nord), foruten også at byen ble sentrum for lærdom og vitenskapelig framgang. I Akamenide-dynastiet i Perserriket ble de gamle babylonske virksomhetene innenfor astronomi og matematikk revitalisert og blomstret, og babylonske lærde utarbeidet detaljerte kart over stjernebildene. Byen ble den administrative hovedstaden i det persiske riket, det mest framtredende makten i den da kjente verden, og Babylon spilte en vital del i historien i denne regionen i over to århundrer. Mange betydningsfulle arkeologiske oppdagelser har blitt gjort som kan gi bedre forståelse av tiden.
De tidlige persiske kongene hadde forsøkt å opprettholde de religiøse seremoniene til guden Marduk, men fra og med styret til Dareios III av Persia (ca 380 – 330 f.Kr.), hadde hard skattelegging og slitasjen fra de tallrike krigene ført til at Babylons hovedhelligdommer og kanaler hadde forfalt og blitt forringet, og tilsvarende oppløsning i regionen rundt. Det var mange forsøk på opprør som eksempler på misnøye, og i 522 f.Kr. (Nebukadnesar III), 521 f.Kr. (Nebukadnesar IV) og i 482 f.Kr. (Bel-shimani og Shamash-eriba) erklærte innfødte babylonske konger kortvarig uavhengighet, men disse opprørene ble relativt raskt slått ned og undertrykt, og landet og byen Babylon forble solid under persisk styre i to århundrer inntil greske Aleksander den store ankom i 331 f.Kr.
Den hellenistiske periode.
Ved 331 f.Kr. ble Dareios III beseiret av styrkene til oldtidens makedonske hersker Aleksander den store i slaget ved Gaugamela og i oktober falt Babylon for den unge greske herskeren. En innfødt redegjørelse om denne invasjonen nedtegnet en bestemmelse fra Aleksander om at grekerne ikke skulle gå inn i hjemmene til innbyggerne.
Under Aleksander fikk Babylon igjen en blomstringsperiode som et senter for lærdom og handel, men ved Aleksanders død i 323 f.Kr. i palasset til Nebukadnesar, ble hans veldige rike delt mellom hans generaler, og i tiårene med kriger som snart begynte, havnet Babylon igjen i mellom de stridende partene.
Det varige uroen førte til at byen Babylon ble bortimot tømt. En tavle som er datert 275 f.Kr. hevder at innbyggerne i Babylon ble fraktet lengre nord til Seleukia ved Tigris, og hvor et palass ble bygd, foruten også et tempel som ble gitt det gamle navnet Esagila. Med denne deportasjonen kom Babylons historie praktisk talt til sin slutt, skjønt mer enn et århundre senere, ble det fortsatt drevet religiøse ofringer i den gamle helligdommen. Ved 141 f.Kr., da det partiske rike hadde overtatt herredømmet over regionen, var Babylon etterlatt total avbefolket og dunkel mørke.
Den persiske periode.
Under Partia og senere under det persiske Sasanide-dynastiet, forble Babylon (som Assyria) en provins under Persia for ni århundrer, fram til 650 e.Kr. Det fortsatte å sin egen kultur og folk som snakket varianter av arameisk og som fortsatte å referere til deres hjemland som Babylonia. En del eksempler på deres kulturelle produkter og innflytelse er hevdet påvist i babylonske Talmud ("Talmud Bavli"), den gnostisk mandeanske religion, østrituelle kristendom, og de religiøse forestillingene til profeten Mani. Kristendommen kom tidlig til Mesopotamia på 100- og 200-tallet e.Kr. og Babylon ble bispesete for kirken i Øst fram til godt etter den arabiske og islamske erobringen.
Den arabiske erobringen.
På midten av 600-tallet e.Kr. ble Mesopotamia invadert og bosatt av arabere som brakte med seg islam. En periode frivillig og tvungen islamisering fulgte. Babylon ble oppløst som en provins, og arameisk som språk ble fortrengt for arabisk og den østlige kristne kirke ble marginalisert til fordel for islam. Mandeanisme og østlig kristendom er dog ikke utryddet, men eksisterer fortsatt, skjønt mer blant assyrerne i nordlige Irak. En form for babylonsk/mesopotamisk/assyrisk identitet er fortsatt forfektet til en viss grad blant de etnisk innfødte mesopotamiske og østlig arameisktalende medlemmene av den kaldeisk-katolske kirke og den østlige assyriske kirke.
Arkeologi.
For antikkens forfattere var Babylon en by i denne verden uten mystiske overtoner. Greske og romerske forfattere fra Herodot til Dio Cassius etterlot prosaiske omtaler av byen. Da keiser Trojan besøkte stedet det første århundret, i henhold til Dio, da fant han intet mer enn en haug med ødelagte ruiner. Da biskop Theodoret av Kyros på 400-tallet var innom hevdet han at stedet fortsatt var befolket av jøder.
For hengivne kristne representerer Babylon horen fra "Johannes' åpenbaring" som representerte alt syndig ved det urbane livet. For rastafarianerne som fulgte Marcus Garvey, var byen alt som undertrykte de sorte folk. For muslimer betyr byen ingenting. En del arabiske geografer noterte byens lokalisering, ofte feil, og islams generelle holdning overfor tiden "jahiliyya", «uvitenheten» (om islam), det vil si at alt før Muhammed er av ingen interesse. Rundt Al-Hillah, hvor Babylons forlatte hauger lå forlatt i århundrene, kom den lokale muslimske befolkningen til å befolke levningene med innbilte demoner, jinner og onde ånder, eller det som fysisk manifesterte dem, slanger og skorpioner, hvilket var en god grunn til å holde seg unna.
Stedet har vært bosatt tilbake til slutten av 2000-tallet f.Kr. og fikk framgang tidlig på 1000-tallet f.Kr. under det første babylonske dynasti og på nytt igjen tiden under kassittiske dynastiet i Babylon.
En del faktorer som har vanskeliggjort arkeologien er at vannivået i regionen har steget mye i løpet av århundrene og oldtidsgjenstander fra tiden før den nybabylonske tiden er utilgjengelige på dagens arkeologiske metoder. Dessuten gjennomførte nybabylonerne store byggeprosjekter i byen som ødela eller fjernet mye av det som hadde vært tidligere. For det tredje er den vestlige halvdelen av byen i dag under elven Eufrat. Et fjerde element er at Babylon har blitt herjet og ødelagt en rekke ganger, mest kjent ved hettittene og elamittene på 1000-tallet f.Kr., deretter av nyassyrerne og akamenide-dynastiets Persia etter at babylonerne hadde gjort opprør mot deres overherredømme. Til sist har stedet lenge var benyttet som et grustak for å skaffe byggematerialer i en kommersiell skala.
Mens kunnskap om Babylons tidligste tid må bli satt sammen fra epigrafiske levninger som er funnet andre steder (som Uruk, Nippur, og Haradum), er informasjon om den nybabylonske byen tilgjengelig for arkeologiske undersøkelser, og fra antikke kilder. Babylon var beskrevet, kanskje også besøkt av en rekke antikke historikere som Ktesias, Herodot, Quintus Curtius Rufus, Strabon og Kleitarchos. Disse rapportene er dog ikke alle like nøyaktige og nyttige.
Den første rapporterte arkeologiske utgravningen av Babylon ble utført av Claudius James Rich i 1811–1812 og på nytt i 1817. Robert Mignan drev kortvarige utgravninger i 1827. William Loftus besøkte stedet i 1849.
Austen Henry Layard gjorde en del undersøkelser i løpet av et kort besøk i 1850 før han oppga stedet. Større og mer omfattende utgravninger skjedde først med Fulgence Fresnel og Julius Oppert i tiden 1852 til 1854. Beklageligvis gikk mye av deres arbeid tapt da en flåte som fraktet med seg førti kasser med oldtidsgjenstander sank i elven Tigris.
Henry Creswicke Rawlinson og George Smith arbeidet her kortvarig i 1854. Den neste større utgravningen ble utført av Hormuzd Rassam på vegne av British Museum. Arbeidet begynte i 1879, fortsatte fram til 1882. Ved å bruke store gravmaskiner i jakten på gjenstander, avdekket Rassam et stort antall kileskriftavler og andre funn. De nidkjære utgravningsmetodene, vanlig på den tiden, førte til store ødeleggelser på den arkeologiske konteksten. I tillegg var det utstrakt plyndring av stedet hvor mengder av oldtidsgjenstander forsvant ut på det illegale markedet.
En gruppe fra Deutsche Orient-Gesellschaft, det tyske orientalske samfunn, ledet av Robert Koldewey, utførte de første vitenskapelige utgravningene av Babylon. Arbeidet ble utført hvert år mellom 1899 og 1917 inntil den første verdenskrig avbrøt. Forberedende undersøker involverte tempelet til Marduk og prosesjonsvegen som førte fram til tempelet, foruten også bymuren. Hundrevis av leirtavler og ikke minst den berømte Istarporten ble sendt til Tyskland for trygg bevaring.
Ytterligere arbeid ble gjort ved Deutsches Archäologisches Institut, Det tyske arkeologiske institutt, ved Heinrich J. Lenzen i 1956 og Hansjörg Schmid i 1962. Arbeidet til Lenzen oppholdt seg hovedsakelig ved det hellenistiske teateret og Schmid med tempelzigguraten Etemenanki.
Nærmere nyere tid har stedet Babylon blitt undersøkt av G. Bergamini på vegne av Centro Scavi di Torino per il Medio Oriente e l'Asia og det irakisk-italienske instiutt for arkeologisk vitenskaper. Arbeidet begynte i 1974, fulgt av en topografisk undersøkelse i 1977. Fokuset var å oppklare de emner som ble reist av ny gjennomgang av de eldre tyske dataene. Etter et tiår kom Bergamini tilbake til stedet i 1987–1989. Arbeidet konsentrerte seg om området som omga templene Ishara og Ninurta i Babylons bykvartal Shu-Anna.
Det bør anmerkes at i løpet av anstrengelsene med å rekonstruere Babylon, ble en del av utgravningsrommene fjernet av den irakiske statsorganisasjonen for fortidsminne og folkeminne. Gitt de vilkår som landet har vært i de siste tiårene, har det ført til store ødeleggelser og tap av verdifull informasjon, tap av gjenstander og spinkel publisering.
Rekonstruksjon av Babylon.
I 1983 begynte Saddam Hussein, president av Irak fra 1979 til 2003, nybyggingen av byen på toppen av de gamle ruinene (på grunn av dette er gjenværende oldtidsgjenstander og andre arkeologiske spor under byen), investerte både i restaurering og ny konstruksjon. Han satte inn sitt eget navn på mange mursteinene i en imitasjon av Nebukadnesar II, men ikke i kileskrift. En gjentatt frase var «Dette er bygget av Saddam Hussein, sønn av Nebukadnesar, for å forherlige Irak». Det knytter seg til zigguraten i Ur hvor hver murstein hadde et avtrykk med teksten: «Ur-Nammu, konge av Ur, som bygde tempelet for Nanna». Disse mursteinene ble ettertraktet som samleobjekter etter at Hussein ble avsatt og senere henrettet, og ruinene i Babylon blir ikke lenger restaurert til den antatte opprinnelige tilstand. Hussein installerte også et stort portrett av seg selv og Nebukadnesar ved inngangen av ruinene, og opprettet også en prosesjonsvei, en stor boulevard av oldtidssteiner, og Babylons løve, en svart bergskulptur som er rundt 2600 år gammel.
Da golfkrigen ble avsluttet i 1991 ønsket Saddam å bygge et moderne palass, også over og på toppen av gamle ruiner. Den ble framstilt i den pyramideformen til en sumersk ziggurat. Han ga den navnet Saddam Hill. I 2003 var han klar til å begynne byggingen av en kabelvogn-linje over Babylon da invasjonen begynte og forhindret prosjektet.
En artikkel publisert i april 2006 hevdet at myndighetspersoner fra Forente nasjoner og ledere i Irak en gang hadde planer for å restaurere Babylon og gjøre det til et kultursenter.
Per mai 2009 åpnet provinsmyndighetene i Babil stedet for turisme.
Effektene av den amerikanske okkupasjonen.
Amerikanske soldater foran de ombygde ruinene av Babylon, 2003
Amerikanske militære under kommando av general James T. Conway fra I Marine Expeditionary Force ble kritisert for å bygge militærbasen «Camp Alpha», bestående av blant annet en helikopterplattform, på oldtidens babylonske ruiner i kjølvannet av invasjon av Irak i 2003.
Amerikanske styrker har okkupert stedet for en del tid og har påført uopprettelige skader til de arkeologiske kildene. I en rapport fra British Museum ved John Curtis er det beskrevet hvordan deler av det arkeologiske stedet ble jevnet ut for å skape landingsplattform for helikoptre og parkeringsplass for tunge kjøretøyer. Curtis skrev at okkupasjonsstyrkene har
En amerikansk talsmann hevdet at ingeniøroperasjonene var blitt «diskutert» med «lederen av Babylons museum».
Lederen for Iraks statsstyre for kulturarv, Donny George, uttalte at «rotet vil ta tiår å ordne opp i». I april 2006 utstedte oberst John Coleman, tidligere staffleder for I Marine Expeditionary Force, en unnskyldning for de skader som ble utført av amerikansk militært personell under hans kommando. Han hevdet likevel at den amerikanske tilstedeværelsen hadde forhindret langt større ødeleggelse fra annen plyndring.


Teie.
Teie er et tettbebygd område på Nøtterøy, dels beliggende i Nøtterøy kommune, dels i Tønsberg kommune. Teie ligger på den nordlige delen av øya, nær Kanalbrua som forbinder Nøtterøy med Tønsberg sentrum. Bebyggelsen på Teie er (ifølge SSB) en del av tettstedet Tønsberg, slik som resten av nordre Nøtterøy, medregnet Borgheim.
Teie er delt opp i Rosanes, Teiehøyden og Høneberget. Rosanes er området mellom Teie Torv og vannet, Teiehøyden er området over Teie Torv og Høneberget er området som ligger nærmest Teieskogen.
Teie utgjør både et statistisk delområde og en grunnkrets. Delområdet omfatter grunnkretsene Munkerekken nord, Teie, Fjellveien og Munkerekken syd, og har til sammen 3 849 innbyggere (2010). Grunnkretsen Teie har 1 897 innbyggere (2010).
Riksvei 308 fra E-18 passerer gjennom Teie og fortsetter videre til Tjøme. Ved "Teie veidele" deles riksveien i to, og Riksvei 309 fortsetter langs østre Nøtterøy til Årøysund.
Området rundt "Teie torv" er et handelssentrum med vinmonopol og kjøpesenter (Bellevuesenteret), samt andre forretninger. Nøtterø Sparebank har hovedkontor på torvet, og DnB NOR har filial. Selve torvplassen brukes i dag til bilparkering. Teie torv ble anlagt på 1920-tallet og ble Nøtterøys handelssentrum, mens kommuneadministrasjonen ligger på Borgheim.
Teie kirke ved torvet ble innviet i 1977. Rett ved kirken står en byste av statsminister Trygve Bratteli, laget av Nils Aas. Den ble avduka i 1989 av Gro Harlem Brundtland. På Teie er det også en byste av den nøtterøyfødte Even Tollefsen, tankskipets oppfinner. Gimle, en staselig eiendom som ligger på Teie, eies av medlemmer av Druidordenen og brukes blant annet som selskapslokale.
På Teie ligger barneskolene Teie skole og Grindløkken skole, og ungdomsskolen Teigar ungdomsskole. Den sistnevnte ligger ved Teie idrettspark, hvor klubbhuset til Teie IF ligger. Teie IF er er en av tre idrettsforeninger på Nøtterøy og har egne grupper innen blant annet fotball, håndball og friidrett. Teie skole og Grindløkken skole blir nå slått sammen og skal holde til på gamle Teigar Ungdomsskole. Teigar Ungdomsskole er bygget like ved klubbhuset.
En del av Færder videregående skole har lokaler like ved Teie gård.
Tønsberg kystkultursenter disponerer den gamle ubåtstasjonen og et riggerloft som er flyttet fra Kaldnes mekaniske verksted.
Historie.
Teie gård er opphavet til stedsnavnet. Teie var en storgård i middelalderen, og oslobiskopen hadde sin sommerresidens her. Dagens hovedbygning er fra 1803, og er oppført med Mathias Foyn som byggherre. Tønsberg kommune har eid Teie gård siden tidlig på 1900-tallet, og gården er brukt til skoleformål.
En del av øya Nøtterøy ble i 1877 overført til Tønsberg kommune. Dette gjaldt den del av Nøtterøy som ligger ved Byfjorden og Kanalen, og tunområdet for den gamle Teie gård.
Teie var base for den norske marines undervannsbåter på begynnelsen av 1900-tallet. Ubåten A-2 ble etterlatt her som vrak den 12. april 1940.


Gråsten kommune.
Gråsten kommune lå i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970 og oppløst 1. januar 2007.
Administrasjonssenteret, Gråsten, hadde rundt 3 300 innbyggere. Etter kommune- og regionreformen 2005-07 er både byen og den tidligere kommunen en del av Sønderborg kommune i Region Syddanmark.
Gråsten slott ble bygget i 1759.


Francesco Morano.
Francesco Morano (født 8. juni 1872 i Caivano ved Aversa i Italia, død 12. juli 1968 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Paul VI, og deltok ved Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Morano, Francesco
Morano, Francesco
Morano, Francesco
Morano, Francesco
Morano, Francesco


Thomas Peter McKeefry.
Thomas Peter McKeefry (født 3. juli 1899 i Greymouth ved Christchurch i New Zealand, død 18. november 1973 i Wellington) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wellington 1954–1973.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
MacKeefry, Thomas Peter
MacKeefry, Thomas Peter
MacKeefry, Thomas Peter
MacKeefry, Thomas Peter


Joseph Mac Rory.
Joseph Mac Rory (født 19. mars 1861 i Ballygowley ved Armagh i Irland, død 13. oktober 1945 i Armagh i Nord-Irland) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Armagh 1928–1945.
Han ble kreert til kardinal i 1929 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
MacRory, Joseph
MacRory, Joseph
MacRory, Joseph
MacRory, Joseph


Haderslev kommune.
Haderslev kommune er en dansk kommune i Region Syddanmark, helt sør på fastlandet Jylland.
Inntil kommunereformen 2005-07 lå kommunen i Sønderjyllands amt. Den gamle kommunen (grunnlagt i 1970) hadde et areal på 272,17 km², og en befolkningen i 2004 på ialt 31 577 innbyggere.
Fra 1864 til 1920 var området en del av kongeriket Preussen.
Ved kommunevalget i Danmark 15. november 2005 ble kommunalbestyrelsen (kommunestyret) for den nye kommunen valgt. Ny borgmester pr. 1. januar 2007 er tidligere Gram-borgermester Hans Peter Geil (Venstre).
Region- og kommunalreformens forlikspartier krevde folkeavstemning i "Bjerring Sogn", "Fjelstrup Sogn" og "Hjerndrup Sogn" i Christiansfeld kommune), mens regionreformens oppmann etter borgerprotester fikk gjennomslag for folkeavstemning i hele kommunen. De tre nevnte sogn valgte tilknytning til Haderslev kommune, mens resten av Christiansfeld valgte tilknytning til den nye Kolding kommune.


Trollmannens stav.
"Trollmannens stav" (en. Equal Rites) er en humoristisk Fantasy-bok skrevet av Terry Pratchett, og opprinnelig utgitt i 1987. Boken er den tredje i Skiveverdenen-serien og den første der hovedpersonen ikke er Rensvind. Den introduserer figuren Besta Værvoks som dukker opp i flere senere Skiveverdenen-bøker.
Sammendrag.
Trollmannen Drum Billet vet at hans siste time nærmer seg og reiser til et lite sted der en åttende sønn av en åttende sønn snart skal fødes. En slik gutt er skjebnebestemt til å bli en trollmann (på Skiveverdenen har tallet åtte alle de magiske egenskaper som forbindes med tallet sju i den virkelige verden) og Billet vil gi staven sin videre til gutten.
Det viser seg at barnet som fødes faktisk er en jente, Eskarina. Billet oppdager feiltakelsen for sent og den magiske staven blir overført til henne.
Når hun vokser opp blir det åpenbart at hun har magiske krefter som ikke lar seg kontrollere. Den lokale heksen Besta Værvoks bestemmer seg derfor for å ta henne med til Det Usette Universitet i Ankh-Morpork—men en kvinnelig trollmann er uhørt på Skiveverdenen.
Esk lykkes ikke med å komme inn på Universitetet, men Besta Værvoks sniker henne inn bakveien som tjenestepike. Mens hun jobber der følger hun undervisningen og utviklingen til trollmannlærlingen Simon, som hun møtte tidligere på veien til Ankh-Morpork. Simon er en trollmann i stand til å skape nye trolldommer. Magien hans kommer dessverre i skade for å åpne et hull til de mørke dimensjonene.
Merknader.
Av ukjente grunner dukker Esk aldri opp i en Skiveverdenen-bok igjen. Selv om hun var hovedpersonen er det bare Besta Værvoks (og Døden) vi får høre om igjen. Faktisk blir hendelsene i denne boken aldri nevnt igjen. Neste bok om heksene "Sære søstre" starter med blanke ark. Det nærmeste vi kommer er når Besta forteller Arcchancellor Mustrum Ridcully at hun har vært et par ganger på Det Usette Universitet tidligere. Hun nevner også at hun lærte å fly "sent i livet", noe som altså skjedde i "Trollmannens stav".


Jacques Martin.
Jacques Martin (født 26. august 1908 i Amiens i Frankrike, død 27. september 1992 i Vatikanet) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for det pavelige hushold 1969–1986.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1988.


Joseph-Marie-Eugène Martin.
Joseph-Marie-Eugène Martin (født 9. august 1891 i Orléans i Frankrike, død 21. januar 1976 i Vatikanet) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Rouen 1948–1968.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965.
Martin, Joseph-Marie-Eugène
Martin, Joseph-Marie-Eugène
Martin, Joseph-Marie-Eugène
Martin, Joseph-Marie-Eugène


Højer kommune.
St. Petri kirke i Højer sett fra vest
Højer kommune (tysk: "Hoyer", frisisk: "Huuger") var en kommune sørvest i Jylland i Sønderjyllands amt i Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i byen ved samme navn. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Tønder kommune. Højers kystområder er et naturreservat.
Højer grenset til de tidligere kommunene Tønder på østsiden og Bredebro i nord. Kommunens vestgrense er Nordsjøen og den tyske øyen Sylt, mens dens sørgrense samtidig er Danmarks grense med Tyskland.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med kommunene Bredebro, Løgumkloster, Nørre-Rangstrup (unntatt Bevtoft sogn), Skærbæk og Tønder til Tønder kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 1278 km² og den har 40 331 (2007) innbyggere.
Eksterne lenker.
Højer


Ambulanse.
a>", som brukes verden over som kjennetegn for ambulansetjenester og -personale.
En ambulanse (fra latin "ambulare", vandre) er et transportmiddel beregnet på å forflytte syke eller skadde personer med behov for båretransport til sykehus, sykehjem, legekontor, til poliklinikk, legespesialist eller til hjemmet.
En ambulanse kan være for eksempel en båt eller bil, et fly eller helikopter.
Ambulansene bemannes av ambulansepersonell og har i noen tilfeller også med seg annet helsepersonell – leger, sykepleiere eller andre spesialister.
Utstyr.
Båre til bruk i ambulansebiler.
Utstyret i ambulansen omfatter VHF kommunikasjonsradio med helsekanalene, eventuelt også Tetra kommunikasjonsradio. De fleste ambulanser har installert PC'er i kjøretøyene, med GPS og digitalt kartverk hvor posisjonene overføres fortløpende til AMK. De kan derfor se på sine kart hvor alle ambulansene befinner seg. AMK kan elektronisk overføre informasjon om oppdragene med kartreferanse til ambulansen og på et digitalt kart ser ambulansepersonellet straks hvor de skal kjøre til. Dette hjelper dem til å finne raskt frem til pasienten. Disse kartene er mer detaljert enn det man gjerne finner i vanlige satellittnavigasjonsenheter.
Ambulansen er utstyrt med varsellys («blålys») hvorav minst ett må gi blinkende blått lys i alle retninger samt lydvarsling, Sirener.
Det medisinske utstyret i ambulansene er sterkt utvidet de siste 30-40 år. Det er vanligvis hyller med lett tilgjengelig oksygenutstyr, bandasjer, infusjonsutstyr, sprøyter og spisser, pussbekken og tørkepapir.
Redningsteknisk utrustning.
Ambulansene har normalt en begrenset redningsteknisk utrustning, vanligvis bestående av såkalte multifunksjonsverktøy.
Ambulansetjenesten benytter ulike responskoder. Vanlig/grønn/kjørekode 3 er minst akutt for eksempel henting av pasienter fra sykehus til hjemmet sitt (uten sirene og blålys). Haster/gul/kjørekode 2 er at oppdraget skal utføres med det samme og uten unødig forsinkelse. Et typisk eksempel kan være bruddskade. Fartsgrenser og andre trafikkregler skal under normale trafikkomstendigheter overholdes. Akutt/rød/kjørekode 1 er at utføres så raskt som mulig å gjennomføre og sirener og blålys skal benyttes samtidig skal man kjøre sikkert og ikke sette andre trafikanter i fare.
Bilambulanser.
Bilambulanser er den vanligste enhetstypen, og de 529 bilene som er i drift i Norge hver eneste dag utfører rundt 500 000 ambulanseoppdrag årlig fordelt på nesten 30 000 000 kjørte kilometer. Bilambulansene er delt inn i forskjellige grupper basert på utstyr og personell.
Akuttambulanser.
Den vanligste typen er de såkalte akuttbilene. Disse er de man vanligvis forbinder med ambulanser og er de som gjerne kommer med blålys og sirener til et ulykkessted. Disse bilene er utstyrt med avansert medisinsk overvåkingsutstyr og bemannes av minst to helsepersonell der den ene må være autorisert ambulansearbeider (jfr. «Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus» § 17). Flere ambulansetjenester i Norge har egne kompetansestiger der mer kvalifisert helsepersonell som autorisert ambulansearbeider eller paramedic har fullmakt til å utføre mer avansert behandling på eget initiativ. Fordelingen mellom akutt- og transportambulanse er i Norges mest vanlig i de store byene (Oslo/Bergen), mens det forøvrig som oftest er kombiambulanser som tar alle typer oppdrag.
Motorsykkel Utrykningsenhet (MUE).
Sommerhalvåret 2006/2007 hadde man i Oslo en MC-ambulanse (Motorsykkel UtrykningsEnhet (MUE)). Dette var en prøveordning som ikke ble videreført i 2008 grunnet manglende økonomisk til tross for at prøveprosjekt ble evaluert til å være svært tilfredsstillende. Denne MC-ambulansen fungerte som «first responder» og startet med avansert prehospital behandling før ytterligere ressurser ankom skadestedet. Dokumentasjonen i etterkant av prosjektet med motorsykkel viser at det kan være nyttig og aktuelt å innføre hurtigresponsenheter i ambulansetjenesten på lik linje med Danmarks «Akuttbiler» som er bemannet med en paramedic. I 2009 startet derfor prosjektet opp igjen. Motorsykkelen har den egenskap at den «alltid» er på hjul og klar til umiddelbar utrykning, noe som reduserer forspenningstiden betydelig (ofte flere minutter). Dessuten har den et overlegent fortrinn i forhold til fremkommelighet som ingen bil, uansett størrelse, kan erstatte.
Målsetningen med virksomheten er å nå pasienter raskere, samt å avklare enkelte situasjoner for å spare beredskap. Videre ble enheten brukt til å opprettholde beredskap i områder hvor stedlig ambulanse er opptatt. MUE benyttes i hele dekningsområdet til daværende Prehospital Divisjon ved Ullevål Universitetssykehus (nå Oslo universitetssykehus, Ullevål) som vil si Oslo og Akershus fylker.
Personellet på motorsykkelen har fått kjøreopplæring hos politiet, og i tillegg er de utdannet paramedic (høgskoleutdannet ambulansepersonell) og har de samme delegeringer som øvrig ambulansepersonell i Oslo. I 2006 var det 5 paramedics som arbeider i enheten. Dette er erfarent ambulansepersonell med mange års tjenestetid på akuttambulanse i Oslo/Akershus.
I 2010 er MUE i full operativ drift med en ny BMW K 1300 GT som motorsykkel. Den er i drift 12 timer hver dag, hele uka.
Transportambulanser.
Enkelte steder har man egne biler som er primært beregnet til å håndtere mindre akutte hendelser og overflyttninger av stabile pasienter.
Transportambulansene er vanligvis utrustet med det samme utstyret som akuttambulansene, og kan derfor sendes ut på akuttoppdrag dersom de er nærmeste ressurs, eller det ikke finnes andre ledige ressurser. Men personellet har lavere utdannelse enn på ordinære akuttambulanser.
Suppleringsambulanser.
Dette er biler som eies av, og bemannes av frivillige fra for eksempel Norges Røde Kors Hjelpekorps eller Norsk Folkehjelp Sanitet som har en utdanning på rundt 300 timer.
Disse bilene er et supplement til den ordinære tjenesten, og tar seg av mindre alvorlige oppdrag samt overflyttingsturer. Personellet kan som regel ikke gi mer avansert behandling enn oksygen og bruk av halvautomatiske defibrillatorer, populært kalt hjertestartere, samt bandasjering.
Disse bilene brukes ofte til beredskap ved idrettsarrangement og gir mulighet for inntektskilde for de frivillige organisasjonene.
Enkelte større arbeidsplasser med farlig arbeide kan ha bedriftshelsetjeneste og ulykkesberedskap med egen ambulanse. Slike ambulanser er vanligvis ikke med i planene til helseforetakene.
Legeambulanse.
I Oslo finnes det én ambulanse som er fast bemannet med anestesilege. Denne rykker kun ut på de mest alvorlige hendelsene der det kan være nødvendig med mer omfattende behandling på stedet, som for eksempel å legge pasienten i narkose (selv om 30 års erfaring viser at dette skjer ekstremt sjelden i Oslo). Også andre steder i landet kan leger følge med ut i ambulansen, men Oslo er det eneste stedet som har dette som fast ordning. Legeambulansen i Oslo blir også ofte benyttet til opplæring ved at personell har vakter på denne bilen og får veiledning og utsjekk.
Legebil.
I tilknytning til de fleste luftambulansebasene, noen av redningshelikopterbasene samt enkelte sykehus er det etablert ordning med legebil. Dette er en utrykningsenhet som kan brukes i basens nærområde dersom det er for dårlig vær til å fly eller det er mer hensiktsmessig å kjøre.
Legebilen bemannes av helikopterlege og redningsmann, og er utstyrt med det samme medisintekniske utstyret som helikopteret.
Legebiler stasjonert på sykehus frakter ut vakthavende lege ved anestesiavdelingen til større ulykkessted eller andre hendelser hvor slik støtte er påkrevet. Bilen bemannes da av anestesilege og ambulansepersonell fra sykehuset.
Legevaktsbil.
Ved flere kommunale legevaktssentraler finner man legevaktsbiler. De fleste steder er dette rene transportmidler som legen bruker ved sykebesøk, men enkelte steder er de utstyrt som utrykningskjøretøyer og er bemannet med ambulansepersonell i tillegg. De fungerer da som en tilleggsressurs for den ordinære beredskapen. Også flere legevaktsentraler har egne utrykningskjøretøy enten registrert som ambulanse eller utstyrt som ambulanse, men uten båreplass.
Rundt i landet er det svært varierende hvor mye de lokale primærlegene benyttes ved utrykning til akutte tilfelle. Et godt samarbeid med samtidig varsling av lokal lege og lokal ambulanse og god kommunikasjon mellom AMK, lege og ambulanse, gjerne over helseradio, kan gi en rask og god behandling ved akuttsituasjoner selv i grisgrendte strøk.
Intensivambulanser.
Dette er store biler, ofte med plass til to bårer. De er utstyrt som mobile intensivenheter og brukes primært til overflytting av pasienter som krever mye utstyr. Disse bilene er dimensjonert og utstyrt for å kunne kjøre rett inn på et av Forsvarets Herculesfly som så kan frakte hele bilen til bestemmelsesstedet. Dette benyttes for eksempel hvis det er nødvendig å overføre en pasient fra østlandet til brannskadeavsnittet på Haukeland Universitetssykehus i Bergen. Intensivambulansene kan etter behov være bemannet med intensivsykepleiere, paramedics, ambulansearbeidere og anestesileger.
Bårebil.
På 60- og 70-tallet var en del drosjer (stasjonsvogner) utstyrt slik at en båre kunne festes bak i bilen for transport av pasient til sykehus. Dette ble ofte benyttet i grisgrente strøk i små bygder med store avstander til ambulanse med vakt. Disse finnes ikke lengre.
Luftambulanse.
i Norge. Selskapet eies av de regionale helseforetakene
og er fullfinansiert av det offentlige. Luftambulansetjenesten ANS organiserer tjenesten, utlyser flykontrakter til kommersielle flyoperatører og besørger medisinsk utstyr. De regionale Helseforetakene besørger den medisinske tjenesten i luftambulansene.
Ambulansehelikoptre.
Ambulansehelikoptre kan dekke middels store avstander på kort tid, og brukes derfor ofte når der er snakk om lange avstander for eksempel innen en landsdel.
De er vanligvis bemannet med pilot, redningsmann (ambulansearbeider/sykepleier med tilleggsutdanning) og anestesilege, alternativt pilot, tekniker, anestesisykepleier og anestesilege. De er i stand til å ta med to pasienter om gangen, men dette er ikke optimalt og gjøres kun når det er tvingende nødvendig. Ambulansehelikoptrene kan også benyttes i forbindelse med søk og lettere redningsoperasjoner.
Ambulansefly.
Ambulansefly brukes i utstrakt grad som primærtransportmiddel for dårlige pasienter i områder med lang vei til sykehus, og hvor klimaforhold gjør helikopterberedskap ustabilt. I eksempelvis Finnmark utgjør ambulanseflyene en svært viktig akuttmedisinsk beredskap på linje med legehelikoptre i Sør-Norge, og 3 fly er utstasjonert, hhv to i Alta og ett i Kirkenes. Flyene er oppsatt med intensiv-/anestesisykepleier og legevaktslege/kommunelege ved behov.
Tidligere ble av og til rutefly benyttet for båretransport for eksempel fra Nord-Norge til sykehusene i Oslo. Dette var mer hensiktsmessig da flyene benyttet Fornebu flyplass.
Det er også stasjonert 6 fly i resten av landet til bruk ved overflyttinger mellom sykehus, henholdsvis i Tromsø, Bodø, Brønnøysund, Ålesund og på Gardermoen (2 fly). Disse er bemannet med anestesi-/intensivsykepleier og anestesilege ved behov.
Foreløpig har ingen sykehus i Norge flyplass i nærheten med taxevei for flyet inn foran mottagelsesavdelingen. For mange sykehus ligger også helikopterlandingsplassen så langt unna at ambulansetransport er nødvendig fra helikopter til mottagelsen. Mange av største sykehusene i landet (spesielt i Oslo,) har flyplass i så lang avstand fra sykehuset slik at flytransport blir tidkrevende. (Unntak er Tromsø og Bodø).
Ambulansebåt.
En ambulansebåt er en båt spesialbygd for syketransport. Båten er gjerne hurtiggående samtidig som den bør tåle værforholdene i området den opererer i. En ambulansebåt er utstyrt for transport av sykebåre og gjerne bemannet med lege eller annet helsepersonell (jordmor, sykepleier).
Legebåt.
En legebåt er en båt som primært brukes til transport av helsepersonell langs kysten og i øysamfunn. I tillegg til lege, er transport av sykepleier og jordmor aktuelle oppgaver for en legebåt. Dessuten har en legebåt gjerne plass til sykebåre slik at den kan brukes som ambulansebåt. Endel småsteder langs kysten har legetjeneste ved at legebåten brukes som legekontor enkelte dager i måneden.
Den store utfordringen ved konstruksjon av en legebåt er å finne den optimale balansen mellom kravene til høy fart og stor sjødyktighet.
Militære ambulanser.
Militær sanitet bruker ambulanser i stor utstrekning. De vanligste typene er upansrede hjulgående kjøretøyer, og panserede på enten hjul eller belter og helikopter. Sivilforsvaret har også noen ambulanser i beredskap og til øvelse. Samtlige av forsvarets ambulanser, og sanitetskjørtøy er merket med røde kors-symboler (Genferkorset), som er et internasjonalt beskyttelsestegn i henhold til Genève-Konvensjonene.
Blant annet Gardens sanitetstropp benytter MB 300 Geländewagen som ambulanser. Bilene er utstyrt med fire bårer i køyeseng-system, er ekstensivt utstyrt og bemannes av evak-lag bestående av en vognfører, en vognkommandør og én medic i behandlingsrommet.


Lundtoft kommune.
Lundtoft kommune var en kommune på østkysten sør i Jylland i Sønderjyllands amt, Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i Felsted. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Aabenraa kommune.
Rundt Lundtoft lå kommunene Sundeved i øst, Aabenraa og Tinglev i vest og Bov Gråsten i sør. Kommunens nordgrense er fjordene Åbenråfjord og Alsfjord. Den siste er grensen mellom Lundtoft og øyen Als.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Bov, Rødekro, Tinglev og Aabenraa til Aabenraa kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 951 km² og den har 60 044 (2007) innbyggere.


Sørlandschips.
Sørlandschips er et norskprodusert potetgullmerke. Produksjonsanlegget ligger i Songdalen like vest for Kristiansand, i Vest-Agder. Potetene leveres oftest fra gårder på Sør- eller Østlandet eller Danmark. Sørlandschips eies av Scandza as.
Ingredienser.
Ingrediensene i en pose Sørlandschips med havsalt er «Poteter med skallet på, peanøttolje og havsalt. Kan inneholde spor av gluten». Holdbarheten på chipsen er omkring 3,5 måneder fra pakkedato, og opp imot ett år fra potetenes innhøstingsdato.
Smak.
Sørlandchips har en utpreget smak, i og med at potetene har skallet i behold når de blir stekt i peanøttolje. Dette gir chipsen en spesiell sprøhet og smak. Produktet markedsføres i fem forskjellige varianter. Havsalt er "originalen" og den mest populære; i tillegg finnes "spansk paprika", "havsalt med sitronpepper", og "Crème Fraîche, charlottløk og et hint av urter". I mai 2006 ble det lansert en ny variant; "snill chili og lime", men denne er senere byttet ut med "Tandori namnam".
Historisk bakgrunn.
På chipsposen står det en lengre historie om opphavet til chipsen. Sannheten er at den er revidert til en kommersiell morsom historie. Det er slik at Rune Iversen (medeier og styreformann) bodde i Canada på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Terje Marcussen, en venn av Rune, reiste over på et tilfeldig besøk til Iversen på begynnelsen av 90-tallet. Iversen likte godt den canadiske chipsen "Miss Vicky" (Canadiske Sørlandschips). Da Terje smakte på chipsen under besøket, fant de rask dette som en kommende forretningsidé for det hjemlige markedet i Norge. Iversen kjente personlig gründeren av Miss Vicky, Bill Kerr, som hjalp til med oppstarten av Sørlandschips i Norge. Som følge av manglende startkapital, var kapasiteten i produksjonen begrenset. I tillegg skulle det vise seg å være vanskeligere enn forventet å selge inn produktet til de lokale kjøpmennene. Gründerne av Sørlandschips kom da med en idé om at etterspørsel av produktet måtte skapes, selv om ikke butikkene solgte produktet. Ved å engasjere det de hadde av venner og familie, reiste de i tur og orden rundt alle butikker på Sørlandet og etterspurte Sørlandschips. Etter hvert virket denne etterspørselen så stor på kjøpmennene at tok til seg produktet. De fikk også lokale kjøpmenn til å sette ut skåler med smaksprøver, noe som ga positive resultater. Dette dannet grunnlaget for eventyret Sørlandschips.
I 1998 ble det en fusjon mellom Charles Pettersen og Sørlandschips, stort sett for å bedre en vanskeligere distribusjon i Norge. I 2005 solgte den fusjonerte bedriften seg til det sveitsiske selskapet Valora Holding AG.
I 2008 ble bedriften solgt til et stort amerikansk investeringsselskap. Sørlandschips har i dag en markedsandel på 20% av det totale chipsmarkedet i Norge.
Posen.
Chipsposen gjennomgikk for noen år siden en større utseendeforandring, og salget gikk da kraftig opp, noe Sørlandschips er blitt kjent for i markedsføringsbransjen. Posen avbilder forskjellige chipsflak med påtegnede armer og ben, slik at de ser ut som strekmennesker. På forsiden står det «Sørlandschips» (delt over to linjer, uten bindestrek) med store bokstaver. På baksiden er den tidligere omtalte historien skrevet, og på de to sidene står det kontaktinformasjon og næringsinnhold. I senere tid har posene også
fått artige slagord som "Helt uten alkohol" og "Som vist på TV".


Europe.
Europe er et svensk hardrock-band som var mest populært på 1980-tallet.
Historie.
Bandet ble dannet i 1979 i forstaden Upplands Väsby, da under navnet "Force". I 1982 ble Force meldt på til "Rock-SM", svensk mesterskap i rock. I løpet av mesterskapet valgte Force å bytte navn til Europe. 4000 band fra hele landet deltok i "Rock-SM", og til slutt var det Europe som vant finalen. Bandet besto da av vokalist og keyboardist Joey Tempest, gitarist John Norum, bassist John Levén og trommeslager Tony Reno.
Førstepremien i "Rock-SM" var en platekontrakt, og Europe ga ut sitt debutalbum, "Europe" i 1983. Albumet solgte bra i både Sverige og Japan, hvor singelen "Seven Doors Hotel" var en Topp 10-hit. Et år senere kom albumet "Wings of Tomorrow". På den påfølgende turneen ble keyboardist Mic Michaeli med i bandet, mens Tony Reno fikk sparken på grunn av sin likegyldige holdning til bandet. Hans erstatter var Ian Haugland.
I 1985 spilte Europe inn filmmusikk til ungdomsfilmen "On the Loose". Bandet var også med i denne filmen, som seg selv. I slutten av året begynte de innspillingen av sitt tredje album, "The Final Countdown". Det ble utgitt i 1986, og solgte i alt 6,5 millioner eksemplarer over hele verden. Tittellåten var første single fra albumet, og var nummer 1 i 26 land. Likevel valgte John Norum på dette tidspunkt å slutte i Europe, fordi han ikke var fornøyd med bandets kommersielle image og stil. Kee Marcello ble ny gitarist i Europe.
I 1988 kom "Out of This World", oppfølgeren til "The Final Countdown". Albumet solgte over to millioner eksemplarer, men ble sett på som en fiasko i forhold til tidligere salgstall. Etter sitt femte album, "Prisoners in Paradise" i 1991, valgte Europe å ta en pause et år senere. På nyttårsaften 1999 var Europe samlet igjen for en konsert i Stockholm, men noen ordentlig gjenforening ble det ikke før i 2003, da med John Norum tilbake som sologitarist. Kee Marcello valgte å satse på soloprosjekter istedenfor å komme tilbake til Europe. Etter en comeback-turné i Europa sommeren 2004, kom albumet "Start from the Dark". Bandet har gitt ut to album senere, "Secret Society" i 2006 og "Last Look at Eden" i 2009.


Húsar.
Húsar (, dansk: "Husum") er en bygd på øya Kalsoy, en av Færøyene. Húsar er administrasjonssentrum i Húsa kommuna. Bygda Húsar ligger på østkysten av øya, og er første gang nevnt i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet, og er slik den eldste bygda på øya. Dagens steinkirke ble reist i 1920. Tre ganger daglig anløper en liten bilferge som forbinder Húsar med regionssenteret Klaksvík på Borðoy. 1. januar 2009 hadde Húsar 49 innbyggere, mot 38 i 1985.


Giovanni Giacomo Panciroli.
Giovanni Giacomo Panciroli (født 1587, død 3. september 1651) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kardinalstatssekretær fra 1644 til sin død.
Panciroli (navnet er også skrevet "Panziroli" og "Pancirole") var sønn av en skredder fra Roma. Han ble utdannet i Roma, og tok doktorgrad i "utroque iure", det vil si både sivil- og kirkerett, i 1605. Han ble advokat ved Den romerske kurie, og fulgte Den hellige stols nuntius til først Napoli og siden Spania, Giambattista Pamphilij (senere pave Innocent X). Tilbake i Roma kom han i tjeneste under kardinal Francesco Barberini. Han fikk en rekke verv ved kurien.
I 1641 ble han titularpatriark av Konstantinopel, og han ble bispeviet i januar 1642 av kardinal Giulio Sanchetti.
Han ble kreert til kardinalprest av pave Urban VIII ved konsistoriet juli 1643, og deltok i konklavet 1644 som valgte Innocent X. Samme år ble han utnevnt til kardinalstatssekretær.
Panciroli døde 3. september 1651 i Roma, og ble gravlagt nær høyalteret i kirken San Silvestro al Quirinale.
Panciroli, Giovanni Giacomo
Panciroli, Giovanni Giacomo
Panciroli, Giovanni Giacomo


Kvívík.
Kvívík (, dansk: "Kvivig") er en bygd på Færøyene. Den ligger på vestkysten av hovedøya Streymoy, og er administrasjonssentrum i Kvívíkar kommuna. Bygda omkranser en liten vik, og deles i to av den lille elva Stórá. 1. januar 2009 hadde Kvívík 392 innbyggere, mot 324 i 1985.
Samfunn.
Skolen i Kvívík ble tatt i bruk i 1907. Den 22. august 1976 ble dagens skolebygning innviet av visebiskop Ejvindur Vilhelm. På skolen går elever fra Kvívík, Stykkið og Skælingur. De øvrige elevene i kommunen, fra Válur og Leynar, sogner til skolene i henholdsvis Vestmanna og Leynar. Fra 6. klasse går barna fra Kvívík, Stykkið, Leynar og Skælingur på ungdomsskolen i Vestmanna. I dag går nærmere 60 elever ved skolen i Kvívík, mens ungdomsskolen i Vestmanna har omtrent 30 elever fra Kvívíkar kommuna.
I Kvívík har man også et samfunnshus, Glæman. Det er arbeiderforeningen Samvirki som eier og driver huset. Bygda har både sparebank og posthus, avdelinger av henholdsvis Føroya Sparikassa og Postverk Føroya. De fleste av innbyggerne arbeider andre steder enn i hjembygda. Mange menn jobber til sjøs ombord på skip hjemmhørende andre steder på Færøyene, og mange arbeider i Tórshavn. I Kvívík ligger det dessuten to håndverksbedrifter, og det drives også noe landbruk.
Historie.
Det er usikkert når Kvívík ble grunnlagt, men den regnes for å være eldre enn år 1200. Funn av hustufter 1000- eller 1100-tallet og som sannsynligvis stammer fra irske munker, bekrefter dette og indikerer at bygda er en av Færøyenes eldste. Bebyggelsen i bygda har blitt kontinuerlig fornyet gjennom rivninger og nybygging, slik at de eldste husene i bygda i dag stammer fra 1700-tallet.
Kvívík er sete for både en kirke og en prestegård. Den første kirken på stedet ble bygd på midten av 1800-tallet. Den nåværende Kvívíkar kirkja ble tatt i bruk i 1903. Prestegården på Kirkjuteigur er også gammel og er bygd på den samme tiden som den første kirken.


Løve.
Løve ("Panthera leo") er sosialt kattedyr som tilhører slekten brølekatter ("Panthera"), der også jaguar, leopard, tiger og snøleopard inngår. Løver finnes både i Afrika og Asia.
Beskrivelse.
Løver er store kattedyr med en kort gulbrun pels, som er lysere på undersiden. Hvite løver forekommer, men sorte har ikke vært registrert. Alle løver har klør som kan trekkes inn. Halen er utstyrt med en sort hårdusk ytterst. Hannløven en lett gjenkjennelig på den karakteristiske hårmanken. Et unntak er såkalte "tsavohanner" (hanner i det østre Tsavo, Kenya), som mangler manke. Hunnen kalles "løvinne" og mangler manke.
Løvemanken hos hannløvene har lenge vært mysterium for forskerne, som fortsatt ikke vet hvorfor hannene utvikler denne karakteristiske hårprakten. En teori har vært at manen kan være en slags beskyttelse mot bitt fra andre hanner. En annen, og i dag mer realistisk teori, har vært at manen utgjør et viktig (status) redskap for hannene i deres måte å kommunisere på.
Afrikanske hannløver veier normalt ca. i snitt, men kan veie mer (regnes som normalt). Hunnen veier i snitt ca. (regnes som normalt). Som sådan kan kroppslengden, fra snutespiss til halerot, bli ca.. Halen kommer i tillegg med ca.. Den største løven som er målt veide og var lang. Den ble funnet på Mount Kenya. Det finnes også informasjon om en afrikansk hannløve som skal ha blitt skutt i 1936 og ha veid, samt en asiatisk hannløve skutt i 1920 som skal ha veid, men opplysningene har ikke latt seg endelig bekrefte.
Asiatisk løve ("P. l. persica") skiller seg fra de afrikanske gjennom å være fysisk noe mindre. De har også en rikere behåret haledusk og mer behåring på albuene, samt hudfolder i lengderetningen på magen. Hannene har dessuten mindre rik mankeprakt enn sine afrikanske artsfrender. Det er også genetiske forskjeller, men disse er relativt små.
Hvite løver.
Hvite løver er ikke albinoer, men har redusert (leucistisk) pigment grunnet et recessivt gen. Den har tydelig pigment i øynene, potene samt leppene. Det leucistiske trekket beror på en mutasjon som blokkerer pigmentoppsamlingen langs hårstammen og reduserer det til hårtuppene.
Da de hvite løvene ble oppdaget i Timbavati, vest for Kruger Nasjonalpark i Sør-Afrika, hadde de vært kjent for lokale stammekulturer gjennom århundrer. Publiseringen av oppdagelsen i vestlige medier midt på 1970-tallet skapte internasjonal sensasjon, og deretter en ustoppelig klappjakt.
Utbredelse og habitat.
I Frankrike er det funnet grottetegninger av løver som dateres ca. tilbake i tid, noe som gjør løven til et av de eldste dyr som noen gang har blitt avbildet.
Afrika.
I Afrika, der de aller fleste har sitt tilhold, er løver utbredt i områdene sør for Sahara, unntatt i tropisk regnskog og ørken. I Sør-Afrika er imidlertid løven utryddet, bortsett fra i "Kruger nasjonalpark" og "Kalahari Gemsbok nasjonalpark".
Afrikanske løver lever helst på åpne sletter og savanner, der det er lett og skjule seg og god tilgang på store hovdyr. På slike steder er det bare flekkhyener som overgår løven som rovdyr. Løven finnes også andre steder, men ikke der det er ren ørken og regnskog. I Etiopia lever løvene opp i høyder på ca..
Asia.
I Asia finnes det nå løver kun i et svært begrenset område i delstaten Gujarat i India, nærmere bestemt i "Gir Forest reservatet" på grensen mellom Junaghad og Amreli. I tidligere tider fantes det løver fra Hellas i vest til sentrale strøk av India i øst. I 2010 var det i følge indiske myndigheter 411 løver der, hvorav 150 var unger. Av disse forventet man at kun et fåtall ville vokse opp.
Asiatiske løver trives helst i kratt- og småskog, samt teakskog.
Europa.
Inntil antikken fantes det også løver på det europeiske kontinent, antageligvis så langt nord som Frankrike. Grekerne klarte imidlertid å utrydde dyrene totalt, noe som antageligvis skjedde i det første eller andre århundret før vår tidsregning.
Atferd.
Løvens atferd skiller seg på et vesentlig punkt fra andre kattedyr, gjennom at den er sosial og lever i flokk. Løveflokken er hva fagfolkene kaller "fisjon-fusjon orientert". Det betyr at medlemmene i flokken kommer og går som det passer seg, slik at hele flokken sjelden er samlet. Det kan være mellom 2 og 40 dyr i en flokk. I Kruger (Sør-Afrika) og Serengeti (Tanzania) nasjonalparkerer er gjennomsnittet ca. 13 dyr. Disse fordelte seg på i snitt 1,7 voksne hanner, 4,5 voksne hunner, 3,8 ungdyr og 2,8 unger.
Dominerende hanner er immigranter som med makt har tatt kontroll over flokken. Det er kjent at flere hanner (vanligvis brødre) kan danne allianser for lettere å kunne overta en flokk. Unge hanndyr forlater flokken når faren eller den dominante hannen begynner å se dem som konkurrenter, vanligvis når de er omkring 2,5 år gamle. Disse hannene vil normalt oppta en nomadisk tilværelse for ca. 2-3 år, for så å danne en allianse og forsøke å overta en flokk. Dobbeltallianser varer sjelden mer enn 2-2,5 år etter at de har klart å overta en flokk. Allianser som består av 3-4 hanner kan vare lenger enn 3 år. Allianser av mer enn fire hanner forekommer svært sjelden. Single flokkledere hersker i snitt i ca. 2 år før de blir styrtet av immigranter.
Flokken ellers består av beslektede løvinner og deres barn (ungdyr og valper). Mens hannene blir jaget når de er omkring 2,5 år gamle, får hunnene bli livet ut. De slåss sjelden og konkurrerer normalt ikke seg i mellom innad i flokken, slik som vanlig er blant andre flokkdyr. Beslektede hunner i samme flokk ser ut til å reprodusere omtrent samtidig. Siden det ikke finnes dominans hunnene i mellom er dette en fordel, fordi hunnene kan hjelpe hverandre med å die valpene. Voksne hanner er imidlertid både konkurrenter og dominante seg i mellom.
Løver som slåss på kryss av flokkene, kan drepe eller skade hverandre stygt. Dette kan være kritisk for mindre flokker, som er avhengige av hverandres hjelp for å overleve i bestemte områder. I verste fall kan flokken gå til grunne eller blir fortrengt av en annen flokk.
Forskere har estimert at afrikanske løver har et territorium på omkring, avhengig av tettheten av byttedyr.
Ernæring og matvaner.
Løver er rovgriske rovdyr som vanligvis jakter i grupper, men som regel er det bare ett dyr som dreper byttet. Fordi de jakter i flokk, kan løver nedlegge byttedyr som er langt større enn dem selv. Som regel er det hunnene som utfører jakten. Det har trolig sammenheng med at hannene er fysisk for store til å klare å forfølge byttet. Hannen er imidlertid aldri langt unna og vil hurtig innta plassen som den dominante lederen av flokken når byttet først er nedlagt.
Fullvoksne hannløver kan spise opp mot ca. kjøtt i løpet av en enkelt dag; løvinnene opp mot ca.; men det vanlige er at de spiser omkring daglig.
Kostholdet hos afrikanske løver består helst av unge hovdyr som lever i området, ofte vortesvin, Thompson-gaselle, sebra, impala og gnu. Flokkene av løver ser ut til å ha individuelle matvaner. Noen jakter primært større dyr som bøffel og giraff, mens andre må nøye seg med fugler, egg, amfibier og reptiler. Det hender også at løver stjeler byttet fra andre rovdyr eller overtar et kadaver.
Kostholdet hos asiatiske løver består for det meste av lokale hjortedyr, antiloper, villsvin og vannbøffel. På grunn av tap av habitat hender det også at de tar bufe.
Reproduksjon.
Løver parer seg i snitt ganger for hver unge som overlever i mer enn ett år. Løver parer seg i snitt 2,2 ganger i timen under brunsten, som varer i fire dager. Bare en av fem løpetider ender med et kull.
Flokkens dominerende hann er den som har rett til å pare seg. Det hender at to hanner danner et forbund for å kunne overta plassen som leder av flokken, og dermed retten til å pare seg. Migrerende hanner som overtar en flokk vil ofte drepe ungene etter andre hanner, siden hunnene da kommer i brunst igjen. Slik sikrer de retten til å føre sine gener videre. Løver parer seg hele året, men oftest i forbindelse med regntiden. Hannen kan pare seg fra den er omkring gammel.
Løvinnene kan pare seg fra de er omkring gamle. De har gjerne et kull hvert annet år, men dersom ungene blir drept vil hun komme i brunst tidligere (i løpet av 2-3 uker dersom hun fortsatt dier). Hunnen føder kullet etter en drektighetstid på ca. 3,5 måned. I snitt 3 unger (1-6 er normalt), som gjerne veier omkring ved fødselen.
Ungene fødes blinde. Øyene åpner seg etter ca. 11 dager, og ungene kan gå når de er ca. 15 dager gamle og løpe når de er ca. 1 måned. Fram til de blir omkring 8 uker gamle holder mora ungene gjemt. Etter dette blir de tatt med ut for sosialisering med flokken. Fra de er omkring 5-7 måneder gamle lar mora dem ofte være alene hele dagen. På denne tiden er ungene spesielt utsatt for angrep fra hyener. Det hender også at mora forlater ungene for godt om hun sulter. De blir avvendt ca. 7-10-måneder gamle, men regnes som avhengig av mora til de blir ca. 16 måneder.
Levetid.
Voksne løver har ingen andre naturlige fiender enn mennesker, sult og individer fra sin egen art. Det er kjent at løver, spesielt hanner, kan ta livet av løveunger, spesielt når sulten rår. Ungene kan også være utsatt for andre rovdyr, som flekkhyene og leopard. Løver må dessuten konkurrere med andre rovdyr om maten.
I Afrika er krypskyting et problem, selv innenfor nasjonalparkene. Løver jaktes med snarer, rifler og piler. Siden løvene spiser kadavre er de også utsatt for forgiftning. Trofejakt er også fortsatt tillatt i seks afrikanske land.
Afrika.
Afrikanske løvinner lever gjennomsnittlig lenger enn hannene. Det finnes eksempler på at hannløver kan bli opp mot gamle i vill tilstand, men dette er snarere unntaket enn reglen. Løvinnene lever normalt i. I Serengeti er det normalt at de kan bli ca. gamle. Løver som lever i fangenskap blir imidlertid gjerne ikke mer enn ca. gamle.
Asia.
Asiatiske løver lever lenger enn sine afrikanske artsfrender. Der er gjennomsnittsalderen år blant løvinner, men det finnes eksempler på at de kan bli nærmere gamle. Hannene blir gjerne omkring gamle.
Status og trusler.
I 1950 var det trolig minst løver i verden. I 1975 sa den tidligere formannen i IUCN/SSC Cat Specialist Group, "Norman Myers", at bestanden trolig var halvert. Tidlig på 1990-tallet estimerte representanter fra IUCN/SSC at bestanden var på ca. – afrikanske løver. Reduksjonen i bestanden har vært dramatisk siden 1950, og trenden peker fortsatt nedover iflg. IUCN (2006). Per 2004 er trolig bestanden av afrikanske løver minimum, maksimum dyr.
Afrika.
IUCN/SSC Cat Specialist Group estimerte i 2004 (Bauer og Van Der Merwe) at bestanden av afrikanske løver var på omkring dyr (–). Estimatet var basert på ca. 100 kjente populasjoner, men inkluderte ikke alle områder der man vet at de finnes løver. Philippe Chardonnet (sponset av International Foundation for the Conservation of Wildlife og Conservation Force) estimerte i 2002 at bestanden var på ca. dyr (–). Han baserte sitt estimat på 144 populasjoner og ekstrapolering av antallet til kjente populasjoner i områder der status var ukjent. IUCN lister arten som sårbar, og den står oppført på CITES Appendix II.
Asia.
I 2000 estimerte IUCN/SSC Cat Specialist Group (Nowell, K., Breitenmoser, U., Breitenmoser, C. & Jackson, P.) at totalbestanden av asiatisk løve var på omkring 250 voksne individer, samtidig som den fikk endret status fra "truet" til "kritisk truet". Underarten står også på CITES Appendix I liste over truete arter.
Systematikk.
Det har vært uenighet omkring de afrikanske underartene. Tradisjonelt har man regnet med hele 12 underarter, med afrikansk løve ("P. l. leo") som den mest utbredte.
I dag anerkjennes kun to underarter internasjonalt, asiatisk løve ("P. l. persica") og afrikansk løve ("P. l. leo"). I tillegg kommer en rekke varianter. I forhistorisk tid var løve den mest utbredte av alle de store kattedyrene, med underarter også i Europa og Nord-Amerika.


Al Mintaqah al Shamaliyah.
Al Mintaqah al Shamaliyah (Nordlige region) var en kommune i den nordlige delen av Bahrain.


Boulos Boutros Meouchi.
Boulos Boutros Meouchi (fornavnet tilsvarer norsk "Paul Peter", ofte gjengitt med fransk "Pierre-Paul"; født 1. april 1894 i Jezzine i Libanon, død 11. januar 1975 i Beirut) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var den maronittisk-katolske kirkes patriark av Antiokia 1955–1985.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.


Miguel Darío Miranda y Gomez.
Miguel Darío Miranda y Gomez (født 19. desember 1895 i León, Mexico, død 15. mars 1986 i León) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Mexico 1956–1977.
Han var fengslet og etterpå drevet i landflyktighet under den meksikanske religiøse forfølgelse 1926–1929.
I 1969 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.
Miranda y Gomez, Miguel Darío
Miranda y Gomez, Miguel Darío
Miranda y Gomez, Miguel Darío
Miranda y Gomez, Miguel Darío


Umberto Mozzoni.
Umberto Mozzoni (født 29. juni 1904 i Buenos Aires i Argentina, død 7. november 1983 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var nuntius i Argentina 1958–1969 og i Brasil 1969–1973.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
I 1973 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.
Han deltom ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Bernard Yago.
Bernard Yago (født i juli 1916 i Pass ved Yopougon i Elfenbenskysten, død 5. oktober 1997 i Abidjan) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Abidjan 1960–1994.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
I 1983 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.


Bernardus Johannes Alfrink.
Bernardus Johannes Alfrink (født i 5. juli 1900 i Nijkerk i Nederland, død 16. november 1987 i Nijmegen) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Utrecht 1955–1975.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
I 1960 ble han kreert til kardinal av pave Johannes XXIII.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Jean Balland.
Jean Balland (født i 26. juli 1934 i Bué i Bourges i Frankrike, død 1. mars 1998 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Lyon 1995–1998.
I 1998 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II, ni dager før sin død.


Federico Callori di Vignale.
Federico Callori di Vignale (født i 15. desember 1890 i Vignale Monferrato i Italia, død 10. august 1971 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
I 1965 ble han kreert til kardinal av pave Paul VI.
Callori di Vignale, Federico
Callori di Vignale, Federico
Callori di Vignale, Federico
Callori di Vignale, Federico


Guillermo Cabrera Infante.
Guillermo Cabrera Infante (født 22. april 1929 i Gibara, Cuba, død 21. februar 2005 i London) var en kubansk forfatter og var kjent som kritiker av Fidel Castro.
I 1967 skrev han «Tres tristes tigres». For den fikk han den spanske prisen Biblioteca Breve.


Eva.
Eva er et kvinnelig hebraisk navn fra Første Mosebok i bibelen, "Chawwa", som ble oversatt til "Eva" i den greske bibeloversettelsen (Septuaginta). Navnet kan komme fra det hebraiske begrepet for liv, "chai", eller det relaterte ordet "chava" som betyr «puste», men etymologien er usikker.
Ifølge Bibelens første Mosebok er Eva og Adam de to første menneskene på jorden. Eva gav Adam den forbudne frukt som forårsaket at de ble forvist fra Edens have.
Eva har navnedag 24. desember i Norge, Sverige, Estland, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. I Frankrike er navnedagen 6. september og i Latvia 12. september.
Utbredelse.
"Eva" er et svært mye brukt navn i Sverige, Tsjekkia og Norge, og er ellers vanlig i mange vestlige land. Varianten "Éva" er et svært mye brukt navn i Ungarn, "Ewa" i Polen og "Eeva" i Finland. Den engelske og franske varianten "Eve" ("Ève") er lite utbredt.
Navnet Eva er kjent i Norge fra 1400-tallet. I nyere tid har navnet hatt størst popularitet som navn på jentebarn i Norge i perioden 1920–1970.


Komparative fortrinn.
Komparative fortrinn er et begrep innenfor internasjonal økonomi som forklarer hvorfor det kan være fordelaktig for to land å handle, selv om en av disse kan være bedre til å produsere alle varer og tjenester billigere enn det andre landet. Det som betyr noe er ikke den absolutte omkostningen ved produksjonen, men heller forholdet mellom hvor enkelt det er for de to land å produsere forskjellige varer og tjenester. Disse fortrinnene kan komme av ulik arbeidsproduktivitet eller ulik tilgang til produksjonsfaktorer. Fortrinn gjennom arbeidsproduktivitet er forklart av David Ricardo og blir derfor ofte kalt Ricardisk handelsteori. Fortrinn gjennom ulik tilgang til faktorer ble først forklart av Eli Heckscher og Bertil Ohlin. Denne modellen blir derfor ofte kalt Heckscher Ohlin modellen eller HO modellen.
Historisk bakgrunn.
Komparative fortrinn ble først beskrevet av Robert Torrens i 1815 i et essay som omhandlet kornhandelen. Han konkluderte med at det er til Englands fordel å handle forskjellige varer med Polen i retur for korn, selv om det kunne være mulig å produsere dette kornet billigere i England enn Polen. Vanligvis er termen tilskrevet David Ricardo som forklarte teorien i boken "The Principles of Political Economy and Taxation", utgitt 1817 i et eksempel som involverte England og Portugal. I Portugal er det mulig å produsere både vin og klær ved å benytte mindre arbeid enn i England. Likevel vil de "relative omkostningene" med å produsere disse to varene være forskjellig i de to landene. I England er det vanskelig å produsere vin, og bare moderat vanskelig å produsere klær. I Portugal er begge enkle å produsere. Siden det er billigere å produsere klær i Portugal enn i England vil det allikevel være billigere for Portugal å produsere mer vin, og handle dette mot engelske klær. Omvendt vil England profittere på handelen siden Englands omkostninger med å produsere klær ikke er endret, men kan nå få vin nærmere omkostningene ved klesproduksjon.
Når en entitet (for eksempel et firma, et land o.a.) kan produsere mer effektivt enn en annen entitet har entiteten et absolutt fortrinn; hvis vi antar like innsatsfaktorer, vil entiteten med absolutt fortrinn ha større produksjon.
Stanislaw Ulam utfordret en gang Paul Samuelson til å navngi en samfunnsvitenskapelig teori som både er sann og ikke triviell. Mange år senere svarte Samuelson med å vise til David Ricardos teori om komparative fortrinn.
"«Det at det er logisk sant trenger man ikke argumentere for en matematiker; at den ikke er triviell er attestert ved de tusenvis av viktige og intelligente mennesker som aldri har fattet doktrinen eller tror på den etter at den er forklart.»" (fritt oversatt) —Paul Samuelson
Eksempel.
Anta at det er to land, land A og land B. Begge har vin- og klesindustri.
I land B tar det en arbeider 3 dager å lage en dress og 5 dager å lage en flaske med vin.
Land A er mer effektiv i begge industrier – en arbeider fra land A kan lage en dress på 1 dag eller en flaske vin i løpet av 1 dag.
Land A har et absolutt fortrinn i begge industrier – Land A er mer produktivt både når det gjelder å lage både vin (0,2) og klær (0,33). Land A er 5 ganger mer produktiv enn land B i vinlaging, men bare 3 ganger mer produktivt i forhold til å produsere klær. Det betyr at land A har et komparativt fortrinn i det å lage vin. Selvom land B er dårligere til å produsere både klær og vin, vil det allikevel ha et komparativt fortrinn i å produsere klær.
Prisen for varer må reflektere omkostningene ved å lage disse, derfor er det sannsynlig at det i land B, hvor en flaske vin (tar 5 dager å produsere) koster mer enn en dress (tar bare 3 dager). Siden arbeiderne i land A kan enten lage vin eller klær med samme produksjonsomkostning, er det rasjonelt å eksportere vin til land B, og ta den høyere profitten. Vin vil være en bedre eksportartikkel enn klær for land A, så lenge dette er sant, og det vil være rasjonelt å bruke mer ressurser på vinindustrien på bekostning av klesindustrien.
Anta så at landene handler med hverandre og utnytter sine respektive, komparative fortrinn. Land B produserer 5 dager med vin og land A produserer 5 dager med klær.
Som en ser så vil man få produsert totalt 30 enheter når man spesialiserer seg og bare 22 enheter hvis man gjør alt selv. Et tilsvarende eksempel finnes i den tyske versjonen.
Anta at land Bs klesindustri nå kollapser på grunn av arbeidskraft- eller kapitalbegrensninger på grunn av veksten i vinindustrien. Dette bryr ikke nødvendigvis finansdepartementet i land B seg noe om – Land A vil være villige til å betale mer for vin enn for klær: helt til prisen stiger over 5:3, vil det ikke være lønnsomt for land A å åpne vinåkrene. Derfor vil arbeidskraften i land B fortsatt lage vin og kjøpe klær og få en fortjeneste. Forutsatt at fortjenestemarginen er stor nok er det fordelaktig for land B å handle vin i bytte for klær med land A. Selv om land B importerer varer som det kan produsere mer effektivt selv. Hvis land As klesprodukter øker mer i pris enn det som for vin, vil det være på tide med å gjenåpne land Bs klesfabrikker.
Forutsetninger.
En viktig forutsetning for modellen er at det i begge land er fullt utnyttet arbeidskapasitet, altså ingen arbeidsledighet. Hadde det vært dette ville det landet med absolutt fortrinn i begge kategorier heller bare satt inn den ledige kapasiteten i den sektoren der de ikke har et komparativt fortinn, og produsert varen selv, "uten" at det gikk på bekostning
på den andre sektoren (hvor landet selv har komparative fortinn).
Man antar også at det ikke er noen egne kostnader forbundet med handelen (som transportkostnader, mellomledd etc.).
Av andre faktorer som av og til vil gjelde i den virkelige verden er f.eks. at arbeidere og kapital kan ikke overføres mellom en industri til en annen uten store omkostninger. Klesindustrien i land B og vinindustrien i land A kan derfor utøve politisk press (gjennom industrisammenslutninger og fagforeninger) for å "beskytte" industrien. Regjeringer tilbyr også ofte subsidier eller setter opp tollmurer for å bevare hjemlig industri. Grunner ut over politiske behov kan være nasjonal prestisje, eller ønske om å ikke være avhengig av import (selvforsyning) hvis handelen over landegrenser brytes – for eksempel under krig.
Kritikk.
Teorien om komparative fortrinn er imidlertid ikke ukontroversiell. Flere mener Ricardo overser de forskjellene som er i verden i dag, og at teorien bare reproduserer disse. En del avhengighetsteoretikere mener også at kapitalens mobilitet i en globalisert verden veier opp for de komparative fortrinnene.
Teorien kritiseres også fordi den etter manges mening ikke forklarer det faktum at en svært stor del av internasjonal handel er utveksling av like goder mellom like land. Teorien om komparative fortrinn forklarer ikke at tyskere importerer Renault mens franskmenn importerer Mercedes, hevder de.
En viktig kritikk av teorien går ikke i mot dens riktighet, men dens relevans. Selv om teorien har rett i at land vil tjene på handel (iallfall når transportkostnader forutsettes vekk) er ikke nødvendigvis gevinstene store. Gevinstene er også statiske. Det kan være at landene ved å handle i stort omfang «låser seg» til produksjon av varer med dårlig inntektsutvikling, eller får en produksjonssammensetning som er uheldig, for eksempel fordi landet blir avhengig av et fåtall variable råvarepriser. At komparative fortrinn eksisterer, betyr ikke nødvendigvis at de bør utnyttes fullt ut. Det kan finnes dynamiske ulemper som oppveier statiske gevinster.


Chuck Berry.
Chuck Berry (født Charles Edward Anderson Berry 18. oktober 1926 i St. Louis i Missouri i USA) er en framtredende gitarist, sanger og komponist innen rock-n-roll-sjangeren.
Oppvekst og ungdom (1926–47).
Berry var den fjerde av seks barn. Han vokste opp i strøket «The Ville» nord i St. Louis, et område preget av svart middelklasse. Faren var entreprenør og prest i baptistkirken, moren var lærerinne. Berry begynte tidlig med musikk, og han hadde sin første offentlige opptreden mens han gikk på high school.
Atten år gammel ble han arrestert og dømt for væpnet ran. I selvbiografien fra 1987 forteller han at han og noen kamerater var på biltur, bilen deres brøt sammen, og de benyttet så en ødelagt pistol til å true til seg bilen til en forbikjørende. Berry slapp ut fra ungdomsfengselet på 21-årsdagen i 1947.
Tidlig karriere (1948–55).
I oktober 1948 giftet Berry seg med Themetta «Toddy» Suggs. Han hadde en rekke jobber i hjembyen, blant annet på bilfabrikker og som vaktmester. Han utdannet seg ved Poro College of Cosmetology, en skole som underviste i takt og tone, kleskode, skjønnhetspleie osv. for svarte.
På kveldstid tjente han ekstra ved å spille gitar i ulike band. Han hadde lenge spilt blues og lånt gitarriff og teknikk fra gitaristen T-Bone Walker. Fra 1953 var han med i Johnnie Johnson Trio. De spilte mye på klubben "The Cosmopolitan" i East St. Louis i Illinois. De spilte mest blues og ballader, men Berry tok etter hvert til å legge inn temaer fra country (eller hillbilly, som det gjerne het), som var den mest populære sjangeren blant hvite. Sjangerblandingen var populær både blant klubbens faste gjester og blant et stadig økende hvitt publikum. Berry la inn blant annet Muddy Waters og Nat King Cole i repertoaret, og han la vekt på framføringer som kunne holde på et variert publikum.
I mai 1955 var Berry i Chicago. Her traff han Muddy Waters selv, og denne introduserte ham for Leonard Chess i plateselskapet Chess Records. Chess så på bluesmarkedet som synkende, og han fant ut at Berry var en passende artist for å treffe nye publikumsgrupper. De valgte ute «Ida Red», en gammel country-sang. I Berrys versjon – «Maybellene» – (med Johnnie Johnson på piano, Jerome Green på marakkas, Jasper Thomas på trommer og Willie Dixon på bass) ble dette en storsuksess, over en million solgte plater, nr. 1 på Billboards rhythm-and-blues-liste og nr. 5 på "Hot 100".
Berømmelsen vokser (1956–59).
I juni 1956 nådde Berry-sangen «Roll Over Beethoven» 29. plass på Billboards topp-100-liste. Høsten 1957 var Berry på rocketurne i USA med andre artister på vei opp, blant annet the Everly Brothers og Buddy Holly. De neste par åra hadde han over et dusin singler inne på lista. Fire av dem nådde topp 10 i hjemlandet: «School Days», «Rock and Roll Music», «Sweet Little Sixteen» og «Johnny B. Goode».
Berry var med i to rockefilmer. Den første var "Rock Rock Rock" fra 1956. Her sang han «You Can't Catch Me». I 1959 hadde han en talerolle – som seg selv – i "Go, Johnny, Go!". Han framførte også sangene «Johnny B. Goode», «Memphis, Tennessee» og «Little Queenie». På Newport jazzfestival i 1958 deltok Berry med «Sweet Little Sixteen». Opptredenen er med i en film fra festivalen, "Jazz on a Summer's Day".
I fengsel igjen (1959–63).
Mot slutten av 1950-tallet var Berry en veletablert artist hitlåter, filmer og aktiv turnevirksomhet. I hjembyen hadde han sin egen nattklubb, "Berry's Club Bandstand". I desember 1959 kom han på nytt i politiets søkelys.
Han hadde ansatt en 14 år gammel jente han hadde møtt i Mexico, i garderoben på nattklubben. Jenta fikk senere sparken. Da hun ble arrestert for prostitusjon, ble Berry arrestert for å ha brutt «the Mann Act», som sier at det er ulovlig å ta med kvinner over delstatsgrensene i USA i den hensikt å utøve «umoralsk aktivitet» (som prostitusjon). Han ble dømt til fem år i fengsel og 5000 dollar i bot.
Dommen har i ettertid blitt kritisert som urimelig og rasistisk.
Ny karrieretopp (1963–65).
Da Berry ble sluppet ut av fengselet i 1963, hadde en rekke britiske band, med The Beatles og The Rolling Stones som de mest kjente, tatt steget inn på USAs rockescene. Flere av bandene lagde coverversjoner av Berrys sanger. Dette gjelder for eksempel «Sweet Little Sixteen» (som «Surfin' USA» av The Beach Boys, opprinnelig kreditert Brian Wilson), «Come On», «Carol», «You Can't Catch Me», «I'm Talking About You» (med Rolling Stones), og «Rock and Roll Music» og «Roll over Beethoven» (med Beatles).
Dette førte til ny oppmerksomhet omkring Berry, som gjenopptok spillingen og i løpet av de neste par åra hadde seks nye plasseringer på "Hot 100". De høyeste plasseringene var «No Particular Place To Go» (nr. 10), «You Never Can Tell» (nr. 14) og «Nadine» (nr. 23).
Bytte av plateselskap (1966–72).
I 1966 forlot Berry Chess Records og gikk over til Mercury. Han spilte her inn en rekke plater, men ingen av disse ble slagere. Et album inneholdt nyinnspillinger av gamle hits, et annet var dominert av en 18 minutter lang instrumental, «Concerto in B. Goode».
I 1970 vendte Berry tilbake til Chess, og i 1972 førte en nyinnspilling av «My Ding-a-Ling» til hans første og eneste topplassering på hitlistene. En live-innspilling av «Reelin' And Rockin'» fra samme år var den siste av låtene hans som kom inn på topp-40 både i Storbritannia og USA.
Samarbeidet med Chess tok igjen slutt i 1973 (med albumet "Bio"). Etter dette tok det seks år før det kom en ny studioplate fra Berry.
Tross mangelen på nye hitlåter var Berry fortsatt stor på konsertfronten. I juli 1969 var han blant trekkplastrene på Schaefer Music Festival i Central Park i New York, sammen med The Byrds, Miles Davis, Fleetwood Mac, Led Zeppelin, B.B. King, The Beach Boys, Frank Zappa og Patti LaBelle. Samme år deltok han på Toronto Rock and Roll Revival, sammen med blant annet Jerry Lee Lewis, Bo Diddley, Little Richard og John Lennon, Yoko Ono og the Plastic Ono Band.
På turne som legende (1970-tallet).
På 1970-tallet gjennomførte Berry en rekke turneer. Han reiste gjerne alene, bare med sin egen Gibson-gitar, fullt overbevist om at han over alt ville kunne leie inn et lokalt band som allerede kjente musikken hans. Blant dem som dermed tidlig i sin karriere kom til å spille med Chuck Berry, var Bruce Springsteen og Steve Miller.
Springsteen forteller i videoen "Hail! Hail! Rock 'n' Roll" at Berry ikke ga bandet en spilleliste, men forutsatte at alle fulgte på når han hadde kjørt sin gitar-intro. Han snakket heller ikke med bandet verken før eller etter konserten. (Springsteen var for øvrig atter backingmusiker for Berry, da denne opptrådte på Rock and Roll Hall of Fame i 1995.)
Nytt fengselsopphold, men også opptreden i Det hvite hus (1979).
I 1979 havnet Berry atter i fengsel, denne gangen på grunn av manglende skatteinnbetaling. Dommen var på fire måneder pluss 1000 timer samfunnstjeneste, som han utførte ved å gi en rekke veldedighetskonserter.
Samme år fikk han imidlertid æren av – på invitasjon fra Jimmy Carter – å opptre i Det hvite hus.
1979 var også året for Berrys til nå siste studioalbum, "Rockit" på Atco Records.
Etter 1980.
Utover 1980-tallet fortsatte Berry turnevirksomheten på samme måte, gjerne med 70–100 konserter årlig med ulike lokale band.
Sekstiårsdagen hans i 1986 ble det feiret med en større konsert. Keith Richards var musikalsk ansvarlig, og blant annet Eric Clapton, Etta James, Julian Lennon, Robert Cray og Linda Ronstadt opptrådte sammen med Berry. Taylor Hackford lagde en dokumentarfilm på bakgrunn av konserten, "Hail! Hail! Rock 'n' Roll".
Berry har bosatt seg i Wentzville i Missouri. Her har han siden slutten av 1980-tallet drevet restauranten "The Southern Air". En periode var også eiendommen hans, "Berry Park", arena for rockekonserter hver sommer.
Berry opptrer gjerne en gang i måneden på restauranten "Blueberry Hill" i St. Louis.
I 2008 gjennomførte han en Europa-turne, blant annet med stopp i Norge, hvor han også har vært to ganger tidligere.
Diverse juridiske tvister.
I 1990 ble det hevdet at det var installert videokameraer på kvinnetoalettene i to restauranter Berry eide i St. Louis. 59 kvinner anla felles sak. Tvisten ble løst ved at Berry betalte ut erstatninger anslått til noe over 1,2 millioner dollar.
I 2000 anla pianisten Johnnie Johnson sak der han hevdet å ha vært med på å skape mer enn 50 av Berrys sanger, blant annet «No Particular Place to Go», «Sweet Little Sixteen» og «Roll Over Beethoven». Saken ble avvist av domstolen som foreldet.
Innflytelse og utmerkelser.
Berry på Long Beach Blues Festival 1997
Chuck Berry var en av de store pionerene innen rock 'n roll, og mange senere rock-artister, særlig gitarister, er sterkt påvirket av hans stil og teknikk. John Lennon skal en gang ha sagt: «Hvis du skulle gi rock 'n roll et annet navn, måtte det bli Chuck Berry.» Lennon lånte for øvrig en linje fra Berrys «You Can't Catch Me» til sin egen «Come Together». For dette ble han saksøkt av musikkforleggeren Morris Levy. Berry og Lennon ble imidlertid etter hvert gode venner, og de opptrådte sammen flere ganger.
Berry ble tildelt Grammy Lifetime Achievement Award i 1984, og i 1985 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame.
I 2003 rangerte Rolling Stone ham som nummer seks på en liste over tidenes største gitarister.
Tidsskriftet har også plassert samlealbumet "The Great Twenty-Eight" på 21. plass når det gjelder tidenes album
, og i 2004 fikk seks av sangene til Berry plass på deres liste over tidenes 500 største sanger: «Johnny B. Goode» (nr. 7), «Maybellene» (nr. 18), «Roll Over Beethoven» (nr. 97), «Rock and Roll Music» (nr. 128), «Sweet Little Sixteen» (nr. 272) og «Brown Eyed Handsome Man» (nr. 374).
Samme år listet bladet ham som nr. 5 blant tidenes artister
, og i 2008 ble «Johnny B. Goode» satt på topp på en liste over tidenes gitarlåter
Chuck Berry var en av de første som fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame, da denne åpnet i 1986. Samme år ble han innvotert i det nystartede Rockens æresgalleri. Tre av sangene hans er på Æresgalleriets liste over 500 sanger som formet rocken («Johnny B. Goode», «Maybellene» og «Rock and Roll Music»).


Christina av Sverige.
Christina av Sverige (også kjent som Maria Christina Alexandra og under kallenavnet Grev Donna'"; født Svenskt biografiskt lexikon, bind 21, Stockholm 1975–1977, sidene 573–580, og Nordisk familjebok, bind 14, 1911., død) var regjerende dronning av Sverige fra 1632 til 1654 og senere teaterleder og produsent i Roma.
Hun var datter av Gustav II Adolf av Sverige og arvet tronen etter ham da han falt i slaget ved Lützen 6. november 1632.
I kraft av Norrköpings arvförening hadde kongen latt stendene fastslå at Christina var «rätta arvfurstinna och drottning» allerede i 1627 i tilfelle han ikke skulle få en sønn innenfor ekteskap.Det var viktig for Gustav Adolf å handle raskt ettersom den polske grenen av huset Vasa fortsatt hevdet sin rett til den svenske tronen.
I et brev datert 4. desember 1630 ga kongen sin betrodde rikskansler Axel Oxenstierna myndighet over Christina i tilfelle han skulle dø mens hun var barn. Etter kongens død i 1632 ble Oxenstierna i praksis landets regent ettersom dronning Christina var umyndig.
I 1654 konverterte hun til katolisismen, og måtte derfor abdisere – det var dødsstraff for å konvertere fra 1617.
Hun ble konfirmert av pave Alexander VII i 1655.
Oppvekst.
Gustav Adolf fikk aldri noen sønn som kunne overta tronen. Først kom to døtre som begge ligger gravlagt i Riddarholmskyrkan i Stockholm – en navnløs prinsesse som døde i 1620, og den første prinsesse Christina som ble født i 1623 og døde året etter. Det knyttet seg derfor nytt håp til Maria Eleonoras tredje svangerskap i 1626 og slottet ble fylt av glede da hun nedkom med et barn som først ble tatt for å være en gutt han var så lodden og skrek med sterk, hes stemme. Christina skrev selv i sin selvbiografi: «"Dyp forlegenhet spredde seg blant kvinnene da de oppdaget at de hadde tatt feil."» Imidlertid var kongen like blid og sa: «"Hun kommer til å bli dyktig, for hun har lurt oss alle!"» Christina var født med seiersskjorte, dvs med en mer eller mindre intakt fosterhinne klebende til seg. Dette kan ha vært årsaken til at hun først ble tatt for å være en gutt – men uansett ble seiersskjorte regnet som et lykkelig varsel. Gustav Adolf var nært knyttet til barnet, som på sin side så svært opp til ham, mens moren forble fjern i sin skuffelse over datterens kjønn. Før Gustaf Adolf dro ut i tredveårskrigen for å forsvare protestantismens sak, sørget han for å gjøre piken til tronarving og sikre hennes interesser i tilfelle han ikke kom tilbake. Det gjorde han da heller ikke.
Christina skal ha grått i tre dager etter farens avreise, enda hun var et barn som sjelden tok til tårene. Det er bevart brev hun skrev til ham på tysk i femårsalderen – skoletimene var dagens lyspunkt for henne. Moren hadde hentet faren hjem fra Tyskland i en kiste og stengte seg inne i sin leilighet der vinduer og vegger var dekket med svart stoff. Hun hadde tilbedt sin mann og befalte at han ikke skulle i jorden før hun skulle begraves sammen med ham. Hun forlangte at kisten skulle være åpen og hver formiddag satt hun og klappet liket uten å ense forråtnelsen. Kongen hadde falt i november 1632, men ble først gravlagt 22. juni 1634, mer enn halvannet år senere. Etter kort tid tok Maria Eleonora seg inn i gravkammeret og prøvde å krype ned til liket. Rikskansler Axel Oxenstierna måtte sette ut en vaktpost for å hindre gjentagelser.
Datteren, som av utseende lignet sin far, ble plutselig sentrum for morens oppmerksomhet Fra å stille seg helt likegyldig til datteren, ble Maria Eleonora plutselig sykelig opptatt av henne. Gustav Adolf hadde bestemt at datterens oppdragelse i tilfelle hans død skulle overgå til hans søster, Catharina av Pfalz, som var gift med grev Johan Kasimir, og hadde flyttet tilbake til Sverige ved tredveårskrigens utbrudd. Christina kjente paret godt; kusinen Maria Eufrosyne giftet seg senere med en av Christinas nære venner, og fetteren Karl Gustav ble hennes barndomskjæreste og senere tronarving. Men denne løsningen passet ikke dronningen, som forviste sin svigerinne fra slottet. Hun ville selv oppdra barnet. Rikskansler Oxenstierna så ingen annen utvei enn å forvise dronningen til Gripsholms slott, og det var Riksrådet som skulle avgjøre når hun fikk treffe den ni år gamle Christina.
Det fulgte nå tre gode år, hvor piken hadde sin tante Catharina og hennes familie boende på slottet, men da Catharina døde i 1639, flyttet Oxenstierna resten av familien ut. Senere i livet skrev Christina på sin selvbiografi i flere omganger. Her skrev hun at det var vondt å skilles fra sin mor, «"som jeg fremdeles skal vise"». Dessverre slutter selvbiografien her.
Barnepikene hadde ved en anledning mistet Christina i gulvet da hun var baby, så hun brakk et krageben og fikk brudd på et skulderblad. Hun ble skjev for livet med en skulder som var høyere enn den andre, men utviklet seg til en særdeles dyktig rytterske som også fikk timer i fekting og skyting. Tidlig viste hun en imponerende modenhet – 15. mars 1633 ble hun utropt til dronning, bare seks år gammel, og måtte som sin første offisielle handling motta den russiske utsendingen som var imponert over barnet.
Teologen Johannes Matthiae Gothus var etter kongens ønske hennes hovedlærer, og underviste henne i religion, filosofi, gresk og latin. Hun fikk også lære om svensk historie og moderne språk og hadde et helt uvanlig språkøre. Da Frankrikes ambassadør Pierre Hector Chanut kom til Stockholm i 1645, konstaterte han: «"Hun snakker fransk som om hun var født i Louvre!"»
Otto Sperling, som var lege for Christian IVs datter Leonora Christina, møtte Christina i Sverige vinteren 1653 og samtalte med henne på italiensk, som han behersket flytende etter å ha bodd i Italia i fire år. Han forundret seg over at hun som aldri hadde vært i Italia, snakket språket som en innfødt. Christina satte seg også inn i islam, og hun leste "Les trois imposteurs", et verk som sådde tvil om all organisert religion.
Christina var en mønsterelev og rikskansler Oxenstierna skrev stolt om fjortenåringen at hun «"ikke var som en kvinne"», men derimot hadde «"god forstand"» – dette hadde hun etter sin far som hadde studert under Galileo Galilei. Oxenstierna underviste henne i politikk. Han og Gustav Adolf hadde skilt ut krongods som belønning til adel og feltherrer for å sikre seg deres lojalitet, en politikk som Christina skulle oppdage forrykket maktbalansen mellom konge og adel. Hennes oldefar Gustav Vasa hadde gått over til protestantismen og derved forøket krongodset med kirkens og klostrenes beslaglagte eiendommer, slik at kongehuset satt med av jorden, de frie bøndene med noe over halvparten, og adelen med Men fordi Gustav Adolf hadde stykket ut krongodset som lønn til feltherrer og embetsmenn, eide adelen på Christinas tid nesten av jorden. I løpet av hennes ti år på tronen ble antall adelsfamilier doblet, fra 300 til 600, fordi hun ikke hadde annen måte å lønne folk for deres krigsinnsats på. Overføringene skjedde så raskt at man ikke alltid rakk å føre dem inn i jordeboken, og iblant ble samme jordstykket gitt bort to ganger.
Forholdet til moren.
René Descartes i samtale med Sveriges dronning Christina. Utsnitt av maleri utført av Pierre Louis Dumesnil.
Maria Eleonora skrev jevnlig klagebrev til datteren om at hun og hennes tyske hoff ønsket seg vekk fra eksilet på Gripsholms slott. Christina svarte taktfullt; Riksrådet ville ikke la enkedronningen flytte derfra. Hun bad da om lov til å forlate Sverige. Christina inviterte sin mor til Stockholm og forsøkte å overtale henne til å bli i landet; men i 1640 flyktet enkedronningen sammen med sin hoffdame Anna Sofia von Bülow til Danmark med en dansk båt, og ble vel mottatt av Christian IV uten at det fikk den kravstore Maria Eleonora til å like Danmark noe bedre. Hun ville hjem til Brandenburg, men kurfyrsten der forlangte i så fall økonomisk kompensasjon fra Sverige, mens det svenske Riksrådet tvert om ville inndra apanasjen og konfiskere eiendommene hennes. Til slutt fikk Christina forhandlet seg til et visst underhold for sin mor, og supplerte dette med midler fra sin egen kasse.
Portrett av dronning Christina malt av den nederlandske maleren David Beck. Beck var virksom i Sverige i årene 1647–1651.
I 1648 kom moren tilbake til Sverige. Christina kjøpte da det nylig oppførte slottet Makalös til henne. Det lå lå like ved det kongelige slottet Tre Kronor. Makalös var kolossalt dyrt, men Christina betalte da heller ikke. I stedet leverte hun slottet tilbake i 1652. Moren døde i 1655, året etter at Christina hadde abdisert.
Besøk av Descartes.
Christinas gode venn, ambassadør Pierre Hector Chanut, korresponderte med filosofen René Descartes og formidlet hans tanker til henne. Christina ble så interessert at også hun begynte å brevveksle med Descartes og snart inviterte hun ham til Sverige. Hun advarte ham mot den svenske vinterkulden og foreslo at han skulle komme på våren eller sommeren. I stedet ankom han 4. oktober 1649 og i de følgende månedene ble det klart at kulden plaget ham sterkt. Han bodde hos Pierre Hector Chanut. Descartes stilte opp i slottsbiblioteket klokken 5 om morgenen for å diskutere filosofi med henne og bibliotekaren Johan Freinsheim. Lokalet var iskaldt og i februar 1650 ble Descartes syk og døde ti dager senere. Christina sørget og var plaget av skyldfølelse over hans død.
Dronning.
I sin selvbiografi fra 1681 skriver Christina: «"Min mening er at kvinner aldri bør regjere"». Dette er oppsiktsvekkende fra en kvinne som selv styrte et land i ti år og gjorde det godt.
Riksrådet foreslo at Christina tiltrådte regjeringen da hun var seksten år, men hun bad om å få vente til hun var atten, siden hennes far hadde ventet til da. I 1644 besteg hun tronen og hennes første store oppgave ble å slutte fred med Danmark. Dette kom Sverige heldig fra; Danmark måtte avstå øyene Gotland og Øsel, mens Norge mistet Jämtland og Härjedalen.
Rikskansler Oxenstierna oppdaget snart at Christina gikk inn for en annen politikk enn han. Til fredskongressen i Tyskland i 1645 sendte han sin sønn Johan Oxenstierna nedover, med den holdning at det var i Sveriges interesse at tredveårskrigen fortsatte. Christina ønsket derimot fred, og sendte derfor sin egen forhandler Johan Adler Salvius. Han var blant de borgerlige hun sørget for å få i sin tjeneste. Like før fredsslutningen fikk hun Salvius utnevnt til riksråd, mot rikskansler Oxenstiernas vilje og til generell bestyrtelse fordi Salvius ikke var adelig; men Christina ønsket seg nettopp en motvekt til adelen.
Med sitt fredsønske fremsto hun som langt mer folkelig enn sin far; men først 24. oktober 1648 ble fredsforhandlingene i Westfalen ratifisert. Én god ting hadde krigen ført med seg: ervervelsen av store boksamlinger tatt som krigsbytte. I Christinas samling fantes flere dubletter og disse ble auksjonert bort, slik at noen faktisk havnet hos Oslo katedralskole.
Christina visste at man forventet at hun skaffet landet en tronarving. Fetteren Karl Gustav var forelsket i henne og de ble hemmelig forlovet før han i 1642 dro ut i tre års krigstjeneste i Tyskland. Men Christina skriver i sin selvbiografi at hun hadde «"en uovervinnelig motvilje mot ekteskapet"»; likeledes kjente hun «"en uovervinnelig motvilje for alt hva kvinner snakket om og gjorde"» og det eneste de to hadde felles ser ut til å ha vært en forkjærlighet for hunder. Hun sov tre-fire timer om natten og var mest opptatt av studier; hun glemte å gre håret, kastet klærne på seg i en fart og gikk av bekvemmelighetshensyn med lavhælte herresko, enda hun var så vidt over 150 cm høy. Imidlertid ble det sagt at hun hadde sjarm, og at det rufsete håret kledde henne. Hennes beste venninne var den jevngamle Ebba Sparre som hun kalte "Belle" (= den vakre). Hun var vertinne ved Ebbas bryllup med Jacob De la Gardie i 1653, men ekteskapet kom bare til å vare i fem år. Ebba besøkte sin mann i Helsingør da han ble skutt ned og drept og deres tre barn døde alle som små. Ebba selv døde allerede i 1662, bare fire år etter sin mann. Christina holdt kontakten med henne i brev og gav alltid uttrykk for stor kjærlighet til venninnen.
26. februar 1649 offentliggjorde Christina at hun ikke ønsket å gifte seg overhodet, men ville ha fetteren Karl Gustav som sin tronarving. Adelen gikk imot forslaget, mens de andre stendene aksepterte det. «"Jeg vil ikke at en mann omgås meg slik bonden omgås sin åker,"» sa hun en gang.
I oktober 1650 kunne så Christina krones som dronning. Hun dro ut til slottet Jacobsdal, nå kjent som Ulriksdal, og steg inn i en kroningsvogn trukket med svart, gullbrodert fløyel og trukket av seks hvite hester. Triumftoget til Storkyrkan i Stockholm kjørte gjennom tre æresporter og var så langt at da de første nådde frem, hadde ikke de siste forlatt Jacobsdal. De fire stendene – adel, geistlighet, borgere og bønder – var invitert til middag på slottet. Torgets fontener sprutet vin, og det ble budt på spiddstekt okse og fyrverkeri. Festdeltakerne var utkledd i fantastiske drakter som til karneval. På Norrmalmstorg var det bygd en stor triumfbue med tre hvelv etter modell av den romerske Konstantinbuen, men av tre og papir, slik at den snart ble rasert av vær og vind.
Under et kostymeball Helligtrekongersdag 1653 stiftet dronning Christina Amaranterordenen.
Religion.
Christina var hele sitt liv svært tolerant mot andres religiøse overbevisning. Hennes lærer Johannes Matthiae sto for en mildere holdning enn lutheranere ellers. I 1644 foreslo han en ny kirkeordning, men ble nedstemt fordi den ble tolket som kalvinisme. Christina som da var blitt dronning, forsvarte Matthiae stikk i strid med kansler Oxenstiernas råd, men tre år senere måtte forslaget trekkes tilbake.
I 1647 ønsket geistligheten å innføre Konkordieboken, som definerte korrekt lutheranisme og kjetteri, slik at fri teologisk tenkning ikke lenger ville være mulig. Matthiae satte seg sterkt imot og fikk igjen støtte av Christina. Konkordieboken ble ikke innført.
Da Ludvig XIV trakk tilbake ediktet i Nantes fra 1598, slik at franske protestanter igjen kunne forfølges, skrev hun et indignert brev, datert 2. februar 1686 rettet til den franske ambassadøren. Solkongen tok ikke dette nådig opp, men Christina ville ikke gi seg.
I Roma fikk hun pave Klemens X til å forby skikken med å jage jøder gjennom gatene under karnevalet. 15. august 1686 undertegnet hun en erklæring om at Romas jøder sto under hennes beskyttelse og undertegnet "la Regina" – dronningen.
Som ung dronning hadde hun selv vært i en presset situasjon, mens hun regjerte et protestantisk land og skjulte at hun personlig var katolikk. I august 1651 ba hun Riksrådet om å få abdisere, men ga etter for deres bønner om å fortsette som dronning. Hun hadde ført lange samtaler med Antonio Macedo, tolken for Portugals ambassadør. Han var jesuitt og i august 1651 tok han med seg et hemmelig brev fra Christina til jesuittgeneralen i Roma. Som svar på brevet dro to jesuitter på hemmelig oppdrag til Sverige våren 1652, under falske navn og forkledd som adelsmenn. Christina hadde flere samtaler med dem hvor hun blant annet ønsket å vite mer om katolisismens forhold til fornuft og fri vilje. For en kvinne som følte motvilje mot ekteskapet, måtte også katolisismen virke tiltrekkende med sin jomfrudyrkelse og forherligelse av sølibatet.
Alt dette måtte hun holde skjult for omgivelsene og det tok slik på henne at hun ble syk. I februar 1652 kom den franske legen Pierre Bourdelot til Sverige. I motsetning til datidens leger ellers hadde han ingen tro på årelating, men beordret rikelig søvn, varme bad og sunne måltider som en motvekt mot det asketiske livet Christina hittil hadde ført. Hun var bare 25 år og burde glede seg over livet. Skuespill hadde alltid interessert henne, særlig Pierre Corneille med sin vekt på heroiske idealer. Bourdelot fikk kunstnere til å komme til det svenske hoffet, som i økende grad ble et kultursentrum.
Abdikasjon.
6. juni 1654 sa Christina fra seg den svenske tronen i Rikssalen i Uppsala slott. Hun bar kroningskappen, rikseplet, septeret og kronen, som deretter ble tatt av henne, gjenstand for gjenstand; men Per Brahe som skulle ta av henne kronen, rørte seg ikke, så den måtte hun ta av selv. Bare iført en enkel hvit taftkjole holdt hun avskjedstalen med sviktende stemme, takket alle og overlot makten til sin fetter. Per Brahe mente at hun «"stod så skjønn som en engel"». Dokumentet hvor hun frasa seg tronen, stemplet med 306 segl, ligger i dag i Vatikanets arkiver.
Økonomisk var Christina sikret gjennom inntekter fra blant annet Norrköping, Öland, Gotland og gods i Pommern. Hun forlot Sverige sommeren 1654, skiftet til mannsklær ved den danske grensen og red som mann gjennom Danmark. Forholdet mellom de to landene var ennå så spent at en tidligere svensk dronning neppe kunne reist trygt i Danmark.
I august ankom hun Antwerpen som dengang lå under Spania. Det ble holdt fester til hennes ære; dit kom også ambassadør Chanut og tidligere stattholder i Norge, Hannibal Sehested.
24. desember 1654 konverterte hun til den katolske tro i erkehertug Leopolds kapell i Brussel. Dette torde hun likevel ikke gå ut med offentlig i tilfelle det svenske Riksrådet da ville avslå å betale underhold til henne. I tillegg forberedte Sverige krig mot Pommern, slik at hennes inntekter derfra ble sterkt redusert. Paven og kong Filip IV av Spania kunne heller ikke gå åpent ut med støtte til henne, siden hun offisielt ennå ikke var katolikk. I stedet fikk hun ordnet med et stort lån slik at hun kom seg sørover med et følge bestående av 255 personer og 247 hester. Hertugen av Tyrol ble på det nærmeste ruinert av besøket.
Pavens utsending, bibliotekaren Lucas Holstenius, møtte henne i Innsbruck. Han var selv konvertitt. 3. november 1655 konverterte Christina offentlig i Innsbrucks slottskirke og skrev om avgjørelsen til pave Alexander VII og sin fetter, Karl X Gustav. Nå var det ingen vei tilbake.
Roma.
Ferden sørover gjennom Italia var nøye planlagt av Vatikanet og en strålende triumf. I Pesaro ble Christina kjent med de to brødrene Santinelli, som sjarmerte henne slik med sine dikt og danseferdigheter at hun tok dem i sin tjeneste. 20. desember kom hun frem til Vatikanet; det siste stykket i en bærestol tegnet av Bernini. Hun fikk sin egen fløy i Vatikanet, og da paven oppdaget inskripsjonen som symboliserte nordenvinden, "Omne malum ab Aquilone" (= alt ondt kommer nordfra), sørget han for at den straks ble malt over.
23. desember fulgte inntoget i selve Roma, på hesterygg gjennom Porta Flaminia som i dag heter Porta del Popolo på Piazza del Popolo. Bernini hadde smykket porten med Christinas våpen (et kornaks for Wasa-slekten) under pave Alexanders (seks fjell med en stjerne over). Også i dag kan man lese inskripsjonen "Felici Faustoq Ingressui Anno Dom MDCLV" (= for et lykkelig og velsignet inntog i året 1655). Christina møtte Bernini noen dager senere, og de to ble gode venner. Hun besøkte ham ofte i hans atelier, og da han lå for døden, ville han at hun skulle be for ham, fordi hun førte et språk som Gud ville forstå.
I Peterskirken knelte hun foran alteret, og første juledag mottok hun sakramentet av paven selv. Til hans ære tok hun tilleggsnavnene "Alexandra Maria" – Alexandra både etter paven og etter sin store helt, Alexander den store. Om Christina viste paven respekt i hans embete, hadde hun ikke like stor respekt for ham som privatperson. Dette skal hun engang ha kommentert til en av hans tjenere. Pavens sommerresidens var dengang Quirinal-palasset, som lå på Monte Cavallo (= hesteberget). Hun skal da ha sagt at Monte Cavallo heller burde hett "Monte degli Assisi" (= Eselberget), for i de 30 årene hun da hadde bodd i Roma, hadde hun aldri møtt en pave med menneskevett.
Christina bosatte seg i Palazzo Farnese som tilhørte hertugen av Parma, like overfor St. Birgittas kirke, en annen svensk kvinne som hadde gjort Roma til sitt hjem. Hun åpnet et akademi der 24. januar 1656, kalt «Arcadia», hvor deltakerne dyrket musikk, teater, litteratur og språk. Hver onsdag kunne besøkende fra de høyere klasser beundre palassets kunstgjenstander.
Men den avtalte apanasjen fra Sverige kom ikke; Christina levde på lån og gaver. Tjenerne brukte dørene som brensel, og brødrene Santinelli og enda et stabsmedlem, Gian Rinaldo Monaldeschi, solgte ut av palassets kunstgjenstander. Hærverket ble forklart med at tjenerne ikke hadde fått lønn. Samtidig var Christinas oppførsel en kilde til forargelse. Hun var en ung kvinne på 29, og omgikkes unge menn helt fritt, noe som vakte anstøt.
En av dem var kardinal Decio Azzolino (1623–89), som hadde vært sekretær for ambassadøren i Spania, og satt med ansvaret for Vatikanets korrespondanse med europeiske hoff. De stod hverandre så nært at paven bad ham forkorte besøkene hos Christina; men deres vennskap varte livet ut.
I et brev til Azzolino skriver Christina på fransk at hun aldri ville krenke Gud eller gi Azzolino grunn til å føle seg støtt, men at dette «"hindrer meg ikke i å elske Dem til døden, og siden fromheten fritar Dem fra å være min elsker, så fritar jeg Dem fra å være min tjener, for jeg vil leve og dø som Deres slave"». Han var mer forbeholden i sine svar. Christina skrev mange brev til Azzolino når hun var på reise; av disse er ca femti bevart. De ble skrevet i en kode som friherre Carl Bildt, Norges og Sveriges ambassadør i Roma rundt århundreskiftet, klarte å knekke.
Iblant gikk det voldsomt for seg mellom de to. En gang hadde Christina og Azzolino avtalt å møtes i Villa Medici ved Monte Pincio, men kardinalen dukket ikke opp. Christina stakk da over til Engelsborg og fyrte av en av kanonene. Fremdeles kan man se merket i bronseporten foran Villa Medici der kulen traff.
Til kretsen rundt Christina hørte også Francesco Negri, en fransiskaner fra Ravenna som regnes som Nordkapps første turist. Negri skrev åtte brev om sin vandring gjennom Skandinavia helt opp til «"Capo Nord"» i 1664; det ene er adressert til rikskansler Ove Bjelke på Austråt, der Negri hadde vært gjest i noen dager. Hun knyttet også til seg komponistene Alessandro Scarlatti og Arcangelo Corelli; sistnevnte dediserte sitt første verk, "Sonata da chiesa opus 1", til Christina.
Svensken Lars Skytte var også fransiskaner og ble under navnet pater Laurentius Christinas skriftefar gjennom åtte år. Også han var elev av Johannes Matthiae, og hans onkel hadde vært Gustav Adolfs lærer. Som diplomat i Portugal hadde han konvertert og bad om å bli overflyttet til Roma da han hørte at Christina skulle dit. Hun var imidlertid mer tiltrukket av den spanske presten Miguel Molinos, som hadde hatt inkvisisjonen etter seg pga sin lære, som var inspirert av mystikeren Teresa av Avila. Det var henne Christinas venn Bernini hadde avbildet i statuen "Den hellige Teresa", som står i kirken Santa Maria della Vittoria i Roma.
Drapet på Monaldeschi.
Spania satt med herredømmet over Milano, Sicilia og kongedømmet Napoli. Den franske politikeren Mazarin, som selv var italiener, hadde forsøkt å befri Napoli for det spanske styret de hadde gjort opprør mot; men en ekspedisjon i 1654, der også Christinas hoffmann Monaldeschi deltok, hadde mislykkes.
Mazarin vurderte nå om Christina kunne være et passende dronningemne for Napoli. Befolkningen ville ikke ha en italiensk fyrste på tronen; de foretrakk en fransk prins. Sommeren 1656 seilte Christina til Marseille og dro derfra til Paris for å diskutere saken; offisielt het det seg at hun skulle ordne opp i avtalen med Karl X om sitt økonomiske underhold.
22. september 1656 var avtalen mellom henne og Ludvig XIV klar. Han skulle anbefale henne som dronning for napolitanerne og garantere beskyttelse mot spansk aggresjon. Dagen etter reiste hun til Pesaro og slo seg ned der i påvente av sakens videre utvikling. Som dronning av Napoli ville hun bli økonomisk uavhengig av Sverige og dessuten mekle frem fred mellom Spania og Frankrike.
Men Mazarin la saken på is. På dette tidspunkt hadde han fremforhandlet en fredsavtale med Spania på annet vis og styrket den med en avtale om ekteskap mellom Ludvig 14. og hans spanske kusine, Maria Theresia – de ble gift i 1660. Men Christina var ukjent med dette og sendte først Monaldeschi, deretter Francesco Santinelli for å minne Mazarin på deres avtale. Sommeren 1657 tok hun selv turen til Frankrike, offisielt for å besøke pavebyen Avignon. I oktober inviterte Ludvig 14. henne til å bo på slottet Fontainebleau. Her lot hun Monaldeschi drepe 10. november 1657.
Hun har selv skrevet en redegjørelse for dette, som ble spredt rundt i Europa. Hun hadde gjennom to måneder hatt mistanke til Monaldeschi og beslaglagt hans korrespondanse. Av den fremgikk det at han hadde forrådt hennes interesser og attpåtil lagt skylden på en fraværende hoffmann. Hun tok opp saken med Monaldeschi, som hevdet at forræderi burde straffes med døden. Hun satt med bevisene og mente at han nå hadde avsagt dødsdom over seg selv. Pateren Le Bel, som oppholdt seg på slottet, skulle ta imot hans skriftemål i "Galerie des Cerfs" (= hjortegalleriet).
Le Bel var sjokkert da han forstod hva som foregikk. De tre mennene i salen utenom Monaldeschi og ham selv, skulle henrette Monaldeschi som ble jagd rundt i rommet i flere timer før de fikk inn et dødelig stikk. Han hadde på seg en brynje som fremdeles er utstilt i en glassmonter utenfor salen. Le Bel, som hadde tigget på sine knær om at de måtte skåne mannen, fikk beskjed om å sørge for at han ble gravlagt inne i kirken, og Christina, som virket helt uberørt på Le Bel, betalte klosteret for å holde sjelemesser for den døde. Hun «"beklaget at hun hadde vært nødt til å gjennomføre denne henrettelsen. Men, sa hun, rettferdigheten har skjedd fyllest for hans forbrytelse og forræderi. Hun bad Gud tilgi ham,"» skriver Le Bel.
Drapet på Monaldeschi gav gjenlyd i samtiden. Mazarin rådet Christina til å legge skylden på Santinelli og gi ham avskjed, men hun insisterte på at hun alene stod ansvarlig. Hun hadde skrevet til Ludvig 14. om saken, og to uker senere avla han henne et vennskapsbesøk i Fontainebleau uten at saken ble nevnt mellom dem. I Roma var folk annerledes opprørte. Monaldeschi hadde vært en italiensk adelsmann, drept av en utenlandsk barbarkvinne med Santinelli som bøddel. Brevene som beviste hans skyld, er borte; Christina overlot dem til Le Bel på drapsdagen, og han bekreftet at de fantes.
Christina fortalte aldri hva som stod i brevene. Kanskje hadde Monaldeschi røpet Napoli-planene for Spania – men hvorfor skulle han det, når han selv hadde vært en av lederne under opprøret i Napoli? Kanskje Mazarin var den som fikk ham til å informere spanjolene, slik at planen med Christina ikke lenger kunne realiseres, uten at Mazarin var den som fikk skylden for dette.
Filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz mente Christina hadde juridisk rett til å la Monaldeschi henrette, fordi hun som suveren dronning rådet over sine undergivne. Ut fra sin tids tankegang måtte hun som dronning også presisere hva som var rett og galt, og Christina hadde sterk pliktfølelse. Hennes oppfatning av seg selv om suveren dronning varte livet ut. Venninnen Angela Maddalena Voglia ble sendt i kloster av paven for å få henne ut av et litt for nært forhold til en kardinal ved "Sacro Collegio". Angela klarte å flykte fra klosteret og søkte tilflukt hos Christina, men ble der overfalt og voldtatt av en abbed. Christina var forståelig nok opprørt over at noe slikt var hendt under hennes tak, og ville ha abbeden dømt og henrettet, men han klarte å flykte.
Tilbake i Roma.
15. mai 1658 ankom Christina for andre gang Roma, men denne gang var det ikke i triumf. Hun hadde satt over styr sin popularitet da hun dømte Monaldeschi til døden. Alexander VII holdt seg i sin sommerresidens og ville ikke ha flere besøk av denne kvinnen han omtalte som en barbar. For å bli kvitt henne, hadde det franske hoffet lånt henne 80 000 "écu" og stilt Palazzo Rospigliosi, som tilhørte Mazarin, til hennes disposisjon. Dette ligger i nærheten av Quirinal-palasset, og paven var lettet da Christina i juli 1659 flyttet til Trastevere for å bo i villa Corsini, som dengang ble kalt Riario-palasset – tegnet av Bramante og hjemmet til familien Sforza fra slutten av 1500-tallet. Det var kardinal Azzolino som underskrev leiekontrakten, slik at leietakerens navn ikke ble avslørt før etterpå, og skaffet henne nye tjenere til erstatning for Francesco Santinelli, som hadde vært Monaldeschis bøddel og attpåtil bestjålet Christina i årevis.
Riario-palasset ble hennes hjem livet ut. Hun dekorerte veggene med malerier, hovedsakelig fra renessansen; ingen kunstsamling i Roma kunne måle seg med hennes. Her fantes også portretter av hennes venner Azzolino og Bernini, ambassadør Chanut og legen Bourdelot, venninnen Ebba Sparre og Descartes. Azzolino sørget for at Christina ble forsonet med paven, og at denne bevilget henne en pensjon.
Gjensyn med Sverige.
I april 1660 fikk Christina vite at Karl X var død i februar. Sønnen hans, Karl XI, var bare fem år. Utpå sommeren reiste hun til Sverige og bekjentgjorde der at hun hadde overlatt tronen til sin fetter og hans arving, så hvis Karl XI skulle dø, ville hun overta tronen igjen. Som katolikk kunne hun ikke det, og geistligheten nektet henne å holde katolsk messe der hun losjerte. Etter noen uker i Stockholm slo hun seg ned i Norrköping, som var hennes område. Der fikk hun høre at Mazarin var død, og at Ludvig 14. ville bli enevoldskonge.
På tilbaketuren til Roma tilbrakte hun et år i Hamburg for å ordne sine finanser. Hun overlot sine inntekter til bankmannen Diego Texeira – hans egentlige, jødiske navn var Abraham – mot at han sendte henne et månedlig beløp og dekket hennes gjeld i Antwerpen. Hun både besøkte Texeira-familien og inviterte dem hjem til seg, noe som var uvanlig overfor jøder.
Sommeren 1662 ankom hun Roma for tredje gang. Nå fulgte noen bekymringsløse år, men i 1666 måtte Christina igjen dra til Hamburg for å sikre sin økonomi. I Sverige var hun uønsket, men dro likevel dit våren 1667, bare for å måtte returnere med uforrettet sak. Dette ble hennes siste besøk i hjemlandet.
I Hamburg fikk hun vite at Alexander VII var død. Den nye paven, som tok navnet Clemens IX, hadde vært fast gjest i Christinas palass. I sin glede over valget stelte hun i stand storslått bankett i sitt losji i Krayenkampfstrasse overfor Michaeliskirken i Hamburg, med illuminasjon (600 små fakler rundt et enormt emblem med pavens nøkler og tiara) og vin i fontenen utenfor. Imidlertid hadde hun glemt at dette var protestantisk område, og da hun skulle legge seg, begynte folk utenfor å hive stein. Christina holdt seg rolig og lot dørene barrikadere, men da noen prøvde å slå inn hovedporten, gav hun vaktene ordre om å åpne ild. Åtte døde lå igjen utenfor, noen kanskje trampet ned og ikke skutt, men nå kom omsider byens kommandant til unnsetning. Christina følte seg krenket, og gav ordre til at alle skip fra Hamburg som lå i havn i hennes len, skulle tas i arrest som hevn. Ingen skip lå inne da, men for svenske styresmakter ble det pinlig, og hun måtte trekke ordren tilbake. Familien Texeira måtte betale for hærverket.
Hjem til Roma.
22. november 1668 var dagen for Christinas fjerde og siste inntog i Roma. Som første gang red hun denne gang gjennom Porta del Popolo i triumf. Clemens IX besøkte henne ofte; de delte interessen for skuespill, og Christina etablerte Romas første offentlige teater i et tidligere fengsel, Tor di Nona, som nå tilhørte en munkeorden. Da paven mot slutten av 1669 fikk slag, var hun blant de få han ønsket å se ved sykesengen. 9. desember døde han, og den nye paven, Clemens X, bekymret seg for teaterets innflytelse på moralen. Verre ble det under Innocens XI, som omgjorde Christinas teater til kornkammer, enda han tidligere ofte hadde vært gjest i hennes losje sammen med de andre kardinalene. Han forbød også kvinner å opptre med sang eller skuespill, og å gå med nedringede kjoler. Christina syntes dette var noe tøv, og i hennes palass ble det fremdeles oppført skuespill med kvinner på scenen. Innocens XI sendte henne et brev om at hennes pensjon på 12 000 "scudi" var inndradd, slik at pengene kunne brukes til krigen mot tyrkerne som også var en hjertesak for Christina. Nyheten gjorde henne likevel rasende, men hun svarte: «"Det eneste jeg beklager, er at man ikke har kunnet berøve meg 100 000 "écu" i måneden, for det ville vært en støtte til keiseren verdig en pave."»
I sin kjeller hadde hun et laboratorium, der hun og Azzolino eksperimenterte med alkymi. Hun skrev også – essays om sine helter Alexander den store og Julius Cæsar i tillegg til en selvbiografi.
Sykdom og død.
I februar 1689 ble den 62-årige Christina alvorlig syk og mottok den siste olje. Alexander VIII var for syk til å komme selv, men sendte henne sin hilsen. Hun kom seg imidlertid, og det hørtes lovsanger i kirkene. Trolig led hun av diabetes og gallestein, som hun forsøkte å lindre ved å unngå krydder i maten og vin. Men i midten av april fikk Christina lungebetennelse og høy feber. På sitt dødsleie sendte hun bud til paven om han kunne tilgi hennes fornærmelser, og det kunne han. Azzolino vek ikke fra sengen før Christina var død.
Selv ønsket hun en enkel begravelse, men Alexander VIII lot henne i stedet ligge fire dager på "lit de parade" i Riario-palasset. Fra kirken Santa Maria in Valicella gikk så begravelsesprosesjonen til Peterskirken. Christina var balsamert og dekket av hvit brokade, en sølvmaske, forgylt krone og septer. Hun ble lagt i en tredobbel kiste, først en av sypress, en av bly og så en av trevirke. Hennes innvoller lå i en høy urne, som sammen med kisten ble plassert i kirkekrypten blant pavene. Hun er den ene av bare to kvinner som er gravlagt i Peterskirken.
I 1702 reiste pave Clemens XI over henne et monument som står til høyre for kirkens inngang. Hun hadde oppført Azzolino som sin enearving for at han skulle ordne opp i gjelden hun etterlot seg. Imidlertid var han for syk og utslitt til å gå i begravelsen hennes og døde alt i juni samme år. Hans nevø, Pompeo Azzolino, var hans enearving, og han solgte raskt unna Christinas eiendeler. Hennes bibliotek ble kjøpt av Alexander VIII til Vatikan-biblioteket, mens de fleste maleriene havnet i Frankrike. Tre hundre malerier talte Christinas samling, og størsteparten stammet fra hennes fars plyndring av Praha i 1648. For Sverige var det i første omgang et tap at hun førte alle disse kunstskattene ut av landet; men i 1697 brant slottet i Stockholm ned, slik at bare en fløy stod igjen, så maleriene ville neppe ha eksistert i dag om de dengang hadde blitt i Sverige. Et av dem, «Venus sørger over Adonis» av Paolo Veronese, var krigsbytte fra Praha, ble solgt av Azzolinos nevø og endte til sist i Stockholms Nationalmuseum.
Var hun tvekjønnet?
Rykter har gått om at Christina skulle være født som hermafroditt. I 1943 ble hennes kiste åpnet da sarkofagene i krypten ble flyttet. Man fant sølvmasken, kronen og septeret, mens brokaden langt på vei var borte. I desember 1965 ble kisten åpnet igjen. Det dreide seg om en enkel, nærmest råtten kiste påheftet en blyplate med inskripsjon. Sølvmasken, kronen og septeret var imidlertid på plass, og skjelettet ble målt og undersøkt. Det fremkom ingenting annet enn typisk kvinnelige kjennetegn. Dr Carl-Herman Hjortsjö leste obduksjonsrapporten skrevet et døgn etter Christinas død. Denne nevner ingenting om anomalier ved hennes kjønnsdeler, og ryktene har neppe hatt annet grunnlag enn at Christina av bekvemmelighetsgrunner trivdes i herresko, hadde dyp stemme og ikke var det minste interessert i å gifte seg.
Fort Christina i Den nye verden.
3 km fra stedet der Christina River munner ut i Delaware River, lå den først svenske bosetningen i Amerika. Den ble reist i 1638, kalt Fort Christina etter dronningen og lå ca 1,5 km øst for sentrum i dagens Wilmington. Fort Christina var den første permanente europeiske bosetningen i Delaware Valley. De svenske skipene «Kalmar Nyckel» og «Fågel Grip» dro innover i landet med Peter Minuit som kaptein. Han valgte stedet der Christina River flyter sammen med South River, da dette ville være et naturlig stopp for indianerne som kom i kano fra innlandet for å selge pels og skinn. Imidlertid gjorde nederlenderne krav på området siden Henry Hudsons reise i 1609, så dette ble starten på en konflikt mellom nederlendere og svensker som varte i sytten år, til Peter Stuyvesant tok kontroll over Fort Christina og området rundt. I mangel av svenske kolonister hadde myndighetene lokket over folk fra Finland som praktiserte svedjebruk og langt på vei hadde utpint hjemlandets jord. Finnene introduserte tømmerkoien i området. Det står i dag et minnesmerke på stedet der Minuit steg i land, og en kopi av «Kalmar Nyckel» har Wilmington som sin hjemmehavn.


Alexander VII.
Alexander VII (født Fabio Chigi 13. februar 1599, død 22. mai 1667) var Den katolske kirkes pave fra 1655 til sin død.
Chigi ble født i Siena. Faren var Flavio Chigi, fra slekten til greven av Ardengesca. En av hans onkler var pave Paul V, og Laura Marsigli var en av hans tanter. Kardinal Flavio Chigi den eldre var hans nevø, og kardinal Antonio Felice Zoundari hans grandnevø. Også senere har det vært kardinaler fra denne slekten: Sigismondo Chigi, Flavio Chigi den yngre og Flavio III Chigi.
Han gikk ikke på skole på grunn av dårlig helse og ble i stedet undervist av sin mor og av privatlærere. I 1626 tok han doktorgrader i filosofi, jus og teologi ved Universitá di Siena. Han ble presteviet i Roma i 1634. Allerede året etter ble han biskop av Nardò. 1639–1651 var han nuntius i Köln. Han var ekstraordinær utsending til konferansen i Münster 1644, som ledet frem til freden i Westfalen i 1648 og dermed slutten på tredveårskrigen.
Pave Innocent X utnevnte ham til kardinalstatssekretær i 1651.
Han deltok på konklavet 1655 og ble etter åtti dager enstemmig valgt til pave den 7. april. Kroningen ble utført av Teodoro Trivulzio i Peterskirken den 18. april.
En av grunnene til at han ble valgt var at han ble regnet som en kraftfull motstander av nepotisme. Det første året av hans pontifikat var han det og forbød til og med medlemmer av sin egen familie å besøke Roma. Men ved et konsistorium i 1656 annonserte han at hans bror og nevøer skulle komme til Roma som hans assistenter. De fikk de høyeste verdslige og kirkelige stillinger, og nepotismen ble derfor sterkere enn den hadde vært tidligere.
Alexander var selv lite interessert i å styre Pavestatene, og foretrakk å beskjeftige seg med litteratur og filosofi. I 1656 gav han ut dikt på latin i Paris under tittelen "Philomathi Labores Juveniles". Han var også interessert i arkitektur og stod bak flere forbedrigner i Roma, blant annet utvidelse av flere gater og retting av gateløp, samt utsmykning av flere kirker. Et av de mest sentrale arbeidene han satte igang var Gianlorenzo Berninis kolonnader som omkranser Petersplassen.
I hans første år som konge konverterte dronning Christina av Sverige til katolisismen. Hun abdiserte og ble fermet av paven på første juledag 1655.
Han hadde et meget godt forhold til Jesuittordenen og støttet jesuittene i deres konflikt med jansenistene.
I 1665 helligkåret han Frans av Sales.
Han døde 22. mai 1667 i Roma og ble gravlagt i Peterskirken. Gravmonumentet er laget av Bernini.


Fabio Chigi.
Chigi, Fabio


Knud Knudsen.
Knud Knudsen (født 6. januar 1812 i Holt ved Tvedestrand, død 4. mars 1895 i Kristiania) var norsklærer og språkforsker. Knudsen er kjent som arkitekten bak fornorskningen av det danske skriftspråket til det som nå heter bokmål eller riksmål, og han kalles derfor ofte "bokmålets far". Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper for fornorsking kom imidlertid først i 1907.
Oppvekst.
Knud Knudsen ble født i 1812 i Holt ved Tvedestrand som sønn av en husmann. Faren var i tillegg lærer og læreryrket så ut til å interessere Knud, for allerede som 12-åring ble han satt til å lære andre ungdommer å lese. Han leste også en del på egen hånd og kom etter hvert inn på middelskolen i Arendal. Etter endt studium fikk han studieplass på et gymnas i Kristiania, hvor han avla lektoreksamen i 1840. Han fikk jobb som adjunkt i Drammen hvor han bodde i seks år, før han fikk en adjunktstilling og senere overlærerstilling ved katedralskolen i Kristiania. Her ble han til han sluttet i skolen i 1880.
De klassiske språkfagene.
Kort etter at Knudsen begynte som lærer begynte han å mene at de klassiske språkene latin og gresk var en unødvendighet i skolen og førte en kampanje mot dem til fordel for morsmålet som hovedfag. Sammen med Alexander Kielland har han nok mye av ansvaret for de klassiske språkenes tilbakegang og til sist eliminasjon fra den høyere skolen.
Ortofoni.
Som morsmålslærer så Knudsen at elevene hadde store vansker med å skrive dansk skriftspråk siden de selv snakket et helt annet språk - norsk. Praktisk som han var mente han derfor at skriftspråket burde forandres slik at det lå nærmere norsk tale. Han gikk raskt inn for ortofoni, at ord skulle skrives så lik uttalen som mulig, dette var også hovedsynet til den danske språkforskeren Rasmus Rask. Ortofoni går ut på at hver bokstav bør gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav. Det er denne læren som er grunnlaget for Knudsens første språkartikkel som han gav ut i 1845, "Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog".
Artikkelen inneholder essensen av Knudsens videre språkarbeid og språkideologi, som han uttrykker slik i Livsminner: «...bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder.» Knudsen ville omforme det danske skriftspråket på basis av «De Dannedes Tale»; den alminnelige dagligtalen hos byboerne, som han selv hadde stor kjennskap til. Han hevdet at elevene ville lære den nye rettskrivningen på en fjerdedel av den tida de den gang brukte, og som han sa: «hvor mange Skolepenge sparte da ikke Forældrene?»
Reformer.
Knudsen skrev i løpet av sin tid som lærer en rekke språkartikler der han la fram sitt språksyn og drøftet eventuelle endringer han mente burde gjennomføres. Han stilte seg med det første ikke fiendtlig til Ivar Aasen og hans landsmål, men hadde liten tro på at hans ide kunne gjennomføres i praksis. Knudsen var tilhenger av en langsom og gradvis endring av skriftspråket, selv om han avsluttet en stor artikkel i 1850 med at «Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de udentvivl sammen.» Knudsen åpnet med disse ord også debatten om en sammenslåing av de to skriftspråkene - et «samnorsk».
I 1862 ble den første rettskrivingsreformen gjennomført – etter forslag fra Knudsen. Denne gikk i hovedsak ut på å fjerne stumme bokstaver: "Miil" ble til Mil, "Huus" til Hus, "troe" til tro. Fremmedord ble også forenklet; for eksempel ble "Philosoph" til Filosof. I 1867 gav Knudsen ut boka "Det norske målstræv" hvor han utredet sitt språkprogram og understreket at han ville gå gradvis frem i motsetning til landsmålets fremgangsmåte. Han begynte nå å føle seg mer i konkurransetilstand med landsmålet, en følelse som ikke ble mildnet av vedtaket i 1885 om å jamstille landsmålet med «bogsproget». I det samme året fikk imidlertid også J. Aars innført rettskrivningsregler fra sin bok "Retskrivningsregler til skolebruk" som norm for dansknorskens skrivemåte. Aars var Knudsens elev og meningsfelle, og hans arbeider baserte seg mye på Knudsens språklige idealer.
Ord og ånd.
Knud Knudsens nasjonale og pedagogiske ideer kom til syne også når det gjaldt ordforråd. Blant annet i boken "Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning" der han foreslo hundrevis av nye fremmedord. Disse hentet han fra folkemålet eller fant dem opp selv. Langt fra alle har blitt tatt i bruk i skriftspråket, men noen er blitt vanlige: hundreår, ordskifte, bakstrev med flere.
Knud Knudsen var en kampånd som brukte sin tid og sine krefter for den saken han hadde gjort til sin. Han møtte mye motgang, men fikk også stor støtte. På sin 80-årsdag ble han hyllet blant annet av Bjørnson og Ibsen. Ibsen skal også ha uttalt at Knudsen hadde gitt ham en «sproglig vækkelse». Knudsens utrettelige arbeid førte til resultater på mange forskjellige områder. I sine siste år bidro han til å forberede loven av 1896 om høyere skoler, en lov som sammenfalt med hans ideer både når det gjaldt morsmålsundervisning og de moderne språks plass i forhold til de klassiske. Hans hovedsak var imidlertid alltid målstrevet, og han er den personen som la de første teoretiske grunnlag for arbeidet med fornorsking og folkeliggjøring av det tradisjonelle skriftspråket. Både når det gjelder uttale og rettskrivning er det hans hovedregler som senere har vært fulgt. Den endelige seier for Knudsens prinsipper kom imidlertid etter hans død, i 1907, med rettskrivningsreformen. Her ble både lyd- og formverk forandret ut fra de retningslinjer som han hadde trukket opp. Reformen ble kjempet gjennom av folk som regnet seg som Knudsens tilhengere og elever.
Selv om han nok tok feil på enkelte områder når det gjaldt språkutvikling virker han likevel klarsynt, noe som særlig kan sees i hans siste skrifter som har et unektelig moderne preg, og hans program peker videre. I "Hvem skal vinne?" antyder han forandringer som ville fjerne noen av de vesentligste motsetninger, både mellom skrevet og talt språk i Norge og mellom de to offisielle målformene. Knud Knudsen var selve drivkraften bak fornorskingen av riksmålet, og derfor også nøkkelpersonen bak det moderne bokmålet.
Da han døde, gav han en gave i form av et legat til videreføring av sitt arbeide. Denne arven forvaltes av Bymålslaget. Pengene brukes til å gi ut Knudsens egne skrifter, samt støtte annet arbeid som er i samsvar med det språkpolitiske programmet hans. Bymålslaget og Oslo Katedralskole har satt opp en minnesten over ham på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.


Mohammad Hashim Maiwandwal.
Mohammad Hashim Maiwandwal (født 1919, død 1973) var en afghansk politisk figur under styret til Zahir Shah. Etter at han gikk ut av videregående skole, ble han journalist og redigerte flere aviser. I løpet av 1950-årene ble han diplomat og tjente som ambassadør i Storbritannia, USA og Pakistan mellom 1955 og 1963. Han tjente som statsminister i Afghanistan fra 2. november 1965 inntil 11. oktober 1967. I 1966 grunnla han den progressive demokratiske bevegelsen, et venstreorientert monarkiparti. Han trakk seg pga dårlig helse. Kort tid etter kuppet ledet av hans politiske rival Mohammed Daoud Khan i 1973, ble Maiwandwal arrestert. Han døde i fengsel etter mye tortur.


Durand-linjen.
Durand-linjen er et begrep for den dårlig merkede 2450 km lange grensen mellom Afghanistan og Pakistan.
Etter å ha blitt slått i to kriger av afghanerne, lyktes Storbritannia i 1893 å innføre Durand-linjen som skulle dele Afghanistan og det som da var det britiske India (nå Pakistan). Kalt opp etter sir Mortimer Durand, utenrikssekretæren i den indiske regjeringen, ble enighet oppnådd av representanter av begge regjeringene. En av de to representantene til den afghanske regjeringen var den kjente Ahmadi Sahibzada Abdul Latif av Khost. Grensen ble med overlegg trukket gjennom områdene til pashto-stammene.
Afghanistans loya jirga av 1949 deklarerte Durand-linjen for ulovlig.
Idag blir linjen ofte refert til som trukket på vann, som symboliserer den porøse grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Linjen har kommet til spesiell oppmerksomhet i det siste, siden den har blitt kjent for å tillate Taliban-krigere å ferdes fritt frem og tilbake og finne sikkerhet og tilflukt i de føderale administrerte stammeområdene i nordvestlige Pakistan.


Flavio Chigi den eldre.
Flavio Chigi den eldre (født 10. mai 1631, død 13. september 1693) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Chigi ble født i Siena. Hans foreldre var Mario Chigi og Berenice della Ciaia, og han tilhørte slekten til greven av Ardengesca. Pave Alexander VII var hans onkel.
Etter studier i filosofi og jus fulgte han sin onkel, daværende kardinal Fabio Chigi, til Tyskland for å forhandle om fred under tredveårskrigen. Av ukjente årsaker, muligens fordi han var misfornøyd med nevøens arbeid, sendte kardinalen ham tilbake til Italia, hvor han fortsatte studiene. Han fikk flere kirkelige embeter, og var guvernør for byen Fermo i tre år fra 1656.
Hans onkel kreerte ham til kardinalprest i konsistoriet april 1657, og gav ham en rekke verv ved Den romerske kurie.
I 1686 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Albano; fra 1689 av Porto e Santa Rufina. Han ble visedekanus for kardinalkollegiet.
Chigi deltok i konklavet 1676, konklavet 1689 og konklavet 1691.
Han døde i Roma 13. september 1693, og ble gravlagt i familiens kapell i Santa Maria del Popolo, som hadde vært hans titularkirke som kardinalprest.
Chigi, Flavio1
Chigi, Flavio
Chigi, Flavio


Mario Mocenni.
Mario Mocenni (født 22. februar 1823 i Montefiascone i Italia, død 14. november 1904 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius til keiserdømmet Brasil, og Den romerske kurie, som "substitutt" i Statssekreteriatet.
Han ble kreert til kardinal i 1893 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Mocenni, Mario
Mocenni, Mario
Mocenni, Mario
Mocenni, Mario


Antonio Agliardi.
Antonio Agliardi (født 4. september 1832 i Cologno al Serio ved Bergamo i Italia, død 19. mars 1915 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius til Bayern og i Østerrike, og Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1896 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Agliardi, Antonio
Agliardi, Antonio
Agliardi, Antonio
Agliardi, Antonio


Michael Logue.
Michael Logue (født 1. oktober 1840 i Duringings, Kilmacrennan i Irland, død 19. november 1924 i Armagh) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Armagh 1887–1924. Han var nr. 108 i rekken av irske primaser, etterfølgere av den hl. Patrick på bispestolen i Armagh, og den første irske primas som ble kreert til kardinal. Han var en talsmann for irak "Home rule" (selvstendighet), men var ikke desto mindre tilhenger av 1921-overenskomsten.
Han ble kreert til kardinal i 1893 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Logue, Michael
Logue, Michael
Logue, Michael
Logue, Michael


Pedro Segura Saenz.
Pedro Segura y Sáenz (født 4. desember 1880 i Carazo ved Osma i Spania, død 8. april 1957 i Madrid) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var hjelpebiskop i Valladolid 1916–1920, biskop av Coria-Cáceres 1920–1926, erkebiskop av Burgos 1926–1927, av Toledo (og dermed den spanske kirkes primas) 1927–1931. Den republikanske regjeringen utviste ham fra Spania i juli 1931, og under eksil i Frankrike fratrådte han sitt embede i september. Han kom til Roma i desember. Senere ble han erkebiskop av Sevilla 1938–1957.
Han ble kreert til kardinal i 1927 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Segura y Sáenz, Pedro
Segura y Sáenz, Pedro
Segura y Sáenz, Pedro
Segura y Sáenz, Pedro


Ignatius Gabriel I.
Ignatius ("Ignace") Gabriel I Tappouni (døpt "Leo Gabriel", tilføyde "Dominique" ved prestevielsen; født 3. november 1879 i Mosul i Mesopotamia i Det ottomanske rike, nå i Irak; død 29. januar 1968 i Beirut i Libanon) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var syrisk-katolsk patriark av Antiokia 1929–1968 (tok navnet "Ignatius Gabriel"), og residerte i Beirut. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok ved konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.


Clément-Emile Roques.
Clément-Emile Roques (født 8. desember 1880 i Graulhet nær Albi i Frankrike, død 4. september 1964 i Rennes) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Rennes 1940–1964.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Han var med på de to første sesjonene av Annet Vatikankonsil.
Roques, Clément-Emile
Roques, Clément-Emile
Roques, Clément-Emile
Roques, Clément-Emile


Enrique Pla y Deniel.
Enrique Pla y Deniel eller katalansk Enric Pla i Deniel (født 19. desember 1876 i Barcelona i Spania, død 5. juli 1968 i Toledo) var en av Den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av Toledo 1941–1968. Under Den spanske borgerkrig var han en sterk tilhenger av general Francisco Francos nasjonalbevegelse.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Han deltok ved konklavet 1958, som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963, som valgte pave Paul VI. Han var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965.


Sykepleiedokumentasjon.
Sykepleiedokumentasjon er dokumentasjon av sykepleie. Historisk har den bestått av forskjellige typer notater, mens man i dag tilstreber at dokumentasjonen skal beskrive sykepleieprosessen, med observasjoner og diagnoser, tiltak, og evaluering. Dokumentasjonstradisjoner kan spores helt tilbake til middelalderen. Fra tidligere tider har den bestått av notater fra sykepleier til i dag hvor den er på veg inn i den elektroniske pasientjournalen. I dag er det Helsepersonelloven som regulerer mye av det lovpålagte innholdet i sykepleiedokumentasjonen i pasientjournalen.
Dokumentasjon gjennom tidene.
I middelalderen var det krav om at munker og nonner som arbeidet med de syke, måtte være lese- og skrivekyndige, slik at de kunne notere viktige opplysninger om sine pasienter. Florence Nightingale understreket nødvendigheten av å observere og rapportere nøyaktig. Dette for å hjelpe legene i å bestemme medisinsk behandling, men også for å bidra til forsvarlig sykepleie.
I 1877 ga Rikke Nissen ut den første lærerbok for diakonisser med tilsvarende syn som Florence Nightingale til å observere og rapportere. «Sygepleie forbliver ligesom keiserens nye klæder usynlige – en illusion – hvis vi ikke bliver i stand til at dokumentere, at sygepleiersker dagligt medvirker til at fremme og bevare sundhed i befolkningen.»
Etter hvert som sykepleierens stilling i forrige århundre ble mindre preget av det som i dag regnes som en delfunksjon blant mange andre delfunksjoner, nemlig det å være assistent for legen og utføre de tiltak denne bestemte, fikk sykepleierne en klarere lederfunksjon der det tverrfaglige miljøet rundt pasienten måtte administreres og koordineres. Dette koordineringsarbeidet stilte nye krav til dokumentasjon fra sykepleiernes side da.
Pasientenes og de pårørendes innsynsrett i pleiedokumenter har også ført til endringer i måten sykepleierens arbeid, både det pleiende men også det forebyggende, veiledende, utredende, assisterende, og så videre, skulle dokumenteres.
Da Lov om helsepersonell ble innført 1. januar 2001, fikk sykepleierne en juridisk dokumentasjonsplikt. Det ble sagt at det ikke lenger var et spørsmål om sykepleierne skulle dokumentere, men på hvilken måte. Denne formuleringen blir av mange sett på som en underkjennelse av dokumentasjonen som ble utført også før de nye lovene som "regulerte" den. Dokumentasjon av sykepleie skal tilfredsstille kravene som stilles fra myndighetene knyttet til kvalitet og kontinuitet i pasientbehandlingen. God dokumentasjon gir også bedre grunnlag for forskning og ressursbesparelser.
I dag er hovedargumentene for å dokumentere pleie, i tillegg til lovreguleringen siden 2001, at dokumentasjon av god kvalitet gjør det mulig å
Dokumentasjonen er i tillegg til dette et viktig kommunikasjons- og undervisningsmiddel, og et grunnleggende verktøy for ledelse av sykepleietjenesten.
Fra kardex til norgesjournal.
På grunnlag av en anbefaling fra Helsetilsynet i 1991 ble Norgesjournalen – et rammeverk for inndeling av pasientjournaler – utarbeidet. I denne anbefalingen ble det gitt uttrykk for at sykepleiedokumentasjonen skulle organiseres i kapittel G1 til G4 og om mulig bli skrevet på papir med blå kant.
Mange utarbeidet sine egne varianter, dette eksempelet er hentet fra Molde sjukehus.
Fra papirbasert dokumentasjon til elektronisk pasientjournal.
På begynnelsen av 2000-tallet begynte sykepleiedokumentasjonen for alvor å bli utført i elektronisk pasientjournal (EPJ) i stedet for på papir. Norsk Sykepleierforbund har en egen fagruppe for IKT og dokumentasjon, NSFid.
I den elektroniske versjonen har en gått bort fra fargekodingen og har bare beholdt kapittelinndelingen.
Både NSFid og Kompetansesenteret for IT i helse- og sosialsektoren (KITH) har utarbeidet veiledere med tanke på sykepleiedokumentasjonen i elektronisk pasientjournal.
EPJ-løsninger.
De mest vanlige EPJ-løsninger i bruk i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten i Norge i dag omfatter
Elektronisk Dokumentasjon av Sykepleie (EDS).
DIPS ASA har en sykepleiedokumentasjonsløsning i EPJ som heter Elektronisk Dokumentasjon av Sykepleie (EDS). Sykepleiedokumentene man oppretter kan være med og uten behandlingsplan. Behandlingsplanene er bygd opp fra klassifikasjonssystemene NANDA og NIC. Det er mulighet til å opprette individuelle behandlingsplaner med utgangspunkt i veiledende behandlingsplan (VBP).
Klassifikasjon av sykepleie.
Siden 1970-tallet har flere organisasjoner jobbet for å lage klassifikasjonssystemer for bruk i generell sykepleiepraksis. Først ute var North American Nursing Diagnosis Association (NANDA), som siden har laget systemene NANDA for sykepleiediagnoser, Nursing Intervention Classification (NIC) for sykepleietiltak, og Nursing Outcome Classification (NOC) for sykepleieobservasjoner. I 1989 vedtok også International Council of Nurses (ICN) å starte et prosjekt for å utvikle en samlet klassifikasjon for diagnoser, tiltak og observasjoner, kalt International Classification for Nursing Practice (ICNP). ICNP ble utgitt i versjon 1 i 2005.


Vindu.
Et vindu er en lysåpning i veggen eller taket på en bygning, bil, PC eller andre objekter. Vinduer er som regel utstyrt med glass, men kan også være laget av f.eks. plast.
Etymologi.
Ordet "vindu" er historisk sett dansk form (Gammeldansk "windughæ") jamfør hjemlige formen nynorsk "vindauge".
Ordet er sammensatt av de norønne ordene "vindr" og "auga" (bokmål øye). Etymologien forteller at vinduer opprinnelig var små glugger for ventilasjon og regulering av trekk til et ildsted – "vindauga". (Ordet har intet å gjøre med det svenske ordet «vind» = "loft"). Engelsk «window» er lånt fra nordisk og erstattet gammelengelske ordene "eagþyrl" og "eagduru", som bokstavelig betyr "øye-hull" og "øye-dør".
Glassvinduer.
Glassmalerier i kirke i Skottland
I middelalderen ble vinduer med glass vanlige i kirker, senere også i fornemme bolighus. Inntil omkring 1700 kunne glass bare tilvirkes i meget små formater, og i større vinduer måtte flere glassruter settes inn. De ble da holdt sammen med sprosser av bly, valset til et H-profil. De eldste "blyglassvinduene" hadde faste rammer av tre, men etterhvert ble det mer vanlig å hengsle en eller flere rammer så de kunne åpnes.
Da større glassruter kom i produksjon omkring 1700, begynte man å sette dem inn mellom tresprosser med kitt. I Norge måtte alt vindusglass importeres frem til 1755, da innenlandsk produksjon kom i gang. Norske glassverk fremstilte dels kronglass, dels taffelglass. I slutten av 1700-tallet ble større ruter med sider på opptil 50 cm tilgjengelige, noe som førte til at vinduene fikk færre, men større ruter – «empirevinduer». Gjennom 1800-tallet ble fremstillingsteknikken forbedret, og stadig større ruter kunne anskaffes til overkommelige priser. Butikker fikk etterhvert "utstillingsvinduer" med meget store ruter uten sprosseinndeling.
Omkring 1950 kom "isolerglass" på markedet, med to eller flere lag glass med lufttett mellomrom, holdt sammen av spesielle profiler. Omtrent samtidig ble glass produsert etter en helt ny metode som ga fullstendig plane ruter, såkalt float glass.
Moderne arkitektur har i stadig større grad utnyttet mulighetene som planglass i store formater kan gi. Vindusbånd og hele "glassfasader" forekom allerede fra omkring 1930. Tendensen har lenge vært å bruke faste vinduer som ikke kan åpnes, men bare har til oppgave å slippe inn lys, og sørge for ventilasjon på andre måter. "Speilglassrute" eller "sotet glass" kan benyttes for spesiell effekt eller å hindre innsyn. "Skuddsikkert glass" eller "laminert glass" brukes spesielt i enkelte biler.
Konstruksjon.
Vinduer består vanligvis av en rektangulær "karm" laget for innsetting i en åpning i veggen. Karmen kan være laget for direkte innfesting av glasset, men oftest er det satt inn én eller flere rammer som glasset settes inn i, med eller uten videre oppdeling ved hjelp av sprosser. Hvis karmen har to rammer i bredden, har den i tillegg en vertikal midtpost mellom rammene. Hvis den har flere rammer i høyden, er de adskilt av horisontale losholter.
I eldre tid var vinduer laget etter mål og håndverksmessig fremstilt av en snekker på verksted eller på byggeplassen, men i nyere tid blir praktisk talt alle vinduer levert i standardstørrelser fra fabrikk.
Omkring 1900 ble det vanlig å montere innvendige "varevinduer" for å bedre vinduets varmeisolasjon. Noe senere kom også "koblede vinduer" i bruk, med en koblingsramme hengslet eller skrudd direkte på innsiden av den ytre rammen.
Vinduer av støpejern ble utviklet på 1800-tallet for bruk i industribygg og landbruksbygg. Omkring 1930 kom vinduer av stålprofiler i bruk, og fra omkring 1950 vinduer av aluminium.
Koblet vindu er et vindu bestående av to rammer koblet sammen med hengsler i siden. Den ytre rammen har vanligvis småruter, mens den indre rammen har helt glass. Rammene kan deles slik at man kan fjerne støv og skitt som ligger mellom glassene. Et kobla vindu kalles også ekte kittfalsvindu.
Størrelse på dagens vinduer er angitt i Bredde X Høyde, da med den totale lysåpning i vegg/takkonstruskjonen nødvending for å få plass til karmens yttermål. Karmens yttermål i seg selv som oftest 1cm smalere i begge rettninger. aktiskt lysåpning etter montasje (lukket vil avhenge av karmens oppbyggninging men jamt sett ca 20cm mindre i begge rettninger


Antonio Samorè.
Antonio Samorè (født 4. desember 1905 i Bardi ved Piacenza i Italia, død 3. februar 1983 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Colombia og sekretær for utenriksavdelingen ved Statssekreteriatet, og videre prefekt for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen1968–1974, og Den romerske kirkes bibliotekar og arkivar 1974–1983. I desember 1978 ble han utnevnt til Pavestolens meklingsmann for å finne en fredelig løsning på tvisten mellom Chile og Argentina om havområder sør for Ildlandet.
Han var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Francesco Carpino.
Francesco Carpino (født 18. mai 1905 i Palazzolo Acreide ved Siracusa på Sicilia i Italia, død 5. oktober 1993 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Kan var prefekt for Kongregasjonen for sakramensdisiplinen 1967, og etterpå erkebiskop av Palermo 1967–1970.
Han var med på Annet Vatikankonsil 1962–1965, og var sekretær under konklavet 1963.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Torbjørn Mork.
Torbjørn Mork (født 17. november 1928, død 16. oktober 1992) var en norsk lege, politiker og embetsmann.
Torbjørn Mork vokste opp i Odda, og tok medisinsk embetseksamen i Bergen i 1954. Han var turnuskandidat ved sykehuset i Arendal (nå Aust-Agder sentralsykehus) og gjennomførte turnustjeneste i Herdla og Arendal distrikt før han ble assistentlege ved Haukeland sykehus 1956 og ved Gades institutt i 1958. Mork tok doktorgrad i medisinsk statistikk og epidemiologi ved London School of Hygiene and Thropical Medicine, University of London 1958-60. Han var avdelingslege ved Kreftregisteret fra 1960 til 1971, fra 1966 som nestleder og assisterende overlege.
I kommunestyreperiodene 1968-1971 og 1972-1975 var Mork medlem av Asker kommunestyre og formannskap for Arbeiderpartiet. Fra 1971 til 1973 var han nestformann i Akershus Arbeiderparti.
Han var statssekretær i Sosialdepartementet 1971–1972.
I 1972 ble han utnevnt til helsedirektør og etterfulgte Karl Evang som sjef for Helsedirektoratet. Helsedirektoratet var inntil 1983 såkalt blandet direktorat, det vil si både fagdirektorat som tar selvstendige avgjørelser og departementsavdeling som forbereder saker for statsråden. En omorganisering i 1983 der Helsedirektoratet ble utskilt fra Sosialdepartementet gjorde helsedirektørembetet mindre mektig enn tidligere. I 1991 foreslo regjeringen å nedlegge Helsedirektoratet. Stortinget fulgte ikke forslaget, og vedtok i juni 1992 å omorganisere helseforvaltningen og videreføre Helsedirektoratet som Statens helsetilsyn (i kraft fra 1. januar 1994).
Mork hadde mange offentlige verv. Han var viseformann i styret for Verdens helseorganisasjon fra 1979 til 1982, og var medlem av FNs narkotikakommisjon 1980-82. Han hadde en høy stjerne i internasjonalt helsearbeid, og var en viktig formidler av medisinsk informasjon inn og ut av Norge.
Han gjorde en aktiv innsats for å bedre svake gruppers stilling i samfunnet. Han arbeidet blant annet for å øke pasienters rettssikkerhet. Han var engasjert i etiske spørsmål, både innenfor forskning og i forbindelse med prioritering av helsetjenestenes ressurser.
Mork var også kjent som en storrøyker, noe som førte til kritikk mot ham, men også vennligsinnet harselas fra komikeren Trond Kirkvaag.
Han regnes som en av de mest innflytelsesrike personer innen norsk helsevesen i etterkrigstiden.
Fra 1978 var Mork samboer med journalisten og programsekretærem Wenche Margrethe Myhre.


Domkirkeruinene på Hamar.
Domkirkeruinene er en del av Hedmarksmuseet, som ligger på Hamar. Ruinene er det som er igjen av den gamle Hamar domkirke, som ble påbegynt i 1152, og sto ferdig omkring 1200. Stilistisk er den gamle Hamar domkirke nært beslektet med Ringsaker kirke, Gamle Aker kirke i Oslo og Nikolaikirken på Gran. Disse kirkene ble bygd etter forbilde av Oslo bispedømmets eldste hovedkirke, Hallvardskatedralen, som i dag ligger som ruiner ved Oslo torg (krysset Bispegata - Oslo gate) i Gamlebyen i Oslo.
Domkirken var i likhet med forbildet St. Hallvardskatedralen i Oslo, en treskipet basilika oppført i en enkel romansk stil. Sannsynligvis har katedralen hatt to vesttårn og et stort sentraltårn. Koret ble utvidet i løpet av middelalderen. Domkirken ble i 1567 ødelagt av svenskene under den nordiske sjuårskrigen.
Det er i dag Riksantikvaren som eier Domkirkeruinene og vernebygget, mens Stiftelsen Domkirkeodden står for forvaltningen og bruken av bygningen. Den nye Hamar domkirke ble oppført i sentrum av Hamar i 1866.
Vernebygget.
I 1985 ble ruinene pakket inn i plast, på grunn av frostskader og fuktighetsangrep. For at publikum igjen skulle få glede av ruinene, lot man i 1998 oppføre et vernebygg av glass. Bygningen utgjorde Miljøverndepartementets til da største enkeltsatsing innen kulturminnevern. Den ble åpnet av kronprins Haakon 9. august 1998.
Glassbygningen er tegnet av arkitektene Lund & Slaatto. Den har en grunnflate på 2600 kvadratmeter, og stålkonstruksjonene bærer tilsammen 4800 kvadratmeter glassflate. Prosjektet mottok Norsk Stålkonstruksjonspris for 1999 og høsten 2005 ble vernebygget tildelt FIABCIs (The International Real Estate Federation) norgesavdelings spesialpris for enestående arkitektur.
Glasskonstruksjonen kostet 76 millioner kroner. 10 av millionene ble donert av amerikaneren Thomas J. Perkins, hvis avdøde kone vokste opp i nærheten av ruinene. Under åpningsseremonien i 1998 avduket han en minneplate over Gerd Thune-Ellefsen Perkins. Seks millioner ble samlet inn av befolkningen på Hedmarken.
Den nye bygningen har fått navnet "Hamardomen". I tillegg til å fungere som vernebygg, brukes det også til kirkelige seremonier som barnedåp og bryllup, og til å huse konserter, teaterforestillinger og lignende for opptil 800 tilskuere.
Tusenårssted.
Domkirkeruinene er Hamar kommunes og Hedmark fylkes tusenårssted.
Rekonstruksjon av kirka.
En gruppe av studenter ved NTNU prøvde i 2010 å rekonstruere slik man tror kirka kan ha sett ut utvendig i form av 3D modeller. Film av 3D modellene kan finnes på. Filmen viser kirka i 3 ulike byggefaser.


Hilary Duff.
Hilary Ann Lisa Erhard Duff (født 28. september 1987 i Houston i Texas) er en amerikansk skuespillerinne og popsanger.
Filmkarriere.
Etter en rekke teateroppsetninger og reklamejobber i barndommen, begynte hun sin karriere i Disney Channel med «Lizzie McGuire»-serien som gikk på Fox Kids (nå Boomerang), som i senere tid også er blitt filmatisert. Duff har senere våget seg inn i spillefilmer, med sin mest kommersielt vellykkede filmer som Cheaper by the Dozen (2003), The Lizzie McGuire Movie (2003), og A Cinderella Story (2004). Hun sang duett med søsteren, Haylie til filmen "A Cinderella Story", hvor Hilary hadde den kvinnelige hovedrollen og spilte mot Chad Michael Murray. Hun spilte også den romantiske interessen til Frankie Muniz i actionkomedien Agent Cody Banks, som ble regissert av norske Harald Zwart. Duff kapret senere gjesterollen "Olivia Burke" i tv-serien Gossip Girl i 2009.
Duff og hennes mor ble oppført som produsenter for filmen Material Girls. Duff er kreditert som utøvende produsent for den kommende uavhengige filmen According to Greta.
Artistkarriere.
Duff hadde interessert seg i musikk og sang siden hun var veldig liten og i (2002) signerte hun en 5-årig kontrakt med plateselskapet Hollywood Records. Musikken hennes gav henne tre RIAA-platinum album og over 13 millioner plater solgt på verdensbasis per februar 2007. [1] Hennes første studioalbum, Metamorphosis (2003), ble sertifisert trippel platina og hun fulgte den opp med to platina album, Hilary Duff (2004) og Most Wanted (2005). Duff ga ut sitt tredje studioalbum, Dignity (2007), som ble sertifisert gull i august 2007 [2] og ga ut to singler, "With Love", hennes største amerikanske singel til dags dato og "Stranger". I november 2008 lanserte hun en Greatest Hits-samlingen, Best of Hilary Duff med sitt tredje nummer 1 på Billboard Hot Dance Club Play singelen "Reach Out".
Annet.
Duff har også lansert klærkolleksjoner som inkluderer Stuff by Hilary Duff og Femme for DKNY Jeans og to eksklusive parfymer samlinger med Elizabeth Arden.
Amerikanske tabloider har ytret at Duff har vært i krangler med blant annet tenåringsstjernene Lindsay Lohan, Kelly Clarkson og Ashlee Simpson.
I august 2010 giftet hun seg med ishockeyspilleren Mike Comrie. I august 2011 annonserte Hilary at hun ventet sitt første barn med Mike og 20.mars 2012, fødte Duff sønnen,Luca Cruz Comrie.


DeLorean Motor Company.
DeLorean Motor Company var en amerikansk bilprodusent startet 24. oktober 1975 av John DeLorean. Selskapet er mest kjent for modellen DMC-12, som var den eneste modellen som noen sinne rullet ut av fabrikken og vakte oppsikt på grunn av karosseriet av rustfritt stål samt måkevinge-dørene. Dessuten er selskapet kjent for sin korte og turbulente historie, som endte med konkurs i 1982. Da selskapet nærmet seg slutten ble John DeLorean, i et desperat forsøk på å skaffe penger, tatt i narkotikasmugling, men ble senere frikjent, da retten mente han var lokket i en felle.
Til tross for at selskapet ikke lenger eksisterte da den første filmen ble lansert, ble DeLorean DMC-12 verdensberømt gjennom Tilbake til fremtiden-filmene, da bilen ble bygget om til en tidsmaskin av den eksentriske professoren Dr. Emmet Brown.
Begynnelsen.
John DeLorean stiftet DeLorean Motor Company i Detroit, Michigan, USA den 24. oktober 1975. Han var allerede velkjent i bilbransjen som en utmerket ingeniør, jetsetter og ikke minst den yngste personen som noen sinne fikk en sjefsstilling hos General Motors. Kapitalen i selskapet kom hovedsakelig fra lån gjennom Bank of America, og fra formasjonen av forskjellige partnerskap og private investorer. Senere ble det også skaffet kapital gjennom et forhandlerprogram, hvor de som ønsket å være forhandlere for DeLorean-bilene måtte betale for forhandlerstatus, og ble gjort til aksjonærer i selskapet.
DeLorean søkte også støtte fra forskjellige myndigheter og økonomiske organisasjoner for å dekke byggingen av selskapets bilfabrikker. For å få denne støtten ville DeLorean bygge sin første fabrikk i et land eller området hvor arbeidsledigheten var spesielt høy. Én av kandidatene var Irland, men landets daværende industriminister, Des O'Malley, bestemte seg for ikke å støtte prosjektet. En avtale var i ferd med å bli inngått med Puerto Rico da DeLorean aksepterte et tilbud i siste øyeblikk fra Englands Northern Ireland Development Board. Dermed havnet produksjonen av DeLorean-bilene i Nord-Irland.
Fabrikken.
I oktober 1978 startet byggingen av fabrikken i Nord-Irland. Offisielt var navnet på selskapet DMCL (DeLorean Motor Company, Ltd.), og fabrikken lå i Dunmurry, en forstad til Belfast. Byggingen av fabrikkområdet, som besto av seks bygninger på totalt 61,000 m² ble fullført av Farrans McLaughlin & Harvey på imponerende 16 måneder. Planlagt start av bilproduksjonen var i 1979, men på grunn av forsinkelser og budsjettoverskridelser kom ikke den første bilen av samlebåndet før tidlig i 1981. Arbeiderne på fabrikken hadde som regel lite erfaring, og mange av dem hadde aldri hatt en jobb tidligere. Dette kan ha bidratt til store problemer med kvaliteten på de tidlige bilene, og dermed etableringen av kvalitetskontroll-sentre på forskjellige steder. "QAC"-sentre (Quality Assurance Centers) ble startet i California, Delaware og Michigan, og her ble forskjellige problemer tatt hånd om og rettet før bilene ble levert til forhandler. Denne innsatsen for å rette på kvalitetsproblemer var generelt sett vellykket, men klager forekom fortsatt da alle DeLorean-modellene fra 1981 ble levert uten garanti. I 1982 var de fleste produksjonsproblemene rettet, og DeLorean begynte å gi kunder en fem års/75 000 km-garanti på alle biler.
DMC-12.
DMC-12 fikk en blandet mottakelse hos publikum og fagpresse. Selv om det var lange ventelister på levering av de første modellene var prisen på 25 000 dollar høy, spesielt for det mange så som et motorsvakt og lite praktisk leketøy. Karosseriet i rustfritt stål var attraktivt fordi det så bra ut, og fordi det ikke kunne ruste, men i praksis var det umulig å holde helt rent. Det betydde også at bilen vanskelig kunne lakkeres, og alle biler som forlot fabrikken var identiske. Noen forhandlere lakkerte bilene før levering, og DeLorean Motor Company eksperimenterte med spesiell lakk som viste det rustfrie stålet gjennom, for å kunne levere bilene sine i forskjellige farger. Ingen biler ble noensinne levert ferdig lakkert fra fabrikken. Det eneste ekstrautstyret tilgjengelig ved introduksjonen var automatgir, mens det senere i 1981 også ble tilbudt et grått interiør i stedet for det svarte som ble levert som standard. Senere kom også ekstrautstyr som dekorstriper langs siden av bilen og bagasjestativ til.
DMC-24.
I 1981 meldte selskapet at det planla produksjon av en firedørs sedan. Denne skulle i likhet med DMC-12 bygges i rustfritt stål, med måkevingedører foran og konvensjonelle dører bak. Dette prosjektet kom aldri lenger enn til skissestadiet, men konseptet var utseendemessig svært likt konseptbilen Lancia Medusa, designet av Giorgetto Giugiaro, som også sto bak designet på DMC-12.
DMC-80.
DeLorean Motor Company ønsket allerede fra starten flere ben å stå på, og et av disse var DeLorean DMC-80, som var basert på et prosjekt fra det tyske samferdselsdepartementet, kalt VÖV-I. Dette var en standardisert bussplattform, og da DeLorean initierte DMC-80-prosjektet var det allerede 20 000 eksemplarer av VÖV-I på veien, og det var utviklet et andre generasjons konsept kalt VÖV-II. DMC-80 skulle ha en gulvhøyde på 55 centimeter, med brede dører på 120 centimeter som skulle gjøre det enkelt å bevege seg av og på bussen. DMC-80 skulle ha plass til 47 passasjerer, og kunne utstyres med nedfellbare seter, slik at det også var plass til passasjerer i rullestol.
DMC-80 skulle utstyres med en vannkjølt sekssylindret dieselmotor på 200 hestekrefter, levert av enten MAN eller Mercedes-Benz. Den skulle også kunne leveres med motorer på 240 hk og 280 hk, og enten tre- eller firetrinns girkasser. Bussen kunne leveres i både 245 cm og 260 cm bredde, og ble presentert som «fremtidens buss», en miljøvennlig og amerikanisert versjon av tyskernes VÖV-I, som allerede hadde vært i tysk bruk i flere år.
DMC-80 ble aldri produsert, men konseptet var svært likt mer moderne busser fra andre produsenter, og utseendemessig minner DMC-80 svært mye om Mercedes-Benz O407, som også var bygget på VÖV-prosjektet.
Begynnelsen på slutten.
Sent i 1981 begynte mangel på etterspørsel, store kostnadsoverskridelser og valutakurser å ta knekken på DMC. Selskapet hadde estimert at de måtte selge mellom 10 000 og 12 000 biler for å gå i null, mens salget sviktet ved rundt 6 000 enheter. I et forsøk på å snu dette ble det lagt en plan for restrukturering av selskapet, hvor et nytt "DeLorean Motors Holding Company" skulle stiftes, som igjen skulle være et morsselskap til DeLorean Motor Company og søsterselskapene: DeLorean Motor Cars Limited (produsenten), DeLorean Motor Cars of America (distributør i USA) og DeLorean Research Partnership (utviklingsselskapet). I januar 1982 ble selskapet tvunget til å avlyse denne planen, som DeLorean hadde håpet kunne skaffe selskapet omkring 27 millioner dollar.
Dermed henvendte John DeLorean seg til den britiske regjeringen for hjelp, men ble nektet hjelp med mindre han klarte å skaffe like mye penger fra andre investorer. Det som skjedde etter dette er fortsatt omdiskutert, og involverer den britiske regjeringen, FBI, DEA, DeLorean, hans investorer og det amerikanske rettssystemet. På et tidspunkt i 1982 ble John DeLorean gjort til mål i en FBI-operasjon som skulle stoppe narkotikasmuglere. Han ble arrestert i oktober 1982 og siktet for å ha planlagt å smugle kokain til en verdi av 24 millioner dollar inn i USA. Nøkkelbeviset var et videobånd som viste DeLorean diskutere narkotikatrafikken med to FBI-agenter, men DeLoreans advokat beviste for retten at han ble lurt inn i avtalen av FBI-agentene, som i utgangspunktet hadde henvendt seg til DeLorean som legitime investorer. Han ble frikjent for alle anklager, men ryktet hans var ødelagt for alltid.
Det ble aldri skaffet nok kapital til å holde selskapet i live. DeLorean Motor Company gikk konkurs i 1982, og tok dermed med seg 2.500 arbeidsplasser og over 100 millioner dollar i investeringer ned i dypet. Den britiske regjeringen forsøkte å beholde noen brukbare deler av fabrikken, uten å lykkes, og Dunmurry-fabrikken ble stengt. DeLorean selv pensjonerte seg i New Jersey i USA, og drømmen hans var knust. Han hevdet lenge at DMCL ble stengt av politiske grunner, og at selskapet på det tidspunktet var et solid selskap med millioner av dollar i banken og ordrebøker fulle av ordre i flere år fremover.
Omkring 9 200 biler ble produsert mellom 1981 og 1982, men nøyaktige produksjonstall er uklare og varierer. Noen 1983-modeller (produsert sent i 1982) ble satt sammen av KAPAC, et selskap som hadde en avtale med DMC og kjøpte det resterende lageret etter konkursen.
Bilen har også blitt verdensberømt som basis for tidsmaskinen i filmen Tilbake til fremtiden fra 1985.
I dag.
Svært mange av de opprinnelige bilene er fortsatt i god stand etter mer enn 20 år, og de fleste anslag hevder at 6 000 biler har overlevd, av de omkring 9 000 som ble bygget. Det eksisterer et meget aktivt entusiastmiljø rundt bilene med sterke klubber, og flere kommersielle aktører har kommet etter at DeLorean Motor Company gikk konkurs, for å tilby deler og service. Spesielt har "DeLorean Motor Company of Texas" (et nytt selskap som tok det opprinnelige selskapets navn og logo) gjort seg bemerket, og disse eier blant annet store mengder deler fra den opprinnelige fabrikken. Det ble i juli 2007 kjent at selskapet har planer om å bruke disse delene til å starte en begrenset produksjon av nye DMC-12 fra 2008, håndbygget på fabrikken i Texas og begrenset til omkring 20-25 eksemplarer i året.
Til tross for at han ble frikjent for alle anklager i narkotikasaken måtte DeLorean fortsatt slåss i retten etter selskapets konkurs og langt inn på 90-tallet. Han ble erklært personlig konkurs i september 1999, og ble kastet ut fra sin store eiendom i New Jersey i mars 2000. Han døde den 19. mai 2005 av komplikasjoner etter et slag, 80 år gammel.


Løgumkloster kommune.
Løgumkloster kommune (tysk: "Lügumkloster") var en kommune sør i Jylland i Sønderjyllands amt i Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i byen ved samme navn. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen en del av den nye Tønder kommune.
Løgumkloster grenset til de tidligere kommunene Tønder på sørsiden, Tinglev og Rødekro i øst, Nørre-Rangstrup i nord, og Skærbæk og Bredebro i vest.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med kommunene Bredebro, Højer, Nørre-Rangstrup (unntatt Bevtoft sogn), Skærbæk og Tønder til Tønder kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 1278 km² og den har 40 331 (2007) innbyggere.
Eksterne lenker.
Løgumkloster


Nordborg kommune.
Nordborg kommune er en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble oppløst ved regionreformen 2005-07 og innlemmet i den nye Sønderborg kommune i region Syddanmark.
ved kommunevalget i november 2005 ble Nordborgs egen borgermester Jan P. Jensen valgt til borgermester også for den nye storkommunen Sønderborg.


Nørre-Rangstrup kommune.
Nørre-Rangstrup kommune (tysk: "Norderrangstrup") var en kommune sør i Jylland i Sønderjyllands amt i Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970.
Kommunens administrasjonssentrum lå i byen Toftlund. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen, med unntak av Bevtoft sogn en del av den nye Tønder kommune.
Etter krav fra «Forligspartiene» ble det avholdt en avstemning om Bevtoft sogn, og 12. april 2005 ble det klart at sognet ville slutte seg til Haderslev med 55,3 % mot 43,9 % av stemmene.
Nørre-Rangstrup grenset til de tidligere kommunene Rødekro i sørøst, Vojens i nordøst, Gram i nordvest, Skærbæk i vest og Løgumkloster i sørvest.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med kommunene Bredebro, Højer, Løgumkloster, Skærbæk og Tønder til Tønder kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 1278 km² og den har 40 331 (2007) innbyggere.
Eksterne lenker.
Nørre-Rangstrup


Rødding kommune.
Rødding kommune er en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Ved kommune- og regionreformen i Danmark 2005-07 ble kommunen innlemmet i den nye Vejen kommune.


Corrado Bafile.
Corrado Bafile (født 4. juli 1903 i L'Aquila i Italia, død 3. februar 2005 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var apostolisk nuntius i Vest-Tyskland 1960–1975, og deretter prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer 1975–1980.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II.


Giuseppe Maria Sensi.
Giuseppe Maria Sensi (født 27. mai 1907 i Cosenza i Italia, død 26. juli 2001 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var postert i Romania 1934–1938, Sveits 1938–1946, Tsjekkoslovakia 1947–1949 og arbeidet så i Vatikanet tog deretter som Pavestolens premanente observatør ved UNESCO 1953–1956.
I 1955 ble han utnevnt til titularbiskop, og ble nuntius i Costa Rica 1956–1957, apostolisk delegat i Jerusalem og Palestina 1957–1962, nuntius i Irland 1962–1967, og i
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II.
Sensi


Valerian Gracias.
Valerian Gracias (født 23. oktober 1901 i Karachi i Britisk India, nå i Pakistan, død 11. september 1978 i Bombay i India) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bombay 1950–1978.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte Johannes XXIII, og i konklavet 1963 som valgte Paul VI.
Han var for syk til å delta i konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I noen før dager før han døde i Bombay.


Nepotisme.
Nepotisme (fra latin "nepos", «nevø») betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser. Begrepet kom i forbindelse med middelalderens paver, som ofte utnevnte sine nevøer til viktige verv i Den katolske kirke. Praksisen anses i moderne tid som en form for korrupsjon.
Et eksempel på hvordan nepotismen fungerte er Callistus IIIs utnevnelse av to av sine nevøer til kardinaler. Den ene av dem ble senere pave Alexander VI.
Praksisen endte i 1692, da Innocent XII la ned forbud mot at paver kan utnevne mer enn én slektning til høye embeter og spesielt til kardinalsverdigheten. Man beholdt muligheten for å utnevne én, ettersom et totalforbud kunne forhindre utnevnelsen av kompetente personer.
Nepotisme i moderne tid.
I USA har det flere ganger kommet anklager om nepotisme mot kjente politikere, spesielt mot familiene Kennedy og Bush. Også i andre land forekommer lignende anklager.
Anklager om nepotisme finnes også i Norge. Spesielt gjelder dette hvor det anklages for at politiske tillitsverv går i arv. Best kjent er Stoltenberg-familien. Her var først Thorvald Stoltenberg en sentral politiker i Arbeiderpartiet, og etterfulgt av sin egen sønn Jens Stoltenberg.
Et annet eksempel er styret til Ngô Đình Diệm som var Sør-Vietnams første president i årene 1955-1963.
Det er fra flere hold gitt anklager om at Kina bedriver en aktiv nepotisme, men så langt er det ikke ført bevis for at slik virksomhet er utbredt.


Keiserpingvin.
Keiserpingvin ("Aptenodytes forsteri") er en en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Aptenodytes" (store pingviner). Arten, som er stedegen for Antarktis, er den fysisk største av alle pingvinene. Dens nærmeste slektning er kongepingvinen ("Aptenodytes patagonicus").
Beskrivelse.
Keiserpingvinen er den fysisk største av pingvinartene. Den kan bli opp mot 115 cm høy og veier typisk mellom 20 og 40 kg som voksen. Hannen er større enn hunnen.
Som pingviner flest gir den et svakt kileformet uttrykk. Fjærdrakten er sort på oversiden og hvit og gulhvit på undersiden. Hodet og nebbet er sort. På halsen, brystet og nebbet har fuglen innslag av gult og oransje i varierende grad. Nakken er blågrå. Føttene er gråsorte og har svømmehud mellom tærne. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift under dykking. Lemmene er svært korte og sitter langt bak på kroppen, noe som bidrar til at fuglen går helt oppreist når den er på land.
Utbredelse og bestand.
Keiserpingvinen har en sirkumpolar utbredelse i Antarktis, normalt mellom 66°S og 78°S. Den er en av kun to pingvinarter som hekker der. Keiserpingvinen om vinteren og adeliepingvinen om sommeren.
Fram til nå har man regnet med en totalbestand på cirka 135 000–175 000 hekkende par. Bruk av avansert fototeknologi og satelitt under telling har imidlertid medført at bestandsestimatet nylig måtte revurderes. Under tellingen oppdaget forskerne flere populasjoner enn tidligere antatt. Per 2012 anslår de ny tallene en totalbestand på minimum 238 000 hekkende par fordelt i 46 kolonier, eller cirka 595 000 voksne individer.
Keiserpingvinen har nylig blitt oppgradert til statusen "nær truet" på IUCNs rødliste. Dette begrunnes med den smale utbredelsen og at det er forventet nedgang i bestanden over de neste tre generasjonene, på grunn av klimaendringene som er forventet (global oppvarming). Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til endringene.
Atferd.
Keiserpingviner er seriemonogame og svært sosiale. De finner seg altså en partner under parringstiden, og disse holder sammen til ungen er stor nok til å klare seg på egenhånd.
De fleste pingvinartene trekker nordover når vinteren nærmer seg, men keiserpingvinene trekker sørover for å hekke i store kolonier i Antarktika. Dyra står tett sammen for å holde på varmen. For at individene ytterst ikke skal fryse i hjel sirkulerer dyra posisjonene sine innad i kolonien. Denne teknikken brukes også av ungene etter hvert.
Hunnen legger ett egg på den kaldeste tiden av vinteren. Egget overlates til hannen, som ruger på det i cirka 66 dager før avkommet klekkes. Egget legges oppå føttene og dekkes av isolerende fjær i buken, slik at det ikke skal fryse.
Hunnen tar seg til havet for å nære seg opp etter eggleggingen. Under hekke- og rugeperioden (som tilsammen varer opp mot 120 dager) spiser ikke hannen. Han kan derfor miste opp mot 50 prosent av kroppsvekten under rugeperioden. Da hunnen vender tilbake er egget klekket. Hun overtar ansvaret for avkommet, mens hannen når drar til havs for å nære seg opp etter rugetiden. Han returnerer først etter cirka en måned.
For å finne mat må keiserpingvinen dykke. Et vanlig dykk går til 50–60 meters dyp, ofte også til 150 meter. En sjelden gang i mellom kan imidlertid denne arten dykke til mer enn 500 meters dyp. Dykket kan vare i opp mot 18–20 minutter. Arten spiser krill, fisk og blekksprut som den fanger og spiser mens den dykker.
Keiserpingviner blir normalt omkring 20 år gamle, men en levetid på opp mot 40 år er kjent.


Callistus III.
Callistus III (født Alfonso de Borja 31. desember 1378, død 6. august 1458 var Den katolske kirkes pave fra 8. april 1455 til sin død.
Han ble født i Xàtiva ved Valencia i Spania og tilhørte Borgia-familien. Etter en karriere som jusprofessor i Lleida og som diplomat for kongene av Aragon ble han ved konsistoriet mai 1444 kreert til kardinal av pave Eugenius IV etter å ha forsont paven med Alfonso V av Aragon.
I 1455 ble han valgt til pave. Han var da 77 år gammel, noe som i middelalderen var en meget høy alder. Han skal ha blitt valgt som en kompromisskandidat, fordi han var tafatt og inkompetent og dermed ville komme til å overlate kontrollen til kardinalene. Hans store prosjekt som pave var å sette igang et korstog mot tyrkerne, som hadde tatt Konstantinopel i 1453, men han klarte ikke å samle støtte blant kristne fyrster.
Hans utnevnelse av to nevøer til kardinaler regnes som et godt eksempel på nepotismen som var vanlig ved pavestolen i middelalderen. Den ene av dem, Rodrigo Borgia, ble senere pave under navnet Alexander VI. Den andre var Luis Julian de Milà.
Callistus III beordret en ny rettssak for Jeanne d'Arc, hvor hun posthumt ble frikjent.
En kjent historie om Callistus, som først dukket opp i en biografi fra 1475 og som ble videre utpenslet av Pierre-Simon Laplace tre hundre år senere, forteller at han i 1456 ekskommuniserte Halleys komet fordi den ble ansett som et dårlig varsel for de kristne forsvarerne av Beograd. Det finnes ingen primærkilder som støtter dette, og hans bulle fra juni 1456 hvor han ber folket om å be for kampen mot tyrkerne nevner ikke kometen. Et annet forhold er at for å bli ekskommunisert fra den katolske kirke, er det nok en forutsetning at man i utgangspunktet har en menneskelig sjel og er døpt medlem av kirken...
Han døde 6. august 1458 i Roma og ble gravlagt i Peterskirken. I 1610 ble hans legeme flyttet til den spanske nasjonalkirken i Roma, Santa Maria de Monserrato degli Spagnoli.
Borja, Alfonso de


Benjamín de Arriba y Castro.
Benjamín de Arriba y Castro (født 8. april 1886 i Santa Maria de Peñamayor i Lugo i Spania, død 8. mars 1973 i Barcelona i Spania) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Tarragona 1949–1970.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte Johannes XXIII, og i konklavet 1963 som valgte Paul VI.
Arriba Castro, Benjamín de
Arriba Castro, Benjamín de
Arriba Castro, Benjamín de
Arriba Castro, Benjamín de


Fernando Quiroga y Palacios.
Fernando Quiroga y Palacios (født 21. januar 1900 i San Pedro de Maceda ved Orense i Spania, død 7. desember 1971 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Santiago de Compostela 1949–1971. Han var den første president for den spanske katolske bispekonferanse da den ble opprettet etter konsilet.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte Johannes XXIII, og i konklavet 1963 som valgte Paul VI.


José María Bueno Monreal.
José María Bueno y Monreal (født 11. september 1904 i Zaragoza i Spania, død 20. august 1987 i Pamplona) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Sevilla 1957–1982.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1958.
Han deltok i konklavet 1963 som valgte Paul VI, i konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II.


Segmentering (språk).
Segmentering er et målmerke i noen norske dialekter. Segmentering betegner lyder som blir gjort ulike.
Eksempel: fjell → fjedl, alle → adle
Utbredelse.
Finnes hovedsakelig i sørvestlandsk, men også i midtre delen av midlandsk.


José Garibi Rivera.
José Garibi Rivera (født 30. januar 1889 i Guadalajara i Mexico, død 27. mai 1972 i Guadalajara) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Guadalajara 1936–1969.
Under de meksikanske forfølgelser av den katolske kirke 1926 ble han fengslet.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1958.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte Paul VI.


Rødekro kommune.
Rødekro kommune (tysk: "Rothenkrug") var en kommune på østkysten sør i Jylland i Sønderjyllands amt, Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i Rødekro. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Aabenraa kommune.
Rundt Rødekro lå kommunene Aabenraa i øst, Haderslev og Vojens i nord, Nørre-Rangstrup og Løgumkloster i vest, Tinglev i sør.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Bov, Lundtoft, Tinglev og Aabenraa til Aabenraa kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 951 km² og den har 60 044 (2007) innbyggere.


Skærbæk kommune.
Skærbæk kommune (tysk: "Scherrebek") var en kommune sør i Jylland i Sønderjyllands amt i Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i byen ved samme navn. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen en del av den nye Tønder kommune. Til kommunen hørte også øyen Rømø.
Skærbæk grenset til de tidligere kommunene Løgumkloster, Nørre-Rangstrup og Gram på østsiden og Bredebro i sør. I nord og vest grenset kommunen til Vadehavet.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med kommunene Bredebro, Højer, Løgumkloster, Nørre-Rangstrup (unntatt Bevtoft sogn) og Tønder til Tønder kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 1278 km² og den har 40 331 (2007) innbyggere.
Eksterne lenker.
Skærbæk


Kongepingvin.
Kongepingvin ("Aptenodytes patagonicus") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Aptenodytes" (store pingviner). Arten er fysisk den nest største av artene. Dens nærmeste slektning er keiserpingvinen ("Aptenodytes forsteri"), som er den fysisk største av alle artene.
Beskrivelse.
Dundrakten til ungen er svært isolerende
Kongepingvinen ligner mye på keiserpingvinen i form, utfarging og fjærdrakt, men den er fysisk mindre og har kraftigere innslag av gult og oransje. Kroppen er dessuten mer sigarformet enn kileformet. Som andre pingviner er den mørk på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er sort og har innslag av gul-oransje i bakhodet. Nebbet er langt og spisst. Over nebbet sort og undernebbet sort med et gul-oransje felt på hver side. Skuldrene og nakken er blågrå, ryggen og vingene sorte. Brystet har innslag av gult, mens buken er hvit.
I 2010 oppdaget en ekspedisjon på Sør-Georgia et melanistisk eksemplar av arten. Den var sort på undersiden.
En voksen kongepingvin blir cirka 90 cm høy og veier typisk mellom 11 og 15 kilogram.
Habitat og bestand.
Kongepingvinen trives i subarktisk klima, mellom 45°S og 55°S. Den finnes først og fremt på subantarktiske øyer, der farvannene utenfor er isfrie mesteparten av året.
Det er knyttet stor usikkerhet til størrelsen på totalbestanden, men den teller trolig flere millioner individer og arten er ikke truet. I 1993 ble bestanden av hekkende par anslått til cirka 1,5 millioner par, men den har siden økt betydelig. I 2002 ble bestanden anslått til 2,23 millioner par. Trenden er at bestanden med kongepingviner fortsetter å øke. Arten har i senere tid også re-kolonisert mange områder der den tidligere var utryddet.
Atferd.
Kongepingvinen er en marin art som tilbringer mesteparten av tiden nær hekkeområdene. Den ernærer seg for det meste av fisk, men den fanger også blekksprut. Byttet fanges under dykking, men sjelden dypere enn til omkring 50 meter. Et typisk dykk sommerstid går til 10–20 meter. Om vinteren må imidlertid fuglene dykke dypere for å fange mat. Dykk ned mot 300 meter har blitt registrert. Toppfarten i neddykket tilstand er omkring 12 t.
Arten samler seg i kolonier for å hekke i tidsrommet september–november. Koloniene dannes helst på flate strandområder, uten snø og is og med enkel tilkomst til havet.
Hunnen legger kun ett egg som ruges på føttene, under en hudfold. Hunnen og hannen bytter på rugingen, slik at en av dem kan dra ut på havet for å fange føde. Foreldrene beskytter og mater ungen over en treårig periode.


Heard- og McDonaldøyene.
Satellittfoto av den særlige delen av Heard. Mawson Peak sees nederst til høyre i bildet.
Heard- og McDonaldøyene er en ubebodd øygruppe sør for den antarktiske konvergens i det indiske hav, nær Sørishavet, og sør-øst for Kerguelen. De har tilhørt Australia siden 1947. Øya Heard er fjellrik, det største er Mawson Peak som er en 2745 meter høy vulkan og Australias største fjell. McDonald-øyene er små og steinete.


Francis Aidan Gasquet.
Francis Aidan Gasquet O.S.B. (født 5. oktober 1846 i London i England, død 5. april 1929 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var i 1896 involvert i den katolske kirkes granskning av spørsmålet om de anglikanske presteordinasjoners gyldighet; hans sakkyndiguttalelse mot gyldigheten hadde avgjørende betydning. Han var senere abbed-president for den engelske benediktiberkonføderasjon.
Han var prefekt for Vatikanets arkiver 1917 (med tittel "bibliotekar for Den romerske kirke" fra 1919) og samtidig arkivar for Den romerske kirke fra 1920 og til sin død.
Han ble kreert til kardinal i 1914 av pave Pius X.
Han deltok under konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Gasquet, Francis Aidan
Gasquet, Francis Aidan
Gasquet, Francis Aidan
Gasquet, Francis Aidan
Gasquet, Francis Aidan
Gasquet, Francis Aidan


Nauru.
Republikken Nauru, tidligere kjent som Pleasant Island, er en øyrepublikk i det sørlige Stillehavet. Det er et av verdens minste land både når det gjelder innbyggere og areal, og verdens minste republikk. Når det gjelder areal er det også verdens minste ikke-europeiske land. Nauru har ingen offisiell hovedstad, men regjeringa holder til i Yaren.
Mye av landets tidligere rikdom kom fra de store lagrene av fosfater, antatt å være av enten guano eller annet marint opphav. Fosfatet blir brukt som gjødsel rundt om i verden, og det meste av det har blitt eksportert til Australia. I og med at fosfatressursene nå er så å si utbrukte, går Nauru en usikker framtid i møte. På 1990-tallet forsøkte landet å få alternative inntektskilder ved å introdusere seg selv som et skatteparadis, men dette ble det en slutt på i juli 2004.
Etymologi.
Opphavet til navnet «Nauru» er ukjent. Da øya ble oppdaget, kalte innbyggerne den, som de fortsatt gjør i dag, «Naoero». Tyske Paul Hambruch, som besøkte øya i mai 1909, og fra september til november 1910, ga forklaringen om at «Naoero» var et sammendrag av setningen «A-nuau-A-A-ororo» (i dag ville det blitt skrevet «A nuaw ea arourõ»), som oversettes med «jeg går til stranda». I det tyske kolonileksikonet ble denne forklaringen brukt. Misjonær Alois Kayser avviste imidlertid at dette var sannsynlig – han hadde bodd på øya i over tretti år, og hele tida jobba med språket – fordi det nauriske ordet for «strand», som et mål for et verb om bevegelse, ville trenge ordet "rodu" «nedover (til)»; nauruerne anser stranda som øyas laveste punkt. Det faktum at «rodu» mangler i Hambruchs ordforklaring gjør at dette er en usannsynlig tolkning av navnet «Nauru».
Øya har også hatt andre navn; de engelske koloniherrene før 1888 kalte øya for "Pleasant Island" eller "Shank Island", og de tyske koloniherrene kalte den "Nawodo" eller "Onawero". Navnet «Nauru» ble senere skapt fra navnet «Naoero» slik at europeere og amerikanere skulle kunne uttale navnet riktig.
Naturgeografi.
Nauru er ei koralløy i Stillehavet med 0° 32’ sørlig breddegrad og 166° 55’ østlig lengdegrad. Den er en typisk atoll på et gammelt vulkankrater. Korallbasen som Nauru ligger på har røtter rundt 2000 meter under havoverflaten, og når cirka 61 meter over havet. Dette høyeste punktet er langs kanten av platået, øst i Aiwo; denne kanten kalles Command Ridge. Sammenlignet med andre atoller har Nauru en veldig liten lagune. En kilometer fra øya er sjødybden allerede på 1000 meter. I øyas indre var øya nesten helt dekket av fosfater (nauruit), formet av fugleekskrementer. Rundt 2 km² av øya består av skog. Naurus maritime krav er 200 nautiske mil eksklusiv fiskesone, og 12 nautiske mil territorialsjø.
På grunn av Naurus beliggenhet rett sør for ekvator, ligger temperaturen rundt 27,5 °C hele året. Jordbruk er vanskelig på grunn av den porøse kalksteinen, siden vannet forsvinner veldig raskt.
Nauru er direkte berørt av den globale oppvarmingen, siden øya kan synke om havnivået stiger ytterligere. Nauru har påpekt dette flere ganger i FN, og krever møter med USA og andre industriland.
Plante- og dyreliv.
Det finnes ingen store dyr på Nauru. De eneste landdyra som lever på Nauru, utenom insekter, er noen sjøfuglarter og husdyr som katter, hunder og griser, som ble brakt dit av nybyggere. Det finnes bare én type sangfugl på øya, naururørsangeren ("Acrocephalus rehsei"), som er enestående for Nauru.
Øya har en bred vannkant, som ved lavvann er nesten fullstendig tørr, der diverse sjødyr og krabber lever, og koraller vokser. Mot land går et belte med snøhvit korallsand. Her vokser kokospalmer, tynn skog og pandangbusker. Dette perifere landskapet har blitt veldig endret av mennesker. Rundt her går øyas asfalterte vei, og bygninger står i denne sonen.
Det naturlige landskapet i bakken opp mot det andre platået og det gamle korallrevet er vesentlig bedre bevart. Her vokser skoger med kokospalmer, fikentrær, "calophyllum" og i nord også mangrovetrær. På platåene var også i sin tid den største kokospalmeplantasjen på øya. Naurus kirsebær-, fiken-, mandel- og mangotrær ble hogd ned for lenge siden. Inne på øya er det store forskjeller mellom de øde dagbruddsområdene og resten av marken, der det naturlige landskapet har blitt bevart. De høyere områdene har både lett og tett skog, der "calophyllum", et middels høyt tre med kroket stamme og store blader, vokser. Huleformet landskap har en litt annen vegetasjon, som er lettere og tettere. Disse forskjellene blir forklart med at det er forskjeller på vannmengden i jorda. Til tross for nedbørsmengden, finner man ingen spor av vannleier ned til havet. Grunnvannet ligger dypt, for vannet synker raskt ned i den porøse fosfatsteinen. Derfor er grunnen tørr året rundt.
Koraller.
Naturen på Nauru er veldig merkelig og uvanlig; rundt kysten er det bløtdyr. Man finner helioporaria-koraller med et lyst koboltblått kalkskjelett. Dette er det eneste eksemplaret i "octocorallia"-grenen av koraller. Helioporaria-korallene har et lite leveområde: kun ved ekvator, og aldri i vann med temperatur under 23 °C.
Kanaler.
Det er ingen elver i Nauru, men det finnes noen kunstige kanaler. Disse er for det meste kunstige åpninger i korallrevet som omringer øya, slik at båter og skip kan komme helt inn til land.
Geologi.
Det mest spektakulære på øya er bemerkelsesverdige takker og pyramider formet av fosfatutvinninga. De er fire til ti meter høye, og mellom dem har labyrinter av hull formet seg. Dette er enestående for denne øya; ingen andre steder finnes noe tilsvarende.
Resten av øya er nesten som et ørkenlandskap; fosfatet ble kjørt vekk med en smalsporet jernbane, mens kun det døde måneaktige landskapet ble tilbake. Det er ikke noe jord igjen på steintakkene som ble igjen, og det er ikke noe vegetasjon der. Regnvann samles i hullene, men blir fort trukket ned i den porøse steinen.
Geografer, geomorfologer og geologer har undersøkt naturen der, og funnet ut at atollen Nauru har eksistert veldig lenge. Det sirkelformede korallrevet fra tertiærperioden har blitt bevart helt til i dag. I paleogperioden var det som i dag er Buada-lagunen, 60 m under dagens havnivå. I miosaperioden, en del av den tidlige tertiærperioden, ble den hevet kraftig, til 10 meter under dagens havnivå. Etterhvert ble det dannet en lagune, som er meget liten i forhold til hos andre atoller, og hullene mellom steintakker og andre hull ble fylt opp med guano, som etterhvert ble til fosfater.
Demografi.
Den årlige befolkningsveksten er på 1,87 %; 38,2 % av befolkninga er under 14 år, 60 % mellom 15 og 64, og 1,9 % over 64. Barnedødsraten er på 1,014 %. Fruktbarhetsraten er på 2,73 fødsler, og dødsfallsraten er 0,72 dødsfall per hundre innbyggere. Det er en urbanisering på 48 %, og over 99 % er lesekyndige, noe som er det høyeste i Oseania, og blant verdens beste. Det er 700 innbyggere per lege.
Folkegrupper.
Av de rundt 13 000 innbyggerne på Nauru er 62 % etniske nauruere, 25 % kiribatiske og tuvaluiske, 8 % kinesiske og vietnamesiske, samt 5 % europeiske og nyzealandske. Den gjennomsnittlige levealderen er relativt lav med 62 år (58,8 for menn; 66,1 for kvinner). En av grunnene til dette er diabetes. I 2003 hadde 30,2 % av alle voksne sykdommen; Nauru er det landet i verden med høyest konsentrasjon av denne.
Språk.
Det nauriske språket er en slags blanding av naboøyenes språk. Nasjonalspråket er naurisk, men engelsk blir forstått og talt av de fleste. Fransk er det også en del som kan.
Religion.
I Nauru er det i dag flest kristne. 57 % er protestanter. Av dem er 44 % uavhengige kristne, og tilhører "Nauru Congregational Church". Denne har hovedkirke i Aiwo, og kapeller i Meneng, Buada, Anabar og Nibok. De øvrige 13 % er evangelister.
Rundt 24 % er katolikker, som driver en skole og en kirke i Yaren, samt Kayser College. 5 % er buddhister og taoister, og 2 % tilhører Bahá'i.
Rundt 7 % bekjenner seg fortsatt til den lokale religionen, motivert av de mange vestlige påvirkningene på naurisk livsstil, og den dominerende kristendommen. Denne religionen er en monoteistisk religion med gudinnen Eijebong og en åndeøy kalt Buitani. Legenden sier at himmelen og vannet ble skapt for en edderkopp, Areop-Enap, og at de første innbyggerne på Nauru skal ha kommet fra to steiner. Dette er grunnen at Naurus flagg er delt inn i to like store deler.
Historie.
Det bodde opprinnelig tolv stammer i Nauru: "Deiboe", "Eamwidamit", "Eamwidara", "Eamwit", "Eamgum", "Eano", "Emeo", "Eoraru", "Irutsi", "Iruwa", "Iwi" og "Ranibok". Alle blir i dag representert i flagget, ved den tolvtakkede stjerna. Deres etterkommere som bor på øya i dag identifiserer imidlertid ikke lenger seg selv med stammene, men med hvilket distrikt de bor i. Stammene "Irutsi" og "Iwi" har i dag ingen etterkommere; de ble sannsynligvis utryddet da japanere kidnappet 1200 nauruere i 1942, og sendte dem som slavearbeidere til den mikronesiske øya Truk; kun 737 kom tilbake til Nauru.
I 1888 ble øya annektert av Tyskland for å beskytte tyske skip. Etter 1900 ble de enorme fosfatressursene oppdaget, og Tyskland tok del i utvinningen av den. Etter første verdenskrig gikk imidlertid Nauru over til å bli et vergemandat mellom Australia, Storbritannia og Ny-Zealand. Fosfatet ble fra da av utvunnet av Australia, og solgt av dem, og nauruerne satt igjen med lite penger.
I 1968 oppnådde Nauru, under ledelse av høvding Hammer DeRoburt, selvstendighet, og ble en internasjonalt anerkjent republikk. Fra 1970 utvant Nauru fosfatet sitt selv, og ble (regnet per person) det nest rikeste landet i verden. Inntekten ble delt, og noe gikk rett til nauruerne, og noe ble investert i forretninger, som for eksempel landets egne flyselskap og skipsselskap, samt en London-musikal som ikke oppnådde større suksess.
Siden 90-åra minsket fosfatutvinninga, og det begynte å bli fattigdom. Dårlige finansielle satsinger og dårlige investeringer gjorde at Nauru ble redusert til et utviklingsland. I 2003 og 2004 var det ei politisk krise, da Bernard Dowiyogo og René Harris takket være flere mistillitsforslag ble presidenter annenhver gang, med bare få måneders mellomrom, noen ganger ikke mer enn noen dagers mellomrom. 1. oktober 2004 oppløste president Ludwig Scotty parlamentet og fastsatte nye valg til 23. oktober. Scotty og hans følge vant dette valget, og fikk en historisk stor majoritet i parlamentet, med 16 av de 18 setene.
I januar 2005 ble det kjent at Nauru blir vurdert som mulig dumpingplass for australsk radioaktivt avfall.
Politikk og administrasjon.
Nauru er en parlamentarisk-demokratisk republikk. Sprent Dabwido har siden 2011 vært landets president.
Politiske partier.
I Nauru brukes et løst flerpartisystem; de to formelle partiene er opposisjonspartiet Naoero Amo, og deres rivaler, Naurus demokratiske parti. I tillegg finnes et konservativt, men uformelt parti, Senterpartiet. Begge opposisjonspartiene ble formet for å styrke parlamentets og tidligere presidenters rolle. I dag spiller Naoero Amo den største rollen, mens demokratene og Senterpartiet har liten politisk kraft.
Rettsvesen.
Det nauriske lovsystemet er basert på den engelske "Common Law", og på resolusjoner fra det nauriske parlamentet. Bestemmelser gjøres av høyesteretten.
Høyesterett ("Supreme Court") ledes av statsdommeren ("Chief Justice"), som utnevnes av landets president. Appeller av dommer i denne domstolen går til en egen appellrett ("Apellate Court"), som består av to dommere. Slike appeller forekommer imidlertid sjelden. Parlamentet kan ikke omgjøre noen rettslige dommer eller kjennelser. Tingretten ("District Court") ledes av en residensdommer ("Resident Magistrate"), som også har ansvar for å registrere fødsler, ekteskap og dødsfall. Familieretten ("Family Court") består av tre dommere og presideres også av en residensdommer.
Det finnes også to andre rettslignende institusjoner, etablert gjennom forfatningen: Høringsretten for den offentlige tjenesten ("Public Service Appeal Board"), tilsvarende sivilombudsmannen, og en høringsrett for politiet ("Police Appeal Board"). Begge ledes av en statsdommer som leder for et utvalg med to medlemmer fra hver av tjenestene.
Forsvars- og utenrikspolitikk.
Nauru har ingen militære forsvarsstyrker; takket være en uformell avtale er Australia ansvarlige for øyas forsvar. Rundt 2000 mennesker er likevel i form for militære aktiviteter, og rundt 3000 er tilgjengelige for rekruttering. Naurus interne sikkerhet kommer fra en liten sivil politistyrke. De fleste lovbrudd er fartsoverskridelser, sykkeltyverier og husbråk.
Nauru har for øyeblikket nærmere diplomatiske forbindelser med Australia, Brasil, Republikken Kina, Fiji, Storbritannia, India, Island, Japan, Ny-Zealand, Filippinene, Sør-Korea og USA.
Republikken Nauru har vært medlem av De forente nasjoner siden 1999, og er også medlem av andre internasjonale organisasjoner slik som blant annet WHO, Interpol og Samveldet av nasjoner.
Næringsliv.
Økonomien i Nauru avhenger fortsatt veldig av fosfatindustrien.
Fosfat blir lastet på skip
Jordbruk på øya er veldig begrenset, fordi jorda er så porøs, og det er varierende med hvor mye nedbør som kommer. I kystsonen dyrkes noe kokospalmer, bananer og enkelte grønnsaker. Jordbruk og fiskeri er imidlertid av underordnet viktighet. Man prøver nå å omstille landarealer der det har vært fosfatdrift, slik at det kan bli større arealer til jordbruk. Rundt 20 % av innbyggerne har små hageflekker der de selv dyrker grønnsaker. Selv om det er nesten slutt på fosfatet på øya, sysselsetter fosfatindustrien halvparten av de arbeidende på øya. Nauru hadde verdens største konsentrasjon av fosfat, på grunn av en kjemisk prosess i guano (fugleekskrementer). Rundt 75 % av landets BNP kom fra eksporten av dette råmaterialet. Siden 2000 har det vært veldig lite fosfatdrift.
Industrisektoren har en heller mindre rolle. Den eneste større sysselsetteren er den nasjonale fosfatindustrien.
Tjenestesektoren, derimot, er ganske viktig i Nauru, og sysselsetter 35 % av befolkningen. De viktigste arbeidsgiverne i denne næringen er Nauru Phosphate Royalties Trust, samt det nasjonale skipsfirmaet, Nauru Pacific Line og det nasjonale flyselskapet Our Airline, som noen ganger må stoppe sine sørviser helt, fordi det ikke har råd til drivstoff eller reparasjoner. Både Nauru Pacific Line og Our Airline blir finansiert så godt som mulig av staten.
Den nesten eneste framtidige industrien for Nauru er fiskeriindustrien. Fordi den kroniske mangelen på ferskvann er et problem, bygde regjeringa en gang et vanndestillasjonsverk. Regjeringa har flere ganger prøvd å sikre den høye levestandarden også uten å bruke fosfatressursene. For dette lagde de et fond, som blant annet innebærer eiendoms- og aksjeinvesteringer i Naurus naboland i Stillehavet, samt land som USA og Australia. Et eksempel på dette er Nauru House i Melbourne, som lokalt blir kalt «fugleskittårnet». Det har også vært et forsøk på å gjøre Nauru til et skatteparadis for utenlandske selskaper.
På grunn av store feilinvesteringer og korrupte embedsmenn mistet staten nesten hele sin rikdom, og det høye forbruket sank. Staten finansierte for eksempel en musikal i London, men denne hadde ingen suksess, og ble tatt av programmet like etter premieren. Det er nesten ingen skatter for innbyggerne, og staten har stor gjeld til utlandet. I tillegg er Nauru i et negativt søkelys på grunn av et «fengsel» for flyktninger fra Afghanistan, Pakistan og Irak, som etter planen skal bli der til juni 2005.
Nauru er også avhengig av betalinger fra Australia, som utnyttet øyas fosfatressurser uten å betale, før øyas uavhengighet i 1968. Australia betaler også Nauru for at de holder disse flyktningene i flyktningsleiren, og disse inntektene utgjør i øyeblikket nesten hele Naurus inntektsgrunnlag. Nauru prøver videre å overbevise kreditorene og FN om å minske landets gjeld, og håper at salget av Nauru House i september 2004 vil kunne minske gjelden deres til den største kreditoren, General Electrics.
De som er ansatt i de tidligere fosfatgruvene er nesten bare immigranter fra Kiribati, Tuvalu, Filippinene, Hongkong, Australia og Ny-Zealand. Immigrantarbeiderne og deres familier utgjør nesten 40 % av øyas innbyggere.
Inntil 2001 var legetjenester gratis; ingen skatter eller tjenester måtte betales. Dette var på grunn av at det meste av inntektene fra fosfatutvinningen gikk rett til det nauriske folket. Derfor levde folket ofte fritt, og uten daglige rutiner. Et populært fritidsfordriv var å fange og drive oppdrett på fregattfugler. I gjennomsnitt eide hver nauruer 2–3 biler (med kun 29 km asfalterte veier), og en motorbåt. Mange nauruere pleide å fly regelmessig til Australia, for å meske seg i de nyeste og beste forbrukervarene. Mye festing og generelt sett usunn levestil førte til at nesten halvparten av nauruere i dag er overviktige eller har sukkersyke.
Med minskingen av rikdom, ble det også mindre gratistjenester. Legetjenester, for eksempel, ble skattlagt, fordi regjeringa ikke hadde råd til å drive det gratis lenger.
All øyas strøm kommer fra kraftverket i Aiwo, men det er ofte strømbrudd.
Samferdsel.
Inngangen til Nauru internasjonale flyplass
Det er 41 km vei på øya. Av dette er 29 km asfaltveier, hvorav 17 km er veien som går rundt kysten av hele øya. De siste 12 km er grusveier som blir brukt til og fra fosfatgruvene.
Smalsporbanen på øya er 5 km lang, og blir kun brukt fra der fosfatet samles vest i Anibare, til bearbeidelsesanlegget i Aiwo.
Offentlig transport går mellom hotellene i Aiwo og Meneng, flyplassen i Yaren, sykehuset i Denigomodu og Nauru College i Ewa. Leiebiler er tilgjengelig fra Meneñ Hotel, og man trenger bare å framvise førerkort for å leie.
Internasjonal trafikk kommer enten via Nauru internasjonale lufthavn, eller via den internasjonale havna, Aiwo Harbour. Flytiden mellom Frankfurt og Yaren (IATA-kode INU) tar ca. 30 timer. Sterke strømmer rundt øya fører til at kommersielle skip må ankre opp et stykke utenfor.
Turisme.
Man kan gå rundt hele øya i én dagstur. På denne turen vil man oppdage japanske skur som levninger fra andre verdenskrig langs kysten. Mange slike levninger blir bevart i Nauru-museumet. Noe man også bør få med seg er fosfatgruvene i midten av øya, som har etterlatt seg gold, ødelagt natur etter nesten 100 år med utvinning.
Om man går rundt i Chinatown i sørvest, vil man kunne finne det meste av forbrukervarer på øya. Det er ikke noe merkverdig med dem, for det meste er import fra andre land; det finnes ingen nasjonale matretter. Den kinesiske matproduksjonen regnes for å være kvalitetsmessig bedre en den nauriske. Tips forventes sjelden.
Den beste stranda på øya finner man i Anibare-bukta, nord for den eneste store hotellet, Meneñ Hotel. På denne stranda møter man både innbyggere og, om enn få, turister. Bading er imidlertid risikabelt, siden østkysten har farlige undervannsstrømmer og høye bølger. Det er i tillegg en farlig type brennmanet her, som kan ha tentakler i opptil 30 meters lengde.
Kalender og helligdager.
Naurus nasjonaldag er uavhengighetsdagen 31. januar, men angam-dagen er også nasjonal feriedag.
Utdanning.
Skole er obligatorisk fra seks til 16 år. Skolene er Nauru College og Kayser College. Videre utdanning må tas utenlands, vanligvis i Australia.
Massemedia.
Rikskringkastningen i Nauru sender hele døgnet.
Historisk kultur.
På Nauru bodde det tidligere tolv stammer: "Deiboe", "Eamwidamit", "Eamwidara", "Eamwit", "Eamgum", "Eano", "Emeo", "Eoraru", "Irutsi", "Iruwa", "Iwi" og "Ranibok". De blir i dag representert ved den tolv-takkede stjerna i flagget. Nauruere i dag identifiserer seg imidlertid ikke med hvilken stamme de tilhører, men hvilket distrikt de kommer fra. Iruwa er en spesiell stamme, for de kom egentlig fra Gilbertøya, og er følgelig ikke ekte nauruere. Irutsi og Iwi er også spesielle, for fra dem finnes ingen etterkommere i dag; de døde antagelig under den japanske okkupasjonen av Nauru, da nesten alle ble sendt til Chuuk. Det var nok tilfeldig at disse to stammene døde helt ut.
Det var ingen som var høvding for hele øya, altså alle stammene. Hver stamme hadde sine egne slektstavler. Stammene var delt opp i familier, og hver familie hadde et eget våpenskjold. Stammene fordelte seg på fire rangklasser kalt "Temonibe", "Emo", "Amenengame" og "Engame"; to urangerte klasser fulgte, "Itsio" og "Itiora". En nyfødt tilhørte alltid morens klasse. Temonibe hadde rettighetene over korallrevet og deler av vannet, og mot betaling tillot de fiske der.
Allerede på den tiden lå alle boplassene nær kysten; kun noen få lå ved Buada-lagunen. De bodde i små gårder på to–tre hus; flere slike ble til landsbyer, som etterhvert ble flettet inn i hverandre. Tilsammen var det 168 landsbyer. Et antall landsbyer formet distrikter, som er de samme som de 14 som eksisterer i dag.
Hver gård hadde en del eiendommer, og delvis krav på fiske i Buada-lagunen. Hver eiendom hadde et eget navn, og gikk i arv. Skiller mellom eiendommer av personlig eie ble merket med rekker av stein, eller jordbarrierer. I personlig eie var også verktøy, samt juveler, fregattfugler, måker, hunder, griser og palmer.
Dagens kultur.
Fremveksten av moderne, vestlig kultur på bekostning av historisk kultur, er veldig synlig på Nauru. Kun lite er bevart av gamle skikker og vaner. Det er få som kan de gamle sangene; den nauriske musikken ble byttet ut med moderne musikk.
Kunst- og håndverkstradisjoner er nesten helt borte. I hverdagslivet er så å si ingenting bevart tradisjonelt. Innbyggerne bruker vanlige tropiske klær: korte bukser og lette skjorter. Fiskemetoder er imidlertid et hederlig unntak, de er bevart som før. Man kan stadig observere tålmodige fiskere i båtene sine, som venter på at fisken skal ankomme. Fisketradisjonene blir også bevart av trenede fregattfugler. Dette er Naurus nasjonaldyr, og blir i dag brukt til utveksling av brev, og til fisking.
"Radio Nauru" har samlet inn mange innspillinger med lokal musikk, men selv de eldste forstår ikke alltid innholdet i disse sangene. I Nauru kan man klart se hvor raskt tradisjonene mister sin verdi. Bemerkelsesverdig er også den høye konsentrasjonen av diabetespasienter: avhengig av aldersgruppe, har hver andre eller hver tredje nauruer sukkersyke. Grunnen til dette er enkel: Tidlig i sin historie måtte nauruerne overleve mangfoldige hungersnøder, og trengte følgelig å spise lite. Med rikdommen som kom på 70-tallet, kunne nauruerne spise seg mer enn mette, men på grunn av genene sine ble mange fort overvektige, og snart også sukkersyke. I dag har Nauru verdens høyeste konsentrasjon av diabetes.
a>; forretningene gikk imidlertid heller dårlig, og i dag er denne stengt
Musikk og dans er blant de mest populære kunstformene. Rytmisk sang og tradisjonelle vers blir brukt spesielt i bryllup og helligdager, ved Aiue Boulevard. Håndverkere lager klær og tøy av geometriske former, som minner om de i den indonesiske kulturen. Treet i kokospalmene blir også brukt i kunst og håndverk.
Tradisjonen med å drikke kava blir sett på som en skikk kun for menn, men i dag kan kvinner også delta. Nattlivet på Nauru tar for det meste sted på barer og restauranter. Den eneste kinoen er i Aiwo.
Idrett.
Australsk fotball er Naurus nasjonalsport, og meget populær. I popularitet blir det etterfulgt av vektløfting, softball, basketball og tennis. Annen sport praktisert i Nauru er cricket, golf, seiling, svømming og fotball. Regjeringa støtter i hovedsak vektløfting, fordi landet har oppnådd gode resultater internasjonalt i den sporten. Australsk fotball og golf får også noe støtte. I klubben East End i Meneng er det biljardbord for spilling av biljard og snooker.
Australsk fotball har stor betydning for befolkninga på Nauru, siden det ikke er så mye annet å gjøre på fritiden. De fleste nauruere enten spiller, eller er tilskuere. Noen nauriske lag spiller i den australske fotballigaen. Et fotballandslag finnes, men det blir ikke anerkjent av OFC eller FIFA ennå, på grunn av mangel på profesjonelle spillere og fotballstadioner.
Naurus største sportslige suksess er i vektløfting. Marcus Stephens sensasjonelle gullmedalje i Samveldelekene 1990 førte til etableringen av Den nauriske OL-komiteen. Vektløfter Reanna Solomon har også vunnet flere medaljer i Samveldelekene.
I 1992 deltok Marcus Stephen i OL første gang, og fra 1996 var Nauru offisielt representert i OL. Disse første offisielle utøverne var foruten Stephen hans vektløftingskollegaer Gerard Garabwan og Quincy Detenamo.
I 1998 ble det bestemt at VM i vektløfting i 2001 skulle holdes i Nauru. I Nauru ble denne dagen kalt «den største dagen i vårt folks historie» av innbyggerne. Nauru hadde kjempet med den tyske motstanderen Riesa gjennom forberedelsene, og vant fordi de selv ville finansiere det meste; feiringer og medaljer og premier. Dette var også første gang man skulle utdele pengepremier til vinnerne, ca 3300 € hver. Det ble imidlertid avlyst så å si i siste minutt, fordi de ikke hadde nok penger, og Guam overtok arrangementet.
I OL i Sydney 2000 deltok Marcus Stephen for tredje og siste gang, sammen med vektløfter Sheba Peo. I Aten 2004 forsvarte Yukio Peters, Itte Detenamo og Reanna Solomon nasjonens ære.
Litteratur.
"Artikkelen er oversatt fra tilsvarende artikkel på Wikipedia på tysk. Originalartikkelen har brukt følgende litteratur."


Sundeved kommune.
Sundeved kommune er en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble oppløst ved regionreformen 2005-07 og innlemmet i den nye Sønderborg kommune i Region Syddanmark.


Karl II av Spania.
Karl II av Spania (født 6. november 1661, død 1. november 1700) var konge av Spania, Napoli, og Sicilia, og regjerte i perioden 1665–1700. Han var sønn av sin forgjenger, Kong Filip IV av Spania og dennes andre dronning, Mariana av Østerrike, begge av habsburgerslekten.
Han var den siste i den spanske gren av habsburgerslekten, fysisk handikappet, mentalt tilbakestående og vansiret (delvis grunnet mandibulær prognati, dvs. fremskutte kjever og fortenner). Det er også mulig at han led av bensykdommen akromegali. Karl var svak i sinn og kropp, og kunne knapt gå eller snakke. Hans ynkelige tilstand skyldtes sannsynligvis den århundrelange innavl innenfor Huset Habsburg. Allerede keiser Maximilian I (1459–1519) hadde tegn på den såkalte «habsburgerkjeven», et underbitt som økte i omfang i slektsledd etter slektsledd. Han nedstammet fjorten ganger fra Johanna den vanvittige.
Hans mor var regent gjennom størsteparten av hans regjeringstid. Selv om hun ble tvunget i eksil av kongens halvbror, Johan av Østerrike (den yngre), vendte hun tilbake for å regjere etter Johans død.
Spanias nedgangstid hadde vart gjennom mesteparten av århundret, og fortsatte gjennom hele Karls regjeringstid. Gjennom en fredsavtale med Portugal i 1668 ble imidlertid enklaven Ceuta i Nord-Afrika, avstått til Spania (som den fremdeles tilhører).
I 1679 giftet Karl II seg med Marie Louise (1662–1689), datter av Filip I av Orléans, den eneste bror av Ludvig XIV av Frankrike. Antagelig var kongen impotent, og han fikk dermed ingen barn. Marie Louise ble svært deprimert, sykelig overvektig og døde i 1689, noe som gjorde Karl svært forstyrret. Han giftet seg for andre gang med Maria Anna av Neuberg, svigersøster av Leopold I av det tysk-romerske rike. Men dette ekteskapet gikk ikke bedre enn det første. Mot slutten av sitt liv ble Karl stadig mer overfølsom og merkelig, og på et tidspunkt befalte han at levningene etter hans familie skulle graves opp slik at han kunne se på likene. Han skal ha grått da han så liket av sin kone, Marie Louise.
Han var mer eller mindre hjelpeløs i sine to siste leveår. Han var helt lam, skallet, døv, nesten tannløs, og nesten helt blind. Han var også offer for epileptiske anfall.
I 1700 døde han, knapt 39 år gammel. Gjennom hele Karls regjeringstid ventet Europas fyrster på at han skulle dø, for dermed ville hans ætt være utdødd, og de andre fyrstehusene kunne gjøre mer eller mindre berettigede krav på tronen. Imidlertid viste det seg at Karl II selv hadde bestemt seg for å utpeke sin etterfølger. I sitt testamente overlot han tronen til Philippe de Bourbon, hertugen av Anjou, Ludvig XIVs sønnesønn, på det vilkår at han ikke arvet Frankrikes trone. De øvrige stormaktene kunne ikke tillate at Spania falt i Ludvigs hender, og den spanske arvefølgekrigen brøt straks etter ut.


Cato Sanden.
Cato Sanden (født 20. februar 1954 i Bergen, død 3. mai 2005) var en norsk artist, gitarist og låtskriver. Han var sentral i det bergenske musikkmiljøet og ledende innen norsk countryrock.
Karriere.
Cato Sanden var med å starte countryrockbandet Flying Norwegians i 1973 sammen med Jarle Zimmermann, Rune Walle, Gunnar Bergstrøm og Johannes Torkelsen. I 1984 debuterte han som soloartist med albumet "Cato Sanden" etter at Åge Aleksandersen hadde overbevist ham om at han hadde godt nok låtmateriale til dette. For dette vant han Spellemannprisen 1984 i klassen roots & country. Senere ga Sanden ut en rekke album og mottatt flere gullplater. Den andre platen, "Living Today", ble Norges mest solgte i 1986. På denne platen var Cato Sandens største hit, «Let's Go For Freedom». For tredje album "Once a Hero", vant han Spellemannprisen 1987 innen roots & country.
Like før sin død var han i ferd med å gjenforene Flying Norwegians, og de opptrådte på scenen bare en uke før han plutselig døde av hjerteinfarkt i sitt hjem på Askøy.


Marie Louise av Orléans.
Marie Louise (født 26. mars 1662 i Paris, død 12. februar 1689 i Madrid) var en spansk dronning, gift med Karl II av Spania.
Maria Louise var datter av Filip I av Orléans, broren til Ludvig XIV av Frankrike, og Henrietta Anna Stuart av England. Hun giftet seg med Karl av Spania i 1679. Ekteskapet var arrangert som en fredsoverenskomst etter krigen mellom Frankrike og Spania.
Hun ble gift via stedfortreder på slottet Fontainebleau og ble feiret som dronning innen hun reiste til Spania, der hun
straks ble gift med Karl 19. november 1679 i Quintanapalla. Ektefellen ble vilt forelsket i henne da de først møttes, og hans følelser for henne skal ha holdt seg hele livet.
Men Marie Louise selv ble ulykkelig i Spania. Hun led av hjemlengsel og vantrivdes med den strenge spanske hoffetiketten, som for eksempel forbød andre mennesker å røre ved dronningen. Presset mot henne om å bli gravid forårsaket at hun gikk inn i depresjon. Ekteskapet var upopulært og det forekom demonstrasjoner mot henne. Hun lykkes aldri å bli gravid. Hun trøstet seg med mat, og ble etter hvert overvektig. Hun døde av smerter i buken etter en ridetur. På dødsleiet skal hun
ha sagt till Karl: "«Deres majestet kommer kanskje til å få andre hustruer, men ingen kommer til å elske deg som jeg.»"
Da Marie Louise døde var ektefellen fullstendig knust. De spanske ministrene gjorde allikevel straks forberedelser for å finne en ny ektefelle til kongen. Det var viktig for at kongen skulle produsere en arving til tronen. Man lot Karl velge mellom to portretter av hovedkandidatene, Anna Maria av Toscana og Maria Anna av Neuburg. Kongen sa da: "«Damen fra Toscana er vakker og damen fra Neuburg virker heller ikke stygg.»" Så vende han seg mot et maleri av den døde
Marie Louise, sukket og tilføyde: "«Men den damen var virkelig vakker!»"


Sønderborg kommune (1970–2006).
Sønderborg kommune var etter kommunalreformen i 1970 en dansk kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Etter kommune- og regionreormen 2005-07 er Sønderborg en utvidet storkommune – Nye Sønderborg kommune.


Sydals kommune.
Sydals kommune er en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble oppløst ved regionreformen 2005-07 og innlemmet i den nye Sønderborg kommune i Region Syddanmark.
Den tidligere kommunen ligger sør på øyen Als, øst for Jylland.
Administrativt sentrum var byen Hørup, andre byer i kommunen var Høruphav, Lysabild, Mommark, Skovby og Sønderby.
På østsiden av kommunen ligger Lillebælt, i sørdøst Østersjøen og i sør Flensborg fjord som går over i Østersjøen. Den sørvestre delen av kommunen består av et nes kalt "Kegnæs".
Sydal har en fergeforbindelse mellom Mommark og Ærø (Søby).
Kommunen oppstod etter kommunalreformen i 1970 da Hørup Sogn, Kegnæs Sogn,
Lysabild Sogn og Tandslet Sogn (alle i Als Sønder Herred) ble slått sammen.


John Francis D'Alton.
John Francis D'Alton (født 11. oktober 1882 i Claremorris ved Tuam i Irland, død 1. februar 1963 i Dublin) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Armagh 1946–1962.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok under konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og under første sesjon av Annet Vatikankonsil.
DAlton, John Francis
DAlton, John Francis
DAlton, John Francis
DAlton, John Francis
DAlton, John Francis
DAlton, John Francis


Isidro Gomá Tomás.
Isidro Gomá Tomás eller katalansk Isidre Gomà Tomàs (født 19. august 1869 i La Riba ved Tarragona i Spania, død 22. august 1940 i Toledo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toledo 1933–1940. Han støttet den nasjonale bevegelse under Den spanske borgerkrig.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI.
Han deltok under konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.


Giuseppe Francica-Nava di Bontifè.
Giuseppe Francica-Nava di Bontifè (født 23. juli 1846 i Catania på Sicilia i Italia, død 7. desember 1928) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og bar bl.a. nuntius i Belgia 1889–1895, så erkebiskop av Catania 1895–1896 og så nuntius i Spania 1896–1899.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XII.
Han deltok under konklavet 1903 som valgte pave Pius X, konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Francica-Nava di Bontife, Giuseppe
Francica-Nava di Bontife, Giuseppe
Francica-Nava di Bontife, Giuseppe
Francica-Nava di Bontife, Giuseppe


Louis Billot.
Louis Billot S.J. (født 12. januar 1846 i Sireck-les-Bains nær Metz i Frankrike, død 18. desember 1931 i Galloro ved Ariccia i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og den eneste kardinal på 1900-tallet som avgikk og frasa seg kardinalsverdigheten.
Han ble kreert til kardinal i 1911 av pave Leo XII.
Han deltok under konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
På grunn av sin sympati for bevegelsen "Action Française", som, ble fordømt av Pius XI, gikk han av som kardinal den 13. september 1927. Paven godtok hans fratreden i et brev datert 21. september og kunngjorde det under konsistoriet som ble holdt den 19. desember.
Billot, Louis
Billot, Louis
Billot, Louis
Billot, Louis
Billot, Louis


Tinglev kommune.
Tinglev kommune (tysk: "Tingleff"), var en kommune sør i Jylland i Sønderjyllands amt i Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i byen ved samme navn. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Aabenraa kommune.
En stor del av innbyggerne i Tinglev er en del av det tyske mindretallet i Nordslesvig. Her ligger også Danmarks største tyske skole og dessuten «den tyske efterskole».
Rundt Tinglev ligger kommunene Bov, Lundtoft og Aabenraa på østsiden, Rødekro i nord, og Løgumkloster og Tønder i vest. Kommunens sørgrense er samtidig Danmarks grense med Tyskland.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med Bov, Lundtoft, Rødekro og Aabenraa til Aabenraa kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 951 km² og den har 60 044 (2007) innbyggere.
Eksterne lenker.
Tinglev


Generisk programmering.
Generisk programmering er en paradigme for programmering av datamaskiner.
Generisk programmering innebærer at man programmerer med allmenne typer. Kildekoden fungerer med vilkårlige typer, og den egentlige typen er parameter. Kompilatoren generer da kode som passer for hver forskjellig type som er brukt.
Hensikten med generisk programmering er å gjenbruke kode, samt å kunne starte med kravene til "algoritmen", i stedet for kravene til "typen" som ved objektorientert programmering.
Programmeringsspråk som har støtte for generisk programmering inkluderer Java, C++, Ada, Eiffel og Common Lisp.
Et eksempel på generisk programmering i utstrakt bruk er standardbiblioteket til C++.
Koden over tar inn en type som parameter (StrictWeakOrdered) og returnerer den største verdien.


Tønder kommune (1970–2006).
Tønder kommune (tysk: "Tondern") var en kommune sørvest i Jylland i Sønderjyllands amt i Danmark som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Kommunens administrasjonssentrum lå i byen ved samme navn. Ved den påfølgende kommunalreformen i 2007 ble kommunen del av den nye Tønder kommune. Hydro Aluminium har flere ulike fabrikker i Tønder.
Tønder grenset til de tidligere kommunene Tønder på vestsiden,
Bredebro og Løgumkloster i nord og Tinglev i øst. Kommunens sørgrense er samtidig Danmarks grense med Tyskland.
Kommunalreformen av 2007.
Ved Kommunalreformen i 2007 ble kommunen slått sammen med kommunene Bredebro, Højer, Løgumkloster, Nørre-Rangstrup (unntatt Bevtoft sogn) og Skærbæk til Tønder kommune i den nye Region Syddanmark. Kommunens areal er etter dette 1278 km² og den har 40 331 (2007) innbyggere.
Eksterne lenker.
Højer


Hofteleddsdysplasi (hund).
Hofteleddsdysplasi (HD) er en utviklingsfeil i hofteleddene og kan angå ett eller begge hofteledd. Defekten består i at hofteskålen og lårhodet ikke passer til hverandre. Det dannes sekundærforandringer rundt leddet i form av forkalkninger. Det kan også oppstå unormal slitasje inne i hofteleddet, som igjen kan gi unormale trykkbelastninger på deler av leddet. Deler av leddbrusken kan slites bort og erstattes av beinvev i kroppens forsøk på å reparere de skadene som har oppstått. Det finnes ulike grader av denne defekten – og hofteleddene graderes etter følgende skala: fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD.
Årsak.
Utviklingen av HD hos en hund skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Arvbarheten gir uttrykk for hvor stor del av totalvariasjonen i en egenskap som skyldes arvelige faktorer. Norske undersøkelser viser en arvbarhet kan variere mellom 20 % og 50 % i forskjellige literatur. Dette innebærer at også andre faktorer har stor betydning for utvikling av defekten. Man antar imidlertid at en hund ikke utvikler HD med mindre det foreligger en arvelig disposisjon, men en hund trenger ikke utvikle HD til tross for at den kan være arvelig disponert.
Ingen undersøkelse metoder som bruker fenotype for å registre en sykdom er 100 % nøyaktig. Det er derfor mulig at hunder som har HD bli registret som HD fri og dermed vil de da brukes i avl. Videre er det flere oppdretter som bruker hunder med HD i avl og dermed gen for denne sykdommen bli ført videre.
Det pågår nå en stor undersøkelse ved Norges veterinærhøgskole: "Fôring, veksthastighet og skjelettsykdommer". Denne undersøkelsen tar blant annet sikte på å få mer kunnskap om miljøfaktorer som påvirker utviklingen av skjelettsykdommer som HD. I undersøkelsen inngår til sammen ca 650 hunder av rasene leonberger, irsk ulvehund, labrador retriever og newfoundlandshund som følges fra fødsel til de er 2 år – i sitt naturlige hjemmemiljø.


Alexander Stepanov.
Alexander Stepanov, russisk Александр Александрович Степанов ("Aleksandr Aleksandrovitsj Stepanov"), (født 16. november 1950 i Moskva, Sovjetunionen) er mest kjent som opphavsmannen til C++ sitt Standard Template Library, senere en del av standardbiblioteket.
Stepanov er utdannet ved universitetet i Moskva, og senere ved Polytechnic University i Brooklyn, New York. Han har jobbet ved AT&T Bell Laboratories, Hewlett-Packard Research Laboratories og Silicon Graphics, og jobber nå ved A9.com.


Godt & blandet.
Godt & blandet er merkenavnet på en pose med sukkerholdig godteri som produseres av selskapet Leaf. Godteriets slagord har lenge vært «Søtt, salt og syrlig», og produktet minner om vingummi i smak og konsistens, og bitene innbyrdes har forskjellige smaker og farger.


Eugène Ionesco.
Eugène Ionesco (egentlig Eugen Ionescu; født 26. november 1909, død 29. mars 1994) var en av de fremste dramatikerne innafor absurd teater. Han lagde stor humor av dagligdagse banaliteter og klarte samtidig å si noe om hvor lite mening et menneskeliv kan ha.
Biografi.
Ionesco ble født i 1909 i Slatina i Romania, av en rumensk far og en fransk-rumensk mor.
Han vokste stort sett opp i Frankrike, men flytta tilbake til Romania med faren i 1925 etter at foreldrene ble skilt. Han studerte fransk litteratur og ble ferdig utdanna fransklærer.
I 1936 gifta Ionesco seg med Rodica Burileanu. Sammen fikk de ei datter som han skrev flere uvanlige barnefortellinger for. Familien flytta til Frankrike i 1938 for at Ionesco skulle avslutte en doktoravhandling. Han ble sittende fast i Marseille på grunn av krigen og flytta så til Paris for godt etter frigjøringa.
Ionesco skrev stykkene sine på fransk. Han ble medlem i Académie française i 1970. I 1983 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Han fikk også en rekke priser og æresdoktorater.
Verk.
Ionesco er best kjent for de tidlige småstykkene sine: Enaktere, som han sjøl kalte for anti-stykker som bruker overraskelser i språket til å vise tomskapen og det overfladiske i det småborgerlige livet. Personene hans, som er langt fra tradisjonelle naturalistiske portretter, snakker til hverandre, men de snakker aldri med hverandre. Det første stykket hans, "La Cantatrice Chauve" ("Den skallede sangerinnen") fra 1948, var inspirert av ei lærebok i engelsk. Her møter vi skikkelser som alvorlig forteller hverandre selvfølgeligheter. En mann og ei dame har en lang samtale om hvem de er og hvor de bor og oppdager plutselig at de er gift med hverandre. Situasjonen oppleves som uvirkelig, men ikke nødvendigvis fordi Ionesco konstruerer en kunstig eller unaturlig tilstand. Ionescos grep ligger i fortettingen. Han utdyper de delene av dialogen som en naturalistisk dramatiker ville klipt vekk, og toner ned eller tar helt bort det som ville gitt en sammenhengende handling. Resultatet blir en forunderliggjøring og utlevering av menneskers merkverdige dagligliv.
Senere gikk Ionesco over til å skrive lengre teaterstykker med mer tradisjonell persontegning. I "Rhinocéros" ("Neshornet", 1960) opplever hovedpersonen "Bérenger" at alle han møter, en etter en, blir forvandla til svære, brølende neshorn. Handlingen blir vanligvis tolka som et bilde på menneskelig flokkmentalitet og spesielt på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania på trettitalet. Selv om handlingen her følger en mer normal dramatisk utvikling er Ionesco stadig ikke naturalist. Stykkene likner mer på allegorier eller gammaldagse moraliteter. Hovedpersonen Bérenger går igjen i flere av Ionescos stykker: En litt naiv og pregløs figur som både er forfatterens alter ego og et objekt det er lett for tilskuerne å identifisere seg med.


Olifant (Tolkien).
Olifanter (eller Mûmakil) er i J.R.R. Tolkiens Midgard-univers elefantlignende vesener, men noe større, som blir brukt til krigføring og som lastdyr av Haradrim. De er ca like store som mammutter, men har ikke pels.
I ringkrigen blir Mûmakilene brukt som krigsmaskiner, både i kampen om Ithilien og i beleiringen av Minas Tirith.


Klemens IX.
Klemens IX (født Giulio Rospigliosi 28. januar 1600, død 9. desember 1669) var Den katolske kirkes pave fra 20. juni 1667 til sin død.
Han ble født i Pistoia i Italia. Foreldrene var Giacomo og Caterina Rospigliosi, og han tilhørte en gammel lombardisk slekt. To av hans nevøer, Giacomo Rospigliosi og Felice Rospigliosi ble kardinaler, og de senere kardinalene Bandino Panciatici og Antonio Banchiere var av samme slekt.
Rospigliosi studerte i Roma og Pisa, og tok doktorgrader i teologi, filosofi og utroque iure", det vil si både sivil- og kirkerett. 1623–1625 var han professor i filosofi i Pisa. Deretter begynte han å arbeide ved Den romerske kurie, og fikk en rekke embeter. Han skrev også poesi og melodramaer som ble nokså godt mottatt i Roma.
Det er ukjent når han ble presteviet, men i 1644 ble han bispeviet av kardinal Antonio Barberini og utnevnt til titularerkebiskop av Tarsus. Frem til 1653 var han så nuntius til Spania. Under sedesvakansen fra januar til april 1655 var han guvernør for kardinalkollegiet. Han ble selv kreert til kardinalprest ved konsistoriet april 1657, to år etter at Alexander VII hadde utnevnt ham til kardinalstatssekretær.
Han deltok ved konklavet 1667, hvor han selv ble valgt til pave den 20. juni. Den 26. april ble han kronet i Peterskirken av kardinal Rinaldo d'Este.
Hans pontifikat var ikke spesielt hendelsesrikt. Han klargjorde Den hellige stol posisjon i forhold til Den galliske kirke, som hadde nektet å fordømme jansenismen, og han var forhandler i forbindelse med freden i Aachen.
Klemens IX døde i Roma 9. desember 1669, og ble gravlagt i Santa Maria Maggiore.


Giulio Rospigliosi.
Rospigliosi, Giulio


Michael Browne.
Michael Browne O.P. (født 6. mai 1887 i Grangemokler nær Waterford i Irland, død 31. mars 1971 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var dominikanernes generalminister.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1962 og ble rett etter bispeviet.
Han deltok på konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Browne, Michael
Browne, Michael
Browne, Michael
Browne, Michael
Browne, Michael


Francis Alphonsus Bourne.
Francis Alphonsus Bourne (født 23. mars 1861 i Clapham, London i Storbritannia, død 1. januar 1935 i London) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Westminster 1903–1935.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1911.
Han deltok på konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og på konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Bourne, Francis Alphonsus
Bourne, Francis Alphonsus
Bourne, Francis Alphonsus
Bourne, Francis Alphonsus


Josef Beran.
Josef Beran (født 29. desember 1888 i Pilsen i Østerrike-Ungarn, nå Tsjekkia, død 17. mai 1969 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Praha 1946–1969.
Under andre verdenskrig ble han arrestert av Gestapo den 6. juni 1940 og holdt i fangenskap i Pankrac, Theresienstadt (sammen med den fremtidige kardinal Stepan Trochta og Dachau 1942–1945.
Etter fire år som erkebiskop av Praha ble han arrestert av Tsjekkoslovakias kommunistiske regime og holdt fengslet 1949–1963 i Mukarov ved Praha, og i Radvanov i Böhmen. Han ble løslatt i 1963, men forhindret fra å utøve sitt bispeembede, og deretter sendt i eksil til Roma 1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965, og var med på siste sesjon av Annet Vatikankonsil.
Beran, Josef
Beran, Josef
Beran, Josef
Beran, Josef


Giuseppe Beltrami.
Giuseppe Beltrami (født 17. januar 1889 i Fossano i Italia, død 13. desember 1973 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati, bl.a. Som nuntius i Guatemala/El Salvador, Colombia, Libanon og Nederland.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1967.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Beltrami, Giuseppe
Beltrami, Giuseppe
Beltrami, Giuseppe
Beltrami, Giuseppe
Beltrami, Giuseppe


Augustin Bea.
Augustin Bea S.J. (født 23. mai 1881 i Riedböhringen i Baden i Tyskland, død 16. november 1968 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet en rekke av jesuittenes læresteder i Tyskland og Roma, blant annet som rektor av det pavelige bibelinstitutt i Roma, og var pave Pius XIIs skriftefar. Han var president for Sekreteriatet for kristen enhet 1960–1968.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1959.
Han deltok på konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Bea, Augustin
Bea, Augustin
Bea, Augustin
Bea, Augustin
Bea, Augustin


Charles-Henri-Joseph Binet.
Charles-Henri-Joseph Binet (født 8. april 1869 i Juvigny ved Soissons i Frankrike, død 15. juli 1936 i Besançon i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Besançon 1927–1936.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1927.


Helmand.
Helmand-elven er den lengste elven i Afghanistan. Den oppstår i Hindu Kush øst i landet, flyter hovedsakelig sørvestover i rundt 1300 km og renner ut i myrområdene nær grensen til Iran.
Helmand har blitt foreslått som identiteten til den vediske Saraswati-elven.
Grishk-demningen er en flomvern- og kraftdemning i elven Helmand i provinsen Helmand.


Thomas Joseph Winning.
Thomas Joseph Winning (født 3. juni 1925 i Wishaw, Skottland i Storbritannia, død 17. juni 2001 i Glasgow) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Glasgow 1974–2001.
Han ble kreert til kardinal i 1994 av pave Johannes Paul II.


Korridorpolitikk.
Lobbyvirksomhet (også kalt korridorpolitikk) betyr å påvirke politikere utenom de vanlige kanalene som er debattinnlegg, diskusjon, saksorienteringer eller ved å benytte møter innen vedkommende politikers eget partiapparat.
Utøvere av "korridorpolitikk" kalles ofte lobbyister.
Opprinnelse.
Begrepet korridorpolitikk stammer ifra "lobby". Ordet kommer ifra inngangshallene i den amerikanske kongressen hvor de folkevalgte møtte folkemengden, som ofte prøvde å påvirke de folkevalgte i viktige politiske avgjørelser. Av den grunn ble ordet opprinnelig bare brukt om påvirkning av medlemmer av den lovgivende forsamling. Det eksisterer uenighet rundt definisjonen av begrepet, men lobbyvirksomhet regnes i dag som forsøk på påvirkning av beslutningstakere.
Lobbyvirksomhet i Norge.
Målet med lobbyvirksomhet er påvirkning. Målet for lobbyvirksomheten er formelle beslutningstakere, som Stortinget, stortingrepresentanter, Regjeringen, departementer og forvaltningen. Lobbyvirksomhet skjer også på lavere nivåer, som i kommuner og fylkeskommuner.
Lobbyvirksomheten i Norge har vært jevnt økende. Lobbyvirksomheten mot Stortinget virker å være uavhengig av hvorvidt det er mindretalls- eller flertallsregjering. Norske organisasjoner er opptatt av å opprettholde kontakten med beslutningstakerne, også over tid. Lobbyvirksomhet kan defineres som en byttehandel, hvor beslutningstakerne får informasjon, i bytte mot muligheten til å påvirke. Dette er spesielt aktuelt for Stortinget, som har begrenset administrativ kapasitet.
Det har vært hevdet at lobbyvirksomhet har vært forbeholdt rike og store organisasjoner. Dette har ikke funnet støtte i forskning.
Historisk tette bånd, for eksempel mellom Arbeiderpartiet og LO eller Bondelaget og Senterpartiet, har likevel vist seg å ha betydning for muligheten til å påvirke.
Kontrovers.
Begrepet lobbyvirksomhet er belastet. Denne forestillingen kan skrive seg tilbake til USA, hvor oppmerksomheten rundt reguleringen av lobbyvrksomhet økte mot midten av 1900-tallet. Begrepet ble forbundet med noe skjult, som foregikk i ulovlige og umoralske former. Ofte opplevdes det at korrupsjon og andre ulovligheter fulgte i kjølvannet av lobbyvirksomheten
Norske Stortingsrepresentanter opplever i liten grad lobbyvirksomheten som et problem. Derimot ser de den som en måte for informasjonsinnhenting. Ulike politiske partier har likevel gjort fremstøt for å begrense lobbyvirksomheten.For eksempel prøveordningen med innføringen av åpne høringer i 1995, samt forslaget om å innføre et lobbyregister. Et lobbyregister har per mars 2011 ikke blitt vedtatt.


Egidio Vagnozzi.
Egidio Vagnozzi (født 26. februar 1906 i Roma i Italia, død 26. desember 1980 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie, og var bl.a. nuntius på Filippinene 1951–1958 og apostolisk delegat i USA 1958–1967, og president for Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggender 1968–1980.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1967.
Han deltok på konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Augusto Vargas Alzamora.
Augusto Vargas Alzamora S.J. (født 9. november 1922 i Lima i Peru, død 4. september 2000 i Lima) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lima 1989–1999.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1994.


Antonio Ignacio Velasco García.
Antonio Ignacio Velasco García S.D.B. (født 17. januar 1929 i Acarigua i Venezuela, død 6. juli 2003 i Caracas) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Caracas 1995–2003.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 2001.


Giacomo Violardo.
Giacomo Violardo (født 10. mai 1898 i Govone i Alba i Italia, død 17. mars 1978 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige nuntiatur og Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1969.
Violardo, Giacomo
Violardo, Giacomo
Violardo, Giacomo
Violardo, Giacomo


Jamie Carragher.
James Lee Duncan Carragher (født 28. januar 1978) er en engelsk fotballspiller. «Carra» er midtstopper for Liverpool, som han har spilt for hele karrieren. Han har spilt for, og fikk sin debut mot august 2001.
Selv om Carra vokste opp som en Everton-supporter, gjorde hans spillestil på banen, samt hans natur og profesjonalitet at Liverpool-fansen elsker ham som en av de beste Liverpool-spillerene gjennom alle tider. Dette ble demonstrert da han ble nr 7 i avstemningen i Liverpoolfc.tv's "100 Players Who Shook The Kop", den høyest plasserte forsvarsspiller på listen. Liverpool-fans synger jevnlig "We All Dream Of A Team Of Carraghers" til melodien av The Beatles' "Yellow Submarine" ved hjemme- og bortekamper. Carragher svarer med å si at et slikt lag ikke ville skåret mange mål.
Liverpool FC.
Carragher er en allsidig spiller. Han startet karrieren som midtbanespiller, ble senere flyttet ned i forsvaret som back, og ble senere igjen flyttet inn i midtforsvaret. Spesielt målfarlig er han dog ikke. Carragher har bare scoret 4 mål på 468 førstelagskamper. (pr 5. juni 2007). 9. desember 2006 skårte Carra sitt første ligamål siden 1999 i en kamp mot Fulham FC, denne skåringen utløste ville gledesscener på the Kop.
I Liverpools Mesterliga semi-finale 1. mai 2007 mot Chelsea FC, satte Carragher rekord for antall kamper i Mesterliga/Serievinnercup for klubben. Han 90. kamp tok ham forbi Ian Callaghans 89 kamper mellom 1964 og 1978. Etter denne kampen ble han utnevnt til "Man of the Match" for å ha spilt glimrende, trass i kramper mot slutten.
Foran sesongen 2007/2008 signerte Carragher (sammen med Gerrard) en forlenging av kontrakten sin frem til 2011.
Landslagsspill.
7. juli 2007 ble det kjent at Carra vurderte å trekke seg fra det landslaget da han ikke ble tatt ut på laget i en kvalifiseringskamp mot Estland i juni 2007. Avgjørelsen kom etter at Jamie Carragher ville fokusere mer på Liverpool.
Da et radio-talkshow i ettertid gjorde narr av Carra pga hans avgjørelse, ble han så sint at han selv ringte inn til showet for å forklare sin avgjørelse: «"Jeg er 29 år, jeg har spilt (på landslaget) i 8 år og åpenbart ikke bevist nok, så det kommer vel ikke til å endre seg, vil det vel?"».
Selv etter flere samtaler mellom Carragher og landslagssjef Steve McClaren etter avgjørelsen ble kjent stod han på sitt, og ville ikke spille for mer. Da England skulle spille fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, klarte landslagssjef Fabio Capello å overtale Carra til å gjøre comeback i Englands forsvarsrekke.
Meritter.
Liverpool
Trivia.
I 2005 var Carragher med i en anti-mobbe-musikkvideo for Liverpool-bandet Just 3, med tittelen "Stand Tall".
I juli 2005 giftet han seg med sin barndomskjæreste Nicola Hart, som han har to barn sammen med, James and Mia.
Carragher har fått utmerkelsen "the Freedom of the City" av sitt hjemsted Sefton for sitt lokale veledighetsarbeid, og "the exceptional example he sets to the youth of today." Med denne utnevnelsen er Carragher tillatt å drive en flokk med sauer gjennom gatene i Bootle!


Ian Rush.
Ian Rush (født 20. oktober 1961) er en tidligere walisisk fotballspiller. Hans navn forbindes først og fremst med Liverpool FC, hvor han er klubbens mestscorende spiller gjennom tidene med 346 mål på 660 førstelagskamper. Han spilte også 73 landskamper for s, og scoret 28 landslagsmål.
Rush begynte karrieren i 3.divisjonsklubben Chester City FC, før han i 1980 ble han kjøpt av Liverpool for 300 000 pund. Etter en treg start på Liverpool-karrieren, løsnet det for alvor i 1981/82-sesongen, da Rush ble klubbens toppscorer med 17 mål. Siden fortsatte han å pøse inn mål, og han ble to ganger toppscorer i den engelske toppdivisjonen før han sommeren 1987 ble kjøpt av den italienske storklubben Juventus for 35 millioner norske kroner.
Oppholdet i Juventus ble ingen stor suksess. Rush klarte ikke å tilpasse seg den italienske livsstilen, og etter én sesong i Torino returnerte Rush til Liverpool, hvor han fortsatte å score mål.
I løpet av hans 16 sesonger på Anfield var Rush med på å vinne fem ligamesterskap, og han ble FA-cup-mester tre ganger. Han scoret totalt 5 mål på sine finaler i 86 (2), 89 (2) og 92 (1). Han var også med på å vinne serievinnercupen i 1981 og 1984.
Rush forlot Liverpool sommeren 1996, og avsluttet karrieren med korte opphold i Leeds, Newcastle og Wrexham. Han la støvlene på hylla i 1999, og har senere vært med i Liverpools trenerteam, og hadde også en periode som manager for moderklubben Chester – uten særlig hell.
Rush er utnevnt til medlem av Order of the British Empire.


Gröna Lund.
thumb
Gröna Lund er en fornøyelsespark på Södra Djurgården i Stockholm, Sverige. Fornøyelsesparken ble grunnlagt i 1883 og er Sveriges eldste, den har en rekke kjente attraksjoner. Hver sommer opptrer noen kjente artister i fornøyelsesparken. Fornøyelsesparken eies nå av "Parks & Resorts Scandinavia AB" Navnet kommer fra vertshuset med samme navn som tidligere lå på samme sted.
Attraksjoner.
Fornøyelsesparken har i alt 30 attraksjoner. De mest kjente er nevnt under.
Fritt fall.
"Fritt fall" er Gröna Lunds kanskje mest kjente attraksjon. Her heises man opp i en høyde på 80 meter (hvor man har en utmerket utsikt over Stockholm i et øyeblikk), og slippes ned i en veldig fart. Stolen dempes av en sterk elektromagnet på slutten av fallet. Dette er kjent for å gi et adrenalinkick, og anbefales av de fleste som har prøvd den.
Jetline.
Jetline er en metall berg-og-dal bane. Turen varer i noen minutter, og går blant annet gjennom en tunnel. Etter turen er det mulig å få en nøkkelring eller et bilde av deg selv under det verste fallet på turen.
Extreme.
Extreme er en veldig intens attraksjon, og den mest kvalmende av alle på Gröna Lund. Her sitter man i en stol, og blir slynget omkring fra side til side, opp og ned. Mange erfarne fornøyelsespark-gjengere holder seg unna denne.
Spökhuset.
Spökhuset (På norsk "Spøkelseshuset") er et forseggjort spøkelseshus. I motsetning til mange slike, hvor det bare er ting som står omkring, og mekaniske skremmesaker, er det i dette spøkelseshuset også levende, sminkede, utkledde folk som går omkring.


Pays de la Loire.
Pays de la Loire er en region i Frankrike. Regionen består av departementene Loire-Atlantique, Maine-et-Loire, Mayenne, Sarthe og Vendée. Hovedstaden er havnebyen Nantes.


Karl I av Østerrike-Ungarn.
Karl I. Frans Josef Ludvig Hubert Georg Maria av Habsburg-Lothringen (født 17. august 1887 i Persenbeug, død 1. april 1922 i Funchal på Madeira) var keiser av Østerrike og (som Karl IV) konge av Ungarn fra 1916 til 1918.
Da første verdenskrig var slutt, ble han tvunget til å tre tilbake. I 1921 forsøkte han å vinne tilbake tronen, i første omgang som konge av Ungarn, men uten å vinne støtte. Få måneder senere døde eks-keiseren, ennå ikke 35 år gammel.
Han var eldste sønn av erkehertug Otto av Habsburg (1865–1906) og Maria Josefa av Sachsen (1867–1944), datter av den siste saksiske kongen. Hans bestefar erkehertug Karl Ludwig var bror av keiser Frans Josef I. Han var nevø av erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este.
Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma i 2004. Dette var den siste saligkåringen Johannes Paul II foretok. Tilstede ved saligkåringen var hans sønn Otto von Habsburg og tallrike andre medlemmer av Habsburg-familien.


Decio Azzolini den yngre.
Decio Azzolini (også omtalt som Dezio Azzolini) (født 11. april 1623, død 8. juni 1689) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kardinalstatssekretær fra 1667 til 1669.
Azzolini ble født i Fermo i Italia, i en gammel, aristokratisk familie. Han var grandnevø av kardinal Decio Azzolini den eldre.
Han ble utdannet ved universitetet i Fermo, og tok der doktorgrader i filosofi, teologi og jus. Hans far og hans onkel hadde hatt høye stillinger i Statssekretariatet, og da han kom til Roma ble han sekretær for Giovanni Giacomo Panciroli, da nuntius til Spania. Han fungerte som Pancirolis assistent ved konklavet 1644, og ble da kjent med kardinal Giovanni Battista Pamphilij, som ble pave under navnet Innocent X.
Det er ikke kjent når han ble preste- og bispeviet. I 1654 ble han kreert til kardinaldiakon. Han tok del i konklavet 1655, konklavet 1667, konklavet 1669-1670 og konklavet 1676. I 1683 ble han forfremmet til kardinalprest.
Da Christina av Sverige kom til Roma i 1655 fikk Azzolini oppdraget å presentere henne for sentrale personer i kirke og adel.
Ved tre av konklavene han var med på tilhørte Azzolini en gruppe kardinaler som ikke var tilknyttet noen monark, og som dermed sto helt fritt i valget. De klarte med stor dykighet å få valgt to av sine kandidater, Fabio Chigi i 1655 og Giulio Rospigliosi i 1667.
Han døde 8. juni 1689 i Roma, og ble gravlagt i oratorianernes grav i Chiesa Nuova.
Azzolini, Decio 2
Azzolini, Decio
Azzolini, Decio


John Barnes.
John Charles Bryan Barnes (født 7. november 1963 i Kingston) er en engelsk tidligere fotballspiller og senere fotballtrener. Barnes ble født på Jamaica, men vokste opp i London. Barnes var i sine yngre dager en lynkjapp og målfarlig venstreving, men ble senere omskolert til sentral midtbanespiller. Han spilte 79 landskamper for, og deltok i to VM-sluttspill.
Spillerekarriere.
Barnes begynte sin fotballkarriere i Watford, og ble raskt anerkjent som et av engelsk fotballs største talenter. Barnes skal ha en stor del av æren for at den umeritterte klubben utenfor London tok en sensasjonell andreplass i serien i 1982/83-sesongen, og ble belønnet med landslagsdebut etter at sesongen var over.
I årene som fulgte fortsatte Barnes sitt storspill for Watford, og havnet etterhvert i søkelyset til de store klubbene. Han scoret også et fantastisk mål mot i en landskamp i 1984, og deltok i VM-sluttspillet i 1986.
Sommeren 1987 ble Barnes kjøpt av Liverpool for 900 000 pund. Overgangen var noe overraskende, ettersom det var ventet at Barnes ønsket å bli i London. Overgangen gjorde Barnes til historiens 2., fargede spiller i Liverpool.
Historisk sett hadde få londonere lyktes på Anfield, men Barnes ble et unntak fra dette mønsteret. I sin første sesong i Liverpool scoret han 17 mål, ledet klubben til et suverent ligagull, og ble kåret til årets spiller i England. I 1989/1990-sesongen var han med på å vinne enda et ligamesterskap, og ble nok en gang kåret til årets spiller.
Høsten 1991 pådro Barnes seg en alvorlig akillesskade, og mistet nesten hele sesongen. Da han kom tilbake hadde han mistet noe av farten som hadde gjort ham til en av ligaens mest fryktede spillere, og han ble etterhvert omskolert til ballfordeler på midtbanen. Skaden satte også en stopper for hans drøm om å spille for en av toppklubbene i Italia eller Spania.
Barnes forlot Liverpool i 1997, og spilte korte perioder i Newcastle og Charlton før han la opp som aktiv spiller i 1999.


Decio Azzolini den eldre.
Decio Azzolini (født 1. juli 1549, død 9. oktober 1587) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble født i Fermo i Italia, i en gammel, aristorkratisk familie. Hans grandnevø Decio Azzolini den yngre ble også kardinal.
Etter å ha fått sin utdanning reiste han til Roma, hvor han begynte å arbeide for kardinal Felice Peretti, som senere ble pave Sixtus V. Han ble kardinalens privatsekretær, og fortsatte i denne stillingen etter at Peretti ble valgt til pave. I 1585 ble han kannik ved Peterskirken.
Det er ikke kjent når han ble presteviet. I 1585 ble han biskop av Cervia, og samme år ble han kreert til kardinalprest i konsistoriet desember 1585. Han ble erkeprest i Santa Maria Maggiore. En av oppgavene han hadde som kardinal var å delta i valget av ny konge i Polen.
Azzolini døde 9. oktober 1587 i Roma, og ble gravlagt i Santa Maria Maggiore.
Azzolini, Decio 1
Azzolini, Decio
Azzolini, Decio


Zita av Bourbon-Parma.
Zita av Bourbon-Parma (født 9. mai 1892, død 14. mars 1989) var gift med Karl I av Østerrike-Ungarn og var dermed keiserinne av Østerrike og dronning av Ungarn fra 1916 til 1918.
Hun ble født i Villa Pianore nær Lucca i Italia. Hun ble gift med Karl i 1911 og de fikk i det følgende tiåret åtte barn, deriblant Otto von Habsburg, nåværende overhode for Habsburgfamilien og tidligere Europaparlamentariker for CSU.
Enkelte har hevdet at hun stod bak ektemannens forsøk på å gjenvinne den ungarske tronen. Monarkiet i Ungarn ble gjenopprettet umiddelbart etter første verdenskrig, men uten at en konge ble innsatt. Karl ga aldri opp kravet på denne tronen. Etter Karls død forlot hun deres eksil i Madeira, men fortsatte å leve i utlandet. Fra 1962 bodde hun i Sveits.
I 1982 ga den østerrikske regjeringen henne lov å reise til Østerrike, selv om hun aldri hadde gitt avkall på Habsburg-familiens krav på tronen. Etter hennes død i Zizers i sveitsiske Graubünden i 1989 ble hun begravet i Kapusinerkrypten i Wien, Habsburg-familiens keiserlige krypt, i noe som lignet en statsbegravelse.


Santa Maria Maggiore.
Santa Maria Maggiore («Den store Mariakirken», også kalt Basilica Liberiana) er en av patriarkalbasilikaene i Roma. Navnet forteller at den er den største kirken i Roma som er viet til Jomfru Maria.
Historie.
Den første kirken på stedet ble reist omkring år 350 av pave Liberius, derav navnet "Basilica Liberiana" («Den liberianske basilika»). Den ble finansiert av en romersk patrisier og hans kone, som var barnløse og ønsket å gi sin formue til Jomfru Marias ære. Legenden fortelles at hun viste seg for dem i en drøm og ba dem bygge en kirke. Etterpå snødde det i august, den varmeste måneden i Roma, og snøen markerte omrisset på bygningen som skulle reises. Dette feires hvert år under festen for "Vår frue av snøen" den 5. august. Under festmessen i basilikaen slippes hvite rosenblader ned fra taket for å illudere snø.
Kirken ble restaurert, antagelig nesten fullstendig gjenoppbygget, av Sixtus III for å feire erklæringen av at Maria var Guds Mor ved konsilet i Efesos i 432. Den ble sterkt skadet i et jordskjelv i 1348, og restaurert noen år senere. Kirken fungerte frem til 1953 som patriarkalbasilika for den latinske patriarken av Antiokia.
Den er betjent av kanniker, og i tillegg fungerer redemptoristprester som sakristaner, og det er et kollegium av dominikanerprester som hver dag hører skriftemål der.
Ekstern lenke.
Roma


Roy Keane.
Roy Maurice Keane (født 10. august 1971) er en irsk tidligere fotballspiller, mest kjent for sin tid hos Nottingham Forest og Manchester United. Keane var kjent som en temperamentsfull og tøff spiller men også som en inspirerende leder, en ledertype som ble Manchester Uniteds mestvinnende kaptein noensinne. Han er nå manager i Ipswich Town der han ble ansatt torsdag 23. april 2009.
Fra nedrykk til gull.
Keane begynte sin karriere i engelsk fotball for Nottingham Forest i 1990, etter å ha ankommet klubben fra den irske klubben Cobh Ramblers for en mindre sum.
Den hardttaklende midtbanespilleren ble raskt en publikumsfavoritt i Nottingham, men han klarte ikke å forhindre at den gamle storklubben rykket ned fra FA Premier League i 1993. Samme sommer ble han kjøpt av de første vinnerene av Premier League, Manchester United, for 3,75 millioner pund som var ny overgangsrekord i England på det tidspunktet.
Roy Keane ankom idet Manchester United innledet en stor periode for klubben, og i hans første sesong var han allerede blitt en viktig brikke i laget som vant ligaen i 1994. Han var med på å vinne totalt sju ligamesterskap, fire FA-cupseiere og var kaptein på laget som gikk til topps i Mesterligaen i 1999. Keane var en av lagets viktigste spillere på 1990-tallet, selv om spillere som Eric Cantona og David Beckham fikk de største avisoverskriftene.
Spesielt var hans lederegenskaper så tydelige at han ble lagkaptein i 1997. Hans evne til å inspirere medspillerene til maksimal innsats var på sitt beste i 1999 da Manchester United i Mesterligaens returkamp i semifinalen møtte Juventus på bortebane. United hadde så vidt klart uavgjort 1–1 på hjemmebane, og lå under 0–2 tidlig i returoppgjøret. Men etter et mål fra Keane selv, og med hans inspirerende og kontante spill på midtbanen den kvelden, snudde United kampen og vant 3–2 og gikk til finalen der de slo Bayern München.
Håland-saken.
Da han i 2001 i en ligakamp mot Manchester City utførte noe han selv karakteriserte som «en passende hevn» ved å takle nordmannen Alf Inge Håland unødvendig hardt, ble Keane suspendert i tre kamper og bøtelagt. Hevnaksjonen ble satt i verk fordi Håland i 1998, da som spiller for Leeds United, hadde skadet Keane og etterpå påsto at Keane bare sutret. Keane fikk ytterligere bøter etter at han i sin bok innrømmet å ha planlagt å skade Håland.
Hjemsendt fra VM.
En krangel med Irlands landslagssjef Mick McCarthy gjorde at han ble hjemsendt fra VM i 2002. I følge Niall Quinn holdt Keane en 10 minutters tirade av utskjellinger mot McCarthy. Offentlig støttet spillerene landslagssjefen, men privat var det mange som var enige med Keane. Han måtte reise hjem uten å ha spilt en eneste kamp.
Rekesmørbrød-saken.
Han var også kritisk til supportere som bare møtte opp, men som ikke støttet laget vokalt. Han snakket på MUTV, klubbens egen TV-kanal, om sin avsky for «rekesmørbrød-brigaden» som han mente var i ferd med å ta over tribuneplassene til «ekte fans». Han fikk både støtte og kritikk for denne uttalelsen, men da han sommeren 2005 gikk ut med kraftig kritikk av både medspillere og manager Sir Alex Ferguson fikk sistnevnte nok, og på høsten 2005 måtte han forlate Manchester United. Han gikk da gratis til den skotske klubben Celtic.
Sunderland.
Roy Keane ble ansatt som manager i Sunderland i 2006, og fikk en strålende start på managerkarrieren. Han førte Sunderland til opprykk til Premier League i sin første sesong, men selv om han fikk skryt for måten han håndterte laget på, og for hva han oppnådde med små midler og en liten og tynn stall, annonserte han i desember 2008 at han gikk av med øyeblikkelig virkning etter lang tid med dårlige resultater.
Ipswich.
Den 24. april 2009 ble det kjent at Keane hadde signert som manager for Ipswich, med mål å føre klubben tilbake til Premier League.
Den 10. januar 2011 ble han erstattet av Paul Jewell.
Meritter.
Keane spilte totalt over 400 kamper for United.
Han fikk 66 landskamper for, og scoret 9 landslagsmål. Han representerte sitt land i fotball-VM i 1994. Han var med i troppen til Irland i VM i 2002, men spilte altså ingen kamper.


Penny Lane.
Penny Lane er en gate i byen Liverpool. Området rundt er et knutepunkt med Smithdown Road og blir også ofte kalt Penny Lane.
Gaten Penny Lane ble først og fremst verdensberømt igjennom sangen til Beatles med samme navn. Teksten er skrevet av Paul McCartney og innspilt og gitt ut i februar 1967. «Penny Lane» var en av de to A-sidene på singelen fra albumet "Magical Mystery Tour" som ble gitt ut i USA i november 1967, den andre A-siden var «Strawberry Fields Forever».
Motivvalget, som var en helt alminnelig gate i Liverpool, var ikke helt ubevisst. McCartney og John Lennon vokste nemlig opp og lekte ofte i barndomsårene sine, nettopp i denne gaten. Etter at The Beatles lagde denne sangen ble gaten et velkjent landemerke og mange beatlesentusiaster har tatt turen innom Liverpool for å besøke gaten. Det er også meldt en rekke tyverier av veiskilt med "Penny Lane". Byrådet i Liverpool har resignert for alle skilttyveriene, og maler heller gatenavnet på bygningene.
Frisørsalongen som blir nevnt i sangen, tilhørte antagelig Mr. Bioletti, som hevder at han klippet håret til Lennon, McCartney and George Harrison da de var barn.
Referanser.
Penny Lane


Kunigunde av Luxemburg.
Kunigunde av Luxemburg (født ca. 980, død 3. mars sannsynligvis 1033 i Kaufungen) var tysk-romersk keiserinne gjennom sitt ekteskap med keiser Henrik II. Både hun og hennes mann tilhører den katolske kirkes helgener, og æres særlig i Bamberg.
Hun var datter av grev Siegfried av Luxemburg, og giftet seg med den daværende hertug Henrik IV av Bayern, senere keiser Henrik II, i 998/1000. Hun ble viet til dronning i Paderborn av erkebiskop Willingis i 1002 og kronet til keiserinne i Roma sammen med sin mann i 1014.
Kunigunde fremstår tydeligere enn sine forgjengere som en selvstendig politiker, og bisto sin mann med råd og gjerninger.
Hun ble helligkåret av pave Innocent III 3. april 1200.


Dino Staffa.
Dino Staffa (født 14. august 1906 i Santa Maria in Fabriago ved Imola i Italia, død 7. august 1977 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var prefekt for Den apostoliske signatur 1967–1977.
Han ble kreert til kardinal i 1967.


José Salazar López.
José Salazar López (født 12. januar 1910 i Ameca i Mexico, død 9. juli 1991 i Guadalajara) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Guadalajara 1970–1987.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1973.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Salazar López, José
Salazar López, José
Salazar López, José
Salazar López, José
Salazar López, José


Vincentas Sladkevičius.
Vincentas Sladkevičius M.I.C. (født 20. august 1920 i Žasliai i Litauen, død 20. mai 2000 i Kaunas) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble hjelpebiskop i Kaišiadorys i 1957, men ble forhindret fra å utøve sitt embede av det kommunistiske sovjetregine og tvunget til å bo i husarrest i Panevėžys 1963–1982.
Han ble erkebiskop av Kaunas 1989–1996.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1988.


Maximos IV Saigh.
Maximos IV Saigh M.S.S.P. (født 10. april 1878 i Aleppo i Syria, død 5. november 1967 i Beirut) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var melkittisk-katolsk patriark av Antiokia 1947–1967.
Han deltok under Annet Vatikankonsil.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965.


Paulos Tzadua.
Paulos Tzadua (født 25. august 1921 i Addifini i Etiopia, nå i Eritrea, død 11. desember 2003 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av det gheez-alexandrinske erkeeparkiet Addis Abeba 1977–1998.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1985.


Alexandru Todea.
Alexandru Todea (født 5. juni 1912 i Teleac i Romania, død 22. mai 2002 i Targu Mures) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Făgăraș og Alba Iulia for rumensk-bysantinerne 1990–1994. Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1991.
Alexandru Todea ble ordinert til prest i 1939, som medlem av den rumensk-bysantinske kirke som er i full enhet med Pavestolen. Han arbeidet som prest i det rumensk-katolske erkebispedømmet Fagaras og Alba Julia til 1948, da kommunistene besluttet at denne kirken skulle avskaffes og dets medlemmer og eiendommer tvangstilskrives den rumenske ortodokse kirke. Han var allerede blitt arrestert flere ganger mellom 1945 og 1948, men hadde rømt.
I 1950 ble han hemmelig utnevnt til biskop. Han ble i hemmelighet bispeviet av biskop Joseph Schubert den 19. november 1950. Den 31. januar 1951 ble han funnet og arrestert av det politiske politi "Securitate" under Gherghiu-Dejs kommunistiske regime. Han ble dømt til livsvarig hardt tvangsarbeid ved en rettssak i 1954 der aktoratet først hadde nedlagt påstand om dødsstraff. Etter 14 år i det hardeste av de kommunistiske fengslene ble han i 1964 som ledd av et amnesti benådet, løslatt, men satt i husarrest.
I 1986 holdt bispekonferansen for den forbudte gresk-katolske (rumensk-bysantinske) kirke et hemmelig møte og valgte Todea til sin leder. I 1989 fikk kirken sin frihet tilbake, og bekreftet Todea i hans embede neste år. Han hadde tilbragt 16 år i fengsel og 27 år i husarrest under kommunistregimets tid.
Han ble promovert til erkebiskop av Fagaras og Alba Julia for rumensk-bysantinerne i 1990, og kreert til kardinal i 1991.
I 1992 fikk han slag som lammet ham og henviste ham til rullestolen; i 1994 gikk han av som erkebiskop av Fagaras og Alba Iulia.


Arturo Tabera Araoz.
Arturo Tabera Araoz C.M.F. (født 29. oktober 1903 i Barco de Avila i Spania, død 13. juni 1975 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Pamplona 1968–1971, prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten 1971–1973, og prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1973–1975.
Han ble kreert til kardinal i 1969.


Joseph-Maria Trinh Van Can.
Joseph-Marie Trinh Van Can (født 19. mars 1921 i Trac But i Vietnam, død 18. mai 1990 i Hanoi) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Hanoi 1978–1990.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1979.


Josyp Slipyj.
Josyp Ivanovytsj Slipyj (ukrainsk Йосип Сліпий, russisk Иосиф Слипый, født 17. februar 1892 i Zazdrist ved Ternopil i Russland, nå i Ukraina, død 7. september 1984 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble erkebiskop av det ukrainsk-katolske Lviv i 1944, et verv han hadde frem til sin død, men var forhindret fra å utøve. Allerede i 1945 ble han arrestert av det kommunistiske regimet og forvist til Sibir. I 1963 ble han løslatt og utvist til Roma, der han levde i eksil resten av livet. Han ble promotert til storerkebiskop i 1963.
Han deltok på de siste sesjonene under Annet Vatikankonsil.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965.
Slipyj, Josyp Ivanovyce
Slipyj, Josyp Ivanovyce
Slipyj, Josyp Ivanovyce
Slipyj, Josyp Ivanovyce
Slipyj, Josyp Ivanovyce


Ingrid av Danmark.
Ingrid av Danmark (Ingrid Victoria Sofia Lovisa Margareta) (født 28. mars 1910 på Stockholms slott, død 7. november 2000 på Fredensborg slott) var Danmarks dronning som ektefelle av Frederik IX fra 1947 til 1972, og mor til Danmarks nåværende dronning, Margrethe II.
Hun ble født som prinsesse av Sverige, og var den eneste datteren til kong Gustaf VI Adolf av Sverige og hans første hustru, Margaret. Ingrid var bare 10 år da moren døde, og tre år senere giftet faren seg på nytt med Louise Mountbatten.
24. mai 1935 giftet prinsesse Ingrid seg med Danmarks kronprins Frederik. Vielsen fant sted i Storkyrkan i Stockholm.
20. april 1947 døde kong Christian X av Danmark, og Frederik ble kong Frederik IX av Danmark med Ingrid som sin dronning.
Ettersom det nye kongeparet ikke hadde noen sønner, måtte loven forandres i 1953. Den ga også kvinner arverett, men likevel etter eventuelle brødre. Dette medførte at prinsesse Margrethe ble tronfølger istedet for sin onkel, prins Knud.
14. januar 1972 ble dronning Ingrid enke. Hennes datter ble regjerende dronning med navnet Margrethe II.
Dronning Ingrid skulle leve livet som enke i nesten tretti år. Denne tiden brukte hun særlig på sin familie, som med tiden ble tallrik. Foruten Margrethes to sønner, fikk Benedikte tre barn med sin tyske ektemann, mens Anne-Marie, som ble dronning av Hellas, fikk hele fem barn. Dronning Ingrid rakk også å oppleve å bli oldemor.
7. november 2000 sovnet Danmarks elskede enkedronning stille inn.


Szeged-Csanád bispedømme.
Szeged-Csanád bispedømme (tidligere Csanád bispedømme, latin "Diocesis Szegediensis-Csanadiensis") er et katolsk bispedømme i Ungarn.
Det ble opprettet i 1035, og fikk sitt nåværende navn i 1982. I 1993 mistet det en del av sitt territorium da Debrecen-Nyíregyháza bispedømme ble opprettet. Szeged-Csanád er suffragan av Kalocsa-Kecskemét erkebispedømme.


Vitenskapelig metode.
Enkel figur av stegene i den (natur-)vitenskapelige metoden.
Den vitenskapelige metode eller prosess blir betraktet som fundamental for den vitenskapelige utforskning og tilegnelse av ny kunnskap basert på fysiske bevis – såkalt empiri eller erfaring. Den vitenskapelige metoden innebærer mange teknikker for å undersøke fenomener, finne ny kunnskap eller å koordinere og integrere gammel kunnskap. Dette grunnlaget for moderne vitenskap ble lagt i opplysningstiden av de såkalte vitenskapsfilosofene.
Det er to steg i den vitenskapelige metoden. Den første er å samle data gjennom observasjon eller eksperimenter, den andre er å formulere og teste hypotesene. Deretter gjør man flere observasjoner eller eksperiment dersom man trenger flere data.
En viktig del av den vitenskapelig forskningen er å rapportere resultatene. En av de mest vanlige rapporteringsprosedyrene er å skrive fagfellevurderte artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Disse artikler følger ofte logikken i ITMRD-strukturen.
Historikk.
Naturen ble på denne tiden ansett som guddommelig og med overnaturlige fenomener, og de nye tankene om universelle naturlover ble derfor ansett som kjetterske. En sentral filosof var Isaac Newton. Den vitenskapelige metoden har blitt endret gjennom tidene, den viktigste endringen kom i det 20 århundre. Den tyske biologen Ludwik Fleck(1896–1961) mente at forskerne måtte være mer nøye med å beskrive forsøkene som ble gjort. Fokuset ble med andre ord ikke bare på resultatet men også på prosessene. Denne nye ideen ble mye diskutert, det ble blant annet sagt at den ville hemme de vitenskapelige prosessene. Heldigvis for vitenskapen ble den godtatt og er innført i alle vitenskapelige instanser.


Apache (prøvesprengning).
Apache var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Redwing. Detonasjonen ble utført på Enewetakatollen i Stillehavet 8. juli 1954. Bomben var på 1.85 megatonn (7,7 petajoule) og hadde et stridshode av typen XW-27.


Albueleddsartrose.
Albueleddsartrose (AA), også kalt albueleddsdysplasi (AD). Begge brukes som en samlebetegnelse på flere feilutviklinger som kan skje i leddbrusken i albueleddet hos blant annet hundefamilien. AD er en feilutvikling i albueleddet hos hunder, mens AA er forkalkninger som oppstår som følge av slik feilutvikling. AA kan også komme av andre faktorer. AD vil etter hvert gi smerter og forkalkninger (artroser). Alvorligheten av symptomer avhenger også av graden av feilutvikling og miljøfaktorer.
AD er arvelig belastet, noe som spesielt utsetter tamhundraser for stor risiko om det avles på hunder som alt er diagnostisert med sykdommen. Norsk Kennel Klub har derfor innført spesielle retningslinjer for hunder med AA som er stambokført i stambokregisteret, blant annet med hensyn til avl. Hunder med AA som ikke påvirker bevegeligheten kan delta på hundeutstilling


Amanullah Khans reformer og borgerkrig.
Kong Amanullahs styre, 1919–1929.
Amanullah Khan hersket i Afghanistan fra 1919 og skaffet landet full uavhengighet fra Storbritannia kort tid etterpå.
Før de endelige fredsforhandlingene ble fullført i 1921, hadde Afghanistan allerede begynt å etablere sin egen utenrikspolitikk, blant annet med diplomatiske forbindelser med den nye regjeringen i Sovjetunionen i 1919. I løpet av 1920-årene etablerte Afghanistan diplomatiske forbindelser med de fleste betydelige landene.
Den andre runden av anglo–afghanske fredsforhandlinger var resultatløs. Begge sider var klar for å bli enige om afghansk uavhengighet i utenrikssaker, som den første avtalen la grunnlag for. Men de to nasjonene var uenige om saken som hadde plaget anglo–afghanske relasjoner i tiår og ville fortsette å skape friksjon for mange år fremover, nemlig styret over pashto-stammer på begge sider av Durand-linjen. Britene nektet å gi afghanerne kontroll over stammene på britisk side av linjen, mens afghanerne insisterte på det. Afghanerne regnet avtalen i 1921 som en uformell avtale.
Rivaliseringen til stormaktene i regionen kunne vært holdt i sjakk hadde det ikke vært for dramatiske endringer i styreformen i Moskva, frambrakt av den bolsjevikske revolusjonen i 1917. I deres forsøk på å roe ned muslimene innen sine grenser, var de nye sovjetlederne ivrige etter å opprette gode kontakter med de muslimske nabolandene. I Afghanistans tilfelle kunne sovjeterne oppnå en dobbel effekt; ved å styrke relasjonene med lederskapet i Kabul kunne de også true Storbritannia, som var en av de vestlige statene som støttet motrevolusjon i Sovjetunionen. I sine forsøk på å fjerne britisk kontroll over utenrikspolitikken, sendte Amanullah en utsendig til Moskva i 1919. Lenin tok varmt imot utsendigen og svarte med å sende en sovjetisk representant til Kabul for å tilby hjelp til Amanullahs regjering.
Gjennom Amanullahs styre varierte de sovjetisk–afghanske relasjonene i henhold til Afghanistans verdi for det sovjetiske lederskapet på en gitt tid. Afghanistan ble enten sett på som et verktøy for å ta seg av de sovjetiske muslim-minoritetene eller for å true britene. Mens Sovjet søkte Amanullahs støtte i å slå ned anti–bolsjevikske elementer i Sentral-Asia i bytte mot hjelp mot britene, var afghanerne mer interessert i å få tilbake landområdene på andre siden av Amu-Darja, som ble tapt til Russland i det 19. århundret. Afghanske forsøk på å få tilbake oasene i Merv og Panjdeh ble enkelt kuet av den sovjetiske røde armé.
I mai 1921 signerte afghanerne og sovjeterne en vennskapstraktat, Afghanistans første internasjonale avtale siden de fikk full uavhengighet i 1919. Sovjeterne støttet Amanullah i form av penger, teknologi og militært utstyr. Til tross for dette ble Amanullah i økende grad desillusjonert i forhold til sovjeterne, særlig da han så den økende undertrykkelsen av hans likesinnede muslimer på andre siden av grensen.
Anglo–afghanske relasjoner var preget av britisk frykt for et afghansk–sovjetisk vennskap, særlig etter innføringen av noen sovjetiske fly i Afghanistan. Den britiske uroen økte da Amanullah fastholdt kontakten med indiske nasjonalister og gav dem asyl i Kabul, og også da han oppfordret til uro blant pashto-stammene over grensen. Britene svarte med å nekte å henvende seg til Amanullah som «Hans Majestet» og innførte restriksjoner på transport av varer gjennom India.
Amanullahs innenriksreformer var ikke mindre dramatiske enn hans utenriksinitiativer, men de reformene kunne ikke måle seg med hans oppnåelse av fullstendig, varende uavhengighet. Mahmoud Beg Tarzi, Amanullahs svigerfar og utenriksminister, oppmuntret monarkens interesse for sosiale og politiske reformer, men anbefalte at de gradvis måtte bygges på grunnlag av en sterk hær og sentral styring, slik det hadde blitt gjort i Tyrkia under Kemal Atatürk. Men Amanullah var ikke villig til å utsette sine endringer.
Amanullahs reformer berørte mange områder av afghansk liv. I 1921 etablerte han et luftforsvar, selv om det bare var med noen få sovjetiske fly og piloter. Afghansk personell fikk senere trening i Frankrike, Italia og Tyrkia. Selv om han kom til makten med hærens støtte, fjernet Amanullah mye av hærens personell ved å redusere deres lønn, størrelsen på styrkene og ved å endre rekrutteringsmønstrene for å hindre stammeledere fra å kontrollere hvem som skulle slutte seg til styrkene. Amanullahs tyrkiske rådgivere foreslo at kongen skulle pensjonere eldre offiserer, menn som satt fast i tradisjonelle metoder og kunne motsette seg opprettelsen av en mer profesjonell hær. Amanullahs krigsminister, general Mohammed Nadir Shah, et medlem av Musahiban-grenen av kongefamilien, satte seg imot disse endringene, og foretrakk istedet å anerkjenne stammefølelser. Kongen avviste Nadir Shahs råd og en anti-tyrkisk fraksjon slo rot i hæren. I 1924 forlot Nadir Shah regjeringen for å bli ambassadør i Frankrike.
Hans økonomiske reformer innebar restrukturering, reorganisering og effektivisering av hele skattestrukturen, kampanjer mot smugling og korrupsjon, telling av husdyr med tanke på skattlegging, det første budsjettet (i 1922), innføring av det metriske systemet (som ikke fikk fotfeste), etableringen av Bank-i-Melli (nasjonalbank) i 1928 og innføringen av afghani som den nye pengeenheten i 1923.
De politiske og rettslige reformer som Amanullah foreslo, var like radikale i sin tid, og inkluderte opprettelsen av Afghanistans første grunnlov (i 1923), garanti for borgerrettigheter, etableringen av en lovgivende forsamling, et system av domstoler for å håndheve nye sekulære strafferettslige, sivilrettslige og forretningsmessige lover, forbud mot blodpenger og fjerningen av subsidier og privilegier for stammeledere og kongefamilien.
Selv om sharia (islamsk lov) skulle bli den gjenværende lovkilden, ble den igjen viktig etter Khost–opprøret i 1923–24. Religiøse ledere som hadde fått innflytelse under Habibullah Khan, var misfornøyde med Amanullahs omfattende religiøse reformer.
Stammeopprøret som kastet Amanullah vokste ut av motstanden mot hans reformprogramm, selv om de menneskene som ble mest berørt av reformene var urbane innbyggere som ikke allment var uenig med hans politikk og ikke stammene. Likefullt hadde kongen klart å støte fra seg religiøse ledere og medlemmer av hæren.
Uroen begynte da Shinwari-pashtoer gjorde opprør i Jalalabad i november 1928. Da stammestyrkene gikk mot hovedstaden, deserterte mange av kongens tropper. Amanullah stod i tillegg ovenfor en annen fare, da styrker ledet av en tadsjiksk stammemann beveget seg mot Kabul fra nord. I januar 1929 abdiserte Amanullah tronen til sin eldste bror, Inayat Ullah Khan, som styrte i tre dager før han flyktet i eksil i India. Amanullahs forsøk på å ta tilbake makten ved å lede en liten, dårlig utstyrt styrke mot Kabul mislyktes. Den avsatte kongen krysset grensen inn i India og reiste i eksil i Italia. Han døde i Zürich i 1960.
Tadsjiksk styre januar–oktober 1929.
Mannen som tok Kabul fra Amanullah Khan blir vanligvis beskrevet av historikere som en tadsjiksk banditt. Den nye afghanske herskeren var fra Kala Khan, en landsby 30 km nord for Kabul, og kalte seg "Habibullah Khan", men andre kalte ham Bacha-i Saqqao (sønn av vannbæreren). Hans angrep på Kabul var nøye planlagt i forhold til Shinwari-opprøret og deserteringen til store deler av hæren. Habibullah var trolig den første tadsjikske hersker i regionen siden tiden før Aleksander den Store ankom (selv om noen historiker tror at ghoridene i den 12.århundret var tadsjiker).
Lite er skrevet om Habibullah Khans ni måneders styre, men de fleste historikere er enige om at han ikke kunne klart å beholde makten veldig lenge under disse omstendigheter. De mektige pashto-stammene, inkludert Ghilzai, som til å begynne med støttet ham mot Amanullah, ville ikke styres av en ikke-pashtoer. Da Amanullahs siste forsøk på å ta tilbake tronen mislyktes, var de neste i linjen Musahiban-brødrene, som også var Muhammedzai Barakzai og deres oldefar var en eldre bror av Dost Mohammed Khan.
De fem prominente Musahiban-brødrene inkludrete Mohammed Nadir Shah, den eldste, som tidligere hadde vært Amanullahs krigsminister. De fikk lov til å krysse gjennom Nord Vest Grense-provinsen for å gå inn i Afghanistan og ta til våpen. Men etter at de var over grensen, fikk de ikke lov til å krysse frem og tilbake for å søke tilflukt i britisk territorium. De fikk heller ikke samle en stammestyrke på britisk side av Durand-linjen. Men Musahiban-brødrene lyktes i å trosse disse restriksjonene.
Etter flere mislykkede forsøk, klarte Nadir og hans brødre til slutt å opprette en stor nok styrke, hovedsakelig fra britisk side av Durand-linjen, til å ta Kabul 10. oktober 1929. Seks dager senere ble Nadir Shah, den eldste av Musashiban-brødrene, proklamert Kong Nadir Shah. Habibullah flyktet fra Kabul, ble tatt i Kohistan og henrettet 3. november 1929.


Stanley Matthews.
Stanley Matthews (født 1. februar 1915, død 23. februar 2000) var en engelsk fotballspiller. Matthews ble kalt «The Wizard of the Wing», og var en driblesterk høyreving som var kjent for sine svært presise innlegg. Han huskes også for sin usedvanlig lange karriere. Matthews var 50 år gammel da han spilte sin siste førstelagskamp. I 1948 ble han den første vinneren av Football Writers' Association Footballer of the Year, og han vant prisen for andre gang i 1963.
Matthews begynte sin proffkarriere i Stoke City i 1932, hvor han spilte fram til 1947, da han ble kjøpt av Blackpool. Han spilte 14 sesonger for Blackpool, og var med på å vinne FA-cupen i 1953. I 1948 og 1951 var Matthews og hans lagkamerater tapende finalister. I 1961 returnerte Matthews til Stoke hvor han var i ytterligere fire sesonger. Han spilte sin siste kamp som profesjonell 6. februar 1965, noen dager etter sin 50-årsdag.
Matthews spilte til sammen 54 landskamper for, og scoret 11 landslagsmål – og dette tallet ville garantert vært høyere om han ikke hadde mistet seks år av sin karriere på grunn av andre verdenskrig. Han spilte sin første landskamp i 1934, og sin siste i 1957, og representerte England i to VM-sluttspill.
Priser.
I 1956 ble han tildelt Gullballen som dette år ble innstiftet av det franske bladet France Football der han ble utropt til å være dette års beste europeiske fotballspiller. I 1965 ble Matthews, som den første fotballspilleren noensinne, slått til ridder for sine prestasjoner på fotballbanen. Matthews ble også utnevnt til kommandør av Order of the British Empire.


Merkantilisme.
Maleri av en fransk havn, fra 1638, under merkantilismens glanstid
Merkantilismen er en betegnelse gitt i ettertid for å beskrive den dominerende økonomiske politikken som ble ført av de fleste europeiske stater i hundreårene (fra 1500-tallet til 1700-tallet) forut for gjennombruddet for økonomisk liberalisme. Merkantilismens mål var å legge til rette for en sterk statsmakt (militært), gjennom tiltak for å oppnå størst mulig handelsoverskudd. Virkemidler for å oppnå dette var å gi særskilte selskaper monopoler og privilegier.
Til grunn for merkantilismen lå en forestilling om at internasjonal handel var et nullsumspill, dvs. at et lands gevinst var et annet lands tap. Dette medførte at det ville være lønnsomt å eksportere mer enn man importerte, siden dette medførte mer inntekter enn utgifter, som igjen ofte medførte høye tollmurer og strenge reguleringer fra statlig plan.
Utover 1700-tallet begynte diverse forfattere og samfunnstenkere, deriblant Adam Smith, å se hvordan merkantilismen blokkerte forskjellige handelsveier og på den måten forhindret samfunnsvekst og verdiskaping. I boken Wealth of Nations presenterer Smith et nytt handelssystem som bygger på frihandel og begrepet "laissez faire" fikk sin betydning. Oversatt betyr dette "la være i fred". Innholdsmessig menes det at staten skal holde seg unna handel og økonomi fordi alt dette skal overlates til enkeltindividet alene. Som Smith sier: «Enkeltmennesker har motivasjon og egeninteresser som gjør at de hele tiden, hver for seg, trakter etter personlig fortjeneste. Når alle menneskers resultater slås sammen er dette til beste for samfunnet, selv om ingen tenker direkte på dette. Samfunnet er altså tjent med at hver og en sørger for seg selv.»
Et velkjent eksempel på at merkantilismen mistet grep i politikken, var da England i 1844 opphevet navigasjonsakten fra 1651. Navigasjonsakten tillot kun britiske skip og skip fra landet hvor varene kom fra, å seile inn på britisk farvann for å selge varer. Etter at denne loven ble avskaffet i 1844, kunne handelsskip fra tredjeland frakte varer inn til England. Et transportfirma fra Tyskland kunne f.eks. frakte norsk tømmer og selge det i England.
Merkantilismen i Danmark-Norge.
Merkantilistisk økonomisk politikk fikk innflytelse fra kong Christian 4 tid og senere. Industri- og handelsprivilegier ble utdelt til selskaper. Helstatspolitikken medførte at flere varer var underlagt monopoler og importrestriksjoner. Merkantilistisk politikk ble avviklet på 1800-tallet, av særlig betydning var opphevelsen av sagskurden (monopol på sagbrukseksport) som ble opphevet på 1860-tallet. Blant de siste merkantilistiske privilegier som falt var apotekerprivilegene som ble opphevet i 1939
Merkantilisme i dag.
Selv om merkantilismen som handelspolitisk system ble nedbygd i løpet av 1800-tallet, lever flere ideologiske forestillinger videre som er merkantilistisk tankegods.


Rabies.
Rabies, også kalt hundegalskap, er en infeksjon av rabiesvirus som kan opptre hos pattedyr. Den kan overføres til menneske på flere måter, men som oftest skjer det via spytt ved bitt fra en smitteførende hund. Smitte ved at virusholdig spytt kommer på slimhinner forekommer i sjeldne tilfelle. Virus kan ikke overføres gjennom hel hud.
Forekomst.
Rabies forekommer i de fleste land i verden. Rev er den vanligste smittebæreren i Europa. Skandinavia, de britiske øyer, den iberiske halvøy, enkelte andre øyer, Australia, New Zealand og Antarktis er for tiden rabiesfrie. I Norge har det ikke vært registrert rabies siden første halvdel av 1800-tallet.
Det er viktig å ha god grensekontroll siden import av ett smittet kjæledyr kan ha store konsekvenser.
Arktis.
Rabies er utbredt over det meste av Arktis (Alaska, Canada, Grønland, Nordvest-Russland), men lite tallmateriale er tilgjengelig. Fjellreven er hovedvert for en egen virusvariant knyttet til arktiske områder. Også en del andre arter, blant annet rødrev og mårhund, har vist seg å kunne fungere som hovedvert for dette viruset. I arktiske strøk og deriblant Svalbard er det fjellreven som regnes som viktigste smittereservoar. Andre dyrearter smittes sporadisk av reven.
September 2011 ble det påvist rabies hos reinsdyr.
Rabies ble påvist på Svalbard for første gang i 1980. Mulig smittespredning til Svalbard kan skje ved at rabiessmittede dyr kommer over isen fra Grønland eller Nordvest-Russland.
Inkubasjonstid.
Fra smitte til sykdommen bryter ut tar det vanligvis 2-8 uker, men ved stor smittedose kan det gå fortere, og i sjeldne tilfelle kan det ta år. Hvis ikke viruset straks vaskes ut av såret og behandling settes i gang, vil det formere seg og følge nervebanene til hjernen og ryggmargen og føre til hjernehinnebetennelse (meningitt) eller hjernebetennelse (encephalitt).
Symptomer.
Et symptom er overfølsomhet og frykt for vann. Sykdommen begynner med smerter eller ubehag rundt stikkstedet, feber, hodepine og sykdomsfølelse. Deretter følger uro og angstanfall, krampeanfall og ofte perioder med voldsom (aggressiv) oppførsel. Mellom anfallene er pasienten klar og orientert. Hvis pasienten ikke dør under krampeanfallene, utvikles etterhvert koma og lammelser. Sykdommen varer sjelden mer enn 4-5 dager og er alltid dødelig uten behandling.
Vaksine.
Det finnes effektive vaksiner mot rabies i dag, og dette er en av de tre sykdommene det stilles krav om at hund og katt skal være vaksinert mot før innførsel/tilbakeførsel til Norge. Vaksiner mot rabies og leptospirose finnes også som kombinerte vaksiner. Veterinærer kan gi råd om vaksinering.


Alojzije Stepinac.
Alojzije (Aloisius Viktor) Stepinac (født 8. mai 1898 i Zagreb i Kroatia (da i Østerrike-Ungarn), død 10. februar 1960 i Krašić, under husarrest) var erkebiskop av Zagreb og en av Den katolske kirkes kardinaler. Etter å ha blitt erklært som martyr, ble han saligkåret av pave Johannes Paul II den 3. oktober 1998.
Liv.
Stepinac studerte ved landbruksskolen i Zagreb, før han under første verdenskrig ble offiser i den østerriksk-ungarske hær. Endelig studerte han teologi og filosofi ved det pavelige universitetet Gregoriana. Han tok doktorgrad i begge disipliner og ble presteviet 26. oktober 1930 i Roma. Han var deretter virksom som prest i Zagreb. Etter at flere kandidater til stillingen som koadjutorerkebiskop var blitt avvist av politiske grunner, utnevnte pave Pius XI ham til dette embedet i 1934, selv om han ennå ikke hadde oppnådd den kanonisk foreskrevne alder på førti år. Han ble konsekrert av erkebiskop Anton Bauer i Zagreb samme år. Tre år senere, i 1937, etterfulgte Stepinac Bauer som erkebiskop.
I september 1946 ble han arrestert av det jugoslaviske kommunistiske regime og etter en tvilsom rettergang ble han den 11. oktober 1946 dømt til 16 års fengsel, på grunn av hans angivelige samarbeide med den kroatiske Ustasja-regjeringen. Han satt i fengsel frem til 1951, og ble holdt som fange resten av sitt liv, etter 1951 i husarrest i i Krašić.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953 mens han satt i husarrest, men aldri tillatt reise til Roma for å motta den røde kardinalsbiretten. Han ble også nektet å reise for å delta på konklavet i 1958.
Stepinac døde av blodkreft i 1960, etter å ha blitt nektet ordentlig legebehandling av kommunistregimet. Det ble også hevdet at det var funnet giftrester i blodet hans, men liket ble aldri frigitt for en uavhengig undersøkelse. Dette førte til at Den katolske kirke erklærte ham som martyr.
Den kommunistisk-jugoslaviske dommen ble erklært ugyldig og forfølgelsen av Stepinac fordømt av det kroatiske parlamentet den 14. februar 1992, kort etter at landet var blitt uavhengig igjen.
Pave Johannes Paul II saligkåret ham i 1998. Dette høstet kritikk i noen kretser, spesielt i Serbia hvor Stepinac fremdeles er kontroversiell på grunn av sin rolle under Ustasja-styret.


Michel Platini.
Michel Platini (født 21. juni 1955 i Jœuf ved Metz) er en fransk fotball-leder og tidligere fotballspiller. Han er president i Det europeiske fotballforbundet (UEFA). Platini var en offensiv midtbanespiller, som ofte fungerte som bindeledd mellom midtbanen og spissene. Han regnes som en av Frankrikes beste spillere gjennom tidene, og ledet "Les Bleus" nærmest egenhendig til EM-triumf i 1984. Platini spilte totalt 72 landskamper, og scoret 41 landslagsmål – hvilket gjorde ham til s mestscorende landslagsspiller gjennom tidene inntil han ble slått av Thierry Henry.
På klubbnivå spilte Platini de første årene av sin karriere for middelhavsfarerne AS Nancy, før han ble kjøpt av AS Saint-Étienne i 1979. Her spilte han tre sesonger, og var med på å vinne den franske ligaen i 1981. Året etter ble han kjøpt av den italienske storklubben Juventus, og her var han med på å vinne to ligamesterskap, samt Europacupen for serievinnere i 1985 – en kamp som dessverre blir best husket for tribunetragedien som kostet 39 mennesker livet.
Platini representerte Frankrike i VM-sluttspillene i 1978, 1982 og 1986 – og scoret mål i samtlige. Hans største øyeblikk i landslagstrøya var likevel Europamesterskapet på hjemmebane i 1984, hvor Platini dominerte mer enn noen annen spiller noensinne har gjort i et EM-sluttspill, og ledet Frankrike til sin første triumf i internasjonal fotball. Platini scoret i hver eneste kamp, og satte inn til sammen ni mål i turneringen.
Etter at spillerkarrieren tok slutt i 1987, har Platini forsøkt seg som fransk landslagstrener uten at han klarte å nå de samme høydene han nådde som spiller. I dag er han «fotballpolitiker», og en av FIFA-president Sepp Blatters nærmeste medarbeidere.
I 2007 etterfulgte Platini Lennart Johansson som president for UEFA, og han ble gjenvalgt for fire år i 2011.


Silvio Piola.
Silvio Piola (født 29. september 1913, død 4. oktober 1996) var en italiensk fotballspiller. Piola var en av verdens beste spillere i tiden før andre verdenskrig. Det var Piola som satte inn det avgjørende målet i 2-1-seieren over under fotball-VM i 1938, hvor italienerne gikk helt til topps. Piola spilte til sammen 34 landskamper for, og scoret 30 landslagsmål.
På klubbnivå spilte Piola for Pro Vercelli, Lazio, Torino, Juventus og Novara. Han er tidenes mestscorende spiller i Serie A, med 274 mål.


Annie (prøvesprengning).
Annie var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Upshot-Knothole. Detonasjonen ble utført på Nevada Test Site (NTS), Area 3 i USA 17. mars 1953. Bomben var på 16 kilotonn (67 terajoule) og bar et stridshode av typen Mk-5 HE.


Billy Wright (1924–1994).
William Ambrose Wright (født 6. februar 1924 i Ironbridge, Shropshire, død 3. september 1994) var en engelsk fotballspiller som i en årrekke var midtstopper og kaptein for Wolverhampton Wanderers og. Så ble han norgesvenn.
Wright la opp som spiller i 1959 og ble hedret med kommandørgraden av Order of the British Empire like etter. I løpet av sine 541 kamper for klubblag og 105 kamper for landslaget fikk Wright aldri et eneste gult eller rødt kort.
Fotballkarriere.
Som fotballspiller var hans posisjoner wing-half og andre defensive posisjoner. Wright var den første som representerte sitt land 100 ganger.Han var kaptein for England i VM-sluttspillene i 1950, 1954 og 1958.
Hans forbindelser med Wolves begynte i 1934 han ble medlem av banemannskapet. Han var bare 14 år da han debuterte for Wolves sitt B-lag, i en kamp mot Walsall Wood i «Walsall Minor League», etter å ha blitt gitt en åtte måneders prøvetid av Major Frank Buckley. Han debuterte for førstelaget, 15 år gammel, i 2-1 seieren over Notts County i 1939.
Han fikk kontrakt som profesjonell 17 år gammel, men på grunn av den andre verdenskrig så måtte Wolves suspendere konkurransedelen av fotballen. Wright hadde gjesteopptredener i Leicester City, både som angriper og forsvarer, før han returnerte til Molineux i 1942. Han gikk inn i hæren i 1943 som en instruktør i fysisk trening, og spilte for Wolves når det var mulig, og han klarte over 100 kamper i krigstiden.
Han ble kaptein på laget etter krigen, da Stan Cullis gav seg som aktiv spiller. Med Wright som leder i laget, så vant de første divisjon tre ganger (1954, 1958 og 1959) og FA-cupen i 1949. Han var til stede på nesten alle kampene, og i løpet av 1950-tallet var det bare 31 kamper som han ikke spilte.
Prestasjonene som han viste i klubben, gav han plass på det engelske landslaget. Han debuterte 19. januar 1946, i 2-0 seieren over Belgia, i en såkalt «Victory International» (krigstid). Hans riktige debutering var mot Nord-Irland 28. september 1946, med seier 7-2. Han ble landslagskaptein i 1948, en rolle han hadde i 90 kamper, inntil han gav seg som aktiv (en rekord som han deler med Bobby Moore). Totalt spilte han 105 internasjonale kamper (70 på rad) og scoret tre mål.
Han gav seg som aktiv i august 1959, og ble kort tid etter tildelt ordenen Order of the British Empire for sin tjeneste innen fotballsporten. I løpet av sine 541 kamper for Wolves og sine 105 for England, satte han en «uslåelig» rekord, han fikk aldri en advarsel og ble aldri utvist av noen dommere.
Senere karriere.
Wright ble en «mindre» mediapersonlighet, og hans ekteskap med Joy Beverly fra «Beverly Sisters» (i en tid lenge før fotballspillere var kjent for å ha kjærester innen showbiz) var et av de mest suksessfulle showbiz-ekteskapene. I 1959-60 ledet han spørreshow på NRK radio.
Han ble manager for det engelske ungdomslandslaget i 1960, før han ble manager i Arsenal i 1962. Han klarte ikke å gjøre Arsenal til et suksessfylt lag, beste plassering var en syvende plass i ligaen. Etter en elendig 1965-66 sesong, med 14. plass i ligaen og utslått fra FA-cupen av Blackburn (som kom sist i ligaen det året), så fikk Wright sparken som manager.
Han forlot fotballen og ble senere en TV-kritiker og sjef for sportsavdelingene i ATV og Central Television. I 1971-72 var han ekspert-kommentator for Tippekampen på NRK og spaltist i VG. Han ble pensjonist i 1989. I 1988 ble han styremedlem i Wolverhampton som en følge av at klubben ble oppkjøpt av Sir Jack Hayward.
Wright var blant de første som ble medlemmer av Engelsk fotballs Hall of Fame i 2002 som en anerkjennelse av hans betydning i engelsk fotball. Han ble utnevnt som den største spilleren fra Midlands etter en avsteming gjennom BBC Midland i 2007. En statue av ham står foran Wolverhampton Wanderers sitt stadion Molineux. Han døde av magekreft i 1994, 70 år gammel.


Europeisk innflytelse i Afghanistan.
 Dost Mohammed Khan kommer til makten .
I 1823, med slutten på Durrani-dynastiet ble Dost Mohammed Khan emir i Afghanistan. Det var ikke før i 1826 at den energiske Dost Mohammed Khan klarte å utøve nok kontroll over sine brødre til at han kunne ta over tronen i Kabul, der han proklamerte seg som sjah.
Dost Mohammed skaffet seg makt blant sine brødre ved smart bruk av støtten til hans mors Qizilbash-stamme og hans egen ungdommelige læretid hos sin bror Fateh Khan. Etter å ha arbeidet hardt for å skaffe seg kontroll og stabilitet i sine områder rundt Kabul, valgte emiren så å konfrontere sikhene.
I 1834 bekjempet Dost Mohammed en invasjon av den tidligere herskeren, Shoja Shah, men hans fravær fra Kabul gav sikhene muligheten til å ekspandere vestover. Ranjit Singhs styrker okkuperte Peshawar og beveget seg derfra inn i terriotoriet som ble styrt direkte fra Kabul. I 1836 nedkjempet Dost Mohammeds styrker, under kommando av hans sønn Mohammed Akbar Khan, sikhene ved Jamrud, en utpost 15 km vest for Peshawar. Den afghanske lederen fulgte ikke opp denne triumfen ved å ta tilbake Peshawar, men kontaktet istedet Lord Auckland, den nye britiske guvernøren i India, for å få hjelp til å ta seg av sikhene. Med dette brevet åpnet Dost Mohammed formelt for britisk intervensjon i Afghanistan. I hjertet av Det store spillet lå villigheten til britene og Russland til å underkue, undergrave eller underlegge seg små uavhengige stater som lå mellom dem.
Det store spillet.
"Hovedartikkel: Det store spillet"
Storbritannia ble den viktigste makten i det indiske subkontinentet etter Paris-avtalen (1763) og hadde begynt å se på Afghanistan med interesse så tidlig som i 1809, i deres traktat med Shoja Shah. Det var trusselen fra det ekspanderende russiske imperium, som begynte å presse på for å skaffe seg et overtak i Afghanistan-regionen, som satte press på det britiske India, i det som ble kjent som "det store spillet". Det store spillet satte i gang konfrontasjonen mellom de britiske og russiske imperiene. Deres innflytelsessfærer beveget seg stadig nærmere hverandre inntil de møttes i Afghanistan. Det store spillet involverte også britenes stadige forsøk på å innsette marionett-regjeringer i Kabul. I resten av det 19.århundret kom det til større europeisk innblanding i Afghanistan og dets omliggende områder og en tilspisset konflikt mellom ambisiøse lokale herskere ettersom Afghanistans skjebne ble spilt ut globalt.
Kollapsen i den afghanske borgerkrigen etterlot et vakuum i Hindu Kush-området som bekymret britene, som var godt klar over de mange gangene i historien det hadde vært brukt som invasjonsrute til India. I de tidlige tiårene av det 19. århundret ble det klart for britene at den viktigste trusselen overfor deres interesser i India ikke ville komme fra det fragmenterte afghanske imperiet, iranerne eller franskmennene, men fra russerne, som allerede hadde begynt en jevn fremmarsj sørover fra Kaukasus.
Samtidig fryktet russerne permanent britisk okkupasjon i Sentral-Asia ettersom britene bredte seg nordover og tok Punjab, Sind og Kasjmir. Britene så på Russlands absorbering av Kaukasus, de kirgisiske og turkmenske landene og khanatene i Khiva og Bukhara med tilsvarende skepsis som en trussel mot deres interesser i det indiske subkontinentet.
I tillegg til denne rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland, var det to spesifikke grunner for britenes bekymring for de russiske hensiktene. Først var det den russiske innflytelsen over det iranske hoffet, som ba russerene om støtte i sitt forsøk på å ta Herat, historisk sett den vestlige inngangsporten til Afghanistan og nordlige India. I 1837 gikk Iran mot Herat med støtte og råd fra russiske offiserer. Den andre umiddelbare grunnen var tilstedeværelsen av en russisk agent i Kabul i 1837, kaptein P. Vitkevich, som visstnok var der, i likhet med den britisk agenten Alexander Burnes, for kommersielle diskusjoner.
Britene krevde at Dost Mohammed skulle bryte all kontakt med iranerne og russerne, fjerne Vitkevich fra Kabul, oppgi alle sine krav på Peshawar og respektere Peshawars uavhengighet så vel som Kandahars som for tiden var under kontroll av en av hans brødre. For dette skulle den britiske regjeringen be Ranjit Singh slutte fred med afghanerne. Da Auckland nektet å gjøre avtalen skriftlig, snudde Dost Mohammed ryggen til britene og begynte forhandlinger med Vitkevich.
Auckland, Ranjit Singh og Shoja Shah skrevt under en avtale i 1838 som sa at Shoja skulle ta tilbake kontrollen over Kabul og Kandahar med hjelp av britene og sikhene. Han skulle akseptere sikhenes styre av de tidligere afghanske provinsene som allerede var kontrollert av Ranjit Singh og at Herat skulle forbli uavhengig. I praksis ble Dost Mohammed byttet ut med en britisk figur som hadde like begrenset makt som de indiske prinsene.
Det ble snart klart for britene at sikhenes deltagelse, ved fremmarsj mot Kabul gjennom Khyber-passet mens Shoja og britene gikk gjennom Kandahar, ikke ville skje. Aucklands plan våren 1838 var at sikhene, med britisk støtte, skulle plassere Shoja på den afghanske tronen. Da sommeren var slutt, hadde planen blitt endret, nå skulle britene alene innsette den føyelige Shoja.
Den første anglo-afghanske krig.
For å rettferdiggjøre sin plan sendte Lord Auckland ut Simla-manifestet i oktober 1838 der han fremla de nødvendige grunnene for at britisk invasjon i Afghanistan. Manifestet slo fast at for å sørge for Indias sikkerhet måtte britene ha en alliert på Indias vestlige grenser som de kunne stole på. Britenes utsagn om at deres tropper bare støttet Shoja Shahs lille armé i å ta tilbake det som en gang var hans trone, lurte ingen. Selv om Simla manifestet slå fast at britiske tropper ville trekke seg ut så snart Shoja var tilbake i Kabul, var Shojas styre helt avhengig av britiske våpen til å slå ned opprør og på britisk finansiering til å kjøpe støtte hos stammelederne. Britene nektet for at de skulle invadere Afghanistan, istedet hevdet de at de bare støttet dets legitime regjering «mot utenlandsk innblanding og fraksjonsopposisjon.»
Fra britenes synspunkt, var den første anglo–afghanske krig (1838–42) (ofte kalt «Aucklands tabbe») en ukvalifisert katastrofe, til tross for hvor enkelt det var å fjerne Dost Mohammed og å sette Shoja på tronen. En armé av britiske og indiske tropper ble sendt ut fra Punjab i desember 1838 og nådde Quetta sendt i mars 1839. En måned senere tok britene Kandahar uten kamp. I juli, etter en to måneders utsettelse i Kandahar, angrep britene fortet i Ghazni, som lå over en slette på vei til India, og oppnådde en betydelig seier over troppene til Dost Mohammed ledet av en av hans sønner. Dost Mohammed flyktet med sine lojale tilhengere over passene til Bamiyan og endte til slutt opp i Bukhara. I august 1839, var Shoja igjen på tronen i Kabul, nesten tretti år etter han sist hadde makten. Noen britiske tropper returnerte til India, men det ble snart klart at Shojas styre kunne bare opprettholdes med nærværet av britiske styrker. Etter at Dost Mohammed gjennomførte et mislykket angrep på britene og deres afghanske følgesvenn, overgav han seg til dem og ble sendt i eksil i India sent i 1840.
Men i oktober 1841 samlet uanfektede afghanske stammer seg for å støtte Dost Mohammeds sønn, Mohammed Akbar Khan, i Bamiyan. I november ble en høyere offiser, sir Alexander Burnes, og hans hjelpere drept av en folkemengde i Kabul. De betydelige britiske styrkene i deres forlegning rett utenfor Kabul gjorde ingenting umiddelbart. I de følgende ukene forsøkte de britiske kommandantene general Elphinstone og McNaghten å forhandle med Mohammed Akbar, men på et møte ble McNaghten drept. 11. januar 1842 ble, etter noe uvanlig tankegang av Elphinstone, en avtale inngått som sikret for en sikker tilbaketrekning for den britiske garnisonen og de som var avhengig av den fra Afghanistan. Fem dager senere startet retretten. Men da de kjempet seg gjennom de snøtunge passene ble britene angrepet av Ghilzai-krigere. De britiske kolonnene på mer enn 16 000 (som bestod av et militært personell på 4 500, både britiske og indiske, sammen med så mange som 12 000 andre) ble massakrert i de 50 km av foræderiske juvene og passene som ligger mellom Kabul og Gandomak.
Lady Butlers berømte maleri av dr William Brydon, rapportert som den eneste overlevende idet han strever seg frem til den britiske utposten i Jalalabad, var med på å skape Afghanistans rykte som en gravplass for utenlandske arméer og ble et av de store eposene i imperiet. Shoja forble ved makten bare noen måneder etter at hans britiske beskyttere forsvant, da han ble myrdet i april 1842.
I motsetning til afghanske myter var rundt tre fjerdedeler av de 16 000 som døde i passene mellom Kabul og Gandomak sivile, for det meste ubevæpnede kvinner og barn. Det var bare 700 britiske soldater og i tillegg 3800 indiske soldater.
Den totale ødeleggelsen av garnisonen førte til brutal gjengjeldelse av britene mot afghanere og satte i gang enda en maktkamp om dominansen av Afghanistan. Høsten 1842 gikk britiske styrker fra Kandahar og Peshawar inn i Kabul akkurat lenge nok til å redde de få britiske fangene og brente den store basaren. Selv om den utenlandske invasjonen skaffet de afghanske stammene en midlertidig følelse av enhet de hadde manglet i det siste, ble tapet av liv og eiendom fulgt av en bitter motvilje mot utenlandsk innflytelse.
Russerne beveget seg jevnt sørover mot Afghanistan i de tre tiårene etter den første anglo-afghanske krigen. I 1842 var den russiske grensen på den andre siden av Aralsjøen sett fra Afghanistan, men fem år senere var tsarens utposter flyttet til de lavere delene av Amu-Darja. I 1865 hadde Tasjkent formelt blitt annektert, Samarkand fulgte etter tre år senere. En fredsavtale i 1868 med emir Muzaffar al-Din, herskeren av Bukhara, tok så godt som all uavhengighet fra ham. Den russiske kontrollen strakte seg nå så langt som de nordlige breddene av Amu-Darja.
Den andre anglo-afghanske krig.
Etter måneder med kaos i Kabul sikret Mohammed Akbar Khan lokal kontroll og i april 1843 kom hans far, Dost Mohammed, tilbake på tronen i Afghanistan. Britene ønsket å gjenoppta forbindelsene med Dost Mohammed i 1854 etter å ha ignorert ham i de mellomliggende tolv årene. Peshawar-traktaten gjenåpnet diplomatiske forbindelser, uttrykte respekt for hverandres territoriale integritet, hverandres venner og stå sammen mot hverandres fiender.
Et tillegge av 1855 traktaten tillot i 1857 en britisk militærekspedisjon nærvær i Kandahar (men ikke i Kabul) i løpet av en konflikt med iranere som hadde angrepet Herat i 1856. I 1863 tok Dost Mohammed tilbake Herat med britisk assistane. Noen måneder senere døde Dost Mohammed. Shir Ali Khan, hans tredje sønn og utpekte etterfølger, klarte ikke ta tilbake Kabul fra sin eldre bror, Mohammed Afzal (hvis tropper ble ledet av hans sønn, Abdur Rahman Khan) før i 1868. Abdur Rahman trakk seg da tilbake over Amu-Darja og gav ham tid.
I årene umiddelbart etter den første anglo–anghanske krigen, og særlig etter opprøret mot britene i 1857 (kjent som Sepoyopprøret) i India tok det liberale partiets regjering i London et politisk syn på Afghanistan som en bufferstat. Da Shir Ali hadde etablert kontroll i Kabul i 1868, fant han ut at britene var villige til å støtte ham med våpen og finansielle midler, men ingenting mer. Fra da av ble forholdet mellom den afghanske herskeren og britene jevnt dårligere de neste ti årene. Den afghanske herskeren var bekymret over de sørlige fremrykningene til Russland. I 1873 hadde de tatt land av khanen i Khiva. Shir Ali sendte en utsending for å søke britisk råd og støtte. Men det foregående året hadde britene signert en avtale med russerene der sistnevnte var enig om å respektere de nordlige grensene til Afghanistan og å se på området til den afghanske emiren som utenfor deres interesse–sfære. Til tross for dette nektet britene å gi forsikringer til den skuffede Shir Ali.
Etter at spenningen mellom Russland og Storbritannia i Europa endte med kongressen i Berlin i juni 1878, snudde Russland sin oppmerksomhet til Sentral-Asia. Samme sommer sendte Russland uinnviterte diplomatiske utsendinger til Kabul. Shir Ali forsøkte men mislyktes i å holde dem vekke. Russlands utsendinger ankom Kabul 22. juli 1878 og 14. august krevde britene at Shir Ali tok imot dem.
Emir nektet ikke bare å ta imot en britisk utsending men truet med å stoppe den dersom den ikke ble kalt tilbake. Lord Lytton, visekongen, regnet med at Shir Ali bløffet og beordret en diplomatisk ekspedisjon til å reise til Kabul 21. november 1878. Utsendingene ble avvist da den ankom den østlige inngangen av Khyber-passet og utløste den andre anglo–afghanske krigen. En britisk styrke på rundt 40 000 soldater ble distribuert i militære kolonner som gikk inn i Afghanistan på tre forskjellige steder. En alarmert Shir Ali forsøkte å appellere til tsaren for hjelp, men da han ikke fikk dette trakk han seg tilbake til Mazar-e Sharif der han døde i februar året etter.
Siden britiske styrker okkuperte det meste av Afghanistan, signerte Shir Alis sønn og rådgiver, Yaqub Khan, Gandamak-traktaten i mai 1879 for å hindre en britisk invasjon av resten av landet. Ifølge denne avtalen og i bytte mot en årlig subsidie og vage beroligelser om assistanse i tilfelle utenlandsk aggresjon, ga Yaqub avkall på kontrollen over afghansk utenrikspolitikk til britene. Britiske representanter ble innsatt i Kabul og andre steder. Britisk kontroll ble utvidet til Khyber og Michni-passene og Afghanistan ga avkall på forskjellige grenseområder til britene. Et afghansk opprør mot traktaten i oktober 1879 ble slått ned. En kjent historiker, W. Kerr Fraser-Tytler, tror Yaqub abdiserte fordi han ikke ville lide den samme skjebnen som Shoja Shah etter den første krigen.
I en reprise av 1841 klarte britene å få sin garnison i Kabul utslettet. I 1881 hadde britene fått nok, til tross for den seirende nedslaktningen ved slaget om Maiwand i juli 1880, de dro. Britene fikk noe territorium og beholdt en liten innflytelse men i et heldig øyeblikk satte de Abdur Rahman Khan på tronen. En mann med slik fleksibel lojalitet at han var akseptabel for både britene, russerne og det afghanske folk.
Jernemiren (1880-1901).
Så langt som britenes interesser strakte seg, var Abdur Rahman svaret på deres bønner. Han var en sterk, intelligent leder som var i stand til å sveise sammen sitt delte folk til en stat, og han var villig til å akseptere maktbegrensningene som britisk kontroll over landets utenrikspolitikk og den britiske bufferstat-politikken gav ham. Hans 21 år lange styre var preget av forsøk på å modernisere og etablere kontroll over kongedømmet hvis grenser var preget av de to imperiene som grenset mot det. Abdur Rahman vendte sin betydelige energi til det som utviklet seg til å bli skapelsen av det moderne Afghanistan.
Han oppnådde denne konsolideringen av Afghanistan på tre måter. Han slo ned forskjellige opprør og fulgte opp sine seirer med knallhard straff, henrettelser og deportasjoner. Han brøt festningen til pashto stammene med å forflytte dem med makt. Han forflyttet sin mektigste pashto-fiender, ghilzaiene og andre stammer fra det sørlige og sentrale Afghanistan til områder nord for Hindu Kush som hadde hovedsakelig ikke hadde pashto-befolkning. Til slutt skapte han et system av provinsielle guvernører som var forskjellig fra de gamle stammegrensene. Provinsielle guvernører hadde mye makt i lokale saker og en hær ble stilt til deres disposisjon for å innkreve skatt og undertrykke motstand. Abdur Rahman holdt nøye øye med disse guvernørene ved å skape et effektivt etteretningssystem. I løpet av hans styre ble stammeorganisasjonene svekket av at provinsielle tjenestemenn lot land skifte hender utenfor de tradisjonelle grensene til klanene og stammene.
I tillegg til å smi sammen nasjonen fra de splittede regionene som utgjør Afghanistan, forsøkte Abdur Rahman å modernisere sitt kongedømme ved å skape en regulær hær og det første institusjonelle byråkratiet. Til tross for sin distinkte autoritære personlighet, kalte Abdur Rahman sammen et loya jirga, en forsamling av kongelige prinser, viktige adelsmenn og religiøse ledere. Ifølge sin selvbiografi hadde han tre mål: underkue stammene, utvide regjeringens kontroll gjennom en sterk, synlig hær og styrke makten til herskeren og kongefamilien.
Abdur Rahman fulgte også nøye med på teknologisk utvikling. Han brakte utenlandske fysikere, ingeniører (særlig for gruvedrift), geologer og trykkere til Afghanistan. Han imorterte europeisk maskineri og oppfordret eierne av små fabrikker til å produsere såpe, stearinlys og lærvarer. Han søkte europeiske tekniske råd på kommunikasjon, transport og kunstig vanning. Til tross for denne omfattende interne politikken, var Abdur Rahmans utenrikspolitikk fullstendig i utenlandske hender.
Den første viktige grensekonflikten var Panjdeh-krisen i 1885, som ble utløst av Russlands innhogg i Sentral-Asia. Etter å ha tatt Merv (nå Mary) i 1884, var russiske styrker rett ved siden av Afghanistan. Kravene til Panjdeh-oasen ble debattert, russerne var ivrige etter å ta over hele regionens turkmenske områder. Etter å ha kjempet mot afghanske styrker våren 1885, tok russerne oasen. Russiske og britiske tropper var raskt alarmerte, men de to supermaktene inngikk ett kompromiss. Russland beholdt oasen og britene trodde det ville holde russerne fra å avansere videre.Uten at afghanerne hadde noe de skulle sagt i saken ble en samlet anglo-russisk kommisjon enige om at russerne skulle gi fra seg territoriet som de hadde tatt som lå lengst unna, men fikk beholde Panjdeh. Denne avtalen sørget for Afghanistans permanente nordlige grense ved Amu-Darja men også tapet av mye territorium, særlig rundt Panjdeh.
Den andre delen av den afghanske grensen som ble endret under Abdur Rahmnas styre var i Wakhan-korridoren. Britene insisterte på at Abdur Rahman skulle akseptere suverenitet over den fjerntliggende regionen hvor de ustyrlige kirgiserne holdt til. Han hadde ikke noe valg men å akseptere britenes kompromiss. I 1895 og 1896 ble nok en samlet anglo-russisk grensekommisjon enig om grensene langt i nordøst Afghanistan, som grenset til kinesisk territorium (selv om kinesrne ikke aksepterte grensen mellom de to landene før i 1964).
For Abdur Rahman var opptrekning av grensene med India (gjennom pashto-området) mye viktigere, og det var i løpet av hans styre at Durand-linjen ble trukket. Abdur Rahman aksepterte under press å motta en utsendig ledet av den britiske indiske utenrikssekretæren, sir Mortimer Durand, for å definere grensene for britisk og afghansk kontroll i pashto-territoriene. Grensene ble avtalt mellom Durand og Abdur Rahman innen slutten av 1893, men det er stilt spørsmålstegn ved graden av villighet Abdur Rahman frasa seg visse deler (som Kurram og Chitral) som allerede var i britisk kontroll under Gandamak-avtalen.
Durand-linjen skar gjennom både stammer og landsbyer og hadde liten sammenheng med topografi, demografi eller militær strategi. Linjen la grunnlaget, ikke for fred i området, med for opphetede uenigheter mellom regjeringer i Afghanistan og britisk India, og senere Pakistan.
Den klareste manifestasjonen at Abdur Rahman hadde etablert kontroll i Afghanistan var den fredelige maktoverføringen til hans eldste sønn, Habibullah Khan da han overtok tronen etter hans fars død i oktober 1901. Selv om Abdur Rahman var far til mange barn, lærte han Habibullah opp til å etterfølge ham, og han gjorde det vanskelig for hans andre sønner å utfordre etterfølgelsen ved å holde makten fra dem og holdt dem i nærheten av seg i Kabul under sin kontroll.
Habibullah Khan (1901-1919).
Habibullah Khan, Abdur Rahman Khans eldste sønn men sønn av en mor som var slave, holdt nøye øye med intriger i palasset rundt sin fars mer aksepterte kone (barnebarn av Dost Mohammed Khan), som forsøkte å få sin egen sønn på tronen. Selv om han ble akseptert som hersker av hæren, noe faren hadde sørget for, var ikke Habibullah like dominerende som Abdur Rahman. Dette førte til at innflytelsen til religiøse ledere og Mahmoud Beg Tarzi, en fetter av kongen, økte i løpet av kongen. Tarzi var en høyt utdannet bereist dikter og journalist, som grunnla en afghansk nasjonalistisk avis med Abdur Rahmans tillatelse. Inntil 1919 brukte han avisen som en plattform for å gjengi presteskapets kritikk av vestlig inspirerte endringer i styret av landet og samfunnet, jobbe for full afghansk uavhengighet og for andre reformer.
Grensene med Iran ble endelig fast opptrukket i 1904 som erstatning for den flytende grensen som ble gjort av en britisk kommisjon i 1872. Men en klarte ikke bli enige om deling av vannet til Helmand-elven.
Som all utenrikspolitikk i denne perioden som angikk Afghanistan, ble avslutningen av det «store spillet» mellom Russland og Storbritannia fullført uten den afghanske herskerens deltakelse. Den anglo-russiske konvensjonen av 1907 (Entente, St. Petersburg-konvensjonen) ikke bare delte regionen i separate russiske og britiske innflytelsesområder, men etablerte også grunnlaget for afghansk nøytralitet. Konvensjonen sørget for russisk aksept for at Afghanistan var utenfor deres interesse-sfære, og at Russland skulle konsultere direkte med Storbritannia i saker som hadde med russisk-afghanske relasjoner. Britene på sin side, ville ikke okkupere eller annektere afghansk territorium eller blande seg inn i interne saker.
I løpet av første verdenskrig forble Afghanistan nøytralt til tross for press for å støtte Tyrkia da dets sultan proklamerte nasjonens deltagelse i det som ble regnet som en hellig krig. Habibullah tok riktignok imot en tyrkisk-tysk delegasjon i Kabul i 1915 som ble gjennomført av den Werner Otto von Hentig. Han fikk tilslutt en avtale fra sentralmaktene for store pengesummer og levering av våpen i bytte mot å angripe britisk India. Men den handlingsdyktige afghanske herskeren så krigen tydelig som en mulighet for å spille sidene opp mot hverandre, for han tilbød også britene å stå imot sentralmaktenes eventuelle angrep på India i bytte mot at britene oppga sin kontroll over utenrikspolitikken.
Amanullah Khan (1919-1929).
20. februar 1919 ble Habibullah Khan myrdet på en jakttur. Han hadde ikke utropt en etterfølger, men etterlot sin tredje sønn, Amanullah Khan, med kontrollen i Kabul. Siden Amanullah kontrollerte både den nasjonale pengebeholdningen og hæren, var han i god posisjon til å ta makten. Hærens støtte gjorde at Amanhullah var i stand til å slå ned andre krav og fengsle slektninger som ikke ville avlegge lojalitetsløfter til ham. Innen noen måneder hadde den nye emiren fått støtte fra de fleste stammelederne og etablert kontroll over byene.
Den tredje anglo-afghanske krig.
Amanullahs ti år ved styret satte i gang en ny periode med dramatiske endringer i Afghanistan både i utenriks og innenrikspolitikk. Amanullah erklærte full uavhengighet og satte i gang den tredje anglo-afghanske krigen. Amanullah endret utenrikspolitikken i sine nye relasjoner med eksterne makter og endret innenrikspolitikken totalt med sine sosiale, politiske og økonomiske reformer. Selv om hans styre endte brått, oppnådde han noen betydelige suksesser, og hans forsøk mislyktes like mye pga av stammekreftene i Afghanistan og intrigene til Russland og Storbritannia.
Amanullah kom til makten akkurat da ententen mellom Russland og Storbritannia brøt sammen etter den russiske revolusjon i 1917. Igjen var Afghanistan scenen der de store maktene spilte ut sine angrep på hverandre. Amanullah angrep britene i mai 1919 i to angrep og tok dem med overraskelse. Afghanske styrker opplevde suksess i de tidlige dagene av krigen da pashtoer på begge sider av grensen sluttet seg til dem.
De militære trefningene endte snart i en stillstand idet britene innhentet seg fra den umiddelbare overraskelsen. Britene nærmest dikterte betingelsene i Rawalpindi-avtalen, en midlertidig våpenhvile som sørget for, noe ambivalent, for afghansk selvbestemmelse i utenrikspolitikken. Før de endelige forhandlingene ble avsluttet i 1921, hadde Afghanistan begynt å etablere sin egen utenrikspolitikk, med diplomatiske forbindelser med den nye regjeringen i Sovjetunionen i 1919. I løpet av 1920-årene etablerte Afghanistan diplomatiske relasjoner med de fleste betydelige nasjonene.


Ivy Mike.
Ivy Mike var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Ivy. Detonasjonen ble utført på Enewetakatollen i Stillehavet 31. oktober 1952. Bomben var på 10,4 megatonn (43,6 petajoule.) og bar et stridshode av typen TX-5. Ivy Mike var den første H-bomben, og var den fjerde største prøvesprengningen i USAs historie. Den etterlot seg et 1 901 meter bredt og et 50 meter dypt krater.


Baker (prøvesprengning).
Baker var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Crossroads. Detonasjonen ble utført på Bikiniatollen, i Stillehavet 25. juli 1946. Bomben var 21 kilotonn (88 terajoule) og ble detonert 27 meter under havoverflaten. I løpet av få hundredeler av et sekund sendte bomben en gigantisk dampsky 600 meter til værs. I en omkrets av flere kilometer hadde det blitt utplassert et antall skip som fungerte som testbåter. 8 skip sank umiddelbart under eksplosjonen og enda flere ble skadet.


Samleie.
"For seksuell omgang hos dyr, se parring."
Samleie er det å ha kjønnslig omgang. Ordet samleie betyr bokstavlig talt å dele leiet, altså senga eller der en ligger, med noen, men det har fått den underforståtte meningen seksuell aktivitet. Tidligere ble også begrepene sammenleie, besoving og beligging benyttet. Samleie mellom to som ikke var gift, var tidligere en straffbar forbrytelse kalt leiermål (samleiesak) i Norge, Sverige og Danmark.
Uttrykket brukes særlig om seksuelt samkvem mellom mennesker av forskjellig kjønn, der partenes kjønnsorganer forenes ved at mannens erigerte penis føres inn i kvinnes vagina, men kan også brukes om andre former for samleie, for eksempel analt samleie. I enkelte tilfeller er hensikten at samleie skal føre til sædavgang, befruktning, graviditet og avkom. Samleie har også en sterk emosjonell betydning i et parforhold, siden det gir en enestående mulighet til intimitet, ømhet og nærhet som ikke er gitt ved andre fellesaktiviteter. Studier av dyr kan tyde på at selve nytelsen, samværet og orgasmen er like viktig, både for kroppslig avspenning og for relasjonsbygging og posisjonering i sosiale grupper.
Samleiestillinger.
Et samleie kan utføres i forskjellige stillinger. Man antar at den vanligste stillingen i vesten er den stillingen hvor mannen befinner seg over kvinnen, populært kalt "misjonærstillingen", men mange kvinner vil ha vanskeligheter for å få klitoris stimulert av penis ved bruk av denne stilling. Mange par finner større nytelse i andre stillinger, som kvinnen øverst, eller mannen bak ("doggystyle", det vil si «på hundevis») – for å nevne noen av de utallige stillingene.
Kamasutra er en gammel indisk tekst som i stor grad er blitt kjent i vesten som en guide til ulike samleiestillinger.
Avbrutt samleie.
Avbrutt samleie vil si samleie der mannen trekker ut penis før sædavgang for å unngå befruktning. Metoden er ikke sikker som prevensjonsmetode fordi sæd kan sprute eller dryppe ut av penis gjennom hele samleiet og ikke bare under selve sædavgangen.


Able.
Able var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Crossroads. Detonasjonen ble utført på Bikiniatollen, i Stillehavet 1. juli 1946. Bomben var på 21 kilotonn (88 terajoule) ble sluppet av en B-29 bombefly og ble detonert 158 meter over havoverflaten. Målet for bombeslippet var en armada bestående av 185 Tyske, Japanske og Amerikanske skip varierende i størrelse fra små amfibie fartøy og fregatter, til hangarskip.
Bomben bommet på det tiltenkte målet sitt med nesten 800 meter, men sendte allikevel 5 skip, inkludert 2 destroyere, til bunns.
I tillegg ble alle skip innenfor en omkrets av ca. 900 meter alvorlig skadet.
Allikevel kunne disse skadene ikke måle seg med skadene som ble påført av den noe senere "Baker" bomben.


Johannes Heggland.
Johannes Andreas Martin Heggland (født 29. juni 1919 i Tysnes, død 24. januar 2008 i Tysnes) var en norsk forfatter, bonde, ordfører og kulturarbeider.
Heggland ble født som den yngste av elleve søsken, og var det meste av livet bosatt i hjembygda. Han tok middelskole og noe korrespondanseundervisning i ungdommen. Han debuterte i 1941 med romanen "Folk under fjell", utgitt på Noregs Boklag. Han byttet til Gyldendal forlag i 1950. Han har skrevet nærmere 70 bøker: samtidsromaner, bygderomaner, historiske romanserier, drama, historiske spel, bygdebøker, ungdomsromaner, barnebøker og noveller. Barnebøkene "Folket i dei kvite båtane" og "Den forfylgde" er også dramatisert som hørespill for NRK Lørdagsbarnetimen.
Heggland var allerede en anerkjent forfatter da han i 1981 innledet en ny periode i forfatterskapet som innebar et vesentlig løft i popularitet: historiske romanserier, basert på lokal historie fra Sunnhordland, og skildring av sterke kvinner, skrevet med tydelige innslag av dialekt.
Heggland var ordfører i Tysnes 1956–59 og 1968–71, og satt i alt 28 år i kommunestyret. I 1953 var han en av initiativtagerne til lokalavisen Tysnes.
Han var fagkonsulent ved Den Nationale Scene, styremedlem i Den norske Forfatterforening, formann i Den norske forfatterforening (1982–85), medlem av Nordisk Råds priskomite (1983–86), medlem av Den norske forfatterforenings litterære råd, medlem av Norsk språkråd og styremedlem i Riksteateret. Han mottok i en lengre periode Statens Kunstnerstipend. Forfatterskapet hans er belønnet med en rekke priser. Heggland ble 15. juni 2005 utnevnt til Ridder av første klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk kulturliv, og da særlig hans kjennskap til og framstilling av norsk bygdeliv.


Laurean Rugambwa.
Laurean Rugambwa (født 12. juli 1912 i Bukongo Tanganyika, nå i Tanzania, død 8. desember 1997 i Dar-es-Salaam) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Rutabo, av Bukabo og erkebiskop av Dar-es-Salaam 1968–1992. Han deltok under Annet Vatikankonsil.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1960.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte Paul VI, og konklavet august 1978 som valgte Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte Johannes Paul II.


Operation Crossroads.
Operation Crossroads var en operasjon hvor det ble detonert en serie av atomvåpen på Bikiniatollen i Stillehavet i 1946. Operasjonen var den første på Marshalløyene, og den andre i Amerikansk historie hvor det ble gjennomført to detonasjoner, Able og Baker.
Hensikten med operasjonen var å studere effekten av atomeksplosjonen på skip, utstyr og materiell. Et stort antall skip, eldre amerikanske krigsskip, ubåter og tyske/japanske krigsskip fra andre verdenskrig ble samlet på et større areal. Dermed ble det gjennomført en prøvesprengning, en detonert under havoverflaten (Baker) og en over havoverflaten (Able).
Et titalls skip sank under operasjonen og hundrevis av skip og ubåter ble skadet. Det ble også utført eksperimenter med dyr under detonasjonene.
Crossroads


Władysław Rubin.
Władysław Rubin (født 20. september 1917 i Toki i Polen, død 28. november 1990 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var storpønitentiar 1915–1918, og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1918–1932.
Under andre verdenskrig ble han arrestert og satt i fengsel. Etter han ble fri, sluttet han seg til den polske hær. Han ble presteviet i 1946 i Beirut, der han hadde studert ved "Université Saint-Joseph". Han arbeidet som sjelesørger blant polske flyktninger i Libanon 1946–1949. Etter videre studier i Roma virket han blant polske flyktninger i Italia 1953–1958, og var deretter rekrior ved det polske kolleg i Roma 1959–1964.
Han ble bispeviet i 1964 og ble den polske primas' delegat for sjelesorgen blant polske emigranter. Han var prefekt for Kongregasjonen for østkirkene 1980–1985.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1979.
Rubin, Władysław
Rubin, Władysław
Rubin, Władysław
Rubin, Władysław


Wilhelmus Marinus van Rossum.
Wilhelmus Marinus van Rossum C.Ss.R. (født 3. september 1854 i Zwolle i Nederland, død 30. august 1932 i Maastricht) var en av Den katolske kirkes kardinaler, storpønitentiar 1915–1918 og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1918–1932.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1911.
Han deltok ved konklavet 1914, som valgte Benedikt XV, og konklavet 1922, som valgte Pius XI.
I 1930 bispeviet han Olav Offerdahl, som var den første norskfødte katolske biskop siden reformasjonen.


Enrique Reig y Casanova.
Enrique Reig y Casanova (født 20. januar 1858 i Valencia i Spania, død 20. august 1927 i Toledo) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Toledo 1922–1927.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius XI i 1922.
Reig Casanova, Enrique
Reig Casanova, Enrique
Reig Casanova, Enrique
Reig Casanova, Enrique


Sverre Walter Rostoft.
Sverre Walter Rostoft (født 12. desember 1912 i Glemmen, død 26. mai 2001) var industrileder, politiker (Høyre) og industriminister (1965–71).
Tidlige år.
Etter filologiske studier i årene 1935–37 gikk han ut i arbeidslivet, først ved Nylands verksted og senere ved Kristiansands Mek. Verksted, hvor han var administrerende direktør i perioden 1945-1979. Midt oppe i sin direktørperiode fullførte han sine juridiske studier med en cand.jur.-grad i 1947.
Politisk karriere.
Sverre Walter Rostoft ble valgt til Stortinget fra Vest-Agder som representant for Høyre ved stortingsvalget i 1953. I perioden 1954-57 var Rostoft medlem av skog-, vassdrags- og industrikomiteen. Imidlertid trakk han seg fra Stortinget etter bare en periode for å konsentrere seg om sine oppgaver i næringslivet. Ved siden av arbeidet ved Kristiansands mek. verksted ble han trukket sterkt inn i næringslivets organisasjoner, med fremtredende verv i bl.a. Mekaniske Verksteders Landsforening og Skipsbyggerienes Landsforening. Sverre Walter Rostoft var president i Norges Industriforbund i perioden 1962–65. I tillegg til næringslivsvervene hadde han en lang rekke offentlige verv, både regionalt og nasjonalt.
Ved stortingsvalget i 1965 ble Rostoft igjen valgt til representant for Vest-Agder, men han kom ikke til å møte i denne stortingsperioden siden han ved dannelsen av regjeringen Borten høsten samme år ble utnevnt til industriminister, et verv han kom til å ha helt fram til Borten-regjeringens avgang i 1971. Rostofts periode i Industridepartementet var preget av stor aktivitet på mange områder, ikke minst i forbindelse med starten på det som skulle bli det norske oljeeventyret. Det var mange som mente at Rostoft var vel optimistisk da han på et tidlig tidspunkt vedtok å opprette en egen oljeavdeling i Industridepartementet, men Rostoft kunne i sin statsrådstid glede seg over å ta imot den første oljen fra norsk sokkel. Rostoft var en samarbeidets mann, sterkt preget også av en lys og åpen kristendom.
Utmerkelser.
Sverre Walter Rostoft var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, kommandør av Dannebrogordenen og mottok stort fortjenstkors Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden.


Luigi Raimondi.
Luigi Raimondi (født 19. mars 1921 i Acqui i Italia, død 24. juni 1975 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie.
Han var nuntius i Haiti 1953–1956, apostolisk delegat i Mexico 1956–1967 og apostolisk delegat i USA 1967–1973, og deretter prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer 1973–1975.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1973.


Kalocsa-Kecskemét erkebispedømme.
Kalocsa-Kecskemét erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme i Ungarn.
Det ble opprettet i 1010 som metropolitanerkebispedømme under navnet "Kalocsa". I 1035 skiftet det navn til "Kalocsa-Bacs". Det fikk sitt nåværende navn i 1993.
Dets suffraganer er Pécs bispedømme og Szeged-Csanád bispedømme.


Liste over Norges industriministre.
Norges industriminister var medlem av Norges regjering og sjef for Industridepartementet. Industriministerens offisielle tittel var, som de øvrige regjeringsmedlemmene, statsråd, til forskjell fra statsministeren og utenriksministeren, som tituleres "minister". Departementet for handel, sjøfart, industri og håndverk (Handelsdepartementet) ble opprettet 1. januar 1903, delt i Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartementet (Industridepartementet) og Handelsdepartementet i 1947, og skiftet navn til Departementet for industri og håndverk (Industridepartementet) i 1955. I 1978 ble Olje- og energidepartementet utskilt som eget departement, og 1. januar 1988 gikk Industridepartementet inn i det nye Næringsdepartementet.
Handelsministre 1903–1945.
Bunnfargen angir partitilhørighet. Se kolonnen "Parti".
Industriministre 1945–1987.
Bunnfargen angir partitilhørighet. Se kolonnen "Parti".
Eksterne lenker.
Industriministre


Aztec.
Aztec var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Dominic. Detonasjonen ble utført på Christmas Island i Stillehavet 27. april 1962. Bomben var på 410 kilotonn (1,7 petajoule) og hadde et stridshode av typen W-50.


Badger.
Badger var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Upshot-Knothole. Detonasjonen ble utført på Nevada Test Site (NTS), Area 2 i USA 18. april 1953. Bomben var på 23 kilotonn (96 terajoule) og hadde et stridshode av typen TX-16.


Bluestone.
Bluestone var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Dominic. Detonasjonen ble utført ved Christmas Island i Stillehavet 30. juni 1962. Bomben var på 1.27 megatonn (5,3 petajoule) og hadde et stridshode av typen W-56. Prøvesprengning var ganske lik prøvesprengningene Swanee og Arkansas, men Bluestone var den mest suksessfulle av dem. Atomsoppen fra Bluestone steg til over 17 000 meter.


Ereksjon.
Ereksjon vil si at en kroppsdel blir større og stivere på grunn av økt blodtilstrømning. Ordet brukes mest i forbindelse med mannens penis som reiser seg og blir stiv, men kan også brukes om kvinnens brystvorter og klitoris. Ordet ereksjon kommer av det latinske "erigere" som betyr «å rette ut».
Ereksjon av penis.
En erigert penis, det vil si en penis med ereksjon, er en forutsetning for å gjennomføre et samleie. En slik reisning kan skje som en følge av seksuelle tanker eller aktivitet, men kan også oppstå i sammenhenger som ikke er knyttet til sex. Dersom mannen lider av en erektil dysfunksjon, kan han oppnå ereksjon ved hjelp av legemidler. Det kanskje mest kjente selges under produktnavnet Viagra, men det finnes en rekke andre midler med samme funksjon. Legemidlene medfører en økt blodtilstrømming til penis slik at svamplegemet stivner. Doping kan føre til at denne evnen opphører.
Penisben og ereksjonsmekanisme.
Det er svært interessant å merke seg at omtrent alle dyr, inklusive menneskeaper (primater), oppnår ereksjon ved muskler og ikke ved blodtrykk (engelsk for blodtrykksmekanismen er "vasocongestion"). Til hjelp for muskelstyring har disse dyrene også en egen knokkel som menneskene har mistet sett fra primatene. Knokkelen kalles "os penis" eller "baculum", eller på norsk "penisben". For noen moderne mennesker er det blitt en hobby å samle på penisben fra forskjellige dyr, derfor er de blitt en salgsvare, noe som kan sees i tilbudene på auksjonssidene til Ebay og andre. Det er uklart hvorfor akkurat mennesket skulle utvikle både en annen penisstørrelse og en annen ereksjonsmekanisme enn hos primatene. Menneskets penisstørrelse er en utpreget rekord for dyr vi kan sammenligne oss med. Når det gjelder ereksjonsmekanismen så er det påfallende at ingen muskler er i stand til å spennes over et lengre tidsrom, noe som ikke er tilfellet for blodtrykksmekanismen. Det er derfor bare dyr med blodtrykksereksjon som kan ha sykdommen eller situasjonen priapisme. Et penisben mangler også hos dyreartene hestedyr, kengurudyr, harer og kaniner, og hyener.
a> vist i fire trinn fra halvslapp tilstand til stiv. Ereksjon skyldes økt blodtilstrømning til svamplegemet i penis. Blodtilstrømningen utløses vanligvis av seksuell opphisselse.
Synonymer.
Det medisinske uttrykket "ereksjon" kan også kalles "reisning" på norsk. Tilstanden har imidlertid en stor mengde folkelige synonymer, deriblant flere klisjépregede sammenlikninger. Av vanlige norske slanguttrykk for "ereksjon" eller "erigert penis" kan nevnes «benner’n», «bulen i buksa», «flaggstang», «kølle», «morrabrød», «stå», «ståpikk», «ståkuk», «ståer», «reis», "reisning", "harding". En egen seksjon for slanguttrykk for "ereksjon" på forskjellige språk finnes for øvrig på som er en del av Wiktionary. "Morrabrød" betegner en ereksjon idet en mann er i ferd med å våkne opp etter nattesøvn. En slik ereksjon er svært vanlig, særlig blant unge gutter og menn, og kan oppstå etter seksuelle drømmer eller total avslapning under langvarig søvn.


Bobbysocks.
Bobbysocks var en norsk pop-duo bestående av Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson (senere Andreassen).
Begynnelsen.
Bobbysocks var en idé unnfanget av Hanne Krogh tidlig på 80-tallet. Tanken var å ha to soloartister i en duo som hadde klart det også på egen hånd. Musikken skulle være popmusikk inspirert av 1950-tallet, ispedt energi og en dose galskap. Under Knokke-festivalen i Belgia i 1983 møtte Hanne Krogh Sveriges representant Elisabeth Andreassen og da forsto hun hva hun lette etter.
"I don't Wanna Break My Heart".
Sommeren 1984 dro jentene til Silence Studio i Värmland i Sverige og spilte inn sin første LP. Produsent var en ung Lars Kilevold. I tillegg til Andrews Sisters-låter som «Don't bring Lulu», «Shoo Shoo Baby» og «The Booglie Wooglie Piggy», hadde de alliert seg med sørlendingen Rolf Løvland som skrev poplåtene «Radio», «Little by Little» og «I Don't Wanna Break my Heart» (Første single i Norge og Sverige). Rolf Graf hadde også spesialskrevet «Midnight Rocks» til Bobbysocks. Denne ble senere benyttet som vignettmusikk til Dan Børge Akerøs populære TV-program «SenFredag». Rett før jul i 1984 kom Bobbysocks' debut-LP ut, og solgte over 20 000 eksemplarer på få uker.
"La det swinge".
NRK inviterte Rolf Løvland til å lage et bidrag til den norske finalen i Melodi Grand Prix 1985, og med Bobbysocks i tankene skrev han melodien «La det swinge». I finalen møtte Bobbysocks hard konkurranse fra Anita Skorgan som med sin egen melodi «Karma» fikk full støtte fra årets utenlandske fagdommere. Men den norske folkejuryen holdt på «La det swinge», og etter en nervepirrende avstemning ble det til slutt klart at Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson vant og skulle representere Norge i den internasjonale finalen i Göteborg.
Den internasjonale Grand Prix-finalen i Göteborg.
I Göteborg satte den norske delegasjonen hele byen på hodet under finaleuka. Hanne og Elisabeth kjørte rundt i en sjokkrosa Ford Escort med «Bobbysocks»-logoen malt på dørene. Og da de forskjellige land avholdt sine respektive pressekonferanser på diverse hotell, valgte Bobbysocks å legge sin til en McDonalds-restaurant midt i byen!
Lørdag 4. mai opprant, og hele VGs forside viste et bilde av Bobbysocks med tittelen «Vi vil vinne». Ifølge Scanfacts TV-måling så hele 95 % av befolkningen Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson entre scenen med startnummer 13 for å synge «La det swinge» iført rosa paljettjakker. Publikum ga dem kveldens første trampeklapp i retur.
Irland var første land til å stemme, og gav Norge full pott, 12 poeng – Norges aller første 12-poenger noensinne i Melodi Grand Prix. Det stoppet ikke der. Totalt 8 nasjoner gav sine topp-poeng til Bobbysocks, og da resultatet var klart stod Norge for første gang i historien som vinner av Eurovision Song Contest med 123 poeng, godt foran storfavorittene Tyskland, Sverige og Israel.
Norge gikk totalt av skaftet etter denne fantastiske seieren. Da Bobbysocks ankom Svinesund i sin Kabriolet dagen etter finalen, ventet tusenvis av gratulanter. Derfra og videre inn til Oslo ble de møtt av folk med viftende flagg og faner som ønsket jentene velkommen. Hanne og Elisabeth avsluttet dagen med «La det swinge» på balkongen på Grand Hotell foran flere tusen feststemte publikummere.
Swingin' Tour 85.
Den påfølgende sommerturnéen startet i Sykkylven 1. juni der over 10 000 møtte frem for å overvære premieren. I løpet av sommeren satte de publikumsrekorder over hele landet, og over 300 000 nordmenn opplevde jentenes konserter i løpet av juni og juli. I Bergen ble det satt en bortimot uslåelig rekord da over 50 000 personer møtte fram i "Nygårdsparken" til Bobbysocks-konsert. Resten av året turnerte Hanne og Elisabeth i hele Europa, Sovjetunionen og Australia. Debutplaten kom på nytt med «Let it swing» som åpningsspor og ble utgitt over hele verden. I juli fikk Bobbysocks "Peer Gynt-prisen" overrakt under «Peer Gynt-stemnet» på Vinstra. Prisen utdeles hvert år til nordmenn som har gjort spesiell heder for landet sitt i utlandet. Tidligere vinnere er blant annet Grete Waitz, Kronprinsesse Sonja, Anne-Cath. Vestly og Einar Gerhardsen.
"Waiting for the Morning".
Bobbysocks hørte gjennom flere hundre melodier for å finne oppfølgeren til «La det swinge». Til sist fant de «Waiting for the Morning» som ble presentert første gang under Spellemannpris-showet i januar 1986. Samme kveld fikk jentene og Rolf Løvland overrakt juryens hederspris for innsatsen i Göteborg av kronprinsesse Sonja.
«Waiting for the Morning» gikk umiddelbart til topps på hitlistene i Norge og tok seg inn på flere hitlister rundt om i Europa. LP-platen med samme navn kom senere samme vår og solgte over 100 000 bare i Norge.
"Walkin' on Air".
Superprodusenten Bill Maxwell ville gjerne produsere Bobbysocks' tredje LP. Jentene hadde selv kontakt med a-has manager Terry Slater og han satte dem i forbindelse med en del kjente låtskrivere i USA. De dro til California og spilte inn "Walkin' on Air". Platen ble sluppet på sensommeren i 1987 og solgte til gull (50 000) på fire dager, og inneholdt låter som «If I Fall», «I believe in Love» og «Don't Leave Me Here Withouth You».
Etter å ha promotert platen rundt om i Skandinavia, reiste Hanne og Elisabeth tilbake til USA for nye oppdrag. De laget blant annet et lørdagsunderholdningsprogram for NRK der de mellom sangene fra platen møtte utvandrede nordmenn som søkte lykken i Los Angeles.
Dette ble også avslutningen på pop-eventyret Bobbysocks. Hanne og Elisabeth gikk tilbake til sine respektive solo-karrierer, men ble gjenforent for en stor utekonsert da Haugesund by fylte 150 år i 2004. De var også hedersgjester og feiret 20 års-jubileet under den norske Grand Prix-finalen i 2005 sammen med sine døtre Amalie Krogh Sundbø og Anna Andreassen. I 2006 feiret de 50 års jubileet for Eurovision Song Contest i København sammen med de fleste andre internasjonale vinnerne i et spektakulært TV-show.


Emmausprisen.
Emmausprisen er en litterær pris innstiftet av Norsk Forleggersamband og Norsk Bokhandlersamband i 1998. Prisen tildels bøker som "på en fremragende måte formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier". Den består av et diplom og et grafisk blad.
Beste skjønnlitterære bok.
"Prisen deles ikke ut hvert år.


Mandolin.
En mandolin er et strengeinstrument. Gjennom tidene har mandolinens strengeantall variert, men i dag har de aller fleste mandoliner 8 strenger. Disse er plassert sammen i unisont stemte par slik at det dannes 4 strengepar, og disse er stemt i kvinter som en fiolin (GG-DD-AA-EE fra lavest til høyest). Til forskjell fra fiolinen er mandolinens gripebrett utstyrt med bånd som strengene trykkes ned mot for å danne toner, og mandolinen spilles normalt med plekter.
En spesiell variant av mandolinen er hardingmandolinen Hougaard Guitars, som skiller seg fra den vanlige mandolinen omtrent slik hardingfela skiller seg fra den vanlige fiolinen, dvs. i tillegg til overstrenger, har den underliggende resonansstrenger som gir den en spesiell klang.
The Jazz Mandolin Project var en musikkgruppe som inkluderte mandolin som instrument for å spille jazz.


Kalandsvatnet.
Kalandsvatnet er den største innsjøen i Bergen kommune. Den er kjent for sitt rike fugleliv, og en del av vatnet – Kalandsvika i sørøst – ble vernet som naturreservat i 1995.
Osbanens trasé gikk langs sørsiden av Kalandsvatnet, og store deler av denne traseen er i dag gang- og sykkelveg.


Liv Nysted.
Liv Nysted (født 27. august 1949, død 21. mars 2010) var en norsk forfatter og litteraturkritiker. Hun var utdannet ved Forfatterstudiet i Bø.


Trosbekjennelse.
En trosbekjennelse er en tekst som uttrykker de grunnleggende og viktigste sidene ved en
Innenfor kristendommen.
De viktigste kristne trosbekjennelsene er den nikenske, den apostoliske og den athanasianske.
Det finnes også andre kristne trosbekjennelser, som er skrevet for helt spesielle omstendigheter. Eksempler på dette er trosbekjennelser som ble utvekslet mellom Den katolske kirke og Den ortodokse kirke som forsøk på å få slutt på det store skisma.
Islam.
Den islamske trosbekjennelsen, shahadah, er en av islams fem søyler.


Norsk Kjøretøyhistorisk Museum.
Norsk Kjøretøyhistorisk Museum er et norsk museum for vogner, biler og motorsykler. Museet viser utviklingen fra de første sleder og vogner med hjul fram til bilen. Museet ligger sentrum av Lillehammer.


Stanisław Marcin Ulam.
Stanisław Marcin Ulam (født 13. april 1909, død 13. mai 1984) var en polsk-amerikansk matematiker som hjalp til med å utvikle Teller-Ulam design, modellen for hydrogenbomben.
Unge år.
Stanisław Ulam var fra en jødisk familie i Lwów (tysk Lviv), på den tiden en del av Østerrike-Ungarn, senere Polen og nå Ukraina. Ulam tilhørte byens polske majoritet. Hans mentor var Stefan Banach, en ledende polsk matematiker og en av de ledende kreftene ved universitetet i Lwów. Banach var også drivende i oppsvinget i matematikk som Polen hadde i mellomkrigstiden, kjent som «den polske matematikkskolen».
Studier i USA.
Ulam reiste til USA i 1938 på et stipend fra Harvard. Stipendet ble ikke forlenget og Ulam fortsatte med undervisning ved University of Wisconsin og støttet sin bror Adam, som hadde unnsluppet Polen rett før annen verdenskrig brøt ut. Under krigen fikk Ulam en invitasjon av sin venn John von Neumann til å delta i et hemmelig prosjekt i New Mexico. Ulam undersøkte invitasjonen ved å låne en bok om New Mexico på universitetsbiblioteket. På lånekortet sto rekken med tidligere lånere, som samtidig var identisk med alle som nylig hadde forsvunnet fra universitetet. Ulam sluttet seg så til prosjektet, senere kjent som Manhattanprosjektet ved Los Alamos.
Ulams ID kort fra Los Alamos
I Los Alamos foreslo Ulam Monte Carlo-metoden for evaluering av kompliserte matematiske integraler som fremkom i teorien rundt kjernereaksjoner. Det var ukjent for Ulam at Enrico Fermi og andre hadde brukt en tilsvarende metode tidligere. Ulams forslag ledet til en mer systematisk utvikling av Monte Carlo av Von Neumann, Nicholas Metropolis og andre.
Ulam og H-bomben.
Ulam, i samarbeid med C. J. Everett beviste at Edward Tellers første modell for en hydrogenbombe var mangelfull. Ulam arbeidet så videre med en bedre modell. Han var den første som innså at en kunne plassere alle bombens komponenter i kappe. En kunne så plassere en fisjonsbombe i den ene enden, termonukleært materiale i den andre enden, og bruke røntgenstråler fra fisjonsbomben for å komprimere og detonere det kjernefysiske drivstoffet.
Teller motsatte seg først denne ideen, men så etterhvert fordelene og foreslo bruken av en «tennplugg» av plutonium i senter av fusjonsdrivstoffet for å sette igang og forsterke fusjonsreaksjonen. Denne modellen, vanligvis benevnt som en trinnvis strålingsimplosjon har siden vært standardmetoden for å konstruere H-bomber. Selv om metoden ble utviklet uavhengig av den Sovjetiske fysikeren Andrei Sakharov så har den blitt kjent under navnet Teller-Ulam design. Ulam og Teller søkte sammen om et patent på hydrogenbomben.
Sivil forskning.
Ulam var også den som oppfant kjernefysisk puls fremdrift for raketter, og på slutten av sitt liv var det den oppfinnelsen han var mest stolt av.
Ulam var en tidlig tilhenger for bruk av datamaskiner for å gjennomføre matematiske eksperimenter. Hans viktigste bidra her kan ha vært hans andel i «Fermi-Pasta-Ulam experimentet», en tidlig numerisk studie av et dynamisk system.
I ren matematikk var han opptatt av mengdelære, topologi, og ergodisitet. Etter annen verdenskrig gikk han stort sett vekk fra ren matematikk og arbeidet med grenseoverskridende matematikk, for bruk innen biologi og fysikk. I en samtale med von Neumann i 1958 formulerte Ulam grunnlaget for teorien om teknologisk singularitet.
Ulam fikk en stilling ved University of Colorado i 1965. Han fortsatte som konsulent ved Los Alamos og delte sin tid mellom Boulder, Colorado og Santa Fe, New Mexico. Senere begynte han og hans kone å tilbringe vintrene i Florida, hvor han hadde en stilling ved University of Florida. Han døde i Santa Fe den 13. mai 1984.


Løv-Ham Fotball.
Løv-Ham Fotball (stiftet 29. desember 1975) var en fotballklubb fra bydelen Fyllingsdalen i Bergen. Klubben hadde over 600 medlemmer og herrelaget spilte fra 2005 til og med 2011 i første divisjon.
Klubben hadde en historisk god sesong i 2010-sesongen og kvalifiserte seg til kvalifiseringsspillet for en plass i eliteserien etter en fjerdeplass i serien. Den påfølgende sesongen mistet klubben en rekke spillere, blant annet på grunn av økonomiske problemer, og endte på sisteplass. Høsten 2011 ble det vedtatt å slå Løv-Ham og Fyllingen Fotball sammen til en klubb. Den nye klubben fikk FK Fyllingsdalen og sammenslåingen ble satt i verk den 1. januar 2012. Etter dette opphørte både Løv-Ham og Fyllingen som egne klubber.
Løv-Ham hadde et uttalt mål om å utvikle fremtidens toppspillere og satser i stor grad på talentutvikling. Som et ledd i dette arbeidet startet klubben Løveakademiet hvor unge talenter fra en rekke klubber ble samlet for treninger med profesjonelle trenere.
Historie.
Løvåsen borettslag ett av borettslagene som Løv-Ham hadde sitt utspring fra.
Klubben ble til ved en sammenslåing av klubbene Løvåsen og Hamregården den 29. desember 1975. Klubbene hadde sine utspring i to borettslag som ble oppført av BOB i 1971. Her var det to kameratgjenger som spilte løkkefotball, ett lag fra Løvåsen og ett lag fra Hamre borettslag som hadde dannet egne fotballag. Som et naturlig kompromiss ble navnet Løv-Ham valgt.
Opprinnelig var klubben en ren fotballklubb, men man startet tidlig også egne håndball-lag. I 1999 ble fotballen og håndballen adskilt ved at Løv-Ham Håndball ble stiftet.
Klubbens økonomiske situasjon.
De årene Løv-Ham var i første divisjon har de vært blant de svakeste klubbene både økonomisk og organisatorisk. Dårlig økonomi førte blant annet til at stillingen som daglig leder halvveis i 2007-sesongen ble redusert til halv stilling, og senere har administrasjonen blitt ytterligere kuttet. Det er også i stor grad den dårlige økonomien som har gjort at laget har måttet gi slipp på spillere som Knut Walde og Samir Šarić. Klubben har heller ikke vært i stand til å hente eller beholde erfarne spillere, og en rekke spillere har vært lånt inn fra andre klubber, særlig fra Brann.
I 2007 mottok klubben fire millioner kroner de neste tre årene til drift fra Trond Mohn, som også har bidratt til oppgradering av stadion. Klubbens budsjett var i 2009 på 15 millioner, mens det for 2011-sesongen var på ni millioner. Underskuddet for 2010-sesongen var på tre millioner. Dette medførte at klubben tidlig i 2011-sesongen ble trukket ett poeng og at klubben lånte ut den eneste profesjonelle spilleren, Paul Addo, like før sesongstart. Klubben risikerte ytterligere poengtrekk og kunne bli nødt til å trekke laget fra 1. divisjon for å skjerme de aldersbestemte lagene i klubben. I midten av juli 2011 ble det sendt ut permitteringsvarsel til alle spillere og ledere i klubben, som behøvde tre til fire millioner før begynnelsen av august for å unngå konkurs. Klubben unngikk konkurs etter å ha samlet inn nødvendige midler, samt foretatt kostnadskutt. Blant annet ved at spillerne kjørte privatbiler til de fleste gjenstående bortekampene.
Sammenslåing med Fyllingen.
Høsten 2007 ble det iverksatt forhandlinger med Fyllingen Fotball med sikte på å slå sammen fotballavdelingene i de to klubbene. Målet var et budsjett på minimum 15 millioner, en fordobling i forhold til Løv-Hams budsjett i 2007. Hensikten var å skape en organisasjon og et navn som skaper et stabilt toppfotballag, og som på sikt også kunne spille seg opp i Tippeligaen. Forsøket strandet da det ikke ble oppnådd tilstrekkelig flertall på det ekstraordinære årsmøtet i Fyllingen.
Høsten 2011 ble det på nytt forhandlinger om sammenslåing av klubbene. Den 28. september vedtok årsmøtene i begge klubbene sammenslåingen. Den nye klubben har fått navnet FK Fyllingsdalen og sammenslåingen ble satt i verk den 1. januar 2012.
Drakt.
Løv-Hams hjemmedrakter var tradisjonelt horisontalt stripete grønn-hvite, med hvite shorts og grønn-hvite sokker. Denne drakten ble valgt på grunn av at det var den eneste drakten som var tilgjengelig da klubben skulle kjøpe sine første drakter. Sesongen 2008 ble draktene endret til hvit med grønne felt på sidene. Foran sesongen 2009 ble drakten hvit med grønne striper på ermene, samtidig som klubben inngikk et nytt draktsamarbeid med Playmaker. Bortedrakten var fra 2009 helsvart med grønne striper på ermene.
Stadion.
Løv-Ham spilte fra 2008 hjemmekamper på kunstgressbanen Varden Amfi i Fyllingsdalen, før dette hadde de spilt i flere år utenfor bydelen. Før dette hadde klubben spilt hjemmekampene sine på Krohnsminde, ved Danmarks plass. Selv om Krohnsminde ikke oppfylte NFF sine krav til anlegg i første divisjon fikk klubben dispensasjon på grunn av at klubben hadde planer om et nytt anlegg. Opprinnelig var planen å bygge et eget anlegg, Løveparken, men disse planene ble skrinlagt da Trond Mohn bidro til oppgradering av kommunalt eide Varden Amfi slik at Løv-Ham kunne spille kamper der.
På grunn av at arbeidene på Varden Amfi ikke ble ferdig til seriestart, var Løv-Ham nødt til å spille hjemmekampene sine i Vestlandshallen i Åsane halve sesongen 2008. Løv-Ham spilte sin første kamp på den oppgraderte Varden Amfi den 19. juli 2008 mot Sogndal. Kampen ble sendt på tv og endte med 1–0 seier for Sogndal.
Etter utbyggingen og oppgraderingen hadde Varden Amfi en kapasitet på 3 500. Tilskuertallet på hjemmekampene til klubben var lavt; i 2010 var snittet på 407 tilskuere. I 2011 var snittet 155.
Klubben hadde heller ikke eget klubbhus eller anlegg for breddelagene. Etter at Trond Mohn i 2010 gav 27 millioner til klubben for å legge kunstgress på gamle Fyllingsdalen stadion samt bygging av klubbhus, kunne Løv-Ham få et eget anlegg. Dette ble imidlertid ikke realisert før klubbene ble slått sammen.
Sesongen 2005.
a> ble hentet til Løv-Ham midtveis i 2005-sesongen.
I debutsesongen i første divisjon, var Løv-Ham blant kandidatene til nedrykk. Klubben var et ubeskrevet blad i norsk toppfotball, og den var av de klubbene som hadde minst å rutte med. Ved halvspilt sesong lå Løv-Ham da også klubben på en delt sisteplass med kun elleve poeng. Daværende trener Magnus Johansson, som ble hentet til Bryne FK etter sesongen, klarte imidlertid å snu dette. Klubbens angrepsproblemer ble i stor grad løst ved at Ørjan Låstad og Johnny-Mikael Gallefoss ble hentet inn. I siste runde slo Løv-Ham allerede nedrykksklare Alta, samtidig som de fikk hjelp av Sogndal som ved å slå Mandalskameratene sikret Løv-Ham tolvteplass og ny kontrakt. I cupen ble det sorti mot Brann i tredje runde.
Sesongen 2006.
Trond Bjørndal, som hadde vært assistenttrener under Johansson, var sammen med Morten Damhagen Løv-Hams trenere denne sesongen. Oppturen fra andre halvdel av sesongen 2005 fortsatte i første halvdel av 2006, men i høstsesongen stoppet det fullstendig opp for Løv-Ham. Laget raste på tabellen og sikret ellevteplass og fortsatt spill i første divisjon for 2007-sesongen da de utliknet til 2–2 mot serievinner Strømsgodset da det gjenstod syv minutter av sesongen. I cupen ble Løv-Ham slått ut av Aalesunds fotballklubb i tredje runde. Den 9. november ble det klart at Bjørndal og Damhagen sluttet som trenerteam i Løv-Ham. Styret i klubben og trenerne selv ble enige om ikke å forlenge samarbeidet. 12. desember 2006 presenterte klubben Trond Amundsen som ny trener, etter at flere andre navn hadde vært inne i bildet.
Sesongen 2007.
Før sesongen 2007 mistet klubben en rekke spillere, men stallen ble også styrket med flere nye navn, hvorav de viktigste var Kenneth Udjus og Arnaud Monkam, begge utlånt fra Brann, Thomas Gjørtz som var utlånt fra Aalesunds fotballklubb, Samir Šarić og Stian Birkeland. Sesongen begynte dårlig, men etter hvert som resultatene bedret seg, kunne Løv-Ham ta fotballferie på sjetteplass med færrest innslupne mål i hele divisjonen. I løpet av sommeren forsvant Knut Walde til Brann, og høsten ble tyngre for løvene. Plassen i første divisjon ble likevel sikret en runde før slutt, og laget endte på en tolvteplass. I cupen ble det sorti mot Fotballklubben Haugesund i tredje runde.
Sesongen 2008.
a> ble hentet inn foran 2008-sesongen og spilte samtlige kamper denne sesongen.
Før sesongen 2008 styrket Løv-Ham trenerteamet med Tom Mangersnes. I tillegg inngikk klubben et tettere samarbeid med Brann, noe som blant annet resulterte i at Knut Walde kom tilbake til Løv-Ham på utlån fra Brann. Samtidig ble Arnaud Monkam fristilt fra kontrakten med Brann og gikk permanent til Løv-Ham. Andre forsterkninger inkluderte blant annet Kim Deinoff, som erstattet Kenneth Udjus etter returen til Brann, Jon André Røyrane (fra Sandefjord Fotball), Espen Minde (fra Tromsdalen), Efe Prince Ehiorobo (fra Frogn) og de lokale talentene Mats Cato Moldskred (fra Os) og Aleksander Solli (fra Vadmyra Idrettslag). Like før overgangsvinduet stengte, signerte Løv-Ham også den tidligere Tromsø IL-spilleren Stephen Ademolu.
I cupen kom Løv-Ham for første gang til fjerde runde, men tapte 2–5 for Fredrikstad på bortebane. Sesongen startet bra, men dårligere resultater ut over sesongen førte til at laget endte på en tolvteplass, med ett poeng mer enn sesongen før. En medvirkende årsak til denne utviklingen var at toppscorer Samir Šarić forlot klubben halvveis i sesongen uten å bli erstattet. Like før sesongslutt ble tidligere assistenttrener i Brann Espen Steffensen ansatt som sportslig leder i klubben.
Sesongen 2009.
a> var Løv-Hams kaptein i 2009-sesongen.
Også før sesongen 2009 forlot flere spillere klubben. Stephen Ademolu gikk til den litauiske seriemesteren Ekranas, kaptein Stian Birkeland gikk til Frogn, Espen Minde vendte tilbake til Tromsdalen, mens Arnaud Monkam forlot klubben uten å finne seg noen ny klubb og Erik Havnvik la opp. Nye spillere foran sesongen var Sven Vandenbroeck, Kim-Rune Hellesund, Jesse Ohene, Bilal Velija og Paul Addo. I tillegg ble Kevin Durè og Fredrik Haugen hentet opp fra juniorlaget. Låneavtalen på Knut Walde er også fornyet. Kaptein i 2009 var Kristian Vange.
I cupen kom klubben igjen til fjerde runde etter å ha slått 14–13 i straffesparkkonkurranse på bortebane, etter 2–2 etter ordinær tid og ekstraomganger. I fjerde runde møtte Løv-Ham Rosenborg på bortebane og tapte 0–2. I en jevn serie endte klubben på tiendeplass, som var lagets beste plasseringen til da. Like før slutt i siste serierunde lå laget på syvendeplass og ledet 1–2 over Stavanger, men en utligning på overtid av Stavanger gjorde at Løv-Ham falt tre plasser på tabellen.
Toppskårer i 2009 var Cato Hansen som spilte ni kamper for Løv-Ham på lån fra Brann og skåret seks mål.
Sesongen 2010.
a> har vært Løv-Hams kaptein i 2010- og 2011-sesongen.
Etter 2009-sesongen gikk trener Trond Amundsen til nyopprykkede Kongsvinger IL, og ble erstattet av Arne Sandstø. Etter ett år som sportslig leder trakk Espen Steffensen seg fra stillingen.
På grunn av begrenset økonomi måtte Løv-Ham i størst mulig grad gå bort fra heltidsspillere i troppen. Dette innebar at Kim Deinoff og Sven Vandenbroeck forlot klubben foran sesongstart. I tillegg la kapteinen Kristian Vange opp, Knut Walde trappet ned fotballen til fordel for utdanning, Ørjan Låstad returnerte til Åsane og Fredrik Myhre flyttet fra Bergen etter endt utdanning.
Nye spillere foran 2010-sesongen var de tidligere Brann-spillerne Johan Thorbjørnsen, Nicolai Misje og Bjørn Dahl, i tillegg til at Matias Møvik ble lånt fra samme klubb. Andre nye spillere var Mats André Kaland, Amund Myrseth, og Trond-Erik Asbjørnsen. Glimt-spilleren Karl Morten Eek ble også hentet inn foran sesongen på lån.
Myrseth returnerte til Fyllingen etter halvspilt sesong, mens Misje ble lånt ut til samme klubb. I sommerovergangsvinduet ble også Bilal Velija løst fra kontrakten, Marius Solberg gikk til Førde, Mats Cato Moldskred ble solgt til Bryne og Kim Rune Hellesund gikk tilbake til Nest-Sotra.
I sommerovergangsvinduet ble stallen styrket med Moustapha Cissé på lån, Bjarte Haugsdal på lån fra Brann, Harald Aksnes fra Eidsvold Turn, samt Tim André Nilsen og Fredrik Heggeland som ble hentet opp fra egen juniorstall. Høstsesongen var Paul Addo den eneste av spillerne på laget som var heltidsspiller.
Sesongen endte med et historisk godt resultat for Løv-Ham med en fjerdeplass i serien og kvalifiseringsspill om en plass i eliteserien. Løv-Ham møtte Fredrikstad Fotballklubb, som hadde endt på tredjeplass, på bortebane. Kampen endte med 2–0-seier for Fredrikstad. I cupen spilte laget seg igjen frem til fjerde runde, etter å ha slått regjerende mester Aalesund 2–0. I fjerde runde ble det 3–1-tap for Sogndal. Toppskårer denne sesongen ble Sindre Marøy med seksten mål, som var nok til andreplass på toppskårerlisten.
For 2010-sesongen var Erlend Storesund, som egentlig planla å reise til Australia, kaptein for Løv-Ham.
Sesongen 2011.
I forkant av 2011-sesongen måtte klubben kutte ytterligere i budsjettene, særlig i lønnsbudsjettet, som ble kuttet fra seks millioner i 2009 til 2,5 millioner i 2011. Dette ble ytterligere redusert etter at klubbens eneste gjenværende profesjonelle spiller, Paul Addo, ble utlånt til Odd Grenland like før sesongen startet. Like etter sesongstart sa daglig leder opp jobben, etter å ha vært litt over to måneder i stillingen.
Etter 2010-sesongen forsvant flere av de sentrale spillerne i klubben. Fredrik Haugen ble solgt til Brann, Aleksander Solli gikk til Vålerenga, Sindre Marøy la opp, Tim André Nilsen gikk til Fyllingen, Trond-Erik Asbjørnsen gikk tilbake til Askøy og Erlend Johansen gikk til Årdal FK. I tillegg returnerte lånespillerne Karl Morten Eek, Bjarte Haugsdal og Moustapha Cissé til sine klubber.
Nye spillere foran 2011-sesongen var Mats-André Olsen fra Åsane, Christophe Psyché fra Oslo City, Øystein Aksnes fra Arna-Bjørnar, Endre Hansen som også spilte for Løv-Ham fra 2004 til 2007 fra Åsane, Jean Alassane Mendy fra Caen, Max Bjørsvik fra Nest-Sotra og Petter Martinsen fra Fana. Matias Møvik, som hadde vært på utlån fra Brann i 2010-sesongen, signerte ny kontrakt for Løv-Ham. I tillegg ble Anders Næs' lån fra Brann forlenget ut 2011-sesongen og Sverre Økland ble lånt inn fra Aalesund ut vårsesongen.
I løpet av sesongen ble det betydelige omskiftinger både på trener- og spillersiden. Arne Sandstø sluttet som hovedtrener i klubben i mai for å bli trener for Sandefjord Fotball. Assistentrener Tom Mangersnes ble fungerende hovedtrener ut sesongen. David Nielsen fungerte en kort periode som assistenttrener.
I løpet av juli ble klubben enige med Psyché og Mendy om å avslutte kontraktene som ledd i innsparingene i klubben. I tillegg gikk Kevin Durè og Efe Prince Ehiorobo til henholdsvis Fredrikstad og Bryne, samt at Sverre Økland returnerte til Aalesund. Klubben hentet inn én ny spiller til klubben i løpet av sommeren, Marius Brevig på lån fra KFUM Oslo. Samtidig ble en rekke juniorspillere hentet opp til A-laget slik som Jakob Glesnes, Joachim Hatland, Daniel Campos, Fredrik Heggeland, Lars Kallevik og Belsti Dessalegn.
I cupen røk Løv-Ham ut i andre runde mot Åsane etter å ha tapt 8-9 på straffespark. Toppskårer i serien ble Max Bjørsvik med fem mål. Erlend Storesund var kaptein for klubben også i 2011-sesongen.
Klubbens siste kamp noensinne var mot Hønefoss på Varden Amfi. Kampen endte med 2-5 tap og Hønefoss sikret med det seieren i 1. divisjon. Løv-Hams siste mål ble skåret av Petter Martinsen. Klubben endte på sisteplass i divisjonen etter fire seire, fem uavgjort og en målforskjell på 32-71. På grunn av poengtrekket av økonomiske årsaker endte klubben med seksten poeng.
Av spillerne som var i klubben da sesongen ble avsluttet fortsatte Johan Thorbjørnsen, Marius Brevig, Jakob Glesnes, Mats André Kaland, Erlend Storesund, Joachim Hatland, Fredrik Heggeland, Lars Kallevik og Belsti Dessalegn i FK Fyllingsdalen. I tillegg fortsatte Martin Hollund som trener for målvaktene.
Fanklubb.
Selskapsløvene (stiftet 2. desember 2005) var en uavhengig supporterklubb for Løv-Ham fotball. Aktiviteten i klubben var varierende.


Oddmund Hagen.
Oddmund Hagen (født 21. februar 1950 i Snillfjord) er en norsk lektor, forfatter og litteraturkritiker, bosatt i Krødsherad. Han har vært formann i Norsk kulturråds utvalg for vurdering av prosa for innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur.
Hagen får meget god omtale av Øystein Rottem i "Norges Litteraturhistorie".
I 1998 ble Hagen sammen med Akin Düzakin nominert til Brageprisen for billedboka "Over jordet".


Moria.
Moria er i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard navnet på den underjordisk byen, minene, og tunnelnettverket som går gjennom Tåkefjellene. Der skapte, i flere tusen år, et trivelig dverge samfunn den største byen som noensinne har vært kjent. Moria het egentlig Khazad-dûm, men fikk navnet Moria etter at dvergene ble tvunget til å forlate byen på grunn av balrogen. Moria er også kjent som "Den svarte avgrunn", "Den Sorte slukt" og "Phurunargian".
Byen ble grunnlagt av Durin den udødelige lenge før det første tidevervet, i "Stjernenes Tidsalder". Durin våknet ved Gundabad fjellet i Tåkefjellene. Da han reiste sørover kom han til en dal som fikk navnet Dimrenndalen, og i dalen lå en sjø, og i den så Durin en krone som glitret i dypet. Han kalte sjøen Speiltjern eller "Kheled-zarâm", og det forble et ærverdig sted for alle dverger fra alle hus alltid siden. Like ved dette stedet var det Durin begynte å bygge sin by, som ble kalt Khazad-dûm av dvergene og også "Dvergadjup" av menn, "Hadhodrond" av Sindaene, og "Casarrondo" av Noldoene.
Durin den udødelige ble Kong Durin I av Khazad-dûm. Etter hans død ble også noen andre av Khazad-dûms herskere gitt navnet Durin, siden de noen ganger var så like at de ble ansett som reinkarnasjoner, som dvergene trodde kom tilbake til live igjen i noen av hans folk.
I det andre tidevervet skapte dvergene fra Khazad-dûm et godt vennskap mellom seg og de Noldoske alvene fra riket Eregion (som lå like ved deres vestre port) – men dette vennskapet endte i katastrofe etter at Sauron skapte den ene ringen og hele Eregion ble ødelagt og forlatt. Da var Khazad-dûm stengt og Sauron greide ikke å komme inn.
I året 1980 av det tredje tideverv, da dvergene lette og grov etter det mest verdifulle metallet av alle, mithril, grov de for grådig og for dypt og vekket dermed opp det onde og farlige vesenet som fikk navnet Durins bane fra dets søvn. Dette var en ond ånd (en ond ainu) fra eldgamle tider. Denne ånden, i skikkelse av en balrog, kjempet mot dvergene og drepte deres daværende konge, Kong Durin VI av Khazad-dûm. Det følgende året ble også kong Náin I, Durin VIs sønn, drept og dvergene ble tvunget til å flykte fra deres gamle hjem. Etter dette ble riket kjent som Moria, Den Sorte Slukt. Bare for å nevne det, er det ikke sikkert at det var dvergenes feil at denne balrogen ble vekket, siden det det samme året også dukket opp Nazgûlene opp igjen for å tjene sin gamle herre på ny.
Etter en stund begynte Sauron å befolke Moria med sine tilhengere, for det meste troll og orker, og at denne skrekken som hadde drevet dvergene fra stedet faktisk var en av Morgoths balroger. I 2799 av det tredje tidevervet ble slaget av Azanulbizar utkjempet ved og på Morias østport, og dvergene var suksessfulle i å drive vekk Saurons tilhengere, men våget ikke å gå inn i frykt for balrogen. Flere generasjoner senere dro Balin, som hadde vært en del av følget som dor til Erebor sammen med hobbiten Bilbo Lommelun for å gjenvinne Smaugs skatt, ledet en ny gruppe dverger til Moria og gjenåpnet byen. Til å begynne med gikk alt bra, men etter noen år ble dette nye samfunnet angrepet og ødelagt av orker og liknende vesener.
På slutten av det tredje tidevervet, på den tiden som er beskrevet i "Ringenes herre", hadde Moria blitt et mørkt og forbannet sted. I Ringenes herre, da Frodo satte ut fra Kløvendal sammen med Ringens brorskap, hadde de egentlig planlagt å reise over Tåkefjellene. Da de ble stoppet av snøen på fjellet Caradhras, og måtte snu, fant de ut at de ble jaget av ulver og orker, og bestemte seg for å flykte inn i Moria, for så å gå veien under fjellene istedenfor over dem. I Moria fant de en bok som fortalte hvordan det var gått med Balin og hans følge, og de fant Balins grav. Mens de leste i beretningen skrevet av Balin og hans følge ble de angrepet av orker, og måtte straks flykte videre. På veien ut ble de forfulgt, og blant det som forfulgte dem var Durins bane, balrogen. Gandalv kjempet mot balrogen på en smal bro("the bridge of Khazad-dûm"), og greide å ødelegge halve broen slik at balrogen falt ned. I fallet klarte likevel balrogen å dra Gandalv med seg da balrogen fikk pisken sin til å hekte seg rundt Gandalvs legg. Slik falt de begge ned i avgrunnen, som vissnok skulle være bunnløs, under Durins bro. Resten av brorskapet greide å unnslippe orkene og Moria, og løp ned gjennom Dimrenndalen og kom seg til Lothlórien nesten helt uskadde.
Noe som brorskapet ikke visste var at både Gandalv og Balrogen overlevde fallet og at de kjempet en hard kamp fra Morias dyp til de høye toppene over Moria, og i kampen ødela de den øverste delen av den legendariske trappen uten ende og en del av de omliggende fjelltoppene. Gandalv kastet til slutt balrogen nedover fjellsiden, og levde akkurat lenge nok til å se sin motstander dø, men Gandalvs historie var ikke helt ferdig ennå.
Selv om Gandalv hadde felt balrogen og mange av orkene døde i Ringkrigen, forble likevel Moria et sted med mange onde skapninger.
Til tross for dette blir det fortalt at Durin VII gjenskapte et samfunn i Moria, og gjenskapte så mye han kunne av makten som folket der en gang hadde hatt, men mange dverger forble likevel ved Jernhøene, Aglarond, og det gjenskapte riket til Kongen under fjellet i Ensomfjellet. Til tross for dette er det sannsynlig at store deler av Durins folk igjen holt til under Morias fjell i Khazad-dûm, hvis man tenker på dvergenes store kjærlighet til mithril og lengselen deres etter sitt gamle hjem.


Castlethorpe.
Castlethorpe er en landsby i Buckinghamshire, England. Den ligger omkring 5 km nord for Stony Stratford og 7 km vest for Newport Pagnell, og administreres som en del av den enhetlige myndigheten Milton Keynes. Landsbyen ligger helt på grensen til Northamptonshire, som markeres av en liten bekk.
Navnet betyr «slottslandsbyen» ("thorpe" er et gammelengelsk ord for landsby), noe som viser til et slott som ble reist der av godseieren i Hanslope. Landsbyen vokste opp som en bosetning for tjenere og arbeidere ved slottet.
Slottet ble skadet i 1215 i en feide mellom William Mauduit, som eide slottet og angivelig gjorde opprør mot Johan uten land, og Foulkes de Brent som ble sendt av kongen for å stanse opprøret. Mauduit ble sendt vekk, og selv om han kom tilbake for å kreve slottet etter kong Johans død ble slottet revet kort tid senere.


Duroc.
Duroc (D) er en griserase som oppsto i USA omkring 1830. Denne grisen har siden blitt svært populær som avlsgris over store deler av den industrialiserte verden, også i norsk slaktegrisproduksjon, men nesten bare råner benyttes.
Duroc er en rød griserase som opprinnelig stammer fra Jersey red og New York gammel duroc.
Duroc inngår i en rekke blandingsraser, for eksempel i såkalt noroc. Kjøttet fra denne griseblandingen kalles «Edelgris» (Gilde Norsk Kjøtt) og består av 50% norsk landsvin, 25% norsk yorkshire og 25% duroc.


Haradrim.
I Ringenes herre av J.R.R. Tolkien møter man Haradrim som på vestrønt språk betyr "Sørlenning", som var ville og beskrevet som primitive mennesker som kom fra Harad, et stort rike sør i Midgard. I det andre tideverv gjorde noen av Haradrim tributt til Númenor, men i det tredje tideverv sto de under innflytelse fra Sauron og ble en stadig trussel for Gondors sørgrense. Noen av Haradrim ble også regjert av mørke Númenor.
Haradrim var i alminnelighet store og svarte, med svarte hår og mørke øyne. Innbyggerne i det "Yttre Harad" ble besktevet som mørkhudete, med hvite øyne og med rød tunge, som halvtroll. De bar skarlagensrød kledning og gullsmykker, og noen av stammene malte kroppene.
I krig førte de krumsabler og alle mulige andre våpen, og var fryktet på grunn av de mektige krigs Olifantene. Av hobbitene ble de betegnet som "Svartinger", selv om historien om dem og olifantene ble ansett som legender.


De Dion-Bouton.
De Dion-Bouton var et fransk bilmerke fra begynnelsen av 1900-tallet. Firmaet ble stiftet av Albert De Dion og Georges Bouton, som begynte å bygge dampdrevne biler i 1882. Disse bilen brukte et hjuloppheng på bakakselen oppkalt etter De Dion. Dette systemet brukes på noen kjøretøyer fremdeles, for eksempel Mowag Duro.
I 1895 begynte de å produsere bensinbiler med en liten ensylindret motor, kalt "petite voiture". Selskapet begynte snart å produsere motorer for andre selskaper. Til slutt brukte over 150 andre selskaper motorene deres.
I 1900 så var Dion-Bouton den største bilprodusenten i verden. Det året produserte selskapet 400 biler og 3.200 motorer. De var også det første med en masseprodusert V8-motor, en enhet med 35 hestekrefter, i 1910.
Amicale De Dion-Bouton estimerer at det er rundt 1 000 biler av merket igjen i verden.
Bouton er også ansvarlig for å innføre tennpluggen slik vi kjenner den i dag, med gjenget stamme. Han resonnerte at et gnistgap, slik det er på tennpluggen, ville trenge vedlikehold og justering, og laget derfor tennpluggene slik at det var lette å demontere.


Trondheim katolske stift.
For det middelalderske erkebispedømmet se Nidaros erkebispedømme.
Trondheim katolske stift (ofte kalt ved sitt gamle navn, Midt-Norge) er et katolsk prelatur med sete i Trondheim. Det ledes av en biskop, men har egentlig ikke status som bispedømme. Fordi begrepet "prelatur" er fremmed i Norge, valgte man å kalle det et "stift". I praksis regnes det gjerne som et bispedømme. Stiftet dekker fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, og har pr. 8. juni 2009 3 947 registrerte katolikker og menigheter i byene Trondheim, Kristiansund, Levanger, Molde og Ålesund.
Den første organiserte katolske aktivitet i Trondheim etter reformasjonen kom i 1844, da fem katolikker i byen ba om å få besøk av en prest fra Oslo. I 1872 ble den første menigheten opprettet.
I 1931 ble Norge delt i tre katolske jurisdiksjoner, slik at Midt-Norge ble et eget distrikt. Det var et misjonsdistrikt frem til 1935, da det ble et apostolisk prefektur. I 1953 ble det oppgradert til et apostolisk vikariat, og i 1979 til et prelatur.


Alfredo Pacini.
Alfredo Pacini (født 10. februar 1888 i Campannori ved Lucca i Italia, død 23. desember 1967 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet det pavelige diplomati. Han var nuntius i Uruguay og Sveits. Han deltok under Andre Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Pacini, Alfredo
Pacini, Alfredo
Pacini, Alfredo
Pacini, Alfredo


Klaudios Ptolemaios.
Klaudios Ptolemaios (gresk: Κλαύδιος Πτολεμαίος "Klaudios Ptolemaios"; latin: "Claudius Ptolemaeus"), (ca. 90 - 168) var en gresk-romersk borger av Egypt som skrev på gresk. Han var en astronom, geograf og matematiker, og som mange andre lærde i antikken også poet, skjønt kun et enkelt epigram er bevart i "Gresk antologi". hvor han ynket seg over sin egen dødelighet. Han var den som i antikken beskrev det geosentriske verdensbildet mest utfyllende, det kalles derfor også ofte for "det ptolemeiske verdensbilde". Dette synet forble det rådende fram til 1600-tallet.
Han levde i Alexandria under romersk styre, og det er antatt at han ble født i byen Ptolemais Hermiou i den egyptiske provinsen Thebais. Denne teorien, fremmet av Theodore Meliteniotes, kan være riktig, men den er av sen opprinnelse (ca 1360) og har ingen annen bekreftelse. Det er ingen grunn til å anta at han noen gang levde andre steder enn i Alexandria, hvor han døde en gang rundt 168 e.Kr.
Fremste verker.
Klaudios Ptolemaios var forfatter av flere vitenskapelige avhandlinger, minst tre av dem var av vedvarende viktighet for senere islamsk og europeisk vitenskap. Den første var en astronomisk avhandling i dag kjent som "Almagest" (gresk: Ἡ Μεγάλη Σύνταξις, «Den store avhandling», opprinnelig Μαθηματικὴ Σύνταξις, «Matematiske avhandling»). Her framsetter han teorien at nattehimmelen utgjør en perfekt halvkule med jorda i sentrum. Stjernene er festet til ulike sfærer som roterer omkring jorda. Planetene beveger seg i episykler, sirkelformede baner omkring et sentrum; som i sin tur tegner en perfekt sirkel rundt jorda. Han utviklet kompliserte matematiske formler for å forklare de observerte planetbevegelsenes avvik fra teorien. I følge Ptolemaios var jorda i ro. Om den ikke var, ville skyer og fugler forsvinne. Som den vanlige antagelsen i gresk kosmologi skilte også Ptolemaios mellom en ufullkommen og foranderlig verden under månens bane, og en fullkommen og uforanderlig verden fra månens bane og utover. Jorden hadde dermed lavest verdi. Ptolemaios gjorde nye beregninger av avstanden fra jorda til sola og månen. "Almagest" inneholder også en stjernekatalog. Mange av de kjente stjernebildene, som Orion og Løven, har fått sine navn av Ptolemaios.
Den andre var "Geographia" (eller "Geografike hyfegesis") som var en gjennomgående diskusjon av den geografiske kunnskapen i den gresk-romerske verden. Her innfører han mer presise kartprojeksjoner, men nøyaktigheten i kartene hans lider av at han opererte med feil mål på jorddiameteren.
Den tredje var en astrologisk avhandling tidvis kjent på gresk som "Apotelesmatika" (Ἀποτελεσματικά), mer vanlig på gresk "Tetrabiblos" (Τετράβιβλος, «Fire bøker»), og på latin som "Quadripartitum" (eller fire bøker). Her forsøkte han tilpasse horoskopisk astrologi til samtidens aristotelisk fysikk og naturfilosofi. Han skrev også om optikk og musikk. Hans "Harmonika" er en av de viktigste kildene til antikkens musikkteori. "Kanon basileion" er en historisk kronologi fra Nabonassar til Antoninus Pius.
Bakgrunn.
Gravering an en bekronet Klaudios Ptolemaios som blir ledet av musen Astronomi, "Margarita Philosophica" by Gregor Reisch, 1508.
Fornavnet "Klaudios" eller "Claudius" er et romersk navn. Det faktum at han bar det indikerer at han levde under romersk styre i Egypt med de privilegier og politiske rettigheter som hørte til romersk statsborgerskap. Det ville ha vært en egnet skikk om den første i hans familie ble en borger (om han eller stamfar) tok "nomen" fra en romer kalt Claudius som var ansvarlig for å innvilge statsborgerskap. Om, slik som det ofte var, dette var keiseren, ville borgerskap ha blitt gitt mellom 41 e.Kr. og 68 e.Kr. (da Claudius, og deretter Nero, var keisere). Astronomen vil også ha hatt et romersk "praenomen", som i hans tilfelle har forblitt ukjent for ettertiden. Det kan ha vært "Tiberius", som var vanlig blant de familier som ble gitt statsborgerskap av disse keiserne.
"Ptolemaios" (Πτολεμαῖος) er et gresk navn. Det opptrer en eneste gang i gresk mytologi, og er av homerisk form. Det var vanlig i den makedonske adelen på tiden til Aleksander den store, og det var flere med dette navnet i Aleksanders hær, en av dem gjorde seg selv til konge av Egypt i 323 f.Kr.: Ptolemaios I av Egypt. Alle kongene etter ham, fram til Egypt ble en romersk provins i år 30 f.Kr., het også Ptolemaios.
Kanskje for ingen annen grunn enn navnets assosiasjoner, antok den persiske muslimske astronomen fra 800-tallet, Abu Ma'shar at Klaudios Ptolemaios var et medlem av Egypts kongeslekt, og hevdet at de ti kongene i Egypt som fulgte Aleksander den store var kloke «og inkludert Ptolemaios den kloke som skrev boken "Almagest".» Abu Ma'shar nedtegnet forestillingen at et annet medlem av denne kongeslekten «skrev boken om astrologi og tilskrev den til Ptolemaios.» Det er beviselig historisk forvirring fra dette punktet fra Abu Ma'shars følgende bemerkning: «Det er noen ganger sagt at den meget lærde mannen som skrev boken om astrologi også skrev boken "Almagest". Det korrekte svaret er ikke kjent.» Om hans avstamning er det få tilgjengelige bevis, bortsett fra hva som kan bli avledet ut fra hans navn (se over). Imidlertid har moderne forskere referert til Abu Ma’shars redegjørelse som feilaktig. og det er ikke lenger betvilt at astronomen som skrev "Almagest" også skrev "Tetrabiblos" som dens astrologiske motpart.
Bortsett fra at han ble betraktet som et medlem av Alexandrias greske samfunn, er det få detaljer om Ptolemaios' liv som det finnes sikker kunnskap om. Han skrev på gresk og det er kjent at han benyttet seg av babylonsk astronomiske data. Han var en romersk borger, men de fleste forskere betrakter ham som etnisk greker, skjønt en del antyder at han muligens var hellenisert egypter. Han var ofte kjent i senere arabiske kilder som en fra Øvre Egypt, noe som antyder at han hadde sin opprinnelse i sørlige Egypt. Senere arabiske astronomer, geografer, og fysikere refererte til ham ved hans arabiske navn, بطليموس, "Batlaymus".


Mario Nasalli Rocca di Corneliano.
Våpen for kardinal Mario Nasalli Rocca di Corneliano
Mario Nasalli Rocca di Corneliano (født 12. august 1903 i Piacenza i Italia, død 9. januar 1988 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie.
Han var nevø til kardinal Giovanni Battista Nasalli Rocca di Corneliano.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Bjørnedyr.
Bjørnedyr er en leddyrgruppe med veldig små, men allestedsnærværende organismer. Det mest påfallende fellestrekket for denne gruppen er «fordvergelsen», altså den kraftige reduksjonen i kroppsstørrelsen (til 0,1–1,2 mm), som også resulterte i at mange organer ble overflødige og forsvant i evolusjonens løp. Dette gjelder sirkulasjonssystemet, åndedrettsorganer, ekskresjonsorganer, og til og med én av gonadene (kjønnskjertlene, dvs. testikler eller eggstokker) har gått tapt. Fire beinpar er bevart, i tillegg kommer et par med dolker i munnhulen, som regnes som et modifisert beinpar. Den sekundære kroppshulen er kraftig redusert og er begrenset til kun å omslutte kjønnskjertelen.
Det er beskrevet 600 arter i alle miljøer fra dyphavet til høyfjellets isbreer; landlevende arter lever blant løv, i mose osv. og må være omgitt av en vannhinne. De er parasitter eller rovdyr, som lever av enten planteceller eller små dyr (bjørnedyr, hjuldyr, ledd- eller rundormer). En delgruppe av bjørnedyrene (Eutardigrada) er kjent for å kunne forvandle seg til små tønneformede dvalestadier, som tillater dem å overleve de mest utrolige miljøpåkjenningene (hovedsakelig langvarig tørke og sterk kulde). De kan overleve oppvarming til 151°C og nedfrysing til minus 253°C, overleve høy radioaktivitet, vakuum og trykk opp til 6000 atmosfærer i kryptobiosen (dvalen). Dyret kan være i dvale i opp til 10år.
Ifølge noen systemer regnes bjørnedyrene til leddyrene, ifølge andre som «egen» gruppe. Fylogenetiske forskningsresultater tilsier at bjørnedyr er søstergruppen til de "egentlige" leddyrene (dvs. leddyr minus bjørne- og fløyelsdyr). Om man velger å inkludere dem i gruppen Arthropoda (leddyr) eller ikke, er derfor en vilkårlig avgjørelse og biologisk irrelevant.


Delage.
Delage var en fransk produsent av sportsbiler.
i 1905 så stiftet Louis Delage selskapet for å utvikle og produsere biler, og han ansetter Augustin Legros som overingeniør. De første modellen, Type A og Type B, blir produsert med ensylindrede motorer fra De Dion-Bouton.
Under andre verdenskrig så var det opphold i produksjonen, og selskapet ble endelig nedlagt i 1953.
De har produsert over 38 000 biler, hvorav 1 200 har overlevd til i dag.


Fløyelsdyr.
Fløyelsdyr er en liten gruppe leddyr som forekommer i sydlige strøk. I likhet med bjørnedyrene, som er nære slektninger, regnes de ikke med blant de egentlige leddyrene, men er inkludert i gruppen Panarthropoda. De er spesialiserte skapninger hvis stamart tidlig utviklet seg i sin egen retning, og ligner mest på meitemakk med bein, eller på myke tusenbein. Deres anatomi har likevel utviklet seg lite på hundrevis av millioner av år. Utdødde marine arter utviste derimot mer variasjon, og var kledd i både panserplater og pigger, f.eks. "Hallucigenia sparsa". Det er mulig at fløyelsdyrene var de første organismer som utviklet evnen til egentlig gange.
De har fremdeles hudmuskelsekken i behold, et trekk som er gått tapt hos de ekte leddyrene. Kutikulaen er temmelig stiv og lite elastisk, men er tett besatt med tverrfurer, som gjør kroppen smidig og bevegelig. Overflaten inneholder dessuten mengder av små papiller som hver er i besittelse av flere korte sansehår, derav deres fløyelsaktige utseende.
Kutikulaen er så tynn at de er dårlig beskyttet mot væsketap. En forskjell fra leddyrenes stamart er at fløyelsdyr er landlevende. Derfor må de unngå væsketap ved et nattaktivt levesett i fuktige og skyggefulle miljøer, f.eks. i huler og under løv og råtnende trær.
Ved hjelp av oralpapillene spruter fløyelsdyrene lim på byttedyr (små leddyr). Etter at byttedyret er fiksert på denne måten, suger en rund og myk hudfold rundt fløyelsdyrets munnåpning seg fast til offeret for å la munnkrokene arbeide seg gjennom kutikulaen. Fordøyelsessafter sprøytes så inn og det oppløste vevet suges etterhvert ut.
Følehornene befinner seg bak munnåpningen i fosterstadiet, men beveger seg så fremover og forbi munnen senere i utviklingen.
Noen arter legger egg, mens andre føder levende unger via vivipari. De har indre befruktning, både direkte og indirekte. Hos artene med indirekte befruktning avsettes det en sædpakke på hunnen, og hunnens kutikula løses delvis opp hvor den fester seg og gjør den gjennomtrengelig for spermiene. Så snart sædcellene har kommet seg inn i hunnen, svømmer de gjennom hemocoelet hennes til de når frem til eggene og befrukter dem.
Fløyelsdyr kan deles inn i to grupper.
Den ene (Peripatidae) har en pantropisk utbredelse, det vil si langs ekvatoren i både Afrika, Sydøst-Asia og Sør-Amerika.
Den andre (Peripatopsidae) er til dels nokså fargesprakende. De forekommer på Sørhalvkulen i subtropisk og temperert klima.


Ugo Poletti.
Ugo Poletti (født 14. april 1914 i Omegna i bispedømmet Novara i Italia, død 25. februar 1997 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var generalvikar for bispedømmet Roma 1972–1991.
Ugo Poletti trådte i ung alder inn i presteseminaret i Novara. Som prest i bispedømmet ble han etterhvert provikar og deretter generalvikar. I 1958 ble han utnevnt til hjelpebiskop for Novaras biskop Gilla Gremigni, som tidligere hadde vært en av Romas sogneprester. I 1967 ble han erkebiskop av Spoleto, og to år etter ble han kalt til Roma som visegerent for kardinal Angelo Dell'Acqua. I 1972 ble han provikar for bispedømmet.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI, og ble samtidig generalvikar for Roma.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II. Begge disse paver bekreftet ham i embedet som generalvikar for bispedømmet Roma.
I 1985 utnevnte pave Johannes Paul II ham dessuten til president for Den italienske bispekonferanse, et embede han hadde frem til januar 1991.


Edderkoppdyr.
Edderkoppdyr er en stor gruppe med nesten utelukkende terrestriske (landlevende) leddyr.
Delgrupper og slektskap.
Edderkopper utgjør den mest kjente og én av de største delgruppene av edderkoppdyrene.
I antall arter er middene sannsynligvis en enda større gruppe.
I Norge forekommer dessuten vevkjerringer og mosskorpioner.
De resterende delgruppene, hvorav skorpionene er best kjent, er kun kjent fra varme strøk.
Skorpioner ser ut til å være søstergruppen til alle de resterende edderkoppdyrene.
Søstergruppen til edderkoppdyr er dolkhalene.
Havedderkoppene har også vært antatt å være nært beslektet med edderkoppdyr (i så fall som søstergruppe til dolkhaler pluss edderkoppdyr).
Derfor sammenfattes dolkhaler, edderkoppdyr og havedderkopper ofte som edderkoppdyr i vid forstand (Chelicerata).
Men dette er så langt ikke godt nok dokumentert.
Det kan også hende at havedderkoppene ikke er nærmere beslektet med edderkoppdyr enn med andre leddyr.
Det vitenskapelige navnet Arachnida kommer fra Gresk mytologi. Kvinnen Arachne var så flink til å spinne at det gikk til hodet hennes. Hun sa at hun var flinkere til å spinne enn Athene (en gresk gudinne). Da ble Athene så sint at hun forvandlet henne til en edderkopp.
Fellestrekk.
Hos alle edderkoppdyr "i vid forstand" finner man
Antennene («følehorn») som leddyrenes stamart sannsynligvis var utstyrt med, må ha gått tapt i edderkoppdyrenes evolusjon.
Mange av de nevnte egenskapene gjennomgår endringer eller går tapt i enkelte delgrupper.
Systematisk inndeling.
Inndelingen følger. Plasseringen av gruppen havedderkopper (Pycnogonida) innenfor eller utenfor Arachnida er usikker.


Pietro Palazzini.
Pietro Palazzini (født 19. mai 1912 i Piobbico ved Cagli i Italia, død 11. oktober 2000 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer 1980–1988.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Påfugler.
Påfugl er betegnelsen på tre arter av fugler i Asia og Afrika.
De er mest kjent for de enorme fjærene som hannindividene har. Når de føler seg truet eller skal angripe, løfter de opp fjærene. Dette får dem til å se veldig mye større ut. De kan riste med fjærene og lage en høy, skremmende lyd for ytterligere å virke mer truende.
Påfuglen veier opptil 25 kg og halefjærene er ca 1,5 meter lange. Når det ikke er parringssesong mister hannen mesteparten av håra på halen og har for det meste kun noen lange stilker bakerst. Påfuglen får gjennonsnittlig 4 unger. Påfuglen er et flokkdyr, men lever også alene.
Det finnes ikke påfugler i vill tilstand i Norge.


Ranger Able.
Able var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Ranger. Detonasjonen ble utført på Frenchman Flat, i Nevada 27. januar 1951. Bomben var på 1 kilotonn (4,2 terajoule.)


Buster-Jangle Able.
Able var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Buster-Jangle. Detonasjonen ble utført i Nevada 22. oktober 1951. Bomben var på ca. 0,1 kilotonn (420 gigajoule.)


Tumbler-Snapper Able.
Able var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Tumbler-Snapper. Detonasjonen ble utført i Nevada 1. april 1952. Bomben var på 1 kilotonn (4,2 terajoule.)


Afrikakorpset.
Det tyske Afrikakorpset (på tysk Deutsches Afrikakorps, noen ganger forkortet DAK) var en tysk militær ekspedisjonsstyrke under andre verdenskrig som opererte i området Libya, Egypt og Tunisia fra 1941 til 1943. Afrikakorpset ble lenge ledet av generalfeltmarskalk Erwin Rommel før det ble omorganisert og lagt under pansergruppe Afrika. Leder for Afrikakorpset ble da Ludwig Crüwell.
Organisering.
Afrikakorpset ble dannet 19. februar 1941 for å støtte den italienske hæren, som var blitt tvunget til retrett av den britiske 8. armés motoffensiv "Operasjon Compass". Korpset besto i starten kun av 5. panserregiment og noen mindre enheter. Disse utgjorde tilsammen 5. lette divisjon. Senere sluttet 15. panserdivisjon seg til, men det var først etter at Rommel allerede hadde gjenerobret større deler av Cyrenaica. Offisielt var de tyske enhetene underlagt italienske kommandolinjer, selv om Rommel utførte sine offensiver uten autorisering fra italienerne.
1. oktober 1941 ble 5. lette divisjon omdøpt til 21. panserdivisjon, men var fremdeles underlagt Afrikakorpset.
Sommeren 1941 gjorde OKW (den tyske forsvarsoverkommandoen) store forandringer i kommandolinjene til de tyske styrkene i Nord-Afrika ved å etablere pansergruppe Afrika med Rommel som øverstkommanderende. Kommandoen over Afrikakorpset ble gitt til Ludwig Crüwell. Pansergruppen kontrollerte Afrikakorpset og noen mindre tyske enheter og to italienske armékorps. Pansergruppen ble senere omdøpt til Panserarmé Afrika.
Etter nederlaget ved El Alamein og den allierte invasjonen av Nord-Afrika sendte OKW enda flere tyske enheter til Nord-Afrika og opprettet XC armékorps og den nye 5. panserarmé. Panserarmé Afrika ble omdøpt til den 1. italienske armé og havnet under italiensk kommando. Rommel fikk kommandoen over den nye Armégruppe Afrika, som inkluderte både den 1. italienske armé og 5. panserarmé. Restene av Armégruppe Afrika overgav seg 13. mai 1943 i Tunisia.
Navnet.
Afrikakorpsets panser­jeger­avdeling 39 i 1942.
Navnet Afrikakorpset viser egentlig bare til hovedkvarteret og de tilknyttede enheter, og en vanlig feil er å bruke dette navnet på alle tyske enheter i Nord-Afrika før retretten til Tunisia.


Ranger Baker.
Baker var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Ranger. Detonasjonen ble utført på Frenchman Flat i Nevada 27. januar 1951. Bomben var på 8 kilotonn (33,5 terajoule.)


Ranger Baker 2.
Baker 2 var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Ranger. Detonasjonen ble utført på Frenchman Flat i Nevada 2. februar 1951. Bomben var på 8 kilotonn 33,5 terajoule.


Hanslope.
Hanslope er en landsby i Buckinghamshire i England. Den ligger omkring 7 km nordvest for Newport Pagnell og 7 km nord for Stony Stratford, og administreres som en del av den enhetlige myndigheten Milton Keynes.
I "Domesday Book" (1086) omtales den som "Hanslape", et navn den hadde frem til viktoriansk tid. Navnet er av angelsaksisk opphav, og betyr «Hamas skråning» eller «Hamas gjørmete sted». Hama er et angelsaksisk mannsnavn.
Den lokale godsherren bygde på 1100-tallet et slott i utkanten av sognet, og bebeyggelsen omkring dette ble etterhvert en egen landsby, Castlethorpe. Slottsherren, William Mauduit, mistet både slottet og sine eiendommer i Hanslope i 1215, da han skal ha planlagt et opprør mot kong Johan uten land. Etter kongens død ble slottet revet, men han fikk tilbake herregården og en stor eiendom i Hanslope. Han anla en stor park der, som det fortsatt finnes rester av.
I 1239 fikk den status som markedsby ("town"), men mistet denne senere.
Blondeindustrien blomstret i Buckinghamshire i viktoriansk tid, og produksjonen i Hanslope var regnet som en av de beste. De fleste av innbyggerne arbeidet med dette.


Buster-Jangle Baker.
Baker var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Buster-Jangle. Detonasjonen ble utført i Nevada 28. oktober 1951. Bomben var på 3,5 kilotonn (14,7 terajoule.)


Tumbler-Snapper Baker.
Baker var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Tumbler-Snapper. Detonasjonen ble utført i Nevada 15. april 1952. Bomben var på 1 kilotonn 4,2 terajoule.)


Erich Koch-Weser.
Erich Koch-Weser (født 26. februar 1875 i Bremerhaven, død 19. oktober 1944 i Brasil) var en tysk venstreliberal politiker (DDP) og advokat. I 1901 ble han borgermester i Delmenhorst, og i 1913 ble han overborgermester i Kassel. Han var medlem av Riksdagen fra 1919 og ble samtidig innenriksminister (til 1921). Han var også kortvarig Tysklands visekansler i 1920. Koch-Weser tilhørte i tillegg til DDP også Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold. Mellom 1924 og 1930 var han formann for DPP, fra juni 1928 til mai 1929 riksjustisminister. Partiet hans mistet denne posten ved den nye regjeringsdannelsen det året, og han åpnet deretter en advokatpraksis i Berlin sammen med sin sønn.
Erich Koch-Weser var selv protestantisk kristen, men hans mor var jødisk, og han emigrerte derfor etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse i 1933 sammen med sin familie til Brasil. Han kjøpte her en 100 hektar stor kaffeplantasje og grunnla Rolândia, en berømt tysk nybyggerkoloni i området. Han døde under et år før krigens slutt. Kort etter at krigen var over reiste familien Koch-Weser tilbake til Tyskland.
Hans barnebarn Caio Koch-Weser er en SPD-politiker og kjent økonom, som var statssekretær i det tyske finansministeriet fra 1999 til 2005.
Koch-Weser, Erich
Koch-Weser, Erich
Koch-Weser, Erich
Koch-Weser, Erich
Koch-Weser, Erich


Liste over Tysklands justisministre.
Tysklands justisministre er medlemmer av den føderale regjeringen og sjefer for Tysklands justisministerium.
Tysklands delstater har i tillegg sine egne justisministre.
Justisministre, 1918-.
Justisministre


Avisand.
Avisender (fra tysk "Zeitungsente") er en folkelig betegnelse for falske nyhetsmeldinger eller oppdiktede historier på trykk i aviser. Ofte kan slike historier gå verden over på kort tid. En avisand starter gjerne som en fantestrek rettet mot en enkelt avis, hvoretter den kan fortsette i andre. Med moderne telegrambyrå kan en slik avisand spre seg så raskt at det er vanskelig å stanse den. I noen tilfeller vekkes gamle avisender til live via avisenes arkiver, og i noen tilfeller har aprilspøker blitt republisert på grunn av manglende merking.
Etymologi.
Den tyske avishistorikeren Martin Welke var lenge tilhenger av «N.T.-teorien», inntil han kom over en karikaturtegning fra 1849 med tittelen "Der journalistische Eiertanz". Bildet viste en skandalejournalist med alle sine redskaper, og opp fra skuldervesken hans tittet to ender. «Når journalistikken har vært forbundet med disse fuglene så lenge», sier Welke, «betyr det at N.T.-historien bare er nok en avisand».
Også den danske dikteren Christian Richardt (1831 - 1892) bruker ordet «avisand»i sitt humoristiske dikt "Ved Indvielsen af Studenterforenings-Bygningen. (Den 17de April 1863.)": "«(…) Hist knejser Hvalvet, hvor de Ædende skal pejle Kysten af Slaraffenland, hvor stegte Duer komme flyvende, mens en Avis-And kommer lyvende, (…)»"
Kjente større avisender.
Dagbladet hadde i april 2005 en lederartikkel som i indignerte ordelag fortalte om salg av kunstskatter fra Nasjonalgalleriet. Dette var imidlertid en aprilspøk i Klassekampen. Dagen etter kom et dementi i en ny lederartikkel.
På slutten av 2004 ble det «avslørt» at Aylar Lie og Lene Alexandra Øien hadde tilbrakt en het natt med superstjernen Robbie Williams. Se og Hør fulgte opp med å selge fantestreken til The Sun for en halv million kroner. Williams avsluttet spøken offisielt da han tok et oppgjør med de to på NRK.
I 2003 skrev Aftenpostens journalist Anne Hafstad en stor artikkel hvor det ble påstått at menn får bedre helse av å se på kvinnebryster. Tyske forskere skulle ha påvist sammenhengen. Journalisten har tidligere vunnet den prestisjetunge Skup-prisen. Dagbladet meldte senere at en variant av historien var publisert så tidlig som i 1997.
I 2003 hadde TV 2 Nettavisen en artikkel om at store pupper gir høy IQ og refererte forsker Dr. Yvonne Rossdale. Denne personen finnes imidlertid ikke.
Nettavisen var en av mange som i 2004 ble lurt av historien om syv år gamle Andrej. Han skulle være oppfostret av hunder, et slags moderne motstykke til Mowgli fra Jungelboken. Verdens Gang ble så fascinert av historien at de sendte en fotograf til Sibir.
I 2001 gikk flere aviser på en spøk hvor den kjente norske duoen Knutsen & Ludvigsen hadde fått en hit i Asia. Slageren «Dum og Deilig» ble påstått å være innspilt under tittelen «Yuba Yuba».
I 2000 ble rapperen Eminem «drept i en bilulykke». Noen hadde produsert en nettside med en adresse som til forveksling så ut som som den kom fra CNN. Eminem levde i beste velgående mens Aftenposten.no, TV 2 Nettavisen og TV 2 Nyhetene ble de skadelidende.
Rundt juletider pleier det å meldt i Bergens Tidende og Bergensavisen at Bergen går tom for pinnekjøtt.
Det viser seg å være oppspinn, da det noen dager senere blir meldt om butikker som har pinnekjøtt for salg.


Caio Koch-Weser.
Caio Koch-Weser (født 25. juli 1944 i Rolandia, Brasil) er en tysk embedsmann og politiker (SPD). Han var statssekretær i finansministeriet fra 1999 til 2005.
Koch-Weser ble født i Brasil, ettersom hans foreldre og besteforeldre hadde forlatt hjemlandet Tyskland på grunn av sin delvis jødiske herkomst i 1933. Han er barnebarn av Tysklands tidligere visekansler, innenriksminister og justisminister Erich Koch-Weser. Kort etter annen verdenskrigs slutt vendte familien Koch-Weser tilbake til hjemlandet.
Caio Koch-Weser studerte sosialantropologi, sosiologi og historie i Münster, Berlin og Bonn, og avsluttet studiet med hovedfag i sosialøkonomi. Fra 1973 arbeidet han for Verdensbanken, fra 1991 som visepresident og fra 1996 som administrerende direktør. I mai 1999 ble han utnevnt til statssekretær i det tyske finansministeriet. Han var den tyske regjeringens førstevalg til posten som ny sjef for Det internasjonale pengefondet, men USA la ned veto mot ham og den tyske regjeringen valgte isteden konservative Horst Köhler.
I oktober 2005 gjorde han kjent at han etter eget ønske ikke ville fortsette som statssekretær i den nye regjeringen.
Fra januar har han vært viseformann i styret i Deutsche Bank. Han sitter også i styret i Bertelsmann-Stiftung, Verdens økonomiske forum og i den Brusselbaserte tenketanken BRUEGEL.


Castle Bravo.
Castle Bravo var en prøvesprengning av en hydrogenbombe under Operation Castle. Detonasjonen ble utført på Bikiniatollen i Stillehavet 1. mars 1954. Bomben var på 15 megatonn (63 petajoule) og er den største hydrogenbomben som er blitt detonert av USA. Opprinnelig skulle bomben ha eksplodert med 6 megatonn, men en uventet utvikling av energi resulterte i at eksplosjonen ble over dobbelt så kraftig som den var planlagt å bli.
Ett minutt etter detonasjonen nådde den gigantisk atomsoppen 15 000 meter, etter 2 minutter hadde den nådd 30 000 meter. Etter 6 minutter nådde soppskyen toppen, ved 40 000 meter. På bakken etterlot den seg et 1 984 meter bredt og 76 meter dypt krater. Bravo utløste det verste radioaktive nedfallet i amerikansk historie som la seg over store områder og eksponerte en del innbyggere og militært personell på Marshalløyene for stråling. I tillegg ble også mannskapet på en Japansk fiskeskøyte eksponert for strålingen da de hadde klart å komme seg usett inn i karantenesonen rundt nullpunktet.
En av fiskerene døde senere av strålesyke.


Tromsø katolske stift.
Tromsø katolske stift er et katolsk prelatur med sete i Tromsø. Det ledes av en biskop, men har ikke status som bispedømme. Da begrepet "prelatur" er fremmed i Norge valget man å kalle det et stift. I praksis fungerer det som et bispedømme, og er i så fall verdens nordligste. Det omfatter Nordland, Troms, Finnmark og Svalbard.
Det utgjorde først en del av det apostoliske vikariat Sverige, etter at Den katolske kirke ble gjenetablert i Norge i 1843. I 1855 ble det en del av det apostoliske prefektur for Nordpol-områdene, eller Nordpolmisjonen, med sete i Alta. I 1869 ble det innlemmet i det nye prefekturet Norge, som i 1892 ble et vikariat.
Den katolske kirke i Norge ble i 1931 delt i tre distrikter, og Nord-Norge ble da et misjonsdistrikt. I 1944 ble dette oppgradert til et prefektur, i 1955 til vikariat og i 1979 til prelatur.


Antler.
Antler var en prøvesprengning av en atombombe under en britisk operasjon. Detonasjonen ble utført i Maralinga i Australia 14. september 1957. Bomben var på 20 kilotonn. (84 terajoule)


Paul Marie Etienne de Djunkovskij.
Monsignore dr. Paul Marie Etienne de Djunkowskij (født 22. februar 1821 i St. Petersburg i Russland, død 1870) var prefekt for Det apostoliske prefektur for Nordpol-områdene fra 1855 til 1861.
Han ble født i St. Petersburg i Russland, og konverterte fra Den russisk-ortodokse kirke til Den katolske kirke. Han ble presteviet i 1855, og kom til Alta samme år.
Etter å ha forlatt Norge reiste han tilbake til Russland, hvor han før sin død i 1870 reverterte tilbake til Den russisk-ortodokse kirke.
Djunkowskij, Paul Marie Etienne
Djunkowskij, Paul Marie Etienne
Djunkowskij, Paul Marie Etienne
Djunkowskij, Paul Marie Etienne


Åttende armé (Storbritannia).
Den britiske 8. armé var en av de mest kjente militære avdelingene fra andre verdenskrig og kjempet i Nord-Afrika og Italia. Større deler av arméen kom fra samveldestater og britiske kolonier, slik som Australia, Canada New Zealand, India, Rhodesia og Sør-Afrika. Dessuten inkluderte den et stort antall frie franske styrker og polske styrker. Imidlertid ble større deler av det australske bidraget trukket tilbake etter at stillehavskrigen begynte i desember 1941.
Operasjoner i Nord-Afrika.
8. armé ble dannet utfra Western Desert Force i september 1941 og satt under generalløytnant Alan Cunninghams kommando. Den nye arméen kom først i kamp som en samlet avdeling 17. november 1941 da de gikk inn i Libya i et forsøk på å stoppe Rommels fremrykning. Siden arméen mislyktes i å stoppe Rommel fulgte en serie lederbytter, først ble Cunningham erstattet av generalmajor Neil Ritchie. Og senere ble han byttet ut da den britiske øverstkommanderende for Midtøsten general Claude Auchinleck overtok kommandoen av 8. armé selv. Han lykkes i å stoppe Rommel ved det første slaget om El Alamein, men klarte ikke å utnytte denne seieren og ble derfor byttet ut med general Harold Alexander som øverstkommanderende for Midtøsten og general Bernard Montgomery som sjef for 8. armé. Arméen kom på offensiven etter det andre slaget om El Alamein og forfulgte de tysk-italienske styrkene til Tunisia der disse overgav seg.
Operasjoner i Italia og Østerrike.
Arméen deltok i Operasjon Baytown (invasjonen av det italienske fastlandet) og rykket oppover den østlige siden av Italia. På slutten av 1943 ble general Montgomery overflyttet til Storbritannia for å begynne planleggingen av invasjonen i Normandie, han ble etterfulgt av generalløytnant Oliver Leese.
Under stillingskrigen langs den tyske vinterlinjen tidlig i 1944 ble arméen forflyttet til vestkysten for å bistå i den allierte fremrykningen mot Roma. Det var en polsk avdeling fra 8. armé som inntok klosteret under slaget om Monte Cassino.
Etter erobringen av Roma ble 8. armé igjen forflyttet til Adriaterhavskysten. På slutten av sommeren 1944 befant arméen seg igjen foran sterke tyske forsvarsstillinger, denne gangen den gotiske linjen. Denne forsvarslinjen sinket den allierte fremrykningen og det var ikke før våren 1945 at arméen igjen var på offensiven. I mellomtiden ble Leese byttet ut med generalløytnant Richard McCreery.
Under offensiven i 1945 rykket arméen inn i Nord-Italia og Østerrike og tok store mengder fanger. Problemer oppsto mellom allierte styrker og Titos jugoslaviske partisaner. Da disse hadde kommet den 8. armé i forkjøpet til Venezia Giulia og forsøkte å beholde kontrollen over området.
Den 8. armé ble oppløst og gjenopprettet som British Forces in Austria som kontrollerte den britiske okkupasjonssektoren av Østerrike.


Prelat.
En prelat er en kleriker som har en spesiell jurisdiksjon over et område eller en gruppe mennesker. Normalt er en prelat biskop, men han kan også ha lavere rang, spesielt dersom det dreier seg om å styre et område i en overgangsperiode. Ordet kommer fra latin "praeferre", «å foretrekke», noe som sikter til at personen er utvalgt fordi han menes å være kompetent til fylle en spesiell stilling. Uttrykket brukes spesielt innenfor Den katolske kirke, men kan også benyttes innenfor andre kirkesamfunn.
Æresprelat.
En æresprelat er en person som har prelatstittel uten å utøve noen autoritet. I Norge finnes det per 2007 én æresprelat med tittelen monsignore (prelat, dr. juris canonici Torbjørn Olsen, Tromsø, tidligere generalvikar i Trondheim stift og inntil nylig bispedømmeadministrator for Tromsø stift, før Berislav Grgic ble viet til ny biskop i mars 2009).


Personalprelatur.
Et personalprelatur er en jurisdiksjon i den katolske kirke for organiseringen av bestemte ikke-territorielle kirkelige organisasjoner. Ordningen ble innført av andre Vatikankonsil i 1965 som et alternativ til ordener. Personalprelaturets medlemmer er underlagt prelaten som om han var deres stedlige biskop. Prelaten er i sin tur underlagt paven.
Det eneste personalprelaturet er Opus Dei, som fikk denne status i 1982.


Ánir.
Ánir (, dansk: "Åerne"), også kalt Ánirnar, er en bygd midt på vestkysten av Borðoy, en av Norðoyar på Færøyene. Bygda ble grunnlagt i 1840 grunnet et økende behov for mer land å dyrke opp. Ánir ligger i Klaksvíkar kommuna, med kort avstand fra kommunesenteret Klaksvík. Ánir har en moderne havn, som fungerer som en forlengelse av havene i Klaksvík. Siden 3. oktober 2007 har havnen hatt navnet Norðhavnin etter et vedtak i kommunestyret i Klaksvík. 1. januar 2009 hadde Ánir 14 innbyggere.


Tsar Bomba.
Tsar Bomba (russisk: Царь-бомба, «Tsar-bomben») er kallenavnet på hydrogenbomben RDS-220 (kodenavn «Big Ivan» blant utviklerne) — det største og kraftigste kjernefysiske våpen som noensinne er detonert. Bomben ble utviklet av Sovjetunionen, og var opprinnelig designet til en sprengkraft på 100 megatonn TNT (420 petajoule); dette ble imidlertid redusert til halvparten for å begrense mengden radioaktivt nedfall.
Detonasjonen ble utført den 30. oktober 1961 klokken 11:32 over Mitjusjikhabukta atomprøvefelt (Felt C: Sukhoi Nos), nord for Polarsirkelen på den russiske øya Novaja Semlja i Nordishavet. Bomben ble sluppet fra en høyde på 10,5 kilometer, og var designet for å detonere 4 kilometer over jordoverflaten (4,2 kilometer over havflaten) ved hjelp av barometriske sensorer.
Lysglimtet var synlig i en radius av 2 000 kilometer. Ildkulen utviklet seg til å bli 8 km bred i løpet av få sekunder og var så intens at mennesker i en radius av 100 kilometer på bakkenivå kunne fått 3. grads forbrenninger. I en radius av 1 000 kilometer gjorde trykkbølgen skader på vegetasjon og bygninger. Soppskyen steg 64 km til værs.
Bomben veide 27 tonn og var 8 meter lang og 2 meter bred.


Theofrastos.
Theofrastos (egentlig Tyrtamus, født ca. 372 f.Kr. i Eresos på Lesbos, død 287 f.Kr. i Athen) var en gresk vitenskapsmann og pedagog. Han var elev av både Platon og Aristoteles, og etterfulgte sistnevnte som leder for den peripatetiske skolen i Athen. Det var Aristoteles selv som gav ham navnet "Theofrastos", det vil si «gudtaleren» eller «han som han som taler som en gud». Han var en svært avholdt og populær pedagog og leder gjennom over 30 år, og skolen hadde på et tidspunkt over 2000 studenter, deriblant den berømte komediedikteren Menander. Theofrastos arbeidet innenfor de fleste vitenskaper, for en stor del som formidler av andres viten. Da Ptolemaios Soter påbegynte sitt berømte bibliotek i Alexandria, var det Aristoteles' og Theofrastos' bibliotek i Athen som var utgangspunktet hans.
Størst betydning har hans to avhandlinger i botanikk hatt, "Historia plantarum" («Plantenes historie») og "De causis plantarum" («Årsaker til plantevekst»). I mer enn 1500 år var disse bøkene hovedverker innafor botanikken. Begge bøker inneholder nøyaktige observasjoner av plantenes bygning – nesten 500 arter i alt. Han var den første som skrev om bestøvning og plantenes formering. Bøkene inneholder også praktiske opplysninger om kultivering, plantesjukdommer og poding, foruten plantenes medisinske anvendelse.
Sine studier later han til å ha gjort i skolehagen, og han samla også inn andres observasjoner av planter, blant annet fra hjemvendte soldater fra Alexander den stores felttog i Asia. I sine beskrivelser gjorde han bruk av ord fra dagliglivet. Noe av terminologien hans er fortsatt i bruk i botanikken. Carl von Linné kalte Theofrastos for «botanikkens far».


Josemaría Escrivá.
Josemaría Escrivá (født 9. januar 1902, død 26. juni 1975) (egentlig "Josemaría Escrivá de Balaguer y Albas") var en spansk katolsk prest som grunnla organisasjonen Opus Dei.
Han var det ene av seks barn av José og Dolores Escrivá. Han skal ha følt prestekallet første gang da han så sporene en munk lavet i sneen. Etter studier i Logroño og Zaragoza ble han presteviet i Zaragoza den 28. mars 1925. Han dro til Madrid i 1927 for å ta doktorgrad i jus. Den 2. oktober 1928 grunnla han Opus Dei som katolsk legbevegelse. Undertrykkelse av religion og massakrer av prester utført av republikanere under den spanske borgerkrig tvang ham til å skjule seg, selv om han risikerte livet for å virke som prest for troende katolikker. Da borgerkrigen endte i 1939 kunne han omsider gjenoppta sine studier i Madrid, hvor han tok den juridiske doktorgrad.
Prestefellesskapet av det hellige kors, knyttet til Opus Dei, ble grunnlagt i 1943, og Escrivá flyttet til Roma i 1946. Etter å ha tatt doktorgraden i teologi ved Lateranuniversitetet ble han konsultor for to av Vatikanets kongregasjoner og æresmedlem av det pavelige teologiske akademiet. Han ble utnevnt til æresprelat av pave Pius XII og Opus Dei ble offisielt godkjent av paven den 16. juni 1950. Escrivá virket frem til sin død for Opus Dei, og bevegelsen hadde i 1975 60 000 medlemmer av 80 nasjonaliteter.
Han ble kanonisert den 6. oktober 2002 av pave Johannes Paul II. Prosessen frem mot kanonisering ble påbegynt i 1981.
Eksterne lenker.
Josemaría Escriva


Det tredje korstog.
Det tredje korstog var et forsøk på å gjenerobre Det hellige land fra Saladin. Korstoget startet i 1189, og endte med en fredsavtale i 1192.
Fra 1169 styrte Saladin Egypt, og hadde satt seg som mål å drive de kristne vekk fra det østlige Middelhavsområdet. Etter å ha tatt Syria kunne han omringe korsfarerstaten, og 4. juli 1187 seiret han i slaget ved Hattin. Den 2. oktober kapitulerte Jerusalem, og dermed var det bare Antiokia, Tripoli, Tyr og Margat som var under kristen kontroll.
Pave Gregor VIII henvendte seg til kongene av England og Frankrike og ba om hjelp til å gjenerobre de tapte områdene. Henrik II av England og Filip II av Frankrike sluttet fred med hverandre, og begge påla sine undersåtter «Saladin-tiende», en skatt som skulle finansiere et nytt korstog. Men krigen mellom de to landene brøt snart ut igjen, og i tillegg startet Henriks sønn Richard et opprør mot sin far.
Fredrik Barbarossa svarte også på pavens opprop, og tok løftet om å dra på korsferd 27. mars 1188. Han satte ut i 1189 med den første gruppen korsfarere. Den byzantinske keiseren, Isak II Angelus, hadde inngått en hemmelig avtale med Saladin, og utgjorde derfor en fare for Fredrik. De tyske korsfarerne reiste derfor gjennom det byzantinske riket så raskt de kunne, og 18. mai 1189 tok de Iconium, seljukenes hovedstad. 10. juni 1190 fikk den tyske delen av korstoget en brå slutt, da Fredrik druknet i elven Saleph. Selv om hæren hans var større enn Saladins sto den uten en samlende leder, og begynte umiddelbart å bryte sammen. De som ble igjen ble raskt slått av Saladins styrker da de kom frem til Syria.
Richard og Filip på sin side reiste sjøveien, hver for seg, i 1191. Richard stoppet på Kypros, hvor han ble fornærmet av den uavhengige byzantinske herskeren. Innen utgangen av mai hadde han erobret hele øya, som han solgte til Guy av Lusignan, som var nominell konge av Jerusalem.
I mellomtiden hadde Filip ankommet i Tyr, hvor han fant en alliert i Conrad av Montferrat. Conrad krevde tronen i Jerusalem, og ønsket derfor å være den som tok tilbake byen. De beleiret Acre i april 1191, med støtte fra restene av Fredriks styrker. Richard kom etterhvert frem, og tok kommandoen. Et forsøk på å bryte beleiringen mislyktes, og korsfarerne tok byen 12. juli. Dermed brøt det ut en maktkamp mellom de tre kristne lederne; Richard, Filip og Leopold V av Østerrike som kommanderte tyskerne. Leopold ville regnes som likeverdig som de to andre, men Richard fjernet banneret hans fra byen. Filip ble frustrert, og forlot Det hellige land i august 1191.
22. august 1191 henrettet Richard 3000 muslimske fanger i Acre fordi han mente at Saladin ikke overholdt kapitulasjonsbetingelsene. Han bestemte seg så for å ta havnebyen Jaffa, som han trengte for å kunne angripe Jerusalem. Underveis ble han angrepet av Saladin ved Arsuf i september; Richard vant en solid seier.
I januar 1192 var Richard klar til å gå mot Jerusalem, men Saladin hadde i mellomtiden fått forsterkninger og befestet byen. Richard kom innen synsvidde av Jerusalem to ganger, men begge ganger snudde han fordi Saladins styrker var for store. Han klarte dog å slå tilbake et angrep fra store store styrker mot Jaffa den 31. juli.
2. september 1192 inngikk Saladin og Richard en avtale som medførte at Jerusalem fortsatt ville være under muslimsk kontroll, mens at kristne pilegrimmer allikevel ville få besøke byen. Mot slutten av måneden forlot Richard Det hellige land, hvilket markerer slutten på det tredje korstog.
Tyskerne som forble i Det hellige land etter korstoget utgjorde kjernen i det som ble Den tyske orden.
At korsfarerne mislyktes i å ta Jerusalem førte til at det kom et opprop om et fjerde korstog seks år senere.
De viktigste krønikørene for tredje korstog var Ambrosius poeten og Giraldus Cambrensis. En dansk/norsk skildring fra korstoget er "Historien om danenes ferd til Jerusalem", ca 1200.


Theodor von Guérard.
Theodor von Guérard (født 1863, død 1943) var en tysk politiker (Det katolske sentrumspartiet). Han var tysk riksjustisminister fra 1929 til 1930.


Carl von Savigny.
Friedrich Carl von Savigny (født 21. februar 1779 i Frankfurt, død 25. oktober 1861 i Berlin) var en tysk jurist og romantisk rettsteoretiker. Han grunnla den historiske skolen innen rettsvitenskapen, og er også kjent som en betydelig prøyssisk politiker.
Savigny stammet fra en gammel familie fra Lothringen som hadde sitt navn fra borgen Savigny i nærheten av Charmes i Moselområdet. 13 år gammel ble han foreldreløs. Han studerte jus ved universitetet i Marburg fra 1795 under bl.a. Anton Bauer og Friedrich Weiss, den sistnevnte en fremragende kjenner av middelalderens rettsvitenskap. Etter videre studier i Jena, Leipzig, Göttingen og Halle kom han i 1800 tilbake til Marburg, hvor han tok doktorgraden samme år. Han underviste ved dette universitetet som privatdosent, og offentliggjorde 1803 sin berømte avhandling "Das Recht des Besitzes". 1804 giftet han seg med Kunigunde von Brentano, søster av dikteren Clemens von Brentano og Bettina von Arnim. I 1808 ble han professor i romersk sivilrett i Landshut (romerretten var gjeldende rett i Tyskland frem til begynnelsen av 1900-tallet). Han ble bare kortvarig i Landshut, for allerede 1810 fikk han en lærestol i romerrett ved det nylig grunnlagte universitetet i Berlin (Humboldt-universitetet), takket være vennen Wilhelm von Humboldt. Han ble senere også dette universitetets tredje rektor, og var virksom som privatlærer for den prøyssiske kronprins Fredrik Wilhelm i fagene romerrett, prøyssisk rett og strafferett.
I 1814 utkom hans skrift "Vom Beruf unserer Zeit für Gesetzgebung und Rechtswissenschaft", og 1815 grunnla han sammen med Karl Friedrich Eichhorn og Johann Friedrich Ludwig Göschen "Zeitschrift für geschichtliche Rechtswissenschaft", som ble et organ for fagets historiske skole. Samme år utkom første bind av hans monumentale "Geschichte des römischen Rechts im Mittelalter", som først ble avsluttet i 1831. I 1817 ble han som statsråd medlem av det prøyssiske justisministerium, i 1819 medlem av overtribunalet for Rhinprovinsen og i 1820 medlem av kommisjonen for revisjon av den almene landretten for den prøyssiske stat. I 1835 påbegynte han arbeidet med sitt verk "System des heutigen römischen Rechts".
Hans akademiske virksomhet tok slutt i 1842 da han ble utnevnt til storkansler av kong Fredrik Wilhelm IV av Preussen. Med denne tittelen var han prøyssisk minister for revisjon av lovgivningen. Ved utbruddet av marsrevolusjonen i 1848 trådte han tilbake. I 1850 utkom hans verk "Vermischte Schriften" og i 1853 kom "Obligationenrecht" som en utdypelse av "System des heutigen römischen Rechts". Savigny døde 25. oktober 1861 i Berlin. Ved hans bisettelse var kongen tilstede med samtlige prinser. Han grav befant seg i Hedwigskatedralen i Berlin, frem til den i 1875 ble overført til familiegodset Trages ved Hanau i Hessen.
Han var far til politikeren og diplomaten Karl Friedrich von Savigny.


Delaunay-Belleville.
Automobiles Delaunay-Belleville var et fransk bilmerke fra St. Denis sur Seine.
På begynnelsen av 1900-tallet var de blant de mest ettertraktede bilene i verden. Tsar Nikolas II hadde merket som sin favoritt. I 1908 laget firmaet et tsar-modell kalt SMT ("Sa Majeste le Tsar") med en 11,8 liters motor. Den kjente franske anarkisten Jules Bonnot brukte en Delaunay-Belleville for sitt første ran.
De fleste modellene hadde motor med seks sylindre i rekke, med en rund radiator som gjorde dem lett gjenkjennelige. På slutten av 1920-tallet gikk firmaet over til å produsere lastebiler og militære kjøretøy.


Leve Patagonia.
«Leve Patagonia» er et musikkverk av Ketil Bjørnstad utgitt på LP i 1978, senere utgitt igjen på CD. Verket er skrevet som en moderne suite, og tar for seg historien om Hans Jæger og Kristiania-bohemen. Bjørnstad viste allerede den gang en sterk interesse for og kunnskap om bohembevegelsen. Utgivelsen inneholder den lange artikkelen "Om Jæger, bohemen og det som hendte senere", skrevet av Bjørnstad. Hver enkelt sang har også en tilhørende forklaring, som sier noe om dens historiske forankring. Bjørnstad har senere fordypet seg enda mer i dette stoffet, og utgitt fyldige bøker om Oda Lasson i «Oda!» (1983) og Hans Jæger i «Jæger» (2001). «Leve Patagonia» er basert på faktiske hendelser, og Bjørnstad selv karakteriserer verket som «en hyllest til en gruppe mennesker som på ingen måte var feilfrie, men som våget å kjempe for det de trodde på».
«Leve Patagonia» rommer et stort historisk persongalleri, besatt av noen av Skandinavias fremste sangere innen visetradisjonen. Den mest kjente sangen fra «Leve Patagonia» er "Sommernatt ved fjorden".
Leve Patagonia ble innspilt i Rosenborg Studios i Oslo, og utgitt på Polygram records.
Produsent var Svein Erik Børja.
Grafisk formgiver var Bruno Oldani.


De Tomaso.
De Tomaso Modena SpA var en italiensk bilprodusent, kanskje mest kjent for sportsbilen Pantera. Selskapet ble stiftet av argentineren Alejandro de Tomaso i 1959, og ble nedlagt i 2004. Opprinnelig bygget selskapet prototyper og løpsbiler, blant annet en Formel 1-bil for Frank Williams-teamet i 1970.
De Tomaso sportsbiler.
De Tomasos første gatemodell var Vallelunga, introdusert i 1963. Denne midtmotoriserte sportsbilen var utstyrt med en Ford Cortina-motor som leverte 104 hk, og hadde en toppfart på 215 kilometer i timen. Bilen var utstyrt med chassis i aluminium, noe som senere skulle bli De Tomasos tekniske varemerke. Modellen hadde karosseri av glassfiber.
Den første De Tomaso-modellen som ble produsert i et større antall var Mangusta, som ble introdusert i 1966. Dette var også den første bilen som ble utviklet i et samarbeid med Ford, et selskap som hadde stor innflytelse på De Tomaso i denne perioden. Med Mangusta gikk De Tomaso over fra europeiske til amerikanske Ford-motorer, og denne fikk en 4.7-liters V8-motor og karosseri fra Ghia, en italiensk karosserimaker som også var eid av Alejandro de Tomaso. Mangusta var konkurrent til datidens modeller fra Ferrari og Lamborghini, og kunne kalles en ekte italiensk superbil. Omkring 400 eksemplarer ble bygget før produksjonen ble stoppet i 1971.
Mangusta ble etterfulgt av Pantera i 1971. Dette var modellen som skulle gjøre De Tomaso kjent, og var utstyrt med en 5.7-liters Ford V8-motor og karosseri designet av Tom Tjaarda hos Ghia. Gjennom en avtale med Ford solgte De Tomaso Pantera i USA gjennom Fords Lincoln- og Mercury-forhandlere. Mellom 1971 og 1973 ble 6 128 eksemplarer av Pantera produsert i Modena, og ble dermed merkets mest produserte modell noensinne. Oljekrisen i 1973 sørget for at Ford trakk seg ut av avtalen mot slutten av 1973, og dermed var det slutt på salget av Pantera i USA. Etter dette ble Pantera kun produsert i svært lave antall, under 100 eksemplarer i året, for det meste håndbyggede.
I 1980 ble GT5-modellen introdusert. Denne hadde bedre bremser, et mer påkostet interiør, større dekk og et endret karosseri i glassfiber. Produksjonen av GT5 med brede skjermer, og den liknende, smalskjermede GTS-modellen, fortsatte frem til 1985, da GT5-S erstattet GT5. Til tross for at fabrikken har holdt antall produserte biler hemmelig antas det at mindre enn 252 GT5-utgaver forlot samlebåndet. GT5-S var utstyrt med hele støtfangere i stedet for GT5s delte, samt et mindre luftinntak i fronten. Bokstaven «S» i navnet stod for «stål». Bortsett fra dette var GT5-S identisk som GT5. Det antas at mindre enn 183 eksemplarer av GT5-S ble bygget. Samtidig fortsatte produksjonen av GTS-utgaven frem til sent på 1980-tallet. I 1990 ble den nye Pantera 90 Si-utgaven lansert, med en facelift av Marcello Gandini, et nytt understell og ny motor. Kun 38 eksemplarer ble solgt før Pantera gikk ut av produksjon i 1993 for å gjøre plass til den radikale De Tomaso Guarà.
Guarà er De Tomasos siste produksjonsbil, som var i produksjon fra 1993 til 2004, da selskapet ble nedlagt. Den var tilgjengelig i coupé- og cabrioletutgaver og er basert på en løpsbil fra Maserati. Modellen er utstyrt med deler fra Ford og BMW, karosseri i karbonfiber og er, i likhet med alle De Tomaso-modeller med unntak av Pantera, produsert i et svært lite antall.
Tidlig på 2000-tallet var to andre bilmodeller under planlegging, men begge ble forkastet. En toseters cabriolet designet av Marcello Gandini, Biguá ble utviklet fra en konseptbil fra 1996, som igjen hadde blitt utviklet i samarbeid med Qvale, et amerikansk selskap som lenge hadde importert europeiske sportsbiler til USA. Så snart de første Biguà, da omdøpt til Mangusta, begynte å rulle av samlebåndet tok samarbeidet mellom De Tomaso og Qvale slutt, og Qvale tok over produksjonen og gav bilen navnet Qvale Mangusta. Produksjonen ble kortlivet, og Qvales italienske fabrikk ble kjøpt av MG Rover i 2003. Samtidig jobbet De Tomaso med et prosjekt om bygging av terrengbiler i en ny fabrikk sammen med det russiske selskapet UAZ, men også dette strandet. Avtalen ble signert i april 2002 med en plan om å bygge 10 000 biler i året innen 2006, men ingen biler ble bygget og De Tomaso gikk under konkursbehandling i juni 2004. Guarà var fortsatt tilgjengelig for salg i enkelte markeder i 2005 og 2006, men ingen biler ble bygget etter 2004.
De Tomaso luksusbiler.
Til tross for at De Tomaso er mest kjent for sportsbiler med høye ytelser produserte selskapet også luksuscoupéer og sedanmodeller på 1970- og 1980-tallet, om enn i små antall.
Deauville, som ble lansert i 1971, var De Tomasos forsøk på en konkurrent til datidens sedanmodeller fra Jaguar og Mercedes-Benz. Bilen hadde den samme motoren som Pantera, men her frontmontert, og et karosseri designet av Ghia med fire dører som minnet svært om Jaguar XJ6. Til tross for at modellen offisielt var i produksjon fra 1971 til 1985 ble kun omkring 300 eksemplarer bygget, inkludert ett eneste stasjonsvogneksemplar bygget for Alejandro de Tomasos kone, Isabelle Haskell.
I 1972 ble en coupémodell basert på Deauville lansert, Longchamp. Mekanisk sett er Longchamp identisk med Deauville, den har et noe kortere Deauville-chassis og den samme V8-motoren fra Ford.
I 1976 tok Alejandro de Tomaso, med hjelp fra italienske myndigheter, over styringen i Maserati etter at eieren Citroën (igjen nylig overtatt av Peugeot) uttalte at de ikke lenger ville støtte selskapet, som gikk med store tap. Den første «nye» Maserati i De Tomasos eierskap var Kyalami, egentlig en oppdatert Longchamp med Ford-motoren erstattet av en Maserati-bygget 4.2-liters V8. De to bilene, som utvendig var svært like bortsett fra grill og lykter, var i produksjon frem til 1983, da Maserati Kyalami ble erstattet av den helt nye Maserati Biturbo, som var introdusert to år tidligere. Longchamp forble i produksjon frem til 1989. Kun 395 Longchamp Coupé og 14 cabrioletutgaver ble bygget.
Ny oppstart.
De Tomaso gikk konkurs i 2004. Flere ganger gikk det rykter om at selskapet skulle starte opp på nytt, uten at dette skjedde.
I februar 2011 presenterte De Tomaso en ny konseptbil ved navnet SLC Concept. Selskapet sa at de har intensjoner om å serieprodusere bilen fra 2012. De ble opplyst at bilen ville bli avduket på bilmessen i Geneve mars 2011.


Dodge.
Dodge er et amerikansk bilmerke eid av DaimlerChrysler. Det ble startet i 1914, og før 1928 så het merket Dodge Brothers Motor Vehicle Company.
Dodge-brødrene, John og Horace, var med å finansiere starten på bilmerket Ford i 1902, og produserte deler for Ford i begynnelsen. Fra 1914 produserte de personbiler, og fra 1917 produserte de lastebiler, først for den amerikanske hæren, men senere også kommersielt. I 2005 så er 78% av produksjonen pickuper og lastebiler.
I Norge.
Dodge ble lenge markedsført som Chrysler i Norge. Merket var ikke gammelt før det fantes en importør her, allerede i 1916 hadde Aktieselskabet Auto tatt tak i det, og de holdt på frem til 1930.
Nå importeres Dodge av Bertel O. Steen Chrysler Jeep Norge.


Vojens kommune.
Vojens kommune er en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble ved kommune- og regionreformen 2005-07 innlemmet i Haderslev kommune i den nye Region Syddanmark.


Aabenraa kommune (1970–2006).
Aabenraa kommune (tysk: "Apenrade", frisisk: "Apenrua") ligger i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og ble ved Kommunalreformen (2007) slått sammen med kommunene Bov, Lundtoft, Rødekro og Tinglev til den nye Aabenraa kommune i Region Syddanmark. Dens areal er nå på 951 km² og den har 60 044 (2007) innbyggere.
Eksterne lenker.
Åbenrå kommune


Brædstrup kommune.
Brædstrup kommune er en tidligere dansk kommune i Vejle amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men gikk ved regionreformen 2007 inn i nye Horsens kommune i Region Midtjylland.
Det ble den 20. april 2005 holdt folkeavstemning i "Sønder Vissing Sogn" og "Voerladegård Sogn" i Brædstrup kommune om eventuell tilknytning til Skanderborg kommune fra 2007. Sønder Vissing Sogn sluttet seg til Horsens med 368 mot 171 stemmer, mens Voerladegård Sogn valgte Skanderborg med 340 mot 189 stemmer.


Børkop kommune.
Børkop kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble ved kommune- og regionreformen i 2005-07 innlemmet i den nye storkommunen Vejle kommune i Region Syddanmark.
Børkops egen borgermester Leif Skov (Socialdemokratiet) ble ved kommunevalget høsten 2005 valgt til borgermester også for den nye storkommunen.


Forbund.
Forbund er en som oftest landsdekkende organisasjon. Den kan være en sammenslutning av enkeltmedlemmer, foreninger, eller klubber med felles interesse. En sammenslutning av organisasjoner med felles interesse kalles paraplyorganisasjon.
I betydningen "føderasjon" benevnes et forbund av stater som en forbundsstat. Eksempler på slike statsforbund er Russland, Sovjetunionen, Amerikas forente stater, Tsjekkoslovakia, Tyskland og Nigeria.


Padborg.
Padborg (tysk "Pattburg") er en stasjonsby, grenseby og administrasjonssenter i Aabenraa kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. I 2009 hadde byen 4 607 innbyggere.


Blackfoot.
Blackfoot var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Redwing. Detonasjonen ble utført på Enwetak atoll i Stillehavet 11. juni 1956. Bomben var på 8.5 kilotonn (36 terajoule).


Buffalo R1.
Buffalo R1 var en prøvesprengning av en atombombe under en britisk operasjon. Detonasjonen ble utført i Maralinga i Australia 27. september 1956. Bomben var på 15 kilotonn (63 terajoule)


Buffalo R2.
Buffalo R2 var en prøvesprengning av en atombombe under en britisk operasjon. Detonasjonen ble utført i Maralinga i Australia 4. oktober 1956. Bomben var på 1,5 kilotonn (6,3 terajoule).


Buffalo R3.
Buffalo R3 var en prøvesprengning av en atombombe under en britisk operasjon. Detonasjonen ble utført i Maralinga i Australia 11. oktober 1956. Bomben var på 3 kilotonn (12,6 terajoule)


Buffalo R4.
Buffalo R4 var en prøvesprengning av en atombombe under en britisk operasjon. Detonasjonen ble utført i Maralinga i Australia 22. oktober 1956. Bomben var på 10 kilotonn (42 terajoule.)


Plugged!
"Plugged!" er et live-album med Marius Müller og Funhouse, utgitt i 1994 på Sonet. Albumet ble spilt inn på Rockefeller Music Hall 30. oktober 1993.
Sporliste.
Sanger skrevet av Marius Müller, hvis ikke annet er oppgitt.


Joseph Parecattil.
Joseph Parecattil (født 1. april 1912 i Kindagoor i Travancore, død 20. februar 1987 i Cochin) var erkeepark av Ernakulam for katolske troende av syro-malabarisk ritus (også kalt "«kaldeisk-malabarer»") 1956–1984, og en av Den katolske kirkes kardinaler. Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Pietro Parente.
Pietro Parente (født 16. februar 1891 i Castelnuovo Rotaro ved Lucera i Italia, død 29. desember 1986 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Parente, Pietro
Parente, Pietro
Parente, Pietro
Parente, Pietro


Boltzmann.
Boltzmann var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Plumbbob. Detonasjonen ble utført på Nevada Test Site (NTS), Area 7 i USA 28. mai 1957. Bomben var på 12 kilotonn (50 terajoule) og bar et stridshode av typen XW-40.


Egtved kommune.
Egtved kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble ved kommune- og regionreformen i 2005-07 innlemmet i den nye storkommunen Vejle kommune i Region Syddanmark.
Forlikspartiene krevde folkeavstemninger i både Vester Nebel Sogn og Øster Starup Sogn i Egtved, og 19. april 2005 stemte et flertall på 67 % i Vester Nebel for tilslutning til Kolding kommune, mens Øster Starup med et flertall på 61 % valgte Vejle i likhet med resten av Egtved kommune.
Kommunen er internasjonalt kjent for et godt bevart funn av en kvinnegrav, "Egtvedpiken", fra bronsealderen, en gang rundt 1360 f.Kr., og som ble avdekket i 1921. Egtvedpiken blir i dag oppbevart på Det danske Nationalmuseet, men flere minnesmerker markerer det arkeologiske funnet på Egtved, blant annet en minnestein og et lite museum.
Egtved kirke ligger i kommunen.


Fredericia kommune.
Fredericia er en kommune i Region Syddanmark, tidligere Vejle amt, i det østlige Jylland. Motivet i byvåpenet er en løve. Den største by i kommunen er Fredericia. Fredericia kommune ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og hadde i 2004 en befolkning på 48 857, mot 49 260 i 2007. Kommunalreformen i 2007 endret ikke kommunegrensene.
Fredericia er et viktig samferdselsknutepunkt og øst for byen går Lillebæltsbroen over til øyen Fyn, med både vei- og jernbaneforbindelse. I Skærbæk ligger hovedkvarteret til det ledende danske energiselskapet DONG Energy. Her ligger også kraftanlegget Skærbækverket.
Fredericias borgmester er Uffe Steiner Jensen fra Socialdemokraterne. Kommunen har hatt socialdemokratiske borgmestre i 80 år.
Fredericia Kommune vant Dansk Idrætsforbunds pris som " Årets Idrætskommune", i 2006.


Gedved.
Gedved kommune er en tidligere dansk kommune i Vejle amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men gikk ved regionreformen 2007 inn i nye Horsens kommune i Region Midtjylland.


Give kommune.
Give kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble ved kommune- og regionreformen i 2005-07 innlemmet i den nye storkommunen Vejle kommune i Region Syddanmark.
Opmannen for kommune- og regionreformen foreslo 21. april 2005 å avholde folkeavstemning i "Ringive Kirkedistrikt" og "Lindeballe sogn" i Give kommune for å avgjøre om de skulle høre til Billund eller Vejle. Utfallet ble at Ringive og Lindeballe valgte å gå med resten av Give kommune inn i Vejle kommune.


Oak.
Oak var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Hardtack I. Detonasjonen ble utført på Enewetak lagoon i Stillehavet 29. juni 1958. Bomben var på 8,9 megatonn (37 petajoule.) og er den sjette største prøvesprengningen av en atombombe detonert av USA. Bomben bar et stridshode av typen W/Mk-53 og ble detonert på en lekter 2,5 meter over havoverflaten. Den etterlot seg et 1 749 meter bredt og et 62 meter dypt krater.


Nedstrand.
Nedstrand er et tettsted i Tysvær kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Nedstrandsfjorden. Stedet er et turmål med mange fjelltopper og skoger. Den høyeste toppen er Lammanuten som er 630 moh, deretter følger Skrubburdnuten på 591 og Stølanuten på 577 moh.
Nedstrand sogn.
Nedstrand kyrkje ligger i Hinderåvåg, som også er bosted for sognepresten i Nedstrand sogn – som i praksis utgjør gamle Nedstrand kommune.
Historie.
Nedstrand var egen kommune fram til 1964, og hadde ved sammenslåingen da den nye storkommunen Tysvær ble etablert, drøyt 1 000 innbyggere. Fram til 1970-tallet hadde Nedstrand sentrum flere forretninger, foruten lensmannskontor, bakeri, postkontor og bank. Både bankfilialen og postkontoret ble nedlagt på 1990-tallet. Det er fortsatt to landhandlerier i drift i det gamle kommunesenteret, begge tilknyttet Joker-kjeden, i tillegg til legekontor.
Utdanning og helse.
Det er en barne- og ungdomsskole, barnehage og sykehjem i Hinderåvåg, et mindre tettsted ca tre kilometer vest for selve Nedstrand. I Hinderåvåg er det også en dagligvareforretning med Post i Butikk.
Fritidsaktiviteter.
I Hinderåvåg ligger også idrettsanlegget med en stor ballbinge, en grusbane og en stor grasbane. Det er også et bygdehus med svømmebasseng og en innebane. Det blir ofte brukt til fester og turneringer.
Sokna-huset, som ligger rett utenfor Hinderåvåg, blir ofte brukt til ungdomskvelder og LAN (Local Area Network).


Agustín Parrado García.
Agustín Parrado García (født 5. oktober 1872 i Fuensaldaña i Spania, død 8. oktober 1946 i Granada) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Granada 1934–1946. Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Parrado García, Agustin
Parrado García, Agustin
Parrado García, Agustin
Parrado García, Agustin


Hedensted kommune.
Hedensted kommune er en dansk kommune i Region Midtjylland som oppstod ved kommunalreformen i 2007, gjennom sammenslåing av følgende tidligere kommuner
I folkeavstemning 19. april 2005 valgte innbyggerne i "Grejs sogn" å knytte seg til den nye Vejle kommune, mens resten av sognene i Tørring-Uldum gikk med i den nye kommunen Hedensted.
Ved kommunevalget i 2005 ble sosialdemokraten Jørn Juhl Nielsen valgt til leder for sammenslåingskomiteen og ny borgermester for den sammenslåtte kommunen.
Den tidligere kommunen lå i Vejle amt og ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Den hadde et areal på 137,36 km², og en befolkning i 2005 på ialt 16 877 innbyggere.


Giuseppe Paupini.
Giuseppe Paupini (født 25. februar 1907 i Mondavio ved Fano i Italia, død 18. juli 1992 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var bl.a. nuntius i Guatemala/El Salvador og i Colombia, og var storpønitentiar 1973–1984.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Pierre-André-Charles Petit de Julleville.
Pierre-André-Charles Petit de Julleville (født 22. november 1876 i Dijon i Frankrike, død 10. desember 1947 i Rouen) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Rouen 1936–1947.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Petit de Julleville, Pierre-André-Charles
Petit de Julleville, Pierre-André-Charles
Petit de Julleville, Pierre-André-Charles
Petit de Julleville, Pierre-André-Charles


Ramsfjellet.
Ramsfjellet er skogdekt fjell som ligger nord i Sveio. Toppen er ca. 150 moh. Fjellet ligger sør fra Paddeveien, øst fra Mølstre og vest fra Tveitfjellet. Fjellet har to topper, og nedenfor fjellet ligger Furuvatnet. Man kan gå til Ramsfjellet fra mange steder, blant annet stien mellom Tveit og Fjellstad som går forbi fjellet. Det går ikke noen sti direkte til fjellet men stien går nærmest Ramsfjellet man kan komme uten å gå å i terrenget. Man kan komme til fjellet fra Paddeveien, men en må gå i terreng med åser og unngå områder med myrområder.
Man kan også komme til Ramsfjellet fra Mølstre. Det går sti litt av veien, men stien går ikke helt til fjellet. En god del av turen går i naturterreng og man kan greit gå i terrenget og komme til Ramsfjellet fra Mølstre. Det er god utsikt fra Ramsfjellet.


Pashtunistan.
Pashtunistan er det pashto-dominerte området i Afghanistan og Pakistan. Pakistans (og tidligere Britisk Indias) del består av et område fra Chitral (i Nord-Pakistan) til Sibi (i Sørvest-Pakistan). Dette afghanske området blir henvist til som Khyber Pakhtunkhwa, også kjent som «Afghania» ("afghan" er det persiske ordet for pashtoer).
Språket i området er pashto.
Pashtoene er delt av Durand-linjen, en nesten tilfeldig grense mellom Afghanistan og Pakistan. De afghanske pashtoene har siden grensen ble opprettet, kjempet for å forene det pashto-dominerte området i Afghanistan og Pakistan.


Horsens kommune.
Horsens kommune ble dannet ved sammenslåing av Brædstrup kommune, Gedved kommune og Horsens kommune som ledd i kommunal- og regionreformen 2005-07. Horsens Kommune er en del av Region Midtjylland. Administrasjonssenteret er byen Horsens.
Den tidligere Horsens kommune (før 2007) lå i Vejle amt og ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Den hadde et areal på 188,84 km², og et folketall på 58 560 i 2005.
Horsens kommune, med de tre omstridte områdene i kommunalreformen - 1 Sønder Vissing, 2) Voerladegård, 3 Klovborg
Geografi.
I Horsens kommunes nordlige del, sør for Mossø, ligger Danmarks nest høyeste naturlige punkt, Yding Skovhøj (170,77 moh). Et lite stykke vest ligger det høyeste naturlige terrengpunkt, Møllehøj (170,86 moh), og tredje høyeste Ejer Bavnehøj (170,35 moh), begge i nye Skanderborg kommune.
Lokaldemokrati.
Det ble den 20. april 2005 holdt folkeavstemning i "Sønder Vissing Sogn" og "Voerladegård Sogn" i Brædstrup kommune om eventuell tilknytning til Skanderborg kommune fra 2007. Sønder Vissing Sogn sluttet seg til Horsens med 368 mot 171 stemmer, mens Voerladegård Sogn valgte Skanderborg med 340 mot 189 stemmer.
I "Klovborg Sogn" i Nørre-Snede kommune blev det også holdt folkeavstemning, men her valgte borgerne som resten av Nørre-Snede kommune å gå inn i den nye Ikast-Brande kommune.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk Socialdemokraterne flertall i kommunalbestyrelsen (kommunestyret), og tidligere folketingsmedlem og statsråd Jan Trøjborg ble ny borgmester, etter forgjengeren Vagn Ry Nielssen.


Paul-Pierre Philippe.
Paul-Pierre Philippe O.P. (født 16. april 1905 i Paris i Frankrike, død 9. april 1984 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, bl.a. som prefekt for Kongregasjonen for østkirkene 1973–1980.
Han deltok i Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Lawrence Trevor Picachy.
Lawrence Trevor Picachy S.J. (født 7. august 1916 i Darjeeling i Britisk India, død 29. november 1992 i Calcutta) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Calcutta 1969–1986.
Han deltok i Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1976 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Jelling kommune.
Jelling kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble ved kommune- og regionreformen i 2005-07 innlemmet i den nye storkommunen Vejle kommune i Region Syddanmark.
Administrasjonssenteret i Jelling kommune var middelalderebyen Jelling, hvor de danske kongehauger ligger og Jellingsteinene står utenfor Jelling kirke.


Punjab.
Punjab (punjabi: ਪੰਜਾਬ, پنجاب, urdu: پنجاب, hindi: पंजाब), også skrevet "Panjab" (persisk: پنجاب, "panj-āb", «fem vann (elver)», uttales "pandjaab") er en region på begge sider av grensen mellom India og Pakistan.
Tidligere var området en enhet, men er nå splittet mellom de to statene. Den indiske delen dekker (etter utskillelsen av den nye provinsen Haryana på 44 212 km² i 1966) et område på 50 362 km², mens regionen i Pakistan har et areal på 205 344 km². Befolkningen er 24 millioner (2000) i India og ca. 79,4 millioner (2003) i Pakistan.
Navnet "Punjab" betyr «landet med fem elver» og er satt sammen av de persiske ordene "panj" som betyr «fem» og "aab" som betyr «vann». Elvene, som alle ligger i elva Indus' nedslagsfelt, er Beas, Chenab, Jhelum, Ravi og Sutlej. De fem elvene samler seg etterhvert i elva Panjnad (som kommer av "panj" (som ovenfor) og "nadi", som også kan bety «kanal» eller «elv»), som munner ut i Indus nær byen Mithankot.
Punjab, både den indiske og pakistanske delen, er et kornkammer. Sukkerrør, korn, ris og annen mat dyrkes her og de fleste innbyggerne jobber i landbruket.
Det var også her sikh-religionen startet.


Juelsminde kommune.
Juelsminde kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Ved kommunal- og regionreformen 2005-07 ble kommunen innlemmet i den nye Hedensted kommune i Region Midtjylland.


Tveitfjellet.
Tveitfjellet er et fjell i Sveio kommune i Hordaland. Fjellet er 136 meter høyt og på toppen finnes det en antennemast. Det nærmeste tettstedet er Tveit. Litt nordvest for toppen av Tveitfjellet ligger det en høyde kalt Longhammar. Må ikke forvekslest med Tveitefjellet i nærheten av Erve ca en mil øst-sørøst.


François-Xavier Nguyên van Thuân.
François-Xavier Nguyên van Thuân (født 17. april 1928 i Hue i Vietnam, død 16. september 2002 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var nevø til Sør-Vietnams tidligere president Ngo Dinh Diem.
Han var biskop av Nha Trang 1967–1975. Den 24. april 1975, dvs. Én uke før den nordvietnamesiske erobring av byen, ble han utnevnt til koadjutor-erkebiskop av Saigon. Men den kommunistiske regjering ville ikke godta dette, og arresterte ham. Han ble holdt fanget uten rettssak eller dom fra 1975 til 1988, hvorav ni år var i isolasjon. Den 21. november 1988 ble han løslatt, men fikk ikke lov til å reise til sitt erkebispedømme Ho Chi Minh-byen (tidligere Saigon) og var nødt til å residere i erkebispegården i Hanoi.
I 1991 fikk han tillatelse til å reise til Roma, men mens han var ute av landet ble han erklært "persona non grata" av de vietnamesiske myndigheter. Dermed måtte han forbli i Roma. I 1994 ble han formelt løst fra sitt verv som koadjutorbiskop av Ho Chi Minh-byen.
Han ble så utnevnt til visepresident for Det pavelige råd Justitia et Pax i 1994, og var etterpå president for samme pavelige råd 1998–2002. I perioden besøkte han også Norge noen ganger.
Han ble kreert til kardinal i 2001 av pave Johannes Paul II.
I midten av september 2007 åpnet Vatikanet en saligkåringsundersøkelse om ham.


Emmanuel Kiwanuka Nsubuga.
Emmanuel Kiwanuka Nsuguba (født 11. november 1914 i Kisule nær Kampala i Uganda, død 20. april 1991 i Köln i Tyskland) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Kampala 1966–1990.
Han ble kreert til kardinal i 1976 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Kongresspartiet.
Kongresspartiet (hindi:, engelsk:, forkortet INC) er et av de to mest sentrale politiske partiene i India, det andre er Bharatiya Janata Party (BJP). Kongresspartiet er den største demokratiske politiske organisasjonen i verden, og den eldste nåværende politiske organisasjonen i India.
Partiets moderne liberale plattform regnes for å ligge i sentrum-venstre i Indias politiske landskap. Kongresspartiet ble grunnlagt i 1885 av medlemmer av den okkulte bevelgelsen Teosofisk samfunn, og spilte en sentral rolle i Indisk selvstyrekamp, med over 15 millioner medlemmer og over 70 millioner deltakere i kampen mot britisk styre i India. Etter selvstendigheten i 1947 ble partiet landets dominerende politiske parti, ledet for det meste av Nehru-Gandhi familien. Partiet har ledet India i 48 av 60 år siden selvstendigheten.
I nasjonalvalget i 2009 ble Kongresspartiet det største partiet i Lok Sabha, der partiet vant 205 av 543 plasser. Partiet leder en flertallregjering dannet av koalisjonen United Progressive Alliance (UPA), støttet av Venstrefronten.
Før Indias selvstendighet.
Kongresspartiet ble grunnlagt av indiske og britiske medlemmer av Teosofisk samfunn, blant annet skotten A.O. Hume, som tok initiativ til Kongresspartiets første møte i desember 1885, der 72 delegater deltok og Womesh Chandra Bonnerjee ble valgt til første partileder.
I de første 20 årene var INCs mål først og fremst å få flere utdannede indere representert i myndighetene, ikke å kritisere britisk styre. Rundt århundreskiftet økte imidlertid misnøyen med de urettferdige handelsvilkårene, begrensningene som ble satt på indisk industri og bruken av indiske skattepenger til å betale de høyt lønnede britiske embetsmennene i landet.
Fra elitebevegelse til massebevegelse.
Ved delingen av Bengal i 1905 startet Kongresspartiet "swadeshi"-bevegelsen, som benyttet seg av boikott av britiske varer, terrorisme og diplomatisk press. Kongresspartiet var i ferd med å bli en massebevegelse, men i 1907 ble den delt i to fraksjoner – Bal Gangadhar Tilaks mer radikale "Garam dal" og Gopal Krishna Gokhales "Naram dal" som ønsket en mykere linje.
I 1915 vendte Mohandas Gandhi hjem fra Sør-Afrika, og med støtte fra "Naram dal"-fraksjonen ble han leder for Kongresspartiet, og dannet en allianse med den pan-islamittiske Khilafat-bevegelsen. Flere sentrale personer brøt ut fra Kongresspartiet i protest, og noen år senere kollapset Khilafat-bevegelsen.
I desember 1921 ble Mahatma Gandhi leder for Kongresspartiet, som nå fikk et klart mål om "Swaraj" (selvstyre). Bevegelsen ble også omorganisert fra en elitebevegelse til en massebevegelse. Selv om bevegelsen var dominert av hinduer, hadde den medlemmer fra alle landets etniske, religiøse og økonomiske grupper.
Jawaharlal Nehru-perioden 1950–1964.
Etter drapet på Gandhi i 1948, og Sardar Patels bortgang i 1950, sto Jawaharlal Nehru igjen som den naturlige lederen av partiet. Nehru hadde vært en lederskikkelse i selvstendigheteskampen på 1930- og 40-tallet, tilhørte venstrefløyen i partiet, og skal også ha vært Mahatma Gandhis foretrukne kandidat. Det var imidlertid ikke gitt at INC skulle fortsette som politisk parti etter selvstendigheten. Mahatma Gandhi og Sardar Patel skal ha ment at INC hadde nådd sitt mål ved selvstendigheten, og burde vært oppløst etterpå. Samtidig var det uklart hvem som skulle erstatte INC, og i en tid preget av ustabilitet, ikke minst etter den dramatiske delingen av India, ble INC en stabiliserende faktor.
Ved valget i 1951 vant Kongresspartiet 45 % av stemmene og 364 av 489 plasser i parlamentet, og Nehru ble landets første statsminister. Han valgte en sekulær linje og fulgte en nøytral utenrikspolitikk og en demokratisk-sosialistisk økonomisk politikk som styrket den offentlige sektoren, utfordret forretningsklassen, og forbedret vilkårene for religiøse minoriteter og lavere kaster.
Indira Gandhi-perioden 1966–1984.
Etter Nehrus bortgang i 1964, overtok Lal Bahadur Shastri, som selv gikk bort i 1966. Partiet valgte da Nehrus datter, Indira Gandhi, fremfor den mer høyreorienterte, konservative Morarji Desai, som partiets nye leder. Valget førte til en internkonflikt med ledelsen i partiet, som endte med at Indira brøt ut og dannet et nytt parti som ble kjent som «Det nye Kongresspartiet». Indiras parti ble imidlertid anerkjent av Indias valgkommisjon som en fortsettelse av det gamle partiet, mens den gjenværende fraksjonen skiftet navn til Indian National Congress (Organisation), (INC(O)), ledet av Kumarasami Kamaraj. Delingen gikk delvis langs venstre-høyre-skillelinjer. Indira Gandhi fremmet slagord som «Fjern fattigdommen», og ønsket tettere kontakt med Sovjetunionen, mens medlemmene i INC(O) ønsket en mer konservativ linje og ønsket ikke hjelp fra Sovjetunionen. Senere gikk medlemmene i INC(O) inn i Janata-partiet.
Gradvis ble Indira Gandhi en mer autoritær leder, og i 1975 innførte hun en 21 måneder lang unntakstilstand der de fleste opposisjonslederne ble fengslet. Etter at unntaktstilstanden ble hevet i 1977 oppsto nye fraksjoner i partiet, hvor fraksjonen som forble lojal til Indira Gandhi ble kjent som Congress(I), der I sto for Indira. Indira Gandhi mistet makten, men kom tilbake i 1980 og satt fire år til som statsminister før hun ble drept i 1984.
Nyere tid.
Støttemarsj for partiet under valget i 2009.
I årene etter Indira Gandhis bortgang var partiet preget av mange internkonflikter, og flere sentrale personer brøt med partiet. Stabiliteten i partiet ble først gjenopprettet med valget av Sonia Gandhi som partileder i 1998. Partiet gjorde sitt dårligste valg i 1999, men brukte den påfølgende tiden til å bygge opp igjen partiet og bygge allianser med andre partier, og kom sterkt tilbake ved valget i 2004.
Eksterne lenker.
India


Kolding kommune.
Kolding kommune er en dansk kommune i Region Syddanmark, og ligger på det sørøstre Jylland.
Ved kommunalvalget 15. november 2005 ble sosialdemokraten Per Bødker Andersen gjenvalgt som borgermester også for nye Kolding kommune.
Fra 1970 til 2007 var Kolding en kommune i Vejle amt. Den gamle kommunen hadde et areal på 238,64 km², og i 2005 var folketallet 63 583.
Kommunene som bel slått sammen fordelte seg både på gamle Vejle amt og Sønderjyllands amt.
Forlikspartiene krevde folkeavstemninger i både Vester Nebel Sogn og Øster Starup Sogn i Egtved kommune, og 19. april 2005 stemte et flertal på 67 % i Vester Nebel for Kolding, mens Øster Starup med et flertall på 61 % valgte Vejle i likhet med resten av Egtved kommune.
Videre krevde forlikspartiene opprinnelig folkeavstemning i "Bjerring Sogn", "Fjelstrup Sogn" og "Hjerndrup Sogn" i Christiansfeld kommune), mens regionreformens oppmann etter borgerprotester fikk gjennomslag for folkeavstemning i hele kommunen. De tre nevnte sogn valgte tilknytning til Haderslev kommune, mens resten av Christiansfeld valgte Kolding.


Coldplay.
Coldplay er et britisk band som spiller alternativ rock, dannet i London, England i 1998. Gruppen består av vokalist/pianist/gitarist Chris Martin, sologitarist Jonny Buckland, bassist Guy Berryman og trommeslager/multiinstrumentalist Will Champion. Coldplay har solgt over 40 millioner plater på verdensbasis, og er kjent for hitlåter som «Yellow», «The Scientist», «Clocks», «Speed Of Sound», «Fix You» og «Viva La Vida».
Coldplays gjennombrudd kom med singelen «Yellow» fra debutalbumet, "Parachutes" i år 2000 og albumet ble nominert til Mercury Prize. Oppfølgeren, "A Rush Of Blood To The Head" kom i 2002 og ble en stor suksess. Albumet vant diverse priser, blant annet "NME" sin pris for årets album. Bandets neste utgivelse, "X&Y" ble utgitt tre år senere, til omtrent samme respons som forløperen. Coldplays fjerde album, "Viva La Vida Or Death And All His Friends", fra 2008 ble produsert av Brian Eno og fikk særdeles god kritikk, og ble nominert til flere Grammy-priser. Bandets femte album, Mylo Xyloto, ble sluppet ut 24. oktober 2011. Alle Coldplays album har nytt kommersiell suksess.
Dannelse og tidlig karriere (1996-1999).
Medlemmene i bandet møttes først på University College London i september 1996. Chris Martin og Jon Buckland var de første medlemmene i bandet, da de møttes i starten av skoleåret. De brukte resten av året til å planlegge et band; en stund vurderte Martin å forme et *NSYNC-inspirert boyband som skulle kalles «Pectoralz». Etter hvert ble Guy Berryman med, og 8. januar 1998 ble bandet komplett, da Will Champion tok jobben som trommeslager. Multitalentet Champion kunne spille både piano, gitar og bass, og han lærte raskt å spille trommer, til tross for at han aldri hadde spilt instrumentet før. Bandet spilte da under navnet «Starfish», men tok etterhvert navnet Coldplay fra en felles venn, Tim Rice-Oxley (nå pianist og komponist i bandet Keane), som hadde sitt eget band. Ifølge Martin: «[Tim] likte ikke navnet lenger, fordi det var så deprimerende.»
I 1998 spilte Coldplay stort sett små konserter for lokale arrangører. Fordi han ville ha større grad av «kreativ frihet», rekrutterte imidlertid Martin sin barndoms- og studentvenn Phil Harvey til å være manager. Harvey hjalp til med å samle inn penger slik at gruppen kunne spille inn en demo. 18. mai 1998 utkom 500 kopier av "Safety EP". Mesteparten av EP-ene ble gitt til plateselskaper og venner; kun 50 kopier var igjen for offentlig salg. I desember signerte Coldplay en kontrakt med plateselskapet Fierce Panda, etter at grunnleggeren Simon Williams hadde sett bandets konsert den kvelden. Resultatet var EP-en "Brothers And Sisters", som ble spilt inn i løpet av kun fire dager i februar 1999. EP-en ble utgitt i april, og kun 2500 kopier ble trykket. Ryktet deres spredte seg likevel sakte men sikkert i England, hjulpet av regelmessig avspilling på radiokanalen BBC.
Da de var ferdig med sine siste eksamener, skiftet Coldplay plateselskap, og inngikk en kontrakt om fem album med Parlophone våren 1999. Etter å ha vist seg frem for første gang på Glastonbury-festivalen, gikk bandet i studio for å spille inn en tredje EP kalt "The Blue Room". EP-en ble utgitt i oktober i kopier. Innspillingssesjonene for "The Blue Room" var kaotiske. Martin bestemte seg for å kaste Champion ut av bandet, men ombestemte seg senere og tok ham inn i varmen igjen. Martins dårlige samvittighet gjorde at han – trass i at han selv hevder å være avholds fra både alkohol og tobakk – dro på drikkelag. Etter hvert ble bandmedlemmene mer samstemte, og laget et nytt sett med regler for å holde gruppen sammen. Bandet erklærte en én-for-alle/alle-for-én-plan. Coldplay var et demokrati, og inntektene skulle deles likt, slik som i bandene U2 og R.E.M. Bandet skulle sparke alle som brukte kokain. I senere år har Martin spøkt om bandets rene image ved å si at «Dette [å spille musikk] er bedre enn å ta kokain fra en hores rygg! Noe vi ikke gjør!»
Parachutes (1999–2001).
I november 1999 fokuserte Coldplay på sitt debutalbum. Bandet brukte nyåret til å gjøre ferdig sangene «Yellow» og «Everything's Not Lost». De spilte også på NME Carling Premier Tour, som gav nye og fremadstormende band muligheten til å vise seg frem. Etter å ha utgitt tre EP-er uten en eneste hit, fikk de sin første topp 40-singel med «Shiver», som ble utgitt i mars 2000. Singelen kom på en 35. plass på hitlistene, og ga bandet sin første fjernsynsavspilling, på MTV.
Juni 2000 var et høydepunkt i Coldplays karriere. Bandet dro på sin første turné, som inkluderte en vellykket retur til Glastonbury. Enda viktigere var det at bandet gav ut gjennombruddssingelen «Yellow». Låten gikk nesten til topps på hitlistene, med en 4. plass på de engelske hitlistene. Dette gjorde bandet offentlig kjent.
Coldplay utga sitt første album, "Parachutes", i juli 2000. CD-en ble kritikerrost, men fikk samtidig noe kritikk for å være veldig lik musikken til Radiohead i deres «The Bends»- og «OK Computer»-periode. «Yellow» og «Trouble» ble regelmessig spilt på radio på begge sidene av Atlanterhavet. Parlophone forutså opprinnelig et salg på 40 000 kopier, men ved jul hadde allerede 1,6 millioner kopier blitt solgt i England alene. "Parachutes" ble nominert til Mercury Music Prize i september 2000.
Etter å ha oppnådd suksess i Europa, satte bandet kursen for Nord-Amerika. "Parachutes" ble utgitt i november 2000. Bandet dro ut på en klubbturné i De forente stater tidlig i 2001, i tillegg til at de var gjester hos Saturday Night Live, Late Night with Conan O'Brien og The Late Show with David Letterman. "Parachutes" var en beskjeden suksess, og ble gitt Gullalbum-status i de forente stater. Albumet ble kritikerrost, og "Parachutes" vant Grammyprisen for beste alternative musikkalbum på Grammyprisutdelingen i 2002.
Viva La Vida or Death and All His Friends (2008-nåtid).
Coldplays nyeste studioalbum, "Viva la Vida or Death And All His Friends", er produsert av Brian Eno og Markus Dravs. Coldplay la sangen «Violet Hill» ut på hjemmesiden sin tirsdag 29. april 2008 klokken 12:15 engelsk tid. Sangen har vært tilgjengelig én uke etter utgivelse, for gratis nedlasting. Albumet ble lansert 12. juni 2008 i Storbritannia og 17. juni 2008 i USA. Det ble lagt ut for salg i Norge 13. juni 2008.
Singelen «Viva La Vida» fra albumet fikk svært mye radiotid i løpet av 2008 og ble en av de mest spilte sangene på radio det året.
Musikkstil.
Coldplay tidlige materiale hadde mye til felles med musikken til artister som Radiohead, Oasis, Jeff Buckley og Travis. Andre inspirasjonskilder var U2, a-ha, R.E.M., The Smiths, Sparklehorse, The Stone Roses, Tom Waits, The Flaming Lips, Neil Young, Echo and the Bunnymen og nylig Johnny Cash og Kraftwerk. Cash hadde før han døde planlagt å spille inn en sang skrevet av bandet, «Till Kingdom Come», men den ble istedet gitt ut på Coldplays tredje album, "X&Y", og spilles på konsertene under «Twisted Logic»-turneen som en hyllest til Johnny Cash. Når det gjelder Kraftwerk, har de i tillegg til å være inspirert av dem også fått låne riffet fra Kraftwerks «Computer Love» til sin egen låt «Talk». Kraftwerk er kreditert for dette på albumet "X&Y".
Politisk engasjement.
I en reklame/introduksjonsfilm til nye MacBook fra Apple blir likevel sangen Life In Technicolor brukt. Dette har skapt sterke reaksjoner blant tilhengere av Coldplay.


Khyber Pakhtunkhwa.
Khyber Pakhtunkhwa, tidligere Den nordvestlige grenseprovinsen (urdu: śhumāl maġribī sarhadī sūbha شمال مغربی سرحدی صوبہ) er geografisk den minste av Pakistans fire provinser. Administrasjonssenteret er Peshawar. Naboregionene er Afghanistan i vest og nord, de nordlige områdene i Pakistan og Azad Kasjmir i øst. De føderalt styrte stammeområdene ligger som en buffer mellom NVGP og deler av Afghanistan. Punjab og Islamabad hovedstadsterritorium ligger i sør.
Arealet er på 74 521 km². Det største språket er pashto og de fleste innbyggerne er pashtoere.
I løpet av 1950-tallet ble en et mislykket separatistbevegelse støttet av den afghanske regjeringen. Under krigen i Afghanistan på 1980 og 1990-tallet kom mange flyktninger til provinsen og området utgjorde et viktig støttepunkt for samarbeidet mellom Pakistan og USA på den ene siden og den antisovjetiske afghanske mujahedin på den andre siden.
Distrikter.
Det er 24 distrikter i Nordvestlige Grenseprovinsen (NVGP)


Lunderskov kommune.
Lunderskov kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble innlemmet i nye Kolding kommune i Region Syddanmark ved kommune- og regionreformen 2005-07.


Bagram.
Bagrām (også Begram, antikk Kapici eller Kapisa'") er en antikk by 60 km nordvest av Kabul i Afghanistan, nær dagens Charikar. Den ble bygd der Ghorband og Pansjshir-dalene møtes og fungerte som et stoppested på Silkeveien mot Kabul og Bamiyan.
Opprinnelse.
Byen ble ødelagt av Kyros den store, restaurert av Dareios I og gjenbygd og befestet av Aleksander den Store som Aleksandria i Kaukasus. Bagram ble så en av de store byene i det gresk-bactriske kongedømmet. Byens murer ble bygd av murstein og styrket med tårn i hjørnene.
I dag.
Som så mange andre historiske steder i Afghanistan har Bagram blitt røvet for gamle gjenstander i løpet av årene som fulgte styrtingen av kommunistregimet.
Flybase og fangeleir.
I dag ligger den strategiske Bagram flybase her. Amerikansk luftaktivitet foregår herfra.
På flybasen ligger også hovedleiren i Afghanistan for fanger tatt under krigen mot terror,
"Bagram Theater Internment Facility" (tidligere "Bagram Collection Point", også kjent som "Salt Pit".)
I 2005 offentliggjorde The New York Times en intern militær rapport som viser grov bruk av tortur i fangeleiren, blant annet at flere fanger har blitt slått til døde. Rapporten utdyper og bekrefter en tidligere uttalelse fra US.Army.
I henhold til artikler publisert i The New York Times hevder både fanger som har blitt holdt begge steder og amerikanske militære talsmenn at forholdene i leiren er verre enn på Guantanamo.
Amnesty International har også annklaget USA for bruk av tortur i leiren.


Karpatene.
Karpatene (rumensk "Carpaţi", polsk, tsjekkisk og slovakisk "Karpaty", ukrainsk "Карпати", tysk "Karpaten", serbisk "Karpati", ungarsk "Kárpátok") er etter Alpene Europas største fjellkjede. I vest starter fjellkjeden nær Bratislava ved Donau og strekker seg i en 1 500 km lang bue gjennom Slovakia, Polen, Ukraina og Romania. Høyeste fjell er 2 655 meter og ligger i slovakisk del av Tatrafjellene. Denne fjellkjeden ble dannet på samme tid som Alpene. Tatrafjellene er den mest kjente delen av Karpatene.


Nørre-Snede.
Nørre-Snede kommune er en tidligere dansk kommune i Vejle amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Ved regionreformen 2005-2007 ble kommunen innlemmet i den nye Ikast-Brande kommune i Region Midtjylland.
I "Klovborg sogn" i ble det holdt folkeavstemning 24. mai 2005 om en mulig inntreden i den nye Horsens kommune, men flertallet fulgte sin kommune inn i Ikast-Brande kommune.


Shinwari.
Shinwari er en etnisk stamme i Afghanistan. Shinwaristammen lever også i de føderalt styrte stammeområdene i Pakistan, men det er ikke lenger noen faktiske politiske forbindelser mellom shinwariene i de to landene. Det er imidlertid god forbindelse mellom "familiene" på begge sider av grensen, som de kan passere uten visum eller papirer.
Shinwari teller vel 150 000 mennesker som bor i karrige fjellområder i små landsbyer. Stammelederen heter Haji Mohammad Gulab og bor i Landi Kotal i Pakistan, bare en kilometer fra grensen til Afghanistan.
Kjente shinwari.
En av de største dikterne i pashto-språket var Amir Hamza Shinwari, også kjent som «Hamza Baba» og «Ghazalenes far».


Tørring-Uldum kommune.
Tørring-Uldum kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Ved kommunal- og regionreformen 2005-07 ble kommunen innlemmet i den nye Hedensted kommune i Region Midtjylland, med unntak av "Grejs sogn" som etter folkeavstemning i april 2005 tilfalt den nye Vejle kommune. Hele 72 % stemte for å bli sammenslått med nye Vejle kommune i stedet for Hedensted kommune.


Arcadio María Larraona.
Arcadio Maria Larraona C.M.F. (født 13. november 1887 i Oteiza de la Solana ved Pamplona i Spania, død 7. mai 1973 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var storpønitentiar 1961–1962, og prefekt for Kongregasjonen for ritene 1962–1968.
Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII.
Han deltok i konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Larraona, Arcadio Maria
Larraona, Arcadio Maria
Larraona, Arcadio Maria
Larraona, Arcadio Maria
Larraona, Arcadio Maria


Narciso Jubany Arnau.
Narciso Jubany Arnau eller katalansk Narcís Jubany Arnau (født 13. august 1913 i Santa Coloma de Farnés ved Girona i Spania, død 26. desember 1996 i Barcelona) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Barcelona 1971–1990.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978, som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978, som valgte pave Johannes Paul II.


Vamdrup kommune.
Vamdrup kommune er en tidligere kommune i Vejle amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble innlemmet i nye Kolding kommune i Region Syddanmark ved kommune- og regionreformen 2005-07.


Manuel Arce y Ochotorena.
Manuel Arce y Ochotorena (født 18. august 1879 i Ororbis ved Pamplona i Spania, død 16. september 1948 i Tarragona) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Tarragona 1944–1948.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Arce Ochotorena, Manuel
Arce Ochotorena, Manuel
Arce Ochotorena, Manuel
Arce Ochotorena, Manuel


Vicente Casanova y Marzol.
Vicente Casanova y Marzol (født 16. april 1854 i Borja ved Tarazona i Spania, død 23. oktober 1930 i Zaragoza) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Granada 1925–1930.
Han ble kreert til kardinal i 1925 av pave Pius XI.
Casanova Marzol, Vicente
Casanova Marzol, Vicente
Casanova Marzol, Vicente
Casanova Marzol, Vicente


Mandeanisme.
Mandeanisme (mandeisk: מנדעיותא "Mandaʻiūtā‎"; arabisk: مندائية‎ "Mandāʼīyah/Mandāʾiyyah"; persisk: مندائیان‎ "Mandâ'iyân") er en gnostiske religion (arameiske "manda" betyr «kunnskap», det samme gjør greske "gnosis") med et sterkt dualistisk verdenssyn.
Dets tilhengere ærer bibelske Adam, Abel, Set, Enosj, Noah, Sem, Aram innenfor den gammeltestamentlige og jødiske tradisjonen, og særlig Johannes Døperen fra den nytestamentlige og kristne tradisjonen, men avviste samtidig Jesus Kristus og den øvrige kristne tradisjonen. Tilhengerne er tidvis identifisert med «sabianere» og den sabianske religion som er nevnt "Koranen", men sabianernes historiske opphav er uklar og obskur.
Historie.
I henhold til de fleste forskere utvandret mandaerne fra sørlige Levanten til Mesopotamia i det første århundrene e.Kr. og er av før-arabisk og av før-islamsk opprinnelse. De er semitter og snakket en dialekt av østlig arameisk kjent som mandeisk. Det er mulig at de var beslektet med «nabateere av Irak» som var hedenske, det vil si arameisktalende innfødte før-arabiske og før-islamske beboere fra sørlige Irak.
Mandaerne synes å ha bosatt seg i Mesopotamia, men religionen har blitt praktisert hovedsakelig rundt nedre Karun, Eufrat og Tigris, og elvene som omgir vannvegene Shatt-al-Arab, deler av sørlige Irak og provinsen Khuzestan i Iran. Det er antatt at det er mellom 60 000 og 70 000 mandaere verden over, og fram til Irak-krigen som begynte i 2003, levde bortimot alle i Irak. Mange av disse irakerne har siden flyktet fra landet (som også andre irakere har gjort) på grunn av den sekteriske volden fra muslimske ekstremister. De fleste mandaere fra Irak har søkt tilflukt i Iran hos sine åndsfrender der. Andre har dratt til det kurdiske selvstyreområdet i Nord-irak, der sikkerheten for minoriteter er bedre. Det har vært en mindre tilstrømning til Syria og Jordan, og mindre samfunn i Sverige, Australia, USA og andre vestlige land.
Mandaerne har forholdt seg adskilte og meget privat. Omtaler av dem og deres religion har hovedsakelig kommet fra fremmede, særskilt fra orientalske studier, som blant annet den tyske orientalisten Julius Heinrich Petermann, Nicolas Siouffi, en kurdisk yezidi og senere fransk borger, og særlig den britiske antropologen E. S. Drower.
Trossystem.
Mandeanisme, som religionen til mandaerne, er basert mer på en felles arv enn noen form av religiøse trosbekjennelser og doktriner (bok). En grunnleggende veiledning i mandeanismens teologi finnes ikke. Den mandeanistiske litteratur, som er ganske stor, dekker emner som eksatologi (læren om de siste ting), Guds viten, og livet etter døden, men kun i et usystematisk vis, og bortsett fra prestene, er kun kjent av noen få lekfolk.
Grunnleggende prinsipper.
I henhold til E.S. Drower består mandeanisme av ni trekk, som opptrer i ulike former i også andre gnostiske sekter.
Tilhengerne tror på ekteskapet og å avle barn, og viktigheten av å føre et etisk og moralsk liv i denne verden, og prioritere familielivet. Således praktiserer de verken sølibat eller askese, men avstår fra sterke drikker (alkohol) og rødt kjøtt.


Eustaquio Ilundain y Esteban.
Eustaquio Ilundain y Esteban (født 20. september 1862 i Pamplona i Spania, død 10. august 1937 i Sevilla) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sevilla 1920–1937.
Han ble kreert til kardinal i 1925 av pave Pius XI.
Ilundain Esteban, Eustaquio
Ilundain Esteban, Eustaquio
Ilundain Esteban, Eustaquio
Ilundain Esteban, Eustaquio


Dvergpingvin.
Dvergpingvinen ("Eudyptula minor") er en flygeudyktig, dykkende sjøfugl i pingvinfamilien. Den er eneste nålevende art i slekten "Eudyptula" (små pingviner). Lokalt kalles den også i noen grad "liten blå pingvin" og "eventyrpingvin", mens den på maorisk heter korora'".
Beskrivelse.
Dvergpingviner er mørke (blåaktig i nyanser) på oversiden og hvite på undersiden. Hodet er mørket (blått og blågrått), mens strupen, nedre del av kinnene, brystet, buken, baklemmene og undersiden av vingene er hvite (sølvhvit). Nebbet er mørkt (blågrått) og relativt tynt. Føttene er hvite/gråhvite på oversiden med brunsorte såler og svømmehud på undersiden og mørke klør.
Dvergpingvinen har en spesiell proteinstruktur i fjæra som genererer blå farge, gjennom at lyset reflekteres på en måte som aldri tidligere har vært dokumentert for fjær. Fargen endrer seg altså med lyset.
Voksne individer blir omkring 25–35 cm høye og veier cirka 1 000–1 500 g.
Underarter.
Det er beskrevet seks underarter. En undersøkelse fra 2006 viser imidlertid at fugler fra Australia ("E. m. novaehollandiae") og Otago, New Zealand, ("E. m. minor") utgjør en egen klade, mens alle de andre utgjør en annen.
Atferd.
Dvergpingvinen er som andre pingviner en habil dykker. Fuglen bruker vingene som luffer og føttene som ror under dykking. Den kan holde pusten i opp mot 2 minutter og dykke ned til cirka 60 m. Dykk til 69 m har blitt registrert. Et typisk dykk tar omkring 20–30 sekunder og når til cirka 10 m dyp.
Ansjos ("Engraulis australis") er trolig den viktigste fiskearten dvergpingvinen jakter på, men den spiser også en rekke andre fiskeslag, samt ulike blekkspruter og bløtdyr.
Arten bygger rede i huler og hulganger i bakken, under roten på et tre eller en buskvekst, og i naturlige bergsprekker og lignende. Redene kan i noen tilfeller ligge opp mot 1,5 km fra sjøen. De fôres med løv, gress eller lignende. Av og til kan man også finne tre–fire fugler på samme redeplassen, og det har blitt antydet at individer kan assistere hverandre under inkubasjonstiden.
Dvergpingvinen legger typisk 2 egg (1–3) og begge foreldrene ruger. Eggene er svært runde i formen, sammenlignet med andre pingvinegg. Eggleggingen skjer i juli–september og rugetiden tar cirka 35 døgn. Når kyllingene klekkes mater (i 8 uker) og beskytter (i 3 uker) foreldrene dem ungene til de er fullt utvokste etter cirka 8 uker. De siste fem ukene i reiret er begge foreldrene på sjøen, men de returnerer daglig for å mate ungene. Etter ytterligere cirka 2 uker på sjøen forlater foreldrene ungene for godt. Ungene tilbringer da de neste 6–12 månedene på sjøen.
Som de fleste andre pingviner lever også dvergpingvinen relativt lenge. Selv om gjennomsnittsalderen er kun 6,5 år, finnes det eksempler på fugler som har levd til de blir mer enn 20 år gamle.
Dvergpingviner har normalt en oppreist gangart, slik andre pingviner har, men denne arten kan også både stå og forflytte seg sakte med kroppen lent framover, slik at brystkassen nærmer seg bakken. Den beveger seg klosset på land, og tipper lett over om den forsøker å løpe.
Utbredelse.
Pingviner er endemiske for den sørlige halvkule. Dvergpingvinene lever naturlig langs kysten av New Zealand og det sørlige og sørøstlige Australia, herunder også langs kysten av Tasmania.
I 1996 (Isla Chañaral) og 1997 (Playa de Santo Domingo, San Antonio) ble det også observert dvergpingviner i Chile, men det er uklart om disse var frivillige omstreifere ute av kurs eller om de var kommet dit på annet vis. I 2005 ble det rapportert en levende dvergpingvin ved Ichaboe Island i Namibia.
Den globale bestanden har ikke blitt kvantifisert, men den australske har blitt anslått til færre enn 1 000 000 dyr.
Annet.
Dvergpingvinene på Phillip Island i Australia er en svært populær turistattraksjon.


Ángel Herrera Oria.
Ángel Herrera Oria (født 19. desember 1886 i Santander i Spania, død 28. juli 1968 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Malaga 1947–1966.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Herrera Oria, Angel
Herrera Oria, Angel
Herrera Oria, Angel
Herrera Oria, Angel


Åse-Marie Nesse.
Åse-Marie Nesse (født 29. april 1934 i Klepp, død 13. juli 2001) var en norsk lyriker, forfatter og oversetter. Nesse var ansatt som førsteamanuensis i tysk litteratur ved Universitetet i Oslo. Hun vant en rekke priser, for egne verker såvel som for oversettelse og gjendiktning. Allerede før hun debuterte med diktsamlingen "Av hav e du komen" i 1970 hadde hun gjort seg bemerket som gjendikter. Som lyriker nådde hun et stort publikum, og ble blant annet belønnet med Ønskediktprisen. Blant hennes mange verv kan nevnes at hun var leder for Norsk PEN og medlem av Den norske forfatterforeningens litterære råd.


Vikingskipet.
Vikingskipet er en av verdens største skøytehaller. Den ligger i Hamar, like ved Åkersvika. Den ble bygd til OL på Lillehammer, og sto ferdig høsten 1992. Hallen er en grunnflate på 22 000 m², og tar mellom 10 000 og 20 000 tilskuere. Under konserter er den godkjent for 20 000 tilskuere, når ståplasser er inkludert, og er med det den største innendørs konsertarenaen i Norge. Hallen eies av Hamar kommune gjennom selskapet Hamar Olympiske Anlegg.
Hallens første store test var allround-VM på skøyter 1993.
Da Norge arrangerte VM på sykkel i 1993 foregikk banesyklingen i Vikingskipet, med flere verdensrekorder.
Vikingskipet er også kjent for å være stedet hvor The Gathering – en stor årlig samling for unge dataentusiaster – holder til. Samlingen er normalt sett ved påsketider.
Andre arrangementer som finner sted i Vikingskipet er forskjellige messer, innendørs fotball og håndball og hundeutstillinger.


Canadas provinser og territorier.
Canada består av ti provinser og tre territorier. Provinsene har større selvstyre fra de føderale myndighetene enn det territoriene har. I 2004 uttalte Canadas statsminister Paul Martin at han på sikt ønsket at territoriene skulle få status som provinser.


Marcelo González Martín.
Marcelo González Martín (født 16. januar 1918 i Villanubla i Valladolid i Spania, død 25. august 2004 i Fuentes de Nava ved Palencia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toledo 1971–1995.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.


Vicente Enrique y Tarancón.
Vicente Enrique y Tarancón (født 14. mai 1907 i Burriana i Tortosa i Spania, død 28. november 1994 i Valencia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toledo 1969–1983.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Enrique Tarancón, Vicente
Enrique Tarancón, Vicente
Enrique Tarancón, Vicente
Enrique Tarancón, Vicente


Chris Martin.
Christopher Anthony John Martin (født 2. mars 1977 i Devon, England) er hovedsangeren i gruppen Coldplay.
Han ble født i byen Exeter i Devon i England, og gikk på Sherborne's offentlige skole, etterfulgt av University College London (UCL), hvor han tok en Bachelorgrad i «Ancient World Studies». Hans mor er lærer og hans far bokholder. Han giftet seg med skuespillerinnen Gwyneth Paltrow 5. desember 2003. Deres datter, Apple Blythe Alison Martin, ble født 14. mai 2004. De har også fått en sønn, Moses Martin.
Som en soloartist har Martin skrevet sanger for en mengde band, inkludert «Gravity» (Embrace) og «See It In A Boy's Eyes» (Jamelia). Martin har også samarbeidet med artister som Kanye West, Ron Sexsmith, Faultline, The Streets, Ian McCulloch, Jay-Z, og Nelly Furtado.
Martin har vært spesielt åpenhjertig rundt spørsmål om rettferdig handel. Han har gjort en stor mengde oppdrag for veldedighetsorganisasjonen Oxfams Make Trade Fair-kampanje. Han dro personlig til Ghana og Haiti for å studere effektene av urettferdig handel. På opptredener har han oftest ordene «make trade fair.com» eller noe lignende skrevet på sin venstre hånd.
Martin har vært noe aktiv i politikk. Han var en muntlig kritiker av president George W. Bush og Krigen i Irak. Martin støttet offentlig den Demokratiske presidentkandidaten John Kerry, mest merkbart under hans takketale da han i 2004 mottok Grammy Prisen for årets plate, Coldplay's "Clocks". Chris Martin bor både i New York og London


Einar Wilhelms.
Einar Thorleif Wilhelms (født 2. august 1895 i Fredrikstad, død 3. august 1978 samme sted) var en norsk fotballspiller. Wilhelms spilte klubbfotball for Fredrikstad FK, og representerte Norge i 13. Han scoret til sammen fem landslagsmål – deriblant ett av målene i Norges sensasjonelle seier over Englands amatørlandslag under OL i 1920.


Knut Brynildsen.
Knut Brynildsen (født 23. juli 1917, død 15. januar 1986) var en norsk fotballspiller. Brynildsen spilte 18, og skåret ti landslagsmål. Han deltok blant annet i fotball-VM i 1938.
På klubbnivå spilte Brynildsen for Fredrikstad, hvor han ble cupmester i 1935, 1936, 1938 og 1940, og seriemester i 1938, 1939 og 1949. I 1936 scoret han begge Fredrikstads mål i finalen da de slo Mjøndalen 2-0.


Rolf Johannessen.
Rolf Johannessen (født 15. mars 1910, død 2. februar 1965) var en norsk fotballspiller, kjent fra landslaget.
Han var forsvarsspiller, og spilte 20 for Norge – deriblant kampen mot Italias herrelandslag i fotball under VM i fotball 1938.
På klubbnivå spilte Johannessen for Lisleby FK og ble
klubbens første landslagsspiller (B-laget i 1930). Han
gikk til Fredrikstad og ble fire ganger cupmester
(i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1935,
1936
1938 og
1940) samt
Norgesserien 1937–38 og Norgesserien 1938–39).
Han var oppmann og formann i samme klubb 1947-62, senere nestformann.


Nils Eriksen.
Nils Kristian «Påsan» Eriksen (født 5. mars 1911 i Gjerpen, død 5. mai 1975 i Moss) var en norsk fotballspiller. Eriksen var en klippe i forsvaret til det norske gjennom praktisk talt hele 1930-tallet. Eriksen spilte til sammen 47 A-landskamper, og var med både på det berømte Bronselaget i 1936, og på det norske VM-laget i 1938.Han var også kaptein på det norske landslaget.
På klubbnivå spilte Eriksen brorparten av sin karriere for Odd, hvor han var med på å vinne cupen i 1931 – Skiens-klubbens siste cupmesterskap på 69 år. Mot slutten av sin karriere meldte Eriksen overgang til Moss.
I årene 1955–1958 satt Eriksen i det norske landslagets uttakskomité.


Wilhelm Kment.
Wilhelm Friedrich Kment (født 1914, død 22. desember 2002) var en østerriksk fotballtrener. Ble hentet til landet for å trene Ski og Ballklubben Drafn i 1954 og 1955. Han var trener for det norske i periodene 1960–1962 og 1967–1969.


Lierbygda O-lag.
Lierbygda Orienteringslag er orienteringsklubben i Lier kommune. Den ble ble stiftet 18. november 1976 med Arne Ask som formann. Klubben arrangerte i samarbeid med Lier IL og Vestre Lier IL norgesmesterskap i orientering i 1978 og hadde tre år senere 320 medlemmer. I 1984 stod klubben for arrangementet av o-cup finalen for hele landet.
Klubbens medlemmer har med hell deltatt i en rekke stevner i inn- og utland.
Høsten 2007 arrangerte klubben igjen NM. Denne gangen var det natt-NM og junior-nm stafett som blei arrangert.


Mario Casariego y Acevedo.
Mario Casariego y Acevedo C.R.S. (født 13. februar 1909 i Figueras de Castropol ved Oviedo i Spania, død 15. juni 1983 i Ciudad Guatemala i Guatemala) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Guatemala 1964–1983.
I 1968 ble han kidnappet og holdt fanget i flere dager av en terroristgruppe.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Joseph-Charles Lefèbvre.
Joseph-Charles Lefèbvre (født 15. april 1892 i Tourcoing ved Lille i Frankrike, død 2. april 1973 i Bourges) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bourges 1943–1969.
Han ble kreert til kardinal i 1960 av pave Johannes XXIII.
Han deltok i konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Lefebvre, Joseph-Charles
Lefebvre, Joseph-Charles
Lefebvre, Joseph-Charles
Lefebvre, Joseph-Charles


Georges-François-Xavier-Marie Grente.
Georges-François-Xavier-Marie Grente (født 5. mai 1872 i Percy ved Coutances i Frankrike, død 5. mai 1959 i Le Mans) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop (senere erkebiskop) av Le Mans 1918–1959.
Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.
Han deltok i konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Grente, Georges-François-Xavier-Marie
Grente, Georges-François-Xavier-Marie
Grente, Georges-François-Xavier-Marie
Grente, Georges-François-Xavier-Marie


Fjellstad.
Fjellstad er et sted i Sveio kommune i Hordaland. Stedet ligger ikke langt fra Paddeveien. Fra Fjellstad kan man komme til stedet Hokla ved å gå på en sti som går i terrenget fra Fjellstad til Hokla. Stien fra Fjellstad er en naturperle som går forbi mange naturområder, blant annet Kattabergsfjellet, Ramsfjellet, og Istertveit


Furuvatnet.
Furuvatnet er drikkevannet til mange innbyggere i Sveio. Deler av vannet ligger ved foten av Ramsfjellet, og naturen rundt Furuvatnet er vakker og variert, fra skogdekket terreng til fjell og åser.


Liste over de 10 høyeste fjellene i Sveio.
Dette er en liste over de 10 høyeste fjellene i Sveio kommune.
Sveio, de 10 høyeste fjellene, liste over
Sveio


Tomás Ó Fiaich.
Tomás Ó Fiaich (født 5. mai 1923 i Crossmaglen i Armagh i Nord-Irland, død 8. mai 1990 i Toulouse i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop) av Armagh og dermed den irske kirkes primas 1977–1990.
Han ble kreert til kardinal i 1979 av pave Johannes Paul II.
OFiaich, Tomas
OFiaich, Tomas
OFiaich, Tomas
OFiaich, Tomas


William John Conway.
William John Conway (født 22. januar 1913 i Belfast i Irland, død 17. april 1977 i Armagh i Nord-Irland) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop) av Armagh og dermed den irske kirkes primas 1963–1977.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.


George Basil Hume.
George Basil Hume O.S.B. (født 2. mars 1923 i Newcastle upon Tyne i England, død 17. juni 1999 i London) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Westminster 1963–1999.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1976 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


John Carmel Heenan.
John Carmel Heenan (født 26. januar 1905 i Ilford i England, død 7. november 1975 i London) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop) av Westminster 1963–1975.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.


Pinzgauer.
Pinzgauer er et terrengkjøretøy tidligere produsert av østerrikske Steyr-Daimler-Puch i Graz. Siden 2000 produseres det av Automotive Technik i Surrey, Storbritannia.
Første generasjon.
Den første prototypen var klar i 1965, og produksjonen startet i 1971. Denne generasjonen ble produsert inntil 1985 av Steyr-Daimler-Puch.
Pinzgauer er laget for en smal nisje av svært kapable terrengkjøretøyer. Den takler svært tungt terreng og kan dra tung last. Selv den minste modellen, 710M, kan bære 10 passasjerer eller to Nato-paller. Maksimal tilhengervekt er 11 tonn. Den er tilgjengelig med firehjulstrekk eller sekshjulstrekk.
Opprinnelig ble Pinzgauer levert med en luftkjølt bensinmotor med forgasser. Dette for å forenkle vedlikeholdet og redusere antallet deler. Motoren var også tilpasset for å jobbe i ekstreme vinkler i terrenget, blant annet med to oljepumper.
Bilen var bygget opp på en sentralrørsramme med pendelaksler og portalnav. Dette siste er en nedgiring i navet, slik at akselen går inn i navet over senteret, og dette medfører både høyere bakkeklaring, da differensialene er montert høyere opp, og mindre belastninger på drivlinjen ellers.
Bilen var tilgjengelig med kalesje eller lasteplan, som stasjonsvogn, ambulanse eller med avtagbart skap. Forskjellige spesialmodeller som for eksempel brannbil ble også produsert.
Fra 1971 til 1985 ble 18.349 eksemplarer av modellene 710 og 712 produsert.
Andre generasjon.
Pinzgauer 718K P80 fra den østerrikske hæren
I 1980 startet Steyr-Daimler-Puch utviklingen av andre generasjon Pinzgauer. Etter seks år rullet den første modellen av samlebåndet i 1986. I 2000 solgte Magna rettighetene til Pinzgauer til Automotive Technik i Storbritannia. De tok over produksjonen og har holdt fram siden.
Modellen med firehjulstrekk heter nå 716 og med sekshulstrekk 718. Den leveres med samme typer karosseri.
Andre generasjon ble oppdatert flere ganger, i motsetning til første, som ble produsert mer eller mindre lik gjennom karrieren. De første andre-generasjons Pinzgauere ble hetende P80, etter første revisjon i 1990 P90, etter andre revisjon i 1993 P93. I 2002 ble motoren byttet ut med en ny turbodiesel fra Volkswagen som oppfylte de såkalte Euro III utslippskrav.
Bruksområder.
Pinzgauer brukes av den britiske hæren og forsvaret i Østerrike og Sveits.
Typiske militære bruksområder er som feltvogn, ambulanse, personellkjøretøy, sambandsbærer og artilleritraktor.
Sivile varianter inkluderer brannbil, ambulanse og som mannskapsvogn, for eksempel hos kraftselskaper.
Den høye kostnaden på i overkant av USD 100.000,- per stykk begrenser bruken av Pinzgauer i forhold til rimeligere alternativer.
Det finnes i hvert fall fire Pinzgauere i Norge: Tre tidligere kraftselskapsvogner og en tidligere brannbil.
Konkurrenter.
Pinzgauers nærmeste konkurrenter er britiske Land Rover Defender, tyske Mercedes-Benz Geländewagen, amerikanske HMMWV, sveitsiske MOWAG Duro og til en viss grad tyske Mercedes-Benz Unimog.


William Godfrey.
William Godfrey (født 25. september 1889 i Liverpool i England, død 22. januar 1963 i London) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var pavens apostoliske delegat i Storbritannia 1938–1943, og ble også "chargé d'affaires" til den polske eksilregjering i England 1943. Han ble senere erkebiskop av Liverpool 1953–1956, og erkebiskop) av Westminster 1956–1963.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII.
Han deltok på første sesjon av Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Godfrey, William
Godfrey, William
Godfrey, William
Godfrey, William


William Theodore Heard.
William Theodore Heard (født 24. februar 1884 i Edinburgh i Skottland, død 16. september 1977 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han konverterte til katolisismen i 1910, og ble prest for Southwark erkebispedømme i 1918.
Han arbeidet i Den romerske kurie og ble dekanus for Den romerske rota 1958.
Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII, og var da pret, men ble bispeviet i 1962.
Han deltok på konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Heard, William Theodore
Heard, William Theodore
Heard, William Theodore
Heard, William Theodore
Heard, William Theodore
Heard, William Theodore


Morten Berre.
Morten Gladhaug Berre (født 10. august 1975) er en norsk fotballspiller. Berre spiller for Vålerenga, og har tidligere spilt toppseriefotball for Skeid, Haugesund og Viking, samt et kort proffopphold i den tyske klubben St. Pauli. Han har spilt én kamp for det norske.
Berre spiller vanligvis spiss, men ble også brukt en del på venstrekanten av Viking. I Vålerenga spiller han oftest høyreving. Berre har blitt kritisert for å ikke score nok mål. Tidlig i 2005-sesongen så det ut å ha løsnet, men etter å ha scoret ni mål i vårsesongen, ble det ikke et eneste mål etter sommerferien.
Karriere som spiller.
Berre under oppvarming, 6. juni 2006


Gordon Joseph Gray.
Gordon Joseph Gray (født 10. august 1910 i Edinburgh i Skottland, død 19. juli 1993 i Edinburgh) var en av Den katolske kirkes kardinaler, den første i Skottland siden reformasjonen. Han var erkebiskop av Saint Andrews and Edinburgh 1951–1985.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965. Gray ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI. Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Bernard William Griffin.
Bernard William Griffin (født 21. februar 1899 i Birmingham i England, død 20. august 1956 i New Polzeath, Cornwall) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop) av Westminster 1943–1956.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Griffin, Bernard William
Griffin, Bernard William
Griffin, Bernard William
Griffin, Bernard William


Bernt Hulsker.
Bernt Nikolai Hulsker (født 9. september 1977 i Den Haag, Nederland) er en norsk tidligere fotballspiller som har spilt for toppklubbene Molde, Vålerenga, AIK, Start og Stabæk. Hulsker var spiss, og debuterte i Tippeligaen i 1999 for Molde etter å ha blitt kjøpt fra Træff der han bare rakk å spille en halv sesong etter overgangen fra moderklubben Vestnes Varfjell IL. Hulsker har også spilt for Tomrefjord IL.
Hulsker spilte fem og en halv sesong for Molde. Han spilte 114 Tippeligakamper, og scoret 31 mål for klubben. I 2005-sesongen gikk han til Vålerenga, og var med å sikre seriemesterskapet. Etter 2005-sesongen gikk han til Stockholms-klubben AIK.
Hulsker kom tilbake til Norge etter å ha vært plaget av skader og problemer med å spille seg inn i første-elveren på AIK. Han skulle i utgangspunktet spille ut sesongen 2007/2008 for fotballklubben Start i Kristiansand. På tross av klubbens nedrykk til Adecco-ligaen etter 2007-sesongen, skrev Hulsker en 3-årsavtale med Start.
I første halvdel av 2010 var han utleid til Stabæk. Etter 2010-sesongen la Hulsker opp. I 2011 skal han være reporter i fotballsendinger for fjernsynskanalen MAX.
Hulsker har en stor interesse for teater, musikk og litteratur. I 2008 satte Teatret Vårt i Molde opp familieforestillingen «Vinterdvale», oversatt fra nederlandsk til norsk av Bernt Hulsker.


Inger Bråtveit.
Inger Bråtveit (født 3. oktober 1978 i Bergen) er en norsk forfatter.
Bråtveit vokste opp i Suldal kommune, er cand. mag med fagene litteraturvitenskap, nordisk og teatervitenskap, og skriver masteroppgave i litteraturvitenskap om "Is-slottet" av Tarjei Vesaas lest inn i en fransk-estetisk resepsjon. Hun arbeider for Det Norske Bibelselskaps prosjekt «Bibel 2010», en fullstendig revisjon av både den nynorske og bokmålsutgaven av Bibelen.
Bråtveits debutroman "Munn mot ein frosen fjord" (2002) ble belønnet med Nynorsk litteraturpris. Romanen "Siss og Unn" (2008) ble nominert til Kritikerprisen.


Joseph-Léon Cardijn.
Joseph-Léon Cardijn (født 18. november 1892 i Schaerbeek ved Brussel i Belgia, død 25. juli 1967 i Leuven) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var grunnleggeren av bevegelsen "Unge Kristne Arbeidere" (JOC).
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Cardijn, Joseph-Leon
Cardijn, Joseph-Leon
Cardijn, Joseph-Leon
Cardijn, Joseph-Leon


Ole Martin Årst.
Ole Martin Årst (født 19. juli 1974) er en norsk fotballspiller som spiller for Tromsø.
Årst ble Tromsø-spiller i 1995 da han kom til «Gutan» fra den lokale 2. divisjonsklubben Skarp IF. Årst gjorde sakene sine bra, og scoret mange mål for TIL, selv om han havnet litt i skyggen av lagkameratene Sigurd Rushfeldt og Tore André Flo. Han var derfor en kort periode utlånt til Sogndal.
Han fikk sitt store gjennombrudd i 1996 hvor han blant annet scorte i cupfinalen der Tromsø slo Glimt 2-1.
I 1997 ble Årst overraskende kjøpt av den belgiske toppklubben Anderlecht. Han fikk lite spilletid i den belgiske storklubben, og ble leid ut, og senere solgt til AA Gent. I denne klubben ble Årst en kjempesuksess, og han ble ligaens toppscorer med 30 mål i 2000. Sesongen etter ble han kjøpt av en annen belgisk toppklubb, Standard Liège, hvor han fortsatte å pøse inn mål.
Sommeren 2003 valgte imidlertid Årst å returnere til Tromsø, selv om Standard gjorde sitt beste for å beholde ham. Årst fikk et drømme-comeback da han skåret mot Rosenborg i sin første kamp etter returen. Årst var en viktig bidragsyter utover sesongen, til at TIL berget plassen i Tippeligaen i 2003 – selv om TV 2s fotballekspert Ivar Hoff kritiserte ham for å prioritere fødsel foran den viktige nedrykkskampen mot Rosenborg.
I 2004 var Årst TILs toppscorer med 11 mål. i 2005 ble han toppscorer i Tippeligaen med 16 mål. Årst har 22 landskamper og 2 mål.
Den belgiske klubben Gent uttrykte i juni 2007 interesse for Tromsø-spissen.
10. juli 2007 ble det kjent at Årst gjorde en overraskende overgang fra «Nordens Paris» til Sørlandets Start. For en overganggsum på fire millioner kroner og en årslønn på 3,5 millioner kroner gikk han til Kristiansands-klubben. Årst var skadet fra 15. november 2007, til sent i 2009. Hele 2008- og 2009-sesongen slet han med lysketrøbbel. I oktober 2009 la han opp, før han tidlig i 2010 skrev under en ny kontrakt for Start. I 2010-sesongen var han en viktig brikke for Start med 12 mål på 24 kamper i eliteserien.
Da slo 4-2 i 2010 ble Årst den eldste spilleren som har scoret hat-trick i norsk eliteserie. Rekorden er senere slått av tidligere lagkamerat Sigurd Rushfeldt.
I 2011-sesongen var han nok en gang en viktig brikke for Start og ble nesten toppscorer med 16 mål på 30 kamper i eliteserien.
Årst avsluttet sin karriere i Start etter 2011-sesongen og returnerte til Tromsø på en ettårskontrakt.


Juan Landázuri Ricketts.
Juan Landázuri Ricketts O.F.M. (født 19. desember 1913 i Arequipa i Peru, død 16. januar 1997 i Lima) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lima 1955–1989.
Han deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII.
Han deltok i konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Landazuri Ricketts, Juan
Landazuri Ricketts, Juan
Landazuri Ricketts, Juan
Landazuri Ricketts, Juan
Landazuri Ricketts, Juan


Lars Iver Strand.
Lars Iver Strand (født 7. mai 1983) er en norsk fotballspiller som spiller for Strømsgodset. Strand er opprinnelig fra Lakselv i Finnmark, og kom til Tromsø foran 2001-sesongen. Han ble klar for Vålerenga Fotball i november 2007, men etter 2011-sesongen står han uten kontrakt.
Strand er en offensiv midtbanespiller, og han fikk sitt store gjennombrudd i 2004, da han var en av de viktigste bidragsyterne til at TIL kjempet om medalje i serien. Han ble belønnet med en plass på i januar 2005, da Norge spilte noen privatlandskamper i Midtøsten. Strand har også spilt en rekke kamper på U21-landslaget. I Tromsø ble Strand ofte kalt «Lille-Lars» og «Iver'n», og mest kjent er kanskje han og Morten Gamst Pedersens kallenavn «Knoll og Tott».
I 2009 ble Strand skjøvet ut i kulda i Vålerenga og gikk på et låneopphold til Tromsø. Han spilte sin første kamp for Tromsø mot nettopp Vålerenga på Ullevål og scoret et av målene i en kamp som Tromsø slo Vålerenga 4-2.
Etter kampen uttalte Strand: «- Jeg føler ingen hevn, men det var en personlig seier».


Kristofer Hæstad.
Kristofer «Doffen» Krüger Hæstad (født 9. desember 1983 i Kristiansand) er en norsk fotballspiller på midtbanen til Vålerenga.
Kristofer Hæstad hadde et kort opphold i Premier League i 2006 på utlån fra Start. Han returnerte etter lite spilletid i Wigan (97 min. på 3 mnd.). Han var på utlån i 6 mnd, men etter avtale mellom klubbene ble utlånsavtalen avsluttet etter halvt løp. Hæstad hadde en god start på 2007-sesongen med et mål i 4-2 seieren borte mot Aalesund i åpningskampen 14. april.
Kristofer Hæstad debuterte i mai 2005 på i en privatlandskamp mot. Han har vært med på alle aldersbestemte landslag fra han var 16 år (1999).
Hæstad spilte aldersbestemt fotball for Kristiansandsklubbene Randesund og Vigør. Han ble signert av Start i 2001, og debuterte i Tippeligaen i 2002, da Starts unge mannskap bare tok 11 poeng og rykket ned. Etter to sesonger i 1. divisjon rykket sørlendingene opp igjen i 2004, med Hæstad som en av lagets viktigste spillere. Hæstad har fortsatt å storspille etter opprykket til Tippeligaen, og han ble kåret til månedens spiller av NRK i april 2005.
Hæstad ga i 2008 ut boka "Best med ball" (ISBN 9788251625944) sammen med Viggo Strømme og Erik Mykland.
Hans yngre bror Morten Hæstad spiller for Kongsvinger IL.


Creoda av Mercia.
Creoda (også kalt Crida, født ca. 540, død 593) var konge av Mercia i dagens England fra ca. 585 til sin død. Han er den første kjente konge av Mercia.
Han skal ha vært sønn av Cynewald, og dermed barneban av Cnebba og oldebarn av Icel. Medlemmer av Mercias kongeslekt kalles derfor "Inclingas". Dermed er han av den fjerde generasjonen av anglere i England. et er mulig at slekten opprinnelig bodde lenger øst, og at dette er årsaken til at det ikke er hans far, bestefar eller oldefar som regnes som første konge av Mercia.
Han ble etterfulgt av sin sønn Pybba.


Odd Holten.
Odd Holten (født 28. august 1940 i Øre) er en norsk politiker. Han var stortingsrepresentant (KrF) for Østfold mellom 1989 og 2005. Fra 1997 til 2000 var han parlamentarisk nestleder i Kristelig Folkeparti.
Biografi.
Holten er utdannnet diakon fra Det norske Diakonhjem 1958. Han var bestyrer og siden administrasjonssjef for Blå Kors i Fredrikstad. Han har også vært generalsekretær i Kristelig Folkeparti. Holten er far til sin etterfølger som Østfold KrFs stortingsrepresentant, Line Henriette Holten Hjemdal.


László Lékai.
László Lékai (født 12. mars 1910 i Zalalövo ved Veszprém i Østerrike-Ungarn, død 30. juni 1986 i Budapest i Ungarn) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Esztergom 1976–1989.
Under andre verdenskrig ble han sekretær til József Mindszenty, biskop av Veszprém og senere kardinal. Nazistene satt ham i fengsel i november 1944, og han kom fri i februar 1945. I 1972 ble han bispeviet og utnevnt til apostolisk administrator " ad nutum Sanctae Sedis" av Veszprém.
Han ble kreert til kardinal i 1976 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Aleksander Kakowski.
Aleksander Kakowski (født 30. mars 1910 i Dembiny ved Płock i Polen (da del av Russland, død 30. desember 1938 i Warszawa) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Warszawa 1913–1938.
Han ble kreert til kardinal i 1919 av pave Benedikt XV.
Han deltok i konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Kakowski, Aleksander
Kakowski, Aleksander
Kakowski, Aleksander
Kakowski, Aleksander


Tigerbalsam.
Tre små bokser tigerbalsam kjøpt i en kinabutikk i Stockholm
Tigerbalsam (oppr. burmesisk "Ban Kim Ewe") er en salve som kommer fra Orientens doktorkunst. Tigerbalsam finnes i en rød og en hvit utgave. Den vanligste bruken er på ømme muskler og forstuvninger. Hovedingredienser (opptil 50 %) er aromastoffer som mentol og kamfer. Disse skaper en følelse av varme i hud og muskulatur som blir påført balsamen.
Den opprinnelige tigerbalsamen het "Ban Kim Ewe" (som betyr "10 000 gylne oljer") og ble laget av en kineser som oppholdt seg i Burma. Det finnes både hvit og rød tigerbalsam. I den røde inngår kanelolje, som fargesetter balsamen. Opprinnelig var det også biokjemiske elementer fra tiger i tigerbalsam, men slikt inngår ikke i dagens oppskrifter.
Som alle preparater med innhold av sterke aromatiske stoffer kan dette gi overømfintlighetsreaksjoner. En bør også være forsiktig med å bruke det i ansiktet og til små barn.


Chicheley.
Chicheley er en landsby i Buckinghamshire i England, omkring 4 km nordøst for Newport Pagnell. Den administreres som en del av den enhetlige myndigheten Milton Keynes.
Navnet er av angelsaksisk opphav, og betyr «Ciccas rydning». I "Domesday Book" er det stavet "Cicelai".
Herregården i Chicheley ble opprinnelig eid av Pagnellfamilien fra Newport Pagnell, men de gav den i middelalderen til kirken. En periode var det kardinal Thomas Wolsey som eide landsbyen, men da han ble tvunget til å søke avskjed inndro Henrik VIII alle hans eiendeler. Bygningen ble sterkt skadet i den engelske borgerkrigen, ettersom den da hadde samme eier som garnisonen i Newport Pagnell. Den ble revet etter borgerkrigen, og Chicheley Hall ble bygget i stedet. Det eneste som er bevart av den gamle bygningen er deler av panelet og overliggeren på en dørkarm.
Sognekirken i Chicheley er viet til St. Laurentius. Den ble bygget i det 14. århundre, og ble kraftig restaurert og ombygget omkring 1708. Et av monumentene i kirken er Anthony Caves sarkofag, som er en kadavergrav.


Argus 1.
Argus 1 var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Argus. Detonasjonen ble utført i Sør Atlanteren 27. august 1958. Bomben var på 2 kilotonn (8,4 terajoule.)


Arkimedes.
Arkimedes (gresk Ἀρχιμήδης) født 287 f.Kr.i Syrakus på Sicilia, død 212 f.Kr., var en matematiker, fysiker og oppfinner i det antikke Hellas. Selv om lite er kjent fra livet hans og få av hans skrifter er bevart, blir han regnet som en av de viktigste vitenskapsmenn i den klassiske antikken. I tillegg til at han gjorde viktige oppdagelser innenfor matematikk og geometri, har han fått æren for å ha laget maskiner og innretninger som var langt forut for hans tid.
Romerrikets historikere viste stor interesse for Arkimedes og skrev flere biografier om hans liv og virke, og de få kopiene som ble bevart av hans avhandlinger skulle få stor innflytelse på vitenskapsfolk under renessansen.
Arkimedes er blant folk flest mest kjent å ha oppdaget loven om legemers oppdrift i vann (kjent som Arkimedes lov), mens han blant sine etterfølgere innenfor matematikken nok er mest kjent for å ha vært den første som gjorde en summering av en uendelig rekke med en metode som er i bruk fortsatt.
Biografi.
Portrett fra middelalderenArkimedes ble født rundt år 287 f.kr. i havnebyen Syrakus på Sicilia, som da var en koloni for Magna Graecia. Fødselsåret er beregnet ut ifra den bysantinske historikeren Johannes Tzetzes opplysninger om at han var 75 år da han døde. I verket ψαμμιτης ("Psammites") oppgir Arkimedes Phidias som sin fars navn, han skal ha vært astronom men utover dette er ingenting kjent om ham. Plutark skrev at Arkimedes var i slekt med kong Hiero II av Syrakus. En biografi om Arkimedes skal ha blitt skrevet av en venn av ham ved navn Herakleides, men denne er gått tapt og vi har ingen samtidige kilder om Arkimedes' liv. Det er f.eks. ikke kjent om han var gift eller hadde barn. Det er antatt at Arkimedes tilbrakte deler av sin ungdom i Aleksandria i Egypt, hvor han i tilfelle var samtidig som Konon fra Samos og Eratosthenes. Denne underbygges av at noen av Arkimedes' matematiske arbeider ble skrevet i form av brev til Eratosthenes, som var sjefsbibliotekar i Aleksandria.
Arkimedes døde 212 f.kr. da Syrakus ble inntatt av romerske styrker under Marcus Claudius Marcellus etter to års beleiring. Ifølge den populære versjonen fra Plutarks "Livsskildringer" satt Arkimedes fordypet over et matematisk diagram da byen ble inntatt. En romersk soldat gav ham ordre om å bli med til Marcellus, men Arkimedes nektet og sa han måtte fullføre arbeidet med diagrammet først. Soldaten skal da ha blitt så sint at han drepte Arkimedes med sverdet sitt. Marcellus ble etter sigende rasende da han hørte at Arkimedes hadde blitt drept, siden han hadde gitt ordre om at han skulle spares.
Arkimedes siste ord skal ifølge tradisjonen ha vært «Ikke rør mine sirkler» (på gresk: μή μου τούς κύκλους τάραττε, men oftest gjengitt på latin: "Noli turbare circulos meos"). Det finnes imidlertid ikke pålitelige bevis for at dette skal være sant.
På Arkimedes grav var hans yndlingsdiagram hugget inn, en framstilling av en kule inni en sylinder med samme høyde og diameter. Arkimedes hadde bevist at volumet og overflatearealet av kulen ville være to tredjedeler av sylinderens. I 75 f.Kr. besøkte den kjente romerske taleren Cicero Arkimedes grav i Syrakus, 137 år etter hans død. Graven var da overgrodd, men Cicero fikk den ryddet og renset slik at han kunne se diagrammet og lese versene som hadde blitt føyet til som en inskripsjon.
Beretningen om beleiringen av Syrakus som Polybios gir i sin «Historiene» ble skrevet om lag 70 år etter Arkimedes' død, og var primærkilden for Plutark og Titus Livius. Polybios var opptatt av krigsmaskinene Arkimedes skal ha konstruert, og ikke av Arkimedes som person.
Oppdagelser og oppfinnelser.
Vitsetegning om Arkimedes i badet fra "A comic History of Rome". (Tegnet av John Leech)
Den mest kjente anekdoten som har blitt fortalt om Arkimedes er om hvordan han oppdaget prinsippet for oppdrift. I følge Vitruvius skulle kong Hieron II ha fått en ny krone formet som en laurbærkrans, og Arkimedes ble bedt om å fastslå om kronen virkelig var av rent gull, eller om en uærlig gullsmed hadde tilsatt sølv. Arkimedes måtte løse dette problemet uten å skade kronen, så han kunne ikke smelte den for å måle tettheten til materialet i terningform, hvilket ville ha vært den enkelste måten å løse problemet på. Kronens tetthet ville være lavere dersom billigere materialer med mindre tetthet enn gull hadde vært lagt til. Da han tok seg et bad, la han merke til at vannstanden steg da han kom ned i vannet. Han skjønte at denne effekten kunne brukes til å bestemme volumet til kronen, og slik også tettheten dersom han veide den. Han ble så begeistrert over sin egen oppdagelse at han glemte å kle på seg, men sprang ut naken på gaten mens han ropte "Eureka!" («Jeg har funnet det!»).
Historien om gullkronen finnes ikke i noen av de kjente verkene til Arkimedes, men i sin avhandling "Om flytende legemer" forklarer han det hydrostatiske prinsippet som i dag er kjent som "Arkimedes prinsipp": På et legeme som er senket ned i en væske vil det virke en oppdriftskraft som er like stor som vekten av væsken legemet har presset bort.
Arkimedes' skrueEn annen oppfinnelse som bærer hans navn er Arkimedes' skrue, en maskin med et roterende skrueformet blad inni et rør. Innretningen ble drevet med håndmakt, og kunne brukes til å pumpe opp vann. Pumper som er konstruert etter dette prinsippet brukes fortsatt i noen deler av verden, og det samme prinsippet brukes også i gruver og under boring av tunneller for å transportere ut den utgravede masse. Arkimedes' skrue slik den ble beskrevet av Vitruvius kan ha vært en forbedret utgave av innretningen som ble brukt til å vanne Babylons hengende hager.
"Størrelse er i likevekt på avstander gjensidig proporsjonale til deres vekt."
I følge Pappus fra Alexandria skal Arkimedes studier av vektstangprinsippet fått ham til å utbryte: «Gi meg et fast punkt, og jeg skal bevege hele jorden!» Plutark beskriver hvordan Arkimedes utviklet et system med trinser og taljer som lot sjøfolk bruke vektstangprinsippet til å heve gjenstander som ellers ville ha vært alt for tunge til å flytte på.
En stor del av Arkimedes konstruksjoner ble laget ut fra behovene i hans hjemby Syrakus. Athenaios beskriver hvordan kong Hieron hyrte Arkimedes for å tegne det store skipet "Syrakusia". Dette skipet skal ha vært 55 meter langt, og det har vært hevdet at det var det største transportskipet i antikken. I følge Athenaios hadde det rom for 600 mennesker, og inneholdt hagedekorasjoner, et gresk gymnasium og et tempel viet til Afrodite. Siden et så stort skip bygget med datidens teknologi ville ta inn betydelige mengder vann, skal Arkimedes skrue ha blitt utviklet med det forkål for øye å lense "Syrakusia".
Det har blitt hevdet at byen Syrakus var i stand til å forsvare seg så lenge mot romerske angrep under den andre punerkrigen først og fremst fordi Arkimedes konstruerte nye og geniale våpen. Av disse er de mest kjente de såkalte Arkimedes' dødsstråle og Arkimedes' klo. Den nøyaktige konstruksjonen av disse våpnene er ikke kjent, men dødsstrålen skal ha vært en innretning som kunne fokuserer sollys gjennom speil eller optiske linser mot de romerske skipene og slik sette dem i brann. Arkimedes klo skal ha vært en slags krok med gripehaker festet til en kranlignende konstruksjon. Ved hjelp av denne innretningen skal forsvarerne på bymuren ved havnet ha kunnet løfte og dermed kantre romerske skip. Det er svært usikkert om noen av disse våpnende har eksistert. Mer sannsynlig er det at Arkimedes bidro til tekniske forbedringer av katapulter og lignende.
Arkimedes skal også under første punerkrig ha konstruert verdens første odometer (kilometerteller). Dette skal ha vært en vogn med en innretning som slapp en liten ball i en beholder for hver kilometer som ble tilbakelagt.
"Hanc sphaeram Gallus cum moveret, fiebat ut soli luna totidem conversionibus in aere illo quot diebus in ipso caelo succederet, ex quo et in [caelo] sphaera solis fieret eadem illa defectio, et incideret luna tum in eam metam quae esset umbra terrae, cum sol e regione." – Når Gallus beveget globen, skjedde det at månen fulgte solen så mange ganger på denne bronse [innretningen] som på himmelen selv, fra hvilken også på himmelen solens globe fikk samme omkretsing, og månen kom så til den posisjonen som var skyggen [av den på] jorden når solen var på linje.
Den innretningen Cicero beskriver er mekanisk planetarium. I følge Pappus hadde Arkimedes skrevet et manuskrift (som nå er tapt) om konstruksjonen av slike apparater kalt "Om å lage glober". Å konstruere slike innretninger krever en omfattende kjennskap til tannhjulteknikk. Det var antatt at slike mekanismer var utenfor rekkevide for den teknologien som var tilgjengelig i antikken, men funnet av Antikytheramekanismen i 1902 viste at slike konstruksjoner fantes i det antikke Hellas.
Matematiske oppdagelser.
Selv om Arkimedes ofte blir betraktet først og fremst som en som konstruerte mekaniske apparater, ga han også svært viktige bidrag innenfor matematikken. Plutark skrev:«Han la hele sin hengivenhet og ambisjon i de renere spekulasjoner hvor det ikke er noen referanse til livets vulgære behov.»
a>er utenfor og innenfor en sirkel.
Noen av Arkimedes matematiske bevisføringer inkluderer en bruk av infinitesimaler som ikke er ulik den vi finner i moderne integralregning. Ved å forutsette at en antakelse var sann, og så vise at dette ville føre til en selvmotsigelse, kunne Arkimedes gi svar på til en vilkårlig grad av nøyaktighet, samtidig som han innsnevret området svaret kunne ligge innenfor. Denne innsnevringsmetoden brukte han for å bestemme tallverdien til π (pi). Han gjorde dette ved å tegne to mangekanter (polygoner), en større utenfor en sirkel og en mindre inni sirkelen. Disse lå så tett til sirkelen som mulig, altså slik at både den ytre n-kanten og den indre n-kanten berørte sirkelen n ganger. Etterhvert som han økte antall kanter kom han sammenfalt mangekantene mer og mer med sirkelen. Ved hjelp av 96-kanter klarte han å beregne at verdien til π lå mellom 31/7 og 310/71, altså mellom 3,1429 og 3,1408. Verdien av
π uttrykt med ti desimaler er 3,1415926536. Å fastslå π med slik nøyaktighet var en fremragende prestasjon, siden det greske tallsystemet den gang var tungvint og besto av bokstaver i stedet for posisjonsnotasjonen som brukes i dag.
Ved samme innsnevringsmetode kunne Arkimedes beregne verdien til kvadratroten av tallet tre til mellom 265/153 og 1351/780, altså at verdien lå mellom 1,732 og 1,7320512. Den moderne verdien er ca 1,7320508076, noe som gjør dette til en svært nøyaktig tilnærming.
Arkimedes beviste også at arealet til en sirkel var lik π ganger kvadratet av radiusen.
Et annet kjent matematisk verk av ham er Sand-opptelleren. I dette verket har han satt seg fore å beregne hvor mange sandkorn som universet kan inneholde. Ved å gjøre dette utfordret han ideen om at antallet sandkorn var for stort til å kunne telles. Han skrev: «Det er noen, kong Gelon [Gelon II, sønn av Hieron II] som tror at sand[kornenes] antall er ubestemmelig i mengde.» Ved å tallfeste sandkornene ville han motbevise dette, og han presiserte «Jeg mener med sand ikke bare det som finnes rundt Syrakus og resten av Sicilia men også det som finnes i ethvert område, enten det er bebodd eller ubebodd.» For å løse problemet utviklet han et system for telling basert på "myriader". Myriade ble i gresk språk brukt både om uendelig (det greske ordet for utellelig var "murios") og som ti tusen (104. Han foreslo et tellesystem hvor man brukte myriader av myriade som enhet (hundre millioner) og konkluderte med at antall sandkorn måtte være 8 x 1063 (moderne tallnotasjon).
Parabel med skravert trekant
Innenfor geometri beviste Arkimedes at arealet som dannes mellom en parabel og en rett linje er 4/3 av arealet av en trekant med samme grunnlinje og høyde.
Den første leddet er her trekantens areal, det andre en summen av de to trekantene som dannes ved at man deler den opprinnelige trekantens grunnlinje som vist på illustrasjonen og så videre. Beviset er en variant av den uendelige rekken 1/4 + 1/16 + 1/64 +1/256 + ... som kan summeres til 1/3.
Det har vært foreslått at Arkimedes kan ha kjent til Herons formel for å regne ut arealet av en trekant fra lengden av sidene. Den første kjente referansen til denne formelen er imidlertid Heron av Alexandria sin bok "Metrica" fra rundt år 60 e.kr.


Argus 2.
Argus 2 var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Argus. Detonasjonen ble utført i Sør Atlanteren 30. august 1958. Bomben var på 2 kilotonn (8,4 terajoule).


Argus 3.
Argus 3 var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Argus. Detonasjonen ble utført i Sør Atlanteren 6. september 1958. Bomben var på 2 kilotonn (8,4 terajoule).


Bolesław Kominek.
Statuen av Bolesław Kominek i Wrocław
Bolesław Kominek (født 23. desember 1903 i Wodzisław Ślaski-Radlin ved Kattowitz i Tyskland (nå i Polen), død 10. mars 1974 i Wrocław) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wrocław 1972–1974.
Han var apostolisk administrator av Opole fra 15. august 1945 til det kommunistiske regimet umuliggjorde hans videre embedsutøvelse i januar 1951. Deretter ble han utnevnt til titularbiskop med bopel i Wrocław, men kommunistene forhindret både at han bosatte seg der og at han ble bispeviet. Først i 1954 fulgte bispevielsen, men i hemmelighet. I to år var han hemmelig biskop. Etter at det ble offentliggjort, klarte han å bosette seg i Wrocław (1956). I 1962 utnevnte paven ham til apostolisk administrator "ad nutum Sanctae Sedis" av byen.
Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI.
Kominek, Boleslaw
Kominek, Boleslaw
Kominek, Boleslaw
Kominek, Boleslaw


Bumping.
Bumping var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Dominic. Detonasjonen ble utført på Johnston Island i Stillehavet 6. oktober 1962. Bomben var på 11,3 kilotonn (47,3 terajoule.)


Lene Therese Teigen.
Lene Therese Teigen (født 25. mars 1962 i Oslo) er en norsk dramatiker, forfatter og regissør.
Teigen er utdannet cand. philol fra Universitetet i Bergen med litteratur grunnfag, fjernsynsproduksjon grunnfag og teatervitenskap hovedfag, med dramaturgi som spesialfelt.
Hun arbeidet som dramaturg i NRK 1993–94 og senere frilans, og har regissert for scene og Radioteateret. Hun debuterte som forfatter i 1993 med romanen "Hvitt.Stille." som hun mottok Aschehoug Forlags Debutantstipend for. Hun har skrevet drama for teater, men også for radio, fjernsyn og film. Innen film/fjernsyn har Teigen skrevet/regissert kortfilm og skrevet manus for blant annet tv-serien Offshore på NRK. Hennes skuespill "Mater Nexus" er oversatt til flere språk og oppført på Stockholm Stadsteater, Helsingfors Stadsteater, Folkteatern i Göteborg, samt på Teater Haiu-za i Tokyo (2008). Skuespillene hennes presenterer mange og interessante roller for kvinnelige skuespillere.


Chicheley Hall.
Chicheley Hall er en herregård i Buckinghamshire i England. Den ble bygget mellom 1719 og 1723, eller ifølge Nikolaus Pevsner mellom 1698 og 1703. Arkitekten var antagelig Thomas Archer, som skal ha designet det for sir John Chester.
Fasaden er delt i ni seksjoner, og har tre etasjer samt en hevet kjeller. De tre sentrale seksjonen stikker noe frem, og er flankert av massive pilastere i korintisk stil. Bygningen har et preg som minner om kontinentall barokk.
Inne er det en storsal med panel, som er hentet fra en eldre herregård. Den tidligere bygningen ble skadet under den engelske borgerkrigen, og ble revet etter krigens slutt, og panelet og en overligger i en dørkarm er det eneste som er bevart. I storsalens tak er det malt et klassisk motiv, Herse og hennes søstre som ofrer til Flora. I overetasjen er det et «hemmelig» bibliotek, hvor bokhyllene er skjult bak falsk panel.
Huset ble kjøpt fra Chesterfamilien av jarl Beatty i 1952. Den hadde da en periode blitt brukt av militæret og som skole. Beatty renoverte den, og brukte blant annet interiørarkitekten Felix Harboard, som er kjent for sitt arbeid ved Luttrellstown slott ved Dublin.
Herregården er i dag hjemmet til lord og lady Nutting, som leier ut rom til brylluper og konferanser.


Butternut.
Butternut var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Hardtack. Detonasjonen ble utført på Enwetak atoll i Stillehavet 11. mai 1958. Bomben var på 90 kilotonn (380 terajoule.)
Se også.
Butternut


Cactus.
Cactus var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Hardtack. Detonasjonen ble utført på Enwetak atoll i Stillehavet 5. mai 1958. Bomben var på 18 kilotonn (75 terajoule.)
Se også.
Cactus


Aspen (prøvesprengning).
Aspen var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Hardtack. Detonasjonen ble utført på Bikiniatollen i Stillehavet 14. juni 1958. Bomben var på 320 kilotonn (1,34 petajoule).
Se også.
Aspen


Edmund Dalbor.
Edmund Dalbor (født 30. oktober 1869 i Ostrów Wielkopolski i Polen, død 13. februar 1926 i Poznań) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Gniezno og Poznań 1915–1926.
Han ble kreert til kardinal i 1919 av pave Benedikt XV.
Han deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Dalbor, Edmund
Dalbor, Edmund
Dalbor, Edmund
Dalbor, Edmund


Gabriel Acacius Coussa.
Gabriel Acacius Coussa, B.A. (født 3. august 1897 i Aleppo i Syria, da del av Det ottomanske rike, død 29. juli 1962 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var prefekt for Kongregasjonen for østkirkene 1962.
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII.
Coussa, Gabriel Acacius
Coussa, Gabriel Acacius
Coussa, Gabriel Acacius
Coussa, Gabriel Acacius
Coussa, Gabriel Acacius


Bighorn.
Bighorn var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Dominic. Detonasjonen ble utført på Christmas Island i Stillehavet 27. juni 1962. Bomben var på 1.0 megatonn (4,2 petajoule).


Charles Journet.
Charles Journet (født 26. januar 1891 i Genève i Sveits, død 15. april 1975 i Fribourg) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en ledende katolsk teolog. Han deltok på Annet Vatikankonsils siste sesjon.
Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI.
Journet, Charles
Journet, Charles
Journet, Charles
Journet, Charles


Torild Wardenær.
Torild Wardenær (født 30. november 1951) er en norsk lyriker og forfatter. Wardenær har studert mediekunnskap, kunsthistorie, tysk og litteraturkunnskap ved universitetene i Stavanger, Oslo og Bergen. Hun har en mastergrad i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. I perioden 1993–94 studerte hun ved Skrivekunstakademiet i Bergen.
Wardenær debuterte som lyriker i 1994 med diktsamlingen "I pionertiden", som ble belønnet med Aschehougs debutantstipend. Flere av hennes diktsamlinger er oversatt til engelsk. Hun har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. I 1995 ble hun nominert til Brageprisen for diktsamlingen "Null komma to lux". I 2007 ble "Psi" nominert til samme pris.


Eratosthenes.
Portrett av Eratosthenes (fra "Enciclopedia Libre")
Eratosthenes (gresk Ἐρατοσθένης, f. ca. 276 f.Kr. i Kyrene, d. 194 f.Kr.) var en gresk geograf, matematiker og astronom. Han var også bibliotekar ved biblioteket i Alexandria.
Eratosthenes er mest kjent for sine beregninger av jordas omkrets. I et handskrift kom han over en opplysning om at i Syene (nå Aswan) sto sola slik på himmelen ved sommersolverv at en stolpe ikke kastet skygge, og sollyset ble reflektert av vatnet i dype brønner. I Alexandria var det skygge midtsommers, og han trakk dermed den konklusjonen at jorda måtte være rund, som Pythagoras hadde antatt 300 år tidligere.
Gjennom mer nøyaktige målinger av skyggens lengde, sammenholdt med avstanden mellom byene (som han leide en mann til å skritte opp), kom han fram til at jordas radius var 5000 "stadier". Lengden av en stadie er ikke sikkert kjent, men en antar at en stadie er 600 greske fot, som tilsvarer 157 meter. Dersom dette er riktig, er Eratosthenes' verdi for jordens omkrets 39.250 km. Dagens verdi er 40.007 kilometer (over polene), og dette viser at Eratosthenes verdi lå 2% ifra dagens verdi.
Eratosthenes utviklet også Eratosthenes' sil, en metode for å finne primtall.


Katowice.
Katowice (; tysk "Kattowitz", tsjekkisk "Katovice") er en industriby i Schlesien i Polen ved elvene Kłodnica og Rawa. Den er hovedstad i det schlesiske voivodskap, og har en befolkning på 317 220 (2006). Den utgjør en del av et storbyområde med 3 487 000 innbyggere (Det øverschlesiske industriområde), og har status som distriktsnivåby.
Historie.
Området rundt Katowice – Øvre Schlesien – har vært bebodd av etniske schlesiere fra dets tidligste historie. Det ble først styrt av den schlesiske sidegren av det piastiske dynasti. Fra 1335 ble byen del av Böhmen, og i 1526 kom den under habsburgerne. Selve byen fikk byrettigheter i 1865, og hadde siden 1742 vært under prøyssisk styre. Den var bebodd hovedsakelig av tyskere, schlesiere, jøder og polakker, og ble i 1921 del av Den andre polske republikk etter «De schlesiske oppstander», og gitt en betydelig autonomi. I 1939 ble byen erobret av Tyskland, og dens polske, schlesiske og jødiske befolkning enten drept eller fordrevet. Byen ble inntatt av den røde armé og innlemmet i Polen i 1945, og dens tyske befolkning fordrevet. Mellom 1953 og 1956 ble byen kalt "Stalinogród" («Stalinbyen»).


Henri-Marie de Lubac.
Henri-Marie de Lubac S.J. (født 20. februar 1896 i Cambrai i Frankrike, død 4. september 1991 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en ledende katolsk teolog.
Han grunnla sammen med dominikanerpateren (og senere kardinal) Jean Daniélou samlingen " Sources chrétiennes" i 1942. På grunn av sitt arbeide med den franske motstandbevegelse under den tyske okkupasjon under andre verdenskrig ble han nødt til å forlate Lyon og ta tilflukt i Vals, nær Puy. Han var leder av tidsskriftet "Recherches de science religieuse". Han ble beordret av Vatikanet til å stanse utgivelsen av sine arbeider på grunn av læremessige innvendinger mot hans bok "Surnaturel". Senere ble han rehabilitert, og invitert til Annet Vatikankonsil som teologisk sakkyndig.
Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.
I 1972 grunnla han det etterhånden svært anerkjente teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar og Joseph Ratzinger, den nåværende pave Benedikt.
Radikalortodoksien er sterkt påvirket av hans skille mellom natur og nåde.
Bibliografi (utvalg).
Lubac, Henri-Marie de
Lubac, Henri-Marie de
Lubac, Henri-Marie de
Lubac, Henri-Marie de
Lubac, Henri-Marie de


Maria Goeppert-Mayer.
Maria Goeppert-Mayer (Göppert-Mayer) (født 28. juni 1906 i Kattowitz, Schlesien (daværende Tyskland, nå Polen), død 20. februar 1972 i San Diego, California) var en tysk-amerikansk fysiker og den eneste kvinne, i tillegg til Marie Curie, som (per 2010) har fått Nobelprisen i fysikk.
Hun underviste ved Johns Hopkins University (1930–1939), Columbia University (1939–1946), University of Chicago (1946–1960) samt ved University of California.
Goeppert-Mayer delte halvparten av Nobelprisen i fysikk med J. Hans D. Jensen i 1963 for sin oppdagelser innen atomkjerners skallstruktur og såkalte magiske tall. (Den andre halvparten gikk til Eugene Paul Wigner for teorier om atomkjernens struktur).


Alexis-Henri-Marie Lépicier.
Alexis-Henri-Marie Lépicier O.S.M. (født 28. februar 1863 i Vaucouleurs ved Verdun i Frankrike, død 20. mai 1936 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1928–1935.
Han ble kreert til kardinal i 1927 av pave Pius XI.
Lepicier, Alexis-Henri-Marie
Lepicier, Alexis-Henri-Marie
Lepicier, Alexis-Henri-Marie
Lepicier, Alexis-Henri-Marie
Lepicier, Alexis-Henri-Marie


Trinityprøvesprengningen.
Bildet viser atombomben Trinity, i forkant av prøvesprengningen.
Trinity var en prøvesprengning av en atombombe under Manhattanprosjektet. Detonasjonen ble utført ved Alamogordo i New Mexico, 16. juli 1945. Bomben var på 19 kilotonn (80 terajoule) og var historiens første detonasjon av et atomvåpen. Bomben var en plutoniumbombe av samme modell som ble sluppet over Nagasaki 9. august 1945.
Prøvesprengningen fant sted ved Alamogordo Bombing Range, et sted mellom byene Carrizozo og Socorro i New Mexico. Trinity skulle etter planen ha blitt detonert den 13. juli, men på grunn av dårlig vær ble prøvesprengningen utsatt. Den 16. juli var værforholdene gode, og detonasjonen ble gjennomført om morgenen, kl. 05:29:45 lokal tid. Bomben var plassert i et 20 meter høyt ståltårn, og sprengkraften tilsvarte 19 kilotonn TNT. Den etterlot seg et 330 meter bredt og 3 meter dypt krater. Soppskyen steg 16 000 meter til værs, og trykkbølgen kunne føles 160 kilometer unna.
I krateret smeltet ørkensanden og ble til et tynt lag med grønt glass, som ble kalt trinititt. Krateret ble senere fylt igjen, og i dag er dette området fredet. På detonasjonsstedet står et monument på 3,65 meter. Området er fortsatt litt radioaktivt.
Se også.
Trinity


Ørn-Horten.
Fotballklubben Ørn-Horten, tidligere Ørn Fotballklubb, forkortet Ørn FK, populært kalt "De brune" eller "Ørnane", ble stiftet 4. mai 1904, og er Hortens største fotballklubb. Den spilte i Hovedserien under 1950- og 60-tallen. Klubben spilte i 3. divisjon avd. 1 etter tre år i 1. divisjon og nedrykk fra 2. divisjon i 2006. Klubben legger stor vekt på utvikling av egne talenter og er et samlingspunkt for byens borgere i alle aldre.
Trener for Ørn-Horten er i 2009-2011 Ståle Brandsrud med den gamle storspilleren Trym Bergman som assistent.
Ørn-Hortens stadion heter Lystlunden, og ligger midt på baneområdet i parken i Horten i Vestfold.
Kjente spillere.
En av tidenes beste norske fotballspillere, Per Bredesen kommer fra Horten og er opprinnelig Ørn-gutt. Bredesen ble proff i Italia og spilte for flere klubber der, bl.a. AC Milan, Lazio og Udinese.
Andre kjente tidligere Ørn-spillere er: Ardian Gashi (Helsingborg), Jørgen Jalland (tilbake i ørn), Dag Riisnæs (tidligere Vålerenga og Kongsvinger IL), Trym Bergman (tidligere Kongsvinger IL, Sandefjord Fotball og seriemester for Hammarby i Sverige), Arnar Førsund (Kongsvinger IL), Bjørn Odmar Andersen, Gunnar Dahl, Nils Johan Semb, Harald Strøm, Mohammed Idris og Helge Fjeld. Sistnevnte har nå lagt opp, men ble kåret til æresborger i Horten etter sin scoring fem minutter på overtid mot Vålerenga i 2001. Målet reddet plassen til Ørn i 1. divisjon.
Ørn Horten har vært norgesmester 4 ganger, i 1920, -27, -28, og 30.
Navnet.
Hvordan ble ørn til Ørn: En vårdag i 1904 stod en klynge unge menn i ivrig samtale, Disse menn var alle enige om at en fotball-klubb skulle stiftes i byen. Men navnet?
Det manglet ikke på forslag, men kun det beste var godt nok! Karene diskuterte lenge, og det ble meget ampert. Det var da underet skjedde. I retning over den åpne idrettsplassen kretset mot de lette skylag et prakteksemplar av en kongeørn. Rundt og rundt svevet den i ensom majestet, hevet og senket de mektige vinger, rolig og sikkert under den stolte flukt, mens den svevde høyere og høyere – inntil øyet måtte gi slipp. Da ørnen hadde forsvunnet fra mennenes blikk, var det ingen som gjenopptok den hissige diskusjonen. Etter få minutters forløp var man enstemmig om at klubbens navn – det skulle være «Ørn».
Supportere.
Ørn-Hortens uavhengige supportere heter Ørneredet.
Ørneredet ble stiftet i 1982 av fire unge menn 2, med navn Reidar R. Gundersen og Roy Olaussen i 14-17 års alderen, som satt sammen i en kjeller og var redd for at Ørn-Hortens første kamp for sesongen skulle avlyses – Kvelden før seriestart det året datt det nemlig ned snø i Horten.
Den kvelden ble Ørneredet stiftet. Det gjør Ørneredet (kalt "Redet") til landets eldste supporterklubb med supporterprofil (øl og fotball). Det eksisterte supporterklubber i norsk fotball før den tid også, men deres formål var i stor grad å støtte klubben økonomisk gjennom lotterier og basarer.
Rundt midten av nittitallet slet Ørn-Horten med å holde seg i 2. divisjon, men når milenniumskiftet nærmet seg ble resultatene bedre, medlemstallet økte og noen av grunnleggerne med Ray Olaussen i spissen, ble forespurt om å være med i styre og stell igjen. De samme fire som stiftet Ørneredet finnes fortsatt den dag i dag som betalende medlemmer i supporterklubben.


Freiburg im Breisgau.
Freiburg im Breisgau (fransk "Fribourg-en-Brisgau") er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, nær den franske grensen. Byen ligger i regionen Breisgau i den vestlige utkanten av Schwarzwald, ved elven Dreisam og ved foten av Schlossberg. Den er omgitt av fjellene Rosskopf og Bromberg i øst, og i syd og vest av Schönberg, Tuniberg og Kaiserstuhl.
Byen har ca. 200 000 innbyggere, deriblant 30 000 studenter ved Albert-Ludwigs-Universität.
Historie.
Freiburg ble grunnlagt i det 12. århundre. På 1300-tallet kjøpte byen sin frihet fra den lokale greven og underkastet seg Habsburgernes beskyttelse. Omkring 1200 ble byggingen av Münster-katedralen påbegynt. Senmiddelalderen ble en tid med både fremskritt og tragedier for byen.
I 1457 grunnla hertug Albrecht VI Albert-Ludwigs-Universität, et av Tysklands eldste universiteter.
I 1520 vedtok byen en rekke reformer i lovgivningen, alminnelig betraktet som tidens mest progressive. De forsøkte å skape en balanse mellom byens gamle tradisjoner og romerretten. Reformene ble vidtgående akseptert, særlig når det gjaldt sivilprosess, straff og byens konstitusjon. I 1520 bestemte byen seg for ikke å slutte seg til reformasjonen, og i det følgende ble den et viktig senter for katolisismen ved den øvre delen av Rhinen.
I 1536 ble gjennomført heksejakt i byen. Behovet for å finne en årsak til tragedier som pesten, som krevet tusener av liv, førte til en eskalering av hekseforfølgelsene, som nådde en topp i 1599.
Tiden fra det 17. til det 19. århundre var turbulente tider for byen. Som følge av tredveårskrigen og andre kriger havnet byen flere ganger under østerriksk styre, senere under fransk, svensk, spansk og under styret til forskjellige medlemmer av den tyske konføderasjon. Omsider ble den del av storhertugdømmet Baden i 1805. (Baden ble slått sammen med Württemberg i 1952).
Overborgermestre.
Etter at byen ble badisk ble den badiske byordningen innført med en borgermester, senere overborgermester.
Politisk gjelder byen som høyborg for De grønne. Dette gjenspeiler seg ikke bare ved at De grønnes første overborgermester i en storby ble valgt her, men også i den høye valgdeltagelsen. Ved forbundsvalgene i 2002 fikk De grønne mer enn 25 % i byen, og ved valget til Europaparlamentet fikk de sogar hele 36,8 %.
Byråd.
Valget til byråd den 13. juni 2004 ga følgende resultater
Våpen.
Byens våpen viser i hvitt et rødt gjennomgående kors. Det er et symbol for St. Georg, byens eldste bypatron.
Teatre og orkestre.
Freiburg er en viktig kulturby med mange teatre og orkestre.


Nikolaj I av Russland.
Nikolaj I av Russland (russisk: Николай I Павлович [Nikolaj I Pavlovitsj]; født i Tsarskoje Selo, død i St. Petersburg) var tsar av Det russiske keiserriket og konge av Polen mellom 1825 til sin død i 1855.
Han var kjent for et despotisk styre og drev et stort hemmelig politi og et nettverk av spioner. Utenrikspolitisk sett var han sterkt imot revolusjoner og hans tilbud om militær støtte til å slå ned revolusjoner rundt om i Europa gav han tilnavnet «Europas politimann». I 1830 avskaffet han det polske kongedømmet etter en revolusjon og gjorde Polen til en russisk provins.


Federico Borromeo d.y..
Federico Borromeo (født 29. mai 1617, død 18. februar 1673) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kardinalstatssekretær fra 1670 til sin død.
Borromeo ble født i Milano, i slekten til grev d'Arona. Kardinal Giberto Borromeo var hans fetter, og han var i slekt med kardinalene Carlo Borromeo og Federico Borromeo den eldre.
Etter studier i språk og teologi tok han en doktorgrad i "utroque iure", det vil si både sivil- og kirkerett. Han mottok de lavere ordinasjoner og diakonvielsen i 1644.
Fra 1635 var han i Roma, hvor han var pavelig camerlengo og hadde andre embeter, både innenfor Den romerske kurie og administrasjonen av Pavestatene.
I 1654 ble han bispeviet og utnevnt til titularpatriark av Alexandria. Han virket som nuntius til Sveits fra 1654 til 1665. I 1666 ble han guvernør av Roma, en stilling han hadde til 1668 da han ble nuntius til Spania.
Ved konsistoriet desember 1670 ble han kreert til kardinalprest. Fordi hans fetter Giberto var kardinal måtte det gis en dispensasjon fra regelverket som fantes for å forhindre nepotisme. Han ble utnevnt til kardinalstatssekretær samme år.
Borromeo døde i Roma 18. februar 1763, i Quirinalpalasset. Han ble gravlagt nær høyalteret i San Carlo al Corso, som er viet til hans slektning Carlo Borromeo (St. Karl Borromeus).


Herbie Hancock.
Herbie Hancock opptrer i Utrecht i 2006
Herbert Jeffrey Hancock (født 12. april 1940) er en amerikansk jazzpianist og -komponist fra Chicago, USA. Han er regnet som en av de største jazzpianistene og -komponistene, og har vært innom trad-jazz, funk, rock og soul – og trukket jazzelementer inn i dette.
Han ble tidlig på 1960-tallet regnet for å være en av de mest lovende nye jazzmusikkere og ble i 1963 del av Miles Davis «second great quintet». Kjente soloverker inkluderer blant annet «Cantaloupe Island» og «Watermelon Man». Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Konsistoriet desember 1670.
Konsistoriet desember 1670 var det første konsistorium hvor pave Klemens X kreerte kardinaler. Det ble holdt 22. desember 1670 i Vatikanet.
Det ble kreert 3 kardinaler ved dette konsistoriet.


Myroslav Ivan Ljubatsjivskyj.
Myroslav Ivan Ljubatsjivskyj (ukrainsk Мирослав Іван Любачівський, født 24. juni 1914 i Dolyna i Østerrike-Ungarn, nå i Ukraina, død 14. desember 2000 i Lviv) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble presteviet i 1938 i Lwów (Lviv), som da var del av Polen, og fortsatte sine teologiske studier i utlandet. Under andre verdenskrig ble Vest-Ukraina okkupert og senere annektert av Sovjetunionen, og fra 1940 til 1990 var den ukrainsk-katolske kirke undertrykt i Sovjetunionen. Ettersom det derfor ikke var mulig for Ljubatsjivskyj å reise hjem, kom han i 1947 til USA. Der ble han teologiprofessor ved ukrainernes presteseminar i Stamford, Connecticut. I 1968 ble han lærer ved presteseminaret i Washington DC.
Han ble utnevnt til ukrainsk-katolsk erkeepark av Philadelphia i 1979. Den 27. mars 1980 ble han koadjutor for storerkeeparken av Lviv, kardinal Josyp Slipyj (med bopel i Roma). Han rykket opp som storerkeepark av Lviv 7. september 1984 (fra kardinal Slipyjs død). Først etter den kalde krigen, i 1991, ble det mulig for ham å vende tilbake til Ukraina.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1985.


Juan Gualberto Guevara.
"Hans eminense" Juan Gualberto Guevara (født 12. juli 1882 i Villa de Vitor ved Arequipa i Peru, død 27. november 1954 i Lima) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lima 1945–1954.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.
Guevara, Juan Gualberto
Guevara, Juan Gualberto
Guevara, Juan Gualberto
Guevara, Juan Gualberto


Hans Hermann Groër.
Hans Hermann Groër O.S.B. (født 13. oktober 1919 i Wien i Østerrike, død 24. mars 2003 i Sankt Pölten) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1986–1998 (i praksis egentlig 1995). Han ble kreert til kardinal i 1988 av pave Johannes Paul II.
Han ble født i Wien av tyske foreldre, og flyttet med foreldrene til Tsjekkoslovakia i 1929 og bodde der i ti år. Han hadde tsjekkoslovakisk statsborgerskap frem til 1939, da han kom tilbake til fødelandet, som da var innlemmet i Det tyske rike.
Etter prestestudier i Østerrike ble han presteviet i 1942 i Wien. Etter tjeneste som feltprest og kapellan var han studieprefekt ved juniorseminaret i Hollabrunn samtidig som han tok utdypende teologiske studier 1946–1952. Han var medlem av lærerfakultetet på Hollabrunn-instituttet 1952–1974, og organiserte tradisjonelle pilegrimsferder til mariavalfartsstedet Roggendorf. Der var han rektor for mariahelligdommen 1969–1976.
I 1974 sluttet han seg til Benediktinerordenen og tok navnet Hermann. Han avla sine høytidelige ordensløfter i 1980. Han var spiritual og kirkerektor for klosterkirken i Mariendorf (ved Roggendorf) 1982–1986.
Han ble utnevnt til erkebiskop av Wien den 15. juli 1986, og bispeviet i september av kardinal Franz König. Han ble selv kardinal i 1988.
I 1995 frasa han seg den sjelesørgeriske ledelsen for erkebispedømmet etter at det var fremkommet anklager om seksuelt misbruk mot ham. Etter at pave Johannes Paul II oppfordret ham det, frasa han seg alle kirkelige plikter og rettigheter som erkebiskop og kardinal og forlot Østerrike i 1998. Han innrømmet aldri noen skyld. Noen borgerlig rettsforfølgelse fant aldri sted, og anklagene mot ham var ikke fremkommet før mange år etter den borgerlige retts foreldelsesfrister var utløpt. Etter Vatikanets ønske tilbragte han flere måneder nær Dresden i Tyskland. Senere levde han som pensjonist i prioratet Sankt Josef i Maria Roggendorf i Østerrike.


Dominic Ignatius Ekandem.
Dominic Ignatius Ekandem (født i 1917 i Obio Ibiono ved Uyo i Nigeria, død 24. november 1995 i Abuja) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ikot Ekpene 1963–1989, og biskop-erkebiskop av Abuja 1989–1992.
Han ble kreert til kardinal i 1976 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Jan de Jong.
Jan de Jong (født i 10. september 1885 på Ameland, død 8. september 1955 i Amersfoort) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Utrecht 1936–1955 (hadde overdratt styringsansvaret til en koadjuror i 1951). Han var en leder for den nederlandske opposisjon mot den tyske okkupasjon under andre verdenskrig.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.


Franjo Kuharić.
Franjo Kuharić (født i 15. april 1919 i Pribić nær Krašić i Kroatia, den gang Kongedømmet for serbere, kroater og slovenere, død 11. mars 2002 i Zagreb) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Zagreb 1970–1997.
Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.


Antoun Boutros Khoraiche.
Antoun Boutros Khoraiche (fornavnet tilsvarer norsk "Antonius Peter", ofte gjengitt med fransk "Antoine-Pierre", etternavnet skrives også bl.a. "Khreich"; født 20. september 1907 i Ain Ebel ved Tyr i Libanon, den gang del av Det ottomanske rike, død 19. august 1994 i Beirut) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og maronittisk patriark av Antiokia 1970–1986.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965 som biskop av Saida.
Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.


Tor Skjønsberg.
Tor Skjønsberg (27. april 1903–1993) var en norsk motstandsmann. Av utdannelse var han jurist.
I 1941 organiserte Tor Skjønsberg «Grimelundsmøtet». Dette møtet ansees som starten på organisert motstand i Norge.
Skjønsberg var den reelle leder av Hjemmefronten i Norge inntil han måtte flykte landet i november 1944. Etter at Skjønsberg måtte flykte, tok Jens Christian Hauge over som leder for motstandsbevegelsen.
Etter frigjøringen var Skjønsberg sjøfartsminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering fra juni til november 1945.


Grytøy-ulykken.
Grytøy-ulykken var en flyulykke som inntraff den 11. juli 1972 da et militært DHC-6 Twin Otter-fly med kjennetegnet «67-056» på tur fra Bardufoss på den såkalte «Finnmarksruta», kolliderte med fjellsiden om lag 20 meter fra toppen av fjelltoppen Litjetussen på Grytøya ved Harstad. Det var 17 personer ombord i flyet, derav flere barn. Alle omkom.
Ved Bardufoss ble piloten tilrådd å skjære av utenfor Stokmarknes lufthavn, Skagen på grunn av dårlig vær, og i stedet fortsette rett til Bodø lufthavn. Flyet fortsatte likevel til Skagen. Under stigning traff flyet Lille Tussen.
Etterspill.
Det kom frem i ettertid at piloten hadde hatt utilstrekkelig hvile etter en fest natten før. I tillegg var alkoholkonsentrasjonen i blodet for høy (1,0 – 1,5 ‰). Den 5. mai 2005 ble den militære havarirapporten frigitt etter krav fra de pårørende. Der fremkom det at flykapteinen på ulykkesflyet skal ha vært sjefen for 719 skvadron ved Bodø hovedflystasjon. Han var også blant offiserene som fløy den militære charterruten mellom Bodø og Tromsø.
I Luftforsvaret skal det etter at ulykken inntraff ha vært alminnelig kjent at flykapteinen var alkoholpåvirket da flyet tok av ulykkesdagen, siden flykapteinen skal ha festet hele natten før han satte seg ved spaken i ulykkesflyet, men dette ble holdt internt, slik det var vanlig under den kalde krigen.


Silvio Angelo Pio Oddi.
Silvio Angelo Pio Oddi (født 14. november 1910 i Morfasso ved Piacenza i Italia, død 29. juni 2001 i Cortemaggiore ved Piacenza) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var bl.a. nuntius i Egypt, Belgia/Luxembourg og Jugoslavia, og prefekt for Kongregasjonen for kleresiet 1979–1986.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Paolo Bertoli.
Paolo Bertoli (født 1. februar 1908 i Poggio Garfagnana ved Lucca i Italia, død 8. november 2001 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var bl.a. "Chargé d'Affaires" i Tsjekkoslovakia 1949 men ble forhindret fra å utøve embedet på grunn av det kommunistiske regime, apostolisk delegat i Tyrkia, i Colombia, i Libanon og i Frankrike. Nuntius i Egypt, Belgia/Luxembourg og Jugoslavia, prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer 1969–1973, og camerlengo 1979–1985.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Sergio Guerri.
Sergio Guerri (født 25. desember 1905 i Tarquinia i Italia, død 15. mars 1992 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var bl.a. Pro-president for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten camerlengo 1968–1981.
Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Vincenzo Fagiolo.
Vincenzo Fagiolo (født 5. februar 1918 i Segni i Italia, død 22. september 2002 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var først erkebiskop av Chieti 1971–1984, og senere bl.a. president for Det pavelige råd for tolkning av lovtekster 1990–1998.
Han ble kreert til kardinal i 1994 av pave Johannes Paul II.


Hurum-ulykken.
Hurum-ulykken var en flyulykke som inntraff da et Douglas C-47 Skytrain med registreringsnummer PH-TFA fra flyselskapet Aero Holland den 20. november 1949 klokken 16.56 under innflyvning til Fornebu lufthavn styrtet i skogen på Hurum. 30 av tilsammen 31 passasjerer og hele besetningen på 4, tilsammen 34 personer omkom.
Flyulykken på Hurum bidro mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene. Flyet som hadde med 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, styrtet på grunn av dårlig vær på Hurum. Flyulykken var den nest største i Norge til da, bare Kvitbjørn-ulykken hadde drept flere, og bare én jødisk gutt overlevde. Han het Isac Allal. Han ble hentet i skogen av medlemmer av Drammen HV ungdomstropp og kjørt til Drammen sykehus. Her ble han liggende en ukes tid.
Ulykken gjorde et enormt inntrykk på det norske folk. Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie var blitt en varm Israel-venn, noe som blant annet hadde sin bakgrunn i hans kontakt med jødiske organisasjoner i USA under krigen. Lie gikk etter ulykken i bresjen for en innsamlingsaksjon som hadde som formål å bygge opp en norsk landsby i Israel, kalt «Moshav Norge». Lie hadde stor innflytelse på Israel-engasjementet i den norske arbeiderbevegelsen, og han har i samtale med utvalget påpekt at han var en meget nær venn av Israels statsminister Golda Meir.


Pute.
a> med store, myke, men faste sete- og ryggputer.
Pute er en gjensydd pose, oftest av tøy, fylt med et mykt materiale, til bruk som støtte for en som hviler, ligger eller sitter.
Putetyper.
Som støtteputer er hodepute som hodeunderlag i ei seng vanligst, men også sofaputer, ryggputer, og andre puter til bruk i stoler og på benker er vanlige. Flere av disse er dekorputer bare til pynt.
Det kan ellers være myke puter på bærestropper og idrettsutstyr og seleputer på seletøy. Andre puter er for eksempel nåleputer, syputer eller knipleputer og lukteputer (til parfyme).
Ordet «pute» betød opprinnelig «noe som er oppsvulmet eller oppblåst» og brukes fremdeles med denne betydningen. Under føttene er det for eksempel tåputer, og kameler har spesielle tråkkeputer. «Pute» betegner også en lang rekke gjenstander innenfor flere fagområder, ofte i betydningen støtpute.
Materialer og fyll.
Fra gammelt av ble hodeputer og dyner fylt med tørt gress eller halm, fjær, krøllhår og liknende. Finere puter ble stoppet med mykt og lett dun, helst såkalt edderdun, det vil si dun fra ærfugl, og dunsanking var tidligere en viktig næringsvei enkelte steder ved kysten i Norge. I dag er hodeputer ofte fylt med dun av forskjellige tamme gjess og ender eller med moderne, syntetiske, lette og allergivennlige materialer.
Selve puteposen kan være sydd av vevd stoff, tidligere helst av lin, seinere overveiende av bomull. Finere puter kan også være sydd av silke eller sateng. Andre typer puter kan være lagd av fløyel, skinn og annet. Puter kan også være fylt med luft.
Putevar.
Fordi tykke puter er vanskelige å vaske og tørke, kan puter, særlig hodeputer i senger, beskyttes med et eget trekk eller putevar. Det hindrer puta fra å bli skitten og er lett å skifte og vaske. Andre puter har vanligvis et igjensydd trekk av grovere kvalitet og med mer pynt.
Annet.
Sovestillingen var i tidligere tider ofte halvt sittende, og store puter og korte senger var derfor vanlige.
I Japan og andre steder i Asia har det tradisjonelt også vært brukt små treskamler som nakkestøtter istedenfor myke hodeputer av stoff. Også i antikkens Pompeii er det funnet murte senger med harde puter, det vil si forhøyninger av stein ved hodeenden.


André-Damien-Ferdinand Jullien.
André-Damien-Ferdinand Jullien P.S.S. (født 25. oktober 1882 i Pelussin ved Lyon i Frankrike, død 11. januar 1964 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var dekanus for Den romerske rota 1944–1964.
Han ble kreert til kardinal i 1958 av pave Johannes XXIII, som prest, og ble bispeviet i 1962.
Han deltok i konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.
Han deltok på Annet Vatikankonsils første to sesjoner 1962–1965.


Ryvarden fyr.
Ryvarden fyr ligger ved Mølstrevåg i Sveio, 12 kilometer nord for Haugesund. Fyret ligger på Ryvardneset, med det værharde havstykket Sletta mot sør og Bømlafjorden mot nord.
Det går en 2 km grusvei ut til fyret, men man må ha spesiell tillatelse for å kjøre bil på veien. Veien er åpen året rundt og man kan både gå og sykle til fyret. Det går en fin tursti mellom Ryvarden og Lyngholmen.
Historie.
Ryvarden har vært et seilingsmerke i over tusen år, helt siden Floke Vilgerdson (senere kalt Ramna-Floke) bygget en varde på neset i 869, Floke-varden. Neset med varden ligger like nord for grensen mellom Rogaland og Hordaland og fikk etter hvert navnet Ryvarden (varden mellom ryger og horder). Det første fyret på Ryvarden kom i 1849. Den første fyrvokteren var Jon Simonsen Mølstre, til daglig også kalt Jo Berget. Han var kjøpmann i Mølstevåg på midten av 1800-tallet og fyrvokter. Det ble bygget nytt fyr eller utvidet en rekke ganger frem til siste fyrmesterbolig fra 1958. Under en av utbyggingene ble det tatt stein fra Floke-varden til bruk som grunnmur. Det ble i 1994 reist ny varde til minne om den gamle.
Ryvarden kulturfyr.
Fyret ble automatisert og fraflyttet i 1984. Fra 1992 har Ryvarden vært brukt til kulturelle aktiviteter og omtales som Ryvarden kulturfyr. På stedet er det i dag et galleri, Galleri Ryvarden, i fyrmesterboligen fra 1958. Det er også kafedrift, et kunstatelier, Flókemuseet og en representasjonsbolig. Bygningene på Ryvarden blir også benyttet til annen kulturell aktivitet, blant annet har gruppen Vamp spilt inn flere av sine plater der. Sveio kommune kjøpte i april 2005 bygningene ved Ryvarden fyr fra Kystverket for 750.000 kroner.
Minne om Sleipnerforliset.
Ved Ryvarden fyr er det også et minnesmerke over Sleipner-forliset, som skjedde like ved. Hurtigbåten MS «Sleipner» gikk på grunn på skjæret Store Bloksen og sank den 26. november 1999. 16 personer omkom i forliset.
Tusenårssted.
Ryvarden fyr er Sveio kommunes tusenårssted.


Kattabergsfjellet.
Kattabergsfjellet er en ås i Sveio kommune på 89 moh. Den ligger nær stien mellom Fjellstad og Hokla, i nærheten av Furuvatnet og tettstedet Krossleite.


Jean Jérôme Hamer.
Jean Jérôme Hamer O.P. (født 1. juli 1916 i Brussel i Belgia, død 2. desember 1996 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som sekretær for Sekreteriatet for kristen enhet, sekretær for Kongregasjonen for troslæren, og til slutt prefekt for Kongregasjonen for ordenssamfunn og sekularinstitutter 1984–1992.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965 som sakkyndig for økumeniske spørsmål.
Han ble kreert til kardinal i 1985 av pave Johannes Paul II.
Hamer, Jean Jérôme
Hamer, Jean Jérôme
Hamer, Jean Jérôme
Hamer, Jean Jérôme
Hamer, Jean Jérôme
Hamer, Jean Jérôme


Hipparkhos (astronom).
Hipparkhos fra Nikea (f. ca. 190 f.Kr., d. ca. 120 f.Kr.) var en gresk astronom. Det er hans fortjeneste at antikkens greske astronomi utviklet seg fra ren beskrivelse til en vitenskap. Han brakte babylonernes kunnskaper i astronomi til den greske verden; bl.a. introduserte han babylonernes inndeling av sirkelen i 360° i Europa.
Hipparkhos gjorde en presis beregning av årets lengde – 365 dager, 5 timer og 55 minutter. Han målte månedens lengde til 29 dager, 12 timer, 44 minutter og 2,5 sekunder – et avvik på ett sekund fra det korrekte. Han beregnet avstanden til sola, og fant at den er kortest 4. januar og lengst på 4. juli. Til disse beregningene måtte han gjøre forbedringer innenfor trigonometrien.
Ved å studere babylonske registreringer av måneformørkelser fant han som den første en måte å beregne framtidige måneformørkelser. Han fant også at stjernenes posisjon endret seg over tid, og var dermed på sporet av de sykliske uregelmessighetene i jordbanen og jordaksens helling.
Hipparkhos' kanskje største fortjeneste er hans katalog over 850 stjerner som er synlig med det blotte øye. Han delte stjernene inn i seks klasser etter lysstyrke, med verdien 1 for de sterkeste og 6 for de svakeste. Klassifikasjonen brukes den dag i dag.


Guido Del Mestri.
Guido Del Mestri (italienskættet og hadde også grevetittel, født 11. januar 1911 i Banja Luka i Østerrike-Ungarn, nå Bosnia-Hercegovina, død 2. august 1993 i Nürnberg i Tyskland) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie.
Han ble presteviet for det italienske bispedømmet Gorizia, men trådte snart inn i det pavelige diplomati. Han var postert i Jugoslavia 1940–1941, Libanon 1941–1943, Romania 1943–1950 (utvist av det kommunistiske styret), Syria 1951–1953 (ansvarlig for åpningen av nuntiaturet der), "chargé d'affaires" i Indonesia 1953, Vest-Tyskland 1953–1959, apostolisk delegat i Nairobi 1959–1967, deretter apostolisk delegat i Mexico 1967–1970, pro-nuntius i Canada 1970–1975, og nuntius i Tyskland 1975–1984.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1991 av pave Johannes Paul II.


Rupert's Land.
Rupert's Land var et territorium i Britisk Nord-Amerika bestående av nedslagsområdet omkring Hudsonbukta, for det meste i dagens Canada. Det var fra 1670 til 1870 eid av Hudson's Bay Company, som hadde monopol på all handel og næringsvirksomhet. Området var oppkalt etter kompaniets første guvernør, Rupert av Pfalz, som ble kalt Prins Rupert av Rhinen. York Factory ved Hudsonbukta var hovedkvarter.
Rupert's Land tilsvarer hele dagens provins Manitoba, det meste av Saskatchewan, sørlige deler av Alberta og Nunavut, nordlige deler av Ontario og Quebec, samt deler av Nordvestterritoriene. Kompaniet etablerte handelsstasjoner for pels i Rupert's Land, først ved kysten omkring Hudsonbukta og fra midten av 1700-tallet også i innlandet. I alt etablerte Hudson's Bay Company 97 handelsstasjoner i territoriet.
Fra midten av 1800-tallet vokste det fram krav om å innlemme Rupert's Land i Canada. British North America Act av 1867 la grunnlaget for samling av de britiske koloniene i Nord-Amerika i en canadisk konføderasjon. I 1869 gikk Hudson's Bay Company med på å selge Rupert's Land for pund. Kompaniet beholdt eiendomsrett til land ved handelsstasjonene og beholdt 2,8 millioner hektar jordbruksland på prærien. Rupert's Land ble overført 15. juli 1870, etter å ha blitt forsinket av Red River-opprøret.


Den islamske erobringen av Afghanistan.
 Den islamske erobringen .
Fem år etter Muhammed døde, i 637, knuste arabiske muslimer makten til de iranske sassanidene i slagene ved Qadisiya og Nahawand. Erobrerne begynte å nå inn i landene øst for Iran, og Herat ble erobret i 651. I midten av det 8. århundret klarte abbasid-dynastiet å kue den arabiske invasjonen og gjorde slutt på den forlengede kampen. Fred hersket under styret til kalifen Harun al-Rashid (785–809) og hans sønn, og vitenskapene hadde gode tider i sentral-asiatiske byer som Samarkand. Fra det 7. århundret gjennom det 9. århundret ble de fleste innbyggerne i det som i dag er Afghanistan, Pakistan, sørlige deler av Sovjetunionen og områder av nordlige India konvertert til sunniislam.
I det 8. og 9. århundret slo forfedre av mange av dagens tyrkisk-språklige afghanere seg ned i Hindu Kush-området (delvis for å skaffe seg bedre beite) og begynte å assimilere mye av kulturen og språket til pashto-stammene som allerede var der.
I midten av det 9.århundret hadde abbasid-styret slått feil, og delvis uavhengige stater begynte å dukke opp rundt omkring i imperiet. I Hindu Kush-området steg tre kortlevde lokale dynastier til makten. Det mest kjente av de tre, samanid-dynastiet, utvidet sitt styre fra Bukhara så langt sør som India og vest som Iran. Selv om arabisk-muslimsk intellektuelt liv fremdeles var sentrert om Bagdad, dominerte iransk-muslimsk lærdom, sjiaislam, i samanidenes område på denne tiden. I midten av det 10. århundret hadde samanide-dynastiet falt fra hverandre under angrep fra tyrkiske stammer i nord og fra Ghaznavidene, et dynasti i sør på vei opp mot makten.
Ghaznavid og ghoridenes styre.
Ut av samanidenes dynasti kom det første store islamske imperiet i regionen, Ghaznavid-riket, som hadde krigere som plyndret dypt inn i det indiske subkontinentet og sikret domineringen til sunni islam i det som i dag er Afghanistan, Pakistan og deler av India.
Den mest kjente av dynastiets herskere var Mahmud som konsoliderte kontrollen over områder sør for Amu-Darja for så å gjennomføre ødeleggende angrepstokter inn i India der de plyndret hindu templer og forsøkte å konvertere befolkninger til islam. Med sitt bytte fra India bygde han en stor hovedstad ved Ghazni, grunnla universiteter og ga støtte til lærde. Mahmud ble anerkjent av kalifen i Bagdad som den sekulære arvingen av samanidene. Ved hans død hersket Mahmud over hele Hindu Kush regionen så langt øst som Punjab i tillegg til territorier langt nord for Amu-Darja. Som så ofte skjedde i denne regionen ble det militære geniets død i 1030 begynnelsen på slutten for dynastiet. Herskerene av ghoridene sørøst for Herat erobret og brente Ghazni i 1149, akkurat som Ghaznavid en gang hadde erobret Ghor. Men det var først i 1186 at den siste representanten av ghaznavidene ble tatt av ghoridene fra sitt hjemmested i Punjab.
Ghoridene kontrollerte mesteparten av det som i dag er Afghanistan, østlige Iran og Pakistan, mens deler av det sentrale og vestlige Iran ble styrt av seljukene. Mellom 1200 og 1205 ble det meste av ghoridenes land erobret av sjahen av Khwarezmid-imperiet som senere ble nedkjempet av mongolene i 1220.
Mongolsk styre 1220-1506.
I 1220 ble de islamske landene i Sentral-Asia overkjørt av arméene til den mongolske erobreren Dsjengis Khan (ca 1155–1227), som la mange sivilisasjoner i grus og skapte et imperium som strakte seg fra Kina til Kaspihavet. Men han klarte ikke ødelegge islams styrke i Sentral-Asia. Mot slutten av det 13.århundret hadde Dsjengis Khans etterkommere selv blitt muslimer. Fra Dsjengis Khans død i 1227 til Timur Lenk i 1380-årene gikk Sentral-Asia gjennom en periode med fragmentering.
Med både tyrkiske og mongolske aner, gjorde Timur krav på å være Dsjengis Khans etterkommer. Fra hans hovedstad i Samarkand, skapte Timur et imperium som på slutten av det 14.århundret strakte seg fra India til Tyrkia. Overgangen til det 16.århundret gjorde slutt på timuridenes rike da enda en mongolsk-tyrkisk hersker overvelmet den svake timurid herskeren i Herat. Muhammed Shaybani (også en etterkommer av Dsjengis Khan) og hans etterkommere hersket i området rundt Amu-Darja i omtrent et århundre, mens to mektige dynastier begynte å kjempe om makten i sør og vest av Afghanistan.
Rivaliseringen mellom mugalene og safavidene ca 1500-1747.
Tidlig i det 16.århundret ble Babur, en etterkommer av Timur Lenk på farssiden og fra Dsjengis Khan på morssiden, drevet ut av sin fars kongedømme i Ferghana-dalen (som dekker dagens Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan) av shaybani usbekere som hadde revet Samarkand fra timuridene. Etter flere mislykkede forsøk på å ta tilbake Ferghana og Samarkand, gikk Babur over Amu-Darja og tok Kabul fra den siste av dets mongolske herskere i 1504. I sin invasjon av India i 1526 nedkjempet Baburs armé på 12 000 en mindre mobil styrke på 100 000 i det første slaget ved Panipar, omtrent 45 km nordvest av Delhi. Selv om setet til det store mugalriket han grunnla var i India, stresset Baburs memoarer hans kjærlighet for Kabul, både som et kommersielt strategisk senter men også som en vakker høylandsby med et «ekstremt herlig» klima.
Teknisk sett varte det indiske mugalstyret inntil det 19.århundret, men dets maktdager varte fra 1526 til Baburs tipp-tipp-oldebarn, Aurangzeb, døde i 1707. Mugalene kom opprinnelig fra Sentral-Asia, men etter at de tok India, ble området som nå er Afghanistan nedgradert til en utpost av imperiet. I løpet av det 16. og 17.århundret ble mesteparten av Hindu Kush-området konkurrert om av mugalene i India og de mektige safavidene i Iran. Akkurat som Kabul dominerer den høye veien fra Sentral-Asia inn i India, kontrollerer Kandahar den eneste inngangen til India som går utenom Hindu Kush. Den strategisk viktige Kabul-Kandahar aksen var den primære grunnen for konkurransen mellom mugalene og safavidene, og Kandahar skiftet eier flere ganger i løpet av disse to århundrene. Safavidene og mugalene var ikke de eneste konkurrentene. Mindre mektige men nærmere i geografi var usbekene i Sentral-Asia som kjempet om kontrollen i Herat i det vestlige Afghanistan og om de nordlige regionene hvor hverken mugalene eller safavidene var sterke.
Mugalene forsøkte ikke bare å blokkere den historiske invasjonsruten inn i India, men også å kontrollere de intense uavhengige stammene som akseptere kun minimal innblanding fra Delhi i deres fjellfestninger mellom Kabul-Kandahar aksen og Indus-elven, særlig i pashto-områdene i fjellrekken Suleiman. Ettersom området rundt Kandahar skiftet side mellom de to store imperiene, utnyttet de lokale pashtoene situasjonene ved å få gaver fra begge sidene. I midten av det 17.århundret hadde mugalene overgitt Hindu Kush nord for Kabul til usbekene og i 1748 tapte de Kandahar til safavidene for tredje og siste gang.
Mot slutten av århundret begynte, ettersom makten til safavidene og mugalene avtok, en ny gruppe å bygge seg opp i Hindu Kush. Tidlig i det 18.århundret tok en av pashto stammene, Hotaki, Kandahar fra safavidene og en gruppe ghilzaier gjorde til tider større innhogg i safavidenes territorium. For en kort tid klarte til og med ghilzai pashtoene å holde hovedstaden Isfahan og to medlemmer av denne stammen besteg tronen før ghilzaiene ble kastet ut av Iran av en kriger, Nadir Shah, som ble kjent som den «persiske Napoleon».
Nadir Shah erobret Kandahar og Kabul i 1738 samtidig som han nedkjempet en stor mugalhær i India, plyndret Delhi og massakrerte tusenvis av dens befolkning. Han returnerte hjem med enorme skatter, inkludert Påfugltronen som deretter tjente som symbol på det iranske imperiets makt.
Islamske erobringen av Afghanistan


Francesco Colasuonno.
Francesco Colasuonno (født 2. januar 1925 i Grumola Appula ved Bari i Italia, død 31. mai 2003 i Grumola Appula) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati.
Han var postert i USA 1962–1967, India 1968–1972, Kina (Taiwan) 1972–1974, apostolisk delegat i Mosambik 1974–1981, nuntius i Zimbabwe 1981–1984, pro-nuntius i Jugoslavia 1985–1986, nuntius med særoppgaver og leder for Den hellige stols arbeidskontakter med den polske regjering 1986–1990, Pavestolens representant ovenfor Den russiske føderasjon 1990–1991, nuntius i Italia 1994–1998 (og San Marino fra 1995).
Han ble kreert til kardinal i 1998 av pave Johannes Paul II.


Maximilien de Furstenberg.
Maximilien de Furstenberg (født 23. oktober 1904 i slottet Ter Worm ved Heerlen i Nederland, død 22. september 1988 i Mont-Goddine ved Namur i Belgia) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han kom fra en gammel adelsfamilie fra Westfalen i Tyskland.
Han var apostolisk delegat/nuntius i Japan 1949–1959, Australia/New Zealand 1959–1962, nuntius i Portugal 1962–1967. Han var prefekt for Kongregasjonen for østkirkene 1968–1973.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Andreas Frühwirth.
Andreas Frühwirth O.P. (født 21. august 1845 i Sankt Anna am Aigen i Østerrike, død 9. februar 1933 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie.
Han var apostolisk nuntius i Bayern 1907–1916, og storpønitentiar 1925–1933.
Han ble kreert til kardinal i 1915 av pave Benedikt XV.
Han deltok i konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Fruehwirth, Andreas
Fruehwirth, Andreas
Fruehwirth, Andreas
Fruehwirth, Andreas
Fruehwirth, Andreas
Fruehwirth, Andreas


Carlo Grano.
Carlo Grano (født 14. oktober 1887 i Roma i Italia, død 2. april 1976 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie (Statssekreteriatet) og det pavelige diplomati. Han var nuntius i Italia 1958–1965.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.
Grano, Carlo
Grano, Carlo
Grano, Carlo
Grano, Carlo


Angelo Dell'Acqua.
Angelo Dell'Acqua O.Ss.S.A. (født 9. desember 1903 i Milano i Italia, død 27. august 1972 i Lourdes i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var president for Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggender 1967–1972.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1967 av pave Paul VI.


Reginald John Delargey.
Reginald John Delargey (født 10. desember 1914 i Timaru ved Christchurch på New Zealand, død 29. januar 1979 i Auckland) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wellington 1974–1979.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965, som hjelpebiskop av Auckland.
Han ble kreert til kardinal i 1976 av pave Paul VI.
Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.


Joaquín Anselmo María Albareda.
Joaquín Anselmo María Albareda y Ramoneda eller katalansk Joaquim Amselm Maria Albareda (født 16. februar 1892 i Barcelona i Spania, død 19. juli 1966 samme sted) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var benediktiner i det berømte klosteret Montserrat.
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII og bispeviet like etter.
Han deltok på Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Han deltok i konklavet 1963 som valgte pave Paul VI.


Recessus suprapineale.
Recessus suprapineale (latin) er en anatomisk struktur i hjernen. Den utgjør en «lomme» i den bakre del av tredje ventrikkel, hvor denne er beliggende ovenfor hjernens akvedukt.


Hjernens akvedukt.
Hjernens akvedukt er en anatomisk struktur i hjernen, som er en liten kanal fra bakre del av tredje ventrikkel inn mot fjerde ventrikkel. Cerebrospinalvæsken dreneres gjennom denne kanal, derav navnet "akvedukt". En medfødt misdannelse i dette området, f.eks. akveduktstenose, kan gi drenasjeproblemer og derav obstruktiv hydrocefalus.


Francesco di Paola Cassetta.
Francesco di Paola Cassetta (født 12. august 1841 i Roma i Italia; død 23. mars 1919 i Roma) var latinsk patriark av Antiokia, en av Den katolske kirkes kardinaler, var prefekt for Kongregasjonen for studier 1911–1914, og prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1914–1919.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1899.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.


Anton Josef Gruscha.
Anton Josef Gruscha (født 3. november 1830 i Wien i Østerrike, død 5. august 1911 i Schloss Kranichberg ved Gloggnitz) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1890–1911.
Han ble kreert til kardinal i 1891 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Gruscha, Anton Josef
Gruscha, Anton Josef
Gruscha, Anton Josef
Gruscha, Anton Josef


Cölestin Josef Ganglbauer.
Cölestin Josef Ganglbauer O.S.B. (født 20. august 1817 i Thanstetten nær Kremsmünster i Østerrike, død 14. desember 1889 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1881–1889.
Han ble kreert til kardinal i 1884 av pave Leo XIII.
Ganglbauer grunnla "Allgemeiner Wiener Kirchenbauverein" slik at man skulle få finansiert og bygd kirker i de nye arbeiderbydelene i Wien. Han støttet Anton Maria Schwartz som den 24. november 1889 grunnla kalasantinerkongregasjonen i Wien, en prestekongregasjon som skulle vie seg til sjelesorgen blant arbeiderne. Den 20. februar 1889 sendte han ut et hyrdebrev om de sosiale spørsmål knyttet til arbeiderne – det var to år før pave Leo XIIIs sosialencyklika "Rerum Novarum".
Kardinalen fremmet også kirkesangen, kirkemusikken og det katolske foreningsvesen.
Ganglbauer, Cölestin Josef
Ganglbauer, Cölestin Josef
Ganglbauer, Cölestin Josef
Ganglbauer, Cölestin Josef
Ganglbauer, Cölestin Josef


Johann Baptist Rudolph Kutschker.
Johann Baptist Rudolph Kutschker (født 11. april 1810 i Wiese, nå Loucky, nær Seifersdorf i Mähren i Østerrike, død 27. januar 1881 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1876–1881.
Han ble kreert til kardinal i juni 1877 av pave Pius IX.
Han deltok på konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Kutschker, Johann Baptist Rudolph
Kutschker, Johann Baptist Rudolph
Kutschker, Johann Baptist Rudolph
Kutschker, Johann Baptist Rudolph
Kutschker, Johann Baptist Rudolph
Kutschker, Johann Baptist Rudolph


Joseph Othmar von Rauscher.
Joseph Othmar von Rauscher, av ukjent maler
Joseph Othmar von Rauscher (født 6. oktober 1797 i Wien i Østerrike, død 24. november 1875 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1853–1875.
Han ble kreert til kardinal i 1855 av pave Pius IX.
Rauscher, Joseph Othmar von
Rauscher, Joseph Othmar von
Rauscher, Joseph Othmar von
Rauscher, Joseph Othmar von


Bournemouth.
Bournemouth er en kystby i Dorset, på sørkysten av England, ved Poole Bay. Den tilhørte Hampshire inntil 1974. Den gamle grensen mellom Hampshire og Dorset markerer nå grensen mellom Poole og Bournemouth. 1. april 1997 ble byen en enhetlig myndighet.
Bournemouth er et av de mest populære turistmålene på Englands sørkyst. Den har en fin, lang sandstrand, gode overnattings- og underholdningstilbud, mildt klima og kort vei til Jurassic Coast, landsbygda i Dorset og Hampshire, samt Devon. Denne delen av kystlinjen har det varmeste og tørreste klimaet i England, og flest solskinnsdager.
Byen har vokst raskt. I 1880 hadde den 17 000 innbyggere, i 1900 60 000 og innen 1990 150 000. Den utgjør også en del av et større urbant område som omfatter Poole og Christchurch.
Tradisjonelt har Bournemouth vært et sted mange pensjonister flytter til på grunn av klimaet, og gjennomsnittalderen har vært høy. Den har i senere år sunket på grunn av de mange studentene ved Bournemouth University.
Bournemouth er vertskap for mange store konferanser, spesielt i Bournemouth International Centre (BIC), som er reist på en klippe med utsikt over byen, stranden og sjøen.
I området rundt byen, særlig mellom Bournemouth og Poole, er det mange små daler gravet ut av gamle elveleier, som gir et attraktivt turlandskap. Inne i byen ligger Bournemouth Central Gardens, en park som strekker seg flere kilometer langs elven Bourne, gjennom byens sentrum og ned til sjøen.
Sir Merton Russell-Cotes, som var en av dem fremste borgerne i viktoriansk tid, fikk anlagt en strandpromenade som nå strekker seg hele veien mellom Bournemouth og Poole. Hans private samling av engelske malerier og asiatisk porselen er nå utstil i Russel-Cotes Museum.
Royal Bath Hotel, nede ved sjøen rett øst for parken, har i mange år vært byens beste hotell. Blant gjester som har bodd der finner man Oscar Wilde, H.G. Wells, Richard Harris, sir Thomas Beecham, Shirley Bassey, Benjamin Disraeli (som bodde der i tre måneder fordi klimaet var gunstig mens han led av podagra), Edvard VII, Edvard VIII, Georg VI, Wilhelmina av Sverige og Eugenie av Frankrike.
Bournemouth er kjent for å ha store deler av grøntområder for publikum. Byen har ca tre millioner furutrær og en sjettedel av byen er idag grøntområder. Bournemouth har dermed mange offentlige hager. Den meste kjente av disse er Compton Acres som ligger vest i byen. Her finner man sju forskjellige hager som hver har et eget internasionalt tema.
Historie.
Bournemouth er en ung by. Ved begynnelsen det 19. århundre eksisterte den knapt; da den pensjonerte offiseren Lewis Tregonwell besøkte stedet i 1810 fant han bare en bro over en liten bekk og et vertshus på det stedet som nå er byens sentrum. Tregonwell kjøpte en stor eiendom og bygde et hjem for seg selv og sin kone; huset er nå Royal Exeter Hotel.
Mot midten av det 19. århundre begynte turismen å gjøre seg gjeldende. De tilreisende var både rike turister som ville ha klimaforandring, og syke som hadde blitt anbefalt frisk sjøluft. I 1860-årene ble Central Gardens anlagt.
Mot slutten av det 19. århundre avtok strømmen av syke som søkte lindring i den friske luften, men samtidig økte den vanlige turismen. Dermed kom en stadig mer intensiv byggeaktivitet, og befolkningstallet økte voldsomt.


Christoph Bartholomäus Anton von Migazzi.
Christoph Bartholomäus Anton von Migazzi von und Sonnenthurn (født 20. oktober 1714 i Trient i Tirol i Østerrike, nå i Italia, død 14. april 1803 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1757–1803. Han ble kreert til kardinal i 1761.
Han arbeidet for å unngå at staten fikk monopol på alt skolevesen, og forsøkte å beskytte jesuittene.
Migazzi, Christoph Bartholomäus Anton von
Migazzi, Christoph Bartholomäus Anton von
Migazzi, Christoph Bartholomäus Anton von
Migazzi, Christoph Bartholomäus Anton von


Sigmund Jensen.
Sigmund Jensen (født 23. mars 1968) er en norsk forfatter. Han er bosatt i Stavanger og arbeider som tekstforfatter i reklamebransjen.


Sigismund von Kollonitsch.
Sigismund greve von Kollonitsch eller Kollonitz, Kollonich, Colonicz (av kroatisk slekt, født 28. mai 1676 i Nagy Levar i Ungarn, nå i Slovakia, død 12. april 1751 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop/erkebiskop av Wien 1716–1751. Han ble kreert til kardinal i 1727.
Han var nevø til kardinal Leopold Karl von Kollenitsch, erkebiskop av Esztergom.
Kollonitsch, Sigismund
Kollonitsch, Sigismund
Kollonitsch, Sigismund
Kollonitsch, Sigismund
Kollonitsch, Sigismund
Kollonitsch, Sigismund


Johannes Baptist Katschthaler.
Johannes Baptist Katschthaler (født 29. mai 1832 i Hippach ved Brixen i Tirol i Østerrike, nå i Italia, død 27. februar 1914 i Salzburg) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Salzburg 1900–1914.
Han ble kreert til kardinal i 1903 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Katschthaler, Johannes Baptist
Katschthaler, Johannes Baptist
Katschthaler, Johannes Baptist
Katschthaler, Johannes Baptist


Harald Simonnæs.
Harald Sommerin Simonnæs (født 17. mars 1972) er en norsk lyriker.


Johann Evangelist Haller.
Johann Evangelist Haller (født 30. april 1825 i Sankt Martin in Passeier i Tirol i Østerrike, nå i Italia, død 5. mai 1900 i Salzburg) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Salzburg 1890–1900.
Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII.
Haller, Johann Evangelist
Haller, Johann Evangelist
Haller, Johann Evangelist
Haller, Johann Evangelist


Dioskorides.
Pedanius Dios'korides (født ca. 20, død ca. 90) var en romersk militærlege og botaniker. Som tjenestegjørende i den romerske hæren kom han mye rundt i middelhavsområdet, og samla kunnskaper om planter og deres legende virkning. Han nedtegna detaljerte opplysninger om plantene og deres bygning, voksested og anvendelse.
Hovedverket hans er "De materia medica". Det er vanskelig å avgjøre hvor mye av verket som er Dioskorides' egne observasjoner fordi mange bøker fra antikken med liknende innhold trolig er gått tapt, men under 1/4 av artene hans gjenfinnes hos Hippokrates fra Kos. Verket omtaler ikke bare planter, men har også legemidler av animalsk og mineralsk opprinnelse.
"De materia medica" ble et standardverk i legekunsten gjennom middelalderen og renessansen, og mye av kunnskapen gjenfinnes i dagens naturmedisin.


Runo Isaksen.
Runo Isaksen (født 23. juli 1968 i Lyngen) er en norsk forfatter. Han arbeider som journalist ved Universitetet i Bergen.


Bjarte Breiteig.
Bjarte Breiteig (født 17. mars 1974 i Kristiansand) er en norsk forfatter. Breiteig har studert fysikk og litteraturvitenskap ved NTNU, gått Skrivekunst-akademiet i Hordaland og tatt litteraturkunnskap mellomfag ved Universitetet i Bergen. Han sitter i forfatterforeningens litterære råd.
Breiteig debuterte litterært i 1998 med novellesamlingen "Fantomsmerter", som ble belønnet med Aschehougs debutantstipend. Hans andre novellesamling, "Surrogater" (2000) ble nominert til Brageprisen og Sørlandets litteraturpris.
Novellene hans er skrevet i en stram, konsentrert stil. En påvirkning fra forfattere som Kjell Askildsen og Raymond Carver er tydelig, men Breiteig lykkes likevel i å gjøre stilen til sin egen, og er kanskje en av de unge novellistene i Norge som det knyttes størst forventninger til.


Eli Sol Vallersnes.
Eli Sol Vallersnes (født 3. september 1973) er en norsk forfatter og fysioterapeut. Hun er datter til stortingsrepresentant Finn Martin Vallersnes og gift med Henrik Ormåsen.
Vallersnes debuterte litterært i 2000 med romanen "Høstreise", som ble belønnet med Aschehougs debutantstipend.


Karl August von Reisach.
Karl August von Reisach (født 6. juni 1800 i Roth ved Eichstätt i Bayern, død 22. desember 1869 i La Contamine-sur-Arve i Savoia, nå i Frankrike) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop i Tyskland og før og etter det tilknyttet Den romerske kurie.
Han var erkebiskop av München og Freising 1846–1856.
Han ble kreert til kardinal i 1855 av pave Pius IX.
I kurien var han prefekt for Kongregasjonen for korreksjonen av den orientalske kirkes bøker 1859–1861, og ble prefekt for Kongregasjonen for studiene i 1861. Han var camerlengo 1866–1869.


Antonius Hubert Fischer.
Antonius Hubert Fischer (født 30. mai 1840 i Jülich i Tyskland, død 30. juli 1912 i Bad Neuenahr) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Köln 1903–1912.
Han ble kreert til kardinal i 1903 av pave Leo XIII.
Han deltok under konklavet 1903 som valgte pave Pius X.


Philipp Krementz.
Philipp Krementz (født 1. desember 1819 i Koblenz i Tyskland, død 6. mai 1899 i Köln) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Köln 1885–1899.
Kardinal Philipp Krementz og det erkebiskoppelige palass i Köln
Som biskop av Ermeland i Østpreussen deltok han på Vatikankonsilet fra 1869 til 1870. Der ble dogmet om pavens ufeilbarlighet vedtatt, men da var ikke biskop Kremenz tilstede. Han hadde under debattene tilkjennegitt seg selv om infallibilitetsmotstander, og reiste med 54 andre biskoper fra Roma før det kom til den høytidelige sluttavstemmingen den 18. juli 1870. Han bøyde seg for flertallets beslutning, og kunngjorde infallibilitetsdogmet i sitt bispedømme. I 1872 ekskommuniserte han fem antiinfallibilistiske geistlige i sitt bispedømme, noe som førte til en konflikt med den prøyssiske stat.
Han ble i 1885 utnevnt til erkebiskop av Köln, og ble kreert til kardinal i 1893 av pave Leo XIII. Han måtte vie all sin kraft til å gjenopprette og gjenoppbygge etter de skader som erkebispedømmet og dets forvaltning hadde lidd under den ti år lange kulturkampen, da den katolske kirke i Tyskland ble forfulgt av øvrigheten. Mot slutten av sitt liv ble han mentalt forstyrret, og det var bare med stort besvær at folk rundt ham klarte å få ham fra å forkynne en forutsigelse om at verden ville gå under i 1950.


Paul Ludolf Melchers.
Paul Ludolf Melchers S.J. (født 6. januar 1813 i Münster i Westfalen i Tyskland, død 14. desember 1895 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Köln 1866–1885.
Han ble kreert til kardinal i 1885 av pave Leo XIII.
Erkebiskop Melchers deltok under Første Vatikankonsil, og der var han en motstander av definisjonen av infallibilitetsdogmet, og men støttet det etter at det var vedtatt.
Han var en sterk aktør under "Kulturkampen" i Tyskland, da den katolske kirke ble diskriminert og forfulgt av myndighetene. Etter at han ekskommuniserte to prester som hadde sluttet seg til gammelkatolikkene, ble han arrestert av de politiske myndigheter, bøtelagt og dømt til seks måneders fengsel.
Den 2. desember 1875 truet presidenten av Rhinprovinsen med å forvise ham dersom han ikke fratrådte sitt embede som erkebiskop frivillig. Da erkebiskopen fant ut at man forberedte å forvise ham til Küstrin (da tysk, i dag vest i Polen), flyktet han 13. desember til det nærliggende Maastricht i Nederland der han tok tilflukt i et franiskanerkloster. Derfra fortsatte han å lede sitt erkebispedømme, inntil han la ned sitt embede i 1885. Han hadde da flere ganger uttrykt sin vilje til å fratre for kirkens beste, men paven hadde nektet. Tilslutt gikk pave Leo XIII nølende med på det, kalte ham til Roma og kreerte ham til kardinal.
Han ble camerlengo for Den romerske kirke 1889. I 1892 sluttet han seg til jesuittordenen.


Johannes von Geissel.
Johannes von Geissel (født 5. februar 1796 i Gimmeldingen ved Mussbach i Rheinpfalz i Tyskland, død 8. september 1864 i Köln) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Köln 1845–1864.
Han ble kreert til kardinal i 1850 av pave Pius IX.


Léon Skrbenský Hríste.
Lev Skrbensky z Hriste eller Léon Skrbenský Hríste (født 12. juni 1863 i Hausdorf i Mähren i Østerrike-Ungarn, nå i Tsjekkia – død 29. desember 1938 i Olomouc i Tsjekkoslovakia, nå i Tsjekkia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Praha 1899–1916, og erkebiskop av Olomouc 1916–1920. Etter at han avgikk, trakk han saeg tilbake til et kloster. Senere flyttet han til sin brors hjem i Schönpriesen nær Aussig i Böhmen.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, men på grunn av sykdom ikke ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.


Allington (Dorset).
Allington er en landsby i Dorset i England. Den ble grunnlagt i det 13. århundre, og er i dag et verdslig sogn som grenser mot Symondsbury, Bridport, Bradpole og Dottery.
I senere år har det, etter lang tid med stillstand, vært en del byggeprosjekter i utkantene av landsbyen.
På Allington Hill anla sir William De Legh en kirkegård, Bridport Cemetery, hvor han betalte en penny for hvert lepraoffer som ble gravlagt der for å sørge for at de fikk en kristen begravelse.
Det er hele 15 merkede turstier som går gjennom landsbyen.


Plymouth.
Plymouth (City of Plymouth) er en by i Devon i det sørvestlige England. Den vokste opp omkring Plymouth havn, som er en av verdens beste naturlige havner.
Havnen ble tidlig sentrum for Royal Navy, noe som både har ført til at den vokste kraftig, og at den ble sterkt skadet av Luftwaffes bombing under andre verdenskrig. Byen ble gjenoppbygget etter en plan av arkitekten Patrick Abercrombie. Marinebasen er den største i Vest-Europa, og en av de få gjenværende i Storbritannia.
Byen er også kjent som steder hvor pilegrimene forlot England for å reise til Den nye verden i 1620.
Utdanning.
Plymouth University er en viktig bidragsyter til det moderne Plymouth. Universitetet har i overkant av 30 000 hel -og deltidsstudenter. Universitetet har over 3000 ansatte og er en av de største institusjonene i sør-vest England.
I tillegg samarbeider universitetet med en rekke andre utdanningsinstutisjoner i Cornwall og Devon, blant annet med University of Exeter, hvor de sammen har opprettet Peninsula College for Medisin og Odontologi som ligger i samband med universitetets campus i sentrum av byen.
Campus.
Universitetets campus ligger midt i sentrum av byen. Det består av flere bygninger og har sett en rekke større investeringer de siste årene. Det mest kjente er Roland Levinsky Building som ble tegnet av den danske arkitekten Henning Larsen.
Flyplass.
Plymouth City Airport var en viktig del av byens transport system og en av de travleste flyplassene i sør-vest.
I 2011 ble flyvningene til London stoppet, noe som medførte en bratt nedgang i antall reisende og flyplassen ble tilslutt stengt 23 desember, 2011. Nærmeste lufthavn er nå Exeter Airport.
Tog.
Plymouth betjenes av London - Penzance ruten som er operert av First Great Western. Det er i tillegg en del regionaltog til blant annet flere steder i Cornwall og Devon. Det tar rundt 3 1/2 timer med tog til Plymouth fra London.
Motorvei.
Plymouth er koblet på M5 motorveien via A38 nord i byen.
Ferger.
Brittany Ferries opererer med ruter fra Plymouth til Roscoff, Saint-Malo og Santander.


Friedrich Egon von Fürstenberg.
Kardinal Friedrich Egon von Fürstenberg
Friedrich Egon von Fürstenberg (født 8. oktober 1813 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 20. august 1892 i Hukvaldy i Mähren, idag i Tsjekkia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Brünn (Brno) 1882–1904 og fyrsterkebiskop av Olmütz (Olomouc) 1853–1892.
Han var nevø til kardinal Friedrich Johannes Jacob Celestin von Schwarzenberg, og også i slekt med kardinal Wilhelm Egon von Fürstenberg.
Han ble kreert til kardinal i 1879 av pave Pius X.
Furstenberg, Friedrich Egon von
Furstenberg, Friedrich Egon von
Furstenberg, Friedrich Egon von
Furstenberg, Friedrich Egon von
Furstenberg, Friedrich Egon von
Furstenberg, Friedrich Egon von


Allington.
Allington kan vise til flere steder i England


Rudolf von Habsburg-Lothringen.
Rudolf Johannes Joseph Rainier von Habsburg-Lothringen (født 8. januar 1788 i Pisa i Italia, død 23. juli 1831 i Baden i Østerrike) var en av den katolske kirkes kardinaler, og den yngste av de 16 barna til keiser Leopold II av Østerrike-Ungarn og Infanta Maria Luisa av Spania og Infanta av Napoli og Sicilia. Han var kongelig fyrste av Ungarn og Böhmen, og erkehertug av Østerrike.
Han var en viktig støtte av Ludwig van Beethovens karriere. Flere komposisjoner (op. 58, 73, 81a, 96, 97, 106, 111, 133, 134) og "Missa solemnis" (op. 123, for hans intronisering i Olmütz) var dedisert til ham.
Han var fyrsterkebiskop av Olmütz (Olomouc) 1819–1831.
Han ble kreert til kardinal i 1819.
Habsburg-Lotharingen, Rudolf Johannes Joseph Rainier von
Habsburg-Lotharingen, Rudolf Johannes Joseph Rainier von
Habsburg-Lotharingen, Rudolf Johannes Joseph Rainier von
Habsburg-Lotharingen, Rudolf Johannes Joseph Rainier von
Habsburg-Lotharingen, Rudolf Johannes Joseph Rainier von
Habsburg-Lotharingen, Rudolf Johannes Joseph Rainier von


Franziskus von Paula Schönborn.
Franziskus von Paula Schönborn (født 24. januar 1844 i Prag i Böhmen i Østerrike-Ungarn (nå i Tsjekkia), død 25. juni 1899 i Falkenau i Böhmen) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Prag 1885–1899.
Han ble kreert til kardinal i 1889 av pave Leo XIII.
Schönborn, Franziskus von Paula
Schönborn, Franziskus von Paula
Schönborn, Franziskus von Paula
Schönborn, Franziskus von Paula


Pierre-Lambert Goosens.
Pierre-Lambert Goosens (født 18. juli 1827 i Perk i Belgia, død 25. januar 1906 i Mechelen) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen 1884–1906.
Han ble kreert til kardinal i 1889 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Goosens, Pierre-Lambert
Goosens, Pierre-Lambert
Goosens, Pierre-Lambert
Goosens, Pierre-Lambert


Tyskarna från Lund.
Tyskarna från Lund, "TFL", er en svensk humoristisk synthgruppe som er et prosjekt fra Varanteatern. Bandet er i hovedsak en parodi på tyske synthband fra 80 tallet og spesielt Kraftwerk. Bandet fikk en hit med "Global Fussball OK" i forbindelse med verdensmesterskapet i fotball i 2002.


Engelbert Sterckx.
Engelbert Sterckx (født 2. november 1792 i Oppem i Belgia, død 4. desember 1867 i Mechelen) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen 1832–1867.
Han ble kreert til kardinal i 1838.
Han deltok ikke ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Sterckx, Engelbert
Sterckx, Engelbert
Sterckx, Engelbert
Sterckx, Engelbert


Gudfaren.
"Gudfaren" (engelsk: "The Godfather", italiensk: "Il Padrino") er en amerikansk mafiafilm fra 1972. "Gudfaren" er basert på Mario Puzos roman med samme navn, og filmen er regissert av Francis Ford Coppola. Filmens historie spenner fra 1945 til 1955, og har med flere av datidens mest kjente skuespillere, deriblant Marlon Brando, Al Pacino og James Caan.
Handling.
Filmen begynner midt i bryllupsfesten mellom don Corleones (Marlon Brando) datter, Connie, og Carlo Rizzi. Selv om det er bryllypsfest, har den aldrende mafiabossen likevel møter med ulike mennesker som ber om hans tjenester.
Johnny Fontane er en av de som ber om en tjeneste fra gudfaren, en musiker som gjerne vil at Corleone skal bruke sin innflytelse slik at Fontane kan komme seg inn i filmbusinessen.
Etter at don Corleone ber Johnny om å slappe av og forsikrer ham om at han skal ta seg av alt, sier han den berømte setningen «I'm gonna make him an offer he can't refuse» ("Jeg skal gi ham et tilbud han ikke kan avslå"). Deretter sender han familiens rådgiver ("consigliere"), Tom Hagen (Robert Duvall) ned til California for å overbevise den kjente filmregissøren Woltz til å inkludere Fontane i filmen hans. Dette er imidlertid ikke så veldig vellykket – inntil Woltz finner hodet til sin premiehest i sengen sin.
I mellomtiden har gudfarens yngste sønn, Michael (Al Pacino), returnert hjem etter å ha tjenestegjort i annen verdenskrig. Virgil «Tyrkeren» Sollozzo, en kjent narkoagent som jobber for Tattaglia-familien, spør Corleone om hans hjelp til å markedsføre narkotika – hvilket Corleone avviser. Livvakten til don Corleone, Luca Brasi, blir sendt for å samle informasjon fra Tattaglia-familien, som avslører ham og dreper ham.
Ikke lenge etter er det et snikmord-forsøk på don Corleone, men han overlever. Som følge av dette planlegger Michael blodhevn og dreper Solozzo og hans kompanjong, en korrupt politisjef ved navn McCluskey, i en restaurant i Bronx. Etter attentatene flykter han til Sicilia for å unngå oppmerksomhet. Der møter han Apollonia som han gifter seg med. Hun blir senere drept av en bilbombe som var ment for Michael.
Don Corleones eldre sønn, den ganske så temperamentsfulle Sonny (James Caan), forbereder seg til å ta et oppgjør med Carlo som mishandler sin kone (dvs. Sonnys søster, Connie), men han blir lurt i en felle og drept – en handling som får den aldrende don Corleone til å søke fred med de fem mafiafamiliene. Michael returnerer fra Sicila og gifter seg med sin tidligere kjæreste, Kay (Diane Keaton). Don Corleone erklærer Michael som det nye familieoverhodet, og familien har planer om å forlate olivenolje-bransjen (skalkeskjulet deres) og bli lovlydige i kasino-businessen.
Deres tilbud til Moe Greene, en kasinoeier, blir avslått. Mens don Corleone leker med barnebarnet sitt, dør han av et hjerteattakk.
Michael får full kontroll over familien, og iverksetter en rekke mord på overhodene av de fem familiene mens han er i dåpen til sin nevø, Connie og Carlos sønn.
På slutten av filmen blir Michael vist som den nye gudfaren, der folk viser sin respekt for ham, og refererer ham som don Corleone. Kay står og stirrer på mennene og forstår at hun har blitt ført bak lyset av Michael.
Priser og nominasjoner.
Filmen vant tre Oscar-priser: beste film, beste regi og Marlon Brando fikk, men avslo, prisen som beste mannlige hovedrolle som Don Vito Corleone.


Thomas d'Alsace-Boussut de Chimay.
Thomas Philip Wallrad Hénnin-Létard d'Alsace-Boussut de Chimay (født 2. november 1792 i Opheim i Belgia, da i De spanske nederlandene, død 4. desember 1867 i Mechelen) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen 1713–1759.
Han ble kreert til kardinal i 1719.
D'Alsace-Boussut de Chimay, Thomas
D'Alsace-Boussut de Chimay, Thomas
D'Alsace-Boussut de Chimay, Thomas
D'Alsace-Boussut de Chimay, Thomas


Påfugltronen.
Påfugltronen var laget for keiseren i mugalriket, Shah Jahan i det 17. århundre og tatt fra Delhi av Nadir Shah, sjahen av Persia under hans invasjon av mugalriket i 1739.
I borgerkrigen etter at Nadir ble myrdet i 1747, ble tronen ødelagt. Etterfølgende persiske troner kopierte tronens stil og ble også kalt for Påfugltronen.
Påfugltronen er også et uformelt begrep for det iranske monarkiet fra Nadir Shah til den iranske revolusjonen i 1979.


Tom Waits-løpet.
Tom Waits-løpet er et etappeløp mellom brune puber i gamle Oslo, arrangert første gang i 1999. Et hovedpoeng er sosialt samvær, og man blir ikke uglesett for å bli sittende på en av pubene og således ikke fullføre løpet. Avleggere med samme navn er avholdt siden 2003 i Kristiansand og 2010 i Tønsberg og Trondheim.
Løpet er oppkalt etter den amerikanske blues-artisten Tom Waits, som er kjent for sin henslengte og «brune» stil. Det er et uformelt tilsvar til det tidligere Grete Waitz-løpet – nå Vårspranget – og ble etablert for å redusere prestasjonsangsten i løpet og sportsånden i alkoholkonsumet. Det skulle samtidig være et alternativ for alle, ikke bare kvinner.
Tom Waits-løpet er tradisjonelt lagt til samme dato som Grete Waitz-løpet – eller i den senere tid samme dag som Holmenkollstafetten – første lørdag i mai, men aldri på 1. mai. De siste årene har dette vært 3. mai 2008, 9. mai 2009, 8. mai 2010, og 7. mai 2011.
I 2012 ble løpet avholdt 5. mai. Det kommer også til å avholdes 12. mai og 26. mai.


Isfahan.
Chehel Sotoon er en kjent turistattraksjon i Isfahan
Isfahan eller Eşfahān (historisk også stavet "Ispahan", gammel persisk "Aspadana", mellompersisk "Spahān", farsi اصفهان), ligger omtrent sør for Teheran og er administrasjonssenteret i Isfahan-provinsen og Irans tredje største by (etter Teheran og Mashdad). Befolkningen i 2000 var.
I 1979 ble Meidan Emam i Isfahan satt på UNESCOs verdensarvliste.


Babur.
Zahir-ud-din Mohammad "Babur", (alternativ staving "Zaheeruddin" og "Babar" eller "Baber" (14. februar 1483–26. desember 1530) var en kjent erobrer av nord India. I 1526 grunnla han mugalriket og mugal-dynastiet.


Samarkand.
Samarkand (Samarqand eller Самарқанд på Usbekisk, persisk سمرقند) er den nest største byen i Usbekistan og administrasjonssenter i Samarkand-provinsen. Byen er mest kjent for sin sentrale posisjon i Silkeveien mellom Kina og vesten. Befolkninga var på 412 300 i 2005. Flertallet av byens innbyggere er tadsjiker.
Byens opprinnelige sentrum, Registan, står oppført på UNESCOs verdensarvsliste.


Endre Lund Eriksen.
Endre Lund Eriksen (født 10. februar 1977 i Tromsø) er en norsk forfatter. Han er særlig kjent for en rekke barnebøker.
Bakgrunn og arbeid.
Lund Eriksen er utdannet cand. mag. med fagene litteraturvitenskap, teaterhistorie, historie og forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø. Han skriver bøker for barn, ungdom og voksne samt filmmanus. Han har skrevet siden han var ungdom og ble forfatter på heltid i 2002. Lund Eriksen reiser mye rundt på skoler og forteller om skriving og lesing.
Lund Eriksen debuterte i 2002, med barneboken "Pitbull-Terje går amok". Boken fikk Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur, er oversatt til flere språk og ble i 2005 filmatisert (regissør Arild Fröhlich). Filmen ble sett av over på kino og fikk Amanda for beste barne- og ungdomsfilm. Lund Eriksen har skrevet tre bøker til om Pitbull-Terje: "Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet" (2006), "Pitbull-Terje blir ond" (2007) og "Pitbull-Terje på sporet av den tapte far" (2010). Alle bøkene om Pitbull-Terje har mottatt priser, god kritikk og solgt godt.
I 2011 lanserte GAN Aschehoug Dunderly-universet skapt av Lund Eriksen og illustratør Endre Skandfer. I følge hjemmesidene til Dunderly er det «et hemmelig sted der monstre kan bråke, leke og ha så mye ludibunder de bare orker». I tillegg til flere barnebøker skrevet av Lund Eriksen er en rekke spin-off-produkter lansert med tilknytning til universet som lydbøker, spill, mobilapps og kosedyr.
Lund Eriksen var varamann på Stortinget 1997–2001 for Sosialistisk Venstreparti i Nordland. Han bor i Tromsø.


Ungdom For Fritt Palestina.
Ungdom For Fritt Palestina (UFFP) er en partipolitisk uavhengig undomsorganisasjon som arbeidet for å fremme palestinernes sak i konflikten mellom Israel og palestinerne. Organisasjonen ble startet i Kristiansand, men det finnes flere lokallag. Organisasjonen utga også et blad med navnet "Fedayie", som betyr frihetsforkjemper på arabisk og som også har vært brukt som benevnelse på arabiske motstandsgrupper i Palestina.
I prinsipprogrammet til UFFP ble det tidligere presisert at organisasjonen anerkjente Israel som egen stat. Dette punktet blei seinere fjernet og byttet ut med formuleringen om at «Ungdom For Fritt Palestina støtter kampen for et fritt og demokratisk Palestina med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupper».
Organisasjonen var en del av Fellesutvalget for Palestina.


Suttung-bevegelsen.
Suttung-bevegelsen er utsprunget av forfatteren Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Siden hun selv var dikter, er det naturlig at innsikt i ordets kunst er fundamentet for det kulturelle formidlingsarbeid hun gav støtet til, og som etter hvert skulle vokse seg til en kulturstrømning eller en bevegelse. Ingeborg Refling Hagen levde fra 1895–1989, og det er den form hennes kulturarbeid fant i årene etter annen verdenskrig som primært skal forbindes med navnet Suttung. I norrøn mytologi forekommer skaldedrikken «Suttungs mjød» som gir visdom og skaldskap. Å drikke av «Suttungs mjød» er altså å forstå som et sinnbilledlig uttrykk for å tilegne seg diktning som bringer erkjennelse, menneskelig vekst og forløser skapende evner.
Mens Refling Hagen var i tyskernes fangenskap under annen verdenkrig, lovet hun seg selv at dersom hun overlevde, skulle hun sette kreftene inn på å drive åndelig opprustning, slik at fascistiske og nazistiske tendenser ikke skulle få anledning til å utvikle seg i det norske folk. Fangenskapet hadde til fulle vist henne hva slags diktning som hadde vært livshjelp for henne selv. Det var denne hun ville bygge videre på.
Blant norske diktere rettet hun især oppmerksomheten mot Henrik Wergeland, Henrik Ibsen og Hans E. Kinck, men disse var langt fra de eneste. Hun formidlet dessuten den store europeiske kulturarven representert ved Bibelen, Homer, greske tragedier, Vergil, Dante, Milton, Shakespeare, Dickens, Dostojevskij, H C Andersen, Søren Kierkegaard, Almquist, Snorre, klassisk og norrøn mytologi for bare å nevne noe. Folkediktningen var også viktig for henne, og hun hadde selv røtter i en levende fortellertradisjon. Også når det gjaldt folkediktning så hun gjerne utenfor Norges grenser, f.eks. mot 1001 natt. Suttungarbeidet retter seg mot alle alderstrinn, og ikke minst mot barn og unge.
Opprinnelsen til Refling Hagens kulturarbeid.
Det er mange måter å forklare opprinnelsen til Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid på. Man kan si at det hele begynte med mormorens og morens fortellinger i hennes barndom, eller man kan hevde at det oppsto rundt hennes virke i mellomkrigstida. En viktig forutsetning for det som senere ble Suttungarbeidet var i alle fall, i tillegg til hennes egen forfattervirksomhet, det opplesnings- og teaterarbeid som utfoldet seg på Ekeberg i Østre Aker, like utenfor Oslos daværende bygrense i 1920- og 30-årene. Der var Refling Hagen den drivende kraft.
Ny retning.
Under den tyske okkupasjonen tok arbeidet en ny retning. Refling Hagen engasjerte seg i holdningsskapende motstandskamp, og ble redaktør for den illegale avisen som fikk navnet "Jøssingposten". På den tid ble hun oppfordret av noen venner til å gi litteraturundervisning til deres barn. For at barna skulle kunne synge den norrøne mytologien, laget hun en rekke "mytesanger" til kjente melodier. Hun laget dertil en presentasjon av gode barnebøker i sangbar form. Denne kalte hun "Låndag på skolen". Naturligvis leste hun for dem de bøkene som er omtalt i sangene. Dette barnearbeidet varte til hun ble arrestert av Gestapo medio desember 1941.
I siste del av fangenskapet, mens hun under konstant overvåking var innlagt på Ullevål Sykehus, underviste hun sykepleierne sine i litteratur bak vaktenes rygg. Her gikk det hovedsakelig i Shakespeare, Ibsen og Dante. Et par av pleierskene fulgte henne da hun ble løslatt og sendt hjem til Fredheim på Tangen sommeren 1944. På Fredheim fortsatte det litterære arbeidet, til å begynne sammen med Helga Bøhn og Bertha Brimsøy som var blant dem hun hadde gitt hemmelig undervisning i fangenskapet. De hadde fått smaken på «Suttungs mjød» og oppsøkte Fredheim når de hadde mulighet til det. Navnet Suttung var imidlertid ennå ikke knyttet til arbeidet slik det senere skulle bli.
Snart kom også Helgas og Berthas søsken til Fredheim, og noen av disse ble boende der en tid og deltok i et arbeidsfellesskap som skulle vise seg å trekke til seg flere, som f.eks. Gunhild Lurås fra Tinn i Telemark. Hun gjorde en betydelig innsats på mange felt, og ikke minst som Wergelandoppleser. De barn som naturlig soknet til miljøet, ble selvsagt innlemmet i helheten slik det høvde. Blant disse var det også barn og unge fra Refling Hagens egen familie.
På Fredheim ble det allerede i de første årene etter krigen, og før 1950, arrangert framføringer av Dantesanger, Wergelanddikt og mytesanger. Det ble også sunget mye Almquist, en dikter som Birgit Abrahamsen, Refling Hagens gamle medarbeider fra mellomkrigstida, hadde fått øynene opp for mens hun var flyktning i Sverige. Mytesangene fra Refling Hagens tid som huslærer i det første krigsåret, lot seg enkelt overføre til 'scenen' og ble framført som mytespill. En treåring sto på en taburett med en persisk duk med lange frynser over seg og illuderte Ygdrasils Ask. Og ettersom han hadde overvært prøver, kunne man oppleve at 'asken' sufflerte hvis en av nornene kom ut av det. Framføringene fant sted i stua på Fredheim for et invitert publikum. Det kunne bestå av lærere, lærerskoleelever og andre interesserte.
Livsfrisen.
Se egen artikkel "Livsfrisen (bokserie)"
På denne tida begynte Refling Hagen også å gi ut det litterære verket "Livsfrisen". "Vi må greie oss selv" kom i 1948. Og året etter kom "Vi må lete og banke", bøker som har gitt mange mennesker del i "Suttungs mjød".
Suttung.
I 1947 ble Ingeborg Refling Hagen invitert til å holde foredrag for en gruppe arbeiderkvinner på Simensbråten i Østre Aker (Ø. A. ble innlemmet i Oslo kort tid senere). Hun avsluttet med å oppfordre sitt publikum til å arbeide med litteratur på egen hånd. Publikum sendte ballen tilbake og ba henne om å veilede dem, hvilket hun påtok seg. Det oppsto en interessert lesegruppe på Simensbråten. De begynte med Ibsen, og utvidet stadig repertoaret. I praksis er denne kvinnegruppa blitt oppfattet som den første Suttunggruppa. Arbeidet på Simensbråten pågikk i flere ti-år.
Sentral-Suttung.
Få måneder senere, på nyåret i 1948, oppsto det en lesegruppe i Oslo som kalte seg «Sentral-Suttung», og det skal være her at Suttung-"navnet" eksplisitt ble tatt i bruk som betegnelse på Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Gruppa kom i gang på hybelen til telemarkingen Helga Bøhn. Gruppa vokste seg stor, og flyttet siden til hovedbiblioteket på Deichmann. Her fikk Refling Hagen tillatelse til fritt å bruke et lokale i kjelleren. Det ble Sentral-Suttungs faste base i en årrekke. På Deichmann samlet det seg regelmessig unge og godt voksne som arbeidet seg gjennom grunnpillarer i den klassiske europeiske og norske litteraturarven under veiledning av Refling Hagen. Høytlesningen gikk på omgang. Leste man skuespill, ble rollene fordelt mellom de tilstedeværende. Det var selvsagt anledning for alle til å stille spørsmål og komme med kommentarer. Arbeidet stimulerte Refling Hagen til å skrive en lang rekke litterære studier som Sentral-Suttung og andre Suttung-grupper fikk del i etter hvert som de ble til.
Barne-Suttung.
Det som kalles "Barne-suttung", oppsto også på Simensbråten. De før nevnte kvinnene på Simensbråten fikk gjennom samarbeidet med Refling Hagen viktige nøkler til å trenge inn i den store litteraturen. De fikk så mye ut av dette, at snart mente de at også deres barn måtte få del i skattene. De luftet det for Refling Hagen som straks handlet, og den første barnesuttunggruppa ble opprettet under ledelse av Refling Hagens samarbeidspartner gjennom flere år, niesen Aslaug Groven Michaelsen og mannen hennes, Per Michaelsen, omkring 1950. De var begge på den tid i gang med studier ved Universitetet i Oslo. Refling Hagen engasjerte seg også selv sterkt i barnearbeidet, og det oppsto snart nye barnegrupper. Hun drev selv den barne- og ungdomsgruppa som oppsto på Tåsen. Parallelt med at Suttungarbeidet grep om seg i Oslo-området, vokste Suttung-arbeidet på Fredheim. Fredheim fikk etter hvert et stort oppland av store og små Suttunggrupper som bidro til å rekruttere unge mennesker til opphold på Fredheim, f.eks. i feriene. Noen ble boende der i en kortere eller lengre perioder. Refling Hagen fortsatte selv med å reiste inn til Oslo hver 14. dag for, som det kaltes, å «drive Suttung», på Simensbråten, på Deichmann og på Tåsen. De faste Oslo-turene strakte seg som regel over et par dager.
Wergelandstevnet 17. juni.
I 1950 ble det store Wergelandsstevnet som Refling Hagen hadde tatt initiativet til, flyttet til Tangen. De to første stevnene ble arrangert på Eidsvoll i 1938 og -39. Etter krigen ble stevnene arrangert i tilknytning til Stein skole på Romerike. Men fra og med 1950 og hver 17. juni fram til denne dag, har det vært arrangert på Tangen. En viktig del av Suttungarbeidet besto i å innøve dikt og skuespill av Henrik Wergeland. Disse skulle framføres ved Wergelandsstevnet 17. juni hvert år. Det ble imidlertid også arbeidet med annen litteratur.
Sentrale støttespillere ved arrangementet av 17. junistevnet, var i mange år framover Aslaug Groven Michaelsen, Per Michaelsen, og ikke å forglemme malerinnen Birgit Abrahamsen, som døde i 1961. Hun la bl.a. grunnlaget for det som siden skulle bli 17. juniblomsten. Denne ble utformet i kreppapir og avstedkom med årene en egen form for kunsthåndverk. Blomsten som ble produsert i rikelige mengder fram mot 17.junistevnene, ble og blir montert på greiner fra skogen, slik at de kan bæres i prosesjon gjennom bygda. Blomsterprosesjonen med sangglade mennesker regnes som et høydepunkt under Wergeland-stevnet på Tangen.
Kunsten å lage 17. juniblomster ble stadig mer raffinert. Ingeborg Refling Hagen og hennes medarbeidere la hvert år ned et stort arbeid for og skape den skjønnhetsfesten som 17. juni-blomsten bidrar til. Ideen er utsprunget av blomsterprakten i Wergelands diktning, og det meningsinnhold som Wergeland selv la i sine blomstermetaforer, særlig i skuespill som Den Konstitutionelle og Lyv ikke!. Refling Hagen var nøye med form og farger, og ingen blomster var helt like. For å unngå at kunsten å lage 17. juni-blomster skulle forfalle eller forsimples, testamenterte hun mot slutten av sitt liv ansvaret for 17. juniblomsten til blomstermaleren Johanne Louise Groven Michaelsen som har ført arbeidet videre i senere år.
Fredheim, et lærdomssenter.
Etterhvert ble barndomshjemmet Fredheim det egentlige sentrum for Suttungarbeidet. I og rundt Fredheim samlet det seg stadig mange mennesker, ikke minst ungdom. I tillegg til at noen bodde i kortere eller lengre tid på selve Fredheim, skaffet andre seg boliger i nærområdet. Gymnasiaster og studenter fikk mye av sin utdannelse hos Refling Hagen parallelt med at de gikk på skole eller studerte, f.eks. ved lærerskole eller universitet. Mange titalls ungdommer tilbrakte travle år her, sysselsatt fra morgen til kveld med skolegang, litterære studier, opplesnings- og teaterarbeid, og sang. Sang- og salme-tradisjonene ble holdt i hevd i alle år, med tekster av folk som Ingemann, Grundtvig, Aakjær, Topelius, Bjørnson, Aasen og Blix.
Selvsagt tok de unge også del i ulikt praktisk arbeid som matlaging, bærplukking, hagearbeid osv. Man skulle ikke bare ha noe på leve "for". Praktisk arbeid ble gjerne utført i fellesskap, under sang og innlæring av tekster. Mens man produserte 17. juniblomster, foregikk det alltid høytlesning. De som fikk anledning til å ta del i det miljøet som oppsto i og rundt Fredheim, fikk med seg en unik ballast av kunst og kultur.
Virksomheten var omfattende, og det utviklet seg etterhvert et tverrkunstnerisk miljø, der billedkunstnere, musikere, forfattere, skuespillere, regissører, arkitekter og lærere arbeidet side om side. Etterhvert kom teaterarbeidet til å ta stor plass, også i det offentlig rom. Men det aktive teaterarbeidet fikk aldri lov til å overskygge arbeidet med barn.
Knoppskyting, ikke organisasjon.
Det skulle komme til å framstå en rekke kulturpersonligheter i kjølvannet av Suttungarbeidet, som Torleif Kippersund, Anne Gry Folkestad Kippersund, Kristin Lyhmann, Anne Marie Grind, Gunn Bergvik Nymoen, Svanaug Sildnes Lindeman, Åse Sildnes Bjørgum, Gunner Ljødal, Beate Kraggerud, Gudmund Groven,Frøydis Alvær, Grete Klempel Starheim, Kirsti Birkeland, Svein Gundersen, Karen Høie, Svein Hellesøy, Dagne Groven Myhren, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Ingrid Elise Wergeland, Frode Kayser, Grethe Schei, Olav Bjørgum, Sigrid Salen, Johanne Louise G. Michaelsen, Oddvar og Brita Halrynjo, Knut og Turid Hoffardt, Ive Skalmerud, Kjell Larsson, Siri Lappegård, Tore Lahn, Per Anders Øyen og mange, mange flere som har gjort en veldig arbeidsinnsats på ulike nivåer gjennom mange år i dette kulturfellesskapet og i ulike former for videreføring. Og arbeidet forplanter seg til nye generasjoner.
De som fikk anledning til å ta del i Refling Hagens kulturarbeid i direkte samarbeid med henne selv, har fått med seg verdier som de kunne forvalte originalt der den enkelte siden skulle komme til å finne sin livsoppgave. Mange opprettet egne barne-suttunggrupper. På 1960 og 70-tallet var den kulturelle knoppskyting blitt så åpenbar at noen begynte å tale om en "Suttungbeveglse". Men det fantes ingen organisasjon. Refling Hagens ide var at Suttung skulle gro innenfra som en organisme, og utelukkende i kraft av sine iboende muligheter. Det oppsto et stadig voksende nettverk av barnegrupper, sommerleire, festtradisjoner knyttet til diktere som Wergeland, Hans Ernst Kinck, H.C. Andersen, Dante, Carl Jonas Love Almquist osv. Man fikk også Suttungteateret, Suttung forlag og et Suttungkor. Dirigenter for koret har vært Knut Hoffardt og Anne Jorunn Kydland. For tiden drives det av Eilev Groven Myhren. Koret har især vært og er et kjærkomment innslag ved Wergelandstevnet på 17. juni, som forresten også ellers er mye preget av sang. En bok med Wergelands barnesanger ble gitt ut på Suttung forlag i Wergelandåret 2008, redigert av Halvord Reiar M. Steen. Etter Refling Hagens død i 1989 har man dertil fått et Ingeborg-museum på Tangen.
På et tidspunkt kunne man finne barnegrupper med en eller annen tilknytning til Suttungarbeidet så langt nord som til Harstad og Vadsø, og så langt sør som i Danmark. Pedagoger som Maren Mehren,Oddvar Halrynjo, Beate Kraggerud, Inger Berg, Siri Lappegård og flere har gjort rede for sitt barnearbeid i skrift.
Det drives fortsatt svært mye mer eller mindre synlig barnearbeid i Suttungs ånd rundt omkring. Mange som har deltatt i Suttungarbeid har etter hvert funnet en livsgjerning innenfor skoleverket i Norge. Tradisjonene fra Suttung er blitt som en surdeig i det norske samfunnet. Et par av de mest synlige barnesuttung-gruppene anno 2009 er ledet av Anne Jorunn Kydland Lysdahl i Bærum og Beate Kraggerud på Frogner i Oslo. En rekke yngre kulturpersonligheter har mottatt viktige inntrykk gjennom disse og liknende grupper, blant dem Øyonn Groven Myhren, Marte Spurkland, Eilev Groven Myhren, Hanne Ramsdal og mange flere.
Suttungteateret.
Suttungteateret oppsto i 1965, og er nærmere behandlet i en egen artikkel.
Fra 'det estetiske' til 'det etiske'.
"Veien til det etiske går for barnet gjennom det estetiske".
Ingeborg Refling Hagen fryktet for at en del av de nye pedagogiske ideene som kom på moten etter krigen, kunne føre til forflating. Hun hadde fra gammelt av mange gode venner innen lærerlauget, som Erling Elverhøy, lærer på Stein skole på Romerike, og Thomas Bjørge, lærer på Mostu skole på Standlykkja. Hun syntes tidlig å merke en tiltagende nivåsenkning i skolen, og denne måtte det demmes opp for. Hun ville derfor bidra til å skape et supplement til den norske skolen. Hun mente at både høy og lav måtte finne veien til skattene innen kunst og litteratur. Men da måtte også evnen til å lese og til å forstå stimuleres. For å oppnå det siste, måtte det bygges opp et begrepsapparat, og det tar tid. Det er ikke nok bare å kunne lese ordene, man må få et selvfølgelig forhold til den rike forestillingsarv som ordene refererer til. Derfor er det bl.a. nødvendig å få del i sagn, eventyr, myter og andre kulturtradisjoner som har vært levende gjennom århundreder. Hun mente nok at hver og en som tar en unge på fanget, forteller, synger og leser ekte eventyr, ikke bare skaper god kommunikasjon med ungen der og da; det blir også utført et grunnleggende arbeid med langsiktige virkninger for ungens språklige, musikalske og menneskelige utvikling.
Helst skulle barna få del i den klassiske kulturarven så tidlig som mulig slik at den kunne åpne seg mer og mer og bli personlig eiendom. Verdiene tilhører hele folket, mente hun, ikke bare noen få privilegerte. Derfor tok hun kraftig avstand fra begrepet «finkultur» da det kom på moten. Hun mente det var et endeframt svik mot barn og såkalte «vanlige folk» og skape kulturelle kløfter, og på den måten hindre en stor gruppe mennesker i å få del i åndslivets verdier gjennom kunsten.
En side ved Suttungarbeidet består i å innstudere gode dikt, prosatekster, skuespill og sanger med barn og unge, og legge forholdene til rette slik at de får mulighet til å framføre det de har lært for et publikum. Dermed får de anledning til å dele med flere, og til å lære av hverandre. Arbeidet med diktning på denne måten stimulerer fantasi og skaperevner, fremmer ordforråd, lese- og skriveferdighet, oppøver stemmebruk og diksjon og gir mot til å stå fram og uttrykke seg i et fellesskap; kort sagt, det bidrar til å bygge opp menneskene innenfra.
Den litterære arven etter Henrik Wergeland er en av grunnpillarene slik Refling Hagen la an arbeidet. Wergeland var, blant så mye annet, også norsk litteraturs første "barnepoet" av betydning, når en ser bort fra de anonyme skaperne av folkediktningens bånsuller, rim og regler. Ham er vi her i landet så heldige å kunne studere i grunnspråket. Han er uvanlig omfattende og tar opp emner som synes å ha aktualitet til alle tider. Refling Hagens erfaring var at et grundig kjennskap til Wergelands diktning og øvrige virke er et godt springbrett for å erobre stadig nye områder i innen kunst og vitenskap, og innen samfunnet som sådan. Suttung er i bunn og grunn dannelsesprosjekt; dannelse er da forstått som en formingsprosess som danner mennesket innenfra gjennom erkjennelsesvekst.
Wergelandakademiet.
I Oslo har Wergelandakademiet drevet allsidig kulturformidling i en årrekke. Det drives av folk med nær tilknytning til Suttungmiljøet, og oppfatter seg som en utløper av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Det har både voksne og barn som målgrupper. Hvert år arrangerer Wergelandakademiet sommerleirer for barn.
Litteratur.
Ingeborg Refling Hagens egen diktning, essayistikk og memoarer gir en god innføring i hennes tankeverden og pedagogikk. Andre har og skrevet atskillig om Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Det er mye å hente i festskriftet "Av skalden fikk vi landet" (Svein Gunderesn red.), som kom ut til Refling Hagens 85-årsdag i 1980 (Suttung forlag), og i artiklene i "Eventyrets landeveier", der det er samlet en rekke foredrag fra Ingeborgdagene ved 100-årsjubileet for hennes fødsel i 1995 (ut. på Suttung forlag i 2000, red. av Gunnar A. Steen). Det er også artikkelstoff å finne i "Norsk litterær årbok", "Norsk årbok for barne og ungdomslitteratur", tidsskiftet "Bokvennen", i Aslaug Groven Michaelsens essaysamlinger, f.eks. det essayet som heter «Tante Ingeborgs dag» i "På vegne av livet" (1971), og i hennes bok-serie "Velkommen til samarbeid", innledninger til Suttungteaterets forestillinger. Biografien "Som kjærlighet vekker deg". I AGMs erindringsbøker, som også formidlert atskillig, er det gitt levende portrett av Ingeborg Refling Hagen i ulike faser av livet. (av Ingrid Elise Wergeland) kan også anbefales. (Dette avsnittet bør suppleres.)


Marianne Røise Kielland.
Marianne Røise Kielland (født 5. januar 1981) er en norsk forfatter. Røise Kielland har gått på Skrivekunstakademiet i Bergen. Hun arbeider på Grünerløkka sykehjem i Oslo, og er medredaktør for tidsskriftet Avsagd Hagle. Hun debuterte litterært i 2004 med romanen "Kjøttsøvn", som ble belønnet med Aschehougs debutantstipend.


Mechelen-Brussel erkebispedømme.
Mechelen-Brussel erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Mechelen i Belgia.
Det ble opprettet i 1559 som "Mechelen erkebispedømme" med territorium fra Cambrai bispedømme og Liège bispedømme. I 1961 ble en del av området avgitt til det nyopprettede Antwerpen bispedømme, og samtidig skiftet det navn til Mechelen-Brussel.


Lahore.
Lahore (لاةور) er den nest største byen i Pakistan, etter Karachi, den 34. største byen i verden. Byen er administrasjonssenteret til Punjab-provinsen og var hovedstaden til Punjab-provinsen av Britisk India. Befolkningsmessig er innbyggertallet til byen ca. 8 850 000, mens stor-Lahore utgjør ca. 10 000 000 innbyggere (2010). Byen er situert langs elven Ravi, ca. 25 km fra den indiske grensen og ca. 32 km fra den indiske byen Amritsar.


Donald Dewar.
Donald Campbell Dewar (født 21. august 1937 i Glasgow, død 11. oktober 2000) var en skotsk politiker og Skottlands første førsteminister etter selvstyreoverdragelsen i 1999. Han representerte Labour.
Tidlig liv.
Han gikk på Glasgow Academy og fortsatte å studere jus på University of Glasgow. I to år fra 1961 var han leder av den ene studentunionen der. I 1964 giftet han seg med Alison McNair, som var seks år yngre enn ham. De fikk en sønn og en datter, men ble skilt i 1973, etter at hun hadde forlatt ham til fordel for Lord Irvine, en studiekamerat av Dewar. Selv om de senere satt i samme regjering, ble de aldri forsonet etter dette, og han giftet seg ikke igjen. I denne tiden knyttet han også et livslangt vennskap med den senere Labour-lederen John Smith. Etter studiene arbeidet han som forsvarer i Glasgow.
Politisk karriere.
I studietiden ble han medlem av Glasgow University Labour Club. 28 år gammel ble han valgt som medlem av Parlamentet fra den lille valgkretsen Aberdeen south i 1966. Han mistet plassen igjen i 1970. Først i 1978 ble han igjen innvalgt i Parlamentet, denne gangen fra valgkretsen Glasgow Garscadden. Han ble medlem av Labours skyggeregjering i 1984, og i 1992 ble han ansvarlig for sosialsaker i den. I 1995 ble han innpisker for Labour, og da Tony Blair dannet regjering i 1997, ble han ansvarlig minister for Skottland. Fra denne posisjonen kunne han realisere Skottlandsloven, populært kalt John Smiths ufullførte prosjekt. Da denne var godkjent, kunne Skottland for første gang på 300 år igjen etablere Skottlands parlament.


Natur og Ungdom.
Natur og Ungdom (NU) er en norsk miljøvernorganisasjon for ungdom som arbeider for lavere klimagassutslipp og bevaring av norsk natur. Organisasjonen har over 7000 medlemmer fordelt på omlag 80 lokallag, som jobber med lokale miljøsaker. Viktige politiske saker for organisasjonen er oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, kollektivtrafikk, jernbane, køprising/rushtidsavgift, naturmangfold og vindkraft. NUs arbeidsmetoder omfatter blant annet aksjoner, pressevirksomhet og sivil ulydighet.
NU er ungdomsorganisasjonen til Norges Naturvernforbund og er partipolitisk uavhengig.
Historie.
Natur og Ungdom ble stiftet 18. november 1967 etter at Norsk feltbiologisk ungdomsforening og Oslo katedralskoles naturvernforening slo seg sammen. Organisasjonen ble et samlingspunkt for ungdom som var opptatt av feltbiologi, og de som var opptatt av naturvernpolitikk.
Siden oppstarten har organisasjonen blant annet markert seg med motstand mot atomkraftverk, norsk EU-medlemskap og bygging av gasskraftverk uten rensing. Organisasjonen har forsøkt å bli spesielt synlig i kampen mot oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, og jobber aktivt for bygging av ny fornybar energi og miljøvennlig industri.
Sentralstyret.
Natur og Ungdoms sentralstyre består av opptil 15 personer valgt av landsmøtet, som har ansvaret for å gjennomføre arbeidsprogram og organisasjonsprogram slik det er vedtatt av landsmøtet. Sentralstyret er organisert i fagrupper som jobber med de ulike miljøpolitiske sakene landsmøtet velger å prioritere. I 2011 er disse sakene olje (Lofoten, Vesterålen og Senja), energi, natur, samferdsel og klima. En stor del av sentralstyrets arbeid handler om å legge til rette for lokal aktivitet i lokallag og fylkeslag, som jobber med lokale miljøsaker.
Sentralstyrets leder og to nestledere utgjør arbeidsutvalget.
Sekretariatet.
Selv om sentralstyret er ansvarlig for å sette til verks de vedtak landsmøtet har fattet, er det også ansatt et sekretariat for å stå for den daglige driften av kontoret og organisasjonen. Sekretariatets oppgaver er for en stor del knyttet til økonomi, drift, større landsdekkende arrangementer og prosjekter og annet organisasjonsarbeid. Mange av sekretariatets stillinger er prosjektfinansiert, og antall stillinger kan derfor variere.
Oljeutvinning.
Ved starten av oljealderen var det utslipp til sjø som fikk mye av organisasjonens oppmerksomhet, men etterhvert har man konsentrert seg om et bredere klimaperspektiv.
Kamp for å hindre åpning av nye havområder har lenge vært sentralt, og siden 2000 har det dreig seg om opprettelsen av såkalte Petroleumsfrie områder (PFO) spesielt i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja og i Barentshavet. Etter at regjeringen i 2006 valgte å åpne Barentshavet for oljevirksomhet, har NU konsentrert seg om å jobbe mot det første oljefeltet i havområdet, Goliat, og oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Vindkraft.
Med utgangspunkt i at verden trenger mer fornybar energi for å kutte utslippene av klimagasser, stiller Natur og Ungdom seg positivt til vindkraft, men ved visse forbehold, blant annet mener man det er viktig å vurdere behovet for fornybar energi opp mot eventuelle naturinngrep ny energiproduksjon vil føre med seg.
Organisasjonen avgir høringsuttalelser til energimyndighetene, hvor den redegjør for sine vurderinger av konflikter omkring vindparker. Dette resulterer i en tilrådning om å si ja eller nei til et omsøkt prosjekt.
Gasskraft.
Bygging av gasskraftverk har vært en omstridt politisk sak i Norge. Natur og Ungdom går inn for bygging av gasskraftverk med CO2-håndtering. Store deler av den internasjonale miljøbevegelsen har vært imot rensing av gasskraft. Det vises ofte til manglende garantier for lagringssikkerheten, og at CO2-håndtering kan bidra til å forlenge levealderen for fossile brensler.
Natur og Ungdom på sin side viser ofte til at store eksisterende fossile kraftverk, gjør rensing av store punktutslipp er viktig på mellomlang sikt. Slik kan utslippene reduseres mens man gradvis utvikler teknologi og infrastruktur for etablering av fornybar energi.
Atomkraft.
Selv om atomkraft har blitt trukket fram som en utslippsfri energikilde som kan bidra til å løse klimaproblemet, går NU imot bygging av slike energikilder i Norge. Ifølge organisasjonen er det umulig å garantere for sikker lagring av radioaktivt avfall i flere tusen år. I tillegg kommer risikoen for ulykker.
NU har etablert et eget samarbeid med ungdomsmiljøorganisasjoner på Kolahalvøya i Russland. Organisasjonene har lenge samarbeidet om atomkraft-arbeid, men har siden slutten av 2000-tallet også begynt å samarbeide om andre miljøpolitiske saker.
EU.
Natur og Ungdom deltok aktivt i Nei-kampen i 1994, og har på 2000-tallet hatt en såkalt EU-klausul i arbeidsprogrammet. Denne klausulen gir organisasjonen mulighet til å legge bort alt annet arbeid for å jobbe mot EU-medlemskap dersom det blir aktuelt med en ny folkeavstemning.
Miljøpolitisk plattform.
Miljøpolitisk plattform er et dokument som blir vedtatt på Natur og Ungdoms landsmøte. i I tillegg til å ta stilling til en rekke konkrete miljøpolitiske saker, gir plattformen uttrykk for NUs grunnsyn og samfunnsvisjoner,
Ideologisk tilknytning.
Vinteren 2009 bestemte Natur og Ungdom seg for å melde seg ut av Norges sosiale forum, som arrangerer Globaliseringskonferansen. Bakgrunnen for utmeldelsen lå i et ønske om å ikke knytte seg til en spesifikk side i norsk politikk.
Medlemsblad.
Natur og Ungdom utgir miljømagasinet "Putsj", som er et nettmagasin, en podcast og et papirmagasin med fire utgaver i året. Putsj skriver om aktivisme, miljøvern og kultur, og hadde ved utgangen av 2011 et opplag på 10 000
Ledere.
Natur og Ungdoms leder velges på landsmøtet for en periode på ett år, etter innstilling fra valgkomitèen. Natur og Ungdoms leder er leder for både sentralstyret og landsstyret.


Henry McLeish.
Henry McLeish (født 15. juni 1948) er en skotsk politiker. Han var Skottlands andre førsteminister, fra 2000 til 8. november 2001 og hadde vært parlamentsmedlem fra 1987 til 2001. Han trakk seg som førsteminister i 2001 etter en skandale der han ble anklaget for å ha fremleiet deler av valgkretskontoret sitt.


Jack McConnell.
Jack Wilson McConnell, baron McConnell of Glenscorrodale, (født 30. juni 1960) er en skotsk politiker. Han ble Skottlands førsteminister i 2001. McConnell er leder av Labour Party i Skottland, og medlem av det skotske parlamentet for valgkretsen Motherwell og Wishaw.
McConnell ble i 2010 utnevnt til livstidspeer og adlet som baron McConnell of Glenscorrodale.


Al-Haitham.
Abu-Ali al-Hasan ibn al-Haitham fra en Irakisk pengeseddel, 1982
Abu-Ali al-Hasan ibn al-Haitham (latin: "Alhazen"), (født c. 965, død 1039) var en arabisk astronom, fysiker og matematiker. Han var født i Basra i Persia, nå Irak, og døde trolig i Kairo.
Al-Haitham var en pionér innafor optikk, ingeniørvitenskap og astronomi. Han gjorde studier av det menneskelige øyet og synssansen, han skrev om lysbrytning, spesielt lysbrytning i atmosfæren, og forklarte bl.a. hvorfor sol og måne virker større rett over horisonten. Han forklarte hvordan linser virker, og eksperimenterte med parabolspeil. Han forklarte lysets brytning ved overgangen til et tettere medium. Han diskuterte problemet med regnbuen, men uten å komme fram til en holdbar forklaring.
Hovedverket hans er sjubindsverket "Optikk" ("Kitab al-Manazir"), skrevet mellom 1015 og 1021, og senere oversatt til latin mot slutten av 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet. Verket fikk stor betydning gjennom middelalderen og renessansen, og påvirka senere bl.a. Roger Bacon og Johannes Kepler. Arbeider av al-Haitham om geometri ble gjenfunnet i Bibliothèque nationale de France i Paris i 1834. Andre manuskripter er bevart i Leiden og i Bodleian-biblioteket i Oxford.
"Optikk" er trolig det første verket i historia som bruker en vitenskapelig metode. I antikken trodde en at sannheten nås gjennom logisk resonnement alene; eksperimenter ble brukt til demonstrasjoner. Al-Haitham brukte eksperimenter til å teste teoriene sine. F.eks. brukte han eksperimenter for å bevise at Aristoteles hadde rett i sin teori om at syn skyldtes at øyet mottok lys fra den sette gjenstanden – og ikke at øyet sendte ut stråler, som Evklid og Ptolemaios hadde hevda.
Eksterne lenker.
Alhazen
Alhazen


Josip Mihalović.
Josip Mihalović (født 16. januar 1814 i Torda ved Csanád i Ungarn, død 19. februar 1891 i Zagreb i Kroatia, da Østerrike-Ungarn) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Zagreb 1870–1891.
Han ble kreert til kardinal i juni 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Mihalovic, Josip
Mihalovic, Josip
Mihalovic, Josip
Mihalovic, Josip
Mihalovic, Josip
Mihalovic, Josip


Paul Keating.
Paul John Keating (født 18. januar 1944) er en australsk politiker fra det australske arbeiderpartiet. Han var Australias 24. premierminister, fra 1991 til 1996.
Keating, Paul
Keating, Paul


Juraj Haulík Váralyai.
Juraj Haulík Váralyai (født 20. august 1788 i Nagyszombat i Ungarn, nå i Slovakia, død 11. mai 1869 i Zagreb i Østerrike-Ungarn, nå i Kroatia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Zagreb 1852–1869.
thumb
Han var den første kardinal som residerte i Kroatia, og han gav sterk støtte til slovakiske og kroatiske skoler på en tid da Ungarn forsøkte å motvirke andre nasjonaliteter.
Han ble kreert til kardinal i 1856 av pave Pius IX.
Haulík Váralyai, Juraj
Haulík Váralyai, Juraj
Haulík Váralyai, Juraj
Haulík Váralyai, Juraj
Haulík Váralyai, Juraj
Haulík Váralyai, Juraj
Haulík Váralyai, Juraj
Haulík Váralyai, Juraj


Kolos Ferenc Vaszary.
Kolos Ferenc Vaszary (født 12. februar 1832 i Keszthely i Ungarn, død 3. september 1915 i Balatonfueuered) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Esztergom 1891–1913.
Han ble kreert til kardinal i 1893 av pave Leo XIII.
Han deltok under konklavet 1903 som valgte pave Pius X, men på grunn av høy alder og svak helse dro han ikke til konklavet 1914.
Vaszary, Kolos Ferenc
Vaszary, Kolos Ferenc
Vaszary, Kolos Ferenc
Vaszary, Kolos Ferenc


János Simor.
János Simor (født 23. august 1813 i Székesfehérvár i Ungarn, død 23. januar 1891 i Balatonfueuered) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Esztergom 1867–1891. Han deltok under Første Vatikankonsil 1869–1870 og var motstander av definisjonen av pavens ufeilbarlighet, men da det likevel ble vedtatt, forsvarte han dogmet.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Han deltok under konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Simor, János
Simor, János
Simor, János
Simor, János


János Scitovszky.
János Scitovszky (født 1. november 1785 i Béla i Ungarn, nå Kosická Belá i Slovakia, død 19. oktober 1866 i Budapest) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Esztergom 1849–1866.
Han ble kreert til kardinal i 1853 av pave Pius IX.
Scitovszky, János
Scitovszky, János
Scitovszky, János
Scitovszky, János
Scitovszky, János


József Batthyány.
József greve Batthyány de Németújvár (også: Joseph Graf von Batthyány) (født 30. januar 1727 i Wien i Østerrike, død 22. oktober 1799 i Pozsony i Ungarn (nå i Slovakia)) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble presteviet i 1751, og ble domherre til Gran året etter. I 1759 ble han utnevnt til biskop av Siebenbürgen, i 1760 ble han erkebiskop av Kalocsa og fra 1776 til sin død var han fyrsterkebiskop av Esztergom og ungarsk primas.
Han ble kreert til kardinal i 1778.
Batthyány, József de
Batthyány, József de
Batthyány, József de
Batthyány, József de


Gustav Heinemann.
Gustav Walter Heinemann (født 23. juli 1899 i Schwelm, død 7. juli 1976 i Essen) var en tysk politiker. Han var innenriksminister fra 1949 til 1950, justisminister fra 1966 til 1969 og tysk president fra 1969 til 1974.
Han deltok som soldat i første verdenskrig, og studerte fra 1918 jus og historie i Münster, Marburg, München, Göttingen og Berlin, hvor han tok den første juridiske statseksamen i 1921 og den andre i 1926. Allerede i 1921 ble han dr. rer. pol. Fra 1926 til 1928 var han virksom som advokat i Essen. Han var deretter frem til 1936 ansatt ved de rhinske stålverker i Essen. I 1929 ble han også dr. jur. Fra 1933 underviste han i berg- og næringsrett ved universitetet i Köln. Han var bergverksdirektør ved de rhinske stålverker fra 1936 til 1949, og arbeidet fra 1950 igjen som advokat.
Fra 1930 til 1933 var han medlem av Christlich-Sozialer Volksdienst. I 1945 var han med på å grunnlegge CDU, men forlot partiet i 1952. Han ble valgt til overborgermester i Essen i 1946 og var medlem av landdagen i Nordrhein-Westfalen 1947-1950 og justisminister i delstaten frem til 1948. Han grunnla sammen med Helene Wessel Gesamtdeutsche Partei (GVP), men partiet fikk bare rundt 1,2 % ved de føderale valgene i 1957. Partiet ble oppløst det året, og Heinemann ble medlem av SPD. Samtidig ble han innvalgt i det tyske parlamentet, hvor han satt til 1969. Fra 1958 til 1969 tilhørte han sentralstyret i SPD. I 1969 ble han valgt til tysk president med 6 stemmer mer enn sin konservative motkandidat Gerhard Schröder. Han var da den første tyske sosialdemokratiske president siden Friedrich Ebert.
Han var gift med Hilda Ordemann og hadde fire barn, bl.a. den katolske teologen Uta Ranke-Heinemann.


Péter Pázmány.
Péter Pázmány de Panasz S.J. (født 4. oktober 1570 i Nagyvárad i Ungarn, i dag Oradea i Romania, død 19. mars 1637 i Bratislava i Ungarn, nå i Slovakia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Esztergom 1616–1637.
Hans foreldre var kalvinister, men hans stemor var katolikk, og bidro til hans konversjon til katolisismen i 1583.
Han ble kreert til kardinal i 1778.


Lajos Haynald.
Lajos Haynald (født 3. august 1816 i Szécsény i Ungarn, død 4. juli 1891 i Kalocsa) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Kalocsa-Bács 1867–1891.
Han ble kreert til kardinal i 1879 av pave Leo XIII.
Haynald, Lajos
Haynald, Lajos
Haynald, Lajos
Haynald, Lajos


Jakob Missia.
Jakob Missia, egentlig Misel eller Mislej (slovener, født 30. juni 1838 i Mota ved Ljutomer i Kärnten, i dag i Slovenia, død 23. mars 1902 i Gorizia i Østerrike, i dag i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Laibach (Ljubljana) 1884–1898, og erkebiskop av Gorizia 1898–1902.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Missia, Jakob
Missia, Jakob
Missia, Jakob
Missia, Jakob


Andon Bedros IX Hassunian.
Andon Bedros IX Hassunian (fornavnet tilsvarer norsk "Antonius Peter", ofte gjengitt med fransk "Antoine-Pierre", etternavnet skrives også "Hasoun", "Hassun" eller "Hasounean"; armener, født 15. juni 1809 i Konstantinopel i Det ottomanske rike, død 28. februar 1884 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble armensk-katolsk erkebiskop av Konstantinopel (og dermed primas for armenerne) 1846, og da den armensk-katolske kirkes hierarki ble nyordnet, patriark av Kilikia (med residens i Konstantinopel) 1866–1881.
Han ble kreert til kardinal i 1880 av pave Leo XIII.


Aikido.
Aikido (合氣道 / あいきどう) er en moderne japansk kampkunst (budo) utviklet av Morihei Ueshiba, også kalt O´sensei (høytærede lærer), i en periode fra 1930-årene til hans død i 1969. Den tekniske innflytelsen kommer i høy grad fra Daitō-ryū Aiki-jūjutsu (大東流合気柔術), en tradisjonell form for ju-jutsu; men også fra kenjutsu (剣術).
Filosofien bak aikido kommer hovedsakelig fra religionen Omoto (大本), på grunn av kontaktene mellom Morihei Ueshiba og Deguchi Sensei.
O'Senseis barnebarn, Ueshiba Moriteru, er i dag en av de viktigste mesterne i aikido.
Prinsipp.
Teknikkene i aikido består hovedsakelig av kast og låsing av ledd. Treningen involverer også fallteknikk, generell kroppsbeherskelse og balanse. Det fokuseres ikke på slag- og sparkteknikker i aikido, men man studerer angrepsformer som slag, kutt, grep og kombinasjoner.
Det grunnleggende prinsippet i Aikido er å vende angriperens kraft mot ham selv. Angriperen entrer med kraft og aggresjon. En angriper vil alltid være i ubalanse, så det eneste en forsvarer trenger å gjøre er å ta kontroll over den kraften som rettes mot ham, og endre dens retning. Heller enn å forsøke å parere et angrep, flytter altså den mottakende/forsvarende aikidoutøveren seg litt til siden for dermed å ta føringen og legge angriperen i bakken.
Aikido stiller få krav til fysisk styrke hos utøveren. Aikido kan derfor praktiseres av folk med svært forskjellige forutsetninger, nesten uansett alder og fysisk form. Utøveren søker ro i sinnet og avslappet kropp for å utføre gode teknikker. En god Aikidoutøver er en som har ro, balanse og innsikt i den universelle kraften ("ki").
Til forskjell fra mange andre kampkunster og kampidretter er at det ikke finnes noen konkurranser i aikido (hovedformen). Dette fordi man ikke er "motstandere", men "samarbeidspartnere", når man trener aikido. Instruktøren viser bevegelsene, og etterpå utfører man disse sammen. Man bytter på å være "uke" (angriper) og "tori" (forsvarer). (Flere mindre skoler praktiserer av forskjellige grunner konkurranse.)
Våpen i Aikido.
Våpen brukt i Aikido (Jo,Jo,Bokken med scabbard, bokken, shoto, tanto)
Ikke alle klubber har så mye våpenbruk i Aikido, men de våpnene som blir brukt er for det meste bokken (tresverd), jo (kort stav) og tanto (kniv). Trening med dette heter "bokkendori", "jodori", og "tantodori".
Etymologi.
"Ai " kan oversettes til harmoni/enhet
"ki " betyr universell/åndelig kraft/energi (tilsvarer det kinesiske ch'i)
Aikido kan dermed oversettes til "den harmoniserte kraftens vei". Harmonisering av kraft vil i kampsammenheng bety at aikidoutøveren blir ett med kraften som kommer fra angriperen, og nøytraliserer på den måten angrepet. "Ki" refererer imidlertid ikke bare til en angripers energi. Det kan like gjerne dreie seg om den gode atmosfæren blant gode venner, den nervøse stemningen under et jobbintervju, eller roen dypt inne i en skog. "Ki" er et uttrykk for universal energi, og Aikido forstås dermed som mye mer enn et kampsystem. Det er en livsholdning, en vei ("do").
Gradering.
Første Dan betyr at man har det første svarte belte i aikido og dette viser, at man har visse grunnevner i aikido.
Den høyeste dan-graden man kan gradere til er 4. Høyere dan grader tildeles av Hombu Dojo for særlig innsats for kampsporten.
Når man har stått på 3. kyu så kan man i Norge bære den karakteristiske vide, svarte/blå buksa (hakama).
Japanske ord og utrykk brukt i Aikido.
Aikido – Den harmoniske kraftens vei
Budo – Samlingsuttrykk for all japansk kampsport, "Kampens vei"
Hakama – Vide bukser eller bukseskjørt
Kohai – En utøver mindre erfaren enn en selv
Kokyo – Pust. En viktig del av Aikido er utviklingen av Kokyu
Sempai – En utøver mer erfaren enn en selv
Nage – Den som utfører teknikken (forsvarer)
Uke – Den som teknikken blir utført på (angriper)
Domo arrigatou gozaimashita – Tusen takk (høflig og fortid)
Onegai shimasu – Vær så snill
Ikkyo - 1. Kontroll av ukes albu fra innsiden
Nikkyo - 2. Kontroll av håndledd m/bøying innover
Sankyo - 3. Vridning av håndledd innover med albu opp
Yonkyo - 4. Kontroll av armen med press mot innsiden av underarmen
Rokkyo - 6. Kontroll av albueleddet
Ai-hanmi - Lik utgangsstilling mot partner (høyre mot høyre)
Gyaku-hanmi - Ulik utgangstilling mot partner (speilvendt)
Hanmi-handachi - Tore sitter og uke står
Hasso no kamae - "8-talls" stilling. (Dvs. japansk 8-tall)
Kiza - Som seiza, men med tåballene i gulvet
Dai-Irimi-tenkan - Dypt steg inn bak uke og snu rundt (med steg bak)
Irimi - Å ta et steg inn/frem i forhold til angrepet
Irimi-sokumen - Glidesteg inn med vridning mot angrepslinjen
Irimi-Tenkan - Steg inn i forhold til angrepet og snu rundt (med steg bak)
Kaiten - 180° hoftedreining uten å flytte beina
Sokumen - Vending inn mot siden av uke
Tai no henko - Se tenkan
Tenkan - Å snu rundt 180° i forhold til angrepet (hoftevridning med steg bakover)
Uchikaiten-irimi - Gå inn under ukes arm og snu rundt
Uchikaiten-sankyo - Gå inn under ukes arm og gjør sankyo
Ushiro-irimi - Steg inn i forhold til et angrep bakfra
Ushiro-tenkan - Steg inn og snu rundt i forhold til et angrep bakfra
Irimi-nage - Kast ved å gå inn bak/i uke
Kokyo-nage - Pustekast (vanligvis kastes uke frem eller ut)
Kote-gaeshi - Vridning av ukes håndledd utover
Shiho-nage - Fire hjørners kast. Grip ukes arm og gå inn under den, kaiten, kast med glidesteg
Soto kaiten-nage – Rotasjonskast på utsiden av ukes arm
Sumi-otoshi - Hjørnekast (uke felles i den retning hvor hans balanse er dårligst)
Tenchi-nage - Himmel og jord kast
Uchi kaiten-kokyo-nage - Gå inn under armen til uke, snu rundt og kast
Uchi kaiten-nage - Rotasjonskast fra innsiden (kutt ned i sirkel og grip ukes arm og hode)
Uchi kaiten-sankyo - Uchi-kaiten-irimi og rett inn i sankyo
Eri-dori - Holde i kragen bak i nakken
Furi-tsuki - Glideslag, slag nedenfra og opp mot ansikt
Kata-dori - Holde i ene skulderen
Katate-dori - Holde rundt håndleddet med en hånd
Morote-dori - Holde rundt håndleddet med begge hender
Mune-dori - Holde jakkeslag/bryst forfra med en hånd
Ryo-kata-dori - Holde i begge skuldrene
Ryote-dori - Holde begge håndledd med begge hender
Ryote-mochi - Det å bli grepet av to hender
Shomen-uchi - Håndkanteslag rett forfra mot pannen
Sode-dori - Holder ermet nedenfor albuen
Tsuki – Rett slag med knyttet hånd
Uchi – Kutt (håndkantslag) eller På innsiden/inn under
Ushiro kubi shime - Kvelertak bakfra (+ et håndledd holdt)
Ushiro-dori - Uke holder tore bakfra
Yokomen-uchi - Håndkanteslag på skrå fra siden mot tinning/hals
Atemi-waza - Slag for å distrehere eller bryte balansen
Furitama - Risteøvelse/sentreringsøvelse som gjøres etter torifune
Hanshinundo - Ryggstrekk der uke legges oppå ens egen rygg
Henka-waza - Variasjoner av en teknikk
Ikkyo-shiho-giri - Fire-hjørners kutt med bevegelse nedenfra som ved shomen-uchi-ikkyo mottak
Irimo-ho - Irimi-øvelse (en pustekraft-øvelse med ryggstrekk)
Omote-waza - Teknikk mot ukes front
Shiho-giri - Fire-hjørners kutt. Gli inn og kutt i fire retninger
Sotai-dosa - Generelle øvelser med partner
Suburi – Grunnleggende jo eller bokken teknikker
Tenkan-ho - Tenkan-øvelse med strekk av partner
Torifune - Roøvelse. Vanlig eller dyp
Ura-waza - Teknikk mot ukes rygg/bakside
Ushiro-waza - Teknikk mot et angrep bakfra


Steven Seagal.
Steven Seagal fotografert i 2006
Steven Seagal (født 10. april 1952) i Lansing i Michigan er en amerikansk skuespiller som er kjent for sine tøffe roller i en rekke actionfilmer. Han hadde sin storhetstid på 1990-tallet.
Seagals filmdebut "Above the Law" hadde premiere i 1988, og ble en stor suksess. Sharon Stone medvirket i filmen. Etter ytterligere tre filmer fulgte hans største publikumssuksess, "Kapring på åpent hav" i 1992. Deretter debuterte han som regissør med "On Deadly Ground" (1994), en film som kombinerer action med et budskap mot miljøødeleggelse. Filmen var den siste som i Norge ble forbudt å vise på kino på grunn av vold, og ble først frigitt av Filmtilsynet i 2003. Senere har han spilt i et par filmer per år, men ingen av dem har blitt like populære som de første. I den noenlunde vellykkede "Submerged" fra 2005 spiller Seagal mot blant andre Vinnie Jones.
Han har svart belte 7.Dan i Aikido, i tillegg til at han behersker Taiji-quan og Kenjutsu. Disse kampsportene har han alltid utøvd i sine kampscener på film.
Han er opprinnelig jødisk, men har senere konvertert til buddhismen.
Steven Seagal spiller gitar og har de siste årene begynt å satse mer på musikk. Han har gitt ut to album, "Songs from the Crystal Cave" (2005) og "Mojo Priest" (2006). Han har ikke spilt i Norge, men besøkte Pumpehuset i København for tre utsolgte konserter i januar 2007.
I 2009 kom realitetsdokumentarserien ut på kanalen A&E i USA. I introen til epsiodene nevnes det at Steven Seagal har vært en Deputy Sheriff i Jefferson Parish i Louisiana i 20 år.
Han har vært gift tre ganger og har seks barn.


Hustadvika.
Hustadvika er et drøyt 10 nautiske mil langt åpent havstykke utenfor Fræna i Romsdal i Møre og Romsdal, i skipsleia mellom Molde og Kristiansund. Havstykket er regnet som et av de farligste langs norskekysten og flere skip har forlist her. Farvannet er urent i en strekning på mellom 1,5 og 2 nautiske mil fra land.


Dan (kampsport).
En dan er kampsportutøver som har oversteget elevgradene kyu eller gup. En dan er kvalifisert til å bære sort belte (obi), og hakama i aikido. Han eller hun kan vanligvis bli autorisert instruktør i sin kampsport. Det er forskjellige grader av dan, som regel stigende fra 1. dan til 9. eller 10. dan. Les mer om beltegrader.


Karl Carstens.
Karl Carstens (født 14. desember 1914 i Bremen, død 30. mai 1992 i Meckenheim) var en tysk konservativ politiker (CDU). Han var Forbundsrepublikken Tysklands president fra 1979 til 1984.
Etter Abitur i 1933 studerte han jus og statsvitenskap i Frankfurt, Dijon (Frankrike), München, Königsberg og Hamburg, hvor han i 1936 tok den første og i 1939 den andre juridiske statseksamen. I 1938 ble han dr. jur. Han deltok som soldat under krigen, og virket deretter som advokat. I 1949 tok han dessuten en LL.M.-grad ved Yale University i USA. Han arbeidet som rådgiver for senatet i Bremen frem til 1953, og var tilknyttet universitetet i Köln, hvor han tok sin habilisasjon i 1952. I 1954 trådte han inn i den tyske utenrikstjenesten. Han var fast representant ved Europarådet i Strasbourg frem til 1955, og var deretter ved ministeriet i Bonn, hvor han ledet avdelingen for Vest-Europa. I 1960 ble han professor i stats- og folkerett ved universitetet i Köln. Mellom 1970 og 1972 ledet han Forschungsinstitut der Deutschen Gesellschaft für Auswärtiges Politik i Bonn.
Han ble medlem av SA i 1933 og meldte seg inn i NSDAP av karrièregrunner i 1940. I 1955 ble han medlem av CDU. Han var statssekretær i utenriksministeriet fra juli 1960 til desember 1966, og deretter frem til 1968 statssekretær i forsvarsministeriet. Fra 1968 til 1969 var han som statssekretær sjef for kanslerkontoret. Mellom 1972 og 1979 var han medlem av det tyske parlamentet. Fra mai 1973 til oktober 1976 var han formann for CDU/CSU-fraksjonen. Etter de føderale valgene i 1976 ble han valgt til forbundsdagspresident. 23. mai 1979 ble han valgt til tysk president. Av aldersgrunner avsto han fra en annen periode og ble etterfulgt i 1984 av sin partifelle baron Richard von Weizsäcker.
Carstens er bl.a. kjent for å ha fordømt forfatteren Heinrich Böll for å være en tilhenger av venstreekstrem terrorisme (særlig RAF).
Han var gift med legen Veronica Prior.
Æresbevisninger.
1979 fikk han Karlsprisen fra byen Aachen, og ble dessuten æresborger av Bonn, Berlin samt universitetet i Köln. I 1987 mottok han Hanns-Martin-Schleyer-prisen og Humboldt-selskapets gullmedalje. I 1990 mottok han gullmedaljen fra "Fondation Jean Monnet pour l'Europe" samt den Europeiske Karlsprisen fra Sudetendeutsche Landsmannschaft.


Afghanistans demografi.
Etnisk-språklig kart over Afghanistan (ca 2001-'09)
Afghanistans etnisk og språklig blandede befolkning reflekterer dets plassering hvor historiske handelsveier og invasjonsruter ledet fra Sentral-Asia inn i sørlige og sørvestlige Asia. Pashtoer er den dominerende etniske gruppen og står for 39% av befolkningen. Tadsjiker (25%), hazarere (20%), usbekere (9%), aimagher, turkmenere, balucher og andre små grupper utgjør de siste 8%. Dari (afghansk persisk) og pashto er offisielle språk og tjener som fellesspråk for de fleste afghanerne, selv om Taliban kun brukte pashto. Tadsjikisk, usbekisk og turkmensk er vidt utbredt i nord. Mindre grupper rundt om i landet snakker mer enn 70 andre språk og utallige dialekter.
Afghanistan er et muslimsk land. Det er beregnet at 84% av befolkningen er sunnimuslimer som følger Hanafi-retningen. Resten er hovedsakelig sjiamuslimer, først og fremst hazarene. Til tross for forsøk i løpet av årene med kommunistisk styre på å sekularisere det afghanske samfunnet, gjennomsyrer islamsk praksis alle aspekter i livet. Islam var den grunnleggende basisen for motstanden mot kommunistene og den sovjetiske invasjonen. Islamske religiøse tradisjoner og regler sammen med tradisjonell praksis står for den grunnleggende måten å kontrollere levesett og ordne opp i rettslige uenigheter. Med unntak av urbane befolkninger i de største byene er de fleste afghanerne delt inn i stammer og andre lederbaserte grupper som følger tradisjonelle leveregler og religiøs praksis.
Befolkningsutviklingen i Afghanistan, data fra FNs mat og landbruksorganisasjon år 2005; Antall innbyggere i 1000.
Befolkning: 28 513 677 (beregning juli 2004)
"nb": denne raten tar ikke hensyn til krigen og dens fortsettende påvirkning
Fødselsrate: 47,27 fødsler/1000 mennesker (beregning 2004)
Dødelighet: 21,12 døde/1000 mennesker (beregning 2004)
Netto migrasjonsrate: 23,06 migranter/1000 mennesker (beregning 2004)
Totalt frukbarhetsrate: 6,78 barn/kvinne (beregning 2003)
Hiv/aids – voksen smitterate: 0,01% (beregning 2001)
Hiv/aids – mennesker som lever hiv/aids: ikke tilgjengelig
Etniske grupper: Pashtoer 38%, Tadsjiker 25%, Hazarere 20%, Usbekere 9%, andre 8%
Religion: sunni islam 80%, sjiaislam 19%, andre 1%
Språk: Pashto (offisielt) 35%, afghansk persisk (Dari) 50%, tyrkiske språk (Først og fremst usbekisk og turkmensk) 11%, 30 mindre språk (først og fremst baluchi og pashai) 4%, mye tospråklighet
Referanser.
"Mye av materialet i denne artikkelen kommer fra CIA World Factbook 2003 og det amerikanske utenriksdepartementets webside i 2003."


Walter Scheel.
Walter Scheel (født 8. juli 1919 i Solingen) er en tysk liberal politiker (FDP). Han var føderal bistandsminister fra 1961 til 1966, utenriksminister og visekansler fra 1969 til 1974 og tysk president fra 1974 til 1979. Han fungerte også som kansler fra 7. til 16. mai 1974.
Liv.
Etter å ha tatt Abitur (artium) i 1938 begynte han som banklærling, og tjenestegjorde fra 1939 til 1945 i Luftwaffe, tilslutt som premierløytnant. Han meldte seg inn i NSDAP i dette tidsrommet. I 1946 ble han medlem av FDP. Etter krigen var han virksom som industrileder, både som direktør i industribedrifter og i industriforbundet. Deretter arbeidet han som selvstendig næringslivsrådgiver i Düsseldorf. I 1958 ble han direktør for markedsforskningsinstituttet "Intermarket" og finansselskapet "Interfinanz".
Mellom 1950 og 1953 var han medlem av landdagen i Nordrhein-Westfalen. Deretter ble han innvalgt i det tyske parlamentet. Mellom 1958 og 1961 var han i tillegg medlem av det europeiske parlamentet, hvor han ledet komitéen for samarbeid med utviklingsland.
Han var visepresident i det tyske parlamentet fra 1967 til 1969, og ble valgt til partiformann for FDP i 1968. Han fikk Karlsprisen i 1977, er æresborger av Solingen, Berlin, Bonn og Düsseldorf og æresdoktor ved universitetene Georgetown, Maryland (begge USA), Auckland (New Zealand), Bristol (Storbritannia) og Heidelberg (Tyskland).
Han var gift tre ganger. Med sin andre kone Mildred hadde han tre barn, i tillegg til en sønn adoptert fra Bolivia.


Vaskulitt.
Vaskulitt defineres som en betennelse i selve blodåreveggen. Man snakker gjerne om sykdom i de surstoffrike årene (arterier).
Betennelsen kan føre til forsnevring av blodårene som i varierende grad blir for trange, og det kan utvikles celledød (nekrose) i tilhørende vev og /eller levring av blod på blodåreveggen (trombose). Konsekvensen av betennelsen avhenger av antall angrepne blodårer, størrelsen på og lokaliseringen av disse. Betennelsen kan være begrenset til ett organ eller til flere (systemisk), dvs. flere områder på eller i kroppen er angrepet.
Primær vaskulitt betegner sykdom hvor vaskulitt er hovedsymptomet. Det er ikke en sykdom, men klassifiseres etter størrelsen og lokaliseringen på de angrepne blodårene, for eksempel Wegeners granulomatose som er betennelse i små blodårer i luftveiene, og Arteritis Temporalis som er betennelse i store blodårer fra aortabuen/hodet.
Sekundær vaskulitt kan forekomme som delfenomen ved andre reumatiske sykdommer, eks.: leddgikt (reumatoid artritt), systemisk lupus erythematosus (SLE), ved leverinfeksjoner som hepatitt B og C, ved kreft og som reaksjoner på enkelte medikamenter.
Forekomst.
Det ses noe økende forekomst av vaskulittsykdom. Det er likevel en relativt sjelden, men alvorlig tilstand. Sykdommen kan opptre både hos barn, og voksne.
Årsak.
Noen kjent entydig årsak til vaskulitt er ikke funnet. Det antydes at forhold i immunsystemet og arvelige faktorer kan være av betydning.
Symptomer og sykdomstegn.
Symptomenes lokalisering avhenger av hvilke organer eller områder som er angrepet, for eksempel hud, lunger, nyrer, lever, hjerne osv.
Medisinsk behandling.
Vaskulittsykdommene har ofte et kronisk forløp, med vekslende gode og dårlige perioder, mens noen tilfeller også går i varig bedring.
Det er viktig å bremse sykdomsutviklingen, forebygge permanent skade og lindre pasientens symptomer
Prognose og forløp.
Tidlig diagnose og behandling er viktige for sykdommens videre utvikling og forløp.
Prognosen avhenger av sykdommens utbredelse og hvilke organ som er angrepet.
Vaskulitt er i de fleste tilfeller en alvorlig sykdom med høy dødelighet uten behandling. Med behandling er leveutsiktene betydelig bedret.


Roman Herzog.
Prof. dr. jur. Roman Herzog (født 5. april 1934 i Landshut) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han var president for den tyske forfatningsdomstolen fra 1987 til 1994, og var tysk president fra 1994 til 1999.
Etter Abitur studerte han fra 1953 jus i München, hvor han i 1957 tok den første og i 1961 den andre juridiske statseksamen. I 1958 ble han dr. jur. Frem til 1964 var han vitenskapelig assistent i München, og gjorde ferdig sitt habilisasjonsskrift. Deretter underviste han ved universitetet i München som privatdosent, før han fikk en lærestol i statsrett og politikk ved Freie Universität Berlin. Her var han fra 1967 til 1968 dekanus og deretter frem til 1969 prodekanus ved det juridiske fakultet. Det året fikk han en lærestol ved høyskolen for forvaltningsvitenskap i Speyer, hvor han var rektor mellom 1971 og 1972. Han ble medlem av CDU i 1970. I 1973 ble han statssekretær i delstatsregjeringen (ledet av Helmut Kohl) i Rheinland-Pfalz, og var mellom 1978 og 1980 kulturminister i delstaten Baden-Württemberg. Deretter ble han innenriksminister i delstaten, hvor han også var innvalgt i landdagen, mellom 1980 og 1983. Fra 1981 til 1994 var han medutgiver av ukeavisen "Christ und Welt – Rheinischer Merkur". I 1983 ble Herzog utnevnt til dommer ved forfatningsdomstolen. 23. mai 1994 ble han valgt til tysk president.
Han ledet det første europeiske konventet mellom desember 1999 og oktober 2000.
Han var i sitt første ekteskap siden 1958 gift med Christiane Krauss, og fikk to sønner. Hans første kone døde i 2000. I sitt annet ekteskap er han gift med baronesse Alexandra von Berlichingen, født von Vultejus.
Æresbevisninger.
1996 ble han æresdoktor ved universitetet i Oxford, og året etter mottok han Karlsprisen. Han er æresborger av Berlin. Herzog ble i 1998 tildelt storkors av St. Olavs orden.


Victor-Auguste-Isidore Dechamps.
Victor-Auguste-Isidore Dechamps C.Ss.R. (født 6. desember 1810 i Melle ved Gent i Belgia, død 29. september 1883 i Mechelen) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen 1867–1881.
Han ble kreert til kardinal i 1875 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Dechamps, Victor-Auguste-Isidore
Dechamps, Victor-Auguste-Isidore
Dechamps, Victor-Auguste-Isidore
Dechamps, Victor-Auguste-Isidore
Dechamps, Victor-Auguste-Isidore


Jörg van Essen.
Jörg van Essen (født 29. september 1947 i Burscheid) er en tysk liberal politiker (FDP). Etter militærtjenesten studerte han jus og økonomi i Köln. Fra 1976 til 1985 var han statsadvokat i Münster, Hagen in Westfalen og Dortmund. Siden 1990 er han innvalgt i det tyske parlamentet for FDP, hvor han fra 1994 er parlamentarisk forretningsfører. Han ble medlem av FDP i 1980.


Esztergom.
Esztergom (tysk: "Gran"; slovakisk: "Ostrihom"; serbisk/kroatisk: "Ostrogon"; latin: "Strigonium") er en by nord i Ungarn, 45  kilometer fra Budapest. Donau danner her grensen mot Slovakia, hvor søsterbyen Štúrovo ligger.
Esztergom var Ungarns hovedstad fra starten av 1000-tallet til starten på 1200-tallet. Da ble hovedstaden flyttet til Visegrád, for senere å bli flyttet til Buda.
Historie.
Stedets første bosettere var kelterne. I romertiden var det anlagt en by her kalt "Salvio Mansio". Etter folkevandringstiden, ca. i år 500, kom slaverne til området og kalte stedet "Strěgom" (av å våke); herfra kunne man overvåke Donau. Det ungarske navnet på byen er en avledning av "Strěgom".
"Gran", det tyske navnet for byen er avledet av elven Hron, som munner ut i Donau ved Štúrovo på den andre siden av elven.
Magyarene befolket området i begynnelsen av det 10. århundre. Mot slutten av århundret ble byen sete for storfyrsten Géza. Gézas sønn, István (969 til 1038) kristnet magyarene. István I. (tysk Stephan) ble kronet i Esztergom 1. juledag 1000, eller etter andres mening 1. nyttårsdag 1001, som ungarernes første konge. Han ble erklært som helgen i 1083.
Esztergom er Ungarns eldste erkebispesete. Erkebiskopen av Esztergom er derfor primas i den romersk-katolske kirken i Ungarn. Byens katedral er Ungarns største kirke.
Politikk.
Den ungarske forfatningsdomstolen (Magyar Köztársaság Alkotmánybírósága), grunnlagt i 1989, har sitt formelle hovedkvarter i Esztergom. Formålet med opprettelsen av domstolen var å gi støtte til utviklingen av rettsstaten, de forfatningsrettslige regler og beskyttelsen av andre grunnleggende rettigheter.
Severdigheter.
Maria Valeria-broen, som forbinder Esztergom og Štúrovo, ble gjenåpnet i 2001. Broen ble opprinnelig planlagt av Feketehazi Janos, som også planla frihetsbroen i Budapest. Broen er ødelagt to ganger, først i 1919 og deretter 26. desember 1944 av tyskerne, da de trakk seg ut av Ungarn.
Byen preges av Esztergomkatedralen, som ble påbegynt i 1822. I 1856 ble deler av kirken innviet med verket «Missa solennis zur Einweihung der Basilika in Gran» av Franz Liszt: Graner messe. Kirken er i dag Ungarns største og Europas tredje største kirke, med en grunnflate på 5 600 m².
Den japanske Suzuki Motor Corporation grunnla i 1993 det ungarske datterselskapet Magyar Suzuki Corp. i Esztergom og opprettet her en avdeling for produksjon av småbiler.


Brandenburger Tor.
Quadriga på toppen av Brandenburger Tor
Brandenburger Tor (Brandenburg-porten) er en triumfbue som står ved Pariser Platz i Berlin i enden av paradegaten Unter den Linden. Plassen på vestsiden av porten er kalt Platz des 18. März til minne om Tysklands gjenforening og marsrevolusjonen.
Brandenburger Tor er et av Berlins og Tysklands viktigste vartegn. Den har blitt et symbol på både triumfer og tragedier.
Brandenburger Tor ble først bygget 1734. Mellom 1788 og 1791 lot den prøyssiske konge Fredrik Wilhelm II porten oppføre på nytt i tidlig-klassisistisk stil. Arkitekten som hadde ansvaret for konstruksjonen var Carl Gotthard Langhans.
I 1793 ble portalen utvidet med en kvadriga øverst, en firspent vogn kjørt av den romerske fredsgudinnen. Da Frankrike okkuperte Berlin i 1806 sendte Napoleon denne figuren til Paris som krigsbytte. I 1814 kom den tilbake til Berlin. Den ble da utvidet med den tyske ørn og et nytt maktsymbol, det prøyssiske Jernkorset. Figuren ble samtidig omdefinert til den romerske seiersgudinnen Victoria.
Under den kalde krigen sto den på grensen mellom Vest- og Øst-Berlin og markerte skillet mellom den delte byen og det delte Europa. På samme måte ble den et symbol på gjenforeningen og befrielsen fra kommunismen i 1989.


Pietro Antonio Zorzi.
Pietro Antonio Zorzi C.R.S. (venezianer, født 7. november 1745 i Castello di Novegradi, i bispedømmet Zara i Dalmatia, del av Venezia, nå i Kroatia, død 17. desember 1803 i Udine) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Udine 1792–1803.
Han ble kreert til kardinal i januar 1803.


Domenico Agostini.
Domenico Agostini (født 31. mai 1825 i Treviso i Italia, død 31. desember 1891 i Venezia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia 1877–1891.
Han ble kreert til kardinal i 1882 av pave Leo XIII.


Giacomo Monico.
Giacomo Monico (født 26. juni 1776 i Riese i Treviso i Italia, død 25. april 1851 i Venezia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia 1827–1851.
Han ble kreert til kardinal i 1833 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.


Gregorio Giovanni Gaspare Barbarigo.
Gregorio Giovanni Gaspare Barbarigo, eller Barbadico, Barbadigo (født 16. september 1625 i Venezia i Italia, død 18. juni 1697 i Padova) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Bergamo 1657–1664, og biskop av Padova 1664–1697.
Han ble kreert til kardinal i 1660.
Gregorio Giovanni Gaspare Barbarigo


Luigi Pisani.
Luigi Pisani (født 1522 i Venezia i Italia, død 3. juni 1570 i Venezia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Padova 1555–1570.
Han ble kreert til kardinal i 1565.
Pisani, Luigi
Pisani, Luigi
Pisani, Luigi
Pisani, Luigi


Bartolomeo Bacilieri.
Bartolomeo Bacilieri (født 28. mars 1842 i Breonio ved Verona i Italia, død 14. februar 1923 i Verona) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Verona 1888–1923.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV,
og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Bacilieri, Bartolomeo
Bacilieri, Bartolomeo
Bacilieri, Bartolomeo
Bacilieri, Bartolomeo
Bacilieri, Bartolomeo


Luigi di Canossa.
Luigi di Canossa (født 20. april 1809 i Verona i Italia, død 12. mars 1900 i Verona) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Verona 1861–1900.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1978 som valgte pave Leo XIII.
Canossa, Luigi di
Canossa, Luigi di
Canossa, Luigi di
Canossa, Luigi di


Francesco Canali.
Francesco Canali (født 20. oktober 1764 i Perugia i Italia, død 11. april 1850 i Ferrara) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Spoleto 1814–1827, og deretter sekretær for Kongregasjonen for biskoper og ordensfolk.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i 1831 av pave Gregor XVI, utnevnelsen ble publisert i 1834.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Canali, Francesco
Canali, Francesco
Canali, Francesco
Canali, Francesco
Canali, Francesco


Cream.
Cream var et Britisk bluesrock-band som var aktive på 1960-tallet. Bandet er en supergruppe bestående av bassist/vokalist Jack Bruce, gitarist/vokalist Eric Clapton, og trommeslager Ginger Baker. Soundet deres var karakterisert av en krysning av blues, hardrock og psykedelisk rock. I ettertid er den blitt kalt for å ha vært «den første supergruppen», hvor Claptons bluesgitar-spilling ble kombinert med den kraftfulle stemmen og de intense basslinjene til Jack Bruce og den jazz-influerte trommingen til Ginger Baker. De har solgt over 15 millioner album over hele verden. "Wheels of Fire" var verdens første platina-selgende dobbelt-album. Cream er bredt anerkjent for å være den første merkbare og funksjonerende supergruppen.
Creams musikk inkluderte sanger basert på tradisjonell blues, som for eksempel «Crossroads» og «Spoonful», og moderne blues, som på «Born Under a Bad Sign», såvel som mer eksentriske sanger sånn som «Strange Brew», «Tales of Brave Ulysses» og «Toad». Creams største hits var «I Feel Free» (UK, #11), «Sunshine of Your Love» (US, #5), «White Room» (US, #6), "Crossroads" (US, #28), og «Badge».
Cream, sammen med The Jimi Hendrix Experience, hadde stor betydning for populærmusikken på den tiden, og sammen med Hendrix populæriserte de wah-wah pedalen. De sørget for et tungt og teknisk dyktig musikalsk tema som bebudet tilsynekomsten av andre Engelske band, sånn som Led Zeppelin, Deep Purple og The Jeff Beck Group sent på 60-tallet. Bandets live-opptredener influerte progressive rockeband som Rush, jam band som The Allman Brothers Band, Grateful Dead og Phish, og heavy metalband, sånn som Black Sabbath.
Cream ble rangert nummer #16 på VH1s "100 Greatest Artists of Hard Rock".
Historie.
Cream spilte blues og rock blandet med psykedelisk musikk, de regnes som grunnleggere av formatet powertrio og slo igjennom i 1967 med «I Feel Free».
Eric Clapton var blant de første som skaffet seg Wah-wah pedal. Han brukte den effektfullt og med presisjon på låta «Tales of Brave Ulysses», og snart var Wah-wah pedalen standard for en hver sologitarist med ambisjoner om berømmelse på instrumentet.
Snart slutt.
Trioen var aktiv i bare to år, men i denne tiden var den umåtelig populært. Cream viste også veien for den fremtidige hardrocken med låter som «Sunshine of your Love», (med et riff som bare ventet på å bli oppdaget), og med «Strange Brew».
Bandet besto naturlig nok av tre store egoer, som utfordret hverandre og spilte briljant sammen. De var jo alle enere på sine respektive instrument. I daglig omgang hadde vanskelig for å omgås hverandre. Dermed besluttet de i 1968 å oppløse Cream, noe som på alle kanter ble møtt med vantro og forundring, da gruppen uten avbrudd var regnet som den største i sin genre.
Gjenforening i 2005.
Den 2. mai 2005 ga de sin første av tre gjenforeningskonserter. Den fant sted i Royal Albert Hall, hvor de også 36 år tidligere hadde holdt sin avskjedskonsert.
Eksterne lenker.
Cream, The
Cream, The


Francesco Maria Locatelli.
Francesco Maria Locatelli (født 22. februar 1727 i Cesena i Italia, død 13. februar 1811 i Spoleto) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Spoleto 1772–1811.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i 1801, utnevnelsen ble publisert i 1803.
Locatelli, Francesco Maria
Locatelli, Francesco Maria
Locatelli, Francesco Maria
Locatelli, Francesco Maria
Locatelli, Francesco Maria


Henri Dunant.
Jean Henri Dunant (født 8. mai 1828 i Genève, død 30. oktober 1910 i Heiden) var en sveitsisk forretningsmann og kristelig preget humanist. Livet hans besto av store kontraster; fra å bli født inn i en velstående familie til han endte livet på et hvilehjem, fattig og glemt av omverdenen. Under en forretningsreise i 1859 ble han vitne til lidelsene etter Slaget ved Solferino i dagens Italia. Han skrev ned sine minner og erfaringer fra slaget i "Minner fra Solferino". Boken ble en stor inspirasjonskilde og la grunnlaget til stiftelsen av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC). Genève-konvensjonene av 1864 var basert på Dunants idéer og i 1901 ble han tildelt den første Nobels fredspris sammen med franskmannen Frédéric Passy.
Tidlig liv og utdannelse.
Dunant var født i Genève som den førstefødte sønnen til forretningsmannen Jean-Jacques Dunant og hans kone Antoinette Dunant-Colladon. Hans familie var engasjerte kalvinister og hadde betydelig innflytelse på samfunnet i Genève. Dunant fikk betydningen av frivillig arbeid inn med morsmelken. Hans far var aktiv i arbeidet med foreldreløse og hans mor arbeidet med de syke og svake. Hans besøk til et fengsel i Toulon fikk også stor innflytelse for ham, møtet med fengselsinnsatte og deres lidelser ble en sterk opplevelse.
Dunant vokste opp i en tid med religiøs vekkelse, også kjent som "Réveil", og som attenåring ble han medlem av «Genèves selskap for almisser». De påfølgende år grunnla han sammen med venner den såkalte «torsdagsforeningen» som var en gruppe unge menn som møttes jevnlig for å studere Bibelen og for å hjelpe de fattige. Han brukte mye av sin fritid til å besøke fengsler og til frivillig arbeid. Den 30. november 1852 grunnla han den lokale avdelingen av KFUM. Tre år senere deltok han på møtet i Paris som ble starten til det internasjonale KFUM.
Som 24-åring ble Dunant nødt til å forlate "Collége Calvin" på grunn av dårlige karakterer. Han startet da som lærling hos firmaet Lullin og Sautter. Etter at firmaet ble oppløst fikk Dunant arbeid i en bank.
Algerie.
Dunant dro til Algerie, Tunisia og Sicilia på oppdrag av "Compagnie genevoise des Colonies de Sétif". Til tross for lite erfaring klarte Dunant å fullføre oppdraget. Inspirert av reisen skrev han en bok som skildret forholdene i Tunisia ("Notice sur la Régence de Tunis"), utgitt i 1858.
Dunant startet en bedrift i 1856 for å drive forretning i fremmede kolonier, og etter å ha fått konsesjon på et landområde i det franskokkuperte Algerie startet han et firma som drev med kornproduksjon og distribusjon. Firmaet het "Société financière et industrielle des Moulins des Mons-Djémila". Men land- og vannrettighetene var ikke tildelt og kolonimakten var ikke særlig innstilt på samarbeide. Som et resultat av dette bestemte Dunant seg for å anke direkte til den franske keiser Napoléon III som befant seg i Lombardia med hæren. På denne tiden var Frankrike og kongedømmet Sardinia i stridigheter med Østerrike som hadde okkupert store deler av dagens Italia. Napoleons hovedkvarter var i landsbyen Solferino i Nord-Italia. Dunant skrev en smigrende bok full av lovord om Napoleon III med den hensikt å presentere den for keiseren personlig. Han bestemte seg for å dra til Solferino for å møte ham.
Slaget ved Solferino.
Dunant ankom Solferino på kvelden den 24. juni 1859 samme dag som et stort slag mellom de to sidene i konflikten hadde funnet sted. (Italia/Frankrike mot Østerrike). Ca 400 000 soldater var med ved slaget og 38 000 skadde, døende og døde lå igjen på slagmarken og det ble gjort lite for å pleie de lidende. Dunant tok selv initiativet til å organisere lokalbefolkningen, spesielt damer i alle aldre, til å hjelpe de syke og skadede soldatene. De manglet materiell og forsyninger, så Dunant organiserte innkjøp av det de trengte samt bisto til å reise provisoriske sykehus. En kirke i nabobyen Castiglione delle Stiviere ble også brukt som sykehus. Han overbeviste hjelperne, kvinner fra området om å yte hjelp til "alle" uavhengig av hvilken side i konflikten de sloss for under henvisning til mottoet «Tutti Fratelli» – "Vi er alle søsken". Han lyktes også i å få frigitt en østerriksk lege som var blitt tatt til fange av franskmennene.
Røde Kors.
Etter å ha returnert til Genève tidlig i juli bestemte Dunant seg for å skrive en bok om erfaringene han gjorde seg etter slaget ved Solferino. Han kalte den «Un Souvenir de Solferino» ("Minner fra Solferino"). Boken ble utgitt i 1862 i et opplag på 1600 eksemplarer. Dunant dekket selv kostnadene ved trykkingen. Boken er en sterk skildring av slaget, dets tap og de kaotiske tilstandene etterpå. I boken fremmet han også idéen om at det i fremtiden burde eksistere en nøytral organisasjon for å ta seg av skadede soldater. Han distribuerte boken til mange ledende politikere og høytstående militære ledere i Europa. Også Charles Dickens som på den tiden var redaktør i magasinet «All Year Round», kom over boken og skrev i 1863 en artikkel om Dunant med tittelen «The Man in White», et tilnavn Dunant hadde i den engelskspråklige verden resten av livet.
Tegning av de fem grunnleggerne av den internasjonale komité
Dunant startet deretter en reise gjennom Europa for å fremme sine idéer. Boken ble godt mottatt flere steder. I Genève ble boken og forslagene i den tatt opp som tema på et møte i organisasjonen «"Société genevoise d'utilité publique"» (Genèves forening for offentlig velferd) 9. februar 1863. På møtet ble Dunants anbefalinger positivt mottatt blant medlemmene. Det ble dannet en komité med fem medlemmer for å se på muligheten for å sette idéen ut i livet. Dunant ble medlem i komiteen. De andre var juristen Gustave Moynier (som var president i "Société"), generalen Guillaume-Henri Dufour, og legene Louis Appia og Théodore Maunoir. Deres første møte 17. februar 1863 blir nå betraktet som stiftelsesdagen til Den internasjonale Røde Kors-komiteen.
Allerede tidlig i samarbeidet var Moynier og Dunant uenige om visjoner og planer, og deres uenighet økte med tiden. Moynier mente at Dunants idé om å etablere en nøytral beskyttelse for helsepersonell var så usannsynlig at han anbefalte Dunant å ikke tviholde på dette konseptet. Men Dunant fortsatte å fremlegge sin idé under sine reiser og samtaler med høytstående politikere og militære ledere. Dette økte konfliktnivået mellom Moynier, som hadde en pragmatisk holdning, og Dunant som var den visjonære idealisten. Moynier gjorde flere forsøk på å angripe Dunant og hans vilje til lederskap.
I oktober 1863 deltok fjorten stater i et møte i Genève, organisert av komiteen, med den hensikt å diskutere forbedringer i behandlingen av sårede soldater. Dunant ble bare en provisorisk leder på grunn av Moyniers anstrengelser for å undergrave hans rolle. Et år senere arrangerte den sveitsiske regjering en konferanse for tolv stater, en konferanse som førte til undertegnelsen av den første Genèvekonvensjonen. Også ved denne anledningen var Dunant blitt degradert, og han ble sittende igjen med ansvaret for innkvarteringen av deltakerne.
Den glemte perioden.
Det gikk dårlig med Dunants forretninger i Algerie. dette skyldtes delvis at han viet sine humanitære visjoner det meste av sin oppmerksonhet. En konkurs i banken "Crédit Genevois" i april 1867 gjorde skandale, og Dunant ble involvert. Han ble tvunget til å slå seg selv konkurs og ble deretter dømt av handelsretten i Genève 17. august 1868 for villedende manøvre under konkursbehandlingen. Familien og mange av vennene hadde investert sterkt i bedriften hans. Dette førte til at de ble sterkt trukket med i hans tap. Folkesnakket blant de nøysomme og strengt kalvinistiske innbyggerne i Genève førte videre til at han gradvis måtte forlate komiteen. Den 25. august 1867 trakk han seg som sekretær og 8. september var han helt ute av komiteen. Moynier, som ble president i komiteen i 1864, spilte en stor rolle i Dunants eksklusjon.
Antoinette Dunant-Colladon, Dunants mor, døde i februar 1868. Senere samme år ble han også utvist fra KFUM. I mars 1867 forlot han Genève for aldri mer å komme tilbake. I de neste årene sørget Moynier for at Dunant ikke fikk hjelp eller støtte av sine venner. For eksempel gikk ikke gullmedaljeprisen "Science Morales som planlagt til Dunant, men til både Moynier, Dufour og Dunant slik at prispengene, i stedet for å gå til Dunant personlig, gikk til komiteen i sin helhet. Napoleon III tilbød seg å stille sikkerhet for halvparten av Dunants gjeld på den betingelse at hans venner dekket den andre halvdelen, men det klarte Moynier å forhindre.
Dunant flyttet til Paris hvor han levde under fattige forhold. Allikevel fortsatte han sin innsats for sine humanitære idéer og planer. Under den Den fransk-prøyssiske krig (1870–1871) grunnla han «Allmenn omsorgsforening» og like etter "Allment forbund for Orden og Sivilisasjon". Han argumenterte for nedrustningsforhandlinger og for å danne en internasjonal rett for å megle i internasjonale konflikter. Senere arbeidet han for å reise et verdensbibliotek, en idé som har spredt seg til et fremtidige prosjekt i dagens UNESCO. Han talte også for å opprette en jødisk stat i Palestina.
Hans beskjeftigelse og oppofrelse for å spre sine idéer tok all hans oppmerksomhet, noe som førte til at han fortsatte å forsømme seg selv og behovet for inntekter. Hans gjeld ble stadig høyere og hans bekjente unngikk ham og trakk seg unna. Selv om han ble utnevnt til æresmedlem av de nasjonale Røde Kors foreningene i Østerrike, Nederland, Sverige, Prøyssen og Spania ble han nesten glemt i de offentlige foredragene i Røde Kors-bevegelsen, samtidig som bevegelsen stadig økte i omfang og ut til nye land. Han levde i fattigdom og flyttet til stadig nye steder mellom 1874 og 1886, inklusive Stuttgart, Roma, Korfu, Basel, og Karlsruhe. I Stuttgart møtte han studenten Rudolf Müller som studerte ved universitetet i Tübingen og de to ble nære venner. I 1881 dro han for første gang til en liten landsby i Sveits, Heiden, sammen med venner fra Stuttgart. Mens han bodde i London, 1887, fikk han månedlig økonomisk støtte fra fjerne familiemedlemmer. Dette førte til at han kunne styrke sitt liv. Han flyttet til Heiden i juli. Han tilbragte resten av sitt liv der og etter 30. april 1892 bodde han på et sykehus og sykehjem ledet av Dr. Hermann Altherr.
I Heiden møtte han den unge læreren Wilhelm Sonderegger og hans kone Susanna. De oppmuntret ham til å skrive ned sine livserfaringer. Susanna fant en lokalforening av Røde Kors i Heiden og i 1890 ble Dunant ærespresident her. Dunants håp om å fortsatt kunne jobbe for sine idéer økte med bekjentskapet til Sonderegger. Han ønsket å lage en ny utgave av boken. Men deres vennskap surnet på grunn av Dunants urimelige anklager om at Sonderegger konspirerte med Moynier i Genève. Sonderegger døde i 1904 bare 42 år gammel. Til tross for deres anstrengte vennskap ble Dunant dypt beveget av sin venns uventede død. Wilhelm og Susanna Sondereggers beundring for Dunant, selv etter Dunants beskyldninger, ble videreført til deres barn. I 1935 publiserte deres sønn René en samling av brev fra Dunant til Sonderegger.
Frem fra glemselen.
I september 1895 skrev sjefredaktør i lokalavisen i Sankt Gallen; "Die Ostschweiz", Georg Baümberger (1855-?), en artikkel om sitt møte med grunnleggeren av Røde Kors. Han hadde forsøkt å få gjøre et intervju med Dunant etter at han hadde innsett at det "var" grunnleggeren av Røde Kors som bodde på rom 12 på Hotel Paradies i Heiden. Dunant hadde avslått – på denne tiden var han en meget eksentrisk mann og snakket stort sett kun med barn. Til slutt gikk han med på Baümbergers ønske, og Baümberger skrev selv senere at det var hans livs "scoop" som journalist. Artikkelen med tittelen «Henri Dunant, grunnleggeren av Røde Kors,» dukket opp i det tyske illustrerte magasinet "Über Land und Meer", og artikkelen ble snart trykket i andre publikasjoner rundt om i Europa. Artikkelen traff en nerve og han fikk fornyet oppmerksomhet og støtte. Han mottok den sveitsiske Binet-Fendt-prisen og en skriftlig anerkjennelse fra pave Leo XIII. Takket være støtte fra den russiske tsars enke Maria Feodorova og andre bidrag, ble hans økonomiske situasjon mye bedre.
I 1897 skrev Rudolf Müller, som nå var lærer i Stuttgart, en bok om opprinnelsen til Røde Kors der han endret den offisielle historien for å understreke Dunants rolle. Boken inneholdt også teksten til «Minner fra Solferino». Dunant startet brevveksling med Bertha von Suttner og skrev flere artikler og tekster. Han var også spesielt aktiv med å skrive om kvinnens rettigheter og i 1897 deltok han i stiftelsen av «Grønne Kors» kvinneorganisasjon.
Nobels fredspris.
Monument over Henry Dunant i Heiden
I 1901 ble Dunant tildelt verdens første Nobels fredspris for sin rolle i grunnleggelsen av den Internasjonale Røde Kors Bevegelsen og Genèvekonvensjonene. Den norske militærlegen Hans Daae, som hadde mottatt et eksemplar av boken til Rudolf Müller, argumenterte sterkt for Dunants kandidatur for Nobelkomiteen. Prisen ble tildelt Dunant i fellesskap med den franske pasifisten Frederic Passy, grunnleggeren av Fredsligaen og aktiv sammen med Dunant i "Alliansen for orden og sivilisasjon". De offisielle gratulasjoner han mottok fra den internasjonale komiteen markerte endelig den etterlengtede gjenopprettelsen av Dunants rykte.
Moynier og den internasjonale komiteen som helhet var også nominert for denne prisen. Selv om Dunant hadde støtte i utvelgelsesprosessen var han fortsatt en kontroversiell kandidat. Noen argumenterte med at Røde Kors og Genèvekonvensjonen hadde gjort krig mer attraktiv og mulig ved å lindre lidelsene. Derfor skrev Rudolf Müller et brev til komiteen der han argumenterte for at prisen skulle deles mellom Dunant og Passy, som i en del av debatten var den beste kandidaten til å få tildelt prisen. Müller foreslo også at prisen ble garantert for Dunant, den burde bli gitt umiddelbart på grunn av Dunants dårlige helse og høye alder.
Ved å dele prisen mellom pasifisten Passy og humanisten Dunant satte Nobelkomiteen en standard for kriterier som fikk konsekvenser for tildelingen av prisen i fremtiden. En del av Nobels testamente hadde poengtert at prisen skulle gå til en person som hadde arbeidet for å minimere eller nedruste hærstyrker og direkte stå for fredskonferanser. Dette gjorde Passy til et naturlig valg for sitt fredsarbeid. På den annen side, den tydelige beæring for humanitær innsats ble i seg selv tatt som uttrykk for en bred tolkning av Nobels testamente. En annen del av testamentet pekte mot å tildele prisen til den personen som best hadde økt «brorskapet av mennesker», noe som på generelt grunnlag kunne se humanitært arbeide i direkte forbindelse til fredsarbeide. Mange mottakere av Nobels fredspris i de senere år kan kategoriseres i en av disse to kategorier på grunnlag av Nobelkomiteens avgjørelse i 1901.
Hans Daae lyktes i å plassere Dunants del av prispengene, 104 000 sveitsiske franc, i en norsk bank og forhindret dermed kreditorene fra å få tilgang på Dunants penger, skjønt Dunant selv aldri fikk brukt et øre av pengene i løpet av sitt liv.
Død og ettermæle.
Blant flere andre tildelinger i de påfølgende år ble Dunant utnevnt til æresdoktor av det medisinske fakultet ved Universitetet i Heidelberg i 1903. Han bodde på rom 12 på Hotel Paradies i Heiden ved Boden-sjøen til han døde i 1910, samme rom han hadde bodd på siden han kom dit i 1893. I de siste år av sitt liv led han av depresjon og paranoia på grunn av forfølgelsen fra hans kreditorer og Moynier. Det var dager da han insisterte på at kokken ved sykehjemmet skulle smake på maten mens han så på, for å beskytte ham mot mulig forgiftning. Selv om han fortsatte å bekjenne seg som kristen, avviste han nå med forakt kalvinismen og foretrakk sin egen personlige tilnærming til kristendommen.
Ifølge hans sykesøstre var det siste han gjorde å sende en kopi av Müllers bok til den italienske dronning med en personlig hilsen. Han døde 30. oktober 1910 klokken 22.00 med ordene: «Så mørkt det er...» Han hadde overlevd Moynier med bare to måneder. Til tross for ICRCs gratulasjoner ved tildelingen av Nobels fredspris i 1901, ble de to aldri forsonet.
I tråd med hans ønsker ble han «båret til graven som en hund», gravlagt i en massegrav uten seremoni på Sihlfeld kirkegård i Zürich, for som han skrev: «Jeg anerkjenner IKKE den kristne kirkes menneskesyn – jeg er kun en Jesu´ disippel». I sitt testamente donerte han penger til sykehjemmet i Heiden for å sikre at det alltid sto en seng klar til en fattig innbygger fra regionen. Det gjør det den dag idag. Han testamenterte også penger til venner i Norge og Sveits, Norges Røde Kors samt Norske kvinners sanitetsforening. De resterende midlene gikk til hans kreditorer for å delvis innfri gjelden hans. Han fikk aldri muligheten til å innfri hele gjelden og det var en stor byrde for ham helt til hans død.
Hans fødselsdag, 8. mai, blir feiret som "Verdens Røde Kors- og Røde halvmåne-dag". Hotel Paradies er i dag Henry Dunant Museum. I Genève og andre steder er mange gater, gatehjørner og skoler oppkalt etter ham. Henry Dunant-medaljen, som deles ut hvert andre år av det sittende styret i det internasjonale Røde Kors og Røde Kors-bevegelsen, er Røde Kors-bevegelsens høyeste utmerkelse. 12. desember 2005 ble medaljen tildelt tidligere president i Norges Røde Kors, Bjørn Egge (1918–2007), som den første som tildeles en nordmann fortsatt i live.


Cesare Facchinetti.
Cesare Facchinetti (født 17. september 1608 i Bologna i Italia, død 30. januar 1683 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Spania. Han var biskop av Senigaglia 1643–1655, av Spoleto 1655–1672, av Palestrina 1672–1683, av Porto og Santa Rufina 1679–1683, og – som dekanus for kardinalskollegiet – av Ostia 1680–1683.
Han ble utnevnt til kardinal i 1643.
Facchinetti, Cesare
Facchinetti, Cesare
Facchinetti, Cesare
Facchinetti, Cesare


Domenico Svampa.
Domenico Svampa (født 13. juni 1851 i Montegranaro ved Fermo i Italia, død 10. august 1907 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1894–1907.
Han ble utnevnt til kardinal i 1894 av pave Leo XIII.
Svampa, Domenico
Svampa, Domenico
Svampa, Domenico
Svampa, Domenico


Francesco Battaglini.
Francesco Battaglini (født 13. mars 1823 i Mirabello ved Bologna i Italia, død 8. juli 1892 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1882–1892.
Han ble utnevnt til kardinal i 1885 av pave Leo XIII.
Battaglini, Francesco
Battaglini, Francesco
Battaglini, Francesco
Battaglini, Francesco
Battaglini, Francesco


Lucido Maria Parocchi.
Lucido Maria Parocchi (født 13. august 1833 i Mantua i Italia, død 15. januar 1903 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1877–1882, generalvikar for bispedømmet Roma 1884–1899, ble camerlengo i 1888.
Han ble utnevnt til kardinal i juni 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
I 1891 presteviet han Olav Offerdahl, som senere ble katolsk overhyrde for Norge.
Parocchi, Lucido Maria
Parocchi, Lucido Maria
Parocchi, Lucido Maria
Parocchi, Lucido Maria


Karl Johans gate.
Karl Johans gate (1-47, 2-26), uformelt også omtalt som «Karl Johan», er oppkalt etter kong Karl III Johan og regnes som hovedgaten i Oslo. Den strekker seg nå fra Oslo Sentralstasjon i sydøst til Slottet i nordvest. Gaten er nå gågate helt fra Oslo sentralstasjon og til Stortinget. Langs gaten ligger kjente institusjoner som Oslo domkirke, Basarene med Brannvakten, Stortinget, Nationaltheatret og Universitetsbygningene.
Gaten har også vært kjent under navnet «Stripa».
Historie.
Gaten består av to forskjellige gateløp med hver sin historie. Østre del fra Egertorget til Jernbanetorget lå innenfor Christian IVs byanlegg, nær vollene som omga byen. Den ble ikke opparbeidet som en sammenhengende gate før Domkirken ble oppført og vollene fjernet på 1690-tallet. Forskjellige strekninger av gaten hadde egne navn – Østre Gade, Kirkebakken og Kirkestredet, inntil de ble slått sammen og kalt "Østre Gade" omkring 1840. Vestre del var en del av den byutvidelsen som ble planlagt i forbindelse med byggingen av Slottet. Den ble stukket ut etter slottsarkitekt Linstows plan som en paradegate mellom byen og det nye Slottet under oppførelse. Gaten ble opparbeidet i slutten av 1830-årene og fikk i 1840 navnet "Slotsvejen". I 1852, etter kong Karl Johans død, ble den nye Slotsvejen oppkalt etter ham. Samtidig stod også de nye universitetsbygningene ferdige og bidro til gatens monumentale preg.
På denne tiden ble også de fasjonable bygårdene på nordsiden av gaten bygget, og gårdeierne her kjøpte opp den nordlige delen av Grünings løkke som hadde blitt adskilt fra resten av løkkeeiendommen etter at Stortingsgata ble opparbeidet i 1842. Gårdeierne langs Karl Johans gate ønsket å unngå gjenboere og ville ha en park som nærmeste nabo. Slik ble Eidsvolls plass sikret som en del av også dette gateløpet.
Mens Stortingsbygningen var under oppføring, ble forbindelsen mellom de to gatene opparbeidet, og i 1860 ble de slått sammen under det felles navnet "Karl Johans gate". At utgangspunktet er to helt ulike gater, vises tydelig på det høyeste punktet, Egertorget. Der gjør gateløpet en tydelig knekk, og den brede paradegaten vestenfor går over i den smale og ordinære gaten med normalbredden som de andre gatene i Kvadraturen har.
Oppussing.
I forkant av 100-årsmarkeringen av Unionsoppløsningen i 2005 ble vestre del Karl Johans gate pusset opp som en del av Hovedstadsaksjonen. Kjørebanen langs den bebygde strekningen ble innsnevret så den nå er smalere enn normalbredden for byens gater, og smalere enn forlengelsen i bakken opp mot Slottet. Dette ble gjort ved å utvide fortauet på sørsiden mot Studenterlunden og Eidsvolls plass, tilsvarende utvidelsen av nordsidens fortau i 1972. Gatens midtlinje er dermed på hele strekningen blitt sammenfallende med en linje perpendikulært på midtpunktet i Slottets fasade. Gaten fikk nye lyktestolper som tilnærmete kopier av stolpene fra 1920-årene, parvis oppstilt. Kjørebanen ble brolagt med ekstremt stor gatestein, og fortauene ble belagt med store granittheller og fikk ny kantstein med bredde 60 cm. I 2006 var det hundre år siden Henrik Ibsen døde, og Oslo markerte dette med en serie sitater fra hans verker innlagt i fortausdekket på strekningen fra Frederiks gate til Grand Hotell, som Ibsen tilbakela hver dag i 1890-årene på vei fra hjemmet i Arbins gate til sin stamkafé.
Bygninger.
Se også egen artikkel om Karl Johan-kvartalet, som blant annet omfatter Karl Johans gate 33–45.
Gateliv.
Først og fremst er Karl Johans gate Norges paradegate nummer 1, og fylles fortrinnsvis av turister og tilreisende. 17 mai er Karl Johan full av barn som går i tog, og som går opp forbi Slottet, hvor kongefamilien står og vinker.
Karl Johans gate er et av de viktigste stedene for gateartister å opptre, sammen med Rådhusplassen. Gjøglere, musikere og andre opptredende er en viktig del av gatebildet, enten de er norske eller utenlandske. Sesongen for å opptre på gaten er fra mai til oktober.
En del tiggere har tilholdssted på Karl Johans gate. En del selger også magasinet "=Oslo".


Karl Johan.
Se også: Karl Johan-monumentet


Hagl.
En stor haglkule, omtrent 6 cm i diameter
Hagl er nedbør i form av ispartikler eller isklumper. Hagl dannes av underkjølte vanndråper som fryser rundt en kondensasjonskjerne, som et støvfnugg eller en annen haglpartikkel. Haglkorn kan ha en størrelse på noen få millimeter til mellom ti til 15 centimeter i ekstreme tilfeller. Hagl oppstår alltid i cumulonimbusskyer, ofte sammen med tordenvær langs en kaldfront.
Haglkornene kan fortsette å vokse til de blir for tunge, eller til de faller ut av luftstrømmen som holder dem oppe. Jo lenger de spretter rundt i den kalde lufta, jo større vokser de. Superstore haglkorn blir ofte dannet i varme deler av verden, fordi luftstrømmene oppover er sterkere der.
I Norge er hagl normalt kun et par millimeter i diameter, men i varmere land kan de anta form av irregulære isklumper med 12-15 centimeter i diameter. Verdens tyngste registrerte hagl falt i Coffeyville, Kansas, den 3. september 1970. Det veide 770 gram og hadde en diameter på 14,5 centimeter. Det største registrerte falt i Aurora, Nebraska, den 22. juni 2003. Det hadde en diameter på 17,8 centimeter, men mindre masse enn haglet i Coffeyville.
Dannelse.
Hagl oppstår når underkjølt vann (flytende vann med temperatur under frysepunktet) kommer i kontakt med kondensasjonskjerner som støv, insekter eller iskrystaller, og momentant fryser til is. I skyer med store mengder underkjølte vanndråper, vil disse iskjernene vokse raskere enn vanndråper fordi vanndampens metningstrykk over is er litt mindre enn over vann. Når haglkornene vokser seg store nok vil den latente varmen, som blir frigjort når vannet fryser, smelte de ytre lagene av haglkornene. Dette øker vekstprosessen fordi haglkornet nå kan fryse sammen med mindre haglkorn i tillegg til underkjølte vanndråper.
Det er de stigende luftbevegelsene i skyene som holder haglkornene oppe. Haglkornene blir løftet oppover av skyens luftstrøm til de når toppen av skyen der de vertikale luftstrømmene er svakere. Haglkornene faller da nedover og blir fanget av luftstrømmen igjen. Denne prosessen gjentar seg til haglkornet blir for stort til at de stigende luftbevegelsene kan holde det i luften, og haglet faller ut av skyen. Om man kutter et hagl i to, kan man se flere konsentriske ringer, som i en løk. Ut i fra disse ringene kan man se hvor mange ganger haglet har blitt løftet til toppen av skyen for den falt til bakken. Derfor vil kraftigere luftstrømmer (kraftigere tordenvær) føre til større hagl. På det meste har man registrert hagl med 25 lag. I visse tilfeller kan haglkornene også bli slengt ut i toppen av skyen, og det har blitt registrert fly som har blitt truffet av hagl flere kilometer unna selve tordenskyen.
Ideelle forhold.
Hagl oppstår gjerne i kraftige tordenskyer, særlig skyer med kraftig vertikal luftstrøm, mye flytende vann, stor vertikal utstrkning og med store vanndråper der en god del av skyen er under frysepunktet. Vekstraten er størst i temperaturer på rundt –13°C og blir svært liten under –30°C siden det vil være svært få underkjølte vanndråper. Derfor oppstår hagl oftest på mildere bredder tidlig på sommeren når overflaten er varm nok til å danne kraftig tordenvær, men den øvre troposfæren fremdeles er kald nok til å inneholde is. I tropiske strøk er hagl mindre vanlig, selv om det er svært vanlig med tordenvær her. Dette kommer av at temperaturen her er mye varmere i høyden. Over kontinentene kan de kraftige luftstrømmene rive med seg tørr luft inn i skyen, og øke fordampingsevnen. Dette fører til en avkjøling i skyen som gjør at hagl kan få bedre vilkår å vokse i.
Hagl er også mer vanlig langs fjellkjeder fordi fjellene tvinger horisontal vind oppover (kjent som orografisk heving) og kan forsterke de vertikale luftstrømmene i tordenskyer. Et av områdene som er kjent for å ha store hagl er det nordlige India og Bangladesh, der flere mennesker har omkommet som følge av hagl enn noen andre steder i verden. I tillegg er noen av de største haglkornene registrert i dette området. Kina er også kjent for kraftige haglbyger.
Konsekvenser.
Hagl er kanskje den mest ødeleggende formen for nedbør. Hagl kan av og til bli så store som 15 cm og veie mer enn et halvt kg. Hagl kan derfor føre til alvorlige skader, særlig på biler og tak som er laget av glass i tillegg til store jordbruksavlinger.
I sjeldne tilfeller har hagl ført til hjernerystelse eller andre hodeskader, og i verste fall dødsfall.


Padova bispedømme.
Padova bispedømme (latin "Dioecesis Patavinus") er et katolsk bispedømme i kirkeregionen Triveneto, Italia. Katedralbyen er Padova.
Ifølge legenden ble det opprettet allerede i det 1. århundre, men det første dokumentariske bevis for bispesetet er fra omkring år 350.
Bispedømmet er en suffragan under patriarkatet Venezia.


Frédéric Passy.
Frédéric Passy (født 20. mai 1822 i Paris, død 12. juni 1912 i Neuilly-sur-Seine) var en fransk økonom, politiker og humanist. Som «Fredens apostel» ble han i 1901 tildelt den første Nobels fredspris sammen med Henri Dunant.
Han kom fra en embetsfamilie, hvor onkelen Hippolyte var regjeringsmedlem i to ulike regjeringer. Han studerte først jus, og senere økonomi, og avla endelig eksamen i 1857. Han ble i 1877 medlem av "Académie des Sciences Morales et Politiques", et akademi som på samme måte som Det franske akademi er en avdeling av Institut de France. Han engasjerte seg i flere politiske spørsmål, som utdanningsreformer og fred mellom Frankrike og Preussen.
Passy ble valgt inn i den franske nasjonalforsamlingens "Deputerkammer" i 1881 og i 1885, men oppnådde ikke gjenvalg i 1889. Som parlamentsmedlem var Passy opptatt av utenrikspolitikk og internasjonal fredsmekling.
Sammen med briten Randal Cremer stiftet Passy i 1889 Den interparlamentariske union, en organisasjon som opprinnelig var en medlemsorganisasjon for individuelle parlamentarikere, men som i dag har nasjonalforsamlinger som medlemmer. Organisasjonen arbeidet for fredsmekling.


Annie (artist).
Annie er artistnavnet til Anne Lilia Berge Strand (født 21. november 1977 i Trondheim), en popartist og DJ fra Bergen. Hennes debutalbum "Anniemal" ble sluppet i 2004.
Biografi.
Annie flyttet med sine foreldre til Kristiansand kort tid etter at hun ble født. Annies far, en kirkeorganist, døde av kreft da hun bare var syv år. Annie og moren, en engelsklærer, flyttet til Bergen da Annie var 13 år.
I 1993, før hun begynte på sin solokarrière, var den gang 16 år gamle Annie frontfigur i Suitcase, en jentegruppe som spilte indierock. Suitcase opptrådte kun én gang, på en festival foran et dommerpanel. Opptredenen gikk ikke bra; gitaren ble ødelagt underveis. Noen år senere, da de andre medlemmene i gruppen ville forlate indierocken til fordel for trip-hop, forlot Annie, Suitcase.
Annie fra den samme konserten
Annie gikk på videregående skole inntil 1997. Hun valgte da musikken over høyere utdannelse og begynte som DJ. Gjennom dette ble hun del av det bergenske musikkmiljøet, og kjent med blant andre Mikal Telle, eier av plateselskapet Tellé Records, og Tore Andreas Kroknes, kjent som DJ Erot i miljøet.
Annie og Tore ble etter hvert kjærester og begynte å samarbeide i musikken. Annie begynte sin solokarrière i 1999 med singelen «Greatest Hit», sluppet på Tellé Records, en sang hun skrev og spilte inn sammen med Tore. Sangen, som inneholder et sample av Madonnas sang «Everybody», ble en undergrunnshit i Bergens klubbmiljø og gav Annie en viss internasjonal anerkjennelse.
I 2001 spilte Annie inn «I will get on» med Tore, og la planer for å slippe et album. Kort tid etter at singelen ble sluppet ble imidlertid Tore syk og var innlagt flere ganger i løpet av de neste månedene. Senere samme år døde Tore av en medfødt hjertesykdom, 23 år gammel.
Etter Tores død hadde Annie en tung tid med depresjoner. Etterhvert kom hun likevel tilbake som DJ og låtskriver. Med venninnen Frøken Blytt startet hun et klubbkonsept i Bergen på klubben Agora. Konseptet het "Pop till you drop", og her møtte hun den finske DJ'en Timo Kaukolampi, kjent fra. Annie booket Timo til sitt klubbkonsept, og som gjenytelse reiste hun til Helsingfors for å være DJ på Timos egen klubbkveld. Senere bidrog hun med sang på noen av Op:l Bastards' spor.
Tidlig i 2003 sendte Annie en demo til det britiske plateselskapet 679 Recordings, og kort tid etter ble hun signert til det selskapet. Rundt denne tiden ble Annie kjent med den britiske produsenten Richard X, og bidrog med sang på sporet «Just Friends» på hans plate "X-Factor Volume 1", som ble sluppet i august det året.
Annie og Richard X fortsatte sitt samarbeide, og slapp singelen «Chewing Gum» under Annies eget artistnavn i september 2004. Sporet ble kåret til "ukens single" av musikkmagasinet New Musical Express kort etterpå, og nådde plass nummer 25 på de britiske hitlistene.
Senere samme året slapp Annie sitt debutalbum "Anniemal". Navnet var opprinnelig en av hennes avdøde kjærestes ideer. Annie arbeidet igjen med Timo Kaukolampi, foruten nordmennene i Röyksopp og Richard X, som også produserte og var med på å skrive sporet «Me Plus One». «Greatest Hit» var også med på albumet, og albumets andre single, «Heartbeat», fikk førsteplassen i en kåring Pitchfork Media gjorde over de 50 beste singlene fra 2004 – før singlen i det hele tatt var offisielt lansert. «Chewing Gum» havnet på plass nummer 11 på den samme listen.
I 2005 vant Annie flere priser for sitt arbeide, inkludert prisene for beste popalbum og beste nykommer på Alarmprisen 2005. «Chewing Gum» ble også nominert som årets låt, uten å vinne. Videre vant Annie også prisen for beste nykommer på Spellemannprisen 2004. Annies opptreden 5. februar 2005 på Alarm-showet var en av hennes første konsertopptredener.
Annie drog på en internasjonal turné i 2005 for å promovere platen "Anniemal", inkludert en kort turné i Storbritannia med Saint Etienne, et band hun i 1996 hadde sendt en demo til mens hun ennå var del av jentegruppen Suitcase. Annie opptrådte på utsolgte klubber i USA sommeren 2005, og kom også tilbake dit høsten samme året.
I 2005 slapp Annie også en samleplate i DJ-Kicks-serien på det tyske plateselskapet Studio_!K7.
Annie og Timo Kaukolampi driver sammen plateselskapet "Totally".
I september 2008 skulle Annies nye album utkommet på britiske Island Records, som er et underbruk av verdens største plateselskap Universal Music. Albumet skulle slippes samtidig i Norge og Storbritannia, men på nyåret 2009 ble det kjent at Island ikke ønsket å gi ut albumet, likevel, etter at singelen "I know UR girlfriend Hates Me" ikke ble noen suksess, tross stor oppmerksomhet fra bla. Perez Hilton.
Annie var regnet som største trekkplaster under by:larm i Oslo 19. – 21. februar 2009, men hennes opptreden på Sentrum Scene ble et karrieremessig lavpunkt med glissent publikumsoppmøte og nådeløs slakt i samtlige aviser. Aftenposten kåret hennes opptreden til festivalens desiderte antiklimaks på grunn av sur sang og uprofesjonell sceneopptreden.
Annie er for tiden bosatt i Berlin.
Eksterne lenker.
Annie
Annie
Annie


Skinndrektighet (hund).
Skinndrektighet eller innbilt svangerskap hos hunder er en psykisk tilstand (en hormonell ubalanse) som kan være arvelig belastet og inntreffer etter løpetid. Tilstanden, som ikke klassifiseres som en sykdom, kalles av og til også fantomsvangerskap. Alle "ikke-drektige" tisper gjennomgår i virkeligheten et innbilt svangerskap, men det gir seg større og mindre utslag. Derfor er det først nå tispa viser psykiske og fysiske tegn på drektighet, uten å være det, at tilstanden kalles skinndrektighet.
Årsak.
Årsaken kan ligge nedarvet i hundens gener, kanskje fra den gang den var vill. Da var det bare alfatispen i flokken som fikk pare seg og få valper. De andre tispene var klare til å ta over i fall alfatispen skulle falle fra eller fikk så store kull at hun ikke rådde med alle selv. Vi kan faktisk fortsatt se dette mønsteret hos ville hunder, som også blir pseudogravide (faktisk oftere enn tamhunden).
Tilstanden skyldes et steroidhormon kalt progesteron, som dannes i eggstokkene. Hos de fleste dyrearter stiger dette hormonet i blodet kun under drektighet, men hos hundetisper stiger progesteronet uansett om de er drektige eller ikke. Det er dette som fører til at noen tisper får innbilt svangerskap.
Symptomer.
Pseudograviditet oppstår i metøstrus (tredje fase av tispas seksuelle syklus). Tispa endrer gjerne karakter etter løpetiden. Hun begynner kanskje å spise mer og/eller hun begynner å «forberede» seg på å få valper gjennom sine fysiske gjøremål. Det er ikke uvanlig at hun «adopterer» ting (ei spesiell leke eller noe annet) og begynner å stelle med denne. Pattene kan også begynne å vokse, og hun kan få en viss melkeproduksjon.
Tisper som blir skinndrektige vil bli det på nytt etter neste løpetid.
Løsning.
Om tispa har adoptert noe bør du fjerne dette fra henne, siden en slik surrogattilstand vil kunne føre til at tilstanden drar ut i tid. Du kan også forsøke å gi henne en mindre fett- og proteinrik kost. Gå turer og holde henne i aktivitet kan også bidra til å fjerne oppmerksomheten hennes vekk fra surrogattilstanden.
Å sette valper på tispa er ingen garanti for at tilstanden ikke kommer igjen ved senere løpetider. Det anbefales derfor ikke å sette valper på ei tispe som plages av skinndrektighet. Ved å sterilisere tispa vil man få en permanent løsning. Da vil tilstanden forsvinne.
Bivirkninger.
Det hender at tispene får brystbetennelse under skinndrektighet, så det er viktig å holde øye med pattene. Symptomer på dette er harde, røde og varme patter. Får dette utvikle seg kan hun få feber og bli svært syk. Da må veterinær kontaktes snarest mulig. Veterinæren kan også foreskrive reseptpliktig middel som er effektivt for å stoppe melkeproduksjonen.


Tungetale.
Tungetale eller å tale i tunger, på latin kalt glossolalia eller glossolali'", er å snakke et språk av uforståelige lyder under religiøs henførelse. Tungetalen blir så oversatt for menigheten av den som har fått tydningen fra Den Hellige Ånd. Tungetale beskrives i kristendommen, særlig i pinsebevegelsen, som et bønnespråk for dem som vil be med ånden i tillegg til tanker og ord. Tungetale regnes da som en nådegave gitt av Gud, ved Den hellige ånd, til den enkelte kristne. Agnes Ozman regnes som den første som talte i tunger da pinsebevegelsen fikk sitt gjennombrudd tidlig på 1900-tallet.
Religiøs forklaring.
Tungetale beskrives av utøverne og tilhengerne av den karismatiske vekkelsesbevegelsen som et «nytt språk» gitt av Den hellige ånd. På samme måte som man taler et hvilket som helst annet språk uttales de ord som kommer i ens tanke, med den forskjell at en ikke vet betydningen av dem. Den som taler kan til enhver tid selv bestemme om en skal tale eller tie, og kan slik ikke sammenlignes med religiøs transe eller ekstase. Tungetale kjennetegnes ved at en person i forbindelse med bønn taler en fremmed tunge – det vil si et fremmedspråk – som vedkommende ellers ikke behersker. Det nye språket er ikke noe som blir borte igjen, men kan tas i bruk når en måtte ønske. Den som tolker tungetale kjenner på samme måte tilskyndelse til å tyde tungetalen med de ord som vedkommende får i sin tanke på sitt eget språk. Språket er ikke kjent på grunnlag av studier eller annen kunnskapstilegnelse, men tolken er avhengig av tydningens gave fra den Hellige Ånd.
Kritikk.
Mange, også tradisjonstro kristne, er imidlertid skeptiske til at tungetale er styrt av Den hellige ånd. De tror isteden tungetale kan forklares som et ubevisst, psykologisk fenomen på linje med for eksempel automatskrift.
Historikk.
De som var til stede fra andre folkeslag ble forferdet over at disse galileerne kunne tale til dem om Gud på deres egne språk, men apostelen Peter forklarte det som et Guds under og forkynte til dem budskapet om at Jesus fra Nasaret var Guds sønn, menneskenes frelser. Denne forkynnelsen på første pinsedag regnes som kristendommens tilblivelse, og Peter regnes som den første pave. Etter dette fikk Jesu disipler en større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Pinsevennene legger stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinse og det som forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler.


Los Altos (republikk).
Los Altos er en tidligere stat i Mellom-Amerika. Den var den sjette staten som inngikk i Den mellomamerikanske føderasjon, og ble innlemmet på slutten av 1830-tallet. Hovedstaden var Quetzaltenango. Los Altos er i dag hovedsakelig en del av Guatemala, mens en mindre del av territoriet ligger i Chiapas i dagens Mexico. Republikken eksisterte fra 2. februar 1838 til 21. oktober 1848.


Raufoss Idrettslag.
Raufoss Idrettslag (stiftet i 1918) er et idrettslag på tettstedet Raufoss i Vestre Toten kommune. Klubben driver fotball, håndball, langrenn, skihopp, friidrett, orientering, svømming og turn.


Livmorinfeksjon (hund).
Livmorinfeksjon eller pyometra er mest vanlig hos eldre og middelaldrende tisper og forekommer i 2 varianter, åpen og lukket. Sistnevnte er en kritisk tilstand som må behandles snarest.
Tispa kan også rammes av mukometra, slimfylt livmor, endometritt, betennelse i livmorveggen, og cystisk endometriehyperplasi, væskefylte blemmer i og fortykning av livmorveggen. Disse tilstandene kan opptre alene eller som forløper til livmorinfeksjon.
Åpen pyometra.
Symptomene kan variere. I mange tilfeller kan en se at puss kommer ut av kjønnsleppene på tispa. Det kan også være et tegn om tispa slikker seg hyppigere enn vanlig. Behandles med antibiotika og hormoner.
Lukket pyometra.
I alvorlige tilfeller er livmorhalsen lukket slik at pusset ikke kommer ut. Sløvhet, økt tørst og urinering er vanlige symptomer. Inkontinens og endret adferd kan forekomme. Kanskje også svak feber, 39,5 °C eller noe høyere. Normaltemperaturen for hunder er mellom 38 og 39 grader. I slike tilfeller haster det med å komme til veterinær. Fjerning av livmor og eggstokker er trolig beste (sikreste) løsning på problemet.
Forebyggende tiltak.
Sterilisering i ung alder forebygger mot både pyometra og jurkreft.


Carlo Luigi Morichini.
Carlo Luigi Morichini (født 21. november 1805 i Roma i Italia, død 26. april 1879 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Din romerske kurie og det pavelige diplomati, var blant annet nuntius i Bayern, erkebiskop av Bologna 1871–1876, og prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1878, og prefekt for Rettssignaturaen 1878–1879.
Han ble utnevnt til kardinal i 1852 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Morichini, Carlo Luigi
Morichini, Carlo Luigi
Morichini, Carlo Luigi
Morichini, Carlo Luigi


Filippo Maria Guidi.
Filippo Maria Guidi O.P. (født 18. juli 1815 i Bologna i Italia, død 27. februar 1879 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, var blant annet nuntius i Bayern, erkebiskop av Bologna 1863–1871 – hadde aldri besøkt sitt erkebispedømme og hadde bare regjert det via generalvikarer. Han var prefekt for Kongregasjonen for kirkelig immunitet og jurisdiksjonelle kontroverser 1872–1877.
Han ble utnevnt til kardinal i 1863 av pave Pius IX.
han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Guidi, Filippo Maria
Guidi, Filippo Maria
Guidi, Filippo Maria
Guidi, Filippo Maria
Guidi, Filippo Maria


Michele Viale-Prelà.
Michele Viale-Prelà (født 29. september 1799 i Bastia på Korsika i Frankrike, død 15. mai 1860 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Din romerske kurie og det pavelige diplomati, var blant annet nuntius i Bayern og i Østerrike, og erkebiskop av Bologna 1855–1860.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i 1852 av pave Pius IX, utnevnelsen ble publisert i 1853.
Viale-Prelà, Michele
Viale-Prelà, Michele
Viale-Prelà, Michele
Viale-Prelà, Michele
Viale-Prelà, Michele
Viale-Prelà, Michele


Nettverkslaget.
Nettverkslaget er det tredje av de sju lagene i OSI-modellen. Det utfører tjenester for transportlaget og benytter seg av tjenestene på datalink-laget.
Nettverkslaget adresserer meldinger og oversetter logiske adresser og navn til fysiske adresser. Det bestemmer også ruten fra avsender- til mottakermaskin og håndterer trafikkproblemer, slik som svitsjing, ruting og metningskontroll av datapakker. Lavere lag tillater ofte bare data av en fast lengde, men nettverkslaget gjør at man kan sende data av vilkårlig lengde ved å utføre segmentering og desegmentering.
I det tradisjonelle postsystemet kan man på en måte si at nettverkslagets rolle utføres av postbudet.


Datalink-laget.
Datalink-laget er det andre av de sju lagene i OSI-modellen. Det utfører tjenester for nettverkslaget og benytter seg av tjenestene på det fysiske laget.
Datalink-laget er det laget i modellen som sørger for at data er overført korrekt mellom to tilstøtende nettverksenheter. Datalink-laget tilbyr metoder for å overføre data mellom enhetene og sørger for å oppdage, og om mulig rette opp, mulige feil som oppstår på det fysiske laget. Eksempler på datalink-protokoller er Ethernet for lokale datanett, og PPP, HDLC og ADCCP for punkt-til-punkt forbindelser.
Datalink-laget omhandler bare det å få informasjon fra et sted til et utvalg av tilstøtende steder. Det er ikke noe behov for data på dette laget å kunne nå overalt, bare å nå et annet sted. Ansvaret for at informasjonen skal komme videre til den endelige mottakeren overlates til nettverkslaget.
Dette laget er bygget opp av to komponenter. Den ene komponenten er Logical Link Control, som avgjør hvor en ramme med data slutter og den neste begynner. I et brevpostnettverk er hvert brev en ramme med data, og man kan lett se hvor er brev begynner og slutter fordi det er inni en konvolutt. Man kan også spesifisere at et brev skal begynne med «Hei» og slutte med «Vennlig hilsen».


Carlo Oppizzoni.
Carlo Oppizzoni (født 15. april 1759 i Milano i Italia, død 13. april 1855) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bologna 1802–1855.
Han ble utnevnt til kardinal i 1804.
Oppizzoni, Carlo
Oppizzoni, Carlo
Oppizzoni, Carlo
Oppizzoni, Carlo


Det fysiske laget.
Det fysiske laget er det første av de sju lagene i OSI-modellen for datanettverk. Det utfører tjenester for datalink-laget.
Dette laget refererer til nettverksmaskinvare, fysisk kabling og trådløse elektromagnetiske forbindelser. Det omhandler også elektriske spesifikasjoner, kollisjonskontroll og annen lavnivå funksjonalitet.
Det fysiske laget er det aller enkleste og definerer bare hva en bit egentlig er, med andre ord hvordan overføre nuller og enere. For eksempel vil man på dette laget spesifisere hvordan de elektriske kontaktene ser ut, hvilke frekvenser som brukes til overføring og hvilke frekvenser som vil ødelegge nettverkskortet. I et brevpostnettverk, altså et nettverk bygget opp av folk som sender brev til hverandre, vil det fysiske laget omhandle hvordan man leser og skriver de ulike tegnene i alfabetet.


Magedreining (hund).
Magedreining hos hund er en akutt livstruende tilstand som krever øyeblikkelig hjelp av veterinær. Den omfatter utvidelse (dilatasjon) og dreining (torsjon, 90-360 grader m/klokka sett bakfra) av magesekken.
Symptomer.
Symptomene er gjerne typiske. Hunden blir akutt dårlig, buken blir spent og bukomfanget forstørres. Man kan høre gasslyder om en banker på den utspilte buken. Klemmer man på buken, viser hunden tydelige tegn på smerte. Hunden er ofte svært urolig og prøver å innta stillinger som gjør det lettere å puste. Den brekker seg, men ingen ting det kommer opp.
Tilstanden kan raskt forverres. Hunden kan få åndenød og puster svært raskt med åpen munn. Den får gjerne bleke slimhinner, uregelmessig hjerteaksjon og svak, rask puls. Til slutt vil hunden kunne gå i sjokk og dø.
Årsak.
Lidelsen er mest vanlig hos store hunderaser, og da spesielt store raser med dyp brystkasse og opptrukket buk (f.eks. mynder). Middelaldrende og gamle hunder ser dessuten ut til å rammes oftere enn unge hunder, men tilstanden kan også oppstå hos de yngre.
Forskerne er ikke sikre på årsaksforholdene. Oftest oppstår lidelsen hvis hunden har spist store mengder fór, og det har vært satt i sammenheng med tørrfór som er gitt tørt. Videre har magedreining lettere for å oppstå hvis man mosjonerer hunden rett før eller etter et måltid.


Leptospirose (hund).
Leptospirose er en bakteriell sykdom, forårsaket av varianter av bakterien "Leptospira interrogans". Bakterien kan trenge gjennom uskadet hud, og dermed smitte ved for eksempel bading i vann forurenset med urin fra syke dyr. Bakterien kan også forårsake alvorlig sykdom hos mennesker.
Symptomer.
Hos hund er vanlige symptomer, oppkast, diaré og generelt nedsatt almentilstand, og uten behandling kan sykdommen være dødelig. Sykdommen behandles med antibiotika for både hund og menneske.
Hos mennesker kan hjernehinnebetennelse, lever- og nyresvikt forekomme. Langvarig tretthet og hodepine i rekonvalesensperioden er vanlig.
Årsak.
En rekke forskjellige dyr kan være bærere av bakterien. Gnagere er den vanligste smittekilden, men bakterien kan også finnes hos storfe, gris, hest og piggsvin. Bakterien er dessuten påvist hos hund og viltlevende rotte i Norge.
Mennesker smittes vanligvis via drikkevann, eller ved å bade i vann som er forurenset av urin fra smittede dyr. Bakterien kan også smitte direkte fra dyr til menneske, men smitter ikke fra person til person. Den kan smitte gjennom intakt hud.


Informasjon og samfunnskontakt.
Informasjon og samfunnskontakt er et eget fagområde som ofte blir lagt inn under medier og kommunikasjon, som tar for seg organisasjoners planlagte kommunikasjon med sine omgivelser. Informasjon og samfunnskontakt er den norske «oversettelsen» av Public Relations/PR.
Faget i korte trekk.
Faget handler om kommunikasjon. Det kan være nyttig i denne sammenheng å definere kommunikasjon som "«en kontinuerlig prosess hvor organisasjoner tilpasser seg omgivelsene gjennom å respondere på muligheter og trusler»" (Mintzberg 1994).
"«Informasjon og samfunnskontakt (Public Relations) [...] beskriver den langsiktige og overordnede planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av en organisasjons kommunikasjon, både overfor eksterne og interne interessenter – grupperinger som kan påvirke en organisasjons muligheter til å nå sine mål»" "(Grunig 1992:4)"
Informasjon og samfunnskontakt beskrives ofte som et redskap som, sammen med organisatoriske, økonomiske, juridiske, markedsføringsmessige og tekniske virkemidler, skal sørge for at en organisasjon når sine mål. Hovedfokuset for kommunikasjonen er altså de enkeltpersoner og grupperinger organisasjonen har mål eller konsekvenser for – og omvendt; personer og grupperinger som har mål eller konsekvenser for organisasjonen.
Begreper, redskaper og modeller som står sentralt i fagets dominerende perspektiv - systemteori - er kartlegging av organisasjonens omgivelser (stakeholders map / kommunikasjonskartet), relasjonsanalyser, situasjonsanalyser, kartlegging av berørte grupper (interessenter), målgrupper og målgruppedefinering, budskapsformulering og kanalvalg etc. Sentralt står også løpende evaluering av kommunikasjonstiltakene. Faget benytter ellers klassiske modeller for kommunikasjon.
Modeller for Informasjon og samfunnskontakt.
Faglig opererer man gjerne med fire grunnmodeller for informasjon og samfunnskontakt "(James E. Grunig, 1984:22"). Disse er Propagandamodellen, Informasjonsmodellen, To-veis asymmetrisk modell og To-veis symmetrisk modell.
Propagandamodellen.
Propagandamodellen kjennetegnes ved at den i bruk preges av enveiskommunikasjon, der sannhetsinnholdet ikke nødvendigvis er viktig. Denne modellen anvendes sjelden eller aldri av utøvere med faglig bakgrunn innen informasjon og samfunnskontakt i dag, rett og slett fordi det for det første er en lite sosial og uetisk måte å praktisere faget på, men viktigst fordi man har vitenskapelig belegg for at man får større effekt ved bruk av mer balanserte former for kommunikasjon. Propagandamodellen har imidlertid likhetstrekk med elementer fra reklame og markedsføring. Skissert ser den slik ut: Sender → mottaker
Informasjonsmodellen.
I likhet med Propagandamodellen er også informasjonsmodellen enveis. Forskjellen er at sannhetsinnholdet er uhyre viktig. Informasjonsmodellen brukes svært ofte som utgangspunkt i eksempelvis statlige informasjonskampanjer. Skissert ser den slik ut: Sender → mottaker
"Både propagandamodellen og informasjonsmodellen bygger på en noe avleggs teori om påvirkning, der man antar at mottaker konsumerer budskapet ukritisk og uten forbehold som i et vakuum; s.k. «stimuli – respons»-modell. De neste to modellene bygger på mer moderne og komplekse teorier om påvirkning og kommunikasjon."
To-veis asymmetrisk.
Det er først i denne modellen man kan snakke om kommunikasjon i ordets moderne allmenne forstand. Man snakker ikke «til», men «med» sin mottaker. Modellen er asymmetrisk fordi den likevel har størst fokus på hva avsender ønsker å oppnå ved å kommunisere. Mottaker slipper kun til med beskjedne tilbakemeldinger. Et annet trekk ved modellen er at avsender ikke virkelig forsøker å tilpasse seg mottaker, men forsøker å endre mottakers atferd eller holdning uten å ville «gi noe tilbake». Skissert ser den slik ut: Sender – mottaker – feedback (til mottaker).
To-veis symmetrisk.
Modellen består i større grad av dialog mellom avsender og mottaker, og begge søker å tilpasse seg hverandre. Brukt faglig riktig og i de rette situasjonene, er dette den mest effektive arbeidsmåten. Ansvarlige organisasjoner og selskaper med en faglig sterk kommunikasjonsavdeling benytter i stor grad denne modellen i sitt daglige og strategiske arbeid med kommunikasjon, rett og slett fordi det er den mest effektive.
Informasjon og samfunnskontakt i Norge.
Systematisert informasjon og samfunnskontakt regnes som en amerikansk oppfinnelse. For å understreke de historiske røttene ytterligere, fikk den første norske boken om temaet navnet «Public Relations i USA». Den ble skrevet av Nils M. Apeland (1923–1988) og ble utgitt i 1960. Boken var resultat av en lengre studiereise i USA, der Apeland besøkte nestorer i faget.
PR-klubben.
"«Den høieste etikk og ærlighet er en grunnforutsetning for public relations fordi det henvender seg til samfunnet og fordi det samarbeider med organer av betydning for folket. Den form for public relations som PR-klubben erkjenner, tjener ikke den direkte eller øieblikkelige økonomiske vinning, men tjener samfunnets interesser» (Mørk 1994, gjengitt i Robstad & Ihlen 2004:25)"
Det tok åtte år før PR-klubben tok opp medlemmer fra private bedrifter. I norsk kommunikasjonsbransje var det altså virksomheten i offentlig sektor og organisasjonslivet som var tilgodesett.
Da PR-klubben feiret 20-årsjubileum i 1969 hadde antallet medlemmer passert 100.
I 1972 skiftet klubben navn til Norsk Public Relations Forening – PR-foreningen.
Da foreningen i 1982 gikk sammen med Norske Bedriftsavisers Redaktørforening, var det under navnet Norsk forening for informasjon og samfunnskontakt. Informasjonsforeningen, som den ble kalt til daglig, hadde da 350 medlemmer (Mørk 1994, gjengitt i Robstad & Ihlen 2004:25)
Forum for offentlig informasjon.
Samtidig med at Informasjonsforeningen utviklet seg, gjorde også en annen informasjonsforening det samme. Forum for offentlig informasjon (FOI) var en forening spesielt for kommunikatører i offentlig sektor. Mange hadde medlemskap i begge foreninger, og i 2000 ble det avgjort å legge ned begge og opprette en ny organisasjon som erstatning. Organisasjonen fikk navnet Norsk Kommunikasjonsforening. Informasjonsforeningen ble enstemmig nedlagt. FOI ble nedlagt med 1 stemme mot.
Informasjon og samfunnskontakt som yrke.
Informasjon og samfunnskontakt har økt i sin betydning de siste årene. Det blir stadig viktigere for bedrifter og organisasjoner å forstå omverdenen, blant annet fordi det stilles sterke etiske krav og fordi konkurransen har hardnet til. Dette er faglige utviklingstrekk som gjør at informasjon & samfunnskontakt er en profesjon som har økende betydning for organisasjoners evne til måloppnåelse.
De fleste som jobber med kommunikasjon i Norge er ikke først og fremst pressetalsmenn eller produsenter av informasjonsmateriale. Kommunikasjonsavdelingene er viktigere enn noen gang før i organisasjoners strategiske planlegging og kommunikasjon med sine omgivelser.
Rollen som kommunikatør.
I en medlemsundersøkelse blant Kommunikasjonsforeningens medlemmer i 2003, viste 60% av de som svarte at de hadde mer enn treårig høgskole-/universitetsutdannelse. 34% hadde utdannelse innen informasjon, mediearbeid eller PR. 30% hadde bakgrunn innen journalistikk.
Teoretisk og faglig forankring.
Som en konsekvens av en større grad av profesjonalisering, er kommunikatørenes virke stadig sterkere forankret i teori. Den internasjonale litteraturen innenfor informasjon og samfunnskontakt er mer omfattende en noen gang før, og mengden modeller, perspektiver og teorier som spesifikke for kommunikasjonsfaget bare vokser og vokser. Faget har fått et eget teoretisk fundament, men bygger også på andre fagområder som medievitenskap, sosiologi, statsvitenskap, psykologi, markedsføring, retorikk og organisasjons- og ledelsesfag. (Robstad & Ihlen 2004:12)


Jarl André Storbæk.
Jarl André Storbæk (født 21. september 1978) er en norsk fotballspiller som spiller for den Norske tippeliga klubbe Strømsgodset. Han er oppvokst i Ljørdalen i Trysil. Han har tidligere spilt for Vålerenga i Tippeligaen, etter 2009-sesongen ble ikke kontrakten med klubben fornyet. Han har 17 A-landskamper for Norge. Han har også 28 kamper for aldersbestemte landslag.
Storbæk gikk til Vålerenga fra Ham-Kam etter 2005-sesongen, etter å ha spilt to sesonger på Briskeby.
Han har også spilt for Raufoss, Østre Trysil og Nybergsund.


Flåttbårne sykdommer.
a> omtrent så stor som en ert, full av blod, og ikke istand til å gå på vanlig vis.
Flåttbårne sykdommer er en type zoonose, det vil si infeksjonssykdommer som kan overføres mellom dyr og mennesker. De smitter via blodsugere som flått og mygg. Når disse først tar et blodmåltid hos et smittet dyr, og siden hos et menneske eller et husdyr, kan smittestoffet følge med. Sykdommer som overføres på denne måten, kalles vektorbårne sykdommer.
I Norge er det arten skogflått ("Ixodes ricinus", også kalt skogbjørn, skaumann, hantikk, hundeflått, stygging, krekse, skogtroll, kinn, orrelus og annet) som kan overføre flåttbårne sykdommer. Det gjelder først om fremst alvorlige sykdommer som borreliose, som skyldes en bakterie, og skogflåttencefalitt (hjernebetennelse), som skyldes et virus. Det var utviklet en vaksine mot borreliose, men den ble tatt ut av produksjon i 2002 grunnet lav etterspørsel fordi pasientene ikke stolte på den. Borreliose blir ofte behandlet med antibiotika. Det finnes ingen behandling mot skogflåttencefalitt, men det finnes vaksine.
Det er viktig å fjerne flått så raskt som mulig for å unngå overføring av smitte. Enkle råd mot smitte er å bruke langbukser i områder med mye flått og å sjekke huden hver kveld for å fjerne eventuelle individer som har bitt seg fast.
Borreliose.
Borreliose, også kalt Lymes sykdom, borrelia og Lyme borreliose, forårsakes blant annet av bakterien "Borrelia burgdorferi" ved flåttbitt. Infeksjon forårsaker et sykdomsbilde med smerter i ledd som et typisk utslag.
I tillegg til Borrelia burgdorferi er tre andre varianter av borreliabakterier kjent i Norge
Smitte.
Det er hittil identifisert 17 borreliavarianter i Europa, men ikke alle gir sykdom hos mennesker. Det meste av forskningen vedrørende Borrelia valaisiana er gjort i de delene av Europa der den er mer utbredt, for eksempel i Slovenia.
Bakteriene som forårsaker borreliose hos mennesker i Norge og Europa for øvrig er en av de tre nær beslektede artene Borrelia burgdorferi, Borrelia garinii eller Borrelia afzelii. I USA, der sykdommen kalles Lyme disease etter byen Lyme i Connecticut hvor de første tilfellene ble beskrevet i 1975, finnes bare Borrelia burgdorferi. Borreliabakteriene er gramnegative og spiralformede. De har sitt navn etter sveitseren Willy Burgdorfer som påviste den den gang ukjente flåttbårne bakterien i 1982.
Smitteveier.
Smitte til mennesker skjer via vektorer, i første rekke flått av arten Ixodes ricinus som har sugd blod fra infiserte, varmblodige dyr. Disse er vanligvis smågnagere, harer og spissmus. Man har konstatert at infeksjonen på samme måte også kan spres via infiserte fugler. Hjortedyr, for eksempel rådyr, overfører ikke borreliabakterier til flått, men rådyr er viktige blodverter for flåttene. Smitterisikoen varierer i forskjellige områder. I Norge er den størst i kystdistriktene fra Agderfylkene til Telemark. Ved flåttbitt tar det vanligvis fra 24-36 timer å overføre borreliabakterien fra flått til menneske, men infeksjonen kan også skje allerede etter ca en time.
En ny faktor av betydning er at man fra slutten av 1990-tallet har registrert anaplasma-infeksjon (tidligere kalt Ehrlichia) eller flåttfeber i kombinasjon med borreliasmitte. I en norsk, seroepidemiologisk studie ble det funnet at 10 % av pasienter med sikker borreliose også hadde antistoffer også mot ehrlichioseagens. Kombinasjonssmitte kan øke risikoen for at borrelia-infeksjonen skal sette seg og kunne forårsake alvorlig eller kronisk sykdom. Årsaken er at den aktuelle anaplasmabakterien svekker immunforsvaret.
Symptomer og diagnose.
I første omgang, etter en inkubasjonstid som varer fra 3 til 32 døgn (typisk en til to uker), viser det seg ofte et utslett i området rundt bittstedet som over tid kan øke i størrelse (Erythema migrans). I ca 50 % av smittetilfellene finnes ikke dette utslettet. Hos menn er utslettet ofte sirkelformet med en hevelse i sentrum, mens det hos kvinner oftere fremtrer som et homogent utslett som har en mørkere rødnyanse sentralt. Dette kan være det eneste symptomet på smitte, men ofte oppstår generelle sykdomssymptomer som muskelverk, leddsmerter og feber. Liknende utslett kan i enkelte tilfeller finnes flere steder på kroppen. Ofte oppstår et lillablått utslett i forbindelse med flåttbitt allerede etter noen timer. Dette er ikke et tegn på borreliose, men en direkte reaksjon på selve flåttbittet, uten sammenheng med en eventuell infeksjon.
I neste stadie, etter tre til fire uker, kan det forekomme en rekke symptomer på smitte. Dette kan være trøtthet, stivhet i ansikt og nakke, verk i øynene, overfølsomhet overfor lys, blindhet, nedsatt hørsel, tinnitus, overfølsomhet overfor lyd, smerte i nesen under pusting og sinusbesvær, leddverk, oppsvulmede knær, hudutslett, smerte i tekstiklene hos menn, smerte i perineum, hyppig og smertefull vannlating, buksmerter, muskelverk, ryggverk, verk i korsryggen, verk i brystet, smerte i hofte- og rumpemuskulatur, migrene, svimmelhet, blå-røde utslett i forsålen som går over til rød-hvit atrofi i huden, fortynning av huden under føttene, tap av følelse og avdormiong i ekstremitetene, nevrologiske vansker, hukommelsesproblemer og forvirring, sinneanfall, perioder med likegyldighet, konsentrasjonsproblemer, hjerteproblemer, gjentatt irritasjonshoste med mindre slimmengder, tann- og kjeveinfeksjoner, tanngnissing, verk i kjevemuskler og artritt Av alle de oppførte symptomene er bare Erythema migrans, Borrelia-Lymphocytom og Acrodermatitis chronica atrophicans (ACA) patognomisk bevis for borreliose.
Om man har mistanke om borreliainfeksjon, spesielt ved allmennsymptomer, bør man søke lege. I den første fasen der bare det karakteristiske utslettet finnes (i 40-60 % av tilfellene), er det ennå ikke utviklet antistoffer. Serologiske prøver er derfor av begrenset verdi og kan mislede legen om denne ikke kjenner til disse begrensningene. I neste fase kan ledd, hjernehinne og i sjeldne tilfeller hjertet angripes. Ansiktslammelser er en ikke uvanlig komplikasjon. Symptomene kan, spesielt om de forblir ubehandlede, bli meget langvarige og i visse tilfeller også kroniske. Prøver kan i blant påvise antistoffer i blodet og ved mistanke om hjernehinnebetennelse også i ryggmargsvæske.
Evidens om de tilgjengelige prøvemetodene ved infeksjon etter mindre enn tre uker er motstridende. Testene kan derfor bidra til å stille diagnose, men kan ofte mislykkes i å påvise antistoffer. Forskningsevidens om diagnostikk ved serologi eller spinalvæske ved kronisk sykdom finnes ikke, ettersom man ikke kan la være å behandle konstaterte tilfeller av borrelia for å få evidens om de kroniske tilstandene.
Kronisk eller senborreliose er således en klinisk diagnose, det vil si at man diagnostiserer gjennom å undersøke pasienten og innhente den relevante historikken. Symptomene varierer betydelig fra individ til individ og fra tidspunkt til tidspunkt, og derfor finnes ikke noe typisk sykdomsbilde. Det kan derfor være svært vanskelig og tidkrevende å stille en diagnose. Mange tilfeller forblir uoppdagede ettersom symptomene kan likne på en mengde andre tilstander og sykdommer.
Hovedproblemet med å stille en sikker borreliose-diagnose, er at bakterien gjemmer seg. Antistofftester, som påviser bakterien indirekte ved å se om kroppen har dannet antistoffer, er den viktigste metoden i dag. Økt kunnskap om hvilke borrelia-arter som finnes i Norge kan bidra til det diagnostiske arbeidet, både ved at man er oppmerksom på at ulike borreliatyper kan gi ulike sykdomsbilder og symptomer, og ved at vi utvikler tester som kan påvise alle kjente sykdomsgivende varianter.
En viktig del av arbeidet har vært å etablere en metode som kan påvise bakterien direkte, ved å bruke genteknologiske metoder til å påvise DNA fra bakteriene. Sentralt i det videre arbeidet vil være å optimalisere denne metoden. Hovedproblemet er fremdeles at bakteriene gjemmer seg, så det er vanskelig å fange dem ved prøveuttak fra pasientene.
Behandling.
Det anbefales å ta kontakt med lege snarest når flåttbitt gir såkalt borreliaring og/eller andre av de typiske symptomene som er nevnt. Dette kan gi en kvalifisert bedømmelse av problemene og gjøre det mulig å komme i gang med en eventuell behandling så raskt som mulig.
Det finnes ikke evidens for at borreliose kan selvhelbredes uten behandling, og behandling skal påbegynnes umiddelbart uten bekreftende serologi ettersom det finnes betydelig risiko for ugunstig forløp og kronisering med en mengde langvarige og smertefulle tilstander som er vanskelige å behandle. Dessuten gir borreliose seg uttrykk som likner andre sykdommer, noe som kan lede til et utall feildiagnoser og -behandlinger.
Forskningsevidens om levetid og reproduksjonsmåte for bakterien Borrelia burgdorferi er flertydig. Behandlingen ved bitt eller symptomer bør derfor i første omgang bestå av penicillin som dreper borreliabakterien over tre uker. Alternativt kan doxycyklin som forhindrer reproduksjon forskrives i tre uker. I de tilfellene hjernehinnene er angrepet, nevroborreliose, behandles infeksjonen enten med peroralt doxycyklin i høydose eller intravenøs antibiotikaterapi.
Behandling ved kronisk eller sen borreliose er ofte vanskelige og metodene omdiskuterte ettersom evidensen er mangetydig. Behandlingen kan bestå i en kombinasjon av flere antibiotika samtidig og det kan være nødvendig at den pågår over flere måneder.
Borreliose er en sykdom som kan gi svært alvorlige eller også livstruende helseproblemer. Det finnes ikke vaksine mot sykdommen i dag.
Smitte hos husdyr.
Hund, hest, sau, storfe og katt kan smittes, og spesielt hund og hest kan utvikle sykdom. Parasitten kan overføres fra dyr til mennesker. Dette kan unngås ved at dyrene behandles med spesielle midler mot flått.
Anaplasmose.
Anaplasmose (tidligere kalt "ehrlichiose") forårsakes av bakterier innenfor slekten Anaplasma. Sykdommen var tidligere kun kjent som en dyresykdom som kunne ramme hest, hund, katt, storfe og sau, hos sistnevnte kjent som sjodogg. De siste årene er derimot sykdommen også påvist hos mennesker.
Sykdommen er vanligvis symptomfri hos mennesker, men milde influensalignende symptomer kan forekomme. I sjeldne tilfeller utvikles lungesymptomer, nyresvikt og nervøse symptomer. Hos hund og sau er det beskrevet kroniske infeksjoner. Sykdommen kan behandles med antibiotika.
Skogflåttencefalitt.
Skogflåttencefalitt er hjernebetennelse (encephalitt) forårsaket av et flavivirus, kalt TBE-virus (såkalt "tick borne encephalitis").
Viruset finnes først og fremst hos smågnagere, og kan smitte til mennesker via flåttbitt. Forekomsten av sykdommen er geografisk begrenset. I Norge har det vært noen få tilfeller i Mandal-området og på Tromøy (1997–2003), mens i Sverige finnes smittestoffet utbredt langs kysten av Østersjøen. I et rammet område vil kun en liten andel (0,1–5 %) av flåtten være bærere.
Symptomene er først influensalignenede med feber, hodepine og muskelsmerter. Etter en symptomfri periode inntrer symptomer på hjernebetennelse, som kan være dødelig, hos omtrent en tredjedel av pasientene. Det er ingen spesifikk behandling, men forebyggende vaksine er tilgjengelig. Også dyr, som hund, kan smittes av viruset, men synes ikke å bli syke. Hos sau forekommer den beslektede sykdommen Louping ill, som i sjeldne tilfeller smitter til mennesker.
Tularemi.
Tularemi også kjent som harepest, er forårsaket av bakterien "Francisella tularensis". Sykdommen rammer i hovedsak ville dyr som hare og smågnagere, men kan overføres til mennesker. Den kan også overføres til sau, uten at det er kjente tilfeller av dette i Norge. Symptomene varierer med smittemåten. Innånding kan gi symptomer på lungebetennelse. Smitte gjennom mat og vann gir diaré, kvalme og magesmerter. Hudsmitte gir lokal hudbetennelse og hovne lymfeknuter, fulgt av feber, hodepine og brekninger.
Harepest krever medisinsk behandling og kan kureres med antibiotika.


Anaplasmose.
Anaplasmose (tidligere kalt ehrlichiose) forårsakes av en rikettsiebakterie som invaderer de røde blodlegemene
Sykdommen var tidligere kun kjent som en dyresykdom som kunne ramme hest, hund, katt, storfe og sau, hos sistnevnte kjent som sjodogg.
De siste årene (1994 i USA, 1997 i Slovenia) er sykdommen påvist hos mennesker. Den naturlige smittekilden for bakterien er bl.a. Flått, men infiserte gnagere, sau og hjortedyr er også smittebærere. Smitte av anaplasmose øker risikoen for smitte av Borreliose fra Flått og det blir derfor i noen land alltid testet for Anaplasmose hos pasienter med Borreliasmitte eller ved mistanke om slik infeksjon (Slovenia). Anaplasmose hos mennesker antas å være underdiagnosert i Norge fordi det ikke er pliktig å rapportere tilfeller av sykdommen, og spesifikke og sikre tester utover blodutstryk (som i beste fall påviser aktiv infeksjon inntil to måneder etter smitte) ikke gjøres annet enn i forskningsøyemed.
Sykdommen kan behandles med antibiotika (12-14 dager) og er vanligvis selvhelbredende hos mennesker. Infeksjon kan gi influensalignende symptomer som muskelsmerter, hodepine og feber. I sjeldnere tilfeller utvikles lungesvikt, nyresvikt, nervøse symptomer og hos 1-2% av infiserte oppstår AIDS-lignende immunsvikt. Basert på tall fra USA antas Anaplasmose å ha en dødelighet på 1%, som følge av sekundær infeksjon hos pasienter med AIDS-lignende immunsvikt. Hos hund og sau er det beskrevet kroniske infeksjoner, leddsmerter og perifere nervesymptomer. Sykdommen kan behandles med antibiotika.
Arten som angriper varierer mellom artene. For storfe nevnes artene "Anaplasma marginale", "A. centrale" og "A. cordatum". For hund har man "A. canis" mens sau har "A. ovis". Hos sau referer litteraturen også til "Anaplasma phagocytophilum". For mennesker nevnes arten "A. chaffeensis".
Litteraturen kan sprike noe, da slekten "Anaplasma" har blitt utvidet til å inkludere arter som er flyttet over fra slekten "Ehrlichia"


Iktyose.
Iktyose eller "ichtyosis" er en samlebetegnelse for en rekke forholdsvis sjeldne hudsykdommer. Det finnes mellom 20 og 30 forskjellige typer. De vanligste er "Ichthyosis vulgaris", "kjønnsbundet ichthyosis", "Lamellær ichthyosis", "Bulløs ichthyosis" og "syndromer med Ichthyose (Netherton)". Viktig kjennetegn er at huden blir tørr, fortykket og skjell-lignende. På grunn av dette er iktyose også kjent som «fiskehud».
De alvorligste typene er lamellær og bulløs ikytose og syndromer forbundet med Ichthyose (Netherton). Av disse er lamellær den vanligste i Norge. De største problemer forbundet med denne typen er blant annet kløe, tørre øyne, nedsatt svettefunksjon, dårlig temperaturregulering, sprekkdannelse under føttene og et annerledes utseende. De fleste som har til dels alvorlige og smertefulle symptomer vil likevel hevde at det mest hemmende er et skjemmende utseende og skjenanse forbundet med dette.
Den vanligste varianten av iktyose er genetisk betinget og er altså arvelig. Det finnes også en ervervet variant av iktyopse, men den er svært sjelden.
Forekomst.
Den vanligste formen, hereditær ichthyosis vulgaris, rammer 1 av 300 mennesker og forekommer over hele verden. De sjeldneste formene rammer kun 1 av 300.000 individer.
Slik fungerer iktyose.
Normal hud fornyer seg stadig, ved at hudceller dør og siden flasser av. Normal «levetid» for hud er ca 14 dager. Når den flasser gjør den det i så små partikler at det normalt ikke synes.
Iktyose skyldes et defekt dominant gen som ennå ikke er lokalisert, men som indirekte fører til for lite av proteinet fillaggrin i det øverste levende cellelaget i overhuden. Dette gjør at hudcellene ikke lenger har normal «levetid», og «hoper seg opp». De ulike typene av iktyose hoper seg opp enten ved at cellene produseres så raskt at kroppen ikke klarer å kvitte seg med døde celler, eller, som ved Vulgaris-typen, den produseres med et noen lunde normalt tempo, men flasser ikke når de skal. Resultatet blir, i prinsippet, det samme uansett type.
Behandling.
Iktyose kan så langt ikke kureres, men dempes gjennom bruk av fete kremer og salver. Symptomene ved enkelte av iktyosetypene kan fjernes helt eller delvis ved hjelp av retinoider, for eksempel gjennom Acitretin (Neotigason). Retinoider har en normaliserende virkning på «opphopingsprosessen», men har en del alvorlige bivirkninger Et sunt kosthold og trening kan være effektivt. Mange har også god effekt med bruk av vitaminer og kosttilskudd, fiskeoljer, Omega 3, Nattlysoljer etc i kapselform.


Høgskolen i Hedmark.
Høgskolen i Hedmark, Campus Hamar.
Høgskolen i Hedmark (forkortet HH eller HiHm) ble etablert 1. august 1994 og har ca 6000 studenter og 450 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at fire statlige høgskoler i Hamar, Elverum, Åmot og Stor-Elvdal ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994.
Høgskolen har i dag undervisning ved fire campus; Hamar, Elverum, Åmot (Rena) og Stor-Elvdal (Evenstad), i tillegg til desentraliserte studiesteder på Tynset og Kongsvinger. Campus Rena samarbeider også med Studiesenteret.no om desentralisert utdanning i hele Norge.
Hovedadministrasjonen ligger (sammen med Avdeling for folkehelsefag) på Terningen Arena i Elverum.
Høgskolen deltar i et utviklingsprosjekt sammen med Høgskolen i Lillehammer og Høgskolen i Gjøvik med sikte på å utvikle universitetskompetanse, Prosjekt Innlandsuniversitetet.
Studiene kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger.
Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av ordinær utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier.


Krisekommunikasjon.
Krisekommunikasjon ligger under fagområdet Informasjon og samfunnskontakt, og dreier seg om en organisasjons kommunikasjon under en krise.
Definisjoner.
En krise vil gjerne, i sammenheng med kommunikasjon, defineres som en «hendelse som fører, eller potensialet kan føre, en virksomhet inn i tilstand av dårlig omdømme, og som truer dens framtidige mulighet til inntjening, vekst, og – i ytterste konsekvens – også dens eksistens». (Lerbinger 1997:4)
Et offentlig utvalg som ble nedsatt i 2000 for å utrede samfunnets sårbarhet og beredskap under ledelse av Kåre Willoch; NOU 2000: 24: «Et sårbart samfunn» definerer krise slik: «En krise er en hendelse som har potensial til å true viktige verdier og svekke en organisasjons evne til å utføre viktige funksjoner».
Tiltak.
Sentralt i krisekommunikasjon, står en kriseplan. En slik plan er normalt inndelt i tre deler: «Før krisen» handler det om kartlegging, forebyggings og å skape beredskap for kriser som ikke kan forhindres. «Under krisen» handler det om å bruke eksisterende kriseplaner best mulig. «Etter krisen» handler det om gjenreise tillit og å tilegne seg erfaringer. (Robstad 2001:1)


Krise.
Krise stammer fra det greske "krisis" (og latinske "crisis"), som kan oversettes med plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse.
"Før" krisen: kommunisere for å forhindre kriser og planlegge for kriser som likevel vil kunne ramme.
"Under" krisen: kommunisere med krisens interessenter og berørte interessenter, håndtere utfordrende saker.
"Etter" krisen: kommunisere for å gjenreise tillit og omdømme, lære av hva som har skjedd.
Oppsummert kan man i denne sammenheng si at en krise er en større uheldig hendelse som bringer med seg problemer som ikke kan løses gjennom ordinær organisering og handlekraft.


Élie Ducommun.
Élie Ducommun (født 19. februar 1833, død 7. desember 1906) var en sveitsisk journalist og fredsaktivist, som i 1902 vant Nobels fredspris sammen med Charles Albert Gobat.


Varanteatern.
Humorgruppe dannet i Lund i Sverige i 1992. Har hatt suksess med Varan-TV på svensk tv og med musikkgruppen Tyskarna från Lund.


Charles Albert Gobat.
thumb
Charles Albert Gobat (født 21. mai 1843, død 16. mai 1914) var en sveitsisk advokat og politiker. Han vant i 1902 Nobels fredspris sammen med Élie_Ducommun.


Ludovico Ludovisi.
Portrett av Ludovico Ludovisi på hans gravmonument
Ludovico Ludovisi (født 27. oktober 1595 i Bologna i Italia, død 18. november 1632) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bologna 1621–1632, og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1622–1632.
Han var nevø av pave Gregor XV (1621–1623) og fetter til kardinal Niccolò Albergati-Ludovisi.
Han ble utnevnt til kardinal i 1621 av Gregor XV, og var således kardinalnepote. I ettertiden er han blitt særlig kjent for de omfattende kunstsamlingene han etterlot seg, Ludovisisamlingene i Villa Ludovisi.
Ludovisi, Ludovico
Ludovisi, Ludovico
Ludovisi, Ludovico
Ludovisi, Ludovico


Silvia Cartwright.
Silvia Rose Cartwright (født 7. november 1943 i Dunedin, New Zealand) var New Zealands andre kvinnelige generalguvernør. Hun var generalguvernør på New Zealand fra 2001 til 2006.
Cartwright ble i 1989 utnevnt til dame kommandør av Order of the British Empire, ble derved adlet og fikk retten til å føre tiltaleformen "Dame" foran sitt navn. Hun er også tildelt Dronningens tjenesteorden og ble i 2001 utnevnt til første følgesvenn av New Zealands fortjenstorden.


Scipione Caffarelli-Borghese.
Scipione Caffarelli-Borghese (født 1576 i Roma i Italia, død 2. oktober 1633) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bologna 1610–1612 – men besøkte aldri byen, og hadde for det meste verv i Roma, bl.a. som Storpønitentiar 1610–1632.
Han ble utnevnt til kardinal i 1605.
Caffarelli-Borghese, Scipione
Caffarelli-Borghese, Scipione
Caffarelli-Borghese, Scipione
Caffarelli-Borghese, Scipione


Stein, saks, papir.
Stein, saks, papir er et enkelt spill som ofte brukes til å avgjøre småting mellom to personer. Spillet er i bruk over store deler av verden.
Hvert tegn slår altså et annet.


Michelangelo Celesia.
miniatyr
Michelangelo Celesia O.S.B. (født 13. januar 1814 i Palermo i Italia, død 14. april 1904 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo 1871–1904.
Han ble utnevnt til kardinal i 1884 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Celesia, Michelangelo
Celesia, Michelangelo
Celesia, Michelangelo
Celesia, Michelangelo
Celesia, Michelangelo


Bender Bending Rodriguez.
Bender Bending Rodriguez, er en fiktiv robot som forekommer i Matt Groenings animerte TV-serie "Futurama". Navnet Bender (på engelsk: bøyer) er samtidig delvis hans yrke, da han i jobber som en som bøyer stålstenger, og delvis et ordspill figuren "John Bender" i filmen The Breakfast Club fra 1985.
Han ble bygd av Mom's Friendly Robot Company i Tijuana, Mexico cirka år 2998, og er av modellen Bender Unit 22. 1. januar 3000 traff han tilfeldigvis Philip J. Fry, et pizzabud fra sent på 1900-tallet som frøys ned seg selv på nyttårsaften 1999 og våknet igjen 1000 år senere. Bender ventet i kø ved en selvmordsautomat på gaten, og planla å ta sitt eget liv etter at han fikk vite at materialet han jobbet med ble brukt til å lage selvmordsautomater. Etter at han traff Fry angret han seg inntil videre og fikk etter hvert jobb ved Planet Express.
Bender drikker alkohol daglig ettersom det blir brukt av mange roboter (deriblant Bender) som brensel. Uten alkoholen blir Bender ør og får skjegg som består av rust.
Bender opptrer også i en episode av The Simpsons, der Bart og Lisa får se inn i sin egen fremtid, samt i The Simpsons Game.
Det er John DiMaggio som har stemmen til Bender.


Ferdinando Maria Pignatelli.
Ferdinando Maria Pignatelli (født 9. juni 1770 i Napoli i Italia, død 10. mai 1853 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo 1839–1953.
Han ble utnevnt til kardinal i juli 1839 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Pignatelli, Ferdinando Maria
Pignatelli, Ferdinando Maria
Pignatelli, Ferdinando Maria
Pignatelli, Ferdinando Maria


Valpesyke.
Valpesyke eller distemper er en svært smittsom sykdom hos hund og andre rovpattedyr som forårsakes av et såkalt "paramyxovirus". Sykdommen er en av de mest alvorlige virussykdommene hos hunder – med en dødelighet på ca. 50-90 %. Valper under 6 mnd er mest utsatt, men sykdommen kan ramme hunder i alle aldere og ha fatale følger. Vaksine forebygger (snakk med veterinær).
Forekomster.
Sykdommen forekommer sjelden i Norge fordi vi vaksinerer. Det har vært større og mindre utbrudd av sykdommen i våre naboland. I 1994/1995 døde bl.a. flere hundre hunder av valpesyke i Finland.
Symptomer.
Få dager (4-7 dager) etter smitte får hunden høy feber uten andre tegn på sykdom. Etter et par dager med feber blir gjerne temperaturen normal igjen, og vil holde seg slik i 1-2 uker. Deretter kommer en ny temperaturstigning, samtidig som hunden får betennelse i øynene (konjunktivitt) med utflod og utflod fra nesen. Hoste, diaré, oppkast, manglende matlyst, dehydrering (uttørring) og vekttap er også vanlige symptomer hos hunder med akutt valpesyke. Ofte får de også sekundære bakterieinfeksjoner.
Hunder kan også utvikle senskader, som muskelrykninger, kramper, ukoordinerte bevegelser, unormale fryktreaksjoner og blindhet. Ofte opptrer slike nervøse symptomer flere uker eller måneder etter at hunden er kvitt de akutte symptomene. Selv etter milde former kan det oppstå neurologiske senreaksjoner. I mange tilfeller må hunden da avlives.


Gaetano Marma Trigona e Parisi.
Gaetano Marma Trigona e Parisi (født 2. juni 1767 i Piazza Armerina på Sicilia i Italia, død 7. juli 1837 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo 1833–1837.
Han ble utnevnt til kardinal i 1834 av pave Gregor XVI.
Trigona e Parisi, Gaetano Marma
Trigona e Parisi, Gaetano Marma
Trigona e Parisi, Gaetano Marma
Trigona e Parisi, Gaetano Marma


Pietro Gravina.
Pietro Gravina (født 16. desember 1749 i Montevago på Sicilia i Italia, død 6. desember 1830 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Sveits og i Spania før han ble erkebiskop av Palermo 1816–1830.
Han ble utnevnt til kardinal i 1816.
Gravina, Pietro
Gravina, Pietro
Gravina, Pietro
Gravina, Pietro


Domenico Pignatelli di Belmonte.
Domenico Pignatelli di Belmonte (født 19. november 1730 i Napoli i Italia, død 5. februar 1803 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Sveits og i Spania før han ble erkebiskop av Palermo 1802–1803.
Han ble utnevnt til kardinal i 1802.
Andre kardinaler i samme familie var Francesco Pignatelli, Theat., (1703), og Francesco Maria Pignatelli, Theat. (1794).
Pignatelli di Belmonte, Domenico
Pignatelli di Belmonte, Domenico
Pignatelli di Belmonte, Domenico
Pignatelli di Belmonte, Domenico


Smittsom leverbetennelse (hund).
Smittsom leverbetennelse (HCC) eller virushepatitt hos hunder forårsakes av et såkalt "adenovirus" som angriper leveren. Viruset smitter ved direkte kontakt eller gjennom avføring, urin og spytt. Sykdommen er ikke særlig utbredt i Norge i dag, fordi så mange hunder vaksineres. Vaksinen er svært effektiv. Vaksine gir effektiv beskyttelse (søk råd hos veterinær).
Symptomer.
Hunden får høy feber, buksmerter og ofte oppkast og diaré. Hos enkelte hunder leder infeksjonen raskt til døden. Andre hunder kan få en lettere variant der en karakteristisk «blåfarging» av hornhinna kan være eneste symptom.


Kennelhoste.
Kennelhoste eller parainfluensa hos hunder er en svært smittsom luftveisinfeksjon som forårsakes av et parainfluensavirus. I seg selv en selvstendig infeksjon, men som gjerne forårsaker flere infeksjoner. Samlet kalles disse kennelhoste. Vaksine gir god beskyttelse, men er ikke 100% effektiv.
Symptomer.
Tørr, langvarig hoste som ofte ender med at hunden brekker seg, og det kommer ofte opp litt slim. Hosten kommer spontant og utløses gjerne av aktivitet, opphisselse eller et lett trykk på luftrøret. Noen ganger kan hunden få feber, virke slapp og nedstemt eller ha noe neseutflod. Den kan minne om kikhoste hos barn, og ble da også tidligere kalt hundekikhoste. Sykdommen gir vanligvis ikke varige mén.


Maria-Thaddeus von Trauttmannsdorf Weinsberg.
Maria-Thaddeus von Trauttmannsdorf Weinsberg (født 28. mai 1761 i Gratz i Østerrike, død 20. januar 1819 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Olmütz (Olomouc) 1811–1819.
Han ble kreert til kardinal i 1816.
Trauttmannsdorf Weinsberg, Maria-Thaddeus von
Trauttmannsdorf Weinsberg, Maria-Thaddeus von
Trauttmannsdorf Weinsberg, Maria-Thaddeus von
Trauttmannsdorf Weinsberg, Maria-Thaddeus von
Trauttmannsdorf Weinsberg, Maria-Thaddeus von
Trauttmannsdorf Weinsberg, Maria-Thaddeus von


Hundepest.
Hundepest eller parvovirusdiaré er en sjelden men alvorlig virusinfeksjon hos hund som skydes hundens parvovirus (canine parvovirus). Det fins to hovedvarianter av viruset, CPV1 og CPV2, der CPV2 gir den alvorligste sykdommen.
CPV angriper benmargen og epitelceller i tarmen hos hunder eldre enn 8 uker. Dette fører til leukopeni, feber, magesmerter, oppkast og dysenteri etter en inkubasjonstid på 3-8 dager. Det er særlig unge hunder under 6 måneder som blir syke. Smittede hunder blir raskt dehydrert og kan dø av væskemangel eller sekundærinfeksjoner uten veterinærbehandling. Drektige tisper kan abortere. Hos nyfødte valper kan viruset angripe hjertemuskelceller og gi brå hjertedød.
CPV2 er nært beslektet (98% likhet) med felint panleukopenivirus som gir liknende sykdom hos katt (kattepest) og Aleutian Disease Virus (ADV) som gir virusenteritt hos mink. Det antas at CPV2 skilte seg fra kattepestvirus så sent som på slutten av 1970-tallet.
CPV1 er 80% beslektet med parvovirus hos storfe (BPV) og humant bocavirus (HBoV), som trolig gir luftvegsinfeksjoner hos mennesker.
I Norge er parvodiaré hos hund klassifisert som gruppe C dyresykdom.
Smitte.
CPV1 og CPV2 er svært smittsomme mellom hundedyr (hunder, ulver og rever). CPV2 type B gir også sykdom hos katter.
Smittevegen er fekal-oral. Hundene smittes ved kontakt med avføring fra en syk hund, ofte gir direkte kontakt mellom hunder tilstrekkelig eksponering. Inklubasjonstiden er 3-8 dager. Smittede hunder begynner å skille ut virus allerede før de viser kliniske symptomer. Valper under 6 måneder er særlig utsatt for smitte. Viruset smitter også vertikalt fra tispe til valper under drektigheten. Hos tisper som har kastet er fosterhinner o.l. smittefarlig materiale.
Alle parvovirus er svært motstandsdyktige og kan overleve mange måneder utenfor verten, for eksempel i avføring som ligger på bakken. Vanlige desinfeksjonsmidler til husholdningsbruk er ikke tilstrekkelige til å ødelegge viruset. Ved smittesanering etter forurensing med parvovirus brukes ofte Virkon S som er et bredspektret industrielt desinfeksjonmiddel.
Hunder vaksineres mot CPV med intervaller på tre år. Vaksinen gir ingen fullgod beskyttelse og også vaksinerte hunder kan bli syke, men de får mildere symptomer. Ved sterkt smittepress kan det vaksineres hyppigere. Tidligere ble det anbefalt årlig vaksinering i Norge.
Sykdommen var vanlig tidlig på 1980-tallet men er nå sjelden i Norge. Parvodiaré forekommer regelmessig i middelhavslandene og i Øst-Europa. Hunder som medbringes på ferie til sydlige strøk er særlig utsatt for smitte. De senere år er import av gatehunder blitt framhevet som mulig smittekilde.
Sommeren 2012 ble det rapportert om et større utbrudd i Nord-Sverige.
Symptomer.
Parvovirus formerer seg i celler som deles, særlig celler i benmargen, lymfopoietisk vev og tarmepitel i kryptene i tynntarmen (jejunum og ileum). Inklubasjonstiden er 3-8 dager, virus skilles ut etter dag 2. Det første tegnet på sykdom med parvovirus er oppkast og feber. Etterhvert vil hunden få diaré (som kan være blodig) og eventuelt blod i oppkastet. Hos syke hunder er ileusbilde med gassfylte tynntarmer et vanlig røntgenfunn, noe som sammen med oppkast gjør fremmedlegeme til en viktig differensialdiagnose i sykdommens tidlige stadium. På grunn av infeksjon av benmargen får mange hunder leukopeni (mangel på hvite blodlegemer) i forbindelse med parvodiaré. Disse kan utvikle sekundære infeksjoner fordi immunforsvaret er svekket. Uten behandling vil de fleste hunder som smittes dø av væsketap eller sepsis, men med intensiv veterinærbehandling blir 85% av hundene friske i løpet av 3 til 7 dager.
Drektige tisper vil ofte abortere da viruset smitter vertikalt fra tispe til foster. Valper som smittes under drektigheten kan av og til fødes med misdannelser i sentralnervesystemet, som mangelfullt utviklet lillehjerne (cerebellar hypoplasi).
Nyfødte valper som ikke er beskyttet av maternale antistoffer kan dø av myokarditt fordi viruset angriper hjertemuskelcellene. Dette er nesten uten unntak dødelig i løpet av få dager. Hjerteformen av sykdommen opptrer bare hos valper som er yngre enn 8 uker.
Behandling.
Ved virusenteritt gis støtteterapi i form av intravenøs væske, elektrolytter og eventuelt glukose. De fleste hunder som blir syke vil raskt dehydreres og mange vil dø uten intravenøs væskebehandling. Kvalmestillende medisiner (antiemetika) kan brukes mot oppkast. Hunder som er smittet med parvovirus vil ofte ha sterkt nedsatt immunforsvar (panleukopeni) på grunn av suppresjon av benmargen. Ved blødning til tarm vil det også være fare for at tarmbakterier kommer over i blodbanen, og hunden har ikke immunforsvar som kan bekjempe disse. Septikemi (bakteriell blodforgiftning) er derfor en ganske vanlig komplikasjon ved parvodiaré hos hund. Ved parvodiaré vil det derfor brukes bredspektret antibiotika for å beskytte hunden mot sekundære bakterielle infeksjoner. Selv med veterinærbehandling vil et mindre antall (om lag 10 %) av de syke hundene dø av slike sekunærinfeksjoner.
Omfattende smitteverntiltak i form av isolering av smittede individer og etablering av smittesluse vil alltid være nødvendig. Ved avsluttet behandling må forurensede områder grundig rengjøres og virkoniseres. Alt utstyr som har vært i kontakt med smittede hunder må brennes eller autoklaveres.
Parvodiaré gir ofte røntgenfunn som kan minne om fremmedlegeme i tarmen: ileusbilde med gassfylte tarmer. Siden fremmedlegemer er en relativt vanlig tarmlidelse hos hund har det skjedd at hunder med parvodiaré blir operert med mistanke om dette. Dette gjelder særlig i sykdommens tidlige fase da oppkast er framtredende symptom. Den såkalte "parvoklubben" er alle norske veterinærer som har operert parvo som fremmedlegeme, og sies å omfatte de fleste som behandlet smittede hunder under de store utbruddene tidlig på 1980-tallet.
Det fins ingen behandling for mykokarditt hos nyfødte valper. Avliving er eneste alternativ hvis sykdommen oppdages før valpene dør av seg selv. Valper som fødes med misdannelser i sentralnervesystemet må avlives av dyrevernshensyn. Ved mistanke om at hunden kan ha hundepest bør dyreklinikken først kontaktes pr.telefon, slik at de kan ta forholdsregler for å unngå å smitte andre dyr.


Furunkulose (hund).
Furunkulose eller byllesyke hos hunder er en infeksjonslidelse i huden som skyldes stafylokokk-bakterier. Bakteriene finnes normalt i små mengder på huden, men hos enkelte dyr klarer de å trenge gjennom hudbarrieren og forårsake betennelse. Snakk med veterinæren om vaksinering.
Symptomer.
Det vanligste symptomet er byller i huden og underhuden som inneholder puss. Dette forårsaker som regel kløe, noe man kan se gjennom at hunden slikker seg unormalt mye. Av og til sprekker byllene opp slik at pusset kommer ut. Byllene kan opptre overalt på kroppen, men oftest på potene mellom tærne, i hoderegionen eller nedover på beina. De fleste hunder er ikke allment påkjent, men i alvorlige tilfeller kan hunden ha smerter når den beveger seg.


Randal Cremer.
William Randal Cremer (født 18. mars 1828, død 22. juli 1908), kjent under mellomnavnet «Randal», var en engelsk snekker som ble politiker. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1903.


James E. Grunig.
James E. Grunig er professor i "public relations" (PR), tilsvarende informasjon og samfunnskontakt på norsk, fra Universitetet i Maryland i USA.
Grunig regnes som en av de fremste innen informasjon og samfunnskontakt og innen utviklingen av moderne kommunikasjonsteorier. Han har utgitt over 150 artikler, bøker, rapporter og andre typer skrifter innen fagfeltet. Blant annen "Managing Public Relations (1984)", "Public Relations Techniques", "Manager's Guide to Excellence in Public Relations" og "Communication Management".
Han har også vunnet en rekke priser for sitt arbeid, blant annet "«the Pathfinder Award for excellence in public relations research of the U. S.»", "«the Outstanding Educator Award of the Public Relations Society of America» (PRSA)" og "«the Jackson, Jackson and Wagner Award for behavioral science research of the PRSA Foundation»."


Guru.
En guru "(hindi, opphav fra sanskrit, egentlig i betydningen tung, verdig)" er i indiske religioner og vestlige yogabevegelser en person som har nådd en høy grad av åndelig innsikt, og som derfor er i stand til å undervise eller fungere som spirituell veileder.
Guru-begrepet er sentralt i hinduisme, buddhisme og sikhisme, og for tilhengere av disse religionene er det viktig å finne en guru man har respekt for og som man kan stole på.
I Vesten brukes guru ofte som en humoristisk betegnelse på en person som er ekspert innenfor et emne.


Franziskus Xavier von Salm-Reifferscheidt.
Franziskus Xavier von Salm-Reifferscheidt (født 1. februar 1749 i Wien i Østerrike, død 19. april 1822 i Klagenfurt) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var fyrstbiskop av Gurk 1783–1822.
Han ble kreert til kardinal i 1816.
Salm-Reifferscheidt, Franziskus Xavier von
Salm-Reifferscheidt, Franziskus Xavier von
Salm-Reifferscheidt, Franziskus Xavier von
Salm-Reifferscheidt, Franziskus Xavier von
Salm-Reifferscheidt, Franziskus Xavier von


Karl Kajetan von Gaisruck.
Karl Kajetan von Gaisruck (født 7. august 1769 i Klagenfurt i Østerrike, død 19. november 1846 i Milano i Østerrike-Ungarn, nå i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Milano 1818–1846.
Karl Kajetan von Gaisruck ble kreert til kardinal i 1824.
Karl Kajetan von Gaisruck kom for sent til konklavet 1846, der han etter planen skulle ha nedlagt den østerrikske keisers veto mot et eventuelt valg av kardinal Giovanni Maria Mastai Ferretti; denne var allerede valgt og resultatet var offentliggjort (Pius IX).
Gaisruck, Karl Kajetan
Gaisruck, Karl Kajetan
Gaisruck, Karl Kajetan
Gaisruck, Karl Kajetan
Gaisruck, Karl Kajetan
Gaisruck, Karl Kajetan


Kreft hos hunder.
Kreft er vanligere hos hund enn menneske. Riktignok varierer det mye mellom hunderasene hvilke kreftformer som opptrer hyppigst, men en eller annen svulstdiagnose stilles hos omtrent en tredel av alle hunder som obduseres ved Norges veterinærhøgskole (uansett hva som forårsaket hundens død).
Dette er kreft.
Kreft er en sykdom som skyldes ukontrollert deling av celler i kroppen. Celler er de små byggesteinene i alt kroppens vev, og som sammen danner kroppens organer. Den ukontrollerte delingen som skjer ved kreftsykdom gjør at det vokser frem en samling celler som kan gi lokale hevelser eller «kuler», disse kalles tumorer eller svulster. Det kan også være som i blodkreft der frie kreftceller spres i sirkulasjonssystemene rundt om i kroppen. Tumorer eller svulster betyr ikke kreft, men betyr egentlig «kul» eller «hevelse». En tumorer kan være godartet eller ondartet.
Kreftformer.
Med visse unntak, som at hunden sjelden får lungekreft og mage-/tarmkreft, får hunden i stor grad samme typer kreft som mennesket. Benkreft (benvevskreft) er blant annet vanligere hos hund enn menneske.
Mest vanlig er jurkreft (brystkreft hos pattedyr) og benvevskreft (osteosarkom), men også gynekologisk kreft (kreft i kjønnsorganene) og lymfekreft er sykdommer man ser hyppig hos hunder. Enkelte raser ser dessuten ut til å være mer disponert for visse kreftformer. Schäferhund og schäferblandinger er i så måte mer utsatt for arvelig nyre- og hudkreft, og kreft i milten. Boxer er utsatt for jurkreft. Store hunderaser er mer utsatt for benvevskreft osv.
Cushings syndrom.
Cushings syndrom (kortikal binyretumor) kalles også cushings sykdom. Symptomene er økt drikke- og matlyst, fettansamling i buken og nedbrytning av muskulatur, dårlig pels, sekundære infeksjoner og generell nedstemthet.
Sykdommen skyldes for høyt nivå av kortison i kroppen, som regel (i ca. 85% av tilfellene) p.g.a. godartede svulster på hypofysen. Dette fører til at binyrebarken sekundært produserer for mye kortison. De resterende 15% har primære kortison-produserende svulster i binyrebarken. Slike svulster opereres gjerne, forutsatt at de ikke er for store eller har spredt seg til andre organer.
Omkring 80% av hundene blir friske med behandling, mens ca. 20% får komplikasjoner eller lar seg ikke regulere.


Coprophagia.
Coprophagia er en sykdom som gjør at noen hunder spiser sin egen eller andres avføring, men det er uklart hva det skyldes. De fleste fagfolk er imidlertid enige om at det ikke er farlig i seg selv, så sant avføringen ikke inneholder smittestoffer.
Årsak.
Sykdommen kan ha sammenheng med andre sykdommer, spesielt sykdommer som gir økt appetitt, som for eksempel diabetes og proteinmangelsykdommer, men den opptrer like gjerne hos friske hunder. Noen mener det kan være et tegn på andre mangelsykdommer, andre at det har med vaner og uvaner å gjøre.


Sandve.
Sandve er et tettsted på Karmøy kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger sør på vestsiden av øya Karmøy. Den nærmeste byen er Skudeneshavn. Sandve har to strender: Sandvesanden og Mjølhussand.
Sandvesanden.
Sandvesanden ligger mellom Mjølhussand og Sandklubben. Begge strendene har variert flora, og særlig området nord forbi Sandvesand har en enestående geologi. Sandvesand har sjø, svalberg, hauger, berg, fint dyre- og planteliv å vise frem.
Mjølhussand.
Mjølhussand er nabostranda til, og ligger sør for Sandvesanden. Man kan komme til Mjølhussand ved å ta av ved en sandvei nær Sandvesand. Veien går forbi et fjøs og man kan både kjøre og gå til sandstranden. Mjølhussand er delvis sandstrand og rullesteinstrand. Det er svaberg både sør og nord fra Mjølhussand. Man kan gå til Sandvesanden eller omvent på svabergene.


Epilepsi (hund).
Epilepsi forekommer hos ca 1 % av våre hunder viser en studie foretatt ved Norges veterinærhøgskole. Det kan se ut til at noen raser kan være mer disponerte enn andre, f.eks. golden retriever.
Årsak.
Årsakssammenhengen til epilepsi kan være vanskelig å definere, men alt fra forgiftninger, stress, mosjonsrutiner og medisinbruk kan ligge bak som en utløsende faktor. Arv kan heller ikke avskrives.
Symptomer.
Merkelig adferd, plutselig rastløshet, stirrende tomt blikk, apatisk slikking eller tygging og vinglete bevegelser m.m. kan være tidlige tegn på et anfall. Hunden kan så falle om kull og få ukontrollerbare spasmer i kroppen og sikle. I noen tilfeller kan den urinere eller få ukontrollert avføring. Det hele står gjerne på i kun kort tid.
Medisinering.
Dersom anfallene kommer med flere måneders mellomrom er det vanligvis ikke nødvendig med noen behandling, men om de kommer med stadig kortere intervaller bør du oppsøke veterinær. Krampestillende medikamenter som Epinat, Fenemal og Mysolin er vanlig å gi, forsøksvis også hormonell behandlig til tisper som får anfall i forbindelse med løpetid.


Sivilt samfunn.
Sivilt samfunn er betegnelsen på autonome grupper og assosiasjoner; en privat sfære som er uavhengig av offentlig autoritet. Det sivile samfunn springer ut fra hverdagslivet og interesser, og er ikke profittbasert. Organiserer mennesker gjennom kommunikativ interaksjon.
Sivilsamfunnet er arena for kollektiv handling rundt felles interesser, formål og verdier. I teorien, er dens institusjonelle former vidt forskjellige om de kommer fra myndighetene, familien eller markedet. Men i praksis er grensene mellom myndighetene, det sivile samfunnet, nær familie og markedet, de er ofte komplekse, uskarpe og forhandlet.
Det sivile samfunnet omfatter vanligvis et mangfold av forskjellige områder, skuespillere og institusjonelle former, og den er i varierende grad en ren formalitet av autonomi og makt. Sivile samfunn er ofte befolket av organisasjoner som er skattefritatt fra offentlige veldedighetsorganisasjoner og stiftelser.
Disse sivile samfunnene kan f. eks. være fellesskap av grasrotorganisasjoner, kvinne-og feminist-organisasjoner, tro-baserte organisasjoner, yrkesorganisasjoner, fagforeninger, selvhjelpsgrupper, sosiale bevegelser, bransje-organisasjoner, koalisjoner av flere organisasjoner og interessegrupper som er interessert i forskjellige ting.
Begrepet «Sivilsamfunn» stammer opprinnelige fra Adam Ferguson, som var en filosof med sosialisme som spesialfelt. Han ble født på 1800-tallet i Skottland. Vanligvis blir han husket som en av de skotske moralistene sammen med andre filosofer og forskere som også inkluderer Adam Smith, Frances Hutcheson, David Hume og flere andre store bidragsytere til den skotske opplysningstiden.
Adam Ferguson ble mest kjent da han kom med utviklingen av en kommersiell stat som endret de protestantiske skottene som han syntes var ett symbol på den korrupte føydale orden. I tillegg planla han i denne kommersielle staten å styrke frihet for det enkelte individet.
Georg Wilhelm Friedrich Hegel, en kjent tysk filosof fra det 19. århundre, gjorde dette skillet i sivilsamfunnet tydeligere, samtidig som han understreket et mer inkluderende samfunn enn det staten klarte å gjøre.
Flertaller av de militære diktaturerene i Latin-Amerika og sammenbruddet av det store sovjetiske imperiet i Europa og Asia er vanligvis blitt kreditert begrepet Sivilsamfunnet og befolkningens enorme økning av interesse i det sivile samfunn som blusset opp på 1990-tallet.
Publisert arbeid angående det sivile samfunn har siden det 18. århundre vært preget av flere perioder med stor interesse ispedd perioder med relativt liten interesse for dette begrepet. Siden slutten av 1980-tallet har det vært en verdensomspennende oppsving av interesse for ideen om sivilsamfunnet, hovedsakelig blant forskere, teoretikere, myndigheter, sivile samfunnsorganisasjoner, i tillegg til flere andre mennesker og organisasjoner.
De første årene etter utgivelsen av Adam Ferguson sitt arbeid, som kom ut i 1767, var preget av stor interesse for denne ideen i Storbritannia, det kontinentale Europa og i kolonialene i Amerika og senere i den nye USA. Det var imidlertid få minneverdige tillegg eller utvidelser til Fergusons arbeider.


PayPal.
PayPal er en amerikansk betalingstjeneste på nettet. Den er bygd for at man lett skal kunne overføre penger over internett. Man registrer en PayPal-konto ved å oppgi personlige data som navn, adresse og en e-postadresse. Når man har registrert en konto, må man verifisere (bekrefte) kontoen sin. Det vil si å knytte den opp mot en ordentlig bankkonto. Hvis man skal gjennomføre en PayPal-transaksjon, og det ikke er nok penger på PayPal-kontoen, vil PayPal automatisk belaste din bankkonto for å betale. PayPal ble grunnlagt i 1998 og ble senere kjøpt opp av eBay.


Retrofleks flapp.
Tjukk l (også kalt retrofleks flapp) er en språklyd som forekommer i majoriteten av Norges dialekter. Den brukes på Østlandet med unntak av Vest-Telemark, i Romsdal, på Nordmøre, i Trøndelag, på Helgeland og opp til Nord-Salten og enkelte andre steder. I IPA skrives den. I norsk lydskrift skrives den gjerne med tegnet "ł". I norsk har tjukk l oppstått av norrøn "l" ("sól") eller "rð" ("garð"). I ytterområdene for tjukk l finner en og.
Lyden dannes ved at tungelegemet krølles litt bakover og rettes ut igjen. På veien framover slår tungespissen over den fremre delen av ganen. Lingvistene Kolbjørn Slethei og Arne Torp skriver at den skal være vanskelig å uttale for folk som ikke er oppvokst med den. Tjukk l oppsto trolig på 1300-tallet og har siden spredd seg til store deler av den skandinaviske halvøy. Ellers i verden er tjukk l meget sjelden.


Maximilian Sommerau Beeckh.
Maximilian Joseph Gottfried Sommerau Beeckh (født 21. desember 1769 i Wien i Østerrike, død 31. mars 1853 i Olmütz (Olomouc) i Mähren) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Olmütz (Olomouc) 1836–1853.
Han ble kreert til kardinal i 1850.
Sommerau Beeckh, Maximilian Joseph Gottfried
Sommerau Beeckh, Maximilian Joseph Gottfried
Sommerau Beeckh, Maximilian Joseph Gottfried
Sommerau Beeckh, Maximilian Joseph Gottfried
Sommerau Beeckh, Maximilian Joseph Gottfried
Sommerau Beeckh, Maximilian Joseph Gottfried


Keith Jarrett.
Keith Jarrett (født 8. mai 1945 i Allentown, Pennsylvania) er en USA-amerikansk jazzpianist.
Jarretts spill kjennetegnes særlig av soloimprovisasjoner som kjennetegnes av elementer ikke bare fra jazz men også andre musikkformer, særlig klassisk musikk, gospel, blues og etnisk musikk fra mange kilder. Improvisasjonene er dokumentert i usedvanlig omfangrike liveinnspillinger (for eksempel "The Köln Concert", "Bremen/Lausanne", "The Sun Bear Concerts").
Musikalsk biografi.
Han debuterte i 1965 sammen med Art Blakeys Jazz Messengers. I den følgende tiden spilte han i Charles Lloyd quartet hvor han traff Jack DeJohnette som senere ble en fast musikalsk partner. Etter at Charles Lloyd quartet ble oppløst spilte han en tid med Miles Davis.
Fra 1971 til 1976 spilte han sammen med Dewey Redman, Charlie Haden og Paul Motian i «The American Quartet», og med Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen i «The European Quartet». I 1983 dannet han en trio sammen med Gary Peacock og Jack DeJohnette, denne er fortsatt aktiv.
Ved siden av arbeidet med gruppene har han hele tiden laget musikk solo, og også innspillinger av klassisk musikk.
Personlig.
Fra 1996 til 1998 var han rammet av kronisk utmattelsessyndrom. Utgivelsen "A Melody At Night With You" ble spilt inn mot slutten av dette sykdomsoppholdet, og tittelsporet er til ære for Jarretts daværende kone, som hadde stått av sykdommen med ham.


Tighina.
Fra den tyrkiske festningen ved byen
Tighina (russisk: Bendery (Бендеры), tyrkisk Bender) er en by i Moldova. Tighina er det gamle rumenske navnet, i moldoviske tekster brukes både Bender og Tighina.
Den første bosetningen på stedet, hvor elvene Dniester og Bâc renner sammen, oppsto i det 2. århundre. Den har siden vokst gradvis, og gjennom tidene blitt styrt av Kiev, Moldavia, Genova, Det osmanske riket, Russland og Romania.
Stefan cel Mare grunnla en festning på stedet på begynnelsen av det 16. århundre. I 1538 tok Suleiman I festningen, og gav den det tyrkiske navnet "Bender".
Karl XII av Sverige søkte tilflukt rett utenfor byen etter nederlaget ved Poltava, sammen med kosakkenes leder Ivan Stepanovich Mazepa. Ettersom man under enevoldstiden i Sverige definerte hovedstaden som det stedet hvor kongen hadde sitt hoff og arkiv, lå Sveriges hovedstad i flere år på sletten utenfor Bender. Tyrkerne nektet ham å reise videre, for å utnytte ham i det politiske spillet i Sentral-Europa. I 1713 ble det utkjempet en mindre trefning mellom karolingerne og tyrkerne, kjent som sammenstøtet i Bender.
Under Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812) falt byen til russerne, og forble på russiske hender inntil Sovjetunionens kollaps. Mesteparten av kampene i Transnistriakrigen stod i og ved Tighina.


Geir Frigård.
Geir Frigård (født 3. november 1970 i Vormsund i Nes kommune i Akershus) er en tidligere norsk fotballspiller med fem landskamper for Norge. Han er nå spillerutvikler i Akershus Fotballkrets.
Frigård har tidligere spilt for Ham-Kam, Lierse, LASK Linz, Sedan, TB Berlin, Lillestrøm, Kongsvinger, Løvenstad Fotballklubb og Vormsund. Sistnevnte klubb er hans moderklubb. Frigård var med da Kongsvinger kom til annen runde i UEFA-cupen, hvor de møtte Juventus. Han skåret målet da KIL klarte 1–1 i «hjemmekampen» på Ullevaal Stadion (returoppgjøret endte 2–0 til Juventus). Han var toppskårer i klubben i 93 (12 mål) og 94 (10 mål).
Frigård kom til Ham-Kam fra Lierse før 2004-sesongen, og debuterte for klubben mot Sogndal i første serierunde samme år. Han ble toppscorer i Ham-Kam med ni mål i 2004. Han fikk ikke spille like mye i 2005-sesongen, særlig ikke etter at Markus Ringberg kom til klubben. Da sesongen var over gikk han til 2. divisjonslaget Eidsvold Turn, hvor han ble i to sesonger før han la opp som fotballspiller i november 2007.


Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen.
Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. desember 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken søndre under gården Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter.
En beryktet kriminell.
Livstidsfangen Svartbækken ble i oktober 1874 løslatt etter å ha sonet syv år på Slaveriet i Trondheim for postrøveri. Den første tiden tjente han til livets opphold som omreisende kremmer i områdene rundt Elverum og gjennom fattigstøtte.
Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham.
En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle Peder Talbak: «Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks. Den bar han alltid på seg.»
Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepen i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente svepen, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.
Rovmord.
Det årlige Grundset-markedet bragte Svartbækken til Vestad i Elverum i 1875. Det var her, på en gjestgiverigård, at han den 27. februar fikk øye på den 19 år gamle Even Nilsen Dæhlin (også kjent som Dælien).
Dæhlin var da på vei hjem til sine foreldres gård i Stange etter å ha vært i Trysil for å selge korn. Dæhlin var blitt advart om at markedet trakk til seg en mengde tvilsomme folk som gjorde det utrygt å ferdes langs veiene, særlig nattestid. Men Dæhlin insisterte på å reise såpass sent, for han hadde hastverk.
Han satt og drakk kaffe med en annen hedmarking da Svartbækken kom bort til bordet deres og gjorde seg ynkverdig nok til å vekke Dæhlins forbarmelse. Etter å ha spandert mat og kaffe på Svartbækken, tilbød Dæhlin ham skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten.
Men det lå ikke for Svartbækken å vise takknemlighet. Istedet planla han å rane Dæhlin, selv om dette betydde å drepe bondesønnen. Etter to mil stanset Dæhlin ved en gård der det ble servert. Svartbækken sa han ikke ville ha, og gikk deretter videre mot en annen gård for å legge seg på lur i den kalde natten og vente på at Dæhlin skulle passere med sin hest og slede. Svartbækken ventet ikke forgjeves: Han gjorde noen lange hopp før han kom opp på siden av Dæhlins slede, for deretter å angripe 19-åringen med øksen. Svartbækken påførte Dæhlin fryktelige og dødelige hodeskader med sine øksehogg.
Etterforskningen.
Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen.
På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre. Lensmannen kom imidlertid senere frem til at Dælien var blitt myrdet et annet sted, for noen menn hadde i løpet av natten støtt på en mann som førte Dæhlins hest og slede langs Kongeveien. Det hadde imidlertid vært for mørkt til at de kunne gi noen detaljert beskrivelse av mannen, annet enn at han var eldre og hadde fippskjegg. De så ikke Dæhlins lik liggende i sleden.
Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet. Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet. Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti–tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.»
Politimennene ante at de nærmet seg en oppklaring på mordet, og ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte. Lensmannen skuet en høy og bredskuldret, om enn foroverbøyd, gammel mann med et stygt oppsyn. Lensmannen gikk straks bort, grep tak i mannen og forkynte at han var arrestert.
I arresten ble mannen kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige. Mannen nektet å fortelle hva han het, og ville heller ikke si hvor han hadde vært de siste dagene. Han nevnte imidlertid at han var uten fast bopel. Lensmannen viste mannen frem for folkemengden utenfor. En overstadig beruset eldre mann gjenkjente vedkommende: Svartbækken bodde nemlig hos mannen.
Lensmannen dro hjem til den berusede mannen, og snakket med hans kone. Hun fortalte at Svartbækken bodde der av og til, og at han hadde kommet hjem tidlig om morgenen 1. mars. Vanligvis hadde ikke Svartbækken med seg andre klær enn dem han gikk med, men denne gangen hadde han lagt en klesbylt i kurven. Disse klærne ble undersøkt og viste seg å være dekket av blod.
Under avhørene fortsatte Svartbækken å nekte kjennskap til mordet, men nå oppga han sitt fulle navn, og begynte å fortelle om sin bakgrunn. Ofte ble han svar skyldig når han skulle forklare bevisene som hopet seg opp mot ham, eller så grenset forklaringene hans til det latterlige. Stadig ble han tatt i selvmotsigelser og løgn, uten at dette fikk ham til å tilstå.
I forhørsretten ga sorenskriveren Svartbækken ordre om å ta på seg de klærne han hadde båret i en bylt natt til 1. mars. Politimennene visste at Dæhlin hadde vært en god del mindre enn Svartbækken, og klærne hans kunne derfor ikke passe den mistenkte. Svartbækken insisterte at klærne var hans, men de viste seg å være aldeles for små for ham. Heller ikke støvlene fikk han på seg, tross iherdige forsøk. Forhørsretten ble uansett ikke overbevist av Svartbækkens anstrengelser.
Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel.
Rettssaken.
Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Retten anså bevismengden som betydelig og fant Svartbækken skyldig. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett.
Under deres behandling ble det opplyst at Svartbækken hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt Svartbækken, hadde han ikke større mentale lidelser.
Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men de fem dommerne la skjerpende vekt på den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest. Den 20. november 1875 fant dommerne enstemmig at «Svartbækken» måtte idømmes dødsstraff.
Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.
Noen dager før denne datoen tilstod Svartbækken omsider mordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse.
Henrettelsen.
Skafottet ble satt opp på Ekromstormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Ekromstormyra. Tross Ekromstormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. Skarpretter Theodor Larsen hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene.
Den samme graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdens port, og den billige kisten med liket ble derfor heist over muren, før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene.
Liket av en myrdet kvinne ble litt senere funnet på Dovre. Etter identifiseringen ble det klart at kvinnen hadde blitt meldt savnet kort tid etter Svartbækkens løslatelse. Han hadde reist i området etter løslatelsen og det ble hevdet at skrinet han benyttet under sukkertøyhandelen var identisk med kvinnens eget. Svartbækken forble den eneste mistenkte for dette mordet, men saken kunne ikke oppklares nå som han var død.
I kulturen.
Thule Forlag ga i 1996 ut tegneserien "Svartbækken", mens Hedmark Teater i 2001 satte opp forestillingen "Blod! Blod!" – begge handler om henrettelsen. Det er dessuten blitt skrevet flere viser om ham.


Kunstig åndedrett.
Kunstig åndedrett er en etterligning av åndedrettsbevegelsene når disse av en eller annen grunn er stanset, f.eks. drukning, kvelning, sykdom o.l. Ved kunstig åndedrett forsøker man å få luft til henholdsvis å trenge inn i og ut av en persons lunger.
I dag har man for helsepersonell HLR hjertelunge redning og, mens for legfolk har en Norsk grunnkurs i førstehjelp, der HLR (hjerte og lungeredning) inngår.


Henrik Straumsheim.
Henrik Straumsheim (født 1893 i Sykkylven, død 1975 i Ørsta) var en norsk dikter og folkehøgskolemann. Han var også aktiv i ungdomslagsarbeid, formann i Sunnmøre frilynde ungdomssamlag og medlem av styret i Noregs Ungdomslag.
Straumsheim bodde i Ørsta, der han var lærar ved Møre Folkehøgskule. I Sykkylven er diktet «Heimbygda» («Eg veit ei bygd») med melodi av Bjarne Eidsvig kjent som «Sykkylvssongen». Diktet «Ut mot havet» er blitt tonesatt av Edvard Fliflet Bræin.
Diktet «Maikveld» ("Det er lauvfallstid og lognt i alle lundar") fra "Ro stilt langsmed landet", og med melodi lånt fra «Barndomshjemmet», er fremdeles populært i sangdansmiljø.


Norplatoon.
Norplatoon var den norske troppen i Force Mobile Reserve UNIFIL sin mekaniserte uttrykningstyrke.


Vejle kommune.
Vejle kommune ligger på fastlandet Jylland i Danmark, og tilhører Region Syddanmark, som byen Vejle også er administrasjonssete for.
Tidligere Vejle kommune (1970–2007) var også administrasjonssenteret i Vejle amt, og hadde et areal på 143,98 km². Datidens kommune hadde i 2005 en befolkning på 55 749.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble sosialdemokraten Leif Skov fra Børkop valgt til borgermester for den nye, sammenslåtte kommunen, og etterfulgte da forgjengeren Flemming Christensen fra Vejle.
Forlikspartiene krevde folkeavstemninger i både "Vester Nebel Sogn" og "Øster Starup Sogn" i Egtved kommune, og 19. april 2005 bestemte et flertall på 67% i Vester Nebel å gå inn i Kolding kommune, mens Øster Starup med et flertall på 61 % valgte å gå sammen med resten av Egtved kommune til den nye storkommunen Vejle.
Videre foreslo oppmanden for regionreformen 21. april 2005 å holde folkeavstemning i "Ringive Kirkedistrikt" og "Lindeballe Sogn" for å avgjøre om de skulle høre til i Billund eller Vejle. Ringive og Lindeballe valgte at gå med resten av Give Kommune inn i Vejle Kommune.
Forlikspartiene bestemte samtidig at hele Billund lufthavn uansett utfall av folkeavstemningene.
Samtidig ble det også den 19. april 2005 avholdt folkeavstemning i "Grejs Sogn" i Tørring-Uldum kommune hvor hele 72% stemte for å bli sammenslått med nye Vejle kommune i stedet for den nye Hedensted kommune.


Bjergsted kommune.
Bjergsted kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er kommunen i forbindelse med kommunereformen 2005-07 inngått i Kalundborg kommune i den helt nye Region Sjælland.


Poliomyelitt.
Om sykdommen.
Poliomyelitt er en sykdom forårsaket av poliovirus type 1, 2 eller 3. For 10-30% av de smittede vil sykdommens symptomer utvikles: høy feber, stiv nakke, kvalme med oppkast, smerter i lemmene. Den angriper nervesystemdeler som hjernestilkene og ryggmargen, for derved å forårsake svakhet og lammelse i musklene. Poliomyelitt kan medføre døden ved kvelning om hjernestilkene blir infisert og musklene for åndedrett lammes. Bortsett fra vaksine, finnes det ingen kur mot poliomyelitt, men fysioterapi etter sykdomssymptomene er overstått kan begrense skadene. I Norge var Sophies Minde sykehus (særlig det i Skien) en av de viktigste for behandling av polio.
Historie og utbredelse.
Etter 1969 er det ikke registrert poliomyelitt i Norge som skyldes innenlands smitte fra vilt poliovirus (ikke fra vaksine). Siden har det bare forekommet 6 tilfeller av poliomyelitt hos norske pasienter fra vilt poliovirus, alle smittet i utlandet. Det kan nå hevdes at vårt land har vært poliofritt i over 30 år, og Norge betegnes derfor som et ikke-endemisk land for poliomyelitt. Dette skyldes i første rekke omfattende vaksinasjon.
Takket være en effektiv vaksine er poliomyelitt blitt en meget sjelden sykdom. WHO hadde som mål å kunne erklære verden poliofri i år 2005. For tiden gjennomføres en del nasjonale tiltak for å imøtekomme de krav som WHO stiller for å kunne erklære verden poliofri.
Den siste epidemien i Norge var i årene 1950-1954. Europa ble i juni 2002 offisielt erklært poliofritt. Infeksjonen er fortsatt et betydelig problem i Afrika og Sørøst-Asia. I 2003 var det ca. 700 tilfeller, de fleste i Nigeria, India og Pakistan. I første halvår av 2005 hadde sykdommen spredd seg ytterligere fra Vest-Afrika via Sudan til Jemen og Indonesia.
Postpolio-syndrom.
Postpolio-syndrom (PPS) er karakterisert av ny muskelsvakhet, smerte, tretthet og praktisk funksjonstap som utvikler seg minimum 15 år etter akutt poliomyelitt (polio). Om lag 25-50% av de som før hadde polio, opplever disse symptomene mange år etter å ha overstått det opprinnelige anfallet, kanskje i alderen 35 til 60. En berømt som led av PPS var Arthur C. Clarke. De samme symptomene kan oppstå årevis etter et ikke-lammende polioanfall.
Den nøyaktige mekanisme som forårsaker PPS er ukjent. I motsetning til kronisk tretthetssyndrom, synes PPS å være progressivt, men deler for øvrig mange egenskaper med det. Behandling er stort sett begrenset til nødvendig hvile, konservere energi og lignende hjelpemidler.
Opprinnelsesårsak.
Nerveutmattelsesteorien hevder at fiberutvidelsen legger økt metabolisk stress på cellen til å nære de ekstra fibrene. Etter årevis av påkjenning, kan stresset bli mer enn nervecellen klarer og føre til gradvis forringelse av de forgrenede fibrene og, etter hvert, selve nervecellen. Dette forårsaker muskelsvakhet og lammelse. Den normale aldringsprosessen kan også spille inn. Fordi de som har vært rammet av polio allerede har mistet et anselig antall motornerveceller, kan videre aldrngsrelatert nervecelletap bidra markant til ny muskelsvakhet. Over- og underbruk av muskler kan også bidra til muskelsvakheten.
En annen teori er at folk som har vært rammet av polio mister overlevende nerveceller hurtigere enn normalt. En tredje teori går ut på at den opprinnelige polioinfeksjonen frembrakte en autoimmun reaksjon hvori kroppens immunsystem angriper normale celler som om de var fremmede. De to sistnevnte teoriene har foreløpig svakere støtte i forskningsresultater.


Benjamin McKenzie.
Benjamin McKenzie (født Benjamin McKenzie Schenkkan 12. september 1978 i Austin i Texas) er en amerikansk skuespiller best kjent for rollen som Ryan Atwood i TV-serien The O.C.
Tidlig liv.
McKenzie ble født i Austin i Texas til foreldrene Pieter Meade Schenkkan og Mary Frances Victory, en prisvinnende dikter. Hans onkel er den Pulitzerpris-vinnende Robert Schenkkan. Han spilte fotball på Austin high school før han begynte på universitetet i Virginia, hvor økonomi var et av hovedfagene. Han begynte med skuespill i løpet av de første årene på universitetet, og flyttet til New York. Der var han med i en rekke skuespill som «Life is a Dream» på Soho Rep. På Williamstown Theatre Festival var han med i flere skuespill, blant annet «Street Scene» og «The Blue Bird». På universitetet i Virginia var han med i «Measure for Measure» og «Zoo Story». Han flyttet så til Los Angeles sent i 2001 for å få jobber, og han fikk da rollen som Ryan Atwood i The O.C.
McKenzie har også spilt i den kritikerroste filmen Junebug (2005) mot blant annet Amy Adams. I 2007 spilte han i 88 Minutes mot Al Pacino og Amy Brennan.
Karriere.
McKenzie startet karrieren med noen små roller i filmer som egentlig de fleste andre ungguttroller på denne tiden, før han fikk rollen som Ryan Atwood, en tenåring fra dårlige kår i California som blir adoptert av en familie i snobbete Newport Beach i TV-serien The O.C. Serien hadde høye seertall de første sesongene, men ble lagt ned etter 4 sesonger grunnet lave seertall og hadde sin siste episode i USA den 22. februar 2007.
I den første sesongen av serien gikk det rykter om at McKenzie og The O.C.-kollega, Mischa Barton, var et par, dette ble imidlertid aldri bekreftet. De ble kjent med hverandre under innspillingen av The Sixth Sense.
McKenzie er Red Sox fan. Dette kommer fram 12. august 2006, i episoden This week in baseball.
På en promotur til Storbritannia ble McKenzie spurt av MTV om han skulle se noen band mens han var der, han svarte at han gjerne ville se Oasis, men at alle billetter var utsolgt.
I 2005 var han den tredje "The O.C."-stjernen som ble lurt i den amerikanske serien "Punk'd". Han lurte TV-kollega Adam Brody i 2004, og var med igjen i 2005, da han ble lurt av Ashton Kutchers mannskap.


Jonas Fjeld (bokserie).
Jonas Fjeld-serien er en norsk spenningsserie skrevet av Øvre Richter Frich fra 1911 og utover. Forfatterdebuten hans kom i 1911 med spenningsromanen "De knyttede næver", den første boka i Fjeld-serien. Boka ble utgitt på Helge Erichsens Forlag etter at Olaf Norlis Forlag først hadde refusert boken. Romanen ble en fantastisk suksess. Den fikk glimrende kritikker i Aftenposten og solgte i store opplag, noe resten av serien også gjorde. Fjeld-serien er gitt ut på nytt flere ganger, selv om den åpenbare rasismen som uttrykkes i bøkene virker sjokkerende for lesere som er ukjent med mellomkrigstidens populærlitteratur. Litteraturforskeren Willy Dahl omtalte i 1975 Øvre Richter Frich som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag». Frichs biograf Christopher Hals Gylseth påpeker på sin side at Frich ikke var noen ekstremist, det som bør mane til ettertanke er heller at de holdningene han uttrykker var "alminnelige" i datidens Norge og Europa.
Hovedpersonen, Jonas Fjeld, er så «arisk» man kan komme – høy som en kjempe, sterk som en okse, blondt hår, lys hud og blå øyne. Han er lynskarp, alltid iskald, og utdannet lege og kirurg. Likevel er han et naturtalent med diverse våpen, sprengstoff, maskiner, fly – i det hele tatt et naturtalent for «alt», og en drapsmaskin når villdyret våkner.
Fiendene hans er nesten alltid utlendinger, gjerne jøder, russere eller sydamerikanere. Frich var likevel verken nazist eller fascist, selv om han var rasist. Han var et barn av samtidens syn på andre land og kulturer. Når det gjelder hans politiske ideologi, hatet han bolsjevik-kommunismen, forakter nazismen og fascismen, og rynker på nesen av kapitalismen. Han er en nasjonalist, og hyller de beste sider ved det norske monarki-demokrati som eksisterte i hans tid.
Bøkene i Jonas Fjeld-serien.
Fra 1911 til 1935 ble det gitt ut 21 bøker i Jonas Fjeld-serien. I Helge Erichsens Forlags utgivelser er disse nummerert fra 1-21. Imidlertid er nummereringen ikke kronologisk korrekt, hverken i forhold til utgivelsesår eller handling. Dette kan virke forvirrende, for eksempel når personer som dør i en bok dukker opp igjen i en bok med høyere nummer. I listen nedenfor er romanene nevnt i den rekkefølgen de kom ut, og nummereringen fra Helge Eriksens Forlag står i kolonnen til høyre (serie).
Referat fra noen av romanene.
Den første boken, "De Knyttede Næver", ble skrevet i 1911. Fjelds venn, finnen Ilmari Erko, er en dverg som hater spesielt russere. Han er en genial oppfinner som i starten av serien har funnet opp et metall som er lettere enn aluminium og sterkere enn stål, og også et sprengstoff som sprenger uten lyd eller lysglimt, men river molekyler fra hverandre. Fjeld greier å overtale ham til å bruke sine talenter på kriminalitet, og sammen raner de en bank for rundt en halv million kroner.
Senere må Fjeld flykte fra sin familie, da han tror politiet er nær ved å ta ham for ranet. Han drar til Sør-Amerika, der han får tilnavnet «Kondoren». Etter det blir han landsflyktning under dekknavnet "Johnny Stone". Han finner en kjempe-gullåre og blir svært rik på den. Han finner så ut at politiet ikke var ute etter ham likevel, og reiser hjem til sin kone og sønn. Anonymt inngår han en avtale med banken han ranet om at pengene han stjal skal returneres, mot at banken glemmer affæren. Dette går de med på.
Videre slår han seg sammen med den tidligere Scotland Yard-detektiven Ralph Burns, og sammen jakter de på hovedmedlemmene i anarkist-bevegelsene i Europa. Disse har lenge terrorisert verden med sine svarte fly, derav kalt «De Sorte Gribber». Våre helter får fatt i dem ved bruk av Erkos nye elektriske fly (som foruten propell har flaksende vinger). Når jakten er over, lar Fjeld og Erko all æren gå til Burns, som sitter igjen med en arm og et bein mindre (sprengt av anarkistene under jakten).
"Flyvefisken", som er den femte boken i serien, skildrer en alternativ første verdenskrig. Erko har konstruert en ubåt som kan hoppe opp av vannet, brette ut vinger og propeller, og fly. En skjeløyd, brunhudet, svarthåret, ondskapsfull russisk anarkist (en typisk Jonas Fjeld-skurk med andre ord) ved navn Azew, oppsøker Erko. Azew forteller at forholdene i Europa gjør at alt ligger til rette for et diktatorisk kupp i flere land, kanskje til og med herredømme over verdensdelen. Derfor er alle stormaktene interessert i Flyvefisken, som visstnok kan endre krigens gang. Og krigen må komme, mener Azew. På vegne av den russiske regjering tilbyr han Erko to millioner rubler for maskinen. Da Erko takker nei, blir Azew rasende. Han sier at da skal ingen få flyvefisken, og fører de to ledningene han har i hånden sammen, slik at bomben han har plassert ved Flyvefisken skal sprenge ubåten.
Etter at Azew blir jagd vekk, braker det løs. Russland, England og Tyskland sender alle sine flåter mot Kristiansand, der Flyvefisken ligger i havn. Men nordmennene har ikke tenkt å gi seg med det første. Den russiske flåte når fram først, men den norske general Vogt og hans kanoner holder stand. Endelig kommer Flyvefisken til unnsetning. Med Erkos kanonskytende sprengstoff er den nøkkelen til den norske seier, da de greier å holde stand mot russerne. De norske artilleristillinger bli nærmest skutt i stykker, det norske flagg henger fillete i laser på stangen, men fortsatt står general Vogt stolt og sterk på vollen, til inspirasjon for sine soldater. Russerne drives ut, og blir utenfor fjorden drevet på vill flukt tilbake til Russland.
"Russeren huket seg ned. Det var som om den underlige latter der inne fra mørket slo ham over ende. Hans ansikt ble hvitt og de store pupiller i hans øyne utvidet seg. Erko trakk seg tilbake og holdt den lille browning rett frem for seg. For nu hadde Azew kastet masken. Han var ikke mere spionen og den slepne kulturs mann. Russeren var skrapet av ham, og tartaren stod naken foran dem. Det arbeidet et raseri i ham som var forferdelig, mens hans øyne flakket vilt omkring og ryggen krummet seg av frykt for atter å høre denne latter som hadde pisket ham i et av hans livs fornedrede øyeblikk. Ja – der stod han, drapsmannen, den uforfalskede trell av blodets lyster, kosakksjelen med det røde begjær dryppende fra øyekrokene. De blodige og forrevne hender famlet etter et våpen, men han fant intet og stønnende av raseri hevet han sine knyttede never mot den skjulte fiende."
"Det var en ynk å se ham. Han krympet seg som om han led av en sterk fysisk smerte. Han var en av de menn som ikke tåler å se en seierherre i øynene. Ja – slik var han denne slettens sønn hvis klokskap og koldblodighet sikret ham mot så mange nederlag, at en plutselig motgang slo hans sinnsro ned. Da blev han som den glefsende ulv som i fortvilelsens feighet biter etter rytterens pisk mens dødsfråden skummer om den kjever."
"Men med ett reiste han seg. Det var som om han var rammet av et elektrisk støt. Hans øyne hang ved en skikkelse som langsomt gled ut av mørket. Det var en høy, bredskuldret mann med rolige, litt kluntete bevegelser. Og nu da det elektriske lys skinte ham like i ansiktet, så slaveren sin stammes og sin rases fiende like i øynene. For der gikk germaneren, den blonde, blåøyde descendent av kimbrer og teutoner, krigeren og drømmeren i en person."
"Den kommende var i sannhet et syn verd. Det litt kantede hode med den utpregede dolikokefale form, den kraftige, senete hals, de svakt hellende skuldrer og den frie holdning, dannet et hele som stemplet ham som en mann av Vårherres nåde, en hersker i godt og en hersker i ondt. Ansiktet var ikke vakkert, men det var en imponerende lys kraft over det."
Hørespilldramatiseringen.
Flere av bøkene om Jonas Fjeld er dramatisert som hørespill med Per Sunderland i hovedrollen. NRK har flere ganger sendt disse i reprise.
Seriene har et pastisjtilsnitt som nok er tilsiktet.


Carlo Nocella.
Carlo Nocella (født 25. november 1826 i Roma i Italia, død 22. juli 1908 i Roma) var latinsk patriark av Antiokia, en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1903 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.


Beniamino Cavicchioni.
Beniamino Cavicchioni (født 27. desember 1836 i Veiano ved Viterbo i Italia, død 17. april 1911 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for studiene 1910–1911.
Han ble kreert til kardinal i 1903 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Cavicchioni, Beniamino
Cavicchioni, Beniamino
Cavicchioni, Beniamino
Cavicchioni, Beniamino


Google Web Accelerator.
Google Web Accelerator er en plugin til Internet Explorer og Firefox, som skal gjøre nettsurfing mye raskere. Programmet er designet for folk med bredbåndstilkobling, og er enkel å bruke. Programmets fungerer bare på operativsystemet Windows. Nettleserne må være av en nyere versjon (IE 5.5 eller høyere og Firefox 1.0 eller høyere). Programmet er for tiden en betaversjon, og Googles servere har nå nådd sine maksimumsgrenser, men Google driver nå å utvider dem.


Dianalund kommune.
Dianalund kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den inngått i nye Sorø kommune i Region Sjælland.


Andrea Aiuti.
Andrea Aiuti (født 17. juni 1849 i Roma i Italia, død 28. april 1905 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og til det pavelige diplomati. Han var postert i Brasil og Spania, og ble deretter apostolisk delegat i India. Han virket så som sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse 1891–1893, og ble så nuntius i Bayern og så i Portugal.
Han ble kreert til kardinal i 1903 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Aiuti, Andrea
Aiuti, Andrea
Aiuti, Andrea
Aiuti, Andrea


Emidio Taliani.
Emidio Taliani (født 19. april 1838 i Montegallo i Italia, død 24. august 1907 i Montegallo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og til det pavelige diplomati. Han ble nuntius i Østerrike 1896.
Han ble kreert til kardinal i 1903 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Taliani, Emidio
Taliani, Emidio
Taliani, Emidio
Taliani, Emidio


Sebastián Herrero y Espinosa de los Monteros.
Sebastián Herrero y Espinosa de los Monteros (født 20. januar 1822 i Jerez de la Frontera i Spania, død 9. desember 1903 i Valencia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Valencia 1898–1903.
Han ble kreert til kardinal i 1903 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Herrero Espinosa de los Monteros, Sebastián
Herrero Espinosa de los Monteros, Sebastián
Herrero Espinosa de los Monteros, Sebastián
Herrero Espinosa de los Monteros, Sebastián


Øyelidelser hos hund.
Øyelidelser hos hund forekommer i en rekke varianter og kan i verste fall føre til både smerter, blindhet og død dersom de ikke blir behandlet i tide. Mange er også arvelig belastet, men graden av arvelighet kan variere rasene i mellom.
Mistanke om øyelidelse.
Har man mistanke om at en hund har en øyelidelse bør man få den øyenlyst hos en spesialist. Ta kontakt med veterinær og be om råd.
CEA (collie eye anomaly).
CEA er en medfødt arvelig sykdom som nedarves recessivt. Den skyldes en feil i dannelsen av strukturene i de bakre delene av øyet. Graden av øyeforandringene kan variere fra små defekter som ikke medfører synsproblemer, til alvorligere komplikasjoner med nedsatt syn eller blindhet.
CRD (chorioretinal dysplasi).
CRD gir forandringer i begge øyne hos de hunder som råkes av sykdommen. Øyets bakgrunn undersøkes med oftalmoskop for diagnostering.
Forandringene kan sees som et større eller mindre område med mangel på pigment i pigmentepitelet og med unormale blodkar i chorioidea til side for synspapillen. Forandringene er til stede fra fødselen av, og øker ikke med alderen. Hos 7-8 uker gamle valper maskeres forandringene av pigment når retina forandrer farge i 3-måneders alderen, slik at det ikke lenger er mulig å se defektene.
CRD har liten eller ingen betydning for hundene, og fører ikke til senere komplikasjoner. Hunder med små forekomster av CRD kan brukes i avl, men bør pares med hunder som er sykdomsfrie.
Colobom.
Colobom er en defekt i synspapillen, i området der synsnerven går ut fra øyet, eller i området like ved synspapillen. Defekten kan være til stede i ett eller begge øynene. I en større eller mindre del av papillen oppstår det en fordypning med unormale strukturer i synsnerven. Små colobomer gir ikke nevneverdige synsproblemer for hunder, men større defekter kan føre til nedsatt syn og blindhet. Store defekter kan dessuten forårsake forskyvning av retina fra fødselen av, eller retinalløsning. Normalt er det en fordypning i midten av synspapillen, og det kan iblant være vanskelig å skille disse normale fordypningene fra colobomer. Små colobomer kan være vanskelig å oppdage i 7-8 ukers alder. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.
Retinalløsning (netthinneløsning).
Retinalløsning kan oppstå som følge av CEA. Den kan være medfødt eller skje spontant i løpet av hundens 2 første leveår. Retina kan løsne delvis, slik at et område velver seg frem, eller det kan skje en total løsning som fører til blindhet på det affiserte øyet. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.
Intraokulær blødning.
Intraokulær blødning er blødning i det indre øyet. Sykdommen kan sees som en komplikasjon til CEA. Graden varierer, fra små blødninger i små kar som ligger i tilslutning til retina, og som bare kan oppdages ved oftalmoskopi, til store blødninger hvor hele øyet fylles med blod.
Blodmengden i øyet kan variere fra dag til dag, men forsvinner vanligvis aldri helt igjen. Blødningen fører ikke til trykkstigning i øyet eller smerter for hunden. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.
Cornea dystrofi.
Cornea dystrofi er en ikke-arvelig fettdeposit-variant som kan ha sammenheng med kostholdet. Den framstår som flekker på hornhinnen. Flekkene består av kalsiumkrystaller eller kolesterol. Sykdommen kan forsvinne av seg selv etter en tid. Noen mener sykdommen har sammenheng med kostholdet, og at tispas (mangel på riktig) kosthold er årsaken til at noen valper fødes med sykdommen.
Crystalline cornea dystrofi.
Crystalline cornea dystrofi er en arvelig disponert variant av cornea dystrofi (ovenfor) som sjelden fører til blindhet, men enkelte hunder kan få nedsatt syn. Sykdommen oppstår vanligvis i alderen 6-18 måneder og utvikler seg sakte, men den kan også oppstå senere.
Grønn stær (glaukom).
Grønn stær eller glaukom (av latinsk "glaucoma") oppstår når forholdene mellom produksjon og absorpsjon av kammervæsken i øyet endres slik at trykket inne i øyet (det intraokulære trykket) stiger over normalt nivå. Primært glaukom skyldes unormale forhold i vinkelen mellom hornhinnen og regnbuehinnen (iridocornealvinkelen), der avløpet av kammervæske normalt skjer. I iridocornealvinkelen er det et fint nettverk av tråder som holder vinkelen åpen. Disse trådene kan være feilutviklet, og vinkelen er trangere enn normalt inntil den til slutt kollapser. Mer sjelden er glaukom som skyldes dreneringsdefekter i en åpen vinkel.
Glaukom er en akutt sykdom som krever rask behandling med trykksenkende og pupillkontraherende midler for å unngå at det blir varige skader på øyet. Ubehandlet blir etter hvert øyeeplet forstørret, det blir skader i retina og hunden blir blind. Sekundært kan det utvikles uveitt (betennelse i iris) eller linsen kan luksere (løsner fra sin normale plass). Øyet bør amputeres om det er ødelagt p.g.a. glaukom og hovent, slik at hunden lider. Arvelighet er ikke utredet skikkelig.
Grå stær (katarakt).
Grå stær eller "katarakt" er arvelig disponert. Symptomene på katarakt er en fortetning (uklarhet) i den ellers glassklare øyelinsen. Katarakt kan skyldes en skade på øyet, stoffskiftesykdom (f.eks. diabetes), forgiftning eller infeksjon. Sykdommen kan være sekundær (f.eks til PRA). Den kan føre til begrenset syn eller i verste fall total blindhet.
PPM (persisterende pupillmembran).
I en periode i fosterstadiet mens øyet dannes, er pupillåpningen lukket av en membran. Før fødsel tilbakedannes membranen, slik at det blir en åpning i regnbuehinnen – pupillåpningen. Små rester av membranen kan ofte observeres med spaltelampe også etter fødsel og har som regel ingen betydning for hunden. I noen tilfeller er imidlertid membranrestene større og kan observeres direkte. De kan opptre som strenger på tvers av pupillåpningen eller de kan hefte seg til linsen eller baksiden av hornhinnen. Defekter i synsnerven har også vært observert sammen med denne tilstanden.
PPM er en medfødt defekt som normalt ikke vil endre seg med alderen, men når øyet vokser kan defektene i linse og hornhinne bli relativt mindre. Arvelighet er ikke fastslått. Endringer bør kontrolleres, selv om det ikke har avlsmessige konsekvenser.
PRA (progressiv retinal atrofi).
PRA nedarves recessivt og har per dags dato ingen effektiv behandling. Symptomene er redusert mørkesyn og etter hvert nattblindhet. PRA angriper først netthinnens staver (cellene som oppfatter svakt lyset i skumring og demring og når lysforholdene ellers er dårlige). Redusert synsoppfatning fører til at øyet kompenserer lyset ved hjelp av pupilldilatasjon (store pupiller som ikke trekker seg sammen i sterkt lys). Dette, sammen med en økt refleks på netthinnen, fører til at hundens øyne skinner i grønt eller gult under spesielle lysforhold. Siste fase av denne sykdommen fører til blindhet. Hunder som har PRA får også ofte katarakt (grå stær).
Tørre øyne (keratoconjunctivitus sicca).
Tørre øyne eller keratoconjunctivitus sicca (KCS) er en sykdom som skyldes nedsatt tåreproduksjon. Symptomene er gjerne kløe, irritasjon, lysskyhet og manglende glans i øyet som følge av lite tårevæske. Vedvarer sykdommen får hornhinnene også ofte en ujevn overflatestruktur. Årsaken til manglende tårevæskeproduksjon kan skydes manglende stimulasjon av tårekjertlene på grunn av feil i nervebanen eller feil på kjertlene. Tette tårekanaler kan også være en årsak. Sykdommen behandles med medikameter eller gjennom kirurgisk inngrep.
Man er usikker på om sykdommen er arvelig belastet eller ikke, men det anbefales ikke å bruke dyr med KCS i avl.
Øyekatarr (conjunctivitis).
Øyekatarr (conjunctivitis) kalles også konjunktivitt er en betennelse i konjunktiva (øyets bindehinne) som ofte gir røde øyner. Lidelsen finnes i flere former og kan forårsakes av bakterier og virus eller utløses av en allergisk reaksjon.
Akutt, infeksiøs konjunktivitt (vanlig øyekatarr) varer mindre enn 3-4 uker. Den rammer ikke selve øyet, og det medfører derfor ingen fare for synet. Tilstanden er svær vanlig i allmennpraksis og forekommer ofte hos dyr, der den gjør seg gjeldende som utflod fra øynene. Infeksiøs konjunktivitt kan skyldes bakterier eller virus. Klinisk kan det være vanskelig å skille de to.
Feilstilte/overtallige øyenhår (feilstilte cilier).
Dette er øyenhår som ikke vokser fra normal plass og vender inn mot øyets slimhinne og hornhinne og skaper irritasjon. Symptomene varierer etter cilienes retning. Økt tåreflod, sammenknipning av øyelokkene og hornhinnebetennelse kan være symptomer på slike problemer. I alvorlige tilfeller kan det oppstå dype sår i hornhinnen og betennelse i regnbuehinnen.
Ekstra rad med øyenhår (distichiasis).
Distichiasis er betegnelsen på en ekstra rad med øyenhår som skaper irritasjon i øyet. Hårene kan fjernes gjennom å ødelegge hårsekkene ved brenning, kuldebehandling eller gjennom et kirurgisk inngrep. Hårene kan også være så myke og små at de ikke skaper irritasjon.
Ektopiske cilier.
Ektopiske cilier er en tilstand der enkelte, ekstra øyenhår sitter 2-6 mm innen for øyelokkskanten, på innsiden av det øvre øyelokket. De er gjerne rettet direkte inn mot hornhinneflaten og kan forårsake sterk irritasjon, som kan resultere i betennelse og sår på hornhinnen. Problemet kan fjernes kirurgisk.
Trichiasis.
Trichiasis er en tilstand der normalt plasserte øyenhår har feil retning. De kan irritere øyets slimhinne og hornhinne. Årsaken til sykdommen er som oftest arr etter en tidligere skade i øyelokkskanten. Problemet kan fjernes kirurgisk eller gjennom brenning.
Øyelokkbetennelse (blepharitis).
Øyelokkbetennelse (blepharitis) kalles også blefaritt og er en betennelse i øyelokkskanten, som oftest forårsaket av såkalt "blepharochalasis", som er overskudd av hud på øvre øyelokk slik at denne henger som en fold nedover øyelokkskanten.
Lidelsen skyldes en defekt funksjon av kjertlene på øyelokksrendene (blepharitis squamosa), eventuelt i perioder komplisert med infeksjon (blepharitis ulcerosa). Sees ofte i kombinasjon med refraksjonsanomalier, seboré og eksem.
Symptomer er et kronisk forløp, med røde fortykkede øyelokkskanter, korte uregelmessige cilier og tørre skjell.


Donato Maria dell'Olio.
Donato Maria dell'Olio (født 27. desember 1847 i Bisceglie i Italia, død 18. januar 1902 i Benevento) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Benevento 1898–1902.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
DellOlio, Donato Maria
DellOlio, Donato Maria
DellOlio, Donato Maria
DellOlio, Donato Maria
DellOlio, Donato Maria


Sebastiano Martinelli.
Sebastiano Martinelli, O.E.S.A. (født 20. august 1848 i Borgo Sant'Anna ved Lucca i Italia, død 4. juli 1918 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og ble apostolisk nuntius i USA i 1896. Senere hadde han foeskjellige verv i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X, men ikke på konklavet 1914, på grunn av sykdom.
Han var bror til kardinal Tommaso Maria Martinelli, som ble kardinal i 1873.
Martinelli, Sebastiano
Martinelli, Sebastiano
Martinelli, Sebastiano
Martinelli, Sebastiano
Martinelli, Sebastiano


Casimiro Gennari.
Casimiro Gennari (født 29. desember 1839 i Maratea ved Policastro i Italia, død 31. januar 1914 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1908–1914.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Gennari, Casimiro
Gennari, Casimiro
Gennari, Casimiro
Gennari, Casimiro


Giulio Boschi.
Giulio Boschi (født 2. mars 1838 i Perugia i Italia, død 15. mai 1920 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ferrara 1900–1919.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Boschi, Giulio
Boschi, Giulio
Boschi, Giulio
Boschi, Giulio
Boschi, Giulio


Agostino Gaetano Riboldi.
Agostino Gaetano Riboldi (født 18. februar 1839 i Paderno Dugnano ved Milano i Italia, død 25. april 1902 i Ravenna) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ravenna 1901–1902.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Riboldi, Agostino Gaetano
Riboldi, Agostino Gaetano
Riboldi, Agostino Gaetano
Riboldi, Agostino Gaetano


Dragsholm kommune.
Dragsholm kommune er en tidligere dansk kommune i Vestsjællands amt og lå nordvest på øyen Sjælland. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men fra 1. januar 2007 er den en del av den nydannede Odsherred kommune i Region Sjælland.
Etter kommunevalget i 2005 ble Dragsholms borgermester Finn Madsen fra Socialdemokratiet også ordfører for den nye sammenslåtte kommunen.


Jan Puzyna.
Jan Puzyna eller Jan Puzyna z Kozielsko (polakk, født 13. september 1842 i Gwoździec i Galizia i Østerrike-Ungarn, i dag i Ukraina, død 25. april 1902 i Kraków) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Kraków 1895–1911.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X. På konklavet hadde han presentert den østerriksk-ungarske keiser Frans Josef Is veto mot et valg av kardinal Mariano Rampolla del Tindaro, som historikere antar ellers lå an til å bli ny pave.
Puzyna, Jan
Puzyna, Jan
Puzyna, Jan
Puzyna, Jan


Luigi Tripepi.
Luigi Tripepi (født 21. juni 1836 i Cardeto ved Reggio di Calabria i Italia, død 29. desember 1906 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for avlater og hellige relikvier (fra 1904 kalt Kongregasjonen for ritene) 1903–1906.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Tripepi, Luigi
Tripepi, Luigi
Tripepi, Luigi
Tripepi, Luigi


Felice Cavagnis.
Felice Cavagnis (født 15. januar 1841 i Bordogna ved Bergamo i Italia, død 29. desember 1906 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1901 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Cavagnis, Felice
Cavagnis, Felice
Cavagnis, Felice
Cavagnis, Felice


Fuglebjerg kommune.
Fuglebjerg kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, og ble 1. januar 2007 innlemmet i nye Næstved kommune i Region Sjælland som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.


Gørlev kommune.
Gørlev kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er kommunen i forbindelse med kommunereformen 2005-07 inngått i Kalundborg kommune i den helt nye Region Sjælland.


Giovanni Battista Casali del Drago.
Giovanni Battista Casali del Drago (født 30. januar 1838 i Roma i Italia, død 17. mars 1908 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Casali del Drago, Giovanni Battista
Casali del Drago, Giovanni Battista
Casali del Drago, Giovanni Battista
Casali del Drago, Giovanni Battista


Alessandro Sanminiatelli Zabarella.
Alessandro Sanminiatelli Zabarella (pisaner, født 4. august 1840 i Radicondoli i Volterra i Italia, død 24. november 1910 i Monte Castello) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i 1899 av pave Leo XIII, utnevnelsen publisert i 1901.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Sanminiatelli Zabarella, Alessandro
Sanminiatelli Zabarella, Alessandro
Sanminiatelli Zabarella, Alessandro
Sanminiatelli Zabarella, Alessandro
Sanminiatelli Zabarella, Alessandro


Gennaro Portanova.
Gennaro Portanova (født 11. november 1845 i Napoli i Italia, død 25. april 1908 i Reggio Calabria) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Ischia etter det store jordskjelvet der, og senere erkebiskop av Reggio Calabria 1888–1908.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Portanova, Gennaro
Portanova, Gennaro
Portanova, Gennaro
Portanova, Gennaro


Hashøj kommune.
Hashøj kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i nye Slagelse kommune i Region Sjælland.


Nissan.
Nissan Motor Co., Ltd. (日産自動車株式会社) er et japansk bilmerke, stiftet i 1914. Fra 1932 til 1983 brukte de også navnet Datsun.
Nissan var en periode Japans nest største bilprodusent, etter Toyota, men har blitt tatt igjen av Honda, og er altså nå på tredje plass.
I Norge.
Tidligere distributør Nissan Norge ble stiftet 27. juli 1990 og tok fra 29. september samme år over som ny importør og distributør. De eies av det japanske handelshuset Marubeni Corporation.
Nissan (da som Datsun) kom til Norge allerede i 1960 og var derved det første landet i Europa som startet kommersiell import av japansk-produserte biler. Importselskapet A/S Inor ble startet i 1965.
Fra årsskiftet 2005/2006 ble Nissans importørvirksomhet overdratt til Nissan Nordic Europe Oy, heleid datterselskap av Nissan Europe SAS. NNEs virksomhet styres fra hovedkontoret i Espoo, Finland, med regionkontor i Norge, Danmark, Sverige, Finland og Estland (for de tre baltiske landene). Det norske kontoret ligger i Asker, og ledes av Brand Director Knut Martin Breivik, under hvis ledelse Nissan i Norge har opplevet en økning i markedsandel på 0.74 prosentpoeng siden 2005 (august 08).


Haslev kommune.
Haslev kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Den ligger nå i Faxe kommune i Region Sjælland, opprettet i forbindelse med Kommunalreformen i 2007.
Kommunesenteret Haslev forble senter også for den nye storkommunen.
I kommunen ligger Haslev kirke.


Transportlaget.
Transportlaget er det fjerde av de sju lagene i OSI-modellen. Det utfører tjenester for sesjonslaget og benytter seg av tjenestene på nettverkslaget.
Transportlaget tar de veldig grunnleggende tjenestene tilgjengelig på nettverkslaget og forvandler dem til noe som med verdighet kan kalles kommunikasjon. Dette gjøres ved å tilby virtuelle kommunikasjonskanaler for overføring av data mellom to systemer. Feil som har oppstått mellom de to endepunktene rettes opp og det utføres flytkontroll. Transportlaget sørger for at data blir fullstendig overført, altså at det ikke bare er bruddstykker som kommer frem.
Det er veldig mange grunnleggende tjenester som kan tilbys på dette laget. Ingen av dem er obligatoriske, ettersom ikke alle applikasjoner ønsker dem alle. Noen kan være unødvendige eller rett og slett være i til hinder.
På Internett er det flere forskjellige transporttjenester, men de to mest vanlige er TCP og UDP. TCP (Transmission Control Protocol) er den mest kompliserte. Den tilbyr forbindelses- og byteorienterte strømmer som er nesten feilfrie, og har flytkontroll, et utvalg porter å velge mellom og garanti for at pakkene leveres i samme rekkefølge. UDP (User Datagram Protocol) er mye enklere, er forbindelsesløs, og tilbyr begrenset feilreduksjon og et utvalg porter.
Noen ting, slik som forbindelsesorientering, kan implementeres på enten transport- eller nettverkslaget. Tanken er at nettverkslaget implementerer det som er enklest. På noen underliggende nettverk er enklere å implementere forbindelsesløs kommunikasjon, mens det på andre er enklere å implementere forbindelsesorientert kommunikasjon. Transportlaget benytter seg så av det som er tilgjengelig til å implementere det som faktisk er ønskelig.


SAP (selskap).
SAP A.G. er et tysk foretak som utvikler og leverer forretningssystemer (ERP) til bedrifter og foretak. Programvarene SAP leverer er særlig rettet mot storbedriftsmarkedet. Selskapet er Europas største innen programvare, og verdens fjerde største. Det ble grunnlagt i 1972 i Weinheim av tidligere IBM-ansatte, og hovedkontoret ligger i Walldorf i Tyskland.
SAP er modulbasert, og leverer systemer for regnskap og økonomi, salg og distribusjon, innkjøp og lagerstyring logistikk, vedlikehold, produksjon og personalbehandling. I tillegg leverer SAP systemer for datavarehus, CRM, SRM, APO (Advanced Planning and Optimization) med mer. Til de små og mellomstore bedrifter tilbyr SAP løsningerne SAP Business One og SAP All-in-One. Selskapets største konkurrent er Oracle.
Egne bransjeløsninger finnes bl.a for oljeindustrien, handel, grossist, media, offentlige virksomheter og forsvar. Det norske Forsvaret har gjennom det såkalte "LOS-programmet" anskaffet SAP-systemet som kjerne i et Felles integrert forvaltingsystem, FIF.
SAP Norge AS holder til på Lysaker.


Erling Sandberg.
Erling Sandberg (født 1879, død 1956) var, som finansminister, en av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Han ble utnevnt 25. september 1940, og var det fram til 1. februar 1942. Han var finansråd fram til 15. september 1943, da han ble sykmeldt.
Sandberg var ikke medlem av Nasjonal Samling, og møtte derfor ikke opp på de ukentlige torsdagsmøtene med Vidkun Quisling.
Sandberg begynte å arbeide i bank i 1895. I 1899 reiste han utenlands, hvor han oppholdt seg i seks år, og ble ansatt i Centralbanken i 1904. I 1907 gikk han over til Norges Bank, hvor han etterhvert ble assistent og fullmektig. I 1916 ble han sjef for Østerdalens Privatbank på Rena. I 1918 vendte han tilbake til Norges Bank som kontorsjef, og i 1919 ble han nestformann i bankens direksjon. Mellom 1920 og 1945 var han administrerende direktør i Christiania Bank og Kreditkasse, og formann i Den norske Bankforening mellom 1930 og 1945. Han var ellers gudfar og verge for reklametegneren Harald Damsleth som er kjent for sine nazistiske propagandaplakater.
I rettssaken mot ham etter krigen ble han av lagmannsretten frikjent for embetsgjerningen, men dømt til ett års fengsel for å ha tatt imot statsrådstillingen, noe Høyesterett senere frifant ham for.


Agostino Ciasca.
Agostino Ciasca O.E.S.A. (født 7. mai 1835 i Polignano a Mare ved Monopoli i Italia, død 6. februar 1902 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Ciasca, Agostino
Ciasca, Agostino
Ciasca, Agostino
Ciasca, Agostino
Ciasca, Agostino


Midtgulen.
Midtgulen er en fjord i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Den er en arm av Gulen og er 5,5 kilometer lang.
Fjorden går sørøstover fra innløpet mellom Mulehamn og Ternøya til bygda Myklebust i fjordbotnen. ¨Fra Kjelkenes ved innløpet er det fergeforbindelse til Smørhamn på nordsida av Frøysjøen. Vest for Myklebust ligger fjordarmen Vindspollen, som går to kilometer direkte sørover. Fv577 går langs sør- og vestsida av fjorden, mens riksvei 614 går langs østsida fra Myklebust og nordover.


Pietro Respighi.
Pietro Respighi (født 22. september 1843 i Bologna i Italia, død 22. mars 1913) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ferrara 1896–1900. I 1900 ble han generalvikar for bispedømmet Roma, og i 1906 camerlengo for kardinalskollegiet.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Respighi, Pietro
Respighi, Pietro
Respighi, Pietro
Respighi, Pietro


Holbæk.
St. Nikolaj kirkeHolbæk er en by beliggende på det nordvestlige Sjælland, ca. 60 kilometer vest for København. Byen vokste opp rundt det tidligere Holbæk slott, som ble grunnlagt i 1236 av Valdemar Sejr.
Holbæk kommune ligger i Region Sjælland i Danmark. 1. januar 2007 ble Holbæk slått sammen med kommunene Jernløse, Svinninge, Tornved og Tølløse. Den nye Holbæk kommune har 68 446 innbyggere. Det er gode forbindelser til København og Roskilde via motorvei og jernbane og en stor del av byens yrkessaktive er sysselsatt utenfor kommunen da mange tidligere industri- og havnearealer er omregulert til boligområder.
I dag er Holbæk en moderne by og et viktig handelssentrum på Sjælland. Et karaktertrekk ved stedet er den vakre havnen ved sjøen og de mange hyggelige kafeene, i tillegg har byen fremdeles et gatenett i bykjernen fra middelalderen. Byen er administrasjonssentrum i Holbæk kommune.
Vest for byen ligger Odsherred kommune med jernbane, blant annet til Nykøbing. Fra ca. 1980 har Holbæk vært en av de raskest voksende byene i Danmark. Grunnen er at mange velger å flytte hit fra storbyene på grunn av storbyproblemer.


Agostino Richelmy.
Agostino Richelmy (født 29. november 1850 i Torino i Italia, død 10. august 1923 i Torino) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Torino 1897–1923.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X, konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Richelmy, Agostino
Richelmy, Agostino
Richelmy, Agostino
Richelmy, Agostino


Seiersdagen.
Seiersdagen (russisk: День Победы, Den Pobedy) er et navn som særlig har blitt brukt av russerne på 9. mai 1945, dagen da det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte under andre verdenskrig, på russisk kalt «Den store fedrelandskrigen» (Великая Отечественная Война, Velikaja Otetsjestvennaja Vojna). Datoen ble innført som offentlig høytidsdag i Sovjetunionen i 1965. Den feires fortsatt i Russland, Hviterussland, Kasakstan, Georgia og Ukraina.


Hvidebæk kommune.
Hvidebæk kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er kommunen i forbindelse med kommunereformen 2005-07 inngått i Kalundborg kommune i den helt nye Region Sjælland.


Fedme (hund).
Fedme eller overvekt hos hunder er en klinisk tilstand som kan lede til flere alvorlige livsstilslidelser. Omkring 20-30% av norske hunder lider av overvekt. Til sammenligning ble det gjort en stor studie i Mellom-Europa for noen år siden, og der konkluderes det med at kun ca. 3% av hundene var undervektige.
Grensen for fedme.
Det er naturligvis flere grader av overvekt, men generelt sett kan man si at hunder som veier 15% eller mer enn sin antatte normalvekt (idealvekt for størrelsen) lider av fedme (overvekt utover hva som kan regnes som forsvarlig). Slik overvekt er ikke bare direkte helsefarlig, men må også kunne karateriseres som dyreplageri.
Den enkleste måten å vurdere dyrenes ernæringstilstand på er å la hånden gli over ribbena. De skal kunne føles lett. Ved overvekt vil ribbena være vanskeligere å identifisere. Ser man hunden ovenfra, skal kroppen smalne inn bak ribbena, og den skal ikke ha valker ved halerota.
Bivirkninger av overvekt.
Overvekt fører bl.a. til at dyr rammes lettere av sykdommer og har en kortere levetid enn dyr med normalvekt. Likeledes minsker gjerne dyrets livsglede, aktivitets- og prestasjonsnivå, samt eierens utbytte av dyret som sådan.
Overvekt vanskeliggjør dessuten ofte annen behandling og øker risikoen for å lettere få flere alvorlige sykdommer og lidelser. Her kan nevnes sukkersyke (diabetes mellitus), kroniske leddskader og ryggskader, hjerte og lungesykdommer, leversykdommer, kreft, magedreining m.m. Det medfører dessuten økt risiko ved anestesi og kirurgi, økende følsomhet for varme, trøtthet, dårlig kondisjon og dårlig humør.
Årsaker til overvekt.
Dyr blir helst fete fordi kroppen får for mye tilført energi over tid. Noen raser kan dessuten være arvelig disponerte for fedme, men dette er ingen grunn for at de skal behøve å bli fete. Nyere forskning viser dessuten at valper som tilføres for store mengder energi i oppveksten, lettere får skader og defekter på skjelettet enn andre hunder. Dette gjelder spesielt for store raser. Eldre og kastrerte hunder har dessuten gjerne lavere forbrenning, slik at energibehovet reduseres.
Stoffskifte og hormonrelaterte årsaker ser man av og til. I noen tilfeller kan fedme skyldes for liten produksjon av thyroxin og for høy produksjon av cortisol (hyperadrenocortisisme, også kalt Cushing syndrom). Da vil hunden ofte være svært rolig, røyte mye og bli tynn i pelsen. Om thyroxinmangel er problemet fryser gjerne hunden lettere og vil derfor søke seg til varme steder. Thyroxinmangel kan diagnostiseres ved blodprøve hos veterinæren.
Slanking.
Om hunden er mer enn 15% overvektig bør slanking kun skje i samråd med veterinær. Generelt sett kan man imidlertid si at det er ideelt å tape ca. 2% av kroppsvekten pr. uke.


Aristarkhos.
Astronomen og matematikeren Aristarkhos (født ca. 310 f.Kr., død ca. 230 f.Kr.) fra Samos var den første som foreslo det heliosentriske system (solen i sentrum, planetene kretser rundt).
Han studerte under Strato fra Lampsakus, antakelig i Alexandria. Han hadde ikke autoritet nok til å få gjennomslag for sin idé, allikevel ble hans teori nevnt i et skrift av Arkimedes. Den heliosentriske teori fikk imidlertid ikke støtte før 1543 da Kopernikus' verk "Om himmellegemenes bevegelse" ble utgitt.
Han hadde fastslått at ved halvmåne danner jorden, solen og månen en rettvinklet trekant. Dette faktum satte ham i stand til å beregne solens og månens størrelser med trigonometriske metoder, og å utvikle sine teorier videre. En av hans andre teorier var at stjernene måtte være uendelig langt borte, da han ikke kunne finne noen parallaksefeil ved observasjon.
Det eneste verket som er overlevert til idag er "Om solens og månens størrelser og avstander".
Et krater på Månen og asteroid nr 3999 har fått navn etter Aristarkhos.


Coprophagia (hund).
Koprofagi/Coprophagia er i realiteten en teknisk terminologi for å beskrive at hunder spiser avføring. Dette fenomenet har vært studert av en rekke forskere uten at de har funnet et definitivt svar på problemet. Coprophagia kan føre til akutt diaré og evt. også alvorlige sykdommer dersom avføringen inneholder smittestoff.
Årsak.
Ernæringsmessige behov kan være en årsak hos noen hunder, men helt klart bare hos et fåtall. For andre kan det rett og slett være kjedsomhet eller en spiseforstyrrelse som er årsaken, uten at noen har klart å dokumentere dette med noen grad av sikkerhet heller. Det kan også ha med genetikk å gjøre, i den grad at (ville) tisper jo gjerne spiser avføringen til valpene sine, for derigjennom å skjule de for eventuelle predatorer.
Noen mener også at tilstanden kan ha sammenheng med andre sykdommer, som f.eks pankreatit, problemer med bukspyttkjertelen, infeksjoner i tarmkanalen, en for fettrik diett m.m.
Vi kan vel også slå fast at hunder på en eller annen måte finner avføring attraktivt å spise (i noen sammenhenger), ellers ville de ikke spist det.
Løsning.
Den beste måten å løse problemet på er naturligvis å hindre hunden tilgang til slik avføring. Et alternativ kan være å lufte hunden i bånd, slik at du kan kontrollere hva den får tilgang til. Noen hunder lærer også at det å spise avføring gir dem oppmerksomhet, fordi du reagerer. Det kan derfor også være en løsning å «lære» hunden at å gå forbi avføring uten å spise det lønner seg i form av at den får en godbit/ball eller annet hunden ønsker å oppnå.


Stortingets utvidede utenrikskomité (2001–2005).
Den utvidede utenrikskomitéen er en fast komité på Stortinget. Den utvidede utenrikskomité har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Forhandlingene holdes normalt hemmelige.
Det tas hensyn til partigruppenes størrelse ved oppnevning av komitéen. Det velges også vararepresentanter.


Absurd teater.
Absurd teater er ei retning innafor dramatikken. I forma kjennetegnes det absurde dramaet av at dramaet er borte. Det skjer ikke noen dramatisk utvikling; konfliktene blir ikke løst. Stykket kan like gjerne slutte der det tok til. Innholdsmessig kretser absurd teater ofte om mangel på mening i menneskenes liv eller hvordan mennesker finner måter å takle denne mangelen på mening.
Det absurde teateret ser menneskene som forvirra,
hjelpesløse og fremmede. Dermed blir handlingene og orda deres
irrasjonelle, umotiverte og meningsløse – absurde.
Navnet absurd teater ble først brukt av kritikeren Martin Esslin og er henta fra essayet "Myten om Sisyfos" av Albert Camus.
Absurd teater er ikke en teaterform, men en litterær sjanger. Sjøl om mange forbinder det absurde teateret med en litt sørgmodig mørk spillestil, så finnes det ingen grenser for hvordan absurd teater kan spilles: fra det grotesk komiske i Ionescus "Neshornet", til en stillferdig innoverskuing i Becketts "Krapps siste spole".
Absurd teater blir gjerna regna som lite naturalistisk eller regelrett anti-naturalistisk. Det stemmer hvis en vurderer de absurde stykkene ut fra naturalismens sjangerkrav. Her er få detaljer, ingen meningsfull sosial ramme, sparsomt med historiske eller geografiske fakta. Dialogen viser ikke til noen kjent røyndom. Samtidig kan en godt se på den absurde dialogen som over-realistisk, eller hyper-realistisk. Tomprat og sosiale ritualer som ville blitt utelatt i et naturalistisk stykke spiller ofte hovedrollen i det absurde dramaet. Det absurde teateret forholder seg til virkeligheta, men til andre sider ved den, enn det naturalistiske.
Absurd teater blir ofte tolka symbolsk eller allegorisk.
I mange absurde stykker opptrer rollefigurene i tett sammenknytta par. Becketforskerne kaller dette for «pseudoparet». Vladimir og Estragon i «Mens vi venter på Godot» er et eksempel. Mens Vladimir og Estragon holder ut med hverandre, ja til og med kan kalles kompiser, har andre, som Pozzo og Lucky i samme stykke, noe som mer likner et herre-slave-forhold. Figurene plager og torturerer hverandre.
Det går an å se på disse parene som skildringer av en sosial meningsløshet. Mennesker lever innafor sosiale strukturer: ekteskap, jobber, vennskap, som har mista all hensikt, men de kommer seg ikke ut.
Det går også an å tolke dem som symbolske uttrykk for ulike sider ved et menneske: Kropp og sjel eller rasjonalitet og følelser som ikke fungerer i harmoni.
Det absurde teatret oppsto innafor den moderne tradisjonen og har røtter i surrealismen og dadaismen. Kjente absurde dramatikere er Samuel Beckett, Arthur Adamov, Eugen Ionescu og Jean Genet. Alfred Jarry, forfatteren av Kong Ubu, er et grensetilfelle mot surrealismen. I nyere tid har den absurde skrivemåten blitt allminneliggjort. En finner sterke trekk av absurdisme hos Harold Pinter og Jon Fosse, men som en egen, utskilt stilart har absurdismen hatt sin storhetstid.


Politihøgskolen.
Politihøgskolen (PHS) er en statlig høyskole i Norge og er den sentrale utdanningsinstitusjonen for politi- og lensmannsetaten. PHS er underlagt Politidirektoratet og har til oppgave å gi både grunnutdanning på bachelornivå for etatens ansatte og utdannelse på masternivå. PHS driver forsknings- og utviklingsarbeid, videreutdanningstilbud og faglig formidling innen høgskolens fagområder.
Skolen har fire studiesteder: Majorstuen i Oslo, Mørkved i Bodø, i Stavern og Sæter Gård på Kongsvinger. I tillegg disponeres kurs- og øvingssenter i henholdsvis Stavern og Kongsvinger. Politihøgskolen ble etablert i 1992 og fikk full høyskoleakkreditering i 2004. Dens forløper var Statens Politiskole (1920–1992).
Historie.
Den organiserte politiopplæringens historie startet i Christiania-politiet i 1889. I 1920 ble Statens Politiskole opprettet som etatsskole. Utdannelsen var toårig. I 1989 bestemte regjeringen at Statens Politiskole skulle omdannes til høyskole med navnet Politihøgskolen. Det ble bestemt at politiutdannelsen skulle økes til tre år, og at Politihøgskolen skulle bli en akademisk institusjon som også drev forskning. I 1990 ble Politihøgskoleprosjektet opprettet med Rolf B. Wegner som sjef, for å forberede opprettelsen av Politihøgskolen. I 1992 ble Statens Politiskole så omdannet til Politihøgskolen. Politihøgskolen fikk full institusjonell akkreditering som høyskole 18. juni 2004 (i perioden 1992–2004 hadde høyskolen akkreditering for enkeltstudier på høyskolenivå).
Statens Politiskole og Politihøgskolen har holdt til på Majorstuen i Oslo siden starten. I 1997 ble det i tillegg etablert en avdeling i Bodø. Det har også blitt etablert avdelinger i Stavern og på Kongsvinger. Selve politiutdannelsen er bestemt lagt til Oslo og Bodø, mens Stavern og Kongsvinger fortrinnsvis skal brukes til kurs og øvelser.
Grunnet stadig økende antall plasser og krav til etterutdanning søker PHS nå etter nye lokaler i Oslo-området.
Grunnutdanning.
Skolens bachelorutdanning går over tre år, gir teoretisk og praktisk kunnskap som danner grunnlag for tjeneste i politiet og utdanner generalister til alle landets politidistrikter. Første år (B1) innebærer undervisning ved Politihøgskolen, andre år (B2) er et år i praksis med veiledning ved en av Politietatens driftsenheter og tredje år (B3) er et avsluttende år på høyskolen. Studentene undervises i bl.a. politifag, idrett, samfunnsvitenskapelige fag og juridiske fag. Utdanningen er fra 2004 godkjent som bachelorgrad. Studentene bærer uniform i alle tre studieår, og i praksisåret tildeles studentene begrenset politimyndighet (begrenset til tjenestetid og politidistrikt).
Opptak til grunnutdanningen foretas av egne opptaksnemnder som plukker ut søkere etter nærmere kriterier fastsatt av Justisdepartementet. Opptaksprosessen består blant annet av fysiske prøver, skriving av egenerklæring og intervju.
I 2006 ble det tatt opp 360 studenter av totalt 1965 søkere. Av disse er 249 menn og 111 kvinner.
I 2007 søkte 1888 personer om opptak, og de fire siste årene har det vært en nedgang på 20 % i søkertallet. Antallet kvinnelige søkere og søkere med minoritetsbakgrunn har imidlertid økt i samme periode. Høyskolen har gjort en rekke grep for å sikre rekruttering av kvalifiserte studenter, blant annet endret søknadsfristen fra 4. desember til 1. mars slik som Samordna opptak.
I 2009 var Politihøgskolen for første gang en del av Samordna opptak. Totalt 2851 søkere hadde Politihøgskolen som første prioritet. Høsten 2009 ble 552 nye studenter tatt opp: 264 i Oslo, 144 i Bodø og 144 på Kongsvinger (studentene ved Kongsvinger er formelt tatt opp ved Politihøgskolen i Oslo og studerer bare på Kongsvinger det første året. Dette er en midlertidig løsning som skyldes plassmangel ved PHS i Oslo, og det er meningen at alle studentene som ikke studerer i Bodø etterhvert skal samles i Oslo igjen).
I 2010 hadde 3220 søkere med Politihøgskolen som førstevalg. Av disse var 1093 kvinner og 2127 menn. Totalt ble 720 studenter tatt opp til studier ved høgskolen; 264 i Oslo, 168 i Stavern, 144 i Bodø og 144 på Kongsvinger.
Masterstudium.
Som første land i Skandinavia startet Politihøgskolen i 2006 et masterstudium i politivitenskap med 20 studenter i første kull. Dette er et treårig deltidsstudium som gir 120 studiepoeng. Opptakskravene er enten politihøgskole, juridisk embetseksamen eller treårig høgskoleutdanning/bachelorgrad.
Etter- og videreutdanning.
PHS har faglig ansvar for etterutdanningen i Politi- og lensmannsetaten, det meste i Oslo. Kurs i regi av PHS inkluderer hundeførerkurs, kurs i bekjempelse av terrorhandlinger og grunnkurs UEH. Avdeling for etter- og videreutdanning avholder ca. 40 utdanninger i året, og emnene omfatter bl.a. etterforskning, beredskap, sivile gjøremål, forvaltning, ledelse og obligatorisk utdanning for politijurister.
Forskning.
Politihøgskolen gjennomfører forskning innen fag som kriminologi, politivitenskap, jus, psykologi og sosiologi. Politihøgskolen har en egen forskningsavdeling, men også i de andre avdelingene utføres det forskning.
Ledelse.
Justisdepartementet oppnevner styret for PHS, som skal være på 11 personer. Seks av disse skal være eksterne og samlet representere vide politifaglige og samfunnsfaglige interesser. I styret skal også studentene være representert. Styreleder er sjef for Utrykningspolitiet Odd Reidar Humlegård.
I statsråd 17. desember 2010 ble Håkon Skulstad åremålsbeskikket som ny sjef for Politihøgskolen for en periode på seks år.
Leder for avdelingen i Bodø er Torje Stokland. Leder for avdelingen i Stavern er Siw Thokle.
Eksterne lenker.
http://no.wikipedia.org/wiki/Kristent_Politi_Lag_%28KPL_Norge%29#Vedtekter


Maria Quisling.
Maria Quisling (født 1900 i Kharkov i Ukraina, død 17. januar 1980 i Oslo), født Maria Vasilijevna Pasetsjnikova'", var Vidkun Quislings ektefelle. Hun var økonomiutdannet og ble kjent med Quisling da han arbeidet sammen med Fridtjof Nansen på et nødhjelpsprogram i Sovjetunionen. De skal ha giftet seg i 1923, selv om flere har hevdet at giftermålet aldri fant sted, og de fikk ingen barn sammen. Hun ble arrestert i 1945 etter påtrykk fra presse og opinion, men ble løslatt etter en uke og alle siktelsepunktene ble henlagt. Hun bodde resten av sitt liv i en leilighet i Erling Skjalgssons gate på Frogner i Oslo, som var hennes og Vidkun Quislings hjem før krigen, men som ble beslaglagt av myndighetene noen år etter krigen.
Også hennes og ektemannens eiendeler ble beslaglagt, men i 1952 fikk hun tilbakeført eiendeler hun hevdet å ha brakt inn i boet. Disse ble etter hennes død solgt på auksjon og verdiene satt i «"Maria Quislings legat"» som forvaltes av Kirkens Bymisjon.


Røntgenium.
Røntgenium er kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Rg og atomnummer 111.
Historie.
I sin 2003-rapport kunngjorde IUPAC/IUPAP "Joint Working Party" (JWP) at de tyske forskerne skulle anerkjennes som stoffets oppdagere.
Røntgenium ble av GSI-forskerne foreslått som nytt navn på grunnstoffet som inntil da ble kalt "unununium" (kvasi-latinisering av tallene en-en-en) med kjemisk symbol Uuu. Det er oppkalt etter Wilhelm Conrad Röntgen (som oppdagerent røntgenstråler 22. desember 1895).
Egenskaper.
Røntgenium er et radioaktivt transisjonsmetall med kortlivede isotoper. Kun få atomer er fremstilt, og det, kombinert med den korte levetiden gjør at det vites lite om stoffets kjemiske og fysiske egenskaper. Det er forventet at det er et fast stoff ved romtemperatur.
Isotoper.
12 isotoper er beregnet eller kjent, og alle er ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er 283Rg med beregnet halveringstid 10 minutter, 282Rg med beregnet halveringstid 4 minutter, 281Rg med beregnet halveringstid 1 minutt. De resterende isotopene har halveringstider kortere enn 4 sekunder, og de fleste kortere enn 200 ms.
CAS-nummer: 54386-24-2
Forekomst.
Røntgenium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig i laboratorier.
Anvendelse.
Røntgenium har ingen anvendelse, bortsett fra i forskningssammenheng.


Tiden før islam (Afghanistan).
Forhistorisk tid.
Arkeologiske undersøkelser begynte for fullt i Afghanistan etter andre verdenskrig og fortsatte til den sovjetiske invasjonen i Afghanistan stoppet den i desember 1979. Det ble funnet gjenstander som er typiske for steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Men det er ikke klart i hvilken grad disse periodene var samtidige med lignende utviklingssteg i andre geografiske regioner. I forhistorisk tid ser området som som nå er Afghanistan ut til, som i antikken og moderne tider, å ha vært nært forbundet av kulturen og handelen med naboregionene i øst, nord og vest. Bysivilisasjonene på det iranske platået, som inneholder mesteparten av Iran og Afghanistan, kan ha begynt så tidlig som 3000 til 2000 f.Kr.. I løpet av midten av det andre årtusenet f.Kr. kan mennesker som snakket indo-europeiske språk ha kommet inn gjennom den østlige delen av det iranske platået, men lite er kjent om området inntil midten av det første årtusenet f.Kr., da historien begynte å bli nedtegnet gjennom akamenidenes imperium.
Akamenidenes styre ca 550 f.Kr. – 331 f.Kr..
Dagens Afghanistan utgjorde flere satrapier (provinser) av akamenidenes imperium da det var på sitt største, under Dareios den Store (ca 500 f.Kr.). Bactriana, med sin hovedstad i Bactria (som senere ble Balkh), var kjent som hjemmet til Zoroaster som grunnla religionen zoroastrisme.
I det 4.århundret f.Kr. ble den iranske kontrollen over ytterliggende områdene og deres interne tilknytning til imperiet svakt. Selv om ytterliggende områder som Bactriana alltid hadde vært urolig under akamenidenes styre, kjempet bactriske styrker på iranernes side i det avgjørende slaget om Gaugamela (330 f.Kr.). De ble slått av Aleksander den Store.
Aleksander og grekernes styre 330 f.Kr. – ca 150 f.Kr..
Det tok Aleksander bare seks måneder å erobre Iran, men det tok nesten tre år (fra rundt 330 f.Kr. – 327 f.Kr. å kue området som nå er Afghanistan og naboregionene i det tidligere Sovjetunionen. Den makedonske lederen beveget seg østover fra Herat-området og møtte intens motstand fra lokale herskere av det som hadde vært iranske satraper. I et brev til sin mor beskrev Aleksander situasjonen slik: «Jeg er involvert i landet til et 'leonine' (løve-lignende) og modig folk, hvor hver fot av bakken er som en stålvegg som konfronterer mine soldater. Dette er landet til afghanerne (der) barn kjemper tappert mot min stålstyrke. Du har bare brakt en sønn til verden, men alle i dette landet kan bli kalt en Aleksander» Selv om hans ekspedisjon gjennom Afghanistan var kort, etterlot Aleksander seg en hellenistisk kulturell innflytelse som varte i flere århundrer.
Da Aleksander døde i 323 f.Kr. falt imperiet, som aldri hadde blitt politisk befestet, fra hverandre. Hans kavalerikommandør Seleukos, tok nominell kontroll over de østlige landene og grunnla seleukide-dynastiet. Under seleukidene, som under Aleksander, gikk greske kolonister og soldater inn i Hindu Kush-regionen, og det er antatt at mange ble der. Samtidig utviklet mauryardynastiet seg i de nordlige delene av det indiske subkontinentet. Mauryanerne tok kontroll over de sørøstligste delene av selevkidenes område, inkludert dagens Afghanistan. Mauryanerne introduserte indisk kultur og tok buddhismen med seg. Med selvkidene på en side og mauryanerne på den andre, havnet folket i Hindu Kush i en krangel som var velkjent så vel i antikken som i moderne historie, klemt inne mellom to imperier.
I midten av det 3.århundret f.Kr., ble en uavhengig greskstyrt stat deklarert i Bactria. Gresk-bactrisk styre spredte seg til det inkluderte de fleste territoriene av de iranske ørkenene til Ganges-elven og fra Sentral-Asia til det Arabiske hav rundt år 170 f.Kr. Gresk-bactrisk styre ble til slutt nedkjempet av en kombinasjon av de interne feidene som plaget greske herskere i vest, de ambisiøse forsøkene på å utvide kontrollen inn i nord-India og presset av to grupper av nomadiske erobrere fra Sentral-Asia, partherne og sakasene (kanskje skytherne).
Sentral-asiatisk og sasanidenes styre ca 150 f.Kr. – 700.
I det 3. århundret og 2. århundret f.Kr. ankom partherne, et nomadefolk som snakket indo-europeisk. Partherne etablerte kontroll i det meste av det som i dag er Iran så tidlig som midten av det 3.århundret f.Kr. Rundt 100 år senere gikk enda en indo-europeisk gruppe, kushanerne (en undergruppe av stammen kineserne kalte yezhi), inn i Afghanistan og etablerte et imperium som varte i nesten fire århundrer.
Kushan-riket spredte seg fra Kabul-dalen og nedkjempet andre sentral-asiatiske stammer som tidligere hadde erobret deler av det nordlige sentrale iranske platået som en gang ble styrt av partherne. I midten av det 1. århundret f.Kr. hadde kushanernes kontroll strukket seg fra Indus-dalen til Gobi-ørkenen og så langt vest som det sentrale iranske platået. Tidlig i det 2. århundret, under Kanishka, den mektigste av Kushan-herskerne, nådde imperiet sin største geografiske og kulturelle størrelse, og ble et senter for litteratur og kunst. Kanishka utvidet Kushan-kontrollen til munningen av Indus ved det Arabiske hav, inn i Kasjmir og inn i dagens kinesisk-kontrollerte nordlige Tibet. Kanishka var et overhode for religion og kunstartene. Det var i løpet av hans styre at Mahayana-buddhismen, importert til nordlige India av mauryaner-keiseren Ashoka (ca 260 f.Kr.–232 f.Kr.), nådde sitt høydepunkt i Sentral-Asia.
I det 3. århundret fragmenterte den kushanske kontrollen til halv-uavhengige kongedømmer som ble enkle erobringer for det stigende iranske dynastiet, sasanidene (ca 224–561). Disse små kongedømmene ble presset av både sasanidene fra vest og Guptaenes tiltagende styrke, et indisk dynasti etablert på begynnelsen av det 4. århundret.
De uforente kushanske og sasanidenes kongedømmer var i en dårlig posisjon for å motstå en ny bølge nomader, indo-europeiske erobrere fra nord. Heptalittene (eller hunerne) strømmet ut av Sentral-Asia rundt det 4. århundret inn i Bactria og mot sør, og overvant de siste restene av kushanernes og sasanidenes kongedømmer. Historikere antar at deres kontroll fortsatte i rundt et hundreår og var preget av konstant krigføring med sasanidene i vest.
I midten av det 6. århundret ble hunerne nedkjempet i territoriene nord for Amu-Darja av en annen gruppe sentral-asiatiske nomader, goktyrkerne, og av sasanidene, som hadde fått fornyet styrke, i landene sør for Amu-Darja. Det var herskeren av de vestlige goktyrkerne, Sijin (også kjent som Sinjibu, Silzibul og Yandu Muchu Khan), som ledet styrkene mot hunerne som ble beseiret ved slaget om Chach (Tasjkent) og ved slaget om Bokhara. Navnet Afghanistan kommer fra navnet til den nedkjempede hunerkongen, Faganish. Opp til ankomsten til islam ble landene i Hindu Kush opp til Amu-Darja dominert av små kongedømmer under sasanidenes kontroll, men med lokale herskere som var kushanere eller hunere.
Det er lite som er igjen av denne store buddhistiske kulturen og tidligere zoroastriske innflytelsen. Få, om noen, spor er tilbake i de afghanske folkenes liv i dag. Men langs antikke veier eksisterte steinmonumenter av buddhistisk kultur som påminnelser om fortiden. De to store buddhaene i Bamiyan av sandstein, 35 og 53 meter høye, så over den antikken veien gjennom Bamiyan til Balkh og stammet fra det 3.århundret og det 5.århundret. De overlevde til 2001, da de ble ødelagt av Taliban.
Nuristan / Kafiristan.
Den siste delen av det området som idag ligger i Afghanistan som ble islamisert, var afghansk Kafiristan, i dag Nuristan.
Betegnelsen "Kafiristan" omfatter egentlig et område i de sørlige deler av Hindu Kush-fjellkjeden, og er i dag delt mellom India og Afghanistan.
Den afghanske delen er den større. Etter at denne delen ble erobret av emiren av Kabul, ble kafirene, som praktiserte animisme, tvangsislamisert i 1895–96, eller drept. Området ble gitt det nye navnet "Nuristan".


Gjógv.
Gjógv (, dansk: "Gjov") er en bygd på Færøyene. Den ligger på nordøstkysten av Eysturoy, og dannet inntil 1. januar 2005 Gjáar kommuna, da denne inngikk i Sunda kommuna. Gjógv er første gang nevnt som "Norður við Gjógv", og er eldre enn 1584, men er ikke nevnt i verken Hundebrevet, Fårebrevet eller Færøyingesaga. Den er allikevel yngre enn Funningur, men sannsynligvis ikke yngre enn at den ble grunnlagt i tidlig middelalder.
Gjógv har i de senere årene gjort seg gjeldende som et populært turistmål, både på grunn av beliggenheten og for selve bygdas sjarm. 1. januar 2009 hadde Gjógv 41 innbyggere, mot 146 i 1960.
Geografi.
Øygruppens høyeste fjelltopper, Slættaratindur og Gráfelli ligger mellom Gjógv og Eiði. Nordvest for Gjógv ligger dalen Ambadalur. Ute ved kysten står Færøyenes største, frittstående klippesøyle, Búgvin (188 moh.), hvor det yngler mange havfugler. Øst for Gjógv ligger fjellene Tyril og Middagsfjall, begge med flott utskilt over Funningsfjørður. Selve Gjógv ligger ved en naturlig kløft, eller juv (som er nettopp "gjógv" på færøysk). Denne fungerer som en liten naturhavn beskyttet mot vær og vind.
Skolen i Gjógv ble oppført i 1884, og dagens kirke i 1929. 22. juni 2005 fikk bygda kongelig besøk av kronprins Frederik og kronprinsesse Mary.


Lucy Smith.
Lucy Caroline Smith née Dahl (født 12. oktober 1934) er en norsk jurist og professor emerita ved Universitetet i Oslo.
Hun ble den første kvinnelige jusprofessor i Norge i 1987. I 1993 ble hun rektor ved Universitetet i Oslo, og dermed Norges første kvinnelige universitetsrektor. Hun har publisert boken "Foreldremyndighet og barnerett".
Hun er gift med Carsten Smith, tidligere høyesterettsjustitiarius, som tidligere også var professor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
Smith ble i 2001 utnevnt til kommandør av 1. klasse av den svenske Nordstjerneordenen.


Øvre Richter Frich.
Gjert Øvre Richter Frich (født 24. mars 1872 på Byneset ved Trondheim, død 13. mai 1945 i Östertälje utenfor Stockholm) var en norsk journalist og forfatter, mest kjent for sin romanserie om «den blonde kjempe» Jonas Fjeld.
Oppvekst.
Da han var fire år gammel flyttet familien til Bergen. Faren, David Christoffer Frich, var sogneprest i Korskirken, og Øvre vokste opp i Bergen. I 1889, mens Øvre gikk på gymnaset, flyttet familien til Vang i Hedmark. Øvre tok examen artium ved Hamar katedralskole i 1891, og begynte på medisinstudiet i Trondheim, men fullførte det aldri.
Journalist.
Øvre Richter Frich begynte som journalist i "Trondhjems Adresseavis" i 1893. I 1895 flyttet han til det nystartede avisen "Ørebladet" i Kristiania.
I 1899 ble han ansatt i "Aftenposten", der han etter hvert fikk status som reisende stjernereporter. Når store og dramatiske ting skjedde, var det Øvre Richter Frich som først ble sendt ut i felten. Han var den første journalist fra Kristiania-pressen som rapporterte fra bybrannen i Ålesund 1904, og han var den første journalist til å snappe opp nyheten om fredsslutningene i forhandlingene mellom Norge og Sverige i september 1905. I ettertid regnes han som en fornyer av journalistikken i Norge.
I 1910-11 var han journalistisk redaktør i "Verdens Gang", og redigerte "Bergens Aftenblad" fra 1913 til 1914. Hans suksess som forfatter fra 1911 gjorde ham økonomisk uavhengig, og i årene etter 1913 var hans journalistiske karriere begrenset til korte engasjementer og freelance-oppdrag.
Forfatter.
Forfatterdebuten kom i 1911 med spenningsromanen "De knyttede næver", den første boka i serien om Jonas Fjeld. Boka ble utgitt på Helge Erichsens forlag etter at Olaf Norlis Forlag først hadde refusert den. Romanen ble en fantastisk suksess. Den fikk glimrende kritikker i Aftenposten og solgte i store opplag. Suksessen ga Frich økonomisk frihet til å virkeliggjøre sin drøm om å reise rundt i verden. I perioden 1911-42 utga han rundt 70 underholdningsromaner, blant dem 21 med Jonas Fjeld som hovedperson. Bøkene solgte i store opplag, både i Norge og utlandet.
Frich ga også ut "Boken om tobakk" (1934), samt flere bøker om vin på norsk og svensk mellom 1929 og 1938.
I sin tid var han Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker.
Litteraturkritisk mottakelse.
På 1960- og 70-tallet arbeidet flere litteraturforskere med å avdekke underliggende, ideologiske føringer i populærlitteraturen. Professor Willy Dahl omtalte Øvre Richter Frich i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet».
Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.
Med forfatterens egne ord, fra romanen "Ulvene" (1928),


Pierre Littbarski.
Pierre Littbarski (født 16. april 1960 i Vest-Berlin) er en tysk tidligere fotballspiller og senere fotballtrener.
Littbarski var en av store spillere på 1980-tallet. Littbarski ble for alvor kjent da han spilte for 1. FC Köln, og slo gjennom som angriper og offensiv midtbanespiller. Han spilte mange år i Köln, bortsett fra et opphold i Frankrike, før han avsluttet karrieren i Japan, der han også har bodd etter at han la opp som aktiv spiller. Littbarski har arbeidet som trener i både Tyskland og Japan.
I fotball-VM 1990 scoret han det avgjørende målet i gruppespillet mot. Littbarski var kjent for sin rottehale.


François-Désiré Mathieu.
François-Désiré Mathieu (født 28. mai 1839 i Einville ved Nancy i Frankrike, død 26. oktober 1908 i London) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Toulouse 1896–1899.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.


Francesco Salesio Della Volpe.
Francesco Salesio Della Volpe (født 20. desember 1844 i Ravenna i Italia, død 5. november 1916 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Indexkongregasjonen fra 1911. Han var camerlengo for Den romerske kirke fra 1914 til sin død.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i 1899 av pave Leo XIII, og utnevnelsen ble publisert i 1901.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Della Volpe, Francesco Salesio
Della Volpe, Francesco Salesio
Della Volpe, Francesco Salesio
Della Volpe, Francesco Salesio
Della Volpe, Francesco Salesio


José de Calasanz Vives y Tutó.
José de Calasanz Vives y Tutó
José de Calasanz Félix Santiago Vives y Tutó O.F.M.Cap. (født 15. februar 1854 i San Andrés de Llevaneras ved Barcelona i Spania, død 7. september 1913 i Monteporzio i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1908–1913. Han var en produktiv forfatter med mer enn hundre utgivelser.
Han ble kreert til kardinal i 1899 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.


José María Martín de Herrera y de la Iglesia.
José María Martín de Herrera y de la Iglesia (født 26. august 1835 i Aldeadávila de la Rivera i Salamanca i Spania, død 8. desember 1922 i Santiago de Compostela) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Santiago de Cuba 1875–1889, og erkebiskop av Santiago de Compostela 1889–1922.
Han ble kreert til kardinal i 1897 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X, konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, men på grunn av høy alder og svak helse ikke ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.


Pierre-Hector Coullié.
Pierre-Hector Coullié (født 14. mars 1829 i Paris i Frankrike, død 12. september 1912 i Lyon) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon og Vienne 1893–1912.
Han ble kreert til kardinal i 1897 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Coullié, Pierre-Hector
Coullié, Pierre-Hector
Coullié, Pierre-Hector
Coullié, Pierre-Hector


Joseph-Marie-Guillaume Labouré.
Joseph-Marie-Guillaume Labouré (født 27. oktober 1841 i Achiet-le-Petit ved Arras i Frankrike, død 21. april 1906 i Rennes) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rennes 1893–1906.
Han ble kreert til kardinal i 1897 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Laboure, Joseph-Marie-Guillaume
Laboure, Joseph-Marie-Guillaume
Laboure, Joseph-Marie-Guillaume


Guillaume-Marie-Romain Sourrieu.
Guillaume-Marie-Romain Sourrieu (født 27. februar 1825 i Aspet ved Toulouse i Frankrike, død 16. juni 1899 i Rouen) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen 1894–1899.
Han ble kreert til kardinal i 1897 av pave Leo XIII.
Sourrieu, Guillaume-Marie-Romain
Sourrieu, Guillaume-Marie-Romain
Sourrieu, Guillaume-Marie-Romain
Sourrieu, Guillaume-Marie-Romain


Raffaele Pierotti.
Raffaele Pierotti O.P. (født 1. januar 1836 i Sorbano del Vescovo ved Lucca i Italia, død 7. september 1905 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i 1896 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Pierotti, Raffaele
Pierotti, Raffaele
Pierotti, Raffaele
Pierotti, Raffaele
Pierotti, Raffaele


Giuseppe Antonio Ermenegildo Prisco.
Giuseppe Antonio Ermenegildo Prisco (født 8. september 1833 i Boscotrecase ved Napoli i Italia, død 4. februar 1923 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Napoli 1898–1923.
Han ble kreert til kardinal i 1896 av pave Leo XIII, og ble bispeviet i 1898.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X, men på grunn av svekket helse ikke ved konklavet 1914 eller konklavet 1922.
Prisco, Giuseppe Antonio Ermenegildo
Prisco, Giuseppe Antonio Ermenegildo
Prisco, Giuseppe Antonio Ermenegildo
Prisco, Giuseppe Antonio Ermenegildo


Det åttende korstog.
Det åttende korstog var det nest siste av de ni store korstogene i middelalderen. Det ble startet av Ludvig IX av Frankrike i 1270, med det formål å komme restene av korsfarerstatene i Syria til unnsetning.
I Syria hadde mamelukkenes sultan Baibars angrepet det som var igjen av korsfarerstater. Innen 1265 hadde han erobret Nasaret, Haifa, Toron og Arsuf. Hugo III av Kypros, som nominelt var konge av Jerusalem, steg i land i Acre for å forsvare byen, mens Baibars gikk nordover til Armenia, som var under mongolenes kontroll.
For å hjelpe til med å beholde noen kristne enklaver i Det hellige land oppfordret Ludvig IX i 1267 til et korstog. Han fikk liten støtte, og blant de som nektet å legge ut var Jean de Joinville, kronikøren som hadde vært med Ludvig på det sjuende korstog. Ludvigs bror, Charles av Anjou, overtalte ham til å angripe Tunis først, slik at de fikk en sterk base for angrep mot mamelukkene i Egypt, et område som hadde vært et hovedområde både for det sjuende korstog, og for det femte korstog tidligere. Charles, som var konge av Napoli, hadde egne interesser i denne delen av Middelhavet. Sultanen av Tunis ble også sett som en kandidat for konversjon, fordi han hadde kontakt med det kristne Spania.
I 1270 la Ludvig ut fra Cagliari på Sardinia, og steg i land i Nord-Afrika i juli. Dette var den verste tiden å komme til dette området på, og svært mange i korsfarerhæren ble syke på grunn av dårlig drikkevann. 25. august 1270 døde Ludvig, en dag etter at Charles hadde ankommet. Ludvigs sønn Filip ble utropt til ny konge, men på grunn av hans lave alder tok Charles kommandoen over korstoget.
På grunn av ytterligere utbrudd av sykdom måtte korsfarerne gi opp beleiringen av Tunis den 30. oktober. De forhandlet frem en avtale med sultanen, som garanterte kristne fri handel med Tunis, samt at munker og prester fikk lov til å bosette seg og virke i byen. Dermed kan korstoget sies å ha oppnådd noe av sitt mål, selv om man ikke klarte å nå hovedmålet.
Etter at beleiringen ble avbrutt allierte Charles seg med prins Edward av England, som hadde ankommet under beleiringen. Edward fortsatte mot Acre, som var den siste korsfarerbyen i Syria. Dette felttoget er kjent som niende korstog, slik at de to siste korstogene har en viss overlapping.


Korsfarerstat.
Korsfarerstatene var områder styrt av vest-europeere i det østlige middelhavsområdet under korstogene fra 11. til 13. århundre.
Spania.
Da statene på Den iberiske halvøy var opptatt med den såkalte «Reconquista» dukket det opp mange forskjellige riker, som blant annet Kongedømmet Valencia
Kypros.
Under det tredje korstog ble Kongedømmet Kypros opprettet. Richard Løvehjerte erobret Kypros mens han var på vei til Det hellige land, og øya ble styrt av etterkommerne av Jerusalems konger helt til 1489.
Hellas.
Det fjerde korstoget hadde erobringen av Konstantinopel som mål, for derved å skifte byens tilknytning fra ortodoks til katolsk kristendom, men før dette ble gjennomført ble de erobret av Keiserriket Nikea i 1261. De andre korsfarerstatene ble erobret av Det osmanske riket.
I tillegg opprettet venetianerne Hertugdømmet Arkipelaget i Egeerhavet etter fjerde korstog. Thessaloniki og Det latinske imperiet ble tatt av bysantinerne. Etterkommere av korsfarerne styrte Athen og Morea inntil det 15. århundre, da området ble tatt av osmanerne.
Preussen.
Under det nordlige korstogene opprettet Den tyske orden en stat som senere ble til Preussen.


Per Brinch Hansen.
Per Brinch Hansen. 1999. Syracuse Universitetet, NY
Per Brinch Hansen. 1990. Washington, DC
Per Brinch Hansen (født 13. november 1938 i Frederiksberg, Danmark, død 31. juli 2007) var en dansk datamaskinspesialist, og siden 1987 professor ved Syracuse University i New York.
Per Brinch Hansen var en av pionerene innenfor utvikling av parallellprogrammering og prinsipper for operativsystemer. Han var også opphav til det danske ord for datamaskin: datamat.
På 1960-tallet arbeidet Per Brinch Hansen på Regnecentralen i Køpenhavn, først i kompilergruppen under Peter Naur og Jørn Jensen, siden som sjefarkitekten bak RC4000-datamaskinen og dens banebrytende operativsystemkjerne. I 1972 skrev han den første bok om operativsystemprinsipper.
I perioden 1970-2000 gjaldt det parallellprogrammering og databehandling: Inspirert av Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaards programmeringsspråk Simula 67 samt ideer fra den britiske spesialisten Tony Hoare, oppfant han i 1972 monitorbegrepet for synkron utnyttelse av delte ressurser. I USA utviklet han det første parallelle programmeringsspråk, Concurrent Pascal i 1975, og skrev i 1977 den første bok om parallellprogrammering: "The Architecture of Concurrent Programs".
I de senere år dokumenterte Brinch Hansen den historiske utvikling innen for disse sentrale emnene.
Utdanning.
Per Brinch Hansen. 1975. Taj Mahal
Stillinger.
Per Brinch Hansen. 1967. Regnecentralen
Utmerkelser.
Per Brinch Hansen. 1959. stud. polyt.


Høng kommune.
Høng kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er kommunen i forbindelse med kommunereformen 2005-07 innlemmet i Kalundborg kommune i den helt nye Region Sjælland. Kommunen ble dannet ved en kommunesammenslåing i 1966 og oppløst 2007.


Jernløse kommune.
Jernløse kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Den er fra 1. januar 2007 en del av nye Holbæk kommune i den nyopprettede Region Sjælland.


Kalundborg kommune.
Kalundborg kommune er en dansk kommune i Region Sjælland, fram til 1. januar 2007 i Vestsjællands amt. Administrasjonssenteret er byen Kalundborg.
Den nåværende kommune dekker et område som stort sett svarer til tidligere Ars Herred, Skippinge Herred og Løve Herred med unntak av Ruds Vedby Sogn, Skellebjerg Sogn og Holmstrup Sogn.
Gamle Kalundborg kommune hadde før 1. januar 2007 et areal på 130,20 km² og et innbyggertall på 19 879 "(2003)".
Kommunen har en liten lokalflyplass ved Kaldred 12 km øst for byen Kalundborg. Fra Havnsø går det ferge over til øyen Sejerø.
Lokaldemokrati.
Borgermesteren Tommy Dinesen representerer Socialistisk Folkeparti, og er partiets eneste borgermester i Danmark.


Korsør kommune.
Korsør kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i nye Slagelse kommune i Region Sjælland.


Nykøbing-Rørvig kommune.
Nykøbing-Rørvig kommune er en tidligere dansk kommune i Vestsjællands amt og lå nordvest på øyen Sjælland. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men fra 1. januar 2007 er den en del av den nydannede Odsherred kommune i Region Sjælland.


Ringsted kommune.
Ringsted kommune er dansk en kommune i Region Sjælland.
Tross flere års forhandlinger med nabokommunene lyktes det ikke Ringsted kommune å inngå i en sammenslåing i forbindelse med Kommunalreformen i 2007, og kommunen forblir således selvstendig med samme størrelse som etter kommunalreformen i 1970.
Før regionreformen i 2007 lå kommunen i det nå oppløste Vestsjællands amt. Folketallet er økende.


Skælskør kommune.
Skælskør kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 inngår den i nye Slagelse kommune i Region Sjælland.


Domenico Maria Jacobini.
Domenico Maria Jacobini (født 3. september 1837 i Roma i Italia, død 1. februar 1900 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Portugal. Han ble camerlengo i 1897, pavens vikar for bispedømmet Roma 1899 og prefekt for Kongregasjonen for biskopers residenser i 1900.
Han ble kreert til kardinal i 1896 av pave Leo XIII.
Jacobini, Domenico Maria
Jacobini, Domenico Maria
Jacobini, Domenico Maria
Jacobini, Domenico Maria


Slagelse kommune.
Slagelse kommune ligger i Region Sjælland langs kysten mot vest på den danske øyen Sjælland. Før kommune- og regionreformen var den en del av det nå oppløste Vestsjællands amt. Den gamle kommunen hadde et areal på 192,0 km², og en befolkning som i 2004 talte 37 021 innbyggere.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble sosialdemokraten Lis Tribler valgt til borgermester også for den nye, sammenslåtte kommunen.


Havsule.
Havsule ("Morus bassanus") er en stor pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen pelikanfugler.
Den voksne havsulen kan bli opptil 87–100 cm lang og veier 2,5–3 kg. Vingespennet er 165–180 cm langt.
Havsulen har torpedoformet kropp, lange smale vinger og et dolkeaktig nebb som er perfekt til å fange fisk med.
Under hekkinga får hodet og nakken gulaktige fjær. Unge fugler er svarte i deres første år, men de blir gradvis hvitere før de endelig får voksendrakt og etter fem år. Havsuler hekker i tette kolonier i bratte klipper og skrenter. De hekker første gang når de er mellom 3 og 5 år gamle. De legger ett blålig, hvitt egg, som er dekket av et kalklag som delvis flasser av. Begge foreldre ruger. Ungfuglene forlater reiret når de er omtrent 3 måneder gamle.
Havsulen lever av fisk og speider etter byttet fra opptil 45 meter høyde. Den stupdykker for å fange byttet. Når den stuper kan farten komme opp i 100 km/t. Havsulen er også en dyktig svømmer og har svømmehud mellom tærne.
Havsulen lever i Nord-Atlanteren og Middelhavet.


Sorø kommune.
Sorø kommune er en kommune i den nyopprettede Region Sjælland, inntil 1.januar 2007 i Vestsjællands amt i Danmark. Den gamle kommunen (1970–2006) hadde et areal på 149,32 km², og en befolkning som i 2003 talte 15 198 personer.
Kommunesenteret er den gamle danske byen Sorø, som også er administrasjonssenter for Region Sjælland. Her ligger det senmiddelalderlige Sorø Akademi som var et viktig akademisk lærested og reelt Danmarks første universitet.


Serafino Cretoni.
Serafino Cretoni (født 4. september 1833 i Soriano i Italia, død 3. februar 1909 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Spania. Han ble camerlengo i 1900, prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1900–1903 og prefekt for Kongregasjonen for ritene 1903–1909.
Han ble kreert til kardinal i 1896 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Cretoni, Serafino
Cretoni, Serafino
Cretoni, Serafino
Cretoni, Serafino


Ragnvald Soma.
Ragnvald Soma (født 10. november 1979 i Frøyland i Time kommune) er en norsk fotballspiller. Soma er midtstopper eller defensiv midtbanespiller og er for tiden klubbløs etter at han ikke fikk fornyet kontrakt med Rapid Wien. Han ble klar for den østerrikske klubben i august 2009, etter å ha spilt for Stavanger-klubben Viking siden 2006. Han har tidligere spilt i mange år for Bryne og Brann, han var også en periode i den engelske klubben West Ham.
Etter å ha vært regnet som et stort talent i mange år, fikk Soma sitt virkelige gjennombrudd i 2004, da han blant annet debuterte på. Han ble også cupmester. Han har spilt fem A-landskamper og 23 U21-landskamper for Norge.
I 2005 takket midtstopperen nei til en overgang til Lokomotiv Moskva i Russland, og ifølge flere medier var Soma også aktuell for russisk fotball i februar 2009. Dette rant imidlertid ut i sanden.
I midten av mai 2012 ble det klart at Soma og flere andre spillere ikke ble tilbudt ny kontrakt med Rapid Wien, men at Soma så for seg noen år til med aktiv fotball før karrieren ble lagt på hyllen.
I september 2012 skrev han under for FC Nordsjælland.


Stenlille kommune.
Stenlille kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Fra 1. januar 2007 er den inngått i nye Sorø kommune i Region Sjælland.


Svinninge kommune.
Svinninge kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Den er fra 1. januar 2007 en del av nye Holbæk kommune i den nyopprettede Region Sjælland.


Sylwester Sembratowicz.
Sylwester Sembratowicz eller Sembratovyc (født 3. september 1836 i Desznica ved Przemysl i den polske del av Russland, i dag i Polen, død 4. august 1898 i Lemberg (Lviv, Lwów) i Østerrike-Ungarn, i dag i Ukraina) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var den ukrainsk-katolske erkebiskop av Lemberg (Lviv) 1885–1898.
Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII.
Sembratowicz, Sylwester
Sembratowicz, Sylwester
Sembratowicz, Sylwester
Sembratowicz, Sylwester
Sembratowicz, Sylwester


Francesco di Paola Satolli.
Francesco di Paola Satolli (født 21. juli 1839 i Marsciano ved Perugia i Italia, død 8. januar 1910 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var Pavestolens første apostoliske delegat til De Forente Stater 1893–1895, og ble prefekt for Kongregasjonen for studiene 1897.
Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Satolli, Francesco di Paola
Satolli, Francesco di Paola
Satolli, Francesco di Paola
Satolli, Francesco di Paola


Tornved kommune.
Tornved kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Den er fra 1. januar 2007 en del av nye Holbæk kommune i den nyopprettede Region Sjælland.


Egil Østenstad.
Egil Johan Østenstad (født 2. januar 1972 i Torvastad) er en tidligere norsk fotballspiller. Østenstad la opp etter 2005-sesongen, og jobbet etter det som sportsdirektør i Viking. 8. juni 2011 sa han imidlertid opp denne stillingen, etter klubbens skuffende sesonginnledning, men han blir sittende ut oppsigelsestiden.
Østenstad kom til Viking fra moderklubben Torvastad i 1990. Han var med på Viking-laget som ble seriemestere i 1991, men spilte ikke nok kamper til å få medalje. Han fikk sitt gjennombrudd i 1993, da han ble klubbens toppscorer med ti mål i serien, og debuterte på landslaget mot Færøyene, i en kamp der han scoret to mål.
I 1996 scoret Østenstad 23 mål i Tippeligaen, og kom med det på andreplass på toppscorerlista bak Harald Brattbakk. Ved sesongslutt ble han proff i engelske Southampton. De to første sesongene i Southampton gikk over all forventning, og Østenstad scoret blant annet hat-trick mot Manchester United i en kamp Southampton vant 6-3. Senere mistet han formen, og havnet på benken. Han ble heller aldri noe særlig mer enn en benkesliter i Blackburn, Manchester City og Rangers.
Østenstad returnerte i 2004 til Viking etter åtte år som utenlandsproff.
Helt på tampen av karrieren, i september 2005, ble Østenstad tatt ut til VM-kvalifiseringskampen mot Skottland. Han fikk dermed sin 18. landskamp – nesten sju år etter hans forrige landskamp. Han scoret seks mål i løpet av sin landslagskarriere.
Østenstad var også modell for karakteren Yngve i boken "Mannen som elsket Yngve" av Tore Renberg.


Trundholm kommune.
Trundholm kommune er en tidligere dansk kommune i Vestsjællands amt og lå nordvest på øyen Sjælland. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men fra 1. januar 2007 er den en del av den nydannede Odsherred kommune i Region Sjælland.
Ved kommunereformen 2007 ble Trundholms kommunesenter Højby videreført som kommunesenter også for den nye sammenslåtte kommunen.


Girkasse.
Manuell girkasse som er gjennomskåret, fra DAF Museum.
Girkasse er en del av en drivverket, kraftoverføringen eller transmisjonen i en bil som er det systemet som overfører motorkraft til drivhjulene. Girkassens oppgave er å overføre og tilpasse dreiemomentet ved hjelp av tannhjul i forskjellige dimensjoner slik at det er samsvar mellom behovet for drivkraft, motorens turtall og bilens hastighet.
I en bil med manuell girkasse velger føreren utvekslingsforholdet med girspaken, mens automatiske girkasser tilpasser utvekslingsforholdet automatisk. Halvautomatiske girkasser gir elektronisk styrt til- og frakobling (clutching) ved girskifte. Elektronisk (data-)styrte girkasser (flere ulike modeller) gir føreren muligheter til å velge automatisk kjørestil med vekt på økonomi eller kraft, og valg mellom helautomatisk eller halvautomatisk med manuell styring av hvilken utveksling som skal brukes.
En forbrenningsmotor opererer vanligvis over en skala fra 600 til omtrent 6 000 omdreininger per minutt (dette varierer riktignok fra motortype til motortype, og er vanligvis lavere for dieselmotorer), mens bilens hjul roterer fra 0 o/min til omkring 2 500 o/min.
En forbrenningsmotor yter sitt høyeste dreiemoment midt i turtallsskalaen, mens en bil som regel har bruk for høyt dreiemoment når den skal forflytte seg fra stillestående eller i svært lav fart. Derfor behøves et system som kan konvertere motorkreftene og gjøre det mulig å levere et høyt dreiemoment ved lave hastigheter, men også fungere i høy hastighet. Denne konverteringen ivaretas av girkassen.
De fleste girkasser brukt i personbiler og lastebiler er laget av støpejern, selv om aluminium også er brukt for å spare vekt. Girkassen inneholder tre aksler, utstyrt med en rekke tannhjul. Hovedakselen går ut av girkassen i begge ender: den ene enden er koblet til motoren, den andre enden er koblet til drivakselen som driver hjulene eller til kardangen eller mellomakselen. Selve kraftoverføringen finner sted ved at tannhjul i forskjellige dimensjoner griper inn i hverandre.


Tølløse kommune.
Tølløse kommune er en tidligere kommune i Vestsjællands amt i Danmark. Den er fra 1. januar 2007 en del av nye Holbæk kommune i den nyopprettede Region Sjælland.


Bjerringbro.
Bjerringbro kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark. Ved regionreformen i 2007 ble kommunen en del av nye Viborg kommune i Region Midtjylland.


Brede Hangeland.
Brede Paulsen Hangeland (født 20. juni 1981 i Houston, Texas) er en norsk fotballspiller. Han spiller midtstopper for Fulham FC og som kaptein for i samme posisjon.
Viking.
Hangeland har tidligere spilt for Viking, og han debuterte for laget i 2001, etter å tidligere ha spilt for byrivalen FK Vidar. Han ble cupmester med Viking i debutsesongen. I 2004 mistet han store deler av sesongen på grunn av skade, men var tilbake for fullt og hadde en svært god 2005-sesong.
København.
I januar 2006 signerte han for FC København. Sommeren 2007 ble det kjent at flere klubber i Premier League var interessert i å kjøpe ham, deriblant klubbene Manchester City, Newcastle og Aston Villa. I tillegg skal flere tyske toppklubber ha meldt sin interesse for stopperkjempen.
Fulham.
I januar 2008 ble det kjent at han var klar for Fulham FC og sin tidligere trener i Viking, Roy Hodgson, for en antatt overgangssum på 40 millioner kroner. Han spilte 15 seriekamper og bidro til at Fulham til slutt berget plassen i Premier League med et nødskrik, med bedre målforskjell enn Reading som rykket ned. Fulham lå fem poeng bak, med tre kamper igjen, men tre strake seire gjorde at de klarte det.
Den 23. august 2008 skåret han sitt første seriemål i hjemmekampen mot Arsenal, da han dyttet inn ballen med knottene på en corner etter 21 minutter og 15 sekunder. Det ble også seiersmålet i kampen. I desember 2008 ble han koblet til en overgang til klubber som Arsenal, Liverpool, Real Madrid og Tottenham. I mars 2009 plasserte den britiske avisen Daily Mail Hangeland på 24. plass blant Premier Leagues beste spillere sesongen 2008-2009.
Landslagsspill.
Høsten 2005 spilte han seg inn som førstevalg på stopperplass på det norske fotballandslaget. Han har spilt 62 A-landskamper for (per 4. september 2010). Landslagssjef Åge Hareide annonserte 12. august 2008 at Brede Hangeland tok over for Martin Andresen som landslagskaptein. Han scoret sitt første landslagsmål i en EM – kvalifiseringskamp mot Island 3. september 2010.
Utmerkelser.
2010 – Vinner av "årets lagspiller 2009" på Idrettsgallaen 2010 i Håkonshall på Lillehammer.


Antonio Maria Cascajares y Azara.
Antonio Maria Cascajares y Azara (født 2. mars 1834 i Calanda ved Zaragoza i Spania, død 27. juli 1901 i Calahorra) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Valladolid 1891–1901.
Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII.
Cascajares Azara, Antonio Maria
Cascajares Azara, Antonio Maria
Cascajares Azara, Antonio Maria
Cascajares Azara, Antonio Maria


Girolamo Maria Gotti.
Girolamo Maria Gotti O.C.D. (født 29. mars 1834 i Genova, nå i Italia, død 16. mars 1916 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1896–1899, prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularordensfolk 1899–1902, og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1892–1916.
Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Gotti, Girolamo Maria
Gotti, Girolamo Maria
Gotti, Girolamo Maria
Gotti, Girolamo Maria
Gotti, Girolamo Maria
Gotti, Girolamo Maria


Fjends.
Fjends kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark. Ved regionreformen i 2007 ble kommunen en del av nye Viborg kommune i Region Midtjylland.


Hypotermi.
Hypotermi (nedkjøling) er definert som kjernetemperatur målt til under 35 grader hos mennesker. Graden av hypotermi deles inn i mild, moderat og alvorlig.
Om hypotermi.
Nedkjøling er farlig fordi det kan gi for dårlig oksygenering av hjernen og føre til bevisstløshet. Da kan ikke pasienten ta vare på seg selv og egne luftveier. Nedkjøling kan dessuten gi hjerterytmeforstyrrelser og hjertestans. Risiko for hjertestans øker betydelig ved nedkjøling ned mot 28 grader Celcius. Nedkjølte pasienter blør også mer på grunn av hemming av koagulasjonen. Dannelse av skarpe krystaller inne i cellene kan gi celleskader ved uvøren behandling.
Ved skader, for eksempel ved trafikkulykker, vil nedkjøling av den skadede fort bli et alvorlig problem i tillegg til andre skader pasienten har. Siden den skadede har liten eller ingen muskelaktivitet som skaper varme, blir nedkjølingen betydelig raskere enn hos en person i vanlig aktivitet ute. Å hindre varmetap med klær, tepper, folie etc. kan være en svært viktig behandling.
Mild hypotermi – 35–32 °Celsius.
Fryser og klarer ikke slappe av, redusert stemningsleie. Blek og kald hud, økt blodtrykk, raskere puls og pust. Dårlig finmotorikk og etter hvert også grovmotorikk. Kroppen skjelver for å produsere varme. Redusert oksygen til hjernen gir redusert bevissthet.
Moderat hypotermi – 32–30 °Celsius.
Føler seg søvning og kan ha paradoks varmefølelse der f.eks pasienten kler av seg. Langsommere pust og redusert bevissthet, men skjelver ikke fordi redusert oksygen til hjernen gir redusert bevissthet og opphør av skjelvingen.
Alvorlig hypotermi – under 30 °Celsius.
Bevisstløs, går mot komatøs (skinndød), som kan være vanskelig å skille fra klinisk død. Dilaterte pupiller som blir lysstive etterhvert. Langsom pust (ca. 2–3 ganger per minutt ved 20 °C.)


Jean-Pierre Boyer.
Jean-Pierre Boyer (født 27. juli 1829 i Paray-le-Monial ved Autun i Frankrike, død 16. desember 1896 i Bourges) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bourges 1893–1896.
Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII.
Boyer, Jean-Pierre
Boyer, Jean-Pierre
Boyer, Jean-Pierre
Boyer, Jean-Pierre


Havørn.
Havørn (vitenskapelig navn "Haliaeetus albicilla") er Nord-Europas største rovfugl og den fjerde største ørnen i verden.
Ungfuglen har svart og brun stjert med noe lyst i, og svart nebb. De voksne fuglene har hvit stjert og gult nebb. Begge kjønn har samme utseende.
Beskrivelse.
Havørnen blir mellom 87 og 100 cm lang. Voksne hunner kan ha et vingespenn på opptil 240 cm – hannene er noe mindre. Havørnen kan bli opptil 50 år gammel, men det er sjeldent. Arten bygger store reder av kvister og greiner som den forer med lyng, tang, mose og gress. Den bruker gjerne samme rede i flere år. Eggene legges mellom slutten av mars og mai. Den legger to til tre egg som ruges i 35 til 45 dager av begge foreldrene. Havørnen lever av fisk og sjøfugl, men den tar også åtsler.
Bestand i Norge.
Havørnen hekker langs kysten fra Finnmark til Vest-Agder, men den er mest utbredt i Nord-Norge. I 2008 ble det registrert vellykket hekking av havørn i Drøbak i Oslofjorden. Utbredelsesområdet utvides stadig, og en videre spredning mot Telemarkskysten og Oslofjorden de kommende år er ikke usannsynlig.
Eldre havørner holder seg ofte på ett sted, mens yngre ørner streifer rundt omkring og trekker til dels sør- og vestover om vinteren.
Bodø regnes for å ha verdens tetteste populasjon og er valgt til Norges havørn-by. Sør-Trøndelag har arten som sin fylkesfugl.
Etter at havørnen fra Salten først berget den norske bestanden etter at den ble totalfredet i 1968, har den også reddet bestandene på de britiske øyer. Etter at bestanden i Norge var kommet på normalnivå begynte arbeidet med å hjelpe andre land. I Skottland og Irland var ørnen helt utryddet inntil den norske ørna ble fløyet over Nordsjøen. Prosjektet har gått i tre perioder. Fra 1975-1985, 1993-1998 og fra 2007 frem til i dag. I begge de første periodene var det ørn fra Salten som ble sendt over. Bare i 2011 ble det sendt 16 havørnunger til Skottland og 23 til Irland fra trøndelagskysten og Vestlandet. Så langt ser det ut til at tiltaket har vært en suksess. I dag er rundt 60 hekkende par i Skottland, selv om det var en del ørn som fikk tilpasningsproblemer og en fløy tilbake over Nordsjøen.
Flere havørn ender sine dager i nye vindmølleparker flere steder i landet, blant annet på Smøla.


Havhest.
Havhest er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen stormfugler. Arten hekker i Norge. Den ligner på måker, men er ikke nært beslektet med dem. Havhesten er ca. 48 cm lang, veier ca. 750 g og har et vingespenn på 101–117 cm.
Den nært beslektete sørhavhesten er noe større og har et vingespenn på 115–120 cm.
Havhesten lever av fisk og fiskeslo. De flyr ute over havet mesteparten av tiden, bortsett fra i hekketiden.
De hekker i fjellhyller og legger ett hvitt egg, som de ruger på i 55–57 dager. Hvis det kommer ubedne gjester, kan ungene spre ut en illeluktende luktolje mange meter.
Luktoljen vil matte fjærdrakten på flyvende predatorer, og kan føres til deres død.
Som andre stormfugler er deres gange begrenset, men de er sterke flygere med et bredt vingespenn, og stive vingeslag, som er helt forskjellig fra måkene. Havhestene ser kraftige ut i forhold til måkene, og de har korte, tykke nebb.
Antallet økte i forrige århundre, men er nå synkende. Mulige forklaringer er klimaendringer og mindre tilgang på fiskeslo fra kommersielt fiske.


Achille Manara.
Achille Manara (født 20. november 1827 i Bologna i Italia, død 15. februar 1906 i Ancona) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop (fra 1904: erkebiskop) av Ancona 1879–1906.
Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Manara, Achille
Manara, Achille
Manara, Achille
Manara, Achille
Manara, Achille


Salvador Casañas y Pagés.
Salvador Casañas y Pagés (født 5. september 1834 i Barcelona i Spania, død 27. oktober 1908 samme sted) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble kreert til kardinal i 1895 av pave Leo XIII. Fra 1879 til 1901 var han biskop av Urgell og dermed samfyrste av Andorra. Deretter var han 1901–1908 erkebiskop av Barcelona.
På juledagen i 1895 ble han utsatt fra et drapsforsøk av en anarkist i katedralen.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.


Hanstholm.
Hanstholm er en tidligere kommune og havneby i Thisted kommune, Region Nordjylland, Danmark. Fra Hanstholm er det fergeforbindelse til Shetland, Island og Færøyene. Kalkklippen Hanstholm er ca. 7 km. lang og ca. 3 km. bred. Byen har 2.340 innbyggere (2006).
Hanstholm har fyret Hanstholm fyr.
På klare vinternetter kan skjæret fra Hanstholm fyr ses på Sørlandskysten.
Hanstholm er det punkt på det europeiske kontinentet som ligger tettest på Norge. Området var sterkt befestet under andre verdenskrig med utallige bunkere og tungt kystbatteri som stod i forbindelse med tilsvarende anlegg i Kristiansand og kontrollerte innseilingen gjennom Skagerrak. Rester av dette kan sees på «Museumscenter Hanstholm». Teknisk sett ligger Hanstholm på en øy (Nørrejyske Ø), da Jylland nord for Limfjorden ble skilt fra resten i 1825.


Rottegift.
Muse- og rottegift som benyttes i Norge inneholder som regel antikoagulantia (stoffer som forhindrer blodet i å levre seg). De mest brukte forbindelsene er av typen superwarfariner.
Virkningsmekanisme.
Superwarfariner kan gi alvorlig forgiftning etter et enkeltinntak. De virker ved å hemme nydannelsen av vitamin K i kroppen. Vitamin K er nødvendig for å danne koagulasjonsfaktorer i blodet, slik at dette kan koagulere/levre seg normalt. Superwarfarinene skilles sakte ut av kroppen slik at den økte blødningstendensen vil kunne vare i flere måneder.
Symptomer.
Forgiftning med superwarfariner vil arte seg som en økt blødningstendens. Andre symptomer og tegn, som kan oppstå er som oftest en følge av blødningene.
Tegn på forgiftning viser seg først når allerede dannede koagulasjonsfaktorer er brukt opp. Først etter 1-3 døgn kan man se forandringer på blodprøver. Blødninger kan på dette stadiet være tilstede, men som oftest kommer de senere.
Ved en lett forgiftning vil en påvirkning kun oppdages på en blodprøve. Ved moderate forgiftninger får man bloduttredelser, blod i urin og avføring, tannkjøttblødninger og økt blødning fra små sår og kutt. Ved alvorlige forgiftninger får man indre blødninger, blant annet fra mage-/tarmsystemet og i hjernen.
Behandling.
Vitamin K gis som motgift, og det hender at langvarig (opptil flere måneder) behandling er nødvendig for mennesker.


Hvorslev kommune.
Hvorslev kommune er en tidligere kommune i Viborgs amt i Danmark. Ved regionreformen 2005-07 ble den innlemmet i den helt nydannede Favrskov kommune i Region Midtjylland.


Karup.
Karup kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark. Ved regionreformen i 2007 ble kommunen en del av nye Viborg kommune i Region Midtjylland.


UKA.
UKA (fra "Studenteruken" eller "Studenteruka") er en kulturfestival i Trondheim, tilknyttet Studentersamfundet i Trondhjem. Den er Norges største og eldste studentuke, stiftet i 1917, og har blitt arrangert annenhver høst siden stiftelsen, bortsett fra krigsårene 1941 og 1943. Festivalen er etter egen påstand Norges største kulturfestival, basert på en samlet vurdering av sjangerbredde, varighet og billettsalg. I 2011 varte UKA i 25 dager og det ble solgt 82 000 billetter.
UKErevyen er en av hovedhendelsene under UKA, og den enkelte UKE bærer også revyens navn. UKA har et bredt konsertprogram, og mange kjente artister har gjestet festivalen, blant andre Jay-Z, David Guetta, Muse, Snoop Dogg, Robyn, Antony and The Johnsons, Franz Ferdinand, Travis, Wyclef Jean, 50 Cent, Aqua, Turboneger, Kaizers Orchestra, a-ha og The Prodigy.
UKA er bygd opp rundt frivillig arbeid, og i 2011 jobbet 1565 frivillige med å gjøre festivalen til en realitet. UKAs hovedmål er å tjene penger til Studentersamfundet i Trondhjem, som er avhengig av inntektene fra arrangementet.
Organisasjon.
Organisasjonen ledes av "UKEsjefen", som blir valgt av Samfundets medlemmer på et "samfundsmøte" i Storsalen. Vervet går for å være en av de mest krevende studentlederstillingene i Norge. UKEsjefen velger så sitt styre, som foruten UKEsjefen selv består av sju medlemmer. Hvert av styremedlemmene er igjen ledere av sine "seksjoner", som i 2011 het Kultur, Teater, Salget, Økonomi, Administrasjon, Marked og Info. Seksjonene består i sin tur av "gjenger", som ikke må forveksles med gjengene ved Samfundet, selv om flere av sistnevnte automatisk blir tatt opp i UKEorganisasjonen. UKEstyret svarer til Finansstyret ved Studentersamfundet i Trondhjem.
Historie.
Begrepet UKA ble først brukt i 1917, selv om det var spilt revy på Samfundet flere år tidligere. Formålet var da som nå å bedre de økonomiske forholdene i foreningen. Overskuddet fra revyen og de omliggende festligheter skulle gå tilbake til driften av NTH-studentenes hus i Trondheim. I 1917 var dette Circus, en tidligere sirkusbygning i Prinsens gate, og foruten styret var de tilhørende gjengene Trondhjems Studentersangforening, Studentersamfundets Orkester, Studentersamfundets Interne Teater og Under Dusken. Å sette opp en revy ble et naturlig valg av inntektskilde, studentenes aktiviteter og kompetanse tatt i betraktning. Den første UKErevyen, "Baccarat", gikk over en uke – derav navnet, som har blitt beholdt til tross for at UKA nå varer tre ganger så lenge – og brakte inn kroner. Dette tiltaket var så vellykket at studentene valgte å sette opp en ny revy to år senere.
UKEnavnet har ofte hatt tre stavelser og tolkningsmuligheter, og blir først offentliggjort i en seremoni i forbindelse med åpningen av UKA.
Sosialt ansvar.
UKA forsøker på flere måter å gi noe mer tilbake til samfunnet enn kulturfestivalen i seg selv. Gjennom "UKEblæsten" tar Samfundets kor og orkestre UKA ut til dem som er for unge eller gamle til å besøke arrangementet som vanlige publikummere. "UKEhjelpen" tilbyr et dagsverk i hus og hage til eldre mennesker som bor for seg selv, og har dessuten i de senere år bidratt betydelig til TV-aksjonen.
Festivalen har siden 2009 vært sertifisert som et grønt arrangement av Stiftelsen Miljøfyrtårn.
2011.
UKA hadde dette året visjonen "Gjør det magisk!". Navnet "Imiti" er en forenkling av uttrykket "i min tid", som brukt av tidligere studenter antyder at alt var bedre før, men som i dagens studenters munn slår det motsatte fast. De største musikalske trekkplasterene var David Guetta, Snoop Dogg og Robyn. Alle disse tre spilte for utsolgte telt i Dødens Dal, som forøvrig var fullsatt under samtlige åtte teltarrangementer. I Storsalen på Samfundet spilte blant andre White Lies, Crystal Fighters og Melissa Horn.
I tillegg til overskuddet ble det gjort investeringer for 1,7 MNOK på Samfundet, og samlet inn 100 000 NOK til Norsk Folkehjelp. UKA-11 sitt byggeprosjekt var Klubben. Lokalet ble totalrenovert og utvidet. Festivalen tok også for første gang i bruk kontantløsordningen Cashless.
2009.
UKA-09 ble til under visjonen ”Ingenting er umulig!”, og fikk navnet "Skabaré". Navnet spiller på forestillingsformen kabaret, uvanen med prokrastinering (”skal bare”) og billen skarabé. Sistnevnte er i egyptisk mytologi kraften som dytter solen over himmelen, mens den på norsk har det sjarmerende navnet møkkabille. Revyen fikk gode kritikker, men flere forestillinger ble avlyst på grunn av sykdom. Festivalen tok for første gang i bruk Billig, Samfundets eget billettsystem, og pusset opp Strossa.
2007.
UKA-07 hadde "Tenk stort" som visjon. Festivalen økte omsetningen med 50%, satte opp et større konserttelt enn noensinne, og la stor vekt på konserter med internasjonale headlinere som Muse, Pussycat Dolls og Travis. Budsjettøkningen ble muliggjort av en markant økning i inntekter fra reklamesalget, samt en en eksklusiv avtale med StatoilHydro som eneste hovedsamarbeidspartner.
Festivalen slo også sammen seksjonene for kultur og teaer, samt PR og reklame. PR- og reklameseksjonen ble senere splittet i to. Videre halverte UKA-07 antallet gjengsjefer i håp om å få en sterkere ledergruppe og enklere kommunikasjonslinjer.
Overskuddet etter UKA-07 var rekordstort. Hele 9,3 MNOK ble overlevert til Studentersamfundet i Trondhjem, fire millioner mer enn overskuddskravet.
2005.
UKA-05 hadde et bredt kulturprogram, med blant annet gjenforeningskonsert med Seigmen og trippelkonsert ledet av Dandy Warhols i Teltet, mens Thomas Dybdahl, Surferosa, Dirty Sanchez, Chippendales, Øystein Sunde, Arve Tellefsen og Wenche Foss fylte Storsalen. Blant publikumsvinnerne var teltkonserten "Norske helter om igjen" med Postgirobygget, De Lillos og Raga Rockers. Revyen fikk god kritikk, og Barneteateret gjenoppstod i en buss på Fengselstomta. Byggeprosjektet dette året var Bodegaen, hvor dozerne blant annet fjernet de enorme steinblokkene som utgjorde "landets tyngste bar" (opprinnelig bygget av UKA-97).
2003.
UKA-03 het "Glasur", og revyen med samme navn gikk for fulle hus og fikk strålende kritikker. Under visjonen ”Hvis du snur på ting er alt mulig” ble teltet i Dødens dal utvidet, og prispolitikken på konsertbilletter ble endret fra faste summer for de ulike scenene til en vurdering utifra hva artistene faktisk kostet å booke. Dette gav større handlingsrom på bookingfronten. En utsolgt konsert med Snoop Dogg ble avlyst på grunn av bookingsvindel, og 50 Cent fløyet inn med egen privatjet som erstatter. Øvrige teltkonserter var med a-ha, gjenforening med Dum Dum Boys og trippelkonsert ledet an av Cardigans. Byggeprosjektet var Strossa, og en ny inngang ble gravd ut i forbindelse med dette prosjektet.
2001.
UKA-01s visjon var å befeste sin posisjon som ”Norges største kulturfestival”, et slagord som ble brukt for første gang dette året. Taktikken ble i så måte å trekke flere publikummere utenfor studentmassen, og innebar blant annet økt satsing på kulturarrangementer på hverdager, samt at studentfestivalen "vAKUm" ble arrangert som en egen festival i festivalen, der studenter fra andre deler av Norge kom for å oppleve UKA.
UKErevyen tok for seg et årtusenskifte som kanskje ikke ga den nye, store begynnelsen som man trodde. Et representativt og minneverdig nummer fra revyen var en rap-versjon av Nordahl Griegs "Til ungdommen", der representanten for dagens studenter stilte det betimelige spørsmålet om hva som egentlig var deres kamp.
Byggeprosjektet var både Selskapssiden og Klubben. Hovedsamarbeidspartnere var Accenture og Bunnpris.
1997.
UKEnavnet var "Alt-er-sex", og førte til at senere UKEstyrer krevde å få vite revynavnet på forhånd. Flere enkeltnumre (eksempelvis "Frivilligvise") gjorde stor suksess, og under studentrevymesterskapet på UKA i Ås året etter vant Studenteramfundets Interne Teater 4 av 5 priser.
Teltkapasiteten i Dødens Dal ble hevet fra cirka 2300 personer i 1995 til rundt 3500 ved å bytte ut det runde sirkusteltet med et ovalt telt. The Prodigy var på det tidspunktet tidenes dyreste booking for Samfundet, men konserten gikk i overskudd. Telttaket måtte forøvrig måkes på grunn av stort snøfall. UKA arrangerte Studenthjelp som en tusenårsgave fra studentene til byen, og dette arrangementet fikk behørlig dekning i lokale media.
Bodegaen ble totaltrenovert, og baren, bestående av fem granittblokker på 2,5 tonn hver, måtte fraktes inn døren ved Sesam. Gulvet var av samme type stein som på Oslo lufthavn Gardermoen, siden UKA ble sponset av den samme leverandøren. I tillegg ble Ryttergangen og "rotundene" (trappeløpene) opp mot Storsalen pusset opp. Totalt 2,1 MNOK ble investert i ulike oppussingsprosjekter.
UKA-97 tok opp Serveringsgjenges styre som en egen UKEgjeng, og forløperen til ITK var ansvarlig for UKAs svært få datamaskiner. Denne UKA var den første som byttet ut beskjedbøker med e-post, og nettdomenet uka.no ble registrert. UKAs varemerke, UKEmannen med tilhørende tekstlogo, ble også fornyet.
Innføringen av hovedsponsorater (Telenor og Statoil) skapte bekymring for at UKA var i ferd med å bli for kommersiell. For å markere festivalen nasjonalt ble et eget bilag til Dagbladet laget. Flertallet av UKEstyret kom for første gang ikke fra en husgjeng, og forsterket inntrykket av at UKA var et arrangement frikoplet fra den ordinære driften av Samfundet. Klæbuveien 1, "Trafo´n", ble også tatt i bruk som arbeidslokale etter at bygget ble kjøpt og pusset opp av Samfundet i 1994-1996.
UKA-97 slet veldig med et gammelt og dårlig brannvarslingsanlegg på Samfundet. Alarmen gikk elleve ganger i løpet av festivalen, og Huset måtte evakueres ved flere anledninger. Premiereforestillingen på revyen måtte nesten avlyses på grunn av disse problemene. Etter UKA ble nytt sprinkelanlegg installert.
1995.
Dette var året Seigmen ble booket som supportband i teltet, og til gratiskonserter i serien "UKAs artist" på Edgar. Utgivelsen av albumet "Metropolis" førte derimot til hysteriske tilstander. Seigmen og det engelske one-hit-wonder-bandet EMF byttet plass på plakaten, og gutta fra Tønsberg solgte til fullt telt. På gratiskonsertene de påfølgende dagene var det kaotiske tilstander og lange køer gjennom Daglighallen.
Det amerikanske HipHop-bandet Cypress Hill var en av UKAs til da største satsinger. Det var kanskje litt tidlig for trondheimspublikummet. Amerikanerne klarte ikke å selge ut teltet, men banet vei for seinere konserter med storheter som 50-cent og Snoop Dogg.
En rekke rom og områder gjennomgikk oppgraderinger til UKA-95: Rotundene, Trappeløp Rotunder, Dametoalett, KLST-gangen, Biblioteket, Kongedassen, Anretning Selskapsiden, Kaffegangen, Praktrommet, Århønerommet og Sangerhallen.
SIT sto for 4 forestillinger: Revyen, Barneteater, Teatersport (som ble gjentatt fra UKA-93) og nykommeren Nattforestillingen.
1983.
UKA-83 het "E'de'ber". Både UKE-navnet og flere av numrene i revyen var en klar beskjed om dataalderen var i gang. Kritikkene var positive, noe som bidro til meget godt salg av revybilletter. Som oppussingsprosjekt valgte man galleriet i Storsalen.


Egidio Mauri.
Egidio Mauri O.P. (født 9. desember 1828 i Montefiascone i Italia, død 13. mars 1896 i Ferrara) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ferrara 1893–1896.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1894.
Mauri, Egidio
Mauri, Egidio
Mauri, Egidio
Mauri, Egidio
Mauri, Egidio


Andrea Carlo Ferrari.
Andrea Carlo Ferrari (født 13. august 1850 i Lalatta ved Parma i Italia, død 2. februar 1921 i Milano) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Milano 1894–1921.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1894.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Ferrari, Andrea Carlo
Ferrari, Andrea Carlo
Ferrari, Andrea Carlo
Ferrari, Andrea Carlo


Francesco Segna.
Francesco Segna (født 31. august 1836 i Poggio Ginolfo ved Marsi] i Italia, død 4. oktober 1911 i Roma) var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant anmnet prefekt for Indexkongregasjonen 1908–1911.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1894.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Segna, Francesco
Segna, Francesco
Segna, Francesco
Segna, Francesco


Kjellerup kommune.
Kjellerup er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og gjennom regionreformen i 2007 innlemmet i nye Silkeborg kommune i Region Midtjylland.


Jonas Fjeld.
Jonas Fjeld, egentlig "Terje Lillegård Jensen" (født 24. september 1952 i Drammen) er en norsk sanger, låtskriver og gitarist. Fjeld, som har tatt sitt artistnavn etter Øvre Richter Frichs romanfigur, begynte sin musikkarriere Jonas Fjeld Rock n' Rolf Band (hvor også Herodes Falsk var medlem). JFRRB spilte småsær rock, blant annet inspirert av artister som Frank Zappa og Captain Beefheart, og gjorde seg ellers bemerket med sitt teatralske sceneshow.
JFRRB ble etterhvert et kjent navn i musikk-Norge, men de store salgstallene uteble, og bandet følte at de ikke ble satset på av plateselskapet. Derfor ga de i 1976 ut tøyseplata "«Endelig (Uff, ikke nå igjen)»" i håp om å bli sparket fra kontrakten, men som i stedet ga bandet et uventet gjennombrudd. «Endelig» ble bandets desidert mestselgende utgivelse, nådde 15. plass på VG-lista, og ga JFRRB et stempel som humorband.
Fjeld og resten av bandet ønsket imidlertid å bli tatt på alvor som musikere, og distanserte seg fra «Endelig» og stempelet som tøyseband. I 1977 ble gruppa omdøpt til Jonas Fjeld Band, samtidig som Falsk forlot gruppa og dannet Prima Vera. Jensen vurderte på dette tidspunktet å gå tilbake til å bruke sitt virkelige navn, men valgte å ikke gjøre dette ettersom «Jonas Fjeld» hadde blitt et etablert navn i norsk musikk. Jonas Fjeld Band kjennetegnes ved bluespreget countryrock.
Jonas Fjeld Band fikk to Spellemannpriser innen klassen rock: Spellemannprisen 1985 for albumet "Neck n' Neck" og Spellemannprisen 1986 for "Time and Motion". Bandet ble på 1980-tallet i tillegg ofte brukt som backingband for artister som bl. a. Randi Hansen og Jahn Teigen.
Et annet av Fjelds musikkprosjekter er "Danko Fjeld Andersen", som var et samarbeid mellom Fjeld og de amerikanske musikerne Eric Andersen og Rick Danko – sistnevnte kjent fra The Band. For deres album "Rick Danko/Jonas Fjeld/Eric Andersen" fikk de Spellemannprisen 1991 i klassen roots & country. Et tredje prosjekt er "To Rustne Herrer", som består av Fjeld og Ole Paus.
Som soloartist har Jonas Fjeld gitt ut en rekke album og vunnet Spellemannprisen 1994 i klassen mannlig artist for albumet "Nerven i min sang" og Gammleng-prisen i klassen pop i 1986.
I 2005 startet han samarbeidet med bluegrassorkesteret Chatham County Line fra USA. Sammen har de gitt ut to album, "Amerikabesøk" (2007) og "Brother of Song" (2009), og gjennomført flere turneer i Norge og USA. For albumet "Brother of Song" ble de nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen country.
Han fikk Kardemommestipendiet i 2008.
Jonas Fjeld Rock n' Rolf Band.
Ingen av de som står oppført som tidligere medlemmer var medlem av Jonas Fjeld Rock and Rolf Band bortsett fra Bent Bredesen som ikke var med fra starten, men kom inn etterhvert. Jonas Fjeld som artistnavn og bandnavn kom ikke før i 1972. Før det var det diverse tidligere band med navn som Ivy Group og Frosk.
Soloalbum.
Jonas Fjeld opptrer i Brønnøysund i 2008


Ciriaco María Sancha y Hervás.
Ciriaco María Sancha y Hervás (født 17. juni 1833 i Quintana del Vidio ved Osma i Spania, død 26. februar 1909 i Toledo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Valencia 1892–1898, og av Toledo 1898–1909.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1894.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Han ble saligkåret i oktober 2009.


Hjerte-lunge-redning.
Hjerte-lunge-redning (HLR; engelsk: "Cardiopulmonary resuscitation", "CPR") eller gjenoppliving er en førstehjelpsmetode for folk med hjertestans eller i noen tilfeller respirasjonsstans. Metoden har til hensikt å holde et minimum av en persons blodsirkulasjon i gang til mer avansert behandling kan finne sted. Denne metoden blir brukt når en skal gripe inn ved livløshet. HLR utføres både på sykehus og i situasjoner hvor medisinsk personell ikke befinner seg i umiddelbar nærhet.
HLR innebærer fysiske inngrep for å skape kunstig sirkulasjon gjennom rytmiske brystkompresjoner for å manuelt pumpe blod gjennom hjertet, og innebærer vanligvis også at livredderen blåser luft inn i pasienten (eller bruker et apparat for å simulere dette) for å ventilere lungene og bringe oksygen over i blodet. Denne sistnevnte prosessen kalles kunstig åndedrett. Noen protokoller nedtoner nå betydningen av kunstig åndedrett, og fokuserer kun på brystkompresjonene (eng. "cardiocerebral resuscitation", "CCR").
Til tross for navnet er HLR mest sannsynlig ikke i stand til å starte hjertet på nytt. Behandlingens viktigste hensikt er å opprettholde en strøm av oksygenrikt blod til hjernen og hjertet, som begge er de mest vitale organene for liv og de mest sårbare for skade som følge av mangel på oksygen (hypoksi). Effektiv HLR hjelper til ved å blant annet bremse ned hastigheten på vevsdød og forlenge tiden for en vellykket gjenoppliving uten permanent hjerneskade. Avansert livsredning (eng. "Advanced life support", "ALS"), inkludert intravenøse narkotika og defibrillering (kontrollert avlevering av et elektrisk støt til hjertet) er vanligvis nødvendig for å gjenopprette en levedyktig eller normalisert hjerterytme – en som vil holde personen i live. Dette fungerer bare på pasienter med bestemte hjerterytmer, nemlig ventrikkelflimmer eller ventrikulær takykardi (forkammerflimmer og ved hjertekammerflimmer), snarere enn på pasienter med asystoli og «"flat line"» (ingen elektrisk og mekanisk hjerteaktivitet), selv om HLR kan bidra til å indusere en sjokkbar rytme i en asystolisk pasient.
Vanligvis utføres HLR i nærvær av avansert livredning (for eksempel fra ambulansetjenesten) inntil pasientens hjerte begynner å slå igjen (kalt "return of spontaneous circulation" eller "ROSC") eller erklæres død.
Bakgrunn.
Plutselig hjertestans rammer rundt 700 000 mennesker hvert år i Europa og er derfor er en viktig årsak til plutselig død. Hos ca 40 % av pasientene er ventrikkelflimmer (VF) den første registrerte hjerterytmen. For hvert minutt som går uten at HLR startes, faller sjansen til å overleve med 7–10 %.
Raskt igangsatt og godt utført HLR kan doble eller tredoble overlevelsen. God HLR gir en liten, men viktig blodforsyning til hjernen og kransarteriene i hjertet. Dette vil øke tiden hjertet fortsatt flimrer (VF) før det går over i asystole (opphør av all elektrisk og mekanisk aktivitet i hjertet). Dessuten vil godt utførte kompresjoner hindre at hjertet spiles ut ved passiv venøs tilbakestrømning.
Begge disse forhold vil øke sjansen for at sjokk fra en defibrillator vil kunne gi en organisert, pulsgivende hjerterytme.


Herodes Falsk.
Herodes Falsk (født Kim Bård Roll Hansen 9. juli 1954 i Drammen) er en norsk komiker. Mange regner Falsk som Norges første stand-up-komiker. Hans første stand-up-album "Born in Drammen" utkom i 1984 og solgte til gull. Mye av Falsks materiale har alltid vært angrep på norsk dobbeltmoral og selvgodhet.
Begynnelsen.
Falsk begynte sin karriere i underholdningsbransjen som medlem Jonas Fjeld Rock n' Rolf Band, men sluttet i bandet i 1976 da de andre medlemmene ønsket å bli seriøse musikere. Etter dette innledet han et mangeårig samarbeid med Tom Mathisen og Jahn Teigen under gruppenavnet Prima Vera, da med Jonas Fjeld Band som backingmusikere.
Prima Vera.
Prima Vera var Norges mest populære humorgruppe på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, og andrealbumet "Brakara" solgte over hundre tusen og var en av Norges ti mest solgte plater til da. Falsk var tekstforfatter og fungerte som daglig leder for "Vera Productions" som hadde to artister, Prima Vera og Jahn Teigen.
Prima Vera ga ut seks plater, laget film og musical og hadde også i en kort periode egen TV-serie. Falsk skrev også flere bøker med humoristiske småstykker (dikt, vitser, parodier, sketsjer...). Teigen ønsket imidlertid å bli mer seriøs, noe Falsk og Mathisen var sterkt imot; og det endte med et stygt brudd i 1984.
Etter Prima Vera.
Etter Prima Veras brudd fortsatte Falsk å samarbeide med Mathisen, nå under navnet Tom Mathisen & Herodes Falsk. De fortsatte å gi ut plater, og turnere med sitt kombinerte musikk- og humorshow. Tom Mathisen & Herodes Falsk har hatt en rekke TV-serier, de fleste på TVNorge.
I 2001 ble Prima Vera gjenforent, og deres gjenforeningsshow på Sentrum Scene i Oslo ble en stor suksess publikumsmessig, til tross for blandede kritikker. De var også de første komikerne som klarte å fylle Oslo Spektrum.
Herodes Falsk har også skrevet en selvbiografi som, passende nok, heter "De gærne har det godt". Denne utkom i 2005, og mottok trolig de beste kritikkene Falsk noen gang har oppnådd i sin karriere.
Herodes Falsk har stor suksess med sitt foredrag «Menneskets beste venn er et smil» som han startet med i 2006.
Høsten 2009 utkom Herodes Falsks første krimbok "Elsk din fiende" på Aschehoug Forlag.


Morsø kommune.
Morsø kommune ligger i Region Nordjylland, tidligere i Viborg amt, i det nordlige Danmark. Kommunen omfatter øya Mors og ligger i Limfjorden i det nordvestlige Jylland.
Morsø kommune ble selvstendig i forbindelse med regionreformen i 2007.
I kommunen ligger jesperhus Blomsterpark samt "Hanklit & Molermusseet".


Defibrillator.
En defibrillator.En defibrillator, også kalt "hjertestarter", er et medisinsk teknisk hjelpemiddel for kontrollert å avlevere strøm til pasienter med hjertestans eller med rytmeforstyrelser i hjertet (arytmi). Det finnes både interne defibrillatorer og eksterne defibrillatorer.
Atrieflimmer, som er en rask rytme i forkamrene og en uregelmessig rytme i hjertekamrene, kan behandles med planlagt elektrokonvertering, også kalt defibrillering i narkose. Det kan være nødvendig med blodfortynnende tablettbehandling om rytmen har vart lenger enn 48 timer.
Bruk av defibrillator.
Det trengs ikke legedelegering for bruk av defibrillator. Likevel er det anbefalt at man er opplært i bruken. Ved en akuttsituasjon hvor pasienten er bevisstløs og ikke puster normalt, kan man forsøke å bruke hjertestarteren. Det avhenger at hjertestarteren er av typen halv-automatiske, dvs at maskinen forteller deg hva du skal gjøre.
Nødvendige kvalifikasjoner i bruk av halvautomatisk defibrillator bør etter Helsetilsynets oppfatning sikres gjennom at brukere gis strukturerte opplærings- og vedlikeholdskurs i basal HLR,(hjerte-lunge redning), herunder bruk av halvautomatisk defibrillator. Kursene bør baseres på de til enhver tid gjeldende retningslinjer gitt av Norsk resuscitasjonsråd i samarbeide med Norsk førstehjelpsråd"
Prinsipper.
En defibrillator starter ikke et stanset hjerte slik mange tror. Det en defibrillator kan gjøre er å slå ut en hjerterytme som ikke gir blodsirkulasjon, altså en rytme der hjertet slår, men ikke på riktig måte. For at hjertet skal kunne pumpe blod effektivt må det trekke seg sammen slik at blodet blir presset fra hjertets forkammer og ned i hjertekamrene, og i hjertekamrene fra "inn-ventilen" i og mot "ut-ventilen". Hvis hjertets sammentrekninger er blitt forstyrret, for eksempel av et hjerteinfarkt, kan det lede til signalkaos i hjertets muskelceller som gjør at sammentrekningene blir usystematiske, og hjertet vil skjelve i stedet for å slå. Dette kalles ventrikkelflimmer (VF). En annen problemstilling er at hjertet av forskjellige årsaker kan slå så fort at det ikke rekker å fylle seg med blod før det trekker seg sammen på nytt.
Da vil det heller ikke kunne opprettholde blodsirkulasjon. Dette kalles ventrikkeltachychardi (VT). Det er primært i disse to tilfellene at en defibrillator kan hjelpe. Det som skjer er at støtet fra defibrillatoren lader ut den elektriske ladningen i alle hjertets muskelceller samtidig. Målet er at hjertets egen pacemaker, sinusknuten, skal klare å gjenvinne kontrollen og starte opp igjen med en sirkulasjonsgivende sinusrytme.
Fare ved bruk av defibrillator.
Defibrillatorene gir et strømstøt som er farlig om andre enn pasienten får strømmen igjennom kroppen. Det er viktig at ingen er i kontakt elektrisk med pasienten under sjokket uansett hvilken type defibrillator som benyttes. Skjødesløs behandling av en manuell defibrillator kan forårsake dødsfall hos friske. De nyere defibrillatorene gir ikke støt uten at det registreres en hjerterytme som trenger defibrillering, og er dermed betydelig tryggere siden støt ikke gis ved ukyndig betjening av apparatet.
Plassering av elektrodene.
Det er vanlig å plassere den ene elektroden nedenfor høyre kraveben, og den andre elektroden nedenfor venstre armhule. (Omtrent en håndsbredde under armhulen)
Manuelle defibrillatorer.
DC-sjokket leveres fra en kondensator i den eksterne defibrillatoren og denne må lades opp like før DC-sjokket skal gies. Ved ekstern elektrokonvertering kan kondensatoren lades så høyt som til 7500 Volt. Energimengden som avgies angies i Joule (J; 1 J = 1 WS (wattsekund)), og denne energien avgies i løpet av ca. 5 ms. I det sjokket avgår er det bare kondensatoren i defibrillatoren som er koblet til elektrodene og pasienten, slik at skade på elektronikken i defibrillatoren unngåes.
Defibrillator anvendes alltid ved ventrikkelflimmer. Det er meget viktig å gi DC-sjokket raskest mulig ved bevitnet hjertestans som følge av ventrikkelflimmer, for jo tidligere en gjør det jo større er sjansen for å konvertere arytmien. Nyere forskning visere imidlertid at ved sirkulasjonsstans som har vart i mer enn 5 minutt vil det være gunstig å drive med hjerte-lunge-redning (HLR) en periode først. I den siste tiden har bifasiske defibrilatorer blitt mer vanlig. Dette vil si at maskinen avleverer to sjokk, et i hver retning mellom elektrodene, for å sikre en total utladning av hjertet.
Halvautomatiske defibrillatorer.
Halvautomatiske defibrillatorer (Eng: Automatic External Defibrillator (AED)) er moderne maskiner som er programmert til å gjenkjenne de to vanligste formene for sjokkbare arytmier, ventrikkelflimmer og ventrikkeltachychardi.
Operatøren av disse maskinene trenger ikke være helsepersonell, og delegering utstedes av systemansvarlig lege på bakgrunn av bestått kurs med godkjent NRR-instruktør. Operatøren trenger bare å slå på defibrillatoren, feste elektrodene korrekt på pasientens bryst så vil maskinen analysere hjerterytmen og gi instruksjon om hva som skal gjøres. Hvis maskinen anbefaler støt vil den lade opp kapasitatoren og tale og lyssignal forteller operatøren at maskinen er klar til å avgi støt. Det er operatøren som må trykke på knappen for å avgi støt, dette for å hindre at andre er i kontakt med pasienten når støt avgis, og for å hindre feilindisert støt.
De avgir vanligvis 180 Joule, og kan sjelden lades opp til mer enn 2300 Volt.
Slike maskiner blir i økende grad utplassert på hoteller, kjøpesentre, kollektivknutepunkter og lignende, og personell som jobber på de aktuelle stedene kurses i bruken av disse. Håpet er at dette på sikt skal redusere antall brå dødsfall av hjertestans.
Helautomatiske defibrillatorer.
Helautomatiske hjertestartere både analyserer, lader opp og utløser sjokk helt uten annen brukermedvirkning enn at operatøren må koble på elektroder og slå på apparatet. Det er pr idag ingen kliniske studier som tyder på at slike defibrillatorer er hverken mer eller mindre effektiv enn de halvautomatiske. Det er imidlertid konsensus (Guidelines 2005) om at slike maskiner ikke bør brukes utenfor helsevesenet før ytterligere studier og autorative betenkninger rundt sikkerheten ved disse foreligger.
Det er et potensial for at slike defibrillatorer kan sørge for hurtigere avlevering av det første sjokket, men man mister den brukerkontrollen man har med de halvautomatiske.
Intern defibrillator (ICD).
For pasienter med hjertesykdom eller medfødd hjertefeil kan det være en løsning å få operert inn en helautomatisk defibrillator. Stadig flere nordmenn får implantert hjertestarter. Defibrillatoren kan sende uunnværlige elektriske støt når hjertet stopper og er en meget effektiv måte å unngå brått dødsfall på.
Defibrillator-boksen, som er litt lengre og tynnere enn en fyrstikkeske, kobles til hjertet via en elektrode i blodåren. Pasienten får lokalbedøvelse under inngrepet, noen ganger full narkose. Inngrepet tar en times tid, og pasienten kan normalt utskrives neste dag. En liten datamaskin i den implanterte boksen analyserer hjerterytmen fortløpende, og er beredt til å gripe inn dersom det er nødvendig.
I tilfelle hjertet løper løpsk (ventrikkeltachycardi), sender den ut et elektrisk støt på ca. 32 joule. Dersom hjertet stopper helt (ventrikkelflimmer), sender den også ut et støt på 32 joule og kan fungere som pacemaker. Hjertets aktivitet og eventuelle inngrep fra defibrillatoren blir hele tiden registrert slik at hjertespesialisten kan lese av dette ved neste konsultasjon.


Møldrup.
Møldrup kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark. Ved regionreformen i 2007 ble kommunen en del av nye Viborg kommune i Region Midtjylland.


Elektrokonvertering.
Elektronkonvertering er en medisinsk prosedyre for å få hjertet til å slå regelmessig ved arytmier.
Ved elektrokonvertering gis et likestrømsjokk (DCsjokk) ved hjelp av en defibrillator som brytertakykardiene ved at myokardcellene depolariseres synkront, og derved får sinusknuten eller et fokus for erstatningsrytme igjen mulighet til å gjenoppta styringen av hjerterytmen.
Elektronkonvertering skjer på sykehus og i lett narkose. Anestesilege utfører narkosen og overvåker pasienten under hele prosedyren. Pasienten har da tidligere vært til utredning og undersøkelse før elektronkonverteringen skjer. Pasienten kan dra hjem samme dag som prosedyren er utført.
Antikoagulasjon ved elektrokonvertering av atrieflimmer og atrieflutter.
Det er indikasjon for warfarinbehandling ved planlagt elektrokonvertering av atrieflimmer og atrieflutter hvis arytmien har stått mer enn 48 timer.
Internasjonale retningslinjer anbefaler warfarin med INR 2,0-3,0 i minst 3 uker før og minst 4 uker etter elektrokonvertering.
Ved å tilstrebe INR-mål 3,0 (2,5-3,5) før elektrokonvertering reduseres faren for utsatt elektrokonvertering i siste liten på grunn av subterapeutisk INR-verdi. Slike utsettelser reduserer suksess ved elektrokonvertering og øker residivfrekvensen av atrieflimmer.


Sallingsund kommune.
Sallingsund kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark, som ved regionreformen i 2007 ble innlemmet i Skive kommune i Region Midtjylland.


Skive kommune.
Skive kommune er en dansk kommune i Region Midtjylland med 48 349 innbyggere etter Kommunalreformen i 2007.
Før dette lå kommunen i Viborg amt i Danmark. Den hadde et areal på 230,35 km² og 28 100 innbyggere.
Allerede 15. november 2005 ble kommunestyret valgt, med Venstres Flemming Eskildsen som leder for sammenslåingsutvalget og kommende borgmester.
Administrasjonssenteret ligger i Skive by.
Forligspartiene krevde avstemninger også i Mogenstrup i Vinderup kommune og i Vestfjends i Fjends kommune, men ingen av dem falt ut til Skive kommunes fordel.


Sesjonslaget.
Sesjonslaget er det femte av de sju lagene i OSI-modellen. Det utfører tjenester for presentasjonslaget og benytter seg av tjenestene på transportlaget.
Sesjonslaget tilbyr mekanismen for håndtering av dialogen mellom applikasjonsprosesser hos sluttbrukerne, som kan være enten dupleks eller halv-dupleks. Laget kan også opprette synkroniseringspunkter, slik at overføringen slipper å starte helt forfra igjen hvis den blir avbrutt. Håndteringen av samkjøring av infomasjon i flere strømmer, kanskje med forskjellige kilder, hører til på sessjonslaget. Helt konkret tar laget seg av slikt som synkronisering, og sørger for at ingen ser selvmotsigende versjoner av data.
Sesjonslaget er vanligvis fullstendig ubrukt, men det er nyttig ved noen tilfeller.
Et enkelt eksempel på nytten til sesjonslaget er videokonferanser. I en videokonferanse er det viktig at strømmene med lyd og bilde passer sammen, ellers vil ikke leppebevegelsene stemme overens med ordene som blir sagt.


Gigawattime.
Gigawattime er en enhet for måling av energi.
Enheten er ikke en SI-enhet.
En gigawattime er energimengden som tilsvarer et energiforbruk på en gigawatt over en periode på én time, altså 1 GW × 3600 s, som er lik 3600 GJ.
Symbolet for gigawattime er GWh (fra engelsk "gigawatt-hours").
Gigawattime brukes til å angi større mengder energi, som for eksempel kraftproduksjonen i mellomstore kraftverk.
En gigawattime tilsvarer omtrent det årlige forbruket for 50 norske husholdninger.


Presentasjonslaget.
Presentasjonslaget er det sjette av de sju lagene i OSI-modellen. Det utfører tjenester for applikasjonslaget og benytter seg av tjenestene på sesjonslaget.
Presentasjonslaget er ansvarlig for leveringen og formateringen av informasjon for videre bearbeidelse og fremvisning på applikasjonslaget. Det avlaster applikasjonslaget for bekymringer angående syntaksforskjeller i datarepresentasjonen mellom sluttbrukersystemer. Et eksempel på en presentasjonstjeneste er å konvertere en EBCDIC-kodet tekstfil til en ASCII-kodet fil.
Presentasjonslaget er det første laget hvor man begynner å tenke på hva som sendes på et mer avansert nivå enn bare en masse nuller og enere. Dette laget tar seg av ting som hvordan tekststrenger er representert, som om lengden på en tekst angis først (slik Visual Basic gjør det) eller om slutten på teksten markeres med et spesielt tegn (slik C++ gjør det). Andre eksempler er hvordan video skal overføres og hvordan objektene i objektorientert programmering skal forvandles til en strøm av bytes. Tanken er at applikasjonslaget bare skal kunne angi dataene som skal overføres, og presentasjonslaget vil ta seg av resten.
Kryptering blir vanligvis utført på dette laget, men det kan også gjøres på applikasjons-, sesjons-, transport- eller nettverkslaget. Det er forskjellige fordeler og ulemper med å implementere kryptering på hvert av lagene.
I mange applikasjoner og protokoller skilles det ikke mellom presentasjonslaget og applikasjonslaget. HTTP for eksempel er vanligvis betraktet som en applikasjonslagprotokoll, men dekker presentasjonslagsaspekter slik som evnen til å identifisere tegnsett for korrekt konvertering, som da gjøres på applikasjonslaget.


Spøttrup kommune.
Spøttrup kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark, som ved regionreformen i 2007 ble innlemmet i Skive kommune i Region Midtjylland.


Applikasjonslaget.
Applikasjonslaget er det sjuende av de sju lagene i OSI-modellen. Det forholder seg direkte til og utfører tjenester for applikasjonene. Laget benytter seg av tjenestene på presentasjonslaget.
Applikasjonslaget inneholder hjelpeprogrammer som tar seg av filoverføring, terminaloppkobling og e-post. Disse programmene sørger for at data kan utveksles mellom systemer uavhengig av hvordan dataene fremstilles på hvert enkelt system. For eksempel kan FTP overføre filer mellom Linux- og Windows-systemer selv om disse to bruker forskjellige filsystem.


Futurama.
"Futurama" er en amerikansk animert komedie laget av Matt Groening, som også står bak suksessen "The Simpsons".
Den første episoden av Futurama ble sendt 28. mars 1999 med tittelen "Space Pilot 3000". Serien ble raskt en suksess, og mange fans av serien ble skuffet da den sluttet i august 2003. Det ble til sammen laget 72 episoder. Fire nye Futurama-filmer ble produsert og kom direkte på DVD fra 2007-2009, den første kom ut i USA i november 2007. Det blir for øyeblikket laget 26 nye episoder av serien som skal vises i USA i 2010-2011.
Handlingen foregår nærmere 1000 år fram i tid i New York som nå blir kalt «New New York». I motsetning til The Simpsons eldes folkene i serien, og tiden går.


Byford Dolphin-ulykken i 1983.
Den 5. november 1983 kl 04.00 skjedde en alvorlig ulykke på dykkesystemet ombord i borefartøyet Byford Dolphin, som kostet 5 menneskeliv og førte til at en ble hardt skadet.
Dødsulykke – Boreriggen Byford Dolphin.
Den 5. november 1983 skjedde det en alvorlig dødsulykke om bord i boreriggen Byford Dolphin, hvor tilsammen 5 personer mistet livet.
Hendelseforløp.
Dykkeklokka var nettopp tatt om bord etter at to dykkere hadde utført diverse arbeider på bunnrammen på produksjonssystemet på nordøst-Frigg. Dykkeklokka var koblet til kammersystemet, og de to dykkerne var kommet over i beboelsesenheten, hvor to andre oppholdt seg under trykk tilsvarende 90 meters vanndybde.
Ulykken oppsto ved at koplingslåsen løsnet slik at overtrykket i tunnelen og kammersystemet presset koplingslåsen av setet rundt flensen. Døra mellom kammersystemet og tunnelen var åpen. Derved oppsto det en eksplosjonsartet gassutstrømning som presset dykkeklokka bort fra kammersystemet. To dykkere som assisterte ved tilkoplingen ble kastet overende og sterkt skadet. Den ene så alvorlig at han senere døde. De fire dykkerne i kammersystemet omkom.
En visuell inspeksjon av koblingslåsen ga ingen indikasjon på teknisk eller material svikt. Mutteren var i en stilling som gjorde det mulig å få bolten til å svinge fritt.
Tiltak.
Oljedirektoratet pålegger operatører og dykkeselskaper å gjennomgå den operasjonelle og tekniske side av overføringsfasen mellom dykkerklokke og kammersystem. I den fase da det er åpent mellom klokke og kammersystemet er det meget viktig at så mange dører som mulig i kammersystemet er lukket. Oljedirektoratet vil også presisere at alle faser av dykkeoperasjoner skal gjennomføres i overensstemmelse med gjeldende prosedyrer.
Konklusjon.
Kommisjonen som skulle utrede årsaken til ulykken, la ikke fram fakta til at Oljedirektoratet hadde gitt dispensasjon, på nødvendig utstyr, som trykkmålere på utsiden av systemet og nødvendig og sikkert kommunikasjonsutstyr, noe som kunne ha forhindret ulykken. Oljedirektoratet sin inkompetanse som ansvarlig myndighet for dykkere og farlige dispensasjoner, førte til denne grusomme ulykken.


Christian Ditlev Frederik Reventlow.
Christian Ditlev Frederik lensgreve Reventlow (født 11. mars 1748, død 11. oktober 1827) var en dansk greve og statsmann og statsminister for Danmark-Norge mellom 1797 og 1813.
Som medlem av Den store Landbokommission var han en av hovedmennene bak den nye landboreformen, som førte til opphevelsen av stavnsbåndet i 1788. Han arbeidet for større likestilling, men oppfattet det opplyste eneveldet som beste statsform.
Innenfor skogbruk var Reventlow en foregangsmann og initiativtaker til skogbruksforordningen av 1805. På sine egne gods praktiserte han sine politiske ideer lenge før de ble til lover – han opprettet skoler, nedla hoveriet og innførte moderne driftsformer.
Han ble sett på som en norgesvenn og foretok flere reiser til landet mellom 1770 og 1811.
Reventlow trakk seg som statsminister fordi han var kritisk til Frederik VIs utenriks- og økonomiske politikk som førte til krigen mot England og etterfølgende statsbankerott.
I 1778 ble han Ridder av Dannebrog og i 1803 Elefantridder.
Eksterne lenker.
Reventlow, Grev Christian Ditlev Frederik


InuYasha.
sjanger: Eventyr, komedie, drama, fantasy, historie, romantikk, Shōnen
Regissør: Masashi Ikeda (ep 1 til 44),
Yasunao Aoki (45 og utover)
Kanaler som vist Inuyasha TV serien: ANIMAX (Japan), Nipon TV (Japan), RTL II (Tyskland), Adultswim (USA)
Første episode ble vist første gang 16. oktober 2000
Siste episode ble vist første gang: 13. september 2004
InuYasha er japansk tegneserie og tegnefilm, "manga" og "anime", laget av Rumiko Takahashi. Navnet InuYasha er sammensatt av "Inu" (hund) og "Yasha" (demon). Som anime ble den utgitt og sendt i tidsrommet 2002 til 2004, mens manga-serien blir fortsatt utgitt. Første boka i mangaserien ble gitt ut i Norge den 20. november 2006.
Historien.
Den 15 år gamle Kagome Higurashi, ei vanlig skolejente, kan reise gjennom tid ved hjelp av en magisk brønn og Shikon no Tama (Den hellige juvelen). Kagome reiser sammen med Inuyasha, et halvt menneske og halvt demon, Revedemonen (Kitsune) Shippou; den perverse munken Miroku og den dyktige demonslakteren Sango. De skal søke etter bitene til Shikonjuvelen, som Kagome skjøt i tusen biter ved et uhell, før den onde fienden Naraku får tak i dem. Juvelen har en magisk kraft og faller en eneste av bitene i onde hender, vil de gi demoner og mennesker med korrupte sjeler farlige krefter.
Historien begynner i Tokyo med Kagome Higurashi. På vei til skolen må hun hente katten sin i brønnhuset. Når hun står der og ser etter katten, kommer det plutselig en "mononoke" (et hevngjerrig gjenferd) og drar henne med seg ned i brønnen. Kagome kommer seg unna, og da hun klatrer opp av brønnen, er hun plutselig i Japan under Sengokuperioden. Forvirret går hun rundt i skogen og får øye på Det hellige treet (Go-shin-boku) og løper mot det. Der finner hun InuYasha, sovende, forseglet til treet med en pil.
De lokale innbyggerne oppdager henne og tar henne med til landsbyen der hun møter en gammel Prestinne (miko) ved navn Kaede, som legger merke til at Kagome er nesten helt lik hennes eldre søster Kikyo som døde 50 år tidligere. Det var Kikyo som forseglet InuYasha til treet, og senere døde. Liket hennes ble brent med Shikon-juvelen, som hun tok med seg til "det neste livet". Innbyggerne mener at Kagome er en gjenfødelse av Kikyo og har i starten derfor Shikon no Tama inne i seg, helt til denne mononoke drar henne ned i brønnen. InuYasha hadde prøvd å stjele juvelen for å bli en full demon (Youkai). Kikyo kom etter og skjøt en magisk pil som forseglet ham til treet. Senere i serien får man vite at InuYasha hadde ett forhold til Kikyo og at det ikke var han som prøvde å stjele juvelen, men Naraku..
Serien er i alt 167 episoder sponset av Sunrise, mangaen er på 558 kapitler. Mangaserien er avsluttet nylig. Det er muligheter for at animen skal gjenopptas. Det er også blitt laget fire filmer: "InuYasha the Movie: Affections Touching Across Time", "InuYasha the Movie: The Castle Beyond the Looking Glass", "InuYasha the Movie: Swords of an Honorable Ruler" og "InuYasha the Movie: Fire on the Mystic Island".


Victor-Lucien-Sulpice Lécot.
Victor-Lucien-Sulpice Lécot (født 8. januar 1831 i Montescourt-Lizerolles ves Soissons i Frankrike, død 10. desember 1908 i Chambéry) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bordeaux 1890–1908.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Lecot, Victor-Lucien-Sulpice
Lecot, Victor-Lucien-Sulpice
Lecot, Victor-Lucien-Sulpice
Lecot, Victor-Lucien-Sulpice


Joseph-Chrétien-Ernest Bourret.
Joseph-Chrétien-Ernest Bourret (født 9. desember 1827 i Lubro ved Viviers i Frankrike, død 10. juli 1896 i Rodez) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Rodez 1871–1896.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Bourret, Joseph-Chrétien-Ernest
Bourret, Joseph-Chrétien-Ernest
Bourret, Joseph-Chrétien-Ernest
Bourret, Joseph-Chrétien-Ernest


Giuseppe Maria Graniello.
Giuseppe Maria Graniello C.R.S.P. (født 8. februar 1834 i Napoli, død 8. januar 1896 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Graniello, Giuseppe Maria
Graniello, Giuseppe Maria
Graniello, Giuseppe Maria
Graniello, Giuseppe Maria
Graniello, Giuseppe Maria


Lőrinc Schlauch.
Lőrinc Schlauch (født 27. mars 1824 i Uj-Arad i Østerrike-Ungarn, død 10. juli 1902 i Nagyvárad i Ungarn, nå i Romania) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Nagyvárad 1887–1903.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Schlauch, Lörinc
Schlauch, Lörinc
Schlauch, Lörinc
Schlauch, Lörinc


Sentral-Asia.
Kart over Sentral-Asia som viser i oransje en mulig avgrensning
Sentral-Asia slik det ligger som en region i verden
Sentral-Asia er en region i Asia uten kystlinjer. Sentral-Asia har historisk sett vært tett koblet sammen med sine nomadiske folkegrupper og silkeveien. Den har fungert som et veikryss der mennesker, varer og ideer har vandret mellom Europa, Midtøsten, Sør-Asia og Øst-Asia. Den blir noen ganger kalt Midt-Asia eller Indre Asia.
Definisjoner.
Ideen om at Sentral-Asia er en egen region i verden ble introdusert i 1843 av geografen Alexander von Humboldt. Det finnes ulike definisjoner av regionens geografiske utstrekning, og ingen definisjon er universelt akseptert. Likevel har regionen noen sentrale karakteristika, til tross for varierende grenser.
Den mest begrensede definisjonen var Sovjetunionens offisielle, som definerte "Srednyaya Azia" som bestående av Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan og Kirgisistan, men altså ikke inkluderte Kasakhstan. Denne definisjonen ble også ofte brukt utenfor Sovjet på denne tiden.
Kort tid etter Sovjetunionens oppløsning møttes de fem lederne i de tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene i Tasjkent. Man erklærte at definisjonen av Sentral-Asia burde inkludere Kasakhstan, i tillegg til de fire landene som var inkludert i den sovjetiske definisjonen. Siden har denne definisjonen vært den vanligste.
UNESCOs generelle historie for Sentral-Asia ble skrevet rett før Sovjetunionens kollaps. Der ble regionen definert basert på klima, og man brukte mye videre grenser. Ifølge denne inkluderer Sentral-Asia Mongolia, vestlige Kina, Punjab, nordlige India, Afghanistan, sentrale Russland sør for taigaen – i tillegg til de nevnte fem tidligere sovjetrepublikkene.
Regionen har også vært definert ut fra etnisitet, og mer spesielt, områder befolket av østlige turkmenske folk, se Turkestan. Disse områdene er Xinjiang (kalt Øst-Turkestan, Kinesisk Turkestan eller Uiguristan av innbyggerne der), de tyrkisk-muslimske områdene av det sørlige Sibir, Afghansk Turkestan – samt de fire av de fem republikkene, da Tadsjikisk er et persisk språk. Noen ganger blir også mongolere og/eller tibetanere medregnet, førstnevnte gjerne fordi det hevdes det er et altaiske språk på linje med de tyrkiske språk.
Geografi.
Fysisk kart over Sentral-Asia fra Kaukasus i nordvest til Mongolia i nordøst.
Sentral-Asia er en ekstremt stor region med variert geografi, med høye platåer og fjellrekker som Tian Shan, store ørkener som Karakum, Kysylkum og Taklamakan, og spesielt treløse gresstepper. Mye av landet er for tørt eller for ujevnt til landbruk. Gobi-ørkenen strekker seg fra foten av Pamirfjellene, 77° øst til de store Khingan (Da Hinggan) fjellene, 116°-118° øst.
Et flertall av menneskene lever av å gjete husdyr. Det fins aktive industrisentra i regionens byer.
Betydelige elver i regionen er Amu-Darja, Syr-Darja og Hari Rud. Av vannbassenger fins bl.a. Aralsjøen og Bajkalsjøen, som begge er del av det enorme vestlige/sentralasiatiske bassenget som også inkluderer Kaspihavet. Begge disse vannkildene har skrumpet inn de siste tiårene etter at en har ledet vann bort fra elvene for å bruke det som vanning i landbruket og i industrien. Vann er en ekstremt verdifull ressurs i det tørre Sentral-Asia, vannmangel kan lede til betydelige internasjonale konflikter.
Historie.
Historien til sentral-Asia er preget av flere årtusener som ble dominert av hestefolkene på steppene som var noen av de potensielle militærfolkene i verden. Deler av Sentral-Asia, kjent av historikerne som Transoxania, ble regnet som del av Persia i antikken. I det 16.århundret ble nomadenes dominans brutt av kruttvåpen som gjorde at fastboende folkeslag kunne dominere regionen. Russland ekspanderte gjennom regionen og erobret store deler av det på slutten av det 19.århundret. Etter at Sovjetunionen kollapset fikk fem land sin uavhengighet.
Geografisk strategi.
Sentral-Asia har lenge vært et strategisk viktig område bare på grunn av nærheten til flere supermakter på den eurasiatiske landmassen. Regionen selv hadde aldri en dominerende fast befolkning, og klarte heller aldri å gjøre bruk av naturressursene. Derfor er det sjeldent at det ble et maktsenter for et imperium eller innflytelsesrik stat. På samme måte som Polen i europeisk historie har Sentral-Asia vært delt, delt på nytt, erobret vekk og fragmentert igjen og igjen. Sentral-Asia har tjent mer som slagmark for utenforstående makter, enn en makt i seg selv.
Sentral-Asia har både fordelen og ulempern av en sentral lokalitet mellom fire historiske maktsentrum. Fra dets sentrale posisjon har det hatt tilgang til handelsruter, eller angrepslinjer, til alle de regionale maktene. På den andre siden har det alltid vært utsatt for angrep fra alle siden gjennom dets historie, som har ført til politiske fragmentering eller direkte maktvakuum siden det stadig blir dominert.
I tiden etter den kalde krigen er Sentral Asia en etnisk smeltegryte, fohåndsbestemt til å være ustabil og full av konflikter, uten en følelse av nasjonal identitet, men mer et rot av historiske kulturelle innflytelser, stammer og klanlojalitet og religiøs lidenskap. Det er ikke lenger bare Russland som utøver innflytelse i området, men også Tyrkia, Iran, Kina, Pakistan, India og USA.
Religion.
Islam er den vanligste religionen i de tidligere sovjetiske sentral-asiatiske republikkene, Afghanistan, Xinjiang og de perifere vestre regionene. De fleste sentral-asiatiske muslimene er sunni, selv om sjiamuslimer utgjør flertallet i Aserbajdsjan og der er betydelige minoriteter i Afghanistan og Pakistan. Tibetansk buddhisme er mest vanlig i Tibet og er også praktisert i Mongolia, hvor sjamanisme også er populært. Økende migrasjon av Han kinesere vestover etter etableringen av Folkerepublikken Kina har ført konfusianisme og andre trossamfunn inn i regionen. Nestorianisme var den formen av kristendom som var mest praktisert i regionen i tidligere århundrer, men nå er den største retningen den russisk-ortodokse kirken, med mange medlemmer i Kasakhstan. Bukhariske jøder var en gang et betydelig samfunn i Usbekistan, men nesten alle har emigrert de siste årene.
Demografi.
Med de mest vidtomfattende definisjonene lever mer enn 80 millioner mennesker i Sentral-Asia, rundt 2% av Asias totale befolkning. Av regionene i Asia er det bare Nord-Asia som har færre mennesker. Den har en folketetthet på 9 mennesker per km², betydelig mindre enn kontinentets 80,5 mennesker per km² totalt.
Språk.
Språkene til flertallet av innbyggerne i det tidligere sovjetiske sentral-asiatiske republikkene kommer fra den tyrkiske språkfamilien. Turkmensk er nær beslektet med tyrkisk (de er begge medlemmer av gruppen av vestlige tyrkere) blir først og fremst snakket i Turkmenistan men også i Afghanistan, Iran og Tyrkia. Kasakhisk, kirgisisk og tatarsk er beslektet språk av kipchak-gruppen av tyrkiske språk, og blir snakket i Kasakhstan, Kirgisistan, men også i Afghanistan, Xinjiang og Qinghai. Usbekisk og Uighur blir snakket i Usbekistan, Tadsjikistan og Xinjiang. Russisk er et diplomatspråk i tillegg til at det blir snakket av etniske russere i Sentral-Asia, i de tidligere sovjetiske sentral-asiatiske republikkene. Kinesisk har en like dominerende tilstedeværelse i Nei Monggol, Qinghai og Xinjiang.
De tyrkiske språkene tilhører den mye større altaisk språkfamilie, som inneholder mongolsk. Mongolsk blir snakket i Mongolia, men også i Qinghai og Xinjiang.
Iranske språk ble en gang snakket i store deler av Sentral-Asia, men de engang prominente Sogdiansk, bactriansk og skytersk språk er nå utdødd. Forskjellige dialekter av persisk blir fremdeles snakket i regionen, inkludert dari og tadsjiksk. Tadsjiksk blir ikke helt uventet brukt i Tadsjikistan. Pashto blir snakket i Afghanistan og vestlige Pakistan.
Det tibetanske språket blir snakket av rundt seks millioner mennesker på det Tibetanske Platå og i Qinghai.


Giuseppe Guarino.
Giuseppe Guarino (født 6. mars 1827 i Montedoro på Sicilia i Italia, død 22. september 1897 i Messina) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var Messina 1875–1897.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Guarino, Giuseppe
Guarino, Giuseppe
Guarino, Giuseppe
Guarino, Giuseppe


Amilcare Malagola.
Amilcare Malagola (født 24. desember 1840 i Modena i Italia, død 22. juni 1895 i Modena) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Fermo 1877–1895.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Malagola, Amilcare
Malagola, Amilcare
Malagola, Amilcare
Malagola, Amilcare


Martinique.
Martinique er en øy i Det karibiske hav og et fransk oversjøisk departement, med 402.000 innbyggere. Hovedstaden er Fort-de-France, med 94.049 innbyggere i selve kommunen, og 134.727 innbyggere i hele Fort-de-France-området. Dette gjør Fort-de-France til en av Karibiens største byer.
Martinique ble en fransk koloni i 1635, og har siden vært en fransk besittelse med unntak av korte perioder da øya var okkupert av Storbritannia. Den er nå en av Frankrikes 26 regioner og således del av Den europeiske union. Myntenheten er euro.
I 1902 ble Martiniques største by, Saint-Pierre, ødelagt da vulkanen Mount Pelee hadde et stort utbrudd, og nesten hele byens befolkning på 28.000 omkom.


Angelo Di Pietro.
Angelo Di Pietro (født 22. mai 1828 i Vivaro Romano ved Tivoli i Italia, død 5. desember 1914 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet apostolisk delegat i Paraguay, Uruguay og Argentina, deretter nuntius i keiserdømmet Brasil, Bayern, og Spania. I Roma ble han deretter camerlengo 1895, prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere 1902.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Di Pietro, Angelo
Di Pietro, Angelo
Di Pietro, Angelo
Di Pietro, Angelo


Diskett.
En diskett er et bærbart lagringsmedium, som gir mulighet for lagring av digital informasjon på sirkelformede magnetplater. Magnetplaten beskyttes av et omslag, etterhvert en femkantet plastkassett. Data blir skrevet til disketten og/eller lest når den settes i rotasjon i diskettstasjonen på en datamaskin. I dag har minnepinner (USB), skrivbare CD-/DVD--plater og datanettverk tatt over mange av oppgavene diskettene i sin tid ivaretok.


Idrettslaget Bølgen.
Idrettslaget Bølgen et et idrettslag fra Bugøynes i Finnmark. Idrettslaget, som ble stiftet 21. juli 1946, driver med fotball, ski og løping.
Fotball.
Etter at Bølgen hadde slitt i bunnen av tredje divisjon i flere år, rykket laget ned i fjerde divisjon i 1995. Etter et par gode sesonger i fjerde divisjon, sleit Bølgen med å mønstre mannskap et par sesonger, men klarte å gjennomføre sesongene med et nødskrik. De ble etter hvert et av de dårligste lagene i Finnmark.
Like etter årtusenskiftet kom Ola Haldorsen tilbake. Ved hjelp av hans entusiasme bedret resultatene seg raskt. Den første sesongen etter Olas hjemkomst ble det kun avgitt fire poeng, likevel ble det ikke opprykk. De to neste sesongene ble litt skuffende. Målet var opprykk, noe som ikke ble innfridd. Frelsen skulle først komme to sesonger senere, da var det nemlig duket for kretsmesterskapssluttspill som Bølgen skulle være med på etter å ha vunnet serien. Dette ble forøvrig en stor skuffelse da de to andre lagene ikke maktet å stille lag.


Benito Sanz y Forés.
"Hans eminense" Benito Sanz y Forés (født 21. mars 1828 i Gandía ved Valencia i Spania, død 1. november 1895 i Madrid) var erkebiskop av Valladolid 1881–1889, og av Sevilla 1889–1914.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Sanz Forés, Benito
Sanz Forés, Benito
Sanz Forés, Benito
Sanz Forés, Benito


Andreas Steinhuber.
Andreas Steinhuber S.J. (født 11. november 1825 i Uttlau i Bayern i Tyskland, død 15. oktober 1907 i Roma i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1895–1897, og for Indexkongregasjonen 1897–1907.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" av pave Leo XIII i 1893, utnevnelsen ble publisert i 1894.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Steinhuber, Andreas
Steinhuber, Andreas
Steinhuber, Andreas
Steinhuber, Andreas
Steinhuber, Andreas
Steinhuber, Andreas


Blokkbokstaver.
Blokkbokstaver er bokstaver i blokkskrift.
Bruk.
Bruken av blokkbokstaver avhenger av språket. På norsk brukes blokkbokstaver bare i første bokstav i en ny setning eller første bokstav i navn. I tysk brukes i tillegg blokkbokstaver i begynnelsen av hvert substantiv.
Blokkbokstaver kan også brukes på ord som skal uttrykkes sterkt. Denne måten brukes oftest på nett i forhold til diskusjonsfora og i chat.
Caps lock knappen på tastaturet brukes ofte i denne sammenhengen, men når denne funksjonen ikke slås av så fører dette til misforståelser.
Overdreven bruk og misbruk.
Overdreven bruk av blokkbokstaver kan misforstås, men blir ofte godtatt i de tilfeller hvor dette blir gjort for å øke lesbarheten. Dette ser man ofte i reklamer og skilter.
Misbruk av blokkbokstaver (overdreven bruk av blokkbokstaver) er blitt mer vanlig etterhvert som nett har blitt mer vanlig. Dette blir ansett som barnslig og usaklig.


Krokstadelva.
Krokstadelva er et sted i Nedre Eiker kommune i Buskerud. Navnet «Krokstadelva» stammer fra «a Krokstadum» som inneholder det sjeldne personnavnet «Krokr».
Krokstadelva (alternativt navn Krokstadbekken) er også elva som renner ut i Drammenselva på dette stedet.
Historie.
Tidligere inngikk Nedre Eiker som en del av «Haug sogn» i Eiker. Det gamle herredet har hatt mange navn: Eker, Eikjar, Egher, Eier og kan komme av «ek» – «eik». Navnet kan også komme av, og det er mest sannsynlig, «Eik = Eikre», som betyr åkerteig.
Bygda har, som de fleste andre steder på Eiker, før jernalderen stått under vann. Eiker len ble opprettet av Dronning Margrethe i 1388, med Sem som hovedgård, og lenet ble avgitt til Benedikt Nikolasson som pant for en lånt pengesum. Sønnen hans, Torgaut Bengtsson, fikk senere godset. På midten av 1500-tallet flyttet Gaute Kane til Sem som lensherre over Eiker og i 1602 ble Semsgodset avstått til Kristian IV. Da ble rikskansler Hans Pedersen Litle kastet som rikskansler.
Administrasjon.
Deler av Eiker tilhørte tidligere det nåværende Vestfold fylke. Med Eiker len som kjerne ble Buskerud amt opprettet i 1678.
Under svartedauen lå det som senere ble Eiker len under Tunsberg fehirde.
Kommunikasjon.
Den gamle hovedveien gikk på nordsiden av elva. I 1595 gikk veien forbi Landfald, vestover langs elva til Vinnes på nordsida. I Krokstadelva tok den gamle veien en sving opp i bakkene like ved Krokstad gård, vestover og så ned igjen ved Horgen. Dette var en ridevei, for riktig kjørevei ble det ikke før i 1630 under Kristian IV.
Svartedauen.
Heller ikke Eker gikk klar av svartedauen. Den første epidemien varte 1349 – 1351 og kom hit via Bergen. Til Bergen hadde den trolig kommet med et handelsskip. Svartedauen var en byllepest, og så mange som 50% av befolkningen døde innen en uke.
Haakon den femtes messinghest.
I Universitetets oldsaksamling befinner det seg en bronsefigur, beskrevet som "Haakon den femtes messinghest". Stor er den ikke med en vekt på 204,27 gram, lengde 7,6 cm og bredde 3,1 cm og høyde 7,3 cm. Figuren antas å være fra omkring år 1300. Eksakt hvor i Krokstadelva funnstedet er vet man ikke, annet enn det som står beskrevet i en redegjørelse fra Universitetes middelalderseksjon: «Funnet i jorden ved Krokstadelva i Eiker 1853». Figuren beskrives som "Horndyr med drakeliknende skikkelse på ryggen". Gjenstanden går under betegnelsen vektlodd – messinghest.
I følge A. W. Brøgger»Ertog og øre» fra Vitenskapsselskapets Skrifter utgitt i 1921, får vi et innblikk i hva denne gjenstanden kan ha vært brukt til. I 1920 ble det funnet ca. 50 stk. av liknende typer, og C. A. Holmboe hevder at det kunne ha vært brukt til vektlodd for vektenheten «Mark». I en periode i middelalderen tilsvarte vektenheten «Mark» på østlandsområdet mellom 203 og 211 gram.De kalles med en fellesbetegnelse «Messinghester» selv om figurene varierer. Noen som hest, med og uten sadel, andre som bjørnliknende vesener og noen som denne fra Krokstadelva, okse med drage.
På enkelte av dem er det funnet noe man tror er initialen "H" som man mener står for Haakon den femte. De har således fått navnet "Haakon den femtes messinghester". Figurene forbindes også med overtro. Enlelte steder kan man lese om disse figurene, og da går de under navnet "Freyhester". I følge mytologien var guden Frøys hellige dyr hesten.
Bronsefigurene skulle ha den virkning at de ga hell i fiske og at de kunne helbrede syke dyr. Da bandt de figuren rundt halsen på det syke dyret, og på den måten mente de dyret ville bli friskt igjen.
Gårdsbruk.
Gårdene i bygda er meget gamle. Noen fra 1300-tallet, mens andre er fra 1500-tallet. De gamle gårdene ble delt inn i tre skatteklasser: Fullgård, halvgård og ødegård. Opprinnelsen til ødegården kunne være at gården hadde ligget øde, som som for eksempel etter svartedauen og at den senere ble bebodd igjen. Det eksisterer den dag i dag et område i Krokstadelva som har navnet Ødegården, eller "Øgården" på folkemunne. Senere gjaldt ødegårdsbenevningen den minste gården – også kvartsgården. Krogstad og Stenberg var fullgårder, mens Borge var halvgård. I 1801 var det 92 gårdbrukere og 111 husmenn, mens det i 1875 var redusert antall husmenn med 40 fordi de gamle husmannsplassene var blitt selveierbruk. Husmennene var de første jordbruksarbeiderne. På de store gårdene var det husmenn, inderster og strandsittere som hadde arbeidsplikt. De ryddet land for gårdbrukerne for dårlig lønn, og hadde lite å klare seg med. Noen ble derfor industriarbeidere mens mange reiste over til Amerika. I perioden 1876 til 1900 utvandret 530 personer fra Nedre Eiker.
Mølledrift.
Det ble bygget møller i bekkene av forskjellige slag. Det sies at det en gang var 104 møller og kvernhus fra Horgen til Winnes. Mølledriften går tilbake til ca. 1417, men den første grynmølla som blir beskrevet, ble satt opp på gården Borge av Peder Tyrholm mellom 1737 og 1742. Mølla ble laget i Holland og ført opp hit, noe som kostet 10 000 riksdaler. Mølla lå oppe ved Åkefossen i Åkebråtan i Børja- (Møllenhoffbekken) og møllesteinen var 2,65 meter i diameter, 1 meter høy og veide 7 tonn. I 1742 var det sammen med grynmølla et brennevinsbrenneri på Møllenhoff, men dette ble senere nedlagt da det ble forbudt å brenne brennvin i Norge. Gården Borge ble først nevnt i 1593, men den kan ha blitt nevnt tidligere og ligget øde under svartedauen. Gården lå oppunder åsen i Prestebråtan. Navnet Borge kan stamme fra en bygdeborg som skal ha ligget ved nåværende Lindeveien. I 1801 var det 9 bosteder under gården Borge, men i 1875 var det bare 4 bosteder igjen, hvorav det ene var Bjørkedokk. Det var flere kverner og sager langs både Møllenhoffbekken og Krokstadbekken.
Sager.
Navnet «Sagstedbrua» ved Hasselgården i Krokstadelva beskriver nok gammel aktivitet ved Krokstadbekken. De første sagene kalt oppgangssager kom før 1530. I 1595 var det åtte sager i Krokstadelva. Vannsagenes epoke varte til ca. 1900, og det samme gjorde det for møllene og fargeriene, mens dampsagene varte til etter 1914.
Spikerverket.
Krogstad Spiger Fabrique. For nesten hundre år siden ble Krogstad Spikerfabrikk nedlagt. Da hadde man produsert spiker der i nesten 130 år. Det er ikke mye igjen av spikerverket i dag. Noen rustne spiker med «K» på på hodet ligger på kulturkontoret, og veien der spikerfabrikken lå har fått navnet «Spikerveien». Veien går fra Lysaker gård opp forbi «Stalltråkka» og opp til «Fabrikk-kroken». Men som arbeidsplass må spikerfabrikken ha betydd mye for befolkningen den tiden den var i drift. Spikerverket hadde vært på «Dørja» ved Fiskum, men prokurator Lauritz Fieldberg fikk i 1762 verket flyttet til Krokstadelva og bygget opp på oversiden av brua på Stalltråkka. I 1850 var det 120 mann i arbeid der, og de leverte spiker i alle størrelser, alt fra båtspiker til hesteskosøm. Spikerverket hadde flere eiere og i 1879 som var et bunnår mht. lønnsomhet ble verket reddet av Nicolay A Bull Kiøsterud. I 1870 besto verket av den nye spikerfabrikken med lagerbygninger, bestyrerbolig, smiebygninger, stallbygning, brisellmølle (trolig en fargemølle), valseverk, støperi og den gamle spikerfabrikken. Arbeidsdagen var 12 timer. Det sies at spiker fra spikerfabrikken ble brukt i Det hvite hus i Amerika. Det er ikke usannsynlig, da det ble eksportert spiker blant annet til Amerika og til Kina. Spikerhammeren på fabrikken stoppet i 1893 og i 1896 var det helt stopp. Maskinene ble solgt til Finland. I 1893 ble «A/S Krogstad Cellulosefabrikk» etablert av Erland Kiøsterud og Konsul Bull Kiøsterud. Fabrikken hadde i sine beste år opp til 170 ansatte. Den ble nedlagt tidlig i 70-årene.
Beliggenhet.
Krokstadelva ligger rett overfor Mjøndalen på nordsida av elva. En gammel, smal jernbro, Mjøndalsbrua, forbinder stedene. Den ble ferdig i 1912. Mange syns det er litt nervepirrende å kjøre over, for det er så vidt at to personbiler kan passere. Det var stor diskusjon i bygda da det ble besluttet å bygge brua om hvor bred den skulle være. Beslutningen i herredsstyret ble at den skulle «være bred nok til at hest og kjerre skulle kunne møtes og passere». Denne standarden ble for dårlig for våre dagers krav, det ble derfor bygd en ny bro i 1991, kjent som «nybrua». Selve sentrum i Krokstadelva ligger nær Drammenselva, men områdene oppe i åsen hører også til. Der finner vi store boligfelter fra nyere tid – Stenseth terrasse, Hovjordet (Bommenfeltet) og Langløkka. Det er et resultat av at Nedre Eiker kommune satset hardt på nybygging for å få flere innbyggere og nye etableringer i næringslivet i 80- og 90-åra.
Batteriet.
I fjellsiden ved Stenseth terrasse finner vi Geithol skanse/Gjetholen befestning, mest kjent som «Batteriet» – en befestning som skulle forsvare området mot en eventuell svensk invasjon i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905.
Svarttjernsgrotta.
Bekken fra Svarttjern til Borgetjern går delvis under bakken i et grottesystem. Den er ganske lett å komme til, og det er mulig å utforske.


Buskerud Storsenter.
Buskerud Storsenter er et kjøpesenter i Nedre Eiker kommune på Europavei 134 mellom Drammen og Kongsberg.
Senteret er Buskeruds største og har dekningsområde i hele regionen.


Vetlefjorden.
Vetlefjorden er en fjordarm av Fjærlandsfjorden på nordsiden av Sognefjorden.


Guillaume-René Meignan.
Guillaume-René Meignan (født 12. april 1817 i Denazé ved Laval i Frankrike, død 20. januar 1896 i Tours) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Tours 1884–1896.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Meignan, Guillaume-René
Meignan, Guillaume-René
Meignan, Guillaume-René
Meignan, Guillaume-René


Léon-Benoit-Charles Thomas.
Léon-Benoit-Charles Thomas, kalt "«Thomas le Magnifique»" (født 24. mai 1826 i Paray-le-Monial ved Autun i Frankrike, død 9. mars 1894 i Rouen) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Rouen 1884–1894.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.


Adolphe-Louis-Albert Perraud.
Adolphe-Louis-Albert Perraud (født 7. februar 1828 i Lyon i Frankrike, død 10. februar 1906 i Autun) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Autun 1874–1906.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" av pave Leo XIII i 1893, utnevnelsen publisert i 1895.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Perraud, Adolphe-Louis-Albert
Perraud, Adolphe-Louis-Albert
Perraud, Adolphe-Louis-Albert
Perraud, Adolphe-Louis-Albert
Perraud, Adolphe-Louis-Albert


Georg von Kopp.
Georg von Kopp (født 25. juli 1837 i Duderstadt i Tyskland, død 4. mars 1914 i Troppau i Østerriksk Schlesien, Østerrike-Ungarn, nå i Tsjekkia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Breslau 1881–1914.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Kopp, Georg von
Kopp, Georg von
Kopp, Georg von
Kopp, Georg von


Olav Skinnes.
Olav Skinnes (født 1957) er ordfører i Krødsherad kommune i Buskerud. Skinnes er skogbruker og bosatt på Nedre Skinnes gård i Krødsherad. Han representerer Tverrpolitisk Bygdeliste i Krødsherad. Skinnes har vært ordfører i kommunen siden 2003, da Bygdelisten veltet et 72 år gammelt Ap-regime. I Skinnes første periode som ordfører ble 10 prosent av arbeidsstokken sparket og den dårlige kommuneøkonomien forbedret. I 2006 fikk kommunen et overskudd på 12 millioner kroner som ble brukt til å fylle opp ulike fond.
I 2011 ble Skinnes kjent i riksmedia etter han felte skog i forbindelse med en større hytteutbyggingssak på egen eiendom, på tross av at Fylkesmannen hadde krevd biologisk kartlegging av sjeldne og truede arter i ordførerens skog. Til lokal presse uttalte Skinnes i 2008 at hytteprosjektet ved Skinnesmoen skulle kunne gi et verdifullt bidrag til sønnens kjøp av en gård til 10. mill. Skinnes ble i juni 2011 anmeldt til politiet av Naturvernforbundet i Buskerud for å ha en søppelfylling bestående av blant annet gamle hvitevarer på eiendommen sin. Naturvernforbundet har også truet med å anmelde Skinnes for ulovlig skoghogst på Skinnesmoen.
Skinnes var toppkandidat for tverrpolitisk bygdeliste i Kommunevalget 2011. I følge Drammens Tidende synes Skinnes at «vi har fått gjort mye bra denne perioden, men vi ser at det er flere ting vi vil ta tak i. Derfor ber vi om tillit for fire nye år». I valget gikk Skinnes parti ned fra 56,3 % i 2007 til 41,6 i 2011 og partiet mistet tre av ti mandater.


Herbert Vaughan.
Herbert Vaughan (født 15. april 1832 i Gloucester i England, død 4. mars 1914 i Mill Hill i Middlesex) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tredje erkebiskop av Westminster 1892–1903.
Kardinal Vaughans grav i Westminster Cathedral
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893. Året etter begynte han byggingen av Westminsterkatedralen, hvor han er gravlagt.
Vaughan, Herbert
Vaughan, Herbert
Vaughan, Herbert
Vaughan, Herbert


Luigi Galimberti.
Luigi Galimberti (født 26. april 1836 i Roma i Italia, død 7. mai 1896 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var knyttet til Den romerske kurie. Han var med på de kompliserte forhandlingene med Tyskland for å oppnå en avslutning av "kulturkampen" 1887. Han var nuntius i Østerrike i 1887–1894.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Galimberti, Luigi
Galimberti, Luigi
Galimberti, Luigi
Galimberti, Luigi


EM i fotball 2004.
Europamesterskapet i fotball 2004 (Euro 2004) ble arrangert i Portugal. Samtlige av UEFAs 51 medlemsland deltok, og ettersom var direktekvalifisert som vertsnasjon var det 50 nasjoner som deltok i kvalifiseringen. Mesterskapet ble svært overraskende vunnet av, som før turneringen aldri hadde vunnet en eneste sluttspillkamp, hverken i EM- eller VM-sammenheng.
Sluttspillet ble som tidligere spilt med et innledende gruppespill, og deretter kvartfinaler, semifinaler og finale. En regelendring fra sist var at «golden goal» var blitt erstattet av «silver goal», som innebar at hvis det ble scoret mål i ekstraomgangene, skulle uansett man spille ut omgangen – og hvis det ene laget ledet etter første ekstraomgang var kampen over. Euro 2004 skulle vise seg å bli en turnering preget av mange overraskende resultater. Meritterte nasjoner som Spania, og måtte alle reise hjem etter gruppespillet.
Turneringens beste enkeltspillere var det unge engelske stjerneskuddet Wayne Rooney, s midtbanemotor Pavel Nedved og spiss Milan Baros, som overraskende ble turneringens toppscorer. Også s Ruud van Nistelrooy og svenske Henrik Larsson kan være fornøyde med egen innsats. Den største prestasjonen var det likevel den greske lagmaskinen som sto for. Grekerne startet turneringen med å slå Portugal i åpningskampen. De slo ut forhåndsfavorittene Frankrike i kvartfinalen, og deretter Tsjekkia i semifinalen før de vant nok en gang over vertsnasjonen i finalen. Også Tsjekkia leverte en flott innsats, og var kanskje det laget som leverte den beste fotballen, men da Nedved ble skadet foran semifinalen mot Hellas, mistet tsjekkerne sin store drivkraft. I den andre semifinalen vant Portugal over i en velspilt, men likevel lite spennende kamp.
I finalen møttes altså vertsnasjonen Portugal og overraskelseslaget Hellas. Grekerne la seg nok en gang i forsvar, og satset på kontringer – og de fikk belønning da Angelos Charisteas scoret kampens eneste mål etter 57 minutter. Grekerne, som hadde blitt både rost og kritisert i pressen for sin defensive spillestil, hadde dermed skapte tidenes kanskje største EM-sensasjon, og deres tyske trener Otto Rehhagel ble nasjonalhelt i Hellas.
Kvalifisering.
I motsetning til de to foregående EM-kvalifiseringene var det ingen innviklede regler for å rangere gruppetoerne. Lagene ble rett og slett delt inn i ti grupper med fem lag i hver gruppe. Gruppevinnerne var klare for EM, mens de ti gruppetoerne måtte spille playoff over to kamper, hvor sammenlagtvinnerne gikk til sluttspillet.
Kvalifiseringsspillet forløp nok en gang omtrent som forventet. De største overraskelsene var at bare kom på andreplass i sin gruppe (bak Hellas), og at og kom på andreplass i sine grupper på bekostning av mer meritterte fotballnasjoner som og. Latvia kom helt til sluttspillet ved å vinne over i playoff-runden. kom på andreplass bak i en svært jevn gruppe, men tapte for Spania i playoff, og måtte dermed bli hjemme. Regjerende mester var i en klasse for seg i kvalifiseringen, og ble regnet som favoritter før sluttspillet startet.


Ignazio Persico.
Ignazio Persico O.F.M.Cap. (født 30. januar 1823 i Napoli i Italia, død 7. mai 1896 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var apostolisk vikar i Agra i India 1856–1860. Deretter var han biskop i Italia, og ble tilknyttet Den romerske kurie, der han blant annet ble prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1893–1895.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Persico, Ignazio
Persico, Ignazio
Persico, Ignazio
Persico, Ignazio
Persico, Ignazio


Fulco Luigi Ruffo-Scilla.
Fulco Luigi Ruffo-Scilla (født 6. april 1840 i Palermo i Italia, død 29. mai 1895 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Bayern og camerlengo.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i desember 1891.
Andre kardinaler fra samme slagt var Tommaso Ruffo, Antonio Maria Ruffo, Fabrizio Dionigi Ruffo og Luigi Ruffo Scilla.
Ruffo, Fulco Luigi
Ruffo, Fulco Luigi
Ruffo, Fulco Luigi
Ruffo, Fulco Luigi


Luigi Sepiacci.
Fulco Luigi Sepiacci O.E.S.A. (født 12. september 1835 i Castiglione del Lago ved Perugia i Italia, død 26. april 1893 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1892–1893.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i desember 1891.
Sepiacci, Luigi
Sepiacci, Luigi
Sepiacci, Luigi
Sepiacci, Luigi
Sepiacci, Luigi


Luigi Rotelli.
Luigi Rotelli (født 26. juli 1833 i Corciano ved Perugia i Italia, død 15. september 1891 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var apostolisk delegat i Konstantinopel og apostolisk vikar for det latinske patrriarkatet Jerusalem, og deretter nuntius i Frankrike 1887–1891.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i juni 1891.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Rotelli, Luigi
Rotelli, Luigi
Rotelli, Luigi
Rotelli, Luigi


Reconquista.
Reconquista (spansk og portugisisk for «gjenerobring») er en betegnelse på den kristne gjenerobringen av den iberiske halvøy fra maurerne mellom 718 og 1492.
I 711 invaderte maurerne den iberiske halvøy og seiret i slaget ved Guadalete. I løpet av fem år hadde de underlagt seg det meste av halvøya, og knust de visigotiske kongedømmene. Gjenerobringen av områdene startet et par år senere, da visigoteren Pelayo seiret over en muslimsk hær ved Covadonga.
Den portugisiske "reconquista" kulminerte i 1250 da Afonso III erobret Algarve. Han styrte dermed over et rike som i stor grad tilsvarer dagens Portugal.
I Spania kulminerte prosessen 2. januar 1492, da Ferdinand og Isabella kastet ut den siste mauriske herskeren, Boabdil av Granada og forente det meste av dagens Spania under sitt styre (Navarra ble ikke innlemmet før i 1512).


EM i fotball 2008.
Europamesterskapet i fotball 2008 (Euro 2008'") ble arrangert i Sveits og Østerrike, i perioden 7. juni til 29. juni 2008. Som under EM i fotball 2000 hadde mesterskapet to arrangørland. Begge nasjonene var direktekvalifisert til sluttspillet, og for s del var dette landets første EM-sluttspill noensinne. Begge vertsnasjonene ble slått ut allerede i gruppespillet. Det samme ble regjerende mester, det eneste laget i turneringen som tapte alle sine kamper.
Mesterskapet ble vunnet av, som med det tok sin første internasjonale seier siden gullet på hjemmebane i 1964. Spania vant alle sine kamper, slapp ikke inn mål i cupspillet, slo ut regjerende verdensmester i kvartfinalen, og dominerte finalekampen mot, der de vant 1–0 etter mål av Fernando Torres i det 33. minutt. EM 2008 ble ansett som svært vellykket, med mange underholdende kamper, ingen skandaler eller avgjørende dommerfeil.
EM 2008 bestod av 52 deltakende nasjoner, og var for første gang med etter at de ble medlem av UEFA i 2003. Kvalifiseringen foregikk i sju grupper, med seks grupper bestående av sju lag, samt én gruppe med åtte lag. De to beste landene i hver kvalifiseringsgruppe går til sluttspillet. var det eneste av de store fotballnasjonene som ikke kom videre fra kvalifiseringen, da de kom bak og i gruppe E.
Søkernasjoner.
Andre nasjoner som søkte om å arrangere mesterskapet var Russland, Ungarn, som begge ønsket å arrangere mesterskapet alene, samt samarbeidsløsninger mellom Hellas og Tyrkia, Kroatia og Bosnia, Skottland og Irland, og et nordisk samarbeid hvor både Norge, Sverige, Danmark og Finland var involvert.
Kvalifisering.
Etter at ble tatt opp som medlem av UEFA i 2003, vil totalt 52 nasjoner (inkludert vertsnasjonene) være involvert i mesterskapet. Kvalifiseringen vil foregå i sju grupper, med seks grupper bestående av sju lag, samt én gruppe med åtte lag. De to beste landene i hver kvalifiseringsgruppe går til sluttspillet.
Imidlertid brøt Serbia og Montenegro opp unionen sin før kvalifiseringen startet, og plassen ble tatt over av
Kvalifiserte lag.
Liste over lag som kvalifiserte seg til EM i rekkefølge. Sveits og Østerrike står først siden de var direkte kvalifiserte som arrangører av EM-sluttspillet.
Trekning av EM-gruppene.
Gruppene til mesterskapet ble trukket 2. desember. Seedingen var ikke basert på FIFA-rankingen, men EM-kvalifiseringen og kvalifiseringen til VM 2006 (men ikke prestasjonen i selve mesterskapet).
Et lag fra hver pot havnet i hver gruppe. Det var derfor mulighet for en «dødens gruppe» med Nederland, Italia, Tyskland og Frankrike, hvor de tre sistnevnte endte som på de tre øverste plassene i VM 2006. Grunnen til at Frankrike var seedet såpass lavt skyldes alle uavgjort-resultatene i EM-kvalifiseringen.
Gruppene.
Gruppe C fikk raskt navnet «dødens gruppe».
Dommere.
Hvis hoveddommeren blir skadd under kampen vil 4. dommeren overta. Hvis en av assistentdommerne blir skadd tar 5. dommeren over. Femtedommer er en assistentdommer fra et dommerteam som ikke skal dømme den dagen.
Målskårere.
Spanske David Villa ble mesterskapets toppskårer. Dette til tross for at han måtte forlate semifinalen mot Russland med en muskelstrekk etter bare 34 minutter, og ble heller ikke klar til å spille finalekampen. Målene kom som hattrick i gruppespillkampen mot og vinnermålet i 2–1 kampen mot.
Målskårere fra vinnernasjonen Spania står med uthevet skrift.
Kampballen.
Fotballen som brukes under EM har fått navnet Europass og er laget av Adidas. Ballen er laget lik modellen "Teamgeist", men har en modifisert overflatedesign. Det er utviklet en versjon kalt "Europass Gloria" som skal brukes i finalekampen.
Ballen har fått kritikk for sine egenskaper i luften. Ballen er skapt for å flakke, det vil si å ha en uregelmessig fluktbane. Dette gjør det vanskelig for målvaktene å beregne ballen, noe som er tenkt å øke antall mål. De mest uttalte kritikerne har vært Tysklands Jens Lehmann og Petr Čech fra Tsjekkia.
Sendetillatelse.
I Norge har TV 2 og Canal Digital sikret seg rettighetene til å sende EM-kampene, og EM-sendinger før og etter kampene. TV 2 sender 19 av kampene, inkludert alle sluttspillskampene. Canal Digital sender de resterende 12 kampene. I tillegg sendes alle kampene med HD-kvalitet. Den siste muligheten for å se kampene fra norske distributører er på web-tv, på TV 2s og Canal Digitals hjemmesider.
Norge.
1.174.000 så finalen mellom Spania og Tyskland på TV2. I gjennomsnitt så 705.000 personer hver EM-kamp. Mens finalen pågikk hadde TV2 en markedsandel på 62,8 prosent, mens totalen for hele EM var på 46,6 prosent.


Maurere.
Maurere er en betegnelse på de muslimske innbyggerne på Den iberiske halvøy og i Maghreb (Nord-Afrika) i middelalderen.
I 711 begynte de erobringen av Iberia, som var fullført i løpet av fem år. I 718 begynte så "reconquista", den langvarige kristne gjenerobringen som skulle fortsette helt til 1250 i Portugal og 1492 i Spania.
Et forsøk på å erobre områder nord for Pyreneene endte i 732, da Karl Martel slo maurerne i slaget ved Poitiers. Den opprinnelige mauriske staten dekket det meste av dagens Spania og Portugal, men i 750-årene oppsto det indre konflikter, og den ble splittet i mindre fyrstedømmer underlagt Córdoba-kalifatet.
De kristne områdene i nord og vest gjenerobret sakte, men sikkert, slik at i løpet av de neste århundrene kom Galicia, León, Navarra, Aragon, Catalonia, Portugal og Castilla under kristen kontroll. Man fikk så en periode med gjensidig toleranse, hvor maurere, kristne og jøder levde sammen. I 1031 kollapset Kalifatet Cordoba, og det islamske området i Spania ble deretter styrt av nordafrikanske maurere.
I 1212 ble maurerne drevet ut av Spania av en kristen koalisjon under Alfonso VIII av Castilla. Det eneste gjenværende mauriske riket var Kongedømmet Granada, som overlevde frem til den siste herskeren, Boabdil, kapitulerte den 2. januar 1492.
De gjenværende muslimene ble tvunget til å velge mellom å konvertere til kristendommen eller å forlate Spania. En del valgte å bli; deres etterkommere ble kjent som "moriscos" og var en viktig del av bondebefolkningen i flere områder inntil de ble forvist mellom 1609 og 1614. De fleste av dem som forlot Spania reiste til Marokko, Algerie og Tunisia hvor de bidro til å sette preg på disse landenes kultur. Det var også en betydelig andel som ble sjørøvere.
Fremstilling av maurere, gjerne meget mørke og med et utseende heller typisk for negre, er meget alminnelig i europeisk heraldikk.


Slaget ved Hattin.
Slaget ved Hattin var et sentralt slag under korstogene. Det inntraff i perioden mellom andre og tredje korstog, og den muslimske seieren la veien åpen for Saladins erobring av kongedømmet Jerusalem, som i sin tur førte til det tredje korstog.
Slaget sto rundt 8,5 km vest for Tiberias, i et pass ved en utdødd vulkan kjent som Hattins horn. Stedet ligger mellom Tiberias og veien mellom Acre og de vestlige deler av Det hellige land.
Veien Darb al-Hawarnah ble først anlagt av romerne som en hovedferdelsåren mellom Jordan, Galileasjøen og Middelhavet. Saladin hadde med bare en mindre del av sine styrker tatt Tiberias 2. juli. Raymond III av Tripoli og Guy av Lusignan, som gjennom sitt ekteskap med Sibylla var konge av Jerusalem, befant seg i Acre med størsteparten av korsfarerhæren, omkring 1200 riddere og opp mot 20 000 fotsoldater. I tillegg hadde de et stort antall leiesoldater betalt av Henrik II av England. Raymond mente at Saladin ønsket at korsfarerne gikk fra Acre til Tiberias, og mente at Sephoria ville være et godt sted å møte en tallmessig overlegen styrke. Men Guy beordret umiddelbar avmarsj mot Saladin, som ganske riktig hadde håpet å møte ridderne i felt fremfor å måtte beleire deres borger.
Avmarsjen fra Sephoria startet 3. juli, og hæren ble etter kort tid angrepet av små muslimske kavaleriavdelinger. Saladin sluttet seg til sine styrker ved Cafarsett samme dag, og sendte sin hær for å møte de utslitte korsfarerne. Korsfarerhæren var delt i tre, og den bakerste avdelingen måtte stoppe ettersom den var under konstant angrep. Dette sinket hele hæren, og soldatene ble gående uten vann en hel dag. De måtte så slå leir midt på en slette, omgitt av den muslimske hæren. I løpet av natten tente Saladins styrker bål på alle kanter, noe om må ha svekket moralen i den kristne hæren ytterligere.
På morgenen 4. juli brøt korsfarerne opp og gikk mot kildene ved Hattin. Saladin blokkerte veien, og angrep slik at de kristne styrkene ikke kunne trekke seg tilbake. Raymond sendte to angrepsbølger for å bryte gjennom, og ble avskåret i det andre angrepet og tvunget til retrett. Størsteparten av korsfarernes fotsoldater deserterte ved å søke tilflukt ved Hattins horn. Ridderne ble omringet, og gjennomførte tre desperate angrep for å slå seg ut. De ble slått ned, og muslimene tok Guy, Raynald av Châtillon, Gerard de Ridefort og en rekke andre som fanger. Saladin henrettet personlig Raynald, noe han hadde lovet tidligere da Raynald angrep muslimske karavaner og pilegrimsfølger. Muslimene tok også Det sanne kors, som hadde blitt båret med i slaget. Dette er siste gang Korset opptrer i historien, og man vet ikke hva som skjedde med det etterpå. Omkring 3000 korsfarere unnslapp; resten ble tatt til fange eller drept. Riddere ble enten frigitt mot løsepenger eller henrettet, mens andre ble frigitt mot løsepenger dersom de hadde noen som kunne betale for seg, eller de ble solgt som slaver.
Etterspill.
Innen midten av september hadde Saladin tatt Acre, Nablus, Jaffa, Toron, Sidon, Beirut og Ashkelon. Han tok så Jerusalem 2. oktober.
Nyhetene om slaget, som for den kristne verden var en katastrofe, førte til at man satte igang forberedelser for et tredje korstog.
Hattin


Bureau National Interprofessionnel du Cognac.
Bureau National Interprofessionnel du Cognac (BNIC) er et fransk organ som kontrollerer produksjonen og regelverket for produksjon av konjakk. BNICs regelverk setter regler for bl.a. hvilke druetyper som er tillatt, hvilket geografisk område konjakk må komme fra, krav til produksjon, (dobbel)destillasjon, lagring, merking o.l.
Organet har i tillegg til hensikt å utvikle og promotere konjakk, samt å være et organ som representerer de som jobber med konjakk; vinbønder og negocianter. De driver også med opplæring innen konjakkfaget; bl.a. har de hvert år besøk av 500 lærlinger fra restaurantbransjen på opplæring.
Det er vinbøndene og negociantene som eier og finansierer organet.


Cognac (Charente).
Cognac er en kommune i departementet Charente i regionen Poitou-Charentes sør-vest i Frankrike. Cognac er sammen med Confolens underprefektur i departementet.
Den ligger ved elven Charente, rett nord for Bordeaux. Byen har gitt navn til Cognac-området, som strekker seg over de to departementene Charente og Charente-Maritime. Dermed har den også gitt navn til drikken Cognac.


Sundsøre kommune.
Sundsøre kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark, som ved regionreformen i 2007 ble innlemmet i Skive kommune i Region Midtjylland. Ved kommunevalget i 2005 ble Sundsøres egen borgermester Flemming Eskildsen fra Venstre valgt til ordfører for den nye Skive kommune.


Sydthy.
Sydthy kommune ligger i Viborg amt i Danmark.


Thisted kommune.
Thisted kommune ligger i Region Nordjylland (tidligere Viborg amt), nordvest for Limfjorden i Danmark. Kommunen utgjør det gamle landskapet Thy lengst vest på øyen Nørrejyske Ø. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen 1970, og utvidet ved Regionalreformen 2007 ved at tidligere Hanstholm og Sydthy kommuner ble innlemmet. Den 15. november 2005 ble kommunestyret valgt med sosialdemokraten Erik Hove Olesen som borgmester.
Administrasjonssenter og største by er Thisted, mens Hanstholm er kommunens fremste havneby og fergested for overfarten til Norge.
I kommunen ligger Nordsøakvariet, Hanstholm Museumcenter (Kanonmuseum), Hansted Reservat (viltreservat), og Vestervig Kirke i Vestervig i sør.
Politikeren Steen Gade er født og oppvokst i Thisted kommune.


Tjele.
Tjele kommune er en tidligere kommune i Viborg amt i Danmark. Ved regionreformen i 2007 ble kommunen en del av nye Viborg kommune i Region Midtjylland.
Kommunen lå mellom Viborg og Randers. Ørum og Hammershøj var de største tettstedene i kommunen.


Viborg kommune.
Viborg kommune er en dansk kommune og regionssenter i Region Midtjylland. Kommunesenteret er den gamle middelalderbyen Viborg, som også før regionreformen var administrasjonssenteret i det tidligere Viborg amt.
Kommunen er den største i Danmark etter areal med 1474 km².
Viborg var før regionreformen i 2007 en kommune i Viborg amt, på 312,5 km² og med ialt 43 382 innbyggere i 2004.
Lokaldemokrati.
I forbindelse med kommunalreformen 2005-07 krevde forlikspartiene avstemning i Vestfjends i Fjends kommune, og her stemte et flertall på nesten 60 % for tilknytning til Viborg.
I Gedsted i Aalestrup kommune ble det også holdt folkeavstemning, som med 603 mot 594 stemmer besluttet å følge størstedelen av kommunen inn i Vesthimmerlands kommune i stedet for at gå inn i Viborg. Ved folkeavstemningen i Hvam Skoledistrikt i Aalestrup kommune stemte derimot 351 mot 57 å gå inn i Viborg.
I Hvorslev kommune resulterte folkeavstemningen 19. april 2005 i et flertall for å gå med i Favrskov kommune fremfor nye Viborg kommune.
Sosialdemokraten Johannes Stensgaard er borgermester, han fortsatte i den posisjonen gjennom kommunevalget og sammenslåingen 2005–07.


Aalestrup kommune.
Aalestrup kommune er en tidligere dansk kommune i Viborg amt, siden regionreformen 2007 en del av Vesthimmerlands kommune i Region Nordjylland. Bare skoledistriktene Hvam og Hvilsom i Aalestrup kommune ble ikke innlemmet i den nye kommunen, men gikk i stedet inn i henholdsvis Viborg kommune (Hvam) og Mariagerfjord kommune (Hvilsom).
Ålestrup


Sebastiano Galeati.
Sebastiano Galeati (født 8. februar 1822 i Imola i Italia, død 25. januar 1901) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ravenna 1887–1901.
Han ble kreert til kardinal i 1890 av pave Leo XIII.
Galeati, Sebastiano
Galeati, Sebastiano
Galeati, Sebastiano
Galeati, Sebastiano


Gaspard Mermillod.
Gaspard Mermillod (født 22. september 1824 i Caruge ved Genève i Sveits, død 23. februar 1892 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Genève og Lausanne 1883–1891.
Før sin utnevnelse til biskop, hadde han vært den katolske apostoliske administrator / vikar av den kalvinistiske byen. Kantonet Genèves regjering anerkjente aldri hans posisjon, og utviste ham, slik at han måtte styre bispedømmet fra eksil, fra Ferney i Frankrike. Sener fikk han vende tilbake til Sveits, men kantonet anerkjente aldri hans embede.
Han ble kreert til kardinal i 1890 av pave Leo XIII.
Mermillod, Gaspard
Mermillod, Gaspard
Mermillod, Gaspard
Mermillod, Gaspard


Kynologi.
Kynologi er læren om hunden som dyr og redskap i menneskets tjeneste, akkurat som zoologi er læren om alle dyr. Ordet "kynologi" kommer av gr. "kyon" som betyr hund og "logos" som betyr vitenskap.
Kynologer er spesialister på hundedyr (tamhund, ulv og rødrev). I Norge finnes det svært få kliniske kynologer og andre som er eksperter innenfor områdene de studerer; hundedyrenes evolusjon, utvikling og mangfold, atferd og læremønster, samt historie.
Temaet kynologi eksisterte knapt før på siste halvdel av 1800-tallet, da såkalte "renrasede hunder" dukket opp i historien og for første gang ble organisert, gjennom dannelsen av The Kennel Club i Storbritannia i 1873. I dag er den fremste kynologiske organisasjonen i verden Fédération Cynologique Internationale (FCI), som blant annet organiserer vår egen hjemlige Norsk Kennel Klub (stiftet 1898) og en rekke andre nasjonale kennelklubber.


Albin Dunajewski.
Albin Dunajewski (polakk, født 1. mars 1817 i Stanislawiw i Galizia i Østerrike-Ungarn, nå i Ukraina, død 18. juni 1894 i Kraków) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var fyrsterkebiskop av Kraków 1879–1894.
Som ung mann og student i Krakow hadde han blant annet vært aktiv som medlem av «De polske demokrater», og ble arrestert, stilt for retten anklaget for konspirasjon, dømt til døden i 1841. Men i 1845 ble straffen omgjort til åtte års fengsel, og senere forkortet slik at han slapp ut i 1848. Han hadde deretter en politisk karriere, og ble ikke prest før i 1861.
Han ble kreert til kardinal i 1890 av pave Leo XIII.
Dunajewski, Albin
Dunajewski, Albin
Dunajewski, Albin
Dunajewski, Albin


Stokastisk analyse.
Stokastisk analyse er en del av sannsynlighetsteorien hvis hensikt er å formulere en teori for integrasjon av stokastiske prosesser som integrander med tanke på en stokastisk prosess. Fra dette kan man formulere stokastiske differensialligninger analogt med ordinære differensialligninger men med den forskjellen at "støy" er tilstede. Den vanligste støykilden i stokastiske differensialligninger er den Brownske bevegelsen, men andre er også tillatt som generelle Levy-prosesser.
Stokastisk analyse finner sine fremste anvendelser innen matematisk finans, men også i andre fagområder hvor støy er tilstede som kommunikasjonsteori og fysikk.


Veterinær.
En veterinær foretar en allergitest på en hund
Veterinær (lat. "veterinus") eller cand.med.vet. ("Candidatus"/"candidata" (menn/kvinner) "medicinæ veterinariæ") er en beskyttet tittel som kan benyttes av kandidater som har gjennomgått og bestått veterinærstudiet ved en offentlig godkjent læreinstans i veterinærmedisin og innehar en offentlig autorisasjon. Veterinærer blir uformelt også kalt dyrlege, eller enda mer uformelt dyredoktor'". Deres profesjon er å hjelpe dyr som har helserelaterte problemer, enten gjennom forebygging eller klinisk behandling, hindre sykdomsoverføring fra dyr til mennesker samt å drive forebyggende helsearbeide innenfor matområdet.
Historie.
Claude Bourgelat (1712–1779) var i 1761 rektor ved det kongelige akademiet i Lyon i Frankrike, der han blant annet underviste i ridning, våpenbruk, matematikk og musikk. Han ble selv regnet som en av Europas beste ryttere. Bourgelat hadde i lengre tid vært interessert i hestens anatomi og sykdommer. Dette førte til at han grunnla en veterinærmedisinsk utdannelse ("L'art vétérinaire", 1761) som skulle beskytte og bevare hester og annen buskap. Bourgelat klarte i februar 1762 å overbevise økonomiske myndigheter om at det var grunnlag for å opprette en veterinærmedisinsk institusjon (skole). Denne fikk til å begynne med navnet "Guillotière", men den byttet navn til Den kongelige veterinærskolen i 1764. Året etter, altså i 1765, åpnet også Bourgelat en veterinærskole i Maisons-Alfort. Den eksisterer fortsatt og er derfor «verdens eldste veterinærskole». Etter åpningen av skolen i Alfort begynte det å dukke opp veterinærskoler andre steder i Europa.
Utdannelse.
a>, tok sin veterinærutdannelse i England
I Norge kan man studere veterinærmedisin ved Norges veterinærhøgskole i Oslo, men mange velger å ta slik utdannelse også utenfor Norge. Mange gjør dette fordi opptakskravene er svært høye i Norge, men også fordi noen synes det er mer praktisk økonomisk. Det grunnleggende veterinærstudiet tar normalt ca. 5½-6 år (11 semestre i Norge). Ferdig utdannede kandidater får tittelen cand. med. vet. I Norge er mulig å spesialisere seg spesialistutdannelse innen den norske veterinære foreningen visse typer dyr, som smådyr (hunder, huskatter, gnagere, fugler), krypdyr, fisk, produksjonsdyr (storfe, gris) og hest. I tillegg er det en stor andel veterinærer som arbeider innenfor mattrygghet, hvor det også finnes spesialiseringsmuligheter, eller innen aquakultur og fiskehelse.
Det er også mulig å bli spesialisere seg som enten europeisk spesialist eller nordamerikansk spesialist som kalles diplomat innen innen fagområdet, f.eks. i veterinærkirurgi, anestesi, immunologi, patologi m.m. Det krever som regel 1 år intership/turnstjenste + residensi(asistent veterinære) + en vanskelig eksamen der opptil 75 % stryker. Denne utdannelse gjøre ofte i utlandet fordi det kreves at den man jobber hos har ansatt en diplomat innen det området man ønsker å spesialisere seg innen. http://www.ebvs.org/ har de fulle detaljene. Det har vært vanskelig for europere å ta spesialist utdannelse i Nord Amerika fordi de fleste europeiske veterinære skoler ikke er godkjent i USA eller Canada.
Veterinærer i Norge har hatt en sterk fokus på mattrygghet og miljø. I nyere tid har det blitt en sterk fokus på fiskehelse/ akvamedisin. Mattrygghet er internasjonalt et viktig område der veterinærer har en hovedrolle. Utgangspunktet for denne er at veterinærer gjennom utdannelse og virke har et godt kunnskapsgrunnlag mht dyrehelse og smittsomme sykdommer. Vurdering av mattrygghet har sin basis i to forhold. For det første helsemessig trygghet som går på overføring av sykdom med mat og omfatter syklus fra levende dyr til maten er på bordet (f eks brucellose med melk, eller trikinose fra svinekjøtt eller salmonella fra fjørfekjøtt), og som omfatter diagnostikk og smittevern, dyrevern og produksjonshygiene. Det andre elementet er kvalitetssikring (som også omfatter sykdomsforebygging) gjennom produksjonsprosess og næringsmiddelbearbeiding, pakking, lagring og transport til frembud. Generelt sett skal alle næringsmidlersom omsettes har vært undergitt veterinær kontroll eller inspeksjon. Dette avspeiles også ved Norges veterinærhøgskole,der set legges stor vekt på dette området. Ved Norges veterinærhøgskole har en også satset på videreutdanningstilbud i form av internasjonale masterprogrammer innen mattrygghet (Food Safety) og akvamedisin (Aquatic Medicine).
Det er Mattilsynet som autoriserer veterinærer i Norge, enten de er utdannet her eller ved institusjoner i utlandet.


François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne.
François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne
François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (født 21. desember 1844 i Nantes i Frankrike, død 28. januar 1908 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Paris 1887–1908.
Han ble kreert til kardinal i 1889 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Richard de la Vergne, François-Marie-Benjamin
Richard de la Vergne, François-Marie-Benjamin
Richard de la Vergne, François-Marie-Benjamin
Richard de la Vergne, François-Marie-Benjamin


Ingrid.
Navnet Ingrid kommer fra norrønt og betyr «den vakre».
Det betyr også «evig ung». Navnedagen er 10. februar.
Utbredelse.
Ingrid er også et mye brukt navn i Norge, Sverige og Tyskland.
Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Ingrid i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
"Ingrid" var et svært vanlig kvinnenavn i Norge på 1600-tallet. Navnet var også blant de mest populære døpenavnene i Norge fra ca 1885-1940 og igjen fra ca 1985.


Joseph-Alfred Foulon.
Joseph-Alfred Foulon (født 29. april 1823 i Paris i Frankrike, død 23. januar 1893 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Lyon 1887–1893.
Han ble kreert til kardinal i 1889 av pave Leo XIII.
Foulon, Joseph-Alfred
Foulon, Joseph-Alfred
Foulon, Joseph-Alfred
Foulon, Joseph-Alfred


Aimé-Victor-François Guilbert.
Aimé-Victor-François Guilbert (født 15. november 1812 i Cerisy-la-Forêt i Normandie i Frankrike, død 16. august 1889 i Gap) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bordeaux 1883–1889.
Han ble kreert til kardinal i mai 1889 av pave Leo XIII.
Guilbert, Aimé-Victor-François
Guilbert, Aimé-Victor-François
Guilbert, Aimé-Victor-François
Guilbert, Aimé-Victor-François


Achille Apolloni.
Achille Apolloni (født 15. november 1812 i Anagni i Italia, død 3. april 1893 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1889 av pave Leo XIII.
Apolloni, Achille
Apolloni, Achille
Apolloni, Achille
Apolloni, Achille


Gaetano de Ruggiero.
Gaetano de Ruggiero (født 12. januar 1816 i Napoli i Italia, død 9. oktober 1896 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1889 av pave Leo XIII.
Ruggiero, Gaetano de
Ruggiero, Gaetano de
Ruggiero, Gaetano de
Ruggiero, Gaetano de


Ebeltoft kommune.
Ebeltoft kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og innlemmet i den helt nye samlingskommunen Syddjurs kommune i Region Midtjylland ved regionreformen i 2007. Kommunale valg til den nye kommunen ble gjennomført i 2005.
Kommunesenteret Ebeltoft er hovedby i området Mols. Den tidligere kommunen ligger sørøst i Djursland på Jyllands østkyst.


Høgskolen i Oslo.
Høgskolen i Oslo (HiO) er en tidligere statlig høgskole i Norge, og eksisterte fra 1. august 1994 til 1. august 2011, da den ble slått sammen med Høgskolen i Akershus til Høgskolen i Oslo og Akershus.
HiO hadde i 2011 omkring 11 000 studenter og 1 100 ansatte. Den ble opprettet da tretten statlige høgskoler i Oslo ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994.
Lokalisering.
Høgskolen i Oslo var samlokalisert på Bislett (Frydenlund, Pilestredet park og Holbergs plass), med hovedadresse Pilestredet 46 på Bislett i Oslo.
Avdelinger og studietilbud.
Høgskolen tilbød fag- og profesjonsstudier innen en rekke fagområder og var landets største statlige høgskole. Disse kunne tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og et doktorgradstudium, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger.
I tillegg kom Senter for profesjonsstudier (SPS).
Høgskolen tilbød internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier.
I 2007 ble Høgskolen i Oslo, avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier, tildelt ansvaret for opprettingen av Norges første permanente tolkeutdanning, og opprettet samme år studietilbudet «Tolking i offentlig sektor» hvor det i løpet av 2007 og 2008 ble tilbudt tolkeutdanning i 30 ulike språkkombinasjoner.


Galten kommune.
Galten kommune er en tidligere dansk kommune i Århus amt. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og ble gjennom region- og kommunalreformen 2005-07 innlemmet i den nye Skanderborg kommune i Region Midtjylland.


Gjern kommune.
Gjern kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og gjennom regionreformen i 2007 slått sammen med Silkeborg, Kjellerup og Them kommuner til nye Silkeborg kommune i Region Midtjylland.
Gjerns viktigste tettsteder er: Gjern, Fårvang, Voel, Grauballe og Sorring


Münchenavtalen.
a> var blitt innlemmet i Tyskland.
Münchenavtalen (på tysk: "Münchener Abkommen", på tsjekkisk: "Mnichovská dohoda", på slovakisk: "Mníchovská dohoda" og på fransk: "Accords de Munich") var en traktat mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, som ble undertegnet natten til 30. september 1938 i forbindelse med München-konferansen, som ble innkalt for å finne en løsning på sudeterspørsmålet.
Representanter fra Tsjekkoslovakia, hvis områder var til forhandling, ble ikke invitert til konferansen, og myndighetene i var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen, og omtalte den som «Münchendiktatet» (tsjekkisk: "Mnichovský diktát"; slovakisk: "Mníchovský diktát"). Begrepet «Sviket i München» (tsjekkisk: "Mnichovská zrada"; slovakisk: "Mníchovská zrada") blir også brukt fordi militæralliansen mellom Tsjekkoslovakia og Frankrike ikke ble æret.
Formålet med konferansen var å diskutere Tsjekkoslovakias fremtid i forhold til territoriale krav fra den tyske rikskansleren Adolf Hitler. Sudetenland, et landskap med nesten utelukkende tysk befolkning, var av enorm strategisk betydning for Tsjekkoslovakia, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen. Med den italienske diktatoren Benito Mussolini som megler ga Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier etter ønske fra det nasjonalsosialistiske Tyskland tillatelse til at Tsjekkoslovakias multietniske grenseområder ble oppdelt mellom Tyskland, Polen og Ungarn.
Fra britisk side var formålet med Münchenavtalen å forhindre en ny storkrig. Den tyske regjeringen gav samtidig avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia, og de andre stormaktene samtykket i at Tyskland utvidet Kriegsmarine. Men allerede i mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere restene av Tsjekkoslovakia, og fram til våre dager blir Münchenavtalen ansett som et uheldig eksempel på appeasement-politikken, og fremheves derfor ofte som hovedeksemplet på at man aldri skal gi etter for krav fra diktatorer.
Først i november 1973 ble avtalen endelig gjort juridisk ugyldig, da Vest-Tyskland gjennom sin Ostpolitik søkte å forbedre landets forhold til Tsjekkoslovakia.
Bakgrunn.
Sudetenland var en region i Nordvest-Böhmen som hovedsakelig var bebodd av tyskere (sudettyskere). Tyskere hadde bodd i området siden det 6. århundre. Fra det 12. århundre var Böhmen og Mähren et eget kongerike i det tysk-romerske rike, men uavhengig av de tyske riksstendene.
Etter at det přemyslidiske dynasti døde ut i 1306, ble Böhmen styrt av det luxemburgske dynasti, deretter det jagellonske dynasti, og senere av Huset Habsburg. I det 12. og det 13. århundre kom det store bølger av tyske innvandrere til både Böhmen og Mähren. Innvandringen konsentrerte seg mest i grenseområdene, hvor tyskerne grunnla mange byer. Enkelte av de senere tyske områdene var inntil Tredveårskrigen hovedsakelig befolket av tsjekkere. Etter krigshandlingene og etterfølgende hungersnød og epidemier ble tyskere planmessig vervet til å bosette seg i området av Böhmens adel.
Inntil 1806 hørte Böhmen, Mähren og Schlesien til det tysk-romerske rike, hvoretter Habsburgerne innlemmet kongerikene Böhmen og Mähren i keiserriket Østerrike. De forble en del av det østerrikske keiserriket da de i 1867 slo seg sammen med kongeriket Ungarn for å opprette Østerrike-Ungarn.
I løpet av det 19. århundret vokset nasjonalismen både blant tyskere og tsjekkere, og flere konflikter og sammenstøt mellom de to gruppene oppstod, blant annet i 1848, da den tysk-talende delen av befolkningen ønsket å delta i utbyggingen av en tysk nasjonalstat, mens den tsjekkisk-talende delen av befolkningen insisterte på å holde Böhmen ut av slike planer.
Siden Sudetenland ikke dannet et enkelt historisk område, men var under den böhmiske kronen, er det vanskelig å skille Sudetenlands historie fra Böhmen og Mährens historie. Men i den siste halvdelen av det 19. århundre begynte også sudettyskernes nasjonalistiske følelser å vokse. I kjølvannet av den voksende nasjonalismen oppstod navnet «Sudetendeutsche» (sudettyskere) ved begynnelsen av det 20. århundre. Disse utgjorde opprinnelig en del av et større klassifisering av tre grupperinger av tyskere i det østerrikske keiserriket, som også inkluderte «Alpendeutsche» (Alpetyskere) i det som senere ble Republikken Østerrike og «Balkandeutsche» (Balkantyskere) i Ungarn og i regionene øst for dette. Av disse tre begrepene overlevde kun «Sudetendeutsche», på grunn av etniske og kulturelle konflikter i Böhmen.
Ved slutten av første verdenskrig begynte Østerrike-Ungarn å gå i oppløsning, og den 28. oktober 1918 erklærte Tsjekkoslovakia seg som en selvstendig stat. Sudettyskerne ville ikke bli en del av Tsjekkoslovakia, og samme måned erklærte områdene Nordöst-Böhmen, Nord-Mähren og Østerriksk-Schlesien seg som "Deutschösterreichische Provinz Sudetenland" i oktober 1918, og sluttet seg til Republikken Tysk-Østerrike i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, Saint-Germain-traktaten.
a> (1850–1937) var Tsjekkoslovakias grunnlegger og landets første president. Som landsfader var han meget populær og respektert blant tsjekkere og slovaker, og det var hans lederskap som forhindret oppblomstringen av tyske og slovakiske nasjonalistiske følelser.
Sudettyskere avslo tilknytning til Tsjekkoslovakia, fordi de hadde blitt nektet retten til selvstendighet lovet av USAs president Woodrow Wilsons 14 punkter av januar 1918. Sudetenland ble tildelt Tsjekkoslovakia ettersom at provinsen alltid hadde vært en del av kongeriket Böhmen, som var den viktigste delen av Tsjekkoslovakia.
På 1920-tallet bygget utenriksminister Edvard Beneš landets utenrikspolitikk på delvis kollektiv sikkerhet innenfor Folkeforbundet og delvis på vennskapsavtaler med andre naboland, også kjent som den lille ententen. Denne utenrikspolitikken ble da landet var omgitt av land som kunne, eller allerede hadde, interesse av grenseendringer. Foruten 3 millioner sudettyskere levde det også et ungarsk mindretall i Slovakia på 750 000, og de hadde en grensetvist med Polen over Těšín-området (Cieszyn på polsk) ved den tsjekkisk-polske grensen. En militærallianse mellom Tsjekkoslovakia og Frankrike ble undertegnet 25. januar 1934, hvor Frankrike påla seg løftet om å forsvare tsjekkerne i tilfelle av et fiendtlig angrep, forutsatt at de selv også ble angrepet.
Mange blant den tysktalende delen av befolkningen var ikke særlig begeistrede for å være en del av Tsjekkoslovakia, spesielt siden tyskerne ble diskriminert i Tsjekkoslovakia, gjennom at bare tsjekkere og slovaker var definert som «statsfolk», selv om tyskerne utgjorde en fjerdedel av befolkningen i landet. Den sudettyske industrien var svært avhengig av utenlandsk handel med nære økonomiske forbindelser med Tyskland, og led hardt under den store depresjonen, særlig etter at bankene i Tyskland kollapset i 1931. Tsjekkerne, hvis industri var konsentrert om egen produksjon, led mindre. På av 1930-tallet var arbeidsløsheten i Sudetenland omtrent fem ganger større end i de tsjekkiske områdene. Spenningene mellom de to gruppene økte, og forholdet mellom tsjekkere og tyskere ble ytterligere forverret da sudettyskerne ble tvunget til å henvende seg til Tsjekkoslovakias regjering og de små bankene (Živnostenská banka) for å få hjelp, og betingelsen for å få støtte var at man ansatte tsjekkere i forhold til befolkningstallet. Tsjekkiske arbeiderne, ansatt i administrative poster og for å utbygge grensebefestningene i de sudettyske grenseområdene bidro også til det dårlige forholdet.
Tross dette økte sudettyskernes misnøye til regjeringen i Praha først etter at Tsjekkoslovakias første president og grunnlegger, Tomáš Garrigue Masaryk, trakk seg tilbake fra presidentembedet den 14. desember 1935. Han ble etterfulgt av Edvard Beneš, som var en ivrig forkjemper for et samlet Tsjekkoslovakia.
Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler ble utnevnt til kansler av Tyskland, og fikk full kontroll over landet i august 1934. Hitler gjeninnførte verneplikten i 1935, og begynte å gjenoppruste landets væpnede styrker samme år. I mars 1936 rykket tyske tropper inn i Rhinlandet, som markerte første trinn i Hitlers ekspansjonspolitikk. Etter at Hitler kom til makten i Tyskland økte både misnøyen til regjeringen i Praha og nasjonalismen blant sudettyskerne, og flere støttet tanken om å bli innlemmet i Tyskland. Blant nasjonalistiske lederfigurer var den sudettyske nasjonalsosialisten Konrad Henlein. En annen viktig sudettysk politiker var sosialdemokraten Wenzel Jaksch.
Hitlers krav.
Den 12. mars 1938 krysset tyske tropper grensen til Østerrike uten å møte motstand. De tyske soldatene ble derimot møtt av folkemengder som feiret tyskernes inntog. Inntoget var et respons på en iscenesatt hendelse, fremkalt av medlemmer av den østerrikske grenen av det tyske nasjonalsosialistpartiet NSDAP og diplomatisk press og ultimatum fra den tyske regjeringen. Denne første tyske annekteringen etter første verdenskrig vekket kanskje oppsikt, men ble ikke ansett som en trussel i resten av Europa. Tvert imot virket det normalt at det tysktalende østerrikske folk ble innlemmet i det tyske riket.
Etter annekteringen av Østerrike (Anschluss) var det klart hvem som ville stå for tur. Kort etter Anschluss utnevnte Hitler seg selv som forkjemperen for det tyske mindretallet som levde i Tsjekkoslovakia, og mange sudettyskere sluttet seg opp om Konrad Henlein, som støttet Hitlers pangermanske mål. De begynte dermed å kreve den tsjekkoslovakiske regjeringen i Praha om å avstå Sudetenland til Tyskland.
Som ved tidligere ettergivenheter for Hitler var Frankrike og Storbritannia villig til å unngå krig for enhver pris. I særdeleshet var det franskmennene som ikke var villige til å kjempe en krig mot Tyskland alene, og fulgte dermed etter den britiske regjeringens appeasement-politikk, ledet av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain. Chamberlain mente at sudettyskernes misnøye var begrunnet og at Hitlers intensjoner var små. Både Storbritannia og Frankrike ba derfor Tsjekkoslovakia om å gi etter til SdPs krav.
Maikrisen.
Torsdag den 19. mai 1938 mottok Sir Nevile Henderson, Storbritannias ambassadør til Tyskland, en rapport fra det britiske konsulatet i Dresden, hvor det sto at det var "god grunn til å tro at tyske tropper er i gang med å bli deployert i det sørlige Schlesien og nordlige Østerrike", og at militære permisjoner var i ferd med å bli suspendert. Rapporten ble sendt videre til London. Senere den dagen overførte Henderson et tilsvarende rapport fra Bayern til London, som tilføyde at "min franske kollega har også hørt rykter om utplassering av tropper langs den tysk-tsjekkiske grensen." I Praha neste dag ringte Kamil Krofta, Tsjekkoslovakias utenriksminister, Ernst Eisenlohr, den tyske ambassadøren til Tsjekkoslovakia, for å uttrykke sin bekymring over rapporter om de tyske troppebevegelsene i Sachsen. Dette var begynnelsen på den såkalte maikrisen.
Avtalen.
Chamberlain kommer hjem til Storbritannia i september 1938 etter å ha undertegnet Münchenavtalen med Hitler. Chamberlain kom da med det berømte utsagnet «Peace in our Time».
Avtalen ble offisielt introdusert av Mussolini selv om at den såkalte Italienske planen hadde blitt forberedt i det tyske utenriksdepartementet. Den var nesten identisk med Godesberg-forslaget: den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland innen den 10. oktober, og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for de resterende omstridte områdene.
Tsjekkoslovakia ble informert av Storbritannia og Frankrike at de kunne enten kjempe imot tyskerne alene eller akseptere annekteringene som beskrevet i avtalen. Den tsjekkoslovakiske regjeringen innså det håpløse i å forkaste avtalen og ta opp kampen mot det mektige Tyskland alene og aksepterte motvillig avtalen.
Myndighetene i Tsjekkoslovakia var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen, og omtalte den som «Münchendiktatet». De beskyldte også Storbritannia og Frankrike for å svike dem. Selv om Sudetenland hadde tysk befolkning, var området viktig for tsjekkoslovakene, da de hadde bygget omfattende militære forsvarsanlegg der langs grensen til Tyskland, og som resultat av avtalen falt disse nå i tyskernes hender.
Invasjonen av restene av Tsjekkoslovakia.
I mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere restene av Tsjekkoslovakia.


Grenaa kommune.
Grenaa kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. ved region- og kommunalreformen i 2007 ble kommunen en del av den helt nye Norddjurs kommune i Region Midtjylland. Byen Grenaa fortsatte med å være administrasjonssenter også for den nye kommunen.


Klara Semb.
Klara Semb (født 17. oktober 1884 i Kristiania, død 16. oktober 1970 i Oslo) var en norsk folkedanssamler og -lærer. Hun er kjent for å ha videreutviklet norsk folkedans, og var viktig for utviklingen av synet på bunader.
Klara Semb danset fra 1902 i leikarringen som Hulda Garborg startet og ledet, og tok senere over instruksjonen. Hun ble etter hvert svært interessert, og sa i 1914 opp jobben sin i avisen Den 17de Mai for å kunne vie seg til folkedansen på heltid. Semb besøkte Færøyene i 1911, og møtte der en levende tradisjon av folkedans. Hun nedtegnet dansetradisjon fra store deler av landet i perioden 1909-1916, hovedsakelig turdanser. Hennes første utgivelse var "«Atten norske folkedansar», samla og utgjeve av Klara Semb; lett utsett for piano ved Carsten Carlsen" i 1917. Etter tre studieår i USA gav hun i 1921 ut sin første rettledning til folkedans. Hovedverkene "Norske folkedansar", som hun skrev sammen med Knut Liestøl, har kommet i flere utgaver, med varierende antall bind. Hun fikk Kirke- og undervisningsdepartementets barnebokpris i 1958 for boka "Danse, danse, dokka, mi", en samling sangdanser, turdanser, ringleker og turleker for barn og unge.
I leikarringene brukte man gjerne folkedrakter, men disse hadde ofte lite rot i den norske klestradisjonen. Etter hvert som Semb ble leder for leikarringen, fikk hun reise rundt i landet og se mange ulike bunadstradisjoner. På denne tida ble bunadene lagd nokså tilfeldig, folk sydde dem selv med inspirasjon fra folkedrakter, men tipasset sin egen smak og bruk. Semb ville tilbake til tradisjonen, og gikk inn for å lage nøyaktige drakter etter mønster fra gamle klær. Materialer, farger, sølvpynt og farger måtte være ekte, og den ferdige bunaden måtte følge en lokal tradisjon, og ikke være et lappeteppe av ulike drakter og stiler.
Både i spørsmål om dans, musikk og bunader hadde Semb et annet syn enn Garborg. Semb lar mer vekt på å identifisere og formidle opprinnelige tradisjoner, mens Garborgs syn lå nærmere en modernisering og tilpasning.
Semb var Ridder1 av St. Olavs Orden, Statsstipendiat og æresmedlem i Noregs Ungdomslag. Hun var ugift.


Delahaye.
Delahaye var et fransk bilmerke startet av Emile Delahaye i 1894 i Tours. De første bilene var med reimdrift, men en- eller tosylindrete motorer.
På slutten av 1930-tallet hadde merket en viss suksess i motorsport.
Delahaye ble overtatt av Hotchkiss i 1954, som produserte lasterbiler under merket Hotchkiss-Delahaye i noen måneder før merket ble lagt ned.


Alexander Dennis.
Alexander Dennis (tidligere kjent som Transbus International) er en av Storbritannias største bussbyggere.
Alexander Dennis ble startet som Transbus etter sammenslåing av Walter Alexander Coachbuilders og Dennis Chasses, begge eid av Mayflower Group, og Plaxton, eid av Henlys.


Amphicar.
En Amphicar fotografert i 2005.
Amphicar var et tysk kjøretøy utviklet av Hanns Trippel og bygget fra 1961 til 1965. Det ble produsert ved Quandt Group i Lübeck og Berlin-Borsigwalde, var amfibisk og brukte en britisk 1147 kubikk Triumph firesylindret motor på 43 hestekrefter ved 4750 rpm.
Den var den første amfibiske bilen allment tilgjengelig, og de fleste bilene ble solgt i USA. Totalproduksjonen var på 3878 biler før selskapet ble lagt ned. Modellen het Model 770, og kunne gjøre 7 knop i vannet og 113 km/t på land.
I følge Norsk Triumph Klubb eksisterte det to stykker i Norge per 1. april 2005.


Giuseppe Benedetto Dusmet.
Giuseppe Benedetto Dusmet O.S.B. (født 15. august 1818 i Palermo i Italia, død 4. april 1894 i Catania) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i 1889 av pave Leo XIII.
Dusmet, Giuseppe Benedetto
Dusmet, Giuseppe Benedetto
Dusmet, Giuseppe Benedetto
Dusmet, Giuseppe Benedetto
Dusmet, Giuseppe Benedetto


Giuseppe d'Annibale.
Giuseppe d'Annibale (født 22. september 1815 i Borbona ved Rieti i Italia, død 17. juli 1892 i Borbona) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1890–1892.
Han ble kreert til kardinal i 1889 av pave Leo XIII.
DAnnibale, Giuseppe
DAnnibale, Giuseppe
DAnnibale, Giuseppe
DAnnibale, Giuseppe


Marion Ravn.
Marion Elise Ravn (født 25. mai 1984, i Lørenskog) er en norsk artist. Hun bruker nå artistnavnet Marion Raven.
Hun ble kjent for sin deltakelse i gruppen M2M sammen med Marit Larsen. M2M ble oppløst i 2002.
I 2005 slo hun gjennom som soloartist med albumet "Here I Am", og særlig singelen «Break You», som er hentet fra dette albumet. Hun sang duett med Meat Loaf på låten «It's All Coming Back To Me Now» som er fra Meat Loafs album "Bat Out of Hell III" (2006). Låten nådde første plass på VG-lista, og lå på listen i 21 uker. Hun turnerte store deler av verden på turneen for å promotere albumet.
I mars 2006 vikarierte hun som programleder for "Idol" under et av finaleprogrammene.
I 2010 var hun en av de faste dommerne i X Factor på TV 2: Hun var da mentor bl.a. for Atle Pettersen som kom på andreplass.
Hun var i dommerpanelet for Idol 2011 sammen med Bertine Zetlitz, Gunnar Greve Pettersen og Hans-Erik Dyvik Husby.
I 2012 gjorde hun comeback som artist og ga ut singelen Colors Turn To Grey. Musikkvideoen kom ut 30. mars 2012


Luigi Macchi.
Luigi Macchi (født 3. mars 1832 i Viterbo i Italia, død 29. mars 1909 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1889 av pave Leo XIII.
Han deltok på konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Macchi, Luigi
Macchi, Luigi
Macchi, Luigi
Macchi, Luigi
Macchi, Luigi


Hadsten kommune.
Hadsten kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Ved regionreformen 2005-07 ble den innlemmet i den helt nydannede Favrskov kommune i Region Midtjylland.
Vest for det tidligere administrasjonssenteret Hadsten ligger adelsgården Favrskov, som ga navn til den nye storkommunen i 2007.


Hammel kommune.
Hammel kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Ved regionreformen 2005-07 ble den innlemmet i den helt nydannede Favrskov kommune i Region Midtjylland.


Luigi Pallotti.
Luigi Pallotti (født 30. mars 1829 i Albano Laziale i Italia, død 31. juli 1890 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Rettssignaturaen 1889.
Han ble kreert til kardinal i 1887 av pave Leo XIII.
Pallotti, Luigi
Pallotti, Luigi
Pallotti, Luigi
Pallotti, Luigi


Agostino Bausa.
Agostino Bausa O.P. (født 23. februar 1821 i Firenze i Italia, død 15. april 1899 i Forenze) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Firenze 1889–1899.
Han ble kreert til kardinal i 1887 av pave Leo XIII.
Bausa, Agostino
Bausa, Agostino
Bausa, Agostino
Bausa, Agostino
Bausa, Agostino
Bausa, Agostino


Frode Johnsen.
Frode Johnsen (født 17. mars 1974 på Skotfoss) er en norsk fotballspiller. Han spiller spiss, og ble toppscorer i Tippeligaen i 2001 (sammen med Thorstein Helstad og Clayton Zane) og i 2004.
Han debuterte i Tippeligaen i 1999 (for Odd Grenland), og gikk til Rosenborg i 2000. Samme år debuterte han på, og har (per mai 2006) spilt 30 landskamper og scoret 10 mål. 16. juli 2006 undertegnet han en 18-måneders kontrakt med japanske Nagoya Grampus Eight. I 2008 fikk Johnsen beskjed om at Nagoya Grampus Eight ikke ville satse mer på han, og han kunne få lov til å forlate klubben da overgangsvinduet åpnet. Gamleklubben fra Skien, Odd Grenland, prøvde å få Johnsens underskrift. Men Johnsen ville ikke hjem ennå, han ville bytte klubb i Japan, noe som ble en realitet da Shimizu S-Pulse kjøpte ham.
Den 3. januar 2011 skrev han under en ettårskontrakt med Odd.


Alan Rickman.
Alan Sidney Patrick Rickman (født 21. februar 1946) er en engelsk teater- og filmskuespiller.
Rickman ble født i Hammersmith i London. Han har en eldre bror, en yngre bror og en yngre søster. Faren hans døde da Alan var 8 år gammel. Som barn var han smart og kreativ og utmerket seg spesielt i kalligrafi og vannmaling. Etter hvert begynte han på Laytmer School og ble involvert i drama/teater. Rickman likte seg på scenen, men ble drevet mot grafisk design på grunn av sitt kreative talent. Han begynte på Chelsea College of Art and Design og etterpå tok han et år på Royal College of Art. Det var på Chelsea College han møtte sin partner, Rima Horton. De er sammen den dag i dag. Horton er politiker for Labour. Da Rickman var 26 år gammel begynte han på Royal Academy of Dramatic Art (RADA), da han hadde bestemt seg for å satse på en skuespillerkarriere.
Etter de tre årene på RADA kastet han seg ut i skuespillerkarrieren for fullt. Han spilte alle slags roller i tiden framover: komedier, tragedier, musikaler, seriøse og useriøse stykker. Han hadde også gode råd å gi til sine medskuespillere. Det var for eksempel Rickman som overtalte Ruby Wax til å jobbe innen komedie fremfor å fortsette og prøve å bli skuespiller. I 1978 ble han med i Royal Shakespeare Company, men han var der bare ett år.
Etter hvert begynte Rickman å dukke opp på TV. Han hadde spilt i "Romeo og Julie" fra før, men "Therese Raquin" blir regnet som TV-debuten hans. Han spilte også i "Smileys People", en serie av John le Carré, og i Anthony Trollopes "Barchester Chronicles", hvor han spilte Obediah Slope. Mellom 1985 og 1987 var han med i teateroppsettet "Les Liaisons Dangereuses", det var der han ble oppdaget av produsenten Joel Silver.
På denne tiden begynte filmkarrieren til Rickman. Han fikk rollen som terroristen Hans Gruber i filmen "Die Hard" med blant andre Bruce Willis. Etter dette gikk filmkarrieren og skuespillerkarrieren bare oppover, og i dag er Rickman kjent fra filmer som "Robin Hood, Prince of Thieves", "Sense and Sensibility", "Dogma", "Galaxy Quest", "Love Actually" og "Harry Potter"-filmene, hvor han spiller «professor Severus Slur».
Rickman redigerte og regisserte også skuespillet "My Name Is Rachel Corrie".


Hinnerup kommune.
Hinnerup kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. ved regionreformen 2005-07 ble den innlemmet i den helt nydannede Favrskov kommune i Region Midtjylland.


Devaux.
Devaux Cars er en liten australsk bilprodusent som produserer biler som ser ut som franske biler fra 1930-tallet. Selskapet ble stiftet av David Clash, en industridesigner.
David Clash er opprinnelig fra Storbritannia, men familien hans flyttet til Australia da han var liten.
Selskapet har produksjonsfasiliteter i Dandenong.


Hørning kommune.
Hørning kommune er en tidligere dansk kommune i Århus amt. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og ble gjennom region- og kommunalreformen 2005-07 innlemmet i den nye Skanderborg kommune i Region Midtjylland.


Haakon Blankenborg.
Haakon Blankenborg (født 8. april 1955 i Vågå) er en norsk politiker (A). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1981. Han var vararepresentant fra 1977.
Blankenborg arbeidet som sagarbeider ved Randsverk Sag og Høvleri fra 1975 til 1976. Han har eksamener i historie og statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
30. september 2005 ble han i statsråd utnevnt til ambassadør i Beograd.
Haakon Blankenborg er samboer med tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet Solveig Torsvik.


Luigi Giordani.
Luigi Giordani (født 13. oktober 1822 i Santa Maria Codifiume ved Ferrara i Italia, død 21. april 1893 i Ferrara) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ferrara 1877–1893.
Han ble kreert til kardinal i 1887 av pave Leo XIII.
Giordani, Luigi
Giordani, Luigi
Giordani, Luigi
Giordani, Luigi


Audrey Horne.
Audrey Horne er en bergensk rockegruppe som spiller melodisk hard rock / post-grunge. Gruppen er en supergruppe med medlemmer fra blant annet Enslaved, Sahg og Gorgoroth. Audrey Horne, som har hentet sitt navn fra en skikkelse i David Lynch sin TV-serie "Twin Peaks", gav ut sin debutplate "No Hay Banda" i 2005. For denne fikk de Spellemannprisen 2005 i klassen metal. De var også nominert til Spellemannprisen 2007 for "Le Fol" i klassen metal.
Historie.
Audrey Horne ble startet i 2002 av Torkjell «Toschie» Rød, Arve «Ice dale» Isdal, Thomas Tofthagen, Kjetil Greve, Tom Cato Visnes og Herbrand Larsen.
I 2005 ga de først ut EP'en "Confessions & Alcohol" før de litt senere på året ga ut sitt debut-album "No Hay Banda" som de mottok Spellemannprisen 2005 i klassen "Metal" for.
I 2007 kom oppfølgeren "Le Fol" som de ble nominert til Spellemannprisen 2007 for i klassen "Metal". Samme år valgte Herbrand og Tom Cato å forlate bandet, men Herbrand har fortsatt og samarbeide med Audrey Horne i studio både som musiker og tekniker/co-produsent.
Audrey Horne spiller melodisk Hard Rock / Post-grunge selv om enkelte medlemmer er assosiert med mer ekstreme musikk-genre som Black Metal, Ekstrem Metal og Progressiv Metal i band som Gorgoroth, God Seed, Enslaved og Deride.
I 2010 kommer Audrey Horne ut med sin tredje plate, "Audrey Horne" på Indie Recordings.


Enslaved.
Enslaved er et norsk progressivt ekstrem metal-band, som ble dannet i Sveio i 1991. Tekstene omhandler nordisk mytologi, vikinger og natur.
Historie.
Grutle Kjellson (da 17 år) og Ivar Bjørnson (da 13 år) møttes i et lokalt øvingslokale, som deres to forskjellige band spilte i den dagen. De bestemte seg for å starte et band sammen og de fikk med trommeslageren Trym Torson. Dette ble starten på Enslaved, og i løpet av sommeren 1992 spilte de inn sin første demo. Bandnavnet kommer fra inspirasjon av en låt i bandet Immortal sin første demo "Promo '91". Debutalbumet var klart en stund, men ble utsatt en periode, og "Vikingligr Veldi" ble ikke utgitt før 1994. Enslaved skiftet så plateselskap til franske Osmose Productions. Senere samme år ga Enslaved ut sitt andre album, "Frost". Enslaved har gjennom årene vært gjennom en rekke musikalske stilendringer. De to første platene "Vikingligr Veldi" og "Frost" inneholdt aggressiv viking/black metal. I de senere utgivelsene, som "Eld", forsterket de viking metal-elementene i musikken og la seg på en mindre aggressiv linje. Albumet "Blodhemn" beveget seg i retning røttene med et mer brutalt lydbilde. Deretter kom ' hvor bandet orienterte seg i retning death metal. På 2000-tallet har bandet lagt seg på en linje som inkorporerer stadig flere elementer fra progressiv rock.
Priser.
Totalt har Enslaved gitt ut tolv studioalbum og vunnet fore Spellemannpriser og en Alarmpris for albumene: Spellemannprisen 2004 i klassen metal/tungrock for albumet "Isa", Alarmprisen 2005 i klassen metall for samme album, Spellemannprisen 2006 i klassen metal for albumet "Ruun", Spellemannprisen 2008 i klassen metal for albumet "Vertebrae" og Spellemannprisen 2010 i klassen metal for "Axioma Ethica Odini". I tillegg har de vært nominert til to Spellemannpriser: i 2000 for " og i 2003 for "Below the Lights".
I 2011 fikk Enslaved Norsk Artistforbunds Ærespris, som første metal-band.
Politisk.
Enslaved har tidligere stjålet en sau («lastet ned» en sau) tilhørende daværende Venstre-leder Lars Sponheim i protest mot partiets politiske forslag rundt ulovlig fildeling. «Venstre mener nemlig at fildeling av musikk bør bli lovlig, noe Grutle Kjellson og Ivar Peersen fra Enslaved synes er helt feil», skrev de på YouTube hvor et fra stuntet deres er lagt ut. Aksjonen var i regi av kampanjen «Piracy Kills Music» og sauen ble levert tilbake etter et besøk med presse på stortinget.


Octavia Sperati.
Octavia, er en kvinnelig bergensk gothic metal-gruppe. Octavia Sperati er deres offisielle navn. Gruppa valgte i utgangspunktet å kalle seg opp etter den vakre, vise og høyt elskede søsteren til Keiser Augustus, en kvinne som symboliserer både styrke og integritet. Da de senere fant ut at det allerede eksisterte et boliviansk rockeband som het Octavia, endret de navnet til Octavia Sperati etter Octavia Sperati (skuespiller) ved Den Nationale Scene.
Gruppen ga i 2002 ut en selvfinansiert demo kalt "Guilty", og i 2005 kom debutalbumet "Winter Enclosure". Deres andre album, "Grace Submerged", ble utgitt i mai 2007 via Candlelight Records.


Camillo Siciliano di Rende.
Camillo Siciliano di Rende (født 8. juni 1847 i Napoli i Italia, død 16. mai 1897 i klosteret Montecassino) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Benevento 1879–1882, og senere nuntius i Frankrike 1882–1887.
Han ble kreert til kardinal i 1887 av pave Leo XIII.
Siciliano di Rende, Camillo
Siciliano di Rende, Camillo
Siciliano di Rende, Camillo
Siciliano di Rende, Camillo
Siciliano di Rende, Camillo


Victor-Félix Bernadou.
Victor-Félix Bernadou (født 25. juni 1816 i Castres ved Albi i Frankrike, død 15. november 1891 i Sens) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Sens 1867–1891.
Han ble kreert til kardinal i 1886 av pave Leo XIII.
Bernadou, Victor-Félix
Bernadou, Victor-Félix
Bernadou, Victor-Félix
Bernadou, Victor-Félix


Elzéar-Alexandre Tascherau.
Elzéar-Alexandre Tascherau (født 17. februar 1820 i Sainte-Marie de la Beauce ved Québec i Canada, død 14. april 1898 i Québec) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Québec 1870–1898.
Han ble kreert til kardinal i 1886 av pave Leo XIII.


Svelg.
Svelget (gr.; "farynx", lt.; "fauces") er den delen av både fordøyelsessystemet og respirasjonssystemet. Det er et muskuløst og nærmest rørformet, slimhinnekledd organ som ligger foran virvelsøylen, fra undersiden av kraniet til spiserøret.
I fordøyelsessystmet ligger svelget etter munnhulen og foran spiserøret. Hos pattedyr er svelget der fordøyelseskanalen og luftveiene krysser hverandre, gjerne kalt strupen (som også omfatter strupehodet og stemmebåndene).
Svelging kan deles inn i tre faser; den orale fasen (blandefasen i munnhulen), pharynx-fasen (svelgefasen i svelget), og esophagus-fasen (transportfasen i spiserøret).
Etter at maten er tygget, dytter tungen maten bakover til svelget. Dette setter i gang en svelgerefleks, hvor mange muskler samarbeider om å presse maten ned i spiserøret. Åpningen opp til nesehulen blir stengt, og strupelokket legger seg over luftrøret. Fra spiserøreret transporteres maten videre til magesekken.


Spiserør.
Spiserøret (Latin "øsofagus") er en transportkanal for mat, den delen av fordøyelsessystemet som forbinder svelget ("pharynx") med magesekken ("ventrikkelen").
Spiserøret passerer gjennom mellomgolvet ("diafragma") før det går ned i magesekken. Hos mennesker er spiserøret omtrent 20 cm langt.
Spiserøret er bygget opp av glatt muskulatur som ved peristaltiske bevegelser presser mat og drikke mot magesekken. Sterkest er musklene der spiserøret går over i magesekken. Disse musklene slapper kun av når mat skal passere inn i magesekken, og hindrer at mageinnholdet sendes tilbake opp spiserøret. Musklene er så sterke at man faktisk kan spise opp-ned. Dersom de ikke fungerer korrekt, kalles tilstanden Achalasi.


Benoit-Marie Langénieux.
Benoit-Marie Langénieux (født 15. oktober 1824 i Villefranche-sur-Saone ved Lyon i Frankrike, død 1. januar 1905 i Reims) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Reims 1873–1905.
Han ble kreert til kardinal i 1886 av pave Leo XIII.
Han deltok under konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Langenieux, Benoit-Marie
Langenieux, Benoit-Marie
Langenieux, Benoit-Marie
Langenieux, Benoit-Marie


Charles-Philippe Place.
thumb
Charles-Philippe Place (født 14. februar 1814 i Paris i Frankrike, død 5. mars 1893 i Rennes) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Rennes 1878–1893.
Han ble kreert til kardinal i 1886 av pave Leo XIII.
Place, Charles-Philippe
Place, Charles-Philippe
Place, Charles-Philippe
Place, Charles-Philippe


Augusto Theodoli.
Augusto Theodoli (født 18. september 1819 i Roma i Italia, død 26. juni 1892 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1886 av pave Leo XIII.
Theodoli, Augusto
Theodoli, Augusto
Theodoli, Augusto
Theodoli, Augusto


Camillo Mazzella.
Camillo Mazzella S.J. (født 10. februar 1833 i Vitulano ved Benevento i Italia, død 26. mars 1900 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og ble etter mange års virke i USA blant annet ved Georgetown University i Washington DC var tilknyttet Den romerske kurie, der han var prefekt for Kongregasjonen for studiene 1893–1897, og prefekt for Kongregasjonen for ritene 1897–1900.
Han ble kreert til kardinal i 1886 av pave Leo XIII.
Mazzella, Camillo
Mazzella, Camillo
Mazzella, Camillo
Mazzella, Camillo
Mazzella, Camillo


Alfonso Capecelatro di Castelpagano.
Alfonso Capecelatro di Castelpagano (født 5. februar 1824 i Marseille i Frankrike, død 14. november 1912 i Capua i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Capua 1880–1912.
Han ble kreert til kardinal i 1885 av pave Leo XIII.
Han deltok under konklavet 1903 som valgte pave Pius X.
Capecelatro di Castelpagano, Alfonso
Capecelatro di Castelpagano, Alfonso
Capecelatro di Castelpagano, Alfonso
Capecelatro di Castelpagano, Alfonso


Placido Maria Schiaffino.
Placido Maria Schiaffino O.S.B. (født 5. september 1829 i Genova i Italia, død 23. september 1889 i Subiaco i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1885 av pave Leo XIII.
Schiaffino, Placido Maria
Schiaffino, Placido Maria
Schiaffino, Placido Maria
Schiaffino, Placido Maria
Schiaffino, Placido Maria
Schiaffino, Placido Maria


Statskog.
Statskog SF er et statsforetak som forvalter statlige skog- og fjelleiendommer i Norge.
Virksomhet.
Statsforetaket har til formål å forvalte, drive og utvikle eiendommene med de tilhørende ressursene, og de utfører tjenester som naturlig hører til forvaltingen av utmarkseiendommene. Eiendommene skal drives effektivt med sikte på økonomisk resultat, og de skal skal drive et aktivt naturvern i forhold til friluftsinteresser.
Statsgrunnen i Finnmark blir ikke forvaltet av Statskog, men har siden juli 2006 vært forvaltet av Finnmarkseiendommen. Kirkeeiendommer blir forvaltet av Opplysningsvesenets fond.
Statskog SF hører til Landbruks- og matdepartementet, og er ledet av et styre. Foretaket har 23 kontorer fra Troms i nord til Agder i sør. Hovedkontoret ligger i Namsos. Øistein Aagesen er administrerende direktør.
Ressursgrunnlag.
Statskog har hjemmel til km², eller av fastlands-Norge, og er dermed Norges største grunneier. Statsallmenningene i Midt- og Sør-Norge omfatter km², og blir forvaltet i samarbeid med lokale fjellstyrer.
Om lag 5 % av eiendommene er produktiv skog. I 2010 kjøpte Statskog millioner mål grunn av Orkla i Hedmark og Buskerud. Det meste av dette var skogarealer.
Hoveddelen av de statlige utmarkseiendommene ligger i Nordland og Troms. I innlandsstrøkene i disse fylkene er staten den største grunneieren.


Carlo Cristofori.
Carlo Cristofori (født 5. januar 1813 i Viterbo i Italia, død 30. januar 1891 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1885 av pave Leo XIII.
Cristofori, Carlo
Cristofori, Carlo
Cristofori, Carlo
Cristofori, Carlo
Cristofori, Carlo


Mjød.
Mjød er en alkoholholdig drikk som brygges av honning, vann og gjær. Drikken har vært krydret med blant annet humle, som også forlenger holdbarheten, nellik og/eller ingefær Hvis man skal kunne kalle dette brygget Mjød må også mjødurt bli brukt, derfra har den også fått sitt navn. Mjød kan lages med forskjellige tilsetninger, deriblant f. eks. de nevnte kryddersorter eller forskjellige typer frukt eller bær. Epler og sitrusfrukter har vært særlig populært i mjød.
I motsetning til hva mange tror inneholder ikke mjød melk, og det er lettere sammenlignbart med vin enn øl, både når det gjelder alkoholprosent og konsistens. Smaken er imidlertid som regel svært søt, og kan lettest beskrives som en blanding mellom honning og alkohol, samt eventuelt krydder og gjær, avhengig av hvordan mjødet er brygget og hvor lenge det er lagret.
Historie og utbredelse.
Mjød har en svært lang historikk i deler av Europa og er muligens den eldste av alle alkoholholdige drikker her, fra tiden før jordbrukerne begynte med øl og vin. Mjød var særlig vanlig i bruk i Nord-Europa, der det var vanskelig å dyrke vindruer, i middelalderen. I Norge og Skandinavia forbindes drikken med vikingtida og vikinger. Mjød ble som regel drukket til fest, mens man drakk øl til hverdags. Brygget har i senere tid blitt assosiert med de norrøne gudene, og det finnes en rekke fortellinger, både nye og gamle, som støtter opp under dette. Blant andre har man fortellingen om jotnen Suttung, der man får høre hvordan mjød først ble skapt og at alle som drakk av det ble vise og til skalder. Mjødet kom i Suttungs besittelse, før det ble stjålet av Odin. Mjødet ble dermed kilden til Odins kunnskap. Ordbruken «å tørste etter viten» stammer muligens fra denne fortellingen.
Mye senere, i romantikken på midten av 1800-tallet, ble Suttungs mjød av norske romantikere brukt som et bilde på kunstnerisk inspirasjon, eller snarere som et middel for å kunne nå «den andre siden», Platons idéverden, for så å hente inspirasjonen derfra. Romantiske kunstnere regnet nemlig seg selv som i stand til å oppnå nettopp dette, og det var det som skilte dem fra andre mennesker. Deres oppgave i verden var nemlig å formidle sine opplevelser i idéverdenen videre ved hjelp av kunst.
Tysk mjød, «Met», i flaske og glass.
Drikken har imidlertid en historie som går lenger tilbake enn vikingtida; allerede i antikkens Hellas hadde man en alkoholholdig drikk som var laget av honning. Over hele verden kan man finne ymse lokale former for mjød, og mange steder kan man fremdeles finne en levende tradisjon for drikken.
Det kan likevel være viktig å huske på at de fleste av disse bærer få, eller ingen, likhetstrekk med det norrøne mjødet, og det vi her til lands forbinder med ordet.
Mjød har av flere grunner hatt en synkende popularitet etter middelalderen, og er lite utbredt i Norge per i dag. Drikken har likevel fått en slags renessanse i sammenheng med den økende interessen for middelalderkultur man har sett fra 1970-tallet, ikke bare i Skandinavia, men i hele den vestlige verden.
I visse miljøer har hjemmebrygging av mjød blitt svært populært, hvilket er mye mindre komplisert enn mange ser for seg. Dessuten finnes det på verdensbasis etterhvert en rekke kommersielle varianter. Et par av disse er tilgjengelige på Vinmonopolet, men det finnes få norske produsenter i bransjen. I Sverige og Danmark, samt blant annet i Tyskland og USA, kan man imidlertid finne et bredt spekter av kommersielle alkoholholdige drikker under navnet mjød. Disse bærer dog ikke nødvendigvis mange likhetstrekk med vikingenes gudedrikk.


Honning.
Honning (fra germansk "honang" = «den gyldne») er en løsning med tyktflytende til fast konsistens. Honning fremstilles av honningbier som samler nektar fra blomster. Omdanningen fra nektar til honning skjer ved at biene tilsetter nektaren sitt eget kjertelsekret. Bier kan også ta til seg honningdugg utskilt fra bladlus og andre plantesugere. Denne honningen kalles bladhonning, skogshonning eller lusehonning.
Søtningsmiddel.
Honning har en høyere søtningsgrad enn sukker. Det betyr at man kan bruke en mindre mengde honning for å oppnå samme søtsmak enn om man bruker sukker. Honning inneholder i hovedsak de to monosakkaridene glukose og fruktose, i tillegg til sukrose, maltose og melizitose. Det høye innholdet av fruktose gjør at man får et jevnere og mer stabilt blodsukkerinnhold ved inntak av honning enn ved inntak av sukker.
Honning har vært utnyttet av mennesker siden steinalderen og kan brukes i for eksempel marinader og kaker. Før sukkerindustrien ble utbygget var honning ofte det viktigste søtningsstoffet i matlaging. Det finnes både flytende og fast (krystallinsk) honning. Flytende honning har et naturlig høyere innhold av fruktose, noe som gjør at krystalliseringsprosessen går saktere. All honning er flytende når den kommer fra bikuben. Noen typer honning krystalliserer raskt, andre bruker lang tid. Honning er sterkt "hygroskopisk", dvs. den har evnen til å ta til seg vann når den utsettes for fuktige omgivelser. Dette fenomenet kjenner de fleste som har bakt honningkake til: honningkaken er kjent for å bevare fuktigheten, og sies å bli bedre etter lagring. Dette skyldes honningens hygroskopiske egenskap. Honning inngår også i produksjonene av mjød.
Biene lagrer nektar tilsatt enzymer i vokstavler. Vanninnholdet i nektaren blir redusert, og slik dannes honningen. Birøkteren kan hente ut tavlene fra kuben. Tavlene plasseres i en slynge som fungerer på samme måte som en sentrifuge, og honningen slynges ut av tavlene. Biene får sukkervann som erstatning for honningen når høsten kommer, og dette blir vinterfôr for biene etter at birøkteren har tatt ut honningen fra kuben.
Næring.
Enzymer i honningen hjelper fordøyelsen av annen mat. Ved å spise honning får vi dessuten i oss sporstoffer som kroppen trenger. Mineralene i honning dekker et omfattende register – faktisk kan man finne alle skjelettets bestanddeler her. Innholdet av mineraler i honning er så lite at det kun regnes som sporstoffer. Innholdet av mineraler varierer fra honningtype til honningtype. Mørke honninger som bladhonning og lynghonning inneholder ofte mer mineraler enn lyse honningtyper. Man må ikke gi honning til små barn under 12 måneder, da honningen kan inneholde endosporer av bakterien "Clostridium botulinum", som kan formere seg i barnets tarm og utløse botulisme.
Naturmedisin.
Honning har en lang tradisjon innen naturmedisin. Det skal være påvist at honning har sårhelende og antiseptiske egenskaper. Dette skyldes at honningen har lav vannaktivitet, som gjør at mikroorganismer ikke får vannet de trenger til å vokse og formere seg. Honningens lave pH på mellom 3,2 og 4,5 bidrar også til å gjøre forholdene dårligere for bakterier. Nyere forskning har også vist at honning har bedre hostedempende effekt enn reseptfri hostesaft.
Typer honning.
Honningen vil ta smak etter den kilden til nektar biene har hatt. Dette kommer an på årstid og plassering av kuben. Birøktere flytter gjerne kubene i løpet av året (kalt vandring), avhengig av hvor det er høysesong for nektar. I Norge er det mest vanlig å vandre til lyngtrekk på høsten. Ulike nektarkilder gir grobunn for lokale varianter. En birøkter vil vanligvis la biene produsere honning gjennom hele sommmeren før den høstes, denne honningen kalles «blomsterhonning» eller «sommerhonning». Birøkteren kan også høste honningen ettersom de ulike plantene gjennom sesongen blomstrer og få ulike spesialiteter som «lønnehonning», «lindehonning» og «løvetannhonning», som bare produseres i små kvanta hos noen produsenter. I Norge er «lynghonning» en kjent sortshonning. Dette er honning der nektaren kommer fra røsslyng. Lynghonningen har en sterk smak som vil være fremtredende selv når den blandes sammen med mildere honninger. Lynghonningen skiller seg også ut i konsistens – den er såkalt "tixotrop". Det vil si at honningen, selv om den er flytende, «setter seg» når den får stått en stund. Da blir den geléaktig og mister evnen til å flyte. Ved omrøring vil lynghonningen atter bli flytende igjen, og ved ny henstand blir den igjen geléaktig. Etter slynging røres lynghonningen slik at den blir fast (krystallinsk), slik tradisjonen for honning er i Norge.
Honning fra nektaren til klokkelyng er en annen honningtype med særegen, karamellaktig smak. Denne skiller seg ut ved å være den eneste honningtypen i Norge som ikke krystalliserer seg over tid. Denne holder seg blank og flytende over tid. Klokkelyng blomstrer bare når temperaturen er over en viss grense, så leveranse av denne typen honning vil variere fra år til år. Klokkelynghonningen er i likhet med lynghonningen tixotrop.
Såkalt skogshonning/bladhonning er i overveiende grad laget av honningdugg som utskilles av bladlus og andre spesialiserte plantesugere. Plantesugere punkterer plantenes silrørsvev for å skaffe seg proteiner og sakkarider. Silrørssaften inneholder mye mer sakkarider enn plantesugerne trenger, derfor lar de det meste av plantesaften passere kroppen, og de utsondrer små dråper på bladverk og barnåler. Biene henter honningdugget derfra og bringer det inn i kuben. Honningdogg har lavere vanninnhold enn nektar, men inneholder mer mineraler og proteiner. Skogshonning/bladhonning er ofte mye fyldigere, mørkere og mer aromatisk enn honning basert på nektar, og i barskoger er det vanlig at den har en smak av furunål. Derimot kan ikke biene hente næring direkte fra furu eller gran, da disse ikke produserer nektar.
Utenlandske honninger er ofte flytende, da de har et lavere glukoseinnhold enn den norske, krystallinske varianten. Disse inneholder tilsvarende mer fruktose. En vanlig type flytende honning man finner i norske butikker er akasiehonning, som er lys og mild.


Bregner.
Skjematisk tegning av bregners struktur. Bladskaftet har normalt symmetrisk parvise primærfliker, og evt sekundær- og tertiærfliker. Sporene sitter oftest under bladflikene.
a>, som vokser på Tasmania. Den er omgitt av helt unge moseskudd.
a> helt til høyre. Navnene bygger på den seneste konsensus iht Pryer et al 2004, og Smith et al 2006, side 708.
Uferdige skudd av bregne er ofte sammenrullet. Her "Osmunda japonica" fra Japan.
Andematbregnen "Azolla caroliniana" er en flytebregne, som har en helt særegen formering.
Arten "Cyathea medullaris" er en såkalt trebregne, som vokser på New Zealand.
"Diplophyllum albicans" er en art i hinnebregneslekten som vokser i blant annet Tyskland.
a>, "Pteridium aquilinum", sprer seg svært raskt og danner store bestander som fortrenger annen vegetasjon.
a> eller bjørnekam, "Blechnum spicant", vokser i Norge.
a>, er her fotografert i Hongkongs botaniske hage.
a>, "Dryopteris filix-mas", vokser i Norge.
a> er utbredt i store deler av Norge, og kjennes lett på den enkelt flikete bladformen, som er unik blant norske bregnearter.
a>, men er en bregne som klatrer på trær.
a>, "Asplenium trichomanes ", vokser på berg og i bergsprekker.
a> "(Phegopteris connectilis)" kjennetegnes ved at den nederste bladfliken henger ned i forhold til de andre, derav navnet.
a> "(Thelypteris palustris)" vokser også i Norge.
a> "(Cystopteris fragilis)" vokser i Eurasia, her på bilde fra Polen.
a> "(Matteuccia struthiopteris)" har taksonomisk sett fristet en omflakkende tilværelse, men plasseres nå i familien "Onocleaceae", som kun har 4–6 arter totalt.
Arten "Tectaria crenata" vokser opprinnelig i Polynesia.
a>-artene er blant bregnene som ikke har flikete blader. Her på fotografi fra Japan.
Bregner eller egentlige bregner (latin: "Polypodiopsida" eller "Leptosporangiatae") er en klasse av karsporeplanter som formerer seg ved hjelp av sporer og ikke frø. De har røtter og kar. De ble inntil nylig nomenklatorisk kalt "Pteridopsida" eller "Pteridophyta", og historisk er dette synonymt med betegnelsen "Filicopsida" eller "Filicophyta".
Antakelig kan gruppen kalles for klassen eller gruppen av egentlige bregner "(Leptosporangiatae)", i motsetning til den mer omfattende underdivisjonen eller gruppen bregneplanter "(Monilophytae)", hvor man også inkluderer slike vanskelig plasserbare grupper som Marattiales, ormetunger og Psilotales. Med bregner menes altså bregneplanter eksklusive ormetunger, Psilotales og Marattiales.
Det finnes mange tusen arter av bregner, trolig nærmere 15 000, hvorav bare ca. 200 vokser i Europa, og 45 i Norge. Bregner er overveiende tropiske planter, med spesielt mange arter i det sørlige Asia. De mange artene fordeler seg i moderne taksonomi på 160 slekter i 39 familier, som igjen plasseres innenfor 8 ulike ordener. Den største ordenen, "Polypodiales", inneholder det dominerende antallet bregnearter i verden med sine 115 slekter, mens de sju andre ordenene bare har 45 slekter til sammen.
Bregnenes struktur.
Bregner er planter som varierer fra 5 cm til 20 meters høyde, og som har høyst ulik struktur. Noen trekk er derimot felles – de gjennomgår generasjonsveksling, de har ofte et sterilt og et fertilt sett av blader ("dimorfe" skudd), og bladene er svært ofte fliket. Ved flikede blader kalles hele bladstilkens bladstruktur for en "bladplate", mens dette bladets største fliker (første gangs flikdeling) kalles "primærfliker", disse flikenes fliker (andre gangs flikdeling) kalles igjen "sekundærfliker", og så videre.
Alle bregner formerer seg ved sporer, enten under bladene eller langs bladstilken. Sporene sitter i sporehus (sporangia), og disse er igjen ofte festet sammen i sporehushoper (sori). Over sporehushopen («sporeklumpen») kan det være et tynt, ofte synlig slør (indusium), som vanligvis løsner og faller av ved sporens modning. Bare flytebregnene har sporer av to slag.
Bregnenes formering.
Som andre karsporeplanter har bregnene generasjonsveksling, hvor den dominerende generasjonen er den ukjønnete fasen (sporofyttfasen). Sporofytten er fagbetegnelsen på den store, sterile og dominerende fase-organismen, det vi kjenner som «selve» bregnen. Den andre, kjønnete generasjonen utgjøres av fasen som gametofytt med et enkelt sett kromosomer, og den er som regel en selvstendig og frittlevende struktur eller organisme (protallium) utenfor sporen. Protalliet, som er den vevsinnpakningen som utgjør gametofytt-fasen, er ofte hjerteformet og blek gjennomsiktig eller lysegrønn.
I de fleste bregner skjer altså utviklingen av den kjønnete gematofytten i stor grad utenfor sporen som lagde den, såkalt eksospori. Unntaket er ordenen av akvatiske flytebregner "(Salviniales)", som utover den vanlige danningen av tokjønnede gametofytter (heterospori) gjør dette i en uvanlig kombinasjon med gametofyttvekst inne i sporene (endospori). Hos oss er trådbregne en art med slik formering. Slik likner flytebregnene i sin formering mer på frøplanter enn på de andre bregnene. Hos disse flytebregnene er da den ukjønnete sporofyttgenerasjonen den eneste selvstendige, frittlevende generasjonen, mens gametofytt-fasen gjennomgås i sin helhet inne i sporofyttens sporer.
Bregnenes økologi.
Det er svært mange bregner som vokser i fuktig, gjerne skyggefullt terreng hvor konkurransen fra andre arter er begrenset. Men i realiteten er habitatene hvor bregner trives, langt mer forskjelligartede. Mange arter og slekter spesialiserer seg på vekst på berg, i fjellsprekker, på trær eller i høyden ved selv å være høye «trær».
Blant biotopene som bregner vokser i, kan nevnes fjellstrøk, ørkenfjell, våtmark og ikke minst skog. De vokser over så å si hele kloden unntatt Arktis og Antarktis, og noen familier er enten bare sørlige eller bare nordlige.
Selv om mange bregner er nøysomme og unngår konkurranse, har vi også en del arter som er sterkt ugrassdannende og sprer seg raskt, for eksempel einstape. Noen krever spesielt surt jordsmonn (f.eks "Lygodium"), mens andre arter må ha kalksteinsgrunn (f.eks "Cystopteris bulbifera").
Fylogenetisk utvikling.
"For en dypere oversikt over bregnenes fylogeni, se: Bregneplanter"
Bregnene oppstod første gang i tidlig karbon, i alle fall om man skal avgrense kunnskapen til funn av fossiler. De første forløperne for identifiserbare, nåværende bregnefamilier har vi fra trias, mens den store diversifiseringen med stor spesialisering og rask evolusjon skjedde i sen kritt. Nå oppstod mange av dagens kjente familier. Sammenliknet med frøplantenes drøye 260 000 arter er bregnene «fåtallige» med sine om lag 15 000.
På figuren nedenfor er bregneplantene illustrert fylogenetisk (som slektstre), hvor hver «deling» på slektstreet innebærer utskillelsen av en ny, monofylittisk gruppe. Den gradvise utskillingen av nye «greiner» på slektstreet innebærer tidsmessig sekvensiell og gradvis dannelse av nye grupper med felles «stamfar» (monofylittiske grupper). Bregnene er alle gruppene over den stiplede, vannrette linjen.
Bregnenes taksonomi.
Moderne studier (Smith et Al, 2006) anerkjenner 4 klasser (Psilotopsida;
ordener, og 37 familier av bregneplanter. Taksogrupperingen av bregnene er fortsatt ikke fullstendig og udiskutabel, men har de siste 5-10 årene gjort meget store framskritt. Dagens taksonomiske gruppering atskiller seg en del fra den forrige (Stevenson & Loconte 1996)
Oversikten nedenfor (med unntak av gruppene "ormetungefamilien", "Marattiopsida", "Psilotales" og "Pteridales") gjengitt med basis i de nyeste funn innenfor internasjonal forskning på bregnegruppens systematikk (Smith et al, 2006) Norske navn er hentet både fra Lids norske standardverk (2005) og det nyeste nordiske standardverket (2007) som baserer seg på Norsk Botanisk Forenings navnekomité (2007). Hovednavn som er satt i "kursiv" skrift betegner grupper som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i den nordiske floraen.
Arter og hybrider i Norge.
I Norge vokser det antakelig 45 arter og underarter av bregner. I tillegg ble kløverbregne observert i Oslo i 1936. Den tropiske arten andematbregne finnes av og til spredt fra akvariehold, men den overvintrer neppe.
Mest tallrik, med 13 arter og 5-7 hybrider fra 6 slekter, er storburknefamilien. Stortelgfamilien har 11 arter i landet vårt. Blant slektene har småburkneslekten flest arter, nemlig 8, samt én hybrid.
Bruk av bregner.
Bregner er mye brukt som hage- og stueplanter, og er omfattet av betydelig økonomisk verdi i den vestlige verden. Mye brukte stueplanter omfatter Bostonbregne "Nephrolepis exaltata", samt "Asplenium nidus".
Enkelte urbefolkninger bruker enkelte arter som mat, ikke minst strutseving "Matteuccia struthiopteris", kanelbregne "Osmunda cinnamomea", samt "Pteridium aquilinum" (trolig kreftfremkallende) og "Diplazium esculentum". I Ny-Guinea og Stillehavet brukes også trebregner (Cyatheales) som tømmer og bygningsmateriale.
Artene av andematbregner "(Azolla)" har i likhet med trær av oreslekten meget stor evne til å binde nitrogen fra lufta, og brukes derfor i utstrakt grad som gjødselplante i rismarker i Asia, særlig i Sørøst-Asia.
Bregner er en viktig bestanddel i kull, som særlig består av fossiliserte og for lengst utdødde bregnearter som levde i kambrium og senere.
Mange arter er det motsatte av nyttige, de invaderer fremmede biotoper på kort tid og sprer seg som ugress. Fryktede arter omfatter Japansk klatrebregne "Lygodium japonicum", samt arter av "Azolla" og arten "Onoclea sensibilis". Stor vassbregne, "Salvinia molesta", er en meget fryktet flytebregne.
I slavisk og finsk folklore regnes det som lykkebringende å se bregner blomstre. I Viktoriatidens England var bregner mye brukt som ornamentalt mønster, og ble mye avbildet både til pynt og undervisningsformål.
Enkelte bregner har medisinsk bruk, blant annet som sårmiddel. Roten til ormetelg inneholder stoffer som har vært brukt mot innvollsorm hos mennesker.


Antolín Monescillo y Viso.
Antolin Monescillo y Viso (født 2. september 1811 i Corral de Calatrava i Spania, død 11. august 1897 i Toledo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Valencia 1877–1892, og erkebiskop av Toledo 1892–1897.
Han ble kreert til kardinal i 1884 av pave Leo XIII.


Zeferino González y Díaz Tuñón.
Zeferino González y Díaz Tuñón O.P. (født 28. januar 1831 i Villoria ved Oviedo i Spania, død 29. november 1894 i Madrid) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble presteviet i Manila i 1854 og virket på Filippinene i tolv år. I Spania ble han biskop av Málaga, så Córdoba, og etterhvert erkebiskop av Sevilla 1883–1885, erkebiskop av Toledo 1885–1886, og så forflyttet tilbake til Sevilla 1886–1889.
Han ble kreert til kardinal i 1884 av pave Leo XIII.


John Obi Mikel.
John Obi Mikel (født 22. april 1987) er en nigeriansk fotballspiller som spiller for Chelsea. Han gikk fra Lyn via Manchester United til Chelsea.
Overgangen til Chelsea .
Både Lyn, Chelsea, Manchester United og John Obi Mikel godtok etterhvert de avtalene som er inngått. Det innebærer at Mikels spillerlisens overføres til Chelsea, og at Manchester United går med på å annullere kontrakten de inngikk med Mikel for over et år siden. Chelsea betaler totalt 12 millioner pund (ca. 135 millioner kr) til Manchester United. Halvparten betales ut kontant, mens den resterende halvparten betales om et år. Av dette får Lyn drøye 60 millioner kr.


Gausdal videregående skole.
Gausdal videregående skole er en videregående skole i Østre Gausdal i Oppland. Skolen ble grunnlagt i 1980.
Gausdal videregående skole hadde i skoleåret 2008–2009 i overkant av 370 elever, samt 50 ansatte.
De senere år har skolen gjennomgått en større oppussing og ombygging, og skolen fremstår i dag moderne og godt tilrettelagt for de ulike studieretningene som tilbys.


Guglielmo Massaia.
Guglielmo Massaia O.F.M.Cap. eller Massaja (født 8. juni 1809 i La Braja di Piovà (nå Piovà Massaja) ved Asti i Italia, død 6. august 1889 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler.
I tillegg til teologisk utdannelse studerte han også noe medisin og kirurgi. Han var skriftefar og rådgiver for Giuseppe Benedetto Cottolengo, som senere ble helligkåret i Den katolske kirke, og var åndelig rådgiver for prins Viktor Emmanuel II, som senere ble konge av Italia. Hans sterke ønske om å bli sendt av sin orden som misjonær gjorde at han gjentatte ganger avslo bispeutnevnelser til piemontesiske bispedømmer.
Han ble misjonsbiskop og apostolisk vikar av Gallas i Afrika (i dag: Harar i Etiopia i 1846. Han forlot Italia det året, men det skulle ta ti år før han endelig kom frem, etter ekstraordinære vanskeligheter som inkluderte fire forvisninger og fangenskap på veien. Av helsegrunner måtte han legge ned embedet i 1880.
Han ble kreert til kardinal i november 1884 av pave Leo XIII.


Carmine Gori-Merosi.
Carmine Gori-Merosi (født 15. februar 1810 i Subiaco i Italia, død 15. september 1886 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i november 1884 av pave Leo XIII.
Gori-Merosi, Carmine
Gori-Merosi, Carmine
Gori-Merosi, Carmine
Gori-Merosi, Carmine


Ignazio Masotti.
Ignazio Masotti (født 16. januar 1817 i Forlì i Italia, død 31. oktober 1888 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, blant annet som pro-prefekt for Kongregasjonen for biskoper og ordensfolk 1886–1888.
Han ble kreert til kardinal i november 1884 av pave Leo XIII.
Masotti, Ignazio
Masotti, Ignazio
Masotti, Ignazio
Masotti, Ignazio
Masotti, Ignazio


Isidoro Verga.
Isidoro Verga (født 29. april 1832 i Bassano Taverina i Italia, døde 10. august 1899 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for Tridentinerkonsilet 1877–1885, som prefekt for Den apostoliske signatur 1885–1888, som prefekt for Kongregasjonen for biskoper og ordensfolk 1888–1896 og som Storpønitentiar 1896–1899.
Han ble kreert til kardinal i november 1884 av pave Leo XIII, og ble biskop i 1896.
Verga, Isidoro
Verga, Isidoro
Verga, Isidoro
Verga, Isidoro


Seksuell orientering.
Seksuell orientering, også kalt "seksuell legning" eller bare "orientering" eller "legning", er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili.
Vanligvis vil man identifisere personer som primært heterofile eller homofile, eventuelt også bifile eller aseksuelle. Å definere en persons orientering kan være komplisert. For eksempel kan en føle tiltrekning til ett kjønn, men av grunner som frykt eller skam likevel ikke leve dem ut. Det er også et spørsmål om en hovedsakelig føler seg tiltrukket av ett kjønn, men også ha seksuelle forbindelser med det andre kjønnet. Det er et spørsmål både om adferd, følelser, livsstil og selvidentifisering.
Senere forskning tyder på at det er glidende overganger mellom ytterpunktene på orienteringsskalaen (heterofili og homofili), snarere enn at de står som fastlåste motpoler. Bifili kan sies å beskrive hele spekteret mellom disse ytterpunktene.


Hammurabi.
Hammurabi (akkadisk fra amorittisk: "ʻAmmurāpi", «slektningen er en helbreder», fra "ʻAmmu", «slektning på farsiden», og "Rāpi", «helbreder») var den sjette kongen av Babylon (av første babylonske dynasti) fra 1792 f.Kr. til 1750 f.Kr. (da han døde) i henhold til midtre kronologi (1728–1686 f.Kr. i kort kronologi). Han ble den første konge av det babylonske rike som følge at hans far, Sin-Muballit, abdiserte. Hammurabi utvidet Babylons kontroll over Mesopotamia ved å vinne en rekke kriger mot nabokongedømmene. Selv om hans rike kontrollerte hele Mesopotamia ved hans død, klarte hans etterfølgere ikke å opprettholde riket.
Hammurabi er kjent for en lovsamling som kalles for Hammurabis lover, en av de første kjente lovsamlinger som er skrevet ned. Disse lovene er innskrevet på steintavler (stele) som ble gjenfunnet i Persia (dagens Iran) i 1901. Han har fått et omdømme i moderne tid som rettmessig lovgiver i oldtiden og Hammurabis portrett henger derfor i mange offentlige bygninger til myndighetene over hele verden.
Historie.
Hammurabi en konge av bystaten Babylon av første dynasti, og arvet kongsmakten av sin far Sin-Muballit en gang rundt 1792 f.Kr. Babylon var en av mange bystater i oldtiden som var spredt over den mesopotamiske slettet og lå i krig med andre for kontrollen over fruktbart jordbruksland. Selv om mange kulturer sameksisterte i Mesopotamia, hadde den abylonske kulturen oppnådd en grad av framgang blant de skrivekyndige klassene over hele Midtøsten. Kongene som var forut Hammurabi hadde begynt å forene herredømmet av sentrale Mesopotamia under babylonsk hegemoni og ved Hammurabis kongedømme, hadde Babylon erobret bystatene Borsippa, Kisj, og Sippar. Da Hammurabi kom på tronen som kongen av et mindre kongedømme i midten av en kompleks geopolitisk situasjon. Det mektige kongedømmet Ešnunna kontrollerte øvre Tigris mens bystaten Larsa kontrollerte elvedeltaet. I øst lå kongedømmet Elam. I nord var Sjamsi-Adad I av Assyria begynt kriger for å utvide sitt rike, skjønt hans ubeleilige død kom til å fragmentere hans nylig erobrede semittiske rike.
Utbredelsen av Babylons herredømme ved Hammurabis tiltredelse ca. 1792 f.Kr. og ved hans død ca. 1750 f.Kr..
De første tiårene av Hammurabis styre var relativt fredelige. Han benyttet sin makt til å gjennomføre en rekke offentlige byggearbeider, inkludert å øke høyden på byens murer av forsvarshensyn, og utvide tempelet. En gang rundt 1801 f.Kr. invaderte det mektige kongedømmet Elam, som strakte seg over de betydningsfulle handelsvegene over Zagrosfjellene, den mesopotamiske sletten. med allierte blant de mesopotamiske bystatene angrep Elam og ødela Ešnunna, knuste en rekke byer og påførte sitt styre til deler av Mesopotamia for første gang. For å konsolidere sin posisjon, forsøkte Elam å få i gang en krig mellom Hammurabis Babylon og kongedømmet Larsa. Hammurabi og kongen av Larsa greide å inngå en allianse da de oppdaget dette dobbeltspillet og til sist knuse elamittene, skjønt Larsa bidro ikke i samme grad til de militære anstrengelsene. Rasende over Larsas manglende vilje til å oppfylle sin del av alliansen vendte Hammurabi seg mot kongedømmet i sør, og fikk således fullstendig kontroll over nedre Mesopotamia en gang rundt 1763 f.Kr.
Da Hammurabi ble støttet i løpet av krigen i sør av sine allierte fra nord, førte fraværet av soldater i nord til uro. Van De Mieroop (2005), s. 31 Ved å fortsette sin ekspansjon vendte Hammurabi oppmerksomheten nordover, kvalte uroen og knuste snart etter Ešnunna. Deretter erobret de babylonske hærene de gjenværende nordlige statene, inkludert Babylons tidligere allierte Mari, skjønt det er mulig at Mari overga seg uten at det kom til stridigheter. I kun noen få år hadde Hammurabi maktet å forene hele Mesopotamia under sitt styre. Av de betydelige bystatene i regionen var det kun Aleppo og Qatna i vest i det som i dag er Syria som opprettholdt deres uavhengighet. Imidlertid er det funnet en stele av Hammurabi så langt nord som Diyarbakır i Anatolia (dagens Tyrkia) hvor han hevdet tittelen «konge av amorittene».
Det har blitt avdekket et stort antall avtaletavler som er datert til styret til Hammurabi og hans etterfølgere, foruten 55 av hans egne brev. Disse brevene gir et glimt inn i de daglige rutinene i styringen av et rike, fra å forholde seg til flommer og til å lage bestemmelser overfor en kalender med feil, til å administrere Babylons store mengder med buskap. Hammurabi døde og overførte sitt kongerike til sin sønn Samsu-iluna i ca. 1750 f.Kr.
Hammurabis lovsamling.
Hammurabi (stående), avbildet mens han mottar sin kongelige insignier Samasj. Hammurabi holder sin hånd over sin munn som tegn på bønn.
Hammurabi er best kjent for kunngjøring av en ny utgave av loven for Babylonia: Hammurabis lover. Som en av de første nedskrevne lover i verden ble Hammurabis lover innskrevet på en stele og plassert på et offentlig sted slik at alle kunne se den, skjønt det er antatt at de færreste var lese- og skrivekyndige. Stelene ble senere plyndret av elamittene og flyttet til deres hovedstad Susa. Den ble gjenoppdaget i 1901 og er i dag tatt vare på av museet i Louvre i Paris. Hammurabis lover inneholder 292 lover, skrevet av skrivere på 12 tavler. I motsetningen til tidligere lover, var denne skrevet på akkadisk, dagligspråket i Babylon, og kunne derfor bli lest av enhver lese- og skrivekyndig i byen.
Lovsamlingens struktur er meget spesiell. Hver overtredelse har sin særskilte straff. Bestrafningen tenderer til å være meget strang i henhold til moderne standarder hvor mange av overtredelsene resulterte med døden, lemlestelse, eller anvendelsen av «Øye for øye, tann for tann» ("Lex Talionis", «gjengjeldelsesrett») Loven var også et av det tidligste eksempler på ideen om å anta uskyld, og den forslår at den anklagede og den som anklager skal ha muligheten til føre bevis. Imidlertid er det ingen bestemmelser for formildende omstendigheter for å endre straffeutmålingen.
En utskjæring på toppen av stelen portretterer Hammurabi mens han mottar loven fra guden Samasj eller muligens Marduk, og forordet hevder at Hammurabi ble utvalgt av gudene til hans folk for å skaffe dem lovene. Paralleller mellom denne fortellingen og overbringelsen av Guds lover til Moses i den jødiske tradisjonen, og likheter mellom de to lovsamlingene antyder et felles opphav i den semittiske bakgrunnen til de to. Fragmenter av tidligere lover har blitt avdekket. Bibelforskeren David P. Wright har argumentert at den jødiske loven anvendte seg av Hammurabis lov som en modell og etterlignet både dens struktur og innhold.
Tilsvarende lovsamlinger har blitt opprettet av nærliggende sivilisasjoner, blant tidligere mesopotamiske eksempler er Ur-Nammus lover, Ešnunnas lover, og Lipit-Istars lover, og senere hettittiske lover.
Ettermæle og avbildninger.
Under kongedømmene til Hammurabis etterfølgere, ble det babylonske kongedømmet svekket av militære angrep fra hettittene som herjet Babylon en gang rundt 1531 f.Kr. (kort kronologi). Imidlertid var det kassittene som til sist erobret Babylon og hersket over Mesopotamia i over 400 år, men de tilpasset seg babylonsk kultur, blant annet også Hammurabis lover.
På grunn av Hammurabis omdømme som lovgiver, kan hans avbildning bli funnet i flere amerikanske offentlige bygninger. Hammurabi er en av 23 lovgivere som er avbildet i marmorrelieffene i kammeret til representantenes hus i USA. Det er også en frise gjort av Adolph Weinman som framstiller «historiens fremste lovgivere», blant annet Hammurabi, på sørveggen av Høyesterettsbygningen i Washington, DC.


Maren Bolette Torp.
Maren Bolette Torp fra Oslo innehar rekorden som Norges aller eldste person (med dokumenterbar alder).
Hun ble født 21. desember 1876 og døde den 20. februar 1989, 112 år og 61 dager gammel.
Torp ble født på Logn under Østanes, Fet kommune i Akershus. Hun flyttet tidlig 1880-tall til Moen i Fet.
Hennes foreldre var Ludvig Kristiansen Moen (1850–1940), født på Enga under Sanderud gift med Anne Nilsdr (1848–1935) Nordli under By i 1876.


Selle.
Selle er en liten bygd litt nord på Bømlo i Hordaland, som ligger i nærheten av Urangsvågen og Svortland. Bygda Selle uttales «sele» og henvises noen ganger til som Nordre Selle.


Langå kommune.
Langå kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Ved regionreformen 2005-07 ble kommunen innlemmet i nye Randers kommune i Region Midtjylland.
Ved folkeavstemning 19. april 2005 foretrakk dog flertallet i kommunens tre sørligste sogn å i stedet knytte seg til nye Favrskov kommune, som de ble en del av fra 2007. De tre sognene var "Granslev", "Houlbjerg" og "Laurbjerg".


Campania.
Campania er en region i det sydlige Italia. Campania grenser mot Lazio i nordvest, Molise i nord, Puglia (eller Apuglia) i nordøst og Basilicata i øst.
Like ved byen ligger Vesuv, Amalfikysten, samt øyene Capri og Ischia.
Campania er rik på turistattraksjoner som ruinene av de romerske byene som ble begravet i Vesuvs utbrudd i år 79 (Pompeii og Herculaneum), og dessuten minner fra Campanias greske fortid (tempel ved Paestum).


Midtdjurs kommune.
Midtdjurs kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og innlemmet i den helt nye samlingskommunen Syddjurs kommune i Region Midtjylland ved regionreformen i 2007. Kommunale valg til den nye kommunen ble gjennomført i 2005.


Al-Aqsa-moskéen.
Al-Aqsa-moskéen er en moské i Jerusalem, bygget ca 638 e.k, da muslimene inntok byen. Moskéens kuppel er 56 meter i diameter, og er dermed verdens syvende største moské. På moskéens nordøstre del er det risset inn et sitat av Muhammed. Moskéens volum kan beregnes etter følgende matematiske formel: formula_1. Al-Aqsa-moskeen er palestinernes største helligdom og har blitt omtalt av avisene under mange omstendigheter de siste årene.
Den er bygd oppå den gamle tempelplassen til Salomos tempel.


Nørhald kommune.
Nørhald kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Ved regionreformen 2005-07 ble kommunen innlemmet i nye Randers kommune i Region Midtjylland.


Nørre Djurs kommune.
Nørre Djurs kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Ved region- og kommunalreformen i 2007 ble kommunen en del av den helt nye Norddjurs kommune i Region Midtjylland.
Danmarks tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen er født i Ginnerup i Nørre Djurs kommune.


Odder kommune.
Odder kommune er en dansk kommune i Region Midtjylland, tidligere Århus amt. Den ligger like sør for Århus kommune og ble dannet av ialt ni sognekommuner ved kommunalreformen i 1970. Odder kommune forble selvstendig ved kommunal- og regionreformen 2005-07. Administrasjonssenteret er byen Odder.
Fra Hov i Odder går det ferje til Samsø og til den lille bilfrie øyen Tunø, som er en del av Odder kommune.
Kommunenes folketall i 2007 er 21 469, mot en befolkning på 21 332 året i forveien (2006). Det gir en folkevekst på drøye seks promille, som avspeiler kommunens posisjon som ytre forstadskommune til den sterkt voksende storbyregionen Århus.
Niels-Ulrik Bugge fra Venstre er borgermester for perioden 2006-2010.


Purhus kommune.
Purhus kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Ved regionreformen 2005-07 ble kommunen innlemmet i nye Randers kommune i Region Midtjylland.


Randers kommune.
Randers Kommune er en kommune i Region Midtjylland etter Kommunalreformen i 2007.
Randers var også før regionreformen i 2007 en dansk kommune, beliggende i Århus amt. Arealet var 153,64 km², og befolkningen talte 62 197 i år 2004.
Lokaldemokrati.
Forlikspartiene sendte arrangerte folkeavstemninger i Hvorslev og i de tre sørligste sognene i Langå kommune. Avstemningen fant sted 19. april 2005, og alle kretsene stemte for å gå med i Favrskov kommune fremfor henholdsvis nye Viborg kommune og nye Randers kommune.
Nye Randers kommune har 9 000 ansatte og et årlig budsjett på 6 mrd danske kroner.
Allerede 15. november 2005 ble kommunestyret valgt med sosialdemokraten Henning Jensen Nyhuus som kommende borgmester. Administrasjonssenteret er byen Randers.
Attraksjoner.
I Rabnders kommune ligger Randers Regnskov, Clausholm Slott og "Gamle Estrup Slott".


Rosenholm kommune.
"For jernbanestasjonen i Oslo ved Oppegård, se Rosenholm holdeplass."
Rosenholm kommune ligger i Århus amt i Danmark.


Rougsø kommune.
Rougsø kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. ved region- og kommunalreformen i 2007 ble kommunen en del av den helt nye Norddjurs kommune i Region Midtjylland.
Rougsøs egen ordfører Torben Jensen ble valgt til ordfører i den nye kommunen ved kommunevalget i 2005, og tiltrådte som borgermester for storkommunen i 2007.


Ry kommune.
Ry kommune er en tidligere dansk kommune i Århus amt. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og ble gjennom region- og kommunalreformen 2005-07 innlemmet i den nye Skanderborg kommune i Region Midtjylland.
Byene Ry, Gammel Rye og Låsby samt Himmelbjerget ligger i tidligere Ry kommune, nåværende Skanderborg.


Rønde kommune.
Rønde kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og innlemmet i den helt nye samlingskommunen Syddjurs kommune i Region Midtjylland ved regionreformen i 2007. Kommunale valg til den nye kommunen ble gjennomført i 2005.
Ved innlemmelsen i den nye kommunen i 2007 forble byen Rønde administrasjonssenter også fro den nye Syddjurs kommune.


Eirik Newth.
Eirik Magnus Newth (født 17. august 1964) er en norsk forfatter, astrofysiker, blogger og mediepersonlighet som har skrevet en rekke populærvitenskapelige bøker, særlig for barn. Han var programleder i det populærvitenskapelige radioprogrammet Superstreng på Kanal 24, og medvirket til at dette ble første nasjonale radioprogram i Norge med podcasting.
Eirik Newth er utdannet astrofysiker, med cand.scient.-grad fra Universitetet i Oslo i 1989. Han vokste opp på Rykkinn i Bærum kommune som sønn av forfatterne Mette og Philip Newth. I tillegg var også hans besteforeldre på morssiden, Lalli og Fridtjof Knutsen, forfattere.
I høsten 2006 fikk Eirik Newth 5. plass i TV 2s underholdningsserie Skal vi danse.
Newth har gjennom flere år markert seg som en tilhenger av nettleksikonet Wikipedia, og har frontet wiki-bevegelsen i media. I 2007 var han juryformann for Wikipedias artikkelkonkurranse.


Samsø kommune.
Samsø kommune ligger i Region Midtjylland i Danmark, og tilhørte før regionreformen 2007 det tidligere Århus amt. Folketallet er synkende, i 2003 var det 4 221, mens det fire år etter i 2007 var sunket til 4 130.
Kommunen ble dannet ved en sammenslåing pr. 1. april 1962. På sammenslåingstidspunktet hørte Samsø under Holbæk Amt, først ved kommunalreformen i 1970 ble øya overført til Århus Amt. Kommunalreformen i 2007 påvirket ikke kommunens grenser.
Dagens Samsø kommune ble i 1970 dannet ved sammenslåing av sognekommunene Besser, Koldby, Nordby, Onsbjerg og Tranebjerg.
Samsø kommune består av øya Samsø og en rekke mindre småøyer. De største tettstedene er kommunesenteret Tranebjerg, Onsbjerg, Kolby og Mårup.


Høgskole.
Høgskole eller høyskole er et begrep med ulike betydninger. I Norge brukes det som oftest om institusjoner som tilbyr høyere utdanning, men som ikke har den samme faglige bredden som universiteter og som tradisjonelt heller ikke driver forskning i særlig omfang eller tildeler doktorgrader. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, ettersom flere høyskoler er forskningsmessig aktive og tildeler doktorgrader innen avgrensede felt. Historisk sett har høyskolene fokusert på mer yrkesrettede utdannelser, i motsetning til universitetenes mer akademiske orientering. Det finnes både statlige og private høyskoler. Ordet høyskole kan også brukes om spesialiserte utdannelsesinstitusjoner som har samme status som universiteter, i Norge kalt vitenskapelige høyskoler.
I motsetning til universiteter må høyskoler i Norge ha godkjennelse fra Kunnskapsdepartementet for å kunne opprette nye studier på mastergradsnivå og doktorgradsprogrammer. På bachelornivå har de samme fullmakt som universitetene. Gjennom lovendringer har universitetene og høyskolene i løpet av 1990-tallet ellers i stor grad blitt likestilt, og regelverket for ansettelser og stillingstitler er i dag det samme.
En høyskole må ikke forveksles med den eksamensfrie folkehøgskolen.
Skrivemåte.
Det juridiske begrepet for en slik institusjon i Norge er "høyskole", jf. Lov om universiteter og høyskoler. I staten finnes det institusjoner som skriver navnet sitt både som "høyskole" og som "høgskole". Skrivemåten "høgskole" er mest brukt blant de regionale høyskolene, de tidligere distriktshøyskolene. Skrivemåten "høyskole" brukes av bl.a. Norges Handelshøyskole, Norges eldste vitenskapelige høyskole, og av private institusjoner som Handelshøyskolen BI.


Silkeborg kommune.
Før regionreformen i 2007 var Silkeborg en kommune i Århus amt. Den hadde 53 888 innbyggere i 2003, og et areal på 255,3 km².
Allerede 15. november 2005 ble kommunestyret valgt med den konservative Jens Erik Jørgensen som ny borgmester.


Mjødurt.
Mjødurt er en plante i rosefamilien. I Norge vokser den i hele landet, opp til vierbeltet.
Mjødurten er en nytteplante som har blitt brukt i fremstillingen av aspirin, og ble også ofte brukt for den behagelige duften og noe bakteriehemmende egenskaper i forbindelse med rengjøring. Spesielt har mjødurten blitt brukt i forbindelse med brygging av øl og mjød.
Sitater.
I "Folk og flora" skriver V. J. Brøndegaard i 1979 om mjødurt: «...unge blade og blomster giver en behagelig vinsmag til øl eller mjød».
I kan man lese: «Mjødurt har stor plass i kulturhistorien som en duftende plante. Tidligere var det vanlig å strø gulvene med hakket mjødurt på høytidsdager fordi den duftet så godt. John Gerard skrev i sin "Herball" 1597 «at lukten av den gjør mitt hjerte muntert og glad, og henrykker sansene». Linné brukte blant annet navnet «karört» om planten fordi man tidligere brukte den til å gni inn trefat og kar som det skulle brygges øl eller mjød i. Planten ble også brukt direkte som øl- og brennevinskrydder. Det var vanlig å skure trekar med mjødurt for å få dem så friske og velluktende som mulig.»


Skjærsilden.
Skjærsilden eller purgatoriet'", renselsesstedet, er ifølge katolsk lære en renselse som frelste sjeler må gjennomgå før oppstandelsen. Pinen kan forkortes gjennom egne eller andres gode gjerninger, eller ved sjelemesser.
I renselsesstedet er de sjeler som visselig har evigheten i paradiset som sluttmål, men som ennå ikke er tilstrekkelig lutret for å kunne tre inn; jfr. Åp. 21,27 og Heb. 12,23. Alle sjeler som passerer skjærsilden, kommer til Himmelen, den er altså ikke en slags mildere form av Helvete.
Læren om skjærsilden har sin bakgrunn i gammel jødisk tro, og er reflektert i 2. Makkabeerbok, som av katolikker regnes som del av Det gamle testamente. I 2. Makkabeerboks 12. kapittel finner vi et historisk bevis på at jødene bad for sine avdøde. Det handler om den heltemodige Judas makkabeeren, som fører sine menn i krig mot Israels fiender. Noen få jøder faller i makkabeernes hær. Det viser seg senere at de bærer hedenske amuletter under klærne. Dette var en synd som Loven forbød. Judas samler da inn 2.000 drakmer sølv og sender dem til Jerusalem, for at prestene i tempelet skal bære frem et syndoffer for de falne, så de kan bli forløst fra sine synder. Denne skikk – å be og ofre for de avdøde – blir her betegnet som en from og gudfryktig handling.
I kunsten.
Skærsilden (Les Très Riches Heures du duc de Berry, Folio 113v)
I Dantes «Den guddommelige komedien» er skjærsilden ("Purgatorio") andre bok. I Dantes middelalderske verdensbilde befinner helvete seg inne i jordkulen. Helvete er traktformet, og synderne er plassert dypere jo verre synder de har begått, de verste helt inne i jordens midte sammen med djevelen. Den jorden som ble sprengt ut for å gi plass til helvete, danner et fjell på undersiden av jordkulen, stikk motsatt Jerusalem, og kalles Skjærsildfjellet. Her strever syndige mennesker seg møysommelig opp mot toppen, i forvissning om at frelsen venter dem. Slike presise forestillinger mangler imidlertid i norske kilder.


Skanderborg kommune.
Skanderborg kommune er siden regionreformen 2007 en ny storkommune i Region Midtjylland i Danmark. Før reformen hadde Skanderborg kommune i Århus amt et areal på 143,22 km² og en befolkning på 21 745 (2003).
Geografi.
Danmarks høyeste naturlige punkt Møllehøj (170,86 moh), samt Ejer Bavnehøj (170,35 moh), ligger i den sørligste delen av kommunen, sørvest for Skanderborg by, med fjellet Yding Skovhøj mot vest inne i Horsens kommune.
Det vel så kjente fjellet Himmelbjerget ligger i Skanderborg kommunes vestlige del.
Lokaldemokrati.
Venstres borgermester Jens Grønlund i Galten kommune ble ved kommunevalget i 2005 valgt til ny borgermester i den sammenslåtte Skanderborg kommune.


Norges veterinærhøgskole.
Norges veterinærhøgskole (NVH) ble opprettet i 1935 og utdanner veterinærer og dyrepleiere og har en omfattende forskningsaktivitet innenfor akvamedisin, mattrygghet, komparativ medisin og på sykdommer, helse og dyrevelferd hos pattedyr. Forskningen spiller en sentral rolle som grunnlag for undervisning og faglig utvikling.
Høgskolen driver en omfattende doktorgradsutdanning, og tilbyr også to engelskspråklige, internasjonale masterstudier – ett i mattrygghet og ett i akvamedisin.
Om høyskolen.
Norges veterinærhøgskole ligger på Adamstuen i Oslo med avdelinger i Tromsø og Sandnes. Høgskolen har rundt 430 ansatte og 460 studenter.
Høgskolen driver et undervisningshospital med avanserte diagnostiske hjelpemidler, gode behandlingstilbud og høy kompetanse, og har et viktig nettverk ut til alle brukere av veterinære tjenester. Dette skjer gjennom klinikk- og laboratorievirksomhet og gjennom forskningssamarbeid. Klinikk- og laboratorievirksomhet er nødvendig for å drive en god undervisning. Norges veterinærhøgskole har en allsidig forskningsaktivitet innen veterinærmedisinsk grunnforskning, mattrygghet og miljø, akvamedisin, komparativ medisin, dyrehelse og dyrevelferd for pattedyr og fisk.
Statens veterinære forsøksgård for småfe, etablert i Stavanger i 1942 og flyttet til Sandnes ca 1968 ble lagt til veterinærhøgskolen som eget institutt i 1991 under navnet "Institutt for småfeforskning". Veterinærmedisinsk senter i Tromsø ble etablert i 1992, og ble i 1995 innlemmet i veterinærhøgskolen som "Institutt for arktisk veterinærmedisin".
Dyrepleierstudiet.
Dyrepleierstudiet er toårig. Ferdige kandidater får tittelen høgskolekandidat. Mattilsynet autoriserer dyrepleiere. Høsten 2004 ble 14 dyrepleierstudenter tatt opp. Dyrepleierstudiet er yrkesrettet, og utdanningen fokuserer hovedsakelig på stell, pleie og behandling av dyr. Utdanningen består av veterinærmedisinske og biologiske fag, og opplæring i praktisk klinikkdrift.
Veterinærstudiet.
Veterinærstudiet gjennomføres på 5 1/2 – 6 år (11 semestre). Ferdige kandidater får tittelen cand. med. vet. Mattilsynet autoriserer veterinærer. Høsten 2004 ble 60 studenter tatt opp, høsten 2005 48 studenter, pga pålegg fra departementet. Det er planlagt en gradvis opptrapping til 70 studenter innen 2007. Inntakskravene til både veterinærstudiet og dyrepleierstudiet er svært høye, likefullt er strykprosenten blant elevene høy.
Masterstudiet.
Fra høsten 2004 ble det startet to engelskspråklige masterstudier ved NVH. Master i mattrygghet og master i akvamedisin. Masterstudiet er 2-årig og bygger på bachelorgrad innen relevant fagområde. Det tas sikte på å ta opp 15 studenter innen hvert fagområde årlig.
Doktorgradsstudiet.
NVH tildeler graden philosophiae doctor (PhD) med normert studietid 3+1 år. Ett år skal normalt brukes til praktisk klinisk virksomhet, laboratorie­tjeneste, andre forskningsprosjekter, undervisning e.l slik at studenten normalt får 4 år til disposisjon. Det tas opp ca 15 doktorgradsstudenter årlig.
Behandling av dyr.
NVH driver et døgnåpent undervisningshospital for smådyr, hest og produksjonsdyr. I tillegg har høgskolen en ambulerende dyrlegeordning for produksjonsdyr og hest. Klinikkene er svært sentrale for undervisningen og forskningen ved høgskolen. Studentene får gjennom klinikkdriften grunnleggende diagnostiske og praktiske ferdigheter.
Utflytting til Ås.
Stortinget vedtok i 2008 at skolen skal flytte fra Adamstuen til Ås og integreres i Universitetet for miljø- og biovitenskap, dog som egen enhet. Begrunnelsen fra regjeringens side var at dette ville desentralisere utdanningsstrukturen i Norge, samt styrke Universitetet i Ås.
Kritikk.
Beslutningen ble umiddelbart omstridt, og særlig Marit Nybakk (Ap) uttalte seg i mot. Inge Lønning (H) og Siv Jensen (FrP) stilte seg også svært kritisk til vedtaket, og hevdet blant annet at flytting ikke bare ville gå ut over forskningen på høyskolen, men også ut over av andre høyskoler i Norge. Nybakk mente at dette var den største utflyttingen siden Gardermoen flyplass og at det ville gå ut over mattryggheten i Norge.Motstanden var særlig stor innenfor Oslo Ap, hvor også Jan Bøhler reagerte sterkt og hevdet at dette var en «hjemmeseier for Åslaug Haga, som bor kun et par kilometer fra Universitetet for miljø- og biovitenskap». Bøhler uttalte videre at han hadde vanskelig for å tro at regjeringen ville gå imot et samlet forskningsmiljø, som ønsket å slå høgskolen sammen med Universitetet i Oslo.
Daværende minister for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, besvarte kritikken med et debattinnlegg i Aftenposten hvor hun hevdet at kostnadene kunne reduseres ved å selge eiendommen på Adamstuen. I tillegg poengterte hun at vedtaket om flyttingen hadde vært underlagt flere grundige utredninger som også Stortinget hadde fått seg forelagt som også hadde gått i mot flytting.
Stemning blant forskere.
Åtte av ti ansatte på Høgskolen var ifølge rektor Lars Moe negative til utflyttingen. Hans begrunnelse var at majoriteten på skolen ikke ville ha for tette bånd til landbruksutdanningen. I tillegg ble det hevdet at: «Veterinærers arbeidsfelt er god matvaresikkerhet og dyrevelferd, og det lar seg ikke alltid forene med høy og lønnsom matvare- og dyreproduksjon.» Moe var selv for utflyttingen, men mente at prosessen måtte ta den tiden den trengte for å vinne støtte blant veterinærene.
Prorektor Yngvild Wasteson ved høgskolen syntes det var pussig at regjeringen hadde gått imot sitt egne faglige vurderinger tidligere i prosessen, som konkluderte med at Adamstuen ville være den beste løsningen. Administrerende direktør Roar Gudding ved Veterinærinstituttet var også skuffet over beslutningen, og fryktet at han ville miste medarbeidere siden reiseveien ville bli over 3,5 mil lengre. Gudding poengterte i tillegg at instituttets fokus på fiskehelse og mattrygghet ikke ville få et tilstrekkelig faglig miljø på Ås.
Analyser.
Norges veterinærhøgskole har en høy faglig kompetanse innen laboratorietjenester, og sammen med gode, kvalitetssikrede laboratorier, gjør dette høgskolen attraktiv for en rekke eksterne aktører.
Laboratorievirksomheten jobber med alt fra legemiddelrester i næringsmidler til algegifter og farskapstesting av hund og katt.
Flere laboratorier er akkrediterte og fungerer som referanselaboratorier for bl.a. Mattilsynet og fiskerinæringen.
NVH er også mikrobiologiske undersøkelser av rent/hygienisk drikkevann. Andre store oppdragsgivere er Veterinærinstituttet, Veterinærmedisinsk Oppdragssenter (VESO) og de ulike avlslagene.
Sentrallaboratoriet ved NVH er et veterinærmedisinsk, klinisk-patologisk service- og forskningslaboratorium. Staben ved laboratoriet deltar i undervisningen og utfører analyser av prøver for høgskolens undervisningshospital og for veterinærer i hele landet. Laboratoriet benytter moderne analysesystemer og utfører mer enn 200.000 analyser hvert år.


Sønderhald kommune.
Sønderhald kommune ligger en tidligere kommune i Århus amt i Danmark.
Ved regionreformen 2005-07 ble den vestlige halvdelen av kommunen innlemmet i nye Randers kommune i Region Midtjylland. Den østlige halvdelen ble en del av den nye Norddjurs kommune.


Them kommune.
Them kommune er en tidligere kommune i Århus amt i Danmark. Kommunen ble opprettet ved kommunalreformen i 1970, og gjennom regionreformen i 2007 slått sammen med Silkeborg, Kjellerup og Them kommuner til nye Silkeborg kommune i Region Midtjylland.


Florian-Jules-Félix Desprez.
Florian-Jules-Félix Desprez (født 14. april 1807 i Ostricourt ved Cambrai i Frankrike, død 21. januar 1895 i Toulouse) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Toulouse 1859–1895.
Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av pave Leo XIII.
Desprez, Florian-Jules-Félix
Desprez, Florian-Jules-Félix
Desprez, Florian-Jules-Félix
Desprez, Florian-Jules-Félix


Louis-Édouard-François-Desiré Pie.
Louis-Édouard-François-Desiré Pie (født 26. september 1815 i Pontgouin ved Chartres i Frankrike, død 17. mai 1880 i Angoulême) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Poitiers 1849–1880.
Han deltok på Første Vatikankonsil, og var ikke med på forslaget om dogmatisk definisjon av infallibilitet; etter at dogmet var definert, støttet og forsvarte han det.
Det sies at han avslo utnevnelser til erkebiskop av Tours og til Lyon.
Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av pave Leo XIII.
Pie, Louis-Édouard-François-Desiré
Pie, Louis-Édouard-François-Desiré
Pie, Louis-Édouard-François-Desiré
Pie, Louis-Édouard-François-Desiré


DKW.
DKW var et tysk bil- og motorsykkelmerke startet av dansken Jørgen Skafte Rasmussen. Firmaet eksisterte fra 1919 til 1932, da det gikk sammen med Audi, Horch og Wanderer og stiftet Auto Union. Merket ble brukt fram til og med 1965. Auto Union ble da en del av VAG.
I Norge.
I 1928 begynte Otto Kahrs, senere grunnlegger av Statens Bilsakkyndige, å ta inn DKW-biler. With & Wessel tok inn DKW motorsykler. Kahrs lyktes ikke kommersielt, og With & Wessel tok over agenturet for bilene også i 1930.
Fram til andre verdenskrig hadde With & Wessel omsatt rundt 1150 person- og varebiler og enda flere motorsykler.


Aarhus kommune.
Aarhus kommune (frem til 2011 stavet Århus) er Danmarks nest mest folkerike kommune og største by i Region Midtjylland. Før regionreformen 2007 var Aarhus administrasjonssenteret for Århus amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ikke utvidet ved den siste region- og kommunalreformen 2005-07. Aarhus kommune har den raskeste folkeveksten av alle danske kommuner.
Administrasjonssenteret for kommunen og regionen er Århus by.
Byens styre.
Kommunen ledes av et byråd med 31 medlemmer, og er sammen med Frederiksberg kommune den eneste i Danmark som har magistratstyre (kommunalrådsmodell). Etter 4 år med Venstres Louise Gade som ordfører, lyktes det i 2005 Socialdemokraterne å gjenerobre posten, som de har hatt fra starten i 1918 til 2001. Århus' borgmester 2006-2009 er Nicolai Wammen. Han er også nestformand (nestleder) i Danmarks Socialdemokratiske Parti.
Kommunevalget 2005.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble Nicolai Wammen fra Socialdemokratiet valgt til borgermester. Socialdemokraterne fikk ialt 13 av 31 mandater i bystyret.
Kommunens historie.
I begynnelsen av 1960-årene førte den daværende Århus købstadskommune en rekke mislykkede drøftelser med forstadskommunene om sammenslåing. Først i 1962 ble Århus utvidet med deler av de nordlige forstadskommunene Hasle, Tilst-Kasted og Vejlby Risskov kommuner, som avga et areal på 19,03 km² med 1 150 innbyggere til Århus købstadskommune. Kommunens areal ble dermed nesten fordoblet fra 19,81 km² til ialt 38,45 km².
Utvikling i folketallet.
Aarhus kommune er den raskest voksende i hele Danamrk. I Aarhus kommune bor det 298 538 mennesker (2008), medregnet blant annet de omkringliggende forstedene Løgten-Skødstrup, Hjortshøj, Lystrup, Trige, Lisbjerg, Sabro, Harlev, Solbjerg, Tranbjerg, Mårslet, Beder og Malling.
Siden 2003 har folketallet økt med over 7000.


Tommaso Zigliara.
Tommaso Zigliara O.P. (født 29. oktober 1833 i Bonifacio på Korsika i Frankrike, død 10. mai 1893 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler og en viktig thomistisk filosof og teolog. Han ble tilknyttet Den romerske kurie. Han bidro sterkt til utformingen av den pavelige encyklika "Aeterni patris" som gjenetablerte Thomismen som grunnlag for kristen filosofi. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1886–1887, og prefekt for Kongregasjonen for studiene 1887–1893. Han bidro også sterkt ved utformingen av pave Leo XIIIs store sosialencyklika "«Rerum novarum»", som kom i 1893.
Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av pave Leo XIII.
Han ble utnevnt til biskop i 1893 men døde før han ble ordinert.
Zigliara, Tommaso
Zigliara, Tommaso
Zigliara, Tommaso
Zigliara, Tommaso
Zigliara, Tommaso


Duesenberg.
Duesenberg var en amerikansk produsent av luksusbiler fra 1910-tallet til 1940-tallet.
I 1913 så stiftet Duesenberg-brødrene Fred og August Dusenberg Automobile&Motors Company Inc. i St. Paul, Minnesota for å bygge sportsbiler. I 1925 kjøpte Errett Lobban Cord, eieren av Cord Automobile, Auburn Automobile og mange andre transportselskaper, selskapet for å bruke kompetansen til Duesenberg-brødrene for å produsere luksusbiler.
Merket har vært gjenstand for en rekke gjenopplivningsforsøk i etterkrigstiden.


Bachelor.
Bachelor (i Norge er det latinske baccalaureus tradisjonelt blitt brukt) er en universitetsgrad som deles ut etter første syklus med høyere utdannelse i mange land, primært i den engelsktalende verden. Som resultat av Bologna-prosessen har flere, ikke-engelsk-talende land, også Norge, tatt i bruk den engelske benevnelsen «bachelor» for den første syklusen av sin høyere utdannelse. I Norge ble graden bachelor innført i 2003 og tildeles etter tre års studier eller 180 studiepoeng, tilsvarende det gamle mellomfag.
Bachelor er den engelske skrivemåten for den tradisjonsrike graden baccalaureus, en lavere grad brukt ved europeiske universiteter siden middelalderen. Graden eksisterte ved Københavns Universitet, da det eneste universitetet i Danmark-Norge, fra 1479 til 1775, og ble hovedsakelig brukt ved det filosofiske fakultet.
I forbindelse med gjeninnføringen av graden i 2003 gikk et mindretall i Språkrådet inn for å bruke den latinske betegnelsen baccalaureus (med hunkjønnsformen baccalaurea) fremfor den engelske skrivemåten. Språkrådets flertall foreslo betegnelsen «kandidat», men regjeringen valgte å ikke ta innstillingen fra Språkrådet til følge.
Den europeiske union.
Den europeiske unions samordning innen høyere utdannelse (Bologna-prosessen) snakker man gjerne om at bachelorgraden er første syklus på universitetsnivå.
En fullført bachelorgrad er normalt et opptakskrav til mastergradsstudier (andre syklus). På mastergraden kan en bygge på med en doktorgrad (tredje syklus), som er toppen av utdanningshierarkiet i Norge.
Bachelorgraden er i Nederland en fireårig utdannelse.
USA.
Bachelorgraden er i USA, Canada, og Skottland en fireårig universitetsgrad, mens i England, Wales og andre engelsspråklige land er den treårig eller gis som en fireårig grad med tilførselen «honours» (hon.) En «honours degree» er der en forutsetning for å gå videre med høyere nivås studier. Treårige bachelorgrader fra f.eks. India kan være vanskelige å få godkjent som tilstrekkelig grunnlag for høyere nivås studier i disse landene. Det er heller ikke gitt at den treårige bachelorgraden fra Europa godkjennes som likeverdig grunnlag med de fireårige bachelorgradene ved søknad til høyere nivås studier, men dette begynner å bli mer vanlig.
Det kan være forskjeller i utdanningssystemene i forskjellige land, både i forhold til intensivitet og hvilke krav som stilles til bredde og dybdekunnskaper det kreves for å uteksamineres fra de forskjellige skoleslagene. Det bør derfor utvises varsomhet i sammenligning av grader mellom land kun basert på navnet på gradene.


Américo Ferreira dos Santos Silva.
Américo Ferreira dos Santos Silva (født 16. januar 1829 i Porto i Portugal, død 21. januar 1899 i Porto) var en av Den katolske kirkes kardinaler og var biskop av Porto 1871–1899.
Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av pave Leo XIII.
Silva, Americo Ferreira dos Santos
Silva, Americo Ferreira dos Santos
Silva, Americo Ferreira dos Santos
Silva, Americo Ferreira dos Santos


Morgan Andersen.
Morgan Andersen (født 7. april 1966 på Yven i Sarpsborg kommune). Han har tidligere vært norsk landslagsspiller i ishockey, leder i Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO), som han var med på å starte, og var frem til august 2006 klubbdirektør for Lyn.
Som aktiv hockeyspiller spilte Andersen for Furuset, Lillehammer Ishockeyklubb og Stjernen, samt de svenske klubbene Mora, Sundsvall Hockey og Timrå IK. Han spilte 44 offisielle landskamper for det norske hockeylandslaget.
Etter at hockeykarrieren var over, var han med på å starte NISO, og ble med det en av Norges mest nyskapende og kontroversielle fagforeningsledere.
Andersen var som direktør hos Lyn i 2005 og 2006 sentral i overgangen av John Obi Mikel fra Lyn til Manchester United. I forbindelse med dette ble han tiltalt for dokumentfalskning og falsk politianmeldelse. John Obi Mikel ble omsider Chelsea FC-spiller i 2006. Andersen ble kjent skyldig for dokumentforfalskning og falsk politianmeldelse den 26. mars 2008, og ble dømt til et års betinget fengsel med en prøvetid på to år. Han anket dommen på stedet, men anken ble senere trukket.
Andersen var også involvert i en personalsak i NISO om ugyldig oppsigelse av markedssjefen. Oppsigelsen ble kjent ugyldig av Borgarting lagmannsrett, i dommen fremkommer det at Andersen ba markedssjefen om å skrive falske reiseregninger.
Han har vært sportsdirektør i Fredrikstad Fotballklubb fra 2006-2008
Morgan ble daglig leder for rallyselskapet Adapta 2. mai 2008.
Morgan Andersen har vært sportssjef og assistenttrener i Stjernen Hockey fra 14. september 2008.
I desember 2011 ble Andersen pågrepet og siktet for medvirkning til skatteunndragelse i forbindelse med den estiske spilleren Raio Piirojas opphold i Fredrikstad Fotballklubb.


Gaetano Alimonda.
Gaetano Alimonda (født 23. oktober 1818 i Genova i Italia, død 30. mai 1891 i Albaro i Liguria i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler og var biskop av Albenga 1877–1879, og senere erkebiskop av Torino 1883–1891.
Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av pave Leo XIII.
Alimonda, Gaetano
Alimonda, Gaetano
Alimonda, Gaetano
Alimonda, Gaetano
Alimonda, Gaetano


Giuseppe Pecci den yngre.
Giuseppe Pecci S.J. (født 13. desember 1807 i Carpineto ved Anagni i Italia, død 8. februar 1890 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler og var tilknyttet den romerske kurie. Han ble blant annet prefekt for Kongregasjonen for studiene 1884.
Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av sin bror, pave Leo XIII.
Pecci, Giuseppe2
Pecci, Giuseppe2
Pecci, Giuseppe2
Pecci, Giuseppe2
Pecci, Giuseppe2


Torolf Elster.
Torolf Elster (født 27. mai 1911 i Oslo, død 4. november 2006) var en norsk journalist og forfatter. Han var kringkastingssjef i NRK fra 1972 til 1981.
Under andre verdenskrig var han i Sverige og redigerte tidsskriftet "Håndslag", en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge.
Etter krigen var han først utenriksmedarbeider, senere utenriksredaktør i Arbeiderbladet fram til 1963, avbrutt av tiden som redaktør for tidsskriftet "Kontakt" i perioden 1947–1954. Han var programdirektør for radioen i NRK fra 1963 til han ble kringkastingssjef i 1972, en stilling han satt i fram til 1981.
Torolf Elster skrev både samfunnsengasjerte debattbøker, romaner og kriminallitteratur. I 1982 mottok han Rivertonprisen for "Thomas Pihls annen lov".
Torolf Elster var sønnesønn av forfatteren Kristian Elster d.e., sønn av forfatteren Kristian Elster d.y., gift med lyrikeren Magli Elster og far til filosofen Jon Elster.


Veterinærinstituttet.
Veterinærinstituttet er en norsk forskningsinstitusjon. Den har som mål å være ledende og konkurransedyktig innen forskning, overvåking, rådgiving og forutseende beredskap på områdene mattrygghet, fôrhygiene, dyre-, fiske- og skjellhelse.
Veterinærinstituttet ble opprettet i 1891 under navnet "Veterinærpathologisk laboratorium". Dets grunnlegger og leder gjennom 27 år var senere veterinærdirektør dr. med. Ole Olsen Malm. Opprinnelig var institusjonen plassert i Rikshospitalets gamle bygning i Oslo. I 1914 flyttet den inn i nåværende hovedbygning i Ullevålsveien hvor en omfattende utbygging har funnet sted fra 1970 til i dag.
Instituttet har etter hvert fått laboratorier for forskning og diagnostiske oppgaver innen veterinærmedisin og har blitt et ledende forsknings- og kompetansesenter for husdyrhelse, fiske- og skjellhelse og fôr og næringsmiddelhygiene.
Inntil Norges veterinærhøgskole ble opprettet i 1935, var Veterinærinstituttet hovedinstitusjonen for veterinærmedisinsk forskning og annen aktivitet i Norge. Veterinærinstituttet er den eldste av tilsvarende institusjoner i Norden. Institusjonen kom tidlig til å dra nytte av den store framgang innen bakteriologi og serologi som fant sted før og omkring århundreskiftet. Nye diagnostiske metoder og terapeutiske hjelpemidler åpnet veien for systematisk og rasjonell kontroll av husdyrsjukdommer i Norge, og virksomheten ved Veterinærinstituttet la grunnlaget for utryddelse av brucellose (smittsom kalvekasting), storfetuberkulose og andre alvorlige sjudommer på et tidlig tidspunkt.
Så tidlig som 10 år etter at Koch hadde oppdaget tuberkelbakterien, fremstilte Veterinærinstituttet sitt første tuberkulin. Siden har alt tuberkulin så vel til humant som til veterinært bruk i Norge blitt produsert ved instituttet. Kontroll av BCG-vaksine som anvendes av helsevesenet i Norge, er tillagt Veterinærinstituttet.
Produksjon av serum begynte i 1914. Siden har produksjon av en rekke forskjellige sera og vaksiner, først og fremst til innenlandsk bruk, vært foretatt i den utstrekning man har funnet det praktisk og nødvendig.
Veterinærinstituttet innehar i dag, i tillegg til laboratorier for de mer tradisjonelle diagnostiske disipliner, også en moderne molekylærbiologisk enhet (MBE) med felles maskin-, utstyrs- og programvarepark for molekylærbiologisk diagnostikk og forskning innenfor instituttets virksomhetsområder.
I 1999 ble Norsk zoonosesenter (se nedenfor) etablert i Veterinærinstituttet i samarbeid med Statens institutt for folkehelse.
Norsk zoonosesenter.
Norsk zoonosesenter er fra 1. januar 2005 en fagavdeling ved Veterinærinstituttet.
Oppgaver.
Norsk zoonosesenters mandat er å samle, analysere og presentere epidemiologiske data om zoonoser og zoonotiske agens i Norge som grunnlag for å forebygge eventuell smittespredning av zoonoser gjennom fôr, mat, dyr og dyreprodukter. Også koordinering av overvåking av antibiotikaforbruk og -resistens innen veterinærmedisin inngår i dette arbeidet.
Norsk zoonosesenter er en bro mellom eksisterende fagmiljøer og myndigheter innenfor sitt ansvarsområde, og arbeider for å bidra til et kostnadseffektivt og fruktbart samarbeid mellom relevante fagmiljøer og myndigheter.
I tillegg til å effektuere de forpliktelser Norge har i henhold til zoonosedirektivet, med årlig rapportering til ESA/EU, bidrar senteret til ytterligere å koordinere innsatsen når det gjelder overvåking/kartlegging, rapportering, forebygging og bekjempelse av zoonoser.
Formidling og kommunikasjon til alle interessenter inklusive forbrukerne står sentralt. Gjennom arrangering av relevante seminarer bidrar Zoonosesenteret til å spre informasjon og skape en arena for dialog og samhandling mellom ulike aktører for å styrke kampen mot zoonoser til beste for folkehelsen.


John Henry Newman.
John Henry Newman (født 21. februar 1801 i London i England, død 11. august 1890 i Egbaston ved Birmingham) var en ledende engelsk kalvinistisk, senere anglikansk, teolog, som konverterte til katolisismen 8. oktober 1845. Han ble etter nye studier i Roma ordinert til katolsk prest to år senere. Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av pave Leo XIII. Han ble saligkåret av pave Benedikt XVI 19. september 2010.
Newmaninstitutet med hovedsete i Uppsala i Sverige (grunnlagt i 2001) er oppkalt etter Newman.
Oppvekst og utdannelse.
John Henry Newman ble født 21. februar 1801 i Old Broad Street, nr 80 i City of London til foreldrene John Newman og Jemima Fordrinier som hadde giftet seg i 1800. Faren John Newman var bankmann som jobbet i Ramsbottom, Newman, and Co. Moren kom fra en kjent hugenottisk familie som drev med kobberstikk og papirframvirkning. Paret fikk senere ytterligere 5 barn. Familien tilhørte Den engelske kirke, men gjennom sin mor fikk John Henry Newman en moderat kalvinistisk påvirkning.. Han ble fra tidlig alder godt kjent med Bibelens innhold.
Familien opplevde en voksende velstand, og flyttet i 1802 til Bloomsbury, og 7 år gammel begynte John Henry Newman på Great Ealing School, som på den tiden ble regnet som en av de aller beste privatskolene i England. Under tiden der viste han blant annet stor interesse for romanene til Walter Scott som ble utgitt på den tiden. Da han var 15 år gjennomgikk han en religiøs vekkelse, som han senere skrev om i sin kjente religiøse selvbiogragi "Apologia Pro Vita Sua" (1964). Han startet å lese bøker i en engelsk kalvinistisk tradisjon og ble en evangelisk kalvinist av den typen som holdt paven i Roma for å være anti-krist. Han var en ener på skolen, med den økonomiske kollapsen etter Napoleonskrigene førte til at faren gikk konkurs i mars 1816, og farens mislykkede forsøk på å drive et bryggeri i Alton i Hampshire, gjorde at den 15 år gamle Newman ble boende på skolen gjennom sommerferien. Denne perioden, fram til den neste terminen sluttet 21. desember 1816, har han siden regnet som vendepunktet i hans liv.
Han fortsatte fra juni 1817 med studier ved Trinity College i Oxford. I april 1818 vant han et stipend som kunne innehas i ni år, og dette gjorde ham i stand til å kunne fullføre studiene. I 1819 ble han skrevet inn ved Lincoln’s Inn og tok eksamen som Bachelor of Arts i 1821. 12. april 1822 ble han valgt som fellow ved Oriel College, Oxford, på den tiden ett av de mest prestisjetunge colleget ved Oxford. Selv om han beholdt troen fra vekkelsen han hadde gjennomgått som 15 åring ble han etterhvert skeptisk til mange sider ved den evangeliske bevegelsen han hadde tilhørt. Med ordene til professor i kristendomshistorie Eamon Duffy: «He came to see Evangelicalism, with its emphasis on religious feeling and on the Reformation doctrine of justification by faith alone, as a Trojan horse for an undogmatic religious individualism that ignored the Church’s role in the transmission of revealed truth, and that must lead inexorably to subjectivism and skepticism.»
Anglikansk prest.
Newmans teologiske tenkning var særlig opptatt av læren om den apostoliske suksesjonen og sakramentenes objektivitet. 13. juni 1824 ble Newman ordinert til anglikansk diakon (deacon) og ti dager senere holdt han sin første preken i den lille kirne Holy Trinity i Over Worton i Oxfordshire hvor han var på besøk hos sine tidligere lærer, presten Walter Mayers.
Ett år senere 29.mai 1825 ble han ordinert til anglikansk prest. Han arbeidet i to ved St Clement's Church, Oxford, samtidig som at han også ga akademisk undervisning ved Oxford.
I 1825 ble han samtidig viserektor ved St Alban Hall i tilknytning til Merton College i Oxford, men innehadde bare denne stillingen i ett år.
I 1826 ble han igjen tutor ved Oriel, samme år som Richard Hurrell Froude ble valgt til fellow der. I 1927 var han taler i Whitehall.
Mens han var lokal sekretær for Church Mission Society sendte han rundt et anonymt brev om hvordan avvikere fra læren til Den engelske kirke kunne bli stengt ute fra misjonsselskapet. Dette gjorde at han ble avskjediget i 1830 og samme år forlot han selv bibelselskapet han var medlem av. Dette markerte slutten på Newmans lavkirkelige engasjement og han beveget seg heretter i klar høykirkelig retning.
Konvertering til Den katolske kirke.
Newmans monogram da han ble kardinal, med det latinske mottoet COR AD COR LOQUITUR («hjerte snakker til hjerte»)
To år senere ble John Henry Newman tatt opp i den katolske kirke under en seremoni 9. oktober 1845 i Littlemore ledet av Dominic Barberi. Samme år utga han det betydningsfulle verket An Essay on the Development of Christian Doctrine, som ser den romersk-katolske tradisjon som en nødvendig konsekvens av nytestamentlige ideer. Også Retractation of Anti-Catholic Statements utkom dette året.
De personlige konsekvensene av konventeringen var store for Newman. Han opplevde at mange forhold til familiemedlemmer og venner ble brutt og holdningen til ham i Oxford-bevegelsen ble splittet.
Virkningen på Traktat-bevegelsen er fortsatt omdebattert, siden en del forskere mener Newmans betydning for bevegelsen har blitt overdrevet (og i det hele tatt at Oxfor-miljøets betydning for Traktat-bevegelsen har blitt tillagt for stor betydning).
I oktober 1846 dro John Henry Newman til Roman hvor han ble ordinert til prest av kardinal Giacomo Filippo Fransoni og fikk tittelen Divinitatis Doctor (doktor i guddommelighet) av pave Pius IX. Da han returnerte til England i 1947 bosatte han seg i Edgbaston, Birmingham hvor han bortsatt fra fire år som rektor i Irland ble boende sine siste førti år.
Saligkåring.
22. januar 1991 ble han erklært "Venerabilis" («ærverdig») i en saligkåringsprosess av pave Johannes Paul II. 24 april 2009 ble det kjent at en kommisjon med teologiske eksperter hadde godkjent at den uforklarlige helbredelsen av den amerikanske diakonen Jack Sullivan kom som et resultat av bønner om et mirakel rettet til Newman. Sullivan led av en svært alvorlig deformasjon av ryggsøylen og ba om kardinal Newmans forbønn. Han ble helbredet for sin lidelse den 15. august 2001. En medisinske kommisjonen kom til at helbredelsen ikke hadde en naturlig forklaring og den er ansett for å være plutselig, fullstendig og varig.
I forbindelse med at det ble varslet at Newman kunne bli saligkåret av paven, foreslo den tidligere britiske statsministeren Gordon Brown at saligkåringen skulle foretas i Storbritannia, hvor både Wembley stadion og Birmingham hvor Newman virket og døde, kunne være aktuelle steder. Newman ble saligkåret av pave Benedikt XVI søndag 19. september 2010 i Cofton Park i Rednal i Worcestershire innen hans tidligere bispedømme og hvor han ligger begravet. Saligkåringen markerte avslutningen på pavens besøk i Storbritannia. Newmans minnedag er 9. oktober, som er dagen for hans konversjon til Den katolske kirke. Det at paven selv presiderte under saligkåringen er svært uvanlig, og blir tolket som et uttrykk for hvor mye paven setter pris på Newman.
For at Newman kan helligkåres kreves det at ytterligere et mirakel på hans forbønn blir anerkjent. En helligkåring vil gjøre Newman til den første engelskmann som har levd siden 1600-tallet som blir helligkåret.
Forfatter.
Under en reise i Italia i 1833 skrev han flere dikt som senere ble publisert. Et av diktene, «the Pillar of Cloud» ble tonesatt og er kjent som salmen «Lead kindly light». Salmen ble oversatt til nynorsk av Peter Hognestad i 1914 med navnet «Lei, milde ljos» som er med i Norsk salmebok.


Joseph Hergenröther.
Joseph Hergenröther (født 21. februar 1824 i Würzburg i Tyskland, død 3. oktober 1890 i cisterciensernes kloster Mehrerau ved Bregenz i Østerrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og en ledende teolog. Han var sakkyndig under Første Vatikankonsil og en brennende forsvarer av dette konsilets beslutninger. Han ble også tilknyttet Vatikanbiblioteket.
Han ble kreert til kardinal i mai 1879 av pave Leo XIII.


Broby kommune.
Broby kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 er den innlemmet i den helt nye Faaborg-Midtfyn kommune, som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.


Egebjerg kommune.
Egebjerg kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Siden kommune- og regionreformen 2005-07 er den med virkning fra 1. januar 2007 en del av den sammenslåtte Svendborg kommune i Region Syddanmark.


Liste over norske kringkastingssjefer.
Kringkastingssjefen er administrerende direktør og ansvarlig redaktør i Norsk rikskringkasting (NRK). Han eller hun blir utpekt av NRKs styre, som i sin tur er utnevnt av regjeringen. Kringkastingssjefen deltar i drøftinger i Kringkastingsrådet og kan også delta i drøftinger i distriktsprogramrådene.
Stillingen som kringkastingssjef er hjemlet i lov om kringkasting § 6-3. Nåværende kringkastingssjef er Hans-Tore Bjerkaas.
Eksterne lenker.
Norske kringkastingssjefer


Ejby kommune.
Ejby kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble oppløst ved kommune- og regionreformen 2005-07 og innlemmet i den nye Middelfart kommune i Region Syddanmark.


Faaborg kommune.
Faaborg kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 er den innlemmet i den helt nye Faaborg-Midtfyn kommune, som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.
Her ligger den gamle kjøpstaden Faaborg som er den nye kommunens største by, men ikke lengre kommunalt administrasjonssenter. Det ligger nå i byen Ringe.
Eksterne lenker.
Fåborg


Pier Francesco Meglia.
Pier Francesco Meglia (født 3. november 1810 i S. Stefano al Mare, Italia, død 31. mars 1883 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius til den meksikanske keiser 1864–1866, i Bayern 1866–1874, og i Frankrike 1874–1879.
Han ble kreert til kardinal i september 1879 av pave Leo XIII.
Meglia, Pier Francesco
Meglia, Pier Francesco
Meglia, Pier Francesco
Meglia, Pier Francesco
Meglia, Pier Francesco


Giacomo Cattani.
Giacomo Cattani (født 23. januar 1823 i Brisighella ved Faenza i Italia, død 14. februar 1887 i Ravenna) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var nuntius i Belgia 1868–1875, i Spania 1875–1879, og erkebiskop av Ravenna 1879–1887.
Han ble kreert til kardinal i september 1879 av pave Leo XIII.
Cattani, Giacomo
Cattani, Giacomo
Cattani, Giacomo
Cattani, Giacomo


Glamsbjerg.
Glamsbjerg er et administrasjonssenter i Assens kommune i Region Syddanmark i Danmark.


Gudme kommune.
Gudme kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Siden kommune- og regionreformen 2005-07 er den med virkning fra 1. januar 2007 en del av den sammenslåtte Svendborg kommune i Region Syddanmark.
ved kommunevalget 15. november 2005 ble Gudmes borgermester Lars Erik Hornemann (Venstre) også ordfører for den nye kommunen Svendborg.


Lodovico Jacobini.
Lodovico Jacobini (født 6. januar 1832 i Genzano ved Albano i Italia, død 28. februar 1887 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var nuntius i Østerrike 1874–1880, i deretter Pavestolens Statssekretær 1880–1887 (de to siste årene temmelig syk).
Han ble kreert til kardinal i september 1879 av pave Leo XIII.
Jacobini, Lodovico
Jacobini, Lodovico
Jacobini, Lodovico
Jacobini, Lodovico


Domenico Sanguigni.
Domenico Sanguigni (født 27. juni 1809 i Terracina i Italia, død 20. oktober 1882 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var nuntius i Portugal 1874–1879.
Han ble kreert til kardinal i september 1879 av pave Leo XIII.
Sanguigni, Domenico
Sanguigni, Domenico
Sanguigni, Domenico
Sanguigni, Domenico


Haarby kommune.
Haarby kommune er en tidligere dansk kommune i Fyns amt, beliggende på øyen Fyn. Siden kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen fra og med 1. januar 2007 innlemmet i den nye Assens kommune i Region Syddanmark.
Hårby


Kerteminde kommune.
Kerteminde kommune er en dansk kommune i Region Syddanmark. Før kommune- og regionreformen 2005-07 var Kerteminde en mindre kommune på 143,12 km² (ialt 10 986 innbyggere i 2005) som lå i Fyns amt.
Ved kommunevalget 19.november 2005 ble Munkebo-ordføreren Palle Hansborg-Sørensen fra Socialdemokratiet valgt til borgermester i den nye kommunen, og avløste Kertemindes avtroppende ordfører Else Møller.
Denne kommunen kunne også ha omfattet "Flødstrup Sogn" i Ullerslev kommune, i og med at forlikspartiene krevde folkeavstemning der, men avstemningen 30. mars 2005 resulterte i at sognet med 315 mot 303 stemmer knyttet seg til Nyborg kommune i stedet.
Kommunen har således omtrent samme utstrekning som Bjerge Herred – idet "Agedrup Sogn" ikke er kommet med i kommunen, mens "Rønninge Sogn" fra Åsum Herred er kommet med.


Langeskov kommune.
Langeskov kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Fra 2007 er Langeskov en del av nye Kerteminde kommune.


Cristiano Ronaldo.
Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro (født 5. februar 1985 i Funchal på Madeira i Portugal) er en portugisisk fotballspiller. Ronaldo spiller på Real Madrid og på. Han spiller hovedsakelig ving, og kan benyttes på begge kanter. Han har også til tider spilt sentralt som offensiv midtbanespiller eller hengende spiss. Ronaldo regnes av mange som en av verdens beste spillere. Cristiano Ronaldo vant Gullballen (Årets spiller i Europa) for 2008, og er dermed den fjerde Manchester United-spilleren som vinner denne utmerkelsen etter Denis Law, Bobby Charlton og George Best. 12. januar 2009 ble han også kåret til FIFA World Player of the Year (Årets spiller i verden) i 2008.
Tiden som guttespiller.
Ronaldo begynte å spille fotball som fireåring. Favorittlaget som gutt var Benfica, selv om han senere kom til å spille for hovedrivalen Sporting. Ronaldos første klubb var Andorinha, med faren José på sidelinjen. Allerede som tiåring hadde Ronaldo i 1995 fått rykte på seg i Portugal som en mulig kommende storspiller. De to lokale storklubbene CS Marítimo and CD Nacional ønsket derfor begge å knytte Ronaldo til seg. Marítimo var i utgangspunktet det største av de to, men etter at de misset et viktig møte med Andorinha-treneren ble det Nacional som ble Ronaldos nye klubb. Ronaldo gjorde det bra i Nacional, og ble invitert på prøvespill i Sporting. Prøvespillet gikk såpass bra at han ble kjøpt av hovedstadsklubben som trettenåring for en overgangssum på litt over 15 000 kroner.
Sporting Lisboa.
Ungdomslaget til Sporting holdt til ved anlegget Alcochete, der Ronaldo fikk førsteklasses muligheter til å utvikle seg som fotballspiller. Likevel var den første tiden i Lisboa tung for unggutten, da Ronaldo ble mobbet av lagkameratene for Madeira-dialekten sin. Moren til Ronaldo måtte ved én anledning flys over fra Madeira for å bøte på hjemlengselen til Ronaldo. Ting gikk seg imidlertid til etterhvert som gutten ble eldre. Ronaldo gjorde det bra på U17-landslaget, og som 16-åring ble han den første spilleren i klubbens historie som i samme sesong spilte for både gutter-16, gutter-17, gutter-18, reservelaget og førstelaget. I september 2002 fikk han også sin debut i Mesterligaen i en kamp mot Inter Milano.
Sommeren 2003 spilte Manchester United treningskamp mot Sporting Lisboa. Atten år gamle Ronaldo imponerte stort, og Uniteds spillere oppfordret manager Sir Alex Ferguson til å kjøpe unggutten. Ferguson hadde fulgt Ronaldo i flere år, og etter David Beckhams overgang til Real Madrid trengte United en ny høyrekant. Andre storklubber som AC Milan og Juventus var også interessert i den talentfulle vingen, men United handlet raskest og fikk skaffet seg Ronaldos underskrift bare én uke senere. Ronaldo gikk da opp i lønn fra drøye 3000 kroner i uken i Portugal til over 300 000 i uken i Manchester. Overgangssummen var på ca. 135 millioner kroner.
De tre første årene.
I Manchester United fikk Ronaldo drakt nummer syv av manager Ferguson, en trøye som tidligere hadde tilhørt United-helter som George Best, Bryan Robson, Eric Cantona og David Beckham. Ronaldo har senere avslørt at han egentlig ikke ønsket denne, men at han ikke turte å krangle med Ferguson om draktvalget.
Ronaldo fikk sin debut i en hjemmekamp mot Bolton i august 2003 som innbytter i det sekstiende minutt, og imponerte raskt publikum på Old Trafford. I september møtte United Arsenal i Manchester, og i spillertunnelen kokte det over for flere spillere etter kampen i det som ble kjent som «slaget om Old Trafford». Ronaldo var innblandet i bråket, og ble bøtelagt 50 000 kroner av FA, og gitt en kraftig advarsel. Høstsesongen viste seg etter hvert å bli noe dårligere enn forventet, men Ronaldo fulgte opp den lovende debuten med en fantastisk vårsesong. I sin første sesong i Manchester scoret Ronaldo åtte mål på 39 kamper, inkludert åpningsmålet i FA-cupfinalen mot Millwall. Innsatsen gjorde at han ble kåret av klubben til sesongens beste spiller i 2003-04.
2004/05-sesongen ble en nedtur for Ronaldo, men gode takter på slutten av sesongen gjorde at han endte opp med ni mål på 50 kamper. Blant høydepunktene var to mål i Uniteds sterke 4-2 seier borte mot Arsenal i februar, der han på egenhånd snudde kampen på fire minutter. Serien endte i skuffelse for Ronaldo og United, som havnet på tredjeplass hele 18 poeng bak gullvinner Chelsea. I FA-cupfinalen mot Arsenal spilte Ronaldo en god kamp og gjorde jobben sin i straffesparkkonkurransen, men på grunn av bommen til Paul Scholes trakk Londonlaget det lengste strået.
Ronaldo under en United-kamp, desember 2006.
Neste sesong ble nok en gang en blandet opplevelse for Ronaldo. I oktober 2005 ble han arrestert av politiet, etter at en kvinne beskyldte ham å ha voldtatt henne på et hotellrom. Ronaldo nektet for anklagene, og fikk hele tiden full støtte fra klubben, spesielt av assistentmanager Carlos Queiroz. Måneden etter ble saken droppet, etter at Scotland Yards etterforskning kom fram til at det ikke fantes bevis for den påståtte voldtekten.
Voldtekstanklagene i kombinasjon med farens død gjorde at Ronaldo hadde en tøff periode før jul 2005, men han slo tilbake med full kraft på nyåret 2006. I februar scoret Ronaldo seks mål på fem kamper, inkludert ett i Carling Cup-finalen. Ronaldos tredje sesong i Manchester endte med at han for første gang nådde et tosifret antall scoringer i løpet av en sesong i United-trøya, med totalt 12 mål. I 2005 kåret også fotballfans fra hele verden Ronaldo til "FIFPro Special Young Player of the Year".
2006/07: Ronaldos første seriemesterskap.
Under fotball-VM sommeren 2006 bidro Ronaldo til at lagkameraten Wayne Rooney ble utvist i oppgjøret mellom England og Portugal. Dette gjorde Ronaldo til et hatobjekt i England, og det ble spekulert i om Ronaldo ville gå til en utenlandsk klubb. Ronaldo ønsket å forlate klubben, og den spanske klubben Valencia jaktet ham. Samtidig uttalte Ronaldo at han ønsket å spille for Real Madrid. Overgangsryktene løp imidlertid ut i sanden, og da Ronaldo spilte sin første kamp på engelsk jord igjen fikk han en varm velkomst av Manchester Uniteds tilhengere. Før første hjemmekamp på Old Trafford oppfordret også Rooney klubbens fans om å legge VM bak seg, og en Ronaldo i storform fikk fansens fulle støtte under 3-0-seieren mot Sevilla, der han scoret på et av sine karakteristiske frispark.
Allerede i første seriekamp mot Fulham viste Ronaldo og United at de mente alvor med planene om å ta seriegull. Ronaldo scoret ett mål i en sterk 5-1-seier, og alt uvennskap mellom Rooney og Ronaldo var glemt da Rooney uttalte til mediene etter kampen at «folk sier så mye uten at de kjenner oss. Jeg mener Cristiano var briljant i dag, og han scoret et flott mål». Ronaldo var i god form utover høsten, og etter 3-0-seieren over Portsmouth i november fikk han kjempeskryt av Alex Ferguson etter frisparkperlen i kampen som markerte Fergusons tyveårsjubileum som United-manager. I slutten av november lå United omtrent likt med Chelsea i toppen av tabellen, og en selvsikker Ronaldo hadde stor tro på United-triumf. «Jeg tror faktisk vi er kapable til å vinne alt – både serien, FA-cupen og Mesterligaen» uttalte han til engelsk presse.
I desember var Ronaldo innblandet i en kontrovers, etter at han gikk overende i straffefeltet uten at Middlesbrough-keeper Mark Schwarzer hadde vært nær ham. Alex Ferguson støttet Ronaldo og mente at straffen var klar, mens Middlesbroughs manager Gareth Southgate gikk langt i å antyde at Ronaldo hadde for vane å filme. Ronaldo fikk mye kritikk i pressen i dagene etter kampen, som endte i seier 2-1 til United. Tre dager senere gikk Ferguson til motangrep mot Ronaldos kritikere, og mente at anklagene om filming var en lenge planlagt kampanje fra avisenes side som hevn for hendelsen under VM.
To mål av Ronaldo i seieren mot Aston Villa på lille julaften gjorde at United toppet tabellen før jul, og Ferguson uttalte etter kampen at «Ronaldo var fantastisk. Han har en strålende sesong». Ronaldo ble kåret til Premier Leagues beste spiller både i november og desember. Ronaldos storspill satte fart i overgangsryktene igjen, og Real Madrid var villig til å bla opp 330 millioner kroner for å sikre seg portugiserens underskrift. Juventus ville bytte bort Gianluigi Buffon for å få Ronaldo, samtidig som også Barcelona meldte at de ønsket ham. United-direktør David Gill var imidlertid klar på at Ronaldo ikke var til salgs.
a> og Ronaldo feirer en scoring.
Resten av sesongen var Ronaldo i knallform. Etter at en sprudlende Ronaldo hadde ledet United til seier 4-0 på White Hart Lane var det seks poeng ned til utfordrer Chelsea, og i slutten av februar økte forspranget til ni poeng etter at Ronaldo avgjorde kampen mot Fulham to minutter før full tid etter et fantastisk raid opp venstrekanten. De siste månedene i sesongen 2006/07 var egentlig United aldri truet, og vant tilslutt serien med seks poeng. Ronaldo hadde en kjempesesong med 17 ligamål, og ble første spiller siden Andy Gray i 1977 som ble kåret til både PFA Player of the Year og PFA Young Player of the Year i samme sesong.
2007/08: Nytt seriemesterskap, Champions League-triumf og UEFAs gullstøvel.
Sesongen 2007/08 startet svakt for United. I bortekampen mot Portsmouth ble Ronaldo utvist etter å ha skallet til vertenes Richard Hughes, noe som førte til at han ble utestengt i tre kamper. I september ble også en pinlig affære avslørt i sladrepressen, da fem luksusprostituerte solgte historien om hvordan de deltok i en orgie med Ronaldo og de to lagkameratene Nani og Anderson til den britiske avisen "News of the World".
Utover i 2007/08 tok spillet seg opp både for Ronaldo og United. Rundt årsskiftet kjempet United i toppen mot Arsenal, og hadde grep om ligaledelsen før møtet med West Ham. Ronaldo scoret 1-0-målet etter et kvarter, men ble syndebukk da han bommet på straffe i andre omgang slik at West-Ham kunne snu kampen til seier 2-1 i sluttminuttene. Ronaldo tok imidlertid hevn like etterpå, da han scoret hattrick hjemme mot Newcastle i en imponerende 6-0-seier. Dette var Ronaldos første hattrick i United, og førte United opp på tabelltopp igjen. Senere i januar avgjorde Ronaldo bortekampen mot Reading etter et raid fra midt på egen banehalvdel. Da var Ronaldo oppe i 23 mål i 2007/08-sesongen, og avisen begynte å spekulere i om 22-åringen kunne klare å slå Ruud van Nistelrooys United-rekord fra 2002/03 med 46 scoringer. Senere i januar sendte Ronaldo Tottenham ut av FA-cupen med to mål, før to mål mot Portsmouth gjorde at United gjenvant serieledelsen fra Arsenal. Ronaldos andre mål var på frispark fra 25 meter, og Ronaldo selv bare ristet på hodet da ballen føk inn. «Det må være det beste frisparket jeg har sett i eliteserien. Ingen keeper i verden hadde tatt den», sa manager Alex Ferguson etter kampen.
I starten av mars sendte Ronaldo United videre til kvartfinalen i Mesterligaen etter å ha scoret kampens eneste mål hjemme mot Lyon. Få dager etterpå uttalte Ronaldo i media at United var kapable til å vinne både serie, FA-cup og europacup. Treble-drømmen ble imidlertid knust etter hjemmetapet mot Portsmouth i cupen. Ferguson var rasende på dommer Martin Atkinson etter det han mente var stygt spill mot Ronaldo. Ronaldo selv var enig med Ferguson. «Dommerne beskytter ikke spillere med ferdigheter. Når jeg tenker på hva som skjedde med Arsenal-spilleren blir jeg redd for å gjøre annerledes ting. Noen spillere gjør uforståelige forseelser og dommerne beskytter forsvarerne, ikke de med ferdigheter! Det er veldig skuffende og jeg tenker mye på å endre min spillestil», uttalte Ronaldo etter kampen, og refererte til hvordan Arsenals kroatiske spiller Eduardo da Silva tidligere i sesongen var blitt langtidsskadet etter en stygg takling. United var imidlertid fortsatt med i kampen om seriegullet, og i midten av mars tok igjen United serieledelsen fra Arsenal etter at Ronaldo reddet tre poeng i kampen mot Derby. Etter to Ronaldo-mål (deriblant en ny frispark-perle) mot Bolton uken etter fikk United en luke på tre poeng ned til Arsenal og fem poeng til Chelsea. Ronaldos scoringsform fortsatte med ett mål i 3-0-seieren mot Liverpool, mens han i neste runde åpnet scoringsballet med en hælspark-scoring mot Aston Villa i en kamp United vant 4-0. Ved inngangen til april lå United seks poeng foran Chelsea på annenplass.
I kvartfinalen i Mesterligaen åpnet United med seier 2-0 borte mot Roma, og med mål av Ronaldo og Wayne Rooney var United i praksis videre allerede etter første kamp. Ronaldo scoret Uniteds åpningsmål med hodet, og uttalte etter kampen at «jeg må se målet på TV, for jeg ble fortalt at det var bra. Jeg husker det ikke, og klarte ikke nyte det, siden jeg ble litt skadet da skjedde». «En fantastisk heading. Han minnet om meg. Jeg var jo spiss», spøkte en storfornøyd Sir Alex Ferguson på den påfølgende pressekonferansen. Ronaldo fikk imidlertid kritikk fra Roma-leiren etter kampen, og Roma-spilleren David Pizarro hevdet at «selv om han er en fantastisk spiller, er han arrogant. Han gjør mye ondskapsfullt på banen».
I midten av april var det duket for et gigantoppgjør på Old Trafford da Arsenal kom på besøk. Arsenal tok ledelsen etter et mål av Emmanuel Adebayor, men United utlignet da Ronaldo scoret på straffespark etter en hands av William Gallas. 18 minutter før slutt fikk United frispark i en farlig situasjon, og mens Arsenal fokuserte på Ronaldo tok lagkamerat Owen Hargreaves frisparket og avgjorde kampen ved å sette det i mål.
I Champions League-semifinalen åpnet United borte mot Barcelona. United fikk straffespark etter ett og et halvt minutt, men den vanligvis så sikre Ronaldo bommet. Bommen så imidlertid ikke ut til å ødelegge selvtilliten til Ronaldo, og han sa til Sky Sports etter kampen at «dette er ikke noe problem. Jeg scorer i Manchester i stedet». Ronaldo scoret ikke i returkampen i Manchester, men etter mål av Paul Scholes gikk United videre til finalen med 1-0 sammenlagt.
Helgen før semifinaletriumfen tapte United mot Chelsea og ble satt under kraftig press i Premier League. Hjemme mot West Ham gjorde imidlertid United jobben etter Ronaldos 29. og 30. seriemål for sesongen, og med seier i siste kamp over Wigan ville United bli seriemestere. United motsto presset, og etter mål av Ronaldo og Ryan Giggs vant United 2-0. Ronaldo scoret sitt 31. ligamål i serieavslutningen, og ble dermed Premier Leagues toppscorer.
I Mesterligafinalen mot Chelsea scoret Ronaldo Uniteds 1-0-mål med en heading da oppasseren Michael Essien stod og sov. London-laget slo tilbake med en scoring av Frank Lampard like før pause, og både annen omgang og ekstraomgangene ble målløse. Dermed var det duket for straffesparkkonkurranse. Etter at hvert lag hadde tatt to straffer hver var det Ronaldos tur, men skuddet endte med at Chelsea-keeper Petr Čech reddet. Ronaldo så derfor ut til å bli den store syndebukken, men da også Chelseas John Terry bommet på den femte og avgjørende straffen stod lagene igjen likt. Etter tilsammen 14 straffer kom avgjørelsen da United-keeper Edwin van der Sar reddet forsøket fra Nicolas Anelka, og United ble igjen mestere av Europa – ni år siden sist og 40 år siden første gang.
Mot slutten av sesongen ble Ronaldo kåret til både PFA Player of the Year og Football Writers' Association Footballer of the Year. Begge prisene vant Ronaldo for andre år på rad. Ronaldo fikk også UEFAs gullstøvel for sine 31 seriemål. Prisutdelingen skjedde på Ronaldos hjemøy Madeira i Portugal, etter at Ronaldo hadde bedt om dette for å vise respekt for sin avdøde far, Diniz Aveiro.
Sommeren 2008: Real Madrid på Ronaldo-jakt.
Etter EM i fotball 2008 gikk Ronaldo ut og sa at han ønsket en overgang til den spanske storklubben Real Madrid. Ronaldo uttalte til en portugisisk avis at «sjansene [for en overgang] er store, men som jeg har sagt, så avhenger det ikke av meg». Manchester United gikk raskt ut og avviste en overgang, og skrev i en pressemelding på nettsidene sine at de ville avvise alle bud. Spekulasjoner om en overgangssum på 800 millioner kroner sirkulerte i mediene, men Real Madrid-president Ramon Calderon uttalte at slike beløp var totalt urealistisk. Ryktene om en rekordovergang fortsatte, og tidlig i juli gikk United nok en gang ut og sa at Ronaldo ikke var til salgs.
Uken etter blandet FIFA-president Sepp Blatter seg inn i overgangssaken. Blatter uttalte at om Ronaldo ville til Real Madrid, så skulle han få lov til det. «I fotball er det altfor mye 'moderne slaveri' hvor man kjøper spillere her og der og sender dem et eller annet sted», sa han videre. Blatters utspill ble like etterpå slaktet av UEFAs kommunikasjonssjef William Gaillard. Blatters utspill fikk støtte fra Ronaldo selv, som uttalte at han var fullstendig enig med FIFA-presidenten. Flere andre fotball-managere gikk også ut mot Blatter, men Blatter uttalte at han ikke hadde planer om å trekke tilbake utsagnet. Overgangsfarsen gjorde også at Ronaldo gikk fra å være helt til syndebukk blant fansen, og i United-forumene på Internett oppfordret tusenvis av fans klubben til å kvitte seg med portugiseren. Også under Ole Gunnar Solskjærs debut som Uniteds reservelagstrener protesterte fansen, og hengte opp et banner med teksten «Ronaldo slave out».
Kort tid etter gikk Ferguson nok en gang ut og sa at Ronaldo ble i United. Ramon Calderon i Real Madrid avviste Fergusons uttalelse og hevdet at den bare var er en del av et taktisk spill for å presse opp prisen på Ronaldo. Samtidig gikk Tottenham-styreformann Daniel Levy hardt ut mot Ferguson og anklaget ham for dobbeltmoral. Ferguson var nemlig på samme tid ute etter den bulgarske Tottenham-spissen Dimitar Berbatov, og hadde garantert at bulgareren ble United-spiller. Dette fikk Levy til å tenne på alle plugger, og i en pressemelding skrev han at Fergusons Berbatov-garanti var «mest sannsynlig en av de verste fornærmelsene fra en manager i Premier League til dags dato og helt utrolig hyklersk med tanke på hva han selv har sagt i forbindelse med Cristiano Ronaldo og Real Madrid».
2008/09-sesongen.
a> i Mesterligaens gruppespill høsten 2008.
. 10. juni ble klart at Manchester United hadde akseptert et tilbud fra Real Madrid på 832 millioner kroner. Det var Alex Ferguson som hadde bestemt at de skulle takke ja til tilbudet selv.
Landslagskarriere.
Ronaldo spilte på flere aldersbestemte landslag. Han deltok i U17-EM i 2002, og har også U18- og U21-kamper. Han fikk sin debut for seniorlandslaget i august 2003, da han kom på som innbytter i andre omgang mot.
EM i fotball 2004 gikk på hjemmebane i Portugal. I EMs åpningkamp møtte Portugal de antatt svakere, men på tross av ett mål av Ronaldo tapte Portugal 2-1. Tapet var svært pinlig for portugiserne, og laget ble pepet av banen hjemme i Porto. Portugal gikk imidlertid videre etter seire mot og i de to neste kampene, etter at Ronaldo hadde gjort en svært god kamp i den avgjørende kampen mot spanjolene.
I kvartfinalen møtte Portugal. Ronaldo og kollega Luis Figo herjet tidvis med Englands høyreback Gary Neville, men etter ekstraomganger stod det 2-2. Etter bom av Darius Vassell og David Beckham i straffesparkkonkurransen gikk imidlertid Portugal videre. I semifinalen ventet. Ronaldo åpnet scoringsballet med en heading i det 26. minutt, i en kamp portugiserne vant 2-1. I finalen ventet sensasjonslaget Hellas, og portugiserne hadde mye å hevne etter det overraskende tapet i gruppespillet. Hellas rystet imidlertid fotball-Europa nok en gang, og vant 1-0. Ronaldo var oppløst i tårer etter kampen, og kritiserte måten Hellas vant på da han uttalte til pressen at «de spiller ikke fin fotball, og scoret mål på den eneste sjansen de hadde».


Varan-TV.
"Varan-TV" er en TV-serie sendt på SVT laget av humorgruppen Varanteatern. Serien ble sendt i to omganger, første gang med start i 1996 og andre gang med start i 1998.


Berit Brørby.
Berit Brørby (født 5. desember 1950 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1985.
Brørby avla realskoleeksamen i 1968 og tok handelsskole i 1980, hun arbeidet som butikkekspeditør 1970-1971, kontorsekretær Norema A/S 1976-1980 og personalsekretær og personlig sekretær for divisjonsdirektøren i Norema A/S 1980-1985. Brørby tok ikke gjenvalg og trådte ut av Stortinget i 2009.


William Faulkner.
William Faulkner (født 25. september 1897, død 6. juli 1962) var en amerikansk forfatter.
Faulkner debuterte som lyriker, men det er som romanforfatter han har fått størst innflytelse. Hans første roman "Soldatens sold" (1926) handler om en mann som kommer hjem fra første verdenskrig. Faulkner selv ville gi inntrykk av at han var blitt skadd i krigen som pilot. Han fikk til og med sydd en uniform han kunne vise fram hjemme, men i virkeligheten kom han aldri lenger enn til flygerskolen i Toronto.
Etter en mislykket roman, "Mosquitoes", anbefalte forfatterkollegaen Sherwood Anderson at Faulkner skulle skrive om det han kjente best: de amerikanske sørstatene. Faulkner begynte å skrive romaner som utspilte seg i det fiktive «Yoknapatawpha County», og noen av hans fremste verk så dagens lys: "Larmen og vreden" (1929), "Lys i august" (1932) og "Absalom Absalom!" (1936).
Faulkner tilhørte den modernistiske tradisjonen. Han brukte iblant indre monologer, og romanene er ofte fortalt fra romankarakterenes ulike perspektiver. Med lange og komplekse setninger var han en motpol til den samtidige Ernest Hemingway.
Faulkner behandlet ofte de amerikanske Sørstatenes problemer i sine romaner: forfallet, raseproblemene og arven fra den amerikanske borgerkrigen. De fleste av Faulkners romaner er sterkt pessimistiske. Selv om han fikk oppmerksomhet i litterære kretser, ble han ikke videre kjent før han fikk nobelprisen i litteratur i 1949. I 1955 ble han tildelt Pulitzerprisen for romanen "A fable". Han fikk også samme pris i 1963 (posthumt) for romanen "Tyveknektene".
I 2002 ble Faulkners romaner, "Larmen og vreden" og "Absalom, Absalom!" kåret til to av litteraturhistoriens 100 viktigste verker da ble valgt inn i Verdensbiblioteket.


Martin Andersen Nexø.
Martin Andersen Nexø (født 26. juni 1869 i København, død 1. juni 1954 i Dresden) var en dansk forfatter. Som sjuåring flyttet han med familien til Bornholm. Hans barndomshjem i Nexø er i dag innredet som museum. Han føyde navnet Nexø til etternavnet. En kuriøs forklaring er at han ikke ønsket at bøkene skulle stå øverst til venstre hos bokhandleren (under Andersen).
Martin Andersen Nexø var i sin levetid kanskje mer anerkjent utenfor Danmarks grenser, idet hans bøker om fattige og undertrykte mennesker var spesielt etterspurt i Tyskland og Sovjetunionen.
Han var ikke bare forfatter, han deltok aktivt i politikk, først som sosialdemokrat og fra 1918 som kommunist. Sent i livet flyttet han til Dresden, hvor han ble utnevnt til æresborger. Han mottok også Stalins fredspris.


Elsa Morante.
Elsa Morante (født 18. august 1918 i Roma, død 25. november 1985) var en italiensk forfatter.
Morante ble en av de mest betydningsfulle prosaistene under etterkrigstiden i Italia. Hennes verk er preget av den realistiske tradisjonen og et stort engasjement for det lille mennesket. I 1941 giftet Morante seg med den italienske forfatteren Alberto Moravia.


Carlo Laurenzi.
Carlo Laurenzi (født 12. januar 1821 i Perugia i Italia, død 2. november 1895 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var camerlengo og prefekt for Kongregasjonen for ritene 1887–1895.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i 1880 av pave Leo XIII, og utnevnelsen ble offentliggjort i 1884.
Laurenzi, Carlo
Laurenzi, Carlo
Laurenzi, Carlo
Laurenzi, Carlo
Laurenzi, Carlo


Francesco Ricci Paracciani.
Francesco Ricci Paracciani (født 8. juni 1830 i Roma i Italia, død 9. mars 1894) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Det pavelige hushold.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i 1880 av pave Leo XIII, og utnevnelsen ble offentliggjort i 1882.
Ricci Paracciani, Francesco
Ricci Paracciani, Francesco
Ricci Paracciani, Francesco
Ricci Paracciani, Francesco
Ricci Paracciani, Francesco


Pietro Lasagni.
Pietro Lasagni (født 15. juni 1814 i Caprarola ved Civitá Castellana i Italia, død 19. april 1885) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i 1880 av pave Leo XIII, og utnevnelsen ble offentliggjort i 1882.
Lasagni, Pietro
Lasagni, Pietro
Lasagni, Pietro
Lasagni, Pietro
Lasagni, Pietro


Angelo Jacobini.
Angelo Maria Jacobini (født 25. april 1825 i Genzano ved Albano i Italia, død 2. mars 1886 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1882 av pave Leo XIII.


Edward MacCabe.
Edward MacCabe (født 14. februar 1816 i Dublin i Irland, død 11. februar 1885 i Dublin) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Dublin 1879–1885.
Han ble kreert til kardinal i 1882 av pave Leo XIII.
MacCabe, Edward
MacCabe, Edward
MacCabe, Edward
MacCabe, Edward


Joaquín Lluch y Garriga.
Joaquín Lluch y Garriga eller katalansk Joaquim Lluch i Garriga O.C.D. (født 22. februar 1816 i Manresa i Spania, død 23. september 1882 i Sevilla) var en av Den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av Barcelona 1874–1877 og Sevilla 1877–1882.
Han ble kreert til kardinal i 1882 av pave Leo XIII.


Charles-Martial Allemand-Lavigerie.
Charles-Martial Allemand-Lavigerie (født 31. oktober 1821 i Saint-Esprit ved Huire i Frankrike, død 26. november 1892 i Alger, i dagens Algerie) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han opprettet misjonsordenen "De hvite fedre", og var erkebiskop av Alger 1867–1891, og dessuten av Kartago 1884–1891.
Han ble kreert til kardinal i 1882 av pave Leo XIII.


Gressvik.
Gressvik er et tettsted i Fredrikstad kommune. Det var administrasjonssentrum i gamle Onsøy kommune. Stedet hadde tidligere en stor sagbruksindustri, nå er dette byttet ut med lettindustri. Sentrale aktiviteter er salg og bygging av småbåter.
Gressvik strekker seg fra Ørebekk i nord til Viker i sør, og ligger på andre siden av Seutelva (vestsiden) i forhold til Fredrikstad. Bebyggelsen er blandet, med alt fra gamle gårdsbygg, sveitserhus fra oppgangsperioden på slutten av 1800-tallet, noe junker og varierende fra 1900-tallet. Fortetting foregår. Man kan finne flere klaser av såkalte sørlandshus, noe som sannsynligvis har en sammenheng med at sjøen var primærnæringen før industrien ble etablert i siste halvdel av 1800-tallet. Store deler av Gressvikveien med tilhørende sideveier er en såkalt vernesone hvor bebyggesen er fra 1860 – 1900.
Gressvik Sentrum kalles Torget, og fungerer som sentrum eller handlegate. Det finnes to barneskoler på Gressvik. Rød skole (Onsøy) er for elever bosatt på Oksviken, Viker, Krosnes, Rød og Dale. På Hurrød barneskole, kommer elever fra Gressvik sentrum. Ungdomsskolen heter Gressvik ungdomsskole, og ligger sentralt ved torget. Elevene på Gressvik Ungdomsskole rekrutteres fra barneskolene Rød, Hurrød og Slevik.
Av matbutikker finnesCoop Extra, og ved Gressvik torg finnes blant annet apotek, baker, klesbutikk, blomster og lekebutikk.


Angelo Bianchi.
Angelo Bianchi (født 19. november 1817 Roma i Italia, død 22. januar 1897 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og den romerske kurie, og var blant annet nuntius i Bayern og i Spania, og senere prefekt for Kongregasjonen for ritene 1887–1897.
Han ble kreert til kardinal i september 1882 av pave Leo XIII.
Bianchi, Angelo
Bianchi, Angelo
Bianchi, Angelo
Bianchi, Angelo


Engebret Soot.
Engebret Soot (født 26. mai 1786, død 3. mars 1859) er kjent som Haldenkanalens far. Han bygde sluser og kanaler for transport av båter og tømmer.
Sootdynastiet.
Engebret Soot grunnla også et fløtningsdynasti. Sønnene Ole, Dines og Gunerius ble alle fløtningsinspektører. Og etterhvert ble tømmerfløtningen på Østlandet i stor utstrekning styrt av familien Soot.
··– Jeg har reist tretten Mile idag for at høre Dig...
··–...maa jeg være i Aremark. Du får spille for mig, Ole Bull!
··«De to betragter hverandre; – det var de to fysisk bedst udrustede Mænd Norge dengang eiede, – og to mere geniale Kraftansigter har sjelden stirret ind i hinanden. De begreb hverandre, og lidt efter sidder Ole Bull med sin Guarnerius i Sengen og spiller for Bjørnen ved Sengkanten. At Bjørnen stridgraad og tørrede sig med Labben, er det ingen Tvil om, og Bull spillede i en Begeistring, som han stod til Eksamination til selve Dovregubben.
Minnehefte om Engebret Soot.
I Grete Brustad Nilsens minne-hefte om Engebret Soot heter det at han var «uforfærdet» like til det siste: «Kort før han døde ble han tilkalt til Tistedalen, da de ønsket å rådspørre han om en ny dam nede ved fossen. En tynn spire var lagt over elveleiet, og i sin iver for å demonstrere sine ideer om dambyggingen, dro han uten videre ut på spiren. De andre ble så forskrekket da de fikk se den gamle mannen stå like ved fossestupet på dette balansebrettet, at de ikke turde å snakke til ham.»
«Sju brudepar får spesial-transport over stålisen på Femsjøen. Med hestekraft trekkes de mot Rokke kirke i en spesialbygd lang-slede, for full hornmusikk...» Ansvarlig for dette storbryllupet fra 1854 var Engebret Soot. Denne sjøllærte kanalbyggeren, som balanserte over Tistedalsfossen like før sin død, brakte nye vannveier og dampbåter til Haldenvassdraget.
Han var godt likt av arbeiderne, Engebret Soot. Vanlig arbeidsfolk hadde jo ikke stort å rutte med i 1854. Da måtte bygdefolket klare seg med den maten de greide å dyrke, jakte og fiske sjøl. Og kommunikasjonene var dårlige. For sju av Soots arbeidere måtte det derfor være storveis å bli spandert spesialtransport over Femsjøisen til deres sju-dobbelt bryllup i Rokke kirke.


Włodzimierz Czacki.
Włodzimierz Czacki (født 16. april 1834 i Poryck ved Luck i Polen i Russland, nå i Ukraina, død 8. mars 1888 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Frankrike 1879–1882.
Han ble kreert til kardinal i september 1882 av pave Leo XIII.
Czacki, Włodzimierz
Czacki, Włodzimierz
Czacki, Włodzimierz
Czacki, Włodzimierz


José Sebastião Neto.
José Sebastião Neto O.F.M.Disc. (født 8. februar 1841 i Faro i Portugal, død 7. desember 1920 i Villarino ved Sevilla i Spania) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop i Angola og Kongo, og deretter patriark av Lisboa 1883–1907.
I 1907 sluttet han seg til et konvent i den fransiskanerordenen han tilhørte, men på grunn av den religiøse forfølgelse som fulgte i Portugal måtte han i oktober 1910 i eksil og bosatte seg i en annen fransiskanerkommunitet i Sevilla i Spania.
Han ble kreert til kardinal i mars 1884 av pave Leo XIII.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.


Guglielmo Sanfelice d'Acquavilla.
Guglielmo Sanfelice d'Acquavilla O.S.B.Cas. (født 14. april 1834 i Aversa i Italia, død 3. januar 1897 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Napoli 1878–1897.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1884.
Sanfelice DAcquavilla, Guglielmo
Sanfelice DAcquavilla, Guglielmo
Sanfelice DAcquavilla, Guglielmo
Sanfelice DAcquavilla, Guglielmo
Sanfelice DAcquavilla, Guglielmo


Pablo Neruda.
Pablo Neruda (født 12. juli 1904, død 23. september 1973) var en chilensk forfatter og kommunistisk politiker. Han fikk Stalinprisen i 1953 og Nobelprisen i litteratur i 1971.
Den episke diktsyklusen "Den store sangen" (på spansk: "Canto General") som tar utgangspunkt i Latin-Amerikas historie og geografi betraktes som hans hovedverk. Like berømt er hans diktsamling "Tyve kjærlighetsdikt og en fortvilet sang" (på spansk: "Veinte poemas de amor y una canción desesperada"), som han utga som 20-åring. Denne utgivelsen har på verdensbasis blitt solgt i over én million eksemplarer.
Verkene hans ble oversatt til mange språk dels som resultat av svært aktiv promotering av forfatterskapet hans fra KGB og andre sovjetiske myndigheter.
Neruda var politiker for kommunistpartiet i Chile, Partido Comunista de Chile. Da kommunismen ble forbudt i 1948, ble det utstedt arrestordre på ham, og han bodde flere år i eksil.
Nerudas egentlige navn var Ricardo Eliecer Neftalí Reyes Basoalto, men han brukte psevdonymet "Pablo Neruda" (etter den tsjekkiske forfatteren og dikteren Jan Neruda) for at foreldrene ikke skulle oppdage at han mot deres ønske arbeidet som forfatter. Senere tok han dette navnet offisielt.


Motorvei.
Norsk skilt som angir at veien blir motorvei
En motorvei (motorveg) eller autostrada er en vei som er beregnet for sikker kjøring i høy hastighet, og for å øke kapasiteten for biltrafikken. Veien har atskilte kjøreretninger og minst to kjørefelt i hver retning. Dersom veien tilfredsstiller gjeldende lands krav til motorveier blir den skiltet med spesielle skilt. Forskjellige land bruker forskjellige navn på sine motorveier som autobahn, autopista, autoroute, autovia, expressway, freeway, highway, og superhighway.
Utforming.
E 18 i Vestfold, Norge
På motorveier skal kjøreretningene være atskilt og ha minst to kjørefelt i hver retning. Det er også krav til avstand mellom kjøreretningene, og enkelte land har krav til fysiske barrierer og belysning.
Motorveier har planskilte kryss med andre veier og jernbane. Det vil si at veiene krysser hverandre via broer, tunneler eller viadukter. All innkjøring eller avkjøring på motorveien skjer enten ved start eller endepunkt eller via av- og påkjøringsramper. Disse rampene har akselerasjonsfelt (påkjøring) og retardsjonsfelt (avkjøring) som vanligvis er lengre enn på andre veier.
Spesielle regler for motorveier.
Disse reglene gjelder for motorveier i Norge, men de er stort sett de samme i hele Europa.
Fartsgrenser.
I Norge er det ingen særskilt fartsgrense for motorveier, så de generelle fartsgrensene på 80 km/t utenfor tettbygd strøk og 50 km/t i tettbygd strøk gjelder. De fleste er imidlertid skiltet med fartsgrense 90 km/t eller 100 km/t, men det finnes strekninger med fartsgrense 50–60 km/t (gjennom bomstasjoner), 70 km/t og 80 km/t. Inntil nylig forelå det planer om et prøveprosjekt i Norge med fartsgrense 110 km/t på motorvei. Disse planene er inntil videre skrinlagt.
I Sverige er topphastigheten 120 km/t, mens i Danmark er topphastigheten 130 km/t. Tyskland utmerker seg spesielt når det gjelder motorveier, med de såkalte "Autobahnen", hvor det på en del strekninger er fri fart. Alle andre land har fartsgrenser i dag. USA hadde fri fart til 1973, da man pga. oljekrisen innførte fartsgrense på 55 mph (ca. 88 km/t) for å få ned drivstofforbruket. Da dette medførte langt færre dødsulykker, beholdt man fartsgrenser – men de er senere hevet, slik at de nå varierer mellom 60 og 75 mph (ca. 97-121 km/t). Noen få fylker i Texas pluss kortere strekk av interstate 15 i Utah har fartsgrense på 80 mph (ca. 129 km/t).
Større kjøretøyer og kjøretøy som trekker tilhenger har som regel egne fartsbegrensninger.
Italia.
Verdens første offentlige motorvei ble bygget i Italia mellom Milano og Varese. Motorveien var 42 km lang og ble åpnet 21. september 1924. Ved åpningen hadde motorveien kun ett kjørefelt i hver retning som var nok med datidens trafikkmengde. Prosjektet kostet 90 millioner lire og skulle finansieres med bompenger.
Året etter ble to nye strekninger på tilsammen 35 km åpnet.
Store deler av Italias motorveier ble planlagt og bygget på 1950- og 1960-tallet.
Norge.
Den første veien med motorveistandard i Norge åpnet i 1964. Det var en strekning på E6 i Akershus mellom Berger og Hvam.
Motorveinettet er ennå ikke særlig utviklet og de fleste motorveier er å finne på Østlandet og rundt de største byene. Våren 2006 ble det imidlertid vedtatt et løft for samferdsel, og dette er ventet å vedvare i årene som kommer; utbygging av det norske motorveinettet er en av de høyest prioriterte postene på programmet. Med få unntak er alle motorveier i Norge europaveier, men noen er også klassifisert som vanlig riksvei.
Tyskland.
Det som ofte blir sett på som verdens første motorvei er AVUS i Berlin. AVUS ble egentlig bygget som en ren motorsportsbane, men allerede fra starten var det tanker om at den også skulle brukes av vanlig trafikk. Automobilclub von Deutschland (AvD) begynte allerede i 1907 planleggingen av banen som motorsportsbane og testbane for bilindustrien. Byggingen startet i 1913, men ble forsinket på grunn av 1. verdenskrig, og banen var ferdig i 1921. Senere ble banen bygget sammen med motorveisystemet i Tyskland og utgjør i dag en del av A115 som igjen er en del av E51.
På 1930-tallet startet en storstilt utbygging av motorveier, og Tyskland har idag verdens tredje lengste motorveisystem etter USA og Kina.
Motortrafikkvei.
Norsk skilt som angir motortrafikkvei
Motortrafikkvei er en type vei i europeiske land, som defineres av det enkelte lands veimyndigheter. Dette er typisk veier som ligner på motorveier, men ikke oppfyller alle krav.
I Norge ble disse veiene tidligere benevnt motorvei klasse B (eller tofelts motorvei, mer informellt benevnt motorvei). Dette skapte imidlertid forvirring internasjonalt og førte til feil på kart så begreper ble erstattet av "motortrafikkvei".


Sean Kinney.
Sean Kinney (født 27. mai 1966) er en amerikansk musiker. Han er trommeslager i Alice in Chains, og var også trommeslager på Jerry Cantrells første soloplate. Han har også spilt sammen med Metallica på deres coverversjon av Lynyrd Skynyrd-låten «Tuesday's Gone» på albumet "Garage Inc".


Vincenzo Moretti.
Vincenzo Moretti (født 14. november 1815 i Orvieto i Italia, død 6. oktober 1881 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Bologna 1871–1879.
Han ble kreert til kardinal i desember 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Moretti, Vincenzo
Moretti, Vincenzo
Moretti, Vincenzo
Moretti, Vincenzo


Antonio Pellegrini.
Antonio Pellegrini (født 11. august 1812 i Roma i Italia, død 2. november 1887 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i desember 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Pellegrini, Antonio
Pellegrini, Antonio
Pellegrini, Antonio
Pellegrini, Antonio
Pellegrini, Antonio


Mike Inez.
Michael «Mike» Inez (født 14. mai 1966) er en amerikansk musiker.
Han er best kjent som bassist i Alice in Chains, hvor han overtok etter Mike Starr, som sluttet i bandet i 1992.
Han har også spilt med Black Label Society, Heart og Ozzy Osbourne.


Francisco de Paula Benavides y Navarrete.
Francisco de Paula Benavides y Navarrete (født 14. mai 1810 i Baeza i Spania, død 30. mars 1895 i Zaragoza) var en av den katolske kirkes kardinaler, patriark av Vestindia 1875–1881 og erkebiskop av Zaragoza 1881–1895.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Manuel García Gil.
Manuel García Gil O.P. (født 14. mars 1802 i San Salvador de Camba ved Lugo i Spania, død 28. april 1881 i Zaragoza) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Zaragoza 1858–1881.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Mike Starr.
Michael Christopher «Mike» Starr (født 4. april 1966 i Honolulu Hawaii, død 8. mars 2011 i Salt Lake City, Utah) var en amerikansk musiker.
Starr var bassist i Alice in Chains fra gruppa ble grunnlagt i 1987 til 1992. Starr ble sparket fra bandet grunnet sitt narkotikamisbruk. Han døde i 2011 av overdose på reseptbelagte smertestillende medisiner.


Miguel Payá y Rico.
Miguel Payá y Rico (født 20. desember 1811 i Benejama ved Valencia i Spania, død 25. desember 1891 i Toledo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Santiago de Compostela 1874–1886, og erkebiskop av Toledo 1886–1891.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


The Stooges.
Iggy & the Stooges i Lollapalooza (Chicago) 2007The Stooges var et amerikansk rockeband fra Detroit. Deres musikk var støyete, energisk og ganske usofistikert, og deres musikkstil blir regnet som en forløper til punk. The Stooges oppnådde aldri den helt store suksessen i sin samtid, men blir regnet som et av rockens mest innflytelsesrike band, og har blant annet vært inspirasjonskilde for band som New York Dolls, Ramones, Soundgarden og Sonic Youth.
The Stooges ble grunnlagt i 1967 av James Osterberg (som tok artistnavnet «Iggy Stooge», og senere «Iggy Pop»), sammen med brødrene Ron og Scott Asheton på henholdsvis gitar og trommer, og Dave Alexander på bass. Bandet ble kjent for sine ville sceneshow, hvor Iggy kunne finne på å smøre seg inn med blod eller peanøttsmør, skjære seg opp med glass eller hoppe ut blant publikum.
I 1968 fikk bandet platekontrakt, og de ga ut sitt første album "The Stooges" året etter. Deres neste album "Fun House" ble gitt ut i 1970. På dette tidspunktet slet samtlige medlemmer, og Iggy spesielt, med tungt narkotikamisbruk. Alexander forlot bandet samme år, og ble erstattet av gitaristen James Williamson, mens Ron Asheton overtok bassen. Året etter ble Stooges oppløst.
I 1972 hadde Iggy fått narkotikamisbruket under kontroll, og ble kjent med David Bowie – og med Bowies hjelp ble Stooges gjenforent og ga ut sin tredje plate "Raw Power" i 1973, nå under navnet Iggy & The Stooges. Til tross for at Bowie hadde produsert platen, ble heller ikke denne platen noen suksess salgsmessig, og Stooges ble oppløst for godt senere samme år.
Iggy Pop fikk senere suksess som soloartist, mens de andre medlemmene i gruppen ikke har satt dype spor etter seg i musikkhistorien utenom Stooges. I 2003 ble bandets originalbesetning, minus nå avdøde Dave Alexander som ble erstattet med Mike Watt fra punkbandet Minutemen.
Konserter i Norge.
Bandet har etter gjenforeningen i 2003 spilt fire konserter i Norge.


Ryggmargen.
thumb
Ryggmargen (latin: "medulla spinalis") er en tynn snor av flettede nervetråder beskyttet av ryggsøylen. Den utløper fra hjernen og er en del av sentralnervesystemet. Ryggmargens hovedfunksjon er videresending av informasjon mellom hjernen og det perifere nervesystemet. Ryggmargen strekker seg fra medulla oblongata og ned til filum terminale. Hos menn er den ca. 45 cm og hos kvinner er den ca. 42 cm. Ryggmargen blir ikke tykkere enn ca 14 mm. Ryggmarg er ikke det samme som ryggrad, men ryggmargen går inni ryggraden fra hjernen og stopper et sted mellom L1 og L2. Vi har 31 ryggmargsnerver segmenter. 8 cervicale, 12 thoracicale, 5 lumbare, 5 sacrale og 1 coccygeal.


Lars Lillo-Stenberg.
Lars Lillo-Stenberg på Zero-konferansen 2010
Lars Lillo-Stenberg (født 30. juni 1962) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er særlig kjent som frontfigur og vokalist i rockegruppen deLillos og for sine naivistiske sangtekster og karakteristiske visetolkninger.
Lars Lillo-Stenberg, som gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, begynte å spille gitar som 13-åring. I 1984 startet han bandet deLillos sammen med blant andre bassisten Lars Fredrik Beckstrøm og senere trommeslageren Øystein Paasche og gitaristen Lars Lundevall. Han spiller ellers i Young Neils sammen med Jørn Christensen, Per Vestaby og Palle Krüger, og har også gitt ut en rekke soloplater. Han har dessuten skrevet instrumentalmusikk til de norske spillefilmene Elling og Buddy og sangen «For alle» til en TV-reklame for Coca-Cola.
Lars Lillo-Stenberg er sønn av skuespillerne Per Lillo-Stenberg og Mette Lange-Nielsen og vokste opp på Frogner i Oslo.
Lillo-Stenberg og hans kone Andrine Sæther gikk høsten 2006 til sak mot Se og Hør og journalist Anders Johan Stavseng for brudd på privatlivets fred i forbindelse med at bladet tok bilder under paret sin vielse og trykket disse. Den 23. november fastslo Oslo tingrett at bladet hadde krenket privatlivets fred og tilkjente paret tilsammen 150 000 kroner i erstatning, paret ble også tilkjent saksomkostninger. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett av Se og Hør, også her fikk paret medhold og ble tilkjent samme erstatning som i tingretten. Se og Hør anket dommen inn for Høyesterett, og ble her frifunnet.


Alternativ historie.
Alternativ historie er en litteratursjanger som foregår i en oppkonstruert verden hvor historien skiller seg fra vår på et eller flere punkter. Et eksempel er romanen og senere filmen "Fedreland" av Robert Harris. Den foregår i et tenkt, større Berlin kalt Germania etter at Tyskland vant Andre verdenskrig.
Norske forfattere har bare sjelden skrevet i denne sjangeren. Ett norsk eksempel er Helge Fauskangers roman "Fullmåne over Uroba" (2009). Fauskangers bruk av sjangren er egentlig satirisk, idet han rett og slett speilvender mye av verdenshistorien: Mayaene oppdaget Europa før Columbus kunne oppdage Amerika, så i moderne tid ligger det selvsagt en nasjon som er nesten identisk med USA i "Europa", mens det kontinentet vi kaller Amerika, er blitt "Den gamle verden".


Elcat.
Elcat er en finsk produsent av elektriske biler, startet i 1974. De holder til i Träskända. Selskapet var eid av kraftselskapet Fortum. Opp til nå har fler enn 160 biler blitt laget. De største brukerne er det finske Postverket og budfirmaer i Stockholm.


Elfin.
Elfin Sports Car Company er en liten australsk bilprodusent, startet av Garrie Cooper. Den første modellen var Elfin Clubman i 1961.


A.A. Milne.
Alan Alexander Milne (født 18. januar 1882, død 31. januar 1956), også kjent som A. A. Milne, var en britisk forfatter, mest kjent for bøkene om Ole Brumm. Han har også skrevet barnerim, noen som også omhandler Ole Brumm og vennene hans.
Milne ble født i Skottland men vokste opp i London. Som barn hadde han blant annet H. G. Wells som lærer. Han gikk på Westminster School og Trinity College i Cambridge der han studerte matematikk. Under oppholdet der kom han på trykk i studentmagasinet Granta.
Milne skrev for det britiske humorbladet, hvor han senere ble assisterende redaktør. Milne deltok i den britiske hæren under første verdenskrig, men etter krigen skrev han en fordømmelse av krig i "Peace with Honour" (1934) (som han modererte noe i 1940 med "War with Honour"). I 1925 kjøpte han et landsted i Hartfield i East Sussex, hvor han flyttet etter at han ble ufør etter en hjerneoperasjon i 1952.
Etter Milnes død ble rettighetene til Ole Brumm-skikkelsene solgt til Walt Disney Company, som har lagd flere tegnefilmer om Ole Brumm og produsert et stort antall Ole Brumm-relaterte artikler.


José Mourinho.
José Mário dos Santos Mourinho Félix GOIH (født 26. januar 1963 i Setúbal) er en portugisisk fotballtrener i den spanske fotballklubben Real Madrid CF. Han har tidligere vært manager for den engelske klubben Chelsea, Porto fra Portugal og italienske Inter. Den 20. september 2007 ble José Mourinho og fotballklubben Chelsea enige om å gå hver til sitt, selv om det var tre år igjen av kontrakten. Dette var et resultat av en lang tids feide med Chelseas eier Roman Abramovich. Han var også med i den norske filmen "Lange Flate Ballær" der han spilte seg selv.
Assistent.
Mourinho arbeidet som assistent (og tolk) for Bobby Robson i de portugisiske klubbene Sporting Lisboa og FC Porto. Deretter fulgte han Robson til spanske FC Barcelona i 1996, der han også lærte seg katalansk.
SL Benfica til FC Porto.
I 2000 fikk Mourinho jobben som trener for Benfica, men forlot klubben etter bare ni kamper i trenerstolen. Sesongen 2001/2002 trente Mourinho den portugisiske klubben União de Leiria, som havnet på en overraskende fjerdeplass i ligaen, og deretter ble han hentet til FC Porto. I 2003 vant Mourinho sitt første ligatrofe, da FC Porto endte 11 poeng foran Benfica. I tillegg vant klubben samme år den portugisiske cupen og UEFA-cupen.
Neste sesong gav en ny ligatittel, i tillegg til europeisk klubbfotballs mest prestisjefylte trofé: Champions League. I finalen vant de overbevisende 3-0 mot Monaco på Veltins-Arena i Gelsenkirchen i Tyskland.
Chelsea.
I juni 2004 gikk Mourinho til Chelsea, og ble der en av verdens best betalte managere. Han fikk med seg flere medhjelpere fra Porto, og gikk raskt til innkjøp av mange internasjonale stjerner. Under Mourinho fikk Chelsea vist frem potensialet i klubbens utrolige spillermateriell. Fra desember toppet de ligatabellen og var i sluttspillet i Champions League. I februar 2005 vant klubben ligacupfinalen i Cardiff, der de slo Liverpool 3–2 etter ekstraomganger.
31. mars 2005 fikk Mourinho to kampers karantene og en bot for å ha brakt sporten i vanry av UEFA. Dette skjedde etter at Mourinho kritiserte dommeren Anders Frisk etter et Champions League-tap for FC Barcelona (en kamp chelsea seinere vant sammenlagt 5-4). Mourinho sa at en av hans medarbeidere hadde sett Frisk prate med Barcelonas trener Frank Rijkaard i pausen, og hevdet at praten påvirket Frisks dømming etter pausen, da han utviste Chelsea-angriperen Didier Drogba. Chelsea måtte altså klare seg uten Mourinho i de to neste kampene som var mot formsterke Bayern, Chelsea avanserte lett med en lettere nervøs Steve Clarke ved roret. Chelsea røk ut i semifinalen mot Liverpool på en scoring som, ifølge avanserte 3D-tekniske TV-bilder, ikke var over målstreken.
30. april 2005 kunne klubben feire den første ligatittelen på 50 år. Mourinho greide ikke å ta en ny Champions League-tittel, da Chelsea ble slått ut av Liverpool tre dager etter at ligatittelen var sikret. Sesongen etter vant Chelsea på nytt den engelske ligaen. Dette ble sikret to runder før slutt med 3–0 hjemme mot Manchester United 29. april 2006. I Champions League kom klubben imidlertid ikke lenger enn til åttendedelsfinale, der det dette året ble tap 2–3 sammenlagt mot Barcelona.
Mourinhos karriere i Chelsea endte etter 1–1 resultatet mot Rosenborg i 2008
Mellomspill.
I desember 2007 takket Mourinho nei til et tilbud fra det engelske fotballforbundet (FA).
Inter Milan.
2. juni 2008 takket han ja til trenerjobben i Inter Milan, hvor han tok over etter Roberto Mancini.
22.mai 2010 kronet Mourinho en fantastisk sesong med Inter med å slå Bayern Munchen 2-0 i Champions League finalen som ble spilt på Santiago Bernabeu. Da hadde han allerede vunnet den italienske serien og den italienske cupen med Inter tidligere i Mai. Dermed ble han den første manageren i Italia i moderne tid til å vinne den mektige trippelen.
Real Madrid.
Den 28.Mai 2010 ble Mourinho trener for Real Madrid. Han har vunnet Copa del Rey og liga BBVA (den spanske topp serie) med klubben.


Francesco Saverio Apuzzo.
Francesco Saverio Apuzzo (født 6. april 1807 i Napoli i Italia, død 30. juli 1880 i Capua) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Capua 1871–1880.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Apuzzo, Francesco Saverio
Apuzzo, Francesco Saverio
Apuzzo, Francesco Saverio
Apuzzo, Francesco Saverio


Lorenzo Nina.
Lorenzo Nina (født 12. mai 1812 i Recanati i Italia, død 25. juli 1885 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for studiene 1877–1878, og Statssekretær 1878–1880, og deretter for Kongregasjonen for Tridentinerkonsilet 1881–1885 og samtidig Kongregasjonen for kirkelig immunitet 1881–1885.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Nina, Lorenzo
Nina, Lorenzo
Nina, Lorenzo
Nina, Lorenzo


Enea Sbarretti.
Enea Sbarretti (født 27. januar 1808 i Spoleto i Italia, død 1. mai 1884 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Hans nevø Donato Sbarretti Tazza ble kardinal i 1916.
Sbarretti, Enea
Sbarretti, Enea
Sbarretti, Enea
Sbarretti, Enea


ERF.
ERF er et britisk lastebilmerke og tidligere -produsent, startet i Sandbach i 1931 av Edwin Richard Foden. De sluttet å produsere selv i 2002.
Foden-familien er også kjent for lastebilmerket som bærer deres navn. Edwin Richard startet ERF etter en intern stridighet om å bruke dieselmotorer. ERF brukte dieselmotorer, og klarte seg mye bedre enn Foden i begynnelsen.
Tyske MAN overtok merket i 2000.


Excalibur (bilmerke).
Excalibur er en amerikansk bilmerke, startet av Brooks Stevens (1911–1995). De bygger biler i retro-stil.
Den første prototypen var en bil med mange likhetstrekk med Mercedes' SSK-modell fra 1927. Den ble bygget på chassiset til Studebakers Lark Daytona Cabriolet-modell og fikk navnet Mercebaker SS. Den ble vist på bilutstillinger i 1964, den første i april i New York. Den første prototypen hadde et aluminiumskarosseri og en Studebaker V8-motor med kompressor på 290 hk. Denne ble ganske tidlig erstattet med Chevrolets 327 kubikktommer 300 hestekrefters Corvette-motor da produksjonen startet. Karosseriet ble tidlig i produksjonen erstattet av glassfiber. De tidligste utgavene var god for 0–100 km/h på cirka 5,5 sekunder.
I 1997 hadde de produsert over 3500 biler.


Flyvefisken.
Flyvefisken er en fiktiv mekanisk konstruksjon. Den er bygget av oppfinneren Ilmari Erko i Jonas Fjeld-bøkene. Selve Flyvefisken er en ubåt, som kan sprette opp av vannet, folde ut vinger og fly.
Den bærer også kanoner som skyter et spesielt sprengstoff: Det blir skildret at den sikter inn sitt mål ved at to kameraer fikserer på målet (det ville være logisk å regne med ett horisontalt og ett vertikalt), og bildeene fra disse to kan sees på en skjerm inne i maskinen. Når disse to bildene ligger helt presist oppå hverandre, skyter man, og treffer. Når det gjelder sprengstoffet er det snakk om en merkelig, fiktiv elektrisk ladning som uten lyd eller eksplosjon river atomene og materien i målet fra hverandre.
Flyvefisken er utrustet med et panser laget av en fiktiv ståltype som Ilmari Erko har konstruert. Dette stålet er veldig lett, men er mye, mye sterkere enn vanlig herdet stål. Fargen beskrives som grønnaktig. Dette stålet har ikke noe spesielt navn, men brukes i mange av Erkos øvrige oppfinnelser.
Flyvefisken blir lagd i boken med samme navn, og spiller en helt sentral rolle i verdenskrigen som blir skildret i denne. Den er forsåvidt også utløseren til denne krigen (i bøkene inntreffer den rundt 1921).


Edward Henry Howard av Norfolk.
Edward Henry Howard av Norfolk (født 13. februar 1829 i Hainton nær Nottingham i England, død 16. september 1892 i Hatch Beauchamp nær Brighton) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, der han virket frem til sitt siste alvorlige sykeleie.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Edward Henry Howard av Norfolk var den annen kardinal i hertugslekten av Norfolk. Den første var dominikaneren Philip Thomas Howard av Norfolk (kreert i 1675).
Howard av Norfolk, Edward Henry
Howard av Norfolk, Edward Henry
Howard av Norfolk, Edward Henry
Howard av Norfolk, Edward Henry


Didier Drogba.
Didier Yves Drogba Tébily (født 11. mars 1978 i Abidjan) er en ivoriansk fotballspiller som er kjent for sin gode fysikk og målfarlighet. Drogba spiller spiss for Shanghai Shenhua. I 2006 og 2009 ble han Årets fotballspiller i Afrika.
Oppvekst.
Didier Drogba ble født i Abidjan, Elfenbenskysten, og i en alder av fem ble han sendt til Frankrike av sine foreldre for å bo hos sin onkel, Michel Goba, en profesjonell fotballspiller. Men Didier Drogba fikk raskt hjemlengsel og dro tilbake til Abidjan, etter tre år. Hans mor gav ham kallenavnet "Tito", etter at president Josip Broz Tito av Jugoslavia, som hun beundret stort. Han spilte fotball hver dag i en parkeringsplass i byen, men da han kom tilbake til Elfenbenskysten hadde Begge foreldrene mistet jobbene sine, og han måtte igjen tilbake for å bo hos sin onkel. I 1991, hans foreldre reiste også reiste til Frankrike, først til Vannes, og deretter slo seg ned i 1993 på Antony i Paris forsteder, noe som medførte at 15 år gamle Didier Drogba reiste tilbake til sine foreldre for og leve med dem og hans søsken. Det var her han begynte å spille med fotballag oftere, og ble med på en lokal ungdomslag. Didier Drogba begynte sin karriere som juniorspiller for den semi-profesjonelle klubben Levallois, Didier fikk et rykte som en produktiv målscorer i juniorlaget og imponerte treneren med sin profesjonelle holdning. Hans forestillinger vant ham en plass i senior troppen, men til tross for scoring i sin debut, klarte ikke den 18 år gamle ivorianeren å gjøre inntrykk på Jacques Loncar, hans første trener.
Karriere.
Etter flere år i amatørklubber i Levallois og Le Mans, ble han profesjonell i klubben Guingamp i 2002. Her ble han omskolert fra å være forsvarer til å bli en målfarlig spiss. I 2003 gikk han til Olympique Marseille, hvor han tilbrakte en sesong. Året etter gikk han til Chelsea for 24 millioner britiske pund. Og var det dyreste kjøpet i England i 2004.
Le Mans (1997-1998/1998-2002).
Da Didier Drogba var ferdig med skolen byttet han byer for å studere regnskapsføring på universitetet og han måtte skifte klubb, og ble lærling hos Ligue 2-klubben Le Mans. Men hans to første år var preget av skader, og han slet med å takle trening og Kampprogrammet. Tidligere Le Mans-treneren Marc Westerloppe har senere uttalt at "det tok Didier Drogba fire år å være i stand til trening hver dag og spille hver uke ". Videre levde Didier Drogba et komplisert familieliv som betydde at han aldri hadde vært på fotball-akademi og bare først begynte med daglige fotball trening som voksen.
Etter at han ble 21 år, innså Didier Drogba at han måtte etablere seg som fotballspiller snart ellers ville han ha liten sjanse til å bli en profesjonell fotballspiller. Han gjorde sin debut for Le Mans kort tid etter og signerte sin første profesjonelle kontrakt i 1999. Drogba personlige liv var også stadig mer alvorlig som han og hans kone Somaliske Alla hadde sitt første barn, Isak. Han vokste til sitt nye ansvar, uttalte senere at: "Isaks fødsel var et vendepunkt i livet mitt, rettet den meg ut". Hans første sesong, der han scoret syv mål i 30 kamper, lovde godt for fremtiden, men i sesongen etter greide han ikke å leve opp til forventningene, og Didier Drogba mistet plassen til Daniel Cousin pga skade. Da han kom tilbake etter skaden, klarte han ikke å score et eneste mål resten av sesongen. Imidlertid kom han tilbake den neste sesongen, der han scorte 5 mål på 21 kamper.
Guingamp (2001-2003).
Halvveis gjennom 2001-02 sesongen konsoliderte Ligue 1-klubben Guingamp måneder med interesse med en ovegangsforespørsel og Drogba forlot Le Mans for en overgangssum på £ 80,000. Den andre halvdelen av 2001-02 sesongen scorte Drogba 3 mål på 11 kamper for Guingamp. Mens hans bidrag hjalp klubben å unngå nedrykk, forble trenerstaben ikke overbevist av deres nye unge spissen. Men neste sesong ble han belønnet av sine treneres 'tålmodighet, og han scoret 17 mål på 34 kamper og hjalp Guingamp til en syvendeplass i ligaen, Han ble kreditert av hans lagkamerater for sin imponerende sesong, som belyser bidragene fra vingen Florent Malouda, lenge venn av Drogba, som en sentral faktor i hans målscoring den sesongen. Hans sterke målscoring fikk tiltrukket interesse fra større klubber, og på slutten av sesongen gikk han til Ligue 1 laget Marseille for en overgangssum på £ 3,300,000.
Marseille (2003-2004).
Olympique de Marseille-manager Alain Perrin signerte Drogba fra Guingamp, men han ble raskt erstattet av José Anigo. Drogba beholdt sin plass i laget, scoret 19 mål og ble kåret til årets spiller av Ligue de Football Professionnel. Han scoret fem mål i denne sesongens UEFA Champions League og seks i UEFA-cupen. På slutten av sesongen ble han kjøpt av Chelsea som klubbens rekord signering for £ 24 millioner.
Chelsea (2005-2012).
Etter to sesonger med skuffende få scoringer, slo Drogba virkelig til for fullt i sesongen 2006/-07. Med 20 scoringer i ligaen og 33 kamper totalt, ble Didier Drogba Chelseas udiskutable toppscorer. Didier Drogba er per i dag ansett for å være en av verdens beste spisser, med sin hurtighet, styrke og målfarlighet; både med hodet og med begge bena. Fra det øyeblikket sine to måltørker snudde et underskudd til seier mot Hull på åpningsdagen i 2009/10 kampanjen, var det tegn gode at Didier Drogba kunne fortsette der han slapp forrige sesong da en drivende Chelsea karriere ble satt tilbake på kurs under Guus Hiddink.
Ved juletider hadde han funnet nettet 18 ganger på 21 kamper med bare syv kamper uten mål blant dem.
I løpet som kjøres scoret han sitt 100. mål for Chelsea på hans to hundre og tjuefemte kamp for blåtrøyene og scoret to ganger i en 3-0 seier over Arsenal borte. Alt gikk bra på det punktet, og laget hadde en klar ledelse på tabellen, men det fulgte en desember nedgang i resultat førte Drogba mønstret av for en måned av landslagsoppdrag med et mål hjemme mot Fulham.
Chelsea blomstret i fravær av afrikanere selv inventar kunne vært tøffere. Elfenbenskysten har ikke blomstre i Angola i Afrika Cup of Nations, og det koster deres manager jobben sin, noe som gjør vei for Sven Göran Eriksson etter at Hiddink hadde takket nei.
Da han var tidlig tilbake til klubbens kamp mot Hull, scoret Drogba på sitt tredje direkte frispark i sesongen, men resultatet ble en skuffende uavgjort etter fire strake seire. Det neste spillet – Arsenal hjemme – Drogba gikk i land et enda et to målsraid som i det første derby oppgjøret i London. Det andre målet var spissen sitt beste mål denne sesongen og gjorde at han hadde scoret 12 mål på 12 kamper mot Arsenal.
Men som Champions League ambisjon falmet igjen, var Drogba utvist mot slutten av tap av Inter, opprettholde sin nå nesten tradisjonell ban for starten på neste Euro kampanjen. Det var hans ene røde kort for sesongen.
Etter å ha scoret to i Portsmouth en uke senere, var Drogba uthvilt etter et besøk hos Aston Villa som Chelsea vant 7-1. Det var spillet før den potensielt defineret vigtigste kamp på Old Trafford, og i dagene i mellom ble han påført skade og tapte litt trening.
Utvinnes tilstrekkelig til å reise, besluttet treneren til å bruke sin toppscorer som en innbytter, og høstet belønning. Et godt lag ytelse gjennom ble avkortet med det som viste seg å være en Drogba vinner.
Nå, og som så mange tidligere sesonger, tilbake i midten av en tre-manns angrep, en laber visning mot Tottenham var ikke lykkelig minne. på sesongens siste kamper var Drogba en del av en 7-0 seier over Stoke, selv om han ikke gjorde score arket den dagen, og Steven Gerrard bistå i Liverpool satte Chelsea på terskelen til ligatittelen, og Drogba klar til å rive Gullskoen ut av hendene på Wayne Rooney.
En historisk 8-0 seier og en andre omgang hat-trick var måten å gjøre det, selv om de første 45 minuttene gjorde inneholde et øyeblikk av angst om hans personlige telleapparat for vårt senter-fram.
Han vant også FA-Cupen med Chelsea samme sesong.
Kåret til årets spiller av fansen, er Drogbas 37 mål den nest beste totalt i Chelsea historie og inkluderte mål på Anfield, Emirates og Old Trafford. Han har også lafta hans sjette mål på seks Wembley finalen.
Han var en av åtte spillere som har tre seriemesterskap med Chelsea, og hadde også sin tredje FA Cup vinnere medalje, hans andre hadde kommet på slutten av 2008/09 sesongen at selv etter datidens målestokk i sitt eget ekstraordinære liv, har vært en berg-og dalbane tur for Didier.
Ute av spill i store deler av første halvdel av kampanjen, slo det ivoriansk tilbake med ankomsten av Hiddink å bli Premier Leagues mest fryktede spiss igjen.
Didier signert en ny kontrakt i løpet av sommeren 2009, tar ham til 2012, men det kunne alt ha vært så annerledes etter 2008/09 begynte med slik frustrasjon.
Ankomsten av Luiz Felipe Scolari inn i lederens stolen ble møtt med begeistring rundt troppen, men Brasilianeren slet med å utnytte skade-berørte Drogba og Nicolas Anelka, som til slutt velger å gå med franskmannen alene på topp.
Manglende trening, fant Drogba det vanskelig å gjøre et inntrykk, eventuelt gjøre det mot Burnley i Carling Cup, men en fin individuelle mål ble ødelagt av sin feiring.
Dusjet av mynter fra Burnley supportere på slutten av kampen på Stamford Bridge, Drogba reagerte, og kaster mynten tilbake på supporterne som satt ved Shed End,og fikk tre kampers karantene.
Scolaris avgang og Hiddinks ankomst i midten av februar utløste en tilbakevending til form, og til en oppvekker for Elfenbenskysten kapteinen, og han tilbakebetalte nederlenderen med en rekke viktige mål mot Juventus i Europa og Portsmouth hjemme, før en kjøre på fem i fire kamper mot Bolton, Liverpool og Arsenal.
Hans beste resultat i sesongen var uten tvil mot Fulham i begynnelsen av mai, og kombinerer med Anelka og Florent Malouda å rippe vår London naboer fra hverandre.
Fire dager senere var Drogba i sentrum for striden igjen. Slått ut av Champions League i overtid i semi-finalen mot Barcelona, tross for å ha hatt en rekke straffesituasjoner vinket bort, hadde han ikke reagerte ved å, konfrontere dommer Tom Henning Øvrebø foran TV-kameraene. Igjen var det en tre-kampers karantene, redusert etter anke fra fire.
Det var den andre sesongen på rad at Drogba europeiske kampanjen hadde sluttet i skam. Et år tidligere ble han utvist i Moskva, minutter før straffesparkkonkurransen som så oss slått av Manchester United.
Likevel var det nok en vri for å komme, da han drevet hjem en overskrift i FA-cupfinale mot Everton, planering opp Louis Saha er åpneren for sitt fjerde mål på like mange Wembley besøk.
En mann for de store anledninger, har ingen scoret mer i cupfinale for Chelsea, med Drogba har også nettoført i Carling Cups 2005, 2007 og 2008, og FA-cupen i 2007.
Det 2006/07 kampanjen var da det hele kom sammen for 2004 sommeren ankomst, som tempo, styrke og antenne makt gjorde ham til den typen fremover ikke sett på Chelsea for en tid. Han nettoført 33 ganger i alle konkurranser.
Selv om hans 15 mål neste år var langt unna det antallet, var det fortsatt mål for sesongen contenders blant dem og hadde den afrikanske Cup of Nations og et tilbakevendende kne problem ikke intervenert, kunne han ha matchet en samlet som hadde gjort ham til Chelsea høyeste poengern i en sesong siden Kerry Dixon i 1984/85.
Didier ble inngått sommeren 2004 fra Marseille hvor han hadde blitt kåret Frankrikes til årets spiller. En rapporterte gebyr på £ 24,000,000 ble betalt.
Mannen som gikk i spissen Elfenbenskysten til et første World Cup finalen i 2006 flyttet fra Afrika til å leve i Frankrike som et lite barn, og spilte sin første juniorfotball på høyrebacken.
Han dabbled med diverse små klubber og til og med slått ned muligheten for en rettssak i Paris St-Germain, og foretrakk å lære sin handel, før han går videre til den store scenen.
Han gjorde det på andre divisjon Le Mans før skiftende opp en divisjon til Guingamp, en klubb han hadde blitt forhindret fra å delta noen år tidligere på grunn av skade.
Det var under denne spell i Bretagne at Didier kom til seg oppmerksomheten til José Mourinho – men etter scoret 17 mål i 2002/03 og ble en internasjonal, hadde han flyttet ut av Porto prisklasse.
Olympique Marseille slo og de gjorde ikke angre på sine trekk. Etter en svak tempo start til sin karriere i Frankrike, slo Didier full sprint etter flyttingen til den store tid.
I sin andre sesong i l'OM, nettoført han 18 ganger på 35 seriekamper og seks ganger så 2004 UEFA Cup finalen var nådd, inkludert klammeparentesene mot Liverpool og Newcastle.
I tillegg til hans France fotballspiller i prisen, anerkjente Fifa det som er oppnådd med en nominasjon for World Player of the Year. Mourinho gjorde spilleren en topp mål i sin første sommeren overføre aktivitet i Chelsea – og denne gangen prisen var ikke noe problem.
En lyske operasjonen tvang ham utenfor i to måneder midtveis i sin første sesong, og det tok tid å nå full kraft igjen, selv om han fortsatt nettoført 10 ligamål og 16 totalt.
I 2005/06 sin sesongens telleapparat var igjen 16 mål, 12 kommer under den vellykkede forsvaret av Premier League, men før det triumf, var det også motgang.
Etter håndball hendelser i to kamper og anklager om dykking, tok det tegnet til å svare med en fryktinngytende viser mot West Ham på Bridge i mars 2006.
'Didier skulle gå hjem, slå på TV, lytte til forståsegpåere, kjøpe hver eneste papir i morgen og høre og lese for å se om de samme personene som ville drepe ham har nå det sunn fornuft å si hva han fortjener. "
Didier kaptein Elfenbenskysten i sin jomfrutur World Cup finalen i 2006 og fant nettet mot Argentina før han returnerte til Chelsea der han ble bedt om å støpe en streik samarbeid med nyankomne Andrej Sjevtsjenko.
Han fant spille med to-up egnet som strømmen av målene ble til en torrent.
Hans 20 i ligaen vant Premier League Golden Boot for første gang. Hans 60 spill oversikt var den nest høyeste kamper i en sesong i klubbens historie.
Nå er det over 200 kamper Chelsea til hans navn, og selv om han er 32, ser Drogba lyst til å gi Premier League forsvarerne mareritt for et par år framover.
Personlig liv.
Drogba er gift med Diakité Lalla, en malisk kvinne som han møtte i Paris, og paret har tre barn sammen. Hans kone er muslim og Drogba er katolikk. Hans eldste sønn, Isak, født i Frankrike i 1999. Han har to yngre brødre som også fotballspillere: Joël og Freddy Drogba. Freddy, 17, er for tiden i ungdommen systemet av fransk side Le Mans. Den 24. januar 2007 ble Drogba utnevnt av FNs utviklingsprogram (UNDP) som Goodwill-ambassadør. UNDP var imponert over hans tidligere veldedighetsarbeid og trodd at hans høyt profilerte ville bidra til øke bevisstheten om afrikanske spørsmål. Drogba er veldedighetsarbeid fortsatte da, sent i 2009, kunngjorde han at han ville donere de 3 millioner GBP signering på gebyr for sin tilslutning til Pepsi for bygging av et sykehus i hjembyen Abidjan. Dette arbeidet ble gjort gjennom Drogba er nylig opprettet "Didier Drogba Foundation" og Chelsea annonsert at de også ville donere gebyret for avtalen mot stiftelsens prosjektet. Drogba besluttet å bygge sykehuset etter en siste tur til ivoriansk hovedstadens andre sykehus, sier "... Jeg bestemte meg for stiftelsens første prosjekt bør være å bygge og finansiere et sykehus gi folk grunnleggende helsetjenester og en mulighet til bare for å holde seg i live."
Internasjonal karriere.
Drogba er en Côte d'Ivoire internasjonal og hjalp laget kvalifisert for sin første World Cup, som arrangeres i Tyskland i 2006. Hans første lua kom 8. september 2002 mot Sør-Afrika og han scoret sitt første mål med "elefantene" den 11. februar 2003 mot Kamerun i en 3-0 seier.
I Januar 2005, ble Drogba kåret til verdens best fotballspiller, og fikk tildelt prisen "Gullballen". Med hele 36 % av stemmene vant Drogba, Steven Gerrard fikk 20 % som ble en god nummer to.
I februar 2006, kaptein Drogba Elfenbenskysten til deres andre afrikanske Cup of Nations finalen, og scoret det eneste målet i semi-finalen med Nigeria og sette bort den avgjørende spot-kick i posten-binde 12-11 straffesparkkonkurranse kvartal -endelige seier over Kamerun. Imidlertid tapte de i finalen til Egypt 4-2 på straffespark etter en 0-0, med Drogbas skudd ble stoppet av egyptisk keeper Essam El-Hadary i en straffespark-konkurransen.
I VM 2006, var Elfenbenskysten trukket i en "gruppe døden" med Serbia og Montenegro, Nederland og Argentina. Den 11. juni 2006 scoret Drogba den første VM mål i karrieren og i landets historie i åpningskampen mot Argentina, men teamet hans tapt. Côte d'Ivoire ble slått ut av VM etter sitt neste spill, et 1-2 tap mot Nederland, men kom 0-2 ned til seier mot Serbia og Montenegro 3-2 i sin siste gruppe spill, med Drogba ser fra på sidelinjen etter suspensjon.
I 2008 Africa Cup of Nations, Elfenbenskysten ble trukket i gruppe med Nigeria, Mali og Benin underdogs. Drogba scoret to mål i gruppespillet, åpne scoring i 4-1 seier over Benin og den første på partitur ark igjen i 3-0 seieren over Mali. I kvartfinalen, var Drogba på poengsummen ark igjen i 5-0 juling av Guinea med de fire siste målene kom i finalen tyve minutter. Det semifinalen var en omkamp av 2006-finalen mot Egypt, men det var å være slutten av veien for Drogba og Elfenbenskysten, i hendene på 2006 Champions, tapte 4-1 og så hadde ikke mer flaks i Bronsefinale-off, tapte 4-2 for Ghana.
Han scoret seks mål på fem kvalifisering spill hjalp Côte d'Ivoire kvalifisere seg til VM i fotball 2010. I 2010 Africa Cup of Nations Drogba scoret ett mål i 3-1 seieren mot Ghana i gruppespillet. Côte d'Ivoire nådde kvartfinalen, men tapte 2-3 til Algerie.
I mars 2010 ble han utnevnt til i 2009 afrikanske fotballspiller i, hans andre gang vant prisen i sin karriere.
Den 4. juni 2010, var Drogba skadet i en vennskapskamp mot Japan. Han fikk skaden i en høy utfordring fra forsvarer Túlio. Han brakk albuen i hans høyre arm og hadde en operasjon neste dag i håp om å gjøre finalen. Den 15. juni 2010, ble Drogba reddet av FIFA som lot ham spille med brudd i armen han rakk derme å spille i Elfenbenskysten første kampen mot Portugal iført en beskyttende kastet på hans brukket arm. Kampen endte i en uavgjort uavgjort på Nelson Mandela Bay Stadium med Drogba kommer på i 65 minutter. Den 20. juni 2010, Drogba ble den første spilleren fra en afrikansk nasjon å score mot Brasil i en VM-kamp, og scoret med hodet i 78 minutter da Elfenbenskysten ble beseiret 1-3. Den 25. juni 2010, Elfenbenskysten gikk ut av konkurransen til tross vant 3-0 mot Nord-Korea I sin siste kamp. Sjansen er der for Didier å bevise for verden hva mange Chelsea-fans allerede tror, at han er den beste spissen i verden, selv om det kan ha vært noen utvalgte ord fra den 32 år gamle da Elfenbenskysten ble utarbeidet i det 'Dødens Gruppe ". I Det andre VM
Elfenbenskysten deltar i. Elfenbenskysten klarte ikke å gå videre til sluttspillet. De trengte hele 9 mål mot Nord-Korea men, Elfenbenskysten klarte ikke mere en 3 mål derme gikk Portugal vider på målforskjell.Det var litt synd siden dette er Drogbas siste VM, mest sannsynlig.
Drogba har spilt 61 landskamper for og har scoret 38 mål. Han er også kaptein på Elfenbenskystens landslag.


Marstal kommune.
Marstal kommune er en tidligere kommune på øyen Ærø i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2006 er en kommunen en del av nye Ærø kommune i Region Syddanmark.


Alberto Moravia.
Alberto Moravia (eg. Alberto Pincherle) (født 28. november 1907 i Roma, død 26. september 1990) var en italiensk forfatter og journalist.
I ungdommen hadde han tuberkulose og bodde i perioder på sanatorier, der han fikk god tid og anledning til å lese og reflektere. Moravia gjorde en storslagen debut allerede som 22-åring med romanen "De likegyldige" (1929), som kritiserer det borgerlige samfunnet. "L'epidemia" (1944) er om et folk som lærer seg å utholde stank (fascismen), mens "La mascherata" (1941) var et klovneportrett av Mussolini. Den britiske Anthony Burgess mente at «denne første fortellerkunsten, som han begikk før Hitler, er profetisk. Den viser det romerske borgerskap i ferd med å komme på talefot med fascismen, noe de nok misliker, men ikke kan gjøre noe med, fordi de ikke har tilgang på alternative.»
Moravia giftet med forfatteren Elsa Morante fra Roma.
Den første norske oversettelse av ham var "Romerinnen" i 1950 av Bjørn Braathen; VGs anmelder bemerket få kunstneriske innvendinger, men at «det faller svært lett å komme på andre romaner som er likeså sanne og
overbevisende og samtidig har et budskap.» I 1990 uttalte forlagsmannen Gordon Hølmebakk at "Romerinnen" var hans beste, og lommeutgaven ble da også første italienske best-selger i USA inntil Umberto Ecos "Rosens navn" i 1983.
Da "Et Ekteskap" utkom året etter mente (samme) anmelder at Moravia fortsatte sin ypperlige fortellerteknikk, men at han ikke «kaster noe nytt lys over forholdet mellom seksuell og litterær potens». Dette var Braathens andre Moravia-oversettelse.
Bøkene forarget Vatikanet, som i 1952 plasserte Moravia's verker på sin Index Librorum Prohibitorum, en forbudtliste, i flere år. Samme året vant han litteraturprisen Premio Strega for "I racconti". Tidsskriftet "Nuovi Argomenti" startet han i 1953.
I de to neste norske utgivelsene var det Tryggve Norum som oversatte. Etter den tredje ("To kvinner", 1959) mente Arne Hannevik at «beretningen flyter jevnt og rolig fremover uten svære spenningsmomenter» og at Moravia likevel lykkes å få oss (leseren) «opptatt av denne enkle, alminnelige kvinnen, enda så saklig og lidenskapsløst det hele er fortalt».
Så, i 1962 kom "Det tomme lerret" og Brikt Jensen mente fortellingen om en mann som kjeder seg, «føyer seg inn i en solid psykologisk-analytisk romantradisjon... mindre fargerik enn tidligere, men med større spenn i menneskeskildring enn noensinne». Burgess mente boken oppsummerte den mannlige nihilisme. Moravia fikk "Viareggioprisen" 1961, men det ble domsforhandlinger. Da den svenske oversettelse ble lansert 10. november 1961, uttalte Moravia på sitt Skandinaviabesøk, at han ville Brigitte Bardot til hovedrollen, som ifølge ham selv var en «kvinnelig sfinx, som beundrer sin egen kropp og sløser den bort». Han bodde ikke lenger med kona, som i 1963 uttalte «Min manns bøker er da ikke gode», selv om han hadde sagt tidligere, at «hun skriver mye mer intelligent enn jeg».
"Noveller" utkom i 1967, ifølge Camilla Carlson med kvinnen skildret som kjølig og beregnende i erotikken.
Presten Sverre Riisøen mente "Paradiset" fra 1971 viste at Moravia var «allsidig i sin ensidighet... og nyansert i sin monomane monotoni», i sin skildring av diverse rike menn som går lei av sine yngre fruer. Romanen "1934" fikk norsk oversettelse i 1985; historien fra Capri fikk anmelderen til å bryte ut at «Som en tråd gjennom romanen går postulatet at det faktisk ikke er noe annet sublimt ved livet enn at man
med en sublim gestus kan kaste det bort.»
Moravia ble innvalgt i Europaparlamentet i 1984. Morante døde i 1985, og han giftet seg tvert med en spanjol, den 32 år gamle Carmen Llera. I den «dypt pessimistiske» "Mannen som ser" fra 1987, Tommy Watz' debut som Moravia-oversetter, er Dodo desillusjonert og gift med vakre Sylvia, og kan man unngå å bruke atombomben. Så,
etter å ha skrevet over 500 noveller, utkom hans "Erotiske noveller" på norsk i 1988 med omslag av den pornografiske kunstner Anders Kjær. Oversetteren
Watz sa at Moravia ville «beskrive seksualiteten som det den er, uten symbolikk, uten at det står for noe annet og uten at det peker ut over seg selv.», jamfør det Moravia selv hadde uttalt: «Seksualiteten er et objekt, som bordet jeg sitter ved».
Samme Watz oversatte "Reisen til Roma" i 1989, og en anmelder sa den «handler mest om lidenskap, den fortvilte, forbudte og farlige... lastenes vold der besettelsen driver oss videre mot nye grenser eller avgrunner. Som vanlig i hans bøker er det kvinnene som er sterkest, de gir ikke opp livet og dets kompleksitet.
Før sin død i 1990 satt han i komiteen som valgte Dalai Lama til Nobels Fredspris 1989.


Raymond Chandler.
Raymond Thornton Chandler (født 23. juli 1888, død 26. mars 1959) var en amerikansk forfatter.
Han utdannet seg innen klassiske språk i Storbritannia. Han arbeidet som oljedirektør i USA inntil han ble sparket for alkoholbruk og forsømmelighet i 1932. Han har skrevet en rekke dikt, noveller og essays, men er først og fremst kjent for sine kriminalromaner om privatdetektiven Philip Marlowe. Romanene i denne serien betraktes som klassikere innen krimsjangeren. De fleste av romanene er basert på noveller som tidligere var publisert i «pulp magazines». Chandler motsatte seg at disse åtte «kannibaliserte» novellene (hans eget uttrykk) ble nyutgitt i bokform. De ble imidlertid utgitt samlet i "Killer in the Rain" (1964). Chandlers øvrige 15 noveller utkom i forskjellige samlinger allerede i forfatterens levetid.


Middelfart kommune.
Middelfart Kommune er en kommune vest på Fyn i Region Syddanmark. Kommunesenteret er Middelfart, med en viktig forbindelse til fastlandet Jylland via Lillebæltbroen.
ved kommunevalget 15. november 2005 ble sosialdemokraten Steen Dahlstrøm gjenvalgt som borgermester.
Fra 1970 til 1. januar 2007 hadde kommunen i Fyns amt et areal på bare 72,31 km², med 20 186 innbyggere i 2003.


Munkebo kommune.
Munkebo kommune en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Fra 2007 er Langeskov en del av nye Kerteminde kommune.
Ved det danske kommunevalget i november 2005 ble Munkebos egen borgermester Palle Hansborg-Sørensen også valgt til ny ordfører for den sammenslåtte Kerteminde kommune, hvor han avløste bykommunens avtroppende borgermester Else Møller.


Nyborg kommune.
Nyborg kommune er en dansk kommune på Fyn, og ligger i Region Syddanmark. Fram til 1. januar 2007 tilhørte kommunen det tidligere Fyns amt. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970 og utvidet gjennom kommune- og regiorneformen 2005-07..
Før reformen hadde kommunen et areal på 83,57 km², med ialt 18 833 innbyggere i 2004. Den gamle kommunen bestod stort sett av administrasjonssenteret Nyborg, som også er senteret i den nye og utvidede kommunen.
Denne kommune kunne ha mistet "Flødstrup Sogn" i Ullerslev kommune siden kommunalreformens forlikspartier krevde folkeavstemning her, men 30. mars 2005 stemte 315 mot 303 velgere for å knytte sognet til Nyborg.
Ved kommunevalget 15.november 2005 ble Nyborgs Jørn Tendrup fra Venstre valgt til ny borgermester for den sammenslåtte kommunen.


Nørre Aaby kommune.
Nørre Aaby kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble oppløst ved kommune- og regionreformen 2005-07 og innlemmet i den nye Middelfart kommune i Region Syddanmark.


Odense kommune.
Odense kommune er en dansk bykommune og administrasjonssenter i Region Syddanmark. Før regionsreformen 2007 var Odense en kommune i, og administrasjonssenter for Fyns amt. Etter reformen i 1. januar 2007 er kommunegrensene uforandret. Administrasjonen for kommunen sitter i byen Odense, Danmarks tredje største by. Kommunens folketall er svakt stigende.
Ved kommunevalget i november 2005 ble den konservative Jan Boye valgt til ny borgermester, og avløste sosialdemokraten Anker Boye.


Otterup kommune.
Otterup kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 inngår kommunen i den nyopprettede Nordfyn kommune i Region Syddanmark.


Ringe kommune.
Ringe kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 er den innlemmet i den helt nye Faaborg-Midtfyn kommune, som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.
Ved kommunevalget 15. november 2005 ble Ringes egen borgermester Bo Andersen også valgt til den nye kommunen Faaborg-Midtfyns verv som borgermester. Samtidig ble byen Ringe opprettholdt som den kommunesenter også for den nye sammenslåtte kommunen.


Frank Rijkaard.
Franklin Edmundo Rijkaard (født 30. september 1962 i Amsterdam) er en nederlandsk tidligere fotballspiller og senere fotballtrener. Han var manager for FC Barcelona fra 2003 til han fikk sparken 8. mai 2008, og i Galatasaray fra 2009 til 2010.
Klubbkarriere.
Frank Rijkaard debuterte som profesjonell spiller for Ajax i sesongen 1980–81, og scoret allerede i sin første kamp. I 1982 vant han sitt første mesterskap med Ajax, som forsvarte tittelen året etter. I 1987, i det som ville ha vært Rijkaards fjerde år under legenden Johan Cruyff som hovedtrener, stormet Rijkaard ut av treningsfeltet og lovet at han aldri mer ville spille for Cruyff. Etter et år i den spanske klubben Real Zaragoza gikk han til den italienske klubben AC Milan.
I løpet av fem sesonger i Italia opplevde Rijkaard stor suksess. Sammen med landsmennene Marco van Basten og Ruud Gullit vant Milan serievinnercupen to ganger og Serie A to ganger. Etter fem utrolige sesonger gikk Rijkaard tilbake til Ajax. I sine to siste sesonger som spiller ble han nederlandsk mester to ganger, og han avsluttet karrieren ved å vinne Champions League-finalen mot AC Milan.
Internasjonal karriere.
Rijkaard debuterte på i 1981, sammen med barndomsvennen Ruud Gullit. Høydepunktet i landslagskarrieren var mesterskapstittelen i EM 1988. Han spilte i alt 73 landskamper og scoret 10 mål. Han spilte sin siste kamp for Nederland i 3-2-tapet for i kvartfinalen i VM 1994.
Trenerkarriere.
Trenerkarrieren fikk en brå start, uten erfaring fikk han jobben som nederlandsk landslagssjef i 1998. Målet var å vinne EM 2000, som Nederland og Belgia var vertskap for. Etter tapet for i semifinalen sa Rijkaard opp jobben.
Han begynte å trene Sparta Rotterdam, men etter en sesong rykket klubben ned for første gang i historien.
Rijkaard trente FC Barcelona fra 2003-2008, og vant bl.a to seriemesterskap og Champions League en gang. Han blir i dag ansett for å være en av verdens beste managere. 5. juni 2009 ble han ansatt som trener i tyrkiske Galatasaray


Sigbjørn Hølmebakk.
a> i Feda. Inskripsjon under bysten er «Ta ikke denne uro fra meg».
Sigbjørn Hølmebakk (født Sigbjørn Marius Hølmebakk 2. februar 1922 i Feda (nå Kvinesdal), Vest-Agder, død 25. november 1981 i Oslo) var en norsk forfatter, bror av forlagsmannen og forfatteren Gordon Hølmebakk. Hølmebakk var også aktiv i folkebevegelsen mot atomvåpen i Norge og en av initiativtagerne til stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti. I 1961 skrev han i Dagbladet den senere så berømte kronikken «Brønnpisserne» om mistenkeliggjøring og personforfølgelse av kommunister og andre radikale.
Hølmebakk debuterte litterært i 1950 med novellesamlingen "Ikke snakk om høsten". Som forfatter var han realist, som skrev om eksistensielle spørsmål med driv og sterke miljøskildringer. Han ble en folkekjær forfatter før han døde bare 59 år gammel. Han var gift flere ganger, og ble far til i alt åtte barn. Flere av etterkommerne hans er også forfattere. Hans bror er den kjente forlagsredaktøren Gordon Hølmebakk.
Flere av Hølmebakks romaner ble filmatisert. "Fimbulvinteren" (1964) om tyskernes brenning av Finnmark ble filmatisert som "Brent jord" i 1969, regi Knut Andersen. "Hurra for Andersens" ble filmatisert i 1966, regi Knut Andersen. "Jentespranget" (1970) ble filmatisert i 1973, regi Knud Leif Thomsen. "Karjolsteinen" (1975) ble filmatisert i 1977, regi Knut Andersen.
En byste av Hølmebakk er plassert på hjemstedet Feda, ved Feda skole.


Silkeveien.
Silkeveien(e) til lands og til vanns.
Silkeveien (kinesisk: 絲綢之路 "Sīchóu zhīlù") var en serie med sammenkoblede ruter gjennom Sentral-Asia og Sør-Asia ved hjelp av karavaner og sjøgående skip som koblet sammen Cháng'ān, Kina, med Antiokia, Syria i tillegg til andre steder. Dens innflytelse gikk videre til Korea og endte til slutt i Japan. "Silkeveien" er en oversettelse fra det tyske "Seidenstraße". Begrepet ble første gang brukt av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen på 1800-tallet.
Den kontinentale silkeveien deler seg i en nordlig og en sørlig rute etter at det strakte seg fra de kommersielle sentrene i Nord-Kina. Den nordlige ruten gikk gjennom den bulgarsk-kiptsjakiske sonen til Øst-Europa og Krim, videre over Svartehavet, Marmarahavet og Balkan til Venezia. Den sørlige ruten passerer gjennom Turkestan-Khorasan, gjennom Iran, inn i Mesopotamia og Anatolia til Antiokia i sørlige Anatolia. Her gikk den videre via Middelhavet eller gjennom Levanten inn i Egypt og Nord-Afrika.
Reise på tvers av kontinentene.
Ettersom domestiseringen av effektive lastedyr åpnet for å frakte tyngre last over større avstander for de forhistoriske folkeslagene, økte såvel handel som kulturell utveksling raskt blant de spredte befolkningsgruppene. Dromedaren kan ha blitt temmet så tidlig som 2500–1100 f.Kr., og nomadene i de enorme eurasiske steppeområdene domestiserte hesten rundt 4000 f.Kr. Domestiseringen av baktriakamelen fulgte senere, omkring år 2500–2000 f.Kr.
Steppene strekker seg som en lang sløyfe mellom ørkenen og de hovedsakelig landbruks- og byregionene hele veien fra Stillehavskysten til Afrika, og dypt inn i hjertet av Europa. Disse gresslandene var fruktbare nok til å sørge for gress, vann og brensel slik at karavanene kunne passere, samtidig som en unngikk å tråkke inn på dyrket mark. Dette la til rette for at handelsmenn, krigere til hest og karavaner kunne reise enorme avstander uten å hisse på seg fiendskapet til mer fastboende folkeslag. Sammenkoblingen av de utallige lokale rutene førte til utbyggingen av langdistanse-nettverk på tvers av den enorme afro-eurasiske landmassen rundt 2000 f.Kr.
Egyptisk silke.
Noen bevis tyder på at antikke egyptiske utforskere kan opprinnelig ha ryddet og beskyttet noen grener av disse rutene. Noen levninger av det som antagelig var kinesisk silke har blitt funnet i Egypt og datert så tidlig som 1000 f.Kr. Selv om silke kan ha ha vært en handelsvare mellom de to antikke landene før 1000 f.Kr., blir kvaliteten på silke dessverre raskt dårligere, og vi ville ergo neppe kunne ha fysiske bevis for dette i dag. I tillegg kan vi ikke, selv om den opprinnelige kilden virker pålitelig nok, dobbelsjekke nøyaktigheten for om det faktisk var kultivert silke (som nesten helt sikkert ville ha vært fra Kina) som ble funnet eller en type «vill silke» som kunne ha kommet fra Middelhavsregionen eller Midtøsten.
Persisk ekspansjon.
Den persiske Kongeveien kan ha vært i bruk allerede så tidlig som 3500 f.Kr. På Herodot sin tid (475 f.Kr.) gikk den rundt 2857 km fra byen Susa ved nedre Tigris til Smyrnas havn (dagens Izmir i Tyrkia) ved Egeerhavet. Den ble vedlikeholdt og beskyttet av Akamenidenes imperium og hadde poststasjoner og etapper på jevne intervaller. Ved å ha uthvilte hester og ryttere klare ved hver stasjon, kunne kongelige sendebud bære beskjeder hele distansen på ni dager, selv om normal reisetid var på tre måneder. Denne Kongeveien var koblet sammen med mange andre ruter. Noen av disse, som rutene til India og Sentral-Asia, ble også beskyttet av Akamenidene, noe som oppfordret til jevnlig kontakt mellom India, Mesopotamia og Middelhavet. Der er beretninger i Ester om pakker som ble sendt fra Susa til provinser så langt unna som India og kongedømmet Kusj i løpet av styret til Xerxes I.
Lasurstein ble handlet fra dets eneste kjente kilde i den antikke verden, Badakhshan, i det som nå er det nordøstlige Afghanistan, som langt som Mesopotamia og Egypt i den andre halvdelen av det fjerde milleniumet f.v.t. I det tredje årtusenet hadde handelen strukket seg til Harappa og Mohenjo-daro i Indus-dalen.
Fra det andre årtusenet ble aktinolitt handlet fra gruver i Yarkand-regionen og Khotan til Kina. Disse gruvene lå ikke veldig langt fra lapis lazuli-kilden og spinell («Balas rubin») gruver i Badakshan, og selv om de var separert av de veldige Pamir-fjellene, ble ruter mellom dem tatt i bruk veldig tidlig.
Da Aleksander den Stores etterfølgere, ptolemeiene, tok kontroll i Egypt i 323 f.Kr., begynte de aktivt å fremskynde handel med Mesopotamia, India og Øst-Afrika gjennom havnene langs kysten av Rødehavet i tillegg til landrutene. Et antall aktivt deltagende mellomledd, særlig nabataenere og andre arabere, hjalp til med dette.
Hellenistisk ekspansjon.
Det første store steget i å åpne silkeveien mellom øst og vest kom med ekspansjonen til Aleksander den Store dypt inn i Sentral-Asia, så langt som Ferghana ved grensen av dagens Xīnjiāng-region i Kina, hvor han grunnla i 329 f.Kr. en gresk bosetning i byen Aleksandria Eschate, «Aleksandria lengst borte», Khujand (også kalt Khozdent eller Khojent, tidligere Leninabad) i Tadsjikistan. Grekerne forble i Sentral-Asia i de neste tre århundrene, først gjennom administrasjonen til seleukidene, og så med etableringen av det gresk-bactriske kongedømmet i Bactria. De fortsatte å ekspandere østover, særlig under Euthydemus (230-200 f.Kr.) som utvidet sin kontroll til Sogdiana, nådde og gikk forbi byen Aleksandria Eschate. Der er indikasjoner på at han kan ha ledet ekspedisjoner så langt øst som Kashgar i kinesisk Turkestan, som førte til de første kjente kontaktene mellom Kina og Vesten rundt 200 f.Kr.. Den greske historikeren Strabo skriver at «"de utvidet deres imperium til og med lenger enn Seres (Kina) og Phryni"» ().
Kinas utforsking av Sentral-Asia.
Det neste steget kom rundt 130 f.Kr., med Hàn-dynastiets sendemenn i Sentral-Asia, deriblant ambassadøren Zhāng Qiān, som opprinnelig ble sendt for å slutte en allianse mellom Yuèzhī-folket (Indo-skyterne) og Xiōngnú (trolig Hunnerne), men uten resultat. Den kinesiske keiseren Hàn Wǔdì ble interessert i å utvikle handelsforbindelser og relasjoner med høykulturene i Ferghana, Bactria og Parthia: «Himmelens Sønn (dvs. keiseren) tenkte slik etter å ha hørt alt dette: Ferghana (Dàyuān) og Bactria (Dàxià) og Parthia (Ānxī) sine områder er store land, full av rare ting, med en befolkning som bor i faste bosetninger og opptatt av gjøremål som er nesten identiske med de til det kinesiske folk, men med svake hærer og setter stor pris på de rike avlingene til Kina.» Det sene Hàn-dynastiets annaler "(Hòu Hànshū)"
Kineserne var også sterkt fristet av de høye og kraftige hestene som Dàyuān-folket hadde (kalt «Himmelske hester») som var avgjørende i kamper mot de nomadiske Xiōngnúene. Kineserne sendte sporadisk ut tallrike sendemenn, rundt ti hvert år, til disse landene og så langt som til selevkidenes Syria.
En maritim «silkevei» ble åpnet mellom det kinesisk-kontrollerte Jiāozhǐ (i dagens Vietnam, nær Hanoi) antagelig i det 1. århundre. Den forløp via havner på kysten av India og Sri Lanka hele veien til de romerskkontrollerte havnene i Egypt og nabatenernes land ved nordøstkysten av Rødehavet.
Roma og silken.
Kort tid etter den romerske erobringen av Egypt i 30 f.Kr. blomstret jevnlig kommunikasjon og handel mellom India, Sørøst-Asia, Sri Lanka, Kina, Midtøsten, Afrika og Europa i en skala en aldri før hadde sett. Landruter og sjøruter var nøye bundet sammen og produkter, teknologier og ideer begynte å spre seg på tvers av kontinentene Europa, Asia og Afrika. Interkontinental handel og kommunikasjon ble vanlig, organisert og beskyttet av de «stormaktene» på den tiden. Disse utvekslingene var ikke bare kritiske for utviklingen og blomstringen av de store sivilisasjonene i Roma, Kina og India, men de la grunnlaget for vår moderne verden. Mens handelsvarene kan ha blitt transportert hele veien, ble antageligvis den antikke handelen utført over seksjoner av ruten og det er trolig at handelsmenn og reisende sjeldent, om noen gang, reiste hele distansen mellom Europa, eller Midtøsten, og Kina over land.
Intens handel med det romerske imperiet fulgte snart og ble opprettholdt av romernes sterke etterspørsel for kinesisk silke (levert gjennom partherne) fra det 1.århundret, selv om romerne trodde silke ble hentet fra trær: sererne (kinesere) er kjent for det ullaktige stoffet som blir hentet ut av deres skoger. Etter å ha lagt det i vann, grer de det hvite ut av bladene... «"Så mange arbeidere blir satt i arbeid, og så langt unna er regionen i verden, for å sikre at den romerske jomfru kan kle seg i nesten gjennomsiktige klær i det offentlige"» (Plinius den eldre (23–79), "Den naturlige historie").
Senatet nedla flere forbud mot å bruke silke, både på moralsk og økonomisk grunnlag. Importen av kinesisk silke førte til en stor utførsel av gull, og silkeklær ble regnet for å være dekadent og umoralsk.
Det gamle kinesiske historieverket "Hòu Hànshū" forteller at de første romerske utsendingene ankom Kina via denne maritime ruten i 166.
Sentralasiatisk handelsmessig og kulturelt samkvem.
Buddhisme og greco-buddhistisk kultur begynte å reise østover langs silkeveien og trengte inn i Kina fra det 1. århundret.
Kushan-riket i den nordvestre delen av det indiske subkontinentet, lå midt i disse utvekslingene. De fostret multi-kulturelle samhandlinger som var tydelige ut fra at deres skattekister ble fylt av produkter fra de gresk-romerske, kinesiske og indiske verdener fra det 2.århundret av, som i Bagram.
Storhetstiden til Silkeveien sammenfaller med det Byzantiske imperiet i vest, sasanidenes periode til Ilkhanatet perioden i området fra Nilen til Oxus og de tre kongedømmer til Yuán-dynastiet i øst. Handelen mellom øst og vest utviklet seg til sjøs mellom Alexandria i Egypt og Canton "(Guǎngzhōu)" i Kina, noe som førte til opprettelsen av romerske handelstasjoner i India. Historikere snakker også om en «porselensrute» eller «silkerute» over det Indiske hav. Silkeveien representerer et tidlig fenomen av politisk og kulturell integrasjon på grunn av interregional handel. I sine storhetsdager opprettholdt silkeveien en internasjonal kultur som brakte sammen grupper så forskjellig som madjarer, armenere og kinesere.
Under sin sterke integreringsdynamikk på den ene siden og endringene den førte til på den andre ble stammesamfunn som tidligere levde i isolasjon langs silkeveien eller pastoralister som var av barbarsk kulturutvikling trukket til rikdommer og mulighetene til sivilisasjonene som var knyttet sammen av silkeveien. De ble plyndrere eller handelsmenn. Mange barbarske stammer ble dyktige krigere som var i stand til å erobre rike byer og fruktbare land og skapte sterke militære imperier.
Silkeveien skapte grobunn for grupper av militære stater av nomadisk opprinnelse i nord-Kina, inviterte nestorianister, manikeere, buddhister og senere Islamske religioner inn i Sentral-Asia og Kina, Skapte den innflytelsesrike Khazar-føderasjonen og på slutten av sin storhetstid, brakte det største kontinentale imperiet noen gang: Det Mongolske imperiet med dets politiske senter bygd langs silkeveien (Běijīng i Nord-Kina, Karakhorum i østre Mongolia, Samarkand i Transoxania, Tabriz i Nord-Iran, Astrakhan i nedre Volga, Bahcesaray i Krim, Kazan i sentrale Russland, Erzurum i østlige Anatolia) og gjennomførte den politiske sammenføyningen som tidligere var løst og i perioder sammenkoblet av materielle og kulturelle varer.
Det romerske imperiet, og dets behov for sofistikerte asiatiske produkt, brøt sammen i vest rundt det 5.århundret. I Sentral-Asia, ekspanderte Islam fra det 7.århundret av og stoppet den kinesiske ekspansjonen vestover ved slaget om Talas i 751. Videre ekspansjon av islamske tyrkere i Sentral-Asia fra det 10.århundret gjorde slutt på forstyrrelser i handelen i den delen av verden og buddhisme forsvant nesten.
Den mongolske perioden.
Den mongolske ekspansjonen gjennom det asiatiske kontinentet fra rundt 1215 til 1360 brakte politisk stabilitet og reetablerte silkeveien. Med sjeldne unntak som Marco Polo eller kristne ambassadører som William av Rubruck, reiste få mennesker langs hele lengden av silkeveien. Istedet flyttet handelsmenn produkter mer som en rekke med bøtter, der luksusvarer ble byttet fra en mellommann til en annen, fra Kina til vesten, noe som førte til skyhøye priser for disse varene.
Fragmenteringen av det mongolske riket førte ikke videre silkeveiens politiske enhet. Kulturelle og økonomiske aspekter av dens enhet falt sammen med riket.
Turkmenske herskere tok den vestlige enden av silkeveien, det vil si det nedadgående Byzantinske imperiet og sådde frøene av en tyrkisk kultur som senere ville bli til det Osmanske imperiet under sunni islam. Turmenere og mongolske militære bander i Iran, etter noen år med kaos, ble forent under safavide-stammen. Under disse tok den moderne iranske nasjonen form under sjiaislam. Samtidig var mongolske prinser i Sentral-Asia fornøyd med sunni-retningen under de desentraliserte Chatagay, Timurid og Usbek-husene. I Kypchak-Tatar sonen, forsvant nesten alle de mongolske khanatene under Svartedøden og den stigende makten til moskovittene. I den østre delen kastet det kinesiske Míng-dynastiet mongolene og satte i gang en politikk med økonomisk isolasjonisme. (Kineserne lærte kanskje fra tidligere erfaringer at imperiumets suverenitet ble mye bedre kultivert uten økonomisk og militær avhengighet av sentral-asiatiske styrker. Hegemoniske kulturelle dynamikker fløt bedre fra det imperiske sentrum til periferien uten at barbariske element slapp inn i sentrum av den opprinnelige sivilisasjonen.)
Etter det mongolske imperiet ble de store politiske maktene langs silkeveien økonomisk og kulturelt separert. Samtidig med krystalliseringen av regionale stater var nedgangen til nomadenes makt, delvis pga ødeleggelsene til svartedøden og delvis pga av absorberinger av sivilisasjoner utstyrt med krutt. Ironisk nok var effekten av ildvåpnene og tidlig modernisering i Europa integrasjon av territoriale stater og økende merkantilisme, mens på silkeveien var det stikk motsatt. Det at en ikke klarte å opprettholde graden av integrasjon i det mongolske imperiet og nedgang i handelen, hang delvis sammen med europeisk sjøhandel.
Silkeveien stoppet å fungere som handelsrute for silke rundt 1400.
De store oppdagelsene: Europa griper etter Asia.
Etter at silkeveien forsvant etter mongolene var en av de viktigste faktorene som stimulerte europeerene til å nå det rike kinesiske imperiet gjennom andre ruter, særlig over sjøen. Fantastiske rikdommer kunne oppnås for de som kunne klare å finne en direkte handelsrute med Asia.
Da han reiste vestover i 1492, var det eneste Christofer Columbus ønsket å reise til Kina og skape en ny silkerute. Det var en av de største nedturene til de vestlige nasjonene at de hadde funnet et kontinent i mellom, før en sakte begynte å ane potensialet i en «ny verden». Ønsket om å handle direkte med Kina var også den viktigste drivkraften i ekspansjonen til portugiserne rundt Afrika etter 1480, fulgt av Nederland og Storbritannia fra det 17.århundret.
Så sent som begynnelsen av det 19.århundret, var Kina regnet som det rikeste og mest sofistikerte av noen sivilisasjoner på jorden. Dette gjorde at ånden til silkeveien og viljen til å fremme utveksling mellom øst og vest og muligheten for den enorme profitten som var knyttet til dette, har ført til mesteparten av historien gjennom de siste to årtusener.
Eksterne lenker.
Stavanger Aftenblad 28. oktober 2007: http://aftenbladet.no/webtv/?id=536039


Louis-Marie-Joseph-Eusèbe Caverot.
Louis-Marie-Joseph-Eusèbe Caverot (født 26. mai 1806 i Joinville ved Langres i Frankrike, død 23. januar 1887 i Lyon) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Lyon 1876–1887.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Caverot, Louis-Marie-Joseph-Eusèbe
Caverot, Louis-Marie-Joseph-Eusèbe
Caverot, Louis-Marie-Joseph-Eusèbe
Caverot, Louis-Marie-Joseph-Eusèbe


Frédéric de Falloux du Coudray.
Frédéric de Falloux du Coudray (født 15. august 1815 i Bourg d'Iré ved Angers i Frankrike, død 22. juni 1884 i Tivoli) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Bartolomeo D'Avanzo.
Bartolomeo D'Avanzo (født 3. juli 1811 i Avella i Nola i Kongedømmet Sicilia i Italia, død 20. oktober 1884 i Avella) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Calvi og Teano 1860–1884.
Han ble i 1860 utsatt for et attentat, men den av kulene traff hans pektoralkors (brystkors) og det reddet antagelig hans liv. På grunn av skadene og på grunn at tidens politiske situasjon og antiklerikalisme kunne han ikke vende tilbake til sitt bispedømme på mange år, men holdt til i et kapusinerkonvent i Sorrento til 1867.
Han ble kreert til kardinal i 1876 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
DAvanzo, Bartolomeo
DAvanzo, Bartolomeo
DAvanzo, Bartolomeo
DAvanzo, Bartolomeo


Johannes Baptiste Franzelin.
Johannes Baptist Franzelin S.J. (født 15. april 1816 i Aldein ved Trient i Tirol i Østerrike, nå i Italia, død 11. desember 1886 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var en ledende katolsk teolog, blant annet som pavelig teolog under Første Vatikankonsil. Han var prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1885–1886.
Han ble kreert til kardinal i 1876 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Franzelin, Johannes Baptiste
Franzelin, Johannes Baptiste
Franzelin, Johannes Baptiste
Franzelin, Johannes Baptiste
Franzelin, Johannes Baptiste


Godefroy Brossais-Saint-Marc.
Detalj av statue av Godefroy Brossais-Saint-Marc
Godefroy Brossais-Saint-Marc (født 5. februar 1803 i Rennes i Frankrike, død 26. februar 1878 i Rennes) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Rennes 1841–1178.
Han ble kreert til kardinal i september 1875 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII, og døde seks dager etter.
Brossais-Saint-Marc, Godefroy
Brossais-Saint-Marc, Godefroy
Brossais-Saint-Marc, Godefroy
Brossais-Saint-Marc, Godefroy


Marianne Cope.
Marianne Cope, opprinnelig Maria Anna Barbara Koob (født 1838 i Heppenheim, Storhertugdømmet Hessen (Tyskland), død 1919 på Hawaii) var en tyskfødt katolsk nonne som vokste opp i USA, og ble priorinne for et fransiskanerkloster. Hun er kjent for sitt arbeide for spedalske på Molokai i det tidligere kongeriket Hawaii.
Hun ble saligkåret den 14. mai 2005 som den første under Benedikt XVIs pontifikat.
Ved siden av Damien de Veuster er hun den eneste saligkårede med tilknytning til Hawaii.


The Kids.
The Kids var, og er unntaksvis fortsatt, en norsk populærmusikkgruppe med bakgrunn fra Sør-Trøndelag. Fire av gruppemedlemmene kom fra tettstedet Melhus, ca. 2 mil sør for Trondheim, mens den femte, Dag Ingebrigtsen, kom fra Trondheim. Gruppen ble stiftet under navnet «The Kids» i 1979. Enkelte av medlemmene hadde spilt sammen i andre sammenhenger før den tid.
«Forelska i lærer'n».
Deres mest kjente låt, «Forelska i Lærer'n», toppet alle lister sommeren og høsten 1980. Gruppa ble også forsøkt lansert i Sverige, med svenske tekster til melodiene. Et særtrekk ved gruppa var at alle medlemmene hadde bleket hår. De var også først ute i Norge med å produsere en egen musikkvideo – til «Forelska i lærer'n». Videoen ble laget på den gamle «Grønnskolen» på Melhus, og ble blant annet vist i programmet "Zikk Zakk" på NRK, det eneste riksdekkende musikkprogram på TV for ungdom på den tid. Debutalbumet "Norske Jenter" solgte til platinaplate. I 1981 ga bandet ut oppfølgeren "Sønner av Norge", som var mer hardrock-inspirert. Albumet solgte ikke like bra som debutalbumet, og låtene fra dette albumet ble lite spilt på radio.
Etter The Kids.
Etter at gruppa ble oppløst vinteren 1982 var Dag Ingebrigtsen med på å grunnlegge TNT, mens Torstein Flakne ble hovedfigur i Stage Dolls. I tillegg ble sistnevnte etter hvert en mye brukt komponist og studiomusiker for andre utøvere i norsk, og i noen grad også nordisk, musikkbransje. De resterende medlemmer, med unntak av Arild Samstad, som fortsatt (per 2008) driver med musikk som hobby og biinntekt, forlot tilværelsen som utøvende musikere etter oppløsningen.
Gjenforening.
I 2007 kom medlemmene i The Kids sammen igjen, og gjennomførte opptredener på utvalgte steder i Norge i løpet av sommerhalvåret. Bassist Svein Morten Lunde, som døde i 1996, ble erstattet av Terje Storli (fra Stage Dolls).
Eksterne lenker.
Kids, The


University of Oxford.
Radcliffe Camera, en av de mest kjente av universitetets bygninger
University of Oxford (norsk: Universitetet i Oxford) ligger i byen Oxford i England, og er det eldste universitetet i den engelsktalende verden. "Oxford" inntar fjerde plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter.
Det er usikkert når universitetet ble grunnlagt, og det kan vel være at det skjedde som en kjede av begivenheter og ikke som en enkelthendelse. Det er historiske indikasjoner på at det ble undervist i Oxford så tidlig som i 1096. Det er et kollegieuniversitet, hvor studentene ikke er underlagt universitetet sentralt, men et av de mange kollegiene som ble opprettet på forskjellige tider og med forskjellige formål.
Ved siden av Universitetet i Cambridge er det et av verdens mest prestisjefylte universiteter. De to rivalene har konkurrert med hverandre i lang tid, men er samtidig på mange måter så like at de ofte går under fellesnavnet Oxbridge.
Historie.
Det er ikke mulig å tidfeste grunnleggelsen sikkert, og mye tyder på at den ikke skjedde som en enkelthendelse. Det første beviset for at det ble gitt undervisning på høyt nivå i Oxford er fra 1096. I 1167 forbød Henrik II engelske studenter å studere i Paris, og Oxford begynte da å vokse raskt som læresenter. De første studenthallene, som senere ble kollegier, er fra denne perioden.
I 1209 ble universitetet oppløst som en følge av drapet på to studenter. Dette førte til grunnleggelsen av universitetet i Cambridge. 20. juni 1214 ble det gjenopprettet, etter at den pavelige legaten Nicholas de Romanis hadde forhandlet frem et charter. Den formelle statusen som universitet ble bekreftet først i 1571, under "Act for the Incorporation of Both Universities". Det formelle navnet ble "The Chancellor, Masters and Scholars of the University of Oxford".
En kjent hendelse i universitetets historie er St. Scholasticas dag-opptøyene den 10. februar 1355. Etter en disputt om øl mellom studenter og borgere på et skjenkested forekom det flere væpnede sammenstøt mellom de to gruppene de neste to dagene. 63 studenter og forskere og omkring 30 borgere ble drept. Disputten ble avgjort rettslig, i universitetes favør. Den 10. februar hvert år måtte byens borgermester og rådmenn gå barhodet gjennom byen og betale en penny for hver av de 63 drepte universitetsmennene. Denne boten ble avskaffet i 1825, da borgermesteren nektet å utføre seremonien.
Struktur.
Oxford er en kollegieuniverstitet, noe som er et resultat av at oppbygningen av universitetet skjedde gjennom en gradvis samling av flere forskjellige, uavhengige utdanningsinstitusjoner i byen. Det har en sentralenhet med forskjellige fakulteter og avdelinger som tar seg av administrative oppgaver samt drift av bibliotekene og forskningslokaler, samt 39 kollegier og 7 permanente private haller (PPH'er). Alle studenter må tilhøre et kollegium eller en PPH, og det er disse enhetene som har hovedansvaret for selve læringen for laveregradsstudenter. Alle eksamenasjonen foregår imidlertid på Universitetsnivå og det er også Universitetet som tildeler gradene. Kollegiene har forskjellige nivåer, slik at noen bare tar imot studenter på mastergradsnivå eller høyere. I dag er alle kollegiene for både kvinner og menn.
Sentralenheten har en oppbygning som ligner andre universiteters struktur. Den er inndelt i avdelinger etter studieemne, og disse har en viktig rolle i utdanningstilbudet på flere nivåer, spesielt i forhold til organisering av forelesninger og klasseundervisning, og eksaminering av studentene. De er også viktige forskningsenheter, ofte finansiert av eksterne enheter.
Den lovgivende foramlingen er House of Congregation («Forsamlingshuset»), som omfatter alle akademikere som underviser. En annen forsamling, Convocation of the University of Oxford, omfatter alle studenter, og var tidligere en lovgivende forsamling. I dag er dens funksjon sterkt begrenset, og den viktigste oppgaven er å velge universitetets kansler. Den utøvende myndigheten ligger hos University Council, og består av visekansleren, avdelingsoverhodene og valgte medlemmer av Congregation, samt observatører fra studentunionen. Det finnes også et Ancient House of Congregation, som overlevde moderniseringen i det 19. århundre, men hvis eneste oppgave er å tildele grader.
Det akademiske året består av tre trimestre, hver på åtte uker. Trimestrene har navn etter religiøse fester ved begynnelsen av hver periode, en levning fra universitetets religiøse opphav. "Michelmas Term" varer fra tiden rundt Mikkelsmesse i begynnelsen av oktober til begynnelsen av desember; "Hilary Term" normalt fra tiden rundt festen for Hilarius av Poitier den 13. januar til rett før påske (den flyttes nå ofte slik at avslutningen ligger kort tid før påske), og "Trinity Term" fra tiden rundt Treenighetssøndag etter påske til juni. Dette er de korteste studieperiodene blant britiske universiteter, noe som medfører et enormt arbeidspress. Det forutsettes at studentene bruker de lange feriene til å forberede seg på neste trimester.


Charité.
Charité (fr. «barmhjertighet») er et kjent universitetssykehus i Berlin, som tradisjonelt har vært knyttet til Humboldt-Universität zu Berlin. Siden 2003 har det vært felles medisinsk fakultet for både Humboldt-universitetet og Freie Universität Berlin.
Historie.
I 1710 truet pesten Berlin, og på ordre fra Preussens konge Fredrik I begynte byggingen av et såkalt karantenehus foran Spandowsche Tor. Etter pesten ble dette benyttet som sykehus for fattige. Senere ble det garnisons- og borgerlasarett og fikk ansvaret for utdannelse av leger for arméen. Soldatkongen Fredrik Wilhelm I gav sykehuset 1727 navnet "Charité" (fransk var hoffets foretrukne språk). Behandlingen ved sykehuset ble dermed også gratis.
Ved tilknytningen til det medinsinsk-kirurgiske kolleget i Berlin i 1724 ble det et for den tiden enestående medisinsk lærested. Dets usedvanlig gode utstyr og personell gjorde Charité til et lærested som utdannet et stort antall leger med verdensberømmelse.
I 1810 ble Humboldt-universitetet grunnlagt, og universitetet valgte først å drive sin egen universitetsklinikk. Da dets første medisinske dekanus Christoph Wilhelm Hufeland imidlertid også var en ledende lege ved Charité, knyttet han sykehuset til universitetsvirksomheten, inntil sykehuset og det medisinske fakultetet smeltet sammen.
I den følgende tiden ble Charité verdersberømt gjennom fremragende leger og forskere som Rudolf Virchow, Hermann von Helmholtz, Robert Koch, Paul Ehrlich, Emil Adolf von Behring, Ferdinand Sauerbruch, Wilhelm Griesinger, Heinrich Schulte, Johann Otto Leonhard Heubner, Caspar Friedrich Wolff, Karl Bonhoeffer, Heinrich Adolf von Bardeleben, Hans Erhard Bock, August Bier, Walter Stoeckel, Johann Friedrich Dieffenbach, Traube, Gutzmann, Aschheim og Zondek. Åtte senere Nobelprisvinnere i medisin påbegynte sin vitenskapelige karrière ved Charité, som Werner Forssmann og Albrecht Kossel.
Gjennom omfattende utbyggelser mellom 1986 og 1998 er Charité blitt det mest moderne sykehus i Europa. Det er også Europas største universitetsklinikk, med 15 000 ansatte, 3 500 sengeplasser, 8 000 studenter og en årlig omsetning på 1,8 milliarder euro.


Apostlenes gjerninger.
a>, som blir regnet som forfatteren av Apostlenes gjerninger
Apostlenes gjerninger ("Acta") er den femte boken i Det nye testamente i Bibelen. Den kommer etter de fire evangeliene. Det er en vanlig oppfatning at den er skrevet av den makedonske legen Lukas, forfatteren av "Evangeliet etter Lukas". Boken fokuserer på starten på og spredningen av den kristne bevegelsen og det kristne budskapet. Den tar utgangspunkt i de første kristnes opplevelser på pinsedag, og fokuserer særlig på Paulus sin virksomhet i middelhavsområdet, og hvordan kristendommen spredte seg fra å være et rent jødisk fenomen til å bli en bevegelse som også omfattet «hedninger».
En del av et dobbeltverk.
"Apostlenes gjerninger" er en del av et dobbeltverk som består av denne boken og "Lukasevangeliet". Dette kommer frem i prologen. Her vises det til den første bok, også dette en bok om Jesus som forfatteren har skrevet for Teofilos (Apg 1,1). Dette er en referanse til "Lukasevangeliet", som også er tilegnet Teofilos, og den nære forbindelsen mellom disse to verkene kommer til uttrykk gjennom relativt enhetlige språk og stil, noe som lett forsvinner i oversettelsene til andre språk. Det er vanlig å bruke navnet «Lukas» om forfatteren, uten å ta stilling til spørsmålet om hvem forfatteren faktisk var.
Slik våre bibelutgaver nå ser ut, er de to bindene adskilt av "Johannesevangeliet", noe som gjør at de ikke umiddelart fremstår som ett verk. Dette skillet ble gjennomført allerede i den tidlige kirken. "Lukasevangeliet" kom inn i kirkens kanon som en del av en evangeliebok som inneholdt de fire evangeliene man bruker i dag. På den annen side fantes det rene "Acta"-manuskripter; senere ble "Apostlenes gjerninger" ofte overlevert sammen med de nytestamentlige brevene i en «apostelbok». I det følgende forutsette verkets opprinnelige enhet, og vender derfor tilbake til Lukasprologen, som sier noe om dette verkets særpreg. Denne prologen kan man oppfatte som en prolog ikke bare til "Lukasevangeliet", men til hele dobbeltverket.
Lukasprologen sammenlignet med annen samtidig litteratur.
I Herons prolog finner man de samme trekkene som hos Lukas (riktignok uten dedikasjon til en bestemt leser): Bakgrunnen for verket, en kort beskrivelse av hvordan han har arbeidet, og til slutt en beskrivelse av verkets innhold. Dette sammenfall er på ingen måte unikt. Ser man på andre verk i antikkens faglitteratur, finnes lignende prologer i en lang rekke verker fra den romersk keisertid. I disse verker er også tilegnelsen til en (virkelig eller oppdiktet) person med. Dette gjelder den romerske arkitekten og ingeniøren Vitruv (1. årh. e. Kr.) og greske forfattere som farmakologen Dioskourides (ca 50 e.Kr.) astrologen Vettius Valens (ca 175 e. Kr.), og Artemidoros (siste halvdel av 100-tallet e.Kr.), som forfattet en håndbok i drømmetydning.
Man har med andre ord å gjøre ikke med en spesiell original beskrivelse hos Lukas, men med en mal, et skjema som var i vid sirkulasjon på den tiden, og som man kan forutsette at det lesende publikum var fortrolig med. Dette skaper problemer for tolkningen av Lukasprologen. Når man vet at prologen bygger på en konvensjon, hvor stor vekt kan man da legge på ordlyden i de enkelte ledd, og hvor langt kan man gå i å tolke dem? At Lukas har brukt kilder, er en innsikt man hadde hatt uavhengig av prologen. Den har man funnet av å granske selve Lukasevangeliet. Også "Acta" må være basert på ulike kilder. Videre, når det gjelder hans beskrivelse av arbeidsprosessen er det ikke opplagt hva Lukas mener med at han har skrevet ned alt «i sammenheng». Det greske ordet kan også bety «i riktig rekkefølge» (King James-oversettelsen av "Bibelen" oversetter dette med «in order».) En mulig forklaring er at en slik beskrivelse hører med i datidens prologer (sml. Heron: «på en systematisk måte»), og at det derfor ikke er fruktbart å spørre hva Lukas hadde i tankene når han skrev det. Dette betyr selvfølgelig ikke at man uten videre kan avvise prologens innhold, men at når man leser den, må være bevisst at det er en litterær konvensjon. Dette gjelder også når det gjelder spørsmålet om hvem Teofilos var. Det er mulig at han skal representere et ideal for leseren, og at hans nærvær skyldes en konvensjon. Det er også mulig å tenke ham som utgiver av verket.
Men nettopp i kraft av å være en gresk-romersk litterær konvensjon har Lukasprologen en betydning for lesere av dobbeltverket i dag. Den vitner om at dobbeltverket Lukas-"Acta" har tatt opp i seg elementer som er typiske i den gresk-romerske litterære kulturen, som var den dominerende i det romerske imperium i samtiden. Dette trekk er et kjennetegn på dobbeltverket, og det kommer særlig tydelig fram i en sammenligning med Markus og Matteus, de andre synoptikerne. Forbindelsen til den gresk-romerske litteratur er etablert gjennom Lukasprologen. Den er videre etablert gjennom de mange talene i "Acta". Den utstrakte bruk av taler er et velkjent trekk i den gresk-romerske litteraturen. Et annet spørsmål er imidlertid hvordan denne forbindelsen skal forstås mer konkret. Selv om Lukasprologen leder oss mot keisertidens fagprosa, vil det være en misforståelse å si at dobbeltverket så å si er skrevet på fagprosa, og at det representerer en form for vitenskapelig litteratur.
"Apostlenes gjerninger" sammenlignet med annen samtidig litteratur.
Tertullian skaper problemer for forståelsen av tittelen på "Apostlenes gjerninger".
Om man begrenser seg til "Acta", er genrespørsmålet på ingen måte avklart i forskningen. Man har forsøkt å sammenligne både med historieverker og med de antikke romaner uten at noen enighet er oppnådd. Når det gjelder antikke historieverker har man vist til den fortelling Kallisthenes (d. 328 f. Kr.) ga ut om Aleksander den stores felttog, "Aleksanders gjerninger". "«Gjerninger»" er her først og fremst å forstå som "militære bedrifter". Overensstemmelsen ser ut til hovedsakelig å ligge i tittelen, da det ellers er vanskelig å se fellestrekk mellom Aleksander-historien slik vi kjenner den, og "Acta". I den tidlige kirken er det eksempler på at tittelen "Apostlenes gjerninger" ble forstått i en helt spesiell betydning, nemlig som "apostlenes undergjerninger".
Et annet problem er at tittelen "Apostlenes gjerninger" muligens ikke er original. Tertullian (ca. 160-230), refererer til verket som "«Lukas' erindringer»". Hans samtidige Ireneus refererer til verket som "«Lukas' vitnesbyrd om apostlene»". Mange varianter av tittelen finnes. Et poeng for lesere av verket i dag er at tittelen "Apostlenes gjerninger" kan være misvisende. Kanskje er verket ikke bygget rundt apostlene, men Ånden. En slik forståelse finnes også i den kirkelige tradisjonen. Oecumenius tenker seg "Acta" som et femte evangelium og kaller det "«Den Hellige Ånds evangelium»".
Også "Acta" innledes av en prolog (Apg 1, 1-3). Denne er imidlertid svært ulik Lukasprologen. I stedet for å redegjøre for hva som skal komme, følger først et sammendrag av det foregående verket, før det fortelles om en periode på førti dager med undervisning av disiplene: "«Den første boken, Teofilos, skrev jeg om alle de ting som Jesus begynte å gjøre og å lære, inntil den dagen han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde befalt apostlene som han hadde utvalgt. Og for dem sto han frem levende etter sin lidelse, med mange bevis, idet han viste seg for dem i førti dager og talte om det som hører Gudsriket til.»" Man finner dermed her ikke noen redegjørelse for hva som skal komme. Noen opplever det som problematisk at denne perioden på førti dager ikke er skildret i Lukasevangeliet. En gammel forklaring er at motsetningen har oppstått den gang Lukas og "Acta" ble splittet opp. Da skal det ifølge denne teori de to skrifter ha blitt gjenstand for en redigering på hver sin kant, slik at Lukas ble forsynt med en ny slutt, og "Acta" med en ny begynnelse. Man har her tenkt seg at Luk 24, 49 gikk direkte over i Apg 1,6. Skillet mellom de to fremstillingene kan imidlertid forstås på en annen måte, på bakgrunn av de to bindenes ulike perspektiv: Lukasevangeliet fokuserer på Jesus-historien, og himmelfarten er skildret som slutten på denne. I "Acta" er derimot perspektivet annerledes: Her er himmelfarten skildret med vekt på at den representerer begynnelsen på kirkens tid. Da er det naturlig at undervisningen av disiplene vektlegges. "Acta"-prologen er vanskelig å avgrense. Den går umerkelig over i en lengre tale av Jesus som ender med ordene om at disiplene skal være hans vitner «"i Jerusalem og i hele Judea og Samaria, og inntil jordens ende"» (Apg 1,8). I disse knappe ordene gis det et sammendrag av hele verket, og man har dermed her det utsagnet man kunne forventet i den egentlige prologen, i form av et Jesus-ord.
Innhold og struktur.
Innholdet i "Apostlenes gjerninger" dreier seg om den første kirkens utbredelse. For å forstå oppbyggingen av verket riktig, må man tilbake til Lukasevangeliet. Lukas har bygget opp sitt evangelium omkring et reisemotiv. Det ser man om man sammenligner det med Markusevangeliet. I dette evangeliet er skildringen av reisen fra Galilea til Jerusalem er relativ kort. Reisen til Jerusalem hos Markus svarer til ett kapitel hos ham. (Mark 10) Lukas har utvidet denne reisen og skapt den såkalte «lukanske reiseberetning». (Luk 9,51-19,27) Stoffet Lukas anvender stammer fra tradisjonen (Tradisjonen vil her si Markus, Q, og særstoff for Lukas), men disposisjonen er hans egen. Reisen mot Jerusalem er et teologisk motiv. Jerusalem er for Lukas stedet for de viktigste hendelser i frelseshistorien, det var der tempelet ble bygget og det var stedet for Jesu død og oppstandelse. Hos Lukas foregår også møtene med den oppstandne Jesus i Jerusalem og Jerusalems nære omkrets (bl. a. Emmaus). Det er ingen møter med den oppstandne Jesus i Galilea, der Jesus opprinnelig kom fra, slik det forutsettes i Markus (Mark 16,7), og slik det er skildret i Matteusevangeliet (Matt 28,16-20).
Første hoveddel.
De første sju kapitlene foregår i Jerusalem. Skildringen av urforsamlingen, som den første forsamlingen i Jerusalem blir kalt, åpnes ved at de bli gitt Den Hellige Ånd. Skildringen av urforsamlingen kjennetegnes av at apostlene Peter og Johannes står i sentrum. Det skildres helbredelsesunder og konflikter med jødiske myndigheter. Likevel er urforsamlingen skildret som lojal overfor tempelkulten (Apg 2,46 og 5,21). Urforsamlingen skildres som sammensatt av to grupper, hellenister og hebreere (6,1), dette innebærer sannsynligvis et skille mellom gresktalende og arameisktalende jøder. Det fortelles om misjon blant jøder i Jerusalem, og denne misjonen skal ha vært foranledningen til at jøden Stefanus ble anklaget og henrettet av jøder. Denne hendelsen innleder en større forfølgelse av urforsamlingen, noe som markerer slutten på en første hoveddel. Paulus (Eller Saulus som han kalles på dette tidspunktet) er beskrevet som deltaker i denne forfølgelse.
Andre hoveddel.
Den andre hoveddelen (Apg 8,4-11,18) skildrer misjonens spredning til Samaria og kystområdene. Bevegelsen til Samaria må oppfattes som en overgang ut av det egentlig jødiske området. Samaritanerne er en gruppe som på et tidlig tidspunkt skilte seg ut fra jødedommen, selv om de kan beskrives som tilhørende en israelittisk religion. De anerkjenner bare de fem Mosebøkene, som de har overlevert i egen tekstform. Misjonen i Samaria starter med fortellingen om magikeren Simons omvendelse. Etter misjonen i Samaria fortelles historien om den etiopiske hoffmannen (Apg 8,26-40). Etiopieren er på vei hjem fra Jerusalem og blir på veien omvendt og døpt av Filip. Denne historien synes også å vise at forkynnelsen har utvidet sitt område. Det er imidlertid uklart om Lukas oppfatter etiopieren som diasporajøde, proselytt eller gudfryktig (se faktaboks). Det er likevel viktig å understreke at etiopieren har vært i Jerusalem for å tilbe, og at Filip hører han lese høyt for seg selv fra profeten Jesaja. Det er med andre ord sikkert at han må tilhøre en av de tre kategoriene ovenfor. Innenfor rammen av den andre hoveddelen har Lukas flettet fortellingen om Paulus' omvendelse på veien til Damaskus. Etter denne skildres den romerske offiseren Kornelius' omvendelse (Apg 10). Denne historie utgjør et tydelig vendepunkt, i og med at han er den første eksplisitte ikke-jøde som blir døpt. Han og hans familie sies imidlertid å tilhøre gruppen av «gudfryktige» (Apg 10,1). Historien avsluttes med at Den Hellige Ånd også kommer over hedningene (se faktaboks) som hørte Peters forkynnelse (Apg 10,45). Denne hendelse er en tydelig parallell til det som hendte i Jerusalem på pinsedagen (Apg 2).
Tredje hoveddel.
Den vestlige versjonen representerer en annen utgave av dekretet, med en fundamentalt ulik tolkning. Mens den fireleddede er kultiske renhetsforskrifter, kan den treleddede oppfattes etisk, som enkle oppfordringer om hva man ikke skal gjøre. «Blod» er da ikke «blodmat» eller «kjøtt fra dyr hvor blodet ikke er tappet», men «drap». Versjonen med den gyldne regel er tydelig basert på en etisk forståelse. Med tanke på hvilken versjon som er opprinnelig, mener de fleste at det er den aleksandrinske, med fire ledd. Utviklingen i kirken gikk mot en stadig oppheving av jødiske kultiske forskrifter, og det er mer sannsynlig at man har forsøkt å tilpasse teksten den nye virkeligheten i kirken, enn at utviklingen så å si har gått mot strømmen, og at man har laget en kultisk regel av noe som opprinnelig ikke var ment å være det. Spørsmålet om aposteldekretet blir mer komplisert ved at Paulus ser ut til å gi ytterligere en versjon av den samme hendelsen. I Galaterbrevet kapittel 2 skildrer han hvordan han sammen med Barnabas og Titus møtte lederne for Jerusalemkirken, Jakob, Peter og Johannes. Temaet for møtet var også her den lovfrie hedningemisjonens gyldighet. Paulus sier i Galaterbrevet at lederne i Jerusalem ikke påla noen nye forpliktelser (Gal 2,6).
Fjerde hoveddel.
Den fjerde hoveddelen (Apg 15,36-19,20) beskriver forkynnelsens utbredelse i området rundt Egeerhavet, altså en del av Middelhavsområdet som i dag svarer til greske og tyrkiske områder. Reisene som Paulus foretar til dette område kalles den andre (Apg 15,36-18,22) og den tredje (Apg 18,23-21,16) misjonsreisen. Disse reisene har grovt sett samme utstrekning. De bringer Paulus til kjente greske byer som Athen og Korint. Under den tredje reisen har Paulus et to år langt opphold i Efesos (Apg 19,8-10).
Femte hoveddel.
Den femte hoveddelen (Apg 19,21-28,31) skildrer slutten på den tredje misjonsreisen. Paulus planlegger å dra til Roma via Jerusalem, men når han kommer til Jerusalem, blir han arrestert, anklaget for å ha tatt med seg en greker inn i tempelet. Etter å ha blitt avhørt, blant annet for jødenes Råd, blir han overført til et langvarig fangenskap i Caesarea. Fra Caesarea blir han fraktet sjøveien til Roma, fremdeles i fangenskap. Der holdes han i forvaring i to år, men har med mulighet for å ta imot besøk. "Acta" forteller ikke mer om Paulus etter dette, heller ikke noe om Paulus' martyrium i Roma under Nero.
Den Hellige Ånd.
Et viktig motiv i "Acta" er at Den Hellige Ånd spiller en vesentlig rolle. Historien om hvordan den blir gitt til disiplene på pinsedagen (Apg 2,1-13) er satt på en fremskutt plass. Den kommer umiddelbart etter at apostlene har valgt en erstatter for Judas, og skjer i den jødiske pinsefesten. Denne ble feiret syv uker etter påskefesten. I senere jødedom ble festen feiret til minne om den gang Loven ble gitt til Moses på Sinai, men det er også bevitnet at den kunne bli feiret som et minne om Guds pakt med Noa ("Jubileerboken" 6,17). Sammenhengen mellom ildlignende tungene og språkunderet er tydeligere i den greske teksten enn i de norske oversettelsene, da ordet på gresk for språk og tunge er det samme.
1. Forkynnelsen skjer på et menneskelig språk som blir forstått av flere av tilhørerne, nemlig de jødene som tidligere har bodd i fremmede land hvor disse språkene ble talt. Dette er et skille i forhold til tungetalen slik vi møter den hos Paulus. Hos Paulus er tungetalen i utgangspunktet uforståelig, og krever tolkning. Paulus sier i 1. Korinterbrev at den som taler i tunger kan be om å få evnen til selv å tolke (1. Kor 14,13), og denne evnen til å tolke er en særskilt gave fra Gud. Den underliggende tanken hos Paulus er at tungetalen er et virkelig språk. Skildringen hos Lukas kan derfor ikke uten videre forbindes med tungetalen slik den er skildret hos Paulus: Hos Lukas behøves ingen tolker.
2.Når Ånden blir gitt skjer dette som oppfyllelse av gammeltestamentlige profetier. I talen av Peter som kommer rett etter språkunderet, blir dette oppfattet som en oppfyllelse av profeten Joels ord «Jeg øser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord». (Joel 2, 28) Åndens gjenkomst og den profetiske talen er hos Joel et tegn på endetiden.
3. Når Den Hellige Ånd blir gitt som ildlignende tunger skjer dette også som en oppfyllelse av døperen Johannes ord «Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.» (Luk 3,16). Hendelsen på pinsedagen har derfor linjer bakover, ikke bare til Det gamle testamente, men også til Lukas' forrige bind.
Det er et viktig trekk i "Acta" at Den Hellige Ånd stadig er tilstede som en som gir apostlene kraft og styrer handlingens utvikling. Ånden gjør Peter i stand til å holde sin tale for Det høye råd (Apg 4,8). Ånden har også en kraft til å straffe dem som krenker den ved å lyve for den noe man ser i historien om Ananias og Sapphira i Apg 5,1-11. Den Hellige Ånd er også inspirasjon for profetisk tale, og det er den som inspirerer profeten Agabos, da han forutsier at det vil bli hungersnød i hele verden (11,27-28). Den kan uventet gripe inn og forandre menneskers planer, slik som det skjer med Paulus i 16,6, der Ånden hindrer Paulus i å forkynne mer i Asia. Den Hellige Ånd skildres også som den som står bak beslutningen på det såkalte apostelmøtet i Jerusalem (15,28).
Misjon.
Som det andre motiv er det vanlig å regne tanken om den verdensomspennende misjon som omfatter alle folkeslag. Denne er selvfølgelig også tilstede i evangeliene, men i "Acta" blir den gjenstand for en detaljert og særpreget behandling. Tanken om at "Acta" er grunnleggende positiv til hedningemisjonen, og skildrer forkynnelsens overgang fra den jødiske til den gresk-romerske verden er svært gammel innenfor kirken. Den henger sammen med tanken om Lukas som hedningekristen (Kol 4,14).
Apologetikk.
Et tredje motiv i "Apostlenes gjerninger" er såkalt apologetikk. Et problem i den tidlige kirken var til tider forholdet til makthaverne. Dette kommer særlig tydelig frem i Johannes Åpenbaring, som skriver seg fra en kirke under forfølgelse. I andre nytestamentlige skrifter er det en annen holdning til romermakten. Det er sannsynlig at disse tekstene forsøker å møte kritikk om at kristendommen var statens fiender (1. Pet 2,13) I "Acta" er det også mulig å se en slik tendens. Motivet i "Acta" er imidlertid ikke noen spesiell formaning om at kristne skal underordne seg, men en forsikring om at kristne er uskyldig i noe lovbrudd eller krenkelse. Dette forsikrer Paulus for eksempel i Apg 25,8. Motivet blir forsterket av at det gjentatte ganger blir uttrykt av representanter for romermakten (guvernøren Gallio avviser at han vil dømme i Paulus' sak (Apg 18,15), byskriveren i Efesos (Apg 19,37), og i brev fra Klaudius Lysias). Også skildringen av Paulus' fangenskap i Roma, med vekt på at han hadde frihet til å forkynne, kan oppfattes som en slags anerkjennelse fra romermaktens side. Denne tendensen finnes også i "Lukasevangeliet" (Luk 23,4;13-16). Det har blitt hevdet at dette motivet i "Apostlenes gjerninger" er uforståelig dersom boken bare var skrevet for kristne lesere. Muligens tyder dette på at verket ikke bare var beregnet på kristne, men også andre interesserte lesere.
Konfrontasjon med magikere.
Et fjerde motiv som finnes flere steder i "Apostlenes gjerninger" er konfrontasjonene med ulike magikere og undergjørere. Dette møter man første gang i forbindelse med Filips misjon i Samaria der han møter magikeren Simon Magus (Apg 8,9-13) og senere i historien om da Paulus møter trollmannen Elymas på Kypros (Apg 13,6-11). Tanken er å vise at kristendommen er sterkere enn alle former for magi. Disse historiene kan også være ment å ha en advarende funksjon, og henge sammen med de mange advarslene mot magi som vi møter i den tidligkristne litteraturen.
Martyriet.
Som et femte motiv står martyrmotivet. Stefanus (Apg 7) skildres som en martyr. Også apostelen Jakob lider martyrdøden (Apg 12:2). Og skildringen av Paulus' reise til Roma har også flere trekk av en martyrbiografi. Det slående er selvfølgelig at selve martyrdøden mangler i Paulus-historien. Tradisjonen sier at han ble henrettet etter ordre fra Nero. Denne mangel kan som sagt henge sammen med verkets komposisjon og siktemål. En skildring av Paulus' martyrdød ville stått i et motsetningsforhold til verkets apologetiske motiv (se ovenfor). Den tidlige kirken tenkte seg ofte at Lukas stanser med Paulus' fangenskap i Roma, fordi han på dette tidspunkt forlot Paulus.
Reisedagboken.
Felles for alle disse tekstbolkene er at de beskriver sjøreiser. De inneholder også navnet på steder der det ikke skjer noe spesielt. Dette gir et inntrykk av at det er en virkelig reisebeskrivelse.
Den tradisjonelle oppfatningen er at forfatteren bruker vi-stilen der han selv var med. En alternativ forklaring er å tenke seg at det er kilde forfatteren har brukt, en slags reisedagbok. Noen tenker seg at det er forfatteren bruker et kildeskrift han selv har forfattet, andre at det er en annen forfatter som har skrevet det. Det har også blitt påpekt at det var vanlig å omtale sjøreiser i dette perspektivet i antikkens litteratur.
"Apostelgjerningene" som historisk kilde.
Når det gjelder bruken av "Acta" som historisk kilde, er det ingen enighet i forskningen. Dette kommer blant annet til uttrykk i sammenheng med problemet med aposteldekretet, og vanskeligheten som knytter seg til bruken av talene. Et annet forhold er at "Acta" ikke er skrevet som noen fullstendig kirkehistorie. Boken sier ikke noe om hvordan kristendommen kom til Egypt eller til Roma. Det er spesielle interesser som kommer i forgrunnen, og Lukas kan ofte forbigå perioder som man gjerne skulle visst mer om.
"Acta" ser ut til å avslutte sin fremstilling ca. år 60. Tempelets ødeleggelse i år 70 e. Kr. er derfor ikke med i fremstillingen, selv om verket sannsynligvis er nedskrevet senere. I forskningen har det vært en utbredt oppfatning at tempelets ødeleggelse i praksis betød slutten for den jødekristendom som hadde dominert urforsamlingen i Jerusalem. Det har vært debattert om jødekristendommen levde videre en tid etter dette i området øst for Jordanelven.
Forslag til videre lesning.
Hvalvik, Reidar: "Fra Jerusalem til jordens ender. Hovedtrekk i Apostlenes gjerninger." Genesis forlag, Oslo, 2002. ISBN 82-476-0239-3
Thurston, Bonnie: "Spiritual Life in the Early Church. The Witness of Acts and Ephesians." Fortress Press, Minneapolis, 1993. ISBN 0-8006-2616-8


Ruggero Luigi Emidio Antici Mattei.
Ruggero Luigi Emidio Antici Mattei (født 23. mars 1811 i Recanati i Italia, død 26. februar 1878 i Rennes) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal in pectore i mars 1875 av pave Pius IX, publisert i september samme år.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Antici Mattei, Ruggero Luigi Emidio
Antici Mattei, Ruggero Luigi Emidio
Antici Mattei, Ruggero Luigi Emidio
Antici Mattei, Ruggero Luigi Emidio
Antici Mattei, Ruggero Luigi Emidio


Pietro Giannelli.
Pietro Giannelli (født 11. august 1807 i Terni i Italia, død 5. november 1881 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mars 1875 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Giannelli, Pietro
Giannelli, Pietro
Giannelli, Pietro
Giannelli, Pietro
Giannelli, P


Salvatore Nobili Vitelleschi.
Salvatore Nobili Vitelleschi (født 28. juli 1818 i Roma i Italia, død 5. november 1881 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, og var erkebiskop av Osimo e Cingoli 1863–1871 men ble forhindret av den italienske regjering i å ivareta embedet.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i mars 1875 av pave Pius IX, publisert i september samme år.
Nobili Vitelleschi, Salvatore
Nobili Vitelleschi, Salvatore
Nobili Vitelleschi, Salvatore
Nobili Vitelleschi, Salvatore
Nobili Vitelleschi, Salvatore


Giovanni Simeoni.
Giovanni Simeoni (født 12. juli 1816 i Paliano ved Palestrina i Italia, død 14. januar 1892 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blan annet nuntius i Spania 1875, Statssekretær 1876–1878, og ble prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1878.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i mars 1875 av pave Pius IX, utnevnelsen publisert i september samme år.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Simeoni, Giovanni
Simeoni, Giovanni
Simeoni, Giovanni
Simeoni, Giovanni
Simeoni, Giovanni
Simeoni, Giovanni


Vitruvius.
Marcus Vitruvius Pollio, oftetst bare kalt Vitruvius og Vitruv, var en romersk arkitekt og ingeniør som levde i 1. århundre f.Kr. Han skrev verket "De Architectura libri decem" («Ti bøker om arkitektur»), som er det eldste, kjente verket om arkitektur. Bøkene er skrevet mellom 27 og 23 f.Kr.
De architectura fikk stor betydning for renessansens gjenoppdagelse av klassisk gresk arkitektur.
Den eneste bygningen som vi vet at Vitruvius har arbeidet på, var en basilika i Fanum Fortunae (dagens Fano). Bygningen er i dag forsvunnet.
Pollio gjorde også studier av menneskekroppen, og det var Pollios tanker som lå til grunn for Leonardo da Vincis "Den vitruviske mann".


Domenico Bartolini.
Domenico Bartolini (født 16. mai 1813 i Roma i Italia, død 2. oktober 1887 i Firenze) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble prefekt for Kongregasjonen for ritene 1878.
Han ble kreert til kardinal i mars 1875 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Bartolini, Domenico
Bartolini, Domenico
Bartolini, Domenico
Bartolini, Domenico
Bartolini, Domenico


Lorenzo Ilarione Randi.
Lorenzo Ilarione Randi (født 12. juli 1818 i Bagnacavallo ved Faenza i Italia, død 20. desember 1887 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i mars 1875 av pave Pius IX, utnevnelsen offentliggjort i september samme år.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Randi, Lorenzo Ilarione
Randi, Lorenzo Ilarione
Randi, Lorenzo Ilarione
Randi, Lorenzo Ilarione
Randi, Lorenzo Ilarione


Bartolomeo Pacca den yngre.
Bartolomeo Pacca den yngre (født 25. februar 1817 i Benevento i Italia, død 14. oktober 1880 i Grottaferrata) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i mars 1875 av pave Pius IX, utnevnelsen offentliggjort i september samme år.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Pacca, Bartolomeo2
Pacca, Bartolomeo2
Pacca, Bartolomeo2
Pacca, Bartolomeo2
Pacca, Bartolomeo2
Pacca, Bar


Leon Battista Alberti.
Leon Battista Alberti (født 18. februar 1404 i Genova, Italia, død 20. april 1472 i Roma) var en italiensk arkitekt, billedhugger, gullsmed og kunstteoretiker. Alberti skrev flere verker om kunst. Mest kjent er bøkene "Om malerkunsten" og "Ti bøker om arkitektur".
St. Andrea, Mantova. Eksteriør.Alberti ble født i en florentinsk adelsfamilie som levde i eksil i Genova. Han var sekretær til paven etter å ha avsluttet studier i universitetet i Padova og Bologna i 1432. Alberti arbeidet som arkitekt i Ferrara, Firenze, Mantua, Rimini, Roma og Urbino.
Alberti studerte antikkens mestrer. For å få nok kunnskap om romersk arkitektur, måtte man studere den og tegne den, mente han. Den klassiske arkitekturen avspeiler lover for orden og proporsjoner. Han fikk i 1450 i oppdrag å tegne fasaden til kirken Santa Maria Novella i Firenze, som var bygd på 1300-tallet. Det var vanlig i Italia at fasaden ble bygget til slutt, etter at kirkebygget var ferdig.
I Firenze ble han kjent med Donatello, Ghiberti, Luca della Robbia og Masaccio, og han dedikerte sin viktige avhandling om malerkunsten, "Della Pittura" (1436) til disse. Den inneholder den første beskrivelsen av perspektivisk gjengivelse, blant annet sentralperspektivets teoretiske oppbygning.
I det svært omfattende verket "De re aedificatoria" (1452) formulerer Alberti en teori om arkitekturen som er knyttet til Vitruvius. Blant Albertis mest kjente bygningsverker finnes den antikkinspirerte kirken San Francesco (1450) i Rimini, Palazzo Rucellai (1458) i Firenze, samt kirken Sant'Andrea (1472) i Mantua med sin banebrytende fasade og grunnplan. Fasaden til kirken San Marco ved Piazza Venezia i Roma tilskrives Alberti.
Som humanist betonte Alberti kunstenes fornuftsmessige og vitenskapelige natur. Han fragikk hermed det religiøst symbolske eller funksjonelle og tilbakegikk til en klassisk tenkemåte.


Nordbytunnelen.
Nordbytunnelen er en tunnel på europavei 6 mellom Frogn og Ås i Akershus. Den ble åpnet 1993 og består av to tunnelrør. den er 3850 meter lang og er dermed den nest lengste veitunnelen i Akershus


Eidsvolltunnelen.
Eidsvolltunnelen er en 1193 m lang tunnel på europavei 6 i Eidsvoll. Den ble åpnet i 1993 og bestod da av ett tunnelløp. Den ligger 209-213 meter over havet. I årene 2009-2011 ble det bygget et nytt løp, som gir to felt i hver retning. Dette er en del av arbeidet med å utvide E6 til fire felts motorvei mellom Jessheim og Kolomoen.
"Deutsche Montan Technologie (DMT)" undersøkte tunnelen i 2005 og gav karakteren «poor». Spesielt trakk de frem toveistrafikk uten skille og dårlig brannredning. Tunnelen har fra 2011 bare trafikk i en retning pr. løp, men det er etter en dødsulykke avdekket at tunnelen er bygd med store mengder brannfarlig isolasjon bak betonghvelvet.
Tunnelen ble regnet som farlig da det har vært flere ulykker her, også dødsulykker. Årsaken til noen av ulykkene har vært dugg på bilrutene på grunn av høy fuktighet i Eidsvollstunnelen. Tunnelen har også dårlig belysning. Disse problemene skal være borte etter ombygnignen.
I 2007 kjørte nesten 15 000 biler gjennom tunnelen per dag (mot ca 11 000 i 2004).
Tunnelen har radiodekning for NRK P1, og det er installert anlegg for redningskanal2 som gir Politiet og de andre redningsetatene intern forbindelse langs hele tunnelen på VHF – kommunikasjonsradioene, samt direkte forbindelse til politivakta ved Ringerike Politikammer.


Hawker Typhoon.
Hawker Typhoon var et britisk en-motors jagerfly fra andre verdenskrig. Flyet ble produsert fra 1941 av Hawker Aircraft og det var meningen at flytypen skulle erstatte Hawker Hurricane som avskjæringsfly. Typhoonen hadde imidlertid store problemer i denne rollen, og ble istedenfor omgjort til en av den andre verdenskrigens mest vellykkede jagerbombere. Flyet ble senere videreutviklet til Hawker Tempest, som i begynnelsen gikk under navnet "Typhoon II".
På grunn av likheten med det tyske Focke-Wulf Fw 190, ble flere Typhoon-fly skutt ned av de alliertes fly og luftvernartilleri. Blant annet ble Erik Haabjørn 30. juli 1942 skutt ned av en sveit Spitfire, og ikke lenge etter var Svein Heglunds sveit involvert i en Typhoon-nedskyting i forbindelse med Diepperaidet. Derfor begynte man fra 1942 å eksperimentere med forskjellige typer merking. Fra desember 1942 til februar 1944 ble flyene merket med svarte og hvite striper på undersiden vingene. Disse må ikke forveksles med de såkalte D-dagstripene, som ikke ble påmalt før mai 1944 og som i motsetning til Typhoon-stripene også dekket oversiden av vingen.


Typhoon.
Typhoon er engelsk for tyfon og kan referere til


Central Park.
Central Park er en 3,4 km² stor rektangulær park på Manhattan i byen New York i USA.
Anleggelsen av Central Park som landskapspark mellom New Yorks 59. og 109. gate ble vedtatt i 1853. En konkurranse om utformingen ble vunnet av Frederick Law Olmsted og Calvert Vaux. Da parken ble anlagt lå den i byens nordre utkant; det varte flere tiår før den ble omringet av bybebyggelsen.
Det tok 13 år å lage Central Park før den ble ferdig, for det måtte plantes 500 000 trær og busker.


Umberto Nobile.
Umberto Nobile (født 21. januar 1885, død 30. juli 1978) var en italiensk luftfartsingeniør og polfarer, mest kjent for sine luftskip, deriblant med luftskipet «Norge», som var det første luftfartøyet som fløy over Nordpolen. Han var selv med på denne ferden sammen med Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth. Men etter turen ble han og Amundsen uvenner over hvem som hadde æren for ferden.
Nobile kom senere tilbake til Arktis, denne gangen som leder av en ekspedisjon med luftskipet «Italia». Det ble totalt foretatt tre flyvninger. De to første ferdene kartla nordøstkysten av Grønland, Nikolai II land og Nordaustlandet, samt hentet inn vitenskapelig data av ulik karakter.
Den tredje ekspedisjonen begynte 22. mai 1928 og gikk til Nordpolen. På vei tilbake til Ny Ålesund havarerte luftskipet og resultatet ble den største internasjonale redningsaksjonen i polare strøk noensinne, der over 1500 mennesker fra syv ulike nasjoner deltok. Under denne redningsaksjonen omkom blant annet Roald Amundsen sammen med mannskapet i det franske Latham 47-flyet han satt i. Det skulle gå 48 dager før alle de overlevende hadde blitt hentet ut fra den drivende pakkisen. Nobile var den første til å bli hentet og brakt tilbake til Spitsbergen, siden man mente at han kunne lede redningen av resten av mannskapet derifra. Under et forsøk på å redde ut resten av mannskapet, ble redningsflyet, en Fokker C.V skadet under landing på isen, og den svenske piloten Lundborg måtte vente i 14 dager før hans kolleger klarte å lande og hente ham ut. Nobile ble satt i arrest ombord i følgebåten som lå i Kings Bay (Ny Ålesund) og anklaget for å ha forlatt sitt mannskap. Han brukte resten av sitt liv på å forsvare seg mot disse og andre anklager.
Umberto Nobile etter polferdene.
Da han kom tilbake til Italia, ble Nobile anklaget for å ha forlatt sitt mannskap. Nobile, som aldri hadde støttet Mussolini, ble degradert. I 1931 flyttet han til Russland, og kom ikke tilbake til Italia før etter andre verdenskrig.
Den italienske republikken som ble grunnlagt etter fascismen, ga Nobile tilbake hans general-tittel, og han ble rehabilitert.


RPWL.
RPWL er et tysk progressiv rock-band. I begynnelsen var de et Pink Floyd-coverband, noe de startet med i 1997, men etter tre år bestemte de seg for å lage sin egen musikk basert på sine inspirasjonskilder fra denne tiden. Deres debut-CD, "God Has Failed", ble møtt med internasjonal entusiasme og gode anmeldelser i alle de store musikkmagasinene som omhandler progressiv rock.
I 2002 slapp bandet "Trying to Kiss the Sun" og dette albumet viste at bandet begynte å utvikle sitt eget lydbilde istedenfor å basere seg så mye på deres inspirasjonskilder. Deres tredje studioalbum "World Through My Eyes" ble sluppet i februar 2005.


Henryk Grossmann.
Henryk Grossmann (født 1881 i Kraków, død 1950 i Leipzig) var en polsk-tysk økonom og en sentral tenker innen den såkalte Frankfurtskolen på 20-tallet.
Han ble født i en velstående jødisk familie i Kraków, da i Østerrike (del av Østerrike-Ungarn), og studerte jus og økonomi i Kraków (Det jagellonske universitet) og Wien (Universität Wien). Her studerte han bl.a. under Eugen von Boehm-Bawerk og Carl Grunberg. I løpet av første verdenskrig ble han kommunist, og etter revolusjonen i Russland var han en ivrig tilhenger av regimet i Sovjetunionen. I 1924 ble han midlertidig arrestert av ennå uoppklarte grunner i sammenheng med hans politiske legning. Etter å ha blitt sluppet fri forlot han Polen i 1925, og ble knyttet til Institut für Sozialforschung i Frankfurt. Etter at Max Horkheimer overtok ledelsen av instituttet, ble Grossmann imidlertid kritisk til det han så som en degenerering til ikke-marxisme eller endog anti-marxisme innen Frankfurtskolen. Han forlot Tyskland etter Hitlers maktovertagelse i 1933, først flyktet han til Paris og senere til New York (via Storbritannia) der han levde mellom 1937 og 1949. Han vendte tilbake til Tyskland i 1949 da han ble professor i politisk økonomi i Leipzig, da i DDR. Han var da imidlertid akademisk forholdsvis isolert.
Grossmann, Henryk
Grossmann, Henryk
Grossmann, Henryk
Grossmann, Henryk


El Alamein.
El Alamein (eller Al Alamayn) (arabisk: العلمين) er en by i det nord-vestlige Egypt, langs kysten av Middelhavet. I dag er byen en viktig havn for utskipning av olje.
Historie.
El Alamein er spesielt kjent for to slag under andre verdenskrig, der britene først klarte å stoppe den tyske fremrykningen og senere markerte det utgangspunktet for den britiske 8. armés fremrykning, ledet av feltmarskalk Bernard Montgomery under operasjon Torch.
Byen har også både tyske, italienske og britiske (samt samveldetland) krigskirkegårder.


Mieczysław Halka Ledóchowski.
Mieczysław Halka Ledóchowski (født 29. oktober 1822 i Górki ved Sandomierz i Polen, død 22. juli 1902 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble presteviet i Roma i 1845 og ble rekruttert til det pavelige diplomati, og postert til Portugal. I 1856 ble han apostolisk delegat til Colombia, Ecuador, Bolivia, Peru og Venezuela, men ble utvist fra Colombia i 1861. Han var deretter nuntius i Belgia 1861–1866.
Han ble erkebiskop av Gniezno og Poznań i 1866, men kom snart under press fra den prøyssiske regjerings "kulturkamp". Regjeringen beordret ham til å fratre sitt embede i november 1873. Han nektet, og ble da arrestert om natten den 4. februar 1874 og kastet i fangsel i Ostrowo. Han ble kreert til kardinal i mars 1875 av pave Pius IX, mens han satt fengslet.
Den prøyssiske regjering avsatte ham i april 1874. I februar 1876 ble han løslatt og landsforvist. Han fortsatte å lede sitt bispedømme fra Roma.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
I Roma fikk han en rekke verv i Den romerske kurie. I 1886 trakk han seg frivillig tilbake fra sitt verv som erkebiskop i hjemlandet, for fredens skyld. Han var prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse og samtidig for for østkirkens anliggender 1892–1902.
Det kom til forsoning mellom kardinalen og den prøyssiske regjering da keiser Wilhelm II besøkte Roma i 1893.
Han døde i Roma i 1902, og i 1927 ble han levninger overført til den katolske domkirke i Poznań.
Mieczyslaw Halka Ledóchowski er onkel til den helligkårede Urszula Ledóchowska, den saligkårede Marija Teresa Ledóchowska, og jesuittpresten Wladimir Ledóchowski som ble jesuittenes generalsuperior.
Ledochowski, Mieczyslaw Halka
Ledochowski, Mieczyslaw Halka
Ledochowski, Mieczyslaw Halka
Ledochowski, Mieczyslaw Halka


Henry Edward Manning.
Henry Edward Manning (født 15. juli 1808 i Totteridge ved London i England, død 14. januar 1892 i London) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var anglikansk prest i "Church of England", men konverterte til katolisismen i 1851. Han var erkebiskop av Westminster 1865–1892.
Han ble kreert til kardinal i mars 1875 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Manning, Henry Edward
Manning, Henry Edward
Manning, Henry Edward
Manning, Henry Edward


Monica Zetterlund.
Monica Zetterlund (født "Nilsson", 20. september 1937 i Hagfors, død 12. mai 2005 i Stockholm), var en svensk sanger og skuespiller.
Etter at hun hadde begynt å spille i svenske og danske jazzbands ble hun i 1960-årene verdensberømt gjennom samarbeidet med amerikanske musikere som Thad Jones, Zoot Sims og Bill Evans. Skiva «Waltz for Debby» med Bill Evans Trio blir betraktet som en av jazzhistoriens klassikere. Ved siden av amerikanske jazzstandards var hun også kjent for jazztolkninger av svenske folkemelodier og andre sanger med svensk tekst, som «Jag vet en dejlig rosa» eller «Att angöra en brygga». Hun deltok i Eurovision Song Contest for Sverige i 1963, med melodien "En gång i Stockholm".
Zetterlund gjorde også stor suksess i revyer på 60- og 70-tallet med bl.a Povel Ramel og Hasse & Tage samt i en rekke filminnspillinger hvorav hun ble nominert til Oscar (best foreign actress) for rollen som Ulrika i Mobergs "Utvandrarna". Forfatteren og skuespillerkollegaen Tage Danielsson beskrev Monica Zetterlund på denne måten: «en blond negress från Värmlands huldraskogar doftande av logar – ett lingonris som satts i ett cocktailglas...»
Monica Zetterlund var i de siste årene av sitt liv sterkt plaget av ettervirkningene av en ryggskade hun pådro seg som ung. Hun døde i en boligbrann den 12. mai 2005, etter selv å ha ringt brannvesenet da hun oppdaget brannen. De klarte imidlertid ikke å komme tidsnok til å få den nokså bevegelseshemmede, 68 år gamle artisten ut.


RaceTech.
RaceTech Ltd er en liten estisk bilprodusent, startet i 1992 av Valter Teppan. De holder til i Tartu.
Firmaet leverer tjenester og produkter til løpsmiljøet i Estland og Skandinavia, samt bygger en Lotus 7-replika kalt ESTfield. Denne er basert på Lada-deler, med en noen Volvo-deler der det trengs høyere styrke. Den første prototypen, denne med Audi-motor var klar i 2000. På slutten av 2003 var det produsert 78 biler.


Mandriva.
Mandriva S.A. er et fransk selskap som står bak linux-distribusjonen Mandriva Linux. Selskapet ble grunnlagt i 1988 under navnet "Mandrakesoft", men skiftet i 2005 navn til Mandriva etter et oppkjøp av det brasilianske selskapet Conectiva og amerikanske Lycoris. Disse stod henholdsvis bak linux-distribusjonene Conectiva Linux og LX. Begge disse er blitt integrert i dagens Mandriva Linux.
Mandriva har i dag avdelinger i Frankrike, Brasil og USA.
Mandriva S.A. er registrert på Euronext Marché Libre.


Mandriva Linux.
Mandriva Linux er en av de største kommersielle Linux-distribusjonene. Den utvikles av franske Mandriva S.A..
Historie.
Den første utgaven av Mandriva, Mandrake 5.1 var basert på Red Hat 5.1. og KDE 1.0. Den ble gitt ut i juli 1998 av Mandrakesoft S.A. Bak dette selskapet stod Gaël Duval, Jacques Le Marois og Frédéric Bastok.
I 2005, etter oppkjøpet av det brasilianske selskapet Conectiva, skiftet Mandrakelinux navn til Mandriva. Mandrakesoft hadde på forhånd hatt lange kamper i retten om navnet Mandrake (The Hearst Corporation saksøkte Mandrakesoft på bakgrunn av varmerket «Mandrake the Magician»).
Tidligere Mandrakesoft har flere ganger hatt økonomiske problem, men dette ordnet seg i 2007 da investeringsfondet Occam gikk inn med 3 millioner euro. Samme år kjøpte Mandriva opp selskapet Linbox. I dag er Mandriva en betydelig aktør i utviklingen av Linux-programvare, blant annet KDE.
I Mandriva linux 2009 er KDE4 og GNOME standard.
Utgaver og bruksområder.
Som de fleste andre store Linux-distroer, kjører Mandriva Linux på en rekke plattformer, de offisielt støttede er for øyeblikket i586(PC) og x86_64, mens de uoffisielle/ustøttede er alpha, SPARC, ia64, ppc og ppc64.
Mandriva Linux er godt egnet for både tjenere- og skrivebordsmaskiner.
Mandriva One.
One er en live-CD som kan installeres. Den inneholder ikke-frie drivere og medieformat. Fordelen med det er at den virker "ut av boksen". Dette kan likevel sees på som negativt av dem som ønsker system som kun består av åpen kildekode. En annen ulempe er at installasjonsprogrammet på Live-CD-en installerer en kopi av hele CD-en inn på harddisken. Dette medfører at unødvendige pakker og drivere blir installert.
Det finnes tre utgaver av One. En KDE-utgave, en for Gnome og en for Xfce. Videre finnes hver av disse i ulike språkutgaver. Utgavene som støtter bokmål og nynorsk har "extra-i18n" i filnavnet til ISO-bildet. One finnes kun for i586-arkitektur (32-bit).
Mandriva Free.
Free består kun av åpen kildekode og er dermed helt fri. Alle proprietære drivere man finner på One kan likevel enkelt installeres i etterkant om det skulle være ønskelig. Free finnes i en DVD-utgave og en CD-utgave som består av tre CD-er. DVD-utgaven finnes igjen i to varianter, en for i586 (32-bit) og en for x86_64 (64-bit). En fordel med Free er en installasjonsprosess hvor brukeren har større mulighet til selv å tilpasse systemet sin egen smak.
Mandriva Powerpack.
I motsetning til de andre utgavene, er ikke Powerpack gratis. Powerpack er i utgangspunktet en Free med de proprietære driverne og mediaformatene som ligger i One. I tillegg følger det med lisens til Cedega og noen andre proprietære program. Blant disse er LinDVD, som gjør det mulig å lovlig spille krypterte DVD-er i USA. Det har imidlertid ingen nytte for de som bor i Europa, hvor det er lov å bruke libdvdcss.
Mini.
Det finnes også en mini versjon som finnes i x86-32 og x86-64 men denne er liten og kan brukes som mini server eller tynnklient.
Mandriva Flash 2008 Spring.
Man kan bestille mandriva flash, en usb brikke hvor man kan starte mandriva operativsystem, uten å bruke harddisken. Ulempen er at man må bestille fra mandriva sine sider.
Pakkehåndtering.
Mandriva er en rpm-basert distribusjon. For å behandle disse pakkene bruker Mandriva urpmi eller den grafiske versjonen Rpmdrake. Urpmi finnner automatisk avhengigheter til pakkene og henter de dersom det trengs. En unik funksjon i urpmi er muligheten til å søke etter filer i ikke-installerte pakker.
Installasjon.
Mandriva Linux kan kjøpes eller lastes ned gratis fra Mandrivas hjemmeside, samt mange speil over hele verden. Gratisversjonen tar rett i underkant av 4,5 GB, å laste ned dersom du vil ha det på CD (med 8GB RPMer tilgjengelig fra speilene). Du kan også installere Mandriva Linux ved å laste ned to små diskett-bilder eller et lite cd bilde (boot.iso), disse lar deg så starte installasjonen til Mandriva Linux over internett slik at den laster ned det den trenger under installasjonen.
Under installasjonen velger man hvilke programkategorier som skal installeres, for eksempel spill, kontorprogrammer, multimedia og tjenerprogrammer. Man kan også velge mellom skrivebordsmiljøene KDE og GNOME, i tillegg til et utvalg av andre vindusbehandlere.


Olemic Thommessen.
Olaf Michael «Olemic» Thommessen (født 18. april 1956 på Lillehammer) er en norsk advokat og politiker (H). Han har vært innvalgt på Stortinget fra Oppland siden 2001 og er medlem av Stortingets familie- og kulturkomité. Thommessen er Høyres talsperson for saker innen kultur, medier, barn og familie samt likestilling.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Thommessen ble født på Lillehammer i 1956, som sønn av kaptein Rolf Thommessen (født 1930) og skuespiller og forlagsredaktør Mona Margareth Lie (født 1931). Selv om Thommessen er døpt Olaf Michael, har han blitt kjent under kallenavnet Olemic. Han gikk på Søre Ål skole 1963–1970 og Slemmestad ungdomsskole 1970–1972. Han gikk deretter ved Stabekk gymnas inntil 1975, og avla examen philosophicum ved Universitetet i Oslo i 1976. Han avla senere juridisk embetseksamen med opphavsrett som spesialfag sammesteds i 1983.
Thommessen var advokatfullmektig 1983–1985 og partner i advokatfirmaet Eggen & Thommessen 1985–1990. I 1990 ble han avdelingsleder for Lillehammer-OLs seremonier, og var direktør i Kulturarrangement Lillehammer 1994–2001 og operasjef for Ringsakeroperaen 2000–2001. Han har vært engasjert innen amatørteater, og har skrevet et teaterstykke selv. Han var styreleder i Lillehammer Amatørteater 1984–1990 og styreleder i Norsk Amatørteaterråd 1989–1992. Han har også hatt en rekke andre styreverv i organisasjoner og næringsliv.
Politisk arbeid.
Han meldte seg inn i Unge Høyre som 15-åring, etter eget utsagn fordi han lot seg provosere av ml-bevegelsen i 1970-årene. Thommessen var leder i Lillehammer Høyre 1986–1991, medlem av Lillehammer kommunestyre 1987–1995, medlem av Oppland Høyres styre fra 1987 og leder i Oppland Høyre 1991–2001. Thommessen var 2. vararepresentant til Stortinget fra Oppland 1993–1997 og er fast innvalgt fra 2001.


Kjetil Bjørklund.
Kjetil Bjørklund (født 18. mars 1967 i Lillehammer) er en norsk politiker (SV).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 2001.
I oktober 2005 ble han politisk rådgiver for miljøvernminister Helen Bjørnøy i Jens Stoltenbergs andre regjering. Han forlot denne posten i februar 2006 og ble deretter rådgiver i Kommunenes Sentralforbund.


Thore A. Nistad.
Thore Aksel Nistad (født 23. mai 1949 i Oslo)
er en norsk politiker (FrP).
Han var innvalgt på Stortinget fra Oppland i tre perioder, fra 1997 til 2009.


Torstein Rudihagen.
Torstein Rudihagen (født 14. august 1951 i Sør-Fron) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1997 og gjenvalgt i 2001, 2005 og 2009. Rudihagen har vært statssekretær i Samferdselsdepartementet. Mellom 1991 og 1997 var han ordfører i Sør-Fron.


Foden.
Foden Alpha 3000 fra 2004
Foden var en britisk lastebilfabrikant. Fabrikkens aner gikk tilbake til
da grunnleggeren Edwin Foden (født 1841 i Sandbach, Cheshire tok seg jobb hos Plant and Hancock som 15-åring. Dette firmaet produserte landbruksutstyr og dampmaskiner. Han kom seg opp til å bli partner i firmaet etter ti år, og da skiftet de navn til Hancock and Foden. I 1880-årene begynte de å bygge dampbiler.
I 1887 ble firmaet navnet om til Edwin Foden Sons & Co Ltd. 1901-utgaven satte standarden for damplastebiler for de neste 25 år. De ble leverandører til det britiske forsvaret, og etter hvert fikk de fart på produksjonen.
I 1911 gikk Foden senior bort og sønnen Edwin Richard overtok, men først i 1925 kom en større Foden på 6 tonn.
Sent på året i 1980 ble Foden overtatt av den amerikanske Paccar-gruppen, som også eide Kenworth, Peterbilt og Pacific.
På våren 2000 ble Sandbach-fabrikken stengt for godt etter 144 års virksomhet under Foden-navnet. Produksjonen ble da overført til Leyland-fabrikken. Foden-navnet gikk ut av bruk i 2006. Den siste Foden-lastebilen ble produsert i juli samme år.


Arne Sortevik.
Arne Sortevik (født 12. mars 1947 i Bergen) er en norsk politiker fra (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 2001. Han var vararepresentant fra 1989 til 1993.
Sortevik tok Bergen Handelsgymnas 1963-1966, befalsskole 1966-1967 og studerte til siviløkonom ved Norges handelshøyskole i Bergen 1967-1970. Yrkesmessig har Sortevik diverse praksis fra ulike bransjer (økonomi/adm./markedsføring) i privat sektor 1970-1995.


Flavio Chigi III.
Flavio Chigi III (født 31. mai 1810 i Roma i Italia, død 15. februar 1885 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Bayern og i Frankrike.
Han kom fra en bankierfamilie fra Siena. Han var slektning av pave Alexander VII (1655–1667) og kardinalene Flavio Chigi den eldre (1657), Sigismondo Chigi (1667 og Flavio Chigi den yngre (1753).
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i mars 1875 av pave Pius IX, publisert i september samme år.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Chigi, Flavio3
Chigi, Flavio3
Chigi, Flavio3
Chigi, Flavio3
Chigi, Flavio3
Chigi, Flavio3


Ingebrigt Sørfonn.
Ingebrigt Salmund Sørfonn (født 27. mai 1950 i Fitjar) er en norsk politiker (KrF). Han satt på Stortinget fra Hordaland fra 1997 til 2009. Han var vararepresentant fra 1983. Sørfonn var ordfører i Fitjar i periodene 1979–1981 og 1986–1987. Han var varaordfører 1982–1985.
Sørfonn er utdannet bedriftsøkonom, Bedriftsøkonomisk Institutt 1972, diplomøkonom, Handelshøyskolen BI 1992 og Master of Management, Handelshøyskolen BI 1997.
Sørfonn var bankassistent Kvinnherad Sparebank 1968-1969, bokholder Hardanger Sunhordlandske DS 1971-1972, avdelingsleder Stord sosialkontor 1973-1976, avdelingsleder Fitjar trygdekontor 1977-1978, økonomisk sekretær rådmannen i Stord 1979-1982, kontorsjef Sunnhordland kraftlag AS 1982-1985, administrasjonssjef Sunnhordland kraftlag AS 1985-1990, informasjonssjef Sunnhordland kraftlag AS 1992-1994 og personalsjef Sunnhordland kraftlag AS 1994-1996.
I perioden 2005-2009 var Sørfonn leder av Israels venner. Per i dag("d. mai 2011") arbeider Sørfonn som økonomileder i Indremisjonsforbundet, den samme organisasjon han var styreformann i fra 1995 til 2003.


Ranveig Frøiland.
Ranveig Hjørdis Frøiland (født 15. september 1945 i Sund, Hordaland) er en norsk politiker (Ap).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1985.
Frøiland var varaordfører i Fjell fra 1983 til 1985.
Frøiland er riksrevisor fra 2006. Hun innehar også vervet som styreleder i Helse Bergen.


Alessandro Franchi.
Alessandro Franchi (født 25. juni 1819 i Roma i Italia, død 31. juli 1878 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Spania 1868–1869 (måtte forlate sin post på grunn av revolusjonen]. Han var prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1874–1878, og Statssekretær fra mars 1878 til sin død.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Franchi, Alessandro
Franchi, Alessandro
Franchi, Alessandro
Franchi, Alessandro
Franchi, Alessandro


Medere.
Mederne var et iransk oldtidsfolk av indo-iransk opprinnelse som bodde i Media, nord for Persia i den vestlige og nordvestlige del av dagens Iran. Bortsett fra noen få personnavn, er språket til mederne helt ukjent, men var uten tvil ganske likt avestisk og skytisk, og moderne kurdisk.
Oldtidens Media svarer omtrent til det nåværende Kurdistan. En av de viktigste byene var Ekbatana. Media var et senter for kultur, og det var mange hærførere som prøvde å angripe landet. Dette førte til at Media bygde en stor borg på en topp like ved, der de søkte beskyttelse når de ble beleiret.
Ifølge historikere skal dagens kurdere være etterkommerne av de antikke mederene. Ifølge John Limbert og den russiske historikeren Wladimir Minorski snakket mederene et urkurdisk språk.
Graven til kong Kyaxares ligger i byen Suleimania i irakisk Kurdistan, mens faren hans (Fraortes) er begravd i Mahabad, iranske Kurdistan.
Mederne omtales i assyriske innskrifter allerede omkring 800 f.Kr. Under Kyaxares erobret de Assyria sammen med Nabopolassar. Senere slo de seg sammen med perserne under Kyros II og erobret Babylonia ved å innta Babylon. Før den persiske invasjonen på 500-tallet f.Kr. klarte mederne å etablere et imperium som strakte seg fra Aran (dagens Aserbajdsjan) til Sentral-Asia og Afghanistan.
Noen arkeologiske steder (oppdaget innenfor «den mediske triangelen» i det vestlige Iran) og fra tekstkilder fra samtidige assyriske og dessuten greske i senere århundrer, har gitt kortfattet dokumentasjon av historien og kulturen til det mediske rike.
Disse arkitektoniske kildene, religionens templer, og litterære referanser viser viktigheten av mediske varige bidrag (som safavid-akamenide-mediske forbindelsen i tradisjonen for «søylehallene») til den iranske kultur. En rekke ord fra Median språk er fortsatt i bruk og det finnes språk som kan spores geografisk og relativt tilbake til det nordvestlige iranske språket. Medierne hadde en oldtidsiransk religion (en dyrking av en form for før-zoroastrisme eller av Mithra) med et presteskap som ble kalt «Magi». Senere under styrene til de siste mediske kongene spredte reformene til Zarathustra seg i det vestlige Iran.
Tidlige historiske referanser til Media.
Mederne, folket av "Media", (den greske form «Μηδοί» er jonisk for "Madoi") dukker først opp i historien i 836 f.Kr. da den assyriske erobreren Salmanassar III mottok skatt fra «Amadai» i hans krig mot stammene i Zagrosfjellene. Hans etterfølgere gjennomførte mange ekspedisjoner mot mederne ("madai"). Sargon II underla dem seg opp til «fjellet Bikni lengst unna» (Elbruz) og grensene til ørkenen i 715 f.Kr. og 713 f.Kr.
En assyrisk militærrapport fra 800 f.Kr. ramser opp 28 navn på mederhøvdinger, men bare en av disse kan helt sikkert identifiseres som iraner. En annen rapport fra rundt 700 f.Kr. ramser opp 26 navn, av disse ser fem ut til å være iranere, de andre er det ikke.
På dette tidlige stadiet var mederne vanligvis klassifisert sammen med en lignende iransk stamme, skyterne. De var delt inn i mange distrikter og byer, under små lokale høvdinger. Fra navnene i de assyriske inskripsjonene virker det som de allerede hadde adoptert religionen til Zarathustra. Til tross for stadige opprør av de tidlige høvdingene mot det assyriske styret, betalte mederne skatt til Assyria under Sargons etterfølgere Sankerib, Asarhaddon og Assurbanipal når disse kongene marsjerte inn med sine sterke arméer.
Josefus setter mederne i relasjon til den bibelske personen Madai, sønn av Jafet. «Nå til Javan og Madai, sønnene til Jafet. Fra Madai kom madeanene, som blir kalt medere av grekerne». Jødenes antikke tid, I:6
Andre antikke historikere inkludert Strabo, Ptolemaios, Herodot, Polybios og Plinius nevner navn som "mantiane", "martiane", "matiane", "matiene" for å beskrive den nordlige delen av Media.
Vi kan se hvordan de iranske elementene gradvis blir dominerende. Prinser med iranske navn opptrer av og til som herskere av andre stammer. Men Gelae, Tapuri, Cadusii, Amardi, Utii og andre stammer i nordlige Media og på kysten av Kaspihavet kan kanskje ikke ha vært av iransk opprinnelse. Polybios (V. 44,9), Strabo (xi. 507, 508, 514) og Pliny (vi. 46) regnet "Anariaci" til å være blant disse stammene, men deres navn som betyr «ikke-arier», er antagelig et oppsamlingsbegrep for et antall mindre innfødte stammer.
De seks mediske stammene hos Herodotus.
Herodotus, i. 101, lister opp navnet på seks mediske stammer. Noen av disse har likhet til stammenavn til skytherne, noe som antyder en forbindelse mellom disse gruppene.
1. Busae-gruppen er trodd å stamme fra det persiske begrepet «buza» som betyr opprinnelige folk (dvs ikke iranske). Om dette var basert på et opprinnelig iransk begrep eller deres eget navn, er ukjent.
2. Paraetaceni, eller «Parae-tak-(eni)» og tilhørte nomadiske innbyggere av fjellene i Paraetacene. Dette navnet minner om det skythiske «Para-la-ti», folket av Kolaxis, trodd å generelt representere det vanlige folket.
4. Arizanti, hvis navn kommer fra ordene "arie" (edel) og "zantu" (stamme, klan).
5. Budii, også funnet blant skytherne ved Svartehavet som Budi-ni. Buddha var av stammen "Budha", sakaenes (østlige skythere) form av navnet.
6. Magi var av mesopotamisk (ikke-arisk) opprinnelse. De var en arvelig prestekaste, ikke av en rent iransk religion, men mer en som delvis kom fra mesopotamiske (sumeriske) konsept. Navnet "magi" antyder en forbindelse med sumerere som kalte sitt språk "emegir", over tid forenklet til "magi". Ungarsk tradisjon sporer sin før-europeiske magyar-forfedre tilbake til magiene. Over tid utviklet perserne sin egen form for magi-religion med betydelige forskjeller fra det opprinnelige mesopotamisk-influerte magi.
Det mediske imperium.
I den andre halvdelen av det 7.århundret, fikk mederne sin uavhengighet og ble forent av et dynasti. Opprinnelsen og historien til det mediske imperiet er ganske uklart, siden det omtrent ikke finnes noen samtidig informasjon og ikke et eneste monument eller inskripsjon fra Media selv. Historien om at Ktesias gav en liste over ni konger som begynte med Arbaces, som er sagt å ha ødelagt Ninive rundt 800 f.Kr., tatt vare på i Diod. ii. 32 sqq. og kopiert videre av mange senere forfattere, har ingen historisk verdi, selv om mange av hans navn kan komme fra lokal tradisjon.
Gjenfortellingene til Herodot inneholder mer verdifulle historiske element. Dersom en kan stole på ham, oppsto dynastiet fra Deioces, en medisk høvding i Zagros, som i likhet med sine likemenn ble transportert av Sargon til Hamath (Haniah) i Syria i 715 f.Kr.
Kongene som etablerte det mediske imperiet er vanligvis regnet å være Fraortes og hans sønn Kyaxares. De var antagelig høvdinger av en nomadisk stamme i ørkenen, "Manda", nevnt av Sargon, og de grunnla antagelig hovedstaden ved Ekbatana. Den babylonske kong Nabonidus omtalte alltid mederne og deres konger som "manda".
Fra assyriske inskripsjoner er det tydelig at disse tidlige mederkongene som forsøkte et opprør mot assyrerne i tiden til Asarhaddon og Assurbanipal, var alliert med høvdinger av cimmerianerne (som kom fra den nordlige kysten av Svartehavet og invaderte Aemenia og Lilleasia), saparda, ashguza og andre stammer. Jeremia og Sefania i det gamle testamentet bekrefter at en massiv invasjon av Syria og Palestina av nordlige barbarer faktisk fant sted i 626 f.Kr.
Ifølge Herodot ble erobringene av mederen Kyaxares avbrutt av en skythisk invasjon som varte i 28 år. Det eneste sikre fakta er at i 612 lyktes Kyaxares (med hjelp av Nabopolasser kaldeeren) i å ødelegge Ninive og innen 606 de siste restene av assyrisk kontroll.
Fra da av hersket mederkongen over store deler av Iran, Assyria og nordlige Mesopotamia, Armenia og Kappadokia. Hans makt var veldig farlig for hans naboer og de forviste jødene forventet ødeleggelsen av Babylon av mederne. (Jes 13;14;21 og Jer 1). Da Kyaxares angrep Lydia, intervenerte kongene av Kilikia og Babylon og forhandlet en fred i 585 f.Kr. hvor Halys ble etablert som Medias grense med Lydia. Nebukadnessar av Babylon giftet seg med en datter av Cyaxares en tilstand av balanse rådet mellom stormaktene inntil perserne reiste seg under Kyros den store.
Om den interne organiseringen av mederriket, vet vi at grekerne adopterte mange seremonielement fra persernes domstoler, kongens vaner osv gjennom Media.
Underlagt perserne.
Kyros, kongen av Persia, gjorde opprør mot sin føydale herre, mederkongen Astyages, sønnen til Kyaxares, i 553 f.Kr. Han vant en avgjørende seier i 550 f.Kr. som endte i at Astyages ble fanget av sine egne misfornøyde adelsmenn og overgav ham umiddelbart til den triumferende Kyros. Dermed var mederne underlagt sine nære slektninger, perserne. I det nye imperiet beholdt de en viktig posisjon. I ære og krig stod de ved siden av perserne, deres hoffseremonier ble adoptert av de nye herskerne som i sommermånedene holdt til i Ekbatana og mange mediske adelsmenn ble ansatt som tjenestemenn, satraper og generaler. Etter mordet på tronraneren Smerdis, en meder som gjorde krav på å være et skudd av Cyazares, forsøkte å gjeninnføre det mediske kongedømmet, men ble beseiret av de persiske generalene og henrettet i Ekbatana. Et annet opprør i 409 mot Dareios II var av kort varighet. Men de ikke-ariske stammene i nord, særlig Cadusii, var alltid problematiske. Mange avbrutte ekspedisjoner mot dem av de senere kongene nevnes.
Under persisk styre var landet delt i to satrapier. I sør lå ekte Media, eller større Media som det ofte ble kalt, med Ekbatana og Rhagae (Rai), utgjorde i Dareios sin organisering den ellevte satrapien. I nord lå distriktet Matiane og utgjorde den attende satrapien sammen med de fjellrike distriktene Zagros og ekte Assyria (øst for Tigris), samt østlige Armenia.
Da det persiske riket begynte å falle fra hverandre og Cadusii og andre fjellstammer gjorde seg selvstendige, ble det østlige Armenia en spesiell satrapi, mens Assyria ser ut til å ha blitt forent med Media. Derfor kaller Xenofon alltid Assyria for «Media» i "Anabasis".
Media og hellenismens Hellas.
Aleksander okkuperte Media sommeren 330 f.Kr.. I 328 utpekte han Atropates, en av Dareios tidligere generaler som satrap. I delingen av hans imperium, ble det sørlige Media gitt til makedoneren Peithon, men den nordlige delen som lå langt borte og var av liten interesse for hans generaler som kjempet over Aleksanders arv, ble etterlatt til Atropates.
Mens det sørlige Media med Ekbatana ble overtatt og styrt av Antigonus og etterpå (rundt 310) til Selevkos I, holdt fortsatt Atropates posisjonen som satrap og lyktes i å grunnlegge et uavhengig kongedømme. Dermed ble delingen av landet som Persia hadde introdusert varig. Nordelen ble kalt Atropane etter grunnleggeren av dynastiet, et navn som fortsatt er bevart i det moderne Aserbajdsjan.
Hovedstaden var Gazaca i den sentrale sletten med den sterke borgen Phraaspa, antagelig identisk med den store ruinen Takhti Suleiman, hvor der er resten av sasanidenes ildaltere og et senere palass. Kongene hadde en sterk og krigersk armé, særlig kavaleri. Likevel ble kong Artabazanes tvunget av Antiokos III i 220 f.Kr. til å inngå en ufordelaktig avtale. I senere tider ble herskerne avhengige av partherne, Tigranes av Armenia, senere Pompeius som bekjempet deres kong Dareios, Antonius (som invaderte Atropatene) og Augustus av Roma. På Strabos tid (17) eksisterte fortsatt dynastiet, men senere ser det ut til at landet ble en provins i Parthia.
Atropatene er det landet i vest-Asia som ble minst påvirket av hellenismen. Det finnes ikke en eneste mynt av dets herskere. Men meningen til moderne forfattere om at det var et spesielt tilfluktssted for zoroastrisme er basert på feil tydning av navnet (feilaktig forklart som «landet med ildtilbedelse». Der er ingen tvil om at kongene hørte til den persiske religionen, men det er ikke sannsynlig at det var dypt grunnfestet blant dets innbyggere, særlig blant ikke-ariene.
Sørlige Media forble en provins av selevkidenes imperium i 150 år og hellenismen ble introdusert over alt. Media er omringet overalt av greske, i henhold til Aleksanders plan om å beskytte den mot barbarer i nabolaget. Bare Ekbatana beholdt sin gamle karakter. Men Rhagae ble den greske byen "Europus", og med nevner Strabo Laodicea og Apamea Heraclea eller Archais. De fleste ble grunnlagt av Selevkos I og hans sønn Atiokos I.
I 221 forsøkte satrapen Molon å gjøre seg uavhengig (der var bronsemynter med hans navn og kongelige tittel) sammen med hans bror Aleksander, satrapen av Persis, men de ble beseiret og drept av Antiokus den store. På samme måte erobret den mediske satrapen Timarchus Babylonia. På myntene kalte han seg den store kongen Timarchus, men igjen lyktes den legitime kongen, Demetrius I, i å slå ned opprøret og Timarchus ble drept. Men med Demetrius begynte oppløsningen av selelvkidenes imperium, som startet hovedsakelig av romernes intriger. Kort tid etterpå, rundt 150, erobret den parthiske kongen, Mithridates I Media.
Fra denne tiden forble Media undersåtter til arsakidene eller partherne som forandret navnet på Rhagae, eller Europus, til "Arsakia" og delte landet inn i fem små provinser. Fra partherne gikk det videre i 226 til sasanidene sammen med Atropatene.
På denne tiden hadde de eldre ariske stammene i Iran tapt sine distinkte kjennetegn og hadde blandet seg til ett folk, iranerne. Gjenoppblomstringen av zoroastrisme som ble gjennomført av sassanidene overalt, fullførte denne utviklingen. Det var bare først da at Atropatene ble hovedsetet for ildtilbedelse med mange ildaltere. Arsakia (Rhagae) ble nå den helligste byen i imperiet og setet til lederen av det zoroastriske hierarkiet. Sasanidiske Avesta og tradisjonen om Parsees regnet derfor Rhagae som hjemmet til profeten Zoroaster.


Gjermund Hagesæter.
Gjermund Hagesæter (født 12. desember 1960 i Lindås) er en norsk politiker fra (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 2001.
Han var vararepresentant i periodene 1989–1993 og 1997–2001.
Hagesæter har befalsutdanning infanteriet, Heistadmoen 1979-1980, Nordfjordeid videregående skole, allmennfag 1981-1983, Juridisk embetseksamen, UiB 1986-1992 og er utdannet bedriftsøkonom, Norges handelshøyskole 1995-1999 (kveldskurs).
Hagesæter var befal og offiser i Forsvaret 1980-1981, offiser i Forsvaret 1983-1985, konsulent i Lindås kommune 1993-1993, juridisk rådgiver, FN-tjeneste 1993-1994, ass. helse- og sosialsjef i Lindås kommune 1994-1998, juridisk konsulent i Lindås kommune 1998-2000 og selvstendig forretningsdrivende (investeringsvirksomhet) 2000-2001. Han sitter i Europabevegelsens sentralstyre.
Etter medieomtale av opprullingen rundt hemmelige og ulovlige bankkonti i Lichtenstein i 2008, gikk han ut til forsvar av skatteparadis som en kilde til lavere skatter i høykostland.
«Hvis vi ikke hadde hatt skatteparadiser og lavskatteland hadde vi hatt et langt høyere skattenivå i dag. Dét er mitt anliggende. Sveits og Lichtenstein har langt lavere skattenivå enn her. Jeg støtter ikke ulovlig unndragelse, men det er ikke ulovlig å etablere seg i et annet land for å få lavere skatter, sier Gjermund Hagesæter.»


Anita Apelthun Sæle.
Anita Apelthun Sæle (født 13. desember 1951 i Fjell)
er en norsk KrF-politiker.
Utdanning: Fagbrev kontorfag 1970. Økonomisk gymnas 1973. Kristendom grunnfag, Universitetet i Oslo 1975. Handelshøyskolen BI 1990.
Hun satt på Stortinget fra Hordaland fra 1993 til 2005 og vararepresentant i periodene 1981–1993. Foran stortingsvalget i 2005 tapte hun kampen om 2. plassen på Hordaland KrFs liste til fordel for Laila Dåvøy. Fra 2006 til 2008 var hun leder av Kristelig Folkepartis Kvinner, med fast plass i KrFs sentralstyre. Fra 2006 studerer hun ledelse ved BI i Bergen.
I forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2007, forsøkte hun å bli KrFs ordførerkandidat i Fjell kommune i Hordaland, men uten å lykkes blant sine egne i nominasjonskampen.
Etter at hun ble vraket fra KrFs liste i 2005, gjorde enkelte småpartier forsøk på å få henne til å stille for dem, blant dem Kristent Samlingsparti og Kystpartiet. Disse avviste hun imidlertid kontant.
Sæle tilhører den konservative fløyen av KrF og har i tråd med dette markert seg med restriktivt syn på tradisjonelle merkesaker som motstand mot abort, assistert befruktning, alkohol, partnerskapsloven og felles ekteskapslov. Hun regner seg også som «bibeltro» og som en «Israel-venn» og har deltatt i flere støttemarkeringer for Israel og de kriger landet har vært involvert i. Hun har også tatt til orde for å flytte den norske ambassaden i Israel til Jerusalem.
Hun var på slutten av 1990-tallet involvert i kjedeforretningen Nature's Own. Etter at Justisdepartementet i 1998 fastslo at firmaet var en ulovlig kjedeforretning ble det fremsatt påstander om at hun var involvert i ulovlig pyramidespill. Sæle hevdet selv at hun bare var kunde for selskapet og ikke distributør.
Annet.
I 1997 gikk hun ut mot den norske komiserien "Mot i brøstet". Saken gjaldt relasjonene mellom de to karakterene Trine og Nils, som var kjærester i serien, og som Sæle mente burde gifte seg. Hun tok til orde for å «ruste opp moralen» i serien, og mente også det var for mye bannskap i den.
Personlige forhold.
Sæle har siden 1971 vært gift med Norge Idag-redaktør Finn Jarle Sæle. Sammen har de fire barn, blant annet forretningsmannen Finn Ørjan Sæle og nettredaktør Trude Sæle (f. 1972).


Mariano Falcinelli Antoniacci.
Mariano Falcinelli Antoniacci (født 16. november 1806 i Assisi i Italia, død 29. mai 1874 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Brasil og i Østerrike.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Falcinelli Antoniacci, Mariano
Falcinelli Antoniacci, Mariano
Falcinelli
Falcinelli Antoniacci, Mariano
Falcinelli Antoniacci, Mariano


Camillo Tarquini.
Camillo Tarquini S.J. (født 27. september 1810 i Marta ved Montefiascone i Italia, død 15. februar 1874 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Tarquini, Camillo
Tarquini, Camillo
Tarquini, Camillo
Tarquini, Camillo
Tarquini, Camillo


Marius Johnsen.
Marius Johnsen (født 28. august 1981) er en norsk fotballspiller. Han skrev under for Lillestrøm Sportsklubb 14. juni 2007. Han er bror av målvakten Espen Johnsen og svoger av Steinar Pedersen, som han spilte med i Lillestrøm.
I likhet med sin bror, startet Marius Johnsen fotballkarrieren i FK Vigør. Han kom til Start foran nedrykkssesongen i 2002. Han fikk ikke så mye spilletid den sesongen, men utviklet seg til å bli en av klubbens nøkkelspillere i 1. divisjon, og var en viktig brikke i Start-laget som rykket opp til Tippeligaen igjen i 2004. Johnsen er en målfarlig spiller, og er kjent for sine gode langskudd.
I mai 2005 debuterte Johnsen på det norske i en privatkamp mot Costa Rica. Han scoret 8 mål i 2005-sesongen.
30. desember 2006 ble det klart at han skulle leies ut til 1. FC Köln i tysk 2. Bundesliga ut den tyske sesongen .
Johnsen var ventet å returnere til Start 1. juli 2007 ettersom den tyske klubben FC Köln ikke ville benytte seg av opsjonen om kjøp. Den 14. juni 2007 ble det klart at Johnsen likevel ikke kom tilbake. Han hadde skrevet under en femårskontrakt med Lillestrøm.


Tommaso Maria Martinelli.
Tommaso Maria Martinelli O.E.S.A. (født 4. februar 1827 i Lucca i Italia, død 30. mars 1888 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet pro-prefekt for Kongregasjonen for studiene 1875–1877, prefekt for Kongregasjonen for ritene 1877–1878 og prefekt for Indexkongregasjonen 1878–1888.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Han var bror til kardinal Sebastiano Martinelli, som ble kardinal i 1901.
Martinelli, Tommaso Maria
Martinelli, Tommaso Maria
Martinelli, Tommaso Maria
Martinelli, Tommaso Maria
Martinelli, Tommaso Maria


Inácio do Nascimento Morais Cardoso.
Inácio do Nascimento Morais Cardoso (født 20. desember 1811 i Murcia ved Braga i Portugal, død 23. februar 1883 i Lisboa) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var patriark av Lisboa 1871–1883.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


René-François Régnier.
René-François Régnier (født 17. juli 1794 i Saint-Quentin-les Beaurepaire ved Angers i Frankrike, død 3. januar 1881 i Cambrai) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Cambrai 1850–1881.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Leif Lund.
Leif Lund (født 24. september 1942 i Bergen, død 30. mai 2004)
var en norsk politiker (A). Han var innvalgt på Stortinget fra Hordaland for periodene 1997–2005. Han var vararepresentant i perioden 1993–1997 og møtte fast for Grete Knudsen.


Rita Tveiten.
Rita Tveiten (født 22. januar 1954 i Bergen)
er en norsk politiker (Ap).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland for periodene 1993–2001.
Hun var vararepresentant i perioden 2001–2005 og møtte etter Leif Lunds død 30. mai 2004.
Hun var også vararepresentant i perioden 1989–1993.


Joseph-Hippolyte Guibert.
Joseph-Hippolyte Guibert O.M.I. (født 13. desember 1802 i Aix-en-Provence i Frankrike, død 8. juli 1886 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Tours 1850–1881.
Han grunnla "Université Catholique de Paris" i dag "Institut Catholique". I 1873 ble han kreert til kardinal av pave Pius IX. Han deltok ved konklavet 1878, som valge pave Leo XIII


Mariano Benito Barrio Fernández.
Mariano Benito Barrio Fernández (født 22. november 1805 i Jaca i Spania, død 20. november 1876 i Valencia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Valencia 1861–1876.
Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX.
Barrio Fernandez, Mariano Benito
Barrio Fernandez, Mariano Benito
Barrio Fernandez, Mariano Benito
Barrio Fernandez, Mariano Benito


Sarpsborgprisen.
Sarpsborgprisen var en litteraturpris. I 1999 og 1959 ble det utdelt spesielle jubileumspriser, der kun tidligere prisvinnere var nominert.


Innocenzo Ferrieri.
Innocenzo Ferrieri (født 14. september 1810 i Fano i Italia, død 13. januar 1887 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Belgia, Begge Sicilier, og i Portugal, og prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1875–1876, Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere 1876–1877 og igjen 1878–1887, og camerlengo 1877–1879.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Ferrieri, Innocenzo
Ferrieri, Innocenzo
Ferrieri, Innocenzo
Ferrieri, Innocenzo
Ferrieri, Innocenzo


Mateo Eustachio Gonella.
Mateo Eustachio Gonella (født 20. september 1811 i Torino i Italia, død 13. januar 1887 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Belgia og i Bayernl, og deretter erkebiskop av Viterbo 1866–1870.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.
Gonella, Mateo Eustachio
Gonella, Mateo Eustachio
Gonella, Mateo Eustachio
Gonella, Mateo Eustachio
Gonella, Mateo Eustachio


Grete Knudsen.
Grete Knudsen (født 13. oktober 1940 i Bergen)
er en norsk politiker (Ap).
Hun var innvalgt på Stortinget fra Hordaland for periodene 1981–2001. Hun var sentral i forhandlingene om medlemskap i EU i 1994, og hadde i den forbindelse sistesporet «Sjølråderetten fallera!» på plata "Mitt lille land" med Ole Paus.


NewsMax.com.
NewsMax.com er en amerikansk nyhetsinternettside. Den er selverklært høyreorientert og promoterer seg selv som «En ledende konservativ nyhetskilde som tilbyr et alternativ til den liberale mainstream media». En egen seksjon er tilegnet partisk journalistikk.
NewsMax ble grunnlagt i 1998 av journalist Christopher Ruddy, som er nåværende president, administrerende direktør og redaktør. Hovedkvarteret er i West Palm Beach, Florida.
Selskapet som driver nettsiden, NewsMax Media, publiserer også månedsmagasinet NewsMax. Selskapets eier er Richard Mellon Scaife.


Lorenzo Barili.
Lorenzo Barili (født 1. desember 1801 i Ancona i Italia, død 8. mars 1875 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Spania, og prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1872–1875.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.


Giuseppe Berardi.
Giuseppe Berardi (født 28. september 1810 i Ceccano ved Ferentino i Italia, død 6. april 1878 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Berardi, Giuseppe
Berardi, Giuseppe
Berardi, Giuseppe
Berardi, Giuseppe
Berardi, Giuseppe


Raffaele Monaco La Valletta.
Raffaele Monaco La Valletta (født 23. februar 1827 i Aquila degli Abruzzi i Italia, død 14. juli 1896 i Agerola ved Amalfi) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var Storpønitentiar 1884, prefekt for Kongregasjonen for Den hellige romerske og universelle inkvisisjon 1884–1889, prefekt for Kongregasjonen for seremoniene 1889–1896.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX, og ble valgt til kardinalkollegiets dekanus i 1889.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Monaco La Valletta, Raffaele
Monaco La Valletta, Raffaele
Monaco La Valletta, Raffaele
Monaco La Valletta, Raffaele


Edoardo Borromeo.
Edoardo Borromeo (født 3. august 1822 i Milano i Italia, død 30. november 1881 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Han var en slektning av kardinal Vitaliano Borromeo (kreert 1766).
Italienske katolske biskoper


Annibale Capalti.
Annibale Capalti (født 21. januar 1811 i Roma i Italia, død 18. oktober 1877 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for studiene 1870–1877.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.
Capalti, Annibale
Capalti, Annibale
Capalti, Annibale
Capalti, Annibale


Lucien-Louis-Joseph-Napoléon Bonaparte.
Lucien-Louis-Joseph-Napoléon Bonaparte (født 15. november 1828 i Roma i Italia, død 19. november 1895 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av Charles Lucien Bonaparte og prinsesse Zénaïde Laetitia Julie. Han ble døpt av sin grandonkel kardinal Joseph Fesch. Hans gudfar var hans fetter Louis Napoléon Bonaparte, fremtidig keiser. Han ble presteviet i 1857 i Roma, men residerte i Paris der han ble kapellan ved keiser Napoleon IIIs hoff.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Bonaparte, Lucien-Louis-Joseph-Napoléon
Bonaparte, Lucien-Louis-Joseph-Napoléon
Bonaparte, Lucien-Louis-Joseph-Napoléon
Bonaparte, Lucien-Louis-Joseph-Napoléon


Juan de la Cruz Ignacio Moreno y Maisanove.
Juan de la Cruz Ignacio Moreno y Maisanove (født 24. november 1817 i Guatemala i Guatemala, død 28. august 1884 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Valladolid 1863–1875, og av Toledo 1875–1884.
Han ble kreert til kardinal i 1868 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Moreno Maisanove, Juan de la Cruz Ignacio
Moreno Maisanove, Juan de la Cruz Ignacio
Moreno Maisanove, Juan de la Cruz Ignacio
Moreno Maisanove, Juan de la Cruz Ignacio
Moreno Maisanove, Juan de la Cruz Ignacio
Moreno Maisanove, Juan de la Cruz Ignacio


Paul Cullen.
Paul Cullen (født 29. april 1803 i Prospect ved Dublin i Irland, død 24. oktober 1878 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Armagh 1850–1852, og av Dublin 1852–1878.
Han ble kreert til kardinal i 1866 av pave Pius IX.
Han reiste til konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII, men ankom for sent.
Han var onkel til Australias første kardinal, Patrick Cullen.
Cullen, Paul
Cullen, Paul
Cullen, Paul
Cullen, Paul


Gustav Adolf von Hohenlohe-Schillingsfürst.
Gustav Adolf, prins von Hohenlohe-Schillingsfürst (født 26. februar 1823 i Rotenburg ved Fulda i Tyskland, død 30. oktober 1896 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i 1866 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Prins Gustav Adolf var bror av rikskansler, fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.


Nigeriansk naira.
Naira er myntenheten i Nigeria. 1 Naira (&#x20A6;) = 100 kobo. Forkortelsen er NGN, og symbolet for valutaen er ₦. Valutaen finnes i valørene 1, 5, 10, 20, 50, 100, 200 og 500 naira. Pr. 26.08.2006 er 1 norsk krone verdt ca 20 Naira.


Luigi Maria Bilio.
Luigi Maria Bilio C.R.S.P. (født 25. mars 1826 i Alessandria i Piemonte i Italia, død 30. januar 1884 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var knyttet til Den romerske kurie, og hadde en viktig rolle ved forberedelsen av "Syllabus" og encyklikaen "Quanta Cura". Han var blant annet prefekt for kongregasjonen for avlater og relikvier 1876–1877, og Storpønitentiar 1877–1883.
Han ble kreert til kardinal i 1866 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Bilio, Luigi Maria
Bilio, Luigi Maria
Bilio, Luigi Maria
Bilio, Luigi Maria
Bilio, Luigi Maria
Bilio, Luigi


Antonio Matteucci.
Antonio Matteucci (født 15. mars 1802 i Fermo i Italia, død 9. juli 1866 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var knyttet til Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1866 av pave Pius IX.
Matteucci, Antonio
Matteucci, Antonio
Matteucci, Antonio
Matteucci, Antonio


Domenico Consolini.
Domenico Consolini (født 7. juni 1806 i Senigallia i Italia, død 20. desember 1884 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var knyttet til Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1866 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Consolini, Domenico
Consolini, Domenico
Consolini, Domenico
Consolini, Domenico


Henri-Marie-Gaston Boisnormand de Bonnechose.
Henri-Marie-Gaston Boisnormand de Bonnechose (født 30. mai 1800 i Paris i Frankrike, død 28. oktober 1883 i Rouen) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var opprinnelig protestant, men konverterte til katolisismen i 1819.
Han var erkebiskop av Rouen 1858–1883.
Han ble kreert til kardinal i 1863 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Cricket.
Cricket er en lagsport for to lag, hver med elleve spillere. Sporten er av engelsk opphav, og utøves med cricketball og balltre på en elliptisk gressbane. I sentrum av banen er det en avlang stripe med hardere mark, hvor storparten av spillet foregår. Målet er å score flere poeng enn motstanderen. Hvert lag har en eller to omganger hvor laget er inne og slår etter ballen for å score poeng, mens utelaget prøver å få dem ut og unngå at innelaget scorer poeng. Spillet avbrytes med en gang et lag har fått flere poeng enn det er mulig for motstanderen å oppnå, noe som ofte skaper forvirring når resultatene skal presenteres for nybegynnere.
Etymologi.
Det er mange ord som kan være opphavet til ordet cricket, blant annet criquet, gammelfransk for en slags klubbe; krick(e), flamsk kjepp; eller crycc, gammelengelsk for stav eller krykke.
Det er og mulig at det stammer fra det flamske krickstoel, som var en slags kirkekrakk som minner mye om wicketene i deres opprinnelige, lave form.
Crickets historie.
Cricket er en meget gammel sport, og kan ha sitt opphav så tidlig som 1200-tallet eller muligens enda tidligere. Skriftlig dokumentasjon foreligger om at spillet creag ble spilt av kongelige i år 1300.
Spillet Creckett nevnes i en rettssak fra 1598, hvor det sies at det ble spilt ved Royal Grammar School, Guildford omkring 1550. Dette oppgis også som den tidligste forekomsten av spillet i enkelte anerkjente leksikalske verker.
Cricket vokste voldsomt på 1600-tallet i det sørøstlige England, og var ved inngangen til 1700-tallet en noenlunde organisert sport. Veddemål om kamper var vanlige, og det er mulig at de første profesjonelle spillerne dukket opp omtrent da. Den tidligste kampen med slike veddemål vi kjenner til ble utspilt i 1697. Allerede da hadde spillet stor likhet med dagens versjon, med elleve spillere på hvert lag.
I løpet av 1700-tallet utviklet spillet seg kraftig, og hadde blitt Englands nasjonalsport innen utgangen av århundret. Profesjonelle lag ble nå dannet, sponset av rike og adelige. Mye penger kunne tjenes, da gambling på cricket nå var blitt veldig utbredt. Spillet var populært i London så tidlig som 1707, og kamper som ble spilt på Artillery Ground i Finsbury trakk store folkemengder. Førsteklassescricket oppstod da Hambledon Club ble dannet, om lag 1750. Denne klubben skulle være et uoffisielt fokus for spillet i om lag tredve år, inntil banen Lord's ble åpnet i 1787, og den dertil hørende klubben Marylebone Cricket Club (MCC), som raskt etablerte seg som offisielt styrende organ, med kontroll over cricketlovene.
I løpet av 1800-tallet skjedde to store kontroversielle endringer: underarmskast ble byttet ut med sidearmskast og så med overarmskast, som er den nåværende kastemetoden. I denne perioden ble det også dannet mange flere cricketklubber i de forskjellige fylkene (counties), som førte til dannelsen av et mesterskap. Den første landskampen ble spilt i 1844, mellom USA og Canada, mens et engelsk lag reiste over for å turnere Nord-Amerika i 1859. I 1877 ble den første testkampen noensinne spilt i Melbourne i Australia mellom Australia og England.
Cricket var en olympisk idrett i 1900 i Paris. Den olympiske cricketformen hadde todagerskamper. Storbritannia er regjerende olympiske mestere i cricket.
Året 1963 markerte inngangen i en storhetstid for cricket, da en ny form for engelske fylkeskamper ble innført slik at hvert lag hadde et bestemt antall kast. Dette gjorde kampene mer populære, og førte til at de første internasjonale endagskampene med begrenset antall kast ble utspilt i 1971. Det internasjonale cricketforbundet (ICC) godtok denne nye spilleformen som sideform til de lengre testkampene, og i tillegg begynte de å arrangere VM i endagscricket; det første VM ble spilt i 1975. Siden da har denne spilleformen blitt veldig populær, og skjøv i en periode testkampene litt ut på sidelinja. I det tjueførste århundre har imidlertid testkampene gjenvunnet mye av sin tidligere popularitet, spesielt i England og Australia etter deres kamper sommeren 2005, og testkampene er fremdeles den mest prestisjefylte cricketformen sett fra spillernes og den hardkokte fansens synspunkt.
Spillets gang.
Cricket spilles med en liten, hard lærball og et flatt balltre. Målet med spillet er å score flere poeng enn motstanderen, noe som gjøres ved å løpe mellom pinnene på hver side av midtstykket på banen. Spillet deles i to eller fire omganger, og hvert lag bytter på å score, slik at hvert lag får halvparten av omgangene som scorende lag, og halvparten som motstanderlag.
Spillet utspilles ved at to spillere fra det scorende laget stiller seg opp ved hver sin ende av midtstykket, utstyrt med balltre. En spiller fra motstanderlaget løper så mot midstykket fra den ene kortsiden, dvs. direkte mot en av de scorende spillerne, og bowler ballen i et overarmskast med strak arm mot pinnene bak spilleren for motsatt ende av midtstykket. Målet er å treffe pinnene, som medfører at den scorende spilleren er ute. Den scorende spilleren forsøker på sin side å slå vekk ballen på en slik måte at han og hans medspiller rekker å veksle sider flest mulige ganger før resten av motstanderlaget, som er plassert rundt omkring på banen, rekker å fange ballen og kaste den tilbake til midtstykket. Dermed er det til enhver tid elleve spillere fra motstanderlaget på banen, men bare to fra det scorende lag. Når en scorende spiller er ute, kommer nestemann inn og tar hans plass.
Bowleren byttes ut når han har kastet seks gyldige kast, som kalles en over. Da kaster en annen bowler en ny over fra den andre enden av midtstykket. En bowler kan ikke kaste to overs på rad, men det er vanlig at to bowlere kaster annenhver over i en periode. Endene av midtstykket har forskjellige navn som er individuelle for hver bane og refererer som regel til viktige bygninger eller geografiske merker ved den kortsiden av banen.
Når det ikke lenger er mulig å ha et par spillere på midtstykket, dvs. når ti spillere er ute, er omgangen over og lagene bytter roller. Et lag kan også erklære seg ferdige før ti mann har falt, få. Det laget som først oppnår en poengsum som det andre laget ikke kan oppnå (fordi det har blitt ferdige med to omganger), har vunnet.
Spillere.
Cricket spilles med to lag, hver med elleve spillere. Da de to lagene til enhver tid har forskjellige roller, har spillerne i løpet av en kamp forskjellige oppgaver. I tillegg rulleres oppgaver som bowler og slagmann internt i laget etter visse regler. Derfor må alle spillerne ha et visst minstemål av evner i alle spillets aspekter. Det er allikevel vanlig å spesialisere seg på en ting.
Slagmann, eller "batter" på engelsk.
I likhet med bowleren er slagmann en viktig spillertype, da det er slagmannen som scorer poeng. Derfor er også mange spillere spesialister på dette. Dog er det en viktig forskjell mellom bowlere og slagmenn – alle elleve spillere skal være slagmenn i løpet av en omgang, mens det i prinsippet bare trengs to bowlere (i praksis brukes det ofte fire eller fem). Flest poeng i Test cricket har blitt gjort av inderen Sachin Tendulkar foran australieren Ricky Ponting og trinidadieren Brian Lara.
Det er bare bowler og slagmann som er viktige posisjoner, og alle spillere på et lag er enten spesialist i en av disse eller også veldig god i begge (en såkalt «allrounder»). Tidligere hadde man ofte en spesialisert gjerdevokter, som var dårligere til å slå enn mange av bowlerne og derfor kom inn til å slå etter dem, men tendensen er at gjerdevokteren nå må være i stand til å slå like godt som den dårligste spesialslagmannen.
I tillegg til spillerne har man dommere (umpires). Disse er det to av på banen til enhver tid: en som står bak pinnene på bowlerens side og dømmer de fleste tilfeller. Den andre dommeren står til siden for slagmannen og har et godt overblikk over hva som skjer der. I tillegg er det en tredje dommer som ikke er på banen, men som har tilgang til filmopptak av kampen, og som dømmer i saker der dommerene ikke er sikre.
Banen.
a>er som hjelper slagmannen med å se ballen i lufta.
Banen i cricket er rund eller oval, og dekket er av gress. Den er betydelig større enn en fotballbane, men banen i sin helhet brukes i mye mindre grad enn i fotball, eller andre idretter; mesteparten av handlingen skjer på midtstykket. Det er ingen fast størrelse på banen, men den er som regel rundt 150m i diameter, ofte noe mindre.
I sentrum av gressbanen er det et avlangt, rektangulært stykker kortere gress som kalles midtstykket. Dette stykket er om lag 20 meter langt og 3 meter bredt- For kortendene av banen er det plassert pinner, tre tynne søyler med kortere brikker lagt på tvers mellom to og to pinner, slik at de hviler på søylene.
Banen deles i en leg side og en off side. Dette skillet går langs en linje som deler midtstykket på langs. Off side er den siden av skillet som slagmannen holder balltreet på. Dermed varierer dette med hvilken ende av midtstykket slagmannen står på og om han er venstre- eller høyrehendt.
I kortere spilltyper, som i endagskamper, er banen delt i to konsentriske ovaler, der den innerste har en radius på 27.4m fra hver pinne. Dette kalles innefeltet og brukes for å begrense utespillernes plassering.
Spillets oppdeling.
Hver omgang deler i overs, som består av seks gyldige kast. I kortere kamper består hver omgang av et bestemt antall overs.
Scoring.
For å score i cricket må slagmannen slå ballen slik at han og medspilleren har tid til å bytte sider på midtstykket. Hver slik veksling er et poeng. Dersom slaget var godt, vil spillerne kunne score flere poeng på ett slag. Det er vanlig å løpe mellom 0 og 3 ganger på et slag, men slaget kan også få poeng på måtene beskrevet under.
"Fire:" Det er mulig å score fire poeng på normalt vis. Men langt vanligere er det at ballen ruller helt til banens ytterste grense uten at utespillerne har fått fatt i den. Da tildeles innespillerne automatisk fire poeng i stedenfor de poengene de skulle ha fått ved å løpe.
"Seks:" På samme vis som med fire, er det mulig, men uhyre sjelden å løpe seg til seks poeng. Derimot får man automatisk seks poeng dersom ballen krysser yttergrensen på banen uten å ha vært nær bakken etter at slagmannen har slått den.
"Ekstrapoeng:" Noen poeng føres som ekstrapoeng. Dette betyr at de føres i en egen post på resultattavla, og inngår i lagets poengantall, men ikke i noen slagmanns statistikk. Ekstrapoeng føres i forskjellige kategorier som angir hvorfor det er blitt ekstrapoeng istedenfor vanlige poeng. Det er to hovedtyper: straffepoeng og "byes".
For at det ikke skal bli umulig for slagmannen å treffe ballen er det en del regler for hvordan ballen skal kastes. Dersom disse brytes er kastet ugyldig, og må gjøres om igjen. For å unngå at utelaget bare kaster ugyldige baller og dermed kaster bort tiden for innelaget, er det en rekke former for ugyldige kast som medfører straffepoeng. Dvs. at det scorende lag automatisk mottar ett poeng. I kortere kamper teller ikke ugyldige kast mot lagets kastantall, og må kastes om igjen. Denne regelen forhindrer at utelaget skal begrense motstanderen til ett poeng (straffepoeng) per kast ved å bare kast ugyldig, og ble innført etter at Australia slo New Zealand i 1981 ved å bruke denne taktikken.
Dersom slagmannen bommer på ballen men likevel klarer å score, føres løpene som "byes". Dette kan for eksempel skje når ballen spretter over gjerdevokteren så slagmannen får tid til å løpe.
Presentasjon av resultatet.
Dette aspektet av spillet skaper ofte forvirring blant nybegynnere. Ettersom spillet avsluttes med en gang et lag har scoret flere poeng enn det er mulig for motstanderen å oppnå, presenteres resultatet forskjellig avhengig av om vinnerlaget har slått først eller sist.
For eksempel, i den 34. kampen i VM 2007 slo Bangladesh først og oppnådde 251/8 (50 overs). Dette betyr at de hadde scoret 251 løp for tapet av 8 gjerder etter at de hadde slått i 50 overs. Dette var en endagskamp, så Bangladeshs tur som innelag ble avsluttet etter 50 overs selv om bare 8 spillere var ute.
Motstanderen, Sør-Afrika, måtte da score 252 løp fra sine 50 overs for å vinne. De klarte bare 184 (48.4 overs), altså ble alle spillerne ute når de bare hadde klart 184 løp, og dette skjedde etter 48.4 overs (48 overs og 4 kast i den 49.). Resultatet var da at Bangladesh "vant med 67 løp".
I mesterskapets 35. kamp slo England først og oppnådde 247 (49.5 overs), så Australia trengte 248 for å vinne. Australia klarte 248/3 (47.2 overs). Dette betyr at de gikk forbi poengantallet til England etter 47 overs og 2 kast, og med bare tre spillere ute. Kampen ble da avsluttet. Resultatet ble at Australia "vant med 7 gjerder". Dette betyr at England for å vinne hadde måttet slå ut 7 australske spillere før Australia gikk forbi Englands poengantall.
Denne måten å presentere resultatet på gir et bedre bilde av forholdet mellom lagene enn å si «Australia vant med 1 løp», noe som hadde skjult at den australske seiren var meget overbevisende.
Utbredelse.
Cricket er i hovedsak populært i gamle engelske kolonier. I tillegg til testnasjonene og Kenya er spillet nokså utbredt i De Forente Arabiske Emirater. Spillet spilles i nesten samtlige vest-europeiske land, men i Europa har kun England, som regnes som nummer to nest etter Australia, testnasjonstatus. Blant de vesteuropeiske land som ikke har teststatus hører Nederland, Skottland og Irland, men disse har alle kvalifisert seg for VM i 2007.
Cricket er ikke så populært som fotball i England, da det krever en del av publikum. Det opplevde imidlertid en sterk oppgang i popularitet i 2005 da England vant The Ashes-serien, en fem-kampers testturnering som spilles mot Australia, for første gang på atten år.
De ti testnasjonene er Australia, Bangladesh, England, India, New Zealand, Pakistan, Sri Lanka, Sør-Afrika, de vestindiske øyer (som konkurrerer samlet) og Zimbabwe. I tillegg spiller Amerikas forente stater, Bermuda, Canada, de forente arabiske emirater, Irland, Hongkong, Kenya, Namibia, Nepal, Nederland, Skottland og Uganda førsteklassescricket i den interkontinentale cupen.
Cricket reguleres internasjonalt av det internasjonale cricketforbundet (ICC) som har hovedkvarter i Dubai, og som har medlemmer fra hver av testnasjonene. Fulle medlemmer av ICC har rettigheter til de fleste kamper, og testnasjoner kan spille alle slags kamper. Det finnes to rangeringer under fullt medlemskap, og det er meget strenge krav for å flytte opp i rangeringen.
Cricket i Norge.
I Norge spilles spillet i all hovedsak av innvandrere fra Pakistan, Sri Lanka, India, Bangladesh, England, Australia og andre cricketnasjoner. Spillet har en særlig sterk stilling i Norge i miljøer med bakgrunn fra Sør-Asia. Den norske serien besto i 2006 av 25 lag i 3 divisjoner. I 2011 bestod den av 40 lag i 4 divisjoner. De aller fleste av lagene kommer fra Oslo og Akershus.
Det norske cricketlandslaget ligger lavt på den internasjonale rangeringen, men er blant de beste i sin klasse, med en lang rekke seirer. I 2006 spilte Norge i B-EM, som består av seks lag rangert rett under de beste seks i Europa, og vant. Norge rykket dermed opp i EM, men rykket rett ned igjen med fire tap i 2008. ICC har og introdusert en verdensserie i endagscricket, hvor Norge rykket ned til 7. divisjon (som inneholder lag mellom 39 og 44 i verden) etter å ha blitt sist i 6. divisjonsturneringen i Singapore.
Til tross for en sterk norsk serie og en rask forbedring hos landslaget, som etterhvert har gitt gode resultater, forblir cricket nesten ukjent i Norge. Dette skyldes flere forhold, blant annet manglende mediedekning, kampenes lange varighet og spillets komplekse terminologi. Spillets status i Norge som innvandrersport har nok også bidratt til at det taper konkurransen om publikumsinteressen for andre komplekse, langvarige sporter som golf og landeveissykling.
Dekning i media.
Cricket er en meget populær sport i alle testnasjonene, og dekkes både i fjernsyn og andre media. I England er fotball mer populært, men store TV-stasjoner setter gjerne av 30 timer sendingstid til å dekke en testkamp, og det ble store protester både på internett og i parlamentet da det engelske cricketforbundet solgte rettighetene til alle engelske testkamper til betalingskanalen Sky Sports. De fleste engelske aviser dekker cricket – både innenlandsk og utenlandsk – som en stor del av sportsdelen, og kamper kommenteres direkte på radio.
I Norge har mediedekning av cricket stort sett vært fraværende. Den norske serien dekkes ikke av noen norsk avis, og landslagets gode prestasjoner i 2006 kom først på trykk etter at de hadde vunnet B-EM. Den første kampen som ble vist på fjernsyn var finalen i NatWest-turneringen i England 2004, som ble spilt mellom New Zealand og West Indies.
I mars 2011 viste derimot NRK både semifinalen mellom India og Pakistan og finalen mellom Sri Lanka og India fra VM. Kommentatorer var Arve Fuglum og Yousef Gilani.
Arve Fuglum har også i radioprogrammet Herreavdelingen på NRK P1 rapportert sporadisk om cricket.
Terminologi.
Cricket har et stor mengde innfløkt og ofte ulogisk terminologi som er et resultat av flere hundre år med endringer i spillet. Dette har aldri vært oversatt til norsk i fullstendig form, og den terminologien som brukes i denne artikkelen må ingenlunde betraktes som den offisielle norske. I norske cricketkamper brukes ofte engelsk, eller også urdu, da de aller fleste spillerne snakker disse språkene.


Douglas MacArthur.
Douglas MacArthur (født 26. januar 1880 i Little Rock, Arkansas, død 5. april 1964 i Washington, DC), sønn av Arthur MacArthur jr, var en amerikansk general som tjenestegjorde under tre kriger (første verdenskrig, andre verdenskrig og koreakrigen). Han er mest kjent som amerikansk befalshavende i Stillehavet under andre verdenskrig. Douglas MacArthur er den høyest dekorerte soldaten i den amerikanske hæren.
Under andre verdenskrig kommanderte Douglas MacArthur en hær bestående hovedsakelig av australske tropper, men også amerikanske, britiske og nederlandske. Han er fremdeles upopulær i Australia på grunn av sine ordre om at australske seire skulle rapporteres som «allierte seiere», mens amerikanske seire skulle rapporteres som «amerikanske seire». Dessuten ble den australske hæren fra 1943 benyttet kun ved harde og usentrale fronter, mens amerikanerne fikk de mest prestisjefylte frontene.
MacArthur ble oppfattet som stadig mer egenrådig og umulig å styre, slik at det etter hvert oppsto en maktkamp mellom ham og presidenten. Samtidig var ikke hans politiske analyser særlig gode, med særlige konsekvenser da han ikke skjønte faren for kinesisk militært engasjement i Koreakrigen.
Douglas MacArthur fikk sparken som øverstkommanderende for FN-styrkene i Koreakrigen da han gikk ut med sterk kritikk mot president Harry S. Truman som nektet MacArthur å bruke atomvåpen mot kineserne da disse slo hans styrker tilbake i det nordlige Korea.


Giuseppe Luigi Trevisanato.
Giuseppe Luigi Trevisanato (født 15. februar 1801 i Mogliano Veneto ved Venezia i Italia, død 28. april 1877 i Venezia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia 1862–1877.
Han var en dyktig orientalist som talte 19 orientalske og klassiske språk.
Han ble kreert til kardinal i mars 1863 av pave Pius IX.


Akamenide-dynastiet.
Akamenide-dynastiet var et dynasti i det antikke Persiske riket og bestod blant andre av Kyros II den store, Dareios den store og Xerxes I. På høyden av sin makt, styrte akamenide-herskerene av Persia over territorium som bestod av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia.
På forskjellige tider styrte akamenidene også over hele Egypt, selv om egypterne to ganger gjenvant sin uavhengighet fra Persia. Historikere referer til perioden i Egypt da akamenide dynastiet hersket som de 27. (525 f.Kr.–404 f.Kr.) og 31. (343 f.Kr.–332 f.Kr.) dynastiene.
Den siste akamenide kongen var Dareios III (336 f.Kr.–330 f.Kr.) som ble slått av Aleksander III av Makedonia. Etter den makedonske erobringen, ble det persiske riket annektert av Aleksander.
Historie.
Grunnleggeren av dynastiet skal ha vært Akamenes (gammelpersisk: "Haxāmaniš" "av vennlig sinn"). Han ble etterfulgt av sin sønn Teispes ("Cišpi") som var den første som tok tittelen konge av 257;n etter å ha tatt byen fra elamittene. Inskripsjoner tyder på at da Teispes døde, delte to av hans sønner tronen som Kyros I ("Kūru"), konge av Anšān, og Ariaramnes ("Ariyāramna" «har iranerne i fred»), konge av "Parsua" (senere kalt "Pārsa" «Persia», derfor "Fārsi", innbyggernes navn for moderne persisk). De ble etterfulgt av deres respektive sønner Kambyses I ("Kambūjiya"), hersker over Anšān, og Arsames av Persia ("Aršāma" «har en helts makt»).
I 559 f.Kr. ble Kambyses den eldre etterfulgt som konge av Anšān av sin sønn Kyros II den store som også etterfulgte den fortsatt levende Arsames. Kyros II er regnet som den første kongen av akamenide dynastiet som det er riktig å kalle det, siden hans forgjengere var underordnede til Media. Kyros II erobret Media, Lydia og Babylon.
Hans etterfølgere var mindre suksessrike. Kyros ustabile sønn, Kambyses II, erobret Egypt men døde senere i juli 522 f.Kr. etter enten en ulykke eller et selvmord i løpet av et opprør ledet av en prest, Gaumata, som tok tronen ved å late som han var Bardiya (bror til Kambyses som hadde blitt myrdet i hemmelighet før Kambyses startet sitt egyptiske felttog i 525 f.Kr.) inntil han ble kastet i 522 f.Kr. av et medlem av en annen gren av akamenide familien, Dareios I (også kjent som Darayarahush eller Dareios den Store).
Ifølge Herodot debatterte det innfødte lederskapet hvordan de best kunne styre imperiet. Han rapporterte at det ble bestemt at oligarki ville dele dem mot hverandre og demokrati ville bringe et styre i uorden som ville resultere i en karismatiske leder som gjeninnfører monarki. Derfor bestemte de at en ny monark var på sin plass, særlig siden "de" var i posisjon til å velge ham, Monarken, Dareios I (gammelpersisk "Dārayawuš" «som holder det gode fast»), ble valgt blant lederne. Han var fetter av Kambyses II og Smerdis, og gjorde krav på at Ariaramnes var hans forfar.
Dareios angrep det greske fastlandet som hadde støttet opprørske greske kolonier under hans styre, men resultatet av hans nederlag ved slaget ved Marathon i 490 var at han ble tvunget til å trekke grensene for sitt imperier ved Lilleasia.
Akamenidene konsoliderte etter det områder som lå fast under deres kontroll. Det var Kyros og Dareios som ved hjelp av god og langsiktig administrativ planlegging, brilliant militær manøvrering og et humanistisk verdenssyn etablerte storheten til akamenidene og på mindre enn 30 år hevet dem fra en ubetydelig stamme til en supermakt.
Høydepunktet i akamenidenes makt ble oppnådd under hans styre (521–485 f.Kr.) og hans sønn Xerxes I (485–465 f.Kr., gammelpersisk "Xšāyaršā" «helt blant konger»). Disse to herskerne bygge store og flotte palasser i de antikke byene Persepolis, Susa og Ecbatana ("Hagmatāna" «samlingsbyen»). Det persiske riket nådde sin største utstrekning i denne perioden.
Nedgangen.
Etter at Xerxes I døde i 465 f.Kr. begynte nedgangen til dynastiet. Persia hadde en rekke svake herskere som styrte imperiet. Dekadensen ble ødeleggende og hæren, finansene og styrets administrasjon ble forsømt.
Ifølge greske kilder inntok Artaxerxes III (358–338 f.Kr.) tronen etter mordet på åtte av sine halvbrødre. I 343 f.Kr. beseiret Artaxerxes Nektanebos II, drev ham ut av Egypt og innsatte igjen en persisk satrap i landet. I 338 f.Kr., samme år som Filip II av Makedonia forente de greske statene gjennom makt og dermed la grunnlaget for Aleksander, døde Artaxerxes av naturlige årsaker ifølge kilder skrevet med kileskrift. Men ifølge den greske historikeren Diodorus Siculus ble Artaxerxes myrdet av sin minister, Bagoas.
Artaxerxes III ble etterfulgt av Artaxerxes IV Arses som umiddelbart ble forgiftet. Bagoas skal videre ha drept alle Arses sine barn og mange av de andre prinsene i landet. Bagoas plasserte så Dareios III (336 f.Kr.–330 f.Kr.), en nevø av Artaxerxes IV, på tronen.
Dareios III hadde tidligere vært satrap i Armenia, men han hadde ingen opplæring i styret av imperiet. Til tross for dette tvang han i sitt første år som konge Bagoas til å svelge gift. Dareios lyktes i å kue Egypt igjen i 334 f.Kr., umiddelbart før Aleksander og hans kampherdede makedonske styrker angrep Lille-Asia. Aleksander beseiret de vestlige satrapene i slagene ved Issos (332 f.Kr.) og Gaugamela (331 f.Kr.) Han marsjerte så mot Susa som kapitulerte og overgav sine store skatter. Aleksander marsjerte så østover mot Persepolis som overgav seg tidlig i 330 f.Kr. Fra Persepolis marsjerte Aleksander nordover til Pasargadai hvor han viste graven til Kyros II respekt. Derfra dro han mot Ekbatana hvor Dareios hadde søkt tilflukt. Dareios ble drept, og på ordre fra Aleksander ble han ærefullt ført til Persepolis for å begraves.
Akamenideriket ble etterfulgt av Selevkidriket, det vil si generalene til Aleksander og deres etterkommere. De skulle senere etterfølges av arsakide-dynastiet til Partia i det nordøstlige Iran. Arsakidene gjorde krav på å være etterkommere etter Artaxerxes II. Istakhr, et av vasallkongedømmene til Partia, ble styrtet av Papak, en prest i tempelet der. Papaks sønn, Ardasjir I, som tok navnet sitt til minne om Artaxerxes, gjorde opprør mot parterne, beseiret dem og etablerte et nytt persisk imperium, 556 år etter at det første tok slutt.
Politikk og administrasjon.
Det akamenidiske perserriket var en hierarkisk multinasjonal stat dominert av perserne som i svært stor utstrekning besatte de sivile og militære embetene av betydning. Staten var delt inn i provinser som ble kalt «land» (gammelpersisk: "dahyāva") av perserne og «satrapier» av grekerne. Satrapiene hadde svært ulik størrelse, og deres organisasjon tok over de tidligere innfødte strukturene. De gamle lokale makthavernes (fyrster, dynaster) domener ble delvis værende.
Akamenidene var opplyste despoter som tillot en viss regional autonomi i form av satrapi-systemet. En satrapy var en administrativ enhet, vanligvis organisert på et geografisk grunnlag. En satrap (guvernør) administrerte regionen, en general hadde oppsyn med militær rekruttering og ga ordrer og en statssekretær som holdt offisielle oversikter. Generalen og statssekretæren rapporterte direkte til den sentrale regjeringen. Til tross for en relativ lokal uavhengighet som ble gitt av satrapy-systemet, reiste kongelige inspektører, «øynene og ørene til kongen», rundt i imperiet og rapporterte lokale forhold og kongen holdt en personlig livgarde på 10 000 mann, kalt «Udødelige».
Dareios innførte også koding av data, et universet lovsystem som en mye senere iransk lov ble basert på, konstruksjon av en ny hovedstad i Persepolis hvor underliggende stater ville gi deres årlige skatt ved en festival som feiret vårjevndøgn.
Myntsystem.
Det ser ut til at Dareios I var den første akamenidekongen som preget mynt. Mynten som bar et bilde av en konge i krigersk positur, hadde riktignok en mer ideologisk enn økonomisk funksjon. Utveksling skjedde til og med i massivt sølv. Dareios arbeidet senere med å innføre et vektmål i hele akamenideriket. Dette skulle i første omgang forsikre rettferdig oppveiing av skatt. Innføringen av valutasystemet gjorde det lettere å drive handel og bankvirksomhet.
Den nye myntstandarden var "darik" (gresk: "dareikos)" som ble laget i svært rent gull (23,25 karat) og veide rundt 8,34 gram. 3000 dareikos utgjorde en "talent", som var den største vekt og myntenheten. Preging av gullstykker var et kongelig privilegium. Det fantes også mynt av sølv (ca. 90 % rent), kalt "siglos" på gresk, som veide rundt 5,56 gram. 20 siglos hadde samme verdi som en darik. Mynter av sølv og kobber kunne emaljert preges av satrapene.
Overgangen til dette myntsystemet er også beskrevet gjennom tavler som er funnet i Persepolis. I løpet av de første årene av Dareios sin regjeringstid ble lønn betalt in natura. I de etterfølgende tiårene økte betalingen i mynt kraftig, slik at myntsystemet var fullstendig etablert ved slutten av Xerxes Is regjeringstid. Samtidig forble handelen med andre land basert på bytte in natura. Den persiske valutaen spilte fremfor alt en rolle i handelen med de greske provinsene.
Denne betalingsformen forble derimot delvis siden de akamenidiske kongene foretrakk å samle sine verdisaker i «kongelige skattkammer», slik at mesteparten av de dyrebare metallene aldri ble smeltet om til mynter.
Skatt.
Under Kyros' og Kambyses' regjeringstid mottok de persiske kongene gaver fra de erobrede landene. Fra og med Dareios' regjeringstid måtte alle skattedistrikt som omtrent tilsvarte satrapiene, betale en fast skatt. Beløpet ble fastsatt i vekt i gull og sølv, med tillegg in natura etter distriktets økonomiske ressurser (tre, hester, korn). Denne skatten ble innført fordi Dareios måtte finansiere sin reform av imperiet. Administrasjonen trengte et nytt økonomisk grunnlag. Han skapte og påla en fast skatt på hvert erobret land, med unntak av Fars, persernes hjemsted. Det handlet om å samle inn store nok summer til å finansiere statens og kongens utgifter: betaling av kongelige tjenere, embetsmenn og finansiering av offentlig arbeid, f.eks. bygging av palass, veier og kanaler.
For å balansere den relative lokale selvstendigheten som ble gitt til provinsene gjennom satrapisystemet, ble kongelige inspektører sendt rundt i riket. De ble kalt «kongens øyne og ører» og sørget for at rapporter om de lokale forholdene ble sendt til kongen. Herodot gir detaljert statistikk om skattene (3.90-95). Hvert distrikts skatt ble utregnet med stor nøyaktighet, men de ble ikke særlig forandret. Etter hvert som den økonomiske situasjonen ble dårligere, ble skattene tyngre og tyngre for distriktene.
Disse skattene ser ut til å ha vært imperiets viktigste inntekt. Det gullet og sølvet som ble samlet inn, ble ført sammen i de kongelige skattkamrene (gammelpersisk: "ganza)" i Susa, Ekbatana og Persepolis. Forvaltningen av skattkamrene produserte innholdslister og regnskap som ble nedskrevet på mange tavler på elamittisk. Ved å undersøke disse kan man gjenskape skattefunksjonærenes virksomhet. Tavlene nevner også andre inntektskilder som bestod av handelsskatter og toll som ble innkrevd på de kongelige veiene eller ved byportene. Ingen detaljer om disse er derimot kjent i dag.
Handel og kommunikasjon.
Den internasjonale handelen opplevde en kraftig utvikling i løpet av den akamenidiske perioden. Dette skyldtes hovedsakelig innføringen av myntsystemet og et enhetlig vekt- og målesystem som lettet betalingene.
Imperiets størrelse gjorde det nødvendig å utvikle handelsveier. Imperiets administrasjon behøvde å lette transporten av varer over de enorme avstandene som skilte de forskjellige delene av riket. Dareios beordret byggingen av veier for å gjøre reisen raskere for handelskaravanene, tropper og kongelige inspektører. De 20 satrapiene ble koblet sammen gjennom et veinett som forbandt Susa og Babylon med provinshovedstadene. Den mest imponerende delen av dette nettet er den persiske kongeveien som strekker seg over 2500 km mellom Susa og Sardis og som ble beordret bygget av Dareios I. Denne veien hadde 111 holdeplasser (gresk: "stathmoi"), og vekslingsplasser for kurérer til hest gjorde det mulig å nå de mest avsidesliggende territoriene på femten dager. Disse veiene ble overvåket av patruljer som de greske forfatterne forteller om.
Handelen ble også lettet til sjøs av fullføringen av antikkens Suezkanalen som forbinder Middelhavet med Rødehavet. Kanalen ble planlagt av faraoen Necho II og ble fullført av Dareios I. Det ble også planlagt nye handelsveier. Dareios finansierte ekspedisjoner, eksempelvis den som ble gjennomført av Skylax fra Karyanda som oppdagte munningen av Indus da han fulgte kystveien etter Persiagulfen.
Et resultat av denne kommersielle aktiviteten var at persiske ord for typiske benevninger innen handel og varer ble utbredt i hele Midtøsten og gikk til slutt inn i det norske språket. Eksempler er basar, turkis, tiara, oransje, melon, spinat og asparges.
Jordbruk og irrigasjon.
Den akamenidiske epoken medførte viktige forandringer i jordbruket, en av pilarene i rikets økonomiske liv. Forbedringen av irrigasjon var viktig, særlig i området som har lite vann, slik som Egypt, Babylonia, Iran og Sentral-Asia. Irrigasjonssystemet som kalles "qanat", som til og med i dag holder områder i Iran og Afghanistan med vann, ble først og fremst utviklet i denne epoken. Det var kongen selv som lot oppføre de underjordiske vanningskanalene og som leide dem ut, eller gav bruksrett i fem generasjoner til familier som deltok i byggingen.
De viktigste jordeierne var kongen, adelsfamiliene (for det meste iranere), tempel og de store foretakene. Disse store eiendommene som senere skulle gi opphav til persiske hager bestod av innmark, samt jaktreservat eller botaniske reservat som grekerne kalte "paradeisoi" (som har gitt ordet paradis).
Den økonomiske tilstanden som varierte mye mellom ulike provinser, ble dårligere fra og med det 4. århundret f.Kr. Skattene ble tyngre og tyngre og kuet den lokale økonomien som også ble rammet av at gull ble lagret og av at penger ble betalt til leiesoldater. Den kongelige administrasjonen mislyktes med å opprettholde tilfredsstillende økonomiske vilkår i riket.
Militærvesen.
På Kyros Is tid var alle persiske menn tvunget til å kjempe for kongen. I tillegg til dens militære strategiske betydning, spilte rikets armé en viktig politisk rolle gjennom å sikre stabiliteten til den politiske unionen av alle de territoriene som ble forent under akamenidenes ledelse. Hærens elite bestod av et korps av 10 000 Udødelige som kongepalassenes vakter ble hentet fra. Øverstkommanderende for denne enheten (kalt "hazāparati)," i egenskap av å være «nummer to etter kongen», hadde også befalet over hele den keiserlige armé. Hovedarméen var delt inn i infanterister og kavalerister. Kavaleristene ble rekruttert blant adelen. I inskripsjonene ble denne arméen kalt "kāra".
Hæren hadde permanente garnisoner i hele imperiet som ble ledet av persiske offiserer. Garnisonene ble plassert på strategiske punkter: i fort på rikets store veier, ved grensene eller til og med i militære kolonier som i Elefantine ved den egyptisk-nubiske grensen. Disse garnisonene var sammensatt av persere, medere, grekere, korasmer og jøder. Satrapene var pålagt å sørge for proviant, utstyr og finansiering av de militære styrkene på deres administrative område, men de hadde ikke ansvaret for det militære befalet over dem. Dette var oppgaven til et spesielt hierarki og var underlagt kongemakten.
I fredstid bestod arméen stort sett av persere og medere.
I krigstid ble denne yrkesarméen utvidet med tropper som ble hentet fra de forskjellige folkeslagene i riket. Denne «reservearméen» var delt inn i nasjonale enheter og utrustet etter deres nasjonale tradisjoner. Om man tror Herodots beretning som beskriver de inspeksjonene som ble gjennomført av Xerxes I i Thrakia eller i nærheten av Hellespont, var imperiets armé svært heterogen og broket. Arméen bestod av 67 etniske kontingenter som kom fra rikets ulike folkegrupper. Disse kontingentene ble ledet av høyættede persere og ble delt inn i tre kategorier: infanteri, kavaleri og flåte. Infanteri og kavaleri hadde hver sin kontingent bueskyttere.
Denne variasjonen i troppene, deres våpen, utrustning og stridsteknikker fører til spørsmålet om effektiviteten i kommanderingen og vanskeligheter med å koordinere stridsmanøvre. Quintus Curtius Rufus framholder til og med at mangfoldet var på en slik måte at kongen ikke kjente til alle de folkeslagene som inngikk i hans armé og at folkegruppene ikke visste hvilke tropper som var deres allierte. Dette mangfoldet har blitt poengtert som forklaring til persernes nederlag mot grekerne og makedonerne. Ifølge Briant tar man da ikke hensyn til det faktum at kontingentene som blir beskrevet av Herodot aldri faktisk hadde deltatt i kampene. De som deltok var først og fremst elitetropper som hovedsakelig kom fra det iranske platået. De stridende som deltok i slaget ved Thermopylene var persere, kissiere og udødelige. De som deltok i slaget ved Plataiai var persere, baktriere, indere, sakaere og mykalere.
Briant nevner at Xerxes' inspeksjon av armeer var mer som en seremoniell funksjon. Kongen konstaterte sin makt ved å presentere sin armé. Målet med dette var ikke å telle opp de tilgjengelige militære styrkene, men at kongen skulle få kjennskap til mangfoldet i sitt rike og styrke moralen hos sine tropper. Med utgangspunkt i Quintus Curtius Rufus sin tolkning skiller han altså mellom disse troppene i iscenesatte parader med mål om å representere imperiets utbredelse helt til de mest avsidesliggende folkeslagene og de stridendes forbund som i større grad var iranske og utvalgte. Mot slutten av den akamenidiske epoken ble de persiske soldatene mer og mer erstattet av greske leiesoldater.
Kultur.
a>, kolonne 1 (DB I 1–15).
På høyden av sin storhetstid hadde akamenidenes imperium mer enn 20 nasjoner under sin kontroll. Imperiet var bygget på de enkleste prinsipper, sannhet og rettferdighet som dannet grunnlaget for akamenidenes kultur. Den sterke vektleggingen på ærlighet og integritet, basert på zoroastrisk doktrine, gav perserne troverdighet til å herske over verden, selv i øynene til folkene i de erobrede nasjonene. Herodot nedtegnet i sin beretning om de persiske innbyggerne i Pontus at «den mest nedverdigende som [perserne] klarer å forestille seg, er å fortelle en løgn. Det nest verste er å skylde en gjeld, siden den som utestår en gjeld, blant annet må lyve.» Herodot forteller også at persisk ungdom, fra deres femte år til deres tyvende, ble opplært i tre ting, «å ri en hest, å spenne en bue og å snakke sant.» "Sannhet for sannhetens skyld" var det universelle mottoet og kjernen i akamenidenes kultur som ikke bare ble fulgt av deres store konger, men også ordinære persere som gjorde det til en æressak å følge disse reglene.
Språk.
Under styret til Kyros og Dareios, og så lenge hovedstaden fremdeles var Susa i Elam, var språket til akamenidenes råd elamittisk. Bevis for dette finnes først og fremst i festningsverkene i Persepolis og skattetavlene som avslører detaljer om dagligdagse funksjoner i imperiet. I inskripsjonene på de store steinansiktene av kongene følges de elamittiske tekstene alltid av akkadiske og gammelpersiske inskripsjoner. Det ser ut til at de elamittiske tekstene i disse tilfellene er oversettelser av de gammelpersiske. Det er derfor sannsynlig at selv om elamittisk ble brukt i styret i Susa, var det ikke standardisert som administrasjonsspråk ellers i imperiet. En kjenner ikke til bruk av elamittisk etter 458 f.Kr.
Arameisk språk ble adoptert etter erobringen av Mesopotamia slik det ble brukt i det territoriet. Det var en «farkost for skriftlig kommunikasjon mellom de forskjellige regionene i det enorme imperiet med forskjellige folkeslag og språk. Bruken av et eneste offisielt språk som moderne forskere har kalt offisiell arameisk eller imperiell arameisk, kan antas å ha bidratt i stor grad til akamenidenes forbløffende evne til å holde sitt utstrakte imperium sammen så lenge som de gjorde Richard Frye stilte i 1955 spørsmål ved klassifiseringen av imperiell arameisk som et «offisielt språk» ved å bemerke at ingen overlevende edikt uttrykte en slik status til noe spesifikt språk. Frye klassifiserte imperiell arameisk som akamenideterritoriumets "lingua franca" og foreslo at akamenidetidens bruk av arameisk var mer gjennomtrengende enn vanligvis antatt. Arameisk skrift og, som ideogrammer, arameisk vokabular skulle overleve i mange århundrer etter imperiets fall som den grunnleggende karakteristikken i skriftsystemet pahlavi.
Gammelpersisk dukker også opp på noen segl og kunstgjenstander, men språket dokumenteres først og fremst i akamenideinskripsjoner i det vestlige Iran, noe som antyder at gammelpersisk var det vanlige språket i den regionen. Under styret til Artaxerxes II var grammatikken og ortografien i inskripsjonen så «langt fra perfekt» at det har blitt foreslått at skribentene stort sett hadde glemt språket og måtte stole på eldre inskripsjoner som de i stor grad gjentok ord for ord.
Dagliglivet på akamenidenes tid.
Rekonstruksjon av taket til Dareios audienssal i Persepolis.
Det kongelige hoffet ser ut til å ha vært et maktens sted mer enn andre i akamenidenes imperium. Det var der at kongen levde med sin familie og sine bekjente. Det er til og med der adelsmennene bør ha bodd, der de administrative og strategiske avgjørelsene ble tatt og der som satrapene ble innkalt eller tatt i mot. Men de dokument som inneholder informasjon om livet ved hoffet er ujevnt fordelt.
Den akamenidiske kongen flyttet jevnlig mellom de ulike kongelige boligene (Persepolis, Susa, Ekbatana etc.), fulgt av hoffet og sine ulike virksomheter. Under reisene bodde regenten i et svært luksøriøst telt som ble satt opp midt i leiren. Briant antar at teltet kunne ha vært en kopi av palassene i Susa og Persepolis. Livet i det kongelige hoff ser ut til å ha vært regulert av svært streng etikette. Kongen var omgitt av høyerestående hoffmenn som tok seg av ulike oppgaver som f.eks. det kongelige skattkammeret. Disse stod ansvarlige direkte til kongen. Mange ansatte hadde også i oppgave å tjenestegjøre ved audienser. Besøkende og bønnfallende personer innfant seg ved kongens dør. Disse besøkende overlot sitt ærende til vaktene eller til budbringere. De ble bare mottatt når de ble tilkalt. Ifølge Esters bok i Bibelen ble alle som nærmet seg kongen uten å bli tilkalt dømt til døden.
Matrutinene ved hoffet beskrives hos Herodot og Xenofon. Kongen inntok stort sett sine måltider alene på grunn av sin sikkerhet. Under banketter ble gjestene plassert til bords nøye planlagt, både for å vise kongen gunst og for å garantere hans sikkerhet. De greske forfatterne var betatt av luksusen og tilstanden ved hoffbankettene. Kongens mat ble transportert separat i likhet med maten til de udødelige. Tilfeller av forgiftninger forekom jevnlig ved hoffet. Kongen tok derfor alltid med seg vann fra Khoaspes, elven i Susa. Vannet ble kokt og transportert i sølvvaser. På samme måte var munnskjenkens funksjon svært viktig ved hoffet. Kongen drakk vin som var reservert for ham.
Denne ordningen førte ikke bare til å understreke kongens særskilte plass, men var ment å bevare hans helse. Legene hadde derfor en betydningsfull posisjon i kongens omgivelser. De var nær kongen, i likhet med munnskjenkene, og kunne lett forgifte monarken. Disse funksjonene ble derfor gitt til betrodde personer. De kongelige legene var først og fremst grekere og egyptere.
Blant hoffets personell fantes det også evnukker som var delt inn i to kategorier, de som inngikk i kongens nære omgang og de andre, tjenere. Det krevdes mange i tjenestepersonellet for å betjene kongen og de kongelige prinsessene. Deres rolle var å våke over kongens og prinsessenes rom. De var stort sett opprinnelig fra erobrede land, og deres posisjon var nær slavenes, selv om deres nærhet til kongen gav dem en spesiell status.
Mange antikke forfattere har fortalt at kongen, og andre personer, utøvde polygami og hadde mange konkubiner. De kongelige prinsessene, og generelt alle kvinner, disponerte egne rom. Konkubinene bodde i et «kvinnehus» etter at de hadde tilbrakt en natt med storkongen og holdt seg i nærheten. De kongelige prinsessene hadde større selvbestemmelse og foretok reiser slik tavlene i Persepolis vitner om. De forvaltet også sine eiendeler og hadde egne tjenere, til og med sine egne atelier.
Jakt var antagelig kongens favorittbeskjeftigelse. Den gav en svært god fysisk forberedelse for den unge arvingen, og var en hendelse hvor han kunne vise mot, dyktighet og styrke. Jakten ble utført i "pairidaeza", store inngjerdede parker. Ordet betydde «har en inngjerding på alle sider». Disse hagene var samtidig et sted for avspenning og fornøyelse som ble tatt vare på av gartnere, og enorme jaktreservat. Jaktteknikken var variert, til fots, til hest, i vogn, med sverd, bue, spyd eller nett. Ett brev fra Dareios til Gadatas som forflyttet frukter mellom Eufrat og de asiatiske kystene, viser kongens interesse for hagestell.
Med tanke på karakteren i epokens dokumenter, er hverdagslivet til rikets undersåtter fremdeles mye mindre velkjent enn hoffolkets liv. Planene for de kongelige palassene er kjent, men tidens privathus kjenner en ikke til, med unntak av i det akamenidiske Babylon. Veggene bestod av teglstein av ubearbeidet leire som ble satt sammen i en mur av leire og halm. Isoleringen av de lavere veggdelene skjedde med bitumen. De akamenidiske husene ser ut til å være bygd rundt en gårdsplass som vender mot en portal, kanskje i en eller to etasjer. Når det gjelder innredningen er kvaliteten og den fint bearbeidede karakteren hos persiske møbler, matter og andre verdifulle gjenstander mye omtalt.
a>, akemenidisk arbeid, slutten av 500-tallet – 300-tallet f.Kr. –Oppbevares i Louvre
Klesskikken er framfor alt kjent gjennom mange avbildninger av undersåtte på kunstverk fra den akamenidiske epoken. Perserne bar lange foldede kapper, med eller uten armer, som holdes oppe av et belte, istedet for overklær. De brukte underklær i form av bukser eller fint tøy som de først og fremst bar for å ri. På føttene hadde de flate lukkede sko med tre eller fire skosnører eller støvler. Hodeplagget varierte fra enkle hodeplagg til en rund lue, en riflet hatt, filthatter og luer. Klærnes farge ble brukt for å skille samfunnsklassene i hele den akamenidiske epoken. Rødt var krigernes farge, prestene bar hvitt og bøndene blått. Kongen bar klær i alle farger for å vise sin makt over de tre samfunnsklassene. Relieffer i Persepolis gir disse opplysningene om draktene til mennene.
De ulike kjente kildene gir svært lite informasjon om skoleundervisningen. Selv om utdannelsen i prinsippet var åpen for alle persere var bøndenes barn i stor utstrekning analfabeter. Ifølge de kjente tekstene virker det som de adelige akamenidenes skolegang startet ved femårsalderen og varte i ti til tyve år, alt etter kildene. Strabon sa at ungdommen øvde gymnastikk og fikk trening i jakt med bue, spyd og slynge. De lærte seg å plante trær, plukke vekster og lage klær og nett. Xenofon fremhever at utdannelsen deres la vekt på rettferdighet, lydighet, utholdenhet og selvbeherskelse.
Vaner.
Herodot nevner at perserne feiret store fødselsdagsfester som ble fulgt av mange deserter. De bebreidet grekerne for å utelate deserter fra sine måltider. På samme måte observerte han at perserne drakk mye vin og til og med drakk i rådsmøter, men dersom de ble fulle, ventet de til dagen etter med å bestemme om de skulle gjennomføre det de hadde bestemt, eller forkaste avgjørelsen.
Han forteller at likeverdige hilste hverandre ved å kysse på munnen, personer av forskjellig rang kysset hverandre på kinnet og de lavest rangerte ved å legge seg ned på bakken foran den med høyere rang. Det er kjent at menn av høyere rang praktiserte polygami og var omtalt å ha et antall koner og et større antall konkubiner. I forhold med samme kjønn hadde høyere rangerte menn favoritter, slik som Bagoas som var en av Dareios IIIs favoritter og som senere ble Aleksanders "eromenos". Persisk pederasti og dets opphav var omdiskutert allerede i antikken. Herodot hevdet at de hadde lært det fra grekerne, men Plutark hevder at perserne brukte evnukkgutter lenge før det var kontakt mellom kulturene.
Religion.
Det var under akamenidenes periode at zoroastrismen nådde det sørvestlige Iran hvor den ble adoptert av herskerne og gjennom dem ble et definerende element i persisk kultur. De tradisjonelle indo-iranske guddommene og konseptene ble formalisert, men flere idéer ble også innført som f.eks. fri vilje, kanskje Zoroasters største bidrag til religiøs filosofi.
Zoroastrismen nådde alle imperiets hjørner under akamenidekongenes beskyttelse og gjennom sin "de-facto" status som statsreligion. Den hadde særlig gjensidig innflytelse fra semittiske land i vest. Derfra fikk religionens guddommer astrologiske aspekter. Tempelkulten hadde også sin opprinnelse der.
Under styret til Artaxerxes I og Dareios II i midten av det 5. århundret f.Kr. skrev Herodot at «[perserne] ikke hadde gudebilder, ingen templer eller altere, og regnet bruken av dem som dårskap. Dette tror jeg skyldes at de ikke tror at gudene har samme natur som menn, slik grekerne tror.» Han hevder at perserne ofret til «sola og månen, til jorden, ild, vann og vindene. Disse er de eneste gudene viss tilbedelse har nådd dem fra gamle tider. I en senere periode begynte de å tilbe Urania som de lånte fra araberne og assyrerne. Denne gudinnen er kjent for dem som Mylitta, som araberne kaller Alitta og perserne [Anahita].» Det opprinnelige navnet her er Mithra som senere har blitt forklart å være en forveksling av Anahita med Mithra, noe som er forståelig siden de vanligvis ble tilbedt sammen i ett tempel.
70 år etter styret til Artaxerxes II skrev den babylonske presten Berossos at kongen var den første som gav guddommer kultstatus og plasserte dem i templer i mange av de betydeligste byene i imperiet. Berossos bekrefter også Herodot når han sier at perserne ikke kjente til gudebilder før Artaxerxes innførte disse bildene. Om ofringen la Herodot til at «de bygger ingen alter, tenner ingen ild, tømmer ingen libation.» Denne setningen har blitt tolket å identifisere en avgjørende, men senere, tilvekst i zoroastrismen. Alter med trefyrt ild og Yasna-tjenesten hvor libation tømmes er viktige trekk ved moderne zoroastrisme, men var tydeligvis skikker som ennå ikke hadde utviklet seg i midten av det 5. århundret f.Kr. Boyce tillegger også denne utviklingen til styret til Artaxerxes II (4. århundret f.Kr.) som en ortodoks respons til innføringen av tempelkultene.
Herodot observerte også at «ingen bønn eller ofring kan utføres uten at en magus er tilstede,» men dette må ikke forveksles med dagens forståelse av begrepet "magus", dvs en "magupat" (moderne persisk: "mobad"), en zoroastrisk prest. Herodot beskriver heller ikke nødvendigvis begrepet som en av stammene eller kastene til mederne slik at disse "magusene" var medere. De var et arvelig presteskap som fantes i hele det vestlige Iran. Opprinnelig var de ikke tilknyttet noen spesifikk religion, men tradisjonelt var de ansvarlig for all rituell og religiøs praksis. Den endelige identifiseringen av "magus" med zoroastrisme kom senere i perioden til sassanidene (3. til 7. århundre e.Kr.), men Herodots "magus" i midten av det 5. århundret f.Kr. ble underlagt endringer i doktrinene som i dag regnes som endringer fra den opprinnelige læren til profeten. Mye av den rituelle praksisen som beskrives i Avestas "Vendidad" ble allerede praktisert av "magu" på Herodots tid.
Kunst og arkitektur.
Akamenidisk kunst, i likhet med religionen, var en sammenblanding av mange elementer. Akamenidene var tolerante i lokale saker og vaner, så lenge perserne kontrollerte den generelle politikken og administrasjonen av imperiet. Derfor var de også tolerante i kunsten så lenge sluttproduktet og den totale effekten var persisk. Ved Pasargadai, hovedstaden til Kyros II og Kambyses II, og ved Persepolis, nabobyen som ble grunnlagt av Dareios den store og brukt av alle hans etterfølgere, kan en spore nesten alle detaljene i konstruksjonen og utsmykningen i arkitektur og de skulpturerte relieffene til utenlandsk opphav. Men forståelsen, planleggingen og det totale endelige produktet er utpreget persisk.
Kyros hadde en lang kunstnerisk tradisjon bak seg som antagelig var utpreget iransk og som på mange måter var likeverdig andre da han valgte å bygge Pasargadai. Hallen med søyler i arkitekturen kan nå ses på som del av en arkitektonisk tradisjon på det iranske platået som strakte seg gjennom den mediske perioden til minst begynnelsen av det 1. årtusen f.Kr. De rike akamenidiske gullarbeidene som hadde inskripsjoner, kan ha vært en av medernes spesialiteter. Denne tradisjonen ble grunnlagt ved Hasanlu og enda tidligere ved Marlik.
Denne akamenidiske kunstneriske stilen er særlig merkbar ved Persepolis med sine nøye proporsjonerte og velorganiserte grunnplan, rike arkitektoniske ornamenter og dekorative relieffer. Palasset der er en av de største kunstneriske arvene etter antikkens verden. Persepolis feirer gjennom sin kunst og arkitektur kongen og monarkens embete og reflekterte Dareios oppfattelse av seg selv som leder for et konglomerat av ulike folkeslag som han hadde gitt en ny og felles identitet. Akamenidene tok kunstformene og de kulturelle og religiøse tradisjonene til mange av antikkens folkeslag i Midtøsten og samlet dem i en eneste form.
Arkitektur og byplanlegging.
Ett av kjennetegnene for akamenidenes imperium, er de monumentale palassbyggene som ble oppført fra og med Kyros den stores tid i fullstendig brudd med foregående perioder, da slike bygninger ikke fantes. Perserne hadde i begynnelsen ingen egen arkitekturtradisjon. De var et halvnomadisk folk av hyrder og ryttere. De utnyttet derfor kompetansen hos arbeidere, håndverkere og arkitekter fra alle nasjoner i riket, integrerte disse innflytelsene og framstilte raskt en original kunst som var preget av kombinasjonen av deler som ble hentet fra de kuede sivilisasjonene. Den persiske arkitekturen er bruksorientert, rituell og billedlig. Prinsippet om indre rom som ble laget av støtter og lamper av tre som fantes i Midtøsten før perserne, ble utviklet og hypostylsalen ble den sentrale delen i palasset. Bruken av greske teknikker gjorde at den persiske arkitekturen kunne ende i forskjellige bygninger der rommet hadde forskjellige funksjoner. Frigjøringen av utstrakte flater blant høye og smekre søyler førte til en arkitektonisk revolsujon som var særegen for Persia. Hypostylsalene der ble avsatt for forsamlinger og ikke bare for prester som i Hellas og Egypt. Etter at Jonia ble innlemmet i imperiets satrapier, ble den persiske akamenidiske arkitekturen sterkt preget av grekerne som særlig var synlig i hypostylsalene og "portiko" i palassene i Persepolis. Lydiske og joniske arkitekter ble betrodd i Pasargadai og senere på dem i Persepolis og Susa. De gjennomførte de viktigste delene, og man finner graffiti på gresk i steinbruddet nær Persepolis som nevner navnet på steinbryternes arbeidsledere. De spilte en stor rolle i utviklingen av den persiske stilen, like mye i steinhuggingen som i muringen. Gresk deltagelse i reisningen av søyler og utsmykningen av palass i Persia nevnes både i dokument fra Susa og av Plinius den eldre. De akamenidiske palassene viser også spor etter mesopotamisk innflytelse, særlig i palassformelen som forener to palass, det ene for offentlig audiens og det andre for privat audiens, babylonsk innflytelse, emaljert og mangefargede relieffer, assyrisk innflytelse, ortostater utsmykket med basrelieffer, bevingede tyremennesker ved dørene, og egyptisk innflytelse gjennom utskjæringen i kornischer som går ut over portene og portiko.
Det var Kyros som først brukte arkitektur og byplanlegging til å uttrykke rikets kulturelle mangfold og understreke sentralmaktens styrke. Pasargadai ble tenkt ut av kongen og hans rådgivere, og arbeidet ble utført av lydiske og mesopotamiske håndverkere, viss nærvær er bevitnet av skrifttavler. Det er mange lånte stilistiske trekk fra de anatoliske, assyrisk-babylonske samt fønikiske og egyptiske områdene. Men resultatet er ikke en sammensetning av heterogene stiler, men en ny helhet som skriver seg inn i imperiets og dynastiets program.
Pasargadai markerte altså en første etappe i utviklingen av stilen i persisk arkitektur og byplanlegging. Byen ligger på et flatt sentrum i en vidstrakt kunstig vannet park og ble dominert av en festning. Strukturen dens dekker rundt 10 hektar og er organisert effet en ortogonal plan, men ennå ikke symmetrisk. Inngangen til de ulike sonene i helheten bestod av telt som var oppstilt i firkant. Helheten omfattet også to asymmetriske hypostylpalass. Det ene var flankert på sidene av to store portikoer av ulik lengde i en «H»-form. Det andre forbereder de framtidige "apadana" i Susa og Persepolis. Dets asymmetriske sidebygninger samt nærværet av fordypninger på sidene avslører ennå uferdige arkitektoniske undersøkelser og forsøk.
For å markere sin maktovertagelse og forsikre sin legitimitet til tronen lanserte Dareios den store ett gigantisk program med bygging, fornyelse og utsmykning i Pasargadai, senere i Susa og framfor alt i Persepolis. Han utviklet senere dette bygningsarbeidet ved å skape Naghsh-e Rostam og foretok arbeider i Babylon og Ekbatana. Inskripsjonene og andre funn viser tydelig at Dareios ville vise bildet av sin suverene og ubegrensede makt. Dette monumentale programmet ble gjenopptatt senere av hans etterfølgere: Persepolis forble dermed under oppbygning helt til perserrikets fall.
Den persiske arkitekturstilen var da på sitt høydepunkt. Byplanen for Persepolis ble noenlunde rasjonalisert og i likevekt: Den kvadratiske planen ble systematisert og hypostylrommene generalisert. Søylene ble plassert strengt innlemmet i palassets anneks. En enda større nyvinning var at portikoene ble flyttet til sidene som ble forsterket av hjørnetårn på apadanene. Store porter og ulike passasjer fordelte trafikken mot de større bygningene.
a> for å vise at «perserne har tatt Egypt». Den ble senere flyttet til Susa av Xerxes I. –Oppbevares i Irans nasjonalmuseum
Håndverkerne som arbeidet på disse byggene ble tvunget til å følge anvisningene som ble gitt av kongens rådgivere nøye. Lån fra tidligere kunst i området skyldtes kongelig kunst som fulgte et presist program: å vise frem storkongens herredømme over de erobrede folkeslagene, noe som vises av de proklamasjonene som ble skrevet eller avbildet i f.eks. Susa, Persepolis og Nagsh-e Rostam. Men den skulle også vise at storkongen forsikret verdens enighet samtidig som han understreket dens etniske og kulturelle mangfold under Ahura Mazdas beskyttelse.
Alle akamenidiske palass hadde vegger i ubrent tegl som kan virke unødvendig i et område hvor byggestein var tilgjengelig i store mengder. Dette er faktisk et kjennetegn som er felles for alle folk i Orienten som bare bruker steinvegger til tempel eller høye murer. Det er ikke blitt bevart noen murer i Persepolis. De bygningselementene som fremdeles står oppreist er portenes dørposter og steinsøylene.
Skulptur.
Den mest kjente og utbredte formen for akamenidisk skulpturer er basrelieff, særlig i Persepolis hvor basrelieffene planmessig dekorerer trappene, sidene av palassets plattformer og det indre av åpninger i veggen. Man antar også at de ble brukt i dekoreringen av hypostylsalene. I relieffene kan en se inspirasjon fra egyptisk og assyrisk kunst, og til og med greske innslag i utføringen. Der møter man flertallet av stereotyper for antikke orientalske avbildninger: Alle personene er framstilt i profil, om det iblant er tilstede perspektiv, framstilles de ulike planene stort sett det ene under det andre, proporsjoner mellom personer, dyr og tre blir ikke respektert, prinsippet om "isocefali" ble strengt brukt, forstått som trappesteg. Emnene som er avbildet er defileringer som representerer folkene i riket, audiensscener, kongebilder og strider mellom en kongelig helt og virkelige dyr eller fantasidyr. Disse basrelieffene er i bemerkelseverdig kvalitet hvor hver detalj er utført med stor finesse.
En kjenner til svært få akamenidiske skulpturer i fullt relieff. Skulpturen av Dareios i Susa er den mest kjente. Men denne er ikke unik. Eksempelvis nevner Plutark att det fantes en stor statue av Xerxes I i Persepolis.
Samtidig fantes mange dekorasjonselementer som kunne betraktes som fulle relieffer. Det ble først og fremst anvendt for avbildninger av virkelige eller mytologiske dyr som ofte var inkludert i arkitektoniske elementer i porter og kapitél. Okser dominerer som portenes voktere, i tillegg til i portikoen til salen med hundre søyler. Kapitélen ble avsluttet med felt med dyrebilder: okser, løver og griffer. Dyrene er stiliserte uten variasjon. Noen statuer som helt og holdent er i full relieff har blitt gjenfunnet, hvorav en forestiller en hund som dekorerer ett hjørnetårn i apadanen.
Polykromi.
I motsetning til Persepolis har palasset i Susa ingen basrelieffer som er skåret ut i stein. Utsmykningen der utgjøres av helheter i emaljert tegl som viser vidstrakte paneler av mangefarget keramikk av mesopotamisk inspirasjon. Dyrfigurer (løver, okser og griffer) og avbildninger av Udødelige som de i relieffene i Persepolis. Polykromien spiller altså en betydelig rolle i den akamenidiske kunsten. Den fremhever personene og figurene som ble avbildet og gir en fargesterk glans på palassene.
Anvendelsen av fargemalingen i Persepolis har ofte blitt undervurdert av de mange forandringene som pigmentene gjennomgår i årenes løp. Oppdagelsen av mangfoldige farger på forskjellige artefakter i de fleste palassene og bygningene i Persepolis vitner om hvor mange og vidt forskjellige malingen i Persepolis var. Belegget for dette er ikke bare pigmentsporene som fins igjen, men også faste bevis som konglomerater av malingsfarge som dannet klumper der farger har stivnet i de skålene som har blitt funnet på funnstedene. Disse fargene anvendes ikke bare på arkitekturelement (vegger, relieffer, søyler, porter, gulv, tropper og statuer), men også på andre dekorasjoner. Lakkerede teglsteiner, bekledning av gulv med farget kalk, malte søyler og andre utsmykninger fantes inne i og utenpå palasset. Det store mangfoldet av farger gir en idé om den fargerike rikdommen som fantes fra begynnelsen av: svart (asfalt), rødt (rødt glass, kvikksølvsulfid, hematitt av rød oker), grønt, blått, hvitt og gult (oker eller forgylt). Det har blitt foreslått bruk av plantepigmenter, men sålangt finnes det ikke bevis for dette.
Hoffets gullsmed.
a>. Delvis forgylt sølv, 300-tallet f.Kr.
Gullsmedarbeid var en vesentlig del av skatten som ble krevd av beseirede folkeslag. Relieffer av skattepliktige og tavler i Persepolis viser betydningen av at perserne hentet kunstverk fra alle sine områder.
De rike funnene av servisdeler i verdifullt metall (gull, elektrum, sølv) fra den akamenidiske epoken vitner om viktigheten av høytidskunst for luksusbanketter i forbindelse med kultfester. Rhytoner av gull og sølv, direkte arvtakere etter metallkunsten i Marlik og greske gullsmeder, er bemerkelsesverdige for sin estetiske modenhet og tekniske perfeksjon. Selv amforaene av sølv, utsmykkede fat, vaser, smykker og utsmykninger blander klassisisme og synkretisme. I likhet med de andre persiske kunstområdene integrerer altså gullsmedarbeidet mange ulike innflytelser og kunnskaper fra hele riket som den kombinerer i en ny, egen persisk kongelig stil.
Gullarbeid hadde allerede blitt utviklet i territoriet som tilsvarer Perserriket i Hasanlu og i Urartu, men likheten mellom visse akamenidiske gullsmedsforetak og andre som kommer fra Marlik er slik at de ser ut til å komme fra de samme verkstedene, selv om de iblant ble utført med noen tiår eller århundrer i mellom. Visse stilistiske analogier og tema finnes igjen i Anatolia, Hellas, Persia og til og med i Thrakia og vitner om vekten av stilspredning på tvers av hele imperiet, særlig av skyternes migrasjoner.
Arven etter Akamenidene.
Akamenidenes viktigste bidrag til verden, var den første deklareringen av menneskerettigheter. Denne deklarasjonen blir kalt «Kyros` Menneskerettighetskontrakt» og ble utstedt av Kyros på sin kroningsdag i Babylon. Kyros den Store, sønnen av grunnleggeren av dynastiet, nedkjempet babylonerne og gav jødene frihet til å praktisere sin religion.
Akamenidiske herskere.
Bevis for herskerne før Kyros den store er tvilsomme, og regnes ofte å ha vært funnet opp av Dareios I.


Antonino Saverio De Luca.
Antonino Saverio De Luca (født 28. oktober 1805 i Bronte ved Nicosia på Sicilia i Italia, død 28. desember 1883 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie, og var blant annet nuntius i Bayern og i Østerrike, og prefekt for Indexkongregasjonen 1864–1878 og prefekt for Kongregasjonen for studiene 1878–1883.
Han ble kreert til kardinal i mars 1863 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
De Luca, Antonino Saverio
De Luca, Antonino Saverio
De Luca, Antonino Saverio
De Luca, Antonino Saverio


Giuseppe Andrea Bizzarri.
Giuseppe Andrea Bizzarri (født 11. mai 1802 i Paliano ved Palerstrina i Italia, død 26. august 1877 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var blant annet prefekt for Kongregasjonen foe avlater og relikvier 1867–1872 og prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere 1872–1877.
Han ble kreert til kardinal i mars 1863 av pave Pius IX.


Francesco Pentini.
Francesco Pentini (født 11. desember 1797 i Roma i Italia, død 17. desember 1869 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Før han slo inn på den geistlige vei, var han blant annet løytnant i kong Karl XIII av Sveriges (den senere kong Karl Johan) livgarde.
Han ble kreert til kardinal i mars 1863 av pave Pius IX.
Pentini, Francesco
Pentini, Francesco
Pentini, Francesco
Pentini, Francesco


Luis de la Lastra y Cuesta.
Luis de la Lastra y Cuesta (født 1. desember 1803 i Cubas ved Santander i Spania, død 5. mai 1876 i Sevilla) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sevilla 1863–1876.
Han ble kreert til kardinal i mars 1863 av pave Pius IX.
Lastra Cuesta, Luis de la
Lastra Cuesta, Luis de la
Lastra Cuesta, Luis de la
Lastra Cuesta, Luis de la


Venstreekstremisme.
Venstreekstremisme er en betegnelse for ulike former for politisk ekstremisme eller radikalisme som er knyttet til den ytterliggående venstresiden. Begrepet har forskjellig innhold alt ettersom hvem som anvender det.
Det finnes flere organisasjoner og grupper i Norge som kan oppfattes som venstreekstreme. I Danmark og Sverige har venstreekstreme grupper stor innflytelse blant ungdom, og har stått bak attentatforsøk på en avisredaktør, og vold mot politiske motstandere.
Historie.
Venstreekstremisme betegner oftest bruken av ekstreme midler for å dekonstruere det etablerte samfunnet, og opprette en ny samfunnsorden. Dette forutsetter at den etablerte eliten i samfunnet må fjernes. Et eksempel på dette er den russiske revolusjonen, der den russiske tsarens familie, inkludert barn og kvinner, ble kledd nakne og drept. Både under Lenin og Stalins kommando, utførte Sovjetunionen en systematisk utryddelse av politisk inkorrekte ledere, historikere og forskere. Ordet stalinisme er ofte anvendt som betegnelse på en av formene for venstreekstremisme. Senere har lignende venstreekstreme styrer som Mao Zedongs Kina utryddet titalls millioner av mennesker for å opprette sosialistiske idealsamfunn.
Framveksten av venstreekstremistiske bevegelser på 1960- og 1970-tallet representerer hovedforekomsten av ikke-statlig venstreekstremisme. Venstrekstremistiske grupper vokste frem i Tyskland (RAF), Frankrike (Action Directe) og Italia (Røde brigader) – av sympatisører betraktet som legitime forkjempere mot et illegitimt styre, men vanligvis betegnet som terroristgrupper.
I Asia tok Røde Khmer makten i Kambodsja. De hadde til hensikt å lage en kommunistisk idealstat. For å nå dette målet iverksatte Røde Khmer tiltak for å utrydde all selvstendig tenkning. Store deler av befolkningen ble tvangsflyttet og internert, oppimot 2 millioner mennesker døde som følge av regimets politikk. Marxister vil imidlertid vanligvis innvende at Røde Khmers tenkning og praksis bryter på grunnleggende vis med marxismen, slik at det er et maskert brutalt despoti, snarere enn et utslag av venstreorientert tenkning.
Venstreekstremisme under den kalde krigen.
I vestlige land ble personer og grupper som sympatiserte med fienden (Sovjetunionen og østblokken) under den kalde krigen i regelen regnet som venstreekstremister av myndighetene. Definisjonen tok dermed utgangspunkt i politiske holdninger (dvs. støtte til ideologier ansett som ekstreme), og var uavhengig av hvilke midler som ble brukt for å oppnå politiske mål. I Norge brukte Overvåkningspolitiet denne betegnelsen (i tillegg til den tilsvarende betegnelsen høyreekstremisme) på personer og grupper som ble observert av politiet på grunn av politisk aktivitet. Blant grupperingene det norske Overvåkningspolitiet har regnet som venstreekstreme finner man NKP, AKP(m-l) m.fl.
Ekstremismeforskning.
Ekstremismeforskning, dvs. forskning på ekstreme politiske bevegelser (på høyre- og venstresiden), er et fagområde innen bl.a. statsvitenskap. I Norge er Bernt Hagtvet en kjent representant for dette forskningsfeltet.


Jean-Baptiste-François Pitra.
Jean-Baptiste-François Pitra O.S.B. (født 1. august 1812 i Champforgeil ved Autun i Frankrike, død 9. februar 1889 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var en fremragende patristiker og arkeolog, og en av hovedmedarbeiderne til Abbé Migne ved utarbeidelsen av de to patrologiseriene som bærer hans navn.
Han ble kreert til kardinal i mars 1863 av pave Pius IX.
Pitra, Jean-Baptiste-François
Pitra, Jean-Baptiste-François
Pitra, Jean-Baptiste-François
Pitra, Jean-Baptiste-François
Pitra, Jean-Baptiste-François


De røde brigader.
Bilde av Aldo Moro, tatt mens han var i fangenskap hos De røde brigader
De røde brigader (italiensk Brigate Rosse) er en italiensk venstreekstremistisk terrororganisasjon, som fra omkring 1970 til midten av 1980-tallet forsårsaket stor frykt og uro i Italia. Organisasjonens medlemmer myrdet bl.a. Italias tidligere statsminister Aldo Moro i 1978 og bortførte den amerikanske brigaderen James Dozier i 1981. Dozier ble senere reddet i en politiaksjon og den påfølgende opprullingen resulterte i arrestasjon av mange medlemmer av De røde brigader. I februar 2007 arresterte italiensk politi 15 personer med tilknytning til De røde brigader, som planla attentater mot Italias tidligere statsminister Silvio Berlusconi og forskjellige medieselskaper.
Røde brigader


Gun Owners of America.
Gun Owners of America (GOA) er den nest største våpenrettighetsorganisasjon i Amerikas forente stater. GOA skiller seg fra den vesentlig større National Rifle Association (NRA) ved å være langt mindre villige til å inngå kompromisser. GOA har offentlig kritisert NRA for å ikke ivareta våpeneieres rettigheter godt nok, og for å være for ettergivende overfor motstanderne.


Alexis Billiet.
Alexis Billiet (født 28. februar 1783 i Chapelles i Savoia, nå i Frankrike, død 30. april 1873 i Chambéry) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Chambéry 1840–1873.
Han ble kreert til kardinal i 1861 av pave Pius IX.
Billiet, Alexis
Billiet, Alexis
Billiet, Alexis
Billiet, Alexis


NM i fotball.
NM i fotball kan referere til


Sportsklubben Gjøvik-Lyn.
Sportsklubben Gjøvik-Lyn (stiftet 1. februar 1902 som "Sportsklubben Thor") er et idrettslag fra Gjøvik, og er en av landets eldste og tradisjonsrike fotballklubber.
Historie.
Gjøvik-Lyn ble stiftet som "Sportsklubben Thor" den 1. februar 1902, men byttet allerede i 1903 til "Fotballklubben Lyn". Kluben endret navn til "Gjøvik-Lyn" i 1949, for ikke å bli forvekslet med Lyn Oslo.
Klubben spilte sin første NM-finale i fotball i 1914 mot Frigg Oslo. Var i semifinale i 1916 og 1924.Etter andre verdenskrig spilte Gjøvik-Lyn i den nest høyeste divisjonen landsdelsserien frem til opprykket i 1963. I 1962 ble Gjøvik-Lyn også norgesmestere. Gjøvik-Lyn var i denne perioden i semifinale i cupen hele fire ganger i 1962, 1963, 1965 og 1966.
Oppholdet i den øverste divisjonen skulle bli kortvarig og Gjøvik-Lyn rykket ned igjen året etter. Da tabellen skulle gjøres opp i 2. divisjon i 1964 manglet laget ett poeng til opprykk. Det poenget mistet Lyn mot Eik i august dette året, da Eik-oppmannen reddet et mål for bortelaget. Bildet av Eik-oppmannen, som redder Eik fra nederlag, gikk verden over etterpå. En av de største skandalene i norsk fotballs historie.
Gjøvik/Lyn har hatt tre A-landslagsspillere: Frithjof Skonnord, én landskamp, som for øvrig var Norges første i 1908, hvor han var eneste landslagsspiller som ikke kom fra en Oslo-klubb. Rolf Bjørn Backe 18 A-landskamper og fem mål i perioden 1959–1962. Erik Johansen med 39 A-landskamper og 9 mål i perioden 1961–1969. Klubben deltok i den innledende runden av Cupvinnercupen under 1963/1964-sesongen, hvor de tapte henholdsvis 0–1 hjemme og 6–0 borte (0–7 sammenlagt) mot den kypriotiske klubben APOEL FC.
På slutten av 1980-årene måtte Gjøvik-Lyn ta turen ned i femte divisjon.Etter et lengre opphold i lavere divisjoner, med nedrykk fra 2. div i 2007 vedtok klubben i 2008 å satse på å utvikle egne yngres lag med ansatte trenere på gutt og junior, egen trenerkoordinator og spillerutvikler, og legge seniorsatsingen i overbygningsklubben GFF – Gjøvik Fotballforening (stiftet 2008). Eget seniorlag spiller nå i 4.div etter å ha tapt opprykkskvalik på målstreken under Thorbjørn Lønstad som var trener 2009.
15. april 1993 ble Gjøvik Sportsklubb (stiftet 16. desember 1928 som "Gjøvik Arbeideridrettslag") slått sammen med Gjøvik-Lyn.


Carlo Sacconi.
Carlo Sacconi (født 9. mai 1808 i Montalto i Italia, død 25. februar 1889 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Bayern og i Frankrike, og prefekt for Kongregasjonen for seremoniene 1884–1889.
Han ble kreert til kardinal i 1861 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Sacconi, Carlo
Sacconi, Carlo
Sacconi, Carlo
Sacconi, Carlo


Tore Hagebakken.
Tore Hagebakken (født 8. januar 1961 i Vestre Toten, Oppland) er en norsk journalist og en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland ved valget i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. I den første stortingsperioden var Hagebakken leder av Stortingets kommunalkomite og i den neste perioden andre nestleder i helse- og omsorgskomiteen. Hagebakken har også vært vararepresentant i periodene 1985–1989 og 1989–1993.
Han har vært journalist i "Oppland Arbeiderblad" 1980-1990, og var assisterende redaktør samme sted 1990-91. Hagebakken har vært kommunestyremedlem fra 1979, ordfører i Gjøvik fra 1992 til 2005, og var i 2000–2001 statssekretær i Sosial- og helsedepartementet. Han har også sittet i sentralstyret i Arbeiderpartiet siden 1995. Hagebakken var medlem av Rådet for Lillehammer Olympiske Komite (LOOC) fra 1992 til 1994, og har i flere år vært styremedlem i Oppland Energiverk og Mjøskraft. Tore Hagebakken er gift, og har to barn.


D.H. Lawrence.
David Herbert Richards Lawrence, kjent som D. H. Lawrence (11. september 1885 – 2. mars 1930) var en engelsk forfatter, poet, dramatiker, skribent av litterære analyser og essay. Hans samlede verker representerer en omfattende refleksjon av de uhumanetiske effektene av den moderne tid og industrialiseringen. I sine bøker konfronterte Lawrence emner som var knyttet til emosjonell helse og vitalitet, spontanitet, menneskelig seksualitet og instinkter.
Lawrences radikale meninger skaffet ham mange fiender, og han opplevde offisiell forfølgelse, sensur og fordreining av hans kreative verker det meste av den andre halvparten av hans liv, en god del hvor han tilbrakte i frivillig eksil i det han kalte sin «ukultiverte pilegrimsreise». På den tiden da han døde hadde hans offentlige rykte dalt til å være en pornograf som sløste bort sitt betydelige talent. E. M. Forster utfordret dette allmene synet i et minneord ved å beskrive ham som «den største av de fantasirike romanforfattere av vår generasjon». Senere kjempet den innflytelsesrike Cambridge-kritikeren F. R. Leavis både for Lawrence kunstneriske rettskaffenhet og hans moralske alvor ved å plassere det meste av hans forfatterskap innenfor den kanoniske «store tradisjon» av de engelske romaner. Lawrence er i dag generelt verdsatt som en visjonær tenker og en betydelig representant for den engelske modernisme.
Han giftet seg i 1914 med den seks år eldre "Frieda Weekley", født "Frieda von Richthofen", en slektning av Manfred von Richthofen, kjent som «Den røde baron», en tysk legendarisk jagerflyver fra den første verdenskrig.
Lawrences roman "Sønner og elskere" ble kåret til ett av verdenhistoriens 100 viktigste verker da den i 2002 fikk plass i Verdenbiblioteket.


Slaget ved Gaugamela.
I slaget ved Gaugamela i 331 f.Kr. vant Aleksander den store av Makedonia over Dareios III av Persia. Slaget blir også unøyaktig kalt slaget ved Arbela.
Sted.
Dareios valgte en flat slette hvor han kunne sette inn sitt tallmessig overlegne kavaleri. Stedet der slaget stod, nær Tel Gomel, øst for Mosul i dagens nordlige Irak, ble fastslått av Sir Aurel Stein i 1938. Etter slaget flyktet Dareios til Arbela (dagens Arbil) 120 km øst. Avstanden fra Arbil til Mosul er rundt 80 km, så der er rom for diskusjon fortsatt.
Prolog.
I løpet av de to årene etter slaget ved Issos fortsatte Aleksander å okkupere Middelhavskysten og Egypt. Han rykket frem fra Syria mot hjertet av det persiske imperiet. Aleksander krysset Eufrat og Tigris uten motstand.
Slaget.
Slaget startet med perserne på plass på slagmarken.
Dareios hadde rekruttert sitt beste kavaleri fra sine satraper og fra en alliert skythisk stamme. Dareios hadde også satt ut stridsvogner med ljå. Han hadde ryddet terreng foran stridsvognene. Han hadde også 50 indiske krigselefanter støttet av indiske stridsvogner.
Før slaget beordret Dareios at busker og vegetasjon skulle fjernes fra slagmarken for å få mest mulig ut av stridsvognenes effektivitet.
Dareios plasserte seg i midten med sitt beste infanteri (de greske leiesoldatene og hans livvakt «eplebærere»). På begge flankene var der kavaleri. Bessus kommanderte den venstre flanken med bactrianerne og skytherne, og Mazaeus kommanderte høyre flanke med syrerne og medisk kavaleri.
Aleksander kommanderte den makedonske høyre flanke selv, med kompanjong-kavaleriet og hypaspistene, og Parmenion kommanderte venstre flanken med Thessaliene og gresk alliert kavaleri. Begge flankene ble beskyttet av lett infanteri som agrianerne på høyre. I midten stod den makedonske falanksen i to linjer og formet en «dobbel falanks». Den andre linjen skulle snu seg dersom de ble angrepet fra flankene.
Makedonerne avanserte som om de gikk inn i fellen som lå foran dem. Plutselig forandret hele hæren retning og begynte å bevege seg til høyre og vekk fra den forberedte grunnen. Dareios angrep nå med sine stridsvogner. Noen av disse ble avbrutt av agrianerne.
Dareios beordret sitt kavaleri på venstre flanke til å gå rundt den makedonske høyresiden og stoppe deres bevegelse mot høyre. Dette ble stoppet av Aleksanders greske kavaleri. Ettersom mer persisk kavaleri forsøkte å gå rundt den makedonske høyreflanken,satte Aleksander inn sine siste reserver av kavaleri til å angripe punktet hvor hovedstyrken til perserne møtte kavaleriet på flanken. Dette førte til en åpning i den persiske linjen. Aleksander snudde sin linje og angrep denne åpningen med en kile som bestod av kompanjong-kavaleriet og hypaspistene. De etterfølgende persiske kavaleriet ble tatt ned av spydkastere som hadde gjemt seg bak kavaleriet til Aleksander. Kavaleriet angrep så direkte mot Dareios.
Dareios så nå at hans venstre flanke var i ferd med å gå under og at makedonerne avanserte for å drepe eller fange ham. Han snudde sin stridsvogn og flyktet fra slagmarken. Kavaleriet på venstre flanke fulgte ham i flukten.
Etter kampen.
Perserne mistet antagelig 40 695 mann. Dareios flyktet med sin livvakt og noe bactriansk kavaleri. Aleksander forfulgte ham hele veien til Arbil rundt 120 km fra slagmarken. Dareios klarte å unnslippe til Media, men ble senere drept av Bessus.
Senere ble Aleksander kronet til «Konge av Asia» i en storslått seremoni i Arbela.
Gaugamela


Kjersti Beck.
Kjersti Beck (født 5. september 1979) er en norsk tidligere håndballspiller og journalist fra Totenvika i Østre Toten. Hun var målvakt for Balonmano Parc Sagunt, Byåsen I.L, Toten HK, Sjetne, Gjøvik og Vardal samt Viken. Beck var også målvakt for det norske kvinnelandslaget, og var bl.a. med i EM i håndball for kvinner 2004 i Ungarn da Norge ble europamestere. Kjersti Beck er nesten ferdig utdannet fysioterapeut, og hun har også jobbet som radiovert. Hun la opp på landslaget etter VM i 2005. Beck endte dermed med 42 A-landskamper. Hun arbeider nå som superklubbsjef hos Torkehagen Sport på Gjøvik.
Hennes og samboeren Per-Erik Bjørnbacks blogg ble kåret til Norges beste reiseblogg i 2010 av magasinet Reiser & ferie i samarbeid med Nettavisen og Ticket.


Gaetano Bedini.
Gaetano Bedini (født 15. mai 1806 i Senigallia i Italia, død 6. september 1864 i Viterbo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og den romerske kurie, og ble erkebiskop av Viterbo 1861–1864.
Han ble kreert til kardinal i mars 1861 av pave Pius IX.
Links.
Bedini, Gaetano
Bedini, Gaetano
Bedini, Gaetano
Bedini, Gaetano


Angelo Quaglia.
Angelo Quaglia (født 28. august 1802 i Corneto i Italia, død 27. august 1872 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og var prefekt for Kongregasjonen for biskopene og regularklerikerne 1863–1872.
Han ble kreert til kardinal i mars 1861 av pave Pius IX.
Quaglia, Angelo
Quaglia, Angelo
Quaglia, Angelo
Quaglia, Angelo


Dike.
Et dike er en voll eller forbygning laget av enten jord eller stein, som enten har som formål å holde vannmasser unna og forhindre flom eller som brukes i landvinning, der man avgrenser et område som befinner seg under havets overflate og deretter tørrlegger det slik at jorden kan taes i bruk.
Særlig langs Nordsjøkysten i Danmark, Tyskland og Nederland er forholdene slik at bygging av diker har vært nødvendig både for å forhindre oversvømmelser, men også for landvinning. Blant annet via Watersnoodkatastrofen i 1953 i Zeeland i Nederland, har det blitt understreket hvor viktig et godt forsvar mot oversvømmelser og springflo er. Denne katastrofen førte til vidtrekkende forholdsregler og bygging av flere demninger under fellesnevneren Deltaprosjektet.
Illustrasjonen viser vinter- og sommerdiker.Zomerbed = Elvens løp om sommeren, Winterbed = dens løp om vinteren.
Spesielt i Nederland har diker blitt brukt i landvinningsøyemed, store områder som tidligere befant seg under havoverflaten har blitt innpoldret eller inndiket, og i løpet av kortere eller lengre tid blitt tørrlagt.
Som sikring mot høy vannføring og flom i elver er diker bygget i flere land, både langs Mississippi og Sacramento i USA, og Po, Rhinen, Loire, Wisła, og Donau i Europa. Da Orkanen Katrina ødela dikene som beskytter New Orleans, ble store deler av byen skadet.
I Nederland er det ikke uvanlig at det ligger to diker langs elvene, et høyere vinterdike lengre borte fra elvens løp og et lavere sommerdike nær løpet. Slik sikrer man seg mot flom blant annet i forhold til elvene Maas, Waal og ved elven Scheldes delta syd i landet.
På norsk brukes begrepet dike i denne betydningen i første rekke om byggverk i utlandet. NVE bruker betegnelsen "flomverk" om flomsikre voller.
Midlertidige diker er ofte i bruk ved oversvømmelser. Disse lages som regel av sandsekker.


Øystein Aarseth.
Øystein Aarseth (født, død), også kjent under artistnavnet «Euronymous», var gitarist i bandet Mayhem, samt innehaver av plateselskapet Deathlike Silence og platebutikken Helvete.
Historie.
Aarseth var med på å danne Mayhems originale line-up i 1983. På denne tiden brukte han scenenavnet "Destructor", dette ble i etterkant endret til "Euronymous" etter en låt ved samme navn av bandet Hellhammer, riktignok feilstavet fra "Eurynomos".
I tidsperioden 1991-1993 drev Aarseth plateselskapet "Deathlike Silence" og platebutikken "Helvete", begge i Schweigaards gate 56 i Oslo. Platebutikken var å regne som et svært viktig samlingspunkt for black metal-miljøet i Oslo tidlig på 1990-tallet. Plateselskapet holdt til i kjelleren under butikken.
Død.
10. august 1993 ble Aarseth stukket til døde med 23 knivstikk, to i hodet, fem i nakken og seksten i ryggen. Drapsmannen, Varg Vikernes, ble ikke arrestert før ti dager senere, på fortauet utenfor Hotel Norge i Bergen. Han hevder det høye antallet stikkskader på ryggen kommer av at Aarseth falt på knust glass. Drapet skal i følge Vikernes ikke ha hatt noe motiv. Vikernes skal ha hevdet at det ble gjort i selvforsvar da han ble angrepet av Aarseth, og at Aarseth hadde planer om å myrde Vikernes fordi Vikernes hadde fått ufrivillig oppmerksomhet i media. Dommerne i saken var av en annen oppfatning og omtalte det som "usedvanlig rått og brutalt" og "en triviell krangel om oppmerksomhet".
Mayhem fortsatte innspillingen av albumet "De Mysteriis Dom Sathanas" etter drapet, og Aarseths foreldre ønsket i etterkant at Vikernes' basslinjer skulle fjernes fra opptaket. Trommeslageren i Mayhem, Jan Axel Blomberg, gikk ikke fullstendig med på dette, og basslinjene ble i stedet dempet i miksen.
Diverse.
I de gamle lokalene til "Helvete" og "Deathlike Silence" finner man nå bakeriet "Vårt Daglige Brød".
Aarseth var i en periode medlem av Rød Ungdom.


Titanic (1997).
"Titanic" er en film fra 1997, regissert av James Cameron. Handlingen er basert på RMS «Titanic»s forlis i 1912.
Med over 1,8 milliarder USD i totalomsetning ble "Titanic" den mest innbringende filmen noensinne, og beholdt tittelen i 12 år før Camerons neste film "Avatar" passerte den i 2010.
Sangen "My Heart Will Go On", sunget av Céline Dion fra filmen vant også Oscar for beste sang i 1997.
Filmen blir igjen aktuell når den skal relanseres i 2012. Cameron holder nå på å konvertere filmen til 3D.
Handling.
Handlingen følger Jack Dawson, fattiggutten som vinner en billett til Titanic i et pokerspill, og Rose DeWitt Bukater, datteren til en rik engelsk enkekvinne. Jack redder Rose fra å begå selvmord, og siden blir de veldig gode venner. Til slutt blir de forelsket. Dette erger forloveden til Rose, Caledon Nathan Hockley. Når Rose går på en fest med Jack istedet for å spise sammen med de andre rikingene, er steget tatt fullt ut, og Caledon får et raseriutbrudd hvor han kaster et bord og hiver tingene som er på det. Rose blir betydelig skremt, og sier til Jack at hun ikke kan treffe ham mer. Jack trenger seg på, og siden bestemmer de seg for å aldri forlate hverandre. Inne på lugaren kler Rose av seg, og lar Jack tegne et portrett av henne naken med et smykke rundt halsen. Rose putter bildet i safen. Dette finner Caledon omtrent samtidig som skipet går på isfjellet midt på natten. Rose og Jack er på dekket når dette skjer, men de tror ikke det er alvorlig. I mellomtiden blir maskinrommet oversvømt, og de vanntette dørene lukker seg. Maskinistene må skynde seg ut for å ikke bli stengt inne. Besetningen deler ut redningsvester, og Rose får nyss om at det bare er nok livbåter til halvparten av passasjerene. Hun går for å advare moren sin og Caledon. Caledon beskylder Jack for å stjele fra ham, og Jack blir arrestert og ført ned i skipet og lenket fast i en søyle. Rose bestemmer seg for å hjelpe ham, og løper ned i skipet. Hun finner ham, men har ikke nøkler. Hun må gå å finne nøklene, mens vannet enda stiger. Hun tar med seg en øks, og greier å hogge i stykker lenkene. Jack og Rose går opp, og Rose kommer seg ombord på en livbåt. Hun hopper inn på skipet igjen, og klemmer Jack. Caledon griper en pistol, og skyter vilt etter dem. De slipper unna, men blir jagd dypt ned i skipet.
Omtrent da begynner akterenden av skipet å stikke opp, og vannet fosser ned mot dem. De kommer seg opp en stige, men kommer til en låst jernport. Caledon prøver å låse opp, men mister nøklene. Han får panikk og løper. Jack finner nøklene og låser opp i siste liten, og de kommer seg opp på dekk. De løper helt til akterenden av skipet, som stikker høyt opp. Mange velger å hoppe fra skipet, men Rose og Jack når enden. Samtidig prøver Caledon å bestikke William McMaster Murdoc, en offiser, for å komme ombord i en livbåt. Murdoc sier at penger ikke kan redde noen av dem. Han prøver å holde folkemassene borte for at kvinner og barn skal få komme fram, men skyter uheldigvis en mann. Murdoc går i sjokk, og skyter seg selv i tinningen. Han brukte sine to siste timer av livet til å redde folk. Omtrent samtidig brekker skipet på midten, og akterenden faller ned og treffer alle som ligger i vannet. Siden baugen av skipet synker, blir akterenden løftet 90 grader opp. Jack og Rose står oppå gjerdet på enden av skipet for å ikke falle ned. Rose påpeker at det var der de møttes for første gang. Akterenden blir sugd ned i vannet. Jack sier til Rose at hun må trekke pusten dypt, for dragsuget kommer til å dra dem ned. Dette gjør hun, og de overlever dragsuget og kommer seg opp. Jack finner en sengegavl som flyter i vannet. Den er akkurat stor nok til at Rose kan være oppå den. Jack blir nede i vannet, og de får en trist og romantisk siste tid sammen. Senere snur en av livbåtene, for å se om de finner noen overlevende blant de som ligger i vannet. De andre 19 livbåtene bryr seg ikke. Jack dør rett før dette skjer. Rose er ikke sterk nok i stemmen til å rope etter hjelp, og bruker fløyten til en død offiser istedet. Hun blir reddet, og skipet Carpathia plukker opp livbåtene og bringer dem til New York.


Frankfurtskolen.
Frankfurtskolen vokste frem rundt Institut für Sozialforschung i Frankfurt. Instituttet ble grunnlagt 1923, men det er særlig da Max Horkheimer ble instituttets leder i 1930 at man begynte å snakke om en egen "skole".
Den kritiske teori som var sentral for Frankurtskolen tar utgangspunkt i den unge Marx' tanker og dennes hegelianske røtter, bl.a. slik disse ble lest av Georg Lukács. Frankfurtskolen har imidlertid ikke noe med den leninist-marxisme som ble utviklet i Sovjet, men er et oppgjør med den borgerlige fornuft. Da Hitler kom til makten i 1933 måtte alle med tilknytning til Frankfurterskolen forlate landet av politiske grunner. De dro til New York, der instituttet gjenoppsto med tilknytning til Columbia University som International Institute of Social Research. I 1940 ble instituttet splittet opp da Horkheimer, Adorno og Pollock flyttet til California. I 1950 gjenåpnet instituttet i Frankfurt. Fremtredende representanter for Frankfurtskolen var Max Horkheimer (1985–1973), Theodor Adorno (1903–1969) og Herbert Marcuse (1898–1979). Også Jürgen Habermas (1929–) regnes ofte til skolen. Viktige verker forfattet av Frankfurterskolen var bl.a. Autoritet og familie, 1936, (Erich Fromm), Tradisjonell og kritisk teori, 1937, (Horkheimer), Flukten fra Friheten, 1941, (Fromm), Fornuft og revolusjon, 1941, (Marcuse), Behemoth, 1942 og 1944, (Franz Neumann), Fornuftens formørking, 1947, (Horkheimer), Opplysningens dialektikk, 1947, (Adorno og Horkheimer), Studier i fordommer, 1949, (Horkheimer), Den autoritære personlighet, 1950, (Adorno m. fl), Eros og sivilisasjon, 1955, (Marcuse), Sovjet-marxismen, 1958, (Marcuse), Borgerlig offentlighet, 1962, (Habermas), og Det endimensjonale menneske, 1964, (Marcuse).


Ernst Ulrich von Weizsäcker.
Ernst Ulrich von Weizsäcker (2010)
Ernst Ulrich Freiherr (baron) von Weizsäcker (født 25. juni 1939 i Zürich) er en tysk naturvitenskapsmann og politiker (SPD).
Etter Abitur (artium) i 1958 studerte han kjemi og fysikk ved universitetet i Hamburg, hvor han fullførte utdannelsen som fysiker i 1966. I 1968 tok han doktorgraden, og var vitenskapelig referent i Heidelberg. I 1972 ble han professor i biologi i Essen, og var fra 1975 til 1980 president for universitetet i Kassel. I 1981 ble han direktør for FNs senter for vitenskap og teknologi i New York, og fra 1984 til 1991 var han direktør for instituttet for europeisk miljøpolitikk i Bonn, Paris og London. Frem til 2000 var han president for instituttet for klima, miljø og energi i Wuppertal.
Siden 1966 er han medlem av SPD. Han var leder av partiets ungdomsorganisasjon i Freiburg im Breisgau fra 1966 til 1968. Periodevis var han også medlem av partiets styre i delstaten Baden-Württemberg. Siden 1998 er han medlem av det tyske parlamentet, hvor han siden november 2002 er formann for komitéen for miljø, naturbeskyttelse og reaktorsikkerhet.
Han var fra 1988 til 1991 dessuten formann for Vereinigung Deutscher Wissenschaftler. Siden 1991 er han medlem av Romaklubben, og siden 1997 tilhører han presidiet i den tyske evangeliske kirkedagen.
Han er sønn av fysikeren og filosofen Carl Friedrich von Weizsäcker, barnebarn av diplomaten og politikeren Ernst von Weizsäcker og nevø av tidligere president Richard von Weizsäcker. Han er gift og har fem barn.
Han ble kreert til æresdoktor ved det japanske Soka-universitetet i 2000 og fikk året etter Tekeda-prisen.


De eoliske øyer.
De eoliske øyer (også «De lipariske øyer») ("Isole Eolie") er en gruppe vulkanske øyer i provinsen Messina i regionen Sicilia i Italia. Geografisk befinner de seg i Tyrrenhavet rett nord for Sicilias nordøstlige kyst. Øygruppen består av 7 bebodde øyer samt noen mindre ubebodde. Samlet utgjør øyene ca.115 km², men bare 20 km² har bebyggelse. De mest befolkede øyene har godt utviklet infrastruktur, mens de mindre og mer fjerntliggende som Alicudi ikke har biltrafikk, og fikk elektrisk strøm først på 1990-tallet.
Det er båtforbindelse med Sicilia og med Napoli.
Næringsveier.
På grunn av den store vulkanske aktivitet finnes øygruppen på UNESCOs verdensarvliste.


Figgjo (selskap).
Figgjo sitt museum og butikk på fabrikkområdet
Figgjo AS er en fabrikk på Figgjo i Sandnes som produserer porselen. Selskapet ble stiftet i 1941, under navnet Figgjo Kraftselskap AS. I 1949 ble navnet forandret til Figgjo Fajanse AS. I 1968 fusjonerte Figgjo Fajanse AS med Stavangerflint. Produksjonen i Stavanger ble deretter gradvis trappet ned, samtidig som maskiner og ansatte ble flyttet til Figgjo, før Stavangeravdelingen ble lagt ned i 1979. Samme år ble navnet skiftet til det nåværende navnet, Figgjo AS.


George Robertson.
George Islay MacNeill Robertson, baron Robertson av Port Ellen, (født 12. april 1946 i Port Ellen på Isle of Islay i Skottland) er en britisk sosialdemokratisk politiker. Han var NATOs generalsekretær fra oktober 1999 til januar 2004; han etterfulgte da Javier Solana. Mellom 1997 og 1999 var han britisk forsvarsminister. Han har dessuten i seks perioder vært innvalgt i underhuset i det britiske parlamentet, var leder for Labour i Skottland, og ble utnevnt til medlem av "Privy Council". Han har mottatt en rekke utmerkelser.
Han er utdannet økonom ved University of Dundee, er gift og har tre barn.


Action Directe.
Action Directe var en fransk venstreekstremistisk terrorgruppe som utførte en serie attentat og angrep i Frankrike i 1980-årene. Action directe ble grunnlagt i 1977 av de to venstreradikale gruppene GARI ("Groupes d'Action Révolutionnaire Internationalistes") og NAPAP ("Noyaux Armés pour l'Autonomie Populaire") som en «militær-politisk koordinering av den autonome bevegelsen». I 1979 begynte gruppen å fokusere på «urban gerilijastrid» og utførte flere voldelige angrep med anti-imperialisme og forsvar av arbeiderklassen som grunnlag. Gruppen ble forbudt av franske myndigheter i august 1982. I 1984 allierte Action directe seg med den tyske Rote Armee Fraktion.
Action directe gjennomførte omtrent femti angrep, slik som maskingeværbeskytningen av den franske arbeidsgiverorganisasjonens hovedkvarter 1. mai 1979. Dessuten angrep de franske myndigheter, eiendomsutleiere, den franske hæren, industri tilknyttet militæret og staten Israel. De utførte bankran (eller «proletariates ekspropriasjon») og attentat, blant annet ble general René Audran drept i 1985 og George Besse, tidligere sjef for Renault, drept i 1986.
21. februar 1987 ble hovedpersonene i Action directe, Jean-Marc Rouillan, Nathalie Ménigon, Joëlle Aubron og Georges Cipriani, arrestert og senere dømt til fengselsstraffer på livstid. En annen hovedperson Régis Schleicher ble arrestert i 1984. Joëlle Aubron ble løslatt i 2004 pågrunn av dårlig helse. Franske venstreradikale i dag arbeider for at resten av hovedpersonene i Action directe skal bli benådet.


Direkte aksjon.
Direkte aksjon er et ofte benyttet slagord som betegner enhver aksjon som iverksettes, og fullføres, av arbeiderne selv uten mellommenn.
Opprinnelse.
Slagordet var opprinnelig knyttet til den syndikalistiske bevegelsen i Frankrike, og ble første gang fastslått som CGTs (Confédération générale du travail) fremgangslinje på kongressen i Bourges i 1904. Slagordet fikk omkring 1900 stor teoretisk og praktisk betydning, særlig i Frankrike, men også i flere andre land, bl.a. Norge.
Andre grupper har senere tatt i bruk begrepet. Direkte aksjoner brukes bl.a. i forbindelse med husokkupasjoner, konsumentboikott, miljøaksjoner. Direkte aksjon innebærer at en arbeider direkte mot problemstillingen selv, isteden for å jobbe for at politikerne skal forandre situasjonen. Direkte aksjon er alltid utenomparlamentariske, men behøver ikke nødvendigvis være ulovlige.
Direkte aksjon - «proletariatet på krigsfot».
Den direkte aksjon, syndikalismens kampmetode, er «proletariatet på krigsfot». Direkte aksjon og vold har ingenting med hverandre å gjøre, slik pressen gjerne har fremstilt det. Direkte aksjon kan være et hvilket som helst middel som blir brukt av arbeiderne selv, og som rettes direkte mot den man prøver å påvirke. En direkte aksjon vil nødvendigvis bryte med hovedavtaler, forhandlingsplikt, og forbundets regler for godkjenning av konflikter. Direkte aksjon skal styrke solidariteten arbeiderne imellom, og fremme masseaksjonen. Direkte, individuell, aksjon er en forpost til masseaksjonen. Direkte aksjon lærer arbeiderne å benytte de midler som er mest praktiske til våpen i «kampen for tilværelsen». Den direkte aksjon har en stor oppdragende moralsk betydning, idet den fremkaller solidaritets- og klassefølelsen, samholdet og fellesskapsfølelsen, og har det fortrinn at den kan tilpasses nøyaktig etter forholdene.
Indirekte aksjon.
"Indirekte aksjon" er det når arbeiderne overlater løsningen av sine egne spørsmål til andre uvedkommende. De forsøker å påvirke utviklingen gjennom andre mennesker som skal ivareta deres interesser. Da er det ikke lenger arbeiderne selv som beslutter eller går til aksjon, men deres valgte representanter. Den indirekte aksjon fratar arbeiderne enhver innflytelse, enhver betydning og ethvert initiativ i den kamp arbeiderne selv skal føre som klasse. Arbeiderens rolle er redusert til den passive.
Streik.
Arbeidsnedleggelser som ofte ikke er meldt eller godkjent etter gjeldende avtaler og regler.
Sympatistreik er det når man streiker i sympati med andre arbeideres konflikter med arbeidskjøperne. Dette kan være nødvendig hvis f.eks. arbeidskjøperne prøver å kjøpe varer og tjenester fra andre enn de streikende.
Den høyeste form for streik er den ekspropriative generalstreiken, dvs. den allmenne arbeidsnedleggelsen hvor proletariatet besetter og overtar jord og bedrifter, som skal være dødsstøtet mot det kapitalistiske samfunnet.
Okkupasjon.
Streik kan kombineres med okkupasjon hvor man blir stående ved produksjonsapparatet og styrer dette selv. Man kan møte en lockout med å fortsette driften for egen regning. Dette er enklest i de bedriftene som kan holdes gående ved hjelp av de kontanter som kommer inn fra den daglige omsetningen, som f.eks. kollektivtrafikkselskaper. En beslektet metode er å starte egne kampbedrifter. Det skjedde i stort omfang under barber‑ og frisørsvennenes konflikter i 1920. Det var et fag hvor det krevdes lite kapital for å starte opp, og i alt 38 kampforretninger kom i gang rundt i landet. Andre fagforeninger støttet opp ved å pålegge sine medlemmer under trussel om eksklusjon å bare bruke disse. Omtrent alle barbersvenner i streik eller lockout kunne arbeide under konflikten. Heismontørene har egen streikebedrift som tar oppdrag når heismontørene ellers er i streik eller lockout. Dette ble brukt tidlig på 2000-tallet.
Sabotasje.
Sabotasjens former er avhengig av de omstendigheter hvorunder den foretas og hvilket mål den stiller og som det gjelder å nå.
A) Arbeiderne setter maskiner og utstyr midlertidig ut av funksjon uten å ødelegge dem (f. eks. «dynamitt i borehullene», fjerning av vitale deler slik at maskinene ikke fungerer, eller nøkler til rom, skap og maskiner forsvinner) slik at de blir ubrukelige for streikebrytere. Må ikke forveksles med «maskinstormerne» i industrialismens barndom som gikk til angrep på maskinene for å knuse dem. I krigstilfelle kan sabotasjen gå ut på å gjøre maskiner og transportmidler ubrukelige og alt som forøvrig truer hele befolkningens liv og frihet.
B) «Gå sakte»‑aksjoner (Engelsk: Go canny).
C) Arbeidet utføres dårlig, mangelfullt og feilaktig («Dårlig arbeid for dårlig lønn»).
D) Man utfører arbeidet overdrevent godt eller sløser med materiell i produksjonen. (Gir «for god» service. Forteller kunden hvor dårlig produktet er. Bruker bedre materiell enn nødvendig. En bakersvenn forhøyer vekten på brødet, en skotøyarbeider benytter bedre materialer. Man lar kundene få god vekt og godt mål ─ øker meterens lengde og kiloens tyngde. Eierne taper penger, mens de aksjonerende får allmennheten på sin side.)
Mens den streikende arbeider forlater arbeidsplassen og er uten lønn, står sabotøren igjen på arbeidsplassen og hever lønnen sin uten at arbeidskjøperen har noe utbytte av det arbeidet han utfører. Mens den streikende rammer seg selv økonomisk samtidig som han rammer arbeidskjøperen, rammer sabotøren arbeidskjøperen uten å ramme seg selv. Ødeleggelse av maskiner forfeiler som oftest sitt mål. Når skaden har skjedd har arbeidskjøperen ingenting mer eller verre å frykte. Arbeiderne har spilt ut sin største trumf og har siden ingenting mer å komme med. Den grove sabotasje har karakter av hevn siden alle andre midler har vært prøvd. Den mildere form for sabotasje virker som et torturredskap. Når «skruene klemmes hard nok til», så gir ofret heller etter enn å risikere økonomisk ruin.
Streiken er et tveegget sverd som også rammer arbeiderne økonomisk. Ved sabotasje derimot, kan arbeiderne føre striden på arbeidsplassen slik at arbeidskjøperne får betale det meste av kostnadene. Arbeiderne får lønn, om enn mindre enn normalt, mens aksjonen står på og fagorganisasjonen sparer utgifter til streikestøtte. Metoden eliminerer faren for streikebryteri. Sabotasje rammer arbeidskjøperen midt i hjertet, dvs. midt i pengepungen.
Obstruksjon.
Arbeidet utføres så bokstavelig, formalistisk eller nøyaktig i følge reglementets bestemmelser, at arbeidet stopper opp så å si av seg selv. Dette er spesielt effektivt innen transport‑ og kommunikasjonssektoren hvor tidsaspektet er viktig.
Blokade.
Arbeidskjøperen hindres i å skaffe seg arbeidskraft, eller i å skaffe seg råstoffer, maskiner ol.. Inn‑ og utkjøring fra bedriften hindres.
Boikott.
Boikott går ut på at salget av bestemte produkter skal forhindres, kanskje for å fremtvinge bedre arbeidsforhold for arbeiderne av de boikottede varer eller helt å hindre produksjonen. Boikotten kan ta en politisk karaktér ved å rette seg mot arbeiderfiendtlige lover og forordninger. Boikottens store betydning ligger i at den også omfatter arbeiderklassen som forbruker.
Labell/Merking.
Fagbevegelsen merker (engelsk: label) varer som man oppfordrer folk å kjøpe. (Altså det motsatte av boikott.) Av dette merket ser så forbrukerne hvilke varer som er produsert av organiserte arbeidere, under full organisasjonsmessig kontroll, og til tarifflønn. Merkingen er en oppfordring til konsumentene å kun kjøpe sine varer hos en kjøpmann eller fabrikant hvis varer bærer dette merke.
Register.
Registeret ble brukt den gang det stort sett var lokale lønnsfastsettelser.
Alle arbeidere innen en viss bransje og en viss region blir enige om en minimumspris på arbeidskraften sin. Den lokale seksjonen eller syndikatet danner en registerkomité. Denne undersøker hva som på et gitt tidspunkt er den høyeste gjeldende lønnen. Deretter bestemmes denne som den pris som minst skal gjelde for at arbeiderne skal ta et visst arbeide. Ingen får gå under denne prisen. Registeret skal være det organ hvormed arbeiderne skal utøve kontroll og skaffe seg innflytelse og oversikt, såvel over produksjonsprosessen som over omsetningen av de ferdige produkter. Gjennom registerets utvikling skal etter hvert de organer fremskapes som skal danne grunnlaget for det industrielle selvstyre som skal overflødiggjøre det nåværende kapitalistiske system.


Richard Holbrooke.
thumb
Richard Charles Albert Holbrooke (født 24. april 1941 i New York City, død 13. desember 2010 i Washington D.C.) var en amerikansk diplomat med bred erfaring fra internasjonalt fredsarbeid. Han er kanskje mest kjent for å ha vært en viktig årsak til at Daytonavtalen, som gjorde slutt på Bosnia-krigen, ble skrevet under i 1995.
På 1980-tallet var han statssekretær for østasiatiske og Stillehavssaker, og reverserte Jimmy Carters beslutning om å trekke tilbake tropper fra Sør-Korea.
I 1993 ble han amerikansk ambassadør til Tyskland, og mellom 1994 og 1996 var han statssekretær for europeiske og kanadiske saker. Han fikk Manfred Wörner-medaljen da han gikk av, og året etter ble han Clintons spesialutsending til Kypros. Mellom 1999 og 2001 var han USAs FN-ambassadør.
Han ble i 2009 ansatt som president Barack Obamas spesialutsending til Afghanistan og Pakistan, noe han var frem til sin død i desember 2010.


CBS.
CBS Broadcasting, Inc. eies av CBS Corporation (tidligere Viacom), og er et av USAs største kringkastingsselskaper og fjernsynsnettverk. Forkortelsen CBS er hentet fra selskapets tidligere offisielle navn "Columbia Broadcasting System". Selskapet startet med radiosendinger i 1927 og fjernsynssendinger i 1939.
Historie.
Som en av pionerene innen radio, etablerte CBS seg fra starten et rykte på seg som en kvalitetskringkaster. CBS Radio er kanskje mest kjent for den beryktede episoden 30. oktober 1938, da Orson Welles leste opp radioversjonen av H.G. Wells' Klodenes kamp, som om det var virkelige nyheter, hvilke førte til at mange fikk panikk i frykt av et virkelig angrep fra Mars, til tross for tre notiser under programmet om at det var fiksjon.
CBS var langsomme med å bevege seg til TV-formatet, og hadde bare én TV-kanal så sent som i 1950, og fokuset deres lå fortsatt på radio. Etter hvert økte deres TV-vektlegging mer og mer, og etter en rapport i 1956 om at radiokanalene deres hadde gått i underskudd og TV-kanalene hadde gått med overskudd, ble det klart for dem hvor fremtiden lå.
Produksjon.
CBS er den dag i dag opphavet for mange av de mest populære TV-seriene og nyhetsprogrammene som sendes også i Norge, deriblant "60 Minutes", "Cold Case",Without a Trace", "CSI", "Kongen av Queens", "The Late Show with David Letterman", "JAG", "Judging Amy", "Gunsmoke", "Alle Elsker Raymond", "I Love Lucy", "M*A*S*H", "The Nanny", "Yes, Dear", How I Met Your Mother, "Two and a Half Men", "Lykkehjulet", "Survivor" (Robinsonekspedisjonen), "The Oprah Winfrey Show" og "Big Brother".


Patricio Aylwin.
Patricio Aylwin var Chiles president i årene 1990-1994.
Patricio Aylwin Azócar (født 26. november 1918 i Viña del Mar, Chile) er en chilensk jurist og politiker fra det chilenske kristendemokratiske partiet ("Partido Demócrata Cristiano"). Han har vært aktiv partipolitiker siden 1945. I 1971 ble han valgt til leder for senatet. Etter at Salvador Allende ble valgt til Chiles president, ledet Aylwin den demokratiske opposisjonen mot hans styre i årene før det chilenske militærkuppet i 1973. Under Pinochetregimet ble Aylwin talsmann for den demokratiske opposisjonen..
Aylwin ble Chiles president etter at militærjuntaen til general Augusto Pinochet gikk av i 1990. Han stilte da som motkandidat i det første frie valget etter militærdiktaturet. Aylwin fungerte som president fra 11. mars 1990 til 11. mars 1994. Han ble etterfulgt av Eduardo Frei Ruiz-Tagle.
Utenfor politikken har Aylwin vært aktiv som universitetsprofessor, både ved Universidad de Chile (UdC) og ved Pontificia Universidad Católica de Chile (PUC).


The Golf Channel.
The Golf Channel er en amerikansk kabel-TV-kanal viet utelukkende til golf. Den ble lansert 17. januar 1995. Tanken om en 24-timers golfkanal stammet fra mediegründeren Joseph E. Gibbs, som først fikk ideen til kanalen i 1991. Gibbs følte at det var nok interesse for golf blant almenheten til å understøtte en slik kanal, så han fikk foretatt en spørreundersøkelse blant folk for å se om hans vurdering var riktig. Gibbs fikk rett, og han samlet inn 80 millioner dollar sammen med den legendariske golfspilleren Arnold Palmer for å starte The Golf Channel. Den første direktesendte turneringen som ble sendt på kanalen var Dubai Desert Classic 19.–22. januar 1995.
The Golf Channel sender alle typer golf-relaterte programmer. Direktesendte turneringer er hovedinnholdet, og kanalen dekker PGA-touren, Europatouren, LPGA-touren, Champions Tour, Nationwide Tour, Canadian Tour og PGA Tour of Australasia, samt turneringer arrangert av USGA og PGA of America. Kanalen har også en kveldsnyhetssending, "Golf Central", og en variant kalt "College Central" som dekker golf på college-nivå. Blant andre programmer er tilbakeblikk på høydepunkter fra tidligere turneringer, og til og med et reality-program der deltagerne jobber for å få spillerett på PGA- og LPGA-tourene.


Tupamaros.
Tupamaros flaggTupamaros (også kjent som "den nasjonale frigjøringsarméen") var en bygeriljaorganisasjon i Uruguay i 1960- og 1970-årene.
Tupamaros var oppkalt etter inkalederen Túpac Amaru II (1738–1781), som sto i spissen for det siste store Inka-opprøret mot de spanske erobrerne.
Bygeriljaen begynte med å rane banker og andre selskap tidlig i 1960-årene, for så å dele ut det de hadde stjålet (mat og penger) til de fattige i Montevideo. På slutten av 1960-årene ble de engasjert i politiske bortføringer og attentater.
Det uruganske militæret førte en blodig krig mot Tupamaros med massearrestasjoner og forsvinninger. På tross av at Tupamaros ble alvorlig svekket av dette ga president Juan María Bordaberry de militære frie hender i kupp i 1973. Dette førte til ytterligere undertrykking av befolkningen og politiske venstrepartier.
Tupamaros kom tilbake i det offentlige rom som et lovlig politisk parti etter at demokratiet ble gjenninnført i 1985. I dag er det det største partiet i regjeringskoalisjonen Frente Amplio, og landets nåværende president (2011) José Mujica har selv bakgrunn fra Tupamaros-geriljaen.
Bygeriljaen ble skildret i filmskaperen Costa-Gavras thriller "État de siège" (Norsk filmtittel: "Gislene er vårt våpen") som kom i 1972.


Facel Vega.
Facel Vega var en fransk produsent av luksusbiler. Merket ble stiftet av Jean Daninos. Opprinnelig så var FACEL ("Forges et Ateliers de Construction d'Eure et Loire") et produksjonsfirma som bestemte seg for å gå inn i bilbransjen midt på 1950-tallet. Facel gikk opprinnelig inn som leverandør av karosserier for Panhard, Delahaye og Simca.
Den første bilen ble lansert i 1954 med en Chrysler V8-motor. Da det i 1964 ble trangere tider gikk Facel ut av bilmarkedet igjen.


Freightliner.
Freightliner er en amerikansk produsent av trekkvogner. De startet med å modifisere eksisterende trekkvogner med deler av lettmetall, og deres første egne modell rullet ut av fabrikkdørene i 1939. Allerede i 1942 førte andre verdenskrig til at de måtte produsere deler til fly og skip i stedet for egenproduksjon. Produksjonen ble tatt opp igjen i 1947 i Portland i Oregon.
Daimler-Benz kjøpte Freightliner av Consolidated Freightways i 1981, som et ledd i sin strategi mot USA-markedet.


Antonio Maria Panebianco.
Antonio Maria Panebianco O.F.M.Conv. (født 13. desember 1808 i Terranova på Sicilia i Italia, død 21. november 1885 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1863–1867, og Storpønitentiar 1867–1877.
Han ble kreert til kardinal i 1861 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Panebianco, Antonio Maria
Panebianco, Antonio Maria
Panebianco, Antonio Maria
Panebianco, Antonio Maria


FSO.
Polonez Atu Plus 1,6 GSI
FSO ("Fabryka Samochodów Osobowych" – passasjerbilfabrikk) er en polsk bilfabrikant.
FSO-fabrikken ble startet i 1951 av den polske staten i den nordre delen (Zeran) av Warszawa for å produsere biler for etterkrigstidens Polen. Det første var limosinen Warszawa, produsert på lisens fra Sovjetunionens GAZ-M20 Podeba.
Tidlig på 1970-tallet gikk den polske staten inn i en avtale med italienske Fiat om å lisensprodusere biler under navnet Polski Fiat. Det ble investert store summer i produksjonsanleggene i Polen.
Etter at jernteppet falt i 1989 så har fabrikken hatt problemer med umoderne produkter. De ble kjøpt opp av Daewoo, som gikk konkurs i 2001. I 2005 driver de forhandlinger med forskjellige nye eiere for å få inn teknologi og kapital.
I Norge.
Fra 1955 så ble Warszawa-modellen importert av Jarbø & Co. AS. 716 stykker ble tatt inn til Norge i perioden 1955–1959. Av disse så ble 76 registrert som drosjer. Agenturet ble i 1959 overtatt av Kolberg Caspary.
Norsk Auto AS og Auto Nord AS, begge i Vestby, begynte å ta inn Polski Fiat tidlig på 1970-tallet. I 1975 overtok AS Autoindustri, som lot datterselskapet Bilcompagniet AS delvis administrere dette. I 1983 førte lavt salg og kvalitetsproblemer til at de la ned importvirksomheten.


Marco van Basten.
Marco van Basten (født 31. oktober 1964 i Utrecht) er en tidligere nederlandsk fotballspiller. Han spilte for Ajax Amsterdam og A.C. Milan i 1980-årene. Han blir regnet for å være en av tidenes beste angrepsspillere.
Van Basten spilte sin første kamp for Ajax i april 1982, og ble allerede på det tidspunktet omtalt som den nye Johan Cruyff.
I 1987 hentet Silvio Berlusconi van Basten til Milan for 800 000 dollar (ca 5 mill NOK pr 2007) sammen med Ruud Gullit, fulgt av Frank Rijkaard i 1988. I van Bastens første sesong vant Milan sitt første ligamesterskap på åtte år, men van Basten spilte bare elleve kamper og slet med en ankelskade. Til tross for dette viste han en imponerende form under EM 1988, blant annet med tre mål i kampen mot og et fantastisk volleymål i finalen mot. Han ble kåret til FIFA World Player of the Year i 1993.
Landslagstrener.
Van Basten tok over som landslagstrener for 20. juli 2004, og debuterte som trener med 2-0 seier mot 8. september samme år. Per 12. oktober 2006 har han ledet det nederlandske landslaget 30 ganger, 20 seiere, 8 uavgjorte og 2 tap.


Hypaspist.
Hypaspistai, eller hypaspistene, var eliteforsvarssoldater til fots brukt av Aleksander den Stores makedonske armé. De kjempet ofte til høyre for kompanjonger til fots. Høyre var æresposisjonen i de fleste greske hærer.
Et eksempel på hvordan de ble brukt var slaget om Chaeronea (338 f.Kr.) hvor han utnyttet deres mobilitet taktisk med god effekt.
Arrians frase "tous kouphotatous te kai ama euoplotatous" (eg atIV 28 viii) har vanligvis blitt oversatt som "lettest beskyttet" selv om Brunt Appendix XIX paragraf 9 gjør det mer riktig oversatt som "raske og lette i bevegelse".
Hypaspistene ble hentet fra hele kongedømmet framfor fra en del av landet. De var kongens hær mer enn kongedømmets hær. Aleksander reorganiserte til tider hele sin hær på denne måten for å styrke hans autoritet over ellers mektig lokal lojalitet som hans menn følte.
I slag var de antagelig bevæpnet som fotkompanjonger med aspis, spolas, hjelm, leggbeskyttere og sarissa selv om deres utstyrt var mer utsmykket.


Sarissa.
En sarissa var et gigantisk 6 meter langt spyd med to tupper brukt av den makedonske falanksen.
Den store lengde var en fordel mot hoplitter og andre soldater som bar mindre våpen, fordi de måtte komme seg forbi sarissaen for å angripe falanksen. Den tette formasjonen til falanksen skapte en «vegg av spyd», og spydet var langt nok til at der var fem rekker med spyd foran de fremste mennene. Selv om fienden kom forbi den første rekken, var der fremdeles fire til å stoppe ham. Den makedonske falanksen ble regnet som nesten uovervinnelig fra fronten, unntatt mot en tilsvarende falanks. Den eneste måten den vanligvis kunne nedkjempes var ved å bryte dens formasjon eller angripe fra sidene.
Oppfinnelsen av sarissaen blir kreditert Filip, far til den makedonske kongen Aleksander den Store. Filip drillet sine menn til å bruke disse formidable spydene med to hender. Den nye taktikken var ikke til å stoppe og på slutten av Filips styre kontrollerte det tidligere svake makedonske kongedømmet hele Hellas, Epirus og Thracia.
Filips sønn Aleksander brukte den nye taktikken gjennom Asia og erobret Egypt, Persia og Pauravas (nordvestlige India) og seiret hele veien. Sarissa-falanksene var avgjørende i alle slag, inkludert i det avgjørende slaget om Gaugamela hvor den persiske kongens brutale stridsvogner med ljå ble knust av falanksen. Sarissaen forble grunnstammen i alle hellenistiske hærer inntil oppkomsten til Roma.


Disneyworld.
Walt Disney World Resort (mest kjent i Norge under kortnavnet Disneyworld'") er en samling av fornøyelsesparker rett utenfor Orlando i Florida.
Disneyworld er det største og mest besøkte underholdningskomplekset i verden, og åpnet 1. oktober 1971. Med sine 121 km² har Disneyworld et areal på størrelse med San Francisco.
Disneyworld er ment å være den største av verdens Disney-parkkomplekser og heter derfor Disney"world", til forskjell fra de andre parkene som alle heter Disney"land".
"Disneyland"-parker finnes i Tokyo, Hongkong og Paris, i tillegg til den opprinnelige Disneyland i California. En park i Shanghai er under utvikling, og vil forhåpentligvis stå ferdig i 2014.
Disneyworld består i hovedsak av fire store temaparker: Magic Kingdom, Disney's Animal Kingdom, Disney's Hollywood Studios og Epcot. I tillegg har Disneyworld de to badeparkene Typhoon Lagoon og Blizzard Beach, mat- og shoppingområdet Downtown Disney hvor man også finner DisneyQuest (en innendørs temapark), samt en rekke hoteller.
Hoteller.
Det er 33 hoteller som ligger innenfor Disney Worlds grenser. 24 av disse er eiet og driftet av Disney World.
Disney's Animal Kingdom Lodge,
Disney's Beach Club Resort,
Disney's BoardWalk Inn,
Disney's Contemporary Resort,
Disney's Grand Floridian Resort & Spa,
Disney's Polynesian Resort,
Disney's Wilderness Lodge,
Disney's Yacht Club Resort,
Walt Disney World Dolphin,
Walt Disney World Swan.
Disney's Caribbean Beach Resort,
Disney's Coronado Springs,
Disney's Port Orleans Resort French Quarter,
Disney's Port Orleans Resort Riverside.
Disney's Pop Century Resort,
Disney's All-Star Movies Resort,
Disney's All-Star Music Resort,
Disney's All-Star Sports Resort.
Disney Transport.
Disney World tilbyr gratis transport kalt Disney Transport mellom hotellene og parkene for de med gyldig idkort fra. Dette skjer med busser, monorail og båter. Det er direktetjeneste mellom hotellene og parkene samt mellom parkene. Det er ikke transport mellom Downtown Disney og parkene. Mellom hotellene må man bytte i en av parkene.
Disney's Magical Express.
Disney's Magical Express er en gratis busstjeneste mellom Orlando International Airport og Disney World for gjester med reservasjon på et av Disneyhotellene.


Språkfamilie.
Kart over de største språkfamiliene i verden
En språkfamilie er en gruppe språk som er i slekt med hverandre ved at alle disse stammer fra samme språk, kalt et protospråk. Språk fra samme språkfamilie har derfor en rekke felles kjennetegn. Språkfamiliene med flest morsmålstalere i verden i dag er indoeuropeiske språk. Språkfamilien med flest ulike språk er niger-kongo-språk, etterfulgt av austronesiske språk.
En språkfamilie kan ofte deles inn i flere undergrupper, eller språkgrupper. Forskjellen mellom en språkfamilie og en språkgruppe er at protospråket til språka i en språkfamilie ikke har noen kjente forfedre. For eksempel tilhører norsk språkgruppa germansk, men germansk er en undergruppe av indoeuropeiske språk, og er derfor ingen språkfamilie. Den eldste kjente stamfaren til norsk er protoindoeuropeisk, og norsk er derfor medlem av den indoeuropeiske språkfamilien.
Språk som ikke er i familie med noe annet språk kalles isolerte språk. Et isolert språk utgjør altså sin egen språkfamilie.


Pink Pistols.
Pink Pistols er en våpenrettighetsorganisasjon for homoseksuelle i Amerikas forente stater. Deres motto er «Armed Gays Don't Get Bashed» og «Pick on someone your own caliber». Det er 40 Pink Pistols grupper i USA med hovedsakelig homoseksuelle våpeneiere, selv om ingen det ikke er noe krav å være verken homoseksuell, eller å eie et våpen, for å bli medlem.
Organisasjonen har fått oppmerksomhet, og går for å være en atypisk organisasjon siden våpenrettigheter tradisjonelt har vært en sak som har stått sterkt i konservative høyreorienterte kretser, mens homorettigheter har vært forbundet med venstresiden. Enkelte kritikere mener Pink Pistols fokuserer for mye på våpendelen, og at det seksuelle kun er der for å få oppmerksomhet som en atypisk libertariansk gruppe.
Pink Pistols ble grunnlagt i juli 2000 av Douglas L. Krick, en programmerer og libertarianer fra Massachusetts.


Agrianerne.
Agrianerne var raske spydkastere og eliteenhet i Aleksanders lette infanteri som kjempet under Attalus sin kommando. De bar et knippe spyd i slag og bar ingen beskyttelse, kanskje ikke engang skjold. Aleksander brukte dem ofte. Hver gang han sendte flygende prosjektiler var agrianerne alltid med. De ble gitt av klientkongen Langarus. De var dyktige krigere i fjellterreng hvor falanksen ikke kunne brukes. De tok ofte plassen med hypaspist-bataljonen og kompanjong-kavaleriet på den høyre siden av hæren ettersom de var eliteenheten til det lette infanteriet. Ved slaget om Gaugamela var deres antall 1000.


Parmenion.
Parmenion (ca 400 f.Kr. – Ecbatana, 330 f.Kr.) var en makedonsk general som tjente Filip II av Makedonia og Aleksander den Store.
Parmenion var sønnen den makedonske adelsmannen Philotas. I løpet av styret til Filip II skaffet Parmenion en stor seier over illyrerne i 356 f.Kr.. Han var en av de makedonske delegatene som ble oppnevnt til å forhandle fred med Aten i 346 f.Kr. og han ble sendt med en hær for å opprettholde makedonsk innflytelse i Euboea i 342 f.Kr..
I 336 f.Kr. ble han sendt med en hær på 10 000 menn med Amyntas og Attalus for å forberede reduksjonen av Asia. Etter at Aleksander ble godkjent som konge i Makedonia ble Parmenion Aleksanders nestkommanderende.
Han ledet den venstre flanken i slagene ved Granicus, Issos og Gaugamela.
Etter erobringen av Drangiana, ble Aleksander informert om at Philotas, Parmenios sønn, var involvert i en konspirasjon mot ham. Philotas ble bannlyst av hæren og drept. Aleksander tenkte at det var farlig å la faren leve og sendte ordrer til Media om å myrde Parmenio. Der var ingen bevis for at Parmenio på noen måte var involvert i konspirasjonen, men han ble ikke engang gitt muligheten til å forsvare seg.


Niamey.
Niamey er hovedstaden og den største byen i Niger. Niamey ligger langs begge breddene av elva Niger. Det er landets administrative, kulturelle og økonomiske senter. Byen hadde 1 302 910 innbyggere i 2011.
Severdigheter i byen inkluderer Nigers nasjonale museum, som blant annet inneholder en dyrehage og en utstilling av dinosaurskjeletter.
Historie.
Niamey ble mest sannsynlig grunnlagt i løpet av 1700-tallet, men var ikke viktig før franskmennene etablerte en koloniutpost der i 1890-årene. Denne vokste seg fort til et større senter og i 1926 ble Niamey hovedstad i den franske kolonien Niger. Befolkningen økte gradvis fra rundt 3000 i 1930 til 30 000 i 1960. I perioden mellom 1970 til 1988 blomstret økonomien i Niger, drevet av inntektene fra uraniumsgruvene ved Arlit. I denne perioden økte befolkningen i Niamey fra 108 000 til 398 365. Samtidig ble byen utvidet og inkorporerte flere mindre landsbyer i området.
Geografi.
Niamey dekker et område på over 250 km². Storbyområdet ligger på to platåer som er delt av Nigerelva.
Klimaet er varmt steppeklima med forventet nedbør på mellom 500mm og 750mm i året. Høyeste middeltemperatur er på mer enn 38 grader i fire av årets måneder og i ingen måneder faller høyeste middeltemperatur under 32 grader.
Demografi.
Tørkeperioder på sytti- og åttitallet bidro til en stor innflytting fra landlige områder til Niamey. Under militærstyret til general Seyni Kountché var der imidlertid strenge boligreguleringer og mange ble tvangsflyttet tilbake til landsbyene sine. Med økt frihet i åtti- og nittiårene, sammen med Tuareg opprøret på nittitallet og sulteperiode i begynnelsen av det 21.århundre har innflyttingen til byen sterkt tiltatt. Det er store uregulerte boområder i utkanten av byen, og bysenteret er blitt preget av fattige og funksjonshemmede tiggere.
Mer enn 90% av Nigers befolkning er muslimer. Niamey har den største moskeen i landet. I tillegg er byen bispesete i den katolske kirken.


Bessus.
Bessus (død sommeren 329 f.Kr.) var en persisk adelsmann og satrap av Bactria og Sogdiana og senere selvutnevnt konge av Persia. Han er best kjent for å ha myrdet og tatt hans konges plass, Dareios III etter at den persiske hæren ble nedkjempet av Aleksander den Store.
I slaget om Gaugamela (1. oktober 331 f.Kr.) kommanderte han troppene til sin satrapy under kommandoen til Dareios III mot Aleksanders makedonske hær. Bessus overlevde nederlaget ved Gaugamela og forble med Dareios III, hvis hær ble spredt og tilbrakte vinteren i Ecbatana. Det neste året forsøkte Dareios å flykte til Bactria i øst. Bessus, som konspirerte med sine likesinnede satraper, fjernet Dareios. Han hadde antagelig tenkt å overlevere kongen til makedonerne, men Aleksander beordret sine styrker til å brutalt følge etter perserne selv etter å ha hørt om arrestasjonen av Dareios. I juli 330 f.Kr., nær Hecatompylus, dødelig såret de panikkslagne konspiratørene Dareios og etterlot ham til å bli funnet av en makedonsk soldat.
Bessus utropte seg til konge i Persia og tok navnet Artaxerxes V. Hans selvutnevnte tronbestigelse var ikke problematisk, siden satrapen i Bactria var tittelen som ofte ble gitt til den adelsmannen som var neste mann i linjen til den persiske tronen. Men siden det persiske imperiet hadde blitt erobret og Bessus styrte bare over en løs allianse av opprørske provinser. Historikere regner ham ikke vanligvis som en offisiell persisk konge.
Bessus vendte tilbake til Bactria for å organisere motstand blant de østlige satrapiene. Aleksander ble tvunget til å flytte sine styrker for å slå ned opprøret i 329 f.Kr.. Skremt av de ankommende makedonerne, arrestert Bessus egne folk ham og overgav ham.
Aleksander beordret at Bessus sin nese og ørene skulle skjæres av, noe som var en persisk skikk for de som var involvert i opprør og kongedrap, senere har en lært fra Behistun-inskripsjonen at Dareios I straffet troneraneren Phraortes på en lignende måte. Bessus ble så korsfestet der Dareios ble myrdet.


Kompanjong-kavaleriet.
Kompanjongene var Aleksander den stores elitekavaleri, den offensive armen av hans armé og også hans elitelivvakt. De ble brukt sammen med hans makedonske falanks. Falanksen ville holde fienden på plass og så ville kompanjong-kavaleriet angripe fienden på flanken. Aleksander ville lede angrepet med sitt kavaleri, vanligvis i kileformasjon. Disse troppene ville også beskytte flankene til den makedonske linjen i slag. Kompanjongene ville ri de beste hestene og fikk de beste våpnene som var tilgjengelig. Hver bar et langt stikkspyd (xyston) og bar en brystplate, armbeskyttere og hjelm. Hver hest var også delvis beskyttet. Som tungt kavaleri var kompanjongene Aleksander den Stores viktigste arm i slag.


Krigselefant.
Krigselefanter var elefanter som ble brukt som viktige, om ikke utbredte, våpen i antikk militærhistorie. Deres viktigste bruk var i angrep for å trampe ned fiender og/eller bryte deres rekker. Krigselefanter var utelukkende hanner, idet de var raskere og mer aggressive.


Stridsvogn med ljå.
Stridsvognen med ljå var en modifisert hestetrukket stridsvogn som ble oppfunnet av den persiske keiseren Kyros den yngre senest 401 f.Kr.. Den hadde en kniv montert på begge sidene av akslingen. Bladene gikk horisontalt ut en meter på sidene av vognen og roterte etter som vognen ble trukket.
Den stridsvognen ble trukket av fire hester og bemannet av opp til tre mann, en fører og to krigere. Teoretisk ville stridsvognen pløye gjennom infanteriets linjer og kutte de kjempende i to eller i det minste skape åpninger i linjene som kunne utnyttes. I praksis var der flere problem. Det var vanskelig å få hestene til å angripe inn i de tette falanksformasjonene til de greske/makedonske hoplittene (infanteri). I tillegg kunne en disiplinert hær dele seg når stridsvognen ankom og så slutte seg sammen når den hadde passert og på denne måten slippe stridsvognen gjennom uten så mange skader. For det tredje hadde stridsvognen begrensede militære muligheter. De var kun et offensivt våpen og var best mot infanteri i åpne angrep hvor stridsvognene hadde rom å manøvrere i.
Til tross for begrensningene ble stridsvogner med ljå brukt med noe suksess av perserne, kongedømmene i den hellenske perioden og senere romerriket.
Sent i den imperiets periode eksperimenterte romerne med en uvanlig variant som brukte lanser i katafrakt-stil som ble montert på en eller flere av hestene som trakk stridsvognen for å øke effekten i angrepet. (Enheten ble ikke brukt lenge, noe som antyder at ideen ikke var særlig effektiv.)


Den japanske Røde Armé.
Den japanske røde armé (日本赤軍, "Nihon Sekigun") var en japansk terrororganisasjon grunnlagt av Fusako Shigenobu i februar 1971 sammen med utbrytere fra den japanske kommunistligaen. Den japanske røde armé hadde nær tilknytning til Folkefronten for Palestinas frigjøring og tidlig i 1980-årene ble de helt avhengig av disse for opptrening, våpen og finansiering.
JRAs mål var å velte de japanske myndighetene og monarkiet og starte en verdensrevolusjon.


Slaget ved Issos.
I slaget ved Issos i 333 f.Kr. nedkjempet Aleksander III av Makedonia Dareios III av Persia.
Sted.
Slaget fant sted sør for den antikke byen Issos som er nær dagens Iskenderum i Tyrkia, på begge sider av en liten elv kalt Pinarus. På det stedet er avstanden fra bukten i Issos til de omliggende fjellene bare 2,6 km, et sted hvor Dareios ikke kunne dra nytte av sin tallmessige overlegenhet.
Prolog.
Aleksander gikk inn i Asia i 334 f.Kr. og nedkjempet de lokal persiske satrapene i slaget om Granicus. Han fortsatte så for å okkupere hele Lilleasia.
Mens Aleksander var i Tarsus hørte han at Dareios samlet en stor armé i Babylon. Dersom Dareios ville nå bukten i Issos, kunne han bruke støtten fra den persiske flåten under Pharnabazus som fortsatt opererte i Middelhavet og dermed lette sine forsyninger og hadde muligheten til å lande tropper bak fienden. Aleksander holdt sin hovedarmé ved Tarsus men sendte Parmenion i forveien for å okkupere kysten rundt Issos. I november fikk Aleksander rapporter om at den store persiske hæren hadde rykket inn i Syria. Aleksander bestemte seg for å samle sin spredte hær og gå sørover fra Issos gjennom Jonah-passet.
Dareios viste at Parmenion holdt Jonah-passet og valgte derfor en nordlig rute i sin fremrykkning. Perserene tok Issos uten motstand og drepte alle de syke og skadde som Aleksander hadde etterlatt seg. Nå fant Dareios ut at han hadde passert sin hær bak makedonerne og hadde kuttet deres forsyningslinjer. Han rykket så til en god defensiv posisjon langs elven Pinarus og ventet på at Aleksander skulle komme til ham.
Slaget.
Makedonerne rykket gjennom Jonah-passet. Aleksander ledet sitt kompanjong-kavaleriet på høyre flanke og han satte sitt kavaleri fra greske allierte på venstre siden av den makedonske falanks med Parmenion ved kommandoen.
Dareios hadde plassert rundt 20 000 av sine tropper på fjellsidene og han plasserte seg bak i midten med sitt beste infanteri, de greske leiesoldatene, og sin kongelige livvakt. Han plasserte mesteparten av sitt kavaleri nær kysten.
Hypaspistene ledet av Aleksander, til fots, angrep det persiske infanteriet og klarte å slå et hull gjennom den persiske linjen. Samtidig braket det persiske kavaleriet sammen med Parmenions styrker på venstre.
Aleksander med sitt kompanjong-kavaleri ledet så et direkte angrep mot Dareios som flyktet fra slagmarken. Denne fikk perserne til å forlate sine posisjoner. Det makedonske kavaleriet forfulgte de flyktende perserne så lenge det var lyst.
Etter kampen.
Slaget ved Issos var en avgjørende makedonsk seier og den markerte starten på slutten for persisk makt.
Dareios flyktet over Eufrat i sikkerhet og etterlot sin mor (Sisygambis), kone og barn i fangenskap. Aleksander ville nedkjempe Dareios på nytt i slaget om Gaugamela i 331 f.Kr..
Note.
Slaget ved Issos ble illustret (ifølge den romerske forfatteren Pliny) av en gresk maler, Filoxenus av Eretria, sent i det 4.århundret f.Kr. Dette maleriet har ikke blitt bevart, men Aleksander-mosaikken som gjenforteller slaget, kanskje etter dette tidligere greske maleriet, ble funnet i Pompeii i Faunens Hus. Mosaikken er nå i nasjonalmuseet i Napoli og er datert til det 1.århundret f.Kr.
Issos


Sirenia (band).
"«Sirenia» har flere betydninger"
Sirenia er et melodisk gothic metal-band fra Stavanger.
Bandet opprettet i 2001 av Morten Veland etter han forlot Tristania. Sirenia har både kvinnelig ren vokal og mannlig growl-vokal.


Lancashire Fusiliers.
Lancashire Fusiliers var et britisk infanteriregiment, som ble slått sammen med andre fusilier-regimenter i 1968 til Royal Regiment of Fusiliers.
Opprinnelig var regimentet hjemmehørende i Devonshire og hadde navnet "Sir Richard Peyton's Regiment of Foot" i 1688. Navnet var frem til 1751 navnet til den kommanderende obersten. I 1751 ble navnet forandret til "20th Regiment of Foot". I 1881 ble regimentet hjemmehørende i Lancashire og fikk navnet Lancashire Fusiliers.
Den berømte britiske forfatteren J.R.R. Tolkien tjenestegjorde ved dette regimentet fra 1915, frem til han fikk «skyttegravsfeber» under slaget ved Somme i oktober 1916.


Miguel García Cuesta.
Miguel García Cuesta (født 6. oktober 1803 i Macotera ved Salamanca i Spania, død 14. april 1873 i Santiago de Compostela) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var knyttet til Den romerske kurie, og var erkebiskop av Santiago de Compostela 1851–1873.
Han ble kreert til kardinal i 1861 av pave Pius IX.
Garcia Cuesta, Miguel
Garcia Cuesta, Miguel
Garcia Cuesta, Miguel
Garcia Cuesta, Miguel


Fernando de la Puente y Primo de Rivera.
Fernando de la Puente y Primo de Rivera (født 28. august 1808 i Cádiz i Spania, død 12. mars 1867 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var knyttet til Den romerske kurie, og var erkebiskop av Burgos 1857–1867.
Han ble kreert til kardinal i 1861 av pave Pius IX.
Puente Primo de Rivera, Fernando de la
Puente Primo de Rivera, Fernando de la
Puente Primo de Rivera, Fernando de la
Puente Primo de Rivera, Fernando de la


Satrap.
Satrap (Gresk σατράπης "satrápēs", fra gammelpersisk "xšaθrapā(van)", dvs «beskytter av landet») var navnet som ble gitt til guvernørene i provinsene i de antikke persiske Akamenide- og Sassanideimperiene.
Da Kyros den Store hadde kontroll over verdens første imperium, organiserte sin erobrede territorier i provinser, styrt av klientkonger. I persisk kultur var konseptet om kongedømme udelelig fra guddommelighet. Guddommelig autoritet ga kongen guddommelige rettigheter. De tyve satrapene som Kyros etablerte var ikke konger, men stedfortredere som styrte i kongens navn. Dareios I gav satrapene en fast organisering og økte deres antall til 23 og fastsatte deres årlige skatt (Behistun-inskripsjonen).
Satrapen var leder av administrasjonen av sin provins og omgav seg med et hoff som var kongelig i alt annet enn navnet, han samlet inn skatter og kontrollerte de lokal tjenestemennene og de underliggende stammene og byene. Han var også øverste dommer av provinsen som alle sivile og kriminelle saker kunne bringes fram for hans «stol» ("Nehemja" 3,7). Han var ansvarlig for sikkerheten på veiene (jf. Xenofon), og måtte slå ned bander og opprør. Han ble assistert av et råd av persere, der også provinsielle var representert, og var kontrollert av en kongelig sekretær og av utsendinger av kongen, særlig «kongens øye» som gjorde årlige inspeksjoner.
Der var begrensninger på makten til satrapene. Ved siden av hans sekreterielle nedskrivelser var hans finansielle tjenestemann (gammelpersisk "ganzabara") og generalen av den regulære hæren i hans provins og av festningene uavhengige av ham og rapporterte personlig periodisk til "sjahen". Men satrapen hadde lov til å holde personlige tropper (senere mest greske leiesoldater). De store provinsene var delt inn i mange små distrikter der guvernørene også ble kalt satraper og (av greske forfattere) "hyparchs" (vise-regenter). Utdelingen av store satrapier ble forandret av og til, og ofte ble to av dem gitt til samme mann. Når den sentrale autoriteten i imperiet ble svekket, var satrapen praktisk talt uavhengig, særlig etter at det ble vanlig å utrope ham som general over hæren i området, i motsetning til tidligere regler. «Når hans styre ble eneveldig, kunne ikke trusselen mot den sentrale autoriteten lenger ignoreres» (Olmstead). Opprør blant satrapene ble vanlig fra midten av det 5.århundret. Dareios I slet med utbredte opprør blant satrapene og under Artaxerxes II skjedde det at store deler av Lilleasia og Syria var i åpent opprør.
De siste opprørene ble slått ned av Artaxerxes III. Satrap-administrasjonen ble gjenopptatt av Aleksander og hans etterfølgere, særlig i seleukidenes imperium, hvor satrapene vanligvis ble kalt "assirategus", men deres provinser var mye mindre enn under perserne.


Manuel Bento Rodrigues da Silva.
Manuel Bento Rodrigues da Silva C.R.S.J.E. (født 26. august 1800 i Vila Nova de Gaia ved Porto i Portugal, død 26. september 1869 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var knyttet til Den romerske kurie, og var patriark av Lisboa 1855–1869.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX.


Jan Egeland.
Jan Egeland i Pakistan, 2005.
Jan Egeland (født 12. september 1957 i Stavanger) er en norsk politiker (Ap) og diplomat. Siden 2011 er han medarbeider ved International Crisis Group og i Human Rights Watch. Han er også professor II ved Universitetet i Stavanger.
Bakgrunn og utdannelse.
Egeland er oppvokst i Stavanger og er sønn av den norske politikeren Kjølv Egeland. Han engasjerte seg i internasjonale og menneskerettighetsspørsmål allerede i ung alder.
Egeland har magistergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han har også studert ved University of California, Berkeley og har vært tilknyttet PRIO i Oslo og Truman Institute for the Advancement of Peace i Jerusalem.
Hans magisteroppgave ved Universitetet i Oslo, "Impotent Superpower, Potent Small States. Potentials and Limitations of Human Rights Objectives in the Foreign Policies of the United States and Norway", ble gitt ut i 1988 og vakte mye oppmerksomhet. Boken argumenterer for at små, vesteuropeiske land som Norge kan ha større gjennomslag på visse utenrikspolitiske områder – som menneskerettigheter – enn tradisjonelle stormakter. Boken regnes som en viktig inspirasjon for Norges senere aktive engasjementspolitikk.
Karriere.
Egeland var i en kort periode politisk rådgiver for utenriksminister Thorvald Stoltenberg, og var fra 1990 til 1997 statssekretær i Utenriksdepartementet.
I årene 1999-2002 var han spesialutsending for FNs generalsekretær til Colombia for den langværende militæriske konflikten. I denne tiden ble direkte forhandlinger mellom den daværende kolombianske presidenten Andrés Pastrana og både Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo (FARC) og Ejército de Liberación Nacional (ELN) organisert.
I 2002 aksepterte han tilbudet til å bli generalsekretær i Norges Røde Kors – også på grunn av sviktende framgang i forhandlinge i FN missjon fra alle sider.
Fra 2003 til 2006 var han FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp (OCHA). Som leder av OCHA koordinerte Egeland mye av nødhjelpsarbeidet etter tsunamien i 2004. I 2005 reformerte han FNs humanitære arbeid og lanserte Central Emergency Fund (CERF). Som leder av OCHA holdt Egeland en høy medieprofil og klarte å sette mer fokus på verdens glemte konflikter, som Nord-Uganda og Kongo. Mens han var leder av OCHA utropte Time Magazine ham til en av 100 «som har formet vår verden».
Fra 2007 til 2011 var han leder for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
Jan Egeland har vært engasjert i en rekke fredsprosesser. Sammen med ekteparet Terje Røed-Larsen og Mona Juul var Egeland sentral i de hemmelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Han var også sentral i prosessen som førte fram til våpenhvilen mellom Guatemalas regjering og Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG) i 1996.
Egeland har tidligere arbeidet som journalist i NRK og var lenge aktiv i Amnesty International. Han har publisert en rekke artikler og rapporter om konfliktløsning, humanitært arbeid og menneskerettigheter. I 2007 ga han ut boken "Det nytter. Rapport fra frontlinjene" på Aschehoug forlag. Den er Egelands øyenvitneberetninger fra hans tid som leder av OCHA og tidligere oppdrag. Boken kom også ut på engelsk med tittelen "A Billion Lives. An eyewitness report from the frontlines of humanity" på det amerikanske forlaget Simon & Shuster.
Egeland er per januar 2011 medlem av styret i International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.
Jan Egeland er gift med tidligere utviklingsminister Anne Kristin Sydnes (Ap).


Fylkesvei 551.
Fylkesvei 551 (Fv551) går mellom Odda og Kvinnherad. Veiens lengde er 38,1 km.
Den tar av fra riksvei 550 ved Eitreim på vestsiden av Sørfjorden, går gjennom Folgefonntunnelen og videre langs sørsiden av Maurangerfjorden til Løfall ved Rosendal.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Hinna kirke.
Hinna kirke ligger på Hinna i Stavanger kommune. Kirken ble innviet 29. oktober 1967.
Kirken er tegnet av arkitektene Eyvind Retzius og Svein Bjoland, og har et vakkert glassmaleri av Victor Sparre.


Makedonsk falanks.
Den makedonske falanksen er en formasjon for infanteri som ble utviklet av Filip II og brukt av hans sønn Aleksander den store til å erobre det persiske riket. Falankser forble dominerende på slagmarkene gjennom hele den hellenistiske perioden, selv om kriger hadde utviklet seg til å bli operasjoner som vanligvis involverte beleiringer og sjøslag like mye som feltslag, inntil de ble fortrengt av romerske legioner.
Filip II brukte mye av sin ungdom som gissel i Theben hvor han studerte under den kjente general Epaminondas. Det var hans reformer som la grunnlaget for falanksen. Soldater i falanksen var profesjonelle og var blant de første troppene noen gang som ble drillet, noe som gjorde at de kunne foreta komplekse manøvrer utenfor det andre hærer kunne. De kjempet i tette rektangulære formasjoner, vanligvis åtte mann dyp, med en leder fremst i hver kolonne og en nestleder i midten, slik at de bakre rekkene kunne bevege seg til sidene dersom en trengte større front. I motsetning til tidligere hoplitter, var falangittene ubevæpnet, kanskje med unntak av de i den fremste rekken, og bar bare små skjold. Ingen fiender ble ventet å komme nær nok til at de trengte flere våpen enn sarissaen.
Hver falangitt bar sitt hovedvåpen, en sarissa, som var et spyd som hadde spiss i begge ender. Disse var over fire meter i lengde. Disse ble båret i to deler som ble satt sammen rett før et slag og måtte holdes med begge hendene. På nært hold var våpnene ubrukelige, men en intakt falanks kunne enkelt holde fiendene på avstand. Våpnene av de fem fremste rekkene av menn, var alle stukket frem foran formasjonen, slik at det alltid var flere spisser enn mulige mål til enhver tid. Den andre våpenet var en liten dolk.
Hverken Filip eller Aleksander brukte faktisk falanksen som deres førstevalg av våpen, men istedet brukte de den til å holde fienden på plass mens tungt kavaleri brøt gjennom fiendens rekker. Det makedonske kavaleriet kjempet i kileformasjon og var stasjonært langt ute på høyre flanke. Etter at disse brøt gjennom fiendens linjer, ble de fulgt av hypaspistene, elite infanterimenn som tjente som kongens livvakt, og så fulgt av falanksen. Den venstre flanken var vanligvis dekket av alliert kavaleri gitt av Thessaliene som kjempet i rombeformasjon og tjente hovedsakelig i en defensiv rolle.
Andre styrker, irregulære tropper, bueskyttere, spydkastere, reserver av allierte hoplitter og artilleri ble også satt inn. Falanksen bar med seg en relativt liten bagasje, med bare en tjener for hver mann. Dette gav den en marsjfart som samtidige arméer bare kunne drømme om, noen ganger overgav styrker seg til Aleksander rett og slett fordi de ikke forventet at han skulle dukke opp på flere dager og derfor ikke var forberedt til strid. Falangittene ble drillet til å utføre korte springmarsjer dersom det var krevet.
Arméene i den tidlige hellenistiske perioden var utstyrt og kjempet hovedsakelig i samme stil som Aleksanders. Mot slutten fant det sted en glidning bort fra kombinerte hærer tilbake til å bruke falanksen som den avgjørende styrken og den ble satt til å angripe inn i fiendens linjer slik som hoplittene gjorde tidligere. Det gjorde at formasjonen var nokså sårbar, men nesten uovervinnelig i front. Falanksen som andre infanteriformasjoner var utsatt for flankeangrep og hadde en tendens til å brekke opp dersom en rykket fram fort over ujevnt terreng. Så lenge alle brukte den samme taktikken, var det ikke umiddelbart merkbart, men med ankomsten av de romerske legionene, viste de seg å være fatale i større sammenstøt (det mest kjente er slaget om Pydna), idet romerne kunne rykke inn i åpninger i linjene og enkelt nedkjempe falangittene i nærkamp.


Ruud Gullit.
Ruud Gullit (født i Amsterdam 1. september 1962) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere spiller.
Ruud Gullit var en av sin generasjons beste midtbanespillere med stor suksess på klubblaget AC Milan, og seier i EM i fotball i 1988. Den tekniske begavelsen Gullit dannet, både på Milan og på, en klassisk stamme sammen med Marco van Basten og Frank Rijkaard.


Hans-Joachim Klein.
Hans-Joachim Klein (født 21. desember 1947 i Frankfurt am Main) er en tysk tidligere venstreekstremistisk terrorist, som tilhørte de såkalte «revolusjonære cellene» (RZ).
Han tilhørte det «alternative» miljøet på Frankfurts vestkant, og engasjerte seg for de fengslede RAF-medlemmene. I 1974 ble han vervet til de revolusjonære cellene, og deltok i 1975 ved OPEC-attentatet i Wien sammen med den ettersøkte terroristen Carlos Sjakalen.
Etter deltagelsen ved dette attentatet, hvor tre mennesker døde, fikk Klein hjelp fra det venstreorienterte miljøet i Frankfurt til å bryte med terrorismen, og levde skjult i Frankrike. Fra sitt skjulested sendte han våpnene sine til Der Spiegel og advarte mot fremtidige attenater fra de revolusjonære cellene.
I 1979 utkom hans bok "Rückkehr in die Menschlichkeit. Appell eines ausgestiegenen Terroristen" i et opplag på 33 000 ved rororo (ISBN 3-499-14544-8). I 1998 ble Klein arrestert i Frankrike, utlevert til Tyskland i 2000 og stilt for retten og dømt til ni års fengsel. I 2003 ble han benådet og løslatt.
Kleins forbindelser til Tysklands nåværende utenriksminister Joschka Fischer førte til debatt da han ble fanget, og Carlos Sjakalen avslørte at de hadde gjemt våpen som skulle brukes til terrorisme hos Fischer. Klein var også en venn av Daniel Cohn-Bendit, og det er blitt antydet at Cohn-Bendit har hjulpet Klein mens han levet skjult.


Slaget om Granicus.
Slaget om Granicus i mai 334 f.Kr. var den første betydelige seieren til Aleksander den Store mot det Persiske riket. Det ble utkjempet i nordvestre Lilleasia, nær Troja og Aleksander slo her styrkene til de persiske satrapene i Lilleasia som også hadde en stor styrke med greske leiesoldater.
Kjempende.
Antall involverte varierer med forskjellige beretninger. Makedonernes antall varierer mellom 18 000 og 43 000 og persernes antall mellom 23 000 og 50 000.
Sted.
Slaget fant sted på veien fra Abydos til Dascylium (nær dagens Ergili), ved krysningen av Granicus-elven (dagens Biga Cay).
Prolog.
Aleksander rykket inn i Asia i 334 f.Kr. etter at han var ferdig med å konsolidere sine greske og makedonske posisjoner etter døden til hans far Filip II av Makedonia.
Han krysset Hellespont fra sestos til Abydos og rykket opp langs veien til Dascylium som var hovedstaden til satrapien Frygia. De forskjellige satrapene i det persiske riket samlet seg og la opp til et slag ved breddene til Granicus-elven. En gresk leiesoldat, Memnon av Rhodos foreslo en brent jords taktikk foran Aleksander, men hans forslag ble avvist.
Slaget.
Ifølge historikeren Arrian plasserte perserne sitt kavaleri foran sitt infanteri og trakk opp på den høyre (østlige) bredden av elven. Aleksanders armé møtte dem på den tredje dagen med marsjering fra Abydos. Gjenfortellinger varierer på om Aleksander umiddelbart angrep eller krysset elven lenger oppe og angrep ved gryningen dagen etter (som foreslått av Aleksanders nestkommanderende Parmenion).
Uansett hva som var tilfellet hadde perserne noe kavaleri som kom i kontakt med de første greske enhetene som ankom, men Aleksander ledet kompanjong-kavaleriet i et flankeangrep mens de makedonske fotkompanjongene dekket resten av slagrekkene mens det ble plassert i formasjon mot perserne. Makedonernes linjer var plassert med den tunge makedonske falanksen i midten med kavaleri på begge sidene.
Slaget startet med at kavaleriet og lett infanteri lot som de angrep fra makedonernes venstre, fra Parmenions side av slaglinjen. Perserne forsterket siden betydelig og finten ble drevet tilbake. Men på dette punktet ledet Aleksander kompanjong-kavaleriet i deres klassiske kileformasjon og slo inn i sentrum av persernes linje. Perserne gjennomførte et motangrep med en skvadron adelsmenn til hest, og gjenfortellinger viser at i angrepet ble flere høytstående persiske adelsmenn drept av Aleksander eller hans livvakt, selv om Aleksander fikk en skade.
Det makedonske kavaleriet snudde så til venstre og begynte å rulle opp det persiske kavaleriet som var opptatt med den venstre siden til den makedonske linjen etter en generell fremrykning. Et hull åpnet seg i det nå forlatte området i slaglinjen og det makedonske infanteriet angrep gjennom dette for å angripe de dårligere styrkene til perserne lenger bak. På dette tidspunktet trakk begge flankene av det persiske kavaleriet seg tilbake etter å ha sett kollapsen i midten. Infanteriet flyktet også men mange ble kuttet ned i kaoset.
Det totale antallet omkomne makedonere var mellom 80 og 200. Perserne mistet 2000 infanteri i fangenskap, mens rundt 1000 kavaleri og 3000 infanteri ble drept, for det meste i flukten.
Etter kampen.
Slaget om Granicus var det nærmeste Aleksander kom å bli drept på slagmarken. Det annonserte til perserne at den makedonske arméen var en styrke de måtte regne med. Den umiddelbare effekten av slaget var at de greske byene i Lilleasia ble frigjort av Aleksander og et brohode var etablert slik at videre kampanjer mot perserne kunne blir gjennomført.
Granicus


Trudi Canavan.
Trudi Canavan (født 23. oktober 1969) er en australsk fantasyforfatter. Hun driver også med grafisk design, skjønt dette er blitt begrenset etter at skrive-karrieren hennes tok av.
The Black Magician trilogy.
Det er planlagt en fortsettelsesserie og en enkel bok med forhistorien.
En forhistorie til "The Black Magicians trilogy"
"The Traitor Spy".
Trilogi, det som skjer etter "The Black magician trilogien"


Institusjon.
Institusjon har litt forskjellige betydninger på norsk.
Ordet institusjon kommer av det latinske "institutio" som betyr å «innrette», og "institutum" som betyr «innretning» eller «sedvane». Det er i slekt med ordet institutt.
Institusjon i samfunnsvitenskapene.
Samfunnsvitenskapene definerer institusjon i vid forstand som et system av regler som styrer personer i deres valg av aktiviteter i forhold til andre personer i det samme miljøet eller samfunnet. En vanlig definisjon av samfunnet er derfor at det er et sett av ulike institusjoner. Slike institusjoner inneholder ofte spesielle underinstitusjoner. Blant institusjonens medlemmer er det noen som har spesifikke roller eller embeter. En institusjon kan derfor også beskrives som en sosial arena der personer samhandler og der disse aktørene spiller ulike sosiale roller i samsvar med formelle eller uformelle regler. Eksempler på slike institusjoner er familien, der rollene er å være forelder, barn eller søsken, og skolen, der en for eksempel har rollene elev og lærer.
Den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen mente at alle samfunnets institusjoner er viktige å studere for å forstå økonomiske ting. Økonomien kunne ikke isoleres fra de andre institusjonene. Denne økonomiske og sosiologiske skole ble siden kalt Institusjonalisme og Veblen hade etterfølgere som C. Wright Mills,Gunnar Myrdal og John Kenneth Galbraith blant andre. Fordi institusjoner regnes som en grunnleggende del av samfunnet, utgjør de en viktig del av de samfunnsvitenskapelige studier som sosiologi, statsvitenskap og økonomi.
Institusjonalisering.
Institusjonalisering betyr å få noe inn i faste, regelstyrte former eller gjøre det til en institusjon, altså etablere det som en grunnleggende og normgivende tjeneste, innretting eller faktor i samfunnet. Det kan også bety å sende noen på en helseinstitusjon. En institusjonalisert pasient eller bruker er en person som gjennom lang erfaring med eller opphold på en institusjon sitter fast i rollen som hjelpetrengende og har blitt avhengig av hjelp som opprinnelig var tenkt å være midlertidig.


Peter Lorenz.
Peter Lorenz (født 22. desember 1922 i Berlin, død 6. desember 1987 samme sted) var en tysk konservativ politiker (CDU).
Etter Abitur i 1941 fulgte tjeneste i riksarbeidstjenesten og avtjening av verneplikt. Etter krigen arbeidet han som saksbehandler hos Berlins magistrat, og fra 1947 som journalist. Han studerte jus ved Humboldt-universitetet og Freie Universität Berlin, og tok 1952 den første og 1956 den annen juridiske statseksamen. Deretter arbeidet han som advokat. Siden 1965 var han også notar.
Han var medlem av CDU fra 1946 og engasjerte seg i Junge Union, hvor han var formann for ungdomsorganisasjonen i Berlin fra 1946-1949 og igjen i 1953. Fra 1950 til 1953 var han også viseformann i Junge Union. Mellom 1969 og 1981 var han formann for CDU i Berlin. Han var innvalgt i bystatens parlament mellom 1954 og 1980, som han var visepresident for fra 1967 og president for fra 1975. Mellom 1976 og 1977 samt fra 1980 til sin død var han dessuten medlem av det tyske parlamentet. Mellom 1982 og 1987 var han parlamentarisk statssekretær for den tyske kansleren og fullmektig for den føderale regjeringen i Berlin.
I 1975 ble han bortført av medlemmer av «Bevegelsen 2. juni», med tilknytning til den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF. Bortføringen skjedde tre dager før valget i Berlin, hvor han var CDUs kandidat til posten som regjerende borgermester (statsminister) i bystaten. Terroristene forlangte at deres meningsfeller Horst Mahler, Verena Becker, Gabriele Kröcher-Tiedemann, Ingrid Siepmann, Rolf Heißler og Rolf Pohle ble løslatt. Bortsett fra Mahler, som ikke ønsket å bli utvekslet, ble alle de fengslede terroristene fløyet til Aden i Jemen den 2. mars 1975. Deretter ble Lorenz sluppet fri av terroristene. Ved valget ble CDU med 43,9 % av stemmene for første gang største parti i bystaten, men den sittende borgermesteren Klaus Schütz, som ledet en koalisjon av SPD og FDP, ble sittende.
Peter Lorenz var gift og hadde to barn.


Stoner rock.
Stoner rock karakteriseres ved tunge og seige gitarriff, til dels med elementer av bluesrock i seg. Stilen oppsto på begynnelsen av 90-tallet, og kan regnes som en videreføring av hard rocken. Stoner rock er på mange måter en videreføring av tung og psykedelisk 70-tallsrock som Black Sabbath og Hawkwind.
Blant sjangerens mest kjente band er Kyuss, Monster Magnet, Fu Manchu og Queens of the Stone Age. Kjente norske band i denne sjangeren er Thulsa Doom, Honcho og WE.
Navnet «stoner rock» spiller på at mange av musikerne i denne sjangeren, og deres tilhengere, er «stonere», dvs marihuanarøykere. Musikkstilen kalles også av og til desert rock.
Stoner rock har også gitt utspring for stoner metal.


Stoner metal.
Stoner metal karakteriseres ved tunge og seige heavy metal-riff, til dels med elementer av bluesrock i seg. Stilen utviklet seg fra stoner rock som oppsto på begynnelsen av 90-tallet. Stoner rock kan regnes som en videreføring av hard rocken og er på mange måter en videreføring av tung og psykedelisk 70-tallsrock som Black Sabbath og Hawkwind.
Stoner metal kjennetegnes av de samme tingene som stoner rock og sjangerbegrepene stoner metal og stoner rock brukes ofte om hverandre. Sjangeren stoner metal er bredt akseptert som en egen heavy metal-stil, selv om det egentlig er en slags "krysning" mellom stoner rock og heavy metal.
Blant sjangerens mest kjente band er Kyuss, Soundgarden og Stonegard.
Ordet «stoner» kommer fra mange av musikerne i denne sjangeren, og deres tilhengere, som er «stonere», dvs marihuanarøykere.


Kyros den store.
Kyros II den store (persisk: کوروش بزرگ) (rundt 576 f.Kr.–juli 529 f.Kr.) var en konge av Persia. Som den første kongen som blir henvist til som «den store», blir han regnet som den første betydelige kongen i Persia og grunnleggeren av det enorme perserriket. Han var riktignok ikke den første kongen i Akamenide-dynastiet (هخامنشی). Kyros var kjent for sin militære dyktighet og sin barmhjertighet.
Navnet.
Navnet «Kyros» (en bokstavlig oversettelse til det latinske alfabetet fra det greske "Κύρος") er en gresk versjon av det persisk "Koroush" eller "Khorvash" som betyr «som en sol», på persisk betyr "khour" «sol» og "vash" er et tillegg som betyr likhet. Kyros blir i Det gamle testamente omtalt som en messias, en kongers konge. Kyros regnes som den første Zoroastriske imperator, og knyttes dertil som Mitra.
Slekt.
Hans forfedre i Akamenide-dynastiet hadde i flere generasjoner hersket over kongedømmet Anshan i det som nå er det sørvestlige Iran. Kyros hadde to sønner, Kambyses II (کمبوجیه) og Smerdis, i tillegg til flere døtre. Av disse er Atossa (اتوسا) viktig i ettertidens øyne da hun giftet seg med Dareios I og var mor til Xerxes I (خشایار شاه).
Veien til tronen.
I 559 f.Kr. etterfulgte Kyros sin far Kambyses den eldre som konge av Anshan. Han klarte tydeligvis også å etterfølge Arsames på tronen i Persia selv om sistnevnte fortsatt var i live. Arsames var far til Hystaspes og levde lenge nok til å se sitt barnebarn bli kong Dareios I av Persia (داریوش اول). Men på dette tidspunktet var Kyros II ennå ikke en uavhengig hersker. Som hans forgjengere, måtte Kyros akseptere mediansk overherredømme.
Kyros selv var, hvis vi skal tro Herodotos og Xenophon, delvis perser og delvis meder, og hans overherre var hans egen bestefar Astyages som hadde erobret alle assyriske kongedømmer bortsett fra Babylonia. Etter Kyros' fødsel, hadde Astyarges en drøm som hans magi tolket som et tegn på at hans barnebarn skulle kaste ham. Han beordret sin tjener, Harpagus, å drepe barnet Kyros. Harpagus klarte ikke å drepe et nyfødt barn og byttet om babyen med et dødfødt barn og rapporterte Kyros død. Mange år senere, da Astyages oppdaget at hans barnebarn fortsatt levde, beordret han at Harpagus sønn skulle halshogges og hodet skulle serveres Harpagus på en middagstallerken. Harpagus søkte hevn og overbeviste Kyros om å samle sitt persiske folk som var i en tilstand av tilnærmet slaveri under mederne og gjøre opprør. Med hjelp av Harpagus, ledet Kyros perserne, i tillegg til sine arméer og vant Ecbatana og effektivt erobret Media. Det virker som han først aksepterte kronen i Media men i 546 f.Kr. hadde han offisielt tatt tittelen «konge av Persia». På denne måten fikk perserne kontrollen over det iranske platået.
Krigene til Kyros.
Men krigene til Kyros hadde såvidt begynt. Astyages hadde vært i allianse med sin svigerbror Krøsus av Lydia, Nabonidus av Babylon og Amasis II av Egypt. De skal ha forsøkt å forene sine arméer mot Kyros og hans persere. Men før alliansen kunne forenes hadde Kyros slått Krøsus ved Pterium, okkupert Sardis, kastet det lydiske kongedømmet og tatt Krøsus til fange (546 f.Kr.). Ifølge Herodotus sparte Kyros livet til kong Krøsus og beholdt ham som rådgiver resten av hans liv. I 538 nedkjempet Kyros Nabonidus ved Opis og okkuperte Babylon. Ifølge babylonske inskripsjoner var dette i alle tilfeller en blodløs seier. Kyros tok tittelen «konge av Babylon, konge av Sumer og Akad, konge av de fire sidene av verden». Fra listen over land som var underlagt persisk styre ifølge det første tavlen i Behistun-inskripsjonen til Dareios I, skrevet før nye erobringer ble gjort med unntak av Egypt, var området til Kyros ha vært det største imperiet verden hadde sett og strakte seg fra Lilleasia og Palestina i vest til Indus-dalen i øst.
Styret til Kyros.
Kyros organiserte imperiet i provinsielle administrasjoner kalt satrapier (ساتراپ). Satrapene hadde betydelig selvstyre fra keiseren og fra mange deler av riket krevde Kyros ikke mer enn skatt og soldater.
Kyros utstedte en deklarasjon som var skrevet på en leirkrukke kjent som Kyros-sylinderen. Den ble oppdaget i 1879 i Babylon og er i dag i det britiske museet.
Død.
Ifølge en beretning hos Herodotos døde Kyros i et slag mot Massagetaene og deres dronning Tomyris etter at han hadde kjempet mot og drept hennes sønn Spargapises. Denne beretningen er imidlertid usikker. Herodotos selv sier at det eksisterte flere historier om Kyros' død. Også Ktesias og Berossos sier at Kyros døde i krig mot nabofolkene. Ifølge Xenophon døde han imidlertid i fred i sitt rike.
Kyros ble gravlagt i Pasargadae. Aristobulus fra Cassandreia besøkte graven to ganger, noe som blir beskrevet at Strabo og Arrian. Hans grav kan ses i ruinene på dette stedet den dag i dag.


Fylkesvei 542.
Fylkesvei 542 (Fv542) går mellom Føyno i Stord og Svortland i Bømlo. Veiens lengde er 19,7 km.
Veien går på bruer vestover fra Føyno til Røyksund på Bømlo, med en arm sørover til Moster. Fra Røyksund går veien nordover til Folderøy, og deretter vestover til Svortland.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Kyuss.
Kyuss (uttalt "kai-uss") var et amerikansk band fra Palm Desert, California.
Bandet ble dannet i 1990, og regnes for å være blant grunnleggerne av musikkstilen stonerrock. Bandets musikkstil er basert på tung 70-tallsrock, og minner mye om tidlig Black Sabbath.
Kyuss opparbeidet seg en stor fanskare, og fikk stort sett gode kritikker, men fikk aldri noe stort kommersielt gjennombrudd. Bandet ble oppløst i 1996, men gitarist Josh Homme og bassist Nick Oliveri fikk senere suksess med sitt nye band Queens of the Stone Age.
John Garcia, Nick Oliveri og Brant Bjork slo seg sammen med gitarist Bruno Fevery i 2011 for å turnere som gruppen Kyuss Lives og spille Kyuss låter. Gruppen turnerte i Europa fra mars i 2011, og spilte blant på Jorddunstfestivalen på Frøya foran et ekstatisk publikum bestående av hovedsakelig trøndere.


Talcott Parsons.
Talcott ParsonsTalcott Parsons (født 13. desember 1902, død 8. mai 1979) er kanskje USAs mest kjente sosiolog. Parsons hadde stor innflytelse på sosiologien på 1950- og 1960-tallet. Han var knytta til Harvard-universitet nesten hele livet sitt, og var en av hovedmennene bak et teoretisk system for samfunnsanalyse, kalt strukturfunksjonalisme. Han er også kjent som en av de viktigste formidlerne av europeiske klassikere og deres tankegods til USA, aller mest Max Weber og Emile Durkheim.
Mønstervariabler.
For eksempel vil relasjonene mellom aktørene i en institusjon som familien, som preges av nære, følelsesmessige bånd, som oftest være "ekspressive". Mens forholda mellom en selger og en kunde på et marked vil være "instrumentelle". Dimensjonen "ekspressiv"/"instrumentell" svarer til en viss grad til Ferdinand Tönnies' skille mellom "Gemeinschaft/Gesellschaft" for å beskrive menneskelige relasjoner.


Poplar (bombe).
Poplar var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Hardtack. Detonasjonen ble utført på Bikiniatollen i Stillehavet 12. juli 1958. Bomben var på 9,3 megatonn (39 petajoule,) og er den femte største prøvesprengning av en atombombe utført av USA.
Se også.
Popular


Supacat.
Supacat Limited er en britisk produsent av terrengkjøretøyer, og leverer sin produkter hovedsakelig til det britiske forsvaret. Selskapet ble stiftet i 1982, og produserte da Supacat 6x6, et lite terrengkjøretøy med sekshjulsdrift.
Selskapet ble stiftet av Nick Jones og David Clayton som begge var interessert i glideflyvning. På den tiden så drev Jones med utviklingen av Cat 6x6, og Clayton kom inn for å lage reduksjonsgirkassen til dette kjøretøyet. Han fortsatte videre med andre prosjekter, blant annet trekkvinsjen for glidefly som selskapet utviklet i 1985 og fremdeles selger i 2005.
Selskapet flyttet til Dunkeswell i 1988.
Produkter.
HMT 400 og HMT 600 er lastebiler med uavhengig hjuloppheng, dieselmotor som oppfyller Euro III-utslippskrav, automatisk girkasse og er luftportable med C-130 Hercules og CH-47 Chinook. HMT 400 har firehjulsdrift, mens HMT 600 har sekshjulsdrift.
Cat er et lite sekshjulsdrevet terrengkjøretøy med vanntett skrog og tre aksler montert tett sammen. De to forreste akslene styrer. Den har en 1,9 liter turbodiesel fra Volkswagen, automatisk girkasse fra Audi og veier 1 750 kg. Den er i bruk av det britiske forsvaret og andre militære styrker, og har vært i bruk i 43 land.
MPV står for Mine Protected Vehicle og er en pansret kjøretøy med spesielle hensyn tatt for beskyttelse mot miner. Motoren er en Caterpillar 31236E på 300 hestekrefter. Den kom i tjeneste med det britiske forsvaret i 2003. Kjøretøyet produseres i USA.
I tillegg produserer firmaet vinsjer for tauing av glidefly, og markedsfører snøscootere for Bombardier.


Gemeinschaft.
Gemeinschaft (tysk «fellesskap, samfunn») er i sosiologien en av de to kategoriene for menneskelige forhold (den andre er "gesellschaft"), introdusert av den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies. "Gemeinschaft" preges av nære og følelsesmessige bånd mellom mennesker, som en gjerne finner i familien og blant venner. Tönnies mener at denne typen bånd også er karakteristisk for såkalte «tradisjonelle samfunn», mens «moderne samfunn» i stadig større grad preges av "gesellschaft".
En relasjon som er typisk for "gemeinschaft" er mor–barn-forholdet. I denne typen samfunn er det den sosiale kraften og sympatien som holder menneskene sammen.


Snøscooter.
Fritidskjøring med snøscooter.Fra Alta, Finnmark.
En snøscooter, snøskuter eller beltemotorsykkel er et kjøretøy som blir drevet framover av en forbrenningsmotor koblet til ett eller to gummibelter med kammer og som blir styrt ved hjelp av ski. Noen eldre modeller kan ha to belter og ei ski. Et belte og to ski er mest vanlig i dag, men det finnes også modeller med to ski og to belter. Man får også snøscootere men én ski og et belte, disse er kalt "Snowhawk". Fremkommelighet er snøscooterens sterkeste side, den har derfor normalt ikke behov for vei eller preparerte leder. Snøscootere er konstruert for å bli brukt på snø eller is. Tidligere hadde de fleste snøscootere en totakts bensinmotor, men i den senere tid har firetaktsmotorer blitt vanlig.
Det finnes i dag fem store snøscooterprodusenter, Polaris (USA), Ski-Doo (Canada), Yamaha (Japan) Arctic Cat (USA/Japan(Suzuki)) og Lynx (Finland, eid av Bombardier som også eier Ski-Doo).
Snøscooter i Norge.
I Norge er kjøring med snøscooter regulert av Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Denne loven kom i 1978 og ble revidert i 1988. Før denne loven ble innført, var det fri ferdsel i utmark.
I enkelte kommuner i Norge er det tilrettelagt med løypenett for rekreasjonskjøring med snøscooter. Disse finnes både i Nord- og Sør-Norge.
Lov om motorferdsel i utmark gjelder ikke i innmark, privat vei, havis og på Svalbard.
I vegtrafikklovgivningen omtales snøscooter som beltemotorsykkel. Det finnes for øvrig ingen snøscooterprodusenter i Norge, men det er en produsent av snøscootersleder.
Det finnes flere typer snøscootere. De vanligste kategoriene er sport/løype-, crossover/hybrid, løssnø- og arbeidsscooter. Sports/løype-scooterene har den vanligste beltelengden på 307cm og 38cm bredde med knaster som vanligvis er 32-38mm høye, men finnes også i 305cm, 325cm og 330cm. Sports/løøypescootere har vanligvis litt forsterkninger i ramme og kraftigere støtdempere for å takle kraftige ujevnheter og hopp.
Crossover/hybrid-scooterne har et middels langt belte som vanligvis er ca 345-365cm, 28-42 cm brede og med knaster som er fra 32-44mm høye, disse er laget for å kjøres både på, og utenfor løype og er derfor en kombinasjon av løypescootere og løssnøscootere.
Løssnøscootere har ulike lengder på beltet, men alle har som regel et belte på over 365cm, bredden er det samme som på crossoverscooterne, men knastene er vanligvis 51-65mm høye for å få bedre tak i snøen utenfor løype. Forstillingen er også litt annerledes enn sport/løype- og crossover/hybrid, det er kortere avstand mellom skiene for å gjøre scooteren mer lettmanøvrert og gjøre det lettere å holde den på en ski.
Arbeidsscootere har et bredere belte på rundt 50cm og en lengde tilsvarende løssnøscootere, men med knaster tilsvarende løypescootere. Dette er for å få mest mulig kontaktyte med snøen og flyte på den for å få god trekkegenskaper når man sleper tung last.


Gesellschaft.
Gesellschaft (tysk «selskap», «sammenslutning», «samfunn») er i sosiologien en av de to kategoriene for menneskelige forhold (den andre er "gemeinschaft"), introdusert av den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies i 1887. "Gesellschaft" er en teoretisk idealtype for moderne, valgte samfunnsformasjoner, i motsetning til de tradisjonelle. Disse preges av løse og upersonlige bånd mellom mennesker, som en gjerne finner på markeder, der mennesker først og fremst ser på hverandre som byttepartnere og forsøker å dra økonomisk nytte av hverandre. "Gesellschaft"-relasjoner vil derfor karakteriseres ved individuell kalkulering, markedskonkurranse og avtalte kontrakter.


Ekbatana.
Ekbatana ("Hañgmatana" på gammelpersisk, skrevet "Agbatana" av Aiskhylos og Herodot, skrevet "Aga'mtanu" av Nabonidus, og "Agamatanu" på Behistun-inskripsjonen) var hovedstaden til Astyages ("Istuvegü"), som ble tatt av Kyros den store i Nabonidus' sjette år (549 f.Kr). "Ekbatana" betyr «samlingssted». Som tilholdssted for kongene av Media var Ekbatana omgitt av 7 glinsende murer, malt i ulike farger. De to innerste var påboltet plater av gull og sølv.
Byen er i dag kjent som Hamadan og ligger 400 km sørvest for Teheran, i dagens Iran.
Under de persiske kongene ble Ekbatana, som ligger ved foten av fjellet Elvend, et sommerbosted og senere hovedstaden til parther-kongene.
Ifølge Herodot døde Kambyses II i Hagmatana.


Xerxes I av Persia.
Xerxes I (خشایارشاه), var en persisk konge (styrte 485 f.Kr.–465 f.Kr.) av Akamenide-dynastiet. «Xerxes» er den greske formen av det persiske tronenavnet "Khshayarsha" eller "Khsha-yar-shan" som betyr «hersker av helter». I den hebraiske bibelen korresponderer antagelig den persiske kong אחשורש Aḥashverosh (Ahasuerus på gresk) med Xerxes I. Josefus, derimot, identifiserte Ahasverus med Artaxerxes I.
Politisk karriere.
Sønn av Dareios I og Atossa, datter til Kyros den store, ble han oppnevnt som etterfølger av sin far fremfor sine eldre halvbrødre som ble født før Dareios ble konge. Etter at han fikk makten i oktober 485 f.Kr. slo han ned opprøret i Egypt som hadde brutt ut i 486 f.Kr.. Han utnevnte sin bror Akamenes som satrap og brakte Egypt under veldig strengt styre. Hans forgjengere, særlig Dareios, hadde ikke hatt suksess i sine forsøk på å konsolidere de antikke sivilisasjonene. Dette var antagelig grunnen til at Xerxes i 484 f.Kr. avskaffet kongedømmet i Babylon og tok vekk gullstatuen av Baal (Marduk, Merodach), som den legitime kongen i Babylon måtte ta i på den første dagen hvert år, og drepte prestene som forsøkte å hindre dette. Derfor bærer ikke Xerxes tittelen konge av Babylon i de babylonske dokumentene som er datert fra hans styre, men konge av Persia og Media eller enda enklere konge av landene (dvs av verden). Dette førte til to opprør, antagelig i 484 f.Kr. og 479 f.Kr.
Dareios hadde etterlat oppgaven med å straffe grekerne for deres innblandelse i det joniske opprøret til og seieren ved Marathon til sin sønn. Fra 483 f.Kr. klargjorde Xerxes sin ekspedisjon med stor omhu. En kanal ble gravd gjennom den smale landstripen i halvøya ved fjellet Athos, forsyninger ble lagret i stasjoner langs veien gjennom Thracia og to bruer ble lagt over Hellespont. Xerxes fullførte en allianse med Kartago og hindret dermed grekerne fra å få støtte fra de mektige monarkene i Syrakus og Agrigentum. Mange mindre greske stater tok i tillegg persernes side, særlig Thessalia, Theben og Argos. En stor flåte og en tallrik hær (noen hevdet at den var på over 2 millioner) ble samlet. Våren 480 f.Kr. satte Xerxes ut fra Sardis. I begynnelsen seiret Xerxes overalt. Den greske flåten ble slått ved Artemisium, Thermopylae ble stormet, Aten erobret og grekerne ble drevet tilbake til deres siste forsvarslinjer ved Korinth og i Saronicbukten. Men Xerxes ble overbevist av den slue meldingen til Themistokles (mot rådet til Artemisia av Halikarnassus) til å angripe den greske flåten under ufordelaktige forhold, istedet for å sende en del av sine skip til Peloponnesus og avvente oppløsningen av de greske våpenene. Slaget ved Salamis (28. september 480 f.Kr. avgjorde krigen. Etter å ha tapt sin sjørute til Asia, ble Xerxes tvunget til å trekke seg tilbake til Sardis. Hæren han etterlot seg i Hellas under Mardonius ble i 479 f.Kr. slått ved Plataea. Nederlaget til perserne ved Mycale vekket de greske byene i Asia.
De manglende senere år.
Av de siste årene til Xerxes er lite kjent. Han sendte ut Satapes for å forsøke å seile rundt Afrika, men grekernes seier kastet imperiet inn i en tilstand av sakte apati, som det aldri helt klarte reise seg fra. Kongen selv ble involvert i intriger i haremet og var avhengig av hoffet og evnukker. Han etterlot inskripsjoner i Persepolis, hvor han bygde et nytt palass i tillegg til Dareios sitt, ved Van i Armenia og på fjellet Elvend nær Ecbatana. I disse tekstene kopierer han stort sett ordene til sin far. I 465 f.Kr. ble han myrdet av sin visir Artabanus som satte Artaxerxes I på tronen.


Fremmedgjøring.
Fremmedgjøring er en prosess som fører til at verden på en uønsket måte framstår som fremmed for mennesket. Begrepet opprinnelse tilskrives gjerne Hegel-eleven Ludwig Feuerbach, som skal ha vært den første til å bruke ordet "fremmedgjøring" (på tysk: "Entfremdung") i moderne betydning. I skjønnlitteraturen kjenner vi dette fenomenet kanskje best fra Franz Kafkas roman «Prosessen», der hovedpersonen innvikles i en kompleks juridisk prosess som vedkommende overhodet ikke forstår noe av.
Begrepsavklaring.
På norsk brukes betegnelsen "fremmedgjøring" oftest synonymt med engelsk "alienation" som først og fremst handler om en følelse av avstand til samfunnet og til medmennesker, en tilstand gjerne ledsaget av lede, angst eller depresjon. Et beslektet begrep er anomi. Dette ordet ble innført av Durkheim for å betegne en tilstand av normløshet, grunnet at man ikke opplever omgivelsenes normer som meningsfulle eller riktige. I begge tilfeller er et av kjennetegnene på fremmedgjøring en manglende følelse av identitet.
Når det gjelder forklaring av årsakene til fremmedgjøring og beskrivelse av den fremmedgjortes tilstand, kan vi grovt dele inn i to retninger: materialistiske forklaringer og esoteriske forklaringer. Blant de materialistiske forklaringene er den marxistiske teorien den mest betydningsfulle. Til de esoteriske forklaringene har kanskje eksistensialismen gitt det mest analytiske bidraget
Marxistisk forklaring.
Karl Marx' teori om fremmedgjøring bygger på en kritikk av Hegel og de "unge hegelianerne", særlig Ludwig Feuerbach. Den går ut på at det i moderne industrisamfunn er slik at produktet en arbeider produserer blir skilt fra arbeideren, fordi det er kapitalisten som eier produktet og kontrollerer produksjonsprosessen. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som hun eller han ikke har kontroll over. I og med at det ifølge Marx er gjennom arbeidet mennesket omformer verden, innebærer det at dersom arbeidet blir fremmedgjort for arbeideren, vil også verden bli fremmedgjort for henne eller han.
Esoteriske forklaringer.
I motsetning til de materialistiske forklaringene, som tar utgangspunkt i forhold i samfunnet, fokuserer de esoteriske forklaringene på individet og dets indre liv. Utgangspunktet for individets følelse av fremmedgjorthet kan være religiøst, etisk eller estetisk. I eldre kristen litteratur var fremmedgjøring ensbetydende med å vende ryggen til Gud. Slik ble ordet "Entfremdung" brukt av Martin Luther, og det var ut fra denne betydningen Feuerbach videreutviklet begrepet. Selv om man kan finne liknende beskrivelser av fremmedgjorthet i romantikken, f.eks hos Novalis og Hölderlin, er det den eksistensialiske tradisjonen som har gitt den mest sammenhengende og utdypende forklaring. Denne tradisjonen tar utgangspunkt i Kierkegaards filosofi. En forklaring som mer nærmer seg den materialistiske ble gitt av Jean Jacques Rousseau, idet han beskrev menneskets fremmedgjøring fra naturtilstanden.
Fremmedgjøring i skjønnlitteraturen.
I skjønnlitteraturen er det stort sett de esoteriske beskrivelser og forklaringer som råder, fra romantikken og til det 20. århundres forfattere som Kafka, Hesse, Camus og Hemingway. Ett unntak kan gjøres for Jean Paul Sartre, idet han, selv om han regnes for en av de betydeligste eksistensialistiske filosofene, samtidig var opptatt av å gi en marxistisk forklaring på fremmedgjøringen i det moderne samfunn. Grovt sett kan si at fremmedgjøring er et typisk tema for modernistisk litteratur, idet postmodernismen ikke anerkjenner «meningen med livet» som et meningsfullt tema.


Fylkesvei 108.
Fylkesvei 108 (Fv108) er en vei som går mellom Fredrikstad og Skjærhalden i Hvaler. Veiens lengde er 28,6 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Mach.
Mach (uttales) er måleformen for hastigheter i forhold til lydhastigheten. 1 Mach er lik lydens hastighet, mens 0,5 Mach er lik halvparten av lydens hastighet. Mach er oppkalt etter den østerrikske fysikeren Ernst Mach.
Det er viktig å vite at lydhastigheten ikke er den samme over alt. Når man snakker om Mach, er det lydhastigheten i luft man går ut ifra.
Lydhastigheten i luft er avhengig av blant annet temperaturen på luften – jo lavere temperatur, jo lavere er lydhastigheten. Derfor vil ikke 1 Mach være den samme hastigheten i km/t ved f.eks. 20 grader som ved -20 grader celsius.
Ved standard atmosfæretrykk vil lydhastigheten ved havnivå (15 grader celsius) være på 661,7 knop (ca 1 230 km/t), mens den ved 60 000 fots høyde (-69 grader celsius) vil være 573,8 knop (ca 1 067 km/t).
Innenfor flybransjen snakker man ofte om «flyets kritiske Mach-nummer». Dette er et uttrykk for hvor fort et fly kan bevege seg igjennom luften før deler av luftstrømmen rundt flyet vil bli supersonisk. Selv om flyet beveger seg gjennom luften i en hastighet lavere enn 1 Mach, kan luft som blir dyttet til side av flyet øke hastigheten sin til over 1 Mach, noe som kan føre til sjokkbølger rundt flyet som kan rive flyet i stykker. Dette problemet oppstår i det transsoniske området. Et vanlig pasasjerfly er ikke konstruert for overlydshastigheter, men kan øke sitt «kritiske Mach-nummer» ved hjelp av tilbakebøyde vinger (swept back wings) og andre teknikker.


Slaget ved Hydaspeselven.
Slaget ved Hydaspeselven var et slag utkjempet av Aleksander den Store i 326 f.Kr. mot den indiske kong Purushotthama (bedre kjent som Porus) ved Hydaspeselven (nå Jhelum-elven) i dagens Pakistan. Selv om Aleksander vant, nektet hæren hans å gå videre inn i India. Hans trette armé så bruken av elefanter for første gang i krig og var redde for hvilke andre krigsteknikker de måtte møte. Senere lærte Purushotthama Aleksanders hær hvordan de skulle bekjempe slike angrep.
Kjempende.
Makedonerne hadde også en betydelig styrke (noen sier 5 ganger antallet Aleksander kommanderte). Under kontroll av Krateros, fungerte de som en avledningsstyrke på den andre siden av elven.
Sted.
Slaget fant sted på den østlige bredden av Hydaspeselven, nær dagens Lilla og Bhora i Pakistan.
Prolog.
Etter at Aleksander bekjempet de siste restene av Akamenideriket under Bessus i 328 f.Kr., startet han en ny kampanje mot forskjellige indiske konger i 327 f.Kr.. Noen sier at invasjonsstyrken var på 120 000 mann, andre sier at de kjempende styrkene antagelig ikke var større enn 35 000 mann, og toppen en tredjedel var kavaleri.
Hovedstyrken gikk inn i dagens Pakistan gjennom Khyber-passet, men en mindre styrke under personlig kommando av Aleksander gikk gjennom den nordlige ruten og tok en festning ved Aornos (dagens Pir-Sar) på veien. Tidlig på våren året etterpå, satte han styrkene sammen og allierte seg med kong Taxila mot hans nabo kongen av Hydaspes.
Slaget.
Kongen av Hydaspes trakk opp langs den venstre bredden av Hydaspeselven og var innstilt på å slå tilbake forsøk på å krysse elven. Hydaspes er dyp og rask nok til at kryssing under motstand antagelig ville besegle skjebnen til hele den angripende styrken. Derfor avventet Aleksander i flere dager, med mange marsjer og tilbakemarsjer og psykologisk krigføring (han lot de lokale bøndene «vite» at han regnet vannet for høyt til å krysse, noe som kom Porus for øret.) En natt, etter at inderne hadde blitt sløve, krysset Aleksander Hydaspes med en liten styrke 25 km lenger oppe. Porus, som så at hovedstyrken under kommando av Krateros fortsatt var foran ham, trodde ikke at det var en betydelig kryssing og sendte bare en liten kavaleristyrke under sin sønn for å møte den. Styrken ble enkelt omringet og sønnen til Porus ble drept.
Da slaget faktisk startet, var kavaleriet til Aleksander til høyre, men han sendte en gruppe kavaleri rundt for å angripe inderne bakfra. Inderne var selvsikre med kavaleri på begge flanker, krigselefantene i midten og infanteri bak elefantene.
Disse krigselefantene representerte en særlig vanskelig situasjon for Aleksander. De fleste av hans suksesser var pga hans evne til å splitte fiendens linjer og drive sitt raske kompanjong-kavaleri inn i åpningen. Dette ble brukt med knusende effektivitet både ved Chaneronea og Gaugamela. Men de indiske elefantene skremte de makedonske hestene. Bare lukten av disse utrolige skapningene tvang Aleksander til å endre sin strategi.
Aleksander startet slaget med et vanlig angrep på høyreflanken (indernes venstre) med forutsigbart resultat. Indernes venstreside ble svakt og Porus forsterket den siden med kavaleri fra høyre. Dette etterlot ingen til å møte det sirklende kavaleriet som angrep inderne bakfra. Dette var akkurat hva Aleksander ønsket. Han kunne ødelegge det indiske kavaleriet uten å bringe sine enheter til hest i nærheten av elefantene. Hadde det indiske kavaleriet ikke blitt ødelagt ville de ha truet hans falankser senere i slaget. De makedonske hestene kunne ikke støttet fotsoldatene mot det indiske kavaleriet pga avstanden til elefantene.
I mellomtiden hadde den makedonske falanksen og det tilhørende persiske infanteriet rykket frem for å starte angrepet mot krigselefantene som ble stoppet sammen med store tap i infanteriet. Mahoutene til elefantene ble drept, og noen elefanter fikk senene bak i foten kuttet av, og Aleksanders styrke klarte til slutt å kue de indiske styrkene. Etter massive tap, overgav Porus seg, som var skadet i kampene.
Tapstallene er vanskelige å fastslå, men det sies at inderne mistet hele sitt kavaleri, mange (mesteparten?) av sitt infanteri og over 100 krigselefanter. Aleksander fanget over 80 elefanter og mistet et stort antall i infanteriet. Tapene i kavaleriet var mye mindre til sammenligning. Historikeren Peter Green hevder at Aleksander mistet så mange som 4000 menn, for det meste falangitter. De bar hovedbyrden av kampene mot elefantene, siden hestene til makedonerne hadde nektet å gå nær dyrene.
Etter kampen.
Til tross for tapet, sparte Aleksander Porus sitt liv og lot ham styre Hydaspes i Aleksanders navn. Dette var det lengste Aleksander gikk, siden hans armé nektet å gå videre etter å ha sett den første virkelige bruker av krigselefanter og hørt rykter om andre eksotiske våpen på lager i det indiske kjerneområdet.
Merkelig nok var ikke dette første gang at enten perserne eller makedonerne så krigselefanter. Det var 20 av dem i Dareios sin hær ved slaget om Gaugamela, men de de virker ikke å ha hatt særlig påvirkning på slaget. Hydaspeselven kan ha vært første gang de så en elefant angripe. Kampen mot disse dyrene var sagt å ha hatt en skremmende psykologisk effekt på mennene til Aleksander, særlig på de i falanksen. Situasjonen var sammenlignbar med infanteri som kjempet mot moderne stridsvogner. At de stod imot krigselefantene er et utrolig testament på deres disiplin og dyktighet som soldater.
Aleksander døde noen år senere i 323 f.Kr. og hans rike falt fra hverandre og endte i borgerkrig. Etter forskjellige slag og opprør, ble igjen Hydaspes uavhengig. Som et resultat av slaget, grunnla Aleksander to byer, Nicaea («seier») på stedet til dagens Jalapur og Bucephala på stedet (muligens) til Bhora. Bucefalos var navnet på hesten som Aleksander red på, som døde i slaget eller rett etterpå av utslitthet og høy alder.
Hydaspes


Bengt Johansson.
Bengt Johansson (født 24. juli 1942 i Halmstad) er en svensk håndballsspiller og trener.
Johansson var forbundskaptein for det svenske herrelandslaget i håndball i 471 kamper i perioden 1988 til 2004. Han spilte for det svenske landslaget mellom 1964 og 1972.


Kjønn.
Kjønn betegner komplementære paringstyper – det vil si at paring bare er mulig mellom to individer av ulik kjønn. De fleste arter har "to" kjønn. Vanligvis kan disse to kjønnene inndeles i "hannkjønn" og "hunnkjønn", som hos mennesket tilsvarer mann og kvinne. Hos alle arter med ulike kjønn finner man større eller mindre forskjeller mellom kjønnene i både kroppsbygning (morfologi), kroppsfunksjoner (fysiologi), levevis (økologi) og adferd. Hos mennesket formes forskjellene mellom kjønnene i tillegg gjennom sosiale og kulturelle påvirkninger.
Hannkjønn, hunnkjønn og andre kjønn.
Individer som lager (få) store, nesten ubevegelige kjønnsceller – såkalte eggceller – kalles hunner.
Individer som lager (mange) små, vanligvis bevegelige kjønnsceller – såkalte sædceller eller spermier – kalles hanner.
Mens eggceller inneholder mye næring for det blivende fosteret, kan sædceller betegnes som en cellekjerne med «hale» (flagell).
Siden de fleste flercellede organismer (bl.a. dyr, eggsporesopper og landplanter) forekommer i hann- og i hunnkjønn, kan det være vanskelig å forestille seg at det i det hele tatt fins andre muligheter.
Bildet kompliseres ytterligere av at kjønnene ikke trenger å være adskilte individer, og av såkalte inkompatibilitetstyper.
Vi mennesker er som de fleste andre dyr særkjønnet, dvs. én person er enten mann eller kvinne.
Hos planter kalles denne tilstanden "særbu", "tvebu" eller "diøcisk" (f.eks. osp, selje, tempeltre).
Det fins imidlertid også tvekjønnede dyr og planter.
Dette fenomen heter "hermafrodittisme", hos planter også "sambu", "enbu" eller "monøcisk".
Eksempler er flatormer og mange leddormer, der hvert individ produserer både egg- og sædceller.
I mange tilfeller må de likevel pare seg med et annet individ for å få avkom.
Hos mange fisker forekommer kjønnsskifte i løpet av livet ("seriell hermafrodittisme").
Tvekjønnethet er regelen blant dekkfrøede planter.
To individer med samme inkompatibilitetstype kan ikke pare seg med hverandre.
Inkompatibilitetstyper er imidlertid en mekanisme for å unngå innavl, og har lite med kjønn å gjøre (siden de ikke skiller seg i om de viderefører ekstranukleær DNA, se under).
Inkompatibilitetstyper forekommer både hos arter uten kjønn (stilksporesopper) og med kjønn (dekkfrøede planter, kappedyr).
Kjønnenes evolusjonære opphav.
Evolusjonært sett er tilstanden uten kjønn den eldste eller opprinnelige.
Det har ikke vært enkelt å forklare hvorfor kjønn i det hele tatt har oppstått i evolusjonens løp, og hvorfor – når det først finnes kjønn – akkurat "to" kjønn er det mest vanlige.
Faktisk er man fremdeles ikke helt sikker på forklaringen, siden det fins flere motstridende hypoteser.
De fleste celler inneholder ekstranukleær DNA (DNA utenfor cellekjernen, f.eks. i mitokondrier eller kloroplaster) og andre elementer som kan skape inkompatibiliteter hvis disse stammer fra forskjellige foreldre.
Organismer som tilintetgjorde slike elementer fra én av foreldrene, hadde derfor bedre sjanser på å overleve enn andre.
Kjønnet som viderefører sin ekstracellulære DNA til avkommet, kalles «+»-type eller hunnkjønn, mens kjønnet som mister sin ekstracellulære DNA ved befruktningen er «−»-typen og tilsvarer hannkjønnet.
Denne forklaringen kan ta høyde for både hvorfor kjønn oppstod, og hvorfor et system med to kjønn er mer stabilt enn med flere kjønn.
Fra isogami til oogami.
Kjønnene produserte opprinnelige kjønnsceller som var like store.
Denne tilstanden betegnes som isogami (av gresk "isos" = «lik[edan]», "gamet" = «kjønnscelle»).
En slik tilstand utgjør en labil likevekt, dvs. når ett kjønn produserer mindre kjønnsceller, er det best for avkommet hvis det andre kjønnet produserer større kjønnsceller.
Når denne prosessen først har kommet i gang, kan den bli selvforsterkende.
På denne måten kan ett kjønn «snylte» på det andre, noe som over tid kan føre til betydelige forskjeller i kjønnscellenes størrelser og bevegeligheter.
Slike prosesser har funnet sted flere ganger uavhengig i ulike «grener» av livets tre.
Resultatet, dvs. en tilstand med ulike kjønnsceller, kalles anisogami (gresk "an-" = «u-, ikke»).
Den mest ekstreme formen for anisogami, der den store cellen er ubevegelig (eggcelle), mens den lille knapt inneholder mer enn cellekjernen (sædcelle), betegnes som oogami (gresk "ōón" = «egg»).
Det er denne som er mest utbredt blant flercellede organismer.
Kjønnsbestemmelse.
Kjønnsbestemmelse betegner prosessen som avgjør om et gitt individ blir hann eller hunn.
Et barn som får X-kromosomer fra begge foreldre ("homogametisk"), blir en jente.
Et barn som får et X-kromosom fra moren sin og et Y-kromosom fra faren sin ("heterogametisk"), blir en gutt.
Avkom med to like kjønnskromosomer (zz, homogametisk) blir hanner, avkom med ulike kjønnskromosomer (zw, heterogametisk) blir hunner.
diploide individer, dvs. slike med det vanlige dobbelte kromosomsettet, blir hunner.
Haploide individer, de med bare et enkelt sett av alle kromosomer, blir til hanner.
De sistnevnte får alle sine kromosomer fra mora, de har altså ingen far.
Denne formen for kjønnsbestemmelse kalles "haplo-diploid kjønnsbestemmelse".
Kjønnsbestemmelse trenger imidlertid ikke å ha noe med kromosomer å gjøre i det hele tatt.
Hos mange dyr bestemmes kjønnet av miljøet.
Eksempler er krokodiller og skilpadder, der kjønnet bestemmes av temperaturen som eggene utsettes for etter leggingen.
Hos noen leddormer bestemmes kjønnet av om den unge ormen treffer en hunn (og så blir hann) eller ikke (for så å selv bli hunn).
Mange fisker skifter kjønn i løpet av livet, avhengig av alder, størrelse og antall hanner og hunner som er til stede i populasjonen.
Genetisk bakgrunn for kjønnsbestemmelse.
Fram til et visst tidspunkt i utviklingen er det ingen forskjell mellom hannindivid og hunnindivid, På dette tidspunktet, som varierer fra art til art, vil den tidlige gonaden begynne å utvikles som enten testikler eller som eggstokker. Og disse vil begynne å produsere kjønnshormoner som blir ansvarlige for forskjellene mellom kjønnene i de andre delene av kroppen.
Evolusjonen går fortere for gener som er innblandet i kjønnsbestemmelse. Selve genene endres hurtigere enn andre gjennom mutasjoner, og måten de virker inn på kjønnsbestemmelsen endres. Derfor er det mye man ikke vet om denne prosessen i mange arter. Hovedprinsippet er at det finnes to veier gonaden kan gå, da det finnes to forskjellige sett gener som kan skrues på og gjøre ferdig utviklingen til enten testikler eller eggstokker. Noe må skyve balansen over i den ene retningen. Dette kan være tilstedeværelsen av et spesielt kjønnsbestemmende gen, eller genaktiviteten kan påvirkes av andre ting som for eksempel temperatur.
Det er bare to gen som er kjent fra ulike arter som man vet direkte bestemmer kjønnet. Det ene er DMY hos den japanske risfisken, Medaka (Oryzias Latipes). Dersom fisken har dette genet blir det til en hann, men det er kjent at selv nært beslektede arter av denne fisken ikke har dette genet. Det andre genet finner vi hos de fleste pattedyr, som mennesket, og her er det en del som er kjent. Her vil genet SRY, en transkripsjonsfaktor som ligger på Y-kromosomet, føre til at gonaden utvikles som testikler, og at individet derfor blir til en hann.
Kjønnsfordeling.
Forholdet mellom avkom av hann- og hunnkjønn betegnes som kjønnsfordeling.
Hos mennesker fødes ca. 106 gutter per 100 jenter.
Ved fødselen er kjønnsfordelingen (antall gutter delt med antall jenter) dermed 1,06.
Siden gutter har en litt høyere dødelighet, pleier kjønnsfordelingen å være omtrent 1.
Det samme (lik andel hann- og hunnavkom) finner man i det aller fleste andre arter.
Det trenger likevel ikke å bety at kjønnet til avkommet er fullstendig tilfeldig.
Man har nemlig funnet at flere arter kan tilpasse kjønnsfordelingen til miljøbetingelsene, dvs. at de produserer mer hannavkom under noen og mer hunnavkom under andre betingelser.
Hvordan dette «kontrolleres», er fremdeles usikkert.
Sosialt kjønn.
Også sosialt vil en i de fleste samfunn skille mellom to kjønn, som knyttes til ulike kjønnsroller, altså konstruert «kvinnelighet» og «mannlighet» i samfunnet. I de siste tiåra har en i stadig større grad gått i retning av å anse sosialt kjønn som et resultat av en sosialiseringsprosess, det vil si som en tillært kjønnsrolle som ikke utelukkende bestemmes av menneskets biologiske kjønn.
I Sverige omtales «sosialt kjønn» ofte som "genus". Der blir mange fagområder studert ut fra et "genusperspektiv", en feministisk betraktningsmåte som tar hensyn til hvordan kjønnsroller påvirker og påvirkes av faget.
Grammatikalsk kjønn.
Kjønn eller genus er innen lingvistikk en morfologisk kategori, der et ords tilhørighet uttrykkes gjennom bøying. Et språk sies å ha grammatiske kjønn når et substantiv tilhører en viss morfologisk klasse og adjektiv (og eventuelt verb) har forskjellige former for de forskjellige kjønnene.


Sosialkonstruksjonisme.
Sosialkonstruksjonisme er en filosofisk retning innen psykologi og samfunnsvitenskap som sier at mennesket konstruerer sin virkelighet gjennom språklige interaksjoner med andre mennesker. Mennesket ses således som sterkt påvirket av den kulturelle konteksten det befinner seg i. En av retningens ledende talspersoner er psykologen Kenneth Gergen.
Innen psykologien er det særlig klinisk psykologi som har blitt påvirket av dette tenkegrunnlaget. Løsningsorientert terapi og narrativ terapi har vært påvirket av en sosialkonstuksjonistisk forståelse.
Begrepet brukes også i lingvistikken, der Sapir-Whorf-hypotesen er et berømt eksempel på en sosialkonstruktivistisk hypotese. Den går ut på det er en systematisk sammenheng mellom språket en person bruker og hvordan denne personen oppfatter verden.


Markko Märtin.
Markko Märtin (født 10. november 1975) er en estisk rallykjører som kjører for Peugeot (tidligere Ford). Han har vunnet 5 løp i rally-VM (2003 og 2004). Hans kartleser er Michael Park.
Markko Märtin og hans kartleser Michael Park hadde en ulykke på ss 15 i Rally Wales 19. september 2005 der Michael Park omkom.


Maximilian I av Bayern.
Maximilian I "(Maria Michael Johann Baptist Franz de Paula Joseph Kaspar Ignatius Nepomuk)" (født 27. mai 1756 i Mannheim, død 13. oktober 1825 i München) var den første konge av Bayern. Av sine undersåtter ble han kalt «kong Max». Før han ble konge var han hertug og kurfyrste under navnet Maximilian IV Joseph.
Maximilian nedstammet fra en pfalzisk sidelinje av Wittelsbach-slekten. Hans foreldre var pfalzgreve Friedrich Michael, hertug av Pfalz-Birkenfeld-Bischweiler (1724–1767) og Marie Franziska von Sulzbach. Han vokste opp i Frankrike, særlig Strasbourg, og ble oberst i den franske arméens "Corps d'Alsace".
Selv om han opprinnelig ikke var tenkt som tronfølger, arvet Maximilian i 1778 grevskapet Rappoltstein og ble 1795 som etterfølger etter Karl II August hertug av Pfalz-Zweibrücken, som imidlertid allerede var okkupert av den franske revolusjonære arméen. Etter den bayerske kurfyrste Karl IV Theodors død ble han Bayerns hersker i 1799. Under hans styre ble Bayern tvunget til å underordne seg det napoleonske Frankrike som de facto vasallstat, og ble ledende medlem av Rhinforbundet i 1806. Som belønning for sin trofasthet mot Frankrike ble Bayern ved traktaten i Brünn opphøyet til kongerike og Maximilian den 5. januar 1806 kronet i Bamberg. Han fikk også laget Bayerns kronregalier.
Familie.
Den 9. mars 1797 ble han gift med Karoline Friederike Wilhelmine, prinsesse av Baden.
Maximilian I døde 13. oktober 1825 på Schloss Nymphenburg og ble bisatt i Theatinerkirche i München.


Dareios I av Persia.
Dareios I av Persia avbildet på en gresk vase.
Dareios den Store (persisk داریوش "Dâriûsh", gammelpersisk "Dārayawuš" «som holder det gode fast»), sønn av Hystaspes var persisk konge fra 521 f.Kr. til 486 f.Kr.
Kilder for Dareios' biografi.
De primære kildene til Dareios liv er hans egne inskripsjoner, særlig Behistun-inskripsjonen der han forteller hvordan han fikk kronen og slo ned mange opprør. I moderne tider har hans ærlighet ofte blitt trukket i tvil, men uten noen spesielle grunner eller ting som tyder på noe annet. Gjenfortellinger som er blitt gitt senere av Herodot og Ktesias om hvordan han fikk makten er på mange punkt tydelig avhengig av hans egen offisielle versjon, med mange legendariske historier innvevd, for eksempel fortellingen om at Dareios og hans allierte lot spørsmålet om hvem som skulle bli konge bli avgjort av deres hester, og at Dareios vant kronen ved et triks av hans hestepasser.
Veien til makten.
Dareios tilhørte en gren av Akamenide-dynastiet. Da Gaumata, som tok tronen ulovlig etter selvmordet til Kambyses II i mars 521 f.Kr., styrte uforstyrret over hele riket under navnet Bardiya ("Smerdis"), sønn av Kyros den store, var der ingen som våget si imot ham. Ingen utenom Dareios, riktignok. Dareios forsøkte «med hjelp av Ahuramazda», å ta tilbake kongedømmet for den kongelige familie. Hans far Hystaspes levde fortsatt, men hadde tydeligvis ikke mot nok til å stå på sitt krav. Ifølge inskripsjoner som ble funnet ved Susa, var både Dareios far og hans bestefar Arsames i live da han ble konge. Assistert av seks persiske adelsmenn, hvis navn han nevnte på slutten av Behistun-inskripsjonen, overrasket og drepte han tronraneren i et mediansk festning (oktober 521), og fikk kronen. Han giftet seg også med Atossa, enken etter den falske Smerdis og datteren til kong Kyros den store. Senere ville Dareios sønn gjennom Atossa, Xerxes I, etterfølge sin far på tronen.
Denne plutselige endringen i den sentrale autoriteten ble sett på av herskerne av de østlige provinsene som en mulighet til å gjenvinne sin uavhengighet. I Susiana, Babylon, Media, Sagartia og Margiana steg menn som ville rane til seg tronen frem og gjorde krav på å være av den gamle kongelige slekt og samlet store arméer rundt seg. I Persia etterlignet Vahyazdata Gautamas eksempel og ble anerkjent av flertallet av folket som den ekte Bardiya. Dareios hadde bare en liten hær av persere og medere og noen generaler han kunne stole på, men klarte å overvinne alle disse vanskene. I 520 f.Kr./519 f.Kr. var alle opprørene slått ned. Selv Babylon, som hadde gjort opprør to ganger, og Susiana, som hadde gjort opprør tre ganger, ble begge underordnet og autoriteten til Dareios var etablert i hele riket.
Styret.
Det ser ut til at Dareios var en intens troende i den monoteistiske religionen til Zoroaster ut fra hans inskripsjoner. Han var også en stor statsmann og organisator. Tiden for erobringer var slutt, krigene Dareios satte i gang, som de til Augustus, tjente bare formålet å skaffe sterke naturlige grenser for imperiet og holde nede de barbariske stammene på grensene. Dareios underla seg de ville nasjonene i de pontiske og armenske fjellene, og utvidet det persiske kjerneområdet til Kaukasus. Av samme grunn sloss han mot Saka og andre iranske steppestammer, samt de mystiske turanerne fra andre siden av Oxus. Men av organiseringen han gav imperiet, ble han den ekte etterfølgeren av den store Kyros. Hans organisering av provinsene og fastleggingen av skattene blir beskrevet av Herodotus, tydeligvis fra gode offisielle kilder. Han delte det persiske riket inn i 20 provinser, hver av dem under oppsyn av en guvernør eller "satrap". Satrapens posisjon var vanligvis eneveldig og stort sett autonom, og tillot provinsene sine egne spesielle lover, tradisjoner og eliteklasse. Hver region var ansvarlig for å betale gull eller sølv i skatt til kongen. Mange områder, som Babylon, fikk en økonomisk nedgangstid på grunn av disse kvotene.
Økonomi, diplomati og handel.
Dareios fastsatte myntsystemet og innførte gullmynten daric. Han førsøkte å utvikle å utvikle rikets økonomiske system og sendte en ekspedisjon ned Kabul- og Indus-elvene, ledet av den kariske kapteinen Scylax av Caryanda som utforsket det Indiske hav fra munningen av Indus til Suez. Han gravde en kanal fra Nilen til Suez, og som hieroglyfiske inskripsjoner som er funnet der viser, seilte skipene hans fra Nilen gjennom Rødehavet via Saba til Persia.
Persia under Dareios hadde trolig forbindelser med Kartago, og hans utsendinger utforsket kysten av Sicilia og Italia. På samme tid forsøkte han å vinne godviljen til de underliggende nasjonene og for dette formålet støttet ha målene til deres prester. Han lot jødene bygge tempelet i Jerusalem. I Egypt dukket navnet hans opp på templer han bygget i Memphis, Edfu og den store oasen. Han innkalte høyestepresten av Sais, Tzahor, til Susa og gav ham fullmakt til å reorganisere «livets hus», den store medisinskolen til tempelet i Sais.
I egyptiske tradisjoner blir han regnet som en av de store velgjørerne og lovgiverne i landet. Lignende forbindelser hadde han til de greske innbyggerne. Alle de greske oraklene i Lilleasia og Europa stod derfor på Persias side i de persiske krigene og frarådet grekerne å gjøre motstand.
Europeiske og nord-afrikanske felttog.
Rundt 512 f.Kr. satte Dareios i gang en krig mot skyterne. En stor hær krysset Bosporos og underla seg østre Thracia og krysset Donau. Formålet med denne krigen kan bare ha vært å angripe de nomadiske stammene i ryggen og dermed sikre freden på den nordlige grensen av sitt imperium. Men hele planen var basert på feilaktige antagelser om geografien, vanlig på den tiden, og gjentatt av Aleksander og hans makedonere som trodde at Hindu Kush (som de kalte Caucasus Indicus) og breddene til Jaxartes (som de kalte Tanais, dvs Don) var like i nærheten av Svartehavet. Selvfølgelig kunne ekspedisjonen på dette grunnlaget bare slå feil. Etter å ha rykket fremover i noen uker inn i de russiske steppene, ble Dareios tvunget til å snu. Detaljer gitt av Herodotus (ifølge ham nådde Dareios Volga!) er ganske fantastiske, og gjenfortellingen Dareios selv gir på et tablå, som ble lagt til hans store inskripsjon i Behistun, er ødelagt med unntak av få ord.
Selv om det europeiske Hellas var tett knyttet til kysten i Lilleasia, og de motstående partiene i greske byer stadig forventet hans intervensjon, brydde Dareios seg ikke i deres saker. Perserkrigene ble startet av grekerne selv. Støtten Athen og Eretria gav de opprørske jonerne og kariene gjorde deres straff uunngåelig så snart opprøret ble slått ned. Men den første ekspedisjonen, den til Mardonius, slo feil ved klippene ved fjellet Athos (492 f.Kr.) og hæren som ble ledet inn i Attika av Datis i 490 f.Kr. ble slått ved Marathon. Før Dareios hadde fullført sine forberedelser til en tredje ekspedisjon, brøt et opprør ut i Egypt (486 f.Kr.. Året etter døde Dareios, antagelig i oktober 485, etter å ha styrt i 36 år.


Bøkeskogen.
Bøkeskogen i mai. Løvet er ennå ungt og lysegrønt.
Bøkeskogen i Larvik er landets første offentlige friområde, skjenket i 1884 av godseier Treschow til Larvik bys befolkning. Området ble i 1980 vernet etter Naturvernloven som landskapsvernområde. Biologisk klassifiseres skogen som smylebøkeskog.
Området ligger sentralt i Larvik kommune, mellom bysentrum og E18, oppe på Raet. Det finnes to felt med mindre gravhauger fra jernalderen i området. Disse er ikke arkeologisk utgravd.
Skogen eies og drives av Statskog, som skjøtter skogen som parkskog, dvs. at en lar trærne oppnå så høy alder og så store dimensjoner som mulig, og at en holder kontroll med foryngelsen for å beholde en forholdsvis åpen skog med muligheter for ferdsel. I de senere år har det vært angrep av bøkeullus som har medført at en del angrepne trær har blitt fjernet for å forhindre videre smitte. Årlig avvirkes ca. 100m³, som for det meste går til ved.
Bøkeskogen har helt siden 1800-tallet fungert som utfluktssted for byens befolkning, og har blitt mye brukt til byfester og markeringer. Det har gjennom årene eksistert en rekke serveringssteder i Bøkeskogen. I dag finnes det en restaurant ("Bøkekroa") og en friluftsscene her. Larvik kommune har opparbeidet gangstier i området.
Bøkeskogen er ett samlingspunkt for Larviks befolkning på 17. mai.
En byste av forfatteren Sigurd Mathiesen, utført av Jens Munthe Svendsen, ble reist ved «Trappene» i Bøkeskogen i 1971, på dagen hundre år siden forfatterens fødsel.
Biografen.
Eneste minne etter den fordums sommerkinoen er denne benken med ordet «Biografen» på en navneplate
I noen år før og under den første verdenskrig ble det holdt filmfremvisninger i en brakkeliknende sommerkino rett sør for den store gravhaugen ved Flaggstengene. Den ble drevet av Chr. Haagaas. Bygningen var en smalt trehus på steinpilarer med inngang på den nordre kortsiden og utgang på begge langsidene. I samme periode hadde også Haagaas en skytebane her.
Steintrappa.
På steintrappas topp var det før i tiden en utsiktspaviljong der det var servering av forfriskninger da Larvik Bads (fra 1930 Farris Bads) besøkende foretok sine promenader i Bøkeskogen.
Hoppbakker.
Omtrent 1950 ble det slutt på skihoppingen i Bøkeskogen.
Utflytterdagen.
Utflytterdagen er et tradisjonsrikt arrangement i Bøkeskogen hver pinsemorgen, hvor utflyttede larvikinger møtes til nostalgisk fellesskap omkring gamle larviksminner. Den ble første gang avholdt i 1953. Et fast innslag er tale for dagen av en kjent utflytter. Første utflyttertaler var Chr. Bonnevie, prestesønnen som var blitt skipsreder. Blant talerne kan Kirsten Schøyen, Arne Nordheim, Anette Bøe og Richard Herrmann nevnes.
Paviljongen i Bøkeskogen.
En paviljong i sveitserstil ble oppført i 1870. Den nåværende paviljongen i Bøkeskogen ble anlagt i 1938. Den ble tegnet av Larvik-arkitekten Sverre Narve Ludviksen i 1936. Paviljongen hadde amerikansk betongarkitektur fra Hollywood () som forbilde. Den spesielle utformingen med det skjellformede taket har en viktig, akustisk funksjon. I 1970-årene fant det sted en forlengelse av scenen.
Kulturenheten og eiendomskontoret i Larvik skal i fellesskap foreta en utredning om et restaureringsprosjekt med tilbakeføring til opprinnelig utseende som mål. I dette arbeidet vil en ha nær kontakt med Riksantikvaren. Det vil sannsaynligvis medføre at paviljongen også får tilbake sine egentlige farger: gul oker, lys blått og hvitt. Det var vanlige kombinasjoner innenfor funkisarkitekturen. Dersom lokalpolitikerne sier ja, kan musikkpaviljongen være ferdig restaurert sommeren 2009.


Nottingham.
Nottingham er en by i Nottinghamshire, England. Den ligger ved elven Trent, og er først og fremst kjent for kniplingsindustri og legenden om Robin Hood. Den fikk status som "city" i 1897, og er i dag en enhetlig myndighet.
Selve byen har drøyt en kvart million innbyggere, men med forsteder kommer befolkningstallet opp i omkring trekvart million.
Byen oppsto i angelsaksisk tid. En tidlig navneform var "Snottingaham", «Snots bosted», antagelig etter en lokal leder ved det i dagens engelske språk noe uheldige navn Snot.
I det 9. århundre ble Nottingham en del av Danelagen.
Utdannelse.
Byen har to universiteter, University of Nottingham, med mer enn 30 000 studenter, og Nottingham Trent University med mer enn 25 000 studenter.


Hyperseksualitet.
Hyperseksualitet er en psykisk lidelse hvor en kvinne (nymfoman) eller mann (satyroman) plutselig føler seg tvunget til å ha seksuelt samkvem, uansett hvor de befinner seg.


Reuss.
Fyrstedømmet Reuss eldre linjes flagg
Fyrstedømmet Reuss yngre linjes flagg
Reuss er navnet på to historiske stater i dagens Thüringen i Tyskland. Mellom 1871 og 1920 var de to av de tyske forbundsstatene. Deres herskere var frem til 1918 dynastiet Reuss, som består av to linjer.
Den "eldre linje" var grevene Reuss til Greiz, Untergreiz og Obergreiz, som ble opphøyet i fyrstestanden i 1778. Dens medlemmer bar titlen «prins Reuss, eldre linje» eller «prins Reuss til Greiz». Fyrstedømmet Reuss eldre linje bestod av 317 km² og hadde en befolkning på 71 000 (1905). Dets hovedstad var Greiz. Herskerne var nummerert fra Heinrich I (født 1693) til Heinrich XXIV (1878-1927, abdiserte 1918).
Den "yngre linje" var grevene Reuss til Gera, til Schleiz, til Lobenstein, til Köstritz og til Ebersdorf, som ble opphøyet i fyrstestanden i 1806. Dens medlemmer bar titlen «prins Reuss yngre linje», men var også referert til ved deres gren-navn, f.eks. «prins Reuss til Köstritz». Etter at den eldre linje døde ut i 1927, ble «den yngre linje» droppet fra denne linjens navn. Fyrstedømmet Reuss yngre linje bestod av 827 km² og hadde en befolkning på 145,000 (1905). Dets hovedstad var Gera.
Fyrstedømmene Reuss eldre og yngre linje var medlemmer av det tyske forbund, det nordtyske forbund og ble tyske forbundsstater i 1871. I 1919 ble de forent som republikk under navnet "Volksstaat Reuss". I 1920 ble de slått sammen med andre thüringske land og ble del av fristaten Thüringen.
Huset Reuss.
Navnet Reuss, tidligere skrevet Ruzze eller Reusse, tyder på en østlig herkomst. Slekten kjennes siden det 12. århundre med borggreven Heinrich I (1143–1163), som fra sitt grevskap Plauen med hell kjempet mot rutenerne i Bøhmen og fikk tilnavnet "der Ruzze" som et seierstegn.
Ifølge genealoger skal navnet Reuss imidlertid stamme fra en rutensk familieforbindelse. Heinrich I av Plauen (død 1295) ble gift med Jutta av Schwarzburg (død 1329), som var barnebarn av den galisiske, dvs. rutenske, fyrstinne Sofia av Halicz, som var blitt gift med Günther IV av Blankenburg og Schwarzburg (død 1278). På grunn av sitt ekteskap med Jutta ble Heinrich I fra 1289 kalt Ruze, for å skille ham fra hans bror med samme navn, som ble kalt Bohemus.
Slektens stamfar var Heinrich den Fromme av Gleissberg (død omkring 1120), som ble gjort til keiserlig foged og av keiser Henrik IV fikk Gera og Weida i len. Hans barnebarn Heinrich II den Rike (død 1200) fikk Plauen i len. Arvingene delte opp disse lenene, og noen besittelser gikk til Kursachsen og Nürnberg.
Reuss-familiens forfedre var som keiserlige fogeder i Sorbenland overveiende selvstendige. Deres landområde var betydelig, og omfattet foruten Plauen også Hof. Senere begrenset det seg til områdene ved Gera, Greiz og Schleiz.
Allerede på denne tiden fantes to hovedlinjer: Herrene av Gera og fogedene av Plauen. Den siste delte seg 1306 i en eldre (borggrevelig) linje (utdød 1572) og en yngre linje, den såkalte "Reußen von Plauen zu Greiz". Da Gera-linjen døde ut 1550, fikk den borggrevelige linjen herskapet Gera, før det i 1560 falt til linjen "Reußen von Plauen zu Greiz".
Alle mannlige medlemmer av huset, både fyrstene og prinsene, fører navnet "Heinrich". Den eldre linje talte alle etter hverandre frem til hundre, mens den yngre talte alle frem til slutten av et århundre og deretter begynte på nytt. Denne regelen ble fastslått i slektens dynastiske lover av 1668, men innført allerede i 1200 for å ære hohenstaufer-keiseren Henrik (Heinrich) VI. Når en linje utdør skal dens land falle til en annen linje.
Den tyske orden.
To herrer til Plauen er kjent som riddere i den Den tyske orden: Heinrich IV., som i det 13. århundre deltok i koloniseringen av Østpreussen og Masuren, var mellom 1209-1237 foged og 1241-1249 ordenslandmester av Preussen. Heinrich XII. av Plauen, Marienburgs redningsmann etter Slaget ved Tannenberg (1410), var 1410-1413 stormester i Den tyske orden.
Linjene.
1564 delte Reuss-familien sitt herskapsområde i forbindelse med et arveoppgjør i linjene Obergreiz (Reuss midtre linje), Untergreiz (Reuss eldre linje) og Gera (Reuss yngre linje). Mens den midtre linjen døde ut 1616 og dens land ble delt mellom de andre linjene, opplevet begge de overlevende linjene en ytterligere oppdeling. Det oppstod linjen Greiz med Burgk og den yngre linjen Gera med Schleiz og Lobenstein. De gjentatte delingene førte til opprettelse av svært små herskaper, som ofte ikke engang var på størrelse med et amt. Omkring 1700 var Reuss delt i ti herskaper. For å få slutt på oppdelingen gikk slekten fra likeberettiget arvefølge til primogenitur arvefølge i 1690.
Reuss eldre linje Obergreiz ble endelig 1768 forent med Reuss eldre linje Untergreiz, og Heinrich LXII av Reuss-Schleiz samlet alle grener av den yngre linjen til fyrstedømmet Reuss yngre linje i 1848.
På Wienerkongressen 1815 ble Reuss representert av Georg Walter Vincent von Wiese.
Med fyrst Heinrich XXIV døde 1927 den eldre linje i Greiz ut og dens land falt til den yngre linje i Gera. Men også sønnen av den siste fyrsten Heinrich XXVII av den yngre linje, arveprins Heinrich XLV, døde 1945 barnløs i en sovjetisk konsentrasjonsleir. Imidlertid hadde Heinrich XLV, som siste mannlige etterkommer etter linjen Reuss-Schleiz, i 1935 adoptert prins Heinrich I av den ikke-regjerende yngre sidelinjen Reuss-Köstritz.
Siden begynnelsen av 1990-tallet har sønnene av Heinrich I ført rettsprosesser for å få tilbake huset Reuss' eiendom i det tidligere DDR. Fyrstefamilien hadde i 1919 sluttet en avtale med Folkestaten Reuss, som innebar at slekten beholdt verdier for 34 millioner riksmark, bl.a. Schloss Osterstein og kjøkkenhavene i Gera, Schloss Ebersdorf, bruksrett til slottet i Schleiz og 5 285 ha skog.
Reuss-Köstritz er den siste gjenlevende linje av huset Reuss, men takket være mange mannlige etterkommere er dens eksistens sikret for overskuelig fremtid.
ABBA-sangeren Anni-Frid Lyngstad giftet seg i 1992 med en av Reuss-prinsene, Ruzzo Reuss, og ble dermed kjent som prinsesse av Reuss.


Lippe (land).
Lippe var et tidligere fyrstedømme, etter 1918 republikk (fristat). Den utgjorde en av de tyske forbundsstatene mellom 1871 og 1947, da den ble del av Nordrhein-Westfalen. Fyrstedømmet var plassert mellom elven Weser og den sørøstlige delen av Teutoburgerskogen.
Lippe hadde et areal på 1 215 km² og 163.648 innbyggere (1925).
Eksterne lenker.
Lippe


Waldeck-Pyrmont.
Waldeck-Pyrmont var et tysk fyrstedømme, medlem av Det tyske forbund, og etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871 en av de tyske forbundsstatene.
Residensby for fyrstene og hovedstad var først borgen Waldeck ved Eder og fra 1655 Arolsen (idag Bad Arolsen). Fyrstedømmet bestod av to deler som var adskilt fra hverandre, det tidligere grevskapet Waldeck (idag i Nord-Hessen), som var grunnlagt i år 1180, og det vesentlig mindre grevskapet Pyrmont (idag i Syd-Niedersachsen), som i 1625 gjennom arv var blitt forent med Waldeck. Waldeck-Pyrmont ble fyrstedømme i 1712.
Fyrstedømmet overlevet uroen under Napoleonskrigene, og sluttet seg til Det tyske forbund i 1815. Fra 1868 ble fyrstedømmet forvaltet av kongeriket Preussen, men forble nominelt selvstendig.
I 1871 ble det en forbundsstat i Det tyske keiserrike. Etter fyrstens abdikasjon i 1918 ble Waldeck-Pyrmont en fristat (republikk). 30. november 1921 ble Pyrmont etter en folkeavstemning innlemmet i den prøyssiske provinsen Hannover som del av den nye landkretsen Hameln-Pyrmont. 1. april 1929 ble den gjenværende fristaten Waldeck også innlemmet i Fristaten Preussen, i provinsen Hessen-Nassau.
Waldeck-Pyrmont hadde et areal på 1121 km² og 61 707 innbyggere (1910).
I 1879 ble den da tyve år gamle prinsesse Emma av Waldeck-Pyrmont (datter av fyrst Georg Viktor) gift med kong Wilhelm III av Nederland.
Kart over fyrstedømmet i tiden 1712–1921


Schaumburg-Lippe.
Schaumburg-Lippe var et fyrstedømme og senere fristat i dagens Niedersachsen, beliggende mellom Hannover og den westfalske grense. Navnet viser til borgen Schaumburg i Wesergebirge og floden Lippe. Hovedstad var Bückeburg. Fyrstedømmet oppstod som grevskap i 1640, og ble fyrstedømme i 1807. Fra 1871 var det en av de tyske forbundsstatene. Noen år etter annen verdenskrig ble det i likhet med andre småstater innlemmet i Niedersachsen.
Schaumburg-Lippe hadde et areal på 340 km² og 48 046 innbyggere (1925).


Hans Majestet Den Gyldne Gris.
Hans Majestet Grisen er Det Norske Studentersamfunds høyeste beskytter og symbol (en sparegris), født 9. april 1859. Like fra Studentersamfundets spede begynnelse meldte behovet seg for et eget velferdshus og møtelokaler for studentaktiviteter. Dette krevde penger, noe studenter tradisjonelt har hatt begrensete mengder av. For å hjelpe Studentersamfundet med å spare, fikk man en sparegris i porselen av Studentforeningen i København. Det hadde vært arrangement i Gamle Logen til innsamling av penger i 1850 og 1853. I 1859 var innamlingen kommet så langt at en tomt kunne anskaffes. Den 9.april ble sparegrisen kronet og innstiftet som en orden. Ordenen ble utformet som en parodi på St Olavs orden (stiftet av Oscar I i 1847), der sparegrisen inntok kongens plass i seremonien og ble titulert H.M.Grisen. Flere grisepromosjoner har senere funnet sted i Logens store sal, og mange år senere (1940) stod det på Oslo Kommunes dagsorden å overdra Gamle Logen til studentene i Oslo, den 9.april.
Innsamlingen ga midler til å kjøpe tomten i Universitetsgaten 20. Studentersamfundet flyttet etter hvert inn i lokaler i Universitetsgata takket være Grisens bidrag til økonomien. Under et hyggelig lag i 1865 gikk Hans Majestet i brosteinen i Universitetsgata, og brudd på hjerneskallen og de fleste andre legemsdeler ble konstatert.
I 1867 kom Grisen likevel tilbake i en ny fysisk utgave. Den var tegnet av Brynjulf Bergslien, og blitt skåret ut i tre på Botsfengselet og forgylt. Ny kropp – ånden var den samme. Figuren har myntinnkast og er hul, som en sparegris.
Grisefesten.
For å feire Grisens tilbakekomst og nye figur ble det avholdt en stor fest til H.M.Grisen. Dette har vært forsøkt gjort til tradisjon med en frekvens på hvert syvende år, slik at arrangementet oppleves én gang i en studieperiode. Det har vært enkelte opphold da den slags aktiviteter har blitt sett på som reaksjonære. Dette gjaldt både i 30- og 70-årene. Tradisjonen ble tatt opp igjen etter Rød Front (AKP(m-l)) ble kastet ved valget i 1986 og den 15. ordinære Grisefest ble avholdt 22. november i Oslo Rådhus 1986. Da ble tidl. statsministre Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland kåret til Storkors av den Gyldne Gris knelende side om side foran senere statsminister Jan P.Syse. Den 16. ordinære Grisefest ble holdt i Gamle Logens store sal 21.4 1990, med statsminister Jan P. Syse som seremonimester på scenen. Tidl ordfører Rolf Stranger var tilstede 96 år gammel, og Logens lille sal ble omdøpt til Strangersalen kun få uker før han døde 18.juni. Et rom i Gamle logen heter idag H.M. Grisens sal.
Grisefesten innledes med en seremoni hvor medlemmer av Studentersamfundet som har utmerket seg spesielt i denne perioden i studentersamfundet og/eller det norske samfunnet, blir beæret av Hans Majestet Grisen, kneler og slått til ridder, kommandør eller storkorsinnehaver av ordenen «Den Gyldne Gris». Deretter avholdes en bankett før man avslutter i god studentersamfundsånd med fest.
Den 17. ordinære grisefest ble avholdt 16. mai 2000. Man har de senere år kommet frem til at det vil være enklere å bevare tradisjonene rundt festen dersom den feires noe hyppigere. Derfor ble det arrangert en fabelaktig feiring av hans majestet i Oktober 2004. Dette var den 18. ordinære Grisefesten. Hele Hans gyldne hoff var samlet – en blanding av Studentersamfundets gamle pamper som forhenværende biskop Gunnar Stålsett, nye medlemmer, broderforeninger i det store inn- og utland og mange andre.
Den siste grisefest ble avholdt 3. oktober 2009, som også var Hans Majestet Grisens 150 års jubileum.
Grisen stjålet.
I 23 år var originalfiguren til H.M.Grisen borte (Bergslien). I etterkant har Arve Solstad fortalt på om da jusstudenten Arve og medisinstudenten Jens "jern-" Gustav Iversen (senere professor i fysiologi) stjal trefiguren og kjørte avgårde med moped. Riksadvokaten ble satt på saken og avhør ble foretatt. Figuren dukket opp i leiligheten til dengang sjefredaktør i Dagbladet Arve Solstad i Bygdøy Allé og ble tilbakeført til Det Norske Studentersamfund før ordenspromosjonen i 1986. Den forgylte figuren veier rundt 5 kilo og er nå oppbevart i et hvelv i Norges Bank. Det er en reservegris i tre, og en gipskopi, begge forgylt, som har vært tatt frem ved mindre høytidelige tilstelninger da originalen er skjør og har antikvarisk verdi. Figuren har også vært forsøkt stjålet ved andre anledninger.
Kantate.
Det ble laget kantate til H.M.Grisens ordenspromosjoner, senest i 1986.
Komponisten Per Lasson har komponert Grisemarsj til ordenspromosjonen.
Chateau Neuf.
Universitetsgata 20 (dagens Humla) ble etter hvert solgt, og Studentersamfundet holdt i 30-årene møter i Gamle logens store sal. Den 9.april 1940 stod det på dagsorden i Oslo Kommune et forslag om å overdra Gamle Logen til det norske studentersamfund. Gamle Logen kunne ha blitt et Chateau Neuf. Idag står ett rom som H.M. Grisens sal innerst i selskapslokalene i Gamle Logen. Etter krigen hadde Studentersamfundet mange møter i Dovrehallen i Storgata.
Da velferdshuset til Det Norske Studentersamfund ved Universitetet i Oslo ble bygget fikk det navnet Grisens slott – Chateau Neuf (innviet 1973). Ordet "Neuf" betyr ny: chateau neuf betyr altså "det nye slott", men uttalen "nøff" henspiller på H.M. Grisen, sparegrisen som lå til grunn for den første innsamlingsaksjonen.
H.M.Grisens fødselsdag: ordenpromosjoner.
H.M.Grisens 100 års regjeringsjubileum 10.4 1959
Grisesang.
sunget ved Griseordenens Indstiftelse Lørdag 9. april 1859
Hvo er som du vel vis
Alt, hvad du i dig fik,


Hohenzollern-Sigmaringen.
Hohenzollern-Sigmaringen er den schwabiske linjen av huset Hohenzollern, som har forblitt katolsk. Hohenzollernslekten delte seg i begynnelsen av det 13. århundre i en schwabisk og en frankisk linje, hvorav den siste senere kom til å herske over Brandenburg og Preussen.
I 1576 delte den schwabiske linje seg videre i linjene Hohenzollern-Hechingen og Hohenzollern-Sigmaringen. Linjen Hechingen døde ut i 1869, mens linjen Hohenzollern-Sigmaringen fremdeles eksisterer. Stamslottet Sigmaringen troner over byen av samme navn.
Fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen (i dag i Baden-Württemberg) ble 1849 innlemmet i Preussen, men familien Hohenzollern-Sigmaringen fortsatte å spille en betydningsfull rolle. Slekten erhvervet den rumenske tronen, som den hadde mellom 1866 og 1946.
Fyrster av huset Hohenzollern-Sigmaringen og Hohenzollern etter anneksjonen av Hohenzollern-Sigmaringen


Chateau Neuf.
Chateau Neuf er tilholdssted for Det Norske Studentersamfund på Majorstua like nedenfor universitetet på Blindern i Oslo. Bygningen er tegnet av arkitektkontoret Kjell Lund og Nils Slaatto og var ferdigstilt i 1970. Chateau Neuf ble innviet i 1973, etter at Studentersamfundet hadde ført en omflakkende tilværelse siden 1918.
Navnet betyr «Det nye slott», men har en underforstått betydning. Studentersamfundets orden heter Hans Majestet Den Gyldne Gris' Orden med "H M Grisen" som høyeste beskytter. Ordet «Neuf» (uttales «nøff») henspiller på ordenen, men uttrykker samtidig tilfredshet med at Samfundet omsider hadde fått sitt eget, "nye" tilholdssted innkjøpt for midler (innsamlede midler først lagt på en sparegris- som dermed ble studentenes symbol og et symbol på innsamlingsaksjonen).
Forløpere.
Innsamlingssaksjoner pågikk på 1850-tallet for å skaffe et eget velferds- og møtelokale for studentene i Oslo. Symbolet på innsamlingen ble sparegrisen, og den 9. april 1859 ble den satiriske ordenen H.M.Grisen innviet. Derav navnet Chateau Neuf.
Studentersamfundet fikk sitt første permanente møtested i Universitetsgata 26, og festsalen stod ferdig allerede i 1861 til universitetets 50-års jubileum. To etasjer og høy kjeller stod ferdig i 1871. Bygningen var reist for formålet etter tegninger av den svenske arkitekten Victor Emil Langlet, som også tegnet Stortingsbygningen. Fra 1879-94 holdt Deichmanske bibliotek til i loftsetasjen. Samfundet og dets bygning spilte en vesentlig rolle som debattforum, ikke minst i årene omkring unionsoppløsningen. Våren 1905 var møtene i Studentersamfundet med talere som Fridtjof Nansen og Georg Stang viktige for opinionsdannelsen, og bidro vesentlig til den politiske samlingen som førte til unionsbruddet.
Bygningen og møtesalen ble etter hvert alt for liten, og det ble lenge diskutert å skaffe større lokaler. I 1918 ble bygningen solgt for å skaffe midler til et nybygg, men i mellomkrigstiden lyktes det aldri å realisere planen. Studentersamfundet hadde sine møter på ulike steder i Oslo; Uranienborgveien11, Dovrehallen og den Gamle Logen.
Studentersamfundet ble rett før krigen tilbudt Den Gamle Logen som gave fra Oslo kommune. Dette skulle opp i kommunestyret 9. april 1940, men ble naturlig nok utsatt på grunn av tyskernes invasjon av Danmark og Norge. Under krigsårene ble en rekke av studentene og lærerne ved Universitetet deportert. Etter krigen ble det Norske Studentersamfund igjen tilbudt lokaler i Den Gamle Logen, men bygningens dårlige forfatning gjorde at Studentersamfundet ikke hadde god nok økonomi til å overta dem.
Nye byggeplaner.
I Studentersamfundets storhetstid på 1950-tallet ble det på nytt bestemt at man skulle samle inn penger til et eget bygg for studentene. På denne tiden hadde man kontorer i Uranienborgveien 11, mens lørdagsmøtene ble holdt i Dovrehallen i Storgata. I 1953 ble det, etter initiativ fra blant andre Jan P. Syse, nedsatt en Huskomité som skulle planlegge finansieringen av et nytt studentenes hus. Et av tiltakene som ble iverksatt for å skaffe penger, var UKA (forløperen til STUDiO – Studentfestivalen i Oslo). Det viste seg imidlertid at det var lite å tjene på selve UKA. Derimot var lotteriinntektene i tilknytning til UKA en god inntektskilde .
En rekke alternativer til plassering av studenthuset var oppe til diskusjon, men i 1960 ble det klart at tomten i Slemdalsveien var den best egnede, ettersom Universitetet på denne tiden hadde planer om å bygge nedover mot dagens «Friggfeltet». Universitetet ombestemte seg senere, og Chateau Neuf kom derfor til å bli liggende litt avsides i forhold til brukerne. Dette visste man imidlertid ikke i 1963, da grunnsteinen til Chateau Neuf ble nedlagt under Studentersamfundets 150-årsjubileum av C.J. Hambro. Bygningen ble tegnet av arkitektene Kjell Lund og Nils Slaatto. Etter mange års arbeid stod huset klart i 1971, og i 1973 ble det offisielt åpnet.
Bygget i bruk.
Chateau Neuf var etter arkitektenes og huskomiteens planer tenkt å skulle være et palass for samfunnsdebatter og akademisk diskusjon, og bygningen ble utformet med dette mål for øyet. Storsalen var lokalet for de store lørdagsmøtene, mens man i Lillesalen, på Teaterscenen og i Biblioteket skulle avholde mindre debatter og foredrag. I det som i dag er kontorgangene i 3. og 4. etasje, var det åpne ganger hvor lys utenfra skinte ned i de mindre foredragssalene. Her var det kun utplassert sittegrupper, og meningen var at man her skulle ha sosialt samvær og uformelle møter, mens man gjennom glassveggene kunne se ned på dem som foretrakk å debattere eller høre på foredrag. Chateau Neuf fungerte imidlertid aldri slik som det opprinnelig var tenkt. For å realisere prosjektet måtte Studentersamfundet påta seg stor gjeld, noe som førte til at Storsalen nesten umiddelbart ble leid ut til kommersiell teatervirksomhet for å betjene lånene .
Det viste seg at heller ikke dette var nok for å bedre økonomien, og ettersom Universitetet hadde behov for lokaler, leide man ut gangene i 3. og 4. etasje til Universitetet, som bygget dem om til kontorer. Studentersamfundet drev på denne tiden sin aktivitet i kjelleren og i BokCaféen.
Studentersamfundet solgte Chateau Neuf til Universitetet i Oslo våren 1998, og den er gjennom en fristasjonsavtale med Universitetet stilt vederlagsfritt til studentforeningenes disposisjon. Det Norske Studentersamfund forvalter bygningen.
I dag er aktiviteten i Studentersamfundet voksende og engasjementet upåklagelig . Et stort antall studentforeninger holder til i huset.
Den 22. august 2007 holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre foredrag om Norsk utenrikspolitikk i Storsalen.
Konserter på Chateau Neuf.
Chateau Neuf har hatt besøk av flere kjente artister, deriblant: DC, Leonard Cohen, Pearl Jam, Thin Lizzy, ABBA, Peter Gabriel, Deep Purple, Miles Davis, Nazareth, Genesis, Camel, Patti Smith, The Clash, The Ramones, Mud, Glitter Band, Weather report, Iggy Pop, Roxy Music, Ry Cooder, John Hiatt, Lee Clayton, Roger Mcquinn, Slade, Elvis Costello & The Attractions, Leo Sayer, Willy de ville, R.E.M, John Mclaughlin, Billy Cobham, Stefan Sundström og Mazzy Star.Chick Corea Electric Band,Joan Armatrading, David Johansen (New York Dolls), Johnny Guitar Watson, kjeller'n. Captain Beefheart. Jean Luc Ponty.
George Harrison skulle egentlig spille på Chateau Neuf i 1974, men konserten ble avlyst. Queen skulle også spille det året, men konserten ble avlyst grunnet en trafikkulykke.


Radio Nova.
Radio Nova, grunnlagt i 1950 som "Oslostudentenes Radioclub (OSRC)", er studentradioen i Oslo. Radio Nova er Norges eldste lokalradio og var Norges første radio som kom med daglige oppdaterte studentnyheter på radio og på nett.
Radioen.
Radio Nova gikk på lufta første gang 16. mars 1982, som den første ikke-kristne lokalradioen i Oslo. I mars 2007 feiret radioen sitt 25-års jubileum med en 3-dagers festival på diverse steder i Oslo. Den faktiske bursdagen, 16. mars, ble feiret med en heidundrandes bursdagsfest på Spasibar.
I mars 2012 feiret Radio Nova tre tiår med uavhengig, alternativ og uforutsigbar radio. Festivalen i denne sammenheng varte i hele åtte dager, fra 10. til 17. mars, og selve bursdagen på 16. mars ble markert med fest og show og konserter og nattsending for alle nye og gamle medlemmer av radioen. 30-årsjubileet var med på å stadfeste kanalens posisjon i kultur- og medielandskapet i hovedstaden og Norge for øvrig.
Radioen er drevet på et idealistisk grunnlag, og nær sagt ingen av journalistene eller teknikerne får økonomisk kompensasjon eller lønn. I dag er det 6 faste ansatte og ca. 100 frivillige journalister og teknikere.
Innhold.
Kanalen sender i dag 60 timer fordelt på 40 programposter, med alt fra debatter til magasiner som omhandler film, vitenskap, litteratur, musikk, kultur og samfunnsspørsmål. Radioens eldste program er musikkfordypningsprogrammet Sort Kanal som har holdt på helt fra 1984 og som fortsatt sendes hver mandag.
En konstant faktor er kulturmagasinet Skumma Kultur som blir sendt hver hverdag fra klokka 9 til 10 og behandler kultur i ordets bredeste betydning. Et annen profilert program er Studentnyhetene med tre nyhetsoppdateringer hver dag, og én times ukentlig aktualitetsprogram om høyere utdanning og forskning.
Musikk er en annen viktig satsning på Radio Nova. Radioen fører en uavhengig musikkprofil som skal gi lytteren et alternativ til listepop og a4-låter.
Samarbeid.
Radio Nova samarbeider med studentradioer rundt omkring i landet i Studentradioene i Norge (SIN). Der blir det blant annet laget en felles "Studentradioliste" som er et alternativ til vanlige hitlister.
Radio Nova har kontorer og studioer hos Det Norske Studentersamfund, som holder til i Chateau Neuf i Oslo.


Skoppum.
Skoppum er et tettsted i Horten kommune i Vestfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Skoppum stasjon er stoppested på Vestfoldbanen. På Skoppum finnes blant annet Skoppum arbeidskirke, barneskolen Lysheim skole, barnehage, en matbutikk, skolekorpset Lysheim Skolekorps og voksenkorpset Sidesporet Blæseensemble, idrettslaget Skoppum IL og velforeningen Skoppum Vel.
Historie.
På Skoppum har det vært bosetning fra før vikingene fant seg til rette og begynte å samle Norge til ett rike. Mange funn vitner om dette og en kan tenke seg at vikingskip hadde utgangspunkt fra Borrestranda og at det derifra kom treller og trellkvinner som ryddet seg land inne i skogen. De holdt til på Adalsfjellet, eller Adalsborgen, som ligger vakkert til med fin utsikt.
Det ble tidlig etablert sagbruk og mølle i bygda, men det var i 1881 at grunnlaget for vekst og forandring virkelig ble lagt, for den 13. oktober dette året kom det første toget til Skoppum stasjon. «Jarlsbergsvarten» kom med røyk og damp til faste tider, og bygda dannet et knutepunkt for reisende som skulle sørover eller nordover. Det sies også at kong Oscar II var med det første toget som stoppet på Skoppum stasjon.
For reisende som kom fra sør eller nord var sidesporet til Horten, som ble trafikkert av «Hortensnella», godt å ha når man skulle videre til Horten eller med Alpha-selskapets ferjer til Moss (nå Bastøferga).


Leine (elv).
Leine er en sideelv til Aller i Tyskland. Den er 281 km. lang, og er seilbar 100 km.
Den har sitt utspring ved Leinefelde i Eichsfeld (Thüringen) og flyter vestover mot Niedersachsen og over Göttingen, Alfeld og Hannover i nordlig retning. Den munner ut i Aller ved Schwarmstedt.


Cirilo de Alameda y Brea.
Cirilo de Alameda y Brea O.F.M.Obs. (født 9. juli 1781 i Torrejón de Velasco ved Toledo i Spania, døde 30. juni 1872 i Toledo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toledo 1857–1867.
Han hadde tidligere virket som prest i Uruguay og i Brasil, og som erkebiskop av Santiago på Cuba og deretter av Burgos i Spania.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX.
Alameda Brea, Cirilo de
Alameda Brea, Cirilo de
Alameda Brea, Cirilo de
Alameda Brea, Cirilo de
Alameda Brea, Cirilo de


Manuel Joaquín Tarancón y Morón.
Manuel Joaquín Tarancón y Morón (født 20. mars 1782 i Covarrubias ved Sigüenza i Spania, død 25. august 1862 i Sevilla) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sevilla 1857–1862.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX.
Tarancon Moron, Manuel Joaquín
Tarancon Moron, Manuel Joaquín
Tarancon Moron, Manuel Joaquín
Tarancon Moron, Manuel Joaquín


Antonio Benedetto Antonucci.
Antonio Benedetto Antonucci (født 17. september 1798 i Subiaco i Italia, døde 29. januar 1879 i Ancona) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius på Sardinia, og deretter erkebiskop av Ancona 1851–1879.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX.
Han deltok på konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Antonucci, Antonio Benedetto
Antonucci, Antonio Benedetto
Antonucci, Antonio Benedetto
Antonucci, Antonio Benedetto


Enrico Orfei.
Enrico Orfei (født 23. oktober 1800 i Orvieto i Italia, døde 22. desember 1871 i Ravenna) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og senere var han erkebiskop av Ravenna 1860–1871.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX.


Giuseppe Milesi Pironi Ferretti.
Giuseppe Milesi Pironi Ferretti (født 9. mars 1817 i Ancona i Italia, døde 2. august 1873 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX.
Milesi Pironi Ferretti, Giuseppe
Milesi Pironi Ferretti, Giuseppe
Milesi Pironi Ferretti, Giuseppe
Milesi Pironi Ferretti, Giuseppe


Pietro de Silvestri.
Pietro de Silvestri (født 13. januar 1803 i Rovigo i Italia, døde 19. november 1875 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX.
De Silvestri, Pietro
De Silvestri, Pietro
De Silvestri, Pietro
De Silvestri, Pietro
De Silvestri, Pietro


Teodolfo Mertel.
Teodolfo Mertel (født 9. februar 1806 i Allumiere ved Civitavecchia i Italia, døde 11. juli 1899 i Allumiere) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1858 av pave Pius IX. Han var diakon, og ble aldri presteviet, Ved sin død var han den siste gjenlevende kardinal som ikke var i det minste presteviet.
Mertel, Teodolfo
Mertel, Teodolfo
Mertel, Teodolfo
Mertel, Teodolfo


Indisk rupi.
Indisk rupi er myntenheten i India. Den blir også brukt i nabolandene Bhutan og Nepal. Den indiske rupien fikk i 2010 et eget symbol, vedtatt av Nasjonalforsamlingen 15. juli 2010.
Rupi er også myntenheten i Pakistan, Sri Lanka, Mauritius og Seychellene.


Sosialisering.
Sosialisering er en prosess der medlemmer av et samfunn lærer sosiale og intellektuelle normer og verdier, gjennom innlemming i sine respektive sosiale roller og samhandling med andre individer. Det mennesket til enhver tid er på et gitt tidspunkt, er resultatet av påvirkningen fra mennesker som omgir vedkommende i familie og nærmiljø, det vedkommende har lest, hørt og sett i massemedier. Sosialisering er prosessen hvor vi tar opp i oss alt vi lærer på tiden fra vi fødes til vi dør. Ved sosialisering lærer menneskene å fungere i et samfunn, og får kjennskap til de regler og verdier som det forventes at man skal følge.
Det skilles mellom "primærsosialisering", det er sosialisering i hjemmet, og "sekundærsosialisering", det er når sosialiseringen foregår et annet sted enn i hjemmet, for eksempel blant venner, på skolen, i idrettslag eller musikkorps. Denne sosialiseringen foregår gjennom hele livsløpet, og forandrer en persons holdninger etter hvert som vedkommende påvirkes og lærer nye ting og begreper.
Et av sosialiseringens mål, er at de enkelte menneskene skal bli «gode samfunnsborgere». Det vil si at det å skille mellom godt og ond, rett og galt, er en viktig del av sosialiseringa. "Normer" er de reglene som forteller en hvordan man skal oppføre seg og handle i en gitt situasjon. Noen normer er uskrevne regler for skikk og bruk, for eksempel hvordan man skal oppføre seg sammen med andre, hjemme eller overfor eldre. Dette kalles for "uformelle normer". Andre normer, derimot, er nedskrevet, slik som skolereglementer og lover fra myndighetene. Dette kalles "formelle normer". Når normene har blitt en naturlig del av oss, kalles det "internalisering", og menneskene er "internaliserte". Dersom en bryter normene, vil det få reaksjoner som kalles "sanksjoner". Sanksjoner kan både være positive og negative, sånn som fengelsstraff eller husarrest for brudd, eller ros/lønning for å holde dem. Den kontrollen som utøves overfor hverandre på daglig basis, kalles "sosial kontroll".
Sosialisering er med andre ord at en lærer seg de grunnleggende verdiene og normene i et gitt samfunn. På skole og fritid er de fleste mennesker sammen med andre mennesker, og de forventer noe av vedkommende. Summen av disse forventningene, som rettes mot en person i en bestemt posisjon, kalles en "rolle". En person vil ha flere slike roller i løpet av kun en dag. Hvis forventningene til de forskjellige rollene oppleves som motstridende, har vi en "rollekonflikt".
Før var det familie og nærmiljøet som hadde størst påvirkning på ens sosialisering, men i dag har vi massemedier, kjendiser og popstjerner som delvis har tatt over den påvirkningen som venner og foreldre tidligere hadde.


Audun Lysbakken.
Audun Bjørlo Lysbakken (født 30. september 1977 i Bergen) er en norsk politiker (SV) og partileder og parlamentarisk leder i SV. Lysbakken er også tidligere statsråd. Han var partiets nestleder fra 2006 til 2012, og var tidligere nestleder i Sosialistisk Ungdom 2000–2002. Lysbakken har sittet på Stortinget for Hordaland 2001–2005 og fra 2009. Lysbakken ble utnevnt til barne-, likestillings- og inkluderingsminister under Jens Stoltenberg den 20. oktober 2009. Han gikk av som statsråd 5. mars 2012.
Bakgrunn.
Lysbakken er sønn av skuespiller Sigurd Lysbakken (1947–1994) og kulturarbeider Geirdis Bjørlo (1952–). Han fullførte grunnskole ved Møhlenpris skole (1984–1993), og videregående skole (allmennfag) ved Bergen handelsgymnasium (1993–1996). Han har grunnfag i fransk og sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen (1996–1998). Etter universitetsstudiene gjennomførte han siviltjeneste som kontorsekretær ved Norsk Økologisk Landbrukslag (NØLL) 1999–2000, og som journalist i "Klassekampen" 2000–2001.
Lysbakken er gift og har en datter og en sønn med Siv Mjaaland.
Politisk karriere.
Lysbakken var styremedlem i Bergen Ungdom mot EU og Bergen Natur og Ungdom 1995–1996, samt medlem av Studentparlamentet i Bergen 1998–1999. Han var også engasjert i Sosialistisk Ungdom, først som leder i Bergen SU 1996–1998, deretter som leder i Hordaland SU 1998–2000, og til slutt som nestleder i SU nasjonalt 2000–2002. Lysbakken var også medlem av Bergen bystyre 1999–2000. Han har også hatt verv i SOS Rasisme.
Lysbakken ble innvalgt på Stortinget første gang i 2001 for Hordaland, og var medlem i Stortingets finanskomité, samt varamedlem i Stortingets valgkomité. Han ble ikke gjenvalgt i 2005, men var 1. vararepresentant, og ble valgt til nestleder i Sosialistisk Venstreparti den 18. februar 2006.
I 2009 ble han på nytt innvalgt på Stortinget fra Hordaland, og fikk plass i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Han ble valgt til parlamentarisk leder, men ble kort tid senere utnevnt til barne- og likestillingsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 20. oktober 2009, som første mann i denne stillingen. Fra 1. januar 2010 ble inkluderingssaker overført til barne- og likestillingsdepartementet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Gina Barstad møtte for Lysbakken på Stortinget mens han var statsråd.
Etter kommunevalget 2011 ble Lysbakken fremstilt som den sannsynlige neste leder av SV, hvilket ble ønsket velkommen fra flere kanter.
Avgang som statsråd.
5. mars 2012 trakk Lysbakken seg som statsråd, etter den såkalte Lysbakken-saken. Det skjedde som følge av at Dagbladet hadde avslørt brudd på habilitetsreglene, blant annet millionutbetalinger til en organisasjon hvor han hadde sittet i styret (Reform ressurssenter for menn).
Politisk syn.
Lysbakken blir ansett for å tilhøre SVs venstreside. Etter at han ble statsråd i 2009 ble det fokusert på at Lysbakken tidligere har omtalt seg selv som marxist, og har uttalt ønske om å avskaffe kapitalismen og fjerne børsen. I studieheftet "Manifest 02", som ble utarbeidet av Sosialistisk ungdom da Lysbakken satt i ledelsen tas det til orde for å avskaffe privat eiendomsrett til produksjonsmidler og lønnet arbeid.
Lysbakken har ikke ønsket å kommentere «løsrevne sitater», samtidig som Jens Stoltenberg avviste kritikk av Lysbakkens grunnholdning ved å vise til at også Einar Gerhardsen var revolusjonær marxist. I et intervju med Morgenbladet i 2005 forklarte Lysbakken seg slik: «[Merkelapper] er ikke viktige for meg (...), men når noen spør, så sier jeg at marxismen er viktig for meg, som en samfunnsforståelse, som en måte å forstå maktforholdene på.» I forbindelse med lanseringen av boka «Deltakerne. En reise i demokratiets framtid.» gjorde han rede for sitt syn på organisering av valg, moderne demokrati og arbeidslivet.
I forbindelse med at han lanserte sitt kandidatur til ledervervet i SV høsten 2011, nyanserte han sitt syn på bruken av tradisjonelle merkelapper ytterligere: «Jeg er en ung politiker, men jeg har vært yngre. (...) Jeg kalte meg revolusjonær og marxist, det er ord som jeg ikke vil bruke i dag.» Lysbakken ble av investoren Øystein Stray Spetalen kalt «en samfunnsfiende», som harselerer med de rikeste i landet og med sine holdninger ville gjøre folks hverdag vanskeligere.


May Britt Vihovde.
May Britt Vihovde (født 15. september 1958 i Sveio) er en norsk politiker (V). Hun har siden 2007 vært formannskapsmedlem for Haugesund Venstre.
Vihovde var innvalgt på Stortinget fra Hordaland i perioden 1997–2001. Hun var valgt som vararepresentant for periodene 1993–1997, 2001–2005 og 2005-2009. I perioden 2001-2005 møtte hun fast for landbruksminister Lars Sponheim.


Dareios III av Persia.
Dareios III eller Codomannus (ca 380 – 330 f.Kr.), var den siste kongen i Akamenide-dynastiet i Persia fra 336 f.Kr. til 330 f.Kr.. Han ble avsatt etter erobringen til Aleksander den Store.
Etter at den ambisiøse ministeren Bagoas myrdet kong Artaxerxes III av Persia i 338 f.Kr. og hans sønn Arses i 336 f.Kr., forsøkte han å innsette en ny monark som ville være enklere å kontrollere. Han valgte Codomannus, en fjern slektning i det kongelige hus som hadde utmerket seg i kamp i en krig mot kadusianerne og tjente på den tiden som en kongelig budbringer. Codomannus var sønn av Arsames og hans bestefar var Ostanes, en av brødrene til Artaxerxes og hans bestemor var Sisygambis, datter til Artaxerxes II.
Codmannus tok det kongelige navnet Dareios III og demonstrerte raskt sin uavhengighet fra hans morderiske velgjører. Bagoas forsøkte da å forgifte Dareios også, men han ble advart og tvang Bagoas til å drikke giften selv. Den nye kongen var i kontroll over et ustabilt imperium. Store deler ble styrt av satraper som var misunnelige og ikke til å stole på. Innbyggerne var misfornøyde og opprørske.
I 336 f.Kr. ble Filip II av Makedonia autorisert av Korinth-ligaen som sin øverste leder til å sette i gang en hellig krig som hevn mot perserne for å ha vanhelliget og brent templene i Aten i løpet av den andre perserkrigen. Han sendte en styrke inn i Lilleasia under kommandoen av hans generaler Parmenion og Attalus for å «frigjøre» grekerne som levde under persisk kontroll. Etter at de tok de greske byene i Asia fra Troja til Maiandros-elven, ble Filip myrdet og hans kampanje ble stoppet mens hans arving konsoliderte sin kontroll over Makedonia og resten av Hellas.
Våren 334 f.Kr. hadde den arvingen, Aleksander den Store, selv blitt akseptert som leder av Korinth-ligaen. Han invaderte Lilleasia i spissen for en samlet gresk armé og stod nesten umiddelbart ansikt til ansikt med og nedkjempet en tallmessig overlegen persisk styrke ved slaget om Granicuselven. I 333 f.Kr. tok Dareios kontrollen over hæren personlig mot den greske kongen, men hans mye større hær ble utflanket og slått i slaget ved Issos og Dareios ble tvunget til å flykte og etterlot sin stridsvogn, sin leir og sin familie som ble tatt av Aleksander. I 331 f.Kr. døde Dareios sin søster-kone Statira, som ellers hadde blitt tatt godt vare om, i fangenskap, visstnok i barselseng. Etter å ha nedslått Dareios sine fredsforslag, slo Aleksander ham igjen i september i slaget om Gaugamela. Da hans fører av stridsvognen ble drept, ble Dareios slått over ende, noe som satte i gang en generell flukt da hans tropper fikk panikk over det de trodde var kongens død. Dareios flyktet så til Ecbatana for å reise en fjerde armé mens Aleksander tok Babylon, Susa og den persiske hovedstaden Persepolis.
Dareios ble avsatt av sin satrap Bessus og ble myrdet på Bessus sine ordrer i juli 330 f.Kr. for å forsinke Aleksanders forfølgelse. Aleksander gav Dareios en storslått begravelse og giftet seg etter hvert med hans datter Statira ved Opis i 324 f.Kr.


Karin S. Woldseth.
Karin Ståhl Woldseth (født 9. august 1954 i Oslo) er en norsk politiker (Frp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 2001.
Woldseth tok Valdres folkehøyskole 1972-1973, Videregående, Oslo språkskole 1973-1975, Studentfagkurs ved Wang 1978-1979 og Handelsakademiet (økonomi) 1979-1983.
Woldseth var revisormedarbeider 1983-1984, økonomi og personalansvarlig ved Åsane Senter 1987-1991, timelærer ved Hellen skole 1991-1992, gjeldsrådgiver ved Fana sosialkontor 1992-1993 og gjeldsrådgiver ved Fjell sosialkontor 1993-1997.


Ingmar Ljones.
Ingmar Ljones (født 3. desember 1943 i Strandebarm)
er en norsk politiker (KrF).
Han var innvalgt på Stortinget for Hordaland fra 2001 til 2005.
Ljones var ordfører i Bergen 1995–1999 og 2000–2001.
Han var varaordfører 1991–1995 og 1999–2000.
Ljones ble i 1997 utnevnt til storridder av Den islandske falkeorden.


Autoritet.
Autoritet (fra latin "autoritas") er et bredere begrep enn "makt". En autoritet kjennetegnes ved at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet kan dermed defineres som legitim makt. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Dette innebærer ikke nødvendigvis at de underordnede er enige i de overordnedes avgjørelser, det betyr kun at de anerkjenner de overordnedes "rett" til å foreta slike avgjørelser og ens egen plikt til å adlyde.


Rune J. Skjælaaen.
Rune Johan Skjælaaen (født 23. januar 1954 i Bergen) er en norsk politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Hordaland fra 2001 til 2009 og var parlamentarisk leder for Senterpartiets stortingsgrppe juni 2008–september 2009.
Skjælaaen tok eksamen artium ved U. Phils skole, engelsklinje m/musikk 1970-1973 og cand.theol. ved Det teologiske Menighetsfakultet 1974-1981, derpå eksamen praktisk teologisk seminar ved Menighetsfakultetet 1982, veilederutdanning ved Senter Diakoni og Veiledning 1997 og grunn- og videregående pastoralklinisk utdanning 1998-1999.
Skjælaaen var feltprest ved Akershus festning/Slottskirke 1983, menighetsprest i Sund prestegjeld 1983-1993, prosjektleder ved frivillighetssentral 1992-1993 og sykehusprest ved Diakonissehjemmets sykehus 1993-2001.
Han er onkel til tidligere Brann-spiller Eirik Skjælaaen.


Kausalitet.
Kausalitet og korrelasjon.
En logisk feilslutning blant analytiske dyr (blant andre mennesket) er å ta en korrelasjon, altså en handling og et uavhengig utfall, og anta at det var en kausalitet der – som er opphavet til nærmest all overtro og mange feil i statistikk.


Liste over konger i Persia.
Elam, 2700 f.Kr.-660 f.Kr..
Elamittene var et folkeslag som holdt til i Susa, i det som idag er Khuzestan-provinsen. Deres språk var hverken semittisk eller arisk, og de var de geografiske forgjengerne til perser/meder-riket som dukket opp senere. Noen har fremsatt bevis for en lingvistisk liket mellom elamittisk og de moderne dravidiske språkene i det sørlige India, men dette er ikke akseptert av alle. "Proto-elamittene" levde i Iran så langt tilbake som i 5500 f.Kr..
Jiroft Kongedømmet (Aratta?), (~2500 f.Kr.).
Nylige arkeologiske funn ved Jiroft har avdekket en «uavhengig, bronsealdersivilisasjon med egen arkitektur og språk» som har ført til at noen arkeologer spekulerer i om det er det tapte kongedømmet i Aratta.
Meder-dynastiet.
Mederne var et iransk folk. Perserne, et nært beslektet og underlagt folk, gjorde opprør mot Media i løpet av det 6.århundret f.Kr.
Akamenide-dynastiet.
Bevis for herskerne før Kyros den store er tvilsomme, og regnes ofte å ha vært funnet opp av Dareios I.
Selevkid-dynastiet.
Selevkidene mistet gradvis kontroll over Persia. I 253 f.Kr. etablerte Arsakid-dynastiet seg i Parthia. Partherne ekspanderte gradvis sin kontroll, inntil midten av det 2.århundret f.Kr., da selevkidene hadde mistet kontrollen av Persia. Det var flere selevkid-herskere i Syria og, for en tid, Babylon, etter Antiokos IV, men ingen hadde makt i Persia.
Sjaher i det moderne Iran.
Det moderne iranske monarkiet ble etablert i 1502 etter at safavide-dynastiet kom til makten under sjah Ismail I, og endte den såkalte «fjerde perioden» med politisk fragmentering.
Pahlavi-dynastiet.
Monarkiet ble avskaffet i 1979 da en revolusjon ledet av ayatollah Khomeini tvang sjah Muhammed Reza Pahlavi i eksil og etablerte en islamsk republikk i dets sted.
Persia


Meisefamilien.
Meisefamilien består av små fugler med korte, rette og vanligvis koniske nebb, og små fjærkledde nesebor.
Familien har sju representanter i Norge, disse er: Blåmeis, granmeis, kjøttmeis, lappmeis, løvmeis, svartmeis og toppmeis
Det er også andre fuglearter som har "meis" i navnet, men som ikke tilhører meisefamilien. For eksempel stjertmeis tilhører stjertmeisfamilien (Aegithalidae) og spettmeis tilhører spettmeisfamilien.
Systematikk og arter.
Denne arten har bare inntil nylig blitt atskilt fra kråkefamilien og plassert her.


Joseph McCarthy.
Joseph Raymond McCarthy (født 14. november 1908 i Grand Chute i Wisconsin i USA, død 2. mai 1957 i Bethesda i Maryland i USA,) var en amerikansk politiker fra det republikanske parti. McCarthy var senator for Wisconsin i perioden 1947 til 1957. I løpet av denne perioden ble McCarthy kjent for sine aggressive kampanjer imot kommunister og antatte kommunistsympatisører. Spesielt pressefolk, politikere og folk i film- og underholdningsbransjen og i det militære var utsatt. Kampanjen gav opphav til betegnelsen mccarthyisme. Flere amerikanske kommunistsympatisører mistet jobben, og noen valgte å rømme landet, blant annet Charlie Chaplin.
Bakgrunnen for McCarthys virksomhet var avsløringer av en del personer med kommunistsympatier som hadde spionert til fordel for Sovjetunionen. Alger Hiss, en høytstående føderal tjenestemann, ble i 1948 anklaget for å være sovjetisk spion, men ble bare dømt for mened. (Om Hiss var skyldig i spionasje, er fortsatt uklart.) I 1950 vedgikk den britiske fysikeren Klaus Fuchs at han hadde spionert for Sovjetunionen. Samme år ble Julius Rosenberg arrestert, og året etter ble Donald MacLean og Guy Burgess avslørt som sovjetiske spioner i Storbritannia. Andre personer som ble mistenkt eller dømt for spionasje, var Victor Perlo, Judith Coplon, Morton Sobell, William Perl, Alfred Sarant, Joel Barr og Harry Gold.
Det var altså et faktum at det fantes et mindre antall personer i høye stillinger med kommunistiske sympatier som var villig til å utlevere informasjon til Sovjetunionen. McCarthy førte imidlertid jakt på personer også i lavere stillinger, med svært begrenset – eller endatil ingen – kontakt med kommunismen.
McCarthy var allerede blitt en nasjonal berømthet da han i en tale i 1950 påstod at han hadde en liste som inneholdt navn på kommunister i utenriksdepartementet. Han kunne imidlertid ikke framlegge bevis for noe av dette. Etter at hans metoder var blitt offentlig kjent gjennom en tv-sendt senatshøring i 1954, vedtok senatet med stort flertall en fordømmelse av McCarthy.
Bakgrunn og utdannelse.
McCarthy ble født på en gård i landsbyen Grand Chute i Wisconsin. Hans ene bestemor var fra Tyskland og hans tre øvrige besteforeldre fra England. Begge foreldrene var født i Wisconsin. McCarthy studerte ingeniørvitenskap og jus, og ble advokat i 1935. I 1936 stilte han som Demokratenes kandidat som distriktsanklager, men tapte. Han ble imidlertid valgt til distriktsdommer i 1939, som den yngste dommer i Wisconsins historie.
I 1942, like etter at USA hadde gått med i andre verdenskrig, vervet McCarthy seg som løytnant i marinekorpset. Han deltok i stillehavskrigen, og fikk tilnavnet «Tailgunner Joe».
I 1944, mens han enda var i aktiv militærtjeneste, satte han i gang en kampanje for å bli nominert som republikansk senator for Wisconsin. Han rakk ikke opp.
I april 1945 gikk han tilbake i de siviles rekker og ble gjenvalgt til dommerembetet. Samtidig startet han en betydelig mer velorganisert kampanje fram mot senatsvalget i 1946 da han utfordret republikaneren Robert M. La Follette i primærvalget. McCarthy fikk støtte fra den lokale partiorganisasjonen, og han vant nominasjonen med knapp margin. I selve valget slo han demokratenes kandidat, Howard MacMurray.


Thomas Häßler.
Thomas Häßler (født 30. mai 1966 i Vest-Berlin) er en tidligere tysk fotballspiller. Hässler spilte totalt 101 landskamper for (Vest-), og huskes nok best fra EM 1992, der flere kritikere var enige om at han var turneringens beste spiller.
På klubbnivå var Häßler innom en rekke klubber. Han startet sin proffkarriere i 1.FC Köln, og var senere innom de italienske klubbene Juventus og AS Roma, før han returnerte til tysk fotball og spilte for Karlsruhe, Borussia Dortmund og TSV 1860 München.
Häßler var med på å vinne VM i 1990 og EM i 1996, og var tapende finalist i EM 1992. På klubbnivå vant han aldri noen troféer av betydning. Hässler ble kåret til årets spiller i Tyskland i 1989 og 1992. I 1992 kom han også på fjerdeplass i kåringen av årets spiller i Europa.


Dompap.
Dompap (vitenskapelig navn "Pyrrhula pyrrhula") er en fugl i finkefamilien. Lengden er ca. 16 cm, og vekten er rundt 21 gram, altså på størrelse med de mindre trostefuglene.
Dompapen er lett å kjenne igjen når man først får øye på den. Hannen har rosenrødt bryst, blåsvart hette på hodet og oksegrå rygg. Hunnen ligner hannen, men har et gråbrunt bryst. Vingene har gråhvite bånd hos begge kjønn. Nebbet er kort og kraftig med skarpe kanter slik at den kan ta av skallet av frø og knopper.
Dompapen liker seg best i nåle- og blandingsskog, men også i parker og hager. Den bygger sine reder i busker og trær hvor den legger 4-7 egg. Eggene er blå-hvite med små, svarte prikker i den ene enden. Noen ganger besøker den folks hager og kan da ta for seg av knopper på f. eks. frukttrær, noe som gjør at enkelte ikke er så glad i den.
Arten danner ingen store flokker utenfor hekketiden og er oftest sett som et par eller familiegruppe.
Navnet "dompap" kommer av ordene «dom» (katedral) og «pap» (fader eller pave), på grunn av den kardinalrøde fargen på brystet.
Sang.
Dompapen har ikke sang. Den har en enslig, vakker fløytetone, ikke noe mer. Men det fortelles at det tidligere skal ha hendt at fuglehandlere i Sør-Tyskland har lært opp små dompapunger til å synge. Metoden var å ta de små fugleungene fra reir og plassere dem i et bur i et mørkt rom. Flere ganger om dagen går så en fløytespiller inn i det mørke rommet og spiller noen enkle toner (noen ganger kan det være en fiolinspiller). Dette gjentas om og om igjen. Når dompapungene har hørt dette lenge nok blir fugleburet flyttet fra det mørke rommet og inn i et lysere hvor sola skinner inn. Gleden over å oppleve solskinnet og «våren» skal da etter sigende få de små dompapungene til å sette i å synge de tonene de tidligere har lært. Det er Mikkel Skjevrak som forteller om dette i boka "Småfuglene våre"


Heckler & Koch G36.
Heckler & Koch G36 er et automatgevær fra den tyske våpenprodusenten Heckler & Koch. G36 kommer i flere varianter; G36C (for commando, kort versjon for spesialstyrker, brukes av utvalgte avdelinger i den norske hæren), G36K (K for karabin, en mer kompakt versjon av G36), G36KV (KV- Kort Versjon, ble vurdert kjøpt av det norske forsvaret som erstatter for AG3).
Historie.
Heckler & Koch G36 ble utviklet allerede i 1990, da under navnet HK-50. Bakgrunnen for prosjektet var at den tyske hæren (Bundeswehr), ønsket å erstatte sine G3 (samme som norske AG3) med et mer moderne våpen i kaliber 5,56 x 45 mm NATO. Derfor satte de den kjente tyske våpenprodusenten Heckler & Koch til å produsere et nytt og moderne automatgevær både for den tyske hæren og for eksport. Det nye automatgeværet skulle være fleksibelt, billig og ekstremt robust. Heckler & Koch oppfylte kravsspesifikasjonen fra den tyske hæren fullt ut med G36. G36 ble adoptert av den tyske hæren i 1995 og i 1999 kjøpte det spanske forsvaret eksport-versjonen av G36, G36E.
Kystjegerkommandoen kjøpte inn G36 på begynnelsen av 2000-tallet, og våpenet ble også brukt av Telemark bataljon i utenlandsoppdrag. Da Forsvaret skulle erstatte AG3 var G36KV en av kandidatene. G36KV er en kortere versjon av G36, med en skinne for siktemidler i stedet for det optiske siktet i bærehåndtaket.
I steden valgte det norske forsvaret HK416, som har formen til M4 og mekanikken til G36. HK 416 er sånn sett en viderutvikling av G36.
Teknisk informasjon.
G36 er et konvensjonelt gassoperert automatgevær med en selektiv skuddtakt (helautomatisk eller halvautomatisk). Den er produsert i moderne lettvektsmaterialer og gjør god bruk av den mest avanserte teknologien i dagens våpenindustri. Både låskassen og mange andre utvendige deler av G36 er av forsterket polymer, med stål-forsterkninger hvor det er nødvendig.
G36 kan også påsettes en granatkaster, den har betegnelsen AG36.
Eksterne lenker.
G36


Stefan Effenberg.
Stefan Effenberg (født 2. august 1968) er en tidligere tysk fotballspiller. Han var sentral midtbanespiller, og er en av fotballens mest kontroversielle personligheter.
Effenberg ble født i Hamburg, men begynte sin proffkarriere i Borussia Mönchengladbach i 1986. Etter fire sesonger dro han til Bayern München, og to år etter det igjen til italienske Fiorentina.
Under VM 1994 viste Effenberg fingeren til det tyske publikummet da han ble byttet ut i kampen mot Sør-Korea, og ble hjemsendt fra mesterskapet. Han spilte aldri mer for etter denne episoden.
I 1994 returnerte Effenberg til Mönchengladbach, og fire år senere dro han til Bayern München for andre gang. Dette skulle bli Effenbergs beste periode på fotballbanen. Med Effenberg som en av nøkkelspillerne ble Bayern seriemester tre år på rad, og vant Mesterligaen i 2001. Han skapte imidlertid også overskrifter for å ha slått en kvinne på en nattklubb, og ble dømt til å betale erstatning.
I 2002 gikk Effenberg til VfL Wolfsburg, men etter bare seks måneder i klubben ble han sparket etter å ha kranglet med treneren. Han avsluttet karrieren i Qatar.


Cøliaki.
Cøliaki (også kjent som idiopatisk steatoré) er en kronisk betennelsessykdom som skyldes en uhensiktsmessig immunreaksjon mot tarmens egne celler. Dette fremprovoseres av proteinet gluten. Det skjer en atrofi av tarmtottene og tarmens overflate reduseres. Denne totteatrofien skjer hovedsakelig i duodenum (tolvfingertarmen) og proksimale jejunum (første del av tynntarmen). Dette fører til at viktige stoffer som jern, folat og Vitamin B12 ikke absorberes normalt, og man kan få anemi. Det er også andre komplikasjoner ved cøliaki, som hypokalsemi og tetani.
Symptomer.
Mange lever med udiagnosiert cøliaki med mindre eller større plager uten å vite om det. Dette er fordi mange leger ekskluderer at cøliaki kan være årsaken til plagene, når plagene ikke er de klassiske, som anemi.
Noen cøliakere kan få andre problemer i tillegg til cøliaki. Bl.a. kan man få en hudsykdom kalt Dermatitis Herpetiformis. Det oppstår små blemmer som fører til kløe og irritert hud. Laktoseintoleranse kan følge med hos barn med cøliaki.
Diagnose.
Endelig diagnose kan kun stilles etter en tynntarmsbiopsi etter en provokasjonsperiode. Cøliaki er en kronisk sykdom, og det er ikke mulig å vokse den av seg. Cøliaki er arvelig disponert og forekommer kun i bestemte vevstyper. Ved cøliaki er det en høy forekost av IgA og IgG antistoffer. Disse autoantistoffene har en høy sykdomsspesifisitet og er grunnlaget for blodprøver som tas med mistanke om cøliaki. Det er likevel bare en tynntarmsbiopsi som kan stille den endelige diagnosen, og det er kun en biopsi som kvalifiserer for grunnstønad fra NAV.
Behandling.
Dersom man har fått diagnosen cøliaki er det viktig å holde en glutenfri diett. Den glutenfrie kosten inneholder verken hvete, rug, bygg, havre eller spelt. Det finnes spesialhavre cøliakere kan spise, men ikke alle tåler vanlig havre. Derimot kan andre melsorter, korntyper, gryn, og frø spises. Kosten bør inneholde lite fett og mye proteiner. Dessuten kan det være nødvendig å få tilskudd av jern, kalsium og diverse vitaminer (oftest folat og vitamin B12) i en periode.
Det finnes ingen medikamenter cøliakere kan ta for å bli kvitt sykdommen, men med et kosthold uten gluten, vil symptomene vanligvis forsvinne. Ved overgang til glutenfri diett vil IgG og IgA antistoffene forsvinne etter en tid, og komme tilbake ved en glutenprovokasjon.
Å holde en glutenfri diett er derfor en god behandlingsmåte, ettersom den er godt utprøvd og uten bivirkninger. Men for mange kan det være en vanskelig diett å overholde. Det er også et problem at det mange steder er vanskelig å få tak i glutenfrie varer, og at slike varer er forholdsvis kostbare i innkjøp. Har man fått diagnosen cøliaki, har man derfor krav på et månedlig tilskudd fra NAV nettopp med tanke på de økte kostholdsutgiftene. Det er nå metoder under utprøving som kan gi muligheten for en ny behandling. En metode kan være å tilføre et enzym som gir en fullstendig nedbryting av glutenproteinet i tarmen. Dermed vil ikke immunsystemet blir aktivert, og nedbrytingen av tarmveggens celler vil ikke skje. Men mye arbeid gjenstår før man vet om dette vil være en effektiv og ufarlig behandling av cøliakipasienter.
Utbredelse.
Man antar at det kan være opp til 40.000 cøliakere i Norge, men det er ikke bare her den finnes. En utbredt misforståelse er at sykdommen kun finnes blant hvite mennesker. Et konkret eksemepel på det er Saharawi-folket fra Vest-Sahara, der det er påvist 5,6% utbredelse av cøliaki. Før var sykdommen kjent for å være hyppig i Australia, Storbritannia og Irland, men sjelden i USA. Det er veldig vanskelig å vite eksakt hvor mange cøliakere det finnes i Norge med tanke på at det er så få som faktisk vet at de har det, men forskere anslår det til ca 2% av befolkningen i Norden.
Det er påvist at sykdommen kan komme i alle aldre, uavhengig av kjønn. Allikevel vil sannsynligheten for å få cøliaki være større hvis en av foreldrene har det. Hvis mor eller far har cøliaki, ligger risikoen for at barnet deres vil få det på 10-15%.
Det er også større fare for å få cøliaki hvis man har f.eks diabetes, leddplager, tarmsykdommer, leversykdommer eller Downs syndrom.
Ofte er det barn under ett år som får cøliaki, men mange ganger også blant større barn og til og med voksne personer. Nydiagnosisterte som har cøliaki tåler ofte ikke melkesukkeret som er i kumelk. Da har de i tillegg til cøliaki fått laktoseintoleranse. Men i motsetning til cøliakien er laktoseintoleransen ofte forbigående.
I Norge er det Norsk cøliakiforening og Norsk cøliakiforenings ungdom som arbeider for interessene til de som har fått diagnosen cøliaki. Man arbeider også for de med diagnosen dermatitis herpetiformis, som er en hudsykdom som også forårsakes av gluten. Organisasjonen ble stiftet i 1974 og har kontor i Oslo sentrum. Organisasjonen har fylkes- og lokallag over hele landet. Foreningen gir ut tidsskriftet GlutenFRI, som kommer fire ganger i året.


Teddy Sheringham.
Edward Paul «Teddy» Sheringham (født 2. april 1966) er en engelsk tidligere fotballspiller, mest kjent for sin tid hos Tottenham og Manchester United, men hadde også en fin periode i West Ham United. Sheringham spilte profesjonell fotball i over 20 år. Han spilte 51 landskamper for, og scoret 11 landslagsmål. På klubbnivå har han scoret over 300 mål.
De første årene.
Sheringham begynte karrieren i London-klubben Millwall, og hadde også et låneopphold i den svenske klubben Djurgården i 1985. I løpet av sine åtte sesonger i Millwall scoret han over 100 mål, og var med på å føre klubben fra 3. divisjon til toppdivisjonen (nåværende Premier League).
I 1991 ble Sheringham kjøpt av Nottingham Forest, hvor han ble klubbens toppscorer – men etter bare én sesong returnerte han til London og Tottenham. Etter fem målrike sesonger i Tottenham (han debuterte også på landslaget som Tottenham-spiller), ble Sheringham kjøpt av Manchester United sommeren 1997.
Vant «alt» med Man United.
Han ble hånet av Arsenal-fansen etter at den første sesongen hans i United endte troféløst. Sheringham var fire sesonger i United, og ble ligamester i tre av dem. Han var også med på å vinne FA-cupen og UEFA Champions League i 1999.
Sesongen etter, 1998/99, vant United «the treble» og supporterne lagde da en sang, både som en hyllest til Sheringham og for å vise «the Gunners»-supporterene at Edward såvisst ikke var noe feilkjøp: «Oh, Teddy Teddy, signed for Man United and he won the lot!»
Han ble kåret til årets spiller av engelske fotballjournalister i 2001.
Landslaget.
På landslagsnivå deltok Sheringham i fire internasjonale sluttspill – EM i 1996 og 2000, og VM i 1998 og 2002.
De siste sesongene.
Han returnerte til Tottenham i 2001, var også én sesong innom Portsmouth. Og spilte for West Ham United i tre sesonger, han var klubbens toppscorer med 20 mål i 2004/05. Han vant også dette året en rekke kåringer, han ble kåret til årets spiller både av den Engelske fansen og av den skandinaviske fansen i Scandinavian Hammers.
Teddy Sheringham la opp etter 07/08-sesongen, da han spilte for Colchester United.
Han er medlem av Order of the British Empire.


Baktria.
Den antatte utstrekningen av det gresk-baktriske kongedømme.
Baktria (Baktriana) var det antikke greske navnet på landet mellom fjellrekken Hindu Kush (Caucasus Indicus) og Amu-Darja (Oxus) med hovedstaden Baktra (nå Balkh) i Afghanistan. I øst grenset det til den antikke regionen Gandhara i det indiske subkontinentet. Baktrias innbyggere snakket baktrisk, et iransk språk. Dagens tadsjiker i Sentral-Asia er deres etterkommere.
Geografi.
Det er et fjellrikt land med et moderat klima. Vann er det nok av og landet er svært fruktbart. Baktria var hjemmet til en av de iranske stammene. Moderne forfattere har ofte brukt navnet i en videre form, som betegnelse for hele den nordlige delen av Afghanistan.
Historie.
Det var i disse regione hvor den fruktbare jorden i det fjellrike landet som er omringet av Turiani-ørkenen, at profeten Zoroaster forkynte og fikk sine første tilhengere. Det hellige språket som Avesta, den hellige boken i zoroastrisme, er skrevet, ble kalt «gammel baktrisk».
Persiske riket.
Det er ikke kjent om Baktria var en del av medernes imperium, men det ble underlagt av Kyros den store og utgjorde fra da av en av satrapiene i det persiske riket. Etter at Dareios II ble slått av Aleksander den store og drept i kaoset som fulgte, forsøkte hans morder, Bessus, satrapen i Baktria, å organisere motstand med grunnlag i sin satrapi.
Aleksander den store.
Men Baktria ble erobret av Aleksander uten særlige vansker, det var bare lenger i nord, på den andre siden av Oxus, i Sogdiana, at han møtte sterk motstand. Baktria ble en provins i det makedonske imperiet og kom snart under styret til Selevkus, kongen av Asia.
Selevkideimperiet.
Makedonerne (og særlig Selevkus I og hans sønn Antiokus I) etablerte Selevkide-riket, og grunnla mange greske byer i det østlige Iran, og det greske språket ble for en tid dominerende der. Paradokset var at gresk tilstedeværelse var større i Baktria enn i områder mye nærmere Hellas, og kunne kanskje forklares med at en påstått politikk til persiske konger var å deportere uønskede grekere som kolonister til denne fjerneste provinsen i deres enorme imperium.
Gresk-baktrisk.
"Hovedartikkel: Gresk-baktrisk kongedømme"
De mange vanskelighetene som selevkide-kongene måtte bekjempe og angrepene fra Ptolemaios II av Egypt, gav Diodotus, satrapen i Baktria, muligheten til å gjøre seg uavhengig (rundt 255 f.Kr.) og erobre Sogdiana. Han grunnla det gresk-baktriske kongedømmet. Diodotus og hans etterfølgere klarte å stå imot angrepene fra selvkidene, særlig Antiokos III den store, som til slutt ble beseiret av den romerne (190 f.Kr.).
Indo-grekere.
a>) med skalpen av en elefant, et symbol på hans erobring av India.
"Hovedartikkel: Indo-gresk kongedømme"
Den baktriske kong Euthydemus og hans sønn Demetrius I krysset Hindu Kush og begynte erobringen av det nordlige Afghanistan og Indus-dalen. For en kort tid hadde de stor makt, et sterkt gresk imperium så ut til å ha reist seg i det fjerne østen. Men dette imperiet ble revet i stykker av intern uenighet og stadige tilranelser av tronen. Da Demetrius rykket så langt frem som inn i India, gjorde en av hans generaler, Eucratides, seg til konge i Baktria, og snart dukket det opp nye tronranere fra alle provinser og utropte seg til konge og sloss mot hverandre.
De fleste av dem kjenner vi bare fra deres mynter, mange har blitt funnet i Afghanistan og India. I disse krigene ble den dominerende posisjonen til grekerne undergravd mye fortere enn ellers tilfellet ville ha vært. Etter Demetrius og Eucratides, forlot kongene myntstandarden og inroduserte en innfødt standard, uten tvil for å få støtte utenfra den greske minoriteten. I India gikk tilnærmingen enda lenger. Kong Milinda (Menander av India), kjent som en stor erobrer, konverterte til og med til buddhisme. Hans etterfølgere klarte å klamre seg til makten noe lenger, men rundt år 10 var alle de greske kongene borte.
Svakheten til det gresk-baktriske imperiet viste seg ved dets plutselige og totale bortfall, først av sakaene og så av Yuezhi (som senere ble kjent som kushanere), som hadde erobret Daxia (Baktria) innen besøket til den kinesiske utsendingen Zhang Qian, rundt 126 f.Kr..
Men dens fremvekst, isolert av tusenvis av kilometer fra Hellas, kunne bare beskrives som et paradoks. Men dens kulturelle innflytelse ble ikke helt ugjort, en kunstnerisk stil som blandet vestlige og østlige elementer kjent som Gandhara-kulturen overlevde imperiet i hundrevis av år.
Kontakt med Kina.
Ideogram for Ta-Hia, det antikke kinesiske navnet for Baktria.
Baktria (kjent som "Ta-Hia" for kineserne) ble besøkt av den kinesiske utforskeren Zhang Qian i 126 f.Kr..
Rapportene til Zhang Qian ble skrevet ned i Shiji («nedtegnelsene til den store historikeren») av Sima Qian i det 1. århundret f.Kr. De beskriver en viktig bysivilisasjon med rundt en million innbyggere som levde i befestede byer under små bykonger eller dommere. Ta-Hia var et rikt land med rike markeder, som handlet i en utrolig variasjon av gjenstander som kom så langt bortefra som sør-Kina.
På tiden da Zhang Qian besøkte Ta-Hia var der ikke lenger noen betydelig konge, og baktrerne var underlagt de nomadiske Yuezhi som slo seg ned i nord av deres terriotorium på den andre siden av Oxus. Overalt møtte Zhang Qian en nokså sofistikert men demoralisert befolkning som var redde for krig.
Disse kontaktene førte umiddelbart til utsendelsen av mange utsendinger fra kineserne, som satte i gang utviklingen av Silkeveien.


Atrofi.
Atrofi er svinn/tilbakedanning av vev, og fører ofte til at vevet mister sin funksjon helt eller delvis.


Bunad.
Bunad er et nyord som fra det 20. århundre har blitt brukt om flere typer klesdrakter i Norge. I faglig forstand brukes begrepet om moderne, historiserende "festdrakter", for det meste konstruert i første halvdel av 1900-tallet og løst basert på tradisjon. Disse festdraktene er inspirert av "folkedrakter", det vil si tradisjonelle klesplagg brukt av bondebefolkningen i deler av Norge på 17–1800-tallet.
Mens fagterminologien skiller mellom "bunad" og "folkedrakt", ses bunad også brukt upresist som en samlebetegnelse, særlig når autentiske folkedrakter også brukes som moderne festdrakter. Begrepet "bunad" kan derfor brukes om svært forskjellige former for klesplagg: alt fra genuine folkedrakter fra 1800-tallet til nykonstruerte plagg uten særlig historisk forankring, men som gir skinn av å være «bondedrakter».
Interessen for «folkedrakter» har sin bakgrunn i nasjonalromantikken på 1800-tallet og var ikke bare et norsk fenomen: I hele Skandinavia og mye av Sentral-Europa, særlig det tyskspråklige Europa, var det blant overklassen på denne tiden stor interesse for bondebefolkningens klesdrakter og andre sider ved folkekulturen, som ble sett på som autentiske uttrykk for nasjonens historie. I stor grad bygget folkedraktene i de ulike landene på felleseuropeiske moter fra 17–1800-tallet.
I Norge førte denne nasjonalromantiske impulsen til et aktivt arbeid for å skape nye drakter fra begynnelsen av 1900-tallet; fremst i dette arbeidet stod Hulda Garborg. Ordet man tok i bruk for å betegne disse nye draktene var «bunad», som i sin moderne form er et nyord, men som har røtter i det norrøne "búnaðr" («utstyr til hushold», «klær»); ordet «drakt» («bære») kommer av middelnedertysk. Mens «bunadbevegelsen» i Norge begynte i det små, drevet frem av intellektuelle, nasjonalt orienterte miljøer, fikk den et større folkelig gjennomslag fra 1930-tallet.
Det var likevel først i etterkrigstiden at bunaden fikk det gjennomslaget den har i dag. Norge skiller seg ut i forhold til andre europeiske land ved at den nasjonalromantiske interessen for folkedrakter, historiserende drakter og «bondekultur» fikk et mer varig gjennomslag enn ellers i Europa, der slike sysler for det meste gikk av moten langt tidligere.
Det finnes flere hundre bunadstyper i Norge, ofte med hver sine variasjoner. "Norsk bunadleksikon" fra 2006, som favner vidt i sin definisjon av bunad, har samlet over 400 typer. Av folkedraktene står draktene fra Telemark i en særstilling, på grunn av fylkets rike folkedrakt- og folkekulturtradisjoner og sentrale stilling i norsk nasjonalromantikk. Bunad blir også brukt i mange norskamerikanske miljøer. I tillegg finnes liknende tradisjoner med folkedrakter som minner mye om bunader, på Færøyane og Island og i Sverige, Finland og Danmark.
Bakgrunn.
Nykonstruert kvinnebunad fra 1930-tallet med liten forankring i tradisjon (fra Oppdal) og mannsbunad fra nordre Gudbrandsdalen. Legg merke til bunad-«vesken», som er uhistorisk. Denne bunadtypen ble i stor grad laget etter en felles mal
Tysk framstilling av «norsk bunad ca. 1861», i virkeligheten en islandsk «faldbúningur med skotthúfa»
Det var folkedansbevegelsen tidlig på 1900-tallet som begynte med både rekonstruksjoner og konstruksjoner av drakter tildels basert på lokale tradisjoner, og som samtidig gav disse plaggene navnet «bunad». Hulda Garborg og Klara Semb var sentrale i dette arbeidet. Dette arbeidet hadde imidlertid en bakgrunn i en generell interessebølge for folkedrakter som man fant i nasjonalromantiske miljøer i hele Skandinavia og Tyskland fra slutten av 1800-tallet.
I det tidlige arbeidet med å skape nye «bunader» brukte man flere kilder, bl.a. gamle, eksisterende drakter og billedmateriale slik som Johan F. L. Dreiers folkedraktakvareller og Johann Heinrich Senns kobberstikk av Dreiers arbeider fra starten av 1800-tallet. Draktene som ble laget var imidlertid ofte ikke autentiske rekontruksjoner, men ble gjerne forenklet. Samtidig begynte man et systematisk arbeid for å lage nye drakter, ofte nokså fritt basert på tradisjon. Mange «lokale» bunader ble laget etter samme mal, og med små variasjoner. Mange av draktene som i dag selges som «bunader» er i stor grad konstruert på 1930- og 1940-tallet, eksempelvis «Oslobunaden» fra 1947.
Det er folkedraktene som er forbildet for bunadene, og mange av dem gjenspeiler, i større eller mindre grad, felles europeiske klesmoter fra 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Folkedrakter fra Norge har derfor store likhetstrekk med folkedrakter fra andre land som Danmark, Sverige og Tyskland.
I 1947 ble det opprettet en offisiell institusjon for å veilede i spørsmål angående norske bunader – «Landsnemnda for Bunadspørsmål» (nå kjent som Norsk institutt for bunad og folkedrakt)
I folkedrakt-forskning skiller man mellom bunad og folkedrakt. «Folkedrakt» er den lokale klesdrakt fra tidligere tider, med alle sine variasjoner og bruksmåter. Bunader brukes kun om festdrakter.
Moderne bruk av bunad og folkedrakt i Norge.
I tiden mellom 1930- og 1950-tallet ble det gradvis vanlig å bruke bunad som klesdrakt ved feiring av høytidsdager; for eksempel nasjonaldagen (17. mai) eller bryllup. Rundt halvparten av kvinnene i Norge velger bunaden på 17. mai. Bunader (og folkedrakter) er også sterkt tilknyttet folkedans og folkemusikk.
Ulike bunadkategorier.
Bunad- og folkedraktrådet har utarbeidet en inndeling av bunadtyper i fem kategorier. Dette er ikke ment å være et fullstendig klassifiseringssystem, men kan være en god hjelp til å forstå sammenhenger mellom tidligere folkedrakter og dagens bunader. Oversikten sier først og fremst noe om i hvor stor grad bunader i den ene eller andre kategorien bygger på en drakttradisjon.


Folkedrakt.
a> i bruk av musikkgruppen Duolva Duottar
Mannlige utenlandsstudenter i japanske folkedrakter
Folkedrakt eller nasjonaldrakt er en klesdrakt som er særegen for folk i et nasjon eller et geografisk område. Disse plaggene er lokalt særmerkte klær som er en del av en stedsbundet folkelig draktskikk med innarbeidete normer for utforming og bruk av klærne og skiller seg fra samtidsmoten. Folkedraktene er brukerens tradisjonelt vanlige klær med graderinger fra høytidsklær til hverdagsklær. Samenes samedrakt er et eksempel på en folkedrakt.
Dagens folkedrakter har utgangspunkt i eldre drakttradisjoner, både arbeidsplagg og fintøy. Folkedraktene og den rådende klesmoten i byene har ellers påvirket hverandre gjensidig opp gjennom historien. Den norske bunaden regnes vanligvis ikke som en folkedrakt i normal forstand, ettersom den klart skiller seg fra brukernes normale klesdrakt og kun benyttes i spesielle anledninger.


Folkemusikk.
Hardangerfele knyttes til norsk folkemusikk
Folkemusikk, i begrepets opprinnelige mening, er «folkets musikk», musikk av og for folket i motsetning til mer sofistikert kunstmusikk for de høyere samfunnslag. Folkemusikk er således ikke én bestemt sjanger, men benyttes ofte om eldre, tradisjonell musikk, enten spilt med tradisjonelle musikkinstrumenter eller musikk fra ukjente komponister som har blitt videreformidlet av ulike musikere. Folkemusikk som betegnelse er dog vanskelig å definere tilfredsstillende og er omdiskutert, og knyttes til flere kriterier: musikalsk stil, sjanger, bruk, framføring, tradisjon og opphav, og etniske kriterier.
Folkemusikk kan ofte knyttes til et bestemt avgrenset nasjonalt område med egne musikalske tradisjoner og musikkinstrumenter, i Norge er eksempelvis hardingfele et karakteristisk særtrekk, mens andre land har andre instrumenter og klanger som preger musikken. Moderne tids globalisering har jevnet ut tradisjonelle særtrekk, og tyske musikere kan i dag spille irsk folkemusikk og svenske musikere kan spille amerikansk tradisjonell folkemusikk, samtidig som de også kan framføre egne nasjonal musikk.
Folkemusikk var delt og utøvd av hele samfunnet, og ikke utelukkende av kun et bestemt samfunnslag eller utelukkende av profesjonelle utøvere. I alle kulturer var det likevel slik at de beste utøverne var så etterspurte at de nærmest kunne leve av utkommet. I India er folkemusikerne nærmest en egen kaste fra gammelt av, spesielt sitar- og tabla-utøverne. I Norge kunne de beste spellemennene være tilsvarende anerkjente. Noen, som Myllarguten, var så etterspurte at de nesten fikk for mye av det gode. Til gjengjeld fikk slike utøvere god støtte i sine egne bygder. Folkemusikk ble overlevert fra utøver til utøver og fra generasjon til generasjon. Folkemusikere spilte opprinnelig også ved særskilte fester og markeringer, som fødsel, bryllup og til dans generelt.
Definisjoner.
En konsekvent og forenlig definisjon av tradisjonell folkemusikk er nødvendigvis vanskelig. Begrepet er i seg selv av moderne opprinnelse. Den engelske oldtidsforskeren William Thoms kom opp med den engelske betegnelsen "folk lore" (lore = kunnskap), tilsvarende det tyske begrepet "Volkskunde" og som på norsk kalles folkeminne, for å beskrive «tradisjonene, skikkene, og overtroen til de ukultiverte [samfunns]klassene.» Folk her menes folket som en helhet innenfor en nasjon, slik som Johann Gottfried Herder og de tyske romantikere henviste til populær og nasjonal musikk et århundre tidligere. Tradisjonell folkemusikk oppfatter også det meste av stedegen, innfødt musikk. Det benyttes ofte overlappende betegnelser på folkemusikk, som blant annet den engelske betegnelsen "root music", musikk som går tilbake til et folks røtter.
Imidlertid, til tross for innsamling av en meget stor mengde av verker i løpet av de neste to århundrene, er det fortsatt ikke en bestemt og avgrensende definisjon av hva folkemusikk (eller folkeminne) er. Folkemusikk kan tendere å ha bestemte vesenstrekk, men kan ikke klart bli differensiert i rene musikalske begreper. En mening som ofte blir gitt er «gamle sanger uten noen kjent komponist», foruten musikk som har blitt underkastet en evolusjonær «prosess av muntlig utbredning… den popularitet og ikke-popularitet til musikken som samfunnet har gitt den dets folkelige vesen.» Slike definisjoner er avhengig av «(kulturelle) prosesser framfor abstrakte musikalske typer...», hvor «kontinuitet» og «muntlig utbredning» er sett på som karakteriserende for en side av en kulturell todeling, den andre siden av hva som er funnet ikke bare i de nedre lagene av det føydale, kapitalistiske og en del orientalske samfunn, men også i «primitive» samfunn og i deler av «populærkulturen». En definisjon som ganske utbredt er ganske enkelt «folkemusikk er hva folk flest synger».
For teoretikeren Scholes, foruten også for Cecil Sharp og Béla Bartók, var musikken på landet vesensforskjellig fra den musikk som eksisterte i byene. Folkemusikk var allerede «sett på som det autentiske uttrykket for en levemåte som nå er i fortiden eller på veg til å forsvinne (eller i en del tilfeller, blir bevart eller delvis gjenoppfrisket),» særskilt i «et samfunn ikke påvirket av kunstmusikk» og av kommersielle eller trykte sanger. Lloyd avviste dette til fordel for en enkel distinksjon av økonomisk klasse, dog var folkemusikk for ham, i Charles Seegers ord, «assosiert med lavere klasser i samfunn som er kulturelt og sosialt lagdelt, det vil si som har utviklet en elite, og muligens også en populær, musikalsk kultur.» I disse begrepene kan folkemusikk bli sett på som en del av et «skjema som utgjør fire musikalske typer: ‘primitiv’ eller ‘stamme’; ‘elite’ eller ‘kunst’; og ‘populær’.»
En mer fastlagt definisjon er basert på et vedtak i "The International Folk Music Council" (Det internasjonale folkemusikkråd) i 1954: «Folkemusikk er produktet av en musikktradisjon som har vokst fram gjennom den muntlige overføringens prosess. De faktorer som former tradisjonen, er
Karaktertrekk.
Roger og Wendy fra Bermuda Triangle band ved New Yorks folkemusikkfestival i Central Park.
Sjangeroverskridelser.
Siden midten av 1900-tallet har begrepet folkemusikk blitt mindre og mindre entydig, og har fått flere ulike betydninger som stundom kan være motsi hverandre. Det har også vært hensiktsmessig å skille mellom tradisjonell folkemusikk og samtidsfolkemusikk. En annen betegnelse er "world music", verdensmusikk, som samler all folkemusikk som ikke faller innenfor vestlig musikktradisjoner, eller folkemusikere fra ulike land og tradisjoner som spiller sammen. Samiske Mari Boine plasseres utenfor Norge i denne betegnelsen. Kanskje spesielt de siste årene har det oppstått musikk som lar det være flytende grenser mellom sjangrene. Entydig kan folkemusikk likevel være en bestemt form for musikksjanger med ulike undergrupper, men som utgår og er påvirket fra det som konkretiseres som tradisjonell folkemusikk. Som all populærmusikk blir også folkemusikksjangeren som oftest utøvd av eksperter og profesjonelle utøvere, og blir utgitt og distribuert på plater og spilt på organiserte forestillinger. Populærmusikken fyller dermed en del av de roller og den hensikt som den opprinnelige folkemusikken en gang hadde.
Folkemusikk og begrepets assosiasjoner kan ofte både utvides og/eller begrenses ved at det settes sammen med andre begreper som for eksempel rock. I dette finnes folkrock som representerer en musikksjanger hvor man har tradisjonell populær folkemusikk med elektriske instrumenter (gitar, bass, trommer) iblandet tradisjonelle elementer (fele, norsk tekst) og eksempler på utøvere i denne sjangeren i Norge er eksempelvis Olav Stedje og Odd Nordstoga.
Opprinnelse.
Indere har alltid skilt mellom klassisk og folkemusikk, skjønt i fortiden kunne også selv klassisk indisk musikk støtte seg på muntlig formidling av gjentagelser.
Gjennom det meste av menneskelig forhistorie og historie ble musikk framført av vanlige mennesker både i deres arbeid og deres fritid. Arbeid var både manuelt og kollektivt, og manuelt arbeid omfattet ofte at arbeiderne sang til arbeidet, noe som tjente flere praktiske formål. Det minsket kjedsommeligheten av gjentakende, repiterende oppgaver, det holdt rytmen ved synkroniserte dytting og trekking, og det satte tempoet ved mange aktiviteter som planting, luking, høsting, tresking, veving og kornmaling. I fritid var synging og spilling på musikkinstrumenter vanlige former for underholdning og historiefortelling, — antagelig mer enn hva som er vanlig i dag hvor elektronisk teknologier og utstrakt lese- og skrivekyndighet har gjort andre former for underholdning og deling av informasjon konkurransedyktig.
Det er ulike oppfatninger om folkemusikkens opprinnelse. Det er hevdet at det var kunstmusikk som ble endret og antagelig ble nedvurdert ved at den ble spredt muntlig, og det er sagt at den reflekterer karakteren til det folk som har skapt den. Tradisjonelt har kulturell formidling av folkemusikk skjedd via at den er spilt på gehør, skjønt former for notasjon kan også ha blitt benyttet.
Det amerikanske oppfatningen av folkemusikk har ofte vært preget av afroamerikansk musikk.
Det engelske begrepet «folkklore», folkeminne, for å beskrive tradisjonell folkemusikk og folkedans har gått inn i ordforrådet i mange europeiske land. Mange land har hatt egne folkeminnegranskere som har samlet inn folkemusikk. Skillet mellom «autentisk» folkemusikk og nasjonale og populære sanger generelt har alltid vært løs, særlig i USA og Tyskland, eksempelvis har populære sangkomponister som Stephen Foster bli karakterisert som «folkemusiker» i USA. Det internasjonale folkemusikkrådet, en ikke-statlig organisasjon anerkjent av UNESCO, har en definisjon av folkemusikk som tillater at begrepet også kan bli benyttet på «musikk som har sin opprinnelse hos en individuell komponist og har deretter blitt opptatt i den uskrevne, levende tradisjonen til et samfunn. Men begrepet dekker ikke en sang, danse eller melodi som har blitt overtatt ferdiggjort og forblitt uendret.»
I tiden etter den andre verdenskrig har folkemusikk fått fornyet interesse i USA og Storbritannia og således fremmet en ny musikksjanger, samtidsfolkemusikk og gitt en tilleggmening til begrepet folkemusikk. Populariteten til innspillinger av «samtidsfolkemusikk», også kalt for «ekte musikk» ved at den som regel framføres med akustiske musikkinstrumenter, har ført til kategorien «Folk» kom til Grammy-prisen i 1959. I 1970 ble dette begrepet fjernet til fordel for kategorien «Beste etniske eller tradisjonelle innspilling (inkludert tradisjonell blues)» mens 1987 innførte et skille mellom «Beste innspilling av tradisjonell «folkemusikk» og «Beste innspilling av samtidsfolkemusikk». Etter dette har kategorien «Tradisjonell musikk» utviklet seg til andre. Begrepet «folkemusikk» kunne på begynnelsen av 2000-tallet dekke sanger-låtskrivere, som eksempelvis Buffy Sainte-Marie og Bob Dylan som begynte sin karriere på 1960-tallet og mye mer. Dette fullførte en prosess hvor «folkemusikk» ikke lenger hadde utelukkende betydningen tradisjonell folkemusikk.


Steatoré.
Steatoré er avføring med forhøyet innhold av fett. Dette gjør at avføringen blir grå, glinsende og løs, og skyldes at fettet ikke blir absorbert i tarmen, ofte på grunn av Cøliaki eller pankreassvikt.


Aimeliik.
Aimeliik Bai - Tradisjonell rådstue for menn
Aimeliik er en administrativ region (oftest omtalt som delstat) i øynasjonen Palau i det vestlige Stillehav.
Aimeliik ligger på øya Babeldaob, ikke så langt fra flyplassen i Palau.
En nasjonal turistattraksjon er Aimeliik Bai. En bai er et gammelt og tradisjonsrikt råds- og møtested for menn. Over inngangen til denne er det malt en tatovert fruktbarhetsgudinne.
400 mennesker bor i delstaten, og hovedstaden er Ulimang.


Valdres Folkemuseum.
Valdres Folkemuseum ble stiftet i 1901, og finnes på Storøya utenfor Fagernes. Museet ligger på en liten bergrygg som stikker ut i Strandefjorden, nær inngangen er det større bygninger og med de mindre gårdsbygningene trekt lengre tilbake og ut mot de berglendte partiene i ytterenden av odden.
Museet har 95 hus og anlegg, rundt 20 000 gjenstander, og er det fjerde største friluftsmuseet i Norge.
Alle gjenstander i museet er originalgjenstander og har blitt samlet fra gårder og steder i området.
Sammen med Bagn Bygdesamling og Bautahaugen Samlinger ble museet i 2006 en del av Valdresmusea.
Fra 2008 drifter Valdresmusea også Norsk institutt for bunad og folkedrakt. Instituttet har administrasjon og dokumentajonssenter i kjelleren på Valdres Folkemuseum, og bunadutstillinga finnes i museets utstillingslokaler.
Historie.
Den daværende skolestyreren ved Oppland jordbruksskole på Storhove, Nils K. Ødegård, var den som først lanserte tanken om et eget museum i Valdres. Etter at han kom med forslaget i avisa «Samhold» 17. desember 1900, blir det kalt inn til møte på Fagernes 10. mars 1901. Der ble det vedtatt å arbeide for å få til et museum, og det ble valgt en fra hvert av de seks herred til å forestå saken.
For å få inn kapital til stiftingen av museet blir det sendt ut lister hvor interessenter kan tegne seg på, men når styret kom sammen 6. april var lite kommet inn av midler. Det ble vedtatt å gjøre en ny runde med trykte innsamlingslister, men styret så svart på mulighetene til å få til et museum.
Ola E. Bøe startet så på egen hånd å kjøpe inn gjenstander til museet, og sammen med Knut O. Alfstad som var formann i styret hadde de snart kjøpt inn flere hundre gjenstander. En større samling ble kjøpt av kjøpmann og antikvitetshandler Jon Hoel som holdt til på Vangsnes i Vang. En annen større samling kom fra Louise Bang som holdt til på Bagn i Sør-Aurdal. Etter noen år kjøpte de så Handeloftet 1906. I 1909 var samlingen kommet opp i 600 enkeltgjenstander.
Nybygg.
Etter flere års diskusjoner ble det høsten 2007 bestemt at det skal bygges nytt velkomstbygg ved museet. En storsal for konserter skal inn i bygget, sammen med kafé og butikk. Det nye bygget vil bygges som en fortsettelse av det gamle, og vil legge til 900 m² grunnflate. Bygget har asymmetrisk saltak hvor ene siden er i glass og andre siden er med torv. Andre fremtredende bygningsmaterialer er tre, stål og betong. Det er tegnet av Lund Hagem og er planlagt ferdigstilt våren 2009.
Viktige bygninger.
Hoveloftet (stabbur, bygning 6) fra gården Hovi i Øystre Slidre, antatt bygd på 1200-tallet. Bygningen er kjøpt i 1944 og flyttet til det nåværende stedet. I øvre etasjen er det et litt uvanlig rom omtalt som «jomfruburet» og «syllaterrummet». Dørstolpene har dekorasjoner fra middelalderen. Bygningen ble restaurert i 1960.
Rognebygningen (hovedhus, bygning 7) fra gården Rogne i Øystre Slidre, antatt bygd i perioden 1670–1680. Tidligere var gården en "kapteinsgard", deretter en "lensmannsgard" før den senere ble en "skysstasjon". "Kaptein Johan Reinert" bodde på gården i årene fra 1670 til 1680, og senere bodde "kaptain Jacob de Caucheron" på stedet mellom 1712 og 1720. Valdres Folkemuseum kjøpte huset i 1917 og flyttet det til det nåværende stedet i 1923. Det er kjent at Michael Sars og Aasmund Olavsson Vinje overnattet i bygningen når når de reiste til Eidsbugarden.
Brennbygningen (hovedhus, bygning 11) fra Brenna i bygda Åbjør i Nord-Aurdal. Huset ble kjøpt i 1945 og flyttet året etter. Det er antatt at bygningen er fra rundt 1740. I øvre etasje er det innbygde senger slik at selv om resten av huset ble kaldt om vinteren så skulle sengerommet fortsatt være varmt.
Handeloftet (hovedhus, bygning 12) er den første bygningen ved Valdres Folkemuseum, og ble kjøpt fra gården Hande i Vestre Slidre 27. desember 1905 for 1000 kroner. Opprinnelig ble bygningen gjenreist ved "Valdres Bygdesamling" i 1906, men ble så flyttet på ny til det nåværende sted i 1923. Bygningen er antatt å være bygd i perioden 1530–1640. Svalgangen på utsiden av bygningen går rundt på tre sider. Selv om navnet "loftet" indikerer at det er snakk om et stabbur eller soveloft, så er det antatt at bygningen er lagd som et ordinært hovedhus.
Haftonbygningen (hovedhus, bygning 14) fra gården Hafton (Gnr 43.1) på Leirskogen i Sør-Aurdal. Huset er tømra i 1763 av byggmester Engebret Madslangrud. Huset er satt opp på museet i 1923. Tradisjonen sier at når bygningen ble reist på Hafton så kom tømmeret til gården på en eneste natt. Bygningen har et rom uten vinduer som skal ha blitt brukt til føderom. I annen etasje ble salen brukt for omgangsskole på Leirskogen.


Airai.
Airai ligger på sørkysten på Babeldaob-øya, og er den nest mest befolkede delstaten i Palau. Her ligger øyas hovedflyplass, og delstaten er tilknyttet øya Koror med bro.
Staten har et areal på 44 km², og en befolkning på 2700 (2004). Airai er også navnet på delstatens største by, med en befolkning på 920 (2004). Byen Airai er den største byen på Palau som ikke ligger i delstaten Koror.
Airai er mest bemerkelsesverdig for sin "bai" (møteplass for menn), den eldste som eksisterer (200 år gammel).


Angaur.
Angaur (eller Ngeaur) er en øy i øynasjonen Palau, sørvest for Peleliu. Øya, som utgjør en hel delstat, har et areal på 8 km², og hadde i 1990 en befolkning på 206. De offisielle språkene her er angaur, japansk og engelsk.
I 2003 legaliserte Palaus nasjonalforsamling kasino og gambling. Angaur er også et populær sted for surfing. Man kan reise til Angaur med båt eller fly.
Fra 1945 til 1978 drev den amerikanske kystvakten en LORAN-stasjon, LORSTA Palau, som en del av det verdensomspennde navigasjonssystemet LORAN på øyen.


Kayangel.
Kayangel er en liten øy 24 km nord for Koror, og en delstat i Palau. Den er cirka halvannen kilometer lang, og 750 meter bred. Det er åpent hav på den ene siden, og en lagune på den andre. Kayangel består egentlig av tre øyer, hovedøya, en mindre en med en liten leirplass, og den siste er bare en liten atoll. Den eneste kraftkilden på øya er solsellepaneler eller private generatorer. Øya blir bebodd av en liten befolkning på rundt 100 mennesker. Det er en liten skole som går fra niende klasse, og et lite bibliotek. Den eneste kjøpingen du får gjort på Kayangel er i en liten matvarebutikk, ellers er det bare det innbyggerne fisker eller dyrker. Det er flere måter å komme seg til og fra øya på. Den ene er øyas hurtigbåt, som tar rundt to timer, men den er vanligvis inne til reparasjon. De mer pålitelige metodene er enten lokale fiskere, eller et dykkerfirma som tar regelmessige turer til og fra øya for å dykke blant korallrevene som omringer øya.


Bryan Robson.
Bryan Robson (født 11. januar 1957) er en tidligere engelsk fotballspiller og senere fotballtrener. I løpet av karrieren spilte Robson på midtbanen for West Bromwich og Manchester United. Han spilte også 90 landskamper for. Etter at han la opp som spiller, overtok han som manager for Middlesbrough. Robson er i dag landslagstrener for og ambassadør for Manchester United.
Aktiv karriere.
Robson er mest kjent for sin aktive karriere i Manchester United. Da han ble kjøpt av klubben fra West Bromwich, var overgangssummen på £1,5 millioner tidenes høyeste i England.
Manager Ron Atkinson i Manchester United sa på pressekonferansen: «Dette er ikke gambling. Han er jo rent gull». Atkinson visste hva han snakket om, han var Robsons manager i West Bromwich mellom 1978 og 1981.
Bryan Robson ble umiddelbart en av Manchester Uniteds viktigste spillere, men på et tidspunkt midt på 1980-tallet kanskje for viktig. Det ble påstått av forståsegpåere at når Bryan Robson var nede (ute av laget, skadet), var Manchester United nede.
Uheldigvis var det perioder han var skadet og det viste seg på Uniteds resultater. Til tross for dette ble han snart selvskreven kaptein både på klubblag og på s landslag.
Hans spesielle kjennetegn på fotballbanen var at han var tøff i dueller, hadde godt blikk for spillet, la utsøkte pasninger og at han alltid ga alt. Et typisk bilde av Robson er knyttneveslaget i luften (som en upper-cut) etter å ha scoret mål.
Han ble også en av de spillerene som supporterene holdt tett til brystet. Selv etter at han gikk fra Manchester United i 1994 ble han mottatt som helt når han kom tilbake til Old Trafford som Middlesbrough-spiller og manager.
Trenerkarriere.
Allerede på slutten av hans tid som spiller ble det snakket om at Robson var et godt manager-emne.
Manager-karrieren startet i Middlesbrough i 1994, og det ble en umiddelbar suksess. Han ble i Nordøst-England til 2001 da han valgte å gå av som manager etter at han hadde kritisert sine spillere for å ikke gjøre sitt beste.
Han tok så en pause fram til november 2003 da han tok over den ledige manager-stillingen i Bradford City FC, men i mellomtiden var han i samtaler først med det irske fotballforbundet om å ta over som irsk landslagtrener. Dette ble det ikke noe av, heller ikke samtalene med Nigerias fotballforbund gjorde han til landslagstrener. Robson ble i Bradford ut sesongen og takket for seg etter kun 27 kamper.
Så fikk han i november 2004 spørsmål om å ta over som manager i sin tidliger klubb West Bromwich Albion, noe han takket ja til. Etter to sesonger i midtre England sa han opp grunnet dårlige resultater.
Han overtok som manager for Sheffield United etter at Neil Warnock gav seg etter 07. Han sluttet i februar 2008, da han returnerte til Manchester United for å være ambassadør for klubben..
Robson huskes også for et av VM-historiens raskeste mål, mot under mesterskapet i Spania 1982. Han scoret allerede etter 26 sekunder av kampen.


Heckler & Koch USP.
Heckler & Koch USP er en halvautomatisk pistol produsert av den tyske våpenprodusenten Heckler & Koch. HK USP står for «Universal Selbstlade Pistole» ("Universal Selvladende pistol"). HK USP brukes av enkelte avdelinger i den norske hæren. HK USP ble produsert for militær og politi-bruk, men brukes også innen Skytesport.
Generell informasjon.
HK USP ble først sett i 1993, er laget som en .40SW pistol, men finnes også i 9 x 19 mm Luger versjoner, eneste forskjell er løp og magasin. Alle USP pistoler er produsert etter det modifiserte Browning-konseptet med et patentert rekyl-dempende system. USP har en støpt ramme av polymer med spor for hurtig påmontering av lasersikte og/eller taktiske lys. I USA selges USP i kaliber.45 ACP. Den tyske hæren (Bundeswehr) har tatt i bruk HK USP, der den går under betegnelsen P8, det samme har det tyske politiet gjort, men en annen modell; P10.
Eksterne lenker.
USP


Koror.
Koror er den største delstaten i øynasjonen Palau. Den består av flere øyer, den mest prominente er Koror-øya (også kalt Oreor-øya).
Delstaten Koror har en befolkning på 14 000 (2004), noe som utgjør 90 % av landets befolkning. Landets tidligere hovedstad og største by, også kalt Koror, ligger her. Byen har en befolkning på 11 200.
Koror-øya er også tilknyttet delstaten Airai på hoved-øya Babeldaob, der Palaus flyplass ligger.
På Babeldaob ligger også Melekeok, delstaten og landsbyen som fra 7.oktober 2006 har overtatt de fleste hovedstadsfunksjonene Koror tidligere hadde.


Ngarchelong.
Ngarchelong er navnet på en delstat i øynasjonen Palau. Ngarchelong ligger nord på øya Babeldaob. Det er et viktig historisk sted, og har gjennomgått arkeologiske undersøkelser.
I Ngarchelong finner man gamle steinmonolitter med ukjente opphav. Den palauiske urreligionen har sett på disse steinmonolittene som hellige bønneplasser. Det finnes også steinmonolitter andre steder i Palau, men ikke så mange som i Ngarchelong.
For å komme seg dit må man ta buss eller leie en jeep, og kjøre i rundt tre timer på en grusvei.


Ngchesar.
Ngchesar er en delstat i øynasjonen Palau. Ngchesars hellige totem er piggrokke. Det er rundt 300 innbyggere her, og hovedstaden er Ngerkeai.


Fistel.
Fistel eller fistula er en graviditetsrelatert skade som kan oppstå i forbindelse med kompliserte fødsler uten tilgang til nødvendig medisinsk utstyr og pleie, som mulighet til å foreta keisersnitt. Fistula kan oppstå ved sterkt og langvarig press mot bekkenet som følge av at barnets hode er for stort, morens bekken er for lite eller barnet ligger i en vanskelig posisjon. Resultatet er store skader på fødselskanalen som blant annet kan føre til i inkontinens, svært sterke smerter, infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander.
Fistula rammer mellom 50 000-100 000 kvinner hvert år. Mer enn to millioner kvinner i u-land lever med ubehandlet fistula i dag.
I tillegg til at fistula er et medisinsk problem, er det også sosiale stigma knyttet til det. Mange kvinner som har fistula blir avvist av sine ektemenn eller partnere og utstøtt av lokalsamfunnet på grunn av sterk lukt som følge av at de mister kontroll over urin og avføring. Fistula kan helbredes ved et kirurgisk inngrep og kan forhindres ved gode fødselomsorg.
Fistula forekommer i hele verden, men er særlig utbredt i Afrika. Utbredelsen av fistula er sterkt knyttet til fattigdom. I tillegg rammer fistula spesielt unge jenter. Dette skyldes at mange gifter seg i veldig tidlig alder og blir gravide før kroppen tåler påkjenningene av graviditet og fødsel. Fistula kan blant annet forbygges ved å utsette giftealder og graviditet, og ved økt tilgang til utdanning og familieplanlegging.
Det har også blitt rapportert om sterk økning i forekomsten av fistula i krigsområder hvor ekstremt brutale voldtekter av kvinner er utbredt. Dette gjelder for eksempel i krigen i Kongo.


Peleliu.
Peleliu (eller Beliliou) er en koralløy i øynasjonen Palau. Peleliu utgjør, sammen med to små øyer nordøst for den, en av Palaus seksten delstater. Den ligger nordøst for Angaur, og sørvest for Koror.
Peleliu har et totalt areal på 13 km². Den har en befolkning på 700, noe som gjør den til Palaus tredje mest befolkede delstat. Det meste av øyas befolkning lever i Kloulklubed på nordkysten. Dette er Pelelius hovedstad.
Det var på denne øya slaget om Peleliu fant sted under andre verdenskrig. Peleliu er et minnessted for både amerikanske og japanske tropper; mange soldater døde på denne øya. Mange av de militære installasjonene fra den tiden finnes fortsatt, som for eksempel flyplassen. Man kan også se båtvrak utenfor øyas kyst.


Vindussystemet X.
Vindussystemet X (engelsk: "X Window System"), også kalt X.Org, X11 og bare X, er et grunnleggende vindussystem, som er blitt en industristandard på Unix og Unix-lignende operativsystemer. Det er også tilgjengelig for andre operativsystemer.
Navnet X har sin bakgrunn i det distribuerte operativsystemet V system. Dets grafiske brukergrensesnitt ble kalt vindussystemet W, og da Massachusetts Institute of Technology (MIT) i 1984 laget et vindussystem for Unix, valgte de navnet X, som er neste bokstav i alfabetet.
Navnet X kan også tolkes som et ordspill relatert til «den ukjente X», en talemåte som forekommer om den ukjente i matematiske ligninger. Vindussystemet X tilbyr ikke et standardisert grafisk brukergrensesnitt, men et fundament for mange forskjellige brukergrensesnitt («den ukjente X»). Felles fasiliteter i ulike grafiske brukergrensesnitt – Tegning og flytting av enkle former som streker, bokstaver og vinduer på en skjerm, og interaksjon med en datamus og tastatur, er i X implementert som et fundament eller rammeverk.
X legger derfor ikke føringer på selve brukergrensesnittet – dette er håndtert av vindusbehandleren og individuelle programmer. Derfor varierer utseendet på X-baserte miljøer mye. Ulike programmer kan presenteres med vidt forskjellige visuelle grensesnitt.
En rekke grafiske brukergrensesnitt er blitt utviklet for X. Først ute var OPEN LOOK (1985), utviklet av AT&T og Sun Microsystems for UNIX System V. Sun Microsystems lanserte i 1993 brukergrensesnittene SunView og NeWS som konkurrenter til X i sitt eget operativsystem SunOS. De ble senere erstattet av "OpenWindows", som var basert på X, og som ble levert sammen med SunOS versjon 4 (1989) under navnet Solaris. I 1990-årene ble det også gjort et forsøk på å etablere Motif som en industristandard for X. Sunsoft, Hewlett Packard, IBM og Unix Systems Laboratories gikk da sammen i etableringen av "Common Desktop Environment". Også de moderne skrivebordsmiljøene KDE, GNOME og Xfce bruker X.
De første versjonene av X ble utviklet som kommersiell og proprietær programvare av MIT, IBM og Digital Equipment Corporation (DEC). Fra og med revisjon 9 (X9) i 1985 er X blitt utviklet av en rekke konsortier. "MIT X Consortium" ble grunnlagt i januar 1988 som en ikke-kommersiell sammenslutning av selskaper. I 1993 ble utviklingen av X videreført av "X Consortium", og i januar 1997 overtok "The Open Group" ansvaret. Siden februar 2004 har X blitt videreutviklet av X.Org Foundation.
I 1991 ble X gjort tilgjengelig for Intel 80386 og Intel 80486 under navnet X386. Da "Snitily Graphics Consulting" besluttet seg for å selge nyere versjoner av X386 som proprietær programvare, oppstod XFree86 i 1992 som et fritt alternativ for denne populære mikroprosessorfamilien. Under mesteparten av 1990-årene og like etter århundreskiftet, var XFree86 kilden til de fleste innovasjoner innenfor X. Frem til februar 2004 ble det brukt av nesten samtlige distribusjoner av Linux og i BSD-operativsystemene.
I februar 2004 forandret XFree86 prosjektet sin lisens på en måte som Free Software Foundation oppfattet som i strid med GNU General Public License. De fleste Linux distribusjoner valgte derfor X.org som et nytt alternativ.
X er idag distribuert av X.Org Foundation som fri programvare under X-lisensen. Revisjon 11 (X11) ble lansert den 15. september 1987. Siste versjon er 7.7 (X11R7.7), som ble lansert den 6. juni 2012.
Sun Microsystems.
Det første grafiske brukergrensesnitt basert på X Windows, var Open Look. Det ble utviklet av AT&T og Sun Microsystems, og lansert med SunOS 2.1. I SunOS 2.2 ble det omdøpt til SunView (Sun Visual Integrated Environment for Workstations). I SunOS 2.3 ble det kalt NeWS (Network extensible Window System). Sun Microsystems kombinerte senere SunOS med det grafiske brukergrensesnittet Open Windows og kalte det Sun Solaris.
Motif.
I 1980-årene ble Motif en konkurrent til alternativene fra Sun, og det ble gjort forsøk på å gjøre det til en industri-standard.
KDE og GNOME.
Den moderne skrivebordsmiljøene KDE og GNOME bruker X, og tilbyr biblioteker og utviklingsmiljøer som gjør at alle programmer for det skrivebordsmiljøet får en felles utseendemessig stil og oppførsel. Dette utseendet kan brukeren endre enkelt ved å endre tema og andre ting.
Transparens.
X er «nettverksgjennomsiktig»: småprogrammer («klienter») trenger ikke å kjøre på samme maskin som den brukeren sitter ved (display-serveren). X sin bruk av begrepene «klient» og «tjener» er motsatt av hva man ofte forventer, fordi «tjeneren» er brukerens lokale skjerm istedenfor den fjerne maskinen.
Det er den lokale maskinen som står for all tegning til skjerm. Andre maskiner kjører applikasjoner som så sender henvendelser til den lokale maskinens X-tjener om å få tegnet opp prikker, streker, og polygoner. Eksempelvis vil en lokal maskin med et godt 3D-kort kunne gi svært god ytelse på grafiske applikasjoner selv om applikasjonen egentlig kjører på en annen maskin med et dårlig grafikkort. En er dog avhengig av at den lokale maskinens X-tjener er satt opp med de egenskaper klientapplikasjonen trenger, som for eksempel en spesiell fargedypde eller mulighet for «Backing Restore» hvor X-tjeneren tar seg av å friske opp områder som har blitt tegnet over av andre applikasjoner.
X11.
Revisjon 11 (X11) ble lansert i september 1987, og siste versjon er 7.5 (X11R7.5), også kalt X.Org. Prosjektet ledes av X.Org Foundation, som er en gruppe utviklere fra mange store firmaer verden over, blant annet Sun Microsystems, Red Hat, SUSE, Hewlett Packard.


Hjernehinneblødning.
Hjernehinneblødning, eller subarachnoidal blødning (SAB), er en sykdomstilstand hvor det foreligger en blodansamling mellom spindelvevshinnen (Lat: "arachnoidea") og hjernens overflate. Blødningen starter ofte ved at en utposning på en arterie (aneurisme), eller en medfødt karmisdannelse (arteriovenøs malformasjon), sprekker. Blødningen kan også komme som følge av en traumatisk hodeskade. Blodet som ansamles gjør at trykket inne i hodeskallen øker, noe som kan skade hjernen. I tillegg til blødningsskader kan kramper (vasospasme) i blodårene føre til nedsatt blodtilførsel til hjernen (hjerneinfarkt), noe som også kan skade hjernevevet. Dette behandles forebyggende ved kalsiumantagonister.
Denne typen hjerneblødning gir ofte symptomer som plutselig og kraftig hodepine. Hodepinen starter gjerne på den ene siden, eller i bakhodet. Stivhet i nakken og kvalme følger, og etter hvert tretthet. Ofte mistes bevisstheten innen 15 minutter.
Behandlingen av hjernehinneblødning krever nøye medisinsk observasjon, og pasienten vil bli innlagt på sykehus umiddelbart. Endelig diagnose stilles ved CT-undersøkelse av hjernen, eventuelt spinalpunksjon. Sistnevnte innebærerat cerebrospinalvæsken i ryggmargen testes for blod. Denne metoden vil avsløre selv de minste blødningene. Undersøkelsene bør gjøres så raskt som mulig, da sannsynligheten for å finne subaraknoidalt blod på hjernen ved blødning avtar med tiden. Kontrastvæske som blir sprøytet inn i hjernens karsystem viser hvor blødningen har funnet sted og kirurgiske innngrep gjennomføres for å avverge nye blødninger, samt for å redusere skadene av den blødningen som har oppstått. Behandlingen kan alternativt gjøres ved såkalt coiling. Dette innebærer at et kateter føres inn i en pulsåre til hjernen og frem til det stedet blødningen/aneurismen befinner seg. Blodåren tettes så igjen ved å føre inn et materiale som omformes til en fast masse når det kommer i kontakt med blod. Denne metoden er mest utbredt i dag.
10-15% av pasientene med hjernehinneblødning dør innen de når sykehuset, og total dødelighet ved denne sykdommen er ca. 40%. Prognosen for de som overlever er imidlertid veldig god, men blødningene kan føre til varig hjerneskade og epilepsi.


Sonsoral.
Sonsorol er en liten øy sør i Palau. Sonsorol er også en av øyrikets delstater, sammen med naboøya Fanna og de mer fjerntliggende øyene Merir og Pulo Anna. Offisielle språk på øya er Palauisk, sonsorol og engelsk.
Av de over 500 mennesker som kaller seg "Dongosaro" (= fra Sonsorol) bor idag knapt 40 på øya. Fordi den er så avsides - mer enn 20 timer fra Palaus tidligere hovedstad Koror med båt - velger ungdommen å bo i hovedstaden, eller ta utdannelse på Guam, Hawaii, eller i USA. Også øyene Merir og Pulo Anna er tidvis befolket, men bare 2-3 mennesker på hver av øyene. Fanna er vanligvis ubebodd.
Øyas gamle språk er i fare for å dø ut, men det er satt igang redningsaksjoner for å få utgitt en ordbok og en grammatikksamling fra dette språket som har overlevet kun i muntlig form.
Mer faktaopplysninger finnes på Wikipedias engelske utgave, http://en.wikipedia.org/wiki/Sonsorol


Roxana.
Roxana (Baktrisk: "Roshanak") var den baktriske konen til Aleksander den store, ble født tidligere enn år 347 f.Kr., selv om den nøyaktige datoen forblir ukjent. Hun var datter av en adelsmann som het Oxyartes av Balkh i Baktria (da det østlige Persia, nå nordlige Afghanistan).
Hun giftet seg med Aleksander i 327 f.Kr. etter at han fanget henne da festningen i Sogdian overgav seg til ham. Balkh var den siste av det persiske rikets provinser som falt til Aleksander. Ekteskapet var et forsøk på gjenforening med de baktriske satrapiene til Aleksanders styre, selv om antikke kilder beskriver Aleksanders uttalte kjærlighet til henne. Roxana fulgte ham i felttoget i India i 326 f.Kr..
Hun fødte ham en sønn etter Aleksanders plutselige død i Babylon i 323 f.Kr. og kalte ham Aleksander IV Aegus. Roxana og hennes sønn ble offer for de politiske intrigene i kollapsen av Aleksanders rike. De ble beskyttet av Aleksanders mor, Olympias, i Makedonia, men mordet på henne i 316 f.Kr. gjorde at Kassandros kunne overta tronen. Siden Aleksander IV Aegus var den legitime arvingen til Aleksanders imperium, ble han myrdet sammen med Roxana, antagelig i 309 f.Kr.


Vollmer Appi.
Vollmer Appi (født 1947 i Nauru) er en naurisk politiker, og er for øyblikket Naurus generalkonsul i Australia, med sete i Melbourne. Hans kone Jeannette er visekonsul.
Appi havnet i mediene i Australia i mai 2005, fordi han ble dømt til ti dagers fengsel for fyllekjøring. Han ble stoppet i en kontroll 19. desember 2004 med tre ganger så mye alkohol i blodet som det som er lovlig i Australia. Appi skulle kjøre seg selv og noen venner hjem, etter å ha ventet lenge på taksi. Siden han sa seg skyldig i anklagen, fikk han kun en bot på 600 dollar, og ble fradratt førekortet i 16 måneder. Appi er fortsatt generalkonsul i Melbourne.


Anemi.
Anemi er per definisjon redusert konsentrasjon av hemoglobin i blodet sammenliknet med normalt.
Symptomer kan være vanskelige å tolke. Men det går mest ut på blek hud, bleke slimhinner, slapphet og svimmelhet ved anstrengelse. Hvis det er stor jernmangelanemi kan det oppstå symptomer som trøtthet. En pasient som over lang tid får lavere hemoglobinmengde i blodet tilpasser seg det nye nivået og kan ha lite plager, men ved plutselig blødning vil pasienten føle seg dårligere ved et relativt lite blodtap. Både overflaten på innsiden av øyelokkene og munnslimhinnene sees blekere ved anemi.
Anemi ved kreftsykdommer.
Ved flere former for kreft kan anemi være et tidlig funn. Ved kreft som affiserer benmarg kan overvekst av andre celler i benmargen hindre den vanlige dannelsen av røde blodlegemer. Slike andre celler kan være leukemi-celler eller det kan være metastaser fra kreftformer andre steder i kroppen.
Jernmangelanemi.
En moderat jernmangel kan gi slapphet uten at det foreligger anemi.
Vitaminmangel.
Folinsyre, Vitamin B12 og vitamin C er alle viktige for dannelsen av hemoglobin og blodlegemer. Hvis det er mangel av vitamin B12 kan symptomer som nedsatt syn og en type demens også merkes hos pasienten.
Sigdcelleanemi.
Denne tilstanden forekommer hos noen få individer pga. en mutasjon. Siden sigdcelleanemi gir bedret overlevelse ved malaria, er denne mutasjonen vanligere i beltet langs ekvator i Afrika der malaria er vanlig. Hele 10% av afroamerikanere, og 25% av afrikanere er heterozygote for sigdcelle-hemoglobin. Man blir kun syk når man er homozygot. Dette er en form for hemolytisk anemi.
Mutasjon mellom Glu → Val


Slaget ved Marathon.
Slaget ved Marathon (490 f.Kr.) var kulminasjonen av kong Dareios I av Persias første alvorlige forsøk på å erobre de gjenstående greske bystatene. Dareios ønsket å legge dem til det persiske riket og på den måten sikre sin svakeste del av sin vestlige grense. Det meste som vites om dette slaget kommer fra Herodot.
Dareios sendte først Mardonios i 492 f.Kr. over land til Europa for å styrke Persias kontroll over Thrakia og Makedonia som hadde blitt svekket av det joniske opprøret. Selv om han lyktes, forsvant nesten hele hans styrke i en storm utenfor Athos, og de resterende styrkene ble tvunget til å returnere til Asia. I 490 ble Datis og Artafernes sendt på en maritim ekspedisjon for å underlegge seg Kykladene i Egeerhavet og for å straffe Eretria og Athen for deres deltagelse i det joniske opprøret. Eretria ble beleiret og falt før flåten ankret opp i Marathonbukta og styrken gikk i land. Der ble de beseiret av en liten styrke av athenske og plataiaiske hoplitter, til tross for deres tallmessige overlegenhet. Det lange løpet til budbringeren som overbrakte nyheten om seieren til Athen ble inspirasjonen for løpsdistansen maraton som ble arrangert for første gang i sommer-OL 1896.
Historiske kilder.
Hovedkilden for slaget kommer fra Herodot, som beskriver hendelsene i bok VI, paragraf 102–117. Han ble imidlertid født noen få år etter slaget, og det er antatt at han skrev sin bok etter Kalliasfreden (449/448 f.Kr.). I sin karakteristiske stil broderer han sin beretning med de følgende eventyrlige hendelsene, som han anslo som avgjørende i slaget: Guden Pan viser seg for Pheidippides mens han var på vei til Sparta for å be om hjelp; Hippias har en drøm som forutser persernes katastrofe, og atheneren Epizelos blir blindet av et gjenferd under slaget. Alle andre utfyllende, viktige historiske kilder stammer fra senere tider. Pausanias gir viktig informasjon om slagets siste fase (forfølgelsen). Ordboken Suda, fra det 10. århundrets Østromerriket, tok vare på informasjon fra kilder som nå er tapt, som Eforos, viss overlevende fragmenter utgjør en viktig beretning.
Bakgrunn.
Hippias, tyrannen i Athen, ble utvist i 511 f.Kr. av sitt folk, med hjelp av Kleomenes I, kongen av Sparta. Han flyktet til Sardis, til hoffet til den nærmeste persiske satrapen, Artafernes, og lovet perserne kontroll over Athen dersom de gjeninnsatte ham. Da athenerne krevde at han skulle utvises, foreslo satrapen at de burde gjeninnsette ham. Dette svaret fikk Athen til å regne seg som i krig med perserne, og de støttet byene som deltok i det joniske opprøret med 20 båter. Under opprøret flyktet antagelig Hippias til kong Dareios' hoff.
Selv om assistansen, som Athen og Eretria sendte, ikke var særlig effektiv, alarmerte det Dareios. Etter at det joniske opprøret (499–494 f.Kr.) ble slått ned, var han opptatt av å legge under seg grekerne og straffe dem for deres del i opprøret. I 492 f.Kr. sendte Dareios en hær under sin svigersønn, Mardonios, til Hellas. Denne hæren erobret Thrakia og fikk Aleksander I av Makedonia til igjen å underkaste seg Persia. Men i forsøket på å rykke inn i Hellas, ble mesteparten av flåten ødelagt i en storm utenfor Athos, og Mardonius måtte flykte til Asia. Angrep fra thrakiske stammer påførte den tilbaketrekkende hæren skader.
Dareios fikk høre av Hippias at alkmaeonidene, en mektig athensk familie, var motstandere av Miltiades den yngre, som på den tiden var den fremste politikeren i Athen. Mens de ikke var klar for å hjelpe til med å gjeninnsette Hippias (de hadde hjulpet til med å fjerne ham), trodde de antagelig at en persisk seier var uunngåelig og ønsket å sikre seg en bedre posisjon i det nye politiske regimet som ville følge den persiske erobringen av Athen. Dareios ønsket å dra fordel av denne situasjonen, ved å erobre Athen, noe som ville isolere Sparta og, ved å gi ham de resterende grekerne i Egeerhavet, konsolidere hans kontroll over Jonia. For at atenerne skulle gjøre opprør, måtte to ting skje; befolkningen måtte oppmuntres til å gjøre opprør og den athenske hæren måtte forlate Athen slik at den ikke kunne knuse opprøret.
Dareios bestemte seg for å sende en ren maritim ekspedisjon, ledet av Artafernes, sønn av satrapen i Sardis, og Datis, en medisk admiral (Mardonius ble skadet i det forrige angrepet), for å straffe Naxos på grunn av deres motstand mot det persiske angrepet i 499. Et angrep som førte til det joniske opprøret. Ekspedisjonen skulle tvinge Eretria og Athen til å underlegge seg den store kongen eller bli ødelagt.
Styrkenes størrelse.
a> og dekorere dem slik han ønsket.
Ifølge Herodot bestod flåten som Dareios sendte, av 600 triremer, mens det ifølge Cornelius Nepos bare ble sendt 500. De historiske kildene avslører ikke hvor mange transportskip som fulgte dem, dersom det var noen i det hele tatt. Ifølge Herodot fulgte 3000 transportskip de 1207 krigsskipene under Xerxes' invasjon i 480 f.Kr. Livio Catullo Stecchini anslår hele flåten til å ha bestått av 600 skip totalt: 300 triremer og 300 transportskip, mens Peter Green sier at der var 200 triremer og 400 transportskip. Ti år tidligere mislyktes 200 triremer i å kue Naxos, derfor er 200 eller 300 triremer muligens en for liten styrke for alle tre målene.
Herodot anslår ikke størrelsen på noen av arméene. Han sier at den persiske hæren var et «stort infanteri som var tettpakket». Blant de antikke kildene sier Simonides, som var nesten samtidig med slaget, at styrken i felttoget bestod av 200 000 menn, mens en senere forfatter, den romerske Cornelius Nepos, anslår styrken til 200 000 infanterister og 10 000 kavalerister. Av disse kjempet bare 100 000 i slaget, mens resten gikk om bord i flåten som rundet Kapp Sounion. Plutark og Pausanias oppgir begge antallet, uavhengig av hverandre, til 300 000, slik også ordboken Suda gjør. Platon og Lysias anslår styrken til 500 000, mens Justinus sier 600 000.
Moderne historikere har også kommet med forskjellige anslag. Kampuris har bemerket at dersom de 600 skipene var krigsskip, og ikke transportskip, med 30 "epibates"–soldater i hvert skip, bestod styrken av 18 000 epibates. Epibates var soldater som forsvarte skipene fra bordingsstyrker under sjøslag. Disse var typiske for persiske skip etter slaget ved Lade. Skipene under invasjonen til Xerxes hadde 30 epibates. Men siden flåten hadde transportskip, må de i det minste ha transportert det persiske kavaleriet. Herodot hevder at kavaleriet ble fraktet i triremene. Den persiske flåte hadde skip som var laget for slike formål, og ifølge Eforos støttet 800 transportskip Xerxes' invasjon ti år senere. Anslag for kavaleriet ligger vanligvis mellom 1000 og 3000, selv om Cornelius Nepos oppgir 10 000.
Andre moderne historikere har foreslått andre tall for infanteriet. Kleanthis Sandayiosis snakker om mellom 60 000 og 100 000 persiske soldater. Christian Meier mener det var over 90 000 stridende soldater, Peter Green 80 000 inkludert roerne og Stecchini tror der var 60 000 persiske soldater i Marathon. Bussolt og Gustave Glotz snakker om 50 000 persiske stridende, general Dimitrios Gedeon tror der var 48 000 soldater, mens How og Wells anslår at 40 000 persere gikk i land ved Marathon og Bengtson tror de ikke var mer enn 20 000 persere. Forskere som hevder et relativt lite antall persiske styrker hevder at hæren ikke kunne ha vært så stor på grunn av plassmangel i skipene, noe som forkastes av forskere som taler for stort antall. Deres motargument hevder at dersom den persiske hæren var liten, kunne eretrierne sammen med athenerne og plataiaiene ha stilt like store styrker og muligens ha foretrukket et slag utenfor Eretria. Naxos alene kunne stille med «8000 skjold» i 500 f.Kr. og med denne styrken lyktes de i å forsvare seg mot de 200 persiske skipenes invasjon ti år tidligere.
Størrelsen på den athenske hæren er et annet emne i debatten. Noen nylige historikere har anslått antallet til rundt 7000–8000, mens andre foretrekker 10 000. Pausanias anslår at den ikke oversteg 9000, mens Justinus og Cornelius Nepos begge sier at antallet athenere var 10 000. Herodot forteller at i slaget ved Plataiai elleve år senere sendte athenerne 8000 hoplitter mens andre samtidig var opptatt som "epibates" i flåten som senere kjempet i slaget ved Mykale. Pausanias bemerker at slaver ble satt fri i bytte mot militærtjeneste. Det er også mulig at metoiker, ikke–athenske grekere som bodde i Athen, ble innkalt siden de hadde militære forpliktelser til Athen i nødstilfeller som f.eks. i 460 f.Kr. Men for Marathon nevnes dette ikke i noen av de overlevende kildene, og deres antall i Athen var ikke så betydelig som de ble senere i århundret da Athen ble leder for det athenske sjøforbundet.
Athen på den tiden kunne også ha stilt med minst fire ganger denne styrken dersom de hadde valgt å også sende de lette styrkene som bestod av lavere klasser, for ti år senere i slaget ved Salamis hadde Athen en flåte på 180 triremer som var bemannet med 32 000 roere, samtidig som de hadde mistet rundt 60 skip i det tidligere slaget ved Artemisium. Det har blitt spekulert på hvorfor dette ikke skjedde. Kampouris, blant andre, bemerker at politisk sett var de lavere klassene uforutsigbare. Etter at det joniske opprøret hadde vist at tyrannene var generelt uforutsigbare for det persiske riket, forandret Artafernes i 494 f.Kr. regimet til de joniske bystatene fra tyranni til demokrati, dermed satte de et eksempel som senere ble kopiert av den andre athenske allianse og Aleksander den store, blant andre. Der hvilte makten på de fattige, mens den persiske hæren var til stede for å forhindre trekk som truet persisk posisjon. Noen av de fattige som husket Peisistratos godt, siden han hadde gitt dem jobber, håpet antagelig på persisk seier og endring i regimet for å få mer makt. Dette er en av grunnene til at Hippias beordret landgangen i Marathon hvor den store majoriteten av de lokale innbyggerne var fra disse sosiale klassene. På den andre siden håpet den persiske hæren på en intern revolusjon i Athen slik at de ville få en enkel seier slik som i Eretria.
Datis' og Artafernes' ekspedisjon før Marathon.
a>. Datis' og Artafernes' ekspedisjon er den brune linjen, gult er persiske vasaller, grå er nøytrale stater og oransje er fiender av grekerne.
Etter et år med forberedelser samlet ekspedisjonsstyrken seg først ved Kilikia våren 490 f.Kr. Hæren bordet de persiske transportskipene, eskortert av flåten, og seilte til Samos og derfra til Naxos. Etter et resultatløst felttog der (naxianerne flyktet til fjellene på øya og perserne ble herrer i en forlatt by), seilte flåten først gjennom Kykladene og nådde Karystos på den sørlige kysten av Euboea som raskt overgav seg. Derfra seilte de opp den euboiske kanalen til Eretria hvor deres mål ble klart for grekerne.
Eretianerne sendte en beskjed til Aten med bønn om hjelp. Atenerne aksepterte, men innså at de trengte mer hjelp. De sendte kuréren Pheidippides til spartanerne og antagelig budbringere til andre byer. Spartanerne bestemte seg for å hjelpe ifølge Herodot, men siden de var overtroiske sa de at de ikke kunne gå til krig før Karneia endte ved fullmånen 9. september. Noen moderne historikere hevder at spartanerne tok avgårde så sent på grunn av en helotrevolusjon og hevder at dette var tidspunktet for revolusjonen som nevnes av Platon.
De eneste som sluttet seg til athenerne i slaget var plataiaiene. Den lille boeotiske byen Plataiai hadde alliert seg med Athen i det 6. århundre f.Kr. mot Theben og bestemte seg for å ære athenernes hjelp med å komme athenerne til unnsetning i deres vanskelige tid, akkurat slik athenerne hadde kommet dem til unnsetning tidligere. Deres styrker var ifølge Cornelius Nepos, 1000 hoplitter og var ledet av Arimnestos. Den athensk–plataiaiske alliansen skulle fortsette til den greske uavhengigheten gikk tapt ovenfor romerne i det 2. århundre f.Kr.
"knudrete, upassende for hester, full av gjørme, sumper og innsjøer"
Stedet ble antagelig valgt siden Hippias hadde mange sympatisører der, siden det var en av Athens relativt fattige regioner.
Herodot rapporterte at der var et råd på ti strategoi der fem stemte for å konfrontere fienden, mens fem stemte imot. Kallimakhos var polemark det året, en av de ni arkontene eller lederne av Athen. Frem til noen få år tidligere, lå makten i Athen hos de ni arkontene som på den tiden ble valgt. Der var en konstitusjonell endring få år tidligere og arkontene ble valgt ved loddtrekning, dette gjorde polemarkens lederskap til symbolsk makt. På grunn av stillstanden, ble det bestemt av de valgte stammegeneralene å be om hans mening. Etter en svært dramatisk appell av Miltiades den yngre, gav han sin stemme til fordel for konfrontasjon. Dermed marsjerte en athensk hær av hoplitter under polemarken mot nord og øst fra Athen for å møte fienden nær landgangsstedet.
Hæren slo leir nær helligdommen til Herakles hvor de blokkerte veien til Athen i en lett forsvart stilling. Stillingen tillot også intervensjon i Athen dersom en revolusjon fant sted. Plataiaiene sluttet seg til dem der. Hæren bestod av menn fra aristokratiet, de øvre og midtre klassene, siden hver enkelt soldater hadde ansvaret for å skaffe utrustningen og ikke staten (selv ikke i Sparta), slik at menn bevæpnet seg for kamp med det de hadde råd til. Før Efialtes' konstitusjonelle reformer i 457 f.Kr., lå det meste av makten hos disse sosiale klassene siden mange stillinger med politisk makt i regimet var reservert for de som hadde betydelig eiendom. Hadde de athenske hoplittene tapt denne konflikten, kunne de overlevende forvente å miste politisk makt og sosial status i Athen. Derfor er det forståelig at de var svært motiverte til å vinne slaget eller dø i forsøket.
Opptakt.
Kart over Attika og nærliggende områder
I fem dager konfronterte hærene hverandre fredelig, i håp om å provosere frem en utvikling. Den athenske hæren kortet sakte ned avstanden mellom de to leirene mens de beskyttet seg med lanser skåret til av trær, som dekket sidene deres mot kavaleribevegelser. Siden tiden var til fordel for athenerne, var det sannsynlig at det var den persiske hæren som bestemte seg for å gjøre det første trekket. På den sjette dagen, da Miltiades var "prytanevon"–general, en nokså byråkratisk grad som kan sammenlignes med daghavende offiser i moderne hærer – enten 12. september eller muligens 12. august – bestemte Artafernes seg for å angripe athenerne.
Athenerne fikk høre fra to joniske desertører at det persiske kavaleriet var borte. Hvor de fikk høre dette fra, i likhet med den persiske slagplanen, har vært emne for diskusjon. Flere historikere har antatt at dette enten var fordi kavaleriet hadde bordet skipene, at de var inne i leiren siden de ikke kunne være i felten om natten, eller fordi det beveget seg sammen med hele hæren langs den nordlige ruten for å nå murene til Athen. Det bør merkes at Herodot ikke nevner at hæren bordet skipene. Suda bruker «χωρίς ἰππεῖς» (=uten kavaleri). Den sier: «Kavaleriet dro. Da Datis overgav seg og var klar for retrett, klatret jonierne opp i trærne og signaliserte til athenerne at kavaleriet hadde dratt. Og da Miltiades realiserte dette, angrep han og på denne måten vant. Derfra kommer det ovenfornevnte sitatet som brukes når noen bryter rekkene før slag.»
På dette tidspunktet bestemte generalene, ifølge Herodot, seg for å oppgi sitt roterende lederskap, som "prytanevon"–generaler til fordel for Miltiades. Han valgte riktignok å angripe dagen da hans stamme skulle lede angrepet, kanskje fordi han ønsket å ha det fulle ansvaret for slaget. Han bestemte seg for å rykke mot perserne veldig tidlig om morgenen. Han beordret to stammer, som utgjorde sentrum av den greske formasjonen, Leontis–stammen ledet av Themistokles og Antiokis–stammene ledet av Aristeides, til å stille opp i en formasjon som var fire rekker dyp, mens resten av stammene på sidene var åtte rekker dype. Avstanden mellom de to hærene hadde blitt forminsket til «en distanse ikke mindre enn 8 stadier» eller rundt 1500 meter som de dekket mens de løp og skrek sine krigsrop «Ελελευ! Ελελευ!» (Elelef, elelef). Dette overrasket perserne som «i sitt sinn angrep athenerne med galskap som må ha vært dødelig, da de så at de var få og likevel fortsatte å løpe videre uten hverken kavaleri eller bueskyttere.» Det blir også debattert om den greske hæren løp hele distansen, eller om de marsjerte til de nådde grensen for bueskytternes effektivitet, det vil rundt 200 meter, og så løp mot rekkene til sin fiende. Forkjempere for den siste teorien bemerker at det er svært tungt å løpe så langt med den tunge vekten av hoplittenes bevæpning som blir anslått til 32 kg. De som foreslår den første teorien hevder at de antikke grekerne, slik det antydes av overlevende statuer, var i svært god fysisk form (hoplittløpet hadde nylig blitt en olympisk gren), og dersom de måtte løpe hele distansen, ville den være dekket i løpet av fem minutter, men dersom de marsjerte, ville den antagelig tatt ti minutter, nok tid til at perserne kunne reagere, noe de ikke gjorde.
De persiske styrkenes sammensetning og formasjon.
Hovedmengden av persisk infanteri var antagelig takabara, lett beskyttede bueskyttere. Det er flere ting som tyder på dette. For det første nevner ikke Herodot en skjoldmur ved Marathon, som var typisk for den tyngre sparabara–formasjonen, slik han spesifikt nevner i slaget ved Plataiai og Mykale. I avbildningen av slaget i Poikile Stoa - som ble dedikert slaget få år senere, i 460 f.Kr., da de fleste veteranene fra krigen fortsatt levde, slik det ble beskrevet av Pausanias - er bare takabara–infanteri avbildet. Det virker også mer sannsynlig at perserne ville ha sendt takabarasoldater, som var mer fleksible i en maritim operasjon enn det spesialiserte, tunge (etter persisk standard) infanteriet. Takabarastyrkene bar et lite skjold som antagelig var ute av stand til å stå imot tunge slag fra de lange spydene til hoplittene.
Den vanlige taktikken til den persiske hæren var at bueskytterne skjøt bredsider med piler for å svekke og spre fienden mens deres utmerkede kavaleri ødela fienden. På den andre siden var "ὄπλον" (hoplon), det tunge skjoldet til hoplittene, som gav dem deres navn, istand til å beskytte mannen som bar det (eller mer vanlig, mannen til venstre for den som bar det) fra både pilene og spydene til deres fiender. Perserne hadde også en betydelig ulempe på grunn av størrelsen på våpnene deres. Hoplitter bar mye lengre spyd enn deres persiske fiender, som utvidet deres rekkevidde samtidig som de beskyttet dem. Persiske armeer hadde vanligvis iranske elitestyrker i sentrum og svakere enheter fra undersåtter på sidene av formasjonen. Det bekreftes av Herodot at det var slik den persiske hæren var ordnet på slagmarken.
Under det joniske opprøret ble falanksen alvorlig svekket av pilene, til de persiske bueskytterne, før de kunne gå ansikt til ansikt med dem. Dette skyldtes at falanksen beveget seg sakte for å opprettholde formasjonen. Miltiades hadde stor erfaring med den persiske hæren, siden han ble tvunget til å følge den under dens felttog i Skythia i 513 f.Kr., og han beordret derfor at styrkene hans skulle løpe. Dette betydde at de kunne ende opp med å slåss i uordnede formasjoner. Men Herodot nevner, i beskrivelsen av slaget, at retretten til sentrum skjedde i sluttet orden, noe som betyr at formasjonen ikke ble brutt under den innledende stormingen. Dette støttes av det faktum at der var få tap i denne fasen av slaget. Det greske sentrum ble redusert til fire rekker, fra det normale som var åtte. Flankene opprettholdt sine åtte rekker. Dersom Miltiades bare hadde ønsket å utvide linjen, og forhindre de persiske linjene fra å overlappe grekerne, ville han ha svekket hele hæren slik at det ikke skulle dannes svake punkter. Men Herodot fastslår kategorisk at det var en bevisst avgjørelse å styrke sidene, antagelig for å ha en sterkere styrke for å beseire de svakere på persisk side.
Fronten til den grekse hæren bestod av 250 × 2 (for stammene i sentrum) og 125 × 9 (for stammene på flankene og plataiaiene). Dersom perserne hadde samme tetthet som grekerne og var ti rekker dype, ville den persiske hæren bestå av 16 000 menn. Men dersom fronten hadde et mellomrom på 1,4 meter mellom soldatene sammenlignet med 1 meter for hver greker og hadde en tetthet på 40 til 50 rekker slik det ser ut til at sletten maksimalt hadde rom for (den persiske hæren har til og med kjempet i 110 rekker), ville den persiske hæren bestått av mellom 44 000 og 55 000. Dersom den persiske fronten bestod av 2000 menn og de kjempet i 30 rekker (slik Xenofon hevder i "Cyropaedia"), bestod de av 60 000 menn. Kampouris foreslår at den bestod av 60 000 menn siden det var standardstørrelsen for en betydelig persisk formasjon.
Slaget.
Da grekerne rykket frem, trakk flankene fremover, mens sentrum trakk seg bakover i henhold til planen. Retretten må ha vært betydelig siden Herodot nevner at sentrum trakk seg bakover mot Mesogeia, ikke bare noen steg. Men rekkene brøt ikke siden tapstallene var små og de fleste ble påført dem i siste fase av slaget. Den greske retretten i sentrum trakk perserne inn og brakte flankene lenger inn mot midten, noe som forkortet den greske linjen. Resultatet var en knipetangsmanøver og slaget endte med at hele den persiske hær brøt ut i panikk mot skipene og ble forfulgt av grekerne. Sidene ble etterlatt åpne slik at de persiske rekkene ville bryte, siden selv en desperat hær som hadde en tallmessig fordel etter et slag fremdeles kunne beseire sin fiende. Noen som var uvitende om det lokale terrenget løp ut i myrene hvor de druknet.
Herodot hevder at det ble funnet likene av 6400 persere på slagmarken, og det er uvisst hvor mange som forsvant i myrene. Det nevnes også at syv persiske skip ble erobret, men det nevnes ikke om noen sank. Athenerne mistet 192 menn og plataiaiene 11, de fleste under den siste forfølgelsen da deres tunge beskyttelse viste seg å være en ulempe. Blant de døde var polemarken Kallimakhos og generalen Stesilaos. Det blir fortalt om hvordan Kynaigeros, bror til dramatikeren Aiskhylos, som også var blant de kjempende, stormet ut i sjøen, grep en av de persiske triremene og begynte å dra den mot strandlinjen. En av mannskapet så ham, kuttet av ham hånden, og Kynaigeros døde.
ἀλκὴν δ’ εὐδόκιμον Μαραθώνιον ἄλσος ἂν εἴποι
Denne grav skjuler støvet av Aiskhylos,
Euforions sønn og fruktbare Gelas stolthet
Hvor testet hans verdi, forteller kanskje Marathon
Og langhårede Medes som visste det alt for godt.
Ifølge Ktesias ble Datis drept ved Marathon. Men Herodot nevner ham i live etter slaget da han returnerer en statue av Apollon til Delos som tidligere ble fjernet av hans hær, selv om han ikke nevner ham etter at restene av hæren returnerte til Asia.
Etterspill.
Så snart Datis hadde satt ut til sjøs, ble de to stammene i sentrum værende for å beskytte slagmarken, mens resten av athenerne marsjerte til Athen. Et skjold hadde blitt hevet over fjellet nær slagmarken. Skjoldet var enten et signal om en vellykket almaeonidisk revolusjon eller, ifølge Herodot, et signal om at den persiske flåten beveget seg mot Faliro. De ankom tidsnok til å forhindre Artafernes fra å sikre en landgang. Da han så at hans mulighet var gått tapt, snudde Artaphernes og returnerte til Asia. Spartanerne ankom dagen etterpå, etter å ha tilbakelagt 220 km på bare tre dager, så på slagmarken ved Marathon og var enige om at athenerne hadde vunnet en stor seier.
Grekernes seier rystet perserne, som ikke hadde blitt slått på land i mange tiår (med unntak av nomadestammene Samagaetes og skytherne), og nederlaget skapte store problemer for perserne. Mange folk, som var underlagt persernes styre, så at de ikke var uovervinnelige og gjorde opprør etter Marathon og orden var ikke gjenskapt på flere år.
Athenerne som forsvarere av hellenerne ved Marathon
ødela makten til de gyldent kledte mederne
Graven ble utgravd av tyske arkeologer i 1880–årene. Gruppen inkluderte riktignok ingen antropologer slik at vi vet ikke hvor mange mennesker benene som ble avdekket tilhørte. Den samme gruppen fant også en grøft som inneholdt et stort antall menneskeben som var raskt begravd, de ble identifisert som graven til perserne.
Konklusjon.
Marathon var ikke på noen måte en avgjørende seier over perserne, men det var første gang at grekerne hadde slått perserne på land, og «deres seier styrket grekerne med en tro på sin skjebne som var å bestå i tre århundrer, en tid der vestlig kultur ble født». (J.F.C. Fuller, "A Military History of the Western World".) I dette gjentar Fuller John Stuart Mills berømte mening om at slaget ved Marathon var en viktigere begivenhet for britisk historie enn slaget ved Hastings. Kampouris ser på slaget som et nederlag for rene maritime operasjoner, på grunn av deres innebygde svakheter.
Den lengstvarende arven fra Marathon var knipetangsmanøveren. Noen historikere har hevdet at den var tilfeldig og ikke en bevisst handling av Miltiades, som de sier det, var det virkelig "Cannae før Cannae"? I slag med hoplitter var de to sidene vanligvis sterkere enn sentrum, fordi de enten var det svakeste punktet (høyre side) eller det sterkeste punktet (venstre side). Men før Miltiades (og etter ham frem til Epaminondas) var dette bare en sak om kvalitet, ikke kvantitet. Miltiades hadde personlig erfaring fra den persiske hæren og visste dens svakheter. Ettersom hans handlinger etter slaget viser (invasjonene av Kykladene), hadde han en integrert strategi med tanke på å beseire perserne, derfor er der ingen grunn til at han ikke kunne ha tenkt ut en god taktikk. Knipetangsmanøveren har blitt brukt jevnlig siden. Et eksempel er Tysklands hær som brukte en taktikk i slaget ved Tannenberg under første verdenskrig som lignet den som ble brukt av grekerne ved Marathon.
Slagets dato.
Herodot nevner for flere hendelser en dato i lunisolarkalenderen som hver av de greske bystatene brukte en variant av. Astronomiske utregninger gjør at vi kan finne en absolutt dato i den julianske kalender som er mye brukt av historikere som en kronologisk ramme. August Böckh konkluderte i 1855 med at slaget fant sted den 12. september 490 f.Kr. i den julianske kalender, og dette er den konvensjonelt aksepterte datoen. Men dette avhenger av når spartanerne holdt sin festival, og det er mulig at den spartanske kalenderen var en måned foran Athen sin kalender. I det tilfellet fant slaget sted 12. august. Dersom slaget virkelig fant sted i august, ville temperaturen i området vanligvis nå over 30°C og dermed gjøre hendelsen med maratonløpet mindre sannsynlig.
Legender tilknyttet slaget.
En seier som var så viktig mot en overlegen fiende, var nødt til å få konsekvenser på religiøst liv. Herodot nevner at Pheidippides ble besøkt av guden Pan på vei til Sparta da han skulle hente hjelp. Han spurte hvorfor athenerne ikke æret ham, og Pheidippides lovet at de ville gjøre det fra da av. Etter slaget ble et tempel bygget til ham, og man ofret årlig. Festivalen «Agroteras Thusia» (thusia betyr offer) ble holdt ved Agrai nær Athen til ære for Artemis Agrotera for å oppfylle et løfte byen hadde gjort før slaget om å ofre et antall geiter som tilsvarte de persiske drepte i konflikten. Antallet var så stort at det ble bestemt at en skulle ofre 500 geiter i året frem til antallet var oppfylt. Xenofon bemerker at på hans tid, 90 år etter slaget, ble geiter fremdeles ofret årlig.
«De sier også at der var til stede i slaget en mann av rustikk utseende og klær. Etter at han slaktet mange av utlendingene med en plog, ble han ikke sett mer etter trefningen. Da athenerne spurte orakelet, beordret guden dem kun til å ære Ekhetlaios (han med ploghalen) som en helt.»
Videre nevner Pausanias at det til tider ble sett og hørt gjenferd som sloss i slag ved Marathon. Dette fenomenet ser ut til også å ha blitt rapportert i moderne tid. Ifølge aviser i 1930, hevdet besøkende i området å ha hørt lyden av metall som slås mot hverandre og skrik fra slagmarken. Denne hendelsen nevnes vanligvis i bøker om det paranormale hendelser i Hellas og assosieres vanligvis med fenomenet drosoulites i det sørlige Kreta, selv om den vitenskapelige forklaringen for sistnevnte (en luftspeiling fra Nord-Afrika) ikke kan forklare denne hendelsen.
En annen fortelling fra konflikten er om hunden fra Marathon. Claudius Aelianus forteller at en hoplitt tok med seg sin hund til den athenske leiren. Hunden fulgte sin herre til slaget og angrep perserne ved sin herres side. En hund er da også avbildet på Poikile Stoa.
Løpet fra Marathon.
Ifølge den greske historikeren Herodot sprang en athensk kurér ved navn Pheidippides fra Athen til Sparta for å be om assistanse før slaget. Denne begivenheten ble senere snudd til den populære legenden om at Pheidippides sprang fra Marathon til Athen. Den tradisjonelle fortellingen sier at Pheidippides løp avstanden mellom slagmarken for å kunngjøre den greske seieren over Persia med ordet «Νενικήκαμεν!» (Nenikékamen, «Vi seiret») og døde på stedet. De fleste gjenfortellinger tillegger beretningen feilaktig Herodot som skrev historien om perserkrigene i sitt verk "Historie" (skrevet ned rundt 440 f.Kr.) Fortellingen dukket første gang opp i Plutarks "Athens storhet" i det første århundret hvor han siterte Herakleides av Pontus' tapte verk. Her heter løperen Thersipos av Erkios eller Eukles. Lukian av Samosata (2. århundre e.Kr.) forteller også historien, men sier at løperen het Philippides (ikke Pheidippides). I noen middelalderske avskrivninger av Herodot oppgis navnet på løperen som Philippides og i noen få moderne utgaver foretrekkes dette navnet.
Et annet poeng i debatten er ruten som løperen tok. Der er to utganger fra slagmarken. En er mot sør som følger dagens Marathonos avenue som går gjennom Pikermi over passet til Stavros Agias Paraskevis og ned dagens Messogeion avenue til Athen. Etter de antikke veiene er denne på 40,8 km, men er i dag noe lengre siden den er tilpasset trafikk til og fra Mesogeia. Den andre er mot nord over dagens landsby Vranas, opp det relativt høye fjellpasset mot dagens Dionyssos og dagens nordlige drabantbyer til Athen. Denne er 34,5 km lang. Det er mer sannsynlig at løperen fulgte den sikrere, kortere, men tyngre nordlige rute fremfor den sørlige som var lengre og usikker. For det første maratonet undet sommer-OL 1896 ble den sørlige ruten valgt, antagelig fordi den var datidens hovedvei mellom Marathon og Athen. Løpet ble vunnet av grekeren Spyros Loues som siden han var lokal, visste at han måtte spare på kreftene til passet Stavros Agias Paraskevis i motsetning til sine utenlandske konkurrenter som ikke kjente terrenget og oppgav løpet der. Løpet er i dag på 42,195 km. Denne lengden ble fastsatt under sommer-OL 1908 siden den britiske kongefamilien ønsket å stå på balkongen til palasset og se løperne starte.
Eksterne lenker.
Marathon


Hemolytisk anemi.
Hemolytisk anemi er en samlebetegnelse på sykdommer som medfører forandringer i erytrocyttenes form. Dette gjør at de nedbrytes raskere.
Talassemi skyldes nedsatt syntese av alfa- eller betakjeder og er vanlig i Sør-Europa og Asia. Denne sykdommen regnes som en av verdens mest utbredte genetiske sykdommer. Sykdommen kjennetegnes ved redusert produksjon av hemoglobin. Enkelte pasienter kan få vekstreduksjon og bli utsatt for infeksjoner som en følge av sykdommen.
Sigdcelleanemi skyldes feil i syntesen av betakjeder. Sykdommen er vanlig i Afrika og blant afroamerikanere. Dette skyldes at sykdommen beskytter mot malaria. Sigdcelle-Hb (HbS) polymeriserer og danner en rigid gel ved deoksygenering. Dette medfører en formforandring av erytrocyttene. De abnorme erytrocyttene kan blokkere de små karene i mikrosirkulasjonen og forårsake smerter og infarkter/mikroinfarkter («sigdcelle-kriser»).
Sferocytose er en ressesivt arvelig tilstand. Det vil si at genet må arves fra begge foreldre for å få sykdommen. Det er forandringer i proteinet i overflaten av blodlegemene. De røde blodlegemene ser vanligvis ut som en ball med for lite luft så det er innsenkning fra to sider. Ved sferocytose er de mer runde. I milten er det forandret osmotisk trykk slik at noen blodlegemer utvider seg og sprenges. Pasienter med sferocytose kan få anemi fordi altfor mange blodlegemer ødelegges i milten. En måte å behandle sykdommen på er å fjerne milten.


Great Giana Sisters.
"The Great Giana Sisters" er et plattformspill utgitt for Amiga og Commodore 64 i 1987 av Rainbow Arts. Spillets likhet med "Super Mario Bros." gjorde at Rainbow Arts ble tvunget til å trekke spillet fra salg nesten umiddelbart etter at det ble utgitt. Dette gjør at originale kopier av spillet er populære blant samlere.
Piratkopiering har imidlertid gjort spillet til et av de mest kjente og spilte Commodore 64- og Amiga-spillene, og det har i enkelte miljøer en kultstatus. Spesielt er spillets musikk, laget av Chris Hülsbeck, anerkjent innen SID-musikk-miljøet som en klassiker.


Gullballen.
Gullballen (fransk: "Ballon d'Or") er en fotballpris som deles ut av FIFA. Prisen deles ut årlig til verdens beste fotballspiller.
Historie.
Fra opprettelsen i 1956 til 2009 ble Gullballen delt ut av det franske fotballbladet "France Football". Vinneren ble stemt frem av 96 fotballjournalister fra hele kloden fra en liste på femti spillere som var nominert av "France Football". Prisen fikk etter hvert status som den høyeste individuelle utmerkelsen en spiller fra Europa kunne få.
Fram til 1994 var kåringen kun åpen for spillere av europeisk nasjonalitet, men fra og med 1995 kunne også spillere fra andre verdensdeler vinne prisen, under forutsetning av at de spilte klubbfotball i Europa. Fram til 2007 måtte spilleren tilhøre en klubb innen paraplyen til Det europeiske fotballforbundet (UEFA).
I 2010 ble Gullballen utdelt av "France Football" slått sammen med FIFAs FIFA World Player of the Year. Vinneren stemmes frem av både landslagkapteiner og -trenere samt journalister.
Spillerne som har vunnet prisen flest ganger er Johan Cruyff, Michel Platini, Marco van Basten og Lionel Messi, som alle har vunnet Gullballen tre ganger.


MOS Technology SID.
MOS Technology 6581/8580 SID (Sound Interface Device) er den innebygde lydbrikken i Commodores CBM-II, Commodore 64 og Commodore 128. Den var en av de siste lydbrikkene lagd for personlige datamaskiner før den digitale lydrevolusjonen. Den ble utgitt i to versjoner: 6581 og den nyere 8580. Selv om 8580 erstattet 6581 er det ulikheter som gjør at den samme musikken ikke høres lik ut på begge brikkene.


Slaget ved Salamis.
Slaget ved Salamis var et sjøslag mellom greske bystater og Persia, utkjempet i september 480 f.Kr. i stredet mellom Piraeus og Salamis, en liten øy i Saroniabukta nær Athen i Hellas. Slaget er regnet som et av de største sjøslag i historien.
Bakgrunn.
Atenerne hadde flyktet til Salamis etter slaget ved Thermopylene i august 480 f.Kr., mens perserne okkuperte og brente deres by. Den greske flåten sluttet seg til dem der i august etter slaget ved Artemisium som ikke fikk noen avgjørelse. Spartanerne ville returnere til Peloponnes, stenge av landtungen ved Korint med en mur og hindre perserne fra å nedkjempe dem til land, men den atenske kommandøren Themistokles overtalte dem til å bli på Salamis, og argumenterte med at en mur på tvers av landtungen var meningsløst så lenge den persiske hæren kunne bli transportert og støttet av den persiske flåte. Hans argumentasjon hvilte på en spesiell fortolkning av oraklet i Delfi, som på typisk delfisk tvetydighet, profeterte at Salamis ville «bringe død til kvinnenes sønner», men også at grekerne ville bli reddet av en «vegg av tre». Themistokles tolket treveggen som en flåte av skip, og mente at Salamis ville bringe død til perserne, ikke grekerne. Videre tolket noen atenere som valgte å ikke flykte fra Aten, profetien bokstavlig og barrikaderte inngangen til Akropolis med en vegg av tre og gjerdet seg inne. Treveggen ble revet ned, de ble alle drept og Akropolis ble brent ned av perserne.
Forberedelser.
Grekerne hadde 371 triremer og "pentekonters" (mindre femti-årede skip), i praksis under Themistokles, men minimalt ledet av spartaneren Eurybiades. Spartanerne hadde svært få skip å bidra med, men de regnet seg som naturlige ledere av alle samlede greske militærekspedisjoner og insisterte alltid at den spartanske generalen skulle gis kommandoen ved slike anledninger. Det var 180 skip fra Aten, 40 fra Korint, 30 fra Aegina, 20 fra Khalkis, 20 fra Megara, 16 fra Sparta, 15 fra Sicyon, 10 fra Epidaurus, 7 fra Eretria, 7 fra Ambracia, 5 fra Troizen, 4 fra Naksos, 3 fra Leucas, 3 fra Hermione, 2 fra Styra, 2 fra Cythnus, 2 fra Keos, 2 fra Melos, ett fra Siphnus ett fra Seriphus og ett fra Kroton.
Den mye større persiske flåten bestod av 1207 skip. Den opprinnelige invasjonsstyrken hadde bestått at langt flere skip, men flere gikk tapt i stormer i Egeerhavet og ved Artemisium. Perserne, ledet av Xerxes I, bestemte seg for å møte den atenske flåten utenfor kysten av Salamis-øyen, og var så sikre på seier at Xerxes satte opp en trone på kystlinjen, ved bakkene til fjellet Aegaleus, for å ha god oversikt over slaget og notere navnene på kommandørene som gjorde det særlig bra.
Eurybiades og spartanerne fortsatte å krangle med Themistokles om nødvendigheten av å kjempe ved Salamis. De ville fortsatt kjempe slaget nærmere Korint slik at de kunne trekke seg tilbake til fastlandet i tilfelle nederlag, eller trekke seg helt og la perserne angripe dem på land. Themistokles argumenterte for å kjempe ved Salamis, siden den persiske flåten ville kunne fortsette å få forsterkninger uansett hvor mange defensive murer Eurybiades bygde. På et punkt under debatten, ble stemningen så ilter at Eurybiades hevet sin maktstav og truet å slå Themistokles med den. Themistokles svarte rolig «slå, men hør også» (på gresk «πάταξον μεν, άκουσον δε»). Han var like lur som han var veltalende. Redd for at han skulle bli overstyrt av Eurybiades til tross for spartanernes manglende marinerutine, sendte Themistokles en informant, en slave som het Sicinnus, til Xerxes for å få den persiske kongen til å tro at grekerne ikke hadde klart å bli enige om stedet for slaget, og ville trekke seg usett vekk i løpet av natten. Xerxes trodde Sicinnus og fikk sin flåte til å sette opp en blokade av den vestlige utløpet i stredet, som også blokkerte greske skip som planla å unnslippe. Sicinnus ble senere belønnet med å bli satt fri og han fikk gresk borgerskap. Artemisia, dronningen til Halikarnassus i Lilleasia og en alliert av Xerxes, forsøkte å få ham til å vente på at grekerne skulle overgi seg, siden et slag i stredet til Salamis ville bli dødelig for de store persiske skipene, men Xerxes og hans øverste rådgiver Mardonius presset på for å få et angrep. Gjennom hele natten lette persiske skip etter den greske retretten, mens grekerne forble på deres skip og sov. I løpet av natten ankom Aristeides, tidligere en politisk motstander av Themistokles, for å rapportere at Themistokles plan hadde virket og han allierte seg med den atenske kommandøren for å styrke de greske styrkene.
Slaget.
Den neste morgenen (muligens 28. september, men den eksakte datoen er ukjent), var perserne utmattet fra letingen etter greske skip hele natten, men de seilte inn i stredet for å angripe den greske flåten. De korintiske skipene under Adeimantus ytakk seg umiddelbart tilbake og trakk perserne enda lenger inn i stredet etter seg. Selv om atenerne senere følte at dette var pga feighet, er det mer trolig at korinterne var blitt instruert av Themistokles til å late som de stakk av. Uansett var det ingen av de greske skipene som våget å angripe, inntil en gresk trirem raskt rammet det ledende persiske skipet. Da dette skjedde, sluttet resten av grekerne seg til angrepet.
Som ved Artesisium kunne ikke den mye større persiske flåten manøvrere i bukten, og en mindre kontingent med atenske og aeginske skip gikk på utsiden av den persiske marinen. Perserne forsøkte å snu, men en sterk vind fanget dem, de som klarte å snu, ble også fanget av resten av den persiske flåten som hadde blokkert stredet. De greske og persiske skipene rammet hverandre og noe lignende et slag på land fulgte. Begge sider hadde soldater på sine skip (grekerne var fullt bevæpnede hoplitter), og piler og spyd fløy over det smale stredet. Den øverste persiske admiralen Ariamenes rammet skipet til Themistokles, men i nærkampen som fulgte ble Ariamenes drept av en gresk fotsoldat.
Bare 100 av de tyngre persiske triremmene fikk plass i bukten på en gang, og hver påfølgende bølge ble satt ut av spill eller ødelagt av de lettere greske triremmene. Minst 200 persiske skip sank, inkludert det til Artemisia, som skiftet side midt i slaget for å unngå å bli tatt til fange eller utpresset av atenerne. Aristeides tok også en mindre kontingent med skip og gjenerobret Psyttaleia, en nærliggende øy som perserne hadde okkupert noen dager tidligere. Det er sagt at det var Udødelige, den persiske elitelivvakten, som i løpet av slaget måtte evakuere til Psyttaleia etter at deres skip sank. De ble slaktet ned til en mann. Ifølge Herodot, hadde perserne mange flere omkomne enn grekerne fordi perserne ikke kunne svømme. En av de omkomne blant perserne var en bror av Xerxes. De perserne som overlevde og endte opp på stranden ble drept av grekere som fant dem der.
Xerxes som satt på stranden på sin gyldne trone, var vitne til katastrofen. Han bemerket at Atemisia var den eneste generalen som viste produktiv modig ramming og ødela ni atenske triremmer og sa: «Min kvinnelige general har blitt en mann, og mine mannlige generaler har alle blitt kvinner».
Etter kampen.
Seieren til grekerne markerte et vendepunkt i de persiske krigene. Xerxes og de fleste av hans hær trakk seg tilbake til Hellespont, hvor Xerxes ville marsjere sin armé over broen av skip han skapte før grekerne ankom og ødela den (selv om de bestemte seg for ikke å gjøre dette). Xerxes returnerte til Persia og forlot Mardonius og en liten styrke for å forsøke å kontrollere de erobrede områdene av Hellas. Mardonius gjenerobret Aten, men de greske bystatene slo seg sammen enda en gang for å bekjempe ham i de samtidige slagene ved Plataiai og Mykale i 479 f.Kr.
Den atenske dramaforfatteren Aiskhylos som deltok i slaget, skrev et skuespill om det i 472 f.Kr. ("Perserne").
På grunn av slaget ved Salamis reddet Hellas fra å bli absorbert i det persiske riket, sikret det oppkomsten av den vestlige sivilisasjonen som en betydelig faktor i verden. Mange historikere har derfor rangert slaget ved Salamis som et av de mest avgjørende militære sammenstøt noen gang.
Lenker.
Salamis


Bokfink.
Bokfink (vitenskapelig navn "Fringilla coelebs") er en fugl i finkefamilien. Lengden er ca. 15 cm, og vekten er rundt 20 gram.
Bokfinken har to tydelige hvite vingebånd, og issen og nakken er blågrå. De ytterste stjertfjærene er hvite, og ansiktet og brystet er brunrødt. Hunnen har en mørk, grønngrå overside, men undersiden er hun lysere.
Om høsten drar de fleste fuglene sør- eller vestover. De kommer tilbake i mars-april, og da kommer hannen et par uker før hunnen. Bokfinken har derfor fått sitt latinske navn «coelebs» som betyr ugift. Når hunnen kommer, jager hannen sint alle sine rivaler bort fra sitt område.
Bokfinken hekker på samme sted hvert år. Redet blir bygd i trær og ser ut som en dyp skål som er pyntet med mose og lav. Bokfinken hekker i april – juli og den legger 3 – 6 egg. Rugetiden er 13 dager, og ungene forlater redet etter 13 – 14 dager. Bokfinken kan få 2 kull i året.
Bokfinken er en av de vanligste fuglene i Norge.
Underarter og utbredelse.
Bokfinken er innført til Sør-Afrika, hvor det er en bestand i Kapp-provinsen og til New Zealand. Begge steder dreier det seg om underarten "F. c. coelebs"


Vannkultur.
Vannkultur eller hydroponi (fra gresk "hydro"=vann og "ponos"=arbeid) er å dyrke planter i næringsløsning uten jord til stede.
Næringsløsningen inneholder alle grunnstoffene som planter trenger for å leve og vokse. Røttene vokser i en gjennomluftet vannfilm. Ofte brukes også et inert medium som steinull eller kvartssand som gir feste for røttene.
Metoden brukes kommersielt til dyrking av grønnsaker som salat, agurk og tomat. Den nevnes også ofte i samband med mulighetene for bemannet romfart. På McMurdo Station i Antarktis dyrkes frukt og grønnsaker ved hjelp av hydroponi


Grønnsisik.
Grønnsisik ("Carduelis spinus") er en fink.
Grønnsisiken er en liten fugl med gulgrønn fjærdrakt, den har gule bånd på vingene og på stjerten. Hunnen er mer grå-grønn enn hannen, som også har et svart isse og en svart strupeflekk. Nebbet er spisst og stjerten har en dyp kløft.
Lengden er ca. 12 cm, og vekten er på 12 gram. Grønsisiken har ei variert kvitring og herming etter andre fugler. Hannen lokker hunnen med plystring, der den ene lyden er «fallende» og den andre er stigende.
Arten lever i flokker som holder tett sammen, men i hekketiden trives den best alene. Den lever i granskog eller furuskog, og lever av frø.
Fuglen hekker fra april til juli og kan få opptil to kull. Reiret er bygd av strå, mose eller lav og er bygd i et bartre. Grønnsisiken får 4 – 6 egg, og rugetiden er 13 dager. Ungene forlater redet etter 13 – 15 dager.


Gråsisik.
GråsisikGråsisik (vitenskapelig navn "Carduelis flammea") er en fugl i finkefamilien. Lengden er ca. 13 cm, og vekten er rundt 14 gram. Gråsisiken er en selskapelig fugl og lever som oftest i flokker med mange individer. Den lever ofte sammen med grønnsisiken når den ikke hekker.
Beskrivelse.
Gråsisiken er liten og mørkstripet fugl med en tydelig rød panneflekk. Nebbet er lite og gulaktig med en svart, liten flekk rett under. På oversiden er den lys og har mørke striper, mens på vingene kan man tydelig se lyse bånd.
Taksonomi.
I nyere taksonomisk litteratur skilles ofte brunsisik ut som en egen, nærstående art "Carduelis cabaret", men det hersker fremdeles en del uenighet om denne inndelingen.


FWD.
FWD Auto Company var en amerikansk produsent av lastebiler fra 1912 til 1974. Selskapet ble startet av Otto Zachaw og svogeren hans William Besserdic. Besserdich forlot selskapet for å starte Oshkosh i 1917.
Lastebiler med firehjulstrekk og sekshjulstrekk ble levert til blant annet det britiske og amerikanske forsvaret under både første og andre verdenskrig.
I 1960 så skiftet selskapet navn til FWD Corporation. I 1963 kjøpte de opp Seagrave Corporation, som fortsatte produksjon av brannbiler og spesialkjøretøyer.


Appendisitt.
Appendisitt (populært kalt blindtarmbetennelse'") er en betennelse i blindtarmsvedhenget ("appendix vermiformis"), som er et meitemarkliknende vedheng til blindtarmen (coecum). På folkemunne kalles sykdommen ofte blindtarmsbetennelse, selv om dette er misvisende i forhold til hvor betennelsen sitter. Tilstanden ses ofte hos barn og unge, og kjennetegnes av økende uvelfølelse og magesmerter i epigastriet eller rundt navlen, samt manglende appetitt. Etter noen timer får pasienten lett feber og smertene lokaliseres mer til høyre hoftegrop (fossa iliaca). Feberen øker og brekninger er ikke uvanlig.
Årsaken til appendisitt er ukjent, men det er flere mulige årsaker til at en betennelse oppstår.
Dersom pasienten kommer sent til behandling kan komplikasjoner oppstå. Appendiks kan bli gangreniøs (koldbrann) eller perforeres (sprukken blindtarm). Perforasjon kan føre til betennelse i bukhulen, peritonitt. Abcesser er også en fryktet komplikasjon.
Appendisitt behandles operativt, ved at blindtarmsvedhenget fjernes.
Etter operativt inngrep kan pasienten ikke få blindtarmbetennelse igjen, da appendix er fjernet.
I noen tilfeller kan Appendisitt leges av kroppen selv. Det skjer da en innkapsling(infiltrat) av betennelsen i bukhulen, og så sant denne inntrer før appendix sprekker, kan behandling med antibiotika være tilstrekkelig. Det er uansett viktig å oppsøke lege så raskt som mulig. Etter et behandlet appendisitt-infiltrat er appendix vermiformis intakt, og pasienten har fremdeles muligheten til å få en ny appendisitt.


Løvmeis.
Løvmeis (vitenskapelig navn "Poecile palustris" tidl. "Parus palustris") er en fugl i meisefamilien. Lengden er ca. 12 cm, og vekten er på 11 gram.
Løvmeisen er ganske lik granmeis. Issen til løvmeisen er sterkere svart og glinsende, og kinnene er ikke så hvite som hos granmeisen. Løvmeisen mangler også den hvite stripen langs vingene som granmeisen har.
Fuglen hekker fra mai til juli. Løvmeisen får 7 – 8 egg, og rugetiden er 12 – 13 dager. Ungene forlater redet etter 17 – 20 dager.
I Norge finnes den i Sør-Norge.


Oskar Stein Bjørlykke.
Oskar Stein Bjørlykke (født 4. desember 1939) er en norsk forfatter, lyriker, lærer og teolog.
Han har et allsidig forfatterskap med romaner, noveller, dikt, bønnebøker, andaktsamlinger og barnebøker. Bjørlykke har vært formann i foreningen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere.


Granmeis.
Granmeis (vitenskapelig navn "Poecile montanus" tidl. "Parus montanus") er en fugl i meisefamilien. Lengden er ca. 12 cm, og vekten er på 11 gram.
Det er kjent tre underarter i Norge. En undertype fra østlandet som hekker nordover til Trøndelag, en undertype på vestlandet og en undertype i det nordligste av Norge.
Kjennetegn.
Granmeisen er lett kjennelig på den svarte hetta, en isse som er en tanke mattere enn løvmeisens, som den forøvrig er svært lik, lyse eller hvite kinn, svart flekk på strupen og hvite striper langs vingene. Den har askegrå rygg og lys grå underside.
Granmeisen er ganske lik løvmeis, men skiller seg fra denne med en større strupeflekk. Løvmeis har også en mer glinsende svar hette og gråere rygg.
Lokketonen til granmeisen er en litt grov og nasal «tisi-tææh tææh» og sangstrofene tynne «tiuu-tiuu» eller «siu-siu-siu-siu». Den kan variere med «ti-trruu» og «trrrr-oi-tutu»
Utbredelse.
Den finnes i hele Norge,i bar- og blandingsskog. I fjellet går den opp til fjellbjørkeskogen. Den trives best i litt fuktig barskog, gjerne i granskog, men den har god spredning i alle aktuelle biotoper.
Granmeisen er standfugl, men kan streife en del omkring utenom hekkesesongen sammen med andre meisefugler.
Næring.
Granmeisen og løvmeisen spiser stort sett det samme. Om sommeren insekter, insektlarver og edderkopper. Om vinteren frø fra bartrær og då-arter. Tar også einerbær, nøtter og harde frø. Den er kjent for å hamstre frø om høsten som den gjemmer under lav som vokser på trestammene eller innerst på grenene.
Den er velkjent på fuglebrett, spesielt der det er skog, gjerne barskog, i nærheten av foringsplassen.
Hekking.
Fuglen hekker fra april til juli, i Norge typisk i perioden mai-juni. Granmeisen får 7 – 9 egg, og rugetiden er 12 – 15 dager. Ungene mates av begge foreldrene og forlater redet etter 15 – 19 dager. Ofte brukte hekkeplasser er gamle, hule trær og fuglekasser, eller hannen og hunnen hakker redehull 0,5 – 2 meter over bakken i en morken stubbe. Redet bygges av basttrevler, hår, fjær og tistelfnokk og lignende. Til tross for at den gjerne holder til i fuktig granskog er det lite eller ingen mose i reiret.


Ulcerøs kolitt.
Ulcerøs kolitt er en kronisk betennelsessykdom som manifesterer seg i tykktarmen (colon). Betennelsestilstanden er begrenset til slimhinnen, og opptrer oftest i endetarmen ("rectum"). Årsaken til sykdommen er ukjent, men man mener at immunologiske faktorer er av betydning. Det er også klart at psykiske faktorer påvirker forløpet. Sykdommen deles i milde, moderat alvorlige og alvorlige former.
Ulcerøs kolitt er en kronisk betennelsessykdom i tykktarmen
strekker seg oppover i tykktarmen i
• Årsaken til at sykdommen oppstår er
• Hvert år diagnostiseres ca. 600 nye
• Sykdommen debuterer oftest i alderen
• Ulcerøs kolitt har et meget individuelt
pasienter med ulcerøs kolitt hatt blodig
diaré over lengre tid. Avføringen har gjerne
en grøtete konsistens og det er ofte synlig
slim og verk. Ved senere oppbluss av
sykdommen er det de samme symptomene
som dominerer. En del pasienter klager i
Vekttap og feber kan forekomme. Hos
noen få pasienter kan det oppstå en rask
samtidig som det kan tas vevsprøver
kan i noen tilfeller gi et lignende sykdomsbilde
som ved ulcerøs kolitt. Det er derfor
viktig at det tas en avføringsprøve til nærmere
av bakterier som kan forårsake en tilsvarende
Det er viktig å avgjøre sykdommens alvorlighetsgrad
hos den enkelte pasient. Legen vurderer
dette ved å spørre ut om symptomer og
Blodprøver vil ofte gi nyttig tilleggsinformasjon.
til å vurdere sykdomsaktiviteten. Testen går
ut på at en liten avføringsprøve sendes
inn og undersøkes for tilstedeværelse av
calprotectin, et eggehvitestoff som i hovedsak
finnes i en bestemt type hvite blodlegemer
disse hvite blodlegemene som igjen vil
føre til at det blir frigjort calprotectin til
tarmen og avføringen. Ved siden av kikkertundersøkelse
gir best objektiv informasjon om graden
ikke noe ubehag for pasientene og egner
seg derfor meget godt til bruk i oppfølgingen
av pasienter og til å vurdere effekten
av den behandlingen som blir gitt.
er symptomer fra ledd, øye og hud. Samtidig
Det er meget sjeldent at det oppstår
Hull på tarmen (perforasjon) kan skje,
men det er kun hos de mest alvorlig syke
som ligger inne på sykehus. Det samme
over lengre tid som fører til jernmangel og
lav blodprosent, er ikke helt uvanlig. Større
svært sjeldent. Langvarig sykdom (mer enn10-15 år)
medfører en økt risiko for tykktarmskreft
hatt utbredt sykdom dvs. at hele tykktarmen
har vært betent. Dette er et forhold som
det mås tas hensyn til i oppfølgingen av
Årsaken er fortsatt ukjent. Det foreligger
trolig en arvelig (genetisk) disposisjon for
sykdommen. I tillegg er det sannsynlig at
det er en eller flere utløsende faktorer fra
omgivelsene som gjør seg gjeldende. Ikke
sjelden debuterer ulcerøs kolitt ½-1 år
etter røykeslutt så det kan virke som om
Ulcerøs kolitt har et meget individuelt
over lang tid (flere år) ingen eller helt
ubetydelige plager, mens hos andre er
De fleste pasientene vil nok oppleve
et forløp med vekselvis gode og dårligere
reagerer på den behandlingen som blir
gitt. Ytre faktorer som psykisk stress og
Medisinsk behandling av ulcerøs kolitt helbreder
ikke sykdommen, men bør ha følgende
• Akseptabel kort- og langtids sikkerhetsprofil
Ved ulcerøs kolitt har man i hovedsak 2 ulike
må det gis en behandling som demper betennelsen
og bringer den til opphør og ettersom
forløp er det ofte aktuelt å gi en
forhindrer at betennelsen blusser opp igjen,
I det følgende gis en kort oversikt over de
medikamenter vi i dag har til rådighet i
Salazopyrin eller et 5-ASA preparat (Mesasal,
førstevalget i behandlingen av ulcerøs kolitt
Salazopyrin har vært lengst i bruk, men benyttes
nok nå i mindre grad enn tidligere
ettersom det er flere bivirkninger knyttet
de andre medikamentene som er nevnt.
Generelt sett har 5-ASA preparater få og
relativt uskyldige bivirkninger. De kan gis
som tabletter, stikkpiller eller klystér. Vanlig
startdose har vært ca. 2 g pr dag, men
nyere undersøkelser tyder på at det kan
ved å øke den daglige dosen til over 4 g.
I tillegg kan det av og til være gunstig å
klystér. Hvis betennelsen er begrenset til
endetarmen bør man først forsøke bare
og dersom det gir effekt anbefales det at
behandlingen fortsetter i ca. 4 uker. Det
er vist at Salazopyrin og 5-ASA preparater
er i en rolig fase og disse medikamentene
dvs. en behandling som strekker seg over
mange år, kanskje livslangt. En daglig dose
på ca. 2 g er trolig tilstrekkelig i denne
Som tidligere nevnt så er det
noen pasienter med ulcerøs kolitt som har
en økt risiko for å få kreft i tykktarmen og
det er nå klare holdepunkter for at 5-ASA
blir brukt i behandlingen av ulcerøs kolitt
når det er mer uttalt og alvorlig sykdomsaktivitet
eller et 5-ASA preparat ikke fører
frem. Et stort flertall av pasientene som
får denne behandlingen opplever rask bedring
det mange bivirkninger knyttet til kortikosteroider,
særlig ved bruk over lengre tid.
doseresså lavt som mulig og en kur bør
ikke strekke seg ut over 3-4 måneder. Det
startes med en høy dose (ofte gis 40 mg som startdose)som gradvis
trappes ned og justeres avhengig av behandlingsrespons.
kun ved aktiv sykdom (betennelse) og har
Kortikosteroider kan også gis som klystér
eller skum for lokalbehandling i endetarmen.
medikament som også kan brukes i behandlingen
godt av langt de fleste pasientene. Det tar
som regel 3 måneder før det oppnås full
effekt av medikamentet. Imurel har vist seg
å forebygge tilbakefall av ulcerøs kolitt
samtidig som det reduserer bruken av
vanligvis strekke seg over flere år. Imurel
omtales som en cellegift, men kan allikevel
brukes trygt i forbindelse med svangerskap
Remicade (infliximab) tilhører en ny gruppe
av legemidler som omtales som biologisk
behandling og medikamentet gis som en
infusjon i en blodåre. Infliximab er et antistoff
som binder seg til tumornekrose faktoralfa
som spiller en viktig rolle ved
betennelse. Remicade har nå vist seg å
være virksomt ved aktiv ulcerøs kolitt og
Hos de fleste pasientene vil det være nødvendig
med repeterte infusjoner for å opprettholde
ca. hver 8. uke. Foreløpig bør behandling
med moderat til alvorlig ulcerøs kolitt hvor
Humira (adalimumab) er et annet antistoff
som også er virksomt ved å hemme TNFalfa.
injeksjon under huden, vanligvis hver annen
uke. Foreløpig har ikke Humira dokumentert
effekt ved ulcerøs kolitt, men det pågår
studier som vil avklare dette i nær
Andre nye biologiske legemidler er også
under utprøving i behandlingen av ulcerøs
kolitt og foreløpige resultater er lovende.
Hos enkelte pasienter kan det i perioder
være aktuelt å gi behandling med medikamenter
som ikke virker på betennelsen i
tarmen, men som demper symptomene. I
hovedsak vil det være diaréstoppende- og
smertestillende midler. Det er viktig å påpeke
at slike medikamenter kun må brukes
Noen pasienter har dårlig matlyst og spiser
derfor for lite i perioder med aktiv sykdom.
Dette kan føre til vekttap og redusert allmenntilstand.
være aktuelt i en slik situasjon. En ernæringsfysiolog
kan i samråd med din lege gi de
knyttes til jernmangel som ikke sjeldent
kan påvises hos pasienter med ulcerøs
kolitt. Mange pasienter opplever at de blir
dårligere av jerntabletter og nyere undersøkelser
opp. Jern kan også tilføres kroppen som
infusjon i en blodåre og denne behandlingsmåten
er å foretrekke hos de fleste pasientene
Kirurgisk behandling må vurderes når det
som perforasjon (oppstår hull på tarmen),
krever nesten alltid operasjon. Som tidligere
nevnt kan langvarig ulcerøs kolitt (mer
enn 10-15 år) hos enkelte pasienter føre til
til kreft vil derfor også bety at
Ved operasjon for ulcerøs kolitt fjernes
delen av tynntarmen brukes til å lage et
På den måten kan pasienten kvittere avføringen
ulcerøs kolitt og omtales som ileoanal
anastomose eller IAA. Hos noen pasienter
kan det imidlertid bli nødvendig med en
varig stomi dvs. en pose på magen for
i løpet av de 2 første årene etter at sykdommen
er blitt påvist og etter 10 år vil
ca. 9 % ha blitt operert.
Det er viktig at pasienter med ulcerøs kolitt
har en fast legekontakt. God og regelmessig
oppfølging er trolig gunstig for forløpet
ha behov for tilknytning til en spesialistpoliklinikk


Kjøttmeis.
Kjøttmeisegg på Blefjell 4. juni.Kjøttmeisunger i Larvik 12. juniKjøttmeis (vitenskapelig navn "Parus major") er en fugl i meisefamilien.
I Norge finnes den i hele landet. Kalles også kjøtteirik, tertitt, musvitt og talgokse (dansk: "musvit", svensk: "talgoxe").
Beskrivelse.
Lengden er cirka 15 cm, og vekten er fra 14 til 20 gram. Fuglen er den største i meisefamilien.
Kjøttmeisen har et svart hode med hvite kinn og en svart stripe langs den gule undersiden. Ryggen er grønnaktig, mens stjerten og vingene er blåaktige. Unge fugler har ofte litt mattere farger enn de eldre fuglene.
Adferd.
Kjøttmeisen er en sosial fugl som gjerne holder seg sammen med andre fugler. Om vinteren leter den ofte etter mat sammen med blåmeisen, men også andre skogsfugler i såkalte meisetog. Disse togene streifer rundt i et begrenset område på leting etter nye matplasser. I hekketiden splittes flokkene og kjøttmeishannene blir aggressive.
Hekking.
Fuglen hekker fra april til juli, og den får ofte 2 kull pr. år. Kjøttmeisen får 6 – 12 egg, og rugetiden er 12 – 14 dager. Ungene forlater redet etter 15 – 20 dager. Ofte brukte hekkeplasser er gamle hule trær, men den hekker også gjerne i fuglekasser. Kjøttmeiseparene er svært trofaste.
Mat.
Kjøttmeis spiser insekter, frø og bær. Insekter er hovednæringen i hekkesesongen, mens det om vinteren er frø av ymse slag som er foretrukket. Kjøttmeisen er sjelden i ro på jakt etter mat.
Kjøttmeisen er den av meisene som ikke hamstrer mat så om vinteren er den ofte å se på fuglebrettet hvor det da smaker godt med solsikkefrø, talg eller meiseboller.
Eksterne lenker.
Kjøttmeis på reir 26.mai Larvik


Folsyre.
Folsyre er betegnelsen på den syntetiske formen av folat, et vannløselig B-vitamin (B9). Folsyre finnes ikke naturlig i kroppen. Ved inntak av for eksempel vitaminpiller som inneholder folsyre, blir det gjort om til dihydrofolat i cellene i tarmveggen ved hjelp av enzymet "dihydrofolat reduktase".
Folsyre (til gravide) er et av de kosttilskuddene som anbefales av norske helsemyndigheter. Anbefalt dose er 0.4 mg (400 μg) per dag i en måned før befruktning og i de første tre månedene av graviditeten. Vitaminpiller inneholder normalt 0,2 mg folsyre, så det selges egne folsyretabletter på apoteket med 0,4 mg i tillegg til reseptbelagte tabletter på 1 mg.
Folsyre har også vært utprøvd som medisin for pasienter med hjerte-kar-sykdommer. Ved inntak over tid viste folsyre seg imidlertid å øke risikoen for kreft.


Blåmeis.
Blåmeis (vitenskapelig navn "Cyanistes caeruleus", tidl. "Parus caeruleus", dansk: "blåmejse", svensk: "blåmes") er en fugl i meisefamilien. Lengden er ca. 12 cm, og vekten er 11 gram.
Blåmeisen er lyseblå på issen, vingene og stjerten. Brystet og buken er gul. Hunnens farger er mye blekere enn hannen. Ungfuglene har gulaktige kinn og grågrønn isse. Blåmeisen er hardfør og svært nysgjerrig fugl. Nysgjerrigheten og oppfinnsomheten gjør at blåmeisen kan finne nye ting å spise når den er nødt. Det fortelles at blåmeisen enkelte steder har hakket løs vinduskitt og spist dette for å overleve.
Blåmeisen er en sosial fugl som gjerne holder seg sammen med andre fugler om vinteren. Om vinteren leter den ofte etter mat sammen med kjøttmeisen i såkalte meisetog.
Fuglen hekker fra mai til juli. Blåmeisen får 7 – 14 egg, og rugetiden er 13 – 18 dager. Ungene forlater redet etter ca. 16 dager. Ofte brukte hekkeplasser er gamle hule trær, men den hekker også gjerne i fuglekasser. Blåmeisen er den fuglen som med størst intensitet tar opp kampen med fluesnapperen for å sikre seg fuglekassene om våren. Den kan også drive bort større og sterkere kjøttmeiser.
Blåmeisen er Buskeruds fylkesfugl.
Blåmeisens utvikling i bilder fra nyklekt til flyvedyktig.
Her følger en bildeserie av et blåmeispar med syv unger i en fuglekasse juni 2012 i Nittedal.
For å kunne se videofilmer fra fuglekassen kan du besøke YouTube på
Du kan også besøke hjemmesiden hvor det legges ut bilder hvert minutt når det er bevegelse i fuglekassen, og hver time når det ikke er bevegelse.
Bilder 2. juni 2012. Egg nr 1 og 2 klekkes.
Bilder 3. juni 2012. Egg nr 3, 4 og 5 klekkes.
Bilder 4. juni 2012. Egg nr 6 klekkes.
Bilder 5. juni 2012. Siste egg nr 7 klekkes.
Bilder 6. juni 2012. Yngste i kullet er 1 dag gammel, eldste er 4 dager gammel.
Bilder 7. juni 2012. Yngste i kullet er 2 dager gammel, eldste er 5 dager gammel.
Bilder 8. juni 2012. Yngste i kullet er 3 dager gammel, eldste er 6 dager gammel.
Bilder 9. juni 2012. Yngste i kullet er 4 dager gammel, eldste er 7 dager gammel.
Bilder 10. juni 2012. Yngste i kullet er 5 dager gammel, eldste er 8 dager gammel.
Bilder 11. juni 2012. Yngste i kullet er 6 dager gammel, eldste er 9 dager gammel.
Bilder 12. juni 2012. Yngste i kullet er 7 dager gammel, eldste er 10 dager gammel.
Bilder 13. juni 2012. Yngste i kullet er 8 dager gammel, eldste er 11 dager gammel.
Bilder 14. juni 2012. Yngste i kullet er 9 dager gammel, eldste er 12 dager gammel.
Bilder 15. juni 2012. Yngste i kullet er 10 dager gammel, eldste er 13 dager gammel.
Bilder 16. juni 2012. Yngste i kullet er 11 dager gammel, eldste er 14 dager gammel.
Blåmeismor overnatter ikke lenger i fuglekassen.
Bilder 17. juni 2012. Yngste i kullet er 12 dager gammel, eldste er 15 dager gammel.
Bilder 18. juni 2012. Yngste i kullet er 13 dager gammel, eldste er 16 dager gammel.


Toppmeis.
Toppmeis (vitenskapelig navn "Lophophanes cristatus" tidl. "Parus cristatus") er en fugl i meisefamilien. Den er ca. 12 cm lang, og veier ca. 11 gram.
Toppmeisen har en karakteristisk fjærtopp på hodet. Den har en markert svart og hvit hodetegning. På oversiden er den gråbrun, mens undersiden er mer lysegrå. Føttene er blåaktig.
Toppmeisen er en sosial fugl som gjerne holder seg sammen med andre fugler om vinteren. Ofte kan man se den i flokker sammen med granmeis, svartmeis og fuglekonger.
Fuglen hekker fra mai til juli. Toppmeisen legger 4 – 8 egg, og rugetiden er 13 – 15 dager. Ungene forlater redet etter 17 – 21 dager. Toppmeisen bygger rede i uthakkede trehull.
I Norge finnes toppmeis i Sør-Norge og nord til Nordland.


Svartmeis.
Svartmeis (vitenskapelig navn "Periparus ater" tidl. "Parus ater") er en fugl i meisefamilien. Lengden er ca. 11 cm, og vekten er ca. 9 gram. Den er med dette den minste i meisefamilien.
Kjennetegn.
Svartmeisen har en kort stjert. Hodet er svart med hvite kinnflekker og fuglen har en hvit flekk i nakken. På oversiden er den grå med hvite vingebånd og på undersiden har den en lys gråbeige farge. Den kan forveksles med granmeis og løvmeis, men disse har ikke en hvit nakkeflekk.
Svartmeisen er en sosial fugl som gjerne holder seg sammen med andre fugler om vinteren. Ofte kan man se den i flokker sammen med granmeis og fuglekonger.
Næring.
Fuglen er insekteter om sommeren, men på høsten går den over til frø og bær, som den hamstrer. Den er ganske vanlig ved fuglebrettet vinterstid, spesielt hvis den har gått tom for mat som den har hamstret.
Hekking.
Fuglen hekker fra april til juli, ofte får den to kull pr. år. Svartmeisen får 8 – 10 egg, og rugetiden er 14 – 16 dager. Ungene forlater redet etter 14 – 16 dager. Svartmeisen bygger rede i trehull, men kan også finne på å bygge reir i hulrom på bakken eller i en fjellsprekk.
I Norge finnes den i Sør-Norge og nord til Troms.


Lappmeis.
Lappmeis (vitenskapelig navn "Poecile cinctus" tidl. "Parus cinctus") er en fugl i meisefamilien. Lengden er ca. 13 cm.
Etter at man begynte med flathogst i Norge har denne arten blitt stadig mer sjelden.
Den finnes i Trøndelag og nordover.


Spurvefamilien.
Spurvefamilien (Passeridae) tilhører ordenen spurvefugler (Passeriformes) som igjen er en del av klassen fugler (Aves).
Spurver har en tendens til å være små, runde, brun- eller gråaktige fugler med kort stjert og korte, kraftige nebb.
De lever stort sett av frø, selv om de også tar små insekter.
Enkelte arter leter etter mat rundt byer, og spiser i likhet med måker og duer nærmest hva som helst i små mengder.
Familien har to representanter i Norge, gråspurv og pilfink.


Svaler.
Svaler eller svalefamilien (Hirundinidae) tilhører ordenen spurvefugler (Passeriformes) som igjen er en del av klassen fugler (Aves). Familien har noen representanter i Norge, disse er låvesvale, sandsvale og taksvale.


Spurvefugler.
Spurvefugler (Passeriformes) er den største av gruppene i ordenen moderne fugler (Neoaves). Den inneholder omkring 5 400 arter, hvorav cirka 100 hekker i Norge.
Evolusjon.
Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes (spurvefuglene), den andre til Falconiformes, Charadriiformes, Procellariiformes, Gaviiformes, Ciconiiformes og Sphenisciformes..
Beskrivelse.
Det er stor variasjon mellom de ulike artene. I Norge er den fysisk minste fuglekonge, som typisk veier cirka fem gram. Den største er ravn, som 300 ganger tyngre.
Typisk for spurvefuglene er at hver art har en helt særegen og gjenkjennelig sang. Hannfuglene synger for å forsvare sitt territorium og for å tilkalle seg en make.
Foten har tre tær som peker framover, uten svømmehud mellom, og en tå som peker bakover. Baktåen kommer sammen med foten i samme høyde som fortærne. Hos andre fugleordner er tærne plassert annerledes.
Spurvefuglene spiser både frø, frukter, insekter og smådyr. De har et mangfold av nebbtyper og vingeformer, som forteller om variasjon i næring og ulike måter å finne maten på.
Avføringen til avkommet er pakket inn i en membran, som gjør det lettere for foreldrene å fjerne og holde reiret rent.


Fuglekonge.
Fuglekonge (vitenskapelig navn "Regulus regulus") er en fugl i sangerfamilien. På folkemunne kalles den ofte «furulus». Lengden er vanligvis ni cm og vekten er ca. fem gram. Med dette er fuglekongen Norges minste fugl.
Fjærdrakten er gulgrønn, med litt svart og litt hvitt på vingene. Hannen har gul og oransje isse med svarte kanter mens hunnens isse er gul. Nebbet er kort og spisst og brukes til å plukke insekter fra barken på trær.
Fuglekongen er en aktiv og selskapelig fugl. Den lever i små flokker, ofte sammen med andre meis. Den flyr fra tre til tre der den leter etter mat mens den holder kontakten med andre fugler i flokken med tynne pip.
Fuglekongen spiser edderkopper, insekter, larver og egg fra insekter som den plukker fra greiner og bark høyt oppe i tretoppene. Måten den flyr på ligner litt på en kolibri, den kan nemlig holde seg flygende foran en gren i flere sekunder.
Fuglen hekker i mars–april. De velger et sted i et tre høyt over bakken og legger redet ytterst på grenen de velger ut. Hunnen legger 8–11 egg og etter 14–17 døgn klekkes ungene ut. De forlater redet etter om lag tre uker. I Norge finnes fuglekongen i Sør-Norge og nord til Nordland.


Sangerfamilien.
Sangerfamilien (Sylviidae) er en artsrik familie i ordenen spurvefugler. Familien er delt opp i 48 slekter og rundt 280 arter. De fleste arter har et kjedelig fargeløst utseende med grå, brune eller grønnbrune fjær, men har karakteristiske og spillende sanger. Kjønnene bruker å være like. De er vanligvis insektetere og lever oftest i tett vegetasjon.


Fluesnapperfamilien.
Fluesnapperfamilien er slektninger av trostene.
Fluesnappere har et bredt og flatt nebb, og korte bein. De jakter hovedsakelig på insekter. En enkel fluesnapper spiser fra 3000 til 7000 mygg på et døgn. Ved å sette opp "fluesnapperkasser" kan man bidra til å minske bestanden av mygg i et område. Disse kassene benyttes i Nord-Europa vesentlig av svarthvit fluesnapper.


Palaus flagg.
Palaus flagg ble tatt i bruk 1. januar 1981, størrelsesforholdet er 5:8, flagget brukes både som nasjonalflagg og handelsflagg.
Flagget er lyseblått med en gul sirkel, forskjøvet litt mot flaggstangen, som symboliserer månen. Ifølge palauaisk folketro var fullmånen den beste tiden for palauiske aktiviteter og gjøremål som feiringer, planting, innhøsting, fisking, trehogst og kanobygging. Månen symboliserer også fred, kjærlighet og ro. Blått står for overgangen fra kolonistyre til frihet og selvstendighet, men kan også symbolisere stillehavet. Kombineres de to fargesymbolikkene betyr de at Palau skal ha de godene fullmånen fører med seg gjennom sin selvstendighetstid.


Norges nasjonalblomst.
Norge har to nasjonalplanter: Bergfrue og røsslyng. De to plantene ble kåret ved hver sin anledning.
Bergfrue "(Saxifraga cotyledon)" er utnevnt av fagbotanikere på en internasjonal botanisk kongress i Asterdam i 1935, der hvert lands representanter skulle komme med et forslag fra sitt land. Bergfrue har hovedtyngden av sin utbredelse i Norge. Den finnes såvidt det er på Island, er svært sjelden i Sverige, og finnes bare i noen få deler av Alpene og Pyreneene. Bergfrue er også fylkesblomst for Møre og Romsdal.
Røsslyng "(Calluna vulgaris)" ble kåret til nasjonalblomst under en lytteravstemning i radioprogrammet Nitimen i 1976. Selv om røsslyng også er typisk for andre land (den er vel så vanlig i Skottland som i Norge), er den et velkjent og svært synlig innslag i fjell- og kystområder i hele landet. Arten representerer slik sett sider ved norsk landskap som oppleves som «typisk norske», der den visuelt sett er knyttet til det norske friluftsliv-fenomenet å «gå på tur».


Gråspurv.
Gråspurv (vitenskapelig navn "Passer domesticus") er en fugl i spurvefamilien. Gråspurven er hjemmehørende i Europa, Asia og Nord-Afrika, men har også blitt innført, eller spredt seg, ved hjelp av mennesker til Amerika, Afrika og Australia, og er i dag verdens mest spredte fugl. Verdens populasjonen er i dag omlag 500 millioner individer. Gråspurven ligner den nær beslektede pilfinken, og de blir ofte forvekslet. Pilfinken kan imidlertid lett holdes adskilt fra gråspurven ved at den har en svart flekk på grått kinn (begge kjønn like).
Utseende.
Gråspurven er en kraftig og litt lubben spurv. Den er noe større enn den nært beslektede pilfinken. Gråspurven utstår særlig av sitt store hode og det kraftige, kjegleformede nebbet. Gråspurven er omlag 14 - 16 cm fra nebb til stjert. Vingene er 71 - 82 millimeter lange og vingespennet er 21 - 26 cm. Fuglen veier rundt 25 - 40 gram. Hanner og hunner er like store, men fjærdrakten er svært forskjellig, i motsetning til hos pilfinken. Gråspurvhannen har mye større kontraster enn hunnen. Den voksne hannen har grå isse, sjokoladebrun nakke og hodesider, svart eller mørkegrå strupe samt svart hakelapp som strekker seg ned på øvre del av brystet. På høsten, etter rugingen, er hakelappen dekket av lyse fjær og den helsvarte hakelappen kommer ikke fram før på vårkanten på grunn av slitasje på fjærene. Kinnene og undersiden er grå til hvitaktig, avhengig av underarten (se bilde), mens toppen er brun med langsgående mørke striper. Om vinteren har den tydelig blekere fjærdrakt og betydelig mindre svart på brystet.
Hunnen er farget i gjørmebrun og lyst grått med med beigegrått bryst og gråbrunt hode, og mangler hannens brune nakke og svarte strupeflekk. Oversiden er lys gråbrun, ryggen stripet i svartbrunt og gulbrunt. Det gråbrune hodet har en tydelig lys strek fra øynene og bak. Nebbet er gulaktig, men skifter farge til svartgrå under hekkingstiden.
Atferd.
Gråspurven er en svært vanlig fugl, som ofte samles i flokker i busker. Fuglene er svært selskapelige, og er generelt uredde for mennesker, men samtidig vaktsomme.
Den er meget tilpasningsdyktig når det gjelder å skaffe seg mat. Den kan spise matrester fra mennesker, men den spiser også knopper, blomster og bær. Om vinteren er den en hyppig gjest på fuglebrettet.
Hekking.
Gråspurven hekker i nærheten av mennesker. Reiret plasseres ofte under takskjegg, loftsrom, hull i vegger eller på låver. Den kan også bygge i forlatte svarttrostreder, eller kaste ut en taksvale fra redet sitt.
Den legger 3 – 7 egg, og det er vanlig med 2 – 4 kull. Under gode forhold har man observert at gråspurven legger opptil 7 kull. Etter 11 – 14 dager kommer ungene ut av eggene, og de forlater redet etter 14 – 16 dager.
Flygemønster.
Spurven flyr raskt og rett, relativt lavt og vanligvis bare fra oppgjøret til et tre eller busk. De kan da oppnå hastigheter på opptil 60kmh. Distanseflygingen er bølgeformet med et fallende glidemønster. Flukten har likevel mindre opp- og nedturer enn andre spurvefugler.


Grønnfink.
Grønnfink (vitenskapelig navn "Carduelis chloris") er en fugl i finkefamilien. Lengden er ca. 14,5 cm, og vekten er mellom 25 og 31 gram.
Grønnfinken er en kraftig bygd fugl med et stort hode og et kraftig nebb.
Fjærdrakten er olivengrønn med gule innslag. Vingene og stjerten er gulgrønne og stjerten
som synes godt når fuglen flyr. Hunnen er mer gulbrun, men med de samme gule fjærene på vingene og stjerten som hannen har.
Grønnfinker en selskapelig fugl og lever som oftest i flokker med mange individer. Den lever ofte sammen med grønnsisiken når den ikke hekker. Der det er mye mat, kan det samle seg store flokker med grønnfinker. Om kvelden samles de også i store flokker i skogen for å overnatte, de sover i underskogen.
Grønnfinken hekker i april – juli, er forholdene gode kan et par få opptil 3 kull. Hunnen legger mellom 4 og 6 egg som hun ruger på i 12 – 14 dager. Ungene forlater redet etter 13 – 16 dager. En del grønnfinker trekker sørover for vinteren, men det er også mange som overvintrer i Norge.
Grønnfinken er en av de få fuglene som synger mens den flyr!


Hjernehinnebetennelse.
Hjernehinnebetennelse (Meningitt'") er betennelse i hjernehinnen ("gr: meninx") med økt antall celler i spinalvæsken. Infeksjonen skyldes oftest bakterier eller virus, men sopp og parasittmeningitter kan også være årsak. Meningitter deles inn i serøse og purulente;
Purulent meningitt.
Purulent meningitt forårsaken av bakterier, oftest meningokokker (30 %) og pneumokokker (20 %), samt en rekke andre.
Meningokokker finnes hos mange friske mennesker i den naturlige halsfloraen, men kan gå over i hjernehinnen ved en øre/nese/hals-infeksjon, eller ved dråpesmitte fra individer som har den naturlig i halsen eller fra andre syke individer. Hjernehinnebetennelse forårsaket av meningokokkbakterien Neisseria meningitidis betegnes også smittsom hjernehinnebetennelse.
Symptomene er økende hodepine og utvikling av nakke- og ryggstivhet. Et annet karakteristisk tegn er petekkier, men det er ikke alle som får disse. Petekkier er røde prikker på huden som ikke lar seg fjerne når du trykker på dem. Bruk f.eks. et glass og trykk på huden for å se om de røde prikkene forsvinner Dessuten får man feber, brekninger og nedsatt bevissthet som kan gå over i koma pga. hjerneødem. Økt intrakranielt trykk kan gi kramper, bradykardi og respirasjonsvikt.
Det er viktig å søke lege raskt dersom man mistenker meningitt, da letaliteten ligger på 10-20 %, men jo tidligere man søker lege jo bedre er prognosen. Behandling skjer med diverse antibiotika, samt symptomatisk behandling. Hvis man har nakke- og ryggstivhet, feber, røde prikker på huden kan det være lurt å sjekke seg for hjernehinnebetennelse.
Komplikasjoner som kan oppstå er varig hørselskade og alvorlig hjerneskade.
Serøs meningitt.
Serøs meningitt skyldes oftest coxacie-, ECHO-, parotitt- eller herpesvirus, i sjeldne tilfeller tuberkelbasiller eller sopp.
Viruset overføres med dråpesmitte, og kan også affisere selve hjernen og gi encephalitt
Symptomene er først som en influensaliknende infeksjon med feber, deretter kommer en ny feberperiode med nakkestivhet, hodepine og kvalme. Bevisstheten er som oftest ikke påvirket.
Prognosen er som oftest god, og behandlingen er kun symptomatisk. Tuberkuløs meningitt behandles som vanlig tuberkulose.


Akamenes.
Akamenes den oppkalte forfaren av det det kongelige hus til det første persiske riket, Akamenide-dynastiet. Han levde rundt 700 f.Kr. Hans navn kommer fra gammelpersiske "Hakhāmanish", som betyr «vennlig i natur». Akamenes hersket ikke over hele Iran, men antageligvis et mindre område i den nordvestlige delen av landet nær innsjøen Urmia, som assyriske inskripsjoner kaller "Parsumash", eller parsuenes land, perserne.
Akamenes sine kongelige etterkommere avholdt ham og krediterte ham som grunnleggeren av deres dynasti, men veldig lite ble husket av hans spesifikke bedrifter. Mest trolig var han en krigerhøvding som ledet perserne eller en stamme av persere, som vasall av Media. En assyrisk inskripsjon fra tiden til kong Sanherib nevner at den assyriske kongen slo tilbake et angrep av "parsuene", som kan ha vært ledet av Akamenes. Antikke greske skrivere viderebringer noe annet legendarisk informasjon: de kaller hans stamme "Pasargadae" og sier han ble oppfostret av en ørn, eventuelt identifiserbar med den mytiske Simurgen. Platon anså Akamenes som den samme som Perses, sønn av den Perseus og dermed barnebarn av Zevs, og Andromeda, datter av Kefeus og Kassiopeia, (Kongen og Dronningen av Etiopia) som i mytologien er kongeslektens forfader og moder. Alle disse fire er forøvrig å finne som stjernebilder i den Internasjonale Astronomiske Unionens moderne kategorisering av 88 tegn.
Akamenes ble etterfulgt av sin sønn Teispes som ville lede perserne i erobringer og slå seg ned i byen Anshan. Hans oldebarn var Kyros II som erobret Mederriket og etablerte det persiske riket.
På grunn av manglende informasjon om Akamenes, har det blitt fremlagt at de få bevisene som finnes for hans eksistens og styre er veldig suspekt. Faktisk kan han ha vært en persisk legende eller oppfunnet av Dareios den Store.


Georg Gänswein.
Msgr. Georg Gänswein og pave Benedikt XVI i Brasil
Georg Gänswein (født 30. juli 1956 i Riedern am Wald, Baden-Württemberg) er en av pave Benedikt XVIs to privatsekretærer. Han var tidligere professor i kanonisk rett ved det pavelige universitet Santa Croce i Roma, og ansees som en fremragende teolog. Han ble presteviet i 1984, men viet seg senere til en akademisk karriere, slik også Benedikt gjorde før ham. Han kom til Roma som Josef Clemens' privatsekretær, men ble i 1996 engasjert som saksbehandler i Kongregasjonen for troslæren. Han ble utnevnt til monsignore i mai 2000. I 2003 ble han Ratzingers sekretær. I Roma går han under navnet «Don Giorgio».
Msgr. Gänswein er en ivrig tennisspiller og liker å fly.


Petekkier.
Petekkier er karakteristiske blødninger i huden, mørk røde i farge, 1-2 mm i diameter. De forsvinner ikke dersom man trykker et glass mot dem fordi det er en liten blødning, i motsetning til erytema.
Petekkier er et av de viktigste sykdomstegnene ved purulent hjernehinnebetennelse (meningitt). Noen av bakteriene som kan gi meningitt lager et blodfortynnende stoff som forårsaker den lille blødningen. Senile petekkier er normale hos eldre. Ved flere typer blodkreft "leukemier" kan petekkier være ett av symptomene.
Petekkier kan også forekomme i 20–40% av endokarditt-tilfeller.


Ted Nugent.
Ted Nugent (født 13. desember 1948) også kjent som the Nuge og the Motor City Madman er en amerikansk gitarist fra Detroit i Michigan.
Han ble først kjent som medlem i the Amboy Dukes. Av hans mest kjente sanger er «Stranglehold», «Wang Dang Sweet Poontang», «Cat Scratch Fever», «Great White Buffalo», «Wango Tango» og «I Just Wanno Go Hunting». The Amboy Dukes andre single var "Journey to the Center of the Mind", som Nugent hevder han ikke visste handlet om dopbruk. "The Amboy Dukes" (1967), "Journey to the Center of the Mind" (1968) og "Migration" (1969) oppnådde alle en moderat suksess. Personlige motsetninger innad i bandet ødela det nesten, og bandet ble etter hvert kjent som Ted Nugent & the Amboy Dukes.
Nugent droppet etterhvert the Amboy Dukes og signerte for Epic Records i 1975. Hans første musikkalbum var selvtitulert, "Ted Nugent", og ble en hit i heavy metal miljøet. i 1976 kom albumet "Free for All", med en ukjent Meat Loaf som vokalist, og i 1977 "Cat Scratch Fever", hvor singelen med samme navn ble en stor hit, og i 1978 "Double Live Gonzo".
På 1980 tallet ga Nugent ut flere mindre vellykkede album, blant annet "Little Miss Dangerous" fra 1986. Han prøvde seg også som skuespiller, og spilte blant annet en narkotikaskurk i en Miami Vice episode. På slutten av tiåret dannet han sammen med Jack Blades, Tommy Shaw og Michael Cartellone gruppen Damn Yankees. Albumet "Damn Yankees" fra 1990 solgte godt, men i realiteten var musikkstilen utdatert og gruppen klarte ikke å fortsette suksessen.
Damn Yankees ble oppløst og Nugent ga på midten av nittitallet ut "Spirit of the Wild", som markerte et comeback som soloartist og albumet fikk en god mottakelse.
Han har skrevet to bøker "God, Guns and Rock 'n' Roll" (2000) og kokeboken "Kill It and Grill It" fra 2002 sammen med sine kone Shemane Nugent.


Krigeren og keiserinnen.
"Krigeren og keiserinnen" (orig. "Der Krieger und die Kaiserin") er en film av Tom Tykwer fra 2000 (innspilt 1999). Den fikk den tyske filmprisen i 2001 i sølv for beste film.
Filmen er, etter "Løp, Lola, løp!", Tom Tykwers andre film med Franka Potente i hovedrollen. Filmen er overveiende innspilt i Tykwers hjemby Wuppertal.
Handling.
Den tidligere soldaten Bodo (Benno Fürmann) redder livet til sykesøsteren Sissi (Franka Potente) etter en ulykke han selv indirekte forårsaket, men forsvinner etter at hun er bragt til sykehus. Han gjør imidlertid et varig inntrykk på Sissi, som lever et stille liv dedikert til pasientene på sinnsykehuset Birkenhof. Hun forsøker å finne ham, men Bodo, som er fanget mellom en traumatisk fortid og en kriminell fremtid, avviser henne. Først etter et mislykket bankran som Bodo utøver sammen med sin bror og kamerater, treffer de hverandre igjen, for å legge sitt tidligere liv bak seg og starte en ny fremtid.


Piero della Francesca.
Portrett av Federigo da Montefeltro, hertug av Urbino.
Piero della Francesca (født ca. 1420 i Borgo Sansepolcro, død 1492 samme sted) var en italiensk maler som levde og virket i Arezzo og Sansepolcro i Toscana under renessansen.
Liv og verk.
Som kunstner er han særlig kjent for sine scener fra Jesu liv og død og sine portretter. I de religiøse motivene er han en foregangsmann for renessansens mer menneskelige gjengivelse av det hellige. Freskesyklusen "Leggenda della vera croce" i San Francesco-kirken i Arezzo — med bl.a. «Il Sogno di Costantino» — regnes som hovedverket hans. Han studerte under Domenico Veneziano i Firenze.
Han er videre kjent for sine teoretiske avhandlinger om perspektiv i billedkunsten. Hans "De prospectiva pingendi" ble ikke trykt i hans levetid, men eksisterte i avskrifter som med tiden kom inn i trykte avhandlinger om perspektiv, for eksempel Luca Paciolis "De divina proportione" fra 1509. Teorier om perspektiv i avbildning av en bygning eller et rom var kjent fra tidligere, men della Francesca behandler mer avanserte former — som menneskekroppen — perspektivisk.
San Luigi av Toulouse (1460), freske i Pinacoteca Comunale, Sansepolcro


Caligaris kabinett.
"Caligaris kabinett" (orig. "Das Cabinet des Dr. Caligari") er en tysk stumfilm fra 1920. Den regnes som en milepel i filmens historie, og det var den første filmen som ble laget innenfor tysk filmekspresjonisme.
Filmen hadde premiere i Berlin i februar 1920. Den benyttet til da ukjente visuelle virkemidler, og ble med en gang sett på som noe helt nytt innen filmkunsten. Tydelige skygger blir fremhevet for å skape en usikker og forvirret stemning. På grunn av de økonomiske vanskelighetene i Tyskland etter første verdenskrig hadde ikke man ikke råd til å kjøpe store, kraftige lyskastere. Mange av skyggene i filmen er derfor malt direkte på kulissene, noe som er med å fremhever den unaturlige og uhyggelige stemningen ytterligere.


Sven Elvestad.
Sven Elvestad (født i Halden 7. september 1884, døde i Skien 18. desember 1934) var journalist og forfatter. I alt 98 romaner er signert Sven Elvestad, alias Kristian F. Biller og Stein Riverton. Den norske kriminallitterære foreningen, Rivertonklubben, har fått sitt navn etter hans mest kjente alias.
Barndom.
Sven Elvestad, døpt Kristoffer Elvestad Svendsen, ble født 7. september 1884 på Banken i Halden. Han var sønn av styrmann Karl Edvin Svendsen og Adolfine Helene (født Elvestad), som fikk to sønner og to døtre. Da faren omkom på sjøen i mars 1900, måtte Sven ut for å tjene til brød som visergutt. Første, faste jobb fikk han hos smøragent Carl Nilsen i Adelgata.
Journalisten Elvestad.
Men det var som journalist i hovedstadsavisen "Ørebladet" at Sven Elvestad lanserte mesterdetektiven Asbjørn Krag. Føljetonger fulgte mot slutten av hvert kvartal, da avisen trengte noe ekstra – noe som kunne få leserne til å fornye abonnementet. Føljetongene ble publisert anonymt. Først da to av dem ble utgitt i bokform 1907 tok han i bruk pseudonymet Stein Riverton. I 1908 startet hefteserien «Lys og Skygge» med «Et mennesketyveri», hvor mesterdetektiven Knut Gribb og hans erkefiende Thomas Ryer ble introdusert. Sven Elvestad skrev de første 28 fortellingene under navnet Kristian F. Biller, før han gikk lei. Elvestad gav fra seg retten til Knut Gribb, men utgav senere Lys og Skygge-fortellingene under navnet Stein Riverton, med Knut Gribb skiftet ut med Asbjørn Krag.
Fra 1910 til sin død var han tilknyttet "Tidens Tegn" som journalist, i noen år også som redaksjonssekretær. Elvestad oppholdt seg i 1923/24 i Bayern, blant annet sammen med nordmennene Bjørn Bjørnson, Victor Mogens og Alfred Hagn, i 1923 under dette oppholdet var han den første som intervjuet Adolf Hitler for en utenlandsk publikasjon.
Sven Elvestad ruvet i det europeiske terrenget på flere vis. Han var 197 cm høy, veide over hundre kilo, brukte minus 22 i briller – og hadde en stor, rød portvinsnese. Sven Elvestad oppholdt seg lange perioder i Danmark og Italia, spesielt i småbyen Positano på Sorento-halvøya. I Positano fikk han bl.a. besøk av journalisten og forfatteren Trygve Hjorth-Johansen.
Det var under de mange opphold i Italia, Elvestad fikk øynene opp for Mussolini og fascistbevegelsen på 1920-tallet. «Dette er en mann for den nye tid» mente han.
Nazismen hadde han også sympatier for. Til Elvestads forsvar døde han som sagt i 1934 – før denne ideologien ble mer og mer uspiselig for de fleste her i Norge.
Privatliv.
Sven Elvestad er også historien om et stort, produktivt skrivetalent – som levde ensomt, selskapelig fra restaurant til annen, uten rotfeste til noe eget hjem - helt til han endte opp som utbrent journalist. Det var alminnelig kjent at han hadde et massivt rusproblem knyttet til et enormt alkoholmisbruk. Hans uklare seksuelle identitet var også en del av dette bildet.
Død.
Sven Elvestad ble funnet død i Høyers hotell i Skien 18. desember 1934, dagen før han skulle legge ut på sin ferd med båt til «Det hellige land», Palestina. Bakgrunnen for disse reiseplanene var at han hadde fått beskjed av sin lege at han hadde kort tid igjen å leve på grunn av de omfattende skadene hans langvarige alkoholmisbruk hadde påført hans indre organer. Tanken hans var å gjøre en pilegrimsreise til Jesu grav. Sven Elvestad døde på et toalett på hotellet. Dødsårsaken var trolig slag eller et massivt hjerteinfarkt.
Bøker, teater og ettermæle.
Elvestads bøker finnes oversatt til engelsk, tysk, dansk, nederlandsk, spansk, serbokroatisk, svensk, slovakisk, tsjekkisk, finsk og ungarsk. I Norge kom bøkene hans ut i et opplag på over en million eksemplarer. I Sverige ble "Jernvognen" alene utgitt i hele 200 000 eksemplarer. I Tyskland ble 85 av hans verker utgitt. NRK Radioteatret har sendt hørespillversjoner av fem av Elvestads romaner: "Jernvognen", "Morderen uten ansikt", "De fortaptes hus", "Storhertuginnen av Speilsalen" og "Den røde enke".
I sin fødeby Halden ble Elvestad beæret med en byste og egen plass sentralt i byens kulturkvartal. Bysten av Elvestad, som Nils Aas har laget, ble avduket av bokhandler Bjørn Andersen 31. oktober 1999. I Bernt Rougthvedts biografi fra 2007 skildres Elvestad som homofil. Opplysningene om at Elvestad omgav seg med unge (men kjønnsmodne) menn under sine opphold i Positano, fikk enkelte av anmelderne til å benytte ordet pedofili, noe det ikke finnes grunnlag for i Rougthvedts biografi. I "Klassekampen" ble det sågar tatt til orde for at bysten måtte fjernes.
«Jernvognen» ble i 2007 omarbeidet til filmmanus av Odd Christian Hagen/oddproductions.


Damn Yankees.
Damn Yankees var et amerikansk rockeband dannet i 1989. Bandet var en såkalt "supergruppe" bestående av bandmedlemmer fra allerede kjente band. Medlemmene var gitarist Ted Nugent, Jack Blades på bassgitar og vokal, kjent fra Night Ranger, Tommy Shaw på gitar og vokal, tidligere kjent fra Styx og Michael Cartellone på trommer.
Deres selvtitulerte debutalbum inneholdt hitsinglene "Comin' Of Age", "Damn Yankees" og metallballaden "High Enough". Etter albumutgivelsen dro Damn Yankees ut på en halvannet års verdensturné. I 1992 kom album nummer to, "Don't Tread", som solgte mindre enn det første, men inneholdt hitene "Don't Tread On Me", "Mister Please", "Where You Goin' Now" og "The Silence Is Broken".


Norsk Sykepleierforbund.
Norsk Sykepleierforbund (NSF) er Norges eneste landsomfattende fagorganisasjonen for autoriserte sykepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre, helsesøstre og sykepleierstudenter. Organisasjonen ble stiftet 24. september 1912 av Bergljot Larsson.
NSF arbeider for medlemmenes interesser og rettigheter knyttet til blant annet lønn, arbeidstid, ansettelser og pensjon. I tillegg arbeides det for å sette sykepleiefaget, sykepleierutdanningen og sykepleiernes funksjon på dagsordenen.
Norges fjerde største fagforbund med over 99 000 medlemmer fordelt over hele landet.
Norsk Sykepleierforbund har 178 ansatte og 27 politisk valgte på heltid, fordelt på 19 fylkeskontor og hovedkontoret i Oslo. Forbundet har over 650 hovedtillitsvalgte og omtrent 2500 tillitsvalgte. Vi organiserer også 33 faggrupper. Norsk Sykepleierforbund avholder landsmøte hvert fjerde år, der det velges en politisk ledelse bestående av forbundsleder, nestleder og 2. nestleder.Mellom landsmøtene er det Forbundsstyret som er organisasjonens øverste myndighet. Daglig ledelse er delegert til generalsekretæren.
For perioden 2011-2015 består forbundsledelsen av Forbundsleder Eli Gunhild By, nestleder Solveig Kopperstad Bratseth og 2. nestlede Karen L. Kautzman Bjøro.
Generalsekretær.
Nåværende: Olaug Flø Brekke. Tilsatt som generalsekretær sommeren 2012. https://www.sykepleierforbundet.no/vis-artikkel/893576/Ny-generalsekretaer-paa-plass-i-NSF


Julius Evola.
Julius Evola (født 19. mai 1898 i Roma, død 11. juni 1974 i Roma; egentlig greve Giulio Cesare Andrea Evola'") var en italiensk kulturfilosof.
Evolas liv og verk var preget av hans forbindelse til fascismen. Han stod for den tradisjonalistiske linjen innen fascismen, som stod i motsetning til modernismen. Han var strengt katolsk oppdratt, men avviste senere kristendommen og vendte seg mot den antikke verden. Han var også interessert i østlig mystisisme og teosofi. Selv om han ofte ansees som en ledende fascistisk tenker, deltok han aldri selv i politikk.
Fra 1970-tallet oppnådde Evola en fornyet interesse fra høyrekonservative miljøer i Europa, særlig de som står i tradisjonen fra de konservative revolusjonære.
Han har etterlatt seg et svært omfattende verk, bestående av 25 bøker, 300 lengre essais og over 1000 avis- og tidsskriftartikler.
Eksterne lenker.
Evola, Julius
Evola, Julius
Evola, Julius


Hans Kelsen.
Hans Kelsen (født 11. oktober 1881 i Prag, død 19. april 1973 i Berkeley, USA) var en østerriksk rettsteoretiker. Han regnes som en av de fremste jurister i det tyvende århundre.
Han stammet fra en jødisk familie, og studerte jus i Wien, hvor han habiliterte seg i 1911 i statsrett og rettsfilosofi. Han var deretter professor i Wien og Köln, fra 1933 i Genève. I 1940 emigrerte han til USA, og ble tilknyttet Berkeley-universitet.
Kelsen var grunnlegger av den rene rettslære, som han ga rettspositivismen et nytt grunnlag med, basert på idéen om en "Grundnorm".
Politisk stod han sosialdemokratiet nær og representerte et interessepluralistisk bilde av demokratiet. En av hans hovedmotstandere var Carl Schmitt.
Han var en av forfatterne av Østerrikes forfatning av 1920, og ble utnevnt til dommer i forfatningsdomstolen på livstid, selv om han ble fjernet fra stillingen i 1930 som følge av kontroverser rundt domstolens avgjørelser og et økende konservativt politisk klima.


Hugo Preuss.
Prof. dr. jur. Hugo Preuss (født 28. oktober 1860 i Berlin, død 9. oktober 1925 samme sted) var en tysk jurist og liberal politiker, og gjelder som Weimar-forfatningens far.
Han ble født i en jødisk kjøpmannsfamilie, og studerte fra 1879 jus ved universitetene i Berlin og Heidelberg. I 1883 tok han den juridiske doktorgrad i Göttingen, og i 1889 habiliterte han seg i statsrett i Berlin, hvoretter han arbeidet som privatdosent i offentlig rett. I 1916 ble han professor ved handelshøyskolen i Berlin, og i 1918 ble han dens rektor.
Etter novemberrevolusjonen ble Preuss 15. november 1918 utnevnt til statssekretær i innenriksministeriet og fikk oppdraget å forberede en ny forfatning. I Philipp Scheidemanns kabinett ble han utnevnt til tysk innenriksminister.
Han hadde blitt innvalgt i Berlins bystyre i 1895, og var mellom 1910 og 1918 æresbyråd i Berlin, og fra 1919 til sin død også medlem av den prøyssiske landdagen (delstatsparlamentet).
Preuss var medlem av Deutsche Demokratische Partei og av Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold.
Preuss, Hugo
Preuss, Hugo
Preuss, Hugo
Preuss, Hugo
Preuss, Hugo


Eckart von Klaeden.
Eckart von KlaedenEckart von Klaeden (født 18. november 1965 i Hannover, Niedersachsen) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han er siden 1994 medlem av det tyske parlamentet, forbundsdagen. For tiden er han parlamentarisk forretningsfører for CDU/CSU-fraksjonen, og siden 2004 medlem av CDUs sentralstyre. Nylig har han bl.a. vært leder for granskningsutvalget som gransket utenriksminister Joschka Fischer i forbindelse med den såkalte visumskandalen.
Han tok sin Abitur (artium) ved Kaiser-Wilhelm-Gymnasium i Hannover i 1985, avtjente verneplikten og ble korvettkaptein av reserven. Han studerte jus i Würzburg og Göttingen, og tok den første juridiske statseksamen i 1993 og den annen i 1996. Han fikk advokatbevilling samme år.
Han er gift, protestantisk og har en datter.


Ford (Frankrike).
Det amerikanske bilmerket Ford sin franske underavdeling bygde opprinnelig biler med en blanding av deler levert fra USA og franske deler. De slet økonomisk etter at «Kjøp fransk først»-kampanjen ble startet i 1931, aktivt støttet av Renault og Citroën, to store franske bilprodusenter.
Ford forsøkte å øke sin aksept i markedet ved å lage en allianse med det gamle Mathis-selskapet i Strasbourg med hensikt å produsere biler med V8-motor under navnet Matford. Dette varte under et tiår. En ny Ford-fabrikk ble bygget sent på 1930-tallet ved Poissy sør for Paris, men hadde knapt startet produksjonen før andre verdenskrig brøt ut.
Fords fabrikker i Tyskland (Fordwerke) kontrollerte fabrikkene i Vichy-regimet, Nederland, Belgia og Danmark gjennom hele krigen.
I 1967 ble Ford of Europe stiftet, og samlet alle de europeiske selskapene under en paraply.


Clément Villecourt.
Clément Villecourt (født 9. oktober 1787 i Lyon i Frankrike, død 17. januar 1867 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av La Rochelle 1836–1856, fratrådte og bosatte seg i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1855 av pave Pius IX.
Villecourt, Clément
Villecourt, Clément
Villecourt, Clément
Villecourt, Clément


Francesco Gaude.
Francesco Gaude O.P. (født 5. april 1809 i Cambino i Torino i Italia, døde 14. desember 1860 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1855 av pave Pius IX.
Gaude, Francesco
Gaude, Francesco
Gaude, Francesco
Gaude, Francesco
Gaude, Francesco


Camillo di Pietro.
Camillo di Pietro (født 10. januar 1806 i Roma i Italia, døde 6. mars 1884 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Kongedømmet de to Sicilier og i Portugal.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i 1853 av pave Pius IX, utnevnelsen publisert i 1856. I 1878 ble han valgt til kardinalkollegiets dekanus.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Han var nevø av kardinal Michele di Pietro (kreert 1801).
Di Pietro, Camillo
Di Pietro, Camillo
Di Pietro, Camillo
Di Pietro, Camillo
Di Pietro, Camillo


Bensinmotor.
En firetakts-bensinmotor med de fire syklusene
En bensinmotor er en intern forbrenningsmotor som først og fremst brukes i biler. Omtrent 80% av alle biler har firetakts bensinmotor, de aller fleste andre har firetakts dieselmotor.
I desember 2005 ble det for første gang i Norge registrert flere nye personbiler med dieselmotor enn med bensinmotor. I 2006 var 51,7% av de nyregistrerte personbilene i Norge utstyrt med bensinmotor.
Typer.
Bensinmotorer opererer vanligvis etter stempelprinsippet. Unntaket er Wankelmotoren.
Firetaktsmotoren er mest vanlig fordi den har virkningsgrad på omkring 35%, noe som er høyt i forhold til totaktsmotoren. Ulempen med firetaktsmotoren er at den er relativt tung og komplisert i forhold til arbeidet den kan utføre, derfor brukes totaktsmotoren ofte i lette kjøretøy og maskiner, som i snøscootere, gressklippere, påhengsmotorer, motorsager og mopeder.
Virkningsgraden er imidlertid høyest i dieselmotorer og nyere dampmaskiner.
Virkemåte.
I motsetning til i dieselmotorer blir drivstoffet i en bensinmotor blandet med inntaksluften før blandingen blir sluppet inn i sylinderen. I tradisjonelle firetaktsmotorer og i totaktsmotorer brukes en forgasser til å blande inntaksluft og drivstoff, men i så godt som alle nye biler med firetaktsmotor benyttes elektronisk innsprøytning, der monterte injektorer sprøyter drivstoff inn i inntaksmanifolden når inntaksventilen åpnes. At det brukes elektronisk innsprøytning vises ofte ved en "i" i slutten av bilens modellnavn. Fordelen med dette er at en elektronisk styringsenhet (ECU) kan regulere nøyaktig hvor mye drivstoff som skal sprøytes inn hver gang i forhold til innsugningsluftens trykk og temperatur, som igjen bestemmer hvor rik luften er på oksygen. Dette bidrar til at motoren får riktig forbrenning, og blir mer miljøvennlig med tanke på både forbruk og avgasser.
Firetaktsmotor.
Firetaktsmotoren eller «Otto-motoren» ble utviklet av den tyske ingeniøren Nikolaus Otto i 1876. Den har ventiler i toppen av hver sylinder hvor en eller flere slipper inn en blanding av luft og drivstoff, og andre slipper ut eksos. Bakgrunnen for navnet «firetakt» er at prosessen foregår i fire «takter».
Ventilene styres av en eller flere kamaksler som roterer nøyaktig halvparten så fort som veivakselen. En overliggende kamaksel dytter på ventilløftere, som åpner ventilene.
I en vanlig firesylindret motor har man gjerne 8 ventiler, men noen motorer har to innsugsventiler og to eksosventiler for hver sylinder. Ved overliggende kamaksel går det en tannet registerreim eller registerkjede fra veivakselen til kamakselen. Eldre motorer hadde vanligvis underliggende kamaksler. Disse ble drevet direkte av veivakselen med tannhjul. Støtstenger på utsiden av sylindrene overfører bevegelsen fra kamakselen til vippearmer, som i sin tur overfører bevegelsen til ventilene. Denne konstruksjonen er lite brukt i nyere bilmotorer.
Ved introduksjon av hybridbiler med bensinmotor har først Toyota og siden Mercedes valgt motorer med Atkinsonsyklus fremfor den tradisjonelle Ottosyklusen.
Totaktsmotor.
Før stempelet når bunnen, avdekker stempelet utblåsningsåpningen(e), og mesteparten av eksosen forsvinner ut. Like før stempelet når bunnen, avdekker det også åpningen til en eller flere kanaler (innsuget) som forbinder oversiden og undersiden av stempelet. Mye av den komprimerte blandingen av luft og bensin slipper inn i rommet over stempelet og fortrenger det som er igjen av eksos.
Legg merke til at forbrenningen bare skjer på oversiden av stempelet, men dobbelt så ofte som på firetakt.
Når utblåsningsåpningen(e) åpnes, sprer forbrenningen seg ut i eksosrøret. Dette er en trykkbølge. Når den møter enden av det store rommet i eksospotta, kommer ekkoet tilbake inn i sylinderen. Ved et visst turtall vil trykkbølgen komme tilbake igjen rett før utblåsningsåpningen(e) lukker seg igjen, slik at ubrent luft og bensin i eksosrøret dyttes tilbake inn i sylinderen. Resultatet blir omtrent det samme som om motoren skulle hatt turbo.
Blanding av luft og bensin.
I motsetning til dieselmotorer, finnes det for bensinmotorer et optimalt blandingsforhold mellom luft og drivstoff. Blandingsforholdet er optimalt når drivstoffet forbrennes kjemisk fullstendig og eksosen ikke inneholder hydrokarboner. Med bensin som drivstoff er blandingsforhold mellom oksygen og bensin for kjemisk fullstendig forbrenning 14,67 vektdeler luft til 1 bensin, 14,67:1. Dette kjemisk fullstendige blandingsforholdet benevnes med lambda 1, og er nødvendig å opprettholde for at en katalysator skal fungere optimalt. Oksygenrester vil det fortsatt være i forbrenningsgassene når man har en kjemisk fullstendig forbrenning. Man regner vanligivis med at man har oksygenrester med blandingsforhold så feit som 12,5-13,2:1, lambda 0,85-0,9, avhengig av motorkonstruksjon. Tilførselen av luft bestemmes av gasspjeldet, som reguleres av føreren, typisk med en gasspedal. Bensin tilsettes denne lufta med enten forgasser eller elektronisk bensininnsprøytning. Med mindre det er snakk om "direkte innsprøytning", blandes bensin og luft "før" det kommer inn i forbrenningskammeret. På grunn av utslippskrav, er forgasseren avløst på serieproduserte biler siden omkring 1989.
Forgasser.
En forgasser er et rør med innsnevring, slik at undertrykket som oppstår ved luftgjennomstrømning suger bensin inn. På grunn av sin mangel på tilbakekobling, må forgassere justeres for å fungere optimalt. Fordi oksygeninnholdet i et volum luft avhenger av været, er justeringen væravhengig. På grunn av sin ulineære natur (se Bernoulli-prinsippet), bør forgassere ha flere justeringsparametere, eksempelvis for tomgang og full gass.
Volum per sylinder.
På høyt turtall blir tregheten i stemplene et problem, og fører til stor slitasje på motordelene. Derfor bør ikke stemplene være for tunge eller ha for lange bevegelser. Effekten til motoren er til enhver tid lik dreiemomentet ganger turtallet. For å øke dreiemomentet, kan man øke volumet i hver sylinder eller legge til flere sylindre. Øker man volumet per sylinder, øker også tregheten i hvert stempel, slik at motoren ikke tåler høyt turtall; dermed må en motor forstørres betraktelig hvis man for eksempel vil doble effekten.
Virkningsgraden blir ofte noe bedre med stort volum per sylinder, fordi friksjonen for eksempel er større i to små sylindre enn i én dobbelt så stor sylinder. Dessuten bruker store motorer ofte å kjøre på mer økonomiske turtall. Har motoren mer enn nok effekt, kan man også trimme den ned på en slik måte at det maksimale dreiemomentet kommer på lavere turtall. Det vil redusere effekten men øke virkningsgraden. Et mer drastisk alternativ er Atkinson-syklusen.
Volumet per sylinder er også en balansegang mellom virkningsgrad og vekt. Bilmotorer har omkring 0,5 liter per sylinder. 1,1 liter og 0,23 liter per sylinder finnes også. Hvis resten av kjøretøyet veier mye, spiller det liten rollesten av kjøretøyet veier mye, spiller det e for kjøreegenskapene om motoren også er tung. Det er ikke sikkert at en bil med stor motor bruker mer bensin enn en undermotorisert bil på å kjøre den samme veien, selv om en stor motor bruker mer bensin på å holde seg i gang.
Boksermotoren.
En boksermotor har veivakselen på midten med sylindrene ut til begge sidene. en firesylindret boksermotor har 2 sylindre på hver side og en 6-sylindret har 3 sylindre på hver side. Boksermotorer brukes i de fleste småfly, og i biler som VW-boble, Porsche og Subaru. Det er litt enklere å lage en boksermotor med lite vibrasjon fordi stemplene beveger seg i takt og i innbyrdes motsatt retning på hver side av veivakselen, slik at risting i motoren er direkte i motfase for et par sylindre.
Rekkemotorer.
Mange biler har 4- eller 6-sylindrede rekkemotorer der alle sylindrene står rett etter hverandre på en rett linje, og veivakselen liggende under. Det finnes også 5-sylindrede rekkemotorer bl.a. i noen eldre Audi-modeller og de fleste nyere Volvo-modellene, disse motorene blir sett på som noe sprekere enn de vanlige 4- og 6-sylindrede motorene.
V-motorer brukes ofte på biler som skal ha mye krefter, enten det er store kjøretøy, kjøretøy som trenger mye motorkraft for å komme seg frem i terrenget, eller racing- og sportskjøretøy.
V-motorer har nemlig godt dreiemoment (NM), altså stor kraft, slik at den drar godt i fra bunnen av turtallsområdet, og ikke bare på høyt turtall. Motoren er konstruert slik at veivakselen er i bunnen av V-en, og stemplene går opp til hver sin side i toppen av V-en. Slike motorer kan ha 2, 4, 6, 8, 10, 12 eller 16 sylindre. De 2- og 4-sylindrete motorene er brukt i motorsykler og andre mindre kjøretøy. Mens de 6-, 8-, 10-, 12- og 16-sylindrete motorene sitter i biler eller større kjøretøy.


Menneskemodell.
En menneskemodell er en framstilling av mennesket og hva som er drivkraften bak dets handlinger.
Et viktig skille går mellom kausale og intensjonale menneskemodeller, altså om mennesker handler på grunnlag av årsaker eller grunner.


Samordnende prosess.
Samordnende prosesser er prosesser som bidrar til å samordne forskjellige aktørers handlinger, slik at samfunn dannes og opprettholdes.
Viktige samordnende prosesser, er prosesser som binder mennesker sammen som bytte, integrasjon, maktbruk og omsorg. Viktige faktorer å ta hensyn til i samordnende prosesser, er fenomener som skiller mennesker fra hverandre: Etnisitet, sosial klasse og kjønn. Selve begrepet «samordnende prosesser» ble oppfunnet i 1996 i boka "Samfunn og vitenskap".


Thisted.
Thisted, oppkalt etter den norrøne krigsguden Ty, er en kommune og småby i Viborg Amt på vestkysten av Jylland i Danmark, rett nord for Limfjorden. Dagens Thisted kommune ble opprettet da kommunene Sydthy og Hanstholm ble slått sammen med gamle Thisted kommune. Kommunen har i dag rundt 45 000 innbyggere, hvorav omkring 13 000 bor i Thisted by.
Thisted by fikk kjøpstadsstatus rundt år 1500. Byen er også endestasjon for Thybanen, som går til Struer der den blir knyttet til resten av jernbanenettet. Frem til 1969 var det også jernbane østover til Fjerritslev og videre til Ålborg. Thisted lufthavn er for tiden uten rutetrafikk. Fotballklubben Thisted FC spiller i 2. divisjon.
Fra Hanstholm nord i kommunen gikk det blant annet ferje til Kristiansand, Stavanger, Haugesund og Bergen. Denne ble trafikkert av Fjord Line, som per 2011 har anløp Hirtshals i stedet.
Thisted kirke er fra ca. 1500.
Vennskapsbyer.
Thisted tok initiativ til, og var den første danske by, som inngikk vennskapsbyavtaler i 1939. I dag har byen vennskapsbyer i alle nordiske land samt i Ungarn og Estland.


Hobro.
Hobro er en dansk by i Mariagerfjord kommune, sentrum i den tidligere Hobro kommune i Region Nordjylland. Tettstedet har omtrent 10 000 innbyggere.
Hobro oppstod på det naturlige ferdselsstedet innerst i Mariager Fjord, på en landtunge mellom denne og Vesterfjord. Litt sørvest for byen ligger ringborganlegget Fyrkat fra omtrent 980 e.Kr, et støttepunkt for den unge danske kongemakten for innkrevning av skatter og avgifter. Et tilsvarende, men fire ganger større anlegg ligger på Aggersborg midt i Limfjorden.
I middelalderen oppstod byen på sørbredden ved en trebro som krysset elven Onsild Å, men vi vet lite om byen i høymiddelalderen. Senest 1300 fantes det utvilsomt en virkelig by med romansk kirke sør for broen, og i 1421 nevnes den første handelsborger i Hobro. På byens eldste segl fra 1584 ses en stilisert bro.


Axel Rappe.
Axel Rappe (født 1838, død 1918) var svensk general og var i 1905 Sveriges generalstabssjef. Rappe ønsket ikke å ta stilling til hvorvidt Sverige burde rette et militært angrep mot Norge i 1905, men understreket at de norske grensefestningene på ingen måte utgjorde vesentlige hindre for en svensk invasjon.


Seilerfamilien.
Seilerfamilien (Apodidae), som også kalles seilere i all enkelhet, tilhører ordenen seilerfugler og består av små og mellomstore fugler som tilbringer det meste av sin tid i luften. Artene er blant de beste flygerne og har lange, spisse vinger, korte lemmer med spisse klør, kort nebb og et stort gap. Fire arter hekker i Europa, hvorav kun tårnseiler hekker i Norge.


Gjøkfamilien.
Evolusjon.
I en studie fra 2004 foreslo Mayr & Ericson at Mesitornithidae (mesitter) og Cuculidae (gjøker) var søstergrupper, basert på DNA-analyser.


Tjeldfamilien.
Tjeldfamilien (Haematopodidae) tilhører ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Familien inneholder kun én slekt, tjelder ("Haematopus") som har elleve arter. I Norge og Europa forekommer det kun én art, tjelden.


Bytte.
Et bytte er i sosiologien ei sosial samhandling, der ulike aktører bytter et gode mot et annet gode. Et bytte kan være økonomisk, slik økonomiske aktører bytter penger mot varer eller tjenester på et marked, eller et bytte kan være symbolsk, slik to mennesker utveksler gaver. En kan også se på kommunikasjon som en form for bytte, slik mange såkalte bytteteoretikere gjør; mest kjent er kanskje de nordamerikanske bytteteoretikerne George Homans og Peter Blau.
Bytter finner sted i byttesfærer, og i moderne samfunn foregår økonomiske bytter gjerne på markeder, der en ikke bytter varer mot varer, men varer mot penger. Et kjennetegn ved moderne markedsøkonomier er at byttesfærene blir utvida, slik at stadig flere ting kan byttes mot penger. Men av og til blir også byttesfærene innskrenka. Vi har for eksempel i Norge i de siste åra hatt diskusjoner om en ikke lenger lovlig skal kunne bytte til seg seksuelle tjenester mot penger.


Philips.
Koninklijke Philips Electronics N.V. (Kongelige Nederlandske Philips Elektronikk A/S), normalt nevnt som bare Philips, er en av verdens største produsenter av forbrukerelektronikk.
Hovedkontoret ligger i Nederland og Philips har 120 000 ansatte i mer enn 100 land verden over. Philips består av tre overlappende sektorer: Helse, belysning og forbruker-/livsstilsprodukter og hade en omsetning på EUR 22,3 mrd. i 2010. Varemerkeløftet er ”sense and simplicity”.
Historie.
Firmaet ble stiftet i 1891 av brødrene Gerard og Anton Philips i Eindhoven, Nederland. Deres første produkter var lyspærer og annet elektroteknisk utstyr. Den første fabrikken er bevart som et museum. Selskapet startet opp med produksjon av glødelamper med glødetråder av karbon, og ved århundreskiftet hadde bedriften vokst til å bli en av de største produsentene i Europa.
Stimulert av den industrielle revolusjon i Europa startet Philips opp sitt første forskningslaboratorium med nyskapende prosjekter innen røntgen- og radioteknologi. I 1918 lanserte Philips et medisinsk røntgenrør.
I 1925 ble Philips involvert i de første TV-eksperimentene, og i 1927 startet selskapet opp med radioproduksjon. I 1932 hadde selskapet solgt én million radioer og var blitt verdens største radioprodusent.
I 1939 kom deres elektriske barbermaskin «Philipshave».
Ledelsen i Philips ble den 9. mai 1940 informert om den forestående tyske invasjonen av Nederland den 10. mai. De bestemte seg for å forlate landet og flyktet til USA. De klarte å få med seg en større del av firmaets kapital. Med USA som base drev de selskapet gjennom hele krigen. På samme tid ble selve selskapet flytte på papiret til De nederlandske Antiller for at tyskerne ikke skulle få tak i det. Senere ble det flyttet tilbake til Nederland med hovedkvarter i Eindhoven. I 2000 ble hovedkvarteret flyttet til Amsterdam. Mange av selskapets forskningssentre ble lukket og klart holdt hemmelige slik at tyskerne ikke fant ut om dem. Dette medførte at Philips kom fort på fote igjen etter krigen.
I 1912 etablerte Philips et bedriftslag i fotball kalt PSV Eindhoven. Dette laget utviklet seg senere til et profflag og er en av Nederlands største fotballklubber. 
Philips i Norge.
I 1911 begynte agenturfirmaet Bergaust Eftf. Gerhard M. Schive import av glødelamper fra Philips i Eindhoven. I årene som fulgte kom en rekke spesiallamper på markedet. Agenturfirmaet gikk senere konkurs, og i 1922 ble Jo Polak sendt ut fra konsernsenteret for å etablere et selvstendig Philips selskap i Norge. 8. januar 1923 ble Norsk Aktieselskap Philips Lamper registrert, og er dermed den nest eldste Philips-etablering utenfor Nederland (Belgia var først i 1919). Philips Sverige fulgte så 12 dager senere.
De første årene dreide alt seg om lys, men allerede i 1927 kom den første radioen på markedet, og i 1930 startet salget av røntgenrør.
I 1936 ble A/S Radio Industri etablert, og startet produksjon i Sandakerveien i Oslo. Philips Fabrikker A/S starter samme år opp i Brenneriveien.
1956: Første TV innføres til tekniske prøver og i 1959 produserer A/S Radio Industri en prøveserie på 150 apparater. De ordinære TV-sendingene fra NRK i 1960 starter markerer starten på TV-salget. Samtidig med Philips Norge’s 50 års jubileum i 1973, kommer den første farge-TV i salg.
Etter å ha vært spredt på flere lokasjoner i Oslo, ble alle samlet i nye lokaler i Sandstuveien 70 i 1982. Dette var selskapets hovedkontor inntil flyttingen til nye lokaler i Helsfyr Atrium mai 2010.


Nebb.
Nebb er de delene av kraniet og kjevene som er dekket, og delvis erstattet, av et tykt lag med hornstoff (keratin). Nebbet, som er et pusteorgan som inngår i åndedrettssystemet hos flere dyrearter, er et organ som har flere funksjoner, siden det samtidig også fungerer som gripeorgan, kjever og forsvarsmiddel. Blant nålevende former er nebbet tannløst og finnes hos fugler pluss skilpadder, algeetende rumpetroll og nebbdyr, skjønt nebbet hos sistnevnte er mykt og gummiaktig og inneholder tenner i ungestadiet.
Nebbet har utviklet seg til å bli et allsidig redskap for fuglene. Siden de ikke har tenner må de ofte svelge maten hel, selv om mange klarer oppgaven å dele maten opp i mindre deler før den svelges.
Typer.
a>er lage hull i bark og trær.
De fleste rovfuglene har utviklet skarpe nebb som kan skjære gjennom kjøtt, mens kolibrien har et spisst langt nebb som den stikker inn i visse blomster for å drikke nektar. Hakkespetter bruker nebbet til å hakke seg gjennom bark og trær, mens papegøyefugler har krumme nebb som de kan bruke til å få has på frukter og nøtter med. Flamingoer har bøyde nebb som de bruker redskap til å filtrere vannet for å sile ut små byttedyr og mikroorganismer, mens ender har flate nebb med hornplater/lameller som gjør at de kan holde igjen planter mens de siler ut vannet (hos fiskeendene er lamellene blitt til tannlignende strukturer som holder fast fisken de lever av).
Nebb i norske uttrykk.
At nebb kan være effektive våpen, ser vi i uttrykket «forsvare seg med nebb og klør». Nebb brukt på en annen måte, til å uttrykke seg, gjerne på uforskammet vis, finner vi i uttrykket «nebbete».


Forklaring.
Forklaring er en meddelelse som peker på grunner, sammenhenger, og konsekvenser av noen objekter, prosesser, hendelser og videre som sammen med regler eller lover som forbinder disse til objektet. Noen av disse elementene i forklaringen kan være underforstått.
Årsaksforklaringer.
Årsaken kommer alltid før eller samtidig med virkningen, og må være forbundet med virkningen gjennom en universell lov.
"Eksplanandum": En beskrivelse av det som skal forklares, sannsynliggjør noe ved en statistisk sammenheng.
"Eksplanandum": De grønne er et oligarki
Intensjonale forklaringer/Formålsforklaringer.
Intensjonale forklaringer skal forklare en aktørs handlinger ved å vise til intensjonen (grunnen) til handlingen. En intensjon peker fra aktørens perspektiv mot framtida. Tre spørsmål melder så seg: 1. Hva er aktørens hensikt? 2. Hva vet (eller tror) aktøren? 3. Hva mener han er det beste middelet til å realisere målet?
"Eksplanandum": Person X utfører derfor handling P.
"Eksplanandum": Annika tar derfor toget fra Trondheim til Oslo.
Funksjonelle forklaringer.
Funksjonelle forklaringer er omstridt i samfunnsvitenskapene. De kan ikke forklare hvorfor noe oppstår, men bare hvorfor ting opprettholdes.


Dareios II av Persia.
Dareios II, opprinnelig kalt Ochus og ofte med etternavnet Nothus (fra gresk νοθος, som betyr «bastard») var konge av Persia fra 423 f.Kr. til 404 f.Kr..
Artaxerxes I som døde kort tid etter 24. desember 424 f.Kr. ble fulgt av sin sønn Xerxes II. Etter en og en halv måned ble Xerxes myrdet av sin bror Sekydianus eller Sogdianus (formen av navnet er usikkert). Hans halvbror utenfor ekteskap, Ochus, satrapen av Hyrcania gjorde opprør mot Sogdianus og drepte ham etter en kort kamp. Han slo ned ved hjelp av svik forsøket av en av hans andre brødre Arsites på å følge hans eksempel. Ochus tok navnet Dareios (i krøniker blir han kalt "Nothos".) Hverken Xerxes II eller Sekydianus opptrer i datoene til de tallrike babylonske tablåene fra Nippur. Her følger styret til Dareios II rett etter Artaxerxes I.
Vi vet lite om styret til Dareios (et opprør blant mederne i 409 f.Kr. er nevnt hos Xenofon), unntatt at han var ganske avhengig av sin kone Parysatis. I utdragene fra Ktesias blir noen haremintriger nevnt, der han spilte en ufordelaktig rolle. Så lenge makten til Aten forble intakt, blandet han seg ikke inn i greske affærer. Selv støtten som atenerne i 413 gav til opprøreren Amorges i Carla ville ikke ha hisset ham opp, hadde ikke den atenske makten blitt brutt i samme året foran Syrakus. Han gave ordrer til sine satraper i Lilleasia, Tissafernes og Farnabazus om å sende inn skatten som var på overtid fra de greske byene og å starte en krig med Aten. For dette formålet inngikk de en allianse med Sparta. I 408 sendte han sin sønn Kyros til Lilleasia for å fortsette krigen med større energi. I 404 døde Dareios etter et styre på nitten år og ble fulgt av Artaxerxes II.


Instrumentalisme.
I vitenskapsfilosofi innebærer instrumentalisme at man mener at det viktigste ikke er om en teori bygger på realistiske (sanne) eller urealistiske (falske) premisser. Det viktige er teoriens prediksjonskraft, altså om man kan få gode forutsigelser, at den kan si noe om framtida.
Instrumentalisme brukes blant annet mye i samfunnsøkonomi, der man i mange sammenhenger forutsetter optimerende individer, selv om dette på enkelttilfeller ikke alltid stemmer. Det viktigste er imidlertid ikke om dette alltid er sant, men at man kan komme med gode predikasjoner på hva som vil skje ved den og den hendelsen, og som oftest stemmer det.
I pedagogikken støter vi på begrepet instrumentalisme først og fremst hos Dewey. Menneskets tanker, kunnskaper og innsikt er ikke et gode i seg selv, men hjelpemidler eller instrumenter til å løse problemer i forbindelse med tilpasning og overleving i en usikker verden. Hensikten er ikke bare å forstå verden, men også å beherske den. Blikket er ikke vendt mot kunnskapen i seg selv, men mot det den skal brukes til. Kunnskapens verdi vurderes etter den nytteverdien den har.
Historie.
De fleste astronomer i antikken og middelalderen, f. eks. Ptolemaios, begrenset seg bevisst til utelukkende å lage matematiske modeller av universet, fordi himmellegemene var så fjerne og opphøyde at sikker kunnskap om dem ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Fenomenenes dypere årsaker var forbeholdt filosofene, der mange støttet seg til Platon eller Aristoteles.


Relativisme.
Relativisme er motstand mot tanken om at vitenskapene kan og bør tilstrebe objektivitet. Relativistene mener at det ikke finnes standarder for objektivitet, sannhet eller rasjonalitet som er felles på tvers av forskjellige kulturer og historiske perioder.


Xerxes II av Persia.
Xerxes II var en persisk konge og sønnen og etterfølgeren av Artaxerxes I. Etter et styre på 45 dager, ble han myrdet i 424 f.Kr. av sin bror Sogdianus som igjen ble myrdet av Dareios II. Han er en ukjent historisk figur kjent hovedsakelig gjennom skriftene til Ktesias. Han var nevnt som den eneste legitime sønnen til Artaxerxes I og hans dronning Damaspia. En vet at han tjente som kronprins.
De siste inskripsjonene som nevner at Artaxerxes I var i live, kan dateres til 24. desember 424 f.Kr.. Xerxes klarte tydeligvis å bestige tronen, men to av hans halvbrødre krevde den for seg selv. Den første var Sogdianus, sønn av konkubinen Alogyne av Babylon. Den andre var Ochus, sønn av konkubinen Cosmartidene av Babylon. Han giftet seg med deres felles halvsøster Parysatis, datter til Artaxerxes I og hans konkubine Andia av Babylon.
Xerxes var tydeligvis kun anerkjent i Persia og Sogdianus i Elam. Ochus sin første inskripsjon som Dareios II kan bli datert til 10. januar 423 f.Kr.. Han var allerede satrap i Hyrcania og var snart anerkjent av Media, Babylon og Egypt. Xerxes II ble myrdet mens han var full av Farnacyas og Menostenes på ordre fra Sogdianus. Sogdianus ble drept noen måneder senere. Dareios ble den eneste herskeren i det persiske riket og hersket til 404 f. Kr.


Vinge.
En vinge er enten en del av et aerodynt luftfartøy, eller en legemsdel på flygedyktige dyr. I begge tilfeller er formålet å skaffe den løftekraft som flyging krever.
Løftekraft - vingens formål - angrepsvinkel.
For å tjene sitt formål krever enhver vinge å bli passert av en strøm av luft, og denne luftstrømmen innenfor et snevert vinkelrom, og innenfor et visst fartsintervall. For liten fart gir for lite løftekraft, for mye gjør enten vingen ineffektiv eller skader den. Hvis den såkalte angrepsvinkelen, det vil si en vinkel mellom vingens plan og luftstrømmen, overskrider ca. 18 grader, blir luftstrømmen turbulent – vingen sies å "stalle", og i en slik tilstand gir den svært liten løftekraft.
Faste vinger.
Faste vinger kan ha bevegelige deler som øker vingens areal, endrer vingens form eller vinkel. Vingenes løft kan endres av slats og flaps som bedrer luftstrømmen over vingens overside og hindrer turbulensdannelse på oversiden av vingen, og de øker krumningen på vingen og gjør den egnet til flyging i relativt liten fart og med større angrepsvinkel.
Flere av disse faktorene bidrar til luftmotstand. Flymaskiner kompenserer for dette ved hjelp av motorkraft, mens svevefly og fugler i glideflukt enten må finne oppstigende luft (såkalte "termikker") som kan løfte dem til værs, eller «betale» med potensiell energi ved gradvis å tape høyde.
Vingeprofil.
Vinger har spesielle vingeprofiler som bestemmer kurven av overflaten rundt hele vingen. Profilene beskrives av et standardisert fire sifret nummer. Forskjellige vingeprofiler gir flyet forskjellig karakteristikk i forhold til luftmotstand, stallhastighet og oppførsel i turbulens også sett i sammenheng med vingeareal og flyets vekt. Bestemmelse av vingeprofil er et av de viktigste valg som må tas under konstruksjon av nye fly. Det fire sifrede tallet angir også i hvor stor grad vingen er i bue slik at undersiden er tilnærmet flat og oversiden konveks. Fly som også skal fly opp-ned for aerobatikk / akroflyging har gjerne en mer symmetrisk vinge med profil som kjølen på en seilbåt.
Bevegelige vinger.
Fugler, flygende insekter og flaggermus skaper den nødvendige fremdriften ved å bevege vingene slik at de ikke bare skaper løftekraft, men også fremdrift. Disse gjentatte bevegelsene kan minne om diverse former for svømming i forskjellig tempo, jo mindre et flygende dyr er, desto «tettere» og mer «væskeaktig» forekommer luftens aerodynamiske egenskaper for dyret.
Prinsippet med bevegelige vinger som leverer både opp- og fremdrift kan bare benyttes av fugler og mekaniske modeller i størrelsesordenen på et par meter. Den er derfor ikke anvendelig for fly som bemannes av mennesker. Dette skyldes at vi ikke kan styre vingene like presist som et insekt.


Sogdianus av Persia.
Sogdianus var konge av Persia (424 – 423 f.Kr.). Han er en nokså ukjent historisk figur kjent hovedsakelig fra skriftene til Ktesias. Han var uekte sønn av Artaxerxes I og hans konkubine Alogyne av Babylon.
De siste inskripsjonene som nevner at Artaxerxes I var i live, kan dateres til 24. desember 424 f.Kr.. Hans død resulterte i at minst tre av hans sønner gjorde krav på tronen. Den første var Xerxes II som var hans eneste legitime sønn med dronning Damaspia og var tidligere kronprins Han var tydeligvis bare anerkjent i Persia. Den andre var Sogdianus, muligens anerkjent i Elam. Den tredje var Ochus, sønn av Artaxerxes med hans konkubine Cosmartidene av Babylon og satrap av Hyrcania. Ochus var også gift med deres felles halvsøster Parysatis, datter av Artaxerxes og hans konkubine Andia av Babylon. De første inskripsjonene av Ochus som Dareios II kan dateres 10. januar 423 f.Kr.. Han ser ut til å ha blitt anerkjent av Media, Babylon og Egypt.
Denne kaotiske tilstanden var kortlevd. Xerxes II ble myrdet mens han var full av Farnacyas og Menostenes på ordre fra Sogdianus. Sogdianus ble drept noen måneder senere. Dareios ble den eneste herskeren i det persiske riket og hersket til 404 f. Kr.


Artaxerxes I av Persia.
Artaxerxes I var konge av det Persiske riket fra 464 f.Kr. til 424 f.Kr.. Han tilhørte akamenide-dynastiet og var etterfølger av Xerxes I. Navnet kommer fra den greske formen. Den persiske formen er Artakhshathra. Han ble senere kalt Ardeshir.
Etter at Persia tapte ved Eurymedon, kom de militære aksjonene mellom Hellas og Persia til en stillstand. Da Artaxerxes I kom til makten, startet han en ny politikk ved å trekke atenerne bort ved å finansiere deres fiender i Hellas. Dette førte indirekte til at atenerne flyttet sin pengereserve fra Delian-ligaen fra øya Delos til den atenske Akropolis. Finansieringspolitikken førte til nye kamper i 450 f.Kr. hvor grekerne angrep ved slaget om Kypros. Etter at Simon mislykkedes i å oppnå noe særlig i denne ekspedisjonen, ble «freden i Callias» inngått mellom Aten, Argos og Persia i 449.
Han er nevnt i to bøker i Bibelen, Esra og Nehemja. Han tillot jødene å gjenbygge Jerusalem.
Han ble etterfulgt på tronen av sin sønn Xerxes II.


Konsentrasjonsevne.
Konsentrasjonsevne er evnen til konsentrasjon, en begrensning av oppmerksomheten som er nødvendig for at man bevisst skal kunne styre sine tanker og handlinger.
Hjernestammefunksjoner som grad av våkenhet (arousal) og evne til å sortere ut og moderere sanseinntrykk.
Perseptuelle og kognitive funksjoner i storhjernen for å bearbeide informasjon og forstå oppgaven.
I dette ligger også hukommelsesfunksjoner, korttidsminne og langtidsminne, som grunnlag for kategorisering, generalisering og symboldannelse. Mellomhjernen og hippocampus deltar i lagringen av informasjon i langtidsminnet og også i automatiseringen av forskjellige mentale prosesser.
Høyre hjernehalvdels kapasitet til å bearbeide en stor mengde samtidig informasjon er vesentlig for den generelle oppmerksomheten.
Pannelappene står for tidsopplevelse og intensjon, nysgjerrighet og evne til å styre tanker og handlinger, planlegge aktiviteter og ha strategier for å løse problemer.
Motivasjonen påvirkes av lysten i sysselsettingen. Disse følelsene av lyst eller ulyst stammer fra det limbiske i de indre delene av tinninglappene. Motivasjonen styres også av tidligere erfaringer, tiltroen til egne evner til å løse oppgaven, selvtilliten.
Vanlig årsak til konsentrasjonsvansker.
En vanlig årsak til konsentrasjonsvansker er et manglende samsvar mellom individets evner og de motoriske, perseptuelle og kognitive kravene en står overfor. Situasjonen kan da bli vanskelig siden situasjonen må analyseres gjennom individets persepsjonforstyrrelser. Persepsjonforstyrrelser (sanseforstyrrelser) innebærer ofte vansker med å velge ut inntrykk, å se bort fra alt uvesentlig, noe som gir mange forstyrrende momenter.


Artaxerxes II av Persia.
Artaxerxes II Mnemon (436 – 358 f.Kr.) var konge av det Persiske riket fra 404 f.Kr. til hans død. Han forsvarte sin posisjon mot sin bror Kyros den yngre, som ble beseiret og drept i slaget ved Kunaxa i 401 f.Kr., og mot et opprør av de provinsielle satrapene (366 – 358 f.Kr.). I 386 f.Kr. tvang Artaxerxes II de greske "poleis" til å akseptere betingelser og signere den «universelle freds»-traktaten (Antalcidas-traktaten).
Landet gikk likevel nedover under hans styre.


Artaxerxes III av Persia.
Artaxerxes III styrte det Persiske riket fra 358 f.Kr. til 338 f.Kr.. Han var sønn til Artaxerxes II og ble etterfulgt av Arses (også kjent som Artaxerxes IV).
Kort tid etter at han ble konge, drepte Artaxerxes alle sine slektninger for å beskytte Persia fra borgerkrig. I 343 f.Kr. beseiret Artaxerxes farao Nektanebos II, drev han ut av Egypt og gjorde Egypt igjen til en persisk satrapi.
Artaxerxes ble myrdet av sin minister, Bagoas.


Arses av Persia.
Artaxerxes IV Arses var konge av det Persiske riket mellom 338 f.Kr. og 336 f.Kr. Han var den yngste sønnen til kong Artaxerxes III og var ikke ventet å bli konge av Persia.
Hans uventede maktovertagelse kom i 338 f.Kr. som et resultat av mordet på sin far og mesteparten av hans familie av Bagoas, den mektige visiren av Persia som nylig hadde falt i unåde hos Artaxerxes. Bagoas forsøkte å beholde makten ved å bytte Artaxerxes ut med hans sønn Arses som han trodde ville være enkel å kontrollere. Arses forble lite mer enn en marionettkonge i løpet av hans to år på tronen mens Bagoas fungerte som makten bak tronen.
Arses startet å planlegge mord på Bagoas etter at han var lei av denne tilstanden og kanskje påvirket av adelsmenn ved det kongelige hoff. Visiren handlet igjen først for å beskytte seg og klarte å forgifte Arses. Bagoas hentet så en fetter av Arses til tronen som kong Dareios III. En alvorlig bekymring for Persia i løpet av kongens korte styre var fiendskapet på den vestlige grensen med Makedonia under kongene Filip II og Aleksander den Store. Dette ville lede til krig mellom de to statene i løpet av Arses sin etterfølger sitt styre.
Han er kjent som Arses i greske kilder og det ser ut til å ha vært hans virkelige navn, men gammelpersiske tekster sier at han tok det kongelige navnet Artaxerxes IV, etter sin far og bestefar.


Babeldaob.
Babeldaob (også skrevet Babelthuap) er den største øya i øynasjonen Palau. Dens areal, 331 km², utgjør over 70 % av hele landets landareal. Den ligger nordøst for øya Koror som er Palaus tidligere hovedstad, og Palaus største by og delstat.
Babeldaob har fjell, ulikt de fleste andre øyene i Palau. Palaus høyeste punkt ligger her, det 242 meter høye Mount Ngerchelchuus.
På denne øya ligger også Palaus nye hovedstad siden oktober 2006, Melekeok, i delstaten med samme navn.
Palaus nest mest befolkede delstat, Airai, utgjør den sørlige delen av øya. I Airai ligger nasjonens hovedflyplass, samt at det er her broforbindelsen med Koror ligger.


Fjær.
Nærbilde av en enslig fjær
En fjær er en av de epidermiske utvekster som danner en naturlig beskyttelse hos fugler (dun) eller som dekker vinger og halestjert og gir fuglen de aerodynamiske egenskapene som muliggjør evnen til å fly (vingefjær/halefjær). Fjær er et karakteristisk kjennetegn – et avledet fellestrekk – som alle fugler har, men som ikke forekommer hos andre nålevende dyr.
Fjær oppstod evolusjonært sett fra hudskjell. Fjærdrakten bestod opprinnelig bare av dun, og funksjonen antas å ha vært varmeisolering. En annen hypotese er at fjærdrakten har hatt en funksjon for tiltrekkelse av maker (seksuell seleksjon). Halefjærer og vingefjærer er i sin tur utviklet fra dun.
Etter at fjærene var oppstått, fikk de imidlertid gradvis en ny funksjon. Fjær er essensielle for fuglenes flygedyktighet. Det er foreslått at fuglenes forfedre i første omgang baserte sin glideflukt på hudmembraner av typen vi bl.a. ser hos dagens flygeekorn, men at fjærene over tid erstattet hudfolden etterhvert som de ble modifisert. Skal man dømme ut i fra fossiler som nylig et oppdaget, så hadde fjærene på baklemmene til fuglenes forfedre samme funksjon som dem på forlemmene, men til slutt fantes de bare på forlemmene og til en viss grad på den (dengang) lange halen.
I ettertid er fjærene videreutviklet til å utføre andre oppgaver som ikke er direkte relatert til flygingen. For eksempel er brystfjærene hos noen fugler vannabsorberende, så de er i stand til å frakte vann over lange avstander til tørste kyllinger. Og blant mange hanner har de utviklet seg i ekstrem grad for å tiltrekke det motsatte kjønn, særlig er dette synlig hos påfugler.
Det er også funnet dinosaurfossiler som tolkes som fjærkledde. Men disse dinosaurene stod slektskapsmessig temmelig nært fuglene. Det er altså lite trolig at fjær har oppstått to ganger konvergent (uavhengig av hverandre). Tvert imot kan funnene tyde på at fjærene ble utviklet tidligere enn antatt, i og med at de må ha vært til stedet i den siste felles stamarten for disse dinosaurene og fuglene.


Etnisitet.
Etnisitet er en kollektiv identitet, eller gruppetilhørighet, knyttet til forestillinger om felles kultur (som språk og skikker) og opphav (slektskap). Selv om ordet kan føres tilbake til gammel gresk (ethnos=nasjon) ble «etnisitet» først introdusert i dagligspråket på 1960-70 tallet via sosialantropologien. Begrepet om etnisitet erstattet, men kan ikke helt løsrives fra eldre begreper belastet med et essensialistisk kultursyn som nasjon, folkeslag, stamme og rase.
Etniske grupperinger sammenfaller ikke nødvendigvis med befolkningen i et land, og i Norge har det eksempelvis blitt definert ulike folkegrupper som samer, sigøynere og jøder i tillegg til (etniske) nordmenn. Innvandrere fra andre land (og barna deres) omtales også som etniske grupper, selv om personer fra samme land vil kunne være av ulike etniske grupper, som Tyrkere og Kurdere fra Tyrkia. Nasjonalisme kan ses som en sammenkobling mellom etnisitet og (nasjonal)stat, med føringer mot løsrivelse (separatisme) og assimilering, eller i ekstreme tilfeller deportasjon eller folkemord. Alternativer til etnisk nasjonalisme finnes imidlertid i former for sivile nasjonalismer, også kalt polyetnisk nasjonalisme og multikulturalisme.
Essensialistisk vs. konstruktivistisk syn på etnisitet.
Et hovedskille kan settes mellom å tenke på etnisitet som de faktiske forskjellene i kultur og opphav som eksisterer mellom folkegrupper (en essens), og å tenke på etnisitet som de prosessene hvor bestemte forskjeller i kultur og opphav blir gjort relevante for å dele mennesker inn i grupper (en konstruksjon).
(1) er hovedsakelig biologisk selvoppholdende (jf. slektskap og rase),
(2) deler fundamentale kulturelle verdier, realisert gjennom synlig enhet i kulturelle former (jf. skikker),
(3) utgjør et felt for kommunikasjon og interaksjon (jf. språk) og
(4) har et medlemskap som identifiserer seg selv, og blir identifisert av andre, som en konstituerende kategori adskillelig fra tilsvarende kategorier.
I en sosialkonstruktivistisk forståelse av etnisitet, som kan tilbakeføres til Max Weber men spesielt utviklet etter Fredrik Barth, er det selve grensesettingen, det fjerde punktet over (og fraværende i Herodots liste), som er gjort til det sentrale. Etnisitet blir da først og fremst forstått som hvordan grupper kommer til å "oppfatte seg selv", eller "bli oppfattet" av andre, som særpregede. En bærende ide er at etnisitet dannes i møte med andre grupper ikke i adskillelse fra dem, og at etnisitet heller blir viktigere jo likere og nærmere forskjelllige grupper er hverandre. Gruppers felles identitet kan konstrueres rundt (ideen om) felles kulturelle, språklige, økonomiske, historiske, religiøse eller politiske kriterier, gjerne en kombinasjon av disse, men akkurat hvilke trekk anses som mer vilkårlig og situasjonsbestemt.
Balkan.
Som en ser fra et konstruktivistisk synspunkt, kan nær sagt hvilke kriterier som helst brukes for å betegne ei etnisk gruppe. Vanligst er kanskje kriteriet «felles språk», men det fins mange eksempler på grupper av mennesker med felles språk som oppfatter seg som ulike etniske grupper. For eksempel vil mange bosniere, serbere og kroater oppfatte seg som egne etniske grupper, enda de fleste medlemmer av alle gruppene snakker en form for bosnisk-serbisk-kroatisk (tidligere kalt "serbokroatisk"). Som skille mellom de ulike etniske gruppene bruker en kriteriet religion, da de som kaller seg bosniere er muslimer, kroater er katolikker, mens serbere er ortodokse. I det sosialistiske Jugoslavia forsøkte en å undertrykke de etniske motsetningene ved å skape et slags "homo iugoslavicus", det vil si en felles jugoslavisk nasjon, men etter at Jugoslavia gikk i oppløsning, kom de etniske motsetningene klart til syne igjen.


Insekter.
Insekter er – målt i antall arter – en stor og suksessrik leddyrgruppe: mer enn åtte av ti kjente dyrearter er insekter. De forekommer i de fleste miljøer, bortsett fra havet.
Insekter har stor betydning for de fleste andre dyr, for noen som predatorer eller som parasitter. Ikke minst så inngår insekter i næringskjeden til mange høyerestående dyr. Enten direkte som næring, eller lavere ned i næringskjeden. Et eksempel er rovfuglen spurvehauk som ikke lever av insekter, men av andre fugler som igjen har insekter som sin viktigste føde.
Betydningen for mennesket er også stort, både medisinsk som parasitter og vektorer for sykdommer, men kanskje mest økonomisk, som skade- eller nyttedyr i landbruket. Nyttige er de fordi mange planter er avhengig av insekter for pollinering, eller de kan være glupske «rovdyr» på skadedyr i landbruket. Enkelte fluelarver (maggot) kan brukes i bioterapi, en behandlingsform for å lege sår. Et annet eksempel er silkeormen, larven til en sommerfuglen i gruppen silkespinnere eller skjoldlus som særlig tidligere ble brukt til å lage lakk og voks. Stor betydning har også honning fra honningbien.
Læren om insekter heter entomologi.
Den mest suksessrike dyregruppen.
Insektene er den mest vellykkede dyregruppen på jorden. De er den mest artsrike gruppen og utgjør mer enn halvparten av alle nålevende arter. Mange arter er ennå ikke beskrevet og er ukjente for mennesket, samtidig utryddes flere arter, dette skjer daglig særlig ved at regnskog hugges. Det er særlig noen faktorer som er viktige til denne suksessen.
Evolusjon.
De eldste insekter er kjent fra devon, det må altså ha funnets insekter i minst 380 millioner år.
Det er imidlertid usikkert hva som er søstergruppen til insektene.
Man hadde lenge antatt at mangefotingene var insektenes nærmeste slektninger.
Dette bl.a. fordi både insekter og tusenbein mangler det andre antenneparet, har trakéer og Malpighi-rør.
På 1990-tallet ble det derimot klart at insekter er nærmere beslektet med krepsdyr enn med mangefotinger. Chelicerata har blitt foreslått som mangefotingenes nærmeste nålevende slektninger.
Fellestrekkene med mangefotingene må derfor tolkes som konvergenser på grunn av at begge gruppene – uavhengig av hverandre – ble tilpasset til et liv på land.
Fortsatt råder det usikkerhet om helheten av alle krepsdyrene eller muligens bare en delgruppe av disse står insektene nærmest. En av de mest omtalte teoriene for tiden er at gruppene Remipedia, Malacostraca og Hexapoda til sammen danner kladen Pancrustacea.
Tidligere har også den relativt ukjente gruppen leddyr Euthycarcinoidea vært foreslått som insektenes opphav.
Det er også indikasjoner på at Hexapoda som helhet er en kunstig gruppe. At medlemmene er utstyrt med enkelte fellestrekk som tre par ben kan være resultatet av en parallell utvikling, og Entognatha og Ectognatha hører ikke nødvendigvis sammen. Så regnes da heller ikke spretthalene lenger til insektenes stamtre, og det er til og med spekulasjoner over hvorvidt de bør plasseres utenfor den potensielle Pancrustacea. Proturer og tohaler er ennå ikke blitt studert like inngående.
Ytre bygning.
Kroppen er tredelt. På brystpartiet finnes vinger og bein.
Insekter har som de andre leddyrene et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte delene i kroppen på plass. Disse er bygd opp for det meste av kitin. Enkelte insekter har harde hudplater med mye kitin, som de fleste billene. Mens andre insekter er svært tynn- eller bløthudet.
Som hos alle leddyr er insektenes kropp delt i ledd ("segmenter"), som i sin tur i evolusjonens løp har blitt sammenfattet til større kroppsavsnitt ("tagmata"). Insekter er unike blant leddyr om å ha tre slike avsnitt, hodet, brystet og bakkroppen.
Vinger finnes hos de fleste insekter, men var ikke til stede i insektenes stamart. De oppstod senere, i stamarten til en stor delgruppe som av denne grunn omtales som vingede insekter. Noen insekter (f.eks. lus og lopper) mangler vinger selv om de hører til de vingede insektene. I disse gruppene har altså vingene gått tapt igjen i evolusjonens løp, de er med andre ord "sekundært" vingeløse.
Det fins også en del "primært" vingeløse insekter. Disse ble i eldre systematikk sammenfattet som "urinsekter" («Apterygota» = «vingeløse»). Men man vet i dag at denne gruppen er kunstig, fordi f.eks. sølvkre (som er vingeløs) er nærmere beslektet med vingede insekter enn med spretthaler (som også er vingeløse).
Beina består av hoften ("coxa"), hofteringen ("trochanter"), låret ("femur"), leggen ("tibia") og foten ("tarsi"). Foten består av flere ledd. Ytterst sitter et kloledd. Noen insekter, blant annet hos tovingene, har også fotputer sammen med kloleddet.
Fysiologi.
Åndedrettet består et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærens oksygen. Insekter som har larvestadiene i vann puster ofte med gjeller, og det finnes flere typer gjeller. Noen insekter som lever i vann, som vannkalver, og alle landlevende insekter puster med trakéer, disse finnes på alle kroppssegmenter. Disse trakeene oppstod uavhengig av mangefotingenes og fløyelsdyrenes trakéer, som åndedrettets tilpasning til livet på land.
Fordøyelsen skjer i tarmen, som er delt i tre soner, og ender i endetarmsåpningen. Ekskresjonen skjer ved hjelp av det malpighiske rør. Også dette oppstod uavhengig av mangefotingenes og edderkoppdyrenes malpighiske rør.
Sirkulasjonssystemet er, som hos alle leddyr, åpent med et langstrakt hjerte, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen, gjennom en pulsåre. Insekter har ikke et lukket blodåresystem som høyere dyr, blod og lymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hos virveldyr, men er blandet. Kroppsvæsken sirkulerer på en slik måte at væsken sirkulerer i hele kroppen, også i vingenes årer sirkulerer den.
Nervesystemet består, i likhet med alle leddyr, av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute ("ganglion") i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.
Insekters formering.
Hannens kjønnsorgan kalles aedeagus, mens hunnens kjønnsorgan kalles ovipor. Hunner hos de fleste arter, har et eggleggningsrør (Ovipositor), hos enkelte arter kan dette være stort, mens det hos andre er lite og mer skjult.
Kopulasjon og egglegging hos fluer.
Under kopulasjonen overfører hannen sine spermier gjennom penis (aedeagus) til en ”beholder” (spermathek) inne i hunnen. Her lagres spermiene, som befrukter hunnens egg etter hvert som de produseres og går gjennom egglederen.
Mange arter fluer føder levende unger (larver), ellers er eggene så langt utviklet at de klekkes straks etter legging. En hunnflue kan legge mange hundre egg.
Utvikling.
Alle insekter gjennomgår flere larvestadier i løpet individualutviklingen. For å kunne vokse, må insektene av og til kvitte seg med sin gamle hud, og gjennomgå et hudskifte ("ekdysis"). Dette skjer ved overgangen fra et larvestadium til neste. Veksten skjer bare i denne korte perioden, før den nye huden er herdet. Ulike arter har forskjellig antall hudskifter, alt fra noen få og opptil tyve.
Larvene til insekter med a- eller hemimetabol utvikling omtales ofte som "nymfer".
De voksne (kjønnsmodne) insektene hos insekter med hemi- eller holometabol utvikling kalles "imago".
Sanseorgan.
Å kunne oppfatte lyder, bevegelser, smak, temperatur er viktig også for insekter. Sanseorganene finnes som
Lyd.
Ikke alle insekter kan lage lyder. De som gjør det er vanligvis også istand til å oppfatte lyder (høre). Lyder frambringes på flere måter, vanligvis fordi kjønnene skal finne hverandre, for å kunne pare seg. Noen sikader kan lage lyd som høres på en kilometers avstand.
Allsidig kosthold og utvikling.
En av grunnene til insektenes suksess er den allsidighet de har ved å leve på mange ulike steder og av ulik føde. Insekter med fullstendig forvandling lever ofte på ulike steder som larve og voksen. Ofte lever de av forskjellig føde. Larvene kan være predatore (rovdyr), mens de voksne er planteetere som lever av nektar og pollen. Over halvparten av de kjente insektartene er plantespisere, mens de er representanter fra bare åtte av de omtrent tretti ordenene.
Overvintring (kuldetoleranse).
Hvor blir insektene av når frosten kommer om høsten? De fleste fryser i hjel og dør, men på ett eller annet vis må alle insekter overleve vinteren. Insektene overvintrer i alle livets stadier, noen som egg, andre som larver og noen som voksne. I overvintringsstadiet (egg, larve eller voksen) tåler insektene minusgrader og vanlig norsk vinter.
I alle levende celler er det vann, om vannet fryser dør cellen. Insekter (og mange andre dyr) har en «frostvæske» med seg, i kroppen, den gjør de tolerante mot kulde. Enkelte biller kan tåle kulde ned mot minus 30 grader, og deretter når de tiner leve videre.
Alder.
Et insekts liv starter når egget legges, og går via flere larvestadier, til utvokst forplantningsdyktig insekt. De aller fleste insekter i Norge lever omtrent ett år. Men, noen kan ha flere raske generasjoner i løpet av sommeren, disse sommergenerasjonene lever bare noen måneder. Andre bruker mange år på sin utvikling fra egg til voksen. Noen trebukker, bruker opptil 6-7 år på larvestadiet, før den voksne trebukken får en hektisk sommer til å føre slekten videre. I enkelte tilfeller har utviklingen hos praktbiller i død ved tatt så mye som 50 år, men dette skyldtest trolig eksepsjonelle forhold. Hos sosiale insekter som humler, veps og maur er det litt omvendt, larvestadiet er svært kort, mens livet som voksen er lengre.
Insekter som hobby.
a> hann, fra samlingen. "Texas A&M Insect Collection in College Station, Texas". Legg merke til den viktige etiketten, uten den – ingen vitenskapelig verdi.
Å samle insekter er å bli innviet i en verden som ikke så mange andre kjenner, og å bli kjent med insektenes hemmelighetsfulle og underlige liv. Det er mye å lære om innsamlingsteknikk, preparering, oppbevaring og bestemmelse av dyrene. Innkjøp av insektlitteratur på de ulike gruppene, det blir gjerne et lite hobbybibliotek etter hvert. De fleste som begynner å samle insekter starter med sommerfugler, men det finnes mange like interessante grupper å samle på. Fordi artsantallet er så stort velger de fleste å samle på en liten gruppe. Det er ikke uvanlig å spesialisere seg på denne gruppen.
En som studerer insekter kalles en "entomolog", og det finnes en forening for insektinteresserte, Norsk entomologisk forening. Den er for både profesjonelle og amatører. Arbeidet til amatørentomologene er svært viktig og har hatt en enorm betydning for forståelsen og kunnskapen om insektenes utbredelse.
For at det innsamlede materialet skal ha vitenskapelig verdi, er det viktig at det lages en etikett. Denne skal innholde minst tre hovedopplysninger, "sted", "dato" og "navnet til samleren".
Det finnes motforestillinger mot innsamling av insekter. Særlig av de fargerike og vakre dagsommerfuglene eller de nyttige humlene. Uten innsamling hadde det vært umulig å vite utbredelse og hvilke arter vi har i Norge. De sjeldne og truede arten finnes i et lite antall, og det er sjeldent at de blir innsamlet. Men, det skjer noen ganger, og opplysninger om disse er svært viktige i forvaltningen av naturen. Det er laget lister over de sårbarte og truede artene, listen kalles nasjonal rødliste, den har kategorier for hvor truet en art er. Over 50 % av de rødlistede norske artene er insekter. Dette tallet endres stadig ettersom nye reviderte rødlister utkommer. Sammen med Naturmangfoldloven er det myndighetenes mål å redusere antall arter på rødlisten.
Navn.
Navnet "insekt" kommer fra det latinske ordet "insectum" (flertall: "insecta"), som betyr «snørt inn».
Dette refererer til innsnøringene mellom de tre kroppsavsnittene.
Man finner av og til at navnene "insekter" og "Insecta" begrenses til de såkalte ekte insektene (Ectognatha; jf. insektenes inndeling), og at insekter i vid forstand omtales som "seksfotinger" (= Hexapoda; dvs. ekte insekter pluss proturer, spretthaler og tohaler).
Når det gjelder de vitenskapelige navnene, er "Hexapoda" i dag mer vanlig enn "Insecta". På norsk har "insekter" vært et etablert navn på hele gruppen, og det fins ingen faglige grunner for å erstatte det med "seksfotinger", selv om det er like «korrekt».
Norske navn finnes bare på noen av insektene. Det er stort sett de mest vanlige, de mest fargerike eller store insektene som har fått norske navn. Insekter som er nyttige eller som er parasitter, skadedyr eller plagsomme for menneskene har også sine norske navn. Noen arter har opptil flere navn, dette har skjedd som følge av dialektene i Norge. I litteraturen finnes det også dessverre ulike norske navn på samme arten. Dette kan føre til misforståelser, derfor brukes latinske navn i fagmiljøet blant insekforskere. Norske navn funger vel bare i Norge, og det er helt umulig å kommunisere over landegrensene, dersom alle land skulle brukt sine nasjonale navn på de mange tusen artene av insekter.
Et eksempel på en navnekonflikt er bruken av Nattspinner og Bartrespinner på edderkopper i familien Hjulspinnere (Araneidae). Det å bruke "..spinner" som siste ledd i navnet på enkelte grupper av edderkopper er svært naturlig, ettersom de spinner fangstnett. Problemet er at det er mange grupper av leddyr som kan spinne tråder. Mest kjent er selvsagt silkespinneren, en sommerfugl. Denne sommerfuglen spinner en kokong som brukes til å framstille silkestoff. Navnekonflikten består i at endelsen "..spinner", er et godt etablert navn på denne sommerfuglgruppen, og flere andre sommerfuglgrupper. Derfor blir det komplisert om også edderkopper skal bruke samme siste ledd, i sine navn.
Det arbeides med å sette navn på alle de insekter som er representert i norsk fauna. Flere grupper har etterhvert begynt å få norske navn. Dette er et tidkrevende arbeid der en forsøker å ta hensyn til allerede etablerte norske navn, samtidig som det må tenkes helhetlig. Mange insekter har navn som begynner på "vanlig... ", "liten... " – navn (adjektiver) som kan være problematiske å bruke fordi det kan være en annen art som er "mindre" eller kanskje "vanligere". (liten vannkalv, mindre vannkalv, enda mindre vannkalv, osv). Derfor forsøker en å unngå slik bruk av adjektiver i navn, og helst ta utgangspunkt i levestedet, utseendet, næringsgrunnlaget.
Systematisk inndeling.
Slektskapsforholdene mellom insektenes delgrupper er avklart i ulik grad. Det er uklart hvor nært de ordenene som plasseres i Entognatha, er beslektet med hverandre, og hvor nært de er beslektet med de egentlige insektene (Ectognatha = "Insecta").


Frø.
Frøet er en formeringsenhet hos planter som ved kontakt med jord kan frembringe en ny plante (frøplanter). Frø inneholder en kime, som er et «plantefoster», altså en eggcelle som er befruktet av en sædkjerne.
Som regel er kimen forsynt med opplagsnæring og et eller flere beskyttende, ytre lag (frøskall). Opplagsnæringen består av to sentralkjerner som har smeltet sammen med en andre sædkjerne og blitt til frøhvite.
Frø finnes i mange størrelser og former, og tilmed i så små utgaver at de helt mangler opplagsnæring (se Orkide).


Susa.
Susa (eller Shushan'") var en antikk by i de elamittiske, persiske og parthiske rikene, lokalisert rundt 230 km øst for Tigris i Khuzestan-provinsen i Iran. I dag er den antikke byen et massivt område med ruiner, men en moderne by deler dets navn i nærheten.
Susa er en av de eldste kjente bosetningene i regionen, antagelig grunnlagt rundt 4000 f.Kr. I historisk tid var det hovedstaden i Elam. Dets navn kommer fra deres språk. Det ble varierende skrevet ("Šušan", "Šušun" osv) og var tydeligvis uttalt "Susən". Šušan ble invadert av begge Babylonske imperiene i tillegg til det assyriske i voldelige felttog. Etter erobringen til Babylon ble navnet misforstått å være forbundet med det semittiske ordet "Šušan", «lilje».
Susa er nevnt i den hebreiske bibelen, hovedsakelig i Esters bok men også en gang i Nehemja og Daniel. Daniel og Nehemja levde i Susa i løpet av jødenes fangenskap i Babylon i det 6.århundre f.Kr. Ester ble dronning der og reddet jødene fra folkemord. En grav som antas å være Daniels er lokalisert i området, kjent som "Shush-Daniel".
«"Susa, den store hellige by, bolig til deres guder, setet for deres mysterium, jeg erobret. Jeg gikk inn i dets palasser, jeg åpnet skattekamrene hvor sølv og gull, varer og rikdom var samlet...Jeg ødela zigguraten i Susa. Jeg smadret dets skinnende kopperhorn. Jeg reduserte templene til Elam til ingenting. Deres guder og gudinner spredte jeg med vindene. Gravene til deres gamle og nylige konger ødela jeg, jeg utsatte for solen og jeg bar vekk deres ben mot landet Ashur. Jeg ødela provinsene i Elam og på deres land, sådde jeg salt."»
Byen var riktignok snart tatt tilbake av akamenide-perserne under Kyros den store i 538 f.Kr. Under Kyros sin sønn Kambyses II ble hovedstaden i imperiet flyttet fra Pasargadae til Susa.
a> Flammene stiger fra byen mens assyriske soldater bryter den ned med hakker og kujern og bærer bort byttet.
Byen tapte noe av sin viktighet da Aleksander den Store erobret den i 323 f.Kr. og ødela det første persiske riket, men etter Aleksanders enorme imperium kollapset ved hans død, ble Susa en av de to hovedstedene (sammen med Ctesifon) av Parthia. Susa ble ofte en sted å søke tilflukt for partherne og senere de persiske sassanide-kongene, siden romerne plyndret Ctesfon fem ganger mellom 116 og 297. Vanligvis overvintret de parthiske herskerne i Susa og tilbrakte sommeren i Ctesifon.
Den romerske keiseren Trajan erobret Susa i 116, men ble snart tvunget til å trekke seg ut pga opprør i hans bakre områder. Denne fremrykningen var den østligste fremrykningen romerne gjorde.
Susa ble ødelagt minst to ganger i sin historie. I 647 f.Kr. jevnet det assyriske kongen Assurbanipal byen i løpet av en krig hvor folket i Susa tydeligvis deltok på den andre siden. Den andre ødeleggelsen fant sted i 639 da muslimske arméer første gang erobret Persia. Den antikke byen ble gradvis forlatt i årene som fulgte.


François-Nicholas-Madeleine Morlot.
François-Nicholas-Madeleine Morlot (født 28. desember 1795 i Langres i Frankrike, død 29. desember 1862 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Tours 1843–1857, og erkebiskop av Paris 1857–1863.
Han ble kreert til kardinal i 1853 av pave Pius IX.


Giusto Recanati.
Giusto Recanati O.F.M.Cap. (født 9. august 1789 i Camerino i Italia, døde 17. november 1861 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1853 av pave Pius IX.
Recanati, Giusto
Recanati, Giusto
Recanati, Giusto
Recanati, Giusto
Recanati, Giusto


Domenico Savelli.
Domenico Savelli (født 15. september 1792 i Speloncato på Korsika i Frankrike, døde 30. august 1864 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han kom fra en italiensk aristokratisk slekt som hadde frembragt en rekke fremtredende kirkeledere, som pave Honorius III (1216–1227) og pave Honorius IV (1285–1287), og kardinalene Betrand Savelli (kreert 1212), Cenzio Savelli (1216). Giovanni Battista Savelli (1471), Giacomo Savelli (1539), Silvio Savelli (1596), Giulio Savelli (1615), Fabrizio Savelli (1647) og Paolo Savelli (1664). Korsika var blitt fransk da Domenico ble født, men det meste av hans virke var på den italienske halvøy og i Kirkestatens eller Den romerske kuries tjeneste.
Han ble kreert til kardinal i 1853 av pave Pius IX.
Savelli, Domenico
Savelli, Domenico
Savelli, Domenico
Savelli, Domenico
Savelli, Domenico
Savelli, Domenico


Prospero Caterini.
Prospero Caterini (født 15. oktober 1795 i Onano ved Acquapendente i Italia, død 28. oktober 1881 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1860–1881.
Han ble kreert til kardinal i 1853 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII, og kunngjorde valget for mengden. Han skulle også ha kronet den nye pave, men ble forhindret av sykdom.
Caterini, Prospero
Caterini, Prospero
Caterini, Prospero
Caterini, Prospero


Vincenzo Santucci.
Vincenzo Santucci (født 18. februar 1796 i Gorga ved Anagni i Italia, død 19. august 1861 i Rocca di Papa) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for studiene 1856–1861.
Han ble kreert til kardinal i 1853 av pave Pius IX.
Santucci, Vincenzo
Santucci, Vincenzo
Santucci, Vincenzo
Santucci, Vincenzo


Domenico Lucciardi.
Domenico Lucciardi (født 9. desember 1796 i Sarzana i Italia, døde 13. mars 1864 i Senigaglia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og ble senere erkebiskop av Senigaglia 1851–1864.
Han ble kreert til kardinal i 1852 av pave Pius IX.
Lucciardi, Domenico
Lucciardi, Domenico
Lucciardi, Domenico
Lucciardi, Domenico


Regnskog.
En regnskog er en skog med høy årlig nedbør, minst 1700–2000 mm.
Det er alltid varmt og fuktig, mellom 27 og 35 grader. Omkring 6 % av jordoverflaten er dekket av regnskog. Dette er trolig under halvparten av hva arealet har vært før. Kjennetegnene for regnskog er at den er ekstremt artsrik. Over halvparten av verdens dyr og planter lever der, og mange av artene lever bare der.
Regnskogen på jorden ligger som et sporadisk, bredt belte omkring ekvator. Den finnes først og fremst i Sentral-Amerika og Vest-India, nordre halvdel av Sør-Amerika, Sentral-Afrika samt Sørøst-Asia.
Frem til år 2000 har over 150 000 km² regnskog – tilsvarende halve Norges areal – forsvunnet årlig på grunn av menneskelige handlinger. Fordi regnskogen minsker, utryddes omkring 150 arter, hver dag.
Der det har skjedd avskoging av regnskog er det begrensninger for hvilke avlinger som kan dyrkes, og i hvor lang tid. Men ny skog kan plantes, og slikt arbeid foregår mange steder i verden.
Regnskogfondet er den ledende organisasjonen i Europa som arbeider for å bevare regnskogen for framtidige generasjoner.
Temperert regnskog.
I de tempererte og subtropiske områdene hvor vanndamp fra havet presses opp over kystnære fjell, vil vi ofte finne regnskog.
I disse skogene er temperaturen og oksygeninnholdet i jorden for lavt for at nedbryterne klarer å bryte ned all detritus som skapes på et år. Derfor vil det oppstå myr og opphopning av humus i jorden. Dette fører i annen omgang til at pH-verdien faller og jorden blir sur. På den måten setter klimaet både direkte (via nedbøren) og indirekte (via jordbundsforholdene) vilkårene for plantevekst. Det regnes som svært sannsynlig at det ennå er mange medisinske planter og urter som ikke er oppdaget ennå, og som kommer til å bli oppdaget i nærmeste fremtid.
Eksempler på tempererte regnskoger.
Tempererte regnskoger kan også finnes på Vestlandet i Norge.
Tropisk regnskog.
Kart over utbredelsen til tropisk regnskog
I de tropiske områdene er bakgrunnen for regnskogene en annen: På grunn av et kraftig termisk lavtrykk suges den fuktige luften hurtig til værs. Når den fuktige luften er kommet et stykke opp, avkjøles den og fuktigheten faller ned som regn. Denne syklusen gjentas hvert døgn, og er mange steder så regelmessig at regnet faller på samme tid av døgnet i månedsvis.
På grunn av den høye temperaturen og luftfuktigheten, råtner døde dyr og planter svært raskt og næringen herfra tas opp raskt av trærne. Selve jorden er derfor fattig på næringsstoffer. Dette kan tydelig sees på de stedene hvor man forsøker å utnytte regnskogsjord til landbruk. Jorden kan kun brukes i få sesonger innen den er utpint. Skogplanting er av samme årsak vanskelig å få til etter avskoging.
Tropiske regnskoger har eksistert i ca. 60 millioner år, og i løpet av denne tiden har et enormt mangfold av arter fått utvikle seg. De tropiske regnskogene har det høyeste biologiske mangfoldet på landjorda, men bare et fåtall av artene er registrert eller undersøkt av forskere.


Girolamo D'Andrea.
Girolamo D'Andrea (født 12. april 1812 i Napoli i Italia, døde 14. mai 1868 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Indekskongregasjonen 1853. Han bad om avskjed fra denne oppgaven i 1861, noe som ble innvilget av paven.
Han ble kreert til kardinal i 1852 av pave Pius IX.
Som prefekt for indekskongregasjonen nektet han å fordømme en bok som var negativ til Den Hellige Stols timelige makt, og også noen teologiske bøker fra Universitetet i Leuven.
Han ble etter sin avgang i 1866 forbudt å utøve jurisdiksjon over sitt suburbikarbispedømme og over abbediet Subiaco. I september 1867 ble han dessuten nektet kardinalverdighetenes privilegier og insignier. Han leverte sin "retractatio" til paven 26. desember 1867. Han ble gjeninnsatt som kardinal den 14. januar 1968.
DAndrea, Girolamo
DAndrea, Girolamo
DAndrea, Girolamo
DAndrea, Girolamo


Giovanni Brunelli.
Giovanni Brunelli (født 25. juni 1795 i Roma i Italia, døde 21. februar 1861 i Osimo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Spania, og som prefekt for Kongregasjonen for studiene 1854–1856, og erkebiskop av Osimo 1856–1861.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i 1852 av pave Pius IX, utnevnelsen publisert i 1853.
Brunelli, Giovanni
Brunelli, Giovanni
Brunelli, Giovanni
Brunelli, Giovanni
Brunelli, Giovanni
Brunelli, Giovanni


Udødelige (Persia).
Persiske Udødelige var et persisk elitevaktregiment under de gresk-persiske krigene.
Begrepet "Udødelige" kommer fra Herodotus som kalte dem enten "Ti Tusen" eller "Athanatoi" (udødelige). Perserne selv brukte nok ikke begrepet, Herodotus kan ha brukt en forvridning av begrepet "anusiya" ("kompanjonger").
Herodotus forteller at Udødelige var tungt infanteri ledet av Hydarnes som ble holdt konstant på 10 000 mann, hver drepte, alvorlig sårede eller syke medlem ble umiddelbart byttet ut med en ny. Regimentet aksepterte bare mediske eller persiske søkere.
Deres våpen var et skjold av lær og tre, et kort spyd med en jerntupp og en motbalanse på den andre enden, en bue med piler, et hylster for dem og en dolk eller et kort sverd. Regimentets uniform bestod av en tiara eller myk feltlue, en brodert langarmet tunik, bukser og en rustningskappe. Deres vanlige taktiske disposisjon var at den fremste rekken ville angripe fienden mens bakre rekker skjøt piler for å støtte angrepet.
Regimentet ble fulgt av et vogntog med dekkede vogner, kameler og esler som transporterte deres kvinner og tjenerne og de fikk spesialmat.
Udødelige deltok i slagene ved Marathon og Thermopylene og var i de persiske okkupasjonstroppene i Hellas i 479 f.Kr. under Mardonius. Aleksander den store beseiret dem i slaget ved Issos i 333 f.Kr.


Frijazz.
Frijazz eller avantgardjazz, er en retning innen jazzmusikk som karakteriseres ved minimal avhengighet av formelle grenser. Frijazzen ble først utviklet i 1950 og 1960 -årene av artister som Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Archie Shepp, Bill Dixon og Paul Bley. Best kjent er kanskje musikken John Coltrane produserte i den senere delen av sin karriere. Selv om frijazz ofte assosieres med den tiden den først ble skapt, har mange musikere som Peter Brötzmann, Cecil Taylor, Mars Williams, Ken Vandermark og William Parker holdt stilen vedlike og videreutvikler den også idag.
Historie.
Om ikke Ornette Coleman var den som direkte etablerte frijazzen, bidro han sterkt til å utkrystallisere formen på slutten av 1950-tallet. Uansett så har Coleman ganske sikkert æren for navnet frijazz. I 1960 utga han albumet Free Jazz: A Collective Improvisation. Tittelen ble raskt synonymt med samtidens utvikling innen jazz, og etterhvert navnet på en retning/stilart.
Det var imidlertid forgjengere. To låter av pianisten Lennie Tristano blir av enkelte ansett å være den første frijazzen. "Digression" og "Intuition" ble begge spilt inn i 1949. Ingen av dem hadde prearrangert melodi, harmoni eller rytme.
Det meste av Sun Ras musikk kan klassifiseres som frijazz, selv om Sun Ra selv gjentagne ganger hevdet at musikken hans var skrevet og at det han skrev låt friere enn det frijazz-gutta presterte.
Noen av produksjonene til Charles Mingus var også viktige ifm etableringen av frijazz. Spesielt bør nevnes hans tidlige Atlantic-innspillinger, som Pithecanthropus Erectus, The Clown og Tijuana Moods.
Siden midten på 1950-tallet hadde Jackie McLean utforsket et konsept han kalte "The Big Room", hvor de ofte strenge reglene i bebop kunne løsnes på eller droppes.
I 1960 – 1962 fikk en trio, ledet av Jimmy Giuffre med Paul Bley og Steve Swallow liten oppmerksomhet, men de ble senere regnet som et av de mest innovative frijazz-ensemblene.
Eric Dolphys samarbeide med Charles Mingus, John Coltrane, og Chico Hamilton, sammen med hans egne soloproduksjoner, har også hatt stor betydning for utviklingen av frijazz.
Definisjon.
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av begrepet frijazz. Forsøk på definisjoner blir komplisert av at mange musikere som opererer i andre stilarter bruker begrepet og også at frijazz blandes med andre stiler. Mange musikere tenderer også til å unngå klassifisering, fordi det anses som ubrukbart eller unødvendig begrensende.
I frijazz er improvisasjon esensiell, og i motsetning til tidligere stilarter hvor soloene alltid var bygd på rammeverk gitt av komponert materiale (akkordskifter og melodi), gir frijazzen utøverne videre muligheter.
Denne typen musikk spilles ofte i mindre orkestre og låter ofte aggressiv, dissonant og generelt med mye lyd og energi. Mange kritikere, spesielt tidligere, anså fraværet av kjente elementer innen jazz som et tegn på at musikerne manglet teknikk. Mange musikere bruker instrumentene på ukonvensjonelle måter, som f.eks overblåsingsteknikker. Idag er slike synspunkter mere marginale og musikken har bygd en tradisjon som følges av seriøse kritikere.
Utover dette så lar frijazz seg best beskrive ved å sammenligne med hva vi vil referere til her som "andre former for jazz", som dekker ragtime, dixieland, swing, bebop, cool jazz, jazz fusion.
"Andre former for jazz" bruker faste tempi og sterkt pulserende rytmer, vanligvis i 4/4, men også i andre taktarter, alltid synkopert. Frijazz beholder vanligvis en generell puls og swinger ofte, men uten fast tempo, og ofte med accelerando og ritardando, som gir et inntrykk av at musikken beveges i bølger. Musikerne spiller ofte i forskjellige tempo.
I "andre former for jazz" brukes harmoniske strukturer (vanligvis diatoniske akkorder) og improvisasjoner baseres på notene i akkordene. I frijazz unngås, nesten pr definisjon, slike strukturer. Allikevel beholdes mye av språket fra tidligere stilarter. Det er derfor vanlig å høre diatoniske fraser, bluesfraser ol. i denne musikken. Det er også vanlig med et flatt harmoniskjema som underlag (se modal jazz), men fraværet av slike primitive hjelpemidler er også vanlig.
Til slutt, "andre former for jazz" bruker komponerte melodier som basis for framførelse og improvisasjon. I frijazz praktiseres noen ganger bruk av slikt materiale og noen ganger ikke. I enkelte tilfeller som også kalles frijazz blir andre komposisjonsstrukturer brukt. Disse kan være veldig detaljerte og komplekse. Musikken til Anthony Braxton gir mange eksempler på dette. Det ville kanskje være best å bruke andre begreper, som f.eks avant-garde jazz på dette og reservere begrepet frijazz til musikk med få eller ingen prekomponerte elementer.
Globalt.
Utenfor Nordamerika har frijazz slått an i varierende grad, spesielt i Europa og Japan. Saksofonistene Peter Brötzmann og Evan Parker, trombonist Conny Bauer, klarinettist Theo Jörgensmann, gitarist Derek Bailey og trommeslager Han Bennink var blant tidlig kjente europeiske frijazzutøvere. Alle er fortsatt aktive. Europeisk frijazz tilnærmer seg generell fri improvisasjon, med større avstand til jazztradisjonen. Japanske musikere, som gitaristen Masayuki Takayanagi og saksofonisten Kaoru Abe har tatt frijazzen i en annen retning, hvor de tilnermer seg støymusikk. Amerikanske musikere som Don Cherry, John Coltrane, og Pharoah Sanders integrerte i større grad elementer av musikk fra Afrika, India og Midtøsten.
Nasjonalt.
Som andre steder i Europa har frijazz også etter hvert blitt nokså veletablert i Norge. I de senere år har flere plateselskaper blitt dannet her til lands, med det mål å gi ut norsk frijazz, ofte i sammenheng med norsk kontemporærmusikk. Av slike plateselskaper kan Smalltown Superjazzz og Rune Grammofon nevnes.
På tross av en håndfull etter hvert etablerte musikere er allikevel det norske frijazzmiljøet uhyre lite sammenlignet med andre sjangere. Dette fører til at mange av sjangerens musikere går igjen i en rekke forskjellige prosjekter og band. Det kan for eksempel nevnes at trommeslageren Paal Nilssen-Love i følge plateselskapets egne internettsider siden 2005 har bidratt på hele 13 av Smalltown Superjazzz' utgivelser, og kun uteblitt fra i alt seks! Da dette plateselskapet hadde såkalt "label night" under årets Kongsberg Jazzfestival var også Nilssen-Love å finne i fire av seks band som opptrådte. Det samme var den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, som på tross av sin nasjonalitet er et kjent navn i det norske frijazzmiljøet.
Foruten disse må saksofonisten Frode Gjerstad nevnes som en pioner innen utviklingen av norsk frijazz.


François-Auguste-Ferdinand Donnet.
François-Auguste-Ferdinand Donnet (født 16. november 1795 i Bourg-Argental ved Lyon i Frankrike, døde 23. desember 1882 i Bordeaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bordeaux 1837–1882.
Han ble kreert til kardinal i 1852 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Krypdyr.
Krypdyr eller reptiler er vekselvarme, skjellkledde landlevende virveldyr. Systematisk utgjør krypdyrene de av amniotene som ikke er fugler eller pattedyr. I klassisk systematikk regnes krypdyrene som en av fire klasser av landlevende virveldyr.
Definisjon.
Disse kjennetegnene ble i utgangspunktet brukt for å beskrive eksisterende krypdyr. Etter hvert som paleontologien brakte for dagen utdødde dyregrupper på 1800-tallet, ble begrepet krypdyr brukt på fossile grupper som ble ansett for å likne dagnes krypdyr. Den tradisjonelle klassen krypdyr kom derved til å omfatte alle amnioter (i motsettning til amfibier) som ikke var pattedyr eller fugler. Dette er fortsatt den vanlige forståelsen av begrepet krypdyr, selv om det innenfor fylogenetisk nomenklatur finnes alternative definisjoner.
Tilpasning og utbredelse.
a>) hos et krypdyr og et pattedyr av tilsvarende størelse, som en funksjon av kroppstemperatur. Krypdyr har lavere produksjon, men kan fungere over et større temperaturspekter.
Krypdyrenes anatomi er grunnleggende tilpasset et liv uavhengig av vann. De fleste krypdyrarter kan leve under svært tørre forhold. Den hornkledde huden beskytter dem mot uttørking, og fordi de er kaldblodige bruker de ikke energi på å regulere kroppstemperaturen. Dette gjør at krypdyr kan klare seg med svært lite mat. Til sammenlikning behøver en løve omtrent fem ganger så mye mat som en krokodille med samme vekt, dette fordi løven bruker næring på å holde kroppsvarmen oppe. Når krypdyr ikke er aktive synker næringskravet ytterligere, til omtrent en tidel av pattedyrs. Store krypdyr som pytonslanger og krokodiller kan klare seg med et eller to store måltider i året. Denne egenskapen gjør at krypdy gjerne intar rollen som toppredatorene i tørre strøk med svært begrenset matilgang. Noen grupper av skilpadder i ferskvann har utviklet mer fuktig hud for å kunne ta opp oksygen gjennom huden (slik som som amfibier), men de utgjør unntaket hos krypdyrene.
På grunn av disse egenskapene lever de aller fleste krypdyr i varme strøk. I tørre områder som Vest-Australia og avsidesliggende øyer som Galapagos kan de dominere faunaen fullstendig. Tilpasningene tillater dem å trives i strøk der bare de mest spesialiserte pattedyr og fugler vil klare seg. Den vanntette huden gjør at de kan overleve lange reiser over hav på flåter av drivved, og dominere dyrelivet på enkelte avsidesliggende øyer, slik som Galapagos. Selv om vi her i nordområdene er vant å se på krypdyr som en primitiv, lite vellykket gruppe, finnes det en og en halv gang så mange krypdyrarter som pattedyrarter i verden.
Krypdyr i Norge.
Slettsnoken finnes bare i varmere områder sør i landet. Huggorm og firfisle beholder eggene inne i kroppen fram til de klekker, en tilpasning til kaldt klima. Bortsett fra dette er alle fem relativt robuste og lite spesialiserte arter.
Krypdyr i Norge er avhengige av å gå i dvale på frostfrie steder på vinteren. Vanligvis søker krypdyr ly i steinrøyser, morkne trestammer eller museganger under jorden. Kun små arter kan finne ly slike steder og vi har derfor ingen store krypdyrarter her til lands.
Nålevende krypdyrgrupper.
Den største nålevende gruppen er skjellkrypdyrene, som omfatter de meste av det man tenker på som øgler og slanger. Bare slangene utgjør nesten halvparten av alle krypdyrarter.
De fleste krypdyr er rovdyr. Planteetere finnes først og fremst blant skilpadder og iguaner. Som gruppe er krypdyrene stort sett landlevende, og kan være vanlige i tørre strøk. Krokodillene er knyttet til vann, men de øvrige nålevende grupper er for det meste landlevende med unntak av enkelte undergrupper, f.eks havskilpadder og havslanger. Disse tilbringer det meste av livet i vann og kun går opp på land for å legge egg. I Mesozoikum fantes det flere grupper havlevende krypdyr, men disse nisjene fylles i dag av hvaler og seler.
Krypdyrenes opphav og utvikling.
Krypdyr er en gammel virveldyrgruppe. De første krypdyrene utviklet seg fra panserpadder i karbon for omkring 300 millioner år siden. Deres viktigste spesialisering var et aminot egg med skall som tillot dem å gjennomføre hele livssyklusen på land, i motsetning til amfibiene som var knytet til vann.
De første urreptilene hadde hodeskaller som liknet på panserpaddenes, men i løpet av karbon dukket nye grupper opp med varierende grad av åpninger bak øyet for å gi plass til kjevemuskulatur. En av de tidligste gruppene var pelycosaurer, de første pattedyrliknende krypdyrene.
Urreptilene og pattedyrliknende krypdyr dominerte i de påfølgende periodene Perm og første halvdel av Trias, men ble etter hvert utkonkurrert av arcosaurene (flygeøgler, krokodiller og dinosaurer). Æraen Mesozoikum (Trias, Jura og Kritt) kalles ofte for krypdyrenes tidsalder. Svaneøgler, fiskeøgler, tylosaurer og havskilpadder dominerte i havene, krokodiller og phytosaurer dominerte i ferskvann, flyveøglene i lufta og dinosaurene dominerte land. De pattedyrliknende krypdyrene ble fortrengt til nattemørket og gav opphav til pattedyrene. Fuglene oppsto fra små, lette rovdinosaurer i Jura.
I overgangen kritt/tertiær forsvant mange av de store dominerende gruppene, særlig de store dinosaurene og havøglene. Skjellkrypdyrene er den største gruppen i dag, selv om krokodiller er vanlige i varme strøk. Skilpadder er muligens de eneste gjenværende urreptilene uten åpninger i hodeskallen bak øyet.
Problematisk systematikk.
Krypdyrene er en mangslungen gruppe. Til tross for fellestrekkene utgjør ikke krypdyr en komplett naturlig gruppe, dvs. ikke alle etterkommere etter krypdyr regnes som krypdyr. For eksempel stammer fuglene fra krypdyr, fuglene er nærmere beslektet med krokodiller enn krokodiller er med noen av de andre krypdyrgruppene. Dette innebærer at systematisk sett er fugler en type krypdyr. Også pattedyr stammer fra dyr som var kaldblodige, hadde skjellkledd hud og la egg. Også mange fossile grupper blir regnet til krypdyrene, som dinosaurer, fiskeøgler, flygeøgler og flere mindre kjente grupper, bl.a. bastardøgler, Eosuchia, Mesosauria, stamreptiler, svaneøgler og Thecodontia. De pattedyrliknende krypdyrene (Pelycosauria og Therapsida) regnes i klassisk systematikk også til krypdyrene.
At krypdyrene utgjør en inkomplett gruppe har systematikere vært kjent med minst siden midten av 1800-tallet, men har likevel opprettholdt Reptilia som en klasse i klassisk virveldyrsystematikk av praktiske og historiske årsaker. I løpet av de siste 50 år har man mer og mer gått bort ifra å bruke kunstige grupper i systematikken, og å reklassifisere krypdyrene har vært et hovedmål for kladistiske systematikere.
Enkelte har løst dette ved å omdefinert det velkjente navnet Reptilia til også å omfatte fugler. Selv om dette er både unødvendig og en kilde til misforståelser, må man regne med å støte på slik ordbruk i enkelte fagpublikasjoner. For å unngå slike misforståelser har slektskapsgruppen som består av krypdyr og fugler fått et et eget, etablert vitenskapelig navn: Sauropsida.
I denne systematikken regnes de pattedyrliknende krypdyrene som en egen gruppe (synapsider), som deler stamfar med sauropsidene. Sammen med sin felles stamfar utgjør sauropsider og synapsider amnioter.


Persepolis.
Persepolis var en antikk hovedstad i det Persiske riket, 70 km nordøst for Shiraz (by), ikke langt fra stedet hvor den lille elven Pulwar flyter inn i Kur (Kyrus).
Etter 2500 år, inspirerer fremdeles ruinene av Persepolis besøkende fra fjern og nær.
Ruinene.
Stedet er markert av en stor terrasse med dens østlige side lenende på Kuhi Rahmet («skjønnhetens fjell»). De andre tre sidene er formet av en vegg som skulle holde massen på plass som varierte i høyde med skråningene til bakken fra 5 til 13 meter. På vestsiden er det flotte doble trapper, med små steg som ledet til toppen. På denne terrassen er det et antall ruiner av enorme bygninger, alle konstruert av mørkegrå marmor fra det nærliggende fjellet. Steinene ble lagt uten mørtel, og mange av dem er der fortsatt. Særlig slående er de enorme pillarene, noen står fortsatt oppreist. Flere av bygningene ble aldri fullført. Disse ruinene er kjent som "Takhti Jamshid" («tronen av Jamshid») og navnet "Kizil minare" eller "Chihil menare" («de førti kolonner eller minareter») kan spores tilbake til det 13.århundret. At de representerer det Persepolis som Aleksander den Store erobret og delvis ødela, har vært hevet over enhver tvil ihvertfall siden Pietro della Valle. Bak "Takhti Jamshid" er der tre graver hogd ut i steinen i fjellsidene, fasadene, en av dem er ikke ferdige, er rikt dekorert med relieffer.
Kongenes graver.
Nå vet vi at Kyros II ble gravlagd ved Pasargadae og dersom det stemmer at liket av Kambyses II ble brakt hjem «til perserne» må en lete etter hans gravplass ved siden av hans far. For å kunne identifisere gravene i Persopolis må en huske på at Ktesias antar at det var skikken for kongen å forberede sin egen grav i løpet av livet. Derfor er det sannsynlig at kongene som er begravd ved "Nakshi Rustam" er, ved siden av Dareios, Xerxes I, Artaxerxes I og Dareios II. Xerxes II som regjerte i kort tid, kunne knapt ha skaffet seg et så flott monument, og enda mindre sannsynlig er det at Sogdianus kunne ha klart det. De to ferdige gravene bak Takhti Jamshid ville da høre til Artaxerxes II og Artaxerxes III. Den uferdige er kanskje Arses, som regjerte toppen to år, eller, dersom den ikke var hans, til Dareios III (Codomannus) som er en av de andre likene som er sagt å ha blitt brakt «til perserne».
En annen liten gruppe ruiner i samme stil er funnet ved landsbyen Hajjiäbäd, ved Pulwar, en drøy times fotmarsj over "Takhti Jamshid". Disse utgjorde en bygning, som fremdeles var intakt for 900 år siden og ble brukt som moské av den da eksisterende byen Istakhr.
Siden Kyros var begravd i Pasargadae, som er nevnt hos Ktesias som hans egen by, og siden, ifølge inskripsjonene, bygningene i Persepolis ble bygd under Dareios I, var det antagelig under denne kongen som innledet en ny gren av kongefamilien at Persepolis ble hovedstad i Persia. Som bosetning derimot, er et avsidesliggende sted i en vanskelig tilgjengelig alpin region langt fra fordelaktig for herskerne av imperiet. De egentlige hovedstedene var Susa, Babylon og Ekbatana. Dette forklarer hvorfor grekerne ikke kjente til byen før den ble tatt og plyndret av Aleksander den Store.
Det har vært allment anerkjent at «palassene» eller «palasset» som Aleksander brente ned, er de som nå ligger i ruiner ved "Takhti Jamshid". Fra Stolzes undersøkelser virker det som minst et av disse, borgen bygd av Xerxes, bærer preg av å ha blitt ødelagt av ild. Lokaliteten beskrevet av Diodorus etter Kleitarkus samsvarer i viktige spesielle trekk med Takhti Jamshid, for eksempel i å ha vært støttet av fjellet i øst.
Etter det antikke Persias fall.
I 316 f.Kr. var Persepolis fortsatt hovedstad i Persia som en provins i det store makedonske imperiet. Byen må ha hatt en gradvis nedgang over tid, men ruinene til akamenidene forble som et vitne om dets antikke storhet. Det er sannsynlig at den øverste byen av landet, eller i det minste av distriktet, alltid var i dette nabolaget. Rundt 200 er det byen Istakhr (nøyaktig Stakhr) som var setet for de lokale guvernørene. Der ble grunnlaget for det andre persiske riket lagt, og Istakhr fikk spesiell viktighet som senteret for prestenes visdom og ortodoks. Sassanide-kongene hadde dekket steingrunnen i nabolaget og delvis til og med akamenidenes ruiner med sine skulpturer og inskripsjoner og må ha bygd i stor grad her. Men de nådde aldri samme skala som deres antikke forgjengere. Romerne visste like lite om Istakhr som grekerne hadde gjort om Persapolis, og dette til tross for at sassanidene opprettholdt relasjoner, vennlige eller fiendtlige med imperiet.
På tiden for den arabiske erobringen, gav Istakhr desperat motstand, men var fortsatt en plass av betydelig viktighet i det første århundret av islam, selv om dens storhet raskt ble forbigått av den nye metropolisen Shiraz. I det 10.århundret hadde Istakhr blitt en ubestydelig plass, som kan ses av inskripsjonene i Istakhr. I løpet av de følgende århundrene gikk det gradvis nedover med Istakhr, inntil den sluttet å eksistere som by.


Stokkøybrua.
Stokkøybrua er ei veibru i Åfjord kommune som forbinder Stokkøya med fastlandet i Stoksund som del av fylkesvei 723.
Brua er bygd mellom Kjerkholmen og Stokkneset og ble åpnet i desember 2000, den har kostet rundt 120 mill. kroner.
Stokkøybrua har 6 spenn, det lengste er 206 meter, som er det lengste bruspennet i Sør-Trøndelag. Den er 525 meter lang og seilingshøyden er 30 meter. Hurtigruten passerer brua.


Padling.
Padling er å drive frem et fartøy med en åre, som i hovedsak ikke overfører kraften direkte til skroget, men via padlerens kropp, i motsetning til roing, der kraften overføres til båten via tollepinner eller åregafler som hevestang.
Typiske fartøyer for padling er kano og kajakk. For disse to fartøyene bruker man to forskjellige åretyper: én type for kajakk, hvor åren har to blad, ett blad i hver ende av åren; den andre typen er for kano, hvor åren kun har ett blad.
For begge disse fartøyene sitter padleren med ansiktet vendt fremover.
Padleturer.
Nærområdene langs kysten innbyr til tur og er i dag en populær form for friluftsliv. Det benyttes gjerne havkajakk og mer robust type kano enn ved padling i elv eller innsjø.
Rafting.
I fosser og stryk foregår elvepadling under kyndig instruksjon og spesielt utstyr.


Paul-Thérèse-David d'Astros.
Paul-Thérèse-David d'Astros (født 15. oktober 1772 i Tourves ved Aix-en-Chapelle i Frankrike, død 29. september 1851 i Toulouse) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Som prest deltok han ved forberedelsen av Konkordatet i 1801 mellom Napoleon og pave Pius VII. Senere, fra 1811 til 1814, satt han i fengsel i Vincennes fordi han som kapitularvikar i erkebispedømmet Paris hadde promulgert pave Pius VIIs ekskommunikasjonsbulle mot Napoleon.
Han var erkebiskop av Toulouse 1830–1851.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Astros, Paul-Thérèse-David d'
Astros, Paul-Thérèse-David d'
Astros, Paul-Thérèse-David d'
Astros, Paul-Thérèse-David d'


Gorgoroth (band).
Gorgoroth er et norsk black metal-band som ble startet i 1992 av Infernus.
Biografi.
Gorgoroth ble startet i 1992 av gitarist Infernus. I 1993 gav bandet ut sin første demo med navnet "A Sorcery Written in Blood". Denne demoen førte til at Gorgoroth ble tilbudt platekontrakt med det franske plateselskapet Embassy Productions, og bandet begynte så å jobbe med debutalbumet "Pentagram". Samoth fra Emperor spilte bass på dette albumet. Etter at "Pentagram" var ferdig innspilt og utgitt forlot trommeslager Goat Pervertor bandet og ble erstattet av Frost fra Satyricon. Dette ledet bandet inn i det neste albumet, "Antichrist", hvor Infernus spilte både gitar og bass. Trommeslager Grim tok over som trommeslager da "Antichrist" var ferdigstilt, og vokalist Hat valgte også å slutte i bandet i 1995, etter å ha gjort ferdig sin vokal til albumet. Hat ble så erstattet av vokalisten Pest fra bandet Obtained Enslavement. Bandet ble invitert til å spille live sammen med Cradle of Filth i London i desember 1995, og de turnerte også i Europa med Satyricon og Dissection i 1996. Snart ble navnet Gorgoroth godt kjent innen black metal, om ikke litt overskygget av de største bandene som Mayhem og Emperor. Etter at konsert-EP'en "The Last Tormentor" ble spilt inn i mai 1996 ble trommeslager Grim byttet ut med Aeternus-trommeslager Vrolok. Fra før hadde Aeternus-grunnlegger Ares blitt med i Gorgoroth som bassist. Andregitarist Tormentor ble så med i bandet i slutten av 1996.
Etter utgivelsen av bandets tredje album, "Under the Sign of Hell" i 1997, og en vellykket turné i Europa, ønsket det store tyske heavy metal-plateselskapet Nuclear Blast å signere platekontrakt med Gorgoroth. Tilbudet ble akseptert i november 1997. Gorgoroths første album på Nuclear Blast var "Destroyer, or About How to Philosophize With the Hammer" i 1998, etter en rekke nye endringer i bandbesetningen. Vokalist Gaahl ble med i bandet på denne tiden, men medvirket bare på ett spor, tittelsporet «Destroyer».
I 1999 tok bandet en vri innen sin musikalske retning med albumet "Incipit Satan". Det meste av musikk og tekster ble skrevet av Infernus, som tidligere, men albumet var veldig ulikt de forrige utgivelsene. Spor som «Will to Power» er mye påvirket av industrial, dark ambient og noise. Sporet «When Love Rages Wild in My Heart» har en ren vokal som kan minne litt om blues; vokalen på dette sporet ble gjort av Michael Krohn fra Raga Rockers. Albumet viste sterke progressive tendenser, men holdt seg fremdeles trygt innenfor black metals grenser, og har Infernus' lyd.
Tre år senere, etter mer forandring på oppstillingen, begynte Gorgoroth å skrive på deres neste album, "Twilight of the Idols (In Conspiracy with Satan)". Albumet gikk mer tilbake til tiden før "Incipit Satan", men var fremdeles forskjellig fra tidligere innspillinger, mye fordi mesteparten av musikken ble skrevet av bandets bassist King ov Hell og trommeslager Kvitrafn istedenfor Infernus. Vokalisten Gaahl skrev de fleste tekstene, mens Infernus skrev teksten til sporet «Forces of Satan Storms». Etter utgivelsen av albumet avsluttet bandet kontrakten med Nuclear Blast.
I 2006 gav bandet ut albumet "Ad Majorem Sathanas Gloriam" gjennom Regain Records. På innspillingen var det Frost som spilte trommer. Bassist King stod bak musikken til dette albumet, og vokalist Gaahl skrev tekstene. Gorgoroth ble nominert innen kategorien «Metal» under den 35. årlige Spellemannprisen. Etter dette albumet ble utgitt valgte bassist King å forlate bandet, fordi han hadde problemer med å "fronte bandets ideologiske agenda offentlig" siden han samtidig jobbet som barneskolelærer. King ble igjen med i bandet i 2007.
Gitaristen Infernus startet i 2006 opp sitt eget plateselskap kalt Forces of Satan Records.
Fra høsten 2007 gjennomførte Infernus en rekke utskiftninger i band-bestningen. Tomas Asklund (Dissection) og Frank Watkins (Obituary) ble rekruttert som hhv. ny trommeslager og bassist, og i 2008 ble Tormentor (gitar) og Pest (vokal) igjen medlemmer av Gorgoroth. Materialet til den neste Gorgoroth-utgivelsen "Quantos Possunt ad Satanitatem Trahunt" ble etter hvert ferdigstilt, og albumet ble utgitt i oktober 2009 av Regain Records.
Høsten 2010 ble det annonsert at bandet jobbet med en nyinnspilling av tredje-albumet "Under the Sign of Hell", i tillegg til at de jobbet med oppfølgeren til "Quantos Possunt ad Satanitatem Trahunt". Begge albumene er planlagt utgitt i 2011.
Konsert i Kraków.
Under en konsert i Kraków Polen 1. februar 2004, hadde bandet sauehoder på staker, over 80 liter saueblod, sataniske symboler, og fire nakne korsfestede modeller på scenen. En av de kvinnelige modellene besvimte under konserten. En politietterforskning fant sted etter konserten, og endte med at både bandet og konsertpromotøren ble avhørt på grunn av mistanke om brudd på den polske blasfemiloven, samt påstander om dyremishandling. Bandet selv ble frikjent fordi de ikke visste at det de gjorde var mot polske lover. Konsertpromotøren Tomasz Dziubiński ble imidlertid dømt og måtte betale en bot på 10000 polske zloty for å ha forårsaket en krenkelse av andre sine religiøse følelser. Konserten var planlagt gitt ut som en konsert-DVD av Metal Mind Productions, men som resultat av anklagene ble opptakene konfiskert av politiet direkte etter konserten. Ikke før fire år senere, i 2008, ble opptakene frigitt og DVD-en utgitt som "Black Mass Krakow 2004".
Voldsdommer.
Gruppa har vært mye omtalt i media på grunn av voldsepisoder som bandmedlemmer har vært involvert i. Vokalisten Gaahl ble i 2004 dømt til ubetinget fengsel for å ha mishandlet og torturert en 40 år gammel mann under et nachspiel i Fjaler. Dommen ble anket, men Gaahl tapte ankesaken i februar 2005. I en ankesak i januar 2006 ble gitaristen Infernus dømt til ubetinget fengsel for å ha vært vitne til en voldtekt uten å ha grepet inn.
Nasjonalsatanisten.
Erlend Erichsen var i en periode trommeslager i Gorgoroth. Opplevelsene med bandet inspirerte han til å skrive romanen "Nasjonalsatanisten" som kom ut på Damm Forlag i 2005.
Interne stridigheter.
Høsten 2007 var Gorgoroth preget av interne stridigheter, hvor den daværende vokalisten Gaahl og bassisten King ønsket å fortsette med bandet uten Infernus. Infernus varslet at han ville gå rettens vei for å beholde navnet. 13. desember 2007 kom Gorgoroths plateselskap, Regain Records, med en offisiell uttalelse hvor de anerkjente Infernus som den rettmessige innehaver av bandnavnet Gorgoroth, samt dets logo og varemerke. Til tross for at Patentstyrets første instans i 2007 godkjente en søknad fra King om varemerkerettighetene til bandnavnet og logoen, så ble denne søknaden opphevet ved en dom av 10. mars 2009, etter en rettssak i Oslo i januar 2009. Dommen sa at Kings varemerkesøknad erklæres ugyldig, og at King og Gaahl hadde ekskludert seg selv fra bandet i oktober 2007 ved å forsøke å fjerne Infernus fra besetningen. Dommen sa videre at Infernus ikke kunne ekskluderes fra bandet dersom han ikke selv valgte å slutte. Retten kom frem til slutningen basert på at varemerket allerede var innarbeidet da Gaahl og King ble medlemmer. I en artikkel i Dagens Næringsliv 2. juni 2009 kom det frem at partene hadde inngått et forlik om de resterende punktene i søksmålet, bl.a. det som omhandlet de økonomiske sidene ved saken. Infernus oppga at han var godt fornøyd med forliket.


Jacques-Marie-Adrien-Césaire Mathieu.
Jacques-Marie-Adrien-Césaire Mathieu (født 20. januar 1796 i Paris i Frankrike, død 9. juli 1875 i Besançon) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Besançon 1843–1875.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.


Thomas Gousset.
Thomas Gousset (født 1. mai 1792 i Montigny-les-Cherlieux ved Besançon i Frankrike, død 22. desember 1866 i Reims) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Reims 1841–1866.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Gousset, Thomas
Gousset, Thomas
Gousset, Thomas
Gousset, Thomas


Juan José Bonel y Orbe.
Juan José Bonel y Orbe (født 17. mars 1782 i Pinos del Rey ved Granada i Spania, død 11. februar 1857 i Madrid) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Málaga, så av Córdoba, deretter erkebiskop av Granada 1838–1847, og erkebiskop av Toledo 1847–1857.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Bonel Orbe, Juan José
Bonel Orbe, Juan José
Bonel Orbe, Juan José
Bonel Orbe, Juan José


Judas José Romo y Gamboa.
Judas José Romo y Gamboa (født 7. januar 1779 i Cañizar ved Toledo i Spania, død 11. januar 1855 i Sevilla) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Málaga, så av Córdoba, deretter erkebiskop av Sevilla 1847–1855.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Romo Gamboa, Judas José
Romo Gamboa, Judas José
Romo Gamboa, Judas José
Romo Gamboa, Judas José


Pat Jennings.
Patrick Anthony Jennings (født 12. juni 1945 i Newry, Nord-Irland), er en tidligere profesjonell fotballspiller (målvakt). Han spilte 119 landskamper for, et antall som den gang var verdensrekord, i løpet av en internasjonal karriere som varte i over 22 år. Jennings er en av tidenes største fotballkeepere. Han spilte over 1000 kamper på høyeste nivå for klubb og landslag, og scoret til og med et mål i Charity Shield-kampen i 1967 mot Manchester United. Han ble i 1973 kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year, og PFA Players' Player of the Year i 1976.
16 år gammel begynte Jennings å spille for den lokale klubben Newry Town, og gikk til tredjedivisjonslaget Watford i mai 1963. Jennings imponerte i sin første sesong i ligasystemet, og spilte samtlige ligakamper for klubben. På slutten av sesongen ble han kjøpt av Tottenham Hotspur for 27 000 pund. Jennings tilbrakte 13 år på White Hart Lane, og spilte i løpet av denne tiden 472 ligakamper for Spurs. Med Tottenham vant han FA-cupen i 1967, ligacupen i 1971 og 1973 og UEFA-cupen i 1972.
I august 1977 ble han solgt til Tottenhams erkerivaler Arsenal. I løpet av åtte år for Arsenal spilte Jennings 237 ligakamper. Tre år på rad spilte han i finalen i FA-cupen (1978–1980), hvorav Arsenal vant den ene, 3-2 mot Manchester United i 1979.
Jennings debuterte på landslaget som 18-åring, mens han spilte for Watford. Sin siste landskamp spilte han på 41-årsdagen, etter å ha vært klubbløs i over ett år. Kampen var i gruppespillet under VM 1986, og ble spilt mot. Brasil vant kampen 3-0. Dette var Jennings' andre VM, han deltok også i 1982.
Etter den aktive karrieren har Jennings arbeidet som keepertrener. Han har hatt denne stillingen i Tottenham siden 1993.
Jennings er offiser av Order of the British Empire.


Giuseppe Cosenza.
Giuseppe Cosenza (født 20. februar 1788 i Napoli i Spania, død 30. mars 1863 i Capua) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Málaga, så av Córdoba, deretter erkebiskop av Capua 1850–1863.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Cosenza, Giuseppe
Cosenza, Giuseppe
Cosenza, Giuseppe
Cosenza, Giuseppe


Håkon Gullvåg.
Håkon Gullvåg (født 20. februar 1959 i Trondheim) er en norsk maler, kjent for sine portretter, og for sine egenartede bilder med fremmedgjorte mennesker i dystre landskaper og bilder med fantasifulle scenarier.
Gullvåg begynte på Kunstskolen i Trondheim som 17-åring. Da hadde han allerede i fire år fått undervisning av Roar Matheson Bye. Den svenske kunstneren og læreren Georg Suttner ble hans første lærer på fulltid, fra 1977. Et gjennombrudd kom i 1981, da Nasjonalgalleriet kjøpte maleriet "«Trehesten»". Et annet gjennombrudd kom i 1983, med hans første utstilling i Galleri Dobloug, Oslo. Siden den gang har Gullvåg hatt en sentral plass på den norske kunstscenen.
Han er især kjent for sin kirkekunst og for sine portretter av markante personer i Norge. Gulvåg har en stor portrettproduksjon, og arbeider med planer om et nasjonalt portrettgalleri. Hans første portretter ble malt i 1982, blant annet med skuespilleren Leif Jacobsen Han skapte debatt med sine portretter av kong Harald V i 2000 og dronning Sonja i 2002. Etterhvert har han i alt malt 3 portretter av dronningen og 4 av kongen (pr 2006). Han har portrettert en lang rekke kunstnere og samfunnstopper, og arbeider med en serie portretter av samtlige 300 paver. Hans portretter er med vanlige mål «uskjønne», men lykkes uvanlig ofte med å avbilde objektenes karakter og særpreg. Han lager ofte en hel serie portretter av samme person, som da han laget 12 versjoner av daværende Dagbladet-redaktør Arve Solstad, under tittelen "12 forsøk på et redaktørportrett" (1995).
Gullvåg har arbeidet med kirkekunst siden 1995, med altertavlen i Seegård kirke, 1997 som det første større arbeide. og har laget bispekåpe til Nidaros biskop, og laget andre kirketekstiler og altertavler. Det vakte strid og debatt da han i 2005 ble invitert til å stille ut malerier i Nidarosdomen. Bildene var en kommentar og en replikk til domens glassmalerier.
Han har illustrert Oscar Wildes roman "Bildet av Dorian Gray", og Knut Hamsuns roman Pan. Bildene til Pan ble først utgitt i en kunstmappe med 12 litografier, utgitt av den franske kunstforleggeren Eduoard Weiss til romanens 100-årsjubileum i 1994. Til Wilde har han også laget en maleriserie som replikk til "Balladen om fengselet i Reading by". Sammen med Håkon Bleken laget han i 1997 en utvendig veggdekorasjon i "Biskop Darres gt 10", Svartlamoen, i protest mot Trondheim kommunes planer om å sanere området.
Gullvåg har to atelier i Trondheim og et på Ekely i Oslo, og pendler mellom de to byene ukentlig. Han er tilknyttet Galleri Ismene i Trondheim og Galleri Dobloug i Oslo. Han mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 2000.
I oktober 2010 åpnet Gullvåg utstillingen "Terra Sancta" i det franske kulturinstituttet i Damaskus. To av bildene: "Invasion Tritych" og "The Flag" fremstiller israelske styrker i konflikt og ble uten Gullvågs samtykke, etter to dager fjernet fra utstillingen av den franske ambassade.


Giuseppe Pecci den eldre.
Giuseppe Pecci (født 13. april 1776 i Gubbio i Italia, død 21. januar 1855 i Gubbio) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Gubbio 1841–1855.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Han var ikke beslektet med kardinal Gioacchino Vincenzo Raffaele Luigi Pecci, den senere pave Leo XIII.
Pecci, Giuseppe1
Pecci, Giuseppe1
Pecci, Giuseppe1
Pecci, Giuseppe1


Anshan (Persia).
Anshan (eller Anzan) (persisk انشان) var en by og et lite kongedømme i Persia (Iran) i løpet av det 1.årtusenet f.Kr. styrt av Akamenide-dynastiet. Den persiske prinsen Teispes (675-640) erobret den elamittiske byen Anshan og kalte seg «konge av byen Anshan». Anshan startet en erobringsperiode i det 6.århundret f.Kr. og ble kjernen i Perserriket.


Roberto Giovanni F. Roberti.
Roberto Giovanni F. Roberti (født 23. desember 1788 i Monte San Giusto ved Fermo i Italia, død 7. november 1867) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Gubbio 1841–1855.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Roberti, Roberto Giovanni F.
Roberti, Roberto Giovanni F.
Roberti, Roberto Giovanni F.
Roberti, Roberto Giovanni F.


Ralf Edström.
a>. Kampen endte med svensk tap 4–2.
Ralf Edström (født 7. oktober 1952) er en tidligere svensk fotballspiller.
Edström begynte karrieren i Degerfors IF og gikk senere til Åtvidabergs FF, hvor han ble svensk seriemester i 1972. Samme år debuterte den unge Edström på, og scoret sensasjonelt tre mål mot i en kamp som endte 4-4. Edström etablerte seg som Sveriges store spiss og dannet under fotball-VM i 1974 et flott spisspar sammen med sin lagkamerat Roland Sandberg. Under VM-sluttspillet scoret Edström fire mål, deriblant et vakkert volleyskudd mot de kommende verdensmesterne.
Edström hadde senere en stor proffkarriere, hvor han var innom PSV Eindhoven, AS Monaco og Standard Liège. Han spilte også i IFK Göteborg og Örgryte IS. I dag jobber Edström som ekspertkommentator på Sveriges Radio.
I Norge huskes Edström best for en lite hyggelig hendelse. I VM-kvalifiseringskampen mellom og Sverige i 1977 ble Edström brutalt taklet av Svein Grøndalen, og var skadet i flere måneder. Han rakk likevel å bli frisk tidsnok til VM-sluttspillet.


Oleg Salenko.
Oleg Anatoljevitsj Salenko (russisk Олег Анатольевич Саленко, født 25. oktober 1969 i Leningrad (St. Petersburg), Sovjetunionen) er en tidligere russisk fotballspiller som satte en VM-rekord ved å score fem mål i løpet av én kamp for mot 28. juni 1994. Salenko scoret totalt seks mål under VM 1994, og delte Gullstøvelen med Hristo Stoitsjkov.
På klubbnivå varte Salenkos karriere fra 1986 til 2000, og omfattet spill for Zenit Leninigrad, Dinamo Kiev, Cordoba Logroñés, Valencia, Rangers, Istanbulspor og Pogoń Szczecin.
Karrieren startet godt i Zenit Leninigrad, så bra at han ble hentet til toppklubben Dinamo Kiev. Etter å ha bygget seg opp et rykte som en pålitelig målscorer i Sovjet, ble han hentet til de spanske middelhavsfarerne Logroñés, Cordoba CF og topplaget Valencia. Etter han forlot Sovjet til fordel for utlandet gikk karrieren stort sett bare nedover, helt til han la støvlene på hylla i 2001. Den siste klubben han spilte for var Polske Pogoń Szczecin.
Utrolig nok scoret Salenko bare ytterligere ett mål for Russland, og spilte totalt ni landskamper, en av dem for.


Nicholas Patrick Stephen Wiseman.
Nicholas Patrick Stephen Wiseman (engelsk, født 2. august 1802 i Sevilla i Spania, død 15. februar 1865 i London i England) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Westminster 1850–1865.
Han ble utnevnt til kardinal i 1850 av pave Pius IX.
Wiseman, Nicholas Patrick Stephen
Wiseman, Nicholas Patrick Stephen
Wiseman, Nicholas Patrick Stephen
Wiseman, Nicholas Patrick Stephen


Gullstøvelen.
Gullstøvelen er æresbevisningen som gis til toppscoreren i en fotballturnering. Benevnelsen brukes oftest i forbindelse med VM i fotball.
UEFAs "Gullstøvel".
UEFA deler også ut "Gullstøvelen" til den spilleren som i Europa har gjort flest mål. Tidligere ble æresbevisningen gitt uavhengig av liga, men etter sesongen 1996–1997 brukes et vektet system.
2007 ble "Gullstøvelen" tildelt Francesco Totti, som etterfulgte landsmannen Luca Toni.


Melchior Ferdinand Joseph von Diepenbrock.
Melchior Ferdinand Joseph von Diepenbrock
Melchior Ferdinand Joseph von Diepenbrock (født 6. januar 1798 i Bocholt i Westfalen i Tyskland, død 20. januar 1853 på Schloss Johannisberg (Østerriksk Schlesien) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var fyrsterkebiskop av Breslau 1845–1853.
Diepenbrock var sønn av en kammerherre. Han gikk på det franske Lyceum i Bonn og studerte fra 1818 teologi ved universitetene i Landshut, Mainz og Münster. 1823 ble han presteviet.
Senere ble han sekretær for Regensburg-biskopen Johann Michael Sailer. Takket være dennes innflytelse ble han kanonikus, dompredikant, og biskoppelig generalvikar. I 1845 ble han opphøyet i friherrestanden av den bayerske konge og ble samtidig biskop av Breslau.
19. mai 1848 ble han som representant for Oppeln innvalgt i den tyske nasjonalforsamlingen som møttes i Frankfurt, men trakk seg på grunn av sykdom fra parlamentet 29. august samme år. I 1849 ble han provisorisk utnevnt til apostolisk delegat for den prøyssiske armé, og 1850 ble han utnevnt til kardinal av pave Pius IX.
Diepenbrock, Melchior Ferdinand Joseph von
Diepenbrock, Melchior Ferdinand Joseph von
Diepenbrock, Melchior Ferdinand Joseph von
Diepenbrock, Melchior Ferdinand Joseph von
Diepenbrock, Melchior Ferdinand Joseph von


Ingvar Stadheim.
Ingvar Stadheim (født 9. februar 1951) er en tidligere norsk fotballtrener. Han var mangeårig trener i Sogndal, trente Kongsvinger til seriebronse i 1986, og var trener for det norske juniorlandslaget mellom 1986 og 1988.
Da den utskjelte svensken Tord Grip trakk seg som trener for i 1988, overtok Stadheim. Han innledet sin karriere som landslagstrener med å spille uavgjort mot på Ullevaal. Senere ble resultatene dårligere, og bortsett fra to seire mot vant ikke landslaget en eneste kvalifiseringskamp under Stadheims ledelse. Høydepunktet i hans landslagstrenerkarriere var den flotte 4-1-seieren i en privatkamp mot Østerrike i 1989.
Etter en svak innledning på EM-kvalifiseringen, valgte Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av Egil «Drillo» Olsen.
I dag arbeider Stadheim for BIS Production Partner. Hans sønn Anders har spilt for Fredrikstad og Sogndal, og har såvidt vært innom landslaget.


Mihail Lewicki.
Mihail Lewicki eller Michajl Lewickij / Lewichi (ukrainsk Михайло Левицький, "Mykhajlo Levytskyj"; født 16. august 1774 i Pokucie i Polen i Østerrike-Ungarn, nå i Ukraina, død 14. januar 1858 i Uniejów) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var ukrainsk-katolsk erkebiskop av Lviv 1816–1858.
Han ble utnevnt til kardinal i 1856 av pave Pius IX.
Lewicki, Mihail
Lewicki, Mihail
Lewicki, Mihail
Lewicki, Mihail
Lewicki, Mihail


Alessandro Barnabò.
Alessandro Barnabò (født 2. mars 1801 i Foligno i Italia, død 24. februar 1874 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og ble blant annet prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse i 1856.
Han ble utnevnt til kardinal i 1856 av pave Pius IX.


Gaspare Grassellini.
Gaspare Grassellini (født 19. januar 1796 i Palermo i Italia, død 16. september 1875 i Frascati) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 1856 av pave Pius IX.
Grassellini, Gaspare
Grassellini, Gaspare
Grassellini, Gaspare
Grassellini, Gaspare


Priscilla Presley.
Priscilla Beaulieu Presley (født Priscilla Ann Wagner 24. mai 1945 i Brooklyn i New York) er en amerikansk skuespillerinne og forretningskvinne. Hun giftet seg med sanger og skuespiller Elvis Presley 1. mai 1967; de fikk datteren Lisa Marie nøyaktig ni måneder senere. Deres vel tolv år lange forhold tok slutt 23. februar 1972, og de ble skilt 9. oktober 1973, etter nesten seks og et halvt års ekteskap.
Opphav.
Priscillas norske bestefar, Albert Henry Iversen, emigrerte fra Egersund til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Han giftet seg med Lorraine Davis, som var av skotsk-irsk og engelsk avstamning. De fikk tre barn: Albert junior (mars 1922), James Richard (mars 1924) og Anna Lillian Iversen (mars 1926). Hun ble senere kalt, eller navnet hennes ble endret til, Ann. Som barn ble hun kalt for «Rooney» (kort for Annie Rooney). I en alder av nitten år ble hun mor til Priscilla. De har begge fremdeles norske slektninger. I et brev til rådhuset i Egersund ba Priscillas mor om informasjon om disse, og hun og ektemannen besøkte så familiemedlemmer i Norge i 1992.
Priscilla har sin «egen plass» i Egersund – Priscilla Presleys plass. Da hun sommeren 2007 ble fortalt om planene for denne hyllesten av en norsk slektning, og spurt hva hun syntes, svarte hun: «Oh, it's marvellous!» («Åh, det er fantastisk!»). Området er nært huset i Kirkegaten hvor hennes bestefar ble født i 1899, og bodde. Presley-familien ble invitert av ordføreren i Egersund til åpningsseremonien, som fant sted 23. august 2008, men måtte avslå da Lisa Marie var gravid.
Priscillas biologiske far var James Wagner (kalt Jimmy eller Jim); han var pilot i den amerikanske marinen. Foreldrene hans var Kathryn og Harold Wagner. 10. august 1944, 23 år gammel, giftet han seg med Priscillas mor; de hadde da vært sammen i mer enn tre år.
Oppvekst.
Priscillas far døde i en flystyrt noen måneder etter at hun var født. Hennes mor giftet seg noen år senere med Paul Beaulieu, en offiser i det amerikanske luftforsvaret.
Elvis.
Familien Beaulieu var stasjonert i Vest-Tyskland da Elvis var der i militæret. Priscilla var 14 år, og Elvis 24, da de møttes 13. september 1959 på en fest i Elvis' hjem i Bad Nauheim. I mars 1963 fikk Priscilla lov av foreldrene til å flytte inn på Graceland i Memphis. I sin selvbiografi "Elvis and Me" minnes Priscilla hvordan Elvis kunne holde seg våken hele natten og sove det meste av dagen. Hvis han ønsket å gå ut, leide han gjerne hele etablissementet, slik at han ikke skulle bli forstyrret av fans. Priscilla skriver i boka at selv om han kunne være timer alene med henne i hennes soverom, og de var mye intime, var bryllupsnatten første gang de hadde samleie. Det bestrides i en biografi om Priscilla, hvor det hevdes at hun og Elvis hadde samleie andre gang de møttes i 1959. Videre står det å lese at Priscilla hadde sex med en tidligere militærvenn av Elvis, Currie Grant (da 27 år gammel og gift), mot at han introduserte henne for Elvis. Priscilla reagerte på påstanden ved å gå til søksmål mot vedkommende i oktober 1996; rettssaken startet 17. september 1997 i Santa Monica. Currie ble 19. august 1998 dømt til å betale Priscilla 75 000 amerikanske dollar (mer enn 46 000 euro; hun hadde bedt om 6 millioner euro).
I selvbiografien forteller Priscilla om hvordan hun som 14-åring nesten ble voldtatt av en av Elvis' venner. Kurt (ikke hans egentlige navn) var blitt bedt av Elvis om å kjøre henne hjem. Mens hun "... døste av..." forlot han hovedveien og forsøkte å kysse henne, og lempet henne så ned på setet. Hun kjempet imot og prøvde å tilkalle hjelp ved å fløyte med hornet og blinke med lysene, og hun skriver at han må ha fryktet å bli oppdaget og valgte å la henne være i fred. Til å begynne med tiet hun om hendelsen, og først da Elvis merket at hun var oppskaket under et besøk noen dager senere, innviet hun han. Elvis ble rasende, men av frykt for at Priscillas foreldre ikke ville la dem treffe hverandre igjen, informerte de ingen andre.
Skuespiller.
Priscilla hadde rollen som Jenna Wade i "Dallas" fra 1983 til 1988. Hun spilte mot Leslie Nielsen i ablegøyefilmtrilogien "Mannen med den nakne pistol" (1988, 1991, 1994) samt i "Ford Fairlane" (1990). Dessuten har hun hatt roller bl.a. i tv-serier som "Melrose Place" (1996), "Touched by an Angel" (1997) og "Spin City" (1999).
"Dancing with the Stars".
Priscilla var deltaker i sesong 6 av den amerikanske utgaven av "Skal vi danse?"; partneren var Louis van Amstel.
Religion.
Priscilla er medlem av Scientologikirken, og uttaler seg offentlig om religionens anti-psykiatri-frontgruppe, CCHR.
Forhold etter Elvis.
Priscilla var sammen med den ti år yngre skuespilleren Marco Garibaldi i ca. 22 år (til mars 2006), og sammen har de sønnen Navarone Garibaldi (født 1. mars 1987).
Portretteringer.
Priscilla har blitt portrettert av Season Hubley i filmen "Elvis" (1979), Susan Walters i "Elvis and Me" (1988), Alyson Court i "Elvis Meets Nixon" (1997), Antonia Bernath i CBS-miniserien "Elvis" (2005) og Erin Chambers i "Tears of a King" (2007).


Francesco de' Medici di Ottaiano.
Francesco de'Medici di Ottaiano (født 28. november 1808 i Napoli i Italia, død 11. oktober 1857 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 1856 av pave Pius IX.
Han kom fra samme slekt som kardinal Alessandro Ottaviano de' Medici, den senere Leo XI.
Medici di Ottaiano, Francesco de'
Medici di Ottaiano, Francesco de'
Medici di Ottaiano, Francesco de'
Medici di Ottaiano, Francesco de'


Gokstadskipet.
Gokstadskipet er et vikingskip fra slutten av 800-tallet. Det er Norges største bevarte vikingskip, og står i dag utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Skipet ble funnet i «Kongshaugen» kalt Gokstadhaugen på gården Gokstad i Sandefjord, Vestfold. Haugen ble utgravd i 1880 under ledelse av antikvar Nicolay Nicolaysen.
Skipet.
Dendrokronologiske prøver viser at skipet ble bygget ca. 890 e.Kr. og at det ble lagt ned i haugen ca. 10 år etter. Skipet består hovedsakelig av eik. Det er 23,8 m langt, 5,2 m bredt og har 16 årepar. Seilet kan ha vært inntil 110 kvadratmeter og var sannsynligvis laget av vadmel. Skipets toppfart er anslått til 12 knop.
Graven.
I akterskipet var det bygd et gravkammer av tømmer. I en seng i gravkammeret lå skjelettet til en mann på 50–70 år som var 1,85 m høy. Identiteten til personen er ikke kjent, men en teori går ut på at det kan ha vært Olav Geirstad-Alv, en småkonge i Vestfold som i følge Heimskringla døde på denne tiden. Han døde imidlertid i sotteseng etter «fotverk», mens nyere undersøkelser av skjelettrestene viser at denne mannen var usedvanlig kraftig og hadde store hoggskader fra kamp.
Han har sannsynligvis vært kledd i en forseggjort drakt, for det ble funnet ull og rester av silke med innvevd gulltråd. Graven har vært røvet, og alt av eventuelle våpen, smykker og annet som måtte være av verdi for røverne er borte. Men mye annet lå igjen, og i gravkammeret ble det blant annet funnet et spillebrett med spillebrikker av horn, fiskekroker og seletøybeslag av jern, bly og forgylt bronse. Utenfor gravkammeret lå det kjøkkenutstyr, seks senger, ett telt og en slede. Med i graven var det også 12 hester, seks hunder og en påfugl, samt tre mindre båter.
Rekonstruksjoner.
thumb
«Viking» ble seilt over Atlanteren til Verdensutstillingen i Chicago i 1893 av Magnus Andersen. Kopien «Hjemkomst», bygd i Minnesota, ble i 1982 seilt fra USA til Norge. I 1990 ble «Gaia» sjøsatt. Denne kopien er seilt over Atlanteren til USA av Ragnar Thorseth.
Dragehodet i fronten av skipet ble eksakt kopiert fire ganger til filmen "Conan the Barbarian"s "Wheel of Pain".


Downtempo.
Downtempo (eller downbeat) er en elektronisk musikksjanger som har lite med dansemusikk å gjøre. Sjangeren er en rolig sjanger som fokuserer på å gi en avslappet følelse hos lytteren, gjennom langsom rytme og atmosfærisk bruk av elektroniske klangfarver. Ofte gir musikken en romantisk eller sensuell stemning.
Downtempo står nær sjangrer som Trip Hop, ambient og jazzpreget electronica. Betegnelser som dekker omtrent samme type musikk er Lounge og Chill (Chill-out music).
Noen artister som ofte lager musikk innen sjangeren er Björk, Lamb, Ronny Jordan, Moby, Massive Attack og Shpongle. Sjangeren så dagens lys i 1950-årene, men da mer som en eksperimentell sjanger. Den ble særlig populær fra slutten av 1990-tallet. Kjente norske artister som opererer mye under downtempo sjangeren er Ralph Myerz And The Jack Herren Band, Ugress, Illumination og Röyksopp.


William Joseph Levada.
William Joseph Levada (født 15. juni 1936 i Long Beach, California) er kardinal i den katolske kirke og prefekt for Kongregasjonen for troslæren. Tidligere var han blant annet erkebiskop av San Francisco i California.
Liv.
Levada er av irsk og portugisisk opprinnelse, og studerte ved det pavelige universitetet Gregoriana. Han ble presteviet den 20. desember 1961 i Peterskirken i Roma. Han arbeidet deretter i erkebispedømmet Los Angela. Etter å ha tatt doktorgraden underviste han i seks år i teologi ved St. John's Seminary School of Theology. I 1976 ble han officialis ved Kongregasjonen for troslæren, hvor han ble i seks år. Han ble her kjent med Joseph Ratzinger, som i 1981 ble kongregasjonens prefekt. Han underviste i denne tiden også ved Gregoriana. I 1982 reiste han tilbake til USA, hvor han arbeidet for Californias bispekonferanse. 12. mai 1983 ble han utnevnt til titulærbiskop av Capreae og hjelpebiskop i Los Angeles. I 1984 reiste han tilbake til Los Angeles, og virket bl.a. som vikarbiskop. 1. juli 1986 ble han utnevnt til erkebiskop av Portland, og ble der i ni år. 17. august 1995 ble han så utnevnt til koadjutorerkebiskop av San Francisco. Da erkebiskopen i oktober samme år gikk av ble han dermed ny overhyrde for San Francisco. Han tiltrådte 27. desember samme år. Fra 1999 til 2000 var han samtidig apostolisk administrator for bispedømmet Santa Rosa i California. Fra november 2000 var Levada medlem av Kongregasjonen for troslæren. Som Ratzingers venn og protegé gjennom mer enn tyve år ble han 13. mai 2005 utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for troslæren. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skulle kreeres til kardinal ved konsistoriet som så fant sted 24. mars 2006. Som kardinaldiakon fikk han tittelkirken "Santa Maria in Dominica". Han er den ranghøyeste amerikaner i Den katolske kirke noensinne.


Garderobeskap.
Garderobeskap er et oppbevaringsmøbel som vanligvis er fabrikkert i tre eller metall.


Det tyske forbund.
Det tyske forbund ble dannet 8. juni 1815 på Wienerkongressen, og bestod av 41 stater (37 fyrstedømmer og 4 byrepublikker).
Bakgrunn.
Forbundet avløste det tysk-romerske rike, som var blitt oppløst 6. august 1806 da den siste tysk-romerske keiseren Frans II abdiserte som en følge av den franske seieren i slaget ved Austerlitz under Napoleonskrigene, og dette førte til fredsavtalen i Pressburg. Frans II fortsatte da som keiser av Østerrike og konge av Ungarn.
Etter press fra Napoleon opprettet en rekke tyske fyrstedømmer deretter Rhinforbundet i juli 1806. Men etter den franske seieren i slaget ved Jena-Auerstedt i oktober 1806 gikk flere tyske stater inn i konføderasjonen. Bare keiserdømmet Østerrike, Kongeriket Preussen, det danske Holstein og Svensk Pommern stod utenfor Rhinforbundet.
Statene i Rhinforbundet gikk samlet inn i krigen mot Napoleon 1812-1814, som ledet fram til Paris-traktaten av 1814, og førte til Wienerkongressen og etableringen av Det tyske forbundet i kjølvannet av dette, 8. juni 1815.
Etablering.
Forbundets to viktigste medlemmer var Preussen og Østerrike. I 1829 bestod det av rundt 630 100 km² og hadde 29,2 millioner innbyggere.
Antallet forbundsstater sank etterhvert som følge av at fyrstehus arvet andre stater, og bestod i 1863 av 35 stater.
Forbundet hadde en forbundsdag som møttes i Frankfurt. Beslutninger, som måtte fattes med to tredjedels flertall, var bindende for forbundsstatene.
Medlemmer av forbundet.
Medlemsstatene, som reduserte drastisk antall tyske stater til 39 fra mer enn 300 i Det tysk-romerske rike, hadde alle full uavhengighet. Medlemmene forpliktet seg til en gjensidig forsvar, og holdt i fellesskap fortifikasjonene i Mainz, byen Luxembourg, Rastatt, Ulm og Landau.
Utenlandske monarker som medlemmer.
Hver av disse monarkene hadde en stemme i den føderale forsamlingen.
Stemmefordeling i den føderale forsamlingen.
En føderal forsamling under østerriksk ledelse møttes i Frankfurt, hvor den habsburgske keiseren og britiske kongen (som konge av Hannover) var representert ved en utsending.
Oppløsning.
Det tyske forbund ble oppløst etter den Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, og ble i 1867 avløst av det prøyssiskdominerte Det nordtyske forbund, uten Østerrike som medlem. Dette var mer en statsdannelse enn hva det tyske forbund hadde vært.


Rudkøbing kommune.
Rudkøbing kommune er en tidligere kommune på Langeland i Fyns amt i Danmark. Gjennom kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen med virkning fra 1. januar 2007 inngått i den nydannede Langeland kommune i Region Syddanmark.
Etter sammenslåingen fortsetter Rudkøbing å være kommunesenter også for den nye kommunen.


Václav Klaus.
Václav Klaus (født 19. juni 1941) er en tsjekkisk økonom og politiker. Han var finansminister i Tsjekkoslovakia 1989–1991, statsminister i Tsjekkia 1992–1997 og er Tsjekkias president siden 2003. Han var en av grunnleggerne av Det borgerligdemokratiske partiet, Tsjekkias største høyreparti. Han er også kjent for å være skeptisk til EU og var den siste EU-statslederen til å undertegne Lisboatraktaten.
Klaus vokste opp i Praha hvor han også også studerte økonomi ved handelshøyskolen. Under prahavåren skrev han artikler i den reformvennlige tidsskriftet "Tvář" og ukeavisen "Literární noviny". Han hadde en kortere akademisk karriere, før han begynte å jobbe i den Tsjekkoslovakiske sentralbanken fram til 1986.
Siden 1990 har han skrevet over 20 bøker om ulike sosiale, økonomiske og politiske temaer. Flere av bøkene er samlinger av artikler, taler og foredrag han har fremført. Han har også skrevet artikler for "Cato Journal", tidsskriftet til den amerikanske tenketanken Cato Institute. Klaus er medlem av Mont Pelerin Society.
Klaus mottok i 2007 Den hvite ørns orden fra Polens president.


Ryslinge kommune.
Ryslinge kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 er den innlemmet i den helt nye Faaborg-Midtfyn kommune, som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.


Svendborg kommune.
Svendborg kommune er en kommune i Region Syddanmark, på øyen Fyn.
Den tidligere kommunen (1970–2006) lå i Fyns amt og hadde et areal på 172,8 km² med ialt 42 986 innbyggere i 2003. Den bestod av kommunesenteret – byen Svendborg – og den omkringliggende landsbygd samt øyene Tåsinge, Thurø, Drejø, Hjortø og Skarø i den Sydfynske skjærgården.
Den 15. november 2005 ble kommunestyret valgt, med Venstres Lars Erik Hornemann fra Gudme kommune som etterfølger for avtroppende borgermester Jørgen Henningsen. I 2006 fungerte de nyvalgte medlemmer som sammenslåingsudvalg, og fra 1. januar 2007 som den nye kommunens kommunalbestyrelse (kommunestyre).


Sydlangeland kommune.
Sydlangeland kommune er en tidligere kommune på Langeland i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970.
Gjennom kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen med virkning fra 1. januar 2007 inngått i den nydannede Langeland kommune i Region Syddanmark. Borgermester Knut Gether ble borgermester også i den nye storkommunen.


Søndersø kommune.
Søndersø kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 inngår kommunen i den nyopprettede Nordfyn kommune i Region Syddanmark.


GAZ.
GAZ eller oversatt Gorkij Bilfabrikk (russisk: ГАЗ eller Го́рьковский автомоби́льный заво́д) er et russisk bilmerke, startet 4. mars 1929 som et samarbeid mellom Ford og Sovjetunionen.
I november 1992 ble GAZ et aksjeselskap. GAZ har kjøpt opp Ural kjøretøyfabrikk.
I Norge.
Etter krigen, da salget av biler fra østblokken ble frigitt, sikret Majorstua Bilcentral AS seg agenturet for Pobeda. Agenturet for ZIM og små GAZ-51 lastebiler gikk til Norske Drosjeeieres Felleskjøp. Begge fikk også ta inn terrengbilen GAZ-69.
Majorstua Bilcentral takket av da Pobeda ble avløst av Volga. Drosjenæringen tok da hånd om all russisk bilimport til Norge. I 1958 var mer enn hver fjerde nyregistrerte drosje en Volga. Med frigjøringen av bilsalget i 1960 og manglende nyheter fra i Volga-programmet, falt salget brått.
I 1969 så ble Konela Norge AS etablert og tok over det som var igjen av russisk bilimport. Nye Volga M-24 ble en skuffelse, da hverken kvaliteten eller salget var så bra som forgjengeren. Den siste M-24 som ble registrert her til lands som drosje var i 1980. Noen biler ble reeksportert til Sovjetunionen.


Uten en tråd.
"Uten en tråd" er en roman av Jens Bjørneboe (1966). Boken ble utgitt anonymt på "Scala forlag". Forlaget reklamerte imidlertid med at den var skrevet av en kjent forfatter. Forfatteren Jens Bjørneboe, ble relativt raskt avslørt og anklaget for å ha skrevet pornografisk. Etter en opprivende rettssak ble både Bjørneboe og hans forlegger i juni 1967 dømt i Byretten for å ha henholdsvis skrevet og utgitt pornografi. Saken gikk deretter til Høyesterett som opprettholdt dommen og skjerpet straffen noe. En liknende dom ble felt over Agnar Mykles bok "Sangen om den røde rubin" 10 år tidligere.
Handling.
Boken handler om en 19 år gammel pike med seksuelle hemninger. Hun oppsøker en lege som har spesialisert seg på orgasme. Legens behandling er vellykket, og hun drar på en rundreise i Europa der hun utfolder sin seksualitet i mange ulike sammenhenger. I et fjernsynsintervju fra 1966 omtalte forfatteren boken som "satire" og "parodi", ja "harselas". Han understreket at boken ikke var skrevet i «en pornografisk hensikt», og at den «drev gjøn med pornografien».
«Vrøvl fra ende til annen».
Under rettssaken henviste Bjørneboe til en rekke andre kjente forfattere som var blitt beskyldt for å ha begått utuktige skrifter. Av norske forfattere regnet han opp Mykle, Jæger og Krohg. Hans Jægers bok "Fra Kristiania-bohemen" som utkom i 1886, ble dømt som utuktig og forfatteren bøtelagt og fengslet. Christian Krohgs roman "Albertine" (1886) ble beslaglagt straks den utkom.
Forbudt i Norge.
"Uten en tråd" ble forbudt i Norge, men den ble oversatt og utgitt i Danmark under tittelen "Uden en trævl". Forbudet mot "Uten en tråd" ble senere opphevet, og boken er tatt med i hans samlede verker.
Bjørneboes hevn.
Tilskyndet av rettssaken skrev Bjørneboe den beske oppfølgeren "Uden en trævl 2" (1968) med like pornografisk innhold som den første og med samme hovedperson. Boken er uttrykkelig «Tilegnet den norske højesteret». Her blir autoritetspersoner innen politi og rettsvesen uthengt som spesielt perverse. Boken er bare utkommet i Danmark.


Tommerup.
Tommerup (Knarreborg) er et administrasjonssenter i Assens kommune ligger i Fyns amt i Danmark. Gammel Tommerup Kommune ble dannet ved kommunalreformen i 1970 og innlemmet i Assens Kommune i 2007.


Carlo Vizzardelli.
Carlo Vizzardelli (født 21. juli 1791 i Monte San Giovanni Mobilj ved Veroli i Italia, død 24. mai 1851 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var blant annet prefekt for Kongregasjonen for studiene 1848–1851. Da pave Pius IX måtte flykte til Gaeta fulgte han med, og var hans betrodde rådgiver.
Han ble utnevnt til kardinal i 1848 av pave Pius IX.
Vizzardelli, Carlo
Vizzardelli, Carlo
Vizzardelli, Carlo
Vizzardelli, Carlo


Galloper.
Galloper er et koreansk bilmerke, eid av Hyundai som lager biler basert på Mitsubishi-teknologi.
I 1977 ble HDPIC (Hyundai Precision & Industry Co.) grunnlagt i Seoul som en divisjon i Hyundai-konsernet. I 1991 inngikk HDPIC avtale med Mitsubishi om å starte lisensproduksjon av en eldre Pajero-modell.
Modellen Exceed er en oppdatert Pajero av 1991-årgang med 100 hestekrefter turbodiesel, femtrinns manuell girkasse og firehjulstrekk.
Galloper Santamo er en lisensprodusert Mitsubishi Space Wagon.
I Norge.
I Norge forhandles bilene gjennom Mitsubishi sitt forhandlernett. Et firesifret antall biler var solgt inntil 2001.


Pierre Giraud.
Pierre Giraud (født 11. august 1791 i Montferrand i Frankrike, død 17. april 1850 i Cambrai) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cambrai 1842–1850.
Han ble utnevnt til kardinal i 1847 av pave Pius IX.
Giraud, Pierre
Giraud, Pierre
Giraud, Pierre
Giraud, Pierre


Tranekær kommune.
Tranekær kommune er en tidligere kommune på Langeland i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970.
Gjennom kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen med virkning fra 1. januar 2007 inngått i den nydannede Langeland kommune i Region Syddanmark.


Liste over Tsjekkias presidenter.
Dette er en liste over presidentene i Tsjekkia. Presidenten velges av parlamentet for periode på fem år. Hvis en ny president ikke er valgt ved utløpet av en presidents termin, blir statsministeren fungerende president. I motsetning til de fleste statsoverhoder har presidenten også en betydelig rolle i ledelsen av landets politikk. Da meste av presidentens makt krever underskrifter av både presidenten og statsministeren, ligger ansvaret delt mellom presidentembedet og statsministerembedet.
Eksterne lenker.
Tsjekkia


Jacques-Marie-Antoine-Célestin Dupont.
Jacques-Marie-Antoine-Célestin Dupont (født 1. februar 1792 i Iglesias i kongedømmet Sardinia, død 26. mai 1859 i Bourges) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Avignon 1835–1842, og erkebiskop av Bourges 1842–1859.
Han ble utnevnt til kardinal i 1847 av pave Pius IX.
Dupont, Jacques-Marie-Antoine-Célestin
Dupont, Jacques-Marie-Antoine-Célestin
Dupont, Jacques-Marie-Antoine-Célestin
Dupont, Jacques-Marie-Antoine-Célestin


Giacomo Antonelli.
Giacomo Antonelli (født 2. april 1806 i Sonnino i Italia, død 6. november 1876 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og Kirkestatens regjering, blant annet Statssekretær (embedet het den gang prefekt for kirkens offentlige kirkelige affærer) 1850–1876.
Han ble utnevnt til kardinal i 1847 av pave Pius IX.
Han ble aldri presteviet, og var den mektigste ikke-presteviede kardinal i Den katolske kirkes moderne historie.
Antonelli, Giacomo
Antonelli, Giacomo
Antonelli, Giacomo
Antonelli, Giacomo


Ullerslev kommune.
Ullerslev kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ved kommune- og regionreformen 2005-07 ble kommunen med virkning fra 1. januar 2007 innlemmet i nye Nyborg kommune i den nydannede Region Syddanmark.
Foran kommunereformen krevde kommunalreformens forlikspartier at "Flødstrup Sogn" i Ullerslev kommune skulle gjennomføre folkeavstemning om sin kommunetilknytning, men 30. mars 2005 stemte 315 mot 303 velgere for å knytte sognet til Nyborg.


Gaetano Baluffi.
Gaetano Baluffi (født 28. mars 1788 i Ancona i Italia, død 11. november 1866 i Imola) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie, og var blant annet internuntius i Nueva Granada (Colombia), og senere erkebiskop av Imola 1846–1866.
Han ble utnevnt til kardinal i 1846 av pave Pius IX.
Baluffi, Gaetano
Baluffi, Gaetano
Baluffi, Gaetano
Baluffi, Gaetano


Vissenbjerg kommune.
Vissenbjerg kommune er en tidligere dansk kommune i Fyns amt, beliggende på øyen Fyn. Siden kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen fra og med 1. januar 2007 innlemmet i den nye Assens kommune i Region Syddanmark.


Raffaele Fornari.
Raffaele Fornari (født 23. januar 1787 i Roma i Italia, død 15. juni 1854 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, og var nuntius i Belgia 1842, i Frankrike 1842–1851, og prefekt for Kongregasjonen for studiene 1851–1854.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i 1846 av pave Pius IX, utnevnelsen publisert i 1850.
Fornari, Raffaele
Fornari, Raffaele
Fornari, Raffaele
Fornari, Raffaele
Fornari, Raffaele


Ærøskøbing kommune.
Ærøskøbing kommune er en tidligere kommune på øyen Ærø i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2006 er en kommunen en del av nye Ærø kommune i Region Syddanmark. Ærøskøbings borgermester Jørgen Otto Jørgensen fra Socialdemokraterne ble ordfører også i den nye sammenslåtte kommunen.
Kommunesenteret for både den gamle kommunen og nye Ærø kommune er Ærøskøbing.


Georges Richard.
Georges Richard (død 1922) var en franskmann som hadde en kortlivet bilfabrikk fra 1897 under sitt eget navn.
Fabrikken kopierte Benz-biler fra den samme epoken. I 1900 kjøpte han en lisens fra belgiske Vivinus for å bygge voiturettes (franske småbiler). Designeren Brasier begynte i firmaet i 1902, og merket ble til Richard-Brasier.
Etterfølgeren til firmaet sluttet produksjon i 1930, da det ble solgt til Delahaye.
Richard, Georges


Pietro Marini.
Pietro Marini (født 5. oktober 1794 i Roma i Italia, død 19. august 1863 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. det pavelige diplomati, og var nuntius i Belgia 1842, i Frankrike 1842–1851, og prefekt for Kongregasjonen for studiene 1851–1854.
Han ble utnevnt til kardinal i 1846 av pave Pius IX.
Marini, Pietro
Marini, Pietro
Marini, Pietro
Marini, Pietro


Ørbæk kommune.
Ørbæk kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ved kommune- og regionreformen 2005-07 ble kommunen med virkning fra 1. januar 2007 innlemmet i nye Nyborg kommune i den nydannede Region Syddanmark.


Giuseppe Bofondi.
Giuseppe Bofondi (født 24. oktober 1795 i Forlì i Italia, død 2. desember 1867) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var blant annet Statssekretær i februar 1848.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i 1846 av pave Pius IX, utnevnelsen offentliggjort 1847.
Bofondi, Giuseppe
Bofondi, Giuseppe
Bofondi, Giuseppe
Bofondi, Giuseppe
Bofondi, Giuseppe
Bofondi, Giuseppe


Rasjonalitet.
"Rasjonalitet brukes også innenfor matematikken, se Rasjonal funksjon"
Det som er rasjonelt er i samsvar med fornuften. En handling er rasjonell dersom den gir det ønskede resultatet på en ikke-tilfeldig måte. En handlemåte er rasjonell dersom den i en gitt situasjon, i lys av tilgjengelig informasjon, virker som det beste/mest effektive middelet til å nå et fastsatt mål.
Man kan også skille mellom subjektiv og objektiv rasjonalitet. En aktør er:"
Sentralt om temaet rasjonalitet står teorien om rasjonelle valg og rasjonelle aktører, blant annet innenfor spillteorien.


Årslev kommune.
Årslev kommune er en tidligere kommune i Fyns amt i Danmark. Fra og med 1. januar 2007 er den innlemmet i den helt nye Faaborg-Midtfyn kommune, som ledd i kommune- og regionreformen 2005-07.


Rasjonelle valg.
Teorien om rasjonelle valg er sentral i samfunnsvitenskapene, men har klart mest betydning i økonomifaget, statsvitenskapen og (i senere tid) sosiologien. Det er imidlertid viktig å påpeke at den er omstridt og har blitt utsatt for mye treffende og utreffende kritikk.
Teorien om rasjonelle valg er ifølge Jon Elster (1989) først og fremst normativ. Den forteller oss hvordan vi bør handle for å nå målene våre på best mulig måte. Fra dette normative utgangspunktet er det mulig å utlede et forklaringsverktøy ved å anta at aktører er rasjonelle i teoriens normative forstand. For å oppfylle kravene til teorien om rasjonelle valg, må en handling stå i et optimaliserende forhold til aktørens ønsker og oppfatninger. Handlingen skal være det beste middelet til å tilfredsstille aktørens ønsker, gitt hans oppfatninger om hvordan verden henger sammen. Videre krever teorien at både ønskene og oppfatningene er rasjonelle, eller i det minste innbyrdes konsistente. Et rasjonelt ønske bør tendere til å gjøre aktøren lykkelig, og bør være autonomt. Med andre ord er det ikke rasjonelt å ønske seg ting som fører til nød og elendighet, eller å ha blitt manipulert til å ønske seg noe man ellers ikke ville ha ønsket seg. For at en oppfatning skal være rasjonell, bør den være basert på den optimale mengden tilgjengelig informasjon, hvor alle relevante data taes med. Hvor mye informasjon som bør samles inn, avhenger av intensiteten av et ønske eller viktigheten av en avgjørelse, og kostnadene ved å lete etter data. Kort og skjematisk er dermed en rasjonell handling det mest effektive middelet til å tilfredsstille en aktørs ønske, gitt hans oppfatninger om faktiske forhold, basert på all relevant informasjon. Rasjonelle aktører resonnerer før de handler og de er nyttemaksimerende.
Rasjonelle valg under usikkerhet.
Man vet ikke sannsynlighetene. Derfor langt mer uklart hva man bør velge. En regel sier at man bør følge "max-min-regelen", nemlig at man skal maksimere det verst tenkelige utfallet, altså velge det alternativet der det verste utfallet er best. Imidlertid er det mye diskusjon om dette, og om man heller bør velge det alternativet som gir høyest gevinst i beste fall. Det kan komme an på situasjonen.
I praksis ofte glidende overganger mellom valg under risiko og valg under usikkerhet. Det er ikke sikkert sannsynlighetene man har kommet fram til, virkelig stemmer, og at det ofte dreier det seg om valg under forskjellige grader av usikkerhet.
Teorien om rasjonelle valg bygger på en menneskemodell der mennesket er et nyttemaksimerende vesen.
Individuell og kollektivt rasjonalitet.
Selv om alle aktørene handler individuelt rasjonelt, kan resultatet av handlingen bli kollektivt irrasjonelt. Ofte kalles det allmenningens tragedie. For å få løst slike problemer, kan man samarbeide gjennom kommunikativ handling og løse det ved at de blir enige og har tillit til at alle opprettholder det som totalt sett blir mest kollektiv rasjonelt. Eller man kan ha et sanksjonssystem, slik at de som bryter den inngåtte avtalen, blir straffet. Det kan også være at aktørene velger å handle ikke-rasjonelt av plikt, for å oppnå et absolutt moralsk ideal. Imidlertid er det mest vanlige at det blir brukt sanksjoner.


Aarup kommune.
Aarup kommune er en tidligere dansk kommune i Fyns amt, beliggende på øyen Fyn. Siden kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen fra og med 1. januar 2007 innlemmet i den nye Assens kommune i Region Syddanmark. Den tidligere kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970.
Eksterne lenker.
Årup


Aarup.
Aarup er en by på vest-Fyn. Innbyggertallet er om lag 2900 (2008). Byen ligger i Assens kommune i Region Syddanmark, ca. 23 kilometer vest for Odense og 37 kilometer øst for Middelfart.
Aarup oppstod som stasjonsby, da det på 1860-tallet blei anlagt jernbane over Fyn. I byen ligger Aarup kirke og den nå nedlagte Aarup Mølle.
Aarup var inntil 2007 en del av Aarup kommune, men etter kommunalreformen i 2007 hører den til Assens.
En stor arbeidsplass er Dan-Foam, som produserer TEMPUR-madrasser. Totalbanken, en lokalbank for vest-Fyn, har hovedkontor i Aarup. Det samme gjelder det lokale busselskapet Handybus.
Galleri.
Årup


Fredensborg (by).
Fredensborg er en by på Nordsjælland mellom Hillerød og Helsingør med 8 153 innbyggere (2004). Fredensborg Slott ligger midt i byen som slottet ga navn til. Byen er administrasjonssenter i Fredensborg-Humlebæk kommune.
Byen har en stasjon (Fredensborg station) som ligger midt i byen. Videre har Fredensborg blitt besøkt av kjente politikere og kongelige personer, blant annet Bill Clinton og George W. Bush.


George Weah.
George Manneh Oppong Ousman Weah (født 1. oktober 1966 i Monrovia) er en liberisk fotballspiller. I 1995 ble han av FIFA kåret til verdens beste fotballspiller (han er den eneste afrikaneren som har vunnet denne prestisjefylte tittelen). Samme år mottok han Gullballen som første spiller utenfor Europa noensinne.
På klubbnivå har Weah blant annet spilt for de franske klubbene Monaco, Paris Saint Germain og Olympique Marseille, AC Milan i Italia og Chelsea og Manchester City i England. Han vant den franske ligaen med PSG in 1995 og Serie A med Milan i 1996 og 1999.
I november 2005 var Weah kandidat i presidentvalget i Liberia, hvor han til slutt ble slått av Ellen Johnson Sirleaf. I valget i 2011 stilte han som visekandidat for Winston Tubman og tapte igjen for Ellen Johnson Sirleaf.


Sisto Riario Sforza.
Sisto Riario Sforza (født 1. desember 1810 i Napoli i Italia, død 29. september 1877 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var pave Gregor XVIs privatsekretær, og senere erkebiskop av Napoli 1845–1877.
Etter at kongedømmet De to Sicilier brøt sammen, var han i to perioder (september 1860–juli 1861 og 1862 til 1866) tvunget i landflyktighet.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1846 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Han var nevø til kardinal Tommaso Riario Sforza (kreert 1823). Andre kardinaler i slekten var Pietro Riario (1471) og Raffaele Sansoni Riario della Rovere (1477).


Guilherme Henriques de Carvalho.
Guilherme Henriques de Carvalho (født 1. februar 1793 i Coimbra i Portugal, død 15. november 1857 i Lisboa, av gulsott) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Lisboa 1845–1857.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1846 av pave Gregor XVI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.


Joseph Bernet.
Joseph Bernet (født 4. september 1770 i Saint-Flour i Frankrike, død 5. juli 1846 i Aix-en-Provence) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Aix 1840–1846.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1846 av pave Gregor XVI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Bernet, Joseph
Bernet, Joseph
Bernet, Joseph
Bernet, Joseph


Hundested.
Hundested kommune markert på kart over Danmark
Hundested var administrasjonssenter i Hundested kommune i Danmark. Etter kommunalreformen (2007) er Hundested med innbyggere og Frederiksværk med innbyggere de to største byene i Halsnæs kommune, som totalt har innbyggere.
Stedet var kjent som ferjested for ferje til Grenaa fra 1934 til 1996, da ferjen ble innstilt på grunn av konkurransen med andre og mer attraktive forbindelseslinjer. Fremdeles går det ferje til Rørvig, den ble etablert i 1916, samme år som jernbanen kom til byen.
Hundested var opprinnelig et rev av stein som strakte seg ut fra Spjodsberg. Det var et yndet sted for jakt på sel, og flere danske konger, blant andre Christian 7., likte å jakte her. Men steinen ble etter hvert fjernet og brukt til å bygge flere av havnene på Øresundskysten, noe som førte til stor erosjon. Siden utviklet det seg bebyggelse her ute av aktive fiskere som søkte havn. Havnen ble utviklet etter hvert som større båter ble tatt i bruk.


Hørsholm.
Hørsholm mølle er en vindmølle av typen "hollandsk kornmølle med galleri" oppført i 1891. Den malte korn inntil 1970-årene.
Hørsholm er en by på Nordsjælland med innbyggere (2011) som ligger mellom Helsingørmotorvejen og Øresund 25 kilometer nord for København.
Byområdet ligger i tre kommuner og strekker seg dermed utover Hørsholm kommunes godt over innbyggere (2011).
Tidligere lå Hirschholm slott i byen, som man kan se på Hørsholm kommunes byvåpen, som inneholder hodet av en hjort ("hirsch" = hjort på tysk). Etter hvert forfalt slottet og etter at det ble revet oppførte man Hørsholm kirke på stedet. Øst for kirken ligger Hørsholm Egns Museum med arkeologiske og kulturhistoriske samlinger fra byen og omegn.
Hørsholm har ingen jernbanestasjon i sentrum av byen, men to kilometer i østlig retning finner man Rungsted kyst stasjon i Rungsted. Områdets andre stasjon (Kokkedal stasjon) finner man ca. 3 km nordøst for sentrum i Kokkedal ved kommunegrensen. Fra begge kystbanestasjoner er det jevnlig togforbindelser til Helsingør og København. Byområdet betjenes i tillegg av en del bussforbindelser.


Jægerspris.
Jægerspris er en by med 4041 innbyggere (2008) i Frederikssund kommune på Sjælland i Danmark, om lag 6 km nordvest for byen Frederikssund. Den var administrasjonssenter i Jægerspris kommune, som ved kommunalreformen i 2005 ble slått sammen med flere andre kommuner til den nye storkommunen.
Byen vokste opp rundt Jægerspris slott i Hornsherred fra omkring 1870. Dette slottet kjøpte kong Frederik 7. i 1854 og bosatte seg der sammen med sin «ektefelle til venstre hånd», grevinne Danner. Etter kongens død levde hun et tilbaketrukket liv der, og ved hennes død i 1874 ble slottet testamentert «til gavn for fattige og efterladte piger». Det ble etablert et barnehjem ved slottet for å oppfylle hennes vilje.
Forsvaret har en leir i Jægerspris, og det er skyteterreng nord for byen. I Jægerspris Nordskov er det flere eiketrær som er svært gamle, man antar at Kongeegen er over 1000 år gammel.
I den nærliggende landsby Over-Dråby ligger Dråby kirke med kalkmalerier utført av den såkalte Isefjordsmesteren.


Kokkedal.
Kokkedal var administrasjonssenteret i Karlebo kommune i Danmark frem til 1. januar 2007 da kommunen ble slått sammen med Fredensborg-Humlebæk kommune til Fredensborg kommune i Region Hovedstaden.
Kokkedal ligger noen kilometer fra Øresund, ved jernbanelinjen Kystbanen, snaut 30 km nord for København. Byen har to nabobyer, Nivå og Hørsholm. Den har flere høye boligblokker som kan sees helt fra Sverige.
Videre er Kokkedal kjent for «Kokkedal Slot», der det tilbys hesteridning og golf.


Monrovia.
Monrovia er hovedstaden og den største byen i Liberia. Den har omkring én million innbyggere (2004). Byen ligger på en halvøy mellom Atlanterhavet og elven Mesuardo og er en viktig havneby. Geografisk befinner den seg i fylket Montserrado, men byen administreres separat. Byområdet kalles Greater Monrovia og hadde en befolkning på 970 824 ifølge folketellingen i 2008, tilsvarende 29 % av landets befolkning.
Byens næringsliv domineres av havnen, som ble kraftig utvidet av de amerikanske militærstyrkene under andre verdenskrig. De viktigste eksportartiklene er lateks og jernmalm.
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1822 og ble oppkalt etter James Monroe, daværende president i USA, som var medlem av American Colonization Society og en viktig støttespiller for koloniseringen av Liberia.
Borgerkrigstiden.
Før Den første liberiske borgerkrigen hadde Monrovia en godt utbygd infrastruktur og med en av Vest-Afrikas største og mest moderne havner og god motorveiforbindelse til Robert International Airport virket byen tiltrekkende for utenlandske investorer. Borgerkrigen rammet imidlertid byen svært hardt. De første drapene i byen skjedde i mai 1990. I juni hadde opprørsstyrkene kontroll over omtrent hele landet, og det hersket i økende grad lovløse tilstander også i Monrovia. Den internasjonale flyplassen og de fleste av hovedveiene var stengt, men motorveien til Freetown i Sierra Leone forble åpen ut juni og mange greide å flykte dit. I juli ble Monrovia beleiret. Det ble harde kamphandlinger mellom opprørsgruppen NFPL og regjeringshæren AFL i byen og både NFPL og AFL terroriserte innbyggerne gjennom plyndring, ødeleggelse og vilkårlige drap. Områdene som ble minst berørt var de som ble kontrollert av opprørsgruppen INPFL. Etter hvert ble byen i praksis delt mellom de tre gruppene og raketter og tungt artilleri la byen i ruiner.
Gjenoppbygging.
Gjenoppbyggingen av Liberia startet i 2003 etter signeringen av fredsavtalen som avsluttet den andre liberiske borgerkrigen, og skjøt fart etter valget av president Ellen Johnson Sirleaf i 2005. Fra 2006 til 2010 økte landets nasjonalbudsjett fra 80 til 350 millioner USD, og "The Economist" meldte i juni 2010 om en «byggeboom» i Monrovia.


Domenico Carafa della Spina di Traetto.
Domenico Carafa della Spina di Traetto (født 12. juli 1805 i Napoli i Italia, død 17. juni 1879 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Benevento 1844–1860.
Han kom fra en napolitansk fyrsteslekt. Mange andre kardinaler kom fra samme slekt: Francesco Carafa della Spina di Traetto (kreert 1773), Filippo Carafa della Serra (1378), Oliviero Carafa (1467), Carlo Carafa (1555), Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa, seniore (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), og Marino Carafa di Belvedere (1801).
Domenico ble utnevnt til kardinal i juli 1844 av pave Gregor XVI.
Da kongedømmet De to Sicilier ble annektert av Italia i 1860, ble han utvist fra Benevento, og virket senere i Den romerske kurie.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX, og ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Francesco Capaccini.
Francesco Capaccini (født 14. august 1784 i Roma i Italia, død 15. juni 1845 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Nederland, og var også med på forhanslingene som førte til en normalisering av forbindelsene med Portugal 1842.
Før sin prestevielse hadde han vært en fremragende astronom ved observatoriet i Napoli.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i juli 1844 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i april 1845.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX, og ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Capaccini, Francesco
Capaccini, Francesco
Capaccini, Francesco
Capaccini, Francesco
Capaccini, Francesco


Giuseppe Antonio Zacchia Rondinini.
Giuseppe Antonio Zacchia Rondinini (født 22. februar 1787 i borgen Vezzano i Italia, død 26. november 1845 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i juli 1844 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i april 1845.
Zacchia Rondinini, Giuseppe Antonio
Zacchia Rondinini, Giuseppe Antonio
Zacchia Rondinini, Giuseppe Antonio
Zacchia Rondinini, Giuseppe Antonio
Zacchia Rondinini, Giuseppe Antonio


Lorenzo Simonetti.
Lorenzo Simonetti (født 27. mai 1789 i Roma i Italia, død 6. januar 1855 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i juli 1844 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i april 1845.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Simonetti, Lorenzo
Simonetti, Lorenzo
Simonetti, Lorenzo
Simonetti, Lorenzo
Simonetti, Lorenzo


Giacomo Piccolomini.
Giacomo Piccolomini (født 31. juli 1795 i Siena i Italia, død 17. august 1861 i Siena) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i juli 1844 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i april 1845.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Piccolomini, Giacomo
Piccolomini, Giacomo
Piccolomini, Giacomo
Piccolomini, Giacomo
Piccolomini, Giacomo


Ganzourgou.
Ganzourgou er en provins i Burkina Faso. Provinsen ligger vest for provinsen Kadiogo, som inneholder landets hovedstad, Ouagadougou. Provinshovedstaden er Zorgho, som ligger på veien mellom Ouagadougou og Niamey, hovedstaden i Niger.


Rammstein.
Rammstein er et tysk industriell metal/alternativ metalband grunnlagt 1994 i Berlin. Bandet tilhører sjangeren Neue Deutsche Härte (ny tysk hardhet). Bandet har har solgt over 16 millioner fonogrammer (plater, cd-er etc.)
Historie.
Gitaristen Richard Z. Kruspe, bassisten Oliver Riedel og perkusjonisten Christoph «Doom» Schneider delte en visjon om å lage en ny type industriell musikk blandet med gitarer og keyboard. De tre musikerne dannet en gruppe og i denne ble senere opptatt vokalisten Till Lindemann, rytmegitaristen og sangeren Paul Landers og keyboard-musikeren Christian «Flake» Lorenz.
Samtlige av bandets medlemmer ble født i det tidligere DDR.
Navnet.
Paul Landers, Christoph Schneider og Flake Lorenz var opphavsmenn til gruppens navn. Navnet er avledet av Ramsteinulykken som skjedde 28. august 1988 på den amerikanske flybasen Ramstein Air Base. Bandet kalte seg kort tid etter grunnleggelsen for "Rammstein-Flugschau" (Rammstein Flyoppvisning). Skrivemåten med to m-er som er en mer enn i flyplassens navn, var resultatet av en feilskrift. Siden har bandet prøvd å endre navn, men uten å lykkes.
Albumer.
"Völkerball" inneholder tre liveopptredener fra Frankrike: Les Arenes de Nimes tatt opp 23. juli 2005, England, Brixton Academy London tatt opp 3. til 5. februar 2005 og Japan, Club Citta Tokyo tatt opp den 3. juni 2005. I tillegg er det et bonus-spor tatt opp i Russland, Olympiski Moscow tatt opp 28. september 2004.


Hamadan.
Hamadan, også kjent under navnet "Hamedan" (persisk: همدان) er en by i Iran og administrasjonssenteret for provinsen Hamadan. Byen har omkring 272 000 innbyggere. Det bor flere tyrkere i byen.
Byen ligger ved den nordøstlige foten av fjellet Alvadan, på det stedet hvor oldtidens Ekbatana lå. Byen ligger rundt 400 km sørvest for Teheran. Hamadan var en av flere hovedsteder til Akamenide-dynastiet og den har blitt henvist til på flere varianter av det samme navnet gjennom dens lange historie: "Hagmatana" (gammelpersisk), "Ekbatana" (gresk tolkning av "Hagmatana") og flere forandringer eller feil uttalelser av de forrige to i etterfølgende århundrer. Hagmatana er antatt å ha vært hovedstaden til Media.
Shirin Ebadi, vinner av Nobels fredspris i 2003, ble født i denne byen.


Mutasjon.
Mutasjon er en forandring i et gen eller kromosom under en celledeling. Det var den nederlandske biologen, genetikeren og botanikeren Hugo de Vries (1848–1935) som innførte begrepet "mutasjon" i 1901.
Selv om cellene kopierer DNA-molekylene med stor nøyaktighet, skjer det noen ganger en feil. Da kan rekkefølge av baser i genet bli forandret, og vi har fått en mutasjon. Hvis mutasjoner skjer under dannelsen av en kjønnscelle, vil den bli overført til de neste generasjonene. Noen feil skjer under replikasjonen, mens andre kan skyldes omgivelsesfaktorer, f.eks. biotop messige endringer eller andre ytre påvirkningsfaktorer.
I sekvenssammenstilling tilsvarer en mutasjon til en substitusjon (utbytting) av en base med en annen. Dette kalles også "enkeltbasepolymorfi".
Genetiske skader er feil på arveanleggene (genene) som har oppstått i kjønnscellene (testiklene eller eggstokkene) og som overføres til avkommet ved formering. Siden avkommet blir unnfanget med de skadede arveanleggene, vil alle cellene i kroppen være skadet. Genetiske skader kan oppstå som følge av radioaktiv stråling, røntgenstråling eller påvirkning fra skadelige kjemikalier.


Sølvkre.
Sølvkre ("Lepisma saccharina") et lite, dråpeformet og litt sølvfarget insekt. Disse små, flate dyrene kan lett gjemme seg i sprekker og lignende. Det er et nattaktivt insekt Det vil si at det er lyssky og aktivt i mørket. Det har tidligere har blitt regnet til børstehalene, som senere har vist seg å være en kunstig gruppe.
Utseende.
De voksne dyrene er mellom 7 og 12 mm lange. Sølvkre er et vingeløst insekt og har en kroppsformen er dråpeformet, noe flattrykt, langstrakt og jevnt avsmalnende bakover. Kroppen er dekket av små, blanke skjell, og bakerst har dyret tre lange haletråder.
Levevis.
Sølvkreet trives best på varme steder med høy luftfuktighet, og vi finner dem gjerne på badet eller på kjøkkenet.
De kommer frem i mørket (om natten) for å spise på alle slags stivelses- og sukkerholdige stoffer som brødsmuler, mel, såperester, tapetklister osv. De spiser også proteinholdige stoffer som f.eks. døde insekter. Om dagen gjemmer de seg bort i sprekker, under gulvfliser og gulvbelegg, under kjøkkenbenker, bak fliser og paneler osv. De rømmer fra lyset om man kommer inn på badet og slår på lysbryteren. Flukten er hurtig med typiske raske, buktende / svømmende bevegelser, derfor har de fått navnet «sølvfisk» på folkemunne.
I tarmen har sølvkreet enzymer som gjør at de også kan fordøye papir. Dette gjør at de i noen tilfeller opptrer som skadegjørere i museer og arkiver ved at de gnager seg inn i bøker, frimerkesamlinger m.m.
I Norge forekommer sølvkreet nord til Tromsø. Men er også funnet i Lakselv og Karasjok i Finnmark.


Assur.
Assur kommer av det semittiske "Ashur". Det brukes som mannsnavn noen steder i Midtøsten i dag.


Antonio Maria Cagiano de Azevedo.
Antonio Maria Cagiano de Azevedo (født 14. desember 1797 i Santipadre ved Aquino i Italia, død 13. januar 1867 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1853–1860, og som Storpønitentiar 1860–1867.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1844 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Han var onkel til den senere kardinal Ottavio Cagiano de Azevedo (kreert 1905).
Cagiano de Azevedo, Antonio Maria
Cagiano de Azevedo, Antonio Maria
Cagiano de Azevedo, Antonio Maria
Cagiano de Azevedo, Antonio Maria


Assur (by).
Assur var en av de viktigste byene i oldtidens Assyria.
Byen lå på den vestlige bredden av Tigris. Den synes å ha vært av særlig betydning som et religiøst senter. Den var også Assyrias hovedstad fra gammelt av, men senere ble administrasjonen flyttet til andre byer. Byen ble ødelagt av Babylonerne på slutten av 600-tallet f.Kr., men på et senere tidspunkt, da partherne erobret Mesopotamia på 200-tallet f.Kr., ble stedet igjen befolket.
De første arkeologiske undersøkelsene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet. Byens indre del var befestet med en fire kilometer lang mur. Mange interessante arkeologiske funn har blitt gjort i byen. Man har funnet ruiner av templer og steler med lister over assyriske konger, samt innskrifter med lover.


Albrecht Altdorfer.
Albrecht Altdorfer (født ca. 1480 nær Regensburg, død 12. februar 1538 samme sted) var en maler, leder av Donauskolen i sørlige Tyskland, og en av Albrecht Dürers samtidsmalere.
Han tegnet religiøse og mytologiske landskaper; hans malerier er kanskje mest kjent for sin skjønnhet, fremfor selve motivene; han er dermed kanskje den første ordentlige landskapsmaleren.


Niccola Clarelli Parracciani.
Niccola Clarelli Parracciani (født 12. april 1799 i Rieti i Italia, død 7. juli 1872 i Vico Equense ved Sorrento) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere 1860–1863.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1844 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Clarelli Parracciani, Niccola
Clarelli Parracciani, Niccola
Clarelli Parracciani, Niccola
Clarelli Parracciani, Niccola


Fabio Maria Asquini.
Fabio Maria Asquini (født 14. august 1802 i Fagagna ved Udine i Italia, død 23. desember 1878 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1847–1863.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1844 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX, og ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.


Humler.
Humler er en gruppe av årevinger, de tilhører biene, og er plassert i familien Apidae, sammen med blant annet honningbier. Humler kjennetegnes på sin noe tykke og brede, vanligvis tett behårete kropp, vingene virker små i forhold til kroppen. Bare dronninger og arbeidere hos humler har stikkebrodd. Flere av artene er såkalte «gjøkhumler» og lever som snyltere i bolet til de sosiale humlene.
Humler regnes som viktige for pollinering av mange planteslag, og i senere år har bruken av «ferdiglagde» humlebol i veksthus økt. Humlebestanden lar seg lett påvirke av landbruk, skogbruk, hagebruk og diverse aktiviteter. Humlenes hovedernæring er nektar og de samler pollen som mat til avkommet.
Det er over 250 ulike humler i verden, de fleste på den nordlige halvkule, men de er også vanlige på New Zealand og Tasmania. Men man regner med at det er 34 arter i Norge.
Utseende og identifisering.
Humler kjennetegnes på sin noe tykke og brede kropp, som ofte er tett behåret. De fleste humler er svarte med bånd av brunt, rødoransje, gult eller gråhvitt.
Fargene på pelsen er av betydning når en skal finne artens navn. Men variasjonene er store, så skal man være mest mulig sikker så må man nok frem med lupe og få tak i en god bestemmelsestabell. Skal man ha sikker bestemmelse av hanner er det faktisk mikrostrukturer på hannens genitalier som kan fortelle oss hvilken art man har foran seg. Og for hunner er det innerkanten av broddslirens struktur som kan være til stor hjelp. Men stort sett vil man kunne gjøre en rimelig god grovbestemmelse ved hjelp av farge og kroppsform.
Vinger.
Mørk jordhumle ("B. terrestris") med klare vinger på purpursolhatt. Vi ser store mengder pollen på humlens pels.
Vingene er normalt transparente (gjennomsiktige), kanskje med et brunskjær. Noen humler har imidlertid mørke vinger som taigahumlen ("Bombus sporadicus"). Steingjøkhumlen ("Bombus rupestris") har brunsvarte, nesten helt ugjennomsiktige vinger.
Humlenes vinger er små i forhold til kroppen, og det er nesten et mysterium at humler i det hele tatt kan fly. Men som hos de fleste andre insekter er det ikke vingenes areal som er avgjørende. Vingene beveger seg slik (i åttetall) at de virker som små propeller som gir en kraftig oppdrift og framdrift. Vingekonstruksjonen er slik at humler, i tillegg til å bære sin egen vekt, også kan bære med seg en tilsvarende tyngde i form av nektar- og pollen som den flyr tilbake til bolet. Vingene slår ca. 200 vingeslag i sekundet når humla flyr.
Brodd.
Bare dronninger og arbeidere har stikkebrodd. Hanner mangler brodd. Stikkebrodden er «omdannet» fra eggleggingsrøret. Den er normalt trukket inn i bakkroppen. Brodden er glatt, uten mothaker, derfor kan samme humle stikke flere ganger i motsetning til honningbiene, som har mothaker så de bare kan stikke én gang.
Humlestikket oppleves som en brennende smerte. Denne brennende smerten har resultert i oppfatning om at «humlene ikke stikker, de brenner». Men humlene har brodd, og de stikker smertefullt. Men stikket er ikke farlig med mindre man reagerer allergisk. Dersom humlene får være uforstyrret, er de svært fredelige.
Størrelse.
Humlenes størrelse kan variere fra ørsmå arbeidere til kjempestore dronninger. Også det enkelte individs lengde kan variere mye, siden bakkroppen kan strekkes ut og trekkes sammen.
Duftstoffer.
Både hunner og hanner har helt spesifikke duftstoffer (feromoner) som kan brukes til en sikker identifisering av humleartene. Ved hjelp av feromonanalyser har man også vært i stand til å skille ut nye arter som tidligere ble forvekslet, eller som man trodde var varianter av en og samme art. Et eksempel på dette er Berghumle som er blitt skilt ut fra Lapphumle som egen art. Ved hjelp av disse duftstoffene er humlene i stand til å finne rett art å pare seg med.
Temperatur.
Et merkelig fenomen hos humler er at de er «varmblodige». De er i stand til å regulere kroppstemperaturen sin ved å forbrenne fett og, ikke minst, karbohydrater i form av sukker fra nektar. Aktive humler har en temperatur i brystpartiet (thorax) på 35 – 40 °C. Ved stor aktivitet kan temperaturen komme opp i godt over 40 °C. Humlene har velutviklede mekanismer som sørger for å holde temperaturen hos aktive humler over 30 °C og under 44 °C.
Skal humlen kunne fly må temperaturen i brystpartiet være over 30 °C. En nedkjølt humle må derfor bruke en god del tid på å varme seg nok opp til at den kan fly. Humler ruger på yngelen i bolet, og ved ruging ledes varme fra brystet og ut i bakkroppen. Blir temperaturen i brystet for høy som ved flyving, så ledes overskuddsvarme ut i bakkroppen.
Humlenes evne til å holde kroppen varm, gjør dem også i stand til å fly ved lave temperaturer. I høyfjellet er det ikke sjelden å se en stor humledronning fly i snøvær, med lufttemperaturer rundt null grader. Når humlene er i ro og inaktive, setter de ned «termostaten» og blir «vekselvarme» og kroppstemperaturen tilpasser seg omgivelsene.
Blir en hvilende humle forstyrret, så prøver den raskt å få opp temperaturen; blant annet ved å aktivere de store vingemusklene. Vingene vil da i hvilestilling vibrere lett, og man vil gjerne høre en brummelyd. Når den er varm nok, vil den kunne ta til vingene og fly sin vei.
Habitat.
Steinhumle ("B. lapidarius") i flukt
Planter.
Humler finner man stort sett alle steder der man finner blomsterplanter som er tilpasset humler og bier. De forskjellige artene har forskjellige «blomsterpreferanser», men preferansene er kanskje ikke så sterke som man skulle tro. Mye skyldes trolig konkurranse artene i mellom. Når konkurrentene forsvinner eller blir redusert i antall, ser man ofte at andre humlearter «overtar» preferansen. Dette ser man tydelig hos lushatt. I fravær av lushatthumle finner man ofte andre arter på denne planten. Men er lushatthumlebestanden stor, er det nesten utelukkende denne arten man observerer på lushatt.
Humlenes størrelse, tungelengde og hodeform avgjør hvor effektivt humlene kan hente nektar og pollen fra de forskjellige plantene. Korttungede humler sliter med å få tak i nektar fra planter med lange, trange kronrør, eller der nektaren er gjemt langt inne i blomsten. Langtungede humler kan imidlertid slite med å få tak i nektaren når den sitter grunt; da de kan få problemer med å posisjonere den lange snabelen til nektaren.
Planter der arten klarer seg godt i konkurransen om ressursene blir ofte foretrukket. Mange arter har også klare preferanser til hvilken habitat de foretrekker. Et eksempel på dette er lushatthumla, som helst oppsøker planter i hjelmslekta ("Aconitum").
Bolet.
Ulike humlearter stiller ulike krav til plasseringen av bolet. Noen arter foretrekker åker og eng, andre barskog. Noen arter plasserer bolene over bakken, andre i underjordiske ganger.
Menneskelig påvirkning.
Humlebestanden lar seg lett påvirke av landbruk, skogbruk, hagebruk og diverse aktiviteter. Ved massiv brenning av gressmark reduseres humlens mulighet til å finne egnede bolplasser. Når man slår gressletter og grøntområder, mister humlene mye av det naturlige næringsgrunnlaget. Effektivt skogbruk reduserer mengden blåbær, tyttebær og de planteartene som humlene er avhengige av. Sprøyting og brenning av veikanter og lignende, dreper også mange humler og ødelegger deres muligheter til å finne bolpasser i disse områdene.
I senere år har bruken av humlebol i veksthus påvirket humlene. Det er i hovedsak "Bombus terrestris". som er brukt i veksthus. Store mengder humlebol blir årlig sendt ut fra humlebol produsentene til bruk i veksthus til pollinering av planter, da i første rekke tomater. Store mengder humler flyr ut gjennom luftelukene. Arbeiderne returnerer til bolet, men dronninger og hanner stikker av. Dette påvirker den lokale humlebestanden med blant annet genetisk forurensing. Men også for å hindre import av parasitter og sykdommer. For å unngå dette har man i Norge hatt forbud av import av humler og bol. I Norge har man derfor etablert egen produksjon av humlebol basert på innfangede "Bombus terrestris" dronninger i Norge.
Sosiale humler.
Det finnes 26 arter sosiale humler i Norge. Disse humlene danner eusosiale samfunn med flere kaster, dronninger, arbeidere og hanner som har forskjellige oppgaver. Humlesamfunnet er som regel betydelig mindre enn vepsenes og bienes, og består ofte kun av noen få hundre individer. Et slikt samfunn varer bare ett år, til forskjell fra de samfunnene honningbier og maur danner, som varer i flere år. Det finnes imidlertid noen humlesamfunn som er flerårige. Disse humlene danner svermer på samme måte som biene. En slik humleart er for eksempel den brasilianske arten "Bombus atratus".
Samfunn.
Dronningene er store hunner som kan pares, som kan overvintre og etablere nye humlebol. Arbeiderne derimot er hunner som ikke kan pares, og som mangler evnen til å kunne overvintre. Men arbeiderne kan ta del i eggleggingen dersom dronninga dør eller mister sin dominerende status i kolonien. Arbeidernes egg utvikler seg imidlertid bare til droner (hanner).
Dronningene parer seg om høsten og overvintrer på et litt lunt sted, og det er bare dronningene som overvintrer for å anlegge nye humlebol neste vår. Dronene kommer normalt litt senere enn arbeiderne. Stort sett finner man dronene fra midtsommer til langt ut på høsten. Arbeidere og hanner dør i løpet av sensommeren og høsten.
Som hos alle andre årevinger (veps), er alle hunner diploide (har et dobbelt sett med kromosomer), mens alle hannene er haploide (har et enkelt sett med kromosomer). Alle ubefruktede egg utvikles til hanner, mens alle befruktede egg utvikles til hunner. Dronninga kan selv regulere hvilke egg som skal befruktes. Siden ingen arbeidere kan pares, vil alle egg som arbeiderne legger, utvikles til hanner.
Humlebolet.
De sosiale humlenes samfunn lever i bol som dronningene påbegynner om våren. Om våren, når dronningene (de befruktede hunnene) våkner etter vinterdvalen, spiser de seg litt opp på nektar og pollen fra blomstrende planter, som selje som begynner å blomstre svært tidlig. Disse humlene er enkle å kjenne igjen, store som de er. De flyr rundt og «snuser» på alle små mørke åpninger, for å finne en fin plass til bolet.
Bolets oppbygning.
Helt ytterst har bolet et isolerende lag som består av diverse egnede materialer med god isolasjonsevne, slik at humlene klarer å holde riktig temperatur i bolet. Innenfor dette finner vi selve bolet, som består av bolkaka, og ofte også av frittstående honningkrukker som er bygget i voks. Bolkaka består av kokonger; både nye og tomme kokonger som er laget av humlelarvenes silkespinn. Videre består bolkaka av larvekammer og eggceller som er bygget av humlevoks ispedd med pollen, for å gi voksen rette konsistensen. De tomme kokongene brukes til å lagre nektar, og hos noen arter også pollen. Blandingen av voks/pollen brukes også til å tette bolet, gjøre isolasjonsevnen bedre og til å få et bedre vern mot parasitter og plyndring. Noen arter kan også bygge med voks rundt innflyvingshull og derved gjøre denne passasjen mindre. Andre arter igjen kan fjerne isolasjon og bygge egne vokstak over bolkaka.
Bolets plassering.
Humlene samler eller bygger svært sjelden isolasjonslaget selv, men overtar som regel musebol og lignende til dette formålet. Denne isolasjonen er svært viktig og helt avgjørende for at humlene skal kunne lykkes i å formere seg. Humlene søker inn i museganger på jakt etter musebol. Forsøk har vist at humlene av og til jager bort den opprinnelige innehaveren av bolet. Har en humle først slått seg ned i et musebol, gir den ikke så lett bolet tilbake til musa.
En del humlearter som trehumla "Bombus hypnorum" tar også gjerne i bruk meisereir. Når meisene er borte, endevender den på reiret, og når meisen kommer tilbake klarer ofte humla å fordrive meisen fra reiret. Humlenes bol plasseres alle steder hvor de kan finne egnet isolasjon i form av musebol, fuglereir og andre ansamlinger av isolerende materiale. Ikke sjelden finner vi humlebol i isolasjonsmaterialet i hus.
Humler som åkerhumla "Bombus pascuorum" kan bygge opp bolet helt fra grunnen av. Den drar da tørt gress og annet egnet isolerende materiale sammen til et bol. Trehumla kan bruke treflis eller isolasjon til hus i form av glasswatt eller steinull til sine bol. Men aller helst foretrekker de musebol eller meisereir. Bol kan derfor ligge under steiner, under en rot, i jorden eller i et morkent tre, i fuglekasser eller i isolasjonen i hus.
Etablering.
Så snart bolet er klart, begynner dronninga å samle inn pollen som legges i en klump på bunnen av bolet. Når denne klumpen er på størrelse med en liten ert, bygger dronninga en eggcelle med en blanding av voks og pollen, hvor hun legger 5-15 egg. Samtidig begynner hun å bygge en krukke i voks, som hun etter hvert fyller med nektar. Dronninga ruger så på eggene til de klekkes, og bruker nektaren til å produsere varme med. Så lenge dronninga ruger på eggene, tar hun kun nødvendige turer ut når været er bra for å etterfylle nektar og pollen.
Humlenes bol skiller seg sterkt fra vepsebol og «bikuber». Mens larvene til veps og bier lever i separate «sekskantede» celler, lever larvene til humlene i store felles larvekamre. Før humlelarvene skal forpuppe seg, spinner de en silkekokong som omslutter hver enkelt larve fullstendig. Det er disse kokongene som feilaktig blir omtalt som humleceller, etter at humlene er klekket ut og har forlatt kokongen. En slik «celle» brukes kun en gang og gjenbrukes ikke som hos biene. De tomme humlekokongene blir imidlertid brukt til å lagre nektar/honning i. Voksen blir brukt om og om igjen på stadig nye steder i bolet.
Hos "pocket-makers" (lommebyggerne – se figuren) lagres pollen i egne lommer som sitter på larvekammeret, mens hos "pollen-storers" (pollenlagrerne) lagres pollen direkte i de tomme kokongene. Hos "pollen-storers" blir larven foret med en blanding av pollen og nektar som hunnene gulper opp til dem. Hos "pocket-makers" blir larvene liggende på en pute av pollen som humlene dytter ned i lommene og inn under larvene. Larvene blir hos disse liggende på et teppe av pollen som de kan spise direkte av.
Kull.
De første humlekullene er normalt arbeidere. Senere kommer som regel nye dronninger litt før det kommer hanner. Men dette varierer sterkt. Imidlertid er nesten alltid de siste kullene hanner.
Et humlebol brukes bare i ett år. Så hvis man har fått noen utrivelige humler i nabolaget, kan man trøste seg med at bolet er tomt og forlatt neste år. Men det er ikke uvanlig at nye bol bygges like i nærheten, dersom humlene finner musebol, fuglereir eller annet egnet bolmateriale.
Boltyver.
Ikke alle sosiale humler bygger egne bol. Noen arter, slik som tundrahumle "Bombus hyperboreus", ser ut til å oppføre seg som en gjøkhumle, ved at den overtar bolet til andre arter. Hos denne arten kjenner man ikke til at det er arbeidere, men dronninga har pollenkurver og deltar selv i arbeidet med å sanke nektar og pollen; i motsetning til hos gjøkhumlene.
Temperatur i bolet.
Humlebol med nok individer og god nok isolasjon holder en ganske konstant temperatur på ca 30 °C. Faller temperaturen under 30 grader begynner humlene å ruge på egg, larver og pupper for å få opp temperaturen. De forbrenner da mye nektar. Populært sagt kan man si at nektaren – eller honningen – er humlenes fyringsolje. Stiger temperaturen for mye over 30 grader vil arbeiderne begynne å vifte med vingene for å oppnå luftsirkuasjon. Blir temperaturen faretruende høy, vil alle arbeidere og dronninga ta del i å vifte i og rundt bolet, for å oppnå best mulig kjøling.
Arbeidsfordeling.
Steinhumle ("Bombus lapidarius") som samler inn pollen og nektar
De forskjellige humlene har forskjellige arbeidsoppgaver i bolet. Det er stort sett bare hunnene som gjør arbeidsoppgaver i bolet. Noen humler er utearbeidere som samler inn pollen og nektar, andre mater og steller egg og yngel. Andre forsvarer bolet, og atter andre sørger for frisk luft ved å vifte med vingene. Men arbeidsoppgavene glir ofte over i hverandre; eller kan variere i løpet av en humles liv. Arbeidsoppgavene styres også av humlenes status i kolonien.
Til og begynne med gjør dronninga av nødvendighet alt arbeidet alene, men etter hvert slutter hun å samle mat og tar seg mer og mer av egglegging og yngelstell. En dominerende dronning vil nesten alltid bygge eggcellene hvor eggene legges selv. I eggcellen legger hun mange egg, gjerne 10 til 15 eller mer. Før og under egglegginga jobber hun meget intenst. For hvert egg hun legger, stikker hun brodden helt ut. Noen arbeidere prøver ofte å legge egg selv, men dronninga er normalt raskt på pletten og spiser dem opp. Selv de aller minste arbeiderne er i stand til å legge egg. En bitte liten arbeider kan legge et «kjempeegg» som er nesten like stort som hele bakkroppen til humla.
Parasitter.
Humlene og humlebolene er mye plaget av parasitter. Dette er en svært viktig årsak til at humlebolene dør raskt ut, eller ikke blir så store. Humlene er plaget med innvendige parasitter som gjør dem mer eller mindre sterile, eller endrer atferd. Noen parasitter angriper larvene og spiser dem opp slik som parasittflua "Brachicoma devia" som er svært vanlig i humlebol. Men også selve humlebolet er plaget av humlens «voksmøll» "Aphomia sociella" som spiser opp voks, kokonger og organisk avfall i bolet. Sakte men sikker går bolet i oppløsning, og hylles etterhvert inn i møllarvenes silketråder, for så til slutt å dø ut.
Midd.
Om våren kan man ofte se dronninger som er helt besatt av midd. Disse er så godt som helt ufarlige for humlene. De bare benytter humlene til å bli transportert til bolet. Mange midd overvintrer sammen med dronninga. Senere sitter de på humler som skal ut og samle nektar og pollen, hopper av i blomsten for så å krabbe opp på en humle som senere besøker blomsten. Slik vil stort sett de fleste bol bli infiserte av midd. Men i bolet spiser de stort sett bare ekskrementer og annet organisk avfall, og det er kun hvis de blir ekstremt mange at de kan forårsake problemer for humlene i bolet.
Gjøkhumler / snyltehumler.
Disse humlene er sosiale parasitter, og samler ikke nektar og pollen. De mangler pollenkurven på bakføttene. De oppfører seg som gjøken, legger eggene i bolet til de sosiale humlene, og lar dem ale opp avkommet. Men de er ikke helt som gjøken, fordi gjøkhumlen forsøker å ta over humlebolet. Lykkes den med det, blir det etter hvert bare gjøkhumler i bolet. Som regel blir den opprinnelige dronninga drept, men av og til lever gjøkhumledronninga side om side med den gamle dronninga. Imidlertid er det bare eggene fra gjøkhumledronninga som får utvikle seg videre. Hos gjøkhumlene er det kun dronninger og hanner, og gjøkhumlearbeidere forekommer ikke.
Normalt har gjøkhumlene faste vertsarter, men de er ikke alltid helt vertstro. Gjøkhumlens pelsfarge stemmer normalt godt overens med vertens pelsfarge. Gjøkhumlene kan avsløres på deres noe mer tunge flukt og en noe glinsende bakkropp, da de vanligvis har kortere og ikke fullt så tett behåring som de ekte humlene. Da gjøkhumlene ikke selv samler nektar og pollen, blir de ofte sittende stille i blomstene og hvile og spise pollen og nektar.
Som hos de sosiale humlene er det bare dronningen (den kjønnsmodne hunnen) som overvintrer. Det er kjent sju norske arter gjøkhumler.
Gjøkhumler har tradisjonelt vært regnet som en egen slekt, "Psithyrus", men nyere forskning plassere dem inn i slekten "Bombus".
Forplantning.
Humlene kan legge både befruktede og ubefruktede egg. De beruktede eggene utvikler seg til diploide hunner (dronninger og arbeidere) mens alle ubefruktede egg utvilker seg til haploide hanner (droner). For at humlene skal finne hverandre, og ikke minst riktig humleart, utskiller de duftstoffer (feromoner) som er artspesifikke.
Selve paringsritualet er forskjellig fra art til art. Det normale er at hannene har faste flyruter. De har en runde med varierende lengde med en del faste punkt som de jevnlig flyr innom og hvor de avsetter duftstoffer som skal tiltrekke seg dronningene. Disse punktene kan være et blad, en gren, en stubbe eller en sten. Noen arter har ruter som går like over bakken, men andre kan gå oppe i trekronene. Dronninga oppsøker gjerne disse berøringspunktene hvor hannene har avsatt sine duftstoffer. Hvis en hann finner en dronning i ruta si vil han normalt umiddelbart prøve å pare henne. Ofte flyr da dronninga av gårde med hannen hengende fast og slår seg ned i et tre eller lignende. Paret kan bli hengende sammen i flere timer.
Etter en vellykket paring fortsetter hannen å patruljere ruta si, mens dronninga flyr litt rundt og prøver å spise mest mulig før hun finner et egnet sted å overvintre. Nye dronninger kommer gjerne tilbake en 5-6 dager og spiser mest mulig pollen og nektar for å bygge opp fettreservene som skal brukes under overvintingen.
Utbredelse og trender.
Humler er sårbare ovenfor endringer i naturen, og det er godt dokumentert at mange humlearter har gått sterkt tilbake fra 1950-tallet og frem til 2009. En studie gjort mellom 1990 og 2010, viste stor tilbakegang for fire av åtte studerte humlearter i USA. I løpet av denne perioden, hadde populasjonen sunket med opptil 96 %. Noe lignende skjedde i Europa, hvor mange humlearter har gått sterkt tilbake.
Noen humlearter er fortsatt vanlige, og to arter (mørk jordhumle og steinhumle) har hatt fremgang i Norge. Som grunnlag for Norsk rødliste for arter 2010, ble det gjort analyse, som viste at også seks av de 34 norske humleartene er truet.
Kartlegging.
I forbindelse med den nasjonale satsningen Naturindeks for Norge ble det startet omfattende humlekartlegging i 2009 i Østfold og Vestfold, og også i Nord- og Sør-Trøndelag i 2010. Dette gjøres med metode for arealrepresentativ overvåking. Ved å kartlegge bare på de beste stedene, ville man ellers ikke oppdage særlig tilbakegang før arten var nesten borte.
Systematisk inndeling med norske arter.
Humler har tradisjonelt vært inndelt i to slekter, sosiale eller «ekte humler» og gjøk- eller snyltehumler. Hvor mange humler som finnes i Norge, diskuteres blant de lærde. Man har en del underarter som kan vise seg å være selvstendige arter, og man har arter som man ikke har sikre funn av i nyere tid. Noen humlearter som vi har i nabolandene kan når som helst dukke opp her. Det er 43 arter i Norden, mens det er påvist 34 arter i Norge. Norske navn følger Ødegaard, m.fl. 2010.
Bestemmelseslitteratur.
Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Norske Insekttabeller 9 tar for seg de norske humlene, den kan lastes ned som pdf-fil. På Artsdatabankens hjemmeside http://www.artsdatabanken.no finnes en humlenøkkel. Også den svenske ArtsDatabanken har laget en egen "Humlesidan" med en online bestemmelsesnøkkel til de svenske humlene. Norsk institutt for naturforskning har laget felthåndboken " Humler i Norge". For mer informasjon om humler anbefales boka "Humor i Sverige" av Bo Mossberg og Bjørn Cederberg fra 2012. Boken "The Humble-Bee" fra 1912 regnes som en klassiker.


Francisco de São Luiz Saraiva.
Francisco de São Luiz Saraiva O.S.B. (født 26. januar 1766 i Ponte de Lima ved Braga i Portugal, død 7. mai 1845 i Lisboa) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var patriark av Lisboa 1840–1845.
Han ble utnevnt til kardinal i juni 1843 av pave Gregor XVI.


Antonio Maria Cadolini.
Antonio Maria Cadolini C.R.S.P. (født 10. juli 1771 i Ancona i Italia, død 1. august 1851 i Ancona) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Ancona 1838–1851.
Han ble utnevnt til kardinal i juni 1843 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Cadolini, Antonio Maria
Cadolini, Antonio Maria
Cadolini, Antonio Maria
Cadolini, Antonio Maria
Cadolini, Antonio Maria
Cadolini, Antonio Maria


Børstehaler.
Børstehaler er mellom 7 og 26 mm lange, skjellkledde insekter. Bakkroppen smalner jevnt bakover. Dyrene har tre haletråder.
På bakgrunn av fylogenetiske analyser har man lenge visst at Zygentoma er søstergruppen til de vingede insektene. Dermed er altså bl.a. fyrkre nærmere beslektet med disse enn med "fjellsprett". Derfor er børstehaler en kunstig gruppe som ikke lenger brukes i nyere systematikk.
Nordiske arter.
I Norge er det funnet fem arter.


Ormepadder.
Ormepaddene er amfibier uten bein. Deres utbredelsesområde omfatter Afrika, det sørøstlige Asia og Amerika.
Lemmeløse amfibier.
Ormepaddene var trolig de første av de nålevende amfibiene som skilte seg ut som egen gruppe. De er lemmeløse og har hverken spor av skulder- eller bekkenbelte. De har glatt skinn, selv om de mest primtive artene er utstyrt med skjell i huden av en type som man ellers kun finner hos fisk. Disse artene er således de eneste nålevende tetrapoder med fiskeskjell. De kan ved første øyekast ligne store marker. Skinnet er delt i ringer. Noen av dem kan skille ut gift gjennom skinnet, som i noen tilfelle kan være farlig også for mennesker. Mange oppholder seg mesteparten av tiden nede i bakken, mens noen hovedsakelig er vannlevende og oppholder seg nesten utelukkende i vann.
Anatomi.
Noen arter er utstyrt med en kort hale, mens andre mangler hale helt og kloakkåpningen munner derfor ut helt bakerst på dyret.
Ormepaddene har dessuten utviklet en helt unik tentakkel som brukes til å oppfange duftstoffer. Enkelte deler av øyet er gått med til å utvikle nevnte tentakkelen.
Øynene er svært reduserte, og kan være dekket fullstendig av bein og er dermed ikke lenger synlige. Selv synsnerven kan mangle. Med unntak av balanseorganet er det indre øret svært dårlig utviklet, og de er kanskje døve. De har ganske skarpe tenner, som de bruker til å fange smådyr med. De spiser hovedsakelig mark, insekter og små vivelløse dyr. Noen av dem spiser andre ormepadder. De svelger dyrene hele.
Forplantning.
De har indre befruktning. Hannene har et paringsorgan som innføres i hunnene i to til tre timer. Noen av dem legger egg, mens andre føder levende unger. Hos noen passer moren på eggene og ungene en tid.
Husdyr.
Ormepadder holdes som husdyr noen steder i verden. Noen av de vannlevende artene holdes i akvarium og blir ofte feilaktig omtalt som åler. På engelsk omtaler man noen av "Typhlonectes"-artene som "«rubber eels»".


Francesco di Paola Villadecani.
Francesco di Paola Villadecani (født 22. februar 1780 i Messina i Sicilia i Italia, død 13. juni 1861 i Messina) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Messina 1823–1861.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1843 av pave Gregor XVI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Villadecani, Francesco di Paola
Villadecani, Francesco di Paola
Villadecani, Francesco di Paola
Villadecani, Francesco di Paola


Ignazio Giovanni Cadolini.
Ignazio Giovanni Cadolini (født 4. november 1794 i Cremona i Italia, død 11. april 1850 i Ferrara) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. erkebiskop av Ferrara 1843–1850.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1843 av pave Gregor XVI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Cadolini, Ignazio Giovanni
Cadolini, Ignazio Giovanni
Cadolini, Ignazio Giovanni
Cadolini, Ignazio Giovanni


Paolo Mangelli Orsi.
Paolo Mangelli Orsi (født 30. oktober 1762 i Forlì i Italia, død 4. mars 1846 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1843 av pave Gregor XVI.
Mangelli Orsi, Paolo
Mangelli Orsi, Paolo
Mangelli Orsi, Paolo
Mangelli Orsi, Paolo


Giovanni Serafini.
Giovanni Serafini (født 15. oktober 1786 i Magliano ved Sabina i Italia, død 1. mars 1855 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Kirkestatens regjering.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1843 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Han var onkel til kardinal Luigi Serafini (kreert 1877).
Serafini, Giovanni
Serafini, Giovanni
Serafini, Giovanni
Serafini, Giovanni


Luigi Serafini.
Luigi Serafini (født 6. juni 1808 i Magliano ved Sabina i Italia, død 1. februar 1894 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Den apostoliske signatura 1884–1885, og for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1885–1894.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1877 av pave Pius IX.
Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.
Han var nevø til kardinal Giovanni Serafini (kreert 1843).
Serafini, Luigi
Serafini, Luigi
Serafini, Luigi
Serafini, Luigi


Smerdis.
Smerdis (død 521 f.Kr.) var en beryktet persisk konge. Den mest brukte greske formen var Smerdis. Hans persiske navn er "Bardiya", Ktesias kalte ham "Tanooxares", Justinus "Mergis" og Aiskhylos "Mardos".
Smerdis var den yngre sønnen av Kyros den store som ifølge Ktesias utropte ham som guvernør av de østlige provinsene på sin dødsleie. Før Kambyses II satte av gårde til Egypt, sørget Kambyses i hemmelighet for at Smerdis ble drept, ifølge Dareios I i Behistun-inskripsjonen, da han var redd for at han kunne forsøke på et opprør mens han var borte. Hans død ble ikke kjent blant folk, dermed dukket en tronraner frem våren 522 f.Kr. og utgav seg for å være Smerdis og proklamerte seg som konge på et fjell nær den persiske byen Pishiyauv-da.
Takket være det despotiske styret til Kambyses og hans lange fravær i Egypt, anerkjente «hele folket, persere, medere og alle de andre nasjonene» tronraneren, særlig siden han gav fritak for skatt i tre år.
Kambyses begynte å marsjere mot ham, men da han så at hans forsøk var håpløst, drepte han seg selv våren 521 f.Kr. Det virkelige navnet til tronraneren var, ifølge Dareios, Gaumata, en magi prest fra Media.
Historien om den falske Smerdis blir fortalt av Herodotus og Ktesias ifølge offisielle tradisjoner. Kambyses tilstod drapet på sin bror før han døde og forklarte svindelen offentlig. Men, som Dareios sier, ingen hadde mot til å konfrontere den nye kongen som styrte i syv måneder over hele imperiet. Noen kontrakter fra hans styre er blitt funnet i Babylon, hvor hans navn er stavet "Barziya". Dareios sier at han ødela noen templer som Dareios gjenreiste, og tok vekk flokkene og husene til folket. Denne siste uttalelsen vet man ikke hva betyr, og en kan heller ikke helt forstå alle hendelsene rundt hans ran av tronen, men forsøket til moderne forfattere på å bevise at Gaumata faktisk var den ekte Smerdis og Dareios en tronraner, har slått feil. Det er sikkert at Smerdis overførte setet for styret til Media og det var her i en borg i distriktet Nisaya at han ble overrasket og drept av Dareios og hans seks medsammensvorne i oktober 521.
Hans død ble årlig feiret i Persia med en fest kalt «drapet av en magier» hvor ingen magiere hadde lov til å vise seg.
I det neste året reiste en annen pseudo-Smerdis som het Vahyazdgta seg mot Dareios i det østlige Persia og hadde stor suksess. Men han ble til slutt beseiret, tatt til fange og henrettet. Kanskje er han identisk med kongen Marafis «marafiren», navnet på en persisk stamme, som er med i listen over persiske konger gitt av Aiskhylos.


Cosimo Corsi.
Cosimo Corsi (født 10. juni 1798 i Firenze i Italia, død 7. oktober 1870 i Agnano) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og ble senere erkebiskop av Pisa 1853–1870.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1842 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Corsi, Cosimo
Corsi, Cosimo
Corsi, Cosimo
Corsi, Cosimo


Tommaso Pasquale Gizzi.
Tommaso Pasquale Gizzi (født 22. september 1787 i Ceccano ved Ferentino i Italia, død 3. juni 1849 i Lenola, Fondi) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie, og var blant annet nuntius i Sveits og på Sardinia, og senere Statssekretær fra 1846.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i juni 1841 av pave Gregor XVI, og utnevnelsen ble offentliggjort i 1844.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Gizzi, Tommaso Pasquale
Gizzi, Tommaso Pasquale
Gizzi, Tommaso Pasquale
Gizzi, Tommaso Pasquale
Gizzi, Tommaso Pasquale


Bendiks H. Arnesen.
Bendiks Harald Arnesen (født 9. juni 1951 i Kvæfjord) er en norsk politiker (Ap).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1997. Han var 4. vararepresentant for AP i Troms fra 1989 - 97.
Arnesen var varaordfører fra 1983 - 85 og ordfører i Kvæfjord 1986–1995.


Åge Konradsen.
Åge Konradsen (født 28. september 1954 i Lenvik)
er en norsk politiker (H).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 2001.
Han var vararepresentant fra 1997.
Konradsen var ordfører i Lenvik 1995–2001.


Lena Jensen.
Lena Jensen (født 29. januar 1973 i Tromsø) er en norsk politiker (SV). Hun er cand.mag. fra Universitetet i Tromsø med pedagogikk og sosiologi i fagkretsen. Hun var ungdomssekretær i Nei til EU foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994. Hun var medlem av Tromsø kommunestyre 1995–2001, og ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 2001, og gjenvalgt i 2005, og satt begge perioder i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Lena Jensen og SV tapte mandatet fra Troms ved stortingsvalget 2009.
Fra 2010 er Lena Jensen rådgiver i Den norske forleggerforening, daglig leder for Brageprisen, samt leder i det nyopprettede Nasjonalt foreldreutvalg for barnehagene.
Jensen anmeldte Stein-Erik Mattsson og startet den såkalte Pornosladd-saken. Høyesterett frikjente Mattsson. Usladdet pornografi kan selges lovlig i Norge.


Øyvind Korsberg.
Øyvind Korsberg (født 31. januar 1960 i Tromsø) er en norsk politiker for (Frp). I perioden 2001-2005 var han innpisker for stortingsgruppen. Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1997, og satt fra 1997 til 2005 i Stortingets energi- og miljøkomité, I samme periode var han også medlem av Stortingets delegasjon til Nordisk Råd.
8. oktober 2009 ble Korsberg valgt til 1. visepresident i Stortinget.
Korsberg har markert seg sterkt som skeptiker i klimadebatten, Han avviser i et intervju med Nettavisen FNs klimapanels funn om at klimaoppvarmingen er menneskeskapt som "fullstendig hysteri", skremselspropaganda og konspirasjonsteorier. FNs mål er kun er ment for å skade industrien. Han markerer seg også som motstander av føre-var-prinsippet.
Lokalpolitisk har han markert seg som markant motstander av OL i Tromsø 2018. Han har særlig markert seg som en motstander av Bjørge Stensbøl og ledelsen i OL 2018 som han både beskylder for å være amatørmessig og samtidig profesjonelle lobbyister.
Han har også gått i mot utbygging av en Nord-Norgebanen. Korsberg meldte seg i 2004 ut av Statskirken i protest etter at kapellan Stefan Kemper-Kohlhase i Lyngen, i et leserinnlegg i avisa Framtid i Nord påsto at FrP på grunn av sitt syn på innvandring og fremmedkulturelle kunne sammelignes med ytterliggående partier i Europa, og trakk paralleller til 30-åras Tyskland.


Ivar Østberg.
Ivar Østberg (født 15. november 1942 i Fredrikstad)
er en norsk politiker (KrF).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1997, og møtte i to perioder.
Østberg var varaordfører i Harstad 1983–1985.


Louis-Jacques-Maurice de Bonald.
Louis-Jacques-Maurice de Bonald (født 30. oktober 1787 i Millau ved Rodez i Frankrike, død 25. februar 1870 i Lyon) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon 1840–1870.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1841 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Bonald, Louis-Jacques-Maurice de
Bonald, Louis-Jacques-Maurice de
Bonald, Louis-Jacques-Maurice de
Bonald, Louis-Jacques-Maurice de


Synnøve Konglevoll.
Synnøve Konglevoll (født 16. juni 1972 i Tromsø) er en norsk politiker (A). Hun satt på Stortinget fra Troms i perioden 1997–2005.
Konglevoll er utdannet Master of Science i Political Economy ved Handelshøyskolen BI (2006). Hun har også en cand.mag.-grad (sosialantropologi mellomfag, statsvitenskap grunnfag) fra UiT 1991-1997.
Synnøve Konglevoll arbeider som rådgiver og koordinator i Norges forskningsråd, med ansvar for demokrati, styring og regionalitet, samt samfunnsvitenskapelig petroleumsforskning.
Hun er gift med Senterpartipolitiker, statssekretær i Utenriksdepartementet Erik Lahnstein, sønn til Anne Enger.


Europeisk honningbie.
Den europeiske honningbien ("Apis mellifera") eller i dagligtale kalt bie eller bi, er en av flere arter av honningbier. De tilhører en sosial art av bier som er kjent for sin betydelige honningproduksjon. Honningbien ble trolig domestisert i Sør-Asia alt for omkring 6000 år siden, men det finnes helleristninger av honningfangst fra ville bier fra Spania som er minst 18 000 år gamle.
Som hos andre sosiale insekter er en sverm bygd opp rundt en dronning, som er den eneste bien i hele boet som forsyner samfunnet med avkom og som styrer resten av samfunnet ved hjelp av feromoner, som hun utskiller.
Arbeidere.
Den aldersbestemte arbeidsfordeling styres av et bestemt ungdomshormon. Jo eldre bien er jo mer hormon har de. Hvis et nytt bo plutselig skal oppbygges og det kun finnes gamle bier – f.eks. etter en svermning, faller hormonnivået og de nødvendige kjertler begynner å utvikles på nytt.
Det kan forekomme at arbeidere legger egg. Disse eggene er ubefruktede og utvikler seg alle til droner. Dette skjer ofte i en sverm som har blitt dronningløs.
Droner.
Ut over arbeiderbiene finnes det noen få hundre droner – dvs. hannbier. De har tykkere kropp og større øyne enn arbeiderbiene. Dronene har ingen giftbrodd og kan derfor ikke stikke. Deres oppgave er utelukkende å befrukte en dronning – noe kun enkelte av dem oppnår. Hannene er haploide, da de er utviklet fra et ubefruktet egg, derfor har de kun dronningens gener. Dette betyr at to arbeiderbier, som har samme far har 50-100% av genene felles.
Dronene oppsøker særlige «droneplasser» for å søke etter unge dronninger. Det er uvisst hva som får droner og dronninger til å oppsøke disse avgrensede lokalitetene. Dronene flyr opptil 5 km fra boet for å finne en slik plass. I motsetning til arbeiderbiene kan dronene fritt fly inn i fremmede bisamfunn. Dette reduserer risikoen for innavl, men bidrar også til spredning av sykdommer og parasitter.
På sensommeren blir dronene sendt ut. Arbeiderbiene slutter da å fôre dem.
Dronning.
I et bisamfunn finnes det normalt kun én enkelt dronning. Hvis en gammel dronning dør eller blir for svak, oppfostres flere larver til å bli nye dronninger. Dronninglarver oppfostres i spesielle store loddrette celler i bikuben. Larven er ellers ikke annerledes enn alle de andre larvene, men føden den fóres med (dronninggelé) gjør hele forskjellen. Den første dronninglarven som klekkes vinner boet. De resterende dronningene drepes av den første dronningen så snart de klekkes eller mens de fortsatt ligger i cellen som puppe.
Bisamfunnet vil også oppfostre dronninglarver hvis biene har for lite plass. Dette er en forberedelse for svermning.
En dronning parrer seg når den er få dager gammel med opp til 10 droner. Deretter parrer den seg aldri mer. Parringen foregår i luften i stor høyde på særlige «droneplasser» hvor droner fra mange bisamfunn samles. Man vet ikke hvordan dronene og dronningene finner disse stedene.
En dronning kan bli opptil 6 år gammel og kan legge opptil 2000 egg i døgnet. Biavlere vil ofte skifte ut dronningen når den er ca. to år gammel. Dronninger som er avlet merkes med en farge, en internasjonal kode for fødeåret.
Dronningen har en stikkbrodd, men den bruker hun kun til å drepe andre dronninger med (se ovenfor).
Yngel.
Dronningen er den eneste som yngler. Hun kan legge befruktede egg som blir til hunnbier (arbeidere eller dronninger), og hun kan legge ubefruktede egg som blir til droner. Eggene legges i vokstavler med "celler" som er vannrette og sekskantede. Biene bygger dronecellene litt større enn de alminnelige cellene. Når dronningen kommer til en dronecelle, legger hun et ubefruktet egg. Dronningcellene er loddrette og er mye større enn de alminnelige cellene. De bygges kun når biene har bruk for dronninger (se ovenfor).
Overvintring.
Om sommeren lever den enkelte arbeiderbie ikke mange ukene, men bier som er utklekket i september lever helt til nyåret. Samfunnet kan overleve i svært lang tid. Nye dronninger kan avløse den gamle og de utslitte. Nyutklekkede dronninger overtar, mens gamle dronninger utvandrer (svermer) med en del av samfunnet, slik at de kan formere seg.
Men det viktigste virkemiddelet for samfunnets overlevelse er dog honningen. Den sikrer samfunnet energi og varme under den lange, inaktive perioden om vinteren eller i tørketider. Et bisamfunn har bruk for ca. 15 kilo honning i løpet av en vinter. Når vinteren setter inn setter biene seg i en stor vinterklynge omkring dronningen i boet. Den indre kjernen av bier i en slik vinterklynge opprettholder en konstant temperatur på 33 °C hele vinteren gjennom. Dette er yngleområdet. I kalde områder som Norge holder biene dog en yngelpause og dermed en lavere temperatur det meste av vinteren. I området utenfor finnes en løsere krets av bier som opprettholder en temperatur på omkring 24 °C. Ytterst sitter en krets av tettpakkede bier som fungerer som en levende pels omkring resten av samfunnet. I denne kretsen er temperaturen omkring 15 °C. Biene kan opprettholde disse temperaturene selv om omgivelsene utenfor har minusgrader.
En stor del av vinterforet blir brukt tidlig på våren, når temperaturen økes for å starte yngleperioden.
I kalde perioder er biene helt avhengig av å sitte på fôret. Hele klyngen kan gradvis bevege seg over fôrkamrene, men de kan ikke forlate den tette klyngen uten å dø av kulde. Det kan derfor forekomme at bisamfunn dør av sult mens det er masse fôr i nærheten.
Dans.
En birøkter fanger en bisverm
Biene har et meget komplisert «dansespråk» som de bruker når de skal meddele hverandre hvor det er funnet god nektar. På den måten kan en enkelt bie overlevere viten om en nyutsprunget rapsmark til resten av boet, slik at mange arbeidere kan fly ut og via de opplyste koordinatene finne og høste nektar på marken. Ved forsøk med plasseringer av sukkervannsstasjoner rundt om bikuber har man kunnet dechiffrere en del av bienes språk via denne dansen.
Birøkt.
Honningbier har vært etterstrebet for både honning og bivoks i årtusener, og menneskene fant tidlig på å holde biene i spesielt innrettede hjem, bikuber. Fordelen er at biene oppholder seg på steder hvor de er lette å komme til og at man av samme grunn kan skaffe seg honning på en forholdsvis lett og hurtig måte.
Før oppfinnelsen av erstatningsføde i form av sukkervann var man nødt til å nøye seg med å fjerne en beskjeden del av honninglageret. Biene finner seg ikke frivillig i å bli frarøvet fruktene fra deres innsats og de stikker rasende mot alt som beveger seg i nærheten av deres forstyrrende hjem. Det har gjort at biavlere gjennom århundrer har utviklet to strategier: Dels bruk av røyk som aggresjonsdemper og dels utvelgelse av ungdronninger fra særlig fredelige samfunn.
I disse dager har man innsett at bier er vesentlige, ikke bare som honningprodusenter, men også som bestøvere for økonomisk betydningsfulle avlinger som raps og frukttrær. Biavl har vært en tilbakegående næring i en årrekke, mest på grunn av varroamidden, som gjør biavl vanskelig. Bevisst avl med gener fra bier i varroamiddens hjemland, India, lover dog godt for biavlens fremtid. De indiske biene kan nemlig selv befri seg fra middene og holde boet rent.
Bestøvning.
Den hårete kroppen til en bie kan samle og holde opp til femten tusen pollenkorn. Bier flyr dessuten fort og besøker flere blomster etter hverandre. Bier fortærer pollen, men det blir nok igjen til befruktning av plantene,


Atmosfærisk trykk.
Med atmosfærisk trykk (eller lufttrykk) menes luftens hydrostatiske trykk på et gitt sted i jordens atmosfære. Det svarer til forholdet mellom tyngden av luftsøylen opp til lufttom høyde over en flate på dette stedet og arealet av flaten. Lufttrykket angis ofte i enheten "hektopascal" (hPa), altså 100 pascal, som er lik én millibar (mbar). Millibar og millimeter kvikksølv er eldre betegnelser som ikke lengre er i bruk. Lufttrykket på jorden ved havets overflate er gjennomsnittlig 1013,25 hPa, som er lik 1 atm, som er lik 760 mm Hg. Lufttrykket avtar med høyden over havet.
Lufttrykkgradientene i atmosfæren setter opp luftstrømmer (vinder) av varierende styrkegrad. Disse frakter varme og fuktighet over store avstander og fører til varierende værforhold.
Det laveste lufttrykket som er målt ved havoverflaten er 870 hPa. Dette ble målt i sentrum av en tropisk syklon øst for Filippinene, 12. oktober 1979. Det høyeste lufttrykket som er målt på bakkenivå er 1083 hPa, målt i Agata i Sibir, 31. desember 1968.
I Norge er det laveste målte lufttrykk 940 hPa,og det høyeste målte 1061 hPa.
Konvertering.
Konvertering mellom noen vanlige målemetoder for lufttrykk


Chaff.
Chaff er et engelsk uttrykk for en anti-radar teknikk hvor fly eller andre mål sprer ut en sky av små, tynne biter av aluminium eller plast. Disse blir til støy for en radar som som gjør det vanskelig å skille mellom chaff og andre objekter i luften.
Chaff er idag sammen med narrebluss den mest anvendte formen for selvbeskyttelse på militære fly og helikoptre. Chaff er elektrisk ledende folie eller fiber som forstyrrer radarsystemer. Andre motmidler for selvbeskyttelse som benyttes mot varmesøkende missiler er rundstrålende jammere og direktive jammere.
Chaff ble for første gang brukt under andre verdenskrig, men brukes i dag mest mot radarsøkende raketter.


Spiker.
En spiker er en pinneformet gjenstand fremstilt av et hardt metall (mest vanlig er stål). Gjenstanden er spiss i den ene enden, og har en utvidelse i motsatt ende (som kalles hodet). Spiker er et såkalt festemiddel benyttes til å holde gjenstander sammen. F.eks. treverk mot treverk, eller treverk mot betong.
En spiker slås gjennom (og inn i) de materialene som skal festes sammen. Til å utføre dette bruker man en hammer eller en spikerpistol. En spikerpistol drives enten av trykkluft, gasspatron, strøm (batteri) eller en liten eksplosiv ladning. Eksplosive ladninger brukes mest i forbindelse med å feste noe til en betongflate.
Friksjonen mellom spikeren og materialene gjør at materialene holdes sammen. Spesielt store er de tversgående kreftene i en spiker. Noe som gjør at to materialer som er slått sammen, har en stor tversgående styrke. Dimensjonene til en spiker regnes ut ifra to mål, lengde og tykkelse.
Spiker deles inn i flere kategorier, avhengig av hvor spikeren brukes og til hva slags utseende resultatet skal få.
Typer.
To vanlige typer er "stoppspiker" og "dykkertspiker". Hver av disse typene kan bli behandlet i en kjemisk prosess, for å øke holdbarheten eller endre på utseendet.
Stoppspiker.
Denne typen spiker brukes primært til å feste trevirke, hvor kravet til feste mellom de to emnene er viktig. Denne typen spiker kalles også hammerspiker. Hovedregelen til spikerens lengde, er at den bør være 2,5 – 3 ganger så lang som tykkelsen på det materialet som skal festes.
Stoppspiker og i bruk Stoppspiker i bruk
Dykkertspiker.
Denne typen spiker brukes primært til å feste materialer, hvor det legges vekt på at spikeren ikke er så synlig. Slike spiker gir ett godt hold mellom materialene, men ikke godt nok feste til ytterligere belastninger. Typiske bruksområder er feste av listverk og innvendige paneler.
Trådspiker.
Den vanligste type spiker, det store hodet hindrer spikeren i å trenge inn i treet.
Fiberflatespiker.
Brukes til å feste harde trefiberplater til tre.
Pappspiker.
Brukes til å feste takpapp og porøse trefiberplater.
Messingspiker.
Brukes blant annet til snekrede innredningsgjenstander hvor spikerhodet blir en dekorativ del.
Tagget trådspiker.
Brukes blant annet til montering av gipsplater på tregrunnlag.
Vridd riflet spiker.
Brukes blant annet til festing av takplater i innertak og til lastepaller.
Rullegjenget kamspiker.
Brukes der det er store krav til festeevne.
Ankerspiker.
Brukes blant annet til sammenføying av bjelker til gulv- og takbjelkebeslag.
Klippspiker.
Brukes blant annet til å feste karmer til gass- og lettklinkerbetong.
Fasadespiker.
Brukes til tak og fasadeblikk på treunderlag.
Klokkespiker.
Brukes til tak og fasadeblikk på treunderlag.
Stålspiker.
Brukes for å feste tre til betong og teglstein.
Bølgeblikkspiker.
Brukes blant annet til sammenføying av rammer.
Krampe.
Brukes til festing av piggtråd, stengsler og fjærer mot tre.
Galvanisering.
For å forbedre holdbarheten eller utseendet kan en spiker bli galvanisert. Det er to typer galvanisering som brukes, varmforsinket og elektrolyseforsinket (forkortes oftest til elforsinket).
Varmforsinking øker holdbarheten betraktelig. Mens elektrolyseforsinking øker holdbarheten noe, men påfører også spikeren ett tynt blankt lag. Dette gjør spikeren blankere, og mer anvendelig til innvendig bruk.
Historie.
Helt tilbake til den tiden menneskene begynte å smelte om jernmalm til jern, har man kjent til betydningen av metallets egenskap til å feste sammen trestykker. Fra starten, og frem til 1800-tallet ble all spiker lagd for hånd. Romerne lagde spiker av jern, hvor smedene slo spikrene firkantet. Denne spikeren ble jevnt tynnere jo nærmere spissen man kom, og hodet var betraktelig større enn i dag. På denne tiden ble spikrene primært brukt til å feste kledning av treverk rundt festningene, samt feste av tømmertak på hus og festninger. På det romerske fortet Inchtuthil i Perthshire, Romernes nordligste fort i Skottland, er det blitt funnet 875.000 spiker (som veier 7 tonn).
Sakte ble maskiner introdusert i produksjonen. Den første kjente maskinen som tok del i produksjon av spiker, stammer fra rundt 1600. På 1800-tallet hadde man maskiner som produserte hele spikre. Disse maskinene var tredelte, og erstattet primært de delens man til da hadde brukt for å lage spiker. Første del formet tykkelsen på spikeren (fortsatt var spikeren firkantet eller trekantet). Del nummer to holdt ett godt tak rundt spikeren, mens tredje del lagde hodet. Del to vridde så spikeren 180°, for å få lengden på den.
Spikeren man produserte på 1800-tallet var basert på valsede plater. Platene ble kuttet "på tvers" av valseretningen, i lengder litt mindre enn lengden på den spiker som skulle produseres. Disse emnene ble så delt i mindre «lapper» – emner egnet for spikerprodusjonen. Metall til hver spiker ble klippet ut av «lappen» og smidd slik at hver spiker fulgte stålets valseretning. Først ble de kaldsmidd, men fra midten av 1800-tallet ble det vanlig med maskiner der man kunne varmsmi spiker.
Mot slutten av 1800-tallet begynte man å lage "stift" basert på en rund ståltråd. Bruksområde for stift og spiker var det samme, men de to produktene ble altså laget på ulikt vis, i helt forskjellige produksjonsanlegg. Fagfolk skilte skarpt mellom stift og spiker. Produksjonen av stift var langt billigere, og derfor veldig populær (selv om stift basert på en rund tråd, var opptil fire ganger svakere enn den gamle spikeren).
I dag brukes stort sett betegnelsen «spiker» om både stift og spiker. I dagligtale er det ofte de de minste utgavene som nå får betegnelsen «stift».
Fortsatt blir noe spiker produsert for hånd, mest i forbindelse med restaurering av gamle hus og byggverk hvor alt skal være så autentisk som mulig.


Lodovico Altieri.
Lodovico Altieri (født 17. juli 1805 i Roma i Italia, død 11. august 1867 i Albano, av kolera) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Indekskongregasjonen fra 1861.
Han ble kreert in pectore til kardinal i desember 1840 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i april 1845.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Under en koleraepidemi som rammet hans suburbikarbispedømme Albano pleiet han de syke og døende, og pådro seg selv sykdommen, og døde av den.
Altieri, Lodovico
Altieri, Lodovico
Altieri, Lodovico
Altieri, Lodovico
Altieri, Lodovico


Silvestro Belli.
Silvestro Belli (født 29. desember 1781 i Anagni i Italia, død 9. september 1844 i Iesi) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og ble senere biskop av Iesi fra 1842.
Han ble kreert in pectore til kardinal i desember 1840 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i juli 1842.
Belli, Silvestro
Belli, Silvestro
Belli, Silvestro
Belli, Silvestro
Belli, Silvestro
Belli, Silvestro


Gaspare Bernardo Pianetti.
Gaspare Bernardo Pianetti (født 7. februar 1780 i Iesi i Italia, død 30. januar 1862 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var dessuten biskop av Viterbo 1826–1861.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i desember 1839 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i desember 1840.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Pianetti, Gaspare Bernardo
Pianetti, Gaspare Bernardo
Pianetti, Gaspare Bernardo
Pianetti, Gaspare Bernardo
Pianetti, Gaspare Bernardo


Luigi Vannicelli Casoni.
Luigi Vannicelli Casoni (født 16. april 1801 i Amelia ved Terni i Italia, død 21. april 1877 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var senere erkebiskop av Ferrara 1850–1877.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i desember 1839 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i januar 1842. Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Han var sammen med kardinalene Gabrielle della Genga Sermattei og Ludovico Altieri med i det triumvirat som regjerte Roma mellom juli 1849 og april 1850.
Han var i slekt med de eldre kardinaler Lorenzo Casoni (kreert 1706) og Filippo Casoni (1801).


Kambyses II av Persia.
Kambyses II (persisk "Kambujiya" (کمبوجیه), død 521 f.Kr.) var sønnen til Kyros den Store og konge i Persia 528–521 f.Kr.
Da Kyros erobret Babylon i 539 f.Kr. ble han satt i sving med å lede religiøse seremonier, og i sylinderen som inneholder proklamasjonen fra Kyros til babylonerne er hans navn føyet til hans far i bønner til Marduk. På en tavle som er datert fra det første året til Kyros, blir Kambyses kalt konge av Babylon. Men hans autoritet ser ut til å ha vært kortvarig. Det var bare i 530 f.Kr., da Kyros satte ut på sin siste ekspedisjon i øst, at han satte Kambyses på tronen, og tallrike babylonske tavler fra denne tiden er datert fra tronbestigelsen og Kambyses' første år, da Kyros var «konge av landene» (dvs av verden). Etter farens død våren 528 f.Kr., ble Kambyses enekonge.
Tradisjonene om Kambyses.
Kambyses ønsker å gifte seg med en datter av Amasis som sender ham en datter av Apries istedet for sin egen datter, og av henne blir Kambyses overtalt til å starte krigen. Hans store forbrytelse er drapet på Apisoksen, som straff blir han rammet av galskap, som gjør at han gjør mange andre forbrytelser, dreper sin bror og sin søster, og til slutt mister han imperiet og dør av en skade i hoften, samme sted hvor han skadet det hellige dyret. Blandet inn er noen fortellinger som kommer fra greske handelsmenn, særlig om deres leder Fanes av Halikarnassus som forrådte Egypt til perserne. I den persiske tradisjonen er forbrytelsen til Kambyses mordet på sin bror, han er videre anklaget for fyll som fører til mange forbrytelser og som dermed akselerer hans nedgang.
Disse tradisjonene er funnet i forskjellige deler hos Herodot og i en senere form, men med noen troverdige detaljer om hans hus, i fragmentene til Ktesias. Med unntak av babylonske daterte tavler og noen egyptiske inskripsjoner, har vi ingen samtidige beviser rundt styret til Kambyses unntatt den korte gjenfortellingen til Dareios I i Behistun-inskripsjonen. Det er umulig fra disse kildene å skape et korrekt bilde av Kambyses karakter, men det virker sikkert at han var en vill despot og at han ble ledet av fyll til mange forferdelige dåder.
Erobringen av Egypt.
Det var ganske naturlig at etter at Kyros erobret Asia, skulle Kambyses gi seg ut på erobringen av Egypt, den eneste gjenværende uavhengige staten i den østlige verden. Før han satte ut på sin ekspedisjon drepte han sin bror Bardiya (Smerdis, som Kyros hadde utnevnt til guvernør av de østlige provinsene. Datoen er gitt av Dareios, mens greske forfattere sier at mordet skjedde etter erobringen av Egypt. Krigen fant sted i 525 f.Kr. da Amasis akkurat hadde blitt etterfulgt av sin sønn Psammetikos III. Kambyses hadde forberedt marsjen gjennom ørkenen ved hjelp av allianser med arabiske høvdinger som brakte store vannreserver til stasjonene. Kong Amasis hadde håpet at Egypt ville klare å stå imot det truende persiske angrepet med en allianse med grekerne.
Men hans håp slo feil. Kypriotiske byer og tyrannen Polykrates av Samos, som eide en stor flåte, valgte nå å slå seg sammen med perserne og kommandanten av de greske troppene gikk over til dem. I det avgjørende slaget ved Pelusium ble egypterne slått, og kort tid etterpå ble Memfis tatt. Den fangede kong Psammetikos ble henrettet etter å ha forsøkt et opprør. De egyptiske inskripsjonene viser at Kambyses offisielt tok titlene og skikkene til faraoene, selv om vi må ha god grunn til å anta at han ikke skjulte sin forakt for skikkene og egypternes religion.
Forsøk på erobringer sør og vest for Egypt.
Fra Egypt forsøkte Kambyses å erobre kongedømmet Kusj, dvs kongedømmene i Napata og Meroe, som lå i det moderne Sudan. Men han armé var ikke istand til å krysse ørkenene. Etter store tap ble han tvunget til å snu. I en inskripsjon fra Napata (i museet i Berlin) sier den nubiske kong Nastesen at han slo troppene til Kembasuden, dvs Kambyses, og tok alle hans skip. En annen ekspedisjon mot Siwa-oasen slo på samme måte feil, og planen om å angripe Kartago ble ødelagt av at fønikerne nektet å operere mot sine slektninger.
Kambyses' død.
Samtidig dukket en tronraner opp i Persia, magieren Gaumata, våren 522, som utgav seg for å være den myrdede Bardiya (Smerdis) og ble anerkjent i hele Asia. Kambyses forsøkte å marsjere mot ham, men, antagelig etter å ha sett at suksess var uoppnåelig, døde han for sin egen hånd i mars 521. Dette er fortellingen til Dareios, som sikkert må foretrekkes framfor tradisjonene til Herodot og Ktesias som tilskriver hans død til en ulykke. Ifølge Herodot døde han i det syriske Ekbatana, dvs Hamath, Josefus nevner Damaskus og Ktesias Babylon som er absolutt umulig.
Den tapte hæren til Kambyses.
Ifølge Herodot sendte Kambyses en armé for å true orakelet i Amun ved Siwa-oasen. Hæren på 50 000* mann var halvveis over ørkenen da en massiv sandstorm sukket opp og begravde dem alle. Selv om mange egyptologer anser fortellingen som en myte, har folk letet etter restene av soldatene i mange år. Blant disse er grev Lazlo de Almásy (som romanen Den engelske pasienten er basert på) og den moderne geologen Tom Brown. Noen tror at restene har blitt avdekket i nylig leting etter olje. I en roman av Paul Sussman "The Lost Army Of Cambyses" (ISBN 0-593-04876-8) som ble utgitt i 2002 gjenfortelles historien om rivaliserende arkeologiske ekspedisjoner som leter etter restene.


Hugues-Robert de La Tour d'Auvergne-Lauranguais.
Hugues-Robert-Jean-Charles de La Tour d'Auvergne-Lauranguais (født 14. august 1768 på slottet Auzeville ved Toulouse i Frankrike, død 20. juli 1851 i Arras) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var senere erkebiskop av Arras 1802–1851.
Paven ville i 1840 utnevne ham til erkebiskop av Paris, men han avslo.
Han ble kreert til kardinal i desember 1839 av pave Gregor XVI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
La Tour d'Auvergne-Lauranguais, Hugues-Robert-Jean-Charles de
La Tour d'Auvergne-Lauranguais, Hugues-Robert-Jean-Charles de
La Tour d'Auvergne-Lauranguais, Hugues-Robert-Jean-Charles de
La Tour d'Auvergne-Lauranguais, Hugues-Robert-Jean-Charles de


Katharine Hepburn.
Katharine Houghton Hepburn (født 12. mai 1907, død 29. juni 2003) var ei amerikansk teater- og filmskuespillerinne. Hun holder rekorden for flest Oscar-priser med fire for beste skuespillerinne. Hun ble nominert hele 12 ganger, en rekord som stod til 2003 da Meryl Streep ble nominert for 13. gang. Hepburn har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Oppvekst.
Hepburn vokste opp som det andre av seks barn i et velstående, liberal og borgerlig familie i New England. Faren var en ansett urolog, moren var ikke bare arving av en større formue, men også Suffragette som engasjerte seg for valgretten for kvinner og familieplanlegging. Faren insisterte på at Katharine og hennes tre brødre og to søstre drev med idrett og Katharine bar en god svømmer, golf- og tennisspiller.
I 1921 var det hun som fant sin 15 år gamle bror kvelt. Omstendighetene han ble funnet i tillater både interpretasjonen av en henging eller en ulykke. Familien har alltid benektet at det var suicid. Den 13 årige Katharine var knust og falt i en depresjon. Hun "flyttet" etter det sin bursdag til brorens bursdag, 5. november, først i hennes memoirer, utgitt 1991, avslørte hun sin egentlige fødselsdag. Katharine har i sin barndom ønsket at hun heller hadde vært en gutt og hennes forholdsvis maskuline stil senere kan sees i sammenheng med det.
Tidlig karriere.
Etter skolen kom hun inn på Bryn Mawr College, en høy ansett kvinneuniversitet. Hun tok en grad i filisofi og historie i 1928. Etter det begynte hun en skuespillerkarriere med småroller på Broadway. Samme år giftet hun seg med "Ludlow Ogden Smith", børsmegler, fra en av Pennsilvanias fineste familier. Ekteskapet endte i skilsmisse i 1934.
I 1932 fikk hun sin første filmrolle, "Bill of Divorcement" mot John Barrymore. Allerede for sin tredje fil "Morning Glory" fikk hun den første av hennes fire Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1933). Hepburn hadde en fryktet skarp tunge og ble ofte oppfattet som arrogant, særlig i begynnelsen av karrieren. Lucille Ball sa om henne: "hun var egentlig aldri overbærende ovenfor noen. Hun ignorerte alle samme på samme vis".
Karriere etter 1933.
Etter noen film med dårlige innspillingsresultater ble hun i 1938 ansett som "box office poison". Hun gikk derfor til Broadway og spilte i "The Philadelphia Story". To år senere, 1940 ble filmen etter skuespillet en stor suksess. I 1942 fulgte "Woman of the Year", hennes første av 9 filmer med Spencer Tracy.
En annen stor suksess for henne var "African Queen" (1951) mot Humphrey Bogart og med John Huston som regissør. Filmen var også den første der hun spilte en moden kvinnerolle. I alt har hun spilt i over 50 filmer.
Privatliv.
Hun hadde flere høyt profilerte forhold etter hennes skilsmisse på 1930-tallet. Kjent er forhold med Laurence Olivier, John Ford og Howard Hughes. I 1941 forelsket hun seg i Spencer Tracy og ble sammen med han til hans død i 1967. De klarte å holde forholdet utenfor offentlighetens lys frem til da. Hepburn hadde sluttet å jobbe i 1962 for å pleie Tracy som slet med hjertesykdom og alkoholproblemer. De giftet seg ikke, men var samboer, kanskje også fordi den katolske Tracy ville ikke skille seg. De spilte sist samme i "Guess who is coming for dinner" (Norsk tittel: "Gjett hvem som kommer til middag"), som kom samme år som Tracy døde.


Kristofer Kristofersen.
Kristofer Lorentz Hornemann Kristofersen (født 11. mars 1851, død 11. september 1892) var en norsk forfatter og journalist. Han er nevnt i de legendariske «Bohêmbud». Minst én av hans bøker er oversatt til finsk.
Han ble født i Trondheim. Noe av hans forfatterskap er inspirert av skoletiden i Molde, hvor hans far var lærer – som "Paa Forpost", hvor flere virkelige personer opptrer under dekknavn. I perioder var Kristofersen redaktør av "Romsdalsposten", "Romsdals Budstikke" og "Sunnmørsposten". Han bodde en tid på Rotvoll vest for Molde sentrum.
Familie.
Han var sønn av Anna Adler og kaptein Hans Emil Christophersen, «en avgått militæroffiser som forsøkte å føye et par kroner til inntekten sin» som klasselærer ved Molde latingymnasium og middelskole i årene 1858–73. Kristofer gikk der (i samme klasse som Olaus Fjørtoft) og avla examen artium i 1869.
Han giftet seg 26. august 1885 med Anna Katarina Rønneberg. Paret var venner av Bjørnstjerne Bjørnson.


Germain.
Germain var et belgisk bilmerke. Fra 1897 bygde de biler på lisens fra Daimler-Phoenix, senere på lisens fra Renault. I 1903 startet de produksjon av egne modeller, noen også med elektrisk giring.


Charles Januarius Acton.
Charles Januarius Acton (engelsk-napolitaner, født 6. mars 1803 i Napoli i Italia, død 23. juni 1847 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var sønn av Sir John Francis Acton, som med sin familie hadde flyttet fra England til Napoli kort før Charles' fødsel og der blitt statsminister og øverstkommanderende for Kongedømmet Napoli. Etter studier i England og Roma ble han prest, og ble engasjert i Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var også guvernør av Bologna en kort periode. Han medvirket til at England ble inndelt i åtte apostolske vikariater i 1840. Han ble prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1846.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i desember 1839 av pave Gregor XVI, publisert i januar 1842.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Kongen av Napoli ville ha ham til å godta en utnevnele til erkebiskop av Napoli, men han avslo.
Acton, Charles Januarius
Acton, Charles Januarius
Acton, Charles Januarius
Acton, Charles Januarius
Acton, Charles Januarius
Acton, Charles Januarius
Acton, Charles Januarius


Gabriele Ferretti.
Gabriele Ferretti (født 31. januar 1795 i Ancona i Italia, død 13. september 1860 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius på Sicilia, og ble erkebiskop av Fermo 1837–1842. Han var videre prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1843–1846, ble Statssekretær i 1847, og Storpønitentiar 1852.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i november 1838 av pave Gregor XVI, publisert i juli 1839.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Ferretti, Gabriele
Ferretti, Gabriele
Ferretti, Gabriele
Ferretti, Gabriele
Ferretti, Gabriele
Ferretti, Gabriele


Filippo De Angelis.
Filippo De Angelis (født 16. april 1792 i Ascoli Piceno i Italia, død 8. juli 1877 i Fermo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Sveits, og ble erkebiskop av Montefiascone 1838–1842, og deretter av Fermo 1842–1877.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1838 av pave Gregor XVI, publisert i juli 1839.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
De Angelis, Filippo
De Angelis, Filippo
De Angelis, Filippo
De Angelis, Filippo
De Angelis, Filippo
De Angelis, F


Unionstiden.
Unionstiden er et begrep som beskriver perioden mellom 1814 til 1905 da Norge var i union med Sverige. Unionstiden innebar store forandringer i det norske samfunnet, demokratisering, innføringen av parlamentarismen og industrialisering. Forøvrig var også denne perioden beskrevet som en norsk gullalder, spesielt innen litteraturen.
Unionstiden brukes til dels også som betegnelse på den dansk-norske unionen fram til 1814.


Holmenkollbakken.
Holmenkollbakken er en hoppbakke som ligger i Holmenkollen nasjonalanlegg i Oslo. Bakken er et landemerke i Oslo, Norges mest besøkte turistattraksjon, og er trolig verdens mest kjente hoppbakke. Med historie tilbake til 1892 er den også en av verdens eldste hoppbakker som fremdeles er i bruk. Etter siste ombygging har Holmenkollbakken K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 134 meter. Den ble brukt under OL i 1952 og VM i 1930, 1966, 1982 og 2011. Bakken brukes også årlig i verdenscupen i spesialhopp og kombinert.
Bakkerekorden er 141 meter, satt av Andreas Kofler (Østerrike) 5. mars 2011. Anders Jacobsen hoppet 142,5 meter under NM stor bakke 8. februar 2011.
Holmenkollbakken er blitt ombygd til sammen 19 ganger, siste gang foran VM i 2011. Dagens Holmenkollbakke er tegnet av det belgisk-danske arkitektfirmaet JDS Architects. Bakken er eid av Oslo kommune.
Etter siste ombygging er det meningen at bakken skal utstyres med plastmatter, slik at den også skal kunne brukes i sommerhalvåret, blant annet til renn i Sommer Grand Prix. Men høsten 2011 var det ennå ikke bevilget penger til dette, og Skiforbundets hoppsjef Clas Brede Bråthen mente da at plasten tidligst kunne være klar til bruk i 2013.
Forhistorien: Iversløkken og Husebyrennet.
Første gang det ble arrangert hopprenn i det daværende Kristiania var på Iversløkken ved St. Hanshaugen i 1866. To år etter deltok blant annet Sondre Norheim fra Morgedal i rennet på Iversløkken, og imponerte tilskuerne med teknikken sin, blant annet på grunn av hælbindingene han brukte. Noen vintre med lite snø gjorde at skirennet ble flyttet til Bærum fra 1875.
13. februar 1879 ble det første Husebyrennet arrangert, i Husebybakken (Kastellbakken) ved gården Søndre Huseby i daværende Aker herred. Husebyrennet ble arrangert årlig med unntak av 1880 og 1882, og besto hovedsakelig av kombinert og langrenn. Programmet varierte likevel noe fra år til år – i 1884 var det bare hopprenn og i 1887 bare langrenn, og enkelte år var det også innslag av det vi i dag vil kalle slalåm og utfor. Snømangel i 1889, 1890 og 1891 gjorde det vanskelig å få avholdt Husebyrennet som planlagt, i 1890 måtte det sågar flyttes til Frognerseteren. Fra 1892 flyttet Skiforeningen Husebyrennet permanent til Holmenkollen.
1892-1930: De første Holmenkollrennene.
Den første Holmenkollbakken var en ren naturbakke med naturlig tilløp og hopp av kvister og snø. Bakken hadde slette og tilskuerplass på Besserudtjernet, på samme sted som Holmenkollbakken ligger i dag. Det første Holmenkollrennet besto av kombinert med langrenn lørdag 30. januar 1892 og hopprenn søndag 31. januar. Arne Ustvedt satte den første bakkerekorden med 21,5 meter.
Bakken ble utbedret for første gang i 1894, da en kul like ovenfor hoppet ble fjernet. Det første permanente hoppet av stein ble bygd i 1904, og tre år senere ble unnarennet gravd ut og gjort brattere. En to meter høy oppbygning av stein på toppen av bakken ble bygd i 1910, og i 1913 ble det første egentlige «tårnet» satt opp, et 9,5 meter høyt stillas av tre. I denne utgaven av bakken kom bakkerekorden opp i 46 meter, av Jacob Tullin Thams i 1922. Trestillaset falt sammen dagen etter Holmenkollrennet i 1927. Det ble erstattet samme år av et nytt, 19 meter høyt stillas.
I mange år besto Holmenkollrennene av kombinert og langrenn. Etter hvert kom det til spesielt hopprenn for junior (18-20 år) og aldersgruppen over 32 år. Spesielt hopprenn for alle over 20 år (senere 16 år) ble først arrangert i Holmenkollen i 1933. Unntaket var i 1930, da det ble arrangert FIS-renn (senere gitt VM-status) i nordiske grener i Holmenkollen, med blant annet spesielt hopprenn.
Kongefamilien var første gang til stede i Holmenkollen i 1906, og kongen eller andre representanter for kongefamilien har overvært Holmenkollrennet nesten hvert år siden. Kronprins Olav deltok i juniorklassen i Holmenkollrennet i 1922 og 1923. Kong Haakon var på til sammen 42 Holmenkollrenn, mens kong Olav overvar hele 72 renn.
Mellomkrigstiden: Besserudtjernet tappet, nye utbygginger.
Flere år var det store problemer med vann på isen på Besserudtjernet, som var slette i bakken og hadde oppsatt tribuner til hvert Holmenkollrenn. Besserudtjernet var blitt til ved at en bekk på Besserudmyra ble demmet opp i slutten av 1880-årene, for å være vannkilde til det nye Holmenkollen turisthotell. Det tre meter dype tjernet ble tappet ned med én meter i 1928, men det fjernet ikke problemet med overvann. Fra 1930 ble Besserudtjernet tappet helt ned og etter hvert gravd ut. Etter dette var det vann i tjernet bare om sommeren, mens bunnen av tjernet fungerte som slette i bakken om vinteren.
Med unntak av det aller første rennet i 1892, ble hopprennet under Holmenkollrennene de første tiårene holdt på en mandag. Først i 1926 gikk man over til å holde hopprennet på søndag. I 1925 ble hopprennet for første gang kringkastet på radio.
Til tross for nye utbygginger, mente mange likevel at Holmenkollbakken var for liten. I 1937 sendte Skiforeningen ut et skjema til 240 kombinert- og spesialhoppere, med spørsmål om hva utøverne mente om bakken. Blant de som svarte på undersøkelsen var Birger Ruud, som likte bakken, men mente at den var for liten til internasjonale renn.
Oslo ble tildelt VM på ski 1940, og Holmenkollbakken ble utbygd til mesterskapet. I 1938 ble hoppet flyttet oppover og hevet, og det ble gravd ut i overgangen. Samme år startet byggingen av et nytt, 40 meter høyt tårn av betong og trefagverk, men det nye tårnet sto ikke ferdig før sommeren/høsten 1939. Under Holmenkollrennet 1939 ble bakkerekorden forbedret hele 7 ganger, sist til 62 meter av svenske Sven Selånger. Bakkerekorden hans var den første av en utlending, og bidro også til at han ble første utlending som vant spesialhopprennet i Holmenkollen. Det ble arrangert Holmenkollrenn i 1940, med nye bakkerekorder, men både VM og OL 1940 (som for første gang skulle holdes samme sesong) ble avlyst på grunn av utbruddet av 2. verdenskrig.
Tiårene etter krigen: OL 1952 og VM 1966.
Det ble ikke hoppet i Holmenkollen de fem årene krigen varte. Blant annet «glemte» man å tappe ut vannet i Besserudtjernet høsten 1940, og det ble satt igang sprengningsarbeider som også gjorde det umulig å hoppe. Under fredsrennet i 1946 var det ca. 106 000 tilskuere i bakken. Oslo ble tildelt OL 1952, og Holmenkollbakken ble utbygd videre. Ledet av arkitektene Frode Rinnan og Olav Tveten ble tårnet ombygd, og under hoppet ble det gitt plass til Skimuseet og en restaurant. Tårnet ble hvitmalt og fikk heis, mens det ble utgravd i Besserudtjernet. Det ble satt opp permanente tribuner av tre, samt nytt dommertårn og kongetribune. Under spesialhopprennet i OL var det 104 102 betalende tilskuere, samt et femsifret antall på Gratishaugen, til sammen anslagsvis mellom 120 000 og 150 000. Det kan ha vært det hopprennet i historien med flest tilskuere. (130 000 tilskuere skal ha vært tilstede ved OL-hopprennet i Olympiabakken i Garmisch-Partenkirchen i 1936.)
Spesialhopprennet under Holmenkollrennene ble for første gang avlyst i 1954, da sterk vind gjorde det umulig å hoppe. I stedet ble det holdt et eliterenn i bakken 4. april. I 1962, foran VM 1966, ble bakken utvidet ytterligere, da tårnet ble utvidet bakover og oppover. Året etter ble det for første gang gjort TV-opptak av hopprennet i Holmenkollen. Foran VM-rennet i stor bakke var det tåke i Holmenkollen. Tåka ble bekjempet ved hjelp av tørris fra fly, men dette gjorde at det i stedet begynte å snø, og forholdene under rennet ble ujevne og vanskelige. Små ombygginger av bakken ble gjort på 1970-tallet, blant annet ble ovarennet flombelyst fra 1977 (flombelysning av resten av bakken kom først i 1992) og heisen i tårnet ble skiftet ut i 1978.
I 1973 og 1974 ble rockefestivalene Ragnarock arrangert i Holmenkolllbakken.
1980-2000: VM 1982, Ta sjansen og Sommerkonsert.
Oslo ble tildelt VM 1982, og også foran det mesterskapet ble Holmenkollbakken utvidet. Tårnet ble utvidet enda mer, det ble tatt i bruk et elektronisk lengdemålingssystem (av det østtyske merket Robotron), og det ble montert en bevegelig startplattform. Det ble også sprengt ut enda mer i unnarennet, slik at Besserudtjernet ble 7 meter dypere. Tretribunene ble erstattet av tribuner av betong. Det ble også bygd nye dommerbokser, kommentatorbokser og kongetribune. Under Holmenkollrennet i 1980 kom det første hoppet over 100 meter i Holmenkollbakken, da Tom Levorstad hoppet 105 meter. De to første som prøvde bakken etter denne ombyggingen, ei uke før rennet i 1980, var de to rennlederne Torbjørn Yggeseth og William Nygaard, som da var 46 og 37 år gamle.
VM-rennet i stor bakke i 1982 ble igjen plaget av tykk tåke, men da ble det ikke gjort forsøk på å fjerne tåka med tørris. I 1983 fikk Skimuseet nye lokaler, utsprengt i fjellet ved hoppet. Mindre forbedringer av bakken ble gjort i 1992 og 2000, da blant annet kulen fikk profil tilpasset V-stilen. I 1990 gjorde snømangel at det spesielle hopprennet måtte avvikles på porselenssporet i ovarennet, og det kunne derfor ikke telle som verdenscuprenn. Det spesielle hopprennet ble for andre gang etter krigen avlyst i 1994, på grunn av for sterk vind.
Det TV-sendte show-rennet Ta sjansen ble arrangert i Besserudtjernet fra 1983 til 2002. Fra 1984 ble det holdt sommerkonsert på scenen i Besserudtjernet.
Rødkleiva, nytt VM og ny Holmenkollbakke.
Oslo søkte om ski-VM 2009, men tapte overraskende avstemningen i 2004 mot Liberec som fikk mesterskapet. Oslo søkte igjen om VM 2011, og vant avstemningen i 2006 mot Val di Fiemme og Zakopane. I forbindelse med VM-søknadene, samt diskusjon om Vikersundbakkens status som fortsatt nasjonalarena i skiflyging, kom det opp forslag om å bygge en ny skiflygingsbakke i Rødkleiva i Nordmarka i Oslo. Alt i 1912 hadde Fritz Huitfeldt i Skiforeningen foreslått å bygge en større hoppbakke i Rødkleiva, og ideen dukket opp igjen på 1930-tallet. Den nye planen var å bygge en normalbakke først, og deretter bygge den ut til skiflygingsbakke. Normalbakken skulle brukes under ski-VM i 2011, i tillegg til Holmenkollbakken. På sikt skulle bakken i Rødkleiva overta for både Vikersundbakken og Holmenkollbakken. Denne planen ble vedtatt av skitinget i Norges Skiforbund i mai 2005. Etter sterke protester, særlig fra Vikersund, omgjorde skitinget vedtaket i juni 2008.
Med K-punkt 115 meter og bakkestørrelse 128 meter var Holmenkollbakken uansett for liten og gammeldags for et nytt VM. Etter at Oslo i 2006 fikk tildelt VM 2011, utlyste Oslo kommune en arkitektkonkurranse for å avgjøre utformingen av den nye Holmenkollbakken. Av de 104 innkomne forslagene ble det belgisk-danske arkitektfirmaet JDS Architects' forslag «Nye Holmenkollen Fyr» valgt. Oslo kommune hadde i utgangspunktet satt en kostnadsramme på 581 millioner kroner for hele Holmenkollen nasjonalanlegg, hvorav 340 millioner skulle brukes på den nye Holmenkollbakken og resten til ny normalbakke i Midtstuen, modernisert langrennsarena osv. Underveis i planleggingen og byggingen av skianlegget steg kostnadene, og den endelige prisen for hele anlegget kom i august 2009 opp i 1,8 milliarder kroner. Den store budsjettoverskridelsen førte til at Oslos byråd for næring og idrett Anette Wiig Bryn gikk av.
Tribunene, dommertårnet og scenen i Besserudtjernet ble revet i september 2008. Rivingen av tårnet i den gamle bakken startet 16. oktober, da «Diamanten», toppen av tårnet, ble fjernet. «Diamanten» ble senere solgt på eBay og kjøpt av gründeren Tommy Sharif for 37 300 dollar. Den er senere blitt montert ved den nye Midtstubakken, der den skal bli varmestue for de mindre hoppbakkene i anlegget. Etter at «Diamanten» var fjernet, tok det fyr i toppen av tårnet om kvelden 17. oktober. Brannen ble slukket etter en times tid, og oppsto sannsynligvis etter bruk av en skjærebrenner under rivningsarbeidet. Byggingen av den nye bakken startet i januar 2009, og pågikk helt til sommeren 2010, etter at bakken var åpnet og tatt i bruk.
Nye Holmenkollbakken under bygging i august 2009
Byggingen av den nye Holmenkollbakken gjorde at verdenscuprennene i spesielt hopp og kombinert vinteren 2009 ikke kunne holdes der. De ble i stedet holdt i Vikersund.
Den nye Holmenkollbakken har tårn/tilløp av stål og tribuner av stål og betong. Bakken har permanent vindskjerming med to «armer» som følger hele bakken og avsluttes i tribunene på begge sider. Vindskjermene er ca. 2 meter høye ved hoppkanten og 12 meter på det høyeste. Et åpent utsiktsplatå ligger på toppen av tårnet. Etter JDS Architects' planforslag for bakken skulle det på toppen av tårnet være store lyskastere som skulle sende en lysstråle oppover mot himmelen som en forlengelse av tilløpets profil. Det er imidlertid ikke realisert pr. januar 2011. En stolheis går fra bakkeplan og opp til kulen, og en skråheis (kabinheis) går på undersiden av tilløpet. Tribuneanlegget i amfiet har plass til 20 000 tilskuere, i tillegg er det terrengtribuner til ca. 10 000 tiskuere. Det er også bygd nytt dommertårn og ny kongetribune.
Besserudtjernet er tappet og fjernet helt, og innsigsvannet går i en 585 meter lang tunnel til et nytt, kunstig tjern i Midtstulia, der det skal brukes som reservoar for snøproduksjon.
Sagen-/Romøren-kontroversen.
Den nye Holmenkollbakken ble åpnet med et nasjonalt åpningsrenn med 21 inviterte hoppere 3. mars 2010. Oslo kommune plukket ut Anette Sagen til å gjøre åpningshoppet, etter at kommunen hadde invitert publikum til å foreslå kandidater. Dagen før den offisielle åpningen testhoppet imidlertid Bjørn Einar Romøren og elleve andre hoppere i bakken. Saken skapte mye engasjement blant publikum, men Anette Sagen gjorde det offisielle åpningshoppet som planlagt 3. mars. Landslagsledelsen reagerte med å utelate Romøren fra de to neste verdenscuprennene, mens Norges Skiforbund ila styreleder i Kollenhopp Roar Gaustad og rennleder i Holmenkollbakken Torgeir Nordby en irettesettelse.
Anette Sagens åpningshopp var på 106,5 meter. Rune Velta vant åpningsrennet med et hopp på 141 meter, som var ny bestenotering i Holmenkollbakken. De første offisielle rennene i bakken var kontinentalcuprenn for menn 6. og 7. mars og verdenscuprenn 14. mars.
Kvinner i Holmenkollbakken.
De 17 og 14 år gamle hoppjentene Johanne Kolstad og Hilda «Nusse» Braskerud fra Nordre Land hoppet i Midtstubakken og Nydalsbakken i Oslo vinteren 1931, og ble svært populære. Etter dette ønsket mange at de skulle få hoppe under Holmenkollrennet. Skiforeningen avslo fordi de mente at å la jentene hoppe ville ødelegge folks bilde av Holmenkollbakken, at den ikke var så stor og krevende som den faktisk var.
Den første jenta som "fikk" hoppe i Holmenkollbakken var Anita Wold fra Trondheim. Hun fikk avslag første gang hun søkte om å få hoppe der, fordi hun ikke hadde fylt 18 år. Men i 1974 fikk hun åpne Holmenkollrennet som prøvehopper, og hun var også prøvehopper i 1975.
På slutten av 1990-tallet var Karla Keck (USA) og Eva Ganster (Østerrike) prøvehoppere i Holmenkollbakken. Det første offisielle rennet for kvinner i Holmenkollbakken ble arrangert i 2000. Det ble arrangert renn for kvinner årlig til og med 2005, siste gang som en del av den da nystartede kontinentalcupen for kvinner. NM i stor bakke, med kvinneklasse, ble arrangert i Holmenkollbakken i 2004 og 2006. (Se også artikkel Spesialhopprenn i Holmenkollbakken.)
Siden 2005 er det ikke blitt holdt internasjonale renn for kvinner i Holmenkollbakken. FIS' hoppkomité bestemte i oktober 2003 at det ikke skulle arrangeres renn for kvinner i storbakker, og rennene i Holmenkollen i 2004 og 2005 ble gjennomført på dispensasjon fra FIS. Senere har imidlertid reglene blitt myket opp noe.
Anette Sagen åpnet den nye Holmenkollbakken i mars 2010 (se avsnitt over), men kvinnene fikk ikke hoppe i Holmenkollen under VM 2011, da det kun ble arrangert konkurranse for kvinnene i Midtstubakken. NM i stor bakke for kvinner 2011 ble arrangert i storbakken i Vikersund, selv om storbakkerennet for menn gikk i Holmenkollbakken.
Utenlandske deltakere.
Første gang utlendinger deltok i kombinert i Holmenkollbakken var i 1903, da ni svensker deltok. Den første utlending som vant hopp eller kombinert i Holmenkollen var Sven Selånger, også han fra Sverige, som vant spesialhopprennet i 1939. I det samme rennet ble han også den første utlending som satte bakkerekord i Holmenkollbakken, med 62 meter.
For årene til og med 1930 omfatter oversikten også juniorklasse og/eller klasse B.
Bakkerekorder.
Rune Velta hoppet 141 meter under det nasjonale åpningsrennet (invitasjonsrenn) 3. mars 2010. Adam Małysz (Polen) hoppet 142 meter under prøveomgangen foran verdenscuprennet 14. mars 2010. Anders Jacobsen hoppet 140 og 142,5 meter under NM, stor bakke 8. februar 2011.
Bestenotering kvinner.
Anette Sagen hoppet 131 meter under prøveomgangen foran NM, stor bakke 25. januar 2006.
Se artikkelens diskusjonsside for diskusjon og informasjon om kildene til denne listen og rekordene.


Verdensmesterskap.
Et verdensmesterskap (VM) er et arrangement som kårer verdens beste prestasjon og vinneren blir tildelt tittelen «"verdensmester"». Mesterskapene er for deltagere fra hele verden, og det konkurreres gjerne i en bestemt øvelse eller sport. Mesterskapene kan kåre individuelle enkeltpersoner som mestre, men også klubber, bedrifter, organisasjoner eller nasjoner.


Chiarissimo Falconieri-Mellini.
Chiarissimo Falconieri-Mellini (født 25. september 1794 i Roma i Italia, død 22. august 1859 i Ravenna) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var senere erkebiskop av Ravenna 1826–1859.
Han ble kreert til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Falconieri-Mellini, Chiarissimo
Falconieri-Mellini, Chiarissimo
Falconieri-Mellini, Chiarissimo
Falconieri-Mellini, Chiarissimo


Antonio Francesco Orioli.
Antonio Francesco Orioli O.F.M.Conv. (født 10. desember 1778 i Bagnacavallo ved Faenza i Italia, død 20. februar 1852 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var i en periode biskop av Orvieto 1833–1841. Senere var han prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere 1847–1848.
Han ble kreert til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Orioli, Antonio Francesco
Orioli, Antonio Francesco
Orioli, Antonio Francesco
Orioli, Antonio Francesco


Giuseppe Gasparo Mezzofanti.
Giuseppe Gasparo Mezzofanti (født 19. september 1774 i Bologna i Italia, død 15. mars 1849 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie etter en lysende karriere som lingvist.
Han hadde undervist som professor i arabisk før han i 1833 ble kustos for Vatikanbiblioteket.
De språkene som det sies at han behersket, var albansk, amharisk, angolansk, arabisk, arameisk, armensk, gammelarmensk, bulgarsk, dansk, engelsk, etiopisk, farsi, fransk, georgisk, gammel og moderne gresk, hebraisk, rabbinsk hebraisk, hindi, illyrisk, irsk, italiensk, katalansk, kaldeisk, keltisk, kinesisk, koptisk, kurdisk, latin, malay, maltesisk, mongolsk, nederlandsk, norsk, polsk, portugisisk, russisk, samaritansk, sanskrit, sardisk, singalesisk, spansk, syrisk, svensk, tartarsk, tsjekkisk, tyrkisk, tysk, ungarsk og valakesisk.
Det sies at han talte 38 språk flytende, 30 andre språk mindre godt, og i tillegg kjente 50 dialekter.
Han hadde også interesser utenom de språklige, og befattet seg også med etnologi, arkeologi, numismatikk og astronomi.
Han ble kreert til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.


Giuseppe Ugolini.
Giuseppe Ugolini (født 6. januar 1783 i Macerata i Italia, død 19. desember 1867 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Ugolini, Giuseppe
Ugolini, Giuseppe
Ugolini, Giuseppe
Ugolini, Giuseppe


Luigi Ciacchi.
Luigi Ciacchi (født 16. august 1788 i Pesaro i Italia, død 17. desember 1865 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Ciacchi, Luigi
Ciacchi, Luigi
Ciacchi, Luigi
Ciacchi, Luigi
Ciacchi, Luigi


Giovanni Soglia Ceroni.
Giovanni Soglia Ceroni (født 10. oktober 1779 i Casole Valsenio ved Imola i Italia, død 12. august 1856 i Osimo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, og ble senere erkebiskop av Osimo 1839–1856.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI, publisert i februar 1839.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Soglia Ceroni, Giovanni
Soglia Ceroni, Giovanni
Soglia Ceroni, Giovanni
Soglia Ceroni, Giovanni
Soglia Ceroni, Giovanni
Soglia Ceroni, Giovanni


Antonio Tosti.
Antonio Tosti (født 4. oktober 1776 i Roma i Italia, død 20. mars 1866 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI, publisert i februar 1839.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Tosti, Antonio
Tosti, Antonio
Tosti, Antonio
Tosti, Antonio
Tosti, Antonio


Francesco Saverio Massimo.
Francesco Saverio Massimo (italiener, født 26. februar 1806 i Dresden i Tyskland, død 11. januar 1848 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i februar 1838 av pave Gregor XVI, publisert i januar 1842.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Massimo, Francesco Saverio
Massimo, Francesco Saverio
Massimo, Francesco Saverio
Massimo, Francesco Saverio
Massimo, Francesco Saverio


Oslo Bolig- og Sparelag.
OBOS-symbolet på blokk i Oslo.
Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) er et boligbyggelag som eies av medlemmene. OBOS er Norge største boligbyggelag med 161 820 boliger under forvaltning og 303 219 medlemmer ved utgangen av 2011. 71 prosent av medlemmene bor i Oslo og Akershus. Konsernsjef er Martin Mæland, og hovedkontoret ligger på Hammersborg torg 1 i Oslo.
OBOS´ hovedmål er å bygge boliger for medlemmene, og å skaffe medlemmene fordeler de ikke kan få på egen hånd. Viktige forretningsområder er utvikling og salg av eiendom, eiendomsmegling, prosjektering og byggeledelse, eiendomsforvaltning, spare- og utlånsvirksomhet, forsikring og uleie av eiendom.
Dersom flere medlemmer ønsker å kjøpe samme bolig i et OBOS-tilknyttet borettslag, er det ansienniteten i OBOS som avgjør hvem som får tilslaget. Alle medlemmer mottar medlemsbladet OBOS-bladet, som har kommet ut siden desember 1947.
OBOS medlem av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL).


Natriumhydroksid.
Natriumhydroksid, natronlut, er en sterk base, som består av ionene Na+ og OH-.
Anvendelse.
Natriumhydroksid (NaOH) er en fast ioneforbindelse (et salt) som er bygd opp av Na+-ioner og OH--ioner. Når stoffet løses i vann, frigis ionene.
Fast natriumhydroksid er allment kjent som kaustisk soda. Vannløsningen av natriumhydroksid kalles natronlut eller lut og er en sterkt basisk løsning.
Natriumhydroksid brukes bl.a. til å rense tilstoppede avløp (kjent under merkenavnet Plumbo, sammen med små biter aluminium), fremstille såpe og til å lute tre.
Farer.
a> forårsaket av natriumhydroksid.Natriumhydroksid og natronlut forårsaker etseskader som kan være varige. Dersom stoffet kommer i kontakt med øynene kan det medføre blindhet. Brukere av stoffet bør bruke hansker, vernebriller og beskyttende klær.
Når NaOH løses i vann skjer det en eksoterm reaksjon. Varmen kan forårsake brannskader i tillegg til etseskadene.
Natronlut kan også danne en hvit og ugjennomsiktig hinne hvis det kommer i kontakt med øynene.


Wenche Foss.
Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang (født 5. desember 1917 i Kristiania, død 28. mars 2011 i Oslo) var en norsk skuespiller, ofte karakterisert som etterkrigstidens store diva i norsk teater.
Foss debuterte i 1935 på Søilen Teater i Vilhelm Dybwads operette "Taterblod". "Aftenposten" skrev at Foss hadde «smukke betingelser for scenen – både talestemme og sangstemme av en avgjort tiltalende beskaffenhet, et godt sceneytre, en fri og naturlig fremtreden, en god diksjon.» Hun markerte seg tidlig som operette- og lystskuespiller på flere av Oslos scener. Hennes største operetterolle var som "Hanna Glawari" i Den glade enke i 1948. Det ble Centralteatrets største suksess. Hun kom til Nationaltheatret første gang i 1952 og var der i 15 år. Etter en periode på Oslo Nye Teater fra 1967 til 1978, avsluttet hun sin karriere som fast ansatt skuespiller, på Nationaltheateret fra 1978. Hun spilte 55 roller.
Hun begynte tidlig å spille inn film. I 1940 debuterte hun i Tørres Snørtevold og hun ble også kjent for sin rolle i En herre med bart i 1942. Foss huskes også for samspillet med Per Aabel i teaterstykket "Soloppgang i Riga" (1979).
Hennes senere filmer omfatter blant annet stemmen til tekannen i Disney-filmen "Skjønnheten og udyret" og hovedrollen i "Gull og grønne skoger", en kortfilm og svart komedie i Harald Zwarts regi, om eneboersken som blir gal i møte med media.
Hun mottok Aamot-statuetten i og i 1988 ble hun utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Hun ble i 1963 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. Foss var også ridder av den franske Æreslegionen. I september 2007 ble det avduket en bronsestatue av Wenche Foss, utført av Per Ung, på Johanne Dybwads plass i Studenterlunden rett ved Nationaltheatret.
«Våre små søsken».
Etter at Wenche Foss i 1953 fikk en sønn med Down syndrom som hun kalte Tommeliten, gjorde hun en stor innsats for å åpne folks øyne for utviklingshemmedes kår.
Hun var også åpen om forhold ved sin egen helse, slik som at hun overlevde brystkreft både i 1971 og ved senere tilbakefall. I forbindelse med utdelingen av Wenche Foss' ærespris i desember 2010 offentliggjorde hun at hun var alvorlig syk som følge av at hun var rammet av anemi og beinmargssvikt, noe som førte til at hun var avhengig av jevnlige blodoverføringer. Hun døde av sykdommen 28. mars 2011.
Eksterne lenker.
Foss, Wenche


Chrétien de Troyes.
Chrétien de Troyes var en av 1100-tallets mest vellykkede forfattere, og hans storhetstid knyttes til hoffet rundt Marie de Champagne. Hoffet og personene ved hoffet knyttes flere ganger til historien som spinner rundt Den hellige Gral.
Svært lite er kjent fra hans liv, men han synes å ha vært fra Troyes, eller i det minste knyttet til stedet, og mellom 1160 og 1172 tjente han ved hoffet til grevinne Marie Capet, grevinne av Champagne, datter av Eleanora av Aquitaine. Hans verker med emner om Arthur-legenden representerer noe av det beste innenfor middelalderdiktningen. Chrétien de Troyes er generelt betraktet som den første identifiserte betydelige franskspråklige romanforfatter.
Skaperen av den moderne roman.
Chrétien har blitt karakterisert som «oppfinneren av den moderne roman» og litteraturforskeren Karl Uitti har argumentert: «Med [Chrétiens verker] åpnet en ny æra i den europeiske litteraturhistorien... dette diktet gjenoppfinner den sjangeren som vi kaller fortellende romanse; i en del viktige aspekter starter den også den verdslige roman».
Den viktigste kvalitet til den keltiske påvirkningen var en form for ufullstendighet. En «fortelling» kunne være hva som helst fra en enkeltstående slagscene, til en prolog, til en minimal kohesiv fortelling med liten eller intet kronologisk opplegg. Uitti argumenterer at Yvain er Chrétiens «mest omsorgsfulle uttenkte romanse... Den har en begynnelse, en midte, og en avslutning: vi er ikke i tvil at Yvains fortelling er over». Dette metoden ved å ha tre entydige deler inkludert oppbyggingen i midten som fører fram til fortellingens klimaks er i en større del hvorfor Chrétien er sett på som en forfatter av romaner seks århundrer før romaner eksisterte.
Hofflitteratur.
De store hoffene var en yngleplass for litteratur i denne perioden, og hoffet i Champagne var ikke noe unntak. Her fantes det et miljø av forfattere som utvekslet ideer og tanker. I Champagne var det en gruppe som hele tiden holdt kontakt med hoffet, en gruppe som dediserte sitt arbeid til greven og grevinnen og skrev om hoffet. Det som var spesielt med Champagne var at gruppen med forfattere brukte det latinske skriftspråket og representerer perioden før litteraturen på morsmålet tok av. Dette setter Chrètien de Troyes i en særstilling som skrev "Perceval, le Conte du Gral") på gammelfransk. Perceval ble en av de mest kjente skikkelser i middelalderromansene.
Deler av Chrètiens verker er gått tapt opp gjennom historien. Av de gjenlevende romansene er "Erec et Enide", fra ca 1170. Denne fortellingen har sin historie fra kong Arthurs hoff. Her er kjønnsrollemønsteret motsatt av hva som var vanlig på denne tiden ved at det var kvinnen som ofret seg for ridderen. Det endret seg i den neste romanen "Yvain" (ca. 1177-1179). Her beskrev Chrètien det vanlige kjønnsrollemønsteret om en ridders store eventyr. Denne romanen ble også oversatt til skandinaviske språk, og var blant annet populær i Norge (oversatt til norsk av Olaug Berdal). I Lancelot fullender Chrètien kravet til romanser på denne tiden der ridderen prøver å vinne sin prinsesse. Det særskilte med denne historien er av prinsessen er ingen andre en kong Arthurs hustru, dronning Guinevere. Ridderen Lancelot må gjennomgå en rekke prøvelser før han oppnår sitt ønske, og blir da en av middelalderens "berømte martyrer for det høviske ekteskapsbruddet".
I "Cligès" (1176) henter Chrètien stoffet og bakgrunnen for historien fra den bysantinske kjærlighetsepikken. Men hele tiden finner vi kong Arthurs hoff i bakgrunnen, som i de fleste andre romansene hans. Hoffet møter vi også i hans ufullendte roman rundt "Perceval", eller "Gralsfortellingen" (1190). Her endrer handlingsmønsteret seg fra kjærlighet og eventyr, over til «heltens åndelige utvikling fra barbar til ren edelmot». Her møter vi også for første gang litteraturhistorien "Den hellige Gral". Det har vært foreslått at Gralen har sin opprinnelse i en keltisk fruktbarhetsmyte, men i kristent bearbeidelse har den blitt den hellige kalken somJesus og disiplene drakk vin fra ved det siste måltidet, og som Josef fra Arimatea senere fikk samlet Kristi blod i fra korsfestelsen.
Historien ble dog aldri fullført, og mange forfattere har forsøkt å avslutte historien. Blant andre Wolfram von Eschenbach, Robert de Baron og Gerbert de Montrevill. Hos disse finner vi de samme kjente personene fra kong Arthurs hoff, Perceval, Gauvain, Lancelot og Gallahad. Selv om noen av figurene ikke er nevnt hos Chrètien de Troyes, begir de seg ut på den samme reisen, å få tak i gralen. Problemet som oppstår med de andre forfatterne, som skriver på et senere tidspunkt, er det ønsket om å dra inn kristne dydsmønstre og en moraliserende historie. På tross av dette fikk historiene en stadig økt popularitet i byene, særlig ble Lancelot et symbol på alle høviske elskere.
Eksterne lenker.
Troyes, Chrétien de


Borgerkrig.
Borgerkrig er en indre krig i en nasjon mellom landets innbyggere. Dette er kriger som kjempes innenfor én stat. Krigene startes som oftes ved at det er noen grupper i et land, eller en stat, som blir uenige. Men det skal mye til før det blir væpnet krig.
En borgerkrig kan deles inn i fire grupper.
Etniske konflikter, en konflikt mellom forskjellige folkegrupper.
Økonomiske konflikter, konflikter om nødvendige ressurser som vann, olje, land og lignende.
Religiøse konflikter, konflikter om hva man skal tro på.
Ideologiske konflikter, konflikter over en ideologi (Demokratisk eller kommunistisk)
Mange land i hele verden har slitt med borgerkriger, fra Asia til Latin-Amerika. Dessverre har i noen tilfeller av folkemord ledsaget en borgerkrig, og mange borgerkriger vil også kreve et stort antall uinvolverte sivile.


Innbygger.
En innbygger er en person som bor innen et spesifikt område. Et område her kan for eksempel være et land, fylke, kommune, by og sted.


Sted.
Et sted er et avgrenset område eller en lokalitet (locus). Ordet har opprinnelse i norrøne "staðr", «sted, område», som i motsetning til "sted" var et hankjønnsord. Tilsvarende fantes gotiske "staþs", gammelengelsk "stede", gammelsaksisk "stedi" og gammelhøytysk "stad".
Geografisk sted.
I geografisk sammenheng er et "sted" er en del av et landskap, enten det er naturlig eller menneskeskapt. Et "sted" er et avgrenset område og har et navn. Betegnelsen "sted" kan brukes om en by, en bydel, ei bygd, en gård, et enkelthus, en øy, en eng, osv.
I Norge er det kun "tettsteder" som er offisielt statistikkført. Statistisk sentralbyrå definerer tettsted som et tettbygd område med minst 200 bosatte der avstanden mellom husene som regel ikke overstiger 50 meter. Tettsted avgrenses uavhengig av administrative grenser. I følge denne definisjonen er også Norges største by, Oslo, et tettsted.
I dagligtale er det hovedsakelig områder som er bylignende men ikke store nok til å kalles by som får betegnelsen tettsted. Er stedet enda mindre kalles det gjerne en bygd eller en grend eller bare et sted.
En alternativ form av ordet "sted" er "stad". Det er rundt 2500 steder i Norge med stedsnavn som slutter på "-stad". Eksempler er Fredrikstad, Harstad og Grimstad. I Sverige er det ca 2000, inkludert for eksempel Karlstad og Halmstad, og i Danmark ca 200. På Island ca 1150 steder med navn som slutter på "-staðr" eller "-staðir", for eksempel Egilsstaðir.
Geometrisk sted.
Innen matematikk er "geometrisk sted" en betegnelse i forbindelse med punktmengder. At en punktmengde, en kurve eller en rett linje, er det "geometriske sted" for punkter med en bestemt egenskap, vil si at alle kurvens punkter har denne egenskapen, og at alle punkter med egenskapen ligger på kurven.


Invasjon.
Invasjon beskriver en forflytning av mennesker eller andre skapninger inn i et område hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket.


Fødsel.
Fødsel er den prosessen hos dyr hvor avkommet utstøtes fra morens kropp. Forskjellige former for fødsel er oviparisk, viviparisk og ovoviviparisk fødsel. Ordet fødsel kommer fra norrønt, "føz(æ)l" = 'ernæring, underhold'; 'bringe til verden'. I generell betydning brukes fødsel som begynnelsen på noe. I anatomisk mening er det avslutningen på et fosters utvikling, og innebærer å forlate morens kropp som har gitt fosteret beskyttelse og næring. I kosmologisk betydning er det tilblivelsen av et himmellegeme, en stjerne eller et sort hull når tilstrekkelig med stoff har kondensert seg. I eksistensiell betydning er det tilblivelsen eller opplevelsen av, overgangen mellom beskyttet og ubeskyttet eksistens, en oppvåkning.
Fødsel hos mennesker.
Fødselen er siste etappe av svangerskapet. Barnet kommer ut fra livmoren og ut i det fri. Denne etappen er for mange den hardeste etappen, men kvinnekroppen er skapt for å føde og har alt den trenger for å føde. Fødselen er en lang prosess, og mot slutten av den, når kroppen og barnet er klart, sender kvinnens kropp signaler til kvinnen som gir henne pressetrang. Ved å følge den naturlige pressetrangen skyves barnets hode ned og barnet kommer ut av kvinnen. Kvinnen bruker store krefter i denne pressfasen. Det er tungt og for de fleste smertefullt. De som er tilstede under fødselen, Leger, jordmor/jordmødre, doula, sykepleiere og ikke minst barnets far eller andre familiemedlemmer, er alle der for å hjelpe til. Fødselen av ens barn er for de aller fleste det største som skjer i livet, og selv om smerten kan være stor, er den meningsfull og kommer fort i bakgrunnen når barnet løftes ut og opp på magen til kvinnen. Øyeblikket rett etter fødselen er sterkt og følelsesladet, og for mange en spirituell opplevelse, som ikke bør forstyrres. Da er det barnet, mor og far (og eventuelt søsken) som er i sentrum og som skal få møte hverandre uforstyrret. Dette danner det beste grunnlaget for en god tilknytning mellom foreldre og barn.
Fødselens første tegn.
Etter uke 39 vil mange merke de første tegn på at fødselen er i gang. Det som setter i gang fødselen er hormonene. Mange vil si at det er hormonene til barnet som setter den i gang. De blir sendt til morkaken som begynner sammentrekningene av livmoren. Dette blir kalt rier eller véer. Når riene kommer raskere og oftere, blir fosterhinnene brutt og fostervannet renner ut. Hvis lege eller jordmor ikke er tilkalt før, er det på tide å kontakte dem nå.
Fase en - åpningsfasen.
Denne delen kan bli delt i to, Latensfasen og den aktive delen. Latensdelen er den første delen av fase en, og deretter avslutter den aktive delen. Hovedtemaet for denne fasen er at riene begynner og mormunnen blir stor nok til at den kan motta barnet. I latensdelen er riene små og ikke så smertefulle. Riene kommer med 10 – 15 minutters mellomrom. Når morsmunnen har fått en åpning på 3 – 4 cm kan den aktive delen overta. I den aktive delen er riene kraftigere, mer regelmessig og det blir tettere mellom hver gang de kommer. I den aktive delen av åpningsfasen utvides mormunnen til 10 cm og neste del kan ta over.
Overgangsfasen.
Overgangsfasen er den delen som fører åpningsfasen over i utdrivingsfasen. I denne fasen er nok mange utslitte etter alle riene og føler seg ikke klar til å gå videre med neste oppgave. Men etter hvert føler en kanskje en trang til å begynne å trykke. Da vil jordmor undersøke om livmoren og mormunnen er klar til å ta imot barnet. Det vil si, om det er trygt å føre fram barnet.
Fase to - utdrivingsfasen.
Denne fasen er nummer to. Den varer fra mormunnen er fullt utvidet, det vil si 10 cm, og til barnet er født. I denne fasen er det særs viktig at en samarbeider, slik at det ikke skjer noe galt. Riene kommer ca. hvert 3. minutt og varer i 1 1/2 minutt. Riene fører fosteret nedover mot enden av livmoren. Når en av riene er over kommer det en pause både for barnet og for moren. Barnet vil bli der det er, det vil ikke gli tilbake, men ligge helt i ro og vente på neste rie. Når neste rie kommer blir barnet presset lengre ned. Trykket som blir påført bekkenet har en bedøvende effekt. Det gjør at denne fasen ikke er like smertefull som tidligere faser. Når hodet er ute, kan jordmoren eller legen hjelpe deg ved å dra forsiktig i fosteret. Når barnet er kommet ut vil det bli en liten inspeksjon av barnet før det blir lagt på morens mage, og de vil kunne se hverandre for første gang.
Fase tre - etterbyrdstiden.
Etter noen minutters hvile begynner siste fase – etterbyrdstiden. Siden barnet er ute, er det ikke nødvendig for livmoren å være i full størrelse. Den vil automatisk trekke seg sammen kort tid etter fødselen. Da vil blodkarene revne og blodet vil løsne morkaka. Morkaken vil bli presset nedover mot livmoråpningen og ut. Ofte setter jordmødre en sprøyte inn for å få morkaken til å skli ut raskere. Når morkaken er ute, er fødselen over.
Andre fakta.
Den gjennomsnittlige fødende kvinne i Norge var 30,4 år i 2007.
Det er imidlertid stadig mer vanlig å bli gravid i en alder av 50+. Årsaken er den teknologiske utviklingen innenfor assistert befruktning. I USA ble det i perioden mellom 1997 og 1999 rapportert om 539 fødsler av mødre over femti år.
Den eldste moren en vet om er Maria del Carmen Bousada fra Spania. Hun fødte tvillinger ved hjelp av prøverørsmetoden da hun var 66 år i 2006.
En betydelig mengde forskning fra flere land har funnet ut at god, kontinuerlig støtte fra en erfaren fødselspartner kan hjelpe kvinner og deres partnere til en raskere og bedre fødselsopplevelse med færre komplikasjoner samt mindre bruk av medisiner og operative inngrep. I mange land, også i Norge, finnes en egen profesjon for fødselshjelpere, kalt en doula. Doulaen er et supplement til jordmor/fødselslege og det medisinske teamet. Doulaen er kontinuerlig tilstede og gir emosjonell, fysisk, informativ og praktisk støtte til kvinnen og hennes partner under hele fødselsprosessen, og også i tiden før og etter fødselen.


Avkom.
Avkom (norr. "afkvæmi") etter pattedyr kalles gjerne generelt for unger (av og til også "etterkommere"), men for forskjellige arter har man gjerne også forskjellige benevnelser på avkommet. I så måte kalles avkom etter mennesker normalt barn, hos hundelignende rovpattedyr for valp, hos sau for lam, hos geit for killing, hos drøvtyggere for kalv, hos upartåede hovdyr for føll, hos fisk for yngel m.v. Slikt avkom er tradisjonelt et resultat av kjønnet formering.


Foster.
Foster er betegnelsen for et dyr, herunder også mennesker, fra det unnfanges og til det fødes. Et foster er begynnelsen på et menneskes liv. Etter ti uker er hjertet helt utviklet, alle organer er dannet og fingrene og føttene begynner å dannes.


Øre.
Øret (lat. auris) er en av kroppens legemsdeler og dets hovedfunksjon er å oppfatte (høre) lyd.
Ører finnes hos de aller fleste dyr.
Vanligvis er det to ører. Fordi det er to ører (stereofoni) kan en retningsbestemme hvor lydkilden befinner seg.
Det er vanlig å inndele pattedyrs ører i en indre, midtre og en ytre del.
Et venstre menneskeøre (ytre øre)
Det ytre øre består stort sett av hud og brusk. Det har til oppgave å lede lyden inn i øregangen, og beskytte det indre øret mot vann og andre fremmedelementer. I tillegg endrer foldene i det ytre øret frekvensspekteret på den innkommende lyden, alt etter hvor lyden kommer fra. Dette skjer for at individet lettere skal kunne retningsbestemme lyden.
Mellomøre inneholder en knokkelkjede bestående av hammeren (lat. malleus), ambolten (lat. incus) og stigbøylen (lat. stapes). Stigbøylen er koblet til en membran som kler "det ovale vindu" som grenser til sneglehuset (se under).
Det indre øre inneholder blant annet sneglehuset som omdanner vibrasjoner til nervesignaler, og labyrinten som hjelper individet å holde balansen.
Det ytre øret, Auris externa.
Øremuslingen, auricula: omgir åpningen til ytre øregang og består av en hudkledd bruskplate. Har liten betydning for hørselen, men kosmetisk viktig.
Ytre øregang, meatus acusticus externa: 3-4cm lang hudkledd kanal. Små kjertler produserer ørevoks.
Trommehinnen, membrana tympani: Spent opp i enden av ytre øregang. Vibrerer ved påvirkning av lyd. Består av løvtynn bindevevsplate (ca, 0,1mm tykk), dannet av konsentrisk og radielt anordnede kollagenfibrer. Trommehinnens ytre flate er kledd av et tynt hudlag, den indre flate er dekket av luftveisepitel
Mellomøret, Auris media.
- En liten luftfylt grotte i tinningbensklippen, pars petrose ossis temporalis, avgrenset fra det ytre øret av trommehinnen. På motsatt side er det to små åpninger; det ovale vindu (fenestra vestibuli) og det runde vindu (fenestra cochlea). Det ovale vindu er helt dekket av basis stapedis, (dvs stigbøylen) og det er her lyden ledes over i det indre øre.
Mellomøreknoklene danner et mekanisk system som overfører lydimpulser fra trommehinnen til det ovale vindu. To ørsmå tverrstripete muskler går fra veggen i mellomøret, den ene til hammeren, den andre til stigbøylen. Sammentrekning av disse musklene hindrer lydoverføringen fra trommehinnen og beskytter sansecellene i indre øret mot støyskade.
Kroppens minste knokkel. Fotplaten dekker det ovale vindu som et tett lokk. Andre enden danner en leddforbindelse med ambolten som på andre side står i forbindelse med hammeren; den tredje og største mellomøreknokkelen. Skaftet på hammeren er sammenvokst med trommehinnen.
(lat: tuba auditiva).En tynn kanal til svelget som utligner lufttrykket i øret. Dette for at trommehinnen kan vibrere uhindret. Er blokkert av en slimhinne, men når vi svelger eller beveger kjevene oppstår et mekanisk drag som åpner kanalen og luft kan strømme fritt mellom svelg og mellomøret.
Rett bak øremuslingen kan en kjenne et tydelig knokkelfremspring. Dette er øreknuten (processus mastoideus). På innsiden er det tallrike små luftfylte hulrom i beinvevet, som står i forbindelse med mellomøret. Ingen kjent betydning.
Det indre øret, Auris interna.
Det indre øret består av et komplisert system av væskefylte kanaler i tinningsbensklippen, også kalt labyrinten..
Tynn spiralformet kanal, delt på langs av to bindevevsmenbraner som gir tre parallelle kanalløp. På den ene av disse menbranene, basilarmembranen sitter sansecellene
Tre halvsirkelformede rør som står vinkelrett på hverandre i tre plan, og vestibulum består av to mindre hulrom; sacculus og utriculus. Alle disse strukturene inneholder sanseceller som forteller om hodet og kroppens stilling og bevegelse.
Afferente signaler fra indre øret formidles gjennom den indre øregangen. Her passeres nervus vestibulocochlearis, som formidler de afferente sansesignalene fra likevektsorganet og hørselsorganet. Sammen med denne nerven går små arterier fra en av de store arteriene til lillehjernen.
Nervus facialis går først sammen med nervus vestibulocochlearisi den indre øregangen, og deretter alene i en slynget kanal før den kommer ut av kraniet rett bak øreknuten.(processus mastoideus)
Lydbølger med ulik frekvens skaper svingninger i ulike deler av basilarmembranen. Høy frekvens (lyst) – langt nede, lav frekvens (mørk) – i toppen.Her er grunnen til at vi kan skille mellom mørke og lyse toner.
Svigninger i basilarmembranen fører til at hårene på hårcellene reiser seg – fører til dannelse av afferente sensoriske nerveimpulser. Disse impulsene blir ledet videre til kjerner i hjernestammen, thalamus, ved hjelp av nervus vestibulocochlearis, som på sin side igjen formidler signalene videre til andre deler av sentralnervesystemet.
Hørselsbarken i temporallappen, som ivaretar bevisst lydopplevelse står i forbindelse med språkområdene og har stor betydning for språkfunksjonen; Wernickes område i venstre hemisfære er f.eks. spesielt viktig for forståelsen av språk. Ved ødeleggelse her, for eksempel i forbindelse med et hjerneslag, vil pasienten utvikle sensorisk afasi – kan uttale ord, men ordene har ingen mening.
En liten utvidet del av hver buegang, samt sacculus og utriculus inneholder hårceller. De stikker inn i en gelèaktig masse. I sacculus og utriculus inneholder denne massen små saltkrystaller som kalles ontolitter.
Når vi dreier på hodet blir væsken i buegangene ”hengende igjen” i forhold til hodebevegelsen. Dermed ”dytter” væsken på den gelèaktige massen over hårcellene slik at hårcellene bøyes, som igjen forårsaker afferente nerveimpulser i tilhørende sensoriske nevroner.
Buegangene registrerer rotasjon av hodet. Ulike rotasjoner stimulerer de tre buegangene på ulike måter ettersom de står i hvert sitt plan. Dermed får hjernen presis informasjon om hvilke bevegelse som har funnet sted.
Enten vi beveger oss eller står stille virker tyngdekraften på otolittene i sacculus og utriculus, slik at hårene alltid blir trukket i en bestemt retning.
De sensoriske nervene fra likevektsorganet går i nervus vestibulocochlearis til hjernestammen, der de ender i flere store kjerner, vestibulariskjernene. Herfra går de i motonevronene i ryggmargen til lillehjernen. Samlet bidrar disse til overordnet kontroll over muskler for at vi kan opprettholde balansen.
Områder i hjernebarken setter sammen denne sanseinformasjonen sammen med sanseimpulsene fra likevektsorganet.
Nedstigende baner til motonevronene i ryggmargen sørger deretter, i samarbeid med lillehjernen, for å kontrollere muskulaturen vi bruker for å holde oss oppreiste.
Svimmelhet ved for eksempel piruetter skyldes uoverensstemmelse mellom sanseinformasjon fra likevektsorganene og andre kilder. Når vi plutselig stopper opp, så fortsetter væsken i buegangene å bevege seg en stund etterpå. Hjernen tolker dette som at hodet fortsatt roterer, men motsatt av først. Annen sanseinformasjon forteller at kroppen faktisk står stille. Dermed oppfattes en illusjon om at rommet snurrer rundt oss.
Mennesker kan oppfatte frekvenser fra ca. 30 Hz og helt opp mot 15-20 000 Hz.
Virvelløse dyr.
Sanseorganer som kan oppfatte lyder hos virvelløse dyr er små akustiske hår på hudskjelettet ("kutikula") eller noen organ som ligner litt på et øre. Disse kalles tympanalorganer og er plassert på forskjellige steder på kroppen. Løvgresshopper og sirisser har de på frambeina, litt høyt oppe på leggen. Ved å snu på seg kan de også rettningsbestemme hvor lyden kommer fra. Andre har slike hørselorgan på bakkroppen.
Insekter kan oppfatte frekvenser, helt opp mot 200 kHz., det er langt høyere enn det mennesker kan oppfatte (15-20 kHz).
Det å kunne høre er nyttig for å finne en partner (forplantning), for å unngå fiender og oppdage fare. Noen nattaktive insekter, blant annet sommerfugler i gruppen nattfly, har evnen til å høre lyden fra flaggermus som er på jakt. Like før flaggermusen angriper, slipper sommerfuglen seg ned, og unngår å bli spist.


Brannbil.
En brannbil er et utrykningskjøretøy som er konstruert for å gjøre en utrykking mest mulig effektiv samtidig som den skal frakte det utstyr og verktøy som trengs for å gjøre en innsats ved brann, trafikkulykker, redningsaksjoner og andre akutte ulykker.
Norge.
Moderne brannbiler er som oftest designet for å kunne møte et vidt spekter av ulykker, ikke bare brann. For å kunne takle enhver situasjon er det en hel rekke utstyr som er fast inventar i brannbiler, blant annet: Stiger, brannslanger, vannforsyning, skum og pulver til brannslukking, førstehjelpsutstyr, båre, klippeutstyr, utstyr for hurtigfrigjøring fra bilvrak, øks, åndedrettsvern/røykdykkingsutstyr, lyskaster, vannvegg, slukkespyd og annet generelt utstyr og verktøy.
Brannbiler som frakter mye utstyr, mye vann eller en stor stige (stigebil) er basert på chassiset til lastebiler og det stilles krav til motor, fjæring, bremser, dekk og kjølesystem. Brannbilen konstrueres etter hvilke behov som foreligger med tanke på skapplass, vann/pulver/skumtanke, stigeinnrettning osv. Bilen utstyres dessuten med radiosender for kommunikasjon, sirener, blålys og lakkeres i rødt eller gult.
Scania, Mercedes og Volvo er de merkene man ser hyppigst i form av brannbil. Bilene oformes som oftest av Rosenbauer som produserer de fleste pumper eller Metz som produserer stiger/lift til montering på bil.
Brannbiler brukes ikke bare av brannvesenet men, også av Avinor til bruk på flyplasser. Disse bilene stilles det noe andre krav til da disse bilene primært brukes opp mot flyhavari. Man ser blant annet at alle bilene har vannkanon montert på taket for å kunne slukke branner i flymotoren/flykroppen og ikke minst for å kunne skumlegge hele flyet for å hindre at det begynner å brenne. Man legger også merke til at bilene Avinor benytter har noe bedre forutsetninger til å ta seg fram utenfor veien.
I brannvesenet er det også svært vanlig med mindre biler (SUV eller lignende). Disse bilene brukes bant annet som: Kommandobil, befalsbil, røykdykkerbil, arbeidsbil ved forebyggende avdeling eller de brukes til og inneholder utstyr til dykking, oljevern, kjemikaliedykking etc.
Skjæreslukker.
Mange brannvesen velger nå å installere skjærslokker på de nye brannbilene. Noen velger også å installere den på eldre biler. Man kan finne den på større mannskapsbiler og mindre redningsbiler. Skjæreslukkeren skjærer seg gjennom matriale med vann og slipemiddel. Når strålen har gått gjennom matriale, fyller den rommet med en vanntåke. Denne tåken skal kjøle ned brannen så det blir tryggere for røykdykkere. Skjæreslukkeren fugerer bra på loft, siloer, tak, conatinere m.m.


Kurs.
Et kurs er en opplæringsaktivitet med begrenset omfang, som regel til en enkelt fagretning. Et kurs kan vare fra en time til flere måneder.
Tema for kurs kan være spesielle teknikker, oppøvelse av ferdigheter eller spesialisering i fagområder. Fagkurs kan strekke seg over flere år som deltidsstudium basert på relevant kunnskapsgrunnlag. Kursleverandører som Folkeuniversitetet/Friundervisningen og AOF tilbyr ofte kurs på flere trinn, der en bør ha inne kunnskaper eller ferdigheter fra trinnet før.
Innen varehandel og levering av tekniske produkter er bruken av kurs utbredt. Avhengig av produkttypen og de kvalifikasjonene som kreves for å arbeide med disse, arrangerer produsenter og andre leverandører kurs for sine kunder. Kurs brukes også som salgsvirksomhet i et visst omfang.
Kvalifiksjoner eller produktkunnskap som kreves kan være knyttet til arbeidsoppgaver som innkjøp, salg, ekspedisjon, montasje, vedlikehold osv.
I tillegg til private produktleverandører finnes det også offentlige aktører innen mer generell teori. Det tidligere Statens Teknologiske Institutt er eksempel på tilbydere av forskjellige typer kurs og informasjonsaktivitet, og også Statens Informasjonstjeneste.
Korrespondansebasert undervisning kalles også kurs. Kjente korrespondanseskoler er NKS og NKI Fjernundervisning.
Yrke.
Kurs kan gi generell yrkeskompetanse når det er kurs som dekker tilsvarende kunnskapsområde som annen yrkesskole, handelsskole e.l. Korrespondanseskoler gir et eksamensbevis når kurset avsluttes med eksamen. Kursarrangementer som omfatter støtteundervisning i kombinasjon med brevkurs arrangeres av korrespondanseskoler.
Spesialisering.
Spesialiseringskurs kan gi kvalifikasjoner som passer til en bestemt arbeidsoppgave. Disse arrangeres i stor utstrekning innen næringslivet og overfor næringslivet.


Molde videregående skole.
Molde videregående skole er en allmennfaglig skole med avdelinger for musikk, formgivning, realfag, samfunnsfag og språk. Til daglig kalles den «Molde» eller «Gymnaset».
Hvert år arrangerer et utvalg av elevmassen et teaterstykke og en russerevy, mens alle elever ved studieretningen for musikk, dans og drama – som drives i samarbeid med Molde kulturskole – hvert tredje år setter opp en musikal.
Historie.
Skolen ble etablert som middelskole i 1832. I «Brinchmann-tiden», 1849–93, satte adjunkt og etter hvert rektor Alexander Brinchmann preg på skolen med sine allsidige interesser. Det ble gjennomført «militære» øvelser på Årø og store kulturarrangementer i skolens regi, men elever fra hans tid fortalte også om harde avstraffelsesmetoder. Institusjonens kanskje mest kjente elev, Bjørnstjerne Bjørnson, kalte middelskolen «en liden, meget pyntelig skole / på hvilken både kirke og stat kunde stole». Da han 17 år gammel forlot byen, var det med ordene «Nu farvel! fordømte Skole / Nu farvel! mit Fængselshul», som han senere formulerte det, i sinnet. I 1863 fikk den status som «lærd skole», hvor elevene kunne avlegge examen artium.
Fra 1880-årene er det kjent at skolen hadde et gymnasiastsamfunn med egen elevavis, hvor blant andre Johan Scharffenberg skrev. I 1970-årene het avisen "Andrimner".
Skolebygg.
I Bjørnsons skoletid i 1840-årene lå skolebygget ved elvemunningen. Siden 1925 har skolen vært lokalisert like nordvest for Øvre bru, vis-à-vis den tidligere folkeskolen (som nå er borte). I tillegg til hovedbygningen i empirestil, som fremdeles er i bruk, har flere bygg kommet til etter hvert. I 2005 begynte arbeid på en større utvidelse av byggmassen, som var ferdigstilt i desember 2006.


Examen artium.
Examen artium (ofte bare omtalt som «artium») var i Danmark og Norge tidligere betegnelsen på opptakseksamenen ved universitetet. Eksamenen ble opprinnelig gjennomført av universitetet selv (Københavns Universitet til 1850 og Det Kongelige Frederiks Universitet fra grunnleggelsen i 1811 til 1883), men ble senere gjennomført av de enkelte skolene (latinskoler og gymnasier). Betegnelsen betyr «eksamen i kunstene»; "kunstene" viser her til de frie kunstene ("artes liberales"). De frie kunstene var de akademiske fagene som fantes i antikken og i middelalderen frem til renessansen. Artium er en genitivsform av "artes", og brukes også i de akademiske titlene magister artium og doctor artium.
Examen artium ble innført i Danmark-Norge som opptakskrav ved landets eneste universitet, Københavns Universitet, i 1630. I Norge ble vitnemål om bestått examen artium siste gang utstedt i 1981.
__NOTOC__
Norge.
I Norge var examen artium i nyere tid den avsluttende eksamen fra de tradisjonelle linjene i det tidligere, linjedelte gymnaset i Norge, som f.eks latinlinje, engelsklinje (også kalt nyspråklig linje), reallinje og naturfaglinje. Eksamenspapirer fra handelsgymnas var likeverdige i med henblikk på videre studier, men hadde offisielt ikke denne betegnelsen. Her ble avgangsprøven kalt «eksamen økonomisk gymnas».
Examen artium skulle kvalifisere for universitetsstudier, og eksamenen ble avholdt av universitetet selv (Det Kongelige Frederiks Universitet) fra 1811 til 1883. I den opprinnelige examen artium stod klassiske språk (latin, gammelgresk) sentralt. I 1875 ble realartium, med vekt på matematikk og andre realfag, innført.
Fra 1848 og frem til slutten av 1930-tallet var middelskolen obligatorisk før man kunne begynne på gymnaset.
Langt de fleste høyere skolene, som forberedte elevene på examen artium, var opprinnelig private. Examen artium var i det meste av sin eksistens forbeholdt et lite mindretall, mens de fleste avsluttet skolegangen etter folkeskolen. Det ble i det 20. århundre opprettet flere mindre krevende alternativer til løpet mot examen artium, bl.a. framhaldsskole, som ikke gav studiekompetanse. For å kunne ta examen artium måtte man etter folkeskolen ta realskole før man gikk videre til gymnaset (folkeskolen og realskolen/framhaldsskolen ble slått sammen til en niårig grunnskole i 1969). Det var frem til et godt stykke ut i etterkrigstiden svært uvanlig for personer fra arbeiderklassen (og det nedre bondeskiktet) å ta examen artium.
Examen artium var kjennetegnet av et høyt nivå som lå godt over det gjennomsnittlige nivået i den senere videregående skolen, og som i mange tilfeller godt kan måle seg med de første årene av et universitetsstudium i dag. Vekten på klassiske fag og klassisk dannelse var større.
Selv om vitnemål om bestått «examen artium» siste gang ble utstedt i 1981, brukes betegnelsen likevel ofte uformelt om vitnemål fra den nåværende videregående skole.
Historie.
I Danmark ble universitetsstudiet åpnet for kvinner allerede i 1875. Det skjedde etter at Nielsine Nielsen (1850–1916) året før hadde søkt Kultusministeriet om å få ta examen artium. En omfattende saksbehandling ledet til en kongelig anordning av 25. juni 1875 som gav kvinner retten til å bli akademiske borgere. Nielsen utdannet seg til lege og var Danmarks første kvinnelige student og akademiker.
Norge fulgte etter i 1882, da lov om kvinners adgang til examen artium og philosophicum ble vedtatt. Samme år tok Ida Cecilie Thoresen Krog (1858–1911) artium som første kvinne i Norge.


Artium.
Artium er en latinsk genitivsform av "artes" («kunstene»), dvs. de frie kunstene (sml. engelsk «liberal arts»). Den kan vise til


Siegfried Lenz.
Siegfried Lenz (født 17. mars 1926 i Lyck, Østpreussen) er en av de mest kjente tyske forfattere av etterkrigs- og samtidslitteratur.
Lenz var sønn av en tolltjenestemann. Faren døde tidlig og moren og døtrene flyttet fra Lyck, mens Siegfried som allerede var i skolealder ble igjen hos bestemoren. Etter avsluttet "krigsartium" i 1943 ble han innkalt til militærtjeneste i marinen. Dokumenter fra "Berliner Bundesarchiv" viser at Lenz ble medlem av NSDAP 12. juli 1943. Lenz kjenner selv ikke til dette og går ut fra at han er blitt kollektivt innmeldt uten å ha blitt informert.
Rett før andre verdenskrig tok slutt deserterte han i Danmark og ble under flukten i Schleswig-Holstein fanget og satt i britisk krigsfangenskap. Her arbeidet Lenz som tolk for en britisk løslatelseskommisjon.
Etter krigen studerte Lenz filosofi, engelsk språk og litteratur ved Universitetet i Hamburg, men avbrøt studiene før avsluttende eksamen for å arbeide som praktikant i dagsavisen "Die Welt". I perioden 1950 til 1951 var han redaktør i samme avis. Her møtte han Liselotte (død 5.februar 2006) som illustrerte noen av hans bøker. De giftet seg i 1949.
Siegfried Lenz har skrevet tolv romaner og flere novellesamlinger, essays, hørespill og skuespill. Han ble tildelt Goetheprisen i Frankfurt på 250-årsdagen for Goethes fødsel.
Bibliografi.
Siegfried Lenz under en skoledebatt 25. mars 2004


Brukshund.
Brukshund er et begrep som benyttes om hunder som har fått trening i å utføre en eller flere nyttige oppgaver, enten alene eller sammen med en hundefører. Per definisjon blir da en brukshund en hund som brukes til noe praktisk. Alle arbeidende hunder kan derfor kalles brukshunder. De mest klassiske brukshundene er gjeterhunder og jakthunder.
Gjeterhunden er ofte både arbeidskamerat og familiehund, hvis tjenester i jobbsammenheng kan være svært fordelaktige for eksempelvis en sauebonde. Jakthunden er nå mer en kombinert fritidspartner og familiehund i den industrialiserte delen av verden, hvis tjenester for det meste er rent terapeutiske og sportslige. Før i tiden og i mange andre samfunn var og er fortsatt jakthunder et viktig og nødvendig redskap til matauk.
Mange moderne brukshunder får spesialtrening i å utføre bestemte oppgaver for å assistere oss mennesker. I så måte er førerhunder, servicehunder, narkotikahunder og ettersøkshunder gode eksempler på hva moderne brukshunder kan brukes til. I senere år har det også dukket opp hunder som har fått spesialtrening i å avdekke bestemte sykdommer og lignende. Disse kalles i et samlebegrep for spesialsøkshunder. Tester har vist at slike hunder kan oppdage for eksempel visse former for kreft på et mye tidligere stadium i sykdommens utvikling enn moderne maskiner kan.
Brukshunder kan inndeles på mange forskjellige måter. Man kan for eksempel skille mellom sivile og offentlige tjenestehunder. Førerhunder, terapihunder og lavinehunder er eksempler på det første. Militærhunder, politihunder og tollhunder er eksempler på det siste.
I noen sammenhenger kan også hunder som brukes til hundesport kalles brukshunder, helst i den grad det skjer av terapeutiske årsaker.
Valg av hund.
Alle hunder kan bli brukshunder, uansett rase og blandingsforhold. Mange hunderaser er imidlertid avlet fram med tanke på at hundene skal utføre bestemte oppgaver. Slike raser vil derfor i mange sammenhenger ha bedre forutsetninger til å utføre bestemte oppgaver enn raser som er avlet til andre formål. Støvere (hundegruppe) er i så måte et godt eksempel på hunder som avles fram på grunn av typens svært godt utviklede luktesans. Hundetypen vil derfor kunne bli en utmerket sporhund eller søkshund, siden luktesansen er svært viktig for slike oppgaver. Imidlertid må også hunder som velges til å utføre bestemte oppgaver gjerne også ha en rekke andre egenskaper som passer inn, for eksempel temperament, størrelse, fysikk, trenabilitet osv.
Mange skiller mellom typiske brukshundraser og andre hunderaser. For eksempel blir gjerne visse typer fårehunder og vakt- og vokterhunder som schäferhund, malinois og rottweiler fortrukket som tjenestehunder i politi- og militærsammenheng, mens apporterende hunder som labrador retriever og cocker spaniel foretrekkes i sivil sammenheng, for eksempel som narkotikahund eller førerhund for blinde og svaksynte.


Øre (valuta).
En øre er en myntenhet i Norge, Sverige, Danmark og på Færøyene som tilsvarer 1/100 krone. Det vil si at 100 øre tilsvarer 1 krone. Den var også i bruk på Island til 1. oktober 2003.
«Øre» kommer fra det latinske "aureus" som betyr "gullmynt", av "aurum", gull
Norsk myntrekke.
Øremyntene tok over for skillingsmyntene i perioden 1874–1876.
Den opprinnelige rekken av øremynter i Norge var 1, 2, 5, 10, 25 og 50. 1- og 2-øremyntene ble tatt ut av sirkulasjon i 1972. 5- og 25-øremyntene ble tatt ut i 1982. Siste 10-øre ble preget i 1991, og den ble tatt ut av sirkulasjon i 1993. Det ble i september 2010 bestemt at også 50-øren skulle tas ut av sirkulasjon. Endelig dato for dette var 1. mai 2012


Luigi Amat di San Filippo e Sorso.
Luigi Amat di San Filippo e Sorso (født 20. juni 1796 i Sinnai på Sardinia, død 30. mars 1878 i Roma) var kardinal i den katolske kirke.
Han studerte ved universitetet i Cagliari mellom 1815 og 1818 og tok den juridiske doktorgrad. Deretter studerte han ved det pavelige akademiet for geistlige adelige i Roma og ved universitetet La Sapienza, hvor han tok doktorgrad i "rettene" (sivil og kanonisk rett) i 1826. Han ble presteviet 24. desember 1826 og innehadde kirkelige stillinger i Italia (Cagliari, Bologna, Benevento, Spoleto, Rieti). 9. april 1927 ble han titulær erkebiskop av Nicæa, Palestina. Han ble konsekrert 22. april av kardinal Giuseppe Spina, og ble dessuten utnevnt til nuntius i kongeriket De to Sicilier den 24. april samme år, og til nuntius i Spania 13. november 1832. I 1835 ble han utvist fra Spania da Spania brøt de diplomatiske forbindelsene med Den hellige stol.
19. mai 1837 ble han utnevnt til kardinalprest og mottok den røde kardinalhatten 22. mai. Han virket senere bl.a. som pavelig legat i Ravenna og i Bologna før han ble forfremmet til kardinalbiskop av Palestrina. Som dekanus for kardinalskollegiet fikk han dessuten bispedømmet Ostia og Velletri den 12. mars 1877.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX og som dekanus ledet han konklavet 1878 som valgte Leo XIII. Han døde bare litt over en måned etter dette konklavet.
Amat di San Filippo e Sorso, Luigi
Amat di San Filippo e Sorso, Luigi
Amat di San Filippo e Sorso, Luigi
Amat di San Filippo e Sorso, Luigi


17. mai (grunnlovsdag).
Den 17. mai er Norges nasjonaldag. Denne dagen i 1814 ble medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll enige om den endelige versjonen av landets grunnlov. Forsamlingen valgte deretter enstemmig regenten, prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Grunnloven er i teksten datert 17. mai, men ble først signert og beseglet dagen etter, den 18. mai.
Dette innledet en kort periode for Norge som uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom Mossekonvensjonen. Denne avtalen innebar at Norge godtok en personalunion med Sverige, men beholdt Grunnloven med de endringer som unionsinngåelsen gjorde nødvendige. Det medførte blant annet at ordet «uafhængigt» i § 1 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble erstattet med ordet «selvstændigt». Innenfor unionen beholdt Norge selvstendighet og separate statlige institusjoner, bortsett fra kongen og utenrikstjenesten.
17. mai er en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen mer enn det som er vanlig for mange andre lands nasjonaldagsmarkeringer, blant annet med barnetog.
Historikk.
a>ne flaggborg langt framme i toget. Her marsjerer de sammen med en politimann i gallauniform og foran den lokale 17.mai-komiteen.
a>en markerer slutten på 13 års skolegang og preger særlig grunnlovsdagen.
En regner at 17. mai ble innstiftet som nasjonaldag i 1836, året da Stortinget feiret 17. mai-fest for første gang. Den aller første feiringen av dagen skjedde antakelig i Trondhjem i 1815 med den dansk-trønderske Matthias Conrad Peterson som initiativtager. Peterson ville gjøre 17. mai til en stor nasjonal festdag. I 1824 skrev han i Adresseavisen: "«Hvor viktig maa ikke Anledningen til saadan en aarlig Fest blive for den tilvoxende Ungdom!»" I 1826 gikk tusenvis i tog fra Ilevollen i Trondheim, og toget var også et høydepunkt i feiringen i 1827.
Grunnloven ble også feiret i enkelte miljøer i Christiania ved tiårsjubileet i 1824. Kronprins Oscar, som var på besøk i byen da, mente imidlertid at feiring av dagen kunne tolkes som en provokasjon mot Sverige og kongefamilien. Kong Carl Johan la i 1828 uttrykkelig ned forbud mot å feire 17. mai. Men søndag 17. mai 1829 anløp tilfeldigvis dampskipet «Constitutionen» Christiania. Det utløste hurrarop for konstitusjonen, og en begeistret folkemengde samlet seg etterhvert på Stortorget. Myndighetene reagerte senere på kvelden mot dette spontane folkemøtet ved å la borgermesteren lese «opprørsloven». Da dette var virkningsløst, satte festningskommandanten, baron Ferdinand Wedel-Jarlsberg, en avdeling kavaleri inn for å spre folkemengden. De slo løs på folk med flatsiden av sablene. Dette utløste motstand, og Torget ble ikke ryddet før også en avdeling infanterister ankom og brukte geværkolbene med stor brutalitet. Henrik Wergeland var bare tilskuer til Torgslaget, men fikk sin studentuniform spjæret av et sabelrapp. I 1833 holdt Henrik Wergeland den første offisielle 17. maitalen i Christiania da han talte ved avdukingen av Krohgstøtten, minnesmerket over politikeren Christian Krohg. Først da kong Carl Johan døde i 1844 og sønnen Oscar I overtok, kunne dagen feires fritt.
Norske elever og studenter ble tidlig viktige aktører i markeringen av 17. mai. Det første offisielle barnetoget, som bare bestod av gutter, gikk i Oslo i 1870 etter initiativ av dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Ideen tilhørte skolebestyrer Peter Qvam, som i 1869 gjennomførte en parade med barna fra sin skole. Det første barnetoget talte omkring 1200 gutter. Jentene fikk være med fra 1889. Siden 17. mai 1906 har den norske kongefamilien stått på slottsbalkongen og hilst osloskolenes elever, bortsett fra i 1910, da kong Edward VII, dronning Mauds far, ble begravd, og under krigsårene 1940–1945. Russefeiringen blant avgangselevene ved gymnasiene bygger på danske studenttradisjoner. Den nåværende norske russefeiringen skriver seg fra 1905, da røde russeluer første gang ble brukt av elever i avgangsklasser ved de høyere skoler i Kristiania. I 1916 ble de blå russeluene første gang brukt av russ ved Oslo Handelsgymnasium.
17. mai er fridag på linje med søndager etter at "Lov om 1. og 17. mai som høgtidsdager" ble vedtatt 26. april 1947.
I dag.
Den norske feiringen er i dag sterkt preget av tradisjoner og markerer Norge som en selvstendig rettsstat med demokratiske rettigheter for alle. Den utstrakte bruken av bunader (og i varierende grad også andre nasjonaldrakter) gjør også 17. mai-feiringen til en markering av nasjonal enhet. Hovedarrangementene organiseres ofte av 17. mai-komiteer som oppnevnes i hver kommune.
I motsetning til enkelte utenlandske nasjonaldager feires ikke 17. mai med militærparader, men med lokale barnetog der musikkorps og skolebarn marsjerer sammen. Det er også vanlig å arrangere leker for barna på skolene etter toget, og gi dem iskrem, pølser og annet godt å spise. Den norske grunnlovsdagen kalles derfor av mange «barnas dag». Dagen er ellers en folkelig festdag med norske flagg og festkledte gamle og unge, svært mange kledd i bunad. De samles utendørs i godt eller dårlig vårvær, særlig for å se på formiddagens barnetog. 17. mai preges også av hurrarop fra marsjerende barn, lyden av rangler, leketrompeter, gassdrevne bilhorn, marsjer og korpsmusikk.
Russefeiringen har hatt en plass i 17. mai-feiringen siden tidlig i det 20. århundre, og protester mot russens "tøylesløse" feiring er nesten like gamle. I senere år er grunnlovsdagens (og -nattens) lydbilde i økende grad preget av høy musikk fra forsterkeranlegg på busser og lastebiler fulle av feststemt russ.
Barnetog.
Barnetog på 17. mai er lokale parader av marsjerende musikkorps og festkledte skolebarn med håndholdte norske flagg. Slike parader eller prosesjoner arrangeres i dag i alle norske kommuner og også i enkelte norske miljøer i utlandet. Togene varierer i størrelse fra noen titalls personer i bygdene til flere titalls tusen deltakere i Oslo. Barnetoget i Oslo går blant annet forbi Det kongelige slott, hvor store deler av kongefamilien står og vinker fra slottsbalkongen. Oslotoget blir anført av Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps som har janitsjar-besetning. I alt 69 000 barn og voksne i tilsammen 1700 korps over hele Norge spiller 17. mai.
Marsjen følger bestemte ruter i sentrale tettsteder og er organisert slik at barna går klassevis bak sin skolefane. Mange klasser har også egne, mer hjemmelagde faner. Tidligere var deltakelse i toget obligatorisk for elever og klassestyrere i grunnskolen. Nå er deltakelse frivillig, og foreldre har delvis overtatt lærernes vaktrolle. Flere steder er også barnehager med i toget. Det samme gjelder enkelte elever fra videregående skoler, deriblant russ. Ellers deltar musikkorps, kommunestyrer, speidere, gjerne med flaggborg, og andre. Toget avsluttes ved at barn og voksne samles på en større plass der det er taler for dagen. Mange slutter seg til toget bakerst på vei til samlingsplassen. Flere steder er det også egne borgertog eller folketog der alle kan delta.
Det største 17. mai-toget i utlandet, med flere tusen deltagere hvert år, finner sted i København, hvor det organiseres av den norske Sjømannskirken.
Konflikter.
Det har i flere perioder vært sterk strid rundt 17. mai-feiringen i Norge. De politiske motsetningene mellom venstrebevegelsen og de konservative satte sitt preg på feiringen fra omkring 1870. I 1872 sto konservative samfunnsstøtter i Kristiania bak en endring av borgertogets marsjrute så det omgikk Stortinget (som var dominert av Venstre og bondepolitikere) på avstand. Dette ble oppfattet som sjikanering av Stortinget og førte bl.a. til en større oppvask i Studentersamfundet. 17. mai 1881, da Bjørnstjerne Bjørnson skulle innvie Wergelandsstatuen i Studenterlunden, ble striden enda sterkere og to konservative medlemmer av innsamlingskomiteen for statuen gikk av i protest. Morgenbladet startet en massiv protest mot Bjørnson, og "det toneangivende Kristiania" boykottet folketoget. Samtidig ble det mobilisert mange tusen bønder som, under ledelse av bondehøvdingene Ole Møystad og Helge Væringsåsen, reiste inn til Oslo for å delta i toget det året, som, med 10.000 deltagere ble det største landet inntil da hadde sett. Utover på 1880-tallet opprettet Venstre sitt eget tog i Kristiania, i protest mot byens konservative krefter. Etter hvert fikk toget et stadig mer politisk preg og i Kristiania ble 17. mai i økende grad brukt som anledning for å markere protest fra den fremvoksende arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, avholdsbevegelsen og senere målfolket. Mange andre steder i landet hadde Venstre nærmest monopol på 17. mai-feiringen. På 1890-tallet ble flaggstriden det dominerende temaet, og Venstre tok i bruk det "rene" flagg (ikke det offisielle unionsflagget, "sildesalaten"). Først i årene etter unionsoppløsningen i 1905 la stridighetene seg en stund, selv om deler av arbeiderbevegelsen i mange år forholdt seg skeptiske til feiringen.
Under Andre verdenskrig ble 17. mai-feiringen forbudt av okkupasjonsmakten, men forskjellige former for markering av dagen ble likevel gjennomført i protest. I 1941 ble det f.eks. lagt blomster på Wergelandsstatuen hele dagen, til tross for massiv tilstedeværelse av hird og politistyrker og gjentatte arrestasjoner. Det ble også hengt blomster i Wergelandsveien – på skiltene som bar veiens navn: disse hadde ikke hirden fantasi til å gjennomskue protesten i.
Også etter krigen har det i perioder stått strid om 17. mai-feiringen. På 1970-tallet ble den angrepet av de mer radikale delene av venstrefløyen. Siden 1980-tallet har stridighetene etter hvert kommet til å dreie seg mest om de tradisjoner som etniske minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn har i Norge. Enkelte kommuner har f.eks. nedlagt forbud mot bruk av ikke-norske flagg. I Sandefjord forsøkte demokratenes bystyrerepresentant å nedlegge forbud mot bruk av indisk fest-sari i 17. maikomiteenes tradisjonelt bunadskledte gruppe i 2006. Etter heftige diskusjoner ble det tillatt å bruke samiske flagg i barnetoget i Oslo i 2007. Også i 2008 var det stor uenighet om bruken av utenlandske flagg i barnetoget i Oslo.
Det har også vært rasistiske tendenser knyttet opp til innvandreres deltakelse i 17-mai feiringen. I 1984 ble NRK nedringt av sinte seere med rasistiske kommentarer etter at de hadde hatt innvandrere i studio under sin 17. mai-sending. Hendelsen fikk stor oppmerksomhet i mediene.
Musikk.
Det er flere tradisjonsrike sanger som synges 17. mai, og som spilles av landets orkestre og musikkorps. Blant disse er Norges nasjonalsang fra 1864, Ja, vi elsker, og det som for mange er den uoffisielle nasjonalsang nummer to, Norge i rødt, hvitt og blått, med to vers skrevet i 1941 og sluttverset tilføyd i 1945.
Leker for barna.
Etter barnetoget, ofte tidlig på ettermiddag, arrangeres det leker på de lokale skolene der barn og foresatte samles ute i vårværet. Foreldrene er som regel de ansvarlige gjennom deltakelse i de kommunale 17. mai-komiteene og FAU (Foreldrenes arbeidsutvalg ved skolene). Aktivitetene omfatter sekkeløp, potetløp, trehjulsykling, ballkast og annet. Ofte er det gratis smågevinster, for eksempel billige plastleker og reklamemateriell, til alle som deltar. Det er samtidig salg av is, pølser og kaker på skoleområdet. Det er vanlig å pynte skolegårder og anlegg med bjørkeris, faner og norske flagg.
Matskikker på nasjonaldagen.
Vi forbinder ofte 17. mai med pølser, brus og is. Rundt omkring i landet er det etablerte skikker på hva man gjerne spiser denne dagen. Oftest samles man til middag etter de offentlig seremoniene er vel overstått, dvs at middagen nytes ganske langt utpå dagen. Hva man spiser avhenger av hvor i landet man befinner seg, i nærheten av sjø og elver er laks/ørret en slager. Mens i innlandet og i fjellbygdene er det rømmegrøt og spekemat som er gjengangeren. Til fisken serveres gjerne agurksalat, rømme og nykokte poteter. Fisken serveres gjerne avkokt, dvs at den er posjert dagen i forveien og serveres kald. Grunnlovsdessert er en dessert som er i ferd med å gå i glemmeboka. Eggedosis er (var) et fast innslag på 17. mai, de voksne fikk gjerne en skvett Cognac i sin.
Russ.
I alt omkring 42 000 avgangslever ved videregående skoler kalles russ og kan markere det ved å gå med russeluer og følge andre tradisjoner, særlig på våren. Tradisjonelt var 17. mai den store markeringsdagen for russen, men mange er slitne etter festing dagene på forhånd og særlig kvelden før, og de tar det derfor roligere på nasjonaldagen. Likevel er dagen preget av feststemte rød- eller blåkledte russ, russerop, russebusser, russeaviser og russekort. Flere deltar også i barnetoget. Mange steder arrangeres det om ettermiddagen egne russetog, det vil si uhøytidelige parader av russ. Uker med russefeiring avsluttes gjerne etter 17. mai.
17. mai utenfor Norge.
Mange nordmenn i utlandet og mennesker med norske røtter feirer Norges grunnlovsdag også der. Flere steder markeres dagen med barne- eller flaggtog på ettermidagen eller andre større eller mindre arrangementer, ofte for den norske befolkningen i enkelte byer. Arrangørerer er særlig de norske ambassadene, sjømannskirker, studentorganisasjoner og andre norske institusjoner i utlandet.


Førerhund.
En førerhund" er en hund som har som oppgave å lede svaksynte og blinde utenom hindringer, slik at de kan ferdes så fritt og uhemmet som mulig. En førerhund er både en servicehund, tjenestehund og en familiehund for brukerne.
Førerhunder i Norge.
Det finnes mer enn 300 førerhunder i Norge. For den synshemmede brukeren er førerhunden både en venn, livsledsager og et svært behjelpelig arbeidsverktøy. Førerhunder klassifiseres som et teknisk hjelpemiddel og kan søkes/bevilges via NAV. For å få støtte til førerhund, må man i tillegg til synshemningen også være kvalifisert som førerhundbruker. I det legger man blant annet til grunn at hunden trenger både stell, trening og vedlikehold av sine ferdigheter for å kunne fungere.
Førerhundens utdannelse.
Skolene driver eget oppdrett av hundevalper og utdanner også sine egne instruktører. Førerhundopplæringen tar ca. 6-8 måneder og koster omkring 320.000 kroner. Skolene utdanner tilsammen ca. 50-60 førerhunder hvert år.
Veien mot å bli førerhund, starter allerede når valpen er liten. De to første månedene tilbringer valpene på førerhundskolen, før de deretter blir utplassert hos frivillige familier (såkalte "fôrverter"). Der bor de til de blir ca. halvannet år gamle. Da hentes hundene inn til testing for videre trening, men bare ca. halvparten av hundene klarer testen og får bli førerhunder.
Det er ikke slik at alle blinde og svaksynte ønsker eller kan benytte seg av førerhund, eller at en hvilken som helst bruker kan ha en hvilken som helst hund. Førerhunden blir nøye utvalgt for sin bruker og spesialtrent for å møte akkurat sin brukers spesielle behov og forutsetninger. Hundene blir også på kontinuerlig basis fulgt opp i ettertid, både av veterinær og skolen.
En godt opplært førerhund gir sin blinde eller sterkt svaksynte bruker mulighet til å bevege seg trygt på egenhånd. Hunden vil lede den synshemmede utenom hindringer – til og med hindringer i høyden som en gren i hodehøyde eller en åpen dør på en varebil. Den markerer fortauskanter ved å stoppe, og vil på kommando søke til døren, trappen, heisen eller til et mistet nøkleknippe for den saks skyld. Den kan imidlertid ikke skille rødt og grønt lys i gatekryss, slik mange tror, men venter på kommando fra brukeren, som selv vurderer når det er klart ut ifra pipelyd eller trafikkstøy.
Hunderaser som benyttes.
Labrador retriever er p.g.a. sine sosiale evner og bruksegenskaper den mest benyttede hunderasen, men også andre raser benyttes i noen grad. I så måte er f.eks. golden retriever og schäferhund, også endel brukt.
Det er også blitt vanligere å bruke stor puddel, ettersom disse fungerer godt for mange allergikere.
Å møte en førerhund på jobb.
Om du møter en førerhund på jobb må man vise ansvar og respekt, slik at en ikke forårsaker problemer. Førerhunden er et viktig hjelpemiddel som ikke må forstyrres i sitt arbeid, verken av barn, voksne eller andre hunder. Førerhunder får selvfølgelig gjerne leke og kose utenom arbeidstiden.


Tohaler.
Tohaler (Diplura) er vingeløse, nokså langstrakte insekter på opptil ca. 10 mm, men de fleste er under 6 mm. Tohaler er upigmenterte (fargeløse) og blinde med to haletråder, herav kommer navnet.
Liv og utvikling.
Tohaler tilhører ikke de «ekte insektene», men danner sammen med spretthaler og proturer gruppen «gjemtkjevinger» (Entognatha). Navnet «gjemtkjevinger» kommer av at munnen er gjemt i et hulrom på undersiden av hodet, når den ikke er i bruk. Tohaler har stikkende og sugende munndeler og lever av andre mindre dyr og organisk materiale. Hodet er forholdsvis stort med to tydelige antenner, enkelte arter har «teleskopiske» antenner de kan trekke inn når de beveger seg nede i jorden.
Tohalene lever i jordbunnen og er kanskje lettest å finne ved å se under litt større steiner i områder med god jord, men de kan også finnes i mer sanddige områder. Noen lever under bark på trær eller i kompost.
Parring skjer ikke ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Hannen avsetter en «pakke» med spermier (spermatofor) på bakken. Hunnen tar denne opp i kjønnsåpningen.
Tohaler har ametabol utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» (metamorfose), noe puppestadium. Nymfene er like de utvokste (kjønnsmodne) individene ("imago"), bortsett fra størrelsen. Avkommet må gjennom flere hudskift, før det når det voksne stadiet ("imago"). Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden.
Systematisk Inndeling.
Det finnes bare 3 arter i Norge, og de tilhører samme familien. I verden er det til nå oppdaget omtrent 1000 arter, man antar at disse utgjør mindre enn halvparten av de som finnes.
Nomenklaturen for tohaler, følger Ottesen (1993), (se kilde for detaljer).


Angelo Mai.
Angelo Mai, S.J. (født 7. mars 1782 i Schilpario ved Bergamo i Italia, død 9. september 1854 i Castelgandolfo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var medlem av jesuittordenen. Han var blant annet prefekt for Indekskongregasjonen 1843–1848, og for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1851–1853. Han ble ansett som en av samtidens lærdeste, og fortsatte sin filologiske og paleografiske forskning frem til sin død.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i mai 1837 av pave Gregor XVI, utnevnelsen publisert i februar 1838.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Litteratur.
Mai, Angelo
Mai, Angelo
Mai, Angelo
Mai, Angelo
Mai, Angelo


Gabriel della Genga Sermattei.
Gabriel della Genga Sermattei (født 4. desember 1801 i Assisi i Italia, død 10. februar 1861 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Før det var han erkebiskop av Ferrara 1834–1843. Han var leder for det triumvirat av tre kardinaler som regjerte i Roma under pavens fravær i Gaeta fra juli 1849 til apeil 1850, og var prefekt for Kongregasjonen for den religiøse disiplin 1856–1860.
Han ble kreert til kardinal i februar 1836 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Han var nevø til den tidligere pave Leo XII.


Fylkesvei 210.
Fylkesvei 210 (Fv210) er en vei som går mellom Kongsvinger og Våler i Hedmark. Den går parallelt med, men på vestsiden av Glomma. Veiens lengde er 61,6 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Døgnfluer.
Døgnfluer (Ephemeroptera) er primitive insekter. Som navnet indikerer har døgnfluer et relativt kort liv som voksent insekt (imago). De fleste arter dør etter noen timer til noen dager. Døgnfluer kan ikke ta til seg føde eller fuktighet som voksne individer. De lever mesteparten av sitt liv i ferskvann som larver eller nymfer. Døgnfluer er trolig den dyregruppen som er mest imitert (forbilder) når en fiskeflue bindes.
Det finnes 3 100 ulike arter av døgnfluer. Av disse finnes 69 i Norden og 46 i Norge.
De eldste fossiler av døgnfluer er ca. 230–280 millioner år gamle.
Utseende.
Døgnfluer hører til blant de mest primitive av insektene. Blant annet har både larvene og de voksne haletråder. Vingene kan heller ikke foldes sammen, men holdes rett ut fra kroppen. Framvingene er vesentlig større enn bakvingene. Avhengig av art har de voksne individene en kroppslengde fra 3 til 35 millimeter. Voksne individ har to eller tre relativt lange haletråder (cerci).
Levevis.
Døgnfluer tilhører gruppen insekter med ufullstendig forvandling, som betyr at den ikke har et puppestadium mellom nymfestadiet og det siste voksne stadiet («Fluestadiet»). Døgnfluenes livssyklus er enestående i dyreriket på grunn et mellomstadie kalt subimago som ingen andre kjente insektgrupper gjennomgår.
Døgnfluer er generelt dårlige flygere. Enkelte ganger hender det at døgnfluer klekker omtrent samtidig og kan opptre i store svermer.
Larve eller nymfestadiet.
Døgnfluen tilbringer mesteparten av sitt liv i vannmassene som larve eller nymfe. Alle de norske artene døgnfluelarver kan lett skilles fra andre lignende dyr i ferskvann, på de ytre gjellene og de tre lett synlige, mangeleddete haletrådene.
Larvene har ytre trakégjeller (bladgjeller) på bakkroppen (abdomen). De forskjellige familiene (delgruppene) har noe ulik utforming på bladgjellene. De har to store fasettøyne og tre punktøyne. På brystet (thorax) ses tydelig ytre anlegg til vinger. Munndelene er velutviklet under larvestadiene.
De aller fleste arter er herbivore og lever av fastsittende alger, planteplankton og annet organisk materiale i vannmassene. Noen arter er carnivore og lever av andre mindre dyr, slik som hos familien fliksidedøgnfluer (Siphlonuridae).
Utviklingen tar normalt fra ett til to år. Noen arter, blant annet vanlig smådøgnflue "Baetis rhodani", kan ha to eller flere generasjoner i året, avhengig av temperaturen på vannet. Larvene lever hele sitt liv i vann. De finnes til alle årstider både i stillestående og rennende vann. Siden nymfehuden ikke vokser, må den skiftes flere ganger før døgnfluelarven er utvokst (imago). Noen arter har opptil 25 hudskift. Etter et hudskifte, der den gamle huden er «vrengt» av, er døgnfluen sårbar fordi den nye huden ikke er herdet. Veksten skjer ved at den nye bløte huden like etter et hudskifte utvides før den herder.
Subimagostadiet.
Mot slutten av det siste larvestadiet søker døgnfluelarven opp av vannet. Noen flyter på vannoverflaten, mens andre kryper opp på land. Etter at den har «klekket» blir den stående en stund, for å klargjøre seg til sin første flygetur. Den lar vingene utvide seg og tørke. Den er nå flygedyktig, men i subimagostadiet. Etter en stund letter den og flyr mot busker og trær langs bredden. Fluefiskere kaller dette subimagostadiet for "dun" (fra engelsk).
Subimagostadiet er et mellomstadie, dette er unikt hos døgnfluer. Stadiet er vanligvis ganske kort. Munndelene er redusert til omtrent ingenting, mens vingene nå er helt utviklet. Den er en fullt utviklet døgnflue, men fortsatt i den siste nymfehuden. Hos noen arter skjer det aller siste hudskiftet, enten under denne første flygeturen, eller rett etter at den har landet.
«Fluestadiet».
«Fluestadiet» er det helt utviklede, voksne, kjønnsmodne insektet. Fluefiskere kaller den for "spinner" (fra engelsk). Den har klarere farger, lengre haletråder og mer transparente vinger. Munndelene er bortimot helt redusert og døgnfluen kan ikke ta opp næring. Den tærer på det den har lagret opp under de siste larvestadiene. Døgnflua flyr nå tilbake til vannet for å parre seg og legge egg. Hannen dør like etter parring. Hunnen legger egg ved å sitte på vannet og pumpe ut eggene, et eller flere steder. Deretter dør også hun.
De døde døgnfluene blir ofte liggende på vannet, med kroppen i en karakteristisk form der vingene er spredt ut til siden. Fluefiskere omtaler dette for et "spinnerfall" og den døde/døende døgnflua for "spent spinner" (engelsk, «oppbrukt» spinner).
Døgnfluer og fiske.
Voksne insekter (imago) som flyr over vann og elver og er viktig føde for fisk. Særlig døgnfluer, brukes som imitasjon (forbilde) når fiskefluen (fiskekroken) under fluefiske bindes. Også andre insekter som flyr over ferskvann brukes som inspirasjon for fiskefluen, som vannymfer, steinfluer og mygg. Hvor god imitasjonen er har betydning for hvor god fiskelykken blir. Men riktig valgt flue på rett sted og til rett tid betyr nok aller mest.
Følsomme for forurensning.
Døgnfluelarvene er relativt følsomme for forurensning i vannet. De fleste artene trives best med en pH-verdi mellom 7 og 9. Spissgjelledøgnfluene (Leptophlebidae) er kjent som svært forsuringstolerante og kan overleve ned til pH 3,5. Følsomheten ovenfor forurensing i vassdrag gjør at de er nyttige som indikatorer.
a>, legg merke til de duskformede gjellene på bakkroppen.
Systematisk inndeling med større delgrupper og norske arter.
Nomenklaturen følger Puthz, unntatt for slekten "Nixe" som følger Flowers. Grupperingen av familiene er ikke avklart i alle punkter, så endringer kan komme. Denne inndelingen følger Tree of Life (Ephemeroptera).
I Norge finnes det 46 arter av døgnfluer. I 1993 ble det i bladet InsektNytt, publisert en liste, med forslag til norske navn på døgnfluene. Norsk entomologisk forenings foreslåtte navn står først i listen, andre norske navn er skrevet inn bak. Det forvirrende med norske navn er at ulike bøker bruker ulike navn og navnene kan variere med dialektene. Derfor kan enkelte grupper eller arter ha flere norske navn, slik som gruppen Baetidae, som er heter både smådøgnfluer, strømdøgnfluer og bekkedøgnfluer.
Norsk entomologisk forening har utgitt flere Insekttabeller. Dette er små hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene tar for seg "døgnfluelarvene".


Foretaksregisteret.
Foretaksregisteret er et register over norske og utenlandske foretak i Norge. Registeret holder oversikt over ansvarsforhold, adresser, aksjekapital, vedtekter, m.v. Alle næringsdrivende selskaper, samt enkeltpersonforetak som driver handel med innkjøpte varer eller har mer enn 5 ansatte, er pliktig til å registrere seg i Foretaksregisteret. Øvrige enkeltpersonforetak har rett til å registrere seg. Registrering i Foretaksregisteret er gebyrbelagt.
Enheter som skal registreres i Foretaksregisteret må ha organisasjonsnummer fra Enhetsregisteret, jf. enhetsregisterloven § 9. I praksis skjer registrering basert på en felles blankett, samordnet registermelding.
Foretaksregisteret ble opprettet 1. januar 1988 ihht. lov fattet i 1985. Foretaksregistret avløste på dette tidspunktet de tidligere handelsregistrene. Det føres i Brønnøysund, og er ett av flere register som føres ved Brønnøysundregistrene som statens registeretat.
Foretaksregisteret ble ved ikrafttredelsen av Enhetsregisterloven, et tilknyttet register til Enhetsregisteret, sammen med Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, Manntallet for etterskuddspliktige og Merverdiavgiftsmanntallet. Tilknyttede register plikter å gjenbruke grunndata fra Enhetsregisteret, og kan ikke endelig registrere en enhet før Enhetsregisteret har tildelt enheten et organisasjonsnummer.


Jean-Louis-Anne-Magdalen Lefebvre de Cheverus.
Jean-Louis-Anne-Magdalen Lefebvre de Cheverus (født 28. januar 1768 ved Laval i Mayenne i Frankrike, død 19. juli 1836 i Bordeaux) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Under Den franske revolusjon ble han satt i fengsel i 1792 fordi han nektet å støtte sivilkonstitusjonen for geistligheten. Han klarte å rømme, og kom seg til England senere samme år. Der var han sjelesørger blant franske flyktninger til 1796. I 1796 reiste han til Boston i USA, og var frem til 1808 misjonær blant Penobscot-indianere og andre i delstaten Maine. I 1808 ble han utnevnt til Bostons første biskop, og var i årene 1810–1815 samtidig apostolisk administrator av det katolske bispedømmet New York.
Han ble deretter kalt tilbake til Frankrike som biskop av Montauban 1923–1926, og var deretter erkebiskop av Bordeaux 1826–1836. Han avslo i 1826 kong Karl X av Frankrikes tilbud om utnevnelse til minister for kirkelige spørsmål.
Han ble kreert til kardinal i februar 1836 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Lefebvre de Cheverus, Jean-Louis-Anne-Magdalen
Lefebvre de Cheverus, Jean-Louis-Anne-Magdalen
Lefebvre de Cheverus, Jean-Louis-Anne-Magdalen
Lefebvre de Cheverus, Jean-Louis-Anne-Magdalen


Placido Maria Tadini.
Placido Maria Tadini O.C.D. (født 11. november 1759 i Montecalvo i Italia, død 22. november 1847 i Genova) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Senere var han erkebiskop av Genova 1829–1847.
Han ble kreert til kardinal i april 1835 av pave Gregor XVI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Tadini, Placido Maria
Tadini, Placido Maria
Tadini, Placido Maria
Tadini, Placido Maria
Tadini, Placido Maria


Ambrogio Bianchi.
Ambrogio Bianchi O.S.B.Camald. (født 17. oktober 1771 i Cremona i Italia, død 3. mars 1856 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var generalabbed for kamaldolenserne. Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensdisiplin 1840–1856.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i april 1835 av pave Gregor XVI, publisert i juli 1839.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Bianchi, Ambrogio
Bianchi, Ambrogio
Bianchi, Ambrogio
Bianchi, Ambrogio
Bianchi, Ambrogio


Servicehund.
Servicehund er en fellesbetegnelse for hunder som har blitt spesielt opplært til å utføre en eller (som regel) flere nyttoppgaver for de(n) personen(e) den tjenestegjør hos. Det være seg å plukke opp gjenstander som f.eks. funksjonshemmede ikke kan nå, åpne dører, bære vesker eller f.eks. varsle og dempe fall for en epileptiker. En servicehund kan også ha rent terapeutiske oppgaver.
Servicehunder i Norge.
Servicehunder er forholdsvis nytt i Norge, men er mer kjent i andre land, slk som Nederland,Sverige, Storbritannia og USA. Behovet for servicehunder er enormt, også i Norge. I USA har servicehunder eksistert i over 30 år, og i Sverige er oppdrett og opplæring av denne type tjenestehunder for lengst vel etablert.
I årene som kommer vil Norge med sikkerhet komme etter.
Prisen på en servicehund er 300.000 kroner når den er ferdig trent og har en tjenestetid på ti år.
Hundene blir trent fra de er om lag halvannet år gamle. Etter seks–åtte måneder, når de er om lag to år gamle, er de ferdige.
Anfalls- og reaksjonshunder hører også inn under begrepet servicehund. De reagerer på anfall gjennom å trykke på alarmknapp og kan eventuelt også bli kombinert med øvrige servicehundkombinasjoner.
Treningsopplegget for servicehunder er i utgangspunktet ganske likt førerhundtreningen.
Forskjellen er at førerhunder må kunne operere helt selvstendig, uten å bare være avhengig av kommandoer, mens servicehunder nesten kun skal lystre (utføre) kommandoer.
I Norge er det kun Hundeskolen Veiviseren AS som leverer servicehunder.
De har et 3-årig prosjekt gående på trening av servicehunder, som avsluttes i år.
Til nå er ingen servicehunder blitt dekket av rikstrygdeverket, men det jobbes med og få et opplegg for servicehunder som ligner det som allerede finnes for førerhunder.
Mellom 2001–2006 ble ordningen med servicehunder finansiert som forsøksprosjekt av stiftelsen Helse og Rehabilitering. 26 servicehunder har blitt utlevert gjennom midler fra denne stiftelsen 2001–2006.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har anmodet om en utredning av nytten samt behovet for servicehund.
Utredningen foreligger i 2008. Konklusjonen lyder blant annet på at ordningen bør bli etablert og finansiert via folketrygden.
Hovedsponsor til foreningen Norsk Servicehund er Norsk Kennel Klub. Arbeidet kan bli støttet gjennom sms.
Diabeteshund.
"Diabeteshund" er en type servicehund eller signalhund som er trent til å varsle eieren når dennes blodsukkeret blir for høyt eller lavt.
Epilepsihund.
"Epilepsihunder" trenes til å dempe og hindre fall, varsle ved (helst før) et anfall og å hente hjelp. Den gir (kan gi) slike pasientgrupper stor trygghet i hverdagen.
Hjelpehund.
"Hjelpehunder" eller "assistansehunder" jobber med fysisk funksjonshemmede og kan for eksempel trenes til å åpne dører, slå av og på lys, åpne skuffer og dører, bære vesker, plukke opp ting, dra rullestol m.v.
Signalhund.
"Signalhund" er en fellesbetegnelse for hunder som har fått spesialtrening i å signalisere eieren eller andre om ulike farer eller lyder oppstår.
Terapihund.
"Terapihunder" en hund som er spesialtrent til å jobbe med mennesker med fysiske, psykiske eller sosiale utfordringer. Hunden ledsages av en fører som veileder hunden og gir den oppgaver for å stimulere og kommunisere med pasienten.


Epilepsihund.
Epilepsihund er en hund som er trent til å tjene epileptikere. De skal dempe og hindre fall, varsle ved (helst før) et anfall og hente hjelp. Disse hundene kan gi slike pasientgrupper stor trygghet i hverdagen. De er brukshunder og tjenestehunder som også inngår under begrepet servicehunder.


Hjelpehund.
Hjelpehund, kalles også assistansehund, er en betegnelse på en hund som er trent til å hjelpe mennesker med fysiske funksjonshemninger. De kan for eksempel læres til å åpne dører, slå av og på lys, åpne skuffer, bære vesker, plukke opp ting, dra rullestol m.v. De skal også fungere som en sosial partner og venn, og inngår derfor både under begrepene brukshund, tjenestehund, servicehund og familiehund.
Disse hundene trenes spesielt for en bestemt persons behov, og det er nærmest ikke grenser for hva en hund kan trenes til å utføre. Såkalte "hjelpehunder" har vært trent til f.eks. å minne pasienter om å ta sine medisiner, hente medisiner (også ved symptomer), hente drikke, hente telefonen, ringe etter nødhjelp, vekke opp, slå av og på lys, styre (kjøre) heisen, slå av og på komfyr og TV m. m. De blir også opplært til å varsle ved innbrudd og brann m.v.
Ofte læres hjelperhunder også opp til å adlyde såkalte "bløff kommandoer", som «pass på» eller «hjelp meg». En slik kommando kan avstedkomme en aggressiv holdning (f.eks. aktiv bjeffing og knurring eller endret posisjonering) hos hunden, uten at den egentlig er det. Dette for å avskrekke eventuelle inntrengere, ranere el.l.


Terapihund.
Terapihund er en betegnelse på en hund som er trent for sosialterapeutiske oppgaver. Disse hundene benyttes til terapeutiske besøk hos mennesker som er innlagt ved f.eks. sykehus, sykehjem, fengsler og psykiatriske institusjoner, for å bedre livskvaliteten deres. Hundene må tåle å bli klappet og kjælt med av helt ukjente mennesker.
I Norge er NODAT (Norsk organisasjon for dyreassistert terapi), og organisasjoner som utdanner og godkjenner av terapihunder. De stiller strenge krav til både fører og hund som skal inngå i en ekvipasje. Hundens lynne og evner testes samtidig som førerens evner til å forholde seg til pasienter og brukere er i fokus. Norske Terapihundskolen og Antrozoologisenteret utdanner både frivillige og profesjonelle ekvipasjer (hund og fører), mens NODAT tilbyr kurs og evaluering for folk som vil jobbe frivillig med hunden sin.


Tobakksskadeloven.
Lov om vern mot tobakksskader, kortnavn tobakkskadeloven (opprinnelig Lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer m.v.) av 9. mars 1973, i kraft 1. juli 1975, er en norsk lov med som har til formål å begrense de helseskader som bruk av tobakk medfører.
Ved lovens ikrafttredelse i 1975 omfattet den blant annet forbud mot tobakksreklame (§ 2), aldersgrense for kjøp av tobakk (§ 5, opprinnelig 16 år, endret til 18 år fra 1. januar 1996) og påbud om merking av tobakksvarer med advarsel om helsefare (§ 3). Et viktig senere tillegg kom i 1988, rett til vern mot passiv røyking med forbud mot røyking i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang. Serveringssteder var opprinnelig unntatt forbudet, men det kunne fastsettes nærmere regler i forskrift.
Fra 1. juli 1993 ble det i henhold til forskrift satt krav om røykfrie arealer på restauranter, hoteller og andre overnattings- og serveringssteder. Kravene innebar at minst en tredjedel av bordene, sitteplassene og rommene skulle være røykfrie, og alle fellesarealer skulle være røykfrie. Fra 1. januar 1998 kunne tobakksrøyking kun tillates ved inntil halvparten av bordene og sitteplassene i lokalet. Fra 1. juni 2004 ble serveringssteder helt røykfrie.
Lovens § 12 første ledd slår fast at «I lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang skal lufta være røykfri. Det samme gjelder i møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller flere personer er samlet. Dette gjelder ikke i beboelsesrom i institusjoner, men institusjonen plikter å gi dem som ønsker det, tilbud om røykfrie rom.».
Etter annet ledd kan et lokale deles inn i en røyke- og ikke-røykedel, så lenge den røykfrie delen ikke er mindre eller av dårligere standard enn lokaler hvor røyking tillates. Dette gjelder ikke serveringssteder, det vil si lokaler der det foregår servering av mat eller drikke, og hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet.
Salg av tobakksvarer fra automat er forbudt (§ 5) og det er forbudt å eksportere snus til andre EØS-land som har utarbeidet forbud mot omsetning av dette substans (§ 9, dvs hele EØS med unntak av Sverige).
Loven het opprinnelig «Lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer m.v.». I 1988 ble lovens tittel endret til «Lov om vern mot tobakkskader» og i 2003 til «Lov om vern mot tobakk"s"skader». § 6 blir vanligvis kalt «røykeloven».
Eksterne lenker.
Tobakksskader


Tjenestehund.
Tjenestehund er en fellesbetegnelse for hunder som er trent til og utfører en eller annen form for samfunnstjeneste, det være seg som offentlig- eller sivil tjenestehund. Fellesnevneren er at hunder med slik trening kan kalles ut til kortere eller lengre tjeneste i samfunnstjenlige formål.
Offentlig tjenestehund.
En offentlig tjenestehund er en hund i kommunal, fylkeskommunal eller statlig tjeneste. Det kan for eksempel være en politihund, tolltjenestehund eller en militær tjenestehund. I noen grad kan slike hunder også sekundært være familiehunder.
Sivil tjenestehund.
En sivil tjenestehund er en hund som typisk er trent til sivile oppgaver, for eksempel som ettersøkshund, redningshund, førerhund eller servicehund. Slike hunder er som regel også familiehunder.


Pius IX.
Den salige Pius IX, født "Giovanni Maria Mastai Ferretti", (født 13. mai 1792 i Senigallia, død 7. februar 1878) var pave fra 1846 til sin død i 1878. Han ble pave etter valget 16. juni 1846 og han var det frem til han døde. Det betyr at han var pave i 31 år, lengre enn noen annen pave siden Apostelen Peter.
Han var født inn i den adelige familien "Girolamo dei conti Ferretti", og ble utdannet ved piarist College i Volterra og i Roma. Han ønsket å bli en del av den pavelige vaktstyrken i sin ungdom, men ble avvist da han hadde epilepsi. Han startet da i stedet teologistudier ved et romersk presteseminar. Han ble presteordinert i april 1819 og arbeidet som rektor ved "Tata Giovanni Institute" i Roma før han ble sendt til Chile og Peru i 1823 og 1825 for å assistere den apostoliske nuntius, Msgr Giovanni Muzi, i sin første misjonsreise til det etter-revolusjonære Sør-Amerika. Da han kom tilbake til Roma, ble han leder av sykehuset "San Michele" i Roma (1825–1827) og kannik ved "Santa Maria in Via Lata".
Han ble erkebiskop av Spoleto allerede i 1827, da han var bare 35 år.
Mastai Ferretti
Mastai Ferretti


Pollinering.
Pollinering av vanlige hageblomster skjer ved hjelp av insekter
Blomsten til et nåletre bestøves gjennom vindpollinering
Pollinering, tidligere kalt bestøvning, er overføring av pollenkorn mellom blomster eller innen en blomst for at det skal kunne foregå en befruktning og frø kan dannes. Hos dekkfrøede planter overføres pollen fra åpne pollenknapper til arret. Hos nakenfrøede planter overføres pollen direkte til frøanlegget (mikropyle). Selv om plantenes organ for reproduksjon, blomsten, hos de fleste arter er tokjønnete er sjølpollinering ikke regelen. Mye av den utrolige variasjonen i form og farge hos blomstene, skyldes nettopp plantenes tilpasninger til krysspollinering.
Biotisk pollinering.
Biotisk pollinering betyr at pollenet transporteres av dyr. De fleste arter av frøplanter er tilpasset biotisk pollinering.
Insektpollinering.
Insektpollinering (entomofili, gr. entomen – insekt) skjer der hvor blomstene er store iøynefallende, har farget blomsterdekke med saftmerker og ofte zygomorfe blomster hvor insektet lett krabber inn. Blomsten kan ha spesielle utskillende organer, nektarier, som produserer sukker og aminosyrer som er viktige for insektene. Pollen har pollenkitt og en ytre struktur som gjør at de lett fester seg. Noen planter har sterkt spesialiserte artstro insekter som sørger for pollinering.
En bies hårete kropp kan samle og holde opptil 15 000 pollenkorn. Bier flyr også fort og besøker mange blomster etter hverandre. Bier spiser pollen, men det blir nok igjen til å befrukte plantene.
Fuglepollinering.
Fuglepollinering ornithofili, gr. ornis – fugl; philein – å elske) er spesielt vanlig i tropene. Plantene har ofte store blomster med grelle farger, spesielt knallrød (tiltrekker seg kolibrier og honningfugler).
Flaggermuspollinering.
Flaggermuspollinering (chiropterofili, gr. cheir – hånd, pteron – ving) skjer hos planter som har spesielt store kraftige hvite-grønnlige blomster utenfor bladverket med rikelig nektar.
Andre dyr.
Pollinering av ande pattedyr enn flaggermus forekommer også hos noen arter.
Abiotisk pollinering.
Ved abiotisk pollinering transporteres pollenet av enten vind eller, sjeldnere, vann.
Vindpollinering.
Vindpollinering (anemofili, gr. anemos – vind; philein – å elske) skjer der hvor blomsten er uanselig, åpent plassert, mangler duft og nektar og hvor lett pollen spres i store mengder. Dette skjer ofte tidlig om våren. Nåletrær har pollen med luftsekker.
Vannpollinering.
Pollinering kan også skje via vann (hygrofili) hvor blomstene er uanseelige uten skiltapparat. Hannblomstene kan også løsne og flyte på vannet f.eks. ålegras.


Jakthunder.
Jakthund er et fellesbegrep som benyttes om brukshunder som primært er avlet for oppgaver med å jakte på vilt, sammen med en eller flere jegere. Det finnes en rekke jakthundraser, både for fuglejakt, småviltjakt og storviltjakt. I Norge defineres en jakthund som en hund det er lovlig å benytte til jakt på arter det er tillatt å jakte på.
Hundegrupper.
Jakthunder kan inndeles på mange måter. I Norge følger man inndelingen fra FCI-systemet. Utenfor dette systemet deler man gjerne jakthunder inn i såkalte "hounds" og "gun dogs".
Innenfor FCI-systemet.
Innenfor FCI-systemet inngår drivende hunder, skjellende hunder, støtende hunder, stående fuglehunder og apporterende hunder som hundegrupper. Dette er hunder som primært bruker luktesansen, sekundært hørselen og synet.
Utenfor FCI-systemet.
Utenfor FCI-systemet inngår de såkalte fuglehundene (støtende-, stående- og apporterende hunder) i gruppen av såkalte "gun dogs". I gruppen av såkalte "hounds" inngår i tillegg til overnevnte grupper dessuten såkalte hetsende hunder og pariahhunder. Hetsende hunder jakter med synet som viktigste sans og utfordrer selv byttet. Gruppen av pariahhunder bruker både syn, lukt og hørsel like aktivt når de jakter. Hetsjakt er imidlertid ikke tillatt i Skandinavia og en rekke andre land i Europa.
Jaktformer.
Det finnes flere måter å dele inn jakthunder på, f.eks etter hva slags vilt det skal jaktes på.
Fuglejakt.
Fuglehunder er typisk "stående"-, "støtende"- eller "apporterende hunder" som er avlet for jakt på en eller flere fuglearter. Slike hunder blir i noen grad også benyttet til småviltjakt, f.eks. på rødrev. Noen fuglehunder har de beste forutsetningene til å jakte på skogsfugl, mens andre kan være bedre på fjellfugl, vadefugl eller ender. Typiske stående fuglehunder er typer som pointere og settere. Typiske støtende og apporterende fuglehunder er typer som spaniels og retrievere.
Småviltjakt.
Småvilthunder er typisk såkalte "drivende hunder" eller "kortjagere", selv om det også finnes andre typer som kan benyttes. Disse hundene er primært avlet for jakt på småvilt, men kan i noen grad også benyttes til storviltjakt.
Typisk småvilt er ekorn, mår, hare, rødrev, bever og grevling m.v. Typiske drivende raser for småvilt er f.eks. støvere og spaniels.
Til småvilt som søker tilflukt i huler og lignende bruker man gjerne såkalte drivende hihunder, eksempelvis dachs, eller hetsende hihunder av terriertypen. Også såkalte treskjellere kan være ypperlig egnet til småviltjakt. Andre typer er såkalte hurtig drivende hunder som mynder, podencoer og flere pariahhunder.
Storviltjakt.
Storvilthunder er typisk skjellende (men ikke alltid) hunder av spisshundtypen, men også noen drivende hunder kan egne seg til storviltjakt. Storviljakt med hund kan også inndeles som jakt med løshund (skjellende hunder) og bandhund (hunder som ikke skjeller).
Eksempler på skjellende hunder er f.eks. grå elghund, sort elghund, jemthund, karelsk bjørnehund, svensk elghund og finsk spets m.fl. Disse hundene er primært avlet for jakt på vilt som stilles f.eks. elg og bjørn (stilles på bakken). Kun hunder med en maksimal boghøyde 41 cm er tillatt brukt til rådyr- og hjortejakt (typisk hunder som dachs, drever, basset, beagle og mindre spaniels).


Eirik Bakke.
Eirik Bakke (født 13. september 1977) er en norsk fotballspiller som fra 2011 spiller for Sogndal. Han har spilt 27 for Norge, og har over 50 kamper for aldersbestemte landslag. Han er sønn av den tidligere Sogndal-spilleren Svein Bakke.
Bakke begynte fotballkarrieren på hjemstedet Sogndal. I 1999 ble han solgt til Leeds for 45 millioner kroner. Yorkshire-klubben var da et topplag i engelsk og europeisk fotball. Bakke spilte blant annet for Leeds i semifinalen i Mesterligaen i 2000/01-sesongen. Deretter ble Bakke med på klubbens økonomiske og sportslige nedtur i årene som fulgte. Høsten 2005 lånte Leeds ham ut til Aston Villa. Leeds ble ikke enig med Aston Villa om å forlenge låneavtalen, og han returnerte derfor til Leeds i februar 2006.
Retur til Norge.
31. august 2006 ble Bakke klar for Brann. Han skrev under en kontrakt med varighet 1,5 år, som senere ble forlenget med ytterligere to år. Etter at Martin Andresen forlot Brann etter gullsesongen, ble Bakke valgt til kaptein for laget. Bakke hadde kontrakt med bergensklubben ut 2010-sesongen og gikk deretter tilbake til Sogndal hvor han startet karrieren.


Luigi Bottiglia Savoulx.
Luigi Bottiglia Savoulx (født 16. februar 1752 i Cavour ved Torino i Italia, død 14. september 1836 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI.
Bottiglia Savoulx, Luigi
Bottiglia Savoulx, Luigi
Bottiglia Savoulx, Luigi
Bottiglia Savoulx, Luigi
Bottiglia Savoulx, Luigi


Paolo Polidori.
Paolo Polidori (født 4. januar 1778 i Iesi i Italia, død 23. april 1847 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for ordensdisiplinen 1834–1840, og for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1840–1847.
Han ble utnevnt til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Polidori, Paolo
Polidori, Paolo
Polidori, Paolo
Polidori, Paolo


Giuseppe della Porta Rodiani.
Giuseppe della Porta Rodiani (født 5. september 1773 i Roma i Italia, død 18. desember 1841 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI, publisert i april 1835.
Porta Rodiani, Giuseppe della
Porta Rodiani, Giuseppe della
Porta Rodiani, Giuseppe della
Porta Rodiani, Giuseppe della
Porta Rodiani, Giuseppe della


Giuseppe Alberghini.
Giuseppe Alberghini (født 13. september 1770 i Cento ved Bologna i Italia, død 30. september 1847 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert in pectore til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI, publisert i april 1835.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Alberghini, Giuseppe
Alberghini, Giuseppe
Alberghini, Giuseppe
Alberghini, Giuseppe
Alberghini, Giuseppe


Alessandro Spada.
Alessandro Spada (født 4. april 1787 i Roma i Italia, død 16. desember 1843 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI, publisert i april 1835.
Spada, Alessandro
Spada, Alessandro
Spada, Alessandro
Spada, Alessandro
Spada, Alessandro


Utstillingshund.
Utstillingshund er et begrep som benyttes om såkalt «raserene» hunder som deltar på hundeutstillinger og konkurrerer om å ha det mest rasetypiske utseende. Slike hunder er som oftest primært familiehunder, sekundært utstillingshunder, brukshunder og/eller avlshunder.
Hunder som skal opptre som utstillingshunder på nasjonale eller internasjonale hundeutstillinger må være raserene og stambokførte i et nasjonalt stambokregister. På utstillingen blir hunden bedømt av en såkalt eksteriørdommer, som sammenligner den opp mot en definert rasestandard. Avhengig av hvor rasetypisk hunden er, blir den premiert eller eventuelt bortvist fra bedømningen. Bortvisning kan skje som følge av atferd eller alvorlige feil og mangler i henhold til rasestandarden.


Militær tjenestehund.
Militær tjenestehund er en samlebetegnelse for hunder som er trent til å utføre oppgaver og tjenester i militær regi. I Norge utdannes slike hunder er ved Forsvarets hundeskole (FHSK), som er lokalisert til Hauerseter leir ved Sessvollmoen garnison.
Bakgrunn.
I militæret har det vært benyttet brukshunder i lange tider, opprinnelig som flokkdyr, og senere for mer avanserte oppgaver, som å drepe rotter i skyttergravene under første verdenskrig.
Det var imidlertid under andre verdenskrig at bruken av militære brukshunder var mest utbredt. Det amerikanske forsvaret hadde mer enn 10 000 tjenestehunder blant sine soldater, de fleste som varslingshunder, men også mange patruljehunder, kurérhunder og minesøkerhunder.
Idag har det amerikanske forsvaret flere tusen brukshunder som patruljerer militære installasjoner i USA og andre deler av verden. I tillegg er flere hundre hunder deployert i Irak og Afghanistan i krigen mot terror.
De fleste tjenestehundene i det norske forsvaret er av rasene Schäfer, Rottweiler, Malinois, Labrador Retriever, Nova Scotia duck tolling retriever og Engelsk springer spaniel.


Luigi Frezza.
Luigi Frezza (født 27. mai 1783 i Civita Labinia (Lanuvio) ved Albano i Italia, død 14. oktober 1837 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Nueva Granada (Colombia).
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI, publisert i juli 1836.
Frezza, Luigi
Frezza, Luigi
Frezza, Luigi
Frezza, Luigi
Frezza, Luigi


Costantino Patrizi Naro.
Costantino Patrizi Naro (født 4. september 1798 i Siena i Italia, død 17. desember 1876 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for biskopene og ordenskleresiet 1839–1854, og for Kongregasjonen for ritene 1854–1860.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI, publisert i juli 1836.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Patrizi Naro, Costantino
Patrizi Naro, Costantino
Patrizi Naro, Costantino
Patrizi Naro, Costantino
Patrizi Naro, Costantino


Adriano Fieschi.
Adriano Fieschi (født 7. mars 1788 i Genova i Italia, død 6. februar 1858 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i juni 1834 av pave Gregor XVI, publisert i september 1838.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Fieschi, Adriano
Fieschi, Adriano
Fieschi, Adriano
Fieschi, Adriano
Fieschi, Adriano


Militær patruljehund.
Militær patruljehund, som i en form også kalles várhund, er en militær tjenestehund som er trent i å markere på lukt av mennesker, bevegelse og unormale lyder. Siden lukten av menneske er vesentlig, vil slike hunder også markere på gjenstander som er blitt håndtert av et mennesker.
Patruljehunder trenes enten opp til å utføre en stille (lydløs) markering eller en halsende (bjeffende) avmelding, mens markering på gjenstander som er behandlet av mennesker som oftest markeres ved at hunden enten setter seg, legger seg, eller stående marker gjenstanden. Typen som varsler stille kalles en várhund.
Det er mange fordeler ved de ulike markeringsformene til en patruljehund. Halsende hunder har ofte en psykologisk effekt på mennesker som skal pågripes, varsles eller vises bort. Stille markering er effektivt hvis man vil bruke hunden aktivt til å finne menneker uten å røpe sin egen posisjon.
Patruljehunder benyttes både på post og under patruljering. Alle norske militære patruljehunder er trent til å være stille under patruljen, mens det er når hunden skal selvstendig løse en oppgave de forskjellige markeringene slår inn.
Patruljehunden er normalt den mest allsidige tjenestehunden i forsvaret, siden den må kunne løse en rekke grunnleggende oppgaver. Søk i bygninger, beskyttelse, lydighet, spor og patruljering med søk av overvær (vittring av mennesker ved hjelp av vindrettningen) og lydmarkering. Militære patruljehunder kan også tilleggsutdannes til å løse flere andre oppgaver.
Norge har deltatt med militære patruljehunder i flere utenlandskontigenter, blant annet i Midtøsten.


Steyr-Daimler-Puch.
Steyr-Daimler-Puch var en industribedrift med hovedsete i Steyr, Østerrike.
Historie.
Firmaet ble startet som Josef und Franz Werndl & Co. i 1864 for å produsere geværer, men ble kjent som Steyr-Werke AG i 1924. I 1894 begynte de produksjon av sykler, og biler i 1915. De ble slått sammen med Puch og Austro-Daimler i 1934, og ble da hetende Steyr-Daimler-Puch.
I 1990 ble konsernet delt opp, og Steyr Tractor ble solgt til Case Corporation. Puchs motorsykkel-avdeling ble solgt til Piaggio, Steyr Mannlicher fortsatte med våpenproduksjon, og bilavdelingen ble slått sammen med Magna og fikk navnet Magna Steyr.
Steyr-Daimler-Puch produserte Pinzgauer, et terrengkjøretøy, fra 1971 til 2000.


Varslingshund.
Varslingshund er normalt en militær tjenestehund som primært er trent til å vokte et område eller et objekt, men den kan også være en sivil tjenestehund. Varslingshunder kan derfor også kalles brukshund, tjenestehund og, i ikke-militær sammenheng, familiehund.
Militær varslingshund.
Den militære varslingshunden skal varsle når uvedkommende nærmer seg ved å gi hals (bjeffe). Varslingshunder trenes normalt også i lydighet, patruljetjeneste, feltsøk, sporsøk, søk i bygning og beskyttelse. I tillegg kan den trenes til en ellere flere spesieloppgaver etter behov.
Varslingshunder har normalt større aksjonsradius enn várhunder, fordi hundeføreren ikke trenger å ha øyekontakt med hunden for å registrere markeringer.
Sivil varslingshund.
En sivil varslingshund har oftest de samme oppgaver med å varsle, men kan mangle utdannelse i å beskytte. De skal heller ikke være skarpe. Slike hunder benyttes typisk av vaktselskaper, men også i noen grad til å vokte eiendom.


Giacomo Luigi Brignole.
Giacomo Luigi Brignole (født 8. mai 1797 i Genova i Italia, død 23. juni 1853 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Toscana, og prefekt for Indekskongregasjonen 1849–1853.
Han ble kreert til kardinal i januar 1834 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Brignole, Giacomo Luigi
Brignole, Giacomo Luigi
Brignole, Giacomo Luigi
Brignole, Giacomo Luigi
Brignole, Giacomo Luigi


Nicola Grimaldi (1768–1845).
Nicola Grimaldi (den yngre) (født 19. juli 1768 i Treia ved Macerata i Italia, død 12. januar 1845 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i januar 1834 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.


Filippo Giudice Caracciolo.
Filippo Giudice Caracciolo (født 27. mars 1785 i Napoli i Italia, død 29. januar 1844 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Napoli 1833–1844.
Han ble kreert til kardinal i juli 1833 av pave Gregor XVI.
Det var en rekke andre kardinaler i samme slekt: Marino Ascanio Caracciolo (kreert 1535), Innico Caracciolo den eldre (1666), Innico Caracciolo den yngre (1715), Niccolò Caracciolo (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), og Diego Innico Caracciolo (1800).
Giudice Caracciolo, Filippo
Giudice Caracciolo, Filippo
Giudice Caracciolo, Filippo
Giudice Caracciolo, Filippo


Leilending.
Leilending (senere også kalt "bygselmann") var en person som leide skyldsatt jord (eiendom) av en jordeier. En leilending var bonde, men hans status var lavere enn odelsbonden, om gårdene ellers var like. Frem til 1700-tallet var de fleste norske bønder leilendinger.
Jordeierne var i de fleste tilfelle adelsmenn, kirken, etter reformasjonen kongen, og byborgere. Viktig for leilendingen var at jordeierne oftest bodde langt unna; på denne måten hadde norske bønder helt andre og friere vilkår enn standsfrendene ellers i Europa.
Middelalderen.
På 1100-tallet kunne man ikke bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann (altså først som sønnesønns sønn av en løsingssønn). Leilendigen hadde rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 2 mark eller tilsvarende 214,32 gram sølv på 1100-tallet.
Livsvarig bygselkontrakt.
Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av gården. Fra senmiddelalderen av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen. En bygselkontrakt gjaldt også for leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten skrives på nytt med hennes nye mann.
En leilending måtte betale landsskyld til jordeieren. Det fulgte også andre plikter med leilendingskontrakten, som at bygninger på eiendommen skulle vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens gård ved behov.
En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen.
Frikjøp av leilendingsjord.
Fra 1700-tallet har norske bønder kjøpt leilendinggårdene. I noen områder av landet var det få leilendinger, også i middelalderen; dette gjelder spesielt i Telemark og Agder. I andre landsdeler, som i Nord-Norge og på Vestlandet, og spesielt i fiskeridistriktene, var leilendingen den vanligste.
Leilendingen og sedelighetstilstanden.
I sin bok "Haram" skriver sosiologen og folkelivsgranskeren Eilert Sundt om sammenhengen mellom folkets sedelighetstilstand og jordeie. Sundt hadde konstatert at Haram på Sunnmøre var det sted i landet der det ble født færrest barn utenfor ekteskap. Han reiste dit for å gjøre en studie av sammenhengene. Han konstaterte at bøndene, fiskerbøndene, på Haram var leilendinger. De var ikke interessert i å forbedre sine gårder; det kunne føre til øket landskyld. Derfor var de heller ikke interessert i å ha husmenn til gårdene sine. Alle unge visste at det var umulig å få en husmannsplass. Et leilendingsbruk (et gårdsbruk), kunne en ung mann bare skaffe seg ved å inngå ekteskap med en eldre enke. De fleste ekteskap ble derfor inngått som fornuftsekteskap. Sundt konstaterte at selv om sedelighetstilstanden tilsynelatende var god, var Haram likevel preget av svært alderdommelige sosiale forhold.


Ballatjern.
Ballatjern er et tjern nord for Årbogen i Nedre Eiker i Buskerud. Tjernet ligger 355 meter over havet. Abbor, gjedde og ørret lever naturlig i tjernet.
Ulevannsveien opp Stenseth Terrasse ved Nedre Eiker kirke i Krokstadelva. Bomavgift. Sti inn fra Ulevannsveien.


Sitronsyresyklus.
Sitronsyresyklusen (også kjent som Krebs’ syklus og trikarboksylsyresyklus) er en serie kjemiske reaksjoner som er svært viktige i alle levende celler som nyttegjør seg av oksygen som en del av celleåndingen. I denne syklusen blir det dannet energibærere i form av NADH, FADH2 og ATP. Hos aerobe organismer er sitronsyresyklusen en del av den metabolske prosessen som bryter ned karbohydrater, fett og proteiner til karbondioksid (CO2) og vann (H2O) for å generere energi. Den er den andre av tre metabolske prosesser som er involvert i katabolismen av næringsstoffer og produksjonen av ATP.
Sitronsyresyklusen sørger også for forløpere til mange sammensetninger, som visse aminosyrer, og noen av dens reaksjoner er derfor viktige også i celler som utfører anaerob forbrenning.
Historie.
Sitronsyresyklusen er også kjent som "Krebs’ syklus" etter Sir Hans Adolf Krebs (1900–1981), som la frem hovedelementene i denne prosessen i 1937. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin for denne oppdagelsen i 1953.
Selve syklusen.
Sitronsyresyklusen finner sted inne i mitokondriene i eukaryote celler, og inne i cytoplasmaet i prokaryote celler. Syklusen består av ti delreaksjoner som alle katalyseres av enzymer. Det er vanlig å dele syklusen inn i tre hovedblokker.
Nedbrytningen av næringsstoffer (inkludert glykolysen) produserer acetyl-CoA, en acetyl-gruppe med to karbonatomer bundet til co-enzym A. Acetyl-CoA er hoved-tilførselen til sitronsyresyklusen.
Acetyl-CoA + 3 NAD+ + FAD + GDP + Pi + 2 H2O ⇒ KoA-SH + 3 NADH + H+ + FADH2 + GTP + 2 CO2 + 3 H+
To karbonatomer oksideres til CO2, og energien fra disse reaksjonene lagres som ATP, NADH og FADH2. NADH og FADH2 er koenzymer (molekyler som aktiverer eller forbedrer enzymer)som lagrer energi og firgjør den når den trengs. I og med at det under glykolysen dannes to pyruvatmolekyler av ett glukosemolekyl, vil syklusen gå to ganger for hvert påbegynt glukosemolekyl.
Selv om sitronsyresyklusen ikke skaper mye ATP direkte, kun to ATP per glukosemolekyl, er den en svært viktig kilde til dannelsen av ATP. Dette skyldes at det blir dannet flere energibærere enn ATP i syklusen. For hvert glukosemolekyl dannes det 2 FADH2 og 6 NADH. Disse er bærere av energi fordi frigivelsen av H+ som disse "bærer", kan brukes til å skape en protongradient inne i mitokondriet, og de energirike elektronene fra dem brukes i elektrontransportkjeden.
Store metabolske prosesser som henger sammen med sitronsyresyklusen.
Sitronsyresyklusen er det andre steget i nedbrytingen av karbohydrater. Glykolysen bryter glukose (med seks karbonatomer)ned til pyrodruesyre (med tre karbonatomer). I eukaryote celler flyttes pyrodruesyren inn i mitokondriene, der den omdannes til acetyl-CoA og går inn i sitronsyresyklusen.
Proteinkatabolismen, (fordøyelsen av eggehviten), foregår ved at enzymet protease bryter proteinet ned til aminosyrer. Aminosyrene bringes inn i cellene og kan være en energikilde ved at de inngår i sitronsyresyklusen.
I fettkatabolismen brytes triglyseridene ned til fettsyrer og glyserol. Glyserolet kan omdannes til glukose i leveren, denne prosessen kalles glukogenesen. I mange vev, spesielt i hjertet, brytes fettsyrer ned gjennom en prosess som kalles beta-oksidering. Resultatet er acetyl-CoA som kan brukes i sitronsyresyklusen.
Sitronsyresyklusen følges alltid oksidativ fosforylering. Denne prosessen nyttegjør seg energien fra NADH og FADH2, slik at NAD+ og FAD gjendannes og syklusen kan fortsette. Sitronsyresyklusen bruker ikke oksygen, men det gjør den oksidative fosforyleringen.
Den totale engergimengden fra den komplette katabolismen av et glukosemolekyl i glykolysen, sitronsyresyklusen og den oksidative fosforyleringen tilsvarer 36-38 ATP-molekyler (det oppgis noe ulike tall avhengig av hvilke bøker man leser).
Sitronsyresyklusen kalles en amfibolistisk prosess fordi den deltar både i katabolismen og anabolismen.


Årbogen.
Årbogen er et skogstjern som befinner seg vest for bommen til Ulevannsveien, Nedre Eiker, Buskerud. Tjernet ble demmet opp i 1896 for å sikre vann- og elektrisitetsforsyning til blant annet Krokstad Cellulose. I dag er tjernet kun brukt til rekreasjon. Fiskeslag: Ørret og abbor
I 2004 ble dammen forsterket i samråd med NVE. Under uværet Frida natt til 7. august 2012 var det derfor aldri fare for at selve dammen skulle briste. Imidlertid gikk det et stort jordras på den ene siden av dammen. Årsaken var at de enorme vannmengdene dro med seg kvister og søppel som satte seg fast i gitteret på dammen og dermed tettet overløpet slik at tjernet fløt utover sine bredder.
Skadene etter raset er nå i ferd med å bli midlertidig utbedret med sprengningsmasse. Nedre Eiker kommune og NVE er i dialog om hvilke permanente tiltak som må gjøres for at tilsvarende situasjon ikke skal skje igjen.


Patruljehund.
Patruljehund er en politihund som har trening i tjeneste sammen med politiet. Den kan på mange måter sammenlignes med en militær patruljehund, men den får gjerne en mer omfattende trening og må bestå en eksamen sammen med sin hundefører.En patruljehunde er således å forstå som både brukshund, tjenestehund og familiehund.
Opplæring.
I tillegg skal hunden vise at den kan løse praktiske oppdrag, som leteaksjon i fjellet o.l. En helhetsvurdering gjøres når alt dette er testet, og hunden blir evt. godkjent eller ikke. Godkjente hunder må regodkjennes hvert 2. år.
Hunderaser.
Den mest vanlige patruljehunden hos politiet er en schäferhund. I den senere tid har imidlertid også den belgiske fårhundrasen malinois vunnet terreng, og da spesielt i Mellom-Europa. I noen grad benyttes også andre raser.


Politihund.
Politihund, eller polititjenestehund som noen kaller det, er et samlebegrep som omfatter alle tjenestehunder i politiets tjeneste, enten dette er en patruljehund, kriminalsøkshund, narkotikahund, bombehund eller en annen type brukshund.
Generelt.
I de fleste land eies politihundene av myndighetene, som derfor ikke trenger å gi noen økonomisk kompensasjon for den jobben de gjør. Politihunder som er i privat eie får gjerne en viss økonomisk godtgjørelse (i Norge kr. 241,00 i måneden pr. 2005) for sin tjeneste, men beløpet varierer mye fra land til land. I gjennomsnitt blir politihunder pensjonert i en alder av ca. 8 år, selv om de teoretisk kan utstå tjeneste til de er omkring 10 år gamle.
De mest typiske polititjenestehundene er av rasene schäferhund, malinois og rottweiler, men mange har også tatt i bruk flere andre raser. I fjerne østen har f.eks. flere typiske pariahhunder vist seg å være svært godt egnet som tjenestehunder for politiet.
Politihunder i Norge.
De fleste politihunder i Norge er privateide, og i henhold til retningslinjer er det kun bombehunder som er statseide. Noen hundeførere har imidlertid tegnet kontrakt med det lokale politidistrikt som gjør disse til eiere, men disse avtalene varierer.
Hund og hundefører utdannes og godkjennes ved Politihøgskolen på eget kurs. Kursene er lokalisert til Sæter gård ved Kongsvinger.
Politihundene benyttes til søk etter mennesker, narkotika, bomber og brennbare væsker. Hundene som søker etter mennesker er patruljehunder. Disse benyttes sin gode luktesans til enten å gå spor, søke på overvær (rundering) eller ved patruljegang. Patruljehundene er trent på å finne savnede mennesker (ettersøk), enten levende eller døde. Patruljehundene er også trent på å forvare sin fører eller andre. Det vil si at den er "skarptrent" og skal kunne bite seg fast på kommando.
En del av hundene har tillegsutdannelse på lavinesøk og ruinsøk. 5 ekvipasjer har også videreutdanning på søk etter nedgravde gjenstander. Disse skal også få tilleggsutdanning på åstedssøk som innebærer markering på blod og sæd.


Steinsdalen.
Steinsdalen er administrasjonssenter i Osen kommune i Sør-Trøndelag. Gjennom dalen renner Steinsdalselva, som er en god men flomavhengig smålakselv. Steinsdalen er poststed, med postnr. 7740.


Airbus A300.
Airbus A300 er en flytype med kort til middels rekkevidde. Flytypen produseres av Airbus Industries. Prototypen A300B1 fløy første gang 28. oktober 1972 og den første av den første produksjonserien A300B2 fløy første gang 28. juni 1973. A300 var det første bredbuksflyet med bare to motorer og inspirerte Boeing til å utvikle flytypen Boeing 767 og senere Boeing 777. Den siste A300 som ble produsert, en A300F4-605R bygget for FedEx, fløy 18. april 2007.
A300 operert av SAS.
SAS hadde fire A300B2-320, en type som kun ble brukt av SAS og som blir beskrevet som en hybrid mellom A300B2 og A300B4. Disse ble fra juni 1983 oppgradert til A300B4-120 standard. A300 hadde sin jomfrutur med SAS 18. februar 1980, og to av flyene ble benyttet på rutene København-London, Oslo-London,
København-Paris og København-Madrid mens de to andre gikk i chartertrafikk med Scanair. Et av flyene gikk tapt i en ulykke 18. desember 1983 under leasing av Malaysian Airline System, og de siste tre ble solgt fra Scanair til Conair i 1987.


Air France.
Air France er et fransk flyselskap med hovedkontor i Paris. Selskapet er et datterselskap av Air France-KLM-gruppen. Selskapet flyr både innenriks og utenlands passasjerflyvninger og fraktruter til 185 destinasjoner i 83 land. Selskapets hovedbaser er på Orly lufthavn og Charles de Gaulle internasjonale lufthavn, begge i Paris, med en mindre base på Saint-Exupéry internasjonale lufthavn i Lyon.
Air France opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen til Charles de Gaulle internasjonale lufthavn utenfor Paris.
Historie.
Air France ble stiftet i 1933 etter en fusjon av flere mindre franske flyselskaper. Selskapet startet ruter til flere europeiske land, samt til de franske kolonier. Under andre verdenskrig flyttet selskapet sine aktiviteter til Casablanca i Marokko. Etter krigen ble selskapet omgjort til et statlig foretak, og den dag i dag eier den franske stat en stor andel i selskapet, selv om staten har solgt seg delvis ut av selskapet i de senere år.
I 1976 begynte selskapet sammen med British Airways flygninger med Concorde-flyet, en flytype de to selskapene fikk lov til at kjøpe for kun £1/stk etter at en lang rekke andre selskaper annullerte sine ordre. Ruten Paris-New York tok 3 timer og 20 minutter med det nye supersoniske flyet. Flygning med Concorde stoppet i 2003, etter at en ulykke ved avgang fra Paris, hvor samtlige om bord døde, fikk omkostningene til å stige, samtidig med at antallet passasjerer falt ytterligere etter terrorangrepene 11. september 2001.
Air France-KLM.
Air France fusjonerte med det nederlandske flyselskapet KLM mai 2004, noe som resulterte i selskapet Air France-KLM. Air France-KLM er verdens største flyselskap etter omsetning, og det tredje største i verden (størst i Europa) etter antall passasjer-kilometer.
Air France-KLM er en del av SkyTeam-alliansen sammen med Aeroflot, Delta Air Lines, Aeroméxico, Korean Air, Czech Airlines, og Alitalia. Både Air France og KLM flyr under deres egne navn.
Destinasjoner.
"Se full liste på engelsk Wikipedia: "
Air France er et av europas største flyselskaper, og opererer flygninger til og fra alle verdens seks kontinenter. Selskapet har et utstrakt innenriks- og europanettverk, og opprettholder også flygninger til de fleste franske oversjøiske territorier.


Serbisk.
Serbisk er et slavisk språk som snakkes i Serbia, Montenegro, Bosnia-Hercegovina.
Serbisk ble tidligere kalt serbokroatisk, serbisk eller kroatisk, og hadde tre uttalevarianter ("ekavisk", "ijekavisk" og "ikavisk"). Et eksempel på dette er «melk», som på ekavisk blir «"mleko"», på ijekavisk blir «"mlijeko"» og på ikavisk blir «"mliko"». Serbisk og kroatisk er nå skilt fra hverandre. Den ekaviske varianten av serbisk er mest brukt i Serbia og delvis i Montenegro, mens den ijekaviske varianten snakkes i Den Serbiske Republikken (Bosnia og Hercegovina), Montenegro og Kroatia. Kroatisk språk er bygget på "ijekavisk" (sentral Kroatia) og "ikavisk" (Dalmatia, Istria, Bosnia).
Serbisk språk benytter kyrillisk skrift med enkelte spesialbokstaver (se Det serbiske alfabetet), og latinske bokstaver i Bosnia, Kroatia og Montenegro.


Kyros I av Anshan.
Kyros I var konge av Anshan fra ca 600 til 580 f.Kr. eller ifølge andre fra 652 til 600 f.Kr.
Han var et tidlig medlem av Akamenide-dynastiet. Han var tydeligvis et barnebarn av dets grunnlegger Akamenes og sønn av Teispes av Anshan. Teispes` sønner skal ha delt kongedømmet mellom seg etter hans død. Kyros regjerte som konge av Anshan mens hans bror som kong Ariaramnes av Persia.
Kronologisk plassering av denne hendelsen er usikker. Dette siden hans foreslåtte, en fortsatt debattert, identifikasjon med monarken kjent som «Kuras av Parsumas». Kuras er først nevnt ca 652 f.Kr. I det året gjorde kong Shamash-shum-ukin, konge av Babylon 668–648 f.Kr., opprør mot sin eldre bror og overherre Ashurbanipal, konge i Assyria 668–627 f.Kr.. Kuras ser nevnt å være u militærallianse med den første. Krigen mellom de to brødrene endte i 648 f.Kr. med nederlaget til og det rapporterte selvmordet til Shamash-shum-ukin.
Kuras er nevnt igjen i 639 f.Kr. I det året klarte Ashurbanipal å beseire Elam og ble overherre til flere av dets tidligere allierte. Kuras var tydeligvis blant dem. Hans eldre sønn «Arukku» ble sendt til Assyria for å betale skatt til kongen. Kuras ser så ut til å forsvinne fra de historiske kildene. Hans foreslåtte identifikasjon som Kyros ville hjelpe å knytte Akamenide-dynastiet til betydelige hendelser i det 7.århundret f.Kr..
Ashurbanipal døde i 627 f.Kr.. Det antas at Kyros fortsatte å betale skatt til hans sønner og etterfølgere Ashur-etil-ilani (627–623 f.Kr. og Sin-shar-ishkun (623–584 f.Kr.). De møtte begge motstand fra en allianse ledet av Kyaxares av mederne og Naboplassar av Babylon. I 612 f.Kr. klarte de to å kapre den assyriske hovedstaden Ninive. Dette var i realiteten slutten på det assyriske riket selv om rester av den assyriske hæren under Ashur-uballit II fortsatte å gjøre motstand fra Harran.
Media og Babylonia delte snart landene som tidligere var kontrollert av assyrerne. Anshan falt tydeligvis under kontroll av Media. Kyros er regnet å ha endt sine dager under overherredømmet til enten Cyaxares eller hans sønn Astyages- Kyros ble etterfulgt av hans sønn Kambyses I. Hans barnebarn ville bli kjent som Kyros den store, skaper av det persiske riket.
Det har blitt poengtert at denne fortellingen av hans liv ville plassere hans tidlige aktiviteter mer enn et hundreår før de til hans barnebarn. Dette gjør at han ble far til Kambyses veldig sent i livet og hans død i gammel alder. Det har blitt argumentert at Kuras og og Kyros I var separate personer av usikker relasjon til hverandre. Den siste ville da ha regjert i det tidlige 6.århundret f.Kr. og hans styre ville vært uten hendelser. Pga mangel på nedtegnelser for denne historiske perioden forblir det usikkert hvilken teori som er nærmest fakta.


Lorenzo Girolamo Mattei.
Lorenzo Girolamo Mattei (født 28. mai 1748 i Roma i Italia, død 24. juli 1833 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i april 1833 av pave Gregor XVI.
Han var bror til kardinal Alessandro Mattei (kreert 1779), og nevø til kardinal Luigi Mattei (1753). Fra 1822 til 1833 var han latinsk patriark av Antiokia.


Castruccio Castracane degli Antelminelli.
Castruccio Castracane degli Antelminelli (født 21. september 1779 i Urbino i Italia, død 22. februar 1852 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1834–1839, og som Storpønitentiar 1839–1852.
Han ble kreert til kardinal i april 1833 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Castracane degli Antelminelli, Castruccio
Castracane degli Antelminelli, Castruccio
Castracane degli Antelminelli, Castruccio
Castracane degli Antelminelli, Castruccio


Giuseppe Maria Velzi.
Giuseppe Maria Velzi O.P. (født 8. mars 1767 i Como i Italia, død 23. november 1836 i Montefiascone) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og ble senere biskop av Montefiascone 1832–1836.
Han ble kreert til kardinal i juli 1832 av pave Gregor XVI.
Velzi, Giuseppe Maria
Velzi, Giuseppe Maria
Velzi, Giuseppe Maria
Velzi, Giuseppe Maria
Velzi, Giuseppe Maria


Mario Mattei.
Mario Mattei (født 6. september 1792 i Pergola i Italia, død 7. oktober 1870 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og ble senere biskop av Montefiascone 1832–1836.
Han ble kreert til kardinal i april 1833 av pave Gregor XVI.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Mattei, Mario
Mattei, Mario
Mattei, Mario
Mattei, Mario


Luigi Emmanuele Nicolo Lambruschini.
Luigi Emmanuele Nicolo Lambruschini C.R.S.P. (født 16. mai 1776 i Sestri Levante ved Brugnato i Italia, død 12. mai 1854 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og deltok på Wienerkongressen 1815 som kardinal Ercole Consalvis sekretær. Han medvirket også ved konkordatsforhandlinger, særlig i forhold til Bayern og Kongedømmet Napoli.
Han var senere erkebiskop av Genova 1819–1830. Han ble nuntius i Frankrike 1826, men måtte forlate sin post i 1830 på grunn av julirevolusjonen.
Han ble kreert til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI.
Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensdisiplinen 1833–1834 og for Kongregasjonen for studiene 1834. Deretter var han Statssekretær 1836–1846, og ble prefekt for Kongregasjonen for ritene 1847.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Lambruschini, Luigi Emmanuele Nicolo
Lambruschini, Luigi Emmanuele Nicolo
Lambruschini, Luigi Emmanuele Nicolo
Lambruschini, Luigi Emmanuele Nicolo
Lambruschini, Luigi Emmanuele Nicolo


Menighetsråd.
Et menighetsråd er et råd bestående av legfolk og normalt sogneprest i et sokn. Dets arbeidsområde og fullmakter varierer mellom de forskjellige kirkesamfunn, men felles er at rådene skal bistå presten i driften av menigheten, og bidra til kommunikasjon mellom legfolket og kleresiet.
I Den norske kirke.
Menighetsråd i Den norske kirke er valgt av soknets stemmeberettigede medlemmer.
I hvert sokn skal det være et menighetsråd. Ved valg hvert 4. år velges omkring 9.100 medlemmer til landets 1295 menighetsråd. Menighetsrådet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av soknet. I § 9 i Kirkeloven er menighetsrådets "formålsparagraf": «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv, særlig at Guds ord blir rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk innarbeides og utvikles i soknet».
Menighetsrådet velger en eller flere representanter til Kirkelig fellesråd. I kommuner med bare et sokn består fellesrådet av hele menighetsrådet pluss en representant oppnevnt av kommunen.
I Den katolske kirke.
I Den katolske kirke velges menighetsrådet av soknets stemmeberettigede medlemmer, det vil si alle medlemmer av kirken som er fermet og bor innen sognets grenser.
Den formelle betegnelsen på et katolsk menighetsråd er "pastoralråd", men i Den katolske kirke i Norge har man valgt å bruke den mer kjente betegnelsen menighetsråd, og i stedet forbeholde pastoralråd til bispedømmenivå.
Et katolsk menighetsråd er sogneprestens valgte rådgivere. Rådet er kun vedtaksdyktig når sognepresten presederer over møtet, og dets vedtak er rådgivende, ikke bindende. I visse saker, spesielt økonomiske spørsmål som berører større summer, er sognepresten pålagt å konsultere menighetsrådet, men han kan velge å se bort fra dets råd.


Alessandro Giustiniani.
Alessandro Giustiniani (født 3. februar 1778 i Genova i Italia, død 11. oktober 1843 i Genova) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Sicilia og i Portugal.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1832.
Giustiniani, Alessandro
Giustiniani, Alessandro
Giustiniani, Alessandro
Giustiniani, Alessandro
Giustiniani, Alessandro


Deluxe Ski Jump.
Deluxe Ski Jump er et dataspill, mer spesifikt en skihoppsimulator, utgitt av det finske selskapet Mediamond. Spillet er utviklet av Jussi Koskela.
Spillet har forskjellige bakker og værforhold i tillegg til 3D-grafikk i den siste versjonen.
Spillet går i hovedsak ut på å hoppe lengst, få mest stilpoeng, og sette lengderekorder. Spilleren kontrollerer hopperens sats, flytestilling og nedslag. Vindforholdene er med på å prege hoppets kvalitet. Spillet er ofte populært i sosiale sammenhenger, da det er lett å lære og flere kan spille på samme maskin. Det er også mulig å legge inn fiktive datasimulerte konkurrenter og bestemme deres nivå for ferdighet og stabilitet.
Den tredje utgaven av spillet inneholder 40 fiktive hoppbakker, fra 40 forskjellige land. Bakkene varierer med en bakkelengde fra HS 281 i Slovenia til HS 69 i Serbia.
Det er mulig å hoppe på vinterstid og på sommerstid i form av snø- og plastunderlag.


Doris Lessing.
Doris May Lessing født May Tayler (født 22. oktober 1919 i Kermanshah i Persia), er en britisk forfatter. Hun ble født i Iran og vokste opp i Sør-Rhodesia (nåværende Zimbabwe).
Lessing er datter av kaptein Alfred Tayler og Emily Maude Tayler (født McVeagh), fra Storbritannia. Lessing ble født i 1919 i Kermanshah, Persia (Iran), der faren jobbet for Imperial Bank of Persia. I 1925 flyttet familien til Sør-Rhodesia, der de levde et hardt liv på landet. Doris gikk på katolsk klosterskole i hovedstaden Salisbury. Hun avbrøt skolegangen da hun var 14 år. Deres store landeiendom bragte ingen rikdom, slitet var hardt. Hun var medlem av Communist Party of Great Britain.
Ungdom i Rhodesia.
Da hun var femten flyttet hun hjemmefra for å komme unna sin mor. Hun tok en jobb som hjelpepleier og studerte med hjelp fra sin arbeidsgiver litteratur, sosiologi og politikk. I 1937 fikk hun jobb som telefonist i Salisbury.
Sitt første ekteskap inngikk hun i 1939, da hun var nitten år, med Frank Wisdom som ble far til hennes første to barn, John og Jean. Ekteskapet ble ikke hva hun hadde forestilt seg. Hun forlot både ektemann og barn i 1943 og gikk med i en kommunistisk gruppe, "Left Book Club", i Salisbury. Der møtte hun den tysk-jødiske flyktningen Gottfried Lessing som hun giftet seg med i 1943. Med ham fikk hun sønnen Peter.
Forfatter i England.
Doris Lessing flyttet til England i 1949 og slo gjennom som forfatter med debutromanen "Det synger i gresset" ("The Grass is Singing") i 1950. Hun nådde et internasjonalt publikum med en rekke romaner med politisk radikalt tilsnitt, som bøkene om Martha Quest og den feministiske "Den gyldne notatbok".
Med romanen "Briefing for a Descent into Hell" som ble innstilt til Bookerprisen i 1971 tok hun en ny retning med fokus på åndelige og kosmiske temaer. Hun begynte også å studere islamsk mystikk, sufisme. Disse temaene ble videreført i science fiction-form gjennom serien "Canopus i Argos-arkiver". Det ble lenge antatt at hun ved å bruke science fiction-genren mistet sjansen til å vinne nobelprisen i litteratur.
Hun utgav første bind av sine erindringer, "Under huden" i 1994.


Bookerprisen.
Bookerprisen (engelsk navn: «Booker Prize for Fiction» og «Man Booker Prize») blir årlig utdelt til den beste romanen skrevet av en innbygger i Samveldet eller i Irland. Prisen ble innstiftet av bokhandlerkjeden "Booker plc" i 1968. For å bevare prisens eksklusivitet velger man ut jurymedlemmer blant kritikere, forfattere og akademikere. Siden 2002 har prisen også blitt omtalt som «Man Booker Prize» for å reflektere at prisen blir sponset av et investeringsselskap, "Man Group plc".
Oversikt over vinnere.
Enkelte år har det vært to vinnere (1974 og 1992)


The Aller Værste!
The Aller Værste! (1979–1981) var en norsk rockegruppe fra Bergen.
The Aller Værste! var påvirket og inspirert av punk, new wave, ska og reggae og ga ut to album og tre 7"-singler/EP-er. Flere av deres utgivelser regnes som klassikere i norsk rock. De fikk Spellemannprisen 1980 for albumet "Materialtretthet" i klassen nyrock. Bandets to første singler fikk også spilletid hos den innflytelsesrike BBC-programlederen John Peel.
Manager for gruppen var Lars Lauritzsen.
Bandet hadde gjenforeningsturné i 1990 og konserter i Bergen og Oslo i 1999.
Medlemmer.
Kern, Øhrn, Myrvold og Erichsen var før TAV! rockegruppa Johnny Banan Band. Etter at Ketil Kern sluttet høsten 1981, spilte Robert Isdal fra punkbandet Fader War trommer på den siste plata, "Hakk".
Medlemmer av The Aller Værste! har seinere startet og vært aktive i band som The Beste, Ratataboo!, Løver og Tigre (sammen med Hot Club de Norvege), mm.
The Aller Værste! regnes som et bergensband, selv om ingen av bandets medlemmer er fra byen. Myrvold er oppvokst i Stavanger, mens de fire andre er fra Oslo.
Diskografi.
"Materialtretthet" ble nyutgitt på LP og CD av Sonet i 1990, på LP med de to første 7" på vedlagt plate. Både "Materialtretthet" og "Disniland i de tusen hjem" er siden utgitt på CD på Bergensselskapet Rec 90, sistnevnte med de to første 7" som ekstraspor. "Materialtretthet" er også utgitt på vinyl og CD av Oh Yeah! i 2010, denne gang med utbrettcover hvor innsiden viser hvordan det gikk med Stupedamen etter at forsidebildet ble tatt. CD-utgaven har den første singelen, EP'en og Spellemannprisopptaket som bonusspor.
En rekke av The Aller Værste! sine låter er tolket av ulike artister på platen Dans til musikken, som er en hyllestplate til Lasse Myrvold.


Båtskalle.
Båtskalle (Latin: "scaphocephalus") er en betegnelse som brukes om et symptom på en form for genetisk feil hos mennesker. Hos en person med båtskalle har skallen en form som likner en velvet robåt. Sett forfra har skallen en noe spiss, konisk form. Også kalt Aperts syndrom.


Asiana Airlines.
Asiana Airlines er et av Sør-Koreas to store flyselskaper. Det er både mindre og yngre enn Korean Air. Asianas hovedkvarter og internasjonale hub er Incheon internasjonale lufthavn, og innenlandsknutepunktet er Gimpo internasjonale lufthavn. Asiana har fløyet siden 1988. Per 31. desember 2003 eier Kumho Asiana Group 46,33 prosent av Asiana via sine datterselskaper.


Metrikk.
Versemål eller metrikk (av gresk: «mål») er et begrep innen verselære. Et versemål betegner den rytmen og det rimmønsteret som en verselinje eller et dikt har. Det å fastslå et dikts verserytme kalles å skandere.
Rytme.
Rytmen kan kalles den musikalske delen av diktet, da den kan få et (godt) dikt til å minne om sang. Det er ikke nødvendig å ha rim og rytme samtidig, tvert imot er det mange eksempler på dikt som har bare rytme og ikke rim. Rimskjemaet som sådant er en relativt ny «oppdagelse» innen europeisk diktekunst. Heksameterne (som både Homers Iliaden og Odysseen er skrevet i) har for eksempel intet fast rimskjema, men dens virkning beror på den gjennomgående rytmen, en rytme som skal ligge nær opp til den naturlige talerytmen, som en systematisering av den. Således er det lagt inn «pustepauser» etter hver linje og gjerne midt på linjene også. En god rytme kan sies å være en manifestasjon av rytmer i mennesket selv, iallfall i klassisk diktning.
I norsk og andre germanske språk går det viktigste skillet i den språklige rytmen mellom betonte og ubetonte stavelser, etter såkalt aksentuerende prinsipp. Noen stavelser har trykk, andre er trykklette. I et dikt med et fast rytmeskjema ser en da på den regelmessige vekslinga mellom trykktunge og trykklette stavelser. I gammelgresk er det mer fruktbart å skille mellom korte og lange stavelser, og i antikkens metrikk hadde en følgelig et tilsvarende system, men etter et kvantifiserende prinsipp. I romanske språk er skillet mellom trykktung og trykklett underordna; i stedet teller en stavelser i hver linje, og versene er syllabiske.
Et vers (en verselinje) kan da for eksempel betegnes «firfotet jambe» (xXxXxXxX), «trefotet daktyl» (XxxXxxXxx) osv. Et vers kan ha "opptakt", dvs. en trykklett stavelse før en begynner å telle verseføtter. Videre kan et vers ha sesur, dvs. en pause som i lengde utgjør for en stavelse.
De klassiske greske hovedversemåla er jambisk trimeter og trokeisk tetrameter. I trokeiske og jambiske vers bestod hver versefot av en ditroké eller en dijambe, og trimeteret hadde da seks jamber og tetrameteret åtte trokéer. Heksameteret og pentameteret hadde en mer kompleks oppbygning. Disse versemåla er stikiske eller rapsodiske versemål – det vil si at versene ikke samler seg i avsnitt eller strofer.
For å få fram versemålet i et dikt tydelig, kan en også "skandere" teksten, dvs. å overdrive skillet mellom trykklette og trykktunge stavelser.
Rim.
Enderimene her er en-mén og ø-sjø.
Der vant og fant er midtrim.
Altså her rekken hele-dvele-kommer-sommer, og dessuten sluttes kjeden med bort-fort.
Dessuten har vi stavrim, halvrim, assonans og bokstavrim eller alliterasjon. Et «ekte» rim skal ha samme vokal, som i stor og bor. Stor og ber derimot er halvrim, da vokalen er byttet om. På norsk har André Bjerke gjort et poeng av å vise hvor virkningsfulle også halvrim og ulike assonanser (flere ord med lik vokal) kan være, f.eks. i det kjente barnediktet «Farao på ferie» (allerede tittelen inneholder et halvrim). Bokstavrim er når ord innledes med samme konsonant eller med (ulik) vokal; andre former for alliterasjon, f.eks. den walisiske cynghanedd kan involvere flere enn bare innledende konsonanter.
Enderim kan forekomme i forskjellige mønster. Typiske mønster er versepar med lik utgang (AA BB CC osv.), parrim (ABAB), balladerim (xAxA) og omfavnelsesrim, også kallt kiastisk rim (ABBA), der A og B tilsvarer verselinjer som rimer (A-ord på A-ord, B-ord på B-ord) og x er verslinjer som ikke rimer med andre. Noen diktformer har større og mer kompliserte rimmønster: mest kjent er sonetteformen (i hovedsak ABBA CDDC EFFE GH GH eller ABBA CDDC DEF DEF, men flere undervarianter finnes).
Man snakker også om mannlig og kvinnelig rim eller utgang, der førstnevnte betyr at man slutter en linje med en tung stavelse (lang og gang f.eks.), mens kvinnelig slutter på en trykklett stavelse (f.eks. henge og lenge). Når rimmønster angis, bruker en små bokstaver på trykksvak utgang og store på trykksterk.
Rimet i sin nåværende form (typisk enderim i ulike kombinasjoner) kan sies å stamme fra middelalderens trubadur-diktning og minnesang, som igjen hadde arabisk diktning som forbilde. Kjent er også parsifal-diktningen, som er en av de første større europeiske diktverk der man kan finne enderim. Antikkens gresk og romerske lyrikk hadde ikke rim.
Diktformer.
Typiske diktformer er heksameter, sonett, limerick, den indiske og persiske gasel og den japanske haiku-formen.


Strofe.
En strofe (av gr. "strefein", «vende») er i lyrikken et antall linjer eller "vers" (av lat. "versus", «linje, vende») som er føyd sammen etter et bestemt metrisk prinsipp, f.eks. taktart eller rimstilling. Typografisk skilles strofene i et dikt med en blank linje.
Under framføring av tragedier og korlyrikk i antikkens teater beveget koret seg i takt med sangen (herav uttrykket «versefot») fra den ene sida av scenen til den andre. Når strofen var slutt, vendte koret.
I dagligtale brukes "vers" ofte synonymt med strofe.


Burt Reynolds.
Burton Leon «Burt» Reynolds, Jr. (født 11. februar 1936 i Lansing i Michigan) er en Oscar-nominert amerikansk skuespiller. Han er mest kjent for rollen som «Bandit» i filmen "Smokey and the Bandit" (sammen med Jerry Reed) fra 1977 og en av hovedrollene i kultfilmen "Verdens sprøeste bilrace" fra 1981. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Oppvekst.
Reynolds' foreldre var Burton Reynolds, som var halvt Cherokee og halvt irsk, og hans kone, Fern Miller. Reynolds sier i sin selvbiografi at hans familie bodde i Lansing da faren ble innkalt til verneplikt i United States Army. Reynolds, hans mor og hans søster reiste med faren til Fort Leonard Wood, hvor de bodde i to år. When Reynolds' far ble sendt til Europa, returnerte familien til Lansing i Michigan. I 1946, Reynolds flyttet til Riviera Beach i Florida, med sine foreldre. Hans far, Burt Sr., ble senere politisjef i Riviera Beach. Riviera Beach er en by rett nord for West Palm Beach.
I hans avgangsår ved Palm Beach Lakes Community High School ble Reynolds bemerket som "«First Team All State»" og "«All Southern»" som fullback, og fikke flere stipendtilbud. Etter uteksaminering fra Palm Beach Lakes Community High School i West Palm Beach i Florida, gikk han på Florida State University på et college football stipend, og spilte halfback. Reynolds håpet på å bli nevnt som en All-America spiller og ha muligheten til en karriere innen profesjonell fotball. I den første kampen i sesongen ble Reynolds skadet, og en bilulykke senere samme år forverret skaden. Med hans college fotball karriere over, vurderte Reynolds å bli politi, men hans far foreslo at han fullførte høyskolen førstog bli en parole officer. Han tok også klasser ved Palm Beach Junior College (PBJC) i nabobyen Lake Worth i Florida. I hans første semester ved PBJC var Reynolds i en klasse som ble undervist av Watson B. Duncan III. Duncan pushet Reynolds til å prøvespille for et stykke som han regisserte, "Outward Bound". Duncan ga Reynolds hovedrollen, basert på hans inntrykk fra å høre Reynolds lese Shakespeare i klassen. Reynolds vant 1956 Florida State Drama Award for hans rolletolkning i "Outward Bound". Reynolds kaller Duncan hans mentor og den personen som påvirket han mest i hans liv.
Skuespillerkarriere.
Et nytt stipend tok Reynolds til New York og Hyde Park Plyhouse. Han begynte som stuntmann innen TV, før han ble oppdaget gjennom en rolle i teaterstykket "Mister Roberts", og ble signet som TV-skuespiller. Fra han debuterte i TV-serien "Riverboat", hadde han en rekke forskjelloge TV-roller, deriblant som smeden Quint Asper i "Kruttrøyk" mellom 1962 og 1965.
I 1961 debuterte Burt Reynolds på film, i filmen "Angel Baby". Etter råd fra kompisen Clint Eastwood takket han ja til roller i europeiske lavbudsjettsfilmer for å få fart på karrieren. I 1966 kom hans første spaghetti-western, "Navajo Joe", ut. Disse filmene førte til gjennombruddsrollen som Lewis Medlock i "Piknik med døden" i 1972.
Etter suksessen med "Smokey and the Bandit"-filmene, gikk suksessraten nedover med en rekke lignende, men ikke like suksessfulle, roller.
På begynnelsen av 1990-tallet spilte han i komedieserien "Evening Shade", som ga Burt Reynolds en Emmy i 1991. I 1995 skilte han seg fra Loni Anderson, i det som ble en veldig skitten og godt publisert skilsmisse. Karrieren stoppet, og han ble begjært konkurs i 1996. Den kritikerroste "Boogie Nights" fikk imidlertid karrieren hans på rett kjøl, og ga han en Oscar-nominasjon for beste bi-rolle.
På tidlig 2000-tallet turnerte Reynolds med "Burt Reynolds' One Man Show", og har siden spilt nok en mengde filmer.
Privatliv.
Raynolds har vært gift to ganger, først med komikeren Judy Carne mellom 1963 og 1965, og siden skuespillerinnen Loni Anderson mellom 1988 og 1995. Han har en adoptivsønn, Quentin.


Versbinding.
"Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst"
"den Rose laa, du fra mig har kyst" (Av Henrik Wergeland: "Til min Gyldenlak" 1845.)


Sardis.
Levninger av bysantinske butikker i Sardis
Sardis, eller Sardes (lydisk: "Sfard"; gresk: Σάρδεις, "Sardeis"; persisk: سارد, "Sārd") var en oldtidsby på samme lokalisering som dagens Sart (Sartmahmut før 19. oktober 2005) i Tyrkias provins Manisa. Sardis var hovedstaden i oldtidskongedømmet Lydia, en av de viktigste byene i det persisk riket, setet for en prokonsul under Romerriket, og metropolis i provinsen Lydia i senere romersk og bysantinsk tid.
Som en av de syv kirkene i Asia ble den adressert av forfatteren av Johannes' åpenbaring i "Det nye testamente" hvor den synes å antyde at dens befolkning var åpenbart veike og fryktsomme. Byens betydning var grunnet først og fremst til dens militære styrke, deretter til dens lokalisering ved den viktige handelsvegen som ledet fra det indre av Lilleasia og ut til kysten av Egeerhavet, og sist til at den lå ved den vide og fruktbare sletten langs elven Gediz (i antikken kalt for "Hermos"). En av de tidligste referansene til Sardis er i dramaet "Perserne" av den greske tragedieforfatteren Aiskhylos (472 f.Kr.).
Arkeologi.
På 1800-tallet e.Kr. lå Sardis i ruiner som viste konstruksjoner hovedsakelig fra den romerske perioden. Den første storstilte arkeologiske undersøkelsen i Sardis ble ledet av en gruppe fra det amerikanske Princeton University, ledet av Howard Crosby Butler, i årene 1910-1914. Disse avdekket et tempel for Artemis, og mer enn et tusen lydiske graver. Verdenskrigen forhindret videre undersøkelser, og deretter av Den tyrkiske frigjøringskrigen, skjønt den kortvarig kom i gang igjen i 1922. En del bevarte oldtidsgjenstander fra Butler-undersøkelsen ble lagt til samlingen til Metropolitan Museum of Art i New York.
De undersøkelser som i dag pågår (per 2012) er under ledelse av Nick Cahill, professor ved University of Wisconsin–Madison. Dagens juridiske lover for arkeologiske undersøkelser i Tyrkia sikrer at funn også blir værende i Tyrkia. En del viktige funn fra Sardis er i dag huset i det Arkeologiske museum i Manisa, blant annet senromersk mosaikk og skulptur, en hjelm fra midten av 500-tallet f.Kr. og keramikk fra ulike perioder.


Heksameter.
Heksameter (av gresk "hex", «seks» og "metron", «mål») er i germansk (tysk, norsk osv.) metrikk et versemål som består av seks takter, vekslende mellom daktyler (tung-lett-lett) og trokéer (tung-lett). Siste takt er alltid en troké, nest siste oftest en daktyl. Verset får derfor alltid seks trykktunge stavelser, mens antall trykklette stavelser varierer. Maksimalt antall stavelser i ett vers er sytten, mens det teoretisk kan være så få som tolv. Versemålet er tillempet fra gresk og latin, der det brukes uten rim, på norsk brukes det noen ganger med rim, f.eks av A.O. Vinje i "Vaaren": «Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa for Vaaren at røma/ Heggen med Tre som der Blomar var paa eg atter saag bløma.»
Det klassiske greske og latinske heksameteret bygger på motsetningen mellom lange og korte stavelser, og består av seks verseføtter: Hovedvekten av verseføttene er daktyler (lang-kort-kort). Femte fot er alltid en daktyl, siste er som regel en troké (lang-kort), men kan også være en spondé (lang-lang). Ofte er det en liten pause, en cesur, i den tredje eller fjerde versefoten.
I nyere europeisk litteratur har heksameteret vært benyttet av blant annet Hölderlin (Der Archipelagus) og Goethe (Hermann und Dorothea).
Man kan dessuten finne aleksandriner omtalt som jambisk heksameter, siden dette versemålet på norsk har form av en jambisk sekstakter


Francesco Tiberi Contigliano.
Francesco Tiberi Contigliano (født 4. januar 1773 i Contigliano ved Rieti i Italia, død 29. oktober 1839 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Spania. Senere var han erkebiskop av Iesi 1832–1836.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1832.
Tiberi Contigliano, Francesco
Tiberi Contigliano, Francesco
Tiberi Contigliano, Francesco
Tiberi Contigliano, Francesco
Tiberi Contigliano, Francesco


Ugo Pietro Spinola.
Ugo Pietro Spinola (født 29. juni 1791 i Genova i Italia, død 21. januar 1858 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Østerrike.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1832.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Spinola, Ugo Pietro
Spinola, Ugo Pietro
Spinola, Ugo Pietro
Spinola, Ugo Pietro
Spinola, Ugo Pietro


Francesco Serra-Cassano.
Francesco Serra Cassano (født 1. februar 1783 i Napoli i Italia, død 17. august 1850 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Bayern. Senere var han erkebiskop av Capua 1826–1850.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert april 1833.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Bibliografi.
Serra Casano, Francesco
Serra Casano, Francesco
Serra Casano, Francesco
Serra Casano, Francesco
Serra Casano, Francesco


Pietro Ostini.
Pietro Ostini (født 27. april 1775 i Roma i Italia, død 4. mars 1849 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Sveits, Brasil og Østerrike. Senere var han erkebiskop av Iesi 1836–1841, og prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1847–1849.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1836.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Ostini, Pietro
Ostini, Pietro
Ostini, Pietro
Ostini, Pietro
Ostini, Pietro


Giuseppe Antonio Sala.
Giuseppe Antonio Sala (født 27. oktober 1762 i Roma i Italia, død 23. juni 1839 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet prefekt for Indekskongregasjonen 1834, og for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere 1834–1839.
Han ble kreert til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI.
Sala, Giuseppe Antonio
Sala, Giuseppe Antonio
Sala, Giuseppe Antonio
Sala, Giuseppe Antonio


Benedetto Cappelletti.
Benedetto Cappelletti (født 2. november 1762 i Rieti i Italia, død 23. juni 1839 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og var senere biskop av Rieti 1833–1834.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1832.
Cappelletti, Benedetto
Cappelletti, Benedetto
Cappelletti, Benedetto
Cappelletti, Benedetto
Cappelletti, Benedetto


Lepton.
I fysikk er en partikkel et lepton hvis det har spinn 1/2 og ikke erfarer fargekraft. Leptoner danner en familie elementærpartikler som skiller seg fra gauge-bosonene og kvarkene.
Navnet «lepton» kommer fra det greske λεπτόν, som betyr "liten" eller "tynn". Dette navnet har sitt opphav før oppdagelsen av et spesielt tungt lepton, tau-leptonet. Tau-leptonet har nesten dobbelt så stor masse som et proton.
Det finnes 12 kjente typer leptoner, hvorav 3 er materiepartikler (elektronet, myonet og tau-leptonet), 3 nøytrinoer, og deres 6 respektive antipartikler. Alle kjente ladde leptoner har en enkelt negativ eller positiv elektrisk ladning (avhengig av om de er partikler eller antipartikler), og alle nøytrinoene og antinøytrinoene er elektrisk nøytrale. Generelt forblir antallet leptoner av samme type (elektroner og elektron nøytrinoer; myoner og myon nøytrinoer; tauoner og tau nøytriner) det samme når partikler vekselvirker. Dette er kjent som bevaring av leptontall.


Luigi del Drago.
Luigi del Drago (født 20. juni 1776 i Roma i Italia, død 18. april 1845 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og var blant annet prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1834–1845.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1832.
Del Drago, Luigi
Del Drago, Luigi
Del Drago, Luigi
Del Drago, Luigi
Del Drago, Luigi


Francesco Maria Pandolfi Alberici.
Francesco Maria Pandolfi Alberici (født 18. mars 1764 i Orvieto i Italia, død 3. juni 1835 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og var blant annet prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1834–1845.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1832.
Pandolfi Alberici, Francesco Maria
Pandolfi Alberici, Francesco Maria
Pandolfi Alberici, Francesco Maria
Pandolfi Alberici, Francesco Maria
Pandolfi Alberici, Francesco Maria


Ludovico Gazzoli.
Ludovico Gazzoli (født 18. mars 1774 i Terni i Italia, død 12. februar 1858 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i september 1831 av pave Gregor XVI, publisert juli 1832.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Han var nevø til kardinal Luigi Gazzoli (kreert 1803).
Gazzoli, Ludovico
Gazzoli, Ludovico
Gazzoli, Ludovico
Gazzoli, Ludovico
Gazzoli, Ludovico
Gazzoli, Ludovico


Allitterasjon.
Allitterasjon betegner i metrikken lydlikhet mellom konsonanter i trykksterke stavelser eller i begynnelsen av ord. Allitterasjon er en form for rim og kan danne grunnlaget for en poetisk tekst. Bokstavrim brukes ofte synonymt med allitterasjon.
Bokstavrim er som regel oppbygd rundt at trykksterke ord begynner med "samme konsonant", eller med "forskjellig vokal". Eventuelt kan også samme konsonantkombinasjon gjentas. Konsonantlyder som ligner hverandre kan også brukes. Noen forfattere har også brukt bokstavrim med samme vokal.
Allitterasjon brukes også i et utall dagligdagse vendinger, for eksempel «fri og frank», «folk og fe», «fjell og fjord», «over stokk og stein», «tull og tøys», «hull i hodet», «ve og vel», «takt og tone», «fra sans og samling», «på den grønne gren», «rubb og rake», «i nattens mulm og mørke», «spinke og spare», «styre og stell», «til spott og spe», «med brask og bram», «lett og ledig», «bastet og bundet», «synd og skam», «i storm og stille», «bulder og brak», «i stumper og stykker», «himmel og hav», «vær og vind», «pomp og prakt», «mellom bakker og berg», «en sjel og en skjorte», «Bongo fra Kongo». Virkemidlet er mye brukt i norrøn litteratur, og kalles da stavrim.
Allitterasjon ble også praktisert i indoeuropeernes toleddete personnavn. På Istaby-runesteinen fra Blekinge kan man lese at steinen ble reist av "hathuwulafaR haeruwulafiR", det vil si av «Hathulv, sønn av Hiorulv», der altså både far og sønn har navn med leddet "-wulafaR" (-ulv) i seg. Stavelsen "hath-" stammer fra indoeuropeisk *katu (= kamp) og utgjør første ledd i gælisk "Caturix" og norrønt "Hathulv".
Et dominerende prinsipp ved germansk navngivning var skikken med at barnet fikk det ene leddet av farens (sjeldnere en annen slektnings) navn. Tacitus navngir to brødre, to høvdinger av cherusker-stammen, "Inguiomerus" og "Segimerus", der det felles etterleddet opplagt stammer fra farens navn. Leddet "segi-" stammer fra indoeuropeisk *segho- (= seier), og gjenkjennes i oldindisk "Saha-jah", gælisk "Segovesus", og som leddet "Sig-" i norske navn som "Sigbjørn" og "Sigrid". Samme alliterasjon ser vi i runesteinen fra Snoldelev, som er reist for "Gunwald", sønn av "Roald". ("Roald" tilsvarer det høytyske "Hrodowald", men i norrøne språk forsvant w'en tidlig fra navnet.)
På Bornholm finner man likeså Bodilsker-runesteinene, der "Økil" er far til "Alfkil" og "Thorkil", mens "Isbiorn" er far til "Frøbiorn".


Star Wars.
Star Wars logoen slik den fremstår i filmene
Star Wars (SW) omfatter, utover seks filmer, også dataspill, romaner, tegneserier, fanfiksjon, m.m. Selve Star Wars-sagaen og -miljøet er grunnlagt av filmskaperen George Lucas, men fenomenet er så utbredt at mange fans og forfattere på egen hånd har utvidet dette i form av noveller, hjemmelagde filmklipp m.m. Det er til og med opprettet en wiki, Wookieepedia, for å dekke alt dette stoffet.
Episoder.
George Lucas planla ni filmer, men om de siste tre noensinne blir laget, vites ennå ikke. Selv har Lucas avvist at han vil produsere flere. Dessuten finnes også tegnet animasjonsserie, ', som handler om begivenhetene mellom episodene 2 og 3. ' er både tittelen på filmen og den følgende tv-serien, begge utgitt 2008.
I tillegg til filmer har det blitt laget utallige leker, bøker, tegneserier, brettspill og dataspill om Star Wars. Forbes Magazine har estimert totalinntektene fra alle Star Wars-relaterte produkter til nesten 20 milliarder amerikanske dollar, dette gjør det til den mest lønnsomme filmfranchisen noen sinne.
Miljøet.
Filmene er ikke fastsatt i tid, og det eneste hintet en får til hvilken tid filmene finner sted i er åpningslinja, fra alle filmene: "«A long time ago, in a galaxy far, far away...»", eller som i den norske oversettelsen: "«For lenge siden, i en galakse langt, langt borte»". Men om dette skal tolkes som at filmene faktisk finner sted for lenge, lenge siden eller om det er en allusjon til den klassiske åpningslinjen i eventyr, "«Det var en gang, i et land langt, langt borte ...»" er usikkert.
Filmene er heller ikke fastsatt i sted. Handlinger utspiller seg i en ikke-navngitt galakse. I Star Wars-universet er det bare én rase, Yuuzhan Vongene, som kommer fra en annen galakse (disse finnes dog bare i bokserien "New Jedi Order"). Den første trilogien (den andre trilogien, rent kronologisk sett) skildrer et møkkete og nedslitt miljø, noe som er atypisk for science fictionfilmer. I intervju har George Lucas fortalt at de smurte nye rekvisitter med gjørme og møkk for å få dem til å se utslitte ut, noe han skildret som "«a used future»" (en brukt fremtid).
I den andre trilogien (den første kronologisk) skildres et rent, elegant og futuristisk miljø – langt mer i tråd med andre science fiction-filmer.
Filmene.
Den første filmen ble opprinnelig bare kalt "Star Wars" uten episodenummer, men i etterkant har den fått den utvidede tittelen "Star Wars: Episode IV – Et nytt håp". Filmen har en individuell historie, selv om Lucas alltid har ment at filmen er en del av et større verk. Da populariteten for Star Wars-universet økte, ble episodenummeret tilført, og de etterfølgende filmene "Star Wars: Episode V – Imperiet slår tilbake" (1980) og "Star Wars: Episode VI – Jediridderen vender tilbake" (1983) ble laget. Disse tre filmene utgjør til sammen det vi kjenner som den «originale trilogien». Etter mange års pause startet Lucas opp med «forløpertrilogien» "Star Wars: Episode I – Den skjulte trussel" (1999), "Star Wars: Episode II – Klonene angriper" (2002) og ' (2005). Grunnen til at Lucas startet med Episode IV var at han trodde han ville kapre seerne ved å starte midt i hexalogien. Det er først etter utviklingen av dataanimasjon at episode 1 – 3 har latt seg realisere.
Musikken.
Musikken til alle de seks Star Wars-filmene ble komponert av John Williams. Hovedtemaet, spilt under åpningsteksten, er et av de mest berømte og lettgjenkjennelige filmtemaene gjennom tidene, på lik linje med Haisommer, Jurassic Park og Indiana Jones-temaet, som også er komponert av John Williams. Musikken ble gitt ut på en offisiell LP og en annen der en artist lagde sine egne versjoner.
"Expanded Universe".
Star Wars: Expanded Universe (EU) tar for seg stort sett alt av Star Wars utenfor filmene. Det vil si bøker, tv-serier, tegneserier, og lignende. Her fortelles det om hva som skjer før, mellom og etter filmene, og det gjør at man kan danne seg et mer omfattende bilde av figurene og planetene i Star Wars-universet.
Blant bøkene som behandler tiden etter den siste kronologiske filmen, finnes bokseriene Young Jedi Knights (YJK), som handler om Han Solo og Leia Organas barn Jaina Solo, Jacen Solo og Anakin Solo. Det finnes i tillegg en bokserie ved navn New Jedi Order, (NJO), som handler om Luke Skywalker, Han Solo, Mara Jade Skywalker, Leia Organa, med flere, akkurat som det finnes bøker om klonkrigen og hendelser som skjedde lenge før Episode I tar sted.
En kjent figur etter den sjette filmen er jediridderen Kyle Katarn.


Kjøleskap.
Kjøleskap er et husholdningsapparat som benyttes for å konservere mat og drikke i en kjølig atmosfære for å oppnå lengre holdbarhet enn det som er mulig ved rom- eller kjellertemperatur. Kjøledisker, kjølereoler og kjøleskap er også i utstrakt bruk i dagligvareforretninger, kaféer og kantiner og til dels i storhusholdninger og -kjøkken.
I dag har de aller fleste boliger et kjøleskap for oppbevaring av mat og drikke. Kjøleskapet er det siste leddet i en ubrutt kjølekjede som starter hos en produsent (av f.eks melk med kjøletank), og går via innsamling, foredling, transport og dagligvarebutikk til den ender i et privat kjøleskap. Ved siden av kjøling tilpasset kjøleskap, er i dag dypfrysing som forutsetter en ubrutt frysekjede med dypfryser hos sluttbruker blant de vanligste konserveringsmetodene i norsk dagligvareindustri og -handel.
For oppbevaring av mat benyttes normalt en temperatur mellom 0 og +10 °C, men for en rekke matvarer må temperaturen være +4 °C eller lavere for at holdbarhetsstemplingen skal være til å stole på.
Historikk.
Kjøleskapet ble oppfunnet i 1876 av den tyske ingeniøren Carl von Linde. Kjøleskapet benytter en varmepumpe for å kjøle innsiden av skapet. Det vanlige i Norge er at kompressoren i kjøleskapet bruker 230 V spenning.
På 1920-tallet var kjøleskap ofte ekstremt farlige på grunn av innhold av giftig ammoniakk som kunne lekke ut. I 1929 omkom mer enn hundre mennesker av en slik lekkasje på et sykehus i Cleveland, Ohio. Oppfinneren Thomas Midgley tok på seg oppgaven med å skape en gass som var trygg i bruk. Det han kom frem til, var klorfluorkarbongass, forkortet til KFK, som senere viste seg å bryte ned ozonet i stratosfæren og derfor ble forbudt å bruke. Dermed ble isobutan, som ikke er skadelig for ozonlaget, en av de vanligste gassene å bruke i kjøleskap.


Uendelig.
Lemniskat, ∞, i flere skrifttyper.
Uendelig (ofte representert med tegnet ∞) er et konsept innen flere fagfelt, hovedsakelig innen matematikk og fysikk, som en mengde uten ende. Symbolet for en uendelig verdi, også kalt et "lemniskat" (fra latin, "lemniscus", som betyr «bånd» eller «sløyfe»), er ∞. Det er usikkert hvor symbolet stammer fra, men de to hovedteoriene er at det stammer fra bokstaven liten omega i det greske alfabet, eller fra et romersk tall som betød «mange».
Det finnes to måter å bruke begrepet uendelighet på. Det er henholdsvis teoretisk uendelig og praktisk uendelig. Et tall er et eksempel på noe som er teoretisk uendelig. Man kan i teorien lage et så stort tall som man vil, men det vil i virkeligheten være en grense for hvor mange siffer man kan få skrevet ned eller forestilt seg før man går tom for ressurser.
En vanlig form for uendelighet er som en beskrivelse av noe man aldri kan få ferdig. Det vil for eksempel ikke være mulig for en mann å tømme en innsjø med hjelp av bare en teskje. Selv om han hadde uendelig lang levealder, ville innsjøen blitt fylt opp med regnvann fortere enn mannen kunne tømme den. Dette er derfor en praktisk uendelighet.
Uendelig i dagligtalen.
I vanlig språkbruk blir uendelig ofte brukt som et virkemiddel for å overdrive en situasjon. Et eksempel: «Filmen varte i det uendelige, og vi måtte dessuten vente i evigheter for å få billetter». I dataspill kan en ha uendelig mange liv og uendelig med ammunisjon. Programmerere snakker om uendelige sløyfer, som er programsekvenser som gjentas helt til det foretas inngrep utenfra, som for eksempel ved å «drepe» programmet eller å slå av datamaskinen.
Uendelig i matematikken.
I matematikken blir begrepet uendelig brukt på forskjellig vis. Alt etter sammenhengen kan begrepet ha forskjellige egenskaper som ikke nødvendigvis gjelder i andre sammenhenger. Det kan ofte være vanskelig for interesserte som ikke er matematikere å få en forestilling om hva som menes. Det kan være til hjelp å gjøre det klart at matematikken aldri vil prøve å si hva uendelig er «i virkeligheten». Matematikken ser hver sammenheng fra et eget, definert synspunkt og stiller opp bestemte regler for denne sammenhengen.
Akkurat som en kan ha noe som er uendelig stort, kan en også ha noe som er uendelig lite eller infinitesimalt. Dette må ikke forveksles med null, men noe som er "på vei mot null".
En uendelig mengde kan defineres som en mengde som har ekte delmengder med samme kardinalitet som seg selv. Matematikeren Georg Cantor viste at uendelige mengder kan ha forskjellige størrelser. Dette kalles for Cantors teorem.
Uendelig i religion.
I jødisk, kristen og muslimsk teologi er uendelighet dels en av Guds egenskaper i seg selv i betydningen "evig", og dels et kjennetegn ved Guds andre egenskaper (Guds godhet / barmhjertighet / nåde osv. er uendelig). Det er også en vanlig betraktning at Gud har uendelig makt eller kraft (omnipotens).
Det finnes forskjellige forklaringsmodeller for uendelighet i religiøs sammenheng, men felles for dem er at det er visse ting som ikke kan forklares med menneskelige språk og innenfor en menneskelig fatteevne, og som derfor må regnes som mysterier.


Assonans.
Assonans eller halvrim brukes i metrikken om lydlikhet mellom vokaler i trykksterke stavelser eller i begynnelsen av enkelte ord. Se ellers rim.
"Han la seg ned om jole'"ftan,"


Dolkhaler.
Dolkhaler eller hesteskokrabber er en liten leddyrgruppe som er søstergruppen til edderkoppdyrene.
De mest fremtredende egenskapene er den dolkaktige halen og det runde ryggskjoldet (derav navnene). På skjoldets overside sitter to par med øyne: Medianøynene er to tettstående små prikker helt foran, fasettøynene er store og ligger mer mot sidene.
Snur man dyrene på ryggen, ser man at munnåpningen, chelicerene og de fem gangbeinparene ligger under og innenfor det vide, hesteskoformede ryggskjoldet.
Et særtrekk er at også bakkroppens sju første segmenter er dekket av et felles skjold.
Til tross for dette krigerske utseendet lever dolkhalene kun av åtsel, leddormer, små muslinger og krepsdyr, som de graver etter i sandbunnen i grunne kystområder.
I vann beveger de seg vanligvis på ryggen. De snur seg ved hjelp av halen. På land og på havbunden beveger går de på bena, som beveger seg på en bølgende måte. Skallet løftes da opp og faller ned igjen; det kan lett høres når de er på land.
Mens "Limulus polyphemus" er en atlantisk-nordamerikansk art, finner man de tre resterende artene, som også går under navnet molukkreps, i Sydøst-Asia.
Dolkhalene omtales som levende fossiler, fordi gruppens morfologi har endret seg svært lite over de siste 150 millioner år.
De ligner også overfladisk på de utdødde trilobittene, og har bevart flere egenskaper fra leddyrenes stamart som ikke lenger finnes hos edderkoppdyr, bl.a. fasettøyne, spalteføtter og bokgjeller.


Opisthokonta.
Opisthokonta er en stor gruppe av heterotrofe eukaryote organismer som – foruten flere små encellede grupper – omfatter to av de mest suksessrike flercellede organismegruppene, dyr og sopper.
De nære slektskapsbåndene mellom dyr og sopper ble oppdaget av den britiske biologen Thomas Cavalier-Smith i 1987, på grunnlag av RNA-baserte slektskapsanalyser.
I etterkant har man også funnet mange ikke-genetiske fellestrekk (homologier) for Opisthokontas delgrupper.
Opisthokontas stamart var encellet og levde for cirka 1,5 milliarder år siden.
Fylogenetiske analyser har også plassert flere nålevende encellede organismer i gruppen.
Av disse står krageflagellater nærmest dyr, mens mikrosporidier har vist seg å høre til soppene.
De andre gruppene har ikke blitt sikkert plassert i Opisthokontas stamtre ennå.
Mesomycetozoa (tummelsykesoppen m.m.) kan være krageflagellatenes nærmeste slektning, mens "Ancyromonas" ser ut til å være søstergruppen til alle de øvrige Opisthokonta.


Grønne planter.
Grønne planter er en stor plantegruppe som omfatter både encellede og flercellede alger og landplanter.
Felles for disse er grønnfargen, som kommer av at kloroplastene inneholder klorofylltypene a og b.
Et ytterligere fellestrekk (homologi), som oppstod i stamarten til de grønne planter, er celleveggen.
Inndeling og evolusjon.
Evolusjonære slektskapsanalyser har vist at de grønne plantenes stamtre består av to store grener.
Den ene (grønne alger) er stort sett vannlevende, den andre (Streptophyta) omfatter landplanter og noen få ferskvannsalger (bl.a. kransalgene, som tidligere ble regnet til grønnalgene).
Stamarten til de grønne plantene og de mest basale gruppene i de ulike grenene har vært og er encellede.
Man antok tidligere at landplantene sto i slutten av en evolusjonær «utviklingsrekke» fra encellede alger via cellekolonier til mer og mer komplekse flercellede organismer.
Dette har blitt avkreftet, i og med at flercellethet har oppstått mangfoldige ganger i ulike grener av de grønne plantenes stamtre.
I noen tilfeller, der slektskapsforholdene ikke er helt klarlagt, ser man at tre grupper har samme innrykk.


Tempeltre.
Tempeltreet – som muligens er bedre kjent under sitt vitenskapelige navn, "Ginkgo biloba" – er den eneste overlevende arten av en stor gruppe nakenfrøede planter som hadde sin blomstringstid i jura- og krittiden. Treet forekom vilt i den kinesiske provinsen Sichuan, men har etter ca. 1000 e.kr. blitt utbredt i hele Øst-Asia som et hellig tre i tempelanlegg.
En annen art, "Ginkgo adiantoides", er utryddet.
Tempeltreet ble kjent i Europa etter at det ble beskrevet av Engelbert Kaempfer i 1712. Etter dette ble treet også populært i europeiske parker. I enkelte europeiske byer brukes tempeltreet også som gatetre, fordi det er nokså lite kravstort. Artsbeskrivelsen ble gjort av Linné i 1771.
Egenskaper.
Tempeltreet er et sommergrønt, diøcisk tre som blir opptil 40 m høyt.
Mest karakteristisk er bladene, som er vifteformete, dels tydelig todelte med et hakk i midten (jf. artsepitetet "biloba" = «tofliket»).
Fruktene ligner på plommer og smaker søtt, men utvikler en intens lukt av smørsyre.
Bruk.
I Asia blir fruktene og frøene brukt til matlaging.
Mer kjent er tempeltreets betydning som legemiddel.
Fruktene og ekstrakt fra bladene brukes for å fremstille medisin som styrker blodforsyningen, spesielt av hjernen. Selv om ekstraktene markedsføres som at det skal være bra for hukommelse og Alzheimers sykdom, så viser de beste vitenskapelige forsøkene at "Ginkgo biloba" ikke har noen effekt.
Navn.
Navnet "tempeltre" refererer til treets betydning i tempelparker.
Opphavet til navnet "Ginkgo" kan bero på en skrivefeil av treets europeiske «oppdager» Engelbert Kaempfer.
Tempeltreet het tidligere "Yín Xìng" på kinesisk (銀杏 = «sølvaprikos»; i dag "Bái Guǒ", 白果), noe som ble oversatt til japansk med "Ginkyō" (= «sølvfrukt»; i dag Ichō).
Hvorfor Kaempfer erstattet "y"-en med en "g", er uklart.
Systematisk plassering.
Tempeltreet antas å være nært beslektet med bartrærne, men de nøyaktige slektskapsforholdene blant nakenfrøede planter er fremdeles ikke helt klarlagt.


George Huntington.
George Huntington (født 9. april 1850, død 3. mars 1916) var en amerikansk lege. Han beskrev sykdommen Huntingtons chorea, i Norge også kjent som Setesdalsrykkja.
Huntingon, George
Huntington, George
Huntington, George


Louis-François-Auguste de Rohan Chabot.
Louis-François-Auguste de Rohan Chabot (født 29. februar 1788 i Paris i Frankrike, død 8. februar 1833 i Besançon) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble prest etter at hans kone omkom i 1815. Han var erkebiskop av Auch 1828, og deretter av Besançon 1828–1833.
Han ble kreert til kardinal i juli 1830 av pave Pius VIII.
Han deltok ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Rohan Chabot, Louis-François-Auguste de
Rohan Chabot, Louis-François-Auguste de
Rohan Chabot, Louis-François-Auguste de
Rohan Chabot, Louis-François-Auguste de


Thomas Weld.
Thomas Weld (født 22. januar 1773 i London i England, død 10. april 1837 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble prest etter at hans kone døde i 1815. Han ble utnevnt til biskop av Kingston i Canada i 1826, men dro av forskjellige grunner aldri dit for å tiltre embedet. Derimot reiste han til Roma, på grunn av sin datters svake helse.
Han ble kreert til kardinal i mars 1830 av pave Pius VIII.
Han deltok ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Weld, Thomas
Weld, Thomas
Weld, Thomas
Weld, Thomas


Raffaele Mazio.
Raffaele Mazio (født 24. oktober 1765 i Roma i Italia, død 4. februar 1832 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mars 1830 av pave Pius VIII.
Han deltok ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Mazio, Raffaele
Mazio, Raffaele
Mazio, Raffaele
Mazio, Raffaele


Domenico de Simone.
Domenico de Simone (født 29. november 1768 i Benevento i Italia, død 9. november 1837 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mars 1830 av pave Pius VIII.
Han deltok ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
De Simone, Domenico
De Simone, Domenico
De Simone, Domenico
De Simone, Domenico
De Simone, Domenico


Cesare Nembrini Pironi Gonzaga.
Cesare Nembrini Pironi Gonzaga (født 27. november 1768 i Ancona i Italia, død 5. desember 1837 i Umana) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i juli 1829 av pave Pius VIII.
Han deltok ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Nembrini Pironi Gonzaga, Cesare
Nembrini Pironi Gonzaga, Cesare
Nembrini Pironi Gonzaga, Cesare
Nembrini Pironi Gonzaga, Cesare


Remigio Crescini.
Remigio Crescini O.S.B.Cas. (født 5. mai 1757 i Piacenza i Italia, død 20. juli 1830 i Montefiascone) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Parma 1828–1830.
Han ble kreert til kardinal i juli 1829 av pave Pius VIII.
Crescini, Remigio
Crescini, Remigio
Crescini, Remigio
Crescini, Remigio
Crescini, Remigio


Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) ble etablert 1. august 1994 og har i dag vel omkring 8000 studenter og 700 tilsatte.
Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at åtte statlige høgskoler i Trondheim ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. De åtte skolene var: Trondheim økonomiske høgskole, Trondheim helsefaghøgskole (bestående av ergoterapihøgskolen og vernepleierhøgskolen), Sosialhøgskolen i Trondheim, Sykepleierhøgskolen i Trondheim, Trondheim lærerhøgskole, Trondheim ingeniørhøgskole og Statens næringsmiddeltekniske høgskole.
Avdelingene.
Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen helse og sosialfag, informatikk, lærer og tolk, teknologi og økonomi og ledelse. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier.
Trondheim Økonomiske Høgskole ble etablert i 1964 og fikk i 1994 navnet «Avdeling for økonomisk administrativ utdanning» da HiST ble opprettet. I 2004 tok avdelingen tilbake TØH-navnet.
Avdeling for Helse og sosial (AHS).
Avdeling for informatikk og e-læring (AITeL) driver undervisning og FoU-arbeid i informatikkfag.
Avdeling for Lærer og tolkeutdanning (ALT).
Campus.
Høgskolen er i dag lokalisert på flere steder rundt om i Trondheim (Kalvskinnet, Moholt, Rotvoll, Leangen, Øya og Tunga), med flere studiesteder som i stor grad gjenspeiler de tidligere høgskolene. Det har siden høgskolens opprettelse blitt jobbet for en mulig samling av studiestedene og feks har Høgskolestyret allerede vedtatt at lærerutdanningen skal flyttes til Kalvskinnet. Likedan skal Trondheim Økonomiske Høgskole samlokaliseres med Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse (IØT)(ved NTNU) på Hesthagen nært ved Gløshaugen.


Johnny Banan Band.
Johnny Banan Band var en rockegruppe i Bergen som eksisterte fra 1976–1980. Gruppas medlemmer var med å danne Bergen Rock Klubb høsten 1977. Gruppa arbeidet først og fremst med en rockeopera som handlet om Johnny Banans liv, men de opptrådte blant annet på TV, ved siden av en rekke konserter på Vestlandet og Oslo.
Musikerkollektivet Johnny Banan Band dannet utgangspunktet for The Aller Værste!. The Aller Værste! ble dannet av Ketil Kern, Harald Øhrn, Lasse Myrvold og Chris Erichsen fra Johnny Banan Band pluss Sverre Knudsen.


Ketil Kern.
Ketil Kern (født 1954) er en norsk musiker og filmarbeider.
Fra 1979 til 1981 spilte han trommer i The Aller Værste!. Før dette hadde han spilt i Johnny Banan Band. Han spilte også trommer på utgivelsen "Stilleben" med gruppen av samme navn i 1982. Siden har han arbeidet med film, og har blant annet jobbet i NRK Fjernsynet.


Wii.
Wii er Nintendos nyeste-generasjons spillkonsoll. Wii ble første gang vist fram på E³-messen i Los Angeles 2005. Konsollen gikk inntil 27. april 2006 under kodenavnet Nintendo Revolution'". Navnet Wii uttales likt som det engelske ordet «we», for å symbolisere konsollens inkluderende natur. Nintendo ønsker med Wii å bryte ned muren mellom spillere og ikke-spillere og med dette skape en omvelting i videospillindustrien.
Wii ble først utgitt i Nord-Amerika og Sør-Amerika 19. november 2006.
Wii ble utgitt i Japan den 2. desember 2006 og i Europa den 8. desember 2006.
Tekniske spesifikasjoner.
Wii inneholder en prosessor laget av IBM, som er gitt kodenavnet «"Broadway"». GPU-en i maskinen er produsert av ATI, og går under kodenavnet «"Hollywood"». Nintendo har vist seg motvillige til å avsløre noen utdypende detaljer om de tekniske spesifikasjonene så langt, men mye tyder på at rent ytelsesmessig vil Wii legge seg et sted bak både Sonys Playstation 3 og Microsofts Xbox 360.
Wii kommer med 512 MB innebygget flashbasert lagringsminne, og har SD-kort-støtte for ytterligere lagringskapasitet. Den har to USB 2.0-porter. Konsollen støtter progressiv scan, altså bilder i 480p, som også Gamecube gjorde. PAL-konsollen og spillene støtter også progressive scan. Wiis bildemoduser er widescreen, standard og 60hz, 50hz og HD 480p. De nåværende tilgjengelige kablene for bilde og lyd er kompositt (kabelen som følger med maskinen), RGB-scart og komponent.
Wii er den eneste konsollen i den syvende generasjonen som er fullt bakoverkompatibel med tidligere konsoller.
Det er nå bekreftet at det ikke vil bli mulig å spille av DVD-plater på konsollen, grunnen til dette er at Nintendo mener at alle har en DVD-spiller og at konsollen ville blitt dyrere med muligheten for det. En versjon med DVD-spiller er bekreftet for lansering i Japan, men der er uklart om denne blir utgitt i Europa også.
Design.
Wii er størrelsesmessig Nintendos minste hjemmekonsoll hittil, og samtidig den syvende generasjonens minste konsoll. Den er omtrent like bred som tre DVD-cover og kun litt lengre. Konsollen har hittil vært vist i fem farger: sort, hvit, platina, rød og grønn, men er foreløpig kun lansert som hvit og sort. På E³-messen ble det vist fram en lyseblå Wii-kontroller, og man kan da spekulere i om det også vil komme en lyseblå farget Wii. Imidlertid er det kun fargen hvit og sort som er i produksjon, og foreløpig har ikke Nintendo planer om å sette konsoller med flere farger i produksjon.
Håndkontroll.
Håndkontrollen, som har lovet å revolusjonere spillmarkedet, er formet som en TV-fjernkontroll ved at den er avlang og skal holdes i en hånd. Den kan bli snudd 90° og dermed kan den brukes som en mer tradisjonell håndkontroll. Den er også utstyrt med sensorer som registrerer hvor kontrollen er i rommet, og spillene kan derfor også reagere på spillerens bevegelse i virkeligheten. Håndkontrollen kan med andre ord bli brukt til for eksempel et sverd, en pistol eller et annet redskap. Den har også innebygget høyttaler for å forsterke lydeffekter i spill.
Kontrollen har også en port på undersiden, som åpner for forskjellige typer tilbehør, som for eksempel «Nunchuk», en liten analog spak med to knapper og en bevegelsessensor. Under E³ 2006 kunne man også se to nye forslag til slikt tilbehør: en lyspistol og en kontroll som kunne bli brukt til tradisjonelle spill, for eksempel ved Virtual Console. Sistnevnte har allerede kommet på markedet og kalles Classic Controller. Nunchuk-en registrerer også bevegelse ved hjelp av gyro. Det brukes i bokse-delen i "Wii Sports", som følger med. Der slår du, og beskytter deg med Wii Remote og nunchuk.
Virtual Console.
Via Wii Shop Channel kan man kjøpe et utvalg av spill til Wiis Virtual Console utgitt til tidligere konsoller. (NES, SNES og N64) over Internett via "Virtual Console". Nintendo har også sikret seg rettigheten til å publisere spill fra Sega Master System, Sega Mega Drive, Neo geo, commodore 64 og Turbografx i tillegg til såkalte "arcade" spill som også blir solgt på denne måten. I tillegg vil det også være mulig for litt mindre spillutviklere å utvikle nye spill som kan selges over Virtual Console. Disse spillene blir lastet ned på Nintendo Wiis innebygde 512 MB med flashminne. Nintendo Wii spiller av den grunn av spill fra 8 konsoller totalt.
WiiConnect24.
Wii kan settes i en standby-modus og være tilkoblet Internett til alle tider samtidig som den bruker svært lite strøm ved hjelp av WiiConnect24. Dette åpner for mange muligheter, for eksempel automatiske oppdateringer da konsollen egentlig er avslått, eller i spill som Animal Crossing der venner og bekjente kan besøke byen din selv om du ikke spiller selv.
Dette gjør det også mulig å motta meldinger via e-post eller direkte fra andre Wii-konsoller mens maskinen er avslått. Når man mottar en ny melding vil det blå lyset der man setter inn spilledisken aktiveres.
Wii-kanaler (Wii Channels).
En Wii Channel er en liten applikasjon som lar brukeren få enkel tilgang til deler av konsollens programvare. Det være seg internettleser, butikk-kanal, figurmaker eller spill.
Nettbutikk (Wii Shop Channel).
Wii Shop Channel er en tjeneste hvor brukeren kan laste ned spill og progamvare for Wii. Tjenesten deles inn i tre avdelinger: Virtual Console, WiiWare og Wii Channels (Wii-kanaler).
For å betale for nedlastningene benyttes virtuell valuta som går under navnet «Wii Points» (Wii-poeng). Wii Points kan kjøpes i Wii Shop Channel med Visa eller kredittkort, eller i fysiske utgaver som kommer på skrapekort. 1000 Wii Points tilsvarer 10 euro i Europa. For en liste over priser på Virtual Console-spill, se listen over utgitte spill.
Figurmaker (Mii Channel).
Mii Channel er en kanal som følger med Wii. Med denne kanalen kan brukeren lage ulike figurer som fungerer som lagringsprofiler/spillere i enkelte spill, for eksempel "Wii Play", "Wii Sports" og '. Hver figur kalles for en «Mii» (uttales som det engelske ordet «me.») Hvis du ønsker det, kan du la Mii-ene dine vandre over til andre Wii-eiere som er lagret i adresseboken på Wii-konsollen. Det er også mulig å sende Mii-er enkeltvis. Mii-figurene kan lagres i Wii-remote, hvor det er plass til opptil åtte Mii-er, slik at spilleren kan ta dem med seg til andre Wii-eiere.
Lyd og bildefremviser (Photo Channel).
I Photo Channel kan brukeren se og redigere bilder (kun JPEG-format) og se film (kun MJPEG-format) overført via SD-kort eller tilsendt med e-post. Brukeren kan også lage en «videopresentasjon» (en: slideshow) og legge til musikk (kun MP3 eller AAC-format). Brukeren kan også bruke Photo Channel til å lage puslespill av bildene. Bildene kan være opptil 8192x8192 og filmene opptil 848x480 piksler.
Den 11.12.2007 slapp Nintendo ut en oppdatering til Photo Channel, som går under navnet "Photo Channel 1.1". Oppdateringen eliminerer støtten til MP3-filer, men gir til gjengjeld støtte for AAC-filer. En ny funksjon lar spillere velge å bruke et av bildene sine som ikon for kanalen.
Nettleser (Internet Channel).
Internet Channel er en Opera-basert nettleser utviklet av Opera Software i samarbeid med Nintendo til Wii. Nettleseren var gratis fram til juni 2007. Etter juni må man betale 500 Wii Points for å kunne laste ned nettleseren og bruke den. En gratis prøveversjon av nettleseren ble tilgjengelig i Shop Channel den 22. desember 2006, den endelige versjonen av nettleseren kom ut 12. april 2007.Den 1 September 2009 ble nettleseren gjort gratis for alle.
Værmelding (Forecast Channel).
Med Forecast Channel er det mulig å få ferske værmeldinger via Wii-konsollen. Kanalen leverer kortidsvarsel, langtidsvarsel og et detaljert verdenskart, med væroversikt for alle verdensdeler. Verdenskartet fungerer på samme måte som Google Earth. På skjermen vises en tredimensjonal globus som man kan spinne for å navigere, samt zoome inn og ut, og forandre vinkel. Værkanalen ble gjort tilgjengelig via en systemoppdatering 19. desember 2006.
Nyheter (News Channel).
Med News Channel kan man holde seg oppdatert på nyheter fra hele verden via Wii-konsollen. Nyhetene sorteres i diverse kategorier, og kan velges fra en liste. Det er mulig å se dem i et "slideshow", hvor små utdrag fra nyhetene vises i korte perioder. Tekststørrelsen kan du velge selv ved å zoome inn og ut med + og - knappene. Nyhetene leveres også med bilder, og oppdaterer seg selv via WiiConnect24 hver time. Nyhetskanalen ble gjort tilgjengelig via en systemoppdatering 27. januar 2007.
Avstemning (Everybody Votes Channel).
Everybody Votes Channel er en kanal til Wii som fungerer som en interaktiv stemmeseddel, og lar spillere delta i avstemninger over internett. På denne kanalen stilles det tre nasjonale spørsmål i tillegg til ett internasjonalt spørsmål hver uke om forskjellige temaer, med to svaralternativer. Spørsmålene er i stil med «Hva liker du best av X og Y?» Man kan så gjette hva flertallet kommer til å svare. Når avstemmningen er offentliggjort blir det gitt ut en statistisk oversikt over resultatene, både nasjonalt og internasjonalt. Man vil også få en statistikk over sine egne stemmer. Stemmene vil knyttes til Mii-profiler, og man kan ha opptil seks forskjellige Mii-profiler registrert på Everybody Votes Channel. Everybody Votes Channel ble gjort tilgjengelig helt uannonsert via Wii Shop Channel 13. februar 2007.
Miikonkurranser (Mii Contest Channel).
Mii Contest Channel er en kanal som lar spillere sende inn egenproduserte Miier. Miiene blir lagt ut på internett, hvor de blir gjort tilgjengelige for andre spillere. Med jevne mellomrom dukker det opp konkurranser. Her får man tildelt et tema, hvor man kan lage og sende inn en Mii som passer til det gjeldende temaet, innefor en gitt tidsfrist. Når fristen for bidrag er ute, kan spillere velge ut tre Miier å stemme på. Miien som sanker flest stemmer vinner konkurransen. Mii Contest Channel ble tilgjengelig som en gratis nedlastning fra Wii Shop Channel den 11. november 2007.
Nintendo-kanalen (Nintendo Channel).
Nintendo Channel lar folk se på videoer fra Nintendo, slik som trailere, intervju, TV-reklamer og til og med laste ned demoer og spilloppdateringer til din Nintendo DS. Kanalen inneholder spill-infosider og lar deg fortelle hva du synes om spill du har spilt (ekskludert spill med 18+). Det finnes også en søke-funksjon som lar deg finner de spillene du har lyst på. Finner den noen spill som er tilgjengelige i Wii Shop Channel lar den deg gå rett inn til kanalen slik at du kan kjøpe spillet med en gang. Nintendo Channel ble tilgjengelig for gratis nedlasting fra Wii Shop Channel 30. mai 2008. Akkurat som Wii Shop Channel, oppdateres Nintendo Channel en gang i uken.


Tromme.
En tromme er et slagverksinstrument som vanligvis er oppbygd av et sylindrisk rør med trommeskinn trukket over den ene eller begge endene. Når man slår på skinnet begynner skinnene og trommen å vibrere og dette skaper lydbølger. Trommer lages i en rekke ulike størrelser og fasonger, og av flere ulike materialer. Skinnet lages enten av dyrehud eller av syntetiske materialer (som regel plast), og trommene spilles ved hjelp av trommestikker, visper, køller eller hender.
Bygging av trommer.
Kantene på sylinderen skal være jevne og gjerne skrå litt ned fra utsiden av trommesargen og innover. Dette gir bedre kontroll over lyden når skinnet senere skal monteres. For mye kontakt mellom trommesarg og skinn vil komplisere framstillingen av klar og god trommelyd. Dette vil også dempe skinnets naturlige svingninger og dermed klangen i instrumentet.
Plassering av fester, såkalte lugs, for strammeskruer, er viktig. Festing av mekanisk utstyr på trommesargen kan dempe den naturlige klangen i instrumentet og forringe lydopplevelsen. En viktig faktor, spesielt for tretrommer er derfor å finne punkter på treverket som resonnerer mindre enn resten av trommen og forsøke å feste mekaniske deler på disse stedene. Dersom trommene ligger på et bord, vil det gjerne være det midtre området rundt hele trommen som ikke bør dempes. Her resonnerer også tresargen best hvis man banker forsiktig på dette området med fingrene. Å lytte etter en kjernetone forteller litt om hvilke resultater man kan forvente når trommen en gang blir ferdig. En jevn, klar trelyd indikerer at treverket er helt og egnet til trommebygging.
Montering av skinn, spesielt plastimitasjoner, gjøres ved at skinnet plasseres med helt jevnt press rundt hele trommen. Å telle omdreininger på strammeskruer er ikke nødvendigvis svaret på dette. Aktiv bruk av ørene og høre hvordan stemmingen forandres mens man justerer er en forutsetning for et bra resultat. Dette krever øvelse.
Mens naturskinn kan strekke seg i alle retninger, vil plastimitasjonene ha mindre fleksibilitet som oftest. Derfor er det enda viktigere å være nøyaktig med plast enn med skinn. Skinnets fordel framfor plast er først og fremst klanglig. Skinn vil også føles mykere og mer behagelig å spille på. Ulempen med skinn er at det forstyrres av temperatur og fuktighet. Det er også et vesentlig dyrere materiale enn plastimitasjoner.
Det er svært å sjelden man ser naturskinn utenfor den klassiske tradisjonen. Det er gjerne symfoniorkestrene og håndtrommeutøvere som benytter naturskinn. Ellers ser man plast. Disse skiftes lett og hurtig, er ikke utsatt for variasjoner i temperatur på samme måte som skinn og er rimelig.


Airbus A310.
Airbus A310 er en flytype med middels til lang rekkevidde. Flyet var en videreutvikling av Airbus A300 og ble produsert av Airbus Industrie i årene 1982 til 1997. De første kundene var Lufthansa og Swissair.
Ulykker.
Natt til 30. juni 2009 (norsk tid), krasjet en Airbus A310 i sjøen utenfor byen Moroni i øygruppen Komorene. Den eneste overlevende var en 14 år gammel jente. Det er meldt om 5 døde, og 152 savnede.
Militær bruk.
Noen få A310 har blitt tatt i militær bruk for blant annet VIP-transport. Blant brukerne finner man Thailand, Tysklands Luftwaffe, Canada, hvor flytypen har betegnelsen CC-150 Polaris, og Frankrikes Armée de l'Air.


VM i friidrett 2007.
VM i friidrett 2007 ble arrangert i tidsrommet 24. august til 2. september i den japanske byen Osaka. USA ble beste nasjon med 26 medaljer hvorav 14 gull. Tyson Gay og Allyson Felix tok begge tre gullmedaljer. Norge tok en medalje ved Andreas Thorkildsens sølv i spydkast.
Stavsprang.
Dato: 1. september
Tikamp.
Dato: 31. august & 1. september


Haruki Murakami.
Haruki Murakami (født 12. januar 1949) er en japansk forfatter. Han arbeider også som oversetter, og har blant annet oversatt verker av F. Scott Fitzgerald og Raymond Carver til japansk.
Han ble født i Kyoto, men vokste i hovedsak opp i Kobe. Hans far var sønn av en buddhistprest, mens hans mor var datter til en handelsmann fra Osaka. Begge underviste dessuten i japansk litteraturkunnskap.
Murakami var derimot mer interessert i amerikansk litteratur, dette la grunnen for hans vestlige stil som forfatter, og kom senere til å skille ham fra mer konvensjonelle, tradisjonelle japanske forfattere. Murakami er oversatt til mer enn 30 språk, blant dem norsk. I 2010 besøkte han Litteraturhuset i Oslo. Arrangementet ble for øvrig utsolgt på noen få sekunder.
Flere av hans bøker er i Norge tilgjengelig i engelsk oversettelse. Murakamis litterære stil kan beskrives som humoristisk og surrealistisk. Forfatteren er ikke redd for å ta i bruk overnaturlige fenomener for å få frem poeng, noe som ofte tar hans historier i meget uventede retninger. Hovedpersonene er ofte fremmedgjorte og ensomme samtidig som de lengter etter kjærlighet.
De siste årene er Murakamis bøker oversatt til norsk av Ika Kaminka. Kari Risvik og Kjell Risvik har også oversatt noen av hans bøker, da fra engelsk.
Oversettelser til norsk.
Bind 3 av 1Q84 på norsk ventes i januar 2012.


Elisabeth Andreassen.
Elisabeth Gunilla Andreassen (født Elisabeth Gunilla Andreasson, 28. mars 1958), populært kalt Bettan'", er en svensk-norsk sangerinne. Hun ble født i Göteborg og oppvokst i Göteborgs nordlige skjærgård. Hun er i dag bosatt på Ullern i Oslo sammen med ektemannen Tor og to døtre.
Andreassen har gitt ut en rekke album og har sunget alt fra country til musikaler. Hun vant den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 1985 sammen med venninnen Hanne Krogh.
Personlig.
Hun ble født i Göteborg som norsk statsborger til norske foreldre. Hun vokste opp på Källö-Knippla i Göteborgs nordlige skjærgård, men tilbragte senere mye tid i Sykkylven, hvor familien hennes kommer fra.
Den 2. juli 1994 giftet hun seg med Tor Andreassen og byttet da etternavnet Andreasson mot etternavnet Andreassen. Paret har to døtre: Anna, født i 1995, og Nora, født i 1997.
Karriere.
I 1978 kom hun på andre plass i Göteborgs-Tidningens talentkonkurranse "Sjöstjärnan" og spilte country sammen med Kalle Bäckström og Bengt Adielson i KEB Band på ulike puber rundt omkring i Göteborg. I begynnelsen av 1980 ble hun oppdaget av Lasse Holm ved en countrygalla i Medborgarhuset i Stockholm. Dagen etter fikk hun spille inn en demo og ble tre uker senere medlem av bandet «"Chips"» og dro rett på turné til Vest-Tyskland.
I 1981 konkurrerte Chips (med «Bettan») i Melodifestivalen 1981 og det ble den første gangen av mange.
I 1981-1983 medvirket hun også i musikalen "Spøk" sammen med Björn Skifs och Martin Ljung på Maximteater'n i Stockholm og turnerte rundt i Sverige med Chips. Hun arbeidet da også med countrysangeren Mats Rådberg. I Melodifestivalen 1984 gikk det dessverre ikke særlig bra da stemmen ikke holdt, men hun fikk sin revansje året etter da hun og Hanne Krogh (i gruppen Bobbysocks) vant den internasjonale finalen. Etter seieren kunne de turnere i både Sverige og Finland og spilte i 1986-1987 inn en plate i Los Angeles. Bobbysocks ble oppløst i 1988, og begge medlemmene fortsatte sine karrierer som soloartister.
Sammenlagt har hun vunnet den svenske Melodifestivalen og den norske Melodi Grand Prix fire ganger.
Med Kikki Danielsson medvirket hun også i countryturnéen "Country Cross Country" (CCC). I 1988 spilte hun også inn en countryplate i Nashville, Tennessee.
I 1990 flyttet hun til Oslo, og i 1992 var hun programleder for den norske Melodi Grand Prix-finalen. 1994 sang hun i Melodi Grand Prix med Jan Werner Danielsen og de to sang også sammen, blant annet ved kirkekonserter og ved en anledning i Carnegie Hall i New York. I 1996 vant hun igjen den norske finalen med sangen "I evighet". I evighet handler om kjærlighet på norsk, svensk ("I evighet") og engelsk ("Eternity"), og om sport på tysk ("Wir sind dabei").
Siden slutten av 1990-tallet har hun blant annet deltatt i en konsert-versjon av Phantom of the Opera, "Sofies verden" og sunget revy med komiker-gruppen "Dizzie Tunes". Platene hennes har blitt blant Norges mest solgte.
Hun opptrådte med Lotta Engberg og Kikki Danielsson i en svensk TV-galla i november 2000 og det gav idéen til at de tre skulle opptre sammen. Trioen "Kikki, Bettan & Lotta" medvirket i Melodifestivalen 2002 og i Melodi Grand Prix 2003. Trioen hadde i 2002-2003 ett bejublet "krogshow" med tittelen "Kikki, Bettan & Lotta – Tre stjerner på samme scene" – Rondo, Göteborg og Cirkus i Stockholm.
I 2004 turnerte hun rundt omkring Sverige med Lasse Holms i en schlagerturné som lyder navnet "Diggiloo".


Antonio Domenico Gamberini.
Antonio Domenico Gamberini (født 31. oktober 1760 i Imola i Italia, død 25. april 1841 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var innimellom også biskop av Orvieto 1825–1833.
Han ble kreert til kardinal i desember 1828 av pave Leo XII.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Gamberini, Antonio Domenico
Gamberini, Antonio Domenico
Gamberini, Antonio Domenico
Gamberini, Antonio Domenico


Juan Francisco Marco y Catalán.
Juan Francisco Marco y Catalán (født 24. oktober 1771 i Bello ved Zaragoza i Spania, død 16. mars 1841 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i desember 1828 av pave Leo XII.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Marco Catalan, Juan Francisco
Marco Catalan, Juan Francisco
Marco Catalan, Juan Francisco
Marco Catalan, Juan Francisco


Ignazio Nasalli.
Ignazio Nasalli (født 7. oktober 1750 i Parma i Italia, død 2. desember 1831 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Sveits.
Han ble kreert til kardinal i juni 1827 av pave Leo XII.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Nasalli, Ignazio
Nasalli, Ignazio
Nasalli, Ignazio
Nasalli, Ignazio


Joachim-Jean-Xavier d'Isoard.
Joachim-Jean-Xavier d'Isoard (født 23. oktober 1766 i Aix-en-Provence i Frankrike, død 7. oktober 1839 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler.
I Aix ble han venn av den senere kardinal Joseph Fesch, onkel til Napoleon Bonaparte, og det sies at det var vennskapet med Fesch og Bonaparte-familien som berget ham helskinnet gjennom terrorperioden under Den franske revolusjon. Sener søkte han tilflukt i Milano, og vendte ikke tilbake til Frankrike før under konsulatet.
Senere ble han tilknyttet Den romerske kurie. I 1809 ledsaget han pave Pius VII til Frankrike, og ble holdt i forvaring først i Grenoble og deretter i Savona. Etter Napoleons fall vendte han tilbake til sin stilling ved Den romerske rota i Roma.
Han ble kreert til kardinal i juni 1827 av pave Leo XII.
Han var erkebiskop av Auch 1828–1839. Da utnevnte den franske konge ham til erkebiskop av Lyon, men han døde før han ble prekonisert.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Isoard, Joachim-Jean-Xavier d'
Isoard, Joachim-Jean-Xavier d'
Isoard, Joachim-Jean-Xavier d'
Isoard, Joachim-Jean-Xavier d'


Pietro Caprano.
Pietro Caprano (født 28. februar 1759 i Roma i Italia, død 24. februar 1834 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII, publisert desember 1828.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Caprano, Pietro
Caprano, Pietro
Caprano, Pietro
Caprano, Pietro
Caprano, Pietro


Giovanni Antonio Benvenuti.
Giovanni Antonio Benvenuti (født 16. mai 1765 i Belvedere ved Senigaglia i Italia, død 14. november 1838 i Osimo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Senere var han biskop av Osimo 1828–1838.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII, publisert desember 1828.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Benvenuti, Giovanni Antonio
Benvenuti, Giovanni Antonio
Benvenuti, Giovanni Antonio
Benvenuti, Giovanni Antonio
Benvenuti, Giovanni Antonio


Benedetto Colonna Barberini di Sciarra.
Benedetto Colonna Barberini di Sciarra (født 22. oktober 1788 i Roma i Italia, død 10. april 1863 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII, publisert desember 1828.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Colonna, Benedetto
Colonna, Benedetto
Colonna, Benedetto
Colonna, Benedetto
Colonna, Benedetto


Giovanni Francesco Marazzani Visconti.
Giovanni Francesco Marazzani Visconti (født 11. august 1755 i Piacenza i Italia, død 18. januar 1829 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII, publisert desember 1828.
Marazzani Visconti, Giovanni Francesco
Marazzani Visconti, Giovanni Francesco
Marazzani Visconti, Giovanni Francesco
Marazzani Visconti, Giovanni Francesco
Marazzani Visconti, Giovanni Francesco


Belisario Cristaldi.
Belisario Cristaldi (født 11. juli 1764 i Roma i Italia, død 25. februar 1831 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII, publisert desember 1828. Han var da ikke en gang diakonviet; det ble han i februar 1829. Noen måneder etter ble han også presteviet. Han ble camerlengo for kardinalskollegiet i 1830
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Cristaldi, Belisario
Cristaldi, Belisario
Cristaldi, Belisario
Cristaldi, Belisario
Cristaldi, Belisario


Göteborgs-Tidningen.
Göteborgs-Tidningen (nå GT) er en aftenavis som utgis i Göteborg. Den ble grunnlagt i 1902. På 1960-tallet byttet avisen navn til GT. Avisen eies av Expressen, og fungerer i praksis som denne avisens lokalutgave.


Expressen.
Expressen er en svensk sentrum-høyre-orientert dags- og tabloidavis grunnlagt i 1944. Den beskriver sin redaktørposisjon som «uavhengig liberal»
Den første utgaven ble gitt ut 16. november 1944. En hovedartikkel denne dagen var et intervju med mannskaper på den britiske bomberen som suksessfullt klarte å senke det tyske slagskipet «Tirpitz».


Palantír.
Palantírene (quenya: de som skuer i det fjerne, kan fritt oversettes som "fjernt syn") også kalt de "synesteinene" var i Tolkiens univers 7 steiner som ble laget i Númenor i tidsalderen av "de to trær". De ble brakt til Midgard av Elendil da Númenor falt. Med dem kom muligheten til å kommunisere over store avstander, og med disse 7 steinene var det mulig å ha oversikten over de store kongerikene Gondor og Arnor.
De 7 palantírene ble plassert i det nordlige- og sørlige rike (Arnor og Gondor). Hovedsteinen var plassert i Avallónë. De andre steinene var plassert i "Orthanc" (tårnet i Jarnagard), i "Minas Anor" (gammelt navn på Minas Tirith), "Minas Ithil" (gammelt navn på Minas Morgul), i Osgiliath, på "Amon Sûl" (Blåstertopp) og i Annúminas. Den syvende steinen var plassert i "Elostirion", det høyeste av de tre tårnene på Tårnåsene, men denne skuet først og fremst mot havet.
I det tredje tidevervet gikk steinene i nordriket tapt i krigen mot Angmar. I en borgerkrig falt steinen i Osgiliath i storfloden Anduin, og da Minas Ithil ble tatt av nazgûl ble det farlig å bruke de resterende steinene, fordi ingen var sikker på om Sauron hadde Ithil-steinen eller ikke. Denne steinen ble antageligvis ødelagt i Barad-dûrs fall. I det fjerde tidevervet kunne "Kong Elessar" (Aragorn) bare bruke Orthanc steinen, fordi steinen i Minas Tirith ikke kunne brukes etter Denethors selvmord.


Eventyrspill.
Eventyrspill (ofte også kalt Interaktiv fiksjon) er en type dataspill hvor handlingen ofte er dominert av løsning av oppgaver og mysterier, ved hjelp av objekter som kan plukkes opp og manipuleres, samt interaksjon med andre rollefigurer. Spillenes fokus ligger på det narrative i stedet for testingen av reflekser, slik det er i actionspill. Eventyrspill har derfor ofte mer til felles med andre narrative kunstformer (som tegneserier, romaner, filmer og teater) enn med andre dataspilltyper. Eventyrspill passer derfor godt innenfor sjangre som fantasy, science fiction, skrekk og mysterier. Noen kjente titler er Den lengste reisen, Zork, King's Quest, Monkey Island-serien og Myst.
Eventyrspillene har mye til felles med datarollespill, men har en mye større vektlegging på selve problemløsningen, og som oftest en fredelig løsning, mens problemer i rollespill ofte løses ved kamp. En hovedregel er at et spill er et rollespill om det bruker noen som helst form for tall eller verdier for å beskrive egenskaper ved personer eller objekter, som styrke, utholdenhet og skade. Dette skillet er flytende og mange spill blander disse og actionspillene. Eksempler på en slik sammenblanding er The Legend of Zelda og Tomb Raider.
Colossal Cave Adventure.
Tidlig på 1970-tallet jobbet William Crowter, en programmerer; rollespiller og hulevandrer, ved Bolt, Beranek and Newman i Boston, et firma som jobbet med utviklingen av routere til ARPANET. Han begynte å utvikle et spill kalt Colossal Cave Adventure på BBNs PDP-10. Spillet brukte tekst til å beskrive hvordan ting så ut, og tok i mot og reagerte på kommandoer spilleren skrev inn.
En liten stund senere oppdaget en annen programmerer, Don Woods, spillet på firmaets maskiner og fikk tillatelse av Crowter til å utføre en rekke modifikasjoner slik som elementer fra Ringenes Herre, et bokverk som han var spesielt inspirert av. Modifikasjonene inkluderte blant annet en dommedagsberg-lignende vulkan, magi og øksekastende dverger. Utbredelsen av det magiske ordet (magic word): "Xyzzy", i dataverdenen, stammer fra Colossal Cave Adventure.
Kombinasjonen av Crowters detaljerte grottebeskrivelser og Woods fantastiske elementer viste seg å bli utrolig populært og definerte hvordan eventyrspill skulle designes i de kommende årene. Teksteventyrspill var synonymt med grotteutforskning. Spillet spredte seg stadig videre. Kopier og spill basert på Colossal Cave dukket opp gjennom slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.


Tønder.
Tønder er en dansk by som ligger i Sønderjylland. Byen har innbyggere (2009) og er Tønder kommunes administrasjonssenter. På tysk kalles byen «Tondern» mens den heter «Tuner» på nordfrisisk.
Historie.
Tønder vokste opp ved en naturlig rasteplass for oksetransporter mot sør, i 1243 fikk den byrettigheter. Den var da en av de få havnene på Slesvigs vestside (som byen dengang tilhørte). Tønderhus borg ble oppført av Erik I av Slesvig ca.1265–70. Takket være at områdets innbyggere vant land fra sjøen, mistet Tønder adgangen til havet og dermed en del av sin betydning som handelsby. Opp igjennom historien har Tønder vekselvis vært tysk og dansk, og fremdeles er en tysk minoritet bosatt i kommunen.
Tønder i dag.
Byen er i dag en moderne skole- og arbeidsby med blant annet aluminiumsindustri, fotolaboratorium, støpefabrikker og sko-fabrikken ECCO ved siden av et aktivt handelsliv. Nærmeste naboby er Møgeltønder, som ligger 4 km vest for Tønder.
Tønder er kjent for gammel arkitektur. I byen ligger mange gater og hus fra 1600-tallet, da byen opplevde en kraftig vekst i kniplingsindustrien. Fremdeles spiller kniplingene en rolle i byen, nå ved den spesielle kniplingsfestivalen som arrangeres i byen som er kjent for de spesielle «tønderkniplinger». Den trekker besøkende fra hele verden.
Hvert år arrangeres Tønderfestivalen den siste hele helgen i august. Den en av Europas viktigste festivaler innenfor tradisjonell og moderne folkemusikk, roots og blues. Festivalen ble arrangert for første gang i 1974 og i 2006 var det ca. 1900 frivillige medarbeidere tilknyttet den.
Tønder er i tillegg et ikke uvanlig etternavn i Norge og Danmark. I Nederland og i Sør-Afrika finnes varianten "van Tonder", som betyr «fra Tønder».


Númenor.
Númenor var i Tolkiens Midgard den store øya som edain (menneskene) fikk av valaene, etter slutten av det første tidevervet. Midt på øya lå Emerië.
På slutten av det andre tidevervet sank denne øya i havet, etter at menneskene av sjalusi mot "eldaene" for udødeligheten, ble stadig mer hovmodige og ville ha adgang til Valinor, som var blitt forbudt for dem ved valaenes bann. Dette skjedde bare fordi Sauron hadde en viss innflytelse og fordervet dem. Da de gikk mot valaene under Ar-Pharazôn, la disse Ardas herskap og edains skjebne i Erus hånd. Han forandret verdens oppbygning, og en revne åpnet seg i havet, som svelget Númenor og deres flåter. Landet Númenor ble siden omtalt som "Atalantë" (quenya), "Akallabêth" (adûnaisk), den sunkne eller "Mar-nu-Falmar", landet under bølgene. Midt på øya lå fjellet Meneltarma. På vestsiden av øya lå elven Nunduinë.


Vincenzo Macchi.
Vincenzo Macchi (født 30. august 1770 i Capo di Monte ved Montefiascone i Italia, død 30. september 1860 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie, og var blant annet nuntius i Sveits og i Frankrike, og prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1834–1841.
Han ble kreert til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Macchi, Vincenzo
Macchi, Vincenzo
Macchi, Vincenzo
Macchi, Vincenzo


Giacomo Filippo Fransoni.
Giacomo Filippo Fransoni (født 10. desember 1775 i Genova i Italia, død 20. april 1856 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie, og var blant annet nuntius i Portugal og i Brasil, og prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1834–1841. I kraft av sistnevnte embete opprettet han i 1855 Nordpolmisjonen.
Han ble kreert til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Fransoni, Giacomo Filippo
Fransoni, Giacomo Filippo
Fransoni, Giacomo Filippo
Fransoni, Giacomo Filippo


Arda.
I Tolkiens univers er Arda det alviske navnet for hele jorda. Navnet er på Quenya og betyr "Riket". Det blir for det meste brukt som "Kongelig Arda" for Manwës riket, etter Morgoths fall. Midgard og Valinor er to av kontinentene i Arda.
På slutten av det andre tidevervet endret ifølge Midgars historoie bestanden av Arda seg. før hadde den vært flat som en plate, men etter Númenors fall og forflyttelsen av Valinor ble den kuleformet. Derfor var alle veiene i det tredje tidevervet "krumme", unntatt "den rette veien", som førte til Valinor.


Valinor.
Valinor eller Aman er i Tolkiens univers det kontinentet som ligger lengst vest av alle. Der bor valaene og maiaene. Det er beskyttet av høye fjell som omgir det, og dessuten av flere trolldommer. Etter Ardas forandring (ved Númenors fall) fra en skive til en kule, ble Valinor revet vekk fra Midgard, og bare alvene kan ennå nå det med sine svaneskip, hvis de følger "den rette veien." Aerandir var med på en tur hit.


Epifytt.
Epifytt (gresk "epi" på og "phyton" plante) er en plante som vokser og lever på overflaten til andre planter, men uten å parasittere (uten å snylte) på den.
En stor del av de urteaktige plantene (planter som ikke er treaktige), vokser som epifytter på trestammer og tregreiner hvor de får tilstrekkelig med lys til å klare seg. Mange av disse har luftrøtter som tar opp vann rett fra den fuktige luften.
Orkidéfamilien er kanskje verdens største plantefamilie, og omfatter mange epifytter i tropisk regnskog. Mange av dem har knoller til å lagre vann i.
Bregner vokser ofte som epifytter på steder med lite lys som i regnskogen.


Glassverket Musikkorps.
Drammens Glassverks Musikkorps ble stiftet i 1909 i Drammen, og som mange andre korps på den tiden nært knyttet til bedriften lokalsamfunnet var bygd opp rundt. På Drammens Glassverk hadde korpset både økonomisk og praktisk støtte gjennom mange år. Korpset var et fullsponset bedriftskorps, aktivt støttet av glassverkets direktør, Ragnar Tanberg, som senere ble æresmedlem i korpset. Korpset er et amatørkorps.
En viktig drivkraft var Asbjørn Tangen som dirigerte korpset hele 45 år. Han var nærmest som en institusjon å regne i distriktets musikkliv, komponerte flere musikkstykker og skrev et utallige arrangementer som korpset til fortsatt benytter. Tangen startet også "Glassverket Guttemusikkorps", senere Åskollen Skolekorps.
Etter hvert som bedriften etter krigen måtte omorganisere, ble også den økonomiske støtten til korpset redusert, men de betalte dirigentlønn helt til glassproduksjonen opphørte. Likeledes har bedriften holdt gratis øvingslokale, noe som kommunen har videreført etter at de overtok lokalet Varden. Senere kjøpte korpset huset av kommunen for den symbolske summen av fem kroner.
Selv om bedriften forlengst er nedlagt, bærer musikkorpset fortsatt bedriftens navn, hvilket de har tenkt å fortsette med ved at de ser det som viktig å ta vare på sin lokalhistorie. Korpset har gjennom alle år vært regnet som et solid og godt korps, og har også hevdet seg bra ved enkelte konkurranser.


Tommaso Bernetti.
Tommaso Bernetti (født 29. desember 1779 i Fermo i Italia, død 21. mars 1852 i Fermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie.
Da franskmennene invaderte Roma i 1809 dro han med sin onkel, kardinal Cesare Brancadoro, til Reims. I juli 1814 utførte han med stor fremgang et hemmelig oppdrag for pave Pius VII hos den østerrikske keiser. Han returnerte til Roma i 1814 og fikk ansvar for forhandlingene for Murat avgang etter franskmennenes nederlag, og for forberedelsene av pavens endelige hjemkomst til Roma i 1814.
Han ble kreert til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII. Da hadde han kun mottatt de lavere vigsler; han ble ikke presteviet før i 1839.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Bernetti, Tommaso
Bernetti, Tommaso
Bernetti, Tommaso
Bernetti, Tommaso


Anafor.
Anafor eller anafora (av gr. "anaphérō", «jeg gjentar») er i retorikken betegnelsen på en grammatisk parallellisme, der åpningsordene i en setning gjentas flere ganger etter hverandre.
Den manér det er å begynne flere påfølgende setninger med samme ord eller ordgrupper kan være valgt for bevisst å fremskaffe en suggererende virkning.
Gjentakelsen kan også vise til en attityde, en grunnholdning eller et standpunkt, slik som for eksempel i William Shakespeares "King John": "Mad world! Mad kings! Mad composition!"
På samme vis hos Alf Prøysen i den oversatte barneboka "Tenk om", hvor inngangsordene gir veiledning til å innta et skjevt blikk på den omvendte verden hvor dyr plasseres inn i menneskelike livssituasjoner og omgivelser, der også det hierarkiske system stilles til skue, og viser særordninger for de mindre dyrene, som lever ut sine liv i en lilleputtverden som det også gis plass til parallelt til det univers de store dyrene opererer innenfor.
I "Øvelser i hjemlig diskriminering", fra diktsamlingen "Farlig Vind" (1972) har Harald Sverdrup (1923–1992) valgt å starte hver strofe med orden "Jævla...", og så følger offeret for hans verbale utskjelling. Sverdrup reiste selv rundt og leste opp sitt dikt på datidens vise- og lyrikkfestivaler, og viste hvilke forventninger anaforen utløste med hensyn til hvilken forhatt gruppe som skulle få gjennomgå. Det politisk ukorrekte budskapet ble av festivalpublikumet oppfattet ironisk, men avfødte en storm av protester da et av opptakene samtidig ble vist i NRK fjernsynet.


Alexander Rudnay Divékújfalusi.
Alexander Rudnay Divékújfalusi (født 4. oktober 1760 i Szentkereszt i Ungarn (i dag Povazany i Slovakia), død 13. september 1831 i Esztergóm i Ungarn) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Esztergom 1819–1831, og dermed den ungarske katolske kirkes primas.
Han var imidlertid alltid en sterk støtte av slovakisk kultur og skolevesen. Han sa en gang: "«Jeg er slovak, og om jeg enn skulle bli pave vil jeg fortsatt være slovak»".
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII, publisert i desember 1828. Da hadde han kun mottatt de lavere vigsler; han ble ikke presteviet før i 1839.
Han deltok verken ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, eller ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Rudnay Divékújfalusi, Alexander
Rudnay Divékújfalusi, Alexander
Rudnay Divékújfalusi, Alexander
Rudnay Divékújfalusi, Alexander
Rudnay Divékújfalusi, Alexander
Rudnay Divékújfalusi, Alexander


Gimli.
Gimli er en dverg fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Gimli, sønn av Glóin (en av Bilbo Lommeluns opprinnelige følgesvenner i "Hobbiten"), er en fjern etterkommer av Durin den Udødelige – den første av de syv dvergefedrene – men er ikke medlem av den kongelige ættelinjen. Gimli er dessuten fetteren til Balin, som også var en av Bilbos følgesvenner. Gimli blir introdusert ved rådsmøtet i Kløvendal, der han kommer sammen med hans far for å overbringe nyheter fra hans hjemsted. Gimli blir valgt av Elrond til å være én av de ni i Ringens Brorskap.
Innen Brorskapet blir Gimli gradvis gode venner med alven Legolas, noe som er spesielt, da alvene og dvergene fremdeles kranglet over noen saker på grunn av Doriaths undergang – og mer på grunn av at Legolas' far, Thranduil, en gang kastet Glóin i et av hans fangehull (se Hobbiten).
Ettersom brorskapet blir nødt til å entre Morias miner, er Gimli i begynnelsen veldig entusiastisk og brenner for å finne en dvergekoloni bestående av hans folk der. Dette håpet snus, og Gimli finner ut at Moria er fullt av orker og at hans folk inkludert hans fetter Balin har blitt nådeløst slaktet av orkene.
Etter at Gandalv faller ned i mørket etter å ha kjempet mot Balrogen, klarer brorskapet omsider å komme seg ut av Minene. De flykter inn i Lothlórien, som er befolket av alver som ikke er særlig vennlige overfor dverger. Gimli ble nødt til å føres inn i skogen med bind for øynene – og dette leder nesten til et voldelig oppgjør inntil Aragorn ber om at alle i følget skal få bind for øynene.
Gimlis mening om alvene forandres dramatisk når han møter Galadriel – hennes skjønnhet imponerer Gimli så mye at når hun spør hva han ønsker seg fra alvene, ber han bare om ett hårstrå fra hennes hode (han får hele tre).
Hans kjærlighet og respekt for Galadriel er bevist ved hans første møte med Éomer av Rohan. Han snakker stygt om Galadriel, og Gimli svarer for det med veldig stygge ord – og dette leder til en anspent situasjon der Aragorn igjen ser seg nødt til å gripe inn.
Etter Ringkrigen ledet Gimli et stort antall av Durins folk mot sør for å etablere et nytt dvergekongedømme i Anglarond, og han ble den første herre over de glitrende hulene i Rohan. Dvergene av de glitrende hulene, ledet av kong Gimli, reparerte mye av den fysiske skaden som ble voldt av Saurons hærer gjennom Ringkrigen. Det er verdt å merke seg at de gjenoppbygget Minas Tiriths store port, og byttet ut treverket med mithril og stål – og pusset opp hele byen.
Gimli var 139 år gammel (født i år 2879 i det tredje tideverv) da Ringens Brorskap satte ut fra Kløvendal – og det gjør ham 52 år eldre enn Aragorn. Han dro i år 120 i det fjerde tideverv over havet sammen med Legolas. Gimli var den første dvergen som dro over havet og kom til Valinor
I Peter Jacksons filmtrilogi "Ringenes herre" blir Gimli spilt av John Rhys-Davies.


Etiologi.
Etiologi (av gresk "aitia" – årsak) er læren om årsaker. Begrepet brukes i filosofi, folkloristikk, fysikk og biologi. I etiologien studerer man hvorfor fenomener oppstår og årsakene til hvorfor de utvikler seg som de gjør.
I medisin er etiologi studiet av årsakene til ulike sykdommer.
Innenfor folkloristikk og mytologi er etiologiske eventyr mytisk-legendariske forklaringer på hvordan ting har oppstått, eller hvorfor ting er som de er ("eksempel: hvorfor bjørnen er stubb-rumpet").


Jean-Baptiste-Marie-Anne-Antoine de Latil.
Jean-Baptiste-Marie-Anne-Antoine de Latil (født 6. mars 1761 på øya Sainte-Marguerite ved Fréjus i Frankrike, død 1. desember 1839 i Gémenos ved Marseille) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Som prest hadde han nektet å undergi seg sivilkonstitusjonen om kleresiet under Den franske revolusjon i 1791, og forlot Frankrike. Han kom tilbake året etter, men ble arrestert og fegslet. Etter sin løslatelse dro han til Düsseldorf i Tyskland der han preket og gjorde pastoralt arbeid; senere dro han til England.
Han var erkebiskop av Reims fra 1824, men måtte flykte fra landet til England og Tyskland sammen med kong Karl X etter at han ble styrtet. Han styrte da erkebbispedømmet gjennom en generalvikar. Han kunne returnere til Frankrike medio 1839, men ikke til Reims. Han bosatte seg da i Provence.
Han ble kreert til kardinal i mars 1826 av pave Leo XII.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, men "ikke" ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Latil, Jean-Baptiste-Marie-Anne-Antoine de
Latil, Jean-Baptiste-Marie-Anne-Antoine de
Latil, Jean-Baptiste-Marie-Anne-Antoine de
Latil, Jean-Baptiste-Marie-Anne-Antoine de


Francisco Javier de Cienfuegos y Jovellanos.
Francisco Javier de Cienfuegos y Jovellanos (født 12. mars 1776 i Oviedo i Spania, død 21. juni 1847 i Alicante) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Sevilla 1824–1847, men i 1835 ble han tvunget ut av byen og bosatte seg i Alicante. Da han i 1844 ble gitt tillatelse til å vende tilbake, var han for gammel og syk til det, og forble hvor han var.
Han ble kreert til kardinal i mars 1826 av pave Leo XII.
Han deltok verken ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI, eller ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Cienfuegos Jovellanos, Francisco Javier de
Cienfuegos Jovellanos, Francisco Javier de
Cienfuegos Jovellanos, Francisco Javier de
Cienfuegos Jovellanos, Francisco Javier de


Gustave-Maximilien-Juste de Croy.
Gustave-Maximilien-Juste de Croy eller Croÿ-Solre eller Croï (født 12. september 1773 i familieslottet "l'Ermitage" ved Cambrai i Frankrike, død 1. januar 1844 i Rouen) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Under Den franske revolusjon tok han tilflukt i Østerrike, og der ble han presteviet.
Han var biskop av Strasbourg 1819–1823, og erkebiskop av Rouen 1823–1844.
Han ble kreert til kardinal i mars 1825 av pave Leo XII.
Han deltok verken ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI, eller ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX.
Croy, Gustave-Maximilien-Juste de
Croy, Gustave-Maximilien-Juste de
Croy, Gustave-Maximilien-Juste de
Croy, Gustave-Maximilien-Juste de


Brocas område.
Brocas område markert i grått
Brocas område er et område i den menneskelige hjerne ("gyrus frontalis inferior") som funksjonelt er knyttet til språklig formuleringsevne.
Brocas område har fått sitt navn etter Paul Broca, som først beskrev det i 1861, etter at han hadde utført en obduksjon av en pasient med nedsatt taleevne.


Wernickes område.
Wernickes område markert i grått(til høyre)
Wernickes område er et område i den menneskelige hjerne som funksjonelt er knyttet til språklig forståelse, anatomisk beliggende i overgangen mellom isselappen og tinninglappen. Det ble først beskrevet av den tyske legen Carl Wernicke, hvis navn det bærer.


Carl Wernicke.
Carl Wernicke (født 15. mai 1848 i Tarnowitz, Schlesien, død 15. juni 1905 i Gräfenroda), tysk lege, psykiater, anatom og nevropatolog. Han virket som professor i Breslau og Halle, og beskrev et område i den menneskelige hjerne knyttet til språkforståelse, Wernickes område.


Sosialsjåvinisme.
Sosialsjåvinisme er en form for patriotisme, spesielt i krigstid, da en støtter sitt eget land eller sin egen nasjon mot andre land, på tross av politiske overbevisninger. Under andre verdenskrig inntok mange politiske partier et sosialsjåvinistisk standpunkt. Mange sosialister oppgav egne overbevisninger til fordel for "vern om fedrelandet", og blei sosialsjåvinister, spesielt medlemmer av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og Det franske sosialistpartiet.


Synestesi.
a> på en måte som ikke er tilfeldig. I et stammespråk kalles den ene av disse formene buba og den andre kiki. Men hvilken er hvilken? Gjør deg opp en mening og klikk på bildet for å se hva som er det vanligste svaret. Liknende former er også testet mot ordene "baluba" ("maluma") og "takete".
Synestesi stammer fra det greske ordet "syn-" («union» eller «sammen») og "aesthesis" («sensasjon»). Synestesi er et fenomen der sansene er mikset, karakterisert som en union mellom ulike sansemodaliteter (Gazzaniga, Ivry & Mangun, 2009). Eksempler er individer som kan smake ord, opplever at ulike lyder eller bokstaver har egne farger, eller som ser ukedager eller måneder med spesifikke tredimensjonale plasseringer. Disse sansepersepsjonene kan oppleves innad i sinnet, eller prosjekteres til en plassering i rommet rundt individet. Synestesi er ikke definert som en nevrologisk lidelse, da det ikke anses å danne en betraktelig forverring av daglig fungering, og kan i tilfeller oppleves som positiv (Savig & Robertson, 2005). Tilstanden er derfor ikke inkludert i diagnosemanualene ICD-10 og DSM-IV.
Innen legevitenskapen har tilstanden vært kjent i ca. 300 år, men har gått «glemt» og uforklart frem til moderne tider (Cytowic, 2002). Frekvensen av synestesi er ukjent, men estimater viser til en rekke mellom 1 av 2000 og 1 av 200. Julia Simner og kollegaer (2005) viste til en frekvens på 1 av 23, og 1 av 90 for grapheme-color synestesi, noe som viser til at fenomenet er mer frekvent enn tidligere antatt (Cytowic & Eagleman, 2009). En årsak til dette grunner i at mange individer ikke vet at de har synestesi og de ikke anser deres multisensoriske persepsjoner å være uvanlige. Fenomenet er vist å ha en arvelig basis, med dominant arv i sammenheng med X-kromosomet, og viser seg vanligvis i en tidlig alder. Ratio mellom jenter og gutter er minimum 3:1 (Cytowic & Eagleman, 2009). Dersom et individ innehar én form for synestesi, er det 50 % sjanse for å ha en annen eller tredje form.
Mennesker opplever synestesi i ulik grad. Autister kan ha velutviklet synestesi, og det er velkjent at mange kunstnere kan ha det i sterk grad. Det er dokumentert at visse hallusinogener som LSD og meskalin framkaller synestesier.
Typer synestesi.
Her oppleves svarte eller hvite bokstaver/tall som å ha spesifikke farger (Gazzaniga, Ivry & Mangun, 2009). Dette er den mest studerte formen for synestesi. Her kan eksempelvis en svart «A» rapporteres som rød, og en svart «B» som gul. Fargene kan variere mellom individ, men er konstante over tid hos en gitt synestetiker.
I denne formen for synestesi opplever individer nummer eller andre konsepter systematisert i en viss sekvens eller organisering som bøyes i forskjellige former (Cytowic & Eagleman, 2009). Individer med denne formen for synestesi ser automatisk et «kart» foran seg som systematiserer konseptene. Ofte går numrene rundt i sirkler og går utover igjen i ulike kurver eller kanter. Disse mønstrene varierer mellom personer. Kalendere kan også sees i spatial sekvens. Her oppleves ukedager og måneder som slike to- eller tredimensjonale mønstre, der en dag eller måned har en spesifikk plassering (og størrelse) i organiseringen som blir prosjektert i rommet foran individet, eller sees innad i sinnet.
Denne formen for synestesi er assosiert med en opplevelse av spesifikke farger for tale eller musikktoner. En pasient, MLL, beskriver «Når jeg lytter til musikk ser jeg fargede former. Hvis jeg er sliten mot slutten av dagen er formene veldig nærme. De er alltid i farger. Skinnende hvite trekanter, som lange skarpe glassbiter. Blå er skarpere farge og har linjer og kanter, grønn har kurver, myke kuler og plater. Det er ubehagelig å sitte stille. Jeg føler at rommet over øynene mine er en stor skjerm der en scene i et skuespill tar sted.» (Cytowic & Eagleman, 2009, norsk oversettelse).
En form for synestesi der individet ser ord og tall som individet sier selv, hører, eller tenker på, bevege seg bortover som en rulletekst på en skjerm (Cytowic, 2002). Dette sees ofte innad sinnet. Denne formen for synestesi er ikke like godt studert som andre former, og antas å være sjelden. Bokstavene individet ser har ofte farger, men ikke alltid.
Utallige former for synestesi er blitt rapportert. Eksempelvis individer som opplever smaksopplevelser til ord eller lyder. BBC har blant annet rapportert mannen som opplevde smaken av ørevoks til navnet «Derek». Andre former: fargeopplevelser assosiert med berøring, tidsenheter, personligheter, smak, smerte, lukt og temperatur. Smaksopplevelser til berøring og hørsel. Lyder assosiert med berøring, smak og temperatur. Berøringsopplevelser assosiert med smaker, lukt og hørsel. Synspersepsjoner assosiert med smak, hørsel, lukt og berøring. Og luktopplevelser assosiert med lyder og berøring (Cytowic, 2002). Bøker som Jamie Ward, "The Frog Who Croaked Blue, Synesthesia and the Mixing of the Senses", fra 2008 gir nærmere innblikk i livene til individer med ulike former for synestesi.
Synestesi i musikken.
I "Prometevs" bruker Aleksandr Skrjabin et "clavier à lumières" (fargeorgel), som spilles som et piano, men som gir farget lys i stedet for toner. Nikolaj Rimskij-Korsakov var kjent for å ha velutviklet synestesi, og Olivier Messiaen har skrevet detaljert om hvordan de ulike akkordene framtrer som farger for ham. Ludwig van Beethoven beskrev h-moll som «den svarte tonearten», og Franz Schubert så på e-moll som «en pike i hvit kjole med en rosengren på brystet». Maria Mena (sanger) Har i et intervju på NRK forklart at hun ser musikk i farger.
Referanser.
BBC (not listed). Derek Tastes of Earwax. Availible from: http://www.bbc.co.uk/sn/tvradio/programmes/horizon/derek_prog_summary.shtml
Cytowic, R. E. (2002). Synesthesia. A Union of the Senses (2nd ed.). USA: Massachusetts Institute of Technology.
Cytowic, R. E & Eagleman, D. M. (2009). Wednesday is Indigo Blue. Discovering the Brain of Synesthesia. USA: Massachusetts Institute of Technology.
Gazzaniga, M. S., Ivry, R. B., & Mangun, G. R. (2009). Cognitive Neuroscience. The Biology of the Mind (3rd ed.). New York: W. W. Norton & Company.
Sagiv, N, & Robertson, L. C. (2005). Synesthesia: Perspectives From Cognitive Neuroscience. Oxford: Oxford University Press.
Ward, J. (2008). The Frog Who Croaked Blue. Synesthesia and the Mixing of the Senses. East Sussex: Routledge.


Koreografi.
Koreografi (gresk "danseskrift") var opprinnelig en notasjon av dansebevegelser. Idag menes med koreografi først og fremst komposisjon og rekkefølge av bevegelsene i dans. I den videste betydning brukes koreografi også for andre sekvenser med bevegelse, for eksempel i kampsportscener i filmer.
Skriftlige opptegnelser av dansebevegelser kalles dansenotasjon.


Legolas.
Legolas er en fiktiv figur i J. R. R. Tolkiens verk "Ringenes Herre". Han er prins av Myrkskog og sønn av alvekongen Thranduil (alvekongen som tok Bilbos venner til fange i Hobitten), etterkommere av den kongelige ættelinjen etter sindarin-alvene. Legolas blir regnet som ung etter alviske standarder, men hans alder er ukjent. Han blir introduset i den første delen av Ringenes Herre, Ringens Brorskap, ved rådsmøtet i Kløvendal der han kommer som en budbringer sendt av hans far for å diskutere Gollums rømsel. Elrond velger Legolas til å være en av de ni medlemmene av Brorskapet som drar ut for å tilintetgjøre den ene ringen.
I brorskapet blir Legolas kjent med Gimli, sønn av Glóin. Et slikt vennskap strider imot den eldgamle krigen mellom alver og dverger (som forøvrig er beskrevet i Hobbiten). Siden de ble venner så har de forsterket vennskapet mellom alver og dverger. De blir gode venner først etter at Gimli hilser Galadriel i Lothlórien med vakre ord. I Slaget om Helmsdjupet konkurrerer han og Gimli om å drepe flest orker. Gimli vinner med én, men det reelle resultatet er gjensidig respekt. Gjennom sine ferder sammen med Gimli blir de to svært gode venner.
Etter destruksjonen av den Ene ringen og Saurons fall, drar de to på fotreise gjennom Fangorn. Legolas reiser også til Ithilien med noen av sitt folk med sin fars tillatelse for å leve resten av sitt liv i Midgard for å hjelpe til med å gjenoppbygge de ødelagte skogene i det krigsherjede landet. Etter kong Elessars bortgang forlater Legolas Midgard for å dra over sjøen – og Gimli blir med, på grunn av hans kjærlighet til alvevennen og hans savn etter Galadriel. I filmen blir Legolas spilt av Orlando Bloom.


Katakrese.
Katakrese er i retorikken betegnelsen på en død metafor, dvs. en metafor som er blitt en del av dagligspråket i en slik grad at den ikke lenger oppfattes som en metafor. Eksempler kan være "bordben", "gitarhals" og "åsrygg".
De mange katakresene i ethvert språk viser at billedspråk er et grunnleggende trekk ved all språkbruk. Nye metaforer vil på et tidspunkt miste sin metaforiske effekt, og gli inn i dagligtale som et vanlig uttrykk. Eksemplene over illustrerer slike, mens uttrykk som Thorbjørn Jaglands "Det norske hus" fortsatt fremstår som en metafor eller et språkbilde.
Enkelte mener at språket er billedlig i sin opprinnelse.


Pedro Inguanzo Rivero.
Pedro Inguanzo Rivero (født 22. desember 1764 i slottet "de la Herrería" ved Llanes nær Oviedo i Spania, død 30. januar 1836 i Toledo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toledo 1824–1836.
Han ble kreert til kardinal i desember 1824 av pave Leo XII.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, derimot ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Inguanzo Rivero, Pedro
Inguanzo Rivero, Pedro
Inguanzo Rivero, Pedro
Inguanzo Rivero, Pedro


Emblem.
a> emblem hentet fra en emblembok fra år 1617.
Et emblem er en symbolsk framstilling av forhold i virkeligheten eller fantasien. Et emblem kan være en figur eller sammenstilling av figurer, og kan være ment å avbilde en bestemt idé eller oppfatning. Meningen kan være en guddom, et fellesskap eller en moralsk kvalitet. Emblemer brukes i malerier og annen bildekunst, i bøker, i kirkekunst, som påminnelser, til ettertanke og til dekorasjon.
Ordet emblem brukes ofte med samme betydning som allegori.
Emblem brukes også som en generell betegnelse på bildekjennetegn,bl.a. motiver i våpenskjold, merker og andre grafiske figurer. Denne betydningen er vanlig for det engelske ordet emblem.
I litteraturhistorien er emblem en særskilt sjanger.
Etymologi.
Ordet "emblem" kommer fra latin "emblemata" som igjen kommer fra det greske "émblema" (ἔμβλημα av "embállein", «kaste eller legge inn») der grunnbetydningen er «innlagt arbeid» og som i antikken betegnet et mosaikkarbeid eller et relieff som ble satt som pryd på drikkekar eller lignende.
Symbol, kjennetegn, signal, piktogram o.l..
Emblemer er nært beslektet med symboler, kjennetegn, signaler, piktogram og lignende. Grensene mellom disse begrepene kan være flytende i vanlig språk.
Ordet "symbol" brukes ofte synonymt med emblem. Men symboler er vanligvis mer stiliserte og mindre direkte og konkrete, enn det emblemene er.
Emblem av sammensatte figurer forekommer brukt som kjennetegn, men da i en mer forenklet og stilisert form, slik at de kan være lettere å kjenne igjen. Forenklede kjennetegn kan bæres på uniformer, flagg og faner, eller brukes på annen måte som identifiserende merke for medlemmer av foreninger, korporasjoner og lignende.
Et strengt stilisert kjennetegn av heraldisk type, er et rødt kors på hvit bunn som kjennetegner den internasjonale hjelpeorganisasjonen Røde Kors.
En hodeskalle kan være både et kjennetegn og et symbol på menneskelivets forgjengelighet; en hodeskalle over to krysslagte knokler kan være et varselsignal om fare, eller et piktogram som brukes for å identifisere giftige stoff.
Emblembøker.
Tidligere kunne emblem også betegne en lignelse eller fortelling med billedlig betydning, og et emblem er en særskilt sjanger i litteraturhistorien er. Slike emblemer består av en overskrift av abstrakt karakter, en illustrasjon og en forklarende tekst som knytter overskrift og bilde sammen. Emblembøker hadde sin storhetsperiode i Europa på 1500- og 1600-tallet. De inneholdt normalt et hundretalls emblemer. Illustrasjonene var gjerne tresnitt eller graveringer. Emblemene var ment å få leseren til å reflektere over et moralsk spørsmål. Overskrift og bilde kunne åpne for flere tolkninger, slik at leseren måtte lese teksten for å forstå meningen.
Emblembøkene var særlig populære i Nederland, Belgia, Tyskland og Frankrike. Den første og mest kjente av dem - "Emblemata" - ble utgitt av Heinrich Steyner i Augsburg i 1531, og tekstene var skrevet av Andrea Alciato. Denne boken satte igang en fascinasjon med emblemer som varte i to århundrer og berørte de fleste landene i Vest-Europa. «Emblem» i denne forstand refererer til en didaktisk eller moraliserende kombinasjon av bilde og tekst med hensikt å trekke leseren inn i en selv-reflekterende undersøkelse av hans eller hennes eget liv. Kompliserte tilknytninger mellom emblemer kunne overføre informasjon til den kulturelt informerte seeren, noe som var et typisk kjennetegn på den kunstneriske bevegelsen fra det 16. århundre, kalt manierismen.


Ludovico Micara.
Ludovico Micara O.F.M.Cap. (født 12. oktober 1775 i Frascati i Italia, død 24. mai 1847 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Fordi han nektet å tillate et "Te Deum" for en napoleonsk seier måtte han flykte fra Napoli der klosteret hans var, og ut på landet. Men han ble arrestert og fengslet. Han klarte å rømme, og gikk i dekning i Santa Severa. Etter Napoleons fall gikk han tilbake til ordenslivet.
Han ble tilknyttet Den romerske kurie, og ble kreert til kardinal "in pectore" i desember 1824 av pave Leo XII; publisert i mars 1826.
Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1843–1844, og for Kongregasjonen for seremoniene 1844–1847.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI, og ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX. Han ledet sistnevnte konklave.
Micara, Ludovico
Micara, Ludovico
Micara, Ludovico
Micara, Ludovico
Micara, Ludovico
Micara, Ludovico


Teresio Maria Carlo Vittorio Ferrero della Marmora.
Teresio Maria Carlo Vittorio Ferrero della Marmora (født 15. oktober 1757 i Torino i Piemonte, nå i Italia, død 30. desember 1831 i Torino) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Casale Monferrato og ble der kastet i fengsel av franskmennene da innbyggerne gjorde opprør mot Napoleon, bispedømmet ble deretter opphevet etter krav fra Napoleon. Han var så biskop av Saluzzo 1805–1824. Napoleon, som kjente til hans opposisjon mot det franske styre, gjorde ham mot hans vilje til ridder av den franske æreslegion og baron av keiserriket.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XII i september 1824.
Han deltok verken ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, eller ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Ferrero della Marmora, Teresio Maria Carlo Vittorio
Ferrero della Marmora, Teresio Maria Carlo Vittorio
Ferrero della Marmora, Teresio Maria Carlo Vittorio
Ferrero della Marmora, Teresio Maria Carlo Vittorio


Patrício da Silva.
Patrício da Silva, O.E.S.A. (født 15. september 1756 i Pinheiros ved Leiria i Portugal, død 3. januar 1840 i Lisboa) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var patriark av Lisboa 1826–1840.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XII i september 1824.
Han deltok verken ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, eller ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.


Giovanni Battista Bussi.
Giovanni Battista Bussi (født 23. januar 1755 i Viterbo i Italia, død 31. januar 1844 i Benevento) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var erkebiskop av Benevento 1824–1844.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XII i mai 1824.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.


Bonaventura Gazola.
Bonaventura Gazola O.F.M.Ref. (født 21. april 1744 i Piacenza i Italia, død 31. januar 1844 i Benevento) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Montefiascone 1820–1832.
Han ble kreert til kardinal av pave Leo XII i mai 1824.
Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Gazola, Bonaventura
Gazola, Bonaventura
Gazola, Bonaventura
Gazola, Bonaventura
Gazola, Bonaventura
Gazola, Bonaventura


Ekfrase.
Ekfrase (fra gresk ἔκ-φρασις "ek", «ut» og "phrasein", «tale») betegner i retorikken et dikt eller lignende som beskriver et kunstverk, en kunstgjenstand eller et arkitektonisk verk. I klassisk retorikk hadde ordet en videre betydning, en beskrivelse av en hvilken som helst gjenstand eller et menneske.
I 18. bok av "Iliaden" har Homer en lang beskrivelse av hvordan Hefaistos smir Akilles' skjold, og hvordan det ferdige skjoldet ser ut. En kjent ekfrase i nyere europeisk diktning er John Keats' "Ode til en gresk urne". I norsk lyrikk kan nevnes Olav H. Hauges "Til eit Astrup-bilete" og Hans Børlis "Vase fra Mykéne".


Imagisme.
Imagismen var en retning innafor særlig anglo-amerikansk litteratur tidlig på 1900-tallet. Imagistene avviste det følelses- og symbolladete uttrykket i den eldre poesien, og satte presise bilder i et klart og skarpt språk i stedet.
Imagistene trådte fram som gruppe i den litterære offentligheten i tidsskrifter og i fire antologier mellom 1914 og 1917. De slo til lyd for en tilbakevending til mer klassiske kvaliteter i det poetiske språket, samtidig som de var villige til å eksperimentere med utradisjonelle former. De ville fokusere på tingen som ting, og ikke tingen som symbol for abstrakte forhold.
I norsk litteratur fikk imagismen ikke noe synlig gjennomslag før omkring 1965, da Profil-gruppen kom med et liknende program, tydeligst formulert i Dag Solstads tekst "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger". Av lyrikerne er Jan Erik Vold den som framfor alt har bidratt til en imagistisk diktning på norsk.


Ruslana Lyzjytsjko.
Ruslana Stepanivna Lyzjytsjko (ukrainsk "Руслана Степанівна Лижичко", russisk "Руслана Лыжичко", født rundt 24. mai 1973 i Lviv), er en ukrainsk sanger, danser, produsent og komponist.
Siden 1995 har hun vært gift med produsenten Alexander Ksenofontov. De har siden 1993 drevet studioet "Luxen" sammen og produserer der filmtrailere for musikaler og reklametrailere for radio.
Ruslana vant Eurovision Song Contest 2004 i Istanbul med tittelen «Wild Dances» med 280 poeng. Hun fikk tildelt poeng fra 34 av 36 deltagende land. Stykket benytter motiver fra folklore fra Karpatene. Den ble ikke valgt offentlig, men ble valgt av en intern jury ved den ukrainske TV-stasjonen NTU for å delta i Istanbul. På scenen ble hadde hun med seg det ukrainske ballett-ensemblet "Szyttja" (ukrainsk "Життя").
Ruslana er en av symbolfigurene til Oransjerevolusjonen i 2004. Etter at valgfusket ble avdekket var hun en av de første til å ta aktivt del i demokratibevegelsen og blir sett som et symbol på det moderne Ukraina.


Guillaume Apollinaire.
Guillaume Apollinaire (født 26. august 1880, død 9. november 1918) var en fransk forfatter og kunstkritiker.
Hans egentlige navn var Wilhelm Albert Vladimir Apollinaris de Kostrowitzky/Kostrowicki. Moren var en polsk grevinne, faren var trolig Francesco Flugi d'Aspermont, en italiensk-sveitsisk aristrokrat som tidlig forsvant ut av guttens liv.
Apollinaire tilhørte en aktiv krets av kunstnere på Montparnasse i Paris som tidlig i det 20. hundreåret prøvde ut nye uttrykk i en rekke kunstarter. Blant disse var Pablo Picasso, Erik Satie, Ossip Zadkine og Marcel Duchamp. I 1911 slutta han seg til Puteaux-gruppen, en utløper fra kubistbevegelsen. I september samme år ble han arrestert, mistenkt for å ha stjålet Mona Lisa, men ble senere løslatt.
Apollinaires første diktsamling var "L'enchanteur pourrissant" (1909), men det var først med i 1913 at han vant et visst ry. Diktene er delvis inspirert av symbolistene, men han blander gammelt og nytt, tradisjonelle former og modernistisk billedbruk. I 1913 ga han også ut essayet "Les Peintres cubistes", og med det bidro han til å definere den nye retningen og gjøre den kjent i offentligheten. Han skrev også om Robert Delaunay o.a. abstrakte malere.
Han tjenestegjorde i de franske styrkene under 1. verdenskrig, og i 1916 ble han alvorlig såret i tinningen. Under rekonvalesensen skrev han stykket "Les Mamelles de Tirésias" (1917). Han karakteriserte selv stykket som surrealistisk, og ga dermed navn til en retning innenfor det 20. århundrets kunst og litteratur. (Stykket ble senere grunnlag for en opera av Francis Poulenc, i 1947.) er et litterært manifest som han skrev på denne tida.
I 1907 skrev Apollinaire den pornografiske romanen, men vedkjente seg aldri teksten offentlig. Den var forbudt i Frankrike til 1970. En annen pornografisk roman som tilskrives han er "Les exploits d'un jeune Don Juan", som ble filmatisert i 1987.
Apollinaire gjenvant aldri sin fulle helse etter skaden, og han døde i spanskesyken i 1918. Han ligger gravlagt på Père Lachaise-kirkegården i Paris. Rett etter hans død utkom, en samling av konkret poesi, der typografien spiller en viktig rolle for opplevelsen av diktene.
Eksterne lenker.
Apollinaire, Guillaume
Apollinaire, Guillaume
Apollinaire, Guillaume


Anne-Louis-Henri de La Fare.
Anne-Louis-Henri de La Fare (født 8. september 1752 i slottet "Bessay" i Lesson ved Luçon i Frankrike, død 10. desember 1829 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Nancy, men måtte flykte etter at han nektet å tilslutte seg sivilkonstitusjonen for kleresiet under Den franske revolusjon. Etter eksil først i Trier og så i Wien kunne han vende tilbake til Frankrike i 1814, og fratrådte sitt bispedømme i 1815. Deretter var han erkebiskop av Sens 1817–1829.
Han ble kreert til kardinal i mai 1823 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, og konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII.
La Fare, Anne-Louis-Henri de
La Fare, Anne-Louis-Henri de
La Fare, Anne-Louis-Henri de
La Fare, Anne-Louis-Henri de


Anne-Antoine-Jules de Clermont-Tonnerre.
Anne-Antoine-Jules de Clermont-Tonnerre (født 1. januar 1749 i Paris i Frankrike, død 21. februar 1830 i Toulouse) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Chalons-sur-Marne, men dro i eksil til Tyskland etter at han nektet å tilslutte seg sivilkonstitusjonen for kleresiet under Den franske revolusjon. Etter Konkordatet i 1801 fratrådte han embedet som biskop i Chalons, og vendte tilbake til Frankrike. Deretter var han erkebiskop av Toulouse 1820–1830.
Han ble kreert til kardinal i desember 1822 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, og konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII.
Clermont-Tonnerre, Anne-Antoine-Jules de
Clermont-Tonnerre, Anne-Antoine-Jules de
Clermont-Tonnerre, Anne-Antoine-Jules de
Clermont-Tonnerre, Anne-Antoine-Jules de


George Lucas.
a>-gallaen i 2006, dekket av videobloggen "Rocketboom".
George Walton Lucas jr. (født 14. mai 1944) er en fire ganger Oscar-nominert amerikansk filmregissør, -produsent og manusforfatter. Han er best kjent for å ha laget "Star Wars"-filmene og "Siste natt med gjengen" ("American Graffiti"). Han har også, i samarbeid med Steven Spielberg, laget filmene om "Indiana Jones". Lucas har imidlertid også produsert kalkuner som "Howard the Duck".
Lucas er også kjent som en innovatør på det filmtekniske området. Han var blant de første som brukte dataanimerte spesialeffekter, og han var med på å grunnlegge Industrial Light & Magic – et firma som spesialiserer seg på å lage visuelle effekter. Et underselskap av dette firmaet er LucasArts, som retter seg mot videospillindustrien. Lucas har også vært en pionér innen bruken av digitale foto i filmindustrien.
"Forbes Magazine" anslår at Lucas og hans filmselskap Lucasfilm har tjent nærmere 20 milliarder dollar på "Star Wars"-filmene og anslår Lucas' personlige formue til 3.9 milliarder dollar.
Lucas har fire ganger blitt nominert til American Award-prisen.
Filmografi.
1 I samarbeid med Steven Spielberg.


Muse (band).
Muse er et britisk alternativt/symfonisk rockeband. Bandet hadde flere forskjellige navn, som Gothic Plague, Fixed Penalty og Rocket Baby Dolls, før Muse. Det startet med at Matthew Bellamy ble medlem av Dominic Howards band, Altostrata. Etter hvert fikk de tak i en ny bassist, nemlig Chris Wolstenholme. Så, i 1994, forandret de navn til Rocket Baby Dolls og vant etter hvert den lokale «battle of the bands»-konkurransen. Raskt etter det skiftet de navn til Muse, siden de bestemte seg for å ta musikken litt mer seriøst. Så de kom sammen i 1994 i Devon, Sørvest-England, men Muse ble til i 1997. Musikken har elementer fra alternativ rock, progressiv rock, klassisk musikk, electronica og heavy metal. Bandet har til sammen (pr april 2010) solgt over 13 millioner album, og er kjent for sine energiske live-opptredener. De har i tillegg også vunnet fem MTV Europe Music Awards priser.
Muse har spilt flere ganger i Norge på John Dee, Rockefeller, Quartfestivalen, Hovefestivalen, Oslo Spektrum, Koengen og på UKA i Trondheim. De fikk også æren av å være det første bandet som lagde et show på nye Wembley stadion, 16. og 17. juni 2007. I 2010 besøkte de Hovefestivalen, før de den 23. juli holdt deres største konsert så langt i Norge i Bergenhus festning, Bergen.
"Showbiz" (1999).
I 1999 gav Muse ut sitt debutalbum "Showbiz". Før albumet ble innspilt hadde Muse problemer med å finne et britisk plateselskap som ville produsere albumet. Det var for mange som mente at de var for like Radiohead og andre alternative rockeband i Storbritannia, men det var mange amerikanske plateselskaper som ville hjelpe bandet. 14. juni samme år gav bandet ut sin debutsingel "Uno".
De gav ut fire andre singler: "Cave", "Muscle Museum", "Sunburn" og "Unintended". Alle singlene klarte seg bra i Storbritannia, men ingen av singlene oppnådde listeplassering i USA. Albumet har blitt sertifisert til platinaplate i Storbritannia.
"Origin of Symmetry" (2001).
I 2001 gav bandet ut sitt andre studioalbum, "Origin of Symmetry". Bandet drev med mye eksperimentering med bruk av instrumenter som orgel og mellotron. Mange av sangene var mye tyngre en vanlig og hadde flere gitarsoloer. Bellamy sa at han ble inspirert av Jimi Hendrix og Tom Morello (fra Rage Against the Machine og Audioslave). Samme år saksøkte Muse Nescafe for å bruke sangen «Feeling Good» i reklame.
Celine Dion holdte også på å bli saksøkt av bandet fordi hun ville bruke navnet Muse som navnet på et av showene i Las Vegas. Celion Dion var villig til å gi  dollar for rett til bruk av navnet, men bandet sa nei.
Det ble gitt ut fire singler fra albumet: "Plug In Baby", "New Born", "Bliss" og "Hyper Music/Feeling Good". Alle fikk kommersiell suksess i Storbritannia, men ikke i USA.
"Absolution" (2003).
"Absolution" var det tredje studioalbumet som ble gitt ut i 2003. Albumet ble produsert av Rich Costey, som tidligere hadde jobbet sammen med Rage Against the Machine og Audioslave. Albumet fortsatte eksperimenteringen som de hadde startet på albumet "Origin of Symmetry". Sangene på albumet pleide å handle om verdens undergang og politikk. Det apokalyptiske temaet i albumet fikk inspirasjon fra konspirasjonsteorier, teologi, teknologi og det overnaturlige.
Etter at albumet ble gitt ut, dro Muse ut på en lang verdensturne. Bandet gav ut fem singler: "Time Is Running Out", "Hysteria", "Sing for Absolution", "Stockholm Syndrome", og "Butterflies & Hurricanes". Turneen tok en kort stopp underveis da Bellamy ble skadet, men turneen startet noen uker etterpå igjen.
"Black Holes & Revelations" (2006).
"Black Holes & Revelations" var Muses fjerde studioalbum og ble gitt ut i 2006. Etter at Muse ga ut albumet, mente mange at de hadde skaffet seg en mer progressiv og original sound. Musikken hadde blitt hardere og mer massiv. Men på deler av albumet fortsatte de med sin eksperimentering med funk, electronica og sci-fi. Spesielt singelen «Supermassive black hole» skilte seg ut. Albumets temaer var politikk, alien-kidnapping og kjærlighetssanger.
Samme året spilte de også live i Forum i København under MTV European Music Awards med sangen «Starlight». Dagen etter ble den sluppet som singel. De andre singlene som kom fra albumet var "Supermassive Black Hole", "Starlight", "Invincible", "Knights of Cydonia" og "Map of The Problematique".
"H.A.A.R.P" (2008).
"H.A.A.R.P" er Muses andre konsertalbum. Albumet ble sluppet i 2008. "H.A.A.R.P" er innspilt live fra nye Wembley Stadion (ikke konsertarenaen). Den inneholder de fleste av Muses mest kjente sanger, selv om sangene «Sunburn» og «Sing for Absolution» savnes. Den har fått mange gode terningkast og har toppet blant annet VG-lista. I tillegg var det flere kjente band som var oppvarmere på Wembley Stadium. Blant annet My Chemical Romance, som avbrøt en festival i Nederland der de var headlinere, for å komme til Wembley, og den britiske rapperen The Streets.
"The Resistance" (2009).
"The Resistance" er Muse sitt femte studioalbum og kom ut den 14. september 2009 (15. september i USA). Singelen "Uprising" fra albumet ble sluppet den 5. august. Albumet fikk stort sett positive kritikker, og gikk rett til topps på singellista i UK. Albumet gikk til en 3. plass på den amerikanske Billboard-lista. Albumet solgte over 100.000 eksemplarer første uka. 16. november kom den den andre singelen fra albumet, "Undisclosed Desires", og 22. februar kom singelen "Resistance".


Kalkunfilm.
Kalkunfilm, eventuelt filmkalkun eller bare kalkun, er i filmsammenheng et begrep som ofte brukes om svært dårlige filmer. Dette er gjerne filmer som er så dårlige at de er ufrivillig komiske, og mange kalkunfilmer har til tross for (eller kanskje på grunn av) sin manglende kvalitet oppnådd kultstatus. Ofte, men ikke alltid, er en kalkun en såkalt B-film med lavt budsjett og ukjente skuespillere.
Edward D. Wood regnes av mange for å være filmhistoriens «fremste» kalkunregissør. Den norske filmen "Dis" har også oppnådd kalkunstatus, mens "Selkvinnen" regnes som den første og største norske kalkunfilm.


Gordini.
Gordini var en fransk produsent av sportsbiler. Firmaet ble startet av Amédée Gordini, som hadde kallenavnet "Le Sorcier" (Trollmannen).
Til å begynne med hadde Gordini nære bånd til Simca, som hadde som Gordini italiensk opphav.
Gordini deltok i Formel 1 fra 1950 til 1956.
Senere jobbet Gordini med motorer hos Renault, og solgte til slutt firmaet sitt til dem.


Gurgel.
Gurgel var merket til "Gurgel Veiculos", en brasiliansk bilprodusent. Selskapet ble stiftet i 1969 og produserte biler fram til 1996.


Gillet.
Gillet er et belgisk bilmerke startet av eks-racerføreren Tony Gillet.
Gillets første modell er en Lotus 7-inspirert sak som først ble vist på en bilutstilling i Brussel i januar 1991. Bilen har fått navnet Gillet Vertigo. Standardmotoren er en 2-liters firesylindret motor fra Ford Cosworth, men Alfa Romeo V6 3-liter har også vært levert fra 1998. Girkasser fra Borg Warner, Hewland og Quaife kan leveres.
Produksjon i liten skala har pågått siden 1993. I 1994 satte en Vertigo internasjonal rekord i akselerasjon for seriebygde gatebiler. Ytelsen ble målt til 3,266 sekunder fra 0 til 100 km/h.


Ginetta.
Ginetta er et britisk bilmerke startet av brødrene Bob, Douglas, Ivor og Trevers Walklett i 1958. De produserer utelukkende sportsbiler.
Hovedfokuset til Ginetta har vært små, rimelige sportsbiler. Selv da andre produsenter som Lotus bevegde seg bort fra denne tanken på 1960-tallet, så holdt brødrene Walklett stand. De hadde en viss suksess i motorsport, men valgte å selge bedriften i 1989.
Fabrikken tilbyr modellene G.20, G.27 og G.33 fremdeles.


Milan Kundera.
Milan Kundera (født 1. april 1929 i Brno) er en tsjekkisk forfatter. Han har siden 1975 bodd i Frankrike og ble fransk statsborger i 1981.
Sammen med forfatterkolleger som f.eks. Václav Havel var Kundera involvert i Prahavåren i 1968, den korte reformperioden med optimisme, som ble knust av sovjetiske styrker.
På grunn av Kunderas kritikk av Sovjetunionen og invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, ble han svartelistet, og bøkene hans ble forbudt. I 1975 flyktet han derfor til Frankrike, hvor han i 1979 skrev boken "Latterens og glemselens bok", som beskriver landsmennenes motstand mot sovjetregimet.
I 1984 utgav han sin mest populære bok, "Tilværelsens uutholdelige letthet", som i 1988 ble filmatisert av Philip Kaufman.


Kurt Schwitters.
Kurt Hermann Eduard Karl Julius Schwitters (født 20. juni 1887 i Hannover, død 8. januar 1948 i Kendal i Cumbria, England), var en tysk billedkunstner og forfatter. Under signaturen MERZ utviklet han et dadaistisk "Gesamtweltbild (norsk: allverdensbilde)." Hans verker omfattet stilretningene dadaisme, konstruktivisme og surrealisme.
Oppvekst.
Kurt Schwitters ble født Rumannstraße 2, Hannover, som eneste barn av Edward Schwitters og hans kone Henriette (født Beckemeyer). Hans foreldre eide en damekonfeksjonsbutikk som de solgte i 1898, og for pengene kjøpte de fem eiendommer i Hannover for utleie. Dette satte familien i stand til å leve av leieinntektene resten av Schwitters liv i Tyskland. I 1901 flyttet familien til Waldstraße (senere Waldhausenstraße) 5, som skulle bli stedet for "Merzbau." Samme år fik Schwitters sitt første epileptiske anfall. Dette fritok ham fra militærtjeneste i første verdenskrig inntil mot slutten av krigen, da verneplikten ble praktisert på en langt bredere del av befolkningen.
Utdannelse og kunstnerisk utvikling.
Etter å ha studert kunst ved Kunstakademiet i Dresden ("Hochschule für Bildende Künste Dresden") sammen med Otto Dix og George Grosz, (selv om Schwitters synes å ha vært uvitende om deres arbeid, eller til og med om den ekspresjonistiske kunstnersammenslutning Die Brücke) i perioden 1909-14, vendte Schwitters tilbake til Hannover og begynte sin kunstneriske karriere som post-impresjonist. Etterhvert som første verdenskrig skred frem, ble hans arbeid mørkere, og han utviklet litt etter litt en karakteristisk ekspresjonistisk tone. Ekspresjonisme var en overveiende tysk kunstnerisk bevegelse blant annet representert av "Die Brücke" og av malerier av Emil Nolde og Ernst Kirchner i særdeleshet. I 1918 endret hans kunst seg dramatisk som en direkte konsekvens av Tysklands økonomiske, politiske og militære sammenbrudd i avslutningen av den første verdenskrigen.
Schwitters deltok i Dada-bevegelsen under og etter 1. verdenskrig. Han ble likevel aldri fullt ut godtatt av den øvrige Dada-bevegelsen. I følge lederen for dadaistene i Berlin, Richard Huelsenbeck, var han for «borgerlig».
Han er særlig kjent for sine «Merz»-bilder, som er collager sammensatt av billetter, emballasje o.l. Ifølge Schwitters sjøl er ordet avleda av «Commerzbank», og det gir dessuten assosiasjoner til det franske «merde». Noen av kunstverkene kunne fylle et helt rom, og er tidlige eksempler på det som senere har fått betegnelsen installasjoner. Hans egen leilighet i Hannover var et «Merzbau». Den ble ødelagt i et bombeangrep under 2. verdenskrig, men er senere blitt rekonstruert i Sprengel-museet i Hannover.
Norge og England.
Den politiske situasjon i Tyskland under nazismen ble forverret i 1930-årene. I 1934 mistet Schwitters sin kontrakt med Hannover byråd, og 1935 ble eksemplarer av hans verker i tyske museer konfiskert og offentlig latterliggjort. Da hans nære venner Christof og Luise Spengemann og deres sønn Walter ble arrestert av Gestapo i august 1936, sto det klart at situasjonen var farlig.
Da Gestapo ønsket en 'samtale' med Schwitters, flyktet han 2. januar 1937 fra Hannover for å slutte seg til sønnen Ernst i Norge, som allerede hadde forlatt Tyskland 26. desember 1936. Hans kone Helma ble igjen i Hannover for å forvalte deres fire eiendommer. Samme år ble hans "Merz"-bilder innkludert i den nazistiske utstillingen med tittelen "Entartete Kunst" i München, noe som gjorde hans retur til Tyskland umulig.
Helma var på besøk et par måneder hvert år inntil utbruddet av den andre verdenskrigen. Den felles feiring av moren Henriettes 80-årsdag og sønnen Ernsts forlovelse, ble avholdt i Oslo 2. juni 1939, og skulle bli siste gang de to møttes.
Schwitters bygde opp et nytt Merzbau på Bakken på Lysaker. Dette gikk senere tapt i en brann. Han bodde også på Hjertøya ved Molde i 1930-årene, der en hytte ble betraktet som en Merzbau, men som har forfalt siden 1940.
Etter en kort internering i Lofoten flyktet Schwitters til Skottland med sin sønn på isbryteren "Fridtjof Nansen" mellom 8. og 18. juni 1940. Som fiendtlig utlending ble han flyttet mellom forskjellige interneringsleire i Skottland og England og endte med å tilbringe halvannet år i Camp Douglas på Isle of Man. Under oppholdet der arrangerte han flere "Merz"-fremførelser, blant annet en "Stillhets"-performance, hans første dikt på engelsk, men ble tilsynelatende betraktet som en lidt latterlig irrelevant fremtoning av de andre kunstnerne i leiren.
Etter en inngripen fra Alexander Dörner, "Rhode Island School of Design", ble Schwitters endelig frigitt 21. november 1941. Han oppholdt seg først i London, men flyttet 1945 til Lake District i det nordvestlige England hvor han i august 1947 begynte å arbeide på det siste "Merzbau", som han kalte "Merzbarn" ("Merzlåven"). Med støtte fra Museum of Modern Art som opprinnelig var gitt for å hjelpe med å gjenopprette den opprinnelige fra Hannover, er en enkel mur av denne siste struktur nå i Hatton Gallery i Newcastle. Låvens skall eller skjelett er fremdeles i Elterwater nær Ambleside.
Hans kone Helma døde av kreft 29. oktober 1944; Schwitters hørte først om hennes død i desember, på omtrent samme tid som han oppdaget, at "Merzbau" var blitt ødelagt under et alliert luftangrep. Etter at hans sønn vendte tilbake til Norge, forlot han London med sin nye partner, Edith Thomas, (kjent som 'Wantee' for hennes vane med alltid å spørre gjester, om de ville ha en kopp te) for å reise til "Lake District" 27. juni 1945.
Forfatterskap.
Som forfatter er Schwitters kjent for sine lyddikt, der ordene gjerne er uten mening, og virkninga oppstår under framføringa, gjennom hans særprega stemmebruk. Tilhørerne ble møtt med en akustisk form for poesi, der kombinasjonen av rim, klang, rytme og lydrekkefølger kunne nærme seg barneregler. Han eksperimenterte med moderne opptaksmuligheter, og det er bevart lydopptak av flere dikt. Et av de mest kjente er "An Anna Blume". Hans innspilling av er senere blitt brukt som sample av Brian Eno i hans "Kurt's Rejoinder", på albumet "Before and after Science" (1977).
Schwitters grav.
Schwitters døde i Kendall i England og ble gravlagt i Ambleside. Grava var umarkert til 1966, da det ble reist en stein med innskriften «Kurt Schwitters – Creator of Merz». I mellomtida var Schwitters' levninger blitt overført til Hannover, der grava prydes av en marmorkopi av kunstverket "Die Herbstzeitlose" fra 1929.


Francesco Serlupi-Crescenzi.
Francesco Serlupi-Crescenzi (født 26. oktober 1755 i Roma i Italia, død 6. februar 1828 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble i juli 1809 fjernet fra vervet som pro-guvernør av Roma, og holdt fengslet på Korsika i tre år.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Serlupi-Crescenzi, Francesco
Serlupi-Crescenzi, Francesco
Serlupi-Crescenzi, Francesco
Serlupi-Crescenzi, Francesco


Antonio Pallotta.
Antonio Pallotta (født 23. februar 1770 i Ferrara i Italia, død 19. juli 1834 i Monte Cassiano ved Macerata) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII, og tilhørte da den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonen som fikk stemt frem denne. Senere deltok han også ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Andre kardinaler i samme slekt var Giovanni Evangelista Pallotta (kreert 1587), Giovanni Battista Maria Pallotta (kreert 1629), og Guglielmo Pallotta (kreert 1777).
Pallotta, Antonio
Pallotta, Antonio
Pallotta, Antonio
Pallotta, Antonio


Giovanni Francesco Falzacappa.
Giovanni Francesco Falzacappa (født 7. april 1767 i Corneto i Italia, død 18. november 1840 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Under napoleonskrigene ble han deportert til Frankrike (1808–1814).
Han var erkebiskop av Ancona 1823–1824, og var deretter igjen tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII, og tilhørte da den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonen som fikk stemt frem denne.
Han deltok senere ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Falzacappa, Giovanni Francesco
Falzacappa, Giovanni Francesco
Falzacappa, Giovanni Francesco
Falzacappa, Giovanni Francesco


Francesco Bertazzoli.
Francesco Bertazzoli (født 1. mai 1754 i Lugo, Italia, død 7. april 1830 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII, og tilhørte da den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonen som fikk stemt frem denne.
Senere deltok han også ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII.
Bertazzoli, Francesco
Bertazzoli, Francesco
Bertazzoli, Francesco
Bertazzoli, Francesco


Trope (retorikk).
Troper betegner i retorikken talefigurer som innebærer et spill med et ords betydning. I tropen bruker en ordet på en måte som avviker fra dagligdags bruk. Troper er beslektet med figurer, men mens figurer virker på setnings- eller tekstnivå, virker troper på enkeltsordsnivå.
Trope kommer fra gresk "tropos", som betyr «vending» (jf. "heliotrop", som er en blomst som snur seg mot sola). Man kan forestille seg en trope som en form for språkbruk der en vender ordet vekk fra dets normale betydning, eller vender det mot noe annet. Synonymer kan ses på som tropenes forstadium.


Figur (retorikk).
Figurer eller retoriske figurer er i retorikken betegnelsen på en billedlig bruk av språket som avviker fra normal, dagligdags språkbruk.
Ordet kommer fra lat. "figura", som betyr «skikkelse». Figurer er beslekta med troper, men mens troper virker på enkeltordsnivå, virker figurer på setnings- eller tekstnivå.
Se også.
Figurer som avbildning og illustrasjon, grafisk figur, heraldiske figurer o.l.


Perifrase.
Perifrase er i retorikken betegnelsen på en trope der en benytter seg av omskrivning når en av en eller annen grunn ikke vil nevne tingen ved dens egentlige navn. Grunnen kan være poetisk, som for eksempel i de norrøne kenningene.
Også i dagligspråket bruker en perifrase, som for eksempel i eufemismer, der en bruker forskjønnende omskriving av ubehagelige eller tabubelagte emner.
I lingvistikken betegner perifrase det fenomenet at grammatiske kategorier uttrykkes gjennom faste fraser i stedet for ved bøyingsendelser. For eksempel kan vi i norsk bruke uttrykket «kommer til å» for å uttrykke at verbalhandlinga skjer i framtida.


Bøler.
Bøler er en drabantby og et boligstrøk i Oslo med 10-15 000 innbyggere. Bøler ligger sydøst i Oslo med grense til Østmarka. Grovt sett strekker området seg fra Østensjøvannet til Nøklevann.
Tidlig historie.
Navnet kommer fra Bøler gård, som har fått navnet sitt fra norrønt "bæl", «gård». Før reformasjonen i 1536 var de fleste gårdene i området kirkegods. Bøler hadde siden 1453 tilhørt Franciskanerklosteret. Etter reformasjonen tok kong Christian III beslag i eiendommene som den katolske kirken hadde, deriblant også Bøler gård. I 1550 ga kongen gården til Oslo Hospital som inntektskilde.
Det var først i 1827 at gården kom på private hender. I 1879 ble gården overtatt av Anton Johannesen, men da utbyggingen av Bøler startet på 50-tallet var det sønnesønnen som drev gården. Bøler gård ligger fortsatt godt bevart, ikke langt fra Bøler T-banestasjon.
Utbygging etter andre verdenskrig.
Utbyggingen av Bøler tok til etter andre verdenskrig, hovedsakelig fra midten av 1950- til begynnelsen av 1960-tallet. Utbyggingen startet opp i 1954. I 1957 ble de karakteristiske tre høyblokkene i Bølerlia reist etter tegninger av arkitektene Preben Krag og Jens Selmer. De to vant Sundts premie for arkitektur for prosjektet i 1956-57.
I 1957 stod Bøler skole ferdig. Med babyboomen rundt innflytting av nyetablerte familier startet 300 førsteklassinger på skolen i 1962, fordelt på 10 klasser. Bøler skole var nå en av landets største, men fra høsten 1963 sto Nøklevann skole klar til å motta de første elevkullene. Flere klasser ble da overflyttet fra Bøler skole, blant annet fire av de 10 klassene som hadde startet på Bøler høsten 1962.
Første del av drabantbyens forretningssenter ble tatt i bruk i 1961, med et mindre tilbygg mot øst i 1965. Begge deler ble bygget etter tegninger av arkitekt Thomas Tostrup. Bøler filial av Deichmanske bibliotek og Bøler samfunnshus kunne i 1972 flytte inn i nye bygninger i syd for Bøler senter. De nye bygningene ble reist etter tegninger av arkitekt Sverre Fehn. Bøler senter ble fullstendig rehabilitert og bygget ut i 2004.
Nye Bøler kirke ble vigslet 28. august 2011. Kirken som er tegnet av Hansen&Bjørndal Arkiteter har blitt et nytt landemerke på Bøler. Gamle Bøler kirke sto først på landbruksutstillingen på Ekeberg i Oslo i 1959. Den var konstruert som en monterbar arbeidkirke i tre, tegnet av arkitektene Harald Hille og Odd Kjell Østby. Etter at utstillingen stengte ble kirken flyttet til Bøler som en midlertidig løsning, men ble stående frem til 2009.
Bøler kom for en dag i verdens søkelys da Nikita Khrusjtsjov under Norgesbesøket i 1964 stakk av fra det offisielle programmet og foretok et spontanbesøk i bydelen. Forfulgt av ulende sirener gikk ferden i Rolls Royce fra Østensjøveien og Eterveien, opp Bølerlia og ned Utmarkveien, for deretter å returnere tilbake til Oslo sentrum.
Bøler er gjort litterært kjent gjennom forfatterskapet til Tove Nilsen, som vokste opp i en av de tre høyblokkene i Bølerlia på 1960-tallet.
På Bøler ligger også kunstnerkolonien Trolltun Borettslag, et borettslag for billedkunstnere, kunsthåndverkere og fotografer.
På slutten av 1990-tallet fikk Bøler lite hyggelig oppmerksomhet i media på grunn av fremveksten av et miljø med nasjonalister, med gruppen Boot Boys som sentral aktør. Dette miljøet er borte.
På Bøler ligger verdens eldste produsent av eter, Den Norske Eterfabrikk.
Prydskulpturen Don Quijote er plassert nær Bøler T-banestasjon. Den er utferdiget i stål og akryl og laget av billedhugger Fritz Røed. Rytteren i kamp med vindmøller etter Miguel de Cervantes Saavedras berømte romanfigur har blitt Bølers emblem.
Bøler er hjem til den kjente taggen Sædfuck ført i pennen av Paul Vidar Sævarang og Ole Kristian Stavnsborg sensommeren eller høsten 1986
Bøler har i de senere år hatt stor tilflytting av unge akademikere.


Ørje.
Ørje er et tettsted og administrasjonssenteret i Marker kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Boligområdene i Ørje er foruten bebyggelsen nær Ørje sentrum fordelt på flere boligfelt. Disse boligfeltene heter blant annet Lihammeren, Helgetjern, Mosebyneset, Åstoppen og Krogstadfeltet.
Stedet.
Ørje er kjent for kanalmuseum og dampbåtklubb. Engebret Soot lagde i 1849 Norges første sluseanlegg på Ørje, med total høydeforskjell på 10 meter. Slusene er plassert mellom Rødenessjøen og Øymarksjøen, som er en del av Haldensvassdraget.
Haldenvassdraget går i retning mot sør gjennom kommunen. Landskapet domineres av de langstrakte innsjøene Rødenessjøen og Øymarksjøen. Ørjeelva mellom de to sjøene ble kanalisert i 1860, og her ligger kommunesenteret Ørje. Rundt sjøene er de beste jordbruksområdene, og ellers er Marker en av Østfolds viktigste skogbrukskommuner med store skogsområder. I sørvest, mot grensa til Rakkestad, går åsene opp i høyder mot 327 meter (Linnekleppen).
I 1905 fikk Ørje oppmerksomhet ettersom Ørje fort, som hadde blitt opprettet to år tidligere, ble sett på av Sverige som uheldig, ettersom kanonene pekte østover, mot Sverige. Etter Karlstadkonvensjonen i september 1905 ble Ørje fort, sammen med Urskog fort og de moderne tilbyggene ved Kongsvinger festning og Fredriksten festning fjernet og en demilitarisert sone opprettet.


Magnus VII.
Magnus Eriksson (1316 – 1. desember 1374) var konge av Norge i perioden 1319–1355, konge av Sverige 1319–1364 og av Skånelandene 1332–1360.
Magnus var sønn av den svenske hertugen Erik Magnusson av Södermanland, sønn av Magnus Ladelås, og Ingebjørg Håkonsdatter, datter av Håkon V Magnusson av Norge. Da Håkon døde sønneløs i 1319, ble dattersønnen hans valgt til konge, bare tre år gammel. Han ble samtidig konge av Sverige. Han var den første av Folkungaætten på den norske tronen. I 1355 overlot han makten i Norge til sin yngre sønn Håkon VI Magnusson.
Konge i Norge, Sverige og Skånelandene.
I 1319 ble Magnus tre år gammel valgt til konge av Norge. Etter at en unionstraktat hadde blitt inngått mellom de to rikene Norge og Sverige, ble han den 8. juli samme år også hyllet som konge av Sverige. Til å begynne med fikk hans mor, hertuginne Ingebjørg, stor innflytelse over styret i de to rikene, men i 1322 slo de svenske stormennene seg sammen, fratok henne styret og overlot det til riksrådet, ledet av drotten Knut Jonsson. Dette eksempelet fulgte nordmennene i 1323 da de valgte herr Erling Vidkunsson til riksforstander. Unionen mellom de to rikene ble deretter innskrenket til et forsvarsforbund, slik unionstraktaten foreskrev. Magnus ble kronet i 1336 i Stockholm.
I 1332 henvendte Skånes innbyggere seg til ham med ønske om beskyttelse mot de holsteinske panteinnehaverne som da regjerte landet. Magnus var villig til å oppfylle ønsket deres, og for ytterligere å forsikre seg om at han kom til å besitte Skåne og Blekinge med Listerlandet samt øya Ven, kjøpte han det formelt av panteinnehaverne for 34 000 mark sølv. Magnus endret tittelen sin til "Rex Sveciae, Norvegiae et terrae Scaniae" (= «konge av Sverige, Norge og Skåne»), og var nå regent for en personalunion av tre riker. Den danske kongen Valdemar Atterdag vegret seg imidlertid for å anerkjenne kong Magnus' eiendomsrett over Skånelandene, og Magnus fikk et unnvikende svar da han henvendte seg til paven med ønske om en bekreftelse på kjøpet. Deretter ble Magnus, nærmest på grunn av sin mors pant i enkelte slott i Danmark, innviklet i krig med kong Valdemar. Først på høsten 1343 ble det sluttet fred mellom dem i Varberg, og Valdemar avsto formelt Skånelandene til Magnus.
Sønnen Håkon konge i Norge.
Fordi formynderregjeringen ikke hadde spart sammen penger, fikk Magnus store vanskeligheter å skaffe kjøpesummen samt søsteren Eufemias medgift. Flere av riksrådets medlemmer måtte garantere for ham, og han ble også selv nødt til å utbetale store summer. Han ble i dessuten nødt til å pantsette store deler av riket. Dette vakte allmenn misnøye, særlig fordi kongen og hans dronning, Blanka av Namur, som han giftet seg med i 1335, til tross for pengemangelen så ut til å føre et yppig og sløsende liv. Birgitta av Vadstena, som ble kåret til helgen i 1391, ble kalt til hoffet i 1335 for å gi Blanka en innføring i livet som dronning. Senere skulle Birgitta gjøre det hun kunne for å skade Magnus' rykte ved å utgi sine visjoner, der hun hevdet at jomfru Maria anså kongen for å være homofil – enda han hadde fem barn i sitt ekteskap. Hun var motivert av ønsket om å se sin egen sønnesønn, Karl Karlsson, på tronen.
Det ble også klaget over at kongen forbigikk sine gamle og erfarne rådgivere. Samtidig gjæret det i Norge som Magnus forsøkte å styre fra Sverige ved å forbigå riksrådet og ikke utnevne en kansler. I 1339 ble det riktignok inngått en overenskomst med de misfornøyde nordmennene, men misnøyen fortsatte, og i 1343 ble Magnus' yngre sønn Håkon VI Magnusson valgt til konge i Norge. Riktignok skulle han styre under sin fars formynderskap, men det egentlige styret ble overtatt av riksrådet. Følgende år, 1344, ble Magnus' eldste sønn, Erik Magnusson, valgt til tronfølger i Sverige.
Problematisk regjeringstid i Sverige.
Ved den russiske grensen hadde forholdene lenge vært usikre, og Magnus dro derfor i 1348 med en hær over til Finland. Hele fem av Blankas brødre var på korstog i Preussen hos Den tyske orden, en av dem døde der, en annen på Kypros. Dette har nok inspirert Blanka og Magnus til å avlegge korstogsløfte for egen del; iallfall skrev paret et testamente i 1346 der de satte av penger til å sende hundre riddere på korstog om de selv skulle dø før de hadde oppfylt sitt korstogsløfte.
Først hadde han fremgang i øst, men hans erobringer gikk snart tapt, og da Svartedauden begynte å herje i Sverige i 1350, stoppet krigen etter hvert av seg selv, uten noen kjent fredsslutning. Samtidig var Magnus opptatt av å skaffe seg besittelser i Estland og Livland. På grunn av disse planene og den motstanden Magnus hadde vist Novgorodfarerne under den russiske krigen, kom han i et fiendtlig forhold til hansestedene. Han hadde heller ikke noen gang tidligere vist seg særlig vennlig stemt mot dem. Våpenhviler ble inngått med dem, men alltid for korte perioder. Ved disse forhandlingene virket alltid Magnus Erikssons svoger, hertug Albrekt II av Mecklenburg, som fredsmegler.
I 1354 sendte Magnus ut en ekspedisjon til Grønland under ledelse av Pål Knutsson som eide store deler av gården Tveit på Tysnes. Følget fikk i oppdrag å finne ut hva som hadde hendt med de fraflyttede norrøne koloniene på Grønland. Man fryktet at beboerne hadde henfalt til hedenskap. Et brev fra Gerard Mercator til John Dee i 1577 bringer utdrag fra et tapt verk av Jacobus Cnoyen (James Knox), som beskrev en ekspedisjon som hadde reist lenger enn til Grønland og vendt tilbake med åtte menn i 1364. Cnoyen skrev en beretning om ekspedisjonen i et tapt verk som het "Inventio Fortunate", der han hevdet at kompassnålen snur seg mot nord fordi det ligger en svart, magnetisk klippeøy på Nordpolen.
De svenske stormennene ble mer og mer misfornøyde med kong Magnus på grunn av den katastrofale finanspolitikken hans, hans favorisering av hertug Bengt Algotsson og hans forsøk på å innskrenke stormennenes rettigheter. I 1356 gjorde derfor Magnus' eldste sønn, tronfølgeren Erik, sammen med flere av rikets stormenn opprør mot kong Magnus. Resultatet ble at Magnus måtte avstå en stor del av Sverige til Erik. Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot Erik. Men i 1359 døde Erik Magnusson plutselig, og Magnus ble igjen enehersker. Men kong Valdemar følte seg bedratt og invaderte Skåne i 1360, erobret Öland og plyndret Visby. På grunn av strid om en anti-dansk allianse med hansestedene kom Magnus i krangel med sin sønn kong Håkon VI Magnusson av Norge, og i november 1361 fengslet Håkon sin far.
15. februar 1362 ble Håkon VI Magnusson formelt valgt til konge også over Sverige, men kort tid etterpå inngikk han et forlik med sin far om å regjere Sverige i fellesskap. Krigen mot kong Valdemar førte ikke til noe resultat, og allerede høsten 1362 begynte fredsforhandlingene. Utpå vinteren forandret stillingen seg totalt fordi Håkon giftet seg med Valdemars datter Margrete (april 1363). Sannsynligvis håpet han å vinne tilbake Skåne gjennom dette giftermålet. Dermed brøt han forlovelsen med Elisabet av Holstein som stormennene hadde inngått på hans vegne. Samtidig ble flere av de svenske stormennene drevet i landflyktighet. De vendte seg til hertug Albrekt III av Mecklenburg. I november 1363 kom Albrekt med en hær til Stockholm, ble hyllet av borgerne og ble i februar 1364 valgt til konge. Magnus Eriksson og hans sønn kong Håkon kunne ikke gjøre effektiv motstand, så fra juli 1364 kontrollerte de ikke lenger noe av det egentlige Sverige, bare Västergötland, Värmland og Dalsland.
Utpå våren 1365 forsøkte de riktignok å gjenerobre de tapte områdene, men ble slått (i mars) ved Gata skog, nær Enköping, hvor Magnus Eriksson også ble tatt til fange. Han satt deretter i fangenskap til 1371, da han ble frigitt mot en drøy løsesum, på grunn av et opprør foretatt for hans skyld. Han bodde deretter hos sin sønn i Norge, og druknet 1.desember 1374 i Bømlafjorden ved Lyngholmen i Sveio. Han var på vei til Tønsberg, der han skulle feire jul med sin sønn og svigerdatter, den senere Margrete I, da en storm blåste opp, og både han og besetningen omkom i forliset. Det er uvisst hvor han ligger begravet.
Den russiske versjon.
Ca 1400 forfattet en ortodoks munk "Kong Magnus' testamente" med gode råd til Magnus' sønn. Ifølge dette skrivet, som han angivelig forfatter på sine siste dager, hadde Magnus lidd skipbrudd, men reddet seg i land, og blitt munk under navnet Grigorij (= Jørgen) i Valamoklosteret ved Ladogasjøen. Hans livs erfaring oppsummeres med at den ortodokse tro er den riktige og at man aldri skal overskride grensen til Russland, kjempe mot russere eller bryte noen avtale med dem. Det hele var oppdiktet, men fra 1800-tallet har man i Valamo-klosteret også kunnet beskue en forfalskning som presenteres som Magnus' gravstein.
Magnus Eriksson som person.
Magnus Eriksson var altfor svak, lettlivd og godtroende til å kunne klare å regjere sine to kongeriker i disse urolige tidene. Men hans regjeringstid er fra et svensk perspektiv bemerkelsesverdig på grunn av det storartede lovarbeidet som ble utført i denne perioden. Magnus utstedte en mengde rettarbøter ("stadgar"), som blant annet avskaffet slaveriet. De fleste av disse rettarbøtene inngikk i den landsloven han lot utarbeide for hele landet omkring år 1350, den såkalte "kung Magnus Erikssons landslag", den svenske parallellen til den landsloven hans norske oldefar, kong Magnus Lagabøte, lot utarbeide 80 år tidligere.
Magnus Erikssons kallenavn "Magnus Smek" (= Magnus Kjærtegn) kommer av at Birgitta av Vadstena var fiendtlig innstilt til ham. På morssiden var også hun av Folkungaætten. Hun anklaget ham for sodomi. Det er særlig hans forhold til Bengt Algotsson som ligger til grunn for teorien om at han var skeiv. Birgitta skrev ned sine 700 visjoner i samlingen "Revelationes", og hevdet her at jomfru Maria en gang på 1360-tallet hadde tilskrevet fire av Sveriges stormenn og opplyst dem om at kong Magnus «hadde hatt beblandelse med menn», som han elsket høyere enn både Gud og sin kone Blanka. I stedet mente hun at «en annen mann, født i riket, er valgt til konge av Gud» - nemlig Birgittas sønnesønn. Jomfru Maria sluttet truende med at «er det den, som min sønn Kristus har valgt, da blir han stadfestet. Er det ikke ham, da blir han utskrapt.» Men svenskene ville ikke ha Karl Karlsson til konge; da foretrakk de Albrekt III.
Stamtavle.
Magnus 07


Sigmund Kroslid.
Sigmund Kroslid (født 11. oktober 1947 i Flekkefjord) er en norsk politiker (KrF).
Kroslid har vært vararepresentant til Stortinget fra Vest-Agder siden 1993. Kroslid har vært ordfører i Flekkefjord i periodene 1987–1989 og fra 1995 til 2007. Han var varaordfører i perioden 1990–1991


Anne Berit Andersen.
Anne Berit Andersen (født 2. desember 1951 i Søgne) er en tidligere norsk politiker (H).
Hennes utdannelse består i ettårig kontorlinje ved handelsskole 1968–1969. Hun var kontorist ved Markens Magasin AS i Kristiansand 1969–1971, skolekontoret i Søgne kommune 1971–1972 og Ullevål sykehus 1973–1978.
Andersen var medlem av Vest-Agder Høyres fylkesstyre fra 1987, leder i Søgne Høyre fra 1991, leder i Vest-Agder Høyrekvinner rundt 1990 og medlem av Søgne kommunestyre 1988–2001, herav ordfører 1992–2001. Som ordfører bekledte hun en rekke styreverv, og var ellers medlem av Den Norske Stats Husbanks hovedstyre 1990–2001 og 2. nestleder i Høyre 1998–2002. Hun var 1. vararepresentant til Stortinget fra Vest-Agder 1997–2001 og fast representant 2001–2005. I 2004 tapte hun kampen om 1. plassen på Vest-Agder Høyres stortingsliste mot Peter Gitmark, og var 1. vararepresentant i perioden 2005–2009. I sin periode på Stortinget var Andersen medlem av Samferdselskomiteen og Valgkomiteen.


Rolf Terje Klungland.
Rolf Terje Klungland (født 6. juli 1963 i Flekkefjord) er en norsk politiker (Ap).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1993. Han var vararepresentant i perioden 1997–2001, og ble igjen innvalgt som stortingsrepresentant i 2001 og 2005. I mars 2007 meddelte han at han ikke ville stille til gjenvalg ved stortingsvalget 2009, fordi han følte at Vest-Agder fikk for lite gjennomslag både i partiledelsen og i regjeringen.
Klungland har arbeidet som platearbeider og prosessoperatør fra 1980 til 1998, det meste av tiden ved Øye smelteverk. Han er personalkonsulent i Sirdal kommune siden 1999.
Medlem Vest-Agder fylkesting 1991-1995. I 1996 var han delegat til FNs generalforsamling. Han har vært medlem av fylkesstyret i Europabevegelsen i Vest-Agder siden 1997.
Klungland har vært leder for Kvinesdal Ap siden 1997 og han har en rekke verv i partiet og fagforening.


Myrkskog.
Myrkskog er navnet på en skog i J.R.R. Tolkiens Midgard. Den ligger på den østre bredden av elven Anduin. Før het den "Grønnskogen", men på slutten av den første ringkrigen, da Sauron mistet den ene ringen, og han trakk seg tilbake i den søndre delen av skogen, og med han kom mørket. Derfor fikk skogen nå navnet "Myrkskog" ("Mørkskog"). I den nordlige delen lever blant annet Skogalvene, som også Legolas tilhører. Thranduil, Legolas' far, er konge der. Myrkskog er også hjemmet til "Radagast den brune". Skogen er også full av forheksede tjern, kjempeedderkopper, og man vet aldri hva som ligger på lur imellom trærene.


Dagrun Eriksen.
Dagrun Eriksen (født 28. juni 1971 i Kristiansand) er en norsk politiker (KrF). Hun var stortingsrepresentant fra Vest-Agder i 2001-2005 og igjen fra 2006.
Hun var vararepresentant fra 1997 til 2001 (og møtte fast for Jon Lilletun mens han var i regjering). Etter en periode som fast representant var hun igjen vara fra 2005. Ved Lilletuns død i august 2006 ble hun imidlertid atter fast møtende representant, og ved stortingsvalget 2009 kom hun igjen inn som valgt.
Hun er første nestleder i KrF fra 2004. Hun var medlem Kristiansand bystyre 1995-1997 og 2000-2001. Hun var også fast medlem i den norske delegasjonen til NATO-parlamentarikerforsamlingen 1997-2000.
Ved siden av sine politiske verv har hun vært styremedlem i organisasjonen Menneskeverd, vært nestleder og medlem av landsstyret til Blå Kors, og sitter nå i rådet til Strømmestiftelsen.
Eriksen har ett års høyere utdanning, og har arbeidet som barnehageassistent, lærervikar og skoleassistent før hun ble heltidspolitiker.


Peter Skovholt Gitmark.
Peter Skovholt Gitmark (født 15. april 1977 i Kristiansand) er en norsk politiker (H).
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han har avgangseksamen fra Kristiansand katedralskole fra 1997, var utvekslingselev i USA 1994–1995, og er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole fra 2003.
Politisk arbeid.
Gitmark var politisk nestleder i Vest-Agder NGS 1996–1997, formann i Kristiansand Unge Høyre, formann i Vest-Agder Unge Høyre 1996–1998, medlem av Unge Høyres sentralstyre 1998–2000 og medlem av Vest-Agder fylkesting 1999–2001. Siden 2001 har han møtt på Stortinget for Vest-Agder. I 2001 ble han 1. vararepresentant til Stortinget, og møtte fast for Ansgar Gabrielsen frem til 2005, da han som yngste representant ble gjenvalgt på eget mandat. Gitmark vant i 2004 nominasjonskampen over sittende representant Anne Berit Andersen, som ble vararepresentant. Gitmark ble gjenvalgt i 2009, men fratrer til fordel for en karrière i næringslivet i 2013.
Han har særlig engasjert seg i utenrikspolitiske spørsmål, og har vært medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomité siden 2009. Han var medlem av Stortingets kommunalkomité 2001–2005, Stortingets finanskomité 2005–2008 og Stortingets energi- og miljøkomité 2008–2009. Av andre verv kan nevnes leder i Vest-Agder Høyre 2004–2008, nestleder 2004–2006 og leder 2006–2009 i International Young Democrat Union (IYDU) samt visepresident i Atlantic Association of Young Political Leaders (AAYPL) 2008–2009.


Conquistador.
Conquistador (fra spansk "conquistadores", «erobrere») er en samlebetegnelse for soldater, utforskere og eventyrere som la store deler av Amerika og noen øyer i Asia under spansk styre på 1500-, 1600- og 1700-tallet.
Da Christofer Columbus oppdaget «Den nye verden» i 1492, gav det Spania et forsprang i koloniseringen av Amerika. Conquistadorene nådde også Øst-Asia på denne tiden, der de erobret øygruppen Filippinene og øya Guam. La Conquista, Spanias kolonisering av Amerika, førte til omfattende handel og bragte enorme verdier, blant annet i form av gull og sølv, til Spania og styrket riket.
Kjente conquistadorer.
Oversikten viser noen kjente conquistadorer og andre spanske oppdagelsesreisende, tidsperioder og erobrede eller oppdagede steder.


Gunnar Halvorsen.
Gunnar Halvorsen (født 24. juli 1945 i Arendal, død 6. mars 2006)
var en norsk politiker (Ap).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1993.
Han var vararepresentant i periodene 1985–1993.
Halvorsen var ordfører i Åmli i perioden 1979–1983.


Torbjørn Andersen.
Torbjørn Andersen (født 5. januar 1957 i Grimstad) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1997 og satt i tre perioder.
Andersen er utdannet tømrer. Han var medlem av Froland kommunestyre 1991-1999.
Medieutspill.
Karl W. Strandvik, regionsjef for Norges Lastebileier-Forbund i Agder og Rogaland, mente i Fedrelandsvennen at Agders stortingsrepresentanter ikke har politisk tyngde og samarbeid når det gjelder å få veipenger til Sørlandet. Han fikk en krass e-post som svar fra Andersen hvor han får beskjed om at "For å si det rett ut kan du og lastbileierne ikke forvente mer sympati og støtte fra meg i hvert fall!"


Ulf Erik Knudsen.
Ulf Erik Knudsen (født 20. desember 1964 i Drammen)
er en norsk stortingsrepresentant fra FrP.
Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1997.
Knudsen er partiets kulturpolitiske talsmann. Han er utdannet diplomøkonom fra Bedriftsøkonomisk institutt 1986-1989, og har bl.a. arbeidet i reklamebyrå, som journalist i "Morgenbladet" 1989-93, og som konsulent i Aetat 1994-97.
Han er medlem av Drammen bystyre 1987-99 og 2003-2011, og formannskapsmedlem 1995-99. Han var varamedlem Buskerud fylkesting 1987-1991; og fylkesleder i Fremskrittspartiet i Buskerud 1995-98 og fra 2007.


Etoumbi.
Etoumbi er en landsby i den brazzavillekongolesiske provinsen Cuvette-Ouest i nordvestlige Kongo. Hovednæringsveien er jakt. Etoumbi har vært åsted for fire nylige utbrudd av Ebolaviruset, normalt kommer disse virusutbruddene etter at bybeboere har spist bedervet kjøtt. I 2003 døde 120 mennesker i et utbrudd. Et nytt utbrudd i mai 2003 gjorde det nødvendig å sette hele landsbyen i karantene.


Sigrun Eng.
Sigrun Eng (født 5. juni 1951 i Sør-Fron)
er en norsk politiker (Ap).
Hun satt på Stortinget fra Buskerud fra 1993 til 2009, da hun ikke tok gjenvalg. Hun var vararepresentant i perioden 1989–1993.
Eng er utdannet gartner og blomsterdekoratør, og arbeidet som selvstendig næringsdrivende 1978-1996.
Hun var medlem av Gol kommunestyre 1983-91, de fire siste årene også i formannskapet.


Magnar Lund Bergo.
Magnar Lund Bergo (født 27. februar 1949 i Oslo)
er en norsk politiker (SV).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 2001 og satt til 2009.
Bergo har studert ved Distriktshøyskolen i Volda og Distriktshøyskolen i Lillehammer. Han har arbeidet i avisen Ny Tid, og som daglig leder i firmaet "Drammen Lyd" 1981-2001.
Han var leder og organisasjonssekretær i SU 1976-1977; og leder i Buskerud SV og medlem av SVs landsstyre 1998-2001.
Fra 2010 er Bergo daglig leder i Norsk musikkråd.


Beate Heieren Hundhammer.
Beate Heieren Hundhammer (født 24. september 1968 i Oslo) er en norsk gårdbruker og politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Buskerud 2001–2005, og var vararepresentant 1993–1997, 1997–2001 og 2005–2009. Hun er cand.mag. fra Universitetet i Oslo, med mellomfag statsvitenskap, grunnfag sosiologi og grunnfag sosialøkonomi. Hundhammer overtok familiegården i Ringerike i 1995.
Hun var leder i Ringerike Unge Høyre 1984–1986. Viseformann i Buskerud Unge Høyre 1985–1986, formann 1986–1988. Medlem av Unge Høyres sentralstyre 1988–1990. Leder i Ringerike Høyre 1989–1995 og 1. nestleder i Buskerud Høyre siden 1994. Hundhammer var medlem av Buskerud fylkesutvalg 1995–2003.


Finn Kristian Marthinsen.
Finn Kristian Marthinsen (født 17. januar 1946 i Brunlanes)
er en norsk politiker (KrF).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1997 og gjelvalgt i 2001. Ved valget i 2005 falt Buskerud-mandatet ut. Han er teolog fra Menighetsfakultetet, og har arbeidet som sjømannsprest, menighetsprest og som generalsekretær i Blå Kors. Etter at han sluttet på Stortinget, ble han sokneprest i sin hjemby Drammen.


Test (psykologi).
Tester og personlighetsinventorier kan være nyttige verktøy i arbeidslivet. De brukes ofte i rekrutteringssammenheng eller for å bedre effektivitet og arbeidsforhold. Organisasjonspsykologi
Andre benytter testresultatene mer som selvstendige og uavhengige brikker, som en del av grunnlaget for ulike typer beslutninger.
Uansett hva resultatene brukes til, må noen minstekrav innfris for at verktøyet ikke skal gi misvisende eller upresis informasjon. Testverktøy må ha dokumentasjon om reliabilitet, validitet og normering før vi kan feste lit til dem. Det er som med alle andre verktøy eller hjelpemidler: De må ha de egenskaper som kreves for oppgaven. I tillegg må de brukes på riktig måte.
Det må altså skilles mellom krav til selve verktøyet og krav til bruk av verktøyet. Ta en hammer som eksempel: Den må blant annet tåle støt og belastning av en viss styrke. Men selv om hammeren tilfredsstiller slike krav, så garanterer ikke det kvaliteten på resultatet. Alle testverktøy fordrer en viss Testbrukerkompetanse.
Mange testverktøy som brukes idag mangler dokumentasjon og brukerne av dem kan ikke gjøre rede for hva reliabilitet, validitet og normering er. Dette har gitt testing et dårlig rykte i visse kretser. Noen vil derfor bruke klinisk skjønn eller mavefølelse i stedet for tester f.eks. i rekruttering selv om nytteverdien av testbruk i rekruttering er massivt dokumentert.


Synekdoke.
Synekdoken er beslekta med metonymi. Synekdoke er utbredt i daglig språkbruk. I litteraturen brukes synekdoke ofte f.eks. til å omtale fiktive personer, ved at en lar øynene eller andre kroppsdeler representere hele personen. I sonetter o.a. kjærlighetsdiktning er synekdoke særlig mye brukt til å omtale den tilbedte.


Spansk grammatikk.
Spansk er et språk med forholdsvis mye bøying. Det har to kjønn og et verb har rundt femti bøyingsformer i begge modiene, men ingen kasus og en avgrensa pronomenbøying.
Det kongelige spanske språkakademiet ("La Real Academia Española") har vanligvis fastsatt reglene for spansk, men siden 1960-tallet har det mista mye av sin anseelse. Denne artikkelen beskriver først de formelle standardreglene i spansk grammatikk (i den kastiljanske versjonen), og deretter i detalj avvik fra disse reglene, som en kan finne i lokale eller hverdagslige varianter av språket.
Verb.
Det er også store mengde uregelrette spanske verb. "Ser, estar, ir" er kjente uregelrette verb.
Presens: Verb bøjes forskjellig i forhold til person. I motsetning til norsk der det er samme verb på alle personer.
Det er tre verb-klasser i spansk i tillegg til uregelrette verb. De tre klassene er.ar-verb.er-verb og ir-verb. Det er endingen som avgjør hvilken klasse den er i og hvordan den skal bøyes. I (jeg)-form bøyes verbet i presens med avslutning o og man tar bort endingen; ar,er eller ir. Er og ir-verb bøyes likt med unntak av nosotros (vi) og vosotros (dere).
I presens perfektum avsluttes vebene regelrett med enten ado(ar-verb) og ido(er og ir-verb)
Et eksempel på et uregelrett verb er "hacer" (å gjøre). I pres. perfektum blir det hecho. Foran alle verbene brukes en form for å forklare hvem det snakkes om.
Kjønn.
Alle spanske substantiver tilhører ett av to grammatiske kjønn: hannkjønn (maskulinum) eller hunnkjønn (femininum). De fleste adjektiver og pronomener, og alle artikler og partisipper som står til et substantiv, viser til substantivets kjønn.
I setningen "Store bord er finere", må en i den spanske oversettelsen, "Las mesas grandes son más bonitas", bruke ord som samsvarer med kjønnet til substantivet. Substantivet, "mesa" ("bord"), er hunnkjønn på spansk. Derfor må artikkelen også være i hunnkjønnsformen, "la" istedenfor "el" (som er hannkjønnsformen). Uansett, "mesas" står her i flertall (pluralis), så vi må bruke formen "las" istedenfor "la". De to adjektiva, enten de står som bestemmelsesord (det vil si, rett før eller etter substantivet) eller om de står som predikativ (etter verbet), må disse også bøyes i samsvar med substantivet. "Grande" er et ord som har lik form i begge kjønn, så til det legger vi bare flertallsendelsen "-s": "grandes". "Bonito" er derimot et ord som bøyes både i kjønn og tall, så formen "bonitas" samsvarer med "mesas".
Å fastslå kjønnet etter endingene.
Nesten alle substantiver som slutter på "-o" er maskuline. Ett av de få unntaka er ordet "mano" ("hånd"). Substantiver som slutter på "-a" er vanligvis feminine. Substantiver som slutter på andre vokaler og konsonanter er noen ganger hannkjønnsord, og andre ganger hunnkjønnsord. Spesielt mange vanlige endinger er feminine, som "-ción", "-dad", "-ez" (som i orda "la nación" (nasjonen), "la soledad" (ensomheta), "la vejez" (alderdommen).
En liten gruppe av ord som er av gresk opphav og som ender på "-ma" er hannkjønnsord: "problema" (problem), "lema" (lemma, motto), "tema" (tema, emne), "sistema" (system), "telegrama" (telegram) osv. Disse ordene som slutter på "-ma" var intetkjønnsord på gresk.
Navn på bosetninger.
I tilfellet New York, er "Nueva" en fast del av navnet og kan derfor ikke gjøres maskulin, mens New Mexico blir oversatt med "Nuevo México" fordi México er et hannkjønnsord.
Diminutiver og suffikser.
En kan lage spanske substantiver ved å legge til et omfattende sett av suffikser (endinger) til eksisterende substantiver og adjektiver.
Når stammeordet ender på "z", legger vi til en "e" før "-cit-" (legg merke til at skrivemåten endrer seg): "pez" → "pececito". Når ordet ender på andre vokaler enn "n" og "z", er reglene mer uklare: "azúcar" → "azuquítar" eller "azuquita".
Lokale former.
Regionale dialekter avgjør ofte valget av diminutivsform, og påvirkningen fra andre romanske dialekter kan også ha mye å si. Dannede talere som i formell tale bruker "-ito" eller ingen diminutiver i det hele tatt, kan ofte bruke lokale diminutivsvarianter for å virke vennligere, eller for å "krydre" språket sitt litt.
En del gammaldagse former, finner en for eksempel i: "burro" (esel) → "borrico" (esel – opprinnelig var betydningen et lite esel), "Venecia" (Venezia) → "Venezuela" (Venezuela, egentlig "lille Venezia").
Adjektiv.
Adjektiv i spansk bøyes etter kjønn og tall (entall/flertall). De fleste adjektiv har endelsen -o i hankjønn og -a i hunkjønn. En del adjektiv har dessuten samme form i entall for både hankjønn og hunkjønn. Flertall dannes ved å legge til -s (der grunnformen ender på en vokal) eller -es (der grunnformen ender på en konsonant).
Adjektiv i positiv grad plasseres etter substantivet i setninger.
Gradbøyning av adjektiv.
Adjektiv i spansk bøyes med ordet "más" (mer) og "menos" (mindre). Komparativ dannes ved å sette "mas" eller "menos" foran adjektivet. Man sammenligner ved å bruke ordet "que", som kan tilsvare ordet "enn" på norsk. Superlativ dannes ved formen "bestemt artikkel – (eventuelt substantiv) – mas/menos – adjektiv.
Adverb.
I spansk dannes adverb gjerne ved hunkjønnsformen av et adjektiv og legge til "-mente" på slutten. En del adverb har dessuten samme form som det tilsvarende adjektivet. I Sør-Amerika er det vanlig å bruke adjektiv som adverb.
Eindomsord.
•Mi, mis (min, mine): Mi gato es muy peludo. Min katt er veldig hårete.
•Tu, tus (din, dine): ¡Tus hijas y yo te necesitamos! Dine døtre og jeg trenger deg!
•Su, sus (din, hans, henne, dem): Su casa es su mayor inversión. (hans, hennes, dems) hus er (hans, hennes, dems) største investering.
•Nuestro, nuestra, nuestros, nuestras (vår): ¿Hay limpieza étnica en nuestro país? Er de etnisk rensing i vårt land?
•Vuestro, vuestra, vuestros, vuestras (deres): Me interesaría saber más sobre vuestro perro. Jeg er interessert i å vite mer om hunden din.
Preposisjoner.
entre = i mellom/i midten av


Sigvald Oppebøen Hansen.
Sigvald Oppebøen Hansen (født 21. september 1950 i Nissedal) er en norsk politiker (Ap).
Han har gjennomgått handelsskole og Postskolen, og arbeidet i Posten 1969–1993. Hansen var butikkmedarbeider 1966–1967, sjømann 1967–1968, postbud i Oslo 1969–1970, postpakkemester i Oslo 1971–1978 og landpostbud i Treungen 1978–1993.
Hansen var leder i Nissedal Arbeiderparti 1981–1983 og 2000–2004, medlem av Nissedal kommunestyre 1984–1987, leder i Nissedal helse- og sosialutvalg 1984–1988, medlem av Telemark fylkesting 1984–1993, nestleder i Aust-Agder avdeling av Norsk Postforbund 1990–1993 samt leder i Telemark fylkesskolestyre 1992–1993. Han har vært medlem av Telemark Arbeiderpartis fylkesstyre siden 1989 og innvalgt på Stortinget fra Telemark siden 1993. Han søker ikke gjenvalg til Stortinget i 2013.
__NOTOC__


Metonymi.
Metonymi (av gr. "meta", «etter» og "onoma", «navn») er i retorikken betegnelsen på en trope der en bruker et ord som i betydning står nær det ordet som ville beskrive forholdet eksakt, f.eks. når vi ber om «en pakke røyk» istedenfor «en pakke sigaretter».
Metonymi skiller seg fra metafor ved at den opererer med nærhet heller enn likhet. Metonymien overfører ikke egenskaper fra ett område til et annet, slik metaforen gjør. I stedet overfører den assosiasjoner, og gir et vink i retning av det som eksakt menes.


Sigbjørn Molvik.
Sigbjørn Molvik (født 4. september 1951 i Volda) er en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 2001.


Kari Lise Holmberg.
Kari Lise Holmberg (født 7. september 1951 i Skien) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 2001 og satt i to perioder. Hun var vararepresentant i perioden 1997–2001. Holmberg var ordfører i Skien i perioden 1999–2001.
Før hun ble heltidspolitiker var Kari Lise Holmberg rektor ved Buer skole.


Gunn Olsen.
Gunn Olsen (født 18. september 1952 i Kragerø) er en norsk politiker (Ap). Hun har sittet på Stortinget fra Telemark siden 1997, etter å ha vært vararepresentant i perioden 1993–1997.
Gunn Olsen gikk ut av Kragerø Handelsskole i 1969, og arbeidet deretter som kontorfullmektig i 21 år, fram til 1990. Hun har hatt styreverv i blant annet Kragerø Elektrisitetsverk og Sannidal og Skåtøy Sparebank. Olsen har en lang lokalpolitisk forankring, hun var medlem av fylkestinget fra 1983 og var fylkesvaraordfører i Telemark i årene 1990–1995.


Metafor.
Metaforer er ord, språklige uttrykk eller ulike former for billedspråk som brukes med overført betydning. Det vil si at en skriver eller snakker om én ting for å uttrykke en annen ting. En metafor er en sammenligning der sammenligningsordet ikke er med.
Metaforens egentlige betydningen kan være mer eller mindre skjult for uinnvidde. Betegnelsen kommer fra det greske "meta", «over, mellom», og "pherein", «bære».
Begrepet anvendes også om stilfigur (latin "comparatio") som i norsk betydning blir «sammenligning» eller «metafor». I henhold til klassiske regler består sammenligningen av tre deler: første og andre sammenligningsledd, og dertil kommer det tredje (latin "tertium comparationis") som er det når de to første ligner på hverandre.
Alle disse eksemplene overfører betydningen av ord eller uttrykk fra ett felt til et annet, for eksempel fra noe menneskelig til noe ikke-menneskelig eller omvendt.
Metaforer er svært utbredt i daglig uttrykksmåte i alle språk. En metafor som er så utbredt i dagligspråket at vi ikke lenger oppfatter den som en metafor («tida går», «bordben») kalles en "død metafor" eller klisjé.
Retorikk.
I retorikken, det vil si talekunsten, betegnet en trope som overfører påstått betydning fra ett område til et annet. Når forfatteren Rolf Jacobsen i diktet "En matt rute" snakker om «skrivemaskinenes stormvær i rummet», overføres naturkreftenes voldsomhet til kontorlandskapet, og gir dette en tilleggsdimensjon av hektisk travelhet.
I.A. Richards innførte i "The Philosophy of Rhetoric" (1936) termene "tenor" og "vehicle" om de to leddene i metaforen. I eksemplet ovenfor er stormværet vehicle («bildeleddet») som overfører betydning til tenor («saksleddet»), skrivemaskinene. Mellom de to leddene ligger et uuttalt og underforstått ledd, den vedvarende strømmen av lyd. Dette leddet kalles i retorikken for "tertium comparationis" – «ground» i Richards' terminologier.
Filosofi.
Hans Blumenberg skapte den filosofiske retningen som er blitt kalt metaforisme.


Giacinto Placido Zurla.
Giacinto Placido Zurla O.S.B.Cam. (født 2. april 1769 i Legnano i Italia, død 29. oktober 1834 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for studiene 1830–1834.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Zurla, Giacinto Placido
Zurla, Giacinto Placido
Zurla, Giacinto Placido
Zurla, Giacinto Placido
Zurla, Giacinto Placido


Viviano Orfini.
Viviano Orfini (født 23. august 1751 i Foligno i Italia, død 8. mai 1823 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Orfini, Viviano
Orfini, Viviano
Orfini, Viviano
Orfini, Viviano


Tommaso Riario Sforza.
Tommaso Riario Sforza (født 8. januar 1782 i Napoli i Italia, død 14. mars 1857 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Andre kardinaler i slekten var hans nevø Sisto Riario Sforza [kreert 1846), Pietro Riario (kreert 1471) og Raffaele Sansoni Riario della Rovere (kreert 1477).
Riario, Tommaso
Riario, Tommaso
Riario, Tommaso
Riario, Tommaso


Antonio Maria Frosini.
Antonio Maria Frosini (født 8. september 1751 i Modena i Italia, død 8. juli 1834 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier 1829–1832.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carandini (kreert 1787) og Ercole Consalvi (kreert 1800).
Frosini, Antonio Maria
Frosini, Antonio Maria
Frosini, Antonio Maria
Frosini, Antonio Maria


Carlo Odescalchi.
Carlo Odescalchi (født 5. mars 1785 i Roma i Italia, død 17. august 1841 i Modena) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han var erkebiskop av Ferrara 1823–1826, og ble deretter prefekt for Kongregasjonen for biskopene og ordensfolket i 1828. I oktober 1837 bad ham om å bli løst fra sine embeder og fra kardinalsverdigheten, noe paven først avslo men noe senere innvilget. Han trådte så inn i jesuittordenen, og virket i Nord-Italia.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Odescalchi, Carlo
Odescalchi, Carlo
Odescalchi, Carlo
Odescalchi, Carlo


Ercole Dandini.
Ercole Dandini (født 25. juli 1759 i Roma i Italia, død 22. juli 1840 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Dandini, Ercole
Dandini, Ercole
Dandini, Ercole
Dandini, Ercole


Fabrizio Turriozzi.
Fabrizio Turriozzi (født 16. november 1755 i Toscanella i Italia, død 9. november 1826 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet "chargé d'Affaires" i Torino.
Han var biskop av Montefiascone 1820–1832.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Turriozzi, Fabrizio
Turriozzi, Fabrizio
Turriozzi, Fabrizio
Turriozzi, Fabrizio


Luigi Pandolfi.
Luigi Pandolfi (født 21. april 1744 i Cartoleco ved Fano i Italia, død 2. februar 1824 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Pandolfi, Luigi
Pandolfi, Luigi
Pandolfi, Luigi
Pandolfi, Luigi
Pandolfi, Luigi


Carlo Maria Pedicini.
Carlo Maria Pedicini (født 2. november 1769 i Benevento i Italia, død 19. november 1843 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for ritene 1830–1831 og for Kongregasjonen for troens utbredelse fra 1831.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1823.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Pedicini, Carlo Maria
Pedicini, Carlo Maria
Pedicini, Carlo Maria
Pedicini, Carlo Maria
Pedicini, Carlo Maria


Vibes.
Vibes (stiftet 2003) er et norsk band. Vibes har sitt utspring blant studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.


Simile.
Simile eller sammenligning betegner i retorikken en trope der et ord eller en beskrivelse hentes fra ett betydningsområde for å karakterisere en ting eller et forhold. Når Bjørnson i "Norge, Norge" sier «øer omkring som fugleunger», bruker han et bilde fra dyreriket for å karakterisere den norske skjærgarden.
I similen uttrykkes sammenlikningen med ord som «som», «lik», «liksom», «slik». Metafor og simile er beslektede troper, men i metaforen er sammenligningen ikke gjort eksplisitt.


Prosopopeia.
Prosopopeia (av gr. "prosopon", «ansikt» og "poein", «lage, skape») betegner i retorikken en figur som tillegger begreper, ting, fenomener og fiktive mennesker personifiserte egenskaper. Vanligst er det å innføre en ting eller et begrep som man lar tale.
Noen teoretikere skiller mellom "besjeling", som gir menneskelige egenskaper til ting eller konkrete fenomener, og "personifikasjon", som gir abstrakte begreper mennesketrekk.
Eksempler.
Prosopopeia tilsvarer antropomorfisme, et begrep som blant annet brukes om billedkunst.


Elegi.
Elegi (av gresk "elegos", 'klagesang') er et dikt eller et musikkstykke som uttrykker sorg, klage eller vemod.
Elegier i antikken.
I antikken hadde elegien et strengt fastlagt metrum; den besto av et varierende antall elegiske "distika", som hver skulle ha ett heksameter og ett pentameter. Ellers kunne emnet og stemningen variere, men klagesangen var det mest utbredte. Når elegien besto av bare ett distikon, ble diktet gjerne kalt epigram. Epigrammer ble blant annet brukt i gravskrifter.
Elegier i litteratur, musikk og billedkunst.
Det er en mengde verk innen skjønnlitteratur, musikk og billedkunst med tittelen «elegi».


Suezkrisen.
Ødelagte stridsvogn og andre kjøretøy etter Suezkrisen
Suezkrisen oppstod i 1956 etter at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suezkanalen. De gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike anså sine økonomiske interesser i området truet og fikk derfor Israel med på et angrep mot Sinaihalvøya. Etter press fra stormaktene USA og Sovjetunionen trakk imidlertid Frankrike og Storbritannia tilbake sine styrker. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området, United Nations Emergency Force (UNEF).
Historisk forløp.
Verden fremstod som ganske forandret etter 2. verdenskrig. Storbritannias innflytelse var sterkt redusert, og mange egyptere så med sterk misnøye på britenes kontroll over kanalselskapet. I 1952 ble kong Faruk av Egypt styrtet i et kupp, og kort etter sto Gamal Abdel Nasser frem som Egypts sterke mann. Han tok ærestittelen al Raïs, føreren, og begynte å se på seg selv som lederen i den arabiske verden. Samtidig som han drømte om å bli en stor arabisk statsmann, ønsket han å gjøre Egypt sterkt. Storbritannias kontroll over Suezkanalen gjorde dette vanskelig, og Egypt trengte dessuten våpen for å bygge seg opp til en større militærmakt i regionen.
Nasser kjøpte våpen i Tsjekkoslovakia, og tok opp lån for å finansiere dette. Samtidig hadde Egypt satt i gang et stort prosjekt for å skape sikrere forhold for jordbruket langs Nilen. De ville bygge en demning i den sydlige delen av landet, ved Aswan, både for å kontrollere den enorme elven og for å skaffe mer elektrisitet til landet. Nasser trengte vestlig kapital og vestlig ekspertise for å kunne bygge demningen.
USA forhandlet om spørsmålet, men valgte å si nei til å støtte prosjektet, hovedsakelig av økonomiske grunner. Storbritannia sa også nei, men da hovedsakelig av politiske grunner. Storbritannias statsminister, Anthony Eden, mente at Nasser var en trussel mot Storbritannias innflytelse i området.
Nasser måtte skaffe midler til Aswan-demningen på en annen måte, og dermed valgte han i 1956 å nasjonalisere, det vil si overta, Suezkanalen med tilbud om å kompensere Storbritannia og Frankrike, som var de to aksjonærene i selskapet som eide kanalen. FN forsøkte å megle mellom partene, men verken Frankrike eller Storbritannia var interessert i en fredelig løsning. Frankrike hadde, ved siden av økonomiske grunner, mistanke om at Nasser støttet Algeries frigjøringsbevegelse, Front de Libération Nationale, FLN, i deres kamp for å frigjøre Algerie fra Fransk styre.
Israel var ikke noe mer begeistret for det nye styret i Egypt som stadig kom med trusler mot landet. De tre landene utarbeidet derfor en plan for å stoppe Nasser. Israel, som var plaget av angrep fra den egyptiske Sinaihalvøya, gikk til angrep på Egypt gjennom Sinaiørkenen. I løpet av kort tid hadde Israel begynt å nærme seg kanalen fra øst. Storbritannia og Frankrike gjorde det klart at de oppfattet krigen som en trussel både mot freden og mot samferdselen på Suezkanalen. De forlangte derfor at både Egypt og Israel skulle holde seg minst 16 km fra kanalen. Denne skulle besettes av tropper fra Storbritannia og Frankrike. Israel sa, som avtalt, ja, men Egypt sa, som ventet, nei. Dermed gikk Storbritannia og Frankrike inn i kanalsonen, og okkuperte tre firedeler av den under det såkalte "Operasjon Musketeer".
Begge disse to landene var klar over at USA og Sovjetunionen ville reagere sterkt på det som hadde skjedd, men de hadde regnet med å komme eventuelle reaksjoner i forkjøpet ved å være i kanalsonen før supermaktene rakk å reagere. Imidlertid reagerte USA meget raskt, og det gjorde de gjennom FN. Storbritannia og Frankrike nedla veto i sikkerhetsrådet, men i hovedforsamlingen kunne de ikke gjøre det. Det ble satt inn en FN-styrke for å holde Egypt og Israel fra hverandre. Stilt overfor USAs reaksjon, Sovjetunionens trusler om bruk av atomvåpen mot London, Paris og Tel Aviv, gav Storbritannia og Frankrike opp og trakk sine styrker ut.
Israel hadde derimot ikke noe hastverk på å trekke seg ut, til tross for sterkt press fra de to supermaktene USA og Sovjetunionen. David Ben-Gurion, daværende israelsk statsminister, nektet å trekke styrkene ut før Israel fikk en garanti om at blokaden ville opphøre. Etter fire måneder med forhandlinger foreslo den kanadiske utenriksministeren Lester Pearson å opprette en FN-styrke ved navn UNEF (United Nations Emergency Force). Flere nasjoner skulle bidra til denne styrken, som skulle fungere som en fredsbevarende buffer mellom Israel og Egypt, og sikre Israel fra fremtidige fedayeen-angrep fra Sinai og Gaza. Nasser var ikke særlig begeistret for forslaget, siden han mente dette belønnet det han kalte "israelsk aggresjon". David Ben-Gurion var heller ikke fornøyd, ettersom han mente Nasser ville ha rett til å få UNEF-styrken fjernet når han måtte føle for det. Partene ble enige om et kompromiss, hvor Egypt ville få rett til å kaste ut styrkene dersom Generalforsamlingen var samtykkende i at oppdraget var utført. I tillegg garanterte USA for Israel at en ny egyptisk blokade av Tiran-sundet ville bli ansett som en krigshandling, og konstatere at i så tilfelle ville Israel ha rett til å forsvare seg. Til slutt ble UNEF-styrken satt sammen av styrker fra Norge, Sverige, Jugoslavia, Indonesia, India, Finland, Danmark, Colombia, Canada og Brasil.
Selv om den anglo-franske intervensjonen var en militær suksess, var det et knusende politisk nederlag for de to landene. Dette innvarslet at Storbritannia ikke lenger kunne utøve innflytelse over de tidligere koloniene. Sovjetunionen vant mest. For det første stilte de opp som Egypts forsvarer, noe USA ikke godt kunne gjøre på en troverdig måte etter at de hadde nektet Egypt pengestøtte i saken om finansiering av Aswan-demningen. For det andre førte den alvorlige krisen i Suez til at oppstanden i Ungarn, for å gjøre landet demokratisk etter 11 år med kommunistisk diktatur, ikke fikk de internasjonale reaksjoner det kanskje ellers hadde fått.
At USA hadde nektet å støtte Storbritannia og Frankrike, førte til en meget negativ stemning i de to landene. Forholdet mellom Frankrike og USA endret seg i negativ retning, noe som skulle ta lang tid å normalisere. Derimot kom det som en stor overraskelse på verden at USA og Sovjetunionen kunne opptre enig.
I Storbritannia førte dette til at statsminister Anthony Eden måtte gå av, og hans lange karriere som politiker fikk en tragisk slutt.
Det kanskje viktigste resultatet av Suezkrisen var at det ble enda klarere for verden at når USA og Sovjetunionen sa nei, så hadde ingen andre land noe å stille opp. De to landenes status som supermakter ble tydeliggjort.


Carlos da Cunha e Menezes.
Carlos da Cunha e Menezes (født 9. april 1759 i Lisboa i Portugal, død 14. desember 1825 i Lisboa) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Lisboa 1819–1825.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i september 1819.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1823.


Cesare Guerrieri Gonzaga.
Cesare Guerrieri Gonzaga (født 9. april 1759 i Lisboa i Portugal, død 5. februar 1832 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i september 1819.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han var i slekt med kardinalene Silvio Valenti Gonzaga (kreert 1738) og Luigi Valenti Gonzaga (1776).


Johann Casimir von Häffelin.
Johann Casimir von Häffelin (født 3. januar 1737 i Minfeld ved Speyer i Tyskland, død 27. august 1827 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i april 1818.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.


Sonett.
Sonetten (av ital. "sonetto", «liten sang») er en lyrisk sjanger som oppstod i Italia omkring midten av 1200-tallet, og siden har fått en vid utbredelse i mange språk. Den kjennetegnes av en streng metrikk.
Sonetten oppstod trolig på Sicilia, som en videreutvikling av de eldre formene strambotto og canzone. Senere har den blitt tilpasset et stort antall språk, og har holdt seg som en levende og produktiv sjanger til i dag. I utgangspunktet var sonetter kjærlighetsdikt, men formen er i tidens løp blitt brukt til et stort antall emner.
Formen regnes å være oppfunnet av Giacomo da Lentini, men den første viktige sonettedikteren var Francesco Petrarca. Hans 317 sonetter til Laura har satt en standard for sonetter som alle senere sonettediktere har måttet forholde seg til.
Petrarca-sonetten har 14 verselinjer, fordelt på to "kvartetter" à fire vers og to "tersetter" à tre vers. Rimstillingen er vanligvis abba abba cdc dcd, men Petrarca har mange sonetter med en noe avvikende rimstilling. Versene har vanligvis 11 stavelser; versemålet kalles på italiensk "endecasillabo".
Grunntonen i sonettene er sensuell og lidenskapelig, men likevel kontrollert og høvisk. Mellom kvartettene og tersettene er det vanligvis en tankemessig vending, en "volta". Hallvard Lie kaller forholdet mellom de to delene «demonstrasjon» og «konklusjon».
I fransk litteratur har sonetten vært en svært utbredt form helt opp på 1900-tallet. Det vanligste skjemaet i franske sonetter er
Her brukes vanligvis en aleksandriner med cesur i midten.
De to store navnene i engelsk sonettediktning er Edmund Spenser og William Shakespeare. Begge bygger opp sonetten med tre kvartetter og en kuplett à 2 vers.
Vendingen kommer mellom kvartettene og kupletten.
Sonettkrans.
En sonettkrans er en samling på femten sonetter hvor den femtende sonetten (mestersonetten) består av førstelinjen fra de foregående fjorten sonettene. Det finnes også varianter hvor mestersonetten dannes av siste linje fra de foregående sonettene, eller hvor mestersonetten settes sammen av første linje fra første sonett, andre linje fra andre sonett og så videre til fjortende linje fra fjortende sonett.
Margaret Skjelbreds "Du smiler mot meg fra et falmet bilde" og Stein Erik Lundes "Nissens natt" er to av få norske sonettkranser i nyere tid. I nordisk sammenheng kan nemnes Inger Christensens "Sommerfugledalen".


Akilles.
a>, relieff på sarkofag. Del av Borghese-samlingen.
I gresk mytologi var Akilles, barnebarn av Aiakos, den største og den sentrale skikkelsen i Homers Iliaden.
Fødsel.
Akilles var sønnen til Peleus, kongen av myrmidonerne i Fthia (sørøstre Thessalia), og sjønymfen Thetis. Zevs og Poseidon hadde slåss om hennes hånd, inntil et orakel avslørte at hun ville føde en sønn som skulle bli større enn faren. Dette førte til at de klokelig valgte å gi henne til Peleus. Ifølge legenden hadde Thetis forsøkt å gjøre Akilles usårbar ved å dyppe ham i elven Styx, men glemte å fukte hælen hun holdt ham i. Dette gjorde ham sårbar slik at han kun kunne drepes med et slag mot hælen (se akilleshæl). Homer unngår med vilje å nevne dette: Akilles kan ikke bli en helt dersom han ikke er i fare. Homer sier derimot at han blir skadet, men ikke alvorlig, i Iliaden. I en tidligere og mindre populær versjon av historien, oljet Thetis ham med ambrosia og satte ham i et bål for å brenne vekk de dødelige delene av kroppen hans. Hun ble avbrutt av Peleus, og forlot både far og sønn i raseri. Peleus gav ham (sammen med Akilles' yngre venn Patroklus) til kentauren Kiron på fjellet Pelion, for at Kiron skulle fostre ham opp.
Telefus.
Da grekerne reiste i trojanerkrigen, stoppet de ved et uhell i Mysia, som ble styrt av kongen Telefus. I slaget skadet Akilles Telefus. Såret ville ikke heles og spurte et orakel som sa at «han som skadet skal heles».
Ifølge andre rapporter om Eufrides' tapte spill om Telefus, gikk han til Aulis og lot som han var en tigger og spurte Akilles om hjelp til å hele såret. Akilles nektet, og hevdet at han ikke hadde kunnskap om medisin. Et alternativ var at Telefus holdt Orestes fanget og krevde at Akilles skulle hele såret for at Orestes skulle settes fri. Odyssev hevdet at spydet hadde påført såret og spydet måtte kunne hele det. Deler av spydet ble skrapet av på såret og Telefus ble frisk.
I løpet av trojanerkrigen.
Akilles er en av bare to personer beskrevet som «gudelik» i Iliaden. Dette henviser ikke bare til hans overlegne kampevner, men også hans holdning. Han viser en komplett og total hengivelse til sitt utmerkede håndverk og, som en gud, har nesten ingen respekt for liv. Hverken sitt eget, han har tydelig ikke noe imot en rask død, så lenge den er strålende, eller andres. Hans sinne er absolutt. Menneskeliggjøringen av Akilles av hendelsene i krigen er hovedtemaet i Iliaden.
Troilus.
Mens den yngste sønnen av Priam og Hekabe (noen sier at det var Apollo som var far til Troilos med Hekabe) gav sine hester vann ved løvefontenen på utsiden av murene til Troja, så Akilles ham og forelsket seg i hans skjønnhet. Ungdommen avviste hans tilnærminger og søkte tilflukt i tempelet Apollo Timbraeus. Akilles forfulgte ham inn i tilholdsstedet og halshogget ham på gudenes eget alter. På den tiden da det ble sagt at han var ett år fra sin tyvende fødselsdag, og legenden sier at dersom Troilus nådde sitt tyvende år, ville Troja blitt uslåelig.
Agamemnon og døden til Patroklus.
Gresk fremstilling av elskerne Akilles og Patroklus.
Akilles tok 23 landsbyer utenfor Troja, inkludert Lyrnessos hvor han fanget Briseis til konkubine. Imens tok Agamemnon en kvinne kalt Kryseis og hånte hennes far, Kryses, en av Apollos prester, da han forsøkte å kjøpe henne tilbake. Apollo sendte en epidemi gjennom de greske arméene og Agamemnon ble tvunget til å gi Kryseis tilbake til hennes far, men han tok Briseis vekk fra Akilles som kompensasjon for hans tap. Denne hendelsen satte i gang den sentrale handlingen i Iliaden. Akilles ble rasende og nektet å slåss for grekerne videre. Krigen gikk dårlig og grekerne tilbyr flotte erstatninger til deres største kriger. Akilles nekter fortsatt å slåss personlig, men han går med på å la Patroklus kjempe i hans sted i hans rustning (men i amerikanske historebøker står det at Patroklus tok Akilles sin rustning uten lov). Den neste dagen blir Patroklus drept og befridd fra rustningen av den trojanske helten Hektor som forveksler ham med Akilles. Akilles blir overvelmet av sorg over hans kjære venn og elsker og raseriet han en gang hadde mot Agamemnon går over mot Hektor. Thetis, hans mor, kommer fra sjøbunnen og befrir han for den ekstreme sorgen og minner ham på at det er en fin ting å ligge med kvinner også. Hun skaffer en flott ny rustning til ham fra Hefastus og han vender tilbake til kampene, der han dreper Hektor.
Han øver vold mot liket, drar det bak sin stridsvogn framfor murene til Troja tre ganger, og nekter å la det få en begravelse. Da Priam, kongen av Troja og Hektors far, kommer i hemmelighet inn i den greske leiren for å tryggle for hans kropp, gir Akilles endelig etter. I en av de mest rørende scenene i Iliaden, tar han imot Priam og lar ham ta liket bort.
Storheten til Akilles ligger ikke bare i den største greske krigeren noen gang, men i kunnskapen om valget han fikk av skjebnen. Thetis hadde profetert til ham at dersom han trakk seg ut av trojanerkrigen, ville han leve et langt og lykkelig liv. Dersom Akilles kjempet, derimot, ville han dø foran murene til Troja men sikres udødelig heltestatus som overgikk alle andre helter. Han hadde gjort valget og møte det viste hans storhet.
Xanthus.
I løpet av trojanerkrigen, var Xanthus, en magisk hest, sterkt uenig med Akilles i å la Patroklus bli drept. Xanthus svarte med å si at en gud hadde drept Patroklus og en gud ville snart drepe Akilles.
Memnon, Kyknus, Penthesilea, Akilles' død.
Kort tid etter Hektors død, nedkjempet Akilles Memnon av Etiopia, Kyknus av Kolonae og amasonkrigeren Penthesilia (som Akilles også hadde en affære med i noen versjoner). Som forutsagt av Hektor med sine siste ord, ble Akilles deretter drept av Paris, enten av en pil mot hælen, eller i en eldre versjon av en kniv i ryggen mens han besøkte Polyxena, en trojansk prinsesse. Begge versjonene nekter drapsmannen noen form for ære, og Akilles forblir ubeseiret på slagmarken. Hans ben blir spredt med Patroklus sine og begravelsesleker blir avholdt.
Akilles' rustning.
Rustningen til Akilles var det som førte til strid mellom Odyssevs og Ajax den store. De kjempet om den og Odyssevs vant. Ajax ble gal av sorg og sverget å drepe sine kamerater. Han begynte å drepe kveg (trodde de var greske soldater), og så seg selv.


Agostino Rivarola.
Agostino Rivarola (født 14. mars 1758 i Genova i Italia, død 7. november 1842 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Franskmennene forviste ham og fengslet ham ved flere anledninger. Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i oktober 1817. Han overlevde i 1826 et mordforsøk i Ravenna.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han var i slekt med kardinal Domenico Rivarola (kreert 1611).
Rivarola, Agostino
Rivarola, Agostino
Rivarola, Agostino
Rivarola, Agostino


Kommunikasjonsmodell.
Det finnes flere ulike modeller for kommunikasjon som alle stort sett bygger på samme grunntanke, men som kan ha ulike fokus. De mest generiske modellene er prosessorienterte og inneholder stort sett bare «sender» – «budskap» – «mottaker».
Den mest kjente modellen for språklig kommunikasjon er utarbeidet av lingvisten Roman Jakobson. I enhver meddelelsessituasjon er det et "budskap" som overføres fra en "sender" til en "mottaker". For at kommunikasjonen skal lykkes, kreves det at sender og mottaker kjenner den "koden" (dvs. det språket) som meldingen framstilles i, det "mediet" (f.eks. skrift) den sendes gjennom, den "situasjonen" den overføres i og den "konteksten" som budskapet viser til.
Ut fra denne modellen kan vi beskrive ulike tekster – skriftlige og muntlige – ut fra den vekten de legger på ulike sider ved overføringen. Roman Jakobson skiller mellom seks ulike måter å bruke språket på; «funksjoner» i hans terminologi.
Vanligvis vil mer enn én av funksjonene være til stede samtidig i en tekst.


Giant Sand.
Giant Sand i Italia i 2006
Giant Sand, opprinnelig "The Giant Sandworms", er et amerikansk rockegruppe som domineres av Howe Gelb som hans viktigste musikalske konstellasjon. Giant Sand startet opp på midten av 1980-tallet og har bak seg over 25 utgivelser.
Musikere.
Giant Sand er basert i Tucson, Arizona, skjønt Los Angeles, California, har vært hjemstedet i mange år. Leder for gruppen har vært Howe Gelb, låtskriver, gitarist og pianist, mens de øvrige medlemmene har skiftet i årenes løp, tidvis etter hvert album, men lenge ble trommer og bass håndtert av John Convertino og Joey Burns, inntil de gikk videre for danne gruppen Calexico. Andre medlemmer har vært Chris Cacavas (fra Green on Red), bassist Paula Jean Brown (fra Go-Go, og som giftet seg med Gelb ved samme tidspunkt) og trommeslager Tom Larkins (senere med Jonathan Richman).
Gjestemusikere, skjønt det er stundom vanskelig å se hvem som tilfeldigvis spiller med gruppen og hvem som er faste medlemmer, inkluderer navn som Victoria Williams, Neko Case, Juliana Hatfield, PJ Harvey, Vic Chesnutt, Steve Wynn, Vicki Peterson, Rainer Ptacek, bortimot alle fra Poi Dog Pondering og regulære gjesteopptredener fra Gelb og Browns datter, Indiosa Patsy Jean.
Prosjekter på siden av er ofte å betrakte som forlengelser av Giant Sand enn som alternativer, og inkluderer den country-orienterte gruppen The Band of Blacky Ranchette, OP8 (et samarbeid med Lisa Germano), og Gelbs soloalbum. Gjester på The Band of Blacky Ranchette-albumene har vært navn som Lucinda Williams, Kurt Wagner (fra Lambchop) og Chan Marshall.
Musikken.
Akkurat som personalutskiftningene har også lyden og musikken variert. Fra Gelbs opplagte rollemodell Neil Young med tynne akustisk strengeplukking til kvasimetalliske gitarskrik, noen ganger også innenfor samme sang. Det har også vært eksplosjoner i Thelonious Monk-inspirert piano-jazz fra Gelbs side, spilt med en frynset tilnærming som har karakterisert det mest av hans arbeid.


Stil.
Stil (av latin "stilus", det vil si «griffel») er det særpreget som kjennetegner et (kunst)verk, en utøver eller en periode. Begrepet stil har vært brukt i lingvistikken, i arkitektur og formgiving, og i alle kunstarter. Det er blitt mer og mer vanlig å erstatte "stilbegrepet" med et periodebegrep i kunst og arkitektur fordi dette forteller mer om de historiske og kulturelle forholdene som er med på å bestemme kunstverkets utforming.


Sigurd Lie.
Sigurd Lie (født 23. mai 1871, død 30. september 1904) var en norsk komponist og dirigent.
Han vokste opp i Kristiansand, studerte på begynnelsen av 1890-tallet i Leipzig, flyttet til Oslo i 1898 for å arbeide der som dirigent. Han døde i 1904 av tuberkulose.
Hans mest kjente verk er sangen "Sne".
Eksterne lenker.
Lie, Sigurd
Lie, Sigurd
Lie, Sigurd
Lie, Sigurd
Lie, Sigurd


Alexandre-Angélique de Talleyrand-Périgord.
Alexandre-Angélique de Talleyrand-Périgord (født 18. oktober 1736 i Paris i Frankrike, død 20. oktober 1821 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Reims 1777–1816, men måtte – på grunn av sin avvisning av sivilkonstitusjonen om kleresiet i 1791 flykte fra Den franske revolusjon og ta tilflukt i Aachen, Weimar og til sist i Braunschweig.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i juli 1817.
Han ble erkebiskop av Paris den 1. oktober 1821, men døde tre uker etter.
Talleyrand de Périgord, Alexandre-Angélique
Talleyrand de Périgord, Alexandre-Angélique
Talleyrand de Périgord, Alexandre-Angélique
Talleyrand de Périgord, Alexandre-Angélique


Stil (språk).
Stil er i språklig sammenheng en måte å skrive på. Begrepet kan knyttes til visse historiske perioder, f.eks. barokkens stil, realismens stil osv. Det kan også brukes om den enkelte forfatters særlige skrivemåte innafor en historisk periode.
Stilen i en tekst framkommer gjerne i spenningsfeltet mellom det som kan sies å være "normalstil" for en sjanger og en periode, og bevisste eller ubevisste stilbrudd. I tidligere tider var det en sterk normering av stilen, både i skjønnlitteraturen og i sakprosaen. Siden antikken har retorikken beskjeftiget seg med å klassifisere ulike stilfigurer, analysere virkningen av dem og gi anvisninger for bruken. Lærebøker i "stilistikk" satte opp regler for riktig språkbruk i ulike sammenhenger, ofte knytta til tanker om hva som var godt og vakkert.
Siden romantikken har dikterne lagt lite vekt på slike eksplisitte stilistiske normer. Tvert imot har originalitet og bevisste brudd vært et ideal i diktninga. Også innafor sakprosaen har slik normativ stilistikk blitt mindre aktuell i vår tid. Like fullt eksisterer det uskrevne lover for hva som er passende i ulike sammenhenger og ulike sjangre. Det som er normalstil i én tekst kan te seg som "lågstil" i en annen og "høgstil" i en tredje. Men forskjellene mellom høgstil (f.eks. i en preken eller i offentlig språkbruk – «kansellistil») og lågstil (f.eks. i et kåseri) ser ut til å minke.
I norsk prosa har det vært en utvikling mot en stadig mer talemålsnær stil i alle typer tekster. På setningsplanet gir det seg utslag i en dreining fra en hypotaktisk stil med utgangspunkt i tysk og dansk skrifttradisjon, mot en mer parataktisk stil. På 1800-tallet var Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje viktige foregangsmenn i denne utviklinga.


Seldsjukkene.
Seldsjuk(k)-tyrkerne eller seldsjuk(k)ene (tyrkisk: Selçuk; arabisk: سلجوق "Saljūq", السلاجقة "al-Salājiqa"; persisk: سلجوقيان "Saljūqiyān";) var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne og et dynasti som okkuperte deler av Sentral-Asia og Midtøsten fra det 11.århundret til det 14.århundret. Seldsjukkene migrerte fra nord inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer i deres Transoxiana.
Seldsjukkene er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan. Seldsjukkene og deres etterfølgere, osmanerne, spilte en betydelig rolle i middelalderen ved å skape en barriere mellom Europa og mongolske erobrere fra øst, forsvarte den islamske verden mot korsfarerne fra vest og erobret Det bysantinske riket.
Under Alp Arslans etterfølger Malik Shah I og hans visir Nizam al-Mulk ekspanderte seldsjukkstaten i forskjellige retninger slik at den grenset til Kina i øst og Det bysantinske riket i vest. Da Malik Shah døde i 1092, ble imperiet splittet, da hans bror og fire sønner kranglet om delingen av riket mellom dem. I 1118 tok den tredje sønnen Ahmed Sanjar, over riket etter at han var misfornøyd med sin del av arven. Hans brødre anerkjente ikke hans krav til tronen og Mahmud II proklamerte seg selv sultan og etablerte en hovedstad i Bagdad. Ahmed Sanjar ble fanget og holdt i fangenskap av tyrkiske nomader fra 1153 til 1156 og døde året etter.
Til tross for flere forsøk til gjenforening i århundrene etter Malik Shahs død, hindret korstogene dem fra å gjenskape sitt tidligere imperium. For en kort tid var x11F;rül III sultan for alle seldsjukkene unntatt Anatolia. I 1194 ble To&#x11F;rül beseiret av Ala ad-Din Tekish, sjahen av Khwarezmid-imperiet, og seldsjukkene kollapset. Av det tidligere store seldsjukkimperiet, var bare Rum-sultanatet i Anatolia igjen. Da dynastiet gikk nedover i midten av det 13. århundret, invaderte mongolene Anatolia i 1260-årene og delte det i små emirater som ble kalt de anatoliske beylikene, som senere ble erobret av osmanerne.
Seldsjukkherskere i Kerman 1041 – 1187.
Kerman var en nasjon i det sørlige Persia. Det falt i 1187, antagelig erobret av x11F;rül III av Stor Seljuk.


Ole Petter Andreassen.
Ole Petter Andreassen (født 22. september 1970) er en norsk musiker og musikkprodusent fra Flekkefjord. Han er også kjent under aliaset "El Doom".
Andreassen er leder, vokalist og gitarist i progrockbandet El Doom & The Born Electric, gitarist i rockebandene Thulsa Doom og The Cumshots, trommeslager i Black Debbath. Han har også produsert de fleste platene til disse artistene, og har i tillegg produsert album av bl.a. Raga Rockers og El Cuero.
I 2004 ble Andreassen og Cumshots-kollega Kristopher Schau dømt til å betale 10 000 kroner hver i bot for sin medvirkning til sexskandalen på Quartfestivalen.


César-Guillaume de La Luzerne.
César-Guillaume de La Luzerne (født 17. juli 1738 i Paris i Frankrike, død 21. juni 1821 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Langres 1770–1821, men måtte – på grunn av sin avvisning av sivilkonstitusjonen om kleresiet i 1791 – flykte fra Den franske revolusjon og ta tilflukt i Sveits, Østerrike og til sist i Venezia, og vendte ikke tilbake til hjemlandet før i 1814. Hans bispedømme var også nedlagt av det franske regime mellom 1801 og 1817.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i juli 1817.


Massagetaene.
Massagetaene var et iransk folk i antikken. Ifølge Herodot døde Kyros den store av Persia i et slag med massagetaene som levde på den andre siden av Jaxartes-elven, et folk fra de sørlige ørkenene i Khwarezmia i dagens Usbekistan. Dronningen av masagetaene, Tomyris, vant etter at Kyros tidligere hadde beseiret Tomyris sin sønn Spargapises.
Ammianus Marcellinus regnet alanerne som de tidligere massagetaene.


Louis-François de Bausset-Roquefort.
Louis-François de Bausset-Roquefort (franskmann, født 14. desember 1748 i den franske koloni Pondichéry, nå i India, død 21. juni 1824 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Alés 1784–1801, men måtte – på grunn av sin avvisning av sivilkonstitusjonen om kleresiet i 1791 flykte fra Den franske revolusjon og ta tilflukt i Sveits. Han kom imidlertid tilbake i 1792, bare for å bli arrestert og fengslet. Han kom ikke fri før etter Robespierres fall.
Etter 1801 var hans helsetilstand så svekket at han ikke ble utnevnt til noen ny bispestol.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i juli 1817.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1823.
Bausset-Roquefort, Louis-François de
Bausset-Roquefort, Louis-François de
Bausset-Roquefort, Louis-François de
Bausset-Roquefort, Louis-François de


Eksponeringsterapi.
Eksponeringsterapi, ved siden av kognitiv terapi, er kanskje den mest brukte terapiformen i vesten i dag, når det gjelder behandling av forskjellige typer angst (som f.eks panikkangst, fobier osv). Målet og hensikten med denne terapiformen er å få pasienten til å skjønne det irrasjonelle ved angstlidelsen sin. Ved å få pasienten til å utsette seg for det han/hun frykter mest (der angsten har sitt opphav), er håpet å få igjennom til pasienten at han/hun ikke har noe å frykte annet enn frykten i seg selv, at ingenting fryktelig skjedde, at ingen døde. Erfaring viser at det kan være en enorm seier for mange å møte sin egen angst på denne måten.


Personlighetsforstyrrelse.
Personlighetsforstyrrelse er en type psykisk lidelse som er kjennetegnet ved rigide og vedvarende mønstre av personlighetstrekk som på forskjellige måter fører til ubehag eller vansker for personen det gjelder eller omgivelsene.
Beskrivelse.
Personlighet handler om måter å tenke, føle og handle på i forskjellige situasjoner over tid, mens personlighetstrekk er mer avgrensede enkeltstående måter å handle, føle eller tenke på. Dersom en person i voksen alder over tid har personlighetstrekk som fører til vanskeligheter eller ubehag for personen selv eller omgivelsene for øvrig kan det være at kriteriene til en eller flere personlighetsforstyrrelser er oppfylt. Personlighetsforstyrrelser kan føre til store sosiale, psykiske og økonomiske problemer for de det gjelder og deres pårørende.
Personlighetsforstyrrelser defineres av American Psychiatric Association (APA) som «"et varig mønster av indre erfaring og oppførsel som på en utpreget måte avviker fra forventningene til vedkommendes kultur"». Disse mønstrene er ubøyelige og gjennomtrengende i mange situasjoner. Begynnelsen av disse mønstrene kan vanligvis bli sporet tilbake til sent i ungdomstiden og begynnelsen av voksen alder, og i noen tilfeller til barndommen.
Personlighetsforstyrrelser er klassifisert som en psykisk lidelse av The International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10) som er publisert av Verdens helseorganisasjon, og er det offisielle diagnosesystemet i Norge.
Symptomer på personlighetsforstyrrelse.
En person med en personlighetsforstyrrelse skiller seg fra de fleste andre på disse områdene. Alle symptomene trenger ikke å være tilstede samtidig. Det er også viktig å være klar over at det ikke er absolutte kategoriske forskjeller mellom personlighetstrekk, problematiske personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men at det handler om et kontinium og gradsforskjeller mellom normalitet og patologi.
Det er flere grader av personlighetsforstyrrelser. Mange kan leve med en personlighetsforstyrrelse, mens noen av personlighetsforstyrrelsene er så plagsomme for personen selv eller omgivelsene at det blir vanskelig for personen å leve et vanlig liv.
Forekomst.
Det er ikke gjennomført mange gode store epidemiologiske studier i forhold til forekomst av personlighetsforstyrrelser i befolkningen. I sin bok "Personlighet og personlighetsforstyrrelse" går Svenn Torgersen gjennom fem internasjonale forekomststudier som gjennomsnittlig viser at 14,8 % av befolkningen til en hver tid fyller diagnosekriterier til en eller flere personlighetsforstyrrelser.
Årsaker til personlighetsforstyrrelser.
Som for mange andre psykiske lidelser vil utviklingen av personlighetsforstyrrelser skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Når det gjelder arv tenker man seg at noen personer er født med en sårbarhet for å utvikle bestemte personlighetstrekk. Det er mye usikkerhet omkring nøyaktig hvordan og i hvilken grad arv påvirker utvikling av patologiske personlighetstrekk. Det er også sannsynlig at graden av arvelighet varierer betydelig mellom de forskjellige typene personlighetsforstyrrelser. Når det gjelder miljøfaktorer har man særlig festet seg ved familiemiljøets og det sosiale nettverkets betydning. Det er vanlig å tenke at personlighetsforstyrrelser kan utvikles som resultat av ulike negative forhold i en persons barndom, som f.eks. mangel på stabile omsorgspersoner som barnet kunne knytte seg til, brudd på følelsesmessige bånd, at foreldrene ikke avpasser seg barnets ønsker og utviklingsnivå, dårlige rollemodeller, overgrep, hjem preget av disharmoni, fysisk eller psykisk vold. Dette er faktorer som kan være med å påvirke personlighetsutviklingen på en negativ måte. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at mange barn som opplever ulike grader av negative faktorer i barndommen, likevel ikke ikke fyller diagnosekriterier til en personlighetsforstyrrelse i voksen alder.
Behandling av personlighetsforstyrrelser.
Hvilken type behandling som velges for en person med personlighetsforstyrrelse vil avhenge av personens livssituasjon, hvilke(n) personlighetsforstyrrelse(r) det er snakk om, eventuelle komorbide tilstander, tilgjengelig behandlingstilbud og personens egne preferanser for hva som kan være til hjelp. I henhold til en litteraturgjennomgang i "American Journal of Psychiatry" er generelt både psykodynamisk terapi (samtalebehandling om mellom-menneskelige forhold) og (Kognitiv terapi) (samtalebehandling om irrasjonelle tankemønstre) i kombinasjon med eksponeringsterapi, effektive behandlingsmåter for personlighetsforstyrrelser. I Norge har Svartberg, Stiles og Seltzer (2004) kommet frem til liknende resultat. Begge disse formene for psykoterapi er ved personlighetsforstyrrelser vanlig å administrere både som individualterapi og gruppeterapi. De fleste terapiforløp ved personlighetspatologi bør være forutsigbare og over en viss periode, minimum seks måneder.
Eventuell medikamentell behandling ved personlighetsforstyrrelser bør avtales i samarbeid med behandler og fastlege og kan vil ofte være rettet mot komorbide tilstander som angst og depresjon. I kriser og ved andre alvorlige tilstander som er knyttet til personlighetsforstyrrelser kan mindre doser neuroleptika (antipsykotika) eller beroligende medikamenter (som for eksempel benzodiazepiner være nyttig. Det finnes lite dokumentasjon for at medikamentell behandling gir varig positiv personlighetsendring ved personlighetsforstyrrelser.
Mange lever hele voksenlivet med å fylle kriteriene til en eller flere personlighetsforstyrrelse-diagnoser uten å komme i kontakt med behandlingsapparat. Ofte kan ønsker eller krav fra omgivelsene være eneste grunn til at en person med personlighetsforstyrrelse oppsøker behandling. Andre ganger kan vansker med angst eller depresjon som forekommer samtidig med personlighetsforstyrrelser være utløsende for et ønske om å motta behandling. For andre kan vansker i relasjoner med andre mennesker være avgjørende for ønske om hjelp.
Prognose for personlighetsforstyrrelse.
En personlighetsforstyrrelse er i seg selv en vedvarende tilstand som viser seg i mange situasjoner og som har vedvart siden ungdomsårene. Et av diagnosekriteriene er at de problematiske personlighetstrekkene er stabile over tid. Av den grunn er det vanlig å tenke at det er vanskelig å få til en betydelig varig endring av trekkene som utgjør en personlighetsforstyrrelse. Noen personlighetsforstyrrelser blir imidlertid mindre fremtredende etter hvert som personen blir eldre, og mange tilpasser livet sitt slik at de kan leve relativt vanlig med en personlighetsforstyrrelse hele livet. Andre kan lære hvordan de kan håndtere situasjoner som har vist seg problematiske. Noen kan også fungere bedre dersom de gjennom behandling får innsikt i sin egen personlighetsstruktur.
Siden man tenker at personlighetstrekk er noe alle har i forskjellige grader er det vanlig å ha målsetninger om å dempe/redusere problematiske personlighetstrekk heller enn å fjerne dem. For personer med personlighetsforstyrrelser, som for alle andre, vil kriser eller andre belastende livshendelser ofte styrke og intensivere problematiske personlighetstrekk.
Typer personlighetsforstyrrelser.
Personlighetsforstyrrelser blir delt inn i undergrupper, men undergruppene vil variere noe avhengig av hvilket diagnose-system som benyttes. I Amerika benyttes DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders 4th edition) mens i Europa bruker vi ICD-10 (International Classification of Diseases and Related Health Problems)
ICD-10 deler inn de ulike personlighetsforstyrrelsene i åtte forskjellige diagnoser. I tillegg kommer kategoriene «andre spesifikke personlighetsforstyrrelser» (inneholder diagnoser fra andre eller tidligere diagnosesystemer) og «uspesifisert personlighetsforstyrrelse».
Paranoid personlighetsforstyrrelse.
Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme, sårbare og nærtakende. De oppfatter verden som uvennlig og farlig, er mistenksomme, alltid på vakt – og de forventer å bli utnyttet av andre. Derfor har de brede marginer for det de oppfatter som krenkelser, blir lett fornærmet og går ofte til motangrep. Fordi de hele tiden er på vakt overfor alt og alle, er de også svært anspente – noe som ofte gjenspeiles i kroppsholdningen deres. Disse personene har en tendens til å overfortolke og konstruere opp negative tolkninger av nøytrale hendelser.
Schizoid personlighetsforstyrrelse.
Schizoid personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved at personer er svært innadvendte, er lite interesserte i andre og synes å ha nok med seg selv. Disse personene har en varig tendens til å isolere seg fra sosiale sammenhenger og viser lite følelser i mellommenneskelige relasjoner. Innad kan enkelte ha et rikt tankeliv, utad virker de fjerne, kalde og uinteresserte – samtidig som de er sky, hemmelighetsfulle og isolerte. Verken ros eller kritikk synes å påvirke dem.
Histrionisk personlighetsforstyrrelse.
Personer med histrionisk personlighetsforstyrrelse preges av overdreven emosjonalitet, teatralsk væremåte, dramatisering, overdreven oppmerksomhetssøking, selvopptatthet og overdrivelser. De kommer ofte lett i kontakt med andre og kan gjøre et sterkt og godt førsteinntrykk, men har vanskeligheter med å opprettholde varige stabile relasjoner til andre. Noen er kroppslig ekshibisjonistiske, utfordrende og kan være upassende forførende for omgivelsene. Ofte er disse personene lett påvirkbare fra omgivelsene i forhold til meninger og handlinger.
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har svært mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse i DSM-IV. Denne personlighetsforstyrrelsen kjennetegnes av et varig mønster med ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde, emosjoner, og en tydelig impulsivitet på flere livsområder. Denne personlighetsforstyrrelsen preges ofte også av selvmordsforsøk eller trusler og demonstrasjoner i retning av selvmord og selvskading. Disse menneskene kan også opptre med betydelig grad av desperasjon dersom de innbilt eller reelt er i ferd med å bli forlatt. Adekvat mestring av sinne er ofte vanskelig for disse personene. Det viser seg at mange som har fått denne diagnosen har opplevd traumatiske hendelser i barndom (mange fyller også kriteriene til posttraumatisk stresslidelse)
Dyssosial personlighetsforstyrrelse.
Dyssosial personlighetsforstyrrelse har svært mye til felles med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV. Denne personlighetsforstyrrelsen kjennetegnes av et varig mønster med manglende eller betydelig nedsatt samvittighet/skyldfølelse/anger, manglende ansvarlighet, impulsivitet og aggresjonsproblematikk og at samfunnets regler, normer og lover ikke følges. Svært mange av de som i voksen alder fyller kriteriene til dyssosial personlighetsforstyrrelse har hatt betydelige atferdsvansker i barndom og oppvekst.
Tvangspreget personlighetsforstyrrelse.
Mennesker som fyller kriteriene til tvangspreget personlighetsforstyrrelse preges av overdreven ordenssans, fokus på detaljer på bekostning av helheten, perfeksjonisme og overdreven samvittighetsfullhet. Den som har tvangspreget personlighetsforstyrrelse er egenrådig og har slik ordenssans at det blir pedanteri. Vedkommende er så opptatt av regler, prinsipper og detaljer at hun/han mister de store linjene i det de holder på med. En med tvangspreget personlighet er et pliktmenneske som vanskelig kan slappe av og nyte tilværelsen, vedkommende er kanskje arbeidsnarkoman og jobber ofte ut fra en indre tvang, gjerne med rutinearbeid. Andre kan oppfatte disse personene som rigide, stae og vanskelige å samarbeide med.
Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse.
Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse preges av vedvarende lav selvfølelse, usikkerhet og sosial nærtagenhet. Man ser et mønster med sosial tilbakeholdenhet, følelse av ikke å strekke til samt en overfølsomhet for negative vurderinger fra andre. Frykten for kritikk og avvisning eller frykt for å tape ansikt eller dumme seg ut fører til unnvikelse av mange situasjoner.
Avhengig personlighetsforstyrrelse.
Avhengig personlighetsforstyrrelse opplever et varig og overdrevent behov for å bli tatt vare på av andre, noe som fører til frykt for å bli forlatt og noe klengete atferd i forhold til omgivelsene. Avhengig personlighetsforstyrrelse karakteriseres av usikkerhet, uselvstendighet og hjelpeløshet. Egne behov underlegges andres og avgjørelser overlates til dem. Behovet for å bli elsket og redselen for å bli sviktet og forlatt er så stor at man gjør alt for å tekkes andre.


Francisco Antonio Cebrián y Valdá.
Francisco Antonio Cebrián y Valdá (født 19. februar 1734 i San Felipe i Valencia i Spania, død 8. februar 1820 i Madrid) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Vestindia 1815–1820.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i september 1816.


Pedro Benito Antonio Quevedo y Quintano.
Pedro Benito Antonio Quevedo y Quintano
Pedro Benito Antonio Quevedo y Quintano (født 12. januar 1736 i Villanueva del Fresno ved Badajoz i Spania, død 27. mars 1818 i Orense) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Orense 1776–1818.
To ganger avslo han tilbud om å bli erkebiskop av Sevilla. Under Den franske revolusjon tok han imot i sitt bispedømme franske prester på flukt fra forfølgelse. I 1812 nektet han å akseptere den nye spanske konstitusjon, og dro i eksil til Portugal, og bodde i den lille byen Torey som lå i hans bispedømme. Han kunne vende tilbake til Spania i 1814 da kong Ferdinand VII også vendte tilbake.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" av pave Pius VII i mars 1816, publisert i september 1816.
Quevedo Quintano, Pedro Benito Antonio
Quevedo Quintano, Pedro Benito Antonio
Quevedo Quintano, Pedro Benito Antonio
Quevedo Quintano, Pedro Benito Antonio
Quevedo Quintano, Pedro Benito Antonio


Dionisio Bardaxí y Azara.
Dionisio Bardaxí y Azara (født 7. oktober 1760 i Puyarruego ved Barbastro i Spania, død 3. desember 1826 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Under den franske okkupasjon av Roma satt han fengslet først i Castel Sant'Angelo, deretter i Grenoble, Pierre-Chatel og Nevers.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1816.
Han deltok ved konklavet 1823.
Bardaxi y Azara, Dionisio
Bardaxi y Azara, Dionisio
Bardaxi y Azara, Dionisio
Bardaxi y Azara, Dionisio


Francisco Antonio Javier de Gardaqui Arriquíbar.
Francisco Antonio Javier de Gardaqui Arriquíbar (født 9. oktober 1747 i Bilbao i Spania, død 27. januar 1820 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i mars 1816.
Gardaqui Arriquíbar, Francisco Antonio Javier de
Gardaqui Arriquíbar, Francisco Antonio Javier de
Gardaqui Arriquíbar, Francisco Antonio Javier de
Gardaqui Arriquíbar, Francisco Antonio Javier de


Luis María de Borbón y Vallábriga.
Luis María de Borbón y Vallábriga
Luis María de Borbón y Vallábriga (født 22. mai 1777 i Cadalso de los Vidrios ved Toledo i Spania, død 19. mars 1823 i Madrid) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av den tidligere kardinal Luis Maria de Borbón y Farnesio (kreert 1735).
Han ble biskop i meget ung alder; erkebiskop av Sevilla 1799–1814, og erkebiskop av Toledo 1800–1823.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i oktober 1820.
Borbon Vallabriga, Luis María de
Borbon Vallabriga, Luis María de
Borbon Vallabriga, Luis María de
Borbon Vallabriga, Luis María de


Ainuer.
Ainuer (eller ainoer) er et urfolk på øya Hokkaido i Japan og omegn, og i de russiske områdene Kurilene og Sakhalin. Ingen vet helt sikkert hvor mange ainuer det er som lever i Japan idag. Mange skjuler at de er ainu for å unngå diskriminering. Tall som blir nevnt varierer fra 15 000 til 150 000. Ainu er også betegnelsen på deres språk, som kun hadde 15 talere igjen i 1994, alle eldre mennesker. Det anses for å være et isolert språk, uten kjente slektninger. Ainuene var opprinnelig jegere og fiskere, og tilbad naturguder.
6. juni 2008 ble ainuene, etter flere hundre år med diskriminering, anerkjent av det japanske parlamentet som en egen etnisk minoritet i Japan med eget språk, religion og kultur.


Hellenisme.
Hellenisme eller hellenistisk tid i gresk historie var perioden mellom Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og annekteringen av den greske halvøya og øyene av Roma i 146 f.Kr. Selv om etableringen av romersk styre ikke brøt kontinuiteten i det hellenistiske samfunnet og kulturen, som forble hovedsakelig uforandret inntil ankomsten av kristendom, markerte det slutten på gresk politisk uavhengighet.
I løpet av den hellenistiske perioden ble viktigheten av «ekte Hellas» (dvs territoriet til dagens Hellas) innen den gresk-språklige verden betydelig mindre. De store sentrene i den hellenistiske kulturen var Alexandria og Antiokia, hovedstedene av henholdsvis ptolemaienes Egypt og selevkidenes Syria. Se Hellenistisk sivilisasjon for historien til gresk kultur utenfor Hellas i denne perioden.


Korbinian Brodmann.
Korbinian Brodmann (født 17. november 1868, død 22. august 1918) var en tysk lege (nevrolog), som er best kjent for å ha laget det første cytoarkitektoniske kart av den menneskelige hjerne, s.k. Brodmanns områder.
Eksterne lenker.
Brodmann, Korbinian
Brodmann, Korbinian
Brodmann, Korbinian


Tyfoidfeber.
Tyfoidfeber («nervefeber») er en sykdom forårsaket av bakterien Salmonella typhi.
Den er veldig vanlig på verdensbasis og blir overført i mat og vann som er forurenset med avføring eller urin. Smittede personer skiller ut bakterien i avføring og sjeldnere i urin. Bakterien kan også forekomme i oppkast og puss. Opptil 3 måneder etter sykdommen, kan man skille ut bakterien. Noen er uheldige og blir kroniske bærere.
Symptomene består av høy feber fra 39 til 40 grader som stiger sakte, lav puls, slapphet, hodepine, mangel på appetitt, alvorlig diaré, magesmerter og utslett bestående av flate, rødfargede flekker kalt roseflekker. På grunn av diaré dør mange av inntørking og forstyrrelser i saltbalansen i kroppen. Nyresvikt er ikke uvanlig.
Ubehandlet varer tyfoidfeber i tre uker til en måned. I 10-30% av ubehandlede tilfeller dør den smittede.
Tyfoidfeber har tatt livet av flere kjente personer, blant andre Anne Frank, Franz Schubert, Mark Hanna, Wilbur Wright, Leland Stanford, Jr., Mary Kingsley og den britiske prinsgemalen Albert av Sachsen-Coburg-Gotha.
Typhoid Mary var en dame i New York omkring år 1900 som ble antatt å ha smittet omkring 50 personer, hvorav 3 døde. Hun var bærer av bakterien, men hadde ingen sykdomssymptomer. Hun jobbet som huskokke ved flere husholdninger i og rundt New York. Sannsynligvis har hun ikke trodd på nytten av håndhygiene og fordelte dermed bakterier fra sin egen avføring i maten til et stort antall mennesker.
Det finnes en vaksine mot tyfoidfeber som anbefales for personer som reiser i områder der sykdommen er vanlig (særlig Asia, Afrika og Latin-Amerika. Tyfoidfeber er den eneste formen for Salmonella det finnes vaksine mot. Vaksinen gis ikke til alle. Det er bare de som skal oppholde seg i utsatte strøk over lengre tid, som får den. Vaksinasjon skjer med sprøyte eller kapsler som svelges. Begge gir en grei beskyttelse etter 2 uker, og varer i 1-3 år.
• Kjent allergi mot innholdsstoffer i vaksinen
• Alder under 2 – vaksinen har en dårlig effekt hos barn
• Akutt infeksjonssykdom med feber over 38 °c
• Alvorlig reaksjon på tidligere dose av samme vaksine.
Bivirkningene ved denne vaksinen kan være smerte og hevelse der sprøyten ble satt. En sjelden gang kan feber forekomme.
Denne vaksinen består av levende, svekkede Salmonella typhi-bakterier i kapsler som skal svelges hele. Grunnvaksinasjon har tre kapsler som tas på dag 1, 3 og 5 på tom mage.
Vaksinen skal vanligvis ikke gis ved
• kjent allergi mot stoffer som finnes i vaksinen
• alvorlig reaksjon på tidligere dose av samme vaksine
• akutt infeksjonssykdom med feber over 38 °C
• bruk av antibiotika og malariamedisin som Lariam, Klorokin eller Paludrin fordi de kan gjøre at vaksinen ikke virker
• bruk av andre malariamidler enn klorokin, fordi de kan gjøre så den ikke virker
• alder under 5 år, fordi det ikke foreligger opplysninger om effekt og sikkerhet
• sterkt nedsatt immunforsvar (inkludert hiv-positive personer)
Bivirkningene kan være magesmerter, kvalme, diaré oppstår i sjeldne tilfelle.


Eufemisme.
En eufemisme eller evfemisme (av gresk "ευ" ("eu"), «god» og "φήμη" ("pheme"), «tale») betegner i retorikken en forskjønnende omskrivning av en ubehagelig eller tabubelagt sak.
"Eupheme" betød opprinnelig et ord eller en frase som ble brukt i stedet for å nevne en guddom ved navn, noe som kunne påkalle gudens vrede. Språkvitenskapen har avdekket utstrakt bruk av eufemismer i de fleste kjente fortidige og nåtidige språk. I ur-indoeuropeisk er for eksempel ordene for bjørn (*rktos) og ulv (*wlkwos) antatt å være eufemismer. I mange språk har ord for slike følsomme emner ofte en vanskelig etymologi på grunn av tidligere eufemistiske omskrivninger.
I enkelte polynesiske språk er det for eksempel tabu å nevne navnet på en avdød høvding. Siden folk i disse kulturene ofte får navn etter et dagligdags fenomen, skjer det en rask utskiftning av vokabularet. Også i norsk kan behovet for eufemismer føre til en relativt rask utskiftning av ord på visse områder. «Krøpling» var en gang et nøytralt ord. Etter hvert ble det oppfattet som belastende og erstattet med «vanfør», som senere ble avløst av «handicappet», «funksjonshemmet» og «menneske med funksjonshemming». Tendensen til at eufemismer selv blir tabu er blitt omtalt som «den eufemistiske tredemøllen» av språkforskeren Steven Pinker.


Eurovision Song Contest 2005.
Eurovision Song Contest 2005 var den 50. Eurovision Song Contest igjennom tidene, og ble arrangert i Kiev i Ukraina etter at Ruslana Lyzhychko og «Wild Dances» vant i 2004. Den ukrainske arrangøren håpet at konkurransen skulle være med på å øke turismen til landet, samtidig som regjeringen ønsket at konkurransen kunne være med på å markere Ukrainas interesse for å bli medlem i EU. Temaet for konkurransen var «oppvåkning», noe som skulle representere landets egen oppvåkning og at det vil presentere seg for Europa.
Vinner av konkurransen ble Hellas, representert ved svensk-fødte Helena Paparizou, som fremførte sangen «My Number One». Norges bidrag, Wig Wam og «In My Dreams», måtte igjennom semifinalen ettersom Norge endte på sisteplass i finalen året i forveien. Wig Wam kom imidlertid videre, og ble til slutt nummer ni i finalen med 125 poeng. Dermed ble Norge direkte kvalifisert for finalen i 2006.
De største overraskelsene dette året var nok at noen av de største forhåndsfavorittene, slik som Island, Nederland og Hviterussland ikke klarte å kvalifisere seg for finalen. Dessuten endte til slutt Spania, Storbritannia, Frankrike og Tyskland (kjent som «de fire store» fordi de er de største økonomiske bidragsyterne til EBU og derfor alltid er direkte kvalifisert for finalen), på de fire nederste plassene på resultatlisten i finalen.
Programmet varte nesten tre og en halv time, noe som kom av at hele 39 land skulle avgi poeng, og hvert eneste poeng ble lest opp. Blant annet den anerkjente britiske kommentatoren Terry Wogan kritiserte denne lange avstemningsprosedyren, noe som fikk EBU til å endre stemmegivningen fra og med 2006 slik at den gikk mye raskere for seg. Istedenfor å lese opp hvert eneste poeng, gikk man over til å bare lese opp de tre øverste poengsummene fra hvert land, mens alle de andre bare kom opp på resultattavlen automatisk.
Bulgaria og Moldova debuterte i Eurovision Song Contest dette året, mens Ungarn deltok igjen etter å ha vært borte siden 1998. Moldova tok seg til finalen og ble nummer seks, mens Bulgaria måtte klare seg uten finaleplass. Libanon skulle egentlig debutert, men trakk seg like etter at fristen hadde løpt ut.
Resultater.
Som i 2004 ble det arrangert en semifinale tidligere samme uke som finalen. Semifinalen ble avholdt 19. mai, og selve finalen den 21. mai.


Filip II av Makedonia.
Filip II av Makedonia (Gresk: Φίλιππος, oversatt Filippos'", betyr «han som er glad i hester») (382–336 f.Kr.), konge av Makedonia, var far til Aleksander den store (Aleksander III av Makedonia) og Filip III av Makedonia.
Keltisk mynt, kopi av en gull stater av Filip II med portrettet av Apollon
Oppvekst.
Født i Pella i 382 f.Kr. var han den yngste sønnen til kong Amyntas II av Makedonia og dronning Eurydice. I sin ungdom (ca 368–365 f.Kr.) var han gissel i Theben, den ledende byen i Hellas på den tiden. I løpet av sitt fangenskap i Thebes fikk han militær og diplomatisk utdannelse fra Epaminondas og var involvert i et pederastisk forhold til Pelopidas og samliv med Pammenes. Pammenes var en entusiatisk forsvarer av Thebens hellige bande. I 364 f.Kr. returnerte Filip til Makedonia. Etter at hans eldre brødre og kongene Aleksander II av Makedonia og Perdikkas III av Makedonia døde, kunne han overta tronen i 359 f.Kr.. Opprinnelig ble han utnevnt til regent for sin nevø Amyntas IV, et spedbarn, sønnen til Perdikkas III, men Filip klarte å sikre seg kongedømmet det samme året. Han trengte ikke spørre folkeforsamlingen til råds om noe, og Demosthenes kalte styreformen hans tyrannisk. Demosthenes erklærte også at Filip ikke engang var «en barbar fra noe sted som kan omtales med respekt, men en fordervelig slyngel fra Makedonia, der det til denne dag ikke har vært mulig å kjøpe en anstendig slave».
Konge.
Filips militære evner og ekspansjonistiske visjon av makedonsk storhet brakte ham tidlig suksess. Fjellstammene ble nedbrutt i et enkelt slag i 358 f.Kr., og Filip etablerte hans autoritet så langt inne i landet som innsjøen Ohrid. I 357 f.Kr. tok han den atenske kolonien Amfipolis som kontrollerte gullgruvene i fjellet Pangaion. samme år giftet han seg med prinsessen Olympias fra Epirus, datteren av kongen av molosserne. I 355 f.Kr. erobret Filip Kredines og omdøpte byen til Filippi. Filip angrep også Abdera og Maronea på kysten i Thrakia. Han tok Methone i 354 f.Kr. som tilhørte Aten. I løpet av beleiringen av Methone, mistet Filip et øye.
Ikke før hæren hans møtte atenerne ved Thermopylae i 352 f.Kr., møtte han alvorlig motstand. Filip forsøkte ikke å rykke inn i sentrale Hellas fordi atenerne hadde okkupert Thermopylae. Samme år vant den makedonske hæren en total seier over fokiserne i slaget om Krokusmarken. Dette slaget gjorde Filip til tagus av Thessalia, og han gjorde krav på Magnesia som sitt eget, med den viktige havnen Pagasae.
Fiendtligheter med Aten forekom fremdeles ikke, men Aten var truet av det makedonske part som Filips gull skapte i Euboea. Fra 352 til 346 f.Kr. kom ikke Filip sørover igjen. Han var opptatt i å fullføre underleggelsen av fjellområdet Balkani vest og nord, og i å legge under seg de greske byene langs kysten så langt som Hebrus (Maritza).
I 349 f.Kr. startet Filip beleiringen av Oynthus. Olynthus allierte seg først med Filip, men skiftet senere side til atenerne. Men atenerne gjorde ingenting for å hjelpe Olynthus, og Filip tok den i 348 f.Kr. og jevnet den med jorden. I 346 intervenerte han effektivt i krigen mellom Thebes og fokianerne, men hans kriger med Aten fortsatte innimellom.
Makedonia og naboregionene hadde nå blitt solid konsolidert. Filip feiret de olympiske leker i Dium. I 347 rykket han inn og erobret de østlige distriktene rundt Hebrus, og undertvang hos den thrakiske prinsen Cersobleptes. I mellomtiden hadde Aten fremsatt fredsforslag, og da Filip igjen beveget seg sørover i 346 ble fred inngått i Thessali. Senere ble de makedonske våpnene båret over Epirus til Adriaterhavet. I 342 f.Kr. ledet Filip en stor militærekspedisjon nord mot skyterne.
Filip startet beleiringen av Perinthus i 340 f.Kr. og Bysants året etter. Etter å ha mislyktes i beleiringene, ble Filips innflytelse over hele Hellas satt i fare. Han beseiret en allianse av Thebes og Aten i slaget om Chaeronea i 338 f.Kr. Han satte opp et minnesmerke, en løve i marmor, til Thebes hellige bande for deres mot som fortsatt står. Filip skapte og ledet Korint-ligaen i 337 f.Kr. Medlemmene i ligaen var enige om aldri å føre krig mot hverandre igjen, unntatt dersom det var for å slå ned revolusjon. Filip ble valgt til leder ("hegemon") av en hær som skulle invadere det persiske riket. I 336 f.Kr., da invasjonen av Persia var i startgropen, ble Filip myrdet av en elsker ved navn Pausanias.
Ekteskapene hans.
Filip rakk å gifte seg syv ganger i løpet av sitt 46-årige liv.
Teorier om drapet på Filip.
Ifølge Aristoteles ("Politikk") og Diodorus Siculus var Pausanias en ung mann som stod i et pedarastisk forhold til Filip. Men Pausanias' plass var angivelig blitt overtatt av en annen ung mann med samme navn, som Filip elsket mer. Den eldre Pausanias avskrev sin yngre rival som en hore. Ute av stand til å takle fornærmelsene, fortalte han hva som var skjedd til Attalus og begikk senere selvmord. Attalus ble så rasende på den eldre Pausanias for å fremprovosere selvmordet at han inviterte ham til en fest hvor han drakk ham full, og fikk ham voldtatt. Etter voldtekten krevde Pausanias at Filip tok hevn på hans vegne. Filip nektet dette, fordi Attalus var en av hans beste generaler, og onkel til hans siste kone. Det er sagt om Pausanias at han ventet til Filips datters bryllup da han knivstakk ham til døde i hevn.
8. november 1977 annonserte den greske arkeologen Manolis Andronikos at han hadde funnet den uåpnede graven til Filip II ved Vergina i regionen Piera. Funnene fra denne graven ble senere inkludert i den omreisende utstillingen "Søket etter Aleksander" som ble vist i fire byer i USA fra 1980 til 1982. Mens oppdagelsen er av stor arkeologisk viktighet, har identifikasjonen av graven med Filips grav vært omdiskutert.


Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
Ordenstegn for ridder av 1. klasse i dameversjon
Den Kongelige Norske Fortjenstorden er en orden som ble innstiftet av kong Olav V i 1985 og blir tildelt utenlandske statsborgere og norske borgere fast bosatt i utlandet som belønning for særlig fortjenstfullt virke for norske interesser. Kongen er stormester i ordenen.
Ordenens statutter ble først fastsatt ved innstiftelsen, 14. juni 1985, og er senere revidert i 1986, 1992 og 2006. Gjeldende statutter ble vedtatt 27. juni 2006.
Inndeling.
Regjerende monark er stormester, og innehar i denne egenskap ordenens høyeste grad.
Ordenstegn.
Ordenstegnet er et kløverbladkors, kalt Olavskors, tilsvarende det som finnes i Den norske kirkes våpen. Korset er forgylt eller i sølv og har innfelt et likearmet rødt kors. Midt i korset er Olav Vs monogram plassert. Fire enkle, åpne kroner er plassert mellom korsarmene. Ordensbåndet er kongeblått. Ut over dette varierer utformingen etter grad og klasse.
Dekorasjonene som hører til ordenen, er mottakerens eiendom.
Ordensråd.
Ordenen administreres av et ordensråd som består av tre medlemmer: kansler, visekansler og et ordinært medlem. Sjefen for Det kongelige hoff fungerer som kansler. Protokollsjefen i Utenriksdepartementet er visekansler. Tredje medlem er Kansellisjefen i Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Kanselliet for ordenen er plassert i Utenriksdepartementet og administreres av en ordenssekretær.
Tildelinger.
Ordensrådet avgir innstilling om tildelinger, bortsett fra tildelinger til fyrstelige personer og nordmenn som avgjøres etter Stormesterens bestemmelse. Stormesteren innehar høyeste grad. Arveprins eller arveprinsesse blir tildelt høyeste grad på sin myndighetsdag. Ordenens tjenestemenn blir automatisk utnevnt slik at ordensrådets faste medlemmer og kansellisjefen alle bærer Kommandørkorset, mens ordenssekretæren bærer ridderkorset.
Ordenen tildeles utvalgte norske og utenlandske statsborgere for særlig fortjenstfullt virke for norske interesser. Ved statsbesøk er det vanlig at ordenen tildeles et større antall personer med sentrale politiske, administrative, militære og protokollære funksjoner i forbindelse med besøket. Ordenen tildeles også utenlandsk diplomatisk personell, som har tjenestegjort i Norge, samt utenlandske personer tilknyttet norsk konsulatvesen.
Tildeling av orden anses som et prerogativ og ordensrådets og kanselliets virksomhet anses å fungere som organer for kongen personlig. Saksbehandlingen og saksdokumentene er derav ikke offentlige.


Akademie der Künste.
Akademie der Künste Berlin, Pariser Platz
AdK ligger vegg i vegg med hotel Adlon i sentrum av Berlin
Akademie der Künste er et tysk akademi for kunst og musikk som ligger på Pariser Platz i Berlin. Organisasjonen har karakter av en stiftelse og består av maksimalt 500 medlemmer av ulik nasjonalitet. AdK utdeler et stort antall priser.
I den perioden Tyskland var delt var akademiet også delt opp. 1. oktober 1993 ble disse slått sammen til ett under nåværende navn.
Akademiet ble opprinnelig grunnlagt 11. juli 1696 som "Academie der Mahler-, Bildhauer- und Architectur-Kunst" av kurfyrste Fredrik III av Brandenburg, den senere Fredrik I av Preussen.
I 1704–1790 var navnet "Königlich-Preußische Akademie der Künste und mechanischen Wissenschaften" og 1790–1809 "Königliche Akademie der bildenden Künste und mechanischen Wissenschaften zu Berlin". Fra 1890 har navnet vært "Akademie der Künste", men med ulike ledd foran i takt med Tysklands statsendringer: "Königlich Preußische…" (1809–1882), "Königliche…" (1882), respektive "Preußische Akademie der Künste" (1926–1945).


Charles Erskine of Kellie.
Charles Erskine of Kellie (skotsk-italiensk, født 13. februar 1739 i Roma i Italia, død 20. mars 1811 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Da franskmennene invaderte Roma i 1808 ble han holdt i forvaring i Quirinalpalasset sammen pave Pius VII, og da paven ble tatt til fange fikk Erskine gå fri, men all hans eiendom ble konfiskert. Han ville ha levd i total fattigdom dersom ikke hans protestantiske slektninger på farssiden hadde støttet ham. I 1810 tvang keiser Napoleon ham til å reise til Frankrike trass i hans svake helse. Han overvar keiserens borgerlige vielse, men holdt seg unna den religiøse seremonien den følgende dag.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII i februar 1801. Han ble aldri ordinert.
Erskine of Kellie, Charles
Erskine of Kellie, Charles
Erskine of Kellie, Charles


Quenya.
Quenya er et kunstig språk som J.R.R. Tolkien oppfant som en del av sitt univers Midgard. Det er språket til de alvene som dro til Valinor i det tidlige Første Tideverv, og til noen av de alvene som vendte tilbake til Midgard senere. Språket ligner litt på finsk i klang og grammatikk, men ikke i ordene. Tolkien nevnte også gresk og latin blant sine inspirasjoner for quenya.
I tredje tideverv har sindarin nesten overtatt for quenya, og quenya eksisterte praktisk talt bare i gamle skrifter, nesten som latin i Europa. Quenya er betegnet som "høyalvisk", og regnes som et språk for de lærde.
I motsetning til sindarin har quenya kompliserte bøyingsmønstre. Substantivet bøyes i en serie kasus: nominativ, genitiv, possessiv, dativ, allativ, ablativ, lokativ og instrumentalis. Arkaisk quenya hadde også en egen akkusativ, men den falt senere sammen med nominativsformen. Pronomener opptrer oftest som suffikser lagt til et substantiv eller verb.
I Tolkiens skrifter kan man finne tusenvis av quenya-ord, og quenya er det av alle hans konstruerte språk som han brukte mest tid på. Imidlertid ombestemte han seg ustanselig om mange detaljer, så selv slike elementære ting som pronomenene eksisterer i en rekke forskjellige versjoner.


Visselhövede.
Visselhövede [fɪsl̩ˈhøːvədə] er en by i den tyske delstaten Niedersachsen. Den har ca. 11 000 innbyggere (2003).


Rotenburg an der Wümme.
Rotenburg (Wümme) er en by i den tyske delstaten Niedersachsen og ligger ved elven Wümme. Den har ca. 22 000 innbyggere (2003).


Pella.
Et atrium med dekket med marmormosaikk
Bystaten Pella var palass-hovedstaden i det antikke Makedonia (nå i Hellas) som ble tatt i bruk fra den eldre palassbyen Aigi (Vergina) av kong Arkelaos (413-399 f.Kr.).
Arkelaos inviterte maleren Zeuxis, den største maleren på den tiden, til å dekorere den. Arkelaos var verten til den atenske skuespillforfatteren Euripides etter at han trakk seg tilbake. Euripedes "Bakkantinnene" ("Bacchae") hadde premiere her, rundt 408 f.Kr. Pella var fødestedet til Filip II av Makedonia og Aleksander den Store, hans sønn. Filips palass på bakketroppen, hvor Aristoteles underviste den unge Aleksander, blir utgravd av arkeologer.
I antikken var Pella en havn som var forbundet til den Termaiske gulf av seilbar elv, men havnen har grodd igjen og etterlatt stedet uten forbindelse til havet.
Den berømte dikteren Aratus døde i Pella rundt 240 f.Kr. Pella ble plyndret av romerne i 168 f.Kr. da skattene ble transportert til Roma. Den ble så ødelagt av jordskjelv i det 1.århundret f.Kr., butikker og verksteder fra katastrofen har blitt funnet sammen med restene av deres varer. Byen ble gjenbygd over ruinene, som tok vare på restene.


Mel.
Mel, mjøl eller mjæl er en ingrediens benyttet i matlaging, spesielt brødbaking.
De vanligste meltypene lages av korn, og de vanligste korntypene til mel er: hvete, rug, havre, bygg.
Mel malt av korn brukes til baking av brød, kaker, andre bakevarer og i annen matlaging. Mel av noen kornsorter brukes også til grøt- og vellinglignende retter. Andre stivelsesholdige vekster, vanligvis rotknoller, brukes også til å lage mel av, som for eksempel poteter og yams. Man kan også lage mel av ris, mais, nøtter og fisk (fiskemel).
Typer.
Det er tre hovedtyper av mel fra korn: finmel, sammalt mel og helkorn. I fint eller siktet mel benytter man bare kjernen av kornet, i fint eller grovt sammalt mel brukes kjernen og skallet. Helkorn består også av hele kornet med skall, men der er kornene enten bare delvis knust eller ikke i det hele tatt.
Idealmel.
Idealmel er en type mel som er forholdsvis lite kjent i Norge. På engelsk kalles melet for "Instant flour". Til forskjell fra annet mel klumper ikke idealmelet seg så lett, og det løser seg fort opp i vann. I baking er ikke idealmel forskjellig fra andre meltyper. Men i formkake-deig og i gjær-deiger trenger det noe mer væske. Idealmel finnes normalt ikke i vanlige norske dagligvarebutikker.


Epirus.
Epirus eller Ιpiros (gresk Ήπειρος, "Ípiros", albansk Epir) er en provins i nordvestlige Hellas og grenser til Vest-Makedonia og Thessalia i øst, Ambrisiske gulf og provinsen Vest-Hellas i sør, det Joniske hav og de Joniske øyer i vest og Albania i nord. Epirus er delt inn i prefektene, kalt "nomoi", Arta, Ioannina, Preveza og Thesprotia. Provinsen har et område på 9 200 km² og en befolkning på 350 000. Hovedstaden og største by er Ioannina med 100 000 innbyggere. Befolkningen i dag er nesten utelukkende greskspråklig og religionen er gresk ortodoks. Der er små romani-minoriteter.
Historisk strakte Epirus seg lenger nord inn i dagens Albania. Der er fremdeles en liten gresk minoritet i det sørlige Albania, som grekerne kaller nordlige Epirus. Hellas fastholdt et territorielt krav til det sørlige Albania i mange år, men i dag har begge land anerkjent den nåværende grensen. Hellas' største bekymring i dag er ulovlig innvandring av albanere som søker arbeid i Hellas.
Epirus består hovedsakelig av fjellrekker som noen steder når 2600 moh. I øst former Pindus-fjellene ryggraden i Hellas og separerer Epirus fra Makedonia og Thessalia. Mesteparten av Epirus ligger på vindsiden av Pindus. Vindene fra det Joniske hav gir regionen mer regn enn noen annen del av Hellas. Denne fordelen er satt tilbake av mangelen på dyrkbar mark og dårlig jordkvalitet. Resultatet er at landbruksproduksjonen i Epirus alltid har vært blant de dårligste i Hellas. Det blir dyrket tobakk rundt Ioannina, og der er noe melkeproduksjon og fiske, men mesteparten av maten i området må importeres. Det har blitt jevnt avfolket gjennom emigrasjon siden det 19.århundret pga få ressurser og industrier. Befolkningen er konsentrert i området rundt Ioannina som har noe produksjon og serviceindustri. Til tross for mange attraksjoner har ikke Epirus opplevd den turismen som mange andre deler av Hellas har.
Ipiros


Korn.
"Cerealier" (latin etter Ceres, korngudinnen), fellesbetegnelse for kornsortene eller kornprodukter.
Korn er frukt fra gressarter som dyrkes for å kunne benyttes som føde for mennesker og dyr. Menneskene har dyrket korn siden steinalderen og vi dyrker korn av forskjellige sorter over hele verden. Kornet er bygget opp av karbohydrater, proteiner og fett. Utover det inneholder kornet også vitaminer og mineraler. Innholdet av de ulike næringsemnene varierer mellom de ulike kornartene, innen arten mellom sortene og påvirkes av klima og jordsmonn.
Botanisk sett er korn en egen frukttype. En type nøttefrukt hvor frøskallet er vokst sammen med fruktveggen. Denne frukttypen kalles også karyopsis eller skallfrukt. Frukttypen finnes kun innen gressfamilien (Poaceae).
Karbohydrater.
Karbohydratene utgjør av kornet og består vesentlig av stivelse og kostfiber. Kostfibrene finnes primært i det ytre laget av kornet og stivelsen i den hvite delen av kornet.
Proteiner.
Proteiner utgjør av kornet. Mengden protein og kvaliteten på proteinet betyr mye for hvor egnet de ulike kornartene er til brødbaking. Hvete inneholder glutenproteiner som er viktige når brød bakes. Glutenproteinene danner et nettverk som gjør at deigen ikke faller sammen når den hever, og siden bakes. Havre inneholder ikke gluten og egner seg derfor ikke til bakst som skal heve, med mindre hvete tilsettes.
Fett.
Fett utgjør bare 1 – 7 % av kornet, avhengig av art. Fettet finnes primært i kimen og består hovedsakelig av umettet fett. I siktet mel er kimen fjernet, noe som gjør at fettinnholdet blir svært lavt.
Vitaminer og mineraler.
Korn er en av våre viktigste kilder til vitaminer, spesielt B-vitaminer, men også vitamin E. B-vitaminene finnes primært i den ytre delen av kornet mens e-vitamin finnes i kimen. Korn og melprodukter er viktige kilder til mineraler i kosten vår. Spesielt jern og sink. Mineralene finnes også i den ytre delen av kornet. Det betyr at siktet mel inneholder mindre vitaminer og mineraler enn sammalt mel.
Korndyrking i Norge.
I Norge brukes korn i all hovedsak til to formål: menneskeføde og dyrefor. Av kornet som er dyrket i Norge, er det stort sett hvete og noe rug som brukes som menneskeføde, men ikke alt korn av disse artene kan brukes til mat. Kravet for at hvete skal godkjennes som matkorn er at falltallet skal være større enn 200 sekunder, og større enn 120 sekunder for rug. I tillegg må proteinandelen i kornet være høyere enn 10%. Dersom kornet ikke oppfyller disse kravene, blir det brukt til dyrefor.
Andelen matkorn brukt i Norge som er norskdyrket har blitt stadig høyere, som man kan se av tabellen under. Dette skyldes i all hovedsak innføring av nye kornsorter, samt fruktbart samarbeid mellom bønder, industri og bakere. I praksis er vi nå i gode år relativt selvforsynte med matkorn – andelen som er igjen er fra kornsorter som ikke kan dyrkes i norsk klima. I dårlige år (se for eksempel 2008 i tabellen) er vi imidlertid avhengige av en mye høyere import.


Olympias.
Olympias (gresk: Ολυμπιάς) (ca 376–316 f.Kr.) var en epirisk prinsesse. Hun var gift med den makedonske kong Filip II av Makedonia og var mor til Aleksander den Store.
Olympias var datter av Neoptolemos, kongen av Epirus. Hennes far gjorde krav på å være etterkommer av Pyrrhus, sønnen til Akilles. Det er sagt at Filip II ble forelsket i henne i Samothrace, hvor de begge fikk innføring i mysteriene. Ekteskapet fant sted i 359 f.Kr., kort tid etter at Filip ble konge og Aleksander ble født i 356 f.Kr.
Ustabiliteten til Filip og det misunnelige temperamentet til Olympias førte til økende fremmedgjøring som modnet da Filip giftet seg med en ny kone, Kleopatra i 337 f.Kr.. Aleksander som tok morens side, trakk seg ut sammen med henne til Epitrus, men de returnerte begge det følgende året etter mordet på Filip som motstandere av Olympias hevdet hun stod bak. I løpet av fraværet til Aleksander, som hun jevnlig skrev korresponderte med om offentlige så vel som innenriksaffærer, hadde hun stor innflytelse, og hennes arroganse og ambisjoner skapte problemer for regenten Antipater.
Da Aleksander døde (323 f.Kr.) trakk hun seg igjen tilbake til Epirus. Olympias støttet sitt barnebarn, sønnen til Aleksander, Aleksander IV av Makedonia, og allierte seg med Polyperkon i 317 f.Kr. som hadde etterfulgt Antipatros i 319 f.Kr. Hun gikk i felten med en epirisk armé i et forsøk på å fordrive Kassandros, Antipatros' sønn, fra makten i Makedonia. Hun lyktes i å drepe den rivaliserende kongen Filip Arrhidaeus og hans kone Eurydice. De opponerende troppene gikk over til hennes side og for en kort tid var Olympias leder av Makedonia. Kassandros skyndte seg fra Peloponnesus, og etter en beleiring som varte i to år overga byen Pydna seg hvor hun hadde tatt tilflukt. En av betingelsene for kapitulasjonen var at hennes liv skulle spares, men til tross for dette ble hun ført fram for en rettssak for de tallrike og grusomme henrettelsene hun etter sigende skulle ha klart å ha gjort seg skyldig i løpet av hennes korte tid ved makten. Dømt uten høring, ble hun henrettet i 316 f.Kr. av vennene av de hun skal ha fått drept, og Kassandros skal etter sigende også ha nektet henne begravelse.
Ifølge flere legender, ble Olympias gravid ikke med Filip, som var redd henne og hennes tendens til å sove sammen med slanger, men av Zevs. Aleksander var klar over disse legendene og referete til Zevs som hans far heller enn Filip.
Tradisjonen sier at Olympias stammet fra en annen kvinne med samme navn, datteren til Neoptolemos og Andromake og dermed barnebarn av Akilles og Deidamea. Dette utgjorde grunnlaget for Aleksanders krav av å være en ny Akilles.


Noldo.
Noldoene er et alvefolk fra J.R.R. Tolkiens Midgard. De ble regnet blant eldaene (altså de alvene som valgte å fare til Aman) og hadde Finwë som sin herre. I Aman lærte de mye fra Aulë og ble de dyktigste håndverkere blant alle alver.
Etter at Morgoth og Ungoliant ødela de to trærne som ga lys til Valinor, dro mange av noldoene tilbake til Midgard for å forfølge Morgoth. Morgoth hadde nemlig drept deres herre Finwë og stjålet silmarillene, edelstenene som hadde blitt laget av Fëanor, den største av alle noldoer og Finwës sønn.
På grunn av sitt opprør mot valaene, ble veien tilbake til Aman stengt for dem, og først på slutten av første tideverv fikk de igjen tillatelse til å reise tilbake over havet fra gråhavnene.
Mange av noldoene valgte likevel å bli igjen i Midgard, blant andre Galadriel, Gil-galad og Celebrimbor, sønn av Curufinwë. Den eneste av de nevnte som vendte tilbake til Amen var Galadriel, på slutten av den tredje tidsalder sammen med Ringbæreren og Gandalv


Forsikring.
Forsikring er en måte å sikre seg økonomisk ved tap av eiendeler ved skade eller tap på et forsikringsobjekt eller helse.
Forsikring er egentlig en deling av risiko mellom flere forsikringstakere gjennom f.eks. et forsikringsselskap. Man betaler en mindre premie som sammen med andres tilsvarende premier blir til et fond som benyttes til å betale erstatninger til de forsikrede.
Offentlig forsikring.
Alle statsborgere i et land er dekket av en offentlig forsikring som skal sikre et minimum av sikkerhet for liv og helse. Slik forsikring organiseres av trygdeetaten.
Privat forsikring.
Forsikringsselskaper tilbyr ulike typer av forsikringer mot innbetaling av en årlig forsikringspremie.
Skadeforsikring.
Skadeforsikring benyttes for å forsikre eiendeler som f.eks. kjøretøy, båt, bolig, o.l. Yrkesskadeforsikring er også en skadeforsiking selv om det er en forsikring av personer.
En kjøretøyforsikring kan bestå av en eller flere elementer. Alle kjøretøyer må ha ansvarsforsikring slik at skade som kjøretøyet forårsaker er dekket. Hvis et kjøretøy ikke har ansvarsforsikring, blir kjøretøyet begjært avskiltet. I tillegg kan man ha forsikring mot skade som man selv påfører sitt kjøretøy. Dette kalles kasko. Kasko dekker også tyveri og andre skader som blir påført kjøretøyet.
Boligforsikring kan også deles inn i flere typer. Fullforsikring dekker både selve bygget og innbo. I borettslag og sameier tegner man en felles forsikring for selve bygningen. Da må beboerne selv tegne en innboforsikring.
Sjøforsikring er en fellesbetegnelse for forsikring av skip. Skadeforsikringen for skip kalles kaskoforsikring, og gir dekning ved skade og totaltap, i tillegg til dekning for kollisjonsansvar. For øvrig dekkes ansvar av en særskilt ansvarforsikring, ofte omtalt som P&I-forsikring. Øvrige former for sjøforsikring er tidstapsforsikring og kasko- og fraktinteresseforsikring.
De fleste selskaper opererer med ulike dekningsnivåer i sitt produkttilbud. Dekningsnivået er angitt i vilkårene og setter grenser for hva som må erstattes ved en skade. I forsikringsbeviset angis hvilke forhold som ligger til grunn for avtalen og dens gyldighet.
Livsforsikring.
Livsforsikring er forsikring av personers fremtidige økonomiske situasjon.
Pensjonsforsikring er en måte man kan spare slik at man får mer utbetalt som pensjonist enn det som folketrygden vil gi. Dette er en investering der forsikringsselskapet forvalter midlene inntil spesifisert utbetalingsdato.
Uførepensjon er en forsikringsytelse som man tegner i tilfelle man skulle bli ufør på en slik måte at man ikke lenger kan være i normalt, lønnet arbeid. Denne type ytelse kommer i tillegg til tilsvarende ytelse fra folketrygden.
Dødsrisikoforsikring er en ytelse som man kan tegne slik at etterlatte vil få et beløp hvis en person dør, uansett årsak – selv selvmord – men det er 12 måneders karenstid på sistnevnte.
Pensjonskasse.
Pensjonskasse er en annen form for pensjonsforsikringshåndtering. Enkelte større selskaper velger å ha sin egen pensjonskasse i stedet for å tegne en kollektiv pensjonsavtale med et forsikringsselskap. Forvaltning av pensjonskasser gjøres av forsikringsselskaper, egne spesialiserte selskaper eller for noen av de større av seg selv. Eksempler på det siste er f.eks. Statens Pensjonskasse og Telenor Pensjonskasse.
Reassuranse.
Reassuranse er måten som forsikringsselskapene benytter for å spre risikoen for seg selv. Man gir fra seg en prosentvis del av premieintektene for at en annen part skal dekke tilsvarende del av erstatningene som utbetales på forsikringene knyttet til avtalen.
Alle forsikringsselskaper kan reassurere og være assurandør, men det finnes også egne selskaper som spesialiserer seg på reassuranse.
Koassuranse.
Koassuranse innebærer at flere selskaper sammen overtar en risiko. Selskapene hver for seg står direkte ansvarlig overfor forsikringstaker for sin andel. Ett selskap betegnes som hovedassurandør og utsteder en fellespolise på vegne av alle.


Lúthien Tinúviel.
Lúthien var datter av alvekongen Thingol og maiaen Melian. Hun var en fiktiv person som levde i J.R.R. Tolkiens Midgard i det første tidevervet. Som datter av en maia var hun også unaturlig vakker og var kjent for sin vakre stemme. Større betydning innenfor Tolkiens historier fikk hun da hun var med på å stjele tilbake en av silmarillene fra kronen til den mørke valaen Morgoth. På grunn av sin store kjærlighet til mennesket Beren, som gav henne det andre navnet Tinúviel, tok hun dødeligheten og grunnla dermed "Halvalvenes" slekt. Lúthien og Berens eneste sønn var Dior, som giftet seg med Nimloth, og de fikk datteren Elwing, som senere ble mor til Elrond og Elros.


Toyota Cressida.
Cressida var en bilmodell fra japanske Toyota, som ble produsert i årene 1973–1993.
Modeller.
RX er for Europa og MX er for USA og Australia. I tillegg kom også X60-generasjonen (1980–1984) i Europa med L-motoren, diesel.
Disse var ikke like i karosseriet, men interiør og utstyr kunne variere litt. MX ble levert med servostyring, elektriske vindusheiser, automatgir og klimaanlegg. Modellen Cressida ble produsert frem til nittitallet. Den siste modellen som ble solgt i Norge var Cressida X60, frem til 1984, da Camry tok over for både Cressida og Crown.


Thingol.
Thingol eller "Elwe Singollo" (Quenya: Gråkappe, eller også "Elu Thingol" på Sindarin: også Gråkappe) var en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens univers. Han var en av de første alvene som våknet ved sjøen Cuiviénen, og han gjelder som den største alvefyrsten i alle tider. Da alvene dro mot vest møtte han maiaen Melian og ble forelsket i henne. Han befant seg i en rus, men da den var slutt dro han tilbake til sitt folk, giftet seg med Melian og grunnla sammen med henne riket Doriath, og Melian beskyttet det med en trolldom kjent som Melians belte. Thingol og Melian fikk en datter, Lúthien, det vakreste barnet som noensinne hadde gått under solen.
Thingols sverd ble kalt Aranrúth.


Minesøkerhund.
Minesøkerhund er en militær tjenestehund som er spesialtrent til å søke opp og markere miner og andre eksplosiver som som er gjemt under bakkenivå. Den må være svært konsentrert og ikke på noen måte utføre handlinger som kan utløse eventuelle miner. Slike hunder og hundeførere utdannes også i Norge, ved Forsvarets hundeskole (FHSK).


Elrond.
Elrond Halvalv (F.T. 525 – ?) er en alv i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var Herre av Kløvendal, og en av de mektigste herskerne fra de gamle tider som ble igjen i Midgard helt til slutten av det tredje tidevervet. Navnet hans betyr "Stjerne hvelving" eller "Stjerne kuppel" (den eksakte betydningen er ikke sikker siden Tolkien selv ga forskjellige forklaringer på forskjellige steder).
Elrond er den eldste sønnen av Eärendil og Elwing, og tipp-oldesønn av Lúthien. Han ble født i Beleriand i det første tidevervet, noe som gjør ham mer enn 6000 år gammel på den tiden som er beskrevet i "Ringenes herre". Fordi han er bare halvt alv blir han sett på som Halvalv. Elrons bror er Elros, også kjent som Tar-Minyatur, den første "Høykongen" av Númenor.
Elrond i bøkene "Ringenes herre".
Elrond blir født i havnen ved Sirions munninger, og kort tid før den blir ødelagt av Fëanors sønner blir Elrond og broren, Elros, blir tatt til fange. Dette får deres foreldre til å frykte at de skal bli drept, men istedenfor det blir de tatt med opp til brødrene Maedhros og Maglor. Maglor synes synd på dem, og lar dem til sist gå fri.
Elrond drar til Lindon med folket til Gil-galad, den siste Høykongen av Noldoene, etter at Beleriand blir ødelagt og senket i havet på slutten av det første tidevervet. På denne måten velger han, i motsetning til sin bror men på samme måte som sine foreldre, å forbli blant alvene når valget om hva han vil være blir gitt til ham. Elrond bærer en av de tre alveringene som er omtalt i verset.
I det andre tidevervet blir Elrond sent til Eregion av Gil-galad, og etter ødeleggelsen av Eregion flykter han inn i fjellene (Tåkefjellene) i Eriador, hvor han grunnlegger tilfluktsstedet Kløvendal, et av de siste gjenværende festningene som står imot Sauron, med de gjenværende Noldoene fra Eregion. Det er etter dette at Gil-galad gir Elrond Vilya, en av de tre alveringene.
Nær slutten av det andre tidevervet var han Gil-galads herold i Slaget ved Dagorlad, da Sauron ble slått og "drept" av Gil-galad og Elendil (de ble også drept begge to).
I året 109 av det tredje tidevervet giftet Elrond seg med Celebrían, datter av Celeborn og Galadriel. I året 130 T.T. ble tvillingsønnene hans Elladan og Elrohir født, og i året 241 fikk de datteren Arwen Undómiel. Det er han som leder "Elronds rådsmøte" i Kløvendal, den 25. oktober i året 3018 T.T., som skal bestemme for hva som skal skje med den ene ringen, og de kommer fram til at den må ødelegges.
Elrond forblir i Kløvendal helt til den ene ringen er blitt ødelagt, og Sauron er borte for godt, og etter dette reiser han til Minas Tirith for å se sin datter Arwen gifte seg med Kong Elessar, konge av det Gjenforente riket og Arnor og Gondor. Den 29. september 3021 T.T., på en alder av omtrent 6520 år, forlater Elrond Midgard for å reise til det Ytterste vest, sammen med de andre ringbærerne, og derfra kommer han aldri tilbake.
Elrond i film og radio.
Det var Cyril Ritchard stemme som ble brukt til å framstille Elrond i 1977 da Bass skapte en animert film av boka "Hobbiten", til bruk for TV. I Ralph Bakshis animerte film utgave av Ringenes herre I 1978, ble Elronds stemme spilt av André Morell. Da Rankin/Bass prøvde å gjøre ferdig historien (som Bakshi ikke hadde fullført helt) med "Atter en konge" I 1980, var det stemme skuespilleren Paul Frees som spilte Elrond.
Hugh Dickson spilte Elrond i BBC Radios serie fra 1981.
I Peter Jacksons filmtrilogi Ringenes herre ble Elrond spilt av skuespilleren Hugo Weaving.
Elronds personlighet i Jacksons film er litt annerledes enn det den er i Tolkiens bøker. Han går så langt at han prøver å overtale Arwen til å reise til Valinor, og det virker som han har en viss bitterhet mot menn, inkludert Aragorn, noe som finnes blant noen av hans forfedre av alvenes rase. Dette gjelder blant annet Thingol, far til Lúthien.
I Tolkiens bøker oppdrar faktisk Elrond Aragorn som sin egen sønn, for Aragorns far Arathorn døde da han var svært liten. I bøkene er det bare Elronds ønske (eller betingelse) at Aragorn blir konge før han gifter seg med Arwen, og det er aldri tale om at Elrond føler noe annet en faderlig kjærlighet for sin fostersønn.
I tillegg, i filmen Atter en konge, drar Elrond selv for å møte Aragorn i Dunhov for å fortelle ham om de dødes stier og at det er den veien han må ta, mens i Tolkiens bøker er det Elronds sønner Elladan og Elrohir, som kommer sammen med et følge av Dúnedain fra nord som var ledet av Halbarad, og de møtte Aragorn, på veien fra Jarnagard til Helmsdjupet, sammen med Rohans menn. Elrohir gir Aragorn en beskjed fra Elrond, om å huske de dødes stier.


Forsvarets hundeskole.
Forsvarets hundeskole (FHSK) har som oppgave å utdanne hunder og hundeførere (ekvipasjer), og å utøve det faglige ansvaret for hundetjenesten i det norske Forsvaret. Skolen ligger på Hauerseter leir ved Sessvollmoen garnison i Akershus fylke.
Historie.
Den norske militære tjenestehundens historie går tilbake til 1944, da Forsvarets sanitet startet trening av sanitetshunder i Sverige. I 1951 tok Forsvaret opp spørsmålet om å bruke hund i vakthold, og trening kom i gang i AR-1`s leir i Ski kommune. I 1953 ble hundeskolen, etter vedtak i Stortinget, etablert på Rauøy fort utenfor Fredrikstad, for så å bli flyttet til Seiersten fort i Drøbak i 1959. Der lå den inntil 1. juli 2003, da skolen ble relokalisert til Hauerseter leir ved Sessvollmoen garnison i forbindelse med den store omorganiseringen av forsvaret i Norge.
Kennel og fasisiliteter.
Forsvarets hundeskole har en topp moderne kennel som sto ferdig til innflyttingen i juni 2003 og har plass for inntil 80 hunder. Fasilitetene inkluderer dessuten et topp moderne isolat, veterinærtjeneste, administrasjon og treningsforhold.
Veterinærklinikken er meget godt utrustet med kontor, venteværelse, undersøkelsesrom, operasjonssal, røntgenrom, laboratorium og egne oppstallingsplasser for pasientene.
Personelltrening.
FHSK utdanner hundeførere av følgende kategorier: Vernepliktige hundeførere til Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, FN-personell, NATO-personell, befal, sivile vaktmenn i Forsvaret, hundeførere og instruktører til Heimevernet.


Tommy Berntsen.
Tommy Berntsen (født 18. desember 1973 på Ellingsrud i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller. Han jobber i dag som juniortrener i Lyn, og spiller samtidig for klubbens andrelag i 3. divisjon.
Berntsen var midtstopper og lagkaptein for Lyn i en årrekke. Han har også spilt to kamper for det norske.
Tidlig karriere.
Berntsen begynte sin karriere i Vålerenga, men klarte aldri å komme med på klubbens førstelag, og var deretter innom 2. divisjonsklubbene Lørenskog og Skjetten før han fikk en ny sjanse på øverste nivå da han ble signert av Lillestrøm i 1998. I LSK fikk Berntsen stor tillit, og sammen med Torgeir Bjarmann dannet han et av Tippeligaens beste midtstopperpar. Han scorte det første målet på Aker stadion, et selvmål da LSK tapte 0-4 mot Molde.
I 2001 dro Berntsen til den tyske klubben Eintracht Frankfurt. Dette ble et mislykket opphold. Berntsen fikk bare tre kamper for den tyske klubben.
Lyn.
Han returnerte til Norge i 2002 da han ble signert av Lyn. I 2003 fungerte Berntsen sammen med Axel Kolle i en kort periode som spillende trener for klubben.
Tommy Berntsen var en del skadeplaget i sin Lyn-karriere, men fikk likevel med seg mange kamper i løpet av de åtte sesongene han spilte for klubben. Han endte til slutt med 180 kamper for Lyn, hvorav 151 seriekamper.


Melian.
Melian var en fiktiv person i Tolkiens univers. Hun var en maia som forelsket seg i alven "Elwe", bedre kjent som "Elu Thingol" (Gråkappe), konge av Doriath, og giftet seg med han. Hun la en trolldom om riket som var slik at ingen kunne trenge igjenom hvis ikke hun ville det. Hun ble mor til Lúthien Tinúviel. Navnet "Melian" kommer fra ordet "Melyanna" som på Quenya betyr "kjærlighetsgave". Etter at Thingol ble drept, reiste hun fra Doriath, og trolldommen hennes mistet sin makt.


Tomasz Sokołowski.
Tomasz Sokołowski (født 25. juni 1985 i Szczecin i Polen) er en polskfødt norsk fotballspiller. Han spiller for Sportsklubben Brann, og er sønn av den tidligere polske fotballspilleren Kazimierz Sokołowski.
Sokołowski kom til Norge sammen med sine foreldre i 1991 da faren signerte for Tromsø, og er i dag norsk statsborger. Han var ønsket av både Polen og Norge sine aldersbestemte landslag, men bestemte seg til slutt for å representere Norge. Han har i dag spilt et titalls kamper for det norske U21-landslaget.
FC Lyn Oslo.
Sokołowski spilte sentralt på midtbanen hos Lyn, og har til tross for sin unge alder hadde han allerede rukket å bli fast på laget. Sokołowski fikk prøvespillt med Manchester City i 2003. Han er kjent for å være en dyktig pasningslegger, og har gode langskudd. Han debuterte for Lyn allerede som 17-åring, og takket for det med å score i sin debutkamp mot Molde. I løpet av sine seks år og 141 seriekamper for Lyn noterte midtbanespilleren seg for 15 mål. Han utenvte først at han ønsket seg til utlandet. Sokołowski har vært i samtaler med andre klubber som Vålerenga, Sheffield United, Brann og Kaiserslautern. Han prøvdespillte for sistnevnte i desember men fikk aldri et konkret tilbud.
Viking.
22. desember 2008 signerte Sokołowski en 4-årskontrakt med Viking. Han tok over Nicolai Stokholms plass i Viking.
Sportsklubben Brann.
Den 25. november 2011 signerte Tomasz Sokołowski en treårig avtale med Sportsklubben Brann. Sokołowski kom vederlagsfritt fra Viking.


Beren.
Beren var en fiktiv person fra Tolkiens Midgard. Han var sønn av den menneskelige helten Barahir og hans kone Emeldir, og var den første mann som vant en alv til kone. Han giftet seg med Lúthien, datter av alvekongen Thingol. For å få Lúthien til kone, krevde hennes far at han skulle løse en oppgave som virket uløselig: han måtte skaffe en Silmarill fra den onde valaen Morgoths krone. Med Lúthiens hjelp klarte han å nå dette målet, men han ble senere drept av Carcharoth. Som første og eneste menneske vendte han tilbake fra døden, ved at Lúthien ofret sin egen udødelighet.


Autogyro.
Cierva C-6 autogiro, Cuatro Vientos Airport Museum, Madrid, Spania.
Autogyro (eller autogiro eller gyroplan) er et luftfartøy for som regel en eller to personer. Et autogiro har en vertikal propell som gir fremdrift, og en frittroterende rotor som gir løft.
Når maskinen beveger seg igjennom luften, vil rotoren begynne å rotere, og produsere løft. Det hele bygger altså på autorotasjonsegenskapene til en rotor.maskinen er avhengig av fart fremover for at rotoren skal produsere løft.
Autogiro ble oppfunnet av den spanske flykonstruktøren Juan de la Cierva i 1923. En av fordelene ved autogiro er at den kan fly meget langsomt og ikke trenger noen stor start- eller landingsplass. Ekstra kort startbane kan oppnås ved at rotoren i startfasen tilkobles motoren.
Autogiro har aldri hatt noen betydning som et befordringsmiddel. Det brukes i dag utelukkende av flyentusiaster. Det segment som maskinen kunne ha erobret er helt og holdent overtatt av helikoptere
Norskregistrert autogiro.
Kun 1 autogiro har stått i Norges luftfartøyregister: LN-EAB. Pitcairn stod oppført i registeret fra 1936. Eier: M. Ingebrigtsen. I tillegg er ca 15 mikrolette gyrokoptre registrert i Mikroflyregisteret som føres av Mikroflyseksjonen i Norges Luftsportsforbund.


Plutark.
a>" og flere andre verk innen historie og biografi.
Plutark (gresk: Πλούταρχος; 45–120) var en gresk historiker, biograf og essayist.
Han var født i den lille byen Kaeronea, i den greske regionen kjent som Boeotia, antagelig under styret til den romerske keiseren Claudius. Plutark reiste vidt i Middelhavets verden, blant annet to ganger til Roma. Han hadde et antall innflytelsesrike romerske venner, inkludert Soscius Senecio og Fundanus, begge viktige senatorer og til hvem noen av hans senere skrifter var dedikert. Han levde mesteparten av sitt liv i Kaeronea, og fikk innføring i mysteriene til den greske guden Apollon. Men hans plikter som den øverste av de to prestene til Apollon ved oraklet i Delfi (hvor han var ansvarlig for å tolke tegnene til Pythia eller prestinne/orakel) opptok tydeligvis lite av hans tid. Han levde et svært aktivt sosialt og borgerlig liv og produserte en utrolig mengde skrifter som mange av fortsatt er intakt.
I "Vita parallelae" ("Livsskildringer med sammenligning") skriver han biografier om parvis grupperte kjente romere og hellenere, slik som «"Aleksander og Cæsar"». I "Moralia", som er en samling på 78 essays, drøfter han de fleste spørsmål. I Moralis finnes blant annet «"Om Isis og Osiris"» som er den eneste sammenhengende versjonen av Osirismyten og en sentral kilde til egyptisk gudelære, og den eldste kjente refleksjonen omkring høna og egget.


Kommunal Landspensjonskasse.
Kommunal Landspensjonskasse gjensidig forsikringsselskap (KLP) er et gjensidig forsikringsselskap. KLP leverer finans- og forsikringstjenester til offentlig sektor, virksomheter med tilknytning til denne og deres ansatte. Selskapet ble etablert i 1949, og har idag (2012) elleve datterselskaper. Konsernet leverer følgende produkter og tjenester: pensjon og pensjonskassetjenester, bank, forsikring, fonds- og kapitalforvaltning, samt eiendom.
KLPs hovedkontor ligger i Oslo. Konsernet har også kontorer i Bergen, Trondheim, Stockholm og København. Morselskapet KLP og datterselskapene har til sammen 775 ansatte. Konsernsjef er Sverre Thornes.
Ved inngangen til 2012 har 333 kommuner og fylkeskommuner sin pensjonsordning i selskapet. Det samme gjelder 23 av landets 25 helseforetak, i tillegg til de fire regionale helseforetakene, og om lag 2.300 bedrifter. Konsernets forvaltningskapital var 291,8 milliarder pr 31.12.2011, noe som gjør KLP til Norges største livsforsikringsselskap.
Historikk.
Selskapet ble stiftet som en «forvaltet» kasse under Norsk Kollektiv Pensjonskasse 15. februar 1949 som følge av vedtak i Byforbundet og Herredsforbundet med formål å tilby de kommunalt ansatte tjenestepensjon. Det forvaltet da kundenes tjenestepensjonsavtaler. Samarbeidet varte til 1974 da KLP fikk sin egen konsesjon til å drive forsikringsselskap.
Selskapet startet beskjedent, men stadig flere kommuner sluttet seg til KLP etter hvert. I 1972 passerte forvaltningskapitalen 1 milliard kroner, i 2000 100 milliarder og i 2008 passerte selskapet 200 milliarder. Medlemstallene har også økt, i 2008 passerte KLP grensen for 300 000 medlemmer etter en vekst på 25 000 yrkesaktive medlemmer i løpet av fem år.
De første 40 årene var KLP et selskap som først og fremst administrerte kollektive pensjonsordninger i kommunene. Gjennom 1990-tallet utviklet KLP virksomheten ytterligere
blant annet ved å etablere eget skadeselskap, eiendomsselskap og kapitalforvaltningsselskap.
Konkurranseeksponering av kommunale tjenester ble etter hvert mer vanlig. De private livsforsikringsselskapene brukte store ressurser på å vinne andeler i det kommunale pensjonsmarkedet. Konkurransesituasjonen førte til en viss avskalling av kommunekunder. For KLP ble dette kompensert ved tilgang på nye bedriftskunder og vekst i helsesektoren.
I 2011 valgte syv kommuner og en fylkeskommune å ta sin tjenestepensjonsordning ut på anbud. Etter endelig behandling valgte syv av åtte KLP som leverandør av offentlig tjenestepensjon.


Franchising.
Franchising (fransk, egentlig '(avgifts)frihet') er en forretningsmodell hvori en person med en forretningsidé ("franchisor", «franchisegiver») lisensierer varemerker, produkter og forretningsmetoder til en forretningsutøver ("franchisee", «franchisetaker») mot en avtalefestet avgift.
Franchising er en metode for distribusjon av helhetlige forretningskonsepter. Dette skjer gjennom et avtalefestet, tidsbestemt partnerskap mellom to selvstendige parter hvor franchisegiver eier, utvikler, tester og dokumenterer et komplett forretningskonsept som hun eller han gir en lokal driver, en franchisetaker, rett til å etablere og drive.
Franchisegiver er forpliktet til å overføre nødvendig kunnskap og gi løpende støtte til franchisetaker i avtaleperioden.
Historikk.
Franchising begynte allerede på 1860-tallet av Singer Sewing Machine Company som lot varene sine bli markedsført, solgt og reparert av frittstående næringsdrivende på den amerikanske landsbygda. Disse rettighetsinnehaverne (franchisetakerne) fikk tillatelse til å bruke varemerket Singer og hele konseptet for hvordan Singer drev virksomheten sin. Franchising hadde sin største utviklingsperiode på begynnelsen av 1960-tallet i Texas i USA, med hjelp av bedrifter som McDonald's, Kentucky Fried Chicken, Seven Eleven og Avis. Teoriene deres går ut på at man blir rik gjennom hardt arbeid. Andre kjente franchiseforretninger er ICA såvel som Western Unions telegrafsystem fra jernbanens barndom.


Per Ciljan Skjelbred.
Per Ciljan Skjelbred (født 16. juni 1987 i Trondheim) er en norsk fotballspiller som spiller for den tyske klubben Hamburger SV. Fra 2004 og frem til 5. august 2011 spilte Skjelbred for Rosenborg Ballklub. Skjelbred er samboer med Kristina Jørgensen og paret har en sønn.
Tidlig karriere.
Han startet sin karriere i Lade. Han spilte seg tidlig inn på kretslag og distriktslag, og ble plukket ut til å delta på TV-programmet "Proffdrømmen" på TV3, hvor vinneren fikk en treningsuke med Liverpool. Skjelbred vant denne konkurransen, trente med Liverpool, og fikk tilbud om juniorkontrakt i klubben. Han takket nei til dette tilbudet, og gikk i stedet til Rosenborg. Skjelbred har også vært fast inventar på aldersbestemte landslag, og deltok i europamesterskapet for G19-landslag i 2005.
Rosenborg BK.
Skjelbred ble tatt opp i Rosenborgs A-stall i 2004, og fikk da som 16-åring debutere mot Bodø/Glimt. Han undertegnet proffkontrakt med klubben. Skjelbred har gjort seg bemerket med sin gode løpskapasitet, teknikk, blikk for spillet, kombinert med gode pasninger. Per-Mathias Høgmo uttalte en gang at «the sky is the limit» om Skjelbred. Til tross for sin unge alder har Skjelbred allerede spilt flere år for RBK, inkludert kamper i Champions League.
22. mai 2005 fikk Skjelbred rødt kort i kampen mot Molde – og han er med dét den yngste spilleren som noen gang har blitt utvist i den norske toppserien.
23. november 2005 ble han taklet stygt av Olympiakos-spilleren Ieroklis Stoltidis, og var forventet å være borte fra fotballen i lang tid, kanskje seks måneder, ettersom han pådro seg to brudd i leggen. Stoltidis fikk bare gult kort, men dommeren mente i ettertid at han burde fått rødt kort.
Det ble forventet en lang opptreningsperiode for Skjelbred etter at bruddet var grodd. Han kom imidlertid raskere tilbake etter skaden enn de fleste hadde trodd. I "Senkveld" (med Thomas Numme og Harald Rønneberg) fortalte Skjelbred at han ikke hadde sett taklingen på TV. Han fikk imidlertid se den der og da.
I oktober 2007 ble han av det italienske sportsmagasinet Guerin Sportivo rangert som en av verdens 50 største talenter som ikke har fått sitt store internasjonale gjennombrudd.
Landslaget.
27. mars 2007 ble han kalt inn som erstatter for Christian Grindheim før s EM-kvalifiseringskamp mot 28. mars. Dette var hans første innkalling til A-landslaget. I den samme kampen fikk han sin landslagsdebut som innbytter for Kristofer Hæstad.


Honningbier.
Honningbier ("Apis") er en gruppe av årevinger som hører til familien Apidae. De er særlig ettertraktet for sin fremstilling av honning, og for pollinering. I Norge er verdien av honningproduksjon og pollinering av frukt, bær, oljevekster, m.m. anslått til henholdsvis 100 mill. og 150 mill. kr pr. år; hertil kommer pollinering av ville planter.
Forskere inndeler gruppen i opptil elleve arter. De to artene som man først og fremst tenker på i forbindelse med birøkt er europeisk honningbie ("Apis mellifera") og den asiatiske "Apis cerana".
Honningbier er eusosiale og lever i et samfunn som har en komplisert og effektiv sosial struktur. Det har mange likhetstrekk med andre samfundsdannende arter innenfor årevingene, som stikkvepser, maur og humler.
Eggene legges av én fruktbar hunn eller "dronning". De fleste utklekkede biene utvikles til ufruktbare hunner som kalles "arbeidere". I svermen er det også en rekke hanner, eller "droner".
Biene i en sverm kommuniserer med hverandre ved hjelp av feromoner.
Systematisk inndeling.
Tradisjonelt har man delt honningbiene inn i fire arter, "A. mellifera" (= "A. mellifica"), "A. cerana", "A. florea" og "A. dorsata". Man har i de senere tiår begynt å skille ut flere arter fra de tre sistnevnte. "A. florea" og lignende arter omfatter de såkalte dvergbiene. "A. dorsata" og lignende arter omfatter de såkalte kjempebiene.


Evangeliet etter Matteus.
Matteusevangeliet er et av de synoptiske evangelier og er i den kanoniske rekkefølge den første boken i Det nye testamente i Bibelen. Evangeliet regnes tradisjonelt å være skrevet av apostelen Matteus og er hyppig sitert og anvendt i den tidlige kirke.
Bibelsteder fra Matteusevangeliet angis på norsk med forkortelsen "Matt". Tallangivelsene står for kapittelet i evangeliet og dernest verset i kapittelet.
Innhold.
Matteus synes å strukturere sitt evangelium rundt disse talene, hver tale avsluttes med en formel som angir at talen er over. Etter en innledning (prolog) i kapittel 1-2 følger fem blokker, som hver inneholder først fortellerstoff og så talestoff. Evangeliet slutter, i likhet med de andre evangeliene, med et klimaks i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Strukturen vil da muligens se slik ut (jf Raymond E. Brown).
Forfatter.
Forfatterspørsmålet henger sammen med det synoptiske problem, men har tradisjonelt vært tilskrevet apostelen Matteus (Papias, ifølge Eusebius av Cæsarea). Et annet ytre kriterium for forfatteren er muligens overskriften (gresk "kata maththaion" = etter Matteus), som stammer tidligst fra ca 110 e.Kr, og kanskje så sent som midten av 100-tallet. Papias hevdet til og med at Matteus skrev Jesu ord (gresk "lógia") på arameisk, men det er vanskelig å opprettholde denne tesen, selv om forskere har rekonstruert den arameiske språkføringen bak evangeliene (Joachim Jeremias).
Evangeliet gir selv ikke noen eksplisitt forfatterangivelse, men apostelen Matteus nevnes (Matt 9,9; 10,3). I Markusevangeliet og Lukasevangeliet kalles han for Levi, og Markus tilføyer at han er sønn av Alfeus. Forfatteren behersker både gresk og hebraisk (og mest sannsynlig arameisk) (jf 1,22f; 2,23; 21,42), og kjenner godt til rabbinsk skrifttolkning. Han er dermed godt kjent med jødisk historie, skikker, idéer og folkegrupper. Matteus velger også ofte å sitere det hebraiske Gamle testamente og ikke det greske (LXX). Det er ikke unaturlig å konkludere med at forfatteren var en skriftlærd jøde. Dermed peker mye dit hen at apostelen Matteus er en mulig forfatter av Matteusevangeliet, men det synoptiske problem står igjen.
Det synoptiske problem setter hele problemstillingen på hodet. Ved å studere evangeliene komparativt, har man kunnet finne forskjeller og likheter. Ingen av løsningsforslagene for det synoptiske problem peker entydig på apostelen Matteus. I så fall må han ha forfattet evangeliet sent og ha brukt en rekke kilder, først og fremst Markusevangeliet (eller en protoutgave av Markus), men også en talekilde (Q-kilden). Særstoffet i Matteus kan være supplert av forfatteren/redaktøren selv.
Sted og tid.
Evangeliet kan senest være forfattet ca 100 e Kr dersom apostelen Matteus er forfatteren (Ignatius av Antiokia synes å kjenne Matteus) og dermed kan det også være forfattet før år 70 e Kr (jf 5,23; 12,5-7; 23,16ff). Dette er vanskelig å opprettholde i lys av det synoptiske problem og enkelte teologiske tendenser i evangeliet (jf "ekklæsía"-ordene i Matt 16,18; 18,17f; fariseernes dominerende stilling 5,20; 15,12ff; 23,13ff og ordet om byen i brann 22,7). Dermed vil de fleste anta at evangeliet er skrevet mellom 80-100 e Kr.
Det er vanskelig å avgjøre hvor evangeliet er avfattet, men det er vanlig å plassere avfattelsen til Syria, og gjerne til Antiokia (dagens Antakya). Antiokia hadde en stor jødisk befolkning og menighet, og der vokste det relativt tidlig frem en stor kristen menighet (jf Apg 11). Ignatius er den første som bruker Matteusevangliet (like etter år 100 e Kr).
Den sterke avhengighet av Det gamle testamente og en rekke jødiske trekk ved evangeliet gjør det sannsynlig at Matteusevangeliets forfatter har hatt jødekristne som målgruppe. Det er ikke nødvendig å forestille seg en bestemt menighet som målgruppe.
Det gamle testamente.
Matteusevangeliet inneholder 61 gammeltestamentlige sitater (40 eksplisitte og 21 allusjoner) Karakteristisk for disse sitatene er at svært mange er oppfyllelsessitater ("Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten" 1,22 og andre steder). Matteus vil vise tydelig at det er en sammenheng mellom løftene i Det gamle testamente og oppfyllelsen med Jesus fra Nasaret.
Jesus har videre oppfylt loven og ført den tilbake til dens opprinnelige hensikt, nemlig at lovoppfyllelsen skal komme fra hjertet (jf Bergprekenen, 5,21ff). Guds vilje er ikke gitt i menneskets påbud, men i hans opprinnelige skapervilje. Jesus tar på den måten avstand til fedrenes overlevering ("halaka", jf 19,8).
Ekklesiologi.
Spesielt for Matteus er at det er det eneste evangeliet som bruker ordet menighet ("ekklæsía") i Matt 16,18 og 18,17f. Det første stedet omhandler Peters bekjennelse til Jesus som Messias. Verset har vært omstridt; for hva er klippen som Jesus skal bygge sin menighet på? Er det Peter (Den katolske kirkes selvforståelse) eller er det Peters bekjennelse (Protestantiske kirkesamfunn)? Kirken skal ikke berøres av døden, og løse- og bindemakten tilhører kirken. Det andre stedet, 18,17f, omhandler den såkalte kirketukten og henger derfor sammen med løse- og bindemakten.


Aristandros fra Telmessos.
Aristandros fra Telmessos i Karia var Aleksander den stores favorittseer (profet). De antikke kildene sier at han tolket tegn fra erobrerens fødsel til han døde. Selv om detaljer til tider varierer og noen hendelser er oppdiktede, hadde Aristander en innflytelsesrik tilstedeværelse i løpet av Aleksanders felttog og spilte en viktig rolle i å opprettholde moralen til den makedonske arméen. Der er indikasjoner på at han skrev skrifter om gudene enten før, i løpet av eller etter ekspedisjonen, selv om det også er mulig at disse verkene ble tilegnet ham.


Herakles.
Herakles (gresk: Ἡρακλῆς, «Heras ære») var en hero (helt) i gresk mytologi. Han var sønn av Zevs og Alkmene, barnebarn av Persevs og hustruen til Amfitryon. Han blir ofte regnet som den største av de mytiske greske heltene, de såkalte heroene, og er best kjent for sin overmenneskelige styrke. I romersk mytologi ble han kalt Herkules, som senere romerske keisere, spesielt Commodus og Maximinus Daia, identifiserte seg med. Romerne overtok den greske versjonen av hans liv og bedrifter hovedsakelig uforandret, men la til egne anekdotiske detaljer, noen av disse knyttet helten til områdene rundt Italia i Middelhavet. Roma tilpasset også detaljene i hans kult til egne behov.
Antikkens grekere mente at Herakles var stamfar til kelterne, og fra 700-tallet f.Kr påberopte også spartanerne seg Herakles som stamfar. De styrende i Sparta omtalte heretter seg selv som "heraklider".
Karaktertrekk.
Herakles bryter med Antaios (Nordisk familjebok).Usedvanlig styrkekraft, mot, kløkt, og seksuell manndomskraft var blant hans fremste karaktertrekk. Selv om han ikke var like dyktig som Odyssevs og Nestor, kunne Herakles også bruke sin intelligens ved flere anledninger når hans styrke ikke var nok, eksempelvis som da han arbeidet for kong Augeas av Elis, bryte med giganten Antaeus eller lure Atlas i å ta tilbake himmelen på sine skuldre. Sammen med Hermes var han beskytter av "gymnasia" (idrettsskoler) og "palaestrae" (bryteskoler).
Hans ikonografiske egenskaper er løveskinnet og klubben. Disse kvalitetene forhindret ham ikke fra å bli oppfattet som en leken person som brukte spill for å slappe av fra arbeidet og han tilbrakte mye tid med barna. Ved å erobre farlige arkaiske styrker skal han etter sigende ha «gjort verden trygg for menneskeheten».
Herakles var meget lidenskapelig og lettbevegelig, i stand til å gjøre både store dåder for sine venner (som å bryte med Thanatos på vegne av prins Admetus som hadde vært gjestmild overfor Herakles) og å være en forferdelig fiende som ville la det gå fryktelig utover de som gikk imot ham, slik som Augeas, Neleus og Laomedon.
Opprinnelse.
Herakles bryter med kjempen Antaios.Det er blitt fortalt mange populære fortellinger om Herakles’ liv og hvor den mest berømte er "Herakles' tolv storverk". En annen kjent historie er der Herakles blir kidnappet av Hades og blir gjort dødelig. Han beholder fortsatt gudenes styrke og blir dermed en stor helt.
Aleksandriske poeter fra den hellenistiske tiden benyttet hans mytologi i en poetisk og tragisk sfære. Hans skikkelse, som opprinnelig hadde trekk fra motiver fra kulturer i Midtøsten som kampen mot en løve, var kjent rundt hele Middelhavet.
Hans etruskiske ekvivalent (tilsvarighet) var eksempelvis Hercle, en sønn av Tinia og Uni.
Herakles var både hero og gud: på den samme festivalen ble det ofret til ham først som en hero med ktonisk drikkeoffer, og deretter som en gud ved et alter. Han legemliggjorde således den nærmeste greske tilnærmingen til en halvgud. Kjernen i fortellingene om Herakles har blitt identifisert av forskeren Walter Burkert som en opprinnelse i en neolittisk (yngre steinalder) jegerkultur og i sjamaniske tradisjoner om overfart til underverden.
Herakles' tolv storverk.
Etter at Hera gjorde Herakles sinnssyk, drepte han sin hustru og sine barn. For å sone for sin forbrytelse ble han dømt til å utføre ti arbeidsstykker for sin fremste fiende Eurysthevs, som hadde blitt konge i Herakles' sted. Han utførte disse oppgavene, men Eurysthevs hevdet at rengjøring av Augeas’ stall og drapet på den lerneiske hydra ikke var gjort av ham selv, og ga ham derfor ytterligere to oppgaver. Herakles utførte også disse.


Vårberget.
Vårberget er den høyeste fjellkammen (ca. 60 moh.) på Vardøya i Vardø. Berget ligger helt øst på Austøya hvorfra man har en panoramautsikt utover byen i vest og Austhavet og Fiskerhalvøya i Russland i øst.
Siden 1952 har Vårberget vært militært område. I dag holder Forsvarets stasjon Vardø til her. I tillegg finnes et radarhode tilhørende LSTN Sørreisa; dette var tidligere en del av nå nedlagte LSTN Vardø. Tyskerne hadde under andre verdenskrig et krigslasarett i fjellet.


Porus.
Porus var en indisk hersker som utkjempet slaget om Hydaspeselven med Aleksander den store i 326 f.Kr. Etter at han ble beseiret av Aleksander, satte Aleksander ham inn som satrap og Porus ble en vasal.
Porus ble sagt å være «5 kubiter høy», enten det utrolige 2,30 m dersom en antar at det er det greske målet som blir brukt eller det mer sannsynlige 1,80 m dersom en brukte den makedonske kubiten.
Identifikasjonen av Porus med figurer i indiske nedtegnelser er usikker. Mulighetene inkluderer Purushotthama, Parvataka eller Parvatesha.


Fiskerhalvøya.
Fiskerhalvøya er den nordøstligste delen av Petsjenga.
Fiskerhalvøya (russisk: Полуостров Рыбачий – "Poluostrov Rybatsjij", nordsamisk: "Giehkirnjárga", finsk: "Kalastajasaarento") er ei halvøy i den nordvestlige delen av Kolahalvøya i Russland. Fiskerhalvøya ligger ca 55 km sørøst for Vardø og øst for Grense Jakobselv.
Før andre verdenskrig var bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya befolket av utvandrede nordmenn fra Finnmark, såkalte kolanordmenn. Disse nordmennene ble evakuert derfra under krigen, og stedet er nå avfolket. Hele halvøya er nå militært område. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble halvøya delt mellom Finland og Sovjetunionen. Fredsavtalen i 1920 befestet dette. Da Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen brøt ut, ble området evakuert. Finland måtte overgi den vestre delen ved fredsavtalen i Moskva den 13. mars 1940. Avtalen ble ratifisert i den finske Riksdagen to dager senere.
Landområdet mellom Fiskerhalvøya og fastlandet har det norske navnet Mellomhalvøya.


Ensomfjellet.
Ensomfjellet (Sindarin: Erebor) er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Fjellet ligger i den nordøstre delen av Midgard, i Rhovanions nordøstre hjørne. Det var fra dette fjellet at elva Celduin kom fra. Det var dverger av Durins folk som bodde der, og det ble grunnlagt av Thráin I etter at dvergene var blit fordrevet fra Khazad-dûm av balrogen.
Erebor var hjemmet for Kongen under fjellet, og det ble et av dvergenes festningsverk, hvor dvergene ble mange og folket blomstret. Den tids dverger var svært begavet i å smi og å arbeide med stein, og det var stor etterspørsel etter de tingene de laget vidt og bredt. Selvfølgelig ble dvergene veldig rike på grunn av dette, og samlet opp store lagre med gull og skatter. Det var dette som tiltrakk dragen Smaug.
En dag da Thorin Eikenskjold var ute å jaktet kom Smaug fra fjellene som en ennå ganske ung dage og tok Erebor. Dette var ca. i år 2770 i det tredje tidevervet. Thráin II, som var kongen under fjellet på den tiden, og flere andre dverger i følge med ham unnslapp (som det senere ble funnet ut) gjennom en hemmelig dør i siden av fjellet. I mange år levde dvergene i eksil i Blåfjellene helt til et tilfeldig møte mellom Thorin og Gandalv Grå. Sammen planla de å ta tilbake fjellet. Om dette er det fortalt i detalj i "Ferden til Erebor", som er en del av boken Ufullendte fortellinger.
I Hobbiten drar hobbiten Bilbo Lommelun og Thorin og et følge på 12 andre dverger til Ensomfjellet for å vinne det og skatten tilbake fra Smaug. Hugd inn i fjellsiden var det en hemmelig dør som var fem fot høy og bred nok til at tre kunne gå side om side. Gandalv hadde klart å få tak i dørens nøkkel, men også nøkkelen ville bare åpne døren hvis den synkende solen og den siste høst månen var på himmelen sammen. Dette var ved et lykketreff ikke så mange dager etter at Bilbo og følget var kommet fram.
Med mer flaks enn visdom ble Smaug endelig drept, skutt ned fra himmelen med en velrettet pil mot hans eneste svake sted av Bard Bue, en mann fra Esgaroth. Og så krevde Thorin fjellet som sitt siden han var arving av de gamle kongene under fjellet. Bard ble senere konge av det området som lå i skyggen av fjellet og ble kjent som Dale. Men alvene fra Myrkskog og mennene fra Esgaroth krevde å få del i skatten som Thorin nektet å dele. Dette ledet til Femhærerslaget (2941 T.T.), hvor Dáin II Jernfot kom for å hjelpe sin fetter Thorin, men dvergene, alvene og mennene slo seg sammen med ørnene for å slåss mot orkene som også dukket opp. I dette slaget ble Thorin dødelig såret, og derfor gikk tittelen Kongen under fjellet og Konge av Durins folk til Dáin.
Da Riket under fjellet var gjenoppbygd ble området rundt Erebor blomstrende på ny. Dvergene og mennene ble gode venner igjen. Dáin ble drept i Ringkrigen og han ble etterfulgt av sin sønn Thorin III Steinhjelm.


Eurovision Song Contest 1960.
Eurovision Song Contest 1960 ble arrangert 25. mars 1960 i London. Som vinnernasjon i året før var det egentlig Nederland som skulle holde konkurransen, men avsto siden de hadde vært vertsnasjon allerede i 1958.
Jacqueline Boyer fra Frankrike vant konkurransen. Norge var med for første gang, og ble representert ved Nora Brockstedt, som fremførte sangen «Voi Voi», og kom på fjerdeplass. De 13 deltakerlandene dette året var: Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Monaco, Sveits, Østerrike og Italia.


Den norske eliteserien i fotball.
Eliteserien er den øverste divisjonen i norsk fotball. Det offisielle navnet har siden 1991 vært Tippeligaen'", etter at Norsk Tipping gikk inn som hovedsponsor, men navnet Eliteserien brukes av de fleste avisredaksjoner og medier som ikke har senderettigheter for Tippeligaen. Serien har tidligere vært kjent under navnene Norgesserien (1937–1948), Hovedserien (1948–1962) og 1. divisjon (1963–1990). Navnet Toppserien har også blitt brukt, men er offisielt blitt overtatt av Toppserien for kvinner. Sesongen 1961/62 ble kjent som «maratonserien» fordi den besto av 16 lag og strakk seg over ett og et halvt år. Det offisielle navnet var imidlertid fortsatt Hovedserien.
Eliteserien besto av 14 lag fra 1995 til 2008. Fra og med Tippeligaen 2009 ble serien utvidet til 16 lag. Lagene spiller to kamper mot hver motstander (hjemme og borte) i løpet av sesongen, som strekker seg fra vår til høst. Dermed spiller hvert lag 30 kamper i Eliteserien.
Lagene rangeres etter antall poeng (tre for seier, ett for uavgjort, null for tap) ved sesongslutt. Hvis to eller flere lag ender med samme poengsum, blir målforskjellen (antall scorede mål minus antall sluppet inn) tellende, deretter antall scorede mål, og til slutt lagenes innbyrdes resultater.
De to svakest plasserte lagene ved sesongslutt rykker ned. Fra 2012-sesongen må laget som havner tredje sist spille kvalifiseringskamper mot lagene som ender på 3. til 6. plass i Adeccoligaen (divisjonen under Tippeligaen).
Siden navneendringen til Tippeligaen var serien frem til 2005-sesongen dominert av Rosenborg, som vant tittelen tretten år på rad (1992–2004). Seriemesteren har rett til å spille kvalifisering til Mesterligaen neste sesong, mens serietoer og -treer, sammen med cupvinneren, får plass i kvalifiseringen til Europaligaen (inntil 2009 kalt UEFA-cupen).
Ulike seriesystem – gradvis utvidelse av antall lag og endringer av kvalifiseringsregler.
Gjennom tidene har seriesystemet blitt endret en rekke ganger. I hovedsak har endringene bestått i å endre regelverket slik at alle klubber, uansett hvor i landet den hadde hjemmebane, har fått mulighet til å rykke opp i Eliteserien, samt å gradvis utvide antallet lag i Eliteserien.
Norgesserien og Hovedserien.
Den første ligaen arrangert av Norges Fotballforbund var den såkalte prøveligaen som gikk i årene 1914–1916 med klubbene Odd, Frigg, Kvik Fredrikshald, Drafn, Mercantile og Larvik Turn. Serien ble ikke ferdigspilt, men i og med at Odd spilte og vant alle kampene sine ville det uansett ikke være mulig å ta igjen laget.
Den første noenlunde landsomfattende serien ("Norgesserien") ble startet i 1937, selv om «landsomfattende» er et sterkt ord for et system som ikke dekket landets tre nordligste fylker og heller ikke Sogn og Fjordane. Landet var delt inn i 8 distrikter. Hvert distrikt hadde en eller to avdelinger, og kåret hver sin vinner. Avdelingsvinnerene møttes så i cupspill om seriemesterskapet. I de distriktene hvor man hadde flere avdelinger møttes først de to avdelingsvinnerene for å kåre en distriktsvinner. Deretter var det kvartfinale, semifinale og finale for å kåre en seriemester. Såvel i seriesystemet i avdelingene som i distriktsfinalene og kvartfinalene møtte man sine motstandere både hjemme og borte. Semifinalen og finalen ble derimot avgjort i en enkelt kamp, med omkamp(er) ved evt. uavgjort. Da hver avdeling hadde 6-8 lag, var det under dette systemet ca. 75 lag i Norges øverste divisjon.
Etter kun tre komplette sesonger (1937/38, 1938/39 og 1947/48) skiftet serien navn til Hovedserien og ble krympet til kun to avdelinger, hver på åtte lag. De to avdelingsvinnerne møttes i en finale for å avgjøre seriemesterskapet. I denne perioden ble serien spilt høst-vår, med en lang vinterpause.
1. divisjon – utvidelse av antall lag.
I 1961 bestemte NFF seg for å gå over til én toppdivisjon med ti lag, hvor sesongen ble spilt gjennom kalenderåret. Sesongen 1961/62 («Maratonserien») ble dermed en overgangsssong, hvor de 16 lagene spilte i én divisjon gjennom ett og et halvt år for å komme med i ti-klubbsserien. I 1963 ble seriesystemet lagt om til én avdeling med ti lag i toppdivisjonen
En allnorsk serie.
Lag fra Nord-Norge hadde ikke anledning til å kvalifisere seg til den øverste divisjonen før i 1972. Store reiseavstander ble brukt som argument mot å inkludere nordnorske lag. Men også en forestilling om et dårligere nivå i nord bidro til et delt fotballrike. Det delte seriesystemet skapte stor harme i datidens store nordnorske fotballbyer Narvik og Bodø, Bodø hadde allerede i 1952 tatt i bruk en sivil flyplass med daglige SAS-avganger til Oslo, slik ble NFFs argument om reise stadig mindre relevant. De tre nordligste fotballkretsene arrangerte fra 1929 et eget Nord-Norgesmesterskap i fotball. Det nordnorske mesterskapet hadde imidlertid ingen offisiell status hos NFF og vinneren fikk aldri spille noen offisielle kamper mot de beste lagene i sør.
I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok «"Fotball! Norges Fotballforbund 100 år"» omtales seriesystemet slik: «"Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Uretferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner»".
Øverste divisjon hadde ti lag til og med 1971-sesongen. I 1972-1994 hadde øverste divisjon tolv lag. Ved omleggingen til tolv lag i den øverste divisjonen fikk Mjølner fra Narvik delta som første nord-norske lag. Imidlertid fortsatte forskjellsbehandlingen mellom nord og sør også på 70-tallet. Fra 1972 besto nest øverste nivå av tre avdelinger: to sør for Nordland og en for Nord-Norge. Vinnerne i de to sør-avdelingene fikk direkte opprykk, mens vinneren i nord måtte ut i kvalifiseringspill mot toerne i sør-avdelingene. Først i 1980 ble systemet slik at de gode lagene rykket direkte opp uansett hvor i landet de kom fra.
Tippeligaen og utvidelse til 14 og 16 lag.
Foran 1991-sesongen gikk Norsk Tipping inn som hovedsponsor for Eliteserien og navnet på den øverste divisjonen ble endret fra "Førstedivisjon" til "Tippeligaen".
Mellom 1995 og 2008 hadde divisjonen 14 lag. Fra og med sesongen 2009 har det vært 16 lag i den øverste divisjonen, dermed ble sesongen 2008 en «overgangssesong». I denne sesongen rykket det dårligste laget i Eliteserien ned. De tre beste lagene fra Adeccoligaen rykket opp, mens nest dårligste lag i Eliteserien spilte kvalifisering mot det fjerde beste laget i Adeccoligaen. Den nye 16-lags seriene fra 2009 fikk ordningen med at de to nederste lagene rykket direkte ned, mens det tredje dårligste spilte kvalifisering mot lagene som kom på tredje, fjerde og femte plass i Adeccoligaen. Fra 2011 ble kvalifiseringen helt fjernet med begrunnelsen at det er for sent å spille kvalifisering etter serieslutt i Tippeligaen, som er flyttet tre uker, fra første til siste helg i november. Ordningen ble likevel gjeninnført etter ett års fravær.
I juni 2011 ble det kjent at Norges Fotballforbund hadde inngått en sendeavtale med Canal Plus, som blant annet sender reklame for utenlandske spillselskap rettet mot et norsk publikum. Dette førte til reaksjoner fra Norsk Tipping, som meldte at de hadde «besluttet å gjøre en vurdering av hele avtalen».
Poengsystem.
Tabellen i Eliteserien blir i stor grad avgjort av hvor mange poeng et lag har ved sesongslutt. Kamper med seier blir belønnet med tre poeng, uavgjort med ett poeng og tap gir ingen poeng. Tll og med 1986 ble seier belønnet med kun to poeng. I 1987 ble det innført tre poeng for seier, null for tap, mens uavgjorte kamper ble avgjort ved straffespark. Vinner av straffesparkkonkurransen fikk to poeng, taperen ett. Fra og med 1988 har poengsystemet vært identisk med det vi har i dag.
Medaljeoversikt.
Nedenfor er en liste over gull-, sølv- og bronsemedaljevinnere i eliteserien for menn. I perioden fra 1937 til 1959 angis kun gull- og sølvvinnerne.
Publikum.
Det ble spilt 132 kamper i året fram til 1994. Året etter ble ligaen utvidet med to lag, og antall kamper ble 182 i året. Fra 2009 spiller 16 lag i den øverste serien noe som betyr 240 kamper i løpet av sesongen.
Toppscorer.
Det ble i 2006-sesongen i Tippeligaen scoret totalt 521 mål, ifølge. Snittet per kamp var på 2,86 mål. De mest vanlige resultatene i en kamp i 2006-sesongen var 1-1, 2-1 og 3-1. Til sammenligning ble det i 1994, siste sesongen før serieutvidelsen, scoret 430 mål med et snitt per kamp på 3,26. Det mest vanlige resultatene i en kamp i 1994-sesongen var 1-1, 3-1, 3-2
Eksterne lenker.
Eliteserien


Eurovision Song Contest 2004.
Eurovision Song Contest 2004 var den 49. Eurovision Song Contest i rekken, og ble arrangert i Istanbul i Tyrkia etter at Sertab Erener vant i 2003. Dette var det første året man arrangerte semifinale i forkant av finalen på lørdagen. Semifinalen ble avholdt den 12. mai 2004, og finalen tre dager senere, den 15. mai. Programledere for både semifinalen og finalen var Korhan Abay og Meltem Cumbul. Temaet som ble valgt for konkurransen var «under samme himmel», som understreket viktigheten av et forent Europa og tyrkisk integrering.
Ukrainas Ruslana Lyzhychko og sangen «Wild Dances» vant konkurransen etter å ha fått totalt 280 poeng. Dette var andre gangen Ukraina deltok i konkurransen, etter å ha debutert året før. Serbia og Montenegro, et av landene som gjorde comeback dette året, kom på andreplass med balladen «Lane Moje». Monaco var tilbake i konkurransen for første gang siden 1979, men klarte ikke å kvalifisere seg til finalen. Norge var direkte kvalifisert for finalen etter å ha blitt nummer fire året før. Det norske bidraget, Knut Anders Sørum og «High», endte til slutt på sisteplass i finalen etter å ha fått bare tre poeng (alle fra Sverige).
Resultater.
2004 var første gang konkurransen gikk over flere dager; med en kvalifiseringsrunde, "semifinalen", tidligere i uka før finalen.


Marie Antoinette av Frankrike.
Marie Antoinette (uttales /maʀi ɑ̃twanɛt/; født 2. november 1755 i Wien som "Maria Antonia Josepha Johanna", henrettet 16. oktober 1793 i Paris) var en østerriksk prinsesse (erkehertuginne) av huset Habsburg-Lothringen og ble gjennom sitt ekteskap med Ludvig XVI i 1774 dronning av Frankrike.
Marie Antoinette var det nestyngste av 16 barn av det tysk-romerske keiserparet Frans I Stefan og Maria Teresia.
I 1770 ble hun gift med Ludvig XVI av Frankrike, og ble dronning av Frankrike. Ekteskapet kom i stand som pant på alliansen mellom Frankrike og Østerrike. Alliansen var ikke populær i Frankrike, og Marie Antoinette fikk få venner ved hoffet. Som dronning i Frankrike ble hun ansett som munter og tankeløs og holdt seg ikke til de strenge reglene for etikette. Hun var kjent for stort pengeforbruk og har blitt tillagt, sannsynligvis feilaktig, sitatet "Qu'ils mangent de la brioche!" ("la dem spise kake").
Under den franske revolusjonen i 1790 prøvde hun både å forhandle med grev Mirabeau for å sikre stillingen til kongehuset, og samtidig å få hjelp fra Østerrike for å slå ned revolusjonen. I 1791 forsøkte kongefamilien å flykte, uten å lykkes.
Kongefamilien ble arrestert i 1792 og i januar 1793 ble Ludvig henrettet. Marie Antoinette satt fremdeles fengslet og beskrives som apatisk, uten matlyst og kledd i enkeklær. Hun hadde sønnen Ludvig på 8 år hos seg, men i juli ble han tatt fra henne med makt.
Utpå sensommeren ble hun overført til la Conciergerie, en borg midt i Paris og 15. oktober ble hun stilt for revolusjonsdomstolen tiltalt for landssvik. Der ble hun dømt til døden og ble henrettet med giljotin dagen etter.


Eurovision Song Contest 1985.
Eurovision Song Contest 1985 ble arrangert i Scandinavium i Göteborg i Sverige 4. mai 1985, og var den 30. Eurovision Song Contest. Bobbysocks fra Norge vant konkurransen med sangen «La det swinge».
Selve stemmeforløpet var spennende. Lenge så det ut til at de tyske favorittene skulle styre inn til en tidlig seier. Imidlertid gjorde både Norge og Sverige sitt til at spenningen skulle holde seg, og da Storbritannia annonserte sine poeng (kun ett poeng til Tyskland og tolv til Norge), fikk Tyskland ødelagt sitt forsprang. Det skandinaviske publikummet i Göteborg var oppslukt av dramaet som foregikk på poengtavla. Til slutt vant Norge før stemmene fra den siste juryen ble avlevert. Til stor jubel for både Norge og andre skandinaver hadde «null poeng»-Norge endelig fått en seier.


Politibil.
En politibil er et kjøretøy som er spesialtilpasset for politiets gjøremål. Man skiller normalt mellom sivile og uniformerte politibiler. Uniformerte biler kalles ofte patruljebiler, tjenestebiler eller bare "enhet" i politiets egen terminologi.
Politibiltyper.
I utgangspunktet kan hvilken som helst bil være politibil, men de velges som oftest ut etter hvilket bruk man skal ha dem til. Det finnes også spesiallagde politibiler. I Italia fikk politiet en Lamborghini Gallardo av bilfabrikken i 2004. Bilen har 500 hk og toppfart på 300 t. I Tyskland er det en spesialtunet Mercedes CLS basert Brabus Rocket med toppfart på 362 km/t. I Sverige brukte politiet i Ljungby en Porsche 911 som politibil mellom 26. mai 1970 og 29. mars 1973.
Politibiler i Norge.
Norge har brukt flere typer biler som tjenestebiler igjennom årene, alt fra VW Boble til moderne SUV-er. De fleste uniformerte tjenestebilene er stort sett levert av Volvo, Mercedes og Toyota, og de siste årene også Volkswagen. De fleste biler som leveres til norske politidistrikter tilpasses og ferdigstilles hos Simarud AS eller Ferno Norden AS i Horten. I tillegg til de uniformerte bilene finnes det en rekke sivile enheter. Disse kan ofte ligne på vanlige personbiler, men har kraftigere motorer, skjulte varslingslys og -sirene.
I 2005 ble Volvo V70 satt vekk da de kunne være farlige å kjøre med i høy hastighet. Svenske Volvo tilbød seg da å oppgradere disse kostnadsfritt med stivere fjøring og stivere stabilisator bak på alle 2001 og 2002 modellene. I 2005 hadde politiet i Norge ca 1800 biler, og ca 800 av dem var i såpass dårlig stand at de burde vært skiftet ut, ifølge Bjørn Egil Enge, leder av Politiets Fellesforbund i Sør-Trøndelag.
Typer.
Oftest en stasjonsvogn eller sedan. Kan brukes til de fleste typer oppdrag og er den typiske allround-enheten i norske politidistrikt.
Stasjonsvogn visuelt sett lik overfornevnte, men med spesialbur for spesialtrente tjenestehunder. Bruker typisk for å spore opp [mistenkte, gjerne etter ran, overfall eller innbrudd, hvor mistenkte har forsvunnet til fots.
Transportbil som kan fungere både som vanlig patrulje og som fangetransport. Brukes når pågrepne skal fraktes til arresten.
Kommandobilen er ofte en større SUV eller varebil, og brukes av operativ uteleder eller U-05. Disse brukes på større hendelser, hvor operativ uteleder er tilstede for å koordinere innsats mellom flere patruljer. Kommandobilene har avansert sambands- og datautstyr som gjør det lett å koordinere større operasjoner, og ha tett kontakt med politiets operasjonssentral.
Finnes i de største byene. Har spesielt ansvar for å løse trafikale utfordringer, og er spesielt utstyrt for dette. Kjennetegnes med mer avansert lysbøyle på taket, som kan dirigere trafikken elektronisk.
I Oslo kalles disse bildene golf-enheter. De brukes ved større demonstrasjoner og andre steder hvor det er nødvendig å kontrollere store menneskemengder. Bilene er lett gjenkjennelige med spesialbeskyttelse over vinduer og lykter, for å hindre skader ved steinkasting ol. I tillegg har Oslo-politiet flere større pansrede hvite Magiriuslastebiler med gitterporter i front. Disse kan åpnes for å danne et hurtiggjerde mot større menneskemengder. Konseptet er i fagkretser kjent som MIK-konsept (Mobilt masseinnsats-konsept), og ble først tatt i bruk av dansk politi. De siste årene har Oslo politidistrikt byttet ut tradisjonelt opprørsutstyr som skjold og køller med flere rullende enheter. Dette gjør polititjenestemennene mindre sårbare for angrep fra demonstranter, og kan bidra til å redusere konfliktnivået.
BMW 540, 740, 750, X54 l
Listen er utarbeidet av Politiets data- og materielltjeneste på forspørsel fra VG Nett.
«Forkledd» som vanlige personbiler, ofte med blålys skjult i for- og baklykter. Brukes til spaningsoppdrag, narkopatruljering og trafikkoppdrag hvor det er vesentlig å gli inn i den vanlige trafikkmengden. Biler som benyttes til trafikkoppdrag er utstyrt med integrert video- og målingsutstyr for fart.
Poliets tekniske og taktiske etterforskere bruker også sivile biler.
Utstyr.
Bilene er, i tillegg til sirener og varsellys, utstyrt med en hel del utstyr. Det viktigste er den to-veis radioen, som brukes til primærkommunikasjon mellom operasjonssentral og de forskjellige enhetene. Fordi radiosambandet er åpent for avlytting, brukes det i stor utstrekning mobiltelefon mellom operasjonssentralen og patruljebilene. Videre har de nyere i de fleste tilfeller GPS, utstyr for lettere åstedsetterforskning og promillemåler. I Norge er det det svært få patruljebiler som er utstyrt med datautstyr for å skrive rapporter og lignede. De fleste enheter er utstyrt med våpen, men disse kan ikke fremtas med mindre det oppstår en nødssituasjon. Vanligvis er det politimester eller andre som er bemyndiget til det som gir ordre om bevæpning. De aller fleste politibiler i Norge har også innebygget fartsmåler. Den måler snitthastighet ved hjelp av faste punkter langs veien. Enkelte enheter har også videoinnspilling.
Varslingsutstyr.
Både uniformerte og sivile enheter er utstyrt lys- og lydbasert varslingsutstyr. Dette brukes for å gjøre andre trafikanter oppmerksomme på at et utrykningskjøretøy er i nærheten, slik at enheten lett kan passere den ordinære trafikkflyten. Når politiets biler er under utrykning, vil disse kunne fritas fra gjeldende trafikkregler, dersom fører vurderer det til å være trygt og hensiktsmessig. Dette muliggjør kjøring i hastigheter over fartsgrensen, kjøring på rødt lys og lignende.
De uniformerte bilene har også refleksbasert dekor som gjør dem lett synlige i mørket.
På de aller fleste av politiets kjøretøy gis lyssignal ved blå strobe -eller led lamper som er montert i grill, i bøyle på tak – og ofte også i speil og baklys. Det er også blitt mer vanlig med "mellomnivåvarsling" dvs lamper i frontruten. Disse har en effekt på 30-60 watt på hver pære, og gir svært god synlighet, selv i dagslys. For LED blir det ikke normalt oppgitt watt mht lysstyrke, men lux. Utvalget er svært variert og nyere politibiler (2007 og nyere) benytter i all hovedsak led lamper pga sitt lave strømforbruk og høye synlighet. Disse lampene har også bedre integreringsmuligheter mht skjult varsling.
Noen få, eldre biler bruker fremdeles roterende lamper, som avgir lys ved at roterende speil roterer rundt en konstant lysende pære. Disse har dårligere synlighet i dagslys, og bruker mer strøm. De produserer også svært mye varme.
Lydbasert varslingsutstyr består av en sirene med utgangseffekt på mellom 50 og 120 watt, som kan gi fra seg lyd opptil 130 dB. Sirenelyd kjennetegnes ved sin varierende tone, som beveger seg høye og lave frekvenser. Dette er for å kunne overdøve flest mulige andre lydfrekvenser, og på den måten være lett hørbare for alle typer trafikanter i ulike miljøer.
Det er mulig å bytte mellom to ulike sirenemodus – wail og yelp. Disse har ulike hastigheter. Det er også kun disse som er tillatt i Norge.
Avsløring av sivile politibiler.
I 2007 ble det kjent at det ble lagt ut bilder av sivile politibiler på nettsamfunnet Facebook. Da var allerede over 100 biler fotografert og lagt ut.


Selevkide-riket.
Selevkidriket var en av flere politiske stater grunnlagt etter at Aleksander den store døde, da hans generaler kranglet over delingen av Aleksanders imperium.
Der var over 30 konger i selevkid-dynastiet fra 323 til 60 f.Kr.
Delingen av Aleksanders imperium (323–281 f.Kr.).
Aleksander den store etterlot seg et enormt imperium av persisk-gresk kultur til sine etterfølgere som knivet om kontrollen i deler av imperiet hans.
Imperiet ble innledningsvis delt blant flere generaler, hovedsakelig Ptolemaios Soter i Egypt, Antigonus Monofalmos (direkte oversatt «enøyd») i Hellas og Selevkos i Midtøsten.
Av disse grunnla Selevkos I Nikator Selevkidriket i 312 f.Kr. da han tok tilbake sin tidligere hovedstad i Babylon. På sitt største, kontrollerte det en stor region som inkluderte dagens Israel, Syria, Libanon, Jordan, Irak, Iran, Tadsjikistan, Pakistan og mye av Afghanistan og de andre sentral-asiatiske statene.
Rundt 281 f.Kr. delte bare to dynastier mesteparten av Aleksanders imperium, Selevkidriket i øst og ptolemai-dynastiet i sør.
Invasjon og tapet av India (304 f.Kr.).
Selevkos invaderte India (dagens Punjab i nord-India og Pakistan) i 304 f.Kr., som da var mauryan-riket styrt av Chandragupta Maurya. Det er sagt at Chandragupta satte sammen en armé på 100 000 menn og 9000 krigselefanter og tvang Selevkos til å inngå en allianse og gi ham sin datter i ekteskap.
Selevkos sendte en ambassadør, Megasthenes, til hoffet til Chandragupta, som gjentatte ganger besøkte Pataliputra (dagens Patna i Bihar-staten), hovedstaden til Chandragupta. Megasthenes har skrevet detaljerte beskrivelser av India og Chandraguptas styre.
Selevkos I`s død (281 f.Kr.).
Andre territorier ble tapt (Gedrosia på kysten av det Arabiske hav og Arakosia vest for Indus) før Selevkos ble myrdet i 281 f.Kr. Selevkidriket ble kort tid etter delt i Parthia (Arsakes I som konge), Syria (Antiokos I Soter som konge) og Bactria (Diodotus som konge).
Gresk–bactrisk maktovertagelse (250 f.Kr.).
Diodotus, som var guvernør i det bactriske territoriet, skaffet seg uavhengighet i 250 f.Kr. og formet det gresk-bactriske kongedømmet. Dette kongedømmet var karakterisert av en rik hellenistisk kultur og skulle fortsette å dominere Bactria til rundt 125 f.Kr., da det ble overkjørt av en invasjon av nordlige nomader.
En av de gresk-bactriske kongene Demetrius I invaderte India fra 180 f.Kr. og formet det gresk-indiske kongedømmet, som varte til 1 f.Kr.
Parthisk maktovertagelse (250 f.Kr.).
En parthisk stammehøvding kalt Arsakes tok over det parthiske territoriet av Selevkidriket rundt 250 f.Kr. i tillegg og dannet Arsakid-dynastiet, som ble starten på det mektige Parthiske imperiet.
Greske og judeiske felttog (198 f.Kr.).
Antiokos III den store er regnet som den største av selevkidemonarkene, men hans felttog i Hellas i 192 f.Kr. tiltrakk seg oppmerksomheten til den romerske republikken, samtidig som Roma nylig var ferdige med sine puniske kriger.
Antiokos og Filip V av Makedonia gjorde en avtale om å dele de ptolemaiske områdene over sjøen og selevkidene kastet Ptolemaios V ut av de tidligere kongedømmene Judea og Israel (som hadde vært okkupert i 400 år av babylonerne og deretter perserne inntil Aleksanders erobringer). Slaget om Panium (198 f.Kr.) overførte definitivt disse områdene fra ptolemaiene til selevkidene.
Hans etterfølger, Antiokos IV Epifanes, kom på tronen i 180 f.Kr., men hans forsøk på å forby jødedommen førte til væpnet opprør ledet av jødiske fanatikere kjent som makkabeerene. Et jødisk kongedømme ble etablert i 166 f.Kr., og i 142 f.Kr. anerkjente selevkidene jødisk autonomi.
Slutten på imperiet.
Selevkidenes makt ble gradvis svekket gjennom generasjoner med intern dynastisk krigføring og i møte med den voksende makten til Romerriket, som innlemmet Selevkidriket etterhvert. Selevkid-dynastiet forsvant til slutt i midten av det 1. århundret f.Kr.


Skytevåpen.
Fra en oppvisning om den amerikanske borgerkrigen, en 1858 Enfield.
Skytevåpen er en samlebetegnelse på våpen som skyter ut et prosjektil mot det tiltenkte målet. Vanligvis brukes uttrykket om våpen der drivmekanismen er trykk skapt av brenning av et drivmiddel (krutt), selv om ordet også kan brukes om bue og armbrøst. I juridisk forstand er skytevåpen i Norge kruttvåpen. Ordet benyttes oftest om håndholdte våpen, som for eksempel revolver, pistol, maskingevær, rifle og hagle.
Historie.
Skytevåpen er en relativt ny oppfinnelse i menneskehetens historie. De eldste buene kan spores til slutten av istiden, ca 12 tusen år tilbake. Muligens ble skytevåpen utviklet for å kunne jakte på mindre og raskere dyrearter etter hvert som istidens megafauna forsvant. Buer har holdt seg relativt uendret helt til våre dager. I antikken dukket de første håndholdte skytevåpen opp der kraften i skuddet kunne lagres i en spent fjær, og utløses med en avfyringsmekanisme. Disse våpnene ble kalt "scorpio" av romerene, og var en bærbar utgave av en ballista som to eller tre man kunne betjene.
Ulempen med buer er at brukeren må være relativt sterk for å kunne spenne en bue med nok kraft til å kunne felle et større mål, som en hjort eller en motstander på slagmarken. I løpet av middelalderen ble armbrøsten utviklet. Til Norge kom armbrøsten på 1100-tallet. Armbrøstens kraft blir lagret i buen, og strengen holdt tilbake av en avfyringsmekansime til skytteren har siktet seg inn mot det ønskede målet.
Håndkanon fra rundt 1400, Musee de l'Armee, Paris
Kruttvåpen ble utviklet i Kina, men det var først og fremst i Europa krutt ble brukt til å lage skytevåpen. Kruttskytevåpen dukket opp på begynnelsen av 1300-tallet, og ble i begynnelsen mest brukt for kanoner og mortere, men allerede på slutten av 1300-tallet hadde de første «håndkanoner» dukket opp. De første håndkanonene hadde direkte tenning gjennom et fenghull eller endog via løpet!
På 1400-tallet dukket de første driftsikre avfyringsmekansimer til kruttskytevåpen opp. Først kom luntelåsen, rundt 1500 kom hjullåsen og 30 år senere snapplåsen. Den første mekanismen som gjorde skytevåpen såpass praktisk at buer og armbrøster ble helt faset ut som militærvåpen var flintlåsen som dukket opp rundt 1600. Etter dette har kruttvåpen dominert nesten fullstendig på slagmarken.
Borchardt automatspistol modell 1893, det første relativt driftsikre automatiske håndvåpenet.
Moderne skytevåpen kom med perkusjonssystemet på 1830-tallet. Perkusjonshetta gav mulighet for utvikling av bakladere med patroner på 1850-tallet og driftssikre repetermekanismer på 1860-tallet. Driftsikre automatvåpen ble utviklet på 1890-tallet, og ingen dyptgripende nyvinninger har funnet sted siden da.
Korte våpen.
De ovennevnte har til felles at de bruker ammunisjon som er tilpasset lette våpen, såkalt pistolammunisjon. De er eller ganske forskjellige i virkemåte.
Lange våpen.
Disse har til felles at de bruker rifleammunisjon (unntatt hagle), og holdes med to hender ved bruk. De er ellers ganske forskjellige i virkemåte.
Tyngre helautomatiske våpen.
Disse har til felles at de er fastmontert, enten på stativ, på kjøretøy eller fly, og har meget høy skuddtakt.
Lovgivning.
Politiets og forsvarets våpen er unntatt fra våpenloven. For å få tillatelse til å erverve våpen i Norge må man kunne godtgjøre et behov. Tillatelse gis av politimesteren på søkerens bosted.


Eksamensangst.
Eksamensangst er en debiliterende tilstand som inntrer i forkant av eksamen eller annen form for testing av ferdigheter.
Behandling er ukjent, men konsultasjon med personell kvalifisert til å jobbe med psykiske lidelser kan være heldig, da tilstanden kan beskrives som en lett psykose


Underholdningspresse.
Underholdningspresse er en betegnelse som brukes om aktører innen underholdningsjournalistikken som primært fyller et behov for lett tilgjengelig underholdning i befolkningen. Innholdet som formidles i slike medier blir noen ganger beskyldt for en mer usikker eller forenklet kildebruk, enn i andre medier.
I Norge har betegnelsen vært brukt om noen få ukeblad, men enkelte regner også tabloidaviser, nettsteder og enkelte kommersielle radio- og fjernsynsprogrammer som en del av bransjen. Det er i større grad vanlig å bruke betegnelsen i land som Tyskland, Storbritannia og USA der det er mer vanlig med fabrikkerte historier.


Sladder.
Sladder refererer til nyheter og privat informasjon om navngitte enkeltpersoner. Sladder har tradisjonelt blitt spredt gjennom nettverk fra person til person. I dag kan sladder like gjerne bli formidlet med større systematikk gjennom media som har utviklet sin forretning på å selge sladder. Slike formidlere finnes både innenfor ukebladspressen, aviser, radio og fjernsyn. Å "sladre" vil si å delta i slik informasjonsformidling.
Ordets og fenomenets opprinnelse.
Man må anta at mennesker har gjort bruk av sladder så lenge språk og sosiale strukturer har eksistert, man finner fenomenet i de kulturer som er blitt undersøkt. Det norske ordet "sladder" kommer fra det lågtyske «sladdern» ("klaske", "plaske", "skravle", "pludre") som også kan forklare en tidligere utbredt forståelsen av sladder som "likegyldig prat".
Sladderens ulike former og hensikter.
Sladder brukes i dag bevisst til å spre positiv ladet informasjon om mennesker, kan være forankret i en tro på at en hvilkensomhelst informasjon er bedre enn ingen oppmerksomhet om personen. Innenfor forretnings- og næringslivet kan sladder være et verktøy for å forme strukturer for eksempel med hensikt å plassere personer og organisasjoner innenfor hierarkier, jevnfør også fenomenet omdømmejustering.
Når en innenfor grupper styrker moralen med positiv informasjon om personer internt, og negativ informasjon om eksterne personer kan det være bevisst bruk av sladder. Sladder kan på den måten inngå som en ingrediens i sosial trening og nettverksbygging.
I noen tilfeller lekkes privat informasjon om andre som skulle vært fortrolig, dette kan skje bevisst for å plante sann privat informasjon, eller informanten kan røpe den ved uhell, det skjer gjerne blant barn. Blant barn forbindes også sladder negativt med angiveri: «Sladrehank skal selv ha bank».
Den negative betydning av sladder er sladder assosiert til kvinnesnakk, misunnelse, baksnakking og ryktespredning, har blitt koplet til bygde- og småbymiljøer og har blitt forklart med janteloven.
Ofte forbindes også sladder med planting av usann eller ikke-verifisert informasjon, kan være ledd i systematiske kampanjer for å skade andre mennesker eller organisasjoner, noen ganger for å fordreie omdømmet til mennesker og systemer. Dette skjer i ulike skalaer, fra vennegjenger til aktører i forretningsverdenen og nasjonal og internasjonal politikk. Den mest uskyldige formen kan være et resultat av behovet for å uttrykke følelser og antipatier, mens det andre ganger kan være ønske om å sverte og kanskje til og med styrte demokratisk valgte ledere.
Det er et behov for sladder i alle sosiale sammenhenger, undersøkelser påviser at opp mot 70 % av all kommunikasjon i mellommenneskelige forhold dreier seg om sladder. Dette har mange utnyttet til en levevei, den delen av ukebladspressen som har spesialisert seg på omtale både av de ekte kjendiser og av personer av den type «kjendiser» som trenger hjelp til å bli kjent, man snakker om den såkalte sladrepressen. Denne formen for sladrespredning skjer også svært ofte i mot viljen og i mot ønsket til kjendisen som da blir et offer og man kan si den representerer en moderne form for sladrespredning. I flere land har kjendiser ment seg skadet av sladrepressen og har tatt rettslige skritt for oppreising. Et konkret eksempel er den negative og usanne omtale som kronprinsesse Mette-Marit har vært utsatt for i tyske og norske ukeblad samt i andre artikler som har tiltatt form av kampanjer.
I tilfellet med sladrepressen kan en også si at sladder fyller et behov for lett tilgjengelig underholdning i befolkningen.


Honda.
Honda Motor Co., Ltd (本田技研工業株式会社 "Honda Giken Kōgyō Kabushiki Kaisha") er en japansk produsent av biler, lastebiler, motorsykler og scootere. De lager også ATVer, generatorer, marine motorer, gressklippere, tohjuls-traktorer og lignende. I antall enheter så er Honda den største motorprodusenten i verden.
Honda ble stiftet i 1948 av Soichiro Honda, og har sitt hovedkvarter i Tokyo. Soichiro Honda hadde tidligere produsert stempelringer for det japanske markedet.
I 1981 åpnet Honda produksjonsanlegg utenfor Japan. I USA produserte og solgte de dyrere modeller under navnet Acura fra 1986. I Storbritannia gikk bilene først under Triumph-merket, siden som Rover. Samarbeidet med Rover førte også til at Land Rover Discovery ble solgt i Japan som Honda Crossroad en periode.
I Norge.
Hanne Skotvedt, datter av bilimportøren Armin Skotvedt, startet firmaet Hasco (senere Hasco Motor AS) i april 1970 for å ta inn Honda N600. 1973 introduserte Civic på det norske markedet og i 1977 Accord 3 dørs modell.
Hasco Norge skiftet navn til Skotvedt AS på slutten av 1990-tallet, og beholdt Honda-importen ut 2000. Da overtok Honda Motor Europe Ltd. (Norge) (HME Norge), et datterselskap av Honda Motor Europe Ltd med hovedsete i London, England.
HME Norge første daglig leder var Kåre Astrup Filseth, han ledet HME Norge frem til 2006 da Anders Henni overtok.
Honda Minitrail.
Honda har laget diverse mini motorsykler, men de mest kjente er monkey og dax. Flere kinesiske merker har kopiert disse modellene.
Honda Motorsykler.
Honda laget sin første motorsykkel i 1949, den hadde en 98cc motor og ble kalt "Model D". Hondas første virkelig store suksess kom med Honda SuperCub - som er den mest solgte motorsykkelen i verden med over 60 million solgte sykler. Utover 60-tallet begynte Honda å konkurrere i motorsport mot de største motorsykkelprodusentene i verden, og ble raskt en høyt respektert produsent internasjonalt. I dag er Honda verdens største motorsykkelprodusent, og har en sterk internasjonal forankring.
AS Kellox er den norske importøren av Honda motorsykler i Norge, og hver fjerde motorsykkel i Norge er en Honda.
Formel 1.
Honda har lange tradisjoner i Formel 1. I 1964 kjørte de sitt første F1 løp, bare fire år etter at de hadde laget sin første serieproduserte bil. I 1965 vant de sitt første løp, og teamet trakk seg etter 1968-sesongen.
Fra 1983 var Honda motorleverandør for team som Spirit, Lotus, Tyrrell, McLaren, og Williams. I en periode på seks år hadde biler med Honda-motorer tatt 71 seiere, seks konstruktørmesterskap (2 for Williams og 4 for McLaren) og fem førermesterskap (3 med Senna, 1 med Piquet og 1 med Prost). Honda trakk seg ut av sporten for andre gang i 1992.
I 2000 kom Honda tilbake igjen i Formel 1 som motorleverandør, denne gangen for Jordan og British American Racing. De avsluttet samarbeidet med Jordan etter 2003-sesongen, og i november 2004 kjøpte de 45 % av BAR. Før 2006-sesongen kjøpte de resten av laget og omdøpte det til Honda Racing F1. Dette ble det første fabrikkslaget til Honda på 38 år. Ved siden av å drive sitt eget team leverte de fortsatt motorer, da til Super Aguri. De første, og eneste, førerne til Honda var Jenson Button og Rubens Barrichello, og Button tok Honda Racings første seier under Ungarns Grand Prix 2006.
Dårlig økonomi rammet Super Aguri i 2008, og de trakk seg etter Spanias Grand Prix med umiddelbar effekt. Honda Racing trakk seg også etter 2008-sesongen, og solgte laget til den daværende teamsjefen Ross Brawn, som omdøpte laget til Brawn Grand Prix og beholdt Button og Barrichello som førere. Dette laget endte opp med å vinne både førermesterskapet, med Button, og konstruktørmesterskapet i 2009, og det ble så solgt til Mercedes-Benz og gjort om til Mercedes Grand Prix før 2010-sesongen.


Christian Wulff.
Christian Wulff (født 19. juni 1959 i Osnabrück) er en tysk politiker (CDU). Han var Tysklands president fra 2010 til han måtte trekke seg 17. februar 2012. Fra 2003 til 2010 var han statsminister i delstaten Niedersachsen.
Utdannelse.
Etter Abitur (artium) ved Ernst-Moritz-Arndt-Gymnasium i Osnabrück studerte han jus i Osnabrück, og tok 1987 den første og 1990 den andre juridiske statseksamen. Siden 1990 er han virksom som advokat.
Familie.
Christian Wulff var fra 1988 til 2007 gift med Christiane Wulff, som han har en datter med. I 2008 giftet han seg med Bettina Wulff (f. Körner). De har en sønn.
Parti.
Siden 1975 er han medlem av CDU. Han engasjerte seg først i Schüler Union, som han var leder for mellom 1978 og 1980. Mellom 1979 og 1983 var han medlem av sentralstyret i Junge Union, og var mellom 1983 og 1985 leder for Junge Union i Niedersachsen. Siden 1984 er han medlem av CDUs styre i Niedersachsen, og siden 1994 er han leder for CDU i Niedersachsen. Dessuten er han siden 7. november 1993 nestleder for CDU på riksbasis.
Parlamentsmedlem.
Mellom 1986 og 2001 var han rådsherre i byen Osnabrück, fra 1989 til 1994 som leder for CDU-fraksjonen.
Han er medlem av landdagen (parlamentet) i Niedersachsen siden 21. juni 1994. Han var leder for CDUs landdagsfraksjon frem til han tiltrådte som statsminister.
Statsminister.
Christian Wulff var CDUs statsministerkandidat i Niedersachsen både i 1994 og 1998. Med resultater på 36,4 % (1994) og 35,9 % (1998) tapte han begge ganger mot sittende statsminister Gerhard Schröder. Men i 2003 fikk CDU 48,3 % av stemmene, og Wulff kunne etterfølge Sigmar Gabriel som statsminister den 4. mars det året.
Strid som president.
17. februar 2012 meldte Wulff at han trakk seg som president etter at statsadvokaten i Hannover søkte forbundsdagen om at Wulffs politiske immunitet som president skulle oppheves, noe påtalemyndigheten ikke tidligere har gjort mot en tysk president. Wulff hadde mottatt et omdiskutert lån på en halv million euro fra private venner til et huskjøp mens han var statsminister i Niedersachsen, og hadde senere truet sjefredaktøren i avisen "Bild" med «krig», noe han senere ba om unnskyldning for. Dette førte til at statsadvokaten ønsket å starte etterforskning for å avklare om det skjedde noe ulovlig i forbindelse med långivningen.


Redningshund.
Redningshund er en fellesbetegnesle for hunder som er trent til livreddende oppgaver, det være seg hunder som er trent til søk i snøskred (lavine), ruiner eller terrenget, eller hunder som er trent i å redde folk fra drukningsdøden i vann.
Politihunder har utdannelse innenfor redningstjeneste. Politiets hunder har godkjenning på lavinesøk, ettersøk og ruinsøk. Av de fire overstående typene, utdanner og organiserer Norske Redningshunder de tre første kategoriene, og Norsk Redningshund Organisasjon (NRO) i første rekke ettersøkshunder. Basis for ruinhund, som er en tilleggsutdannelse, er en utdannet og godkjent lavinehund eller ettersøkshund. I tillegge til Norske Redningshunder og NRO utdanner også Forsvarets hundeskole slike militære tjenestehunder.


Norske Redningshunder.
Norske Redningshunder (tidl. "Foreningen Norske Lavinehunder") er en humanitær organisasjon som trener opp redningshunder og hundeførere til innsats i den frivillige redningstjenesten i Norge. Organisasjonen har flere lokallag rundt om i landet.
Norske Redningshunder arrangerer kurs og treningssamlinger rundt om i landet. De lærer opp hunder og førere til å lete etter savnede mennesker i snøskred, på barmark og i ruiner. De som består de avsluttende prøver, føres opp på Norske Redningshunders tjenestelister, og kan kalles ut av politiet ved leteaksjoner. All innsats i organisasjonen er på frivillig basis, og verken hundeførere, instruktører eller tillitsvalgte får noen økonomisk godtgjørelse for innsatsen de yter samfunnet.
Historikk.
Norske Redningshunder (NRH) er en landsomfattende humanitær redningsorganisasjon. Organisasjonens formål er å utdanne hunder og hundeførere til bruk i redningstjenesten og å spre opplysning om hundens muligheter til å finne mennesker som er savnet.
De seneste årene har NRH til enhver tid på landsbasis ca 170 godkjente ettersøkningshunder, 100 lavinehunder og 25 ruinsøkshunder i døgnberedskap. Ekvipasjene (hund og fører) har en gjennomsnittlig tjenestetid på seks til syv år.
Kaare F. Skalstad og hans hund Heidi var Norges første lavinehundekvipasje. Tanken om å bruke hund i redningstjenesten oppsto under en redningsaksjon etter et snøskred på Upsete i 1947. Kaare la merke til at en liten hund tilhørende en hytteeier viste interesse for et område i skredet. Hunden snuste og gravde litt med poten og fant en vott. Den mistet så interessen og gikk videre. På dette stedet ble det satt i gang søk med sondestenger og det ble gjort funn.
Kaare kunne ikke glemme opplevelsen med hunden og begynte å bygge videre på tanken om å utnytte hundens luktesans til å finne mennesker som er savnet. I 1956 så Foreningen Norske Lavinehunder (FNL) dagens lys under ledelse av Kaare F. Skalstad. Fra den spede begynnelse med syv hundeførere på det første kurset har Foreningen Norske Lavinehunder vokst til en landsomfattende organisasjon.
I perioden 1956 til 1983 opererte organisasjonen med landsdelskontakter for å ivareta kontakten med medlemmer i vårt langstrakte land. Disse var direkte underlagt styret. Årsmøtet var organisasjonens høyeste myndighet med styret som ansvarlig mellom årsmøtene.
Etter årsmøtet i 1983 ble organisasjonsformen endret til den form den har i dag. Landet er nå inndelt i distriktsorganisasjoner med egne styrer som rapporterer til hovedstyret. En del distriktsorganisasjoner har også lokale lag som rapporterer til distriktsstyret. Det blir nå avholdt representantskapsmøter som er organisasjonens høyeste myndighet. På disse møtene sender hver distriktsorganisasjon to delegater med tale- og stemmerett. I organisasjonens vedtekter er det nedfelt hvordan representantskapsmøtene skal forberedes og gjennomføres. I perioden 1984 til 1998 ble representantskapsmøtene avholdt hvert år.
Organisasjonen skiftet i 1992 navn til Norske Redningshunder. Fra 1998 ble perioden mellom representantskapsmøtene endret til to år etter vedtak på representantskapsmøtet.
I august 1999 ble det for første gang sendt sivile hunder ut av Norge på redningsoppdrag. Etter jordskjelvet i Tyrkia reiste åtte ruinsøksekvipasjer og tre ledere fra Norske Redningshunder nedover på oppdrag fra Utenriksdepartementet for å bistå med søksarbeidet. I romjulen 2003 ble gruppen Norwegian Search and Rescue Team sendt til Bam i Iran for å bistå etter jordskjelvkatastrofen der. Norwegian Search and Rescue Team, NORSAR, består av ekvipasjer og stab fra Norske Redningshunder, redningsmannskaper fra Oslo Brann- og Redningsetat samt medisinsk personale fra Norsk Luftambulanse. Organisasjonens ruinsøksekvipasjer og NORSAR har ved flere anledninger vært satt i utvidet beredskap i forbindelse med jordskjelv og andre katastrofer i utlandet.
Ved en langvarig ettersøkningsaksjon, når de lokale ekvipasjene trenger hvile, eller om det er mangel på lokale redningshunder, er det aktuelt å frakte hund og hundefører langt med bil, helikopter eller småfly.


Folkemordet i Rwanda.
Folkemordet i Rwanda er betegnelsen på hendelser som skjedde over 100 dager fra 6. april til midten av juli i 1994 og som tok livet av mellom og en million tutsier og moderate hutuer i det afrikanske landet Rwanda. Folkemordet var sentralt organisert, men ansees som særdeles grusomt, fordi det ble utført ikke av soldater eller statsmakten, men av vanlige mennesker. To ekstremistiske hutu-militser, Interahamwe og Impuzamugambi, ble dannet av vanlige hutuer, som valgte å «ta på seg» oppgaven om å renske landet fra tutsiene.
Forhistorien.
Etter første verdenskrig begynte belgierne sin kolonialisering av Rwanda. I 1920-årene fjernet belgierne alle krigsherrene og innførte et nytt og mer effektivt styresett. De hadde visjoner om å gjøre landet til en verdensøkonomi. De innførte en administrasjon bestående av en rwandisk elite.
Rwanda bestod av tre folkegrupper. Majoriteten av innbyggerne; rundt 84 % tilhørte hutuene, 15 % tilhørte tutsiene og et mindretall tilhørte twa. Før belgierne innførte sin eliteadministrasjon av landet hadde hvilken folkegruppe man tilhørte aldri vært noe stort tema i Rwanda. Men da belgierne valgte å skille dem fra hverandre, var de lykkelig uvitende om at de hadde lagt grunnlaget for en rekke fremtidige konflikter i sentral-Afrika. Tutsiene var de heldig utvalgte som fikk æren av å være med i landets nye elite. Belgierne hadde absolutt ingen ønsker om å splitte opp befolkningen i landet: deres politikk var et direkte produkt av datidens rasistiske europeiske ideologi. Hovedgrunnen til at tutsiene fikk denne posisjonen var at de hadde et utseende belgierne mente var mer «europeisk» sammenlignet med hutuene og twa. For at belgierne skulle vite hvem som var tutsi og hvem som var hutu ble det innført en registrering av hele landets befolkning, og alle måtte bære ID-kort der det stod hvilken folkegruppe man tilhørte.
Administrasjonen av landet fortsatte uforandret til midten av 50-tallet. Belgiernes kolonistyre var i ferd med å avsluttes og FN hadde tatt over rollen som kontrollør av administrasjonen. En stor mulighet ble forbigått da den rigide separasjonen av hutuer og tutsier fortsatte å eksistere. FN presset frem lover om å gi hutuene flere friheter som rett til utdanning og bedre jobber, og hutuer ble dessuten tildelt posisjoner i administrasjonen. Samme året gikk tutsi-lojalister til angrep på hutuer ansatt i administrasjonen. Når hutuene fikk høre dette ble det en borgerkrigslignende konflikt, med det utfallet at belgierne måtte sende soldater til Rwanda for å roe ned partene. Belgierne skiftet så å si ut hele tutsi-administrasjonen med hutuer. Nå spilte hutuene på stammetilhørigheten og det endte med at 20 000 tutsier døde og 300 000 rømte til nabolandene. Dette var ikke bare en konflikt imellom hutuer og tutsier, men også mellom hutuene i sør som hadde makten og hutuene i nord som ville ha den. Ved å gjøre tutsiene til en fiende, klarte de til en viss grad å samle sør og nord bak General Juvénal Habyarimana som tok makten ved et blodig kupp i 1973 og innførte en ettpartistat i 1975.
Habyarimana klarte å skaffe seg venner i vest og fikk ved hjelp av stor bistand modernisert landet og økonomien. På starten av 80-tallet hadde Rwanda den sterkeste økonomien i området og ble sett på som en økonomisk modell for andre land i Afrika. Men dette var bare på overflaten: korrupsjonen var omfattende, et mindretall av befolkningen levde godt, mens flertallet forble fattige.
På slutten av 80-tallet begynte problemet da råvareprisene på kaffe falt. Kaffe stod for 75 % av Rwandas økonomi og tilstanden i landet ble dårligere. Dårlige avlinger i sør gjorde at matmangel ble et faktum, og de harde tidene gjorde motsetningene igjen til et stort problem.
Starten på krigen.
Men RPF (Rwandas Patriotiske Front), tutsienes armé, kom til Habyarimanas unnsetning. Rundt 600 000 tutsier hadde måttet flykte til nabolandene mens Habyarimana styrte. Nå ville de ta landet tilbake, om mulig med alle midler. Når dette er sagt var det store deler av medlemmene i RPF som stod for en demokratisering av Rwanda og en likestilling imellom stammene, men RPFs angrep var akkurat det Habyarimana ønsket. Han lot RPFs soldater komme inn i Rwanda for å samle folket bak seg mot tutsiene enda en gang.
4. oktober 1990 ble hovedstaden Kigali offer for en skuddveksling. Det utrolige var at RPF-styrkene sto flere titalls mil fra Kigali, og faktum var at det var Habyarimanas egne styrker som hadde satt i gang dette falske angrepet. Nå kunne han arrestere politiske motstandere og gi dem skylden. Det gjorde han, og 13 000 personer ble fengslet. Dette falske angrepet hadde også et annet motiv. Da regjeringssoldater spurte sine offiserer hvorfor de skjøt mot Kigali fikk de til svar; "«Vi skjøt fyrverkeri for å motta våre franske venner»", som faktisk ankom Kigali samme kveld. Belgiske kommandosoldater, franske legionærer og en ukjent mengde soldater fra Zaïre ankom for å støtte Habyarimana og sikre landenes egne interesser. Rwandas styrker, indirekte støttet av Frankrike og Belgia kunne nå uten problemer presse RPF tilbake mot grensen.
Men RPF kom sterkt tilbake etter en omgruppering av styrkene og overgang til geriljakrigføring. RPF klarte å skaffe seg kontroll over viktige områder nordøst i landet, og tvang dermed Habyarimana til forhandlingsbordet. Begge parter underskrev Arusha-avtalen (1993), som i første omgang innebar våpenhvile og nedrustning. I 1993 ble Habyarimana presset til å bryte avtalen av sine egne militære, som ikke ville miste fordelene de hadde fått ved å være med i armeen.
Men Habyarimana ble presset av nabolandene til å forhandle på nytt med Tutsiene i april 1994. På veien tilbake ble flyet Habyarimana og hans kollega fra Burundi satt i, skutt ned, og alle ombord døde. Hutuene var raske til å legge skylden på RPF, men selv i dag er det få som vet hva som egentlig skjedde. Mange mener det var Habyarimanas egen sikkerhetsstyrke som gjorde det, først og fremst for å straffe Habyarimana for fredsforhandlingene med tutsiene, men også for å skape hat og sinne mot RPF og tutsiene. Andre mener at Hutuene da ikke hadde antiluft-våpen av typen som ble brukt for å skyte ned flyet med presidentene. RPF anklaget Frankrike for å støtte Hutu-regimet med våpen smuglet via Zaïre, mye basert på Mitterands politikk om å støtte den fransktalende delen av Afrika. Utrolig nok hadde den rwandiske hær for det meste sovjetiske våpen som AK-47/T-56/AKMs, til og med sovjetiske kamphelikoptre av typen Mi-24D. Det ble også produsert store mengder macheter i Rwanda før folkemordet på tutsiene. Det ble spekulert i om tutsiene hadde kontakter med britiske våpenselgere som kunne selge dem utdaterte vestlige skulderholdte anti-luftmissiler, brukt bl.a. mot Mi-24D i Afghanistan. Men teoriene er også i dette tilfelle noe mer ambisiøse enn de konkrete fakta. Mesteparten av sikkerhetstyrkene var dessuten fra samme området som Habyarimana selv, og de høyeste lederne for styrkene var hans barndomsvenner. Habyarimana mystiske død var bare begynnelsen på et velregissert folkemord der Habyarimana hadde spilt en nøkkelrolle når det gjaldt planlegging. Alle tutsier og moderate hutuer skulle drepes.
Verdenssamfunnet svarer.
I mediene ble konflikten fremstilt som en afrikansk stammekrig. Dette bildet er lite nøyaktig, for hutuene og tutsiene er i realiteten samme folk. De snakker samme språk og deler samme kultur. Stamme-tilhørighet ble i første omgang brukt av Habyarimanas elite for å sette hutuer opp mot RPF og de som samarbeidet med dem. Mens det på overflaten hersket en oppfatning om at krigen var etnisk ladet, handlet det i realiteten om kampen om politisk og økonomisk makt. Ledelsen i Rwanda var ikke villige til å miste de fordeler og sosiale status Habyarimanas regime hadde skaffet dem.
FN svarte med å sende en canadisk-ledet FN-styrke (UNAMIR) til Rwanda i september 1993. Den bestod av 2500 belgiske, canadiske og afrikanske soldater, ledet av canadieren General Romeo Dallaire. UNAMIRs oppgave var i første omgang å sikre at Arusha-avtalen ble overholdt av begge parter. Journalister og hjelpearbeidere pleide å spøke med at man ikke kunne bevege seg i Kigali med bil på grunn av alle FN-kjøretøyene som stengte for trafikken. Hovedstaden Kigali var full av FN-tropper og store hvite pansrede kjøretøy som gjorde et mektig inntrykk. Men inntrykket viste seg fort å være en falsk trygghet.
I kulissene i FNs sikkerhetsråd sto flere parter mot hverandre. Både fransk og amerikansk etterretning visste om planene om folkemord allerede tidlig på 90-tallet. I startfasen av landingen av FN-troppene i Rwanda var det franskmennene som jobbet mot UNAMIR og støttet regjeringen i Rwanda diplomatisk. Franskmennene ville lande sine egne styrker i områder kontrollert av hutuer, men ble nektet av amerikanerne som ikke så på franskmennene som en nøytral part. Senere har stadig flere forskere og organisasjoner beskyldt Frankrike for å ha støttet hutuene og være medskyldig i folkemordet på tutsiene. Franskmennene svarte med å bruke veto mot amerikanske planer om en intervensjon i Haiti senere på året.
Da folkemordet var i gang, var det særlig Amerikas Forente Stater som var negative til en intervensjon. Det var flere grunner til dette. Først og fremst fordi en FN-operasjon militært støttet og betalt av USA ikke hadde støtte hos det amerikanske folket: minnene fra Somalia 1993 var fortsatt tilstede. Da hele sikkerhetsrådet støttet en tilbaketrekking av 90 % av UNAMIRs styrker, var katastrofen et faktum. Senere ble Dallaire lovet en styrke på 5000 mann, men ingen land stilte med soldater.
Imens, på bakken i Kigali, prøvde General Romeo Dallaire å bruke fotballstadioner som «trygge soner», men med en liten og ubevæpnet observatørstyrke var Dallaire i hovedsak hjelpesløs. På tross av at hans innsats reddet mange liv, var han i virkeligheten et handlingslammet vitne til et av verdens verste folkemord. Og mens General Romeo Dallaire var vitne til at ubevæpnete tutsier og moderate hutuer ble myrdet på de mest grusomme måter, diskuterte man i FN-bygningen om man skulle kalle det et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha, og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda.
April 1994.
6. april: Habyarimana dør når flyet hans blir skutt ned. Hvem som står bak er selv i dag ukjent, men hutu-ekstremister tar fort kontroll over regjeringen.
7. april: Bevæpnete hutu-ekstremister går systematisk til angrep på tutsier og moderate hutupolitikere. I løpet av denne første dagen dreper de 8 000 mennesker.
Den amerikanske ambassadøren i Rwanda ringer Washington og sier at dette ikke ”bare” dreier seg om politiske drap, men at det er et folkemord. USA bestemmer seg, sammen med andre allierte, for å evakuere amerikanere og europeere.
Den canadiske lederen for FN-styrkene, General Dallaire får beskjed fra New York om å ikke gripe inn for å forhindre en mulig konflikt mellom FN-styrkene og hutu-militsen.
9-11. april: Gen. Dallaire sender bud etter flere soldater, han ber om å få doblet styrken til rundt 5 000 soldater.
Franske, italienske og belgiske kommandosoldater ankommer Rwanda for å evakuere amerikanere og europeere. Store styrker fra US Marines ankommer Burundi, for å stå klare til å gå inn i Rwanda hvis europeiske styrker skulle få problemer med evakueringen. Etter evakueringen forlater styrkene Rwanda.
Fire dager inn i folkemordet regner man med at 32 000 mennesker er døde.
15. april: Tidligere statsminister Agathe Uwilinglyimana blir sammen med 10 belgiske FN-styrker brutalt myrdet. Belgia, med støtte fra USA, trekker alle styrker ut av Rwanda. Det viser seg at de brutale drapene på de belgiske FN-soldatene er nøye planlagt, og Belgia, som har en viktig del av FN-styrken, reagerer akkurat slik hutu-ekstremistene ønsket. Tallet på døde har steget til 64 000.
19. april: Human Rights Watch kommer med tallet 100 000 døde og ber FNs sikkerhetsråd om å bruke ordet folkemord.
De siste belgiske troppene forlater Rwanda og gen. Dallaire står igjen med 2 100 FN-soldater. I løpet av dagen kommer han til å miste forbindelsen med store deler av landet, og må bruke satellittelefon for å kontakte hovedkvarteret i New York.
20-21. april: FNs sikkerhetsråd, presset av USA, stemmer for å trekke 90% av FN-soldatene ut av Rwanda. Fra nå av kan FN bare påvirke hutu-ledere pr. telefon.
25. april: Gen. Dallaire står igjen med en 450 manns FN-styrke, bestående av dårlig utrustede soldater fra diverse utviklingsland. Dødstallet er steget til 144 000.
Mai-Juli 1994.
17. mai: 328 000 mennesker antas døde. Endelig begynner medlemmene av FN-sikkerhetsråd å våkne. Gen. Dallaire skal få en ny styrke på 5 000 mann, først og fremst bestående av soldater fra afrikanske land, men USA skal støtte styrken med 50 pansrede militærkjøretøyer (APC).
Problemet er at ingen av landene som er spurt er interessert i å sende soldater til Rwanda, og amerikanerne bruker opp tiden på å diskutere alt fra transport av kjøretøyene til hva slags farge de skal males i. De første kjøretøyene ankommer Rwanda først i juli.
22. juni: Leger uten grenser opererer nå med et tall på 616 000 omkomne, og ennå har ikke gen. Dallaire og FN-styrkene fått forsterkningene på de lovede 5 000 mann.
USA velger endelig å godta franskmennenes forslag om å sende en egen fransk FN-styrke bestående av 2500 mann. Flere land i sikkerhetsrådet har lenge vært tvilende til Frankrikes nære forhold til den fransktallende regjeringen i Rwanda.
Franskmennene oppretter ”trygge soner” i områder kontrollert av hutu-regjeringen. Tross dette foregår det fortsatt mord i de kontrollerte områdene. Et sted mellom 15 og 20 000 mennesker skal ha blitt reddet på grunn av fransk intervensjon, men samtidig skal de ansvarlige for folkemordet ha grepet sjansen til å komme seg trygt til Zaïre i buffersonen opprettet av de franske styrkene. Det Paris kaller en vellykket militær intervensjon blir av mange andre sett på som fransk støtte til det fallende hutu-regimet.
17. juli: RPF tar kontroll i Kigali og krigen er over. De skyldige for folkemordet har flyktet til Zaïre. I løpet av 100 dager har verden vært et lammet vitne til drapet på mellom 800 000 og en million mennesker.
Rettsoppgjørene etter folkemordet.
Det internasjonale tribunalet for Rwanda (engelsk "International Criminal Tribunal for Rwanda", ICTR) ble opprettet som krigsforbryterdomstol av FN i 1994 og behandlet sin første sak i 1997. Domstolens formål var å stille de ansvarlige for folkemordet for retten. Domstolens base var Arusha i Tanzania. Denne domstolen behandlet primært saker angående mennesker som stod bak planleggingen av folkemordet. I tillegg var det domstoler i Rwanda: De mest alvorlige sakene ble dømt av ordinære domstoler, mens saker av en «mindre alvorlig» karakter (f.eks. kun deltagelse i folkemordet) ble delegert til de såkalte Gacaca-domstolene. Dette er Rwandas tradisjonelle domstoler, og består av ni medlemmer (alle lekfolk) valgt av lokalsamfunnet til å dømme saker. Grunnen til at man valgte denne løsningen, var det enorme antallet mennesker som ble arrestert i kjølvannet av folkemordet (), noe som førte til overfylte fengsler.
Gruppen av dommere ledes av den norske dommeren Erik Møse og består av totalt 25 dommere. Domstolen behandler sakene sine i fire rettssaler, hvorav den nyeste nettopp er blitt åpnet. ICTR har t.o.m. juni 2006 ferdigbehandlet saker for 28 mistenkte, og dette har ført til 3 frifinnelser og 25 personer som har blitt erkjent skyldige. De skyldige inkluderer en statsminister, fire ministere, en prefekt, seks borgermestere og andre som innehadde lederposisjoner under folkemordet. ICTR straffeforfølger nå/skal til å straffeforfølge 43 nye mistenkte: 9 politiske ledere, 13 militære ledere, 11 medlemmer av den tidligere nasjonalforsamlingen, 3 religiøse ledere og 7 andre.
På grunn av en langsom saksbehandling bestemte ICTR i februar 2006 at noen av sakene kunne gå for retten i andre land, ikke minst siden det var planlagt at ICTRs arbeid skulle avsluttes i 2008. Rwanda klaget på at ingen saker har blitt overført fra ICTR til rwandiske myndigheter i så henseende, men dette skyldes at Rwanda (per 2006) ikke hadde avskaffet dødsstraff, som ICTR prinsipelt er motstander av, og dette hindrer alle utleveringer til landet.Til tross for langsom saksbehandling, har ICTR fått ros for veldig "grundig" saksgjennomgang. Ett av fire europeiske land der saker fra folkemordet i Rwanda skal gå for retten er Norge, og den første som skulle fått saken sin behandlet her, var Michel Bagaragaza; han ville også ha sonet dommen i Norge, dersom han var blitt funnet straffeskyldig. I henhold til norsk lov ville han ha kunnet motta en straff på maksimalt 21 år. 19. mai samme år reverserte ICTR sin beslutning om å la saker om folkemord gå for retten i Norge, siden Norge ikke hadde noen spesifikke lover om folkemord. Bagaragazas og tilsvarende saker ville under norsk lov blitt prøvd som mord, i henhold til straffelovens. (Under den nye straffelovens, som tredde i kraft 7. mars 2008, er folkemord straffbart i Norge, med fengsel opptil 30 år. Dette vil ha liten effekt for rettsprossessen etter folkemordet, siden norsk lover ikke har tilbakevirkende kraft, jf. Grunnlovens.)
I oktober 2004 skrev Dagbladet at den rwandiske riksadvokaten Jean Basco hevdet at mellom 15 og 20 mennesker mistenkt for folkemordet trolig oppholdt seg i Norge. Uttalelsen ble ikke substansiert i form av en liste over navn, eller noe utleveringskrav. Fra norsk side ble det uttalt at norsk politi kun etterforsket én person for mulig medvirkning i folkemordet, og at hver eneste rwander som søker om asyl i Norge vil bli sjekket opp mot en liste over folkemordmistenkte, gitt av rwandiske myndigheter; Norge vil i tillegg hjelpe til med etterforskningen, blant annet gjennom å utlevere mennesker mistenkt for å ha deltatt; mot visse betingelser, som at landet de utleveres til ikke praktiserer dødsstraff.
Etter som årene har gått er det mange som begynner å få et mer «balansert» syn på folkemordet, og man antar at begynnelsen var mer kompleks enn at det kun var hutu-ekstremister som ville bli kvitt tutsiene «Mangler referanse», selv om denne fortolkningen er grunnlovsfestet i Rwanda (jf. holocaustets stilling i Tyskland etter den andre verdenskrig). I 2008 stemte Rwandas parlament for at tidligere presidenter skal ha livsvarig immunitet fra straffeforfølgelse for ting de gjorde mens de innehadde presidentembete, med mindre straffeforfølgelsen begynte "før" vedkommende gikk av. Det antas at dette er for å frita president Paul Kagame fra straffeforfølgelse for krigsforbrytelser begått av hans RPF i forkant, ettertid og i løpet av folkemordet.


Creative Commons.
Creative Commons (CC) er en ideell organisasjon, etablert i 2001, som jobber for å øke antallet åndsverk som alle lovlig kan dele med andre og bygge videre på. Organisasjonens hovedvirke har vært utarbeidelsen av en rekke lisenser som opphavsmenn kan bruke fritt på sine verk, hvor rettighetshaveren har muligheten for å si fra seg enkelte av de beskyttelsene åndsverksloven gir under bestemte vilkår.
Åndsverkshavere kan velge mellom fire kriterier når de setter sammen en CC-lisens: om en skal krediteres, om verket kan brukes i kommersielle sammenhenger, om verket kan forandres og bygges videre på, og om man i såfall må gi det ut det nye verket under samme lisens.
Flere nettsteder, inklusive Wikipedia, benytter seg av CC-lisensiering som en måte å tilgjengeliggjøre innhold på. Fotonettstedet Flickr er et eksempel som lar en merke bildene en legger ut med CC-lisens. Musikknettsteder som Jamendo, Magnatune, ccMixter og Beatpick er tuftet på denne måten å lisensiere innhold på.
Creative Commons-lisenser har også blitt brukt på bøker, blant annet til barneboken Grisen og Kassen og debattboken, utgitt på Universitetsforlaget med daværende fornyingsminister Heidi Grande Røys som redaktør.


Austhavet.
Austhavet er den delen av Barentshavet som ligger nærmest Finnmark. I sørvest grenser Austhavet til Varangerfjorden.


Manwë.
Manwë Súlimo er en skikkelse i J.R.R. Tolkiens univers, Midgard.
"Manwë Súlimo" (fra valarin "Mânawenûz") er konge av Valaene. Han er gift med Varda "Elentári", bror av mørkets herre Melkor (Morgoth), og konge over Arda. Han bor på fjellet Taniquetil, det høyeste fjellet i verden. Vindene og luften er hans tjenere. Han er den mektigste av alle ainuene foruten Melkor.
Manwë er (sammen med Melkor) den eldste av Ainuene, og den av dem som best forsto Erus vilje. Da Melkor skapte forstyrrelser i "ainuenes kvad", tok Manwë over ledelsen i sangen. Da Arda var ferdig skapt var det han som ble utpekt til leder, under tittelen "oldkongen". Manwë var en snill og barmhjertig hersker, som ikke brydde seg om sin egen makt. Men han forstod ikke ondskap, selv ikke den fra hans egen bror. Han løslot ham fra Mandos, og lot ham på den måten så splid mellom valaene og Fëanor. Melkor forgiftet også de to trær, drepte Finwë, stjal silmarillene og forårsaket (indirekte) noldoenes opprør.
For å oppmuntre eldaene, får Manwë Aulë til å skape solen og månen, for han visste at "atari" (menneskene) snart skulle komme, og sendte Thorondor og ørnene hans for å passe på dem. Etter Morgoths fall, kastet Manwë ham inn i det "store intet". I det Siste slaget (Dagor Dagorath), når Melkor unnslipper, blir det sagt at den "Eldste kongen" og den "Mørke herren" skal slåss mot hverandre på Valinors sletter, men de vil ikke drepe hverandre.
Manwë kler seg i blå kappe og har blå øyne. Han har et septer av safir som Noldoene laget til ham. Vanyaene er hans favoritter blant alvene, og de bor sammen med han på toppen av fjellet "Taniquetil".
"Manwë" betyr "den velsignede". "Súlimo" betyr "Herre over vindene". Hans titler er blant annet: "oldkongen, høykongen over Arda, konge over Arda, herre over Ardas pust" og "vestens herre".
Manwës stamtre.
__________|_ |
Melkor Manwë = Varda
Selv om Varda og Manwë begge er skapt av Ilúvatar, blir de ikke sett på som søsken. Manwë og Melkor var derimot regnet som "brødre i Ilúvatars tanke"(valaquenta).


Hanomag.
Hanomag er en forkortelse for "Hannoversche Maschinenbau AG Hanomag" og var en tysk produsent av maskiner, stiftet 6. juni 1835 av Georg Egestorff i Hannover-Linden.
Hanomag var en gang et bilmerke, men det forsvant på 1970-tallet da det ble overtatt av Daimler-Benz, i dag DaimlerChrysler, i 1969. I tillegg til biler produserte selskapet lokomotiver, militære kjøretøyer, traktorer og anleggsmaskiner.
Hanomag produserte ca 2 000 lette feltvogner kalt Typ 20 B for tyske Wehrmacht. Bilene sorterte under kjøretøygruppe: Leichte Gelände Einheits-Personenkraftwagen. Hovedproduksjonen foregikk hos Stoewer. Kapasitetsproblemer der medførte at både BMW og Hanomag ble medprodusenter.
Typ 20 B har 4-hjulstrekk, men som særpreg 4-hjulsstyring ved en styrbar bakaksel, hvor inn- og utkobling skjer med en spak mellom forsetene. Tilsammen produserte disse tre selskapene over 10 000 lette feltvogner av denne typen.
I Norge.
På 1920-tallet ble det tatt inn noen av Hanomags lille personbil Komissbrot. Senere har Hanomag vært tatt inn av Hanomag Auto A/S i Kristiansand, Arne B. Idsøe & Co. i Stavanger, Johannes Ruud, Strømmen Auto, Sverre Nilsen Jr., R. Lund & M.A. Nissen, A/S Autoindustri og Rogaland Auto i årenes løp.
Ved freden i 1945 etterlot tyskerne et ukjent antall lette feltvogner av Hanomag 20 B i Norge. Enkelte eksemplarer ble solgt til norske kjøpere for privat bruk.
Bertel O. Steen hadde importen etter at merket ble overtatt av Mercedes, men fra 1994 tok Nørstebø Import over delelageret til Bertel O. Steen.


Jeff Buckley.
Jeffrey Scott Buckley (født Moorhead 17. november 1966 i Anaheim, California, død 29. mai 1997) var en amerikansk musiker og låtskriver. Han var sønn av Tim Buckley, som forlot moren Mary Guilbert da hun var gravid. Han møtte faren bare én gang.
Jeff Buckley hadde en uforlignelig tone i stemmen, og det sies at den spente over fem oktaver. Det er vanskelig å plassere ham i én enkelt sjanger siden han spilte flere typer musikk. Felles for låtene er at vokalen stod i fokus, og melodilinjene kom klart frem. Han var en «singer/songwriter», og fremførte også coverversjoner av andres stoff. Buckley høstet stor popularitet i Frankrike, Australia og Storbritannia, men mye av musikken var muligens for smal for et stort kommersielt marked.
Han startet karrieren som soloartist, og holdt en rekke konserter i små kaféer rundt omkring i California. Gary Lucas overtalte ham til å danne en duo og flytte til New York, hvor han bodde mesteparten av sitt voksne liv. Senere har opptak av deres arbeid kommet ut på albumet "Songs to No One 1991–1992".
I New York møtte Buckley sine endelige bandmedlemmer: Mick Grondahl (bass), Michael Tighe (gitar) og Matt Johnson (trommer). De spilte i 1993 inn albumet "Grace", som høstet glitrende kritikker verden rundt. På dette albumet finnes blant andre tittellåten «Grace» og hans kanskje mest kjente innspilling, «Hallelujah», en coverversjon av Leonard Cohens sang. Etter at platen var sluppet, turnerte Jeff en hel del, både som soloartist og med band.
I 1997 skulle bandet spille inn albumet "My Sweetheart the Drunk". Buckley hadde flyttet til Memphis i den anledning, og bandet skulle komme når han hadde gjort ferdig låtmaterialet. Jeff Buckley fikk aldri spilt inn musikken; han druknet i Wolf River dagen bandet skulle komme til Memphis. Det tilgjengelige materialet kom senere ut på "Sketches for My Sweetheart the Drunk", som navnet påpeker er skisser.
Det ble fastslått at dødsårsaken var en ulykke, og ikke selvmord. Han hadde ikke spor av illegale stoffer i blodet da han druknet.
Etter Jeff Buckleys død har det kommet ut flere livealbum, en live-DVD og annet materiale.


Ulmo.
Ulmo er en fiktiv person fra Tolkiens univers. Han er betegnet som den nest mektigste av valaene, etter Manwë. Hans rike er vannet. Siden Ulmo er viktig for både alver og menn, ordnet Tolkien det slik at maiaen Osse ble forvalter av Midgards hav. Han forårsaker stormer og oversvømmelser, og viser stadig havets mektige karakter.
Ulmo opptrer ofte i Silmarillion, og han overtar også oppgaven som valaenes budbringer og har direkte kontakt med menneskene.


Nomen nescio.
Nomen nescio, forkortet N.N., brukes for å angi en anonym eller ikke-spesifikk person. "Nomen nescio" er latin for «jeg kjenner ikke navnet». Nomen nominandum «navnet som (her) skal nevnes». Notetur nomen «Skriv navnet»


Trekkhund.
Trekkhund er et fellesbegrep for hunder som trekker noe eller noen. Begrepet brukes således både om sledehunder, og vognhunder. Likeledes brukes begrepet til å beskrive hunder som konkurrerer i hundekjørerstilen nordisk stil, der hunden trekker både føreren og en pulk (pulkkjøring) eller kun føreren i en strikk (snørekjøring).
Sledehunder.
Med sledehunder mener man først og fremst de typiske sledehundrasene for snø; grønlandshund, alaskan malamute og sibirsk husky med flere, men også blandingshunder der en eller flere av disse rasene inngår som et vesentlig genetisk innslag. Disse kalles med en fellesnevner alaska husky, og er den mest brukte hundetypen i vår tids sledehundkonkurranser. Lokalt kan det også finnes raser som ikke anerkjennes internasjonalt.
Sledehunder er hunder som er avlet for brukshundoppgaver polare og subpolare forhold. De har til felles en pels som tåler sterk kulde og dårlig vær. I en viss utstrekning tåler de også varme, fordi disse hundene har utviklet en effektiv måte å kvitte seg med overskuddsvarmen på. Slike hunder er mer utholdende enn hurtige, og er nærmest bygget for å komme frem uansett forhold. Den mest prestisjefylte konkurransen med slike hunder er Iditarodløpet, som går av stabelen hvert år i Alaska. De to største sledehundkonkurransene i Norge er Femundløpet og Finnmarksløpet.
I de senere år har også en hurtigere, men kortere form for hundekjøring blitt en stadig mer populær form for hundesport, spesielt i konkurranseform. Til slike løp benytter man gjerne lettere pulker og langt hurtigere og mindre utholdne hunder, som f.eks. vorstehhund eller blandingshunden greyster. En rekke andre hunderaser egner seg også.
Vognhunder.
Vognhunder blir også kalt kjerrehunder. I tidligere tider (før bilen overtok all transport) var såkalte vognhunder vanlig å se over hele Europa. Disse hundene trakk vogner med lass rundt om på markedene. Ofte var de minst 2 hunder som kunne bytte på å trekke. Mens den ene trakk vogna gikk den andre enten bak eller midt under vogna, avhengig av størrelsen (høyden) på vogna og hunden. Vognhundene fungerte gjerne også som vakthunder og gårdshunder.
Eksempler på gode vognhunder er sennenhundene, bouvier, briard og dalmatiner for å nevne noen.


Jürgen Rüttgers.
Jürgen Rüttgers (født 26. juni 1951 i Köln) er en tysk politiker (CDU). Han har vært statsminister i Nordrhein-Westfalen siden 2005. Mellom 1994 og 1998 var han Tysklands utdanningsminister i Helmut Kohls femte regjering.
Han studerte jus og historie, og tok 1975 den første og 1978 den annen juridiske statseksamen. I 1979 ble han dr. jur.
Han er troende katolikk, og ble medlem av CDU i 1970. Mellom 1980 og 1986 var han leder for partiets ungdomsorganisasjon (Junge Union) i Rheinland. I 1993 ble han viseformann for CDU i Nordrhein-Westfalen, og i 1999 ble han valgt til formann. Siden 2000 er han dessuten en av fire viseformenn for CDU sentralt.
Rüttgers var medlem av det tyske parlamentet mellom 1987 og 2000, og var en periode parlamentarisk forretningsfører og senere viseformann for CDU/CSU-fraksjonen. Siden 2000 er han medlem av landdagen i Nordrhein-Westfalen og formann for CDU-fraksjonen der.
Politikk.
Ved landdagvalget 2000 utløste han diskusjon med sitt slagord "Kinder statt Inder" (barn istedenfor indere), som uttrykket hans partis ønske om tiltak for å øke fødselstallene i Tyskland heller enn å ta imot utlendinger.
Som forskningsminister gikk han inn for at genmanipulert mat må merkes spesielt, og engasjerte seg i den globale kampen mot kloning av mennesker.
Europapolitisk er han — i likhet med sitt parti — mot tyrkisk EU-medlemskap, og vil heller gi landet et privilegert partnerskap.
Æresbevisninger.
For sine fortjenester for europeisk utdannelse og forskning ble Rüttgers kreert til æresdoktor ved universitetet i 2004. Rüttgers ble i 2007 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Vakthunder.
Vakthunder er hunder som har fått trening i å passe på og forsvare ting, som regel folk, eiendommer og annet løsøre. Vakthunder må imidlertid ikke sammenstilles med vokterhunder, for mens typiske vokterhunder ofte også er gode vakthunder, blir typiske vakthundraser sjelden gode vokterhunder.
Tradisjonelt finner man de typiske vakthundrasene blant de såkalte gjeterhundene, vakt- og vokterhundene, terriere og spisshunder. Det finnes imidlertid også et lite antall mynderaser som har utpregede vakthundegenskaper.
Vakthundtyper.
Vakthunder kan deles inn i såkalt avskrekkende vakthunder, skarpe vakthunder og schutzhunder.
Avskrekkende vakthunder.
"Avskrekkende vakthunders" viktigste oppgave er å avskrekke folk og fé fra å trenge seg på eller i å trenge seg inn uten eiers viten og samtykke. Slike hunder blir trent i å varsle, både for å avskrekke eventuelle inntrengere og for å varsle sin eier om at noe skjer. Avskrekkende vakthunder skal ikke være skarpe (rovlystne).
Skarpe vakthunder.
"Skarpe vakthunder" skal både være avskrekkende og rovlystne (skarpe). Primæroppgaven er å avskrekke folk og fé fra å trenge seg inn til eller angripe sin eier eller dennes eiendom og eiendeler. Dersom den ikke lykkes med det skal den om nødvendig angripe inntrengerne og forsvare sin eier og dennes interesser. Slike hunder har det vi kaller et reelt «killerinstinkt» og vil ofte angripe for å drepe. Det er ikke tillatt for privatpersoner å holde slike hunder i Norge.
Schutzhunder.
"Schutzhunder" er hunder som har fått trening i å beskytte folk. De er rovlystne (skarpe) i varierende grad, men skal ikke ha et såkalt «killerinstinkt». De skal også bare agere på kommando fra hundefører. Schutz er også en form for hundesport og er svært lik IPO.


Kløvhund.
Kløvhund er betegnelsen på en hund som bærer kløv på ryggen. En god kløvhund skal kunne bære opptil 50 % av sin egen vekt når den er skikkelig trent, men 25-40 % synes mer normalt. Det er ingen spesielle kløvhundraser, men hunder som har en kvadratisk bygning (kort rygg) synes mer velegnet til kløvning enn andre raser. I så måte er f.eks. riesenschnauzer, schnauzer, bouvier des flandres, airedaleterrier og mange spisshundraser velegnet.


Tungtvann (band).
Tungtvann var en norsk hiphop-gruppe med røtter i Nordland. Gruppa bestod av vokalisten Jørgen «Jørg-1» Nordeng fra Ørnes og DJ Lars «Poppa Lars» Sandness fra Harstad. Et tredje medlem ble inkludert på konserter og festivaler, Håvard «Jan Steigen» Jenssen fra Steigen. Tungtvann var første norske gruppe til å rappe på dialekt på album.
Gruppa gav ut fire musikkalbum, samt noen EP-er og mixtapes. Musikalske inspirasjonskilder for gruppen finnes i øst- og vestkyst hiphop fra USA, samt i ragga/dancehall-tradisjonen fra Jamaica, sistnevnte har resultert i tett samarbeid med Bodø reggae-bandet Manna.
Historie.
Nordeng og Sandness møtte hverandre for første gang på Andøya i 1992 under Rock Mot Rus. Noe musikalsk samarbeid ble det likevel ikke før de begge på slutten av 90-tallet bodde i Oslo. Jørgen hadde tidligere rappet på engelsk med prosjekter som "Tailormade" og "78-Connect". Men han hadde også prøvd seg på nord-norsk med semi-legendariske "Snedige pøbla". Samarbeidet med Lars begynte også på engelsk og de kalte seg Momentum i 1998. I 1999 greide Jørgen endelig å overtale Lars til at nord-norsk var veien å gå og de debuterte som Tungtvann. Tungtvann slo igjennom dels med "Reinspikka Hiphop EP" som solgte ut tre vinyl-opplag før debutskiva "Nord og Ned" markerte det endelige gjennombruddet. For albumet vant de Alarmprisen 2001 i klassen hip-hop, og låten «Ubudne gjæsta» ble kåret til årets låt under samme utdeling.
Før Jan Steigen trådte til som sidekick, var det «Poppa Lars»’ egen lillebror (aka «Salo» aka «MotorOla») som assisterte «Jørg-1» på scenen. Dette skulle egentlig være et engangsforetak på debutopptreden til Tungtvann på Arctic Beatdown’99 i Harstad, men han endte som fast «konsertmedlem» frem til sommeren 2001. Omstendighetene omkring dette sidekick-byttet er noe diffust, og det hersker tvil om den offisielle versjonen (at han ikke hadde tid lenger) faktisk er riktig. I 2002 gav Tungtvann ut sitt andre studioalbum "Mørketid". Dette er gruppens mest solgte skive. Rundt samme tidspunkt ble Tungtvann fast husband i NRK sitt humorprogram Åpen Post ledet av Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
Etter to albumutgivelser forlot Tungtvann EMI, for å signere med Christer Falchs C+C Records. Der gav de ut albumet "III: Folket bak nordavind" i 2004. Tungtvann markerte sitt femårsjubileum i 2005 med lanseringen av en egen DVD. I 2006 gav de ut sitt siste studioalbum, "Siste skanse". På "Siste skanse" medvirket bl.a. Timbuktu, Magnus Eliassen og Karlsøy Prestegaard. Under Alarmprisen 2007 vant bandet klassen video for «2 uka».
I starten av 2007 kunngjorde Tungtvann at de ville oppløses etter en avskjedsturné med samleplaten "96%". "96%" ble utgitt på Bonnier Amigo Music Norway. Tungtvann spilte sin siste konsert noensinne lørdag 15. mai 2010 for Bodørussen-2010.
Flere morsomme innslag har sett dagens lys i musikknorge gjennom Tungtvann; Busta Ofte, Raggabalder Riddim Rebels, FaaPaa Crew, Skilsmisse Baren med flere.


Mariholtet.
Mariholtet er en turisthytte som ligger i Østmarka. Hytta ligger i Oslo kommune, ved Mariholtvika på vestsiden av innsjøen Nord-Elvåga, som skiller kommunene Oslo og Lørenskog.
Mariholtet var opprinnelig en plass under Ellingsrud gård, før den ble kjøpt av Aker kommune i 1917. Elvvåga skulle brukes som drikkevann, og områdene rundt ble derfor kjøpt opp av kommunen. Folk fikk imidlertid bo på Mariholtet frem til 1955.
Mariholtet har en lang historie som turisthytte, allerede i 1920-årene var den et vanlig turmål for Oslos friluftslivsinterreserte.


Aulë.
Aulë er en fiktiv person fra Tolkiens univers, og blir på begynnelsen av Silmarillion betegnet som den tredje av valaene i mektighet. Hans område er smed- og håndtverkkunsten, og han smidde lenkene Angainor som ble brukt til å binde Melkor.
Han skapte dvergene, alt før "Ilúvatars barn", alvene og menneskene, satte fot på jorden. Sauron var en av hans elever.


Kartografi.
Kartografi (fra gresk "chartis", «kart» og "graphein", «skrive») er læren om kartet som informasjonsbærer og medium.
Kartografen Jaques Bertin utviklet "grafisk semiologi" med visuelle variabler og de tre persepsjonsnivåene: (1) lesekart, (2) sebare kart og (3) kommuniserbare kart.
Definisjon.
Fagfeltet kartografi er utførlig beskrevet av Robinson et al. 1995.
«The art, science and technology of making maps, together
with their study as scientific documents and works of art. In this context
maps may be regarded as including all types of maps, plans, charts and
sections, three-dimensional models and globes representing the Earth or
any celestial body at any scale.»
«An information transfer process that is centered about a
spatial data base which can be considered, in itself, a multifaceted model
of geographic reality. Such a spatial data base then serves as the central
core of an entire sequence of cartographic processes, receiving various
data inputs an dispersing various type of information products.»
Historikk.
Det eldste kjente kart er funnet i Irak, og er fra ca. 3800 f.Kr. Anaximander blir vanligvis tilskrevet konstruksjonen av det første greske kart i det sjette århundre f.Kr. I tidsrommet 400–200 f.Kr. innførte greske vitenskapsmenn gradinndelingen og de første projeksjonsmetoder. Navigasjonskart ble utviklet for oppdagelsesreisene på 1500-tallet.


Varda.
Varda Elentári er en Vala i J.R.R. Tolkiens univers, Midgard. Hun er Manwës kone. Hun er den mektigste av de kvinnelige Valaene.
Da Melkor først begynte å skape sin strid, så Varda tankene hans og hatet ham. Melkor frykter og hater Varda mest av alle Valaene.
Hun er den av Valaene som er elsket og æret mest av alvene. Det sies at Varda er for vakker til at det kan beskrives med ord. I hennes ansikt stråler Ilúvatars lys. Hun bor med Manwë i Valinor. Varda skapte stjernene med doggen fra Telperion, sølvertreet av de to trær.
Navn.
Varda betyr "storslått" eller "høytliggende" på Quenya, og "Elentári" betyr "Stjerne dronning". Et annet tilnavn er "Tintallë" som betyr "Stjerne-tenneren".
På Sindarin er hun også kjent som "Elbereth" ("Stjerne-dronning"), "Gilthoniel" ("Stjerne-tenneren") og "Fanuilos" ("evig-hvit"). På Telerin er hun kjent som "Baradis".
I primitiv Quenya hun er kalt for "Barathī", som er fra gammel Sindarin som igjen er "Barathi".
I Adûnaic, hennes navn er "Avradî".
Hun har også flere andre tilnavn: "Tenneren", "Fruen av stjernene", "Dronning av stjernene" og "Snehvit". Dette er oversettelser av hennes alviske navn.
Bare det å si navnet hennes "Elbereth", kan skade de mørke tjenerne, som i kampen mellom
Nazgûlene og hobbitene ved Blåstertopp.
Varda's stamtre.
___________|_ |
Melkor Manwë = Varda
Selv om Varda og Manwë begge har Ilúvatar som far blir de ikke satt på som søsken, Men Manwë og Melkor blir sett på som brødre.


Nord-Elvåga.
Nord-Elvåga (også kalt Nordre Elvåga) er en innsjø i Østmarka på grensen mellom kommunene Lørenskog i Akershus og Oslo. Turisthytta Mariholtet ligger på vestsiden av Nord-Elvåga. Nord-Elvåga er i sør bundet sammen med Sør-Elvåga via et smalt sund. Over sundet går Skyttenbrua.
Elvåga har vært brukt som drikkevann siden 1941, og betjener ca. 10 % av Oslos befolkning. I 1964 ble det bygget en 14 meter høy demning like sør for Mariholtet, noe som skapte et nytt skille i Nord-Elvåga. Den største delen av Nord-Elvåga kom på samme høyde og fløt sammen med Sør-Elvåga. I den nordligste delen ble det lov å bade og fiske (derfor kalt «Fri-Elvåga»). Denne delen beholdt den gamle høyden, til forskjell fra resten av Nord-Elvåga som altså er demmet opp sammen med Sør-Elvåga og brukes som drikkevannskilde.
Elvåga har utløp gjennom Ellingsrudelva i nordenden av vannet.


Østmarka.
Østmarka er et skogområde som ligger øst for Oslo. Området ligger i kommunene Oslo, Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Ski. Østmarka er avgrenset av Oslos bebyggelse i vest, bebyggelsene rundt Skårer, Lørenskog og Rælingen i nord og Øyeren i øst, Enebakk i sørøst og Sørmarka i sørvest. I sør går Østmarka over til å bli Sørmarka ved innsjøen Langen. Det er også hevdet at grensen går langs fylkesvei 155.
Østmarka er preget av at den er dannet av gammelt grunnfjell (mer enn 1000 millioner år gammelt) med tydelige foldninger som danner daler og åser fra nord mot syd. Dette medfører at det blir mye bakker, hvor man enn ferdes.
Den siste istiden har satt sitt tydelige preg på marka. Langs den øvre marine grense (ca 210 meter) har isen lagt igjen store mengder grus og sand. Sand, Sandbakken, Sandbekken og Grusbakken ligger på ganske samme høyde. Sandtakene ved Ødegården er det isen som har besørget. Det er funnet strandsnegler ved Lutvann i 200 meters høyde.
Østmarka sett fra Kjerringhøgda og nordover.
Naturvernområder.
Det er to naturreservater i Østmarka.
Ramstadslottet naturreservat er et område på 2,23 kvkm med størstedelen i Rælingen kommune, noe også i Lørenskog. Området ble vernet den 7.12.2001. Innenfor reservatet ligger to av de høyeste toppene i Østmarka, med Barlindåsen 398 moh som den høyeste.
Østmarka naturreservat er på knapt 18 kvkm og ligger i Enebakk, Lørenskog og Rælingen kommuner. Området ble fredet som naturreservat første gang 21.12.1990 og utvidet ved kgl. res. 13.12.2002. Formålet med fredningen er å bevare et større, relativt uberørt og variert barskogområde med tilhørende plante- og dyreliv, som er typisk for denne delen av Oslomarka, og som har særskilt vitenskapelig og pedagogisk betydning.
Høyeste topper.
(•) betyr at det trigonometriske punktet ikke er plassert på toppens høyeste punkt.
Plankeveien.
Den gang småsager grodde opp i Oslomarkas skoger og trelasteksporten ble stor – fra ca 1750 tallet og utover på 1800 tallet, førte dette med seg et veldig transportbehov. Bare i Østmarka var det over 2000 kjørere med 4-5000 hester i arbeid med å kjøre plank mellom Øyeren og Kristiania. Det var for lang vei å kjøre fra Eikeberg og Børter om Øyeren og Strømsveien for å komme til Kristiania. Derfor ble Plankeveien anlagt. Plankeveien starter ved Eikeberg og Børter i Enebakk – den går over isen på Børtervann og opp til Rausjø, her svinger den opp mot Vangen og Skjelbreia, videre over Eriksvann, Søndre Skytten, Elvåga, over til Nøklevann, Rustadsaga, Østensjøvannet og ned til byen. Plankeveien er ryddet og merket som skiløype


Petter Steen jr..
Petter Steen jr. (født 1. august 1962) er en norsk politiker (H).
Han har examen artium fra Skeisvang videregående skole fra 1981, og er utdannet adjunkt med engelsk årsenhet fra Stavanger lærerhøgskole fra 1986. Videre har Steen 1. avdeling sosialpedagogikk fra Høgskolen i Agder fra 1995, mellomfagstillegg i engelsk fra Universitetet i Bergen fra 1996 og kurs i skoleutvikling og skolevurdering fra NLA Lærerhøgskolen fra 1999. Fra 2001 har Steen permisjon fra stillingen som undervisningsinspektør i Sveio kommune.
Steen har vært medlem av Haugesund bystyre siden 1988 og ordfører siden 2001. Før han ble ordfører, var han medlem av Rogaland fylkesting 1984–1995, formann i Haugesund Høyre og gruppeleder i Haugesund bystyre. Siden 2004 har han ledet Høyres kommunalutvalg.


Vannhjul.
Vannhjul i Floyd County, Georgia, USA.
Vannhjul, på engelsk også kalt for «Norse mill», er et system for vannkraft; et system for trekkraft ut fra et hjul som drives rundt av vann.
Et vannhjul er montert på en horisontal aksling. Vanligvis brukes et "overfallshjul" som kan utnytte et vannfall av begrenset høyde. Vanligvis er det bygd en demning, en stem, som sørger for en liten foss. Vannet ledes vanligvis fra demningen til vannhjulet i ei renne av tre.
Et overfallshjul kan drives rundt av vannets tyngde alene, men er fallhøyden større, kan vannet også gies litt trykk. Overfallshjul er mest vanlig i Norge. Et "strømhjul" eller undervannshjul monteres i en elv slik at det er vannets bevegelse som er drivkraften. Strømhjul var sjelden brukt i Norge. En kvernkall monteres på en vertikal aksling og er egentlig ikke et vannhjul. Turbiner er lukkede systemer basert på at vann føres i rør under sterkt trykk fram til selve turbinen. Turbinene kom i bruk midt på 1800-tallet (?).
Vannhjul var et utstrakt system i middelalderen og ga kraft til det som var av industri i Europa, sammen med vindmøllene. Den mest vanlig bruken av vannhjul var til å male korn i en mølle eller vannmølle. En oppgangssag var også basert på vannhjul. Vi regner med at både vannmøller og oppgangssager ble introdusert i Norge på 1500-tallet. Bekkekverna drevet av kvernkall kom trolig noe tidligere.
Vannhjul ble også benyttet for å dunke gamle kluter av lin til papirproduksjon. Papirmølle er et begrep som brukes. Vannhjul ble også benyttet av feldberedere og til drift av stampemøller for vadmelberedning.
Alle gamle jernverk hadde vannhjul for å drive blåsebelgene som sørget for tilstrekkelig oksygen i masovnene, en forutsetning for å få høy nok temperatur til smelting av jern.
Det største historiske vannhjul i verden er lokalisert i den syriske byen Hama. Det største vannhjulet i Storbritannia ligger i Laxey på Man, «Laxey-hjulet», som er blitt restaurert i de siste årene.


Svanesjøen.
Svanesjøen (russisk "Лебединое Озеро") er en ballett med musikk av Pjotr Illitsj Tsjajkovskij. Svanesjøen ble uroppført i 1877 i Moskva, Russland. Koreografien har blitt endret flere ganger siden den gang. Koreografien som gjerne blir brukt i dagens forestillinger er den av Marius Pepita og Lev Ivanov, som første gang ble presentert 15. januar 1895. Svanesjøen er presentert i enten 4 akter og 4 scener, eller 3 akter og 4 scener.
Libretto.
Balletten er basert på et libretto av Vladimir Begichev og (muligens) Vasily Geltser, basert på en gammel, tysk legende som forteller historien til Odette, en prinsesse som blir forvandlet til en svane av en ond trollmanns forbannelse.
Odette må leve som svane på dagtid, men om natten blir hun igjen et menneske. Dette skjer kveld etter kveld, og dansende i sin menneskelige form blir hun sett av en prins, Siegfried. Siegfried forelsker seg i Odette og ber henne komme til slottsballet kvelden etter. Trollmannen Von Rothbart finner ut dette, og han tar med sin datter Odile til ballet. Odile ser ut akkurat som Odette, bare at hun kler seg i svart mens Odette kler seg i hvitt. Siegfried tror Odile er Odette, og han sverger sin evige kjærlighet til henne for å bryte forbannelsen. Odette viser seg, og prinsen skjønner hvor feil han har tatt.
Det finnes flere versjoner av slutten. I en versjon danset av Mariinsky Balletten i 2006, er det den ekte kjærligheten mellom Siegfried og Odette som slår Von Rothbart, som dør etter at prinsen har ødelagt en av vingene hans. Odette blir menneske igjen, og de lever lykkelig sammen i all evighet. Denne versjonen har ofte blitt brukt av russiske og kinesiske ballettkompanier. I versjonen danset av American Ballet Theatre i 2006, får Siegfrieds løfte til Odile fatale konsekvenser og gjør at Odette må tilbringe evigheten som svane. I et desperat øyeblikk hvor hun forstår at hun har liten tid igjen som menneske, begår Odette selvmord ved å kaste seg ut i sjøen. Siegfried gjør det samme, og disse hendelsene gjort for ekte kjærlighet knuser trollmannens forbannelse, og i siste scene blir Odette og prinsen sett mens de stiger opp til himmelen sammen. I en versjon danset av New York City Ballet i 2006 (med korografi av Peter Martins etter Lev Ivanov, Marius Petipa og George Balanchine)får prinsens løfte Odette til å forbli svane for all evighet. Odette blir kalt vekk og når teppet faller er Siegfried alene i sorg.
Tsjajkovskijs originale partitur.
Partituret for Svanesjøen er skrevet for en hel avdeling med strykere, piccolo, to fløyter, to oboer, to klarinetter, to fagotter, fire franske horn, to kornetter, to trompeter, tre tromboner, en tuba, et sett med pauker, en triangel, en tamburin, kastanjetter, en virveltromme, cymbaler, en basstromme, en gong, et klokkespill og en harpe.


Panteisme.
Panteisme er en metafysisk filosofi og religiøs lære som hevder at "Gud er alt" og "Alt er Gud". Den vil dermed også hevde at alt er en enhet, dvs. uendelig, altomfattende samt evigvarende, og på en eller annen måte guddommelig selv om guddommen er immanent. Det motsatte er teisme.
Hinduisme er en panteistisk religion, der man lærer at Gud er i hver eneste gjenstand som fins på jorden. Man kan også gjøre tolkninger av panteisme i hasidisk jødedom, sufisme i islam, samt diverse ”new age”-religioner og i andre tolkninger av Bibelen og Toraen. Mange panteister er også fritenkere. Panteisme blir ofte forbundet med det overnaturlige og paranormale, som magi, spøkelser og hekseri.
Filosofihistoriens mest kjente panteist er Spinoza, men det er også mulig å si at før-sokratikerne, Lao Tzu og Eriugena var panteister. Andre sentrale filosofer er Plotin, Platon, Bruno, Schelling, Hegel, Tillich og Einstein.
Historikk.
Begrepet «panteist», som «panteisme» senere ble avledet fra, skal først ha blitt brukt av den irske forfatteren Toland i hans verk "Socinianisme Truly Stated, by a pantheist" fra 1705. Konseptet har imidlertid vært diskutert så langt tilbake i tid som blant filosofene i antikkens Hellas, som Thales, Parmenides og Heraklit. Den jødiske bakgrunnen for panteisme har sitt opphav i Toraen, i skapelsen i Genesis og i tidlig profetisk materiale der «naturhandlinger» som oversvømmelser, stormer, vulkaner, osv., anses å være «Guds hånd» gjennom personliggjørende idiomer. Man ser det samme konseptet i både Det gamle testamentet og Kabbalah-litteraturen.
I 1785 startet en stor strid mellom Jacobi og Mendelssohn. Jacobi påsto at Lessings panteisme var materialistisk med tanke på at Gud og all natur var en utstrakt substans. For Jacobi var dette et resultat av opplysningstidens krav om begrunnelse, og han mente at det ville lede til ateisme. Mendelssohn var uenig, og hevdet at panteisme var det samme som teisme.
Tre hovedtyper av panteisme.
Klassisk panteisme er en form for panteisme som likestiller eksistensen med Gud uten å forsøke å redusere det eller minimere noen av uttrykkene, og har en inkluderende holdning mot andre filosofiske retninger. Det er et klassisk konsept som er uttrykt gjennom en immanent gud, og det er representert i mange religiøse tradisjoner inkludert hinduisme og Kabbalá-jødedom, samt mange andre av verdens religioner og filosofier.
Bibelsk panteisme er uttrykt i Bibelen ifølge en tolkning som ser på personliggjørende språkvitenskap som et kulturelt kommunikasjonsidiom i hebraisk.
Naturalistisk panteisme er basert på Spinoza (som kan ha vært påvirket av bibelsk panteisme) og John Toland, så vel som samtidig påvirkning.
Diverse forklaringer på panteisme.
Et kjennetegn på panteisme er at hvert individuelle menneske, i egenskap av å være en del av universet eller naturen, er en del av Gud. En sak som er diskutert av panteister er hvordan mennesker, hvis det er sånn, kan ha fri vilje. En respons på dette er illustrert ved følgende analogi (spesielt av klassiske panteister): "Du er en del av gud slik en individuell blodcelle i en blodåre er en del av deg." Analogien hevder videre at mens en celle kan være klar over sine egne omgivelser, og enda kan velge (fri vilje) mellom riktig og galt (ved å drepe en bakterie, bli til kreft, eller kanskje ikke gjøre noe som helst), har den sannsynlig ikke noe konsept om det større vesenet det er en del av. En annen måte å forstå dette forholdet på er gjennom det hinduistiske uttrykket "tat tvam asi", "Du er dette", hvori den menneskelige sjel eller Atman forstås som det samme som Gud eller Brahman – bare det at mennesker ikke begriper det. I denne hindusammenhengen tror man at man må være frigjort gjennom innsikt (moksha) for å oppleve og fullstendig forstå forholdet – delen blir ikke lenger dekket over av det hele.
Ikke alle panteister mener at vi har fri vilje. Determinisme er spesielt utbredt blant naturalistiske panteister. Individuelle tolkninger av panteisme kan si noe om hva fri vilje og/eller determinisme er, og om det eksisterer, men panteisme i seg selv forutsetter ikke det ene eller det andre. Spørsmålet er imidlertid mye diskutert, som i mange andre religioner og filosofier.


Barbar.
Barbarer er opprinnelig et gresk begrep som betegnet alle utlendinger, en som ikke hørte til en anerkjent kultur, eller ordet var farget av taleren eller forfatteren som brukte begrepet. Ordet uttrykker med fornærmende dobbelthet («bar-bar») utlendingers påståtte forsøk på å snakke gresk, eller lyden av utenlandske språk, slik de hørtes ut i greske ører. «Barbarisk» er et beslektet begrep: «En som babler uforståelig».
Ordet på vandring.
Romerne overtok det greske ordet og brukte det til å beskrive folkeslag som holdt til i utkanten av Romerriket. Ordet "barbara" dukker opp også i sanskrit, da med betydningen «stamming» eller «plapring». I senlatin hadde ordet "barbarus" fått betydningen «soldat», fordi romerne for en stor del leide inn utenlandske leiesoldater til hæren sin.
«Barbarisk» er brukt av Paulus i sin hellenistiske betydning i det nye testamente ("Romerne 1,14") for å beskrive ikke-grekere, og en som knapt snakker et annet språk (1. Korinterbrev 14,11). Ordet er ikke brukt i disse skriftene i den moderne betydningen «hedning».
Historisk har begrepet blitt utstrakt brukt. Mange folkeslag har forkastet ukjente kulturer, til og med rivaliserende sivilisasjoner, som barbariske fordi de var ugjenkjennelige og «merkelige». Grekerne beundret skytherne og de østlige gallerne som heroiske individer, men regnet deres kultur som barbarisk. Romerne regnet de forskjellige germanske stammene, de bosatte gallerne og de plyndrende hunerne som barbarere, mens han-kineserne har regnet xiongnu, tartarer, tyrkere, mongolere, jurchere, mansjuer og europeere som barbarer. Japanerne kalte européerne "nanban", direkte oversatt «barbarer fra sør», fordi portugisiske skip så ut til å komme sørfra.
I vår tid brukes begrepet mest om «primitive» folkeslag som angrep og herjet de teknologisk mer avanserte sivilisasjonene i oldtiden og middelalderen. I tillegg blir begrepet i dag brukt om noen som er voldelige, primitive og generelt usiviliserte.


Odysseen.
"Odysseen" (gresk: "Ὀδύσσεια", Odyssea) er det antatt yngste av de to bevarte episke dikt/epos som tilskrives den greske dikterskikkelsen Homer (det andre er "Iliaden"). Verket beskriver Odyssevs' hjemreise etter Trojanerkrigen, og hans sønn Telemakhos' leting etter sin far. I løpet av to kvelder hos faiakerne forteller Odyssevs, kongen av Ithaka, om sine eventyr på den ti år lange reisen fra Troja, før han vender hjem. Her befester han igjen sin autoritet som konge av Ithaka, Telemakhos' far og Penelopeias ektemann.
"Odysseen" skiller seg fra "Iliaden" idet den drives frem ikke av vold og drap, men av Odyssevs' mot og kløkt. På mange vestlige språk har odyssé blitt et synonym for en lang reise mot et fjernt mål. Diktverket regnes som et hovedverk i den vestlige litterære kanon, og blir fremdeles lest og oversatt over hele verden.
Opprinnelig ble diktet fremført av en skald (rapsode), kan hende til musikk. Det er i sin helhet skrevet på daktylisk heksameter, det vil si seks verseføtter (daktyler eller spondéer, se metrikk) på hver linje. "Odysseen" består av 24 sanger. De fire første fungerer som en innledning og kalles Telemakien. Språket er en tidlig form av gammelgresk, med en rekke ord som ikke finnes i andre tekster enn "Odysseen" og "Iliaden", derfor kalles språket i disse verkene gjerne "homerisk gresk".
Historie.
De homeriske eposenes alder og opphav har vært omstridt. Homer er tradisjonelt blitt plassert på 700-tallet f.kr., og hendelsene som omtales antas å ha skjedd omkring 1 100 f.kr. Billedfremstillinger fra arkeologiske funn beviser at deler av handlingen har vært kjent på «Homers tid» eller tidligere. Siden 700-tallet også var tiden da det greske skriftspråket ble utviklet, har det vært gjettet på at diktverkene først ble nedskrevet på denne tiden. Cicero hevder imidlertid at dette skjedde i Athen på 500-tallet. De eldste bevarte håndskriftene er uansett betydelig yngre.
1900-tallets forskning på ennå levende epos og annen tradisjonslitteratur, viser at denne typen diktning ikke huskes «utenat» som en helhet. Den improviseres ved hver fremførelse, på grunnlag av en velkjent historie og et forråd av faste «scener», strofer, vers og epiteter. Slik kan svært lange dikt bli «husket» og gamle språkformer bevart gjennom utallige generasjoner – selv om de ulike fremførelsene kan være svært ulike. Også de homeriske epos, slik vi kjenner dem, har spor av slik improvisasjon (f.eks. gjentagelser). Mye tyder derfor på at «vår» "Odyssé" – som de europeiske folkevisene på 1800-tallet – i utgangspunktet har vært en skriftlig fiksering av én bestemt fremførelse (av en spesielt dyktig rapsode), som senere er blitt «forbedret» med innslag fra andre versjoner, eller tilpasset dikteriske idealer.
De homeriske epos ble lenge betraktet som primitive, sammenlignet med det senere «kunstverket» Aeneiden. Først med romantikkens interesse for det «opprinnelige» og folkelige, fikk de for alvor den posisjonen som mesterverker de har i dag.
Litterære virkemidler.
Verket er preget av "Homeriske similer", et tekstlig virkemiddel som hyppig forekommer gjennom hele eposet. Ofte forekommer slike homeriske similer idet historien nærmer seg et dramatisk klimaks. På samme måte fungerer tekstens "analepser", hvor Odyssevs skuer tilbake på noe som har skjedd tidligere i sitt liv, som i nittende sang hvor husholdersken Evrykleia skal vaske Odyssevs føtter, men legger merke til hans arr. Odyssevs har på dette tidspunktet returnert til Itakha i forkledning, og vil ikke bli oppdaget av sin kone. Rett etter at husholdersken har gjort oppdagelsen av det umiskjennelige arret, forekommer en analepse hvor fortelleren tar leseren med tilbake til hvordan Odyssevs fikk arret under villsvinjakt.
Evrykleias reaksjon og det forventede klimakset forsinkes, og virkemiddelets effekt har blitt diskutert av flere sentrale forfattere og kritikkere i ettertiden. Filologen Eric Auerbach har i sin tekst fra 1946 "Odyssevs Arr" (fra "Mimesis. Virkelighetsfremstillingen i Vestens Litteratur") pekt på hvordan moderne lesere kan forstå dette som et grep fortelleren gjør for å øke spenningen i teksten. Auerbach mener dette er en feilaktig lesning og trekker heller frem Goethe og Schiller sin brevveksling fra 1797, som beskriver en forståelse av de Homeriske similer og analepser, som "retarderende", eller forsinkende, og at effekten er den diamentralt motsatte av spenningsøkning. Auerbach mener at essensen og den reelle årsak er den homeriske stilens behov for å ikke la noe av det som er nevnt forekomme som uartikulert eller dunkelt. Han trekker frem hvordan det homeriske epos har et behov for å utforme fenomener til en form, fattbar for sansene.
Resymé.
Fortellingen begynner med at Odyssevs blir holdt fanget på nymfen Kalypsos øy, og forhindres fra å reise hjem til sin kone Penelopeia. Han vekker sympati hos alle gudene, foruten Poseidon. Da Poseidon reiser til et gilde i Etiopia, samler de andre seg, og Athene ber Zevs om å la Odyssevs vende hjem. Poseidon har hindret Odyssevs i å komme seg hjem fordi han blindet hans sønn Polyfemos og tok æren alene for å ha narret trojanerne, men Zevs går med på å la ham komme hjem. Hermes blir sendt til Kalypso for å få ham løslatt, mens Athene reiser til Ithaka og råder Odyssevs' sønn Telemakhos til å innkalle en forsamling av akaiere, for å protestere mot Penelopeias friere, og så reise til Pylos og Sparta for å forhøre seg om farens hjemreise.
Telemakhos samler folket og gjør et svakt forsøk på å appellere til friernes samvittighet. De svarer med forakt og blir advart mot sin skjebne av Halitherses, men uten å bry seg. Telemakhos låner et skip og reiser om natten til Pylos sammen med Athene.
De ankommer Pylos og tas imot av Nestor. Han har imidlertid intet nytt å meddele om Odyssevs, og Athene forsvinner.
Telemakhos kjører en stridsvogn til Ferai, halvveis til Sparta, sammen med Nestors sønn Peisistratos. De ankommer Sparta og blir tatt imot av kong Menelaos og Helena. Menelaos forteller om sin reise hjem fra Troja og sier han har hørt av Protevs, den gamle mannen fra havet, at Odyssevs ennå er i live og fanget på en øy. Menelaos ber Telemakhos bli i elleve eller tolv dager, hvilket han avslår. Senere kommer det frem at han likevel ble i Sparta enda lenger. Imens får frierne på Ithaka vite at Telemakhos leter etter sin far, og de bestemmer seg for å legge en felle for ham når han kommer hjem.
Femte sang foregår på Olympen. Athene ber igjen om at Odyssevs løslates og Hermes reiser til Kalypso og gir henne beskjed. Zevs spår at Odyssevs vil nå faiakerne på Skheria etter tyve dagers seiling, og de vil bringe ham til Ithaka. Kalypso slipper Odyssevs fri.
Odyssevs bygger en flåte og forlater øya på den tolvte dagen. Etter atten dagers seiling ser han halvøya Skheria. Imidlertid blåser Poseidon opp en storm mot ham som hevn for at Odyssevs blindet hans sønn Polyfemos, og han kommer ikke frem til faiakerne med en gang. Flåten blir ødelagt, men han blir reddet av halvguden (nymfen) Ino som gir ham et magisk skjerf som skal beskytte ham fra å drukne. Han må kaste skjerfet tilbake i havet når han kommer til land.
Odyssevs møter Nausikaa, datter av Alkinoos, faiakernes konge. Med hjelp av Athene og Navsíkaa blir han godt mottatt i palasset. Han forteller om hvordan han kom til Kalypsos øy. Neste dag, etter en runde med idrettsleker, forteller han om den ti år lange reisen fra Trojas fall til fangenskapet på Kalypsos øy.
Odyssevs forteller om sine opplevelser ved Troja, og om Den trojanske hest. Han minnes sin avreise med sitt mannskap, hvordan de plyndret Ismaros og seilte til Malea på sydspissen av Hellas. Derfra ble de imidlertid sendt av vinden til lotusspisernes land, i en uutforsket del av verden. De kom til kyklopenes land, hvor de klarte å rømme etter å ha blindet Polyfemos, og pådro seg Poseidons vrede. De seilte til Aiolos' øy, hvor Aiolos (vindens gud) forsøkte å hjelpe dem hjem ved å samle alle motgående vinder i en sekk. Senere kom de til Telepylos, en by hos de kannibalske laistrygonerne. Odyssevs unnslapp med ett enkelt skip til Kirkes øy, hvor de tilbragte et år. Kirke befalte dem å besøke Hades for å få vite veien hjem av gjenferdet til Tiresias. Han fortalte Odyssevs at de måtte unngå å skade solguden Helios' fe på øya Thrinakia for å kunne komme hjem. De dro tilbake til Kirke, seilte videre, unngikk sirenene og monstrene Skylla og Kharybdis, skjønt ikke hele mannskapet kom velberget forbi dem. De kom til Thrinakia, og sulten drev dem til å slakte Helios' hellige fe, og han straffet dem med skipsforlis. Bare Odyssevs overlevde, og etter å ha tilbragt ti dager på en flåte, nådde han Kalypsos øy, hvor han holdt til de neste åtte årene.
Dagen etter bringer faiakerne Odyssevs hjem i en bark full av gaver. Odyssevs våkner opp på Ithaka og får høre av Athene om sin kones friere.
Odyssevs forkler seg med Athenes hjelp som en gammel mann, og går til sin trofaste svinegjeter Evmaios' hytte. Evmaios kjenner ikke igjen sin herre, men forteller om hvordan frierne har misbrukt hans gjestfrihet. I femtende sang drar Athene for å hente Telemakhos fra Lakidaimon, hvor han har vært i en måned. Dagen etter tilbringer Odyssevs i svinegjeterens hytte mens Telemakhos kommer til Farai, halvveis til Pyros. På den 38. dag kommer Telemakhos til Pylos og går ombord på et skip uten å besøke Nestor. Han tar med seg Theoklymenos, en profet som er på flukt etter å ha drept en mann. Telemakhos lar Theoklymenos gjemme seg på skipet hans, og overlater ham til en venn. Skipet unngår friernes bakhold om natten. Imens lytter Odyssevs til Evmaios' fortelling.
Telemakhos ankommer Ithaka og sender skipet til byen, mens Athene leder ham selv til Evmaios' hytte. Han møter sin forkledte far, som ingen ennå har gjenkjent. Etter at Evmaios har blitt sendt til Penelopeia, avslører Athene Odyssevs for Telemakhos, og gjenforent planlegger de friernes død. Om aftenen kommer Evmaios tilbake til hytten, hvor Odyssevs atter er forkledt.
Telemakhos drar til byen og kaller Theoklymenos til palasset. Om ettermiddagen kommer Odyssevs og Evmaios til byen, hvor Odyssevs gir seg ut for å være en tigger. Etter noen mindre sammenstøt møter han Telemakhos, og de skaffer seg våpen. Odyssevs snakker til Penelopeia, som ikke kjenner ham igjen. Hun forklarer at hun ikke vet om Odyssevs er død eller ikke, og at hun ikke vil gifte seg på nytt: Hun har holdt frierne på avstand ved å insistere på først å veve sin svigerfar, Laërtes, et likskrud, og hver natt rekker hun opp det hun har vevd den dagen. Imidlertid forteller hun at dagen etter, Apollons festdag, vil hun gå med på å gifte seg med den mann som kan skyte en pil gjennom hullene i tolv økseblader på rad, ved hjelp av Odyssevs' bue.
Frierne vil ikke drepe Telemakhos på Apollons helligdag. Imidlertid klarer ingen av dem å bruke Odyssevs' bue, fordi de ikke skjønner hvordan. Odyssevs avslører seg for Evmaios og Filoitios, en annen trofast tjener, og får dem til å låse dørene. Odyssevs klarer lett å spenne buen, og etter å ha sendt en pil gjennom alle øksebladene, tar han, Telemakhos og de to tjenerne livet av frierne. Odyssevs får også Telemakhos til å henrette alle slavekvinnene som i hans fravær har vært svikefulle ved å behandle frierne bedre enn hans kone og sønn.
Odyssevs avslører seg for Penelopeia. Først tviler hun på ham, men når han beviser hvem han er blir de to gjenforent i kjærlighet. Odyssevs forteller Penelopeia at Teiresias har forutsagt at han har én reise igjen å foreta seg før en fredelig alderdom.
Friernes gjenferder når Hades, og slik får Agamemnon og Akhillevs høre om Odyssevs seier. Odyssevs gjenforenes med sin far, og friernes slektninger forsøker å ta hevn, uten å lykkes. Athene sørger for at stridighetene bilegges og alle forlikes.
Geografi i "Odysseen".
"Odysseen" inneholder ikke mange stedsnavn man uten videre vil finne på et moderne kart. Forskerne er uenige om hvorvidt det er snakk om virkelige eller oppdiktede steder. Eratosthenes, en kartmaker i Alexandria i det tredje århundre f.Kr., latterliggjorde forsøk på å finne igjen steder som nevnes i "Odysseen", og sa at det er like sannsynlig at man finner dem som mannen som samlet alle vindene i en sekk. De som hevder at det er snakk om virkelige steder, viser til den høye grad av realisme i diktet, særlig i Homers beskrivelse av seiling. Det virker mest sannsynlig at Homer bandt sammen fortellinger om en eller flere sjøreiser, og at noen plasseringer i det minste burde følge en logisk rekkefølge. Selv blant forskere som tillegger stedsnavnene en grad av virkelighet, er det store uenigheter.
Generelt forutsetter denne teorien at grekerne kjente til Italia, men det er svært få henvisninger i "Odysseen" til noen del av verden vest for Hellas, selv om land i øst og syd (som Egypt) blir nevnt flere steder.
I Norge.
I Norge ble eposet utgitt første gang i 1918 på Aschehoug i Arne Garborgs oversettelse under tittelen «Odyssevskvædet». Eposet har blitt både oversatt og gjendiktet flere ganger. Den mest kjente er Gyldendal sin utgave på riksmål som er gjendiktet av Peter Østbye. Peter Østbyes gjendiktning ansees for å være en filologisk bragd i sin presise metrikk, samtidig som gjendikningen bevarer en nærhet til de opprinnelige tekstlige virkemidler. Begge de norske utgavene av Odyssen er illustrert av John Flaxman.
Om oversettelsene.
Skal man lese dette verket, kan det lønne seg å lese høyt, i hvert fall til å begynne med, slik at man kommer inn i den «bølgende» heksameterrytmen. Hvis man ikke forstår rytmen, blir teksten straks vanskeligere å lese.


Freden i Moskva 1940.
Områder Finland måtte avstå som følge av fredsavtalen
Freden i Moskva 1940 var avslutningen på Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen og ble innledet den 7. mars 1940 ved at den finske statsminister Ryti og en forhandlingsdelegasjon ankom Moskva. Finnene ble tvunget til å godta de sovjetiske kravene på bl.a. Det karelske nes med Viborg, Kexholm, vestre del av Fiskerhalvøya, samt rett til å få forpakte Hangöodden. Fredsavtalen ble datert den 12. mars, men signert tidlig om morgenen den 13. mars hvorpå kampene opphørte samme dag kl. 11.00.
De store landavståelsene ble et hardt slag for det finske folket og tankene på revansje førte til Fortsettelseskrigen 1941-1944.


Fijis flagg.
Fijis flagg ble tatt i bruk den 10. oktober 1970 da Fiji erklærte seg uavhengig fra Storbritannia. Flagget er lyseblått med Union Jack øverst i det venstre hjørnet. Flagget forandret seg ikke da Fiji ble en republikk i 1986 og Union Jack ble ikke fjernet da Fiji brøt ut av Samveldet. På høyresiden av flagget er det deler av riksvåpenet.


Gordion.
Deler av akropolis i Gordion
Gordion (gresk: Γόρδιον, "Górdion"; latin: "Gordium"; tyrkisk: "Gordiyon") var hovedstaden til oldtidens Frygia. Det var lokalisert på stedet til dagens område Yassıhüyük, omtrent 70-80 km sørvest for Ankara, hovedstaden til Tyrkia, i nærheten av Polatlı i sentrale Tyrkia. Gordion lå tilgjengelig langs den gamle oldtidsvegen («kongevegen») mellom Lydia og Assyria/Babylonia som krysset elven Sakarya som flyter fra sentrale Anatolia og til Svartehavet.
Stedet ble arkeologisk undersøkt av Gustav og Alfred Körte i 1900 og deretter av Universitet i Pennsylvanias museum for arkeologi og antropologi under ledelse av Rodney S. Young i årene mellom 1950 og 1973. Fortsatte utgravninger på stedet har skjedd ved det nevnte amerikanske universitet med en internasjonalt gruppe.
Frygisk innvandring.
På 1100-tallet f.Kr. ble Gordion bosatt av frygerne, en trakisk stamme, som hadde utvandret fra sørøstlige Europa. I løpet av 800- og 700-tallet f.Kr. vokste byen til hovedstaden til et kongedømme som kontrollerte det meste Lilleasia vest for elven Halys. Kongene i Frygia bygde store graver i nærheten Gordion i gravhauger reist over gravkamrer. Det er rundt et hundre av disse haugene, bestående av både jordfestinger og kremasjoner. På 700-tallet f.Kr. ble det bygget en bymur med tårn jevnt spredt langs den rundt den nedre byen og området nord for citadellen.
Midas.
Den mest berømte av kongene i Frygia var den kvasi-legendariske kong Midas. Samtidige assyriske kilder fra mellom 718 og 709 f.Kr. kaller ham for "Mit-ta-a". I henhold til den gresk historikeren Herodot var kong Midas den første utlendingen som gjorde en ofring ved helligdommen til Apollon ved Delfi i Hellas. I løpet av hans styre, i henhold til Strabon, invaderte det nomadiske folket kimmerierne Lilleasia, og i 710/709 f.Kr. ble Midas tvunget til å be om hjelp fra den assyriske kong Sargon II. I henhold til Strabons fortelling begikk kong Midas selvmord ved å drikke blodet fra en okse mens kimmerierne oversvømmet byen.
Byens ødeleggelse.
Det er rikelig med bevis av en omfattende nedbrenning av byen i de arkeologiske lagene i Gordion, i et nivå som av Young er referert til som «ødeleggelsenivået». Arkeologene tolket det først som levninger av ødeleggelsen etter kimmeriernes angrep, en gang rundt 700 f.Kr. Sporene har senere blitt tolket til rundt 800 f.Kr., hovedsakelig på grunnlag av analyser fra dendrokronologi og karbondatering, foruten referanser til objekter funnet i de nedbrente lagene. Om denne tolkningen er korrekt, da er ødeleggelsen, som det ellers ikke finnes nedtegnelser om, ha skjedd av en stor brann ikke knyttet til kimmeriernes angrep. Den tidligere dato er dog blitt bestridt, hovedsakelig på grunnlag av typer og stil i de objekter som er blitt avdekket i ødeleggelseslaget, det siste som er datert til rundt 700 f.Kr. av en del forskere. Den nye dateringen basert på karbondatering synes å ha en utstrekning vid nok til å støtte begge de forslåtte arkeologiske datoene, og saken er således fortsatt under debatt.
Den store gravhaugen.
Den store gravhaugen i Gordion
Modell av trekisten i den store gravhaugen.
Den store gravhaugen, som de amerikanske arkeologene kaller for «Tumulus MM» (for "Midas Mound", «Midas-haugen»), er den største gravhaugen i Gordion, og strekker seg 50 meter opp og har en diameter på rundt 300 meter. Gravhaugen ble undersøkt i 1957 av Youngs gruppe, og avslørte levninger av en kongelig begravelse som hvilte på tekstiler av purpur og gull i en åpen tømmerkiste, omgitt av en omfattende rekke av storslåtte objekter. Gravgodset omfattet keramikkboller og bronsekar som inneholdt organiske rester, bronsespenner (fibula), lærbelter med tilbehør av bronse, og en usedvanlig samling av utskårne møblement i trevarer, spesiell grunnet dens velbevarte tilstand. Gravhaug MMs gravseremoni har blitt rekonstruert, og forskerne har avklart at gjestene ved gjestebudet spiste en stuing bestående av lam eller geitekjøtt, og drakk en blanding av gjæret drikk. Graven er datert til rundt andre halvdel av 700-tallet f.Kr. og mens det er mulig at det faktisk er gravhaugen til selveste kong Midas, er det i dag generelt antatt at det heller er tilhørende hans far Gordias.
Den gordiske knute.
I henhold til en tradisjon i antikken kuttet Aleksander den store i år 333 f.Kr. den såkalte gordiske knute: dette indikerer en knute som var knyttet mellom en åk og stang på en frygisk vogn som sto i akropolis i byen. Den vognen var assosiert med Midas eller Gordias, og var knyttet til kongeslektens vekst til makt. En lokal spådom hadde sagt at den som kunne løse knuten var bestemt til å bli hersker av Asia. Aleksander skal ha løst problemet med å hogge knuten tvers av.
Senere erobringer.
Etter et halvt århundre i kaos ble det vestlige Tyrkia gjenforent av lyderne, hvis første konge var Gyges (ca. 680–644 f.Kr.). En av hans etterfølgere Alyattes II (ca. 600–560 f.Kr.), bygde en omfattende festning på en høyde nær bymuren.
Da Lydia ble erobret av den persiske kongen Kyros den store og dets siste konge, Krøsus, ble drept i 547, tok en persisk garnison over festningen. Gordion ble da innlemmet i satrapien Stor-Frygia. Garnisonen ble der fram til de siste månedene i 334 f.Kr. da den makedonske kommandøren Parmenion erobret byen. I løpet av vinteren sluttet hans konge, Aleksander den store, seg til ham.
Etter problemene som fulgte ved Aleksanders død, ble Gordion først styrt av seleukide-kongene i Asia, deretter av ny innvandring av galatere, så av attalid herskerne av Pergamon og til slutt av Romerriket. Gordion forble et av de viktigste kommersielle sentrene i regionen, men størrelsen av selve byen ble mindre. Den gamle sentrumet ble forlatt etter den romerske erobringen i 189 f.Kr., bare de vestlige forstedene forble okkupert i romertiden.


Labrador retriever.
Labrador retriever (FCI #122) er 1 av 6 retrievere og tilhører gruppen av apporterende hunder, også kalt gruppe 8 av FCI og NKK. Rasen ble opprinnelig avlet fram for å bistå stående fuglehunder med sine glimrende apport- og svømmeferdigheter. Den er en av verdens mest populære hunder.
Opprinnelse og alder.
Utrolig nok så har ikke navnet "labrador" noe med opprinnelsen å gjøre. I dag er de fleste kynologer enige om at rasen har sin opprinnelse fra Newfoundland i Canada. Den fikk imidlertid sin endelige utforming på begynnelsen av 1900-tallet, først etter at den kom til Storbritannia. Britene krysset også inn andre raser. Trolig nedstammer også labradoren fra såkalte "St. John's-hunder", som en gang levde på Newfoundland.
Rasen ble godkjent av The Kennel Club i 1903, og den første raseklubben, "British Labrador Club", ble stiftet i 1916. Det fortelles at det skal har vært en labrador (på besøk) i Trondheim alt i 1908, men det var først etter andre verdenskrig at nordmenn fattet særlig interesse for rasen. I dag er den imidlertid en av våre mest populære tamhundraser.
Utseende, anatomi og fysikk.
Labrador retriever har en kraftig og muskuløs rektangulær kropp med bred rygg. Den er en stor og meget energisk hunderase. Skallen er forholdsvis bred, ørene hengende og forholdsvis bredt ansatte, og halen kraftig ved roten og middels lang. Pelsen skal være kort og tett og uten krøller, og gir sammen med underullen vannavstøtende løsning. Pelsfargen er ensfarget sort, lever-/sjokoladebrun eller gul. Gulfargen kan variere fra kremfarget til nærmest reverød. En liten hvit flekk i brystet er tillatt.
Hannene blir gjerne 56–57 cm i skulderhøyde, mens tispene blir 54–56 cm høye. Vekten varierer gjerne fra ca. 25–35 kg, avhengig av kjønn og type.
Jaktlabrador.
Det finnes fortsatt linjer av labrador retriever som avles primært med tanke på jakt eller bruksegenskaper og funksjonalitet. Denne varianten foretrekkes i mange tilfeller som brukshund. Jaktlabradorer er gjerne fysisk noe mindre og slankere enn de hunder man vanligvis forbinder med denne hunderasen. Det hevdes dessuten at jaktlinjene ikke er like arvelig disponerte for sykdom og fedme.
Bruksområde.
Labradoren er en svært allsidig hunderase, som har blitt meget populær på grunn av sitt vennlige og stødige vesen. Den er en glimrende familiehund, men den er også en meget attraktiv brukshund. Rasen blir også mye benyttet som førerhund for blinde og svaksynte, hjelpehund og terapihund.
Labradoren har en meget godt utviklet luktesans. Rasen benyttes derfor ofte som tjenestehund, for eksempel som narkotikahund og ettersøkshund. Norges tre første valutahunder (i jobb hos tolltjenesten) er alle av typen jaktlabrador.
Lynne og væremåte.
Labradoren ser alltid ut til å være blid og fornøyd. Den har et rolig, men svært energisk vesen og er kjent for å være svært menneskekjær. De kan være veldig aktive og er kjent for å bite som valp, men vil bli behagelige som en voksen hund. Rasen regnes også inn blant de hunderasene som har størst forutsetninger for å bli en god og stødig familiehund for en barnefamilie. Rasen er kjent for å være glad i mat og trenger en god del mosjon for å trives og ikke bli overvektig. Som sådan trenger den også psykiske utfordringer for å bli en harmonisk hund.
Annet.
Rasen er gjerne svært glad i vann og blir ofte dyktige svømmere. Dessverre er de også dyktige på sølepytter og slikt, så man må regne med litt renhold.
Rasen er arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA). Mange mener også at rasen er arvelig disponert for fedme. Ørebetennelse og øreeksem forekommer også, gjerne av at labradoren er så glad i vann.


Voluntarisme.
Voluntarisme (av latin "voluntas", «vilje») er en viljeslære som går ut på å tro at samfunnet kan endres gjennom fri vilje alene. Voluntaristisk etikk innebærer at moralske normer, moralske påbud og forbud, har sin begrunnelse i noens vilje, og ser dermed viljen som en betingelse for moral. Det er ikke nok å vite det rette, man må ville det rette.
Begrepet er knyttet til filosofene Ferdinand Tönnies og Wilhelm Wundt.


Den ene ringen.
"Ash nazg durbatulûk, ash nazg gimbatul,"
"ash nazg thrakatulûk agh burzum-ishi krimpatul,"
Det betyr: "Én ring skal samle dem, én ring skal finne dem, én ring betvinge dem og i mørket binde dem". Denne inskripsjonen (som sto på innsiden av ringen) kom kun til syne i glødende ild og når den satt på fingeren til sin mester. Teksten er en del av et lengre dikt, hvor også alveringene (de 3), dvergeringene (de 7) og menneskenes ringer (de 9) er nevnt.
Disse ringene måtte alle (unntatt alveringene) underkaste seg den ene ringen.
Om bæreren av den ene Ringen tok den på fingeren, ble han straks usynlig. Bæreren befinner seg i samme øyeblikk i en skyggeverden, og står i kontakt med Sauron. Verden rundt han virker uklar, og han fornemmer fjerne stemmer. Ringen kan forandre størrelse, har sin egen vilje, og prøver alltid å komme tilbake til Sauron, og foråder sine bærere i forsøket. I tillegg har Ringen stor makt og innflytelse på bæreren, slik at selv om den blir båret av ærebare personer vil Ringen være en fare for den og dens venner. Ringen kan også gi bæreren et unaturlig langt liv, Gollum bar for eksempel Ringen i bortimot 500 år.
Ringen kan bare ødelegges i Dommedags berg, der den ble skapt, og derfor drar Frodo, med åtte følgesvenner (Ringens brorskap), i vei med ringen mot Mordor for å ødelegge den.
Tidligere bærere av den ene ringen: Sauron, Isildur, Gollum og Bilbo Lommelun


Maktens ringer.
Maktens ringer er en del av J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard som man kan lese om i blant annet det litterære verket "Ringenes herre".
Det fantes tjue Maktens ringer som gikk for å være "Store ringer" og et ukjent antall av "Mindre ringer". Seksten av de store ringene ble smidd av alvene far Eregion med kunnskap og assistanse fra Sauron, som var forkledd og gikk under navnet Annatar. Celebrimbor alene skapte de Tre store ringene som tilhørte alvene, men også disse var basert på kunnskapen de hadde ervervet fra Sauron. Sauron skapte den tjuende store ringen, kalt den ene ringen eller Hersker ringen, i all hemmelighet i Dommedagsberget i Mordor.
Skapelsen av Maktens Ringer.
Ifølge Tillegg B i "Ringenes herre" begynte arbeidet med skapelsen av Maktens ringer omtrent i år 1500 A.T., i Eregion av en allianse av alvesmeder under Celebrimbor (sønnesønn av Fëanor) og Sauron (under et annet navn). Celebrimbor skapte De Tre helt alene, og de var ferdig rundt år 1590 A.T., men i arbeidet brukte han en del av den kunnskapen han hadde fått av Sauron men uten at denne var involvert. Den Ene Ringen, skapt rundt år 1600 A.T., ble endelig fullført av Sauron, alene, i hjertet av Dommedagsberg. Sauron hadde skapt den for å regjere over alle de andre ringene, og han la en stor del av sin kraft ned i Den Ene.
Hvordan alvene først oppdaget Saurons forræderi er ikke helt klart. Noen mener at Celebrimbor selv hørte Sauron (da han fullførte Den Ene) si fram: "Én Ring skal samle dem, én Ring finne dem, én Ring betvinge dem og i mørket binde dem". Men dette virker usannsynlig siden Sauron fullførte Ringen i "Sammath Naur" (smien i hjertet av Dommedagsberget), mens Celebrimbor antakeligvis var hundrevis av mil borte i Eriador. Andre igjen mener at så snart Sauron satte Den Ene på fingeren ble alvene klar over at det, noen som også virker litt underlig. En tredje mulighet er at da Sauron satte på seg ringen ble han i stand til å lese tankene til dem som bar de Tre ringene. På det tidspunktet hadde antakelig fremdeles Celebrimbor alle tre i sitt eie, men at han kanskje ikke brukte dem. På grunn av dette er det mulig at han hørte ordene som ble sagt av Sauron og at han på den måten ble klar over hva Sauron hadde gjort.
Omtrent 90 år senere invaderte og overvant Sauron Eriador, Celebrimbor ble drept før Morias Vestport og De Tre Ringene ble skjult (gitt til Gil-galad, Galadriel og Círdan). I denne perioden terroriserte Sauron Eriador og fikk alle de Ni og mange av de Syv. Resten av De Syv ble senere enten spist av drager eller ble hans, den siste av disse var Thráin IIs ring som ble tatt fra ham i Dol Goldur nesten 5000 år etter at Den Ene Ringen var blitt skapt.
Allmenne egenskaper blant Ringene.
Hovedmeningen og kreftene til alle ringene var å forhindre eller sakne forfall (som i negative forandringer). Det var ved alvenes ønske om å bevare skjønnhet at Sauron greide å lure dem. Alle ringene forsterket også de naturlige egenskapene til bæreren.
Ringene gav antakeligvis også muligheten til å se ting som for andre var usett, slik som da Frodo så ringen på Galadriels finger mens Sam ikke gjorde det. Men denne kraften sies at var kom direkte fra Sauron og at denne kraften derfor kanskje ikke fantes i De Tre, siden Sauron aldri rørte ved dem.
Det er uklart hvorvidt disse kreftene alltid var til stede i de seksten andre ringene eller om den var blitt tilsatt etter at Sauron tok dem fra alven. Det er sakt i "Om maktens ringer og det tredje tideverv" (en del av boka "Silmarillion") at Sauron fordervet De Ni og De Syv slik at de ble forbannet og forrådet dem som bar dem. Denne forbannelsen kan merkes i dvergene Thrór og Thráin IIs død, begge drevet gjennom dødelig fare av ringen deres hus (Durins folk) hadde.
I et ubrukt tekstutkast indikerte Tolkien at Calaquendi som Glorfindel kunne bruke "usynlighetskraften" i en ring til å velge om de ville stå fram enten i den fysiske verden eller i skrømtverdenen istedenfor å leve i begge to samtidig. Det kan være noe av det samme som skjedde når Sauron forble synlig til tross for at han hadde ringen på seg.
De Ni.
De ni ringene gjorde at menneskene som bar dem ble usynlige ved at de ble flyttet inn i "åndenes verden". De kunne også utvide bærernes livslengde, selv om dette egentlig førte til at mennene til sist ble skrømt. Gandalv skal ha sagt at dette gjaldt alle de store ringene, men Tolkien skrev at dette ikke var riktig når det gjaldt De Tre, og det er heller ikke kjennskap om at noe menneske skal ha båret noen av dvergenes syv ringer.
De ni ringene for dødelige menn ble delt ut blant ambisiøse menn som dermed også ble dømt til å bli til Nazgûl, Ringskrømt. Ingen av dem er nevn spesifikt i "Ringenes herre", ved unntak av deres leder Heksekongen av Angmar. Hans nestkommanderende er navngitt i "Ufullendte fortellinger" som Khamûl, den svarte Austringen. Det som er kjent er at tre av de ni Ringskrømtene opprinnelig var "store fyrster" av Númenor på midten av det andre tidevervet.
Videre detaljer om Nazgûl ble skapt for Middle-earth Roleplaying game fra 1980-tallet, men disse er ikke basert på noen av Tolkiens.
De Syv.
Sauron gav Syv ringer til dvergenes herrer (selv om det ifølge dvergenes overleveringer var Celebrimbor som gav en av dem til Durin III). Siden det er syv "dvergslekter", eller nasjoner, er det naturlig å tro at hver av dvergkongene fikk en ring hver, men dette står det ikke noe om noe sted.
Tolkien skrev at dvergene ikke kunne bli usynlige, ikke kunne bli til skrømt, ikke bli dominert av ringene eller få et lengre liv på grunn av dem. Denne motstanden frustrerte Sauron veldig, men han kunne likevel bruke sin innflytelse på dem gjennom ringene til å gjøre dem sinte og grådige.
Dvergene brukte disse maktens ringer til å etablere sine skattesamlinger, for det virker som om de på en måte kunne "avle" rikdom med ringene sine. Tolkien forklarte aldri hvordan dette ble gjort, unntatt at ringene trengte gull for å avle mer gull. Som sagt, dvergene var immune mot mange av ringenes effekter, og det er antatt at dette kommer av deres hardføre natur. På den tiden da handlingen i "Ringenes herre" utspiller seg, hadde fire av dvergenes syv ringer blitt ødelagt av drakeild og resten var blitt tatt tilbake av Sauron. Den siste av de syv ble tatt fra Thráin II, som var blitt tatt til fange, og pint av Sauron (under forkledningen som Necromancer) i år 2845 av det tredje tideverv.
De Tre.
Alvenes tre ringer ble skapt av Celebrimbor alene, og ble aldri berørt rørt av Sauron. Narya, Ildens Ring, ble besatt med en rubin og ble først båret av Círdan og etter han av Gandalv; Nenya, Vannets Ring eller Ringen av Adamant, var av mithril, var besatt av en diamant og ble båret av Galadriel; og Vilya, Luftens Ring, den mektigste av de tre, var av gull og besatt med en blå stein og ble båret først av Gil-galad og deretter av Elrond. Disse tre forble skulte for Sauron, og plasseringen til to av de tre forble skjult helt til slutten av det tredje tidevervet, etter at den ene ringen var blitt ødelagt og Sauron styrtet (Galadriel avslørte sin ring for Frodo i "Ringens brorskap").
Elrond hinter til posisjonene til de tre ringene under Elronds rådsmøte i Kløvendal, i "Ringens brorskap", da han sa at verken han eller Havnene eller Lothórien hadde makten til å stå imot Mordors makt.
I motsetning til de andre av Maktens ringer brakte ikke De Tre usynlighet til sine bærere. Det er uklart hvorvidt de ville ha utvidet livslengden til dødelige folk, skapt skrømt, eller på noen annen måte hadde de egenskapene som Sauron la i de andre ringene.
De tre var forbeholdt å beskytte og å bevare skjønnhet, og var mektigere enn de syv og de ni. En bærer av en av de tre ringene får makten til å bevare, på mange forskjellige måter, ulikt hva de kontrollerer. Ringen Nenya tillater Galadriel å blokkere Saurons øye fra å se inn i Lothlórien og beskytter det dermed fra hans ondskap og fra tidenes slit. Vilya gjør Elrond i stand til å gjøre det samme i Kløvendal og det er mulig at Círdan gjorde noe av det samme for Gråhavnene før han gav sin ring videre.
Narya er også kalt "Tenneren" og det sies at den er en av grunnene til Gandalvs mesterlighet med ild, noe som antyder at Ringene kanskje også var tilknyttet til det elementet som de hadde navn etter. Uansett var Naryas hovedoppgave å tenne håp. Dette kan ha vært det som skjedde da Gandalv "helbredet" kong Théoden av Rohan for den uviljen han hadde lidd under eller i håpet som vendte tilbake til Gondors soldater når Gandalv var i nærheten.
Den Ene.
Den ene ringen ble i all hemmelighet skapt av Sauron i hjertet av Dommedagsberg, og hadde makt til å dominere alle de andre nitten store ringene. Den gjorde Sauron i stand til å se og kontrollere tankene til dem som bar de andre ringene og alt de gjorde med dem. På grunn av alvenes forsiktighet, og dvergenes naturlige motstandskraft, var Saurons dominans over disse ringene ikke fullkommen, men makten han fikk med ringen var utrolig. Dette var også ventelig siden han hadde lagt en stor del av sin egen styrke inn i ringen da han skapte den; en nødvendighet som senere førte til hans fall.
Den Ene hadde alle egenskapene som var sett i De Ni og kunne også forbedre sin bærers naturlige egenskaper. Den kan også ha hatt en generell makt til å kontrollere eller ha innflytelse på andre, siden den gjorde at Sauron raskt fikk lurt Númenoreanerene inn i ondskap, og at den gjorde at Frodo og Sam framsto som mektige og framsynte ved flere anledninger. Og i tillegg, hadde den Ene gitt Sam muligheten til å forstå orkenes tale i Mordor, og Bilbo til å forstå talen til de store edderkoppene i Myrkskog.
Mestring av Den Ene krevde tid og øvelse i bruk av den til å kontrollere andre. Videre var de evnene og den kraften som ringen gav til sin bærer basert på de kreftene og evnene som bæreren hadde fra før. På den måten kunnen ingen som Frodo eller Gollum ha brukt den til å dominere bærerne av de andre ringene. I tillegg hadde også ringen en slags vilje eller forstand for seg selv slik at den kunne gli på eller falle av en finger i utide eller påvirke bæreren (for eks. skjedde dette med Isildur ved Sverdliljevollene). Den ene kunne til og med ha innflytelse på folk som aldri hadde tatt i den, som det var med Sméagol som ble drevet til å myrde sin venn Déagol.
Hva skjedde med Maktens ringer?
Drager ødela fire av dvergenes syv ringer, og etter Saurons gjenkomst fikk han tak i de gjenværende tre (den siste tok kan fra Thráin II, far til Thorin Eikenskjold, neste hundre år før handlingen beskrevet i "Hobbiten" finner sted). Hva som skjedde med dem etter Saurons fall er ikke kjent, men det er sannsynlig at de ble ødelagt da Barad-dûr falt sammen. Uansett er det trygt å anta at de, som alveringene, mistet sine krefter.
De Ni ble båret av Saurons Ringskrømt helt til han tok dem tilbake igjen. Når de først var under hans makt trengte Sauron ikke lenger ringene. Skjebnen til De Ni var antakelig den samme som de gjenværende av dvergenes ringer.
De Tre forble skjult for Sauron og var ikke rørt av ham – Vilya er hos Elrond, Nenya holdes av Galadriel, og Narya ble båret av Gandalv. Alle tre ble tatt med til Valinor av sine bærere på slutten av det tredje tideverv.
Den Ene Ringen ble ødelagt i Sammath Naur i Orodruin (på samme sted hvor den ble skapt) i "Atter en konge", og dette førte til Saurons fall og at alt hans verk ble ødelagt. Galadriel fastslo i sin samtale med Frodo at når Den Ene ble ødelagt ville kreftene til de andre ringene bli gradvis mindre og til slutt forsvinne helt.


Enerhaugen.
Enerhaugen er i dag et nabolag med seks boligblokker på Tøyen i Bydel Gamle Oslo, beliggende nord for strøket Grønland. Området ligger på en høyde rett sør for Tøyen hovedgård, og ble hovedsakelig bebygd i første halvdel av 1800-tallet, hvor det da ble en slags forstad til Oslo. Gatene på dagens Enerhaugen er Sørligata, Enerhaugggata og Smedgata. Nærmeste T-banestasjon er Tøyen.
I Enerhauggata 4 ligger St. Hallvard kirke for østre menighet i Oslo katolske bispedømme. Kirken er nå fredet og hadde tidligere et fransiskanerkloster. Dette bygges nå om til presteleiligheter.
I begynnelsen.
Den første bebyggelsen på Enerhaugen kan spores tilbake til cirka år 1240 da kong Håkon Håkonsson anla et borganlegg på stedet.
Bosetning begynte på 1690-tallet, den gang bestående av et fåtall husmannshytter.
1800-tallet.
Folketellingen i 1801 registrerte 43 mennesker som bodde på eller nær Enerhaugen (22 bodde på selve haugen, 21 var bosatt rundt). Den gang tilhørte området husmannsplassen Ulvebråten som lå under Oslo Ladegård.
Ladegården solgte så Ulvebråten til lensmann Barthold Nicolai Knoph i 1811. Knoph delte opp den tidligere husmannsplassen i tre parseller og solgte stykket som i dag er Enerhaugen til spekulant Knud Olsen.
I 1815 ble området kjøpt av byens rikeste mann på den tiden, Jørgen Young. Han stykket opp Enerhaugen i over 70 parseller og på få år vokste det frem en hel forstad. Her fant arbeidsfolk rimelig byggegrunn og mulighet for å bygge enkle hus i treverk – utenfor byen med dens murtvang. I 1842 var det registrert over 1 200 mennesker som hadde bosatt seg her. Bebyggelsen bestod av enetasjes og halvannenetasjes laftede hus eller hus i utmurt bindingsverk.
Norges første arbeidersamfunn, «Samfundet på Enerhaugen», ble stiftet i 1850.
Det var dårlige kår på Enerhaugen, og koleraepidemiene rundt 1850 rammet områdene øst for Akerselva hardt på grunn av trange boliger, dårlig vanntilførsel og dårlig hygiene.
Etter kolerautbruddene ble en rekke fattige områder øst for Akerselva i Aker kommune innlemmet i Christiania by i 1859, blant dem Grønland med Enerhaugen. Byen iverksatte tiltak for å gi de nye bydelene bedre kommunale tjenester og bedre hygiene. I Grønlandsleiret, rett under Enerhaugen, bygget kommunen skole, kirke og brannstasjon i 1860-årene. På Enerhaugen ble nye hus bygget, vannposter ble opprettet og de smale, krokete gatene ble gjort farbare. Enerhaugen fikk sitt offentlige bad på slutten av 1800-tallet.
Nye Grønland skole ble bygget på Enerhaugen i 1867.
Saneringen i 1960.
På grunn av bolignød i mellomkrigsårene begynte bystyret i Oslo arbeidet med å planlegge byggingen av nye boliger. I 1947 vedtok et enstemmig bystyre at Enerhaugen skulle bli et av områdene i byen som skulle «saneres» ved å rive den gamle bebyggelsen og bygge nytt. Formannskapet stemte for riving mot én stemme.
Den gamle trehusbebyggelsen ble revet i 1960 og erstattet av OBOS med fire høyhus (seks blokker var planlagt) i 13-15 etasjer, tegnet av arkitekt Sofus Haugen. Prosjektet var ferdigbygd i 1965. Fem av de gamle husene ble flyttet og gjenreist på Norsk Folkemuseum og innredet i den stand de var i på slutten av 1800-tallet.
Under rivearbeidene ble det funnet jernbolter fra tiden da båter ble fortøyd på Enerhaugen før landhevingen førte til at fjorden trakk seg tilbake.
Datidens direktør i OBOS ble sitert følgende: «Vi har et stenk av dårlig samvittighet, men jeg tror at glass og betong passer for vår tids mennesker».
Enerhauggata, Sørligata og Smedgata eksisterer enda, mens Langleiken, Stupinngata, Johannesgata og Flisberget er gatenavn fra gamle Enerhaugen som i dag er borte.
Sanger.
Erling Zetterstrøm og Erik Kristoffersen har skrevet valsen «Enerhaugen». Trekkspillkameratene Sang: Zetterstrøm & Kristoffersen. Innspilt i Oslo i april 1949. Utgitt på 78-platen HMV A.L. 2991.
Alfred Næss skrev sin kjente vise «På Enerhaugen» for å minnes det gamle strøket. Visen ble sunget av Arvid Nilssen i revyen «Folk skal trives».
Den ble utgitt på dobbelt-LP-platen "Jeg har mitt hjerte i Oslo" (Talent] i 1979. Helge Borglund har også en versjon av visa på "Frem fra Glemselen kap.17".


Fijis lokale myndigheter.
Fiji er inndelt i fire deler (områder) som igjen er delt opp i provinser. Områdene har liten makt og er mer som en samling av provinser. Øya Rotuma som ligger 465 kilometer nord for Viti Levu har større selvstyre, men blir offisielt regnet som en del av det østre området av statistiske hensyn. Kommuner har blitt opprettet rundt Suva, Lautoka og ni andre landsbyer med byråd og borgermester.
Hver provins har et provinsråd lager vedtekter og bestemmer skatttesatser som igjen må godkjennes av et av regjeringens departementer. Departementet må også godkjenne "Roko Tui" som er lederene for provinsrådet. "Roko Tui"en er tradisjonelt en "ratu", som er en fijiansk høvdingtittel, men i de senere årene har også vanlige personer også blitt godkjent som "Roko Tui"


Arthur Axmann.
Arthur Axmann (født 18. februar 1913 i Hagen i Tyskland, død 24. oktober 1996 i Berlin) var en ledende nazistisk embedsmann som ble leder for Hitler-Jugend.


Bifili.
Bifili er en preferanse for å bli tiltrukket av både likt og motsatt kjønn som det en selv har på en romantisk og/eller seksuell måte og betegnes ofte som en seksuell orientering. I akademiske sammenhenger har det vært gjort forsøk på å skille mellom "bifili", som en tiltrekning basert på kjærlige følelser, og "biseksualitet", som en ren seksuell tiltrekning, men i dagligtalen brukes uttrykkene ofte om hverandre. Skillet mellom bifili og biseksualitet kan bidra til en bedre selvforståelse hos noen, mens andre finner det unødvendig å skille mellom de to begrepene for å forstå seg selv i forhold til andre, gjerne på grunn av at de føler seg tiltrukket av begge kjønn både romatisk og seksuelt.
I mange tilfeller er bifile mer tiltrukket av det ene kjønnet enn det andre. Således har en vanlig forståelse og oppfatning av bifili vært at legningen befinner seg mellom ytterpunktene heterofili og homofili på en kontinuerlig skala, selv om enkelte vil hevde at bifili er en distinkt forskjellig legning fra heterofili og homofili. Det er for eksempel rapportert at selv om 11% av alle norske menn har hatt sex med en annen mann og at 15,3% av alle norske kvinner har hatt sex med en annen kvinne, definerer 61% av disse seg som heterofile. Enkelte sexologer og samlivsterapeuter har i denne forbindelse snakket om en mangfoldig heteroseksualitet, istedenfor å definere disse som bifile eller homofile. I det homofile miljøet derimot har en ofte sett bifili som en overgangsfase før en person har kommet ut av skapet.
Ordet bifili kommer av de greske ordeene "bi" som betyr tosidig, og "philos" som betyr venn.
Motstykkene til bifili er monoseksualitet (tiltrukket av ett kjønn) og aseksualitet (uten følelse for seksuell drift). Begrepet skeiv blir også benyttet for å beskrive en person som ikke har en heterofil legning. Dette kan være en bifil person, men også lesbiske, homofile og transpersoner.


Ørn (Tolkien).
Tolkiens ørner er kjempeørner i J. R. R. Tolkiens fantasyromaner Hobbiten og Ringenes herre. De opptrer flere steder i bøkene i rollen som gode hjelpere. Ørnene er mystiske, intelligente vesener (sannsynligvis maiar), som betrakter seg som likeverdige med alvefyrstene. De navngitte ørnene i romanene er "Thorondor" (ørnenes konge), Gwaihir (vindfyrsten), "Landroval" og "Meneldor". De har sitt hjem i Tåkefjellene.


Rotuma.
Rotuma (og øyene Hatana, Hofliua, Rotuma, Solkope, Solnohu og Uea) er en vulkansk øy som ligger i Stillehavet. Selv om øyene har vært en del av Fiji siden 1881, ligner rotomansk kultur mer på polynesisk kultur.
Historie.
Øyene ble oppdaget av europeere i 1791 av kaptein Edward Edward som lette etter mytteristene fra Bounty. På 1840-tallet kom det katolske og metodistiske misjonærer til øyene. Konflikter mellom de to gruppene i tillegg til allerede pågående konflikter mellom stammene førte til at høvdingene i 1879 ba om å bli en britisk koloni. Den 13. mai 1881 ble øyene en del av det britiske imperium, som en del av Fiji, syv år etter at Fiji ble en koloni.
Politikk.
Rotuma har status som et avhengig område innen Fiji, og har større selvstyre enn andre provinser. Rotumanere blir på grunn av sin kultur, som er ulik den melanesiske kulturen i Fiji, regnet som en minoritetsgruppe. Rotumanerene velger én representant til ­Representantenes Hus og Provinsrådet velger en representant til Senatet.
Distrikter.
Da Rotuma ble oppdaget av europeere i 1791, var øya delt inn i syv distrikter som var forholdsvis selvstyrte. Hvert distrikt er ledet av en høvding med tittelen "gagaj 'es itu'u".


Absolutisme.
Absolutisme har to vidt forskjellige betydninger i henholdsvis filosofi og politisk teori.
Innen filosofi betyr "absolutisme" at det finnes et moralsk kriterium som gjelder for alle mennesker til alle tider. Det finnes faste universelle standarder. Det vil si at det finnes en eneste moralsk standard. Eksempler på filosofisk absolutisme er utilitarisme og kantianisme.
Innen statsvitenskap, statsrett og historie er "absolutisme" et synonym for enevelde. Betydningen stammer her fra det latinske uttrykket "legibus absolutus", fri fra loven, dvs. hevet over loven. Absolutisme er en styreform der all suverenitet er samlet i én person (oftest en monark). Absolutisme er i europeisk historie særlig knyttet til 1600- og 1700-tallet, da dette var en dominerende styresett. Innen statsrettslig teori var det særlig Jean Bodin og Thomas Hobbes som er kjent for å ha begrunnet hvorfor de mente enevelde var den best egnede styresett. Etter den Franske revolusjon har enevelde som styreform vært i tilbakegang, og i dag er Vatikanstaten i Europa som "de jure" har absolutisme som styreform. Andre land som er eneveldige er Saudi-Arabia, Brunei, Oman, Qatar og Swaziland.
Norge hadde absolutistisk styreform fra 1660 til 1814.


Glorfindel.
I Tolkiens verden er det to skikkelser ved navnet Glorfindel (den Gullhårede): den første var av Noldos ætt, han ble drept av en balrog ved Gondolins fall. Den andre var Elronds hærfører, og han hjalp menneskene av "Arthedain", da han fordrev den øverste av Nazgûlene, heksekongen over Angmar. I Ringenes herre blir Glorfindel sendt ut av Elrond for å finne Aragorn og hobbitene, og han finner dem like ved overgangen av Bruinen. Hans hest, Asfaloth, bærer den sårede Frodo til Kløvendal.
I filmen Ringens Brorskap er det derimot Arwen Aftenstjerne som bringer Frodo til Kløvendal.
Det at to alver av Noldos hus hadde det samme navnet virker som et avik fra regelen om at intet alvisk navn blir brukt to ganger. Derfor kan ikke de to Glorfindlene være forskjellige personer. Det betyr at den første Glorfindelen må ha blitt gjenfødt, og ha kommet tilbake fra Mandos hall, og noe slikt har bare hent en gang før, og det var da Lúthien Tinúviel ga sin udødelighet for å redde Beren.


Asfaloth.
Asfaloth er en hest fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Hesten blir ridd av alven som møter Aragorn og hobbitene kort tid før de ankommer Kløvendal (denne alven er Glorfindel i boka, mens i filmen (Peter Jacksons versjon) er det Arwen). Asfaloth bar Frodo til vadestedet over Bruinen (Stribrumla) mens ringskrømtene jaget dem.
- utdrag fra Ringens brorskap
Asfaloth er spilt av en grå Andalusian hingst i filmen.


Domenico Spinucci.
Domenico Spinucci (født 2. mars 1739 i Fermo i Italia, død 21. desember 1823 i Benevento) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av et Benevento 1796–1823.
Han ble kreert til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Spinucci, Domenico
Spinucci, Domenico
Spinucci, Domenico
Spinucci, Domenico


Selevkos I Nikator.
Selevkos I (senere generasjoner gav ham etternavnet Nikator,
gresk:Σέλευκος Νικάτωρ) (ca. 358–281 f.Kr.), makedonsk offiser til Aleksander den store. I Diadoki-krigene, etter Aleksanders død, etablerte han selevkid-dynastiet og Selevkidriket.
Tidlige karriere og veien til makten.
Selevkos var sønn av "Antiokos", en av Filips generaler. Som ung mann på rundt 23 år, slo han følge med Aleksander inn i Asia i 333 f.Kr. og vant berømmelse i det indiske felttoget i 326 f.Kr. Da det makedonske imperiet ble delt i 323 f.Kr. («Delingen av Babylon»), fikk Selevkos tittelen "kiliark" som knyttet ham tett til regenten Perdikkas. Selevkos selv hadde en finger med i spillet da Perdikkas ble myrdet i 321 f.Kr.
Ved den andre delingen, i Triparadisos (321 f.Kr.), fikk Selevkos kontroll over den babylonske satrapien. I 316 f.Kr., da Antigonus hadde gjort seg til herre over de østlige provinsene, følte Selevkos seg truet og flyktet til Egypt. I krigen som fulgte mellom Antigonus og de andre makedonske høvdingene, samarbeidet Selevkos aktivt med Ptolemaios og kommanderte egyptiske skvadroner i Egeerhavet.
Seieren til Ptolemaios ved slaget om Gaza i 312 f.Kr. åpnet veien for Selevkos til å returnere østover. Hans tilbakekomst til Babylon dette året ble senere regnet offisielt som starten på Selevkidriket. Selevkos var herre over Babylonia og startet umiddelbart med å fravriste naboprovinsene Persia, Susiana og Media fra undersåttene til Antigonus. Et raid inn i Babylonia gjennomført i 311 f.Kr. av Demetrius, sønnen til Antigonus, hindret ikke alvorlig Selevkos sin fremgang. Mens Antigonus var opptatt i vest, brakte Selevkos i løpet av ni år (311–302 f.Kr.) hele den østlige delen av Aleksanders imperium så langt som Jaxartes og Indus inn under sin autoritet. I 306 f.Kr., etter utslettelsen av den gamle makedonske kongerekken, tok Selevkos tittelen konge, i likhet med fire andre makedonske høvdinger.
Etableringen av Selevkidriket.
Hans forsøk på å gjenopprette makedonsk styre på den andre siden av Indus, hvor Chandragupta Maurya hadde etablert seg, var ikke vellykket. Selevkos gikk inn i Punjab, men etter et ydmykende nederlag i 302 f.Kr., ble han tvunget til å inngå fred med Chandragupta, der han måtte gi fra seg store områder av det som nå er Afghanistan. Han måtte dessuten gi sin datter Helen som «gissel-konkubine» til Chandragupta.
I 301 f.Kr. slo han seg sammen med Lysimakhos i Lilleasia, og ved Ipsos falt Antigonus for deres kombinerte makt. En ny deling av imperiet fulgte, der Selevkos la Syria til sitt kongedømme, og kanskje noen regioner i Lilleasia. Områdene i Syria gav ham adgang til Middelhavet, og han grunnla umiddelbart den nye byen Antiokia ved Orontes-elven og gjorde den til sitt hovedsete. Tidligere hadde byen Selevkia, som han grunnla ved Tigris (nesten samme sted som Bagdad) vært hovedstaden hans. Denne byen fortsatte å være hovedstad for de østlige satrapiene. Rundt 293 f.Kr. innsatte han sin sønn Antiokos som visekonge der; det enorme imperiet så ut til å trenge et dobbelt styre.
Demetrius ble tatt til fange i 285 f.Kr., noe som økte Selevkos sin prestisje. Lysimakhos sin upoulæritet etter mordet på Agathokles gav Selevkos en mulighet for å bli kvitt sin siste rival. Hans intervensjon i vest var etterspurt av Ptolemaios Keraunos, som etter at hans bror Ptolemaios II (285 f.Kr.) overtok den egyptiske tronen, først hadde søkt tilflukt hos Lysimakhos og senere hos Selevkos. Det brøt ut krig mellom Lysimakhos og Selevkos, og Lysimakhos falt i det avgjørende slaget om Corpedium i Lydia i 281 f.Kr. Seleukos hadde nå makten i hele det området Aleksander hadde erobret unntatt Egypt. Han tok nå sikte på å ta makten i Makedonia og Thrakia. Han hadde tenkt å overlate Asia til Antiokos og nøye seg med Makedonia i sine eldre år. Han hadde derimot knapt krysset inn i Kersonese, da han ble myrdet av Ptolemaios Keraunos nær Lysimakhia (281 f.Kr.).


Lorenzo Caleppi.
Lorenzo Caleppi (født 29. april 1741 i Cervia i Italia, død 10. januar 1817 i Rio de Janeiro i Brasil) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var nuntius i Portugal, og da Napoleons armeer invaderte i 1808 fulgte han Braganzaene, den portugisiske kongefamilie, til Brasil. Ettersom han var der da han ble utnevnt, vil noen betrakte ham som Den nye verdens aller første kardinal.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Caleppi, Lorenzo
Caleppi, Lorenzo
Caleppi, Lorenzo
Caleppi, Lorenzo


Antonio Gabriele Severoli.
Antonio Gabriele Severoli (født 28. februar 1757 i Faenza i Italia, død 8. september 1824 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati. Han var nuntius i Østerrike under napoleonskrigene.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII. Den østerrikske keiser Franz I anså det som tenkelig at Severoli skulle velges til pave, og ønsket å forhindre det. Gjennom kardinal Giuseppe Alberoni nedla han derfor østerrikst veto mot et slik utfall.
Severoli, Antonio Gabriele
Severoli, Antonio Gabriele
Severoli, Antonio Gabriele
Severoli, Antonio Gabriele


Giuseppe Morozzo della Rocca.
Giuseppe Morozzo della Rocca (født 12. mars 1758 i Torino i Italia, død 22. mars 1842 i Novara) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. det pavelige diplomati. Han ble senere erkebiskop av Novara 1817–1842.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "moderati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Della Gengas valg. Senere deltok han også ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Morozzo della Rocca, Giuseppe
Morozzo della Rocca, Giuseppe
Morozzo della Rocca, Giuseppe
Morozzo della Rocca, Giuseppe
Morozzo della Rocca, Giuseppe


Balrog.
Balrogene (fra Sindarin: in Quenya: "Valaraukar" = Mektige Demoner), var fiktive vesen i J.R.R. Tolkiens univers. De var maiar som ble forført av Morgoth, som Sauron også ble forført av. Som maiar – som ikke har noen ytre skikkelse i seg selv – kom de fram som store hornede vesener (andre tidevervet med vinger), som hyllet seg i skygge og mørke. De fleste gikk til grunne i det slaget som førte til Angbands fall, men det var noen som unnslapp. En av dem flyktet til den dypeste avgrunnen i Midgard.
Da dvergene gravde stadig dypere gruver i Moria, vekket de denne Balrogen. Han drepte mange av dvergene, og blant dem deres konge Durin. Dvergene flyktet og kalte balrogen "Durins bane". Med denne balrogen slåss også Gandalv Grå, da han drar gjennom Moria med ringens brorskap. Han kaller den "Ûduns flamme", og de styrter sammen ned i avgrunnen. De slåss dypt under Tåkefjellene og helt opp på spissen av Zirakzigil, og der blir denne balrogen til sist drept.
Hvor de andre balrogene er, eller om de faktisk fortsatt finnes, vet ingen.


Tommaso Arezzo.
Tommaso Arezzo (født 16. desember 1756 i Orbetello i Italia, død 3. januar 1833 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var pro-guvernør i Roma da Napoleons styrker rykket inn i 1808, og ble arrestert og deportert – først til Novara og deretter til Bastia på Korsika. Derfra klarte han i 1813 å rømme, og kom seg til Sardinia.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "moderati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Della Gengas valg. Senere deltok han ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Arezzo, Tommaso
Arezzo, Tommaso
Arezzo, Tommaso
Arezzo, Tommaso


Carlo Andrea Pelagallo.
Carlo Andrea Pelagallo (født 30. mars 1747 i Roma i Italia, død 6. september 1822 i Osimo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble senere biskop av Osimo 1816–1822.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Pelagallo, Carlo Andrea
Pelagallo, Carlo Andrea
Pelagallo, Carlo Andrea
Pelagallo, Carlo Andrea


Benedetto Naro.
Benedetto Naro (født 26. juli 1744 i Roma i Italia, død 6. september 1832 i Osimo) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var blant annet prefekt for Indekskongregasjonen 1818–1821, og prefekt for Kongregasjonen for ordensdisiplinen 1821–1832.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Naro, Benedetto
Naro, Benedetto
Naro, Benedetto
Naro, Benedetto


Antonio Lamberto Rusconi.
Antonio Lamberto Rusconi (født 19. juni 1743 i Cento i Bologna i Italia, død 1. september 1825 i Imola) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Rusconi, Antonio Lamberto
Rusconi, Antonio Lamberto
Rusconi, Antonio Lamberto
Rusconi, Antonio Lamberto


Frosker.
Voksent rumpetroll som danner frosk
Frosker tilhører ordenen haleløse amfibier. På norsk er begrepet "frosk" ikke en systematisk enhet, men en fellesbetegnelse på haleløse padder som er relativt slanke og langlemmete og har fuktig hud, i motsetning til uttrykket "padde", som brukes om mer tungbygde haleløse padder med tørrere hud som krabber mer enn de hopper.
Frosker og padder er av de mest allsidige og artsrike gruppene av amfibiene. Det finnes cirka 3500 forskjellige arter som kan leve i mange forskjellige miljøer. Det finnes frosker i subtropiske og tropiske strøk. Det finnes frosker på absolutt alle kontinenter bortsett fra på Antarktis.
Rent zoologisk brukes frosker om familien Ranidae, de ekte froskene, og særlig medlemmer av slekten "Rana". Inndelingen av haleløse padder i frosker og padder gir en viss mening i Europa, der det omtrent korresponderer med Ranidae og Bufonidae (Froske- og paddefamilien), men kommer vi utenfor Europa finnes det en hel del familier som ikke naturlig faller inn i de to gruppene.
I tillegg er latterfrosk, "Rana ridibunda" satt ut på Finnøy, hvor den har opprettet en liten poppulasjon.
Noen frosker kvekker svært høyt. Under første verdenskrig ble fem britiske divisjoner trukket tilbake i mai 1917 for å hvile i et antatt fredfullt område ved elven Aisne. Bråket tysk artilleri laget da de kjørte i stilling 5 300 kanoner på andre siden av elven, hørte aldri britene, da det ble overdøvet av froskenes kvekking. Neste dag, 27. mai 1917, åpnet den tyske offensiven mot de uforberedte britene med å avfyre to millioner granater på fire timer, og ta seg over Aisne og helt til Marne.


Sofistene.
Sofistene representerte en utgave av greske tenkere og vismenn som fra rundt 450 f.Kr. som virket som lærere, særlig i samfunnsspørsmål, diskusjon, retorikk, rettsvesen og moral i antikkens Hellas. I den grad som de utgjorde en filosofi, "sofisme", er den moderne definisjon at det er å fremme "et plausibelt argument benyttet for å overbevise noen". I antikkens Hellas virket sofistene som en egen kategori med lærere som spesialiserte seg å benytte filosofien og retorikken som redskaper for å lære bort dyd eller fortreffelighet, "aretê", til unge statsmenn og adelsmenn. Praksisen å kreve betaling for utdannelsen (og gi undervisning i visdom til "kun" de som kan betale for den) førte til at de ble fordømt av Platon (via Sokrates i Platons dialoger). Platon så på deres profesjon i seg selv som «tilsynelatende god» eller «villedende», derav grunnen til at «sofist» også benyttes som et skjellsord.
Den nedsettende bruken av «sofist» stammer fra deres fiender, inkludert Platon, som henviser til uheldige sider av deres virksomhet som ført av relativt ufilosofiske personer. På grunn av deres slagferdighet og sans for det oppsiktsvekkende, er disse blitt sammenlignet med dagens tabloidjournalister.
Opprinnelsen til ordet «sofist» kommer fra greske σόφισμα, "sophisma", fra σοφίζω, "sophizo", «Jeg er vis»; jamføre σοφιστής, "sophistēs", i betydningen «visest, en som gjør visdom, en som gjør forretning av visdom» og σοφός, "sophós" som betyr «vismann».
Sofister i oldtidens Hellas.
Det greske ordet "sophos" eller "sophia" hadde betydning «vis» («klok») eller «visdom» («klokskap») siden tiden til poeten Homer og ble opprinnelig benyttet for å beskrive noen med ekspertise i et bestemt kunnskapsområde eller håndverk. Eksempelvis en vognfører, en skulptør eller en kriger kunne bli beskrevet som "sophoi" i deres virke. Gradvis kom imidlertid ordet til å henvise til generell visdom og særlig visdom om menneskelige affærer, eksempelvis i politikken, etikken eller i husholdhåndteringen. Det var betydningen tilskrevet de greske syv vise på 600- og 500-tallet f.Kr. (som Solan og Thales), og det var betydningen som opptrådte i historiene til Herodot.
På andre halvdel av 400-tallet f.Kr. ble «sofister», særlig i Athen, en klasse av hovedsakelig omreisende lærere og intellektuelle som underviste i ulike emner, spekulerte om kulturen og språkets vesen og benyttet retorikk for å oppnå sine mål, generelt til å overtale eller overbevise andre. «Sofister hadde imidlertid en viktig ting til felles: uansett hva de hevdet å vite eller ikke vite, hadde de karakteristisk en stor forståelse for hvilke ord som ville underholde eller imponere eller overtale et publikum.» Noen få sofister hevdet at de kunne finne svarene på alle spørsmål. De fleste av disse sofistene er i dag kjent hovedsakelig gjennom skriftene til deres motstandere, særlig Platon og Aristoteles, noe som gjør det vanskelig å samle et uhildet syn på deres praksis og meninger.
Arne Næss har begrunnet at før sofistene var det karakteristisk for magisk-mytologiske tankebygninger at det var nesten utelukkende uten "forsøk" på begrunnelser. I gresk filosofi før sofistene «finner man forsøk på å gi grunner og å imøtekomme mulige innvendinger. Men stort sett gikk filosofene frem i tilsynelatende naiv tillit til sine evner». Med sofistene skiftet hovedemnet ved at da noen tok opp et emne om tradisjonsrike sedvaner og moralbud opp til diskusjon, forlangte sofistene "begrunnelse" «ut fra allmenne sannheter, eller, i mangel av slike, ut fra vilkårlig ansatte premisser (konvensjoner)».
Karakteristisk for sofistene var at mange av dem lærte sin kunnskaper mot betaling. Grunnet viktigheten av disse evnene eller kunnskapen i det omtvistelig sosiale livet i Athen, kunne disse lærerne ofte kreve meget høy betaling. Sofistenes praksis med å stille spørsmål med eksistensen og rollene til tradisjonelle guddommer og granske himmelens og jordens vesen førte til sist en reaksjon mot dem. Angrepene mot en del av deres tilhengere mot Sokrates fremmet en kraftig fordømmelse fra Sokrates' tilhengere, blant annet Platon og Xenophon, da det var populært å betrakte Sokrates som sofist. Deres holdninger, koblet til den rikdom som mange av sofistene skaffet seg, førte til en fordømmelse av sofistene og de tanker som de fremmet.
Protagoras er generelt betraktet som den første eller den eldste av sofistene. Andre var blant annet Gorgias, Prodikos, Hippias, Thrasymachos, Lykofron, Kallikles, Antifon, og Kratylos. Arne Næss nevner at Demokrit ikke passer inn i skjemaet. Han er samtidig med de eldste av sofistene, men kanskje en generasjon yngre enn den eldste sofist Protagoras, men han er like opptatt av naturvitenskapelige som samfunnsvitenskapelige emner. Flere av de eldste tenkerne, som Heraklit, sterkt opptatt av samfunnet.
Til sammenligning med sofistene krevde Sokrates ikke betaling for hans filosofiske diskusjoner, sokratisk utspørring (det vil si den sokratiske metode, skjønt Diogenes Laertios skrev at sofisten Protagoras hadde oppfunnet den «sokratiske» metode) Hans holdning overfor sofistene var at de på ingen måter var opposisjonelle; i en dialog hevdet Sokrates faktisk at sofistene var bedre pedagoger enn han selv var, noe han bekreftet ved å sende en av hans studenter for å lære under en sofist.
Platon, den mest berømte av Sokrates' studenter, framstiller Sokrates som motbeviser en del sofister i flere dialoger. Disse tekstene framstiller sofistene i et lite flatterende lys og det er uklart hvor nøyaktig eller rettferdig Platons representasjon av dem kan være. Imidlertid er Protagoras og Prodikos framstilt i et hovedsakelig positivt lys i dialogen "Protagoras". Andre samtidige, komedieforfatteren Aristofanes kritiserte sofistene som hårsplittende ordsmeder og kranglefanter, og gjorde Sokrates til deres representant.
Platon er hovedsakelig ansvarlig for det moderne syn på «sofist» som en grådig lærer som bruker retoriske slue virkemidler og tvetydighet bruk av språket for å oppnå eller støtte villedende begrunnelser. I dette synet er sofister ikke opptatt av sannheten eller rettferdigheten, men søker isteden makt. Sokrates, Platon, og Aristoteles har alle utfordret det filosofiske grunnlaget til sofismen.
En del forskere, som blant annet Ugo Zilioli, har argumentert at sofister holdt et relativistisk syn på erkjennelse og kunnskap. Imidlertid kan dette involvere det greske ordet «doxa», som betyr «kulturelt delt oppfatning» framfor «individuell mening». Deres filosofi inneholder kritikk av religion, lov, og etikk. Selv om mange sofister var tilsynelatende like religiøse som deres samtidige, var det en del som holdt en ateistisk eller agnostisk syn, eksempelvis Protagoras og Diagoras av Melos.
I en del tilfeller, slik som med Gorgias, det finnes heldigvis en del retoriske verker som fortsatt eksisterer, og som gjør det lettere å bedømme forfatteren på egne vilkår. I de fleste tilfeller kommer vår oppfatning og kunnskap om sofistene fra fragmentariske sitat som mangler kontekst. Mange av disse kommer fra Aristoteles som synes å ha hatt liten respekt for dem.
Grunnet innflytelsen fra Platon og Aristoteles har filosofi blitt sett på som noe annet enn sofisme, det sistnevnte vurdert som tilsynelatende og retorisk, en praktisk emne. Således fra romersk tid var en sofist kun en lærer av retorikk og en populær offentlig taler, eksempelvis var Libanios, Himerios, Aelius Aristides, og Fronto sofister i denne betydningen.
Sofister og demokrati.
Sofistenes retoriske teknikker var meget nyttige for enhver ung adelsmann som søkte et offentlig embete. De sosiale rollene som sofistene fylte hadde betydelig forgreininger for det politiske system i Athen. Den historiske konteksten gir bevis for deres betydelige innflytelse da Athen ble mer og mer demokratisk i løpet av den perioden hvor sofistene var mest aktive.
Sofistene var bestemt ikke direkte ansvarlig for demokratiet i Athen, men deres kulturelle og psykologiske bidrag spilte en betydelig rolle for dets vekst. De bidro til nytt demokrati delvis ved å tilby ekspertise i offentlig rådslagning, ettersom dette var grunnlaget for å foreta beslutninger, noe som tillot og kanskje krevde en toleranse for andre meninger og oppfatninger. Denne liberale holdningen ville naturlig ha blitt framskyndet av forsamlingen i Athen etter hvert som sofistene i økende grad fikk elever som satt med høyere og høyere maktposisjoner. Fortsatt retorisk trening ga borgerne av Athen evnen til å skape muligheter ved overtalende taler og innlegg. Dette var av stor betydning for demokratiet da det ga uensartet og tidvis overflatisk og lite attraktive oppfatninger en sjanse til å bli hørt i rådsforsamlingen i Athen.
Ved sine lærevirksomhet sto sofistene som forkjempere av demokratisering av tekningen og kunnskap: enhver fri mann burde etter deres oppfatning lære seg tidens kunnskap, vitenskap og livskunst å kjenne. «Sofistenes drøm om massenes opplysning ble ikke realisert. Fattigdommen var for stor, sofistenes antall for lite, de herskende klassers interesse i slaveriets uovervinnelig. I Platons mønsterstat er utdannelse forebeholdt de få. Aristoteles finner at slaveriet er en nødvendig institusjon, i alle fall i Grekenland».
I tillegg hadde sofistene stor virkning på den tidlige utviklingen av lovgjøringen da sofistene var de første sakførere i verden som man kjenner til. Deres status som advokater og sakførere var et resultat av deres meget godt utviklede evner i å føre argumentasjon.


Durin.
Durin er en fiktiv person fra Tolkiens Midgard. Han er den eldste av dvergenes syv fedre, og stamfar for alle dverger. Han bosatte seg i "Azanulbizar", der som Khazad-dûm senere skulle ligge. Durin blir også kalt udødelig, fordi han levde så lenge og hans familie aldri døde ut. Dessuten ble det fem ganger født ættlinger som var så lik sin stamfar at de også ble kalt Durin.
I Norrøn mytologi, var Durin den første av de syv stamfedrene til dvergene, og skaperen av mange vidunderlige ting. Denne figuren dukker opp i Tolkiens Midgard.
Durins folk.
I J.R.R. Tolkien fiktive verden, Midgard, er Durins folk det viktigste av alle dvergfolkene.
Durins folk var de rettmessige innbyggerne av Khazad-dûm. Deres første konge var Durin I eller "Durin den udødelige".
Durins folk hadde seks konger ved navn Durin som styrte etter hverandre, og kronen gikk fra far til sønn, helt til Durin VI, som ble drept av Durins bane i år 1980 i det tredje tidevervet. Etter dette gikk det lang tid før navnet Durin igjen ble brukt, men i fjerde tidevervet kom Durin VII, sønn av Thorin III, sønnesønn av Dáin II Jernfot og en arving i rett linje til Durin den udødelige. Durin VII var også kjent som "Durin den siste".
Kongerekken av Durins folk.
Etter Thorins død ble kongerekken fortsatt av Dáin II Jernfot, sønn av Náin som var sønn av Grór som var bror av kong Thrór.
Andre Dverger i Midgard.
Azaghâl | Balin | Bifur | Bofur | Bombur | Borin | Dáin I | Dáin II Jernfot | Dís | Dori | Durin | Dwalin | Fíli | Flói | Frerin | Frár | Frór | Fundin | Gamil Zirak | Gimli | Glóin | Gróin | Grór | Ibûn | Khîm | Kíli | Lóni | Mîm | Náin | Náin I | Náin II | Náli | Nár | Narvi | Nori | Óin | Ori | Telchar | Thorin I | Thorin Eikenskjold(II) | Thorin III | Thráin I | Thráin II | Thrór


Emmanuele de Gregorio.
Emmanuele de Gregorio (født 18. desember 1758 til sjøs, fødselen registrert i Napoli i Italia, død 7. november 1839 i Imola) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. I 1811 ble han arrestert av Napoleon og holdt fanget i Paris til 1814. Han forble deretter i Paris for å hjelpe med å få lokalisert og tilbakeført de vatikanske kunstskatter franskmennene hadde stjålet fra Vatikanet.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han ble prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil i 1820.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII, og tilhørte da den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonen som fikk stemt frem denne. Senere deltok han også ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han var i slekt med kardinal Giovanni de Gregorio (kreert 1785).
De Gregorio, Emmanuele
De Gregorio, Emmanuele
De Gregorio, Emmanuele
De Gregorio, Emmanuele


Hedonisme.
Med hedonisme (fra gresk ἡδονή = "hedone", som betyr "velbehag", "lyst"), siktes det til en filosofisk etisk strømning som betrakter vellyst/nytelse som det øverste gode og som en betingelse for lykke og «det gode liv». I motsetning til Epikurs forståelse av hva "lyst" innebærer, tenker hedonistene i sin alminnelighet utelukkende på den lyst som er innrettet mot de materielle og kjødelige nytelser, og dermed på en livsinnstilling som er grunnleggende egoistisk orientert mot fysisk nytelse.
Når "hedonisme" benyttes nedsettende, er det denne egoistiske nytelsestrang, ikke bare – men kanskje særlig – på det seksuelle område, som tilsiktes.
Moderne hedonistisk livsideologi.
Den bevisste moderne hedonist streber først og fremst (likesom hans/hennes historiske forløpere) etter nytelse. Men samtidig vil han/hun som regel også være av den oppfatning at alle mennesker skulle være på like fot, og at man for å nå dette ideal bør tillate svært mye større personlig frihet enn det de fleste moderne samfunn gjør. For å uttrykke det som organisasjonen «Hedonist International» gjør det, ønsker hedonisten seg
":joyful togetherness, anarchy, epicurean ideas, multifaceted joy, sensuality, diversion, friendship, justice, tolerance, freedom, sexual freedom, sustainability, peace, free access to information, the arts, a cosmopolitan existence, and a world without borders or discrimination, and everything else that is wonderful but not a reality today.»"(Hedonist Manifesto)
Filosofisk hedonisme.
Aristippos av Kyrene (ca. 435 – 355 f.Kr.), som var en samtidig med Sokrates og grunnleggeren av den kyreneeiske skole, betraktes som hedonismens grunnlegger. Aristippos skjelner mellom to sjelelige tilstander. Den ene er lystens tilstand, som er myk og behagelig; den andre er smertens tilstand, som er rå og stormende. Han mener videre at det ikke er noen egentlig forskjell mellom lystene. Det innebærer at uavhengig av lystenes overflatekarakter så tilsvarer de den samme indre grunnrealitet. Veien til menneskelig lykke ligger i å maksimere vellysten og unngå smerten. Han hevder at den kjødelige lyst er livets egentlige mening.
Epikur beskriver lysten som det vellykkede livs selve prinsipp. Denne lyst betegner han som befrielsen fra enhver ulyst. Men han ser ikke på lysten som målet – målet er frigjørelsen fra lidelse. Dermed dreier den epikureiske lykkesfilosofi seg om å være fri fra all uro (ataraxi) og smerte (aponetos), og dermed oppnå lykken. Dette forstås imidlertid ikke som den grenseløse nytelse av de verdslige goder, men som en konsentrasjon om de virkelig "nødvendige" behov. Blant dem regner Epikur også "vennskapet".
Utilitarianeren Jeremy Bentham taler om en hedonistisk kalkyle.
Henry Sidgwick, som har presentert 1800-tallets utilitarianisme svært grunsig i sitt verk «The Methods of Ethics», skjelner mellom etisk og psykologisk hedonisme. "Psykologisk" hedonisme er en antropologisk antagelse som går ut på at mennesker alltid er ute etter å maksimere sin lyst og glede, det vil si at utsikten til lyst (eller unngåelse av ulyst) er det eneste som "kan" motivere mennesket til handling. "Etisk" (eller universell) hedonisme er derimot en normativ teori eller type teorier som hevder at menneskene "bør" forsøkte på å maksimere sine lystopplevelser.
Sidgwick selv gikk inn for den universelle hedonisme, mens Jeremy Bentham var både psykologisk og universell hedonist. Han hevder at naturen har stilt menneskeheten under to suverene størrelsers herrevelde: lidelse og glede. Det er disse som forteller oss både hva vi kan gjøre og hva vi kommer til å gjøre. Det er ved deres trone at målestokken for rett og galt fastlegges, og likeså sammenhengen mellom årsak og virkning.
Nyere kristen hedonismekritikk.
I kristen moralteologi omtales hedonismen fortrinnsvis i sammenheng med fremtredende utviklingstrekk i de moderne samfunn hva gjelder holdningen til seksualitet. Men hedonisme kan også gi seg utslag i kontekster som overhodet ikke er nær den fysiske seksualnytelse.
En hedonistisk livsoppfatning i denne kontekst innebærer at mennesket finner livstilfredsstillelse ("lykke") hovedsakelig gjennom nytelsen, særlig nytelse på seksualitetens område. Oppfatningen av «kjærlighet» reduseres ned til dette ene. Mange mennesker er ikke nådd frem til en dømmekraft eller beslutningsfasthet som gjør at de kan skjerme seg mot et påtrengende seksualiseringstrykk som kan prege deres omverden ("seksualisering av offentligheten").
På forskjellige former for massemediale uttrykk, og ikke minst gjennom internettet, kan man møtes av det som samlet sett virker som en propaganda for fri seksuell utfoldelse. Et viktig uttrykk i denne sammenheng er pornografien. Enkelte tilbakevendende moteretninger innen klesmotene kan også bidra til en forvrengende overbetoning av seksualitetens betydning. Alt dette styrker tilbøyeligheten til å utvikle et hedonistisk livssyn.


Giovanni Battista Zauli.
Giovanni Battista Zauli (født 25. november 1743 i Faenza i Italia, død 21. juli 1819 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Zauli, Giovanni Battista
Zauli, Giovanni Battista
Zauli, Giovanni Battista
Zauli, Giovanni Battista


Olav Vs gate (Oslo).
Olav Vs gate (1-11, 2-22) er en gate i Oslo sentrum som går fra Nationaltheatret til Rådhusplassen. Gaten ble opprettet i forbindelse med den store omreguleringen av den gamle bydelen Vika, og er en av Oslos bredeste gater.
Opprinnelig het gaten Roald Amundsens gate, men gaten ble valgt som en passende gate å oppkalle etter Kong Olav V.
Langs gata ligger kjente etablissementer som Saga kino, Klingenberg kino og Chat Noir.


Padder.
Padder er en fellesbetegnelse på springpadder med mer ruglete skinn enn "frosker", eller som lever mer på land enn frosker.
Betegnelsen er ikke beskrivende slektskapelig sett. For eksempel kan en art som kalles «padde» i mange tilfelle være nærmere beslektet med arter som kalles frosker enn med andre arter som kalles padder.
Noen bruker også betegnelsen padder om alle amfibier.
Den familien som man kaller ekte padder har det vitenskapelige navnet "Bufonidae". Til disse hører arten nordpadde ("Bufo bufo") som er den eneste padden i Norge.
Artene i familien har en størrelse fra ca. 1,5 cm til over 24 cm. 335 arter i 25 slekter er kjent, hovedsakelig fra varmere land. De har som regel vortet, ru hud rik på giftige kjertler, bred kropp og korte bakben.


Nicola Riganti.
Nicola Riganti (født 24. mars 1744 i Molfetta i Italia, død 31. august 1822 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var senere erkebiskop av Ancona 1816–1822.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Riganti, Nicola
Riganti, Nicola
Riganti, Nicola
Riganti, Nicola


Dharma.
Dharma (Sanskrit धर्म) eller Dhamma (Pāli) betyr Naturlov eller Virkelighet, og i religiøs sammenheng kan det oversettes med Læren om den underliggende sannhet. Dharma er filosofiskeaksiomer for trosretninger og filosofier med opprinnelse i India. Begrepet benyttes i hinduisme, buddhisme, jainisme og sikhisme. Dharma kan også oversettes med «doktrine», «filosofi» eller «trosretning». Dharma er en naturlov som bestemmer alle regler i naturen.
I hinduismen er Dharma en annen type kraft enn Brahman, og det diskuteres mellom hinduister hva som er sterkest; Brahman eller Dharma. Dharma er en kraft som også kalles «livsregelen». Mens Brahman styrer alt guddommelig i verden, styrer Dharma alt det andre, som fysiske lover, naturlover og er det som kan gjøre ting logisk.
I buddhismen brukes dharma synonymt med Buddhas lære, eller buddhadharma.


University of California.
University of California (UC) er et delstateid universitet i den amerikanske delstaten California. Universitetets første campus – "Berkeley " – ble grunnlagt i 1868 i Oakland, mens den tiende og nyeste campusen åpnet høsten 2005 ved byen Merced.
Unviersitetssystemet har ti campuser (Berkeley, Davis, Irvine, Los Angeles, San Francisco, Santa Barbara, San Diego, Merced, Santa Cruz og Riverside som tilhører det såkalte Public Ivy – en gruppe av offentlige universiteter i USA som holder faglig og studiemessig meget høy kvalitet.
Det er et samlet studenttall på over 191 000 studenter og mer enn 1 340 000 levende alumni i 2007. I 2006 var skolepengene for studenter folkeregistrert i California ca. US$ 6-7.500, avhengig av studiested.
Nordmannen Finn Kydland som vant Nobelprisen i økonomi i 2004 er tilknyttet universitetet (University of California, Santa Barbara).
Campuser.
Av disse lærestedene er "UCSF" det eneste som kun har høyeregrads studenter (medisin), mens "UC Hastings College" er uavhengig administrert og ikke en formell del av noen av campusene.
Styreform.
UC styres av et universitetsråd med 26 stemmeberettigede medlemmer, fastlagt av Californias grunnlov. 18 av medlemmene utnevnes av guvernøren for perioder på 12 år. Ett medlem er en student utnevnt for ett år. Syv av medlemmene er ex officio-medlemmer – guvernøren, viseguvernøren, formannen for den lovgivende forsamlingen, skoledirektøren, presidenten og visepresidenten for alumniforeningen og presidenten for universitetet.
Det akademiske senat, bestående av fakultetsmedlemmer, er delegert myndighet til å fastlegge universitetets akademiske kurs. I tillegg har fakultetet to medlemmer uten stemmerett i universitetsrådet.
Universitetsrådet utnevner en president til å drive hele universitetet. De individuelle campusene styres av rektorer med betydelig grad av autonomi.


Årnes (Åfjord).
Årnes er den østligste delen av tettstedet Å i Åfjord og er administrasjonssenteret i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Årnes ligger innerst i Åfjorden, mellom utløpet av Stordalselva og Norddalselva, to av landets beste lakseelver, derav av navnet; et nes mellom to åer. Stedet har navn etter gården som opprinnelig lå her.
Kommuneforvaltningen ble flyttet hit etter at Austdalsveien ble åpnet i 1950. På grunn av kommunens geografi var dette naturlig, de fleste hovedveiene i kommunen møtes her i stjerneform. Før 1950 representerte Monstad forbindelsen med resten av verden da rutebåten hadde anløpssted der. Sentrumsutvikling i Åfjord 1950-70 og "rivaliseringen" mellom Monstad og Årnes drøftes i Helge Buengs bok om Åfjord Sparebank.
Åfjord Rådhus ligger midt på Årnes. Ved Årnes ligger også Åfjord skolesentrum, med Åset barne- og ungdomsskole og Åfjord videregående skole. Stedet er også Åfjords viktigste trafikknutepunkt, med busstasjon, postkontor og hotell, det ligger langs.
I 1995 fikk Åfjord vegdirektoratets Vakre Vegers Pris for Årnes torg, Åfjordsbåten med ror var brukt som motiv ved utformingen.
Bildene under er alle tatt fra omtrent samme sted og viser bebyggelsens forandring i løpet av ett hundre år.
Litteratur.
Bueng, Helge. "En samfunnsbygger runder hundre: Åfjord sparebank 1902-2002" En omfattende skildring av økonomi og samfunnsutvikling i kommunen.


University of California, Los Angeles.
University of California, Los Angeles (UCLA) er et offentlig universitet i Westwood i Los Angeles i USA. Det er den nest eldste campusen ved University of California og det største universitetet i delstaten California.
UCLA ble etablert i 1881 som "Los Angeles State Normal School" og ble en del av University of California i 1919.
Bibliotekene ved UCLA har 8 065 millioner titler, som gjør det til USAs trettende største bibliotek (2006).


Salamandere.
Salamandere er en orden av amfibier. De er kjent fra tempererte og varme strøk verden over.
Arter.
Man regner med omkring 566 nålevende arter fordelt på tre underordener og ti familier. Den største arten er kinesisk kjempesalamander ("Andrias davidianus") som kan bli 1,5 m. I Norge fins det to arter, storsalamander og småsalamander.
Anatomi og fysiologi.
Salamandere har som regel en langstrakt, slank bygning. Flere av dem har stor bevegelsesmulighet og kan nærmest bøye seg som slanger. Noen har et slikt utseende at hodet nesten går i ett med resten av kroppen. Noen har veldig små ben, og noen få salamandere mangler bakben og har bare forben. Noen er så å si blinde, og lever på steder med lite lys. Visse arter, som familien Plethodontidae, er landlevende og unngår vann. Enkelte lever i vannet hele livet og beholder gjellene (som regel ved siden av lunger).
Armpadder (også kalt armsalamandere) i underordenen Sirenoidea er såpass avvikende at enkelte mener den hører hjemme i sin egen orden kalt Meantes eller Trachystomata. Blant annet mangler de helt baklemmer, og de små og degenererte tennene som er relativt få, er til dels erstattet av et forhornet nebb. Men dens nåværende posisjon som underorden i ordenen caudata er trolig korrekt.
Flere salamandere har en lang tunge som de kan bevege hurtig og fange insekter med. Den har muskler som gjør at den kan strekke seg ut og mekanisk trekkes raskt tilbake.
Adferd og miljø.
Salamandere spiser insekter, sniler, små fisk, og eventuelt også litt større virveldyr, som til og med kan innbefatte andre salamandere.
Voksne salamandere er ofte nattaktive. De gjemmer seg om dagen og kommer frem om natten. Noen salamandere er nært knyttet til visse årstider, og kommer frem først i forplantningstiden. Salamandere fins i mange forskjellige habitater. Noen lever i ørkenen, noen lever på fjellet, og det fins til og med noen som klatrer opp i trær.
Noen arter av de lungeløse salamandrene (familien Plethodontidae) har hatt en enorm suksess hva antall individer angår, og det sies at de i noen områder er så tallrike at deres samlede biomasse overstiger vekten av de resterende virveldyrenes biomasse i samme område. En av grunnene til suksessen er at deres beskjedne størrelse og forholdsvis lave metabolisme gjør dem i stand til å livnære seg på byttedyr som er for små og/eller spredt til at de fleste andre tetrapoder, særlig de varmblodige, kan basere sitt kosthold på dem. Dermed har de en hel nisje av betydelig størrelse til rådighet hvor konkurranse fra andre virveldyr så å si ikke forekommer.
Formering.
Hos mange salamandere foregår forplantningsakten på den måten at hunnen følger etter hannen over en lang strekning. Hannen legger i fra seg en spermatofor, en kapsel med sæd, på bakken som hunnen beveger seg over. Når hun gjør det, bli sæden tatt opp i kjønnsorganene hennes.
Underordenene Sirenoidea og Cryptobranchoidea har ytre befruktning.
Eggene legges ofte i vann, mens hos noen foregår forplantningen og eggleggingen på land. I mange tilfelle ligner yngelen på de voksne, men har på det tidligste stadiet ingen ben. Hos flere salamandere har yngelen gjeller og er nært knyttet til vann. Disse utvikler seg etterhvert slik at de får lunger. Hos noen beholdes yngelaktige trekk etter at de er voksne, og de fortsetter å være nært knyttet til vann. Enda noen beholder gjellene samtidig som de har utviklet lunger. Hos noen arter klekkes eggene til små salamandere som i høy grad ligner de voksne.
Noen salamandere legger ikke egg men er ovivipare, det vil si de beholder eggene inne i kroppen inntil de klekkes.


Ceuta.
Ceuta en spansk eksklave i Nord-Afrika omgitt av Marokko, på det nordligste punktet i Maghreb, ved Middelhavskysten nær Gibraltarstredet som skiller byen fra det spanske fastlandet. Det har et areal på om lag 28 km².
Geografi.
Ceuta er en av Spanias autonome regioner og er dominert av fjellet Monte Hacho hvor det er en befestning for den spanske hæren. Monte Hacho er en av mulige plasseringer for den sørlige av Herkulessøylene fra den greske antikken, en annen kan være Jebel Musa, vest for Ceuta.
Marokko gjør krav på byen, sammen med den andre autonome byen Melilla og en rekke spanske øyer. Disse områdene var aldri en del av Spansk Marokko. Melilla har vært spansk siden 1497 og Ceuta siden 1580 og da Spania ga kolonien Spansk Marokko uavhengighet i 1956, fulgte ikke disse områdene med inn i den nye staten Marokko, bestående av det tidligere Spansk Marokko og Fransk Marokko.
Historie.
Ceutas strategiske beliggenhet har gjort byen til et møtepunkt for handel mellom en rekke ulike kulturer og for militære aksjoner — noe som begynte med karthagerne i det femte århundre før Kristus, og disse kalte byen for "Abyla". Det var ikke før romerne tok kontroll over området rundt år 42 at havnebyen, som da hadde navnet "Septem", fikk en nesten utelukkende militær rolle. Rundt 400 år senere tok vandalene over romernes kontroll, og senere overtok Vestgotere fra Hispania og Bysants.
I 710, da de muslimske hærene nærmet seg byen, skiftet den bysantinske guvernøren Don Julián side og fikk dem til å invadere Den iberiske halvøy i stedet. Under ledelse av den berbiske generalen Tariq ibn Ziyad ble Ceuta benyttet som utgangspunkt for angrep på det vestgotiske Hispania rett etter.
Etter Don Juliáns død tok araberne direkte kontroll over byen, men dette møtte stor motstand blant den berbiske befolkningen, og disse ødela byen i et opprør i 740. Byen lå deretter i ruiner til 900-tallet, da den ble gjenetablert av Majakas, høvding av den berbiske Majkasa-stammen. Etter en kort periode med fler herskere, gikk byen i 927 tilbake til spansk styre, da under kontroll av al-Andalus, sammen med Melilla samme år og Tanger fra 951. Det var kaotiske forhold fra 1031, etter at Umayyad-kalifatet falt dette året, men Ceuta, sammen med det øvrige av det muslimske Spania ble tatt over av Almoravidene i 1084. Almoravidene ble etterfulgt av Almohadene som erobret Ceuta i 1147 og styrte byen fram til den ble erobret av hafsidene fra Tunisia i 1242. Allerede i 1249 ble hafsidene kastet ut av byen og deretter gikk byen gjennom en periode med politisk ustabilitet da både Kongedømmet Fez og Kongedømmet Granada stred om byen. I 1387 ble Ceuta tilslutt av Kongedømmet Fez, med assistanse fra Aragon.
Havnen i Ceuta med Monte Hacho i bakgrunnen
14. august 1415 ble Ceuta okkupert av Portugal under Johan I av Portugal. Etter at Portugal mistet sin uavhengighet til Spania i 1580, hadde flertallet av befolkningen i Ceuta spansk bakgrunn. Dette førte til at Ceuta var den eneste byen i Det portugisiske imperiet som tok side for Spania da Portugal igjen fikk sin uavhengighet i 1640 og krig brøt ut mellom disse to landene.
Ceutas formelle tilknytning til Spana ble anerkjent i Lisboa-traktaten, som bestemte at fra 1. januar 1668 overførte kong Alfons VI av Portugal formelt Ceuta til Karl II av Spania. Imidlertid beholdt byen det originale portugisiske flagget, og dagens flagg har en variant av Portugals riksvåpen. Flaggets bakgrunn er det samme som dagens flagg for Lisboa.
Da Spania anerkjente uavhengighet for Spansk Marokko i 1956, forble Ceuta og det øvrige plazas de soberanía under spansk styre da disse områdene ble betraktet som en integrert del av den spanske staten.
Kulturelt sett er det moderne Ceuta ansett som å være en del av den spanske regionen Andalusia. Byen har inntil nylig vært en del av provinsen Cádiz — den spanske kysten ligger bare 20 km unna. Byen er i dag en kosmopolitisk by, med en stor etnisk berbisk minoritet, samt en betydelig andel sefardiske jøder og hinduister.
5. november 2007 besøkte kong Juan Carlos I byen, og dette utløste en stor entusiasme og begeistring fra den lokal befolkningen, og tilsvarende protester fra de marokkanske myndighetene. Det var første gangen på 80 år at det spanske statsoverhodet besøkte Ceuta.
I dag.
Byen har i dag status som autonom by, etter tidligere ha vært en del av provinsen Cádiz. Byen er en del av Den europeiske union. Valutaen er euro.
Byen har ikke egen flyplass, men har helikopterforbindelse med flyplassen i Málaga, og har fergeforbindelse til det spanske fastlandet.


Gorgias.
Gorgias (gresk: Γοργίας; født ca. 485 f.Kr., død ca. 380 f.Kr.) var en gresk retoriker og sofist. Han var opprinnelig fra Leontinoi på Sicilia. I 427 kom han som diplomat til Athen, der han ble berømt for sin taleferdighet. Sicilia var et tidlig sentrum for retorikk, med Gorgias kom den sicilianske retorikken til Athen.
Av Gorgias' verker er det bare bevart to korte taler ("Lovprisning av Helena" og "Forsvarstale for Palamedes") og et fragment av en tredje ("Gravtalen"). Hans stil er kjennetegnet av ordspill, gjentagelser og motsetninger, de mest karakteristiske typene kalles gjerne gorgianske talefigurer: "Antitesen", som ordner ord, setninger eller setningsledd i parvise motsetninger, "parallellismen", som sideordner syntaktisk likeverdige ledd," isokolon", en parallellisme der leddene har (omtrent) like mange stavelser, "homoioteleuton", det vil si ord med lik slutt, altså rim, og "polyptoton", der den samme ordstammen gjentas i forskjellige bøyningsformer eller ulike ordklasser.
Gorgias' stil var karakteristisk og vakte stor oppsikt, men ble bare i liten grad etterlignet. Den neste generasjonen av prosaforfattere (Thukydides, Platon) utviklet en mer variert uttrykksmåte, som ble videreført bl.a. av Demosthenes. I Platons "Symposion" er Agathons tale en parodi på Gorgias' stil. Platons dialog" Gorgias" fremstiller et møte mellom Sokrates og Gorgias.
I etterkant er det blitt stilt spørsmål om Gorgias virkelig har ment dette, eller om tesene hans har bare vært brukt i å demonstrere hvordan den retoriske talekunst kan overbevise folk om de mest absurde påstander.


Tostrupgården.
Tostrupgården er er en monumental forretningsgård på Karl Johans gate i Oslo. Gården ligger mot Stortings plass, vis-à-vis Stortingsbygningen.
Historie.
Byggverket er tegna av arkitektene Christian Fürst, Waldemar Hansteen og Torolf Prytz og reist 1896-1898 for juvelérfirmaet J. Tostrup, ved påbygging av to eldre bygninger. Det er i fem etasjer og er et av de eldste i Norge med bærende konstruksjoner i stål. De to nederste etasjene er kledd i polert svart labrador, de øvrige i fauskemarmor. Gården har rike dekorasjoner i smijern og blikkenslagerarbeider, og har utsiktstårn med spir.
Prytz fikk ideen til bygningen etter et besøk på verdensutstillingen i Chicago i 1893, "The World's Columbian Exposition". Den var planlagt av arkitekten Daniel Burnham og landskapsarkitekten Frederick Law Olmsted og viste det beste av amerikansk byplankunst, med sentralområdet "The White City" som en hovedattraksjon. Prytz fikk også oppleve nye høyhus med stålkonstruksjoner og moderne tekniske installasjoner, tegnet av Louis Sullivan og andre. Tostrupgården fremstår av den grunn som et Chicago-høyhus med redusert høyde, både på grunn av det arkitektoniske utstyret og de konstruktive løsningene. Den var blant de første som fikk elevator og elektrisk belysning, men fulgte ellers mønsteret for de mange "forretningspalassene" som ble reist i Kristiania i «jobbetiden» i 1890-årene med huggen stein i fasadene og butikklokaler med store speilglassruter i begge de to nederste etasjene. Bygningen har status som verneverdig.
I perioden 1907–1911 lå Grand kinematograf, Oslos første kino, i bygården.
Kristianiabohemen Hans Jæger bodde sine siste leveår på et hospitsrom i Tostrupgården Privathotell. Da han ble dødssyk av kreft ønsket han å ende sine dager i det som hadde vært hans «hjem» de siste årene. Jægers nære venn Edvard Munch har foreviget dødsleiet i maleriet «Bohemens død».
Under den andre verdenskrig hadde sentralledelsen for Milorg dekkontor i 5. etasje.
Bryns patentkontor som senere ble en del av Zacco holdt til i bygningen frem til 2005. Deres ansatte Johan Vaaler er feilaktig kjent for å ha funnet opp bindersen.
I kjelleren lå den kjente restauranten Tostrupkjelleren og senere Presseklubben som var et utested for mediefolk og politikere. Senere flyttet denne til Egertorget.
I dag.
I dag har bygningen forretninger i de to nederste etasjene og kontorer i de øvrige. Fremskrittspartiet har partikontor i Tostrupgården. I tillegg holder kleskjeden Zara, Morgenbladet, Phillip Morris og Advokatfirmaet Horgen og Horgen AS til i bygget. Utenfor bygningen ligger Stortings plass, på folkemunnet også kjent som "dasslokket".


Legionella.
"Legionella" er en gruppe gram-negativ bakterier, som kan forårsake legionærsyken. Det er til nå beskrevet 46 arter av Legionella og 68 undergrupper (serogrupper), hvorav 19 er beskrevet som patogene hos mennesker. Den viktigste er "Legionella pneumophila" (85%-90%), etterfulgt av "L. micdadei" (5%-10%), "L. bozemanii" og "L. dumoffii". Enkelte serotyper har fått navn etter stedet de ble funnet, for eksempel "L. longbeachae" og "L. parisiensis".
"L. pneumophila".
"Legionella pneumophila" er en bakterie med særlige krav til vekstforhold, og den finnes vidt distribuert i naturlige vannkilder med høyeste forekomst sommer og høst. I naturen vil den finnes i biofilmer i stillestående vann med næringsstoffer fra alger, amøber og andre døde bakterier. Den er ofte en intracellulær parasitt i amøber. Den overføres med forurenset vann, gjerne i dråpeform fra eksempelvis dusjhoder eller vannkraner i hoteller eller i luftrenseanlegg, som alle synes å gi gunstige vekstvilkår for bakterien. Den er forekommer ofte i kjøletårn ettersom det luftkjølte vannet har en gunstig temperatur for vekst. Kjøletårn sprer smitte luftveien og nærliggende tårn kan også "smitte hverandre" på denne måten. Konsentrerte, farlige «skyer» av legionella oppstår i kjøletårn, ismaskiner, sprinkleranlegg for brannslukking, luftsystemer og andre varmtvannsanlegg der vannet ikke varmes opp høyt nok til å drepe bakterier.
Den formerer seg ved temperaturer 25-42 grader C. Ved temperaturer over 35 grader øker de sykdomsfremkallende egenskapene, virulensen, til bakterien. Den overlever ikke temperaturer over 60 grader, og går i dvale ved temperaturer rundt 20 grader. Ved infeksjon hos mennesker vil den være å finne som parasitt inne i monocytter og makrofager i lungene. Den smitter oftest ved inhalasjon av sprøytetåke eller damp forurenset med høye konsentrasjoner av bakterien, men det er aldri påvist smitte fra menneske til menneske. Det må vanligvis mange bakterier til for å bli syk, og det er liten fare for å bli syk av legionellabakterier. Legionellainfeksjon forårsaker hodepine, muskelsmerter samt slapphet. Den utvikler seg med høy feber, tørrhoste samt andre lungebetennelsessymptomer. Det kan forekomme magesmerter samt diaré og kan også føre til nedsatt nyrefunksjon.
Sykdommen kan medføre betraktelig dødelighet blant eldre og immunsvekkede. Eldre, røykere, kreft-, diabetes- samt hivpasienter er i risikogruppen. Tre–fem med legionærsyke avgår ved døden.
Bakterien ble oppdaget som sykdomsårsak første gang i 1976, da det var et utbrudd på et hotell i Philadelphia i USA blant medlemmer av Den amerikanske legion. Derav legionella eller legionærsyken. Den amerikanske legion er den amerikanske organisasjonen av krigsveteranser. Det er fastslått at sykdommen må ha opptrådt tidligere, i hvert fall i 1960-årene.
Det første kjente utbruddet i Norge skjedde i Stavanger høsten 2001. Også året etter var det nye tilfeller i Stavanger-området, og i 2005 i Østfold.


Protagoras.
Protagoras (gresk: Πρωταγόρας) (ca. 490 f.Kr. – 420 f.Kr.) var førsokratisk gresk filosof og av Platon oppgitt som en av sofistene («vismenn», «lærere mot betaling»). I Platons dialog "Protagoras" blir han rost for å oppfunnet rollen som en profesjonell sofist, eller lærer av fortreffelighet eller dyd. Han var en kjent lærer av retorikk, som han underviste i flere greske byer og i sørlige Italia. Han er også antatt å ha skapt en rekke betydelige kontroverser i antikken ved hans utsagn om at "mannesket er målstokken for alle ting". Denne ideen var svært revolusjonær for tiden og gikk imot andre filosofiske doktriner som hevdet at universet var basert på noe som var objektivt og utenfor menneskelig innflytelse.
Protagoras er den eldste sofist, svært kjent og beundret, og hans indirekte innflytelse var stor gjennom gjendrivelser av hans meninger. Ingen av hans skrifter er blitt bevart, men en del fragmenter finnes, men på grunn av analyser av de skrifter som omtales av andre forfattere er det minst tre setninger som antas å være direkte sitater, blant annet det som er nevnt over.
Bakgrunn.
Protagoras ble født i Abdera i Thrakia. I henhold til den romerske forfatteren Aulus Gellius hadde han først livnært seg som dørvakt, men en dag ble han sett av filosofen Demokrit da han bar en last med små stykker med tre knyttet sammen med en kort favn. Demokrit oppdaget at Protagoras hadde knyttet lasten til seg selv med slik en perfekt geometrisk nøyaktighet at det avslørte at han var matematisk anlagt. Av den grunn tok Demokrit ham til sin egen husholdning og lærte ham filosofi.
I Platons tekst "Protagoras" hvor han opptrer i selskap med Sokrates, Prodikos, og Hippias, hevder han at han er gammel nok til å være dem alle. Dette antyder en dato som ikke er senere enn 490 f.Kr. I dialogen "Menon" (91e) er det sagt at han døde da han var rundt 70 år etter å ha praktisert som sofist i 40 år. Hans død må da være antatt å ha skjedde en gang rundt 420 f.Kr. Han var velkjent i Athen og ble en venn av statsmannen Perikles.
Plutark henviser til en fortelling hvor de to tilbrakte en hel dag med å diskutere et interessant punkt ved lovlig ansvar som antagelig involverte et mer filosofisk spørsmål om årsaksforhold: «I en atletisk kappestrid hadde en mann ved et uhell blitt truffet og drept av et kastespyd. Skulle hans død tilskrives kastespydet selv, til mannen som kastet det, eller de myndigheter som var ansvarlig for lekenes atferd?»
Filosofi.
Protagoras var også kjent som en lærer som adresserte emner knyttet til dyd og det politiske liv. Han var særlig involvert i spørsmålet om hvorvidt dyd kunne bli lært, et vanlig emne på 400-tallets Hellas f.Kr. (og relatert til dagens lesere via Platons dialoger). Framfor at lærere skulle tilby spesiell, praktisk undervisning i retorikk eller å snakke offentlig, forsøkte Protagoras å formulere en fornuftsbegrunnet forståelse på e svært generelt nivå innenfor et omfattende rekkevidde av menneskelige fenomen (eksempelvis språk og utdannelse). Han synes også å ha hatt en interesse i korrekt bruk av ord (et emne mer assosiert med hans sofistkollega Prodikos).
Hans mest kjente sitat er «Mennesket er målestokken for alle ting: av tingene slik de er, at de er, og av alle som er ikke, at de ikke er.» Som i mange fragmenter av førsokratene, har denne frasen blitt bevart uten den nødvendige kontekst, og dens mening er derfor åpen for tolkning. Imidlertid er bruken av ordet «χρήματα» isteden for det generelle ordet «όντα» (eksistenser, enheter) antyder at Protagoras refererte til ting som var brukt av eller på en måte var relatert til mennesker. Det utgjør en stor forskjell i meningen av hans aforisme. Eiendeler, eiendommer, sosiale enheter, ideer, følelser, bedømmelser og lignende er unektelig «χρήματα» og derav har sin opprinnelse i det menneskelig sinn. Imidlertid har Protagoras aldri antydet at mennesket må være målestokken for bevegelsen til stjernene, de voksende stjernene eller aktiviteten til vulkaner. Slik syn, sammen med hans syn på gudene, ble betraktet som nedbrytende av den samtidige politiske elite. Som mange moderne tenkere tilskrev Platon relativisme til Protagoras og benyttet hans forgjengeres lære som et folie for sin egen forpliktelse til objektive og oversanselige virkeligheter og verdier, særlig de som er relatert til hans aristokratiske bakgrunn. Hans mest betydelig innsats (via ordene til Sokrates) er å overbevise sine samtidige at dyd («αρετή») er en gave fra gudene, som er noe man enten har eller ikke har, og at ingen sofist kan undervise i dyd til folk som ikke allerede besitter det. Platon tilskriver Protagoras en tidlig form av fenomenalisme (det syn at vi bare kan ha kunnskap om fenomenene, det vil si om det som viser seg for oss, eksempelvis gjennom sansning og erfaring, og ikke om «den egentlige virkelighet). i hva som er eller opptrer for et enkeltmenneske som sant eller virkelig for denne. Det er åpenbart i Platons dialog "Theaetetus" at Protagoras forklarer at en del av slike kontroversielle syn må resultere fra et sykt legeme eller sinn. Han betoner at selv om alle syn kan opptre som like sant (og kanskje burde bli respektert likt) er bestemt ikke av lik tyngde. En kan være nyttig og fordelaktig for person som har den mens en annen kan vise seg å være skadelig. Derav er sofisten her for å lære studenten hvordan å skille mellom dem, det vil si å undervise i dydene eller fortreffelighet.
Bokbål-fortellingen.
I henhold til Diogenes Laertios var det overfor nevnte agnostiske posisjonen som Protagoras fremmet, skapte raseri og fikk athenerne til å forvise ham fra byen, og alle kopier av boken ble samlet inn og brent på markedsplassen. Dette er også nevnt Cicero. Den engelske klassisisten John Burnet har derimot sin tvil om denne fortellingen da både Diogenes Laertios og Cicero skrev flere hundre år senere og ingen slik forfølgelse av Protagoras er nevnt av samtidige som gir omfattende referanser til filosofen. Burnet merker seg at selv om noen kopier av Protagoras' bok ble brent hadde nok av dem overlevd til å bli kjent og diskutert i det påfølgende århundret, selv om ingen har overlevd fram til i dag.


Filip III av Makedonia.
Filip III (Arrhidaeus) (Gresk: Φίλιππος Αρριδαίος; født ca 359 f.Kr., død 25. desember 317 f.Kr.), konge av Makedonia (10. juni, 323 f.Kr. – 25. desember, 317 f.Kr.), var sønnen til Filip II av Makedonia med Filinna av Larissa, en thessalisk kone, og halv-bror av Aleksander den store.
Etter hans brors død den 10. juni 323 f.Kr. ble han valgt av den makedonske arméen ved Babylon til konge, og senere det året ble han fulgt på tronen av hans nevø, spedbarnet Aleksander IV av Makedonia. Begge hadde minimal makt og ble satt under beskyttelse av en serie regenter. Han var lett å overbevise og ble involvert i en serie konflikter innen det makedonske kongelige hoff og ble til slutt drept på ordre fra Olympias i 317 f.Kr.


Skredder.
En skredder er en håndverker som designer og produserer klær og kostymer. Faget har røtter tilbake til 1200-tallet. Faget deles i to disipliner; dameskredder og herreskredder.
Skreddere arbeider på for eksempel skredderverksted, fabrikk eller egen virksomhet. Ofte jobber de på oppdrag fra kunder.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


Romersk religion.
Romersk religion ble begynt i den tradisjonelle religion som ble praktisert av befolkningen i byen Roma og Tiberdalen i det sentrale Italia. Da Roma var blitt sentrum i et vidstrakt imperium, kom romersk religion til å betegne en mengde meget forskjelligartede kultfelleskaper og religioner som alle ble dyrket av rikets innbyggere. De kilder vi i dag har til rådighet, forteller ikke mye om den tidligste romerske religion som den var før 2. århundre før vår tid, og romersk religion var da allerede blitt så blandet med særlig greske og etruskiske elementer at det er svært vanskelig å finne ut hva som opprinnelig har vært romersk. Den tidligste religion bar preg av animisme, idet så godt som alle fenomener, begivenheter og begreper fantes personifisert i en guddom, og disse guder var aktive medspillere i dagliglivet.
Etter hvert som Romerriket vokste og ble til et imperium som først omfattet hele den italienske halvøy og siden alle landene omkring Middelhavet, ble den fremmede påvirkning av religionen enda større. Den greske var stadig særlig sterk, og den romerske gudekrets kom i store trekk til å svare til den greske, idet det ofte ble etablert faste oversettelser mellom det romerske og det greske panteon. Guder og kulter ble også importert andre steder fra, for eksempel ble den egyptiske gudinne Isis svært populær, likesom den "Store mor" ("Magna Mater") fra Lilleasia og Mithras fra Persia. Denne utvikling betød at man allerede i antikken diskuterte hva romersk religion egentlig var. Den tradisjonelle romerske religion mistet langsomt terreng allerede i republikkens tid. I keisertiden vant et bredt spektrum av nye religioner frem, men etter det 4. århundre etter vår tid ble kristendommen den dominerende religion.
Tidligste romerske religion.
Ordet religion ("religio") stammer fra det latinske språk og betyr ærefrykt eller respekt, særlig for det guddommelige. I det romerske samfunn ble de anerkjente religioner betegnet som "religio", de inngikk som en del av statskulten, og det ble forventet at tilhengerne ba for statens beste. Motsetningen til "religio" var "superstitio", som normalt oversettes med overtro, det betegner den forbudte religion som ikke ble praktisert til samfunnet og menneskenes beste, og som likefrem kunne være samfunnsomstyrtende.
Det finnes ingen overleverte kilder fra Romas aller tidligste historie; bare beretninger om de legendariske bedrifter omkring byens grunnleggelse fortalt av senere forfattere. Disse beretninger forteller at Roma opprinnelig var et kongedømme, og senere kilder indikerer at kongene også var religiøse overhoder som stod i spissen for statskulten. Etter innføringen av republikken ble kongens funksjoner, herunder også de religiøse, delt ut på flere embeder.
Den romerske religion og kultur ble først utviklet innenfor en etruskisk kontekst, og senere under sterk innflytelse fra grekerne i Sør-Italia («Stor-Hellas»). Romernes opprinnelige religion bestod ikke primært av en serie myter, men av en kompleks interaksjon mellom guder og mennesker. Guder var tilstede i alle synlige fenomener, trær, hus, dyr, personer og så videre, hvert eneste sted, ting og menneske hadde sin egen guddom, så antallet av guder var uendelig. I spissen for gudene stod en triade som bestod av himmelguden Jupiter, krigsguden Mars og folkeguden Quirinus. Allerede tidlig ble fremmede guddommer importert særlig fra de greske områder.
Religion i republikansk tid.
Religion og samfunnsinstitusjoner var i hele Romerrikets historie tett sammenknyttet. Begivenheter og handlinger som vedrørte staten ble alltid ledsaget av ritualer. Det ble eksempelvis tatt varsler forut viktige beslutninger, offentlige embeter innebar religiøse forpliktelser og offerfester ble arrangert året rundt på bestemte dager. Statskulten var underlagt et kollegium av pontifekser ("Collegium Pontificum"), hvor lederen var "pontifex maximus", en slags romersk yppersteprest. Blant de andre presteskap var augurerne som tok varsler, flaminerne som forsto kulten for de ulike gudene, og haruspexerne som spådde ut fra dyrs innvoller og andre naturfenomener.
Etter hver som kontakten med den greske verden ble sterkere ble de gamle romerske guder i første omgang assosiert med de greske, og senere ble helt identifisert med dem, og de rike greske mytene ble knyttet til romerske motstykker. Jupiter ble oppfattet likt som Zeus, Mars ble identifisert med Ares, og så videre, men det var på samme tid viktige betydningsforskjeller mellom de panteoner; Jupiter og de andre romerske guder mistet aldri helt deres italiske preg
Religion og filosofi.
Sammen med den øvrige greske kulturimport oppnådde den greske filosofi stor popularitet i Roma og fikk stor betydning for utviklingen av den romerske religion. I antikken skjelnet man ikke i samme grad mellom religion, filosofi og vitenskap som vi gjør i våre dager. Kristendommen ble eksempelvis av kristne kalt for den høyeste religion, og Josefus, som selv var jøde, beskrev uten videre de ulike retninger innenfor jødedommen som filosofiske skoler.
Grunntanken i den greske naturfilosofi var å oppnå viten om naturen for på den måten å få svar på de grunnleggende spørsmål om livet og en innsikt i kosmos. Slik kom filosofien hurtig til krysse inn i hva som tidligere hadde vært religionens område. I mange tilfeller smeltet religion og filosofi sammen, eksempelvis i de religiøse systemene gnostisisme og astrologi som begge bygget på filosofiske og vitenskapelige erkjennelser (vitenskap skal her forstås i dens antikke kontekst).
I andre tilfeller førte filosofiens inntog i kosmologien til religionskritikk og ateisme. Denne rasjonelle filosofi, som blant annet ble utviklet av Epikur, fikk også innflytelse i Roma. Religionskritikken utviklet seg hos Epikur til et oppgjør med den tradisjonelle mytologiske verdensforståelse. Således hevdet han eksempelvis at gudene – om de nå fantes – var underlagt de samme lovene som menneskene og derfor ikke kunne gripe inn i menneskenes tilværelse. Motsatt til Epikur argumenterte en annen betydningsfull skole i Roma, stoikerne, for den tanke at det er gitt et guddommelige forsyn som kan dirigere tingenes gang, en oppfattelse som ble grunnlaget for deres teologi. Den filosofiske religionskritikk i Roma dog mest til uttrykk gjennom en utbredt kritikk av de mer folkelige religiøse praksis og overtro ("superstitio").
Gresk filosofi ble tidlig meget populært i den romerske overklasse, og den fikk i 100-tallet f.Kr. stor betydning for den romerske statskult. De medlemmer av patrisierstanden som tradisjonelt bekledde de romerske presteembeter hadde mistet troen på de tradisjonelle ritualer og således mistet presteembetene mye av deres prestisje og innhold og ble mest benyttet i politiske sammenhenger. Under de borgerkrigene som førte til Augustus’ maktovertagelse skjedde det et ytterligere tap av religiøse tradisjoner, og den romerske religionens rolle i offentlige sammenhenger ble i stigende grad redusert til et politisk redskap. I keisertiden som fulgte ble statskulten mer og mer et anliggende for keiserhuset.
Fanum.
En fanum er en tomt på vigslet grunn, en helligdom, og på en slik tomt kunne et tempel eller helligdom bygges. En fanum kan være et tradisjonelt hellig rom som en hellig lund ("lucus") til Diana Nemorensis, eller en hellig plass eller struktur for ikke-romerske religioner, for eksempel en "Iseum" (for Isis) eller "Mithraeum" (for Mithras-kulten). Kognat som oskiske "fíísnú", umbriske "fesnaf-e", og pelingiske "fesn" indikerer at konseptet deles av italiske folkeslag. Ved Augustus' tid (27 f.Kr. til 14 e.Kr) var "fanum", "aedes", "templum", og "delubrum" knapt skilles fra hverandre i daglig bruk, men "fanum" var en mer inkluderende og generelt begrep. Fanum eller ambulatorium-tempel i romerske Gallia ble ofte bygget over en tidligere keltisk kultsted. Den karakteristiske murstrukturen hadde en sentral plass "(Cella)" og en perifer galleristruktur, begge firkantet.
Kosmologi.
a>. Nedenfor en sammenstilling av greske og romerske guder.
Fra romersk religion kjenner man ikke til noen opprinnelig kosmologi i egentlig forstand, slik man kjenner fra for eksempel gresk og norrøn religion.
Forholdet mellom mennesker og guder ble oppfattet som en kontrakt, hvor gudene ble forpliktet til å hjelpe menneskene når disse i gjengjeld dyrket gudene. Ritualer var fornyelse og vedlikehold av denne kontrakten. Dette forholdet ble regulert gjennom den guddommelige lov ("ius divinum"), som beskrev både individets og statens forpliktelser overfor gudene, og så lenge disse forskriftene ble fulgt var man sikret gudenes velvilje ("pax deorum"). Denne kontrakten kan forklares som en parallell til det romerske "clientela"-systemet.
I romersk religion fantes det flere typer guder: Én type var de guder som utelukkende var knyttet til bestemte funksjoner (for eksempel pløying) eller sykdommer (for eksempel feber). Disse gudene var en personifisering av disse fenomenene og ble påkalt, når det var aktuelt, men hadde ikke et presteskap eller tilknyttede kultfester. En annen type guder var de kollektive gudene som larer, penater og genii som fortrinnsvis spilte en rolle i privatkulten. Geniuskulten hadde dog i det tredje århundret før vår tidsregning kommet helt opp på statsnivå gjennom dyrkingen av "Genius populi romani" ("Det romerske folks genius"). Senere promoterte Augustus dyrkingen av sin egen genius i tett sammenheng med kulten for gudinnen Roma. Endelig var det de store guder som med tiden ble blandet sammen med det greske pantheonet. Disse gudene ble ikke kun assosiert med enkeltstående funksjoner, men hadde makt over større områder som havet (Neptun), krig og fruktbarhet (Mars), mens et så viktig område som åkerbruk hadde flere guder: Tellus stod for åkerjorden, Ceres for kornet m.m.
Der den greske religionen allerede tidlig var rik på mytologi, fantes dette stort sett ikke hos det romerske folket. Til gjengjeld hadde romerne mange legendariske fortellinger om Romas grunnleggelse, som primært var kjent gjennom Livius' beretning. Disse har sterke strukturelle likheter med andre indoeuropeiske myter om verdens begynnelse og skapelsen av gudenes samfunn. Legenden om Æneas og Romulus kan derfor oppfattes som en eksemplarisk fortelling om forholdet mellom guder og mennesker som dannet grunnlag for romernes oppfattelse av kosmologien.
Religiøs praksis.
I antikkens Rom var religiøs praksis ikke begrenset til templene, men fant sted i alle institusjoner og i forbindelse med alle aktiviteter fra krig til matlaging. I religionen ble forholdet mellom guder og mennesker definert ut fra et bestemt regelsett: "ius divinum" (guddommelig lov), som beskrev både individets og statens forpliktelser overfor gudene. Hvis gudene ble dyrket i overensstemmelse med disse reglene, ville de hjelpe menneskene. Det sentrale i religionen var derfor ritualene som for det meste besto av ofringer, renselser, prosesjoner og påkallelse av gudene og varselstydning. Av disse elementene var ofring det viktigste. Religionen var sterkt formalistisk og det var særlige regler for alle typer ritualer som skulle overholdes strengt om ritualet skulle virke.
Ved ofring ønsket en gruppe, hele samfunnet eller en enkelt person å forplikte gudene overfor de ofrende gjennom gaver og æresbevisninger. På denne måten ble det skapt et gjensidig forhold mellom guder og mennesker som var basert på utveksling av gaver og tjenesteytelser. Dette forholds natur ble fyndig formulert i uttrykket: "Do ut des." ("Jeg gir for at du skal gi"). Denne praksisen påvirket også de nye religionene som oppstod i, eller kom til Roma, og dermed fikk et særlig romersk preg.
Religionen var delt mellom den private huskulten og den offentlige statskulten. Den romerske kulturen var i det hele sterkt preget av dette skillet mellom privat og offentlig, men den tradisjonelle privatkulten var i hele perioden en speiling av den offentlige.
Privat kult.
a>" med drikkehorn, nederst er husets genius avbildet som en slange.
Den opprinnelige kulten i private hjem var sentrert om en rekke upersonlige, det vil si ikke navngitte guddommer, som var kjent som "lares, penates, genii" og "iunes", og de hadde forskjellige funksjoner i den romerske husholdningen. Larene beskyttet overveiende huset eller eiendommen og penatene beskyttet forrådet. Genius var i hjemmet en guddom tilknyttet "pater familias" (husfaren) og juno var tilknyttet "mater familias". Familiens overhode var "pater familias"; han var som regel slektens eldste mannlige medlem og hadde all makt innenfor familien og slekten. Han kunne også være leder for en større gruppe "clientes" som han var "patron" for. Opprinnelig må genius og juno ha vært et uttrykk for slektens kraft, fruktbarhet og velstand, men senere ble en genius også tilknyttet lokaliteter, menneskegrupper m.m. Når familien ofret til "genius" var det først og fremst familiens fruktbarhet og velstand den ofret til, men også til "pater familias’" helbred, så i ritualet må "pater familias" og "genius" betraktes som å være en og samme. Slekten, slektsoverhodet og slektens medlemmer var i ritualet det samme og ble identifisert med "genius", og når "pater familias" ledet kulten i hjemmet ofret han også til seg selv og for seg selv.
Offentlig kult.
Det fantes også en offentlig kult. Jupiter ble etterhvert til statens gud, og i republikansk tid kan Jupiter nærmest betraktes som Romas konge, da han besitter de tilnavn og æresbevisninger som ifølge kildene opprinnelig tilfalt kongen. Den romerske religionen fortsatte som statskult langt ned i keisertiden, og med den også presteskapet. Det brukte varseltydning, "auspicium", til å lese om gudene var med dem og hva disses vilje var. Det var offerpresterne, augurerne, som tolket fuglenes flukt, offerdyrenes indvoller og plutselige jærtegn. Kun de hadde den nødvendige kunnskap, og de skulle bistå embedsmennene. De kunne påvirke de politiske beslutningene med sine tolkninger av varslene, da statens vel var avhengig av gudenes velvilje. Denne praksisen hadde svunnet hen i løpet av det urolige siste århundret før vår tidsregning, men Augustus gjenskapte den i sin regjeringstid.
I sitt verk "Naturalis Historia" stiller Plinius den eldre, i forbindelse med en beskrivelse av varslenes betydning, spørsmålstegn ved om bønnene til gudene virker. Det viser at det må ha vært en diskusjon om varsler og bønn. Det fremgår av Plinius’ tekst at det i hans tid stadig var en utbredt tro på forbindelsen mellom ulykker og feil utførte ritualer, og på bønnens og ritualets virkning som formildende på gudene. Plinius delte denne troen.
Menneskeofringer.
Dyreofringer var et viktig element i de romerske ritualene og var en del av de fleste seremonier, men romerne foretok også menneskeofringer. I historisk tid, det vil si etter 4. århundre f.Kr., fant de kun sted i ytterst sjeldne tilfeller og kun når statens eksistens var truet, som for eksempel etter slaget ved Cannae hvor greske og galliske slaver ble begravd levende for å dempe gudenes vrede.
Andre ritualer kan være levninger fra tidligere tiders menneskeofringer: dukker ble hengt fra trær eller kastet i Tiber fra broer.
Religiøse fester.
I den tidligste perioden av Romas historie, da området fremdeles var preget av landbrukskultur, hadde årstidsritualer stor betydning. De var en meget viktig del av statskulten i nesten hele Romerrikets historie, da romerne mente at selve statens trivsel stod på spill ved utførelsen av disse ritualene og at alle samfunnets medlemmer skulle delta. Hvis det ikke skjedde ble det oppfattet som et brudd på "ius divinum", loven som styrte forholdet mellom guder og mennesker.
Fester og ritualer ble fastlagt etter en kalender, og Romas årlige almanakk he "Fasti Duirni". I den var det fastlagt hvilke dager som var forbeholdt religiøse seremonier og fester og når der var markedsdager, domsdager osv. Fasti Duirni fantes i to utgaver, én for bybefolkningen ("urbani") og én for landbefolkningen ("rusticani"). Alle årets dager var enten "fasti" eller "nefasti". "Fasti" betydde at det var mulig å foreta profane handlinger som handel, domsavsigelser, valg eller lignende uten å fornærme gudene, mens "nefasti" betydde at dagen var hellig, og derfor forbeholdt religiøse handlinger. Profane gjerninger på en slik dag var et alvorlig brudd på "ius divinum".
Romerne tok ofte opp religionene fra de folkeslagene som de beseiret, og de mange fremmede religionene som fikk innpass i Roma betydde at antallet rituelle fester vokste. De nye festene fikk sin egen plass i kalenderen, og med tiden overgikk antallet helligdager antallet hverdager. De opprinnelige festene ble beholdt så lenge Romerriket stadig var hedensk. Blant de viktigste av de gamle festene var Saturnalia- og Lupercaliafestene, som begge hadde sine røtter i de gamle landbrukssamfunns fruktbarhetsritualer. Saturnalia var en karnevalsfest som ble feiret 17. desember og syv dage fremover: samfunnet ble på kaotisk vis vendt på hodet; tjenere skulle betjenes av sine herrer, og en mann av lav stand ble valgt til konge. Festen ble feiret når vintersåingen var overstått, og den skulle sikre en god innhøstning.
Keiserkult.
I keisertiden ble keiserkulten et vesentlig element i statsreligionen. I selve Roma ble den levende keiser dog aldri dyrket som en gud. Kun hans avdøde og guddommeliggjorte forgjengere ble det, men denne kulten for de avdøde keisere var nærmest kun tilstede i statskulten i Roma. I den private sfæren og utenfor Roma fantes den praktisk talt ikke. I resten av imperiet var dyrkelsen av den levende keiseren langt viktigere. I selve Roma ble oppfattelsen av den keiserlige makt sterkt preget av den tradisjonelle motstanden mot kongedømmet. Æresbevisning og dyrkelse som smakte for mye av kongedømmet var ikke sosialt akseptabelt; den viktigste grunnen til at kuppet mot Nero lykkes, var den allmenne forargelsen over at Nero mer og mer begynte å oppføre seg som en hellenistisk konge.
I Roma inneholdt alle former for sosiale kontrakter en forventning om en motytelse. Om keiseren mottok æresbevisninger skulle befolkningen motta en takk i form av velgjørenhet og et godt styre fra herskerens side. Den ultimative takknemlighet fra staten overfor en god hersker var hans guddommeliggjørelse etter døden, men det skjedde kun om senatet betraktet keiseren som «god». For å straffe en «ond» keiser kunne senatet dømme ham, slik det skjedde med Nero. "Damnatio memoriae" var vanærelse av en regent, men ikke en sletting fra «historien». Guddommeliggjørelse var absolutt ikke noen tom formalitet da forholdet mellom keiserhuset og folket var som forholdet mellom guder og mennesker eller forholdet mellom patron og klient.
Hellige tekster.
Innenfor romersk religion fantes ingen hellige, kanoniserte tekster, men en tekstsamling som likevel hadde en «helt særegen status i romersk kult» var de sibyllinske bøkene. Dette var en samling av orakler i form av ritualforskrifter, som ble forvaltet og fortolket av et eget presteskap.
Romerne var likevel svært interessert i å reflektere over og lese om mytologi og om religion, og i så ulike tekster som en landbrukshåndbok (Catos "Om jordbruket") og statsvitenskapelige dialoger (Ciceros "Om staten" og "Om lovene") finnes det tanker om menneskenes forhold til guder og makter.
I Varros historieverk om mennesker og guder "Antiquitates Rerum Humanarum et Divinarum", som i dag bare er kjent fra sitater i Augustins "Om Gudsstaten", fantes det tre gudelærer: den mytiske som dikterne presenterte, den naturlige/fysiske som filosofene var opptatt av, og den offentlige, som var byens og «folkets teologi». Innenfor den poetiske teologien kan nevnes eposet "Aeneiden", som forbinder romerne med greske helter, og helligdagslærediktet "Fasti".
Romersk religion i dag.
Den romerske religionen har en særlig plass i den moderne religionsvitenskapen fordi den har levert en rekke termer som inngår som sentrale begreper i forskningen: "ritual", "sakral" (hellig), "deus" (gud), "initiation" (innvielse) osv. Disse termene har endret betydning med tiden.
Kristendommen oppsto hovedsakelig i romersk tid, og mange av de første kristne var en del av det romerske samfunnet. Derfor kan mange romerske rituelle elementer gjenfinnes i kristendommen. Da den sivile administrasjon var forsvunnet i vest utfylte de kirkelige organisasjonene med biskoppene i spissen ofte makttomrommet. Det innebar både verdslige og religiøse forpliktelser i lokalsamfunnet. De kristne prester var nå ansvarlige for oppretholdelsen av forbindelsen mellom menneskene og den guddommelige sfære. Den sentrale rolle som presteskapet hadde hatt i den romerske statskulten ble overført til det kristne presteskapet. Hierarkiet i den romersk-katolske kirke er derfor en videreførelse av det gamle romerske prestehierarkiet.
Andre elementer av hellenistisk-romersk religiøsitet og kultur kom til å prege utviklingen av den tidlige kristendommen. De fleste av kirkefedrene var gresktalende hedningekristne som var utdannet innenfor den hellenistisk filosofiske tradisjonen. Mange av de problemstillingene som hadde preget de nyplatonske og stoiske skolene kom også til å prege den kristne teologien.


Aleksander IV av Makedonia.
Aleksander IV Aegus av Makedonia, (323–309 f.Kr.), konge av Makedonia, 323–309 f.Kr.), sønnen til Aleksander den store med hans kone Roxana, en prinsesse av Bactria, ble født i 323 f.Kr., noen få måneder etter hans fars død og ble umiddelbart utropt til konge som medhersker med hans onkel Filip III av Makedonia. Ingen av kongene hadde politisk innflytelse. Filip var regnet som tilbakestående og Aleksander var bare et spedbarn. Dette resulterte i nomineringen av regenter som styrte på deres vegne, og et antall av hans fars generaler, nå satraper av store provinser, fikk nok makt til å handle uavhengig av tronen.
I 309 f.Kr. hadde Kassandros etablert sin makt over Makedonia, men siden Aleksander nærmet seg voksen status, så fremdeles noen personer som var lojale mot kongehuset frem til at han skulle bli konge i mer enn navnet. For å unngå en mulig trussel mot hans egen makt beordret Kassandros mordet på den 14 år gamle gutten. De kongetro støttet fortsatt kravet til Aleksanders halvbror Herakles til tronen mot Kassandros.


Rådhusgata (Oslo).
Rådhusgata (1-29, 2-34) er en gate i Oslo som strekker seg fra E18 ved Bjørvika til Rådhuset. Gaten er en av langgatene i Christianias opprinnelige byplan. Den het opprinnelig "Raadhusstræde" og skar byens torg i krysset med Øvre Slottsgate. Ved torget lå "Hellig Trefoldigheds kirke" og Christianias første rådhus.
Da Christiania ble anlagt, endte gaten mot øst i Dronningens gate, som da var den ytterste gaten mot havnen i Bjørvika. I vest endte den i Øvre Vollgate, den ytterste gaten mot byvollen og skrenten ned mot Pipervika. Strekningen vestover fra torget hadde opprinnelig tett bybebyggelse også på sørsiden, men etter bybrannen i 1686 ble det av militære hensyn forbudt å gjenreise de brente gårdene på denne siden. Til tross for at den ikke var uopprettelig skadet, ble Hellig Trefoldigheds kirke også revet, og først ti år senere fikk byen sin nye menighetskirke utenfor byvollen, Vår Frelsers kirke, innviet i 1697. Sletten Kontraskjæret mellom Rådhusgata og Akershus festning ble liggende stort sett ubebygget og brukt til militære formål. På den gamle kirketomten ved torget ble det 200 år senere igjen reist en kirke, "Johanneskirken". Den var tegnet av arkitekt og stadskonduktør Georg Andreas Bull og sto ferdig i 1878, men ble stengt på grunn av skader under jordskjelvet i 1904 og endelig revet i 1928.
I 1880-81 ble mangelen på veiforbindelser vestover fra byen avhjulpet ved å sprenge en parallell trasé med Rådhusgaten ned gjennom Kontraskjæret fra torget til Rosenkrantz' gate ved foten av skrenten mot Pipervika. På begge sider av dette nye gateløpet ble det bygget forstøtningsmurer av naturstein. Muren på sørsiden ble fjernet i 1960-årene, og den naturlige sletten ble delvis omgjort til en slak skråning ned mot Rådhusgaten. De naturgitte forutsetningene for Akershus festning og byanlegget er dermed blitt mindre tydelige.
På nordsiden av Rådhusgatens utvidelse er forstøtningsmuren i behold. Muren avgrenser den eldste gatetraseen fra 1600-tallet, som ligger intakt på en «hylle» mot den parallelle gjennomfartsåren og definerer det opprinnelige terrengnivået.
Inntil åpningen av Festningstunnelen var Rådhusgata en hovedferdselsåre øst-vest i Oslo, og sterkt trafikkbelastet. E18 fulgte da Rådhusgata vestover, mens østgående løp var via Akershusstranda.
Bygninger.
Christianias Gamle rådhus fra 1641, som nå huser en avdeling av Oslo Museum, ligger ved Rådhusgata ut mot Christiania Torv, men har adressen Nedre Slottsgate 1.


Alessandro Malvasia.
Alessandro Malvasia (født 26. april 1748 i Bologna i Italia, død 12. september 1819 i Ravenna) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Malvasia, Alessandro
Malvasia, Alessandro
Malvasia, Alessandro
Malvasia, Alessandro


Rådmannsgården.
Rådmannsgården (Rådhusgata 19) er den eldste bevarte bygningen i det gamle Christiania (kvadraturen i Oslo). Huset ligger mot Rådhusgata, Nedre Slottsgate og Christiania torv.
Ankerjernene på sidebygningen mot Nedre Slottsgate daterer den til 1626, og hele anlegget ble antagelig fullført dette året for rådmann Lauritz Hansen. Eiendommen strakte seg opprinnelig lenger bakover i kvartalet. Hovedbygningen er i to etasjer med yttervegger murt av importert nederlandsk teglstein. Fargeskiftninger i teglsteinsgodset, med overveiende røde koppsider og gule løpersider, gir murverket avvekslende røde og gule skifteganger. Den opprinnelige svalgangen mot bakgården ble senere på 1600-tallet erstattet av det nåværende trappehuset mot torget, oppført i utmurt bindingsverk. Huset har et bratt tak med midtark og høye gavler med blindarkader. De hadde opprinnelig svungne konturer og sandsteinsornamenter i dansk-nederlandsk renessansestil. Huset har et asymmetrisk plassert karnapp mot Rådhusgata. Fløyen mot Nedre Slottsgate var opprinnelig frittliggende i halvannen etasje, men ble påbygd til to i 1782. Også denne fløyen hadde tidligere et karnapp, som ble tilføyd ved sammenbyggingen med forhuset, men revet på 1800-tallet.
Ved restaurering i 1950-årene ble gamle vindusrammer fra 1600-årene erstattet med smårutete vinduer av 1700-talls type.
Universitetsbiblioteket i Oslo og Deichmanske bibliotek har hatt tilhold her. Fra 1850-åra ble bygningen brukt av Garnisonssykehuset, og fra 1937 som lokaler for Oslo Kunstforening.
Kulturminne.
Rådmannsgården er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


Francesco Fontana.
Francesco Fontana C.R.S.P. (født 28. august 1750 i Castelmaggiore i Italia, død 19. mars 1822 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han var prefekt for Indekskongregasjonen 1816–1818, og for Kongregasjonen for troens utbredelse 1818–1822.
Fontana, Francesco
Fontana, Francesco
Fontana, Francesco
Fontana, Francesco
Fontana, Francesco


Perminalen.
Perminalen hotell er et hotell i Nedre Slottsgate i Oslo. Hotellet er et av forsvarets to permisjonshotell (det andre er Perminord i Tromsø). De siste årene har også Perminalen fungert som fast forlegning for soldater som tjenestegjør ved Akershus Kommandantskap og andre avdelinger i Oslo, og som ikke bor i egen bolig.
Historie.
Perminalen var tidligere Forsvarets permisjonssenter i Oslo og var da primært et velferdstilbud for soldater, befal og andre med tilknytning til Forsvaret. Nå er hotellet åpent for alle som ønsker rimelig overnatting i Oslo. Opprinnelig het hotellet «Oslo Soldatherberge» og var innviet i en tyskerbrakke ved Frogner gård i 1954.
Navnet Perminalen kom først til i mars 1968 etter en navnekonkurranse. På dette tidspunkt var hotellet forbeholdt militærets personell.
Perminalen ble så flyttet fra Frogner gård til Nedre Vollgate 18 hvor de holdt til inntil bygningen ble solgt til Stortinget i 1997.
I 1998 ble Perminalen åpnet for hele den norske befolkning i nye lokaler sentralt i Oslo (Øvre Slottsgate 2). Noe som har vært populært blant backpackere og andre reisende.


Giovanni Caccia-Piatti.
Giovanni Caccia-Piatti (født 8. mars 1751 i Novara i Italia, død 15. september 1833 i Novara) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII. Han ble aldri ordinert, mottok heller ikke de lavere vigsler.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, men "ikke" ved konklavet 1830&bdash;1831 som valgte pave Gregor XVI.
Caccia-Piatti, Giovanni
Caccia-Piatti, Giovanni
Caccia-Piatti, Giovanni
Caccia-Piatti, Giovanni


Anatomigården.
Anatomigården ved Christiania torv er et av de få gjenværende hus i utmurt bindingsverk innenfor det eldste byområdet, hvor omtrent 50 % av bebyggelsen midt på 1700-tallet var i bindingsverk. Fasadene er forblendet og pusset, så bindingsverket vises bare på gavlene. Alderen er ukjent, men huset kan antas å være fra 1700-årene. Det er fredet i likhet med den tilstøtende Rådmannsgården. I 1800-årene hadde Det medisinske fakultet sin anatomisal her – derav navnet.
Huset ble fram til 2003 leid av Unge Kunstneres Samfund. Plassen foran er en populær uteservering om sommeren.


Alessandro Lante Montefeltro della Rovere.
Alessandro Lante Montefeltro della Rovere (født 27. november 1762 i Roma i Italia, død 14. juli 1818 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII. Han var halvbror til kardinal Antonio Lante Montefeltro della Rovere, som ble kreert under samme konsistorium.
Lante Montefeltro della Rovere, Alessandro
Lante Montefeltro della Rovere, Alessandro
Lante Montefeltro della Rovere, Alessandro
Lante Montefeltro della Rovere, Alessandro


Antonio Lante Montefeltro della Rovere.
Antonio Lante Montefeltro della Rovere (født 17. desember 1737 i Roma i Italia, død 23. oktober 1817 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1817. Han var halvbror til kardinal Alessandro Lante Montefeltro della Rovere, som ble kreert, men ikke "in pectore", under samme konsistorium.
Lante Montefeltro della Rovere, Antonio
Lante Montefeltro della Rovere, Antonio
Lante Montefeltro della Rovere, Antonio
Lante Montefeltro della Rovere, Antonio
Lante Montefeltro della Rovere, Antonio


Lorenzo Prospero Bottini.
Lorenzo Prospero Bottini (født 2. mars 1737 i Lucca i Italia, død 11. august 1818 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1817.
Bottini, Lorenzo Prospero
Bottini, Lorenzo Prospero
Bottini, Lorenzo Prospero
Bottini, Lorenzo Prospero
Bottini, Lorenzo Prospero
Bottini, Lorenzo Prospero


Fabrizio Sceberras Testaferrata.
Fabrizio Sceberras Testaferrata (født 1. april 1757 i Valletta på Malta, død 3. august 1843 i Senigallia) var en av den katolske kirkes kardinaler og den eneste fra Malta, og var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Sveits. Han var biskop av Senigallia 1818–1843.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1817.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, og tilhørte da den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonen som fikk stemt frem denne.
Senere deltok han også ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Sceberras Testaferrata, Fabrizio
Sceberras Testaferrata, Fabrizio
Sceberras Testaferrata, Fabrizio
Sceberras Testaferrata, Fabrizio
Sceberras Testaferrata, Fabrizio


Francesco Cesarei Leoni.
Francesco Cesarei Leoni (født 1. januar 1757 i Perugia i Italia, død 25. juli 1830 i Senigallia) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var biskop av Iesi 1817–1830.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1817.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII men "ikke" ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII.
Cesarei Leoni, Francesco
Cesarei Leoni, Francesco
Cesarei Leoni, Francesco
Cesarei Leoni, Francesco


Folkediktning.
Folkediktning er et begrep som er laget etter modell av Herders Volkslied (Folkevise). Herders ide innebar at det fantes en diktning som lever i øre og hjerte, uavhengig av de klassiske genrekrav. Dette var dikting som gav direkte uttrykk for folkesjelas (nasjonens) særpreg eller lynne. Begrepet virket svært inspirerende på mange som begynte å samle inn muntlig diktning (Brødrene Grimm, M. B. Landstad og Asbjørnsen og Moe) eller begynte å dikte folkedikting (Henrik Wergeland, Oehlenschlæger eller Bürger)
Utover 1800-tallet kom anonymt opphav og muntlig tradisjon til å overta som viktigste kjennetegn på folkedikting. Denne fokuseringen førte til en ny kunnskap om den muntlige traderingen, men skapte også et kunstig skarpt skille mellom folkediktning og litterær diktning.
Ideen om at folkedikningen gav uttrykk for selve folkets tanker og lynne hang fremdeles ved, og har for så vidt en reell bakgrunn siden det muntlig traderte er blitt omdiktet, tildiktet og tilpasset gjennom flere generasjoner. Men folkediktningen er likevel ikke nasjonal. Eventyrtypene er i høyeste grad internasjonale mens den konkrete utformningen er lokal.
Inspirert av Herders ideer begynte lærde menn i Tyskland å interessere seg for den folkelige diktningen. I Tyskland ga brødrene Grimm i perioden 1812 til 1815 ut folkeeventyr og deres arbeid var en viktig inspirasjon for Asbjørnsen og Moe som er de mest kjente innsamlerne av eventyr og sagn i Norge. Asbjørnsen og Moe ga i 1832 ut en stor samling med eventyr og sagn fra hele Norge.
På 1800-tallet var nasjonsbyggerne mest interessert i de «store» folkediktgenrene: Folkeviser,
eventyr og sagn. Men etter hvert ble det også samlet inn stev, slåttestev, barnerim, ordtak, gåter og andre smågenre.
I litteraturhistorier har ofte folkediktningen blitt plassert i perioden mellom den norrøne diktningen og reformasjonen (perioden 1350-1500), men dette er i beste fall en hypotese delvis fordi vi nesten ikke har kilder som kan fortelle oss noe om folkedikting i denne perioden, men også fordi en stor del av folkediktningen må ha fått sin form lenge etter reformasjonen. Så lenge folk forteller historier, diktes det ny folkediktning. Vår tids vandrehistorier er egentlig sagn.


Stanislao Sanseverino.
Stanislao Sanseverino (født 13. juli 1764 i Napoli i Italia, død 11. mai 1826 i Forlì) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1817.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
En rekke andre kardinaler kom fra samme slekt: Guglielmo Sanseverino (kreert 1378), Federico Sanseverino (1489), Antonio Sanseverino (1527) og Lucio Sanseverino (1621).
Sanseverino, Stanislao
Sanseverino, Stanislao
Sanseverino, Stanislao
Sanseverino, Stanislao
Sanseverino, Stanislao


Luigi Ercolani.
Luigi Ercolani (født 17. oktober 1758 i Foligno i Italia, død 10. desember 1825 i Forlì) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1816.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Ercolani, Luigi
Ercolani, Luigi
Ercolani, Luigi
Ercolani, Luigi
Ercolani, Luigi


Giorgio Doria Pamphilj Landi.
Giorgio Doria Pamphilj Landi (født 17. november 1772 i Roma i Italia, død 16. november 1837 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for ritene 1821–1822, og for Kongregasjonen for avlater og hellige relikvier 1822–1825.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1816.
Han var nevø til kardinalene Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1785) og Antonio Maria Doria Pamphilj (1785).
Doria Pamphilj Landi, Giorgio
Doria Pamphilj Landi, Giorgio
Doria Pamphilj Landi, Giorgio
Doria Pamphilj Landi, Giorgio
Doria Pamphilj Landi, Giorgio


Giovanni Battista Quarantotti.
Giovanni Battista Quarantotti (født 27. september 1733 i Roma i Italia, død 15. september 1820 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1816.


Camillo de Simeoni.
Camillo de Simeoni (født 13. september 1737 i Benevento i Italia, død 31. desember 1817 i Sutri) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Senere var han biskop av Sutri 1782–1817.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII, publisert i juli 1816.
de Simeoni, Camillo
de Simeoni, Camillo
de Simeoni, Camillo
de Simeoni, Camillo
de Simeoni, Camillo
de Simeoni, Camillo


Pietro Vidoni den yngre.
Pietro Vidoni den yngre (født 2. september 1759 i Cremona i Italia, død 10. august 1830) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1816 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII og konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII.
Han var slektning til kardinalene Girolamo Vidoni (kreert 1626) og Pietro Vidoni den eldre (1660).
Vidoni, Pietro2
Vidoni, Pietro2
Vidoni, Pietro2
Vidoni, Pietro2


Gjirokastra.
Gjirokastra (albansk også "Gjirokastër", gresk "Αργυρόκαστρο, Argirókastro") er en by i distriktet av samme navn, i regionen Gjirokastër sør i Albania, bare 30 kilometer fra grensen til Hellas. Byen har 33 973 innbyggere (2005).
Citadellet i Gjirokastra.Noen få kilometer øst for Gjorikastra ligger ruinene av oldtidsbyen Anigonea, grunnlagt av kong Pyrrhos 295 f.kr. Bosetningen der dagens by ligger oppsto rundt et citadell som ble påbegynt i siste halvdel av 1200-tallet. Med utspring i denne militærutposten vokste det fram en liten by i løpet av 1300- og 1400-tallet. I 1419 ble byen erobret av ottmanerne som gjorde den til regionalt administrasjonssenter.
Byen ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005. I UNESCOs begrunnelse heter det blant annet at
"Gamlebyen i Gjirokastra er et eksepsjonelt vitnesbyrd om et langvarig og nesten forsvunnet samfunn og livsstil, påvirket av den islamske kultur og tradisjon fra den ottomanske perioden."
"Den historiske byen Gjirokastra er et sjeldent eksempel på en godt bevart ottomansk by, bygget......rundt Citadellet fra 1200-tallet. Arkitekturen er karakterisert av konstruksjonen av en type byhus (tyrkisk "kule"), som Gjirokastra har en rekke fremragende eksempler av."
Personligheter.
Den tidligere kommunistiske presidenten Enver Hoxha og forfatteren Ismail Kadaré ble født i Gjirokastra.


Elbasan.
Elbasan (albansk også "Elbasani") er en by i midt-Albania ved elven Shkumbin med innbyggere (2005).
Byen utviklet seg i det 17. århundre fra en festning ("El Basan"), bygget av den tyrkiske sultanen Mehmed II i 1466.
Elbasan er Administrasjonssenteret til både distriktet og regionen med samme navn.


Armagnac.
Armagnac (armanjakk) er en type druebrennevin, som produseres i et definert område («Armagnac»), sør-vest i Frankrike, i provinsen Gascogne. Dette området ligger sør for Cognac.
Armagnac vs cognac.
Armagnac og cognac er begge druebrennevin, dvs. brandy, destillert slik at det blir sprit, deretter lagret på eikefat før det tappes på flaske og selges. Disse to drikkene stammer fra hvert sitt nøye definerte område i Frankrike. De bruker til en viss grad de samme druetypene, og det samme materialet i tønnene som brennevinet lagres på. Mange av de samme egenskapene er ettertraktet i begge «leirer»; kompleksitet, rikhet, spesielle dufter som svisker, vanilje og blomster. Det er m.a.o. mange likheter mellom disse to brandyene.
Cognac dobbeldestilleres alltid, armagnac kan destilleres bare en gang (eller 2).
Armagnac varierer i større grad i kvalitet.
Armagnac produseres på mindre vingårder enn cognac.
Smaken er ulik, armagnac har en noe røffere smak, som minner mer om høst, i retning fiken, svisker, bøkenøtter og jord.
Cognac eksporterer ca. 97% av det de produserer, armagnac kun halvparten.
Historie.
Det var romerne som introduserte vinkulturen til Armagnac-området. Destillasjonsapparatet ble senere introdusert av araberne, og bruken av tønner til lagring ble introdusert av kelterne.
Navnet Armagnac har flere forklaringer. Én er at det skal stamme fra det latinske «ars magna», som betyr «stor kunst». En annen er at det stammer fra et familienavn i dette området, eller landområdene som denne familien eide.
Armagnac regnes i dag som verdens eldste brennevinsprodukt, og kan spores tilbake til 1400-tallet. 1411 er nevnt som et «startår» i historiske arkiver, der en «M. Antoine» skal ha vært den første som destillerte vin. Dette destillatet het «aygue de Bito». Men armagnac ble kjent utenfor «sitt eget» område lenge etter at cognac ble kjent, hovedsakelig på grunn av dårlig utbygd kommunikasjon med omverden. Ikke har de jernbane, og elven Baïse som går gjennom området ble ikke seilbar før 1830, da den ble lagt i kanal. Da ble transporten til Bordeaux lettere. Fram til dette var det kun transport via landevei som var mulig.
Tidlig i armagnacens historie ble brennevin herfra spredt særlig til klostre i Europa, ved at en viktig pilegrimsrute gikk gjennom området. Den gangen var jo synet på brennevin litt annerledes enn i dag – det ble mer brukt til medisinske formål. Men dette var ikke bare positivt for produsentene i Armagnac-området; de måtte også se at brennevinet ble brukt for å sprite opp vin eller cognac. Ikke før på 1800-tallet begynner armagnacen å få den status den fortjener, som et selvstendig kvalitetsprodukt.
På 1950- og 60-tallet etablerte flere cognachus seg i Armagnac. Dette var fordi forbruket av armagnac var lavt, og prisene på armagnac-hus og destillerier var derfor lave. De fikk i 1972 endret lovgivningen slik at det ble tillatt med dobbel-destillasjon (som cognac), og armagnac endret etter dette karakter, og ble renere, mer elegant og mer lettdrukket. Kritikerne av den nye lovgivningen mener derimot at dobbel-destillert armagnac er kommersiell, glatt og pregløs.
Armagnacens omdømme økte noe i tiden etter dette, selv om omsetningen ikke økte.
Regelverk.
På samme måte som for cognac finnes det strenge regler for hva som kan kalles Armagnac. Dette regelverket håndteres av BNIA – Bureau National Interprofessionnel de l'Armagnac. Dette organet ligger under Jordbruksdepartementet og Finansdepartementet, og forvalter regelverket rundt produksjon og salg av Armagnac. Det har også til oppgave å bistå de som produserer og selger Armagnac, samt å promotere Armagnac.
Armanac-områdene.
Dette området er på ca 8.100 ha. Det anses å være det beste av områdene, på grunn av jordsmonnet her. Området har sandrik jord med høyt kvarts- og jerninnhold. Det øvre sjiktet av jorda er svært næringsrik, og kalles «boulbène». Området består hovedsakelig av sletter og bølgende åser. Den delen av Bas-Armagnac som heter Grand Bas regnes som det aller ypperste. Her er jorda noe mer leireholdig. Armagnac fra Bas-Armagnac tappes gjerne på vingården, og selges under eiendommens navn. Armagnac fra Bas-Armagnac er kjent for å være kraftfull, men elegant og fruktig, med aroma av plommer og svisker.
Dette området er på ca 5.500 ha. Området består av bølgende åser, og jordsmonnet varierer fra sand til leire. Her er noe mer kalk enn Bas-Armagnac, men ikke så mye som i Cognac. Også her er det mye næringsrik toppjord (boulbène). Armagnac herfra er kraftig og smaksrikt (noen vil si stram), med et preg av blomster, særlig fioler. Armagnac herfra krever lenger lagring enn Bas-Armagnac for å modnes.
Dette området er på ca 200 ha. Området består av mer leire- og kalkholdig jord enn Bas-Armagnac. Men siden denne jorden gir svært gode viner, så brukes vin herfra sjelden til destillering for å produsere armagnac, fordi vinen inneholder for lite syre og for mye alkohol til at den er optimal for destillering. Vinbøndene produserer heller vin, av Colombard-druen, som selges som «Vin de Pays de Côtes de Gascogne». Noe selges også til blant annet Tyskland for å videreforedles til musserende vin, og noe selges som hetvin («vins viné») som særlig eksporteres til Tyskland for å bli tysk brandy. I dette området brukes dessuten jorda mest til produksjon av blant annet mais og solsikker, framfor vindruer.
Druetyper.
Det er 4 druetyper som er tillatt for produksjon av armagnac; Ugni Blanc, Baco 22, Folle Blanche og Colombard.
Som for cognac er Ugni Blanc den mest brukte. Ca. 80% av armagnac stammer fra denne druen. Ugni Blanc modnes tidlig, som er gunstig for å unngå soppangrep, og den gir vin med lavt alkoholinnhold, som er gunstig for destillering. Den gir stabil kvalitet og høyt utbytte. Kritikken mot druen er at den gir et kjedelig brennevin.
I armagnac kalles denne druen gjerne «picquepol». og kun ca. 1-2% av det dyrkede arealet er med denne druetypen, likevel brukes den i større grad i Armagnac enn i Cognac. Den gir smaksrike viner, som bidrar til at armagnacen også blir smaksrik og nyansert. Aromaen er gjerne blomsterpreget. Imidlertid er den vanskelig å dyrke, den fryser gjerne, og er ganske utsatt for edelråte.
Colombard brukes i mindre grad, men gir også aromatiske viner og nyanserike armagnacer.
Baco 22 er uvanlig i Europa, og dyrkes nesten bare i Armagnac. Den er en hardfør krysning mellom Folle Blanche og Noah. Ifølge EUs regelverk skulle baco 22 forbys fra og med 2010, men avgjørelsen ble opphevet i 2005. Druen er nå kun tillatt i Armagnac, og brukes mest i Bas-Armagnac. Baco 22 gir et kraftig og smaksrikt brennevin, samtidig som den er motstandsdyktig mot sykdommer og gir høye avlinger.
Destillasjon.
Fram til ca 1800 var det vanligst å bruke små enkeltpanner til destillasjon. Destillasjonsapparatet, alembic armagnacais, ble introdusert i 1801 av kjemikeren Edouard Adam fra Montpellier. Dette er en kobberpanne som varmes opp av damp. Denne ble raskt populær, siden pannen er kontinuerlig, noe som gir lite tap av brennevin. Etter vinlusangrepet på 1870-tallet ble enkeltpannene forbudt, siden de gir større tap. Dobbeldestillasjon ble også forbudt, siden man taper noe volum ved hver destillasjonsrunde.
All brenning av armagnac må foregå innenfor Armagnac-området. Dsetillasjon skal foregå mellom vinhøsten og 30. april påfølgende år (én mnd lenger enn for cognac-området). Det destillatet som går til lagring skal ha maksimum 72% alkohol og minimum 52%.
Armagnac-husene er normalt mye mindre en cognac-husene. De har destillasjons-pannene sine på vingården, og driver gjerne etter gammeldagse prinsipper. Kvaliteten varierer i større grad enn hos cognac-produsentene, uten at man kan si at kvaliteten på armagnac er noe lavere enn cognac. Det er også større variasjon på destillasjonsapparatene her enn i Cognac, både med tanke på utforming og volum. Pannene som brukes rommer alt fra 500 til 3.500 liter.
Lagring.
Armagnac trenger generelt noe lenger lagring enn cognac for å modnes. 10-15 år er ofte et minimum, og den må ofte ligge i 40 år før den er moden for drikking. Hvor lang lagring som trengs avhenger særlig av hvilket område armagnacen stammer fra. Treet tønnene stammer fra kommer fra enten Monlezun, Le Frèche, Gascoigne eller Limousin.
Monlezun-skogen ligger i Bas-Armagnac, og er den tretypen som tradisjonelt skal brukes. Dette er en mørk tretype, som gir mye farge til armagnacen. Denne skogen ble imidlertid overbeskattet tidligere, så tønneprodusentene må gjerne hente ved fra andre steder.
Armagnacprodusentene foretrekker tre med grov struktur, for at det skal være mye kontakt mellom brennevinet og treverket. Dette gir også en noe skarpere smak, fatpreg og tanniner. Brennevinet som er destillert samles gjerne opp i en tank, og ukens produksjon tømmes over på eiketønne. Først på nye fat i 6 – 12 måneder, deretter eldre, brukte fat som ikke påvirker brennevinet i så stor grad.
Aldersbenevnelser.
Aldersbenevnelsene for armagnac tilsvarer i stor grad benevnelsene for cognac, men har noe lavere krav til alder. Som for cognac er det den yngste bestanddelen i en blanding som gjelder.
Imidlertid er det mye vanligere blant armagnac-produsenter enn for cognac-produsenter å produsere og selge rene årgangsarmagnacer, dvs at det året vinen ble produsert står på etiketten. Dette ble særlig mer vanlig etter 1973 da armagnachuset Janneau lanserte sin årgangsarmagnac. De mest ettertraktede av årgangsarmagnacene er tappet på flaske uten å filtreres eller tynnes ut med vann, slik at de selges med naturlig styrke (cask strength). Årgangsarmagnacer må også ha minimum 10 års fatlagring.
Dette fokuset på årganger, sammen med vektleggingen av hvilken eiendom armagnac stammer fra, gir et godt grunnlag for å treffe kvalitetsbevisste forbrukere. Imidlertid er det avslørt mange tilfeller av juksing, særlig med årganger. Dette har redusert mye av armagnacens omdømme, noe de sliter med den dag i dag. Omsetningen av armagnac er rundt 5% av cognac.
I likhet med cognac, er det ingen automatikk i forholdet mellom antall år armagnacen er lagret, og hvilken kvalitet den har. Man kan ikke slutte at en armagnac med mange års fatlagring også er av god kvalitet.
Vinlusa.
Også armagnac-området ble rammet av vinlus-angrep på 1870-tallet. I 1873 ble det produsert 10 millioner liter armagnac, fra ca. 1 070 000 dekar vinmarker. Rundt 1890 var ca 2/3 av områdene slått ut. De plantet nye planter som var motstandsdyktige mot vinlusa, men selv den dag i dag har området ikke så store areal som på 1800-tallet. Det finnes fortsatt armagnac å kjøpe, som stammer fra vinstokker fra før vinlusangrepet, og 1893-årgangen anses av mange for å være den aller beste.


Philadelphia.
Philadelphia er en by sørøst i delstaten Pennsylvania i USA. Byen dekker hele Philadelphia County. Byen ligger ved elva Schuylkills munning i Delaware river.
Byen har det femte største innbyggertallet av byene i USA. I 2000 var innbyggertallet 1 517 550.
Byen ble stiftet av kvekeren William Penn. Uavhengighetserklæringen ble underskrevet i denne byen, som ble USAs første hovedstad.
Navnet på byen betyr «nestekjærlighetens by» på gresk, og er navnet på en av de syv menighetene som omtales i Johannes' åpenbaring.
Byen er hjem til University of Pennsylvania, et av de 8 Ivy League universitetene.


American Legion.
American Legion er en amerikansk organisasjon for krigsveteraner. I tillegg til å arrangere minnehøytider og frivillig arbeid, så engasjerer de seg i amerikansk politikk.


Heuliez.
Heuliez Bus er en fransk produsent av busser. Selskapet kan spore sine aner tilbake til Heuliez-familien som begynte som smeder tidlig på 1800-tallet, og gikk over til å være vognmakere.
I 1925 bygget de sitt første bilkarosseri på en ramme fra Peugeot 177 B. I 1928 var en varebil bygget på Ford klar, og i 1932 var deres første busskarosseri i ferdig. I 1937 bygget de busskarosserier helt i stål.
I 1948 startet de produksjon av turbusser. I denne perioden ble Heuliez også kjent for å lage reklamekjøretøyer, formet som for eksempel sko eller flasker.
I 1970 opprettet de en egen avdeling for personbiler som konsentrerte seg om spesielle karosserivarianter som cabrioleter, limosiner, ambulanser og drosjer for Renault, Peugeot og Citroën. Samtidig begynte de å produsere spesielle flyplasskjøretøyer og mopedbiler.
På 1970-tallet samarbeidet de med Mercedes-Benz om større serier med bybusser, noe som varte til 1980-tallet. I 1982 startet de samarbeid med Renault, og da AB Volvo gikk i tett samarbeid med Renault i 1991, så kom de også med. Volvo overtok Renault sine aksjer i Heuliez i 1998.
I januar 1999 ble Heuliez Bus lagt under Irisbus Group, den felles bussadivisjonen til Iveco og Renault.
I 2004 hadde bussavdelingen 436 ansatte, mens personbilavdelingen og designbyrået hadde 1600 ansatte.


Ben Wright.
Ben Wright (født 1. juli 1980 i Münster) er en engelsk fotballspiller, som spiller for Macclesfield Town FC. Han har tidligere spilt for blant annet Bristol City, Viking. Fra 2003 til 2007 var han i Start.
I 2004 scoret han 15 mål for Start i 1. divisjon under Tom Nordlies ledelse. Høsten 2006 var han utlånt til Moss FK. Etter 2006-sesongen flyttet Wright tilbake til England og spilte for Lincoln City FC, før han gikk til Macclesfield.


24SevenOffice.
24SevenOffice er et norsk IT-firma med hovedkontor i Oslo og kontorer i, Stockholm (Sverige) samt London (England). Selskapet er notert på Oslo Børs, Axess listen.
Firmahistorie.
24SevenOffice ble startet i 1996 i Porsgrunn av Stian Rustad. Selskapet het tidligere "kontorplassen.no", men skiftet i februar 2005 navn til 24SevenOffice.
I februar 2005 kjøpte selskapet den ledende svenske aktøren på SaaS Start & Run.
I august 2005 hadde selskapet en emisjon som tilførte 15 millioner kroner til selskapet. Selskapet ble listet på OTC-listen som en unotert aksje den 5. oktober 2005. Tickeren var "24SO"
I desember 2005 gikk selskapet inn i en partneravtale med Active 24. I januar 2006 ble selskapet hovedsponsor til Petter Solberg, tidligere verdensmester i WRC, i en sponsoravtale verdt 5 millioner NOK. Den 22. juni 2007 ble 24SevenOffice notert på Oslo børs, Axess listen under tickeren "TFSO" og hentet i den forbindelse inn 60 millioner NOK for å finansiere videre vekst.
Produkt.
24SevenOffice er et komplett nett-basert (SaaS) økonomisystem (ERP). Systemet omfatter blant annet moduler for CRM, regnskap, fakturering, e-post, fil-/dokumentbehandling og prosjektstyring.
Systemet er web-basert og bruker HTML, JavaScript, CSS, XML og XMLHttpRequest for å oppnå et raskt brukergrensenittet. Teknikken som brukes omtales ofte som Ajax.
24SevenOffice har vunnet flere priser, inkludert «"Seal of Excellence"» på CeBIT og «Årets Produkt 2005» i "Kapital".
24SevenOffice sin CRM løsning krever Internet Explorer i Windows.
Konkurrenter.
Den eneste konkurrenten som er både internasjonal, AJAX-basert og som inneholder et fullstendig ERP er amerikanske NetSuite, som igjen er eid av Oracle-sjefen Larry Ellison. Andre betydelige nett-baserte konkurrenter er Salesforce.com, SugarCRM, XS Office AS, ONE software AS og QuickBooks Online.
Tradisjonelle konkurrenter i Norge er Mamut, Visma, Xledger, SuperOffice og HansaWorld.


Ettersøkshund.
Ettersøkshund er en hund som er trent til å finne mennesker og dyr i terrenget. Det kan være mennesker som har gått seg vill, blitt skadet og ikke kommet hjem til avtalt tid, eller folk som gjemmer seg av ulike årsaker. Se også sporhund.
Regulære ettersøkshunder utdannes bl.a. av Norske Redningshunder, men også politiets patruljehunder og Forsvarets militær patruljehunder har trening og utdannelse i slike søk. Ettersøkshunder er således både brukshunder og tjenestehunder, og gjerne også familiehund.
En godkjent ettersøkshund må regodkjennes hvert annet år for å opprettholde godkjenningen. Hunder og førere (ekvipasjer) som er godkjent føres opp på Norske Redningshunders liste og kan kalles ut til tjenesteoppdrag av politiet.
Ettersøkshund for skadd vilt.
En ettersøkshund for skadd vilt er trenet spesielt til å spore opp dyr som er skadeskutt på jakt eller i trafikken. Alle som skal drive jakt på hjortevilt (elg, hjort og rådyr) i Norge er ved lov pålagt å ha tilgang på godkjent ettersøksekvipasje. Denne må kunne være på skadestedet innen 4 timer etter at skaden er oppstått, og viltet skal kunne spores i inntil 24 timer etter skadeøyeblikket.
Viltnemnda i kommunene har lister over hvilke godkjente ettersøksekvipasjer som står til rådighet lokalt, og som kan kalles ut i tilfelle skade. Godkjente ekvipasjer må ha bestått både viltsporprøven og fersksporprøven. Før fersksporprøve kan avlegges må viltsporprøven være bestått. Ettersøkshund for skadet hjortevilt godkjennes ved å oppnå minst 2. premie på kunstig utlagt blodspor pluss minimum 7 poeng på søk etter levende vilt.
Register over godkjente ettersøkshunder føres av Norsk Kennel Klub (NKK). Prøver arrangeres hovedsakelig av NJFF og NKK, men og andre organisasjoner kan godkjennes til formålet.


Likhund.
Likhund eller kadaverhund er en hund som er spesialtrent til å markere på lukten av lik. Likhunder kan derfor være et nyttig hjelpemiddel for å oppklare drap og forsvinninger. I mange land hersker det imidlertid stor uenighet omkring hvorvidt markeringer av likhunder skal kunne benyttes som bevis i en rettssak.
Likhunder trenes til å søke etter lukten av lik og markere funnsteder der slik lukt oppdages. Dette kalles et molekylært søk. Hundene trenes opp til å søke etter liklukt fra alle fem stadiene i forråtnelsesprosessen til en død person. Hundene kan derfor gjenkjenne liklukt fra både mennesker som nylig har avgått ved døden og rester av døde mennesker. Det utarbeides gjerne strenge nasjonale retningslinjer for hvordan søk med likhunder skal gjennomføres.
I Norge har likhunder vært benyttet i varierende grad siden april 1996. Norsk politi utdannet fem likhunder som ble brukt i et forsøksprosjekt. Den siste av disse døde i 2001, men to ny ble utdannet og brukt i prosjektet fram til 2004, da det ble avsluttet. Ingen av hundene var rendyrka likhunder, men patruljehunder med tilleggstrening i molekylære søk. Da likhundprosjektet inngikk, ble deler av det videreført gjennom de nye kriminalsøkshundene. Per 2008 fantes det ingen rene norske likhunder igjen.
Alle patruljehunder i norsk politi har opptrening i å markere på liklukt, men da i form av selve «liket». Dette trenes ved hjelp av klær med liklukt på. Patruljehundene skal kunne dette for å kunne finne savnede som er døde. Sverige har likhunder.


Vindsøkshund.
Vindsøkshund er en militær tjenestehund som har fått trening i å søke etter personell på land, i fra båt, for derigjennom å markere i hvilken retning menneskene befinner seg.
Vindsøkshunder utdannes ved Forsvarets hundeskole. En vindsøkshund har dessuten alltid en primærutdannelse, f.eks. som militær patruljehund. Utdannelsen kan også kombineres med andre tilleggsutdannelser.


Vannsøkshund.
Vannsøkshund er en militær tjenestehund som har fått trening i å søke etter stridsdykkere fra land eller båt, for derigjennom å påvise eventuelle skjulte angrep på militære installasjoner og forsvarsanlegg.
Vannsøkshunder utdannes ved Forsvarets hundeskole. En vannsøkshund har dessuten alltid en primærutdannelse, f.eks. som militær patruljehund eller varslingshund. Utdannelsen kan også kombineres med andre tilleggsutdannelser.


Våpensøkshund.
Våpensøkshund, også kalt våpenhund, er en tjenstehund som har fått spesialtrening i å finne skjulte våpen og ammunisjon. En våpenhund har nesten alltid en primærutdannelse, som for eksempel politihund, militær patruljehund, varslingshund, bombehund eller minesøkerhund. Våpensøkshunder, som er en tilleggsutdannelse, blir utdannet ved Politihøgskolens utdanningssenter Sæter gård, Kongsvinger eller Forsvarets hundeskole.


Francesco Guidobono Cavalchini.
Francesco Guidobono Cavalchini (født 4. desember 1755 i Tortona i Italia, død 5. desember 1828 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble arrestert av Napoleons franske styrker i april 1808 og holdt fengslet i Fenestrelle, og senere i Sør-Frankrike. Etter at paven ble gjeninnsatt, ble han bekreftet som guvernør av Roma.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i august 1807 av pave Pius VII, publisert i april 1818
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Han var nevø til kardinal Carlo Alberto Guidobono Cavalchini (1743).
Guidobono Cavalchini, Francesco
Guidobono Cavalchini, Francesco
Guidobono Cavalchini, Francesco
Guidobono Cavalchini, Francesco
Guidobono Cavalchini, Francesco


Bureau National Interprofessionnel de l'Armagnac.
Bureau National Interprofessionnel de l'Armagnac (BNIA) er et fransk organ som kontrollerer produksjonen og regelverket for produksjon av Armagnac.
BNIA setter regler for bl.a. hvilke druetyper som er tillatt, hvilket geografisk område armagnac må komme fra, krav til produksjon, destillasjon, lagring, merking o.l.
I tillegg skal organet bistå aktører i armagnac-bransjen med teknisk og praktisk hjelp, samle statistikk og data fra bransjen, og generelt promotere armagnac.


Antonio Despuig y Dameto.
Antonio Despuig y Dameto (født 30. mars 1745 i Palma de Mallorca i Spania, død 2. mai 1813 i Lucca) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Valencia 1795 og deretter erkebiskop av Sevilla (1795–1799) og latinsk patriark av Antiokia (1799–1813).
Han ble utnevnt til kardinal i juli 1803 av pave Pius VII, der han da var tilknyttet Pavestolen.
Franskmennene tvang ham i 1809 til å forlate Italia, men fikk senere av helsegrunner lov å komme tilbake og bosette seg i Lucca.


Tolltjenestehund.
Tolltjenestehund er en fellesbetegnelse for brukshunder som er trent til tolltjenestlige oppdrag, for eksempel som narkotikahund, bombehund, valutahund eller matsøkshund.
Tolltjenestehunder er offentlige tjenestehunder som utfører samfunnsnyttige oppgaver, men kan være eid av personalet og således også ha private oppgaver som familiehund.


Pietro Francesco Galleffi.
Pietro Francesco Galleffi (født 27. oktober 1770 i Cesena i Italia, død 18. juni 1837 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i juli 1803 av pave Pius VII.
Franskmennene førte ham i 1809 til Frankrike, der han var en av de «sorte kardinaler» (ble nektet av Napoleon å bruke de røde kardinalsklærne).
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han var i slekt med pave Pius VI.


Norges Blindeforbunds førerhundskole.
Norges Blindeforbunds førerhundskole ble opprettet i 1970 og utdanner hvert år ca. 25-30 førerhunder for synshemmede. Skolen ble i 2010 flyttet til Standal i Hakadal. Skolen er en avdeling i Norges Blindeforbund og utdanner sine instruktører selv. Skolen driver også eget oppdrett av hunder og gir dessuten omfattende oppfølging til førerhundbrukere over hele landet.
Skolen driver egen avl med avlstisper og hvalper utplassert hos forverter i østlandsområdet. Hvalpene blir vurdert med henblikk på førerhundopplæring når de er ca 1 år gamle. Skolen har samarbeide med andre skoler for brukshunder og utveksler enkelte hvalper etter egnethet for de forskjellige oppgavene.
Den vanligste hunderasen for førerhund er labrador, men det er også enkelte schäferr og puddeler.
Det koster ca. 300 000 kroner å utdanne en førerhund (2005). Av dette må Norges Blindeforbund selv bistå med 50 000 kroner, mens resten dekkes av NAV etter behovsprøving.
Når hundene er omtrent 10 år gamle er det aktuelt å gi brukeren en ny førerhund.


Hundeskolen Veiviseren.
Hundeskolen Veiviseren AS, også kjent som førerhundskolen i Vestby, ble opprettet i 1980 (under navnet Hundeskolen GA) og utdanner førerhunder på konsesjon fra Sosialdepartementet. Skolen har leveringsavtale med NAV og utdanner hvert år ca. 40-50 førerhunder for synshemmede i Norge og Sverige. Hundeskolen Veiviseren er i dag den største førerhundskolen i Norge. Skolen er også eneste hundeskole i Norge som trener opp servicehunder. Veiviseren driver dessuten med eget oppdrett av hunder.
Hundeskolen Veiviseren er “Accredited Full Members” i International Federation of Guide Dog Schools, Assistance dogs International & Assistance dogs EU.


Mette Newth.
Mette Newth (født 30. januar 1942 i Oslo) er en norsk forfatter og illustratør. Newth er utdannet keramiker. Hun var i perioden 1989–93 førsteamanuensis og deretter rektor ved Kunst- og håndverkskolen i Bergen. I perioden 1999–2002 var hun rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har vært leder for Norsk forum for ytringsfrihet, formann i Norges kunstnerråd og formann i Ungdomslitteraturens Forfatterlag. Mette Newth skriver barne- og ungdomsbøker som har vunnet høythengende priser og blitt oversatt til 17 språk.
Newth er bosatt på Rykkinn i Bærum kommune. Hun er gift med forfatteren Philip Newth, som hun også har samarbeidet med om en rekke prosjekter. Forfatteren Eirik Newth er deres sønn. Hennes foreldre, Lalli og Fridtjof Knutsen, var også forfattere.


Roy Oliver Disney.
Roy Oliver Disney (født 24. juni 1893, død 20. desember 1971) var broren og forretningspartneren til den amerikanske tegnefilmprodusenten Walt Disney. Sammen skapte de Walt Disney Productions som tidlig ble ledende innen kommersiell underholdning og som skapte en lang rekke klassiske animasjonsfilmer for barn og voksne.
Roy var Walts forretningspartner og en viktig støttespiller for ham. Mens Walt var den visjonære, ordnet Roy det økonomiske, og sørget for finansieringen av prosjektene. Etter Walts død lovet Roy å fullføre brorens planlagte prosjekter, noe han også gjorde.


San Jose.
San Jose (eller San José, uttales, spansk for «St. Josef», opprinnelig "El Pueblo de San José de Guadalupe") er en by i California, ca. 70 km sør for San Francisco. Byen med det urbane området omkring har (2012) innbyggere og er dermed en del av det nest største byområdet i California (etter Los Angeles). San Jose er den tredje største byen i California (etter Los Angeles og San Diego) og den tiende største i USA.
Byen ble grunnlagt 29. november 1777 som et landbrukssenter og var den første permanente bosetningen innen den spanske kolonien Alta California.
Byen har hatt en særlig stor vekst fra 1950-årene.
Byen er fra 1990-årene blitt kalt «The Capital of the Silicon Valley» (hovedstaden i Silicon Valley). Ishockeylaget San Jose Sharks kommer herfra.
San José/San Jose er verdens mest brukte stedsnavn.


Sylling.
Sylling er et tettsted og ei bygd i Lier kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger lengst nord i Lierdalen. Sylling ligger i sydenden av Holsfjorden, en arm av Tyrifjorden. I motsetning til resten av Lier ble Sylling sannsynligvis befolket nordfra.
Geografi.
Det bor omtrent 1 700 personer i bygda Sylling, en økning på 300 personer fra 1980. Innbyggerne i Sylling utgjør bare i underkant av 10 % av hele kommunens totale innbyggertall, og ligger noe utenfor de såkalte sentrale delene av kommunen. Men om man tar med Sjåstad, som ikke er en del av tettstedet Sylling, og andre nærliggende områder lenger syd i Lierdalen, kommer antallet opp i mot 3 000. Antall stemmeberettigede personer i Sylling valgkrets var 1 247 i 1999.
På 1980-tallet ble boligfeltet Fagerliåsen bygget, hvor det nå er 100 husstander. Dette er den eneste større boligutbyggingen i Sylling de siste tiårene. Det er nå planer om nye utbygginger, blant annet ved Skjæret ned mot fjorden på østsiden av Sylling sentrum. Reguleringsplanene for denne utbyggingen er til behandling i Lier kommune.
Sylling er kjent for jordbruk; spesielt dyrking av frukt. Det gode jordsmonnet skyldes grusavsetninger etter siste istid med blant annet Sylling-morenen som demmer opp Holsfjorden. Dette ra-trinnet tilsvarer Aker-trinnet i Groruddalen.
Høyeste punkt i Sylling er Hørtekollen som rager 478 moh.
Historie.
Pilegrimsleden må ha passert Sylling og Olavskilden («Gullkilden»). Pilegrimene kom enten til fots eller de kunne reise med båt over Holsfjorden.
Kong Sverre og birkebeinerne seiret over baglerne og kong Magnus i slaget ved Hørte bro i 1178. Den gamle Kongeveien passerer forbi Olavskilden.
På Hørtekollen skal småkongen Håkon ha hatt sitt kongesete.
Jordbruk.
Nabogårdene Sylling Vestre gård og Sylling prestegård har lange tradisjoner for dyrking av tidlig-jordbær og -grønnsaker. Nå produseres også anlegg for tidligjordbær ved Myhrene AS i tilknytning til gårdene.
Skole og hall.
Sylling har både barne- og ungdomsskole, som ble slått sammen til en 1-9 (nå 1-10) skole på begynnelsen av 1990-tallet. Ungdomsskolen het tidligere Svangshagan. Det har vært skole i Sylling helt siden 1859. På ungdomsskolen kommer også elevene fra Oddevall barneskole på Oddevall til Sylling skole. På hvert klassetrinn på barneskolen ligger antall elever som oftest i underkant av 30, mens det blir noe under 50 på ungdomsskolen.
Et veldig hett tema i Sylling, og også i Lier generelt, var byggingen av en flerbrukshall. Det var lenge planer om et slikt anlegg i Sylling. I en periode langt tilbake var det snakk om en svømmehall, men dette ble skrinlagt. Så etter mange forsøk ble det endelig vedtatt at Lier kommune skulle bygge en flerbrukshall, i tilknytning til skolen. Arbeidet startet sommeren 2002, og hallen sto ferdig i 2004. Sylling skole ble samtidig bygget om til det bedre.
Sentraliseringen av Lier.
Helt frem til de siste tiårene av 1900-tallet var Sylling et sted med flere kolonialbutikker, eget postkontor, egen bank og egen bensinstasjon. I 1996 ble bankfilialen lagt ned og i 2001 ble både postkontoret og bensinstasjonen nedlagt. Postkontoret i Sylling startet allerede i 1859, som et av de første i hele området, og ble etter 142 års drift lagt ned. Nå har Sylling Post i Butikk hos SPAR Sylling (Vangen Mat AS). Post i butikk har sine fordeler fremfor tradisjonelle postkontorer, blant annet de lengre åpningstidene.
Da Lierbanen var i drift fra 1904 til 1936, kom posten til Sylling faktisk så ofte som to ganger daglig. Bensinstasjonen i Sylling gjennom flere tiår, Fina (de siste årene Shell), ble lagt ned våren 2001. Det så lenge mørkt ut, men Sylling Senter ble etablert et år senere. Sylling Senter har fått bensinpumpene i gang igjen med døgnåpen kortautomat og egen vaskehall. Sylling Senter rommer i dag også frisørsalong, gatekjøkken, bilverksted og møbelsnekker. Nettbuss har en base i Sylling for 7 busser som starter herfra.
Sylling kirke.
Sylling kirke ble bygget i 1852, og hadde 150-årsjubileum i 2002. Av den grunn var det store oppussingsarbeider et par år. Det har vært kirke på det samme stedet siden middelalderen, og da arbeidet med kirken pågikk i 2001, ble det funnet forskjellige interessante gjenstander under kirkegulvet. Det ble funnet noen gamle gravstener med inskripsjoner, noen knokler etter tidligere Sylling-folk, og enkelte andre gjenstander. Riksantikvaren måtte inn i bildet, og restaureringen av kirken tok derfor lenger tid enn man hadde håpet på. Kirken ble åpnet for normal bruk igjen i desember 2001.


Jean de Dieu-Raymond de Boisgelin de Cucé.
Jean-de-Dieu-Raymond de Boisgelin de Cucé
Jean-de-Dieu-Raymond de Boisgelin de Cucé (født 27. februar 1732 i Rennes i Frankrike, død 22. august 1804 i Angervilliers nær Tours) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Aix 1771–1802, og erkebiskop av Tours 1802–1804.
Under Den franske revolusjon fordømte han sivilkonstitusjonen for kleresiet i 1791, og måtte flykte til England. Han kunne ikke vende tilbake til sitt erkebispedømme før sent i 1801, etter konkordatet mellom Frankrike og Pavestolen i juli samme år hadde bilagt striden mellom stat og kirke.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1803 av pave Pius VII.
Boisgelin de Cucé, Jean-de-Dieu-Raymond de
Boisgelin de Cucé, Jean-de-Dieu-Raymond de
Boisgelin de Cucé, Jean-de-Dieu-Raymond de
Boisgelin de Cucé, Jean-de-Dieu-Raymond de


Antonin Theodor Hrabe Colloredo-Waldesee.
Antonin Theodor Hrabe Colloredo-Waldesee (født 29. juli 1729 i Wien i Østerrike, død 12. september 1811 i Kromeriz) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Olmütz i Mähren (i dagens Tsjekkia) 1777–1811.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1803 av pave Pius VII.
Colloredo-Waldesee, Antonin Theodor Hrabe
Colloredo-Waldesee, Antonin Theodor Hrabe
Colloredo-Waldesee, Antonin Theodor Hrabe
Colloredo-Waldesee, Antonin Theodor Hrabe
Colloredo-Waldesee, Antonin Theodor Hrabe


Camel Trophy.
Camel Trophy var en årlig, internasjonal konkurranse sponset av sigarettmerket Camel, og i 18 år også av bilprodusenten Land Rover. Billøpet gikk inn som en viktig tobakksreklame etter at slikt er forbudt i stadig flere land. Vi finner navnet fortsatt i urforretninger som selger armbåndsur under samme navn.
1980.
Det første Camel Trophy foregikk nedover Transamazonica Highway i Brasil. Tre lag fra Vest-Tyskland stilte opp i Jeep CJ6. Vinnere var Klaus Karthna-Dircks og Uwe Machel. Konkurransen foregikk over 12 dager.
1981.
Året etter var også en hel-tysk konkurranse. Fem lag krysset Sumatra med Range Rovere, en distanse på 1600 km. Vinnere er Christian Swoboda og Knuth Mentel. Dette var første året Land Rover var involvert.
1982.
Dette var første året med deltagere fra andre land, da Nederland, Italia og USA stilte lag i tillegg til Vest-Tyskland. Konkurransen foregikk på Papua Ny Guinea, og ruten er også det året 1600 km lang, og bilene er igjen Range Rovere. Spesialoppgaver underveis gjør sin debut dette året. Det italienske laget bestående av Cesare Geraudo og Giuliano Giongo vant.
1983.
Årets konkurranse foregikk i Zaire, nå med syv lag. Sveits, Portugal, Spania og Hongkong kommer også inn. Ruten er igjen 1600 km, og går fra Kinshasa til Kinsangani. Årets deltagerkjøretøyer er Land Rover Series III 88". Kolonnen har med seg en doktor som behandler innfødte langs ruten. Henk Bont og Frank Heij fra Nederland vinner.
1984.
I 1984 var stedet igjen Brasil, nå med 12 lag, to fra hver nasjon. Belgia stiller for første gang. Den opprinnelige traséen er fullstendig ødelagt av regntiden, og den alternative er ikke så mye bedre. Gjørme og kraftig vannføring i elvene gjør det hele til en kamp. Italia vinner for andre gang, med et lag bestående av Maurizzio Lavi og Alfredo Redaelli.
1985.
I Borneos tette jungel møttes 16 lag. Nye av året var Japan og Brasil. Regntiden gjør igjen ruten vanskelig, og kjøretøyene ble løftet med helikopter en del av veien. Det vesttyske laget Heinz Kallin og Bernd Strohdach vant. Nytt av året var en pris for lagånd, som ble vunnet av brasilianske Tito Rosenberg og Carlos Probst.
1986.
Camel Trophy gikk for første gang i Australia, med lag fra 14 forskjellige nasjoner. Ruten var 3 218 km gjennom ødemarken fra Cooktown til Darwin over tretten dager. Vinnere var franske Jaques Mambre og Michel Courvallet, og lagåndsprisen gikk til australske Glenn Jones og Ron Begg.
1992.
I var Camel Trophy tilbake til Brasil for fjerde gang. Startpunktet var ved byen Manaus, et senter i Amazonasbekkenet. Konkurransen gikk over 18 dager og 1600 km, med tildels tungt terreng. Deltagerbilen var Discovery for andre året på rad, mens støttebilene var Defender 110. Et par Range Rovere for VIPer var også med. Starten gikk 28. april. En av dagene så tilbakela kolonnen 640 km, inntil da den lengste etappen i Camel Trophys historie. Det var mindre regn enn fryktet, men allikevel så gikk det trått mot slutten. Vinnerene var det sveitsiske laget, bestående av Alwin Arnold og Urs Bruggisser, med 808 poeng. Det amerikanske laget kom på andre plass, og vant også «Team Spirit»-prisen, med det franske laget på tredje plass.


Aiakos.
Aiakos (gresk: Αἰακός, latinsk form Aeacus) («jordbunden» eller «bestående») var i gresk mytologi konge på øya Aegina i Saroniabukta og var så kjent langveis for sin renhet og rettferdighet som han styrte med over sitt folk, at folk søkte hans dømmekraft over hele Hellas. Etter sin død, ble han oppnevnt til en av skyggedommerne i Erebos, med de kretiske Minos og Radamantus. Radamantus dømte sjelene til folket i øst, Aiakos dømte hellenerne og Minos hadde den avgjørende stemmen, forteller en senere versjon av myten.
Aiakos var sønnen til Zevs og Aegina, datter av elveguden Asopus. Dermed var han forbundet til olymperne og de urgamle ktoniske vannåndene i landet. Hans mor ble båret bort av Zevs til øya Oinone, som etterpå ble oppkalt etter henne.
Da kongedømmet til Aiakos opplevde en grusom epidemi, ba han til Zevs om hjelp. Kongen av gudene forandret de lokale maurene til mennesker som ble kalt myrmidonere. Aiakos var forfar til aiakidene.
Med sin kone Endeis var han far til Telamon og Pelevs (faren til Akilles). Med Psamate fikk han Pokus.
Hans vellykkede bønn til Zevs om regn i en tid med tørke ble husket med et tempel ved Aegina. Han reiste selv et tempel til Zevs og hjalp Poseidon og Apollon til å bygge murene til Troja.
Aleksander den store hevdet å spore sitt opphav (via sin mor) til Aiakos.


Livredningshund.
Livredningshund er en hund som er trent i å redde mennesker fra drukningsdøden. Dette er typisk store hunder som er glade i vann og gode til å svømme. Hundene læres opp til å svømme ut og gripe tak i mennesker som enten selv roper om hjelp eller som føreren mistenker trenger hjelp. Hunden, som selv blir utstyrt med flytevest, drar personen til land, enten ved at personen selv holder fast eller ved å holde personen i kjevene.
Livredningshunder er ikke særlig utbredt i Norge, men de er ganske vanlige i land som USA og Australia. Vi kan nok forvente at det vil bli utdannet flere slike redningshunder i Norge i tiden framover.


Fattigdom.
a> i maleriet "Kampen for tilværelsen"
Utdeling av mat til trengende barn i Berlin Tyskland i 1921
17. oktober er den internasjonale dag for utryddelse av fattigdom
Med fattigdom menes først og fremst en mangel på livsviktige ressurser, som for eksempel ernæring, husrom eller klær. Ofte brukes begrepet også som betegnelse på en mangel generelt.
Vi kan også se fattigdom i flere sammenhenger. Vi har den økonomiske fattigdommen; med det menes det å lide materiell nød, altså med mangel på penger, materielle goder og ressurser. Vi har også den sosiale fattigdom; det vil si å være sosialt ekskludert, men samtidig avhengig av samfunnet for å føre et liv slik samfunnet forventer. Samfunnet kan for eksempel forvente at vi skal delta i samfunnslivet og etablere familie.
Hvordan måle fattigdom.
Når man måler fattigdom har man en fattigdomsgrense. Er man under fattigdomsgrensa er man fattig.
Man har to mål for fattigdom
Absolutt fattigdom.
Ved absolutt fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å tilfredsstille basiskrav. Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på 1 dollar/dag (PPP-justert=Altså justert for priser)
Absolutt fattigdom innebærer manglende tilfredsstillelse av grunnleggende basisbehov som mat, klær, husly og tilgang på grunnutdanning og primær helsetjeneste. Dette er mennesker som lever et liv preget av nød og mangel på valgmuligheter.
I 2005 var tallet på mennesker i verden som lever under fattigdomsgrensa ca 20%. Det vil si ca 1.24 milliarder mennesker.
Relativ fattigdom.
Ved relativ fattigdom, er fattigdomsgrensa det som trengs for å leve et anstendig liv sammenlignet med andre mennesker i samme samfunn, for eksempel relativt til de andre innbyggerne i et land.
Relativ fattigdom er fattigdom sett i forhold til en gruppe. Det er altså ikke bare snakk om overlevelse og tilfredstillese av grunnleggende behov, men at levestandarden blir sett i forhold til det samfunnet man lever i. Fattigdomsgrensa i Norge er for en husholdning 196.000 kroner i året (år 2008) etter OECD-normen (50% av medianinntekten). Det er denne normen som brukes i Norge, og gir 200.000 fattige. Etter EU-normen er fattigdomsgrensa for en husholdning i Norge 235.200 kroner i året (år 2008) (60% av medianinntekten), og gir 600.000 fattige.
Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. Problemet med denne fattigdomsdefinisjonen er at den ser på inntekt, og ikke på de faktiske utgiftene folk har.
Statens Institutt for Forbruksforskning – SIFO – anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6.500 kroner i måneden (år 2006) for å leve på et rimelig forbruksnivå. Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet.
Velferdsalliansen arbeider for økonomisk, sosialt og rettslig vanskeligstilte i Norge.
Hvordan måle antall fattige.
"Fattigdomsgap (Poverty Gap)" = Hvor mye det vil koste å få alle fattige over fattigdomsgrensa. Avstanden mellom fattigdomsgrensa og inntekten til de fattige totalt sett.
"Gjennomsnittlig fattigdomsgap (APG)" = Fattigdomsgap/Antall fattige. Gir avstanden mellom fattigdomsgrensa og inntekten til de fattige, gjennomsnittlig for hver fattig.
"Normalisert fattigdomsgap" = APG/Fattigdomsgrense. Hvor mye man er under fattigdomsgrensa i forhold til fattigdomsgrennsa. Gir et tall mellom 0 og 1, der lavest mulig tall betyr minst fattigdom.


Neoptolemos.
Neoptolemos dreper Priam. Gresk amfora, Louvre.
Neoptolemos (gresk: Νεοπτόλεμος, «Nykrigen») eller "Pyrrhus", er i gresk mytologi sønn av krigeren Akilles og prinsesse Deidamia.
Akilles ville ikke kjempe i trojanerkrigen, derfor kledde han seg ut som kvinne og skjulte seg hoffet ti l kong Lykomedes av Skyros. I løpet av den tiden hadde han en affære med prinsesse Deidamea som fødte Neoptolemos.
Ti år senere i krigen, etter at Akilles og Ajax den store døde og det ikke var tegn til seier for grekerne, fanget grekerne desperat den trojanske seeren Helenos og tvang ham til å fortelle dem hvordan de kunne ta Troja. Helenos avslørte at de kunne beseire Troja dersom de kunne få tak i Herakles' giftige piler (da i Filoktetes eie), stjele Palladiumet (som førte til byggingen av den berømte trehesten av Troja) og overtale Akilles sin sønn til å slutte seg til krigen. Grekerne fikk i all hast tak i Neoptolemos ved Skyros og brakte ham til Troja.
I motsetning til Akilles, en edel kriger som viste Priam nåde, var Neoptolemos rå og brutal. Han drepte Priam, Eurypylus, Polyxena, Polites og Astyanax, blant andre og tok Helenos og Andromake som slaver etter krigen. Med Andromake, Helenos og Føniks, seilte Neoptolemos til Epirot-øyene og ble så konge av Epirus, og sendte Odyssevs i eksil etter at han drepte et stort antall friere som plaget hans kone, Penelope.
På veien til Troja, ble Filoktetes bitt av en slanke på Kryse. Odyssevs anbefalte at han skulle etterlates fordi såret var betent og luktet fælt. Ti år senere avslørte Helenos under tortur at Filoktetes piler (som han fikk fra Herakles) ville bli nødvendige for å vinne krigen. Odyssevs og Neoptolemos gikk til Lemnos for å få tak i Filoktetes.
Akkilles ånd åpenbarte seg for de overlevende etter krigen og krevde at Polyxena, den trojanske prinsessen, skulle ofres før noen kunne reise hjem. Neoptolemos gjorde dette, han ofret også hennes far, Priam, til Zevs.
Med Andromake, som hadde blitt gjort til slave, ble Neoptolemos far til Molossus og forfar til Olympias, mor til Aleksander den store.
Neoptolemos ble drept etter at han forsøkte å ta Hermione fra Orestes som hennes far Menelaus hadde lovet eller etter at han frasa seg Apollon, morderen av hans far. Han ble drept av Orestes eller en av de delfiske prestene til Apollon.


Kambyses I av Anshan.
Kambyses I den eldre (ca 600–559 f.Kr.) var konge av Anshan fra ca 580 til 559 f.Kr.
Han var et tidlig medlem av akamenide-dynastiet. Han var tydeligvis et oldebarn av dets grunnlegger Akamenes, barnebarn av Teispes av Anshan og sønn til Kyros I av Anshan. Hans onkel styrte som Ariaramnes av Persia og hans fetter som Arsames av Persia.
I følge Herodot var Kambyses «en mann av god familie og stille vaner». Han styrte under overherredømmet til Astyages, konge av Media. Han giftet seg med prinsessen Mandane av Media, en datter av Astyages og prinsesse Aryenis av Lydia. Hans kone var barnebarn av både Kyaxares av Media og Alyates II av Lydia. Resultatet av deres ekteskap var fødselen av hans etterfølger Kyros den store.
Ifølge Herodot valgte Kyaxares Kambyses som svigersønn fordi han ikke regnet ham som en trussel mot den mediske tronen. Dette var ikke tilfellet med Kyros II som vokste opp til å fortrenge sin bestefar.


Ustasja.
En Ustasjavakt står blant lik, fanger som har blitt myrdet, i konsentrasjonsleiren Jasenovac
Ustasja er en separatistisk organisasjon av kroatiske fascister. Organisasjonen ble dannet i 1929 med baser i Italia og Ungarn. Leder ("poglavnik") av bevegelsen var Ante Pavelić.
I 1930-årene hadde organisasjonen 500 til 600 medlemmer, og de drev med terrorvirksomhet i Jugoslavia. I 1934 gjennomførte de et attentat mot den jugoslaviske kong Aleksander 1 og den franske utenriksminister Louis Barthou.
Etter at Jugoslavia ble okkupert av Tyskland i 1941 ble de tyske troppene hilst velkommen av kroater og slovenere. Under den andre verdenskrig stod denne bevegelsen i spissen for den såkalte selvstendige kroatiske stat, og de organisertemord på flere hundre tusen serbere, sigøynere og jøder. På serbisk side opererte en tilsvarende ekstrem nasjonalistisk gruppe, kalt tsjetnikene.
Etter den andre verdenskrig ble mange av medlemmene dømt til døden og henrettet, med lederen klarte å unnslippe til Argentina. Bevegelsen fortsatte sin terror-virksomhet blant annet i Sverige, hvor den stod bak flere terrorhandlinger på 1970-tallet.


Selevkos III Keraunos.
Selevkos III Keraunos eller Soter (ca. 243–223 f.Kr.) den eldste sønnen til Selevkos II Callinicus, var en selevkid-konge som etter et kort styre på tre år (225–223 f.Kr.) ble myrdet i Lilleasia av medlemmer av hæren under et felttog mot Attalus I av Pergamon. Hans tittel "Keraunos" betyr «torden» på gresk.


Hundekjøring.
Hundekjøring er en hundesport der en ekvipasje skal trekke og styre en slede eller pulk (vintersport), ei vogn eller en sparkesykkel (sommersport) over en viss distanse. I konkurranseform skal utstyret ha en viss vekt og størrelse og på raskest mulig måte forflyttes mellom to punkter.
Ekvipasje og hundespann.
I trekkhundsammenheng består en "ekvipasje" av en hundefører og et såkalt "hundespann", dersom to eller flere hunder er spent inn for å trekke redskapet (vogn, pulk, slede m.m.). Benevnelsen "spann" kommer av det tyske ordet "spannen", som betyr å "spenne for" flere enn ett trekkdyr til et redskap, i den hensikt å trekke redskapen mellom to punkter. Begrepet ekvipasje stammer fra det franske uttrykket "équiper", som egentlig betyr "å utstyre seg med noe", i dette tilfellet med et hundespann (redskap og hunder).
Konkurranseformer.
Det er to hovedformer med hundekjøring vinterstid, såkalt "nordisk stil" ("pulkkjøring") og "sledehundkjøring". For rekrutter og barn mellom 10 og 11 år er kun "snørekjøring" tillatt konkurranseform. Snørekjøring er hundekjøring der langrennsløperen går bak hunden med kun en strikk mellom, ingen pulk. I tillegg finnes det en konkurranseform som kalles "barmark" og omhandler flere konkurranseformer der det ikke er snøforhold.
I konkurranser i "nordisk stil" og "sledehundkjøring" er som oftest hundespannene pålagt å laste en minimumsvekt i sleden eller pulken, eller de er pålagt å bringe med seg en obligatorisk minimumsutrustning.
Nordisk stil, bruk av hunderasen Vorstehhund.Som regel gjelder det både obligatoriske vektkrav og utstyrskrav i kortere løp i "nordisk stil", utstyret inkludert pulken skal minst veie 70 % av hundens vekt. Det gjelder bare obligatoriske utstyrskrav i mellom- og langdistanseløp i "sledehundkjøring". I de lengre løpene kreves det likevel ofte at spannet laster opp en viss minimumsvekt nødproviant til utøver og hunder. Enkelte løp kan også ha helt spesielle, lokale krav, som f.eks Iditarodløpet i Alaska hvor det foreligger minimumsvektkrav til bl.a obligatorisk medbragt øks og sovepose. I tillegg til Iditarod arrangeres det andre internasjonale konkurranser for sledehundekjørere som VM, EM, Pirena og Alpirace. Det arrangeres NM, EM og VM i nordisk stil, men for mange er Seppalaløpet det store målet for sesongen. Konkurransene skiller mellom kjønnene. De nordisk stil løpene går over 5 km for gutt/pike løpere mellom 12 og 15 år, juniorer (16-19 år) går 10 km, seniorer herrer går mellom 15 og 30 km mens senior kvinner går kun 10-20 km. Det skilles mellom tospann og enspann i pulkkjøring.
"Barmark" er en konkurranseform der det konkurreres i øvelsene "vogn", "sparkesykkel", "snøresykling" og "snøreløping". Vogn er en øvelse der det enten er 4-, 6- eller 8 hunder i spannet. I 4-spann trekkes ei vogn med tre hjul, mens i 6- og 8-spann trekkes det ei firehjulsvogn. Det konkurreres over en distanse på 4-12 km, avhengig av temperaturen. Sparkesykkel er en øvelse der man enten bruker en eller to hunder til å trekke en sparkesykkel over en distanse på 4-8 km, avhengig av temperaturen. Begge de nevnte øvelsene skiller ikke mellom kjønnene. Snøresykling er en konkurranse der man skiller mellom kjønnene og det kun brukes en hund til å trekke en vanlig sykkel (terrengsykkel) over en distanse på 4-12 km, avhengig av temperatur. Snøreløping er en konkurranse der hundeføreren må løpe sammen med hunden, som hjelper løperen gjennom å trekke denne etter seg. Også i denne øvelsen skilles det mellom kjønnene.
Spesielle konkurranser.
Europas lengste sledehundløp er Finnmarksløpet som går over ca. 1 000 km og arrangeres i Norge. I dette løpet kan det startes med inntil fjorten hunder. Femundløpet er et annet viktig hundeløp, med start i verdenskulturminnet Røros. Den best kjente og mest krevende konkurransen i verden er imidlertid det ca. 1 800 km lange Iditarodløpet, som går av stablen i Alaska hvert år. I slike lange løp benyttes utelukkende såkalte sledehunder, og i Iditarodløpet må et hundespann starte med minimum tolv og maksimalt seksten hunder. For nordisk stil løpere i Norge er ofte Seppalaløpet sesongens viktigste renn, det er et minneløp for hundekjøreren Leonhard Seppala. Seppalaløpet har flere år blitt arrangert av Bærum Hundekjørerklubb, og blitt avlagt i Krokskogen.
Hundetyper, spann oppsett og utstyr.
Amatørtegning av spann oppsettet til et 14-spann
Trekkhundmiljøet i Norge.
Trekkhundmiljøet i Norge organiseres gjennom Norges Hundekjørerforbund (N.H.F.), som er tilsluttet både Norsk Kennel Klub og Norges Idrettsforbund. Forbundet ble stiftet i 1951 og har sitt utspring i Norsk Trekkhundklubb av 1931 og Norges Trekkhundforbund av 1936. N.H.F. ble tatt opp som likverdig medlem av Norges Idrettsforbund i 1956. Det europeiske hundekjørerforbundet heter ESDRA (European Sled Dog Racing Assosiation), og det internasjonale hundkjørerforbundet heter IFSS (International Federation of Sled dog Sport).


Diego Gregorio Cadello.
Diego Gregorio Cadello (født 1. mars 1735 i Cagliari i Sardinia, død 5. juli 1807 i Cagliari) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Cagliari i Italia) 1798–1807.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1803 av pave Pius VII.


Kroatisk.
Kroatisk er et sydslavisk språk som tales på Balkan. Språket er offisielt i Kroatia og Bosnia-Hercegovina, og i enkelte områder i Italia, Romania, Serbia og Østerrike.
Mellom 5 og 6 millioner mennesker har kroatisk som morsmål. Kroatisk består av tre ganske forskjellige dialekter.
Kroatisk er offisielt språk i Kroatia og i Bosnia og Hercegovina, dette standardspråket baserer på štokavisk, men har også innflytelse fra de to andre dialektene. Standardspråket bruker det latinske alfabetet.
Det finnes flere varianter av "štokavisk", der den kroatiske varianten kalles "jekavisk" og den serbiske "ekavisk". En forskjell er at man i jekavisk gjerne sier «je» eller «ije», hvor man i ekavisk bruker «e».
I noen landsbyer innenfor adriaterhavskysten i regionen Molise i Italia er det fremdeles ca 2 000 personer som snakker (serbo)kroatisk. Disse er for det meste etterkommere etter kroater som flyktet fra tyrkernes framrykking på Balkan på 1200- tallet. De snakker en gammel variant av kroatisk som i motsetning til det moderne språket ikke inneholder tyrkiske lånord.


Julius (sjimpanse).
Julius er en sjimpanse født i Kristiansand Dyrepark 26. desember 1979. Etter fødselen ble den lille sjimpanseungen avvist av sin mor Sanne. For å redde livet hans, måtte han hentes ut fra sjimpanseflokken. Da var han svekket og hadde fått bitt av den ene pekefingeren. Julius fikk vokse opp hjemme hos Dr. William Glad, hans kone og to barn, Carl Christian og Øystein. Senere hos direktøren for dyreparken, Edvard Moseid, sammen med hans barn og familie.
Intensjonen var at Julius skulle bringes tilbake til familien sin i sjimpanseflokken. Det ble gjort forsøk på dette, men Julius hadde tydelige atferdsvansker. Som voksen levde han derfor isolert fra sjimpanseflokken de første årene i Juliusgrotta.
Man forsøkte også å finne en «kone» til Julius. Den første ble «Miff» i 1996. Det viste seg imidlertid at Miff allerede var gravid da hun kom sammen med Julius. Julius var aggressiv både mot Miff og hennes baby, og Julius og Miff måtte skilles. Senere har han hatt kortere forhold med «Dixi» og «Josefine».
15. mai 2003 ble Julius far til en unge sammen med Bini, ungen fikk navnet Julius Junior.
Julius fikk 5. november 2006 en ny sønn med Dixi. Kjønnet var i starten ukjent, da Dixi holdt barnet hos seg til enhver tid i den første tiden etter fødselen. Etter en navnekonkurranse, fikk avkommet navnet Linus. Siden har han fått en datter som har fått navnet Yr.
3. mai 2012 ble Linus, fem år gammel, funnet druknet i vanngraven ved innhegningen.
Julius er i dag leder for hele sjimpanseflokken.
TV.
NRK lagde en serie på tre episoder, om «Julius» som gikk som barne-TV i 1981. Etter dette ble Julius landskjent, og var i mange år Dyreparkens største attraksjon.


Jean-Baptist de Belloy-Morangle.
Jean-Baptist de Belloy-Morangle (født 9. oktober 1709 i slottet Morangles ved Beauvais i Frankrike, død 10. juni 1808 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Marseille 1755–1801, og erkebiskop av Paris 1802–1808.
Under Den franske revolusjon nektet han å akseptere sivilkonstitusjonen om kleresiet i 1791, og måtte
ta tilflukt i Chambly nær sitt fødested. Det var keiser Napoleon I som nominerte ham til erkebiskop av Paris, og han overvar keiserkroningen.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1803 av pave Pius VII, i en alder av 93 år.
Jean-Baptist de Belloy-Morangle er også kjent som den som oppfant filteret for bruk ved brygging av kaffe.
Belloy-Morangle, Jean-Baptist de
Belloy-Morangle, Jean-Baptist de
Belloy-Morangle, Jean-Baptist de
Belloy-Morangle, Jean-Baptist de
Belloy-Morangle, Jean-Baptist de


Kateket.
Kateket (fra gresk: κατηχεῖν ("kathekein"), «undervise») er en kirkelig tjenestemann eller -kvinne som i første rekke er lærer.
I oldkirken var kateketen lærer i katekisme eller troslære for dem som skulle døpes.
Den norske kirke.
Katekettjeneste er innført i Den norske kirke ved lov av 19. juni 1969. Kateketer utdannes spesielt for undervisningsarbeidet i menigheten, bl.a. konfirmantundervisning og ungdoms- og studiearbeid.
Den katolske kirke.
Den katolske kirkes utgangspunkt er at ingen (selv ikke paven) blir ferdig utlært i sin tro. Den er derfor gjenstand for livslange studier og utforskning. I Den katolske kirke er en kateket enhver som driver trosopplæring av allerede døpte og troende medlemmer (i motsetning til misjon som er rettet mot ikke-troende). Dette kalles katekese, og utføres i enhet med, og på vegne av biskopen og etter dennes retningslinjer. Katekesen er slik "en kirkelig aktivitet", og biskopen er ansvarlig for den trosformidling for foregår gjennom katekesen.
Katekesen gjennomføres av prester, diakoner, ordensfolk og lekfolk, og disse siste som vanligvis omtales som kateketer. Alle kateketer som driver slik organisert trosopplæring i kirkens regi blir godkjente av biskopen etter søknad fra sognepresten.
De sentrale elementene i katolske menigheter er "liturgi, sakramenter, bønn og fellesskap". Dette da også det sentrale i katekesen. som slik skal gi barn og unge kunnskap om disse elementene. Videre skal katekesen bevisstgjøre rundt diakoni og omsorg for andre.
Sogneprestene er ansvarlig for trosopplæringen i eget sogn, og får i dette virket assistanse fra kateketene. Særlig gjelder dette i opplæringen fram mot førstekommunion og ferming (konfirmasjon).


Hundesport.
Hundesport er et fellesbegrep for alle former for sport der hunder inngår som et element, enten alene eller sammen med en hundefører. Hundesport kan godt dels i to avdelinger, som "regulær hundesport" og "brukshundsport".
Bakgrunn.
På 1900-tallet har hundens betydning gjennomgått en dramatisk endring. Den har gått fra å være et nyttedyr til å bli mer av et kjæledyr. Mange av hunderasene ble imidlertid avlet fram med bestemte bruksegenskaper, som forsatt gjør seg gjeldende den dag i dag. Dette er egenskaper hundene trenger å få utnytte, for å kunne opprettholde sitt særpreg. Etter hvert som folk flest har fått stadig mer fritid, har mange valgt å bruke deler av denne på en positiv måte sammen med hunden. Hundesport oppsto slik som sportslige sidegrener til hundenes opprinnelige formål. Alvor har blitt til lek, og leken har utviklet nye egenskaper hos både hunde og menneske. Disse egenskapene har man siden utnyttet til nye bruksområder for hundeholdet. Man kan derfor hevde at hundesport har både stor terapeutisk og bruksmessig verdi, både for hund og menneske.
Regulær hundesport.
Regulær hundesport kan defineres som en aktivitet som ikke tjener et samfunnsnyttig formål, annet enn rent terapeutisk og underholdningsmessig. Eksempler på slik hundesport er for eksempel hundeveddeløp, lure coursing, hundekjøring, hundekløving, agility, flyball og hundefrisbee mer mer.
Brukshundsport.
Bruskhundsport (også kalt "bruks") kan defineres som en aktivitet som har eller kan ha en primær eller sekundær samfunnsmessig nytteverdi. Eksempler på slik sport er for eksempel IPO og brukshundsport, samt de selvstendige grenene lydighet, spor, blodspor, rapportering, apportering, budføring, feltsøk og rundering med mer.


Akersgata (Oslo).
Akersgata (1-73E, 2-74) er en gate i Oslo som løper fra Akershus festning til Hammersborg, der den deler seg og går over i Akersveien og Ullevålsveien.
Øvre del av Akersgata. T.v. leiegården Maltheby fra 1844; t.h. Trefoldighetskirken.
Akersgata er ca. 900 meter lang og følger Akerryggen, høydedraget som begynner på Akersneset og går videre nordover langs Hammersborg og videre til Gamle Aker kirke. Den er den høyestliggende gaten i området den går gjennom frem til Hammersborg (ved Arne Garborgs plass).
Fra rundt år 1300 har veien mellom Akersneset (der Akershus festning ligger) og Aker gård og kirke (nå Gamle Aker kirke) gått der Akersgata og Akersveien går i dag. Akersgata tilhører det eldste byanlegget fra Christian IVs tid, og den ble allerede fra anleggstiden kalt "Aggersgaden", trolig fordi den fulgte den gamle landeveien til Aker. Men det tidligere sammenhengende veifaret ble brutt av vollene rundt byen, og nedre del innenfor vollene ble i en periode kalt "Nordre gade". Først omkring 1730, etter at vollene ble nedlagt, ble forbindelsen knyttet igjen. Her, ved krysset med Karl Johans gate, er det smale gateløpet «Svinesund» et minne om at traseen nord for vollene ikke ble regulert til standard gatebredde.
Akersgata har vært Oslos avisgate, der de fleste av byens større aviser har hatt sitt tilhold. Nå er det imidlertid bare VG igjen, etter at Dagbladet flyttet sin redaksjon til Havnelageret våren 2008. Aftenposten, tidligere kjent som «tanta i Akersgata», flyttet i 2003 til nye lokaler i Posthuset.


Athenæum.
Athenæum er en monumental forretningsgård på hjørnet av Prinsens gate og Akersgata (nr. 18) i Oslo, ved Wessels plass. Gården er tegna av arkitektene Paul Due og Bernhard Christoph Steckmest og bygd i 1871-1872 for leseselskapet Athenæum og Det norske Selskab.
Gården er oppført i pussa teglstein, i første etasje forblenda med granitt. Den har en rikt utforma fasade med balkong, karnapp på hjørnet og høyt paviljongtak på sidene og midtpartiet. Gården er utført i en nygotisk/nyromansk stilblanding.
Tidligere lå det en holdeplass for oslotrikken her, med samme navn.


Sennepsgass.
Sennepsgass (dikloridetylsulfid) er en stridsgass som gir skader som ligner brannskader på eksponerte kroppsdeler. Symptomene kommer ikke umiddelbart, men utvikler seg etter noen timer til dype, brennende og kløende blemmer.
Sennepsgass ble første gang brukt som våpen på vestfronten under første verdenskrig. Senere under første verdenkrig ble sennepsgass erstattet av den giftige gassen Lewisitt.
Den var også en av flere gasser som ble brukt av Irak under krigen mot Iran 1980-88, både mot iranske soldater og sivile og mot Iraks egen kurdiske befolkning.
Navnet "sennepsgass" kommer av at gassen kan lukte svakt av sennep eller hvitløk.
a> med skader av sennepsgass, med karakteristiske blemmer på hals, armhuler og hender


Nedre Slottsgate (Oslo).
Nedre Slottsgate (1-25, 2-12) er en gate i Oslo sentrum som løper fra Myntgata ved Bankplassen like ved Akershus festning parallelt med Kongens gate til Grensen. Gaten er en av tverrgatene i Christianias opprinnelige byplan. Den het Slotsgaden inntil 1750.
Mellom Prinsens gate og Grensen domineres gatebildet av restauranter og forretninger, bl.a. varemagasinet Steen & Strøm. Teatermuseet (Gamle rådhus) ligger i Nedre Slottsgate.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.


Kumrovec.
Kumrovec er en pittoresk landsby i Krapina-Zagorje-regionen i det sentrale Kroatia. Den ligger ved elva Sutla, langs den kroatisk-slovenske grensa.
Kumrovec kommune har 1854 innbyggere (2001), men sjølve landsbyen har bare 304 beboere.
Grunnen til at denne lille landsbyen er så kjent er at den er fødestedet til marskalk Josip Broz Tito (1892–1980), den tidligere jugoslaviske presidenten.


Human Rights Watch.
Human Rights Watch er en internasjonal ikke-statlig organisasjon (NGO) som driver med forskning og beslutningspåvirkning vedrørende menneskerettigheter. Hovedkvarteret ligger i New York City, og det har kontorer i Berlin, Beirut, Brussel, Chicago, Genève, Johannesburg, London, Los Angeles, Moskva, Paris, San Francisco, Tokyo, Toronto og Washington, D.C..
Historie.
Human Rights Watch ble grunnlagt som en privat amerikansk NGO i 1978 under navnet Helsinki Watch for å overvåke Sovjetunionens samsvar med Helsinki-avtalen. Helsinki Watchs tilnærming var å rette søkelyset på stater som begikk menneskerettighetsbrudd gjennom mediadekning og gjennom direkte diskusjoner med politikere. Ved å rette det internasjonale søkelyset på menneskerettighetsbrudd i Sovjetunionen og dets satelliter i Øst-Europa, bidro Helsinki Watch til de demokratiske endringene i regionen i slutten av 1980-tallet.
Americas Watch ble grunnlagt i 1981, mens blodige borgerkriger var underveis i Mellom-Amerika. Takket være omfattende faktainnsamling i felten, kunne America Watch ikke bare reagere på overgrep fra regjeringsstyrkene, men også bruke internasjonal humanitærrett til å etterforske og avdekke krigsforbrytelser begått av opprørsgrupper. I tillegg til å uttrykke sine bekymringer i de berørte landene, undersøkte America Watch også hva forskjellige utenlandske regjeringer, spesielt myndighetene i USA, hadde gjort når det gjaldt å gi militær og politisk støtte til krenkende regimer.
Asia Watch (1985), Africa Watch (1988) og Middle East Watch (1989) ble lagt til det som da var kjent som «The Watch Committees.» I 1988 ble alle komiteer samlet under én paraply for å danne Human Rights Watch.
Profil.
I henhold til Verdenserklæringen om menneskerettigheter, motsetter Human Rights Watch seg krenkelser av hva det anser som grunnleggende menneskerettigheter, som inkluderer dødsstraff og diskriminering på grunnlag av seksuell orientering. Human Rights Watch støtter friheter i forbindelse med grunnleggende menneskerettigheter, som religionsfrihet og pressefrihet.
Human Rights Watch produserer forskningsrapporter om brudd på internasjonale menneskerettighetsnormer slik de er fastsatt av Verdenserklæringen om menneskerettigheter og hva det oppfatter som andre internasjonalt aksepterte normer for menneskerettigheter. Disse rapportene benyttes som grunnlag for å trekke internasjonal oppmerksomhet til overgrep og for å presse regjeringer og internasjonale organisasjoner til å reformere. Forskere foretar faktainnsamlingoppdrag for å etterforske mistenkelige situasjoner og for å skape dekning i lokale og internasjonale media. Problemstillingene som Human Rights Watch tar opp i sine rapporter inkluderer sosial- og kjønnsdiskriminering, tortur, militær bruk av barn, politisk korrupsjon, misbruk i strafferettsystemer og legalisering av abort.Human Rights Watch dokumenterer og rapporterer brudd på krigslover og internasjonal humanitærrett.
Human Rights Watch støtter også forfattere over hele verden som blir forfulgt for sitt arbeid og som har behov for økonomisk bistand. «Hellman/Hammett grants» finansieres av boet til dramatikeren Lillian Hellman (romanforfatteren Dashiell Hammett var Hellmans mangeårige samboer). I tillegg til å gi økonomisk bistand, bidrar Hellman/Hammett grants til økt internasjonal oppmerksomhet om aktivister som blir straffet for å snakke ut i forsvar av menneskerettigheter.
Hvert år presenterer Human Rights Watch Human Rights Defenders Award til aktivister verden rundt som viser lederskap og mot i å forsvare menneskerettigheter. Prisvinnerne arbeider tett sammen med Human Rights Watch i å undersøke og avsløre brudd på menneskerettigheter.
Human Rights Watch var en av seks internasjonale NGOer som grunnla Coalition to Stop the Use of Child Soldiers (Koalisjonen for å stoppe bruken av barnesoldater) i 1998. HRW er også co-leder av International Campaign to Ban Landmines (den internasjonale kampanjen mot landminer), en global koalisjon av grupper som klarte å innføre Ottawa-traktaten, en traktat som forbyr bruk av antipersonell-landminer.
Human Rights Watch er en av grunnleggerne av International Freedom of Expression Exchange, et globalt nettverk av frivillige organisasjoner som overvåker sensur over hele verden. Det er også medgrunnlegger av Cluster Munition Coalition, som innførte en internasjonal konvensjon som forbyr våpen. Human Rights Watch sysselsetter mer enn 275 ansatte – eksperter på forskjellige land, advokater, journalister og akademikere – og opererer i mer enn 90 land verden rundt.
Den nåværende direktør for Human Rights Watch er Kenneth Roth, som har hatt stillingen siden 1993. Roth gjennomførte undersøkelser om overgrep i Polen etter at unntakstilstand ble erklært i 1981. Han fokuserte senere på Haiti, kort tid etter Duvalier-diktaturet, da landet slet med problemer. Roths bevissthet om menneskerettigheter begynte med historier som hans far fortalte om å unnslippe nazi-Tyskland i 1938. Han ble uteksaminert fra Yale Law School og Brown University.
Human Rights Watch har vært ansett som en akkreditert veldedighetsorganisasjon av BBB Wise Giving Alliance, en nasjonal veldedighetsovervåkingsorganisasjon som er forbundet med Better Business Bureau- systemet.Charity Navigator, en organisasjon som evaluerer individuelle veldedighetsinstitusjoner og deretter publiserer rapporter om bl.a. resultatregnskap og organisatorisk effektivitet, ga Human Rights Watch to av fire-stjerners totalvurdering.
Finansiering og tjenester.
For regnskapsåret avsluttet juni 2008 rapporterte HRW at det hadde mottatt ca. 44 millioner dollar i offentlige bidrag. I 2009, uttalte Human Rights Watch at det får nesten 75% av sin finansielle støtte fra Nord-Amerika, 25% fra Vest-Europa og mindre enn 1% fra resten av verden.
Ifølge en økonomisk vurdering fra 2008, rapporterer HRW at det ikke aksepterer noen direkte eller indirekte støtte fra regjeringer og blir finansiert gjennom bidrag fra privatpersoner og stiftelser. Ifølge NGO Monitor er denne politikken brutt av støtte fra den nederlandske regjeringen og en innsamlingstur til Saudi Arabia i mai i 2009.
I 2010 annonserte finansmannen George Soros sin intensjon om å gi 100 millioner doller til HRW over en tiårsperiode. «Human Rights Watch er en av de mest effektive organisasjonene jeg støtter. Menneskerettigheter underbygger våre største ambisjoner. De er i hjertet av åpne samfunn,» sa han. Donasjonen øker Human Rights Watch sitt driftsbudsjett fra 48 til 80 millioner dollar. Donasjonen var den største i organisasjonens historie.
Charity Navigator ga Human Rights Watch fire stjerner, det høyeste antall stjerner mulig. Better Business Bureau sier Human Rights Watch oppfyller sine standarder for veldedighetsansvarlighet.
Human Rights Watch publiserte følgende detaljer on sine utgifter for programmer og støttetjenester for regnskapsåret som ble avsluttet juni 2008.
Publikasjoner.
Human Rights Watch publiserer rapporter om flere temaer og utarbeider årlige rapporter, World Report, som presenterer en oversikt over den globale tilstanden i forhold til menneskerettigheter. Den neste utgivelse, World Report 2012, blir utgitt i februar 2012 av Seven Stories Press. Human Rights Watch har publisert mye om saker som folkemordet i Rwanda i 1994 og konflikter i Den demokratiske republikken Kongo.
Sammenligning med Amnesty International.
Human Rights Watch og Amnesty International er de to eneste vestlige-orienterte internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene som opererer over hele verden i de fleste situasjoner som omhandler alvorlig undertrykkelse eller misbruk. De største forskjellene ligger i gruppenes struktur og metoder for å fremme forandring.
Amnesty International er en medlemsorganisasjon med svært mange medlemmer. Mobiliseringen av disse medlemmene er organisasjonens sentrale verktøy. Human Rights Watch opererer med kriserettet forskning og lange rapporter. Amnesty lobbyer og skriver detaljerte rapporter, men fokuserer også på massebrevskrivingskampanjer. Amnesty «adopterer» individer som «samvittighetsfanger» og driver med lobbyvirksomhet for å få dem løslatt. Human Rights Watch lobbyer åpent for at visse stater skal rettsforfølge menneskerettighetslovbrytere, inkludert å oppmuntre dem til å arrestere enkeltpersoner eller ilegge sanksjoner mot visse land. Human Rights Watch kalte i 2011 eksempelvis for straffesanksjoner mot de øverste lederne i Sudan som har drevet med en mordkampanje i Darfur. Gruppen har også krevet løslatelse av menneskerettighetsaktivister som har vært anholdt i Sudan.
HRWs dokumentasjon av menneskerettighetsbrudd inkluderer ofte omfattende analyser av den politiske og historiske bakgrunnen til konfliktene som har blitt publisert i vitenskapelige tidsskrifter. AIs rapporter har derimot en tendens til å inneholde mindre analyse, og heller fokusere på spesifikk misbruk av rettigheter.
I 2010 skrev The Times i London at HRW nesten fullstendig har overskygget Amnesty International. I stedet for å bli støttet av et massemedlemskap, avhenger HRW av rike givere som liker å se organisasjonens rapporter gjøre overskrifter, skrev The Times. Av denne grunnen viser HRW en tendens til å «konsentrere seg for mye på steder som media allerede bryr seg om», spesielt i uforholdsmessig stor dekning av Israel.
Kritikk.
Human Rights Watch har blitt kritisert i media og blitt anklaget for å engasjere seg i svak forskning og spre falske rapporter. Robert Bernstein, en gründer og tidligere leder av Human Rights Watch, er en slik kritiker av organisasjonens nåværende forskningspraksis. I en New York Times artikkel, fordømmer Bernstein institusjonen for ikke lenger å legge vekt på skillet mellom åpne og lukkede samfunn. Han argumenterer at dette er spesielt merkbart i rapporter om Midtøsten. Bernstein påpeker at de fleste iranske og arabiske regimer er notorisk autokratiske og lukkede, og ikke tillater intern splid av noe slag, mens Israel er kjent for sin fremtredende fri presse, demokratiske valg og sitt brede utvalg av menneskerettighetsorganisasjoner. Til tross for denne enorme forskjellen mellom regionene, fortsetter Human Rights Watch å bebreide Israel for brudd av folkeretten langt mer enn noe annet land i regionen. Bernstein kritiserer organisasjonen også for å bruke upålitelige kilder i sin forskning, og hevder at rapporteringen «ofte er avhengig av vitner som har historier som ikke kan verifiseres, og som kan vitne til politisk fordel eller fordi de frykter represalier fra sine egne herskere». Dette problemet med institusjonens forskningsmetoder gjør det umulig å vite hvor og når internasjonale lover faktisk blir krenket. I tillegg til anklagene Human Rights Watch har fått for sin dårlig forskningspraksis, er organisasjonen også sterkt mistenkt for bias i sin kritikk, særlig når det gjelder israelske anliggender. Det har vært bred insistering på at organisasjonens konsekvent intense dekning av israelske overgrep og forsømmelse av menneskerettighetsbrudd begått av andre regimer er et problem som må bli konfrontert. Denne tilsynelatende skjevheten er spesielt tydelig når man sammenligner organisasjonens dekning av Israel med sin dekning av Kashmir. Human Rights Watch har i løpet av de siste tjue årene utgitt fire rapporter om dissidenter i Kashmir, et område kjent for mange systematiske mord og over 80 000 konfliktrelaterte dødsfall innenfor denne tidsrammen. Til sammenligning har HRW utgitt fem detaljerte rapporter om Israel innenfor bare fjorten måneder.
Robert L. Bernstein, en av grunnleggerne av og tidligere formann i HRW, argumenterte i oktober i 2009 at «Human Rights Watch har mistet kritisk perspektiv» på hendelser i Midtøsten. Bernstein hevdet at «regionen er befolket av autoritære regimer med forferdelige menneskerettighetshistorier. Men i de siste årene har Human Rights Watch skrevet mange flere fordømmelser av Israel for brudd på folkeretten enn av noe annet land i regionen». Tom Porteus, direktør for London-avdelingen av Human Rights Watch, svarte at organisasjonen avviste Bernsteins «åpenbare dobbeltmoral. Enhver troverdig menneskerettighetsorganisasjon må bruke de samme menneskerettighetsstandarder for alle land.»
Human Rights Watchs erklæringer i favør av CIAs ulovlige handlinger av «extraordinary rendition» mot mistenkte terrorister møtte også sterk kritikk.
Human Rights Watch skapte overskrifter i september 2009 da dets militære analytiker for Midøsten, Marc Garlasco, som ledet etterforskning om israelske kriger i Libanon og Gaza, ble funnet på internett i et bilde hvor han var ikledd en genser med et tysk Jernkors. Etter press fra media suspenderte HRW Garlasco med lønn i påvente av en etterforskning. Flere medierapporter markerte hans interesse for samleobjekter fra annen verdenskrig og anklaget ham for å samle Nazi-memorabilia. Garlasco har sagt at påstandene om nazistiske sympatier var «ærekrenkende tull, ondsinnet spredt av folk med interesse av å prøve å undergrave Human Rights Watch sin rapportering». HRW har sagt at tiltalene mot Garlasco er «beviselig falsk» og er en del av «en kampanje for å avlede oppmerksomheten fra Human Rights Watch sin strenge og detaljerte rapportering om brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov av den israelske regjeringen».
I februar i 2011 oppnevnte HRW Shawan Jabarin til sitt rådgivende panel for Midtøsten. Jabarin er en svært kontroversiell person, kalt «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» av den israelske høyesterett for hans dobbeltroller i både terroristorganisasjonen PFLP, og menneskerettighetsorganisasjon Al Haq. HRWs beslutning om å inkludere Jabarin i panelet utløste kritikk fra Robert L. Bernstein, Stuart Robinowitz, en kjent New York-advokat som har påtatt seg menneskerettighetsoppdrag for American Bar Association og Helsinki Watch (forløperen til HRW) i Jugoslavia, Bulgaria og El Salvador og professor Gerald Steinberg, president i den Jerusalem-baserte NGO Monitor.
I en kronikk i Los Angeles Times den 24. februar 2011, etter intensiveringen av den libyske borgerkrigen, påpekte Sarah Leah Whitson, leder for Midtøsten- og Nord-Afrika-avdelingen i HRW, fraværet av menneskerettighetsreformer i Libya, og sa: «Det mangler framgang på noen institusjonelle eller juridiske reformer. Riktignok har de fleste libyere vi snakket med aldri hatt mye tro på at Moammar Qaddafi ville lære nye triks, eller at de annonserte reformene var noe mer enn en endeløs løkke av løfter som ble lagd og brutt.» I Atlantic Monthly kritiserte Jeffrey Goldberg Whitson for å ha hatt «noe av en soft spot» for Qaddafi og hans sønn.


Antiokos I Soter.
Antiokos I Soter (324/323-262/261 f.Kr. regjerte 281 – 261 f.Kr.) var halvt persisk. Hans mor Apame var en av de østlige prinsessene som Aleksander hadde gitt som koner til sine generaler i 324 f.Kr.
Etter mordet på hans far Selevkos I i 281 f.Kr. var oppgaven med å holde imperiet samlet formidabel. Et opprør i Syria brøt ut nesten umiddelbart. Antiokos var snart tvunget til å slutte fred med farens morder, Ptolemaios Keraunos, samtidig som han tydeligvis oppgav Makedonia og Thrakia. I Lilleasia klarte han ikke å bekjempe Bithynia eller de persiske dynastiene som styrte i Kappadokia.
I 278 f.Kr. brøt gallerne inn i Lilleasia, og en seier Antiokus vant over disse hordene er sagt å være bakgrunnen for hans tilnavn "Soter" (gresk for «frelser»)
På slutten av 275 f.Kr. førte spørsmålet om Palestina, som hadde vært åpent mellom kongehusene Selevkos og Ptolemaios siden delingen i 301 f.Kr., til fiendtligheter (den «første syriske krig»). Det hadde hele tiden vært under ptolemaienes okkupasjon, men selevkidene fastholdt kravet sitt.
Krig forandret ikke yttergrensene for de to kongedømmene sett under ett, men grensebyer som Damaskus og kystdistriktene i Lilleasia kunne forandre eier.
Rundt 262 f.Kr. forsøkte Antiokos å bryte den voksende makten til Pergamum med våpenmakt, men led nederlag nær Sardis og døde kort tid etterpå (261 f.Kr.). Hans eldste sønn Selevkos hadde styrt i øst som visekonge fra 275 f.Kr. (?) til 268/267 f.Kr., men ble henrettet samme året av sin far etter å ha blitt beskyldt for å stå bak et opprør. Han ble etterfulgt i 261 f.Kr. av sin andre sønn Antiokos II Theos


Agility.
Agility betegner en form for hundesport som fokuserer på samspill og samarbeid mellom hund og hundefører i konkurranser som foregår i en løype med forskjellige hindre som hunden skal passere i riktig rekkefølge, med færrest mulig feil, på kortest mulig tid. Hundeføreren bidrar aktivt med styringskommandoer hunden må følge for å lykkes. Agility er en av de raskest voksende sportsgrenene for hunder, også i Norge.
Opprinnelse.
Ordet "agility" kommer fra engelsk språk og betyr «evne til å bevege seg hurtig, smidig og lett». Det har sin opprinnelse i det latinske "agilis" som på norsk finnes i ordet "agere", å handle eller å gjøre.
Denne hundesporten, som ikke har fått et norskspråklig navn, har sin opprinnelse i Storbritannia, og ble første gang presentert offentlig på Crufts Dog Show i London i februar 1978. Like etter ble sporten eksportert til USA. I Norge ble agility godkjent som konkuranseform av NKK den 27. januar 1986.
Bakgrunnen for sporten var en hendelse fra 1977, der et medlem av "Crufts Show Committee", "John Varley", fikk i oppdrag å organisere et morsomt og fengende innslag i pausene mellom lydighetschampionmesterskapet og gruppebedømmelsene i den store showringen. John Varley var egentlig hesteinteressert og tok utgangspunkt i sprangridning med hest da han planla innslaget. Siden han ikke hadde særlig erfaring med hunder selv, kontaktet han sin venn "Peter Meanwell", en kjent hundedommer og lydighetsutøver, og spurte om han kunne hjelpe med å konstruere hindere og regler til en slik øvelse, ut fra sin kunnskap og erfaring med hunder. Resultatet ble agility.
Agilitybanen.
a> som går slalåm på agilitybanen
Agility utøves på en agilitybane der hindre er satt i system etter bestemte regler. Hindrene kan være høydehopp, oxer (dobbelthinder), mur, bord, balansebom, vippe, møne, slalåm, tunnel, pølse, hjul og lengdehopp satt i system og kombinasjoner. Utformingen av banen er utelukkende opp til dommeren og dommerens fantasi, men den naturlige siden å handle hunden på
må skifte minst to ganger. Det arrangeres også agilitykonkurranser for lag og i hopp.
Det skal være minst 15 og maks 22 hindre med en avstand på mellom a og 7 meter, avhengig av størrelsesklasse. Ikke færre enn 7 av hindrene skal være hoppehinder. Et standard sett med konkurransehindre må inneholde minst 14 høydehopp-hindre. Den totale banelengden hunden skal tilbakelegge skal være mellom 100 og 200 m. Banestørrelsen kan variere ganske mye, men ringen man trenger for å bygge banen bør være minst 30 x 40 meter. Innen dette område skanl banen bygges med en minimum størrelse av 20 x 40 meter.
Trening og konkurranser.
Agility krever mye trening om man vil bli god. De beste ekvipasjene kan komme med på landslaget, men de fleste velger å drive med denne sporten for sin egen og hundens fornøyelse.
Det arrangeres konkurranser i agility på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan, herunder også Norges- og Verdensmesterskap.
VM er arrangert årlig siden 1996. Statistikk fra VM viser at Norge er nr 19 på adelskalenderen med 4 medaljer, hvorav 1 gull.
I Norge organiseres agilitymiljøet av de lokale hundeklubbene, med Norsk Kennel Klubb som topporgan.
Størrelsesklassene.
Det konkurreres i tre størrelsesklasser. Deltakeren melder selv hunden på i riktig klasse. Ved tvil kan dommeren forlange hunden kontrollmålt. En hund som har deltatt i en størrelsesklasse kan ikke senere meldes på i en annen størrelsesklasse, med mindre den blir flyttet som følge av kontrollmåling.
Klasseinndeling.
Agility, som inkluderer kontaktfelthindre og bord.
Opprykk i henhold til norske eller utenlandske stevner som arrangeres av FCI tilknyttede kennelklubber eller deres medlemsklubber har gyldighet i Norge.
Lagklassen.
Hvert lag kan bestå av 3 eller 4 forskjellige hunder med forskjellige førere (ekvipasje) med minst 2 forskjellige førere. Bare de 3 beste ekvipasjene teller. Deltakere på et lag skal også være påmeldt i en av de individuelle klassene. Kun klubber som har samarbeidsstatus med NKK kan delta med lag. Klubben melder laget på. Førerne av samtlige hunder på et lag må være medlem i klubben. Et lag er en helhet og utgjør ett katalognummer. Før start i lagklassen (eller før tidspunkt angitt av arrangøren) på stevnedagen, meddeler klubben til ringsekretæren hvilke individuelle ekvipasjer (katalognummer) som skal delta på hvilket lag. En og samme hund kan kun delta for én raseklubb samt for én ikke-raseklubb pr. kalenderår.
Resultatberegning og premiering.
Plasseringene bestemmes ut fra sum av feilpoeng. Feil deles inn i "tidsfeil" (for å ikke ha fullført banen innen utløpet av fastsatt standardtid) og "banefeil" (feil for å ikke ha utført banen korrekt). I de tilfeller der sum av feilpoeng er like, plasseres hunden med minst banefeil først. I de tilfeller der sum feil og banefeil er like plasseres hunden med raskest tid først.
Det fines fire premiegrader i agility: "excellent" (0-5,99 feilpoeng), "very good" (6-15,99 feilpoeng), "good" (16-25,99 feilpoeng) og "no qualification" (>26 feilpoeng). De 3 beste tildeles rød, blå eller gul sløyfe. Dessuten finnes også Agilitymerker, CERT og championat i henhold til regelverket.
Hunder.
Alle hunder (med unntak jf. Mattilsynets forskrift nr. 614) kan delta i agility, men noen raser ser ut til å ha større potensial en andre.
de mest populære hundene er: Shetland sheepdog, border collie, nova scotia duck tolling retriever (toller), puddel, schäfer og


Ideell organisasjon.
En ideell organisasjon er en organisasjon som ikke utsteder aksjer eller fordeler sitt overskudd til eiere eller aksjonærer, men i stedet bruker midlene til å nå sine mål. Slike organisasjoner har ofte et allmennyttig eller humanitært formål, men også interesseorganisasjoner som jobber for å fremme medlemmenes egne interesser, defineres som ideelle organisasjoner.
Slike organisasjoner finansieres som regel gjennom en blanding av private donasjoner og offentlige bevilgninger. De kan også skape inntekt gjennom egne kommersielle aktiviteter, men omfanget av slike aktiviteter kan være innskrenket, eller bruken av slike midler kan være begrenset på visse måter.
En veldedig organisasjon er en form for ideell organisasjon, og noen ikke-statlige organisasjoner kan også være ideelle organisasjoner.


Hundeveddeløp.
Hundeveddeløp er en svært fartsfull form for hundesport, der hunder jager en kunstig hare (lokkehare) som trekkes rundt en ovalbane av en motor via en line. Hundene stilles opp i startbokser som åpnes automatisk når stratskuddet lyder, hvoretter hundene sprinter etter en lokkeharen rudt banen. Denne formen for hundesport er basert på hundens naturlige jaktinstinkter, derfor brukes gjerne munnkurv for å unngå at hundene skader hverandre.
Hundene.
Alle typer hunder kan utøve denne sporten og ha glede av det, men mynder er best egnet på grunn av sin overlegne toppfart sammenlignet med andre hundetyper. Mynder som avles som veddeløpshunder er gjerne fysisk mindre, men tettere av vekst enn utstillingshunder av samme type. Muskulaturen er eksplosiv og ofte «bulende».
Greyhound er den mest vanlige hunderasen på veddeløpsbanen, selv om også spansk galgo (spesielt i Spania) og whippet benyttes utstrakt. Likeledes hender det at andre mynderaser deltar, men som regel ikke i løp der totalisator er i bruk. Ofte konkurrerer også hundene rasesvis, siden den enkelte rases løpsegenskaper er varierende. Noe er kortsprintere, andre mer utholdende.
Banene.
Belle Vue, like utenfor Manchester i England, var den første banen i Storbritannia. Den ble åpnet for løp 24. juli 1926. Mer enn 1 700 tilskuere overvar det første løpet, som gikk over 402 m (440 yards) og ble vunnet av greyhounden "Mistley". Distansene det konkurreres på er vanligvis 220, 330, 440, 550, 660 eller 770 yards, men andre distanser kan også være aktuelle. Løpene kan både være med hinder («hurdles») eller uten hinder («flat»).
Den største banen i England i dag er Wimbledon Greyhound Stadium, som ligger utenfor London.
Totalisatorspill i samband med hundeveddeløp tillates i flere land utenfor Storbritannia, bl.a. i Irland, Spania, USA, New Zealand og Australia. Man kan satse på enten at en enkelt hund vinner («win»), hvilken hund man tror kommer enten nummer 1 eller 2 («place»), hvilke hunder som kommer som nummer 1 eller 2 i korrekt rekkefølge («forecast»), eller hvilke hunder som kommer på 1., 2. og 3. plass i korrekt rekkefølge («trio»). Noen ganger spilles også «jackpot», der man kan satse på hvilke startnummer som kommer til å vinne alle løp.
I disse landene er oppdrett og veddeløp blitt en storindustri, der økonomiske interesser ofte veier mer enn velferden til hundene. Det har blitt antydet at det i USA alene hvert år avlives omkring 15 000-20 000 greyhounder, som av ulike grunner ikke lenger er, eller ble, gode nok for veddeløpsbanen. Omplassering av veddeløpshunder har derfor også blitt omfattende i disse landene, ofte knyttet til frivillige organisasjoner.
Det drives også hundeløp i Norge, i regi av Norsk Greyhoundklubb og Norsk Myndeklubb, men uten totalisatorspill. Sporten har aldri blitt særlig populær her. I Danmark og Sverige er den mer populær, og der tillates totalisatorspill.


Gamle rådhus.
Det gamle rådhuset.Inngang til Teatermuseet i gavlen på baksida.
Gamle rådhus på hjørnet av Nedre Slottsgate og Rådhusgata (Nedre Slottsgate 1) var Christianias første rådhus, bygd i 1641. Bygningen er oppført i slemmet teglstein i to etasjer, med høyt saltak. Den er fredet.
Bygningen er i tidens løp blitt endret ved ombygging, bl.a. ble det gamle rådhustårnet fjernet i 1700-årene. Samtidig ble taket over hovedfløyen omgjort til et valmtak, slik at bygningen mistet sine opprinnelige renessansegavler. De kom tilbake ved en restaurering tidlig på 1900-tallet. Huset ble skadet ved brann i 1996, men er blitt reparert av eieren, Oslo kommune.
Bruk.
Bygningen var Christianias rådhus mellom 1641 og 1733. Den ble solgt til private på grunn av forfall, og byen overtok Rådhusgata 7 som nytt rådhus. Høyesterett hadde tilhold her mellom 1815 og 1846. I 1850-åra fikk bygningen en sidefløy, der det ble drevet restaurant. Denne flyttet inn i hovedfløyen i 1926. Etter brannen i 1996 ble det gamle restaurantinteriøret fra 1926 – tegnet av arkitektene Carl og Hagbart Berner – gjenskapt.
Byens første rådhus ble oppført under ledelse av rådmann Lauritz Hansen med støtte fra kongen, som ga et bidrag på 1000 riksdaler til byggearbeidet. Rådhuset var kontor for byens myndigheter og samlingsted for borgerskapet. Administrasjonsordningen for byene i Danmark og Norge var fastsatt ved den kongelige forordning av 1619 om kjøpstadsstyrelsen. Christiania ble styrt av to borgermestre og tolv rådmenn oppnevnt av lensherren på Akershus festning. Administrasjonen besto av en byskriver til å gjøre kontorarbeidet og en byfogd til å ordne med politioppgaver og rettspleie, begge med betjenter. I de hvelvede kjellerne var det arrestlokale og fengsel for dømte forbrytere. Lokaldemokrati fantes ikke, men med tiden ble det valgt takserborgere til å hjelpe med skatteutligningen, og dette utvalget ble begynnelsen til en borgerrepresentasjon. Alle borgere kunne møte på rådhuset Thomasmessedagen 21. desember for å høre på den årlige opplesningen av byens privilegier.
Etter at eneveldet ble innført fikk administrasjonen et sterkere preg av embetsmannsstyre. Borgermestre og rådmenn ble nå oppnevnt direkte av kongen og fikk faste inntekter. Fra 1665 fikk eldste borgermester tittelen "president", og antallet rådmenn ble redusert til seks. I 1685 ble antallet skåret ytterligere ned til to, som fikk lønnspålegg av de innsparte midlene. Dermed forsvant rådets rolle som delibererende forsamling, og byens byråkratiserte øvrighet av president, borgermester og to rådmenn ble kollektivt betegnet som magistraten. Etterhvert ble administrasjonen supplert med auksjonsdirektør, brannmester, havnefogd, stadskonduktør og vanninspektør. Først i 1730 fikk byen en fast borgerrepresentasjon, «de tolv eligerede Mænd», i begynnelsen bare rådgivende overfor magistraten. Men de tolv rakk å samles i byens første rådhus før det ble fraflyttet og solgt.
Da rådhuset ble bygget fantes det ikke noe større forsamlingslokale i byen, og bygningen ga derfor i den første tiden rom for både fester og teaterforestillinger, og etter bybrannen i 1686 ble den også brukt til gudstjenester. I kjelleren var det en tid skjenkestue.
På begynnelsen av 1700-tallet var gården i stadig dårligere forfatning, og i 1739 ble den solgt på auksjon til general Patroclus Rømelings enke, som satte den i stand. I 1785 ble den solgt til frimurerlosjen "St. Olai". Gjennom 1800-årene hadde gården forskjellige private eiere. I 1856 ble den solgt til restauratør Matheus Helseth, som åpnet restaurant i første etasje. Teknisk Forening, (senere Polyteknisk Forening), brukte møtelokale i gården, derfor gikk den lenge under navnet «Teknikken». I 1891 ble den igjen frimurerlosje, og møterommet i 2. etasje har fremdeles innredningen som frimurerne ga det, med greske søyler og "broderbånd" på veggene. I 1940 ble Oslo kommune eier, men de tre gjenværende frimurerlogene leide lokalene frem til 1960, da de flyttet ut for godt, og inn i nybygde lokaler i frimurernes stamhus i Nedre Vollgate nr. 19.
1. mars 1983 kunne nye eiere åpne dørene til Restauranten «Det Gamle Raadhus» i nyinnredede lokaler.
Fra 1997 hadde Teatermuseet tilhold i bygningens 2. etasje og loft. Teatermuseet sluttet seg sammen med Oslo Bymuseum og Interkulturelt museum 1. januar 2006 og ble en avdeling av stiftelsen Oslo Museum. Oslo Museum flyttet deler av utstillingen om teaterhistorie til Bymuseet på Frogner hovedgård i 2008 og åpnet i stedet en byhistorisk utstilling om Christian IVs by Christiania (Kvadraturen) 1624-1850. Museets leieforhold med Oslo kommune opphørte av økonomiske grunner ved utgangen av 2010, og det er usikkert hva kommunen vil bruke de tidligere museumslokalene til.


Differensial.
Kraften fra motoren dreier hele differensialen (blå) og gir vridkraft til begge sider (rødt og gult) som i sin tur driver begge hjul. Hvis begge hjul har lik motstand vil planetdrevet (grønt) ikke rotere og begge hjul roterer med samme hastighet.
Hvis den venstre side av drevet (rødt) møter motstand vil planetdrevet (grønt) rotere rundt og gi en ekstra rotasjon(opptil den dobbelte rotasjon) til den høyre side (gult).
Differensial er en utvekslingsmekanisme som overfører dreiemoment fra én aksel til to andre aksler. På denne måten kan to aksler som beveger seg med forskjellig hastighet drives av samme motor. En bil som kjører gjennom en sving vil ha forskjellig rotasjon på hjul i innersving og hjul i yttersving. Framhjulene vil tilbakelegge lenger distanse enn bakhjulene.
Egenskaper og oppførsel.
Differensialen kan betraktes som et spesialtilfelle av planetgiret, der planettannhjulene står vinkelrett på solgiret, og ringen er byttet ut med enda et solgir. Fordi "solgirene" er like store, blir dreiemomentet på dem likt. I likhet med planetgiret, står dreiemomentene på de tre delene i et innbyrdes konstant forhold, bare at to av dreiemomentene er like.
Differensialsperre.
Når en bil får spinn på ett hjul på glatt føre er motstanden liten og det blir dermed overført lite dreiemoment til det hjulet som spinner. Differensialen gir da like lite dreiemoment på det andre hjulet. Endel differensialer har en sperre som kan stoppe planetdrevet i differensialen. Begge hjul går da like fort og hvert hjul kan få full overført kraft fra motoren. Endel personbiler og ambulanser har automatisk differensialsperre der mye rotasjon i planetdrevet gir varme som ekspanderer en bremseskive som stopper planetdrevet.
Firehjulsdrevne biler med midtdifferensial har ofte egen spak bak girstanga som kobler inn differensialsperre i midtdifferensialen. Med denne i sperrestilling kan bilen spinne, men det må være spinn på ett framhjul og ett bakhjul samtidig.
Ved kjøring på glatt føre med bil med midtdifferensial som ikke er sperret, kan vanlig bremsing blokkere framhjulene. Dersom gir og clutch gir kobling mellom motor og hjul i denne situasjonen vil midtdifferensialen gi dobbel fart på bakhjulene og bilen skyves framover med låste framhjul. Med sperret midtdifferensial i denne situasjonen vil den ekstra bremsekraften på framhjulene overføres til bakhjulene.
Noen få firehjulsdrevne biler har differensialsperre på både midtdifferensial og på differensialene på både framaksel og bakaksel. Da må alle hjulene rotere like fort og dreiemomentet kan overføres sterkest til hjulene med best feste.
Historie.
Navnet på oppfinneren av differensialen har gått tapt i historiens mørke, men i 1827 ble i hvert fall en moderne differensial patentert av urmakeren Onésiphore Pecqueur (1792–1852).


Rasmus Ingebrigtsson Myklebust.
Rasmus Ingebrigtsson (Myklebust), kalt Store-Rasmus (født ca. 1595 på Li i Ørskog, død ca. 1666), var en «bondeopprører» i Møre og Romsdal. Han var leilending på gården Myklebust på Harøya i Haram (nå i Sandøy kommune).
Rasmus førte regnskap med fogder som tok for mye skatt og klaget dem inn for Kongen. Etter flere runder i retten, hvor søksmålene gikk begge veier, ble han 24. august 1661 dømt til livsvarig straffarbeid på Akershus slott for ulovlige allmuemøter, grunnløse klagemål og ringeakt for retten.
Hans sønn, «Unge-Rasmus», som hadde hjulpet faren i rettsprosessen, fikk etter søknad lov til å beholde gården Myklebust. Flere av hans mange tusen etterkommere er omtalt i "Slekter fra Romsdalskysten" (1979) av Anna S. Julnes.


Tollbugata (Oslo).
__NOTOC__
Tollbugata (1-35, 2-32) i Oslo strekker seg fra Tollpakkhuset ved Bjørvika til Øvre Vollgate og er en av langgatene i Kvadraturen. På 1600-tallet ble gaten kalt "Vaterstræde".


Stortingsgata (Oslo).
Stortingsgata (17, 2-30) i Oslo sentrum strekker seg fra Wessels plass ved Stortinget til Henrik Ibsens gate ved Slottsparken. Den fikk sitt nåværende navn i 1865, året før Stortingsbygningen ble innviet, før det het den Drammensveien. Sørsida er dominert av forretninger, serveringssteder og hoteller; mot nord går Stortingsgata langs Eidsvolls plass og Nationaltheatret.
a> med det tidligere navnet "Drammensveien"


Odd Fellow-gården.
Odd Fellow-gården i Oslo er en monumental forretningsgård i Stortingsgata 28
ved Nationaltheatret stasjon.
Gården er tegna av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas etter en konkurranse i 1931 og oppført for Odd Fellow-ordenen i 1934. Byggearbeidene ble utført av entrepenørformaet F. Selmer. Gården er i seks etasjer og har sammenhengende vindusbånd i alle etasjer. For arbeidet mottok arkitektene i 1934 Sundts premie, som utdeles av Oslo arkitektforening til «en i arkitektonisk henseende fremragende privatbygning oppført på Oslo bys grunn».
Bygget rommer Saga kino, som startet i 1934.
Det har møtelokaler for Odd Fellow og ellers forretninger og kontorer.
Statens landbruksforvaltning hører til her i 4.-6. etasje og ellers er mange av kontorene brukt av tannleger.
Scala (revyteater) holdt til her 1934-37 under ledelse av Victor Bernau
og Einar Rose. I 1936 tilkom Einar Sisseners biscene for Det Nye Teater,
samt bar og restaurant "Kaba", et av landets første jazz-scener. Oslo Kino
sitt Scala Kino brukte revyscenen 1937-71.


Hundekløving.
Hundekløving eller kløving med hund er en form for hundesport der hunden bærer kløv på ryggen. Kløving foregår gjerne i fjellet eller i skog og mark.


Nikolaj Gogol.
a>s uttrykk «Vi er alle sprunget frem fra under Gogols kappe» er velkjent.
Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (russisk Николай Васильевич Гоголь, ukrainsk Микола Васильович Гоголь - "Mykola Vasiljovytsj Hohol", født i Poltava, død i Moskva) var en ukrainsk-russisk forfatter og dramatiker. Hans mest kjente verk er romanen "Døde sjeler", novellen "Kappen" og teaterstykket "Revisoren".
Gogol var født som sønn av en godseier i Velikije Sorotsjinskij i guvernementet Poltava 300 kilometer sydøst for Kiev, Ukraina, men flyttet 19 år gammel til St. Petersburg i Russland hvor han siden bodde og først forsøkte å gjøre karriere som embetsmann og som historielærer. Selv om han står i en russisk forfattertradisjon og må regnes blant russerne, er det mulig å spore elementer fra ukrainsk folkediktning og ukrainske tradisjoner i noen av verkene hans.
Den store russiske dikter i tiden Gogol vokste opp var Aleksandr Pusjkin, og Gogols første dikteriske forsøk var sterkt påvirket av ham. Gogol ville også være poet, og gav ut noen små verk under pseudonymet V. Alov (blodrød), verk han siden sies å ha brent da de ble utsatt for kritikk.
Prosadebuten kom med novellesamlingen "Aftener på en gård ved Dikanka", med undertittel "Fortellinger utgitt av birøkteren Rudyj Panko". Også her brukte Gogol pseudonym som et forsvar mot samtidens konservative kritikere, som ikke vek tilbake for å slakte en debutant. Men frykten var ugrunnet og samlingen ble godt mottatt. Gogols fortellinger representerte nor nytt i russisk litteratur. 1820-årene var poesiens tiår i Russland, og den lille prosa som fantes var inspirert av franskmennenes, der knapphet og presisjon var viktigst. Gogol brøt med alt dette, hans betraktninger var omstendelige og snirklete, ordbruken var utradisjonell med et folkelig russisk språk, også iblandet ukrainske ord og uttrykk. Denne stilen skulle Gogol utvikle i sine senere verker.


Antiokos II Theos.
Antiokos II Theos (286–246 f.Kr., styrte 261–246 f.Kr.) etterfulgte sin far Antiokos I Soter som hersker av Selevkidriket i 261 f.Kr. Han var sønn av Antiokos I og prinsessen Stratonike, datteren av Demetrius Poliorketes.
Han arvet en krig med Egypt som ble utkjempet langs kystene av Lilleasia (den «andre syriske krig»). Antiokus gjorde også forsøk på å få fotfeste i Thrakia. I løpet av krigen ble han gitt tittelen "Theos" som betyr «gud» på gresk.
I Bactria gjorde hans satrap, Diodotus, opprør i 255 f.Kr. og grunnla det det gresk-baktriske kongedømmet, som ekspanderte videre i India i 180 f.Kr. og dannet det indo-greske kongedømmet (180–1 f.Kr.. Deretter ledet Arsakes I et partiask opprør i 250 f.Kr. som frarøvet ham de områdene.
På denne tiden inngikk Antiokus fred med Ptolemaios II og gjorde slutt på den andre syriske krigen. Antiokos fraskrev seg sin kone Laodike og giftet seg med datteren til Ptolemaios Berenike for å besegle deres traktat, men innen 246 f.Kr. hadde Antiokos forlatt Berenike og hennes gutt i Antiokia for igjen å leve med Laodike i Lilleasia.
Laodike forgiftet ham og proklamerte sin sønn Selevkos II Callinicus konge.


Selevkos II Kallinikos.
Selevkos II Kallinikos eller "Pogon" (kallenavnene betyr henholdsvis «flott seiersherre» og «skjeggete») hersket som overhode av Selevkid-dynastiet fra 246 til 225 f.Kr.. Han ble proklamert konge av sin mor, Laodike, mens hennes tilhengere myrdet Berenike og hennes sønn i Antiokia.
Berenikes bror, Ptolemaios III, som nylig hadde overtatt det egyptiske tronen, invaderte umiddelbart selevkidenes rike og marsjerte seirende til Tigris eller lenger. De østlige provinsene underkastet seg, mens flåten hans sveipet langs kystene av Lilleasia.
I det indre av Lilleasia beholdt Selevkos makten, og da Ptolemaios returnerte til Egypt tok han tilbake det nordlige Syria og de nærliggende provinsene i Iran. I Lilleasia ble hans yngre bror Antiokos Hieraks satt opp mot ham av et parti som til og med Laodike sluttet seg til.
Ved Ankyra (rundt 235 f.Kr. led Selevkos et knusende nederlag og forlot landet på den andre siden av fjellet Taurus til hans bror og de andre maktene på halvøya. Han forsøkte så å ta tilbake Parthia, men dette forsøket endte resultatløst. Ifølge noen kilder ble han holdt som fange i flere år av den parthiske kongen.
I Lilleasia steg Pegamum til storhet under Attalus I, og Antiakus Hieraks forsvant som flyktning til Thrakia i 228/227 f.Kr. etter et mislykket forsøk på å ta sin brors områder da hans eget forsvant.
Rundt et år senere ble Selevkos drept da han falt av hesten sin. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Selevkos III Keraunos og senere av sin yngre sønn Antiokos III den store.


Étienne-Hubert de Cambacérès.
Étienne-Hubert de Cambacérès (født 11. september 1756 i Montpellier i Frankrike, død 17. januar 1818 i Rouen) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Rouen 1802–1818. Han ble utnevnt til kardinal i januar 1803 av pave Pius VII.
Eksterne lenker.
Cambacérès, Etienne-Hubert de
Cambacérès, Etienne-Hubert de
Cambacérès, Etienne-Hubert de
Cambacérès, Etienne-Hubert de


Joseph Fesch.
Joseph Fesch (født 3. januar 1763 i Ajaccio på Korsika som da fremdeles var del av den italienske staten Genova men ble fransk fire år etter, død 13. mars 1839 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var halvbroren til Letizia Ramolino, moren til Napoleon Bonaparte. Dessuten var han grandonkel til kardinal Lucien-Louis-Joseph-Napoléon Bonaparte (1868).
Han ble prest i 1785 men ble snart en av Napoleons krigskommissærer. Da den religiøse fred ble gjenopprettet ved konkordatet i 1801, som han var med på å fremforhandle, gikk han tilbake til det geistlige liv. Han var erkebiskop av Lyon 1802–1839, men etter det franske keiserdømmes fall bodde han fra 1814 i Roma med sin halvsøster. I 1817 fikk Lyon en apostolisk administrator, skjønt kardinal Fesch beholdt embedstittelen inntil sin død.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1803 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Fesch, Joseph
Fesch, Joseph
Fesch, Joseph
Fesch, Joseph
Fesch, Joseph
Fesch, Joseph


Den athanasianske trosbekjennelse.
Den athanasianske trosbekjennelse, (latin: "Athanasium" eller "Quicunque vult" etter de latinske innledningssordene) er en tidlig kristen trosbekjennelse.
Etter tradisjonen skulle kirkefaren Athanasius av Alexandria, erkebiskop i det 4. hundreåret, ha vært den første til å formulere trosbekjennelsen, men det er i dag enighet om at den må være nyere, og at Athanasius ikke kan være opphavsmannen.
Den første kjente siteringen av trosbekjennelsen er av en biskop i det sydlige Gallia (Frankrike), Caesarius av Arles (virket som forfatter ca. 520-42). Den er uttrykkelig omtalt på et konsil i Autun i Burgund i 670. Den har brodd mot arianismen og den presiserer læren om den hellige treenighet og læren om inkarnasjonen.
Den athanasianske trosbekjennelse er holdt som et dogmatisk skrift i mange vestlige kirker, herunder Den romersk-katolske kirke, Den anglikanske kirke og de evangelisk-lutherske. I østkirken og i de reformerte kirkene ble denne trosbekjennelsen ikke brukt.
Sammen med den apostoliske trosbekjennelse og den nikenske trosbekjennelse er denne regnet blant "de tre oldkirkelige trosbekjennelser", og slik er den og, sammen med Den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme en del av Den norske kirke sine bekjennelsesskrift.
Litteratur.
Skarsaune, Oskar: "Troens ord – De tre oldkirkelige bekjennelsene", Oslo, Luther Forlag 1997.
Athanasiske trosbekjennelse
Athanasiske trosbekjennelse


Janneau.
Janneau er et Armagnac-hus. Det ble grunnlagt i 1851 i Condom, av Pierre Etienne Janneau, og er det eldste av de store Armagnac-husene. De er kjent for deres store lager av gamle armagnacer. Janneau skiller seg ut fra alle andre armagnac-hus ved at de både dobbeldestillerer og enkeltdestillerer armagnacen, og blander dette til en "blend". Huset feiret nylig sin 150-årsdag.
Huset ble kjøpt opp av Martell, som igjen ble kjøpt opp av Seagram's. Grunnet lavt salgsvolum ble Janneau i 1993 solgt til italieneren Armando Giovinetti. Giovinetti har investert store summer i armagnachuset, som har vokst til å bli et av de største merkene innen armagnac, og markedsledende i mange land. Han ansatte Willie Philips som direktør for huset, mannen som tidligere har bygget opp Whisky-merket Macallan til et av de best ansette merkene innen single malt whisky.
Janneau har ca. 5.500 fat, med til sammen 2 500 000 liter armagnac. Disse ligger dels i lageret som ble bygd samme år som huset ble etablert, og dels i nyere lager, bygd på 1970-tallet. De eier en av de største samlingene av gammel armagnac, og har til sammen ca. 10% av produksjonen av armagnac.
Utvalg.
Janneau har en lang rekke årgangsarmagnacer. En del av disse finnes det svært få flasker av, men det som pr 2005 finnes er: 1900, 1942, 1947, 1950, 1962, 1964, 1966, 1967, 1968, 1969, 1970, 1972, 1973, 1974, 1976, 1978, 1979, 1980, 1982, 1983, 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1989 og 1990.


Vingsersjant.
Distinksjonen for vingsersjant i Luftforsvaret
Vingsersjant "(fork. v/sjt.)" er en tidligere militær grad i Luftforsvaret og som tilsvarte oversersjant i Hæren og kvartermester I klasse i Sjøforsvaret. Det var den nesthøyeste sersjantgrad i Norge og befant seg mellom sersjant og stabssersjant. En vingsersjant var som regel en sersjant, ofte med teknisk bakgrunn, med flere års tjenestetid. Distiksjonen var tre vinkler med en vannrett stripe over.
Gradene vingsersjant og stabssersjant opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle stabssersjantene fikk kapteins grad.


Hortenpartiet.
Hortenpartiet er et nedlagt politisk parti i Horten (da Borre) kommune, stiftet i januar 1999, med formål å endre kommunenavnet fra Borre til Horten. Partiet hadde i perioden 1999–2003 8 av 41 mandater i kommunestyret i Borre. Partiet ble avviklet etter denne perioden som følge av resultatet av folkeavstemmingen om kommunenavnet 10. september 2001.


Crufts Dog Show.
Crufts Dog Show, også kalt bare Crufts, er en stor internasjonal hundeutstilling som har fått navn etter sin grunnlegger, "Charles Cruft". I 2005 var det påmeldt ca. 21 000 hunder og ca. 120 000 besøkende overvar den fire dager lange begivenheten. I tillegg hadde utstillingen mer enn 400 utstillere av utstyr og tilbehør til hunder.
Crufts, trolig verdens mest prestisjefylte hundeshow, gikk av stablen for første gang under Charles Crufts ledelse og eierskap ved "Royal Agricultural Hall" i Islington, England, i 1891. Da Charles Cruft døde i 1938, tok enken over og ledet Crufts inntil hun solgte rettighetene til The Kennel Club noen år senere. I så måte var Crufts i 1948 det første under deres ledelse.
I 2002 vant den norske storpuddelen "Nord. Ch. Topscore Contradiction", eid av familien Glenna, den prestisjefylte "Best in Show" tittelen.


Matthew Arnold.
Matthew Arnold (født 1822, død 1888) var en britisk dikter og litteraturkritiker. Mest kjente dikt er «The Scholar-Gipsy» (1853). "Essays in Criticism" (bind 1. 1865, bind 2. 1888) har betydd mye for vårt moderne litteratursyn. "Culture and Anarchy" (1869) kritiserer Victoria-tidens materialisme. En av grunnleggerne av den moderne humanisme. Opphavsmann til betegnelsen av Oxford som «City of Dreaming Spires» på grunn av universitetsbygningenes arkitektur.


Hundeutstilling.
Hundeutstilling, også av og til kalt hundeshow, er en begivenhet der hundeeiere viser fram sine rasehunder for kvalifiserte dommere (også kalt eksteriørdommere) som, opp mot en vedtatt rasestandard for den aktuelle hunderasen, bedømmer hvor rasetypiske hundene er i forhold til denne. Den første norske hundeutstillingen ble avholdt i 1877 og var arrangert av Norsk Jæger- og Fiskerforening.
I Norge er det Norsk Kennel Klub (NKK) som er stambokregister og arrangerer hundeutstillinger i dag, både på nasjonalt og internasjonalt plan. NKK første hundeutstilling fant sted i 1898, samme året som klubben ble innstiftet. Nasjonale utstillinger arrangeres vanligvis i regi av raseklubbene eller lokale hundeklubber. På NKKs internasjonale utstillinger er det vanligvis påmeldt ca. 1 000-3 000 hunder, og på NKKs «Norsk Vinner» (Nordisk Vinner) utstillig enda flere.
Verdens mest prestisjefylte utstilling heter Crufts og arrangeres hvert år i regi av The Kennel Club i Storbritannia. I 2005 var det påmeldt ca. 21 000 hunder, og utstillingen hadde ca. 120 000 besøkende.
Bedømming.
Alle raser bedømmes hver for seg. Innenfor hver rase konkurreres det innenfor en rekke klasser avhengig av alder.
Junior klasse (9-18 mnd), Åpen Unghund klasse (15-24 mnd), Brukshund klasse (Hunder med beståtte brukshundkrav fra 9 mnd og oppover), Åpen klasse (15 mnd og oppover), Champion klasse(Hunder med en eller flere Championat titler), Veteranklasse(Hunder eldre enn 8 år).
Også hanner og tisper konkurrerer hver for seg i de respektive klassene.
Den grunnleggende bedømmingen plasserer de deltagende hundene på en plass i forhold til standarden, det være seg 1. plass, 2. plass eller 3. plass. Hunder som er svært rasetypiske kan i tillegg vinne et såkalt "cert" (sertifikat), et bevis på at hunden holder såkalt "championklasse". Hunder som oppnår minimum 2 små sertifikater og et stor cert får status som "norsk utstillingschampion (N UCH)".
Alle hunder som oppnår 1 plass i sin klasse og CK konkurrerer deretter innbyrdes om å bli beste hannhund og beste tispe i raseklassen. Deretter konkurrerer disse 2 om å bli "best i rasen (BIR)". Taperen av best i rasen får tittelen "best i motsatt kjønn (BIM)".
Vinnere av "best i rasen" går videre til konkurransen om å vinne tittelen "best i gruppen (BIG)", og gruppevinnerne går videre til å konkurrere om tittelen "best in show (BIS)", som er den mest prestisjefylte tittelen en hund kan vinne på ethvert hundeshow. På veien dit konkurrerer man imidlertid om flere andre titteler, som tittelen for "beste unghund", "beste hannhund", "beste tispe", "beste veteran", "beste kull", "beste juniorhandler" m.m.
Annet.
Hundeutstillinger inneholder gjerne også konkurranser i agility og lydighet. Også innenfor disse kategoriene konkurreres det på omtrent de samme premisser, hva championat angår.
Reglene for premiering er/kan være ulike mellom de forskjellige rasene. F.eks. inngår det også en praktisk del i premieringen av jakthunder.


Skolebibliotekarforeningens litteraturpris.
Skolebibliotekarforeningens litteraturpris er en skjønnlitterær pris opprettet i 1982. Prisen utdeles av Skolebibliotekarforeningen i Norge som en honnør og en stimulans til en forfatter av norsk barne- og ungdomslitteratur. Prisen blir gitt for et samlet forfatterskap eller deler av det. Prisen består av et diplom og et verk av en norsk kunstner.


Liste over polske forfattere.
__NOTOC__
A B C D E F G H J K L Ł M N O P R S Ś T U W Z Ż
Ż.
Polske forfattere


Lydighet (hundesport).
Lydighet, også kalt dressur, appell og (eng.) obedience, er en konkurranseform (hundesport) der hund og hundefører konkurrerer sammen med og mot andre ekvipasjer om poeng og det å bli beste team i henhold til klasse og et forhåndsdefinert program. NKK er topporgan i Norge, og det deles ut championat.
Lydighet inngår gjerne også i andre former for hundesport, f.eks. i IPO og brukshundsport. Disse grenene kan ha andre regler for hva øvelsen som sådan skal inneholde av elementer.
Poengbedømning og premiering.
Hver enkelt øvelsene i lydighet tildeles en karakter av en kvalifisert lydighetsdommer. Det gis karakterer etter følgende skala: 10-9,5-9-8,5-8-7,5-7-6,5-6-5,5-5-0. 0 er underkjent og 10 perfekt. Hver av øvelsene har i tillegg en varierende koeffisient som karakteren multipliseres med for å finne ut poengsummen for hver enkelt øvelse.


OpenTTD.
OpenTTD er en åpen kildekode-kopi og utvidelse av spillet Transport Tycoon Deluxe. Spillet er en fullverdig kopi av Transport Tycoon Deluxe, men tilbyr tillegg en rekke ekstra funksjoner som større kart, flerspillermodus og flere språk. Mange av problemene og begrensningene i Transport Tycoon Deluxe har også blitt fikset.
Prosjektet er utviklet fra bunnen av og er skrevet i C++. Fordi OpenTTD er utviklet fra bunnen av kan en forandre på meget fundamentale deler av spillet, i motsetning til TTDPatch.
Selv om OpenTTD har en åpen kildekode, krevde det i starten grafikkfiler fra Windows-versjonen av Transport Tycoon Deluxe for å fungere. Dette ble det arbeidet med å forandre på, og den 1. april 2010 ble versjon 1.0.0 utgitt
I denne og senere versjoner trengs ikke de originale datafilene lenger, noe som betyr at hele spillet er Fri programvare.
OpenTTD er nå på versjon 1.2.2 og kjører på alle større operativsystemer. I tillegg er det også laget dedikerte versjoner for Linux med AMD Athlon 64 prosessorer.
Fra versjon 0.7.2 tilbys enveiskjørte veier, høydejustering under bygninger og smartere motstandere.
Offisielle versjoner av spillet lastes ned fra, mens nattlige builds kan lastes ned fra.
Spillet.
OpenTTD fungerer i store trekk likt som Transport Tycoon Deluxe, men det er store forbedringer både i instillinger og brukervennlighet. Spillerens mål er å lage et transportnettverk med lastebiler, busser, tog, fly og båter for å transportere råvarer, gods og passasjerer. Hver gang et kjøretøy leverer en vare mottar spilleren betaling. Pengene kan brukes til å bygge infrastruktur (veier, stasjoner osv.), kjøretøy, flytte landmasser eller samhandle med lokale bystyrer. Spillet foregår standard fra år 1950 til 2050, hvor spilleren prøver å få en så stor prestasjonspoengsum som mulig. Poengsummen blir basert på antall kjøretøy, inntekt, mengde varer levert osv.
Spillbrettet er dekket av både industrier og byer. Varer blir levert av både industriene (kull fra kullminer f.eks) og byene (som produserer passasjerer og post), og disse varene godtas av andre industrier. (kullkraftverk godtar kull f.eks.) Hvis en stasjon blir plassert nær en kilde og mottaker kan varer transporteres mellom disse. Mengden varer eller passasjerer som leveres avhenger av kvaliteten på transporten spilleren tilbyr. Betalingen du mottar avhenger av mengden varer i en levering, hvor fort varene har blitt levert og strekningen varene har blitt transportert. Noen varer, f.eks passasjerer, må leveres fortere enn andre, f.eks kull, for å få en bra betaling.
Gjennom spillet må spilleren bygge og utvide transportinfrastrukturen deres. Den eneste infrastrukturen på spillbrettet i starten av spillet er veier inni byer. Alt annet; stasjoner, flyplasser, togbaner og depoter, må bygges av spilleren. Verktøyene for bygging av tognettverk er meget avanserte og spilleren har tilgang til mange forskjellige typer signaler for å bygge et stort og komplisert tognettverk.
Gjennom spillet gir teknologiske framskritt spilleren tilgang til nyere, raskere og kraftigere kjøretøy. Når det gjelder togtransport får spilleren også tilgang til nye typer togbane over tid. Først elektrisk jernbane, deretter monorail og til slutt maglev. Nyere kjøretøy er typisk dyrere i innkjøp og drift, og spilleren må ha tjent nok penger i tidligere deler av spillet for å ha råd til å oppgradere. Hele spillet, fra 1950 til 2050, tar omtrent 24 timer. Spilleren kan velge å begynne før 1950 eller forbi 2050, selv om ny teknologi ikke blir innført utenfor den tidsrammen.
OpenTTD kan spilles som enspiller, mot en datakontrollert AI eller flerspiller, både over lokalt nettverk eller internett.
32-biters grafikkmotor.
Ved versjon 0.6.0 skulle egentlig OpenTTD støtte en 32 biters grafikkmotor. Det vil si at man vil gå fra dagens 256 farger til en versjon som bruker 32 biter, det maksimale man kan få på dagens datamaskiner. Dette ble ikke gjennomført før versjon 0.7.0.


Vester Skerninge.
Vester Skerninge er administrasjonssenter i Egebjerg kommune i Danmark.


Mangaratiba.
Mangaratiba er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Den grenser til nabokommunene Angra dos Reis, Itaguaí og Rio Claro. Byen ligger om lag 100 km. sør for delstathovedstaden Rio de Janeiro og har en befolkning på om lag 28 480 innbyggere (2004).
Fra Magnaratiba er det daglig rutebåt til øya Ilha Grande, og ved Mangaratiba er det en utskipningshavn for jernmalm.


Tyholt.
Tyholt er en bydel i Trondheim som grenser til Berg og Singsaker i vest, Valentinlyst i øst, Strindheim og Persaunet i nord, og Moholt i sør. Bydelen ligger i høyden med god utsikt over Trondheim sentrum og Byåsen på den ene siden, og til Lade og Strinda de andre veiene.
Tyholt består for det meste av villabebyggelse, men er kanskje mest kjent for sitt karakteristiske tårn. Tyholttårnet ble bygget på 1980-tallet, og inneholder en restaurant. Norges største radiokanal NRK P1 har sitt hovedkontor på Tyholt. Tyholt er hovedsete for vitenskapsredaksjonen i NRK som lager programmene Newton, Schrödingers katt og Verdt å vite. Også ungdomssatsingen P3 ledes delvis fra NRK Tyholt og har en rekke medarbeidere der.
Før kommunesammenslåingen i 1964 var Tyholt en del av Strinda kommune.


Magnetbånd.
Magnetbånd til bruk av datamaskiner
Magnetbånd er et lagringsmedium for lyd, video og store mengder data. Det består av et magnetiserbart belegg på en tynn stripe av et plastmateriale. Magnetbånd ble oppfunnet av Fritz Pfleumer i 1928 i Tyskland. Oppfinnelsen baserte seg på den tidligere oppfinnelsen av magnetisk tråd som Valdemar Poulsen gjorde i 1898.
Endel jernforbindelser har egenskapen at noe av magnetismen som jernet utsettes for blir en varig forandring i jernet. Dette følger en såkalt hysteresekurve som viser hvor mye magnetisme jernet har etter en gitt ytre magnetisk påvirkning.
Lydopptak.
Det var i Tyskland at den første bruk av magnetbånd fant sted. BBC tok julen 1932 lydbånd i bruk til opptak. I Norge var Tandberg en anerkjent produsent av spolebåndopptakere.
Philips pakket magnetbåndet inn i en kassett, og lanserte kassettbåndopptakere. Dette var i likhet med spolebånd analoge data. Senere har det vært laget opptagere for digital lagring av lyd på magnetbånd, f. eks. DDS og DLT.
Video.
Den vanligst forekommende bruk av magnetbånd i dag er i form av videokassetter.
Data.
Magnetbånd har siden 1951 vært og er fortsatt i bruk for lagring av data (ofte som sikkerhetsmedium) for datamaskiner. Dette startet også ut som spolebånd, men i nyere tid har forskjellige kassettformater som regel overtatt.
Kanaldeling på båndet.
Det har vært brukt et stort antall forskjellige standarder for hvordan bredden av lydbåndet blir benyttet til flere kanaler.
Lydhodene hadde smale felt som var åpning av en elektromagnet med spole som enten magnetiserte båndet ved innspilling eller båndet skapte et signal fra magnetismen på båndet som kunne forsterkes ved avspilling. Plasseringen av lydhodeåpningen mot båndet avgjorde hvor på båndet det innspilte sporet havnet.
Ved innspilling ble kanalene slettet av et eget lydhode som brukte en høy frekvens for å fjerne gammelt signal. Tandberg hadde patent på en egen crossfieldteknikk med et eget lydhode på andre siden av båndet som ga fast magnetfelt /bias-felt som ga litt bedre innspilling.
Både for spolebåndopptakere og for compactkassetten var det oftest mulig å snu kassetten eller spolen opp ned og bruke båndet i begge retninger. I mono innspilling ble det øvre halvdelen av båndet benyttet. Compaktkassetten ga stereomulighet ved å dele den øvre halvdelen av båndet i to med venstre kanal på øverste fjerdedel av båndet og høyre kanal på andre fjerdedel ovenfra. Ved avspilling på en monomaskin ble begge kanalene avgitt i den ene monokanalen.
På noen spolebåndopptagere for stereolyd ble båndet delt i fire slik at venstre kanal var øverste fjerdedel, mens høyre kanal var nest nederste av de fire kanalene. Dersom et slikt bånd avspilles på en monomaskin som deler båndet i to, blir høyre stereokanal fra båndets andre side avspilt baklengs sammen med venstre kanal.
Lydbånd ved innspilling av grammofonplater.
Ved innspilling av grammofonplater var det vanlig å bruke større maskiner med bredere magnetbånd med 8, 12 eller 24 spor.
Ved hver kopiering av musikken på analogt lydbånd ble lydkvaliteten noe redusert. De innspilte sporene fra ett eller to instrumenter eller stemmer ble mikset til en mastertape som ble brukt til å skjære en plate. Av denne platen ble det laget en "negativ" plate med platerillene som en liten "åskam". Denne platen ble brukt til støping av vinyl-grammofonplater.
De gamle båndene er i det siste blitt brukt til ny digital miksing og gjen-utgivelse på CD av gamle innspillinger med mye bedre lydgjengivelse enn grammofonplatene kunne gi.


Datarollespill.
Et datarollespill (CRPG) er en vidstrakt videospillsjanger utviklet for PC-er og andre datamaskiner. Den er teknisk sett ikke en egen sjanger, og selv om den deler de samme grunnleggende karakteristikkene som konsollrollespill (også forkortet CRPG), er det likevel visse elementer som gjør den forskjellig fra rollespill på andre plattformer. De første datarollespillene var inspirert av tidlige rollespill, især "Dungeons & Dragons", og de forsøkte å skape en liknende spillopplevelse.


Stanford St. Jude Championship.
Stanford St. Jude Championship er en golfturnering på PGA-touren som avholdes årlig i Memphis i den amerikanske delstaten Tennessee. Siden 1989 har turneringen vært spilt på Tournament Players Club at Southwind.


HP Byron Nelson Championship.
HP Byron Nelson Championship er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres hvert år i mai på TPC Four Seasons Resort utenfor Dallas, Texas.
Turneringen startet i 1944 under navnet Texas Victory Open, med Byron Nelson som den første vinneren. I mange år var turneringen kjent som Dallas Open, men i 1968 ble den omdøpt til Byron Nelson Golf Classic. Siden har forskjellige tittelsponsorer gitt sitt navn til turneringen, men alltid i kombinasjon med Nelsons navn. Den er fortsatt det eneste arrangementet på PGA-touren som er oppkalt etter en profesjonell golfspiller.
Siden 1986 har turneringen blitt spilt på to forskjellige baner på TPC Four Seasons Resort; "Tournament Players Course" og "Cottonwood Valley Course". Tidligere ble kun Tournament Players-banen benyttet, men fordi mesterskapet holdes i mai (midt i stormsesongen i Nord-Texas) ble det noen ganger ødelagt av dårlig vær, med forsinkelser og avkortede runder. Det ble derfor besluttet å ta i bruk Cottonwood Valley-banen for å korte ned på tiden som trengtes for å fullføre de to første rundene. De første to rundene spilles på begge banene (hver deltager spiller en runde på hver bane), og etter cutten brukes kun Tournament Players-banen for de siste to rundene.


The Legend of Zelda (videospill).
"The Legend of Zelda" (ゼルダの伝説 "Zeruda no Densetsu") er et eventyrspill utgitt av den japanske spill- og konsollprodusenten Nintendo. Spillet kom opprinnelig til Nintendo Entertainment System, men det har senere kommet utgaver til Nintendo GameCube, Game Boy Advance og Wiis "Virtual Console". Spillet er det første i "The Legend of Zelda-serien".
Det første spillet i serien kom til Nintendo Entertainment System (Famicom i Japan) i 1986. Spillet, som var utviklet av Mario-skaperen Shigeru Miyamoto, fikk fort klassikerstatus, og er av mange regnet som et av høydepunktene på NES.
Handling.
Prinsesse Zelda av Hyrule har delt Triforcen i åtte deler for å gjemme den fra den onde Ganon. Spilleren er i rollen som Link, og må samle disse åtte bitene, som alle befinner seg i hvert sitt tempel, og deretter utfordre Ganon og redde Prinsesse Zelda.
Oppfølger.
Oppfølgeren fulgte året etter under navnet '. Dette spillet er ofte regnet som Zelda-seriens sorte får, i og med at det la seg tettere opp mot rollespill enn eventyrspill. I dette spillet må Link vekke Zelda fra en evig søvn, samt unngå at Ganons undersåtter klarer å vekke Ganon til live. Spillene har blitt sluppet på nytt både til Game Boy Advance, og som en del av ' til Nintendo GameCube.


Levi Fragell.
Levi Fragell (født 30. mars 1939) er en norsk humanist, organisasjonsleder og samfunnsdebattant. Han har vært styreleder og deretter generalsekretær i Human-Etisk Forbund og president i International Humanist and Ethical Union (IHEU). Han har også vært styreleder i foreningen "Retten til en Verdig Død".
I 2010 kom selvbiografien "Vi som elsket Jesus", hvor Fragell forteller fra sin barndom, sitt oppgjør med kristendommen og hvordan han ble humanist.
Utdannelse og arbeid.
Levi Fragell er sønn av sangforfatter og pinsepredikant Øivind Fragell og i ungdommen var Levi Fragell selv predikant i pinsebevegelsen. Men han brøt med pinsebevegelsen allerede som 22-åring. Som lærerstudent i Trondheim startet han uavhengig av Human-Etisk Forbund den kontroversielle Aksjon Mot Statskirke i 1970 og senere Aksjon Ut av Statskirken i 1976 Oslo. Han har jobbet i avisa Vårt Land som journalist, han var PR- og reklamemann, redaktør for fagbladet Forbrukerombudet og var informasjonssekretær i Justisdepartementet, under bl. a. statsråd Inger Louise Valle (Ap), frem til 1981. Han var generalsekretær i Human-Etisk Forbund fra 1981 til 1991. Deretter redaktør i tidsskriftet «Humanist» til 1996, og frem til han gikk av med pensjon i juni 2006 arbeidet han som spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund med vekt på internasjonalt arbeid. Han er utdannet cand. mag. med bl.a. religionshistorie og sosiologi i fagkretsen.
Organisasjoner og verv.
Fragell var i 2006 en av stifterne av Humanistiske sosialdemokrater.
Tiden i Human-Etisk Forbund.
Levi Fragell ble i 1976 valgt til styreleder i Human-Etisk Forbund (HEF) etter stifteren Kristian Horn. Da hadde forbundet ca. 1500 medlemmer på landsbasis.
Under Fragells ledelse var han med på å utvikle HEF til landets største livssynsorganisasjon utenfor statskirken. I 2010 har forbundet rundt 77.000 medlemmer og har lokallag og tilbud om humanistiske seremonier over hele landet. HEF er idag verdens største forbund for organiserte humanister.
Gjennom sine mange reiser som internasjonal humanistleder så han behovet for aktiv innsats for lidende og undertrykte mennesker, og tok derfor initiativ til å danne HEFs hjelpeorganisasjon Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i u-land (HAMU).


Aud Korbøl.
Aud Korbøl (født 1. oktober 1940 på Grue på Finnskogen) er en norsk forfatter og sosiolog. Hun bor i Oslo.
Hun debuterte skjønnlitterært med en kriminalnovelle i antologien "Mørke speil" i 1985. Før det hadde hun fått publisert flere forskningsrapporter, blant annet flere om problematikken omkring telefonautomatiseringen i etterkrigstiden. Romandebuten hennes var " Pell'ongen og je" i 1989. Hun bruker ofte sosiologiske begreper og samfunnsvitenskapelig metode som virkemidler i romanene sine.


Hindustan.
Hindustan Motors er et indisk bilmerke grunnlagt i 1942 av brødrene Birle.
Produksjonen kom i gang først i 1946 på grunn av andre verdenskrig. Den første modellen het Hindustan Ten og lignet svært på britiske Morris Ten Series M. Mange av komponentene ble importert fra Storbritannia.
Hindustan fortsatte å produsere biler basert på britiske forbilder helt fram til i dag. De har begynt å selge Mitsubishi Lancer, og vurderer å lisensprodusere modeller fra malaysiske Proton.


Vlora.
Vlora ("Vlorë") er en by sørvest i Albania med 104 118 innbyggere (2005). Byen ligger ved kysten av Adriaterhavet og er administrasjonssenteret til både distriktet og regionen med samme navn.
Den 28. november 1912 utropte Ismail Qemali Albanias uavhengighet i Vlora.


MicroProse.
MicroProse Software, Inc. (også kjent som MicroProse Simulation Software) var en amerikansk dataspillutvikler og -utgiver som ble grunnlagt av Sid Meier og Bill Stealey i 1982. Firmaet er kjent for å ha produsert og distribuert mange av Meiers klassiske spill, som "Pirates!", "Civilization", "Colonization" og "Railroad Tycoon".


Pirates!
"Pirates!" er et dataspill første gang utgitt av MicroProse i 1987. I 1993 kom utgaven "Pirates! Gold", og i 2004 kom en oppdatert utgave av spillet kalt "Sid Meier's Pirates!". 2004-utgaven ble utviklet av selskapet Firaxis Games og utgitt av Atari. I spillet spiller man en pirat i karibien på 1600-tallet.
"Pirates!" ble sett på som banebrytende da det kom ut, og vant flere priser i 1987. Det har siden kommet høyt opp på flere kåringer av tidenes beste dataspill.
Første utgaven av Pirates! kom ut på Comodore 64, andre versjoner har kommet ut på Comodore Amiga, PC og Xbox.


Pasvikdalen.
Pasvikdalen er en ca. 150 km lang dal bevokst med furu- og bjørkeskog langs Pasvikelva, som delvis danner grenseelv mellom Norge og Russland. Lengst i sør ligger Øvre Pasvik nasjonalpark og herfra fortsetter dalen inn i Finland og ender opp ved Enaresjøen. Dalens flora og fauna inneholder mange østlige innslag, slik som sibirsk gran og bisam. Dalen har et svært tørt klima, med en årsnedbør på bare 400 mm, og er Nord-Norges varmeste sted midtsommers, med en julinormal på 14°C – omtrent det samme som i Stavanger.
Geologi.
I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen. I overgangen fra arkeisk til proterozoisk tid ble det dannet flere store kropper med lagdelt gabbro. Dette markerer begynnelsen på strekking av jordskorpen og riftdannelse langs en sone som er 700-800 km lang.


Mandat.
Mandat refererer til de personene som er nominert av politiske partier til å representere partiet ved et kommunevalg, fylkestingsvalg eller stortingsvalg.
Hvor mange mandater som blir representanter for sitt parti kommer an på hvor mange stemmer partiet fikk under valget.
Mandat brukes også som begrep på "det mandat" som en person, eller gruppe har for å beslutte eller å uttale seg i en gitt sak eller et gitt spørsmål.


Mary Quant.
Mary Quant (født 11. februar 1934) er en engelsk moteskaper, en av mange moteskapere som påroper seg at de oppfant miniskjørtet og hot-pants.
Quant ble født i London, men flyttet til Kent under andre verdenskrig. Hun studerte illustrasjon ved Goldsmith's College før hun startet å arbeide med å lage motehatter. I oktober 1955 slo hun seg sammen med sin man Alexander Plunkett Greene og en regnskapsfører ved navn Archie McNair, og de åpnet en klesbutikk i Kings Road i London som de kaldte "Bazaar".
Etter den positive responsen til et par «galehus-pysjer» som ble skapt for åpningen, og ufornøyd med variasjonen på klær som var tilgjengelige for henne, bestemte Quant seg for å lage sin egen kleskolleksjon. Til å begynne med arbeidet hun alene, men snart hadde hun en håndfull produksjonsarbeidere som produserte de uvanlige klærne som syntes var morsomme.
Hennes skjørt ble kortere og kortere i tiden etter 1958, en utvikling som hun så på som praktisk og frigjørende, og som gjorde det mulig for også kvinner å løpet etter bussen. Miniskjørtet, som hun helt klart er mest kjent for, ble en av de grunnleggende motene på 1960-tallet. Miniskjørtet ble utviklet forseg av Andre Courrèges, og det er uoverensstemmelse over hvem som kom på ideen først.
I tillegg til miniskjørtet er Quant ofte kreditert for å ha oppfunnet de fargede og mønstrede strømpebuksene som vanligvis ble brukt sammen med plagget, skjønt disse er også kreditert til Cristobal Balenciaga.
Selv om det ikke er sikkert at Quant oppfant disse er det helt klart at hun i all hovedsak er ansvarlig for at de ble så populære som de ble, særlig siden "Bazaar" var en populær butikk for de motebeviste «Chelsea-klikken» fra det «svingende» London. Innen 1961 hadde Quant åpnet sin andre "Bazaar" i Knightsbridge og innen 1963 hadde hun startet å eksportere til USA. For å klare etterspørselen startet Quant med masseproduksjon gjennom å etablere "Ginger Group".
Hennes popularitet var størst på midten av 1960-årene, som var tidspunktet da hun produserte de farlig korte mikro-miniskjørtene, «malerskrin»-makeup og regnfrakker av plast. Hun ble beskrevet som den ledende moteskaper utenfor Paris.
I 1966 ble Quant hedret med utnevnelse til offiser av "Order of the British Empire" for sin tjeneste i moteindustrien.
Sent på 1960-tallet lanserte Quant shortsen «hotpants», som var hennes største moteskapelse. Gjennom 1970- og 1980-årene konsentrerte hun seg om ting til hjemmet og makeup.
I 2000 trakk hun seg tilbake fra jobben som leder for "Mary Quant Ltd", hennes kosmetikkselskap, etter et japansk oppkjøp. Det er over 200 "Mary Quant Colour"-butikker i Japan hvor hennes moter fortsatt er veldig populære.


Provinsrådet på Rotuma.
Provinsrådet på Rotuma er et kommunalt råd på øya Rotuma. På grunn av Rotumas spesielle status har rådet større makt enn kommunale myndigheter på Fiji. På enkelte områder virker det som en lovgivende forsamling, men er underlagt det Fijiitiske parlamentet.
Rådet består av fjorten medlemmer og tre rådmenn. Hvert av de syv distriktene på Rotuma har to representanter i rådet; høvdingen og en valgt representant. De tre rådmenne har ikke stemmerett.


Flyball.
Flyball (International Flyball Racing) er en ny form for hundesport som er i ferd med å spre seg over hele verden, herunder også til Norge. Sporten ble oppfunnet på slutten av 1970-tallet av en amerikaner med det tysk-klingende navnet "Herbert Wagner". Flyball er en «actionfylt» sport som fenger både hund og eier.
Banen.
Kort fortalt er flyball en hurtigløpskonkurranse som omhandler fire høydehindre (høyden avgjøres etter fastsatte regler på basis av størrelsen på den minste hunden som deltar) og en tennisballholder med utløser på motsatt side. Det monteres 2 parallelle baner, slik at 2 team kan konkurrere samtidig. Det kan konkurreres i flyball både ut og inne.
banen skal være 51 ft (15,54 m) lang og ha fire hindre på rekke og tennisballholderen i enden. Det første hindret skal så 6 ft (182 cm) fra startlinjen, mens de resterende hindrene skal stå med en avstand av 10 ft (305 cm), hvilket gir en avstand fra siste hinder til tennisballholderen på 4,57 m. Høyden på hvert hinder skal være 10,2 cm under høyden på den minste hunden i teamet.
Konkurranse og trening.
Hundene løper i team á fire hunder, en av gangen. Det er om å gjøre på raskest mulig måte å ta se over de fire hindrene og utløse tennisballen og bringe denne tilbake til startlinjen, over de samme fire hindrene. Mister hunden ballen før mållinjen noteres feil. I det hund og ball passerer mål starter neste hund. Det teamet som feilfritt først blir ferdig vinner.
Flyball krever god fysikk og stor hurtighet om man ønsker å oppnå topp resultater. Sporten er allikevel både morsom og spennede for både hund og eier, selv om man ikke skulle ha slike ambisjoner. Trening må imidlertid til.
Rekorder.
I flyball kan både store og små hunder delta, men det trenger å være godt trent.
At flyball er en fartsfylt og spennende begivenhet er det liten tvil om. Den offisielle verdensrekorden (juli 1999) holdes av et kanadisk team (team "Instant Replay") og er på 16,06 sek. Dette er imidlertid på lang nær den hurtigste tiden som har blitt registrert. Den 5. september 2004 løp nemlig et amerikansk team (team "SpringLoaded") på fantastiske 15,36 sek., men denne og flere andre rekorder har ennå ikke blitt anerkjent som verdensrekord. På det amerikanske teamet startet en hollandsk gjeterhund, en border collie, en blandingshund (ukjent mix) og en whippet.
I Europa holdes rekorden av et britisk team (team "Jets"). Den er på 16,75 sek. og ble satt 30. mars 1997. I Belgia (team "Lupus Need For Speed") er den nasjonale rekorden på 17,06 sek. (28. juni 2004) og i Australia (team "Parramatta Shockwave") er den nasjonale rekorden på 18,47 sek. (13. juni 2004).
Hunder.
Selv om flyball nok passer bedre for små og mellomstore raser, kan både store og såkalte toyhunder delta. I så måte var en chihuahua med på et amerikansk toppteam nylig. I og med at høyden på hindrene bestemmes individuelt for hvert lag, ut i fra den minste hunden på laget, er det å ha små, mellomstore eller store hunder på laget en del av taktikken hvert lage må bestemme seg for.


Georg Sverdrup.
Georg Sverdrup (født Jørgen Sverdrup 25. april 1770, død 8. desember 1850) var en norsk statsmann som blir husket som et fremtredende medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Han var filolog med embetseksamen fra universitetet i København i 1798. Han ble professor i gresk samme sted fra 1805, ved universitetet i Oslo fra 1813, og professor i filosofi 1831–41.
Sverdrup var ansvarlig for stiftelsen av det første norske universitetsbiblioteket. Universitetet i Oslo ble opprettet i 1811, men på grunn av napoleonskrigene kunne han ikke motta de 50 000 bøkene, som da befant seg i København, tiltenkt det norske universitetsbiblioteket. Det tok ennå et år før regjeringen skaffet tilstrekkelige lokaler til samlingen, og biblioteket stod ferdig først i 1828, med totalt 90 000 bind. Sverdrup var universitetsbibliotekar fra 1813 til 1845.
Sverdrup deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814. Han representerte Christiania ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og var en ledende person i Selvstendighetspartiet. Han var medlem av konstitusjonskomiteen under forhandlingene og fungerte som riksforsamlingens president 17. mai 1814. Sverdrup ble valgt til stortingsrepresentant for periodene 1818–20 og 1824–26. Sverdrup og Herman Wedel Jarlsberg hadde vært sentrale i å skape et eget norsk universitet, men sto på Eidsvoll i spissen for hver sin fløy. John Petter Collett skriver i universitetshistorien at denne splittelsen preget ettertiden: «Splittelsen skulle i mange år fremover sette sitt preg på det norske samfunn, og den skulle få avgjørende innvirkning på universitetet, like lenge som motstanderne fra Eidsvoll, Sverdrup og Wedel, var i live, ja også ut over deres levetid.»
I 1992 ble det bestemt at det skulle bygges et nytt universitetsbibliotek for humaniora og samfunnsvitenskap på Blindern. Bygget, som åpnet i 1999, fikk navnet Georg Sverdrups hus, oppkalt etter Georg Sverdrup.


Biscayabukten.
Kart som viser Biscayabuktens plassering
Biscayabukten (fransk: Golfe de Gascogne, spansk: Mar Cantábrico, Golfo de Vizcaya) er et randhav til Nord-Atlanteren, utenfor nordkysten av Spania og vestkysten av Frankrike. Grensa mot selve Atlanterhavet trekkes langs en linje fra Kapp Ortegal på nordvestspissen av Spania til Ile d'Ouessant utenfor Bretagne.
Store deler av bukten er grunt vann beliggende over kontinentalsokkelen, og området er kjent for sitt stormfulle vær. Mellom den franske og den spanske kontinentalsokkelen finnes det imidlertid dybder ned til 5099 m.


Demosthenes.
Demosthenes (født 384, død 322 f.Kr.) regnes som den største av antikkens greske talere. Seksti taler er bevart under hans navn, men ikke all er ekte. Blant de viktigste er de tre "Olynthiske taler" (til forsvar for byen Olynthos), de tre" Filippiske taler" (mot Filip II av Makedonia) og den store forsvarstalen "Om kransen." Demosthenes' stil diskuteres av historikeren og litteraturkritikeren Dionysios fra Halikarnassos (1. årh f.Kr.) i to avhandlinger: "Demosthenes" og "De verborum compositione". En biografi av Plutark (ca. 100 e.Kr) er vår viktigste kilde til Demothenes' liv.
Liv.
Demosthenes ble født i Athen i en velstående familie, men ble tidlig farløs, og hans formyndere lurte til seg deler av arven. Sin første rettssak førte han mot sine tidligere formyndere, og han klarte å vinne tibake deler av formuen. Plutark forteller at han stammet, og øvet seg i å overvinne stamheten ved å tale med sten på tungen. Fra ca 355 var han aktiv som politiker, dvs. som taler i folkeforsamlingen, samtidig som han drev som logograf, dvs. som forfatter av taler (i første rekke rettstaler) til bruk for andre.
Demosthenes' overordnede politiske mål var å stanse Makedonias ekspansjon, og nødvendigheten av å handle før det er for sent er et tilbakevendende tema i hans taler. Under Filip II utvidet makedonerne sin makt i Nord- og Mellom-Hellas (Aamfipolis 357, Thessalia 351, Olynthos 348, Fokis 346, Byzantion 339). Demosthenes' forsøk på å stanse ham endte med slaget ved Khaironeia i 338, der en gresk koalisjon led nederlag mot makedonerne. Etter dette var Makedonia den dominerende makten i Hellas, selv om Athen beholdt sin hær og flåte og sine befestninger.
Etter nederlaget spilte Demosthenes en mer tilbaketrukket rolle. At hans utenrikspolitiske linje hadde hatt bred opslutning og at han fortsatt var vel ansett, fremgår imidlertid av den såkalte rettssaken om kransen, som ble avholdt i 330. Et forslag om å hedre Demosthenes med en gullkrans ble forsøkt avvist som lovstridig av hans motstander Aiskhines; den påfølgende rettssaken kom i realiteten til å handle om den politiske linjen Demosthenes hadde fulgt, og som hadde endt med nederlaget i 338. Både Aiskhines' og Demosthenes' taler fra rettssaken er bevart. Demosthenes' tale Om kransen avgjorde saken: Aiskhines fikk mindre enn en femtedel av stemmene i folkejuryen, og dro i eksil.
Etter Aleksander den stores død (323 f.Kr) organiserte Demosthenes en ny koalisjon mot makedonerne, men også denne led nederlag (Den lamiske krig 323-322). Athen ble okkupert av makedoneren Antipatros, som avskaffet demokratiet. Demosthenes flyktet til Poros, men ble innhentet og begikk selvmord med gift.
Demosthenes' stil er kjennetegnet av variasjon, abstraksjon, slående metaforbruk og språklig rikdom: Han nøler ikke med å bruke pleonasme, dvs. "overflødige" uttrykk av typen "jeg så med mine egne øyne". For senere greske forfattere gjennom antikken og middelalderen har hans stil fremstått som forbilledlig, og derfor er et bredt utvalg av hans taler bevart. Hans kamp for Athens selvstendighet har også gjort ham til et symbol på frihetstrang og heroisk motstand.
Litteratur.
Holger Friis Johansen: "Fri mands tale: græsk litteratur indtil Alexander den Stores tid", København 1984
Plutark: "Livsskildringer med sammenligninger," til norsk ved Henning Mørland, bd. 1-3, Oslo 1967–8
Gjert Vestrheim og Tor Ivar Østmoe (red. og overs.): "Klassisk talekunst," Oslo 2009 (oversettelse av 1. og 3. filippiske tale)


Drammen flyklubb.
Drammen flyklubb ble offisielt stiftet i 1936, etter at man siden 1912 hadde eksperimentert med glidefly i Lier. I 1948 fikk klubben sin første faste flyplass på Renskaug i Lier og aktiviteten ble utvidet til å omfatte motorflyging også. I 1959 flyttet klubben til Hokksund, og Hokksund flyplass ble etablert.
Klubben er tilsluttet Norges Luftsportforbund (NLF) som organiserer alle landets fly- og luftsportsklubber. Klubben drives helt og holdent på frivillig basis.
Flyparken har gjennom tidene vokst og har eid mange forskjellige motor og seilfly. Ved utgangen av 2004 eide flyklubben 4 motorfly og 7 seilfly. Klubben består i dag av
av en motorflygruppe og en seilflygruppe, og er en av landets største seilflyklubber.


European Seniors Tour.
European Seniors Tour er en profesjonell golftour for herrer over 50 år i Europa. Den er den mest prestisjefylte touren for seniorer etter den amerikanske Champions Tour.
European Seniors Tour ble stiftet i 1992. Kalenderen for 2005 inneholder mer enn 20 turneringer, hvorav rundt halvparten spilles i Storbritannia. Den mest prestisjefylte turneringen i Europa er Senior British Open Championship, som også har offisiell status på Champions Tour.


Ladies European Tour.
Ladies European Tour, grunnlagt i 1979, er verdens mest prestisjefylte golftour for kvinner etter den amerikanske LPGA-touren. De fleste av turneringene på touren holdes i Europa, men i løpet av sesongen er LET vanligvis også innom Australia og Asia. Pengelisten på LET kalles "Henderson Money List", etter tourens hovedsponsor Henderson Group.
Kvalifisering.
I tillegg til visse spesielle kriterier, som for eksempel turneringsseire, er de 90 øverste spillerne på "Order of Merit" kvalifisert til neste års tour. Hver høst arrangeres også en kvalifiseringsturnering over flere trinn, der de 30 beste får fast spillerett til neste års tour. I tillegg kan spillere med dårligere plassering få visse begrensede spillerettigheter på touren.
Major-turneringer.
Til forskjell fra herregolf så er det ikke slik at den amerikanske LPGA-touren og Ladies European Tour har kun felles "major"-turneringer. Women's British Open anerkjennes imidlertid som en major av begge tourene. I tillegg inngår Evian Masters i begge tourenes turneringsprogram, selv om det kun er på LET at den anerkjennes som en major-turnering.
Historie.
Women's Professional Golf Association (WPGA) ble etablert som en del av den britiske The Professional Golfers' Association (PGA) i 1978, men WPGAs medlemmer stemte i 1988 for å skilles fra PGA og i stedet bli et uavhengig forbund. De dannet Women Professional Golfers' European Tour Limited (WPGET), men i 1998 ble navnet endret til European Ladies' Professional Golf Association, før forbundet i juli 2000 antok dagens navn, Ladies European Tour.


Rockens æresgalleri.
Rockens æresgalleri ("Rock and Roll Hall of Fame and Museum") er et æresgalleri og museum i Cleveland dedikert til de mest berømte og innflytelsesrike bidragsyterne innen rock and roll.
Hvert år siden 1986 har et lite antall personer blitt innsatt i æresgalleriet i en årlig innsettelsesseremoni i New York. Den første gruppen med medlemmer, innsatt 23. januar, inkluderte Chuck Berry, James Brown, Ray Charles, Fats Domino, The Everly Brothers, Buddy Holly, Jerry Lee Lewis og Elvis Presley.
Musikere og grupper er nå kvalifisert til medlemskap 25 år etter utgivelsen av sin første plate.


Fyrste.
a>), mest brukt i Tyskland, Østerrike, Belgia, Polen og Russland.
En fyrste er i prinsippet en suveren hersker, og ordet brukes derfor som fellesbetegnelse på alle monarker, uansett hvilken tittel de innehar (for eksempel keiser, konge, hertug og så videre). Ordet kommer fra latin "princeps", via den gammelhøytyske oversettelsen "furisto" og tysk "Fürst", og var opprinnelig ikke en tittel, men betød bare «den første».
Senere ble fyrste også tatt i bruk som en adelstittel i noen land (blant annet Tyskland og Russland). Otto von Bismarck var en slik fyrste.
Ordet "fyrstehus" brukes om en slekt som fyrstelige personer nedstammer fra. Noen ganger brukes også mer presise begreper som kongehus e.l. Det norske kongehuset tilhører fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
Bruk av tittelen i Europa.
I dag brukes fyrste (tysk: Fürst) som tittel av statsoverhodet i Liechtenstein. I tillegg bruker statsoverhodene i Monaco og Andorra titler som tilsvarer og oversettes til norsk som fyrste. Disse statene betegnes som fyrstedømmer.
På engelsk og fransk brukes ordet "prince" for både fyrste og prins, derfor blir "prince" i betydningen fyrste ofte feilaktig oversatt til prins. En suveren fyrste heter på engelsk "sovereign prince" og på fransk "prince souverain", men på alle germanske språk unntatt engelsk er en prins et ikke-regjerende medlem av et fyrstehus. Det er derfor mest korrekt å oversette "Prince of Wales" til «fyrste av Wales», fordi Wales var et fyrstedømme da tittelen ble tatt i bruk. Fyrstedømme heter på engelsk "principality", på fransk "principauté", men på norsk og andre germanske språk er det ikke noe som heter prinsedømme.


Kamuflasje.
Kamuflasje (av fransk "camouflage") er maskering mot oppdagelse eller villedende tiltak. Eksempler er stripene til en tiger eller feltuniformen til en moderne soldat.
Naturlig kamuflasje.
Noen dyr og planter har farger som passer inn i omgivelsene, eller evne til å skifte farge.
Militær kamuflasje.
I rundt 100 år har militære institusjoner oppdaget verdien av kamuflasje. Hensikten er ikke så mye å gjøre objektet usynlig, men gjøre det vanskeligere å oppdage, vanskeligere å skille ut hva det er og å telle.
Militær bruk av kamuflasje innbefatter både farge og mønster. Fargen skal passe inn med omgivelsene, og mønsteret skal skjule konturene av objektet. Den menneskelige hjernen er konstruert slik at den vil ha problemer med å oppfatte et objekt som separat fra omgivelsene hvis mønsteret bryter opp konturene.


Stor granbarkbille.
Stor granbarkbille "Ips typographus" (Scolytinae)
Stor granbarkbille ("Ips typographus") er en bille som tilhører gruppen barkbiller (Scolytinae).
Levevis.
De lever under barken på døende eller døde trær, og er en vanlig art i granskog. Av de 68 norske artene barkbiller er det bare den store granbarkbillen ("Ips typographus") som kan opptre i så store mengder at de kan angripe og drepe levende trær.
Skadedyr.
Stor granbarkbille har masseutbrudd enkelte år. I tilfeller der mange trær har blitt felt av vind eller mennesker og ikke blitt ryddet, kan de formere seg og bli til et skadedyr. Fra 1976 til 1981 skjedde et slikt masseutbrudd i Norden, og dette ble kommentert i Øystein Sundes vise «Barkebille Boogie».
Hannen starter også å borre i trestammen. Friske trær forsvarer seg mot slike angrep ved at kvae begynner å piple ut av borehullet. Når sporer av blåvedsopp finnes på billens kropp, blir den avsatt i borehullene. Hvis soppen klarer å vokse inn i veden vil den sperre vanntransporten i trestammen, noe som vil bidra til treets død. Under vellykkede angrep stopper kvaeutskillelsen fra treet, noe som hindrer at egg og larver drukner i vann og kvae. Men bare om mange biller angriper et tre synkront kan de overvinne treets forsvar.
Feromonenes oppgave er ikke primært å føre kjønnene sammen. Hos barkbiller fra slekten "Ips" er det hannene som sender ut feromoner, et luktstoff som andre barkbiller fra samme art kan kjenne igjen og spore opp. Både hunner og hanner tiltrekkes av feromonene. Hensikten er å samle nok individer til å overvinne treets forsvarsstoffer, derfor kalles barkbillenes feromoner gjerne for "aggregeringsferomoner".
Norske forskere klarte å finne «formelen» til luktstoffet billene skiller ut. Dette luktstoffet klarte de så å produsere kjemisk, og plasserte det i feller som ble plassert i skogen. Dette medførte angivelig til at alvorlige barkbilleangrep på skogen ble redusert. Men fellene fanget også masser av barkbillenes naturlige fiender, og enkelte mener at de neppe var til så stor hjelp i forsøket på å desimere granbarkbillens bestander.
Systematisk inndeling.
Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi).
Systematikken følger Ottesen, 1993, (se kilde). Det er 65 arter av barkebiller i Norge.


Isokrates.
Isokrates (gresk: Ἰσοκράτης; 436–338 f.Kr.), gresk retoriker var en av de ti attiske talerne. På hans tid var han antagelig den mest innflytelsesrike retorikeren i Hellas og gjorde mange bidrag til retorikken og utdannelse gjennom hans lærergjerning og skrevne arbeider.
Gresk retorikk er vanligvis sporet tilbake til Korax av Syrakus som først formulerte et sett med retoriske regler i det 400-tallet f.Kr. Hans elev, Tisias, hadde innflytelse på utviklingen av retorikken i rettssalene, og ifølge noen gjenfortellinger var han læreren til Isokrates. Innen to generasjoner hadde retorikk blitt en viktig kunstart, dets vekst ble drevet fremover av sosiale og politiske endringer, som demokrati og domstolene.
Etterspørselen for trening i retorikk var så stor at et antall filosofer og lærere satte opp deres egne skoler for å trene talere. Blant disse var sofistene, som inkluderte lærere som Isokrates og Gorgias. Disse skolene viste seg å være lukrative forretninger, og senere trakk de til seg mindre ærefulle karakterer.
Isokrates sin profesjonelle karriere er sagt å ha begynt som logograf, eller en innleid skribent av taler i rettssaler. Rundt 392 f.Kr. satte han opp sin egen retorikkskole, og viste seg å være ikke bare en innflytelsesrik lærer, men en slu forretningsmann. Hans betaling var uvanlig høy, men han klarte å trekke til seg flere studenter enn noen andre skoler. På denne måten samlet han seg en betydelig formue.
På grunn av Platons angrep på sofistene, ble disse retorikk- og filosofiskolene etterhvert sett på som uetiske og svikefulle. Likevel er mye av Platons kritikk vanskelig å se i arbeidet til Isokrates. Han så den ideelle taleren som en som ikke bare måtte ha retoriske gaver, men være i besittelse av en vid kunnskap i filosofi, vitenskap og kunstartene. Taleren skulle også representere de greske idealene om frihet, selvkontroll og ære. I dette øvde han innflytelse på romerske retorikere som Cicero og Quintilian samt ideen om liberal utdanning.
I kunstarten retorikk var han også en foregangsperson. Han stod for en klar og naturlig stil som unngikk det kunstige som samtidig sørget for rytme og variasjon som sikret oppmerksomheten til lytteren. Som de fleste retorikere, så han på retorikk som en metode til å klargjøre sannheten, heller enn å skjule den.
Av de 60 talene i hans navn som var tilgjengelig på romernes tid, ble 21 oversatt av forfattere i antikken og middelalderen. Tre andre taler ble funnet i en enkel kodeks i en utgravning ved Kellis i 1988, et sted i Dakleh-oasen i Egypt. Ni brev i hans navn er bevart, men det er stilt spørsmål ved ektheten i fire av disse.


Fyrstedømme.
Et fyrstedømme er betegnelsen på en stat hvor monarken er en fyrste eller fyrstinne. Fyrstedømme brukes også noen ganger som et generelt navn på stater ledet av kongelige av lavere rang, slik som storhertugdømmer hvor monarken er en storhertug eller storhertuginne. Det er ikke lengre noe hertugdømme som er en selvstendig stat, men Luxembourg er et eksempel på et selvstendig storhertugdømme.
Fyrstedømmer har eksistert i tidligere og moderne sivilisasjoner i Afrika, Asia, Europa og Oseania. Andorra, Liechtenstein, Monaco og Wales er fortsatt aktive fyrstedømmer. Frem til tidlig på 1900-tallet fantes det også fyrstedømmer i Frankrike, Tyskland, Italia, Portugal og Spania. Noen av disse var suverene stater, mens andre ikke var det.


Ariaramnes av Persia.
Ariaramnes (gammelpersisk Ariyâramna, «arienes fred») var onkel til Kyros den store, antagelig grandonkel og konge av Persia
Ariaramnes var sannsynligvis bror til Kyros I av Anshan og sønn til Teispes, men dette er ikke sikkert. Han var et medlem av Akamenide-dynastiet og tjente som medhersker med Kyros i det tidlige 5.århundret f.Kr.


Teispes av Anshan.
Teispes (gresk: Τεΐσπης) var sønnen til Akamenes.


Norsk Idretts Æresgalleri.
Norsk Idretts Æresgalleri er et æresgalleri på Lillehammer dedikert til de største norske idrettsutøverne gjennom tidene.
Æresgalleri


Oslo Spektrum.
Oslo Spektrum er en arena for innendørskonserter i Norge. Arenaen åpnet i desember 1990 og hadde sitt første hele driftsår i 1991. I desember 2000 tok Norges Varemesse over som eiere. Med en maksimumkapasitet på 9700 personer er Oslo Spektrum et aktuelt arenavalg når store artister holder konsert i Norge. Til tross for at Oslo Spektrum i stor grad forbindes med konserter, huser arenaen titalls andre arrangementer hver år, i form av sport, messer, konferanser og så videre. Den sentrale beliggenheten gjør Oslo Spektrum til et knutepunkt i Oslo, med sin beliggenhet nær kollektiv kommunikasjon, Karl Johans gate og Oslo Sentralstasjon.
Historikk.
Oslo Spektrum ble prosjektert som Oslo byhall og bygget som en del av en satsing på å revitalisere området og kommunens forsøk på å "flytte" Oslo sentrum østover. Bygget var ment som en flerbruksarena med internasjonale spesifikasjoner for et bredspektret antall og typer arrangementer. Sammen med Oslo Plaza, Bussterminalen, Oslo Sentralstasjon og Postbygget utgjør Oslo Spektrum en form for bysentralt knutepunkt, ment til å forsterke Oslos identitet og rolle som hovedstad.
Eurovision Song Contest 1996 ble arrangert i Oslo Spektrum, etter at Norge vant konkurransen i 1995.
Bygget.
Ansvarlige arkitekter er LPO Arkitektkontor AS. Trykkfragmenter av Rolf Nesch ble benyttet til preging av arenaens ytre teglkledning (fasade), etter tillatelse fra arvingene. Dette ble gjort i samarbeid med billedkunstneren Guttorm Guttormsgaard og keramikeren Søren Ubisch. I 2004 mottok bygget Oslo kommunes pris for god byarkitektur.
For konserter er maksimumskapasiteten 9700 personer for en blanding mellom et stående og et sittende publikum, eller 8600 personer for et sittende publikum. Et omfattende teppesystem kan imidlertid dele arenaen inn i en rekke kombinasjoner, etter arrangementets behov. På denne måten kan en for eksempel skape en kombinasjon av konsert, konferanse, utstilling, workshop og cateringområde. Teppene blir også brukt til mindre konserter for mellom 2000 og 3000 personer.
Oslo Spektrum (til venstre) ved siden av Oslo Plaza.
Underholdning og sport.
Store konserter og show med verdensnavn er nok det folk flest forbinder med arenaen. Idag utgjør underholdningsdelen ca. 70  % av Oslo Spektrums tilbud til allmennheten. Nobelkonserten, Melodi Grand Prix, Disney on Ice og Putti Plutti Pott er noen av de så å si faste arrangementene Oslo Spektrum huser hvert år. I tillegg blir finalene i norgesmesterskapene i håndball arrangert i Oslo Spektrum.
Messer og konferanser/kongresser.
Oslo Spektrum er den eneste messehallen i Oslo sentrum. Brukt til messer har arenaen et totalt areal på omkring 5000m². Eksempler på tidligere kongressarrangementer er for eksempel Kreftkongressen IUCC, NBS’ 150-årsjubileum og Orklas 350-årsjubileum.


William, hertug av Cambridge.
a>s seremoni i 2008. William er ridder av ordenen og bærer på bildet dens ordensdrakt
Prins William av Wales, hertug av Cambridge, jarl av Strathearn og baron Carrickfergus (William Arthur Philip Louis, født 21. juni 1982) er en britisk prins og medlem av den britiske kongefamilien. Han er den eldste sønnen til prins Charles, fyrste av Wales, og Diana, fyrstinne av Wales, og er den eldste sønnesønnen til dronning Elisabeth II av Storbritannia og prins Philip, hertug av Edinburgh. Han er nummer to i arverekkefølgen til den britiske tronen, etter sin far, og til tronen for 15 uavhengige stater i Samveldet av nasjoner. Han er borger i, og er mer direkte aktiv i, Storbritannia, det eldste av disse rikene.
Prins William ble utdannet ved fire skoler i Storbritannia og tok en grad ved Universitetet i St. Andrews i Skottland. Han tilbrakte deler av et hvileår i Chile, Belize og noen land i Afrika. Han ble utnevnt til løytnantsgrad i Blues and Royals-regimentet i det kongelige Husholdkavaleriet, der han tjenestegjorde sammen med sin bror, prins Harry, og to år senere fikk han pilotsertifikat ved å fullføre utdanningen ved Royal Air Force College Cranwell. I 2009 ble prinsen overflyttet til Royal Air Force og rykket opp til kaptein, samtidig som han gjennomgikk helikopterpilotutdanning med mål om å bli fulltidsansatt pilot for den britiske kystvakten. Høsten 2010 hadde han gjennomført utdanningen og arbeidet som sidepilot på et Sea King-helikopter på RAF Valley på Anglesey i Wales. Den 16. november 2010 ble det kunngjort fra Clarence House, hans hjem nær Buckingham Palace, at prins William og hans kjæreste gjennom flere år, Kate Middleton, skulle inngå ekteskap. Bryllupet fant sted den 29. april 2011 kl. 12.00 (norsk tid) i Westminster Abbey i London.
Fyrsteslekt.
William tilhører på farssiden huset Glücksburg, som er samme fyrsteslekt som Danmarks og Norges kongehus og en linje av huset Oldenburg. William nedstammer i mannslinjen fra Christian IX av Danmark, som ble dansk konge i 1863 etter at slekten hadde vært fraværende fra tronen siden 1500-tallet, og fra Christian IXs sønn, Georg I av Hellas.
I 1952 ble det bestemt at etterkommerne av prins Philip og Elisabeth II av Storbritannia likevel ville bruke "navnet" Windsor, opprinnelig tatt som navn av Georg V av Storbritannia for seg selv og sine etterkommere i mannslinje i 1917, dvs. for den britiske grenen av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Når William har brukt etternavn har han imidlertid, i likhet med resten av sin familie, brukt navnet Mountbatten-Windsor, som kombinerer navnet Windsor med det navnet hans farfar, prins Philip, tok i 1947 (dette gjelder likevel ikke i militære sammenhenger, da William har brukt «Wales» som etternavn).
Barneårene.
Prins William ble født på St. Mary’s Hospital i London den 21. juni 1982, som den eldste sønnen til prins Charles, fyrste av Wales, og Diana, fyrstinne av Wales. Han er det tredje eldste barnebarnet til dronning Elisabeth II og prins Philip, hertug av Edinburgh.
Han ble døpt i musikkrommet på Buckingham Palace den 4. august 1982, på 82-årsdagen til oldemoren, dronningmoren Elisabeth. Dåpen ble foretatt av erkebiskop av Canterbury, Robert Runcie. Williams faddere var tidligere kong Konstantin av Hellas (fetter på farssiden), prinsesse Alexandra (fru Angus Ogilvy, som er Williams kusine), grevinnen av Westminster, lady Susan Hussey, lord Romsey (fetter på farssiden) og sir Laurens van der Post.
Som mannlig barnebarn av monarken og sønn til fyrsten av Wales ble William titulert «Hans kongelige høyhet prins William av Wales», selv om han i familiens indre gemakker bare ble kalt "Wombat" eller "Wills" (og det siste kallenavnet er det som fortsatt brukes mest av folk flest).
Det har blitt fortalt at da prinsen var sju år gammel, skal han ha sagt til sin mor at han ønsket å bli politimann når han ble eldre, slik at han kunne bli i stand til å beskytte henne. Til denne uttalelsen skal hans bror ha respondert: «Å, nei, det kan du ikke. Du er nødt til å bli konge.» Williams første offentlige opptreden var den 1. mars 1991, da foreldrene gjennomførte et besøk til Cardiff i Wales. Etter at de hadde ankommet med fly, ble prinsen tatt med til Llandaff-katedralen, der han undertegnet besøksboken, og på den måten også viste at han er venstrehendt. Den 3. juni 1991 måtte William bringes til Royal Berkshire Hospital, etter at han hadde blitt truffet på siden av pannen av en medelevs golfkølle. Prinsen ble ikke slått bevisstløs, men fikk et lite hull i hodeskallen og ble operert ved Great Ormond Street Hospital, noe som har etterlatt et permanent arr. Moren ønsket at William og broren Harry ikke bare skulle gjøre normale opplevelser, som andre kongebarn først fikk senere i livet, om i det hele tatt, men også skulle utsettes for mer lærerike erfaringer. Det resulterte i at begge brødrene besøkte alt fra Walt Disney World og McDonald’s til AIDS-klinikker og overnattingssteder for hjemløse. Diana kjøpte også typiske tenåringsting til dem, slik som for eksempel videospill.
Diana, som da var skilt fra prinsen av Wales, døde i en bilulykke i Paris i 1997. William, sammen med broren og faren, oppholdt seg da på slottet Balmoral i det nordøstlige Skottland. Faren ventet til tidlig neste morgen med å fortelle sønnene om morens bortgang. I morens begravelse gikk William ved siden av faren, broren, bestefaren og morens bror, bak gravferdskortesjen fra Buckingham Palace til Westminster Abbey.
Utdanning.
William fikk sin skolegang ved flere privatskoler. Han startet ved Jane Mynors' barnehage og førskolen Wetherby School, begge i London. Etter dette fortsatte han på Ludgrove School og fikk privattimer gjennom somrene av Rory Stewart. William hadde opptaksprøve for Eton College og ble godtatt som elev. Der studerte han geografi, biologi og kunsthistorie som fordypningsfag, og han fikk karakteren A i geografi, karakteren C i biologi og karakteren B i kunsthistorie. På Ludgrove internatskole deltok han også i fotball, svømming, basketball, leirdueskyting og terrengløp. På Eton fortsatte han å spille fotball og var kaptein for sitt internatlag, samtidig som han begynte med vannpolo. Beslutningen om å sende William til Eton var et brudd med familietradisjonen med å sende kongefamiliebarna til Gordonstoun (Williams farfar, far, to onkler og to fettere gikk alle på Gordonstoun). Elevstatusen på Eton gjorde imidlertid at William fulgte i fotsporene til Spencer-familien, siden både Dianas far og bror hadde vært elever på Eton.
Etter at William hadde fullført studiene ved Eton, tok han et hvileår, der han blant annet tok del i den britiske hærens øvinger i Belize, og i ti uker underviste han barn i byen Tortel, i det sørlige Chile, som en del av programmet til Raleigh International. Det var i løpet av tiden på det sistnevnte stedet at han bodde sammen med unge lærere og delte vanlige husholdningsoppgaver, inkludert å vaske toaletter og opptre som frivillig disc jockey for den lokale radiostasjonen.
I løpet av 2001 var William tilbake i Storbritannia og ble immatrikulert som student ved Universitetet i St. Andrews i Skottland. Nyhetene om Williams studentstatus ved universitetet fikk opptakssøknadsbunken til St. Andrews til å nå nye høyder, for det meste fra unge kvinner som ønsket en mulighet til å møte prinsen. Han startet på et kurs i kunsthistorie. Senere forandret han hovedfag til geografi og tok en mastergrad i humanistiske fag og samfunnsvitenskap. Da han gikk på universitetet, representerte han de nasjonale skotske universiteters vannpololag i turneringen Celtic Nations i 2004.
Kongelige oppgaver og karriere.
William begynte å delta sammen med sine foreldre på offisielle besøk allerede i ung alder. Hans første oversjøiske, kongelige tur var sammen med foreldrene til Australia og New Zealand i 1983. Det var en beslutning foretatt av moren, som ble oppfattet som ukonvensjonell, siden William var svært ung, men også fordi både den første og den andre personen i arverekkefølgen reiste sammen. Likevel deltok William enten sammen med begge foreldrene, eller bare sammen med faren på de påfølgende turene, og etter fullføringen av universitetseksamenen fikk han oppgaver på egenhånd, i tillegg til at han fikk erfaring fra det private næringsliv, da han arbeidet med eiendomsspørsmål for Chatsworth House og var praktikant i banken HSBC.
Militær karriere.
Prins William i luftforsvarsuniform i juni 2010
Etter at han hadde bestemt seg for en militær karriere, gjennomførte William en fire dager lang opptaksprøve ved Westbury i Wiltshire, for å kvalifisere seg for utdanningen som offiser i hæren. Etter fullført opptaksprøve dro William i januar 2006 til det kongelige militære akademiet ved Royal Military Academy Sandhurst. William tok sin avgangseksamen ved Sandhurst 15. desember 2006. På diplomtildelingstilstelningen deltok både dronning Elisabeth II, prins Charles og andre medlemmer av det britiske kongehuset. William mottok sitt diplom som løytnant ved midnatt.
Med oppnådd militær grad kunne prinsen, under navnet William Wales, følge sin yngre bror inn i Blues and Royals-regimentet som troppsleder for en rekognoseringsenhet. Etter det tilbrakte han fire måneder med trening for stillingen ved Bovington militærleir i Dorset.
Da William var innrullert i hæren, uttrykte han et ønske om å delta i aktiv tjeneste. Onkelen til hans bestemor, Edvard VIII, hadde som fyrste av Wales gjort tjeneste i Frankrike under den første verdenskrig. Hans oldefar, George VI, hadde også gjort tjeneste under den første verdenskrig, i marinen under Slaget ved Jylland og i Frankrike med flyvåpenet. Hans farfar, prins Philip, ble dekorert for sin innsats under den andre verdenskrig. I nyere tid hadde hans onkel, hertugen av York, gjort tjeneste under Falklandskrigen. William fikk ikke ta del i direkte krigshandlinger, en holdning som ble styrket etter at prins Harrys deltakelse i krigshandlinger i Afghanistan ble avsluttet i 2007, grunnet «alvorlige trusler». I stedet gjorde William tjeneste i den kongelige marinen og Royal Air Force. I marinen fikk han løytnantsgrad, mens han i flyvåpenet fikk graden premierløytnant (begge gradene tilsvarer løytnant i hæren). Med fullført løytnantsgrad valgte prinsen å knytte seg til flyvåpenet, der han gjennomførte en fire måneder lang intensiv utdanning ved RAF Cranwell, og da han hadde avsluttet kurset den 11. april 2008, mottok han flyvåpenets vingeutmerkelser av faren, som selv hadde fått denne utmerkelsen ved den samme skolen. Senere ble det avslørt at William i løpet av denne utdannelsen hadde vært med på å bemanne et transportfly (C-17 Globemaster) til Afghanistan, der han bl.a. assisterte i evakueringen av kroppen til soldat Robert Pearson.
Deretter dro William på et to måneder langt treningsopphold med marinen, fra juni til august 2008, der han blant annet var tre uker hos Britannia Royal Naval College og trente med både overflateenheter og undervannsbåter, så vel som med Fleet Air Arm og Royal Marines, før han var fem uker med fregatten HMS «Iron Duke» i Karibia. Det var på denne turen at prinsen tok del i et hemmelig undervannsoppdrag, i tillegg til at han hjalp til med å identifisere og bordre et lite fartøy som transporterte kokain til en gateverdi på rundt 400 millioner kroner, samt noen andre raid som han også deltok i.
På grunn av Williams framtidige rolle ble en langvarig karriere i militæret ansett som uaktuell. Hans ønske om en aktiv tjeneste i de militære styrkene kunne ikke bli innfridd pga. hans posisjon i kongehuset. Opprinnelig sluttet William seg til militæret på kortidsoppdrag som varte i tre år. Likevel ble det i september 2008 kunngjort at prinsen ville forlenge sin tid med de militære styrkene, først ved et engasjement høsten 2008 (som inkluderte arbeid for forsvarsdepartementet og øvelsesflygning for hærens flyvåpen). Deretter ble det kunngjort at han skulle bytte oppdragsgiver fra hæren til det kongelige flyvåpenet, for å utdanne seg til fulltids helikopterpilot for kystvakttjenesten. Denne tjenesten gjør det mulig for ham å tjenestegjøre aktivt, uten å måtte delta i krigshandlinger. I januar 2009 ble William overført til RAF og forfremmet til kaptein. Han utdannet seg til helikopterpilot i RAFs kystvakt. I januar 2010 fullførte han utdanningen ved forsvarets helikopterskole ved RAF Shawbury, der han hadde vært under kommando av skvadronleder Craig Finch. Den 26. januar 2010 ble William overført til kystvaktens stasjon RAF Valley på Anglesey, for å få trening i å føre Sea King-helikoptre. Han fullførte denne utdanningen den 17. september 2010. Den 15. april 2010 ble det kunngjort at William vil forbli hos RAF Valley i hele tjenesteperioden, og han er nå knyttet til 22. skvadron som assisterende pilot. Det er forventet at Williams tjenesteperiode der vil vare fra 30 til 36 måneder.
William tjenestegjorde på sitt første redningsoppdrag (som assisterende pilot på et RAF Sea King-helikopter) og rykket ut lørdag 2. oktober 2010 på et nødrop fra kystvakten i Liverpool. Prinsen, som var oppglødd over endelig å kunne ta del i aktiv tjeneste, og de tre andre besetningsmedlemmene fløy fra basen ved RAF Valley på Anglesey i Nord-Wales, til en gassrigg i Morecambe Bay i Nordvest-England. William og mannskapet hentet en mann, som trolig hadde hatt et hjerteinfarkt, på riggen, og fløy ham til et lokalt sykehus, der han fikk nødvendig behandling.
Kongelige oppgaver.
Prins Wlilliam under den 21. verdensjamboreen i 2007
Som 21-åring ble William utnevnt til kongelig representant og begynte sine kongelige oppgaver med å representere dronningen da hun var utenlands for å delta i toppmøtet for Samveldet av nasjoner i 2003 i Nigeria. På 21-årsdagen sin fulgte William også sin far på en kongelig rundtur i Wales, der de besøkte matvaremarkedet på Anglesey og åpnet et senter for hjemløse i Newport. I juli 2005 dro han på sitt første oversjøiske, kongelige oppdrag alene, da han reiste til New Zealand på vegne av sin farmor og hennes rolle som dronning av New Zealand, og deltok i minnemarkeringer for den andre verdenskrig. På trettiårsdagen for dannelsen av farens veldedighetsorganisasjon The Prince’s Trust ble William og broren intervjuet sammen for første gang av BBC-duoen Ant & Dec (Anthony McPartlin og Declan Donnelly). I juli 2007 fulgte prins William sin bestemors fetter, hertugen av Kent, som er president for speiderbevegelsen i Storbritannia, og åpnet den 21. verdensjamboreen, da de også feiret hundreårsdagen for stiftelsen av speiderbevegelsen.
Det ble skrevet i Tina Browns 2007-biografi om Diana, "Princess of Wales", at prins William, i likhet med sin far, hadde uttrykt ønske om å bli generalguvernør for Australia, selv om oppfyllelsen av ønsket ble vurdert som tvilsomt av statsminister i Australia, John Howard, som sa: «Vi har i lang tid omfavnet ideen om at personen som innehar denne posisjonen på alle måter må være australsk borger.»
I 2009 ble det opprettet et privat kontor for William av hans farmor, med David Manning som hans rådgiver. Manning ledsaget ham i januar 2010 da William dro på tur til Auckland og Wellington på vegne av dronningen. William åpnet det nye bygget til Høyesterett i New Zealand og ble tatt imot som en māorihøvding. Den 17. mars 2011 besøkte William Christchurch i New Zealand, etter de nylige jordskjelvene der. Den 18. mars 2011 deltok William sammen med blant andre John Key, Julia Gillard, Bob Parker, Malvina Major, Hayley Westenra, ChristChurch Cathedral-koret, andre delegater, internasjonale redningslag og titusensvis av newzealendere i minnehøytidelighetene i Hagley Park i Christchurch. prinsen deltok på vegne av sin farmor Elisabeth II på en tur for å vise sin respekt for de jordskjelvrammede i New Zealand. Etter at prins William forlot New Zealand, reiste han til Australia, der han gjennomførte et offisielt besøk i områdene som ble verst rammet av oversvømmelser i statene Queensland og Victoria. Prinsen har allerede besøkt Canada to ganger sammen med sine foreldre, og i juni og juli 2011 er det planlagt at han og hans kone skal dra på et offisielt besøk til Canada, der de skal være til stede på feiringene i forbindelse med Canada Day på Parliament Hill. Spekulasjoner sent i år 2009 om at William ville ta over stadig flere av dronningens seremonielle og kongelige oppgaver, har blitt avkreftet av slottet.
Personlige interesser.
Etter foreldrenes eksempel har William interessert seg for forskjellige formål fra ganske ung alder. Dianas arbeid med hjelp og forebygging for HIV/AIDS-pasienter, og prins Charles’ arbeid med naturvern og uprivilegerte mennesker i storbyene, ledet også prins William til å engasjere seg i de oppgavene. Han har også engasjert seg for de nødlidende i Afrika, og har noen ganger jobbet for brorens veldedighetsorganisasjon Sentebale.
Den 23. januar 2009 ble det klart at prins William hadde skrevet forordet til en bok for første gang. Omslaget på boken "Home from War", som er en selvbiografi av en soldat fra prinsens regiment som ble hardt skadet i et bakholdsangrep fra Taliban, nevner prins Williams bidrag.
Humanitært arbeid og miljøvern.
William ble oppmerksom på problemene med HIV/AIDS på midten av 1990-tallet, da hans mor begynte å ta sønnene med på besøk til boliger og klinikker for de som lider av sykdommen. I januar 2005 arbeidet prins William og broren som frivillige for et britisk Røde Kors-hjelpesenter for å pakke nødhjelp til land som var rammet av tsunamien på andre juledag i 2004. Senere i september tilbød William seg å være mesén for Centrepoint, en veldedighetsorganisasjon som hjelper hjemløse mennesker. I løpet av tiden da moren var velgjører for Centrepoint, hadde William vært sammen med henne på besøk til flere hovedkontorer og ulike prosjekter.
William arbeidet også for barneavdelingen på The Royal Marsden Hospital i to uker i 2005, for å få jobberfaring, så vel som å hjelpe til i medisinske undersøkelser, med bevertning og samle inn penger til virksomheten. Det samme året tilbrakte han to uker i Nord-Wales med en organisasjon som bedriver fjellredningsarbeid i England og Wales. I mai 2007 ble William beskytter for begge organisasjonene (moren hadde også tidligere vært beskytter for Royal Marsden Hospital), og han ble tiltrukket av Mountain Rescue England and Wales for, med hans egne ord; "å belyse og feire det livsviktige, uselviske og modige arbeidet som våre fjellredningstjenester utfører".
Prinsen ble også beskytter for Tusk Trust i desember 2005, en veldedighetsorganisasjon som arbeider for å beskytte villmarkslivet og setter i gang lokalt utviklingsarbeid i Afrika, inkludert undervisning. William ble tilknyttet disse organisasjonene etter at han med egne øyne hadde sett arbeidet deres da han var i Afrika. Han uttalte at "rurale afrikanske initiativ som fostrer utdanning, ansvar og involverer seg i lokalsamfunnene, viser vei for bevaring", da han utførte sitt første offisielle oppdrag for organisasjonen og åpnet et 8000 km langt sykkelløp langs det afrikanske kontinentet i 2007.
Idrett.
William spiller polo for veldedighetsformål og er svært glad i fotball, bl.a. som supporter av Aston Villa F.C. I mai 2006 ble han president for det engelske fotballforbundet og visebeskytter for Welsh Rugby Union (WRU) i februar 2007 (han støtter dronningen som er WRUs høye beskytter). Det samme året forårsaket WRUs vedtak om å kalle en cup med noen testkamper mellom Wales og Sør-Afrika for Prince William Cup kontroverser, siden noen mente at det ville ha vært mer passende å kalle opp trofeet etter Ray Gravell.
I 2006 deltok dessuten prins William sammen med andre Sandhurst-offiserer i et løp (én engelsk mil) for å støtte veldedighetsorganisasjonen Sport Relief, slik han også hadde gjort i 2004 med et lag fra Clarence House. I mai 2007 ble William beskytter for de engelske skolenes svømmeforbund.
William har sammen med faren og broren siden ung alder vært en velkjent tilhenger av flere revehundelag i både England og Wales, inkludert Duke of Beaufort's Hunt.


Antiokos III den store.
Sølvmynt med Antiochos IIIAntiokos III den store (ca 241–187 f.Kr., hersket 223–187 f.Kr.) var den yngste sønnen til Selevkos II Callinicus og ble hersker av Selevkidriket som ungdom på rundt atten i 223 f.Kr. (hans tradisjonelle kallenavn, "den store", kommer av en misforståelse av "Megas Basileus" (stor konge), den vanlige tittelen til de persiske kongene, som han adopterte.)
Antiokos III arvet en uorganisert stat. Ikke bare hadde Lilleasia blir revet bort, men de østligste provinsene hadde brutt ut, Baktria under den greske Diodotus av Bactria og Parthia under nomadehøvdingen Arsakes. Media og Persia gjorde opprør kort tid etter at Antiokus kom på tronen under sine guvernører, brødrene Molon og Aleksander.
Den unge kongen, under ødeleggende innflytelsen til ministeren Hermeias, autoriserte et angrep på Judea istedet for å møte opprørerne ansikt til ansikt. Angrepet på Judea viste seg å være en fiasko, og generalene som ble sendt mot Molon og Aleksander endte i katastrofe. Bare i Lilleasia, hvor kongens fetter, Akaios, representerte seleukidenes sak, klarte å gjenopprette prestisjen ved å drive pergamenernes makt tilbake til deres tidligere grenser.
I 221 f.Kr. gikk Antiokos endelig østover og opprøret til Molon og Aleksander kollapset. Underleggelsen av mindre Media, som hadde tatt uavhengighet under Artabasanes fulgte. Antiokus kvittet seg med Hermeias ved mord og returnerte til Syria (220 f.Kr.. I mellomtiden hadde Akaios gjort opprør og tok tittelen konge i Lilleasia. Men siden han ikke hadde et sterkt maktgrunnlag til å angripe Syria, regnet Antiokus med at han kunne la Akios være i første omgang og fornyet sine forsøk i Judea.
Felttogene i 219 f.Kr. og 218 f.Kr. bar selevkidarméene nesten til utkanten av Egypt, men i 217 f.Kr. konfronterte Ptolemaios IV Antiokos i slaget om Rafia og påførte ham et nederlag som utslettet Antiokos sin suksess og tvang ham til å trekke seg ut til nord for Libanon. I 216 f.Kr. gikk Antiokos nordover for å ta seg av Akaios, og hadde innen 214 f.Kr. drevet han fra området til Sardis. Antiokos forsøkte å få tak i Akaios, men citadellet holdt inntil 213 f.Kr. under Akaios sin enke som til slutt overgav seg.
Etter å ha tatt tilbake den sentrale delen av Lilleasisa, for det selevkidiske styret hadde uunngåelige måttet tolerere dynastiene i Pergamum, Bithynia og Kappadokia, vendte Antiokos seg mot å ta tilbake de ytterliggende provinsene i nord og øst. Han fikk Xerxes av Armenia til å anerkjenne hans overhøyhet i 212 f.Kr. I 209 f.Kr. invaderte Antiokos Parthia, okkuperte hovedstaden Hekatompylus og presset fremover inn i Hyrkania. Den parthiske kong Arsakes II ba tydeligvis om fred, og fikk det. Antiokos var i Baktria i 209 f.Kr., hvor en annen greker, Euthydemus, hadde fortrengt det opprinnelige opprøreren. Antiokos hadde igjen suksess. Etter å ha klart seg i en berømt beleiring i hans hovedstad Baktra ("Balkh"), fikk Eutydemus en ærerik fred av Antiokus der han lovet Eutydemus sin sønn Demetrius hånden til en av sine døtre.
Antiokos fulgte så i fotsporene til Aleksander, han krysset inni Kabul-dalen, fikk underdanigheten til kong Sofagasenus og vendte vestover via Seistan og Kerman (206/5 f.Kr.) Fra Selevkia ved Tigris ledet han en kort ekspedisjon ned Persiagulfen mot gerrhaene ved den arabiske kysten (205–204 f.Kr.). Antiokos så ut til å ha gjenopprettet seleukide-imperiet i øst, og bragden gav ham tittelen «den store kongen». I 205/204 fulgte spedbarnet Ptolemaios V Epifanes på den egyptiske tronen, og Antiokos inngikk en hemmelig pakt med Filip V av Makedonia for delingen av ptolemaienes besittelser.
Igjen angrp Antiokos Judea, og i 199 f.Kr. så det ut til at han hadde kontroll over det før Aetolian, Scopas, gjenerobret det for Ptolemaios. Men gjenerobringen var kortvarig, for i 198 f.Kr. beseiret Antiokos Scopas i slaget om Panium, nær kildene til Jordan, et slag som markerte slutten på ptolemaienes styre i Judea.
Antiokos beveget seg så til Lilleasia for å sikre kystbyene som hadde anerkjent Ptolemaios og de uavhengige greske byene. Dette foretaget brakte ham i kontakt med Roma, siden Smyrna og Lampakus appellerte til republikken i vest, og spenningen ble større etter at Antiokos i 196 f.Kr. etablerte et fotfeste i Thrakia. Den romerske evakueringen av Hellas gav Antiokos hans mulighet, og han hadde flyktningen Hannibal ved hoffet til å drive ham videre.
I 192 f.Kr. invaderte Antiokos Hellas, med aetolianerne og andre greske stater som allierte. Men i 191 f.Kr. omringet romerne ham under Manius Akilius Glabrio ved Thermopylae og tvang ham til å trekke seg tilbake til Asia. Men romerne fulgte opp deres suksess ved å angripe Antiokos i Lilleasia, og den avgjørende seieren til Scipio Asiaticus ved Magnesia ad Sipylum i 190 f.Kr., etter nederlaget til Hannibal på sjøen ved Side, gav Lilleasia i deres hender.
I fredsavtalen ved Apamea (188 f.Kr.) oppgav selevkidkongen alt land nord for Taurus, som Roma distribuerte blant sine venner. Som en konsekvens av dette slaget mot selevkidenes makt, gjenvant de ytterliggende provinsene av imperiet, som var gjenerobret av Antiokos, sin uavhengighet.
Antiokos forsvant i en ny ekspedisjon til østen i Luristan (187 f.Kr.). Selevkidenes kongedømme slik Antiokos forlot det gikk videre til hans sønn, Selevkos IV Filopator.


Drammensveien.
Drammensveien er veien til Drammen.


Holmenkollbanen.
Holmenkollbanen er en forstadsbane mellom Majorstuen og Frognerseteren. Alle stasjonene banen har alene ligger i bydel Vestre Aker, med unntak av de to siste som ligger i Nordmarka. Holmenkollen stasjon ligger nær nasjonalanlegget i Holmenkollen hvor ski-VM 2011 ble arrangert. Banen betjenes idag av T-banens linje 1 som går mellom Frognerseteren og Ellingsrudåsen.
Historikk.
Da den ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud i 1898 var den Nordens første forstadsbane, og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor, i 1905 ble hele linjen utvidet til dobbeltspor. 16. mai 1916 ble den forlenget til Frognerseteren og Tryvandshøiden stasjon, hvorav kun den førstnevnte hadde alminnelig passasjertrafikk. 6. juni 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen til Tryvannshøgda brukt av Televerket, en strekning som ble fjernet i 1939.
22. oktober 1987 skjedde det en alvorlig ulykke på linjen. På en vogn av type 600 sviktet bremsene, den rullet nedover strekningen til Midtstuen, der den veltet. En person ble drept og flere alvorlig skadet i ulykken. Som konsekvens av ulykken ble alle vogner med samme bremsesystem som ulykkesvognen straks tatt ut av drift. Etter en analyse og utbedring av bremsesystemene ble vognene tatt i bruk igjen.
I 1991 ble A/S Holmenkollbanen overtatt av Oslo Sporveier. I mars 2012 la Byantikavren frem en verneplan for Holmenkollbanen.
Status.
I dag er Holmenkollbanen en del av T-banens linje 1 som trafikkerer strekningen mellom Frognerseteren og Ellingsrudåsen (Helsfyr på kveldstid og i helger). Holmenkollbanen er T-banenettets minst trafikkerte linje – Linjens plattformer begrenser dessuten toglengden til to vogner (Med unntak av stasjonene Frøen, Steinerud, Vinderen, Gaustad, Holmenkollen og til dels Slemdal, Gråkammen og Skådalen stasjoner som alle kan benytte tog med 3 eller flere vogner). Etter stengningen av Kolsåsbanen i juli 2006, var det den eneste linjen som fremdeles benyttet luftledning i stedet for strømskinne, og var dermed den siste strekningen som ikke hadde oppnådd «metrostandard». På grunn av dette ble banen fra 2003 til 2005 tatt ut av fellesstrekningen gjennom sentrum og snudd på Majorstuen. Etter mange protester ble banen gjeninnført gjennom sentrum, men på grunn av kapasitetsproblemer vil banen trolig måtte snu på Majorstuen igjen ved en eventuell fremtidig frekvensøkning på andre linjer.
Ruter skriver om banen: «Passasjertellingene fra 2008 viser at Holmenkollbanen har 7131 påstigende passasjerer per døgn mandag-fredag på holdeplassene fra og med Frøen til og med Frognerseteren. Sammenlignet med andre T-banestasjoner har stasjonene langs Holmenkollbanen svært få påstigende. Ved spesielle arrangementer er det imidlertid svært mange passasjerer på enkelte av stasjonene.»
Vedtak om oppgradering.
I bystyret 18. juni 2008 kom saken om oppgradering opp. Der kom det frem at Ruter AS mente en tilkobling til trikkenettet var beste løsning, mens byrådet ønsket å oppgradere til T-bane (men ikke helt opp til metrostandard). På dette møtet ble det gjort vedtak om oppgradering til T-bane.
Oppgradering av banen.
Sommeren 2009 stengte Holmenkollbanen for opprusting. I første omgang ble broen ved Besserud stasjon oppgradert. Deretter ble det bygget helt ny Holmenkollen stasjon. Meningen var at banestrekningen skulle være klar til å kunne trafikkeres med de nye MX3000-togene til Ski-VM 2011.
I praksis skulle denne utbyggingen stort sett bestå i å bygge ny Holmenkollen stasjon. Videre ble det bygget strømskinne langs bakken slik at de nye togene kunne brukes, samt laget nye planoverganger. Ingen stasjoner ble flyttet, ingen stasjoner lagt ned. Heller ikke var det planer om å slå sammen stasjoner. I praksis er «Nye Holmenkollbanen» fra 2011 lik som den som var før oppgraderingen, med unntak for ny strømskinne, og noe påfyll av skinner og sviller der det trengtes. Bystyret har ikke bevilget penger til oppgradering av stasjonene (med unntak av Holmenkollen stasjon). Høsten 2010 ble det imidlertid klart at Gulleråsen stasjon i retning sentrum ville forbli stengt grunnet for stor avstand mellom tog og plattform. Dette var det ikke tid til for å rekke ski-VM. Flere av stasjonene ligger i svinger, mens andre har for korte plattformer. Bakerste vogn på de nye togene havner utenfor mange av stasjonene. Så snart VM er ferdig, vil Ruter ta en full gjennomgang av stasjonsstrukturen på Holmenkollbanen. Det vil si hvor mange stasjoner banen skal ha i fremtiden, og hvor de skal ligge. Trolig vil enkelte på sikt legges ned. Politikerne i bydel Vestre Aker ser også på planer for å gjøre om de mest brukte planovergangene til planfrie kryss, noe som ytterligere vil få banen til å nærme seg metrostandarden som gjelder på samtlige andre strekninger på T-banenettet.
Fra 15. mars 2010 stengte hele linje 1 mellom Majorstuen og Frognerseteren. Banen ble gjenåpnet i sin fulle lengde 6. desember 2010.
Fremtidig drift.
Holmenkollbanen trafikkeres med MX3000-tog slik som resten av t-banenettet etter oppgraderingen. I sin K2010-plan valgte Ruter As at linje 1 etter oppgraderingen i første omgang skal gå i pendeldrift mellom Frognerseteren og Ellingsrudåsen (Holmenkollbanen – Fellesstrekningen – Furusetbanen). Dette gir 15 minuttsruter på Holmenkollbanen, men 7,5 minuttsruter på Furusetbanen siden denne allerede trafikkeres av linje 2. På sikt sier Ruter at banen likevel må få en linjedrift hvor endepunktet er Majorstuen stasjon – det vil ikke være kapasitet i fellestunnelen, og Holmenkollbanens linjedrift må da vike.
Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet har det vært diskutert å forlenge banen dit, men ingen vedtak er ennå gjort. I følge selskapet Oslo og Akershus Kollektivtrafikk AS blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».


Île de la Cité.
Île de la Cité er ei øy i Seinen, og er Paris' geografiske og historiske sentrum.
Øya ble bebygd omkring 300 f.Kr. av en keltisk stamme, parisii. I 52 f.Kr. ble byen overtatt av Julius Cæsars tropper, og i Romerriket hadde byen navnet "Lutetia". Byen ble innretta som en standard garnisonsby. Blant annet ble det reist en festning, som fra 508 ble sete for merovingerkongene. Disse ble i sin tur avløst av grevene av Paris, fra 987 kongene av Frankerriket.
Som hovedstad i det frankiske riket undergikk Paris store forandringer. På Île de la Cité ble det reist en rekke store byggverk. Av disse står Notre-Dame, Sainte-Chapelle og fengselet Conciergerie i dag.
Resten av den eldre bebyggelsen ble sanert gjennom Baron Haussmanns byplan fra tidlig på 1800-tallet og erstatta av fire store bygningskomplekser, som er sete for fransk rettsvesen. Et av de få byggene Haussmann sparte var middelalderkirken Notre Dame fra gotikken, et annet er La Chapelle som ligger inne i Justisdepartementet og fremdeles er utsmykket med sine originale blyglassvinduer fra 11- og 1200-tallet.
Ile de la Cite


Border collie.
Border collie (FCI #297) er en utpreget gjeterhund med aner som trolig stammer fra grensetraktene mellom England og Skottland, derfor tilnavnet «grensecollie» eller «collie fra grensetraktene». Som rase har den blitt svært populær på grunn av sin arbeidskapasitet og gode egenskaper som brukshund. Rasen regnes som verdens mest populære gjeterhund for sau.
Etymologi.
Det er uenighet om hvor betegnelsen "collie" stammer fra. Det eksisterer imidlertid flere teorier om temaet. En vanlig oppfatning har vært at "collie" er avledet av det gammelengelske ordet "col", som betyr "svart", kanskje avledet av uttrykket "colley", som betyr mørkhåret. En annen forklaring er at navnet stammer fra det gælisk uttrykket "cuilean", som betyr "valp" og er avledet fra det gammelengelske uttrykket "cuilén". En tredje teori er at uttrykket er avledet av det keltiske ordet "coelio", som betyr "en man kan stole på".
Border collie hevdes å har vært mørkere før i tiden. Lignende påstander gjelder også for andre collier. Dette korresponderer godt med teorien om et gammelengelsk opphav, men en slik påstand mangler altså dokumentasjon.
Rasen har vært kjent under flere navn, blant annet som "arbeidende collie", "gammeldags collie" og "gårdscollie". Først i 1915 nevner James Reid, sekretær for Sheep Dog Society i Storbritannia, denne hundetypen som "border collie". Det siste (som altså er synonymt med dagens rasenavn) kan ha sammenheng med hvor folk mente at typen oppsto.
Opprinnelse.
Rasen oppsto i Storbritannia, men nøyaktig hvor og når typen ble etablert vet man ikke. Man antar imidlertid at den har oppstått i grensestrøkene mellom England og Skottland, trolig fra hunder som i generasjoner har vært en lokal landrase av collietype, men nøyaktig hvilke hunder som danner grunnalaget vet man ikke i dag. Man vet imidlertid at "Old Hemp" regnes som progenitor, en tricolor border collie hann født i september 1893 og død i mai 1901. Faren var en sort og brun collie, mens mora var helsvart og hadde et blått og et brunt øye.
Utseende, anatomi og fysikk.
Border collie er en middels stor, slank, smal og langstrakt hund med et forholdsvis smalt hode og delvis stående ører. Pelsen er vanligvis langhåret, men kan også være semi-lang eller semi-kort. Fargen er vanligvis sort og hvit, men den kan også være brun og hvit eller sort og hvit med brune innslag. Store fargevekslende felt er mest vanlig, men spettet er også normalt.
Øynene kan variere fra mørk brune til amber eller lys blå. Rasen kan også av og til ha ett blått og ett brunt øye. De forskjellige kennelklubbene rundt om i verden har forskjellig syn på dette. Nesebrusken skal følge grunnfargen til pelsen i farge. En hund som for det meste er sort i pelsen, skal således ha helt sort nesebrusk.
De organisasjoner som registrerer og arbeider med Border Collie som brukshund (gjeterhund), f.eks Norsk sau og geit (gjennom NKK), og International Sheep Dog Society (ISDS)i Storbritannia og Irland, setter ingen krav til utseende. Pelsfarge, pelslengde, øyefarge, farge på nesebrusk, ørefasong og annet uten betydning for bruksegenskapene blir ikke tillagt vekt i avlen. Det avles kun på gjeteregenskaper, lynne og helse. Hundenes utseende, anatomi og fysikk blir dermed et resultat av hva som er hensiktmessig for en hund som skal løpe mye og hardt i lengre perioder.
Bruksområde.
Border collie er en utpreget og meget energisk gjeterhund, men den har også et meget stort potensial som brukshund på et mer generelt grunnlag. Det være seg som narkotikahund, lavinehund og hjelpehund eller som brukshund i ulike former for hundesport, som agility, lydighet og flyball m.m. Rasen har stor arbeidskapasitet og blir gjerne en svært god familiehund om den får tilstrekkelig utløp for sitt energiske lynne på regulær basis.
Lynne og væremåte.
Border collie er en hurtig, energisk og meget oppvakt hunderase som krever mye oppmerksomhet og mosjon for å trives. Den blir vanligvis regnet som en snill og tolerant familiehund, men den er også kjent for å ville gjete «alt som leer på seg», herunder også barn, syklister og biler. Border collie passer best i familier som er svært aktive selv, og som vet å gi hunden nok trening og massevis av oppgaver. Om den blir understimulert kan den fort bli destruktiv i sin adferd. I slike tilfeller er det kjent at rasen kan ha en tendens til å ville «klype», noe som ofte skyldes en kombinasjon av rasens sterke gjeterdrift og manglende utløsning for energioverskudd.
Annet.
Rasen er kjent for å være «lettlært», men svært aktiv. Norsk Sau- og Geitalslag, som fungerer som raseklubb for både border collie og working kelpie, inngikk i 1985 en avtale med NKK som regulerer adgangen til å stille ut disse rasene på visse vilkår.


Mikael Wiehe.
Wiehe opptrer på et politisk arrangement i 2003
Mikael Christian Wiehe (født 10. april 1946 i Stockholm) er en musiker og komponist.
Mikael Wiehe vokste opp i København (til 1952) og i Malmö. Han hadde dansk far og svensk mor. Han tok pianotimer som barn, men er selvlært på gitar og saksofon.
Wiehes Dylan-inspirerte tekster handler ofte om politikk sett med folkets øyne, om det han mener er feil og urettferdig.
Han var en nær venn av, og spilte ofte sammen med den nå avdøde Björn Afzelius. De spilte blant annet sammen i rockegruppen Hoola Bandoola Band.


Björn Afzelius.
Björn Svante Afzelius (født 27. januar 1947 i Huskvarna, død 16. februar 1999 i Göteborg) var en svensk sanger, musiker, tekstforfatter og komponist.
Bakgrunn.
Faren var ingeniør og moren var hjemmeværende, og hans eneste søsken er broren Bengt (født 1952) som er musikklærer. I 1954 flyttet familien til Hökarängen i Stockholm og i 1961 til Skåne, først til Landskrona og i 1963 til Malmö. I 1976 flyttet Afzelius til Göteborg, hvor han bodde fram til sin død.
Morens familie var svært musikalske, og han kom tidlig i kontakt med musikk, på den tiden gikk det mest i 50-tallslagere og Evert Taube. Men som så mange av sin generasjon ble han grepet av rock and roll-musikken da denne kom, og han hørte særlig på Elvis Presley og Little Richard, og førstnevnte ble hans første og eneste musikalske idol. Først da popmusikken kom på 1960-tallet lærte han seg å spille gitar, og utover hele 1960-tallet spilte han i ulike band i Malmö, men sluttet i 1968 da han skulle påbegynne språkstudier ved Lunds universitet.
Hoola Bandoola Band.
Ved en tilfeldighet traff han Mikael Wiehe i 1970 og de hadde hobbybandet Hoola Bandoola Band, men året etter fikk gruppen tilbud om å være med i et radioprogram, og en uke senere hadde de fått to tilbud om platekontrakt. Gruppen spilte inn albumet "Garanterad Individuell" som kom ut i 1971. Den fikk gode kritikker og fikk en viss oppmerksomhet, og gruppens neste album "Vem kan man lita på?" ble gruppens store kommersielle gjennombrudd.
Bandet utviklet seg til å ble svært populære i Sverige i 1970-årene. Tekstene hans var ofte samfunnskritiske, og både Afzelius og Wiehe hadde et stort politisk engasjement, og spilte ofte på støttearrangementer og veldedighetskonserter.
Soloartist.
I 1974 utgav han sin første soloplate, ("Vem är det som är rädd?"), men han ble værende i Hoola Bandoola Band til 1976, da han innledet en solokarriere med platen "För Kung och Fosterland". I 1997 fikk han vite at han hadde fått kreft, og helt til det siste arbeidet han med avskjedsalbumet "Elsinore".
Roman.
I 1993 ga han ut romanen "En gång i Havanna", som er et personlig oppgjør med det politiske systemet på Cuba, som Afzelius, som en gammel Cuba-venn, mente hadde utviklet seg til et stalinistisk diktatur.


Jonathan Edwards.
Jonathan Edwards (født 10. mai 1966 i London) er en britisk tresteghopper.
Edwards gikk glipp av muligheten til å delta i VM i friidrett 1991 i Tokyo på grunn av at hans kristne tro hindret ham fra å konkurrere på søndager. Etter inngående diskusjoner med sin far kom han frem til at Gud hadde gitt ham talentet for at han skulle konkurrere, og han bestemte seg for å delta i VM 1993 i Stuttgart. Det gav ham en bronsemedalje.
Under VM 1995 i Göteborg sjokkerte han en hel verden ved å sette ny verdensrekord og samtidig bryte 18-metersgrensen (18,16) i sitt aller første hopp. 20 minutter senere hoppet han 18,29 meter, en rekord som fremdeles (juli 2012) er gjeldende verdensrekord.
Jonathan Edwards tok gull i OL i Sydney i 2000. Han tok også nytt gull i VM 2001 i Edmonton.
Etter VM 2003 i Paris bestemte Edwards seg for å legge opp i en alder av 37 år.


Dunderlandsdalen-ulykken.
Dunderlandsdalen-ulykken var en bussulykke som inntraff den 5. juli 1948 da en buss kjørte av veien og havnet i Ranelva i Dunderlandsdalen nord for Mo i Rana. Av de 22 ombord, ble 16 personer drept. De omkomne var alle sørsamer på vei hjem fra stiftelsesmøte i Norske Reindriftssamers Landsforbund i Tromsø. En minnestein er satt opp ved ulykkesstedet.
Dunderlandsdalen-ulykke er den bilulykken etter krigen med høyest tap av menneskeliv.
Litteratur.
Ørnulv Vorren: Den tragiske bussulykken i Dunderlandsdalen, 105/1978 Samling om samiske verdier, Tidsskriftet Ottar.


Agder.
Agder er et tradisjonelt norsk landskap og navn som brukes om begge Agder-fylkene, Aust-Agder og Vest-Agder. Historisk er navnet brukt om de ytre deler av det samme området. Navnet er ca. 1500 år gammelt, og betyr noe tilsvarende det engelske edge, «kant», altså kanten på landet mot sjøen. Området var opprinnelig et småkongedømme ("Agðir") og senere et fylke ("Egða fylki") under Gulatingsloven.
Personer fra agderfylkene kalles fortsatt "egder" og det kan skilles mellom aust- og vestegder.
Administrativt ble Egdafylki til Agdesiden len, og var ett av ni hovedlen i Norge på 1600-tallet. Agdesiden bestod av smålenene: Lister, Mandal (også kalt Midtsyssel len), Nedenes og Råbyggelaget.
Inntil 1400-tallet var det ingen byer mellom Skien og Stavanger. Agder var et rent landdistrikt. Det tidligste urbane samfunn en kjenner på Agder var Arendal, som trolig var ladested under Tønsberg fra omkring år 1500.
Frem til ca 1902 tilhørte Agder landsdelen Vestlandet. Avisen Vestlandske Tidende kom ut i Arendal. Det var tidligere vanlig å dele inn Agder i kystområdet, Agdesiden og Råbyggelaget (innlandet). Råbyggelaget omfattet indre Aust-Agder fylke, samt Åseral i dagens Vest-Agder fylke.
Fra 1902 fikk Agder konkurranse med et rivaliserende navn, Sørlandet. Dette navnet var i utgangpunktet ment å omfatte et vesentlig større område enn det som i dag er Agder-fylkene. Sørlandet er navnet på en landsdel, og har sin landsdelshovedstad, Kristiansand. Navnet Sørlandet er laget bevisst for å skape en landsdel omkring en by som ville være landsdelshovedstad.
Agder kan i dag deles inn i følgende områder (distrikter): Lister, Lindesnesregionen, Kristiansandregionen, Setesdal og Østre Agder.
Agder har til sammen 271 381 innbyggere (1. oktober 2007) og arealet er 16 438 kvadratkilometer, fordelt på 30 kommuner. De ti byene i Agder er: Flekkefjord, Farsund, Lyngdal, Mandal, Kristiansand, Lillesand, Grimstad, Arendal, Tvedestrand og Risør.
Navnet Agder brukes stadig i mange sammenhenger.
Avisen Agderposten kommer ut i Arendal, og Agder Flekkefjords Tidende i Flekkefjord.
Agderparken er en større næringspark i Arendal.
Agder bispedømme er et tidligere navn på Agder og Telemark bispedømme.
Agder lagmannsrett omfatter Agderfylkene, Telemark og Vestfold.


IPO.
IPO (av tysk internationale Prüfungsordnung = internasjonalt eksamensreglement) er en konkurransesport der hund og fører (ekvipasje) konkurrerer i de tre hovedøvelsene spor (gruppe A), lydighet (gruppe B) og beskyttelse (gruppe C, også kalt "Schutz"). Hver av øvelsene har flere delmomenter som bedømmes av en dommer. De tre øvelsene er satt sammen for å teste hunders allsidighet som brukshund. IPO er i dag verdens største sportsgren for brukshunder og utøves i alle land tilsluttet FCI, herunder også i Norge gjennom NKK. IPO har mange fellestrekk med brukshundsport, men øvelsene er ikke de samme.
Grunnlaget for IPO.
Noe av tanken bak IPO er å fremme avl av hunder som har genetisk stødige og godt egnede brukshundegenskaper, fordi behovet for gode tjenestehunder er voksende i hele Europa. Eksteriør er derfor underordnet. Dette kommer også til uttrykk i bedømningen. Dommeren skal også vurdere hundens generelle kvaliteter og ikke fokusere bare på det treningsmessige resultat som ekvipasjen utgjør i øyeblikket.
Hundene må utvise ro og evne til konsentrasjon når de går spor, vise førbarhet og samarbeidsvilje i lydighet og vise høyt temperament, belastbarhet og sterke drifter som lar seg kontrollere i beskyttelse.
I IPO gis det også anledning til å utelate deler av treningen, f.eks. forsvarsarbeidet for dem som ikke ønsker at hunden skal få slik trening. Man kan også velge bare å trene f.eks. enten spor eller lydighet.
Gruppe A spor.
Spor i IPO skiller seg fra tradisjonelle bruksspor. I IPO belønnes ekvipasjen gjennom sin presisjonsevne, nøyaktighet og intensitet. Underlaget der sporet legges kan i utgangspunktet være hva som helst, men består ofte av dyrket mark. Vinklene (2 i IPO I) er oftest 90° og gjenstandene (2 i IPO I) er relativt små (en fyrstikkeske el.l.). Hunden skal med et dypt, intensivt og presist søk i sporkjernen følge det av sporlegger oppgåtte sporet (selvgått i IPO I). Hundens evne til konsentrasjon, søkelyst og selvstendighet er hva dommeren vurderer.
Gruppe B lydighet.
Lydighet i IPO består av et program som på forhånd er kjent av hundefører. Hunder med høyt temperament, stor arbeidsglede og god presisjon belønnes. Også hundens samarbeidsevne med fører vurderes.
Gruppe C forsvar.
Forsvar (schütz) i IPO består av et på forhånd kjent program for ekvipasjen og figuranten, som for øvrig er utstyrt med nødvendig verneutstyr (beskyttelsesbukse og beskyttelsesarm). Hunder med et selvsikkert driftsanlegg belønnes, sammen med hundeførers kontroll og hundens evne til lydighet. Dommeren vurderer først og fremst hundens belastbarhet, mot og førbarhet. Det er viktig å presisere at hunden ikke biter i «mannen», men i byttet som i dette tilfellet utgjøres av beskyttelsesarmen.


Brukshundsport.
Brukshundsport eller bruks er en konkurransesport med hunder som har blitt stadig mer populær i det norske brukshundmiljøet. Det konkurreres i tre forskjellige grener, nemlig spor, rundering og rapport. Brukshundsport har mange fellestrekk med IPO, men øvelsene er ikke de samme. Blant annet inngår ikke forsvarsdelen (såkalt "schütz").
Konkurransen.
Hver konkurransegren er delt inn i 4 klasser, kalt A, B, C og D. Klasse D er laveste klasse, og man rykker oppover i klassene ved å oppnå en viss minste poengsum. Hundene må være mist 12 måneder før de kan starte. Hunder født etter 30. juni 2002 må dessuten ha bestått en såkalt "karaktertest" (eller tilsvarende).
Hver klasse består av 2 deler. Lydighetsdelen er lik uansett om man konkurrerer i spor, rundering eller rapport. Spesialøvelsene som varierer derimot fra gren til gren. I klasse D og C er budføring med i alle grener, og i klasse B og A er det feltsøk i alle grener. I klasse A kan det deles ut brukssertifikat, slik at hunden kan oppnå å bli en såkalt "brukschampion". Det arrangeres dessuten norgesmesterskap og nordisk mesterskap i kl. A.


Øgle.
Øgler kan i utgangspunktet betegne krypdyr som har ben og som ikke er skilpadder eller krokodiller. Begrepet kan imidlertid defineres på flere måter.
Den mest vanlige definisjonen for øgler har vært at gruppen består av alle skjellkrypdyr med unntak av slangene.
I videre forstand, spesielt i hverdagsspråket, brukes "øgler" også om flere andre krypdyr som ikke tilhører skjellkrypdyrene, slik som broøgler, dinosaurer, fiskeøgler og svaneøgler, og av noen også om krokodiller.
På grunn av denne flertydigheten, og fordi samtlige mulige definisjoner resulterer i kunstige grupper, unngår dagens systematikere å bruke begrepet "øgler" om noen klassifikasjonsmessig gruppe av krypdyr.
I klassisk systematikk har man tidligere regnet gruppen øgler som en del av skjellkrypdyr under det vitenskapelige navnet Lacertilia eller Sauria. Broøgler har dermed vært ekskludert fra denne gruppen, siden de heller ikke regnes med til skjellkrypdyrene.
Ormeøgler, som regnes med til skjellkrypdyrene, har også blitt ekskludert fra gruppen, idet man har regnet slanger, øgler og ormeøgler for å være tre adskilte underordener i ordenen skjellkrypdyr (Squamata).
Grunnen til at disse gruppene av moderne kladistiske biologer ses på som kunstige, er at varaner antas å være nærmere beslektet med slanger enn med andre øgler, mens blindøgler ses på som nærmere beslektet med ormeøgler enn med andre øgler.
Defineres øgler på denne måten, har de femtåede, oftest ganske korte lemmer, som likevel noen ganger er helt redusert, slik man ser hos for eksempel stålormen. De har som regel langstrakt kropp og lang hale. Kroppen er dekket med hornaktige skjell. I motsetning til slangene beholder de rester av et skulderbelte og brystbein. Synet er viktig hos mange øgler, og flere av dem har fargesyn. Øynene har bevegelige øyelokk, og trommehinnen er velutviklet. Størrelsen varierer fra 3 cm hos de minste til tre meter hos komodovaranen.
Hannøgler har som slanger to "hemipeniser" som utgjør paringsorganene (noe broøgler ikke har). Noen øgler legger egg, mens andre føder levende unger. Noen hunnøgler har også en slags morkake.
Øglene omfatter omkring 16 familier og over 3000 arter. I tillegg kommer en rekke utdødde former. Man finner øgler i det meste av verden.


Slanger.
Slanger er en gruppe skjellkledde krypdyr som kjennetegnes ved at de mangler synlige lemmer. De er en suksessrik gruppe med over 3000 arter, og verdensomspennende utbredelse. Øgler og ormeøgler er de nærmeste slektningene, og de tre gruppene utgjør til sammen skjellkrypdyrene.
Mennesker betrakter ofte slanger med frykt, og denne frykten virker dypt iboende på tvers av kulturer. Trolig har mennesker, og mange andre dyr, opparbeidet en instinktiv frykt fordi slanger kan være giftige. Samtidig blir slanger beundret for vakre farger og grasiøse bevegelser. For biologer er slanger spesielt interessante, ettersom de har en rekke fysiologiske tilpasninger som ikke har sidestykke hos andre dyr.
Utbredelse.
Slangenes utbredelse. Havslangene er vist med blått.
Slanger finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis. De fleste artene lever likevel i tropiske og subtropiske strøk, og ingen finnes i polområdene. De marine havslangene forekommer i de varme delene av Det indiske hav og Stillehavet. Hvis en ser bort fra havslangene, så har ikke slanger samme evne til å krysse vide havstrekninger som mange øgler har. Flere store øyer mangler derfor slanger, for eksempel Island, Irland og New Zealand.
De nordligste slangene finnes i Nord-Europa, der tre arter når 60° nord. Det er de samme tre artene som også finnes i Norge: hoggorm, buorm og slettsnok. Hoggormen er verdens nordligste slange, og finnes i Norge i hvert fall nord til Nordland. I Sverige, Finland og Russland går arten mye lenger nord, helt opp til 68°. Det finnes også et ubekreftet funn fra Sør-Varanger, som i tilfelle henger sammen med den finske og russiske bestanden.
I Nord-Amerika finnes strømpebåndsnokene til 56° nord i Canada. Det er også usikre funn på samme breddegrad i Alaska. Den sørligste arten er antakelig lanseslangen "Rhinocerophis ammodytoides", som finnes sør til 47° i Patagonia. Høyderekorden tilhører sannsynligvis snoken "Thermophis baileyi", som lever mer enn 4000 meter over havet i Tibet.
Kroppsbygning.
Slangenes skjelett adskiller seg sterkt fra alle andre landlevende virveldyr
Slanger er kjent for at de mangler lemmer, har en todelt tunge, og at de ikke blunker, men alle disse trekkene ved kroppsbygningen finnes også hos ulike grupper av øgler. De viktigste morfologiske trekkene som er unike for slangene, er oppbygningen av ryggraden og skallen.
Skjelettet er sterkt omdannet i forhold til andre landlevende virveldyr. Skulder og forlemmer er helt forsvunnet. Alle nålevende slanger mangler korsbein, men noen har bevart rester av bekken og baklemmer. Ryggraden er forlenget, og består av mellom 120 og 320 ryggvirvler. Til hver ryggvirvel er det festet et par ribbein. Halen er forholdsvis kort, og halevirvlene har ikke ribbein. Hver ryggvirvel er forbundet med den foregående virvelen med hele ti leddflater. Dette danner et sterkt, men smidig system, som sammen med sterke muskler, gjør det mulig for slangene å bevege seg uten lemmer.
Tennene er som regel lange, tynne og krumme for å kunne holde på byttet, og transportere det innover i munnen. Giftslanger har egne gifttenner, der plassering og oppbygning varierer mellom de ulike gruppene. Slanger kan ikke tygge, eller rive i stykker byttet, så det må svelges helt.
Den opprinnelige diaspside skallen har mistet begge kinnbuene. Quadratum-beinet kan derfor bevege seg svært fritt. Kjevebeinene er festet med elastiske ledd. Disse bygningstrekkene, samt at det ikke finnes noe skulderbelte, gjør det mulig for slanger å svelge store byttedyr.
Inne i kroppen, under muskler og ribbein, har slanger de samme indre organer som andre virveldyr, men de er modifisert i størrelse og plassering. Hos de fleste artene er den venstre lungen redusert, eller forsvunnet. Den venstre nyren ligger etter den høyre, og hos hannslanger ligger også testiklene etter hverandre. Noen slanger har en trakélunge, som er nyttig hvis den egentlige lungen klemmes sammen når et stor bytte svelges.
De minste slangene er falske ormeslanger fra De små antiller i slekten "Leptotyphlops" med en totallengde på omtrent. Den lengste nålevende arten er antakelig nettpyton (). Det finnes usikre rapporter om lengre anakondaer, og anakondaen er kraftigere bygd, og blir utvilsomt tyngre enn pytonene.
Slangene er ikke de eneste lemmeløse virveldyr. Blant skjellkrypdyrene har flere grupper mistet lemmene, som ormeøgler, finnefotøgler, blindøgler, og mange stålormer og skinker. Alle lemmeløse øgler har i motsetning til slangene beholdt skulderbeltet. Ormepaddene er en lemmeløs gruppe av amfibier. I Norge finnes det en lemmeløs øgle, stålormen.
Det genetiske grunnlaget for slangenes spesielle kroppsbygning er mutasjoner i Hox-genene. Denne gruppen av gener finnes hos alle flercellede dyr, og regulerer kroppsbygningen langs lengdeaksen. Genene Hox a10/c10 stopper dannelse av ribbein hos øgler, men hos slanger er de slått av så det dannes ribbein langs hele ryggraden. Genene Hox a13/d13 stopper lengdeveksten til kroppen, men er svekket hos slanger, så kroppen kan bli langstrakt. Hox-genene er uvanlig fleksible hos alle skjellkrypdyr, og det kan være forklaringen på at så mange ulike grupper har mistet lemmene.
Hud.
En grønn mamba som nettopp har skiftet hud
Det ytterste laget av overhuden består av β-keratin, som danner et sterkt lag som beskytter mot ytre skader, og hindrer uttørking av kroppen. Huden er dekt med skjell som er fortykkelser i keratinlaget, og som er en integrert del av overhuden i motsetning til fiskeskjell. Det er en vanlig misforståelse at slanger har en slimet og fuktig hud. Slangenes hud er tørr, selv om skjellene gjør at huden er glatt og skinnende.
Etter hvert som den ytterste huden blir utslitt, vokser det fram en ny hud på innsiden. Slangene vrenger av seg hele den gamle huden på en gang, i motsetning til de fleste øgler som skifter huden i deler.
Skjellene overlapper hverandre som takstein, unntatt på hodet. Overflaten til skjellene kan være både glatt, med kjøl, eller kornet. De fleste slanger har brede og ekstra glatte skjell under buken, som er til hjelp når de beveger seg. Antall, form og størrelse på skjellene er svært viktige kjennetegn for å skille ulike arter av slanger fra hverandre. Slanger har i motsetning til mange øgler aldri beinplater (osteodermer) under skjellene.
Keratin er i seg selv gjennomsiktig, men huden kan ha alle farger, unntatt blått og grønt, på grunn av pigmenter i de indre hudlagene. Blå farge er en strukturfarge, som dannes ved interferens i skjellene. Grønn farge oppstår når gul farge fra indre hudlag blandes med blått i skjellene.
Mange ufarlige slanger i Amerika har røde, gule og svarte tverrstriper, og ligner på de giftige korallslangene. Fargetegningene gir sannsynligvis de ufarlige slangene en ekstra beskyttelse mot predatorer. Dette fenomenet kalles mimikry, og er mest kjent blant insekter.
Sanser.
Infrarøde sansegroper hos pyton (øverst) og klapperslange (nederst). Røde piler markerer gropene, svarte piler markerer nesebor.
Det mest kjente sanseorganet hos slangene er den er tynne og todelte tunga, som har form omtrent som en Y. Den plukker opp duftmolekyler fra lufta og bakken, og brukes også som føleorgan. Slangene stikker tunga ut med spillende bevegelser, og fører den deretter inn i munnen så duften kan analyseres av Jacobsons organ. En åpning foran i munnen gjør at tunga kan beveges ut og inn, uten at slangen trenger å gape.
Hos ormeslanger kan øynene bare brukes til å skille mellom lys og mørke. Mange dagaktive arter som lever på marka, eller oppe i trær, har derimot svært skarpt syn, men kan ha vanskelig for å se ting som ikke beveger seg. Øynene er dekket av gjennomsiktige skjell i stedet for øyelokk. Dette gjør at slangenes øyne alltid er åpne, og at de aldri blunker.
Øynene og synssenteret i hjernen hos slanger har flere unike bygningstrekk, noe som antakelig skyldes at slangenes forfedre var gravende, og hadde et redusert syn. Når de vendte tilbake til et liv over jordoverflaten, måtte øynene utvikles på nytt med de reduserte øynene som utgangspunkt. Strålelegemet ("corpus ciliare") er blitt til en stiv ring. Fokusering skjer ved at linsen beveges fram og tilbake i forhold til netthinnen, i stedet for at linsen strekkes.
I netthinnen skilles det, som hos andre virveldyr, mellom to typer lysfølsomme celler. Staver fungerer godt ved lav lysstyrke, men kan ikke skille mellom farger. Tapper fungerer bare ved høy lysstyrke, og har flere fotopigmenter som har maksimal følsomhet ved ulike bølgelengder, slik at tappene kan gi fargesyn.
Hos slanger har tappene en særpreget oppbygning, ettersom de er nyutviklet fra staver. En skiller også mellom doble og enkle tapper, slik at slanger har tre typer fotoreseptorer. Slanger har i motsetning til øgler og de fleste andre dyr aldri små oljedråper i tappene som beskytter mot skade fra ultrafiolett lys. Disse dråpene mangler forøvrig også hos placentale pattedyr, som antakelig mistet dem i en periode av utviklingen da de utelukkende var nattaktive.
Ormeslangene har bare rester av staver, medlemmene i hoggormfamilien har både tapper og staver, og dagaktive snoker har bare tapper. Dagaktive slanger har en rund pupill, og en gul linse som reduserer kromatisk aberrasjon. Nattaktive arter har derimot en avlang, vertikal pupill, og klar linse.
En studie av øynene til strømpebåndsnoken "Thamnophis sirtalis" viser at denne arten ikke har staver, men både enkle og doble tapper. Det er tre typer fotopigmenter med maksimal følsomhet for henholdsvis bølgelengdene, og. Den laveste bølgelengden ligger i det ultrafiolette området, og kan ha betydning for å finne feromonspor.
Slanger har verken ytre øre eller trommehinne, men hørselen er likevel en viktig sans for dem, og det indre øret er bygd opp som hos andre landlevende virveldyr. Sneglehuset er forbundet til underkjeven, og når underkjeven ligger på bakken kan slangen oppfatte vibrasjoner med en amplitude helt ned til én ångstrøm. Slangen kan også skille mellom vibrasjoner som oppfanges av venstre og høyre side av kjeven, så retning til lydkilden kan bestemmes.
Egne sanseorganer som registrerer infrarød stråling finnes hos noen slangegrupper. De er blitt utviklet flere ganger, én gang hos gruveslangene, og i flere tilfeller hos boa- og pytonslangene. Gruveslangene har en stor sansegrop på hver side av hodet, mens pyton- og boaslangene har tre eller flere sansegroper langs overleppen. Disse organene reagerer på varmestråling med bølgelengde 5–30 µm, og er så følsomme at de kan registrere temperaturforskjeller mindre enn. Sansegropene har et tett nettverk av kapillarer som regulerer temperaturen. Informasjonen går til synssenteret der den slås sammen med signaler fra øynene til et bredspektret bilde. Sansen brukes til å jakte på nattaktive, varmblodige pattedyr, men er også nyttig for å regulere kroppstemperaturen.
Bevegelse.
Tapet av lemmene har ikke ført til at slangene har vanskelig for å ta seg fram. De beveger seg raskt både på marka, underjordisk, i vannet, og oppe i trær. Slangene har flere måter å bevege seg på.
Den langsomste bevegelsesmåten er å bevege seg i rett linje ved flytte grupper av bukskjell samtidig. Skjellene løftes opp fra bakken, og settes ned lengre fram, slik at kroppen blir løftet etter. Ribbeina bidrar ikke til bevegelsen. Denne måten å bevege seg på brukes av store, kraftig bygde slanger som pytonslanger, boaslanger og hoggormer for å snike seg innpå byttet. Noen slanger vrir kanten av bukskjellene for å få feste når de klatrer oppover trestammer og bergvegger.
De vanligste måtene å komme seg fram på omfatter at kroppen buktes vekselvis til venstre og høyre i en bølge som går bakover kroppen. Kroppen presses mot uregelmessigheter på underlaget, og skyves framover. På denne måten flytter slanger seg på marka, og klatrer i trær. Tilsvarende bevegelser brukes også til å svømme. Havslangene kan snu buktingen slik at de svømmer baklengs, og har i tillegg en hale som er flatklemt fra siden for å gi framdrift i vannet.
En spesiell bevegelsesmåte som er utviklet fra sideveis bukting, er siderulling. Da skifter buktingene på hver side på å ha kontakt med bakken, mens buktingene på den andre siden er løftet opp. Dette fører til at slangen beveger seg på skrå av sin lengderetning. Denne metoden brukes på ensartede underlag der slangen ikke kan skyve fra mot uregelmessigheter. Slanger som lever i sandørkener, som hornhoggorm og noen klapperslanger, beveger seg slik, men metoden brukes også av snoker som ferdes på mudderflater.
I regnskogene i Sørøst-Asia lever de glideflyvende snokene i slekten "Chrysopelea". De skaper en bæreflate ved å klemme flat kroppen, og ved å bukte seg under glideflukten. Slik kan de glidefly opptil mellom trærne.
Trekkspillbevegelse, der framdelen av kroppen skytes fram, før resten trekkes etter, brukes når slanger skal bevege seg i trange underjordiske ganger. Lignende bevegelser brukes også til å klatre i trær der stamme og greiner er for glatte til at sideveis bukting kan brukes.
Fødesøk og stoffskifte.
Snoken "Oxyrhopus trigeminus" sluker en øgle med hodet først
Alle slanger er rovdyr, som fanger og dreper andre dyr, og det finnes ingen planteetende arter. Vanlige byttedyr er øgler, andre slanger, små pattedyr, fugler, egg, fisk, snegler og insekter. Hvis en ser bort fra ormeslangene, så tar alle slanger bytter som er ganske store i forhold til sin egen kroppsstørrelse, og det går lang tid mellom måltidene. Tilpasninger i skallen og stoffskiftet gjør dette mulig. Desto større slangen er, desto større bytte kan den ta. Pytonslanger svelger antiloper, hjortedyr, griser, og til og med krokodiller og malayabjørner.
De fleste slanger er generalister, som eter alle dyr de klarer å fange. Men det finnes også spesialiserte arter; kongekobra tar for eksempel stort sett bare andre slanger, og afrikaeggsnok eter egg.
Giftslanger dreper byttet med det giftige bittet. Andre slanger kveiler seg rundt byttet, som ikke dør av knusning, men av kvelning. Små pattedyr dør raskere enn forventet, og det kan tenkes at døden ikke skyldes kvelning, men økt blodtrykk. Denne metoden er mest kjent fra boa- og pytonslangene, men brukes også av andre, for eksempel slettsnok. En tredje måte å drepe byttet på er å svelge det helt, mens det ennå lever.
Slanger er i stand til å drepe og svelge bytter med en kroppsvekt større enn sin egen. Når byttet skal fordøyes, kan forbrenningen øke 40 ganger, og de indre organene, inkludert hjertet, kan øke 40–100 % i størrelse. Proteinene som deltar i aerob forbrenning hos slangene er helt unike. Disse proteinene dannes i mitokondriene, og mitokondrielt DNA ser ut til å ha gjennomgått en rask og omfattende endring tidlig i slangenes utvikling.
Alle slanger er vekselvarme. Det vil si at kroppstemperaturen er avhengig av temperaturen i omgivelsen. Mange arter soler seg for å øke kroppstemperaturen. Slanger som lever i tempererte strøk, ligger i dvale om vinteren. En fordel med å være vekselvarm, er at behovet for næring er lavere, ettersom forbrenningen under hvile ligger på 10–20 % av det som er vanlig hos fugler og pattedyr med tilsvarende kroppsstørrelse.
Forplantningsbiologi.
I paringstiden kjemper hannslangene med hverandre om å få pare seg med hunnene. Kampen foregår ofte ved at de løfter sitt eget hode, samtidig som de prøver å trykke ned hodet og nakken på motstanderen.
Slangene har indre befruktning, og hannen fører den såkalte "hemipenisen" inn i hunnens kloakkåpning. Hannslanger har to hemipeniser, men under paringen brukes bare en hemipenis om gangen. Utseende på dette organet er et viktig bygningstrekk for å skille forskjellige arter.
De fleste slanger legger egg med et mykt, pergamentaktig skall. Antall egg i kullet varierer mye. Eggleggende arter legger eggene på et sted som har rett temperatur og fuktighet. Det kan for eksempel være i råtne trestammer, i sandjord, eller under en stein. Ungene klekkes etter tre til fire måneder.
Mange arter beholder eggene i kroppen helt fram til klekking, så ungene fødes levende. Dette kalles ovovivipari, og er en fordel i kaldt klima ettersom eggene da kan utnytte hunnens kroppstemperatur mens de utvikles. Noen har utviklet seg et steg videre, og er vivipare. Det vil si at den ufødte ungen får næring fra kroppen til mora gjennom en morkake ("placenta"), og ikke bare fra plommesekken. Vivipari finnes blant annet hos hoggormer, boaslanger og havslanger.
Hos pytonslangene kveiler hunnen seg om eggene, og blir hos dem helt til de klekkes. Den indiske tigerpytonen er en av de få pytonene som også forekommer i tempererte strøk, og hunnene hos denne arten trekker sammen musklene i en slags skjelving. Dette øker kroppstemperaturen, slik at eggene blir ruget fram. Omsorg for eggene er ellers svært sjeldent hos slanger, og det er ingen arter som passer på ungene etter at de er klekket.
Giftslanger.
Gifttennene er synlige hos denne hoggormen, som biter i en hanske.
En slange «melkes» for å fremstille motgift
Giftslangene produserer gift i modifiserte spyttkjertler på hver side av hodet under og bak øyet. Giften brukes for å drepe, eller lamme byttedyr, og sprøytes inn i byttet via spesielle gifttenner. Selv om giften hovedsakelig brukes til jakt, er den også nyttig når slangen skal forsvare seg.
De omtrent 600 artene av giftige slanger utgjør ingen taksonomisk gruppe, og en har derfor antatt at slangegift er blitt utviklet flere ganger hos de avanserte slangene. Alle medlemmer av følgende familier er giftige: giftsnoker (inkludert havslanger), jordvipere og hoggormfamilien. Hos snokene finnes det både giftige og ikke-giftige arter. Nyere forskning tyder på at alle slanger, og mange øgler, produserer litt gift i spyttkjertlene, eller at de i hvert fall har pseudogener for giftproduksjon. Giftslangene skiller seg ut ved å ha utviklet denne egenskapen i ekstrem retning.
Slangegift er en blanding av proteiner, enzymer, cellegifter, nervegifter og koagulerende stoffer. Blandingen varierer mellom ulike grupper og arter av slanger. Etter virkemåten kan en skille mellom tre typer giftstoffer: "hemotoksiske" (virker på hjerte- og karsystem, for eksempel ved å forårsake hemolyse), "nevrotoksiske" (virker på hjernen og det øvrige nervesystemet), og "cytotoksiske" (bryter ned cellevev rundt bittet). Nesten all slangegift inneholder enzymet hyaluronidase, som hjelper giftstoffene med å trenge raskt inn i kroppsvevet.
Gifttennene sitter alltid i overkjeven, men oppbygning og plassering varierer. Hos giftige snoker sitter giftennene langt bak i munnen, og kan ha en fure som giften kan renne i ("opisthoglyf"). Hos giftsnokene er furen lukket til en rør, og gifttennene sitter framme i munnen ("proteroglyf"). Artene i hoggormfamilien har også hule gifttenner framme i munnen, men hos dem er gifttennene lengre, og de kan bøyes opp mot ganen når de ikke er i bruk ("solenoglyf"). Tennene hos slanger uten gifttenner betegnes som "aglyfe". Blant de ulike artene av jordvipere finnes alle fire typer av tenner.
Bak hver gifttann sitter det en reservetann, som overtar når den gamle tanna er utslitt. Kanalen som fører gift fra giftkjertelen må samtidig flytte seg. Giften presses ut ved hjelp av muskler som klemmer på giftkjertlene. Spyttekobraene kan sprute gift ut av tennene framover mot øynene og ansiktet til en angriper. Giftinnsprøytningen er viljestyrt, og giftslanger biter ofte «tørt» når formålet er å skremme, slik at giften ikke brukes opp.
Den sterkeste slangegiften finnes hos giftsnokene. Havslangene er avhengig av hurtigvirkende gift, så byttet ikke forsvinner i mørkt og grumset vann. Tennene hos medlemmene i hoggormfamilien er så effektive til å føre store mengder gift inn i byttet, at det ikke er nødvendig med like sterk gift. Å lage en liste over de giftigste slangene byr på en del metodiske problemer, og har liten praktisk nytte. Mengden gift i et bitt varierer mellom artene, og har naturligvis stor betydning for hvor farlig slangen er.
Den australske herpetologen Bryan Grieg Fry har sammenstilt målinger av giftighet fra flere kilder. Gift fra ulike slanger er injisert i mus, og dosen der halvparten dør (LD50) er målt. Her er det to feilkilder; for det første kan det tenkes at mus i forhold til kroppsstørrelsen tåler mer eller mindre av ulike typer gift enn mennesker. Den andre utfordringen er å finne en måte å injisere giften på som tilsvarer et slangebitt. Hvis en ser på injeksjon under huden (subkutan), så er den australske innlandstaipanen ("Oxyuranus microlepidotus") den giftigste slangen. Andre forskere mener at Belchers havslange ("Hydrophis belcheri") er den giftigste arten.
Når slangegift kommer inn i kroppen til dyr eller mennesker, vil immunforsvaret produsere antistoffer for å stanse forgiftningen. Motgift (serum, antivenom) mot slangebitt produseres ved at små doser slangegift injiseres i for eksempel hester, sauer, geiter eller kaniner. Deretter kan motgiften utvinnes fra blodet til dyret, og brukes til behandling av slangebitt. Den romerske dikteren Lucan omtaler så tidlig som i immunitet mot slangebitt hos den afrikanske stammen Psylli. Noen dyr som ofte jakter på slanger, tåler høye doser av slangegift. Dette gjelder blant annet piggsvin, honninggrevling, sekretærfugl og manguster.
Slangebitt hos mennesker.
Antall bitt av giftslanger i ulike verdensdeler.
Russells hoggorm er en av de slangene som dreper flest mennesker.
Forekomst.
Ingen slanger jakter på mennesker, og de angriper ikke før de blir skremt. Hvis en ser bort fra de store kvelerslangene, så er ikke-giftige slanger ufarlige for mennesker. De kan bite, men tennene gjør liten skade, selv om det er en viss infeksjonsfare i såret.
Bitt av giftslanger er derimot et alvorlig helseproblem. I en artikkel publisert av Verdens helseorganisasjon i 1998 antas det at på verdensbasis blir over fem millioner mennesker bitt av slanger hvert år, og at omtrent 125 000 dør på grunn av slangegift. En studie fra 2008 har et lavere estimat på mellom 20 000 og 94 000 dødsfall i året, og det er tall herfra som brukes i resten av dette avsnittet. En må likevel være klar over at også den sistnevnte studien har en del mangler. De fleste bittene skjer i land med varmt klima, der det er mange slanger, og en stor del av befolkningen arbeider med jordbruk. I utviklingsland prøver de fleste først tradisjonell behandling, før de eventuelt oppsøker en lege som driver med vestlig medisin.
I Europa er hoggormene i slekten "Vipera" de eneste giftige slangene, og slangebitt forekommer relativt sjeldent. De farligste bittene forårsakes av de storvokste artene i Sør-Europa, og en antar at 48–128 mennesker i Europa dør hvert år av hoggormbitt. I Nord-Afrika og Midtøsten lever det flere arter i hoggormfamilien som er farligere enn de europeiske, og i tillegg finnes det her potensielt farlige giftsnoker, som egyptisk kobra og ørkenkobra. Likevel forekommer farlige slangebitt forholdsvis sjeldent, og stikk av skorpioner er vanligere.
Situasjonen i Nord-Amerika minner om Europa med få slangebitt, bortsett fra at klapperslangene overtar hoggormenes plass. I USA er det bare omtrent fem dødsfall i året på grunn av klapperslangebitt. Mokasinslanger biter ofte mennesker, men sjelden med dødelig resultat. I Mellom- og Sør-Amerika er derimot bitt av giftslanger vanlig, og årlig dødstall er mellom 540 og 2300. De farligste slangene her er klapperslangen "Crotalus durissus" og lanseslangene "Bothrops atrox" og "B. asper". Korallslangene har en farlig gift, men de er sky, og biter sjelden mennesker.
Helsevesenet er dårlig utbygd i de fleste afrikanske land sør for Sahara, og statistikken over slangebitt er derfor mangelfull. Slangebitt er vanlig, og forekommer både i jordbruksområder, og inne i storbyer. Nattviperen "Causus maculatus" er aggressiv, men ufarlig, og biter mange i bananplantasjer. Farlige arter er svarthalset spyttekobra, grønn mamba, svart mamba, gabonviper, puffadder og flere efaner. I denne verdensdelen finnes det også farlige snoker, som boomslangen. Dødeligheten antas å ligge mellom 3500 og 32 000 tilfeller i året.
Antall slangebitt varierer mellom de ulike delene av Asia. I Øst-Asia er farlige bitt relativt sjeldne, og forårsakes i tilfelle av ulike gruveslanger. Sør-Asia er derimot det området i verden som har flest dødsfall på grunn av giftslanger. Her er befolkningstettheten stor, mulighet for medisinsk behandling mangler ofte, og det finnes mange giftige slangearter. Flest mennesker drepes av Russells hoggorm, efan, og i Sørøst-Asia gruveslangen "Calloselasma rhodostoma". Andre farlige arter er indisk kobra og vanlig krait. Her lever også verdens største giftslange, kongekobraen, men den holder seg stort sett unna bebygde områder. En antar at det totale antallet dødsfall på grunn av slangebitt for hele Asia ligger mellom 15 000 og 58 000 i året.
De australske giftsnokene har svært sterk gift, men i dette landet er det er få dødsfall på grunn av slangebitt. Her er helsevesenet forberedt på slangebitt, og har motgift lett tilgjengelig. Befolkningstettheten er liten, og slanger og mennesker kan unngå hverandre. Havslangene har en vid utbredelse, og er svært giftige. Likevel er farlige bitt sjeldne, ettersom de har små gifttenner, og er lite aggressive.
Virkning på kroppen og behandling.
Virkningen av et giftslangebitt varierer avhengig av mange faktorer, som slangeart, hvor mye gift som ble injisert, hvilken kroppsdel som ble bitt, og helsetilstanden til offeret. Frykten som kommer av at en er blitt bitt, fører til kvalme og svimmelhet. Giften kan også utløse et anafylaktisk sjokk.
Slangegift er alltid en blanding av en rekke ulike stoffer, og det er vanskelig å sette opp generelle regler for hvordan virkningen varierer mellom ulike grupper av giftslanger. En kan likevel si at bittet til de fleste giftsnoker virker sterkest på nervesystemet. Musklene lammes, og i verste fall stopper pusten, slik at offeret kveles. Bitt fra disse artene medfører som regel lite smerte og opphovning. Giften virker så raskt at mange dør før de har fått medisinsk behandling. Spyttekobraenes gift kan føre til blindhet, om en får den på øynene.
Artene i hoggormfamilien har derimot et bitt som fører til sterk smerte, og hevelse og misfarging av huden. Giften virker på blodet slik at blodplatene ikke koagulerer, og offeret kan hoste opp blod, blø neseblod, og ha blod i urin og avføring. Andre giftstoffer fører til nekrose, som kan gjøre det nødvendig med amputasjon av kroppsdelen som er bitt. Det tar lengre tid å dø av et farlig bitt, så pasienten har større sjanse til å komme seg tidsnok til lege. Rester av nekrotisert vev i blodet kan føre til akutt nyresvikt, som må behandles med dialyse.
Hvis en blir bitt av en slange, må en alltid oppsøke lege. Førstehjelp består hovedsakelig av å holde pasienten i ro, spesielt den legemsdelen som er blitt bitt. En må ikke prøve å fjerne giften ved å skjære i såret, eller suge på bittstedet. Det er uenighet blant fagfolk om en trykkbandasje kan begrense spredning av giften. Den eneste effektive behandling er å raskest mulig ta motgift. Allergiske reaksjoner på grunn av motgiften er vanlig, og kvalifisert medisinsk personell må utføre behandlingen.
Evolusjon og fossiler.
"Eupodophis descouensi" Bakbeina er markert med rødt
Opprinnelse.
Slangene stammer fra øgler, eller i hvert fall en gruppe som stod øglene nær. Både varaner, ormeøgler og blindøgler har vært foreslått som slangenes nærmeste slektninger. Det er nå påvist at evnen som noen skjellkrypdyr har til å produsere gift, oppstod allerede i overgangen mellom trias og jura for omtrent 200 millioner år siden. Skjellkrypdyr som kan produsere gift, samles i gruppen Toxicofera, som omfatter Iguania, Anguimorpha og slanger.
Det er av flere grunner vanskelig å studere slangenes evolusjon. Det er funnet få fossiler, og de som er funnet består som regel bare av spredte ryggvirvler. Mitokondrielt DNA hos slangene har utviklet seg annerledes enn hos andre dyr, og er vanskelig å bruke som molekylær klokke.
Det er to konkurrerende teorier om hvordan slangene utviklet sine særtrekk. Den første teorien ble foreslått av Edward Drinker Cope allerede i 1869. I følge denne teorien har slangene en periode levd i havet, og mistet lemmer og øyelokk som en tilpasning til et slikt liv. Tilhengere av denne teorien peker ofte på de utdødde mosasaurene som slangenes nærmeste slektninger. Teorien støttes av at de eldste slangefossilene tilhører marine arter, og av flere likhetstrekk mellom øynene til slanger og akvatiske virveldyr. Et argument mot denne teorien er at varanene antas å være nære slektninger av mosasaurene, men genetiske studier viser at slanger og varaner ikke er nært beslektet.
Den andre teorien har for tiden flest tilhengere. I den hevdes det at slangenes forfedre levde et underjordisk liv, og at kroppsbygningen er en tilpasning til dette. Gravende øgler har også reduserte, eller manglende, lemmer, og en langstrakt kropp. Tilpasning til et underjordisk liv kan også forklare at øyelokkene, og det ytre øret er forsvunnet. Det er likevel usikkert om slangenes forfedre var gravende, eller om de bare brukte huler som andre dyr hadde gravd ut.
Den nålevende øglen øreløs varan, er delvis gravende og delvis akvatisk, og minner på flere måter om slanger. Likhetene skyldes antakelig konvergent evolusjon, men arten kan gi et bilde av hvordan slangene oppstod.
Fossiler.
Fra begynnelsen av sen kritt er det kjent flere fossile slanger med bakbein. "Eupodophis" fra Libanon, og "Haasiophis" og "Pachyrhachis" fra Vestbredden, er alle funnet i marine avsetninger fra cenomanium. Den litt yngre "Najash rionegrina" fra Patagonia i Argentina levde derimot på land, og er den eneste kjente slangen med korsbein.
De fossile slangene som er kjent fra slutten av sen kritt, mangler bakbein, for eksempel "Dinilysia" fra coniacium i Patagonia. Mange arter fra kritt og paleogen føres til madtsoiidene. Denne utdødde familien hadde en vid utbredelse i Gondwana, og er også funnet i Europa. Alle de nevnte artene har opprinnelige trekk, som ikke finnes hos nålevende slanger, og betraktes som tidlige grener på slangenes stamtre.
De utdødde familiene Palaeopheidae og Nigerophiidae regnes til den nålevende gruppen Alethinophidia. Begge disse familiene hadde en vid utbredelse fra cenomanium i kritt til sen eocen, og ser ut til å ha levd i havet. Også mulige representanter for nålevende familier, som boaslanger og falske korallslanger, er kjent fra kritt. Masseutryddelsen i overgangen mellom kritt og paleogen, da blant annet dinosaurene forsvant, ser ut til å ha hatt liten betydning for slangene.
Ikke alle fossile slanger lar seg plassere i nålevende grupper. Dette gjelder blant annet to arter fra USA, "Tuscahomaophis" fra sen paleocen i Mississippi, og "Goinophis" fra sen oligocen i Nebraska.
Noen utdødde slanger var større enn de nålevende, som "Gigantophis garstini" og "Palaeophis colossaeus" fra eocen. Den største kjente fossile slangen er "Titanoboa cerrejonensis" fra paleocen i Colombia. Totallengden til denne arten er beregnet til, og vekten til.
De første avanserte slangene tilhører den utdødde familien Russellophiidae som forekom fra cenomanium i kritt til sen eocen. En annen utdødd familie av avanserte slanger er Anomalophiidae som bare er kjent fra tidlig eocen. Den første snoken dukker opp i sen eocen, men giftsnoker og hoggormer er derimot først kjent fra miocen. Mangfoldet av avanserte slanger har utviklet seg forholdsvis nylig, i koevolusjon med smågnagerne, som er de viktigste byttedyrene. Havslangene og de australske giftsnokene er en ung gruppe, som har utviklet i løpet av de siste ti millioner år.
Systematikk.
Slangene utgjør en godt definert naturlig gruppe, men det er ikke enighet om slektskapsforholdene innenfor gruppen. I linneansk systematikk regnes slangene som underordenen Serpentes (eller Ophidia). Nærmeste overordnede gruppe er ordenen Squamata (skjellkrypdyr).
Det har vært vanlig å dele slangene i tre infraordener: ormeslanger, primitive slanger og avanserte slanger. Det har vist seg at primitive slanger er en parafyletisk gruppe, noe en ikke ønsker i moderne systematikk. Nålevende slanger blir derfor nå delt i to grupper, ormeslanger og Alethinophidia. Avanserte slanger er en delgruppe av Alethinophidia, og omfatter over 80 prosent av slangeartene.
Antall familier av slanger varierer mellom de ulike oversiktene. Boaslanger, pytonslanger, mudderslanger, spisshodepyton og jordpyton blir ofte slått sammen til en stor familie av kvelerslanger med det vitenskapelige navnet Boidae. Den store snokefamilien med 1850 arter er sikkert parafyletisk, og det finnes flere forslag for å splitte den i naturlige grupper. Noen skiller av praktiske årsaker havslangene ut i en egen familie, selv om det er klart at de hører til midt i giftsnokene. Tidligere ble gruveslangene ofte plassert i en egen familie, men de fleste regner dem nå til hoggormfamilien.
Følgende stamtre bygger på en studie av morfologi og molekylære data hos nålevende og utdødde arter publisert av Lee "et. al." i 2007. Utdødde taxa er merket med et kors (†). Vidal & Hedges publiserte i 2009 en fylogenetisk studie der de hevder at evnen til å gape høyt (makrostomi) er en opprinnelig egenskap hos Alethinophidia. Dette får betydning for posisjonen til dvergboaene, som i følge Vidal & Hedges danner gruppen Amerophidia sammen med falsk korallslange.
Slanger og mennesker.
Adam og Eva fristes av slangen i paradiset
Mennesket utviklet seg i tropisk Afrika, i et miljø med store kvelerslanger, og mange giftslanger, og frykten for slanger ser ut til være medfødt hos mennesker og andre primater. Frykten er ikke viljestyrt, og kan virke irrasjonell. Å se et bilde av en slange kan være nok til å utløse fysiologiske reaksjoner, som økt puls og svette i håndflatene. Eksperimenter med små barn viser at både barn og voksne oppdager slanger raskere enn ufarlige objekter.
Det er blitt hevdet at primatene utviklet bedre syn, og en større hjerne for lettere å kunne oppdage slanger. Mennesker og andre primater har vært både bytte, predatorer og konkurrenter for slangene. Med bakgrunn i dette kan en forstå både menneskers frykt og avsky for slanger, og at de opptrer som gudeaktige skapninger i mytologien hos mange folkeslag.
Forestillingen om drager forekommer over nesten hele verden, og må være svært gammel. Dragen kan være en sammensmeltning av slange, ørn og store kattedyr, altså de tre predatorene som aper frykter mest. Funn av fossile dinosaurer har antakelig hatt mindre betydning for utvikling av myten.
I mytologien til de australske aboriginene spiller Regnbueslangen en viktig rolle. Den fjærkledde slangen Quetzalcoatl var en mektig gud i flere mellomamerikanske indianerkulturer. I hinduistisk og buddhistisk mytologi finnes det en gruppe av gudeaktige slanger, kalt "naga". I oldtidas Egypt symboliserte uraeusslangen kongemakt og guddommelig beskyttelse.
Fåvne og Midgardsormen er kjente slanger fra norrøn mytologi. Etter Balders død ble Loke straffet ved å bli bundet fast i en hule. En orm drypper gift på hodet hans, men kona Sigyn samler opp giften i et kar. Når hun må tømme karet, drypper det på Loke, og han vrir seg i smerte og forårsaker jordskjelv. Sjøormer er store slangeaktige fabeldyr som lever i vann, og troen på dem holdt seg lenge.
I Antikkens Hellas var slangen hellig. En mente at slangen ble født på nytt når den skiftet hud, og at den derfor var udødelig. Slik ble slangen forbundet med legeguden Asklepios. I templene til denne guden brukte man slanger i helbredelsesritualer, og det er slik æskulapsnoken har fått sitt navn. Attributten til Asklepios var en stav omslynget av en slange, og æskulapstaven brukes fortsatt som symbol for legekunsten. Asklepios' datter Hygiea var helsens gudinne. Hennes attributt var et beger med en slange, og hygieabegeret brukes som symbol for farmasien.
Kristendommen og jødedommen har for det meste et svært negativt syn på slanger. Allerede i Første mosebok dukker det opp en slange som lokker Eva til å spise av Kunnskapens tre. I Andre mosebok er det to fortellinger om slanger. Moses forvandler staven sin til en slange for å vise Guds makt. Seinere lager han en bronseslange festet på en stav. Når noen ble bitt av en giftslange, kunne de helbredes ved å se på bronseslangen. Dette minner mye om æskulapstaven, og er en rest av en eldre slangekult, som er blitt en del av jødedommen. I Johannesevangeliet 3,14 bruker Jesus bronseslangen som et bilde på seg selv. Til slutt i Bibelen i Johannes' åpenbaring kalles Satan «den gamle slange».
Spor av antikkens slangekulter finnes antakelig i Cocullo i den italienske Abruzzoregionen, og på den greske øya Kefalonia. Her brukes harmløse slanger i kristne ritualer på minnedagene for enkelte helgener. Hos enkelte pinsemenigheter i avsidesliggende strøk i USA brukes giftslanger under gudstjenestene. Dette gjøres med henvisning til Markusevangeliet 16,17–16,18 og Lukasevangeliet 10,19 der det heter at de troende ikke vil bli skadet av slanger.
Slangetemmere har vært et vanlig syn i Nord-Afrika og India. Slangen oppbevares i en kurv, og blir tilsynelatende hypnotisert av et musikkinstrument under en forestilling på et torg eller lignende. Det er som regel kobraer som blir brukt, men det hender at hoggormer brukes i stedet. Det er vanlig å brekke av gifttennene, eller å sy igjen munnen til slangen så den ikke kan skade noen.
De fleste kulturer betrakter ikke slanger som mat, men i Øst- og Sørøst-Asia blir slanger spist. Her tror man også at slangeblod øker viriliteten. I Midtvesten i USA er det mange steder vanlig å spise klapperslanger.
Etymologi.
Ordet "slange" er et lånord, og kommer fra lavtysk "slang(e)". Det er samme ord som høytysk "Schlange", og er nok beslektet med ordet "slynge". Ordet for "slange" i norrønt var "ormr". Dette ordet var nedarvet fra urindoeuropeisk, og har kognater i andre språk, for eksempel engelsk "worm", tysk "Wurm" og latin "vermes".
I mange norske dialekter, og i nynorsk og svensk, er det eneste ordet for dyret slange fortsatt "orm". Ordet lever også videre i artsnavn som hoggorm og stålorm. Norske og danske zoologer har brukt ordet "orme(r)" om den systematiske gruppen som Linné og Lamarck kalte "Vermes". Denne gruppen omfattet alle virvelløse dyr som ikke var leddyr, og er for lenge siden gått ut av bruk.
Et annet gammelt arveord er "snok" som kommer via den urgermanske formen "*snak-an-" fra en urindoeuropeisk rot "*(s)nēg-o-". Roten hadde betydningen «å krype, kryp», og er også opphavet til verbet "å snike". Kognater er blant annet engelsk "snake" og sanskrit "naga".


Jerzy Dudek.
Jerzy Dudek (født 23. mars 1973 i Rybnik, Polen) er en polsk tidligere fotballspiller som spilte for blant annet Real Madrid, Liverpool og Feyenoord og det polske landslaget. Dudek hadde sin siste fotballkamp 21. mai 2011 da han spilte for Real Madrid og vant 8-1 mot Almeria.
Liverpool.
Dudek skrev under for Liverpool 31. august 2001.
I 2002 ble Dudek satt ut av Liverpools lag etter flere dårlige kamper i Premier League (spesielt etter flere feil mot Manchester United 1. desember 2002), men han fikk tilbake plassen etter at Chris Kirkland ble skadet.
Champions League-finalen mot AC Milan den 25. mai 2005.
25. mai 2005 ble Dudek den store helten blant Liverpool-spillerne. Han hadde flere avgjørende øyeblikk i finalen: I ekstraomgangene reddet han like før slutt, med en refleks-redning en dobbel-sjanse fra Milans Andrij Sjevtsjenko som skøyt ballen fra ca 1 meter. Han fortsatte i straffespark-konkurransen med å lage skjelvende knær og hoppe fra side til side, idet Milan-spillerne skulle ta sine straffer, noe som resulterte i to redninger og et skudd over, noe som ga Liverpool en 3-2-seier i finalen i Istanbul.
I intervjuer etter kampen, forklarte Dudek den merkelige oppførselen sin med at han var blitt inspirert av den tidligere Liverpool-keeperen Bruce Grobbelaar. Grobbelaar var helten fra seieren i straffekonkurransen mot AS Roma i Champions League-finalen i 1984. Italieneren Francesco Graziani ble provosert til å bomme etter at Grobbelaar spilte redd ved å skjelve i knærne.
Real Madrid.
Etter at kontrakten med Liverpool gikk ut 1. juli 2007 ble Dudek koblet med flere klubber uten at noe konkret tilbud materialiserte seg. Dudek selv, ble sitert på at han ønsket seg til Manchester City, etter at Sven Gøran Eriksson overtok som manager der. Den spanske storklubben Real Madrid var også interessert i polakkens tjenester. 12. juli 2007 ble så klart at Dudek gikk gratis til «Los Merengues», etter at den nye manageren for spanjolene godtok avtalen. Dudek signerte en to-årskontrakt med Real. Om han får spilletid i Real, må klubben velge bort Iker Casillas. Spanjolen har vært i klubben hele sin karriere og er høyt elsket av fansen på Santiago Bernabéu.
I følge polsk media ville Dudek etterhvert avslutte sitt skuffende opphold i Spania, når sesongen 2008-2009 var over, og så signere for sin gamle klubb Feyenoord der han ville trenes av Leo Beenhakker, som var en av trenerne for Dudek i hans første opphold i Feyenoord og som ga han sin siste polske landskamp.
Landslagsspill.
Etter at Dudek skrev under for Liverpool, ble han også fast på. Han ble derimot ikke tatt ut til den polske troppen i VM-sluttspillet i 2006. Etter over tre år utenfor Polens landslag, spilte han i oktober 2009 sin neste - og siste - landskamp.
Meritter.
Feyenoord
Liverpool


Budføring.
Budføring er en hundesport som bl.a inngår i bruks. Budføring går ut på at man sender en hund mellom en hundefører og en medhjelper (som et bud). Øvelsen bygger på kunnskapen med såkalt "kurérhunder" under første verdenskrig, men budføring er en slags kortversjon. Den lange versjonen heter rapport.
I brukshundsport foregår øvelsen som regel på en lydighetsbane eller lignende. Avstanden mellom hundefører og medhjelper skal være 50 m i laveste klasse (D) og 100 m i nest laveste klasse (C). I klasse C avfyres det dessuten skudd når hunden er midtveis. Budføring inngår i alle grener i klasse A og B.


Feltsøk.
Feltsøk eller felt er en søksøvelse som inngår som et element i bl.a. brukshundsport. Øvelsen går ut på at hunden skal finne gjenstander som er lagt ut i et definert felt i skogen. Feltsøk er gjerne en svært anstrengende, men spennende hundesport for hunden.
I konkurranser arrangert av "brukshundsport" er feltet et oppmerket, overtråkket område på 50 * 50 m. Det blir lagt ut 4 gjenstander (f.eks. en hanske, lue, el.). Hund og fører har 5 minutter til rådighet til å finne gjenstandene. Hundefører sender hunden inn i feltet på søk etter gjenstander fra den ene ytterkanten. Når hunden finner en gjenstand skal den bringe (apportering) den inn til hundefører. Feltsøk inngår sammen med spor, rundering eller rapport i de to høyeste klassene (A og B).
Utenom nevnte konkurranseform kan feltet naturligvis variere i størrelse. Det er imidlertid ingen fordel å begynne å lære hunden feltsøk i et alt for lite, stort eller komplisert felt.


Charlottenlund (Danmark).
Charlottenlund er administrasjonssenter i Gentofte kommune i Danmark. Byen ligger ved Øresund og er en forstad til København, stedet ligger om lag 10 kilometer fra København sentrum.
Stedets navn kommer fra Charlottenlund slott, hvor hovedbygningen ble oppført rundt 1730. Ved slottet ligger Danmarks Akvarium, det ble åpnet i 1939 og har over 3 000 ulike fisk i bassengene. Charlottenlund Fort ligger ved kysten og er et nedlagt kystartillerifort, det ble bygget i årene 1886-1888 og var en del av festningsverkene for å beskytte Købehavn mot angrep fra sjøsiden.


Anette Hoff.
Anette Hoff (født 16. mai 1961 i Drøbak i Akershus) er en norsk skuespillerinne. Hoff er mest kjent for sin rolle som Juni Anker-Hansen i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2.
Hoff arbeidet som sufflør og statist ved Nationaltheatret i perioden 1985–1988. Fra 1989 har hun jobbet som freelance-skuespiller. For rollen i "Hotel Cæsar" ble hun kåret til beste TV-skuespiller under Gullruten 1999 og fikk dessuten hedersprisen under Gullruten 2010 sammen med medskuespiller Sossen Krogh. I tillegg til å være skuespiller i serien har hun hatt regi på enkelte episoder av "Hotel Cæsar".
Hoff har i tillegg blant annet spilt rollen som Torgny i "Spelet om St. Hallvard" på Gilhus i Lier. Spillet hadde premiere 13. august 2008. Hun står også bak den dubbete stemmen til Petunia Dumling i den norskspråklige utgaven av "Harry Potter"-filmene. I 2010 tok Hoff seg en seks måneders pause fra "Hotel Cæsar"-settet for å spille i Riksteaterets oppsetning og turne av "Hvem er redd for Virginia Woolf?", der hun spilte Martha. Spiller Blåmor i Jul i blåfjell i 2011- Sommeren 2012 spiller hun Kjerring Bråte i musikalen Herøyspelet Kongens Ring.
Anette er gift med skuespillerkollega Nils Ole Oftebro og er moren til barneskuespiller Jonas Hoff Oftebro, kjent fra Olsenbanden Jr.


Rundering.
Rundering er en søksøvelse som går ut på at hunden skal finne mennesker som ligger skjult i terrenget. Rundering er en selvstendig gren, men kan også inngå som ett av flere elementer i andre grener, f.eks i brukshundsport. Rundering inngår dessuten som et viktig element for en militær patruljehund eller en patruljehund hos politiet. Denne formen for hundesport er dessuten gjerne svært populær for hundene selv.
I rundering må hunden bruke luktesansen både på spor og overvær for å finne eventuelle mennesker (figuranter). Når hunden finner et menneske (figurant) skal den halse eller via bringkobbel fortelle sin hundefører at den har funnet en person. Eventuelle gjenstander eller effekter skal varsles på samme måte, og eventuelt apporteres om hundefører ber om det.
Rundering som konkurranse.
I konkurranse går hundefører i midten (langs midtlinja i området som skal runderes) av et ca. 100 m bredt og inntil 800 m langt område. Hundefører sender hunden ca. 50 m ut i terrenget på hver side av seg, for å søke etter mennesker (figuranter). I ytterkant av feltet snur (runderer) hunden og slår tilsvarende ut mot andre siden av området, mens den søker.
I konkurranse bedømmer dommeren det antall figuranter som ble funnent, samt hundens innsatsvilje og evne til samarbeid med sin hundefører. Antall figuranter, lengde på område og søketid man har til rådighet i runderingsområdet avhenger av hvilken klasse man starter i.


Giuseppe Firrao den yngre.
Giuseppe Firrao (den yngre) (født 20. juli 1736 i Fagano i Italia, død 14. januar 1830 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Venezia.
Firrao ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, og deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII og konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII.
Han var grandnevø til sin navnebror kardinal Giuseppe Firrao den eldre (kreert 1731).


Holden (bil).
Holden er et australsk bilmerke som kan spore historien sin tilbake til 1856, da sadelmakeriet James Alexander Holden & Sons ble stiftet i Adelaide.
I 1913 begynte firmaet å produsere kjøretøyer, først med sidevogner for motorsykler, og i 1914 bygde de sitt første bilkarosseri.
General Motors Australia (GMA) ble dannet i 1926, og i 1931 ble det slått sammen med Holden til General Motor – Holden's.
Etter andre verdenskrig oppfordret den australske regjeringen landets bilprodusenter til å produsere egne modeller, noe Holden startet med. Hos GM var ikke dette like populært, da vedtaket var blitt fattet uten å konsultere med dem.
I 1948 så var den første egenproduserte modellen klar.
I 1990 hadde Holden solgt fem millioner biler.


Rapportering.
"Denne artikkelen handler ikke om rapport og rapportering i betydningen melding eller tilbakemelding mellom private eller mellom disse og myndigheter."
Rapport eller rapportering er en form for hundesport som kan minne om budføring, men den foregår over langt større avstander. Rapport, som også inngår som et hovedelement i bl.a. brukshundsport, bygger på kunnskapen med såkalt "kurérhunder" under første verdenskrig. Dette er en svært kondisjonskrevende form for hundesport, som krever at hundene har god fysikk og sunn helse for å kunne yte maksimalt.
Rapport som konkurranse og trening.
Rapport er i all enkelhet en øvelse der man sender en hund mellom to hundeførere. I konkurranseformen går begge førerne og hunden til et bestemt sted i terrenget (stasjon A), derfra tar så den ene føreren med seg hunden og går videre til neste sted (stasjon B). Hunden sendes så fra stasjon B tilbake til føreren på stasjon A. Når hunden har ankommet stasjon A og har fått litt hvile, sendes den tilbake til føreren på stasjon B.
I "brukshundsport" vil man etter hvert som en klatrer oppover i klassene forflytte fører på stasjon B videre inn i terrenget, til stasjon C og stasjon D. Hunden sendes tilbake til stasjon A mellom hver forflytning. I klasse A springer hunden totalt 6,1 km (1100 + 1500 + 1500 + 2000 m).
Det har i de senere årene ikke vært avholdt konkurranser i rapport i Norge, men øvelsen er en fin form for kondisjonstrening og kan være svært engasjerende. I Sverige er rapport en relativt stor gren innen bruskhundsporten, og det er fullt mulig for nordmenn å konkurrere der.


Smørum.
Smørum er administrasjonssenter i Ledøje-Smørum kommune i Danmark.


Kongens Lyngby.
Kongens Lyngby (kortform: Lyngby el. Kgs. Lyngby) er hovedbyen i Lyngby-Taarbæk kommune, ca. 10 km nord for København. Byen har 38 602 innbyggere (2005).
Lyngby er bl.a. hjemsted for Danmarks Tekniske Universitet, fotballklubben Lyngby Boldklub, diverse større danske og internasjonale virksomheter samt Lyngby-Taarbæk Symfoniorkester.


Ferdinando Maria Saluzzo.
Ferdinando Maria Saluzzo (den yngre) (født 30. november 1744 i Napoli i Italia, død 3. januar 1816 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Polen.
Under napoleonskrigene ble han deportert av franskmennene først til Napoli og deretter til Frankrike. Fra 1810 var han en av «de svarte kardinaler», dvs måtte kle seg i vanlige svarte presteklær fordi Napoleon nektet ham å bære den røde kardinalsfargen.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Saluzzo, Ferdinando Maria
Saluzzo, Ferdinando Maria
Saluzzo, Ferdinando Maria
Saluzzo, Ferdinando Maria


Hummer (bil).
Hummer er et amerikansk bilmerke, opprinnelig eid av AM General.
Den første Hummer-modellen var en sivil utgave av militære HMMWV. Den første gulfkrigen medførte mye oppmerksomhet rundt HMMWV i media, og AM General gikk med på å selge en bil til skuespilleren Arnold Schwarzenegger. Etter dette, i 1991, laget de en sivil modell basert på M998 som de solgte i relativt stort antall på tross av den høye prislappen.
Et samarbeid med General Motors medførte at de overtok en del rettigheter, og resultatet ble Hummer H2. Denne modellen ble presentert på Detroit-utstillingen i 2000. H2 er ikke basert på H1, annet enn gjennom det visuelle designet. Samtidig ble den første modellen omdøpt til H1. Hummer H2 er bygd på den samme ramma som Chevrolet Tahoe og GMC Yukon.
I 2005 ble også Hummer H3 lansert. Den var litt mindre og rimeligere enn sine forgjengere, men likevel større enn en vanlig SUV.
I Norge.
Noen Hummer H1 er solgt i Sverige, blant annet gjennom Ferrari-importøren.
Hummer H2 og H3 selges i dag i Norge av Hummer leverandører.


Holte (Danmark).
Flyfoto av Holte i Rudersdal kommune, Sjælland.
Holte er den nordligste av Københavns forsteder og ligger i Rudersdal kommune på Sjælland. Forstaden var tidligere administrasjonssenter i Søllerød kommune i Danmark. Den har egen havn (Holte Havn) og ligger langs Kongevejen som fører fra Kgs. Lyngby til Hillerød. Holte ligger godt plassert ved østbredden av Fure sø, den største av innsjøene nord for København. I tillegg huser Holte også rådhus (tegnet av Arne Jacobsen i 1942)
, Holte Station, kjøpesenter samt kommunens hovedbibliotek. På toppen av bakken ved Rudersdal ligger Holte Kirke, som ble innviet i 1945.
Holte består overveiende av villakvarterer og ligger ca. 17 km nord for det sentrale København.
I forbindelse med sykkel-VM september 2011 var Holte løype- og målområde for begivenheten.


Svaneøgler.
Svaneøglene (Plesiosauria) er en utdødd krypdyrgruppe som var nært knyttet til vann.
De hadde lang hals og en kraftig hale, og de hadde finner istedet for ben. De minste var omkring to meter lange, men de største kunne være enorme dyr på omkring tjue meter. De hadde store, skarpe tenner, og var trolig i stand til å svømme både forover og bakover med lemmene.
Man har funnet skjeletter med fisk og andre sjødyr i mageregionen. Man har ikke funnet egg, men det er nærliggende å tro at de gikk opp på land og la egg. Eller de kan eventuelt ha født levende unger.
Man regner med fire familier. Noen mener at disse kanskje allikevel ikke var i slekt med hverandre, og reiser tvil om svaneøgler er en naturlig gruppe.
Mange funn er gjort på Svalbard.


Flygeøgler.
Flygeøglene (eller flyveøglene) var krypdyr i forhistorisk tid som tilhørte ordenen Pterosauria.
Vingene bestod av en hudflate som var spent mellom kroppen, over- og underarmen og den sterkt forlengede fjerde fingeren. Hodet var lite, med store øyne og meget lange kjever, som hos noen av artene var besatt med tenner.
Med opptil tolv meter mellom vingetuppene var noen så store som småfly. Flygeøglene manglet det store kileformede brystbenet som hos fugler er feste for flygemuskelaturen.
Fossiler har blitt funnet på alle kontinenter unntatt Antarktis.


Pyton (tegneserie).
Pyton var et norsk tegneserieblad som ble gitt ut av forlaget Gevion, og senere Bladkompaniet, fra 1986 og frem til 2002. Tegneseriene i bladet var satiriske og hadde fokus på kroppsdeler, kroppsvæsker og kroppslyder. De kunne i det store og det hele karakteriseres som rølpete og med rompehumor. Bladet nådde toppen rundt 1990 da salget oversteg eksemplarer.
Bladets redaktør var Dag Kolstad, som tidligere hadde vært redaktør for Norsk MAD. Kolstad var også manusforfatter for mange av seriene (under aliaset Dick Kolby) og deltok etterhvert også i selve seriene som den overvektige og sadistiske «Redaktøren». I 1995 overtok Waldemar Hepstein som redaktør.
Noen av Pytons mest kjente tegnere var Tommy Sydsæter, Thore Hansen, Tore Strand Olsen, Bjørn Ousland, Arild Midthun (under aliaset Arnold Milten), og en ung stril ved navn Frode Øverli, som noen år senere skapte den svært populære serien Pondus. Martin Kellerman, som senere skapte Rocky, hadde også enkelte bidrag i Pyton.
Internasjonale versjoner.
I 1990 startet den svenske versionen av bladet med det samme navn, som inkluderte både gammelt norsk material og nytt svensk. Dette ga snart opphav til samarbeid mellem de to versionene av bladet der svenske tegnere som Martin Kellerman, Joakim Lindengren, Alf Woxnerud og Mikael Grahn m.fl. ble publisert i den norske versjonen. Den svenske versjonen ble nedlagt i 1998.
I 1994, etter suksessen med den svenske oppstarten prøvde man seg på også en dansk versjon. Den ble aldri særlig populær, og bladet ble nedlagt etter kun syv nummer i 1995.
I 1989 startet man opp en finsk versjon, under navnet "Myrkky (Gift)." Den overlevde lengst av alle de forskjellige utgaver, helt til 2008, med en endelig sommer-spesial i 2009.
Reidar, Grøten og Bitten.
Reidar, Grøten og Bitten var med i en åtte siders tegneserie ved navn «Reidar og Grøten er på Inter-Rail» i tegneseriebladet Pyton nummer 6/1988. Vi får blant annet møte Grøten, i form av en gryte med grøt, samt Pytons variant av hva som egentlig skjedde da Reidar og Grøten var på interrail. Vi får også et lite glimt av Mutter'n, som blir kommandert av Reidar til å tråkke i gang vaffelpressa.
Pyton samleboks.
I 2009 kom den første samleboksen med Pyton ut i begrenset opplag. Boksen inneholdt 9 bøker, der hver bok tok for seg en av heltene fra bladet. Bøkene het: MegaPyton, Dølle Døck, The Deep Shit Junkies, Wunder-Bjarne, Førerhunden Adolf, Pervo-Kris, Helliter'n og Halvliter'n, Bottolf Nerd og Rhesus Minus. Alle seriene var nytekstet og for første gang på trykk i farger.
Pyton Spesial 2011.
Pyton kom ut i en 80 siders spesialutgave i 2011, med en rekke historier fra glansdagene på 90-tallet. I denne utgaven møter vi blant annet Mikke Møkkamann, The Deep Shit Junkies, Pervo-Kris og Judas Jacobsen. Forsiden er preget av Rambö Smürf.


Pamela Anderson.
Pamela Denise Anderson (født 1. juli 1967 i Ladysmith i British Columbia i Canada) er en canadisk skuespillerinne, forfatter og modell.
Karriere.
Anderson ble verdenskjent for sin rolle som C. J. Parker i TV-serien "Baywatch". Hun har senere opptrådt på film, i TV-serier og som Playboy-modell. Hun ble kjent som den første kanadieren født etter at Canada hadde feiret sitt 100-årsjubileum, hvilket senere viste seg å ikke stemme.
Anderson ble «oppdaget» i 1989 på en kanadisk fotballkamp. Hun satt på tribunen i en Labatts øl-skjorte, og da bildet hennes ble vist på storskjermen begynte kanadiske publikum å klappe for den pene piken de så. Hun ble leid inn av Labatts for å reklamere for produktene deres, og ikke lenge etterpå var hun avbildet i Playboy.
Anderson giftet seg med rockestjernen Tommy Lee, kjent som trommeslager i bandet Mötley Crüe, etter å ha kjent ham i kun 96 timer. Paret søkte om skilsmisse to ganger, før de tidlig i 1998 endelig gjorde det slutt. Sammen har de barna Brandon og Dylan.
Anderson har hatt hovedrollen i TV-serien "V.I.P.", og hun har hatt stemmen til hovedrollen i MTV-serien "Stripperella".
En pornografisk film med Anderson og Tommy Lee ble stjålet fra hjemmet deres, og hendelsen fikk stor oppmerksomhet da filmen etter kort tid kunne lastes ned fra Internett. Anderson saksøkte et Internettfirma som distribuerte videoen, og enkelte mediakilder rapporterte at det ble inngått et forlik med en ramme i størrelsesorden 10 millioner dollar.
Anderson var Playboys «Playmate» i februar 1990.
I august 2010 var Anderson med i en reklamefilm for elektrokjeden Lefdal Elektromarked, hvor hun spiller mot "Hotel Cæsar"-aktøren, Even Rasmussen.
Utgitte bøker.
Pamela Anderson stilte opp for PETAs GoVeg-kampanje
Dyrenes rettigheter.
I 1999, mottok Anderson Linda McCartney-prisen for beskyttere av dyrenes rettigheter.
I 2001, lanserte Anderson et brev som støttet PETAs boikott av Kentucky Fried Chicken der hun skrev, «What KFC does to 750 million chickens, each year, is not civilized or acceptable.»
I 2003, strippet Anderson for PETAs «I'd Rather Go Naked Than Wear Fur»-kampanje


Søborg.
Gladsaxe kommune på kart over Danmark
Søborg er administrasjonssenter i Gladsaxe kommune i Danmark. Det er en forstad til København og er et meget ettertraktet villaområde bare åtte kilometer fra Rådhuspladsen i København. Byen grenser til Utterslev Mose i syd og vest, til Vangede i Gentofte Kommune og Emdrup i øst. Mot nord ligger tre andre bydeler i Gladsaxe kommune, Gladsaxe, Buddinge og Mørkhøj. Det er svært vanskelig å definere grensen presist, men et forsiktig skjønn sier at omkring 20 000 av kommunens ca. 64 000 innbyggere bor i Søborg.
Søborgs historie strekker seg tilbake til om lag 1900, da den første gård ble utstykket til villabebyggelse. Etter hvert ble stadig flere gårder tatt til boligformål, den siste i 1954, da Erhard Jakobsen ble borgmester i kommunen. En medvirkende årsak var sporvognforbindelsen mellom København og Søborg Torv, som ble opprettet i 1924 og gjorde det enkelt å benytte kollektivtransport i området.
Flere store kolonihaver i området gjør at befolkningen i byen øker om sommeren.


Freie Deutsche Jugend.
a>. Honecker var selv leder for FDJ 1946-1955.
Freie Deutsche Jugend (tysk for «fri tysk ungdom»), forkortet FDJ, var en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom i det tidligere Øst-Tyskland (DDR). Organisasjonens formål var å oppdra tysk ungdom til marxist-leninisme. Den tilhørte den «nasjonale fronten» og var representert i Volkskammer, landets parlament. FDJ ble opprinnelig grunnlagt i 1936 og forsvant praktisk talt helt ved gjenforeningen av Tyskland i 1990.
Ledere.
Den østtyske ungsosialistbevegelsens mest kjente leder var Erich Honecker, seinere generalsekretær i det østtyske kommunistpartiet SED og statsleder i DDR. Han ledet FDJ fra 1946 til 1955. Også Egon Krenz, som også seinere ble partisjef og formann i Øst-Tysklands statsråd i 1989, hadde en lederfortid i FDJ, der han styrte fra 1974 til 1983.


Humble.
Langeland på kart over Danmark
Humble er en by på Langeland i Danmark med 681 innbyggere i 2008. Den var administrasjonssenter i Sydlangeland kommune inntil kommunalreformen (2007). Da ble Sydlangeland kommune slått sammen med Rudkøbing kommune og Tranekær kommune til Langeland kommune og kommunesenteret ble lagt til Rudkøbing.
På en bakketopp like nord for Humble ligger Humble kirke, som er en romansk teglstensbygning med flere gotiske utvidelser fram til 1500. Et annet kulturminne like ved kirken er Kong Humbles grav, en gravhaug som man mener er 4000 år gammel.
Fra Humble er det 11 kilometer til Bagenkop, knapt 14 til Rudkøbing og knapt 41 til Lohals.
Musikefterskolen i Humble er en efterskole som holder til i Humble.


Tommerup kommune.
Tommerup kommune er en tidligere dansk kommune i Fyns amt, beliggende på øyen Fyn. Siden kommune- og regionreformen 2005-07 er kommunen f.o.m 1. januar 2007 innlemmet i den nye Assens kommune i Region Syddanmark.


Pål Trulsen.
Pål Trulsen (født 19. april 1962 i Drøbak) er en norsk curlingspiller fra Oslo.
Trulsen deltok i OL 1992 i Albertville, der curling var demonstrasjonsgren. Her tok det norske laget sølvmedaljer, etter å ha tapt for Sveits i finalen. Etter fire skuffende VM-turneringer i 1993, 1997, 1999 og 2000 tok Trulsen VM-bronse i 2001. Et år senere ble Trulsen verdensberømt da Norge tok gullmedaljen i Vinter OL i Salt Lake City ved å slå Canada i finalen. Trulsen var skip på laget som ellers bestod av Lars Vågberg, Flemming Davanger, Bent Aanund Ramsfjell og Torger Nergård. Etter OL-gullet tok Trulsen sølv i VM 2002 og bronse i 2003. I 2005 vant Trulsen EM-finalen mot Sverige, og sørget for Norges første EM-gull i curling siden 1993.
Trulsen var norsk flaggbærer i vinter-OL 2006 i Torino og sportssjef for det norske laget under Vinter-OL 2010 i Vancouver, Canada. Han ble curling-VM i 2002 tildelt Collie Campbell Minnepris.
Trulsen er tvillingbror med Trine Trulsen Vågberg som også er curlingspiller og som er gift med brorens tidligere lagkamerat Lars Vågberg.


Ankh.
Det oldegyptiske ankh-tegnet blir på norsk også kalt hankekors, henkelkors og nilnøkkel
Ankh, også kalt hankekors, henkelkors og nilnøkkel, var et symbol og tegn som ble brukt i rituell sammenheng i oldtidens Egypt. Tegnet kan beskrives som en "T" med en løkke over. Det ble seinere overtatt i koptisk kirkekunst.
På gammelegyptiske avbildninger finner man ankh i forskjellige sammenhenger, både som grafisk figur og gjenstand, og oftest som et livssymbol. Det har vært brukt som smykke eller blitt båret i hånden under seremonier.
Opphav.
Hva slags opprinnelse symbolet egentlig hadde, er noe usikkert. Det har vært fremholdt at det skal forestille en sandalrem, en oppgående sol, en livmor eller mannlig og kvinnelig kjønnsorgan i forening. På egyptisk, der man bare skrev ned konsonantene, ble «sandalrem» skrevet som "nkh". Det er fullt mulig at korrekt uttale var "ankh". I så fall var det naturlig å bruke bildet av en sandalrem (med løkken som det som omsluttet ankelen) som et bokstavtegn for andre ord som også ble uttalt "ankh".
Andre verdighetstegn og kongelige og gudommelige maktsymboler i det gamle Egypt var blant annet stilisert sliul (piskformet treskestokk) og hyrdekrok, uraeusslange og was-septer.
Senere.
Symbolet brukes i moderne tid i Den koptiske kirke, hvor løkken forklares som et symbol på evighet, mens "T"-en er en av de mange former for kors som brukes av kristne.


Luigi Ruffo Scilla.
Luigi Ruffo Scilla (født 25. august 1750 i San Onofrio ved Mileto i Italia, død 17. november 1832 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Østerrike. Han var erkebiskop av Napoli 1802–1832.
Under napoleonskrigene ble han i 1806 utvist av franskmennene og holdt fanget i Saint-Quentin 1810–1813. Fra 1810 var han en av «de svarte kardinaler», dvs måtte kle seg i vanlige svarte presteklær fordi Napoleon nektet ham å bære den røde kardinalsfargen. Han kom ikke tilbake til Napoli før i juni 1815.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Fra samme slekt stammer kardinalene Tommaso Ruffo (kreert 1706), Antonio Maria Ruffo (1743), Fabrizio Dionigi Ruffo (1791), og Fulco Luigi Ruffo-Scilla (1891).
Ruffo, Luigi
Ruffo, Luigi
Ruffo, Luigi
Ruffo, Luigi


Playboy.
"Playboy" er et amerikansk tidsskrift for menn med innhold av artikler, reportasjer, skjønnlitteratur, erotikk og mykporno. Playboy ble opprettet i 1953 av Hugh Hefner, og har siden vokst seg til Playboy Enterprises, Inc., og har nådd alle former for media. Playboy er et av verdens mest kjente merkenavn. I tillegg til flaggskipet, som er den amerikanske utgaven av Playboy, har blader blitt lansert verden rundt på forskjellige språk.
Magasinet blir i USA gitt ut en gang i måneden, og inneholder fotografier av nakne kvinner, i tillegg til varierte artikler om mote, sport, kommersielle produkter og ofte korte noveller av kjente forfattere. I midten av 1960-årene fikk en også Vladimir Nabokovs "Lolita" og et par av Ian Flemings James Bond-romaner (bl.a. "The Man with the Golden Gun") som føljetonger over tre påfølgende måneder. Magasinet er kjent for å uttrykke liberale holdninger til de fleste politiske standpunkt.
Playboys bruk av nakenfotografier av glamourmodeller blir ofte karakterisert som mykporno ("softcore"). Magasiner med mer hardporno ("harcore") dukket opp på markedet rundt 1960, som et resultat av suksessen magasinet Penthouse opplevde.
Historie.
Den første midtsidepiken i et Playboy var Marilyn Monroe, men nakenbildet av henne ble tatt i 1949. I reportasjen ble hun kalt «Sweetheart of the Month». Begrepet «Playmate» ble tatt i bruk fra det andre nummeret i januar 1954.
Den første utgaven, utgitt i desember 1953, var uten påtrykt dato, siden Hefner ikke var sikker på om det noen gang ville bli et blad nummer to. Det første bladet var en stor sensasjon og solgte ut hele opplaget på få uker. Det kjente opplaget var på hele 53 991 kopier (Kilde: Playboy Collector's Association Playboy Magazine Price Guide). Prisen var på 50 cent, mens nå er en perfekt kopi av det samme bladet verd over 5000 dollar.
Den kjente Playboy-logoen, som avbilder en kanin med sløyfe, var designet av kunstdesigner Art Paul for bladets andre nummer. Logoen har vært med på samtlige nummer siden, og en spøk i bladet involverer å gjemme logoen et sted på framsiden. Hefner sa at han valgte kaninen som en maskot på grunn av dens "Morsomme seksuelle oppførsel", og fordi logoen var frekk og leken.
Etter at bladet nådde sin topp på 1970-tallet, har Playboy sakte gått tilbake i sirkulasjon og suksess, som en følge av en rekke dårlige investeringer i herreklubber og kasinoer, og delvis på grunn av økt konkurranse i den magasinkategorien det selv grunnla.
Christie Hefner, Hugh Hefners datter, er nå administrerende direktør og styreformann i Playboy.
Playboyintervjuet.
Playboyintervjuet; et månedlig intervju av en prominent person, er blitt kjent for sin konfronterende stil og sin dyptgående prosess, siden et intervju kan var fra 7 til 10 timer.
Playboyintervjuet startet med Miles Davis i septemberutgaven i 1962. Siden det har bladet inneholdt intervjuer med Jimmy Carter, Fidel Castro, Ayn Rand, Malcolm X, Kurt Vonnegut, Bertrand Russell, Salvador Dali, Martin Luther King Jr., Jean-Paul Sartre, George Wallace, Cassius Clay (Muhammed Ali), Madalyn Murray O'Hair, Orson Welles, Ralph Nader, Arthur C. Clarke, Yasir Arafat, Stephen Hawking, Shintaro Ishihara, og Carl Sagan.
Bannlysninger av Playboy.
I Singapore er Playboy bannlyst. I 2003 konkluderte Singapores sensurkomite med at bannlysningen skulle vedvare, da innbyggerne i Singapore ikke er klare for Playboys liberale bruk av nakenfotografier. På 1980-tallet valgte den amerikanske kioskkjeden 7-eleven å fjerne bladene fra hyllene. I perioder var magasinet bare i salg i de fleste, men ikke alle, amerikanske delstater. Det samme var gjeldende for Canada.
Rekord.
Det mestselgende Playboy-nummeret ble utgitt i november 1972, og solgte 7 161 561 kopier. Kanskje tilfeldigvis ble en del av bildet av dette nummerets midtsidepike (av Lena Soderberg) en industristandard for testing av bildebehandlingsalgoritmer. Det er enkelt og greit kjent som «Lenna-bildet» innen det feltet.
Utvidelse av varemerket Playboy.
I 1999 lisensierte Playboy ut varemerket sitt, slik at produsenter kunne produsere varer med den velkjente logoen på. De første produktene bestod av klær, sko, smykker og håndvesker. Men de seneste årene har det kommet enda flere produkter til varesortemanget. Nå kan du få alt fra Playboy sminke, til Playboy PC spill. I 2005 startet også reality-serien "Playboyjentene" på E!, som tok for seg livet til de tre kjærestene til Hugh Hefner.


Cesare Brancadoro.
Cesare Brancadoro (født 28. august 1755 i Fermo i Italia, død 12. september 1832) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Belgia. Han var erkebiskop av Orvieto 1800–1803, og erkebiskop av Fermo 1803–1837.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Han nektet å overvære Napoleons bryllup og ble dermed i 1810 deportert av franskmennene til Reims og holdt fanget der, i Fontainebleau (1813) og så i Orange 1814. Fra 1810 var han en av «de svarte kardinaler», dvs måtte kle seg i vanlige svarte presteklær fordi Napoleon nektet ham å bære den røde kardinalsfargen.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, men "ikke" i konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, heller ikke i konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han var onkel til kardinal Tommaso Bernetti (kreert 1826).
Brancadoro, Cesare
Brancadoro, Cesare
Brancadoro, Cesare
Brancadoro, Cesare
Brancadoro, Cesare


Norsk kulturråd.
Norsk kulturråd er en norsk statsinstitusjon underlagt Kulturdepartementet. Rådet har ti medlemmer, alle oppnevnt av regjeringen. Rådet forvalter Norsk kulturfond og fordeler etter søknad midler til kulturformål i henhold medlemmenes faglige og kunstneriske skjønn og det sittende Stortingets prioriteringer. Videre er Kulturrådet rådgivende organ for det offentlige i kulturspørsmål. Rådet kan på egen hånd ta initiativ til kulturpolitiske konferanser, forsøks- og utredningsvirksomhet. Rådet administrerer de fem innkjøpsordningene for litteratur til norske bibliotek. Direktør er fra 2011 Anne Aasheim.
Virksomhet.
Kulturrådet deler årlig ut Norsk kulturråds ærespris. Norsk kulturråd har siden 2007 hatt ansvaret med å bestemme hvilke uke- og månedsaviser som skal få pressestøtte.
I 2009 forvaltet rådet 905 millioner kroner årlig. 860 millioner av disse ble fordelt til kunst- og kulturformål – til litteratur, musikk og billedkunst, til stipender, utstillinger og offentlige innkjøp. Tidligere ble Kulturrådets medlemmer oppnevnt av regjering og storting. Nå oppnevnes samtlige medlemmer av regjeringen. Rådsmedlemmene sitter for fire år av gangen og halvparten er til valg annethvert år. 80-90 medlemmer av underutvalg for forskjellige kunstarter vurderer støtte til prosjekter, søknader og rapporter. Disse skriver innstillinger som vurderes av Kulturrådets ti medlemmer. Anne Aasheim er direktør fra 2011 etter at Guri Skjeldal hadde vært fungerende direktør etter at Ole Jacob Bulls åremålsperiode gikk ut 31. juli 2010.
I 2011 ble ABM-utvikling nedlagt, og ansvaret for bibliotekforvaltning overført til Nasjonalbiblioteket mens forvaltning av arkiv og museum er overtatt av Norsk kulturråd.
Historie.
Kulturrådet ble opprettet i 1965 etter stortingsvedtak i 1964. Frem til 2009 ble fire av rådets dengang 13 medlemmer utnevnt av Stortinget, to av Kommunenes Sentralforbund og syv av kulturministeren. Fra 2009 blir samtlige ti medlemmer utnevnt av Kongen i statsråd.
Fra kulturminister Trond Giskes budsjett i 2008 ble ansvaret for å fordele hvor stor andel av rådets midler som skulle fordeles til henholdsvis scenekunst, litteratur, billedkunst, musikk, museumsformål eller allmenne kulturformål flyttet fra Kulturrådet til departementet.
Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås kritiserte sommeren 2010 det han oppfattet som Kulturrådets manglende selvstendighet overfor departementet: "Norsk kulturråd har i 2010 en ytterst forvirrende og forvirret rolle. Det tidligere vitale og selvstendige rådet er borte (...) Direktøren er en administrator uten stor innflytelse, fordi Kulturrådets virksomhet i stigende grad er bundet på hender og føtter. (...) Siden Åse Kleveland (Ap) var kulturminister i første halvdel av 90-tallet er Norsk kulturråd systematisk vingestekket og blitt en utfører av oppgaver som ikke anses som store nok til å fortjene plassering i Kulturdepartementet. Senere statsråder og ledere i embetsverket i departementet har vært enten uinteressert, uopplyst eller rett og slett aktivt villet begrense rådets selvstendighet."


Organisasjonen for afrikansk enhet.
Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU eller Organization for African Unity) ble dannet 25. mai 1963. Den ble oppløst 9. juli 2002 av organisasjonens siste leder, sørafrikaneren Thabo Mbeki, og ble erstattet av Den afrikanske union.
Organisasjonens formål var å fremme enhet og solidaritet blant de afrikanske landene og fungere som kontinentets kollektive stemme i verden. Den arbeidet også for å avvikle koloniherredømmet, og opprettet en frigjøringskomité som skulle bistå frigjøringsbevegelser.
Hovedkvarteret ble lagt til Addis Abeba i Etiopia etter invitasjon av keiser Haile Selassie II. Organisasjonens charter ble undertegnet av 32 uavhengige afrikanske stater. Da organisasjonen ble oppløst, var 53 av Afrikas 54 stater medlemmer. Marokko trakk seg i 1985 etter at Vest-Sahara ble opptatt som medlem i 1982.
Til tross for at OAU ofte er blitt oppfattet som byråkratisk og uten makt, har tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan, rost OAU for at den har brakt afrikanere sammen. Likevel hevder kritikere at organisasjonen i løpet av de 37 årene den eksisterte, gjorde lite for å verne om afrikanske borgeres rettigheter.


Befal.
Befal (fra nedertysk, "befaling, påbud") er i det norske Forsvaret en fellesbetegnelse på offiserer og underoffiserer, innført ved hærordningen av 1927. Befal i Hæren og Luftforsvaret er alle soldater eller offiserer fra sersjant til general, og i Sjøforsvaret fra kvartermester til admiral. Fra og med fenriks grad regnes befalingsmenn som offiserer.
Befalskategorier.
Forsvarssjef general Harald Sunde har foreslått at halvparten av alt befal om noen år skal være avdelingsbefal. De skal døpes om til "spesialistbefal" og være klare til innsats i internasjonale operasjoner.


Spor.
Spor er en brukshundorientert oppgave der sporhund og hundefører skal følge et spor som er lagt av et menneske eller et dyr. Spor er svært krevende og utmattende for hunden, som må gå med nesen i bakken hele tiden for ikke å miste sporet.
En typisk sporhund er en politihund, militær tjenestehund eller en hund som er trent i å gå spor av andre årsaker, f.eks. en jakthund eller en hund som konkurrerer i IPO eller bruks. Hensikten med å trene hunder til å gå spor er primært å finne igjen folk, som enten har gått seg vill eller har rømt, og dyr, som kan være skadd. Spor er imidlertid også en populær form for hundesport.
Utstyr.
Når hunder går spor benyttes primært en sporsele eller en godt sykkelsele og ei lang line (10-20 m er vanlig). Det er viktig at hunden assosierer sporselen og lina med det å gå spor (som er veldig morsomt og spennende). Om du bruker sele på hunden også ellers, bør du vurdere å anskaffe en ny (annen type helst) sele til å gå spor med. Kvaliteten på lina skal være slik at den ikke setter seg fast i kvist og kvast. Det er også en fordel å ha ei line som ikke brenner i hendene om hunden skulle ta av litt, for det vil den før eller siden. Om ikke annet så dersom man skal prøve seg på blodspor. I så måte er lær best (primert rundlærsline), men også mest kostbart. Et godt alternativ er ei såkalt flettet flaggline.
Hunder.
Alle hunder kan i utgangspunktet trenes opp i å gå spor. Noen raser har imidlertid større forutsetninger enn andre, rett og slett fordi lukteorganet er bedre utrustet. I så måte har f.eks. raser som blodhund, beagle og labrador retriever gjort seg spesielt bemerket, men det betyr ikke at også andre raser kan bli like gode eller til og med bedre.
Trening av spor.
Tempo er ikke viktig i spor, men grundighet er det. Hundefører skal alltid holde i lina når hunden går spor, men for all del ikke nappe i den eller kveile den opp. Lineføringen skal og må være myk, ellers kan hunden oppfatte det som en korreks. Man må heller ikke gå for tett på hunden, da det kan skape uro og gi konsentrasjonsvansker. optimal avstand er normalt ca. 6-10 m. Forskjellig hunder marker funn på forskjellig måte, så det er viktig at hundefører følger nøye med og oppmuntrer under veis.
Til å begynne med er det viktig å ikke legge for lange (50-60 m er passe) og kompliserte spor. Det viktigste er at hunden finner figuranten og får sin belønning, så sporet bør være helt ferskt. Helt i starten kan det også være en fordel at hunden ser at figuranten forsvinner, for da vil den naturlig begynne å søke der. Når en begynne å trene spor er det også viktig ikke å legge sporet i motvind, for da kan hunden gå på overvær (søke i luften). Det er ikke ønskelig. Det er også en fordel å legge sporet på et underlag som gjør det lett å følge, f.eks. jordholdig dyrket mark.
Etter hvert som hunden blir flinkere økes lengden og kompleksiteten, f.eks. gjennom at sporet blir eldre (øke med 5-10 min. er passe), lengre, får (flere) utlagt gjenstander og/eller gjennom å legge sporet på et mer komplisert underlag (stein, fjell, brutt av bekker o.l.).
Spor som konkurranse.
Spor inngår som konkurranse i både IPO (se der) og bruks. I brukshundsport laveste klasse (D) legger fører selv ut sporet. I de øvrige klassene er sporoppgaven ukjent for fører. Antallet pinner som hund og fører har med tilbake er grunnlaget for poengberegningen. Siste pinne må finnes for å få bestått. Alder, lengde på sporet og søketid avhenger av hvilken klasse man starter i.


Frode Kippe.
Frode Kippe (født 17. januar 1978) er en norsk fotballspiller. Han spiller vanligvis i midtforsvaret, og spiller i dag for Lillestrøm. Kippe begynte å spille for Kolbotn, men gikk til Lillestrøm 19 år gammel. På slutten av 1998-sesongen signerte Kippe for Liverpool. Kippe var bare på banen i to ligacupkamper for Liverpool, men hadde også to låneopphold i Stoke. Etter tre år i England kom Kippe tilbake til Norge og returnerte til Lillestrøm i 2002.
Frode Kippe har spilt fire kamper for det norske. Han vant Kniksenprisen som årets beste forsvarsspiller for 2007-sesongen.


Kornmo.
Eksempel på hvordan Kornmo kan se ut
Kornmo er lyn som kan betraktes på avstand og hvor lyden av torden ikke bærer helt frem. I tidligere tider trodde man at det var værguden Tor som slang med hammeren slik at kornet modnet.
Kornmo er lyn som lyser opp skylag i horisonten, men siden tordenbrakene ikke høres så kan det oppleves som litt mystisk. Fenomenet observeres når det er mørkt, og oftest på sensommeren i august.
Årsaken til at tordenbrakene ikke høres kan være temperaturendringer mellom lyn og observatør. Tetthetsendringer i lufta kan føre til at lydbølgene brytes, og vil ikke nå frem til observatøren.
Fenomenet opptrer fordi havet på sensommeren er varmet opp til et nivå hvor tordenbyger dannet om dagen overlever ute på havet etter at solen har gått ned.


Underoffiser.
En underoffiser er et militært befal som står mellom offiser og menig. Betegnelsen underoffiser falt i Norge bort i 1930, og ble erstattet med sersjants- og offisersgrader, og noe underoffiserer finnes ikke lenger i Norge. I vestlige militærstyrker regnes dog underoffiserskorpset ofte som «ryggraden». Etableringen av kategoriet avdelingsbefal er tenkt å fylle gapet skapt av mangelen på et underoffiserskorps i Norge.
Underoffiserer tjenestegjør typisk som lagfører, instruktører ved tropp, nestkommanderende tropp og i administrative stillinger og som tekniske spesialister av alle slag. I Frankrike og Tyskland er de fleste troppsjefer også underoffiserer. I fremfor alt de anglosaksiske armeer er de rådgivere til offiserskorpset og både tilsynsførere og talsmenn for menig personell av lavere grad. I disse landene er det ofte en en stor sosial avstand mellom offiserskorpset og de lavere grader, og underoffiseren fungerer som en formiddlende instanse mellom de ulike klasser i militæret.
Generelt består underoffiserskorpset av alle grader av sersjanter, mens i mariner består underoffiserskorpset av alle nivåer av kvartermestre.


Marcus Grönholm.
Marcus Grönholm (født 5. februar 1968 i Grankulla) er en tidligere finsk rallyfører.
Grönholm kjørte sitt første rally i 1987, og har deltatt i verdensmesterskapet i rally siden 1989. Han vant ditt første rally i Sverige 2000 og ble verdensmester i 2000 og 2002, og har totalt vunnet 25 enkeltløp i VM (per mai 2007). I 2007 kjører han for BP- Ford World Rally Team med en Ford Fucus RS WRC06.


Sarumann.
Sarumann er en skikkelse i J.R.R. Tolkiens roman Ringenes herre.
Sarumann den hvite (quenya: "Curumo" og av alvene "Curunir", kalt "Mannen med de slue planene") og var den første av Istarene til å komme til Midgard. Han var en gang den mektigste av istariene. Den første tiden i Midgard brukte han på lage reiser mot øst, sammen med to andre Istarier: Alatar og Pallando (kalt de blå trollmennene). Han reiste så mot vest og slo seg ned her ved Jarnagard. Sarumann var med på å danne Det hvite råd og ble valgt til leder, selv om både Elrond og Galadriel ville helst sett Gandalv i denne posisjonen. Han var svært belært i kunnskapen om den ene ringen og forsket lenge i dens historie.
Da Det hvite råd oppdaget at Sauron var tilbake etter å ha bygget opp sin styrke i Myrkskog ville de angripe Sauron og drive han ut. Men Sarumann støttet ikke forslaget. Men etter 90 år var han med og hjalp til å drive Sauron ut av sin festning Dol Guldur i Myrkskog. Uten Sarumanns hjelp ville de ikke ha greid det. Rådet diskuterte også maktens ringer og Sarumann hevded at hans studier viste at Den ene ringen var tapt for alltid. Noe som skulle vise seg å være løgn, for Sarumann lette selv etter ringen.
Hans festning, Orthanc i Jarnagard, blir beskrevet som et slankt tårn av svart stein, som deler seg i spisse tinder på toppen. Tårnet ble bygd av Númenorene fra Gondor som et festningstårn. Det skulle beskytte området nær Tåkefjellene. Senere ble tårnet gitt til Sarumann, som på den tiden var en av Gondors viktigste allierte. I tårnet fant Sarumann en av de sju palantírene, som senere ville gjøre han til Saurons slave.
Først er Sarumann den drivende kraften mot Sauron, men senere blir han påvirket av begjæret etter den ene ringen og av Sauron, gjennom palantíren i Orthanc og forråder sine venner. Sarumann allierer seg med Sauron og lager en stor hær av uruk-hai. Han setter opp en felle for å få Gandalv til å gå over til den mørke siden. Når Gandalv kommer til Sarumann for å søke råd avslører Sarumann at han har smidd sin egen ring og at han ikke er Sarumann «den hvite» lenger, han er Sarumann «av mange farger». Han viser Gandalf palantíren han har i sin besittelse og prøver å overtale Gandalv til å alliere seg med Sauron. Da Gandalv nekter blir han tatt til fange i Orthancs tind, som Gandalv flykter fra ved hjelp av en ørn. Sarumann ville forsøke å tvinge Gandalv til hans side slik at han kunne lære hemligheten om hvor Den ene ringen var. I Saurons tjeneste sender han en diger hær med uruk-hai mot Rohan. Det hele ender i et stort slag ved Helmsdjupet hvor mørkets krefter taper. Slik ender slaget om Rohan og slaget om Gondor begynner.
Jarnagard, Sarumanns borg, blir i løpet av ringkrigen beleiret av entene. Etter Saurons nederlag blir han satt fri, men han fortsetter å virke for det onde, og bringer Hobsyssel under sin kommando. Der blir han drept ved hans tjener, Gríma Ormtunges hånd. Omstendighetene rundt hans død (liket blir til aske og forsvinner med vinden) viser at han var en istar.
I filmtrilogien "Ringenes herre" blir rollen som Sarumann spilt av Christopher Lee.


Karin Andersen.
Karin Andersen (født 16. desember 1952 i Eidskog) er en norsk politiker (SV) som er kjent for sin innsats for fattigdomsbekjempelse og inkludering av ulike grupper i samfunnet. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1997 og gjenvalgt i 2001, 2005 og 2009. Hun var vararepresentant i perioden 1989–1993.
Hun har arbeidet som barnehageassistent fra 1977 til 1997, og studerte i voksen alder "samfunnsplanlegging" ved Høgskolen i Lillehammer (1996–97).
Andersen var fylkestingsmedlem 1987-95, og fylkesvaraordfører i Hedmark i perioden 1991–1995. Hun var medlem av Kongsvinger kommunestyre 1983-97, en av periodene (87-91) også formannskapsmedlem.
Hun har mottatt Klar Tale-prisen i 1998, og prisen Årets Fattigmann i 2008.


Frank Lampard.
Frank James Lampard (født 20. juni 1978 i Romford, London) er en engelsk landslagspiller i fotball. I dag spiller han for Chelsea FC.
Han kommer fra en familie med mange kjente fotballspillere. Hans far, Frank Lampard sr., var også landslagsspiller for England. Fetteren hans er Jamie Redknapp, som har lagt opp og onkelen er Harry Redknapp, manager for Tottenham.
Lampard gikk gradene i West Hams ungdomsavdeling på Upton Park, og var på et kort utlån til Swansea City i 1995. Han er en hardtarbeidende spiller med en god skuddfot og gode pasningsegenskaper. Lampard ble kjøpt av Chelsea den 14. juni 2001 for £ 11 000 000.
Lampard debuterte for mot den 10. oktober 1999, og ble kåret til årets landslagsspiller av tilhengerne. Han spilte for England under EM 2004.
Lampard har spilt 86 landskamper, og scoret 22 mål, siden Oktober 1999.
Frank Lampard ble kåret til årets spiller i Premier League 2005, og han ble også kåret til verdens nest beste spiller etter Ronaldinho av FIFA. Andre nominerte var stjerner som Eto'o, Kaka, Rooney, Gerrard, Sjevtsjenko, Zlatan, Ballack og Totti.
Han ble kåret til årets spiller i Chelsea i 2004, 2005 og 2009.
I mars 2009 kunngjorde klubbens lege Brian English at Frank Lampard har en IQ på over 150, som er topp 0.1% av befolkningene, og som ville gjort ham til Mensa medlem med god margin. Gjennomsnittet i befolkningen er om lag 100. Den britiske avisen Daily Star hevder at lagkameratene hans nå kaller ham "The Professor".


Bjørn Hernæs.
Bjørn Hernæs (født 23. november 1936 i Sør-Odal) er en
Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1993.


Istar (Tolkien).
I Tolkiens univers er Istarene maiar i menneskelig kropp, som nesten ikke eller ikke i det hele tatt eldes. Av menneskene i Midgard ble de betegnet som trollmenn.
De kom omkring år 1000 i det tredjetidevervet i det vestlige av Midgard, etter at Sauron var var blitt sterkere igjen. De ble sendt av valaene for å hjelpe folkene i Midgard med å bekjempe Sauron.
Da var fem: først "Sarumann den Hvite", deretter to blåe ("Pallando" og "Alatar"), men om dem er det ikke skrevet noe, så kom "Radagast den Brune", og til slutt "Gandalv den Grå". Sarumann som er den eldste av dem, og som kom først til Midgard, er også den fremste i "det hvite råd", men etter at han forrådte de frie folkene i Midgard, ved å gå sammen med Sauron, mister han den plassen. Etter det ble Gandalv fører for kampen mot Sauron.


Fernando Alonso.
Fernando Alonso Diaz (født 29. juli 1981 i Oviedo, Spania) er en spansk Formel 1-fører, og vinner av førermesterskapet i 2005 og 2006, som kjører for Scuderia Ferrari.
Karriere.
Alonso debuterte i Formel 1 for Minardi i 2001. Beste plassering for dette året ble en tiendeplass. I 2002 gikk Alonso over til Renault F1 som testfører før han tok over setet til Jenson Button i 2003.
Før Malaysias Grand Prix tok han sin første pole position, og satte rekorden som tidenes yngste fører til å oppnå dette. Senere i sesongen tok han enda en pole position og sin første VM-seier under Ungarns Grand Prix. Han satte da enda en rekord, denne gangen som tidenes yngste fører til å finne et Formel 1-løp. Begge disse rekordene ble slått av Sebastian Vettel under Italias Grand Prix 2008. I slutten av sesongen hadde Alonso tatt to pole positions og havnet på pallen fire ganger, og dette sikret han en 6. plass i sammendraget.
I 2004 tok Alonso én pole og kom på pallen fire ganger, resultater som plasserte han på en fjerde plass i mesterskapet. Han startet2005-sesongen med seier i tre av sesongens fire første løp. Under Kinas Grand Prix ble han den yngste føreren i historien til å vinne førermesterskapet i en alder av 24 år og 58 dager. Denne rekorden ble senere slått av Lewis Hamilton i 2008. Han hjalp også Renault med å sikre konstruktørmesterskapet.
I 2006 har han startet Formel 1-sesongen i samme form som i 2005, med ni pallplasseringen i sesongens ti første løp. Han vant syv av atten løp i 2006, noe som ga han førermesterskapet for det andre året på rad. Igjen hjalp han Renault med å sikre konstruktørmesterskapet.
Han giftet seg med Raquel del Rosario den 17. november 2006 i byen Limanes. Hun er vokalist i bandet El Sueno de Morfeo.
Før 2007-sesongen signerte han en to års kontrakt med Vodafone McLaren Mercedes, hvor debutanten og den nykronede GP2-mesteren Lewis Hamilton skulle være lagkameraten hans. I løpet av sesongen fikk laget og Alonso store samarbeidsproblemer, og Alonso beskyldte blant annet laget for å favorisere Hamilton siden han var britisk. Kontrakten ble derfor, etter enighet mellom partene, avsluttet ett år før tiden. En måned etter han forlot McLaren ble det klart at Alonso igjen skulle kjøre for Renault. Alonso endte sesongen på en 3. plass, ett poeng bak den nykronede verdensmesteren Kimi Räikkönen, og med like mange poeng som Hamilton på 2. plassen.
Like gode resultater som i 2005 og 2006 var ikke å finne i Renault lenger, og etter to år, 2008 og 2009, hadde Alonso vært på pallen kun fire ganger, hvorav to av dem var seiere.
Den 30. september 2009 ble det klart at Alonso hadde signert en kontrakt med Ferrari for tre år med mulighet for forlengelse, hvor han skulle ta plassen til Kimi Räikkönen som lagkamerat til Felipe Massa før 2010-sesongen. Etter Brasils Grand Prix lå Alonso i ledelsen i mesterskapet, men han tapte tittelen til Sebastian Vettel under finalen i Abu Dhabis Grand Prix, hvor han kun greide å fullføre på en 7. plass mens Vettel vant løpet.


Sainte-Chapelle.
Sainte-Chapelle er en kirke på Île de la Cité i Paris. Den regnes som et av de fineste eksemplene på fransk gotikk, og er særlig kjent for sine glassmalerier. Kirka er delt i et øvre kapell for adelen og et nedre kapell for tjenerskapet.
Kirka ble bygd under Ludvig IX i åra 1242 til 1248 for å huse en samling av dyrebare relikvier; angivelig Kristi tornekrone og en bit av korset. Disse er nå flytta til Notre-Dame.
Sainte-Chapelle er mye brukt til konserter.


Hiroshi Nakajima.
Hiroshi Nakajima (中嶋 宏) (なかじま　ひろし) (født 16. mai 1928) er en japansk tidligere generaldirektør i Verdens helseorganisasjon.


Mikhail Bulgakov.
Mikhail Afanasjevitsj Bulgakov (russisk: Михаил Афанасьевич Булгаков; ukrainsk: Михайло Опанасович Булгаков [Mykhajlo Opanasowytsj Bulhakow]; født i Kiev, død 10. mars 1940 i Moskva) var en russisk forfatter. Bulgakov var eldste sønn av en teologiprofessor. Han utdannet seg til lege, men arbeidet mesteparten av livet som forfatter i Moskva. Da han levde, var han mest kjent som dramatiker, men i ettertid huskes han fremfor alt for romanen "Mesteren og Margarita".
Fra revolusjonen og framover mot midten av 1920-tallet skrev han en lang rekke – ofte humoristiske – fortellinger og føljetonger for ulike aviser og blad, særlig for jernbanearbeidernes blad "Gudok". Noen av fortellingene nærmer seg romanens lengde, og kan henregnes til sjangeren som på russisk kalles "povest. I 1925 ble et utvalg av fortellingene hans utgitt på forlaget til tidsskriftet "Nedra" under tittelen "Diaboliade". Her står blant annet den kjente, satiriske science fiction-fortellinga "Fatale egg", som er utgitt på norsk.
Mange av fortellingene i "Diaboliade" var så lite politisk korrekte at myndighetene ikke ønska at Bulgakov skulle utvikle forfatterskapet sitt videre. Da han samme året i tillegg leverte manuskriptet til den satiriske fortellinga "Hundehjertet", slo sensuren til. Fortellinga ble nekta utgitt, og ble ikke trykt før i 1987, under glasnosttida, og "Diaboliade" skulle bli den eneste boka Bulgakov fikk utgitt i levetida si.
I stedet fikk Bulgakov et tilbud han ikke kunne si nei til, nemlig stillingen som direktør ved "Moskvas kunstneriske teater". De nærmeste åra arbeidde han som dramatiker og regissør; mest kjent er hans dramatisering av Nikolaj Gogols roman Døde Sjeler.
De siste ti åra av sitt liv skrev han på den romanen som for ettertida er blitt stående som hovedverket hans, Mesteren og Margarita. Denne romanen med sitt Faust-motiv regnes som et viktig verk i det 20. århundres litteratur.
Mye av Bulgakovs forfatterskap inneholder fantastiske og groteske motiver, og leses som satiriske kommentarer til de mange økonomiske, politiske og idemessige utskeielsene under Sovjetstatens tidlige periode.
Verker.
Translitterasjon og ordrett oversettelse i skarpe klammer.


Internet Movie Database.
Internet Movie Database (IMDb) er den eldste og største filmdatabasen på Internett. Den er kjent for å være svært dekkende, også med informasjon om ikke-engelskspråklige filmer, lavbudsjett- og TV-filmer, samt dataspill. Databasen har 57 millioner unike besøkende per måned (2009)
IMDb så dagens lys i 1990 som et enkelt program for å søke i listen over vanlige spørsmål (FAQ) for nyhetsgruppen codice_1. I 1993 var det mulig å sende spørsmål til programmet via e-post, og året etter kunne også brukerne sende inn tillegg til databasen. Kort tid senere utviklet man et www-basert grensesnitt, noe som åpnet IMDb for den store brukermassen. I begynnelsen var IMDb ikke-kommersielt, og brukte donert båndbredde og maskinvare. I 1996 ble det dannet et selskap i Storbritannia, "Internet Movie Database Ltd." med eiendomsretten til databasen, og i forbindelse med dette innførte man også reklame på nettstedet. I 1998 ble selskapet kjøpt opp av Amazon.com som fremdeles (2009) er eier.


Volvo FM.
Volvo FM er en mellomstor lastebil i Volvos modellprogram. "FM" står for "Front Medium", og fantes tidligere i to varianter, "FM9" og "FM12". men de senere årene har volvo truck`s slutter å produsere 9 og 12 liters motorer, nå leveres FM med 11 og 13 liters motor,
D11C motoren har: 330, 370, 410 og 450 HK.
D13C mororen har: 380, 420, 460 og 500 HK
Modellen produseres i Volvo Trucks fabrikk i Tuve, Sverige og Gent, Belgia, samt i Volvo Trucks monteringsanlegg rundt i verden. Selve førerhuset produseres i Volvos fabrikk i Umeå, Sverige.


Île Saint-Louis.
Île Saint-Louis er ei øy i Seinen og en bydel i Paris.
Fram til 1600-tallet var øya stort sett ubebygd sump, og besto egentlig av to øyer; Île aux Vaches og Île Notre Dame. Eiendomsutvikleren Christophe Marie fikk bygd ut øya med elegante bolighus på midten av 1600-tallet.
Under den franske revolusjonen gikk øya under navnet Île de la fraternité. I 1840-åra tiltrakk Île Saint-Louis seg mange kunstnere og bohemer. Blant andre bodde Charles Baudelaire her mens han skrev "Les Fleurs du mal".
Mange rike og framstående personer har og har hatt adresse Île Saint-Louis, for eksempel pretendenten til den franske kronen og baron Guy de Rothschild. Georges Pompidou bodde her de siste åra av sitt liv.
Ile Saint-Louis
Ile Saint-Louis


Institutt for molekylær biovitenskap.
Universitetet i Oslo, Biologisk- og molekylærbiologisk institutt; Kristine Bonnevies hus.
Institutt for molekylær biovitenskap er en institusjon ved Universitetet i Oslo. Instituttet oppstod som resultatet av sammenslåingen av Avdeling for celle- og molekylær-biologi og Avdeling for fysiologi ved Biologisk institutt, og Biokjemisk institutt.
Instituttet har som mål å styrke og synliggjøre den omfattende biomolekylære forskningen som skjer innen Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.


Bartolomeo Pacca den eldre.
Bartolomeo Pacca (den eldre) (født 25. desember 1756 i Benevento i Italia, død 19. april 1844 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Köln og Portugal. Mellom disse to postene var han blitt utnevnt til nuntius i Frankrike, men kunne ikke tiltre på grunn av Den franske revolusjon.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
I 1809 ekskommuniserte pave Pius VII keiser Napoleon I, og den 6. juli ble han og kardinal Pacca attestert. Paven ble sendt til Savona og Pacca til Fenestrelle. I 1813 ble de begge flyttet til Fontainebleau. Pacca fikk paven til å tilbakekalle sin overenskomst med Napoleon, og ble deportert til Uzès i januar 1814. Han ble løslatt ved Napoleons fall i april 1814. Han returnerte da til Roma og organiserte statsjuntaen som regjerte i den fraværende pavens navn.
Han representerte Pavestolen under Wienerkongressen 1815 inntil kardinal Ercole Consalvi overtok ansvaret.
Da kongen av Napoli, Joachim Murat, rykket mot Roma, flyktet han ikke, og under «de hundre dagene» (1815) fattet han noen kontroversielle beslutninger, som det å fengsle kardinal Jean-Siffrein Maury i Castel Sant'Angelo (som ble sluppet ut av kardinal Consalvi så snart han kom tilbake til byen).
Han var prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere i 1818, og ble prefekt for Kongregasjonen for seremoniene i 1830.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "moderati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Della Gengas valg.
Han deltok senere ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Pacca ble forfremmet til kardinalbiskop av Frascati i 1818, og i 1821 ble han kardinalbiskop av Porto e Santa Rufina. I 1830 ble han valgt til kardinalkollegiets dekanus, og fikk i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia.
Han var grandonkel til sin navnebror kardinal Bartolomeo Pacca den yngre (kreert 1875).
Pacca, Bartolomeo1
Pacca, Bartolomeo1
Pacca, Bartolomeo1
Pacca, Bartolomeo1
Pacca, Bartolomeo1


Giovanni Filippo Gallarati Scotti.
Giovanni Filippo Gallarati Scotti (født 25. februar 1747 i Milano i Italia, død 6. oktober 1819 i Gaultieri ved Orvieto) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Toscana og Venezia.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Han nektet å overvære keiser Napoleon Is og keiserinne Josefines bryllup, ble arrestert og sendt i eksil i Frankrike.
Gallarati Scotti, Giovanni Filippo
Gallarati Scotti, Giovanni Filippo
Gallarati Scotti, Giovanni Filippo
Gallarati Scotti, Giovanni Filippo


Toni Morrison.
Toni Morrison (egentlig "Chloe Ardelia Wofford"), født 18. februar 1931 i Lorain, Ohio, er en amerikansk forfatter, og mottaker av Nobelprisen i litteratur i 1993.
I 1955 tok hun mastergrad i engelsk ved Cornell University. Hovedoppgaven skrev hun om selvmord i verk av William Faulkner og Virginia Woolf. Hennes roman "Elskede" fra 1987 ble i 1998 filmatisert med Oprah Winfrey i hovedrollen.
Toni Morrison har skrevet en rekke romaner med nærgående skildringer av den svarte befolkningens liv i USA. I tillegg til forfattergjerningen er hun også virksom som foreleser, kritiker og forlagsredaktør med afroamerikansk litteratur som spesialitet.
Morrison ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.


Filippo Casoni.
Filippo Casoni (født 6. mars 1733 i Sarzana i Italia, død 9. oktober 1811 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Spania og Venezia. Mellom disse to postene var han blitt utnevnt til nuntius i Frankrike, kem kunne ikke tiltre på grunn av Den franske revolusjon.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Han var statssekretær fra 1806 til 1808.
Han var grandnevø av kardinal Lorenzo Casoni (kreert 1706) og også i slekt med kardinal Luigi Vannicelli-Casoni (1839).


Girolamo della Porta.
Girolamo della Porta (født 14. november 1746 i Gubbio i Italia, død 5. september 1812 i Firenze) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Franskmennene tvang ham til å forlate Roma til tross for at han var syk i 1810.
Della Porta, Girolamo
Della Porta, Girolamo
Della Porta, Girolamo
Della Porta, Girolamo


Giulio Gabrielli den yngre.
Giulio Gabrielli (den yngre) (født 20. juli 1748 i Roma i Italia, død 26. september 1822 i Albano Laziale) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og senere erkebiskop av Sinigaglia 1808–1816.
Franskmennene arresterte og deporterte ham i 1808 til Frankrike samtidig med pave Pius VII.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han var i slekt med kardinal Giulio Gabrielli den eldre (kreert 1641).
Gabrielli, Giulio2
Gabrielli, Giulio2
Gabrielli, Giulio2
Gabrielli, Giulio2


Francesco Mantica.
Francesco Mantica (født 14. september 1727 i Roma i Italia, død 13. april 1802 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Mantica, Francesco
Mantica, Francesco
Mantica, Francesco
Mantica, Francesco


Valentino Mastrozzi.
Valentino Mastrozzi (født 24. juli 1729 i Terni i Italia, død 13. mai 1809 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Mastrozzi, Valentino
Mastrozzi, Valentino
Mastrozzi, Valentino
Mastrozzi, Valentino
Mastrozzi, V


Roman Abramovitsj.
Roman Arkadjevitsj Abramovitsj (russisk: Рома́н Арка́дьевич Абрамо́вич) (født 24. oktober 1966 i Saratov) er en russisk oljemilliardær, omtalt som en av de russiske oligarkene. I mars 2008 rangerte Forbes ham som den rikeste russeren og den 15. rikeste personen i verden, med en formue på 23.5 milliarder dollar (ca. 165 milliarder kr.).
Abramovitsj regnes i dag som den niende rikeste personen i Russland og den 53. rikeste personen i verden. Utenfor Russland er Abramovitsj best kjent som eier av den engelske fotballklubben Chelsea og hans videre engasjement innenfor europeisk fotball. Siden overtakelsen har klubben vunnet åtte store trofeer, Premier League tre ganger, FA-cupen 3 ganger og ligacupen to ganger. Noe som har gjort denne klubben til den nest mest suksessrike engelske klubben de siste syv årene, etter Manchester United.
Abramovitsj eier også en imponerende yachtflåte, hvor den største for øyeblikket er Y Eclipse». I 2003 ble Abramovitsj oppført som Person of the Year av Expert, et russisk forretningsmagasin. Han delte denne tittelen med Mikhail Khodorkovsky. I 2004 kjøpte Abramovich to limousiner, som ble tilpasset for å være bombe og skuddsikre og skal angivelig ha kostet over en million dollar. Abramovitsj eier også en Ferrari FXX, hvorav kun 30 ble bygd.
Roman Abramovitsj startet sin multi-milliard-dollar forretningsvirksomhet i løpet av hans militærtjeneste der han solgte stjålet bensin. Etter en kortere periode i den sovjetiske hæren, giftet Abramovitsj seg med sin første kone, Olga. Han arbeidet først som gateselger og deretter som mekaniker ved en lokal fabrikk. I 1988, da perestroika virkelig åpnet muligheten for gründere i Sovjetunionen fikk Abramovitsj mulighet til å legitimere hans virksomhet som tidligere i stor grad hadde vært på kant med loven. Han og Olga grunnla et selskap som lagde dukker. Som skal ha blitt en stor suksess nesten umiddelbart. Senere begynte han også å investere i andre virksomheter. Fra 1992 til 1995 grunnla Abramovitsj minst fem selskaper som gjennomførte videresalg, produserte forbruksvarer, og fungerte som mellommann, før han spesialiserte seg på handel av olje og oljeprodukter.
I 1999 ble Abramovitsj valgt inn i den russiske Statsdumaen som representant for en fattig region i det russiske fjerne Østen. Han startet en veldedig organisasjon for å hjelpe folket i regionen, spesielt barn, og i desember 2000 ble han valgt til guvernør i Tsjukotka, da han erstattet Alexander Nazarov. Abramovitsj satt som guvernør i Tsjukotka fra 2000 til 2005, da han ble utnevnt til guvernær i en periode til av daværende president Vladimir Putin. Det har blitt anslått at Ambramovitsj brukte over 1,3 milliarder dollar av sine egne penger på regionen, som nå har en av de høyeste fødselsratene i Russland.
Under Abramovitsj sin periodee som guvernør for Tsjukotka, ble levestandarden kraftig forbedret, flere skoler og boliger ble restaurert og nye investorer ble trukket til regionen. I begynnelsen av juli 2008 ble det annonsert at president Dmitrij Medvedev hadde akseptert Abramovitsj sin anmodning om å fratre som guvernør i Tsjukotka, selv om hans ulike veldedige aktiviteter i regionen vil fortsette etter hans avgang som guvernør.
Abramovitsj har vært gift to ganger, først til Olga Yurevna Lysova i desember 1987 som skilte seg i 1990, og senere til Irina Vyacheslavovna Malandina i oktober 1991 og de skilte seg i 2007. Han og Irina har fem barn. Den 15. oktober 2006 rapporterte News of the World at Irina hadde leid to britiske skilsmisse-advokater, etter rapporter om at Abramovitsj hadde nært forhold til Daria Zhukova, som da var 25 år gammel, den tidligere kjæresten til tennisspiller Marat Safin og datter av den prominente russiske oligarken Alexander Radkin Zhukov. Det ble spekulert i om dette skilsmisseoppgjøret var en av de høyeste noensinne. Paret tok ut endelig skilsmisse i 2007. Den 4. desember 2009, i Los Angeles, fødte Dasha Zhukova sitt første barn og Abramovitsj sitt sjette barn, som fikk navnet Aaron Alexander.


Giuseppe Albani.
Giuseppe Albani (født 13. september 1750 i Roma i Italia, død 3. desember 1834 i Pesaro) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Under den franske okkupasjon av Roma tok han tilflukt i Wien 1808–1814. Han ble prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere i 1817.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han kom fra en italiensk familie som nedstammet fra innvandrere fra Albania på 1400-tallet. Andre kardinaler i slekten var Gian Girolamo Albani (kreert 1570), Gianfrancesco Albani (1690 – ble pave Klemens XI i 1700), Annibale Albani (1711), Alessandro Albani (1721), Gian Francesco Albani (1747).
Albani, Giuseppe
Albani, Giuseppe
Albani, Giuseppe
Albani, Giuseppe
Albani, Giuseppe


Uruk-hai.
I Ringenes herre av Tolkien er Uruk-Hai en av rasene av "menneske-orker" som trollmannen Sarumann har skapt. De blir, i motsetning til orker, ikke svekket av dagslys, og er større og har mer utholdenhet. De er den vesentlige delen av Sarumanns hær mot Rohan, og de dukker senere også opp i Mordor. I slaget ved Amon Hen bruker Sarumann Uruk-haier. Lederen til den gruppen Uruk-haier var Lurtz.
Det var en tropp Uruk-haier som bortførte Munti og Pippin, og lederen for den troppen var Uglúk.


Uglúk.
Uglúk er en Uruk-hai i Tolkiens Midgard; verdenen i bøkene Ringenes herre, Hobbiten og Silmarillion. Uglúk er kun med i Ringenes Herre trilogien, og der er han leder over Uruk-haiene. I filmene er først Lurtz leder, men når Lurtz blir drept av Aragorn, blir Uglúk den nye lederen.
Uglúk er en av Uruk-haiene som var på leting etter ringbæreren på Sarumans befaling. Troppen tar hobbitene Munti og Pippin til fange, og skal bringe dem til Jarnagard. Underveis treffer de en gruppe orker fra Mordor som ville ta med hobbitene rett til Sauron. Da alle sammen kommer til Fangorn skog, ble de omringet og angrepet av Rohans ryttere. I denne kampen ble alle orkene og Uruk-haiene drept. Datoen for hans død skal være 29 Februar III 3019.
I filmene spilles Uglúk av Nathaniel Lees.


Bråbom.
Bråbom er i Ringenes herre av J.R.R. Tolkien en "ung" ent, som har fått navnet sitt fordi han er "hastig", det har han blitt ansett som helt siden han svarte på spørsmålet til en eldre ent før spørsmålet var ferdig stilt. I Ringenes herre møter han Munti og Pippin mens "Entatinget" fremdeles pågår.


Pascal Lamy.
Pascal Lamy (født 8. april 1947 i Levallois-Perret, Frankrike) er en fransk politiker. Han var EUs handelskommissær fra 1999 til 2004, og ble i 2005 utnevnt til generaldirektør for Verdens handelsorganisasjon. Han tiltrådte i stillingen 1. september 2005.
Han studerte jus, statsvitenskap og forvaltningsvitenskaper (bl.a. ved Sciences Po og ENA), og arbeidet først i den franske forvaltningen. I 1981 påbegynte han sin politiske karrière som rådgiver for den daværende finansministeren og senere presidenten for EU-kommisjonen, Jacques Delors. Fra 1985 til 1994 var han kabinettsjef for Delors. Deretter arbeidet han frem til 1999 i den franske bank Crédit Lyonnais som stedfortredende leder for dens restrukturering og privatisering.


Zinken Hopp.
Zinken Hopp (født "Signe Marie Brochmann" 9. januar 1905 i Ullensvang, død 3. september 1987 i Bergen) var en norsk forfatter, gjendikter og oversetter. Datter av Diderik Brochmann.
Zinken Hopp skrev flere barnebøker, og er mest kjent for "Trollkrittet" (1948), som med sin tydelige inspirasjon fra "Alice i Eventyrland" fremdeles er et høydepunkt i norsk nonsenslitteratur. I tillegg skrev hun i yngre år dikt og reiseskildringer, hun oversatte blant annet "Alice i Eventyrland", og var teateranmelder for Aftenposten i flere år.
Hun var sønnedatter av Johannes Brochmann, Georg Brochmann var hennes farbror, og Odd Brochmann var hennes bror.


Havedderkopper.
Havedderkopper er marine, bunnlevende leddyr.
De forekommer fra fjæra til 6000 meters dyp.
I størrelse varierer de fra 1 mm til 80 cm beinspenn.
Havedderkoppenes bein er sterkt forlenget, mens bakkroppen er redusert til et lite, usegmentert vedheng til forkroppen.
Kroppen utgjøres altså egentlig bare av bein (gresk "Panto-poda" = «alt er bein»).
Også de indre organene er forflyttet inn i beina.
Som hos edderkoppdyr inkluderer forkroppen hodet.
Derfor, og fordi havedderkopper har chelicerer (gripetenger), antar man at havedderkopper er søstergruppen til dolkhaler og edderkoppdyr.
Dette er imidlertid ikke helt avklart.
Alternativet er at havedderkoppene er søstergruppen til helheten av alle resterende leddyr (med unntak av bjørne- og fløyelsdyr).
Forkroppen mangler fasettøyne – som altså sannsynligvis må ha gått tapt i evolusjonens løp.
Videre har forkroppen en snabel med sugesvelg og tre små tenner.
Snabelen brukes til opptak av næring, som utgjøres av alger, mosdyr og polypper.
Havedderkoppenes inndeling er fortsatt lite fortstått.
Flere av de konvensjonelle delgruppene er kunstige (disse er kjennetegnet ved anførselstegn i boksen til høyre).


Welwitschia mirabilis.
"Welwitschia mirabilis" er en besynderlig nakenfrøet plante som kun forekommer i Namibørkenen.
Den har en kort underjordisk stamme med opptil en halv meter diameter.
Stammen produserer kun to blader, som vokser gjennom hele plantens liv (som kan vare i over 1000 år).
Bladene er om lag 30 cm brede og blir flere meter lange, selv om spissene etter hvert visner og eroderer bort.
"Welwitschia" lagrer vann i stammen sin, og regnes således til sukkulentene.
For i det hele tatt å få tak i vann, utvikler "Welwitschia" svære røtter som dekker et enormt område, samt en lang pælerot for å få tak i grunnvann.
Planten hadde imidlertid ikke overlevd uten vann fra dugg og tåke.
De hunnlige plantene danner små kongler, mens hannkonglene er sterile.
Systematisk sett er "Welwitschia" en veldig isolert art (et «levende fossil»).
De nærmeste slektningene er "Ephedra" og "Gnetum", men evolusjonært sett må de ha skilt lag for veldig lenge siden, fordi de er kjennetegnet ved så mange unike egenskaper.
Planten ble nevnt for første gang i 1859 av den østerrikske botanikeren Friedrich Welwitsch, som den også er oppkalt etter.


Vade-, måse- og alkefugler.
Vade-, måse- og alkefugler er en fuglegruppe som er tilpasset til et liv i tilknytning til vann, blant annet med vadeføtter.
Evolusjon.
Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes, den andre til Falconiformes, Charadriiformes (vade-, måse- og alkefuglene), Procellariiformes, Gaviiformes, Ciconiiformes og Sphenisciformes..
Beskrivelse.
Alle alkefugler og de fleste måsefugler (i en viss forstand også slirenebbene) er sjøfugl som tilbringer store deler av året på det åpne hav og lever av fisk, krepsdyr eller andre marine byttedyr.
Vadefugler lever i våtmarksområder eller ved kystene, gjerne i vannkanten, der de leter etter muslinger, leddormer eller andre gravende virvelløse.
De er ofte spesialisert på en bestemt byttedyrgruppe, og har nebber som er spesielt tilpasset til fangst av disse.
Slektskap.
Alkefugler utgjør med sikkerhet og måsefuglene med stor sannsynlighet naturlige delgrupper.
Vadefugler er derimot en kunstig samlebetegnelse for de delgruppene av vade-, måse- og alkefuglene som ikke er sjøfugl.
Dette kommer av at brakksvaler og muligens også krabbeeteren er nærmere beslektet med alkefugler og måsefugler enn med de resterende vadefuglene.


Stagira.
Stagira er en gresk landsby som ligger på et pittoresk platå på Kalkidis-halvøya, ved foten av Argirolofos-høyden. Landsbyen er hovedsakelig kjent for å være fødselsstedet til Aristoteles, og en vakker statue av ham står i landsbyen. Men Aristoteles var faktisk født noen få kilometer nord for landsbyen, i den antikke byen Stageira (nær byen som nå kalles Olympias).
I bysantinsk tid, ble Stagira kalt "Siderokafsia" (som betyr smelteovn). Sultanens myntfabrikk lå her i det 16. århundret og det fins mange ruiner av ovner i nærheten av landsbyen.
Dagens landsby har rundt 500 innbyggere, men inkludert nabolandsbyen Strtoniki, som dagens Stagira henger sammen med, er befolkningen på rundt 1500. Den sentrale kirken ble bygd i 1814.


Levermoser.
Levermoser er små landplanter med nokså enkel bygning.
De er enten bladløse thalli eller består av stengler med tre eller flere rader av overlappende blad eller skjell.
Den midterste bladraden er tydelig forskjellig fra de andre radene.
Levermoser mangler røtter, men tar opp vann og næring via encellede såkalte "rhizoider".
Tidligere ble bladmoser, levermoser og nålkapselmoser sammenfattet som moser.
I dag vet man at en slik gruppe er kunstig.
Levermosene er søstergruppen til alle de resterende landplantene (dvs. nålkapselmoser, bladmoser og karplanter).


Institut d'études politiques de Paris.
Institut d'études politiques de Paris (IEP), også kjent som Sciences Po eller Sciences Po Paris, er en høyskole i Paris, grunnlagt i 1872 av Émile Boutmy som "École libre des sciences politiques". Tradisjonelt skulle studiene ved IEP føre til den såkalte "concours" (opptaksprøve) for de viktigste forvaltningshøyskolene (særlig École nationale d'administration (ENA)). I den senere tid finnes imidlertid en rekke andre studieretninger, og de studentene som velger en administrativ løpebane er kommet i mindretall, mens flertallet går til det private næringsliv. For tiden har Sciences Po ca. 6 000 studerende.


Måsefugler.
Måsefugler er en forholdsvis artsrik, men ensformet sjøfuglgruppe, som er nært beslektet med alke- og vadefugler.
Måsefugler er stort sett gode flygere, men ikke like gode dykkere.
Kroppsmassen varierer mellom 50 g hos dvergterner og 2 kg hos falklandsjoer.
Fjærdrakten til de fleste måsefugler er overveiende hvit eller grå.


Nålkapselmoser.
Nålkapselmoser er små, thalløse, ettårige landplanter.
Et særtrekk ved nålkapselmoser er at det bare fins én stor kloroplast per celle.
I Norge forekommer to arter, gulnål ("Phaeoceros carolinianus") og svartnål ("Anthoceros agrestis"). Begge disse artene vokser på åpen mark i Sør-Norge, og er sjeldne. De finnes derfor i den nasjonale rødlista. Det finnes totalt i verden ca. 80 arter, fordelt på 6 til 11 slekter, avhengig av slektsoppfattning.
Nålkapselmosene er den gruppen landplanter som har mest dominerende fellestrekk med algene.
Tidligere ble bladmoser, levermoser og nålkapselmoser sammenfattet som moser.
I dag vet man at en slik gruppe er kunstig, fordi disse tre gruppene ikke utgjør en monofyletisk gruppe. Levermosene er den mest basale gruppen av landplantene, mens nålkaspelmosene er søstergruppen til karplantene.


Jaguar.
Jaguar ("Panthera onca") er et stort rovpattedyr i kattefamilien som hører hjemme i Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Mexico, nord til grenseområdene mot Arizona i USA. Den tilhører brølekattene og er beslektet med løve, leopard, tiger og snøleopard. Blant disse er trolig løven dens nærmeste slektning, men slektskapsforholdene i denne gruppen er ikke endelig kartlagt. Jaguaren er det største kattedyret på det amerikanske kontinentet.
Beskrivelse.
Forskere har antydet at jaguaren kan ha utviklet seg fra leopard-lignende katter som en gang fantes i Eurasia, og innvandret til Amerika via Beringstredet. De kan tenke seg at den opprinnelig var større enn den er i dag, men at den ble gradvis mindre og tettere under pleistocen (5 330 000–1 810 000 år siden). Forkortelsen av lemmene forklares med at det trolig er en tilpasning til jaguarens tredimensjonale egenskaper som terrestrial katt, klatrer og svømmer. Navnet "jaguar" stammer fra de innfødtes navn på denne store katten, nemlig «"yaguar"» som betyr «"den som dreper med ett bitt"».
Jaguaren ligner såpass på leoparden at den ofte forveksles med denne, selv om det er distinkte forskjeller mellom de. Jaguarens pels har et rosettmønster som kan påminne om leopardens, men rosettene er mer irregulære i formen og har dessuten små prikker innvendig. Grunnfargen er normalt blekgul-rødbrun, men i likhet med leoparden finnes det også sorte jaguarer. For å gjøre forvirringen komplett, kalles også disse for sort panter av mange. Også den sorte jaguaren ser ut til å være mer dominant i visse områder. Også albinisme (hvite individer som mangler pigment) er kjent. Den mest slående forskjellen mellom jaguar og leopard er jaguarens større fysikk. Den har også et større hode og langt kraftigere framlemmer, samt en kjevestruktur som overgår alle andre kattedyr.
Jaguaren varierer mye i størrelse. Normalt er kroppslengde omkring 110-190 cm lang, målt fra snutespiss til halerot, men hanner på opp mot 213 cm har blitt målt. I tillegg kommer halen med ca. 46-76 cm. Skulderhøyden ligger normalt på ca. 66-75 cm (opp mot 100 cm er målt) og vekten ligger normalt omkring 30-120 kg (snitt for hanner er 55 kg, mens snitt for hunner er 36 kg, men hanner på opp mot 158 kg (rekord) er registrert i Pantanal). Hannen er gjerne betydelig større enn hunnen.
Utbredelse.
Fram til 1940-tallet fantes det også jaguar i California, New Mexico, Arizona, Texas og Florida i USA, men den ble jaktet til utryddelse i disse områdene. I dag finnes det jaguar i Mexico, Guatemala og Belize, men antallet er synkende. I Sentral-Amerika er antallene usikre, men flere antyder at det kun er snakk om noen få hundre dyr. Mest utbredt er jaguaren i delstaten Mato Grosso i Brasil; spesielt i det enorme våtmarksområdet Pantanal (som også grenser mot Bolivia og Paraguay).
Habitat.
Jaguaren lever i et utvalg habitater, fra tett tropisk regnskog og krattskog til våtmark, sump, småskog langs kysten og savanne. Den er sjelden å finne i høyder over 2 400-2 700 moh, selv om det har blitt registrert jaguar i høyder opp mot 3 800 meter. Lengst nord i utbredelsesområdet finnes den også i krattskog. Av og til kan man også finne den i mer åpent lende, så lenge det er høyt nok gress eller berglendt nok til å jakte. Mest vanlig er den allikevel i Amazonas basien, men den er nærmest utslettet i de tørrere områdene. Den er helst å finne i nær tilknytning til vann og den er en meget dyktig svømmer. De er også gode klatrere, men ikke like dyktige som leoparden.
Atferd.
Jaguaren lever i en solitær tilværelse og jakter alene. Ulikt andre stor katter har den ingen konkurranse i matfatet og ingen naturlige fiender, bortsett fra mennesket. Jaguaren er mest aktiv i skrålysningen og skumringen, men nyere studier har også vist at den kan være aktiv hele døgnet. Jaguaren skiller seg også fra andre store katter gjennom måten den dreper på. Den biter ikke i strupen, men punkterer skallen på byttet med de enorme hjørnetennene. Dette kan den klare fordi jaguaren har usedvanlig kraftfulle kjever. Jaguaren er også mer aktiv i løpet av døgnet enn andre store katter er, typisk 50-60 prosent av døgnet. Den er hurtig, men ikke særlig utholdende. Om det er godt med byttedyr kan en jaguar klare seg på et territorium som er mindre enn 5 km i diameter. Om det er lite med byttedyr, kan den dekke et område på nær 350 km². De territoriale grensene markeres med urin og skraping på trærne med klørne.
Diett.
Jaguaren jakter på alt som finnes innenfor dens territorium, men kanskje helst på mellomstore og store byttedyr. Hva som er hovedføden kan variere fra område til område. Yndlingsbyttet er imidlertid navlesvin (pekari) og flodsvin (verdens største gnager) der disse finnes. Andre steder kan det være beltedyr, men det er også vanlig at jaguaren tar lokale hjorteslag, tapirer, aguti, paka og apekatter. Amazonasjaguaren fanger også fisk, frosk, skilpadde og små kaimaner. Faktisk er mer enn 85 arter kjent for å stå på jaguarens diett.
Reproduksjon.
Jaguarer kan bli omkring 22 år gamle, men det er mer vanlig at de dør i 12-16 års alderen. Den blir kjønnsmoden i 2-3 års alderen. Når hunnene kommer i brunst kan brølene høres hyppigere enn ellers om året; hunnene kaller høylydt på hanner, som svarer. Også selve paringsakten er en relativt bråket affære, siden begge kjønn brøler mer eller mindre konstant.
Jaguaren lever såvidt spredt i klimasonene at det er umulig å hevde at den har et konkret reproduksjonsmønster. I regnskogen i Amazonas, der klima og lysforhold er relativt stabile året rundt, parer jaguaren seg gjennom hele året. Generelt kan man hevde at der klimaet er mer ekstremt, føder gjerne mora på vårparten, men det finnes også eksempler på annet.
Hunnen går drektig i ca. 92-113 dager. I denne perioden er hunnen mer glupsk enn ellers og spiser mye og ofte. Mot slutten av drektihetsperioden søker hunnen til ei hule eller lignende, der hun typisk føder 1-3 unger (2-5 regnes som normalt). Ungene fødes blinde og veier normalt 600-900 gram. Pelsen er mørkere enn hos voksne. Av og til kan en av ungene være nærmest helt sorte. Også albinoer forekommer. Ungenes øyner åpnes etter cirka to uker, men de oppholder seg i hiet i omkring to måneder. De første fire ukene dier de utelukkende mora, men etter dette begynner de å spise kjøtt. Fra de blir omkring tre måneder gamle består kosten nesten utelukkende av kjøtt. I hele denne perioden er mora svært aggressiv og territorial ovenfor andre dyr og mennesker. Etter seks måneder har de lært å jakte selv, men de blir gjerne hos mora til de blir kjønnsmodne.
Systematikk.
Systematikken for jaguar er uklar. "Mammal Species of the World" regner ni underarter, som vist nedenfor. K. L. Seymore samlet i 1989 imidlertid arten i kun tre underarter (med fem varianter), nemlig "P. o. onca" (inkludert varianten "P. o. peruviana"), "P. o. hernandesii" (inkludert variantene "P. o. centralis", "P. o. arizonensis", "P. o. veraecrucis" og "P. o. goldmani"), og "P. o. palustris" (uten varianter). Denne bygger på Pococks systematikk fra 1939.
Annet.
Jaguaren er kjent som en «menneskedreper», men i de fleste tilfeller kan ikke påståtte drap på mennesker dokumenteres. Mange forskere mener at det kun finnes omkring 15 000-50 000 jaguarer igjen i verden, men flere underarter er truet av utryddelse. På 1960-tallet og 1970-tallet hevder flere at det ble drept 18 000 jaguarer årlig på grunn av pelsen, men negativ fokus i media har ført til at pelsverk ikke omsettes i like stor grad lenger. I dag er jaguarens største trussel avskogningen som finner sted i Sør-Amerika. Mange steder jaktes det imidlertid fortsatt jaguar for pelsens skyld. I dag finnes det ikke lenger ville jaguarer i USA, med unntak av et par stykker som av og til krysser grensen fra Mexico.


AIM-9 Sidewinder.
AIM-9 Sidewinder er et varmesøkende kort-distanse luft-til-luft-missil som brukes av jagerfly og kamphelikoptre. Det er oppkalt etter en giftig klapperslange som jakter på varmblodige bytter ved hjelp av infrarøde sensor-organer. Sidewinder var den første virkelige effektive luft-til-luft-raketten, og er fremdeles i tjeneste i luftforsvar i flere land blant annet i det norske luftforsvaret. Blant annet blir den produsert ved Raufoss Ammunisjonsfabrikk på Raufoss i Oppland.
Missilet var designet til å være enkelt å oppgradere. Det har blitt sagt at designmålet for den originale sidewinder var å produsere en pålitelig og effektiv missil med «elektronisk kompleksitet til en bordradio og mekanisk kompleksitet til en vaskemaskin» – mål som ble møtt i de tidlige variantene av missilet.
Den amerikanske marinen holdt et femtiårsjubileum til ære for det i 2002.
Boeing vant en kontrakt i mars 2010 for å støtte Sidewinder-operasjoner fram til 2055 og garantere at våpensystemet holdes i tjeneste fram til da. US Air Forces talsperson sa at på grunn av dets lave kostnad, varierte bruksområder og pålitelighet er det fullt mulig at sidewinder vil brukes i det amerikanske luftforsvaret gjennom det 21. århundre.
Sidewinder er det mest brukte missilet i vesten, med mer enn 110 000 eksemplarer produsert for det amerikanske forsvaret og 27 andre land, hvorav rundt 1% har blitt brukt i kamp.
AIM-9 Sidewinder ble for første gang brukt i kamp av USA under Vietnamkrigen. Siden den tid er våpensystemet blitt utviklet og fornyet mange ganger, og det produseres fremdeles.


Triumfbuen.
Triumfbuen, eg. Arc de triomphe de l'Étoile, (norsk eg. "Stjerne(plassens) triumfbue")) er et monument på Place Charles de Gaulle i Paris, ved Champs-Élysées' vestlige ende. Plassen het tidligere «Place de l'Étoile» (norsk "Stjerneplassen"). Dette navnet var fordi der stråler ut 12 avenyer fra rundkjøringen rundt buen
Byggingen ble påbegynt i 1806 under Napoleon som et monument for å feire keiseren selv og den franske armeen, men ble ikke fullført før under Louis-Philippe i 1836. Innvendig har buen inngravert navnene på franske generaler og slagsteder. Utvendig domineres dekoren av relieffet "La Marseillaise" av François Rude. Den ukjente soldats grav ligger under Triumfbuen. Bygningen er 50 meter høy og 45 meter bred.
Siden buen er hul innvendig, er alle fire bæresøylene utstyrt med trapper, og der er to store etasjeflater oppe, samt takterrasse åpent for besøkende. Heisen benyttes bare for handikappede, så en må klatre opp 284 trappetrinn til mezzaninen, og ytterligere ca 40. for å komme helt opp. Innholdet i mellometasjene er dels bilder og modeller fra byggets konstruksjon og historie, og dels kopier og brokker av utvendige billedhoggerarbeider.


Kallisthenes.
Kallisthenes, (Καλλισθενης) av Olyntus (ca 360–328 f.Kr.) var en gresk historiker, grandnevø og elev av Aristoteles, hvis anbefalinger fikk ham til å delta med Aleksander den store i hans asiatiske ekspedisjon som profesjonell historiker.
Han sensurerte Aleksanders adopsjon av orientalske skikker, og arbeidet særlig mot underkastende dyrking. Etter å ha kraftig fornærmet kongen på denne måten, ble han anklaget for å stå bak en forrædersk konspirasjon og kastet i fengsel, hvor han døde av tortur eller sykdom. Hans melankolske slutt ble husket gjennom en spesiell biografi av hans venn Theofrastus, som han ble kjent med under et besøk i Athen.
Kallisthenes skrev en beretning om Aleksanders ekspedisjon, et historieverk om Hellas fra Antalkidas-freden (387) til fønikerkrigen (357), et verk om fønikerkrigen og andre arbeider, som alle har forsvunnet.
Det romantiske livet til Aleksander, basisen for alle Aleksander-legender i middelalderen, oppstod under ptolemaiene, men dets nåværende form tilhører det 3. århundre. Dets forfatter er vanligvis kjent som pseudo-Kallisthenes, selv om det i den latinske oversettelsen av Julius Valerius Aleksander Poliemius (på begynnelsen av det 4. århundret) blir tilskrevet en viss Aesopus. Aristoteles, Antisthenes, Onesikritus og Arrian har også blitt kreditert med forfatterskap.


BSD-lisensen.
BSD-lisensen er en programvarelisens som Berkeley Software Distribution (en UNIX-versjon) blir distribuert under. Eierene av den originale BSD-distribusjonen var «Regents of the University of California», siden BSD opprinnelig kom fra University of California, Berkeley.
Tilpassede versjoner av lisensen blir ofte brukt av andre organisasjoner og utviklere. Selve lisensteksten blir regnet for å være offentlig eiendom (engelsk "public domain"), og kan derfor fritt tilpasses for eget bruk.
Arbeider basert på BSD-lisensiert programvare kan også gis ut som proprietær programvare, i motsetning til lisenser som GPL.


Marino Carafa di Belvedere.
Marino Carafa di Belvedere (født 29. januar 1764 i Napoli i Italia, død 3. desember 1830) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Han ble aldri ordinert, mottok heller ikke de lavere vigsler. Han oppgav i 1807 kardinalsverdigheten på grunn av at hans familie ikke hadde etterkommere, ble prins av Acquaviva og giftet seg med Marianna Gaetani dell'Aquila d'Aragona.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (1467), Carlo Carafa (1555); Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Marino
Carafa, Marino
Carafa, Marino


Antonio Felice Zondadari den yngre.
Antonio Felice Zondadari (den yngre) (født 14. januar 1740 i Siena i Italia, død 13. april 1823 i Siena) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Flandern, og senere erkebiskop av Siena 1795–1823.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, publisert i desember 1801.
Han ble utnevnt av Napoleon til kapellan for hans søster Elisa Bonaparte, prinsesse av Lucca og Piombino. Han deltok ved det gallikanske konsil i 1811.
I samme slekt var kardinal Antonio Felice Zondadari den eldre (kreert 1712).
Zondadari, Antonio Felice2
Zondadari, Antonio Felice2
Zondadari, Antonio Felice2
Zondadari, Antonio Felice2
Zondadari, Antonio Felice2


Lorenzo Litta.
Lorenzo Litta (født 23. februar 1756 i Milano i Italia, død 1. mai 1820 i Montefalvio ved Sabina) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Polen, og senere erkebiskop av Siena 1795–1823.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, publisert i september 1801.
Han var prefekt for Indekskongregasjonen 1803 til franskmennene utviste ham i 1809 og internerte ham i Saint-Quentin og senere i Fontainebleau og til slutt i Nîmes. Han ble prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse i 1814.
I samme slekt var kardinal Alfonso Michele Litta (kreert 1664).
Litta, Lorenzo
Litta, Lorenzo
Litta, Lorenzo
Litta, Lorenzo
Litta, Lorenzo


Michelangelo Luchi.
Michelangelo Luchi O.S.B.Cas. (født 20. april 1744 i Brescia i Italia, død 29. september 1802 i Subiaco) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, publisert i september 1801.
Han ble prefekt for Indekskongregasjonen i august 1802.
Luchi, Michelangelo
Luchi, Michelangelo
Luchi, Michelangelo
Luchi, Michelangelo
Luchi, Michelangelo
Luchi, Michelangelo


Selevkos IV Filopator.
Selevkos IV Filopator styrte fra 187 til 175 f.Kr. over selevkidenes kongedømme som bestod av Syria (nå inkludert Kilikia og Palestina), Mesopotamia, Babylonia og det vestligste av Iran (Media og Persia.
Hans regjeringstid var preget av finansielle nedgangstider, skapt delvis av de omfattende krigene satt i gang av Roma, og forsøkte en ambisiøs politikk og ble myrdet av sin minister Heliodorus.
Den ekte arvingen, Demetrius, sønnen til Selevkos, ble holdt fanget i Roma som gissel, og kongedømmet ble overtatt av den yngre broren til Selevkos, Antiokos IV Epifanes, selv om et spedbarn, sønn av Selevkos, som også het Antiokos, var det formelle overhodet av staten i noen år før Epifanes fikk ham myrdet.


Carlo Crivelli (kardinal).
Carlo Crivelli (født 20. mai 1736 i Milano i Italia, død 19. januar 1818 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, publisert i mars 1802 og prefekt for Indekskongregasjonen i august 1802. Crivelli var kardinal Ignazio Michele Crivellis nevø (kreert 1759).
Crivelli, Carlo
Crivelli, Carlo
Crivelli, Carlo
Crivelli, Carlo
Crivelli, Carlo


Giuseppe Spina.
Giuseppe Spina (født 11. mars 1756 i Sarzana i Italia, død 13. november 1828 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Det var han som gav pave Pius VI de siste sakramenter før han døde i Valence i Frankrike den 29. august 1799. Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, publisert i mars 1802. Han var erkebiskop av Genova 1802–1816, og senere prefekt for Den apostoliske signatur 1824–1828. Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Spina, Giuseppe
Spina, Giuseppe
Spina, Giuseppe
Spina, Giuseppe
Spina, Giuseppe


Grand Palais.
Grand Palais er en bygning i Paris, på sørsiden av paradegaten Champs-Élysées, som inneholder museer og utstillingslokaler for bildende kunst. Bygningen ble sammen med Petit Palais reist til Verdensutstillingen i 1900.
Arkitektonisk er bygningen en særegen blanding av nyklassisistisk fasade i stein og smijernsdekorasjoner i art noveau-stil. Den har et buet glasstak og sentral kuppel i glass med bærende konstruksjoner i jern.


Michele di Pietro.
Michele di Pietro (født 18. januar 1747 i Albano i Italia, død 2. juli 1821 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Fra 1800 var han titulærpatriark av Jerusalem.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, publisert i august 1802.
Han ble ført til Frankrike sammen med kardinal Ercole Consalvi i desember 1809 og forvist til Semur fordi han ikke ville overvære Napoleons bryllup med Maria Louise. Han ble holdt fengslet i festningen i Vincennes fra slutten av 1810 fordi han sendte den pavelige ordre til presteskapet i Paris om ikke å anerkjenne kardinal Jean-Siffrein Maury som erkebiskop der. Han ble satt fri i januar 1813, men arrestert på nytt i april fordi han ble ansett som ansvarlig (sammen med kardinal Pacca) for å ha overtalt pave Pius VII til å trekke seg fra sin overenskomst med Napoleon. Han var en av de mest fremstående av «de svarte kardinaler» (så kalt fordi de ble nektet av Napoleon å kle seg i den røde kardinalsfarge).
Han var onkel til kardinal Camillo di Pietro (kreert 1853).


Petit Palais.
Petit Palais er en palasslignende bygning i Paris som ligger på sørsida av Champs-Élysées i sidegaten Avenue Winston Churchill mot Seinen. I dag rommer bygget Musée des Beaux-Arts de la Ville de Paris foruten skiftende utstillinger av bildende kunst. Det mest iøynefallende på den praktfulle bygningen er den store døren i gull som fremhever et buet inngangsparti på vestfløyen.
Bygget er rombeformet med en hage midt mellom fløyene. Over inngangspartiet er det en vakker kuppel som speiler seg i dammene i hagen. Petit Paleis og Grand Palais ligger rett ovenfor hverandre og Avenue Winston Churchill fører en over Seinen og mot Hôtel des Invalides.
Petit Palais og Grand Palais ble reist til Verdensutstillingen i 1900. Bygningene ligger i byens 8. arrondissement. Petit Palais ble tegnet av Charles Girault.
Petit Palais har også tjent som modell for andre offentlige bygg, som Royal Museum for Sentral-Afrika nær Brussel og Museo de Bellas Artes (Fine Arts Museum, omfatter kunster som arkitektur, skulptur, malerkunst, fotografi og filmkunst) i Santiago, Chile.


Rebell (magasin).
"Rebell" er Rød Ungdoms eksterne magasin. Bladet har kommet ut siden 1963, og har tidligere hatt navnene "Ungsosialisten", "Røde Garde" og "Rute 80". På 1970-tallet var bladet oppe i et opplag på 15 000, og kom en periode ut månedlig.
Rebell gikk midlertidig inn i 2004, da det ble lagt ned av RUs landsstyre etter en mislykket relansering et par år tidligere. Men i 2009 ble det gitt ut et spesialnummer i anledning stortingsvalget, og fra 2010 gis Rebell ut igjen.
På begynnelsen av 1970-tallet ga Rød Ungdom også ut bladet "Til kamp", seinere bladet "Uredd". Disse var spesielt rettet mot ungdomsskoleelever.
"Ungsosialisten".
Bladet hadde fra starten i 1963 navnet "Ungsosialisten". Det var da tidsskriftet til Sosialistisk Ungdomsforbund, en organisasjon som var stiftet samme året, som ungdomsorganisasjonen til Sosialistisk Folkeparti. Ungsosialisten var første året en enkel, stensilert publikasjon. «Hvis økonomien holder, er det mulig at bladet kan komme i i trykt form, evt. offset-trykk, etter nyttår», skrev redaksjonen. Året etter presenterte man et lite, 8-siders trykt blad i A5-format.
Fra 1964 ble organisasjonsnyheter fra ungdomsforbundet presentert i avisen Orientering, i den faste, vesle spalta «SUF-nytt». I 1966 ble Ungsosialisten trykt som fire-siders bilag i denne avisen, som en del av Orientering.
Midt på 1960-tallet vokste det fram en marxist-leninistisk, revolusjonær opposisjon i SUF. Denne grupperingen tok på landsmøtet i 1967 over Ungsosialisten. Deretter ble bladet utgitt som en selvstendig trykksak i A4-format. Det ble nå det viktigste organet til den unge ml-bevegelsen i perioden fram til avisen Klassekampen ble etablert i 1969.
"Røde Garde".
Fra nr. 1 1970 fikk bladet navnet "Røde Garde". Det vokste på 1970-tallet i takt med ml-bevegelsen, og kunne i 1971 skilte med et trykt opplag på 15 000 eksemplarer. Midt på 1970-tallet lå opplaget nær 10 000. I denne perioden ble bladet utgitt 8 - 10 ganger årlig.
I 1977 gikk det over fra tidsskriftsformat til avisformat, og begynte med månedlige utgivelser. Dels ble omleggingen redaksjonelt begrunnet: Man ønsket hyppigere utgaver og mer aktualitet. Dels var årsaken at bevegelsens trykkeri Duplotrykk hadde skaffet rotasjonspresse for å trykke Klassekampen. Da ble det billigere å trykke Røde Garde i avisformat.
Ved inngangen til 1980-tallet møtte bevegelsen og bladet motbør. Redaksjonen måtte oppsummere at bladet hadde gått med underskudd i 1979.
"Rute 80".
Bladet fikk fra nr. 2 1980 det nye navnet "Rute 80". Fra månedlige utgivelser trappet man nå ned til 4 - 6 utgaver i året. Den redaksjonelle linjen ble gradvis justert. I 1981 ble «ml-logoen» med Marx-Engels-Lenin-Stalin-Mao fjernet fra avisens kolofonside.
"Rebell".
Fra nummer 1 1989 byttet bladet igjen navn, denne gangen til "Rebell". Det fortsatte i avisformat til midt på 1990-tallet, men kom fra nr. 1 1995 igjen i A4-format. I dette tiåret kom det med 2 – 5 utgaver i året.
På slutten av tiåret fikk tidsskriftet en løsere tilknytning til organisasjonen. I 1999 var det «utgitt av Rød Ungdom», året etter «utgitt med støtte fra Rød Ungdom». I 2002 presiserer man at bladet er «heleigd av Raud Ungdom, men redigerast sjølvstendig etter redaktørplakaten».
Nå utnyttet man også mulighetene til støtte fra det offentlige: Tema-nummeret «Slipp glede og kjærlighet løs» ble utgitt i 1999 med støtte av Statens Helsetilsyn og Helse- og Sosialdepartementet. I 2000 utga man et tillegg om internasjonal kvinnehandel, med støtte fra Norad og Studieforbundet for Folkeopplysning, i 2002 et Brasil-hefte med støtte fra de samme.
I 2002 flyttet redaksjonen adresse fra Oslo til Trondheim. Bladet ble redesignet, og relansert med nytt bladhode og mindre format. Trykt opplag på første nummer dette året var 1500, på de neste 1000 eksemplarer. Fra 2003 innstilte man utgivelsen, og bladet kom ikke ut igjen før i 2009.


Antonín Dvořák.
Antonín Leopold Dvořák (; født 8. september 1841 i Nelahozeves ved Praha, død 1. mai 1904 i Praha) var en tsjekkisk komponist som skapte klassisk romantisk musikk ved bruk av elementer fra folkemusikken i Mähren og sitt hjemlige Böhmen.
Hans mest kjente verk er "Symfoni nr. 9" «Fra den nye verden» (spesielt largosatsen), "Slaviske danser", "Strykekvartett nr. 12" og "Cellokonsert i h-moll", men han komponerte i nesten alle genre og skapte mesterverk i dem alle. Han er sannsynligvis den betydeligste komponist av strykekvartetter mellom Franz Schubert og Béla Bartók.
Dvořák anses for å være den mest allsidige av de store tsjekkiske komponistene på 1800-tallet. Musikken hans ble hurtig populær over hele Europa, men også i USA hvor han i tre år arbeidet som dirigent og lærer. Han etterlot seg mange uferdige verk.
Oppvekst og ungdom.
Antonín Dvořáks fødested i Nelahozeves
Antonín Dvořáks far František Dvořák (1814–1894) drev et gjestehus og en slaktebutikk han hadde arvet fra sin far. På sine eldre dager ga han fra seg slaktebutikken og tjente til livets opphold som zitherspiller. Musikaliteten lå i farens familie: også to onkler var yrkesmusikere (trompetist og fiolinist). 17. november 1840 giftet František seg med Anna Zděnková, datter av en slottsforvalter, og Antonín ble deres første barn av i alt ni.
Dvořák begynte på skole seks år gammel og fikk sin første undervisning i fiolinspill av læreren Joseph Spitz. I 1853 flyttet han til Zlonice for å lære tysk, en nødvendighet for den som ville opp og fram i Böhmen på den tiden. Han fikk undervisning i klaver- og orgelspill av kantoren Antonín Liehmann og spilte i orkesteret hans. Dessuten vikarierte Dvořák som organist og begynte å komponere. Selv om Liehmann etter Dvořáks eget utsagn var både streng og hissig, satte han stor pris på ham, og skrev senere operaen "Jakobín" (Jakobineren) som et minnesmerke over den strenge læreren.
Høsten 1856 reiste Dvořák til Česká Kamenice, antakelig for å bli bedre i tysk og forberede seg til å begynne på den tyskspråklige orgelskolen i Praha. Fra oktober 1857 gikk han to år på orgelskolen ved siden av skolegang i "Franziskaner Klosters zu Maria Schnee", samtidig som han spilte bratsj i "Orchester des Cäcilienvereins" under ledelse av Anton Apt. Dvořák ble uteksaminert fra orgelskolen i 1859 som nest best i sitt kull.
De første årene som yrkesmusiker.
Dvořák med ektefellen Anna i London, 1886
Hans første forsøk på å få en organiststilling mislyktes, så fra sommeren 1859 arbeidet han som bratsjist i et orkester som spilte potpourrier, ouverturer og danser i kaffehus og på offentlige steder.
Slik levde Dvořák som musiker i over elleve år uten å gå offentlig ut med sine komposisjoner. Mye av det han skrev i denne tiden gikk tapt fordi han brente opp det han ikke likte. Skal man dømme etter de verkene som er bevart, ser det ut til at han utviklet sin komposisjonsstil autodidaktisk og nærmest planmessig ved å starte med Mozart over Mendelssohn og Schumann til han nådde fram til Wagner ved slutten av 1870-årene. Formmessig lå tyngdepunktet på strykekvartetter.
Fra 1865 var Dvořák førstebratsjist i Operaorkesteret som holdt til i det nyåpnede "Praha Interimstheater". Dette var det første teateret hvor nasjonalt pregede tsjekkiske operaer og skuespill kunne oppføres. Bedřich Smetana spilte en viktig rolle i dette miljøet, og fikk i 1866 oppført sine operaer "Braniboři v Čechách" («Brandenburgerne i Böhmen») og "Prodaná nevěsta" («Den solgte brud») på Interimsteateret.
Ved siden av arbeidet ved teateret ga Dvořák klaverundervisning. Blant hans elever var søstrene Josefina og Anna Čermáková. Han forelsket seg i den sekstenårige Josefina, men hun giftet seg med en annen. Åtte år senere, 17. november 1873, giftet Dvořák seg med lillesøsteren Anna som da var nitten år.
På vei mot offentligheten.
I 1870 skrev Dvořák sin første opera "Alfred" med en tyskspråklig libretto av Theodor Körner. Denne ble aldri oppført i Dvořáks levetid og er nærmest å betrakte som et øvingsarbeide. Det første verk som var ment for offentligheten var operaen "Král a uhlíř" («Kongen og kullbrennerne»), Op. 14 med en tjekkiskspråklig libretto av Bernhard J. Lobeský. For å få mer tid til å komponere sa han i juli 1871 opp sin stilling som orkestermusiker. Samtidig med at han komponerte oppførte han i løpet av årene 1871 til 1873 lieder, kammermusikalske verk og det patriotiske hymnet "Dědicové bilé hory" («Arven fra det Hvite fjellet») for kor og orkester som fikk en svært god mottagelse, og som ble hans gjennombrudd.
Operaen «Kongen og kullbrennerne» hadde han derimot mindre hell med. Prøvene med Interimsteateret ble raskt avbrutt fordi operaen var for vanskelig å framføre. Dvořák tenkte etter dette over sin komposisjonsstil og vendte seg vekk fra den nytyske skole. Han skrev operaen på nytt og oppførte den med suksess i november 1874.
I 1874 begynte Dvořák å undervise på en privat musikkskole og i februar startet han i en organiststilling han beholdt til februar 1877.
Internasjonalt gjennombrudd.
Årene 1874 til 1877 ble Dvořák tildelt et årlig stipend. Medlemmer av tildelingskomiteen var Eduard Hanslick, senere også Johannes Brahms. Brahms hjalp Dvořák fram til sitt endelige gjennombrudd ved å kontakte forleggeren Fritz Simrock (1838–1901) slik at Simrock utga første sett av "Slovanský tance" («Slaviske danser»). Denne samlingen duetter for fiolin og piano ble publisert i 1878 med umiddelbar suksess. Samtidig var det starten på et livslangt vennskap mellom de to komponistene.
Utenlandsreiser.
Dvořáks "Stabat Mater" (1880) ble oppført i utlandet, og etter en vellykket oppsetning i 1883 inviterte Philharmonic Society ham til London hvor han i 1884 oppførte og dirigerte stykket med stor suksess. Symfoni nr. 7 ble skrevet for London, og oppført der første gang i 1885. De følgende år skrev han også to bestillingsverk for henholdsvis Birmingham og Leeds: den dramatiske kantaten Svatební košile («Åndebruden») og oratoriet "Svatá Ludmila" («Hellige Ludmila»), det første tsjekkiskspråklige oratorium.
Etter sin første reise til London skaffet Dvořák seg et sommersted i Vysoká ved Příbram hvor han langt fra byen kunne dyrke sin kjærlighet til naturen. Fra 1887 holdt han en lavere profil i offentligheten og tok på seg færre oppdrag. I denne perioden omarbeidet han eldre verk og skrev operaen "Jakobín" (Jakobineren).
På begynnelsen av 1889 foretok Dvořák en konsertreise til Moskva og St. Petersburg etter en invitasjon av det keiserlige russiske musikkselskapet. Tilbake i Praha ble han tildelt et æresdoktorat av Karlsuniversitetet, og oktober 1890 tiltrådte han tilslutt en stilling som professor ved Konservatoriet som han tidligere hadde avslått på grunn av andre forpliktelser.
I 1891 ble han tildelt Jernkronen av 3. klasse av Keiseren i Wien, han ble medlem av Vitenskapsakademiet i Praha og æresdoktor ved Cambridge og ved det tsjekkiske universitet i Praha.
I den nye verden.
September 1892 tiltrådte Dvořák dirigentstillingen ved National Conservatory of Music i New York. Initiativtaker til tilbudet var den velstående filantropen Jeannette Thurber som grunnla National Conservatory of Music i 1885 (nedlagt 1911). Stillingen var godt avlønnet (15 000 dollar årlig), noe som var nødvendig siden Dvořák også måtte finne en løsning for sin familie gjennom det lange oppholdet. Kona, datteren Otilie og sønnen Antonín fulgte med til Amerika, mens de andre fire barna bare reiste over for sommermånedene 1893. Denne sommeren tilbrakte familien i den tsjekkiskdominerte byen Spillville, Iowa dit noen av hans søskenbarn tidligere hadde immigrert. Mens han var her komponerte han Stykekvartett nr 12 i F-dur (den «amerikanske»), Strykekvintett nr 3 i Ess-dur og Sonatine i G-dur for fiolin og piano.
Thurbers store ide var at Amerika skulle fri seg fra den europeiske kunstmusikken og skape sitt eget nasjonale amerikanske kunstidiom. Dvořák ble begeistret for denne ideen og studerte spirituals og indianernes musikk hvor han mente grunnlaget for en egen amerikansk musikk lå. I lett modifisert form fant et utvalg av disse melodiene veien til "Symfoni nr. 9", og siden noen av røttene til den amerikanske kultur ligger i den gamle verden tok han med deler av europeiske folkesanger.
Dvořák skrev flere av sine mest kjente verker for New York: Symfoni nr 9 «Fra den nye verden», Te Deum og Strykekvartett nr 12 op. 96 («den amerikanske»). Innflytelsen fra Amerika viser seg gjennom bruk av femtoneskalaer, senkede ledetoner, skotsk snap og synkopering.
Komposisjonsundervisning var en av hovedoppgavene til Dvořák ved konservatoriet. En av elevene var den amerikanske komponisten og pianisten Rubin Goldmark (1872–1936).
Tilbake fra Amerika.
Dvořáks kontrakt var på to år, og var blitt forlenget med to ytterligere år. Likevel reiste han hjem igjen allerede i april 1895. En av grunnene kan være at mesénen Thurbers finansielle situasjon hadde forverret seg dramatisk under den økonomiske krisen på den tiden slik at han flere ganger måtte vente på lønnsutbetaling. Dvořák begrunnet selv tilbakereisen med hjemlengsel og hensynet til barna som var igjen i Praha, og som hans kone ikke ville være atskilt fra. Det spilte nok også inn at han var blitt tildelt æresmedlemsskap i "Gesellschaft der Musikfreunde" i Wien og i det hele tatt kunne glede seg over en økende anseelse i Europa.
Først tilbrakte Dvořák noen rolige måneder på sommerstedet i Vysoká. I november tok opp igjen sin virksomhet ved Akademiet for utøvende kunst i Praha. Han vurderte en tid å flytte til Wien hvor han var blitt tilbudt en stilling ved konservatoriet, men valgte å bli i Praha. På denne tiden skrev han sine siste strykekvartetter.
Tonedikt.
Året 1896 vendte Dvořák seg fra den absolutt musikken for å konsentrere seg om tonedikt, en musikkform som hadde spilt en viktig rolle i striden om den nytyske skole rundt Liszt og Wagner. Han hadde riktignok allerede skrevet verk med programmatisk innhold. Framfor alt gjaldt dette "Poetické nálady" («Poetiske stemninger») for klaver som han selv betegnet som «programmusikk, men i Schumannsk forstand», og klavertrioen «Dumky», begge fra 1889.
I løpet av et år skrev han nå "Vodník" («Nøkken»), "Polednice" («Middagsheksen»), "Zlatý kolovrat" («Det gylne spinnehjulet») og "Holoubek" («Skogsduen»), alle etter ballader fra den tsjekkiske dikter Karel Jaromír Erbens samling "Kytice". Dvořák ga tilhørerne en sammenfatning av handlingen på prosaform. Neste år kom "Píseň bohatýrská" («Heltesang») som han ikke forklarte eksplisitt, men forklarte i et brev.
De siste årene.
Gravferdsprosesjonen for Dvořák, 5. mai 1904
Dvořák hadde nå sluttet å skrive kammer- og orkestermusikk. I sine siste år komponerte han nesten bare operaer: i 1898 "Čert a Káča" («Djevelen og den ville Käthe»), "Rusalka" (1900) og "Armida" (1902/3).
Under uroppførelsen av "Armida" måtte Dvořák forlate teateret på grunn av et plutselig illebefinnende. Han led av en smertefull leversykdom i tillegg til at han hadde cerebral parese. Omgitt av sine nærmeste døde Dvořák av hjerneslag 1. mai 1904. Mange tusen fulgte sørgetoget under begravelsen 5. mai. Han er gravlagt på Vyšehrad gravlund i Praha, under en byste av den tsjekkiske billedhoggeren Ladislav Šaloun.
Verk.
Dvořák skrev musikk i mange ulike former. Hans ni symfonier holder seg stort sett til klassiske modeller som Beethoven ville kjent igjen, men han arbeidet også med den nyutviklede formen symfoniske dikt, og innflytelsen fra Richard Wagner kan spores i noen verk.
Dvořák kombinerte elementer fra wienerklassisismen og romantikken med folkemusikalske melodier og rytmer. Hans personlige stil preges mer av nyorienteringer enn av en lineær utvikling. Mens han i sine tidligere år orienterte seg mot Mozart og Beethoven forsøkte han etter 1873 å finne sin egen nasjonale stil. I de to påfølgende slaviske komposisjonsperiodene (1876–1881 og 1886–1891) skapte han ikke verk med klassisk preg, men med preg av det tsjekkisk-folkloristisk. Verkene han skapte i Amerika forsøkte han å gi en typisk amerikansk koloritt, og mot slutten av livet egnet han seg til programmusikk og opera.
De ni symfoniene hører til hans hovedverk, likeledes "Cellokonsert i h-moll" op. 104, "Stabat Mater", "Requiem", tallrike kammermusikkverk, de seksten slaviske dansene og operaen "Rusalka".
I Dvořáks mangesidige verker fant tsjekkisk musikk sin nasjonale identitet. Hva Bedřich Smetana hadde påbegynt med nasjonalt materiale og folkloristiske trekk i noen av sine operaer og syklusen Má vlast (Mitt fedreland) tok Dvořák videre til et høydepunkt. Uberørt av ideologiske strømninger gikk han sin egen vei og beundret såvel Richard Wagner som Johannes Brahms, de to motpolene i den tyske "Musikstreit".
Nummerering.
Mange av Dvořáks verk ble gitt opusnummer, men de hadde ikke alltid riktig nummer i henhold til komposisjons- eller publiseringsrekkefølgen. For å oppnå bedre salg foretrakk en del utgivere (som Simrock) å gi inntrykk av at en fersk komponist allerede var godt etablert ved å gi tidlige verk høyere opusnummer enn deres kronologiske orden skulle tilsi. I andre tilfeller ble det samme opusnummeret gitt til flere verk, og det hendte også at samme verk fikk opp til tre ulike opusnummer. Bedre ble det ikke av at symfoniene opprinnelig ble nummerert i publikasjons- og ikke komposisjonsrekkefølge, at de fire først komponerte symfoniene ble publisert etter de fem sist komponerte og at ikke alle av de siste fem ble publisert i rett komposisjonsrekkefølge. For eksempel hadde symfonien "Fra den nye verden" opprinnelig nr 5, senere nr 8 og fikk først etter en katalogisering på 1950-tallet endelig nr 9.
Alle Dvořáks verk ble kronologisk katalogsiert av Jarmil Burghauser i "Antonín Dvořák. Thematic Catalogue. Bibliography. Survey of Life and Work" (Export Artia, Prague, 1960). Et eksempel fra Burghausers katalog er symfonien "Fra den nye verden", op 95 som har fått nummr B.178. Man refererer ofte til Dvořáks verk ved hjelp av B-nummeret (for Burghauser), selv om de tradisjonelle opusnumrene fremdeles er i vanlig bruk.
Symfonier.
Den første siden av manuskriptet til Dvořáks niende symfoni
Under Dvořák levetid var bare fem av symfoniene hans kjent. Den først publiserte var den sjette, dedisert til dirigenten Hans Richter (1843–1916). Etter Dvořáks død oppdaget man fire upubliserte symfonier, hvorav manuskriptet til den første var forsvunnet. Dette førte til en uklar situasjon hvor Symfoni nr 9 vekselvis har blitt kalt den 5., 8. og 9. Foreliggende artikkel bruker det moderne nummersystemet, dvs i den rekkefølge verkene ble skrevet.
Symfoniske dikt.
Dvořáks symfoniske dikt hører til hans mest originale orkesterverk. Han skrev fem tonedikt, alle i 1896–1897. "Nøkken" op 107; "Middagsheksen" op 108, "Det gyldne spinnehjulet" op 109, "Skogsduen" op 110 og "Heltesang" op 111. De første fire av disse er bygd på ballader av den tjsekkiske folkloristen Karel Jaromír Erben. "Heltesang" er basert på et program av Dvořák og antas å være selvbiografisk.
Korverk.
De viktigste er Requiem, op 89, Stabat mater, Te Deum og messe i D-dur.
Konserter.
"Konsert for piano og orkester i g-moll" op 33 var den første av tre konserter som Dvořák skrev og orkestrerte, og kanskje den minst kjente. Han skrev selv om denne: «Jeg skjønner at jeg er ute av stand til å skrive en konsert for en virtuos, så jeg må finne på noe annet». Hva Dvořák skapte istedet var en konsert med spesielle symfoniske kvaliteter hvor pianoet spilte en ledende rolle "i" orkesteret istedet for å spille "mot" det.
"Konsert for fiolin og orkester i a-moll" op 53 var den andre av de tre konsertene Dvořák komponerte og orkestrerte. Han hadde møtt den store fiolinisten Joseph Joachim i 1878 og bestemte seg for å skrive en konsert for ham. Stykket sto ferdig i 1879 men Joachim var en strikt klassisist og protesterte blant annet mot Dvořáks brå avkorting av den første satsens orkestrale tutti. Han likte heller ikke at rekapitulasjonen var kuttet på samme måten for å føre direkte over i den langsomme satsen, og spilte aldri stykket.
Konsert for cello og orkester i h-moll op 104 var den siste av Dvořáks konserter. Han skrev den i 1894–1895 for sin venn cellisten Hanuš Wihan. Wihan og andre hadde i en del tid spurt etter en cellokonsert, men Dvořák hadde nektet fordi han mente at selv om celloen fungerte fint i et orkester, var instrumentet fullstendig utilstrekkelig i en solokonsert. Dvořák komponerte konserten i New York etter han hadde blitt inspirert av Victor Herberts cellokonsert. Dvořáks konsert hadde premiere i London 16. mars 1896 med den engelske cellisten Leo Stern og fikk god mottakelse. Brahms sa om dette verket: «Hadde jeg visst at det var mulig å skrive en cellokonsert som dette, ville jeg gjort det for lenge siden!»
Over tretti år tidligere, i 1865, hadde Dvořák komponert cellokonsert i A-dur akkompagnert av et piano istedet for orkester. Det blir antatt at Dvořák hadde til hensikt å orkestrere verket, men lot det være. Den tyske komponisten Günter Raphael orkestrerte stykket mellom 1925 og 1929. Jarmil Burghauser gjorde det samme og publiserte sin versjon i 1952 som B.10.
Kammermusikk.
Dvořák komponerte fjorten strykekvartetter, den mest populære er "Strykekvartett nr 12" op 96 («den amerikanske»). Han skrev også to pianokvintetter og tre strykekvintetter, en stryketrio for to fioliner og bratsj, to pianokvartetter, en strykesekstett og fire pianotrioer, bl.a. «Dumky»-kvintetten op 90.
Operaer.
Dvořáks suksess som symfonikomponist ga ham et sterkt ønske om å skrive operaer. Bare "Rusalka" op 114, og (i mye mindre grad) "Djevelen og den ville Käthe" op 112 blir jevnlig oppført utenfor Tsjekkia i våre dager. Foruten ujevn kvalitet og svake libretti kan årsaken være at de stiller svært høye krav til oppsetningen: "Jakobineren", "Armida", "Vanda" og "Dimitrij" krever for eksempel scener med plass til invaderende armeer.
Uferdige verk.
Dvořák etterlot seg mange uferdige verk, blant annet en tidlig Cellokonsert i A-dur.
Dvořák i Norge.
Den norske opera feiret 16. september 2009 sitt 50 års jubileum med en jubileumsoppsetning av operaen "Rusalka". Under premiereforestillingen sang Solveig Kringlebotn hovedrollen som Rusalka.


Piratbyrån.
Piratbyrån var en svensk interesseorganisasjon som konsentrerte seg om spørsmål om opphavsrett, piratkopiering og personlig integritet for nettbrukere. Organisasjonen eksisterte fra 2003 til 2010.
Utgangspunktet for Piratbyrån var at ettersom datamaskinens kraftige vekst har gjort det mulig å gi alle med internett tilgang til all digital informasjon, skal denne utviklingen ikke hemmes av opphavsrett og programvarepatenter. Navnet spiller på bransjeorganisasjonen Svenska Antipiratbyrån.
Piratbyrån forsøkte først og fremst å få i gang en ordentlig debatt om opphavsrett og annen såkalt immateriell eiendom for å endre synet på denne. Nettstedet samlet artikler om opphavsrett, de siste nyhetene, guider om piratkopiering og startet også BitTorrent-trackeren The Pirate Bay, som senere ble gjort uavhengig fra Piratbyrån.
Rasmus Fleischer er kjent som talsmann for organisasjonen Piratbyrån.


Schmalkalden.
Schmalkalden er en by i den tyske delstaten Thüringen. Den har 17 974 innbyggere (2003).
Byens borgermester er Thomas Kaminski (SPD).
Historie.
Schmalkalden nevnes første gang år 874 som "villa Smalcalta", og fikk byrettigheter av de thüringske landgrevene i 1180. Under krigene mellom Phillipp av Schwaben og Welferkongen Otto ble byen ødelagt i 1203. I 1247 kom byen under grevene av Henneberg, og i 1319 ble det grunnlagt et kollegiatstift og et augustinerkloster der. Fra 1322 er byen kjent for sin jern- og stålvareproduksjon.
Byen og herskapet Schmalkalden ble delt i 1360 mellom grevene av Henneberg-Schleusingen og landgrevene av Hessen. I 1419 fant det første rådsmøte sted i byens nåværende rådhus.
Særlig kjent er Schmalkalden blitt for Schmalkalden-forbundet, grunnlagt her i 1530. I 1537 fant forbundets viktigste forbundsdag sted, med Martin Luther tilstede. Her ble Schmalkalden-artiklene offentliggjort.
Mellom 1546–47 raste den schmalkaldiske krig, som endte med habsburgerkeiseren Karl Vs seier.
Fra 1583 var Schmalkalden alene i de hessiske landgrevenes besittelse. De oppførte bl.a. slottet Wilhelmsburg som jakt- og sommerresidens (1585/90).
Under tredveårskrigen opplevet byen økonomiske nedgangstider, særlig gjaldt det jernvareproduksjonen. Byen ble spart for ødeleggelse under Napoleonskrigene 1806-13, selv om byens borgere organiserte motstandsaksjoner mot de franske okkupantene.
I 1866 ble byen og herskapet Schmalkalden innlemmet i den prøyssiske provinsen Hessen-Nassau.
I 1971 ble Sven Fischer født her.


Fysioterapeut.
Fysioterapeut er en helsefaglig yrkesutøver som praktiserer fysioterapi. Fysioterapeut er en beskyttet yrkestittel med hjemmel i norsk lov "1999-07-02 nr 64: Lov om helsepersonell" (helsepersonelloven) med senere endringer. Yrkesutøvelsen forutsetter autorisasjon etter §48 i samme lov.
Utdanning.
Det tar fire år å bli autorisert som fysioterapeut; tre år på fysioterapeututdanningen ved en av fire høyskoler i Norge og et siste år som utgjør obligatorisk turnustjeneste Det finnes også private utdanningstilbud for å bli fysioterapeut, og som kombinerer studiet med utdannelse i utlandet.
Masterutdanning kan ta to år på heltid eller lenger tid på deltid.
Historikk.
Per Henrik Ling (1776–1839) som opprettet Gymnastiska Centralinstitutet (GCI) i Stockholm i 1813. Dette var en skole som gav opplæring i pedagogisk gymnastikk, militærgymnastikk og medikal-gymnastikk. Dette er opphavet til den svenske sykegymnastikken. Kvinner fikk adgang til utdanning ved CGI i 1864 med anledning til å følge kursene ved den medisinske avdelingen, og dermed rett til å praktisere som sykegymnast på linje med menn. Utdanningen til gymnastikklærer og sykegymnast var i 1871 tre år for menn og 2 år for kvinner. I 1877 ble de to første norske svensk-autoriserte sykegymnaster uteksaminert ved CGI, Elisabeth Lampe og Agnethe Faije.
Mensendiecksystemet ble utviklet av dr. Bess Mensendieck (1864 – 1957) på begynnelsen av
1900-tallet, og videreutviklet i Norge fra 1927. Mensendieckgymnaster har et eget sytem av øvelser og har også i dag en egen utdanning ved Høgskolen i Oslo. Mensendieckutdanningen fører frem til autorisasjon som fysioterapeut siden 1974 på linje med de øvrige fysioterapeututdanningene i Norge. Men andre fysioterepeuter kan ikke kalle seg Mensendieckgymnaster, selv om de samme øvelser blir benyttet av disse.
Trygve Braatøy (1904 – 53) og fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen (f. 1906) utarbeidet norsk psykomotorisk fysioterapi på 1940-tallet. Braatøy var opptatt av at både fysisk og emosjonell belastning preget kroppen. Norsk psykomotorisk fysioterapi var en av de første behandlingene innen fysioterapi som tok konsekvensen av sammenhengen mellom kropp og følelser, og til en viss grad pasientens sosiale miljø. Norsk psykomotorisk fysioterapi skilte seg fra annen fysioterapi ved at den ikke var symptomorientert. Metoden omfatter massasje, spesifikke kroppsbevegelser og noe samtale. Respirasjonsforholdene bestemmer doseringen. Indikasjonsområdet er først og fremst økte eller reduserte muskelspenninger og myofacial smerte med bakgrunn i ergonomi, uheldige vaner og lettere emosjonelle problemer
I Norge ble Den Gymnastiske Centralskole opprettet i 1870 (senere Statens Gymnastikkskole i 1915, og deretter Norges Idrettshøyskole) etter modell fra CGI, men sykegymnastutdanningen ble holdt utenom.Den første sykegymnastutdanningen i Norge ble opprettet i 1897 ved Christiania orthopædiske og medico-mekaniske institutt under ledelse av legene Giertsn og Natvig. Det forble en privat utdanning frem til 1966 og opprettelsen av Statens Fysioterapiskole.
Mens det i Sverige ble en lovregulert autorisasjonsordning fra 1887, gikk det frem til 1936 før norske sykegymnaster fikk egen lovbeskyttelse. Dette skjedde samme år som Kvakksalverloven ("lov om innskrenkninger i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur av 19. juni 1936 nr 9") ble vedtatt. Som en mellomløsning hadde Den Norske Lægeforening i opprettet et Massasjeråd i 1915 som skulle bidra til å skille de mange massasjetilbydere med kamuflert prostitusjon fra institutter med medisinsk ordinerte massasje og sykegymnastikk.


Slobodan Milošević.
Slobodan Milošević (uttales "/milosjevitsj/"), på norsk ofte skrevet Milosevic, i kyrillisk skrift "Слободан Милошевић") (født 20. august 1941 i Požarevac, Serbia, død 11. mars 2006 i krigsforbryterfengselet i Haag, Nederland) var en jugoslavisk-serbisk politiker og statssjef. Mellom 1989 og 1997 var han serbisk president og fra 1997 til 5. oktober 2000 president for forbundsrepublikken Jugoslavia. Milošević ledet "Serbias sosialistiske parti" (Socijalistička partija Srbije) fra stiftelsen i 1990 til 2001. Under sitt styre forsøkte han å skape et «Stor-Serbia» gjennom kriger mot nabolandene. Milošević var ansvarlig for omfattende krigsforbrytelser under disse krigene.
Under Kosovokrigen i 1999 ble han tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten i Kosovo ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Halvannet år senere ble han også tiltalt for krigsforbrytelser i Kroatia og Bosnia og folkemord i Bosnia. I 2000 førte massedemonstrasjoner til at han måtte gå av, etter først å ha nektet å akseptere valgnederlaget. Han ble arrestert av jugoslavisk politi etter å ha blitt anklaget for korrupsjon og maktmisbruk den 31. mars 2001. 28. juni samme år ble han utlevert til FN, og satt i varetekt i krigsforbryterdomstolens fengsel i Haag i Nederland mens saken mot ham pågikk. Det var i alt over 60 tiltalepunkter som inkluderte folkemord, etnisk rensning og massevoldtekter begått under Jugoslavia-krigene i Bosnia, Kroatia og Kosovo. Han erklærte seg uskyldig og førte sin egen forsvarssak. Under sitt forsvar hevdet han at særlig Tysklands liberale utenriksministre Genscher og Kinkel og Vatikanet stod bak en konspirasjon mot serberne, og påstod at FNs krigsforbryterdomstol var «illegal».
Han var gift med Mirjana Marković og hadde to barn (Marko og Marija).
Død på cellen.
11. mars 2006 bekreftet krigsforbrytertribunalet meldingen fra radiostasjonen Radio B92 i Beograd om at Milošević var funnet død på cellen i Haag. Han hadde hatt hjerteproblemer og høyt blodtrykk, men var blitt nektet å reise til Moskva for legebehandling fordi krigsforbryterdomstolen anså det som sannsynlig at han ville flykte.
Senere viste obduksjonen av Milošević at han døde av hjerteinfarkt. FNs sjefsanklager Carla del Ponte beklaget Miloševićs død fordi hans ofre dermed ikke fikk se ham dømt. Milošević fikk tilnavnet «slakteren fra Balkan».
Begravelsen.
Slobodan Miloševićs begravelse foregikk i Serbias hovedstad Beograd. Det var stor uenighet om hvor Milošević skulle begraves, og Mirjana Markovic (Milošević enke) hadde tidligere sagt at hvis det var opp til henne hvor Slobodan skulle begraves hadde det blitt Požarevac. Milošević datter Marija, ville at faren skulle begraves i Lijeva Reka, familiens slektshjem i Montenegro. Han ble 18. mars 2006 gravlagt i Požarevac, i en dobbeltgrav hvor enken også skal gravlegges når hun går bort.
Den serbiske presidenten Boris Tadic sa at en statsbegravelse for Milošević ville være «fullstendig upassende», fordi myndighetene fryktet at begravelsen ville sette i gang pinlige støtteerklæringer fra Slobodan Miloševićs tilhengere.
Omkring 80 000 mennesker, de fleste tilhengere av Milošević, møtte opp i Beograd før begravelsen, og omkring 10 000 var tilstede i Požarevac. Det var også demonstrasjoner mot den tidligere presidenten i Beograd. Arrestasjonsordren på Mirjana Markovic ble midlertidig opphevet slik at hun kunne være tilstede under begravelsen. Datteren var ikke tilstede.


Helene Wessel.
Helene Wessel mottar Bundesverdienstkreuz 1965Helene Wessel (født 6. juli 1898 i Dortmund, død 13. oktober 1969 i Bonn) var en tysk katolsk politiker. Hun var leder for Det katolske sentrumspartiet, men sluttet seg senere til GVP og SPD.
Hun var datter av en lokomotivfører, som også var medlem av sentrumspartiet. Allerede mellom 1915 og 1928 var hun partisekretær i partiet. Fra 1923 til 1928 og fra 1933 til 1945 arbeidet hun i forsorgen i den katolske kirke i Dortmund. Mellom 1928 og 1933 var hun medlem av den prøyssiske landdagen, hvor hun hadde ansvaret for forsorgsspørsmål. I 1930 ble hun innvalgt i partiets bestyrelse.
Det katolske sentrumspartiet ble tvunget til å oppløse seg selv i 1933. Etter at partiet var gjenopprettet i 1945 tilhørte hun igjen bestyrelsen, og ble innvalgt i landdagen i Nordrhein-Westfalen i 1946. Mellom 1946 og 1949 var hun utgiver av partiavisen "Neuer Westfälischer Kurier". Hun var medlem av det parlamentariske rådet som forberedte den nye grunnloven. Etter Fritz Strickers død ble hun valgt til det katolske sentrumspartiets leder. Hun ble innvalgt i Forbundsdagen, det tyske parlamentet, i 1949, og ble eneste kvinnelige fraksjonsleder. Etter sammenslåingen med Bayernpartiet beholdt hun også denne posisjonen. Hun var også formann for komitéen for den offentlige forsorg. 27. januar 1952 meldte hun seg ut av Sentrumspartiet, og grunnla Gesamtdeutsche Volkspartei (GVP) sammen med Gustav Heinemann (tidligere CDU), Hans Bodensteiner (CSU), Thea Arnold (Zentrum), Hermann Etzel (Bayernpartei), Diether Posser og Johannes Rau. Partiet klarte imidlertid ikke å komme over sperregrensen. De fleste av medlemmene, inkludert Wessel, gikk deretter over til SPD, som Wessel representerte i Forbundsdagen fra 1957 til sin død.


MS «Bess».
MS «Bess» var et linjeskip på 1116 bruttotonn som var bygget i 1939 og som tilhørte Oslorederiet Fred. Olsen & Co. Skipet forliste i Nordsjøen den 12. august 1951 mens hun var på overfart fra Antwerpen til Oslo i tung sjø. 22 av mannskapet og åtte passasjerer druknet, mens ni ble reddet av det tyske forskningsskipet «Meerkatze».


Alice Schwarzer.
Alice Schwarzer (født 3. desember 1942 i Wuppertal) er en tysk feminist og forfatter. Hun er en av de mest kjente representanter for den «nye» tyske kvinnebevegelsen. Hun har blant annet grunnlagt tidsskriftet EMMA.


Theophania.
Theophania (også skrevet "Theophánu" eller "Theopháno") (født 956 i Konstantinopel, død 991 i Nimwegen) var tysk-romersk keiserinne. Etter sin manns død regjerte hun alene i syv år på vegne av sin mindreårige sønn.
Etter Theophanias død overtok Otto IIIs bestemor Adelheid av Burgund de facto styringen av riket inntil barnebarnet ble stort nok til å styre selv.


Nordaust-Svalbard naturreservat.
Kart som viser Nordaust-Svalbard naturreservat (lilla) i forhold til andre naturreservater og nasjonalpark (grønn) i Svalbard
Nordaust-Svalbard naturreservat er et naturreservat på Svalbard som ble opprettet 1. juli 1973 og omhandler et område på 55 354 315 dekar (det største av alle verneområdene på Svalbard, uansett vernestatus). Reservatet er direkte tilknyttet Søraust-Svalbard naturreservat i sør.
Naturreservatet omfatter blant annet Kvitøya, Kong Karls Land og Nordaustlandet. Øygruppen Kong Karls Land er det viktigste yngleområdet for isbjørn i denne delen av Arktis. Derfor er det ferdselsforbud her hele året. Forbudet gjelder all ferdsel på øyene og på sjøen i en avstand på minst 500 m fra land eller skjær, og overflyging under 500 m.


Dortmund.
Kart over Tyskland med Dortmund markert
Dortmund er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen i Ruhr-området. Byens befolkning var 587 288 per 1. januar 2004).
I Dortmund finner vi det berømte fotballlaget Borussia Dortmund, som spiller sine hjemmekamper på Signal Iduna Park, som åpnet i 1974 i forbindelse med VM i fotball. Det ble også spilt kamper her under fotball-VM i 2006.
Dortmund er kjent som Westfalens grønne storby. Nesten halvpartens av kommunens areal består av elver, skogsomoråder, jordbruksområder og grønne områder med store parker.
Byens julemarked (Weihnachtsmarkt) er ett av Tysklands største, og her finner man et av verdens største «juletrær», lagd ved å stable hundrevis av trær i pyramideform.
Kommunikasjon.
Dortmund lufthavn ligger 10km utenfor byen. Sentralbanestasjonen er Tysklands tredje største knutepunkt for fjerntrafikk. Dortmund havn er Europas største kanalhavn.
Historie.
Dortmunds historie går tilbake til 880 e.Kr., da byen for første gang er omtalt i skriftlige kilder, som "Throtmanni". Det var en liten landsby den gang. I 1152 kom keiser Fredrik Barbarossa til området og gjenoppbygde byen, som var blitt ødelagt i en brann. I to år var Dortmund Barbarossas residens, og etterpå vokste byen til en av de mektigste byene i det tysk-romerske riket. På 1200-tallet ble Dortmund med i Hansaforbundet. I 1220 fikk byen status som riksstad, det vil si at den var direkte underlagt keiseren.
Etter napoleonskrigene mistet Dortmund sin uavhengighet, og ble innlemmet i Preussen. Byen ble etter hvert et viktig senter for kull, stål, og øl.
Under andre verdenskrig var Dortmund, sammen med andre byer i det viktige Ruhr-området, mål for de alliertes bombetokter. Omtrent to tredeler av husene i Dortmund ble ødelagt i løpet av krigen.
I dag er byen sentrum for høyteknologisk industri. Det er også en av de grønneste byene i Westfalen, med store parker og grøntområder som ble anlagt i gjenoppbygningsperioden etter andre verdenskrig.


Hillman.
1936 Hillman Minx De Luxe 4-D Saloon
Hillman var et britisk bilmerke fra 1907 til 1976, produsert av Rootes. Kjente modeller inkluderer Hillman Avenger og Hillman Minx.
Etter at Rootes ble overtatt av Chrysler på 1960-tallet forsvant Hillman-merket. Avenger- og Hunter-modellene fikk Chrysler-merket fram til 1979, da Chrysler solgte sin europeiske avdeling til Peugeot. På dette tidspunktet ble Hunter skringlagt og Avenger skiftet merke til Talbot fram til salget opphørte mot slutten av 1981.


Hino.
Hino Motors, Ltd. er et japansk lastebilmerke. De produserer dieseldrevne lastebiler og busser, spesialkjøretøy, dieselmotorer for industri og marin bruk og enkelte kjøretøy for Toyota.
Hino kan spore sin historie tilbake til Tokyo Gas Industry Co., Ltd. ble stiftet i 1910. I 1918 startet de produksjon av Japans første egenutviklede lastebil. Hino Heavy Industry ble skilt ut i 1942. Det nåværende navnet kom i 1959. I 1992 eksporterte Hino sitt kjøretøy nummer 500 000. Den 31. mars 2004 hadde de 8 673 ansatte.
Hino har også produsert personbiler. De startet i 1953 med å lisensprodusere hekkmotorbilen Renault 4CV og senere Renault Dauphine. Det japanske avgiftssystemet favoriserte små biler. Hino ble overtatt av Toyota i 1967, og med det forsvant personbilprogrammet.
Hino lastebiler var et vanlig syn på norske veier for noen år siden, men merket ble hengende etter avgass-kravene.


Ridderne av Dor.
Ridderne av Dor er en norsk tegneserie i fantasysjangeren, skrevet og tegnet av InkaLill, utgitt hos Bladkompaniet. Serien handler om sju riddere, en fra hvert av de sju Dor-landene, ledet av Hassel Hvitveis, og deres kamp for å bekjempe den onde trollmannen Incense Overall.
InkaLill mottok Sproingprisen i 1992 for "Hjertets Knekt" og i 1996 for "Lovens bokstav". I tillegg fikk hun Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for barne- og ungdomslitteratur for "Keiser Overall" i 1997 og for "Tidens Trapp" i 2000.
Handlingen i Ridderne av Dor foregår på samme kontinent som InkaLills nyere serie "Miranda", Mir-kontinentet, men i en langt tidligere tidsepoke.


Norsk kulturfond.
Norsk kulturfond har til oppgave å stimulere norsk åndsliv, verne kulturarven og formidle kunst- og kulturverdier til så mange som mulig. Fondet ble opprettet etter stortingsvedtak i 1964, og administreres av Norsk kulturråd innenfor rammer som vedtas årlig av Stortinget. I 2010 fordelte fondet 430,1 millioner kroner.
Privatpersoner, organisasjoner og institusjoner kan søke tilskudd fra fondet innenfor områdene litteratur og tidsskrift, musikk, billedkunst og kunsthånderk, scenekunst, kulturvern, barne- og ungdomskultur, kunst og ny teknologi, rom for kunst/andre formål. Kategoriene kan endres av Stortinget.


Hommell.
Hommell var et fransk bilmerke, stiftet av den franske biljournalisten Michel Hommell. Den første modellen ble vist på Paris-ustillingen i 1990. Den første produksjonsbilen ble vist på Genève-utstillingen i 1994. Bilen var bygget på en rørramme og med en 2-liters motor fra Peugeot.
Den lille Hommell-fabrikken produserte mellom 30 og 50 biler årlig, men innstilte produksjonen i desember 2003.


Dekadanse.
Dekadanse (av lat. "de", «ned» og "cadere", «falle») er det navnet kritikere satte på en gruppe forfattere som var virksomme på slutten av 1800-tallet, senere adoptert av de samme forfatterne og tillagt positiv betydning. Dekadansen var knyttet til symbolismen, og kan også forbindes med fin de siècle.
Begrepet dekadanse stammer fra teorien om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall. Stjerneeksemplet er det gamle Roma, som ble påstått å gå under pga. moralske utskeielser blant de styrende. Begrepet kan dateres tilbake til 1700-tallet, bl.a. hos Montesquieu. Det ble brukt av kritikere som et skjellsord mot Victor Hugo og romantikken i sin alminnelighet, men ble i sin tur adoptert av Théophile Gautier og Charles Baudelaire som en markering av avstandtaken til positivisme og banal framskrittsoptimisme. I 1880-årene dannet det seg en fast gruppering av franske forfattere som kalte seg dekadenter. Den mest kjente romanen fra denne gruppen er Joris-Karl Huysmans' "À rebours" (1884). Som litterær bevegelse betraktes dekadansen i dag som en overgang mellom naturalismen og modernismen.
I norsk litteraturhistorieskriving er dekadanse blitt brukt om verker som "Trætte Mænd" av Arne Garborg og "Mod Kvæld" av Tryggve Andersen. Litteraturforskeren Per Thomas Andersen har tatt en doktorgrad på "Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900" (1992),
Andre betydninger.
Lenin tok i bruk dekadansebegrepet for å beskrive økonomien under senkapitalismen. Den kapitalistiske økonomien hadde nådd et stadium der den ikke lenger kunne ekspandere. Han forutså at den ville tape sin kraft og søke å vokse gjennom perverterte former for økonomisk aktivitet, og dermed bevise at de vestlige samfunnene var modne for en sosialistisk revolusjon. Første verdenskrig var et bevis på at kapitalismen hadde nådd et stadium der den ville begynne å ødelegge sine tidligere oppnådde resultater.
Etter Lenins død oppsto en strid mellom Leo Trotskij og Stalin om dekadanseteorien. Stalin forsvarte Lenins tese, mens Trotskij hevdet at den vestlige kapitalismen stadig var livsfrisk og i stand til å frambringe teknologiske framskritt og akkumulere kapital.


Frederikshavn kommune.
Frederikshavn kommune er en dansk kommune, dannet ved Kommunalreformen 2005 gjennom sammenslåing av Frederikshavn kommune, Skagen kommune og Sæby kommune. Kommunens administrasjonssentrum er Frederikshavn.
De største tettstedene i kommunen er byene Frederikshavn (23 636 innb), Skagen i nord, og middelalderbyen Sæby i sør.
I kommunen ligger Bangsbomuseet, Voergaard slott, og Krudttårnet i Frederikshavn.
Lokaldemokrati.
Etter lokalvalget 15. november 2005 ble Erik Sørensen fra Socialdemokratiet valgt til borgermester i Frederikshavn. Sosialdemokratene har flertall i kommunalbestyrelsen (kommunestyret) sammen med Socialistisk Folkeparti.


Gandrup.
Gandrup er en dansk by i det sørøstlige Vendsyssel med 1 533 innbyggere (2008). Byen er beliggende i Aalborg kommune. Gandrup var inntil 2007 administrasjonssenter for den tidligere Hals kommune. Gandrup er dessuten en tidligere stasjonsby.


Byrum.
Byrum er administrasjonssenter i Læsø kommune i Danmark og er den største byen på den danske øya Læsø i Kattegat. Byen er den eneste av øyas tre byer som ikke ligger ut mot havet. Byen har 469 innbyggere (2009) og har både øyas kommunekontor (Læsø kommune) og dens skole – Læsø skole. Sentralt i Byrum ligger Byrum kirke. I byen finnes også "Læsøtårnet" som er et 17 meter høyt utkikksstårn beliggende rett ved byens hovedgate.
Byrum hører til Region Nordjylland.


Gutt.
En gutt er et menneskebarn av hannkjønn, i motsetning til ei jente, som er et menneskebarn av hunnkjønn. En voksen person av hannkjønn blir omtalt som en mann. En ung mann som ennå ikke har tiltredd de rollene som rent miljømessig forventes av en mann, kan også omtales som en gutt, for eksempel i sammensetninger som "en ung gutt", det vil si «en ung mann», gårdsgutt eller tjenestegutt.
Gutterollen i samfunnet.
Den kroppslige overgangen fra gutt til voksen mann starter med puberteten i tolvårsalderen. Den sosiale gutterollen fortsetter imidlertid ofte inn i voksen alder. Den lange ungdomstida skyldes først og fremst at skolegangen er lengre nå enn tidligere, at ungdomskulturen er blitt stadig tydeligere og at ungdom siden 1950-tallet er blitt definert som en egen kommersiell målgruppe. Mange unge menn opplever seg derfor i dag som gutter inntil de får egne barn.
Gutterollen har variert svært mye i forskjellige kulturer og gjennom historien. Mange steder har det vært ritualer for å markere overgangen fra gutt til mann eller fra barn til voksen, blant annet indirekte gjennom for eksempel konfirmasjon og militærtjeneste. I tillegg til gutters og jenters medfødte, biologiske forskjeller, blir dessuten alle barn preget av sosiale kjønnsroller i omgivelsene. I de fleste samfunn har gutter tradisjonelt hatt større status og verdi enn jenter. Flere mener imidlertid at mange gutter taper i det moderne kunnskapssamfunnet som belønner sosial intelligens, fleksibilitet og evne til teoretisk innlæring høyere enn fysisk styrke og selvhevdelse.
Etymologi og betydning.
Begrepet gutt tilsvarer det danske "dreng", det svenske "pojke" og engelske "boy". Ordet gutt har en litt uviss opprinnelse, men stammer antakelig enten fra det norske dialektordet "gaut", det vil si «pratmaker» eller «skrythals» (jamfør det islandske "gautan" som betyr «prat») eller det nederlandske "guit" som betyr «skøyer» eller «spilloppmaker» (jamfør det eldre tyske "gauzen" som betyr «skrike» eller «kjefte»). På dansk brukes "gutt" særlig rosende om en kvikk gutt eller en sterk og flink, ung mann.


Stargard Szczeciński.
Stargard Szczeciński er en by i Polen. Byen ligger i det vestlige Pommern, like nordøst for Berlin.
Byen har nå 71 000 innbyggere.


Hispano-Suiza.
Hispano-Suiza er en spansk virksomhet som først og fremst er kjent for produksjon av våpen og luksusbiler tidlig på 1900-tallet.
Under første verdenskrig drev virksomheten med produksjon av flymotorer. Hispano-Suiza utviklet også en mekanisme som gjorde det mulig å avfyre et maskingevær gjennom en hul propellaksel. Geværet får siktelinje langs propellakselen, og løsningen gjør at man slipper å ha en synkroniseringsmekanisme for å forhindre at kulene treffer og ødelegger propellbladene. Etter krigen gikk de over til å produsere luksusbiler, og før andre verdenskrig produserte de også motorer og 20 mm maskinkanoner. Virksomheten eies i dag av SNECMA.
I mellomkrigstiden gikk de tilbake til bilproduksjon, men i 1936, med en ny krig på vei, konsentrerte de seg igjen om våpen og flymotorer. De utviklet en væskekjølt V12-motor (HS-12Y), som ble brukt i et stort antall franske flytyper. De mest kjente av disse var jagerflyene Morane-Saulnier MS.406 (Frankrikes viktigste jager ved krigsutbruddet) og Dewoitine D.520 (Frankrikes beste jager). HS-12Y ble også lisensbygget av firmaet Saurer i Sveits, men fikk allikevel klart størst anvendelse i Sovjetunionen. Motorprodusenten Mikulin kopierte den og produserte et meget stort antall av en lang rekke forbedrete utgaver. Som en kuriositet kan nevnes at et lite antall av disse motorene via omveier også fikk anvendelse i Finland. Det finske luftforsvaret, Ilmavoimat, fikk mot slutten av Vinterkrigen levert 30 stk MS.406 som våpenhjelp fra Frankrike, og kjøpte et noe større antall av tyskerne etter Frankrikes fall. Mot slutten av "Fortsettelseskrigen" ble den originale HS-12Y motoren i noen av disse erstattet med erobrete Mikulinmotorer, som var nesten 30% kraftigere (1100 hk mot 860 hk). Byttet var enkelt fordi Mikulinmotorene hadde nøyaktig de samme festepunktene som sine franske "forfedre". I tillegg ble den originale 20 mm kanonen (se nedenfor), som skjøt gjennom propellakselen, erstattet med våpen som også var erobret fra fienden (lettere og av mindre kaliber, men like effektivt). Resultatet, som finnene kalte "Mörkö Moranni" (Super Morane) var et langt bedre fly. Hastigheten steg fra 306 mph (492 km/t) til 327 mph (526 km/t) og stigeevnen økte til på den tiden nesten fenomenale 3900 ft (1188 m) per minutt. Samtidig ble de gode fly- og manøvreringsegenskapene beholdt.
Et annet vellykket produkt fra samme tid var en 20 mm maskinkanon kalt HS.404, regnet som en av de beste av typen. Denne ble lisensprodusert i Storbritannia under navnet Hispano 20 mm maskinkanon og brukt i mange britiske jagerfly under krigen.
Etter krigen produserte de jetmotorer, flyutrustning, og etter hvert turbiner.


Hotchkiss.
1937 Hotchkiss 686 PN Cabriolet
Hotchkiss var en fransk produsent av våpen og biler, stiftet av den amerikanske ingeniøren Benjamin B. Hotchkiss i 1867.
Tidlig på 1900-tallet kjøpte det norske forsvaret 5 000 Hotchkissmaskingevær. Disse var blant annet ibruk under felttoget i Norge.
I 1937 gikk selskapet sammen med Amilcar. Etter andre verdenskrig produserte Hotchkiss jeeper under lisens fra Willys. I 1954 kjøpte Hotchkiss den franske bilprodusenten Delahaye, men produserte lastebiler under navnet Hotchkiss-Delahaye i bare et par måneder.


Vrå.
Vrå er administrasjonssenter i Løkken-Vrå kommune i Danmark. Innbyggertallet er 2 382 (2008).
Vrå er blant annet kjent for folkehøyskolen Vrå Højskole fra 1872, samt en stor kunstsamling i museet Kunstbygningen i Vrå.


Storvorde.
Storvorde var administrasjonssenter i Sejlflod kommune i Danmark. Ved Regionreformen ble byen lagt til Aalborg kommune i Region Nordjylland.


Terndrup.
Terndrup var administrasjonssenter i Skørping kommune i Nord-Jylland i Danmark. Ved kommunereformen 1. januar 2007 ble Skørping slått sammen med to andre kommuner, Nørager og Støvring, til den nye Rebild kommune. Selv om det fortsatt vil være administrative oppgaver i Terndrup, er det Støvring som er administrasjonssted for den nye kommunen, som har litt under 30 000 innbyggere. I den gamle kommunen var det knapt 10 000 innbyggere, men i Terndrup kirkedistrikt var det bare 1727 innbyggere i 2004.
Terndrup har en kongelig privilegert kro som kan være sentrum for utflukter i landskapet Østhimmerland.


Aars kommune.
Aars kommune er en tidligere dansk kommune i Nordjyllands amt, som ble dannet ved kommunalreformen i 1970. Siden regionreformen i 2007 er kommunen en del av Vesthimmerlands kommune i Region Nordjylland. Kommunens administrasjonssenter var byen Aars.


Legoland.
Legoland er en fornøyelsespark som tar utgangspunkt i LEGO-figurer. Den første Leogoland-parken ble åpnet den 7. juni 1968 i Billund i Danmark. Denne parken inneholder detaljerte modeller av miniatyrbyer som var bygget kun av LEGO-klosser. Det norske innslaget er en modell av Bryggen i Bergen, samt noen hus fra en gate i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane.
Den 12 mål store parken hadde mer enn 625 000 gjester det første året, og siden da har den fortsatt å vokse. I tillegg til alle miniatyrene har parken fått mange flere attraksjoner, blant annet flere karuseller og berg- og dalbaner. I løpet av de neste 20 årene vokste parken til mer enn åtte ganger den originale størrelsen, og etterhvert hadde den i gjennomsnitt rundt én million besøkende hvert år. I juni 2006 ble besøkende nummer 40 million feiret i Billund.
Legoland-parkene ble i 2005 solgt og drives nå av Merlin Entertainments Group. Lego-konsernet eier 30 prosent av Merlin Entertainments Group, og LEGO-varemerket brukes aktivt i markedsføring av parkene.


Dr. Zoidberg.
Doctor John Zoidberg er et hummerlignende romvesen fra planeten Decapod 10, i den animerte komedien Futurama.
Han arbeider som lege i firmaet Planet Express. Zoidberg er fattig, og bestandig sulten. Han blir ofte behandlet som et slitsomt husdyr, og blir ofte oppdaget mens han sover eller lignende i en av Professor Farnsworth sine oppfinnelser, og dermed jaget unna med en feiekost. Zoidberg og Hermes oppfører seg som om de er rivaler, mer som en følge av at Hermes misliker Zoidberg enn omvendt. Det er muligens på grunn av dette at Zoidberg er den eneste kjente personen som har mottatt en gave fra julenisseroboten, som har en unormalt høy terskel for å oppfatte at noen har vært snille.
Zoidberg er nevøen til den kjente stum-hologram-film-stjernen Harold Zoid. Zoidberg har også en fetter som heter Zoidfarb. Foreldrene til Zoidberg heter Norm, Sam og Sadie.
Selv om Zoidberg er teknisk sett en lege innen menneskemedisin, er hans kjennskaper til den menneskelige anatomi dårlig, slik at han er kjent for å blande sammen mennesker med andre skapninger, og Fry med en dame eller en robot. Zoidberg blir stadig vekk forvirret av den sære oppførselen til mennesker, slik som skjelett-systemet deres. Når han gjennomfører operasjoner på de ansatte ved Planet Express, gjør han ofte grove feil, slik som å sette på en ekstremitet (fot, hånd osv) på feil sted.
Zoidberg har et høyt ønske om å få oppmerksomhet og venner. Han blir ofte lykkelig ved det minste tegn på at disse ønskene blir oppfylt, men blir nesten bestandig skuffet når det viser seg at de ikke ble oppfylt likevel.
Zoidberg er bestandig offer for spøkene de andre i serien utfører, noe han er alt for oppmerksom på. Noen ganger misforstår han derimot spøker og fornærmelser, og tror at de er komplimenter.
Dr Zoidberg sine matvaner er verd å nevne; han er kjent for å spise stort sett alt som inneholder minst en prosent organisk materiale, og noen ganger mindre. Det meste av mat han spiser, finner han i søppeldunker eller containere.
Zoidbergs rase, Decapodianerne, kommer fra Decapod 10. Dette navnet er en spøk rundt det faktumet at hummer og kreps vitenskapelig er referert til som Decapoda (tifotkreps). «Unnskyld-dansen» blir brukt av Decapodianerne for å be om tilgivelse. Zoidberg prøvde å lære bort denne dansen til Fry i episoden «X-mas story», men Fry var totalt uinteressert. Hele ansjos-populasjonen forsvant fra jorden rundt den tiden da Decopodianerne først kom dit; og Zoidberg innrømmer i episoden «A Fishful of Dollars» at hans rase spiste det lille antallet som var igjen etter overfiskingen som foregikk i tiden før de kom, og at han selv spiste den aller siste boksen med ansjos i universet.
Zoidberg eide en stund størsteparten av aksjene i Planet Express. Firmaet har veldig dårlig økonomi, og aksjene var en stund nesten verdiløse. Zoidberg fikk fatt på så mange aksjer da han på et tidspunkt trengte store mengder toalettpapir, og Hermes Conrad bare ga ham en mengde aksjer, siden de var verdt mindre enn toalettpapir (dette ble ikke vist på TV). I en episode selger han alle aksjene sine for et smørbrød, men angrer senere på det når aksjeverdien stiger, og han finner ut at smørbrødet er fordervet.
En gang måtte Zoidberg dra til Decapod 10 fordi rasen hans skulle parre. Det skjedde slik at parrene gikk ned i vannet, og hannen overførte hanngeleen sin over til eggene til hunnen. Zoidberg rakk dessverre ikke dette. Men det var bra, for når arten hans har fått geleen i eggene, dør den.
Zoidberg har opptrådt i de fleste episodene, men de som er spesielt sentrert rundt ham er: «Why Must I Be A Crustacean in Love?», «That's Lobstertainment!», og «A Taste of Freedom».
Billy West har stemmen til Dr Zoidberg
Zoidberg sitt største ønske som barn var å bli en stand-up komiker. Nå som voksen er hans største ønske å være en sang og dans mann.


Kolanordmenn.
Kolanordmenn er nordmenn som utvandret og bosatte seg langs kysten av den russiske Kolahalvøya på slutten av 1800-tallet. I 1860 bevilget den russiske tsaren tillatelse til norske bosetninger på Kola. Rundt 1870 dro flere norske familier fra Finnmark til Kolakysten, lokket av en fremtid med fiske og handelsprivilegier som ble gitt dem av russiske myndigheter. De fleste bosatte seg i Tsip-Navolok (russisk: Цыпнаволок) på østsiden av Fiskerhalvøya, like sydøst for Varangerhalvøya i Finnmark. Andre bosatte seg i Vajdaguba (russisk: Вайдагуба) på nordvestsiden av halvøya, på Kapp Nemetskij (russisk: мыс Немецкий). Det utviklet seg et levende norsk samfunn på halvøya med nær kontakt til hjemlandet, spesielt med Vardø. Selv om noen av nybyggerne returnerte til Norge etter den russiske revolusjonen i 1917, forble de fleste i Tsip-Navolok. Men etter revolusjonen flyttet også ytterligere noen finnmarkinger som sympatiserte med kommunismen hit.
I 1930 ble de norske fiskerne tvunget inn i arbeidskollektivet "Polarstjernen" (russisk: Poljarnaja Zvezda). Stalins forfølgelser i og etter 1936 rammet det lille norske samfunnet sterkt. Flere nordmenn ble skutt etter tvangsrettsaker eller sultet til døde i Sovjetunionens Gulagleire. Noen ble også anklaget, dømt og henrettet for å ha snakket norsk. 23. juni 1940 beordret Lavrentij Berija fra NKVD at Murmansk Oblast (region), som omfatter hele Kolahalvøya, skulle renses for «utenlandske nasjonaliteter». Alle norske innbyggere ble da tvangsflyttet fra Kolahalvøya til "Karelsk-Finsk SSR". De ble imidlertid ikke der lenge, de måtte flytte på grunn av den finske fortsettelseskrigen i 1941. Våren 1942 døde mange av nordmennene av sult og underernæring. Til tross for at mange nordmenn hadde kjempet hardt i Sovjet-hæren under den andre verdenskrig, fikk de ikke returnere til sine hjem på Kola etter krigen. De ble også nektet enhver realistisk sjanse til å nære sine kulturelle røtter, og det norske språket ble gradvis glemt.
Først etter 1990 våget mange av kolanordmennene igjen å betone sin bakgrunn. Kun få av dem hadde vært i stand til å beholde det norske språket sitt, en foreldet Vardø-dialekt. De fikk medieoppmerksomhet og det ble kjempet for at kolanordmenn og deres etterkommere skulle få norsk statsborgerskap. Noen av dem har emigrert tilbake til Norge.


Nørre Nebel.
Nørre Nebel er kommunesenter i Blaabjerg kommune i Danmark.
Blaabjerg Egnsmuseum ligger i Kulturhuset i Nørre Nebel. Byen har også en middelalderkirke, og er utgangspunkt for Skinnecykler, hvor man kan leie en sykkeldressin og kjøre langs den nedlagte jernbanelinjen.


Oksbøl.
Oksbøl er administrasjonssenter i Blåvandshuk kommune i Danmark.
Byen har ikke opplevd den eksplosive vekst som andre deler av kommunen har hatt i forbindelse med turisme, ettersom den ikke ligger ved havet. Den tiltrekker seg allikevel en del tilreisende, blant annet fordi man i Oksbøl finner Ravmuseet, som har verdens største samling av ravgjenstander og Blaavandshuk Egnsmuseum. I 2005 åpnet også Danmarks Brandbilmuseum i byen.
Aal kirke ligger midt i byen, og har navn etter et eldre sted som har blitt innlemmet i Oksbøl. Den er områdets største middelalderkirke.
Byen er kjent for Oksbølleiren, som er hovedleir for det danske artilleriet. Store deler av kommunen er øvingsområde for artilleriet. Leiren har et museum for panserkjøretøy, som er åpent for publikum åtte mandager i turistsesongen.


Varde kommune.
Varde kommune er etter regionreformen i 2007 en dansk kommune i Region Syddanmark, tidligere i Ribe amt i Jylland. Den opprinnelige kommunen (1970–2007) hadde et areal på 251,4 km², og ialt 20 153 innbyggere i 2005. I Blåvandshuk ligger det danske artilleriets hovedøvingsområde.
Nye Varde Kommune beholder Danmarks eldste byvåpen, som er kjent fra segl fra 1422 og beskrives som "«Et blåt skjold med en gående guldleopard med rød tunge»."
Forlikspartiene krevde folkeavstemning i "Grimstrup sogn", over alternativet med tilslutning til Esbjerg kommune. Avstemningen 12. april 2005 avgjorde med 54,2 % mot 44,7 % at sognet skulle sluttes til nye Varde kommune.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen (kommunestyret) Venstre-flertall med 17 av 32 byrådsmedlemmer.


Vejen kommune.
Vejen kommune er en dansk kommune i Region Syddanmark, før 2007 tilhørende i Ribe amt i Jylland. Den var også en selvstendig kommune fra kommunalreformen i 1970 til kommune- og regionreformen i 2007. Administrasjonssenteret har hele tiden vært byen Vejen.
Kommunen inneholder således både områder fra Sydjylland (Ribe amt nord for den gamle grensen) og Sønderjyllands amt (sør for den gamle grensen). Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunalbestyrelsen Venstre-flertall, og ordfører Egon Fræhr fra Brørup kommune ble ny borgermester.


Automatisk trafikkontroll.
Britisk fotoboks som tar bilde bakfra
Automatisk trafikkontroll (ATK) er et system der enheter, utstyrt med fotokamera og/eller sensorer, overvåker deler av trafikken.
Trafikkontroll.
Populært kalt «fotobokser», tar systemet et bilde av et kjøretøy som foretar en trafikkforseelse. Normalt er det kjøretøyets fart som kontrolleres, men det finnes også enheter som kontrollerer kjøring mot rødt lys. Hensikten er å hindre, eller redusere trafikkforseelser, og å øke trafikksikkerheten.
Trafikkontroll brukes i flere land, men er mange steder omstridt på grunn av hensyn til personvernet. Det norske systemet regnes for å være et av de mest intrusive, ettersom det tas bilde av føreren. Det samme prinsippet brukes også i Sverige og i enkelte delstater i USA, blant annet California og Oregon. Bakgrunnen for dette er at man mener at det er nødvendig å kunne identifisere føreren sikkert for å kunne ilegge bot. I Storbritannia er kameraene alltid montert slik at de tar bilde av bilen bakfra, slik at det bare er biltype og skiltnummer som blir identifisert. Det er da bileieren som er ansvarlig for å oppgi førers navn og adresse. I Canada har man også et system som ikke tar bilde av føreren; der har man omgått problemet ved kun å ilegge bot, uten prikker eller mulighet for inndragelse av førerkortet. I Norge har Datatilsynet også innvendinger mot ATK. Datatilsynet hevder at fotobokser begrenser den personlige friheten, og reglene for bruk av bildene fra fotobokser gjør derfor bildebruken begrenset.
Stadig flere kjøretøyer er utstyrt med GPS-enheter som varsler når en nærmer seg en kontrollenhet. Flere nettsteder tilbyr nedlasting av koordinater til GPS-utstyr.
Det finnes en rekke vitenskapelige undersøkeleser fra Norge og utlandet som viser fotoboksenes positive effekt på antall ulykker, og det er beregnet at det samlet gir reduksjon i ulykkene på 19%.
I Norge.
«Rent teknisk måles farten ved at kjøretøyet passerer to piezo-elektriske kabler som er frest ned i veibanen med nøyaktig tre meters avstand. 12 meter etter siste kabel passerer kjøretøyet en «fotolinje» - gjerne markert med en hvit stripe oppå asfalten (Datainstrument, udatert). Selve fotoboksen står på en metallstolpe i 18 meters avstand fra fotolinjen med fronten mot kjøretøyet i ca 30 graders vinkel i forhold til kjørebanen. Boksen er utstyrt med to vinduer - ett for kameraet og ett for blitz. Avhengig av om boksen er utstyrt med kamera - og om kjøretøyet overskrider kriteriet for at farten er definert som en lovovertredelse - tas det i denne posisjonen bilde av kjøretøy og bilfører forfra. Overtredelseskriteriet kan variere. Stolpen med fotoboksen er fastmontert. Alle bokser er imidlertid ikke utstyrt med kamera. Kameraet flyttes rundt fra boks til boks. Dette avgjøres av politiet, og utføres av Statens vegvesen. Alle strekninger hvor automatisk trafikkontroll er installert, skal varsles med skilt.»
I Norge er det i 2010 360 ATK-anlegg rundt om i landet. Registreringer i disse anleggene førte i første halvår i 2010 til 66 162 forenklede forelegg og 1417 anmeldelser (og som følge av disse anmeldelsene ble 425 førerkort beslaglagt).
MIDAS.
M25 rett sør for Heathrow. Klikk for stor utgave hvor skilter fra MIDAS-systemet er synlig i øvre bildekant.
Et av de mest avanserte systemene for ATK er MIDAS ("Motorway Incident Detection and Automatic Signalling"), som utprøves på en strekning på M25, ringveien rundt London. Systemet er basert på at en rekke trafikk- og værsensorer, fotobokser og variable hastighetsskilt skal kunne redusere kødannelse med minimal menneskelig innblanding. Systemet har forbedret trafikkforholdene på strekningen hvor det er utprøvet, og det planlegges å innføre det på hele M25 over tid.
Systemet er ikke i bruk, eller ikke tenkt brukt, i Norge.


Theodor Madsen.
Theodor Madsen (født 1858, død 1935) var en norsk forfatter.
Han debuterte med romanen "I Drift" i 1890. Det meste av produksjonen hans er av naturalistisk art.


Radagast.
Radagast er en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens univers.Han bor i utkanten av Myrkskog, og han er en av de fem istarene, akkurat som Gandalv, Sarumann og de to blå trollmennene "Alatar" og "Pallando".
Radagast "den brune" er også en venn av dyrene i Midgard, spesielt fuglene. I Ringenes herre lurer Sarumann Radagast, for å få Gandalv til Jarnagard og den fellen som venter han der. Men Radagast sender en fugl med beskjed til Gandalv i Jarnagard, og dette gjør at ørnen Gwaihir, "Vindfyrsten", kommer han til unnsetning. Siden i Ringkrigen får Radagast ingen større rolle, og hans skjebne er ikke klarlagt. Men det sies at han var en slags spion som ga viktige kordinater til Det hvite råd.
På Quenya er navnet hans "Aiwendil", "fuglenes venn".


Hans Jæger.
Hans Jæger, døpt Hans Henrik Jæger (2. september 1854 – 8. februar 1910) var en norsk forfatter, anarkist og bohem. Jæger har preget norsk litteratur mer som eksempel ved sitt liv enn den litteraturen han skrev, til tross for at bøkene hans ble beslaglagt av myndighetene og sendte forfatteren i fengsel. Jæger kom til å øve innflytelse på det intellektuelle miljøet i Norge på 1880-tallet ved å danne midtpunktet i en gruppe av studenter og kunstnere, den såkalte Kristiania-bohemen, som vendte borgerskapet og karrieren ryggen.
Bakgrunn.
Jæger var født i Drammen, vokste opp i Bergen, dro til sjøs da han var 14 år gammel, ble student i 1875 og fikk stilling som stortingsreferent. Han studerte filosofi, spesielt Kant, Fichte, Hegel, men satte seg også inn naturalistiske kunstteorier, slik som Émile Zola. Han ble ingen stor kunstner eller menneskekjenner, men en teoretiker og en logiker, slår Harald og Edvard Beyer fast.
Jæger debuterte med en filosofisk avhandling om Kants fornuftkritikk, som ble utgitt i 1878 sammen med dikt av hans venn Gunnar Heiberg. Jæger påpekte at Kants filosofi fører til praktisk idealisme. I Studentersamfundet erklærte han seg som tilhenger av determinisme og forkastet all moral og religion. Han kom med to belærende skuespill, "Olga" (1883) og "En intellektuel Forførelse" (1884). Med sin kompromissløse tese om selvmord eller metafysikk nærmer Jæger seg anarkismen ved århundreskiftet.
Kjærlighet eller ekteskap.
Hans Jæger ble herostratisk berømt for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfund, hvor han karakteriserte ekteskapet og den sosiale urettferdighet som samfunnets to onder. Uten fri kjærlighet og sosialisme vil det heller ikke være mulig å avskaffe usedligheten, og spørsmålet må derfor være i hvilken form man ønsker å bevare den, hevdet han.
Ekteskapet – som ikke er bygget på kjærlighet, men på økonomisk grunnlag – hindrer menneskene i å leve et rikt liv. Disse holdningene kom til uttrykk i den selvbiografiske romanen "Fra Kristiania-Bohêmen" (1886), som angrep «de tre gigantiske granittkolosser som bærer den gamle kultur og det gamle samfunn og holder all åndsfattigdom oppe: kristendommen, moralen og det gamle rettsbegrep.»
Forbudt.
Inspirert av naturalismen, den deterministiske diktning, ville Jæger beskrive de sosiale forholds innflytelse på enkeltindividet ut fra det selvopplevde. Den selvbiografiske "Fra Kristiania-Bohêmen" ble øyeblikkelig beslaglagt og Jæger selv i 1886 idømt en større pengebot og 60 dagers fengsel. Han mistet også stillingen som stortingsstenograf. Jæger hadde på forhånd gått ut med en omtale av boka, hvor han hevdet litteraturens rett til å skrive om prostitusjonen og den dobbeltmoralen som lå til grunn for det offentlig regulerte prostitusjonssystemet.
I og med at beslaglegging skjedde under Sverdrups radikal-liberale regjering, førte dette til diskusjon, spesielt innenfor de radikale kretser, om kunstens rolle i samfunnet og ytringsfrihetens grenser. Jonas Lie var en av dem som protesterte ved å skrive i Dagbladet den 23. mars 1886 at «å kjempe mot åndsstrømningene var som å ville stanse Golfstrømmen med en kork.»
I begynnelsen av 1890-tallet tapte den ytterliggående borgerlige radikalismen terreng og nyromantikken vant fram. Jægers siste litterære verk var trilogien «Kristiania-bohemens Bekjendelser», som besto av bøkene "Syk kjærlighet", "Bekjendelser" og "Fengsel og fortvilelse" (1893–1902). «Kristiania-bohemens Bekjendelser» er en dagboksroman om forfatterens liv mellom november 1887 og oktober 1888. Det var også i dette tidsrommet han sonet dommen for "Fra Kristiania-Bohêmen". Trilogien kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Krohgs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet.
Bøkene ble beslaglagt i hele Norden. Ut over å forklare sin egen kjærlighet, håner Jæger sine tidligere kampfeller for å ha oppgitt enhver samfunnsmessig virksomhet. I trilogiens sluttkapitel står det: «Fred og forsoning på alle kanter, hej, hyp! Inn i borgerskapet.»
Filosofi og anarkisme.
Som person var Jæger hensynsløst ærlig, behersket ironisk, var dialektisk skolert og sannhetssøkende, men samtidig en idealist og en fantast som ofret hele sin borgerlige eksistens for sine meninger. Etter at han var blitt fratatt sitt arbeid som stortingsstenograf og blitt nektet å studere i Norge, dro han desillusjonert til Paris, hvor han fortsatte sine filosofistudier.
I 1906 utkom hans bok med den ironiske tittel "Anarkiets bibel". Påvirket av både marxisme og Kropotkins anarkisme analyserer han Østens sprang inn i kapitalismen, kapitalismens krise og den sammenhengen dette har med agrarkrisen. Selv om boken er logisk bygget opp og interessant, svekkes den av å være teoretisk svak. Boken kritiserer pengeveldet og forkynner en anarkistisk revolusjon som forutsetning for et bedre liv for menneskeheten.
I 1907 startet Jæger et politisk kamptidsskrift ved navn "«Korsaren»" og med undertittelen «et kamporgan mod den socialdemokratiske alliancepolitik og statsparlamentarisme». Bladet hadde tilknytning til en anarkistisk organisasjon.
Andre verker han skrev er "Kristiania-Billeder" (1888), "Novelletter" (1889) og "Socialismens ABC" (1910) (ikke fullført). Han hadde også planer om et verk om Jean-Jacques Rousseau – Pierre-Joseph Proudhon – Karl Marx, en "Metafysik" og "Bibelens anarki", men døde av kreft før noen av disse planene var ferdige.
Jæger er – trolig urettmessig – kreditert for de legendariske «Bohêmbudene».
Inspirator.
Selv om Jæger ikke skapte kunstneriske monumenter, var hans litteratur menneskelige dokumenter. Hans liv og radikalisme ble en kunstnerisk inspirasjon for senere kunstnere, som Edvard Munch, Jens Bjørneboe og Ketil Bjørnstad.


Aulum.
Aulum er administrasjonssenter i Aulum-Haderup kommune i Danmark.


Tarm (by).
Tarm (by) er en by i Ringkøbing-Skjern kommune med innbyggere i 2008. Frem til kommunalreformen (2007) var den administrasjonssenter i Egvad kommune i Danmark. Byen, som ligger om lag åtte kilometer øst for Ringkøbing fjord litt sør for Skjern å i Region Midtjylland, er første gang nevnt i skriftlige kilder på 1300-tallet.
Tarm, som betyr lang og smal, var lenge en stor landsby i konkurranse med nabobyen Skjern, som ligger fem kilometer nord for Tarm, om hvem som var størst og best. I 1958 ble Skjern købstad. Byen er kjent for sitt gymnas, Vestjysk Gymnasium, som før 1928 var Tarm Realskole, etablert i 1887. Byen har hatt sykehus siden 1886. Det fungerer i dag mest som dagkirurgisk senter og det er vedtatt å legge det ned når et eventuelt nytt sykehus ved Herning/Holstebro står klar.
Tarm kirke fra 1912 ligger midt i byen, mens bygdekirken Egvad kirke fra 1200-tallet ligger om lag to kilometer sør for bygrensen.


Hvide Sande.
Slusen mellom Ringkøbing fjord og Nordsjøen.
Hvide Sande er en fiskerby i Region Midtjylland i Vest-Jylland. Den hører fra 2007 til Ringkøbing-Skjern kommune. Før Kommunalreformen (2007) var den administrasjonssenter i Holmsland kommune i Danmark. Byen ligger midt på landtangen Holmesland Klit, som skiller Ringkøbing Fjord fra Nordsjøen og har 3132 innbyggere. Folketallet vokste jevnt til omkring 1990, men har deretter gått litt tilbake.
Hvide Sande vokste opp rundt slusene mellom fjorden og havet som ble bygget i 1931. Den er etter hvert blitt en av Danmarks største fiskerihavner med over 200 båter som er hjemmehørende i byen. Også mange båter som ikke er hjemmehørende i byen, bruker havnen der i perioder. Det er også et par verft i byen.
I Hvide Sande avholdes det daglig en fiskeauksjon.


Natzweiler-Struthof.
Inngangen til Natzweiler. Søylen i bakgrunnen er minnemonumentet
Oversiktsbilde fra Natzweiler viser tydelig hvordan brakkene ligger på forskjellige nivå og at leiren ligger høyt
Kommandantboligen som lå ca. 200 meter fra leiren
Natzweiler-Struthof var under andre verdenskrig en tysk konsentrasjonsleir. Natzweiler ligger i Alsace, ca. 50 km sørvest for Strasbourg, og var den eneste leiren som ble etablert på fransk territorium.
Driften av leiren.
Natzweiler-Struthof var i bruk fra 21. mai 1941 til begynnelsen av september 1944, da SS evakuerte leiren. Leiren ble frigjort av amerikanske styrker 23. november 1944. Totalt var det de tre årene leiren var i drift internert ca. 40 000 fanger med opprinnelse fra mange land, bl.a. Polen, Sovjetunionen, Nederland, Norge, Frankrike og Tyskland. Det var en leir for Nacht und Nebel-fanger, ofte fra motstandsbevegelsen i okkuperte land. Meningen var at fangene skulle gå under p.g.a. hardt arbeid og dårlige forhold, uten at slektninger eller andre fikk rede på deres skjebne. Dette var i hovedsak en arbeidsleir, men det var også gasskammer og krematorium i drift i leiren, selv om disse ikke ble brukt til massedrap.
Hardt arbeid, mangelfull ernæring og mishandling av SS-vaktene resulterte i at rundt 25 000 omkom i leiren
Norske fanger.
Minnemonumentet over fangene i Natzweiler-Struthof
En komplett oversikt over norske fanger i Natzweiler finnes på.
Blant kjente norske fanger i Natzweiler-Struthof er
Rettsoppgjøret etter krigen.
Kommandanten Fritz Hartjenstein døde i fengsel før straffen ble fullbyrdet. De to andre dødsdommene ble fullbyrdet ved hengning 11. oktober 1946.
Nils Onsrud vitnet i Natzweiler-prosessen som en av de få overlevende. Vitneprovet varte i tre og en halv time.


Per Joar Hansen.
Per Joar «Perry» Hansen (født 17. august 1965 i Namsos) er en norsk fotballtrener som i øyeblikket er hovedtrener for Norges U21-herrelandslag i fotball. Han tok over før etter 2010-sesongen etter å ha ført 1. Divisjonslaget Ranheim IL til kvalifisering til Tippeligaen.
Hansen vokste opp i den lille bygda Trofors i Nordland. Han spilte blant annet for klubbene Mosjøen og Steinkjer før han hadde et opphold i Rosenborg 1987–89. Han var med på å vinne serien og cupen i 1988.
Han spilte for flere klubber i lavere divisjoner i årene som fulgte, blant annet Umeå (Sverige), Stjørdals-Blink, Varden, Byåsen og Fram. I 1995 spilte han hele sesongen for Strindheim, da laget hadde en gjestevisitt i toppserien.
Fra slutten av 90-årene begynte Hansen som trener, først i Rosenborg, deretter i den svenske toppklubben GIF Sundsvall høsten 2001, hvor han hadde stor suksess den første sesongen. Han sa opp etter 2003-sesongen, og kom tilbake til Rosenborg. Han var assistent for Ola By Rise i 2004-sesongen, der Rosenborg med et nødskrik tok seriegullet i siste serierunde. Hansen ble forfremmet til hovedtrener i klubben foran 2005-sesongen. Han trakk seg 7. august 2005 og ble erstattet av Per-Mathias Høgmo.
I desember 2005 ble Hansen ansatt som ny hovedtrener for Aalesund der han førte klubben opp til Tippeligaen på første forsøk sammen med assistenttrener Sturla Voll. Fra 2007 til 2008 var han igjen hovedtrener for GIF Sundsvall.
Høsten 2008, ble han ansatt som hovedtrener i Ranheim. Han oppnådde målsetningen om å rykke opp på første forsøk. Ranheim har derfor spilt Adeccoliga-fotball siden 2010-sesongen.
Allerede da, i 2010, yppet de seg i toppen, lå lenge på direkte opprykk men endte på 3. plass og spilte kvalifiseringskamp mot Hønefoss BK, som de tapte 2-1 etter ekstraomganger på AKA Arena


Drikkelek.
Alkoholholdige drikker er viktige hvis man vil leke en drikkelek
Drikkelek også kalt drikkespill er spill som medfører forbruket av alkoholholdige drikkevarer. Disse spillene varierer mye i omfang og kompleksitet, selv om hensikten ofte er å bli beruset så raskt som mulig. Bevis for eksistensen av å drikke spill dateres tilbake til antikken.
Det raske konsumet av alkohol, som er nøkkelen til mange drikkeleker, forverrer dømmekraft og reduserer hemminger, og kan føre til alkoholforgiftning.
Det er mange kjente drikkeleker, den mest kjente i Norge er troligRose og Ring of Fire. Passgang (drikkelek) er en annen drikkelek som har vist seg å bli meget populær.
Historie.
Ifølge Rupert Thompson fra Universitetet i Cambridge, er den tidligste henvisningen til drikkeleker i vestlig litteratur fra Platon sin Symposium The Drinking Party. Spillet var enkelt: Fyll en skål med vin, drikke det, slå den, og gi den videre til neste person. Kottabos er en av de tidligste kjente drikkelekene fra antikkens Hellas, datert til femte og fjerde århundre før Kristus. Spillere skulle trekke treffe mål gjennom rommet med vinen sin. Ofte var det spesielle premier og straff for sine prestasjoner i spillet.
Eksempler.
Det finnes også mange eksempler på drikkeleker som utføres mens man ser en spesiell TV-Serie eller film. Den mest kjente av disse er helt klart Postman Pat-leken, der man må shot’e eller ta en slurk øl hver gang Postman Pat bomgirer. En annen kjent variant kalles Plingfest, som går ut på at man ser Tippekampen, og hver gang et resultat fra en annen fotballkamp «plinger» inn på toppen av skjermen må man drikke. Disse drikkelekene fører til at man drikker like mye. Andre programmer som er blitt kjente for at man drikker mens man ser på dem er Eurovision Song Contest, Oscarutdelingen, og andre lignende programmer som varer veldig lenge.
Andre varianter av drikkeleker mens man ser på TV kan utføres ved at man velger seg hver sin person i serien/filmen, og drikker hver gang vedkommende har en replikk, eller sier et spesielt ord.
I USA er den mest populære drikkeleken «Quarters», som går ut på at man skal skyte en 25-cent oppi et ølglass (ved å knipse den fra bordkanten). Hvis man treffer, deler man ut en slurk øl til en annen person rundt bordet, og får skyte igjen. Bommer man blir det nestemann sin tur.
Den tyske «Stiefel» – leken går ut på at flere personer drikker av et støvelformet glass, som rommer flere liter øl. Den som drikker nest siste slurken får gleden av å betale hele innholdet.
Bergensstudentene arrangerte i en del år omkring midten av 1960-tallet «Drammemilen», som var et (des-) orienteringsløp med servering av drikkevarer på hver post. For mange ble det viktigere å fullføre enn å vinne.


Carcharoth.
Carcharoth (Ildvrede) var i Tolkiens univers den sterkeste av Morgoths ulver, og vokter av Thangorodrim. Da Beren og Lúthien tok en av Silmarillene fra Morgoths krone og flyktet fra Thangorodrim, våknet Carcharoth for tidlig av den søvnen Lúthiens tryllesang hadde skapt, og i kampen som fulgte bet han av Berens hånd som holt Silmarillen. Av de smertene han fikk av Silmarillen, som har opphav i det rene lyset, som var i magen hans ble han drevet til vanvidd, og løper rundt og dreper alle som kom i hans vei, om det så var alver, mennesker eller orker. Til slutt blir han drept av hunden Huan, som var Berens og Lúthiens ledsager, men også Huan ble dødelig såret i den kampen.


Mosjøen Idrettslag.
Mosjøen Idrettslag (stiftet i 1892) er et idrettslag i Mosjøen i Nordland. Klubben består i dag av ei fotballgruppe, ei turngruppe og ei skigruppe. Klubben er imidlertid mest kjent for sitt fotballag. Klubbens draktfarger er blå trøyer og hvite bukser.
Klubbens argeste rivaler på fotballbanen er de to Rana-klubbene, Mo og Stålkameratene, og i noe mindre grad Sandnessjøen og Brønnøysund.
Fotballgruppa arrangerer hvert år Kippermocupen, som er en fotballturnering for aldersbestemte lag. Mosjøen IL arrangerte også Landsturnstevnet i 2005.
Historikk.
Mosjøen Turnforening ble stiftet i 1892, og dette blir også regnet som oppstartsåret til den nåværende klubben. Mosjøen Fotballklubb ble stiftet i 1909, og i 1914 valgte de to foreningene å slå seg sammen til én klubb under det nye navnet Mosjøen Idrettslag.
MIL var den første fotballklubben i Nord-Norge som fikk egen gressbane, og klubben spilte fem sesonger på nest høyeste nivå i divisjonssystemet på 1970-tallet, men rykket ned i 1978. Det nærmeste man har kommet en retur til nest øverste divisjon siden den gang var i 1988, da MIL kom på andreplass i sin avdeling.
I 1983 gikk klubbens juniorlag helt til finalen i Norgesmesterskapet for juniorer. I finalen tapte man 2–3 mot Moss, som blant annet hadde de senere landslagsspillerne Erland Johnsen og Rune Tangen på laget. Til tross for denne prestasjonen, var det bare én spiller på Mosjøens juniorlag som senere spilte på øverste nivå i norsk fotball – Per Joar Hansen.
Klubbens seniorlag spiller for tiden i 3.divisjon, etter å ha rykket ned fra 2.divisjon i 2000, i forbindelse med omleggingen fra åtte til fire 2.divisjonsavdelinger. Sesongen 2005 kom Mosjøen på 3.plass i sin 3.divisjonsavdeling.
I 2010 gikk juniorlaget til MIL helt til semifinalen i Norway Cup. Laget avsluttet på en sterk 3.plass etter å ha slått blant annet Vålerengas juniorlag. Samme sesongen ble laget kåret til årets lag i Vefsn under Idrettsgallaen i Mosjøen, der de mottok en internsports pris, der nettopp denne tredjeplassen var hovedgrunnen.


Supachai Panitchpakdi.
Supachai Panitchpakdi (thai: ศุภชัย พานิชภักดิ์, født 1946 i Bangkok i Thailand) var generaldirektør i Verdens handelsorganisasjon fra 1. september 2002 til 1. september 2005. Fra 1. september 2005 har han vært generalsekretær for FN-konferansen om handel og utvikling.


Ungolianth.
Ungolianth er et fiktivt vesen fra J.R.R. Tolkiens univers. Der er hun et vesen fra den ytre tomhet, som kommer til Arda i det første tidevervet, trokket dit av Silmarillens lys. Der tar hun skikkelse som en kjempehunnedderkopp, og hun gjør en pakt med Morgoth for å få tak i Silmarillen. Da denne planen lyktes, vil hun beholde steinene selv, for å gjemme dem, i sitt uformelige indre, som alt annet hun begjærer. Hun overlister Morgoth, og kommer omsider, etter litt virring, til Midgard, hvor hun møter sin død. Men før det blir hun stammor til alle kjempeedderkoppene i Midgard, og blant dem Hutula.


Cimbasso.
En cimbasso er et musikkinstrument blant messingblåseinstrumentene.
Den er nært beslektet med trombonen, og kan regnes som en bass- eller kontrabassvariant av ventilbasunen. Cimbassoen er stemt i F, Ess eller B en oktav under en vanlig trombone, og noteres i F-nøkkel. Den har 3-6 ventiler og er som regel bygget med en knekk – ventilseksjonen peker nedover, mens klokkeseksjonen står horisontalt som på en vanlig trombone.
Cimbassoen brukes stort sett bare i noen operaer og andre større verk fra 1800-tallet, og brukes gjerne istedenfor ofikleide i verk skrevet for dette instrumentet (f.eks i Verdis rekviem). Som regel spilles cimbassoen av orkesterets tubaist.


Carlo Francesco Caselli.
Carlo Francesco Caselli O.S.M. (født 20. oktober 1740 i Alessandria i Italia, død 20. april 1828 i Parma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Han var senere erkebiskop av Parma 1804–1828.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i februar 1801 av pave Pius VII, utnevnelsen publisert i august 1802.
Han ble tvunget i eksil til Frankrike sammen pave Pius VII i 1809, og deltok ved Napoleons og Maria Louises bryllup og ved det gallikanske konsil i 1811. Etter Napoleons fall vendte han tilbake til sitt bispedømme, og var der også personlig rådgiver for hertuginne Maria Louise av Parma (Napoleons hustru).
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Caselli, Carlo Francesco
Caselli, Carlo Francesco
Caselli, Carlo Francesco
Caselli, Carlo Francesco
Caselli, Carlo Francesco
Caselli, Carlo Francesco
Caselli, Carlo


Liste over generaldirektører i Verdens handelsorganisasjon.
Se også.
Verdens handelsorganisasjon


Alphonse-Hubert Latier de Bayane.
Alphonse-Hubert Latier de Bayane (født 30. oktober 1739 i Valence i Frankrike, døde 27. juli 1818 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i februar 1801 av pave Pius VII, utnevnelsen publisert i august 1802.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII.
Latier de Bayane, Alphonse-Hubert
Latier de Bayane, Alphonse-Hubert
Latier de Bayane, Alphonse-Hubert
Latier de Bayane, Alphonse-Hubert
Latier de Bayane, Alphonse-Hubert


Giovanni Castiglione.
Giovanni Castiglione (født 31. januar 1742 i Ischia i Italia, døde 9. januar 1815 i Osimo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i februar 1801 av pave Pius VII, utnevnelsen publisert i januar 1803.
Castiglione, Giovanni
Castiglione, Giovanni
Castiglione, Giovanni
Castiglione, Giovanni
Castiglione, Giovanni


Klarinett.
Klarinett er et musikkinstrument i treblåserfamilien. Navnet kommer av italienske "clarino" som betyr trompet, og suffikset "-etto" som betyr «liten», fordi de første klarinettene hadde et register som lignet trompetens.
Klarinetter blir laget av spesielle treslag, hovedsakelig grenadill, eller, i tilfeller hvor det gjelder billige modeller, komposittmaterialer og plast. Lyden blir generert av et enkelt rørblad, populært kalt rør eller flis, som vibrerer når man blåser.
Klarinetten monteres før bruk og består av fem deler, fra toppen: munnstykke, pærestykke, øvre klaviaturdel, nedre klaviaturdel og klokkestykke.
En person som spiller klarinett, kalles en klarinettist.
Historie.
Klarinetten ble oppfunnet rundt 1700 av Johann Christian Denner, men var en videreutvikling av et instrument med enkelt rørblad uten det overblåste registeret, kalt Chalumeu. Fortsatt refererer ordet Chalumeu-register til klarinettens mørke register, lille E til enstrøken B. Navnet klarinett refererer til klarinettens overblåse-register, kalt clarino-register. Denners utgangspunkt var en Chalumeau med register fra lille F til enstrøken G, et instrument uten klaffer og med 8 hull. Ved å legge en registerklaff på venstre hånds tommel, gjorde Denner det mulig å overblåse klarinetten.
Fordi klarinetten overblåser partallstonene i overtonerekken (se under «Transposisjon, omfang og akustikk»), manglet Denner enstrøkne A, B og H. Dette førte til at klarinetten fikk ikke bare en, men to nye klaffer. Registerklaffen alene gav en A, venstre hånds pekefinger en B, og begge sammen en H, men av svært dårlig kvalitet. Videreutviklingen herfra ble A-klaffen slik vi kjenner den i dag, og et mindre registerhull plassert høyere oppe på klarinetten, som sammen med A-klaffen gav en B og ikke H. Ved å utvide klarinettens omfang nedover til lille E, fikk man også den lengden man behøvde for å produsere enstrøken H. Denne, klarinettens tredje klaff, ble oppfunnet av Denners sønn, Jacob Denner, rundt 1740.
Transposisjon, omfang og akustikk.
Klarinetten er et transponerende instrument, og klarinetten er som regel stemt i B (sopran, bass og kontrabass), A (sopran, basettklarinett), Eb (sopranino, alt, og kontraalt) eller F (basetthorn) Andre transponeringer eksisterer, men bortsett fra sopranklarinetter stemt i C til opplæring, er disse svært sjeldne. Historisk ble det brukt klarinetter stemt i andre tonearter også, og derfor kan man i orkesterlitteratur finne sopranklarinett i C, sopranino i D og bass i A. I dag spilles dette på klarinetter i henholdsvis Eb, B eller A og B.
Klarinetten har et normalt register fra lille E til firestrøken C på instrumentet. Klarinettene fra Basetthorn og nedover har klaffer som gjør det mulig å spille lille Ess eller lille C på instrumentet.
En analyse av klarinettens overtone vil vise at det er stor overvekt av tonene av partall i overtonerekken. Dette gjenspeiler seg i klarinettens overblåste register hvor første mulige overblåsing på klarinett er 1 oktav+ ren kvint, altså tone nr 2 i overtonerekken. Neste overblåsing blir så tone nr 4 i overtonerekken, osv.
Det var i Mannheim i 1777 at Mozart første gang hørte klarinett. Mannheim-orkesteret ble regnet som Tysklands beste, og Mozart skrev hjem til sin far: «Du kan ikke tenke deg for en vidunderlig virkning en symfoni med fløyter, oboer og klarinetter har.» Da han skrev Haffner-symfonien, brukte han en serenade han hadde komponert året før, og laget den om til en symfoni. Han skrev ut to ekstrastemmer til to fløyter og til to klarinetter, fordi man i 1782 ennå ikke hadde fått klarinetter i Salzburg. Sommeren 1788 skrev Mozart blant annet g-moll-symfonien (K550) uten klarinetter. Siden føyde han imidlertid to klarinetter til, og gav dem flere av obo-partiene. Side-temaet i første sats går i dur, og her lot Mozart klarinettene overta partiet. Når temaet kommer igjen i reprisen i moll, virker det dobbelt sårt når det tas opp av oboene. Eulenburgs partitur-utgave har den opprinnelige instrumenteringen, mens Philharmonia har den reviderte.
Litteratur og henvisninger.
Brymer, Jack, "Clarinet", Kahn & Averill, London, 1990


SingStar.
SingStar er et Gullstikka-belønnet karaokespill som ble sluppet til Sonys PlayStation 2 i 2004. Spillet ble umåtelig populært, og ble raskt etterfulgt av SingStar Party. Senere kom også spillene SingStar Pop, SingStar Norske Hits, SingStar '80s og SingStar Rocks!. Høsten 2006 slapp de også SingStar Norsk på Norsk.
SingStar ble sluppet på markedet sammen med to mikrofoner som kobles til PlayStation 2. Spillet går ut på at man skal synge til kjente sanger (mye som karaoke), og man får poeng ut i fra hvor godt man treffer tonene og hvor godt ordlydene stemmer over ens med de i den originale sangen.
SingStar er kompatibelt med Sonys Eyetoy-kamera. Det vil si at man kan se seg selv på skjermen mens man synger. Musikkvideoene til sangene er også implementert i spillet, men kun på enkelte av sangene.


Humber (bil).
Humber var et bilmerke under britiske Rootes. De produserte hovedsakelig luksusbiler, slik som Humber Super Snipe, Imperial og Pullman.
Humber eksisterte som en sykkelfabrikk fra 1868. I 1899 kom deres første bil, Phaeton, med en motor på 3,5 hestekrefter.
Under første verdenskrig måtte de konsentrere seg om produksjon av våpen og flymotorer. Under andre verdenskrig ble flere pansrede kjøretøy produsert under Humber-navnet.
Humber og Hillman slo seg sammen i 1929, og i 1930 tok Rootes over kontrollen. I 1932 ble Humber en heleid divisjon av Rootes.
Merkets siste bil var Humber Sceptre, enn oppgradert versjon av Hillman Minx.Den ble produsert fra 1963 – 1976. Merket ble nedlagt i 1975 eller 1976, da alle Humber-biler fikk Chrysler-navnet. Chrysler hadde nemlig kjøpt opp Rootes-konsernet.
I Norge.
Humber var et av de første bilmerkene Bertel O. Steen tok inn i landet, rundt 1905–10 fram til andre verdenskrig.


Diego Innico Caracciolo.
Diego Innico Caracciolo (født 18. juli 1759 i Marina Franca i Puglia i Italia, død 24. januar 1820 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Hqan fulgte pave Pius VI i eksil og var ved hans dødsleie den 29. august 1799 i Valence i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i august 1800 av pave Pius VII.
Han var prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier, og senere for for Den apostoliske signatur fra 1818.
De andre kardinaler i samme slekt var Marino Ascanio Caracciolo (kreert 1535), Innico Caracciolo den eldre (1666), Innico Caracciolo den yngre (1715), Niccolò Caracciolo (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833).
Caracciolo, Diego Innico
Caracciolo, Diego Innico
Caracciolo, Diego Innico
Caracciolo, Diego Innico


Horch.
thumb
Horch var et tysk bilmerke, stiftet av August Horch (1868–1951) i november 1899 i Köln i bydelen Ehrenfeld. Horch hadde før det jobbet for Carl Benz. I 1902 flyttet han produksjonen til Reichenbach im Vogtland i Sachsen. Etter å ikke ha blitt godt mottatt der grunnla han i 1904 August Horch & Cie. Motorwagenwerke AG i Zwickau sammen med lokale investorer. I 1909 røk August Horch uklar med de andre eierne av selskapet og måtte forlate selskapet som var oppkalt etter han. Han grunnla et nytt bilmerke der han oversatte navnet sitt, som er tysk imperativ av verbet «å lytte» («horchen»), til latin: audi.
Etter å ha startet med mindre biler med svake motorer kom i 1906 den første sekssylindre motoren og de var de første til å bruke motorer med åtte sylindre i serieproduksjonen (1923). Horchs biler ble større utover 1920-tallet og konkurrerte etterhvert i luksussegmentet med Mercedes-Benz. I juni 1932 gikk Horch, på forslag av Sächsische Staatsbank, sammen med de tre andre saksiske bilprodusenter: Audi, DKW og Wanderer til Auto-Union, logoen med fire ringer gjenspeiler de fire foretak.
Produksjonen fortsatte under de fire merkenavn med Horch for luksussegmentet. Her hadde merket en markedsandel over 50% på 1930-tallet (i Tyskland). Hos Horch ble også de berømte racingbilene under konsernnavnet Auto-Union utviklet under ledelse av Ferdinand Porsche.
Under andre verdenskrig ble hele konsernet leverandør til Tysklands Wehrmacht og all sivil produksjon opphørte i 1940. Mot slutten av krigen ble fabrikkene bombet og sterkt skadet. Med beliggenhet i den sovjetisk kontrollerte delen av Tyskland kom en deling av virksomheten. Auto-Union konsernet flyttet til Vest-Tyskland og etablerte seg i Ingolstadt. Horch fabrikken ble overtatt av "VEB HORCH Kraftfahrzeug- und Motorenwerke Zwickau" og produserte i første omgang lastebiler. I 1954 begynte man med produksjonen av Horch P 240, en internasjonal konkurransedyktig bil i øvre mellomklasse. Siden Auto Union protesterte mot bruken av navnet Horch ble den i 1957 omdøpt til Sachsenring.


Arsames av Persia.
Arsames (gammelpersisk Aršâma) var sønnen til Ariaramnes og medhersker med Kambyses I. Hans navn i de greske kildene er Ἀρσάμης. I moderne persisk er det ارشاما.


Per Roar Bredvold.
Per Roar Bredvold (født 5. mars 1957 i Elverum) er en norsk politiker (FrP) fra Åsnes i Hedmark. Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1997 og gjenvalgt i 2001, 2005 og 2009. Bredvold har erklært at han ikke søker gjenvalg i 2013.
Bredvold har befalsskole, og arbeidet i forsvaret 1976-91, på Haslemoen, Sætermoen og Vardåsen. Han er siden selvstendig næringsdrivende.
Han var medlem av Åsnes kommunestyre og formannskap 1991-2003. Han var medlem av Hedmark fylkesting og fylkesutvalg 1991-1998.


Ercole Consalvi.
Ercole Consalvi (født 8. juni 1757 i Roma i Italia, døde 24. januar 1824 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han regnes som en av de ypperste statsmenn som noensinne har tjent Pavestolen.
Da general Duphot ble myrdet i Roma den 28. desember 1797, benyttet franskmennene dette som foranledning for å rykke inn og okkupere byen den 10. februar 1798. De fratok paven hans timelige uavhengighet og utropte en romersk republikk. Consalvi ble arrestert og innesperret på Castel Sant'Angelo. Derfra skulle han deporteres til Cayenne i Fransk Guiana, men allerede ved havnebyen Civitavecchia ble dette omgjort. Han ble sendt tilbake til Castel Sant'Angelo i Roma, og derfra til Terracina. Senere fikk han lov til å begi seg til Napoli.
Regjeringen i Napoli lot han senere reise til Firenze for å være hos pave Pius VI som franskmennene hadde innlosjert i et karteuserkloster i byen. Han fikk besøke ham ved to anledninger, men den franske sendemann i Firenze lot ham ikke bo der selv. Han dro dermed til Venezia i september 1798.
Etter pavens død i august 1799 ble han utnevnt til konklavesekretær ved konklavet 1800. Den nye pave, Pius VII, utnevnte ham ad interim til pro-statssekretær den 5. mars 1800, og de vendte sammen tilbake til Roma den 3. juli 1800.
Han ble kreert til kardinal den 11. august 1800 av pave Pius VII. Han var da fortsatt lekmann.
Som lekmann ble han utnevnt til Statssekretær fra samme dato. Han ble vel et år senere ordinert til diakon, men mottok aldri prestevielsen. I 1801 hadde han sluttført konkordatsforhandlingene med Frankrike.
Etter press fra keiser Napoleon I fratrådte han som Kirkestatens statssekretær i juni 1806. Etter at Kirkestaten var blitt annektert og innlemmet i det franske keiserdømme vi juni 1809 ble pave Pius VII deportert til Savona, og kardinal Consalvi også tvunget til å forlate Roma. Han måtte bo i Paris, men nektet å motta noen pensjon fra den franske regjering. Han nektet også å overvære bryllupsseremoniene da Napoleon og erkehertuginne Marie Louise av Østerrike giftet seg i april 1810. Han og tolv andre kardinaler ble da fratatt all eiendom og nektet bruken av deres kardinalsklær. De omtales deres som «de sorte kardinaler» ettersom de dermed var henvist til å bruke vanlige svarte presteklær. De ble også spredt til forskjellige byer i Frankrike – kardinal Consalvi ble sendt til Reims.
Han ble sluppet fri den 26. februar 1813, og dro da til Fontainebeau og sluttet seg til pave Pius VII som ble holdt der. Han anbefalte at paven trakk seg fra den overenskomst han hadde måttet inngå med Napoleon, og som en følge av dette ble hans fri tilgang til paven blokkert.
Da Pius VII forlot Fontainebleau og dro til Italia den 23. januar 1814, fulgte kardinal Consalvi ham noen få dager etter. Etter Napoleons abdikasjon kunne Consalvi slutte seg til paven i Italia. Han ble gjenutnevnt til statssekretær den 19. mai 1814.
Han deltok under Wienerkongressen fra september 1814 til juni 1815, og lyktes i å få Kirkestaten restituert. Han fremforhandlet senere overenskomster med Bayern 1817, Preussen og fyrstene ved øvre Rhindalen 1821; Hannover 1823, Sardinia 1817, og De to Sicilier 1818.
Han stod ved Pius VIIs dødsleie da denne paven utåndet, og deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "modeati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Delle Gengas valg.
I januar 1824 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse. Få dager etter tid etter døde han.
Kardinal Consalvi var nevøen til kardinal Filippo Carandini (kreert 1787), og dessuten beslektet med den senere kardinal Antonio Frosini (1823).
Consalvi, Ercole
Consalvi, Ercole
Consalvi, Ercole
Consalvi, Ercole


Alopecia areata.
Alopecia areata (eller "flekkvis håravfall") er en hudsykdom der en person helt plutselig får hårløse hudflekker. Sykdommen er ikke sjelden, den kan ramme enhver (ca. 1% av befolkningen) og i alle levealdre, men oftest unge mennesker.
Årsaken er ikke kjent (idiopatisk sykdom), men mye tyder på at det er en autoimmun forstyrrelse.
Symptomer.
Pasienten merker i begynnelsen en naken flekk på hodet, i skjegget eller et annet sted på kroppen. Huden på disse flekkene er på ingen måte forandret, det er bare ikke noe hår der. Ved rendene finnes noen ganger 'utropstegnhår', med et lite punkt ved basisen. Flekkene er for det meste runde eller ovale. Noen ganger er det bare en flekk, hos andre flere. Flekkene kan bli større og flyte sammen, noen ganger blir pasienten etter en tid helt hårløs på hodet ("alopecia totalis") eller hele kroppen ("alopecia universalis') og uten øyenbryn eller kjønnshår.
Behandling.
Det finnes ingen kjent behandling som virker bedre enn å avvente. Av og til blir det gitt corticosteroider, som kan gi en forbigående bedring.
Forløp.
Hos mange opptrer spontan bedring eller fullstendig helbredelse etter en tid, hos rundt 90 % av pasientene er symptomene forsvunnet etter to år. Når hårene begynner å vokse igjen kan de være uten pigmenter den første tiden.
Sykdommen er ikke farlig men har fremfor alt kosmetiske følger, noe som kan representere store psykiske belastninger for pasienten. Noen ganger blir derfor bruk av parykk anbefalt. Også informasjon hjelper ved psykisk belastning.


Antiokos IV Epifanes.
Antiokos IV Epifanes (gresk: Επιφανής «strålende», opprinnelig gitt navnet Mithradates, men gitt navnet Antiokos da han overtok tronen eller etter at hans eldre bror Selevkos døde, (ca 215–163 f.Kr., styrte 175–163 f.Kr.)), var en av selevkidkongene, sønn av Antiokos III den store og bror av Selevkos IV Filopator.
Antiokos steg til makten etter at Selevkos IV døde. Han hadde vært gissel i Roma etter Apamea-freden i 188 f.Kr., men hadde nylig blitt byttet ut med sønnen og den rettmessige arvingen av Selevkos, den senere Demetrius I Soter. Antiokos dro fordel av denne situasjonen og var i stand til å proklamere seg selv som med-hersker med en annen av sønnene til Selevkos, spedbarnet Antiokos, som han fikk myrdet noen få år senere.
Betydelige hendelser i hans styre er blant andre nesten-erobringen av Egypt, som ble stoppet av trusler om romersk intervensjon og starten på det jødiske opprøret til makkabeerene. Han ble etterfulgt av sitt spedbarn, Antiokos V Eupator.
I en hevnaksjon, organiserte han en ekspedisjon mot Jerusalem, som han ødela, i tillegg til å henrette en mengde innbyggere på de mest grusomme måter. Fra denne tiden begynte jødene en uavhengighetskrig under deres makkabeere-ledere med betydelig suksess. De beseiret hærene til Antiokos som ble sent mot dem. Antiokos ble rasende da han hørte dette, og det er sagt at han marsjerte mot dem personlig, truet med å utrydde nasjonen, men på veien ble han selv innhentet av døden (164 f.Kr.). Den nøyaktige grunnen til det jødiske opprøret, og av Antiokos' respons, er usikker. Jødiske beretninger finnes i makkabeer-bøkene, og det vellykkede opprøret minnes under høytiden hanukka. Hans siste år ble brukt i en kampanje mot det stigende parthiske imperiet, som ser ut til å ha hatt suksess innledningsvis, men ble avsluttet da han døde.
Antiokos' styre var en siste periode med styrke for riket, men på noen måter var det dødsstøtet. Fordi han hadde tilranet seg tronen og ikke etterlot seg noen annen etterfølger enn en liten gutt, var hans død etterfulgt av ødeleggende arvefølgekriger.
Noen tror at Antiokos IV oppfylte en profeti som fins i Daniels-boken 11, 21-32 i Bibelen.


Ola D. Gløtvold.
Ola Dagfinn Gløtvold (født 1. juni 1949 i Engerdal) er en
Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1993.
Han var vararepresentant i perioden 1973–1977 for en
fellesliste av Sp, KrF og
Gløtvold var ordfører i Engerdal i perioden 1987–1991.


Courtney Love.
Courtney Love (født Courtney Michelle Harrison 9. juli 1964 i San Francisco i California) er en amerikansk sanger, gitarist, skuespiller og modell.
Love er enken etter Kurt Cobain, frontmann i Nirvana. Sammen har de datteren Frances Bean Cobain.
Musikkarriere.
Courtney Love har vært vokalist i Faith No More en kort periode på starten av 1980-tallet. Samtidig var hun med i Sugar Baby Doll sammen med Kat Bjelland og Jennifer Finch.
Senere var hun med å danne bandet Babes in Toyland, også sammen med Bjelland. Courtney dannet siden bandet Hole i 1989, som offisielt ble oppløst i 2002. Nå er hun solo-artist.
I starten av karrieren lyktes Courtney mer som skuespiller og spilte blant annet i "Sid & Nancy" (film om Sid Vicious og Nancy Spungen) i 1986.
Courtney Love er kjent som en trendsetter og har fått æren for stilen «kinderwhore». Det diskuteres om hun har stjålet ideen fra Kat Bjelland, eller om det er omvendt.


Pausanias (kongemorder).
thumb
Pausanias var tjeneren/elskeren som myrdet Filip II av Makedonia i 336 f.Kr., muligens på oppfordring av Olympias og Aleksander den store. Han ble umiddelbart fanget og henrettet.


Wide Area Augmentation System.
Wide Area Augmentation System eller WAAS er en teknologi for å øke presisjonen til GPS-signaler i fastlands-USA og gir en presisjon på 1-2 meter horisontalt og 2-3 meter vertikalt i store deler av Canada og Alaska.
WAAS virker gjennom et nettverk av bakkestasjoner som mottar GPS-signaler og sender korrigert informasjon tilbake til en annen satellitt som igjen sender til GPS-mottakeren din. Korrigeringen er nødvendig for å kompensere for atmosfæriske og andre forhold som forandrer GPS-signalet.
Noen produsenter av GPS mottakere kaller EGNOS, WAAS og MSAS for Satellitt Differensiell GPS (SDGPS).


Aleksander I av Epirus.
Aleksander I av Epirus (ca 362 – 331/330 f.Kr.), også kjent som Aleksander Molossus var konge av Epirus (343/342–331/330 f.Kr.) av det molossiske dynastiet.
Han var sønn til kong Neoptolemos, bror til Olympias, mor til Aleksander den store, og både svigersønn og svoger til Filip II av Makedonia, siden han giftet seg med Filips datter Kleopatra (336) mens Filip giftet seg med hans søster, Olympias.
I 343 f.Kr. ble han konge av Epirus.
I 333 f.Kr., samme år som Aleksander den store begynte sin krig mot det persiske riket, ble Aleksander Molossus kalt av det greske kolonien Taras (Magna Graecia), for å kjempe mot de italienske folkene "lucanianere", "bruttiene" og "samnittene". Han hadde betydelig suksess og gjorde en avtale med romerne om et felles angrep på samnittene. Men tarentinerne, som mistenkte ham for å ha planer om å sette sammen et eget kongedømme, snudde seg mot ham. Selv om Aleksander til å begynne med hadde fordelen, mistet han den gradvis, og hans støttespillere forsvant.
I 330 f.Kr. (eller tidligere i 331 f.Kr.), ble han beseiret ved Pandosia, nær Cosenza, av lucanianerne og bruttii, og drept av en lucaniansk emigrant.


European Geostationary Navigation Overlay System.
European Geostationary Navigation Overlay System eller EGNOS er en teknologi som forbedrer nøyaktigheten i GPS- og GLONASS-mottakere. Det består av tre geostasjonære satellitter (i motsetning til navigasjonssatellittene) og et nettverk av bakke­stasjoner som måler avvik i navigasjons­signalene på grunn av atmosfæriske og andre forhold. EGNOS gir en posisjons­nøyaktighet på rundt 2 meter.
Noen produsenter av GPS-mottakere kaller EGNOS, WAAS og MSAS for Satellite Differensiell GPS (SDGPS).
Systemet skulle ha vært operativt i juni 2005, men ble først erklært operativt 1. oktober 2009.


Selevkide-dynastiet.
Etter at Aleksander den store døde ettermiddagen 11. juni 323 f.Kr., ble hans imperium delt av hans generaler, de såkalte diadokene. En av dem var hans venn Selevkos, som ble konge over de østlige provinsene, mer eller mindre dagens Afghanistan, Iran, Irak, Syria og Libanon, sammen med deler av Tyrkia, Armenia, Turkmenistan, Usbekistan og Tadsjikistan. Hans kongedømme hadde to hovedsteder, som han grunnla rundt 300 f.Kr.: Antiokia i Syria og Selevkia i Mesopotamia. Babylon var en tredje viktig by. Imperiet var, i likhet med imperiet til Aleksander, i realiteten en fortsettelse av imperiene før: Assyria, Babylonia og Persia. Imperiet tok slutt i 64 f.Kr. da romerne gjorde Syria til en romersk provins.
Imperiet.
Aleksander den stores død (323 f.Kr.) etterlot en svært forvirret makedonsk armé. Det sentraliserte persiske imperiet var lett å styre når det først var erobret, og det makedonske militære hegemoniet hadde stort sett ingen trusler, men kongen var død uten å utpeke en etterfølger. Selv en mektig arving ville hatt problemer med å fastholde Aleksanders samlende autoritet, men slik ting var ble kongedømmet delt mellom hans syke halvbror Filip III og Aleksanders sønn (født etter at Aleksander døde) Aleksander IV. Ingen av dem var mer enn dukker i hendene til de makedonske generalene, diadochene, som snart delte imperiet mellom seg.
Deres kriger startet kort tid etter at Ptolemaios I trakk seg ut av imperiet i provinsen Egypt, men de kompliserte detaljene om kampene kan ikke gjøres rede for her. Det er nok å si at det egentlige Persia ble delt mellom forskjellige makedonske satraper, som forsøkte så godt de kunne å få lokal støtte, men støttet seg hovedsakelig på deres greske leiesoldater. I utkantene av imperiet, klarte persiske satraper å kreve uavhengighet i løpet av krigene, små kongedømmer ble etablert i Kappadokia og i det såkalte Media Atropatene (dagens Aserbajdsjan.
Satrapen av Babylonia, skjæringspunktet mellom øst og vest, kaltes Selevkos og var en formidabel administrator som snart bygde seg et solid nettverk av lokale støttespillere. Etter flere kriger med den ledende diadochen Antigonos den enøyde, kronet Selevkos seg selv til konge i Babylonia i år 306 f.Kr. Noen få år senere hadde alle satrapiene øst for Babylon sverget troskap til ham. I 301 f.Kr. ble Antigonos beseiret av en koalisjon av andre generaler, og Selevkos ble herre over Syria også, og i 281 f.Kr. tok han Lilleasia og diadochi-krigene tok slutt. I en alder av 80 år ble Selevkos myrdet av en flyktende egyptisk prins, men tronen gikk videre til Antiokos I (281–261 f.Kr.), hans sønn med den persiske adelskvinnen Apamea, og etter det til hans sønn Antiokos II (261–246 f.Kr.), som hersket som store konger fra Samarkand til Egeerhavet.
Styresystem.
Selevkidene bygde hundrevis av byer og opprettholdt eller reformerte infrastrukturen til de persiske kongene. Byene var basert på de greske polisene med gymnasium, amfiteater og torg. Medlemmer av overklassen ble ofte hellenistiske, men de tidligere brukte språkene ble også brukt i administrasjonen.
Selv om hæren var basert på greske soldater, ble en rekke forskjellige tropper fra Persia og Babylonia bygd inn, blant dem katafraktene, det tunge kavaleriet til akamenidene. Der var flere nasjonalistiske utbrudd i Persia, men det ble alle slått ned, og selevkidene arbeidet for å bli akseptert ved å oppføre seg som beskyttere av persiske og babylonske kulter. Etnisk sett ble dynastiet delvis persisk gjennom giftemål fra de persiske Kappadokia-kongene, som gjorde krav på å stamme fra de syv følgesvennene til Dareios den store.
Greske bosetninger i imperiet var hovedsakelig sentrert i Syria, der hovedstaden Antiokia var den viktigste, til en viss grad Babylonia hvor byen Selevkia ved Tigris avløste Babylon som den østlige residensbyen. Paradoksalt bodde også mange grekere i den ytterliggende provinsen Baktria (Afghanistan/østlige Iran), mange av dem etniske grekere i motsetning til de etniske makedonerne. Aleksander hadde etterlatt sitt greske infanteri der, siden han ikke stolte på dem, men historikere foreslår også at akamenidene deporterte opprørske greske undersåtter dit.
I motsetning til Alexandria i Egypt var ikke Selevkidriket et sentrum for hellenistisk kultur og forskning, men noen av de stoiske filosofene kom fra Syria, og den verdensledende fysikeren Erasistratos bodde i hoffet til Selevkos I. De babylonske krønikene er hovedkilden til den antikke historien i Midtøsten og ble skrevet av innfødte babylonske Berossos. Imperiet var senrum for flere viktige handelsruter som gav kongene store inntekter. Selevkidenes mynter var anerkjent betaling langs Silkeveien. Vennlige relasjoner ble holdt med den mauriske kongen i det nordlige India, som Selevkos hadde avstått det østlige Pakistan til i bytte mot krigselefanter til bruk mot sine motstandere i vest.
De første krisene og kort gjenoppretting.
Midten av det 3. århundret f.Kr. så store omveltninger i selevkidestaten etter en av dets mange kriger med ptolemaienes Egypt som hadde gått forferdelig galt. Kong Selevkos II Callinicus, en sønn av Antiokos II, stod ovenfor en borgerkrig og under hans styre brøt provinsene lengst i øst ut. Disse var de enorme Baktria og Parthia, hvor nomader ledet av arsakide-dynastiet (fra 247 f.Kr.) dannet en liten men krigersk stat på grensene av det nordlige Iran.
Stort sett ser det likevel ut til at mesteparten av Iran fortsatt var i selevkidenes hender selv om imperiet stadig ble rystet av kriger i alle retninger. Dessverre fokuserer kildene på selevkideimperiet på dets vestlige deler siden de fleste forfatterne bodde vest for Syria. I de siste årene av det 3. århundret f.Kr. brakte kong Antiokos III, som var den siste som krevde den persiske tittelen storkonge og derfor blir kalt «den store», selevkidehæren til grensene av India i et legendarisk felttog kalt "anabasisen", der partherne ble beseiret og selevkidenes hegemoni gjenopprettet i de østlige delene. Han beseiret så Egypt til de grader for så å invadere Hellas for å kreve tilbake nesten hele Aleksanders imperium.
Nederlag og borgerkriger.
Denne overambisiøse planen brakte ham derimot i krig med det voksende Romerriket, og etter det katastrofale slaget om Magnesia i 190 f.Kr., ble selevkidenes hovedarmé utslettet og imperiet måtte akseptere en paralyserende krigserstatning, oppgi Lilleasia og sende gisler til Roma.
Antiokos den store plyndret nå tempelskattene, men denne politikken fikk ham drept i Luristan i det vestlige Persia (Iran) og skadet alvorlig lojaliteten til dynastiet. Det svake imperiet kunne lite gjøre for å hindre at det sentrale Iran brøt løs, ledet av partherne som ekspanderte i alle retninger. I Baktria var kongene greske og hadde lenge vært uavhengige. Disse kongene invaderte nå Pakistan og det nordlige India og formet et legendarisk, men nesten glemt imperium, det lengste den hellenistiske kulturen rakk.
Antiokos IV Epifanes (175-164 f.Kr.), kjent i historien for sin konflikt med jødene (makkabeerenes oppstand), startet en innledningsvis vellykket kampanje i Persia, men døde på veien. Etter hans død, kollapset seleukidene i ødeleggende borgerkriger som ble oppmuntret av romerne og ptolemaiene.
Den parthiske erobringen av Persia.
Persis, hjemlandet til de persiske kongene, hadde startet sin ferd tilbake til uavhengighet sent i det 3. århundret da de første innfødte satrapene ble oppnevnt. De tidligste er antatt å være bagadatene. Da selevkideimperiet stadig ble svakere, ble satrapene konger. Noen brukte navn som Dareios og Artaxerxes som tegn på deres nasjonalistiske ånd. Flere andre små kongedømmer dukket opp i det midlertidige maktvakumet.
Det var derimot Parthia under dets konge Mithridates I som nå steg opp som hovedmakten i Persia etter å ha beseiret mederne og grekerne i Baktria i midten av det 2. århundret f.Kr. Grekerne i Baktria forsvant kort tid etterpå, knust av borgerkriger og presset av nomadiske stammer som antagelig var allierte av partherne. De andre kongedømmene i Iran var nå innlemmet som parthiske vasaller.
Nedgang.
I 140 f.Kr. bestemte selevkide-kongen Demestrius II at nok var nok og samlet alle ressurser han hadde for å stoppe parthernes fremrykning. Han var seirende innledningsvis og flere vasaller rev seg løs fra Mithridates II. Partherne var derimot kjent for sin defensive styrke i deres eget land og klarte snart å ta selevkidarméen i bakhold og fanget Demetrius. Babylonia ble nå en parthisk provins.
Den siste krigsrunden kom etter at den dyktige Antiokos VII, bror av Demetrius II, til slutt klarte å vinne borgerkrigene i restene av det selevkidiske området. Han samlet en enorm armé av leiesoldater og angrep partherne med stor iver. Etter tre seiere hadde han frigjort Babylonia og det vestlige Iran og ble allerede sammenlignet med Antiokos den store.
Innbyggerne var glade for å kvitte seg med det tunge partherstyret, men da den gigantiske selevkidarméen ble delt opp og satt i vinterkvarter viste dette seg å være like problematisk for vertsbyene. Parthiske spioner kunne fyre opp under opprørere mot selevkidene, og da Antiokos VII forsøkte å samle styrkene sine, ble han omringet og drept av partherkongen Fraates II i et slag utenfor Hamadan. Restene av den lederløse arméen ble spredt eller satt inn i parthernes rekker. Dette var den definitive slutten på den hellenistiske perioden i Iran.
De siste gjenværende selevkidkongene kontrollerte bare de stadig minkende områdene til Syria. Deres siste halve århundre var preget av endeløse borgerkriger, inntil romerne gjorde Syria til en romersk provins i 64 f.Kr. Den greske innflytelsen i øst overlevde dets herskere for en tid, selv om få av de hellenistiske byene lå øst for Babylonia. Partherherskerne fortsatte gjennom deres styre å lage mynter på gresk, og flere av dem gav seg selv kallenavnet Filhellenos ("venn av grekerne"). Dette var for å sikre støtte fra de greske samfunnene, som fremdeles var viktige (og tungt befestede) kommersielle sentrum. Men til slutt minket den greske innflytelsen. De romerske felttogene i Parthia i det 2. århundret ser ut til å ha fjernet de siste greske kolonistene.
Det er nevnt som merkelig at Baktria, baklandet på det østlige iranske platået, til tross for sin avstand til Hellas hadde en tallrik og blomstrende gresk koloni. Grekerne here ser også ut til å ha vært bedre integrert og klarte til og med å ekspandere forbi de tidligere grensene til akamenidene i Punjab og Kasjmir, i tillegg til å bli herrer av dagens Pakistan tidlig i det 2. århundret f.Kr. Selv om imperiet snart kollapset, etterlot grekerne seg en betydelig kulturell arv, den såkalte gandhara-kulturen.
Drømmen om å gjenforene Aleksanders imperium var lenge i livet blant de hellenistiske kongene, og referansene til ham var mange blant de hellenistiske kongene. Ved overrekkelsen av Alexandria i 34 f.Kr., gikk dronning Kleopatra og den romerske generalen Marcus Antonius til og med så langt som å krone deres sønn Aleksander Helios ("solen") til storkonge av Parthia og Media. Dette var riktignok ikke noe annet enn en arrogant tom gest, siden disse landene på den tiden var langt utenfor grepet til grekerne og romerne.


Lyd.
Med lyd menes hurtige endringer av luftens statiske trykk som brer seg som bølger og er en energitransport gjennom luften. Dette registreres av hørselen.
Det finnes to utbredte definisjoner av lyd. Den ene er at lyd er hørselens oppfatning av trykkbølgene, den andre er at lyd er trykkbølgene i seg selv. Dette har bl.a. gitt opphav til kōanet «Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, lager det da en lyd?». Svaret avhenger av hvilken definisjon av lyd man velger å bruke.
Grunnleggende egenskaper.
Mennesker kan oppfatte lyd i frekvensområdet ca. 20 Hz til ca. 20 kHz. Luften kan transportere frekvenser lavere enn 20 Hz (kalt infralyd) og høyere enn 20 kHz (kalt ultralyd). Ultralyd kan ha frekvenser langt inn i MHz-området. Forskjellige dyr har forskjellige frekvensgrenser for hørselen.
Lyd forplanter seg med ca. 340 s gjennom luften. Hastigheten påvirkes av lufttrykket, temperaturen og til dels av luftfuktigheten. Forskjellige frekvenser har forskjellige bølgelengder, da l = v/f, hvor v er hastigheten, f frekvensen og l bølgelengen. I allmennhet er lyd sammensatt av en mengde forskjellige frekvenser med individuelle lydstyrker og som alle kan endre seg over tid. En enkelt lyd kan fremstilles grafisk som et spektrum.
Vitenskap om lyd kalles akustikk. Dette begrepet brukes også om hvordan lyd forplanter seg og reflekteres i forskjellige rom.
Teknisk.
Lydstyrken fra en kilde avtar med avstanden fra kilden fordi energien i bølgefronten fordeler seg over en stadig større flate. Lydenergien reduseres proporsjonalt med kvadratet av avstanden. For eksempel reduseres lydenergien ni ganger når avstanden er tre ganger så lang.
Lyd sett som fysiske svingninger i et elastisk medium, altså uavhengig av hørsel, forefinnes også i andre gasser enn luft, i væsker og i faste stoffer. Hver av disse oppviser sin egen lydhastighet og egendempning.
Ultralydapparater brukes for avbilding av blant annet kroppens indre organer og fostere, og er således viktige diagnostiske verktøy. Den samme teknikken brukes med ekkolodd i båter for å måle avstanden til sjøbunnen og for å se fisk.
Lydens bølgenatur tilsier at den kan reflekteres (ekko) og absorberes (akustikkplater). Flere lydsignaler som blandes kan dempes eller økes på grunn av interferens.
Den primære måleenheten for lydstyrken er Pascal, Pa, som også er den generelle måleenheten for alle slags trykk. Lydens styrke kan også uttrykkes som lydstyrkenivå, eller lydnivå, i desibel, dB, relativt til en standardisert referanse, en lydstyrke på 20 μPa. Lydeffektnivå, Lw, fra en lydkilde er definert som: Lw= 10xlog (W/W0), der W gir lydeffekt i Pascal (Pa).
Hørsel.
Hørbar lyd er svært viktig for mennesket som for flere dyr. Den utgjør den aller viktigste kommunikasjonskanalen mellom oss mennesker (mellom individer eller fra en taler/sanger til flere tilhørere) i form av tale/sang eller annen stemmebruk. I tillegg informerer den oss om viktige deler av omgivelsene våre. Av den grunn skiller vi mellom svært mange slags lyder som har fått egne navn, som eksempelvis tale, musikk, støy, fuglekvitter, bekkesus, smell, ekko, piping, uling, rentone, during, ungeskrik, torden.
Fordi vi er blitt utstyrt med to ører kan vi oppfatte andre aspekter ved lyden vi hører enn bare innholdet. Den viktigste tilleggsegenskapen er at vi kan lokalisere lydens innfallsretning. Hjernen prosesserer også lyden for å gi oss videre utvidete muligheter. Den viktigste av disse er den såkalte coctailparty-effekten. Den gjør oss i stand til å følge en selvvalgt, enkelt konversasjon i et rom hvor flere konversasjoner er i gang samtidig. Ved hørselstap på ett øre mister vi denne evnen til å skille konversasjonene fra hverandre.
Fenomenet lyd utnyttes av forskjellige dyrearter på forskjellig vis, utover ren kommunikasjon. Flaggermusen er et kjent eksempel, den bruker lyd som avbildende instrument ved hjelp munnen som kilde for ultralyd og en nøyaktig, hurtig analyse av ekkoet. Lyder er ofte avslørende og fanger interessen for rovdyr som eksempelvis mus blir funnet av katter på grunn av rasling i løv.


Argeadedynastiet.
Argeadedynastiet var den herskende familien av Makedonia, en nasjon nord i Hellas fra ca 700 f.Kr.–309 f.Kr.. De skal ha stammet fra Akilles, og familiens mest berømte medlemmer var Filip II av Makedonia som forente grekerne og Aleksander den store som erobret det persiske riket og skapte Aleksanders imperium. Argead-linjen endte under diadochi-krigene da Aleksander IV av Makedonia og hans mor Roxana ble myrdet.


GLONASS.
En liten modell av «GLONASS-M», en andregenerasjons GLONASS-satellitt fremvist på CeBit 2011.
Modell av «GLONASS-K», en tredjegenerasjons GLONASS-satellitt fremvist på CeBit 2011.
GLONASS (russisk:; IPA: [ɡlɐˈnas]), akronym for "Globalnaja Navigatsionnaja Sputnikovaja Sistema", «Globalt navigasjonssatellittsystem») er et russisk satellittnavigasjonssystem. Opprinnelig var systemet fullstendig operativt med global dekning i 1995, ett år etter amerikanske NAVSTAR GPS, men på slutten av 1990-tallet manglet det penger til å erstatte satellitter som måtte pensjoneres og systemet ble kraftig redusert. Først i 2011 var systemet igjen fullstendig operativt, og da med mer moderne satellitter og høyere presisjon.. GLONASS-satellittene brukes såvel til alminnelig terreng-posisjonering som til nøyaktig landmålingsposisjonering.
Historie.
Utviklingen av GLONASS startet i Sovjetunionen i 1976. Den første satellitten ble skutt opp 12. oktober 1982, og ved Sovjetunionens fall i 1991 var det skutt opp totalt 43 GLONASS-relaterte satellitter pluss fem test-satellitter. Tolv satellitter var operative, men det trengtes 18 for dekning av hele Russland og 24 for global dekning. I 1995 var de 24 satellittene på plass, noe som brakte presisjonsnivået opp på nivå med det amerikanske GPS-systemet, som var ferdigstilt ett år tidligere. Men førstegenerasjonssatellittene hadde kort levetid, og landets økonomiske problemer på 1990-tallet medførte så store kutt i bevilgningene til romfartsprogrammet at nye satellitter ikke kunne skytes opp. På det verste, i 2001, var det bare seks operative satellitter igjen. Samme år ble det imidlertid vedtatt en plan for å få systemet på full fote igjen, og systemet ble overført fra Forsvarsdepartementet til den sivile romfartsorganisasjonen Roskosmos.
Oppskytning av andregenerasjonssatellitten GLONASS-M startet 1. desember 2001. Etter ti år markerte oppskytningen fra Plesetsk kosmodrom 3. oktober 2011 at systemet igjen var fullstendig operativt med 24 satellitter og global dekning..
Det opprinnelige GLONASS-systemet hadde to ulike signaler for militær og sivil bruk, med henholdsvis 20 og 10 m nøyaktighet. Den 18. mai 2007 ble også de tidligere militære signalene fritt tilgjengelig for sivil bruk.
Den første tredjegenerasjonssatellitten, kalt GLONASS-K, ble skutt opp 26. februar 2011 fra Plesetsk kosmodrom.
Systemet.
a>, og jordas størrelse. Månens bane er til sammenligning 9,1 ganger større (i radius og lengde) enn den geostasjonære banen.
Satellittene befinner seg i en sirkulær jordbane i 19 100 km høyde med 64,8 graders inklinasjon og omløpstid på 11 timer og 15 minutter. Banen gjør systemet spesielt godt egnet for posisjonering ved høye breddegrader (nord eller sør), der det kan være vanskelig å få gode GPS-signaler. Konstellasjonen opererer i tre orbitalplan, hvor det i hvert plan er åtte satellitter med lik avstand mellom seg. 24 operative satellitter er nødvendig for global dekning, mens 18 satellitter holder for å dekke Russland. Som i andre satellittnavigasjonssystemer må en mottaker må være innenfor rekkevidde av fire satellitter for å kunne posisjonere seg. Tre satellitter trengs for trilaterasjon, og den fjerde for å synkronisere mottakerens klokke med satellittene.
Komersiell bruk.
Selv om GLONASS nå har global dekningsgrad, er bruken av GLONASS-signaler i komersielle produkter foreløpig liten i forhold til det amerikanske GPS-systemet. For å bøte på situasjonen, annonserte Sergei Ivanov i august 2010 at Russland innfører 25 % importskatt på alle GPS-produkter som ikke også støtter GLONASS.
I løpet av 2011 meldte ST-Ericsson, Broadcom og Qualcomm at de var klare til å levere brikkesett som støtter både GPS og GLONASS. I april 2011 ble Sveriges Swepos det første utenlandske selskapet til å ta i bruk GLONASS. I oktober 2011 fikk Garmin eTrex-linjen støtte for GLONASS. I løpet av 2011 og 2012 fikk mange smarttelefoner støtte for GLONASS, blant andre Samsung Galaxy S3, Samsung Galaxy Note og Note II, Sony Ericssons Xperia og Apples iPhone 4S, iPad 3., Motorola Razr (flere modeller), Nokia Lumina 820 og 920 og LG Optimus 4X.


Galileo (satellittnavigasjon).
a>, og jordas størrelse. Månens bane er til sammenligning 9,1 ganger større (i radius og lengde) enn den geostasjonære banen.
Galileo er et system for satellittnavigasjon som etableres av hhv. Den europeiske union (EU) og romfartsorganisasjon. Dette er ment som et alternativ til det militære og amerikansk-kontrollerte Global Positioning System (GPS) samt det russiske GLONASS. Den 30. november 2007 ble EUs transportministre enige om at systemet skal være operativt innen 2013. Galileo vil ha to operasjonssentre: et i nærheten av München og et i Fucino (130 km. øst for Roma). Systemet er oppkalt etter den italienske astronomen Galileo Galilei.
Et av hovedargumentene for å sette i gang Galileo-prosjektet har vært å ha et system som er uavhengig av USA. USA kan når som helst stenge for all bruk av GPS i for eksempel en krigssituasjon, hvis de finner det hensiktsmessig.
Den første testsatellitten, kalt GIOVE-A, ble sendt opp ved hjelp av en russisk Soyuz-Fregat-rakett den 28. desember 2005. Den 12. januar 2006 ble de første Galileo-navigasjonssignalene sendt fra GIOVE-A. En ny og mer avansert testsatellitt, GIOVE-B, ble sendt opp den 27. april 2008. De to første av de i alt 30 satellittene systemet skal bestå av, ventes å bli sendt opp den 20. oktober 2011.


Gerd-Liv Valla.
Gerd-Liv Valla (født 25. januar 1948 i Korgen i Nordland) er en tidligere norsk fagforeningskvinne og politiker (Ap). I 1997 var hun statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet i Thorbjørn Jaglands regjering. Hun var leder for Landsorganisasjonen (LO) fra 2001 til hun valgte å gå av den 9. mars 2007 som følge av den såkalte Valla-saken.
Bakgrunn, utdannelse og yrke.
Valla er fra Valla (Bjerka) i Nordland. Hun har hovedfag i statsvitenskap, med mellomfag i sosialantropologi og grunnfag i offentlig rett. Hun ble cand.polit. ved Universitetet i Oslo i 1977, og tok pedagogisk seminar i 1979. Hun ledet Norsk Studentunion 1974–75. I syv år var hun gift med historikeren Harald Berntsen. De har en datter sammen.
Hun har arbeidet både i fagbevegelsen og som førstekonsulent og kontorsjef i Norges almenvitenskapelige forskningsråd, samt som høyskolelektor ved Eik Lærerhøyskole i Tønsberg.
Tidlig kommunistisk engasjement.
Først på 1970-tallet var Valla innom den norske ml-bevegelsen, men hun ble i 1971 ekskludert fra SUF(m-l).
Midt på 1970-tallet ble hun med i den revolusjonære gruppen Kommunistisk Universitetslag (KUL). Valla selv bekreftet i et intervju at hun hadde vært medlem av KUL, men la til at «av alle mine aktiviteter på 70-tallet så var KUL den minste, men likevel har den fått størst oppmerksomhet». I samme intervju sa hun også at «jeg har aldri vært stalinist.»
Karriere i Arbeiderpartiet.
Valla ble medlem av Arbeiderpartiet i 1988. Hun var politisk rådgiver ved Statsministerens kontor fra 1990 til 1992, og deretter statssekretær samme sted frem til 1994, under statsminister Gro Harlem Brundtland.
Justisminister.
Valla etterfulgte Anne Holt som statsråd i Justis- og politidepartementet 4. februar 1997. Dette var på en vanskelig tid for departementet. Man hadde nettopp hatt Lund-rapporten og striden om den såkalte Furre-saken. Statsråd Grete Faremo var blitt avsatt, og hennes etterfølger justisminister Anne Holt ble langvarig syk og måtte til slutt gå av. Departementet hadde lenge hatt en urolig ledersituasjon. Denne situasjonen gikk Valla inn i. Øystein Mæland var statssekretær for Justis- og politidepartementet i perioden før og under Valla, men trakk seg fra stillingen i løpet av Vallas periode.
Det var under hennes periode som justisminister at flykapreren Souhaila Andrawes, som hadde fått tilknytning til Norge, ble innvilget overføring fra tysk fengsel til å fortsette soningen i Norge. Noe senere, under Bondeviks første regjering, ble Andrawes benådet og løslatt.
Thorbjørn Jaglands regjering gikk av etter valget samme år.
Karriere i fagbevegelsen.
a> fra 2001-07, og var med det en av Norges mektigste personer
Som statsråd ble hun valgt til nestleder i Landsorganisasjonen i Norge (LO), et verv hun innehadde frem til hun i 2001 ble valgt som ny leder etter Yngve Hågensen. Før det var hun forbundsnestleder (1994 til 1997) i Norsk Tjenestemannslag (NTL).
Valla var LOs første kvinnelige leder, den første leder med bakgrunn i offentlig sektor og den første akademiker som ledet landets største arbeidstakerorganisasjon.
Valla tok initiativ til «den lange valgkampen» sommeren 2004. Dette var starten på en lang kampanje for å bidra til at flest mulig LO-medlemmer ville stemme på Arbeiderpartiet ved stortingsvalget 2005.
Bakgrunnen for kampanjen var at svært mange LO-medlemmer hadde stemt på andre partier enn Ap ved valget i 2001. Spesielt hadde Fremskrittspartiet fått stor oppslutning.
Arbeiderpartiet fikk etter valget flertall på Stortinget sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet og dannet regjeringen Stoltenberg II.
I 2006 klarte Valla, tildels i samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), å få Stoltenberg-regjeringen til å gå bort fra planene om å fjerne skattefordelene ved avtalefestet pensjon (AFP), som regjeringen aktet å ta bort fra 1. januar 2007. Dessuten ble det til at regjeringen ville lovfeste det statlige bidraget til AFP og at dette skulle trappes opp i takt med befolkningsutviklingen. Dette betød, ifølge Valla, at AFP-ordningen ville sikres så å si til evig tid. Det ville da ikke lenger være noen usikkerhet foran hvert eneste tariffoppgjør om det fortsatt blir AFP eller ikke, fremholdt hun. Det var stor dramatikk om denne saken, og utfallet var med på å befeste Valla som en av Norges mest innflytelsesrike personer.
Valla hadde som LO-leder en rekke styreverv. Hun var bl.a. styreleder i A-pressen og i Fafo. Hun var også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, og ledet valgkomiteen i Arbeiderpartiet.
Hun gikk av som LO-leder 9. mars 2007, etter den såkalte «Valla-saken».
«Valla-saken».
I januar 2007 oppstod sterk kontrovers rundt Gerd-Liv Valla etter at Ingunn Yssen valgte å si opp sin stilling som internasjonal sekretær i LO fordi hun følte seg mobbet og trakassert av Valla. Valla avviste dette under en pressekonferanse samme dag, og i en skriftlig redegjørelse dagen etter, sa hun at påstandene «ikke hadde rot i virkeligheten», og kom med kraftige motangrep.
Etter at flere personer som hadde jobbet under Valla i hennes tid som justisminister stod frem i pressen med sine historier og beskyldte henne for autoritær lederstil, mobbing, trusler og løgn, tiltok kritikken mot henne i styrke. Som følge av sterk kritikk for hennes håndtering av saken og krav om at hun skulle gå av som LO-leder og trekke seg fra alle verv i Arbeiderpartiet, valgte Valla til slutt å gi en generell unnskyldning og innrømmet at hennes håndtering av saken kunne oppleves som ufølsom.
Et granskningsutvalg ble deretter utnevnt av LO-sekretariatet for å utrede Vallas opptreden overfor Yssen. Det uavhengige utvalget ble ledet av advokat Jan Fougner. I sin rapport, som ble lagt frem den 9. mars 2007, slo utvalget fast at Valla hadde trakassert Ingunn Yssen og brutt arbeidsmiljøloven, og at Vallas forklaring til utvalget var preget av «dårlig innsikt i og forståelse av hvordan hennes adferd påvirker andre».
Valla trakk seg samme dag som LO-leder. Hun avviste alle anklager, og rettet samtidig sterk kritikk mot LOs granskningsutvalg.
LO valgte å ikke offentliggjøre rapporten, men flere medier fikk tilgang til hele rapporten et par dager senere.
Valla ble sykmeldt 14. februar 2007 for ryggplager, som skyldtes at hun brakk ryggen ett år tidligere. Etter at hun gikk av den 9. mars begynte hun å skrive bok om Valla-saken og fortsatte å kritisere Ingunn Yssen, LOs granskningsutvalg og en rekke Arbeiderparti-politikere. Via sin advokat Harald Stabell har Valla krevd å få tilgang til to psykiatriske rapporter som lå til grunn for Fougner-utvalgets utredning.
Valla har gjennom sin advokat varslet at hun vurderer å gå til sak mot LO.
I oktober 2007 utgav hun boken "Prosessen", der hun presenterer sin versjon av saken. Boken er skrevet i dagboksform, og inneholder sterk kritikk mot en rekke personer involvert i saken og mot personer i Arbeiderpartiet og LO.


Fraortes.
Fravartish eller Fraortes (ca 675 – 653 f.Kr.), sønn av Deiokes, var den andre kongen av Media og grunnleggeren av mediansk styre.
Som hans far startet Fraortes kriger mot Assyria, men ble beseiret og drept av Ashurbanipal, kongen av Assyria.


Deiokes.
Deiokes var den første kongen til mederne, et arisk folkeslag i det som skulle bli Iran. Han forente syv mediske stammer og ble deres dommer og leder fra 701 f.Kr. Etter syv års styre, trakk han seg, men mederne valgte ham til konge inntil 675 f.Kr. Deiokes bygde et palass i hovedstaden, Ekbatana, nå kjent som Hamadan.


Kyaxares.
Hvakhshathra eller Kyaxares (regjerte 625–585 f.Kr.) var den mest handlingsdyktige kongen i Media.
Medias imperium under Kyaxares styre
Han reorganiserte og moderniserte den mediske hæren og slo seg så sammen med kong Nabopolassar av Babylon. De allierte overkjørte det assyriske imperiet og ødela Ninive i 612 f.Kr.
Etter denne seieren, erobret mederne det nordlige Mesopotamia, Armenia og noen viktige områder av Lilleasia, særlig Lydia.
Kong Kyaxares regnes som en stor helt for dagens Kurdere. I følge den Russiske historikeren Vladimir Minorsky snakket Mederene proto-Kurdisk. Graven til Kong Kyaxares ligger i byen Suleimania i Kurdistan (Irak), mens faren hans (Fraortes) er begravd i Mahabad, Iranske Kurdistan.


Place de la Concorde.
Place de la Concorde med obelisken. I bakgrunnen Rue Royale og Madeleine-kirken. Hôtel de Crillon til venstre
Place de la Concorde er en plass i Paris, ved den nedre enden av Champs-Élysées, på nordsiden av Seinen. Ved plassen ligger Tuileriene eller Jardin des Tuileries. Fra plassen kan man se oppover Champs-Élysées og til Triumfbuen.
Historie.
Den åttekanta plassen ble tegna av Ange-Jacques Gabriel i 1755, og fikk navnet Place Louis XV. På nordsida fikk plassen to like bygninger, én på hver side av Rue Royale; disse er strålende eksempler på periodens arkitektur. Bygningene romma i begynnelsen regjeringskontorer, og den ene er fortsatt hovedadministrasjon for den franske marinen. Den andre ble etter kort tid omgjort til luksushotell, Hôtel de Crillon.
Under den franske revolusjon ble statuen av Ludvig XV revet ned og plassen ble omdøpt til Place de la Révolution. Det gamle regimet hadde brukt plassen som offentlig rettersted; nå ble det reist en giljotine på plassen. 21. januar 1793 ble Ludvig XVI giljotinert her, og senere Marie Antoinette. Under den store terroren ble både Lavoisier, Danton og Robespierre henrettet her. På én måned i 1794 ble over 1300 mennesker henrettet.
Under Thermidor-reaksjonen fra 1795 begynte myndighetene å kalle plassen Place de la Concorde, og i 1830 ble navnet gjort offisielt.
Obelisken.
Den 23m høye obelisken midt på plassen var en gave fra visekongen av Egypt til Louis-Philippe i 1836. Den er en 3 300 år gammel granittobelisk fra Luxor med hieroglyfer som lovpriser farao Ramses II. I 1998 ble obelisken påsatt en gullbladet pyramide på toppen, til erstatning for den opprinnelige, som var antatt stjålet i 6. århundre f.Kr. Obelisken ligger på den såkalte Axe historique.
USAs ambassade ligger i det nordvestre hjørnet av plassen. Mot nord ligger Madeleine-kirken. Hovedkvarteret til Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) ligger også ved Place de la Concorde.
Concorde


Marino Ascanio Caracciolo.
Marino Ascanio Caracciolo (født 1468 i Napoli i Italia, døde 28. januar 1538 i Milano) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han var pave Leo Xs nuntius til keiser Maximilian I ved Riksdagen i Augsburg. Ved Riksdagen i Worms samarbeidet han og Girolamo Aleandro for den katolske tros sak, og lyktes i å få riksdagen til å beordre Martin Luthers verker brent. Senere var han meglingsmann mellom kong Henrik VIII av England og keiser Karl V og lyktes i å stifte fred mellom de to monarkene. Han var to ganger keiserlig utsending til det venezianske senat, og bevirket opprettelsen av en allianse mellom keiser og senat. Han var pavelig nuntius til det keiserlige hoff 1520–1523.
I januar 1524 ble han biskop av Catania på Sicilia, men fratrådte allerede i juli samme år til fordel for sin bror Scipione Caracciolo. Etter at broren døde i oktober 1529 ble han på nytt utnevnt til biskop av Catania, men igjen fratrådte han (mars 1530) da til fordel for Ludovico Caracciolo.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i konsistoriet den 21. mai 1535 av pave Paul III, publisert ved konsistoriet 31. mai 1535.
Sammen med kardinalene Agostino Trivulzio og Francisco Quiñones var han legat i fredsmeglingsoppdrag til kongene Ferdinand av romerne, og Frans I av Frankrike i juni 1536.
Etter biskop Ludovicos død i september 1536 ble han for tredje gang utnevnt til biskop av Catania. Men igjen fratrådte han (januar 1537), nå til fordel for Nicola Maria Caracciolo.
De andre kardinaler i samme slekt var Innico Caracciolo den eldre (kreert 1666), Innico Caracciolo den yngre (1715), Niccolò Caracciolo (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), Diego Innico Caracciolo (1800), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833).
Caracciolo, Marino Ascanio
Caracciolo, Marino Ascanio
Caracciolo, Marino Ascanio
Caracciolo, Marino Ascanio
Caracciolo, Marino Ascanio


Perdikkas I av Makedonia.
Perdikkas I var konge av Makedonia fra rundt 700 til rundt 678 f.Kr.


Innico Caracciolo den eldre.
Innico Caracciolo (den eldre) (født 7. mars 1607 i Napoli i Italia, død 30. januar 1685 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Pave Alexander VII (1655–1667) utnevnte ham til en av fire nuntier til Dronning Christina av Sverige.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i februar 1666 av pave Alexander VII, publisert ved konsistoriet i mars 1667.
Han var erkebiskop av Napoli 1667–1685.
Han deltok ved konklavet 1667 som valgte pave Klemens IX, ved konklavet 1666–1670 som valgte pave Klemens X, og ved konklavet 1676 som valgte pave Innocens XI.
De andre kardinaler i samme slekt var Marino Ascanio Caracciolo (kreert 1535), Innico Caracciolo den yngre (1715), Niccolò Caracciolo (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), Diego Innico Caracciolo (1800), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833).


Ararat.
Ararat (kurdisk: "Çiyayê Ararat"; tyrkisk: "Ağrı Dağı"; armensk: Արարատ; persisk: آرارات; hebraisk:) er det høyeste fjellet i Tyrkia. Det er en snødekt, inaktiv vulkan i det nordøstre Tyrkia, 16 km vest for den iranske grensa og 32 km sør for den armenske. Fjellmassiven består av to topper, hvorav den høyeste er 5165 moh og den lavere er 3925 moh.
Selv om fjellet ligger i Tyrkia, er det et nasjonalsymbol for Armenia, der det ofte blir kalt "Masis" (Մասիս), og en finner det på Armenias riksvåpen. Fjellet kan ses fra mange steder i Armenia, inkludert hovedstaden Jerevan, og det er ofte avbildet av armenske kunstnere på bilder, inngraveringer og ikke minst på backgammonbrett.
I følge Første mosebok strandet Noahs ark i dette fjellområdet etter syndefloden.
Området ble rammet av et jordskjelv i juli 1840, som ødela St. Jakob-klosteret og kapellet som befant seg der. Noe vulkansk aktivitet kan ha funnnet sted da.


Innico Caracciolo den yngre.
Innico Caracciolo (den yngre) (født 8. juli 1642 i borgen Martini ved Taranto i Italia, død 6. september 1730 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var senere biskop av Aversa 1697–1730.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i mai 1715 av pave Klemens XI, publisert ved konsistoriet i desember 1715.
Han deltok ved konklavet 1721 som valgte pave Innocens XIII, ved konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII, og ved konklavet 1730 som valgte pave Klemens XII.
De andre kardinaler i samme slekt var Marino Ascanio Caracciolo (kreert 1535), Innico Caracciolo den eldre (1666), Niccolò Caracciolo (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), Diego Innico Caracciolo (1800), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833).


Niccolò Caracciolo.
Niccolò Caracciolo (født 8. november 1658 i Villa Santa Maria ved Teano i Italia, død 7. februar 1728 i Capua) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som nuntius i Toscana. Han ble senere erkebiskop av Capua 1703–1728, og var innimellom regent for Roma.
Han ble kreert til kardinal i desember 1715 av pave Klemens XI, med dispens ettersom hans onkel også var kardinal.
Han deltok ved konklavet 1721 som valgte pave Innocens XIII, men "ikke" ved konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII.
De andre kardinaler i samme slekt var Marino Ascanio Caracciolo (kreert 1535), Innico Caracciolo den eldre (1666), Innico Caracciolo den yngre (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), Diego Innico Caracciolo (1800), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833). På morssiden var han i slekt med kardinalene Francesco del Giudice (kreert 1690, det var hans morbror), og Niccolò del Giudice (1725).
Caracciolo, Niccolò2
Caracciolo, Niccolò2
Caracciolo, Niccolò2
Caracciolo, Niccolò2


Abu Ghraib-fengslet.
Abu Ghraib-fengslet er et fengsel i Abu Ghraib, en irakisk by 32 km vest for Bagdad. Det ble kjent internasjonalt som et sted der Saddam Hussein torturerte og henrettet motstandere, og senere som åstedet for tortur og mishandling av fanger, utført av soldater og fangevoktere under USAs kommando. 28. april 2004 ble det kjent gjennom offentliggjøringen av bilder og film at amerikanske soldater torturerte flere irakiske fanger som ble holdt der.
Abu Ghraib under Saddam Hussein.
Abu Ghraibs beliggenhet i Irak.
Under Saddam-regimet var fengselet understilt Den alminnelige Sikkerhetstjeneste (al-Amn al-Amm) og var åsted for tortur og henrettelser av tusener av politiske fanger. Anslag vedrørende året 1984 alene går ut på at inntil 4000 ble henrettet der det året. Amnesty International hevdet om 1990-årene at det da hadde funnet sted mange massehenrettelser der, med som regel hundrevis av drepte hver gang. Etter Saddams fall ble det i omgivelsene rundt fengselet funnet flere massegraver.
I 2001 var det anslagsvis 15 000 fanger der, deriblant irakiske kurdere, sjiitter, og irakere av persisk avstamning. Noen hadde vært der siden 1980. Mange av fangene var verken anklaget eller dømt for noe. Noen ble holdt på enecelle i åresvis. Ubekreftede meldinger vil at noen fanger ble gjort til prøvekaniner for den irakiske utprøving av biologiske og kjemiske våpen.
Våren 2002 begynte en utbygging av komplekset; seks nye celleblokker skulle komme i tillegg. Sent 2002 ble imidlertid fengselet rømt; de fleste fanger ble gitt amnesti, og nesten alle dokumenter der ble ødelagt av de irakiske fengselsmyndigheter. Etterpå ble det forlatte anlegget plyndret, og deler av det ble satt i brann.
Amerikansk bruk av fengselet.
I 2003 overtok US Army fengselet. En del av fengselet var fremdeles intakt, de ødelagte delene ble gradvis om- og gjenoppbygd. På grunn av sin nærhet til Bagdad ble fengselet av amerikanernes viktigste i Irak.
Våren 2004 anordnet den amerikanske militærledelse nok en utvidelse av fengselet, ettersom det var blitt overfylt. Endel av anlegget ble dessuten forlegning for den irakiske hær.
I mai 2004 ble det kjent i den internasjonale offentlighet ved rapporter og fotografier at amerikansk militært og etteretningspersonell hadde torturert fanger i Abu Ghraib. Stadig flere detaljer ble kjente, og utløste sterke reaksjoner, ikke bare i USA og i internasjonalt, men særlig i den arabiske verden.
Straffeforfølgelse.
I etterkant av skandalen, ble flere amerikanske soldater brakt inn for krigsrett og dømt.
I tillegg til sterkt varierende fengselsstraffer, ble de aller fleste gitt avskjed i vanære fra de amerikanske styrkene.
Den lengste straffen ble gitt til Specialist Charles Graner 15. januar 2005. Graner ble kjent skyldig i overgrep, planlegging av overgrep, angrep, hindre etterforsking, samt hindre overgrep mot fanger.
Den mest kjente av de som ble straffet er Lynndie England. Hun ble 27. september 2005 dømt til tre til ti års fengsel for ulike tiltaler. England fikk i oktober 2004 en sønn, som Graner skal være far til.
1. mars 2008 offentliggjorde psykologen Philip Zimbardo nye bilder fra overgrepene og torturen i fengselet.
Se også.
Denne artikkelen i engelsk-wikipedia – som omhandler overgrepene i Abu Ghraib.
Litteratur.
Philip Gourevitch i samarbeid med Errol Morris har skrevet boken "Stående ordre. På innsiden av Abu Ghraib", Gyldendal, 2009, ISBN 9788205383197. Det er en grundig analyse av bildene fra fengselet, men de er ikke med i boken, som er basert på intervju av mennesker som hadde tjenestetid i fengselet.
Kjell Arne Bratli har skrevet boken "Oppdrag Bagdad" (ISBN 82-7668-036-4, Fortuna Forlag) som omhandler den norske pastoren Sigurd Bratlie som i 1978 ble arrestert i Bagdad og som ble holdt fengslet i Abu Ghraib.


Amyntas I av Makedonia.
Amyntas I (gresk: Ἀμύντας Aʹ), konge av Oldtidens Makedonia (ca 540-498 f.Kr.), var en skattepliktig vasall av Dareios I av Persia. Med ham kan det sies at historien til Makedonia tar til. Han var den første av herskerne som har relasjoner med andre land. Han inngikk en allianse med Peisistratidae av Aten, og da Hippias ble drevet ut av Aten tilbød Amyntas territoriet Anthemus ved den Thermaiske gulf, med mål om å snu de greske kranglene til sin fordel.


Giovanni Costanzio Caracciolo.
Giovanni Costanzio Caracciolo (født 19. desember 1715 i Napoli i Italia, døde 22. desember 1780 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i september 1759 av pave Klemens XIII som lekmann, men ble senere diakonviet.
Han deltok ved konklavet 1769 som valgte pave IKlemens XIV, og ved konklavet 1774–1775 som valgte pave Pius VI.
De andre kardinaler i samme slekt var Marino Ascanio Caracciolo (kreert 1535), Innico Caracciolo den eldre (1666), Innico Caracciolo den yngre (1715), Niccolò Caracciolo (1715), Diego Innico Caracciolo (1800), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833).
Caracciolo, Giovanni Costanzio
Caracciolo, Giovanni Costanzio
Caracciolo, Giovanni Costanzio
Caracciolo, Giovanni Costanzio


Aleksander I av Makedonia.
Aleksander I var hersker av Makedonia fra 495 f.Kr. til 450 f.Kr. Han var sønnen til Amyntas I av Makedonia.
Ifølge Herodot var han uvennlig ovenfor Persia, og fikk utsendingene til Dareios I drept da de ankom hoffet til hans far under det joniske opprøret. Men han ble tvunget til å underordne seg Persia under invasjonen av Hellas av Dareios sønn Xerxes I, og han fungerte som representant for den persiske guvernøren Mardonius under fredsforhandlingene etter det persiske nederlaget ved Salamis i 480 f.Kr. Til tross for samarbeidet med Persia, gav han jevnlige forsyninger og råd til grekerne, og advarte dem om Mardonius sine planer før slaget om Plataea i 479 f.Kr.. Aleksander gjenvant etter hvert Makedonias uavhengighet etter slutten på de persiske krigene.
Selv om Makedonia ble regnet som en halvbarbarisk stat av noen grekere (særlig av dem som hadde kolonier nær Makedonia som var truet av makedonsk ekspansjon), gjorde Aleksander krav på å nedstamme fra argosiske grekere og Herakles, og fikk dermed delta i de olympiske lekene, en ære som var reservert for grekere. Han modellerte sitt hoff etter Atens og var overhode for poeten Pindar.
I 450 ble han etterfulgt av sin sønn Perdikkas II.


Perdikkas II av Makedonia.
Perdikkas II var konge av Oldtidens Makedonia fra rundt 454 f.Kr. til rundt 413 f.Kr.. Han var sønnen til Aleksander I.
Under Peloponneserkrigen forandret Perdikkas side flere ganger. I 431 f.Kr. hjalp han Aten i beleiringen av Potidaea. I 429 f.Kr. ble hans kongedømme angrepet av styrkene til Sitalkes, konge av Thrakia. Angrepet var ikke vellykket, og Sitalkes og hans hær ble beseiret. I 424 f.Kr. hjalp Perdikkas Brasidas i erobringen av Amfipolis.
Han døde i 413 f.Kr. og etterlot sin sønn Arkelaus som konge. Perdikkas ble berømt ikke fordi han var en god konge, men fordi han myrdet mesteparten av sin familie i løpet av hans styre.


Liste over konger av Makedonia.
Oldtidens Makedonia var et kongedømme i antikken i dagens territorium av det nordlige Hellas, bebodd av det som muligens kan karakteriseres som doriske grekere. Det ble viktig på 300-tallet f.Kr. da kong Filip II erobret de greske bystatene. Filips sønn, Aleksander den store, erobret det persiske riket noen få år senere. Kongedømmet Makedonia mistet snart direkte kontroll over disse enorme, asiatiske områdene, men det beholdt hegemoniet over selve Hellas inntil det ble beseiret av romerne i de makedonske krigene (215–148 f.Kr.)
Antigonid-dynastiet.
Etter Perseus nederlag ved slaget om Pydna i 168 f.Kr., ble Makedonia delt i fire republikker under romersk styre. I 150 f.Kr. gjorde Andriskus krav på å være sønnen til Perseus, og krevde den makedonske tronen som "Filip VI". Dette førte til en fjerde makedonerkrig, der Andriskus ble beseiret av romerne, og Makedonia ble annektert av Roma i 148 f.Kr.


Broøgler.
Broøgler eller tuataraer er de eneste nålevende representanter for krypdyrordenen "Rhynchocephalia" (eller "Sphenodontia"), som ellers bare omfatter utdødde, forhistoriske former. To gjenlevende arter finnes på New Zealand.
De er opptil 75 cm lange, med en rad pigger langs ryggens og halens midtlinje. De har et slags tredje øye midt på skallen som kan ses tydelig hos ungdyr. De kan leve veldig lenge. De vokser veldig sakte og blir ikke utvokst før de er rundt 20 år gamle. Noen eksemplarer i fangenskap har levd i nesten 80 år.
De oppholder seg i små huler og spiser insekter og noen ganger fugleegg og fugleunger.


Skilpadder.
Skilpadder er en orden av krypdyr. Det finnes over 270 arter på verdensbasis. Nøyaktig hvor skilpaddene hører hjemme i de landlevende virveldyrenes stamtre er usikkert. Skilpaddene blir vekselvis satt sammen med de øvrige nålevende krypdyrene i sauropsider og som søstergruppa til alle andre nålevende amnioter (se parareptilia for detaljer).
Skilpadder finnes i mange miljøer, og det finnes flere grupper som likner hverandre selv om de ikke er nært beslektet. Skilpadder sol lever i hav kalles gjerne havskilpadde og har luffer, landskilpadder har bein med føtter og sumpskilpadder har føtter som også egner seg til svømming.
Synlige trekk.
Skilpadder har bred, kort kropp som er dekket av et ryggskjold ("carapax"), som er vokst sammen med ribbein og ryggvirvler. Bukskjoldet ("plastron") er vokst sammen med kragebeinet og interclavicula i skulderbeltet. Unikt blant virveldyrene er at skulderbladet befinner seg innenfor ribbeina. Hodet, halsen, halen og lemmene kan hos de fleste skilpadder trekkes inn under skjoldene når det er fare på ferde.
Dermalbein fra lærhuden danner plater eller hornskjell av keratin som dekker det indre skjoldet av bein. Nye lag med keratin legges på undersiden av det gamle. Hos de fleste er huden, særlig på beina, dekket med grove hornskjell, men enkelte skilpaddearter mangler skjellete hud. Dette gjelder spesielt sumpskilpadder, som delvis puster gjennom huden på samme måte som amfibier. Halsen er lang og lettbevegelig, mens halen er kort. Hos landskilpadder er lemmene tykke og klumpete, hos havskilpadder ligner bena luffer.
Kraniet er av anapsid type, og skilpaddene regnes derfor som de siste gjenlevende medlemmene av de anapside krypdyrene. Nyere forskning setter imidlertid spørsmål ved dette, da det er flere ting som tyder på at denne kranieformen har oppstått sekundært, og at de derfor bør plasseres blant de diapside krypdyrene. Se Parareptilia for en nøyere diskusjon.
Tilpasninger.
Hos arter som lever store deler av tiden i elver og vann har det oppstått ulike mekanismer for å ta opp oksygen direkte fra vannet. Selv om disse metodene ikke erstatter behovet for å puste med lunger fullstendig, så gjør det dem i stand til å oppholde seg under vann i atskillig i lengre tid enn de ellers kunne gjort uten. Enkelte har blodfylte sekker rett innenfor kloakkåpningen hvor vann kan pumpes inn og ut for å oppta oksygen.
Fordi skilpadder er vekselvarme, har de lavt oksygenbehov. Mange av artene som lever i vann kan derfor oppholde seg mye lengre under overflaten enn pattedyr av tilsvarende størrelse, til tross for små lunger. Samtidig trenger de lite næring for å holde seg i live, noe som gjør dem i stand til å overleve i selv ekstremt næringsfattige miljøer.
Hvis en skilpadde av en eller annen grunn skulle havne på rygg, kan den gynge seg fra side til side ved hjelp av hodet helt til den har stor nok fart til at den velter seg tilbake på "magen" igjen.
Sumpskilpadder lever i dammer og elver, og er gode svømmere. De kan lett bite av deg ei tå om du skulle være så uheldig å komme for nær en sumpskilpadde. De har som oftest strømlinjeformet skall og føtter med svømmehud og lange klør. De lever av planter, fisk og andre småkryp i vannet. De fleste sumpskilpaddene kan kun svelge mens de befinner seg i vann. De er derfor avhengige av vann for å overleve. Om en sumpskilpadde oppholder seg for lenge på land, kan den tørke ut.
Havskilpadder tilbringer hele livet i havet, unntatt når de kommer opp på land for å legge egg. De har lange finner i stedet for føtter, og ofte vokser det alger, skjell og lignende på skallet. Havskilpaddene har lenge hatt mange fiender, men har nylig blitt utrydningstruet siden mennesker bevisst og ubevisst fanger dem.
Landskilpadder finnes i mange forskjellige former og farger – alt fra den flate pannekakeskilpadden til den store kjempeskilpadden, som kan bli over 150 år gammel. Landskilpaddene har tykke føtter, og kan ikke svømme, men finner seg gjerne små dammer å legge seg i når de trenger å kjøle seg ned.
Bestand.
Hvert år dør flere tusen havskilpadder av å sette seg fast i fiskenett. Skilpadder blir også sett på som delikatesser, noe som utgjør en stor trussel for enkelte bestander, men spesielt havskilpadder. Det er nå strengt forbudt å kjøpe eller selge skilpadder som mat i hele verden, men det foregår likevel en betydelig mengde handel med skilpadder på svartebørser. Dette foregår spesielt i Asia, hvor de sjeldneste artene kan selges for summer som tilsvarer flere årslønner for den relativt fattige lokalbefolkningen.
Forplantning.
Alle skilpadder, også havskilpadder, legger egg på land og graver dem ned. Noen arter har egne kjønnskromosomer som bestemmer kjønnet, men hos de fleste blir kjønnet avgjort av temperaturen. Høy temperatur i reiret gjør at eggene utvikler seg til hunner og lav temperatur under inkubasjonsperioden gir hanner, på samme måte hos krokodiller og noen øgler.
Havskilpaddene svømmer ofte flere mil for å legge egg på den stranda der de selv ble klekket ut. Hver skilpadde legger rundt 100 egg. På grunn av menneskelig aktivitet forsvinner en del av disse skilpaddestrendene, noe som er med på å gjøre havskilpaddene utrydningstruet.
Skilpadder på engelsk.
På engelsk brukes ordene «turtle», «tortoise» og «terrapin» litt forskjellig alt etter hvilken utgave av engelsk det er snakk om. På britisk engelsk brukes «turtle» som en fellesbetegnelse på alle vannlevende skilpadder utenom terrapiner, og «tortoise» brukes konsekvent om de landlevende artene. På amerikansk engelsk er dette skillet ikke like tydelig og «turtle» brukes av og til om alle typer. På australsk engelsk omfatter «tortoise» både land- og sumpskilpadder. I alle språk brukes «turtle» som en fellesbetegnelse på hele ordenen.


Britt Goodwin.
Britt Goodwin (født 24. april 1983 i Gjøvik) er en norsk/engelsk håndballspiller og tidligere reality-deltaker som i 2005 vant reality-TV-serien "Big Brother".
Goodwin har spilt i eliteserien i håndball, både for Vardal og Toten Håndballklubb. Hun er imidlertid mest kjent som vinner av den norsk-svenske samproduksjonen Big Brother i 2005 på TVNorge. Hun kom inn i huset 14 dager etter de andre som en erstatning for en deltager som trakk seg frivillig. Under finalen ble hun stemt fram som vinner med nesten 50 % av stemmene, foran Tina Kling, Klas Andersén og Carl Fredrik Schou Knutsen.
Hun er utdannet som sykepleier og ansatt ved Akershus universitetssykehus. Begge hennes foreldre kommer fra Storbritannia. Hennes far, Steve Goodwin, spilte fotball for Gjøvik Fotballklubb på 1980-tallet.
I 2008 ble hun uttatt til det britiske håndball-landslaget, og i 2011 ble hun tatt ut til det britiske OL-landslaget for å delta i de Olympiske sommerlekene i London i 2012.


Krokodiller.
Krokodiller (Crocodylia) er de fysisk største nålevende krypdyrene. De oppsto for omkring 84 millioner år siden.
Anatomi.
De er karakterisert ved hodet med den langstrakte snuten. Øyne og nesebor er sterkt fremspringende på oversiden av hodet. Kjevene er store med kjegleformede tenner. Nye tenner dannes hele livet igjennom til erstatning for de utslitte. De har fem tær på forbena og fire på bakbena. Tærne er til en viss grad forbundet med svømmehud. Halen er lang, kraftig og sammenpresset fra siden, den tjener som svømmeredskap. Ryggen dekket av hornskjold, i tillegg til beinplater i lærhuden.
Hjertet er i motsetning til for andre nålevende krypdyr delt i to forkamre og to hjertekamre.
Denne egenskapen deler krokodillene med fuglene, som er søstergruppen deres.
Forplantning.
Alle krokodiller legger egg. Hos flere arter vokter voksne krokodiller eggene og tar seg til en viss grad av ungene. Typisk er det slik at det bygges et slags rede hvor eggene dekkes over med plantedeler eller jord. Temperaturen påvirker kjønnet, og lav temperatur gir bare hunner, mens høy temperatur gir hanner. Når moren hører lyd fra de nyklekte ungene blir de gravet fram. Flere arter tar med seg ungene til vannet ved å bære dem i munnen.
Fossiler.
Mekosuchinae er en gruppe av krokodiller som døde ut da mennesker koloniserte Stillehavsøyene. Det er usikkert om de skal regnes som en underfamilie av ekte krokodiller, eller om de utgjør en egen familie, Mekosuchidae, innenfor Crocodyloidea.
Man kjenner også til flere utdødde dyreformer som ligner krokodiller, deriblant noen som i enda større grad var knyttet til vann og som hadde ben som lignet luffer. En av disse var "Geosaurus", som man har funnet fossiler av ganske langt nord.
Systematikk.
De nålevende krokodillene omfatter en tyvetalls arter som gjerne deles i hovedgruppene gavialer, «ekte» krokodiller, alligatorer og kaimaner.


Tuileriene.
Slottet før det ble ødelagt i 1871
Jardin des Tuileries er en park i Paris, mellom Louvre og Place de la Concorde. Parken har en sentral allé av valnøttrær som er en del av aksen Triumfbuen – Louvre (Axe monumentale). Alleen kranses av plener, dammer og et stort antall statuer av kjente kunstnere som Auguste Rodin og Charles Antoine Coysevox. De fleste av dem er i dag kopier, idet originalene er flytta inn i Louvre. Parken har en rekke serveringssteder.
Parken og slottet Palais de Tuileries ble anlagt av Katarina av Medici i 1570-åra på et område på høyre bredd der teglbrennerne (fr. "tuileries") holdt til. Slottshagen hadde blomster- og grønnsaksbed og en labyrint. Hagen ble omdanna til en mer formell park under Ludvig XIV av landskapsarkitekten Le Nôtre.
På 1800-tallet ble en rekke eksotiske trær og planter introdusert. Valnøtt har gjennom mye av parkens historie vært det dominerende treslaget. Mange av de eldste valnøttrærne gikk over ende under en storm i 1999.
I det nordvestre hjørnet av parken ligger Galerie Nationale du jeu de paume, og mot elva ligger Orangeriet; begge kjente kunstinstitusjoner.
Palais des Tuileries var et slott som lå på den delen av parken som i dag kalles Jardin du carrousel. Slottet ble bygd for Katarina av Medici i 1559. Under Henrik IV ble slottet utvida med to fløyer som bandt det sammen med Louvre, og ble senere den foretrukne boligen for kongefamilien.
Under revolusjonen holdt massene Ludvig XVI i husarrest på slottet, før de brøt seg inn og tvang kongen til å iføre seg den røde lua. Etter revolusjonen tok Napoleon igjen slottet i bruk som sin residens. Han oppførte monumentet "Arc du triomphe du carrousel" foran hovedinngangen på slottet.
Under Pariskommunen i 1871 ble slottet stormet og påtent, og brant ned til grunnen.


Alexandra av Storbritannia.
Alexandra (født 1. desember 1844, død 20. november 1925) var prinsesse av Danmark, og dronning av Storbritannia. Hun var datter av kong Christian IX av Danmark og dronning Louise.
Hun giftet seg i 10. mars 1862 med prins Albert Edvard, fyrsten av Wales, på Windsor slott.
Før Edvard overtok tronen, hadde hun i en del år ivaretatt representasjons- og velgjørenhetsoppgaver. Blant annet stiftet hun et fond til bekjempelse av arbeidsledighet og arbeidet for å forbedre sykehusvesenet. Svigermoren, dronning Victoria, var ikke glad for de politiske problemene som fulgte da Bertie ble gift med en dansk prinsesse. Alexandra agiterte for britisk intervensjon på dansk side under krigen mellom Danmark og Tyskland i 1864, og i 1890 sendte hun et langt memorandum til lord Rosebery i forbindelse med skiftet, der Storbritannia ga Helgoland til Tyskland i bytte mot kolonien Zanzibar. Alexandra fikk mye ros for sin henvendelse, men den fikk ingen praktisk betydning. Dronning Victoria skrev: «Hva kunne være mer smertelig for vår familie enn de politiske vanskelighetene vi ble satt i, under krigene med Danmark?» Den tyskættede dronningen ønsket ingen dansk seier.
Alexandra ble tunghørt med alderen. Hun tilbrakte en stor del av sin enketid i Danmark, dels hos familien på Fredensborg slott, dels på Hvidøre slott, som hun kjøpte sammen med sin søster, enkekeiserinne Dagmar av Russland.


Sofia av Spania.
Sofia (født 2. november 1938 i Athen) er Spanias dronning og gift med kong Juan Carlos.
Sofia tilhører huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født som prinsesse av Hellas og Danmark. Hun var det eldste av barna til kong Paul I av Hellas og hans dronning Friederike, som opprinnelig var prinsesse av Hannover. Sofia har to yngre søsken; broren kong Konstantin II av Hellas, samt søsteren prinsesse Irene. Hun er oldebarn av keiser Vilhelm II av Tyskland på både fedrene og mødrene side.
Hun tilbragte deler av barndommen i Egypt og Sør-Afrika, etter at hennes familie måtte flykte fra den greske borgerkrig. I 1946 reiste hun tilbake til Hellas, før hun ble sendt på den prestisjefulle tyske internatskolen Schule Schloss Salem. Deretter studerte hun musikk og arkeologi i Athen, og deltok ved de olympiske sommerleker i 1960 i Roma.
14. mai 1962 giftet prinsesse Sofia seg med den spanske prins Juan Carlos. Han ble i 1969 utropt som tronfølger av Spanias diktator, Francisco Franco, og da Franco døde den 22. november 1975, ble Juan Carlos og Sofia Spanias kongepar.
Sofia ble i 1982 tildelt storkors av St. Olavs Orden. I 2001 mottok hun Den hvite ørns orden fra Polens president. Hun er æresdoktor ved flere universiteter og medlem av Roma-klubben.
Hun snakker spansk, gresk, tysk, fransk og engelsk.


Tryvannstårnet.
Tryvannstårnet er et 118 meter høyt fjernsynstårn i Oslo. Tårnet er bygd 529 meter over havet nær Tryvann.
Tryvannstårnet ble bygget i 1962 for å sende kringkastingssignaler videre til radio- og fjernsynsomformere i hele Norge.
Driftingen av tårnet, blir gjort av Telenor-eide Norkring.
60 meter oppe i tårnet er det en observasjonsplattform hvorfra man på klare dager kan se helt til Sverige i øst og Gaustatoppen i Telemark i vest, omkring 120 km unna. Til sammenlikning ligger Bergen om lag 300 km unna i luftlinje. Observasjonsplattformen var tidligere et populært turistmål, men den ble lukket i 2005 på grunn av nye brannsikkerhetsforskrifter som ville bety en større investering. Lukningen hadde også sammenheng med sterkt fallende besøkstall. På 1980-tallet og 1990-tallet hadde tårnet 100 000 besøkende, mens det siste året det var åpent var det kun 25 000 som besøkte tårnet.
Tidligere tårn.
Dagens tårn er det fjerde i rekken. Det første utkiktstårnet ble bygget allerede i 1867 av Thomas Heftye. I 1883 ble tårnet erstattet av et nytt og bedre tårn og samtidig gitt i gave til byen. Tårnet ble stående fram til 1923. Først i 1934 ble et tredje og ytterligere forbedret tårn bygget. Tårnet ble bygget i kraftig rundtømmer og var 18,5 meter høyt. De tre første tårnene var alle bygget i tre og kun ment som utkiktstårn.
Radiohistorie.
I 1923 ble det første radioprogrammet i Norden sendt ut fra en liten sender i nærheten av dagens tårn. På det meste var det tre radiomaster i området, i dag kun en.
Postkontor.
I årene fra 1963–1976 hadde Tryvannstårnet eget postkontor, eller sesongbrevhus fra mars til september.


Filippo Carandini.
Filippo Carandini (født 6. september 1729 i Pesaro i Italia, døde 28. august 1810 i Modena) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i januar 1787 av pave Pius VI som legmann, den høyeste geistlige vielse han senere skulle motta, var subdiakonatet.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.
Han var prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1800–1810.
Under den franske okkupasjon av Roma i 1809 ble han nødt til å søke tilflukt først i Tolentino, så i Modena, med sin familie.
De andre kardinaler i samme slekt var hans nevø Ercole Consalvi (kreert 1800) og Antonio Maria Frosini (1823).
Carandini, Filippo
Carandini, Filippo
Carandini, Filippo
Carandini, Filippo


Store Tryvannet.
Store Tryvannet (av tallet "tre" og "vann") er et tjern i Nordmarka nær Holmenkollen i Oslo. Ved vannet ligger Tryvannsstua som er en kafé som normalt er åpen sommer som vinter. På åsen over vannet ligger fjernsynstårnet Tryvannstårnet som er synlig fra de fleste steder i Oslo. Store Tryvannet har innløp fra Skomakertjern, som ligger rett vest for Store Tryvannet, og utløp til Lille Tryvannet, som ligger nordvest for Store Tryvannet.


Abu Ghraib.
Abu Ghraib (أبو غريب) er en irakisk by med mellom 750 000 og 1 500 000 innbyggere 32 km vest for Bagdad sentrum. Abu Ghraib ligger på den tradisjonelle ruten fra Bagdad til Jordan, men byen er nok mest kjent for Abu Ghraib-fengslet.


Luis Maria de Borbón y Farnesio.
Luis Maria de Borbón y Farnesio
Luis Antonio Jaime de Borbón y Farnesio (født 25. juli 1727 i Madrid i Spania, død 7. august 1785 i Avila) var "infante real" av Spania og i en periode en av den katolske kirkes kardinaler. Han var far til den senere kardinal Luis María de Borbón y Vallábriga (kreert 1820).
I 1734 døde kardinal Diego de Astorga y Céspedes, erkebiskop av Toledo. Kong Felipe V formidlet til paven sitt ønske om at hans sønn skulle bli etterfølgeren. Pave Klemens XII nektet, både på grunn av sønnens unge alder (syv år gammel) og fordi han misbilliget Borbonenes territoriale ambisjoner i Italia. Ikke desto mindre ble gutten administrator for erkebispedømmets temoralia i 1735.
Han ble kreert til kardinal av pave Klemens XII i desember 1735, bare åtte år gammel. Han deltok ikke ved konklavet 1740.
I en alder av 27 år var han seg både bevisst fraværet av noe religiøst kall og sin sterke seksualdrift, og besluttet seg for å presentere sin avkjedssøknad fra alle kirkelige embeder til kong Fernando VI og pave Benedikt XIV. Han ble løst fra sin kardinalverdighet i desember 1754.
Borbon y Farnesio, Luis Antonio de
Borbon y Farnesio, Luis Antonio de
Borbon y Farnesio, Luis Antonio de
Borbon y Farnesio, Luis Antonio de


Fiskeøgler.
Fiskeøglene tilhørte Ichthyosauria, en gruppe av utdødde krypdyr. Fiskeøglene var langstrakte og strømlinjeformede og hadde samme kroppsform som de fleste haier og delfiner.
De hadde store øyne og lange, smale kjever tett besatt med spisse tenner. De levde vesentlig av fisk og skallbærende blekkspruter. Hodet var stort i forhold til resten av kroppen, med lang og kraftig kjeve.
Fossiler funnet i skifer viser at de fødte levende unger.
I 1952 og 1971 ble det gjort funn av fiskeøgle (Ichthyosauria) i Ramsafeltet på Andøya. Avtrykk av denne finnes i Polarmuseet på Andenes. Helt fra andre halvdel av 1800-tallet har man gjort en rekke funn av fossiler her.
I 2012 ble det gjort et eksemplarisk funn av en fiskeøgleskalle på Island.


Giuseppe Firrao den eldre.
Giuseppe Firrao (den eldre) (født 12. juli 1670 i Luzzi i Italia, død 24. oktober 1744 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Portugal. Han var så biskop av Aversa 1730–1734, og ble senere blant annet prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere 1738.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1731 av pave Klemens XII.
Han deltok ved konklavet 1740 som valgte pave Benedikt XIV.
Han fikk en slektning i kardinalskollegiet senere, Giuseppe Firrao den yngre (kreert 1801).
Firrao, Giuseppe1
Firrao, Giuseppe1
Firrao, Giuseppe1
Firrao, Giuseppe1


Moafugler.
Moafuglene var fugler som levde i historisk tid på New Zealand. De tilhørte familien med det vitenskapelige navnet "Dinornithidae". De kunne ikke fly og hadde mye til felles med strutsen.
Det var flere arter av moafugler. Moafuglenes nærmeste nålevende slektninger er trolig emuen og kasuaren i Australia.
Den største arten, kjempemoaen, ble opptil tre meter høy og veide omkring 250 kilo. Dermed var elefantfuglen fra Madagaskar tyngre, men ikke så høy. Familien omfattet også en rekke mindre arter, hvorav de minste kanskje var på størrelse med en kalkun.
Moafuglene døde ut på grunn av maorifolkets overbeskatning av bestandene. Det er usikkert når de døde ut, men det var trolig mellom år 1500 og 1800. De var sannsynligvis utdødd før James Cook kom til øyene. Da oppdagelsesreisende fra Europa kom til øyene, fortalte maoriene mange historier om forfedrenes jakt på kjempefugler de kalte moa.


Intensivsykepleie.
Intensivsykepleie blir utført på spesialavdelinger, hjerteovervåkning, medisinsk og kirurigsk intensive enheter på pasienter som har svikt eller truende svikt i flere organsystemer. Intensivsykepleie blir utført av en sykepleier med spesialisering i intensivsykepleie, en intensivsykepleier. Respirator, Cpap, Bipap, defibrilator er noe av det medisinsk tekniske utstyret som blir bruk av intensivsykepleiere.


Henrik Steffens.
Henrik Steffens (født 2. mai 1773 i Stavanger, død 13. februar 1845 i Berlin, fornavnet skrives også "Henrich" eller "Heinrich") var en norskfødt tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Steffens ble født i Stavanger av dansk mor og tysk far. Fjorten år gammel flyttet han med foreldrene til København, hvor han studerte teologi og naturvitenskaper. I 1796 underviste han i Kiel, og dro ett år senere til Jena for å studere Schellings naturfilosofi. Han traff og tok inntrykk av alle de sentrale tyske romantikerne på den tida og besøkte Goethe i Weimar. I 1800 kom han til Freiberg, hvor han kom under Abraham Gottlob Werners innflytelse.
Etter to år reiste han tilbake til København. Han holdt berømte, ildnende naturfilosofiske forelesninger i Elers' Kollegium i 1802, og vakte stor oppsikt. Dikteren Adam Oehlenschläger lot seg blant annet inspirere av møtet med Steffens og skrev det romantiske programdiktet "Guldhornene". Steffens ble professor i Halle. Under frigjøringskrigene mot Napoleon meldte han seg frivillig, og var tilstede ved erobringen av Paris. Deretter gjenopptok han sin akademiske karrière. Fra 1811 var han professor i Breslau i Schlesien, frem til han 1832 aksepterte en invitasjon til Berlin, hvor han fikk en lærestol ved Humboldt-universitetet.
Steffens regnes som den som brakte romantikken til Norden. Henrik Wergeland dedikerte prologen til sitt visjonære verdensdikt Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og kalte det "Til Henrich Steffens". Det var især den ungs Steffens som Wergeland var inspirert av. Steffens var kjødelig fetter av salmedikteren N.F.S. Grundtvig som skrev et vakkert hyllingsdikt til Steffens da denne døde i 1845. Han karakteriserer Steffens som «Lynildsmanden».
Henrik Steffens-prisen har eksistert siden 1936, og siden slutten av 1990-tallet et norsk gjesteprofessorat ved Humboldt-universitetet som bærer Steffens' navn. Nåværende innehaver av dette professoratet er idehistorikeren Kjetil Ansgar Jakobsen.


Henrik Steffens-prisen.
Henrik Steffens-prisen ble innstiftet på 1930-tallet av den tyske forretningsmannen Alfred Toepfer, til minne om den dansk-norsk-tyske filosofen Henrik Steffens (1773–1845). Den ble utdelt til betydningsfulle skandinaver gjennom universitetet i Hamburg. Prisen opphørte i 2005.


Analyse.
En analyse er en systematisk undersøkelse der et subjekt/objekt (en sak, en gjenstand, et begrep) betraktes som sammensatt av enkelte bestanddeler for å få avdekket et budskap eller en mening. Den enkelte bestanddel kan bli subjekt/objekt i en ny analyse osv. til ønsket nøyaktighet i betraktningen er nådd. Det motsatte prinsipp er en syntese.
De forskjellige vitenskapene som for eksempel matematikk, informatikk, grammatikk, fysikk, kjemi eller filosofi, Samfunnsvitenskap har hver sine egne analysemetoder.
Analyse som metode ble utviklet av René Descartes i "Discours de la Méthode" som kom ut i 1637.
Analyse er et viktig innslag i humanistisk og vitenskapelig kompetanse. Analyse er en slik tilnærming. Man kan oppnå et nytt blikk på en tekst ved at man gir seg selv litt distanse til verket og stiller noen spørsmål til sin egen opplevelse.Analyse er ikke beskrivelse. Analyse dreier seg om å få tak på mening som ikke ligger opp i dagen. Analyse er fortolkning.En analyse gir ingen endelige svar.
Analyse innen samfunnsvitenskap.
Samfunnsvitenskap har mange måter for å analysere objekter. For eksempel
Analyse innen filosofi.
Filosofisk analyse er et begrep brukt av filosofer
Analyse innen matematikk.
I matematikken er analysen en fellesbetegnelse for den grenen av matematikk som befatter seg med grenser av uendelige størrelser.


Tommaso Ruffo.
Tommaso Ruffo (født 15. september 1663 i Napoli i Italia, død 16. februar 1753 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Toscana.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var erkebiskop av Ferrara 1717–1738.
Han deltok ved konklavet 1721 som valgte pave Innocens XIII, konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII, og konklavet 1730 som valgte pave Klemens XII.
Fra samme slekt stammer kardinalene Antonio Maria Ruffo (kreert 1743), Fabrizio Dionigi Ruffo (1791), Luigi Ruffo Scilla (1801) og Fulco Luigi Ruffo-Scilla (1891).
Han var også i slekt med kardinal Giacomo Boncompagni (1695).
Ruffo, Tommaso
Ruffo, Tommaso
Ruffo, Tommaso
Ruffo, Tommaso


Antonio Maria Ruffo.
Antonio Maria Ruffo (født 11. juni 1687 i Bagnara ved Napoli i Italia, død 22. februar 1753 i Bagnara Calabra nær Reggio Calabria) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i september 1743 av pave Benedikt XIV, han var legmann, slkjønt han året etter ble presteviet. Det måtte gis dispens for utnevnelsen fordi hans onkel også var kardinal.
Fra samme slekt stammer kardinalene Tommaso Ruffo (kreert 1703), Fabrizio Dionigi Ruffo (1791), Luigi Ruffo Scilla (1801) og Fulco Luigi Ruffo-Scilla (1891).
Ruffo, Antonio Maria
Ruffo, Antonio Maria
Ruffo, Antonio Maria
Ruffo, Antonio Maria


Grands Boulevards.
Boulevardene ble anlagt under Ludvig XIV på de forelda festningsverkene fra Karl Vs tid. Navnet «boulevard» kommer fra nederlandsk "bulwerk", som var betegnelsen på den flate delen av et festningsverk.
I løpet av 1700-tallet ble de vestlige bulevardene et paradestrøk for overklassen til hest eller i vogn, mens de østlige bulevardene tiltrakk seg alle slags folkelige forlystelser – gateteater, jøglere, billige kafeer og serveringssteder – og fikk etter hvert et rykte som "boulevard du crime". Mye av dette forsvant med Haussmanns nyregulering av strøket, da bl.a. Place de la République ble anlagt.
På 1800-tallet ble bulevardene brulagt og fikk Paris' første hestesporvogn. Menneskene som befolka de vestlige bulevardene - "les boulevardiers" - ble trendsettere i påkledning, etikette og konversasjon. Fortsatt kan en merke noe av gammel storhet rundt Madeleine-kirken og operaen, men ellers er gatebildet overtatt av kjedeforretninger og glorete reklameskilt.
Grands Boulevards er også navnet på en metrostasjon i Paris, på linje 8 og linje 9.


Fabrizio Dionigi Ruffo.
Fabrizio Ruffo Fabrizio Dionigi Ruffo (født 16. september 1744 i San Lucido ved Napoli i Italia, død 13. desember 1827 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i september 1791 av pave Pius VI, publisert i februar 1794. Han var legmann, skjønt han senere ble diakonviet.
Han fulgte kong Ferdinand IV av Napoli til hans eksil i Palermo på Sicilia ved proklamasjonen av "République Parthénopéenne"; returnerte til fastlandet i hemmelighet i februar 1799 og oppmunntret opposisjonen mot den franske general Championnets revolusjonshær, og organiserte Pouilles- og Calabria-oppstandene. Kardinal Giuseppe Maria Capece Zurlo, Theat., erkebiskop av Napoli, prøvde derimot å forhindre en alminnelig oppstand.
Kardinal Ruffo deltok ved konklavet 1799–1800 der han spilte en nøkkelrolle ved valget av kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
I 1801 aksepterte han Joseph Bonapartes regjering i Napoli og var en kort stund en av hans ministre. I 1808 kom han til Frankrike og overvar der bryllupet til Napoleon Bonaparte og Maria-Louise av Østerrike og var dermed en av "«de røde kardinaler»" (ikke blant dem som Napoleon nektet bruk av den røde kardinaldrakt).
Kardinal Ruffo deltok også ved konklavet 1823 som valgte Leo XII. Det var han som kronet den nye paven etterpå.
Fra samme slekt stammer kardinalene Tommaso Ruffo (kreert 1703), Antonio Maria Ruffo (1743), Luigi Ruffo Scilla (1801) og Fulco Luigi Ruffo-Scilla (1891).
Ruffo, Fabrizio Dionigi
Ruffo, Fabrizio Dionigi
Ruffo, Fabrizio Dionigi
Ruffo, Fabrizio Dionigi
Ruffo, Fabrizio Dionigi


Lorenzo Casoni.
Lorenzo Casoni (født 1643 i Sarzana i Italia, død 19. november 1720 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han tilhørte det anti-jesuittiske parti sammen med kardinal Enrico Noris.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1706 av pave Klemens XI.
Han var i slekt med de senere kardinaler Filippo Casoni (kreert 1801) og Luigi Vannicelli-Casoni (1839).
Casoni, Lorenzo
Casoni, Lorenzo
Casoni, Lorenzo
Casoni, Lorenzo


Toyota Land Cruiser.
En 2004-modell Land Cruiser 100
Land Cruiser er en bilmodell med firehjulstrekk fra Toyota. Opprinnelig var den et rent nyttekjøretøy, men har med årene fått mer og mer utstyr, og finnes nå både som nyttekjøretøy og luksuriøs SUV.
Historie.
I 1951 dukket forgjengeren til Land Cruiseren opp som Toyota Jeep BJ. Motoren var fra en 3-tonns lastebil. Den var opprinnelig ment for det japanske politiet og selvforsvarsstyrkene, men de valgte å ikke kjøpe den. Toyota valgte da å se på bilen som et eksportprodukt, og gjorde den om noe. Produksjon av en modell som var litt større og med mykere fjæring startet i 1953.
Navnet Land Cruiser kom fra Toyotas direktør på den tiden, Hanji Umehara. Han valgte et navn inspirert av en britisk konkurrent, Land Rover.
I august 1955 kom 20-serien, igjen med mykere fjæring. Etter hvert ble modellutvalget utvidet, mye på grunn av eksport til USA. Det var ti varianter fra FJ20-29, med to forskjellige akselavstander.
I 1960 kom 40-serien. Utvendig var de ganske like, men en god del hadde skjedd med produksjonsprosessene. Modellutvalget i denne serien ble også stort, med tre forskjellige akselavstander og karosserityper fra pickup til varebil.
På denne tiden ble det også klart at det var to helt forskjellige markeder for bilen; et hvor personbilkomfort var viktig og et annet hvor nytteverdien og fremkommeligheten var det som telte mest. 40-serien fortsatte å bli produsert som nyttekjøretøy fram til 70-serien tok over i 1984, men parallelt lanserte Toyota mer forfinede modeller. Den første av disse var FJ55V som tok over for FJ45V i 1967. Den var tilpasset det amerikanske og australske markedet, blant annet med en toppfart på 130 km/h.
For å overta for 50-serien kom 60-serien, først med HJ60 i 1982. Denne var større enn 50-serien, og med kraftigere motor og femtrinns girkasse. Ekstrautstyr som takluke og elektrisk justerbare speil dukket også opp.
I 1989 kom 80-serien for å overta for 60-serien. Nå kom virkelig detaljene fra Toyotas personbilprogram inn. ABS-bremser, skinninnredning og klimaanlegg er tre eksempler. På 1990-tallet så kom SUV-bølgen, og 80-serien solgte bra.
Samtidig med utviklingen mot luksuriøse kjøretøyer, utviklet Toyota nyttekjøretøyene sine videre. I november 1984 kom 70-serien, den første nye nyttemodellen på 29 år. Denne er fremdeles i produksjon i 2005.
I mai 1996 kom en variant av 70-serien på markedet. Dette var 90-serien, som var lettere enn de andre modellene av Land Cruiser, men samtidig med et høyt utstyrsnivå. Dette var også den første Land Cruiseren med uavhengig hjuloppheng framme.
For markeder i Australia og andre krevende off-road markeder, produseres Land Cruiser 105, som har modifisert fjæring.
I 2002 ble arvtageren til 90-serien hetende kort og godt Land Cruiser. I USA markedsføres denne modellen kun under navnet Lexus GX470.
Land Cruiser 100/V8.
I 1998 ble 100-serien lansert som arvtager etter 80-serien. Trenden med mer utsyr og mer luksus fortsatte. I USA ble Land Cruiser Cygnus, en oppgradert versjon av Land Cruiser 100, solgt ved siden av Lexus LX470. Disse hadde ble levert med en 4,2 liters dieselmotor eller en 4,7 liters V8.
I 2007 (2008 i Norge) ble Land Cruiser 100 avløst av Land Cruiser V8, med valg mellom V8 diesel- eller bensinmotor. Dieselversjonen har et volum på 4 461 cm³, utvikler 265 HK og har et maksimalt dreiemoment på 650 Nm. Bensinmotoren er på 4 664 cm³, gir en effekt på 288 HK og dreiemoment på 445 Nm. Begge motorene har 32 ventiler


SingStar Party.
SingStar Party er Sonys oppfølger til karaokespillet SingStar, og ble sluppet i 2004. Andre spill i serien er SingStar Pop, SingStar Norske Hits, SingStar '80s og SingStar Rocks!
SingStar Party har en større fokus på flerspillerdelen enn det originale SingStarspillet hadde, derav navnet Party. Det følger også med en mulighet for å synge duett.
SingStar Party er kompatibelt med Sonys Eyetoy-kamera.


SingStar Pop.
SingStar Pop er et karaokespill til Sonys Playstation 2 som ble sluppet i 2005. Tidligere spill i serien inkluderer SingStar og SingStar Party og SingStar Norske Hits.
SingStar-spillene er kompatible med Sonys Eyetoy-kamera.


Underholdning.
Underholdning er ei handling eller en opptreden som har som hovedmål å fange oppmerksomhet og more de som ser på eller er med. Ulike typer framføringer, spill, leker, fester og reiser er eksempler på underholdning.
Aktører.
Det man først tenker på som underholdning er gjerne utøvende kunst som er delt inn i aktive utøvere og passivt publikum. Utøvere er spesielle; enten er de velkjente eller de er svært dyktige. Mange av dem har underholdning som levebrød, for eksempel tryllekunstnere, geishaer, dilettanter eller musikere.
Andre typer underholdning blir skapt av aktørene selv. Dette gjelder blant annet deltakende dans og idrett, selskapsleker og rollespill.
Skillet mellom de som underholder og de som blir underholdt er ikke absolutte, noe en bl.a. ser i formene utøverforma barneteater eller ringinnprogram på radio.
Steder.
Underholdning kan finne sted på gata (for eksempel gatemusikanter) eller hjemme, men det finnes òg mange steder som er viet til underholdning: Bygg som konserthus og kinosaler og parker med vakker natur, dyr eller mange underholdende aktiviteter.
Visse medier er særlig egnet og blir mye brukt til å underholde. I dag er fjernsynet det viktigste av disse mediene, mens radioen var størst i tidligere tider. Spill og andre aktiviteter på datamaskiner er også blitt populære former for tidtrøyte.
Tid for underholdning.
I Norge i dag er det vanlig å sette av tid til å slappe av og nyte underholdning, gjerne hver dag. I andre samfunn har en gjerne hyppige festdager og festivaler som kan gjere hverdagen mer fargerik. Rester av de mange gamle norske merkedagene finner vi på primstaven og i blant annet julefeiringa. Tidsrom som er særlig viet underholdning er feiringene av blant andre karneval og festivaler.


SingStar Norske Hits.
SingStar Norske Hits er et karaokespill til Sonys Playstation 2, som ble lansert eksklusivt i Norge i 2005. Spillet inneholder i motsetning til hva navnet antyder ikke bare norske hits, men også en del amerikanske. SingStar Norske Hits er kompatibelt med Sonys Eyetoy-kamera. Etterfølgeren heter SingStar '80s.


Hjerte-lungemaskin.
En hjerte-lungemaskin kan overta hjertets pumpearbeid og lungens gassutveksling for kortere tid i tilknytning til thoraxkirurgi.
Den består av en pumpe og en gassutvekslingsenhet, og i tillegg er den forsynt med en varmeveksler og et filter for fjernelse av koagulert blod. Forskjellige prinsipper har vært benyttet for gassutveksling og pumpmekanisme siden den første maskinen funksjonelle maskinen ble forsøkt på katter i 1937 og av Dr. John Gibbon 6. mai 1953 gjennomførte den første vellykkede åpne hjertekirurgi med hjerte-lungemaskin.
Hjertepumpen.
Det brukes i dag tre hovedtyper av pumper.
Rullepumper.
Rullepumper er de mest benyttede og består av en elastisk slange av gummi eller polyvinylklorid som er huset i et sirkelformet spor, med ruller montert sentralt på svingarmer. Når svingarmene roterer og fører rullene over slangen, skyves blod foran rullene og genererer et trykk. En mildt pulset strøm av blod kan så føres til den systemiske sirkulasjonen. For stort trykk og bruk av gummi er assosiert med større grad av hemolyse.
Sentrifugalpumper.
Sentrifugalpumper består av impellere med vinger eller en rekke små plast-koner som er innebygget i et plastkammer. Disse er magnetisk koblet til en elektromotor, og når de roterer raskt dannes det et overtrykk inne i huset. Disse pumpene genererer en strøm som er avhengig av den motstand de møter i transfusjonslinjen, og vil heller ikke generere et for høyt trykk dersom linjen skulle være blokkert, og vil ikke generere et for høyt arterietrykk. Men den hindrer heller ikke tilbakestrøm av blod dersom den er avslått, med fare for å tømme pasienten for blod, og bør derfor har tilbakestrømsventil. Den har fordeler i fohold til redusert risiko for å sende avgårde luftemboli og gir mindre skade på blodbestandeler og gir mindre aktivering av koagulasjonskaskaden.
Ventrikulærpumper.
Ventrikulærpumper er lite i bruk. De består av en variant av en ballong som komprimeres av trykkluft i et kammer eller et stempel.
Bobleoksygenator.
Bobleoksygenator plasseres mellom linjen med blod fra pasienten og pumpen. DeWall-Lillehei boble oksygenator ble utviklet i 1955 og bestod av en vertikalstilt kolonne fylt med substanser som hindret skumdannelse, og som ble tilført venøst blod og oksygen fra undersiden. Oksygenet ble boblet gjennom blodet. Blodet ble videre ledet gjennom et horisontalt/nedadstigende avboblingskammer og inn i en spiralformet slange som var neddykket i et vannbad, som også fungerte som varmeveksler. Det oksygenerte blodet ble så ført til pumpen.
Membranoksygenator.
Membranoksygenator består av en tynn membran som skiller blod og gass, men som tillater diffusjon av gasser over seg, og minner slik sett mer om prosessen slik den foregår i lungene. Membranen har et stort areal, 2-4 kvm, som blodet fordeler seg som en tynn film over, inne i en rekke kapillærrør eller skviset mellom plater eller utenpå kapillærrør. Det brukes to typer membraner. Ekte membran oxygenatorer benytter silikongummi, som ikke har noen porer. Gassutvekslingen er totalt avhengig av diffusjon av gass over membranen. Diffusjon er avhengig av membranens permeabilitet, diffusjonsdistanse for gassen i blodet, og drivtrykket for den enkelte gass over membranen. Brukes primært til ECMO, Extra Corporeal Membrane Oxygenation, og er dyrt å produsere, men gir stabile oksygen og karbondiksidverdier over tid, og kan brukes i ukesperspektiv.
Mikroporøse membranoksygentorer består av polypropylen som er en heterogen og vannavstøtende plast. Den strekkes slik at det dannes små porer på 0,03 til 0,07 mm. På grunn av de vannavstøtende egenskapene og at porene er så små, vil det ikke skje lekkasje over membranen. Gassutvekslingen skjer gjennom mikroporene, og trenger på grunn av direkte Blod-Gass grensesnitt ikke så stort areal for å være effektiv. Flere løsninger eksisterer, noen er trekkspillbrettede flate paneler, noen er kapillærrør. De kapillærrørkonfigurerte der blodet strømmer inne i røret er mer utsatt for å gå tett. Effektiviteten er sammenlignbar mellom de ulike konfigurasjonene.
Historikk.
John Gibbon regnes for å ha vært den første som utviklet en praktisk fungerende hjerte-lungemaskin, og utførte den første vellykkede operasjon ved hjelp av denne i mai 1953 i Philadelphia, hvor han reparerte en atriumseptum-defekt. Dog menes det at Charles Lindbergh, piloten kjent for først å krysse atlanteren i fly, sammen med nobelprisvinner i medisin (1912), Alexis Carrel, var først til å utvikle en primitiv hjerte-lungemaskin1. Denne ble utviklet under navnet «Model T» gjennom mange voldsomme dyreforsøk på 30-tallet.
Sergei Sergeyevich Brukhonenko var den første til å foreslå at en ekstrakorporal sirkulering kunne brukes i hjerteoperasjon og anvendte sin hjerte-lungemaskin for klinisk gjenoppliving på femtitallet. Maskinen ble aldri brukt i åpen hjerteoperasjon. Gibbons suksess med sin hjerte-lungemaskin på midten av 50-tallet overskygget det tidlige arbeidet til Brikhoneko, og den første hjerte-lungemaskinen ble glemt2.


Galeries Lafayette.
Les Galeries Lafayette Haussmann er en fransk stormagasinkjede. Stamhuset ligger på Boulevard Haussmann i Paris, og i tillegg har selskapet et magasin i Berlin.
I 1893 åpna Théophile Bader og Alphonse Kahn Les Galeries Lafayette på hjørnet av Rue de la Chaussée d'Antin og Rue La Fayette. Magasinet hadde en ideell beliggenhet i nærheten av operaen, de store bulevardene og Gare Saint-Lazare. Ganske snart tiltrakk magasinet seg et kjøpekraftig publikum blant offentlig ansatte og storborgerskapet, og ble etter hvert et symbol på «La Belle Epoque».
I 1896 kjøpte eierne kvartalet på andre sida av Rue de la Chaussée d'Antin, mot Boulevard Haussmann, for å utvide virksomheten. Det nye magasinet sto ferdig i 1912. Det hadde fem etasjer med til sammen 96 avdelinger, en tesalong, et bibliotek og en frisørsalong. Den 33m høye kuppelen i bysantinsk-inspirert stil i smijern og farga glass er sentralt plassert, og gir lys til hele bygningen.
Mellom 1952 og 1956 fikk bygningen to nye etasjer, og de første heisene ble satt inn. I 1974 ble den store sentraltrappa tatt vekk. I 1969 ble et nytt magasin for menn åpna på andre sida av Rue de Mogador.
Galeries Lafayette er en viktig aktør i motebransjen. Ved åpninga av hver sesong stiller de lokaler til disposisjon for yngre og lovende moteskapere. Daniel Hechter, Pierre Cardin, Cacharel og Yves Saint-Laurent er navn som Galeries Lafayette har hjulpet fram.
På grunn av magasinets unike evne til å trekke til seg et kjøpekraftig publikum gjennom over 100 år, kan det brukes som et barometer på internasjonal økonomi. I dag utgjør kineserne den største gruppa av utenlandske kunder, fulgt av amerikanere og japanere. I det siste har Galeries Lafayette ansatt mange mandarin- og kantonesisktalende medarbeidere, og skilting på kinesisk har begynt å komme opp.
Berlin.
Galeries Lafayette åpnet sin Berlin-filial i 1996. Varehuset ligger i Friedrichstrasse ved hjørnet av Französische Strasse, i en bygning tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel. Det er den eneste filialen utenfor Frankrike.


Place Vendôme.
Place Vendôme er en plass i Paris, på høyre bredd, i 1. arrondissement.
Plassen er tegna av Jules Hardouin-Mansard. Anlegget ble påbegynt i 1698. Planen var opprinnelig å legge akademier og ambassader rundt plassen; i stedet flytta bankierer og juvelerer inn i de overdådige boligene som fortsatt omkranser plassen.
Bygningene er i dag er omgjort til luksuriøse hoteller og forretninger, som juvelerene Cartier og Bulgari. Ved forrige århundreskifte grunnla César Ritz sitt berømte hotell her. Det franske justisdepartementet har sitt sete ved Place Vendôme; på fasaden kan en stadig se marmorplaketten som viser en standardmeter. Den ble satt opp i 1795 for å gjøre publikum kjent med den nye måleenheten.
Midt på plassen troner en statue av Napoleon kledd som Julius Cæsar på toppen av en søyle som er modellert etter Trajansøylen i Roma. Napoleon fikk reist søylen i 1806 for å feire seieren i slaget ved Austerlitz. Søylen er kledd med bronserelieffer som er støpt av 1200 russisk-østerrikske kanoner. Dagens søyle er en kopi, idet den opprinnelige ble ødelagt under Pariserkommunen i 1871.
Plassen har hett Place Vendôme siden 1700-tallet, etter Hôtel de Vendôme, som lå her. Fra begynnelsen het den "Place des Conquêtes", og senere "Place Louis le Grand". Under revolusjonen ble den en periode omdøpt til "Place des Piques", og under Pariserkommunen "Place Internationale".
Kommunarder poserer ved den nedrevne søylen i 1871.


Tingvoll kirke.
Tingvoll kirke ligger på Tingvoll på Nordmøre. Den er en romansk stenkirke som ble bygget rundt 1180. Det nåværende interiøret stammer i hovedsak fra 1600-tallet. Kirken blir noen ganger referert til som Nordmørsdomen.
«Tingvoll har vært et tingsted og et økonomisk sentrum som kunne reise en så stor og påkostet kirke, antagelig omkring år 1200. Den har spennende inventar fra åtte århundrer og en bygningskropp som kan vise fram en rekke helt spesielle og meget interessante trekk. Ingen annen norsk soknekirke har noe som svarer til gangsystemet som går inne i kistemuren rundt hele kirkerommet.»


Edøy gamle kirke.
Edøy gamle kirke er en stenkirke fra ca. 1190 som ligger på Edøya i Smøla kommune i Møre og Romsdal. Kirken er nevnt i et skriv fra 1695 der det står at kirken er forlenget med syv alen lang. Kirken brant etter et lynnedslag den 14. januar 1887, hvor alt treverk og interiør bortsett fra altertavla og noen få andre gjenstander gikk tapt.
Altertavla ble ødelagt mye senere, under bombingen av Kristiansund i 1940. Okkupasjonsmakten benyttet kirken som lager under andre verdenskrig. Etter krigen ble kirken gjenoppbygget, og den ble gjeninnviet i 1950. I forbindelse med 900-årsjubileet i 1990 ble kirken pusset opp, og det ble satt inn et nytt orgel.


Arkelaus I av Makedonia.
Arkelaus I var konge av Makedonia fra 413 til 399 f.Kr., etter at Perdikkas II døde. Arkelaus er kjent for de store forandringene han gjorde i statsadministrasjonen, militæret og handelen.
Nesten med en gang han tok makten, stod Arkelaus ansikt til ansikt med en situasjon som lot ham totalt forandre Makedonias forhold til Aten, som hadde vært en alvorlig trussel i det siste halve århundret. Atenerne opplevde et knusende nederlag ved Syrakus sent i 413 der mesteparten av skipene deres ble ødelagt. Dette etterlot atenerne med et desperat behov for å bygge nye skip og Arkelaus i posisjonen til å fastsette prisen. Arkelaus var generøs og gav atenerne tømmeret de trengte. Som takk for dette æret atenerne Arkelaus og hans barn med titlene "proxenos" og "euergetes" av folket.
Arkelaus satte i gang med mange interne reformer. Han gav ut rikelig med mynter av god kvalitet. Han bygde festninger, bygde rette veier (viktig for militærets bevegelse) og forbedret militærets organisering., særlig i kavaleriet og hoplit-infanteriet.
Arkelaus var også kjent som en kulturens mann og utvidet kulturelle og artistiske kontakter med det sørlige Hellas. I hans nye palass i Pella (hvor han flyttet hovedstaden fra den gamle i Aigai) var han vert for mange store poeter, tragedie-forfattere, inkludert Euripides (som skrev sine tragedier Arkelaus og Bacchaene mens han var i Makedonia), musikere og malere, inkludert Zexis (den mest anerkjente maleren på hans tid). Arkelaus reorganiserte olympiaen, en religiøs festival med musikk- og idrettskonkurranser som æret olymperne Zevs og musene ved Dion, Makedonias olympiade. De største idrettsutøverne og kunstnerne i Hellas kom til Makedonia for å delta i denne hendelsen.
Arkelaus ble drept i 399 f.Kr. under jakt av en av de kongelige slavene. Det er mulig at dette var del av en konspirasjon, selv om ingenting noen gang ble bevist. Da han døde, hadde Arkelaus lyktes i å forandre Makedonia til en betydelig sterkere makt. Thukydides krediterte til og med Arkelaus med å gjøre mer for kongedømmet enn alle hans forgjengere tilsammen.


Ragnvald Skrede.
Ragnvald Skrede (født 27. april 1904 i Vågå, død 1983) var en norsk forfatter, journalist, litteraturkritiker og oversetter. Han har blant annet oversatt negro spiritualen «Go Down Moses» og «Ol' Man River» til norsk med titlene «Moses» og «Elvemannen».
Skrede var 45 år gammel da han, uvanlig sent, påbegynte sitt forfatterskap i 1949. Han ble raskt en respektert forfatter og litteraturkritiker. Som lyriker brukte han ofte klassiske og regelfaste strofeformer, og forfatterskapet hans er preget av store, idéhistoriske kunnskaper.
Bak Skredes sene debut lå en personlig tragedie som ikke var offentlig kjent i den tiden han virket som forfatter og kritiker. Skredes biografer Otto Hageberg og Egil Ulateig går langt i å antyde at urettmessig forfølgelse i hjembygda var bakgrunnen for at han i 1936 ble dømt for utuktig adferd overfor tre jenter. Han var da lærer i Vågå, og de tre jentene hadde vært hans elever. Begge biografene antyder justismord. Bak den angivelige forfølgelsen av Skrede og hans familie hevdes å ligge at bygdefolket følte seg skandalisert av foreldrenes svært offentlige skilsmisse og rettstvist i 1890-årene, samt at broren Anders var dømt for mord. Ytterligere grunn for mistenkeliggjøring skal ha vært at Skrede i sin lærergjerning av sambygdingene ble betraktet som «radikal», blant annet ved at han drev seksualundervisning. Under rettssaken på Gjøvik prøvde Skrede selv å underbygge sin uskyld ved å beskrive den hetsen han mente seg utsatt for i bygdemiljøet. Det ble også i samtiden ansett som oppsiktsvekkende at 25 sambygdinger under rettssaken leverte et «protestskriv» mot tiltaltes forklaring med sterke nedsettende utsagn om hans karakter. På den annen side ble fornærmedes forklaringer ansett som meget troverdige.
I etterkrigsårene arbeidet Skrede som journalist og litteraturkritiker i Dagbladet og Verdens Gang. Flere av diktene hans har blitt tonesatt av Geirr Tveitt.


Norrøn kosmologi.
Norrøn kosmologi er en førkristen hedensk forestilling i Norden om verden og universet. Den mest konkret beskrivelsen er gitt av islendingen Snorre Sturlason på 1200-tallet. I henhold til hans verk "Den yngre Edda" var verden delt inn i ni heimer. Disse heimene var på plassert i tre forskjellige nivåer. Alle de ni verdener var blitt skapt av Odin, og hans to brødre Vilje og Ve ut av urjotnen Ymes kropp. Hver av disse verdener var et av de mytologiske veseners hjem; Åsgard var gudeætten æsenes hjem.
Utover Snorres beskrivelser er det ingen av kildene som tegner et detaljert bilde av den norrøne kosmologien, men de peker likevel på et generelt helthetsbilde. De beskriver en verden som er delt mellom forskjellige overnaturlige makter. Verden, slik den var føyd sammen i mytene, var skapt av gudene, ikke ut av ingenting, men ut fra det opprinnelige naturlige materiale. Det var en begivenhet som ga den en ny og kvalitativt bedre form. Gudene var dog blitt dominerende, og kunne bare holde naturkreftene i sjakk i kraft av at de selv var sterkere og klokere. Særlig klokskap var viktig og særlig Odin søkte stadig å utvide sin viten. Naturkreftene var representert i jotnene. Før kaoskreftene kunne bryte løs og den kosmologiske orden brøt sammen var det mulig å opprettholde maktbalansen mellom guddommene. Når sammenbruddet kom, noe det var forutbestemt til å skje, ville Ragnarok være et faktum.
Det kultisk-religiøse verdensbilde som kommer til uttrykk i den førkristne, hedenske religion og forestilling, kan oppfattes som en beskrivelse av universet og en forståelse av hvordan universets krefter agerer – det er en fullendt kosmologi. Verdensbilder eller kosmologier omfatter alle de forestillinger om verdens oppbygning, inndeling og historie som kommer til uttrykk gjennom myter og ritualer. Klassifisering av naturfenomener og begivenheter er således også en del av kosmologien. En beskrivelse av kosmologien i den norrøne mytologien og religionen omfatter en beskrivelse av nordboernes forestillinger om verdensorden, herunder romlige og sosiale inn- og oppdelinger og verdens historie fra skapelsen til undergangen. Mytene forteller om et kosmisk rom og en kosmisk tid og om opprinnelsen av alle ting.
Verdens skapelse.
De mytologiske diktene i den norrøne litteraturen avspeiler en sterk interesse for verdens skapelse, framtidige undergang og en påfølgende gjenskapelse. Kildene forteller at i begynnelsen var det et stort svelg som ble kalt for Ginnungagap, og den var full av potent kraft. Snorre Sturlason sammenfattet og bearbeidet i sine tekster, "Edda" og "Ynglingesagaen" de opplysninger som han kjente fra tradisjonen og fra eldre diktverker. Fortellingen om hvordan gudene skapte verden av Ymes kropp blir ikke nevnt av det komplekse diktet "Voluspå", men kjennes kun fra Snorre.
Yggdrasil avbildet i islandsk manuskript ("AM 739 4to"), 1600-tallet.
Ifølge Snorre ble ursvelget Ginnungagap omkranset av varme Muspelheim på sør for verden og sør for Ginnungagap, før alt liv fikk sin begynnelse. I nord lå tilsvarende kalde Nivlheim; her lå brønnen Hvergjelme hvor 11 eller 12 frosne elver fulle av gift strømmet sørover inntil de møtte Muspelheims varme og smeltet. I dette møte mellom nord og sør, kulde og varme, ble det første levende vesen født: jotnen Yme. Yme var tvekjønnet, både mann og kvinne, og den sovende kropp fødte jotnenes slekt. Yme fikk næring fra kua Audhumbla som selv slikket rimfrossen saltstein for å få næring. Fra saltsteinen slikket kua fram Bure og han ble stamfar til æsenes slekt. Bure fikk en sønn som ble kalt for Bor (norrønt "Borr", «bror») eller Bur (norrønt "Burr", «sønnen»).
Sønnen Bor fikk igjen tre sønner med jotnekvinnen Bestla, «Bors sønner» var Odin og Vilje og Ve. Således var også de første æsene et resultat av en forening mellom ulike slekter eller mytologiske vesener. Sammen drepte brødrene Yme og fra Ymes døde kropp skapte de Jorden. De bar Yme til midten av Ginnungagap og lagde Jorden av hans kjøtt, fjellene av knoklene, havet av blodet, hodeskallen gjorde de om til himmelens hvelv og av hjerne lagde de skyene. Av ormene i Ymes kjøtt skapte de dvergene, og fire av dem, "Østre, Vestre, Nordre og Søndre" ble satt til å holde oppe himmelhvelvingen. Fra Muspelheim tok de gnister som ble til stjernene. Rundt om på Jorden lå det dype verdenshav og landet ved den ytterste kysten ga til jotnene.
Det norrøne univers oppsto således i to statiske og tidløse, men likevel evig strømmende og forskjellige enheter. De nordligste og sørlige områdene ble oppfattet som ikke egnet for menneskelig bosetning, kun regionen i midten hadde nok egnet og vennlig klima til at mennesker kunne bosette seg der. De ytre ubeboelige områdene var i utgangspunktet onde, farlige eller destruktive, og det samme var det materiale som strømmet fra dem og ble samlet i urjotnen Yme. Denne oppsamlingen av materiale markerte begynnelsen på tiden. Det gode ble første manifestert med den «andre skapelse» da gudene ofret stamfaren til fordel for orden, stabilitet og kontroll.
Gudene etablerte deretter verdens orden; solen og månen ble satt i deres faste baner, lovene ble fastlagt, Åsgards haller ble oppført og gullskatter ble framstilt i denne opprinnelige og lykkelig urtilstand. Ankomst av tre jotnekvinner symboliserte et brudd med den opprinnelige «gullalder», som Snorre kalte den, og etter ytterligere et møte med den skremmende Gullveig som i henhold til "Voluspå" ble drept og gjenfødt tre ganger brøt det ut krig mellom to gudeslekter, æsene og vanene, som kalles for vanekrigen. Etter at vanene innledningsvis synes å ha hatt hell med seg ble det inngått våpenhvile, og i den forbindelse ble diktermjøden brygget som inneholdet inspirasjonens kraft.
Senere da tre av gudene gikk langs vannkanten fant de to trestykker, og av disse skapte de to mennesker; en mann og en kvinne som de kalte for Ask og Embla og fra disse stammer hele menneskeslekten. I motsetningen til Bibelens Adam og Eva ble Ask og Embla skapt samtidig, likeverdige.
Snorres redigerte versjon av den norrøne skapelsesberetningen er trukket ut som en kommentar til gamle dikt og preget av hans kristne bakgrunn. Hva Snorre har lagt til av egen kraft og hva han har utelatt er uvisst, men det er sannsynlig at hans versjon er kun en skygge av den opprinnelige førkristne oppfatningen. Den utgjør uansett en uvurderlig nøkkel til diktene i Edda.
Den australske religionsforskeren Margaret Clunies Ross har påpekt flere overordnede tanker som opptrer i de norrøne mytene og tekstene som handler om verdens skapelse. En av dem er at skaperfigurene er alle mannlige; hvilket hun tolker som en generell nedvurdering av den kvinnelige, det vil si den seksuelle reproduksjon. Alle vesener født av en kvinne må til sist dø og et sådant vesen er ikke perfekt. Skapergudene skapte verden ved å framstille verden fra allerede eksisterende materiale, hva Clunies Ross karakteriserer som «mannlige pseudo-framavling» Hun sammenligner dette med den dyktige håndverkers evner som i norrøn kultur ble oppfattet som guddommelig inspirasjon. Det medfører i tillegg til at i de norrøne myter forekommer en skapelse aldri "ex nihilo" («ut av intet»), men skjer alltid gjennom en omforming av noe som allerede eksisterer, og det er ingen tekst som er bevart som avslører en interesse i urmaterialets opprinnelse. Clunies Ross (1994), ss. 185
Jotnenes fremste skapelsesmetode var det motsatte av gudenes seksuelle reproduksjon og derav feilslått og assosiert med døden. Jotnenes verden var av den «andre verden» som bokstavelig utgjorde en dødelig trussel mot gudenes perfekte verden. Jotnene representerte både kvinnelighet og natur, mens æsene representerte både mannlighet og kultur. I denne sammenheng oppfattes kultur som en kvalitativ forbedring av naturressursene. De norrøne mytene framhever mannlig framstilling («pseudo-framavling») som overlegen i forhold til naturlig avling, den tilhørte det åndelige og kulturelle stadium som lå over naturen. Mytene forteller hvordan gudene streber etter ressurser som finnes jotnene, og ved å demonstrere deres overlegne intellektuelle kraft ved å være mer smart og mer listig greide de alltid å frariste jotnene deres skatter. Disse ble omskapt til brukbare og nyttige gjenstander, eksempelvis Odins røveri av Geirrøds mjød. Gudenes tilegnelse av jotnenes skatter var i det mytiske univers en livsnødvendighet for gudene for ellers kunne de ikke opprettholde deres herredømme over hele verden. Omvendt strebet jotnene etter gudenes skatter, og hva gudene verdsatte, eksempelvis den deilige Frøya, til tross for at de selv hadde kvinner som var vel verd å begjære, eksempelvis Gerd som Frøy elsket. Jotnenes motivasjon synes å være å øke deres makt i forhold til gudene, men de mislyktes alltid.
Mytens tidsforløp.
Den kosmologiske verdensorden som fungerte som bakgrunn for de norrøne mytene om gudenes kamper og strider mot jotnene og kaoskreftene var tilsynelatende konstante ettersom begivenhetene i de enkelte mytene, utover fortellingen om Ragnarok, aldri førte til endringer i maktbalansen mellom jotner og guder. Hver gang gudenes posisjon ble truet av jotnene endte det til sist med at verdensorden ble gjenopprettet. Isolert sett var tidsforløpet i mytene syklisk. Lest i sammenheng avslører mytene likevel et kronologisk forløp hvor de enkelte mytiske begivenhetene til sammen blir bestemmende for verdens endelige skjebne. Overordnet synes det som om forfatterne av de norrøne mytene en grunnleggende oppfattelse av tiden som lineær og irreversibel, og elementene av syklisk tidsforståelse var aldri dominerende.
Margaret Clunies Ross mener at den overordnede mytologiske fortelling om hele verdens historie kan oppdeles i 4 epoker som hver især var karakterisert ved forskjellige skaperfigurer. Den første begynte med det første levende vesen, Yme, som oppsto i møtet mellom kalde og varme strømmer. Denne epoken var karakterisert ved passiv skapelse; ting oppsto uten aktiv handling fra skaperfigurer, for eksempelvis beskrives Yme som sovende og hans avkom, jotneslekten, oppsto spontant fra hans kropp mens han sov. Bor, æsene forfar, dukket selv fram fra en stein da kua Audhumbla slikket fram. Bor fikk sønnene Odin, og Odins brødrene Vilje og Ve, og disse tre iverksatte den andre skapelse ved først å drepe Yme og aktivt omformet hans legeme som materiale til Jorden. Hermed begynte den andre alder. Den var i motsetning til den første karakterisert av aktiv skapelse ved at den ble ved bevisst omforming av det opprinnelige, men ufullstendige, urmaterialet til en jord som var beboelig for båe tenkende vesener og dyr. Æsenes verk betydde at verden ble stabilisert og ordnet, og at alle dens fenomener fikk navn og at tiden kunne kontrolleres. Denne omskapelsen første også til æsene oppnådde en dominerende posisjon slik at de kunne kontrollere alle andre vesener. Drapet på Yme var også grunnlaget for det konstante fiendskapet mellom jotner og æser som ville vare fram til verdens undergang.
I følge Clunies Ross overtok Heimdal i den tredje tidsalder rollen som skapergud da han, slik det er beskrevet i "Rigstula" i "Den eldre Edda", reiste til menneskes land i Midgard framavlet de tre samfunnsklasser; treller, frie bønder og overklassen, og slik etablerte menneskehetens samfunn. Menneskene dukket opp i slutten av den andre tidsalder eller i begynnelsen av den tredje da æsene fant to trestokker som var drevet i land ved stranden. Av disse to ble de to første menneskene skapt, Ask og Embla. I den tredje tidsepoke, som begynte med den første i en krig mellom vanene og æsene (vanekrigen), og sluttet med Balders død og Lokes straff. Det er i denne tidsepoke at de fleste bevarte mytene i norrøn mytologi utspiller seg, og i det mytiske presens ble skjebnen og døden i økende grad hovedtemaet. Med drapet på Balder fullbyrdes utviklingen – da er gudenes skjebne beseglet.
Den fjerde tidsalder omfatter tiden fra Balders død og fram til Ragnarok hvor gudenes dominans ble endelig brutt. I Voluspå, som handler om hele verdens forløp fra skapelsen og til undergangen, ble begivenhetene fram til Balders død fortalt i fortid, og deretter skiftet fortellingen om til nåtid; noe som indikerer at diktets forfatter oppfattet sin egen samtid som den siste tid i verden før undergangen. Gro Steinsland mener at gudenes maktesløshet overfor skjebnen kanskje har sin grunn i at de måtte ofre en del av seg selv for å kunne fullføre skapelsen, og således var tappet for krefter.
Etter Ragnarok ble jorden likevel skapt på ny. De gamle guder og deres fiender var borte. I stedet var det gudenes barn som bebodde verden som med den gjenoppskapte Blader. Tilogmed Balders bror og banemann, Hod, var en del av den nye orden. Denne tid ga gjenklang av den såkalte gullalderen i den andre tidsepoke.
Romlig verdensorden.
En visuell framstilling av det norrøne verdensbilde hvor de ulike verdener ligger som konsentriske sirkler rundt det sentralt plasserte verdenstreet Yggdrasil.
I den norrøne forestillingsverden var Jorden delt i flere regioner, oppdelt både i en vertikal som en horisontal akse som hver for seg ble tilskrevet særskilte egenskaper. De var igjen avgjørende for hvilket forhold de som bodde der med vesenene i de andre regionene. De representerte således forskjellige forhold som hadde betydning for menneskenes liv, som døden, naturkrefter, fruktbarhet, lov og orden. En av de skillelinjer som ble lagt vekt på i mytologien var skillet mellom natur på den ene siden, og kultur på den andre siden. Det skal forstås som en kvalitativ vurdering av den omgivende verden; kulturen representerte de ordnede og kontrollerbare, og som ble oppfattet som en forbedring av de opprinnelige naturkrefter og derfor overlegen. Naturen var derimot ikke kontrollerbar og derfor mulig farlig og destruktiv, men også fruktbar og skapende. Men klokskap, list eller styrke var det mulig å fravriste naturmaktene dens ressurser eller skatter, og som deretter kunne benyttes til å framstille nyttige gjenstander og erverve seg dens nyttige egenskaper og ferdigheter. Naturen var både en kilde til rikdom og til ulykke. Gudene og menneskenes kontroll over naturen var likevel ikke endelig.
Æsene var i den norrøne kosmologi de mest framtredende representanter for kulturen. Deres mytologiske samfunn symboliserte menneskenes egne bosetninger og virksomhet som hele tiden var truet av naturfenomener som uvær, ville dyr, sykdommer og overfall og plyndring fra fremmede. Vaner, alver og dverger var likeledes i ulike grad representanter for kulturen. Jotnene var knyttet til naturen; de var fruktbare, men deres reproduksjon var preget av spontanitet og uorden, slik nye jotner ble født av Ymes sovende kropp. Æsenes kreativitet var langt mer målrettet. Odin, Vilje og Ve drepte Yme med det formål å skape en ordnet og kontrollerbar jord. Drapet skapte også grunnlaget for striden mellom natur og kultur, jotnene og gudene, og beseglet verdens skjebne ved Ragnarok. Slektstradisjonene hvor ætten sto i høysetet i det norrøne samfunnet preget både det norrøne samfunnet som dets verdensbilde. Æsene og menneskene bodde i verdens sentrum hvor klimaet var mildt. De bodde i regionene Midgard og Åsgard. De enkelte navnene endret seg over tid, men menneskenes og gudenes sentrale plassering endret seg ikke. Utenfor sentrum på den horisontale akse lå Jotunheim. De mange fortellinger om Tors kamper og reiser til Jotunheimen kan forstås som symbol på sivilisasjonens evige kamp med naturen, både for å overleve og som for å erverve seg rikdommer. Jotnene er derfor ikke utelukkende kaoskrefter. De levde i samfunn som også avspeilte menneskenes egne og de opptrådte som gudenes likeverdige motpart, men manglet den list som gudene hadde til å overvinne dem. Naturen inneholdt dog egentlige kaoskrefter av frykteligste art; Fenrisulven, Midgardsormen og Muspells sønner. Når disse var forent med jotnene sto gudene overfor en formidabel fiende.
Et annet viktig årsak var at underverden var atskilt fra den øvrige verden. De døde mennesker befant seg under jorden mens de levende befant seg oppå den. Underverden var dog ikke forbeholdt kun døde mennesker, her levde også andre kategorier med vesener, for eksempelvis alver, dverger og i følge en del kilder, også en del vaner som indirekte ble knyttet til døden via å være fruktbarhetssymboler. Underverden var symbolsk sett knyttet til hunkjønnet mens den øvrige verden var knyttet hankjønnet, eksempelvis levde de døde heltene videre «oppe» i Valhall. Til sammen dannet disse atskilte kategorier og regioner et romlig perspektiv hvor naturen, spontan reproduksjon, død og kvinnelighet ble plassert i periferien av det sentrale området som var preget av mannlighet, målrettet skapelse og uforgjengelighet.
Jordens innretning.
Begrepet "De ni verdener", eller "ni heimer" (norrønt "níu heimar"), betydde hele verden, men det er ingenting som tyder på at det noen gang fantes én bestemt liste over hva de ni verdener var. Kosmologien i den førkristne tid var ikke nødvendigvis preget av ensretting, men sannsynligvis har det i stedet eksistert mange alternative kosmologier som varierte lokalt fra sted til sted og fra tid til tid. Det er derfor vanskelig å sette sammen en sammenhengende beskrivelse av verdens innretning ut fra hva kildene forteller. De kosmologiske uklarhetene kan ikke forklares utelukkende med de kildene som er blitt bevart. Paradokser og selvmotsigelser forekommer i mytologien, ikke bare den norrøne, men i de fleste mytologier og religioner. Bestemte forhold er likevel gjennomgående i de ulike framstillingene, som at gudenes land heter Åsgard og at både vaner og æser hører til der. Jorden framstilles som sirkelrund øy, omgitt av et verdenshav, og rundt dette vannet ligger Midgardsormen nedsunket. I midten vokser et enormt stort tre, asken Yggdrasil, og røttene strekker seg helt ned til underverden, og dens trekroner opp til himmelen. Treet er et symbol på universalitet da alle verdener blir forbundet av Yggdrasil.
Snorres beskrivelse av den førkristne kosmologi er den mest sammenhengende kosmologiske framstillingen, men han har sannsynligvis ikke fortalt alt han vet. Det er sannsynlig at han har valgt bort en del elementer som ikke passet inn i den disposisjon som han ønsket å gi stoffet i sin presentasjon. Han brukte særlig materiale fra diktet "Grimnismål" mens han så bort fra passasjer i "Voluspå" som ikke passet inn med førstnevnte kilde.<ref
name=baeksted44>Bæksted (1994) ss. 44 den kosmologi som blir framlagt i "Den yngre Edda" bærer derfor preg av forfatterens ønske systematikk på et område hvor det er tvilsomt at det noen gang har eksistert en slik. Snorre ordnet den norrøne gudeverden etter klassisk gresk mønster og tildelt gudene bestemte funksjoner og plassert deres boliger i en innbyrdes orden.
Forestillingen om verdens innretning har også endret seg over tid. I de sene norrøne kildene opptrer Muspell som en person og Muspellheim som et sted mens "Muspilli" i et eldre germansk dikt snarere skal oppfattes som en begivenhet, nemlig den verdensbrann hvor jorden går under. Ettersom mytologien ble stadig utbedret og utvidet er det ikke slik at den eldste kilden nødvendigvis er den meste korrekte. Snorre beskrev Odin i "Gylvaginning" som en himmelgud og forteller at han styrte Hel ned i Nivlheim hvor hun fikk makten over ni verdener. Denne teksten er blitt tolket som at hun fikk makten over alle som døde i verden, men det usikkert i hvilken grad Snorre omskrev sine kilder til en kristen og klassisk struktur hvor verden ble delt mellom en himmelsk guddommelig sfære og en underverden assosiert med ondskap og straff.
I noen tekster opptrer Hel, Helheim og Nivlheim som forskjellige navn for samme sted, mens det i andre framgår at kun selve inngangen til Hels rike befant seg i Nivlheim. Sannsynligvis ble dødsriket opprinnelig ikke oppfattet som et særskilt domene slik som de bevarte mytene framstiller det, men som de dødes grav. Navnet Hel har etymologisk samme rot som ordet «(inn)hylle» (norrønt "hylja"), det vil si tildekket, og personifiseringen av døden i form av en kvinnelig gudinne har antagelig vært en sen utvikling. Dødsriket var antagelig noe som var lokalisert utenfor menneskenes samfunn. I "Den eldre Edda" er for eksempel Åsgard aldri lokalisert i himmelen og underverden var aldri forbeholdt de døde alene. Inndelingen Oppe og Nede kan isteden ha sin bakgrunn i inndelingen kvinnelighet og mannlighet; døden ble assosiert med kvinnelighet som igjen ble assosiert med underverden.
Ragnarok.
"Ragnarok" - verden og gudenes undergang. Illustrasjon ved F. W. Heine (1882).
Nordboerne forestilte seg at denne verden ville bli ødelagt og forsvinne som følge av et stor slag mellom gudene og jotnene alliert med kaoskreftene, et slag kalt Ragnarok («Herskermaktenes ende»). Myten om verdens ende kjennes hovedsakelig fra diktene "Voluspå" og "Vavtrudnesmål" fra "Den eldre Edda", samt også fra Snorres "Den yngre Edda" hvor han i store trekk følger "Voluspå", men endrer rekkefølgen på en del begivenheter og utelot andre, eksempelvis beskriver han inngående en fimbulvinter hvor "Voluspå" tilsynelatende omtaler en klimaendring. Ut over de nevnte kildene finnes det referanser til Ragnarok i flere andre norrøne myter og heltesagn.
Ragnarok var avslutningen på livene til de gudene som kjennes fra mytene. Sammen med vanene og de beste krigerne blant menneskene møtte æsene jotnene og kaoskreftene midt i Åsgard. Slaget endte med gudenes nederlag og jordens undergang i en voldsom brann.
Ragnarok fulgte umiddelbart etter begivenhetene omkring Balders død og gudenes straff av Loke. At Ragnarok ville komme ble fortalt av rekke varsler, "Voluspå" forteller om tre forskjellige haner, én i Åsgard, én i Hel og én i Jotunheimen som alle ville begynne å gale og deretter vil hunden Garm bryte seg fri fra sin lenker. Deretter begynte en krig hos menneskene hvor verdensordenen brøt sammen: slektsbåndene gikk i oppløsning, og hvor bror drepte bror. Etter at krigen er avsluttet begynte selve Jorden å bryte sammen. Yggdrasil vil skjelve og gudenes fiender vil møtes i det endelige slag i Åsgard. I "Voluspå" tar det form av en rekke tvekamper som førte til at en gud døde. Når kampen er overstått går verden under i en altomfattende og ødeleggende brann. Jorden synker til sist i havet.
Innholdet har forundret forskningen, og det har blitt spekulert om den «kommende herskeren» er et kristent element som på et sent tidspunkt er blitt lånt eller om det er en opprinnelig førkristen forestilling. Det er ikke så opplagt at det Jesus Kristus, mener forskerne Preben Meulengracht Sørensen og Gro Steinsland i sin kommentar til diktet, ettersom en kristen tankegang ikke passer inn i "Voluspås" framtidsvisjon hvor de unge gudene som overlever er alle barn av de hedenske gudene. I et annet apokalyptisk dikt, "Hyndluljod", profeteres den samme framtidsskikkelsen: «Da kommer en enda mektigere, ham våger jeg ikke nevne» (med navn). Den norrøne hedendom kjente bare en gud som bodde i himmelen, en gud for begynnelsen og slutten, og det er Heimdall. Ved siden av Odin har Heimdall en særegen posisjon i "Voluspå".
I kildene knyttes oppfattelsen av det uavvendelige hyppig til forestillingene om Ragnarok; verdens undergang beskrives som noe som på et eller annet tidspunkt vil skje – spørsmålet er kun hvor lenge til det vil skje. Hele tiden forsøkte gudene, særlig Odin, iherdig å vinne tid og skyve tidspunktet fram i tid. Skjebnen vil dog til slutt innhente alle, også gudene. Ragnarok betyr at gudene mister kontrollen over verden som død og gudene med den. I norrøn sammenheng ble døden oppfattet som en konkret tilstand som var assosiert med alt det som gudene ellers forsøkte å unngå. Innen Ragnarok hadde de vært alle andre vesener overlegen og gjennom sin kontroll over verden opprettholdt en balansert orden. Ved Ragnarok fikk naturen overtaket og dens iboende dødelighet kom også til å omfatte gudene. Fortellingen om Ragnarok avspeilte den frykt og respekt som det norrøne samfunn hadde for naturens krefter.
Kosmologisk diagram.
Én modell av de ni verdenene i norrøn kosmologi
Se også.
!


Nord-Vågsøy kirke.
Nord-Vågsøy kirke ligger på Røysaneset på Raudeberg på Vågsøy i Sogn og Fjordane. Den nåværende kirken i betong er en erstatning for kirken som brant ned i 1945. Kirken er en langkirke i betong og ble vigslet 24. oktober 1960 av biskop Ragnvald Indrebø. Kirkeskipet har et lyst og nokså firkantet preg. Den har en rekke med vinduer høyt oppe på midtveggen, samt en rekke nede langs veggene i sideskipet. Blikkfanget er det fargeglade glassmaleriet over alteret.


Magne Aarøen.
Magne Aarøen (født 28. april 1944 i Innvik, Sogn og Fjordane, død 27. juni 2003 på Sandane) var en norsk politiker, og stortingsrepresentant for KrF.
Biografi.
Aarøen var utdannet lektor. Han flyttet til Selje, og ble aktiv i politikk for KrF der. Han ble valgt som ordfører i perioden 1981–1983. Han var vara til Stortinget i periodene 1981–1985 og 1993–1997. Midt på 1980-tallet flyttet familien til Gloppen, og slo seg ned på Sandane, hvor Aarøen ble rektor ved Sandane skole. I 2001 ble han innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane. Han satt som stortingsrepresentant til han ble sykmeldt og gikk bort etter kamp mot kreft, sommeren 2003. Bare uker før han døde, ble han intervjuet om sykdommen på NRK, og gjorde et sterkt inntrykk på mange med sitt frimodige vitnesbyrd om hva kristentroen betydde for ham og familien i den situasjonen.
Se også.
Liste over stortingsrepresentanter fra Gloppen kommune


BMW Championship.
BMW Championship er en årlig golfturnering for menn på Europatouren. Den ble første gang avholdt i 1955 og var i mange år kjent som "Volvo PGA Championship". Turneringen spilles i mai på West Course på Wentworth Club utenfor London.
Wentworth er hovedkvarteret til PGA European Tour, og BMW Championship ansees ofte for å være flaggskipsturneringen på Europatouren fordi den avholdes på Wentworth og har den største premiepotten blant turneringene som arrangeres av PGA European Tour. Det er imidlertid flere turneringer på Europatouren som er mer lukrative, herunder "major"-turneringene og World Golf Championships, men disse arrangeres av andre organisasjoner.


Hôtel Ritz Paris.
Hagekafeen på Ritz, malt av den sveitsiske maleren Pierre-Georges Jeanniot (1848-1934)
Hôtel Ritz på Place Vendôme 15 i Paris er et av Europas fineste hoteller.
Hotellet ble bygd som privatbolig tidlig på 1700-tallet. Fasaden er tegna av Jules Hardouin Mansart, skaperen av mansardtaket. César Ritz åpna sitt luksushotell her i 1898. Sammen med kjøkkensjef og medeier Auguste Escoffier skapte Ritz et hotell som over hele Europa ble innbegrepet av overdådighet, service og kjøkkenkunst.
Rommene ligger dels mot Place Vendôme, dels mot den berømte hotellhagen. Suitene har fått navn etter berømtheter som har bodd på hotellet: F. Scott Fitzgerald, Marcel Proust, kong Edvard VII, Rudolph Valentino, Charlie Chaplin, Greta Garbo og Coco Chanel. Sistnevnte bodde på Ritz i over tretti år. Baren er oppkalt etter Ernest Hemingway.
I 1979 solgte Ritz-familien hotellet til den egyptiske forretningsmannen Mohamed Al-Fayed. Det var til Ritz eierens sønn, Dodi Al-Fayed, og Diana var på veg da de forulykket i Pont de l'Alma-tunnelen like ved.


Dubai Desert Classic.
Hull 18 under Dubai Desert Classic i 2001.
Dubai Desert Classic er en årlig golfturnering på Europatouren som arrangeres i De forente arabiske emirater, som regel i februar eller mars. Turneringen ble stiftet i 1989 som Europatourens første turnering i Midtøsten. Den spilles på «Majlis»-banen ved Emirates Golf Club, bortsett fra årene 1999 og 2000 da den flyttet til Dubai Creek Golf Club. Dubai Desert Classic er kjent for å trekke til seg noen av de største stjernene innen golf, mye takket være store oppmøtehonorarer.


Giulio Gabrielli den eldre.
Giulio Gabrielli (den eldre) (født ca. 1604 i Roma i Italia, død 31. august 1677 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ascoli Piceno 1808–1816.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1641 av pave Urban VIII.
Han deltok ved konklavet 1644 men måtte forlate det pga. sykdom før det valgte pave Innocens X, konklavet 1655 som valgte pave Alexander VII, og konklavet 1667 som valgte pave Klemens IX, konklavet 1669–1670 som valgte pave Klemens X, og konklavet 1676 som valgte pave Innocens XI.
Han var nevø til kardinal Orazio Lancellotti (kreert 1611) og i slekt med pave Klemens X (1670–1676) og med den langt senere kardinal Giulio Gabrielli den yngre (kreert 1801).
Gabrielli, Giulio1
Gabrielli, Giulio1
Gabrielli, Giulio1
Gabrielli, Giulio1
Gabrielli, Giulio1


Arne Lyngstad.
Arne Lyngstad (født 10. mai 1962 i Verdal) er en norsk organisasjonsmann og politiker (KrF).
Han gikk grunnskole i Verdal 1969–1978 og almenfaglig linje ved Verdal videregående skole 1978–1981. Han er utdannet cand.mag. og adjunkt med mellomfag i historie fra Levanger lærerskole fra 1988 og cand.philol. med hovedfag i historie fra Universitetet i Trondheim fra 1992. Lyngstad ble tildelt Arkivprisen av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for sin hovedoppgave, "Europa-debatt i den Sosialistiske Internasjonale 1955–63".
Lyngstad har jobbet med politikk på heltid i det meste av sitt voksne liv. Han hadde lokale og regionale tillitsverv i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) og Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund (DNTU) allerede i 1970-årene. Etterhvert var han blant annet medlem av DNTUs landsstyre 1981–1983, ungdomssekretær i Nord-Trøndelag KrF 1981–1982, organisasjonssekretær i DNTU 1982–1983, medlem av KrFUs sentralstyre og skolepolitisk leder 1982–1983, leder i Nord-Trøndelag KrFU 1983–1986, medlem av Det Norske Totalavholdsselskaps landsstyre og studieleder 1983–1985, varamedlem av Verdal kommunestyre 1984–1987, leder i DNTU 1985–1987 og varamedlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1988–1991. Han var leder av KrFs Europa-utvalg 1990–1991, utredningssekretær hos partiet sentralt 1990–1991, leder i Sør-Trøndelag KrF 1990–1992, varamedlem av Trondheim bystyre 1991–1995, leder i KrFs EF-utvalg i 1992, politisk rådgiver for KrF og KrFs stortingsgruppe 1992–1997 og 2006–2007 samt leder i KrFs familiepolitiske utvalg 1996–1997. Han var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1997–2005.
Etter tiden på Stortinget har Lyngstad vært styremedlem i RUSfri siden 2006 og direktør for den diakonale Lukasstiftelsen siden 2007.
Han er sønn av rektor og KrF-politiker Arnolf Lyngstad.


Gian Girolamo Albani.
Gian Girolamo Albani (født 3. januar 1504 i Bergamo i Italia, død 15. april 1591 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og ble som sådan sendt på en rekke diplomatiske oppdrag, som for eksempel å forsøke å forene de kristne fyrster til et forbund mot tyrkerne.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1570 av pave Pius V; ble aldri diakonviet.
Han deltok ved konklavet 1585 som valgte pave Sixtus V.
Han var en venn av dikteren Torquato Tasso, og var en anerkjent kanonist, og utgav blant annet studiene
Han kom fra en italiensk familie som nedstammet fra innvandrere fra Albania på 1400-tallet. Andre kardinaler i slekten var Gianfrancesco Albani (kreert 1690 – ble pave Klemens XI i 1700), Annibale Albani (1711), Alessandro Albani (1721), Gian Francesco Albani (1747), og Giuseppe Albani (1801).
Albani, Gian Girolamo
Albani, Gian Girolamo
Albani, Gian Girolamo
Albani, Gian Girolamo


Flower of Scotland.
"Flower of Scotland" (Skotsk-gælisk: Flùr na h-Alba) er en av Skottlands uoffisielle nasjonalsanger. I likhet med England har heller ikke Skottland noen offisiell nasjonalhymne, men Flower of Scotland benyttes som nasjonens fremste sang sammen med "Scotland the Brave". "Flower of Scotland" ble skrevet av Roy Williamson i 1967. Sangen referer til en militær skotsk seier over den engelske kong Edvard II. Slaget ved Bannockburn i 1314 ble ledet av skottenes konge, Robert Bruce, som ifølge sangteksten sendte Edvards hær hjem til England for å tenke seg om.


Michael Momyr.
Michael Momyr (født 8. august 1956 i Trondheim) er en norsk rådmann og politiker (H).
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han ble født i Trondheim og vokste opp i Åfjord. Han var elev ved Åset skole i Åfjord 1963–1972, Fosen videregående skole 1972–1974, Forsvarets gymnas i Halden 1974–1976 og Befalsskolen for Infanteriet i Trøndelag (BSIT) 1976–1977. Momyr var befal og instruktør ved BSIT 1977–1979, befal ved BRIG N i Harstad i 1977, gårdbruker i Åfjord 1979–1995, rådgiver i NHO og seniorrådgiver i NHO 2005–2007. Fra 2007 er han rådmann i Roan kommune.
Blant hans mange verv kan nevnes lagrettemann, doms- og skjønnsmann ved Frostating lagmannsrett 1983–1995, styremedlem i Fosen regionråd 1989–1999, styremedlem i TrønderEnergi fra 1994, medlem av SpareBank 1 Midt-Norges forstanderskap 1995–2005, styremedlem i Trøndelagsrådet 1999–2001 og leder i Helse Midt-Norges regionale brukerutvalg fra 2006.
Politisk arbeid.
Momyr var medlem av Åfjord kommunestyre og formannskap 1988–1999, herav varaordfører 1988–1990 og ordfører 1990–1995. Han var også leder i Åfjord Høyre 1980–1988, leder i Sør-Trøndelag Høyre 1994–2002 og medlem av Sør-Trøndelag fylkesting og fylkesutvalg 1996–2001. Momyr var 2. vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag 1993–1997, 1. vararepresentant 1997–2001, fast innvalgt representant 2001–2005 og 2. vararepresentant 2005–2009.


AT&T Pebble Beach National Pro-Am.
Et par 3-hull på Pebble Beach.
AT&T Pebble Beach National Pro-Am er en golfturnering på PGA-touren. Den avholdes vanligvis i februar på rekreasjonsstedet Pebble Beach i California, på tre forskjellige baner: Pebble Beach, Poppy Hills og Spyglass Hill.
Turneringen ble arrangert for første gang i 1937 med Bing Crosby som vert, da med navnet "National Pro-Amateur Golf Championship", i Rancho Santa Fe i California. Sam Snead vant det første året, der førsteprisen var en sjekk på 500 dollar. Formatet er «pro–am», hvor lag med profesjonelle og amatører spiller sammen. De fleste amatørene er kjendiser.
Etter annen verdenskrig ble turneringen relansert i Pebble Beach som "Bing Crosby Pro-Am". Etter at Crosby gikk bort overtok teleselskapet AT&T som tittelsponsor i 1986. AT&T Pebble Beach National Pro-Am er stadig en stor suksess på PGA-touren, til tross for regnværet som nesten hvert år skaper forsinkelser i arrangementet. Turneringen har likevel kun blitt utsatt én gang, i 1999 da sisterunden ble flyttet til april.
Blant de største stjernene som har vunnet de siste årene er Tiger Woods, Vijay Singh, Phil Mickelson, Mark O'Meara, Davis Love III og Payne Stewart.
Vinnere.
1 = Turneringen forkortet til 3 runder pga dårlig vær


Pebble Beach.
En av Pebble Beachs golfbaner.
Pebble Beach er et rekreasjonssted, og et lite samfunn i seg selv, i den amerikanske delstaten California. Tettstedet inngår i landområdet Del Monte Forest, eiet av selskapet Pebble Beach Corporation, og drives som en liten by. Innbyggerne betaler derfor en avgift i stedet for skatt. Ved folketellingen i 2000 var det 4531 innbyggere.
Pebble Beach er spesielt kjent for golf og har syv golfbaner, inkludert Spanish Bay, Del Monte, Spyglass Hill, Poppy Hills og Pebble Beach Golf Links. Turneringen AT&T Pebble Beach National Pro-Am arrangeres i Pebble Beach.
En annen attraksjon i Pebble Beach er den årlige bilutstillingen Pebble Beach Concours d'Elegance, som fokuserer på veteranbiler.


Aleksander II av Makedonia.
Aleksander II var konge av Oldtidens Makedonia fra 370–368 f.Kr. etter at hans far, Amyntas III, døde. Han var den eldste av de tre sønnene til Amyntas og Eurydike.
Selv om han var myndig, var Aleksander svært ung da han overtok tronen. Dette førte umiddelbart til problemer for den nye kongen siden fiender av dynastiet gjenopptok krig. Aleksander stod samtidig ovenfor en illyrisk invasjon fra nordvest og et angrep fra øst en som gav seg ut for å være Pausanias. Pausanias erobret raskt flere byer og truet dronningmoren, som var i palasset i Pella med hennes unge sønner. Aleksander beseiret sine fiender med hjelp fra den atenske generalen Ifikrates, som seilte langs den makedonske kysten på vei for å gjenerobre Amfipolis.
På forespørsel fra aleudaiene, intervenerte Aleksander i en borgerkrig i Thessali. Han fikk kontroll over Larissa og flere andre byer, men svek løftet han hadde gitt og satte garnisoner i dem. Dette provoserte frem en fiendtlig reaksjon fra Theben, den ledende militære makten i Hellas på den tiden. Den thebiske generalen Pelopidas drev makedonerne fra Thessali. Han nøytraliserte så Aleksander ved å støtte ambisjonene til Aleksanders svoger Ptolemai I av Aloros, og tvang Aleksander til å oppgi sin allianse med Aten til fordel for Thebes. Som del av denne nye alliansen, ble Aleksander tvunget til å overgi gisler, inkludert hans yngre bror Filip.
Aleksander ble myrdet under en festival som var iscenesatt av Ptolemaio. Selv om Aleksanders bror Perdikkas III ble den neste kongen, var han mindreårig, og Ptolemaio ble utnevnt til regent.


Christopher Stensaker.
Christopher Stensaker (født 22. januar 1945 i Trondheim) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1997.
Han var vararepresentant i perioden 1993–1997.
Han er andre varamedlem av Nobelkomiteen for perioden 1. januar 2006 – 31. desember 2011.


Alumni.
Alumni er latin for tidligere studenter ved en skole. I entallsform er "alumnus" en tidligere mannlig student, mens "alumna" er en tidligere kvinnelig student. Alumni er ved en del læresteder organisert i alumniorganisasjoner, som ofte arrangerer gjenforeninger og pengeinnsamlinger. Ved noen universiteter sitter representanter for alumniorganisasjonene i universitetsstyret.
Alumniorganisasjoner er hovedsakelig organisert rundt individuelle universiteter eller fakulteter, men kan også organiseres blant studenter som for eksempel har studert i et bestemt land.
Medlemskap i en alumniorganisasjon er ofte en selvfølge blant alumni i engelsktalende land. I Europa blir alumniorganisasjoner mer og mer populært etter hvert som universitetene mottar mindre offentlige midler og blir mer avhengig av den private sektor for å samle inn penger.


Palais Royal.
Le Palais-Royal er et slott i Paris. Det ligger vis-à-vis nordfløyen på Louvre. Til slottet hører en park, "Le Jardin de Palais-Royal".
Slottet ble tegna av Jacques Lemercier og bygd for kardinal Richelieu i 1629, som i sin tur overdrog det til den franske kronen. Palais Royal har stort sett ikke vært kongebolig. Etter at Ludvig XIII døde, bodde dronningmora Anne av Østerrike, kardinal Mazarin og den unge Ludvig XIV her. Senere ble slottet brukt av yngre sønner av Huset Bourbon.
Ludvig Philip II åpna under revolusjonen slottshagen for publikum, og fikk dermed kallenavnet «Philippe-Egalité». Han fikk også regulert kvartalene rundt hagen med «gallerier», der butikker og casinoer etter hvert flyttet inn og prostitusjonen blomstret. Ved hver ende av galleriene var det et teater; her oppførte bl.a. Molière sine stykker og Jean-Baptiste Lully sine operaer. I det ene teatret holder i dag det franske nasjonalteatret, Comédie-Française, til.
Under februarrevolusjonen i 1848 inntok folkemassene slottet og plyndret det.
I dag huser Palais Royal Conseil d'État, konstitusjonsrådet og kulturdepartementet. Galleriene langs hagen har småbutikker, restauranter og kunstgallerier. Bygningen lengst bak i hagen eies av det franske nasjonalbiblioteket, men samlingene er flyttet andre steder.
Eksterne lenker.
Royal


Ola T. Lånke.
Ola Torgeir Lånke (født 18. mars 1948 i Rennebu) er en norsk prest og politiker (KrF). Han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 1993 til 2009. Fra 2011 er han ordfører i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag.
I sin tid på Stortinget arbeidet Lånke lengst og mest med kultur- og mediaspørsmål. Han var saksordfører for ulike saker som "ABM-meldingen" (arkiv, bibliotek og museum), for Operasaken i flere omganger, opprettelsen av digitalt bakkenett for fjernsyn og utflytting av statlige tilsyn m.fl..
Før han ble valgt til Stortinget var han stiftskapellan med ansvar for personalspørsmål i Nidaros bispedømme. Han er gift med prest, nå daglig leder for Nidaros Pilegrimsgård Berit Lånke, som har vært nevnt ved flere bispenominasjoner.
Han var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom i perioden 1975–76.


Linda Hofstad Helleland.
Linda Cathrine Hofstad Helleland (født 26. august 1977 i Klæbu) er en norsk politiker (H).
Hun var medlem av Klæbu Unge Høyres arbeidsutvalg 1995–1998, medlem av Sør-Trøndelag Unge Høyres arbeidsutvalg 1996–1997, ungdomssekretær i Sør-Trøndelag Unge Høyre 1997–1998, formann i Sør-Trøndelag Unge Høyre 1998–1999, medlem av Trondheim bystyre 1999–2001 og organisasjonssekretær i Unge Høyre 2000–2001. Hun var 1. vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag 2001–2009, og møtte fast for Børge Brende 2001–2005. Helleland møtte igjen fast etter at Brende i 2008 ble innvilget permisjon fra vervet som stortingsrepresentant. I 2009 ble Helleland valgt inn på Stortinget på eget mandat. Helleland var ellers leder i Høyres Kvinneforum 2004–2010, 1. nestleder i Sør-Trøndelag Høyre 2005–2008, informasjons- og presserådgiver for Høyres stortingsgruppe 2007–2008 og leder i Sør-Trøndelag Høyre 2008–2009. Fra 2012 er hun igjen 1. nestleder i Sør-Trøndelag Høyre.
Helleland har avgangseksamen fra Adolf Øiens skole fra 1997 og studier i medievitenskap, statsvitenskap og sosiologi fra NTNU 1998–2000, statsvitenskap fra Høgskolen i Molde fra 2005 og diverse kurs fra Handelshøyskolen BI. I yrkeslivet har hun erfaring som servitør og deretter pleieassistent, inntil hun ble fast møtende vararepresentant på Stortinget i 2001.
Hun er gift med stortingsrepresentant Trond Helleland fra Buskerud.


Gunn Karin Gjul.
Gunn Karin Gjul (født 26. juli 1967 i Stavanger) er en norsk politiker (Ap).
Hun er datter av kaptein Ivar Gjul (1938–) og gårdbruker Karen Ragnhild Moen (1941–), og vokste opp på Ørland i Sør-Trøndelag. Gjul har avgangseksamen fra Fosen videregående skole fra 1986 og juridisk embedseksamen fra 2001, og fullførte således studiene mens hun satt på Stortinget.
Hun var styremedlem i Ørland/Bjugn AOF-forening 1983–1984, nestleder 1987–1990 og leder 1990–1991 i Sør-Trøndelag AUF, medlem av AUFs landsstyre 1987–1991, medlem av Sør-Trøndelag fylkesting 1988–1993, medlem av Arbeiderpartiets internasjonale gruppe i 1994, leder 1996–1997 og nestleder 1997–1999 i Ørland Arbeiderparti og kvinnepolitisk leder i Sør-Trøndelag Arbeiderparti 1999–2004. Gjul har vært innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag siden 1993. Hun var medlem av den norske delegasjonen til Europarådets parlamentarikerforsamling 2005–2009. Gjul har varslet at hun ikke søker gjenvalg ved stortingsvalget 2013.
Hun er gift med tidligere stortingsrepresentant Trond Jensrud fra Arbeiderpartiet.


Khaironeia.
Khaironeia var en by i provinsen Boiotia i antikkens Hellas.
Den var scenen for et historisk slag i 338 f.Kr., der Filip II av Makedonia beseiret styrkene til Aten og Theben (se slaget om Khaironeia 338 f.Kr.) I 86 f.Kr., vant den romerske generalen Lucius Cornelius Sulla slaget mot Mithridates VI av Pontus nær Khaironeia. (Se slaget ved Khaieroneia 86 f.Kr.).
Den antikke biografi- og essay-forfatteren Plutark var født der og henviste flere ganger til disse og andre fakta om hans opprinnelsessted i sitt forfatterskap.


Samaritaine.
thumb
thumb
thumb
La Samaritaine er et varehus i Paris, ved Seinen, rett bak Louvre.
Bygningen ble oppført i 1903 i art nouveau-stil. Interiøret preges av et rikt spekter av organiske former i farga glass, malte trapper og balkonger i støpejern og fliselagte veggfelt med blomstermotiver. På terrassen i 11. etasje er det en kafé med storslått utsikt.
Varehuset ble grunnlagt av familien Cognacq-Jay, som har gitt store summer til humanitære formål og dessuten var store kunstelskere. Kunsten kan beskues i Musée Cognacq-Jay i Rue Elzévir. La Samaritaine eies i dag av selskapet LVMH.


Nintendo 64.
Nintendo 64, forkortet N64, kom på markedet i Norge i 1997, og var kraftigere enn konkurrentene Sony PlayStation og Sega Saturn. Ved lansering gjorde spillet Super Mario 64 enormt inntrykk blant spillinteresserte verden over. Aldri før hadde en spillverden blitt realisert like vellykket i tredimensjonal grafikk, og det tok flere år før andre spillutviklere klarte å lage noe som kunne måle seg. Blant maskinens nyvinninger var den analoge styrespaken på håndkontrolleren, ristefunksjon i håndkontrolleren ved hjelp av en Rumble Pak, dens innebygde mulighet for fire kontrollere, og mulighet for å oppgradere maskinens minne ved hjelp av en Expansion Pak.
Nintendo valgte nok en gang å gå for spill på kassetter, i motsetning til Sony og Sega som produserte spill på CD-plater til sine konsoller. En fordel kassettene hadde over CD-platene var at man unngikk lange lastetider under spilling. N64-spill var derimot dyrere å produsere, og derfor også dyrere å kjøpe. Den største ulempen var at kassettene til Nintendo 64 ikke kunne romme like mye som en CD-plate, og dette gjorde at mange av Nintendos tidligere samarbeidspartnere nå hovedsaklig eller utelukkende ga ut spill til PlayStation. Dette gjaldt spesielt japanske spillutviklere som Squaresoft, Capcom, Namco, Konami og Enix. Noen tredjeparts spillutgivere støttet Nintendo 64 i stor grad, først og fremst Acclaim, Midway, Electronic Arts og LucasArts. De mest suksessfulle spillene for konsollen ble utviklet internt av Nintendo og av britiske Rare, som utviklet spill eksklusivt for Nintendo. På tross av at en håndfull virkelige toppspill ble lansert hvert år, var Nintendo 64 plaget av svært få spillutgivelser i forhold til PlayStation.
Golden Eye, utviklet av Rare, revolusjonerte FPS-sjangeren da det ble lansert i 1997. ', fra 1998, har flere ganger blitt kåret til verdens beste videospill. På Metacritic har dette spillet hele 99 poeng, av 100 mulige. Få spillkonsoller, før eller siden, har hatt en like solid samling spill med fokus på lokal multiplayer, deriblant GoldenEye, Mario Kart 64, Perfect Dark og Super Smash Bros. Spillutvalget var rikt innen tredimensjonale plattformspill og eventyrspill, førstepersons skytespill (FPS), racingspill, wrestlingspill og multiplayerspill. Slåssespill, bilspill og japanske rollespill (JRPG) var svært populære på denne tiden, men det fantes få eller ingen gode spill innen disse sjangerene til konsollen.
Salget gikk best i Nord-Amerika, hvor over 20,1 millioner eksemplarer ble solgt. I hjemplandet Japan var salget relativt svakt (5,5 millioner), sannsynligvis grunnet både fraværet av rollespill og det faktum at de største japanske utgiverne ga ut sine mest populære titler til konkurrerende konsoller. Til sammenligning solgte PlayStation 19,1 mill., og Sega Saturn 5,8 mill. i Japan.
Nettstedet IGN.com kåret nylig Nintendo 64 til tidenes 9. beste spillkonsoll. Med N64 mistet Nintendo store markedsandeler til Sony, og konsollen ble avløst av disc-baserte Nintendo GameCube i 2002.
Spill.
Spillene som endte opp med å selge mest var Super Mario 64 (11,89 mill.), Mario Kart 64 (9,87 mill.), GoldenEye (8,09 mill.), The Legend of Zelda: Ocarina of Time (7,60 mill.), Super Smash Bros (5,55 mill.), Pokemon Stadium (5,45 mill.) og Donkey Kong 64 (5,27 mill.).
En del av de mest populære spillene ble relansert digitalt gjennom nedlastingstjenesten Virtual Console til Nintendos nåværende stasjonære konsoll, Wii, og det er ventet at dette vil bli videreført med Nintendos kommende spillkonsoll - Wii U.


Annibale Albani.
Annibale Albani (født 15. august 1682 i Urbino i Italia, død 21. oktober 1751 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var, og ble som sådan sendt på en rekke diplomatiske oppdrag, som for eksempel å forsøke å forene de kristne fyrster til et forbund mot tyrkerne.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1711 av pave Klemens XI; han var da legmann, men fikk etter hvert alle vigsler.
Han var guvernør av Frascati og for Castel Gandolfo-området 1712–1726, trakk seg tilbake på grunn av uoverensstemmelser med kardinal Niccolò Paolo Andrea Coscia og bosatte seg i Urbino der han skrev en biografi om sin onkel, pave Klemens XI.
Han deltok ved konklavet 1721 som valgte pave Innocens XIII, konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII, konklavet 1730 som valgte pave Klemens XII, og konklavet 1740 som valgte pave Benedikt XIV.
Han kom fra en italiensk familie som nedstammet fra innvandrere fra Albania på 1400-tallet. Andre kardinaler i slekten var Gian Girolamo Albani (kreert 1570), Gianfrancesco Albani (kreert 1690 – ble pave Klemens XI i 1700), Alessandro Albani (1721), Gian Francesco Albani (1747), og Giuseppe Albani (1801).


Molde kulturskole.
Molde kulturskole (tidligere Molde musikkskole, etablert 1969) er en institusjon underlagt Molde kommune som driver undervisning innen ulike kunstretninger som musikk, dans, teater, billedkunst, film og litteratur. Skolen har base i Gjestestova-bygget i Molde sentrum og samarbeider med Molde videregående skole om driften av studieretningen musikk, dans og drama, populært kalt Musikklinja. Kulturskolen ble etablert i sin nåværende form gjennom vedtak i Molde kommunestyre 28. november 2002.


Le Marais.
Andre betydninger: Le marais – «sumpen» – en politisk gruppering under den franske revolusjon.
Le Marais er en bydel i Paris, på høyre bredd, i 3. og 4. arrondissement. Le Marais kan grovt avgrenses som området mellom Seinen i sør, Pompidou-senteret i vest, Place de la République i nord og Bastille-plassen i øst.
I det 13. århundre satte medlemmer av tempelridderordenen opp et hus i den nordre delen av dette sumpområdet (fr. "marais") nordøst for byen, nå kjent som Quartier du Temple. Fra det 15. århundre begynte aristokratiet å bygge store bolighus («hôtels») i området, som lå i passende avstand til Louvre. Utviklinga skjøt fart etter anleggelsen av Place Royale (dagens Place des Vosges). Flyttinga av hoffet til Versailles førte til at aristokratiet flytta ut, og overlot området til kjøpmenn o.a. borgerskap. Etter revolusjonen ble Le Marais mer og mer overtatt av arbeiderklassen.
Gaten Rue Pavée i Le Marais fikk brulegning i 1450 og var dermed en av de første brulagte («pavée») gatene i Paris.
Haussmanns nyordning av Paris fikk liten effekt i Le Marais; myndighetene tillot avvik fra standard gatebredde i området. Mot slutten av det 19. århundre bosatte mange jøder fra Øst-Europa seg i Le Marais, og området ble et tidlig sentrum for konfeksjonsindustrien.
Utover i det 20. århundre ble det gjort lite for å utvikle området, helt til regjeringa i 1962 erklærte Le Marais som et strøk med historisk verdi. Siden da har området opplevd en kulturell og økonomisk oppblomstring, og har samtidig beholdt sitt etniske mangfold av jøder, algirere, asiater o.a. Det er også et sentrum for homofile og lesbiske i Paris. I dag er Le Marais en av de mer særprega, interessante og levende bydelene i Paris.
Le Marais har flere interessante museer og gallerier, bl.a. Musée Carnavalet, Musée Picasso og Maison de Victor Hugo.


Alessandro Albani.
Alessandro Albani (født 15. oktober 1692 i Urbino i Italia, død 11. desember 1779 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var, og ble som sådan sendt på en rekke diplomatiske oppdrag, som for eksempel å forsøke å forene de kristne fyrster til et forbund mot tyrkerne.
Han ble utnevnt til kardinal i juli 1721 av pave Innocens XIII; han var da legmann men fikk etter hvert subdiakonatet.
Han deltok ved konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII, konklavet 1730 som valgte pave Klemens XII, konklavet 1740 som valgte pave Benedikt XIV, konklavet 1758 som valgte pave Klemens XIII, og og konklavet 1769 som valgte pave Klemens XIV.
Han var svært kunstinteressert og bygde Villa Albani i Roma i 1760, og fylte den med romersk og gresk kunst. Etter Klemens XIVs pontifikat slo han seg sammen med "zelantiene" mot de europeiske monarkers innblanding.
Han kom fra en italiensk familie som nedstammet fra innvandrere fra Albania på 1400-tallet. Andre kardinaler i slekten var Gian Girolamo Albani (kreert 1570), Gianfrancesco Albani (kreert 1690 – ble pave Klemens XI i 1700), Annibale Albani (1711), Gian Francesco Albani (1747), og Giuseppe Albani (1801).
Albani, Alessandro
Albani, Alessandro
Albani, Alessandro


XMMS.
XMMS står for X MultiMedia System, og er et multimedieavspillingsprogram for vindussystemet X. Det ligner utseendemessig veldig på Winamp. Programmet spiller de fleste formater innen lyd og video.
XMMS utvikles ikke lengre, men kodebasen utvikles fremdeles gjennom programmet Audacious.


Ogg.
Ogg, eller Ogg Media (OGM), er et fritt konteinerformat utviklet av organisasjonen. Formatet kan brukes til å lagre multimedia som er kodet med hvilken som helst av Xiph.orgs kodeker. Alle disse kodekene unntatt FLAC trenger et konteinerformat for å kunne bli til filer og lagres på et filsystem. Det er mulig å lagre forskjellige ting med forskjellige kodeker i samme oggfil, som lyd, bilde og tekst.


Winamp.
Winamp er en multimedieavspiller laget av Nullsoft. Winamp er kjent som den mest "Skinbare" medieavspilleren.
Den første versjonen av Winamp var skrevet av Justin Frankel i 1996. I dag blir winamp utviklet av Ben Allison, Will Fisher, Taber Buhl, Maksim Tyrtyshny, Chris Edwards and Stephen Loomis.
Winamp vokste fra 33 millioner brukere februar 2005 til over 57 millioner brukere september 2006
Winamp er nr. 2 på lista av mest brukte medieavspillere, 1 er Windows Media Player
WinAMP.
Den tidligste versjonen av winamp ble lagd ut som freeware i 1997 og var ikke mer enn en meny bar. Spilleren hadde bare de mest nødvendige funksjoner, man dro mp3 filen til spilleren og hadde tilgang til: play, pause og stopp.


Sjøpølser.
Sjøpølser er en gruppe pigghuder. Gruppen inneholder ca. 900 arter, hvorav ca. 35 finnes i Norge.
De har en sylindrisk kropp og tentakler i forenden. De blir 10-30 cm, og noen opptil 1 m.
Anatomi.
"Holothuria tubulosa" (a - tentakler, b - analåpning, c - sugeføtter på buksiden, d - papiller på ryggsiden)
Som mat.
I Kina og Japan har sjøpølsa lange tradisjoner innen mat. I Japan, der den blir kalt namako (ナマコ、海鼠) blir den brukt på forskjellige måter, men det er vanlig å spise den sammen med annen sjømat og grønnsaker marinert i riseddik. Kjøttet skal ha en interessant struktur, men har lite smak. Innmaten, kalt konowata (コノワタ、海鼠腸), blir også spist, det samme gjelder eggene, som kalles konoko (コノコ、海鼠子). Eggene kan spises rå, men tørkes ofte til trekantede flak, og regnes som en delikatesse. Både konowata og konoko spises kan spises med eddik, eller med salt. I Kina brukes sjøpølsa også i tradisjonell kinesisk medisin, der den tørkes.


Sjøstjerner.
Sjøstjernene er en gruppe pigghuder. Det fins ca 2000 ulike arter.
De har vanligvis femkantet symmetri, men kan ha opptil omkring 20 armer. Ytterst på hver arm sitter ett øye, som kan oppfatte lys. Hvis en arm går tapt, kan en ny vokse ut igjen. Sjøstjerner har sugekopper, som gjør dem i stand til å flytte seg og til å feste seg på underlaget.
Sjøstjerner er stort sett særkjønnede, men noen er hermafroditter. Noen kan produsere mer enn to millioner egg på en gang.
I Norge finnes omkring 50 arter. Mest alminnelig langs norskekysten er korstrollet, som har fem armer og kan ha en diameter på opptil 60 cm. En annen type er solstjerner med 9–12 armer.
Sjøstjerner spiser små dyr, som muslinger. Noen kan også ta små fisk.


Slangestjerner.
Slangestjerner (Ophiuroidea) er en gruppe pigghuder. De omfatter omkring 2000 arter som gjerne lever på hard bunn i mørkt dypt vann.
Slangestjernene mangler anus, og munnåpningen har derfor funksjon både som munn og anus. Slangestjerner har skiveformet læraktig kropp med fem tynne lange fleksible armer med ledd som er skarpt avgrenset fra den sentrale skivekroppen. I motsetning til sjøstjerner, hvor kroppen kan sies å være delt inn i flere deler etter armene, er slangestjernenes midtpunkt mere en egen legemsdel.
Slangestjerner har ikke sugeskiver på rørføttene, og rørføttene brukes ikke til bevegelse som hos sjøstjernene, men har sensoriske oppgaver og hjelper med matinnsamling.
De kryper og klatrer rundt på bunnen mellom steiner, koraller og alger ved hjelp av de sterkt bevegelige armene, som hos noen kan rulles inn mot munnsiden.
De er stort sett særkjønnede. Hos noen arter bærer et hunnindivid et mindre hannindivid rundt omkring. Noen slangestjerner er imidlertid hermarfroditter. I mange tilfelle er det slik at yngelen fødes som en form for larver som flyter rundt omkring.
Omkring 30 arter finnes langs Norges kyst.


Valmet.
Valmet, originalt "Valtion Metallitehtaat" (oversatt: "statens metallfabrikker") derav navnet Valmet, var et finsk industrikonsern. Det ble grunnlagt i 1951 da den finske staten slo sammen ulike fabrikker fra rustningsindustrien til ett konsern. Valmet produserte blant annet traktorer, skogsmaskiner, biler, papirmaskiner, husholdningsapparater, lokomotiv, trikker, fly og våpen. Valmet og deler av selskapet Rauma fusjonerte i 1999 til Metso.
Traktorer.
Den finske statens metallfabrikker hadde den første prototypen av sin traktor ferdig i 1949, men den tilfredsstilte ikke kravene, da den blant annet var vanskelig å starte. I 1951 ble navnet på fabrikken forandret til Valmet AB, og en ny prototyp ble lansert etter utprøving hos gårdbrukere. I Brasil ble det i 1960 etablert en fabrikk for produksjon av Valmet, og i 1964 ble det lisensproduksjon av Valmet i Portugal. Valmet-motorer ble etter hvert levert både til Massey Ferguson, Steyr og Landini.
I 1979 inngikk Valmet et samarbeid med traktordivisjonen til AB Volvo om felles utvikling av "Den nordiske traktoren". Traktorene het i noen år Volvo BM Valmet, men i 1985 trakk AB Volvo seg ut av samarbeidet og solgte traktordivisjonen sin til Valmet. I 1994 ble traktoravdelingen til Valmet kjøpt av Sisu, og traktorene gikk under navnet Sisu Valmet. Hele Sisu-konsernet ble så kjøpt av Partek i 1997, og navnet Valtra Valmet ble tatt i bruk. I 2001 ble 50-årsjubileet for traktorproduksjonen feiret med lanseringen av det nye navnet Valtra, og Valmet-navnet var helt ute av historien.
Skogsmaskiner.
Valmet finnes fremdeles som varemerke på skogsmaskinene produsert av Komatsu Forest AB som lager skogsmaskiner i Umeå i Sverige (hvor hovedkontoret ligger) og i Wisconsin i USA. Komatsu Forest har siden 1. januar 2004 vært en underdivisjon av det japanske konsernet Komatsu Ltd.
Valmet Automotive.
I samarbeid med SAAB laget Valmet fra 1970 til 1992 personbiler i Nystad. Foruten flertallet SAAB-biler for det finske markedet, ble alle eksemplarer av SAAB 90 og SAAB 900 cabriolet laget der. I dag heter Metsos fabrikk Valmet Automotive, og foretaget produserer for bl.a Porsche – Porsche Boxster og Porsche Cayman. Også Opel, Lada og Simca-Talbot har produsert biler hos Valmet. Siden 2009 produser Valmet den norskutviklede elbilen Think.


Pigghuder.
Pigghuder er en av de klarest avgrensete dyregruppene. De har et helt sett med egenskaper som hver for seg hadde vært unik nok til å gi gruppen en særstilling blant dyr.
Pigghudenes stamart førte en fastsittende tilværelse etter at metamorfosen var gjennomført. Hos moderne grupper er det bare sjøliljer som fortsatt lever slik, men selv de mest moderne formene er fastsittende i den første fasen som femsidig symmetriske organismer.
De resterende delgruppene er frittlevende. De frittlevende artene er faktisk snudd opp ned og beveger seg med munnen mot underlaget, med unntak av sjøpølsene som kryper på siden og de frittlevende artene av sjøliljer som fremdeles beveger seg med munnen opp.
De fleste er bunndyr, men noen er pelagiske.
Deres ontogenese og genetiske profil forøvrig synes å ha gjennomgått omfattende endringer siden de skilte lag med andre deuterostomier. Nervesystemet har trolig gjennomgått en betydelig degenerering siden deres forfedre utviklet seg til lite bevegelige filtrerere. Noe egentlig hode eller hjerne mangler. Forfedrene deres var i tillegg til å være tosidig symmetriske, med klart definert for- og bakende og høyre- og venstreside, mest sannsynlig også segmenterte og utstyrt med gjellespalter. En primitiv og utdødd gruppe kalt calcichordata hadde faktisk en viss likhet med tidlige kjeveløse virveldyr med panser. Tarmåpningen og de indre organene har så forflyttet seg lenger frem i kroppen og gjort bakre del av kroppen om til en slags hale som siden utviklet seg til en festeanordning eller "stilk". Med unntak av sjøliljene har tarmåpningen i ettertid vandret bakover til motsatt ende av kroppen som hos forfedrene. Denne gruppen er også den eneste som fremdeles har stilken i behold, enten gjennom hele livet eller i en tidlig fase. Hos de andre er den borte for lengst. Vannkanalsystemet vil ha gjort gjellespaltene hos blant annet stamarten til de nålevende formene overflødige og har som følge av dette forsvunnet. Pigghudene er en av de eldste dyregruppene vi kjenner som enda eksisterer. De nålevende pigghudenes felles stamart var preget av femkantsymmetri, men i ettertid har det oppstått enkelte arter blant sjøstjernene og slangestjernene som er fra sekssidig helt opp til nisidig symmetriske.
Tidlig i utviklingen er de fleste frittsvømmende larver. De har stor regenerasjonsevne.
De fleste har individer med forskjellige kjønn. Enkelte små arter av sjøstjerner og slangestjerner kan formere seg ukjønnet via deling. Noen arter føder levende unger.
Pigghudene begynner livet som ciliekledde tosidig/biletaralt symmetriske larver som etterhvert får en viss likhet med ryggstrengdyrenes embryo på et tidlig stadium. Gradvis begynner den venstre halvdelen å vokse på den høyres bekostning, som til slutt blir kraftig degenerert og nesten helt absorbert. Den resterende venstresiden organiserer seg så i en femdelt radiær symmetri rundt en sentral akse, omtrent som en kake delt i fem like store deler. Hver av de fem enhetene var primært sett identiske, med hvert sitt sett av gonader og andre indre organer. Senere har noen grupper utviklet asymmetri.
Systematikk.
Sjøtusenfryd (Concentricycloidea) hører hjemme blant sjøstjernene.


Feltvogn.
En feltvogn er en bil som brukes som feltkjøretøy av det militære. Den viktigste feltvognen i det norske forsvaret i dag er Mercedes-Benz Geländewagen.
En feltvogn har som regel firehjulstrekk og stridslys. I NATO har alle 24 volts elektrisk anlegg.
Det er to hovedtyper feltvogner: Dedikerte militære kjøretøyer og militariserte sivile kjøretøyer. Hovedgrunnen for å bruke den siste kategorien kjøretøyer er kostnaden. Spesialbygde kjøretøyer med ekstrem ytelse som produseres i små serier er nødvendigvis dyrere enn tilpassede masseproduserte biler. Et eksempel på tilpasning av sivile kjøretøyer er det amerikanske forsvarets bruk av Chevrolet K5 Blazer i rollen de kaller CUCV ("Civilian Utility Cargo Vehicle") under betegnelsen M1009 fra 1983. Kjøretøyet ble tilpasset ved å ta ut klimaanlegget og legge til et fjærblad på fjærpakkene. Et eksempel på den første kategorien er Pinzgauer, som ble utviklet hos østerrikske Steyr på 1960-tallet. Der la designerne helt fra bunnen av inn egenskaper som ikke var økonomiske på et sivilt kjøretøy, for eksempel sentralrørsrammen, en ganske dyr konstruksjon.
Dedikerte militære kjøretøyer har også vært mulige å selge sivilt: Både den opprinnelige jeepen og HMMWV har vært «sivilisert» og solgt i relativt store antall sivilt.
Historie.
En Willys brukt som feltvogn
På engelsk kalles feltvogn ofte "jeep", uansett om den er av merket Jeep eller ikke. Dette kommer av at Willys-jeepen (ofte kalt krigsjeepen)for enkelthets skyld hadde betegnelsen GP (som står for "General Purpose")innen den Amerikanske hæren, og soldatene begynte etterhvert å forenkle dette ytterligere ved å uttale de to bokstavene i et ord. Jeepen ble utviklet for den amerikanske hæren rett før den andre verdenskrigen. Norge fikk jeeper under Marshall-hjelpen etter krigen. Jeepen var ikke videre tilpasset norske forhold, for eksempel så hadde den ikke hytte, kun presenningtak uten dører. Dette sammen med mangelen av varmeapparat gjorde den kald å bruke, og et norskprodusert vinterkapell ble tatt i bruk. På 1960-tallet kjøpte Forsvaret feltvogner av Volvo, en spesialversjon for Norge kalt L3314N. Disse ble satt sammen på Raufoss Ammunisjonsfabrikk, og hadde norskprodusert kapell. Willysen holdt allikevel stand til ut på 1980-tallet. Volvos feltvogn var med Forsvaret til slutten av 1990-tallet.
På 1970-tallet så ble et antall Land Rover Series III kjøpt inn for å dekke behovet mens neste generasjon feltvogn ble tatt fram. På 1980-tallet så kom Mercedes-Benz Geländewagen i forskjellige varianter inn, hovedsakelig 240GD. Land Roverne ble solgt på auksjon på 1990-tallet.
I utlandet så endte veldig mange lands forsvar opp med Willys, seinere Jeep etter krigen. Jeepen ble seinere utkonkurrert som feltvogn av større kjøretøyer som Land Rover Defender, Mercedes-Benz Geländewagen og HMMWV.
Fremtiden.
En trend de siste år har vært lavere toleranse for egne tap i krig. Dette har medført til at mange lands forsvar har valgt å pansre i hvert fall en del av feltvognene sine. Det har dukket opp pansringssett til eksisterende kjøretøyer, som for eksempel Forsvarets pansring av MB 240GD som gikk til UNPROFOR i Bosnia-Hercegovina på 1990-tallet. Det har også dukket opp spesialbygde pansrede kjøretøyer, slik som MOWAG Eagle, og spesiell omarbeidede versjoner av eksisterende kjøretøyer.
I 2006 gikk Forsvaret til innkjøp av 25 Iveco LMV (Light Multirole Vehicle). Dette er kjøretøy i en klasse som ligger mellom stridsvogn og hjulgående personellkjøretøy. Kjøretøyene skal disponeres av Hæren, og skal først og fremst brukes til patrulje- og oppklaringstjeneste i internasjonale operasjoner.


Korint-ligaen.
Korint-ligaen var en føderasjon av greske stater opprettet av Filip II av Makedonia i løpet av vinteren 338/337 f.Kr. som en anordning for hans bruk av greske militære styrker i hans krig mot Persia.
I tillegg til ligaens provisjoner, satte Filip garnisoner i Korint, Theben og Ambracia. Han var mektig nok til å gjennomføre dette fordi han nettopp hadde beseiret en allianse av thebanske og atenske styrker i slaget om Chaeronea.


IRCAM.
IRCAM – Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique – er et forskningsinstitutt for musikk og lyd og et senter for elektronisk musikk i Paris. Det ligger på Place Igor Stravinsky ved Pompidou-senteret, og er administrativt forbundet med det. Bygget sto ferdig i 1973.
IRCAM ble stiftet i 1970-årene av Pierre Boulez på oppfordring av president Georges Pompidou. I 1992 etterfulgte Laurent Bayle Boulez som instituttets direktør, og fra 2002 har det vært ledet av filosofen Bernard Stiegler.
Lokalene ligger for det meste under bakken. Bygget på torget er tegnet av Renzo Piano.
Bibliografi.
Georgina Born: "Rationalizing Culture: IRCAM, Boulez, and the Institutionalization of the Musical Avant-Garde"


Rhinencephalon.
Rhinencephalon er en del av hjernen, som har funksjoner knyttet til luktesans. Enkelte klassifiserer tilliggende strukturer knyttet til denne funksjonen som en del av rhinencephalon, mens andre betrakter rhinencephalon som det samme som paleopallium.


Gatow lufthavn.
Royal Air Force Gatow hovedporten i august 1983
Gatow lufthavn var en lufthavn i Gatow i Berlins bydel Spandau, bygget i 1935. Bl.a. Luftkrigsskole 2 og Luftwaffes luftkrigsakademi, som var Luftwaffes viktigste utdannelsesinstitusjoner, holdt til her. Fra 2003 er flyplassen innenfor grensene til ortsteilen Kladow.
Etter andre verdenskrig havnet den i den britiske okkupasjonssektoren av Berlin og ble base for Royal Air Force under navnet RAF Gatow. Den var sentral under Berlinluftbroen, da sovjetiske styrker nektet forsyninger til Vest-Berlin å passere gjennom DDR. Lufthavnen mottok i denne perioden ca. 1000 tonn med forsyninger daglig fra vestmaktene. I løpet av 1970-årene ble aktiviteten på Gatow redusert, til fordel for Tegel lufthavn. Etter Tysklands gjenforening ble basen overlatt til Luftwaffe igjen. Den består idag bl.a. av General-Steinhoff-kasernen og Luftwaffemuseet.


Gatow.
Gatow [ˈgaːtoː] er en ortsteil i Berlins bydel Spandau. Den er en av de tynnest befolkete orsteiler i Berlin med 3 716 innbyggere. Gatow grenser i sør til Kladow, i nord til Wilhelmstadt, i øst til Havel og i vest til Berlins grense mot Potsdam.
Historie.
Gatow nevnes som "Gatho" første gang i skriftlige kilder fra 1258. I 1558 ble landsbyen innlemmet i den daværende byen Spandau. Etter den andre verdenskrigen tilhørte Gatow den britiske sektor av Vest-Berlin. Den britiske okkupasjonsmakten drev flyplassen Gatow som militærflyplass. Britene passet på at dronning Elisabeth II alltid landet på Gatow når hun besøkte Berlin og ikke på Tempelhof som lå i amerikansk sektor. Flyplassen ble stengt 30. juni 1998. Etter 2003 tilhører det meste av flyplassen ortsteilen Kladow.
Severdigheter.
Deler av dagens landsbykirke ble oppført på 1200-tallet og er dermed den eldste byggverk i behold i Gatow. Opprinnelig var kirken oppført i rullesten. Kirken ble stadig utvidet gjennom århundrene og de siste store restaureringene fant sted i 1935 og 1953. Altertavlen som er et maleri på tre, er fra 1495 og utført av Michael Wolgemut fra Nürnberg.
Villa Lemm som har strandlinje til Havel (Rothenbücherweg 2) og en tomt på 24 000 m², ble oppført i 1907 av arkitekt Max Werner for skopussmiddelfabrikanten Otto Lemm. Villaen er bygget i engelsk stil, mens terasseanlegget er i italiensk hagearkitektur. Tomten og huset som regnes blant Berlins vakreste var residens for den britiske bykommandanten under den kalde krigen. Etter den tyske gjenforeningen tilfalt eiendommen Berlin by og var en tid på tale som residens for Tysklands forbundskansler. I 1995 ble eiendommen kjøpt av den tyske forretningsmannen Hartwig Piepenbrock som bor på stedet. Anlegget er ikke offentlig tilgjengelig.
I Gatow ligger tre vakre badestrender ved Havel. Før Berlinmurens fall var badestrendene i Gatow og Kladow de viktigste ved siden av Wannsee.


Charles Taze Russell.
Charles Taze Russell (født 16. februar 1852, død 31. oktober 1916) var en amerikansk predikant som grunnla trosbevegelsen International Bible Students, og som utviklet seg til dagens Jehovas vitner.
Russell kom fra Allegheny, nå en del av Pittsburgh i Pennsylvania. Han var sønn av Joseph Lytel Russell (d. 1897) og Ann Eliza Birney, og var det nest eldste i en søskenflokk på fem. Av disse var det bare han og søsteren Margaret som levde til voksen alder. Familien hadde bodd i Philadelphia og Allegheny. Moren døde i 1861, 29 år gammel. Faren giftet seg senere på nytt og fikk flere barn. I løpet av oppveksten begynte Charles Taze Russell å arbeide i farens forretninger.
Russell ble født inn i en familie av presbyterianere, men gikk senere på forskjellige religiøse møter, blant annet hos et adventistisk samfunn. I 1870 begynte han å komme sammen med noen venner som en bibelstudiegruppe. Også Joseph Russell viste interesse for sønnens religiøse arbeid. De som var knyttet til bibelstudiegruppene, begynte å utgi bladet "Zion's Watch Tower and Herald of Christ's Prescence" i 1879. Det ble til det som i dag er bladet "Vakttårnet".
Russell og hans medarbeidere opprettet også Vakttårnets bibel- og traktatselskap (Watch Tower Bible and Tract Society) i 1880-årene, og selskapet ble registrert i 1884 med Russell som president.
Den 13. mars 1879 giftet Russell seg med Maria Frances Ackley (1850–1938). I 1897 skilte de lag etter en strid om hennes rolle i utgivelsen av "Vakttårnet". Deretter fulgte flere rettssaker. Hun beskyldte ham blant annet for å ha vært utro, men disse anklagene trakk hun senere tilbake. Etter avslutningen av en rettsprosess som begynte i 1903, fikk hun i 1908 tilkjent separasjon med underholdsbidrag.
Russell reiste rundt og holdt mange foredrag og diskusjoner med prester og predikanter. Han fikk også trykket mange av sine taler i aviser. På den måten ble bibelstudentenes budskap gjort kjent blant allmennheten. I tiden rundt første verdenskrig utga Russell og bibelstudentene også "Skapelsens Fotodrama", et program for allmennheten som bestod av både lysbilder, film og lyd. Dette programmet ble vist i USA, og fikk siden også internasjonal utbredelse. Det ble muligens vist for flere millioner mennesker.
Russell døde etter en tids sykdom mens han var på vei med tog hjem fra en foredragsreise i Texas i 1916. Han ble begravet i Rosemont United Cemetery i Pittsburgh. Joseph Franklin Rutherford ble valgt som neste president i Selskapet Vakttårnet.
Russells bibeleksegese er preget av en sterk endetidsforventning. Han mente opprinnelig at Jesu usynlige nærvær begynte i 1878 og kom frem til at «hedningenes tider» skulle utløpe i 1914, da Guds rike skulle overta det hele og fulle herredømme på jorden. Med tiden ble deler av denne oppfatningen justert, men 1914 forble et merkeår i bibelstudentenes lære.
Russell beskrev sine tanker i verket "Millennial Dawn", som senere ble omarbeidet og fikk den nye tittelen "Studies in the Scriptures". Seks bind i denne serien ble utgitt i årene 1886–1904. Omkring 20 millioner eksemplarer ble distribuert i løpet av hans levetid. Et syvende bind ble skrevet og utgitt etter hans død og inneholdt opplysninger som han hadde samlet, samt visse tillegg.


Portalaksel.
En normal aksel i forhold til en portalaksel
En portalaksel er en aksel på et kjøretøy hvor drivakselen ikke går inn i senter på hjulnavet. Hensikten er å heve drivakselen og differensialhuset opp fra terrenget og øke bakkeklaringen. Det kan også være nedgiring i portalakselen.
Kjøretøyer som bruker portalaksler inkluderer AM General HMMWV, Steyr-Daimler-Puch Pinzgauer og Mercedes-Benz Unimog.


Antiokos V Eupator.
Antiokos V Eupator (ca 173–162 f.Kr., styrte 164-162 f.Kr.), var bare ni år da han overtok som overhode av Selevkid-dynastiet. Kongedømme var styrt i hans navn av Kamarilla.
Deres styre var svakt og korrupt. Forsøket på å slå ned det jødiske opprøret endte i et svakt kompromiss. Deres underlegne holdning til Roma gjorde de greske byene i Syria så rasende at den romerske utsendingen Gnaeus Octavius ble myrdet i Laodikea (162 f.Kr.) Ved denne hendelsen rømte Demetrius, sønnen til Selevkos IV fra Roma og ble mottatt i Syria som den ekte kongen.


Ormeøgler.
Ormeøgler (Amphisbaenia) er en særpreget gruppe av skjellkrypdyr, som i levevis og kroppsbygning skiller seg mye fra sine slektninger øgler og slanger. Kroppsbygningen viser en rekke tilpasninger til et underjordisk levevis, og de fleste artene er helt lemmeløse.
Gruppen omfatter omtrent 180 arter og er utbredt i tropiske og subtropiske deler av Amerika, Afrika, Middelhavslandene og Midtøsten. Alle ormeøgler lever underjordisk i ganger som de selv graver. Føden består for det meste av virvelløse dyr, og de fleste ormeøgler er eggleggende. Forholdsvis lite er kjent om leveviset deres.
Beskrivelse.
Alle ormeøgler har en lang og tynn kropp. Lengden fra snute til halespiss varierer mellom, men er som regel. De er helt lemmeløse, unntatt den meksikanske slekten "Bipes", som har godt utviklete forlemmer. Skallen er som en tilpasning til et gravende liv sterkt omdannet på ulikt vis hos de forskjellige delgruppene. Trogonophidae har beholdt deler av skulderbeltet, og "Blanus" og "Bipes" har i tillegg til skulderbeltet også innvendige rester av baklemmer.
Kroppen er sylindrisk og er dekket av skjellplater som er ordnet i ringer. De fleste ormeøgler har to ringer for hver ryggvirvel, men slekten "Blanus" i Middelhavsområdet har bare én ring for hver ryggvirvel. Mange ormeøgler er rosa, noe som sammen med ringene gjør at de ligner på store meitemarker. Men det finnes også ormeøgler med sterke farger og ulike mønstre på kroppen, for eksempel den søramerikanske "Amphisbaena fuliginosa".
Ormeøglene har øyne som er mer eller mindre reduserte, mangler øreåpning og har nesebor som peker bakover. Huden er svært løs og glir fram og tilbake når ormeøglen beveger seg. Ormeøglene har mistet høyre lunge i forbindelse med at kroppen er blitt lang og tynn. Andre langstrakte skjellkrypdyr, som slanger, stålormer, skinker og finnefotøgler, har derimot mistet venstre lunge. Tennene er kraftige, og ormeøgler kan bite hardt. Et eiendommelig trekk ved ormeøglenes tannsett er at de har en stor, midtstilt tann i overkjeven.
Habitat og adferd.
Alle ormeøgler lever i underjordiske ganger som de graver ved å presse hodet forover. En skiller mellom fire ulike hodeformer hos de ulike delgruppene: Butte, avrundede hoder forekommer hos "Bipes" og noen andre, skjeformede hoder finnes hos floridaormeøgle og noen andre, spadeformede hoder finnes hos Trogonophidae, og åtte slekter av egentlige ormeøgler har hoder som er formet som en loddrett kjøl. De ulike hodeformene tilsvarer ulike måter å presse sammen jord på når ormeøglene graver ganger.
Når ormeøglene beveger seg på marka, bruker de enten vekselvis buktning til venstre og høyre, eller trekkspillbevegelse på samme måte som slanger og lemmeløse øgler. Ormeøglene kan også bevege seg rettlinjet. Dette gjør de ved hjelp av spesielle muskler som presser den løse huden mot underlaget, samtidig som kroppen løftes framover. Trogonophidae og noen egentlige ormeøgler kan bevege seg slik oppå marka, mens andre arter bare bruker denne typen bevegelse nede i de underjordiske gangene. Ormeøgler er gode svømmere, men når og hvor ofte de svømmer er helt ukjent.
Ormeøgler forekommer i mange ulike naturtyper, som forskjellige typer tropisk skog, savanne og middelhavsvegetasjon. Nesten alle arter i den lille familien Trogonophidae er spesialiserte ørkendyr. Det meste av forskningen på ormeøgler er utført på levende eller døde eksemplarer i laboratoriet, og lite er kjent om leveviset deres. De to første detaljerte feltstudiene av leveviset til ormeøgler ble først publisert i 1999.
Når ormeøglene blir skremt, svinger de den korte halen på en truende måte slik at den ligner på et hode. Dersom en predator tar tak i halen, har ormeøglen hodet fritt og kan bite tilbake. Hvis predatoren derimot tar tak i hodet, presser ormeøglen halen mot angriperen; hensikten er kanskje å narre predatoren til å tro at halen er det egentlige hodet. Mange ormeøgler kan kaste halen, men den gror ikke ut igjen.
Forplantning.
Akkurat som hos slanger og øgler har hannen to "hemipeniser" som tjener som forplantningsorganer. Hunnene har et tilsvarende, mindre organ som kalles "hemiklitoris". De fleste ormeøgler legger egg. Artene "Loveridgea ionidesii", "Monopeltis anchietae", "M. capensis" og "Trogonophis wiegmanni" føder levende unger, og denne tilpasningen ser ut til å ha blitt utviklet minst tre ganger hos ormeøglene. Hos de fleste artene skjer forplantningen i den varme og fuktige årstiden. Ormeøgleegg er blitt funnet i maurtuer, men det er ikke kjent om maurtuer er en nødvendig eller foretrukket plass å legge egg. Det tar som regel omtrent to måneder fra egglegging til klekking. Kullene er små, og ungene er relativt store i forhold til de voksne. Eggene er avlange og ligger på linje i hunnens bukhule.
Ernæring.
Ormeøgler eter virvelløse dyr, først og fremst leddyr, men kan også ta små virveldyr. Maur og termitter er viktige for mange arter. Ormeøglene river i stykker store bytter med de kraftige tennene.
Luktesans og hørsel brukes for å lokalisere byttene. Ormeøglene spiller med tunga, på samme måte som slanger. Tunga føres inn i munnen til Jacobsons organ, som registrerer ulike duftstoffer. Lavfrekvente lyder forplanter seg godt gjennom jord og registreres av en sekundær trommehinne ved siden av kjevene. Alle arter, unntatt "Blanus" og "Bipes", har en lang bruskstreng, "extracolumella", som overfører lyden fra kjeveområdet til mellomøret.
Systematikk og utbredelse.
Ormeøglene er en godt definert naturlig gruppe og regnes i tradisjonell systematikk som underordenen Amphisbaenia. Det vitenskapelige navnet kommer fra gresk "amphis" «begge» og "bainein" «gå, bevege seg» og viser til likheten mellom hodet og halen. "Amphisbaena" er også navnet på et fabeldyr med slangekropp og ett hode i hver kroppsende.
Hvilken gruppe blant skjellkrypdyrene som er ormeøglenes nærmeste slektninger, har vært svært omstridt. Ormeøglenes kroppsbygning er så spesiell at metoder som sammenligner morfologien hos ulike grupper blir usikre. En fylogenetisk studie fra 2008 basert på morfologi konkluderer med at slanger og blindøgler er de nærmeste slektningene.
Molekylærgenetiske metoder har derimot vist at firfisler er ormeøglenes søstergruppe. "Cryptolacerta hassiaca" fra eocen, som er funnet i Messelgruven i Tyskland, har trekk både fra ormeøgler og firfisler og ser ut til å bekrefte de genetiske dataene.
Floridaormeøglen er søsterarten til alle andre ormeøgler og finnes bare i det nordlige delen av den amerikanske delstaten Florida. Den er den eneste nålevende arten i familien Rhineuridae, som har mange fossile arter i Nord-Amerika. Genetiske data viser at forfedrene til floridaormeøglen skilte lag med de andre ormeøglene for 76–154 millioner år siden, i samme tidsrom som Nord-Atlanteren oppstod.
Slekten "Bipes" med tre arter forekommer i Mexico. De er de eneste ormeøglene som har bevart forlemmer, men utgjør ikke den mest basale grenen på stamtreet. Dette betyr at ormeøglene har mistet lemmene ved flere anledninger. Flere andre felles bygningstrekk hos de ulike gruppene av ormeøgler ser også ut til å være et resultat av konvergent evolusjon.
I Middelhavsområdet lever slekten "Blanus", med fem arter. Den er søstergruppen til "Cadea", som har to arter på Cuba. Genetiske data viser at "Blanus" og "Cadea" skilte lag i eocen for omtrent 40 millioner år siden. Det innebærer antakelig at forfedrene til "Cadea" må ha krysset Atlanterhavet fra nordvestlige Afrika eller sørvestlige Europa ved å seile på flåter av røtter og jord. Et parallelt tilfelle er antakelig forekomsten av murgekkoer i Karibia. På det tidspunktet var det fortsatt en landbru mellom Nord-Europa og Grønland, så en alternativ hypotese er at ormeøglene har fulgt en nordlig rute.
Medlemmene i familien Trogonophidae er spesialisert til å grave i løs sand. De seks artene er utbredt i Nord-Afrika, på Afrikas horn, Sokotra og i Midtøsten.
Alle de øvrige ormeøglene tilhører de egentlige ormeøglene (familien Amphisbaenidae) med omtrent 165 arter. Denne gruppen lever lenger sør i de tropiske delene av Afrika og Sør-Amerika. Også her viser genetiske data at de afrikanske og søramerikanske artene skilte lag for omtrent 40 millioner år siden, lenge etter at Sør-Atlanteren ble dannet. Ormeøglene må altså ha krysset Atlanterhavet to ganger.
Fossiler.
Øglen "Sineoamphisbaena hexatabularis" er funnet i lag fra sen kritt i Gobiørkenen i Kina. Den ble regnet som den tidligst kjente ormeøglen, men det er nå vist at den er mer i slekt med tejuer.
De fleste fossile ormeøglene er funnet i et begrenset område i Nord-Amerika, i de amerikanske delstatene Sør-Dakota, Colorado, Nebraska og Wyoming. Ormeøgler fra dette området omfatter blant annet "Oligodontosaurus wyomingensis" fra sen paleocen og "Hyporhina" fra oligocen. Begge disse slektene skiller seg en del ut fra nålevende ormeøgler. Mange fossile nordamerikanske arter regnes til familien Rhineuridae, som også har en nålevende art, floridaormeøgle. Den eldste kjente representanten for denne familien er "Plesiorhineura tsentasi" fra midtre paleocen i New Mexico. Andre utdødde slekter som tilhører Rhineuridae er "Dyticonastis", "Jepsibaena", "Ototriton" og "Spathorhynchus".
Også i Europa er det funnet fossile ormeøgler, blant annet "Blanus antiquus" og "Palaeoblanus tobieni" fra miocen. I Sør-Amerika er det ikke funnet fossile ormeøgler som er eldre enn fra pliocen og pleistocen.
Ormeøgler og mennesker.
En ormeøgle ved et hus i Brasil
På grunn av den skjulte livsførselen er ormeøgler lite kjent blant mennesker, selv i områder der de er vanlige. Et unntak er Brasil, der det finnes flere storvokste og oppsiktsvekkende arter. Der kalles ormeøglene "cobra-cega" eller "cobra-de-duas-cabeças". Det siste navnet betyr «tohodet slange» og viser til likheten mellom hodet og halen. Andre brasilianske navn på ormeøgler er "ibicara", "ibijara", "licranço", "mãe-de-saúva", "rei-das-formigas" og "ubijara". På landsbygda i Brasil betraktes ormeøgler som farlige slanger, og de blir derfor ofte drept når mennesker finner dem.
Ormeøgler er ganske tilpasningsdyktige, og det underjordiske leveviset er antakelig en fordel i menneskepåvirkede omgivelser. De klarer seg godt i områder på den brasilianske cerradoen der det drives intensiv kvegdrift, og i det urbaniserte området rundt megabyen São Paulo kan en fortsatt finne de fleste opprinnelige artene.


Demetrios I av Syria.
Demetrios I (død 150 f.Kr.), kalt Soter, ble sendt til Roma som et gissel under styret til hans far, Selevkos IV Filopator, men etter hans fars død i 175 f.Kr. rømte han fra sitt fangenskap og etablerte seg på den syriske tronen (162 f.Kr.) etter å ha kastet og myrdet kong Antiokos V Eupator.
Hans tok kallenavnet "Soter", eller frelser, fra babylonerne som han frigjorde fra tyraniet til den mediske satrapen Timarkus, og han er berømt i jødisk historie for hans kamp med makkabeerene.
Hatet for sine onde gjerninger, falt Demetrios i slag mot tronraneren Aleksander I Balas i 150 f.Kr.


Pompidou-senteret.
Pompidou-senteret for kunst og kultur (fransk: Le Centre National d'Art et de Culture Georges Pompidou) er en kunstinstitusjon og et berømt byggverk i Paris, oppkalt etter tidligere president Georges Pompidou.
Bygget er tegna av arkitektene Renzo Piano og Richard Rogers, og sto ferdig i 1977. Arkitektene ville bryte radikalt med det innelukka preget som tradisjonelle kunstinstitusjoner ofte har. De løste oppgaven ved å sløyfe fasadekledning og legge bærende konstruksjoner og tekniske installasjoner åpent utapå fasaden. Ventilasjonsanlegget er malt blått, vannrør er grønne, heiser er røde og elektriske kabler gule.
Bygget vakte sterke reaksjoner da det ble reist – noen karakteriserte det som «et oljeraffineri midt i sentrum» – men i åras løp har kritikken stilna.
De tre nederste etasjene rommer et offentlig bibliotek med en særlig stor samling av periodika, plater og filmer. Musée National d'Art Moderne holder til i fjerde og femte etasje, og i toppetasjen er det skiftende utstillinger. IRCAM i nabobygget er organisatorisk knytta til senteret.


Charlize Theron.
Charlize Theron (født 7. august 1975) er en sørafrikansk skuespillerinne.
I 2004 vant hun Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for filmen Monster, og hun ble igjen nominert til den 78. Oscar-utdelingen som beste skuespillerinne for filmen "North Country". Faren er av fransk-hugenottisk og moren er av tysk opprinnelse. Hennes morsmål er afrikaans. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Place Igor Stravinsky.
Place Igor Stravinsky er en plass i Paris som ligger i Beaubourg-kvarteret, like ved Pompidou-senteret.
Plassen har en rekke beveglige skulpturer og fontener av Jean Tinguely og Niki de St-Phalle, som hver hyller én av Igor Stravinskijs komposisjoner.
På og under plassen ligger IRCAM – Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique.
Igor Stravinsky


Robert Redford.
Charles Robert Redford jr. (født 18. august 1936 i Santa Monica i California) er en amerikansk skuespiller, regissør og produsent, forretningsmann, modell, miljøforkjemper og filantropist. Regnes blant Hollywoods aller største stjerner på 1970- og 1980-tallet. Kjent for sitt blonde gutteaktige utseende.
Oppvekst.
Redford ble født i Santa Monica i California av foreldrene Charles Robert Redford sr. og Martha W. Hart. Han har en halvbror, William, fra sin fars andre ekteskap.
Karriere.
Redford er kjent for sine roller i filmer som "Butch Cassidy and the Sundance Kid", "All the President's Men", "The Sting", "The Natural", "The Way We Were", "Out of Africa", "The Great Gatsby", og mange andre. Redford regisserte filmene "Ordinary People", "Quiz Show", "The Legend of Bagger Vance", "The Horse Whisperer", "The Milagro Beanfield War", og "A River Runs Through It". Han var også produsent for alle unntatt "Ordinary People".
I 1980, for sin regissørdebut, "Ordinary People", vant Robert Redford en Oscar; hans film "Quiz Show" var nominert for beste regissør for året 1994, men tapte for "Forrest Gump." Sammen med Warren Beatty, Clint Eastwood, Mel Gibson, Richard Attenborough og Kevin Costner, er Redford en av få store skuespillere som har vunnet en Oscar for "beste regissør".


Sikorsky UH-60 Black Hawk.
Sikorsky UH-60 Black Hawk er et mellomstort flerbrukshelikopter. Det er i bruk av militæret i mer enn 20 land, deriblant USA, Australia, Israel og Østerrike. Helikopteret kan brukes til mange forskjellige oppgaver, blant annet taktisk forflytting, elektronisk krigføring og evakuering av sårede.
Black Hawk ble konstruert for å erstatte Bell UH-1 Iroquois i 1972 og ble satt inn i tjeneste i 1979.


Carlo Carafa.
Carlo Carafa (født 29. mars 1517 i Napoli i Italia, henrettet 4. mars 1561 på Castel Sant'Angelo i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han var nevø til pave Paul IV (1555–1559). Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (1467), Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Han gikk i ung alder inn i det militære, som han hadde en naturlig dragning mot, og kjempet under markgreven av Vasto i Lombardia og Piemonte, og under hertug Ottavio Farnese av Parma i Flandern og Tyskland. Senere brøt han med de spanske styrker og sluttet seg til Pietro Strozzis styrker og kjempet i krigen mot Siena. Men så snart hans onkel ble valgt til pave i 1555, trådte han selv inn i den klerikale stand.
Han ble utnevnt til kardinal i juni 1555 av pave Paul IV. Han ble aldri ordinert, mottok heller ikke de lavere vigsler.
Han delte sin onkels motstand mot spanjolene og dro to ganger til Frankrike for å forhandle med kong Karl II. Kongen av Frankrike gjorde ham til administrator av bispedømmet Cominges, noe paven approberte til tross for de to spanske kardinalers motstand. I 1556 brøt det ut krig mot spanjolene, meg kardinal Carafa dro året etter til Madrid på pavensvegne og fikk fremforhandlet en fredsavtale.
Etter sin retur fra Madrid i 1557 regjerte han og hans brødre så tyrannisk at paven relegerte ham til forskjellige steder: I 1559 ble han sendt til Civitalavini, og derfra til Marino.
Han deltok ved Konklavet 1559 som valgte Pius IV. Rett etter konklavet ble han og tre andre arrestert og fengslet i Castel Sant'Angelo. Han ble funnet skyldig i en rekke forbrytelser fra drap til heresi, og
dømt til døden. Kardinalen ble strupet ihjel, de tre andre halshogd.
Carafa, Carlo
Carafa, Carlo
Carafa, Carlo


Skinker.
Skinker er den mest artsrike familien av øgler. De over 1400 artene finnes i alle tropiske og varmt tempererte strøk, og utgjør omtrent en fjerdedel av alle øglearter.
Utseende og levevis.
Disse små til mellomstore øglene ligner på firfisler, men har glatte, skinnende skjell og ofte små, eller reduserte bein. Noen skinker mangler helt synlige lemmer. Fargen er som regel brun, grå eller svart, men noen arter har grønne eller blå tegninger på deler av kroppen. Halen er lang, og de fleste artene kan gi slipp på halen når en fiende angriper. Lår- eller preanalporer forekommer aldri. Et karakteristisk trekk ved skallen er at skinker har en mer eller mindre velutviklet sekundær gane. Dette bygningstrekket er hovedsakelig kjent fra pattedyr og krokodiller, og blant skjellkrypdyr er det ellers bare blindøgler som har en tilsvarende gane.
Nesten alle skinker er dagaktive, men de lever som regel et skjult liv, og blir ofte oversett. Omtrent 45 prosent av artene føder levende unger. Føden består for det meste av insekter, og andre dyr som de i stand til å fange. Hos de største artene utgjør ofte planter en stor del av næringsinntaket.
De fleste skinker lever på bakken, eller er gravende. Mange ørkenarter er kjent for å svømme gjennom sand. Det finnes også trelevende arter, for eksempel kjempeskink, og semiakvatiske arter, som "Amphiglossus astrolabi", "Eulamprus quoyi" og "Tropidophorus grayi".
Utbredelse.
Skinkene finnes i varme områder på alle kontinenter, unntatt Antarktis. De kan krysse vide strekninger med åpent hav ved å seile på trestammer og lignende, og har klart å kolonisere mange oseaniske øyer, for eksempel hele Polynesia. Noen arter lever i temperert klima, som i Japan, Korea, Tasmania og New Zealand. I Nord-Amerika lever skinker nord til det sørlige Canada. Gruppen har oppstått i Afrika, men er også rikt utviklet i de tropiske delene av Asia, og i Australia. På den forholdsvis lille øya Ny-Caledonia finnes det minst 49 skinkarter. I Amerika er det derimot ikke noe stort mangfold av skinker, selv om de er vidt utbredt.
Systematikk.
Blindøglene ble tidligere regnet som nære slektninger av skinkene, og en mente at blindøglene kanskje kunne stamme fra skinker. Genetiske undersøkelser viser derimot at det ikke er noe nært slektskap. Skinkene utgjør dermed en tydelig avgrenset monofyletisk gruppe, men systematikken innenfor gruppen er svært usikker.
Denne inndelingen er ikke generelt akseptert, og det finnes alternative forslag. Scincinae i Greers betydning er en parafyletisk gruppe, som inneholder stamfedrene til de andre tre underfamiliene. Det er nå vist at Acontinae er monofyletisk og søstergruppen til alle andre skinker. Genetiske data viser at Lygosominae og Scincinae ikke er monofyletiske, men i stedet danner "Feylina" og artene i Scincinae fra Afrika sør for Sahara en monofyletisk gruppe.
De kosmopolitiske slektene "Eumeces", "Lygosoma" og "Mabuya" er nå splittet i mindre grupper. Den store slekten "Sphenomorphus" med 140 arter vil sannsynligvis også bli splittet i framtida.
Nye skinkarter blir fortsatt oppdaget. I 2009 ble det beskrevet 18 nye arter, og i 2010 ble resultatet 19.
Europeiske arter.
Vestlig kobberskink er utbredt i Sørvest-Europa
I Europa finnes de fleste skinkene i Middelhavsområdet, men johannesøgle går helt nord til Slovakia.
I tillegg finnes det flere arter på den spanske og greske øyene som geografisk tilhører Afrika og Asia. Kanariøyene har fire endemiske arter av valseskinker ("Chalcides"). På øyene utenfor det sørvestlige Anatolia lever "Trachylepis aurata", som også finnes på det asiatiske fastlandet.


Stålormer.
Stålormer er en familie av øgler. Familien er kjent for sine lemmeløse arter, selv om de fleste artene faktisk har ben. Utbredelsen omfatter Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, Vestindia, Europa, Asia og Nord-Afrika.
Kroppsbygning og levevis.
Et kjennetegn på familien er beinplatene som ligger under skjellene. På siden av kroppen, mellom rygg- og bukskjellene, går det ofte en langsgående hudfold. Hensikten med denne folden er at den ellers stive huden får en mulighet til å utvide seg ved graviditet, eller når dyret har svelget et stort bytte. Kroppen er langstrakt, og kroppslengden varierer fra 5,5–7,0 cm ("Elgaria parva") til 50–52 cm (scheltopusik).
Huden er som regel bronsefarget eller brun, men noen trestålormer ("Abronia") er grønne, og "Diploglossus" kan ha striper i sterke farger. Farge og tegninger hos den søramerikanske arten "Diploglossus lessonae" ligner på det giftige tusenbeinet "Rhinocricus albidolimbatus". Det hevdes at dette er et tilfelle av batesisk mimikry. Ungene til arten fødes i den årstiden som det er flest tusenbein.
Stålormer finnes i en rekke ulike habitater, som sanddyner ved kysten, ørken, grasland, middelhavsvegetasjon, ulike tempererte skogtyper, tåkeskog, tropisk regnskog og páramo (høyfjellsvegetasjon i Andesfjellene). De fleste artene er marklevende, men trestålormene klatrer i trær, og "Anniella" svømmer i sand. Det finnes både eggleggende, og levendefødende arter. Stålormer som lever i nordlige områder, ligger i dvale om vinteren.
Føden består for det meste av insekter og andre leddyr, men de tar også snegler, meitemark, mus og fugleegg og -unger. Stålormer beveger seg regel sakte mens de fanger føde. Hos de fleste artene kan halen kastes av, hvis en fiende forsøker å fange dyret. Noen har utviklet gripehale, så de kan henge fra greiner, blant annet trestålormer og sørlig alligatorøgle ("Elgaria multicarinata").
Ingen av artene er farlige, eller har noen økonomisk betydning utenom handelen med kjæledyr. Det er en utbredt misforståelse at flere av artene er giftige, og de blir derfor ofte slått i hjel når mennesker finner dem.
Evolusjon.
Det ser ut til at stålormene har utviklet seg på det nordlige superkontinentet Laurasia. De har spredd seg til de sørlige landmassene i to uavhengige hendelser; én gang til Sør-Amerika, og én gang til Nordvest-Afrika. Analyse av mitokondrielt DNA viser at den opprinnelig europeiske underfamilien Anguinae, og den amerikanske underfamilien Gerrhonotinae ble adskilt da Atlanterhavet oppstod. Anguinae spredte seg seinere til Sør- og Sørøst-Asia, og deretter til Nord-Amerika.
De eldste fossile stålormene er fra sen kritt. Underfamilien Glyptosaurinae er kjent både fra Nord-Amerika og Europa, men dødde ut i oligocen. Artene i denne underfamilien hadde mye tykkere beinplater under huden enn de nålevende stålormene. Det første kjente medlemmet av underfamilien Anguinae er den europeiske "Ophisauriscus" fra eocen, som blant annet er funnet i Messelgruven. I Nord-Amerika dukker denne underfamilien først opp i sen miocen med fossiler av den nålevende slekten "Ophisaurus".
Fossiler av underfamilien Gerrhonotinae er bare kjent fra Nord-Amerika, og her opptrer de fra oligocen ("Parophisaurus"). Plasseringen av "Apodosauriscus" fra eocen i Wyoming er usikker. Noen mener at den er i slekt med "Anniella", mens andre mener at den hører til i underfamilien Diploglossinae.
Følgende kladogram bygger på en omfattende morfologisk studie av nålevende og utdødde skjellkrypdyr publisert i 2008. Utdødde taxa er vist med et kors (†). Ikke alle nålevende slekter av stålormer ble tatt med i studien.
Anniellinae.
Gruppen omfatter bare to arter i den gravende, lemmeløse slekten "Anniella" fra det sørvestlige USA og det nordvestlige Mexico.
Plasseringen av "Anniella" er omstridt. Jack Conrad viser den som søstergruppen til "Anguis" i kladogrammet ovenfor, men studier av mitokondrielt DNA konkluderer med at "Anniella" er søstergruppen til alle andre stålormer. Den blir ofte regnet til en egen familie, Anniellidae, men en velger her å plassere "Anniella" i en underfamilie blant stålormene.
Diploglossinae.
Utbredelsen til denne gruppen omfatter Sør- og Mellom-Amerika fra Mexico til det nordlige Argentina. Øyene i Vestindia har mange endemiske arter. Artene i underfamilien er slanke, og har ofte reduserte bein. Mange har bare fire tær på hver fot, noen mangler forlemmer, og noen har ikke lemmer i det hele tatt. Halen er som regel kortere enn kroppen. Det er tre slekter, "Celestus", "Diploglossus" og "Ophiodes", men avgrensingen mellom "Celestus" og "Diploglossus" er uklar. Slektene "Sauresia" og "Wetmorena" regnes nå som synonymer for "Celestus".
Gerrhonotinae.
Artene i denne underfamilien har en kraftig kropp med velutviklede lemmer. Halen er som regel kortere enn kroppen. De er utbredt i Nord- og Mellom-Amerika fra det sørvestlige Canada til Panama. Det er seks slekter, "Abronia", "Barisia", "Coloptychon", "Elgaria", "Gerrhonotus", og "Mesaspis".
Anguinae.
Alle medlemmer av denne underfamilien mangler lemmer, og halen er mye lengre enn kroppen. Hit hører slektene "Anguis", "Hyalosaurus", "Ophisaurus" og "Pseudopus". Glasslangene ("Ophisaurus") lever både i Amerika og Sør- og Sørøst-Asia, mens de tre andre slektene er begrenset til Europa, og tilstøtende deler av Asia og Nord-Afrika. Alle de tre europeiske stålormartene, stålorm, "Anguis cephallonica" og scheltopusik, hører til denne underfamilien.


Antonio Carafa.
Antonio Carafa (født 1538 i Napoli i Italia, død 13. januar 1591 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
I 1559 måtte han forlate Roma på grunn av pave Paul IVs forfølgelse av Carafaene. Han dro til Abruzzo og deretter til Padova, og til slutt til Napoli. Da Carafaene ble rehabilitert av pave Pius V kom han tilbake til Roma.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1568 av pave Pius V. Han ble aldri ordinert. Han var president for kommisjonen som reviderte Vulgata, og var prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil.
Han deltok ved konklavet 1572 som valgte pave Gregor XIII, konklavet 1585 som valgte pave Sixtus V, konklavet september 1590 som valgte pave Urban VII, og konklavet desember 1590 som valgte pave Gregor XIV.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (1467), Carlo Carafa (1555), Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801) og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Antonio
Carafa, Antonio
Carafa, Antonio


Datatilsynet.
Datatilsynet er et norsk, uavhengig forvaltningsorgan administrativt underordnet Fornyings- og administrasjonsdepartementet, opprettet 1. januar 1980. Datatilsynets oppgave er å overvåke overholdelse av personopplysningsloven. Formålet med loven er å verne enkeltpersoner mot krenkelse av personvernet gjennom bruk av personopplysninger. Datatilsynet er både tilsyn og ombud. Kongen og departementet kan ikke instruere eller omgjøre Datatilsynets utøving av myndighet i enkelttilfelle etter loven.
Juridisk.
Juridisk avdeling gjør en rekke oppgaver. Juristene fatter enkeltvedtak, skriver mange høringssvar og rapporter. Mye tid går med til tilsynsvirksomhet. I tillegg stiller juristene jevnlig som deltakere og foredragsholdere på kurs og konferanser. Internasjonalt samarbeid prioriteres også høyt. Det er også jurister som driver den juridiske svartjenesten.
Tilsyn- og sikkerhet.
Tilsyns- og sikkerhetsavdelingen, har i tillegg til IT driftsoppgaver og teknisk saksbehandling, ansvar for organiseringen av tilsynsvirksomheten. Det innebærer tilsyn hos forskjellige virksomheter, med kontroll av behandlinger av personopplysninger. Avdelingen gir råd og veiledning, både skriftlig og muntlig, om informasjonssikkerhet og tekniske spørsmål rundt personvern. Den er også aktiv i utvikling av bransjenormer, og arrangerer rådgivningsuker der representanter fra ulike virksomheter får hjelp og bistand i spørsmål som har med sikkerhet å gjøre.
Informasjon.
Informasjonsavdelingen har ansvar for mediekontakt og nettsidene, bistår i ulike prosjekt og i arbeidet med å lage veiledere om ulike tema. Avdelingen tar også imot forespørsler om foredrag og gjør annet løpende informasjonsarbeid.
Administrasjon.
Administrasjonsavdelingen ansvar for lønn, regnskap, budsjett, sentralbord, arkiv, bibliotek, internkontroll og rapporteringer i forhold til departementet, i tillegg til ansvar for alle fellesfunksjoner. Avdelingen har personalansvar, behandler innsynsbegjæringer og deltar i og koordinerer planarbeid.
Holde seg orientert.
Datatilsynet skal holde seg orientert og informere om den nasjonale og internasjonale utviklingen i behandlingen av personopplysninger, og om de problemene som knytter seg til slik behandling. Datatilsynet skal identifisere farer for personvernet og gi råd om hvordan de kan unngås eller begrenses. Deltakelse i råd og utvalg er derfor en viktig del av Datatilsynets arbeid. Også som høringsinstans i saker som kan ha en personvernmessig konsekvens har Datatilsynet innflytelse på samfunnsutviklingen.
Fortegnelse.
Datatilsynet fører en offentlig fortegnelse over alle behandlinger av personopplysninger som er meldt inn. Videre behandler Datatilsynet søknader om konsesjon, der dette kreves etter loven.
Bistand.
Gjennom aktivt tilsyn og saksbehandling kontrollerer Datatilsynet at lover og forskrifter for behandling av personopplysninger blir fulgt, og at feil og mangler blir rettet. Datatilsynet bistår bransjeorganisasjoner med å utarbeide bransjevise adferdsnormer, og gir bransjer og enkeltvirksomheter råd om sikring av personopplysninger. Datatilsynet motiverer også til, og støtter virksomheter som på frivillig basis har oppnevnt et eget personvernombud. Datatilsynet ser også på det som en viktig oppgave og praktisere Personvernloven i favør av kriminelle. En person som benytter et stjålet kredittkort, og har oppgitt personopplysninger ifm en transaksjon, er beskyttet av Personvernloven i følge Datatilsynet. Rettmessig eier av kredittkortet har ikke krav på slike opplysninger.
Ombud.
Datatilsynet har også en viktig ombudsrolle. I den forbindelse drives rådgivning og informasjon overfor enkeltpersoner som tar kontakt med tilsynet. Publikum generelt nås i første rekke gjennom aktiv mediekontakt og publisering på eget nettsted. For å skape oppmerksomhet og interesse omkring personvernspørsmål deltar Datatilsynet aktivt i den offentlige debatt og legger stor vekt på å praktisere meroffentlighet.


Hôtel de Ville (Paris).
Hôtel de Ville i Paris
Rådhuset (fr. Hôtel de Ville) i Paris ligger på Seinens høyre bredd, like overfor Notre-Dame, i 4. arrondissement. Foruten å huse byadministrasjonen og borgermesteren, brukes huset til større mottakelser.
Bygningen er tegna av Théodore Ballu og Pierre Deperthes og reist på samme sted som det gamle rådhuset sto inntil det ble brent av kommunarder under Pariserkommunen i 1871.
Rådhuset i Paris har vært i sentrum for de fleste større oppstander og revolusjoner i Frankrikes historie. Det var her revolusjonsrådet tok sete i 1789, det var her Alphonse de Lamartine proklamerte den andre republikk i 1848, og Léon Gambetta og general Louis Jules Trochu den tredje i 1870. Charles de Gaulle holdt en stor tale herfra etter frigjøringa av Paris i 1944. Pga. sin opprørske historie ble Paris fra 1871 styrt direkte fra innenriksdepartementet fram til 1977, da byen igjen ble tillatt å ha egen borgermester.
Det opprinnelige rådhuset ble påbegynt i 1533 med støtte fra kong Frans I og fullført i 1628 under Ludvig XIII. Det var tegna av Dominique de Cortone og Pierre Chambiges.
Det nærliggende Bazar de l'Hôtel de Ville (BHV) er et varemagasin med navn etter rådhuset.


Georg Apenes.
Georg Richard Apenes (født 5. april 1940) er en norsk jurist, politiker (H) og tidligere embetsmann. Han var stortingsrepresentant for Høyre fra 1977 til 1989 og direktør i Datatilsynet fra 1989 til 2010.
Biografi.
Apenes er sønn av sorenskriver Christian B. Apenes og Inger Johanne Apenes. Han er oppvokst og bosatt i Fredrikstad. Etter artium studerte han samfunnsfag i Lancaster, Pennsylvania, med Fulbright-stipendium. Han var i 1968 formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund.
Etter juristeksamen ved Universitetet i Oslo i 1969 var han dommerfullmektig ved Vest-Telemark sorenskriverembete til 1971. Han var formann i Høyres lokallag i Kviteseid fra 1970 til 1971. Han ble gitt advokatbevilling i 1971. Han var journalist i Fredriksstad Blad fra 1971 til 1972 og redaksjonssekretær fra 1972 til 1977. I 1977 ble han innvalgt på Stortinget fra Østfold, og han ble gjenvalgt i 1981 og 1985.
Apenes var direktør i Datatilsynet fra 1989 til 9. april 2010. Han overtok stillingen i 1989 etter Helge Seip som hadde vært direktør siden Datatilsynet ble etablert 1. januar 1980. Bjørn Erik Thon ble 28. mai 2010 oppnevnt som Apenes' etterfølger.
Apenes har i mange år vært fast kommentator i norske aviser og har skrevet artikler for tidsskrifter, essaysamlinger, lærebøker og antologier. Han har skrevet flere bøker (se bokliste), de fleste med kulturhistorisk innhold i populærform. Han var medlem i Pressens faglige utvalg 1972–1974, viseformann 1974–1976 og formann 1976–1977. Fra 2010 er han varamedlem i Pressens faglige utvalg.
I 2010 ble Apenes utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for embetsfortjenste.
Apenes er gift med Ingrid I. Willoch, høyrepolitiker og tidligere varaordfører i Fredrikstad.


Aleksander I Balas.
Aleksander Balas («herre»), hersker av det greske Selevkidriket 150–146 f.Kr., var fra Smyrna av enkel opprinnelse, men gav seg ut for å være sønnen til Antiokos IV Epifanes og arving til selevkid-tronen.
Hans krav ble anerkjent av det romerske senatet, Ptolemaios Filometor av Egypt og andre. Han giftet seg med Kleopatra Thea, en datter i ptolemei-dynastiet. I begynnelsen var han uten suksess, men Aleksander beseiret til slutt den herskende kong Demetrius I Soter i 150 f.Kr. Da han nå var den ubestridte herre av imperiet, hengav han seg til et liv styrt av lystene.
Demetrius Soters sønn profitterte på muligheten til å gjenvinne tronen. Ptolemaio Filometor, som var Aleksanders svigerfar, gikk over på hans side, og Aleksander ble beseiret i feltslaget nær Antiokia i Syria.
Han flyktet og søkte tilflukt hos en nabateansk prins som myrdet ham og sendte hodet til Ptolemaios, som hadde blitt dødelig såret i slaget.


Mammuter.
Mammuter ("Mammuthus") var en gruppe elefanter som med et unntak døde ut ved slutten av siste istid. Deres nærmeste nålevende slektning er asiatisk elefant. Flere arter er kjent.
Beskrivelse.
Den hadde en kul på hodet og en foran på ryggen (spekk), og ryggen skrånet kraftig bakover. De nordlige mammutene hadde tykk pels, og om vinteren et opptil 12 cm tykt spekklag under huden. Støttennene var krumbøyde hos hannen. Hunnene hadde mindre og rettere støttenner.
Historie.
Mammutelefanten var et arktisk dyr som i kvartær fantes både i Nord-Amerika og Eurasia. De holdt dels til på tundraen og dels i bjørkeskogbeltet.
Funn av rester.
Mange steder i verden kan man finne rester av mammuter. I Norge (spesielt i Gudbrandsdalen) er det gjort 21 funn av tenner og skjelettrester etter mammut. Det er seks biter av kinntenner, elleve stykker av støttenner og fire deler av skjelettknokler. 14C-datering av disse mammutrestene antyder at de stammer fra dyr som levde her for mellom 40 000 og 50 000 år siden.
Noen steder i verden har støttenner som man har funnet til og med vært brukt til elfenben. I Sibir har man funnet mammuter meget godt bevart nede i isen og jorda på grunn av permafrosten. Derfor vet man en del om hvordan dyret så ut og hva det spiste.
Bruk i steinalderen.
Steinaldermenneskene jaktet på mammutene og brukte sikkert støttennene og andre deler av dyret til forskjellige formål. Støttennene kunne brukes som materialer når de laget noen små hytter.
Helleristninger.
På hulemalerier og helleristninger kan man se mange bilder av mammuter sammen med andre dyr. Man har også funnet bilder av drepte mammuter sammen med mennesker.


Personvernnemnda.
Personvernnemnda er en norsk, statlig nemnd som behandler klager på Datatilsynets vedtak. Nemnda ble opprettet i 2001 har syv medlemmer som oppnevnes for fire år, med adgang til gjenoppnevning for ytterligere fire år. Lederen og nestlederen oppnevnes av Stortinget mens de øvrige fem medlemmene oppnevnes av Kongen i statsråd.
Jon Bing var nemdas første leder og satt til 2009.


Tom Hanks.
Thomas Jeffrey Hanks (født 9. juli 1956) er en amerikansk skuespiller. Han har hatt flere store hovedroller, blant annet i filmer som "Forrest Gump", "Redd menig Ryan", "Cast Away" og "Den grønne mil". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han er angivelig i slekt med.
I 1979 flyttet Hanks til New York City, hvor han gjorde sin filmdebut i lavbudsjetts slasher-filmen "He Knows You`re Alone" (1980). Tidlig i 1979 hadde Hanks hovedrollen som Callimaco i Riverside Shakespeare Company sin produksjon av Niccolò Machiavelli The Mandrake, regissert av Daniel Southern. I filmen "Philadelphia", spilte Hanks en homofil advokat med AIDS som saksøker firmaet han jobber i for diskriminering. Hanks ble tildelt Academy Award i 1993 for beste skuespiller for sin rolle i filmen Philadelphia. Etter Philadelphia spilte Hanks i den populære filmen Forrest Gump som Hanks vant sin andre Academy Award for.
Hanks sin neste rolle var da han portretterte astronaut Jim Lovell, i filmen Apollo 13 fra 1995, der han spilte mot Kevin Bacon og Ed Harris. Filmen har også fått ni Oscar-nominasjoner, og den vant to av disse. Samme år spilte Hanks i den animerte storfilmen Toy Story der han gir stemmen til leketøyet Sheriff Woody. Hanks neste prosjekt var Saving Private Ryan der han slo seg sammen med Steven Spielberg og lagde en film som er lagt til det krigsherjede Frankrike etter D-dagen for å bringe tilbake en soldat hvis tre brødre er drept i krigen. Denne film en ble nevnt som en av de beste krigsfilmer som noensinne er laget.
I 1999 spilte Hanks i en tilpasning av Stephen Kings roman The Green Mile. Hanks ga også stemmen til Woody i oppfølgeren Toy Story 2. I 2001 var Hanks produsent for flere episoder i mini-serien Band of Brothers som ble sendt på kanalen HBO i USA. Hanks spilte mot Leonardo DiCaprio i suksessfilmen Catch Me If You Can, basert på den sanne historien om Frank Abagnale Jr. I en alder av 45 år, ble Hanks den yngste noensinne som har mottatt en American Film Institute Life Achievement Award den 12. juni 2002.
I 2010 gjentok Hanks sin rolle som Sheriff Woody i den tredje filmen i den animerte Toy Story-serien, Toy Story 3. I 2011 regisserte Hanks og spilte mot Julia Roberts i den romantiske komedien Larry Crowne. Filmen har fått gjennomgående dårlige anmeldelser. Hanks var gift med skuespillerinne Samantha Lewes fra 1978 til 1987. Paret hadde to barn, sønnen Colin Hanks som også er skuespiller, og datteren Elizabeth Ann. I 1988 giftet Hanks seg med skuespillerinne Rita Wilson.
I 2006 ble Hanks tildelt Douglas S. Morrow Public Outreach Award fra Space Foundation. Den gis årlig til en person eller organisasjon som har gjort betydelige bidrag til offentlig bevissthet om romprogram. I juni 2006 ble Hanks innlemmet som æresmedlem av United States Army Rangers Hall of Fame for sin nøyaktige skildring av en kaptein i filmen Saving Private Ryan, Hanks, som ikke kunne delta på innlemmelses-seremonien, er den første skuespilleren som har fått en slik ære. Asteroide 12818 Tomhanks er oppkalt etter Tom Hanks.


Diomede Carafa.
Diomede Carafa (født 7. januar 1492 i Ariano i Italia, død 12. august 1560 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og ble biskop av Ariano 1511 (dispensert fra minstealderen).
Han ble utnevnt til kardinal i desember 1555 av pave Paul IV.
Han deltok ved konklavet 1559 som valgte pave Pius IV.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (1467), Carlo Carafa (1555); Antonio Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801) og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Diomede
Carafa, Diomede
Carafa, Diomede
Carafa, Diomede


Hårek av Tjøtta.
Kong Olav og Hårek i Halfdan Egedius' strek
Hårek fra Tjøtta (født i Alstahaug, 965, død 1036) var en vikinghøvding fra Tjøtta på Helgeland, i all vesentlighet kjent fra diverse beretninger om den tids stridigheter. Han regnet seg til ætten av Harald Hårfagre, og var sønn av Øyvind Skaldespiller som regjerte på Tjøttagodset. Hårek overtok gård og etterhvert tilgrensende eiendommer, og ble en av områdets rikeste med rett til innkreving av finneskatten. Han giftet seg med Ragnhild av Giskeætten.
Hårek var en tid lendmann under Olav Tryggvason og senere Olav Haraldsson. Dog, uenighet om avlønningen (sysselet) gjorde at Hårek, sammen med Tore Hund kom i opposisjon, og blant annet stoppet Olav Tryggvason på dennes tokt nordover i 996. Likevel var kongen innom i 999 og døpte Hårek.
Hårek blir nevnt av Snorre Sturlason for klammeri med familien Grankjellson av Dønnesgodset, i anledning retten til å høste fjær og andre herligheter på kysten av Helgeland. I 1027 raidet Hårek øyene for fjær, men fangsten, menn og mangt ble tapt da de ble oppdaget av eieren Grankjell og sønnen Åsmund Grankjellson, på tilbakevegen. Hevntoktet året etter innebar en nedbrenning av Grankjellsons gods og Grankjell ble da drept.
Hårek var med og ledet bondehæren under Slaget på Stiklestad i 1030, da nevnte Olav Haraldsson ble drept. Under et besøk sørover seks år senere, til kong Magnus Olavsson I, avdødes sønn, i Trondheim, ble Hårek øksedrept av kongens assistent, den nevnte nabo Åsmund Grankjellson som herved fikk sin hevn. Så sies det av Snorre Sturlasson.
Tjøttaspelet omhandler Hårek på Tjøtta og hans hus.


Alfonso Carafa.
Alfonso Carafa (født 16. juli 1540 i Napoli i Italia, død 29. august 1565 i Monteoliveto ved Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler, og ble erkebiskop av Napoli 1557 da han var 17 år – han ble ikke bispeviet før 1565.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1557 av pave Paul IV.
Han deltok ved konklavet 1559 som valgte pave Pius IV.
I 1560 ble han falskt anklaget for å ha fjernet visse ting fra det apostoliske kammer og holdt innesperret på Castel Sant'Angelo i flere måneder, fratatt sine verv i Roma og dømt til bøter på 1 000 000 gullscudi og beordret ut av Roma. Etter at han hadde gjenvunnet pave Pius IVs tillit fikk han i 1562 vende tilbake til sitt erkebispedømme.
Han var grandnevø til pave Paul IV. Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (1467), Carlo Carafa (1555), Antonio Carafa (1555), Diomede Carafa (1555), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801) og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Alfonso
Carafa, Alfonso
Carafa, Alfonso
Carafa, Alfonso


Demetrios II av Syria.
Demetrios II (død 125 f.Kr.), kalt Nikator, sønn av Demetrios I, flyktet til Kreta etter at faren døde, da Aleksander I Balas ranet selevkid-tronen. Rundt 147 f.Kr. returnerte han til Syria, og med hjelp fra Ptolemaios VI Filometor, kongen av Egypt, tok han tilbake farens trone.
I 141 f.Kr. marsjerte han mot Mithridates I konge av Parthia, men ble tatt til fange etter å ha blitt sveket, og forble i fangenskap i ti år. Han tok tilbake tronen i 129 f.Kr. etter hans brors død, Antiokos VII, som hadde tilranet seg den.
Under hans fravær, ble tronen okkupert i rekkefølge av Antiokos VI Dionysus, Diodotus Tryfon og Antiokos VII Sidetes.
Demetrios sine grusomheter og onde gjerninger, derimot, gjorde at han ble avskydd, og under enda en borgerkrig ble han beseiret i et slag om Damaskus og drept nær Tyre, muligens etter iscenesettelse av Kleopatra Thea, hans kone, en datter av Ptolemaios VI, som var fornærmet etter hans etterfølgende ekteskap med en datter av den parthiske kongen, Mithridates. Hans andre etterfølger var hans sønn, Antiokos VIII Grypus.


Tjøtta internasjonale krigskirkegård.
Bautaen på Krigskirkegården på Tjøtta.Tjøtta internasjonale krigskirkegård, også kalt for «Russerkirkegården» er en krigskirkegård som ligger på Nordøya på Tjøtta.
På kirkegården ble alle sovjetiske døde krigsfanger samlet etter andre verdenskrig og gravlagt. Ved siden av den russiske krigskirkegården ligger gravene til de døde fra fange- og troppetransportskipet "DS Rigel".
Alle de sovjetiske krigsfangene som døde under 2. verdenskrig i Nord-Norge ble gravlagt på vanlige kirkegårder rundt omkring i landet, men etter krigen bestemte de norske myndighetene at alle skulle flyttes og samles på en felles kirkegård på statens grunn på Tjøtta. Dette for å kunne ha bedre oppsyn med personer fra Sovjetunionen – som ble ansett som potensielle spioner under den kalde krigen – som ønsket å besøke gravene. Kirkegården ble innviet 8. juli 1953 og har i en inngjerding en fellesgrav mot nord med 6725 døde og 826 enkeltgraver mot sør. Alle gravene er uten navn, men en bauta med stjerne i relieff er reist på plassen.
Overføringen av gravene til Tjøtta kalles «Operasjon asfalt», angivelig fordi de døde ble fraktet i sekker kledt med asfalt.
Rigel-katastrofen er lite kjent, men i antall døde representerer hendelsen en av de store katastrofene under den andre verdenskrig. Fangeskipet Rigel var på tur sørover da britiske fly bombet skipet den 27. november 1944. I Narvik og Bodø hadde skipet tatt om bord 2248 russiske krigsfanger, 103 tyske fanger og også noen serbere, tsjekkere og nordmenn. I tillegg var det noen hundre mann tysk eskorte og norsk bemanning slik at man antar at det var 2838 mennesker om bord i transportskipet. Av disse døde 2457 mennesker, og dette er ett av de største skipsforlis i verden.
Norske krigskirkegårder forvaltes av Krigsgravtjenesten.


Barneombudet.
Barneombudet er et offentlig ombud, etablert ved Lov om barneombud 6. mars 1981. Ombudets oppgave er å tilse at lovgivning vedrørende barns interesser etterleves, og at norske myndigheter følger forpliktelsene i Barnekonvensjonen. Barneombudet utnevnes av Kongen i statsråd for et åremål på seks år, og kan kun sitte i én periode. Tidligere kunne ombudet sitte i to perioder à fire år. Sittende Barneombud er Anne Lindboe. Barneombudet er en faglig autonom og politisk uavhengig institusjon, men er administrativt underlagt Barne- og likestillingsdepartementet.
Historikk.
I boken «Umyndige personer» lanserte Anders Bratholm tanken om et Barneombud i Norge allerede i 1969. Begrunnelsen for et ombud for barn var at barn utgjør en stor, men svak gruppe, uten noen organisasjon eller annet effektivt talerør bak seg, slik de fleste andre grupper har. Konklusjonen var at barn og unge har et behov for et offentlig ombud som kan tale deres sak. Etter debatt utover 70-tallet ble Barnelovutvalget nedsatt i 1975, ledet av Frederik Beichmann. Ved opprettelsen i 1981 ble Målfrid Grude Flekkøy det første barneombudet i verden.
Liste over barneombud.
Ida Hjort Kraby ble utnevnt og skulle etter planen tiltre som nytt barneombud i april 2008, men trakk seg 14. februar etter avsløringen om hennes private omgang med barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, se Barneombudsaken. Reidar Hjermann hadde sin siste arbeidsdag på kontoret 11. april 2008, og barneombudets nestleder Knut Haanes tiltrådte 14. april som fungerende barneombud mens arbeidet med å ansette en etterfølger pågikk. Hjermann ble oppnevnt for en ny åremålsperiode 20. juni 2008 og avsluttet dette juni 2012.


Gangesgavial.
Gangesgavialen er en art som hører til krokodiller.
Den kan bli over seks meter lang, men sjelden mer enn 4,5 m. Voksne hanner har en kraftig utvekst på snuten. Gavialen er ikke farlig for mennesker, men kan spise lik som kastes i elvene.
Den er hjemmehørende i India, Burma, Pakistan, Bangladesh og Nepal.
Paringssesongen er i løpet av november og desember og godt inn i januar. Eggleggingen foregår i den tørre sesongen i løpet av mars, april og mai. Dette er fordi elvene krymper litt under den tørre sesongen og den sandete elvebredden er tilgjengelig. Mellom 30 og 50 egg blir lagt i hullet som hunngavialene graver opp før det blir dekket nøye over. Etter ca 90 dager kommer ungene ut av eggene. Det ser ikke ut til at mødrene hjelper ungene når de skal komme ut i vannet etter at de klekkes. Det er sannsynligvis fordi deres kjever ikke er egnet for å bære ungene, på grunn av de svært spisse tennene. Men mødrene passer på ungene en tid etter at de har kommet ut i vannet.


Mammuttre.
Mammuttreet eller kjempesequoiatreet ("Sequoiadendron giganteum") tilhører Kjempesequoiaslekten i sypressfamilien. Treet kan bli over 80 m høyt, og i sjeldne tilfelle opp til maksimalt 95 meter med stammetverrmål på åtte til ti meter.
Dette individet, "General Sherman", er verdens største tre, med et volum på 1.487 m³ (2002), og en anslått vekt på 2.100 tonn. Høyden er 83,7m (2002). Det antas at treet er mellom 2 300 og 2 700 år gammelt.
a>, Skottland. Flere av trærne er over 45 m høye.
Den kraftige stammen og greinene danner en luftig krone som er sylindrisk av form. Barken er rødbrun og trevlete, samt porøs og elastisk. De små og skjellaktige nålene er radiale og står ut i en spiss vinkel fra greinene. Hannblomstene kan sees fra vinteren av, og blir gule om våren. Hunnblomsterstandene er grønne og kongleaktige.
Konglene går fra eggformet (1.år), 10 cm lange og grønne, til noe lengre størrelse og rød-brun farge de neste årene. Trebukker "(Phymatodes nitidus)" og douglasekornet "(Tamiasciurus douglasii)" bidrar til å spre frøene fra konglene.
Treet regnes som verdens største, men ikke det høyeste, for her overgås det av noen andre bartrær. Treet har en bark som inneholder mye garvesyre og derfor vanskelig kan bli skadet av ild. Trevirket er også motstandsdyktig mot forråtnelse. Det blir sagt at et tre kan inneholde nok tømmer til femti hus med seks rom hver. Et fullt utvokst tre har imidlertid porøs ved som derfor er lite egnet til materialer. Trevirket er uvanlig lett med en densitet på bare 0,29.
Utbredelse og økologi.
Det er viltvoksende i vestskråningene av Sierra Nevada i California. Det vokser gjerne i 1.500-2.100 meters høyde, med habitater som har en samlet utstrekning på 144.16 km². Treet kan bli 3.800 år gammelt. Som prydtre plantes mammuttreet av og til i Norge. I Polen skal et individ ha overlevd en temperatur på -37°C.
Treet har vanskelig for å spre seg, fordi nye spirer bare vokser i solfull, mineralholdig jord hvor det er få konkurrenter. Skogbrann kan være bra for arten, siden brann ofte fjerner konkurrerende bartrær og begrenser skadelige stokkmaur.
Allerede i 1834 ble de første frøene tatt med til Storbritannia, hvor det er flere parkbestander. Ni år senere ble en større forsendelse med frø spredt over hele Europa. Det er et eksemplar i Botanisk hage i Oslo. Parkindivider finnes også i blant annet USA, Canada, Australia, Italia, Danmark, Polen, Nederland, Belgia, New Zealand og Australia.
Norske trær.
Mammuttreet ved Fevik bad. På bakken ligger en del av en avkappet gren.


Reidar Hjermann.
Reidar Hjermann (født 17. februar 1969 i Bærum) er en norsk psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Han var fra 2004 til 2012 (med avbrudd i 2008) barneombud i Norge. Det vakte oppsikt i februar 2008 da hans åremål ikke ble fornyet av barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, selv om han ønsket å fortsette i stillingen (se Barneombudsaken). Hjermann hadde sin siste arbeidsdag på kontoret 11. april 2008, men ble gjenutnevnt 20. juni 2008.
Karriere.
Hjermann har utdannelse fra NTNU i Trondheim og det finske universitetet Åbo Akademi. Han er oppvokst i Gjettum i Bærum og er nå bosatt i Tønsberg. Der har han jobbet som psykolog i barnevernet og i psykisk helsevern for barn og unge. Han har i tillegg vært privatpraktiserende psykolog, og jobbet som sakkyndig for retten i barnevernssaker. Hjermann var også i en tid tilknyttet Fossnes og Tanum flyktningmottak, og han har utviklet nettstedet flyktningbarn.no på oppdrag for Utlendingsdirektoratet. Han har Befalsskolen for Marinen (BSMA) og hadde tjeneste som operativt befal på undervannsbåten KNM Svenner.
Som barneombud har han oppfordret kirken til å ta ordet «tukt» brukt om barn ut av Bibelen, også i håp om at andre trossamfunn skal følge etter.
Hjermann har som barneombud også vært med på å bringe kultur for barn og unge opp på barneombudets agenda. I den forbindelse har barneombudet innledet samarbeid med, blant annet, Den Norske Opera. Han har også ivret for å bringe barn og unges egne stemmer inn i det offentlige rom, og han har tatt initiativ til en forsøksordning med stemmerett for 16-åringer ved kommunevalget i 2011.
Kritikk.
Redd Barna uttalte i februar 2008 at Hjermann hadde «unnlatt å prioritere viktige saker for barn».
I januar 2011 kritiserte Hjermann pressen for å være «for detaljert» i sin dekning av den såkalte Alvdal-saken, men ble selv møtt med kritikk fra bl.a. Per Edgar Kokkvold. Representanter for pressen mente at Hjermann, på grunn av sakens spesielle betydning, burde ha møtt opp personlig i rettssalen. Advokat Anne Kristine Bohinen følte at Hjermann heller burde ha rettet oppmerksomheten «mot hva man kan gjøre for barn som er utsatt for overgrep, når de melder ting til barnevernet og politiet», fremfor å kritisere pressen.
Annet.
Hjermann var "Byblæstsjef" under studentfestivalen UKA-91 da han bodde i Trondheim. Han var også 2. tenor i "Trondhjem Studentersangforening". Mens han studerte i Finland, spilte han fløyte og trekkspill i folk-rockgruppen Lost Libidos.


Sypressfamilien.
Sypressfamilien (Cupressaceae) er en av totalt syv bartrefamilier. Man deler sypressfamilien inn i 27-30 slekter med 130-140 arter.
Trærne i sypressfamilien er eviggrønne bartrær, oftest med skjellformede blad og små kongler. I Norge er det bare einer ("Juniperus communis") som er viltvoksende.
Sypressfamiliens taksonomi.
"For en mer fullstendig taksonomi, se: Karplanter"
Taksogrupperingen av sypressfamilien er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal taksonomi -The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter) – og det nyeste nordiske standardverket, "Den nya nordiska floran" 2003 (på norsk: "Gyldendals store nordiske flora" 2007). med 5 klasser og 155 familier i Norden.
Hovednavn som er satt i kursiv angir ordener eller familier som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i de 155 familiene i det nordiske standardverket.


Amfibier.
Amfibier er landlevende virveldyr, som er avhengige av vann for å fullføre livssyklusen sin. Eggene legges i vann og klekker til larver (rumpetroll), som gjennomgår en metamorfose før de blir voksne landdyr. Ordet "amphibios" er gresk og betyr «flere liv» – som henviser til at individene lever to helt forskjellige liv, et som vanndyr og et som landdyr (med noen få unntak, se under). I likhet med reptilene er Norges amfibier fredet.
Systematikk.
Nålevende amfibier omfatter i vår tid tre ganske lett gjenkjennelige dyregrupper: Springpadder (haleløse amfibier), salamandere (haleamfibier, halepadder) og ormepadder (ormeamfibier). Disse tre gruppene er relativt nært beslektet. Fossiler og DNA-studier og tyder på at de alle oppsto fra samme stamfar i perm eller trias.
I klassisk systematikk har disse amfibier status som klasse og de tre gruppene status som ordener, men amfibiene omfatter også en rekke utdødde former med stor variasjon i utseende og anatomi. De tre nålevende gruppene plasseres sammen i gruppen Lissamphibia, for å skille dem fra eldre fossile amfibier med usikker sytematisk tilknytning. De utdødde gruppene kalles ofte med en fellesbetegnelse for panserpadder.
Amfibiene er søstergruppen til de resterende landlevende virveldyrene (amniondyrene).
To liv.
Amfibiene gjennomgår en mer eller mindre komplisert utvikling fra de kommer ut av eggene og til de er ferdig utvokst. Rumpetrollene (larvene) er som regel utstyrt med gjeller (som hos ormepadder og salamandere beholdes hele livet), skjønt unntak finnes. De fleste haleløse amfibier og noen arter haleamfibier har ytre befruktning. Noen få amfibier føder levende unger, og fijitrefrosken og hele slekten "Eleutherodactylus" gjennomfører hele larveutviklingen i egget, og klekkes som små kopier av de voksne.
Anatomi og fysiologi.
Lemmene er forskjellig utviklet; de mangler hos ormeamfibiene, er svakt utviklet hos de fleste haleamfibier, mens baklemmene hos de haleløse amfibiene ofte er kraftige springben. Ingen amfibier har mer enn fire fingre på forlemmene og fem tær på baklemmene. Hjertet har to forkamre og ett hjertekammer. Det er to sekkformete lunger, hvis indre overflate er glatt eller med korte utposninger; de er lite effektive, slik at dyrene for en stor del ånder med huden. Luft presses inn i lungene ved å heve en plate i gulvet i munnhulen. Lungene kan være reduserte hos noen haleløse amfibier eller mangle helt hos haleamfibier (lungeløse salamandere og noen få andre salamanderarter), og i alle fall én art akvatiske ormeamfibier mangler lunger helt.
Hodeskallen består delvis av brusk og har to leddknuter til virvelsøylen. Hos haleløse padder og halepadder er hoseskallen løslig sammenføyd med store åpninger, mens ormepaddene har en kompakt skalletak for å kunne ta seg fram gjennom jord. Det er primært ti par kranienerver til stede, et trekk til har til felles med fisk. Deres slektninger amniotiene har tolv par kranienerver. Tenner kan finnes på flere knokler i munnhulen; de er ganske små og kan mangle helt. Amfibiene er blant de mest truede virveldyr på kloden i dag, og trenger god forvaltning og beskyttelse.


Yates County.
Yates County er et fylke i den amerikanske delstaten New York. Det har 24 621 innbyggere. Fylket har sitt navn fra guvernør Joseph C. Yates.


Det juridiske fakultet (UiO).
a> sentrum, med Midtbygningen til venstre og Domus Academica (Urbygningen) til høyre. Fakultetet disponerer også andre bygninger i Oslo sentrum.
Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) er Norges eldste institusjon som tilbyr undervisning i og driver forskning innen rettsvitenskap. Det juridiske fakultet er et av de fire opprinnelige fakultetene ved UiO, opprettet samtidig med universitetet i 1811. Fakultetet ledes av en dekan, en prodekan for studier og en prodekan for forskning.
Bygninger.
Fakultetets aktiviteter er spredt. Universitetsbygningene ved Karl Johans gate består av tre hovedbygninger: "Domus Biblioteca" («Vestbygningen»), "Domus Media" («Midtbygningen») og "Domus Academica" («Urbygningen»). Domus Media omfatter foruten deler av Det juridiske fakultet også Universitetets Aula, en populær konsertsal og Universitetes samlingssal for spesielle anledninger. Urbygningen ble nylig pusset opp (mai 2002 til juni 2004). Bygningen fikk sitt navn etter et ur i et av kontorene vendt mot Karl Johans gate. Urbygningen omfatter også Gamle Festsal.
De tre gamle universitetsbygningene på Karl Johan er ikke store nok til å romme alle enhetene ved Det juridiske fakultet. Fakultetet leier derfor flere bygninger i Oslo sentrum. Viktigst er "Domus Nova" (gamle Helserådet) på St. Olavs plass, hvor bl.a. hele Intitutt for kriminologi og rettssosiologi er plassert. Lokalene til Norsk senter for menneskerettigheter i Cort Adelers gate 30 i Vika er også innleid.
Grunnet plassmangelen leier fakultetet også en rekke undervisningslokaler, først og fremst til forelesninger; "Misjonssalen", "Håndverkeren", "Generius", og teatersalen i "Edderkoppen hotell" (tidligere ABC-teateret). I tillegg har fakultetet lesesaler i Rosenkrantz' gate.


Defibrillering.
Defribrillering er en medisinsk metode for å regulere hjertets arbeidsrytme.
I de aller fleste tilfellene av plutselig hjertestans hos voksne er den første hjerterytmeforstyrrelsen, arytmifibrillering (hjerteflimmer). Det betyr at hjertets normale, kraftige sammentrekninger erstattes av ukontrollert skjelving i hjertemuskulaturen. Denne skjelvingen, fibrilleringen, er ikke effektiv og fører til at hjertet ikke lenger pumper blod ut i kroppen. Pasienten mister umiddelbart bevisstheten, og dersom fibrilleringen ikke behandles i løpet av få minutter, vil pasienten dø.
Den eneste effektive behandlingen av fibrillering er å gi et støt med strøm (defibrillering). Apparatet som brukes til dette kalles en defibrillator. For hvert minutt som går uten at en defibrillator brukes, synker sjansen for overlevelse med om lag ti prosent. Vekselsstrøm-defibrillator ble innført som klinisk metode av amerikaneren Lown i 1962.
Det er viktig å merke seg at overlevelsen også er langt bedre dersom basal hjerte-lunge-redning («gjenoppliving») startes umiddelbart enn om dette utsettes.


Skandinavisme.
Skandinavisme betegner bevegelsen som med utgangspunkt i de tre skandinaviske folkenes nære slektskap, fra midten av det 19. århundre sterkt påvirket Norges, Danmarks og Sveriges politikk, ved å på ulike måter forsøke å føre folkene nærmere hverandre kulturelt og politisk. Skandinavismen har lidd flere store nederlag, hvor landenes ulike interesser har stått mot ideen om en felles fortid og skjebne. I dag er det et utbredt skandinavisk og nordisk samarbeid, ikke minst gjennom Nordisk Råd.
Skandinavismens fremvekst.
De første tegnene på en "skandinavisme" kom allerede på 1700-tallet fra akademiske og litterære kretser i Danmark. Dansker/nordmenn og svensker hadde gjennom lengre tid vært erkefiender og ført mange kriger mot hverandre, men skandinavistene mente man heller burde se på hverandre som brødre.
Under den svenske kongen Gustav IIIs besøk i København i 1787 ble han hilst med en artikkel i tidsskriftet "Minerva" hvor det ble beskrevet hvilken glede enhver skandinav måtte kjenne over å se de tre folkegruppene vandre hånd i hånd. I 1792 holdt den danske professor Frederik Sneedorff et foredrag i det Nordiske selskapet i London om betydningen av «de tre nordiske rikenes forening». I 1796 ble skandinavisk litteraturselskap dannet i København og utgav i en rekke år et tidsskrift, "Skandinavisk Museum"; hensikten var å utbygge de litterære forbindelsene mellom de tre folkene, men etter ganske kort tid ble det en slutt på svenske bidrag.
De skandinaviske regjeringenes politikk vekslet på den tiden mellom forbund og krig. Danmark angrep Sverige i 1808 etter diktat fra Napoleon, og den svenske kongen Gustav IV Adolf hadde planer om angrep både mot Norge og Sjælland. Under slike forhold var det ikke underlig at Norges løsrivelse fra unionen med Danmark og tvungen forening med Sverige virket i antiskandinavisk retning. Utover på 1800-tallet ble det imidlertid tettere kulturelle bånd, professorer og studenter fra Københavns og Lunds universiteter begynte å holde kontakt. At det i 1828 ble fast ruteforbindelse med dampbåt mellom Malmö og København underlettet kontakten. I 1839 besøkte et stort antall svenske studenter København og skåltaler ble utbragt for den «nordiske treenigheten», samme år ble det første skandinaviske naturforskermøtet holdt i Gøteborg.
Skandinavismebevegelsen var inntil 1830-årene sentrert om litterære og vitenskapelige forbindelser, og spesielt den svensk-norske kong Karl III Johan var uttrykkelig mot en politisk skandinavisme. Den svenske utenriksministeren Gustaf af Wetterstedt sendte i 1837 ut et sirkulære til de svenske ambassadene med advarsel mot forsøk på å forstyrre den eksisterende orden i de tre skandinaviske land. At skandinavismen fikk en politisk side var mye grunnet danske forhold; mot slutten av 1830-tallet vokste det frem en nasjonalliberal opposisjon mot eneveldet og en interesse for den danske språkminoriteten i Slesvig og muligheten for å knytte provinsen nærmere til Danmark.
De danske nasjonalliberale under ledelse av Orla Lehmann og Carl Ploug fremmet sine synspunkter gjennom avisen "Fædrelandet" og hevdet at Danmarks sak også var en felles skandinavisk sak. De nasjonalliberales kamp ble møtt med sympati fra svenske og etterhvert også norske studenter. Felles skandinaviske studentmøter ble forum for å fremme saken, i 1842 besøkte svenske studenter fra Lund igjen København og i 1843 møttes studenter fra København og Lund i Uppsala.
Den svenske regjeringen var fremdeles negativ; i 1844 ble et planlagt studentmøte i København innstilt etter henstilling av den svenske kongen Oscar I. Året etter, i 1845 ble det imidlertid holdt et studentmøte i København hvor også norske studenter deltok og entusiasmen steg til nye høyder. Orla Lehman holdt en flammende tale hvor han lovet «sette i pant sin ære og sjelefred» for den store sak. Talen førte til etterforskning, men Orla ble frikjent noe som ytterligere forsterket dens virkning. Studentene hadde godtatt Sveriges og Norges forpliktelse til å støtte Danmark for å bevare Slesvig for det skandinaviske norden.
Danmark alene.
Uppsalastudentene ankommer til studentermøtet i Christiania 23. juni 1852.
Tidspunktet for å innfri løftene fra 1845 kom snart. Da den nye danske kongen Frederik VII tok opp de danske nasjonalliberales program vedrørende Slesvig brøt det ut opprør i Slesvig og Holstein. Opprøret fikk støtte fra Preussen og de tyske statene, mens Danmark fikk støtte av frivillige fra Sverige og Norge. Den danske kongen ba også kong Oskar I om hjelp, noe som fikk sterk støtte i svensk og norsk presse. Sverige samlet tropper i Skåne, noen svenske tropper ble også overført til Fyn, men Sverige ønsket ikke å komme i krig med de tyske statene med mindre Danmark selv ble angrepet.
Sverige begrenset seg til megling mellom partene og bidro først til våpenhvile og deretter fredsslutning mellom Danmark og Preussen. Utover på 1850-tallet var danskene opptatt av indrepolitiske spørsmål og skandinavismen lå nede. I 1856 kom et omslag etter at den nye danske forfatningen hadde blitt vedtatt året før, det kom til protester i Holstein, som ble støttet av de tyske statene, Preussen og Østerrike. De nasjonalliberale dansker søkte igjen skandinavisk støtte og Oskar I var nå mer positiv innstilt. Ved et skandinavisk studentmøte i Uppsala samme år talte Ploug for skandinavisk enhet og under en fest for studentene på Drottningholm slott uttalte kongen at krig mellom de skandinaviske brødrene heretter var umulig og de sto sammen i felles forsvar. Den svenske kongen tok kontakt med Ploug og forsøkte samtidig å vinne Frankrike og Storbritannia for skandinavismen og fikk velvillige tilbakemeldinger på utspillene.
Sverige sendte mot slutten av 1856 kontreadmiral Chr. A. Virgin som spesiell utsending til København, og hans kontakter i Danmark førte til at Oskar I den 27. mars 1857 oversendte et forslag til en gjensidig forsvarsallianse med Danmark. Alliansen ville imidlertid kun dekke selve Danmark og Slesvig, ikke det omstridte Holstein og danskene under Fredrik VII avslo tilbudet. Med Oskar Is sykdom ble den svenske holdningen endret; det virket også negativt for Danmark at Frankrike advarte Sverige mot å knytte seg til skandinaviske illusjoner.
I 1859 hadde Karl IV overtatt som svensk konge og under et møte mellom han og Fredrik VII sommeren 1863 ble det gjort en muntlig avtale om en forsvarsallianse. På dette tidspunkt var panikken begynt å bre seg i den danske regjering, og innenriksminister D. G. Monrad tok i hemmelighet kontakt med den svenske ambassadør i København for å undersøke om den svenske regjering ville støtte opprettelsen av en skandinavisk union. Monrad skisserte en plan der tronarvingen, Christian av Glücksburg (Christian IX), etter Frederik VII's død skulle skyves til side til fordel for Karl IV. Men den svenske regjering viste ingen interesse for planene, som ville ha vært i strid med London-protokollen av 1852. Disse samtalene, som langt på vei innebar landsforræderi fra Monrads side, ble holdt hemmelige inntil historikeren Aage Friis avslørte dem 70 år senere.
I november samme år dør Fredrik VII av Danmark og temperaturen i grensespørsmålet øker inntil Preussen og Østerrike angriper over grenseelven Eider den 1. februar 1864 og andre slesvigske krig er i gang. Sverige står passivt mens de angripende styrkene besetter hele Jylland, og den politiske skandinavismen var tildelt et hardt slag.
Danmarks ensomme skjebne vakte bitre følelser hos mange overbeviste skandinavister og for å holde liv i ideen ble det stiftet foreninger i de tre land som skulle fortsette arbeidet; «Nordisk samfund» i Danmark, «Nordiska nationalföreningen» i Sverige og «Skandinavisk selskab» i Norge. De tre foreningenes felles organ ble i begynnelsen et tidsskrift utgitt i Lund.
Arbeidet for nærmere praktisk skandinavisk samarbeid ble imidlertid etterhvert viktig, en skandinavisk myntunion ble opprettet i 1873, Norge sluttet seg til i 1875. I 1872 ble det første nordiske juristmøtet holdt og det ga impulser til harmonisering av lover. Det ble også samarbeidet over landegrensene på andre områder, nordiske arbeidsgivermøter, filologmøter, lærermøter osv ble holdt og ulike nordiske tidsskrift ble utgitt.
Oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905 ga et nytt tilbakeslag for skandinavismen, mens den første verdenskrig hvor de tre skandinaviske landene sto sammen om å være nøytrale styrket samarbeidet mellom landene. Det ble avholdt et felles kongemøte og flere ministermøter for å samarbeide om å sikre forsyninger. Den skandinaviske myntunionen ble derimot skadelidende grunnet ulik økonomisk styrke mellom de tre landene. I 1919 stiftet de tre landene Foreningen Norden, hvor Island ble med i 1922 og Finland i 1924.
Nordisme.
Nordismen har sine røtter i skandinavismen, men ideologien er utvidet til også å omfatte alle de nordiske nasjonene samt de tre selvstyrte områdene Færøyene, Grønland og Åland. Ønsket er et langt tettere samarbeid enn det man har i dag. Med utgangspunkt i felles kultur og verdigrunnlag ser man for seg en ny union, gjerne etter samme modell som EU.
Nordismen finner noe støtte i miljøer som er kritiske til EU, men per i dag er den et sjeldent nevnt politisk alternativ; Noen nordisk union er ikke vært på det politiske sakskartet i noen av de nordiske landene, selv om Eva-Kristin Pedersen i 2009 fremmet tanken om en ny Kalmarunion i tidsskriftet Minerva.


Öland.
Öland er en øy og et "landskap" i Kalmar län, Sørøst-Sverige. Det er det minste av de svenske landskapene, og Sveriges nest største øy. Den befinner seg i Østersjøen like øst for byen Kalmar, skilt fra fastlandet ved et smalt sund. Öland grenser til Småland som ligger på den andre siden av Kalmarsund, vest for Öland. Öland er 137 km lang og 16 km bred.
Geografi og landformer.
Öland er delt i to kommuner: Borgholm og Mörbylånga. Den sørlige Mörbylånga kommun domineres av et prærie-aktig område kalt "Stora Alvaret". Området grenser mot vest til det eldgamle kulturlandskapet Södra Ölands kulturlandskap, og de to henholdsvis udyrkede og dyrkede områdene står samlet på UNESCOs Verdensarvsliste. "Alvaret" er et skogløst område på kalkstensgrunn som har en østlig, asiatisk flora lik den man finner på andre siden av Østersjøen. En rekke plantearter har Öland som sitt eneste nordiske biotop. Høyeste punkt er "Högsrum", 55 moh.
Historie.
Det er funnet neolittiske steinalderboplasser på øyen, særlig på Alby. Öland har en uvanlig rik historie, og var siden bronsealderen et svært viktig kulturområde for Ostersjøen. I likhet med Gotland hadde Öland meget fruktbar jord avsatt av isbreen etter Siste istid, og det vokste fram et rikt jordbruk med tidlige høvdingdømmer på begge øyene. Eketorp borg i sør er et minne om en type bygdeborger fra sen bronsealder som i jernalderen ble et befestet høvdingesete, og forble bebodd med mellomrom helt til middelalderen. I nord ligger Köpingsvik som var en viktig handelsplass fra 700-tallet og hadde sin storhetstid i vikingtiden.
Øyens vestvendte steder lå strategisk i farleden gjennom Kalmarsund, og det ble tidlig bygd befestninger langs sundet. Borgholms slott er et senmiddelaldersk anlegg som brant ned i 1806 og ikke senere ble gjenoppbygget. Helt sør ved Ottenby hadde det svenske kongehus jaktmarker siden Karl X Gustav, og her ble et av Sveriges tidlige fyrtårn reist. Fyrtårnet, kalt Långe Jan, er i tillegg Sveriges høyeste fyrtårn med sine 41,6 meter, nesten ti meter høyere enn Långe Erik, fyrtårnet på nordspissen av øya.
Byer og økonomi.
Tross en rik landbrukshistorie vokste det aldri fram særlig store byer på Öland. De fremste byene på Öland er Borgholm, Färjestaden, Kastlösa, Köpingsvik og Mörbylånga. Av mindre tettsteder kan nevnes Algutsrum, Arontorp, Björkviken, Degerhamn, Grönhögen, Gårdby, Löttorp, Norra Möckleby, Rälla, Skogsby og Vickleby.
Fiske, landbruk, turisme og kalkstensgruver er de viktigste inntektskildene. Färjestaden på vestkysten var lenge ferjeleie til fastlandet, men da Ölandsbroen ble bygget i 1973 forbandt den øyen med bare få minutters kjøretid til fastlandet. Broens lengde er 6 072 m. Med broen oppsto en enda sterke turisme på Öland, og mange ansatte i Kalmar fikk et nytt, landlig alternativt boområde og brakte sterk vekst til Mörbylånga kommun på Öland-siden.
Ölands kommunalförbund er et interkommunalt samarbeidsorgan mellom de 3 kommunene på øya. Sentrale samarbeidsområder er innen turisme, næringsliv, planarbeid og redningstjeneste.
Heraldikk.
Ölands første våpen ble godkjent allerede i 1560 men det kom til å ta flere hundre år før det rette våpenet ble fastlagt, noe som ikke skjedde før 1944. "Ölands" og "Ålands" våpen hadde blitt blandet sammen, noe som ikke ble oppdaget før det 20. århundre. Etter oppdagelsen ble det korrigert slik at Ölands våpen ble tilpasset, mens Åland fikk beholde sitt uforandret. I årenes løp hadde Åland blitt et finsk fylke.
Våpenet krones med en hertugkrone, mens hjorten symboliserer Ölands status som kongelig viltpark.


Kvartermester I klasse.
Kvartermester I klasse var en tidligere militær grad i Sjøforsvaret som tilsvarte oversersjant i Hæren og vingsersjant i Luftforsvaret, og lå plassert mellom kvartermester og flaggkvartermester.
Gradene kvartermester I klasse og flaggkvartermester opphørte 1. juli 1975, og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle flaggkvartermestrene fikk kapteinløytnants grad.


Vingkaptein.
Vingkaptein var en tidligere militær grad i Luftforsvaret som ble opprettet i 1962 sammen med graden vingløytnant. Vingkaptein og vingløytnant hadde ingen korresponderende grader i de to andre forsvarsgrenene, og ble avskaffet ved utgangen av 1972.


Vingløytnant.
Vingløytnant var en tidligere militær grad i Luftforsvaret som ble opprettet i 1962 sammen med graden vingkaptein. Vingkaptein og vingløytnant hadde ingen korresponderende grader i de to andre forsvarsgrenene, og ble avskaffet ved utgangen av 1972. Gradene ble brukt som opprykksmulighet for teknisk befal, som i den daværende struktur ikke kunne rykke opp over de tre daværende sersjantgradene; sersjant, vingsersjant og stabssersjant.


Samfunnsøkonomi.
Samfunnsøkonomi, også kjent som sosialøkonomi, statsøkonomi, nasjonaløkonomi eller bare økonomi, er et samfunnsvitenskapelig fag som studerer hvordan det økonomiske liv i samfunnet fungerer. Ordet "økonomi" er av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdering.
Samfunnsøkonomi deles gjerne inn i mikroøkonomi og makroøkonomi. Mikroøkonomisk teori er studiet av de mindre bestanddelene i økonomien. Mikroøkonomien studerer det enkelte individ, den enkelte husholdning og den enkelte bedrift, og forklarer de økonomiske prinsipper som styrer disse individuelle aktørenes handlinger. Makroøkonomisk teori er studiet av sammenhengen mellom aggregerte økonomiske størrelser, som for eksempel produksjon, konsum, investeringer, sparing, sysselsetting, inflasjon og konjunkturer. Skillet mellom mikro- og makroøkonomi er uklart, siden moderne makroøkonomi ofte har et mikroøkonomisk fundament.
I tillegg til mikro- og makroøkonomi består samfunnsøkonomi av en rekke spesialiserte fagfelt som har sitt utspring i mikro- og/eller makroøkonomi. Dette er bl.a. internasjonal økonomi, finansiell økonomi, offentlig økonomi, helseøkonomi og miljøøkonomi.
Den tradisjonelle tilnærmingen til samfunnsøkonomiske problemstillinger, særlig nyklassisk økonomi, er blitt utfordret av alternative tilnærmingsmåter til økonomiske spørsmål. Disse tilnærmingsmåtene eller skolene innen økonomisk tenkning, går under samlebetegnelsen heterodoks økonomi. Heterodoks økonomi omfatter bl.a. sosialistisk økonomi, marxistisk økonomi, institusjonell økonomi, evolusjonær økonomi, den østerrikske skole og feministisk økonomi.
En "samfunnsøkonom", "sosialøkonom" eller "økonom" er en person med utdannelse i samfunnsøkonomi på mastergradsnivå eller tilsvarende.
Navn og avgrensninger.
Ordet "økonomi" er av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså "husholdering".
Begrepet som "samfunnsøkonomi", "sosialøkonomi", "statsøkonomi" eller "nasjonaløkonomi" brukes ofte for å skille faget fra bedriftsøkonomi, et fag som ikke har noen direkte tilknytning til faget samfunnsøkonomi. Mens samfunnsøkonomi er en samfunnsvitenskap som det undervises i og forskes på ved universitetene, er bedriftsøkonomi et praktisk orientert fag som fokuserer på ferdigheter i regnskap og ikke tradisjonelt et universitetsfag i Norge. På engelsk kalles samfunnsøkonomi som oftest "Economics", mens bedriftsøkonomi kalles "Business Administration". Også på fransk kalles samfunnsøkonomi som regel bare økonomi. Faget ble i Norge kalt sosialøkonomi (forstavelsen sosial- betyr samfunn-) ved universitetene til 2000, og blir også kalt bare økonomi, som på engelsk og fransk.
I noen land, særlig i den tidligere kommunistiske østblokken, brukte man Karl Marx' betegnelse "politisk økonomi", og denne betegnelsen blir derfor ofte knyttet til marxistisk teori. Betegnelsen politisk økonomi forekommer også av og til på engelsk, men da i en mer nøytral betydning.
På tysk er begrepet "Volkswirtschaftslehre" blitt vanlig, mens man tidligere kalte faget nasjonaløkonomi eller sosialøkonomi. På både dansk og svensk heter faget nasjonaløkonomi.
Definisjoner av samfunnsøkonomi.
Den kanskje mest kjente definisjonen av samfunnsøkonomi ble gitt av den britiske økonomen Lionel Robbins i 1932.
Problemstillinger.
Samfunnsøkonomien beskjeftiger seg med problemstillinger på mange nivåer i samfunnet.
Det har lenge vært vanlig å dele faget mellom mikroøkonomi og makroøkonomi. I mikroøkonomi analyseres de enkelte beslutningstakere, som enkeltindivider, husholdninger, bedrifter eller politiske myndigheter. Man studerer hvordan prisendringer påvirker etterspørselen etter goder og innsatsfaktorer, og tilbudet av arbeidskraft og varer. I makroøkonomi studeres hvordan disse forholdene får konsekvenser for aggregerte størrelser som inflasjonen, handelsbalansen og aktivapriser som aksjekurser.
Skillet mellom mikro- og makroøkonomi ble grunnlagt etter at Ragnar Frisch hadde brukt begrepene tidlig på 1930-tallet.
Mikroøkonomi.
Mikroøkonomi er analyse av de økonomiske beslutningstakerne i samfunnet, som enkeltindivider, husholdninger, eller organisasjoner som bedrifter og politiske grupper. Analysen fokuserer omkring de økonomiske valgene aktørene står overfor, hvilke faktorer som påvirker beslutningen, og hvilke konsekvenser endringer i disse faktorene kan få.
Konsumentteori.
Konsumentteorien tar for seg de økonomiske valgene til enkeltindivider og husholdninger (konsumenter). Hvor mye vil en person ønske å kjøpe av ulike varer og tjenester? Hvordan vil etterspørselen endre seg dersom prisen på en vare øker? Vil en person ønske å arbeide mer eller mindre dersom inntekten øker? Dette er typiske spørsmål som konsumentteorien forsøker å besvare.
En sentral forutsetning for konsumentteorien er at konsumenten har begrensede ressurser. Konsumentens valgmuligheter er derfor innskrenket av en budsjettbetingelse. Budsjettbetingelsen sier at konsumentens konsum ikke kan overstige inntekten.
Konsumentteorien forutsetter videre at konsumenten har preferanser for hvilke goder konsumenten ønsker å konsumere, og at disse preferansene er "fullstendige", "refleksive" og "transitive". Det innebærer at konsumenten kan sammenlikne alle mulige godekombinasjoner, at alle godekombinasjoner er minst like gode som seg selv, og at hvis godekombinasjon A er bedre enn B, og B er bedre enn C, så er A bedre enn C. Konsumentteorien forutsetter med andre ord at konsumenten har konsistente preferanser. Konsumentteorien antar videre at preferansene kan uttrykkes matematisk i en nyttefunksjon.
Konsumentens problem blir derfor å maksimere nytten (nyttefunksjonen) når budsjettbetingelsen er gitt. Løsningen til konsumentens problem blir konsumentens etterspørselsfunksjoner. Disse uttrykker konsumentens etterspørsel etter goder som en funksjon av prisen på alle goder og konsumentens inntekt.
Produksjonsteori.
Produksjonsteorien studerer bedriftenes økonomiske atferd. Den drøfter særlig hvordan bedriftene vil reagere på endringer i priser.
Bedriftene bruker innsatsfaktorer som arbeidskraft, kapital og råvarer for å produsere produkter. Bedriften står overfor teknologiske grenser, slik at bedriftens produksjonsvolum avhenger av mengden innsatsfaktorer som brukes i produksjonsprosessen. Den maksimale produksjonen for et gitt nivå av innsatsfaktorer, representerer den teknologiske grensen for produksjonsmulighetsområdet. Denne grensen kan uttrykkes matematisk som en produktfunksjon. En vanlig forutsetning er at hvis mer en bedrift bruker av en av innsatsfaktorene, men holder bruken av de andre konstant, vil produksjonen øke. Produksjonsøkningen vil imidlertid bli stadig mindre, jo mer bedriften bruker av den bestemte innsatsfaktoren.
Bedriftens problem blir å maksimere profitten (overskuddet) gitt bedriftens teknologi. Ved å løse dette problemet finner man bedriftens tilbudsfunksjon, dvs. hvordan det optimale tilbudte kvantum avhenger av produktprisen og prisen på innsatsfaktorene, og faktoretterspørselsfunksjoner, dvs. hvordan den optimale bruken av innsatsfaktorer avhenger av produktprisen og prisen på innsatsfaktorene.
Markedsstrukturer og priser.
En tredje viktig del av mikroøkonomien er studiet av markedsstukturer og prisdannelsen. Her kobles produsenter og konsumenter sammen i et markedet og man studerer hvordan prisen dannes. Standardtilfellet er en økonomi med perfekt konkurranse, dvs. en økonomi hvor alle aktørene er så små at de ikke kan påvirke prisene. Aktørene kan dermed ikke utøve markedsmakt og må ta alle priser som gitt. I en økonomi med perfekt konkurranse vil prisene på varer og tjenester presses ned til marginalkostnad.
Sentralt er også studiet av andre markedsformer som monopol, hvor en aktør er alene på markedet, og oligopol, hvor det er en begrenset mengde aktører på markedet. I disse tilfellene har aktørene markedsmakt, og kan utnytte denne til å sette priser som er høyere enn marginalkostnaden.
Prisfastsettingen kan også skje gjennom auksjoner, rasjonering og lisensiering.
Generell likevektsteori.
Generell likevektsteori søker å forklare tilbud, etterspørsel og priser i en økonomi med flere markeder. Generell likevektsteori tar derfor hensyn til at endringer i tilbud, etterspørsel og pris i ett marked vil påvirke tilbud, etterspørsel og priser i andre markeder, og søker å finne likevekt i alle markeder simultant.
Velferdsøkonomi.
Velferdsøkonomi søker å sammenlikne økonomiske utfall og fastsette kriterier for å avgjøre hvilke utfall som er det beste for samfunnet som helhet. Dette kan være vanskelig siden individer ofte vil rangere de samme utfallene ulikt. Et mye brukt kriterium for et effektiv allokering av ressursene er at allokeringen er paretooptimal, det vil si at ingen kan få det bedre uten at minst en får det verre. Velferdsteori forsøker videre å fastsette normative kriterier for hva som er et godt økonomisk utfall. Dette forsøkes uttrykt i samfunnets velferdsfunksjon, tilsvarende individenes nyttefunksjon. Velferdsteori er derfor et utgangspunkt for økonomisk politikk. Velferdsøkonomi er også et praktisk emne hvor bl.a. nytte-kostnadsanalyse inngår. Er nytten ved å gjennomføre et tiltak større enn kostnadene ved tiltaket?
Analyse av kollektive beslutninger.
Samfunnsøkonomer studere hvordan kollektive beslutninger fattes? Dette fagområdet grenser opp til statsvitenskap. Et sentralt spørsmål har vært om det er mulig å aggregere individuelle preferanser til en konsistens samfunnspreferanse. Arrows umulighetsteorem viser at en slik aggregering ikke er mulig. Andre spørsmål er knyttet til sosiale og offentlige valg, beslutninger i eller dannelse av klubber, komiteer og foreninger, samt sosiale konflikter og konfliktløsning.
Informasjon og usikkerhet.
En vanlig forutsetning i tidligere samfunnsøkonomiske analyser vart at alle aktørene hadde full informasjon og at det ikke er usikkerhet. I den virkelige verden er informasjonen mangelfull og den er skjevt fordelt. En selger av en bruktbil vet selvsagt mye mer om bilen enn en potensiell kjøper. En arbeidssøker vet også mye mer om sin egen arbeidsevne enn en potensiell arbeidsgiver. Hvordan påvirker denne assymetriske informasjonen aktørenes valg? I den virkelig verden er det også betydelig usikkerhet. Ingen vet med sikkerhet om et nytt produkt blir en suksess eller en flopp. Denne usikkerheten må bedriftsledelsen ta hensyn til når de skal bestemme seg for om de vil bruke ressurser på å utvikle og markedsføre produktet eller ikke. Slike spørsmål er nå sentrale innen samfunnsøkonomien.
Intertemporale valg.
En konsument kan velge å spare noe av inntekten dette året for å kunne øke konsumet neste år. Tilsvarende kan konsumenten låne penger for å øke konsumet i år, mot å redusere konsumet neste år (siden lånet skal betales tilbake). Konsumenten står dermed over et valg hvor konsum i en periode går på bekostning av konsum i en annen periode. Dette er et eksempel på intertemporære valg. Både konsumenter og bedrifter står overfor en rekke intertemporære valg. Studier av slike valg er sentralt innenfor mikroøkonomien.
Makroøkonomi.
Makroøkonomisk teori er studiet av sammenhengen mellom aggregerte økonomiske størrelser, som for eksempel produksjon, konsum, investeringer, sparing, sysselsetting, inflasjon og konjunkturer. Skillet mellom mikro- og makroøkonomi er uklart, siden moderne makroøkonomi ofte har et mikroøkonomisk fundament.
Konsum, sparing, produksjon, sysselsetting og investeringer.
Et sentralt emne i makroøkonomien er studiet av bruttonasjonalproduktet og dets komponenter. Til dette er nasjonalregnskapet og utenriksregnskapet viktige verktøy. Najonalregnskapet kan brukes til å finne sammenhenger mellom bl.a. privat konsum, realinvesteringer, offentlige kjøp og nettoeksport mens utenriksregnskapet gir en oversikt over real- og finanstransaksjoner med utlandet. Sentrale spørsmål er hva som bestemmer samlet (aggregert) tilbud av varer og tjenester og samlet etterspørsel etter varer og tjenester og hvordan dette påvirker sysselsettingen.
Priser og konjunktursykler.
Inflasjon, eller prisstigning, er et generelt fall i pengeverdien, eller en generell økning av prisene på et bredt spekter av varer og tjenester.
De fleste land har målsetninger om å holde inflasjonen relativt lav. Mange sentralbanker har et bestemt nivå på inflasjonen som det mest sentrale styringsparameteren. I Norge har Norges Bank ansvaret for pengepolitikken. Siden 29. mars 2001 har «Inflasjonsmålet» vært det operative målet for pengepolitikken. Målet i Norge er at inflasjonen skal ligge på 2,5 prosent.
Inflasjon måles ofte ved å sette sammen prisindekser som dekker et bredt varespekter. I Norge er det Statistisk sentralbyrå som har ansvaret for å måle inflasjonsutviklingen.
Inflasjon skyldes som regel at pengemengden stiger raskere enn produksjonen. Dermed blir det "flere penger som jakter færre varer."
Utviklingen av viktige makroøkonomiske størrelser som bruttonasjonalproduktet, samlet konsum eller investeringer, er i de fleste industrialisert land kjennetegnet av vekst. Denne veksten har imidlertid ikke vært konstant, men preget av vekslende perioder med rask, henholdsvis svak vekst, eller i blant fall. Denne variasjonen omkring en langsiktig voksende trend kalles konjunkturer.
I den tradisjonell europeiske kategoriseringen av konjunkturer skiller en mellom høy- og lavkonjunkturer. Hovedvariabelen som studeres er som oftest BNP, mens andre variabler blir studert i relasjon til utviklingen i denne. I en høykonjunktur ligger produksjonen høyere enn det langsiktige trendnivået, mens den i en lavkonjunktur ligger under. Per definisjon er et samfunn like ofte i en lav- som i en høykonjunktur.
Spillteori.
Spillteori er studiet av hvordan aktører tilpasser seg, når de vet at andre aktører tar hensyn til deres valg. Et klassisk eksempel er fangens dilemma, hvor to medsammensvorne kriminelle blir tatt inn til separate avhør. Dersom bare en tilstår, vil han slippe fri, mens den som ikke tilstår vil få lang fengselsstraff. Dersom begge tilstår får begge halvparten så lang straff, og dersom ingen tilstår får begge en kort fengselsstraff. I dette spillet vil det være rasjonelt for begge fangene å tilstå, selv om det kollektive resultatet ville vært bedre om begge nektet.
Spillteori baserer seg på at begge aktørene handler rasjonelt og er profittmaksimerende. Aktørene vil tilpasse seg i "Nash-likevekten(e)". I en "Nash-likevekt" ønsker ingen av aktørene å bytte valg, dersom de vet hva den andre har valgt. Dersom "Nash-likevekten(e)" er den løsningen som totalt sett gir det beste utfallet for begge parter, kalles den "paretooptimal".
Offentlig økonomi.
Offentlig økonomi er studiet av økonomisk politikk, med særlig fokus på offentlig sektors produksjon av varer og tjenester og finansieringen av offentlig sektor gjennom skatter. Fagområdet er både deskriptivt – gjennom analyser av de økonomiske virkningene av økonomisk politkk – og normativt – gjennom anbefalinger om hvilken økonomisk politikk som mest effektivt kan nå et gitt politisk mål. Offentlig økonomi er basert på velferdsøkonomien innen mikroøkonomisk teori.
Utvikling og vekst.
Økonomisk vekst kalles det når aktiviteten i et område, som oftest et land, øker fra en tidsperiode til en annen. Når et land opplever økonomisk vekst, innebærer det at landet disponerer stadig flere ressurser. Økonomisk vekst er derfor en viktig målsetning til myndighetene i de fleste land.
På kort sikt varierer den økonomiske aktiviteten i et land. Dette kalles konjunktursvingninger, eller konjunkturer. Alle markedsøkonomier opplever slike variasjoner, som blant annet skyldes teknologiske endringer, nye reguleringer eller finansielle innovasjoner som påvirker inntjeningsmulighetene i enkeltsektorer. Under en oppgangskonjunktur stiger aktivitet, produksjon og sysselsetting kraftig, mens de kan falle under en nedgangskonjunktur.
På lang sikt bestemmes imidlertid den økonomiske veksten av utvikling i arbeidsstyrken og kapitalstokken, og av teknologiske og organisatoriske fremskritt.
Den viktigste økonomiske modellen som beskriver økonomisk vekst er blant annet utviklet av professor Robert Solow, som fikk Nobelprisen for sitt arbeid i 1987. I denne modellen beskrives sammenhengen mellom innsatsfaktoren arbeidskraft, kapital, sparing og teknologisk fremgang. Ved å bruke modellen, beregnet Solow at 80 prosent av økonomisk vekst i USA skyldtes teknologisk fremgang.
Naturressurs- og miljøøkonomi.
Miljøøkonomi er grunnleggende mikroøkonomisk teori for bedriftsadferd, anvendt på forurensningsproblemstillinger. I dette feltet drøftes særlig hvilke konsekvenser ulike virkemidler for å redusere forurensning vil ha. Reguleringer eller forbud, utslippskvoter og avgifter vil ha ulike konsekvenser for bedriftene, for de ansatte og for miljøet.
En grunnleggende normativ læresetning i miljøøkonomi er at den utslipperen som har lavest betalingsvillighet for sin forurensning, bør slutte å forurense først. Både utslippskvoter og avgifter vil i prinsippet bidra til at utslippsreduksjoner skjer på det billigste stedet først.
Heterodoks økonomi.
Den tradisjonelle tilnærmingen til samfunnsøkonomiske problemstillinger, særlig nyklassisk økonomi, er blitt utfordret av alternative tilnærmingsmåter til økonomiske spørsmål. Disse tilnærimgsmåtene eller skolene innen økonomisk tenkning, går under samlebetegnelsen heterodoks økonomi. Heterodoks økonomi omfatter bl.a. sosialistisk økonomi, marxistisk økonomi, institusjonell økonomi, evolusjonær økonomi, den østerrikske skole og feministisk økonomi.
Faghistorie.
Samfunnsøkonomiske emner har blitt diskutert og debattert siden antikken, men det var først på slutten av 1700-tallet at samfunnsøkonomi fremsto som en egen fagdisiplin, adskilt fra filosofi, historie og andre samfunnsvitenskaper.
Adam Smith.
De fleste økonomer regner grunnleggelsen av samfunnsøkonomi som et eget fag til den skotske filosofen Adam Smiths (1723–1790) utgivelse av "Nasjonenes velstand" ("An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations") i 1776.
Smith er mest kjent for teorien om «den usynlige hånd». Dersom den enkelte forfølger sin egeninteresse, så vil markedsmekanismen og konkurransen føre til at nasjonalinntekten bli så høy som mulig. Smith blir derfor ofte forbundet med markedsliberalisme. Smith var også en sterk kritiker av merkantilismen, og tok til orde for frihandel.
Smiths ga også et viktig bidrag til den klassiske teorien for prisdannelse – verditeorien. Smith mente at de relative priser på varer bestemmes av forholdet mellom den arbeidsinnsats som skal til for å produsere disse varene. Dette innebærer at dersom det tar dobbelt så lang tid å fange en bever enn en hjort, så vil prisen på beveren være det dobbelte av prisen på hjorten. Smith mente videre at i ethvert samfunn vil lønn (prisen på arbeid), profitt (prisen på kapital) og grunnrenten (prisen på areal) alle tendere mot et normalnivå, og disse normalnivåene for faktorprisene bestemmer «den naturlige pris» på produktet. Markedsprisene kan på kort sikt avvike fra den naturlige pris, men markedsprisene vil alltid tendere tilbake mot den naturlige pris.
Malthus, Ricardo og Mill.
Adam Smith dannet utgangspunktet for den klassiske skole innen samfunnsøkonomien. Hans viktigste etterfølgere var Thomas Malthus, David Ricardo og John Stuart Mill.
Thomas Robert Malthus (1766–1834) er mest kjent for sin befolkningshypotese. I "An Essay on the Principle of Population" (1798) hevder Malthus at befolkningen vil vokse som en geometrisk rekke (1, 2, 4, 8, 16, osv.) mens matvareproduksjonen vil vokse som en aritmetisk rekke (1, 2, 3, 4, 5, osv.). Befolkningsveksten vil dermed være sterkere enn veksten i tilgangen på mat. Malthus hevder at elendighet (hungersnød) og synd (fødselskontroll) bidrar til å holde befolkningsveksten nede og i takt med utviklingen i matforsyningen, slik at mattilgangen per person presses ned mot et eksistensminimum. Et annet originalt bidrag var hans teori om at etterspørselen kunne bli for lav til å sikre full sysselsetting. På dette området foregrep Malthus teorien til Keynes.
David Ricardo (1772–1823) er mest kjent for sin teori for internasjonal handel. Ricardo viste at to land (som handler med to varer) kan tjene på å handle med hverandre, selv om det ene landet var mer produktiv enn det andre i produksjon av begge varer. Dette skyldes at landene spesialiserer seg i produksjon av den varen hvor produksjonen er relativt sett mest produktiv. Handelen blir lønnsom fordi landene utnytter sine komparative fortrinn.
Nyklassisk økonomi.
På 1870-tallet ble faget mer formalisert, og mye av den teorien som er utviklet senere kalles nyklassisk eller neoklassisk økonomi. Viktige elementer i neoklassisk økonomi er at individer og bedrifter optimerer gitt preferanser, teknologi, informasjon, reguleringer og andre relevante forhold.
Pristeorien ble dramatisk forbedret ved at etterspørselen ble en integrert del av teorien. Klassikerne hadde bare vært opptatt av tilbudssiden. Dermed ble prisen utelukkende bestemt av produksjonskostnadene.
Den mest stiliserte og enkleste modellen i neoklassisk økonomi er en modelløkonomi hvor det er svært mange tilbydere og kjøpere (etterspørrere) av godet, hvor alle individene har perfekt informasjon om alle relevante forhold, hvor ingen av tilbyderne har eksklusiv teknologi, hvor verken produksjon eller bruk skaper eksterne effekter, og hvor transaksjonskostnadene er neglisjerbare.
Det er svært få anvendelser hvor det er rimelig å anta at det både er svært mange etterspørrere og tilbydere, at alle har perfekt informasjon, at ingen har eksklusiv teknologi, at det ikke finnes eksterne effekter. Interessante anvendelser av neoklassisk økonomi er derfor studier av avvik fra forutsetningene i den aller enkleste modellen, hvordan det påvirker likevekten (pris og omsatt kvantum), og hvordan dette igjen påvirker de materielle vilkårene for individene i samfunnet.
Viktige tidlige bidrag til marginalanalysen ble gjort av William Stanley Jevons, Carl Menger og Leon Walras. Den britiske økonomen Alfred Marshall tegnet det første diagrammet med både en tilbuds- og en etterspørselskurve, og viste hvordan dette bestemmer både omsatt kvantum og markedsprisen til en vare.
Keynes.
Briten John Maynard Keynes publiserte sitt hovedverk "The General Theory of Employment, Interest and Money"  i 1936. Hovedmålet med dette verket var å belyse den kraftige økonomiske nedgangskonjunkturen i verdensøkonomien. Tradisjonell neoklassisk teori var ikke i stand til å forklare hvorfor en så stor del av arbeidsstyrken kunne være arbeidsledig. Ifølge de aller enkleste og mest stiliserte neoklassiske modellene kan lønningene justeres momentant og kostnadsfritt. Prisen på arbeidskraft (lønningene) vil justeres slik at det ikke på noe tidspunkt er noen som er ufrivillig arbeidsløse.
Et varig bidrag fra Keynes var at vedvarende arbeidsledighet kan skyldes stivheter i lønns- og prisdannelsen. Det skal mye til før fagforeningene godtar at lønningene settes ned. Lavere etterspørsel fører da til at sysselsettingen faller, ikke lønningene. Slik stivhet kalles lønnsrigiditet.
Keynes' arbeid førte også til at makroøkonomi ble etablert som en sentral del av faget.
Østerriksk økonomi.
Den konkurrerende teorien om krisene i forkant av den store depresjonen var en reformulering og ny forståelse av kreditt-sykluser basert på fraksjonelle-reserve bankvirksomhet av den østerrikske skolen. Basert på denne teorien predikerte Ludwig Von Mises og Friedrich Hayek den store depresjonen i 1920-tallene. Likeså i moderne tid predikerte utallige østerrikske økonomer Finanskrisen 2007–2010 og det har dermed vært en skole som har vært sterkt på fremgang siden da.
Videre igjennom hele 1900-tallet sto den østerrikske skolen sterkt imot sosialisme og statlig styre, i forsvar av et fritt marked basert på privat eiendom. De var også dermed sterke kritikere av institusjonen av en sentralbank og statlig favoriseringen av fraksjonelle-reserve banker. De forsvarte dermed et fritt marked innen penger og varebaserte penger som f.eks gull og sølv.
Forventningsdannelse og velferdsmål.
I 1960 publiserte John Muth sin formalisering av rasjonell, fremadskuende forventningsdannelse.
1950- og 1960-tallet var en periode med hvor det så ut til å være en negativ korrelasjon mellom inflasjon og arbeidsledighet. På slutten av 1960-tallet hevdet Milton Friedman at fordi innbyggernes forventninger avhenger av deres erfaringer (adaptive), ville denne sammenhengen bryte sammen om myndighetene forsøkte å utnytte den for å holde arbeidsledigheten lav. Resultatet ville i stedet bli høy inflasjonen og høy arbeidsledighet. Dette inntraff på 1970-tallet, og ble kalt stagflasjon. Den amerikanske økonomen Paul Krugman har kalt spådommen om stagflasjon en av de store intellektuelle triumfer i etterkrigstidens samfunnsøkonomi
Intertemporal makroøkonomi.
Finn Kydland og Edward Prescott viste mot slutten av 1970-tallet at konjunkturer kunne forklares som en dynamisk prosess hvor individene i samfunnet optimerer gitt informasjonen de har til rådighet og så reoptimerer når ny informasjon om reelle forhold i økonomi blir tilgjengelig.
Utdannelse.
Samfunnsøkonomi som et universitetsfag slik man kjenner det i dag vokste frem på 1800-tallet. Hverken økonom, sosialøkonom eller samfunnsøkonom er beskyttede titler, og det har eksistert mange ulike former for utdannelse i faget. Det er vanlig å bruke titlene økonom, sosialøkonom eller samfunnsøkonom om personer som har eksamen av høyere grad i økonomi. I Norge etter Bolognaprosessen er "master i samfunnsøkonomi" den vanligste formen for samfunnsøkonomisk utdannelse. Man kan imidlertid også bli samfunnsøkonom ved å studere ved utenlandske læresteder, og da kan titlene variere. Tidligere fantes det i Norge to vanlige måter å utdanne seg til samfunnsøkonom på: Enten ved å ta det sosialøkonomiske embedsstudiet og bli cand. oecon., eller ved å ta hovedfag i sosialøkonomi og bli cand. polit. Embedsstudiet var mer strukturert og inneholdt mer økonomi, matematikk og statistikk, mens hovedfaget bygget på samfunnsvitenskapelig cand. mag., og dermed hadde en bredere samfunnsvitenskapelig orientering.


Kommandersersjant.
Kommandersersjant var en tidligere norsk underoffisergrad inntil 1930 og lå mellom fanejunker og furer.
Ny tolkning av distinksjonen for kommandersersjant i Hæren. Flere filer i samme serie:FanejunkerFurerStabssersjant


Furer.
Furer var en tidligere norsk underoffisergrad inntil 1930 og lå mellom kommandersersjant og sersjant.


Distriktskommando Nord-Norge.
Distriktskommando Nord-Norge (DKN) var den militære kommandoen for Nord-Norge. Den ble etabert i 1897 og ble nedlagt 17. desember 2002.


Generalkonsul.
a> omkring 1863. Han bærer diplomatuniform
En generalkonsul er en stats stedlige representant i et fremmed stat, og leder av et generalkonsulat. De typiske konsulære oppgaver er å assistere og beskytte senderstatens borgere i mottakerstaten, mens de i liten grad representerer senderstatens myndigheter i forhold til mottakerstaten.
Tittelen generalkonsul rangerer over konsul og visekonsul.
Konsulatvesenet består først og fremst av valgte (honorære) generalkonsuler, konsuler og visekonsuler. Dette er ofte privatpersoner som utfører konsuloppgavene gratis eller mot et beskjedent vederlag.


Subramanyan Chandrasekhar.
Subramanyan Chandrasekhar (født 19. oktober 1910, død 21. august 1995) var en indisk astrofysiker. Han er mest kjent for sitt arbeid med stjerners livsløp, og har fått et eget begrep oppkalt etter seg; "Chandrasekhars grense", som er grensen for hvor tung en stjerne må være for at den skal bli til et sort hull når den dør. For dette arbeidet fikk han Nobelprisen i fysikk i 1983.
Han var nevø av Venkata Raman, også nobelprisvinner i fysikk.
Romteleskopet Chandra fikk navnet sitt til minne om Chandrasekhar.


Filippo Carafa della Serra.
Filippo Carafa della Serra (italiener, død 22. mai 1389) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i 18. september 1378 av pave Urban VI. Han var da erkediakon i Bologna.
Filippo Carafa della Serra tilhørte en slekt som gjennom flere århundrer skulle forsyne Den katolske kirke med geistlige på mange nivåer. Andre kardinaler i samme slekt var Oliviero Carafa (kreert 1467), Carlo Carafa (1555); Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Filippo
Carafa, Filippo


Oliviero Carafa.
Oliviero Carafa (født 1430 i Napoli, død 20. januar 1511) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble erkebiskop av Napoli i 1458.
Han ble utnevnt til kardinal i september 1467 av pave Paul II.
I 1472 sendte pave Sixtus IV ham med en flåtestyrke til Smyrna, som han erobret. Han igangsatte viktige arkitektoniske arbeider i Roma og Napoli.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Carlo Carafa (1555); Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Oliviero
Carafa, Oliviero
Carafa, Oliviero
Carafa, Oliviero


Regjeringskvartalet.
a>. Til venstre Y-blokken, til høyre Høyblokken.
Kart over Regjeringskvartalet, fra informasjonssøyle ved Akersgaten
Regjeringskvartalet er en samling bygninger i kvartalene langs og mellom Akersgata og Grubbegata i Oslo sentrum som huser en rekke regjeringskontorer. «Kvartalet» består av ni bygninger på ca. 185 000 kvm. med ca. 4430 arbeidsplasser, medregnet R6, byggetrinn 6 med adresse til Teatergata og Keysers gate, som ble tatt i bruk i juni 2012.
Den sentrale delen av det nåværende Regjeringskvartalet ble inntil 1883 brukt av Rikshospitalet, som samme år flyttet til nye bygninger ved Pilestredet. Rikshospitalets gamle bygninger ble etter hvert tatt i bruk til regjeringskontorer, først hovedbygningen, hvor Justisdepartementet holdt til inntil den nye "Regjeringsbygningen" (Høyblokken) var ferdig. Staten besluttet i 1885 å benytte hele Rikshospitalets tomt til regjeringskontorer. Den første bygning oppført for dette formålet ble fullført i 1906 – nå brukt av Finansdepartementet. Etter at Høyblokken sto ferdig i 1958, har den ekspanderende statsadministrasjonen utvidet bygningsmassen med et nytt byggetrinn om lag hvert tiende år.
Planer for en samlet utbygging fra 1890-årene og igjen rundt annen verdenskrig er aldri gjennomført fullt ut. Utbyggingshistorien spenner fra det store, monumentale kvartalet i nyrenessansestil som ble planlagt fra 1887, hvorav bare en sidefløy, Gamle regjeringsbygning i nasjonalt preget jugendstil, ble realisert, via 1930-årenes funksjonalisme med oppløsning av den gamle bystrukturen, høye bygninger «svevende» over et parklandskap (Høyblokken og Y-blokken hhv. 1958 og 1970 på tomten der Empirekvartalet ble revet), til det femte byggetrinnet i 1990-årene (R5), med lojal tilpasning til gammelt gateløp, kvartalsstruktur og byggehøyde mot gaten, og fasadebevaring av en gammel bygård som del av det nye anlegget.
Betegnelsen «Regjeringskvartalet» brukes også om regjeringskontorene som organisasjon, en fellesbetegnelse på departementene.
Flere av bygningene i kvartalet ble påført omfattende skader under terrorangrepet den 22. juli 2011, og er ikke blitt anvendt siden. Det diskuteres hvorvidt noen av dem bør rives og erstattes med nye bygninger.
Beliggenhet og størrelse.
Regjeringskvartalet ligger nord i Oslo sentrum, langs Akersgata og Grubbegata, som begge går tilnærmet nord-syd, og i tillegg R6 vest for dagens område med adresser Keysers gate 6–8 og Teatergata 9. I nord avgrenses kvartalet av Hospitalsgata og Arne Garborgs plass, i syd av Høyesteretts plass. Området hører til Bydel St. Hanshaugen.
Regjeringskvartalet ligger i svakt hellende terreng på området som før bebyggelsen kom kaltes Damløkken etter en dam ved ridebanen oppe på Hammersborghøyden. Området der Regjeringskvartalet ligger er en del av sentrum uten eget strøksnavn og hører ikke til Hammersborg, som er høyden nord for Arne Garborgs plass. De eksisterende bygningene ligger på et område som er mellom 200 og 300 meter mellom ytterpunktene. Tomtearealet er cirka 29 dekar.
Regjeringskvartalet ligger på Akerryggen, høyderyggen som går langs Akersgata fra Akersneset med Akershus festning til St. Hanshaugen.
Empirekvartalet med regjeringskontor fra 1883.
Det såkalte Empirekvartalet, som ble bygget på området der Regjeringskvartalet ligger i dag, bestod av en trebygning, Militærhospitalet fra 1807, og tre murbygninger tegnet av arkitekt Christian H. Grosch: Fødselsstiftelsen (1825–29), Rikshospitalets hovedbygning mot Grubbegata (1826–1842) og "likhuset" mot Hospitalsgata, senere med servicerom og laboratorier. Mellom bygningene fantes et hageanlegg med uregelmessige beplantninger og buktende ganger, etter romantiske idealer. Hovedbygningen ble kontorer (45 stykker) for Justisdepartementet etter at Rikshospitalet flyttet til nåværende Pilestredet park i 1883. Fødselsstiftelsen ble værende i sin bygning til 1914, da Kvinneklinikken ved Stensberggata sto ferdig.
På slutten av 1940-årene var uenigheten skarp mellom Oslo kommune, som ville bevare Empirekvartalet, og staten. Kommunen bøyde av og vedtok riving i 1953. Likhuset var revet i 1920-årene da den daværende Henrik Ibsens gate (nå Hammersborggata) ble brutt igjennom til Akersgata, mens de øvrige murbygningene ble revet i 1959. Militærhospitalet ble demontert 1962 i samarbeid mellom Oslo Byes Vel og privatpersoner, og satt opp på Grev Wedels plass i 1983. Gjerdet rundt Empirekvartalet langs Akersgata og Hospitalsgata ble gjenoppført i Universitetshagen mot Frederiks gate og Kristian IVs gate. Lindealleen i Regjeringsparken er det eneste av Empirekvartalet som står igjen på opprinnelig sted.
Oversikt over bygningene og forvaltning.
De ni eksisterende bygningene har til sammen ca. 185 000 kvm. og rommer ca. 4430 arbeidsplasser. Under bygningene går det en gangtunnel («kulverten») med tilgang til syv bygninger, det vil si alle unntatt lokalene i Grubbegata 1. I kulverten har Arne Lindaas og Marit Tingleff (kulverten fra R5) stått for utsmykningen. Et underjordisk parkeringsanlegg på 527 kvm. under kvartalet ble åpnet i 1990.
Tre departementer har faste lokaler utenfor Regjeringskvartalet: Forsvarsdepartementet i Myntgata 1 og Miljøverndepartementet i Myntgata 2 i Kvadraturen og Utenriksdepartementet på 7. juni-plassen (Victoria terrasse).
Statsbygg eier bygningene på vegne av staten og Statsbygg region øst har ansvar for drift og vedlikehold av Regjeringskvartalet.
Gamle regjeringsbygning.
Regjeringsbygningen i Akersgata 40 mellom Høyesteretts plass og Regjeringsparken ble oppført i årene 1901-04 som første del av et planlagt regjeringskvartal. Prosjektet hadde en lang forhistorie, den første kommisjon som skulle gi forslag til nye regjeringsbygninger ble nedsatt i 1839 og foreslo å bygge i Studenterlunden eller på Eidsvolls plass. En ny kommisjon i 1853 lanserte både Tullinløkka og Rådhusgata 19 ved Christiania torv. Etter at det i 1860-årene ble gjort vedtak om å flytte Rikshospitalet ut av Empirekvartalet, ble i 1874 den kommisjonen nedsatt som forberedte konkurransen om regjeringsbygninger som ble holdt i 1887. Fem utkast gikk videre til omkonkurranse i 1891. Denne ble vunnet av Stener Lenschow med et H-formet anlegg i nyrenessansestil, en stil som var mye brukt i regjeringsbygninger på kontinentet. Stilen er dessuten brukt i Justisbygningen, dagens Høyesteretts plass 1 der Norges Høyesterett holder til, som sto ferdig i 1903 på nabotomten over daværende Apotekergaten. Lenschow ble syk og måtte i 1898 mot sin vilje overlate oppdraget til arkitekt Henrik Bull, som hadde vunnet annenpremie i 1891.
Bygningen som ble bygget er i Jugendstil og har fire ordinære etasjer, underetasje, kjeller og loft. Veggene er i tegl og forblendet med grovt tilhugget stein (råkopp), her lys rød drammensgranitt. I sokkeletasjen er det brukt flere typer stein. Steinfasader var blitt brukt på forretningsbygg fra 1890-årene, og en tid før beslutningen om granitt ble tatt var Norges Banks nybygg på Bankplassen bestemt utført med steinfasade. Midtfeltet av nordfasaden ble opprinnelig ikke fullført med granitt fordi den planlagte hovedbygningen skulle skjøtes på her, og denne delen av fasaden hadde pussovertrekning helt til den ble fullført med stein i 1978. Gesimser, vindusomramminger og arkitektoniske detaljer er finhugget i samme materiale.
Byggekomiteen valgte i 1901 råkopp selv om dette var betydelig dyrere enn forblendingssten – komiteen og Bull så dette som et materiale som var med å gi det nasjonale særpreget man ønsket. Bruken av middelaldermotiver og dragestilornamentikk, lånt fra den samtidige praktutgaven av Snorres kongesagaer for hvilken Gerhard Munthe var kunstnerisk leder, bidro til det samme. På de to gavlfeltene på risalittene som flankerer inngangen på sydfasaden finner man innskriften «Ja, vi elsker dette landet» på det ene og notene til nasjonalsangen på det andre. T-postvinduene har smårutet øvre felt. I hovedtrapperommet er det pussede overflater og klebersten i detaljer. Bull tegnet detaljene i interiøret, fra lamper til dørbeslag. Regjeringsbygningen skulle være preget av soliditet og monumentalitet og uttrykke nasjonens pretensjoner. Geir Thomas Risåsen omtaler den som en av landets mest helstøpte og gjennomdesignede jugendbygninger.
Bygningen ble tatt i bruk i 1906 av Finansdepartementet, Departementet for de offentlige arbeider, Vassdragsdirektoratet, Kontor for kanal-, havne- og elektrisitetsvesen og noen mindre institusjoner. Seksti nye kontorer ble bygget i en ny toppetasje over det tidligere loftet i 1974-76, men utbyggingen kan ikke sees fra gaten. I 1980- og 90-årene ble interiørene tilbakeført til opprinnelig utforming og fargesetting, bl.a. ble finansministerens kontor tilbakeført til dragestilinspirert jugend. Restaurering og innredning i 1978 for Finansdepartementet, som på 2000-tallet bruker hele bygningen, ble ledet av arkitekt Siri Jemtland.
I Statsbyggs dokumenter omtales bygningen nå som Gamle regjeringsbygning, i andre sammenhenger som «G-blokken» eller Finansdepartementet. Regjeringsbygningen ble hedret med arkitekturprisen Houens fonds diplom i 1904 som første mottaker av prisen.
Høyblokken.
Høyblokken (omtales også som Høyblokka, H-blokken / H-blokka eller regjeringsbygningen) med adresse Akersgata 42 ble tegnet av Erling Viksjø og sto ferdig i 1958. Den er 48,5 meter høy og har 17 etasjer pluss kjellere. Bygningene i Empirekvartalet ble stående mens Høyblokken ble bygget, og revet først i 1959 og 1962. To av etasjene er påbygg fra 1990 (Arkitekt Viksjøs Arkitektkontor AS) oppført etter at den tilbaketrukne toppetasjen var revet. Høyblokken har to lave utbygg, et mot Grubbegata som inneholder kantine og et i Regjeringsparken som inneholder møterom. Arealet er 19 315 kvm. På 2000-tallet holder Statsministerens kontor (SMK) og Justis- og politidepartementet til her. På toppen av det opprinnelige bygget hadde regjeringen sine møtelokaler i en delvis skulpturell halvetasje. De nye etasjene i påbygget fra 1990 har glassfasader trukket tilbake bak stålkledte søyler, og interiøret er karakteristisk for 1980-årenes postmodernisme.
Erling Viksjøs prosjekt med motto «Vestibyle» var ett av fire likt premierte i arkitektkonkurranse med tittelen «Kontorbygg for staten» om ny regjeringsbygning i 1939. Etter en omjuryering i 1946 ble Viksjø valgt som utførende arkitekt. Ved valget ble det lagt vekt på at prosjektets planløsning var «økonomisk» og at helheten, inklusiv den senere Y-blokken og det planlagte bygget øst for Grubbegata som ikke ble bygget, ga «variasjon og rikdom».
Bygget har rasterfasade av "naturbetong", en metode Viksjø utviklet i samarbeid med ingeniør Sverre Jystad og tok patent på, som her ble brukt i stor målestokk for første gang. Elvegrus av 20-40 millimeter størrelse fylles i forskalingen før betong pumpes inn under trykk og binder steinmassen. Sandblåsing etter en viss herdingstid gjør steinmassen synlig i overflaten. Vinduene i betongrasterets åpninger er av teak og taket er flatt. Lindealleen som opprinnelig ledet til Fødselsstiftelsens inngang ble beholdt, og Viksjø tegnet en gjennomkjøring gjennom Høyblokken som repeterte gjennomkjøringen som Grosch tegnet gjennom Fødselsstiftelsen. Gjennomkjøringen ble i 1969-70 bygget igjen og arealet brukt til ny vestibyle. Bygningens første etasje er hevet opp av søyler.
Gavlveggene ble utsmykket med sandblåste relieffer med symbolske figurer, tegnet av Erling Viksjø, som samarbeidet med kunstneren Carl Nesjar om den tekniske utførelsen. Vegger i trapperommene ble også gitt kunstnerisk utsmykning med sandblåste abstrakte relieffer etter tegninger av Carl Nesjar, Kai Fjell, Tore Haaland, Inger Sitter, Odd Tandberg og Pablo Picasso. Vestibylen ble utsmykket med et 3x4 meter stort billedteppe «Vi lever på en stjerne» av Hannah Ryggen. I statsrådssalen henger «Trojansk hest» av samme kunstner. Y-blokkens søndre gavl fikk ti år senere det sandblåste relieffet «Fiskerne» etter tegning av Pablo Picasso med Carl Nesjar som utførende.
Anlegget er inspirert av Le Corbusier, som talte for en byplan med høyhus i parkmessige omgivelser, uten trange, tradisjonelle gater og kvartaler, Innflytelsen viser seg ved at høyblokken delvis ble løftet opp på "pilotis" eller søyler, et motiv som Le Corbusier (med flere arkitekter) brukte bl.a. på undervisningsministeriet i Rio de Janeiro i 1947, og ved de skulpturalt utformede takoppbyggene for regjeringens møterom og for tekniske installasjoner. Forbilder for disse finnes bl.a. i Le Corbusiers Villa Savoye og i hans Unité d'habitation i Marseille.
Forkjærlighet for betong som materiale hadde begge, men Le Corbusier var særlig kjent for å bruke rå, ubehandlet betong (fransk: "beton brut"), en utførelse som har gitt navn til den retningen innen arkitekturen som ble kalt brutalisme. Viksjø behandlet og foredlet derimot i regjeringsbygningene og senere arbeider sine betongoverflater med naturbetong og andre teknikker, og det blir derfor feil å omtale disse verkene som brutalistiske. Viksjø søkte bevisst å bidra til en ny monumentalitet i moderne arkitektur, og utviklet naturbetongen for å kunne oppnå overflatestrukturer som kunne nyansere bygningsdeler av forskjellig arkitektonisk karakter.
Høyblokken er ett av høyhusene som ble lagt i en ring i ytterkanten av sentrum i 1950- og 60-årene, innenfor en vedtatt maksimalhøyde på 66,5 meter. Blant de andre bygningene er Telegrafbygningen i Universitetsgata 2, Shellbygget i Pilestredet, Norsk Hydros administrasjonsbygg og Ind-Eks-huset, begge ved Solli plass, og Rikstrygdeverket på Skillebekk.
Y-blokken.
Y-blokken / Y-blokka har adresse Akersgata 44 og ligger delvis over Arne Garborgs plass. Bygningen på 7 etasjer pluss kjeller har et areal på 21 754 kvm., sto ferdig i 1970. Den ble planlagt allerede i 1950-årene av Erling Viksjø som en del av prosjektet for nye regjeringsbygninger, der Høyblokken var første byggetrinn. I prosjektet lå også en bygning øst for Grubbegata, som ikke ble bygget. Bygningen har navn etter Y-formen sett fra luften, som den fikk for å skape to adskilte plasser foran Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek, to bygninger som etter arkitektens mening sammen danner en arkitektonisk disharmoni som skjærer i øynene. Fasadene har den samme rasterfasaden som Høyblokken. De to nederste etasjene er trukket tilbake, bak en søylerekke.
Gavlveggen mot Akersgata er utsmykket med dekorasjonen «Fiskerne» av Carl Nesjar, sandblåst direkte inn på veggen etter skisser av Pablo Picasso, og på veggen i foajeen finnes «Måken» som er laget med tilsvarende teknikk. Nesjar tok etter forslag fra Viksjø kontakt med Picasso, som ble så begeistret for Viksjøs naturbetong at han sa seg villig til å delta i utsmykningen.
I 1995 ble det foretatt en større oppussing av Y-blokken, i forbindelse med at Kulturdepartementet flyttet ut, men bygningen beholdt det opprinnelige preget. Ny statsrådsseksjon ble etablert i 5. etasje mot Grubbegata. Kunnskapsdepartementet holder til her på 2000-tallet.
S-blokken.
S-blokken / S-blokka har adresse Einar Gerhardsens plass 3. Bygningen har et areal på 14 535 kvadratmeter og ligger der det tidligere fengselet, som var knyttet til politikammeret i Møllergata 19, lå frem til det ble revet i 1970-årene. Den har syv etasjer og i tillegg kjelleretasje og teknisk takoppbygg. Det planmessige grunnlaget for S-blokken var lagt allerede med Erling Viksjøs plan for Høyblokken og Y-blokken.
Byggingen av S-blokken startet da fengselsdelen av Møllergata 19 ble revet i 1976 og bygningen sto ferdig i 1978. Rester av den gamle fengselsmuren er bevart i resepsjonen. Bygningen er tegnet av Viksjøs Arkitektkontor AS under ledelse av Erling Viksjøs sønn Per Viksjø. Fasaden med dyptliggende båndvinduer er i rød tegl, som en tilpasning til Hovedbrannstasjonen, som sto ferdig i 1941 i samme fasademateriale.
På 2000-tallet holder Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeidsdepartementet til her. Helsedirektoratet (fra 1994 Statens helsetilsyn) holdt til i S-blokken til 1987.
Møllergata 19.
Bygningen ble bygget som hovedpolitistasjon og arresthus i én etasje fra 1862 til 1866, tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og gitt adresse Møllergata 19. I 1877 ble den påbygget til tre etasjer. Bygningen på ca. 8000 kvadratmeter er holdt i nyromansk stil, har fasader av pusset tegl, lave valmtak med falsede metallplater og storrutede vinduer med rundbuer. Midt på fasaden er det klokketårn og gesimser med dvergarkader. Plasseringen over basarene på Youngstorget gjør bygningen monumental, og den er viktig for Youngstorgets kvaliteter som plassrom.
Politistasjonen ble nedlagt og flyttet til Grønland i 1978. Arrestbygningen ble revet og ga plass til S-blokken, mens hovedbygningen ble ombygget til kontorer under ledelse av arkitekt Viksjøs arkitektkontor, og sto ferdig i 1981. Mye av bygningens opprinnelige karakter ble bevart. I kjelleren, der steinhvelvene ble bevart, ble det innredet kantine. I annen etasje har Bård Breivik laget veggskulpturer. Erling Viksjøs plan om et 22 etasjer høyt tårnbygg på tomten der Møllergata 19 står, ble avvist i 1972, året etter at Viksjø døde.
På 2000-tallet holder Departementenes servicesenter, som betjener departementene med fellestjenester, til her.
R4 med Møllergata 17.
R4 (Regjeringsbygg 4, skrivemåten R-4 også i bruk) har adresse Einar Gerhardsens plass 1 og sto ferdig i 1988, tegnet av Viksjøs Arkitektkontor AS. Bygningen har fasader av rød tegl og aluminium. Den danner en avslutning av Regjeringskvartalet mot øst, gir Høyblokken den sentrale plassen i kvartalet og sammen med S-blokken, Høyblokken og Y-blokken danner den Einar Gerhardsens plass.
På taket finnes helikopterdekk og underliggende kantine. Departementenes plenumssal (ofte brukt som presserom) ligger i tilstøtende bygning i Møllergata 17. I plenumssalen henger skulpturen «Greenpeace» av Geir Stormoen og Carin Wessel på veggen bak podiet. Wessel har laget teppene «Rødt blad» i vestibylen og «Gul måne» i lobbyen. Kunstnerne Dag Skedsmo, Lisbeth Dæhlin, Gro Jessen og Bjørn-Willy Mortensen har laget den øvrige utsmykningen av R4.
På 2000-tallet holder Olje- og energidepartementet og Nærings- og handelsdepartementet til her.
R5.
R5 (Regjeringsbygg 5, skrivemåten R-5 også i bruk) fyller mye av kvartalet Akersgata, Apotekergata, Pilestredet og har adresse Akersgata 59. Anlegget omfatter tidligere adresser Akersgata 57, 61 og 63 og Teatergata 2, 4, 8 og 10. Munchs gate ble forlenget gjennom kvartalet ved utbyggingen i 1990-årene.
Bygningen på 49 754 kvm. bruttoareal, ble oppført i 1994-96 av Statsbygg, og er tegnet av firmaet Torstein Ramberg AS. R5s fasade følger Akersgatas opprinnelige buede trasé og har søyler i første etasje. Fasaden er i naturstein, blant annet granitt og marmor, metall og glass. Hovedinngangen ligger i aksen med lindealleen foran Høyblokken. I R5 inngår fem lysgårder, den største med diameter på 24 meter. Takhøydene i fasadene er tilpasset den eldre bebyggelsens gesimshøyde, slik at de øvre etasjene er tilbaketrukket. De sosialdemokratiske idealene som ga Høyblokken ens utforming av kontorene er forlatt i R5, ved at politisk ledelse er prioritert med hensyn til lys og materialvalg.
På adressen Akersgata 57 lå tidligere to bygårder på fire og tre etasjer fra hhv. 1890 og 1863 og en bakgård i utmurt bindingsverk fra 1867, alle revet i 1992. Dittenkvartalet, kvartalet R5 ligger i som har navn etter Hans Selchier von Ditten som ledet Riksapotekets apotek her fra 1858, var med i regjeringens planer for utvidelse av regjeringskvartalet så tidlig som i 1950-årene.
På hjørnet av Akersgata og Teatergata står «Togagården» eller «Togahjørnet» (navnet etter restauranten «Toga» som holdt til her), omsluttet av R5. Den er en forretningsgård i fem etasjer tegnet av Kristen Rivertz, ferdigstilt i 1899. De to nederste etasjene av fasaden har natursteinplater i mørkt rødbrun, polert tønsbergitt, de øvrige rød og gul tegl. Stilen er nyrenessanse med vinduer delvis i jugend.
Togagården ble rehabilitert og helt ombygget inni og tatt i bruk som kantine for regjeringskontorene samtidig med R5. Fasaden fikk arkoppbygg og ble bevart. Bevaringen innebar store kostnader. Bevaringen av Togagården som en liten del inne i R5 på det sentrale hjørnet mot resten av Regjeringskvartalet, er uttrykk for den bevaringsstrategien Oslos myndigheter følger som Karl Otto Ellefsen, rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, kaller «narrativt vern», der enkeltbygninger vernes og skal stå som ofte ganske isolerte fortellinger om fortiden, i dette tilfelle økonomisk mulig fordi bevaringen kunne inngå i et stort statlig byggeprosjekt.
I 2012 holder Samferdselsdepartementet, Kulturdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til i R5.
Grubbegata 1.
Grubbegata 1 er et tilbygg til, ferdigstilt i 1940 etter en konkurranse i 1936. Arkitekt var Ove Bang. Arkitekturen er funksjonalisme med vindusbånd, og fasadene er kledd med solvåggabbro. Grubbegata 1 har seks hele etasjer, en mezzanin over 1. etasje som gir plass for en søylearkade mot gaten, og en inntrukket syvende etasje. De fleste vinduene ble skiftet ut i 1986. Spesielt for rettssaken mot Arne Treholt ble det i 1985 bygget en rettssal på taket.
Bygningen ble bygget for Oslo byrett (i dag tingretten) og lagmannsretten, som flyttet over fra Justisbygningen i 1940. Da tingretten og lagmannsretten flyttet til det nye Oslo tinghus i 1994, ble lokalene brukt av Høyesterett mens Justisbygningen ble renovert, og deretter ble bygget renovert og ombygget inntil Fiskeri- og kystdepartementet flyttet inn i 1999.
R6.
R6 (Regjeringsbygning 6) består av tre tidligere eiendommer: Teatergata 9 der det er oppført et nybygg og Keysers gate 6 og 8, der tidligere bygninger er bygget om for nytt formål. Byggene ligger også langs Munchs gate. Innendørs atkomst til de andre bygningene i Regjeringskvartalet er gjennom kulvert til R5. R6 er på ca. 21 500 kvadratmeter bygningsareal, koster ca. 1,1 milliarder kr i prisnivå per juni 2012, og gir ca. 430 arbeidsplasser.
Helse- og omsorgsdepartementet flyttet 15. juni 2012 inn i R6., og skal dele R6 med Landsbruks- og matdepartementet og Departementenes Servicesenter. Den økte kapasiteten i kvartalet innebærer at også Miljøverndepartementet kan få plass i Regjeringskvartalet når det er satt i stand etter ødeleggelsene 22. juli 2011.
Reguleringsplan ble godkjent av Oslo kommune i mai 2009, og byggingen startet i august samme år. Det ble satt høye miljømål for bygget.
Plassen foran R6 oppgraderes og skal inneholde kunstverk i regi av KORO (Kunst i offentlige rom). Kunstneren Do-Ho Suh fra Korea og USA vant den internasjonale konkurransen som ble avholdt i 2009 med prosjektet «Grass Roots Square».
I Keysers gate 8 holdt Statens enkekasse til (derav kallenavnet «Enkekassa»). Bygningen ble tegnet av arkitekt Harald W. Bødtker, inspirert av florentinske renessansepalasser, og sto ferdig i 1899 i tre etasjer. Ytterligere tre etasjer ble bygget på i 1955. Den behandles som fredet under ombyggingen til høyverdig kontorstandard. På Teatergata 9 sto Spareforeningen Biens kontorbygg fra 1986, som er revet for å gi plass til R6.
Tre plasser og Regjeringsparken.
Einar Gerhardsens plass ligger mellom S-blokken, R4 og Høyblokken. Grubbegata går gjennom plassen. Foran S-blokken står skulpturen «Aurora» av Knut Steen, plassert her i 1982.
Johan Nygaardsvolds plass ligger mellom Gamle regjeringsbygning, Høyblokken og Y-blokken, med Regjeringsparken. Plassen vender mot Akersgata, der R5 ligger på den andre siden av gaten.
Mellom Y-blokken, Deichmanske bibliotek og Grubbegata ligger Arne Garborgs plass, med et nedre plan ved Hospitalsgata og inngangen til Hovedbrannstasjonen, og et øvre plan uten trafikk på lokket over Hospitalsgata.
Nasjonal betydning og bevaringsverdi.
Gamle regjeringsbygning, Høyblokken, S-blokken, R5 og glassgangen på Einar Gerhardsens plass er oppført på Byantikvarens gule liste som bevaringsverdig. I høringsutkast til landsverneplan fra juli 2010 foreslås S-blokken og Regjeringsparken gitt verneklasse 2 Bevaringsverdig, mens Gamle Regjeringsbygning, Høyblokken, Y-blokken, R5 og Møllergata 19 med interiører, og lindealleen foreslås gitt verneklasse 1 Fredning. Arbeidet med landsverneplan som omfattet Regjeringskvartalet, ledet av Riksantikvaren, stoppet etter 22. juli 2011. Muligheten for at flere bygninger kan måtte rives har ført til ny debatt om verneverdien.
Terrorangrepet 22. juli 2011 og diskusjonen om riving av Høyblokken.
Regjeringsbygget etter bombeanslaget 22. juli 2011
Den 22. juli 2011 ble store deler av regjeringskvartalet skadet i et terrorangrep der åtte mennesker ble drept. Store fysiske skader på bygningsmassen, særlig Høyblokken, S-blokken, R4 og Y-blokken, førte til at de fleste departementer måtte finne nye kontorer for relativt lang tid fremover; for noen kan det bli flere år.
Regjeringen arbeider i 2012 med spørsmålet om bevaring eller riving. R5 ble tatt i bruk igjen få dager etter angrepet. Mange av departementene har midlertidige lokaler per januar 2012. Regjeringen opprettet 26. januar 2012 en blogg for å tilrettelegge for diskusjon om Regjeringskvartalets fremtid frem til 1. april 2012.
I årene før angrepet ble det vedtatt at Grubbegata skulle stenges fra Høyesteretts plass til Hospitalsgata av hensyn til sikkerheten for regjeringsbygningene.


Decio Carafa.
Decio Carafa (født 1556 i Napoli i Italia, død 23. januar 1626 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Flandern og i Spania, og ble senere erkebiskop av Napoli 1613–1626.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1611 av pave Paul V.
Han deltok ved konklavet 1621, og ved konklavet 1623.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (kreert 1467), Carlo Carafa (1555); Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Decio
Carafa, Decio
Carafa, Decio
Carafa, Decio


Universitetsbygningene ved Karl Johans gate.
Universitetsplassen i Oslo, med Domus Media til venstre og Domus Academica til høyre.
Universitetsbygningene på Karl Johans gate 47 i Oslo sentrum er Norges eldste universitetsbygninger, og en del av Universitetet i Oslo. Anlegget består av tre hovedbygninger – "Domus Media" («Midtbygningen»), "Domus Academica" («Urbygningen») og "Domus Bibliotheca" – med front mot Universitetsplassen. Bak de tre bygningene i resten av kvartalet ligger Universitetshagen med Professorboligen og Frokostkjelleren.
Bygningene brukes idag hovedsakelig av Det juridiske fakultet, som også disponerer andre bygninger i deres umiddelbare nærhet. Frem til 1985 delte Det juridiske fakultet og Det medisinske fakultet de gamle universitetsbygningene, men på grunn av plassmangel flyttet Det medisinske fakultet ut. Universitetsplassen og Karl Johans gate sett fra "Domus Media"
I de første årene etter grunnleggelsen holdt Universitetet til i leide lokaler rundt i byen, inntil Mariboegården, Prinsens gate 20, ble innkjøpt i 1820. Det var et tre-etasjes bypalé på hjørnet av Kongens gate, oppført i 1810 for kjøpmann Ludvig Mariboe. Universitetet brukte det til 1852. Mariboegården ble revet i 1916 for å skaffe tomt til Telegrafbygningen.
De nåværende universitetsbygningene ble reist etter tegninger av arkitekt og stadskonduktør Christian H. Grosch med bistand fra den berømte tyske arkitekt Karl Friedrich Schinkel. Grunnsteinen ble lagt i 1841, og anlegget ble tatt i bruk fra 1851. Til Universitetets 100-årsjubileum i 1911 ble "Aulaen" reist som tilbygg på baksiden av Domus Media. Arkitekter for Aulaen var Harald Bødtker og Holger Sinding-Larsen.
Bygningene har fasader av pusset tegl på granittsokkel. Alle har fremskutt midtparti med frontispis, og fasadene er inndelt med kolossalpilastre. De har slake tak tekket med plater. Domus Media har en åpen forhall formet som en klassisk tempelfront med fire joniske søyler av granitt, utstyrt med kapiteler støpt i sink. Innenfor er det et monumentalt trappeanlegg med støpejernsrekkverk. Figurgruppen i gavltrekanten av Mathias Skeibrok, støpt i bronse, ble satt inn i 1894. Foran midtbygningen ble en statue av Anton Martin Schweigaard, utført av Julius Middelthun, oppstilt i 1883. I 1933 ble den flyttet vestover og integrert i trappeanlegget, som pendant til statuen av klassekameraten Peter Andreas Munch, utført av Stinius Fredriksen, som ble oppstilt samme år. Aulaen ble i 1916 utsmykket med veggmalerier av Edvard Munch.
Alle universitetsbygningene har interiører i senempire-stil. I annen etasje i Domus Academica ligger Universitetets Gamle Festsal, et stort auditorium formet som et klassisk amfiteater. Festsalen ble brukt som stortingssal inntil Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Domus Academica kalles «Urbygningen» på grunn av det berømte uret som viser korrekt Kristiania-tid, plassert i vestre vindu mot Karl Johans gate. Etter at Henrik Ibsen hadde flyttet hjem til Kristiania stoppet han her for å stille sitt eget lommeur på sin daglige spasertur fra leiligheten i Arbins gate til Grand Café.
Urbygningen ble i 2007 tildelt EUs kulturminnevernpris «Europa Nostra-prisen» i klassen for «Bevaring av historiske bygninger». I juryens begrunnelse for dette var «...den komplekse restaureringen og funksjonelle oppgraderingen av en av Nord-Europas mest praktfulle, ny-klassistiske bygninger. Arbeidet har foregått med respekt for og i tråd med arkitektene Grosch og Schinkels opprinnelige ideer, design og tanker». Samme bygning fikk Oslo kommunes pris for god byarkitektur for 2007.


Blindern.
Blindern er et strøk i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er mest kjent for å være vertskap for store deler av Universitetet i Oslo, men har også en del eneboliger.
Beliggenhet.
Blindern grenser mot Vinderen i vest, Gaustadbekkdalen i nordvest og nord, Ullevål Hageby i nordøst og øst, området rundt Vestre Aker kirke i sørøst, Marienlyst i sør og Frøen i sørvest.
Noen av Blinderns grenser er sammenfallende med bydel Nordre Akers grenser mot andre bydeler. Dette gjelder mot Vinderen og Frøen (bydel Vestre Aker), samt Marienlyst og området til Vestre Aker Kirke (bydel St. Hanshaugen)
Litt mer spesifikt er Blindern avgrenset av den sydligste grenselinjen til bydel Vestre Aker/Nordre Aker, deretter Sognsvannsbanen fra Blindern stasjon til gaten Vestgrensa, deretter Vestgrensa til Sognsveien, og deretter grenselinjen til bydel St. Hanshaugen/Nordre Aker til tilbake til startpunktet.
Gammel historie.
Navnet kommer fra gården Blindern som var en av Akers mange "vin"-gårder (gårder med navn som opprinnelig sluttet på "-vin"), og kan dermed dateres til de første århundrene av vår tidsregning. Deler av Blindern var bondeeid gjennom hele middelalderen. I nyere tid var Blindern-bøndene foregangsmenn for moderne gårdsdrift.
Som Universitetsområde.
Området er spesielt kjent for Universitetet i Oslo som ble flyttet hit like før krigen, og navnet «Blindern» brukes ofte i dagligtalen som synonym for universitetet, i hvert fall for de delene av universitetet som ligger der. De fleste av universitetsfakultetene ligger på Blindern, mens juridisk fakultet ligger i sentrum, psykologisk institutt flyttet noe utenfor Blindern i 2002 og medisinsk institutt ligger ved Rikshospitalet på Gaustad.
Blindern Studenterhjem ble åpnet i 1925 og er et studenthjem med plass til over 220 studenter. Studenthjemmet ble bygget i nyklassisismens formspråk og tegnet av arkitekt Nicolai Beer. Bygningene ligger like ved Universitetet i Oslo og ble fredet av Riksantikvaren i 1997. Studentparlamentet på Blindern var tidligere den såkalte husfarboligen til Blindern Studenterhjem.
Samferdsel.
Det finnes ingen hovedveier i området, så biltrafikken er relativt rolig.


Pier Luigi Carafa.
Pier Luigi Carafa (den eldre) (født 18. juli 1581 i Napoli i Italia, død 15. februar 1655 i Roma, i konklave) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han var biskop av Tricarico og nuntius i Köln.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1645 av pave Innocens X.
Han døde under konklavet 1655.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (kreert 1467), Carlo Carafa (1555), Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Pier Luigi
Carafa, Pier Luigi
Carafa, Pier Luigi
Carafa, Pier Luigi


Candidatus juris.
Candidatus juris, for kvinner candidata juris, (latin for juridisk kandidat; forkortet cand.jur.) er en femårig (tidligere seksårig) akademisk grad i rettsvitenskap i Danmark. Graden ble innført ved Københavns Universitet, det eneste universitetet i Danmark-Norge, i 1736, og ble også tildelt i Norge frem til 2007. I Norge har graden blitt erstattet av master i rettsvitenskap.
Historie.
Graden ble innført i Danmark-Norge, og beholdt i Norge etter 1814. Den samme gradsbetegnelsen, jur.kand. (altså juridisk kandidat), brukes også i Sverige.
Betegnelsen kandidat kommer av "candida", som betyr «hvitt». I Romerriket var det gjengs at menn som aspirerte mot et politisk embede bar togaer som var kalket eller bleket helt hvite. Betegnelsen ble derfor ensbetydende med «embedssøker». Det juridiske studiet tjente først og fremst til å utdanne embedsmenn, derav betegnelsen.
Danmark.
I Danmark består det juridiske studiet, eller studiet av "jura" («(begge) rettene»), av to deler. Man tar først en treårig bachelorgrad. Deretter tar man en toårig kandidatutdannelse som leder frem til graden cand.jur., oversatt til engelsk som LL.M. eller Master of Laws. I Danmark kan studenter dermed oppnå graden etter fem år, men selv om studiet formelt er normelt til fem år, bruker mange studenter i praksis lengre tid.
Personer som er cand.jur. kan senere ta forskerutdannelsen i rettsvitenskap, ph.d.-graden. Det er også mulighet for å ta den juridiske doktorgrad, dr.jur. (i Danmark er ph.d. ikke en doktorgrad).
Den latinske betegnelsen jura (flertall av jus) brukes fordi faget og studiet i et historisk perspektiv omfatter vitenkapen om begge rettene, altså den verdslige rett og kirkeretten.
Tidligere hadde juridiske kandidater monopol på stillingen som politimester (nå betegnet politidirektør), men cand.jur. er ikke lenger et formelt krav. Alle med disse stillingene utnevnt til nå har imidlertid vært jurister.
Norge.
I Norge var det juridiske studiet som ledet til graden cand.jur. i moderne tid normert til 6 års studier (tidligere var det ingen formell normering). Etter Kvalitetsreformen innen norsk høyere utdanning ble graden cand. jur. erstattet av graden master i rettsvitenskap, som er normert til fem år. "Cand. jur.-"graden ble delt ut siste gang våren 2007.
Graden kvalifiserer kandidaten til å praktisere juss, som advokatfullmektig, dommerfullmektig eller annen type jurist. Etter to år som fullmektig kan kandidaten på visse ekstra vilkår få bevilling som advokat.
Siden 1837 har studenten sverget følgende ed: «Aldri vidende at ville vige fra Ret og Retferdighet, mindre raade nogen til ufornøden Trætte eller i anden Maade med Raad eller Daad befordre nogen uretvis Sag eller Idræt.» Eden uttales ikke lenger, men er underforstått med et håndtrykk idet dekanen overrekker vitnemålet, bortsett fra ved Universitetet i Tromsø. Her krever fakultetets interne regler at studenten må avsi eden før vitnemålet utstedes.
Graden cand.jur. kvalifiserte for avleggelse av den juridiske lisensiatgrad (lic.jur.) og den juridiske doktorgrad (dr.juris). Disse gradene er nå avskaffet og erstattet av ph.d. Det er ikke noe krav å være jurist for å avlegge ph.d.-grad.


Trafikketaten.
Trafikketaten (egentlig Trafikksjefens etat, også kalt Trafikksjefen) var en kommunal etat i Oslo. Etaten hadde ansvar for å sikre fremkommelighet i Oslo-trafikken; til dette hørte ansvaret for parkeringshåndheving i henhold til veitrafikkloven og for kommunens offentlige avgiftsparkeringsordning.
Trafikksjefens etat ble etablert 1. januar 1954 med Thor Johne som første trafikksjef. Den ble innlemmet i Bymiljøetaten 1. mai 2011.


Carl E. Paulsen.
Carl Edvard Paulsen (født 31. juli 1896 i Kristiania, død november 1973 i Tønsberg i Vestfold) var en norsk billedhugger og Tønsberg-entusiast.
Utdannelse.
Carl E. Paulsen fikk utdannelse som billedhugger på Statens Kunst og Håndverksskole og hos den danske billedhuggeren Rudolph Tegner i København. Siden studerte han hos den franske billedhuggeren Antoine Bourdelle. Han foretok også en rekke studiereiser, blant annet til Belgia, England, Frankrike, Italia og Nederland hvor han fikk verdifulle impulser.
Engasjement.
I Tønsberg er han likevel mest kjent for sin entusiasme for byen. Denne kom særlig til uttrykk etter at han noen år etter krigen ble formann i Slottsfjellkomiteen. Som guide i byen skildret han det gamle Tønsberg, og særlig stor interesse hadde han for prinsesse Kristina. Hennes liv skildret han slik at publikum følte seg hensatt til hennes tid når han beskrev kulisser, drakter og skikkelser.
Carl E. Paulsen ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull og Statens kunstnerlønn. I 1967 ble han av Tønsberg Markedsforening som den første, tildelt Markedsføringens RØDE ROSE, som tildeles personer, firmaer eller institusjoner som har vist oppfinnsomhet og initiativ på felter som går inn under begrepet Markedsføring. Da han døde i 1973, var han Tønsbergs ærespensjonist. Et lite torg, Carl E. Paulsens plass, som ligger bak dagens kjøpesenter Farmandstredet, det tidligere Kremmerhuset, er oppkalt etter ham.
Verker.
Her er en liste over verker av Carl E. Paulsen i kronologisk rekkefølge, med udaterte verker sist.
I Tønsberg.
I Tønsberg finnes det 13 verk av Paulsen.
Eksterne lenker.
Paulsen, Carl E.


Sega Mega Drive.
Sega Mega Drive (Japansk メガドライブ, "Mega Doraibu") er en spillkonsoll fra Sega. Konsollen kom på markedet i 1988 i Japan, 1989 i USA og 1990 i Europa.
Den nord-amerikanske versjonen av Mega Drive het Sega Genesis, grunnet at Sega ikke kunne sikre rettigheter til navnet Mega Drive i regionen. Mega Drive solgte dårlig i Japan i forhold til konkurrentene fra Nintendo og NEC, men på det europeiske markedet hadde den kjempesuksess. Det mest kjente spillet til konsollen er "Sonic the Hedgehog".
Det ble produsert to utvidelsesenheter til konsollen; Mega-CD i 1991 og 32X i 1994, men ingen av de hadde noen kommersiell suksess på markedet.


Hutula.
Hutula (engelsk: "Shelob") er et fiktivt vesen fra J.R.R. Tolkiens univers. Hun er en kjempeedderkopp og datter av Ungolianth, og hun stammer antakeligvis fra edderkoppene fra "Nan Dungortheb". Hun levde fra det første tidevervet til slutten av det tredje eller begynnelsen av det fjerde. Hutula unnslapp fra Beleriands undergang, og hun dro til Myrkskog og siden til Ephel Dúath. Hun hadde et stort reir i "Cirith Ungol", og i mange år levde hun av mennesker, alver og orker og tjente på den måten som Mordors dørvåkter.
Omkring året 3000 i det tredje tidevervet fanget hun Gollum, men hun lot han gå med betingelsen at han skulle bringe henne mat. I året 3019 samme tideverv førte han Frodo og Sam til reiret hennes, i håp om at hun skulle drepe dem og at han selv kunne ta Den ene ringen. Hutula lammet Frodo, men hun ble såret av sverdet Brodd og blendet av Galadriels flaske. Om Hutulas videre skjebne sier Tolkien ingenting.


Antiokos VI Dionysus.
Antiokos VI Dionysus (ca 148–138 f.Kr.) var konge av Syria. Han var sønn av Aleksander I Balas og Kleopatra Thea, datter av Ptolemaios VI av Egypt.
Antiokos VI hadde egentlig aldri styringen. Han ble nominert i 144 f.Kr. av general Diodotus Tryfon som arving til tronen i motsetning til Demetrius II. I 142 f.Kr. avsatte Diodotus ham og drepte ham i 138 f.Kr.


Diodotus Tryfon.
Diodotus Tryphon var konge av selevkidenes kongedømme i Syria.
Som general av hæren, støttet han kravene til Antiokos VI Dionysus, sønnen til Aleksander I Balas som bare var et spedbarn, men avsatte barnet i 142 f.Kr. og tok selv makten i Palestina hvor Demetrius II var upopulær for sine undertrykkende behandling av jødene. Antiokos VI ble holdt i live i fangenskap inntil 138 f.Kr.. Interne stridigheter førte i 143 f.Kr. til opprettelsen av hasmonean-styret, og i 138 ble Diodotus angrepet og beseiret i Antiokia av Antiokos VII av Side. Diodotus begikk selvmord.


Sega.
Sega (セガ) (grunnlagt i 1940) er et japansk selskap som produserer dataspill og spill-maskinvare. Tidligere produserte de også spillkonsoller, men i 2001 la de ned denne virksomheten og konsentrerer seg nå om å produsere spill for andre plattformer. Blant de meste kjente konsollene fra Sega er Sega Master System, Sega Mega Drive og Sega Dreamcast. Den mest kjente spilltittelen fra Sega er Sonic the Hedgehog. Sega sitt hovedkontor ligger i den japanske hovedstaden Tokyo.


Brodd (Tolkien).
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Brodd eller Stikk en alvisk kniv (dolk) som ble laget i Gondolin i det første tidevervet.
Stikk ble brukt av Bilbo i hans eventyr i "Hobbiten". Han fant sverdet i en trollhule nord for Kløvendal sammen med sverdene Glamdring og Orcrist. Selv om det bare var en dolk etter mennesker og alvers standard, ble det til et utmerket sverd for en hobbit. Bilbo ga sverdet til Frodo like før han dro avsted med Ringens brorskap fra Kløvendal.
Det har en kraft til å "føle" når orker er i nærheten, og når det skjer gir det fra seg en blå glød for å advare sin bærer (dette skjer bl.a. når brorskapet er i Moria)..
Gollum, som rett og slett avskyr alt som er laget av alver, er svært redd for Brodd. Denne frykten hjalp Bilbo til å overleve møte med Gollum på veien under fjellene i "Hobbiten". Det hjalp også Frodo med å "temme" Gollum (midlertidig) i "Ringenes herre".


Brodd.
En brodd (fra norrønt "broddr") er en spiss tapp, eller pigg.


Jeff Lynne.
Jeff Lynne (født 30. desember 1947) er en engelsk musiker. Han ble født i Birmingham, England.
Lynne begynte karrieren som musiker i bandet The Idle Race på midten av 1960-tallet. Senere gikk han over til The Move, som senere ble grunnlaget for bandet Electric Light Orchestra (ELO).
I 2001 ga Lynne ut et nytt ELO album; "Zoom".


Pius VII.
Pius VII (født 14. august 1740, død 20. august 1823) var pave fra 14. mars 1800 til sin død. Han var den 251. i paverekken.
Sentralt i hans pavetid var forholdet til Frankrike. Revolusjonsregimet til Napoleon I inngikk avtalen kjent som Konkordatet i 1801. I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til Paris for å krone ham til keiser. Napoleon satte imidlertid selv kronen på sitt hode. Dette bidro til det spenningsfylte forholdet mellom dem. I 1806 erklærte Napoleon at ettersom han var keiser, var paven de facto hans undersått, og han forventet at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Fra 1808 okkuperte Napoleons styrker Kirkestaten. Natt til 6. juli 1809 ble paven arrestert, et fangenskap som skulle vare i nesten fem år. I denne tiden forsøkte Napoleon en rekke ganger å få makt over kirken.
Oppvekst og utdannelse.
Barnaba Chiaramonti var født inn i en adelsfamilie i Cesena i det nordlige Italia. Han var sønn av greven Scipione Chiaramonti. Moren, Giovanna Ghini, kom fra den adelige Ghinislekten. Han fikk sin første utdannelse ved "Collegio dei Nobili" i Ravenna.
Han ble antatt som novise i benediktinerordenen i 1756 som 14-åring i klosteret Santa Maria del Monte ved Cesena, der han begynte sin presteutdannelse. To år etter ble han ikledt og dermed fullt medlem. Han tok klosternavnet "Gregorio". Studiene fortsatte ved klosteret Santa Giustina i Padova (mens han var der, ble han mistenkt for jansenisme av den venetianske inkvisisjon), og deretter ved Sant' Anselmo i Roma.
Han ble presteviet den 21. september 1765. Kort etter fullførte han doktorgraden i teologi. Deretter ble han professor ved ordenens seminar, klosteret San Giovanni i Parma. Han var opptatt av å gjøre seg kjent med de nye tanker i tiden. Han subskriberte på Diderots "Encyclopédie", og var nysgjerrig på filosofene Lockes og Condillacs tenkning, og oversatte sistnevntes "Essai sur l'origine des connaissances humaines" fra 1746. I 1775 vendte han tilbake til Roma og kollegiet Sant' Anselmo, og var professor der. Han ble også titulærabbed for dette klosteret som han siden barndommen (niårsalderen) var blitt nominelt tilknyttet som benediktineroblat.
Abbed, biskop og kardinal.
Hans karriere hadde en serie av hurtige forfremmelser etter valget av en venn av familien, kardinal Giovanni Braschi, som pave Pius VI. Først ble han abbed ved klosteret San Callisto i Roma, og deretter biskop av Tivoli og så av Imola. (Det formelle ansvaret av Imola beholdt han også etter han ble pave, og fratrådte ikke før i 1816.)
I februar 1785 kreerte Pius VI ham som kardinal. Ved den franske invasjonen i Nord-Italia i 1796 gikk kardinal Chiaramonti offentlig ut mot nyttesløs motstand mot overmakten. Men da byen Lugo likevel satte seg til motverge og som straff ble frigitt til soldatenes plyndring, gjorde kardinalen et knefall foran den franske general Augereau som dermed innstilte plyndringen. Da var 60 innbyggere blitt henrettet, og mange plyndret, deriblant småbyens lille jødiske befolkning.
Kardinalen oppfordret også til at man skulle underkaste seg den nye cisalpinske republikk, ettersom det ikke var noen motsetning mellom den katolske kirkes lære og et demokratisk styresett.
Pavevalget.
Etter Pius' bortgang i fransk fangenskap i Valence ved Rhône den 28. august 1799 møtte konklavet 30. november. Ifølge en bestemmelse Pius VI hadde gitt i november 1798 skulle det finne sted i den byen der det ved hans død skulle befinne seg det høyeste antallet kardinaler. Det viste seg å være Venezia. Den katolske kirkes 35 kardinaler trådte sammen i benediktinerklosteret San Giorgio på en øy der. Under valget stod de under østerriksk beskyttelse – keiseren bestred dessuten alle utgifter knyttet til pavevalget. Det var til å begynne med hovedsakelig tre kandidater. Prosessen gikk i baklås, fordi flere kandidater ble blokkert ettersom de ikke passet enten det franskvennlige eller det østerrikskvennlige parti. Til å begynne med fikk den avdøde pave Pius VIs protegé, kardinal Bellisomi, endel oppslutning og ble nesten valgt, men en aktiv minoritet blokkerte ham, og det ble gjort kjent at Østerrike hadde et veto klart mot ham. Det østerrikske parti foretrakk klart kardinal Mattei fremfor Bellisomi, men han nådde ikke opp. Deretter ble også den savoiardiske kardinal Gerdil sjaltet ut av et nytt østerriksk veto.
Til slutt ble Chiaramonti foreslått som «nøytral» kandidat, blant annet av kardinal Maury. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal Ercole Consalvi, ble kardinal Chiaramonti valgt den 14. mars 1800. Han tok navnet Pius VII og ble kronet den 21. mars på en heller spesiell måte; protodiakonen, kardinal Doria Pamphilij, måtte benytte en provisorisk tiara (pavekrone) laget av pappmasjé.
Pontifikat.
Den 3. juli ankom Pius VII sin nye bispeby, Roma. Kort før hadde det lykkes ham å gjenvinne Kirkestaten som frem til da hadde vært dels underlagt østerriksk, dels napolitansk kontroll. I august kreerte han Consalvi som kardinal og permanent statssekretær. En annen av hans nærmeste rådgivere var den spanske kardinalen Francisco Antonio de Lorenzana.
Pius VIIs/Consalvis regjering gjorde slutt på skikken med å fremskaffe mat til befolkningen til kontrollerte, lave priser, man innførte frihandel, kontroll med pengeverdien (de pavelige myntslagerier ble innskrenket til to – Roma og Bologna), og ansatte et stort antall lekfolk i regjeringskontorene. Arbeider for byens forskjønnelse kom i gang, gamle monumenter ble restaurert, og muséene ble fylt med statuer funnet under utgravningene som nå kom i gang.
Pavens største bekymring både som kardinal og nå også som pave var franskmennene. Revolusjonsregimet til Napoleon I inngikk et konkordat med Den hellige stol i 1801 som regulerte den franske kirkens forhold til Roma. Etter lange forhandlinger ble dette konkordatet signert den 15. juli 1801, og bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør.
Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen i Frankrike og i noen deler av de områder Napoleon hadde erobret. Det erklærte dessuten at «katolisismen er religionen til de fleste franskmenn», men den er ikke en offisiell religion. Frankrike har religionsfrihet. Dette var særlig viktig for jøder og protestanter. (Katolisisme var ikke lenger statens religion, som tidligere, en klausul som de revolusjonære hadde utnyttet til sine formål).
Konkordatet var epokegjørende i flere henseender. Men ved Napoleons egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte "organiske artikler" ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at det forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat.
Etter freden i Lunéville i 1801 kompenserte flere tyske fyrster med å bemektige seg flere kirkelige landområder i Tyskland.
Jesuittordenen, som var blitt opphevet i 1773, hadde overvintret i Russland, og i 1801 gjorde paven dette kirkerettslig legalt ved å gjenopprette den formelt der med skrivet "Catholicæ Fidei" (7. mars). I 1804 gjenopprettet han den også for de forente kongedømmene i Sør-Italia.
Den 16. september 1803 ble det også undertegnet et konkordat med Den cisalpinske republikk, men for Det tyske rike kunne konkordatsplanene ikke bringes til noe resultat.
Pavens forsøk på å få Napoleon til å tillate gjenopprettelsen av Kirkestaten førte ikke frem, og innbragte ham bare ydmykelser.
I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til Paris for å krone ham til keiser. Dette bidro til å bygge opp det spenningsfylte forholdet mellom dem. Før han la ut på den lange reisen til Frankrike, hadde han undertegnet en hemmelig, kondisjonell abdikasjon fra paveembedet som skulle tre i kraft dersom Napoleon ikke holdt sitt ord og ikke lot ham vende tilbake til Roma. Ved kroningen i Notre Dame i Paris satte imidlertid Napoleon selv kronen på sitt hode, før han kronet Josephine til keiserinne.
Paven kom ikke tilbake til Roma før 16. mai 1804, og lettet tilkjennegav han for sine kardinaler der altfor optimistiske utsikter til forholdet med Napoleons Frankrike. Keiserens manglende respekt for konkordatet ble imidlertid bare klarere og klarere. Den måten han tilsidesatte kirkens myndighet da han på samme tid tvang gjennom en sivil annullering av ekteskapet hans bror Jérôme hadde inngått med Elizabeth Patterson i Baltimore, var et nytt, tydelig tegn på dette.
I 1806 ble striden opptrappet. Napoleon erklærte at ettersom han var keiser, var paven "de facto" hans undersått, og at han forventet seg at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Paven protesterte diplomatisk, men tydelig mot begge deler, og unnlot å ta stilling for noen av partene i napoleonskrigene.
Den 24. mai 1807 kunne Pius VI foreta det som skulle vise seg å bli hans eneste helligkåringer, av Angela Merici, Benedikt maureren, Colette Boylet, Frans Carácciolo, og Hyacinta Mariscotti.
I napoleonsk fangenskap.
Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle.
Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men bannbullen ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene Fesch, Caprara og Maury at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner, ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.
I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bo i Paris. Han tvang alle de kardinalene som fremdeles var i Roma til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal Consalvi nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.
Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Trass i massivt påtrykk avviste Pius dette og andre krav, som å innsette nye biskoper i Frankrike så lenge han selv ble holdt i fangenskap. Ved en anledning gikk han til sultestreik.
Napoleon prøvde også gjennom den mer medgjørlige kardinal Cambacérès til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel, kardinal Fesch og andre, avla meget tvilsomme vitnesbyrd, ble nullitetsdom felt. Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, med erkehertuginne Marie Louise av Østerrike, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter (de «sorte kardinaler», så kalt fordi de gikk i vanlige presteklær).
I juni 1812 flyttet Napoleon paven til slottet Fontainebleau, og der ble han tvunget til å undertegne et ydmykende konkordat den 25. januar 1813. Men to måneder etter sa han opp dette konkordat.
Kardinal Maury var en de «røde kardinaler» som hadde valgt å holde seg inne med Napoleon. Napoleon hadde utnevnt ham til erkebiskop av Paris ved keiserlig dekret den 14. oktober 1810 men uten de nødvendige pavelige buller. Maury hadde takket ja til utnevnelsen, men paven beordret ham til å fratre og erklærte alle hans embedshandlinger for ugyldige. Det var imidlertid først etter at Napoleons regime var falt i 1814 at det parisiske domkapitlet avsatte ham.
Pius hadde da, rett etter Napoleons nederlag i 1814, returnert til Roma. Paven suspenderte ham som kardinal og kalte ham til Roma der han skulle forklare sin oppførsel. Under "de hundre dagene" ble han holdt fengslet i Castel Sant'Angelo. Kardinal Ercole Consalvi, som paven hadde gjeninnsatt som sin statssekretær den 19. mai 1814, fikk satt ham fri. Han ble senere benådet og gjenforsonet med paven. Da paven tre år senere fikk meldingen om hans død, sa han: "Han gjorde mange feil, men hvem har vel ikke gjort det samme. Jeg har selv begått mange alvorlige synder".
Restaurasjon og fornyelse etter Napoleons nederlag.
Den 7. august 1814 fullførte Pius VII den gjenopprettelsen av jesuittordenen som han hadde innledet tidlig i sitt pontifikat. Dette var bare ett av mange tiltak som bidro til å forsterke den katolske kirkes og pavedømmets stilling, og overvinne de skader som opplysningstidens eksesser hadde påført. Kardinal Consalvi deltok under Wienerkongressen fra september 1814 til juni 1815, og lyktes uten større vanskeligheter i å få Kirkestaten restituert. Bare Avignon og Venaissin forble under Frankrikes kontroll, og en liten stripe land ved Ferrara forble kontrollert av Østerrike, noe Pavestolen protesterte mot. Men stilltiende gav man avkall på å få tilbakeført sekularisert kirkegods, selv om man prinsipielt fordømte denne sekulariseringen i en rekke land som kirkerov.
Pius VII gjennomførte den kirkelige nyordning av Europa med stor tilpasningsdyktighet. Han lot Consalvi også fremforhandle overenskomster med Bayern 1817, Preussen og fyrstene ved øvre Rhindalen 1821; Hannover 1823, Sardinia 1817, og Begge Sicilier 1818. Etter langtrukne forhandlinger med kong Ludvig XVIII av Frankrike kunne paven ved bullen "«Paternæ Caritatis»" den 6. oktober 1822 gjenopprette 30 bispedømmer som var blitt nedlagt av de revolusjonæres sivilkonstitusjon om kleresiet under Den franske revolusjon. Han anerkjente de nye søramerikanske republikker som hadde løsrevet seg fra Spania.
I 1817 hadde paven reorganisert den såkalte "Propagandakongregasjonen", det sentralkirkelige organ som dirigerte det meste av den katolske misjonsvirksomhet. Han reorganiserte de pavelige misjonsselskaper, og oppfordret ordenssamfunnene til å fornye seg.
Den 15. august 1814 fordømte kardinalene Pacca og Consalvi de hemmelige selskaper, blant annet frimureriet og det italienske hemmelige selskap carbonariene. Dette var i pavens ånd, senere sendte han i eget navn ut den apostoliske konstitusjon "Ecclesiam a Jesu Christo" (13. september 1821) mot frimurerne og mot carbonariene, som han betraktet som hvis ikke en avlegger, så "«sikkert en etterligning av frimurerselskapene»". Den antiklerikalt pregede revolusjon som brøt ut i Spania i 1820 skulle volde Pavestolen stor bekymring, hadde fått sterk tilslutning fra carbonariene i Napoli. Dette var et problem som i det vesentlige fikk gå i arv til den påfølgende pave.
Under Pius VIIs pontifikat ble Roma et yndet tilholdssted for europeiske kunstnere. Nevnes kan venezianeren Canova, dansken Thorvaldsen og tyskerne Overbeck, Pforr, Schadow, Veit og von Cornelius. Pius VII forøket Vatikanbiblioteket med mange manuskripter og trykte verker, gjenåpnet det engelske, det skotske og det tyske kolleg, og etablerte nye lærestoler ved "Collegio Romano".
Mot slutten av Pius VIIs pontifikat hadde pavedømmet reetablert seg som en ledende moralsk kraft i Vesten. De overtramp fra Napoleons side som denne milde paven hadde blitt utsatt for, hadde også vært med på å styrke hans moralske anseelse. Denne prestisje ble understreket av den oppvartning Pius VII mottok: Keiseren og keiserinnen av Østerrike kom med sin datter på offisielt besøk til paven i 1819. Kongen av Napoli besøkte Roma i 1821, og året etter kom kongen av Preussen. Den blinde Karl Emmanuel IV av Savoia og kong Karl IV av Spania og hans dronning residerte fast i «Den evige Stad». Det gjorde også prinsesse Letitia, den avsatte keiser Napoleons mor, og likeså keiserens brødre Lucien og Louis, og hans onkel kardinal Fesch. Så stort var pavens storsinn mot den mann som hadde behandlet ham selv så dårlig at da han hørte om Napoleons kår på Sta. Helena gav han kardinal Consalvi om å intervenere overfor engelskmennene for å få dem til å mildne livsbetingelsene hans. Da han ble informert om Napoleons ønske om å få støtte fra en katolsk sjelesørger, sendte han ham abbed Vignali som personlig kapellan.
Død og gravlegging.
Den 6. juli 1823 falt Pius VII i sin leilighet og brakk lårbenet. Han måtte ta til sengen, som han aldri skulle reise seg fra. Under sykeleiet brant den storslagne, romerske Paulusbasilikaen utenfor murene ned til grunnen, men en melding om dette forskånet man ham for.
Pius VI døde den 20. august 1823 i Roma, i nærvær av kardinal Consalvi, som selv skulle dø litt senere. Pavens levninger ble fremsynt og gravlagt i Peterskirken. Hans gravmæle (fra 1831) i Peterskirken er utført av den lutherske maleren og billedhuggeren Bertel Thorvaldsen.
Eksterne lenker.
Pius 07


Antiokos VII Sidetes.
Antiokos VII Eumenes, kalt Sidetes (fra Sidon), hersket 138–129 f.Kr. og var den siste Selevkidkongen av noen størrelse.
Antiokos var bror av Demetrius II og steg til tronen etter at Demetrius ble fanget av partherne og giftet seg også med hans kone Kleopatra Thea. Deres sønn var Antiokos IX, som dermed var både halvbror og fetter av Selevkos V og Antiokos VIII. Sidetes beseiret tronraneren Tryfon og beleiret Jerusalem hvor, ifølge legendene, hasmonean-kongen John Hyrkanus bestakk ham ved å grave opp skattene i kong Salomos grav. Sidetes angrep så partherne, tok for en kort tid Mesopotamia tilbake, før han ble drept i bakhold av Fraates II. Hans bror Demetrius II var på den tiden satt fri, men Selevkidriket var nå begrenset til kun Syria.


Hans Rotmo.
Hans Per Rotmo (født 10. mars 1948) er en norsk musiker, låtskriver og forfatter. Han debuterte i 1960-årene i den lokale gruppa Valley Boys i hjembygda Verdal, men ble senere frontfigur og låtskriver for Vømmøl Spellmannslag.
Blant de tidligste musikalske inspirasjonskildene har han selv utpekt The Beatles, Alf Prøysen, Vidar Sandbeck, Cornelis Vreeswijk, Alv Schiefloe og norsk slåttemusikk.
Vømmøl, Arbeidslaget og Heimevernslaget.
I 1973 dannet Rotmo Vømmøl Spellmannslag sammen med tre andre musikere fra studentmiljøet på Blindern. På kort tid gav gruppa ut to plater, "Vømmøl'n" (1974) og "Vømlingen" (1975), i en tid da folk-rock og norske tekster var langt fremme i kulturbildet. Begge albumene ble salgssuksesser med et samlet platesalg i overkant av 100 000 eksemplarer. Rundt vømmølmusikken skapte Rotmo et univers av snodige karakterer og fremtoninger som etter hvert ble hovedpersoner i den fiktive og distriktspolitiske striden mellom modernitet og landsbygd, mellom Porcelensstrand og Vømmøldalen. I senere intervjuer har Rotmo fremhevet at målet med Vømmølmusikken var å lage genuin norsk pop, med utgangspunkt i eget språk og nasjonal musikkhistorie. Noe av det viktigste som kom ut av Vømmølmusikken var, etter hans mening, en fornyelse av den såkalte slåttemusikken.
Han har, i ettertid, også nedtonet det politiske aspektet ved Vømmøl-prosjektet, og betrakter i dag Vømmølmusikken som «et sorgarbeid for utkantstrøkene, med nedlagt næringsliv og fraflytting». Senere i 70-årene fortsatte Rotmo med andre musikalske prosjekter, deriblant Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken og Heimevernslaget. Om platene med Arbeidslaget har Rotmo uttalt at de kan betraktes som politiske bestillingsverk, «i ei tid da alle skulle proletariseres».
Vømmøl Spellmannslag ble gjenforent en kort stund i 1984 i forbindelse med feiringen av «Vømmølåret» og utgivelsen av plata med samme navn, som blant annet inneholdt slagere som "Auksjonsvisa" og "Gammelpoteta". Selv om Rotmo i de siste år har vært beskjeden med å ta tak i de gamle låtene, for heller å konsentrere seg om sitt arbeid som forfatter og dramatiker, finnes det noen hederlige unntak. Blant disse kan man nevne en gjenforeningskonsert med Vømmøl Spellmanslag i Verdal folkepark i 2001, en opptreden på Lunheim samfunnshus i Verdal i 2003, en konsert på utestedet Blæst i Trondheim i 2003 (i forbindelse med utgivelsen av samleplata "Spæll åt mæ"), og en konsert under arrangementet "Fest i Natt" (Stjørdalsdagene) i 2006 sammen med Vømlingan, der Rotmo entret scenen med fela cirka tre kvarter ut i settet. Senere, i et intervju fra Adressa bekreftet Rotmo at han hadde skrevet over 30 nye Vømmøl-låter til en ny Vømmølplate. Tolv av disse sangene ble innspilt av Vømlingan vinteren 2007 og kom på platen "Vømmølminner", som offisielt ble lansert under Vømmølfestivalen på Verdal i Juni samme år. I denne forbindelse gjorde Rotmo tre store konserter sammen med Vømlingan, henholdsvis Storåsfestivalen 2007, UKA 2007, og en avslutningkonsert på klubben Betong i Oslo.
Solomateriale og Ola Uteligger.
Begynnelsen av 80-årene var preget av soloprosjekter. I 1980 gav han ut den noe kontroversielle juleplata "Vårres jul", der han satte spørsmålstegn ved den kristne kulturarven og den moderne kommersialiseringen av jula. Albumet ble skrevet på 14 dager høsten 1979 og utgitt i revidert utgave i 1990. To år senere kom "Løkka i livet" (1982), kanskje hans mest selvbiografiske utgivelse.
Til tross for en økende misnøye med musikkbransjen fortsatte Rotmo sin musikalske karriere under artistnavnet Ola Uteligger, og spilte inn tre album med dette kunstnernavnet. I rollen som Ola Uteligger iscenesatte han seg selv som en hjemløs trubadur med sterke meldinger til sin samtid. Olas nærområde var Østbyen i Trondheim, Nedre Elvehavn og de gamle verftsbygningene på TMV-tomta, hvorfra han betraktet sine omgivelser med et noe skjevt humoristisk blikk. Alle tre platene ble solide kommersielle suksesser, og Rotmo fikk noen av sine største slagere med sanger som «Fire fine lænestola» (1985), «Møringen» (1987) og «Litjkar'n» (1987). Musikkvideoen til «Fire fine lænestola», innspilt ved Elvehavna, ble først vist som en Vømmøl-sang på NRK i 1984.
Etter den siste plata med Ola Uteligger kom en periode der Rotmo gradvis distanserte seg fra platebransjen. Med unntak av noen lav-profilerte prosjekter, som f.eks. "Fest-i-natt"-kassetten (Utgitt av "Stjørdalens Blad", 1992), og diverse samleplater, var det lite å høre til Rotmo som plateartist. I år 2000 kom imidlertid en plateutgivelse med nytt materiale, spesialskrevet for teaterstykket "Bønder i solnedgang". På denne platen samarbeidet han med backing-bandet Skrujern. Plata ble lansert i Felleskjøpets lokaler på Tunga i Trondheim, og ble av opphavsmannen beskrevet som et «møte mellom by og land (...) en blanding av gammeldans og rock, av reggae og reinlender». Rent tematisk sirklet plata omkring en samtidsdiagnose av norsk jordbruk.
I desember 2009 meldte "Adresseavisen" at Rotmo var iferd med å skrive nye julesanger. Resultatet ble å høre på utgivelsen "Vårres jul 2" som kom i November 2010 og som solgte til dobbel platina i løpet av den etterfølgende måneden. Før jul 2010, turnerte Rotmo sammen med orginalbesetningen fra "Vårres jul". En av konsertene i Olavshallen ble filmet og det ble utgitt både en DVD og en live-cd med musikk fra konserten.
I 2011 ble en lignende turné også gjort.
Trossetrua Band.
I 2012 kom Rotmo med et helt nytt prosjekt, noe han selv har kalt sitt «pensjonist-prosjekt». Dette prosjektet kalte han Trossetrua Band, noe som vekte stor oppsikt i media, da spesielt på grunn av singelen «Vi fra Andre». Denne sangen var en omskriving av Henrik Wergelands Vi ere en Nasjon, vi med, der Rotmo beskrev innvandrere med at de «lukter hasj og løk» og går på NAV.
Rotmo fikk sterk kritikk på dette, og ble av mange anklaget som rasist, og noen lurte på om han hadde totalt skiftet politisk mening, mens noen støttet Rotmos syn på dette.
Trossetrua Band kom med et sju-spors album på våren 2012. Hele dette albumet var en samling av gamle komposisjoner der Hans Rotmo hadde omskrevet de norske tekstene slik at de passet inn i dagens bilde.
Om låtskriving.
Til Adressa har Rotmo fortalt at han tidlig i karrieren tok låtskriving veldig seriøst og at han faktisk begynte ved universitetet for å bli en bedre låtskriver. I forbindelse med dette intervjuet utdypet han også sitt perspektiv på dynamikken mellom kjedsomhet og låtskriving: "God musikk og god lyrikk springer ut av ensomhet og god tid. For å skrive gode låter må jeg ha det kjedelig. Gudsjammerlig kjedelig". Rotmo skriver mer utdypende om sitt forhold til sangtekster i boka "Tekstforfattaren" (Samlaget, 1993).
Litterære prosjekter.
Utover i 80-årene ble Rotmo imidlertid mer og mer frustrert over platebransjen og dens prioriteringer, som trakk i retning av et sterkere fokus på popmusikk. Han konsentrerte seg derfor i større grad om å lære seg å skrive for teater. Hans interesse for teater resulterte etterhvert i mange teaterstykker for amatørgrupper og mindre scener, deriblant "Styggdalspelet"; historien om husmannen Peder Styggdal. Teaterstykket settes opp ved folkemuseet på Stiklestad hvert år.
Ved inngangen til 1990-tallet ble det gradvis tydeligere at Rotmo var i ferd med å gi seg som plateartist og at han i stedet ønsket å skrive for teaterscenen. Dette markerte starten på en forholdsvis rolig periode der musikkarrieren ble nedtonet til fordel for en større fordypning i litteratur, både dramatikk og sakprosa. I 1993 kom f.eks en «kokebok» i tekstforfatterfaget kalt "Tekstforfattaren" (Samlaget) med undertittel "handbok for skriving av songtekstar". I forbindelse med lanseringen av boka holdt Rotmo noen foredrag, blant annet ved Folkebiblioteket i Trondheim, og på en bokhandel i Stjørdal sentrum.
Han skrev også manuset til "Løkkenbusen" som omhandlet gruvearbeiderne på Løkken sin kamp mot ledelsen, og stiftelsen av Løkken Grubearbeiderforening i 1907. Stykket hadde urpremiere i 1995, og ble spilt igjen i 1996 og 1998. I 1996 fikk stykket LOs kulturpris. I 2007 var det nypremie på stykket i forbindelse med gruvearbeiderforeningens 100-årsjubileum.
Starten på det nye århundret markerte en aktiv periode for dramatikeren Hans Rotmo. To nyskrevne teaterstykker fant sitt naturlige hjem på Trøndelag teater, henholdsvis "Bønder i solnedgang" (2000) og "Trekkspillkrigen" (2002). "Bønder i solnedgang" var et teaterstykke med landbrukspolitiske overtoner som handlet om de tre gårdene Sarvet, Botn og Gørhenget. Ifølge Rotmo handler stykket lite om folket i Vømmøldalen, men mer om alle de norske gårdene som er lagt ned siden 50-årene – dvs. det som er igjen av norsk landbruk. "Trekkspillkrigen" (2002) var en satirisk fremstilling av forberedelsene til den store Elgfestivalen på det oppdiktede tettstedet Spyet, i Hydro kommune. I 2006 satte Nord-Trøndelag Teater opp Rotmo-stykket "Café Isogaisa", med undertittel "Cabaret om Vømmøl og WTO", som ifølge Adressa var et "politisk dokument om avfolkningstruede bygder". Teaterstykket var basert på en løs ramme omkring både gammelt og nytt Rotmo-materiale.
Dette tiåret markerte også Rotmos skjønnlitterære debut. I 2001 kom romanen «Sendebudet» (Aschehoug), en bok med tydelige samfunnskritiske og politiske undertoner.
Om politikk.
Politisk har Rotmo ofte blitt assosiert med den politiske venstresiden, noe hans sangtekster også bærer bud om. Han skriver ofte kritisk om kapitalkreftene og sentraliseringen. Oppfatningen av Rotmo som sosialist ble også styrket ved at Vømmøl Spellmannslag gav ut sine to første plater på det venstreorienterte plateselskapet Mai. I den populære opinionen har Rotmo ofte blitt oppfattet som kommunist, men selv har han imidlertid fremhevet at han aldri var medlem i AKP(m-l) og betegner seg selv som mer grønn enn rød. I senere intervjuer antyder Rotmo at han har skiftet mening i flere politiske spørsmål, og at han har et nyansert forhold til den radikale 70-tallsepoken.
Andre prosjekter.
Rotmo har utmerket seg som en særdeles produktiv låtskriver og tekstforfatter. Dette har medført at han også har levert mye materiale til andre artister. Blant disse samarbeidspartnerne finner vi Arnsteins, Konstablenes Maggaband, Eau De Vill og Vømlingan. I tillegg figurerer en rekke Rotmo-komposisjoner på diverse samleplater. På begynnelsen av 80-tallet fant han også tid til å være med i den norske filmen "Krypskyttere" (Norsk Film, 1982), som omhandlet en gruppe militære som kommer i strid med lokalbefolkningen vedrørende et skytefelt.


Rohans kongerekke.
Rohan er et land i J.R.R. Tolkiens univers. Alle kongene i denne kongerekken er derfor fiktive personer som man finner i de tre bøkene i "Ringenes herre".
Første ættelinje.
Med Helm ender den første ættelinjen og en ny tar til.
Andre ættelinje.
Med Théoden ender den andre ættelinjen og en ny begynner.


Éorl Unge.
Éorl Unge (2485-2545 av det tredje tideverv) var en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens bøker. Han var Herre av folket Éothéod fra år 2501-2510 T.T., og den første Konge av Rohan (år 2510-2545), og grunnla Eorls hus og hans etterkommere hersket siden i Rohan.
Eorl, sønn av "Léod", var herre over "Nordamennenes" stamme Éothéod som holdt til på landtungen mellom elvene Langvell og Grålin som sør for denne landtungen fløt sammen til elva Anduin.
Han fikk tilnavnet "Unge" fordi han fulgte sin fars fotspor alt i ung alder, og fortsatte og være gullhåret og rødlett til han døde. Han ble herre av Éothéod allerede som 16-åring.
Den mest kjente hendelsen i hans styre var da han helt uventete dukket opp i slaget verd Celebrants mark for å hjelpe Gondor. Han blir av mange sett på som den sanne helten i det slaget, for uten han og hans menn hadde det gått dårlig for Gondor. Som takk for hjelpen fikk han landområdet Calenardhon av Cirion, Riksforstanderen av Gondor. Eorl ledet deretter en del av folket sitt sørover og slo seg ned i på de vide gresslettene i Calenardhon, som ble kjent som Rohan, og ble Rohans første konge. Han svor Eorls ed til Cirion.
Eorl grunnla også sin nye hovedstad Aldburg i Fold.
Rohirrim kaller seg selv for "Eorlingas", Eorls sønner.
Eorl døde i et slag i Kollemoene mot Austringene. Ved hans død ble den første gravhaugen reist, og Felaróf, hesten hans, ble gravlagt i den sammen haugen.


Herakles (makedoner).
Herakles var navnet til en uekte sønn av Aleksander den store med hans elskerinne Barsine, datter av satrapen Artabazus av Frygia, født 327 f.Kr. Han var den førstefødte sønnen til Aleksander og ble oppkalt etter den mytiske helten som den kongelige familien i Makedonia hevdet å nedstamme fra.
Da han ble født var det ingen grunn til å regne Herakles som en mulig kandidat til tronen. Hans far var fortsatt bare 29 år gammel og skulle gifte seg med Roxana, en prinsesse av Bactria, og der var liten tvil om at de ville få en legitim arving til tronen. Selv om Aleksander døde i 323 f.Kr., bare 33 år gammel, fødte Roxana faktisk en legitim sønn, Herakles halvbror Aleksander IV av Makedonia, kort tid etter Aleksander døde. Herakles og hans mor hadde forlatt hoffet kort tid etter at han ble født og var ikke involvert i konfliktene og komplottene mellom Aleksanders generaler, som handlet om hvem som skulle styre forskjellige deler av imperiet før Aleksanders sønn ble myndig.
Herakles levde relativt skjult i Damaskus inntil hans bror ble myrdet av Kassandros i 309 f.Kr. Polyperkon, en regent av Makedonia som hadde blitt erstattet av Kassandros og som nesten hadde forsvunnet i de siste seks årene, forsøkte å komme tilbake i politikken ved å sette Herakles på tronen som den siste gjenværende arvingen av Aleksander. Polyperkon klarte å opprette en armé på 20 000 infanteri og 1000 kavaleri, og utfordret Kassanders armé. Istedet for å kjempe, begynte Kassandros forhandlinger med Polyperkon. Ved å tilby ham å være general for sin egen armé og sette ham som guvernør over Peloponnes klarte han å bestikke Polyperkon til å endre lojalitet og Polyperkon myrdet deretter Herakles og hans mor. Herakles var bare 18 år gammel da han ble drept sent i 309 f.Kr. Den neste arvingen var hans tante Thessalonika, halvsøster til Aleksander, men hun var Kassandros' hustru.


Trivial Pursuit.
Trivial Pursuit (forkortes ofte bare TP) er et brettspill av typen "triviaspill". Spillet ble introdusert i Canada i 1982, og har siden blitt et av verdens mest spilte triviaspill. Planleggingen av spillet begynte allerede i Canada i 1979, da to venner, kanadianere Scott Abbott (fra Montreal, Quebec, Canada) og Chris Haney (fra Welland, Ontario, Canada) havnet i en vennlig krangel om hvem som var den beste til å spille spill. Dette førte til at de laget sitt eget brettspill. Etterhvert oppdaget de at de trengte hjelp, og Chris sin eldre bror John, samt Johns venn Ed Werner ble rekruttert.
I Nord-Amerika nådde spillets popularitet sin topp i 1984, da over 20 millioner spill ble solgt. Rettighetene til spillet var lisensiert til Parker Brothers (nå en del av Hasbro) i 1988. I 2004 hadde nesten 88 millioner spill blitt solgt, i 26 land på 17 forskjellige språk. Første norske utgave av spillet var TRIVIAL PURSUIT® Genus 1985, som kom ut i 1985.
Spillets gang.
Spillet går ut på at spillerne får utdelt en spillebrikke med plass til 6 «kakestykker». Formålet med spillet er å få fylt opp brikken med «kakestykker» i forskjellig farge. Fargene symboliserer de forskjellige kategoriene i spillet (kategoriene varierer med hvilken utgave av spillet man spiller). «Kakestykkene» får man ved å svare rett på såkalte «kakespørsmål», som er spesielle felter på spillebrettet. Andre felter er ordinære spørsmålsfelter (der man får et spørsmål, og får kaste en gang til om man svarer rett), omkastfelter (der man automatisk får kaste om igjen), felter der man kan flytte direkte til kakefelter og start/målfeltet.
Andre media.
Spillet er også konvertert til å kunne spilles på PC, mobiltelefon og PDA/Palm.


Rue Pavée.
Rue Pavée er ei gate i Paris, i bydelen Le Marais i 3. og 4. arondissement. Den strekker seg fra Rue de Rivoli i nordøstlig retning.
Navnet har den fått fordi den var av de første brulagte («pavée») gatene i Paris. Før hoffet flytta til Versailles, hadde mange aristokrater sine «hòtels» i dette området nær Louvre, og gata fikk brulegning i 1450.
Tidligere lå det berykta fengslet La Force prison i Rue Pavée, bl.a. flittig brukt under den franske revolusjon.
Pavée
Pavee
Pavee


Norske Drosjeeieres Felleskjøp.
Norske Drosjeeieres Felleskjøp var en organisasjon som søkte å standardisere innkjøpet av biler for Norges Drosjeeierforbund. Den ble stiftet i 1932.
I årenes løp var fellskjøpet i perioder en betydelig aktør innenfor bilimport og videresalg i landet. De var ofte i konflikt med resten av bilbransjen, som ønsket å kontrollere det viktige drosjemarkedet.
I 1935 var det registrert 4 155 drosjebiler i landet, av circa 32 000 personbiler. Andelen drosjer var mye høyere enn i 1995, hvor tallene var henholdsvis 32 000 og 1,6 millioner.
Førkrigstiden.
Drosjeeierforbundet var opptatt av å standardisere innkjøpet av biler, og på landsmøtet i 1934 var spørsmålet oppe første gang. Der ble det enstemmig vedtatt å anbefale Chevrolet som drosjebil. Felleskjøpet ønsket derimot å selge Dodge, montert på Strømmen, og Den Norske Automobilfabrikk ønsket å selge Plymouth som de monterte selv.
Chevroletsatsingen ble aldri noen suksess, og i 1939 ble et arbeidsutvalg enig om å foreslå følgende merker: Chevrolet, Dodge, Ford og Plymouth. Dette vedtaket fikk heller ikke noen større praktisk betydning.
Felleskjøpet prøvde seg med avtaler som forhandler, først med Volvo og senere med Hupmobile, uten at det ble noen stor suksess. I 1939 var det Ford sin tur, men dette møtte motbør fra de andre Ford-importørene. De ville ikke miste salget, og bare ble sittende igjen med service-avtaler. Krigsutbruddet i 1940 punkterte videre jobbing med avtalen allikevel, og i 1945 så var stillingen fremdeles like låst mot Ford-forhandlerne.
Kilder.
"Norsk Motorveteran" 4-2005, «Norske drosjebiler - del 1»
Drosjeeieres


Carlo Carafa della Spina.
Carlo Carafa della Spina (født 21. april 1611 i Roma i Italia, død 19. oktober 1680 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati.
Han var biskop av Aversa 1644 – senest 1665, og dessuten nuntius til de sveitsiske katolikker (med sete i Luzern), i Venezia, og i Østerrike.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1664 av pave Alexander VII.
Han deltok ved konklavet 1667 som valgte pave Klemens IX, konklavet 1669–1670 som valgte pave Klemens X, og konklavet 1676 som valgte pave Klemens X.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (kreert 1467), Carlo Carafa (1555); Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686, hans egen bror), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
På morssiden var han beslektet med pave Paul V (1605–1621).
Carafa, Carlo
Carafa, Carlo
Carafa, Carlo
Carafa, Carlo


Bagoas.
Bagoas var et persisk navn ("Bagoi"), en kortform av navnet Bagadata, «gitt av gud», ofte brukt for evnukker.
En evnukk, Bagoas, var en av Aleksander den stores favoritter.
Plutark, derimot, rapporterer et sint brev fra Aleksander til Dareios der han navngir Bagoas som en av personene som organiserte mordet på hans far, Filip II.
Den mest kjente av disse ble den konfidensielle ministeren til Artaxerxes III. Bagoas la Egypt inn under det persiske riket igjen (antagelig 342 f.Kr.) med hjelp fra Rhodus, og administrete de øvre satrapiene og fikk på denne måten så mye makt at han var den reelle herren i kongedømmet Egypt.
Han ble svært rik ved å konfiskere hellige skrifter fra de egyptiske templene og gi dem tilbake mot store bestikkelser.
I 338 f.Kr. drepte Bagoas kongen og alle hans sønner unntatt den yngste, Arses, som han satte på tronen. To år senere drepte han Arses og gjorde Dareios III til konge. Da Dareios forsøkte å bli uavhengig av den mektige visiren, forsøkte Bagoas å forgifte ham også, men Dareios ble advart og tvang ham til å drikke giften selv.
En senere fortelling om at Bagoas var egypter og drepte Artaxerxes III fordi han hadde drept den hellige Apis, er uten historisk grunnlag. Bagoas sitt hus i Susa, med rike skatter, ble gitt av Aleksander til Parmenion.


Fortunato Ilario Carafa della Spina.
Fortunato Ilario Carafa della Spina (født 1630 evt. 1632 i Napoli i Italia, død 16. januar 1697 i Porticios ved Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati.
Han var biskop av Aversa 1687–1697.
Han ble utnevnt til kardinal i januar 1686 av pave Innocens XI.
Han deltok ved konklavet 1689 som valgte pave Alexander VIII, og konklavet 1691 som valgte pave Innocens XII.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (kreert 1467), Carlo Carafa (1555); Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1665, hans egen bror), Pierluigi Carafa (1728), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844). På morssiden var han beslektet med pave Paul V (1605–1621).
Carafa, Fortunato Ilario
Carafa, Fortunato Ilario
Carafa, Fortunato Ilario
Carafa, Fortunato Ilario


Typisk norsk.
"Typisk norsk" er et underholdnings- og magasinprogram om språk og kommunikasjon produsert av Dropout Productions (sesong 1 og 2) og Rubicon TV (sesong 3) for NRK. Det er produsert tre sesonger av programmet (2004, 2005 og 2006). Konseptet er inspirert av den SVT-produserte programserien Värsta språket med Fredrik Lindström som programleder. Petter Schjerven var programleder for "Typisk norsk".
Serien hadde premiere på NRK den 24. mars 2004 og gikk i tre sesonger.
Om serien.
Programmet handler blant annet om det spennende og interessante ved språk og kommunikasjon. Det handler videre om språkentusiaster og -forskere og tar opp problemer ved det norske språket.
"Typisk norsk" vant Gullruten 2005 i klassen beste magasin- eller kulturprogram. Programleder Schjerven ble samme år kåret til beste mannlige programleder for sin innsats i programserien. I 2006 fikk redaksjonen bak programmet Den Store Journalistprisen.
a>»I 2005 presenterte Schjerven den nye bokstaven «Kjell» i programmet sitt, en bokstav som skulle forhindre at «kj» lyden forsvant ut av det norske språk, og bli erstattet av «sj».
Bak serien.
Regi: Simen Alsvik, Ole Martin Hafsmo, Per Hustad, Lasse Nederhoed og Thomas Seeberg Torjussen.
Manusredaksjon: Kristian Westgaard, Håkon Bolstad, Magnus Monn-Iversen, Jørgen Høst, Fredrik Støbakk, Sigrid Bonde Tusvik, Marius Snekkevåg, Joachim Førsund, Frode Sabel Torkelsen, Eli Solheim og Siri Kristiansen.
Lars Hognestad var seriens produsent.


Brego.
Brego (2512-2570 i det tredje tideverv) var en fiktiv person i J.R.R. Tolkiens bøker. Han var den andre kongen i Rohan. Han var sønn av Éorl Unge.
Brego ble konge etter sin fars død i 2545 (T.T.). Han og drev fiendene, som drepte hans far, ut av Kollemoene, og forsvarte Rohans grenser mot både Dunlendinger og Austringer.
Han bygde den gyldene hallen, Meduseld, i året 2569 i byen Edoras, og gjorde så Edoras til Rohans hovedstad i stedet for Aldburg. Da hallen var ferdig holdt han et stort gilde, og i dette gildet svor Baldor, Bregos eldste sønn, at han skulle gå De dødes stier, men derfra vendte han aldri tilbake. Brego døde av sorg året etter.
Bregor ble etterfulgt av sin andre sønn, Aldor. Brego hadde også en tredje sønn, ved navne Éofor. Éofor var stamfar ril Éomund av Østfold, far til Éomer.
I Peter Jacksons film versjon av To tårn er Brego en hest, som sannsynligvis er oppkalt etter den tidligere kongen. Aragorn møter hesten som er blitt vill og skremt ved å ha vært med på for mye slag og krig, og han snakker til den på alvers vis. Hesten hadde tilhørt Eowyns fetter, Kong Théodens sønn, Théodred.


Pierluigi Carafa.
Pierluigi Carafa (den yngre) (født 4. juli 1677 i Napoli i Italia, død 15. desember 1755 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Toscana.
Han ble utnevnt til kardinal i september 1728 av pave Benedikt XII.
Han deltok ved konklavet 1730 som valgte pave Klemens XII, og konklavet 1740 som valgte pave Benedikt XIV.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (kreert 1467), Carlo Carafa (1555), Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1665), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Francesco Carafa della Spina di Traetto (1773), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844). På morssiden var han beslektet med pave Paul V (1605–1621).
Carafa, Pierluigi
Carafa, Pierluigi
Carafa, Pierluigi
Carafa, Pierluigi


Aldor Gamle.
Aldor Gamle (2544-2645 av det tredje tideverv) var en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens bøker. Han var den tredje kongen av Rohan, og den av alle kongene som styrte lengst (i hele 75 år) og ble 102 år gammel. Derav kom tilnavnet "Gamle".
Han var den andre sønnen til Brego. Hans eldre bror Baldor forsvant da han forsøkte å gå "De dødes stier", så Aldor ble konge i en alder av 26 år da faren døde i året 2570 T.T..
Hans lange styre var en gullalder for Rohan og Rohirrim vokste i antall, og de jaget ut eller tvang under seg alle Dunlendingene som var øst for elva Jarna og Adorn. Etter det ble Hovadal og andre fjelldaler bebygd, og han grunnla også tilfluktsstedet Dunhov. Det var lenge fred i Rohan i tiden etter kong Aldors død.
Aldor hadde mange barn, og av dem var de tre eldste døtre. Han styrte i 75 år, og ble kjent som Aldor Gamle. Han døde i år 2645 i det tredje tideverv, i en alder av 102 år, et år etter fødselen av sin første tipp-oldesønn. Han ble etterfulgt av sitt fjerde barn, sønnen Fréa, som hadde ventet til han var 75 år gammel før han endelig ble konge av Marken.


Elektrode.
Med elektrode menes i allmennhet et elektrisk tilkoplingspunkt.
En elektrode er et stykke strømførende stoff som fører elektrisk strøm til eller fra en væske, en gass, en legemsdel osv, eller til en annen elektrode. Ved elektrolyse er det vanlig å bruke elektroder av karbon, ettersom metaller lett kan oksidere. Når det settes spenning mellom to elektroder, kalles den negative for katode, og den positive for anode. Elektrodene i brytere og andre elektriske kontakter bør ha veldig liten motstand, spesielt når spenningen er liten, ettersom kontaktflaten i virkeligheten er mindre enn den ser ut som, eller at urenheter på overflaten kan gjøre at strømmen bare går gjennom deler av kontaktflaten. Gode kontakter for svakstrøm, for eksempel til signaloverføring, kan ofte være belagt med gull fordi gull har god ledningsevne og ikke oksiderer.
Potensialdifferensen mellom to elektroder i en elektrokjemisk celle kalles elektrodepotensial.


Francesco Carafa della Spina di Traetto.
Francesco Carafa della Spina di Traetto
Francesco Carafa della Spina di Traetto (født 29. april 1722 i Napoli i Italia, død 20. september 1818 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati.
Han var blant annet nuntius i Venezia, og prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere.
Han ble utnevnt til kardinal i april 1773 av pave Klemens XIV.
Han var medlem av kommisjonen som skulle gjennomføre opphevelsen av jesuittordenen.
Han deltok ved konklavet 1774–1775 som valgte pave Pius VI, og ved konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.
Under den franske okkupasjon av Roma 1809–1814 tok han tilflukt i et kloster i Marche.
Andre kardinaler i samme slekt var Filippo Carafa della Serra (kreert 1378), Oliviero Carafa (kreert 1467), Carlo Carafa (1555), Diomede Carafa (1555), Alfonso Carafa (1557), Antonio Carafa (1568), Decio Carafa (1611), Pier Luigi Carafa (1645), Carlo Carafa della Spina (1664), Fortunato Ilario Carafa della Spina (1686), Pierluigi Carafa (1728), Marino Carafa di Belvedere (1801), og Domenico Carafa della Spina di Traetto (1844).
Carafa, Francesco
Carafa, Francesco
Carafa, Francesco
Carafa, Francesco


Musée Carnavalet.
Musée Carnavalet eller Musée de l'Histoire de Paris er bymuseet i Paris. det ligger i Rue Sévigné nr. 23 i bydelen Le Marais, i 3. arondissement.
Museet er lagt til to eldre bygninger, Hôtel de Carnavalet og (fra 1989) Hôtel Le Pelletier de Saint-Fargeau. Mellom de to bygningene ligger lycée Victor-Hugo, og de er forbundet med et galleri i andre etasje.
Museet rommer samlinger av malerier, skulpturer, brukskunst, bruksgjenstander og arkeologiske funn som dekker Paris' historie fra de tidligste tider til første verdenskrig.
Hôtel Carnavalet.
Bygningen ble oppført mellom 1548 og 1560 som bolig for Jacques de Ligneris, president i det franske parlamentet. I 1578 ble huset kjøpt av Françoise de Kernevenoy, enke etter en bretonsk adelsmann med tilnavnet Carnavalet. Fra 1677 til 1696 tilhørte huset Marquise de Sévigné. I 1650-åra fikk arkitekten François Mansart i oppdrag å ombygge og utvide huset med en ekstra fløy.
Etter den franske revolusjon kom huset i offentlig eie, og ble i 1866 kjøpt av Paris by. Det ble utvida og renovert mellom 1871 og 1890 for å huse byens historiske samlinger. Bl.a. ble en del bygningsdetaljer fra hus som ble revet under baron Haussmanns nyregulering av byen tatt vare på. I 1914 ble bygningen på nytt påbygd.
Hôtel Le Pelletier de Saint-Fargeau.
Huset ble tegna av Pierre Bullet i 1590. Den mest spesielle detaljen er trappa med bærende konstruksjoner i støpejern, utført i en teknikk som først ble gjenoppdaga på 1800-tallet. Det ble en del av Musée Carnavalet på 1960-tallet. Ombygningen som forbinder de to bygningene fant sted mellom 1982 og 1989.


Ingvild Vaggen Malvik.
Ingvild Vaggen Malvik (født 3. april 1971 i Trondheim) er en norsk politiker. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag for Sosialistisk Venstreparti i 2001, og var vararepresentant i perioden 2005–2007 da hun møtte fast mens Øystein Djupedal var medlem av regjeringen.
Hun er cand.polit. i statsvitenskap fra NTNU (2000), og har arbeidet som utreder for Framtiden i våre hender, vitenskapelig assistent og forsker ved NTNU.
Hun var varamedlem av Malvik kommunestyre 1991-1995 (møtte fast 1994-95) for Arbeiderpartiet og medlem av Sør-Trøndelag fylkesting 1995-1999. Hun var leder av Sør-Trøndelag AUF 1991-1993 og styreleder i Framtiden i våre hender 1998-01.
Ingvild Vaggen Malvik arbeider som seniorrådgiver i NVE.


Fréa.
Fréa (2570-2659 av det tredje tideverv) var en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var den fjerde kongen av landet Rohan. Han ble konge da han var 75 år gammel da hans far, Kong Aldor Gamle, døde i 2645. Han var eldste sønn av Aldor Gamle, men hans femte barn. Han regjerte i bare 14 år, og etter kong Aldors styre varte freden i Rohan gjennom flere generasjoner, og lite er kjent om hans tidlige etterfølgere. Da Fréa døde i år 2659 T.T. ble han etterfulgt av sin sønn Frëawin.


Morten Lund.
Morten Lund (født 6. januar 1945 i Bjugn) er en norsk politiker (Sp).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1993.
Han var vararepresentant i perioden 1989–1993.
Lund var ordfører i Bjugn i periodene 1987–1993, og varaordfører i perioden 1983–1987.


Øystein Hedstrøm.
Øystein Hedstrøm (født 7. august 1946 i Moss) er en norsk politiker (FrP).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1989 og satt til han trakk seg ut av rikspolitikken i 2005.
Hedstrøm er utdannet tannlege 1972, og var ansatt i den offentlig tannhelsetjeneste Rakkestad 1972-1981. Etter dette var han privatpraktiserende tannlege. Hedstrøm er bror av komponisten Åse Hedstrøm.
Øystein Hedstrøm begynte sin politiske karrière på 1980-tallet som lokalpolitiker i Rakkestad, og satt i kommunestyret der noen år. Han satt også på Fylkestinget i perioden 1987-91. Som rikspolitiker skapte han mye oppmerksomhet i mediene da det ble avslørt at han i september 1995 hadde deltatt på det mye omtalte «møtet på Godlia Kino», arrangert av rasister og høyre-ekstremister. På 90-tallet hadde han flere kampanjer sammen med Vidar Kleppe knyttet opp til innvandring som populært ble omtalt som «Hedstrøm & Kleppe show». Ellers har han jobbet en del med prosjektet IT Fornebu.
Hedstøm var en av de mest markante politikerne hos Frp på 1990-tallet.


Svein Roald Hansen.
Svein Roald Hansen (født 20. august 1949 i Fredrikstad) er en norsk politiker (Ap). Han har sittet på Stortinget for Østfold siden 2001.
Hansen startet sin politiske karriere som politisk rådgiver for Gro Harlem Brundtland i 1993. Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2001 og gjenvalgt i 2005 og 2009. Fra 2003 har han også vært leder for Europabevegelsen. Hansen var ordfører i Fredrikstad i perioden 1995–1999. Han kom inn i kommunestyret i Borge i 1983, fortsatte i Fredrikstad ved kommunesammenslåingen i 1994 og ble gjenvalgt seinest i 2007.
Hansen har studert historie og statsvitenskap og arbeidet som journalist, i NTB fra 1971 til 1974, deretter "Oppland Arbeiderblad" til 1978. Derpå var han redaksjonssjef i "Demokraten" fra 1978 til 1982 og så redaksjonssekretær i A-pressens Oslo-redaksjon til 1983.
Fra 1983 var han politisk rådgiver for Gro Harlem Brundtland på Stortinget, en posisjon han senere også hadde ved statsministerens kontor.
I perioden 1990–92 var Hansen redaktør i "Sarpsborg Arbeiderblad", og fra 1999 til 2001 var han direktør for informasjon og samfunnskontakt i Hafslund ASA.


Déor.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Déor (2644 – 2718 tredje tideverv) den syvende kongen av Rohan. Han var sønn av kong Goldwin. Déor ble født i det siste året av sin tippoldefar Kong Aldor Gamles styre, noe som førte til den bemerkelsesverdige hendelsen at det på samme tid levde fem generasjoner av samme familie i et hus. Déor ble konge etter sin far Goldwins død i 2699 T.T..
Mens han var konge ble dunnlendingene igjen et problem, etter at de hadde blitt drevet ut av Aldor lenge før. De hadde sakte men sikkert begynt å komme tilbake i den nordre delen av riket under Goldwins tid. Mens Déor styrte gjorde de ofte innfall over Jarna, og i 2710 tok de Jarnagard, som hadde vært forlatt, og var ikke til å få bort derfra. Déor red nordover, men måtte innse at Jarnagard var umulig å ta tilbake.
Déor døde i 2718, etter nitten urolige års styre, og ble etterfulgt som konge av Rohan av sin sønn Gram.


May Hansen.
May Hansen (født 8. mai 1953 i Fredrikstad) er en norsk politiker (SV). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2001 og gjenvalgt i 2005. SV tapte sitt Østfold-mandat ved stortingsvalget 2009, og Hansen gikk dermed ut av Stortinget.
Hansen er utdannet sykepleier fra Menighetssøsterhjemmets sykepleierskole 1971–1974 og jordmorskole årene 1975–1976. Hansen arbeidet deretter som jordmor, blant annet ved Moss sykehus, Våler kommune, Fredrikstad sykehus og Rygge kommune.


Helm Hammerhand.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Helm Hammerhand (2691 – 2759 tredje tideverv) den niende kongen av Rohan, og den siste kongen av den "første ættelinjen". Han var sønn av kong Gram. Han etterfulgte sin far da han døde i en urolig tid. Hans far hadde allerede kjempet i åpen krig mot Dunnlendingene, som opererte fra fortet Jarnagard som de hadde "overtatt".
Sener i hans styre dukket det opp en mann ved navn Freka, som var dunnlending med rohansk blod. Freka holdt land på en av sidene av elva Adorn, ved Rohans grenser, og hevdet at han var en etterkommer av kong Frëawin av Rohan. Han planla å la sin sønn, Wulf, gifte seg med Helms datter. Freka marsjerte til Edoras med en stor hærstyrke menn, og planla å true kongen til å godta hans krav, men Helm Hammerhand knuser han med hånda si. Rasende dro Frekas menn fra Edoras, men kom igjen med en stor styrke av dunnleninger. Under ledelse av Wulf angrep de Rohan, men Helm trakk seg tilbake til Hornborg ved Helmsdjupet (som senere gitt nytt navn i hans ære), og der ble det en lang beleiring.
Hornburg hold et stort krigshorn, og alltid når det ble blåst i det brøt Helm gjennom fiendens rekker og drepte mange av mennene deres. Det er sagt at mange av de mennene han drepte ble drept med hans bare hender. Dette førte til den troen blant dunnlendingene at Helm Hammerhands vrede ennå vandret gjennom Rohan, og forsvarte Hornburg. Men på slutten av beleiringen ble Helm Hammerhand og begge hans sønner, Haleth og Háma, drept. Da Helm døde ble kroppen oppdaget frosset, mens den sto oppreist med åpne øyne og klar til kamp.
På gravhaugen til Helm Hammerhand skal blomsten Simbelmynë ha vokst hvitest og tettest. Dette anses som et bevis på at han var den største av alle kongene som Rohan hadde hatt.
Han ble etterfulgt av sin nevø, sønnen av Helms søster Hild ved navn Fréaláf Hildason, som beseiret Dunnlendingene.


Henrik Rød.
Henrik Rød (født 14. september 1975 i Halden) er en norsk politiker (FrP).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2001.
Han var vararepresentant i perioden 1997–2001. Han har vært medlem av kommunestyret i hjembyen Halden siden 1995.
Henrik Rød har siden endt siviløkonomutdanning i 1998 vært selvstendig næringsdrivende innen eiendomsbransen, og driver idag investeringsselskapet Maxmill Group AS.


Place de la Bastille.
Julisøylen - Colonne de Juillet.
Place de la Bastille er en plass i Paris, mellom 4., 11. og 12. arrondissement. Den er anlagt der festningen Bastillen en gang lå.
Midt på plassen står "Colonne du Juillet" (= juli-søylen), reist til minne om julirevolusjonen i 1830, da Karl X ble avsatt og erstatta med borgerkongen Ludvig Filip. Da Ludvig Filip i sin tur ble styrta i februarrevolusjonen 1848, fikk søylen en ny inskripsjon.
Til tohundreårsjubileet for den franske revolusjon i 1989 åpnet den nye Paris-operaen – Opéra Bastille – som i dag dominerer plassen.
Stormen på Bastillen er sjølve symbolet på franskmennenes frihetsbestrebelser og den franske republikk; derfor har Bastille-plassen stor symbolverdi. Fortsatt brukes plassen til store politiske markeringer, som under de store demonstrasjonene mot Le Pen i 2002.
Napoleons elefant.
Napoleon hadde planlagt å reise sin triumfbue på tomten der Bastillen hadde ligget, men det østlige Paris var dengang et nedslitt arbeiderstrøk, så han fikk i stedet triumfbuen sin lenger vest i byen. Han mente likevel at en statue av en elefant ville være et passende minnesmerke på Bastille-tomten, selv om elefanter symboliserte den tapende part i de puniske kriger. Elefanten skulle støpes av bronse fra kanoner erobret i Spania. Det skulle sprute vann fra snabelen, og statuen skulle være stor nok til at publikum kunne gå opp en innvendig trapp til tårnet på ryggen dens. Imidlertid krevde våpenindustrien den bronsen som fantes, så i stedet for en bronsestatue ble en elefant av gips satt opp på plassen, stor som et hus i tre etasjer. Etter Napoleons fall planla bourbonerne å reise en elefantstatue der i marmor, men så klarte de ikke å avse mer enn åtte hundre francs årlig som lønn til en vaktmann ved navn Levassure, som bosatte seg sammen med rottene i det ene av statuens smuldrende bein.
Mellom 1814 og 1846 ruvet elefanten over Bastilleplassen, som var et hav av søle i vinterregnet og en støvmark i sommervarmen. Under julirevolusjonen i 1830 hadde statuen mistet en støttann, og var svart og grimet av sot og skitt, omgitt av løvetann og tistel. Prosjektene med å grave ut Canal d'Ourcq og jevne Bastilleplassen, fikk statuen til å sige ned i grunnen. Store hull dannet seg i gipsen og ble nattely for rotter, hjemløse katter og omstreifere. Alt fra slutten av 1820-tallet var husene rundt plassen sterkt plaget av rottegjenger som holdt til i statuen, og foretok rene raid mot bolighusene i strøket. Myndighetene vurderte å omplassere gipskjempen til Tuileriene eller Les Invalides, men den ble stående til 1846.
Referanser.
Bastille


Antonio Felice Zondadari den eldre.
Antonio Felice Zondadari (den eldre) (født 13. september 1665 i Siena i Italia, død 23. november 1737 i Siena) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Spania.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1712 av pave Pius VII.
Han deltok ved konklavet 1721 som valgte pave Innocens XIII, konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII, og konklavet 1730 som valgte pave Klemens XII.
I samme slekt var kardinal Antonio Felice Zondadari den yngre (kreert 1801); han var også i slekt med pave Alexander VII (1655–1667).
Zondadari, Antonio Felice1
Zondadari, Antonio Felice1
Zondadari, Antonio Felice1
Zondadari, Antonio Felice1


Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende styrker.
Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende styrker er 29. mai hvert år. Dagen ble innstiftet i 2004 som en honnør til alt fredsbevarende FN-personell. FNs fredsbevarende styrker har gjort en omfattende tjeneste for fred i mange land i alle verdensdeler og ble tildelt Nobels fredspris i 1988.
FNs første fredsbevarende operasjon, UNTSO, ble til 29. mai 1948 og dette er grunnen til at denne dagen er valgt for å hedre dem som har tjenestegjort for FN i fredsbevarende styrker.


Alfonso Michele Litta.
Alfonso Michele Litta (født 19. september 1608 i Milano i Italia, død 28. august 1678 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble senere erkebiskop av Milano 1652–1679.
Han ble utnevnt in pectore til kardinal i januar 1664 av pave Pius VII, publisert i februar 1666.
I samme slekt var kardinal Lorenzo Litta (kreert 1801), og på morssiden nevø til kardinal Agostino Cusani (1588).
Han deltok ved konklavet 1667, konklavet 1669-1670 og konklavet 1676.
Alfonso Michele
Litta, Alfonso Michele
Litta, Alfonso Michele
Litta, Alfonso Michele
Litta, Alfonso Michele


Taumatawhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahoronukupokaiwhenuakitanatahu.
Taumatawhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahoronukupokaiwhenuakitanatahu, eller Taumatawhakatangihangakoauauotamateapokaiwhenuakitanatahu, er en 305 meter høy ås på Ny-Zealand. Den befinner seg nær Porangahu, sør for Waipukurau i sørlige Hawke's Bay på Nordøya. Stedsnavnet forkortes ofte "Taumata" av de lokale av praktiske årsaker. Navnet betyr «Bakketoppen hvor Tamatea, kjent som 'landslukeren', mannen med store knær, steg ned fra, klatret opp på, og slukte fjell, mens han spilte nesefløyte for sin elskede.»
På skiltet til åsen står det "Taumatawhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahoronukupokaiwhenuakitanatahu", som på 85 bokstaver er et av verdens lengste stedsnavn. Det er mange forskjellige måter å stave navnet på.
Det har også blitt skrevet "Tetaumatawhakatangihangakoauaotamateaurehaeaturipukapihimaungahoronukupokaiwhenuaakitanarahu", 92 bokstaver, som kom inn i Guinness rekordbok som verdens lengste stedsnavn.


Opéra Bastille.
Opéra Bastille med Julisøylen til venstre
Opéra Bastille er navnet på det nye operahuset i Paris, som ble bygd til tohundreårsjubileet for den franske revolusjon i 1989. Den ligger på Place de la Bastille. Bastille-operaen erstatta da den gamle Opéra Garnier, som fortsatt huser operaballetten.
Bastille-operaen var ett av president Mitterands prestisjeprosjekter. Den er tegna av den uruguayanske arkitekten Carlos Ott.


Ignazio Michele Crivelli.
Ignazio Michele Crivelli (født 30. september 1698 i Cremona i Italia, død 29. februar 1768 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Köln, Nederlendene (nå Belgia) og Østerrike.
Han ble utnevnt til kardinal i aeptember 1759 av pave Klemens XIII.
Han var onkel til kardinal Carlo Crivelli (kreert 1759).
Crivelli, Ignazio Michele
Crivelli, Ignazio Michele
Crivelli, Ignazio Michele
Crivelli, Ignazio Michele


Jostein Wilmann.
Jostein Wilmann (født 15. juli 1953) er en norsk tidligere proffsyklist på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.
I Norge vant han Telemark rundt i 1974, 77 og 78.
Blant hans prestasjoner i utlandet finner man en andreplass i Rheinland Pfalz i 1975, tredjeplass i Slovakia rundt i 1976, og fjerdeplass i Rheinland Pfalz samme år. I 1978 vant han Østerrike rundt og Steiermark rundt.
Suksessen fortsatte i 1979 med tredjeplass i Tour de l'Avenir uten laghjelp, og han utklasset alle da han vant sammenlagt i sitt tredje forsøk i Rheinland Pfalz. I Tour de France 1980 lå han etter åtte etapper på tredjeplass sammenlagt, men tapte mye etter et stygt fall. Han endte på 14. plass sammenlagt etter å ha kjempet seg opp fra 64. plass etter fallet. Dette er den beste sammenlagtplassering en nordmann har fått i rittet.
I Tour de France 1981 lå Wilmann også godt an i touren, men enda en gang ble det spolert av en stygg velt. I 1982 ledet han verdenscupen i sykling, og var blant favorittene til å vinne Tour de France men han pådro seg lungebetennelse og måtte bryte på den 19. etappen.
På begynnelsen av 80-tallet innrømmet Jostein Wilmann at han hadde prøvd doping tre ganger, men sa videre at det ga ingen effekt.
I 1982 kom boka "Mil etter mil – Jostein Wilmann går i brudd" (ISBN 82-03-10890-3), ført i pennen av Arild Nyquist.
Jostein Wilmann er far til syklisten Frederik Wilmann.


Francesco Pignatelli.
Francesco Pignatelli, Theat. (født 6. februar 1652 i Senise i Italia, død 5. desember 1734 i Palermo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han erkebiskop av Taranto fra 1684, deretter nuntius i Polen før han ble erkebiskop av Napoli 1703–1734.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1703 av pave Klemens XI.
Han deltok ved konklavet 1721 som valgte pave Innocens XIII, konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII, og konklavet 1730 som valgte pave Klemens XII.
Han var nevø til pave Innocens XII (1691–1700). Andre kardinaler i samme familie var Domenico Pignatelli di Belmonte (1802), og Francesco Maria Pignatelli, Theat. (1794).
Pignatelli, Francesco
Pignatelli, Francesco
Pignatelli, Francesco
Pignatelli, Francesco
Pignatelli, Francesco


Ledere for Landsorganisasjonen i Norge.
Landsorganisasjonen i Norge


Francesco Maria Pignatelli.
Francesco Maria Pignatelli, Theat. (født 19. februar 1744 i Rosarno i Calabria i Italia, død 14. august 1815 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var blant annet prefekt for Kongregasjonen for disiplinen for regularklerikere.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1794 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.
Andre kardinaler i samme familie var Domenico Pignatelli di Belmonte (1802), og Francesco Pignatelli, Theat. (1703).
Pignatelli, Francesco Maria
Pignatelli, Francesco Maria
Pignatelli, Francesco Maria
Pignatelli, Francesco Maria
Pignatelli, Francesco Maria


Luigi Gazzoli.
Luigi Gazzoli (født 4. mai 1735 i Terni i Italia, død 23. januar 1809 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i mai 1803 av pave Pius VII, publisert mai 1803.
Han var nevø til kardinal Ludovico Gazzoli (kreert 1831).
Gazzoli, Luigi
Gazzoli, Luigi
Gazzoli, Luigi
Gazzoli, Luigi
Gazzoli, Luigi
Gazzoli, Luigi


Xbox 360.
Xbox 360 er oppfølgeren til Microsofts spillkonsoll Xbox, og ble lansert 22. november 2005 i USA, 2. desember i Europa og 10. desember i Japan. Xbox 360 konkurrerer med PlayStation 3 og Nintendo Wii, oppfølgere til henholdsvis PlayStation 2 og Nintendo GameCube om å være en del av den syvende generasjonen spillkonsoller, som begge ble sluppet i slutten av 2006 i USA.
Utvikling.
Under utviklingen ble spillmaskinen kjent som Xenon, Xbox 2, Xbox Next og NextBox. Navnet Xbox 360 ble fastslått tidlig i 2003. Planleggingen av programvaren startet tidlig i februar 2003.
Verdenslansering.
Xbox 360 ble lansert nesten samtidig over hele verden. Tidligere har det som regel tatt en stund før for eksempel europeerne har kunnet kjøpe konsoller med utgangspunkt i USA, men denne gangen tok det bare ni dager.
Lanseringen skjedde imidlertid ikke uten problemer. Både i USA og Europa var det etter lanseringen ikke nok konsoller til å dekke etterspørselen. Det var store køer utenfor utsalgsstedene og flere fikk solgt konsollene sine videre med god fortjeneste. I Japan, derimot, var situasjonen omvendt. Der fikk konsollen en heller kjølig mottakelse. Dette kan skyldes flere forhold; både at japanerne tradisjonelt har foretrukket japanske konsoller og fordi det var få spill myntet på dem.
En utgave.
Xbox 360 kan kjøpes i en utgave: "Core". Førstnevnte består, i tillegg til selve konsollen, kun av en ledningsbasert kontroller og en audio/video-kabel med SCART-adapter. Kinect (tidligere kalt Prosjekt Natal) når den kommer på markedet.
Tilleggsutstyr.
Det er også mulig å kjøpe tilleggsutstyr, som for eksempel minnekort (64 MB), forskjellige frontpanel og trådløst nettverksadapter, trådløs mikrofon og hd-kabler. Microsoft fikk mye kritikk for ikke å støtte HD DVD. I ettertid har det blitt lansert en rimelig ekstern HD-DVD-spiller. Alle håndkontrollene er trådløse, men kablet type er også mulig å kjøpe.
Multimediemaskin.
I tillegg til å være en maskin beregnet for spill, har Xbox 360 flere multimediemuligheter. I likhet med den første utgaven av Xbox, kan man også nå spille DVD-filmer og musikk-CD-er, og innholdet fra CD-ene kan legges inn på en eventuell harddisk. Det nye med Xbox 360 er muligheten til å koble til MP3-spillere, for så å spille musikken rett fra kilden. I tillegg er det mulig å kommunisere direkte med en PC, noe som gjør det mulig å streame musikk, filmer og bilder. Bilder fra en PC eller en USB-enhet kan brukes som bakgrunnsbilder.
Xbox Live.
Xbox Live, konsollens Internett-tjeneste, er i to utgaver: "Silver" og "Gold". Xbox Live gir spillere verden over muligheten til å spille, chatte, laste ned spilldemoer og annen software;
Man har også mulighet til å kjøpe spill over tjenesten Games on Demand og Arcade på XBOX Live.
Prosessor.
Teknisk sett er Xbox 360 mye kraftigere enn forgjengeren xbox. Konsollen har en IBM Power PC-prosessor med tre kjerner som hver kjører på 3.2 GHz.
Minne.
Maskinen har 512 MB internminne. Den er utstyrt med en 12x DVD-spiller som spiller DVD-er og spill, samt CD-standarder som CD-R/RW, CD-DA, CD-ROM XA, CD-Extra, WMA-CD, MP3-CD, og JPEG Photo CD.
Harddisken er valgfri og separat fra maskinen. Den har en kapasitet på 20, 60, 120 eller 250GB er 2.5", og er tilkoblet gjennom en SATA-tilkobling.
Maskinen har også to innganger for minnekort, som selges separat i forskjellige størrelser (64MB og 512MB). April 2010 ble muligheten for å bruke eksterne USB-lagringsenheter lansert. Enhetene blir begrenset til maksimalt 16GB per enhet, med mulighet til å ha to enheter koblet til maskinen samtidig. Muligheten til å bruke USB-lagringsenheter har vært tilstede siden lansering i 2005 (da kun med annet media), men blir med denne oppdateringen utvidet til å gjelde også nedlastbart innhold, lagret spill og installerte spill.
Grafikkort.
Maskinen drives av et Xenos-grafikkort fra ATi som kjører på 500 MHz og som klarer 500 millioner polygoner i sekundet.
Spill.
Som spillkonsoll har den følgelig et utvalg av spill. "Call of Duty 2" var det bestselgende spillet i 2005. Spillene omfatter flere sjangre, deriblant skytespill, rollespill, bilspill og strategi.
I 2006 ble blant annet storspill som The Elder scrolls Oblivion, Gears of War og Lost Planet lansert. Xbox 360 stiller sterkt også i 2007, med det svært etterlengtede spillet Halo 3, for ikke å glemme rollespillene Mass Effect, Lost oddyssey, bilspillet PGR 4 og fotballspillene Fifa 08 og PES 2008.
Pr. januar 2008 er Halo 3 det mestselgende spillet med hele 5.1 millioner eksemplarer solgt.
Mass Effect har også solgt godt med hele 1.2 millioner eksemplarer solgt.
Andre applikasjoner.
Da Microsoft utviklet Xbox 360 var de veldig opptatt av at det skulle være umulig å piratkopiere spillene, så det ble lagt inn mange sperrer. Alle spill må for eksempel ha en digital signatur for å kunne kjøres, noe som i utgangspunktet gjør det umulig å lage egne programmer, ettersom Microsoft aldri vil signere/godkjenne disse. En annen beskyttelse er at Xbox 360 kun kjører spill fra original-DVD-ene. Denne beskyttelsen ble tilsynelatende knekket i mars 2006.
HD-DVD.
Ved å kjøpe microsofts HD-DVD pakke separat, kan man i tillegg til å se tradisjonelle DVDer se HD-oppløste filmer. HD-DVD konkurrerte med Blu-Ray om å bli det neste filmformatet på plate, men tapte og er etter hvert gått ut av produksjon. Blu-Ray spiller er innebygd i Xbox 360s konkurrent PS3, og det var ventet at en ekstern Blu-Ray spiller til Xbox 360 skal komme på markedet, men microsoft har bekreftet at det ikke kommer til å skje.
Kinect.
I 2009 ble det kjent at Microsoft jobbet med "Prosjekt Natal" som til slutt ble Kinect. E3 2010 ble det kjent sammen med at Slim utgaven av Xbox 360 skulle være klar for tilkobling av Kinect uten å måtte benytte separat strømforsyning til Kinect sensoren. Kinect sensor
Kritikk.
Xbox 360 med tre røde lys, noe som indikerer en «generell hardware-feil» (ofte referert til som «red ring of death»)
Kort tid etter lansering kom det frem at alle brukere opplevde at DVD-spilleren på maskinen lagde sirkulære riper i spillplatene. I brukermanualen for Xbox 360-konsollene er det flere eksplisitte advarsler mot å utsette enheten for støt, slag og spark. En del brukere opplever at konsollene lager riper i spillplater selv om maskinen overhodet ikke beveges/flyttes på mens den er påslått. Internasjonalt har Microsoft en streng linje på dette, og erstatter i utgangspunktet ikke spill som er ødelagt/ripet av konsollen. Ettersom norske forbrukerkjøpsregler krever Microsofts "sannsynliggjøring" av at brukeren har behandlet konsollen i strid med brukermanualens instruksjoner, har Microsoft Norge lagt seg på en mer imøtekommende linje når det gjelder erstatning av ødelagte spill, men vil allikevel bare erstatte spill utgitt av Microsoft.


Mace Windu.
Mace Windu er en jediridder i George Lucas sitt fiktive Star Wars-univers. Han er medlem av jedirådet, og regnes for å være blant jediene som er flinkest med lyssverdet. I filmene spilles Mace Windu av Samuel L. Jackson.
I Star Wars II: Klonene angriper leder han jediene mot droidehæren til separatistene i slaget på Geonosis. Der dreper han dusørjegeren Jango Fett.
Mace Windu er kjent for og være den eneste som har lilla lyssverd.
Mace Windu blir drept i den sjette Star Wars-filmen (Episode III), Sithene tar hevn, av Palpatine under en arrestasjon.
Windu, Mace


Fréaláf Hildason.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Fréaláf Hildason (2726 – 2798 tredje tideverv) den tiende kongen av Rohan, og den første kongen av den "andre ættelinjen".
Fréaláf var nevøen til Helm Hammerhand. Han ble konge etter at Helm ble drept i beleiringen av Hornborg i 2759 i det tredje tidevervet.
Fréaláf ledet et vågalt raid for å ta tilbake Edoras, og han klarte faktisk å gjenerobre byen. Han klarte etter en tid også å drive dunnlendingene bort over elene Jarna og Adorn, og alt land som tilhørte Rohan.
Ved denne kroningen dukket tollmannen Sarumann plutselig opp etter et fravær på flere år. Sarumann tilbød Fréaláf sin støtte og sitt vennskap. Etter råd fra Fréaláf lånte Beren, Riksforstander av Gondor, bort nøklene til Orthanc til Sarumann, og ga han dermed Jarnagard til oppholdssted under de betingelsene at han skulle beskytte det fra Dunnlendingene.
Han regjerte i 39 år, og ble etterfulgt av sin sønn Brytta Léofa da han døde i 2798.


Carlo Alberto Guidobono Cavalchini.
Carlo Alberto Guidobono Cavalchini (født 26. juli 1683 i Tortona i Italia, død 7. mars 1774 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere.
Han ble utnevnt til kardinal i september 1743 av pave Benedikt XIV.
Han deltok ved konklavet 1758 som valgte pave Klemens XIII, og ved konklavet 1769 som valgte pave Klemens XIV.
Han var nevø til kardinal Francesco Guidobono Cavalchini (1807).
Guidobono Cavalchini, Carlo Alberto
Guidobono Cavalchini, Carlo Alberto
Guidobono Cavalchini, Carlo Alberto
Guidobono Cavalchini, Carlo Alberto


Montagne Sainte-Geneviève.
Montagne Sainte-Geneviève er et høydedrag i Paris, i Latinerkvarteret.
Toppen av høyden er bebygd med institusjoner som Panthéon, Lycée Henri IV og Bibliothèque Sainte-Geneviève.


Giovanni de Gregorio.
Giovanni de Gregorio (født 20. januar 1729 i Messina i Italia, død 11. juli 1791 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1785 av pave Pius VI.
Han var i slekt med kardinal Emmanuele de Gregorio (kreert 1816).
De Gregorio, Giovanni
De Gregorio, Giovanni
De Gregorio, Giovanni
De Gregorio, Giovanni


Liste over traktormerker.
A.
All Work,
Allis Calmers,
Antonio Carraro,
Austin,
B.
Belarus,
Blackstone and Garrett,
Bristol,
Bull,
C.
Caldwell Vale,
Case IH,
Ceres,
Chamberlain,
Clayton & Shuttleworth,
County
D.
David Brown,
F.
FMC Bolens,
H.
Heinrich Lanz,
Hermann Lanz,
Holt,
I.
Industria masina i traktora (IMT),
International Harvester,
J.
JCB Fastrac,
John Deere
L.
Lanz Bulldog,
Laurin & Klement,
Le Pecheron,
Leyland,
M.
MAN,
Marshall,
Massey Ferguson,
Massey Harris,
McDonald,
Mercedes Benz (MB-track),
Minneapolise Moline,
Moto Standard,
N.
New Holland,
Nichols & Shepard,
Normag Zorge,
P.
Pettert,
R.
Reform
Richard Continental,
Ronaldson Bros & Tippett,
S.
SIFT,
St. Chamond,
T.
Torpedo,
U.
Ursus,
V.
Volvo
W.
Waterloo Boy,
Kilder.
Baldwin, Nick: "Klassiske traktorer", Landbruksforlaget 2005. ISBN 82-529-2874-9


Brytta.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Brytta Léofa (2772 – 2842 tredje tideverv) den ellevte kongen av Rohan.
Brytta var sønn av Fréaláf Hildason, og ble konge etter hans død i år 2798 i det tredje tidevervet).
Mens han regjerte reiste Rohan seg sakte opp igjen etter krigen med Dunnlendingene, og fiendskap forble på de vestre grensene. Brytta fortsatte sin fars vane med å hjelpe dem som trengte hjelp, og for dette fikk han tilnavnet Léofa, "elskede" i det Rohirriske språk.
Ved siden av problemene med dunnlendingene kom det et nytt problem under hans styre. Det var da krigen mellom dverger og orker gjorde at mange orker flyktet fra Tåkefjellene for å prøve å lage seg et hjem i Kvitklettene sør for Rohan. Brytta kjempet mot disse orkene, og da han døde ble det antatt at Rohan var helt fritt for orker.
Han regjerte i 44 år, og ble etterfulgt av sin sønn Walda ved sin død i år 2842 T.T..


Yoda.
Historie.
Yoda er en av de eldste medlemmene av Jedirådet og den viseste og mektigste jedien i sin tid. Han trente opp mange av jediene i Rådet, og nesten samtlige jedier i Galaksen før det. Han skal også ha tilbrakt 100 år i ensomhet for å kunne forstå Kraften bedre. I år 32 før Slaget ved Yavin, brakte jedimesteren Qui-Gon Jinn en ung slave ved navn Anakin Skywalker for Jedirådet. Han sa at gutten var Den Utvalgte, som skulle bringe balanse i Kraften, og at han ville trene ham så snart han hadde trent opp Obi-Wan Kenobi,(Jedier kan bare ha en Padawan på samme tid). Yoda og de andre medlemmene av Rådet, bestemte at gutten ikke skulle bli trent opp til en jedi. Yoda mente at alle årene som slave hadde påvirket gutten, ”Hans fremtid, tåket er” konkluderte Yoda.
Etter at Qui-Gon ble drept under en duell mot Sith Lorden Darth Maul, ombestemte Rådet seg, selv om Yoda var uenig.
I år 22 før Slaget ved Yavin, er Yoda en general i Republikken under Klonekrigene.
Han hjalp Obi-Wan, Anakin og Padmé Amidala fra henrettelse av Konføderasjonen.
Der sloss han også mot sin tidligere Padawan Grev Dooku, som nå hadde blitt en mektig Sith Lord. Dooku greier så vidt og flykte da Yoda må redde Anakin og Obi-Wan, som blir skadet av Dooku under en lyssabelduell. Selv om Yoda ser gammel og svak ut, demonstrerer han sine legendariske ferdigheter med lyssabelen mot Dooku. Tre år etter Slaget ved Geonosis sloss Yoda mot Dooku for andre gang. Denne gangen, prøver Yoda og få Dooku over på den lyse siden. Han forteller Dooku at hvis de slutter krefter, kan krigen opphøre. Dooku sier at selv om jediene er gode, føler han at de bare er et redskap for en korrupt republikk. Også denne gangen klarer Dooku å rømme. Selv om han var en mester med Kraften, klarer Yoda likevel ikke å forutse Anakins fall til den Mørke Siden av Kraften. I år 19 før Slaget ved Yavin hadde Kansler Palpatine nesten full makt over Det Galaktiske Senatet, og utnevnte Anakin til å representere seg for Jedirådet. Igjen var Rådet tvilende til den unge Jedien på grunn av hans temperament, men de godkjente det. Likevel ga de ham ikke tittelen Jedimester, som alle andre medlemmer av Rådet har. Anakin søkte råd hos den gamle Jedimesteren, da han drømte at noen nær ham snart ville dø. ”Tren deg på å gi slipp på alt du er redd for å miste", svarte Yoda ham. Utilfreds med svaret dro Anakin til Kansler Palpatine, som avslørte seg selv som Darth Sidious. Han narret den unge jedien til og bli sin nye lærling, med et løfte om at han med Den Mørke Siden av Kraften kunne hindre hans kone fra å dø.
Da Palpatine selvutnevnte seg som keiser i Det Galaktiske Imperiet, gav han beskjed om utførelse av Ordre 66. Han styrte selv både klonehæren og droidehæren. Yoda var på planeten Kashyyyk, og overværte slaget mellom Separatistene, klonenene og Wookiene. Han følte døden til alle jediene som ble drept av hærene sine da Ordre 66 ble utført. Yoda blir forsøkt drept av klonene, men unnslapp ved hjelp av Wookieenes leder Tarfful og Chewbacca. Han returnerte til Coruscant, hvor han møtte Obi-Wan som også har unnsluppet. De dro tilbake til Jeditemplet, som har blitt inntatt av klonene. Der stoppet de i et forsøk på å narre de overlevende jediene til å dra tilbake til Coruscant. De fant også et hologramopptak hvor de så at Anakin var gjerningsmannen. Yoda innså at alt håp om å bringe Anakin tilbake var nytteløst, og han sendte Kenobi for å drepe sin tidligere Padawan. Obi-Wan fortalte at han ikke kunne slåss mot Anakin og at han heller ville slåss mot Darth Sidious. Men Yoda insisterte: ”Til å møte denne Lord Sidious, sterk nok er du ikke”.
Dermed ble det Yoda som sloss mot Palpatine, i en kamp som ødela deler av Det Galaktiske Senatet. Kampen ble jevn mellom dem, og ingen av dem så ut til å få overtaket. Men så falt Yoda ned fra en av Senatets ballkonger, og mistet lyssabelen sin. Han hadde intet annet valg en å rømme gjennom luftkanalene. Han innså da at han ikke kunne slå Palpatine, og han bestemte seg for å gå i eksil og vente på en annen mulighet til og drepe Sithen.
I mens hadde Anakin tapt for Obi-Wan, og ble stygt forbrent i en lavaelv, på planeten Mustafar. Men han holdt ut lenge nok til at Palpatine fikk reddet ham, og reparert den ødelagte kroppen med cyberteknikk. Anakin ble da omgjort til en cyborg; mer maskin enn mann.
Ved slutten av sa Yoda til Obi-Wan at han hadde hatt kontakt med Qui-Gons ånd, og at han hadde lært hemmeligheten til udødelighet av ham og gav den videre til Obi-Wan.
Han var også sentral i beslutningen om hva som skjedde med Padmés og Anakins barn. Han sa at det var best at barna ble holdt skjult for Darth Vader og Keiseren, ved å skille dem. Derfor ble de sendt langt unna hverandre. Yoda dro til planeten Dagobah, hvor han levde sine siste år. Dit kom den unge jedien Luke Skywalker for å bli trent opp til jediridder. Yoda bestemte seg til slutt for å ta oppgaven med å lære han opp, selv om han var i sterk tvil. Yoda døde 4 år etter slaget ved Yavin.
Likevel dukket han opp under feiringen da Imperiet ble tilintentgjort, som et Kraftspøkelse, sammen med Obi-Wan og Anakin Skywalker.


Walda.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Walda (2780 – 2851 tredje tideverv) den tolvte kongen av Rohan. Han ble konge da hans far Brytta døde i år 2842. Han hadde kjempet i sin fars hær og jaget vekk orker som hadde prøvd å invadere Rohan under Bryttas styre. Men da Waldas kroning kom trodde man at Rohan var tømt for orker.
Det ble allikevel noen orker igjen i landet, og i året 2851, etter bare å ha regjert i ni år, ble Walda og hans følge drept av orker i bakhold, men de red fra Dunhov.
Han ble etterfulgt av sin sønn Folka.


DeviantART.
deviantART er en kunstside på nettet, lansert 7. august 2000. Den er den største av sitt slag, med over seks millioner «deviants» (registrerte brukere) og over 60 millioner «deviations» (kunststykker). Man kan registrere seg og laste opp kunst gratis, som kan være i form av fotografier, litteratur (både prosa og poesi), digital kunst, tradisjonell kunst, og så videre.
Her er det folk fra hele verden som kan se dine bilder/tegninger o.a. og gi dem kommentarer eller velge dem som favoritter. Det går også an å selge eller kjøpe bilder.


RadiOrakel.
RadiOrakel er en idealistisk radiostasjon som har vært på luften i Oslo siden 1982. Radiostasjonen har kontorer på Blitzhuset og deler frekvensen på FM-båndet med Radio Nova, Radio Tamil og PAK radio. RadiOrakel er en av Norges eldste nærradioer som fortsatt er på lufta, og stasjonen er antakelig verdens eldste kvinneradio.
Omkring hundre medarbeidere er tilknyttet radiostasjonen, og minst 2/3 skal til enhver tid være kvinner. Minst 50% av musikken som sendes skal være av kvinnelige artister.
I følge en undersøkelse gjort i 1998 hadde stasjonen mellom og lyttere, med en lik fordeling av kvinner og menn. De fleste lytterene er i en alder mellom 15 og 45 år og har forholdsvis høy utdannelse.
Historie.
radiOrakel ble startet i 1982, da NRK-monopolet ble brutt ved at myndighetene åpnet for lokalradiodrift i Norge. På en kvinnekulturfestival samlet fem kvinner inn penger til å starte verdens første kvinneradio. Tidlig i 1982 ble det klart at kanalen fikk konsesjon, og 16. oktober 1982 gikk radiOrakel på lufta med Rita Westvik som redaktør. I mars året etter jobbet allerede rundt åtti frivillige fast for kanalen, i tillegg til tredve på mer løs basis.
Sendingene startet på frekvensen 101 MHz, som kanalen måtte dele med ti andre lokalradiokanaler. I 1983 søkte radiOrakel, Radio Motor, Radio Nova og Radio Oslo Kulturdepartementet om å dele en ny frekvens for å få mer sendetid, men fikk ikke gjennomslag for dette.
Den første tiden holdt radioen til i Korsgata 5, men i 1984 skulle huset rives, og radiOnova flyttet sammen med Aktiv Kvinne Kultur Senter (AKKS) inn på loftet i Blitz-huset i Pilestredet 30c. I dette lokalet har de holdt til siden. Samarbeidet med AKKS har blitt videreført gjennom den årlige musikkscenen i Pilestredet på Musikkfest Oslo.
Etter å ha sendt en periode sammen med sju andre radiostasjoner på 107,7, gikk radiOrakel inn på den såkalte «kulturfrekvensen» 99,3 i januar 1997 sammen med Radio Nova og Radio Tango.
Siden 1997 har radioen dessuten vært med etableringen av radiokanalen Mama fm i Ugandas hovedstad Kampala sammen med initiativtaker Fellesrådet for Afrika. Kanalen som drives av Uganda Media Women's Association skal være Afrikas første kvinneradio. radiOrakel er også involvert i oppbyggingen av en kvinneradioen Radio Vesta i Tuzla, Bosnia.
I perioden 2008–2009 holdt radiOrakel til i brakker i Pilestredet 28 mens Blitz-huset ble pusset opp, men i august 2009 kunne de flytte inn i nyoppussede lokaler i Blitzhuset.
Ved Prix Radio 2011 ble radiOrakel tildelt "Årets hederspris".
"Horekundesaken".
Sommeren 1983 fikk radiOrakel mye oppmerksomhet for den såkalte «Horekundeaksjonen», der stasjonen lagde falske annonser for å lure menn som ønsket å kjøpe sex. Radiostasjonen gjorde lydopptak av samtaler med mennene som tok kontakt, som de 10. og 11. juli sendte ut på lufta sammen med mennenes fulle navn. En hotelldirektør som fikk samtalen sin sendt ut på lufta anmeldte radiokanalen, og redaktør Rita Westvik ble kalt inn på teppet i Kulturdepartementet. Kanalens medarbeidere fikk trusler om voldtekt, vold og kidnapping, og natt til 29. juli ble kanalens lokaler rasert. Injuriesaken mot radiostasjonen ble imidlertid henlagt i mai 1984.
Plattform og profil.
radiOrakel har hele tiden jobbet for å bekjempe all form for diskriminering, det være seg på bakgrunn av kjønn, rase, religion eller seksuell legning. Kanalen har som overordnet mål å drive undersøkende, kritisk og eksperimentell journalistikk.
Musikk- og programprofil.
Kanalen har mange spesialprogrammer for ulike musikksjangre og subkulturer. Gjennom sin plassering i Blitz-huset har kanalen vært – og er – en viktig kanal for musikk som går utenfor de kommersielle formatene. På 1980-tallet fungerte stasjonen sammen med andre lokalradiostasjoner som et referansepunkt for popkulturen da MTV-generasjonen gjorde sitt inntok i samfunnet.
Kvinneradio med plass til menn.
Kvinner er underrepresentert i norsk media, og radiOrakel prioriterer og promoterer derfor kvinner både som intervjuere og intervjuobjekter. Stasjonen har dessuten en musikkprofil med minst 50 % kvinnelige artister, og andelen kvinnelige medarbeidere i kanalen skal til enhver tid være minst 2/3.
radiOrakel har som mål å rekruttere og utdanne jenter innen radiojournalistikk og lydteknikk. Hvert halvår arrangerer stasjonen journalistkurs og teknikerkurs for nye, potensielle medarbeidere. Fra tid til annen arrangeres også avanserte teknikerkurs, programlederkurs og kurs i filmjournalistikk for radio.
Siden stasjonen ble opprettet, har radiOrakel utdannet rundt mennesker. Rita Westvik, Liv Gulbrandsen, Hege Øygaren, Vibeke Haug, Guttorm Andreasen, Jo Raknes, Anne Hoff, Espen Thoresen Værsaagod, Janne Rønningen, Signy Fardal, Nina Stensrud Martin, Christine Koht og en rekke andre startet sine karrierer i radiOrakel.


QuickTime Player.
QuickTime Player er en medieavspiller laget av Apple. Den kan spille av mange mediafilformater og dets eget filformat QuickTime-filmfil, med filetternavnet.mov.
Programmet leveres i to versjoner - begge er tilgjengelig for Mac og Windows - QucikTime Player og QucikTime Player Pro. Den første utgaven er gratis og kan brukes til å spille av film, musikk og bilder. Pro utgaven koster rundt 300,- NOK og gir deg tilleggsvalg som å eksportere filmfiler til et stort utvalg av andre formater.
QuickTime Player 7.0 var den første avspilleren som tok i bruk film-teknologien H.264 (High Definition) og er en forkjemper for MPEG-4 koding av musikk- og filmfiler.


Institut du monde arabe.
Institut du monde arabe (IMA) er et museum og forskningssenter i Paris. Det ligger på venstre bredd, rett overfor Notre-Dame.
Instituttet var ett av president Mitterands prestisjeprosjekter. Det ble bygd av den franske regjering og Den arabiske liga i fellesskap, og sto ferdig i 1987.
Bygget er tegna av arkitekten Jean Nouvel. Sørveggen består av felter med 240 sensorstyrte lukkere som reguleres etter sollyset og modulerer lyset inne i bygningen. Samtidig etterlikner feltene den tradisjonelle arabiske flettverksteknikken "moucharabieh"
Instituttet består av et museum som dekker arabisk historie, et forskningsbibliotek og multimediasenter. I tillegg finnes det et auditorium som viser filmer og brukes som konsertlokale. Mange ledende musikere fra den arabiske verden har holdt konserter her.


Halleluja.
Halleluja er en språklig interjeksjon. En teori går ut på at opphavet er hebraisk () – av (lovpris) og (Jah) – altså «lovpris Jah». Det brukes som et religiøst ladet gledesrop.
Ordet er ofte brukt av både jøder og kristne.
I Den katolske kirke.
I Den katolske kirke brukes ordet i forbindelse med lesningen av Evangeliet under Ordets liturgi, ved at lesningen forutgås av et trefoldig halleluja og et hallelujavers. I fastetiden bruker man ikke ordet "halleluja", da det er et gledesrop som ikke passer for denne tiden. Ved påskevigilien tas det igjen i bruk, gjerne i en spesielt høytidelig form.
I karismatiske kirker.
I karismatiske kirker blir ordet ofte brukt som et spontant gledesrop under en gudstjeneste, eller under bønnemøter.


Kyrie.
Kýrie, eléison kommer fra det greske språket og betyr "Herre, miskunne deg " (over oss).
Uttrykket forekommer i gudstjenesten og gjentas da gjerne tre ganger for å understreke treenigheten: Uttrykket blir rettet mot Gud Fader, Herre Krist og Den hellige ånd. Det brukes både i protestantisk, katolsk og ortodoks liturgi.


Hosianna.
Hosianna kommer opprinnelig fra hebraisk og betyr "kom med hjelp" eller "gi frelse". Hosianna-ropet er hentet fra Salme 118:25. Uttrykket er kanskje mest kjent fra bibelens beskrivelse av Jesu inntog i Jerusalem hvor folket ropte "Hosianna Davids sønn". Denne hendelsen markeres i dag med feiringen av palmesøndag.
I Den norske kirke brukes uttrykket nå i forbindelse med lovprising før en går opp til nattverd. Det inngår også i lovsangen "Sanctus", der «Hosianna i det høye» gjentas to ganger.


Wolfgang Pintzka.
Wolfgang Michael Pintzka (født 7. oktober 1928 i Zwickau, Sachsen, død 23. juli 2006 i Oslo) var en tysk-norsk teaterregissør som arbeidet med Bertolt Brecht i Berliner Ensemble og senere tilhørte det opposisjonelle miljøet i DDR. Han ble ansett som en av de fremste Brecht-tolkere i sin tid.
Han var sønnesønn av en ungarsk jøde, men familien holdt sin delvis jødiske bakgrunn skjult under nasjonalsosialismen. Hans mor og farmor var begge kristne tyskere, og han ble selv oppdratt som protestantisk kristen. Han deltok i Folkestormen der hele skoleklassen hans ble utskrevet til å delta i et siste fortvilet motstandsforsøk mot den invaderende røde armé, og ble i 1945 sendt 5 år i en av Stalins konsentrasjonsleirer i Sibir. Da han kom tilbake var moren død og faren gift på nytt. Etter 1950 fullførte han Abitur og studerte ved "Theaterinstitut Weimar/Leipzig". Som medarbeider og regiassistent ved Berliner Ensemble ble han elev av Erich Engel og en nær medarbeider av Helene Weigel. Fra 1966 arbeidet han som regissør ved teatre i Finland, Island og Norge, og som dosent ved teaterhøyskoler.
Fra 1984 bodde han i Norge, hvor han grunnla en familie og fikk to barn, og mottok Statens stipend for eldre fortjente kunstnere. I Norge oppsøkte han rabbiner Michael Melchior og ønsket å konvertere til jødedommen, hans farfars religion. Melchior var skeptisk og mente at «en god kristen er bedre enn en dårlig jøde», men Pintzka stod på sitt. Som 60-åring konverterte han sammen med sin familie.
Han har skildret sin dramatiske livshistorie i selvbiografien "Von Sibirien in die Synagoge" (norsk utg. 2003 "Fra Sibir til synagogen – erindringer fra to verdener"), et sterkt personlig dokument om hvordan det 20. århundres politiske omveltninger og lidelser har formet både hans eget liv og andres. I 2006 utgav han "Pulverturm und Schwanenteich – Eine Jugend in Sachsen" om ungdomsårene i Sachsen fra 1928 og frem til 1950 da han vendte tilbake fra Sibir.
Han døde i 2006 i Oslo av kreft etter kort tids sykdom.


Sofiemyr.
Sofiemyr er et område i Oppegård kommune i Akershus med barnehager, barneskoler, ungdomsskole (Fløysbonn) og videregående skole (Roald Amundsen videregående skole). Barne- og ungdomsskolene er nå slått sammen til en storskole under navnet Sofiemyrtoppen skole. Sofiemyr kirke ble innviet i 1987. Området inneholder stort sett villa- og rekkehusbebyggelse fra 60- og 70-tallet. Det nyeste boligfeltet, Sofiemyr 2 – med eneboliger, rekkehus og lavblokker – syd for Tømteveien, ble bygget ut i perioden 1990–1995. Det er i tillegg et større idrettsområde, med ca. 7 fotballbaner, svømme- og idrettshall og ishockeybane. Fem minutters gangavstand til golfbanen Oppegård Golfklubb.
Det er muligheter for å komme seg mot Oslo eller Ski med både buss og tog. Nærmeste jernbanestasjoner er Solbråtan, Kolbotn og Myrvoll. Busslinjene 81 Vestbanen – Prinsdal – Greverud og 83 Vestbanen – Mastemyr – Tårnåsen er hovedbussforbindelsene i området. I rushtidene kjører også ekspresslinjene 82E Vestbanen – Sønsterudveien – Tårnåsen og 84E Vestbanen – Sofiemyr – Myrvoll.


Zwickau.
thumb
Zwickau er en by i den sydvestlige delen av fristaten Sachsen. Innbyggertallet passerte i 1944 100 000, og den fikk status som storby. Idag er innbyggertallet 98 877 (2004).
Byen er fødested for bl.a. den romantiske komponisten Robert Schumann.


Geocaching.
Geocaching (geo: "jorden", cache: "gjemmested") et verdensomspennende spill/fritidsaktivitet som innebærer bruk av en satellittsignalmottaker (GPS-mottaker) i en slags orientering-skattejakt etter utlagte "turbokser". Geocachere (deltagerne i spillet/sporten) som finner boksen logger sitt besøk i loggboken i turboksen. Det er gratis å delta, men ved å betale et mindre beløp får man ekstra fordeler og tilleggsmuligheter. Per oktober 2012 er det registrert 1 929 465 turbokser og over 5 millioner geocachere. Hver tredje lørdag i august er den internasjonale geocaching-dagen, den første var i 2011.
Mål.
Turboksenes (en: "cache") koordinater i terrenget gjøres tilgjengelig på Internett. Det er deretter opp til andre deltakere i spillet å lete opp turboksene ved hjelp av satellittmottakerutstyr (GPS). Et kanskje vel så sentralt aspekt ved konseptet er at funn av turbokser forutsetter en etterskuddsvis registrering av oppdagelsen på turboksens egen oppføring på den offisielle Geocaching-nettsiden. På denne måten er det mulig for personen som gjemte turboksen, samt andre deltakerne i spillet, å følge med på hvem som finner turboksen. Man «spiller» når man vil, enten vinter eller sommer, natt eller dag.
Typer.
Cacher av samme type skal plasseres minst 161 meter ifra hverandre, men av forskjellige typer kan ligge nærmere hverandre, men av naturlige årsaker ikke på nøyaktig samme sted, for å forhindre feil-logging.
Størrelser og utforming.
Tradisjonelle turbokser kan variere i størrelse, alt fra en liten nano-cache på størrelse av en lillefingertupp, til en stor kiste. En turboks med bytteting er den mest tradisjonelle varianten innen geocaching. Primærinnholdet i boksene er en logg og blyant, men man kan legge i bytteting (en:"swag") av ulik karakter, små gjenstander som klinkekuler, små barneleker, figurer av ymse slag, mynter eller lignende. Hensikten med dette er å gjøre geocaching inkluderende også for barn. Når man tar en bytteting fra boksen, skal man legge noe tilbake som er finere, dvs «bytte opp». Et viktig prinsipp er at boksene ikke skal inneholde objekter som kan skade barn eller voksne. Man skal ikke legge mat eller noen form for spiselig i boksene, grunnet at dyr kan ødelegge dem for å få fatt i dette. Hvis boksene er blant de minste (nano for eksempel) inneholder de kun loggbok, da de er for små til å inneholde gjenstander. En type boks som er blitt mer og mer vanlig er magnetisk palatka, som brukes endel i urbane miljøer hvor det ikke er plass til å gjemme tradisjonelle bokser, samt langs veier på skilt, brorekkverk og andre gjenstander av metall langs veiene.
Det finnes også turbokser som er kamuflert som en annen gjenstand, og disse kan både kjøpes eller lages selv. Eksempler er uthulte stener, fuglekasser, skruer osv, noen er laget for å inneholde en turboks, mens noen er selve turboksen.
Plassering.
I reglene for geocaching er det definert både hva slags innhold de kan ha og hvordan plasseringen av turboksene skal foregå. Alle som deltar kan legge ut bokser. Hovedregelen er at man skal innhente tillatelse av grunneier der cachen plasseres, samt at lokale lover skal respekteres i sin alminnelighet. Det er ikke tillatt å legge bokser på kirkegårder, på kirker eller i murene rundt, samt på skoler og militære områder, og for nær jernbanespor. Det henstilles til at boksene legges på spesielle steder som har en viss egenverdi, enten det er fordi det er vakkert, et kulturminne, eller for eksempel har en eller annen historisk tilknytning.
Reisevenner.
Ettersom spillet har utviklet seg, har også andre varianter av innhold i den tradisjonelle turboksen kommet til. Travel Bugs er en type anheng som man henger på en gjenstand. Den har ofte bilde av et insekt på den ene siden, derav navnet. Hver Travel Bug har sin unike kode, som gjør at de kan spores på den offisielle geocache-nettsiden.
Geocoins er av samme prinsipp, men er en medalje eller myntlignende gjenstand som er merket med samme type kode, men ikke er festet til noe. I Norge blir disse typene ofte kalt «reisevenner», mens de på engelsk kalles «trackables» ("sporbare"). Hensikten med reisevenner er at de skal «reise» rundt, enten vilkårlig eller etter mål satt av eier, for eksempel at den skal besøke så mange høye fjell som mulig, eller flest mulig land. De blir så tatt med av geocachere fra en boks til en annen. Hver reisevenn har sin egen nettside, hvor man kan følge med hvor de har vært og hvor de er for øyeblikket. Reisevenner er ikke bytteting, og man trenger ikke å legge noe tilbake i boksen hvis man tar med seg en. Men de skal logges som fjernet, og logges når de legges i en ny boks. Beholder man en reisevenn i mer enn 14 dager uten å legge den i en boks, skal man kontakte eier og gi beskjed om dette.
Historie og opprinnelse.
Spillets tilblivelse ble muliggjort av at Clinton-regjeringen natten mellom 1. og 2. mai år 2000 (amerikansk tid, dvs. 2. mai kl. 04 UTC (kl. 06 norsk sommertid)) «slo av» en funksjon i NAVSTAR GPS-systemet, kalt "Selective Availability" (SA). NAVSTAR ble opprinnelig konstruert av det amerikanske forsvaret og var ment for militært bruk, og det var derfor lagt inn en begrensning for sivile brukere. Denne begrensningen innebar at man kun hadde en posisjonsnøyaktighet på omtrent 100 meter. Etter opphevelsen av sperren, ble nøyaktigheten bedre enn 10 meter, og navigasjon til bestemte posisjoner ble mulig med små, håndholdte mottagere.
Dette gav inspirasjon til å bruke teknologien til spill som geocaching. Den første cachen ble lagt ut av Dave Ulmer. Han satt ut en sort bøtte i skogen med forskjellige gjenstander i 3. mai 2000 i Portland i staten Oregon, USA. Han kalte dette for «The Great American GPS Stash», og skrev om det i diskusjonsgruppen sci.geo.satellite-nav. Hensikten var å se om det var mulig å finne en gjenstand med bare en GPS-mottaker. Mike Teague fant denne turboksen først. Han opprettet en nettside, der han loggførte funnet. En annen amerikaner, Jerimy Irish, fant så Teagues nettside og videreutviklet konseptet. Etterhvert har spillet økt i omfang; i dag praktiseres geocaching i over 100 land, også i Norge.
En annen variant av geocaching er Degree Confluence Project (startet i 1996, er altså eldre enn geocaching), hvor det ikke er tale om å finne en fysisk gjenstand, men geografiske punkter.
Geocaching i Norge.
I Norge ble de første geocacherne registrert i 2001 (15 stk), mens 10 år senere, i 2011, ble det registrert 14 601 nye geocachere, med en total på over 50 000 geocachere i perioden 2001 til juli 2012.
Den første turboksen ble lagt ut av geocacheren «Steinar, Bergen» 9. juni 2001 ved Fyllingsdalen i Bergen. Den har offisielt geocachenummer GCBBF, og har navnet «Norges første, i Bergen, The first cache in Norway», og er en multi-cache som per juli 2012 fremdeles er i drift. Det ble lagt ut ytterlige 17 turbokser i 2001, mens i de første syv månedene i 2012 ble det til sammenligning lagt ut over 7 400 nye turbokser, til et totalt antall på over 30 000 turbokser fra 2001 til juli 2012. Norges høyest plasserte turboks ligger på Galdhøpiggen, den sørligste på Skjernøy, og den nordligste på Knivskjelodden.
Det ble registrert 519 032 turboks-funn i Norge i 2011, mot 20 i 2001.
Eksterne lenker.
__NOTOC__


PlayStation 3.
PlayStation 3 (markedsført som "PLAYSTATION 3" fram til september 2009, forkortet PS3) er et registrert varemerke for en spillkonsoll produsert av Sony Computer Entertainment. Konsollen er en etterfølger til PlayStation 2. PlayStation 3 konkurrerer med Microsofts Xbox 360 og Nintendos Wii som en del av sjuende generasjons spillkonsoller.
En sentral funksjon som skiller PlayStation 3 fra dens forgjengere er PlayStation Network som samler alle online-tjenester i én tjeneste, noe som står i kontrast til den tidligere linjen Sony fulgte der spillutviklerne selv måtte ta seg av online-spilling. Andre viktige funksjoner er mulighet for tilkobling mot PlayStation Portable, robuste multimediamuligheter og bruk av høydefinisjonsformatet Blu-ray Disc som hovedlagringsmedium.
PlayStation 3 ble først lansert på det japanske markedet 11. november 2006. I USA, Canada, Hongkong og Taiwan ble PlayStation 3 introdusert den 17. november 2006, mens i Europa og Oseania ble den lansert den 23. mars 2007. To versjoner av konsollen var tilgjengelige ved lanseringen: En grunnmodell med 20 GB platelager, og en dyrere modell med 60 GB og flere tilleggsfunksjoner (20 GB-modellen ble ikke utgitt i Europa). Siden da har det kommet flere reviderte modeller av konsollen.
Historikk.
Konsollen ble vist offentlig for første gang på E³-messen 16. mai 2005. Etter at Sony viste frem maskinen for en samlet presse i Los Angeles under den årlige E3-messen i 2005, startet en diskusjon om kontrolleren som Sony hadde vist frem sammen med maskinen. Sony offentliggjorde senere at kontrolleren man den gang viste frem kun var et konseptdesign, og at det endelige designet på kontrolleren ville være annerledes. Kontrolleren viste seg senere å være lik den gamle DualShock-kontrolleren i design, og kalles SixAxis. Endringene var at den var trådløs, manglet ristefunksjon, at L2 og R2 var trykkfølsomme og at den hadde en sensor som registrerte om du tippet den. Siden er den blitt erstattet av Dualshock 3 som har alle funksjonene til SixAxis-kontrolleren i tillegg til ristefunksjon.
I april 2006 ble det antydet at PlayStation 3 kom til å koste mellom €499 og €599, noe som på det tidspunktet tilsvarte 4000-4800 norske kroner. Dette ble senere avvist av Sony, som sa at det var blitt oversatt feil. Det hele skyldtes at presidenten for Sony i Frankrike hadde gått ut og sagt at maskinen vil være svært billig dersom den skulle komme til å koste €500, sett i forhold til at den inneholder en Blu-ray-leser.
Playstation 3 Slim.
Playstation 3 Slim er en fornyelse av den originale Playstation 3. Den nye versjonen er 33 prosent mindre, veier 36 prosent mindre og bruker 34 prosent mindre strøm. Slimversjonen har akkurat samme funksjoner i programvare som den forrige versjonen, bortsett fra at den ikke kan installere Linux, eller lese PS2-spill. PS3 Slim inneholder en 120GB harddisk, litt senere kom den ut med 250GB HDD. PS3 Slim har ikke av/på-bryter på baksiden og "På"- og "Disc Ut"-knappene var følelsessensoraktivert på den forrige versjonen, mens nå er de blitt fysiske knapper. Alle kontaktene på baksiden av konsollen er identiske med den forrige versjonen og på fronten har den 2 USB-innganger. Støynivået er lavere, og prisen er lavere enn det den forrige Playstation 3 opprinnelig kostet.
Det var bekymringer blant publikum under lanseringen av en mindre Playstation 3, fordi Playstation 2 Slim hadde problemer med varmgang, samt mange problemer ved lesing av disk, PS-Network og mistenkelige lyder som dukker opp fra leseren iblant. Men i ettertid har man sett at disse problemene ikke er noe oftere enn det hender problemer med den eldre versjonen.
Playstation 3 Slim ble først presentert under E3 2009. Det gjorde at det ble mye diskusjon rundt den nye konsollen på blog-sider og bl.a på nettvideosiden YouTube.com rundt slutten av august og begynnelsen av september pga. den nye og billigere prisen.
PS3 Slim ble offisielt lansert den 1. september 2009 i Nord-Amerika og Europa, og den 3. september 2009 i Japan, Australia og New Zealand.
Yellow Dog Linux.
PlayStation 3 kan brukes som en vanlig datamaskin med Linux, med mindre det er en PS3 Slim-konsoll. I firmware-oppgradering 3.21 ble "Other OS" funksjonen også fjernet for eldre PlayStation 3. Den offisielle utgaven er Yellow Dog Linux, også kalt YDL. YDL for PS3 inneholder mange kjente programmer som for eksempel Mozilla Firefox og Open Office. På PlayStation 3 har YDL begrenset tilgang til RAM.
PlayStation Network.
PlayStation Network er Sonys utgave av Internett. Her kan brukeren laste ned trailere, demoer og annet innhold. Senere kan de også laste ned PlayStation Home derfra. Demoer og trailere er gratis, mens man må betale for premiuminnhold. På PlayStation Network må man betale med kredittkort eller forhåndsbetalte kort.
På PlayStation Network har man en egen brukeridentitet, som man bruker for å kunne spille eller chatte med andre.
Under Sonys pressekonferanse på E³-messen i 2008, fikk man for første gang muligheten til å laste ned hele filmer og TV-serier via Playstation Network.
Det er i første omgang åpnet for amerikanske og japanske brukere fra og med pressekonferansen (15. juli 2008). Europeiske brukere skulle få denne muligheten i 2009, men kom ikke før 2011.
Playstation Network var nede fra 18. april til 15. mai 2011, grunnet hacker-angrep.


Joachim Murat.
Joachim Murat (født 25. mars 1767 i Labastide-Fortuniere, nå "Labastide-Murat", i Frankrike, død (henrettet) 13. oktober 1815 i Pizzo i Calabria i Italia) var konge av Kongedømmet Napoli fra 1808 til 1815, og var Napoléons svoger og fransk marskalk.
Bondesønnen Joachim Murat begynte sin militære karriere i 1789, under Den franske revolusjon. Under Napoléon Bonapartes Italia-felttog i 1796 var han hans adjutant. Han utmerket seg i kavaleriet under Napoleons Egypt-felttog, og ble forfremmet til divisjonsgeneral i 1799, Der han også fikk sabelen til mamelukenes leder Murad Bey. Under statskuppet den 18. november 1799 støttet Murat Napoléon. Ett år senere ble han Napoleons svoger da han giftet seg med hans yngste søster, Caroline Bonaparte.
I 1804 utnevnte Napoleon ham til marskalk, i 1805 til keiserlig fyrste, og den 15. mars 1806 til hertug av Berg og Kleve. Den høyeste utmerkelsen fikk han den 15. juli 1808: Da gjorde Napoléon ham til konge av Kongedømmet Napoli.
Joachim Murat moderniserte statsforvaltningen og sosial- og rettsordningen i Napoli. Han utførte Napoleons ordrer i 1808 og 1809 da Kirkestaten ble kontrollert og senere okkupert, og pave Pius VII og flere av hans nærmeste ble tatt i forvaring og sendt i eksil. Napoléons mistanker om at Murat selv ville overta makten i Frankrike førte til brudd mellom de to i 1812, etter Russlandsfelttoget.
I 1814 forsøkte Murat først å alliere seg med Østerrike, men sluttet seg senere likevel på nytt til Napoleon. Med det napoleonske rikes undergang mistet også Joachim Murat sin makt. Hans forsøk på å berge sin trone og mobilisere befolkningen for uavhengighet, slo feil. Han ble tatt til fange, og henrettet den 13. oktober 1815 i Pizzo i Calabria.
Murat, Joachim
Murat, Joachim
Murat, Joachim
Murat, Joachim
Murat, Joachim


Konklavet 1846.
Konklavet 1846 ble innledet etter pave Gregor XVIs død den 1. juni 1846. 50 av de 62 medlemmene av kardinalkollegiet kom sammen i Quirinalpalasset, en av pavens eiendommer i Roma som også har vært benyttet til to tidligere konklaver på 1800-tallet. Konklavet startet den 14. juni og måtte velge en pave som både skulle være overhode for Den katolske kirke og for Pavestatene, som var landområdene rundt Roma og i Nord-Italia som var styrt av den katolske kirke.
Giovanni Maria Mastai Ferretti ble valgt den tredje dagen, og tok navnet Pius IX. Han ble kronet den 21. juni 1846, og ble ble den lengst regerende pave etter St. Peter da han ble sittende på pavetronen i 32 år.


Inessiv.
Inessiv er en kasus som tilsvarer preposisjonen 'inni/ på innsiden'.
Inessiv kasus finnes i bl.a. finsk, estisk og ungarsk.


Elisa Bonaparte.
Élisa Bonaparte (født 3. januar 1777 i Ajaccio på Korsika, død 7. august 1820, i St. Andrea ved Trieste i Italia), egentlig Maria Anna Elisa Buonaparte, var den eldste av de av Napoleon Bonapartes søstre som vokste opp.
Hun giftet seg den 1. mai 1797 med Félix Baciocchi, en korsikansk adelsmann. Selv om hun ikke var sin brors yndling ble hun i 1805 gjort til fyrstinne av Piombino og Lucca, og i 1809 til storhertuginne av Toscana. Hun fikk fire barn med sin mann (som hun senere levde adskilt fra). Bare datteren Elisa-Napoléone levde opp til voksenalder, og giftet seg med greven Carmrata-Passionei di Mazzolini.
Bonaparte, Elisa
Bonaparte, Elisa


Sorbonne.
Sorbonne er et universitet i Paris. Universitet ligger på høyden Montagne Sainte Geneviève på venstre bredd.
Sorbonneuniversitetet heter i dag Université Paris IV – Sorbonne, etter en nyorganisering av universitetsstrukturen i 1970. Dagens 13 universiteter er selvstyrte, men har en felles rektor som har kontor på Sorbonne. Paris I-IV lå tidligere på Sorbonne, og tre av dem har beholdt Sorbonne i navnet (se under).
Sorbonne har vært og er et av verdens mest prestisjetunge universiteter, og har frambrakt en lang rekke nobelprisvinnere. Mange store menn og kvinner i europeisk kultur- og idéhistorie har studert ved Sorbonne.
Paris-universitetet i middelalderen.
Som andre av de eldste universitetene i Europa er Paris-universitetet aldri blitt grunnlagt ved en kongelig forordning eller pavebulle, men har grodd fram som et selskap av lærde omkring Notre Dame, på samme vis som kjøpmanns- og handverkerlaugene. Det var i middelalderen kjent som "universitas magistrorum et scholarium", dvs. skolelauget.
Universitetet, som sammen med universitetet i Bologna ble et mønster for alle senere universiteter i middelalderen, hadde fire fakulteter: kunst, medisin, jus og teologi. Studentene ble delt i fire nasjoner etter språk og opphavsland; Frankrike, Normandie, Picardie og England. Den engelske nasjonen omfatta også studenter fra Tyskland, Skandinavia og Øst-Europa. Paris-universitetet ble snart det fremste lærdomssetet i Europa, og i det 13. århundre hadde Paris 20 000 utenlandske studenter. Området rundt universitetet ble etter hvert hetende Quartier Latin – Latinerkvarteret – etter språket som var studentenes og de lærdes felles språk.
Collège de Sorbonne.
Paris-Sorbonne har sitt navn etter Collège de Sorbonne, som ble grunnlagt av Robert de Sorbon i 1257 for å utdanne teologer.
Sorbonne fikk etter hvert ry som den fremste teologiske institusjonen i Frankrike, og ble ofte forespurt i kirkelige og teologiske lærespørsmål. På 1620-tallet sørga Kardinal Richelieu for en opprustning av Sorbonne, og de eldste bygningene på området stammer fra denne tida. Til hans ære ble kapellet bygd, og Richelieu er sjøl gravlagt her.
Den nære forbindelsen til kirka førte til at Sorbonne ble stengt under den franske revolusjon. Napoleon gjenåpna Sorbonne i 1808 og gjorde det til en del av Universitetet i Paris. Mellom 1808 og 1885 tjente Sorbonne som sete for det teologiske fakultetet og for Académie de Paris. På slutten av 1800-tallet ble alle bånd til kirka løst, og universitetets frie stilling sikra.
Andre kollegier.
Utenom det berømte Collège de Sorbonne var det andre "collegia"; noen tjente et rent praktisk formål, som mat og innkvartering for studentene. Det var åtte eller ni collegia for utenlandske studenter, det eldste var "Collegium danicum", grunnlagt i 1257. For svenske studenter var det i det 13. og 14. århundre tre kollegier, "Collegium Upsaliense", "Collegium Scarense" og "Collegium Lincopense" for studenter fra de tre katedralskolene i Uppsala, Skara og Linköping. Det tyske kollegiet, "Collegium alemanicum", er nevnt i 1345, det skotske "Collegium scoticum" ble grunnlagt i 1325 og det lombardiske "Collegium lombardicum" i 1330-åra. "Collegium constantinopolitanum" ble grunnlagt i det 13. århundre for å fremme gjenforeninga av de østlige og vestlige kirkesamfunna. Det ble senere omorganisert som en fransk institusjon, "Collège de la Marche-Winville".
Nyere tid.
Under den tyske okkupasjonen 1940-1944 ble universitetet stengt for første gang i historia. Det skjedde igjen under studentopptøyene i 1968. 3. mai 1968 brøt det ut opptøyer inne på universitetsområdet etter at politiet hadde forsøkt å stenge et politisk møte. Fakultetsbygningene ble okkupert av studentene, og Sorbonne ble kommandosentral for opprøret som snart spredte seg til Paris' gater og til fabrikker over hele byen. 16. juni storma politiet universitetet og gjorde slutt på Paris-våren.
Som et direkte resultat av opprøret kom nyorganiseringa av Paris-universitetet. I dag er Paris-Sorbonne et universitet hovedsakelig for humaniora og samfunnsvitenskap.


Gregor XVI.
Pave Gregor XVI, født Bartolomeo Alberto Cappellari, (født 18. september 1765 i Belluno, død 1. juni 1846) ble valgt til pave 2. februar 1831.
Cappellari gikk i ung alder inn i Camaldoleseordenen, hvor han raskt ble bemerket for sin teologiske og lingvistiske tilegnelser.
Gregor 16


Theben (Hellas).
Levninger av Kadmea, den sentrale borgen i antikkens Theben
Theben (gammelgresk: Θῆβαι "Thēbai", nygresk: Θήβα "Thíva") er en by i Hellas som ligger nord for Kithaeron-rekken, som deler Boeotia fra Attika, og på den sørlige kanten av boeotiske sletten. I antikken var byen den største i Boeotia-regionen.
I dag ligger den antikke sitadellen, Kadmeaen, i landsbyen Thiva ("Θήβα").
Tidlig historie.
Det er vanskelig å trekke ut noen som helst historiske fakta ut av denne massen av myter. De forskjellige gruppene kan ikke være fullt ut koordinert, og en annen ting som gjør det enda vanskeligere er utelatelsen av Theben i de homeriske diktene. På den andre siden kan ikke disse mytene fullstendig forkastes, som ble vist av utgravninger i 1909 av «huset Kadmus», som legenden sier ble født i Tyre og lærte bokstaver til grekerne. Det ble funnet en samling av mesopotamiske sylinder-segl, inkludert et som refererte til en kassittisk konge som hersket mellom 1381 og 1354 f.Kr. Videre arkeologiske utgravninger i og rundt Theben har avslørt graver datert til mykensk tid som inneholdt våpen, elfenben og tavler skrevet i linear B. Det virker klart å anta at det var en av de første greske samfunnene som trakk sammen i en befestet by, at byen kan takke sin viktighet i førhistorisk tid, som i senere tider, til dens militære styrke. Som et befestet samfunn, trakk den til seg oppmerksomheten fra de invaderende dorerne, og det at de til slutt erobret Theben ligger bak fortellingene om de etterfølgende legendariske angrepene mot byen.
Den sentrale posisjonen og militære sikkerheten til byen hadde naturligvis en tendens til å heve den til en kommanderende posisjon blant boeotianerne, og fra tidlige tider var dens innbyggere i stand til å etablere total kontroll over deres stammefolk i de ytterliggende landsbyene. Denne sentraliseringspolitikken er like mye et kardinalfakta om thebisk historie som det motsatte forsøket til de mindre byene på å motstå å bli slukt er det bærende elementet i historien til Boeotia. Ingen detaljer om den tidlige historien til Theben har blitt tatt vare på, utenom at det ble styrt av et landeiende aristokrati som beskyttet deres integritet gjennom harde statutter om eierskap av eiendom og dets eierbytte.
Thebens storhetstid.
Sent i det 6.århundret f.Kr. kom thebanerne for første gang i fiendtlig kontakt med atenerne, som hjalp de små landsbyene på platået til å fastholde sin uavhengighet mot dem, og i 506 slo de tilbake et inntog inn i Attika. Aversjonen mot atenerne forklarer den upatriotiske holdningen som Theben viste under den store perserkrigen. Selv om en kontingent på 700 ble sendt til Thermopylae og forble der med Leonidas I helt til slutten, slo det styrende aristokratiet seg sammen med fienden med stor innsats og kjempet intenst på hans vegne i slaget om Plataea i 479 f.Kr. De seirende grekerne straffet Theben etterpå ved å ta fra dem lederskapet over det Boeotiske forbundet, og et forsøk av spartanerne på å utvise dem fra det delfiske amfiktyoni ble bare hindret av mellomstyret i Aten. I 457 gikk Sparta, som trengte en motvekt mot Aten i det sentrale Hellas, tilbake på sin politikk og gjeninnsatte Theben som den dominerende makten i Boeotia. Den store sitadellen i Kamea tjente dette formålet godt ved å holde ut som en base for motstand da atenerne kjørte over og okkuperte resten av landet (457–447 f.Kr.). I Peloponneserkrigen var thebanerne, som var bitre på støtten som Aten gav de mindre boeotiske landsbyene, og særlig til Plataea som de forsøkte forgjeves å reduserei 431 f.Kr., stødige allierte med Sparta som hjalp dem i å beleire Plataea og lot dem ødelegge landsbyen etter at den ble erobret i 427 f.Kr.. I 424 f.Kr. påførte de, i spissen for de boeotiske innrullerte, et betydelig nederlag på en invaderende atensk styrke i slaget om Delium, og for første gang viste de effekten av den faste militære organisasjonen som etterhvert ville heve dem til en dominerende makt i Hellas.
Etter at Aten falt til Sparta på slutten av peloponneserkrigen brøt thebanerne alliansen etter at de fant ut at Sparta hadde tenkt å beskytte de statene de ønsket å annektere. I 404 hadde de bønnfalt om å få ødelegge Aten, likevel støttet de i hemmelighet i 403 f.Kr. gjenopprettelsen av dets demokrati for å finde en motpol mot Sparta. Noen få år senere, kanskje ved hjelp av persisk gull, dannet de kjernen i forbundet mot Sparta. I slagene om Haliartus (395) og Koronea (394) beviste de igjen sin stigende militære kapasitet ved å bli stående mot spartanerne. Resultatet av krigen var særlig katastrofalt for Theben, da den generelle avtalen i 387 stipulerte komplett autonomi for alle greske landsbyer og dermed trakk de andre boeoterne fra deres politiske kontroll. Dets makt ble videre beskåret i 382 da en spartansk styrke okkuperte sitadellen av et forrædersk kupp. Tre år senere ble den spartanske garnisonen utvist, og en demokratisk konstitusjon ble satt solid fast istedet for det tradisjonelle oligarkiet. I de følgende krigene med Sparta beviste den thebanske arméen, trent og ledet av Epaminondas og Pelopidas, seg som den beste i Hellas. Noen år med usammenhengende kamper der Theben etablerte sin kontroll over hele Boeotia, kulminerte i 371 i en betydelig seier over de beste spartanerne i slaget om Leuktra. Vinnerne ble hyllet i hele Hellas som seierherrene til de undertrykkede. De bar deres våpen inn i Peloponnesos og i spissen for en stor koalisjon knuste de Spartas makt. Lignende ekspedisjoner ble sendt til Thessali og Makedonia for å regulere affærene av disse regionene.
Slutten på storhet.
Men dominansen til Theben var kortlevd. Statene som hun beskyttet nektet å underlegge seg på permanent basis og den fornyede rivalen Aten, som hadde sluttet seg sammen med Theben i 395 i felles frykt for Sparta, hadde siden 371 holdt ut for å opprettholde maktbalansen mot hennes allierte og hindret dannelsen av et thebansk imperium. Med Epaminondas ved Mantinea i 362 sank byen igjen til posisjonen som en sekundær maktfaktor. I en krig med nabostaten Fokis (356–346) kunne den ikke en gang opprettholde sin dominans i det sentrale Hellas, og ved å invitere Filip II av Makedonia til å knuse fokerne, utvidet byen monarkens makt farlig nær egne grenser. En voldsom endring i holdningen mor Filip ble fullført i 338 av taleren Demosthenes som overtalte Theben til å slutte seg til Athen i et siste forsøk på å stoppe Filips fremrykning gjennom Attika. Den thebanske kontingenten tapte det avgjørende slaget om Chaeronea og med det ethvert håp om å få tilbake kontrollen over Hellas. Filip var bestemt på å frarive Theben hennes dominans over Boeotia. Men et mislykket opprør i 335 mot hans sønn Aleksander ble straffet av Makedonia og andre greske stater i den betydelige ødeleggelsen av byen.
Senere historie.
Byen ble restorert av Kassandros i 315 f.Kr., men den spilte aldri igjen en viktig rolle i gresk politikk. Den led av etableringen av Khalkis som hovedfestningen i sentral Hellas, og ble alvorlig håndtert av de romerske erobrerne Mummius og Sulla. Strabo beskriver den som knapt en landsby, og på Pausanias tid (midten av det 1.århundret) var det bare citadellet som var bebodd. Under den bysantinske perioden tjente den som et tilfluktssted mot utenlandske invaderere, og fra det 10.århundret ble den et sentrum for den nye silkehandelen. Den ble betydelig plyndret av normannerne i 1146, men gjenvant sin blomstring og ble valgt av det frankiske dynastiet de la Roche som sin hovedstad. I 1311 ble den erobret av det katalanske kompaniet. Idag eksisterer byen Theben fremdeles på gresk jord, men er bare en skygge av sin tidligere storhet.


Aleksander II Zabinas.
Mynt med Aleksander II Zabinas på den ene siden og Jupiter på den andre
Aleksander II Zabinas var en motkonge som dukket opp i kaoset etter selevkidenes tap av Mesopotamia til partherne. Zabinas var den påståtte sønnen til Aleksander I Balas, som i sin tid antagelig var en falsk sønn av Antiokos IV.
Han var knapt en tjener av den egyptiske eksilkongen Ptolemaios VIII Gryfon, som på den tiden bare hersket over Kypros, i et forsøk på å ødelegge for regimet i Alexandria. Etter mordet på den legitime kongen Demetrius II (støttet av Alexandria), hersket Zabinas over deler av Syria (129–123 f.Kr.) inntil han ble beseiret av sønnen til Demetrius Antiokos VIII Grypus. Zabinas er et avledet navn som betyr «den kjøpte».


Leo XII.
Pave Leo XII, født " Annibale Francesco Clemente Melchior Girolamo Nicola Della Genga" (født 22. august 1760 kanskje i Genga ved Spoleto, død 10. februar 1829 i Roma), var pave fra 28. september 1823 til sin død.
Oppvekst, tidlig karriere.
Han ble født inn i en adelig familie fra La Genga, en liten by i provinsen Ancona. Han var sønn av grev Flavio della Genga og grevinne Maria Luisa Periberti di Fabriano, og var den sjette av deres ti barn. Hans faktiske fødested er usikkert, men de mest sannsynlige stedene er familiens slott i Genga, Ancona og Spoleto.
Han fikk sin utdannelse ved "Collegio Campana" i Osimo (avslutning i 1773, "Collegio Piceno" i Roma (avsl. 1778 og "Accademia dei Nobili Ecclesiastici" i Roma. Han ble presteviet i Roma den 14. juni 1783 med dispens fra den kanoniske minstealder.
I 1790 fikk Genga fordelaktig oppmerksomhet for sin taktfulle preken til minne om keiser Josef II.
I pavenes tjeneste.
I 1792 gjorde pave Pius VI ham til sin privatsekretær og i 1794 ble han gjort til titulær-erkebiskop av Tyros, og bispeviet av Stuart. Han ble sendt til Luzern i Sveits som nuntius. I 1794 ble han overført til Köln for å være nuntius der, men på grunn av krig måtte han forlegge sin residens til Augsburg istedet. I de over 20 årene han var i Tyskland fikk han flere ærefulle og vanskelige oppdrag som gjorde at han kom i kontakt med hoffene i Dresden, Wien, München og Württemberg, samt med Napoleon. Det var da han og kardinal Caprara ble sendt til Paris for å forhandle på Pavestolens vegne med Napoleon – oppdraget slo feil.
Etter avskaffelsen av Kirkestaten ble han av franskmennene behandlet som en statsfange og han levde i noen år i klosteret Monticelli. Han fordrev tiden med musikk og fuglejakt, noe som han fortsatte med også etter å ha blitt valgt til pave.
I 1814 ble Della Genga nuntius i Paris og valgt til å overrekke pave Pius VIIs gratulasjoner til Ludvig XVIII av Frankrike, som kom til makt etter Napoleons nederlag.
Kardinal.
I 1816 ble han utnevnt til kardinalprest knyttet til "Basilica di Santa Maria Maggiore" og kort tid etter utnevnt til biskop av Sinigaglia (med personlig tittel som erkebiskop). På grunn av sin svake helse søkte han avskjed fra dette bispeembedet allerede etter et halvt år, i september 1816, uten engang å ha reist til byen.
I 1820 utnevnte pave Pius VII ham til sin generalvikar for bispedømmet Roma.
"domandò. "Questi è il Santo Padre, è vero?"
"Ma il capitano de' Svizzeri che udì,"
"rispose: "Santo no, ma padre sì"
Pavevalget.
I konklavet 1823 ble han valgt til pave den 28. september selv om det var aktiv motstand fra Frankrike.
Han var den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonens kandidat. Den østerrikske keiser Franz I hadde – med rette – ansett det som tenkelig at en annerledes sinnet kardinal, kardinal Severoli, kunne bli valgt, og ønsket å forhindre det. Gjennom kardinal Giuseppe Alberoni nedla han derfor østerriksk veto mot et slik utfall straks Severolis stemmetall kom så høyt opp at et valg var overhengende.
Da Della Genga ved den 51. avstemningen fikk det tilstrekkelige stemmetall den 27. september ville han av helsegrunner først ikke godta valget, og påpekte tårefull for kardinalene at de hadde valgt "en død mann". Men da kardinalene insisterte på at det var hans plikt å takke ja, aksepterte han valget dagen etter, og tok navnet Leo XII. Han ble kronet den 5. oktober 1823 av kardinal Fabrizio Ruffo.
Det er mulig at det var nettopp hans svekkede helse som gjorde at han fikk det tilstrekkelige antall valgstemmer.
Pontifikat.
Han ble etterhvert frisk igjen, og skulle regjere i seks år. Men det gikk ikke bedre før han i desember 1823 hadde vært døden meget nær. Han frisknet til på det mange mente måtte være en mirakuløst vis.
Blant den nye paves første tiltak var enkelte ikke særlig vellykkede forsøk på å få bukt på bandittplagen og løslevnedheten i områdene Maritima og Campagna i Kirkestaten. Han beordret også jødene tilbake til ghettoen. De hadde flyttet inn i selve Roma by under revolusjonen. På den annen side fikk han utvidet dette romerske jødekvarteret vesentlig.
Disse tiltakene var typiske for Leo XIIs temperament og politikk. Det var noe patetisk over kontrasten mellom den klokskap og mesterlige energi han utviste som kirkeleder, og den ukyndighet han utviste som hersker over Kirkestaten.
Til statssekretær utnevnte Leo XII først den 80-årige kardinal Giulio Maria della Somaglia. Kardinal Ercole Consalvi som hadde gjort en så strålende innsats under det forrige pontifikatet, men han var syk og døde etter fire måneder. Han gjorde slik bare begenset tjeneste som rådgiver for utenrikspolitikken. I 1828 ble den bedre skikkede kardinal Tommaso Bernetti utnevnt til statssekretær, og også han fulgte i kardinal Consalvis fotspor.
Paven kunne inngå en rekke konkordater som var fordelaktige for Kirken. Han arbeidet for å sikre katolikkene i Storbritannia og Russland kirkelig frihet, og kom med tildels virksomme mottiltak mot den protestantiske forfølgelse av katolikker i Nederland.
Leo XII gjennomdrev også kuriereformer, og førte et strengt regime i Kirkestaten. Han bekjempet en rekke liberale ideer og bevegelser, og med særlig styrke gjaldt det carbonariene og frimureriet, som ble fordømt på nytt i 1825. Han arbeidet også for en reform av Indekskongregasjonens liste over forbudte bøker, og fjernet blant annet noen av Galileo Galileis verker fra den. Men det han ble husket mest for i ettertiden, var Det hellige år 1825, som var en stor suksess med uventet stor deltakelse.
Leo XII var personlig meget sparsom, og han reduserte skattene i Kirkestaten, gjorde rettspleien mindre kostbar, og var i stand til å finansiere enkelt offentlige forbedringer. Men han etterlot seg finansene i en mer rotete stand enn han hadde mottatt dem.
Leo hadde et sterkt temperament og var hardt arbeidende selv om helsa skrantet. Han døde i Roma den 10. februar 1829. Nyheten om hans bortgang ble mottatt av folket med utilslørt glede. Hans styre hadde vært upopulært i Roma og i Kirkestaten, og han hadde ved forskjellige uheldige tiltak gjort det vanskeligere for sine etterfølgere å løse de nye problemer de ble stilt overfor.
Della Genga
Della Genga


Rocketboom.
Rocketboom er en videologg med base i New York City i USA. Ifølge Startsiden.no sitt magasin "Neste klikk" har den over 30 000 faste seere. Konseptet er en daglig, gjennomsnittlig tre minutters «nyhetssending» bestående av både underholdning og nyheter. Temaer er lokalt stoff, teknologi og internettfenomener, kunst, samt internasjonale nyheter. I følge Rocketbooms nettsider baserer videologgen seg på lavkost-produksjon. Staben består i følge Rocketbooms egen omtale av fire personer, hvor nyhetsoppleseren Amanda Congdon lenge var den mest kjente skikkelsen. I september 2006 kom et nytt anker på veven, britiske Joanne Colan. I tillegg til redaksjonelle bidragsytere har Rocketboom også tilknyttet seg korrespondenter i andre deler av USA, samt i Europa.
Også Norge har vært tema i vloggen. «Memorial day»-utgaven den 27. mai 2005 brakte et innslag om norske soldaters amatørvideoproduksjon i Kosovo, der soldatene hadde laget en musikkvideo som en versjon av Beach Boys' sang «Kokomo».


FedEx Corporation.
FedEx Corporation er et amerikansk selskap som tilbyr bud-, frakt- og logistikktjenester. Selskapet ble grunnlagt i 1971 under navnet Federal Express. Navnet ble endret til FedEx Corporation i 2000.


Skjegg.
Skjegg er hårvekst hos menn omkring munnen, haka og kinna oppover til ørene og nedover halsen. Skjeggvekst begynner vanligvis etter puberteten. Gutter i 14-15 års alderen begynner å få dunbart og kinnskjegg. Antydninger til slik hårvekst i ansiktet kan også forekomme hos kvinner, særlig etter menopausen, men utvikler seg svært sjelden til skjegg. All hårvekst, også skjeggvekst, varierer fra person til person og mellom folkegrupper.
Det lengste skjegget som er kjent hadde norskamerikaneren Hans N. Langseth som døde i USA i 1927, skjegget hans var 5,33 m langt. Den lengste barten er 339 centimeter lang og tilhører Kalyan Ramji Sainv fra India
Skjeggmotene har som hårmotene ellers, variert stort gjennom tidene. De forskjellige måter folk har skjegget på, drøftes nærmere i artikkelen frisyre.
Ordet "skjegg" kommer fra norrønt og betegner noe som stikker fram.


Ole Martin Moen.
Ole Martin Moen (født 28. april 1985) er en norsk fagfilosof og lærebokforfatter.
Moen er doktorgradsstipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo, og har etikk og politisk teori som forskningsfelt. Han var høsten 2008 predoktoral gjesteforsker ved University of California, Berkeley. I 2011 utgav han boken "Essayskriving: kort og klart" (Høyskoleforlaget)
Moen var medlem av Øvre Eiker kommunestyre 2003–2007, og meldte overgang fra Fremskrittspartiet til Det Liberale Folkepartiet i 2004. Han har også vært nestleder i Liberalistisk Ungdom, Det Liberale Folkepartiets ungdomsorganisasjon, samt leder for Liberalistisk Ungdoms fylkeslag i Oslo. Moen har også vært ansatt som prosjektmedarbeider i tankesmien Civita, og er leder for Human-Etisk Studentlag. Moen er en av grunnleggerne av Humanistskolen.


Schapelle Corby.
Schapelle Leigh Corby (født 10. juli 1977) er en australsk kvinne som i 2005 ble dømt til 20 års fengsel for narkotikasmugling på Bali i Indonesia. Saken har vært en viktig politisk sak i Australia siden.
Arrestasjon og rettssak.
Corby ble arrestert i 2004 og dømt året etter. Hun var på vei til Bali, der hun skulle besøke søsteren. Både Corby og påtalemyndigheten i Indonesia, som forlangte dødsstraff, anket dommen på 20 års fengsel, men dommen ble stadfestet og alle rettsmidler er uttømt.
Reaksjoner.
Saken har blitt en stor belastning i forholdet mellom Indonesia og Australia. Corby har fått sterk støtte i hjemlandet. I en undersøkelse mente 88% at Corby var uskyldig. Samtidig var det lokale demonstrasjoner på Bali hvor det ble krevet dødsstraff. Den australske utenriksminister Alexander Downer ba i etterkant av dommen opprørte landsmenn om ikke å angripe eller true folk fra Indonesia. Tidligere utenriksminister Downer har i etterkant blitt sterkt kritisert av Corby-tilhengere for ikke å ha gjort nok for å hjelpe henne. Andre oppfordret regjeringen til å trekke tilbake nødhjelpen som ble sendt til Indonesia etter tsunamien i 2004.
I Australia, New Zealand, USA og store deler av verden har denne saken fått stor oppmerksomhet. I Norge har historien til Schapelle Corby vært omtalt i media en rekke ganger og NRK har sendt en dokumentarfilm om henne.
Selvbiografi.
I 2006 utgav Corby sammen med Kathryn Bonella selvbiografien "My Story". En domstol i Queensland tok i 2007 beslag i pengene fra salget av denne, i henhold til lover som forhindrer dømte kriminelle fra å tjene på sine forbrytelser.
I 2008 kom nok en biografi fra Corby og Bonella.
TV-dokumentar.
En TV-dokumentar, "Ganja-dronningen", ble produsert av Janine Hosking og Steve Hosking i 2007 og ble bl.a. sendt på NRK i september 2009. En utvidet versjon, "Schapelle Corby: The Hidden Truth", ble sendt av australsk fjernsyn i 2008.
Se også filmen (2012): Schapelle Corby - Expendable
Fengselsliv.
Corby soner i distriktet Denpassar på Bali i fengselet Kerobokan, et overfylt fengsel med svært tøffe forhold. En fange overlever i gjennomsnitt 10–20 år i dette fengselet.
Fangene er innesperret på små overfylte celler, med menneskelige ekskrementer utover gulvet i cellene, og rotter som løper mellom fangene når de sover. Sykdom og infeksjoner er en del av hverdagen.
For at Corby skal kunne overflyttes til Australia, må hun innrømme skyld i saken, noe hun fortsatt iherdig benekter.


Springpadder.
Springpadder eller haleløse padder er haleløse amfibier som består av frosker og padder. De utgjør ordenen "Anura" i klassen amfibier.
Anatomi.
Disse dyrene har et stort hode og en stor munn. Deres bakben er meget store og gjør dem til ypperlige svømmere. På land brukes bakvbena som springben. Mange av dem kan hoppe meget langt, men noen går likevel mer enn de hopper. Forlemmene har fire fingre, med små rudimenter av en femte, og baklemmene har fem tær, med små rudimenter av en sjette.
Hovedregelen er at de mangler ribbein, men det finnes et par unntak hos mer primitive springpadder. Beinplater i huden kan forekomme.
Halevirvlene hos voksne individer er vokst sammen til en enkelt knokkel som kalles urostyle. Skjelettet er i det hele tatt temmelig redusert, og flere knokler er gått tapt eller er smeltet sammen. Kraniet har mistet flere av knoklene, og underkjeven består av bare to ben. Tenner finnes bare i overkjeven, men noen kan mangle tenner også her.
Hos voksne individer kan antall virvellegemer være redusert til kun fem, det minste antall hos noe virveldyr.
Springpadder er de eneste nålevende amfibier med trommehinne og mellomøre. De to andre amfibiegruppene, salamandere og ormepadder, har indre øre, men mangler både ytre og mellomøre. Frosker og padder er derfor de eneste amfibier som har nytte av en stemme.
Forplantning.
De fleste springpadder har ytre befruktning. Hannen befinner seg oppå hunnen mens han sprøyter kjønnssekretet over eggene som hun legger. Imidlertid har noen av dem en slags indre befruktning, hvor hannens og hunnens kloakkåpninger kommer nær hverandre.
Eggene er små og omgitt av en gelelignende substans. Springpaddene gjennomgår en lang utvikling frem til de er ferdig utvokst. Ut av eggene kommer rumpetroll som har lang hale. Etterhvert blir lemmene tydeligere og de mister halen.
Likevel finnes det flere unntak fra denne regelen. Noen gjennomgår hele utviklingen inne i egget og kommer ut ferdig utviklet (med det resultat at enkelte har mistet gjellene), og noen få arter føder levende unger.
Det er oppstått et utall forskjellige typer yngelomsorg. Noen bærer eggene på kroppen. Mest bemerkelsesverdig er en art som fins i Australia som svelger eggene og gulper opp ungene når de er utviklet.
Systematikk.
Springpadder deles inn i 31 familier, fordelt på tre underordner, se liste over familier av springpadder


Languedoc-Roussillon.
Languedoc-Roussillon er en fransk region. Regionen består av departementene Aude, Gard, Hérault, Lozère og Pyrénées-Orientales. Den grenser i sør til Spania, Andorra og Middelhavet, og de franske regionene Provence-Alpes-Côte d'Azur, Rhône-Alpes, Auvergne og Midi-Pyrénées.
Regionen sammenfaller med et gammelt vinområde, som allerede under Romerriket leverte god vin. Her ligger også noen av Frankrikes eldste byer og universiteter, konsentrert om Nîmes og regionshovedstaden Montpellier.


Oslo Filharmoniske Kor.
Oslo Filharmoniske Kor (OFK) er Oslo-Filharmoniens vokale hovedsatsning. Koret arrangerer også egne konserter i inn- og utland.
Filharmonisk Selskaps Orkester ble opprettet i 1919. Orkesterets første sesong ble avsluttet med Beethovens 9. symfoni i samarbeide med Cæciliaforeningen. Selskapet forsto at det var behov for et permanent kor for at symfoniorkestret skulle kunne fremføre musikk som krevet kor. I 1921 ble derfor Filharmonisk Selskaps Kor opprettet. Korets første instruktør var Maja Flagstad. Debutkonserten ble holdt i januar 1922. Koret ble organisert som en egen Korforening med en viss selvstendighet fra 1923. Beethovens 9. symfoni sto på programmet hvert år fram til 1935 og er blitt kalt korets «kjenningsmelodi». En av korets største suksesser startet i sesongen 1930/31 med uroppførelsen av Ludvig Irgens-Jensens "Heimferd". Verket er senere oppført tolv ganger. Oppførelsen 4. november 1940 ble stanset av det nazistiske kulturdepartementet med begrunnelse av at publikum ville kunne legge inn aktuelle begivenheter i teksten og «lage ytterst uheldige demonstrasjoner». Korets styre nedla da virksomheten, og koret opphørte fram til 1947. Ved gjenopprettelsen ble det opprettet en fast korinstruktørstilling.
Da orkesteret skiftet navn i 1979, skiftet også koret navn til Oslo Filharmoniske Kor.
Koret ble reorganisert i 1983 med sterkere integrering i Filharmonisk Selskap. Det skulle ikke lenger være en selvstendig korforening med eget styre og generalforsamling, men ble ført inn under Selskapets styringsorganer. Korets dirigent ble bindeleddet mellom kor og orkester, blant annet gjennom deltagelse i selskapets repetoarutvalg. Selv skulle koret bidra til den daglige administrasjonen gjennom et arbeidsutvalg sammensatt av stemmeførere og en formann.
Antallet sangere har variert mellom 80 og 150.


Toulon.
Toulon ("Tolon" på provençalsk) er en by i det sørlige Frankrike med en stor flåtebase ved Middelhavet. Byen ligger i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur, og er "préfecture" (hovedstad) for "departementet" Var i den tidligere provinsen ved navn Provence. Toulon har et interkommunalt samarbeid med 11 av nabokommunene som kalles Communauté d'agglomération Toulon Provence Méditerranée. Befolkningen i kommunen ved folketellingen i 1999 var på (overslag pr. februar 2004:). Inklusive forsteder (dvs. i "aire urbaine") ved 1999-tellingen talte befolkningen personer.
Historie.
Området har vært bebodd siden Paleolitikum. Byen ble grunnlagt av romerne under navnet "Telo Martius". Den ble kjent som et senter for fremstilling av fargen purpur, tegn for den romerske overklassen. Området ble kristnet på 400-tallet og Toulon ble bispesete.
I 1486 kom Provence til Frankrike. Deretter startet en utvikling som gjorde Toulon til Frankrikes fremste militærhavn i Middelhavet. En allianse mellom Frankrike og Tyrkia mot Habsburgerne førte til en avtalt okkupasjon av Toulon av den ottomanske hæren og marinen i vinteren 1543/44.
Under Ludvig XIV ble militærhavnen befestet under ledelse av Sébastien de Vauban på slutten av 1600-tallet. Under den franske revolusjon utleverte rojalister byen og havnen til Storbritannia i september 1793. Blokaden av byen over seks uker førte til gjenerobringen i desember. Napoleon var avgjørende i denne gjenerobringen og det var et første steg i hans vei til makten.
I 1849 var Baron Haussmann prefekt i Var. Han begynte med en betydelig ombygging av byen, noe han skulle senere gjenta i Paris. Gamle forsvarsanlegg ble revet og store bulevarder ble bygget. Toulon fikk i 1862 en opera som er Frankrikes nest største.
Selvsenking av Vichy-Frankrikes flåte i Toulons havn, 28. november 1942. Krigsskipene "Strasbourg", "Colbert", "Algérie" og "Marseillaise" i brann
Under andre verdenskrig, etter den allierte landingen i Nord-Afrika (Operation Torch) inntok tyskerne Sør-Frankrike (Unternehmen Anton). Det førte til selvsenking av den franske flåten i Toulon (27. november 1942). Byen ble bombet av allierte 24. november 1943 og store deler av havna ble ødelagt, over fem hundre innbyggere drept. Byen ble frigjort 28. august 1944.


Normandie.
Normandie er en geografisk region i det nordlige Frankrike. Øvre Normandie (Haute-Normandie) består av de franske "départementer" Seine-Maritime og Eure, og Nedre Normandie (Basse-Normandie) av Orne, Calvados og Manche.
Hertugdømmet Normandie er et tidligere fylke (hertugdømme) i det nordlige Frankrike som dekket områdene rundt elven Seinens nedre løp, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser.
De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene er også kulturelt og historisk del av hertugdømmet Normandie, selv om de nå er britiske. Normandie er derfor delt mellom fransk og britisk overherredømme. Det kontinentale området som er under fransk overherredømme dekker 30 627 km² og danner overveiende andelen av Normandie og bortimot fem prosent av Frankrikes totale landområde. Normandie er delt i administrativ hensikt i to regioner: Basse-Normandie (vest) og Haute-Normandie (øst). Kanaløyene (referert til som "Îles Anglo-Normandes" på fransk) dekker 194 km² og består av to juridiske områder: Guernsey og Jersey, som begge er underlagt den britiske kronen.
Selve navnet «Normandie» er avledet av bosetningen og erobringen av området av vikinger fra nord, «nordboere», fra 800-tallet og framover, og ble bekreftet av en avtale på 900-tallet med den franske konge. For et og et halvt århundre etter den normanniske erobringen av England i 1066 var England og Normandie knyttet sammen over den engelske kanal. Etter 1204 ble Normandie helt og holdent en del av Frankrike.
I løpet av slaget om Normandie under den andre verdenskrig ble Normandie landingssted for invasjonen og frigjøringen av Frankrike og siden Europa fra Nazi-Tyskland. Dette har blitt anerkjent som et vendepunkt i krigen i Vest-Europa.
Befolkningsandelen i Normandie består av rundt 3,45 millioner mennesker. Den kontinentale befolkningen på rundt 3,26 millioner utgjør rundt 5,5 prosent av Frankrikes totale befolkning (i 2005).
Basse-Normandie er et overveiende jordbruksområde med avl av kyr som den viktigste sektoren (skjønt med en nedgang fra 1970- og 1980-tallets høydepunkt). "Bocage" (småskogen) er et lappeteppe av mindre marker med høye hekker som er typisk for områdene i vest. Haute-Normandie består av en høyere konsentrasjon av industri. Normandie er et område som framstiller betydelige mengder av sider (en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra eple), og produserer også Calvados, en destillert eplebrennevin. Andre aktiviteter av økonomisk betydning er meieriprodukter, lin (60 prosent av den franske produksjonen), hesteavl (inkludert to franske nasjonale avlsgårder), fisking, sjømat og turisme. Regionen har også tre franske kjernekraftstasjoner.


Augustin de Robespierre.
Augustin Bon Joseph de Robespierre (født 21. januar 1763 i Arras, henrettet 28. juli 1794 i Paris) var lillebroren til Maximilien de Robespierre, den fremste av lederne av den franske revolusjon.
Han hjalp Napoleon på de første skrittene på karrierestigen etter den korsikanske offiserens innsats ved beleiringen av Toulon i 1793.
Da Maximilien de Robespierre ble arrestert, krevde Augustin den ære å få dele hans skjebne, døden.
Robespierre, Augustin de
Robespierre, Augustin de
Robespierre, Augustin de
Robespierre, Augustin de


Eagle-Eye Cherry.
Eagle-Eye Lanoo Cherry (født 7. mai 1971) er en svensk-amerikansk sanger/sangskriver. Han er kjent for mange sanger, men mest for sin eneste verdenshit «Save Tonight».
Karriere.
Da han bodde i Sverige spilte han teater i sin hjemby Farstorp/Tårgarp i Skåne. Den gang var han også aktiv i idretten orientering i Bjarnum. Han var også vegetarianer.
Da Eagle-Eye Cherry var 13-14 år flyttet han til New York hvor han kom inn på School Of The Performing Arts på Manhattan. Her var han med i en del film og reklamer, som bl.a. for Clearasil og i en storfilm som "Født den 4. juli" (1989) med Tom Cruise i hovedrollen. Han var også med i forskjellige TV-serier. Senest har han medvirket i musikkdokumentaren "The Soul of a Man". Han bodde den gang i det latinamerikanske området i New York.
Han var på dette tidspunktet aktiv i musikklivet som trommeslager i et band kalt «Third Rail», et «King Crimson»-agtig band. Her møtte han også sin kjæreste, skuespilleren Helena Sandeberg, som han senere har brutt med. Etter faren døde i 1995 på Mallorca, reiste han trist tilbake til Stockholm. Han hadde en leilighet på Södermalm. Her fikk han skrevet noen få sanger som var beregnet til et album som skulle være en hyllest til faren Don Cherry. Han fikk kontrakt med et lite plateselskap. Han begynte å skrive sanger sammen med guitaristen Mattias Thorell.
«Save Tonight», som han skrev en ettermiddag, ble først en kjempehit i Skandinavia og ble i 1998 årets sang i Sverige og vant en MTV Award. Deretter ble den en hit verden over. Albumet og musikkvideoen til «Save Tonight» var produsert på lavbudsjett.
Han kom i kontakt med Rick Rubin, en respekteret produser og manager, for sitt neste album. Hans gamle pladeselskab, "Super-Studio Blå", gikk inn, og derfra gikk turen til London. Rick-Rubin sto for produksjonen av "Living In The Prestent Future" i 2000. Der ble også laget en amerikansk versjon (som ikke ble så populær) under navnet "Present/Future". Det var en lettere mikset utgave, som også inkluderede en hitsang han skrev sammen med Carlos Santana, «Wishing It Was». Carlos hadde telefonert til hans hjem i Stockholm og spurt om de ikke skulle skrive en sang sammen. Carlos mente at han skyldte Don Cherry den ære ettersom han tidligere hadde samarbeidet med ham.
Eagle-Eye Cherry har også samarbeidet med sin søster Neneh Cherry og soulprinsessen Titiyo. Christopher Watkins ("Preacher Boy") er også med i en flere samproduksjoner. Han har også sunget på svensk sammen med The Weeping Willows og Balsam i en hyllestsang til Hammarby IF, som er hans favoritt fotballag.
Han er i øyeblikket i gang med sitt fjerde album, og det skal utkomme på slutten av 2005. Han har valgt å fokusere på mer stille musikk – et album man skal kunne slappe av til. Han samarbeider i øyeblikket også med Moby.
Ekstern lenke.
Cherry, Eagle-Eye
Cherry, Eagle-Eye
Cherry, Eagle-Eye
Cherry, Eagle-Eye
Cherry, Eagle-Eye
Cherry, Eagle-Eye


Jean-Marie Le Pen.
Jean-Marie Le Pen (født 20. juni 1928) er en fransk politiker. Le Pen var fallskjermjeger i Indokina i 1953 og i Algerie i 1957. Han begynte sin politiske karriere i Paris i 1956. I 1972 grunnla han partiet Front national, som av observatører kategoriseres som et høyreekstremt parti. Le Pen har markert seg som en motstander av immigrasjon fra land utenfor Europa samt at Frankrike må være mer uavhengig av EU. Han har deltatt i flere franske presidentvalg, og kom ved valget i 2002 til andre valgomgang hvor han utfordret forhenværende president Jacques Chirac. Han er medlem av det europeiske parlamentet.
Hans yngste datter Marine Le Pen er også politiker og medlem av det europeiske parlamentet.


Broadcatching.
Broadcatching er et begrep som beskriver bruken av RSS og BitTorrent som en alternativ måte å distribuere multimedia-innhold (særlig video) på Internett. Navnet er et ordspill som spiller på det engelske ordet for kringkasting, "broadcasting".
RSS brukes til å publisere en liste med.torrent-filer som igjen kan brukes for å laste ned mediafilene. Siden BitTorrent er en peer-to-peer-protokoll hvor brukerne laster ned fra hverandre vil den originale utgiveren ha behov for mindre båndbredde enn med vanlig web-publisering, noe som gjør det tilgjengelig for flere som ikke har ressurser til å publisere video på vanlig måte.
Det finnes flere programmer og tillegg til BitTorrent-programmer som muliggjør nedlasting av filer som publiseres på denne måten. Programmer for podkasting, som også bruker RSS, har også begynt å få støtte for BitTorrent som et alternativ til å laste ned lydfilene direkte fra tjeneren.


Vernepliktsverket.
Vernepliktsverket er en fellesorganisasjon i Forsvaret med ansvar for verneplikten, herunder sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring og mobilisering. Vernepliktsverket har også ansvaret for utskriving til tjeneste i Sivilforsvaret. Vernepliktsverket holder til på Hamar.
Vernepliktsverket etterfulgte det tidligere generalkrigskommisariatet.


Henrik III av Frankrike.
a> utfører attentatet mot Henrik III
Henrik III (Fransk: "Henri III"; Polsk: "Henryk III Walezy", "Henryk Walezjusz", litauisk: "Henrikas Valua")
(født 19. september 1551, død 2. august 1589) var storhertug av Litauen og konge av Polen (1573–1574) og deretter konge av Frankrike (1574–1589).
Henrik ble født som Edouard-Alexandre på det kongelige Fontainebleau slott, Seine-et-Marne, som fjerde sønn av Kong Henrik II og Katarina av Medici. Han ble valgt til konge av Polen i 1573, men da broren, Karl IX døde, flyktet han fra Polen og returnerte til Frankrike. Han ble kronet til konge av Frankrike 1575 i katedralen i Reims.
Før han besteg tronen, ledet Henrik den kongelige hæren i den franske religionskrigen mot hugenottene og deltok i seirene over dem i Jarnac og Moncontour. Mens han ennå kun var hertug, hjalp han sin mor under Bartolomeusnatten der tusener av hugenotter ble drept; under hans regjeringstid som konge var Frankrike i konstant uro på grunn av religion.
1. august 1589 hadde Henrik samlet hæren ved Saint-Cloud, Hauts-de-Seine for å forberede et angrep mot Paris.
Kongen ble overfalt og stukket ned med kniv av en munk og døde av skadene dagen etter.


Rouen.
Rouen er en kommune i departementet Seine-Maritime i regionen Haute-Normandie nord i Frankrike. Rouen er den historiske hovedstaden i Normandie og er i dag hovedstad både i regionen Haute-Normandie og i departementet Seine-Maritime. Den var en av de største og mest suksessrike byene i middelalderen og ble avstått av den karolingiske kongen Karl den enfoldige til Gange-Rolf i 911. Rouen var setet til Exchequer av Normandie og spilte en stor rolle i den engelske historien som en av hovedstedene av England sammen med London i periodene til angelnormanniske dynastiene.
Olav Haraldsson skal ha blitt døpt i Rouen ca. 1013.
Det var i Rouen at engelskmennene brente Jeanne d'Arc på bålet i 1431. I 2006 hadde Rouen 109 600 innbyggere.
En av byens videregående skoler, Lycée Pierre Corneille, har siden 1918 tatt imot norske elever for treårig utdannelse som ender med fransk baccalaureat. Det tas for tiden opp 8 elever hvert år, gjennom fylkesmannen i Vest-Agder. Den tradisjonsrike skolen, som ble grunnlagt av jesuittene for over 500 år siden, har også skolert kjente franske forfattere som Gustave Flaubert, Guy de Maupassant og tragedielegenden som har gitt skolen sitt nåværende navn, Pierre Corneille.


Braastad.
En flaske Braastad XO sammen et tulipanformet cognacglass
Braastad er et konjakkhus. De eier ca. 40 ha vinmarker i Grande Champagne og Fins Bois, og kjøper ellers inn både vin for destillering, nydestillert konjakk og lagret konjakk fra ca. 350 andre vinbønder. Dermed er de også en negociant.
Total sett kommer 10% av konjakken deres fra Borderies, og 30% fra hver av områdene Fins Bois, Grande Champagne og Petite Champagne. Til sammen ca. 6 millioner liter vin går med til destillasjon av konjakk her.
Konjakkhuset heter egentlig Tiffon, men markedsføres i Norge under navnet Braastad på grunn av det norske eierskapet. Braastad konjakk er et merke eid av Tiffon. I tillegg finnes i Norge merket Bonaparte, som er et Arcus-produkt, som tappes på flaske av Arcus, men konjakken kjøpes inn fra Tiffon. Hovedsetet er familiens vingård; Château de Triac, som ligger i Petite Champagne.
Historie.
Tiffons historie regnes fra 1875, da Méderic Tiffon grunnla konjakkhuset.
Sverre Braastad flyttet i 1911 fra Braastad Gård utenfor Gjøvik til Cognac. Her fikk han jobb på konjakkhuset Bisquit, men falt etterhvert for datteren i konjakkhuset Tiffon, "Edith Rousseau". De giftet seg i 1913.
Tiffon drives i dag av Sverre Braastads sønn, Robert Tiffon, og sønnesønner Antoine, Jan og Richard. De feirer den dag i dag 17. mai på familiens vingård; Château de Triac. Sverre Braastad levde til han ble 100 år.
En annen Braastad, Philippe Braastad-Tiffon jobber som kjellermester hos et annet «norsk» konjakkhus; Birkedal Hartmann. Han er barnebarn av Sverre Braastad, og gikk ut av konjakkhuset Braastad etter uenighet om driften av huset. Han har også lansert en egen brandy med navnet "Braastad-Tiffon", men dette er ikke en konjakk, siden den er laget utenfor cognac-regionen.
Tiffon.
De to siste blandes ved Château de Triac.
Både VS og VSOP ble høsten 1997 oppgradert, både med tanke på emballasje og innhold. VS har blitt bløtere, og VSOP har fått 5% "faible", som er veldig gammel konjakk.


Norsk Designråd.
Norsk Designråd er en stiftelse finansiert av Nærings- og Handelsdepartementet som har til hensikt å fremme bruken av god design i norsk næringsliv. Norsk Designråd har derfor en rådgivningstjeneste, som er tilgjengelig for bedrifter som ønsker å ta i bruk design innenfor områdene; produkt- og tjenesteutvikling og kommunikasjon (eksempelvis emballasje, web, merkevarebygging, markedskommunikasjon og visuell profil).
Designrådet ble etablert av Norges Eksportråd og Industriforbundet (NHO) i 1963 og er i dag en stiftelse som finansieres over Nærings- og Handelsdepartementets budsjett, gjennom bedriftsrådgivning og egne prosjekter.
Norsk Designråd har per 01. november 2011 19 ansatte. Det blir tildelt 36,8 millioner kroner i offentlige tilskudd som også inkluderer midler som skal deles ut som idestøtte til norske bedrifter gjennom Designdrevet Innovasjonsprogram (DIP)
Designbasen.
Designbasen er et nettsted for designere og designbyråer i Norge. Norsk Designråd har prosjektansvaret for tjenesten, i samarbeid med Innovasjon Norge, Grafill, Kreativt Forum, NID og NIL.
Basens formål er å gi private og offentlige virksomheter oversikt og tilgang til designkompetanse fra hele Norge. Per 1. januar 2011 var det registrert 961 designbyråer i basen. Det største antallet er innenfor grafisk design (710), deretter følger web- og interaksjonsdesign (556), illustrasjon (528), industri- og produktdesign (284), animasjon (251) og tekstil- og konfeksjon (118).
Informasjonen i basen oppdateres av designbyråer og frilansdesignere og rommer blant annet kontaktopplysninger og prosjektportefolier. Alle designere og byråer kan registrere seg i basen, men Norsk Designråd kvalitetssikrer ikke informasjonen.


Meieriloven.
Meieriloven ("Lov om enkelte bestemmelser angående meieriselskaper") av 25. juni 1936 er en lov som regulerer produksjon og omsetning av meieriprodukter i Norge. Den danner det lovmessige grunnlaget for meierisamvirkene og bedriften TINE. Loven er selskapsrettslig, og gjør visse unntak/modifikasjoner i de reglene som følger av aksjeloven.


Pringles.
Pringles er et potetgull-merke som produseres av det amerikanske selskapet Procter & Gamble. Merket ble introdusert i 1968 og ble lansert på det norske markedet høsten 1998.
Pringles er kjent for innpakningen, som består av et papprør med et plastlokk på toppen. Det er også kjent for logoen; en tegnet mann med stor mustasje.
Potetløvene er laget i lik størrelse og i form av en sal, som gjør dem lette å stable i røret.


Procter & Gamble.
Procter & Gamble Co. () er et amerikansk, multinasjonalt konsern som produserer og markedsfører et bredt utvalg av forbrukervarer. Selskapet ble etablert i 1837 og har hovedkontor i Cincinnati i Ohio og omkring 127 000 ansatte.


Cincinnati.
Cincinnati er en amerikansk by i delstaten Ohio. Byen ligger ved bredden av elven Ohio og er senter for Hamilton County. I 2000 hadde Cincinnati 331 285 innbyggere, noe som gjør den til delstatens tredje største by. Combs-Hehl Bridge over Ohio forbinder byen med Campbell County i Kentucky.
Byen er hjemsted for det amerikanske fotballaget Cincinnati Bengals som spiller i NFL.


Suzann Pettersen.
Suzann Pettersen under LPGA-mesterskapet i 2009.
Suzann Pettersen (født 7. april 1981 i Oslo), gjerne kalt «Tutta», er Norges fremste kvinnelige golfspiller. Sin beste plassering på verdensrankingen oppnådde hun i september 2009, da hun lå en uke som nummer to. I mai 2011, etter seieren i Sybase Match Play Championship, rykket hun igjen opp til andreplass på rankingen. Hun har fem seire på Ladies European Tour og ti på den amerikanske LPGA-touren, heriblant majorturneringen LPGA Championship i 2007. Hjemmeklubben hennes er Oslo Golfklubb og hun trenes av David Leadbetter.
Karrieren som amatør.
Suzann Pettersen begynte å spille golf da hun var seks år gammel og utmerket seg tidlig som et stort golftalent. I 1993 ble hun tildelt Norges Golfforbunds Juniorstipend på kr. 5000.
Hun vant British Girls' Open Championship i 1999, World Amateur Championship i 2000 og ble norgesmester fem ganger mellom 1996 og 2000. Hun har dessuten vunnet det norske juniormesterskapet seks ganger. I sin siste sesong som amatør (2000) ble hun beste individuelle spiller i lag-VM, og hun ble nummer tre i det individuelle europamesterskapet. Hun deltok på det europeiske laget i Junior Ryder Cup Matches to ganger.
2001: Første seier på LET.
Pettersen ble profesjonell 4. september 2000, og i sin første hele sesong som profesjonell, i 2001, spilte hun ti turneringer på Ladies European Tour uten å misse cuten. Hun fikk sitt virkelige gjennombrudd da hun allerede i sin andre turnering dette året, French Open, vant etter et tre hull langt omspill med Becky Morgan. I tillegg til seieren, klarte hun fire andre topp ti-plasseringer (derav to annenplasser) og tre plasseringer blant de 20 beste. Hun ble nummer to på pengelisten Order of Merit og ble dessuten "Rookie of the Year", årets nykommer på LET.
I 2002 spilte hun tolv turneringer på LET, og endte blant de ti beste i tre av dem. Dette året kvalifiserte hun seg dessuten til Solheim Cup for første gang. Hun klarte også å kvalifisere seg for den amerikanske LPGA-touren året etter.
2003: Debut på LPGA-touren.
I 2003 spilte Suzann både på LET og på LPGA-touren. I Europa ble det fem turneringer, med en delt syvendeplass i Australian Women's Open og anneplass i HP Open (etter å ha tapt omspill mot Sophie Gustafson) som beste prestasjoner. I USA stilte hun til start i 19 turneringer, og endte blant de ti beste i fire av dem, herunder majorturneringen US Women's Open. Dermed endte hun på 31. plass på pengelisten med 387 920 amerikanske dollar. Hun spilte sin beste runde noen sinne da hun kunne notere 61 slag på annen runde av Welch's/Fry's Championship. Årets høydepunkt kom under Solheim Cup, der hun var sterkt delaktig i den europeiske seieren med fire seire, én uavgjort og ingen tapte matcher.
2004–2005: Skadeproblemer.
2004-sesongen ble delvis amputert av en albueoperasjon, men hun rakk å starte i fire turneringer på LET, og klarte en delt niendeplass i Evian Masters og en delt 14.-plass i HP Open. På LPGA-touren deltok hun i 16 turneringer, og endte blant de ti beste i tre av dem. Hun tjente 193 854 amerikanske dollar og ble med det nummer 58 på pengelisten.
Etter å ha vært ute av stand til å spille golf i åtte måneder på grunn av ryggproblemer, kom Suzann tilbake og kjempet seg til en sjetteplass i Scandinavian TPC og en delt annenplass i Ladies Finnish Masters. Hun ble også tildelt wild card i Solheim Cup 2005, som Europa tapte. Wild card fikk hun også til Lexus Cup 2005 i Singapore, hvor hun vant alle sine tre matcher. Det internasjonale laget vant, og Suzann mottok $ 50 000 i premiepenger.
2006.
Pettersen hadde en svak åpning på sesongen, men kom tilbake med en syvendeplass i MasterCard Classic og en tredjeplass i Scandinavian TPC. Sesongens høydepunkt ble femteplassen i Florida's Natural Charity Championship. I sesongens "major"-turneringer på LPGA-touren ble det henholdsvis 40. plass, 20. plass, 28. plass og misset cut.
2007: Gjennombrudd med fem seire på LPGA-touren.
Foran 2007-sesongen byttet Suzann Pettersen ut store deler av sitt støtteapparat, inkludert trener Simon Holmes. Ny trener ble Gary Gilchrist og caddie James Walton. Hun innledet også et samarbeid med Pia Nilsson og Lynn Mariott i Vision 54, som arbeider med den mentale delen av spillet.
Etter en svak sesongåpning noterte hun sin beste plassering på LPGA-touren noen gang med annenplassen i Safeway International. I sesongens første majorturnering, Kraft Nabisco Championship, ledet hun med tre slag etter 14 spilte hull på siste runde, men endte på delt annenplass, ett slag bak Morgan Pressel.
Tre turneringer senere vant hun sin første turnering på LPGA-touren. Akkurat som da hun vant første gang på Ladies European Tour, måtte hun gjennom et tre hull langt omspill, denne gang mot Jee Young Lee, før seieren i Michelob ULTRA Open var sikret. Hun rykket med det opp til annenplass på LPGA-tourens pengeliste, hennes høyeste plassering noen gang. Seks uker senere vant hun også LPGA Championship, sesongens andre majorturnering. Etter denne seieren rykket hun opp til fjerdeplass på verdensrankingen, bak Lorena Ochoa, Karrie Webb og Annika Sörenstam.
Hun vant LET-turneringen SAS Masters på Losby Golfklubb 25. august. Hun endte totalt 13 slag under par, ni slag foran nummer to, og satte ny banerekord med 64 slag på den første av de tre rundene.
Tilbake i USA vant hun Longs Drugs Challenge i begynnelsen av oktober, etter å ha slått Lorena Ochoa i omspill. To uker senere vant hun Hana Bank-KOLON Championship i Sør-Korea. Hun ledet turneringen før siste spilledag, og ble utropt som vinner da finalerunden ble avlyst på grunn av dårlig vær. Hun vant også Honda LPGA Thailand uken etter, hennes femte LPGA-seier for sesongen.
Under Idrettsgallaen 2008 fikk hun prisen «Årets kvinnelige idrettsutøver 2007».
2008.
I januar 2008 signerte Pettersen en flerårig avtale med Nike Golf, en avtale som omfattet køller, baller, sko, hansker og bag. Hun ble dermed en såkalt førstespiller for Nike, med tilgang på samme ekspertise som Tiger Woods.
Sesongen 2008 endte uten seire på LPGA-touren, men med to seire på Europatouren. I mai vant hun "Deutsche Bank Ladies Swiss Open", som ble avbrutt etter tre runder grunnet regn, og i juli "AIB Ladies Irish Open".
Solheim Cup.
Suzann Pettersen har deltatt i Solheim Cup seks ganger – i 2002, 2003, 2005, 2007, 2009 og 2011. Her har hun totalt vunnet 14,5 poeng på 25 matcher (12 seire, 5 uavgjorte og 8 tap).
Oversikt.
Total inntjening på LPGA-touren: $ 6 862 710 (2010)
Total inntjening på Ladies European Tour: € 815 471,89 (2008)
Plasseringer i majorturneringene på LPGA-touren.
Grønn bakgrunn for seier; gul bakgrunn for plassering blant de ti beste.


Folka.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Folka (2804 – 2864 tredje tideverv) den trettende kongen av Rohan. Han var sønn av Walda, og da hans far ble drept av orker i år 2851 T.T..
Han var en stor jeger, men svor på aldri å felle noe vilt dyr så lenge det ennå fantes orker i Rohan. Det var hans måte å hevne sin fars død på. Da alle orkene var drept, og gjemmestedene deres var funnet og knust, dro han på jakt etter den store villgalten i Everholt i Firienskog. Han klarte å drepe galten, men døde selv av sårene han fikk av galtens støttenner.
Han ble etterfulgt av sin egen sønn Folkwin i år 2864.


Iveco.
Iveco er en italiensk produsent av lastebiler og dieselmotorer, stiftet i 1974. Virksomheten er eid av Fiat-gruppen. Navnet er en forkortelse for Industrial VEhicles COroporation, og var opprinnelig en sammenslutning av nyttebildivisjonene til Fiat og Lancia, i tillegg til lastebilprodusentene Magirus-Deutz, O.M. og Unic.
Selskapet produserer omkring 200 000 nyttekjøretøy og 460 000 dieselmotorer årlig.
Historie.
En Iveco lastebil (Iveco Eurocargo)
Selskapene som inngikk i Iveco hadde lang historie, og selv etter sammenslutning produserte de lastebiler med eget merke i flere år. I 1983 kom TurboStar-serien, og med den en egen Iveco-identitet. I 1986 gikk de inn i en avtale om Ford Cargo-serien av distribusjonsbiler med Ford i Storbritannia.
På 1990-tallet kom en rekke serier. Fra lett til tung het de EuroCargo, EuroTech, EuroStar og EuroTrakker.
Iveco kjøpte spanske Pegaso og britiske Seddon Atkinson av spanske Enasa i 1991. I desember 2000 ble Daily nummer 1 million ferdigstilt.
I 90-årene ble Iveco-biler bygget i Kina, Tyrkia, India, Australia, Russland, Argentina og Brasil.
Iveco og Renault slo sammen om bussproduksjon gjennom selskapet Irisbus, fra 2003 kjøpte Iveco ut Renault, men Irisbus produserer fremdeles busser for Iveco.


Finnemarka.
Finnemarka er et skogområde på rundt 430 kvadratkilometer som ligger i Buskerud fylke. Finnemarka er avgrenset av Tyrifjorden i nord, Lierdalen i øst og Drammenselva i vest og sør. Finnemarka er delt mellom kommunene Modum, Lier, Drammen, Nedre Eiker og Øvre Eiker. Den sørøstre delen av Finnemarka kalles Drammensmarka.
Finnemarka har fått navn etter skogfinnene som slo seg ned i området rundt Glitre på midten av 1600-tallet.
Det høyeste punktet er Breiliflaka (702 moh.), nord i Finnemarka.


Breiliflaka.
Breiliflaka (702 moh.) er en ås i Modum kommune. Breiliflaka er det høyeste punktet i Finnemarka. Fra Breiliflaka er det god utsikt, særlig mot vest, og en kan lett se Blefjell, Vegglifjell, Norefjell og Vikerfjell. En kan òg se Tryvannshøgda ved Oslo i øst og Jonsknuten ved Kongsberg i sørvest.


Emil Boyson.
Emil Boyson (født 4. september 1897 i Bergen, død 2. juni 1979 i Oslo) var en norsk forfatter, lyriker, oversetter og gjendikter.
Boyson debuterte i 1927 med prosaboka "Sommertørst" som han selv kalte en historie, men han skulle først og fremst bli kjent som lyriker. Hans lyrikk er holdt i en modernistisk stil, med et språk som bryter med hverdagsspråket, men ofte i tradisjonell form og strofemønster.
Mrk. Hans egentlige debut var i 1920 da han under navnet Karl Snemo, utgav boken 'Åpning til regnbuen'.


Blaise Pascal.
Blaise Pascal (født 19. juni 1623, død 19. august 1662) var en fransk matematiker, fysiker, filosof og religiøs skribent, som la grunnlaget for moderne sannsynlighetsteori.
Som tenker tilhørte Pascal den kartesiske skolen – han delte René Descartes' dualistiske syn på kroppen og sjelen, og den mekaniske forklaringen hans for det kroppslige.
Pascal var født i Clermont-Ferrand, men flyttet sju år gammel til Paris med sin høyt utdannede far. Pascal var tidlig moden, og fikk tidlig ry som en selvstendig matematiker. Pascal oppfant og bygget mekaniske regnemaskiner. Etter en ulykke i 1640 gjennomgikk han en dyp religiøs omvendelse som han videreførte til faren og søsteren, Jacqueline, som ble nonne i Port-Royal ved Versailles. Gjennom henne kom Blaise Pascal i kontakt med jansenittene, og ble sterkt påvirket av deres strenge religiøsitet.
Gjennom sine "Lettres provinciales" fra 1650-årene lagde Pascal et viktig bidrag til den franske litteraturen. Disse brevene er både stilistisk imponerende, med bruk av kvikke replikker og satire, og innholdsmessig viktige for katolikker. Hans "Tanker" fra 1670 er også en viktig og sentral bok.


Kirkebok.
En kirkebok er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister.
Kirkebøker i Norge.
Den eldste bevarte norske kirkeboken er fra 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian 5.s Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet.
Føringen av kirkebøkene har endret seg noe opp gjennom årene. De tidligste bøkene er strukturert kronologisk. Fra et stykke inn på 1700-tallet begynte mange prester å føre handlingene hver for seg, men de kronologisk førte kirkebøkene fortsetter mange steder helt fram til tidlig 1800-tall. Fra 1814 benyttes protokoller med ferdigtrykte sideoppsett, og fra samme tidspunkt er det fastsatt nøyaktig hvilke opplysninger som skal være med til de enkelte handlinger. Tidligere var det mye mer opp til hver enkelt prest hvilke opplysninger som ble ført, for eksempel var det slett ingen selvfølge at mors navn skulle føres ved dåpen.
All informasjon yngre enn 60 år er klausulert (sperret for innsyn).
De fleste norske kirkebøker fra før 1900-tallet er mikrofilmet og gjort tilgjengelig gjennom landets folkebiblioteker. Noen er også skrevet av i databaser og lagt ut i Digitalarkivet, som også har digitale avfotograferinger av flere mikrofilmer. Etter hvert er også arkivmateriale begynnelsen av det tjuende århundre gjort tilgjengelig. Fra år 2006 har også Arkivverket begynt å gjøre kirkebøkene tilgjengelige. Dette prosjektet er stipulert avsluttet i 2008, da samtlige norske kirkebøker skal være ferdig scannet og indeksert.
Alle trossamfunn som får offentlig støtte i Norge er pålagt å føre kirkebok eller tilsvarende register. Da de gjerne har egne regler for slik journalføring, som ikke alltid er fullstendig overlappende med kravene i norsk lov, føres det ofte et menighetsregister som tilfredsstiller norsk lov og kirkebøker som tilfredsstiller egen lov, eller man bruker bøker tilsvarende Den norske kirkes så langt det lar seg gjøre og legger så til egne elementer. For eksempel fører Den katolske kirke i Norge i tillegg til dåpsbok, fermingsbok (konfirmasjonsbok), vigselsbok og begravelsesbok også konvertittbok, samt at den bruker ekstra kolonner i kirkebøkene fordi katolsk kirkerett krever at inngått ekteskap og eventuell utmelding også føres i dåpsboken. Mange frikirkelige menigheter fører også oversikt over når medlemmene etter deres definisjon ble frelst.
Historie.
Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av Francisco Kardinal Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.
På det tidspunkt hadde en kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.
Dateringer.
Spesielt på 1700-tallet ble det brukt dateringer i kirkebøkene som for en stor del har gått ut av bruk. Se egen artikkel om kirkeåret.


Hjemmedatamaskin.
En TRS-80 Color Computer 2, med typisk integrert tastatur
Hjemmedatamaskin var den andre generasjonen mikrodatamaskiner som kom fra 1977 og framover. Disse var populære blant hobbybrukere og små bedrifter, men ble etter hvert skjøvet ut av markedet til fordel for IBM sin PC og kloner av denne. Ordet "hjemmedatamaskin" falt ut av bruk tidlig på 1990-tallet
Konseptet ble økonomisk mulig da silisiumbaserte mikroprosessorer begynte å bli masseprodusert. Tidligere hadde datamaskiner vært i bruk bare i næringsliv og statlig sektor, og blant en liten gruppe entusiaster som hadde ferdigheter nok til å bygge sammen en datamaskin fra deler.
Utbredte hjemmedatamaskiner.
Apple II, en populær tidlig hjemmedatamaskin, med for den tiden god fargegrafikk
Commodore 64, den mest solgte datamaskinen noensinne


Dåsettunet.
right
Dåset (Gnr. 35, bnr. 1) nå bygdetun i Flesberg. Omfatter tunet og husene omkring på den gamle gården Dåset. Sommerstid arrangeres «Dåsetsøndager», hvor det er oppvisninger i folkemusikk og folkedans og hvor lokale retter serveres. Veien til Dåsettunet er skiltet fra Flesberg sentrum ved kirken.
Historie.
Man kjenner i liten grad til gårdens eldre historie, men gården ble trolig ryddet under vikingtiden. De eldste offisielle nedtegnelser er fra 1600-tallet. Lokalhistorikere tror eiendommen før dette kan ha tilhørt Prestegården, som tidlighere hadde navnet Flesberg. Storfamilien på gården Flesberg benyttet Dåset som sæter og utgangspunkt for sesongbetont sætervirksomhet, jakt og fiske.
Etter svartedauden (1347–1351) ble Dåset bortglemt og ingen på Prestegården gjorde krav på gården. Den ble i stedet underlagt gården Lande. I 1922 ble det slutt med fast husdyrhold.
Det som gjør stedet spesielt er at så mange som 20 av de gamle bygningene er bevart i sitt opprinnelige miljø. Låven er fra 1500-tallet, mens de øvrige bygningene er fra 1600–1800-tallet. På det meste var det 23 bygninger på gården. Noen av husene ble flyttet til Lågdalsmuseet i Kongsberg. Dette gjelder en badstue, en låve og et kvernhus. De to sistnevnte blir flyttet tilbake i 1942.
Dåset blir bygdetun.
På 1970-tallet begynte man å diskutere hvorvidt man skulle ha et bygdetun i Flesberg. I 1977 falt valget på Dåset, og kommunen fikk leieavtale på hus og tun. Avtalen går ut på at Flesberg kommune kan disponere gården mot at kommunen vedlikeholder bygningene. Etter dette har man fått utført mye restaurerings- og vedlikeholdsarbeid. Låven og badstuen blir flyttet tilbake til Dåset fra Lågdalsmuseet. Det er nå kun kvernhuset som står igjen på Lågdalsmuseet.
Bygningene.
I tillegg har det stått en hoppbakke her fra midten av 1900-tallet. Den er nå borte.


Slektsforskningsprogram.
Et slektsforskningsprogram er en type programvare for personlige datamaskiner som forenkler systematiseringsbehovet under slektsforskning.
Programmet gjør det mulig å enkelt systematisere all informasjon om en person, som biologiske foreldre, eventuelle adoptivforeldre, fødsel, dåp, konfirmasjon, vielse, dødsfall, begravelse og de enkelte hendelsers dato, sted, vitner og dokumentasjon – f.eks. bilder, fødselsattest, lydopptak, filmklipp eller underskrift – samt hvilken kilde informasjonen kommer fra.
Opplysningene legges inn i skjemaform, men programmet kan selv gjøre slektsforskeren oppmerksom på sannsynlige feil, som f.eks. hvis et barn ved fødsel er tillagt meget unge foreldre eller en mor over 50 år.
Et viktig formål med et slektsforskningsprogram er utskriftene som kan være av en persons aner eller etterkommere. Større samlinger av slektninger i en database kan ved hjelp av slektsforskningsprogrammet brukes til å skrive ut «manuskriptet» til en slektsbok. De fleste slektsforskningsprogrammer har i dag også støtte for automatisk generering av internettsider for presentasjon av innholdet.
En annen egenskap flere slektsforskningsprogrammer har, er støtte for import og eksport av såkalte GEDCOM-filer. GEDCOM er en standard for en representasjon av databasen i rent tekstformat, slik at man kan overføre hele eller deler av databasen fra ett slektsforskningsprogram til et annet, til og med på tvers av datamaskiners operativsystem.
GEDCOM gir ikke 100% kompatibilitet. Innenfor GEDCOM har produsentene visse friheter som gjør at det ikke alltid går helt smertefritt.


Bygdebok.
Bygdebok er en beskrivelse av én eller flere bygders historie og befolkning, som regel utgitt i samarbeid med kommunen.
Slike lokalhistoriske bøker begynte å utkomme i Norge fra ca 1910, om enn med noen røtter i opplysningstidens topografiske litteratur.
Bygdeboka kan deles inn i tre hovedkategorier, og mange bygdebokverk inneholder bind med flere av typene


Såpeopera.
En såpeopera er en TV-serie som sendes i episoder, sendt på TV, radio og nye medier (f. eks. på mobiltelefoner). Det som gjør såpeoperaer forskjellig fra andre dramaserier er at «alt kan skje». Plottene går over flere episoder, og kan føre til at nye ting skjer.
Utviklingen av såpeoperaen.
Såpeoperaen begynte som amerikanske radioshow i 1920-årene, og ble utvidet til å gå på TV i 1940-årene. Vanligvis ble såpeoperaer sendt på dagtid, og hjemmeværende husmødre var målgruppen. Navnet "såpeopera" kommer av at produksjonene opprinnelig var sponset og/eller hadde reklame for tidstypiske husmorprodukter som vaskemidler og såpe fra Procter & Gamble, Colgate-Palmolive og Unilever.
Den amerikanske TV-serien "Soap" som ble vist på ABC i beste sendetid fra 1977 til 1981 var en parodi på de opprinnelige såpeoperaene og navnet er en veletablert kortform av det engelske «soap opera».
Plott og hendelsesforløp.
De fleste såpeoperaer følger livet til en gruppe figurer som bor eller jobber et spesielt sted. Hendelsesforløpet følger gjerne dagliglivet til disse figurene, som virker som den vanlige mannen i gata, bortsett fra det faktumet at såpeoperafigurer gjerne er penere, rikere og mer vellykkede enn den typiske personen som ser på TV-programmet. Såpeoperaer tar vanlige, hverdagslige liv og ekspanderer dem til en grad der de fortsatt er fortrolige, men mer dramatiske.
Romanser, hemmelige forhold, utenomekteskapelige affærer og ekte kjærlighet har vært basismateriale for de fleste såpeoperaer. De såpeoperafigurene folk flest husker har vanligvis vært involvert i en stor romanse, lik den man ser i såkalt «kiosklitteratur». Utrolige tilfeldigheter blir brukt til å utheve dramaet i de fleste såpeoperaer. For eksempel, hvis en ung dame hadde et hemmelig seksuelt forhold med sin videregåendekjæreste, er det garantert at dette forholdet vil føre til komplikasjoner i hennes senere liv... Vanligvis i det tidspunktet der det gjør mest skade (for eksempel på bryllupsdagen hennes). Tidligere ukjente (og ofte ondskapsfulle) tvillinger opptrer ofte, og uforutsigbare hendelser ødelegger bryllup og begravelser. Hvis man ikke "ser" at en person dør med egne øyne, vil denne personen vanligvis komme tilbake, og dette kan også hende selv om man faktisk ser at personen dør.
Et typisk trekk ved intrigen til de fleste såpeoperaer er at de veksler mellom mange forskjellige hovedpersoner. En episode eller en del av en episode kan f.eks. fortelle om noe en ung kvinne opplever. Så endres fokus til et av hennes familiemedlemmer, naboer, arbeidskolleger osv. Seinere kan så serien vende tilbake til den første personen. Dette gjør det mulig for produsentene å introdusere mange forskjellige slags miljøer, historier og personer, å bringe inn nye hovedpersoner i serien og skifte ut gamle. (Dermed blir det også lettere å si opp eller skifte ut skuespillere.)
Denne formen for intrige er blitt kopiert i svært mange ulike former for serier, også ut over de opprinnelige romantiske og utenom radio og fjernsyn. Den er f.eks. typisk for de norske seriebøkene som ble utviklet av Bladkompaniet – se f.eks. Willy Ustads Fire søsken.


Fontainebleau.
Fontainebleau (fra "fontaine belle eau") er en liten by med 15 600 innbyggere (1. januar 2004) i départementet Seine-et-Marne i Frankrike. Her tilbakekalte kong Ludvig XIV av Frankrike Ediktet i Nantes i 1685, her ble pave Pius VII holdt som fange av keiser Napoleon I 1812–1814, og her overgav keiseren seg i april 1814. Fra 1949 til 1966 var stedets slott NATO-hovedkvarter.
I byen ligger en av de mest prestisjetunge forretningsskolene i verden, INSEAD.


Fontainebleau slott.
Fontainebleau er et betydelig anlegg både med hensyn til arkitektur og billedkunst; og som scene i fransk historie.
Fontainebleau slott (fransk: "Château de Fontainebleau") i Fontainebleau i Seine-et-Marne, ca 55 km sør for Paris, er et betydelig kongelig slott bygd fra 1528 til 1540, under kong Frans I (konge 1515-47).
Slottet var en av de første betydelige manifestasjonene av renessansen i Frankrike, og ble utført av arkitekten Gilles le Breton til erstatning for et eldre slott fra 1100-tallet. Italienske manieristiske malere som Francesco Primaticcio og Niccolò dell'Abbate dekorerte slottet. Arbeidene her ble grunnlaget for Fontainebleauskolen, som var kjernen i den franske manierismen.
Slottet ble videreutviklet under Henrik II (konge 1547-59) og hans dronning Katharina de' Medici som engasjerte arkitektene Philibert Delorme og Jean Bullant.
Henrik IV (konge 1559-1610) tilføyde plassen "Cour de Princes".
Flere franske konger er født her, og den svenske dronning Christina av Sverige bodde her i flere år etter sin abdikasjon i 1654. Tsar Peter den Store og dansk-norske kong Christian VII var også gjester her.
Ludvig XIV av Frankrike oppholdt seg her da han 18. oktober 1685 tilbakekalte Ediktet i Nantes, og fratok de protestantiske hugenottene sine rettigheter.
Napoleon brukte slottet som base for sitt styre, trolig for å distansere seg fra det gamle regimet med dets tilknytning til Versailles.
Med amerikansk støtte og på initiativ fra den amerikanske generalen John J. Pershing ble det i 1921 og 1923 etablert to skoletilbud i lokalene til slottet: "Conservatoire américain de Fontainebleau" underviser i musikk, mens "Ecole des Beaux-Arts at Fontainebleau" opprinnelig underviste i både arkitektur, malerkunst og skulptur. Etterhvert har kunstskolen konsentrert seg om arkitektur. Fra 1949 til 1966 var slottet NATOs hovedkvarter.
Slottet ble i 1981 oppført på UNESCOs liste over Verdensarven.
Parken.
Det som kalles «parken» er i realiteten et skogområde på ca 280 km², tidligere brukt som kongelig jaktterreng. I dag er området vernet som nasjonalpark. Parken er populær som arena for buldring.
Treet bredasal ("Sorbus latifolia", i asalslekten) er endemisk for parken.


Potetgull.
Potetgull eller potetløv skiver av potet som er sprøstekt i matolje.
Ordet potetgull er opprinnelig et varemerke som over tid er gått inn i språket som et degenerert varemerke.
Normalt brukes vegetabilsk olje til stekingen. Potetskivene blir så gjerne saltet og krydret med for eksempel pepper eller paprika eller en kombinasjon av flere ingredienser. På det norske markedet finnes blant annet Sørlandschips, KiMs, Pringles og Maarud Potetgull. Til Maarud Potetgull brukes blant annet potetsortene Bruse og Saturna. De vanligste potettypene brukt til potetgullproduksjon selges ikke i dagligvareforretninger.
Opprinnelse.
Det antas at den opprinnelige oppskriften på potetgull ble laget 24. august 1853 av George Crum, en kokk ved Moon Lake Lodge i Saratoga Springs i New York. Crum var lei av en kunde – ifølge noen kilder Cornelius Vanderbilt – som stadig klaget på de stekte potetene fordi de var for tykke og fuktige. Crum bestemte seg for å kutte potetskivene så tynne at de ikke kunne spises med gaffel. Til hans overraskelse var kunden ekstatisk for potetgullet. De ble et fast innslag på restaurantens meny under navnet Saratoga Chips. Retten ble raskt populær over hele New England. I følge andre kilder (boken "Hva veide Elvis da han døde") ble potetgullet oppfunnet i Louisiana i 1853.
I Norge ble de første potetchipsene produsert av Thomas Stang som eide Maarud gård i 1936. Potetgull ble tidligere brukt som garnityr til middagsretter mens produktet i dag først og fremst betraktes som et snackprodukt.


Nicolas Oudinot.
Charles-Nicolas Oudinot, hertug av Reggio, (født 25. april 1767 i Bar-le-Duc i Frankrike, død 13. september 1847 i Paris) var en av Napoleons marskalker.
Han kom fra en kjøpmannsfamilie, og gikk inn i infanteriet i 1784 som menig soldat. Han ble brigadegeneral i 1794, og divisjonsgeneral i 1799.
I 1809 ble han etter den femte koalisjonskrig "marskalk av Frankrike" og "hertug av Reggio". I 1810 ble han så guvernør av Berlin.
I 1813 hadde han som korps- og armékommandør for Berlinarmeen i oppdrag å gjenerobre Berlin. Etter sitt nederlag ved Großbeeren måtte han overlate kommandoen til Michel Ney. Ved folkeslaget ved Leipzig var han kommandant for den gamle garde, og ble såret. Som hærfører var han middelmådig, men utmmerket seg ved sine mange krigssår.
Etter Napoléon Bonapartes endelige nederlag i 1815 ble han majorgeneral for den kongelige garde.
Oudinot, Nicolas
Oudinot, Nicolas
Oudinot, Nicolas
Oudinot, Nicolas


Maarud Potetgull.
Maarud Potetgull er et varemerke for potetchips som produseres av det norske selskapet Maarud AS. Potetgull lages av potetsortene Bruse og Saturna.


Kleopatra Thea.
Kleopatra Thea (ca 164–121 f.Kr.) kalt Euergetes («gudinne av mye») var en datter av Ptolemaios VI av Egypt og Kleopatra II av Egypt. Hun hersket over selevkidenes Syria fra 125 til 121 f.Kr..
Hun giftet seg med Aleksander I Balas rundt 150 f.Kr. De fikk sønnen Antiokos VI Dionysus.
Hennes andre ekteskap var med Demetrius II Nikator rundt 148 f.Kr.. Deres barn var Selevkos V Filometor, Antiokos VIII Grypus og muligens en datter (Laodike?). Demetrius ble fanget i kamper mot partherne og var dermed borte for en stund.
Hennes tredje ektemann, som hun giftet seg med mens Demetrius var i fangenskap, var hans bror Antiokos VII Sidetes. De hadde i hvertfall Antiokos IX Cyzicenus, men navnene til andre barn er usikre. Rundt 129 f.Kr. ble Antiokos drept i kamper med partherne. Demetrius hadde blitt løslatt og returnerte hjem for å ta tilbake tronen og dronningen. Kleopatra hadde forsikret seg ved å sende Antiokos IX (hennes sønn med Antiokus VII) til Cyzicus i Lilleasia (dermed hans kallenavn).
Demetrius forsøkte uten hell å invadere Egypt. Som hevn støttet herskeren av Egypt Aleksander Zabinas, en påstått sønn av Aleksander I Balas som konge i Syria og provoserte dermed frem en borgerkrig. Etter et nederlag for Zabinas sine styrker ved Damaskus, flyktet Demetrius til Ptolemaios Hermiou bare for å finne bygatene stengt for ham av Kleopatra. Han gikk om bord i et skip for å flykte, men ble drept på Kleoptras ordre.
Fra 125 til 121 f.Kr. hersket Kleopatra over Syria og drepte Demetrius eldste sønn Selevkos da han forsøkte å kreve tronen. For å legitimere hennes styre, delte hun tronen med sin sønn Antiokos VIII Grypus.
Antiokos ble vanskeligere å kontrollere da han vokste opp og i 121 f.Kr. bestemte hun seg for å eliminere ham. Idet han returnerte fra jakt en dag, tilbød hun ham en kopp med vin. Siden dette ikke var vanlig oppførsel av henne, ble Antiokos mistenksom og tvang henne til å drikke vinen, med det forutsigbare resultatet.


Plenklipper.
En gressklipper er en maskin bygd for å klippe gressplener. Det finnes elektriske og bensindrevne gressklippere, og modeller man må skyve selv, modeller som drar seg selv fremover og modeller man kan sitte på og styre som en bil.
Det finnes i hovedsak 2 typer gressklippere;
Gressklipperen består av en ramme med hjul og et sett med kniver under som er koblet til en motor som sitter oppå gressklipperen. Den roterer knivene ved høy hastighet og skjærer igjennom gresstråene.
Denne består av en ramme på to hjul, en støtterulle, og en klippesylinder som blir drevet av hjulene når man dytter klipperen fremover (eller med egen motor). Selve klippeaggregatet fungerer ved at normalt 4-10 kniver er vridd og festet sammen som en liggende sylinder. Disse skjærer gresset når det kommer mellom kniven og en underliggende plate (understål).
Motoriserte utgaver av disse brukes mye på golfbaner og enkelte andre idrettsarenaer som fotballbaner osv., da de gir et meget bra klipperesultat i forhold til rotorklippere.
Sylinderklippere fåes også uten motor, og drives da av at den blir dyttet fremover. Dette var den vanligste typen gressklippere for private før i tiden, inntil de motoriserte rotorklipperne overtok største delen av markedet.
Alle gressklippere er påkrevd å ha en sikkerhetsfunksjon – som ofte blir omtalt som «dødmannsknapp» lik den man har i båter – som gjør slik at brukeren må holde inne en knapp for at motoren skal gå. Slipper vedkommende denne knappen så vil strømmen til tennpluggen brytes og motoren vil stoppe. Denne funksjonen vil som oftest være nyttig om brukeren faller over gressklipperen eller om noe annet utilsiktet skulle skje.
Mange gressklippere pleier å ha en oppsamlingsbelg bak som gjør at gresset blir slynget inn i en oppsamlingspose eller en boks bakpå gressklipperen. Dette gjør at man ikke behøver å rake plenen for gress senere, og slike gressklippere vil da være tidsbesparende. Når man er ferdig med gressklipperen kan man bare hekte av oppsamlingslageret og tømme det i søpla eller kompostboksen, og sette lageret tilbake igjen.
Bensingressklippere idag pleier å ha en firetaktsmotor siden disse har høyt dreiemoment i forhold til totaktsmotor som man heller finner i motorsager, løvblåser etc. De gressklipperne som har totaktere er som oftest såkalte «kantklippere» som har en lang hals hvor knivene er erstattet av tråder som pisker bort gresset.
Når man klipper plenen med en gressklipper er det veldig viktig at man følger godt med foran gressklipperen og inspiserer gresset visuelt for småstein og andre objekter som ikke skal inn i knivene. Det har forekommet ulykker der det har vært noen få dødsfall. En person omkom i Sverige da vedkommende ble truffet av en stein som kom fra gressklipperen til en vaktmester.


Selevkos V Filometor.
Den korte historien til selevkidkongen Selevkos V Filometor (126–125 f.Kr.) er fortalt under artikkelen om hans mor og morder, Kleopatra Thea. Kallenavnet "filometor" betyr «glad i mor» og det indikerte vanligvis i den hellenistiske verden at moren fungerte som med-regent for prinsen.


Rochefort (Charente-Maritime).
Rochefort er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Poitou-Charentes sør i Frankrike. Rochefort er en kystkommune mot Atlanterhavet i det vestlige Frankrike, og kalles av og til uoffisielt "Rochefort-sur-Mer".
I desember 1665 ble Rochefort utvalgt av Jean-Baptiste Colbert som et støttepunkt for den franske marine. Militærhavnen ble befestet av Ludvig XIVs kommissær for festningsarbeider, Vauban. Mellom 1666 og 1669 bygget man "Corderie Royale" (da Europas lengste bygning). Bygningen ble ødelagt av okkupasjonsstyrkene i 1944, men etter 20 år ble de gjenoppbygd og restaurert.
Det var utenfor Rochefort at Napoleon Bonaparte ble oppbragt og deretter overgav seg til kaptein F. L. Maitland på det britiske krigsskipet HMS "Bellerophon" den 7. juli 1815.


Elefanter.
Elefanter ("elefantdyr", "elefantfamilien", Elephantidae, Proboscidea) er en gruppe kjempestore pattedyr som tilhører Asias og Afrikas nålevende megafauna. Elefanter kan bli omkring 4 meter høye og veie mer enn 10 tonn på det meste. Det finnes tre nålevende arter, hvorav to tilhører samme slekt. Plinius den eldre skrev om elefanten: «Elefantene har noen egenskaper som man ikke engang ser så ofte hos mennesker, nemlig ærlighet, fornuft, rettferdighetssans og respekt for stjernene, solen og månen.»
Beskrivelse.
a> av førstnevnte. Asiatiske elefanter er tydelig karprygget.
Størrelse.
Elefanter er de største og tyngste av alle landbaserte pattedyr og de nest høyeste. Elefantoksene vokser hele livet, selv om veksten avtar med økende alder. De er enormt massive og har en relativt kvadratisk bygning og et sterkt kjønnspreg. Hannene er betydelig større enn hunnene. Afrikanske elefanter er dessuten generelt større enn de asiatiske. Når de skal forflytte seg raskt, vanskeliggjør kroppsvekten deres alminnelig løping, og de benytter seg derfor av en metode der fremføttene beveger seg i en travlignende rytme samtidig som bakføttene beveger seg som i rask gange.
Den afrikanske savanneelefanten er størst; der hannene gjerne veier omkring 6,0–7,5 tonn og blir normalt omkring 3,0–3,5 meter høy på skuldrene. Til sammenligning blir den afrikanske skogselefanten sjelden mer enn 2,5 meter høy (typisk omkring 2,0–2,2 meter). Den veier også atskillig mindre og bare sjelden mer enn 5 tonn. Den asiatiske elefanten veier normalt omkring 4,5–5,5–tonn og blir ca. 2,5–3,0 meter høy.
Den største elefanten som er registrert var en afrikansk hann som ble skutt i Angola i 1974. Den veide ca. 12 240 kg og målte 400 cm i skulderhøyde. Tjue år tidligere ble det også skutt en hannelefant i Angola som veide ca. 12 tonn. Dette dyret står nå utstilt ved Smithsonian National Museum of Natural History i Washington DC, USA.
Hodet.
Hodet hos elefanten er stort og massivt og utstyrt med et meget karakteristisk lukte- og gripeorgan som kalles "snabel". Kraniets øvre del er tykt, men fylt av luftfylte hulrom forbundet med hverandre for å lette vekten. Det er klare forskjeller på hodeformen mellom afrikanske og asiatiske elefanter. Mens den afrikanske har en panne/skalletak som er nærmest flatt, har den asiatiske en dobbelt konet skalle. Disse doble konene er svært tydelige hos eldre hanner. Den asiatiske elefanten bærer hodet høyt, som det høyeste punktet på kroppen, mens de to afrikanske elefantene bærer hodet lavt, mellom skulderbladene som er det høyeste punktet på kroppen.
I tinningen, mellom øynene og ørene, har elefanter en såkalt tinningkjertel som er unik for elefanter og veldig viktig for dyras kjemiske kommunikasjon. Dyr som er sosialt stresset, sterkt oppildnet eller svært redde, vil skille ut et sekret fra denne kjertelen. Sekretet kommer til syne som en våt stripe i tinningen på dyret.
Snabel.
Snabelen er lang, kraftig og meget muskuløs – i realiteten en sterkt forlenget sammenvoksning av nesen og overleppen på dyret. Snabelen fungerer som et gripeorgan, omtrent på linje med en menneskelig arm, og har ca. 150 000 ulike muskler. Den brukes også i forbindelse med drikking: Dyret suger opp inntil vann som deretter sprøytes inn i munnen. Også gjørme og støv kan suges opp og deretter sprutes ut over ryggen som en beskyttelse mot sol og insekter. For å få dette til, har elefanter evnen til å undertrykke nyserefleksen. Det tar elefantunger lang tid å lære seg å mestre bruken av snabelen. Den ytre delen er svært følsom, bevegelig og gripedyktig, på linje med en menneskehånd. Ytterst på snabelen har elefantene ett (asiatiske) eller to (afrikanske) utspring som gjerne kalles en "elefantfinger". Disse kan elefanten bruke til å plukke opp småting med. Snabelens anatomi gjør det vanskelig for elefantene å lukte på samme måte som andre pattedyr. Elefanter har allikevel det mest utviklete neseorganet blant alle pattedyr. De lukter ved å bruke tuppen av snabelen til å «ta på» dufter, for deretter å føre den inn i ganetaket og avsette luktstoffene i et såkalt jacobsons organ (også kalt det "vomeronasale organ"), på samme måte som slanger og andre reptiler gjør.
Støttenner.
Afrikanske savanneelefanter kan ha enorme støttenner.
Mange elefanter har også to lange, kraftige støttenner som vokser ut fra kinnene. Disse tennene, som egentlig er modifiserte fortenner, er rotløse og vokser i en sabelformet bue som peker ut fra hodet, i retning med snabelen. Asiatiske elefantkuer har ikke ordentlige støttenner, og hannenes er gjerne mye mindre enn de afrikanske elefantenes. På Sri Lanka er støttenner relativt sjeldne selv hos hannene; kun ca. ti prosent utvikler dem.
Den afrikanske savanneelefantens støttenner blir størst av alle, men støttenner varierer i både størrelse, mykhet og farge. Tradisjonelt har man funnet de største støttennene hos savanneelefanter som lever i Uganda. De største støttennene (et par) som noen gang er funnet veide henholdsvis 102,3 og og målte i lengde. De ble funnet på øya Zanzibar (noen hevder også Kenya), utenfor østkysten av Tanzania. De mykeste støttennene kommer tradisjonelt fra elefanter som lever i Kenya og Tanganyika. Den afrikanske skogselefantens støttenner er kortere, tynnere og rettere i formen, men hardere og svakt rosapreget i fargen. Dette regnes som de mest verdifulle støttennene.
Støttennene består for det meste av såkalt "elfenben", et meget ettertraktet og kostbart materiale som har gjort elefanten svært utsatt for krypskyting, på grunn av ulovlig handel med elfenben.
Tenner.
Elefanter har dessuten tenner i munnen. De utvikler seks sett med tenner (tre par premolarer og tre par molarer) i løpet av livet. Kun en jeksel i hver kjevehalvdel er i bruk om gangen; et nytt sett migrerer etterhvert frem bakfra for å erstatte det gamle som gradvis slites ned for til slutt å felles. Når de siste jekslene er nedslitt (normalt i 65–70-års alderen), er ikke elefanten lenger i stand til å tygge maten sin og dør som oftest av sult.
Ører.
Elefanter er også utstyrt med store, hengende ører. Spesielt den afrikanske savanneelefantens ører er enorme, mens den afrikanske skogselefantens generelt er noe mindre i forhold. Den indiske elefanten har de minste ørene, men de er allikevel relativt store. Lenge trodde man at elefantens store ører hadde størst betydning som kjøleorgan og for kommunikasjon på nært hold, men ny forskning har vist at så ikke er tilfellet: Elefanter har svært god hørsel. Elefantens evne til å vifte med ørene forsterker den viktige kjøleeffekten dette organet har – spesielt hos afrikanske savanneelefanter. Ørene har et rikt nettverk av blodårer som transporterer varmt blod til ørene, som altså fungerer som et kjølesystem når de viftes med. Ørene fungerer dessuten til kommunikasjon, både via kroppsspråk og hørsel.
Kroppen.
Elefantens kropp har enorme dimensjoner og er bulende tønneformet. Rygglinjen skiller tydelig mellom de to afrikanske og asiatisk elefant. De afrikanske elefantene har rett eller helst svai rygglinje, mens den asiatiske er tydelig karprygget (pukkelrygget). I enden av ryggsøylen sitter en tynn, relativ lang hale med hårdusk i enden. Afrikanske elefanter har 21 par med ribben, mens de asiatiske (unntatt den sumatriske) har 19 par. Underarten på Sumatra har 20 par ribben.
Kroppen er utstyrt med fire massive og meget kraftfulle, middels lange og nærmest rette (strake) lemmer som ender opp i runde massive føtter som fordeler vekten på puter av fettvev, omgitt av kollagenfibre. Elefantene er dermed hverken sålegjengere eller tågjengere, men noe imellom. Tråputene gjør dyret i stand til å bevege seg nærmest lydløst. Huden på føttene er svært følsom og derfor et viktig redskap for elefanten i dens måte å kommunisere på. Føttene sveller i størrelse når dyret trår ned på foten, og minsker igjen når vekten forsvinner. Dette er praktisk når dyret ferdes i søle og leire, for siden foten minsker når trykket avtar, blir den enklere å få opp igjen. Det er derfor sjelden å se en elefant som strever med å komme opp fra leire og søle etter et bad. Føttene er utstyrt med fire ubevegelige tær på frambena og tre på bakbena – alle med tykke negler. De strake lemmene gjør det lettere for elefanten å bære den tunge kroppen.
Huden.
Alle elefanter har tykk rynket grå hud (2–4 cm tykk) og svært sparsomt med behåring. Huden på ørene (spesielt innsiden av ørene), rundt munnen og på den aller ytterste delen av snabelen er ganske tynn og ofte svært følsom. De er derfor utsatt for insektstikk og lignende. Også huden på føttene er svært følsom, noe som setter elefantene i stand til å «føle på ting» med foten, herunder også å føle seg fram.
Afrikanske elefanter har større og flere rynker enn den asiatiske. Rynkene i huden øker overflaten og hjelper derfor elefanten å holde temperaturen nede. Rynkene gjør også sitt til at fuktighet som legger seg der, etter et vann- eller sølebad, bedre bevarer fuktigheten i huden og derfor hjelper til med å holde temperaturen nede lenger.
Afrikanske elefanter har litt spredt sort behåring på kroppen, som forsvinner etter hvert som elefanten blir eldre. Huden kan i mange tilfeller se rødbrun ut hos savanneelefanten, noe som skyldes sølebading – en nødvendighet for å beskytte huden i den sterke sola. Skogselefanten har mørkere hud. Voksne afrikanske individer er alltid nærmest hårløse. Asiatiske elefanter har gjerne noe mer behåring, spesielt som ungdyr. Asiatiske elefantkalver er gjerne rikelig dekket med rødbrun behåring, som blir mørkere og mer sparsom med tiden.
Utbredelse og habitat.
Før slutten av siste istid fantes det elefanter over store deler av jordkloden. I dag er disse enorme dyrene imidlertid henvist til begrensede områder av Afrika (sør for Sahara og Sahel) og fragmenterte områder i det sørlige, sørøstlige og østlige Asia.
Elefantene trives i flere typer habitat, fra ekvatorial jungel og tett storvokst regnskog, via gresskledt sletteland, småskog og krattskog, til åpne gresskledte savanner og ørkenstrøk. Klimaet varierer fra tropisk til subtropisk og fra tørt til fuktig. Elefanter finnes imidlertid sjelden mer enn en dagsmarsj unna vann.
Elefanten taper stadig sitt naturlige habitat til menneskelig aktivitet. Dette er gjeldende i hele dens utbredelsesområde, men det kommer allikevel sterkest til uttrykk i Asia, der mennesketettheten er størst. I Sør-Asia og Sørøst-Asia tar menneskene stadig i bruk nytt land for å brødfø en sterkt voksende befolkning. Resultatet blir konflikt med dyrene, som gjør hva de kan for å fø seg. Flokker av elefanter forsyner seg grådig av bondens avlinger. Bonden, på si side, gjør hva han kan for å beskytte avlingene sine. Hvert år fører dette til en rekke dødsfall. I India alene blir mer enn 200 mennesker drept av elefanter hvert år. Foruten tap av habitat er også krypskyting et problem, spesielt i Afrika.
Atferd.
Å gni seg i øynene med snabelen er en måte å vise underdanighet på for elefanter.
Elefantflokken.
Elefantene er i høy grad sosiale dyr som regnes som svært intelligente. Hannene kalles "okser", hunnene "kuer" og avkommet "kalver". Kjønnsmodne okser lever atskilt fra kuene og deres avkom. En typisk elefantflokk består normalt av 9–11 dyr, men flokker på 2–20 individer kan regnes som normalt. Individene i en familieflokk er som regel svært nært beslektet med hverandre.
Elefanter er ikke territoriale, men vandrer gjerne både natt og dag. Mest vandrer gjerne savanneelefanten. Flokken befinner seg sjelden mer enn en dagsmarsj unna vann. Afrikanske savanneelefanter lever gjerne i større flokker enn sine to nærmeste slektninger, skogselefanten og den asiatiske elefanten. De afrikanske elefantene er dessuten ofte mer aktive på dagtid enn den asiatiske, men på den varmeste tiden av døgnet hviler savanneelefanten som regel på en skyggefull plass.
Elefanter kan vandre opp mot 195 km per dag, men gjennomsnittet er ca. 25 km. Savanneelefanter vandrer gjerne mest av de tre artene. Når de forflytter seg mellom ulike beiteplasser, er gangfarten i snitt ca. 6 km/t. En elefant kan imidlertid nå en toppfart på, men den kan verken trave eller galoppere. Elefanter har derimot et subbende løpesett, der tre av beina alltid er i kontakt med bakken. De kan ikke hoppe, så en grøft på to meters bredde er nok til å holde dem innesperret.
Familieflokken.
Kuer og avkom lever i et hierarkisk matriarkalsk flokksystem som ledes av en eldre hunnelefant, som regel den eldste og største kua i flokken, som kalles en "matriark". Matriarken er også normalt det klokeste og mest erfarne dyret i flokken, siden visdom og erfaring er viktigere enn størrelse og styrke. Dyrene i flokken består av nært beslektede individer og deres avkom. Matriarken har avansert til denne posisjonen etter at den forrige matriarken enten har blitt for gammel til å klare oppgaven eller er død. Den nye og gamle matriarken var som regel svært nære slektninger.
Matriarkens erfaring og dyktighet er essensielt for flokkens framtid. Matriarken bestemmer normalt når og hvor flokken skal bevege seg, spise, drikke, bade og hvile. Som regel er matriarken en suveren leder, men det hender også at hennes posisjon i flokken er uklar eller til og med omstridt. Dette har som regel med personlighet, genetisk arv, eller tidligere hendelser å gjøre.
Når flokken vandrer, er det ikke uvanlig å se at elefantene holder hverandre i halen med snabelen. Matriarken leder an. De yngste individene går alltid midt i flokken for maksimal beskyttelse. Baktroppen dannes som regel av ett eller flere fullvoksne individer, ofte den hunnen som står matriarken nærmest på rangstigen. Når matriarken dør eller begynner å bli for gammel for oppgaven, som regel i 50–60 års alderen, vil den nest eldste i flokken normalt rykke opp i hennes sted.
Familiebåndgrupper.
Det hender også at ulike flokker danner en såkalt familiebåndgruppe. Denne gruppen består som regel av fem eller flere flokker som er i slekt med hverandre, men båndene individene imellom er løsere enn i familieflokken. Familiebåndgrupper kan bestå av inntil 50 individer eller mer. Slike grupper dannes helst når båndene innad i familieflokken svekkes, og når den matrilineære linjen i en familie står i ferd med å splittes opp. Årsaken til slike dannelser finner man gjerne i terskelen for flokkens eksistensgrunnlag. Når grunnlaget for familieflokkens eksistens er tilstrekkelig svekket, dannes det gjerne familiebåndgrupper.
Klaner.
Det hender også at flere flokker samler seg i en kjempeflokk, kalt en "klan" eller "elefantklan". Klaner på opp mot 200 dyr eller mer er ikke uvanlig, selv om slike samlinger også kan bestå av færre dyr. Klanen består som regel av familiebåndgrupper og familieflokker som naturlig deler habitat og ressurser under den vanskelige tørketiden. Klanområdet er derfor det området som har best forutsetning til å fø dyra under tørketiden. Også under regntiden kan det dannes klaner som kan komme opp i hele 1 000 dyr, avhengig av topografien i området og oversvømmelsenes omfang.
Kjønnsmodne okser.
Yngre voksne okser holder ofte sammen i små løse ungkarsflokker, uten en bestemt leder. Etter hvert som de blir eldre, blir de gjerne mer solitære. De eldste hannene er som regel alltid solitære. Det er bare i paringstiden at det er kontakt mellom kjønnene. Brunsten til oksen kalles «"musth"». Brunstige okser kan bli svært aggressive og har ofte en destruktiv atferd. I denne perioden vil oksen oppsøke kuene for å pare seg. Der vil han forsøke å jage vekk andre hanner, herunder også unger og ungdyr. Det hender ofte at unger drepes av okser i musth, og det finnes også en rekke eksempler på at mennesker har blitt drept av slike dyr. Hos hanner i musth skilles det ut en væske fra tinningkjertelen, synlig som en fuktig stripe i tinningen på dyret, mellom øynene og ørene. Hannens kjønnsorgan er S-formet og kan hos fullvoksne okser veie opp mot.
Kommunikasjon.
Elefanter kommuniserer med kroppsspråk og lyder. De kraftigste lydene støtes ut av snabelen og minner om et kraftig trompetstøt. Mange lyder er imidlertid så lavfrekvente at mennesker ikke oppfatter dem. Slike lyder kan bære over svært store distanser (opp mot, avhengig av de atmosfæriske forholdene) og gjør elefanter i stand til å kommunisere med flokker som befinner seg langt unna. Asiatiske elefanter har en kvitrende måte å kommunisere på, som er ukjent hos de to afrikanske artene, som er mer kjent for sin rumlende måte å kommunisere på.
I 1998 oppdaget den kvinnelige zoologen Joyce Poole en flokk med ungdyr i Tsavo nasjonalpark i Kenya, som ytret lyder man tidligere aldri hadde hørt fra en elefant. En nærmere studie viste at de kom fra en ung ku ved navn "Mlaika". Hun etterlignet lyden av biltrafikk i det fjerne. Etterligningene var så gode at Poole hadde store problemer med å skille ekte og uekte billyder fra hverandre. Pools oppdagelser dannet senere grunnlag for en studie av fenomenet i regi av det vitenskapelige tidsskriftet Nature. Denne studien viser blant annet til en 23 år gammel okse som tilbragte 18 år av livet sammen med asiatiske elefanter. "Calimero", som han het, hadde lært seg å etterligne den kvitrende måten asiatiske elefanter kommuniserer på. Elefanter tilhører således en eksklusiv gruppe med dyr som kan imitere lyder, noe som ellers bare er kjent blant fugler, delfiner og mennesker.
Det har blitt dokumentert at elefanter kommuniserer mest aktivt tidlig på kvelden, når de atmosfæriske forholdene er mest gunstige for kommunikasjon over lang avstand. Også tramping med bena er en måte å kommunisere over avstand på. Det er også påvist at elefanter kan fange opp lave frekvenser (infralyd) som beveger seg gjennom bakken med føttene, som så leder lyden opp til det indre øret.
Kroppsspråk er også en viktig måte for elefanter å kommunisere på, både på kort avstand og gjennom fysisk berøring med snabelen. Elefanter viser eksempelvis dominans gjennom å reise hodet, løfte snabelen høyt, og spre ut de store ørene. De kan også flikke med ørene, riste på hodet og komme med trompet- og dype kraftig rumlende lyder. Underdanighet vises gjennom å senke hode og snabel, legge ørene flatt inntil, gni seg i øynene med snabelen, eller vagge med kroppen fra side til side. Tilhørighet og kjærlighet demonstreres gjennom varsom berøring med snabelen, eksempelvis når ei ku trøster en kalv. Elefanter kan imidlertid også bruke snabelen fysisk til å demonstrere styrke og dominans.
Intelligens.
Elefanter regnes som svært intelligente dyr, med meget god hukommelse, derav utrykket «elefanter glemmer aldri». Elefanter tilhører en eksklusiv gruppe med arter som er i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde, en egenskap som tidligere kun var påvist hos mennesket, menneskeaper og delfiner. Det er også påvist at elefanter sørger når dyr i flokken dør. De viser også stor nysgjerrighet overfor elefantskjeletter. Særlig kraniet undersøkes grundig med snabelen. Likeledes mener forskerne at elefanter i større grad enn andre dyr er avhengige av gode rollemodeller for å bli harmoniske individer som voksne – de lærer på en intelligent måte. Deres overlevelsesatferd er i stor grad basert på god hukommelse, noe som er svært viktig ettersom migrerende elefanter i tørketiden er nødt til å huske hvor det finnes kilder til tilstrekkelig mat og vann.
Om man ser bort fra primater, fødes de fleste pattedyr med en hjerne som utgjør omkring 90 % av vekten til et voksent individ. Den menneskelige hjernen utgjør imidlertid kun 26 % av vekten til en voksen ved fødselen, mens elefanthjernen utgjør ca. 35 % av vekten til et voksent individ. Som voksen har elefanten den største hjernen i forhold til kroppen av alle, om man ser bort fra mennesket.
Brunst og paring.
Elefanter har ikke en spesiell paringstid, men parer seg året rundt. Statistisk er imidlertid regntiden den mest og tørkeperioder de minst driftige. Den afrikanske hunnens brunst varer i ca., mens den asiatiske hunnen er mottagelig i kun. Hannen brunst kalles «"musth"». Hanner i brunst blir gjerne svært aggressive og utilregnelige. Han må lukte på hunnens kjønnsorgan for å kunne avgjøre om hun er i brunst eller ikke. Som oftest er det de største og sterkeste hannene som får pare seg, ofte hanner som er omkring femti år gamle og har enorme støttenner. Elefantens penis er så bevegelig at hannene faktisk kan klø seg på magen med den.
Kalving og tilvekst.
Etter en drektighetstid på ca. 22 måneder føder hunnen som regel en enslig kalv, som gjerne veier ved fødselen. Tvillingfødsler er svært sjeldne. Like etter fødselen kan kalven reise seg og følge mora. Hele flokken vil beskytte kalven. Det hender også at flere enn mora dier kalven. Yngre hunner fungerer dessuten som barnepiker. Voksne hunner føder gjerne en ny kalv hvert 4.–9. år (3.–4. år for asiatiske). Den forrige kalven avvendes før hun føder på nytt. Indiske elefanter avvendes i snitt når de er ca. 48 måneder gamle. Elefanter blir kjønnsmodne når de er omkring 10–14 år gamle (ca. 17 år for oksekalver av afrikanske savanneelefanter). Hanner forlater flokken på denne tiden. Først i slutten av 20-åra når de det seksuelle stadiet som kalles "musth". Hunnen kan føde unger til hun blir omkring femti år gammel.
Aldersfaser og levetid.
Elefantens lange levetid gjør at disse dyrene i likhet med mange primater går igjennom flere aldersfaser i livet (noen er overlappende). Den første fasen varer til ungen blir ca. 1 år gammel og kalles spedkalvfasen. I denne tiden kan kalven fortsatt gå under magen på mora. Tiden fra fødselen og fram til kalven blir ca. 4 år gammel kalles kalvefasen, en fase der kalven er helt avhengig av å få morsmelk. Den tidlige ungdomsfasen er tiden fra dyret er 2–5 år gammelt, en tid da kalven kan klare seg uten melk i kortere perioder og har begynt å spise litt selv. I den eldre ungdomsfasen, fra de er 5–10 år gamle, er kalven avvendt, men holder seg fortsatt i nærheten av mora. I denne fasen starter også hunnkalvene med å se etter sine yngre søsken, mens oksekalvene gjerne danner sine egne lekegrupper. Hele denne perioden, fra fødsel til kalven blir omkring 10 år gammel, kalles den seksuelt umodne perioden.
I 10–15 års alderen blir ungdyrene kjønnsmodne, men har ikke reprodusert ennå. Dette er elefantens tenåringstid eller eldre ungdomstid. I 15–20-årsalderen blir hunnene reproduktive og ungoksene gjerne svært interesserte, men sjelden suksessfulle i å reprodusere seg. De er fortsatt ikke fullvoksne, men kan regnes som voksen ungdom. I alderen 20–55 år er elefantene på høyden i sitt liv på alle måter, både hva virilitet og reproduksjon angår. Dette er den voksne fasen. Når elefantene passerer 55 år regnes de som gamle. På denne tiden i livet avtar reproduksjonen gradvis, mens det siste settet med molarer gradvis slites ned over en 10—15 års periode.
Elefanter blir normalt mellom seksti og sytti år gamle, selv om noen blir også eldre. Hannene fortsetter å vokse livet ut. Når det siste settet med molarer har blitt fullstendig nedslitt, dør elefanten av sult.
Ernæring.
Elefanter er planteetere som kan fortære enorme mengder med platemateriale i løpet av en dag. Den afrikanske savanneelefanten spiser eksempelvis i snitt ca. 150 kg (opp mot 200 kg av og til) i døgnet, men kun ca. 44 % blir fordøyd. Føden består av et variert utvalg med vegetasjon. De foretrekker ulike typer gress, men spiser også frukt, bær, bark, røtter, løv, kvister, ranker og kratt.
Spiseatferd.
Som regel spiser elefanter døgnet rundt, men afrikanske savanneelefanter hviler gjerne på den varmeste tiden av døgnet. Elefantenes vandringer dreier seg om forflytninger mellom ulike typer føde og vann. Matinntaket utgjør normalt 1,6–1,7 % av kroppsvekten målt i tørrstoff over 24 timer. Elefanter befinner seg sjelden mer enn en dagsmarsj unna en vannkilde, og de drikker minst en gang i døgnet. En elefant drikker gjerne ca. (av og til opp mot) vann i løpet av et døgn. Vannet suges opp med snabelen, som gjerne rommer vann i hver vending, og sprøytes deretter inn i munnen. Elefantene kan lagre mange liter vann til senere bruk i en såkalt "svelgpose", et unikt «oppbevaringsrom» som sitter ved roten av tungen.
Når elefanter spiser, bruker de også snabelen til å plukke opp føde og føre maten til munnen. Langt gress lukes direkte med snabelen, mens kort gress sparkes løs med foten før det plukkes opp. Snabelen brukes også til å holde greiner og lignende mens elefanten spiser av det. For å komme til saftige kvister og løv, hender det at elefanter bruker sin enorme styrke til å felle store trær. Den bruker da, i tillegg til kroppens muskler og tyngde, en kombinasjon av snabelens underside og støttennene til å felle treet.
Annen atferd.
Britiske forskere fra University of Oxford og organisasjonen Save the Elephants har brukt GPS til å kartlegge de afrikanske elefantenes bevegelsesmønster på savannene i Afrika. En oppsiktsvekkende konklusjonen på studien er at elefantene konsekvent forsøker å unngå å gå i motbakker. Forskerne mener det må ha sammenheng med hvor energikrevende det er for elefanter på flere tonn å gå oppoverbakke. Likeledes hevder de at slik informasjon vil bidra til å kartlegge trygge ruter og nisjer for disse dyra, som stadig taper habitat i villmarken.
Lukt.
Luktesansen er elefantens viktigste og mest utviklede sans. Elefanter har meget god luktesans, kanskje den beste av alle landlevende pattedyr. Noen hevder at den er opp mot tre ganger bedre enn hundens. Under ideelle forhold kan elefanter kjenne lukt over flere kilometers avstand. Det er blant annet registrert at elefanter kan lukte en vannkilde på en avstand av opp mot 19,2 km (Busch Gardens).
Elefanter er utstyrt med en serie bestående av sju luktsentre i nesegangene. I tillegg er disse dyrene utstyrt med et såkalt Jacobsons organ. Elefanten bruker snabelen til å avsette luktstoffene i organet, som sitter i ganetaket.
Hørsel.
Tidligere trodde man at elefantens hørsel ikke var spesielt god, men ny forskning har endret dramatisk på denne oppfattelsen. Katy Payne oppdaget gjennom sin forskning at elefanter kan kommunisere med infralyd over enorme avstander. Dette støttes av Joyce Poole, som også har studert elefantens måte å kommunisere over avstand på.
I dag vet man at elefanter under normale forhold kan kommunisere med hverandre over avstander på opp til 4 km (50 km²). David Larom og Michael Garstangs studier av kommunikasjon under forskjellige atmosfæriske forhold, viser imidlertid at elefanter under spesielle forhold kan kommunisere over avstander på opp til 9,8 km, dvs et område på nærmere 100 km². Årsaken er at lufttemperaturen over det afrikanske kontinentet om kvelden inverterer i høyder under 300 m, noe som fører til at lavfrekvent lyd reflekteres tilbake til bakken, i stedet for å forsvinne ut i atmosfæren. Katy Payne har tidligere dokumentert at elefanter helst kommuniserer om kvelden, når dette fenomenet oppstår, og David Larom og Michael Garstangs studier av kommunikasjon over lange avstander gir nå forskerne en god forklaring på hvorfor det er slik.
Syn.
Elefanter har et moderat syn
Elefantens øyne, som er svært små (cirka 3,8 cm i diameter) i forhold til dyrets størrelse, er plassert på sidene av hodet og gir den et såkalt omnisyn. Den har med andre ord et syn som er best tilpasset det å oppfange bevegelse.
Elefanter har lange øyevipper som beskytter øyet. I tillegg til et øvre og nedre øyelokk har dessuten elefanten et tredje øyelokk som kan beveges vertikalt over øyet. Dette brukes i hovedsak som beskyttelse når elefanten spiser, bader og sandbader.
Elefanter har ikke tårekanaler, så tårene fordamper rett og slett på ferden nedover kinnene. Tårekjertlene i seg selv er sterkt avkortet.
Synet er relativt moderat utviklet, og mange forskere mener at det kun er effektivt innenfor en avstand på (avhengig av lysforholdene). Det fungerer best i skygge eller overskyet vær. I sterkt lys er rekkevidden maksimalt.
Noen elefanter utvikler en hvit ring rundt iris når de blir eldre, en tilstand kalt "arcus lipoides". Den har imidlertid ingen betydning for synet. "Arcus lipoides" kan også utvikles hos mennesker.
Følelse.
Elefanter er også svært taktile dyr. De bruker den ytterste delen av snabelen til å ta og føle på ting, nærmest som vi mennesker bruker våre hender. Forskere har avslørt at elefanter med den ytterste tuppen av snabelen kan differensiere forskjeller på ned mot 0,25 mm.
Evolusjon.
Elefantene tilhører den biologiske ordenen Proboscidea. Deres forfedre var en gruppe små, hovdyrlignende dyr som levde i Afrika, og som delte seg opp i såpass ulike grupper som elefanter, sjøkyr og klippegrevlinger. Elefantenes nærmeste nålevende slektninger er derfor sjøkyr og klippegrevlinger, førstnevnte representert med dugong og manater.
Sjøkyrne mangler snabel, men har en meget muskuløs og bevegelig overleppe som spiller en viktig rolle ved inntak av føde. I tillegg vandrer manatenes tannsett fremover og erstatter det foregående paret etter samme prinsipp som hos elefantene (dugongen tygger for det meste med hornplater). Videre har elefantene trekk ved nyrene som er unike hos landdyr, men som en ellers kan finne hos vannlevende dyr. Lungene er dessuten festet direkte til brystmuskulaturen med bindevev, noe som gir lungene ekstra stor kraft og gjør dem i stand til å suge opp vann med snabelen eller å puste under vann (med snabelen som snorkel) på tross trykkforskjellen mellom lungenes indre og vannet utenfor. Dette er sterke indikasjoner på at elefantenes forfedre var dyr som i stor grad var tilpasset et liv i vann. Det hersker allikevel en viss uenighet blant forskere om hvor nært slektskapet er, fordi man fortsatt ikke kjenner deres felles forfar.
Når det gjelder utdødde representanter, regnes mer enn hundre, sannsynligvis mer enn 300 arter til Proboscidea. Den eldste familien i denne ordenen er Anthracobune, som trolig oppsto for omkring 50 millioner år siden. Disse dyrene levde i kyst- og semiakvatiske miljøer i Afrika og Asia, etter hvert også i Nord-Amerika og Europa. Anthracobune utviklet seg til "Moeritherium", "Numidotherium" og "Barytherium". Dette var tapirlignende dyr som levde i afrikanske sumpområder. Disse dyrenes andre sett med fortenner utviklet seg til korte støttenner i over- og underkjeven. Linjer av disse utviklet seg til "Gomphoterium" (12 arter er kjent), som regnes som "Stegodon"s og mammutens forfar.
Elefantfamilien (Elephantidae) utviklet seg i begynnelsen av miocen, på et tidspunkt da de økologiske nisjene blant planteetere allerede var okkupert av de partåete og de upartåete hovdyr. Konkurransen førte til at elefantenes forfedre endte opp med å kolonisere en lite brukt nisje blant de planteetende pattedyrene, en resterende nisje som ga tilgang på planteføde som var for grov for drøvtyggere og selv ikke-drøvtyggerne som eksisterte på det tidspunkt. Denne næringskilden var rikelig tilgjengelig det meste av året i de fleste biotoper. Samtidig var elefantene i stand til å dra nytte av sesongbetonte og mer næringsrike ressurser som frukt og gress når disse var tilgjengelige. For å kunne overleve på de grovere og mer næringsfattige plantedelene er det nødvendig med en stor kroppsstørrelse, og ved å øke i størrelse kunne de bedre nyttiggjøre seg denne kosten og samtidig redusere konkurransen fra potensielle konkurrenter (når elefantformen først var utviklet, oppstod det likevel i ettertid nå utdødde dvergformer på isolerte øyer blant annet i middelhavet, ikke stort større enn sauer og med en vekt på bare (Elephas creticus)).
"Stegodon" utviklet seg trolig fra "Gomphothierium", som døde ut under Pleistocen. Den tilhørte Asias megafauna, men den siste arten i denne slekten, en dvergart ("Stegodon florensis"), døde ut ved slutten av siste istid. "Stegodon" migrerte til Afrika under Pliocen og regnes som en av forfedrene til mammut ("Mammuthus") og dagens elefanter. De største artene var enorme.
Den første elefanten.
Familien Elephantidae utviklet seg fra "Primelephas" (som betyr den første elefant) for omkring siden. "Primelephas" var fortsatt levedyktig for siden, da den fantes i Afrikas tette skoger. Den hadde støttenner både i over- og underkjeven, men de i underkjeven var mye kortere. Snabelen var lenger enn hos "Gomphoterium". "Primelephas gomphotheroides" levde under Pliocen og splittet seg i tre slektslinjer; "Loxodonta", "Elephas", og "Mammuthus".
Den største elefanten.
Arten "Elephas recki" var trolig den største elefanten som noen gang har levd. Dette enorme elefantdyret, som minnet om en mammut, fantes i Afrika for mellom 3,5 og siden. Skulderhøyden var omkring. Fem underarter har blitt identifisert; "E. r. recki" (1916), "E. r. atavus" (1947), "E. r. brumpti" (1980), "E. r. ileretensis" (1987) og "E. r. shungurensis" (1980). Ny forskning bekrefter at underartene levde samtidig. Den tidsmessige overlappingen og graden av mofologiske forskjeller indikerer imidlertid at det kan være snakk om mer enn en art.
"Mammuthus" og "Elephas".
Mammutene ("Mammuthus") utviklet seg trolig fra "Stegodon". Dyra i denne slekten må imidlertid ikke forveksles med mammuter i slekten Mastodon ("Mammutidae"). Mastodon og elefanter deler riktig nok en felles forfar gjennom "Palaeomastodon", men de tilhører separate slektslinjer.
Det er funnet spor etter mammut i både Europa, Afrika, Asia, og Nord-Amerika. De første mammutene oppsto i Afrika for omkring siden. Arten "Mammuthus meridionalis" migrerte til Nord-Amerika via Beringstredet for omkring 1,8 millioner år siden. Senere migrerte også arten "Mammuthus primigenius" (også kjent som ullmammut) dit.
For omkring 120 000 år siden startet mammutenes migrering til Nord-Europa og tilpasningen til et kaldere klima. Omtrent samtidig (for 500 000–120 000 år siden) begynte de gjenlevende dyrene i Afrika å utvikle seg til nye former i slekten "Elephas" (eurasiske elefanter), som i sin tur spredte seg (ble fortrengt?) til Europa og Asia.
De siste mammutene døde i all vesentlighet ut mot slutten av siste istid, for ca. 12 000 år siden, men en art overlevde. På Vrangeløya i Østsibirhavet, nordvest for Beringstredet, levde de siste mammutene til de døde ut der for omkring år 3 500–3 700 år siden.
"Elephas" og "Loxodonta".
Omtrent samtidig (for omkring 5 millioner år siden) utviklet slekten "Loxodonta" (afrikanske elefanter) seg parallelt med "Elephas" i Afrika, der de levde i sameksistens i om lag 2,5 millioner år. Da forsvant imidlertid "Loxodonta" fra Afrikas savanner, dit den først returnerte for omkring 500 000 år siden. Fra da av ble "Elephas" fortrengt fra det afrikanske kontinentet, trolig godt hjulpet av dyr i slekten "Loxodonta", som hadde vært fraværende på savannen i omkring 2 millioner år. Nå lurer forskerne på om dette kan være svaret på gåten med hvorfor det finnes to afrikanske elefantarter. Det er reist spørsmål om "Loxodonta adaurora" opprinnelig kan ha blitt fortrengt til skogene av "Elephas recki", der den så utviklet seg til "Loxodonta cyclotis", som i sin tur og i en viss skala vendte tilbake til savannen og ble til "Loxodonta africana".
En studie, publisert i The Royal Society av forskerne Lori S. Eggert, Caylor A. Rasner og David S. Woodruff den 12. september 2002, indikerer endog at det kan være snakk om at de finnes tre afrikanske arter med elefanter, idet også vestafrikanske elefanter viser tegn på genetisk atskillelse som kan ha startet for mer enn 2 millioner år siden. De presiserer imidlertid at dette må studeres nærmere før man kan trekke noen endelige konklusjoner.
I utviklingen av slekten "Loxodonta" spilte mammuten kun en mindre rolle for utviklingen (om enn kanskje ikke så liten som tidligere antatt). Andre arter må ha vært mer betydningsfulle for slekten "Loxodonta", og arten "Loxodonta adaurora" utviklet seg med tiden til den moderne afrikanske elefanten. Det er ikke gjort fossile funn av dyr i denne slekten utenfor Afrika.
Nålevende arter.
a> ble ganske nylig akseptert som en egen art.
Tradisjonelt har man regnet nålevende elefanter i to arter; afrikansk elefant ("Loxodonta africana") og asiatisk elefant ("Elephas maximus"). Ny forskning peker imidlertid i retning av at afrikansk skogselefant, som er mindre enn savannetypen (som nå kalles afrikansk savanneelefant) og hittil har blitt regnet som en underart ("Loxodonta africana cyclotis"), bør regnes som en egen art ("Loxodonta cyclotis"). Årsaken er at det finnes omfattende genetisk divergens i fire av kjernegenene, i tillegg til klare morfologiske og atferdsmessige forskjeller dem i mellom. Faktisk er forskjellen mellom "Loxodonta cyclotis" og "Loxodonta africana" ifølge Barriel m.fl. (1999) like stor som forskjellen mellom slektene "Loxodonta" og "Elephas". Den samme forskningen viser dessuten av medlemmer i arten "Mammuthus primigenius" er nærmere beslektet med artene i slekten "Loxodonta" enn tidligere antatt. Mye tyder på at "Loxodonta cyclotis" og "Loxodonta africana" har utviklet seg separat i nærmere 2.
Ikke alle forskere anerkjenner afrikansk skogselefant som en egen art i øyeblikket, men majoriteten ser ut til å være enige om at den er det. Derfor føres den opp som det her. Nylig er det også reist spørsmål om ikke deler av den vestafrikanske stammen også må regnes som en egen art, siden DNA-studier viser at de trolig har utviklet seg isolert fra de to nevnte artene i nærmere. Det er imidlertid for tidlig å trekke noen sikre konklusjoner om dette ennå, siden det fortsatt pågår forskning. Noen mener også at man bør regne flere underarter av asiatisk elefant som egne arter, men dette støttes foreløpig ikke av forskningen.
Elefantens betydning.
Elefanten har aldri blitt skikkelig domestisert, selv om den asiatiske elefanten kan sies å har vært delvis domestisert i omkring 4 000 år. Det vet man fordi det er funnet arkeologiske beviser for slik aktivitet under utgravningene av bosetningene i Indusdalen i India.
Mahooter.
Mahoot og elefant på jobb i India
Elefantens enorme styrke har vært utnyttet av mennesker gjennom årtusner, selv etter at verden ble industrialisert og motoriserte kjøretøy tok over for mange andre arbeidsdyr. Dyrene ble tradisjonelt fanget mens de var små og dressert til å følge anvisninger fra en elefantfører – en såkalt "mahoot". Det å være mahoot innebærer et liv sammen med elefanten, der stell og pleie av dyret utgjør minst like mye som selve arbeidet som elefantfører. Profesjonen har gjerne gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner. Tidligere ga det å være mahoot betydelig status til en person og hans familie, men i de siste tiårene har behovet for elefanter og mahooter blitt sterkt redusert, noe som har ført til at mange mahooter i dag strever med å få endene til å møtes. Stadig flere forlater nå yrket av økonomiske årsaker, til fordel for andre yrker som er bedre betalt. Noen flytter også inn til de store byene med elefanten, i håp om å kunne livnære seg på tilfeldige oppdrag og turister.
Transportdyr.
I tidligere tider var elefanten viktig som transportdyr, ikke minst i krig. Den ble også brukt som ridedyr på jakt, først og fremst i kongelige kretser, men senere også av rikfolk og eventyrere som ønsket å jakte på eksotiske ville dyr (eksempelvis tiger) i jungelen. I Asia har elefanten også blitt utnyttet som arbeidskraft i mange andre sammenhenger, men spesielt av tømmerindustrien. Elefanten kunne ta seg fram i områder der motorisert ferdsel var umulig. Elefantens styrke setter den i stand til å både løfte enorme tømmerstokker og å dra (lunne) store lass med stokker fram til samlingsplasser, der motoriserte kjøretøy kan frakte tømmeret videre fra. I dag brukes den også til å transportere turister, både på sightseeing i byene og på safari i villmarken.
Krigsdyr.
Opp igjennom historien har elefanter også blitt benyttet i strid. Krigselefanter forbindes ofte med krigføring i India, der de for første gang nevnes i vediske dikt som skriver seg fra ca. 1100 f.Kr. Fra India spredte den militære bruken av elefanter seg vestover, og de ble brukt av Perserriket i striden med Alexander den store, blant annet i Slaget ved Gaugamela. Også i Nord-Afrika ble det i antikken benyttet elefanter i strid. I Egypt og i Karthago forsøkte man å temme afrikanske elefanter til bruk i strid, og spesielt Hannibal er kjent for å ha brukt krigselefanter i felttoget i Italia under andre punerkrig. Særlig egnet til krig er elefanter ikke. Plinius skrev: «Likevel lar disse fryktinngytende beistene seg skremme av det minste lille grisehyl. Når de blir såret eller skremt, vender de alltid om og forårsaker ikke annet enn ødeleggelse for sine egne.» Av denne grunn ble flere elefanter drept av sine egne i slaget ved Meaturus i 217 f.Kr enn av motstanderne: Førerne hadde med seg en klubbe og et huggjern, «og når et av dyrene gikk amok eller begynte å løpe ned sine egne folk, plasserte føreren huggjernet mellom ørene og sammenføyningen mellom hode og nakke på elefanten, og slo det inn...og det var Hasdrubal som først introduserte metoden.» På Sicilia i 252 f.Kr tok Lucilius Metellus noen elefanter som krigsbytte fra Karthago. Dyrene ble fraktet til Roma og brukt i gladiatorkamper. Til sist ble de drept i arenaen «fordi ingen visste hva de skulle gjøre med dem».
I middelalderen ble bruken av krigselefanter sjeldnere i Europa og i Middelhavsområdet. Det er likevel flere kjente eksempler på elefantbruk i middelalderkrigføring, blant annet Karl den stores elefant Abul-Abbas som ble brukt i kampen mot danene tidlig på 800-tallet. Fredrik II av Det tysk-romerske rike hadde også en krigselefant han anskaffet under Det sjette korstog, denne elefanten ble brukt i angrepet på Cremona i 1214.
Ved siden av den rent militære bruken ble også elefanter brukt til henrettelser, spesielt i India og i Sørøst-Asia. Henrettelse med elefant var vanlig i Mogulriket, og det var ikke før britene tok kontrollen over India at denne brutale henrettelsesmetoden forsvant. Denne henrettelsesmetoden forekom også i Middelhavsområdet i antikken, og ble i blant brukt av både romerne, karthagerne og de makedonske grekerne.
Seremonidyr.
I Asia har elefanten også hatt stor rituell betydning gjennom mange århundrer. Mange regner dette dyret som hellig. Såkalte "hvite elefanter" (elefanter med innslag av lysere hud på deler av kroppen) har gjerne hatt størst rituell betydning og verdi. Noen steder kunne bare kongen eie slike dyr, for eksempel i Thailand. Pyntet til fest er elefanten fortsatt et viktig kulturelt innslag i store deler av Asia, både på festivaler, i offentlige parader og i religiøse og seremonielle begivenheter. Mang en asiat velger elefant framfor limousin når brudeparet skal fraktes til og fra sitt bryllup, selv om nok også denne trenden viser tilbakegang.
Sirkusdyr.
I vesten har man tradisjonelt sett på elefanter som sirkusdyr, fordi det gjerne var slik man først stiftet bekjentskap med dette enorme dyret. Til å begynne med var det helst asiatiske elefanter man fant på sirkus, men etter hvert dukket det også opp afrikanske savanneelefanter der. Tradisjonen med såkalte sirkuselefanter har imidlertid i de senere år blitt stadig mer vanskelig å forholde seg til i vestlige industriland, fordi både dyrevernorganisasjoner og forskere har stilt spørsmål ved dyras velferd. Mange land har alt innført nye strenge regler for slik virksomhet, og flere ventes å gjøre det.
I Norge har flere dyrevernorganisasjoner lenge arbeidet for å få slutt på fremvisningen av elefanter i sirkus, men forslagene har til nå (2007) ikke ført fram til et forbud. Den engelske dyrevernorganisasjonen RSPCA (Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals) har relativt nylig også gitt ut en rapport om elefanters liv i europeiske dyrehager, som blant annet viser flere negative tendenser hos slike dyr. Lignende undersøkelser gjøres nå andre steder i verden, og det er ventet at det kan føre til nye strenge regler i stadig flere land, kanskje også et forbud mot å bruke elefanter i sirkussammenheng.
Økologi.
Elefanten spiller en vital rolle for økosystemet der de lever. De kultiverer habitatet gjennom å skape gress og krattskog, der det ellers bare finnes savanne. Omkring 80 % av hva elefanter spiser tilbakeføres jordsmonnet som dårlig fordøyd, men svært fruktbare ekskrementer. De sprer frø gjennom ekskrementene, som gjerne fraktes videre ned under bakkenivået av termitter og skarabider. Det gjør jordsmonnet mer næringsrikt og skaper bedre vekstforhold for plantene. De sørger også for vann til mange andre arter, gjennom at de selv graver etter vann med føttene i de uttørkede elveleiene. Likeledes fanger elefantens fotavtrykk opp vann som ellers ville forsvunnet mye raskere. Elefantens vandringsruter fungerer dessuten som naturlige branngater og kanaler for regnvann i regntiden.
Trusler.
På grunn av sin enorme størresle har ikke elefanten noen naturlige fiender som voksen, annet enn mennesket. I dag er derfor avskoging og tap av habitat, som følge av at nytt land tas i bruk til menneskelige aktiviteter, elefantens største trussel for framtiden. Tidligere var krypskyting og regulær jakt et stort problem for bestanden, spesielt i Afrika. Årsaken var det meget verdifulle elfenbenet, som var etterspurt over hele verden.
Krypskyting og handel med elfenben.
I 1977 ble det estimert at det fantes omkring 1,3 millioner elefanter i Afrika. Mellom 1979 og 1989 ble bestanden av elefanter i Afrika halvert på grunn av jakt, som følge av det internasjonale markedets ønske om tilgang på det svært verdifulle elfenbenet (elefantens støttenner). Den første tiden gikk dette mest utover savanneelefanten, men etter hvert som den begynte å forsvinne, konsentrerte jegerne seg i stadig større grad også om skogselefanten. I 1990 var bestanden av afrikanske elefanter redusert så faretruende mye at CITES vedtok å innføre handelsrestriksjoner på elfenben, som da ble forbudt å omsette. Forbudet førte raskt til at bestanden stabiliserte seg.
I 1997 ble det estimert at bestanden av elefanter i Afrika var på ca. 600 000 dyr. I juni det året løftet CITES på forbudet, gjennom å gi Zimbabwe, Botswana og Namibia lov til å selge opplagret elfenben til Japan fra 1999. Det førte hurtig med seg en utstrakt illegal handelsvirksomhet mellom disse landene og andre afrikanske land, som da fikk en mulighet til å omsette sitt eget elfenben. Ny omsetning av elfenben ga også hurtig næring til en ny bølge av krypskyting i Afrika, selv om mange land etter hvert har satt inn store ressurser i et forsøk på å kunne kontrollere problemet. Et ledd i prosessen har vært å sage av støttennene på de mest attraktive dyra, for slik å unngå at de blir drept. Krypskyttere dreper nemlig elefanten, fordi nærmere 50 % av det verdifulle elfenbenet finnes på innsiden av dyrets hode.
I Kenya ble det i 2002 allikevel rapportert om en økning i krypskytingen av elefanter på nærmere 20% fra året før, samtidig som det fra Zimbabwe ble meldt at 500 dyr var funnet drept av krypskyttere i løpet av de første sju månedene samme år. Samtidig ble det i Singapore avdekket et forsøk på å smugle 6 200 kg med elfenben fra Sør-Afrika til Japan, hvorav ca. 41 000 såkalte «"hankos"» (navne segl) med japanske navn på. Mellom 1. januar 2000 og 21. mai 2002 ble det beslaglagt mer enn 5 900 kg med ulovlig elfenben i internasjonal sammenheng, hvorav 2 542 støttenner og 14 648 var mindre behandlede gjenstander. Det har siden blitt beregnet at disse beslagene alene utgjorde ca. 2 000 elefanter. Også fra andre afrikanske land kommer det nå meldinger om økt krypskyting. Angola har eksempelvis ganske nylig meldt om en økning på nærmere 50%.
I 2002 lempet også FN på sine restriksjoner med handel av elfenben. Botswana, Namibia og Sør-Afrika fikk tillatelse til å selge 60 tonn elfenben fra elefanter, som enten døde naturlig eller var drept av krypskyttere. Vedtaket om å innvilge en engangstillatelse for salg av elfenben, som først kunne gjennomføres fra mai 2004 (av organisatorsike årsaker), ble fattet av FN-konferansen om handel med truede arter (CITES) i Chile. CITES-sekretariatet skulle på forhånd godkjenne importørene av elfenben for å forsikre seg om at disse har tilstrekkelig kontroll med hjemmemarkedet. Dessuten ble det bestemt at CITES Standing Committee, som møtes to til tre ganger i året, kan trekke tilbake tillatelsen hvis vilkårene for handel ikke blir oppfylt. Norge stemte for avtalen.
Krypskyting eksisterer også i Asia, selv om problemet er betydelig mindre. Der drepes imidlertid elefantene i større grad for å beskytte avlinger, selv om også dette er ulovlig. Allikevel må også et større antall asiatiske elefanter hvert år bøte med livet på grunn av sine verdifulle støttenner.
Rødlistestatus.
På IUCNs internasjonale rødliste blir "Elephas maximus" (asiatiske elefant) oppført som en truet art (EN), en status den har hatt siden 1986. "Loxodonta africana" (afrikansk savanneelefant) har siden 2004 stått oppført som sårbar (VU), mens det fortsatt ikke finnes en oppføring for "Loxodonta cyclotis" (afrikansk skogselefant). Årsaken IUCN gir for dette, er at en oppføring av sistnevnte vil kunne føre til at hybrider mellom de to afrikanske artene blir stående uten internasjonal beskyttelse. Det er dessuten i øyeblikket knyttet stor usikkerhet til om man også må regne større deler av den vestafrikanske bestanden som en egen art (slik ny forskning antyder), noe som ytterligere vanskeliggjør arbeidet med en egen oppføring av skogselefanten på rødlisten. Slik de står oppført i dag, beskyttes nemlig alle de afrikanske elefantene, uansett art og hybridisering.


KiMs Norge.
KiMs er et skandinavisk merkevareselskap innen snacks med opprinnelse i Danmark. Selskapets produkter markedsføres og selges under merkene KiMs, Polly, Cheez Doodles, Cheez Ballz og Trope. KiMs Norge AS eies av Chipskonsernet i Finland som igjen eies av det norske konsernet Orkla. KiMs norske virksomhet er resultat av sammenslåingen av snacksproduksjonen til det den gang Orklaeide Polly, Idun Fabrikker og Opplandschips i 1993. Produksjonen ble etter dette samlet på Skreia i Østre Toten. Det opprinnelige navnet til KiMs var "Kim", med da de oppdaget et tysk sigarettmerke med samme navn skiftet de navnet til KiMs.


Einer.
"For gruppen av einerplanter, se: Einerslekten"
Einer (latin: "Juniperus communis") er en art av bartrær som tilhører einerslekten "Juniperus" i sypressfamilien. Einer kalles også enebær, bresk, brake eller brisk.
Planten kan enten ha form som en busk eller et tre, og bli inntil 10 meter høy, men er oftest lavere. Rotplanten er flerstammet og forgreiner seg nede ved grunnen. Greinene peker oppover, og kronen er kjegleformet eller har søyleform. Men den kan også danne tuebestander, eller ha form som en rund busk.
På fjellet kan den ha en krypende form. De små konglene, eller «bærene», som planten bærer, kan brukes som matingrediens, som krydder og smakstilsetning i brennevin. Det danske tobakksfirmaet V2 Tobacco bruker det til og med som smakstilsetning i snus. Konglene utvikler seg til einerbær, og de er først helt grønne eller blågrønne, men blir blå i løpet av 2-3 års full modning. Hannblomstene er gule, hunnblomstene grønne. Nålene står i trekoplete kranser om greinen. De er harde og stikkende.
Planten er særbu med hann- og hunnkongler på separate individer. Frøene spres med dyr. hannblomstene er gule, mens hunnblomstene er 1-3 mm store grønne kongler. Begge blomstene står plassert i bladhørnene, normalt som særbu på hver sin plante.
Underarter.
Begge underartene har 22 kromosomer (2n).
Vanlig einer vokser i det nordlige Europa inklusive Skottland og nordlige England, samt Sibir. Den har spisse og slanke nåler. Busken eller treet kan bli inntil 15 meter høyt. Nålene er inntil 2 cm lange og sprikende, og har et smalt, blåhvitt bånd av spalteåpninger på oversiden. Den vokser på tørr hei og i tørr skog, opp til tregrensa. I Norden dekker dens leveområder nesten hele Norge, Finland, Danmark, Færøyene og Sverige, og alle kystområder av Island. Den vokser derimot ikke på Svalbard.
Fjelleiner er lav og krypende, og vokser på hele den nordlige halvkule – hos oss i høyereliggende strøk opp til 1.730 moh. i Lom i Oppland. Bladene er båtformet og ikke særlig spisse. Nålene er innbøyde, og inntil 1,5 cm lange. Det hvite båndet av spalteåpninger på oversiden av nålene er om lag dobbelt så bredt som de grønne kantene langs bladkanten. I Norden vokser den i fjellstrøkene av Norge og Sverige, samt i Jylland, nordlige Sjælland og på Bornholm.


Athene.
Skulptur av Athene i Louvre, Paris.
Athene (gresk Ἀθηνᾶ eller Ἀθήνη), også skrevet Atene og kalt Pallas Athene'", var den greske gudinnen for visdom, strategi og krig. Hun var assosiert med etruskernes gudinne Menrva og senere av romerne som Minerva. Athene var fulgt av en liten ugle og bar geiteskinnsskjoldet Aegis, gitt til henne av faren, Zevs. Hun ble ofte feiret sammen med gudinnen for seier Nike. Athene var også gudinnen for å veilede helter. Hun er en bevæpnet krigergudinne, var aldri et barn, og alltid en jomfru ("parthenos"). Parthenon i Athen er hennes mest berømte tempel. Hun hadde aldri en ektemann eller elsker, selv om Hefastus gjorde et mislykket forsøk en gang. Herodot og Platon identfiserte feilaktig "Athene" med libyernes (de moderne berbernes) gudinne Neith.
Noen ganger blir det antatt at Pallas var hennes far, dermed kallenavnet "Pallas Athene". Andre fortellinger sier at Pallas var Athenes barndomsvenn. Under lek drepte Athene Pallas ved et uhell. Athene bestemte seg så for å sette Pallas sitt navn foran hennes slik at Pallas alltid ville bli husket.
Historie.
Athene var allerede en gudinne ved Egeerhavet før grekerne ankom. "A-ta-na-po-ti-ni-ja" (Herskerinne Athena) blir henvist til i Knossos sitt Linear B, sitert av lingvisten John Chadwick. Dette er mykenenes forsøk på å oversette navnet til det minoiske gudinnen "A-ta-no-dju-wa-ja". Dette navnet betyr «solgudinnen». Prefikset "atano" er relatert til det luviske "astanus" («sol») og den siste delen er den minoiske stavingen av det vi kjenner fra antikkens Hellas som "Diwia" (mykensk "di-u-ja" eller "di-wi-ja"). Mykenene beholdt til og med den minoiske ordstillingen i tidlig tid. Etter sammenbruddet til den minoiske sivilisasjonen, er det ikke lenger noen bevis for at Atano ble dyrket som en solgudinne. Under den mykenske perioden, ble Atana absorbert inn i deres gudeverden og ble en gudinne som beskyttet det kongelige palasset og husholdet. Athene er assosiert med Athen, et flertallsnavn fordi det var stedet hvor hun styrte over hennes søskenforsamling, athenaiene, i de tidligste tider.
I den olympiske gudeverdenen, ble Athene omgjort til favorittdatteren til Zevs, født ved skapelse fra hans panne, kulmineringen av hans olympiske overtagelse over den matrialske storgudinnen til de tidligere kulturene. Hennes fødsel er fortalt i flere versjoner. I en, lå Zevs med Metis, gudinnen for konstruktiv tenkning, men fryktet umiddelbart konsekvensene. Det hadde blitt profetert at Metis ville bære barn som var mektigere enn Zevs selv. For å hindre disse konsekvensene, forandret Zevs Metis til en flue og svelget henne umiddelbart etter at han lå med henne. Han var for sent ute, Metis hadde allerede unnfanget et barn. Metis begynte umiddelbart å lage en hjelm og kappe til sin datter. Hamringen da hun laget hjelmen førte til kraftige smerter for Zevs og Prometeus, Hefastos, Hermes eller Palameon (kommer an på kilden) kløyvde Zevs hode med en dobbelegget minoisk øks («"labrys"»). Athene sprang ut av Zevs hode, fullvoksen og bevæpnet.
Athene var beskytter av veving og andre håndverker, visdom og slag. I motsetning til Ares, som ble varm i hodet og ikke kunne stoles på i kamp, var Athenes område strategi og taktikk. Etter å ha tatt grekernes side i krigen mot Troja, assisterte Athene Odyssevs på hans hjemreise.
Mytene forteller at ved et tilfelle så kranglet Athene og Poseidon om byen Athen, om hvem som skulle ta byen under sin beskyttelse og om hvem som skulle få gi byen navn. Til slutt besluttet de at de begge skulle gi byen en gave, og den som, i følge de andre gudene, hadde gitt den beste gaven, skulle vinne. Poseidon slo treforken sin i bakken og Akropolisklippen oppsto, mens Athene trampet i bakken slik at oliventre skjøt opp av jorden. Det var det første oliventreet i verden, et velsignet tre og et fredssymbol. Gudene ga seieren til Athene, og Athen fikk sitt navn og hun ble byens beskytterinne.
Athene i kunsten.
Tegning av Athene fra Nordisk familiebok.
Athene blir vanligvis portrettert i full rustning, bærende på en lanse og et skjold med hodet til den gorgiske Medusa montert på. Det er i denne posituren hun ble avbildet i Fidias sin berømte statue i gull og elfenben, nå tapt for ettertiden, i Parthenon på den athenske Akropolis. Athene er også ofte avbildet med en ugle (et symbol for visdom) sittende på hennes skulder.
Tidligere arkaiske portretter av Athene på vaser, beholdt gudinnen noe av hennes minoiske karakter, som store fuglevinger.
Eriktonios.
Ifølge Apollodorus, forsøkte Hefastos å voldta Athene men mislyktes. Hans sæd falt på marken og Eriktonios ble født av jorden. Athene oppfostret så barnet som fostermor. I en alternativ fortelling landet sæden på Athenes ben, og hun tørket den bort med et ullstykke som hun kastet på bakken. Eriktonios steg opp fra bakken og ullen. En annen versjon sier at Hefaistos ville at Athene skulle gifte seg med ham, men hun forsvant på hans bryllupsseng, han ejakulerte på bakken istedet. Athene gav gutten til tre søstre, Herse, Pandrosos og Aglaulos, i en liten boks og advarte dem om aldri å åpne den. Aglaulos og Herse åpnet boksen som inneholdt spedbarnet og den fremtidige kongen, Eriktonios. Synet fikk Herse og Aglaulos til å bli gale og de kastet seg ut fra Akropolis.
En alternativ versjon av den samme fortellingen er at mens Athene var borte for å skaffe et fjell som skulle brukes i Akropolis, åpne de to egenrådige søstrene boksen. En kråke bevitnet åpningen og fløy for å fortelle Athene, som ble rasende og kastet fra seg fjellet (nå Lykabettos). Herse og Aglaulos ble gale og kastet seg i døden fra klippen.
Eriktonios ble senere konge av Athen og innførte mange fordelaktige forandringer i den athenske kulturen. I løpet av denne tiden beskyttet Athene ham jevnlig.
Athen.
Athene konkurrerte med Poseidon om å bli skytsguddom av Athen. De ble enige om at begge skulle gi athenerne en gave og så skulle athenerne velge hvilken gave de foretrakk. Poseidon slo sin trident i bakken og en kilde spratt opp. Vannet var salt og lite brukbart, mens Athene tilbød dem det første dyrkede oliventreet. Athenerne (eller deres konge Kekrops) aksepterte oliventreet og sammen med det Athene som deres beskytter, for oliventreet brakte treverk, olje og mat. Dette er tenkt å minne om et sammenstøt mellom innbyggerne under mykene-tiden og nyere immigranter. Det er interessant å merke seg at Athen i sin storhetstid var en betydelig sjømakt og beseiret den persiske flåten i slaget ved Salamis nær Salamis-øya i 480 f.Kr. Athene var også skytsgudinnen for flere andre byer, blant andre Sparta.
I en alternativ versjon, oppfant Poseidon den første hesten. Athenes gave ble likevel foretrukket.
Arakne.
En kvinne som het Arakne skrøt engang over at hun var den beste veveren til Athene, gudinnen for veving. Athene gikk til henne forkledd som en gammel kvinne og fortalte Arakne at hun måtte sone for sin overdrevne selvtillit, men Arakne utfordret istedet Athene til en konkurranse. Den gamle kvinnen kastet sin forkledning og konkurransen startet. Athene vevde en avbildning av konflikten med Poseidon over Athen, mens Arakne vevde et bilde av Zevs mange romantiske erobringer. Athene ble rasende over hennes dyktighet (konkurransen ble aldri avgjort) og hennes valg av emne, og slo Arakne med forferdelig skyldfølelse. Arakne forsøkte å drepe seg selv og Athene forandret henne til den første edderkoppen.
Perseus og Medusa.
Athene rådet Perseus til å eliminere Medusa, en farlig uforandret relikvie av den gamle før-olympiske ordenen, og hun ble gitt det grufulle troféet som forandret menn til stein, til hennes skjold.
Herakles.
Athene instruerte Herakles hvordan han skulle fjerne skinnet fra den nemeanske løven, ved å bruke løvens egne klør til å kutte gjennom dens tykke hud. Løvens hud ble Herakles gjenkjennelige bekledning, sammen med oliventre-klubben han brukte i slag. Athene hjalp også Herakles med noen andre arbeider.
Hun hjalp også Herakles med å nedkjempe de stymfaliske fuglene, sammen med Hefastos.
Tiresias og Kariklo.
Athene blindet Tiresias etter at han kom over henne da hun badet naken. Hans mor, Kariklo, bønnfalte henne om å omgjøre hennes forbannelse, men Athene kunne ikke, hun gav ham evnen til å profetere istedet.


Kraft Foods.
Kraft Foods Inc. er et amerikansk matvarekonsern med hovedkvarter i Illinois. Selskapet ble grunnlagt i 1903 og er et uavhengig selskap notert på New York-børsen, og ble en del av Dow Jones Industry Average. Kraft Foods var tidligere en del av Altria Group (tidligere kjent som Philip Morris), som også var majoritetseier i Kraft Food fremt til 31. januar 2007 hvor aksjonærene fikk aksjer direkte i Kraft Foods. Fra 2008 har investeringsfondet Berkshire Hathaway, drevet av den kjente investor milliardæren Warren Buffett eid den største aksjeposten i selskapet.
Konsernet er representert i Norden av datterselskapet Kraft Foods Nordic som gjennom oppkjøp av flere nordiske næringsmiddelbedrifter eier kjente merkenavn som Freia i Norge; Marabou, Estrella og Gevalia i Sverige og Karat i Danmark.
De mest kjente merkevarene i Norge er de tidligere Freia-varemerkene: M, Non Stop, Freia Melkesjokolade, Firkløver, Kvikk Lunsj, Krokanrull, Smil, Twist og Kong Haakon. Toblerone lages i dag av Kraft Foods Switzerland i Sveits og markedsføres over hele Europa.
Maarud ble en del av Kraft Foods-konsernet i 1992. I 2008 ble den kjøpt opp av Herkules Capital-fondet som ble stiftet tidligere samme år. Det er ukjent hva Herkules Capital har betalt for å erverve Maarud. Kjøpet inkluderer også svenske Estrella.


Parma.
Parma er en middelalderby i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia og en av regionens mest velstående byer.
Parma ligger langs den gamle romerveien "Via Emilia" og ligger to timer unna Milano i nord og ligger som nabobyene Piacenza, Reggio Emilia, Modena og Bologna på rekke og rad ved Via Emilia.
Parma ligger midt på den frodige Po-sletta og er kjent verden over for sine jordbruksprodukter. Mest kjent av dem alle sammen er parmesanosten (Parmegiano Reggiano) og parmaskinken (Prosciutto di Parma).
Parmas arkitektur preges av flere tidsepoker. Ved Piazza di Duomo finner man byens katedral, "Il Duomo", og det nærliggende baptisteri i rosa marmor fra Verona, "Il Battistero".
Parma har også en verdenskjent opera og et kunstgalleri, Galleria Nazionale. En av byens store sønner er komponisten Giuseppe Verdi, skaperen av operaer som Rigoletto og Aïda.
Byen har i dag omtrent 190 000 innbyggere og har en allsidig industri.
Det store meierikonsernet Parmalat gikk konkurs i 2003, etter at en av Italias mest omfattende økonomiske skandaler ble kjent. Et annet stort firma med base i Parma er pastaprodusenten Barilla.


Byford Dolphin.
Byford Dolphin er en halvt nedsenkbar boreplattform av typen Aker H-3. Den ble bygget av Bergen mekaniske verksted i Bergen i 1974 og er senere modifisert og oppgradert. Dagens eier av plattformen er det Fred-Olsen eide selskapet Dolphin AS.
5 mennesker omkom under dykkerarbeid fra plattformen i Byford Dolphin-ulykken i 1983. Det skjedde også en tragisk dødsulykke ombord på plattformen i 2002 da en 44 år gammel mann mistet livet mens plattformen var engasjert på det Exxon Mobil-opererte Sigyn-feltet i Sleipnerområdet i Nordsjøen.


Saga Petroleum.
Saga Petroleum var et privateid norsk oljeselskap med virksomhet i Norge og Storbritannia og et av verdens største oppstrømsselskaper. Det ble fusjonert inn i Norsk Hydro Oil and Gas 31. desember 1999 og oppløst som følge av at 90 % av selskapets akjekapital ble kjøpt opp av Hydro få måneder tidligere.
Selskapet ble etablert i 1972 omtrent samtidig som øvrige hjørnesteiner som Statoil og Oljedirektoratet kom på plass i norsk petroleumsforvaltning. Det representerte et helprivate initiativ etter politisk ønske. Største aksjonærer forankret i bank, forsikring og shipping. Sammen med det helstatlige Statoil og det delstatlige Hydro skulle det private Saga ha et ansvar for å utvikle norsk oljeindustri og for norsk kompetanseoppbygging i den norske petroleumsvirksomheten. Saga hadde hovedkontor i Sandvika ved Oslo.
Da selskapet ble oppkjøpt hadde det en markedsverdi på ca 10 milliarder norske kroner og ca 1 300 ansatte. Saga disponerte sikre reserver tilsvarende 1,4 milliarder fat oljeekvivalenter der 52 % var olje. Utbygging og drift av Snorrefeltet var selskapets største oppgave i Norge. Selskapet hadde også interesser i Libya, Angola og Namibia, og hadde nettopp avsluttet et engasjement i Indonesia.
Hovedårsaken til oppkjøpet fra Hydro var at Saga selv hadde svekket sin finansielle styrke etter et strategisk mislykket oppkjøp av det Kuwait-eide oljeselskapet Santa Fe Exploration Ltd for $ 1.23 milliarder, samtidig med at råoljeprisen svekket seg. Det har og blitt hevdet at oppkjøpet kom som en følge av motivasjon for en større restrukturering i virksomheten på norsk sokkel. Oppkjøpet ble etterfulgt av flere endringer i eierforhold og ansvarsforhold i Tampenområdet.


Siddis.
Siddis er et ord som brukes om personer fra Stavanger. Avhengig av hvem som bruker det, kan definisjonen, og dermed hvem som er en «siddis» variere. Opprinnelig beskrev «siddis» en person fra Stavanger sentrum, eller området innenfor bygrensen fra før 1965. Den 1. januar 1965 ble tidligere Madla kommune og størstedelen av Hetland kommune slått sammen til en større Stavanger kommune. Etter hvert har ordet «siddis» blitt knyttet opp til folk som bor eller kommer fra hele Stavanger kommune.
Ordet skal i følge Reidar Frafjord ikke ha kommet i vanlig bruk før omkring 1950. Den første gangen en kan vise at ordet er brukt, er en avisartikkel fra 1934. Ordet kan ha opphav i det engelske ordet «citizen», eller "borger". I 1924 ser en ordet «Stavanger-Cittissen» brukt, trolig i samme betydning som ordet siddis. Ordet kan også stamme fra ordet iddis som byen også har vært kjent for. En iddis er en etikett på hermetikkbokser. Før Stavanger ble «oljehovedstaden» var byen kjent for å være «hermetikkhovedstaden» på grunn av den store hermetikkindustrien i byen.
«Ein ekta siddis e den så e med å tjene Stavanger i gavne. Hvis någen ble høge på perå av det, fortjene di ikkje navne.»
Ettersom Stavanger Universitetssjukehus, og dennes fødeavdeling, ligger utenfor bygrensen fra 1965, vil en slik definisjon føre til at det etterhvert ikke er noen siddiser igjen, siden mennesker fra Stavanger ikke fødes i det som Bang definerer som Stavanger.
«For å kunne kalla seg ein siddis ska du ha både foreldre og besteforeldre født og oppvokst i Stavanger.»


Pius VIII.
Pave Pius VIII, opprinnelig Francesco Saverio Maria Felice Castiglioni (født 20. november 1761 i Cingoli, død 1. desember 1830 i Roma) var pave fra 31. mars 1829 til sin død vel ett år senere.
Bakgrunn, tidlig karriere.
Han ble født i Cingoli i Italia i en adelsfamilie fra Marche. Han var den tredje av grev Ottavio Castiglioni og grevinne Sanzia Ghislieris åtte barn. Han ble utdannet ved jesuittenes "Collegio Campana" i Osimo og tok deretter doktorgrad "in utroque iure" 1785 i Vologna (borgerlig og kanonisk rett).
Biskop, Napoleons fange.
I 1800 ble han biskop av Montalto. Da franskmenne okkuperte Italia nektet han å avlegge troskapsed til kongen av Italia [dvs. til Napoleon), og ble dermed arrestert sommeren 1808. Franskmennene bragte ham først til Macerata, deretter til Pavia, Mantova, Torino og så til Milano på nytt, og deretter til Frankrike. Etter Napoleons fall vendte han den 16. juni tilbake til sitt bispedønmme Montalto.
Etter dette hadde Castiglioni flere høye stillinger.
Kardinal.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius VII under det store kardinalskonsistoriet den 8. mars 1816. Måneden etter ble han forflyttet til bispedømmet Cesena. I august 1821 ble han Pavestolens storpønitentiar, og i november samme år prefekt for Indekskongregasjonen.
Under konklavet 1823 var han en kort stund en ledende kandidat, men det ble til at Annibale della Genga ble valgt og påtok seg paveverdighetene, til tross for svak helse. Man han spådde at han neppe kon til å leve jenge, og sa til kardinal Castiglioni at om ikke lenge ville nok han bli pave.
Pave Leo XII bekreftet ham som prefekt i Indekskongregasjonen, og denne oppgaven beholdt han helt til Leos død.
Konklavet 1829.
Etter pave Leo XIIs død ble han valgt til pave under konklavet 1829, den 31. mars, og tok navnet Pius VIII. Både Frankrike og Østerrike var da opptatt av å fremme en kandidat av mild karakter, og Castiglione passet til beskrivelsen. Valget pågikk i hele fem uker. Kardinal Giuseppe Albani kronet ham den 5. april.
Pontifikat.
Som Pius VIII initierte han noen reformer relatert til pavestatene. Hans regjeringstid var kort, bare tyve måneder langt, men likevel begivenhetsrikt.
I april 1829 ble "Catholic Emancipation Bill" vedtatt i England, og den gjorde det mulig for katolikker å velges til parlamentet og å inneha offentlige embeder.
Den 25. mars 1830 offentliggjorde paven "Litteris altero abhinc", og i dette skrivet fastslo han at et ekteskap kun kunne velsignes i kirken dersom de foreskrevne løfter om barns katolske oppdragelse var avgitt. Under han etterfølger førte dette til konflikter med Preussen.
De siste månedene av Pius VIIs pontifikat var urolige. Det var året den franske juli-revolusjonen brøt ut, og kongen måtte flykte. Revolusjonen hadde ringvirkninger i Belgia og Polen, og forgreninger ble også avdekket til Roma, der det ble avslørt en Carbonari-losje med 26 medlemmer. Paven var da meget svekket, og døde, kort tid før det brøt ut åpen revolusjon også i Kirkestaten.
Pius VIII var mild og vennlig, og skattet for sin lærdom innen kirkerett, numismatikk og bibelfag. Han var dessuten svært samvittighetsfull; da han tiltrådte som pave bad han sine slektninger om å avgå fra de embeder de bekledte.
Som et resultat av at Pius VIII døde før to år var gått siden han ble pave, så gikk det rykter om at var blitt forgiftet. En hemmelig obduksjon ble utført, som ikke ble kjent før over 100 år senere, og denne viste skade på leveren som bekreftet ryktene om at han hadde blitt forgiftet.
Castiglioni
Castiglioni


Karaktersystemer i Norge.
En karakter fra ungdomsskolen med kommentar under.
Karaktersystemer i Norge er metoder for formell vurdering for å beskrive faglige prestasjoner hos elever i videregående opplæring, grunnskolens 8. – 10. trinn og hos studenter ved universiteter og høyskoler.
Ungdomsskole og videregående opplæring.
Bruken av karakterer i ungdomsskolen er hjemlet i Forskrift til Opplæringslova §§3-5 – 3-13 og i videregående opplæring i samme forskrift §§4-4 – 4-14 Det gis tallkarakterer på skalaen 1 – 6 i fagene, men ikke i orden og atferd.
Grunnlaget for karakterfastsettelse i ungdomsskole og i videregående opplæring er en vurdering av elevens kompetanse ut fra de kompetansemålene som er satt i læreplanen for det enkelte fag. Dette innebærer at elevens forutsetninger i de ulike fagene ikke blir trukket inn i karakterfastsettelsen, med unntak av karakteren i kroppsøving på ungdomstrinnet.
Bare hele karakterer skal benyttes i karakterfastsettingen. Men sammen med halvårsvurdering med karakter og karakterer på prøver og annet arbeid skal det gis begrunnelse og veiledning. Derfor er det vanlig at læreren uttrykker hvorvidt karakteren er «sterk» eller «svak», for eksempel ved å gi karakterer som «5+» eller «3–». Standpunktkarakterer i fag skal ikke følges av slik veiledning eller begrunnelse, og derfor er disse karakterene bestandig hele.
Veiledning og begrunnelse for karakterer på innleverte arbeider gis ofte skriftlig, for eksempel i form av et utfylt vurderingsskjema, men kan også gis i form av en muntlig veiledningssamtale eller ved hjelp av videoretting.
I videregående opplæring er bestått tilsvarende karakterene 2-6, mens karakteren 1 er strykkarakter. Frem til 2006 kunne også karakteren 0 brukes (ingen måloppnåelse), men dette er ikke lenger mulig. I noen fag kan det gis karakteren bestått/ikke bestått. En elev som får standpunktkarakteren 1 i et fag, men som får 2 eller bedre på avsluttende eksamen i det samme faget, får likevel faget godkjent.
Høyskoler og universiteter.
Bruken av karakterer ved universiteter og høyskoler er bestemt i Universitetsloven §3.9. Ved disse utdanningsinstitusjonene oppnås vurdering på grunnlag av avlagt eksamen, prøve eller bedømmelse av oppgave, og vurderingen eller vurderingsordningen skal kvalitetssikres av ekstern evaluering.
Karakterer gitt ved universiteter og høyskoler uttrykkes som bestått/ ikke bestått, eller det kan brukes en gradert skala fra A til E for bestått og F for ikke bestått.
Denne skalaen er basert på det omdiskuterte ECTS-systemet som baserer seg på at de 10% beste (over tid) besvarelsene skal gis karakter A, de 25% nest beste får B, de midterste 30% får C, de 25% nest dårligste får D og de 10% dårligste får E. Prosentene er blant de som ikke stryker og får karakter F.
Utdanningsinsitusjonens styre er ellers gitt delegert fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser, og detaljerte beskrivelser av karakterskalaen er gitt i eksamensforskriften ved den enkelte høyskole eller universitet. Et eksempel på en slik presisering er gjengitt nedenfor.
Realskole og gymnas.
Elever som fikk Måtelig i ett fag som årskarakter ble flyttet opp på prøve. Fikk de Måtelig på avsluttende eksamen, måtte de opp til ny prøve høsten etterpå. Måtelig i flere fag og/eller Ikke i ett eller flere fag var ubetinget stryk.
Høgskoler og universiteter.
Fram til 2003 benyttet høgskoler og universitet seg av en karakterskala basert på tall, men som også benyttet desimaler. 1,0 var beste, 4,0 siste ståkarakter, og 6,0 dårligste.


Dallas.
Dallas er den niende største byen i USA, og den tredje største byen i Texas. Det er også fylkessete for Dallas County
og en liten del av byen går også inn i nabofylkene Collin, Denton, Rockwall og Kaufman County. Dallas er oppkalt etter USAs ellevte visepresident George M. Dallas.
Dallas er den største byen i flerkjernebyregionen Fort Worth Metroplex (DFW) i det nordlige Texas, som i følge offisielle estimater hadde en befolkning på over 6 millioner i 2006, og dermed er fjerde størst i USA.
Området som nå er Dallas, ble første gang bosatt av europeere i 1841, og fikk status som by i 2. februar 1856. Byens økonomi er sentrert rundt oljeindustrien, telekommunikasjon, datamaskinteknologi, bankvirksomhet og transport. Det er kjernen i det største innlands byområdet i USA og har ingen navigerbare vannveier til sjøen.
Dallas' prominente posisjon kommer på tross av dette fra dens historiske viktighet som et senter for olje- og bomullsindustrien. Dens plassering langs flere jernbanelinjer og sin sterke industrielle og finansielle sektor.
Mellom Dallas og Fort Worth ligger Dallas-Fort Worth International Airport, en av verdens største og mest trafikkerte lufthavner.
Historie.
Før det spanske imperiet la krav på Texas på 1500-tallet og gjorde det til en del av Ny-Spania bodde det amerikanske urfolket Caddo i området. Frankrike la også krav på området senere, men i 1819 gjorde Adams-Onis traktaten Red River til den nordre grensen av Ny-Spania og offisielt plasserte Dallas vel inne på det spanske territoriet.
Området forble under spansk kontroll inntil 1821 da Mexico frigjorde seg fra Spania og området ble endel av den meksikanske staten Coahuila y Tejas. I 1836 brøt Republikken Texas ut av Mexico og ble en uavhengig nasjon.
Fire år inn i republikkens eksistens, i 1839, gjorde Warren Angus Ferris en landoppmåling i området rundt dagens Dallas. Ha skjøt bjørnene, forgiftet ulvene, jaget bort urfolket og gjorde området sikkert for John N. Bryan til å "grunnlegge" byen Dallas i 1841. I 1846 gikk Republikken Texas inn i USA og Dallas County ble etablert.
Geografi.
Dallas er hovedsete for Dallas County. Deler av byen ligger også i de tilstøtende fylkene Collin, Denton, Kaufman og Rockwall.
I følge United States Census Bureau har byen et totalareal på. av området er land og () er vann. Dallas utgjør av det større urbane området Fort Worth Metroplex. Omtrent av befolkningen i Texas bor i DFW området.
Topografi.
Dallas og de omliggende områdene er hovedsakelig flatt. Området ligger mellom 137 og 168 meter over havet. Den vestre kanten av Austin kalkformasjonen strekker seg opp 61 meter og løper tilnærmet nord-sør gjennom Dallas County. Høydedraget er mest synlig i Oak Cliff området og de tilliggende byene Cockrell Hill, Cedar Hill, Grand Prairie og Irving. Tydelige variasjoner i terrenget finnes også i rett vest i Tarrant County rundt Fort Worth.
Trinity River er en av de større elvene i Texas. Elven går fra Irving inn i vestre Dallas parallelt med Interstate 35E langs Stemmons Corridor for å fortsette langs vestsiden av sentrum og gjennom sørlige Dallas og Pleasant Grove parallelt med Interstate 45 hvor den fortsetter gjennom landlige området i Dallas County på sin vei mot Houston. Elven er flankert av 15 meter høye banker for å beskytte byen fra flom.
Elven har blitt behandlet som en dreneringskanal gjennom Dallas sin historie, men etterhvert som Dallas ble et mere postindustrielt samfunn kom også reaksjonene på mangelen på estetikk og rekreasjonsbruk av elven. Dette resulterte i Trinity River prosjektet. Prosjektet som startet tidlig i 2000-årene er planlagt ferdigstilt på 2010-årene og vil resultere i innsjøer, nye park områder og stier, samt transportforbedringer.
White Rock Lake er et annet markant landemerke i Dallas. Innsjøen og den omliggende parken er en populær destinasjon for båtfolk, roere, joggere og syklister i området Lakewood/Casa Linda Estates av østre Dallas. Det m² store Dallas Arboretum and Botanical Garden ligger på den østre banken av innsjøen.
Bachman Lake rett nordvest for Love Field er en mindre innsjø or park som også benyttes til rekreasjon. Lake Ray Hubbard, en 92 km² stor innsjø, et et stort og populært rekreasjonsområdet som ligger som en del av Dallas omkranset av Garland, Rowlett, Rockwall og Sunnyvale.
Mountain Creek Lake er en mindre innsjø langs Dallas sin grense mot Grand Prairie og var hjemmet til Naval Air Station Dallas inntil den ble lagt ned i september 1998 og dens (Hensley Field).
North Lake er en liten innsjø omkranset av Dallas, Irving og Coppell som i hovedsak benyttes som vannreservoar for et nærliggende kraftverk, men i det omliggende området pågår det byfornyelse da det ligger nær Dallas-Fort Worth International Airport. Planen er ikke godt likt blant de omkransede byene.
Klima.
Dallas har et subtropisk klima med høy luftfuktighet, dog i denne delen av Texas så kan de også få varme tørre vinder fra nord og vest om sommeren. Vintrene er generelt milde med en typisk dagstemperatur mellom 10 og 18 °C og nattetemperatur mellom -1 og 10 °C. De kan dog få kaldfronter nordfra som kan sende temperaturen ned under -1 °C om natten, disse kalles «Blue Northers». Gjennomsnittlig faller det snæ 2-4,5 ganger pr år og snøfall som blir liggende noen timer hender normalt minst en gang i året. Som oftest smelter snøen i løpet av etterfølgende dag.
Et par ganger i året kommer varm fuktig luft opp sørfra og møter kald tørr luft nordfra. Dette skaper frysende regn som ofte resulterer i store problemer i byen da veiene blir glasserte med is. Dagstemperaturer over 18 °C er dog heller ikke uvanlige i løpet av vinteren. Totalt sett er været ofte mer ekstremt i Dallas og Texas enn i andre kystliggende områder i USA.
Vår og høst har veldig behagelig vær. Farverike villblomster slik som «Bluebonnet» og «Indian paintbrush» blomstrer om våren og er ofte plantet langs motorveiene i Texas..
Været om våren kan være veldig kraftig og stormfullt til tider, men temperaturnivået er normalt mildt. Været i Dallas er også behagelig i fra sent september til tidlig november og i motsetning til våren er det som oftest ingen større stormer i denne perioden.
På våren kan kalde fronter bevege seg sydover fra Canada og kollidere med varm fuktig luft fra den mexicanske gulfen. Når disse frontene møtes over nordtexas skapes kraftig tordenevær med spektakulære lynnedslag og til tider mengder av regn, hagl og tid tider tornadoer. Over tid er vel tornadoer den største faren til byen. Dallas ble truffet av en kraftig tornado 2. april 1957. Tornadoen var trolig en F3 på Fujitaskalaen.
28. mars 2000 traff en kraftig tornado sentrum av nabobyen Fort Worth. Denne ødela en mengde vinduer i kontorbygg, deriblant FBIs kontorer. En kraftig tornado traff også Arlington den dagen og ødela endel bolighus. Selv om Dallas ligger i den sørlige delen av «Tornado Alley», så var tornadoene den dagen de kraftigste som hadde vært i Fort Worth Metroplex på 50 år.
Dallas ligger på 12. plass på listen over USAs mest ozonluftforurensede byer i følge American Lung Association. Dette gjør at byen ligger lengre ned på listen enn byer som Los Angeles og Houston.
Mye av luftforurensningen i Dallas og DFW Metroples generelt sett kommer fra et forbrenningsanlegg for farlige materialer i den mest sørlige forstaden Midlothian samt betonginstallasjoner i nabofylket Ellis County.
En annen hovedtilfører av luftforurensning er eksos fra biler. På grunn av omfanget til Dallas og de nærliggende områdene er bilen det eneste transportmidlet som blir benyttet.
Den høyeste målte temperatur i Dallas er, og den laveste målte temperatur er. Gjennomsnittlig laveste temperatur er og høyeste er.
Dallas får ca. regn pr. år. Mye av dette kommer vår og sommer.
Arkitektur.
Skylinjen til Dallas har flere bygninger på over 200 meter og byen er regnet som den 15. høyeste byen i verden.
Den mest notable arkitekturen i Dallas er moderne og postmodern arkitektur. Ikoniske eksempler på postmodern arkitektur er I. M. Peis Fountain Place, Bank of America Plaza, Renaissance Tower og Reunion Tower. Eksempler på postmodernistisk arkitektur inkluderer JPMorgan Chase Tower og Comerica Bank Tower. Mange mindre bygninger er i nygotisk (Kirby Building) og neoklassisk (Davis Building og Wilson Building) stiler. En arkitektonisk «hotbed» i Dallas er en strekning av hjem langs Swiss Avenue som inneholder alle mulige varianter av arkitektur fra viktoriansk til neoklassisk.
Kultur.
Politisk og kulturelt er Dallas en av de mest liberale større byer i Texas. I Dallas er ca 25% av velgerne konservative mot ca. 54% i byer som Houston og San Antonio. Utenfor byene er prosentandelen konservative velgere ennå høyere.
Allikevel er Dallas et høyt profilert senter de kristenkonservative. Det finnes flere megakirker som har sitt tilholdssted i Dallas og de nærliggende områdene. Det politiske klima er fortetningsorientert. TV-serien Dallas har hjulpet til med flere Dallas stereotyper slik som rike oljebaroner, kvinner med «store hår» og forretningsmenn som bruker cowboyhatter.
Politikk.
Dagens Dallas som entitet kan karakteriseres som moderat til liberal. De konservative Republikanerene dominerer den øvre middelklassen i bydelene North Dallas. De mer liberale Demokratene dominerer bydelene som er nærmere sentrum av Dallas samt byens sørlige sektor. Som en fortsettelse av konservatismen i det nordlige Dallas så er også byen nord for Dallas hovedsakelig konservative. Plano, som er største av forstedene nord for Dallas, ble rangert som den 5. mest konservative byen i USA av The Bay Area Center for Voting Research, basert på stemmetrender til middelaldrende voksne. Selve byen Dallas stemmer dog normalt sett for demokratiske kandidater i lokale, statlige og nasjonale valg.
I 2004 presidentvalget stemte over 75% av Dallas sine innbyggere for John Kerry istedet for George W. Bush som rangerte byen som den 32. mest liberale byen i USA utfra prosentandelen. Med en slik høy demokratisk stemmeprosent så er andelen av demokrater i Dallas større enn i de normale demokratiske høyborgene som Los Angeles, Milwaukee og Cincinnait.
Fylket Dallas under ett var mere likt delt med 50% til Bush og 49% til Kerry.
i 2006 valget for Dallas County dommere gikk 41 utav 42 plasser til Demokratene.
I 2004 ble Lupe Valdez valgt til Sheriff i Dallas County. Hun er den første Hispanic, første kvinne og første åpne lesbiske kvinne til noen gang å ha innehatt denne posisjonen. Hun er kun en av to kvinnelige sheriffer i Texas. Den andre er Sheriff Bosanna Abreo i Bastrop County.
I 2006 vant republikaneren Tom Leppart over demokraten Ed Oakley 58% mot 42% for å bli borgermester i Dallas. Oakley kunne ha blitt den første homofile borgermesteren i en amerikansk by. Offisielt er byen valg ikke partistyrte.
Kulinariske spesialiteter.
Dallas er kjent for grillmat, ekte meksikansk mat og Tex-Mex-mat. Andre kjente kulinariske spesialiteter er frozen margarita og restaurantene "La Calle Doce", "Sonny Bryan's Smokehouse", "Enchilada's", "Mi Cocina", "Bone Daddy's Barbecue" og "The Mansion on Turtle Creek".
"The French Room" i "Hotel Adolphus" i Dallas sentrum ble av Zagat rangert som den beste hotellrestauranten USA. Flere av Dallas sine restauranter er høyt rangerte blant USAs restauranter som "Bob's Steak & Chop House" som ligger på 3. plass i følge "USDA Prime Steakhouses chart", bak "Ruth's Chris" i Times Square og "Bones" i Atlanta.
I gjennomsnitt spiser innbyggerne i Dallas fire ganger i uken ute på restaurant eller café. Dette er det 3. høyeste gjennomsnittet i USA etter Houston og Austin. Dallas har flere restauranter pr. innbygger enn New York City.
Sport.
Dallas er hjembyen til Dallas Desperados (spiller i Arena Football League), Dallas Mavericks (National Basketball Association) og Dallas Stars (National Hockey League). Alle tre lagene spiller i American Airlines Center. Fotballaget FC Dallas (spiller i Major League Soccer), som tidligere het Dallas Burn, pleide å spille i Cotton Bowl stadium, men de flyttet til Pizza Hut Park i Frisco når den åpnet i 2005.
Cotten Bowl er fortsatt i bruk for for universitetsfotballkampen med samme navn (amerikansk fotball), men også denne er planlagt flyttet.
laget Dallas Sidekicks, som var et lag in serien Major Indoor Soccer League, pleide å spille i Reunion Arena.
Hockey laget Texas Tornado spiller i Deja Blue Arena i Frisco.
Nabobyen Irving er hjemmet til Dallas Cowboys sompsiller i National Football League mens Arlington er hjemmet til baseballaget Texas Rangers (Major League Baseball). I 2009 vil Dallas Cowboys flytte til sin nye stadium i Arlington..
Andre lag i Dallasområdet er rugbylaget Dallas Harlequins (USAs Rugby Super League) og baseballaget Frisco RoughRiders (Minor League Baseball) i Frisco.
Det amerikanske fotballaget for damer Dallas Diamonds som spiller i Women's Professional Football League, spiller i North Richland Hills.
McKinney er hjemmet til Dallas Revolution (Independent Women's Football League) som også er et amerikansk fotballag for damer.
Cricket er en annen sport som er populær blant folk fra de sørlige delene av Asia. De lokale universitetene SMU og UT-Dallas her sine egne Cricketklubber som er tilknyttet USA Cricket.
Rekreasjon.
Dallas har 406 offentlige parker som dekker et område på 85 km². Den fineste er den 1,05 km² store Fair Park som opprinngelig ble laget for å holde Texas Centennial Exposition i 1936. Byen er også hjemmet til Dallas Zoo som var det første dyrehage i Texas, den er også den største med et areal på 0,38 km². Parken åpnet 1888.
Byens parker har 17 innsjøer som White Rock og Bachman innsjøene som totalt dekker 17,81 km². På kryss og tvers i byen går det 99 km med sykkel- og joggeveier som Katy Trail. Det finnes også 47 private rekreasjonsområder, 276 idrettsområder, 60 svømmebaseng og 232 lekeplasser, 173 basketballbaner, 112 vollyballbaner, 126 legeområder med betongunderlag, 258 tennisbaner, 258 picnicområder og 6 18-hulls golfbaner, 2 drivingranger og 477 idrettsbaner.
Vest for Dallas i Arlington ligger den opprinnelige Six Flags parken, Six Flags Over Texas. Vannparken Hurricane Harbor ligger også i Arlington.
Media.
Dallas har flere lokalaviser, tidsskrifter, fjernsyns- og radiostasjoner som dekker hele Fort Worth Metroplex området. Dette er det 5. største mediamarkedet i USA.
Dallas har en dagsavis, "The Dallas Morning News", som ble grunnlagt i 1885 av A. H. Belo og som er selskapet Belo sin fremste avis. "Dallas Times Herald", som started i 1888, var den største konkurenten til "The Morning News" inntil Belo kjøpte avisen 8. desember 1991 og la ned avisen den neste dagen. Andre dagligaviser er "Al Día", en spansktalende avis og "Quick", en gratisavis som er en kortversjon av "The News". Begge er utgitt av Belo.
Andre papirpublikasjoner inkluderer "Dallas Observer" og "North Texas Journal" som begge er alternative ukesaviser, samt "D Magazine" som er et månedlig tidsskrift for næringsliv, livet og underholdning i DFW Metroplex.
Naboområdets dagsavis "Fort Worth Star-Telegram" er en annen stor dagsavis som dekker Fort Worth/Tarrant County og de andre vestlige og nordvestlige forstadene. Denton Record-Chronicle dekker byen Denton og Denton County.
63 radiostasjoner har et dekningsområdet som dekker Dallas.
"City of Dallas" driver WRR 101.1 FM som er en radiostasjon som sender klassisk musikk. Den sender fra offentlige kontorer i Fair Park.
Den fikk sin lisens i 1948 og er den eldste kommersieltdrevne radiostasjonen i Texas og den nest eldste i USA etter KDKA (AM) i Pittsburgh.
På grunn av byens sentrale lokalisering og dens mangel på fjellterreng i nærområdet, mellombølgestasjoner som KRLD og WBAP i Fort Worth kan sende så langt som til North Dakota om natten og kan bli benyttet til nødsendinger hvis sendere i andre større byområder i USA.
Hispanic Broadcasting Corporation (HBC), den største spansktalende radiostasjonen, var lokalisert i Dallas. I 2003 ble HBC kjøpt opp av Univision og ble til Univision Radio Inc. Radioselskapet har fortsatt sitt hovedkvarter i Dallas.
Avisen Texas Jewish Post er en jødisk avis som dekker DFW Metroplex. Lokale koreanske, kinesiske og vietnamesiske aviser finnes også.
Religion.
Det er en stor protestantisk kristen innflydelse i Dallas. Byen ligger innenfor Bibelbeltet i USA. Det er mange metodist- og baptistkirker i Dallas og de omliggende byene. Det finnes også to store kristne private universiteter i Dallas-området.Cathedral of Hope er det største homoseksuelle kirkesamfunnet i verden. Dallas har også et stort mormonersamfunn som førte til at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige bygget Dallas Texas Temple i 1984.
Den katolske kirke står også sterkt i området. De driver University of Dallas i Irving som er et universitet for de frie kunstene. På andre siden av gaten fra University of Dallas ligger en av kun 13 Cistercienserkloster i USA, og det eneste som også er en forberedende skole. Cathedral Santuario de Guadalupe som ligger i Arts District er katedralen til Dallas' katolske bispedømme som har det nest største antallet medlemmer i USA. Det er 70 prestegjeld innenfor dette bispedømmet. Dallas har også tre Orientalske ortodokse kirker.
Byen har også et stort jødisk samfunn hvor mange av dem bor i Øst- og Norddallas. Temple Emanu-El of Dallas er en av de største synagoger i det sørlige og sørvestlige USA. Synagogen ble grunnlagt i 1873. Samfunnet ledes av Rabbiner David E. Stern.
Et sterkt hinduistisk samfunn finnes også i Dallas og i Irving, Coppell og andre forsteder.
Dallas har også et stort buddhistisk samfunn hvor immigranter fra Thailand, Laos, Kambodsja, Vietnam, Nepal, Tibet, Japan, Kina og Sri Lanka som har resultert i en buddhistisk befolkning spesielt i Garland hvor det også ligger et buddhistisk tempel. Mange buddhistiske templer finnes i DFW Metroplex området., Lien Hoa Vietnamese Temple Irving.
Hendelser.
UT-OU «Red River Shooutout» i 2006
Den mest notable festivalen i Dallas er State Fair of Texas som har blitt avholdt årlig i Fair Park siden 1886. Festivalen er et stort arragement for staten Texas og gir circa USD 300 millioner til byen økonomi. «Red River Shootout» (University of Texas at Austin-University of Oklahoma) kampen i Cotton Bowl og andre Cotton Bowl kamper får også et markant antall mennesker til byen.
Andre festivaler i området er Cinco de Mayo festivitetene arrangert av byens store meksikanske befolkning. Saint Patrick's Day-paradene i det irske miljøet, spesielt langs østdallasområdet Lower Greenville. Juneteenth festivitetene, Greek Food Festival of Dallas, og en årlig Halloween-parade på Cedar Springs Road i Oak Lawn. Nylig har Dallas introdusert en my måte å feire nyttårsaften arrangert av WFAA kanal 8, «Big D NYE» kan bli en årlig hendelse som vil bestå av folk fra hele Texas og USA som er tilstede i Dallas' Victory Park for å feire det nye året.
Den amerikanske presidenten John F. Kennedy ble myrdet i Dallas 22. november 1963.


Proskynesis.
Proskynesis, (gresk προσκύνησις) er satt sammen av de antikke greske ordene "pros" og "kuneo", som direkte oversatt betyr «kysser mot» og henviser til den tradisjonelle persiske handlinger som viser underdanighet overfor en person med høyere sosial status.
Ifølge Herodot i hans "Historier", mottok en person med lik status et kyss på leppene, noen med litt lavere status gav et kyss på kinnet og noen med mye lavere sosial status måtte bøye seg helt ned foran den andre personen foran seg. For grekerne var det å gi proskynesis til en dødelig fullstendig barbarisk og var en latterlig handling. Grekerne var blant de få folkene som, pga deres miljø og kultur, hadde en svært spesiell idé om frihet, uavhengighet og autonomi. Derfor var det å bøye seg for noen som helst dødelig uaktuelt for dem, og de reserverte den slags holdninger kun for guder. Dette kan ha ført til at noen grekere trodde at perserne tilba sin konge, som var den eneste perseren som fikk proskynesis fra alle, og andre misforståelser førte til mistolkninger som skapte kulturelle konflikter. Aleksander den store foreslo denne skikken i løpet av sin levetid.


Roger Moore.
Roger Moore fotografert i 1973
Sir Roger George Moore (født 14. oktober 1927 i London) er en engelsk skuespiller kjent for sin elegante og vittige oppførsel på lerretet. Han er mest kjent for sine roller som Simon Templar i The Saint (på norsk: Helgenen), lord Brett Sinclair i The Persuaders (på norsk Gullguttene) (sammen med Tony Curtis som Danny Wilde) og som James Bond.
Biografi.
Roger Moore ble født i Stockwell, London, England, og var sønn av en politimann. Han studerte ved Dr Challoner's Grammar School i Amersham, Buckinghamshire, England. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i underholdningsbransjen. Han begynte så smått å dukke opp i filmer på førtitallet, og spilte ofte hovedrollene. Ved siden av The Saint, hvor han også jobbet bak kulissene, spilte Roger Moore Ivanhoe, den edle ridderen, og Maverick, falskspilleren fra Vesten. Han innehadde også hovedrollen i "The Persuaders!". På denne tiden var han den høyst betalte TV-skuespilleren i verden.
I 1983 ble Roger Moore UNICEF-ambassadør.
Han ble slått til ridder 14. juni 2003.
Roger Moore har en datter og to sønner med Luisa Mattioli; Geoffrey Moore er også skuespiller, og eier en restaurant i London.
James Bond.
I 1962 var Roger Moore en av de første som ble vurdert for rollen som James Bond, og ifølge Ian Fleming, den originale skaperen av James Bond, ønsket han Roger Moore eller David Niven.
Til nå er Roger Moore den som har hatt rollen som James Bond lengst, med unntak av Sean Connery som – i tillegg til seks offisielle – spilte i én uoffisiell film i 1983. 57 år gammel sa Moore seg ferdig med rollen, og Timothy Dalton skulle bli hans etterfølger. Tolkningen av James Bond til Moore og Dalton var helt forskjellige, Moore har alltid påstått at han tolket James Bond som en superhelt: «Bond var ikke virkelig for meg fordi han liksom skal være en spion... men han blir gjenkjent overalt»; Dalton hevder at man ikke kan sammenligne James Bond med en superhelt.
For å slippe eventuelle spørsmål fra pressen har Roger Moore aldri sett noen andre Bond-filmer enn de han selv har spilt i.


Modena.
Modena (lat. "Mutina") er en norditaliensk universitetsby på sørsiden av Posletten. Den er en moderne industriby med et gammelt bysentrum intakt (Centro Storico). Byen ligger i regionen Emilia-Romagna og er hovedstad i provinsen Modena.
Byen Modena har omkring 175.000 innbyggere. Universitetet i byen "(Università degli Studi Modena e Reggio Emilia)" ble grunnlagt allerede i 1175. Modena er også sete for et katolsk erkebispedømme.


Albertville.
Albertville er en kommune i departementet Savoie i regionen Rhône-Alpes sør-øst i Frankrike.
Byen er best kjent for å ha arrangert Vinter-OL i 1992.
Geografi.
Byen ligger like ved stedet hvor elvene Arly og Isère møtes.


Ternopil.
Ukrainsk gresk-katolsk kirket i Ternopil, tidligere katedralen av dominikanere
Ternopil (Тернопіль, Ternopil’ på ukrainsk, Tarnopol på polsk, Ternopol på russisk) er en by i det vestlige Ukraina, ved bredden av elven Seret. Byen er hovedstad i Ternopil oblast.
Ternopil er en av de tre større byer i det østlige Galicia, og ligger 132 km fra Lviv. Befolkningen er på 221.300 (2004).
Byen ble grunnlagt i 1540 av Jan Amor Tarnowski som et polsk militært støttepunkt. Stedet ble gitt bystatus i 1548 av kong Sigismund I av Polen.
Byen var polsk frem til 1939, da området ble sovjetisk og del av den ukrainske sovjetrepublikken. Den ble del av Ukraina i 1991.


Portsmouth.
Portsmouth er en by og enhetlig myndighet i Hampshire i det sørøstlige England. Byen ligger sørkysten av England. Byen har ca. 186.000 innbyggere. Byen ligger på "Portsea Island" der Solenten munner i den engelske kanal. Øya er en av de mest tettbefolkete områder i Europa.
Historikk.
Området har vært befolket i lang tid, for eksempel med den romerske havna "Portus Adurni" ved Portchester, noe nord for Portsmouth. Byen ble sannsynligvis grunnlagt i 1180 av den normanniske greven Jean de Gisors, tidligere dateringer er usikker på grunn av lite dokumentasjon fra denne tiden. Byen fikk sin første Royal Charter i 1194 av Rikard Løvehjerte med rettigheter å holde marked og ble dermed en borough.
Round Tower, en av de eldste forsvarsanlegg i Portsmouth ble bygget i 1418. Allerede rundt 1200 benyttet kong Johan havna for å bygge skip til en planlagt invasjon av Normandien. En hospital ble etablert, og byen var utgangspunkt for Englands tropper i krigen mot Frankrike. Det førte til at byen ble angrepet og ødelagt gjentatte ganger av franskmennen gjennom 1300-tallet.
Under kong Henrik V tidlig på 1400-tallet begynte man å bygge forsvarsanlegg og byen ble nå for alvor etablert som hjemmehavn for Englands sjøfosvar. På 1600-tallet tok landets marine form. Byens betydning er tett knyttet til den britiske marinens fremvekst under både mange kriger, særlig Napoleonskrigen, men også i forbindelse med etablering av de britiske koloniene. Både dokkanlegg, skipsbygging og produksjon av deler for skipene løftet byens handel og produksjon. Den var en av de første plasser der man skiftet fra manufakur til industriell produksjon i begynnelsen av 1800-tallet nettopp for utrustning av Royal Navy.
I begynnelsen av andre verdenskrig var byen utsatt for en del tyske bombeangrep som skadet både havna, industri og den historiske bykjernen. Senere i krigen seilte invasjonsflåten til D-dagen for en stor del ut av Portsmouth.
Genoppbyggingen av Portsmouth ble gjort til dels uten å ta hensyn til den historiske byen. Typiske boligblokker utenforbyen ble bygget. I nyere tid har man forsøkt å reversere noen av feilene fra denne tiden. Et signalbygg for Portsmouth ble den 170 m høye "Spinnaker Tower" i innseilingen til havna (ferdig 2005).
Lord Nelsons linjeskipet HMS «Victory» ligger i Portsmouth som museumsskip.
Kultur.
Fotballaget Portsmouth FC spiller i Football League Championship, og har sin hjemmebane på Fratton Park.


Fares Fares.
Fares Fares (født 1973 i Libanon) er en svensk-libanesisk skuespiller, bror av filmregisøren Josef Fares. Familien hans flyttet til Sverige i 1987 og bosatte seg i Örebro.


PIN.
PIN (Personlig IdentifikasjonsNummer, ofte kalt PIN-kode) er en personlig tallkode som må oppgis for å få adgang til bestemte tjenester, som for eksempel minibanker, nettbanker, adgangskort eller mobiltelefoner. Den fungerer som et passord.
En PIN-kode er vanligvis på fire siffer, noe som gir 10 000 mulige kombinasjoner. Dette er ikke spesielt mye i en moderne sikkerhetssammenheng, og derfor får man som regel bare et begrenset antall forsøk før tjenesten sperres. Blir PIN-koden på en mobiltelefon sperret, må man enten bruke en lengre PUK-kode eller kontakte leverandøren av tjenesten for å få tilgang.
En PIN-kode bør aldri oppbevares tilgjengelig for uvedkommende, og bør være umulig å gjette seg frem til. Av den grunn er ens egen fødselsdag, postnummer eller lignende ikke å anbefale som PIN-kode.


Norske Selskab.
Norske Selskab var en litterær selskapsklubb for norske studenter i København. "Norske Selskab" ble stiftet i 1772 (offisiell åpnet 1774) av Ove Gjerløw Meyer. Møtestedet deres var madam Juels Kaffehus i Læderstræde. Blant medlemmene var forfattere, diktere og filosofer i kretsen rundt dikteren Johan Herman Wessel.
Det var en herreklubb med livlige møter med taler, sang og diskusjoner, diktresitasjoner, improvisasjoner og relativt jevne inntak av punsj. Klubben var på det mest aktive oppe i over 100 medlemmer. Klubben regnet seg som kulturkonservative, klassisister og Holberg-dyrkere. De holdt den romerske dikteren Horats høyt som et symbol på de uforgjengelige klassiske verdier i motsetning til romantikkens flyktige følelser.
Medlemmene av Norske Selskap kom til å stå sentralt i den voksende norsk-patriotiske bevegelsen mot slutten av 1700-tallet, og flere av dikterne forfattet patriotiske dikt og skuespill. Dikterne sto i en klassisistisk tradisjon, og deres hyllest av norske bønder kan knyttes til den franske hyrdediktningen tidligere i århundret. De fleste medlemmene var teologistudenter og deres oppførsel med fest og fyll fulgte dem resten av livet, om de i det hele tatt besto eksamen.
Klubben ble oppløst i 1813 etter at kampen om et eget norsk universitet var vunnet.


Ferjelaget Skånevik.
Ferjelaget «Skånevik» ble stiftet 22. januar 2005 for å ta vare på bilferjen M/F «Skånevik» etter antikvariske retningslinjer. Ferjelaget overtok «Skånevik» fra Stiftinga Brørvikskuto i mars 2005. Ferjelaget har base i Hordaland, hovedkontoret er i Nyborg i Bergen. Ferjelaget er en frivillig organisasjon med medlemskap som driftsform.
M/F «Skånevik» ble bygget for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap i 1967 på Ulstein mek. Verksted. Ferjen trafikkerte HSD's rutesamband frem til 2001, da den ble lagt i opplag. Den ble solgt til Stiftinga Brørvikskuto i 2004, og videresolgt til Ferjelaget i mars 2005.
Riksantikvaren har gitt ferja status som verneverdig skip. Riksantikvaren har startet fredningssak for «Skånevik» og «Skibladner» og det er forventet at skipet blir fredet i 2006.


Jordmor.
Jordmor er en helseprofesjon. Jordmødre er sykepleiere med toårig spesialutdannelse. De arbeider vanligvis ved fødeavdelinger på sykehus og bistår med fødselshjelp, svangerskapskontroll og oppfølging av mor og barn. De siste årene er det ansatt mange kommunejordmødre som gjør svangerskapskontroller og følger fødende under lengre transport til sykehus.
I Norge tilbys utdannelsen ved HiAK, HiVE, HiTø, HiST og HiB. Tittelen «jordmor» brukes av begge kjønn.
Begrepet «jordmor» oppsto fordi fødselen tidligere foregikk på jordgolvet. Fødselshjelperen ble da kalt «jordmor».
Historikk.
Jordmorvesenet anses å være formelt opprettet i Norge ved reglement av 21. november 1810 for «Gjordemodervæsenets Indførelse og Bestyrelse for begge Riger, Kjøbenhavn undtagen». Reglementet inneholdt detaljerte bestemmelser om fødselshjelperes utdannelse, autorisasjon og ansettelse. Da 1810-reglementet kom, var det ca. 50 utdannete jordmødre i Norge. De hadde sin utdannelse fra Fødselsstiftelsen i København, som hadde tatt opp norske elever – «lærerdøtre» – fra 1766. 1810-reglementet slo fast at bare jordmødre fikk drive fødselshjelp, men dette fungerte ikke i praksis; og ved lov av 1839 ble denne bestemmelsen endret. 1810-reglementet regulerte også lønnen for jordmødrene og inndelte landet i jordmordistrikter.
Jordmoryrket var den første yrkesutdannelsen som var tilgjengelig for kvinner.
Det ble etablert egen jordmorskole i Norge i 1818 i Christiania. Senere ble det også etablert fødselsstiftelse i Bergen i 1848(?). I 1898 kom det ny jordmorlov, og denne ble avløst av en ny lov i 1937. I 1900 var det ca. 1 300 jordmødre i landet.


Amélie Mauresmo.
Amélie Mauresmo under Australian Open 2005
Amélie Mauresmo (født 5. juli 1979 i Saint-Germain-en-Laye) er en profesjonell fransk kvinnelig tennisspiller.
I 1999 kom Mauresmo, som var useedet, til finalen i Australian Open, hvor hun tapte for Martina Hingis. Dette var andre gang (første gang var finaleseieren til Mary Pierce i 1995) at en fransk spiller nådde finalen i Australian Open.
I 2003 vant Amélie Mauresmo Federation Cup med det franske laget. Hun vant flere kamper enn noen av hennes medspillere.
Under OL i 2004 i Athen tok hun sølvmedaljen etter finaletap mot belgiske Justine Henin-Hardenne i damesingle.
13. september 2004 ble Mauresmo den første franske spilleren som toppet kvinnenes rankingliste. Hun er en av få spillere som har oppnådd topplassen uten å ha vunnet noen Grand Slam-turnering.
I 2006 vant Mauresmo sin første Grand Slam-tittel, da hun møtte Justine Henin-Hardenne i finalen i Australian Open. På stillingen 6-1, 2-0 til Mauresmo trakk den belgiske motstanderen seg med magesmerter. Mauresmo og Henin-Hardenne møtte også hverandre i Wimbledon-finalen samme år, da vant den franske spilleren nok en gang, denne gangen med sifrene 2-6, 6-3, 6-4.
Amelie Mauresmo har ofte slitt med forventningspress, fordi hun var en meget god juniorspiller. Hun er en veldig kjent person i Frankrike, og får mye oppmerksomhet i media, det har blitt diskutert om hvorvidt hun klarer å takle presset. På hjemmebane under Grand Slam-turneringen på Roland Garros har hun ofte slitt, og aldri kommet lengre enn til kvartfinale.
Totalt har Mauresmo vunnet 25 titler i single. I tillegg har hun 3 titler i double.


Deborah Compagnoni.
Deborah Compagnoni (født 4. juni 1970 i Bormio, Sondrio) er en tidligere italiensk alpinist.
Hun var den beste italienske alpinisten i 1990-årene. Sitt første OL-gull vant hun i Super-G under OL 1992, og under OL 1994 tok hun gull i storslalåm. I OL 1998 i Nagano forsvarte hun OL-gullet i storslalåm, og tok sølv i slalåm.
Hun har også tre VM-gull. Hun ble verdensmester i storslalåm i 1996 i Sierra Nevada, og året etter, under VM 1997 i Sestriere, forsvarte hun storslalåmtittelen i tillegg til å vinne slalåmrennet.


Liste over kommuner i Santa Cruz de Tenerife.
Dette er en liste over kommunene i den spanske provinsen Santa Cruz de Tenerife i den autonome enheten Kanariøyene.
Santa Cruz de Tenerife


Giovanni Battista Caprara Montecuccoli.
Giovanni Battista Caprara Montecuccoli (født 29. mai 1733 i Bologna i Italia, død 21. juni 1810 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Köln, Sveits, og i Østerrike-Ungarn med Böhmen og var da svært ettergivende overfor Joseph IIs kirkepolitikk.
Han ble kreert til kardinal i juni 1792 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.
Han ble erkebiskop av Iesi 1800–1802, og senere erkebiskop av Milano 1802–1810.
Etter ønske fra Napoleon ble han utnevnt av paven som sin "legat a latere" til Den franske republikk, et verv han hadde fra 1801 til 1809, da pave Piua VII ble Napoleons fange. Det var et meget vanskelig verv, som han utførte med blandede resultater. I 1802 fikk han overført pave Pius VIs jordiske levninger fra Valence til Roma, og han velsignet jernkronen hvorved Napoleon lot seg krone til konge av Italia i 1805.
Hans svekkede helse sparte ham for besværlighetene rundt Napoleons skilsmisse og nye bryllup i 1810.
Han var en slektning av den senere tyske kansler Leo von Caprivi de Caprara de Montecuculi.


Piombino.
Piombino er en liten havn og småby i Toscana i Italia, ved Tyrrenerhavet rett ovenfor øya Elba og på nordsiden av Maremma.
I antikken var den en etruskisk havneby som betjente Populonia. I Middelalderen var den en viktig havn i republikken Pisa.
Det er nå mye industri i området. Havnen er fremdeles travel både for industri og turisme, og herfra seiler ferger til Portoferraio (Elba) og Olbia (Sardinia).


Sterk kjernekraft.
Sterk kjernekraft kalles også nukleon-til-nukleon-kraften, kjernekraften eller den residuelle fargekraften og virker mellom to eller flere nukleoner i atomkjernen. Den binder protoner og nøytroner slik at de kan danne en stabil kjerne.
I perioder har begrepene "den residuelle kjernekraften" og "den sterke kjernekraften" hatt noe forskjellige betydninger. Skillet ble innført på 70-tallet i forbindelse med utviklingen av kvantekromodynamikk (QCD). Før den tid ble kraftpotensialet mellom to nukleoner omtalt som den sterke kjernekraften, men med innføringen av kvarker og gluoner ble den sterke kjernekraften assosiert med fargeegenskapen til kvarkene. Nå bruker man begrepet fargekraft om den fundamentale kraftvirkningen mellom kvarkene, mens sterk kjernekraft (igjen) beskriver kraftvirkningen mellom hadroner som baryoner (f.eks nukleoner) og mesoner.
Siden hadronene skal være «fargenøytrale», er det på noe avstand ikke noen fargekraft (sterk vekselvirkning). Men fargeladningen er ikke symmetrisk fordelt i kvarkene, og dette gir opphav til en residuell fargekraft. som vil kunne koble til residuell fargekraft fra nabonukleonene. Denne faller raskt av, typisk 1/r7 på avstander over fermi radius (omtrent radien på et proton), og er derfor praktisk uten kobling til andre enn nabonukleonene.
Balansen mellom sterk kjernekraft mellom nabonukleonene og coulombkraft fra elektromagnetisk frastøtning mellom protonene er bestemmende for atomkjernens oppbygning, stabilitet og bindingsenergi.
Historie.
Kraften som binder nukleonene sammen har vært sentral innen kjernefysikken siden feltet oppsto i 1932 med James Chadwicks oppdagelse av nøytronet. Tradisjonelt har målet for kjernefysikken vært å forstå egenskapene til atomkjernen ut ifra kreftene mellom nukleonene.
I 1935, gjorde Hideki Yukawa de første forsøkene på å forklare egenskapene til kraften som binder atomkjernen. I følge ham skiulle massive bosoner (som er en type mesoner) formidle kraften mellom nukleonene. På grunn av framveksten av kvantekromodynamikk blir ikke meson modellen betraktet som fundamental, men den blir fortsatt ansett som det beste utgansunktet for kvantitative nukleon-nukleon potensialer.
Det viste seg å bli en formidabel oppgave å beskrive kjernekraften, selv med enkle fenomenologiske modeller, og det tok et kvart århundre før man kom fram til de første semi-empiriske kvantitative modellene på 1950-tallet. Siden da har det blitt gjort store framskritt både eksperimentelt og teoretisk. De fleste grunnleggende spørsmålene ble utforsket og løst i 1960- og 1970-tallet. I de senere år har kjernefysikerne fokusert på mer raffinerte detaljer slik som ladningsavhengighet, den nøyaktige verdien av koblingskonstanten, forbedret phase shift analysis, høyere presisjon på parametre, spredningsforsøk ved et vidt spekter av energier og forsøk på å utlede den residuelle kjernekraften fra QCD.
Nukleon-nukleon-potensialer.
Systemer med to nukleoner slik som deuteriumkjernen og spredningsforsøk men nøytron-nøytron eller nøytron-proton er idelle for å studere den sterk kjernekraft. Slike systemer kan beskrives ved å ta utgangspunkt i et potensial (for eksempel Yukawa potensialet) og løse den tilhørende schrödingerligningen. Beskrivelsen blir svært komplisert delv for små kjerner, og er derfor ikke utledet fra grunnprinsipper. Formen på potensialet er derfor som regel utledet fenomenologisk (ved observasjon av spredningsforsøk). For reaksjoner som skjer på litt større avstander kan teorier basert på utveksling av mesoner brukes til å konstruere potensialet. Parametrene i potensialet må tilpasses slik at man reproduserer eksperimentelle data, slik som bindingsenergi eller tverrsnitt/faseskift.
De mest brukte nukleon-nukleon potensialene er
Paris potensialet, Argonne AV18 potensialet, CD-Bonn potensialet og Nijmegen potensialet.
Fra nukleoner til atomkjerner.
Dette er utfordringer som setter sterke begrensninger for hva som er mulig med dagens teknikker. Med moderne superdatamaskiner er det mulig å gjøre skall modell-beregninger som inkluderer to- og tre-legeme krefter for kjerner med nukleontall opp 10-12.
Potensialer for hele atomkjernen -- nucleære potensial.
En måte å beskrive krefter i atomkjernen er å bruke et potensial for hele kjernen, i stedet for eksplisitt å ta høyde for hver enkelt av komponentene i kjernen. Dette kalles gjerne en "makroskopisk" framgansmåte. Eksempelvis kan spredning av nøytroner på atomkjerner beskrives som en planbølge som påvirkes av potensialet til kjernen. Når potensialet brukes på denne måten er det ikke uvanlig at det har en reell og en imaginær del. Dette kalles gjerne for en "optisk modell" fordi det minner om hvordan lys blir spredt av en glasskule.


International Harvester.
International Harvester var et amerikansk selskap som produserte redskaper for jordbruk og skogbruk og et utvalg av biler.
International ble dannet i 1902 da McCormick Harvesting Company slo seg sammen med fire andre selskaper til et stort konsern med 25 000 ansatte. Grunnleggeren av McCHC var Cyrus Hall McCormick (1809–1884), oppfinneren av den mekaniske slåmaskinen.
Selv om IH startet med å produsere jordbruksmaskineri, så hadde de en viss suksess med andre kjøretøyer, for eksempel skolebusser. Deres lette firehjulstrekkere, deriblant Scout, solgte også bra.
Mesteparten av IH ble kjøpt opp av Case Corporation (nå CNH) i 1985. De produserer fremdeles traktorer og anleggsmaskiner under merket Case IH. Lastebildivisjonen ble til Navistar International Corporation, siden Case beholdt IH-merket.
I Norge.
IH ble importert til Norge fra 1926 av Osmond Motor A/S. Mange andre bilimportører i perioden bygde norskutviklede 7-seters drosjekarosserier på amerikanske personbilrammer, og Osmond Motor gjorde et forsøk på IHs varebilrammer av typene C og D. Skabo Jernbanevognfabrikk A/S på Skøyen sto for byggingen. Det ble også bygget drosjekarosserier til IH i Skien og Bergen. Det totale antallet ble på rundt 100 biler bygget i årene 1934–1938.


Patentstyret.
Patentstyret er et norsk statlig forvaltningsorgan og nasjonalt kompetansesenter innen industrielle rettigheter. Patentstyrets hovedoppgave er å behandle søknader om beskyttelse av oppfinnelser, varemerker og design. De tilbyr også forundersøkelser der du kan få tilbakemelding på ideer, overvåking av tekniske fagfelt og konkurrenter, samt åpne kurs som viser hvordan man oppnår industrielle rettigheter og hvilke forretningsmessige muligheter slike rettigheter gir. Patentstyret har rundt 260 ansatte og er underlagt Nærings- og handelsdepartementet.
Patentstyret holder til på Sandaker i Oslo og direktør er Per A. Foss.


Fabien Barthez.
Fabien Alain Barthez (født 28. juni 1971 i Lavelanet) er en tidligere fransk fotballspiller. Han gjorde et comeback i Nantes og han avsluttet karrieren i Nantes. Nå spiller han sandfotball.
Barthez er kjent for sin fargerike personlighet, og sin høyde til tross, en svært god keeper med bra spenst og stor rekkevidde.
Han ble verdensmester for i 1998, og europamester i 2000.
Han ble også Premier League-mester sesongen 2002/03 med Manchester United.


Radarhode.
Radarhode er en operativt fjernstyrt radarstasjon, særlig i kontroll- og varslingstjenesten. Ved større radarhoder har man fast bemanning av eget teknisk personell, og mulighet for operativ bemanning.


David Toms.
David Toms (født 4. januar 1967) er en amerikansk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Han har lenge vært blant de ti beste på verdensrankingen i golf.
Toms ble født i delstaten Louisiana. Han vant turneringen for gutter 15–17 under juniorverdensmesterskapet i golf ("Junior World Golf Championships") i 1984. Han gikk deretter på Louisiana State University før han startet sin karriere på PGA-touren i 1992. Pr. 9. mars 2005 har han vunnet én "major"-turnering (PGA-mesterskapet i 2001) og totalt 11 turneringer på PGA-touren.
Vinnerscoren til Toms i PGA-mesterskapet i 2001 (265, 15 under par) er den laveste absolutte 72-hullsscoren i en "major"-turnering gjennom historien (men ikke den laveste i forhold til par; Tiger Woods har den rekorden).


Isuzu.
Isuzu er et japansk bilmerke. Produsenten Isuzu Motors Ltd. (japansk,いすゞ自動車) holder til i Tokyo, med produksjonsanlegg i Kawasaki, Fujisawa, Tochigi og Hokkaido. Isuzu er også en av verdens største produsenter av dieselmotorer, med 16 millioner enheter bare i 2003.
Isuzu har produsert både person- og lastebiler, men har fra 2002 trukket seg ut av personbilmarkedet.


Pyreneene.
Pyreneene (spansk: "Pirineos"; fransk: "Pyrénées"; katalansk: "Pirineus"; oksitansk: "Pirenèus"; aragonsk: "Perinés"; baskisk: "Pirinioak"; engelsk: "Pyrenees") er en fjellkjede i Sørvest-Europa, og danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania. Den skiller Den iberiske halvøya fra Frankrike, og strekker seg om lag 430 km fra Atlanterhavet (Biscayabukta) til Middelhavet (Cap de Creus).
Stort sett danner hovedryggen den fransk-spanske grensen med Andorra klemt i mellom. Det største unntaket er Val d'Aran, som hører til Spania på nordsida av fjellkjeden. Andre mindre orografiske unntak er Cerdanya og den spanske eksklaven Llívia.
Pyreneene er kalt opp etter Pyrene ("brann" på gresk), som var datter av Bebryx og som ble voldtatt av Herakles. Etter at hun fødte en slange ble hun skremt og flyktet til fjellene, og ble her enten brent eller spist av ville dyr. Herodotus satte denne legenden på kartet sitt over Oikoumene (verden ifølge grekerne) så tidlig som 450 f.Kr.
Geografi.
Politisk er Pyreneene en del av departementa (fra aust til vest) Pyrénées-Orientales, Aude, Ariège, Haute-Garonne, Hautes-Pyrénées og Pyrénées-Atlantiques (de to siste inneholder Pyreneene nasjonalpark) i Frankrike og en del av de spanske provinsene, fra øst til vest Girona, Barcelona, Lleida, Huesca, Zaragoza, Navarra og Guipúzcoa.
Hele fyrstedømmet Andorra ligger i Pyreneene.
Fysisk er Pyreneene delt i tre deler: Det sentrale, det atlantiske eller det vestlige og det østlige.
a>, det høyeste fjellet i Pyreneene.
I De atlantiske Pyreneene blir fjellene gradvis lavere fra øst mot vest, før de glir over i Baskerfjella nær Biscayabukta. I De østlige Pyreneene er gjennomsnittshøyden svært jevn, med unntak av de østligste delene av Pyrénées Ariégeoises, før de brått blir lavere i en del av fjellkjeden kalt Albères.
Geologi.
Pyreneene er eldre enn Alpene og sedimenta ble først avleiret i kystbasseng i periodene paleozoikum og mesozoikum. For mellom 100 og 150 millioner år siden, under den lavere krittiden, spredte havbunnen i Biscayabukta seg utover, og presset det som i dag er Spania mot Frankrike. Det intense trykket og løftingen av jordskorpa påvirket først de østlige delene og strakte seg så gjennom hele kjeden, og nådde toppen i eosen-perioden.
De østlige delene av Pyreneene består hovedsakelig av bergartene granitt og gneis, mens de vestlige granittoppene har lag med kalkstein på sidene. Fjellkjeden har et massivt og lite nedslepet utseende som kommer av de store mengdene granitt. Granitt er en svært hard bergart som står i mot erosjon, i tillegg til at det har vært lite isbreer i området.
Landskap.
Topper i Pyreneene på sommeren
Den høyeste fossen i Pyreneene er Gavarnie (462 m), ved toppen av Gave de Pau. Cirque de Gavarnie i samme dalen er kanskje det mest kjente eksempelet på en "cirque"-formasjon. Det finnes ikke låge fjelloverganger i Pyreneene, og de eneste fjellovergangane er Col de la Perche, mellom dalene til elvene Têt og Segre, og Col de Somport eller Port de Canfranc, langs den gamle romerske veien fra Saragossa til Oloron-Sainte-Marie.
Særlig verdt å merke seg er La Brèche de Roland, et skår i fjellryggen, som etter sagnet ble dannet av Roland.
Naturressurser.
Det finnes ikke så mye malm i Pyreneene, men det var tidlegare flere jerngruver ved Vie de Sos i Ariège og ved foten av Canigou i Pyrénées-Orientales. På den spanske siden er det store nok forekomster av kull til at det er økonomisk å utvinne det, mens det på den franske siden finnes flere forekomster av brunkull. Dagbruddene i Trimoun (Ariège) er en av de største kildene til talkum i Europa.
Det finnes mange mineralkilder, og flere av disse er ganske spesielle, blant annet varmekildene, som en har lite av i Alpene. Varmekildene, som i Bagnères-de-Luchon og Eaux-Chaudes er svovelholdige og ligger stort sett høyt. De lavere kildene, slik som i Bagnères-de-Bigorre (Hautes-Pyrénées), Rennes-les-Bains (Aude) og Campagne (Aude) er stort sett selenholdige og ikke veldig varme.
Klima.
a> i Spania sett fra lufta.
Nedbørsmengdene, både regn og snø, er mye større på vestsida enn på østsida av Pyreneene. Dette gjør blant annet at de østlige Pyreneene ikke har isbreer, siden det ikke kommer nok snø her til at de kan utvikle seg. Isbreene ligger stort sett på nordsiden av De sentrale Pyreneene, og strekker seg ikke langt ned i dalene, slik som i Alpene, men strekker seg heller langs fjellkjeden. Her, som i andre fjellkjeder i Europa, er det spor av mye mer omfattende isbredanning under den siste istiden. Snøgrensen varierer i forskjellige deler av Pyreneene fra 2 700 til 2 800 meter over havet.
Plante- og dyreliv.
At vestsida av Pyreneene har mer nedbør enn den østlige siden kan en se igjen i vegetasjonen. De lavereliggende fjellene lengst vest er skogkledde, men skogområdene minker lenger øst, og de østlige Pyreneene er bare. I vest er plantelivet, i det minste i nord, ganske likt som i Sentral-Europa, mens det i øst har mer til felles med Middelhavet, selv om det bare er omtrent en breddegrad mellom disse områdene. Pyreneene har mange endemeiske arter, og av de mer spesielle finner man den eneste europeiske arten av "Dioscorea", "Dioscorea pyrenaica", som bare er å finne et høyt sted sentralt i Pyreneene, og den monotype slekta "Xatardia", som bare vokser i et høyt fjellpass mellom Val d'Eynes og Catalonia. Den mest vanlige plantearten i fjellene er bergsildre, som det finnes flere endemiske arter av her.
Man har også flere endemiske dyrearter i Pyreneene. Pyreneisk desman, en type muldvarp, finner man bare ved enkelte fjellelver på nordsiden av fjellene. Det enaste andre medlemmet av denne slekten finner man ved elver i Kaukasus sør i Russland. Man finner også en endemisk art av salamander, kalt "Euproctus pyrenaicus", som også holder til i bekker og vann i stor høyde. I grottene i Ariège finner en flere blinde insektarter. Pyreneisk steinbukk ble på mystisk vis utryddet i januar 2000, og den pyreneiske brunbjørnen ble nesten utryddet på grunn av jakt i 1990-åra, men ble reddet da tre bjørner ble fraktet inn fra Slovenia. Bestanden har økt, og man mener nå at det er omtrent 15 brunbjørner i området.
Demografi og kultur.
For informasjon om etnologien, folkeminnene, institusjonene og historien til Pyreneene, se Andorra, Aragon, Ariège, Baskerland, Béarn, Catalonia, Navarra, Roussillon, Almogavars og Marca Hispanica.
Språk som snakkes i området er spansk, fransk og katalansk. I tillegg blit det også snakket oksitansk, aragonesisk (Val d'Aran), baskisk og portugisisk (i Andorra).
Sport og fritid.
Begge sidene av Pyreneene har populære vintersportsteder for alpin skisport og fjellklatring.
"Pyrena" er en konkurranse i hundekjøring som blir holdt i Pyreneene.
På sommaren og høsten er to store sykkelritt innom Pyreneene, Tour de France, som holdes vært år i juli, og La Vuelta a España, som holdes i september. Etappane som blit holdt i Pyreneene er ofte avgjørende i begge rittene, og trekker til seg hundretusenvis av tilskuere.


KID.
KID (eller KID-nummer) er et nummer (Kunde-ID) som brukes ved regningsbetaling i Norge for å identifisere kunden og fakturaen uavhengig av hvem som betaler regningen. Det kan være fra 2 og opp til 25 siffer langt. Siste siffer i KID-nummeret er et kontrollsiffer. Dette kontrollsifferet beregnes utfra MOD10- eller MOD11-algoritmen.
Bankene i Norge tilbyr lagring av en KID for hver registrerte transaksjon (som en tilleggsinformasjon i tillegg til navn, adresse og kontonummer), for å gjøre det enklere for bedriftene å holde styr på innbetalinger.
Hver bedrift som vil benytte KID, må lage sitt eget KID-register med det antallet siffer de ønsker i nummeret. Det finnes ingen sentrale regler for hvordan KID-nummer skal være oppbygd for å være gyldige.
Det er viktig at man har en OCR-avtale med sin bank i orden før man sender ut fakturaer med KID. De fleste økonomisystemer lar deg sette på KID på faktura, men denne avtalen må være godkjent og aktiv før man sender ut faktura med KID, ellers vil nettbanken hevde KID-nummeret er ugyldig og nekte å gjennomføre transaksjonen.
Avtalen spesifiserer KID-lengde, hvorvidt kontrollsifferet beregnes med MOD10 eller MOD11, samt hvilken bankkonto avtalen tilhører. Man kan også velge om man skal kreve KID ved alle innbetalinger til kontoen eller om det skal være valgfritt. Dersom man gjør dette obligatorisk kan ingen overføre penger til kontoen uten å ha et KID-nummer, og dette kan i noen tilfeller være problematisk.
Ved endring av KID-lengde eller kontrollsiffer type må en ny avtale lages med banken og godkjennes før det sendes ut fakturaer med ny KID. Dette kan være aktuelt ved bytte av økonomisystem. Bankene kan per i dag ha tre forskjellige avtaler per konto aktive om gangen, slik at overlapping mellom ny og gammel type kan gjøres (slik at man muliggjør innbetalinger på tidligere utsendte fakturaer).


Ikarus.
Ikarus var en ungarsk produsent av bybusser, en av de største i verden fra 1960-tallet til 1980-tallet.
Nå heter selskapet IKARUSBUS Co. Ltd, og er eid av Ikarus Holding sammen med Irisbus.


Isdera.
Isdera er et tysk bilmerke. Siden 1969 har de produsert et lite antall sportsbiler for hånd i Leonberg. Fra 1983 til 1993 hadde de solgt totalt 70 biler. Navnet Isdera er en forkortelse for Ingenieurgesellschaft für Styling, Design, und RAcing GmbH. Selskapet driver også med utviklingsarbeid på oppdrag fra andre bilprodusenter.
Alle Isdera-biler er håndbygde, og det er en venteperiode på rundt seks måneder for leveranse. De har alltid avduket sine nye modeller på bilmessen i Genève i Sveits.


Uwe Rösler.
Uwe Rösler (født 15. november 1968 i Altenburg, tidligere DDR) er en tysk fotballtrener og tidligere fotballspiller som for tiden er manager i den engelske League One-klubben Brentford. Han spilte for flere tyske klubber, blant annet 1. FC Magdeburg (1988–1991), Dynamo Dresden (1990–1992), 1. FC Nürnberg (1992–1993) og Dynamo Dresden igjen (1993) før han i 1993 ble solgt til engelske Manchester City, hvor han ble klubbens toppscorer tre sesonger på rad fra 1995–1997. Rösler har fem landskamper for DDR. I Norge har han vært spiller og trener for Lillestrøm, samt trener for Viking og Molde.
Som spiller.
Det var imidlertid Uwes selvoppofrende spillestil og glødende engasjement som gjorde ham til en publikumsfavoritt og ga ham utmerkelsen «Årets City-spiller» i 1995. T-skjorter med teksten «Uwe's granddad bombed Old Trafford», var storselgere blant supportereffektene i mange år. I 1998 ble han solgt til tyske 1. FC Kaiserslautern, hvor han spilte i UEFA Champions League. Rösler skrev under for Lillestrøm sommeren 2002, og ble klubbens toppscorer. Etter den første kampen i 2003 fikk Rösler diagnosen kreft, og måtte legge opp som spiller.
Som trener.
Han overvant sykdommen, og i 2005 ble han trener for Lillestrøm. 13. november 2006 ble han og assistent Gunnar Halle avskjediget fra jobben.
Den 21. november 2006 ble Uwe Rösler tilbudt kontrakt med Viking FK. Dagen etter ble Rösler presentert som ny Viking-trener.
Lørdag den 3. november 2007 sikret Uwe Rösler og Viking bronse i Tippeligaen 2007, etter å ha kjempet i nedrykksstriden året før. Rösler ble etter dette meget populær i Stavanger. Viking vant bronsen like foran Lillestrøm, klubben som avskjediget han i 2006. Dette året ble også Uwe Rösler kåret til vinner av den tradisjonrike «Årets Viking»-prisen, tidligere kalt «Årets spiller». Det var første gang en trener vant denne prisen.
De to påfølgende sesongene (2008 og 2009) var svake, og i november 2009 forlot Rösler trenerjobben i Viking etter å ha blitt enig med ledelsen om en sluttpakke.
Et knapt år senere, 30. august 2010, tok han på seg et korttidsengasjement som hovedtrener etter Kjell Jonevret for Molde, som åtte kamper før slutt bare hadde 20 poeng og lå an til å ende på kvalifiseringsplass. Rösler gikk ubeseiret gjennom sin Molde-periode, doblet poengfangsten til 40 poeng og oppnådde en slags heltestatus til tross for sin forgjenger Jonevrets enorme popularitet i Molde.


Egil Rasmussen.
Egil Rasmussen (født 28. april 1903 i Bossekop i Alta, død 18. juni 1964) var en norsk forfatter, litteraturkritikar og musiker.
Familien flyttet til Tromsø da Rasmussen var 3 år gammel, og han vokste opp der. Like etter ankomsten til Tromsø ble han invalid etter et stygt fall, og pådro seg senere tuberkulose. Selv om han senere flyttet sørover for å studere og arbeide, forble han særlig knyttet til Tromsø. I Dagbladet i 1961 beskrev han byen på denne måten: «Tromsø – byen jeg frykter og elsker, der jeg har hatt mine største gleder og knusende nederlag».
Rasmussen arbeidet i mange år som lektor. Han ble dr. philos i 1949. I perioden 1948–64 skrev han litteraturkritikk i Aftenposten. Han debuterte litterært bare 20 år gammel med romanen "Østen og vesten" i 1923. Romanen "Den siste skrivekaren. En norsk bygdelegende", en dystopisk framtidsvisjon, kom ut posthumt i 1966.
I 2003 opprettet Rasmussens enke Sigrid Forfatter, dr. philol. Egil Rasmussen og hustru Sigrids stiftelse som arbeider for oversettelse og gjenutgivelse av Rasmussens bøker samt utdeler et årlig stipend til en litterær kunstner.


Laurent Jalabert.
Laurent Jalabert (født 30. november 1968 i Mazamet) er en fransk syklist, en av de mestvinnende profesjonelle syklistene i 1990-årene.
I første del av karrieren var Jalabert først og fremst sprinter, og vant den grønne sprinttrøya i Tour de France to ganger (1992 og 1995).
I andre halvdel av 1990-årene var Jalabert en de mest allsidige og jevneste syklistene. Mellom 1995 og 2000 var han med korte avbrudd nummer 1 på rankinglisten til det internasjonale sykkelforbundet, UCI. Han var først og fremst ekspert på de klassiske én-dagsrittene. I 1995 vant han også Spania rundt. Hans beste sammenlagtplassering i Tour de france var fjerdeplassen fra 1995. I 1997 vant han temporittet i VM i landeveissykling.
Mot slutten av karrieren endret Jalabert taktikk, og vant klatretrøya i Tour de France to ganger (2001 og 2002). Totalt fikk han fire etappeseire i verdens viktigste etapperitt (1992, 1995 og 2 ganger i 2001). Jalabert la opp som sykkelrytter etter 2002-sesongen.


Manet.
En manet (også gople eller meduse) er den gelatinøse og forholdsvis store kroppsformen som man finner hos ribbemaneter og i den kjønnede generasjonen av mange nesledyr.
Maneter oppstod som et livsstadium som muliggjorde et røverisk liv i havenes frie vannmasser (pelagisk).
Denne overgangen fra et benthisk (bunnlevende) til et pelagisk liv ved dannelsen av maneter har sannsynligvis skjedd to ganger uavhengig av hverandre: i ribbemanetene og i den siste felles stamarten til kube-, små- og stormaneter.
Manetenes diameter varierer mellom få millimeter og opptil mer enn én meter, mest vanlig er diametre på noen titalls centimeter.


Estetiske stadium.
Det estetiske stadium er ifølge Søren Kierkegaards filosofi det første av de tre stadier i på veien mot full personlig frihet. Dette stadiet kjennetegnes ved hedonisme (i sin videste forstand) og egoisme kombinert ved manglende forståelse av det frie valg. Det estetiske stadium ender i kjedsomhet, ofte kompensert for ved stadige miljøendringer, og til slutt en følelse av håpløshet. Kun ved et "brudd" med det estetiske stadium kan personen komme videre. Dette bruddet, som kjennetegnes ved troskap til en bestemt rolle i personens private og/eller offentlige sfære såvel som ved bevisste valg mellom det gode og det onde, fører personen videre til "det etiske stadium".


Etiske stadium.
Det etiske stadium er ifølge Søren Kierkegaards filosofi det andre av de tre stadier i på veien mot full personlig frihet. En etiker har en annen holdning til livet enn estetikeren. Han er tar på seg mer ansvar og prøver å gjøre gode handlinger istedenfor å skryte, slik som en estetiker ville gjøre. Etikk betyr kunnskapen om rett og galt. En etiker har mot til å velge det som han føler er rett. Denne friheten til å velge under ansvar gir ham mening og fotfeste i livet.


Lekmannsbevegelse.
Lekmannsbevegelser er bevegelser og strømninger i norsk kirkeliv som drives av lekmenn, det vil si predikanter uten presteutdannelse. Bevegelsen oppstod i Norge helt på slutten av 1700-tallet, blant annet med Hans Nielsen Hauge, og ble fra 1850-årene organisert i indremisjonsforeninger. Lekmannsbevegelsene i Norge inkluderer blant annet Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Pinsebevegelsen, Filadelfiameningheten og Læstadianismen, men danner også grunnlaget for Det Norske Misjonsselskap, Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Det Vestlandske Indremisjonsforbund, Norsk Luthersk Misjonssamband og andre frivillige kristelige organisasjoner.


Rav.
Ravkjede.
Ravklump med innkapslet insekt.
Bille innkapslet i rav.
Rav (C10H16O) er forstenet harpiks (gjerne kvae fra bartrær). For at rav skal dannes, må harpiksen ende i havet og ligge der i minst 30–50 millioner år. Etter denne lange perioden uten oksygen, og under trykk, forandrer plantesaften seg, og oljeinnholdet reduseres slik at ravet dannes. Overgangsformer mellom harpiks og rav kalles «kopal», som er et mer porøst materiale enn rav.
Den eldste kjente forekomsten av rav er 235–231 millioner år gammel, og ble funnet i Østerrike og Bayern. Danmarks eldste ravfunn er omkring 170 millioner år gammelt.
Rav var (og er) et verdifullt materiale, som kan brukes til å lage smykker og andre pyntegjenstander. Det fineste ravet er det som skylles opp på stranden, siden dette gjerne er renere enn det som graves opp fra jorden, men i motsetning til andre materialer er ofte urent rav mer verdifullt, siden urenhetene ofte består av insekter eller barnåler (eller deler av slike) som ble innkapslet for millioner av år siden.
Ved sliping til smykker varmes ravet opp, slik at det blir mykere. Oppvarmingen kan også forårsake fargeendringer. Kontakt med hud gjør at ravet holder seg blankt, mens det ved lagring blir matt. Materialet har vært brukt i Skandinavia siden steinalderen, spesielt til smykker og spillebrikker. I bronsealderen var rav etterspurt overalt i Europa, men de eneste funnstedene lå ved Vesterhavet og Østersjøen. Bronsealderrav man har funnet i Hellas, stammer fra Østersjøen, og det samme gjelder langt på vei rav funnet i Italia og på Balkan. I Skandinavia brukte folk bare unntaksvis ravet selv, en sjelden gang som håndtak på en liten syl, eller som pynt på en gjenstand av bronse. Grunnen kan være at det hovedsakelig ble ansett som et byttemiddel for å få tak i bronse.
Rav kan brennes, og avgir da en behagelig duft (det er nært beslektet med røkelse). Når man gnir på rav, dannes statisk elektrisitet.
Verdens største samling av ravgjenstander finnes på Ravmuséet i Oksbøl i Jylland i Danmark.


SS «Norway».
SS «Norway» var et cruiseskip som ble bygget ved skipsverftet Chantiers de l'Atlantique i Saint-Nazaire i Frankrike. Selskapet Compagnie Générale Translantique satte det i transatlantisk drift i januar 1962 under navnet «France».
«France» ble tatt ut av transatlantisk fart i 1975 og lå i opplag i Le Havre til det ble solgt og omdøpt «Norway» i 1978. Etter en omfattende ombygging til cruisefart ble hun satt i drift igjen den 14. april 1980. Hun ble deretter ombygget på nytt i 1990 og 1997.
Skipet ble omfattende skadet av en brann da det i mai 2003 lå ved kai i Miami, og ble deretter tauet til Bremerhaven i Tyskland. I mars 2004 ble det annonsert at skipet ikke ville bli satt i drift igjen. Planene gikk da ut på å gjøre henne om til et hotellskip og legge henne i Honfleur eller Amsterdam.
Ved begynnelsen av 2006 ble «Norway» solgt og omdøpt «Blue Lady» og seilt til et skipsverft for hugging i Alang i India. Saken vakte medienes interesse på grunn av forekomsten av skadelige stoffer ombord, særlig de store mengdene av asbest, som ville sette verftsarbeidernes helse i fare. Hun ble derfor liggende strandet i Alang mens saken rullet i indiske domstoler fram til 2008, da hun ble hugget.
Skrapprisen for det store skipet var beregnet til nærmere 12 millioner dollar.
Referanser.
3. http://www.faktaomfartyg.nu/france_1961.htm


Savona.
Savona er en italiensk by med omkring 60 000 innbyggere. Den ligger i regionen Liguria og er den tredje største by på den italienske Riviera.
Markgreven av Savona deltok under det første korstog. En rekke paver hadde tilknytning til Savona.
Nær byens nåværende beliggenhet var sabatiernes landsby "Vadum Sabbatium". I Romertiden var stedet av heller liten betydning, den var mest kjent som skysstasjon på "Via Aemilia Scauri". Først i overgangen fra middelalderen til renessansen ble bystaten Savona en viktig handelsmakt. Rivaliseringen med Venezia var ikke så sterk, derimot var det større problemer i forhold til Genova. I 1528 ble havnen i Savona rasert av genovesiske krigsskip, og byen kom under genovesernes herredømme.
I 1809 tok Napoleon pave Pius VII til fange og førte ham først til Savona. Tre år etter ble han ført til Fontainebleau i Frankrike.
Det var først på midten av 1800-tallet at byen begynte å reise seg på nytt. Nå har byen en av de fem viktigste havnene i Italia; herfra eksporteres Fiat- og Lanciabiler produsert i Torino. Det er flere fergeruter fra Savona til Korsika.


Mantova.
Mantova (også kalt "Mantua") er en by i provinsen Mantova i Lombardia i Italia med omkring 65 000 innbyggere. Den er hovedstad for provinsen Mantova.
Historie.
Matilde av Toscana under baldakinen sammen med Hugo av Cluny og Henrik IV (fra Cod. Vat. lat. 4922 (fullført i 1115 AD)
Mantova er en svært gammel by, dens historie skriver seg tilbake til 2000 år før Kristus. Den ligger på bredden av elva Mincio, som dannet en naturlig beskyttelse mot ytre fiender. I det 6. århundre før Kristus var byen en etruskisk by. Byens navn kommer fra den etruskiske guden Mantus, som var underverdenens gud. Siden ble den erobret av gallerne før romerne inntok byen mellom første og andre punerkrig (omkring 220 før Kristus). Mantua anses som dikteren Vergils fødeby, han ble født omkring år 70 før Kristus, og er nok byens mest berømte innbygger. Keiser Augustus lot soldatveteraner bosette seg i byen, men etter romerrikets fall ble byen overtatt av goterne, bysantinerne, langobardere og frankere. Omkring år 1000 kom byen under herredømme av fyrster fra Canossa i Toscana, men da Matilde av Toscana døde i 1115, ble byen fri.
Siden kjempet den iherdig for å beholde sin frie status i kamp mot Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. På 1200-tallet etter Kristus ble det anlagt tre kunstige sjøer rundt byen ved hjelp av vannet fra Mincio, som kommer fra Gardasjøen i Alpene. Siden var det flere fyrstefamilier som hadde herredømmet over byen, blant andre Bonacolsi, som bygget opp rikdom og kunst i byen, og Gonzaga, som bygget nye murer med fem porter og fornyet arkitekturen. Dette var en turbulent periode, som ikke sluttet før den tredje i Gonzaga, Ludovico I av Gonzaga, eliminerte sine slektninger, som også kjempet om makten.
Hoffet i Mantova med Gianfrancesco 1 og hans kone Barbara av Brandenburg med barn, malt av Andrea Mantegna I 1433 betalte Gianfrancesco I 120 000 gullfloriner til keiser Sigismund og giftet seg med hans datter Barbara av Brandenburg. I 1459 holdt pave Pius II faste i Mantova og proklamerte så et korstog mot tyrkerne. På slutten av 1400-tallet var Andrea Mantegna hoffmaler i byen. Palazzo Te
I 1530 fikk Federico II av Gonzanga hertugtittel av keiser Karl V. Han ansatte Giulio Romano til å bygge det berømte Palazzo Te i utkanten av byen.
Severdigheter.
Viktige severdigheter er den romanske domkirken, renessansekirken "S. Andrea", og "Palazzo Ducale".
Næringsliv.
Mantova er en av de viktigste handelsbyene for jordbruksprodukter fra Posletten.


Hanstholm kommune.
Hanstholm er en tidligere kommune i landskapet Thy vest på øyen Nørrejyske Ø i Danmark. Kommunen er siden regionreformen 2007 en del av Thisted kommune i Region Nordjylland (tidligere Viborg amt). Største by og administrasjonssentrum var Hanstholm med 2.340 innbyggere (2006).


Helle kommune.
Helle kommune er en tidligere kommune i Ribe amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men inngikk i den nye Varde kommune i Region Syddanmark ved kommunal- og regionreformen 2005-07. Administrasjonssenter var Årre.
ved innlemmelsen i varde kommune ble Helles egen borgermester Gylling Haahr fra Venstre valgt til å være den nye storkommunens ordfører.


Holbæk kommune.
Holbæk Kommune er en kommune på Nord-Sjælland i den nyopprettede Region Sjælland etter Kommunalreformen i Danmark i 2007. Den lå tidligere i Vestsjællands amt.
Etter kommunevalget 15. november 2005 ble Jørn Sørensen fra partiet Det Radikale Venstre valgt til den nye kommunens borgermester, med støtte fra sosialdemokratene og SF.


Blåvand.
Blåvand (også omtalt som Blåvand-Oksby) er et tettsted i Blåvandshuk kommune i Jylland i Danmark. Opprinnelig var det to tettsteder, Blåvand og Oksby, men de har vokst sammen slik at grensen mellom de to ikke lenger eksisterer; for eksempel ligger Blåvand Museum i Oksby gamle skole.
Stedet er sterkt preget av turisme. Det er bare noen hundre fastboende, men i sommermånedene er det flere tusen turister i de mange fritidsboligene som er bygget der. Dette har ført til at stedet har en livlig hovedgate med en rekke butikker og spisesteder; i høysesongen må man ofte regelrett gå i kø på fortauet.
Fyrtårnet og den gamle vokterboligen
Strandlinjen er flere kilometer lang, hvorav det meste er godt egnet til bading. Noen områder er markert med svarte flagg fordi sterke understrømmer gjør det farlig å svømme der. Utenfor Blåvand ligger Horns Rev, som før fyrtårnenes tid var et av de farligste steder langs danskekysten. Fyrtårnet i Blåvand er, mye på grunn av dette revet, et av de mest kjente i Danmark.


Antiokos VIII Grypus.
Antiokos VIII Epifanes/Callinicus/Filometor, kalt "Grypus" («ørnenese») var sønnen til Demetrius II Nikator og ble kronet til selevkidkonge som gutt i 125 f.Kr. etter at hans mor Kleopatra Thea hadde drept hans eldre bror Selevkos V Filometor, som hersket sammen med henne.
Etter at Antiokos beseiret tronraneren Aleksander II Zabinas i 123 f.Kr., forsøkte hans mor å forgifte ham med vin, men den mistenksomme kongen tvang henne til å drikke koppen selv. Han giftet seg med den egyptiske prinsessen Tryfaena, men i 116 f.Kr. returnerte hans halvbror og fetter Antiokos IX Cyzicenus (se Antiokos VII Sidetes) fra eksil og en borgerkrig startet. Cyzicenus sin kone, som også het Kleopatra, var halvsøster til Tryfaena og ble til slutt drept på dramatisk vis i tempelet til Dafne utenfor Antiokia, på ordre fra Tryfaena. Cyzicenus drepte til slutt Tryfaena som hevn. De to brødrene delte så Syria mellom seg inntil Grypus ble drept av hans minister Herakleon i 96 f.Kr. Fem av hans sønner etterfulgte ham.
Til tross for at han kom til kort politisk sett, var Grypus en populær konge. Hans stygge og late utseende på mynter (vanlig blant de siste selevkidene), sammen med fortellinger om hans overdådige banketter, fikk ettertiden til å tro at hans dynasti var ødelagt og dekadent. Dette var derimot et bevisst bilde, en innføring av den hellenistiske idéen "tryfe", som betyr godt liv, som de siste selevkidene strevde mot å bli assosiert med, i motsetning til de utmattende borgerkrigene og feidene som plaget styrene i virkeligheten.


Antiokos IX Cyzicenus.
Antiokos IX Eusebes var sønnen til Antiokos VII Sidetes og Kleopatra Thea. Da hans far døde i Parthia og hans onkel Demetrius II Nikator returnerte til makten i 129 f.Kr., sendte hans mor ham til Cyzicuks ved Bosporos, som gav ham kallenavnet. Han returnerte til Syria i 116 f.Kr. for å kreve selevkidenes trone fra sin halvbror/fetter Antiokos VIII Grypus, som han etter hvert delte Syria med. Han ble drept i et slag av sønnen til Grypus, Selevkos VI Epifanes i 96 f.Kr.


Sønderborg kommune.
Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunestyret flertall fra Socialdemokraterne, og Nordborgs borgermester Jan Prokopek Jensen ble valgt til borgermester også for den nye storkommunen Sønderborg.


Vallø kommune.
Vallø kommune er en tidligere dansk kommune i Roskilde amt på Sjælland. Fra om med 1. januar 2007 er den slått sammen med Stevns kommune og tilhører nye Region Sjælland. Her ligger Vallø slott.


Dionysios I av Syrakus.
Dionysios (ca 432–367 f.Kr.), tyrann av Syrakus, begynte livet som en tjenestemann i et offentlig kontor, men gjennom mot og diplomati lyktes han i å gjøre seg selv overhode.
Han gjennomførte en krig med Kartago med varierende suksess. Hans forsøk på å drive kartagerne helt ut av øya Sicilia mislyktes, og ved hans død var de herrer over minst en tredjedel av den. Han gjennomførte også en ekspedisjon mot Rhegium og dets allierte byer i "Magna Graecia". I et felttog, som lukanianerne sluttet seg til, ødela han territoriene til Thurii, Kroton og Lokri.
Etter en forlenget beleiring tok han Rhegium (386) og solgte innbyggerne som slaver. Han sluttet seg til illyrerne i et forsøk på å plyndre tempelet i Delfi, jevnet han tempelet i Caere på etruskerkysten med jorden og grunnla flere militære kolonier i Adriaterhavet. I peloponneserkrigen støttet han spartanerne og assisterte dem med leiesoldater.
Hans navn er mest kjent for legendene om Damokles og Pythias.
Han stod også frem som forfatter og beskytter av litteratur. Hans dikt, kraftig kritisert av Filoxenos, ble slaktet ved de olympiske lekene. Men etter å ha fått ros for tragedien "Ransom of Hector" ved Lenaea i Athen, var han så selvsikker at han ble så moralsk ødelagt at det ble hans død.
Ifølge andre, ble han forgiftet av sin lege på oppfordring fra hans sønn. Filistos skrev om hans liv, men arbeidet har ikke overlevd. Dionysios ble regnet i antikken som en av de verste despotene, ond, mistenksom og hevngjerrig. Som Pisistratos var han glad i å ha anerkjente literære menn rundt seg, som historikeren Filistos, poeten Filoxenos og filosofen Platon, men behandlet dem lemfeldig.


Christiansfeld kommune.
Christiansfeld kommune en tidligere kommune i Sønderjyllands amt i Danmark. Kommunen ble dannet ved kommunalreformen i 1970, men ble innlemmet i nye Kolding kommune i Region Syddanmark ved kommune- og regionreformen 2005-07.
Den norske forfatteren Camilla Collett gikk på skole i denne kommunen.
Byen og administrasjonssenteret Christiansfeld ble grunnlagt i 1773 av Herrnutterne som et hovedkvarter for Brødremenigheten i Danmark, og er oppkalt etter kong Christian VII. Christiansfeld har en stram og harmonisk kultur.


Luke Skywalker.
Luke Skywalker (født år 19 før slaget ved Yavin) er en fiktiv karakter i Star Wars-sagaen. Han var en jediridder som spilte en stor rolle i Star Wars-historien. Han er en av hovedpersonene i den originale Star Wars-trilogien (IV, V & VI) og ble spilt av skuespilleren Mark Hamill.
Filmene.
Luke er sønn av Anakin Skywalker og Padmé Amidala, og tvillingbror til Prinsesse Leia. Han er oppvokst hos tanten og onkelen, som er bønder på planeten Tatooine. Luke vil bli jediridder, og reiser med C-3PO, R2-D2, Obi-Wan Kenobi og Han Solo.
Luke Skywalker er mest kjent for sin store kamp mot Darth Vader og Imperiet. Darth Vader viser seg å være Lukes far, Anakin Skywalker. Den store kampen mellom det gode og onde tar så plass gjennom Luke og Darth Vader. Det ender med at Luke blir knust av Keiseren, men da returnerer Darth Vader til den gode siden av kraften og kaster Keiseren ned i en generator og oppfyller dermed sin skjebne.
"Expanded Universe".
Luke Skywalker er også kjent for å bygge opp jediordenen etter Imperiet var blitt slått.
Eksterne lenker.
Skywalker, Luke


Playmate.
"Playmate" er en kvinnelig fotomodell avbildet i magasinet Playboy som «Playmate of the month». Reportasjen med månedens playmate omfatter flere mindre bilder med og uten klær og et stort, utbrettbart midtsidebilde (centerfold). På baksiden av midtsidebildet er et skjema (Playmate Data sheet) med opplysninger om modellens fødselsdato, fødselssted, strategiske mål etc.
Navnet Playmate ble første gang brukt om Margie Harrison i Playboys andre nummer januar 1954. Marilyn Monroe var midsidepike i det første Playboy-bladet i desember 1953, men nakenbildet av henne ble tatt i 1949. Hun hadde da tittelen «Sweetheart of the Month», men regnes av Playboy som fullverdig playmate.
Playmate-statistikker.
Det betyr at det fra desember 1953 til og med april 2006 har vært 629 playmate-reportasjer med centerfolds, og 629 kvinner har vært playmates.
Strategiske mål: 90 – 59 – 88
Norske Playmates.
8 norske modeller har vært playmates i USA-utgaven av Playboy, de to siste i 1975.
Utenlandske Playmates med norske aner.
Se forøvrig engelsk versjon av Wikipedia for mer informasjon ang. disse Playmatene og andre.


Sigurd Haraldsson Rise.
Sigurd Haraldsson Rise (død ca. 950) var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedotter. Halvdan Sigurdsønn var sønn av Sigurd Rise. Han regjerte som konge over Hadafylke i ca. år 900


Mark Felt.
William Mark Felt (født 17. august 1913 i Twin Falls i Idaho i USA, død 18. desember 2008 i Santa Rosa i California) var en tidligere agent i det amerikanske FBI, han satt i toppledelsen på 1970-tallet, blant annet mens Watergate-skandalen ble opprullet. 31. mai 2005 ble det avslørt at han var personen bak psevdonymet Deep Throat, en viktig kilde ved avsløringen av Watergate-skandalen. I et intervju i programmet Larry King Live på TV-kanalen CNN i april 2006 sa han at han var stolt over det han gjorde som Deep Throat.


Bob Woodward.
Bob Woodward signerer bøker (2007)
Bob Woodward (født 26. mars 1943) er en amerikansk journalist ansatt i "The Washington Post". Han og kollegaen Carl Bernstein ble verdenskjent i forbindelse med Watergate-skandalen, da de gjennom en rekke avisartikler avdekket Richard Nixons rolle i saken. Dette var også tema for boken "Alle presidentens menn", som Woodward og Bernstein mottok Pulitzerprisen for. I ettertid har Woodward forfattet ytterligere ti bestselgere.


Huan (Tolkien).
I J.R.R. Tolkiens univers er Huan hunden fra Valinor. Han dro med Beren og Lúthien til Morgoths borg, Thangorodrim, for å hjelpe dem å stjele en silmarill fra jernkronen hans. Han døde av de sårene han fikk i kampen med Carcharoth, som også ble drept i samme kamp. Profetien om Huans bane var at han bare skulle snakke tre ganger før hans død. Den siste gangen var da han ønsket Beren farvel etter kampen med Carcharoth.


Harad.
Harad (Sindarin: Sør, Haradwaith: Sørland eller sørfolk) er et oppdiktet sted i Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Harad betegner landene sør for Gondor og Mordor, nedenfor elven "Harnen".
Harad er satt sammen av det Ytre- og Indre Harad. Dermed var det ikke et stort enhetlig rike, men et sammen satt rike av mange små land som kriget seg imellom, og noen av disse landene hadde slått seg sammen med Sauron. Et av disse rikene, og det somsansyneligvis var det farligste, var Umbar.
I tidligere tider var Harad under Númenor, men på ringkrigens tid var de en stadig trussel for Gondors sørgrenser. Som sagt, er Harad navnet på landene sør for Gondor, og er ikke et bestemt rike. I det Ytre Harad lå det farlige riket Umbar, som var bebodd av svarte númenoreaner. Disse var etterkommere av númenoreamerne, men var regnet som onde og slemme mennesker. De ble igjen i grupper i Umbar når kolonimakten til Númenór trakk seg tilbake, og dermed er de ikke lik menneskene fra Gondor og Arnor. Derfor er Umbars urbebodde urfolk ukjent, men noen grupper lever trolig enda i korsarenes by i en halvøya nord i Umbar. De var veldig i slekt med haradrim, et annet folk som var fryktet av de krigerske mûmakilene (olifanter).
Øst for Indre Harad lå et land og rike, kalt Khand. Dette riket hadde sin storhetstid de første århundrene i tredje tideverv, og de startet krig og angrep etter at den store pesten tok av livet av de fleste borgerene i Gondor. De ble kalt variager, eller "vognfolket". De var rødkledde og hadde skarlagensrøde klær, og huden var mer gyllen enn den Gondoriene hadde. De ble nesten uttryddet på slutten av de første århundrene i tredje tideverv av kong Ondoher, og vendte aldri tilbake før Sauron samlet og allierte med dem i Ringkrigen.
Enda et fryktet folkeslag var Easterlings, eller "austringene" som kom fra øst for Rhûn-havet. De hadde krumme sabler, fryktelige spyd, utmerkede økser som fikk fiendene til å få fryktelig angst. Det ble sagt at de var igjen ved fødselen av de sistefødte (menneskene) og at de ikke vandret vestover som skogsmennene gjorde og bosatte seg i Rhovánion, Myrkskog over i vest for storhavet Rhûn. Så det blir sagt at de er i nær slekt med mennene ved Langsjø i nord og med skogsfolket øst for tåkefjellene. Austringene hadde sine storthetstider på samme tid som vognfolket, men var flere ganger trusler for Myrkskog og Gondor opp gjennom tidene, helt til slutten av Ringkrigen, da Sauron allierte seg med dem. I begynnelsen av fjerde tideverv ble de sendt tilbake av Kong Elessar og bedt om å leve i fred resten av deres storthetsklare tider.


Blackburn Rovers FC.
Blackburn Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1875, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «Rovers», som er kallenavnet til Blackburn, spiller hjemmekampene sine på Ewood Park i Blackburn. Byen Blackburn ligger i den engelske regionen Lancashire i Nordvest-England, omtrent fire mil nord for Manchester.
Fra oppstarten.
5. november 1875 holdt to herrer ved navn John Lewis og Arthur Constantine et møte angående oppstarten av et fotballag. Dette var starten på Blackburn Rovers Football Club. Deres første kamp var mot et lokalt lag, et oppgjør som endte 1-1. Klubben var med på å starte den engelske ligaen, The Football League, som ble startet i 1888. Sesongen endte med seier til Preston, med Aston Villa og Wolverhampton Wanderers på de neste plassene. Det ble med en 4.plass på Blackburn dette året. Året etterpå klatret de opp på 3.plass. Deretter ble det ingen medaljer før en ny 3.plass i 1909/1910. Det var starten på klubbens første storhetstid. Klubben kunne løfte seriegullet både i 1912 og 1914, samt at det ble en ny 3.plass i 1915.
Mellomkrigstiden.
Blackburn spilte i toppdivisjonen frem til dens første nedrykk i 1935/1936. I perioden mellom verdenskrigene var høydepunktet seieren i FA-cupen i 1928. Dette var klubbens sjette, og foreløpig siste seier i FA-cupen. I finalen ble Huddersfield Town slått 3-1, og Rovers første mål kom før minuttet var spilt. Det var et noe overraskende resultat, ettersom Huddersfield tok seriesølv for andre året på rad og som i årene før hadde tre strake ligagull. Serien var jevnere poengmessig den gang grunnet kun to poeng for seier. Nevnte sesong var Blackburn Rovers kun tre poeng fra nedrykk, samtidig var de tre poeng fra fjerde plass.
Sett bort fra seieren i FA-cupen i 1928, var det ikke mye å glede seg over for fansen når det kommer til tabellplasseringene i årene mellom krigene. En sjuende plass i 1928-29 som ble fulgt opp med en sjette plass året etter, var det klubben presterte av topplasseringer. Klubben var en middelhavsfarer etter dette, og frem til nedrykket i mai 1936. 44 år i toppen var fasiten.
Før krigen brøt ut i 1939 og serien tok en uønsket pause, vant Blackburn den nest øverste divisjonen. Dermed var de tilbake i det gode selskap da fotballen tok til igjen etter krigens slutt. Riktignok ble sesongen sparket i gang i 1939, men etter tre spilte kamper ble serien avbrutt.
Etter krigen: Spill med de nest beste.
Etter at tyskerne måtte se seg slått i 1945, begynte Blackburn også å slite. Turen gikk ned i 2. divisjon, hvor klubben forble en middelshavsfarer i fem sesonger. I de fem neste sesongene var de et topplag. Etter to strake fjerdeplasser, hadde klubben bare West Ham foran seg i 57/58-sesongen. Dermed kunne klubben feire opprykk etter ti sesonger blant de nest beste.
Selv om klubben fremdeles lå i 2. divisjon i 57/58-sesongen, greide de å slå ut storheter som Everton og Liverpool FC, på sin vei til semifinalen i FA-cupen. Blackburn tok sogar ledelsen mot Bolton Wanderers på Maine Road, men tapte de til slutt kampen. Bolton gikk helt til topps samme år i FA-cupen.
Laget som rykket opp i 1958 bestod av Woods, Eckersley, Leyland, Whelan, Johnston, McGrath, Dobing, Douglas, Clayton R., Vernon og Mclead.
Tilbake blant de store.
I tiden rundt opprykket i 1958, ble mange unge rovere introdusert på Ewood Park. Ronnie Clayton, Bryan Douglas, Roy Vernon og Peter Dobing var unggutter, sultne på suksess, samtidig som erfarne Matt Woods og Ally McLeod ble signert. Fra før av regjerte legendariske Tommy Briggs på topp.
En tur til Wembley.
Blackburns foreløpig siste FA-cupfinale, var mot Wolverhampton Wanderers i 1960. Følgende spillere var i troppen: Ally MacLeod, Derek Dougan, Eddie Thomas, Bryan Douglas, Dave Whelan, Roy Isherwood, Mike England, Ronnie Clayton, Harry Leyland, Matt Woods, Peter Dobing, John Bray og Mick McGrath.
Dessverre var det ting som skjedde utenfor banen som flyttet fokus litt bort fra kampen. Flere lojale fans fikk ikke muligheten til å få tak i billetter, og Derek Dougan ba om å bli solgt. Dessuten gikk det rykter om at spillerne selv solgte billetter på svartebørsen, så forutsetningene før kampen kunne vært bedre.
I selve kampen bar spillerne preg av å ikke ha dagen. Så snart Wolves tok ledelsen, ga de aldri slipp på kampen og vant til slutt 3–0. Dette var i de dagene da bruk av innbyttere ikke var lov. Dermed måtte Blackburn slutte kampen med ti mann da Dave Whelan brakk foten. (Dette var samme Whelan som over 40 år senere brakte Wigan til Premier League).
Sesongen etter endte med en 8. plass i ligaen og spillere som Keith Newton, Andy McEvoy aog Fred Pickering begynte å etablere seg på førstelaget. Dette kom dessverre i skyggen av at lønnstaket for spillerne ble opphevet. Viktige spillere som Dobing og Dougan forsvant. Heldigvis godtok de fleste andre avtalene i sine respektive kontrakter.
I 62/63 gjorde Mike England sitt inntog på laget, samtidig som backen Pickering ble gjort om til spiss og scoret imponerende 23 mål på 36 kamper.
Selv etter at lønnstaket var borte, noe som gikk i favør storklubbene, fikk Blackburn respektable plasseringer i ligaen. 11. plassen i 62/63 ble fulgt opp av 7. plass og dernest en 10. plass. I første rekke kan klubben takke sin angrepsrekke som bestod av Ferguson, Douglas, Harrison og Pickering. Et av høydepunktene i 63/64-sesongen var utentvil nedsablingen av Tottenham, med sifrene 7-1. West Ham ble på 2. juledag slått 8–2 samme sesong. Skader på Douglas og Newton, samt salget av Pickering til Everton, gjorde sitt til at drømmen om seriegull ble knust. Savnet av Pickering ble glemt sesongen etter da John Byrom satte inn 25 mål på 40 kamper.
1965: På vei ned.
Sesongen 65/66 ble en katastrofe for klubben. De startet sesongen lenge etter de andre pga et utbrudd av polio i byen. Dermed var laget på bunn, før de hadde spilt en eneste kamp, og mange påfølgende skader gjorde ikke saken enklere. De maktet bare å vinne åtte kamper totalt og nedrykk var uunngåelig.
Nedrykket førte til at Mike England gikk til Tottenham Hotspur for £95,000, John Byrom til Bolton og Fred Else ble frigitt. På den positive siden handlet de inn den walisiske landslagsspilleren, Barrie Hole, fra Cardiff City for £40,000.
Ved å vinne de tre første kampene ble de utropt som opprykkskandidater. Dette ble forsterket etter innkjøpet av John Connelly, som samme sommer var i Englands tropp som vant VM på hjemmebane.
Utenfor banen ble en tidligere rover, Eddie Quigley, ansatt som ny assistent-manager. Hans taktiske kunnskaper kom godt med i jakten på opprykk og det gikk ikke lang tid før Quigley fikk hovedansvaret for laget. Da Rovers i påsken samme år tapte hjemme for Coventry, svant opprykksdrømmen. Men 4. plassen var likevel en respektabel plasseringen sesongen sett under ett.
To av de tre sesongene som fulgte, endte på 8. plass. Men i mellom disse endte Blackburn på 19. plass. Den sesongen var samtidig en avskjed med legendene Douglas og Clayton. Ferguson og Hole forsvant også ut dørene etter denne sesongen. Tilbake kom Johnny Carey, nå som administrativ manager, i januar 1969. Han la de finansielle bekymringene til side og hentet inn Ken Knighton, Alan Hunter og Brian Hill for tilsammen £100 000. Dessverre var klubben nødt til å slippe Keith Newton til Everton, noe som var med på å vise hvilken vei det bar.
Besøk i 3.divisjon.
I de forhenværende sesongene hadde Blackburn startet sesongene bra, for så å falle av mot slutten. Dette var ikke tilfellet i 70/71. Da hadde klubben en dårlig start, og ting ble bare verre. Klubben brukte rekordsummen £60 000 for Jimmy Kerr. Han spilte bare elleve kamper før han ble skadet og ble nødt til å legge opp.
Samme sesong, når Blackburn hadde en liten god periode, solgte de Ken Knighton til Hull City for £60 000. Dette måtte gjøres for å bedre den forferdelige økonomiske situasjonen. Dermed forsvant Blackburn stille og rolig ned i 3. divisjon.
Det ble en dårlig start på den nye sesongen i ny liga. Til tross for at klubben hadde ansatt Ken Furphy som manager. Han hadde god erfaring med spill i de lavere divisjoner. Den dårlige starten førte til økt transferaktivitet. Alan Hunter og Graham Moseley forsvant. Bobby Bell forsvant også, etter kun 14 dager dager i klubben. Grunnen var at klubben etter salget satt med £30 000 fortjeneste. Av de som kom inn var blant annet Tony Field, Barry Endean og Johnny Price. Et annet viktig kjøp var signingen av forsvaren John McNamee. Han ble hentet for å bringe muskler inn i det bakre ledd.
Sesongen etter var laget mer samspilt, og laget spilte i en periode 19 kamper på rad uten tap. Dessverre var Blackburn for langt bak til å ta igjen Notts County, og det endte med 3. plass.
1973/74-sesongen var en stor skuffelse. Ken Furphy forlot klubben til fordel for Sheffield United og Rovers fikk Gordon Lee som ny manager. Manageren brukte lang tid på å evaluere laget og samspille nytt lag, dermed endte laget på 18. plass.
Manageren brukte foran den neste sesongen tiden til å restrukturere laget. Han hadde allerede mye talent i laget med Parkes, Heaton, Fazackerley og Metcalfe. Laget ble ytterligere forsterket med Ken Beamish, Graham Hawkins og Graham Oates. Blackburn tok grep fra start av og kjempet i tet, og de hadde hjemmepublikum med seg. 2. juledag samlet det seg imponerende 24 000 tilskuere på Ewood Park. En av de hardeste opprykksrivalene var Plymouth. Etter å ha tapt 2–1 hjemme, ville Rovers ha revansje på bortebane. Det startet ikke bra, med to mål i mot. Blackburn reduserte før pause, og en fantastisk 2. omgang ga dem en flott 5–2 seier.
Blackburn lå på 1. plass foran siste serierunde, og 21 000 hadde møtt opp for å følge Rovers mot Wrexham. Bare et 5-målstap kunne hindre dem tittelen. Det store pulikumsoppmøtet til tross; oppgjøret endte målløst.
The Bald Eagle has landed.
Gordon Lee forsvant til Newcastle United etter opprykket. Jim «The Bald Eagle» Smith tok over, men klubben slet i gjensynet med 2. divisjon. Klubben innkasserte bare 38 poeng, noe som holdt til 15. plass.
Sesongen etter var det antydning til forbedringer og klubben endte på 12. plass. I 77-78 var klubben en av opprykkskandidatene, takket være gode offensive spillere i Kevin Hird, Dave Wagstaffe og John Bailey. Et høydepunkt denne sesongen var seieren på Turf Moor mot rivalen Burnley på 2. juledag. Kampen var ikke så jevn som resultatet 3–2 skulle tilsi. Sesongen endte med bare tre poeng på siste åtte kamper. Det ble 5. plass.
Det var i denne elendige sesongavslutningen Jim Smith bestemte seg for at han hadde bedre karrieremuligheter i Birmingham City. Jim Iley erstattet Smith. Hans opphold varte bare i 172 dager, og førte bare til dårlige resultater, misfornøyde spillere og oppgitte fans.
Howard Kendall.
John Pickering fikk oppgaven å bringe skuta tilbake på rett kjøl. Til tross for seier i de tre siste kampene, måtte laget ta den tunge veien tilbake til 3. divisjon.
Før sesongen tok til, gjorde klubben noe de ikke hadde gjort før; de ansatte spillende manager. Navnet var Howard Kendall. Selv om han ikke fikk den starten han hadde ønsket og klubben lå et godt stykke bak teten ved juletider, snudde det seg dramatisk. Fra og med 12. januar 1980, vant Blackburn 13 av 14 kamper. Opprykket var i boks da kalenderen viste mai, og de havnet på 2. plass.
En middelhavsfarer i 2. divisjon.
Den følgende sesongen imponerte Rovers og tok 2. divisjon med storm. Bare målforskjell sørget for at det ikke ble opprykk for andre på rad. 4. plassen de fikk dette året, skulle vise seg å bli klubbens beste ligaplassering, frem til Jack Walker tok over.
Arbeidet Kendall gjorde i Blackburn hadde ikke gått upåaktet hen. Sommeren 1981 sa han fra seg managerjobben og gikk til 1. divisjonslaget Everton.
Inn kom Bobby Saxton, da klubben gikk tilbake til sin politikk om å ansette managere med erfaring fra de lavere divisjoner. Den dårlige økonomien til tross, kunne Saxton signere Ian Miller og Terry Gennoe m.fl.
Etter to sesonger på midten av tabellen, kunne han innkassere en flott 6. plass. Sesongen etter der igjen var Blackburn en virkelig opprykkskandidat første del av sesongen. De toppet tabellen ved juletider, men derifra og inn falt de til 5. plass. Fansen ville ha forsterkninger, men på samme måte som Saxton var lojal mot sine spillere fortsatte styret med å støtte sin manager.
Wembley-tur og internasjonale innkjøp.
85/86-sesongen var en ny nedtur i Rovers-historien. Saxton var manager for et aldrende lag, et lag som ikke greide å finne formen. Det måtte seier til i siste kamp for å unngå nedrykk. Seier 3–1 over Grimsby sikret ny kontrakt.
Ved juletider i 1986 var Rovers på bunn igjen, og styret tok det steget i å sparke sin manager. For første gang tok Tony Parkes jobben som såkalt caretaker manager. En jobb han i fremtiden skulle ha ved flere anledninger. Parkes løftet laget flere hakk, og etter å ha ansatt Don Mackay som manager, ble det en respektabel 12. plass.
Sesongen vil bli husket for noe helt annet. Chelsea FC ble slått i semifinalen i Full Members' Cup. Det betydde første tur til Wembley på over et kvart århundre. Nesten 30 000 supportere reiste til London, og fikk se Colin Hendry gi laget deres seieren over Charlton Athletic med kampens eneste mål. I tillegg til målscorer Hendry, spilte blant annet Ian Miller, Chris Price, Simon Garner, Simon Barker, Glenn Keeley, Vince O'Keefe og Alan Ainscow.
I Mackays første sesong ble det 5. plass på Rovers. Mackay handlet inn store navn som Steve Archibald, Ossie Ardiles og Frank Stapleton, noe som gjorde noe med klubbens navn utad.
Don Mackay.
Mackay greide oppgaven med å gjøre Blackburn til et topplag på det nest øverste nivå i England. Tre sesonger på rad endte alle med 5. plasser. Nå ville fansen ha opprykk, og de spurte seg selv om klubben virkelig ville det samme. Klubben forsterket ikke stallen nevneverdig under disse tre nevnte sesongene. Det toppet seg for fansen da Blackburn spilte defensivt i hjemmemøte mot Swindon i play-off semifinalen i 1990. Og sesongen etter ble det 19. plass i ligaen.
«Uncle Jack» tar over.
Da den styrtrike Rovers-supporteren Jack Walker tok over klubben, var det for sent til å unngå en begredelig 19. plass i sesongen 90/91 i den gamle 2. divisjonen. I starten av den neste sesongen satt Don Mackay fremdeles i managerstolen. Men det tok ikke lang tid før han fikk sparken, og den 12. oktober 1991 ansatte Walker Kenny Dalglish som ny manager. Den tidligere skotske fotballspilleren, med suksess både som spiller og manager, hadde vært uten jobb etter at han sluttet i Liverpool FC noen måneder tidligere. Etter seks år i Liverpool hadde han vunnet fem store titler i Merseyside-klubben. Ved juletider samme år lå Blackburn på 3. plass og fansen drømte om opprykk. Innkjøpene av Alan Wright, Colin Hendry, Mike Newell og Tim Sherwood, fikk fart i sakene. En skade på stjernespissen Newell satte en liten stopper på opprykksdrømmen. Klubben gikk på 6. strake tap og det var antydning til krise. Med seier i siste kamp i sesongen, klarte de å berge 6.plassen – den siste av plassene som gir play-off. I semifinalen lå Blackburn under 0–2 hjemme for Derby County etter et kvarter spill. To mål før og to mål etter pause sikret 4–2 seier og et godt utgangspunkt for returmøtet. Derby vant den påfølgende kampen 2–1, og dermed gikk Rovers til finalen med sammenlagtseier. I finalen ventet Leicester City, og et straffespark av Mike Newell sikret opprykket. Nå kunne hele klubben glede seg over opprykk til 1. divisjon, som skulle skifte navn til Premier League. Dermed var Blackburn sammen med Aston Villa og Everton de eneste lagene som var med på å starte både The Football League tilbake i 1888, og nå Premier League som så sitt lys i 1992/1993.
Klubben tok en sterk 4.plass i sin første sesong i Premier League. Sesongen etter kjempet de med Manchester United om gullet, og vant blant annet hjemmemøtet 2-0 etter to mål av Alan Shearer. Men seriegullet gikk til Alex Ferguson.
Seriemesterskap.
Ett år senere var det Kenny Dalglish som kunne juble høyest. 94/95-sesongen er den mest minnerike i klubbens nyere historie.
Spissduoen Shearer/Sutton sørget for 49 mål og bidro sterkt til seriegullet. Men taktikken til Dalglish var også genial. Han hadde en fabelaktig keeper i Tim Flowers, og defensiv trygghet i bautaen Colin Hendry og Ian Pearce. Henning Berg sine lange oppspill mot spissene var alltid farlige. På motsatt back var alltid Graeme Le Saux med fremover, siden vestreving Jason Wilcox likte å trekke innover i banen. Stuart Ripley driblet seg tett oppover linja på høyreving og hadde mange assister. Mens kaptein Tim Sherwood var hjernen på midtbanen, godt hjulpet av arbeidsjernet Mark Atkins, som spilte fast siden David Batty var skadet helt til det gjenstod fire kamper. På benken hadde Dalglish gode alternativer i Mimms, Warhurst, Wright, Gale, Slater, Gallacher og Newell.
Klubben kan takke Jack Walker for seriegullet. Han ga Kenny Dalglish frie tøyler. Dalglish gjorde mange gode kjøp frem til seriegullet ble sikret. Sherwood, Le Saux, Berg, Pearce og Robbie Slater var alle sentrale og kostet kun £2 millioner. Derimot måtte klubben ut med det tidobbelte for å sikre seg Shearer, Flowers, Batty, Gallacher, Ripley, Warhurst og Sutton. Men Blackburn gjorde god butikk, og solgte overnevnte tolv spillere for tilsammen £50 millioner.
Tilbake til hverdagen.
Etter ligagullet sa Dalglish opp jobben som manager, og Ray Harford tok over. Ingen klare forsterkninger ble hentet inn, og det ble med en 7. plass i serien. Året etter fikk en katastrofal start. Klubben spilte 10 kamper fra start uten å vinne. Manageren fikk sparken og Tony Parkes tok over som caretaker-manager foran hjemmemøtet med Liverpool FC. Blackburn viste seg plutselig fra en ny side og vant 3-0. Etter den dårlige starten, var ikke 13. plassen noen dårlig plassering. Så startet jakten på ny manager. Sven-Göran Eriksson stod øverst på ønskelista til Robert Coar og resten av ledelsen. Etter at Eriksson hadde vært på Ewood Park og sett på treningsfasalitetene ble de muntlig enige om en avtale, men inntil videre var han under kontrakt med Sampdoria. Eriksson ble aldri ansatt som trener, isteden måtte han bli i Italia, blant annet på grunn av barna etter skilsmissen med kona. Han tok over Lazio sommeren 1997. Jakten på ny manager fortsatte. Valget falt på Roy Hodgson og den neste sesongen ble en stor opptur. Med Kevin Gallacher og Chris Sutton som scoret på bestilling, ble det 6. plass og Europacup-spill. Det skulle imidlertid vise seg at stallen ikke taklet spill både i serie og i Europa. I desember mistet Hodgson jobben, etter kun halvannet år i sjefsstolen. Den sukssesrike assistenten til Alex Ferguson i Manchester United, Brian Kidd, ble ny sjef. Dessverre ble det ingen suksess for ham i Rovers. Han greide ikke løfte skuta og det endte med 19. plass og nedrykk.
To år i 1. divisjon.
Sesongen begynte dårlig og Brian Kidd ble avskjediget. Tony Parkes kom nok en gang inn som caretaker-manager. Det ble suksess med én gang. Åtte kamper ble spilt uten tap, og Parkes antydet for første gang at han var interessert i manager-jobben. Han takket ja til tilbudet om å lede laget ut sesongen..
Høydepunktet i sin korte manager-karriere, var 1–0 seieren over Liverpool på Anfield i FA-cupens 4. runde. Det var en stor smell for Liverppol da Nathan Blakes scoring sendte Merseyside-klubben ut av cupen.
Dessverre for Parkes og Blackburn knuste Alan Shearer cup-drømmen på Ewood Park med sine mål i den påfølgende runden.
Da kalenderen viste mars, var laget i dårlig form, og etter et skuffende hjemmetap mot Crewe vokste spekulasjonene om at Graeme Souness skulle ta over. Tirsdag 14. mars offentliggjorde klubben at Souness var den nye manageren. Klubben valgte, etter samtaler med klubbeier Jack Walker, at de ikke ville vente til sesongen var over før de ansatte ny manager. Dette for å gi den nye manageren bedre tid til å bygge et lag for å få en flying start på kommende sesong.
I april samme år kom nyheten om at Jack Walker var alvorlig syk. I en pressemelding ble det sagt at han var utskrevet fra sykehuset og at han skulle pleies hjemme.
Sesongen endte skuffende med at Manchester City kunne feire sitt opprykk på Ewood Park 7. mai.
Souness brukte sommeren til å forsterke stallen. Han hentet inn Stig Inge Bjørnebye, fra gamleklubben Liverpool. I tillegg hentet han den målfarlige midtbanespilleren Craig Hignett fra Barnsley, samt den unge lovende spissen Marcus Bent fra Sheffield United.
Jack Walker går bort.
Like etter ligastart, nærmere bestemt 18. august 2000, fikk fansen den beskjeden de hadde fryktet. Mannen som hadde forvandlet Blackburn til et storlag igjen, Jack Walker, var gått bort. Han ble beskrevet som klubbens største supporter, og det hadde han siden overtakelsen på 90-tallet, vist gjennom sine store investeringer i klubben. Et av de beste treningsfasilitetene i England, forbedret stadion, nytt lag og ligagull. Alt dette på grunn av én mann. Han sikret også klubbens fremtid økonomisk etter sin bortgang ved å testamentere verdiene sine til en stiftelse, "Walker Trust", som eide klubben frem til det nye eierskiftet høsten 2010.
Sesongen til Blackburn tok ikke helt av før Craig Hignett kom tilbake fra skade. Souness handlet også inn Mark Hughes for å få mer rutine i laget. Hughes kunne ikke fått en bedre start, da han scoret to mål i 3–2 seieren mot Tranmere Rovers. Med Hignett tilbake på laget, vant laget seks kamper på rad, klatret opp på play-off og tettet luka opp til plassene som ga direkte opprykk. Et av høydepunktene var den overbevisende 5–0 seieren over erkerival Burnley på Ewood Park. Av spillerne som virkelig viste seg frem denne sesongen var toppscorer Matt Jansen og den svært talentfulle egenproduserte midtbanespilleren David Dunn, som også visste hvor målet stod. Det var Jansen som headet inn vinnermålet borte mot Preston som sikret 2. plassen og opprykk. Dessverre for Jansen, var han året etter innblandet i en ulykke med motorsykkel da han var på ferie. Han ble alvorlig skadet, og fotballspilleren Matt Jansen fant aldri tilbake til sitt sanne jeg.
Ligacup-triumf.
Klubbens gjensyn med Premier League var svært respektabel; 10. plass. Enda mer imponerende; for første gang i klubbens historie vant klubben Ligacupen. En spennende finale ble spilt mot Tottenham på Millennium Stadium i Cardiff. Souness valgte å plassere Mark Hughes i en litt uvant rolle som defensiv midtbane. Han storspilte, Cole og Jansen scoret hvert sitt mål og kaptein Henning Berg kunne løfte trofèet.
Den såkalt vanskelige 2. sesongen, ble ikke så vanskelig som historien tilsier. Klubben kapret 6. plassen og gjorde seg fortjent til UEFA-cupspill. Som Blackburn har vist og gjort før, spill i Europa og seriespill lar seg ikke kombinere. Først skuffet Blackburn i første kampen i UEFA-cupen. De tok imot CSKA Sofia hjemme på Ewood Park og spilte 1–1. Returmøtet gikk bra i starten. David Thompson, Damien Duff og Egil Østenstad scoret for Blackburn, og fansen trodde det skulle bli enkelt. Men i sedvanlig Blackburn-ånd, gjorde de det om til en thriller for fansen. Bulgarerne maktet å score tre mål på de siste 20 minuttene. Blackburn-tilhengerne slapp med skrekken, og Rovers gikk videre på bortemåls-regelen.
I neste runde ble Blackburn satt opp mot Celtic FC. Første møte ble spilt i Skottland og Blackburn spilte fremragende fotball. Dessverre er ikke fotballen alltid rettferdig, og Celtic scoret vinnermålet like før slutt. Returmøtet på Ewood, ble en gedigen nedtur. Skottene kunne reise hjem med 2–0 seier, noe som betydde exit i UEFA-cupen.
På dette tidspunktet, oktober, gikk det faktisk bra i ligaen. Arsenal ble slått 2–1 på Highbury og førte Rovers opp på en foreløpig 7. plass. Avslutningen av sesongen stod ikke helt i stil, og Rovers måtte ta til takke med 15. plass.
15. plassen ble kopiert i året etter. Dette var Souness' siste sesong som manager i klubben. Han hadde i sin managerperiode i Blackburn kommet på kant med flere Blackburn-spillere. David Dunn, Keith Gillespie, Henning Berg samt Andy Cole, som han selv hentet inn, var noen av spillerne som så seg nødt til å forlate klubben etter å ha kommet på kant med Souness.
I tillegg til Cole, hentet Souness inn viktige bidragsytere som Brad Friedel, Tugay, Lucas Neill, Steven Reid, David Thompson og Andy Todd. Noe av det siste han gjorde, var å hente Morten Gamst Pedersen fra Tromsø. I august 2004 forlot han Ewood Park til fordel for den ledige managerjobben i Newcastle United.
«Sparky» tar over.
Nestemann i sjefstolen på Ewood Park ble den tidligere Manchester United-helten Mark Hughes, eller «Sparky». Han trakk seg som landslagssjef for for å kunne ta jobben like etter Souness forlot klubben. Hughes spilte i klubben fra 2000 til 2002, og fikk med seg opprykk og ligacupseier. Hughes fikk en tøff førstesesong. Forsvaret var lekk, og han måtte rydde opp etter sin forgjenger. Men som regelen var og er, måtte han vente til overgangsvinduet åpnet i januar før han kunne forsterke forsvarsrekka. Han hentet inn forsvarsklippen Ryan Nelsen og defensive midtbanespillere i Robbie Savage og Aaron Mokoena. Selv om det ble 15. plass, viste laget tegn på forbedringer i forsvarspillet.
Sesongen etter høstet Hughes frukter av det hardet arbeidet. Blackburn gjentok bedriften fra 2003 med sjetteplass i 2005/2006 og nok en gang spill i UEFA-cupen.
Klubben kom seg gjennom gruppespillet i UEFA-cupen den påfølgende sesongen, men Bayer Leverkusen ble akkurat for sterke, vant 3-2 sammenlagt, i utslagsrunden. De slo også ut Luton, Everton, Manchester City og Arsenal før de møtte Chelsea i semifinalen i FA-cupen. Blackburn hang godt med, og det måtte ekstraomganger til for at Chelsea skulle få seiersmålet. En tiendeplass i ligaen gjorde at det ble en sesong på det jevne. Men Rovers deltok i Intertoto-cupen den påfølgende sommeren, og sikret seg gjennom den ny deltakelse i UEFA-cupen.
I sesongen 07/08 gjorde klubben det langt bedre i ligaen enn ute i Europa. Larissa fra Hellas vant over to kamper, og det var ikke nevneverdig suksess i de hjemlige cupene. Rovers lå på øvre halvdel gjennom hele sesongen. Innkjøpet av Roque Santa Cruz gjorde sitt til at klubben havnet foran mer pengesterke lag som Tottenham, Newcastle og West Ham. Store deler av sesongen stilte Mark Hughes med en 11`er som tilsammen kostet det Tottenham betalte for benkesliter Darren Bent. Hughes beviste sin kløkt på overgangsmarkedet, ved å hente billige og gode spillere. Midtstopperne Ryan Nelsen og Christopher Samba kostet £400 000 tilsammen. Begge ble ved flere anledninger koblet til storklubber i Europa, bl.a. AC Milan.
Mark Hughes forlot Blackburn og tok over Manchester City i juni 2008, da han uttalte at han hadde oppnådd det han kunne i klubben med tanke på hvilke midler han hadde til rådighet. Etter en runde på jakt etter ny manager, med bl.a Michael Laudrup og Henning Berg blant de aktuelle, endte man opp med Mark Hughes` tidligere lagkamerat i Manchester United; Paul Ince.
Nedtur under Ince.
Ince ble ansatt etter å ha hatt suksess i de lavere divisjoner. Han reddet bl.a Macclesfield fra nedrykk og førte MK Dons til opprykk fra League 2. En av spillerne på opprykkslaget, Keith Andrews, tok han med seg til Blackburn Rovers. Et billig, men mye kritisert kjøp av Ince, men det viste seg at Andrews taklet divisjonsforskjellen mye bedre enn Ince selv og Andrews fikk også mye spilletid etter at Sam Allardyce tok over.
Ince fikk sparken 16. desember 2008 etter elleve kamper uten seier. Det toppet seg med 3-0 tapet for Wigan 13. desember. Dagen etter, 17. desember, ble tidligere Bolton- og Newcastle-manageren Sam Allardyce ansatt som ny sjef. Rovers tapte seks kamper på rad før Allardyce ble ansatt. I de seks påfølgende kampene ble det ingen tap.
Big Sam løfter laget.
Rovers tapte seks kamper på rad før Allardyce ble ansatt. I de seks påfølgende kampene ble det ingen tap. Han førte laget bort fra nedrykksstriden og endte sesongen på en 15.plass. I Allardyces første og eneste hele sesong endte laget på 10.plass. Han hentet også endel spillere til Ewood Park. De mest markante signeringene var Míchel Salgado, Steven N'Zonzi, Nikola Kalinić, El Hadji Diouf og Gaël Givet.
Nye eiere.
Utover høsten 2010 begynte ryktene å versere om at noen mulige nye eiere hadde meldt seg. Indiske Venkateshwara Hatcheries Group fikk til slutt tilslaget og overtok driften av klubben 19. november 2010.
De nye eierne uttalte at de ikke ville gjøre store forandringer i klubben. Men 13. desember 2010 sparket de manager Sam Allardyce. De lot førstelagstrener Steve Kean overta midlertidig. I januar 2010 overtok Kean permanent og skrev under på en kontrakt over to år. Senere ble tidligere Arsenal-spiller, danske John Jensen hentet inn som assistentmanager. Det var ikke bare manager Allardyce som forlot klubben i denne perioden. Sentrale ledere som John Williams og Tom Finn gikk også ut portene i kjølvannet av eierskiftet.
Steve Kean med en dårlig start.
Andre halvdel av sesongen 10/11 ble en gedigen nedtur for Blackburn Rovers. Laget sank fra en trygg plassering under Sam Allardyce, til nedrykksstrid under Steve Kean. Det gikk så langt at det ble holdt demonstrasjoner for å få Steve Kean fjernet fra managerposten. Plassen ble berget i siste serierunde, mot nedrykksrival Wolverhampton Wanderers på bortebane. Blackburn Rovers spilte en god førsteomgang og vant 3-2.
Etter de nye eierne proklamerte med at klubben ikke lenger var en klubb som var nødt til å selge sine beste spillere, startet sommerhandelen dårlig ved salget av stortalentet Phil Jones til erkerival Manchester United.
Stadion.
Blackburn Rovers har helt siden 1890 spilt sine hjemmekamper på Ewood Park. Stadion har en kapasitet på 31 367 seter. Den har lenge vært den eldste stadion som har vært brukt i Premier League, inntil nylig da Sheffield United rykket opp. De spiller sine kamper på Bramall Lane, som ble bygget året før Ewood Park.
Etter at stålmilliardær og Blackburn-eier, Jack Walker, tok over klubben på begynnelsen av 90-tallet, fikk stadion et nytt ansikt. Tre av tribuneseksjonene ble bygd om. Hovedtribunen har fått navnet etter eieren; Jack Walker Stand. På motsatt ligger seksjonen som ligger mot elva. Den har fått det passende navnet Riverside Stand. Kortsidene har navnene Darwen End og Blackburn End.
Ewood Park var lenge aktuell som en av arenaene som skulle brukes under fotball-EM i England i 1996. Dessverre for stadion og byen ble blant annet City Ground i Nottingham valgt isteden. Ni år senere fikk klubben et lite plaster på såret da fotball-EM for kvinner ble arrangert i 2005. Ewood Park var arena for to av gruppespillskampene, samt finalen.
Siden Blackburn Rovers er det eneste laget som har vunnet FA-cupen tre år på rad, har de lov til å ha klubblogoen på hjørneflaggene. Dette til tross for at de spilte sine kamper på Leamington Road Ground da de vant disse titlene.
Tilskuerrekord.
62 522 mot Bolton Wanderers, 2. mars 1929 (FA-cupens 6. runde)
Tilskuersnitt.
Selv om Blackburn har den 12. største stadion i Premier League, målt etter tilskuerkapasitet, så har klubben problemer med å fylle stadion. Klubben ligger på bånn i forhold til de andre lagene i divisjonen når det gjelder ledige seter, da det gjennomsnittlig er over 25 % ledige seter. På den annen side er Blackburn utvilsomt det laget som har flest tilskuere i forhold til størrelsen på byen. Blackburns innbyggertall er 105 085. Blackburn er som en småby å regne i forhold til London (7,5 millioner), Birmingham (1 million), Leeds (770 000), Manchester (450 000) og Liverpool(456 000).
Klubbrekorder.
£8 millioner til Manchester United for Andrew Cole, desember 2001
£17,5 millioner fra Manchester City for Roque Santa Cruz, juni 2009
62,522 mot Bolton Wanderers, FA-cupen 6. runde, 2. mars 1929
11-0 mot Rossendale United, Ewood Park, FA-cup 1. runde, 13. oktober 1884
9-0 mot Middlesbrough, Ewood Park, 2. divisjon, 6. november 1954
7-0 mot Nottingham Forest, Ewood Park, 18. november 1995
8-2 mot West Ham United, 1. division, 26. desember 1963
5-1 mot Nottingham Forest, 13. april 1996
0-8 mot Arsenal, 1. division, 25. februar 1933
0-8 mot Lincoln City, 2. divisjon, 29. august 1953
1-7 mot Notts County, 14. mars 1891
1-7 mot Middlesbrough, 29. november 1947
13: 5-8 mot Derby County (borte), 6. september 1890
13: 7-2 mot Sheffield Wednesday (hjemme), 25. august 1997
12: 7-5 mot Birmingham City, 1. division, 28. september 1929
Derek Fazackerley, 593+3 innbytter, 1970/71 til 1986/87
Walter Crook, 208 (1934–46)
Terry Gennoe, 289, 1981/82 – 1990/91
Reg Elvy, 152
Ronnie Clayton, 56, 1949-1969
Derek Fazackerley, 38, 1969-87
Simon Garner, 194 totalt (168 ligamål), 1978/79 til 1991/92
Ted Harper, 43, 1. divisjon, 1925/26
Tommy Briggs, 7 mot Bristol Rovers, Ewood Park, 2. divisjon, 5. februar 1955
5, John Southworth, 1890/91
5, Andy McEvoy, 1963/64
5, Alan Shearer, 1995/96
13, John Southworth, 1887-1893
19, Jim Arnold, 3. divisjon, 1979/80
19, Bobby Mimms, Premier League, 1992/93
Harry Dennison, 16 år og 155 dager mot Bristol City (hjemme)
1. divisjon, 8. april 1911
Bob Crompton, 40 år og 150 dager mot Bradford City (borte)
1. divisjon, 23. februar 1920
Adam Henley, 17 år og 157 dager mot Wigan Athletic (borte)
19. november 2011
Tugay Kerimoglu, 38 år og 273 dager mot West Bromwich Albion (hjemme)
24. mai 2009
Morten Gamst Pedersen: 68 (av 73 totalt),
Eksterne lenker.
England


Jean-Siffrein Maury.
Jean-Siffrein Maury (født 14. januar 1740 i den pavelige enklaven Valréas ved Avignon, død 10. mai 1817 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han nektet å tiltre sivilkonstitusjonen om kleresiet under Den franske revolusjon og dro i eksil som så mange andre geistlige i 1791. Han oppholdt seg i Koblenz i Tyskland, hovedkvarteret for det franske eksilmiljø.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1794 av pave Pius VI.
Han ble erkebiskop av Montefiascone 1794.
Da franskmennene invaderte Italia i 1798, dro han til Venezia og representerte den fremtidige kong Ludvig XVIII av Frankrikes interesser under konklavet 1799-1800. Etter opprettelsen av Det franske keiserrike knyttet han seg til Napoleon I og ble blant de mest keisertro og lojale i hans hoff. Han dro til Paris og bosatte deg der i 1806.
Napoleon utnevnte ham til erkebiskop av Paris ved keiserlig dekret den 14. oktober 1810 men uten de nødvendige pavelige buller. Maury takket ja til utnevnelsen, men pave Pius VII beordret ham til å fratre og erklærte alle hans embedshandlinger for ugyldige. Det var imidlertid først etter at Napoleons regime var falt i 1814 at det parisiske domkapitlet avsatte ham.
Paven suspenderte ham som kardinal og kalte ham til Roma der han skulle forklare sin oppførsel. Under "De hundre dagene" ble han holdt fengslet i Castel Sant'Angelo. Kardinal Ercole Consalvi fikk satt ham fri. Han ble benådet og gjenforsonet med paven. Men kong Ludvig XVIII av Frankrike tilgav ham aldri.
Maury, Jean-Siffrein
Maury, Jean-Siffrein
Maury, Jean-Siffrein
Maury, Jean-Siffrein


Filippo Lancellotti.
Filippo Lancellotti (født 1733 i Roma i Italia, død 13. juni 1794 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1794 av pave Pius VI.


Barsebäck.
Barsebäck er et tettsted i Kävlinge kommune i Skåne län i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 509 innbyggere. Stedet ligger ca 4 km øst for havnebyen Barsebäckshamn. Stedet er kjent for (det nå stengte) kjernekraftverket, samt for den internasjonalt kjente golfbanen Barsebäck Golf & Country Club, der europatourturneringen Scandinavian Masters har blitt arrangert flere ganger.


Jean-Claude Killy.
Jean-Claude Killy (født 30. august 1943) er en fransk alpinist og tredobbel olympisk mester.
Killy ble født i Saint Cloud, men vokste opp i Val-d’Isère. I 1969 flyttet han til Genève i Sveits.
Killy vant tre gullmedaljer i alpine grener under OL 1968 i Grenoble, i slalåm, storslalåm og utfor. Fra før hadde Killy vunnet verdenscupen i 1967 og 1968.
Killy var president i Société du Tour de France fra 1992 til 2001, og var visepresident for Vinter-OL 1992 i Albertville. Siden 1995 har Killy vært medlem av den IOC.


Barsebäck kjernekraftverk.
Barsebäck kjernekraftverk er et nå nedlagt, svensk kjernekraftverk i tettstedet Barsebäckshamn i Kävlinge kommune, Skåne. Anlegget sine to reaktorer ble stengt 31. mai 2005 etter langvarig sterkt påtrykk fra Danmark.
Stengningene av reaktorene.
Barsebäck 1 ble stengt i 1999
Barsebäck 2 ble stengt 31. mai 2005
Opprydningsarbeidet ved kjernekraftverket vil ikke starte før i 2020, og er beregnet å vare i sju år.


Pietro Vidoni den eldre.
Pietro Vidoni den eldre (født 8. november 1610 i Cremona i Italia, død 5. januar 1681 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Polen.
Han ble utnevnt til kardinal i april 1660.
Han deltok ved konklavet 1667 som valgte pave Klemens IX, konklavet 1669–1670 som valgte pave Klemens X, og konklavet 1676 som valgte pave Innocens XI.
Han var slektning til kardinalene Girolamo Vidoni (kreert 1626) og Pietro Vidoni den yngre (1816).
Vidoni, Pietro1
Vidoni, Pietro1
Vidoni, Pietro1
Vidoni, Pietro1


Windows Media Player.
Forenklet utgave av Windows Media Player logo.
Windows Media Player er en medieavspiller som er laget av Microsoft og som er integrert i operativsystemet Microsoft Windows. Siste versjon av avspilleren, Windows Media Player 12, ble lansert 22. juli 2009.
Mediavspilleren er gratis og kjører på Windows, Windows Mobile og Mac OS og en rekke andre plattformer, selv om det bare er de to første av disse som spilleren fortsatt blir utviklet for.
Medieavspilling.
Dette er programmets hovedfunksjon. Det kan spille av de vanligste proprietære lydformatene, deriblant Microsofts eget WMA-format, MP3-formatet og Microsofts gamle ukomprimerte format WAV. Windows Media Player må ha en ekstra kodek for å kunne spille ogg Vorbis og støtter ikke FLAC, som er de viktigste åpne lydformatene, noe som sannsynligvis er hovedårsaken til at disse formatene er lite utbredt.
Programmet kan også spille av mange typer videofiler, og støtter kodeker for flere formater spilleren ikke støtter direkte. Det spiller ved standard installering blant annet av Microsofts WMV-filer, Microsofts ASF-filer, Microsofts AVI-filer og MPEG-filer. Windows Media Player støtter ingen åpne videoformater, men disse finnes det riktignok ikke mange av.
EU-kommisjonen har bestemt at Microsoft må selge en versjon av Windows XP uten Windows Media Player, fordi Microsoft utnytter markedsposisjonen sin ved å la sin Media Player være ukompatibel med åpne filformater. Fordi Windows Media Player er så utbredt, styrer den i høy grad hvilke formater som blir allment aksepterte.
Mediebibliotek.
Windows Media Player har et mediebibliotek hvor det holder lenker til alle dine lydfiler. Første gang du starter programmet søker det harddisken etter lyd og videofiler, og legger det i mediebibloteket. Dette kan man også selvfølgelig gjøre senere om ønsket. Man kan sortere automatisk på flere måter i mediabibloteket, blant annet etter artist, album eller sjanger.
Kopiere og brenne CD.
Windows Media Player kan lage lydfiler av en lyd-CD. Lyden må kodes i WMA-formatet. Man kan også kopiere (brenne) CD-er med Windows Media Player, men bare i Track at once-modus, som fører til 2 sekunders pause mellom hvert spor. Windows Media Player støtter ikke Disc at once.
Radio.
Windows Media Player kan «streame» nettradio fra tusenvis av stasjoner på nettet. Man kan søke gjennom mange av verdens radiostasjoner, noen som er på lufta og noen som bare går over nettet. Kvaliteten man får her avhenger av internettoppkoblingen din, og radiostasjonens. De fleste nettradiostasjoner sender i WMA-formatet (ofte med andre alternativer), ettersom Windows Media Player har blitt så vanlig.
Skall.
Programmet har en integrert skallvelger, og man kan laste ned hundrevis av skal fra nettet. Et skall, mer vanlig kalt «skin», skifter utseendet til medieavspilleren.


Partia.
Partia var den dominerende makten på det iranske platået som begynte sent i 200-tallet f.Kr. og som jevnlig kontrollerte Mesopotamia mellom 190 f.Kr. og 224 e.Kr. Partia var den fremste fienden og motstanderen til Romerriket i øst, og det begrenset Romas ekspansjon bortenfor Kappadokia (sentrale Anatolia).
Parterriket var det mest seiglivede av rikene i antikkens nære Østen. Etter at parni-nomadene hadde slått seg ned i Partia og hadde bygd et lite uavhengig kongedømme, fikk de framgang og makt under kong Mithridates I (171–138 f.Kr.) Det partiske riket okkuperte hele det området som er dagens Iran, Irak og Armenia, deler av Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan og Tadsjikistan, og for en kort periode områder i Pakistan, Syria, Libanon og Palestina. Slutten på dette løst organiserte riktet kom i 224 da den siste kongen ble beseiret av en av Partias vasaller, perserne av Sassanide-dynastiet.
Opprinnelse.
Parterne var medlem av parni-stammen (et navn hvis relasjon til ordet parter har blitt diskutert mye, eller ifølge armenske kilder, av huner-opprinnelse), nomadiske persere som er antatt å ha snakket et iransk språk, og som ankom det iranske platået fra Sentral-Asia. De var gjennomførte hestefolk, kjent for det partiske skudd: snu seg bakover i full galopp for å skyte en pil rett bakover. Senere, på høyden av deres makt, nådde parternes innflytelse så langt som Ubar i Arabia, knutepunktet for handelsruten for røkelse, hvor partisk inspirert keramikk er blitt funnet. Makten til det tidlige partiske imperiet ser ut til å ha vært overvurdert av noen antikke historikere, som ikke klarte å skille mellom det senere, veldig sterke imperiet fra dets obskure opprinnelse.
Lite vites om parterne, de hadde ingen litteratur og deres skrevne historie består konsekvent av forhåndsdømmende beskrivelser av konflikter med romerne, grekere, jøder, og ved enden av silkeveien, det kinesiske imperiet. Selv navnet de brukte om seg selv blir debattert pga manglende nedtegnelser i landet. Det beste gjetningen er at de kalte sitt imperium "Iranshahr". Deres styrke var en kombinasjon av geriljakrigføring av en nomadisk stamme til hest og nok organisering til å bygge et enormt imperium, selv om det aldri kopierte de to persiske imperiene i styrke. Vasall-kongedømmer ser ut til å ha utgjort en stor del av deres territorium (se Tigranes II av Armenia), og hellenistiske byer hadde en viss autonomi. Deres håndtverkere fikk arbeid av noen partere.
Det partiske imperiet.
Kong Arsakes I etablerte sin uavhengighet fra seleukidenes styre i de fjerne områdene av det nordlige Persia rundt 250 f.Kr., hvor hans etterkommer med samme navn hersket inntil Antiokus III den store for en kort tid underla dem seg igjen til selevkidenes autoritet i 206 f.Kr..
Det var ikke før det 2. århundret f.Kr. at parterne profitterte på den kontinuerlige erosjonen av seleukidenes makt og gradvis erobret hele deres territorium øst for Syria. Da parterne erobret Herat, ble bevegelsen av handelsvarer langs silkeveien til Kina effektivt stoppet og det hellenistiske gresk-bactriske kongedømmet var fortapt.
Oppgaven med å «holde linjen» mot den partiske ekspansjonen falt på seleukide-monarkene. Antiokus IV Epifanes brukte sine siste år uten suksess til å bekjempe parterne i en kontinuerlig krig, inntil han døde i 163 f.Kr. Parterne klarte å dra fordel av selevkidenes svakhet under de dynastiske kranglene som fulgte Antiokus sin død.
I 139 f.Kr. fanget Mithridates I den selevkidiske monarken Demetrius Nikator og holdt ham fanget i ti år mens hans tropper erobret Mesopotamia og Media.
Parterne var i kontroll over alt land helt til Tigris innen 129 f.Kr. og etablerte sine vinterkvarter ved Ktesifon ved breddene til Tigris nedenfor dagens Bagdad. Ktesifon var en liten forstad på den andre siden av elven fra Selevkia, den folkerikeste hellenistiske byen i det vestlige Asia. På grunn av behovet for rikdom og handel som Seleukia gav, begrenset de partiske arméene sin innblanding i byen til trakassering, og lot byen beholde sin uavhengighet og greske kultur. I den varme mesopotamiske sommeren ville den partiske horden trekke seg tilbake til de gamle persiske hovedstedene Susa og Ekbatana (dagens Hamadan).
Styret.
Etter erobringen av Media, Assyria, Babylonia og Elam måtte parterne organisere sitt imperium. De tidligere elitene i disse landene var greske, og de nye herskerne måtte tilpasse seg deres skikker dersom de ønsket at deres styre skulle vare. Resultatet ble at byene beholdt sine gamle rettigheter og den sivile administrasjonen forble mer eller mindre uforandret. En interessant detalj er myntene som ble skrevet med det greske alfabetet, og denne skikken fortsatte helt til det 2. århundret, da kunnskapen om dette språket var for nedadgående og få kunne lese eller skrive det greske alfabetet.
En annen kilde for inspirasjon var akamenide-dynastiet som tidligere hersket over det persiske imperiet. Hoffet snakket persisk og brukte pahlavi-skriptet. Det kongelige hoffet reiste fra hovedstad til hovedstad, og arsakide-kongene ville kalles, som Kyros den store hadde beordret sine undersåtter til i det 6.århundret f.Kr., «konge av konger». Dette var en svært passende tittel, da den partiske monarken hersket over sitt eget imperium i tillegg til atten vasall-konger, som herskerne over bystaten Hatra, havnen Karakene og det antikke kongedømmet Armenia.
Imperiet var totalt sett, lite sentralisert. Der var flere språk, mange folkeslag og flere forskjellige økonomiske system. De løse båndene mellom de separate delene av imperiet var nøkkelen til dets overlevelse. I det 2. århundret ble den viktigste byen Ktesifon erobret ikke mindre enn tre ganger av romerne (i 116, 165 og 198), men imperiet overlevde fordi der var andre maktsentra. På den andre siden svekket det faktum at imperiet knapt var et konglomerat av kongedømmer, provinser og bystater den partiske staten til tider alvorlig. Dette var en betydelig faktor da den partiske ekspansjonen stoppet opp etter erobringen av Mesopotamia og Persia.
Lokale herskere spilte en viktig rolle, og kongen måtte respektere deres privilegier. Flere adelsfamilier hadde stemmerett i det kongelige råd. Sûrên-klanen hadde retten til å krone den partiske kongen, og alle aristokrater hadde lov og var ventet å holde en egen hær. Når tronen ble okkupert av en svak hersker, ble splittelser mellom adelsmennene farlige.
De forskjellige delene av imperiet som utgjorde helheten, var forbausende uavhengig. De hadde for eksempel lov til å slå egne mynter, et privilegium som var svært sjeldent i antikken. Så lenge den lokale eliten betalte skatt til parterkongen, var der lite innblanding. Systemet fungerte godt, byer som Ktesifon, Seleukia, Ekbatana, Rhagae, Hekatompylos, Nisâ og Susa blomstret.
Skatt var en av kildene til den kongelige inntekten, en annen var toll. Partia kontrollerte silkeveien, handelsruten mellom Middelhavet og Kina.
Kontakt med Kina.
Den kinesiske oppdagelsesreisende Zhang Qian, som besøkte nabolandene Bactria og Sogdiana i 126 f.Kr., skrev den første kjente rapporten om Partia. I hans berettelser er Partia kalt «Ānxī», en oversettelse av «arsakide», navnet på det partiske dynastiet. Zhang Qian identifiserte Partia tydelig som en avansert bysivilisasjon som han sammenlignet med Dayuan (i Ferghana) og Daxia (i Bactria).
Etter Zhang Qians reise og rapport blomstret kommersielle relasjoner mellom Kina, Sentral-Asia og Partia, da mange kinesiske utsendinger ble sendt i løpet av det 1. århundret f.Kr.: «Den største av disse ekspedisjonene til utenlandske stater talte flere hundre personer, mens selv mindre ekspedisjoner inkluderte over 100 medlemmer... I løpet av ett år var der alt fra fem, seks til over ti ekspedisjoner som ble sendt ut.»
Parterne var tydeligvis svært bestemt på å beholde gode relasjoner med Kina og sendte også egne utsendinger, fra rundt 110 f.Kr.: «Da Han-utsendingene først besøkte kongedømmet Anxi (Partia), sendte kongen av Anxi 20 000 ryttere for å møte dem på den østlige grensen av kongedømmet... Da Han-utsendingene satte avgårde igjen for å reise tilbake til Kina, sendte Anxi-kongen egne utsendinger for å slå følge med dem... Keiseren var henrykt over dette.»
I 97 reiste den kinesiske generalen Ban Chao så langt vest som Kaspihavet med 70.000 mann og etablerte direkte militær kontakt med det partiske imperiet.
Parterne spilte også en rolle i silkeveiens utbredelse av buddhisme fra Sentral-Asia til Kina. An Shih Kao, en partisk adelsmann og buddhistisk misjonær, reiste til den kinesiske hovedstaden Luoyang i 148 hvor han etablerte templer og ble den første som oversatte buddhist-skrifter til kinesisk.
Konflikt med Roma.
I 53 f.Kr. invaderte den romerske generalen Crassus Partia. Ved Harran eller Carrhae derimot, ble han beseiret av en partisk kommandør som blir kalt Surena i greske og latinske kilder, antagelig et medlem av Sûrên-klanen. Dette var begynnelsen på en serie kriger som skulle vare i nesten tre århundrer.
De partiske hærene inkluderte to typer kavaleri: De tungt bevæpnede og beskyttede katafraktene og de lette brigader med bueskyttere. For romerne som stolte på tungt infanteri, var parterne harde å beseire, siden kavaleriet var mye raskere og mer mobilt. På den andre siden fant parterne det vanskelig å okkupere erobrede områder da de ikke var dyktige i beleiringer. På grunn av disse svakhetene, klarte hverken romerne eller parterne å nedkjempe hverandre, som førte til at krigene fortsatte i århundrer.
I årene som fulgte etter slaget om Carrhae, ble romerne delt i borgerkrig mellom tilhengerne av Pompeius og Julius Caesar. På grunn av de interne konfliktene, var Roma ute av stand til å føre felttog mot Partia. Selv om Caesar til slutt seiret mot Pompeius, førte det påfølgende mordet på ham til enda en borgerkrig. Den romerske generalen Quintus Labienus, som hadde støttet Caesars mordere og fryktet represalier fra hans arvinger Marcus Antonius og Octavianus (senere Augustus), tok parternes side og ble etterhvert den beste generalen til kong Pacorus I. I 41 f.Kr. invaderte Partia, ledet av Labienus, Syria, Kilikia og Karia og angrep Frygia og Lilleasia. En annen armé intervenerte i Judea og fanget dets kong Hyrkanus II. Krigsbyttene var enorme og ble brukt godt: kong Fraates IV investerte dem i Ktesifon, en ny hovedstad ved Tigris.
I 39 f.Kr. tok Marcus Antonius hevn. Pacorus og Labienus ble drept i kamp og Eufrat var igjen grensen mellom de to nasjonene, og parterne lærte at de ikke kunne okkupere fiendtlig territorium uten infanteri. Men Marcus Antonius ville også hevne Crassus’ død og invaderte Mesopotamia i 36 f.Kr. med den VI. legionen og andre uidentifiserte enheter. Han hadde kavaleri med seg, men det viste seg at han ikke kunne stole på det, og romerne var heldige som klarte å nå Armenia, etter å ha blitt påført store tap av parterne.
Kampanjen til Marcus Antonius ble fulgt av et opphold i kampene mellom de to imperiene da Roma igjen var opptatt av borgerkrig. Da Octavianus hadde beseiret Marcus Antonius, ignorerte han parterne. Han var mer interessert i vesten. Hans svigersønn og senere etterfølger Tiberius fremforhandlet en fredsavtale med Fraates (20 f.Kr.).
På same tid, rundt år 1, ble parterne interessert i Indus-dalen, hvor de begynte å erobre de små kongedømmene i Gandara. En av de partiske lederne het Gondofarnes, konge av Taxila. Ifølge en gammel og utbredt kristen tradisjon, ble han døpt av apostelen Thomas. Mens det kan høres ut som usannsynlig, er ikke fortellingen umulig. Etterkommere av flere religioner levde sammen i Gandara og Punjab, og der kan ha vært et publikum for en ny jødisk sekt.
Krig mellom Roma og Partia brøt ut igjen i 60-årene. Armenia var blitt et vasall-kongedømme under romerne, men parterkongen Vologases I oppnevnte en ny armensk hersker. Dette var for mye for romerne, og deres kommandør Gnaeus Domitius Corbulo invaderte Armenia. Resultatet var at den nye armenske kongen mottok sin krone igjen i Roma av keiser Nero. Et kompromiss ble utarbeidet mellom de to imperiene: I fremtiden, skulle kongen av Armenia være en partisk prins, men hans utnevnelse krevde støtte fra romerne.
Ekspansjon til India.
I det 1. århundret f.Kr. startet parterne å rykke inn i de østlige territoriene som hadde blitt okkupert av indo-skytherne og yuezhi. Parterne gjenvant kontrollen over hele Bactria og betydelige territorium i de nordlige indiske subkontinentet, etter å ha beseiret mange lokale herskere som kushan-rikets hersker Kujula Kadfises, hersker i Gandhara-regionen.
Rundt 20 deklarerte Gondofares, en av de partiske erobrerne sin uavhengighet fra det partiske imperiet og etablerte det indo-parthiske kongedømmet i de erobrede territoriene.
Nedgang og fall.
Det armenske kompromisset tjente sin hensikt, men ingenting var avtalt for fjerningen av en armensk konge. Etter 110 fjernet den partiske kong Vologases III den armenske herskeren, og den romerske keiseren Trajan, en tidligere general, bestemte seg for å invadere Partia som hevn. Krig brøt ut i 114 og parterne ble alvorlig slått. Romerne erobret Armenia, og i det følgende året, marsjerte Trajan sørover, hvor parterne ble tvunget til å evakuere deres festninger. I 116 erobret Trajan Ktesifon og etablerte nye provinser i Assyria og Babylonia.
Opprør brøt ut pga befolkningens fortsatte lojalitet til Partia. På samme tid, gjorde den jødiske diasporaen opprør, og Trajan ble tvunget til å sende en hær for å slå dem ned. Trajan klarte å ordne opp i problemene, men hans etterfølger Hadrian gav opp territoriene i 117. Det var uansett klart at romerne hadde lært hvordan de skulle beseire parterne.
Kanskje var det ikke romersk styrke, men partisk svakhet som førte til katastrofen. I det 1.århundret hadde de partiske adelsmennene blitt mektigere pga av innrømmelser fra den partiske kongen som gav dem større makt over landet og bøndene. Deres makt rivaliserte nå med kongens, og på samme tid hadde interne splittelser i arsakide-dynastiet gjort dem sårbare.
Men enden var ikke nær ennå. I 161 deklarerte kong Vologases IV krig mot romerne og gjenerobret Armenia. Den romerske motoffensiven gikk tregt, men i 165 falt Ktesifon. De romerske keiserne Lucius Verus og Marcus Aurelius la Mesopotamia til sitt rike, men klarte ikke å demilitarisere regionen mellom Eufrat og Tigris. Det forble en kostbar byrde. Men det var nå klart at romerne for tiden var overlegne.
Det endelige slaget kom tretti år senere. Kong Vologases V hadde forsøkt å gjenerobre Mesopotamia under enda en romersk borgerkrig (193), men ble slått tilbake da general Septimus Severus gikk til motangrep. Igjen ble Ktesifon erobret (198) og store krigsbytter ble brakt til Roma. Ifølge et moderne anslag, var gullet og sølvet nok til å utsette en europeisk økonomisk krise i tre eller fire tiår, og konsekvensene av plyndringen for Partia var alvorlig.
Partia, nå lutfattig og uten noe håp om å ta tilbake de tapte territoriene, var demoralisert. Kongene ble tvunget til å gi fra seg mer makt til adelsmennene og vasallkongene begynte å vakle i deres lojalitet. I 224 gjorde den persiske vasallkongen 353;ir opprør. To år senere tok han Ktesifon, og denne gangen betydde det slutten på Partia, byttet ut med et nytt perserrike, styrt av sassanide-dynastiet.


Girolamo Vidoni.
Girolamo Vidoni den eldre (født 1581 i Cremona i Italia, død 30. oktober 1632 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som generalkommissær for den pavelige hær.
Han ble utnevnt til kardinal "in pectore" i januar 1626, publisert i august 1627.
Han var slektning til kardinalene Pietro Vidoni den eldre (kreert 1660) og Pietro Vidoni den yngre (1816).
Vidoni, Girolamo
Vidoni, Girolamo
Vidoni, Girolamo
Vidoni, Girolamo


Giuseppe Maria Doria Pamphilj.
Giuseppe Doria Pamphilj (født 11. november 1751 i Genova i Italia, død 10. februar 1816 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1785 av pave Pius VI.
Da Napoleon sendte pave Pius VI i eksil, ledsaget kardinal Doria Pamphilj ham til Frankrike, der han døde i 1799. Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte hans etterfølger, Pius VII.
I 1810 overvar han bryllupet mellom Napoleon og Marie-Louise i Paris; alle de kardinaler som deltok ble kalt «røde kardinaler» fordi de, i motsetning til de som ikke var med, fikk Napoleons tillatelse til å fortsette å bære sine røde kardinalsgevandter. I 1811 forsøkte han å få paven til å anerkjenne det kirkelige råd som Napoleon hadde opprettet mot pavens vilje, og i 1813 sendte Napoleon ham til Fontainebleau, der pave Paul VII var holdt i fangenskap, for å prøve å forhandle frem et konkordat.
Andre kardinaler i familien var Giorgio Doria Pamphilj Landi (kreert 1816, hans nevø) og Antonio Maria Doria Pamphilj (1785, hans bror).
Doria Pamphilj, Giuseppe
Doria Pamphilj, Giuseppe
Doria Pamphilj, Giuseppe
Doria Pamphilj, Giuseppe


Carl Bernstein.
Carl Bernstein på «Texas Book Festival», Austin, Texas, USA, 2007
Carl Bernstein (født 14. februar 1944) er en amerikansk journalist, tidligere ansatt i "The Washington Post". Han ble verdenskjent i forbindelse med Watergate-skandalen.
Bernstein og kollegaen Bob Woodward mottok Pulitzerprisen for boken "Alle presidentens menn".


Antonio Maria Doria Pamphilj.
Antonio Maria Doria Pamphilj (genoveser, født 28. mars 1749 i Napoli i Italia, død 31. januar 1821 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1785 av pave Pius VI.
Han deltok i Venezia ved konklavet 1799–1800 som valgte Pius VII, og som protodiakon var det han som kronet den nye pave. En uvanlig omstendighet var at noen riktig tiara (pavekrone) ikke var for hånden; kardinal Doria Pamphilij måtte benytte en provisorisk tiara av pappmasjé.
Andre kardinaler i familien var Giorgio Doria Pamphilj Landi (kreert 1816, hans nevø) og Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1785, hans bror).


Lucio Sanseverino.
Lucio Sanseverino (født 1565 i Napoli i Italia, død 25. desember 1623 i Salerno) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var erkebiskop av Salerno fra 1612, og var samtidig en kort periode nuntius i Flandern.
Han ble utnevnt til kardinal i juli 1621.
Han deltok ved konklavet 1623.
En rekke andre kardinaler kom fra samme slekt: Guglielmo Sanseverino (1378), Antonio Sanseverino (1527) og Stanislao Sanseverino (1816).
Sanseverino, Lucio
Sanseverino, Lucio
Sanseverino, Lucio
Sanseverino, Lucio


Gianni Rodari.
Gianni Rodari (født 23. oktober 1920 i Omegna (Novara), død 14. april 1980 i Roma) var en italiensk forfatter, som hovedsakelig skrev barnebøker.
Det norske samlaget utga i 2002 et utvalg av hans absurde noveller i Steinar Lones oversettelse, "Fablar i telefonen og andre forteljingar." Samme år ble boka tildelt Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur for beste barnebokoversettelse til nynorsk. Andre oversettelser til norsk er bare lettlest/boka "Nasen som stakk av" 2006.


Guglielmo Sanseverino.
Guglielmo Sanseverino (død senest i november 1378) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Salerno fra 1612.
Han ble utnevnt til kardinal i september 1378.
En rekke andre kardinaler kom fra samme slekt: Antonio Sanseverino (1527), Lucio Sanseverino (1621) og Stanislao Guglielmo (1816).
Sanseverino, Guglielmo
Sanseverino, Guglielmo
Sanseverino, Guglielmo


Saint-Germain.
I Frankrike kan Saint-Germain være en av kommunene


Antonio Sanseverino.
Antonio Sanseverino (genovesisk italiener, død 18. august 1543) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.
En rekke andre kardinaler kom fra samme slekt: Guglielmo Sanseverino (kreert 1378), Lucio Sanseverino (1621) og Stanislao Sanseverino (1816).
Sanseverino, Antonio
Sanseverino, Antonio


Jean Piaget.
Jean Piaget (født 9. august 1896, død 16. september 1980) var en sveitsisk psykolog, biolog og filosof.
Liv og arbeid.
Han ble født i Neuchâtel i den fransktalende delen av Sveits. Hans far, Arthur, var professor i middelalderlitteratur ved universitetet i Neuchâtel. Jean Piaget modnet tidlig og utviklet en interesse for biologi, spesielt for bløtdyr, til det punkt hvor han hadde utgitt en mengde forskningsrapporter om temaet allerede før han var ferdig på videregående.
Han tok sin doktorgrad i naturvitenskap ved universitetet i Neuchâtel på en avhandling om taksonomien til ferksvannsbløtdyr i kantonen Valais. Spesielt var han opptatt av slekta "Lymnaeae" (damsnegler) og problemene med å avgrense arter og sine egne metoder for dette. Han studerte en kort periode ved universitetet i Zürich. Det var i denne perioden hans interesse for psykoanalyse kom frem.
Etter studiene flyttet han til Grange-aux-Belles i Frankrike for å undervise ved en gutteskole drevet av Alfred Binet, utvikleren av Binet intelligenstest. I 1921 returnerte han til Sveits som direktør for Rousseau instituttet i Genève.
I 1923 giftet han seg med en av sine studenter, Valentine Châtenay, som han fikk tre barn med.
Han var professor i psykologi ved universitetet i Genève fra 1929 til 1975 og ble mest kjent for å kategorisere den kognitive utviklingen i en serie av stadier. Stadiene ble valgt for å korrespondere med utviklingen fra spedbarnsalder, barndom, og frem til ungdomsalder. De fire stadiene kalles Sensorimotorisk stadium, som dekker perioden fra fødselen fram til toårsalderen, Preoperasjonelt stadium, som er fra to til syv, Konkret operasjonelt stadium, fra syv til elleve, og sist, Formelt operasjonelt stadium, som er fra elleve og oppover. I tillegg til å beskrive begrepsutviklingens sammenheng med den motoriske utvikling, viste han også hvordan moralsk tenkning endret seg med alderstrinn.
Piaget sin "Theory of Cognitive development" fikk stor innflytelse, spesielt i Lev Vygotsky sitt arbeid og i Lawrence Kohlberg sitt. Blant andre, har filosofen og sosialteoretikeren Jürgen Habermas inkorporert Piaget sitt tankemønster i sitt arbeid, mest merkbart i "The Theory of Communicative Action".
Piaget hadde også en betydelig innvirkning på feltet informatikk og kunstig intelligens. Seymour Papert brukte Piagets arbeide mens han utviklet "Logo programming language". Alan Kay brukte Piagets teorier som basis for Dynabook programmeringskonseptet, som først ble diskutert innenfor grenseområdet til "Xerox Palo Alto Research Center", eller Xerox PARC. Disse diskusjonene ledet til utviklingen av Alto prototype, som for første gang utforsket alle elementene ved grafisk brukergrensesnitt (GUI), og påvirket utviklingen av databehandlingsprogrammer fra 1980-tallet og utover.
Hans lange, vitenskapelige karriere begynte i 1907 (da han var elleve år gammel) da en kort artikkel om albinospurven ble publisert. I løpet av de påfølgende syv tiårene skrev han over seksti bøker og flere hundre artikler.
Jean Piaget betraktet barn som små filosofer og vitenskapsmenn som bygget sine egne, individuelle teorier om kunnskap. En del forskere har brukt Piagets idéeer til å fokusere på hva barn er ute av stand til å gjøre. Piaget derimot, brukte barns problemområder for å bedre forstå deres kognitive vekst og utvikling.
Pedagogikk.
Piaget er kjent for å kategorisere den kognitive utviklingen i en serie av stadier. Denne teorien er spesielt anvendt i didaktikken innenfor faget matematikk, siden Piaget mente at dette er et modningsfag. Barn er ikke i stand til å oppfatte form og størrelse slik som voksne. Forståelse av visse typer kunnskap forutsetter at enkelte ferdigheter og teorier er lært på forhånd for å kunne oppnå en meningsfull helhet.
Litteratur.
Piaget, Jean
Piaget, Jean
Piaget, Jean


Domenico Rivarola.
Domenico Rivarola (født 1575 i Genova i Italia, død 3. januar 1627 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Aleria på Korsika i 1608.
Han ble kreert til kardinal i august 1611.
Han deltok ved konklavet 1621 og ved konklavet 1623.
Han var i slekt med den senere kardinal Agostino Rivarola (kreert 1817).
Rivarola, Domenico
Rivarola, Domenico
Rivarola, Domenico
Rivarola, Domenico
Rivarola, Domenico


Fylkestrafikksikkerhetsutvalg.
Fylkestrafikksikkerhetsutvalg (FTU) er et organ som er etablert i alle norske fylker. Ifølge vegtrafikkloven har fylkeskommunen et ansvar for å tilrå og samordne arbeidet med trafikksikkerhet i fylket.
Utvalgene består både av politisk oppnevnte medlemmer og av "rådgivende medlemmer" fra politi, vegvesen, skolemyndigheter, fylkemannsembedet og organisasjonen Trygg Trafikk.


Biopsi.
Biopsi er en medisinsk diagnostisk prosedyre som innebærer fjerning av vevsmateriale fra et organ for undersøkelse.
Vevsmaterialet muliggjør patologisk anatomisk undersøkelse, såkalt histologisk undersøkelse. Det vil si at vevsbiten snittes opp i svært tynne skiver som legges på en glassplate, objektglass, farges og granskes med mikroskop for å se hva slags celler som sees, om de er kreftceller eller har andre sykelige forandringer.
En biopsi kan taes av hud ved å bruke skarp kniv, skalpell, eller en rund liten kniv som fjerner en liten sylinderformet bit.
Ved undersøkelse med fiberoptikk fra magesekken, gastroskop, eller med fiberoptikk fra tykktarmen, coloskop, kan det settes ned et tynt instrument med små skarpe kjeveformede deler som kan fjerne en liten bit fra slimhinnen.
Det kan taes biopsi av lever ved å sette inn et tynt rørlignende instrument der halvsiden av siden av røret et stykke fra spissen er fjernet og omtrent halve kjernen er slipt vekk. Med skarpe kanter på dette «vinduet» kan det taes ut en avlang biopsi fra leveren.


Deep Throat (Watergate).
Deep Throat var pseudonymet brukt på den hemmelige kilden til journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein i The Washington Post, da de avslørte hemmelig avlytting av Demokratenes valgkamplokaler i 1974. Skandalen som etterfulgte avsløringen ble kjent som Watergate-skandalen, oppkalt etter et hotell i Washington D.C..
Identiteten til Deep Throat ble holdt hemmelig i mange år, inntil 31. mai 2005, da den tidligere FBI-agenten Mark Felt uttalte at det var han som var mannen bak psevdonymet. Woodward og Bernstein bekreftet i en separat uttalelse at dette stemte.


Calvin Coolidge.
a>, og røde for republikaneren Calvin Coolidge, som seiret med 382 valgmannstemmer, mot 87 for Smith og 13 for LaFollette.
John Calvin Coolidge jr. (født 4. juli 1872, død 5. januar 1933) var USAs 30. president i perioden 1923–1929
Som republikansk jurist fra Massachusetts jobbet han seg oppover på stigen i lokalpolitikken, hvor han til slutt ble guvernør. Han ble landskjent da han i 1919 stoppet en politistreik i Boston ved å kalle inn militærstyrker. Like etter ble han valgt til USAs 29. visepresident og ble president etter Warren G. Harding plutselig døde. Han ble valgt direkte til president i 1924 og hans tid som president var preget av stor økonomisk vekst. Hans presidentskap blir ofte sett på som en av de mest konservative i moderne historie.
Coolidge sikret ny tillit til presidentembetet som under Harding hadde blitt preget av skandaler, og han forlot det hvite hus med sterk popularitet. Mange har senere kritisert han som en del av en generell kritikk mot laissez-faire preget økonomisk politikk. Hans omdømme ble vesentlig forbedret iløpet av president Ronald Reagans periode. Til syvende og sist er evalueringen av Coolidge delt mellom de som støttet hans nedbygging av staten, reguleringer og byåkrati, og de som var uenige i disse reformene.
Han var kjent som en meget fåmælt mann, og det vrimlet av anekdoter om hans korte, ofte bistre svar. Ved en offisiell middag forsøkte borddamen hans å smigre ham, og sa at hun hadde inngått et veddemål om at hun skal klare å få ham til å si mer enn to ord under middagen. "You lose", svarte presidenten ("De taper"), og det var alt han sa den kvelden. En annen anekdote handler om da han kom hjem etter gudstjenesten en søndag, og kona hans spurte hva presten hadde talt om. "Synd", svarte ektemannen, og da hun ville vite hva han hadde sagt om synd, svarte han: "Han var imot det".
Hans politikk var preget av en reduksjon av statlig engasjement, men også av at han fornyet tilliten til embedet etter forgjengerens skandaler.


Frankrikes statsminister.
Frankrikes statsminister (fransk: "premier ministre de la France") er leder for den franske regjeringen. Før den femte republikk ble opprettet i 1958, var tittelen president i ministerrådet ("président du Conseil des ministres"), men ble uoffisielt kalt "premiere ministre".
Den nåværende statsministeren, Jean-Marc Ayrault, ble utnevnt 15. mai 2012.
Statsministerens residens er Hôtel Matignon.
Den femte republikk.
Frankrike


Charles-Maurice de Talleyrand.
Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord – ofte bare Talleyrand – hertug av Talleyrand, fyrste av Bénévent, (født 2. februar 1754 i Paris, død 17. mai 1838 i Paris) var en fransk diplomat under Ludvig XVI, revolusjonstiden, Napoleon, Ludvig XVIII og Ludvig Filip.
Liv.
Talleyrands foreldre overlot ham til en guvernante som lot ham ramle ned fra et skap, slik at han brakk en knokkel i foten. Denne skaden ville aldri leges. De eneste karrieremulighetene som ble ansett passende for menn av hans stand, var i hæren eller ved hoffet. Som halt var Talleyrand verken stridsdyktig eller i stand til å danse, så han måtte i stedet bli prest. Han avla sin teologiske eksamen ved Sorbonne, men følte bare motvilje mot Den katolske kirke. Talleyrand hadde ingen sans for autoriteter og ble en flittig samler av verker av opplysningstidens filosofer, og av ren pornografi, helst den som dreide seg om forbindelser mellom prester og nonner.
Talleyrand ble i 1788 biskop av Autun og sluttet seg på den franske nasjonalforsamlingen i 1789 til tredjestanden. Fra 26. august arbeidet han med erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.
I 1791 avla han som første geistlige ed til den nye forfatningen, og ble derfor av pave Pius VI ekskommunisert og avsatt som biskop. Under terroren oppholdt Talleyrand seg i Amerika. Han kom tilbake og var utenriksminister fra 1797 til 1807 og støttet Napoleon ved statskuppet i 1799. Utenrikspolitisk avviste han imidlertid Napoleons erobringspolitikk. Napoleon betegnet ham som "de la boue dans un bas de soie" (= skitt i en silkestrømpe).
Etter å ha blitt avskjediget som utenriksminister, samlet han ivrig allierte for å hjelpe bourbonerne å gjenvinne makten i Frankrike. Etter Napoleons nederlag i 1814 ble han utnevnt til utenriksminister av kong Ludvig XVIII.
Under Wienerkongressen representerte han Frankrike og undertegnet Paris-freden 30. mai 1814 og sluttaktene fra 9. juni 1815. Mellom 1830 og 1834 var han ambassadør i London.
Talleyrands mål var alltid en europeisk likevekt mellom maktene, og en stormaktsstilling for Frankrike. Han er begravet ved sitt slott i Valençay.
Referanser.
Talleyrand, Charles Maurice de
Talleyrand
Talleyrand, Charles Maurice de
Talleyrand, Charles Maurice de
Talleyrand, Charles Maurice de


Axel A. Weber.
Axel A. Weber (født 8. mars 1957 i Kusel) var fra 30. april 2004 president for den tyske sentralbanken i Frankfurt og varslet i februar 2011 sin avgang pr 30. april 2011, ett år før utløpet av åremålsperioden.
Han studerte økonomi og forvaltningsvitenskaper i Konstanz mellom 1976 og 1982. Deretter tok han doktorgraden ved universitetet i Siegen. Etter habilisasjon i 1994 ble han professor i økonomisk teori ved universitetet i Bonn, frem til han i 1998 fikk en lærestol ved Goethe-universitetet i Frankfurt. Fra 2001 var han professor i internasjonal økonomi ved universitetet i Köln og fra 2002 medlem av eksperter for vurdering av samlede økonomiske utvikling. Han var også direktør for senteret for økonomiske studier i Frankfurt, og fra oktober 2002 medlem av den tyske sentralbankens vitenskapelige råd.


Allgemeines Landrecht für die preußischen Staaten.
Allgemeines Landrecht für die preußischen Staaten (den allmenne landretten for de prøyssiske stater, ALR) var et lovverk som ble gitt av kong Fredrik den Store av Preussen. Det var det første forsøk på å samle et helt lands rett i ett lovverk.
Lovbokens røtter går tilbake til kong Fredrik I av Preussens ønske om å skape et enhetlig rettssystem. Disse grunnleggende reformene ble imidlertid først satt ut i livet under Fredrik den Stores styre, da han ga oppdraget til storkansler Samuel von Cocceji. Coccejis forsøk på å skape et felles lovverk, det såkalte "Project eines Corporis Juris Fridericiani" (1749/51) ble imidlertid resultatløst.
Først med kabinettsordre av 14. april 1780 fikk storkansler greve Johann Heinrich Casimir von Carmer i oppdrag å utarbeide et felles lovverk. Etter kongens vilje delegerte storkansleren arbeidet til flere fremtredende jurister. De viktigste var Carl Gottlieb Svarez (sivilrett) og Ernst Ferdinand Klein (strafferett).
Den allmenne landretten ble ferdigstilt 1792 som "Allgemeines Gesetzbuch für die Preußischen Staaten" (AGB). En omarbeidelse fulgte på grunn av begivenhetene under den franske revolusjon, hvor den konservative eliten i Preussen fikk gjennomslag for sine betenkeligheter ved lovbokens liberale tendenser. Mange borgerrettigheter ble da fjernet fra lovboken eller begrenset. Den allmenne landretten trådte først under Fredrik den Stores etterfølger, Fredrik Wilhelm III, i kraft, den 1. juni 1794.


Lionel Jospin.
Lionel Jospin (født 12. juli 1937 i Meudon) er en fransk sosialdemokratisk politiker og tidligere statsminister.
Han studerte ved Sciences Po og ENA. I 1981 ble han valgt til formann for Parti Socialiste Han var fransk utdannelsesminister mellom 1988 og 1992. Da han stilte til presidentvalget i 1995 fikk han 47,4 % av stemmene og tapte for Jacques Chirac som fikk 52,6 %. I 1997 ble han utnevnt til Frankrikes statsminister. Han stilte på nytt som kandidat ved presidentvalget i 2002, men tapte allerede i første runde. Chirac fikk i den første runden flest stemmer (19,7 %), mens nummer 2 ble Jean-Marie Le Pen med 17,1 %. Jospin fikk 16,1 %. Han gikk av som statsminister kort tid etter.
Jospin ble i 2000 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Windows Media Audio.
Windows Media Audio (Eller "WMA") er Microsofts lydformat.
Sammenligning med OGG Vorbis og MP3.
Lydspor konvertert til WMA formatet beholder flere lyder enn MP3 formater. Men færre enn OGG Vorbis
WMA har holder bedre lydkvalitet ved lav bitrate enn MP3, men dårligere enn OGG Vorbis.


Nero (selskap).
Nero AG er et tysk firma som lager programvare. Deres kanskje mest kjente program er CD-brenningsprogrammet Nero Burning ROM, mens de også har vært med på å lage Nero Digital MPEG-4 kopresjonsteknologien, samt flere multimedie-relaterte programmer.
Firmaet var før kjent som "Ahead Software", senere "Ahead Nero" og nå bare som "Nero AG".


Nero Burning ROM.
Nero Burning ROM er et brenneprogram laget av firmaet Nero AG. Programmet kan brenne både CDer og DVDer; lyd-cder som kan spilles av i vanlige CD-spillere, DVD-plater og CD-ROM (data-cd) med datafiler som kan leses av på f.eks. en PC eller MAC. Man kan også brenne såkalte ISO-bilder.
Navnet spiller på mytene rundt den store brannen i Rom i juli 64. Daværende keiser Nero skal i følge mytene ha spilt fiolin mens han så byen brenne. Eldre myter har hevdet at det var en lyre, hvilket er mer sannsynlig da fiolinen ble oppfunnet på 1500-tallet. Nero ble også beskyldt for å starte selve brannen. Denne skylden la han over på den obskure østlige sekten som kalte seg kristne.


Gagra.
Gagra (abkhasisk og russisk ', georgisk ') er en by i Abkhasia i Georgia


Tarapacá.
Tarapacá er den nordligste regionen i Chile og er også kjent som "I Región" (Region 1) innenfor standardsystemet hvor regionene nummereres fra nord til sør.
Tarapacá var tidligere en provins i Peru og ble overført til Chile i forbindelse med Ancóntraktaten etter avslutningen av Salpeterkrigen i 1883.
Provinser.
Tarapacá består av de to provinsene Iquique og Tamarugal, som er delt inn i sju kommuner.
Historie.
Allerede rundt 1809 begynte den storstilte gruvedriften av salpeter, som ble satt opp for produksjon av sprengstoff og gjødsel. Siden 1853 var utvinningen gjennom bruk av dampmaskiner sterkt akseleret.
For å framskynde transporten ble reist i 1871 en jernbanelinje fra Iquique til området av La Noria, etterfulgt av jernbanelinjen fra Pozo Almonte til havnen Pisagua. Den sørlige jernbanen nådde til Lagunas.
Med Perus uavhengighet i 1821, dannet regionen "Departamento de Arequipa", etterpå "Departamento de Moquegua" i 1857 og endelig "Departamento de Tarapacá" i 1877.
1879-1883 kjempet Chile mot Bolivia og Peru i Salpeterkrigen. Tarapacá ble endelig gjort i Ancóntraktaten ("Tratado de Ancón") i 1883 av Peru til Chile.
Den 8. oktober 2007 skilte de nordlige provinsene Arica og Parinacota regionen og dannet den nye regionen Arica y Parinacota, mens provinsen El Tamarugal ble opprettet, som tidligere var en del av provinsen Iquique.
Næringsliv.
Gruvedrift er den viktigste økonomiske aktiviteten. Havnebyer er viktig for eksport av malm, svovel og salpeter. Også viktig er fiske, foredling av råolje og turisme.


Chiles regioner.
Chile er delt inn i 15 regioner ("regiónes") som igjen er inndelt i provinser. Provinsene er igjen inndelt i kommuner ("comunas").
Regionene nummereres med romertall fra nord til sør og ofte brukes bare romertallene istedet for navnet.


Extensible Stylesheet Language.
Extensible Stylesheet Language (bedre kjent som XSL) er et XML-basert språk for å lage stilark til web-presentasjoner.
XSL-filer kalles også "XML-stilark" (til forskjell fra CSS-filer, som er stilark for HTML-sider). XSL har ingen forhåndsdefinerte tagger (stilelementkommandoer), man må definere sine egne. Dette i motsetning til CSS, som har forhåndsdefinerte tagger som en del av språket.


Multimedieavspiller.
En multimediespiller er et program som kan spille av mediefiler på en PC. Noen medieavspillere kan spille av både lydfiler og videofiler av de fleste kjente formater.


Silvio Valenti Gonzaga.
Silvio Valenti Gonzaga (født 1. mars 1690 i Mantova i Italia, død 28. august 1756 i Viterbo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Flandern og i Spania.
Han ble kreert til kardinal i desember 1738. Han deltok ved konklavet 1740 som valgte pave Benedikt XIV.
Han ble Statssekretær 1740 og var senere prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse fra 1747.
Han var onkel til kardinal Luigi Valenti Gonzaga (kreert 1776) og også i slekt med den senere Cesare Guerrieri Gonzaga (kreert 1738).
Valenti Gonzaga, Silvio
Valenti Gonzaga, Silvio
Valenti Gonzaga, Silvio
Valenti Gonzaga, Silvio
Valenti Gonzaga, Silvio


XSLT.
XSLT (XSL Transformations) er et språk for å transformere XML-dokumenter til nye XML-dokumenter og er medlem av en gruppe språk som samlet kalles XSL. En transformasjon som er beskrevet i XSLT kalles et XSLT stilark (må ikke forveksles med CSS), og inneholder et sett med regler for å utføre en transformasjon. Disse reglene kan være inkludering av andre stilark, funksjoner, løkker, sortering, variabler med flere. Resultatet kan være et standard XML-dokument, men kan også generere HTML, XHTML og ren tekst.
Bruksområder for XSLT er blant annet
XSLT er sammen med mange andre språk og dokumenter en del av W3C's standarder.
Oversikt.
XSLT bruker XPath for å finne informasjon i et XML-dokument. XPath brukes for å navigere noder og attributter i XML-dokumenter. I transformasjonsprosessen bruker XSLT XPath for å definere deler av kildedokumentet som passer til en eller flere forhåndsdefinerte regler. Når en del av dokumentet passer til en XPath regel vil XSLT transformere den delen til resultatdokumentet.


David Gray (musiker).
David Gray (født 13. juni 1968 i Sale i Manchester i England) er en engelsk sanger og låtskriver.
Gray vokste opp i Wales, og har gått på Universitetet i Liverpool. Mens han var på skolen var han medlem i noen få punk-band. Senere begynte han å utforske sine egne evner som låtskriver, og fikk etter hvert bekreftet at han var poetisk anlagt. Han flyttet til London, og fikk kontrakt med Hut Records i Storbritannia og Caroline Records i USA. I 1992 slapp han sin første singel, og året etter kom hans første album. Hans musikalske karriere fikk en tidlig støtte fra en dedikert irsk fanklubb. Etter å ha sluppet noen album som ikke var veldig suksessfulle, fikk Gray sitt gjennombrudd med en verdensomspennende lansering i 1999 av albumet "White Ladder". Dette albumet ble godt mottatt både av kritikere og platekjøperne, og inneholdt hans mest kjente sanger: «This Year's Love» og «Babylon».
David Gray synger og spiller gitar, og noen ganger spiller han piano.


Luigi Valenti Gonzaga.
Luigi Valenti Gonzaga (født 15. oktober 1725 i Roveredo ved Mantova i Italia, død 29. desember 1808 i Viterbo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Sveits og i Spania.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i april 1776 av pave Pius VI, publisert i mai 1776.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.
Han ble Statssekretær 1740 og var senere prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse fra 1747.
Han var nevø til kardinal Silvio Valenti Gonzaga (kreert 1738) og også i slekt med den senere Cesare Guerrieri Gonzaga (kreert 1738).


Trinse.
En trinse er et hjul som løper fritt på en aksel, ofte med et spor for et tau eller vaier. Trinser brukes oftest i sett for å redusere mengden kraft som skal til for å løfte en last. Dog så kreves samme mengden arbeid for å flytte lasten, kraften må bare virke over en lengre vei.
Noen bruksområder.
To blokker, hver med en trinse, brukes for å redusere kraften som trengs for å løfte loddet fra 100 N til 50 N
Annen betydning.
En trinse kan også være en ring eller skive nederst på en skistav, beregnet på å hindre eller begrense skistaven i å trenge ned i snøen.


Kile.
Den vertikale kraften på en kile omformes til horisontale krefter på objektet
Ei kile er strengt tatt to portable skråplan, en enkel mekanisme som brukes for å tvinge to objekter eller deler av samme objekt fra hverandre gjennom å bruke kraft på den butte enden av kila.
Eksempler på kiler er økser og spiker. Kniver og meisler kan brukes som kiler, selv om de egentlig er kutteredskap.


Antofagasta (region).
Antofagasta er en region i Chile og er nummer to fra nord til sør.
Den største elva i regionen er Loa.
Klimaet er hovedsakelig ørkenaktig. Deler av Atacamaørkenen ligger i regionen.
Næringsliv.
Gruvedrift er hovednæring i regionen og gruverelaterte aktiviteter står for nesten 60% av den økonomiske aktiviteten. Andre næringsgrener er fiske samt en del industriproduksjon.


Girolamo Doria.
Girolamo Doria (genovesisk italiener, død 25. mars 1558) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var kleriker i Genova.
Han ble utnevnt til kardinal i 1529.
Doria, Girolamo
Doria, Girolamo


Metallurgi.
Metallurgi er læren om utvinning av metaller og halvmetaller av malmer og andre råstoffer, og læren om metallenes struktur, egenskaper og behandling (metallografi).
De fleste metalliske grunnstoffer som brukes mest i legert form, f.eks. stål-, bronse- eller aluminiumlegeringer, og noen nesten 100% rene grunnstoffer som f.eks. halvlederne har sine egenskaper fra iblanding av en nøye kontrollert mengde urenheter. Metallene er sterkere enn de fleste plastmaterialer og har større duktilitet enn de fleste keramiske materialer.
I motsetning til ingeniørene som beskjeftiger seg med metallenes statikk, interesserer metallurgene seg for de mikroskopiske mekanismene som får et metall eller en legering til å oppføre seg som det gjør. Oppførselen kommer av de mikroskopiske endringer som skjer på det atomære plan, og som påvirker metallets (eller legeringens) makroskopiske egenskaper.
Metallurgi brukes på elektroniske materialer, siden man bruker metaller som aluminium og kobber i kraftledninger, og kobber og edelmetaller til bittesmå, elektriske kretsløp på datachipper. Vitenskapen metallurgi brukes også innen sveising og lodding.
Den kanskje mest undersøkte legeringen innen metallurgi er stål, som er en jern-karbon legering med lavere karboninnhold enn 2%. Er karboninnholdet høyere klassifiseres den som støpejern.
Metallutvinning er kunsten å skille metaller og halvmetaller fra sitt malm, og rense dem til rent metall. For å omdanne metalloksider til metall må oksiden gjennomgå en reduksjon enten kjemisk eller gjennom elektrolyse.
I de senere år er det blitt mer vanlig å omtale metallurgi som materialteknologi. Dette fordi man kan bruke samme tilnærmingsmetoder for plaster, keramer og kompositter, som for metaller.


Mercurino Arborio di Gattinara.
Mercurino Arborio di Gattinara (italiener, død 5. juni 1530) var en av den katolske kirkes kardinaler, en lekmann som var juridisk rådgiber og kansellist for keiser Karl V.
Han ble utnevnt til kardinal i august 1529.
Arborio di Gattinara, Mercurino
Arborio di Gattinara, Mercurino


Franciotto Orsini.
Franciotto Orsini (romer, død senest 1534) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var kleriker i Roma.
Han ble utnevnt til kardinal i juli 1517 av pave Leo X, avsatt i 1519 men senere gjeninnsatt i kardinalsverdigheten. Han tilhørte den fremstående Orsinislekten.
Orsini, Franciotto
Franciotto Orsini


Atacama (region).
Atacama er en region i Chile. Den regnes som region nummer III, fra nord til sør.
Den grenser til regionen Antofagasta i nord, til Coquimbo i sør, til provinsene Catamarca, La Rioja og San Juan i Argentina, og til Stillehavet i vest. Regionhovedstaden er Copiapó.
Demografi.
Atacama er med 254 336 innbyggere (2002) den tredje minst befolkete av Chiles regioner, etter Aisén og Magallanes y de la Antártica Chilena. Mer enn halvparten bor i de to byene Copiapó (innbyggere) og Vallenar (). Andre større byer er Caldera (), Chañaral (), El Salvador (), Tierra Amarilla () og Diego de Almagro ().
Man finner en større gruppe av urfolk, [mestis|mestiser] og gruvebyer med forbindelse til Bolivia i regionen. I likhet med regionene Antofagasta og Tarapacá stammer en stor del av befolkningen fra utflyttingsprogrammer på slutten av 1800-tallet fra den sentrale delen i Chile.
Historie.
Amerikanske urinnvånere i området, atacameños, aymara, chinchorros og diaguitas, verdsatte mineralrikdommen i området. Etterpå ble regionen en del av Inkariket. I 1536 nådde conquistadoren Diego de Almagro først området nær Copiapó og regionen kom under spansk styre.
Siden 1800-tallet har utvinning av jern, kobber, sølv og gull brakt velstand til området. Regionen opplevde en boom da sølvforekomster ble oppdaget i Chañarcillo (50 km sør for Copiapó) i 1832. I mange år var dette den tredje største sølvgruven i verden. I 1916 begynte utnyttelsen av kobber i Potrerillos.
Naturen.
En stor del av regionen består av ørken og inneholder store mineralrikdommer. Der finnes en rekke dyre- og plantearter i Atacama. En underart av lille nandu, punananduen ("rhea pennata tarapeacensis") er en karakteristisk fugl i området og regnes som en truet art. Den fallende bestanden av arten skyldes delvis jakt, både i forhistorisk og nyere tid, men i ennå høyere grad kultiveringen av landområdene til landbruk.
De høyeste fjellene i Chile, Ojos del Salado (), Cerro Tres Cruces () og Incahuasi () ligger i regionen, og det høyeste punktet i Chile er den utdødde vulkanen Ojos del Salado, som ligger i nasjonalparken Nevado Tres Cruces.
Økonomi.
Gruvedrift utgjør omkring 45% av regionens BNI og 90% av dens eksport. Geologiske undersøkelser har funnet ytterligere forekomster. Jerngruvedriften er den mest dynamiske, og det er flere mindre jerngruver som selger sine forekomster til det nasjonale gruveselskapet. Regionens hovedforekomst av kobber finnes i Candelaria og produserer rundt tonn per år. Den nest største finnes ved El Salvador og produserer ca. tonn årlig. Begge disse gruvene skiper ut sin produksjon fra havna i Chañaral.
I de senere år har fersk frukt begynt å få betydning som regional eksportvare. Det er Copiapó- og Huascodalene som på denne måten har blitt en del av Chiles frukteventyr. Druer er det viktigste jordbruksproduktet, og i noe mindre grad også oliven, tomater, pepper, løk, bønner, sitrusfrukter, nektariner, aprikos, oregano og blomster.
Regionens rene vann og mange avskjermede bukter har også gitt god utvikling i akvakultur. Kamskjell, østers, abaloner, piggvar, alger og forskjellige muslinger gir sammen med bearbeidede fiskeprodukter gode inntekter.


Rodney King.
Rodney Glen King (født 2. april 1965 i Sacramento, California, død 17. juni 2012 i Rialto i California) var en svart amerikaner som ble kjent som offer i en politivold-sak i 1991. Saken ledet til store opptøyer i Los Angeles i 1992 etter de invoverte politibetjentene ble frikjent av en hvit jury.
Den 3. mars 1991 kjørte Rodney King en bil med to passasjerer i. De tiltrakk seg oppmerksomhet fra to betjenter i California Highway Patrol som opptok en politijakt i høy hastighet da King nektet å stanse. King som var på løslatt på prøve etter et ran han begikk i 1989 forklarte senere at han ikke ville stanse fordi han hadde drukket og var redd kjøring i beruset tilstand ville bli ansett som brudd på vilkårene for prøveløslatelse. Etterhvert ble flere politibiler og et helikopter involvert. Da politiet etterhvert fikk stanset bilen, men King nektet å gå ut, ble han dratt ut av bilen og banket opp av fire politikonstabler, mens flere politimenn så på. I politirapporten etter hendelsen hadde politiet skrevet at King hadde angrepet politiet, og at politibetjentene hadde handlet i selvforsvar.
Tilfeldigvis ble hendelsen videofilmet av et tilfeldig øyenvitne, George Holliday. Video-opptaket ble vist på fjernsyn, og vakte stor oppstandelse, spesielt blant svarte amerikanere. Videoopptaket viste at Rodey King var ubevæpnet, at han ikke gjorde motstand, og at politivolden virket uprovosert.
De fire politimennene ble tiltalt for overdreven voldsbruk i tjenesten og for å ha forfalsket politirapportene. I rettssaken hevdet politimennene at de hadde grunn til å tro at Rodney King kunne være voldelig, og at det derfor var nødvendig å bruke vold.
Den 29. april 1992 ble tre av betjentene frifunnet av en hvit jury i forstaden Simi Valley som ikke fant det bevist at videoen reflekterte hele historien. For den fjerde betjenten ble ikke juryen enig om en kjennelse. Frikjennelsen vakte meget sterke reaksjoner, spesielt i de svarte miljøene i Los Angeles, og førte til voldsomme opptøyer i Los Angeles som ledet til 53 dødsfall og ødeleggelser for over en milliard amerikanske dollar. Mens opptøyene pågikk oppfordret Rodney King til ro i en TV-sending, og ble kjent for uttrykket "Can we all [just] get along?"
Den 4. august 1993 ble to av de fire politibetjentene dømt til 30 måneders fengsel av en føderal domstol, for å ha brutt Kings borgerrettigheter. De to andre politibetjentene ble frifunnet. I en privatrettslig sak ble LAPD dømt til å betale King 3,8 millioner dollar i erstatning og oppreisning.
Rodney Kings liv etter 1992 ble preget av de alkoholproblemene han allerede hadde utviklet. I 2008 deltok han i realityserien Celebrity Rehab og i 2009 i en spin-off serie, Sober House. I april 2012 utga han boka The Riot Within: My Journey from Rebellion to Redemption. Han druknet i sitt eget svømmebasseng 17.juni 2012.
Rodney King-saken har fått stor betydning for svarte amerikanere som symbol på rasistisk motivert diskriminering og politivold. Saken har også betydning som et tidlig eksempel på befolkningens overvåking av myndighetene.


Coquimbo.
Coquimbo er en region i Chile. Den regnes som region IV, fra nord til sør. De største byene er regionhovedstaden La Serena og havnebyen Coquimbo. Regionen preges av mye fjell, Andesfjellene går nært kysten i dette området.
De viktigste næringsgrenene er turisme, fiske og jordbruk. Byen Ovalle er et jordbrukssenter. I nærheten av Salamanca ligger kobbergruven Los Pelambres, som regnes som en av de største gruvene i verden. Det er anslått at det finnes 2100 millioner tonn drivverdig kobbermalm i dette området.


Organdonasjon.
Organdonasjon er når en organdonor gir ett eller flere organer til andre. Som oftest skjer dette når donor er død, men en levende person kan også avgi en nyre og en del av leveren.
Organet som doneres opereres inn i den pasienten som trenger nytt organ. Pr. 2008 er det syv organer som kan doneres bort: hjertet, to lunger, to nyrer, leveren og bukspyttkjertelen. Det benyttes imidlertid også vev som hornhinner, hud og blodårer med klaffer.
Organdonasjon reguleres i Norge av. Ved transplantasjon av organer fra avdød donor, er det i praksis familien som avgjør om det kan skje. Avgjørelsen skal være basert på avdødes ønske eller antatte ønske. Forutsetning for donasjon av vitale organer, er at donor er hjernedød.
Det finnes ikke noe sentralt register over organdonorer i Norge. Tanken bak dette er at det ville være en utfordring å få mange nok til å melde seg inn i et slikt register, og det er derfor bedre å se på hele befolkningen som potensielle donorer. Dette gjenspeiler seg i statistikk for land med og uten register, for eksempel Spania som ikke har donorregister, men er på førsteplass i Europa. Norge, som ikke har donorregister, nærmer seg toppen i Europa på nyre- og hjertetransplantasjoner. Sverige har et register, men ligger langt bak Norge i antall donasjoner. Tross dette, er det underskudd på organdonorer i Norge.


Sandra Lyng Haugen.
Sandra Lyng Haugen (født 18. april 1987 i Mosjøen) er en norsk artist.
TV og film.
Hun ble rikskjendis etter sin deltakelse i TV 2-programmet «Idol» i 2004 som 16-åring. Hun endte tilslutt på fjerdeplass.
24. mars 2006 vikarierte hun som programleder for «Idol», sammen med Kåre Magnus Bergh.
Hun hadde stemmen til sykesøster Victoria i tegnefilmen «Valiant».
Våren 2007 deltok Haugen i TV 2s programserie "Isdans". Hun måtte trekke seg fra programmet etter at hun ble skadet i en bilulykke.
Musikkutgivelser.
Tidlig i 2005 lanserte Haugen sammen med Philip Ruud, fra musikkollektivet Pass It, singelen «Sommerflørt». Låten var lenge en av de mest spilte på NRK2-programmet "Svisj", og lå på 1. plass på VG-lista topp 20 i fem uker. Sommeren 2005 slapp hun sin andre singel, «I morgen», som er en nyinnspilling av låten fra musikalen «Annie»; denne låten kom på 2. plass på VG-lista, etterfulgt av debutalbumet "Døgnvill".
Spiseforstyrrelser.
Hun har slitt med bulimi siden hun var 13 år, og valgte i 2009 å gå ut med historien for å kunne hjelpe andre.


Første Mosebok.
Tittelbladet fra første mosebok i den hebraiske Bibelen av Geršom ben Moše Soncin (1494)Første Mosebok, også kalt Genesis (hebraisk בראשית "Bereshit" «I begynnelsen», gresk Γένεσις "Génesis" «Begynnelse») er den første bok i Bibelen, både den jødiske Tanakh og kristendommens gamle testamente, hvor den utgjør første del av Pentateuken – samlingen av de fem mosebøker. Første Mosebok er kanonisk litteratur i kristendommen, jødedommen og samaritansk religion, og i mindre grad islam.
Redigeringen.
Boken ble i middelalderen inndelt i 50 kapitler (de opprinnelige manuskriptene har bare en sammenhengende tekst). De første elleve kapitler utgjør den såkalte «urhistorie», som blant annet inneholder sagnberetningen om verdens og de første menneskers skapelse, syndefallet og Adam og Evas etterfølgende utstøtelse fra Edens have, Kains drap på sin bror Abel, Noas ark og Babels tårn.
De siste 39 kapitler forteller om de tre patriarker: Abraham, Isak og Jakob. Disse historiene beretter blant annet om Guds utvelgelse av Abraham, Guds løfte til Abraham om at alle jordens folk ville bli velsignet gjennom hans avkom, Sodomas og Gomorras utslettelse, Abrahams prøvelse og Jakobs kamp med engelen. Boken forteller også sagn om det israelittiske folks forhistorie. Boken ender med at etterkommerne av Jakob (også kalt Israel) reiser til Egypt, hvor de etablerer et godt forhold til den daværende farao.
Forfatterne.
Teksten skal etter tradisjonen være skrevet av Moses, men dette er tvilsomt. Flere av tekstene må etter innholdet ha vært skrevet lenge etter hans tid. Teologer mener tekstene er sammensatt av flere kilder, men det er ikke konsensus om hvem som er forfatterne. Teksten inneholder det mytologiske grunnlaget for mange nasjonale og religiøse institusjoner i Israel, og forteller sagntradisjoner om landet, og folkets eldste historie og tradisjoner. Det er ulike oppfatninger av hvor stor del av stoffet som kan ha en historisk kjerne, og hvor mye som skrevet for å fremme spesielle religiøse eller nasjonale formål.
Det er vanlig å regne med at boka har fått sin endelige form og budskap mellom 2 500 og 2 300 år siden..
Skapelsen.
Forfatterne av første Mosebok startet med å fortelle et sagn om at i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Den forteller at jorden så var tom og øde, det var mørke over urdypet, og Guds ånd svevet over vannene. Gud skapte så dag og natt, det tørre land og havene og plantene; solen, månen og stjernene; fisk og fugl, og til slutt alle slags levende vesener, kveg, krypdyr og alle slags ville dyr. Forfatterne mente at menneskene ble skapt i Guds bilde.
Etter kronologien i det gamle testamentet skal denne hendelsen ha skjedd for vel 6 000 år siden, eller i perioden som i Norge var i steinalderen. Det er ulike oppfatninger om fortellingen kan ha en historisk kjerne.
Adam og Eva.
Det fortelles et sagn om at Gud formet en mann av jord, slik at mennesket ble levende. Gud satte ham i Edens hage og tillot ham å spise frukten av alle trærne, med unntak av kunnskapens tre. Gud skapte så alle ville dyr og alle himmelens fugler. Så blir en kvinne laget av mannens ribbein.
I hagen møter kvinnen slangen, som forleder henne til å spise av kunnskapens tre. Så spiser mannen. De oppdager at de er nakne og lager seg klær. Gud tar dem ut av Edens hage og en kjerub og et flammesverd bevokter inngangen.
Bibelhistorikere har hatt mange forslag til hvor forfatterne av "Første Mosebok" har ment at Eden lå, men det er ingen konsensus.
Kain og Abel.
Adam og Eva fikk to sønner, Kain og Abel og i 1 Mos 5:4 "Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre". Grunnen til at vi ikke har fått detaljert informasjon om disse sønnene og døtrene vil jo være at de er ikke relevant i forhold til det kommende israelske riket. Men vi følger altså videre til historien mellom Kain og Abel i 1 Mos 4. I skriften står det at begge brødrene bar fram et offer til Gud, og i 1 Mos 4:4 står det: " Også Abel bar fram et offer, av de første. Kain myrder sin bror. Gud forbannet Kain og sier at når han dyrker jorden skal den ikke lenger gi grøde. Fredløs og flyktning skal han være på jorden. Kain frykter at hvem som enn som møter ham, vil slå ham ihjel, men Gud setter et merke på ham med løftet om at hvis noen slår Kain ihjel, skal det hevnes syv ganger. Kain slår seg ned i landet Nod, øst for Eden.
Noa og Syndfloden.
Forfatterne forteller så et sagn om at Gud befalte Noa å bygge et skip (en ark) og ta sin familie og eksemplarer av alle dyr med. Gud lar vannet regne i 40 dager og oversvømmer hele jorden. Etter 150 dager støter arken på grunn på et fjell. Noen bibelhistorikkere mener at forfatterne har ment at det var i Ararat i det nåværende Tyrkia, men det er ikke konsensus om dette. Etter 40 dagers venting forlater Noa og hans familie sammen med alle dyrene arken. Gud lager derefter en pakt med Noa og hans efterkommere, hvor Gud lover aldri å ødelegge hele jorden igjen. Som tegn på at Gud vil holde pakten, setter han regnbuen på himmelen.
Etter syndfloden lagde Noa en vingård, drakk vinen, ble beruset og falt i søvn. Sem, Noas sønn, så sin far naken; og da Noa våknet, forbandet han Kams sønn, Kana'an, og sa at hans etterkommere for fremtiden skal være slaver av Sem og Jafet.
Beskrivelsen om syndefloden kan ha grunnlag i en lokal tsunami eller oversvømmelse fra en større elv. Det er ikke tegn til noen regional oversvømmelse, eller brudd i bosetninger eller i kulturlag fra denne tidsperioden i Midtøsten.
Babels tårn.
Det fortelles også et opphavssagn om hvorfor en har forskjellige språk. Noen beslutter å bygge en by med et tårn som når opp til himmelen i byen Babel i landet Sinear. Men Gud tillot ikke dette, og forvirret deres språk slik at de ikke forsto hverandre. Med ulike språk ble menneskene så spredt utover over jorda.


Kongregasjonen for reformen av fortegnelsen over de forbudte bøker.
Kongregasjonen for reformen av fortegnelsen over de forbudte bøker (ofte kalt Indekskongregasjonen'") var fra 1571 til 1917 en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirke sentrale forvaltning.
Oppgavene som var tillagt «Indekskongregasjonen» ("index" betyr fortegnelse) var tidligere tillagt "Den hellige kongregasjon for den hellige romerske og universelle inkvisisjon" (opprettet 1562), som skulle beskytte Den katolske kirke mot heresi.
I 1571 utskilte pave Pius V en avdeling av kongregasjonen og gjorde den selvstendig. Denne kongregasjonen ble opphevet i 1917 og oppgavene ble tilbakeført til «inkvisisjonskongregasjonen» som i mellomtiden hadde fått det nye navn "Den hellige kongregasjon for det hellige officium" (siden 1965 heter den "Kongregasjonen for troslæren").
I 1966 kunngjorde pave Paul VI at man hadde avsluttet føringen av en fortegnelse over forbudte bøker "(Index Librorum Prohibitorum)", dvs. bøker som var potensielt skadelige for tro og moral. Dette er erstattet med en formaning til katolikker om at de ikke skal lese bøker som de antar kan være skadelige for tro og moral, det vil si en selvkontroll basert på den enkeltes samvittighet og tåleevne.


Santana (bil).
Santana Motor S.A. er en spansk bilprodusent, som siden 1958 har produsert biler på lisens fra blant andre Land Rover (fra 1958) og Suzuki (fra 1983). Selskapet het opprinnelig Metalúrgica de Santa Ana.
Da fabrikkens lisensavtale med Land Rover gikk ut begynte fabrikken produksjon av modellen "2500". I dag produseres modellene PS-10 og PS300/350.
Santana PS-10.
Santana PS-10 er en stor firehjulstrekker med store likheter til Land Rover Defender. Modellen kan leveres som femdørs stasjonsvogn, pickup eller rent chassis. Bilen er utstyrt med en "common rail" dieselmotor fra Iveco på 2,8 liter, som yter 125 hk (92 kW) og 275 Nm. Den utstyres også med en femtrinns manuell girkasse og firehjulstrekk.
Santana PS300/350.
Santana PS300/350 er en liten SUV med en 1,6 liters motor som yter 90 hk. Bilen leveres med tre eller fem dører.


Santana PS-10.
PS-10 (kalt Aníbal på hjemmemarkedet) er en bil med firehjulstrekk fra spanske Santana, i salg fra 2003.
Santana har produsert biler på lisens fra Land Rover fra 1958 til 1985, og PS-10 har mange ytre likhetstrekk med Land Rovers seriebiler og Defender.
PS-10 har en 2,8 liters turbomatet dieselmotor fra Iveco med 125 hestekrefter, enkel konstruksjon med bærende ramme, parabolske bladfjærer og ganske firkantet karosseri.
Blant ting som skiller PS-10 fra Land Rover Defender er taket i kunststoff, flatt gulv i kupéen, mer moderne dashbord og en rekke detaljer. Girkassen er fra Defender, akslene likeså.
Tidlig i 2007 kom det en pressemelding fra Santana og Iveco som fortalte at Iveco skal markedsføre en versjon som Iveco Massif. Hele drivverket på den nye skal utvikles av Iveco.


Napoleons felttog i Russland 1812.
Napoleon marsjerte med 678 000 soldater inn i Russland i 1812. Napoleon inntok Moskva, men han hadde ikke regnet med den harde motstanden og den kalde russiske vinteren. Russerne satte fyr på sin egen by, og av redsel for å bli isolert førte Napoleon sine tropper tilbake samme vei de var kommet. Tilbaketoget var en katastrofe for Napoleons hær. Soldatene hadde dårlige klær og lite mat, noe som førte til at mange (ca 400 000) døde i kamp eller av sult eller kulde.
1807: Tilsit-avtalen.
Tsar Aleksander I av Russland og Napoleon inngikk fredsavtale og ikke-angrepspakt i byen Tilsit (idag Sovetsk). Dette var ikke noe tsaren ønsket, men han ble tvunget til å alliere seg med Napoleon etter at han hadde støttet den tapende siden i krigene mot Østerrike og Preussen.
1809: Forverring i forholdet mellom Frankrike og Russland.
Frankrike gikk til handelsblokade mot Storbritannia. Dette førte til en generell svekkelse av internasjonal handel og økonomisk nedgang. (Storbritannias blokade av norske og danske havner førte til hungersnød i Norge. Dette er bakgrunnen for Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen».)
Frankrike annekterte flere tyske stater, blant annet Oldenburg, som var Tsar Aleksanders nære allierte.
Frankrike provoserte Russland ved å etablere det uavhengige Storhertugdømmet Warszawa.
Russland var i krig mot Tyrkia for å forsøke å drive tyrkerne ut av Balkan, og forventet hjelp fra Napoleon. Men Russland fikk ingen hjelp fra Napoleon.
1810: La grande armée.
Napoleon danner en stor hær, «La grande armée», med omtrent 610 000 soldater fra Frankrike og allierte stater – Preussen, Østerrike, Sachsen, Bayern, Italia, Polen og Spania. Under halvparten av soldatene var franske.
Mai 1812: Fredavtale mellom Russland og Tyrkia.
Russland forstår at Napoleon forbereder invasjon av Russland, og undertegner fredsavtale med Tyrkia i Bucuresti for å frigjøre styrker.
Juni 1812.
England undertegnet avtaler med Sverige og Russland.
Russland hadde tre armeer med til sammen 240 000 mann langs sin vestlige grense.
Napoleons Grande Armée hadde til sammen 678 000 mann vest for grensen mot Russland.
22.-24. juni 1812 - Nemunas-elva.
Uten formell krigserklæring krysset Napoleons Grande Armée grenseelven Nemunas ved byen Kovno (nå Kaunas i Litauen), og gikk inn i Russland. Omtrent 422 000 soldater ble med den franske hæren inn i Russland. Russiske styrker trakk seg langsomt tilbake.
23. juli 1812 - Mogilev.
I et slag i Mogilev hindret Napoleons hær en av Russlands armeer i å slutte seg til hovedstyrken. Napoleon rykket stadig østover mot Moskva.
26. juli - 1. august 1812 - Polotsk.
Napoleons hær erobret Polotsk den 26. juli. De forsøkte å gå videre, men møtte motstand fra russiske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Polotsk. Napoleon satte igjen en betydelig styrke i Polotsk, som etter dette blir et strategisk punkt i Napoleons forsyningslinjer.
29. juli - 6. august 1812 - Smolensk.
I Smolensk var de russiske troppene overlegne. Moralen i de franske troppene var dårlig, og de hadde ikke tro på at de kunne vinne. Mismotet spredde seg, og de fant lite oppmuntring i forsøkene på framrykk. Napoleon lot de franske troppene hvile i 7-8 dager mellom Velizj og Mogiljov.
16.-18 august 1812 - Smolensk.
Russerne hadde samlet sine styrker og hadde 120 000 soldater samlet under ledelse av Barclay de Tolly. Tsaren var utålmodig, og presset Barclay til å yte sterkere motstand. Barclays styrker forsøkte å rykke frem mot Napoleons hær. Heldigvis for russerne gikk ikke fremrykkingen så raskt som planlagt – dermed ble Napoleons hær hindret i forberedelsene til en felle de hadde lagt opp. Hadde fellen lyktes, kunne det ha knust det russiske forsvaret. Russerne skyndte seg å trekke tilbake til Smolensk. Russerne evakuerte Smolensk og satte fyr på byen.
19. august 1812 - Valutino.
Ved Valutino forberedte Napoleon en felle med 120 000 tropper. Marskalk Michel Ney med sine 30 000 mann angriper Barclays styrker på 40 000. Russerne hadde sterke stillinger i myrlendt terreng, og klarte å holde unna. Til slutt gjorde franskmennene en feil som gjorde at russerne kunne slippe unna.
20.-29. august 1812.
Nå hadde Napoleon kommet to tredjedeler av veien fra elven Nieman til Moskva. Tsar Aleksander var misfornøyd resultatene til Barclay de Tolly, og erstattet ham med prins Kutusov den 20. august 1812.
På veien var Napoleons tropper blitt kraftig redusert, mens russernes styrker bare vokste. Nå hadde Napoleon bare 135 000 menn og 587 kanoner igjen. Napoleon forsto at det var for mye strekk i forsyningslinjene, så han bestemte seg for å presse videre mot Moskva istedenfor å overvintre ved Smolensk. Gjennom å flytte seg videre mot hjertet av Russland, fikk Kutusov forsterkninger med nye styrker. For første gang var ikke russerne tallmessig underlegne – de hadde nå 132 000 menn og 624 kanoner.
7. september 1812 - Slaget ved Borodino.
Slaget ved Borodino 7. september 1812
Kutusov stanset tilbaketrekkingen ved Borodino, bare 100 kilometer utenfor Moskva. Her stod det store slaget om Moskva. Slaget varte i 15 timer, og begge sider led store tap. Omtrent 40 000 franske og 50 000 russiske soldater døde. Om kvelden, i ly av mørket, trakk russerne seg tilbake mot Moskva. Napoleon hadde vunnet slaget, men kanskje var seieren for dyr.
14. september - Moskva.
Den 14. september rykket Napoleon inn i Moskva. Men innmarsjen ble kanskje ikke den triumfen han hadde drømt om. Russerne hadde evakuert Moskva og tømt byen for forsyninger. Etter at Napoleon hadde kommet inn i byen, ble den satt i brann.
Og like utenfor byen sto Kutusov med 100 000 mann klar til å angripe. Selv om de tapte slaget ved Borodino, var de ikke knust. De russiske styrkene var nå bedre rustet til kamp enn den franske hæren. Tusener av soldater frøs i hjel.
19. oktober 1812 - Tilbaketrekningen fra Moskva.
Napoleons menn i Moskva hadde store problemer. De var avhengig av å få forsyninger sendt fra vest, men det var store avstander. Polotsk, som var viktig for forsyningene, ble angrepet av russiske styrker. Napoleons soldater var utslitte og lei av krigen. De manglet både mat og husrom. Til slutt bestemte Napoleon seg for å forlate Moskva, og trekke seg tilbake vestover. Den 19. oktober begynte tilbaketrekkingen fra Moskva, og den 22. oktober kunne russiske styrker igjen innta byen uten kamp.
Omtrent samtidig – den 20. oktober, ble de franske styrkene drevet ut av Polotsk. Dermed var forsyningslinjene fra vest definitivt brutt, og Napoleon kunne ikke få andre forsyninger enn det de kunne plyndre på tilbaketoget.
24. oktober 1812 - Malojaroslavets.
Napoleon forsøkte å gå en rute litt lengre sør enn den veien han hadde brukt under framrykkingen. Ved Malojaroslavets måtte Napoleon krysse elva Luzja. Der ventet den russiske hæren, og det ble store kamper. Napoleons hær klarte til slutt å ta seg over elva, men 5 000 franske og 6 000 russiske soldater ble drept.
Men det var en annen ting som skulle vise seg å være enda verre for Napoleon. De ble avskåret fra den sørlige vegen de hadde planlagt å ta vestover, og ble tvunget til å trekke seg tilbake den samme vegen de hadde kommet. Dette var uheldig av to grunner. For det første var den mer nordlige ruten vestover kaldere, og de franske styrkene var dårlig utrustet for å møte en streng russisk vinter. For det andre var de avhengig av å plyndre området de gikk gjennom for å få forsyninger. Denne veien hadde de gått før, da de rykket fremover mot øst, så det var ikke så mye igjen å plyndre. Det som var igjen ble systematisk tømt eller satt i brann av russiske hæren eller av sivilbefolkningen.
16.-17. november 1812 - Krasnoi.
Nå hadde vinteren satt inn med temperaturer rundt 20 kuldegrader. Soldatene var slitne, sultne og kalde. I Krasnoi ble de angrepet av Kutusovs styrker med 50 000 mann. Marskalk Neys styrker, som nå var redusert til 9 000 mann, forsøkte å avskjære angrepet. Kun 800 av Neys menn overlevde slaget.
26.-28. november 1812 - Borisov.
Den siste store hindringen var ved Borisov, der Napoleons hær måtte krysse elva Berezina. Mellom Krasnoi og Borisov møter restene av Napoleons hær fra Moskva styrken som var drevet ut fra Polotsk. De franske ingeniørtroppene klarte å lage to flytebroer som de kunne bruke for å krysse elva. Men de ble kraftig beskutt av russiske styrker, og det oppsto panikk når titusenvis av soldater med hester og vogner. Mange måtte klatre over døde og skadde kropper for å komme over på den andre siden. Det var en desperat kamp for å forsvare broene mot russiske angrep. Om morgenen den 28. november ble broene sprengt. Da var det fremdeles flere tusen franske soldater forsvarsløse igjen på østbredden av elva. Noen ble tatt til fange, mange ble drept av russerne, og mange druknet eller frøs ihjel når de forsøkte å svømme over elva i 20 kuldegrader.
Desember 1812 - Nemunas-elva, igjen.
Krysningen av Berezina ble en katastrofe for Napoleons hær. De siste dagene av tilbaketoget ble det i tillegg enda kaldere, mellom 30 og 40 minusgrader. Da fikk Napoleon meldinger om et mulig kuppforsøk i Paris. Den 5. desember forlater han hæren sin og skynder seg tilbake til Paris.
Noen dager senere krysset restene av Napoleons Grande Armée grenseelven Nemunas igjen. Det var bare sørgelige rester igjen av den stolte hæren som gikk inn i Russland ett halvt år tidligere. Minst 400 000 franske soldater mistet livet, kanskje så mange som 550 000. Russland mistet omtrent 300 000 soldater i krigen. Et sted mellom 10 000 og 30 000 soldater var igjen da Napoleons hær til slutt nådde fram til Kaunas og Königsberg (idag Kaliningrad).
Etterspill.
Napoleon var nå kraftig svekket, og det ble opptøyer i de okkuperte landene, og både Preussen og Østerrike undertegner avtaler med Russland.
Den 18. oktober 1813 gikk Napoleons hær på nok et viktig nederlag i folkeslaget ved Leipzig. Etter dette ble Napoleon tvunget til å abdisere, og han ble sendt i eksil til øya Elba utenfor Italia. Kong Ludvig XVIII ble konge i Frankrike.
Krigens ettermæle i Russland.
Forfatteren Leo Tolstoj (1828–1910) skrev romanserien Krig og fred (Vojna i mir) mellom 1864 og 1869, Dette er en av litteraturhistoriens mest kjente verker. Handlingen er lagt til Russland og Europa under Napoleonskrigene, og da spesielt under 1812-krigen.
Komponisten Peter Tsjaikovskij (1840–1893) komponerte 1812-ouverturen i 1880. Dette er en musikalsk skildring av Napoleons felttog i Russland.


Leonardo Cibo.
Leonardo Cibo (genovesisk advokat, død senest 1404) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i 1402 av pave Bonifatius IX, samtidig som sin bror, Angelo Cibo.
Cibo, Leonardo


Angelo Cibo.
Angelo Cibo (genovesisk italiener, død senest 1404) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i 1402 av pave Bonifatius IX, samtidig som sin bror, Leonardo Cibo.
Cibo, Angelo


Giorgio Fieschi.
Giorgio Fieschi (født ca 1395 – død 8. oktober 1461) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Genova i Italia og ble utnevnt til kardinal i 1439 av pave Eugenius IV. Han døde i Roma i 1461.
Fieschi, Giorgio
Fieschi, Giorgio
Fieschi, Giorgio


Paolo Fregoso.
Paolo Fregoso eller Campofregoso (død 22. april 1498) var en av den katolske kirkes kardinaler. Kan var erkebiskop av Genova i Italia.
Han ble utnevnt til kardinal i 1480 av pave Sixtus IV.
Fregoso, Paolo
Fregoso, Paolo
Fregoso, Paolo


Sportsklubben Freidig.
Sportsklubben Freidig ble stiftet 13. oktober 1903. Ulf Erik Hansen er leder av Hovedklubbens Hovedstyre i 2012. Daglig ledes klubben administrativt er Mona Østgård og Jørgen Geving.
Klubbens adresse er Sigurd Jorsalfarsveg 31 på Eberg i Trondheim. Her ligger idrettslagets klubbhus og fotballbane. Klubben eier også ei hytte i Bymarka, Fjellseterstua som ligger på Fjellsetra. Klubben har i april 2012 ca 2000 medlemmer.
Klubbens avdelinger er fotball, håndball, orientering, friidrett, alpin/freestyle og innebandy.
Sportsklubben Freidig har i alle år vært veldig aktiv som arrangør. NM både på ski og Friiidrett, deltaktiv i VM på ski for juniorer og VM orientering viser det. I tillegg en rekke arrangement i kretsregi og regionregi i flere idrettsgrener. Klubbens gateløpet Tordenskioldløpet som har vært arrangert hvert år siden 1979, og fotballturneringen Skandia Cup arrangert hvert år siden 1975 viser hvilken stor og dyktig arrangør klubben har vært og er fortsatt.
Fotball.
Fotball er klubbens største avdeling med ca 1000 medlemmer hvorav ca 700 er aktive, trenere og ledere. Leder i fotball i 2012 er Are Bergquist og den daglige administrative ledelse har Mona Østgård. Klubbens hjemmebane Freidigbanen ligger på Eberg (Sigurd Jorsalfarsveg 31) i Trondheim.
Klubben var den første klubben fra Trondheim som ble eliteserien i fotball seriemester i fotball, dette skjedde i 1948. På denne tiden var klubben Trondheims stolthet og hadde flere landslagsspillere iGunnar Dahlen, Thor Moxness og Jan Sørdal.
Dagens seniorlag holder for øyeblikket til i 5. divisjon fotball for herrer ett.Klubben befant seg noen år i toppen av 3. divisjon i tiden 1999 til 2001. Klubben har imidlertid alltid hatt et dyktig arbeid innenfor aldersbestemt fotball.Jente og damefotballen står spesielt sterkt i klubben med mange gode sportslige resultater.
Håndball.
Klubben er også kjent for kvinnehåndball på toppnivå. På 1990-tallet hadde klubben damelaget sitt i den øverste divisjonen i håndball for kvinner. Per 13. mars 2008 har Sportsklubben Freidig vunnet to seriemesterskap i håndball kvinner (1967–2008).
Innebandy.
Freidig har de siste årene også satset mye på innebandy. De har nå et damelag som ligger i toppen av 1. divisjon og som har vært i Eliteserien. De har også utviklet 4 landslagsspillere som deltok på U19 VM i Tyskland November 2006. Sesongen 2009/10 hadde man også med herrelag i 3. divisjon for herrer bestående av egenproduserte unge spillere, og dette laget rykket opp til 2. divisjon på første forsøk. Innebandygruppa totalt sett teller nå over 250 medlemmer. G-98 laget regnes som en av de beste i landet.


IZH.
200px
IZH ((ИЖ, Izjevskij Mekhanitsjeskij Zavod eller «Izjevsk Mekaniske Fabrikk») er en russisk produsent av biler og våpen.
Historie.
Navnet kommer fra elven Izj (med engelsk transkripsjon "Izh") som renner gjennom byen Izjevsk, en by som oppsto rundt et jernverk som ble grunnlagt ved elven i 1760. Fabrikken ble startet etter ordre ifra Tsar Aleksander I av Russland i 1807
Biler.
Bilmerket IZH er Russlands tredje største. Fabrikken produserer bla. en Kia og to Lada modeller.
Våpen.
Fabrikken produserte 1,5 millioner geværer under den første verdenskrig, og 11,3 millioner geværer under den andre verdenskrig, noe som er mer enn alle tyske våpenfabrikker tilsammen (11,2 mill).


Lommekniv.
Lommekniv fra Victorinox, av typen som brukes av den sveitsiske hær
En lommekniv er en "foldekniv", i sin enkleste form med et knivblad som kan foldes inn i skaftet slik at verktøyet kan tas med i jakke- eller bukselomme eller transporteres på annen måte uten av eggen sløves, skades eller skader.
En svensk lommeknivtype kalles på norsk "tønnekniv" (av formen på skaftet) eller kneppekniv (av lyden når bladet går i lås). Svensken Johan Engström fikk patent på denne i 1882, men tilsvarende kniv er beskrevet i forbindelse med at Hans Christian Nilson i USA fikk et patent (U.S. Pat. 149.146) i 1874. Også i Norge ble det laget lommekniver på 1800-tallet. Små lommekniver kunne gjerne ha sølvbeslag, være festet til en klokkelenke og bæres i klokkelommen sammen med lommeuret. Et nyttig bruksområde for disse små knivene kunne være noe så enkelt som å skjære av en skrå.
Etterhvert er det utviklet mer avanserte typer, gjerne med to knivblad, i tillegg til andre verktøy foldet inn i skaftet slik at den blir mer anvendelig, men fortsatt tar liten plass og kan oppbevares i en lomme uten fare for at bæreren skal skade seg. Dermed er lommekniven blitt et praktisk multifunksjonsverktøy. De vanligste verktøyene som kan finnes på en moderne lommerkniv, er kniv (ofte stort og lite knivblad), saks, sagblad, boksåpner, flaskeåpner, korketrekker, neglefil og skrutrekker (ofte både flat- og stjernehodetrekker), samt tannpirker og pinsett som løse tilbehør som stikkes inn i skaftet. Det finnes enklere versjoner med f.eks. bare knivblad og flaskeåpner, og større versjoner med ting som lupe, høydemåler, kompass, USB-minnepinne, lykt, penn og lighter.
Sveitsiske lommekniver.
Den sveitsiske lommekniven som er masseprodusert og godt kjent i dag ble først laget i 1891 av Karl Elsener på bestilling fra den sveitsiske hær. På flere språk har den et navn som forteller om dette opphavet, som engelsk "Swiss Army knife" og fransk "couteau suisse". De to viktigste produsentene, som fortsatt forsyner den sveitsiske hær med omkring 50 000 kniver i året, er Victorinox og Wenger (som i dag eies av Victorinox). Det finnes også en rekke etterlikninger, de fleste produsert i Kina og normalt av dårligere kvalitet.
Victorinox markedsfører en spesiell kniv som kalles "Offiziersmesser" (offiserskniv), og det har derfor oppstått en oppfatning av at sveitsiske offiserer får tildelt kniver med røde plastskaft av den typen som det selges mest av til vanlige kjøpere. Dette stemmer ikke; alle får tildelt en kniv med aluminiumsskaft og beholder denne typen gjennom hele sin karriere.
Den største Wenger-kniven som noen gang er laget (2006) heter "Wenger GIANT". Den har hele 85 funksjoner og veier bortimot 1kg (!).
Victorinox' historie.
Karl Elsner ble født i Sveits i 1860, som fjerde sønn av en hattemaker. Da han ble gammel nok, dro han til Zug for å utdanne seg til knivsmed. Han reiste også til Frankrike og Tyskland for å lære seg alt om hvordan man lager kniver. Karl dro tilbake til Sveits og åpnet sin første smie i 1884. Knivene ble solgt i hattebutikk til hans mor, Victoria. Sju år senere dannet Karl det sveitsiske forbundet for knivsmeder, som samlet 37 andre håndverkere. I oktober 1891 fikk Karl sin første ordre fra den sveitsiske arméen, og i 1897 fikk han patent på den såkalte "Offiserskniven".
Da hans mor Victoria døde, endret Karl navnet på firmaet til Victoria for å hedre sin mor. Han fornyet også firmaets varemerke med hærens hvite kors. Firmaet vokste og i 1921 var det rustfrie stålet et faktum. For å tydliggjøre kvalitetsforbedringen, innlemmet Karl Elsner ordet "inox" (rustfritt) i navnet. Derav navnet Victorinox.


Gollum.
Gollum (opprinnelig navn "Sméagol") var i J.R.R. Tolkiens Midgard en hobbit. Han levde med sin familie et sted mellom Anduin og Tåkefjellene. I Ringenes herre er han både en fiende og en hjelper for Frodo Lommelun, og får en avgjørende rolle.
Sméagol var mye sammen med sin bror Déagol, og en dag mens de var sammen fant Déagol en praktfull gullring (som siden viste seg å være den ene ringen). Sméagol forlangte å få denne ringen, for han begjærte den fra første stund, og siden han hadde fødselsdag denne dagen. Da Déagol ikke ga han ringen frivillig, drepte han Déagol og gjemte liket.
Sméagol tok på seg ringen og dro så hjem. Han merket snart at han var usynlig når han bar ringen på fingeren. Ringen forandret hans vesen og han ble med tiden stadig mer mistroisk og skarpsindig for alt som kunne skade andre. Alltid når han var synlig ble Sméagol plaget og dyttet rundt av sine slektninger, men dette fikk de igjen for når han brukte ringen. Siden han etter en tid bare laget gurglende lyder dypt nede i halsen, ble han bare kalt "Gollum". Til slutt ble han utstøtt fra landsbyen av sin bestemor, som var autoritetspersonen der.
Gollum reiste oppover langs elva, og spiste bare rå fisk og så begynte han sakte men sikkert å hate omverden. Han tålte ikke langer solas lys, og han hatet månen, og derfor flyktet han dypt inn under fjellene i Tåkefjellene. Der levde han i huler og ganger som beskyttet ham mot "Gul-ansikt" og "Hvit-ansikt" (sol og måne), og levde der i nesten 500 år, for ringen ga ham et unaturlig langt liv. Gollum kalte ringen "min kosteligste", han snakket med den og fikk med tiden en splittet personlighet, og snakket om "oss" og "vi" når han snakket med og om seg selv.
Hobbiten Bilbo Lommelun var på eventyr sammen med 13 dverger og trollmannen Gandalv (om dette blir det fortalt i Hobbiten) og de var ved et uhell kommet inn i orkenes ganger i fjellene. Han var kommet bort fra følget sitt, og mens han vandret rundt i mørket støtte fingrene hans bort i en ring. Dette var Gollums "kosteligste", den ene ringen. Like etter dette traff han Gollum, for Bilbo var kommet helt ned til Gollums hule, og om Gollum hadde hatt ringen på seg ville han ha kastet seg over Bilbo. Gollum så hobbitens hjelpeløse situasjon og inviterte ham med på en gåtekonkurranse, og hvis Bilbo vant skulle Gollum vise ham veien ut, men hvis Gollum vant så skulle han spise Bilbo. Gollum tapte og gikk for å hente ringen sin, for han var blitt sulten av all gjettingen, og ærligheten sin hadde han glemt for lengst. Da han ikke fant ringen og heller ikke Bilbo da han kom tilbake til det stedet hvor han hadde forlatt ham, skjønte han at hobbiten hadde funnet "hans kosteligste". Gollum gikk så fort han kunne til utgangen av gangene. Bilbo, som var blitt usynelig ved ringens kraft, fulgte etter og fant slik veien ut.
Noen år senere la Gollum, som var syk av lengsel etter "sin kosteligste", ut på leting etter Bilbo Lommelun. Selv sitt hat mot solen kunne han undertrykke for å lete etter ringen. Drevet av mørke tanker kom han stadig nærmere til Mordor og ble til slutt fanget og brakt fram for mørkets herre, Sauron, og pint helt til han fortalte alt han visste. På den måten fant Sauron ut at den ene ringen var funnet på ny og at den var i Hobsyssel hos en "Lommelun". Da begynte jakten etter ringen, og de ni nazgûlene ble sendt for å hente ringen tilbake til Sauron. Gollum ble satt fri igjen, men det ble gjort slik at Gollum trodde han unnslapp ved hjelp av egen listighet. Sannsynligvis håpet Sauron å kunne dra nytte av begjæret og listen til Gollum.
Siden ble Gollum fanget av Aragorn, som hadde lett etter ham i lang tid og fant han ved et tilfelle. Han ble forhørt av Gandalv Grå og så sendt til alvene i Myrkskog for at de skulle ta seg av ham. Men Gollum unnslapp etter ikke så lang tid på grunn av et orke-angrep. Han fulgte siden etter Ringens brorskap i hemmelighet, gjennom Moria og Lothlórien og siden helt ned til Dauemyrene, men ikke helt så hemmelig som han kanskje trodde. Ved Dauemyrene ble han fanget av Frodo og Sam, som hadde skilt lag med resten av følget, og han sverget troskap til "herren av den kosteligste" (i dette tilfellet Frodo). På Frodos befaling førte han dem til Morannon, "den svarte port", men da han skjønte at Frodo ville inn i Mordor foreslo han en annen og "hemmeligere" vei, passet ved Cirith Ungol. Han ville gi dem til Hutula, kjempeedderkoppen som voktet passet, for så å ta ringen selv, men dette mislyktes, og han rømte fra dem for å forfølge dem i hemmelighet på ny, drevet av begjæret etter ringen. Da Frodo og Sam kom til Orodruin (Dommedagsberg), greide ikke Frodo å kaste ringen i flammene og da angrep Gollum ham for å få tilbake sin "Kosteligste". Det endte med at Gollum bet av Frodos finger som bar ringen, men han mistet balansen og falt ned i avgrunnen sammen med ringen og Frodos finger. Slik hadde Gollum del i at Ringkrigen endte.
I filmtrilogien Ringenes herre blir han spilt av Andy Serkis ved hjelp av motion capture, dataanimasjon der bevegelsene bygger på filmopptak av levende skuespillere.


Jaguar (bil).
Jaguar er et britisk bilmerke, som var del av amerikanske Ford sin Premier Auto Group sammen med Aston Martin, Land Rover, Lincoln og Volvo. Jaguar er mest kjent for sine luksus- og sportsbiler.
2. juni 2008 solgte Ford Jaguar til Tata Motors.
Firmaet ble stiftet i 1922 som Swallow Sidecar Company av William Lyons. Det ble navnet om etter andre verdenskrig på grunn av de uheldige initialene SS.
SS som eget bilmerke ble lansert på London-utstillingen i 1931. To kupé-modeller ble vist, med mekaniske deler fra Austin Seven.
I Norge.
I 1935–36 fikk Lindviks Auto/Standard Auto A/S importørstatus for SS i Norge. De fikk solgte noen biler ifølge registreringsstatistikken. Også Brødrene Wigand i Bergen fikk SS-agentur før andre verdenskrig og holdt på det lenge etter at merket endret navn til Jaguar.
Skøyen Bilservice AS overtok Jaguar-importen i 1955. Etter hvert som Jaguar ble en del av Leyland, overtok Winterbil A/S, som hadde de andre Leyland-produktene rundt 1969–1970. Oscar Skotvedt (Autosenteret) overtok så i 1973 og var importør i to år. Da kom British Leyland Norge selv inn i bildet.
I 1979 opphørte British Leyland Norge, og dermed stoppet Jaguar-importen helt opp her til lands. I stedet dukket entusiastfirmaet Oslo Jaguar Service opp for å drive service og reparasjoner.
I 1989 fikk Oslo Jaguar Service status som norsk Jaguar-importør. Firmaet skiftet siden navn til Jaguar Norge AS for å gjenspeile dette. Jaguar Norge AS er i dag norsk importør, eneforhandler og autorisert merkeverksted for Jaguar og holder til ved Sofienbergparken i Oslo.


Sovetsk (Kaliningrad oblast).
Sovetsk (tysk: "Tilsit"; russisk: Сове́тск; litauisk: "Tilžė"; polsk: "Tylża"), er en by i den nåværende Kaliningrad-enklaven i Russland. Byen ligger ved elva Nemunas, og hadde 43 278 innbyggere i 2004. Byen var tidligere en del av Østpreussen, og var da kjent som Tilsit. Ved slutten av annen verdenskrig ble den okkupert av Den røde armé og sivilbefolkningen fordrevet.
Historie.
Tilsits historie begynte med den tyske orden, som oppførte festningen Burg Tilsit 1406-1409. Det oppstod snart en bosetning her som fra slutten av 1400-tallet utviklet seg til et økonomisk sentrum i regionen. I 1552 fikk Tilsit bystatus av hertug Albrecht av Preussen. Under syvårskrigen 1758-1762 ble byen okkupert av russiske styrker, men kom stort sett uskadet fra det. Det samme var tilfellet da Napoleons tropper var innom byen under den fjerde koalisjonskrig i 1807. Samme året undertegnet Napoleon og Tsar Aleksander I av Russland en ikke-angrepspakt i Tilsit (Tilsit-avtalen).
På 1800- og 1900-tallet fantes det et stort antall litauiske forbund i byen ettersom regionen hadde en betydelig litauisk minoritet. Frem til 1914 vokste Tilsit som resultat av sin omfattende trelastindustri og viden kjente produksjon av ost. Den berømte Tilsiter-osten ble oppfunnet og produsert av innvandrede hollandske bønder. I 1832 fikk byen direkte veiforbindelse til Königsberg og i 1865 ble den tilknyttet det prøyssiske jernbanenettet. Under første verdenskrig var byen okkupert i to måneder av russiske styrker. I 1939 hadde byen et innbyggertall på drøyt 56 000. Tilsit i 1910.
Annen verdenskrig betydde slutten for Tilsit som tysk by. I 1943 ble den rammet av de første allierte bombeangrepene. I oktober 1944 var østfronten rykket så nær at befolkningen ble evakuert. Men etter en midlertidig tysk militær offensiv valgte en del av innbyggerne å vende tilbake. Ved den røde hærs invasjon av Østpreussen i januar 1945 havnet Tilsit i sentrum for angrepet. Den ble erobret 20. januar 1945 etter at et intenst sovjetisk artilleribombardement hadde ødelagt 80% av bebyggelsen. Ved freden ble byen som en del av de alliertes avtaler fra Potsdamkonferansen en del av ekslaven Kaliningrad Oblast. Den gjenværende tyske befolkningen ble deportert eller utvist. Byen ble russifisert med tilflyttede russere og hviterussere under sitt nye navn Sovetsk. Under den kalde krigen var Sovetsk underlagt strenge militære restriksjoner og var stort sett stengt for utlendinger.
Ved Sovjetunionens kollaps ble Sovetsk en russisk grenseby til Litauen. Det har siden blitt lettere for tilreisende å besøke byen.


Verdipapirsentralen.
Verdipapirsentralen ASA (VPS) er et norsk selskap med konsesjon til å registrere rettigheter til finansielle instrumenter (blant annet verdipapirer), med rettsvirkninger etter "Verdipapirregisterloven". Selskapet ble opprettet av staten i 1985 som et selveiende særlovsselskap, men er senere omgjort til et allmennaksjeselskap.
VPS er organisert i en holdingstruktur der morselskapet Oslo Børs VPS Holding ASA eier 100% av driftsselskapet Verdipapirsentralen ASA.


Åsatrufellesskapet Bifrost.
Åsatrufellesskapet Bifrost er et trossamfunn for moderne åsatru, i hovedsak bygget på de førkristne religiøse tradisjoner i Norden. Samfunnet er en paraplyorganisasjon for åsatrulag og blotslag på forskjellige steder i Norge, og forvalter medlemsregistre, rettigheter og kommunikasjon med myndigheter for disse. Organisasjonen fungerer også som kommunikasjonsnettverk mellom de enkelte gruppene.
Fellesskapet.
Den religiøse aktiviteten foregår i blotslag, og de fleste av medlemmene er knyttet til et slikt lag. En del medlemmer tilhører ikke noe lag, men har medlemskapet knyttet direkte til Bifrost. Fellesskapet styres av et årlig tingmøte, men de fleste avgjørelser tas på lokalt nivå i lagene.
Fellesskapet gir ut medlemsbladet "Bifrost Tidende", ISSN1892-2805.
Som et registrert trossamfunn mottar Åsatrufellesskapet Bifrost statlige og kommunale tilskudd, og har vigselsrett.
Forholdet til nazisme og rasisme.
På grunn av mange norske nazistiske og rasistiske gruppers fascinasjon ved den norrøne mytologi og symbolbruken tilknyttet denne, blir Bifrost ofte antatt å ha lignende standpunkter. Fellesskapet har imidlertid offentlig tatt klart avstand fra nazisme og rasisme og erklært at slike holdninger er uforenlig med medlemskap i Bifrost.
Kvadlesing.
Tekstene er hovedsakelig hentet fra Eddakvadene, spesielt fra Håvamål, Voluspå og Sigerdrivermål. Andre kilder, også mer moderne dikt og skjønnlitterære tekster, kan også brukes.
Lysing i ve.
Å lyse et sted i ve vil si å fredhellige det, tilsvarende en velsignelse. Marken renses rituelt, og man ber vettene om lov til å bruke stedet. Selve gjennomføringen varierer i de forskjellige lag, men typiske elementer er bruk av ild eller vann.
Bloting.
Bloting er et rituelt offer til guden(e) seremonien henvender seg til. Hva som helst kan ofres, så lenge det har betydning og verdi (affeksjonsverdi teller for det samme som materiell verdi). Oftest ofres tingene på et bål, men det kan også senkes i vann eller graves ned.
Skålerunde.
En bolle med drikke sendes rundt til alle som er med på seremonien, og hver drikker en skål til gudenes ære eller for en man ønsker å minnes ved anledningen.
Vigsel.
Bifrost har utarbeidet en fast, offentlig godkjent vielsesseremoni. Andre elementer kan gjerne legges til seremonien etter parets ønske, men elementer kan ikke utelates.
Etter ekteskapsloven av 1/1 2009 kan Bifrost også utføre vigsler for par av samme kjønn.
Begravelse.
Fellesskapet utfører også begravelser for avdøde medlemmer som har underskrevet viljeserklæring om dette. Gravferdsetaten i Oslo har godkjent at Bifrost får et eget gravfelt på Voksen kirkegård i Oslo. Etter norsk lov må begravelsen normalt skje på en kirkegård, noe som setter visse begrensninger for folk ellers i landet.


Selevkos VI Epifanes.
Selevkos VI Epifanes var den eldste sønnen til Antiokos VIII Grypus og beseiret sin halv-onkel Antiokos IX Cyzicenus i 96 f.Kr. som hevn for farens død, men stillingen ble jevnet ut året etter av Antiokos sin sønn Antiokos X Eusebes, og Selevkos måtte flykte fra Syria til Mopsuestia i Kilikia. Der satte han opp hoffet, men ble snart drept av innbyggerne som ikke hadde råd til hans utsvevende livsstil. Fire av hans brødre, inkludert Antiokos XI Epifanes, Filip I Filadelfus og Demetrius III Euergetes fortsatte den ødeleggende borgerkrigen mot den andre grenen av familien og hverandre.


Naurus parlament.
Parlementsbygningen til høyre, regjeringsbygningen til venstre
Naurus parlament, lokalt kjent som "Huset" ("the House"), består av 18 medlemmer, og møtes flere ganger i uka. Siste normale valg var 3. mai 2003.
Parlamentet ble oppløst 2. oktober 2004 av president Ludwig Scotty, og parlamentet var inaktivt i tre uker. Til da hadde parlamentsformann vært Russell Kun, og parlamentssekretær Helen Bogdan. Fra det følgende valget 23. oktober 2004 har parlamentet vært fungerende, og parlamentsformann er nå Vassal Gadoengin. Bogdan forble parlamentssekretær.
Da Gadoengin døde i desember 2004, tok Valdon Dowiyogo over som parlamentsformann. Gadoengins sete i parlamentet ble imidlertid ikke fylt, og det ventes et valg for dette i løpet av 2005.


Antiokos X Eusebes.
Antiokos X Eusebes på forsiden av en mynt
Antiokos X Eusebes Filopator var enda en konkurrent i de innviklede familiefeidene mellom de siste selevkidene.
Han begynte sitt styre i 95 f.Kr., og hans første bragd var å beseire han doble halv-fetter/tremenning Selevkos VI Epifanes, og hevnet dermed farens, Antiokos IX Cyzicenus, nylige død. Kallenavnet han tok, forteller mye av hans historie: Eusebes (som var farens tittel) og Filopator (glad i far) æret begge hans far. Etter det, hersket han i Antiokia og dets omliggende områder, og kjempet kontinuerlig mot de fire brødrene til Selevkos VI, nabateanerne og partherne. Tiden for hans fall angis forskjellig. Josefus sier at han ble drept rundt 90 f.Kr. i kamper med partherne, og hans kontroll over Antiokia ble helt sikkert mistet til Filip I Filadelfus rundt da, mens for eksempel Appian snakker om at han ble beseiret da den armenske kongen Tigranes invaderte Syria rundt 83 f.Kr., men i det tilfellet sies det ikke noe om hva han gjorde i mellomtiden.
En sønn av Antiokos X som het Antiokos XIII Asiatikus ble gjort til klientkonge i Syria etter at den romerske generalen hadde beseiret Tigranes.


Samlingspartiet Ny Fremtid.
Samlingspartiet Ny Fremtid ble grunnlagt i 1993 av Fremskrittspartiets tidligere stortingsrepresentant Finn Thoresen og stilte lister i alle fylker samme år. Det fikk omkring 8 000 stemmer i alt, noe som var langt unna stortingsrepresentasjon i noe fylke. I 1994 gikk Kristent Samlingsparti inn i partiet. I 1997 stilte partiet lister i to fylker, og i 1998 ble Samlingspartiet Ny Fremtid slått sammen med Kristent Konservativt Parti under navnet Kristent Samlingsparti.
Politisk inntok Samlingspartiet Ny Fremtid et høyreorientert kristenfundamentalistisk standpunkt. Partiet ville blant annet forby abort og homofili, samt å gi kristendommen en langt sterkere plass i samfunnslivet.


Kristent Konservativt Parti.
Kristent Konservativt Parti ble grunnlagt i 1965 som Norges Demokratiske Parti og stilte sporadisk til valg inntil de i 1998 slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid, under navnet Kristent Samlingsparti (KS). Partiet hadde aldri noen stor oppslutning, men gjorde flere forsøk på å verve politikere fra andre partier. Blant annet forsøkte man å få stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle (KrF) til å stille som toppkandidat i Hordaland.
Den tid partiet het Norges Demokratiske Parti, var partiet et parti som kan sammenlignes med dagens Kystparti.
Etter en indre maktkamp,overtok den kristenkonservative Paul Granberg som leder av partiet.Og partiet skiftet da navn,først til «Fredspartiet» og senere til «Kristent Konservativt Parti».


AB Volvo.
"For Volvo personbiler, se Volvo Cars"
AB Volvo er en av Sveriges største bedrifter, og produserer lastebiler, busser, anleggsmaskiner og båtmotorer. Volvo ble grunnlagt i Göteborg i 1927. Konsernet har i dag omtrent 81 000 ansatte, og hadde i 2004 en omsetning på 210 milliarder svenske kroner.
Navnet Volvo er latin og betyr «Jeg ruller».
Historie.
Frem til 1980-tallet produserte Volvo også traktorer og skurtreskere under navnet Volvo BM, men den delen av selskapet ble etter noen års samarbeid solgt til finske Valmet.
Inntil 1999 produserte Volvo også personbiler, men personbildivisjonen ble i 1998 solgt til Ford Motor Company (Volvo Cars).


Antonio Correr.
Antonio Correr eller Corraro (født 15. juli 1369, død 19. januar 1445) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Bolofna.
Han ble kreert til kardinal i mai 1408 av sin onkel, pave Gregor XII.
Eksterne lenker.
Correr, Antonio
Correr, Antonio
Correr, Antonio
Correr, Antonio


Pilsens Samlingsparti.
Pilsens Samlingsparti (PsP) var et politisk parti i Vest-Agder. Valgprogrammet til partiet bestod av ti punkter som alle var relatert til øl, pils eller bryggerier. Blant hovedsakene var lavere alkoholavgifter og økte tollkvoter, enklere å få skjenkebevilling og utvidede skjenketider, kulturstøtte til bryggeriene og hindring av ølmonopol. Partiet stilte for første gang til valg i Stortingsvalget 2005 og fikk 65 stemmer, eller 0,07 % av stemmene i Vest-Agder (0,0025% på landsbasis). De stilte ikke liste ved Stortingsvalget 2009.


Direktedemokratene.
Direktedemokratene (DD) var en bevegelse for direktedemokrati i Norge. Bevegelsen ønsket å tvinge gjennom en slik utvikling gjennom å stille kandidater til valg. Direktedemokratene ville avholde interne valg i alle saker representantene skal stemme over. DDs representanter ville være bundet av resultatet. Valgene skulle gjennomføres på internett. Direktedemokratene hadde ingen politisk agenda ut over dette.
Leder av Direktedemokratene var Roy Magnus Løken, nestleder er Lars Kilevold.
Valgresultat 2003.
Ved kommunestyrevalget i 2003 stilte Direktedemokratene liste i tre kommuner: Oslo, Moss og Rygge.


Reformpartiet.
Reformpartiet var et norsk registrert politisk parti. Utgangspunktet for partiet var motstanden blant folk flest mot bomringer rundt Tønsberg i Vestfold fylke, og det at politikerne fra de etablerte partiene ikke tok hensyn til at et stort flertall av befolkningen var motstandere av at veibygging i området skulle finansieres gjennom bomstasjoner.
Partiet ble stiftet den 12. oktober 2004 på Nøtterøy Menighetshus. Partiet rakk å samle de nødvendige 5 000 støtteunderskrifter innen årsskiftet, og rakk innen fristen for stortingsvalget høsten 2005, å stille lister i 6 fylker: Vestfold, Rogaland, Møre og Romsdal, Oppland, Østfold og Akershus.
Partiets slagord for stortingsvalget 2005 var «Norge uten bommer! Reformpartiet – mot velgerforakt og maktmisbruk!». Reformpartiet har, som det eneste av partiene som stiller til stortingsvalget, programfestet direkte demokrati ved at det sier at dersom 5 % av velgerne skriver under på krav om folkeavstemning i en sak, så skal slik avstemning skje og resultatet skal være bindende for partiet.
Reformpartiet ble oppløst 13. juli 2009.


Abort-motstanderne.
Abort-motstanderne (tidligere "Abort-motstandernes Liste") er en politisk gruppering som stilte til valg i sju fylker ved stortingsvalget 2005 og i et fylke (Østfold) i 2009. Gruppen hadde opprinnelig ikke noe program ut over abortsaken, og ønsket ikke å bli oppfattet som et politisk parti. 17. august 2008 ble imidlertid partiet Abort-motstanderne stiftet.
Program.
I Abort-motstandernes vedtekter § 1 er kjernepunktene i partiets politikk formulert slik: «Abort-motstandernes primære formål er å drive folkeopplysning og annen tjenlig virksomhet for å få fjernet "abortloven" og for å oppnå lik rett til liv for alle mennesker fra unnfangelse til en naturlig død. Vi vil arbeide for at ingen norsk lov skal være i strid med Bibelens 10 bud.»
Partiet er for totalt forbud mot framprovosert abort og mener at alle befruktede menneskeegg og -fostre bør ha full beskyttelse av loven. I denne sammenheng regnes et vanlig prevensjonsmiddel som spiral som abortframkallende.
Når det gjelder andre spørsmål, skal representanter for Abort-motstanderne følge Bibelen og de ti bud, samt Grunnloven av 1814 med «senere lovlige forandringer».
Stortingsvalget 2005.
Samtlige av partiets sju valglister ble toppet av de kjente abortmotstanderprestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa.
Abort-motstandernes Liste kjørte en svært medierettet valgkamp og ble utsatt for mye kritikk både på innhold og virkemidler. De leverte fosterdukker og bilder av blodige fostre i postkassene til tusenvis av tilfeldelige utvalgte rundt om i landet. En valgkampbil ble utstyrt med store bilder av aborterte fostre, og inne i bilen ble det vist en elleve minutter lang film av en autentisk abort. DVD-er med den samme filmen ble delt ut til elever i en skolegård. På listens hjemmeside ble det blant annet lagt ut bilder og lenker til videoer tatt av senaborter utført i USA, såkalte «partial-birth abortions».
Ingen kvinner var representert på noen av listene, begrunnet med ønsket om å spare kvinnene for mulig spott og hets fra medier, og for fysiske angrep under valgkampen.
Stortingsvalget 2009.
Ved valget i 2009 stilte partiet liste bare i Østfold – med Ludvig Nessa på førsteplass. De øvrige plassene var stort sett fylt opp med medlemmer av Ivar Kristianslunds familie. Lista fikk 178 stemmer.


Helge Fjeld.
Helge Fjeld (født 2. februar 1964) er en tidligere fotballkeeper for blant annet Ørn-Horten og Stabæk. Helge Fjeld er den spilleren som har spilt nest flest kamper for Ørn-Horten, 365 ganger har han spilt i den brune drakten.
Han ble kåret til æresborger av Horten etter at han på overtid i 2001 scoret seiersmålet mot Vålerenga på overtid. Ørn-Horten måtte slå Vålerenga, og Mandalskameratene måtte tape i Mandal.
Kampen.
Ørn lå under 2-1 rett før slutt, og det meste av håp var ute. Så kom 2-2-utlikningen på overtid, og håpet om en seier ble igjen vekket til live. Alle «de brune» presset på, og skapte mulighet etter mulighet i Lystlunden før endelig det avgjørende innkastet kom.
Lasse-Jørn Fredriksen tok et langt innkast, som keeperkjempen Helge Fjeld headet elegant inn i mål, på 5 minutter overtid. Så kom meldingen fra Mandal om at «MK» hadde tapt. Ørn-Horten beholdt plassen i 1. divisjon.


Latinerkvarteret.
Latinerkvarteret (fr. Quartier Latin) er en bydel i Paris, på venstre bredd, i 5. og 6. arondissement. Området har ingen administrativ status, og kan løst defineres som området mellom Saint-Germain-des-Prés og Luxembourghagen. Noen vil også innlemme området østover mot Jardin des Plantes.
Latinerkvarteret har fått navnet sitt etter universitetet Sorbonne og de andre av middelalderens lærde skoler, og aktivitetene knytta til dem. Området var dominert av lærde og studenter fra hele Europa, med deres fellesspråk latin.


Kristen Framtid.
Kristen Framtid ble grunnlagt i 2001 da Kristent Samlingspartis leder Ivar Kristianslund forlot partiet i protest mot at sentraltyret tillot kvinner i verv og posisjoner. Kristen Framtid ønsker et samfunn styrt etter sin fortolkning av Bibelen. Partiet har ennå ikke stilt til valg, men Kristianslund stod på 3. plass på Abortmotstandernes Liste i Vest-Agder ved valget i 2005. Han stilte også på denne lista i Østfold i 2009; for øvrig en liste der mer enn halvparten av de oppførte kandidatene var medlemmer av Kristianslunds nærmeste familie.
Ifølge nettsiden til partiet har Kristianslund nå meldt seg ut av dette, og er blitt generalsekretær i partiet Abortmotstanderne.


Sentraleuropeisk tid.
Sentraleuropeisk tid eller Central European Time (CET) er tidssonen som ligger en time før GMT/UTC, og skrives dermed gjerne GMT+1 eller UTC+1. CET var før også kjent som "Middeleuropeisk tid" (Middle European Time – MET).


Agesilaos II.
Agesilaos II, konge av Sparta av Eurypontid-familien, var sønnen til Arkhidamos II og Eupolia og yngre stebror av Agis II, som han etterfulgte rundt 401 f.Kr. Agis hadde en sønn, Leotykides, men han ble satt til siden som illegitim, rykter sa at han var sønnen til Alkibiades. Agesilaos' suksess skyldtes hovedsakelig Lysander som håpet å finne i ham et lydig verktøy for fremmelsen av hans politiske tanker. Men i dette håpet ble Lysander skuffet, og den økende makten til Agesilaos førte snart til hans nederlag.
I 396 f.Kr. ble Agesilaos sendt til Asia med en styrke på 2000 neodamodere (frigjorte spartanske slaver (heloter)) og 6000 allierte for å sikre de greske byene mot et persisk angrep. Kvelden før han seilte fra Aulis, forsøkte han å ofre, som Agamemnon hadde gjort før felttoget til Troja, men thebanerne hindret dette, en fornærmelse han aldri tilgav. Da han ankom Efesos, ble en våpenhvile på tre måneder inngått med Tissafernes, satrapen av Lydia og Karia, men forhandlingene som ble gjennomført i løpet av den tiden var ufruktbare, og da våpenhvilen var slutt raidet Agesilaus Frygia, hvor han lett vant et enormt krigsbytte siden Tissafernes hadde konsentrert sine tropper i Karia.
Etter å ha tilbrakt vinteren med å organisere en kavaleri-styrke, gjorde han et vellykket inngrep i Lydia våren 395 f.Kr.. Tithraustes ble så sendt for å erstatte Tissafernes, som betalte med livet for sine stadige nederlag. En våpenhvile ble inngått mellom Tithraustenes og Agesilaos, som forlot den sørlige satrapien og igjen invaderte Frygia som han plyndret inntil den følgende våren. Han ble så enig med satrapen Farnabazus og vendte seg igjen sørover.
Det er sagt at han planla en kampanje i det indre landet, eller til og med et angrep på Artaxerxes II, da han ble kalt tilbake til Hellas pga en krig mellom Sparta og de kombinerte styrkene til Athen, Theben, Korint, Argos og flere mindre stater. En rask marsj gjennom Thrakia og Makedonia brakte ham til Thessali hvor han slo tilbake det thessaliske kavaleriet som forsøkte å stoppe ham. Styrket av fokianske og orkomenske tropper og en spartansk armé, møtte han de samlede styrkene ved Koronea i Boeotia, og i et intenst slag var han den tekniske vinneren, men suksessen var fattig og han måtte trekke seg tilbake via Delfi til Peloponnes. Kort tid før dette slaget ble den spartanske marinen, som han hadde fått overkommandoen over, totalt beseiret utenfor Knidos av en mektig persisk flåte under Konon og Farnabazus.
Etter dette tok Agesilaos en viktig del i Korintkrigen, og gjorde flere fremgangsrike ekspedisjoner inn i korinternes territorium og erobret Lekaium og Piraium. Tapet av en «mora», derimot, ødelagt av Ifikrates, nøytraliserte disse sukseene, og Agesilaos returnerte til Sparta. I 389 f.Kr. foretok han en kampanje i Akarnania, men to år senere satte Antalkidas-freden en slutt for fiendtlighetene, varmt støttet av Agesilaus. Da krig brøt ut på nytt med Theben invaderte kongen to ganger Boeotia (378 og 377 f.Kr.), og det var på hans råd at Kleombrotus ble beordret til å marsjere mot Theben i 371 f.Kr.. Kleombrotus ble beseiret ved Leuktra og den spartanske kontrollen ble kastet. I 370 f.Kr. forsøkte Agesilaus å gjeninnføre spartansk prestisje ved en invasjon av mantineansk territorium, og hans standhaftighet og heltedåder redder Sparta da hennes fiender, ledet av Epaminondas, slo seg i gjennom Lakonia det samme året, og igjen i 362 f.Kr. da de gjorde alt unntatt å ta byen ved hjelp av en rask og uventet marsj. Slaget om Mantinei (362 f.Kr.), der Agesilaus ikke var med, ble fulgt av en generell fred. Men Sparta håpte fremdeles på å ta tilbake sitt herredømme. For å skaffe penger for å føre krigen hadde Agesilaus støttet satrapene som hadde gjort opprør, og i 361 f.Kr. gikk han til Egypt i ledelsen for en styrke med leiesoldater for å hjelpe Takhos mot Persia. Han overførte snart sine tjenester til Takhos sin fetter og rival Nektanabis, som gav ham en sum på 200 talenter som takk for hjelpen. På sin vei hjem døde Agesilaus i en alder av 84, etter et styre på 41 år.
Agesilaus var fysisk liten og ikke imponerende i fremtoning, og var delvis lam fra fødselen av. Dette ble brukt mot ham i diskusjon om hans tronbestigelse. Et orakel advarte Sparta mot et «lamt styre». Han var en suksessrik leder i geriljakrig, oppvakt, rask og samtidig forsiktig. Jevnt over en mann hvis personlige mot var hevet over enhver tvil. Som statsmann vant han seg både entusiatiske tilhengere og bitre fiender, men hans patriotisme kan ikke trekkes i tvil. Han levde på det mest sparsommelige hjemme og i felten, og selv om hans felttog ble foretatt hovedsakelig for å sikre bytter, var han fornøyd med å berike staten og sine venner og returnere like fattig som han satte ut. Det verste trekket i hans karakter er hans ustoppelige hat mot Theben, som direkte førte til slaget ved Leuktra og Spartas fall fra hennes posisjon som overherre.
Hans datter Kyniska ble den eneste kvinnen i den antikke historie som vant de olympiske lekene.
- Gå ikke etter noen mann som ikke har noe å tape, for han vil komme tilbake etter deg med styrken til 10 mann.


Niccolò Albergati.
Niccolò Albergati O.Cart. (født i 1357 i Bologna i Italia, død 9. mai 1443 i Siena) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Bologna.
Han ble mot sin vilje utnevnt til biskop av Bologna i 1417. Pavene Martin V og hans etterfølger Eugenius IV benyttet ham til en rekke viktige oppdrag, blant annet til Frankrike og i Lombardia.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.
Han tok del i konferansene med den greske kirke forut for forsoningen mellom den katolske og den gresk-ortodokse kirke som ble erklært i Firenze. Paven utnevnte ham til Storpønitentiar kort tid før han døde.
Han døde i hellighets ry, men ble andri formelt helligkåret.
Han forfattet en rekke teologiske og andre traktater, som "«Recollecta multae electionis»", "«Apologia pro Eugenio IV»". prekener, bønner og brev.
Albergati, Niccolò
Albergati, Niccolò
Albergati, Niccolò
Albergati, Niccolò
Albergati, Niccolò


Jan Aleksander Lipski.
Jan Aleksander Lipski (født 1690 i Hudzkow ved Gniezno i Polen, død 20. februar 1746 i Kielce) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Luzk noen måneder i 1732, og deretter erkebiskop av Kraków 1732–1746.
Han ble kreert til kardinal i desember 1732. Han deltok "ikke" ved konklavet 1740.
Lipski, Jan Aleksander
Lipski, Jan Aleksander
Lipski, Jan Aleksander
Lipski, Jan Aleksander


Bernard Maciejowski.
Bernard Maciejowski (født 1548 i Polen, død 19. januar 1608 i Kraków) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Luzk 1587–1600, og deretter erkebiskop av Kraków fra 1600, og erkebiskop av Gniezno fra 1606.
Han ble kreert til kardinal i desember 1604.
Maciejowski, Bernard
Maciejowski, Bernard
Maciejowski, Bernard
Maciejowski, Bernard


Jurgis Radvila.
Jerzy Radziwiłł eller Jurgis Radvila (født 31. mai 1556 i Vilna i Litauen, død 21. januar 1600 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han mistet sine foreldre da han var 12 år, og konverterte da fra lutherdommen (han var døpt luthersk) til katolisismen. Han trådte deretter inn i den katolske geistlighet. Biskop Valerijonas Protasevičius av Vilnius ønsket ham som koadjutor-biskop. Både Stefan Bathóry, konge av Polen, og pave Gregor XIII samtykket, men krevde at han først måtte til Roma for videre studier og befestes i den katolske tro. Han reiste da til Roma sammen med en yngre bror som også hadde avsverget Martin Luthers lære. De ble satt under jesuittpateren Achille Gagliardis overoppsyn og bodde i pave Julius IIIs villa.
I desember 1574 ble han så koadjutor-biskop av Vilnius, og etterfulgte som ordinær biskop der i 1581, med pavelig dispens fra minimumsalderen for et slikt embede. Han arbeidet utrettelig for å fri sitt bispedømme fra lutherdommen.
Han ble kreert til kardinal i desember 1583.
Han var så erkebiskop av Kraków 1591–1600. Han døde under en pilegrimsreise til Roma i forbindelse med jubelåret 1600.


Stoffmengde.
Stoffmengde brukes for å beskrive hvor mange partikler som reagerer i en kjemisk reaksjon.
Da selv små mengder stoff medfører et stort antall atomer/molekyler er SI-enheten mol for stoffmengde innført. Et mol er definert som en stoffmengde som inneholder like mange partikler som det er atomer i 12 g av isotopen C-12. Dette er igjen avogadrotallet, 6,02*10^23 partikler. Når vi da kjenner gjennomsnittlig atommasse (da isotoper gjør at atomene vil avvike i atommasse fra det som er gitt ved protoner og nøytroner) kan vi ved å kjenne massen beregne antall mol av stoffene.


Federico Fellini.
Federico Fellini (født 20. januar 1920, død 31. oktober 1993) var en italiensk regissør og manusforfatter.
Fellinis storhetstid strakte seg fra 1950-årene til 1970-årene. Blant hans mest kjente filmer er "La Strada" ("Landeveien"), "La dolce vita" ("Det søte liv") og "Amarcord". Filmene hans kjennetegnes av livsglede og et vell av merkelige og interessante figurer, men filmene har alltid en alvorlig bunn. Hans tidlige filmer knyttes til neorealismen, en retning bl.a. regissørene Vittorio de Sica og Roberto Rossellini regnes å tilhøre. Senere ble filmene hans stadig mer fantastiske og drømmeaktige.


Bjørn Eidsvåg.
Bjørn Eidsvåg under Nordiske Mediedager 2010.
Bjørn Eidsvåg (født 17. mars 1954 i Sauda) er en norsk sanger og komponist. Han har utgitt 24 album siden debuten i 1976, og han har blitt tildelt Spellemannprisen fire ganger. Eidsvåg er utdannet cand. theol. ved Det Teologiske Menighetsfakultet i Oslo i 1980. For ungdommer og unge voksne er Bjørn Eidsvåg, gjennom radioprogrammet "Radioresepsjonen", kjent som «Losen».
Biografi.
Bjørn Eidsvåg har vært artist siden 1971. Han er forfatter av en rekke tekster og melodier (nærmere 300 titler pr. vår 2004). Alle utgivelsene foreligger på CD. Bjørn Eidsvåg har dessuten medvirket som sanger og tekstforfatter på flere plateutgivelser med andre artister.
Det som på mange måter karakteriserer Bjørn Eidsvåg som artist er at han er prest. Men selv om han er livssynforankret, har han gjennom hele sin karrière stått på retten til å si hva han vil – uavhengig av livssynsbåser. Med tekst og musikk har han vist et sterkt ønske om å kommunisere med alle. Selv definerer Bjørn Eidsvåg seg mer som en kulturarbeider enn som musiker og artist.
Bjørn Eidsvåg slo gjennom for fullt i Norge med utgivelsen "Allemannsland" som kom ut i oktober 1993. Plata solgte rask over 60 000 eksemplarer. Suksessen ble fulgt opp i 1995 med "Landet lenger bak" som høsten 1996 passerte 100 000 som den første av Bjørn Eidsvågs plater. Begge utgivelsene ble fulgt opp av store landsomfattende turnéer med fulle hus og varme omtaler i pressen. Med "Allemannsland" og "Landet lenger bak" ble Bjørn Eidsvåg allemannseie.
Bjørn Eidsvåg er nå en av Norges mestselgende artister. Samtlige utgivelser som er gitt etter 1996 er solgt i 100 000 eksemplarer eller mer, med unntak av "Tapt uskyld" (1999). Suksessen nådde nye høyder med utgivelsen "Tålt" (2002) og over 220 000 solgte plater. Samtlige av de rundt 30 konsertene på høstturneen dette året var utsolgt, og det ble satt opp ekstrakonserter flere steder. Med "Tålt" toppet Bjørn Eidsvåg VG-lista i åtte sammenhengende uker.
Bjørn Eidsvåg har vært nominert til Spellemannprisen ti ganger, blant annet for "Live in Ny York" (1981), "Passe gal" (1983), "Landet lenger bak" (1995) og "På svai" (1997). Han fikk Spellemannprisen 1990 i klassen underholdning for albumet "Alt du vil ha", ble kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 1997 og fikk Spellemannprisen 2002 i klassen årets låt for duetten «Mysteriet deg» med Lisa Nilsson. Under Spellemannprisen 2006 fikk han tildelt juryens hederspris sammen med Sissel Kyrkjebø og Åge Aleksandersen. Han har i tillegg fått Gammleng-prisen i klassen vise i 1996 og Norsk Artistforbunds Ærespris i 2006.
20. oktober 2008 ble albumet "Pust" utgitt. Eidsvåg hevder at han ser på platen som den tredje i en trilogi som består av "Tålt" og "Nåde". Sangen «E du den du e» ble utgitt som singel fra albumet.
Bjørn Eidsvåg er engasjert i arbeidet med å fremme norsk populærmusikk. Han har tidligere sittet i styret i NOPA, GRAMO, og TONO, og sitter nå som styremedlem i nyetablerte Norsk Artistforbund.
Eidsvåg er førstevalget som vikarierende programleder når det trengs i P3-programmet Radioresepsjonen, noe som han var første gang i 2009. I mai 2010 opptrådte Eidsvåg med Radioresepsjonen på Rockefeller i deres avslutningsshow, hvor han fremførte «Floden». I tillegg har han vært gjest på programmet, og fått sitt eget kallenavn: «Losen».
I 2010 ga Eidsvåg ut albumet "Rundt neste sving" som ble en ny salgssuksess. Albumet ble produsert av Thomas Dybdahl og fra albumet ble «Nede for telling» som har tekst av lyrikeren Helge Torvund utgitt som singel. Albumet ble nummer 1. på VG-lista og ble årets mestselgende album i Norge.


Hegemoni.
Hegemoni er dominansen som en gruppe (eller en stat) har over andre grupper (eller stater). Denne dominansen kan gruppen eller staten oppnå med eller uten trusler om maktbruk. Hegemoni har den uansett hvis den i stor grad kan diktere (f.eks.) handelsbetingelser til sin egen fordel, eller mer generelt hvis den kan påvirke kulturelle perspektiver og oppfatninger i samfunnet eller i verden slik at de serer den dominante gruppen eller staten. Når det snakkes om «stat» er det vanligvis bare stormakter som kan ha en slik innflytelse.
Den politiske filosofen Antonio Gramsci (1932/1975) definerte hegemoni som «det kulturelle lederskap som utøves av en herskende klasse». En herskende klasse eller stat kan ikke bruke voldsmakt i tide og utide. Gjør den det vil den gradvis få flere og flere mot seg. Derfor tyr gruppen eller staten til andre og mer finurlige former for å få andre stater og mennesker til å slutte opp om den dominante statens verdier, politikk og handlinger.
Demokratiforskeren Robert A. Dahl opererer med to typer hegemoni, styreformene konkurransepreget oligarki og inkluderende hegemoni.
Opprinnelse.
Hegemoni viste opprinnelig til den makt og innflytelse som en militært sterkere bystat i antikkens Hellas hadde over andre bystater. Allerede i antikken ble imidlertid begrepet "hegemoni" utvidet til å omfatte også en bystats evne til å dominere andre bystater på andre måter enn å ta i bruk militær makt. Begrepet "hegemoni" kan derfor langt på vei sies å være identisk med begrepet "stormaktsdominans".
Gjennom historien har kulturell og politisk makt innen noe område sjelden oppnådd en perfekt balanse, men hegemoni resulterer i at visse kulturelle antagelser, verdier eller skikker får makt på bekostning og delvis eksklusjon av andre. Hegemoni berører perspektivet til den allment aksepterte historien slik den blir skrevet av kulturelle seierherrer for et medfølende publikum.


Marcel Desailly.
Marcel Desailly (født 7. september 1968 i Accra, Ghana) er en tidligere fransk fotballspiller.
Han var med på å vinne VM 1998 og EM 2000 for.
Han var kjent for sin kompromissløse spillestil og med sin fysikk fikk han fort tilnavnet «The Rock». Han startet karrieren som profesjonell fotballspiller i Nantes i 1986, rakk ett år i Olympique Marseille sesongen 92/93 før han ble hentet til det italienske storlaget AC Milan hvor han spilte ut sesongen 97/98. Han signerte for Chelsea FC for 4,6 millioner pund før VM i Frankrike. I Chelsea ble han etterhvert kaptein og utgjorde et midstopperpar sammen med Frank Leboeuf og var viktig også for utviklingen til William Gallas og kanskje særlig John Terry som hadde den store franskmannen som sin mentor.
I august 2004 trappet han ned og takket nei til videre spill på det franske landslaget og for Chelsea FC. Tok ett år i Qatar som kaptein hos Al-Gharafa og sikret seriemesterskapet der før han spilte sine siste kamper hos Qatar SC sesongen 2005/06.
Han er nå tilknyttet både BBC og Canal + i Frankrike som frittalende ekspertkommentator på TV.


Marsmarken.
Navnet kommer fra den romerske stridsguden Mars, og ble opprinnelig tatt i bruk fordi områdene ble brukt til militære formål.


Marsmarken (Paris).
Marsmarken (fr. Champ-de-Mars) er en stor offentlig park i 7. arrondissement i Paris, mellom Eiffeltårnet og École militaire.
Navnet er henta fra Marsmarken i Roma, som er oppkalt etter krigsguden Mars fordi det foregikk militærøvelser der.
Marsmarken var åsted for en massakre under den franske revolusjon, den 17. juli 1791. Mange mennesker var samla for å undertegne et opprop som ville avskaffe kongedømmet og erklære Frankrike som republikk. General La Fayette ga da ordre til å angripe en folkemengde som hadde samla seg der, og 50 mennesker ble drept og flere hundre såra.
Området har vært brukt til et stort antall verdensutstillinger og andre internasjonale utstillinger.
Champ-de-Mars er også navnet på en nedlagt metrostasjon ved Marsmarken.
Marsmarken


Juan de Zúñiga y Pimentel.
Juan de Zúñiga y Pimentel
Juan de Zúñiga y Pimentel (spansk, død 6. desember 1503) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sevilla i Spania.
Han ble kreert til kardinal i november 1503 av pave Julius IIs første konsistorium.
Zuniga Pimentel, Juan de
Zuniga Pimentel, Juan de
Zuniga Pimentel, Juan de


François Guillaume de Castelnau-Clermont-Lodève.
François Guillaume de Castelnau-Clermont-Lodève (fransk, død i mars 1541) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Narbonne i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i november 1503 av pave Julius IIs første konsistorium.


Galeotto Franciotto della Rovere.
Galeotto Franciotto della Rovere (død 11. september 1507) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i november 1503 av sin onkel, pave Julius II, i hans første konsistorium.
Han var halvbror til kardinal Sisto Gara della Rovere, biskop av Lucca.
Franciotto della Rovere, Galeotto
Franciotto della Rovere, Galeotto


Clemente della Rovere Grosso.
Clemente della Rovere Grosso (italiener, død 18. august 1504) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Mende i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i november 1503 av sin onkel, pave Julius II, i hans første konsistorium.
Della Rovere, Clemente
Della Rovere, Clemente
Della Rovere, Clemente
Della Rovere, Clemente
Della Rovere, Clemente


Sigismondo Gonzaga.
Sigismondo Gonzaga (død 3. oktober 1525) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var bror til hertugen av Mantova.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.
Gonzaga, Sigismondo
Gonzaga, Sigismondo
Gonzaga, Sigismondo


Palass.
Palass er et bygg som svarer til slott, dog med den forskjellen at palasset ligger i en by eller i et bymiljø. Palasset har som hovedregel ingen park, det finnes dog palass som har park. Palass har dog ofte en hage. Et palass kan ligge helt ut mot gaten som vi kan se i Stockholm Arvefyrstens palass eller tilbaketrukket som Det Kongelige Slott i Oslo, Buckingham Palace i London eller Elyséepalasset i Paris.
Versailles var opprinnelig et slott, men urbaniseringen gjorde det til et palass over tid. At ordet slott brukes om Det Kongelige Slott og Akershus slott i Oslo og Kungliga Slottet i Stockholm er av tradisjonsmessige årsaker.
Ordet "palass" kommer av latinets "palatium", etter "Palatium" eller Palatinen, den av Roms syv åser som keiserne oftest bygde sine boliger i.
Det finnes en spesiell variant av palasset som kalles palé, dette er altså ikke noe palass, men en større praktfull bygning (eller mindre palass om en vil) i bymiljø.


Carlo Domenico del Carretto.
Carlo Domenico del Carretto (død 15. august 1514) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.


Fazio Santori.
Fazio Santori (død 22. mars 1510) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilsluttet den romerske kurie og var også biskop av Cesena.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.
Santori, Fazio
Santori, Fazio
Santori, Fazio


Bent Hamer.
Bent Hamer (født 18. desember 1956 i Sandefjord) er filmregissør, forfatter og produsent.
Hamer studerte filmteori og litteratur ved Stockholms universitet og Stockholms filmskole. I tillegg til hans spillefilmer har han skrevet og vært instruktør for flere kortfilmer og dokumentarer. Hans første langfilm, "Eggs" fikk blant annet pris for beste nykommer på Cannes filmfestival og kritikerprisen på Toronto filmfestival i 1995.
Hamer er grunnlegger og eier av BulBul Film Association, som ble etablert i Oslo i 1994.
O'Horten er utvalgt til å være det norske bidraget i konkurransen om Oscar for beste fremmedspråklige film.


Gabriele de' Gabrielli.
Gabriele de' Gabrielli (død 5. november 1511) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilsluttet den romerske kurie og var også biskop av Urbino.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.
Gabrielli,Gabriele de'
Gabrielli,Gabriele de'
Gabrielli,Gabriele de'


Francesco Adiosi.
Francesco Adiosi (død 24. mai 1511) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilsluttet den romerske kurie og var også biskop av Pavia.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.
Adiosi, Francesco
Adiosi, Francesco
Adiosi, Francesco


Antonio de Ferreri.
Antonio de Ferreri (død 23. juli 1508) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilsluttet den romerske kurie og var også biskop av Gubbio.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.
Ferreri, Antonio
Ferreri, Antonio
Ferreri, Antonio


Leonardo della Rovere Grosso.
Leonardo della Rovere Grosso (italiener, død 17. september 1520) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Agen i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.
Della Rovere, Leonardo
Della Rovere, Leonardo
Della Rovere, Leonardo


Robert Britto Guibé de Challand.
Robert Britto Guibé de Challand (fransk, død 9. november 1513) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Rennes i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1505 av pave Julius IIs annet konsistorium.
Guibe de Challand, Robert Britto
Guibe de Challand, Robert Britto
Guibe de Challand, Robert Britto


Luxembourghagen.
Det franske senatet, sett fra Luxembourghagen
Luxembourghagen (Jardin du Luxembourg) er en park i Paris, i 6. arondissement, i Latinerkvarteret.
Parken ble anlagt i 1612 som et parkanlegg for Luxembourg-palasset. Et stort antall statuer som viser scener fra gresk mytologi finnes spredd rundt i parken. Det er også mange dyrefigurer. Rundt den sentrale terrassen står statuer av franske dronninger. Hagen kombinerer geometriske alleer med mer romantiske partier og bed med planter og blomster.
Det er bygd flere sportsanlegg i parken, bl.a. for tennis og basketball. Første søndag i september avholdes finaler i det franske mesterskapet i tennis her. Det finnes også aktiviteter for barn; lekepark, ponniridning, dokketeater, utleie av modellseilbåter mm.


Demetrios III av Syria.
Demetrios III (død 88 f.Kr.), kalt Eukairos («godt beregnet tidspunkt» muligens en misforståelse av det avledede navnet "Akairos", «dårlig beregnet tidspunkt») og Filopator, var sønnen til Antiokos VIII Grypus.
Med assistanse av Ptolemaios X Lathyrus, konge i Egypt, tok han tilbake deler av hans fars syriske områder rundt 95 f.Kr., og etablerte sitt hoff i Damaskus, hvorfra han førsøkte å utvide sine områder. I sør nedkjempet han makkebeer-kongen Aleksander Jannai i et slag, men fiendtligheten fra den jødiske befolkningen tvang ham til å trekke seg ut. I et forsøk på å kaste sin bror, Filip I Filadelfus, fra tronen, ble han beseiret av araberne og partherne, ble tatt til fange og holdt i fangenskap i Parthia av Mithridates II inntil han døde i 88.


Søstre, kamerater!
"Søstre, kamerater!" er en debattbok utgitt av forfatteren og politikeren Kjersti Ericsson i 1987 på Oktober forlag. Den ble nyutgitt av Røde Fane i 1999
Boka er et sentralt dokument for et kvinneperspektiv på ideologien til partiet AKP. Den er oversatt til engelsk, spansk og tysk. Den engelske utgaven er utgitt i Oslo, av AKP, mens den tyske utgaven bare finnes i nettversjon.


Ericsson.
Ericsson ("Telefonaktiebolaget L. M. Ericsson") (,), er et av Sveriges største selskaper. De driver med telekommunikasjon- og datakommunikasjon- utstyr/systemer og relaterte tjenester, som dekker en rekke teknologier, herunder spesielt mobilnett. Direkte og gjennom datterselskaper, har det også en stor rolle i markeder for mobile enheter og kabel-TV og IPTV systemer. Ericsson var også skaperen av bluetooth-teknologien.
Grunnlagt i 1876 som et telegrafutstyr verksted av Lars Magnus Ericsson, ble det et selskap den 18. august 1918. Med hovedkontor i Kista, Stockholm, siden 2003, er Ericsson ansett som en del av den såkalte "Wireless Valley". Siden midten av 1990-tallet, har Ericssons omfattende tilstedeværelse i Stockholm hjulpet å transformere byen til en av Europas «huber» (næringsklynger) av informasjonsteknologi (IT)-forskning. Ericsson har kontorer og virksomhet i mer enn 150 land, med mer enn 20.000 ansatte i Sverige, og også betydelig nærvær i, for eksempel i Storbritannia, India, Irland, USA, Finland, Kina og Brasil.
I begynnelsen av det 20. århundre, dominerte Ericsson verdensmarkedet for manuelle telefonsentraler, men de ble for sene til å innføre automatisk utstyr. Verdens største manuell telefonsentral noensinne, som betjente 60 000 linjer, ble installert av Ericsson i Moskva i 1916. Gjennom hele 1990-tallet, hadde Ericsson en 35-40 % markedsandel av installert mobiltelefon-systemer. Som de fleste i telekommunikasjonsindustrien, led Ericsson store tap etter telekommunikasjon/IT-kræsjet på begynnelsen av 2000-tallet, og måtte si opp titusenvis av ansatte på verdensbasis, i et forsøk på å håndtere den økonomiske situasjonen. De gikk tilbake til overskudd ved midten av 2000-tallet.
Satsingsområder.
Ericsson er i dag verdens største leverandør av mobiltelefonsystemer (master, infrastruktur etc.) med en markedsandel på. Dette markedet er hovedområdet Ericsson (som moderselskap) fokuserer på. Deres største konkurrenter her er Nokia Siemens Networks med 21 % og Huawei med 20 %, men også Alcatel-Lucent og ZTE.
Datterselskaper.
Ericsson har flere datterselskaper som er skillet ut fordi de ikke passer helt inn i profilen som infrastrukturleverandør. Disse er gjerne satt opp som joint ventures med andre teknologiselskaper.


Sony Mobile Communications.
Sony Mobile Communications er et japansk underselskap av Sony, som produserer mobiltelefoner.
Selskapet ble etablert i 2001 under navnet Sony Ericsson Mobile Communications, som et fellesforetak mellom Ericsson og Sony, og begge de to eierselskapene opphørte sin egen mobiltelefonproduksjon etter dette. I 2012 kjøpte Sony opp Ericssons halvpart av selskapet, og fjernet Ericsson-delen av navnet.
Selskapets hovedkontoret ligger i London, og de har «Forskning & Utviklingsavdelinger» i Sverige, Japan, Kina, USA og Storbritannia. Selskapet har til sammen ca. 5 000 ansatte. President er Hideki Komiyama, og viseadministrerende direktør er Anders Runevad.
Sony Ericsson lanserte sine første produkter i mars 2002, og har i dag et bredt spekter av produkter innen mobiltelefoni. Mobitelefonene deres er kjent for god skjermkvalitet, godt design, godt brukergrensesnitt, god minnekapasitet og gode underholdninginnhold. I 2005 introduserte de sin produktserie med Walkman-telefoner – W-serien. Denne serien har 17 modeller pr i dag; W300i, W200i, W550i,W560i,W595, W600i, W660i, W700i, W710i, W800i, W810i, W850i, W890i, W900i, W950i,W910i og W995.
I 2004 solgte Sony Ericsson 42,3 millioner mobiltelefoner, mot 27,2 millioner året før.
Ifølge analyseselskapet Gartner var Sony Ericsson verdens 4. største produsent av mobiltelefoner i første kvartal 2006, bak Samsung, Motorola og Nokia, med ca. 7 % av markedet. Sony Ericsson ble så i løpet av 2008 forbipassert av både LG, som da oppnådde en markedsandel på 8,6 %, og Apple, og avsluttet året som den 6. største mobiltelefonprodusenten.
I løpet av 2011 ble det klart at den Android-baserte Xperia-serien stod for mer enn 80 prosent av alt salget deres, og selskapets nye strategi var derfor for fremtiden å utelukkende tilby smarttelefoner, og disse kun med Android operativsystem, og dermed kutte all produksjon av enkle håndsett.
Modellnavn.
Jo høyere det etterfølgende tallet er, jo mer avansert er mobiltelefonen.
Den siste bokstaven angir hvilket nettverk mobilen kan benyttes på: "i" står for International, "c" for China og "a" for America.


Campo Marzio.
Modell av Campus Martius i antikken
Campo Marzio, fra latin Campus Martius («Marsmarken») er et område i Romas historiske sentrum og navnet på en av Romas "rioni". Navnet kommer fra stridsguden Mars, ettersom stedet i antikken ble brukt til militære formål og derfor var viet til denne guden. Området er omkring 2 km² stort.
Fra Sullas tid begynte deler av området å bli brukt til boliger, og det offentlige området ble stadig mindre. Det militære innslaget ble beholdt i form av en samlingsplass for byens milits, og det ble også holdt folkemøter på det gjenværende offentlige området. Flere templer, bad, monumenter og andre offentlige bygninger ble også reist i området.
Da Roma ble det forente Italias hovedstad i 1870 var bebyggelsen i Roma fortsatt i stor grad begrenset til Marsmarken og området omkring Vatikanet.


Antiokos XI Epifanes.
Antiokos XI Epifanes eller "Filadelfus", sønn av Antiokos VIII Grypus og bror til Selevkos VI Epifanes, var en mindre deltaker i borgerkrigene som preget de siste årene av det engang strålende riket til selevkidene, nå redusert til lokale dynaster i Syria. Etter nederlaget til hans bror for Antiokos X Eusebes i 95 f.Kr., søkte Antiokos XI og enda en bror, Filip I Filadelfus, hevn og beleiret Antiokia. Etter at felttoget endte i nederlag, ble Antiokos tvunget til å flykte, men druknet i elven Orontes mens han forsøkte å krysse den på hesteryggen i 92 f.Kr.


Exam. oecon..
Exam. oecon. er en tittel som kan brukes av personer som hadde avlagt andre avdeling av det sosialøkonomiske embedsstudium. Første avdeling var normert til to år bestående av et mellomfag i sosialøkonomi samt et semesters kurs i matematikk og statistikk. Andre avdeling var normert til ett år i tillegg, med kurs i mikroøkonomi, makroøkonomi og empirisk metode. Graden tilsvarte til sammen tre års studier etter gammel ordning, og var dermed en lavere grad enn den fireårige samfunnsvitenskapelige cand. mag.-graden som også kunne settes sammen med økonomiske studier i fagkretsen.
Det er ikke mulig å direkte sammenligne graden med de gradene som brukes i dag fordi lengden på studieåret var langt kortere under den ordningen som gjaldt tidligere sammenlignet med ordningen etter implementeringen av Bolognaprosessen. Bachelor i samfunnsøkonomi er etter 2003 en treårig grad, men med lengre studieår.


Romas historiske sentrum.
Romas historiske sentrum (italiensk Centro Storico) er et område i Roma som er av spesielt stor historisk og arkeologisk interesse. For å bevare området er det et eget regelverk for byggearbeider i området, og de arkeologiske myndighetene har videre fullmakter enn ellers. Kjernen i området er Marsmarken.
I senere år har man sett av biltrafikken i området har forårsaket store skader på historiske bygninger og monumenter. Spesielt er marmoren skadet, ettersom forurensningen fører til at den omdannes til et gipslignende materiale som lett smuldrer opp. Kun biler med spesiell tillatelse har lov til å kjøre i området, men ettersom disse tillatelsene har blitt utstedt i meget stort antall har det i liten grad hjulpet, og man har nå begynt å stenge flere gater for biltrafikk for å minske problemet.


Konklavet 1878.
Konklavet 1878 var resultatet av at pave Pius IX døde i Det apostoliske palass i Vatikanet 7. februar 1878. Konklavet oppstod under andre forhold enn noe annet tidligere konklave.
Konklavet ble samlet med 61 av de 64 kardinalene som levde ved Pius IXs død. Den tredje dagen valgte de Gioacchino Vincenzo Raffaele Luigi Pecci til pave, og han tok navnet Leo XIII.
Kardinalenes problemstillinger.
Da kardinalene møttes hadde de et dilemma. Skulle de velge en pave som ville følge Pius IX sine svært konservative religiøse og politiske visjoner, og som ville fortsette å ikke akseptere Italias "garantilover" som sikret paven religiøs frihet i kongedømmet Italia? Eller skulle de gå bort fra politikken til Pius IX og velge en mere liberal pave som kunne arbeide for et bedre samarbeid med den italienske kongen? Ville et brudd med Pius IX sin politikk bli sett på som et svik mot ham, den selvutnevnte "fangen i Vatikanet"?
En annen problemstilling hadde oppstått på grunn av lengden av pave Pius sin tid som pave. Skulle de velge en ny pave som var ung og som muligens ville være pave i flere tiår, eller skulle de velge en eldre mann og på den måten få en kortere regjeringstid?
Deltagere.
61 av 64 kardinaler deltok i konklavet.


Louis d'Amboise.
Louis d'Amboise (død 17. september 1510) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Alby i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1506 av pave Julius IIs tredje konsistorium.
Amboise, Louis d'
Amboise, Louis d'
Amboise, Louis d'


René de Prie.
René de Prie (død 9. september 1519) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Bayeux i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1506 av pave Julius IIs tredje konsistorium.
Han ble avsatt som kardinal og ekskommunisert av pave Julius II den 24. oktober 1511 fordi han hadde deltatt på det skismatiske konsilet i Pisa (1510–1511). Sammen med ham ble også kardinalene Federico di Sanseverino, Francisco Borja, Bernardino López de Carvajal og Guillaume Briçonnet ekskommunisert. Senere ble de (med unntak av kardinal Borja, som døde 1511) alle benådet og gjeninnsatt asom kardinaler av pave Leo X i 1513.


Jean-François de la Trémoille.
Jean-François de la Trémoille (død juni 1507) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Auch i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1506 av pave Julius IIs tredje konsistorium.
Tremoille, Jean-François de la
Tremoille, Jean-François de la
Tremoille, Jean-François de la


Nordistikk.
Nordistikk, eller nordisk filologi, er studiet av de nordiske språk, og deres litteratur og kultur. Utenfor norden er betegnelsene "nordistikk" eller "skandinavistikk" vanlige betegnelser for dette fagområdet. I engelskspråklige land kaller man det ofte "Scandinavian Studies". I Norge og de nordiske land er "nordisk" den vanlige betegnelsen. I Norge er det slik at studiet av norsk språk og litteratur vanligvis kommer inn under fagbetegnelsen "nordisk". De som vil være mer nøyaktige, bruker helst betegnelsen "nordisk språk og litteratur". Dette er fordi man innen fagområdet spesialiserer seg enten innen studiet av språk eller studiet av litteraturen i et eller flere nordiske land.
En som har studert dette faget kalles en "nordist". Det kan kanskje synes merkelig vi bruker betegnelsen nordist om en person som for eksempel bare har studert norsk. Bakgrunnen for dette er at navnet på faget reflekterer en gammel tanke om nordisk fellesskap. Nordiskstudiet omfatter som regel en liten smak på de andre nordiske språkene, i tillegg til sitt eget.
Det største forsknings- og undervisningsmiljøet i Norge finner vi på Institutt for lingvistiske og nordiske studier, ved Universitetet i Oslo.


Jaroslav Seifert.
Relieff fra Seiferts gravsted, signert "Dalibor Plichta 86"
Jaroslav Seifert (født 23. september 1901 i Praha (da "Prag, Østerrike"), død 10. januar 1986 i Praha) var en tsjekkisk forfatter og mottager av Nobelprisen i litteratur for 1984.
Seifert begynte å skrive på 1920-tallet. Under andre verdenskrig, da Bøhmen-Mähren var tysk protektorat, skrev han om patriotiske temaer. Etter kommunistenes kupp i 1948 kritiserte han det kommunistiske regimet. Han undertegnet Charta 77 og ble deretter "ikke trykket" i Tsjekkoslovakia mellom 1977 og 1979. I 1984 fikk han Nobelprisen i litteratur.


Juan Ramón Jiménez.
Monument til Juan Ramón Jiménez, ved Plaza del Cabildo i den spanske byen Moguer
Juan Ramón Jiménez (født 24. desember 1881 i Moguer, død 29. mai 1958 i San Juan, Puerto Rico) var en spansk forfatter og mottager av Nobelprisen i litteratur for 1956.
Han ble født i Moguer, ved siden av Huelva i Andalusia-regionen av sør Spania. Han gjorte regionen kjent med diktet "Platero y Yo" om en forfatter og sin esel i 1914. Han var mot regimet av Franco og flyktet til Puerto Rico i 1939.


Chateau de Montifaud.
Chateau de Montifaud er et konjakkhus.
Chateau de Montifaud i dag.
Huset ledes i dag av Michel Vallet, femte generasjon i familien som driver huset. De har 75 hektar vinmarker som ligger i Grande Champagne og Petite Champagne, midt i det beste jordsmonnet i konjakkregionen. Takket være det magre jordsmonnet her får man små avlinger, men desto bedre kvalitet og konsentrasjon på konjakken. Chateau de Montifaud blander ikke konjakk fra disse to underområdene, men selger dem utelukkende hver for seg. Dette er for å kunne tilby det beste fra hvert underområde.
Konjakkhuset lager kun konjakk fra egne vinmarker, og kjøper ikke inn fra andre. Til fatlagring brukes kun eik fra Limousin, og nesten utelukkende brukte fat. De nydestillerte konjakkene ligger kun ett år på nye fat før de flyttes over på gamle fat. Dette for at fatpreget ikke skal bli for dominerende. Dermed oppnår de runde, florale og fruktige konjakker, med lite alkoholstikk.
Som et av ikke veldig mange konjakkhus har Chateau de Montifaud flere årgangskonjakker. Dette er ikke vanlig, fordi det er mye jobb å oppfylle kravene til å garantere for slike årganger. Tønnene må plomberes av BNIC, og kan kun åpnes sammen med en representant fra BNIC. I tillegg til konjakk har de også både rød og hvit Pineau des Charentes. Huset har et gody ry på seg for å lage konjakk med god kvalitet, og leverer konjakk som er lagret godt over det som er minimumskravene fra BNIC. Det kan også nevnes at Michel Vallet har vært president i BNIC en periode.
Det at huset bruker benevnelsen "Chateau" er også et tegn på at de har historiske røtter (det er ikke et slott). Kun 14 av ca. 300 konjakkhus bruker denne benevnelsen, som er et privilegium som kun brukes av Konjakk-områdets eldste familier som fortsatt eier og driver sine konjakkhus.
Historie.
Chateau de Montifaud ble grunnlagt i 1837 av Michel Vallets tipp-oldefar, Augustin Vallet. Huset har deretter gått i arv, til hhv. Pierre, Maurice, Louis og Michel Vallet. Michels sønn Laurent har siden år 2000 drevet huset sammen med sin far Michel, og vil nok senere overta gården.
Huset har som tradisjon at hver gang en sønn overtar driften, settes det til side et parti med konjakk fra dette året, som kun skal selges av kommende generasjoner. I vinkjelleren med de eldste konjakkene, som for alle konjakkhus kalles "Le Paradis", ligger fortsatt konjakk fra Pierre og Maurice sin overtakelse. Kun 8 flasker finnes fra Pierre Vallets arvegods. Den eldste konjakken de har for salg er en blandingskonjakk (ikke ren årgangskonjakk), der yngste bestanddel er fra 1904.
Konjakk.
Héritage Maurice Vallet er en kompleks og kraftig konjakk med 42% alkohol (naturlig redusert, dvs "cask strength"). Den er tappet av fat og satt på glassballong (demi-john) for å stanse modningen. Yngste blanding her er fra 1904, tappet av Maurice Vallet.
I tillegg har de hatt mange årgangskonjakker til salgs, dette varierer fra år til år. Bl.a. har de hatt 1970, 1973, 1975 til salgs nylig. 2000-årgangen er til salgs på Vinmonopolet pr. 2005.


Tiende.
Tiende er en skatteform med bibelsk bakgrunn. I Femte Mosebok 14, 22 står det «Hvert år skal du gi tiende av alt det som vokser på marken din.»
Historisk tiende i Norge.
I Norge ble tiende innført under Sigurd Jorsalfares styre (1103–1130). Skatten påbød alle å betale 1/10 av sitt innkomme til kirken. Tienden ble så fordelt med 1/4-part hver på kirke, biskop, prest og fattige. Den siste fjerdeparten ble kalt «bondeluten» og ble brukt i de enkelte bygder. Fordelingen stod fast frem til reformasjonen, men kirkeordinansen fra 1537 endret delingsforholdet og bondeluten ble tatt bort.
Kongetiende.
Etter reformasjonen i 1536/1537 ble den regulære tienden avløst av den såkalte kongetienden, noe som betød at kongen fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved forordning av 1801 ble kongstienden gjort om til en grunnbyrde på fast eiendom, som ble utredet «in natura» etter kapiteltakst eller i rene penger. Grunnbyrden ble opphevet først i 1918.
Tiende i dag.
I en del kristne trossamfunn praktiserer man fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler 1/10 av sin inntekt til kirken.


Hector Malot.
Hector Malot (født 20. mai 1830 i La Bouille nær Rouen, død 17. juli 1907) var en fransk forfatter. Han studerte juss i Rouen og Paris, men etter hvert ble litteratur hans hovedinteresse. Han arbeidet som teaterkritiker og litteraturkritiker for franske aviser.
Han debuterte som forfatter i 1859 med "Les Amants". I alt skrev Malot over 70 bøker, og hadde størst suksess med "Frendeløs" ("Sans Famille" (1878), som handler om den foreldreløse gutten Remi, som 10 år gammel blir solgt til gatemusikanten Vitalis. "Sans Famille" ble berømt som barnebok, selv om den opprinnelig ikke var ment som det.
Frendeløs er også sendt som hørespill i Barnetimen.
Malot, Hector
Malot, Hector
Malot, Hector


Hov (kultplass).
Hov er en betegnelse på en gammel hedensk kultplass, antakeligvis en bygning viet til kultisk aktivitet. I forskningen har det imidlertid vært hevdet av hovene dels var utendørsanlegg, dels var å forstå som gildehaldene i gårder for bygdas mest fremstående mann. I noen grad viser det seg også at en kan finne rester av rom med en slik funksjon under utgravninger av store langhus. Men arkeologiske utgravninger i de senere tider har også brakt for dagen spor etter bygninger som synes å ha hatt funksjon som spesialiserte kulthus. For eksempel er sporene etter en bygning som inngår i et førkristent kultanlegg på Ranheim i Trondheim, tolket som et hov, og det samme gjelder for funn av spor og rester etter en bygning i Uppåkra på Lundsletten i nærheten av byen Lund i Skåne i Sverige. Det er derfor vanlig nå, i alle fall innen arkeologiske kretser, å regne med at hovene har eksistert som egne spesialserte kultbygninger, slik man finner dem beskrevet i noen tilfeller i Snorre Sturlasons kongesagaer og i fortellingene om Toralv Mosterskjegg i de islandske Eyrbyggjasagaen og Landnåmsboka.


Stockholms universitet.
Stockholms universitet er et statlig universitet i Stockholm i Sverige med humanistisk, samfunnsvitenskapelig, juridisk og matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Universitetet ble grunnlagt som "Stockholms högskola" i 1878. Dagens navn og universitetsstatus ble innført da høyskolen ble overtatt av staten i 1960.


Jensen (bil).
Jensen er et britisk bilmerke, mest kjent for lukseriøse håndlagde sportsbiler, med bilproduksjon i årene fra 1936 til 1976, samt i perioden 1983 fram til 1987 og 2001 til 2002.
I 2007 ble selskapet V Eight Ltd stiftet med base i Jensen-spesialisten Cropredy Bridge Garages. Det nye selskapet ble stiftet for å produsere 50 Interceptor S, basert på chassis til eldre utgaver av Interceptor, modne for restaurering. Cropredy Bridge Garages er nå en del av konsernet V Eight Ltd. I 2010 presenterte formaet den tenkte nye versjonen av bilen, Interceptor SX, som får nytt oppdatert design. Martin Robey Ltd er firmaet som overtok mesteparten av karosseriformene fra jensenfabrikken, og som nå produserer disse på nytt ved behov.
Brødrene Ricard og Alan Jensen begynte i bilbransjen omtrent på samme tid og på samme måte som Jaguar-stifteren William Lyons, ved å bygge spesialkarosseri til Austin Seven. De første Jensen-bilene var karosserifporbedringer av ulike merker, deriblant Ford. Brødrene kjøpte ut karosseribyggeren W.J. Smiths & Sons hvor de jobbet i 1936, og døpte det om til Jensen Motors.
Deres egen produksjon var en liten del av den totale produksjon. Deres viktigste inntektskilde var leieproduksjon for Austin Healey (100 og 3000), Volvo (P1800), Sunbeam (Tiger) med fler.
Deres kanskje mest kjente modeller var Jensen Interceptor og Jensen FF ("Ferguson Formula"). Sistnevte hadde permanent firehjulstrekk med 63% drift på bakhjulene og 37% drift på forhjulene, automatisk lås i senterdifferensialen og diffbrems bak. Den automatiske låsen slo inn når et hjul spant, og ellers var den åpen. Maxaret ABS-systemet var utviklet av Dunlop for bruk i nesehjulene på passasjerfly. Først med de senere års firehjulstrekksystemer, som styrer hvert hjul individuelt etter behov, har systemet fra Jensen FF blitt forbigått, og Audis første utgave av quattro-systemet var ikke på langt nær like avansert.
Jensen FF var basert på Interceptor, men hadde lengre front for å få plass til firehjulstrekk. Både FF og Interceptor var utstyrt med bigblock V8-motorer fra Chrysler, nærmere bestemt 383 fram til og med 1971 og seinere 440 i Interceptor MK III fra 1972.
Produksjonen av biler opphørte i 1976, og ble flere ganger forsøkt gjenopplivet. I 1998 ble merket gjenopplivet av det britiske selskapet "Creative Design Ltd". Dette varte bare fram til 2002, før produksjonen igjen ble nedlagt grunnet underkapsitet i produksjonen, som førte til for lang ventetid for de som hadde bestilt biler mot depositum.
I 2007 har V Eight Ltd startet opp med produksjon av en ny Interceptor S bygget på gamle chassis. Interceptor S ser ut som en tidlig Interceptor, men har en 2007-modell General Motors LS2 aluminium V8 6.0-liter med 430 hestekrefter. En ytterligere oppdatering av denne under et nytt selskap har fått navnet Interceptor R. I 2011 kom Interceptor SX. Denne får GMs LS7+ 7-liters motor med 620 hestekrefter, og koster £ 145000. Det foreligger konkrete planer om en helt ny Interceptor med radikalt endret design, men som er en naturlig fornyelse av kjente designelementer, i 2014.
Modeller.
En Jensen 541 DeLuxe, 1956


Amfibisk landingsskip.
Amfibiefartøyet USS «Belleau Wood» (LHA 3)
Amfibisk landingsskip er en type krigsskip som har til oppgave å ilandsette og støtte bakkestyrker på fiendtlig territorium ved et amfibisk angrep. Den amerikanske marinen har flest skip av denne typen. Selv om de har flydekk må de ikke forveksles med hangarskip.
Før andre verdenskrig var det ikke spesialbyggede skip for amfibisk krigføring. Under krigen ble det stort sett benyttet konverterte frakteskip, men noen spesialiserte skip ble også tatt fram, for eksempel "Landing Ship Tank" ("LST"). Under Suez-krisen i 1956 ble helikoptere for første gang tatt i bruk.


USS Saipan.
To skip i den amerikanske marinen har båret navnet USS «Saipan», etter øya Saipan i Nord-Marianene, som var åsted for store slag under andre verdenskrig.


USS «Saipan» (LHA-2).
USS «Saipan» (LHA 2) er et amerikansk amfibisk landingsskip i Tarawa-klassen. Skipet ble sjøsatt 20. juli 1974.
Skipets operative tjeneste begynte i juli 1979 da det ble overført fra "Fleet Refresher Training" til "Special Contingency Operations", for å stå i beredskap for å evakuere sivile amerikanere fra Nicaragua under landets borgerkrig.
USS «Saipan» på flåtebesøk i Oslo i forbindelse med unionsoppløsningsfeiringen 7. juni 2005
I forbindelse med hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen med Sverige var skipet på flåtebseøk i Oslo 6. juni 2005.
Skipet ble tatt ut av aktiv tjeneste den 20. april 2007 og overført til den amerikanske reserveflåten.
Skipet er 254,2 m langt, 40,2 m bredt og har en toppfart på 24 knop. Besetningen består av 65 offiserer og 1009 menige. I tillegg har skipet kapasitet for en amfibisk landstyrke på 125 offiserer og 1730 menige.


Lunder kirke.
Lunder kirke er en korskirke fra 1761 i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Kirken ligger i Ringerike prosti, ved tettstedet Sokna i Soknedalen, langs Strømsoddbygdveien (fylkesvei 178 i Buskerud).
Kirken med vesttårn i laftet tømmer, ble opprinnelig bygget i 1706, men flyttet til et nytt kirkested og utvidet i 1761. Den er utvendig kledd med hvitmalt staffpanel.
Kirkehistorie.
Lunder kirke var anneks under Hole kirke i Hole fram til ca. år 1600, trolig tillagt denne etter enten reformasjonen i 1536 eller svartedauden i 1349–1350. Hole kirke ble på andre halvdel av 1500-tallet regnet som anneks til Norderhov kirke, som var hovedkirke i Norderhov prestegjeld som på den tiden omfattet hele det gamle Ringerike. Helt på slutten av 1590-tallet ble imidlertid Hole prestegjeld (gjen)opprettet (det eksisterte trolig også tidligere), med Hole kirke som hovedkirke. Lunder og Viker kirke i Vestre Ådal, som begge ble regnet som annekser til Hole, ble da direkte tillagt Norderhov igjen (noe de trolig også var tidligere).
Denne kompliserte måten å organisere kirkene på geografisk hadde trolig med antallet prester å gjøre. Etter reformasjonen forsvant de katolske prestene fra de mindre bygdekirkene. På Ringerike var det trolig kun tilsatt prest i Norderhov og Hole, der befolkningstettheten var størst. Siden det alt fantes en rekke kirker under Norderhov, ble trolig Lunder og Viker tillagt Hole fordi presten der var den eneste som hadde kapasitet nok til å holde gudstjenester i disse noe fjerntliggende bygdekirkene ute i distriktet. Inndelingen skjedde altså av rent praktiske årsaker og må sees i lys av de hendelser om fant sted på den tiden.
Bygningshistorie.
Alteret (1884) og altertavlen (1716)
Lunder stavkirke.
Det har trolig vært kirke på Sokna siden 1200-tallet. Den gamle stavkirken skal ha stått på Kirkehaugen, omkring 300 meter fra der den nye kirken opprinnelig ble plassert på gården Øvre Lundesgårdens grunn. I Poul Huitfeldts stiftsbok fra 1574–1577 omtales Lunder kirke som anneks til Hole kirke. Dette bekreftes også av biskop Jens Nilssøn under hans visitas på Ringerike i 1594. Etter 1600 ble imidlertid kirken regnet som et anneks til Norderhov kirke. Den skal ha vært av en svært enkel type med et rektanguært skip uten kortilbygg. Den har hatt sadeltak med takrytter, som ble bygd i 1619 og trengte reparasjon i 1665. Mye tyder også på at interiøret ble fornyet 1644, siden dette årstallet sto i kirken.
Fogd Ivar Wiel sier i 1743 at stavkirken målte 10 x 6 meter og kun hadde plass til fem stoler på hver side. Den skal ha vært i bruk også i tiden etter at den nye kirken ble oppført, trolig som en slags ferdakirke for folk som passerte gjennom bygda. Det er usikkert når den ble revet, men det kan ha skjedd på 1750-tallet.
Svært lite er bevart fra den gamle stavkirken. For flere tiår siden ble det funnet en stor gammel nøkkel på jordet i området der den antas å ha stått. Nøkkelen kan ha tilhørt stavkirken, men dette er usikkert. Den ble forært til Strømsoddbygda kapell, der den brukes som hovednøkkel i vestportalen.
En messehagel fra ca. 1500 blir dessuten oppbevart ved Kunstindustrimuseet i Oslo. Da kirkelyden i Lunder kirkesogn ønsket å gjenskape den historiske messehagelen, ba de om å få utlånt originalen fra Kunstindustrimuseet, men det ble ikke imøtesett. Tekstilkunstneren måtte derfor sitte ved glassmoteret der messehaglen oppbevares og gjenskape kopien (som er nøyaktig). Kopien er nå er i bruk av presten ved Lunder kirke.
Et krusifiks (nr. 11703) som er datert til ca. år 1240, etter tre runeinskripsjoner (yngre runer) som blant annet finnes på krusifiksets høyre armflate. Krusifikset, en kristusfigur av tre som trolig stammer fra stavkirken, blir oppbevart i Oldsaksamlingen i Oslo. Inskripsjonene er oversatt som «Jeg heter Jesus Nasaret», «Jeg led den harde død», og «Tomas».
En stol fra 1600-tallet blir oppbevart ved Drammen Museum. Den antas å ha tilhørt stavkirken.
Kirken fra 1706.
Den nye kirken ble reist av byggmester "Niels Olsen Onsagger" i 1704 og innviet den 14. februar 1706 under navnet «"Vor Frelsers Kircke"». Den var laftet opp som en korskirke og hadde ikke utvendig kledning, men laftene ble tjæret. Den østre korsarmen utgjorde koret. Av kirkeregnskapene kan man se at tømmerveggen ble malt brunrøde i 1711 og på nytt i 1722 (etter ombyggingen året før) med samme farge. Grunnen der den sto var imidlertid så dårlig, at kirken alt året etter ble preget av det. Kirkeregnskapene i årene etter innvielsen viser også at det til stadighet måtte gjører reparasjoner, fordi deler av konstruksjonen sank. Den opprinnelige kirken hadde trolig kun en takrytter over kirkens vestende. Denne nevnes som «...et lidet Torn midt på Kircken...» i byggeregnskapene fra 1707, noe som antyder en plassering over korsarmene, men andre samtidige notater tyder på en litt annen plassering. Blant annet notater fra besiktigelsen som fant sted der i 1722. Et nytt vestrtårn ble oppført i 1721, samtidig som kirken fikk nytt tak med større reisning. Alt i 1718 under en besiktigelse av kirken, ble det notert at den hadde fått store skader etter vannlekkasjer, som følge av at taket hadde for liten reisning. Den 25. desember 1759 ble det søkt om tillatelse til å flytte kirken til et nytt kirkested, til "Kirkemoen" nærmere dagens sentrum. Flyttingen startet i 1760.
Da presten i Norderhov Daniel Ramus, sønn av Jonas Ramus og kona Anna Colbjørnsdatter, kjøpe Norderhov kirke av danskekongen i 1723, som måte selge unna kirker og kirkegods etter at den Store nordiske krig endte på grunn av dårlig økonomi, havnet Lunder kirke inn under prestens private eierskap for en periode. Daniel Ramus døde imidlertid få år senere, uten andre arvingen enn mora. Når hun også døde i 1736 arvet datterdatteren Anna Larsdatter det hele. Hun selger imidlertid kirken til almuen i 1739.
Kirken fra 1761.
Den gamle kirken hadde trolig omfattende skader, slik at store deler av den nye kirken måtte forskynes med nye materialer. Den ble reist som ei korskirke med vesttårn. Kirken har vestportal i skip og tårn og søndre tverrarm har sørportal. Vestre korsarm og tårnet har tofløyede utadslående fyllingsdører. Søndre tverrarms portal fikk tofløyede vippedører under restaureringen på 1920-tallet. Den tofløyede fyllingsdøren, som nå sitter i våpenhuset fra 1920-årene foran portalen, er trolig flyttet dit fra søndre tverrarm. Kirkerommet er ca. 24 meter langt fra øst- til vestgavlen, mens tverrarmene utgjør ca. 16 meter i bredde fra nord- til sørveggen. Man har antatt at årsaken til at kirken ble såvidt stor har sammenheng med at jernverket ble satt i drift på gården Bergs grunn på 1750-tallet. Innvielsen etter gjennoppbyggingen (og utvidelsen) var ferdig den 23. september 1761.
Lunder kirke har blitt restaurert en rekke ganger, bl.a. ble takene reparert i 1840-årene og større rastaureringsarbeider utført på 1880-tallet og i årene 1922–1924. Etter ombyggingen på 1880-tallet fikk østre og vestre tverrarm ett stort vindu i hver langvegg, mens tverrarmenes gavlvegger fikk et noe større vindu. Det hadde midtpost og trekantavdekning oventil. Ved denne ombyggingen fikk også kirken åpen takstol uten himling. Mye tyder også på at kirkens størrelse ble noe redusert under denne ombyggingen. Arkitekt var Henrik Nissen. Restaureringen på 1920-tallet ble utført etter planer av arkitekt Ole Stein. Da ønsket man å rekonstruere den hvelvede himlingen fra tidligere, men det endte med at det ble lagt vannrett himling under loftsbjelkene. Mellom vegg og himling er det en høy taklist med kraftig hulkil. Kirken fikk blant annet et nytt plankegulv i øst-vest retning. Den ble også omfattende malt innvending av Domenico Erdmann, som ga den dagens karakteristiske himmellignende utseende.
Gravkapellet.
Gravkapellet ble innviet 14. april 1938 og var tegnet av arkitekt "Ole Stein", som også gjorde tegningene for restaureringen som fant sted på 1920-tallet. Gravkapellet er plassert ved den søndre inngangen til kirkegården og brukes i dag blant annet til konfirmasjonsundervisning og annen kirkelig møtevirksomhet.
Interiør og inventar.
Fra interiøret i Lunder kirke
Korstoler på sørveggen i koret
Skip, tverrskip og koret har flat himling som er rikt dekorert med himmellignende skyer. Fargene innvendig er holdt i blått og lys blågrått. Skip og tverrskip har panelte vegger som er malt i en lys blågrå farge, og benker i tre, som trolig er fra 1884, som er malt i blått.
Kirkeskipene som henger fra taket er to praktfulle tremasta fullriggere, den ene forært kirken i 1725 (muligens også den andre). På fjelen i akterspeilet står det: «"Tabitha Christinana Andersdatter"» på den ene skuta. Denne henger i krysningspunktet mellom kirkens skip og tverrskip. Den andre skuta henger i krysningspunktet mellom tverrskipet og koret.
Oljemaleriene på de panelte innerveggene er gjort på lerret. Anders Bugge mener at de kan stamme fra siste halvdel av 1700-tallet, men kunstneren(e) er ukjente. Maleriene ble funnet på kirkeloftet under restaureringsarbeider i kirken og var i svært dårlig forfatning. De ble restaurert og satt i ramme, for siden å bli plassert på kirkeveggene. Motivene omfatter kjente faser fra Kristi liv, men Åpenbaringen manglet. Ringeriksmaleren Morten Strømsodd fikk i oppdrag å fullføre et maleri med dette motivet. Dette henger nå på sørveggen i skipet, der det kompletterer rekken av malerier om Kristi liv.
Alteret er fra 1884 og altertavlen fra 1716. Tavlen ble gjort av Nicolay Larsen Borg fra Christiania. I 1723 ble altertavlen forsynt med fire evangelister, gitt av Daniel Ramus i Norderhov, men evangelistene er forsvunnet. De skal ha vært i alabast.
Den ble forskynt med et postament under flyttingen til nytt kirkested, gjort av Hans Snekker fra Ringerike. I 1727 får altertavlen også to store utskjærte og forgylte engler, trolig de som i dag kan sees ytterst på frisen. Altertavlen var opprinnelig uten staffering. I 1722 ble det anskaffet et bilde av «Nattværden», gjort av Claus Schavenius i Christiania. Det ble satt i tavlen i en ramme av brede bord. I 1727 ble altertavlen staffert av Jens Høyland fra Hokksund. I 1884 ble den overmalt og et nytt maleri som framstiller Jesu korsfestelse ble satt inn. Det ble gjort av C. Brun. I 1921 blir også altertavlen restaurert av Domenico Erdmann.
Prekestolen, som står på nordveggen i korskillet, er sekskantet og ble laget i 1707. Oppgangen fra 1710 hadde opprinnelig dør (borte). De seks fagene i stolen har hver sin store fylling med rammeverk. Stolen står også på en sekskantet kraftig innkledd fot. Den ble fargerestaurert i 1924, av Domenico Erdmann. Himlingen, som er oktogonal, over prekestolen og oppgangen ble malt i 1927.
Døpefonten er fra 1600-tallet og ble iflg. regnskapene fra 1708 forært kirken av Anders Christensen (1673–1747), som var født på gården Frøyshov i Hole. Den er oktogonal i formen og har rette sider. Dekor fra 1600-taller finnes fortsatt på tre av de åtte sidene. De andre fem sidene kan være malt av Jens Høyland i 1727. I dag benytter imidlertid kirken en døpefont av nyere dato, trolig fra ombyggingen i 1884.
Korstolene er gjort i vakkert utskåret treverk og har blått ullstoff med dekorasjoner på sete og i ryggstø. Tre av stolene står plassert under korvinduet på sørveggen, mens de andre tre står under korvinduet i nordveggen. Det er usikkert når stolene ble laget. Også korvinduene er dekorerte.
Orgelet ble opprinnelig gitt i gave av Erik Ellingsen Lundesgaard i 1806. Det skal ha blitt bygget av orgelbygger Christian Engelstad på Toten, men det verserer også en versjon som sier at det ble bygget av Erik Ellingsen Lundesgaard i 1830. Dette kan imidlertid være en forveksling, siden orgelet ble reparert dette året. Sønnen til Erik var organist i kirken i perioden 1830–1860. Orgelet skal også ha blitt restaurert i 1924 og flyttet til søndre tverrarm. I dag står det imidlertid et nytt og mye større orgel i kirken, som er plassert på galleriet. Det er et mekanisk sløyfeorgel, bygget av den norske orgelbyggeren Eystein Gangfløt, Fredrikstad, i 1979. Deler av det gamle orgelet er plassert på ei ramme og henger på østveggen i det søndre tverrskipet.
Kirkeklokkene ble støpt av av O. Olsen & Søn i Nauen ved Tønsberg. Den ene i 1855 og den andre i 1886. Opprinnelig ble den ene klokken gitt i gave av Tordenskjold (også kjent som Peter Wessel) til kirken. Den skal tidligere ha vært skipsklokke ombord en skip som ble kapret. Klokken sprakk imidlertid under ringing i 1885 og ble sammen med en annen sprukket klokke sendt til omstøping hos O. Olsen & Søn, som i 1886 hadde gjort ei klokke av de to sprukne.
Kirkegården.
Kirken har kirkegård med leggplass på stedet, og det er tilsatt egen prest i sognet. Kirkegården er utvidet mot sør og øst en rekke ganger, blant annet i 1850, 1907, 1936 og 1965. Rundt kirkegården ble det satt opp et steingjerde i perioden 1965–1971, gjort av Oluf Halkinrud. Kirkegården har innganger i vest (hovedingang), sør og nord. Det er dessuten opparbeidet en parkeringsplass for biler på vestsiden av Strømsoddbygdveien, rett ovenfor kirkegårdens vestre inngang.
Annet.
Kirkene på Ringerike tilhører Ringerike prosti i Tunsberg bispedømme. Sokneprest er Ida Elisabeth Greve, som også er sokneprest i Veme kirke.


Kokebok.
En kokebok inneholder anvisninger og råd om hvordan mat kan tilberedes.
Historie.
De eldste kokebøkene kommer fra orientalske land. Den tidligst kjente indiske er «Vasavarajeyam», den er skrevet i gammel sanskrit og antas å være opp til 3 500 år gammel.
En av de eldste kjente kokebøkene fra middelalderen er skrevet i det 13. århundre av Baghdadi med oppskrifter som ble brukt i arabiske områder, Andalusia medregnet.
Den første, «moderne», europeiske kokebok ble skrevet rundt 1460 av renessanse-kokken Martino, med tittelen "Libro de arte coqvinaria composto per lo egregio maestro martino coqvo olim del reverendiss monsignor camorlengo et patriarcha de aqvileia". Denne kokeboken grunnla det moderne italienske kjøkken, det beskrives bla. hvordan pasta tilberedes. Martino ble snart glemt, men en annen romer, Platina, kopierte en stor del av boken og fikk den utgitt i 1474 med tittelen "Om sann nytelse og velvære". Dette var den første, trykte kokeboken.
I Norge.
Hanna Winsnes skrev det som regnes som den første, norske kokeboken, "Lærebog i de forskellige grene af husholdningen". Den kom ut i 1845, og inneholdt det en husmor trengte å vite om alt fra matlaging og slakting, til husdyrstell og hagedyrking. Boken har kommet i fjorten opplag.
I Norge fikk "Stor kokebok for større og mindre husholdninger" av Henriette Schønberg Erken stor utbredelse, den ble utgitt for første gang i 1914 og deretter i stadig nye opplag. Denne kokeboken var revolusjonerende i og med at den satte ernæringsverdier og økonomi i fokus.
I dag foreligger mer enn 1 350 kokebøker på norsk. De bestselgende bøkene har forfattere som Jamie Oliver, Bent Stiansen, Wenche Andersen, Arne Brimi og Andreas Viestad, altså i første rekke personer som er blitt kjent gjennom TV og matspalter i andre media.


Valparaíso (region).
Valparaíso er en region i Chile, og regnes som region V fra nord til sør.


Norderhov prestegjeld.
Norderhov prestegjeld var et tidligere prestegjeld i Ringerike prosti og lå i Tunsberg bispedømme. Hovedkirken i prestegjeldet var Norderhov kirke, som ligger ved Norderhov, like syd for Hønefoss i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Prestegjeldet ble faset ut i forbindelse mer omstruktureringen i Den norske kirke på 2000-tallet.
Norderhov prestegjeld ble opprettet på 1100-tallet og var sammen med Hole prestegjeld de to eneste gjeldene i distriktet. Da svartedauden kom i 1349, og la store deler av distriktet øde, ble imidlertid Hole prestegjeld innlemmet i Norderhov. I tiden før og etter reformasjonen var det derfor kun ett prestegjeld på Ringerike.
Mot slutten av 1500-tallet ser man at Hole så smått begynner å fungere som eget prestegjeld igjen, men så sent som i 1560 stadfester biskopen at sognepresten i Norderhov skulle ha tienden fra begge sognene. På 1590-tallet slår imidlertid biskopen fast at presten i Hole skal ha andeler av tienden, og fra ca. 1600 regnes Hole igjen som et eget prestegjeld, som da omfattet distriktene vest og sør i regionen. Dette omfattet foruten områdene innenfor dagens kommunegrenser, også Tyristrand, fra Ask til Nakkerud, og Soknedalen.
I 1857 ble Ådal prestegjeld skilt ut fra Norderhov, og i 1913 ble også Hønefoss prestegjeld skilt ut. I forbindelse med den store kommunesammenslåingen i 1963/1964 kom også Tyristrand kirkesogn inn under Norderhov igjen. Haug prestegjeld) ble skilt ut i 1984.


Jawa.
Jawa er en tsjekkisk motorsykkelprodusent. Selskapet fikk sitt navn etter at stifteren Janeček kjøpte motorsykkelproduksjonen til Wanderer i 1929. Selskapet er fortsatt aktivt.
Den første modellen.
Den første modellen ble lansert den 23. oktober 1929. Dette var en 500 ccm firetaktsmotor med 12 kW (18 hk) og et bensinforbruk på 6 liter per 100 km. Til tross for at den lå relativt høyt i pris ble motorsykkelen populær i løpet av de første årene, og ble ansett som driftssikker.
Den andre modellen.
På grunn av den økonomiske krisen tidlig i 1930-årene var det et behov for en billigere og enklere motorsykkel. I 1932 introduserte Jawa "175", med en 3,6 kW motor. Denne lette (70 kg) motorsykkelen klarte hastigheter opp til 80 km/t, og hadde et bensinforbruk på 3,5 liter per 100 km. Den ble en umiddelbar suksess og solgte i over 3 000 eksemplarer det første året, mer enn tre ganger så mange som 500 ccm-modellen hadde solgt på tre år i produksjon. Produksjonen av denne modellen ble stoppet i 1946. I 1938 var Jawa de første som tilbød potensielle kunder en prøvetur under messer. Denne testsykkelen var en spesialbygget Jawa 175 utstyrt med doble håndtak, hvor det andre settet satt bak og var til instruktøren. Til sammen ble 27 535 eksemplarer av Jawa 175 bygget.
Jawa bygger biler.
I 1934 introduserte Jawa sin første bil. Produksjonen fortsatte frem til utbruddet av andre verdenskrig, og det antas også at noen få ble satt sammen av deler som var til overs i 1944–1945.
Etter andre verdenskrig.
I 1946 introduserte Jawa en 250 cm³ totaktsmodell med dobbel eksos, som ble en utbredt nyttemotorsykkel over hele verden, spesielt i kommunistiske land. Replikaer av denne originalen blir fortsatt produsert i Kina. En 350 cm³ totaktsmodell med doble sylindre ble i tillegg eksportert til hele verden og solgt under flere merkenavn, blant annet "Sears". Merket CZ fusjonerte med Jawa etter kommunistseiren i Tsjekkoslovakia i 1948. CZ bygget også motorsykler, men var mer kjent for sine motorcross-modeller. Cross-modeller ble produsert under både Jawa og CZ-navnene.
Omkring 1960 leverte Jawa lettvektsmotorsykler. De var relativt rimelige, og ble mye brukt av ungdom.
Scooter.
På 1960-tallet produserte Jawa en scooter, "C-Zeta", utstyrt med en viftekjølt versjon av sin 175 cm³ motor.
Mopeder.
Jawa produserte en rekke totaktsmodeller, og var et av de første selskapene som utstyrte mopedene sine med elektrisk tenning. Dessverre var denne "Tranizmo"-tenningsenheten lite pålitelig. Jawa-mopeder har i dag et relativt dårlig rykte på grunn av vanskelighetene med å få tak i reservedeler, og på grunn av det upålitelige tenningssystemet.
Racing.
I årenes løp har Jawa vært svært aktive i racing. I banesporter deltok Jawa i verdensmesterskapet frem til midten av 1960-tallet, med respektable resultater i forhold til deres begrensede budsjett. I motocross gjorde selskapet stor suksess frem til deres firetaktsmotorer ble forbikjørt av totaktere. I speedway-racing, cross og isracing, hvor firetaktsmotorer fortsatt var en fordel, forble selskapet dominerende, og tok en rekke seire som fortsatt står ubeseirede. Jawa Speedway racing-motorsykler er nå et separat selskap.
Nylig informasjon.
Etter at Tsjekkoslovakia ble splittet til Tsjekkia og Slovakia ble Jawa gatesykler og Jawa Speedway racing-motorsykler delt i hvert sitt selskap. Jawa Speedway lever fortsatt i beste velgående, mens Jawa har slitt med økonomiske problemer. Per 2006 produserer Jawa stort sett kopier av Hondas 125 cm³ og 50 cm³-modeller, i tillegg til en stor motorsykkel med en 650 cm³ Rotax-motor.


Die Another Day.
"Die Another Day" er den 20. James Bond-filmen produsert av EON Productions, og er den fjerde og siste filmen med Pierce Brosnan i hovedrollen. Filmen hadde premiere i november 2002 og ble produsert av Bond-veteranene Michael G. Wilson og Barbara Broccoli.
Filmen er den første siden "Å leve og la dø" til ikke å ha Desmond Llewelyn i besetningen. Siden da har han dukket opp i hver Bond-film som "Q". I 1999, like etter at "The World Is Not Enough" hadde hatt premiere, døde han i en bilulykke.
Ved siden av å være den 20. Bond-filmen markerte "Die Another Day" også James Bond-filmenes 40-årsjubileum. Filmen er spekket av hyllester til de tidligere filmene, så vel som James Bond-bøker skrevet av Ian Fleming og andre offisielle Bond-forfattere.
Oversikt.
"Die Another Day" har en åpningssekvens som skiller seg ut fra de tidligere Bond-filmene. Den klassiske pistolløpsekvensen starter med at det kommer en CGI-generert kule mot publikum.
En annen vesentlig forskjell fra tidligere James Bond-filmer er at Bond – etter å ha infiltrert en leir i Nord-Korea blir tatt til fange, og følgelig torturert i 14 måneder. Vi får vite hva som skjer med Bond når han tortureres gjennom tittelsekvensen, og dette er første gang tittelsekvensen har noe med selve handlingen å gjøre i en Bond-film.
For første gang er det en amerikansk klipper – Christian Wagner – som tok i bruk nye teknikker især for denne filmen, blant annet Matrix-lignende klippeteknikker, som innebærer at åpningen av scener ble kjørt i sakte film, for så å bli spolt opp igjen. Mange mener at dette, sammen med diverse andre teknikker, for eksempel mye CGI-bruk, var et forsøk på å appellere til et yngre publikum. Mange mener at det feilet. Noen anmeldere sa blant annet at "Die Another Day" gjenbrukte mange gamle idéer, men tilhengere av filmen mener at de såkalte «gjenbrukte gamle idéene» ganske enkelt var hyllester til de tidligere Bond-filmene. Bruken av CGI i enkelte scener og kvaliteten har også vært sterkt kritisert.
Handlingsoppsummering.
Handlingen involverer mangemilliarder og forretningsmann Gustav Graves, som gjennom genetisk teknikk, faktisk er en nordkoreansk oberst (Oberst Moon), som i åpningen på filmen angivelig ble drept av Bond. Filmens tittel, "Die Another Day", refererer til oberst Moon som overlever hans første møte med 007. Når sistnevnte igjen møter Moon senere i filmen, uttaler Bond: «So you live to die another day.» (Så du lever for å dø en annen dag.)
Graves' plan involverer et gigantisk speil ute i verdensrommet laget av diamanter som skal fokusere all solenergien på et lite område for å gi lys i Nordpolområdet. Men, sannheten er at speilet faktisk er et supervåpen utviklet for å ødelegge den demilitariserte sonen som separerer Nord-Korea fra Sør-Korea.
Bond, med bistand fra NSA-agenten Jinx (spilt av Halle Berry), slår Gustav Graves, hvis andre hovedvåpen er et ytre skjelett utstyrt med et høyspent elektrisk våpen, og forhindrer global katastrofe. Jinx tar seg også Graves assistent, den blonde «isdronningen» Miranda Frost. Frost blir først avslørt for å jobbe for MI6, og senere en dobbeltagent for Graves.
Fakta.
Karakteren oberst Moon, eller Colonel Moon, er et av ytterst få, om i det hele tatt noen, eksempler på en referanse til en Bond-roman som "ikke" er skrevet av Ian Fleming selv. Boken det refereres til er Kingsley Amis' roman "Colonel Sun", eller "James Bond på Drageøya" fra 1968. Visse kunstneriske friheter har imidlertid filmselskapet tatt seg – Sun ble til Moon...


Sperillen.
Sperillen er en innsjø som ligger i Ådal i Ringerike kommune, Buskerud fylke. I nord har innsjøen tilsig fra Begna og Urula. I sør er den regulert med demning ved Ringmoen og avløpet danner Ådalselva som siden renner sammen med Randselva nedenfor Hønefossen i Hønefoss og danner Storelva. Innsjøen har et flatemål på ca. 37 km² og strekker seg ca. 26 km i lengde. Vannspeilet ligger ca. 150 moh. og største dybde er ca. 123 m.
Rundt innsjøen finnes flere flotte badeplasser og noen campingplasser. Innsjøen er dessuten kjent for sitt kvalitetsfiske etter sik. Det finnes ti fiskearter i innsjøen, foruten sik også ørret, abbor, røye, brasme, krøkle, ørekyte, niøye, trepigget stingsild og nipigget stingsild.
Ådalselva var seilbar fra Hen, og var utgangspunkt for skipstrafikk på Sperillen, blant annet med dampskipet DS «Bægna». Dampskipet gikk opp Begna til Sørum. Da Sperillbanen ble bygget til Finsand på østsiden av innsjøen, fikk dampskipstrafikken ny brygge der.
Rett ved Finsand er det en flott badeplass.
E16 følger Sperillen langs hele østsiden.


Baron Haussmann.
Georges Eugène Haussmann (født 27. mars 1809 i Paris, død 11. januar 1891 samme sted), bedre kjent som Baron Haussmann, var en fransk byplanlegger. Han hadde ansvaret for Paris' nye byplan, som ble gjennomført mellom 1853 og 1870.
Etter fullførte jusstudier ble han utnevnt til underprefekt i Nérac, deretter prefekt i Var og fra 1853 i Seine. Han ble utnevnt til senator i 1857, ridder av Æreslegionen i 1862 og medlem av Académie des Beaux-Arts i 1867.
Som prefekt i Seine-departementet med ansvar for hovedstaden tok Haussmann straks fatt på arbeidet med å tegne en ny byplan for Paris, og slik oppfylle Napoleon IIIs ønske om en moderne hovedstad. Hovedtanken var å få en by med en bedre trafikkavvikling, samt en helsemessig sunnere by med bedre luftsirkulasjon. En bakenforliggende hensikt var også å forebygge folkelige opprør som dem en hadde sett i 1830 og 1848.
Haussmann var opptatt av rette linjer og akser, og han gikk hardhendt til verks for å gjennomføre sin storstilte plan. Et stort antall kvartaler med eldre bebyggelse – mye av den gammel og av historisk interesse – forsvant. Noen akser som var anlagt tidligere under Ludvig XIV ble utvida til «Les Grands Boulevards». Han lot flere akser møtes på tronplassen, som ble til den nye Place de l'Étoile (dagens Place Charles de Gaulle).
Flere nye parker og hager ble anlagt som rekreasjonsområder for pariserne, som Montsouris-parken. Mange eldre og nyere parker ble integrert i de nye aksene for å skape storslåtte virkninger.
Det ble gitt strenge regler for byggehøyde og arkitektonisk utforming på nye leiegårder og boliger. For øvrig var det et mål å framheve de mange monumentalbyggene i byen. Nye monumentalbygg ble også reist, som Opéra Garnier og Église de la Sainte-Trinité de Paris. Flere akser ble anlagt med et slikt sikte.
Systemer for vann og avløp ble anlagt parallelt.
La Place de l'Europe, temps de pluie, malt av Gustave Caillebotte
Byggearbeidene ble svært kostbare; Napoleon III bevilga et beløp på 250 mill. francs i 1865, og nye 260 mill. i 1869. I alt berørte Baron Haussmanns plan 60% av datidas Paris.
Også juridisk og økonomisk var metodene som ble tatt i bruk, svært hardhendte og lite demokratiske. Det ble vedtatt ekspropriasjonslover som i liten grad tilgodeså de mange mindre gårdeierne som ble berørt, og mange av disse gikk konkurs. I tillegg ble reglene for nybygg satt til en slik standard at de utelukka store deler av den parisiske middelklassen. Det oppsto en bølge av eiendomsspekulasjoner som noen få beriket seg på.
Etter stormfulle debatter i parlamentet i 1867 ble det satt visse restriksjoner på arbeidene, som inntil da hadde foregått uten særlig parlamentarisk kontroll.
Etter press fra bl.a. Emile Ollivier ble Haussmann fjerna fra embedet rett før Napoleon IIIs fall, og han ble i stedet utnevnt til sendemann til Korsika. Haussmann forble bonapartist også under den tredje franske republikk. De siste åra av sitt liv brukte han på å skrive sine memoarer. Han ligger gravlagt på Père Lachaise-kirkegården i Paris.
Verker.
Haussmann, G.E.
Haussmann, G.E.
Haussmann, G.E.


The Five Pillars.
"The Five Pillars" er et norsk strategisk nettspill (MMOG) hvor man spiller direkte fra nettleseren.
Konseptet er å styre et land ved hjelp av diplomati, strategiske beslutninger og magi. Det finnes i mange oversettelser, som gjør at spillere fra hele verden kan spille sammen.
Eksterne lenker.
Five Pillars, The


Réaumur.
Réaumur er en temperaturskala definert av den franske forskeren René Antoine Ferchault de Réaumur i 1731. Skalaen baseres i likhet med Celsius-skalaen på vannets fryse- og kokepunkt. Forskjellen er at Réaumur definerte vannets frysepunkt til 0° og kokepunktet til 80°. Réaumurskalaen ble tidligere brukt i Frankrike, men er i dag nesten helt erstattet av celsiusskalaen.
Omregning.
Eksempel: 24 °C = 24 × 0,8 = 19,2 °Ré.


Gjendebu.
Gjendebu er den eldste hytta til Den Norske Turistforening. Hytta ligger 995 meter over havet, i vestenden av Gjende, midt i Jotunheimen. Man kan komme dit ved å følge Turistforeningens stier, men det går også båt på Gjende. Den ble bygget i 1871 og var da på 45 m² med plass til 12. Anna og Erik Slålien var de første bestyrerne. Deres datter, Gjendine Slålien (1871–1972) tilbragte mange sommere her som seterjente.
I dag har hytta 119 senger og mer enn 10 000 overnattinger i året. Den bestyres av Anne Serine Heggdal og Lars Åge Hilde. Hytta benyttes også til diverse kulturelle arrangement, sandvolleyball og utstillinger.
Viktige nabohytter er Gjendesheim, Memurubu, Fondsbu, Olavsbu, Leirvassbu og Spiterstulen.


Alain Prost.
Alain Marie Pascal Prost (født 24. februar 1955 i Lorette i Frankrike), normalt bare omtalt som Alain Prost, tidligere fransk Formel 1-fører.
Prost er en av tidenes største førere innen Formel 1. Han ble verdensmester fire ganger (, og). Han fikk 51 seiere, 106 pallplasseringer og 33 pole positions.
I startet Alain Prost sin egen stall, Prost Grand Prix. Den gikk imidlertid konkurs tidlig i.


Steve Redgrave.
Sir Steven Geoffrey Redgrave (født 23. mars 1962 i Marlow) er en britisk roer som mellom 1984 og 2000 vant gullmedalje i fem olympiske leker på rad. Han kalles vanligvis Steve Redgrave. Med totalt fem gullemdaljer og en bronsemedalje er Redgrave Storbritannias mestvinnende olympier gjennom alle tider.
Under OL 1984 i Los Angeles vant han gull i firer med styrmann. Sammen med Andy Holmes vant han gull i toer uten styrmann i 1988 i Seoul. I tillegg satt han i båten som tok bronse i toer med styrmann.
I 1992 i Barcelona og 1996 i Atlanta fulgte gullmedalje nummer 3 og 4, begge gangene vant Redgrave sammen med Matthew Pinsent i toer uten styrmann. Og til slutt vant han gull under lekene i 2000 i Sydney, denne gang i firer uten styrmann.
I tillegg ble Redgrave verdensmester ni ganger. På grunn av de fremragende idrettsprestasjonene ble han adlet i 2001.
Flere britiske kjendiser takket i 2008 nei til å løpe med fakkelen i sympati og støtte med tibetanernes kamp mot det kinesiske styret i Tibet. Redgrave var en av de som takket nei til å løpe Fakkelstafetten til sommer-OL 2008.
Han er gift med Ann Callaway.


Urskog–Hølandsbanen.
Urskog-Hølandsbanen, omnavnet av NSB til Aurskog-Hølandbanen fra mars 1947. På folkemunne ble den kalt «Tertitten». Banen var en smalsporet jernbane i Akershus fylke, fra Sørumsand stasjon på Kongsvingerbanen til Skulerud stasjon i Aurskog-Høland. Jernbanen var i ordinær drift med gods- og persontrafikk frem til 1. juli 1960. I dag er de 3,2 øverste kilometerne av banen i drift som museumsjernbane med det gamle privatbanenavnet "Urskog-Hølandsbanen" (UHB).
Historie.
Første etappe fra Bingsfossen til Bjørkelangen ble anlagt av selskapet Urskogbanen, og ble åpnet 14. november 1896. Et annet selskap, Hølandsbanen anla banen fra Bjørkelangen til Skulerud. Den ble ble åpnet 15. desember 1898, men før det hadde selskapene slått seg sammen til Urskog-Hølandsbanen (U.H.B.). Etter stortingsvedtak i 1900, ble banen forlenget drøye 2 km vestover inn til Sørumsand stasjon. Denne siste strekningen ble satt i drift fra 7. desember 1903. Banen var da blitt 57 km lang. Selskapet hadde hovedkvarter på Bjørkelangen.
Banen ble bygget på billigste måte, som en såkalt tertiærjernbane med sporvidde 750 mm. Dette ga altså banen tilnavnet «Tertitten».
Frem til 1. januar 1945 var banen et privat aksjeselskap. Da overtok Staten ved NSB og drev banen de siste 13 årene under navnet Aurskog-Hølandbanen.
Banens trafikkgrunnlag var særlig skogs- og landbruksprodukter. Tømmer ble kjørt til Skulerud og derfra fløtet til Halden. Tidligere ble samtrafikk med DS «Turisten» en populær turistattraksjon som «Den store rundreisen».
I 1961 kom arbeidet i gang for å sikre Aurskog-Hølandbanen for ettertiden, drevet som et andelslag med frivillig og ulønnet arbeidskraft. Etter en tid fikk de overta 3 kilometer spor ved Sørumsand, to damplokomotiver og endel vogner. Første veterantog gikk i 1966.
Det fantes ingen bygninger og ingen sidespor på denne banestrekningen. Hele anlegget besøkende opplever ved et besøk på «Tertitten» er bygget opp i museumsbane-tiden. Tre av UHBs damplok og to av personvognene er restaurert. Restaureringsarbeid og driftsteknisk vedlikehold på det rullende materiell pågår kontinuerlig.
Da «Tertitten» kom i gang som museumsjernbane var endepunktet litt utenfor sentrum i Sørumsand og skinnene inn til stasjonen var fjernet. I 1987 kunne de første tog igjen kjøre fra Sørumsand sentrum etter at en dugnadsinnsats hadde forlenget banen inn dit. To år senere var anlegget, med stasjonsbygning, ferdig og offisiell åpning av forlengelsen fant sted.
Hele anlegget er fredet. UHB er i dag en stiftelse, og Venneforeningen Tertitten står for driften av museumsbanen.


Arrondissement (Paris).
Paris er delt i 20 arrondissementer, som fra 1860 omfatter de 12 tidligere arrondissementene fra 1795. Samtidig skjedde en byutvidelse der fire nabokommuner og deler av et større antall omliggende kommuner ble innlemmet i byen.
Arrondissementene er nummerert i et spiralmønster fra sentrum og utover. Hvert arrondissement er delt i fire kvarterer («quartiers»).
Før 1860.
De 12 opprinnelige arrondissementene. Området markert med grått indikerer byens størrelse etter utvidelsen i 1860
Den 11. oktober 1795 ble Paris inndelt i 12 arrondissementer. Disse ble nummerert fra vest mot øst, der nr. 1–9 lå på Seinens høyre bredd, og 10–12 på den venstre.
Hvert av disse 12 arrondissementene ble igjen inndelt i 4 "quartiers", som sammenfaller med de 48 opprinnelige distriktene som ble opprettet i 1790.
Etter 1860.
Napoleon III utvidet Paris den 1. januar 1860 slik at byen omfattet et større område.
Inndelingen med de 12 tidligere arrondissementene ble gjort om, og dagens 20 ble definert.
For å skille mellom de opprinnelige og nye arrondissementene er det vanlig å føye "ancienne" (fransk: "gammel") til nummeret, for eksempel "2e ancienne" eller "12e ancienne".


Knut Henning Thygesen.
Knut Henning Thygesen (født 7. april 1953) er en norsk forfatter og politiker for RV/Rødt. Han er oppvokst og bosatt i Risør. Thygesen ble ved kommunevalget 2007 direktevalgt som ordfører i Risør og dermed partiets første ordfører, et verv han hadde til 2011. Det politiske flertallet i kommunen var borgerlig. Ved stortingsvalget i 2009 var Thygesen 1. kandidat for Rødt i Aust-Agder.
Som forfatter har Thygesen utgitt romanen "Skanser" (1998). Av yrke er han snekker.


Brylcreem.
Brylcreem er et varemerke av pomade for menn, forgjengeren til dagens hårgelé. Den ble oppfunnet i 1929 ved Chemico Works i Birmingham i England. Brylcreem benyttes for å holde gredd hår på plass.
Den skinnende «wetlooken» håret fikk av brylcreem var obligatorisk for menn i mange år. Andre lignende substanser hadde vært i bruk tidligere og blitt gjort populært av stjerner som Rudolph Valentino.
Brylcreems popularitet minket i løpet av 1960-tallet etter hvert som hårmotene snart dreide mot en «drylook». Imidlertid har kremen fått et comeback siden slutten av 1990-tallet.


1. arrondissement.
1. arrondissement i Paris hører til de eldste områdene i byen. Kvarteret Les Halles går tilbake til tidlig middelalder. Området ligger på høyre bredd, og omfatter også den vestlige delen av Île de la Cité.


Fuge (musikk).
En fuge er en type musikkstykke som ble utviklet i barokken, og som følger visse regler. En fuge er alltid polyfon, men antall stemmer kan variere.
Fugen baserer seg hovedsakelig på et "hovedtema" og et "sidetema", som gjentas i de forskjellige stemmene, og som overlapper hverandre.
Oppdeling.
En fuge består vanligvis hovedsakelig av tre deler.
Eksposisjon.
Først spilles hovedtemaet i en stemme – denne første presentasjonen av temaet kalles "dux"(leder). Så tar en annen stemme over og spiller hovedtemaet i dominanttonearten – denne andre temapresentasjonen kalles "comes" (ledsager) – mens den første stemmen fortsetter med sidetemaet, som fungerer som et kontrapunkt, en "motstemme", til hovedtemaet. Etter at hoved- og sidetemaet er presentert i alle stemmene minst én gang, følger et interlude, et mellomspill, hvor det moduleres til en ny toneart.
Gjennomføring.
I gjennomføringen, som som regel går i parallelltonearten, blir også temaene presentert i de forskjellige stemmene etter tur, men her blir det tematiske materialet gjerne behandlet mye friere. Her forekommer gjerne stretto, eller trangføring, som vil si at nye temainnsatser kommer før den forrige stemmen er ferdig med temaet. Etter gjennomføringen kommer et nytt interlud som modulerer til en ny toneart. En fuge kan ha flere gjennomføringsdeler, skilt fra hverandre ved mellomspill, divertimentos eller episoder, i fri form.
Avslutning.
Avslutningen(siste gjennomføring) er alltid i hovedtonearten. Stretto kan også forekomme her. Avsluttes ofte med en koda.
Johann Sebastian Bach regnes som fugens mester. Das wohltemperierte Klavier inneholder 48 preludier og fuger i alle dur- og molltonearter, dvs. to av hver i hver toneart.
Permutasjonsfuge.
I permutasjonsfuger legges det kontinuerlig flere uforandrede kontrapunktiske temaer til hovedtemaet. Komponisten bytter for hver etterfølgende temafase bare stemmene mot hverandre. Dette er vanlig i vokale fuger, et eksempel er inngangskoret i J.S. Bachs kantate "Himmelskönig, sei willkommen"
Trippelfuge.
En "Trippelfuge" har tre temaer. Disse presenteres i atskilte eksposisjoner og kombineres deretter med hverandre. Et eksempel er J. S. Bach, Wohltemperiertes Klavier, del II, Fuge fiss-moll og Kunst der Fuge, Contrapunctus 8 og 11.
Kvadruppelfuge.
En "kvadruppelfuge" har fire temaer. Et eksempel er den ufullendte sluttfugen i Bachs syklus Die Kunst der Fuge som er avbrutt etter at det tredje temaet er innført og kombinert med de to foregående temaene. Da verkets grunntema passer inn i skjemaet er det sannsynlig at dette er en planlagt kvadruppelfuge.
Speilfuge.
I en speilfuge opptrer temaet enten som kontratema eller bearbeides som et andre tema i en dobbeltfuge. Slike fuger er ytterst sjeldne, men Bach har to eksempler i "Kunst der Fuge" der temaet gjentas tonalt, dvs ikke eksakt speilet.
Fughetta.
"Fughetta" er en fuge av mindre omfang uten en omfattende gjennomføringsdel og med et lettere og mer grasiøst tema.
Fugato.
"Fugato" eller en "fugert sats" er fugelignende avsnitt i en sonate, symfoni, konsert eller lignende. Det behøver ikke innebære at temaet gjenfinnes i alle stemmene, det er nok at en fugelignende effekt oppnås. Ofte er fugati bare få takter lang. Fra Bachs verker finner en eksempler i de fleste sluttsatsene av cembalosuitene og partitas, i Brandenburgkonsertene nr 2 og 5, og i noen hurtige midtpartier av orkestersuitene. Også Beethovens 9. symfoni og Bruckners 5. symfoni inneholder kjente figati.
Vanlig kanon er en type fugert musikk.


Horns Rev.
Horns Rev er et 40 km langt rev som strekker seg ut i Atlanterhavet utenfor Blåvandshuk i en avstand på 14 til 20 km fra vestkysten av Jylland i Danmark.
Revet var i århundrer beryktet som et av de farligste stedene for skip som seilte langs danskekysten. Etter av fyrtårnet ved Blåvand ble reist, forsvant det meste av faren. Men selv etter at fyret ble reist, har det skjedd ulykker ved revet.
Vindmøllepark.
Selskapet Elsam (DONG) konstruerte i 2002 verdens største vindmøllepark på revet, samt den første vindmøllepark i Nordsjøen. Parken består av 80 vindmøller med en kapasitet på 2.0 MW pr. enhet. Del 2 av utbyggingen av Horns rev skal stå ferdig inne utgangen av 2009, denne utbyggingen består av ytterligere 95 vindmøller med en kapasitet på 2.3 MW pr. enhet, pluss 3 teslmøller på opptil 5.0 MW pr. enhet.


Matthäus Lang von Wellenberg.
Matthäus Lang von Wellenberg (født 1468 i Augsburg i Bayern i dagens Tyskland, død 30. mars 1540 i Salzburg i dagens Østerrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han fikk sin borgerlige utdannelse i Ingolstadt, Tübingen og Wien, og ble deretter tilknyttet det erkebiskoppelige kanselli i Mainz under erkebiskop Berthold von Henneberg. I 1494 ble han keiser Maximilian Is sekretær, i 1501 keiserlig rådgiver, og i 1508 keiserens kansler. Keiseren satte ham høyt og gav ham mange kirkelige benefisier.
I 1498 ble han opptatt i adelsstanden og fikk tittelen «von Wellenburg». I 1500 ble han probst for katedralen i Augsburg, og kort tid etter også for katedralen i Konstanz. I 1503 ble han koadjurorbiskop og to år etter fyrstbiskop av Gurk (nå i det sørøstlige Østerrike). Selv om han hadde mottatt dette bispeembedet holdt han seg fortsatt ved det keiserlige kanselli og var lekmann, og besøkte ikke en gang dette bispedømmet (som han «ledet» frem til mars 1522).
Som keiserlig legat ledet han keiserens forhandlinger med Frankrike, Venezia og Ungarn, og med paven (fra 1508 til 1515).
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i mars 1519 av pave Julius II; utnevnelsen ble publisert i november samme år.
Han arbeidet med keiserens støtte for utnevnelse til bispestolene i Mainz, Magdeburg, Halberstadt og Trient, uten hell. Til slutt ble han utnevnt til koadjutor i Salzburg i 1514, mot den sittende erkebiskop Leonard Keutschachs uttrykkelige ønske. Da sistnevnte døde i 1519 ble Lang prsteviet og den påfølgende dag (24. september) bispeviet og tiltrådte som erkebiskop av Salzburg.
Skjønt han opprinnelig hadde vært en tilhenger av det skismatiske konsilet i Pisa (1511) bevirket han senere at striden mellom pave og keiser ble bilagt, og deltok under Laterankonsilet i desember 1512.
Det var hovedsakelig takket være Langs innflytelse at Karl V ble kåret til keiser i 1519.
Han var også med på å få den nye keiser til å gripe inn mot Martin Luther under Riksdagen i Worms i 1521, og til å bekjempe det tyske bondeopprøret på hans territorier 1525–1526, og gå inn for kirkelige reformer på de synoder han sammenkalte til Mühldorf i 1522 og 1537, og slutte seg til den katolske liga i Regensburg i juli 1524. I I 1529 fikk han tittelen «Tysklands primas» "(Primas Germaniae)".
Kardinal Lang var en ivrig litterat, men fremfor alt en stolt og ambitiøs kirkefyrste. Hans kamp mot protestantismen var mer drevet av politiske enn av religiøse motiver.


Morten Sanne Melvold.
Morten Sanne Melvold (født 13. oktober 1971) er en fotballtrener fra Vestfold.
Tidligere klubber er Ørn-Horten, Sem IF, Teie IF, Tønsberg FK og Eik-Tønsberg.
Melvold trente Eik-Tønsberg til seier i 3. divsjon i 2004, og jobbet frem til sesongslutt 2005 som hovedtrener for fotballklubben Ørn-Horten.
Morten Sanne Melvold er gift og har to barn.
Melvold, Morten Sanne
Melvold, Morten Sanne


Folkwin.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Folkwin (2830 – 2903 tredje tideverv) den fjortende kongen av Rohan. Han var sønn av Folka, og ble konge etter hans død på jakt i 2864.
Da han ble konge hadde Rohan og dets folk gjenvunnet styrken og makten som de hadde tapt i hungersnøden og krigen i kong Helm Hammerhands tid. Han gjennerobret vestmarkene (mellom Adorn og Jarna) som hadde vært bebodd av dunnlendinger.
Rohan hadde fått mye hjelp av Gondor i sine dårlige tider, og da de fikk høre at haradrim hadde angrepet gondor med stor styrke, sendte Folkwin mange menn til Riksforstanderens hjelp. Kongen ville ha dratt selv om han ikke hadde blitt overtalt til å la være, og tvillingsønnene hans, Folkred og Fastred, dro i hans sted. De falt side om side i Ithilien i år 2885. Turin II av Gondor betalte en stor mannebot i gull til Folkwin for sønnene.
Folkwin hadde fire barn: tre sønner og en datter. Hva som skjedde med datteren er uvisst, med etter Folkwins død (i 2903 T.T.) ble han etterfulgt av sin yngste sønn Fengel. Da hadde han regjert i Rohan i 39 år.


Coco Chanel.
Gabrielle «Coco» Bonheur Chanel (født 19. august 1883 i Saumur, død 10. januar 1971) var en fransk moteskaper som grunnla motehuset Chanel. Hun er mest kjent som skaperen av kjolen «den lille sorte» og parfymen "Chanel No. 5". Chanel ble av magasinet The Times kåret til én av århundrets hundre viktigste og innflytelsesrike personligheter. I 2008 ble det produsert tre filmer samt en Tv-serie om henne.
Biografi.
Chanel selv sa hun var født i 1883 i Auvergne, men hun ble egentlig født i Saumur, i fattighuset hennes mor arbeidet i. Moren døde da Gabrielle bare var tolv år gammel. Som ung forsøkte hun seg som kabaretsangerinne i Paris. Gjennom å sy kostymer til kollegaene ved kabaretteateret utviklet Chanel seg både som syerske og designer.
Hun arbeidet som sykepleier i en kort periode under første verdenskrig.
Coco Chanels affære med en tysk offiser under andre verdenskrig resulterte i synkende popularitet og eksil i Sveits.
Karriere (1912-1971).
Coco Chanel startet som hattedesigner, og åpnet den første hattebutikken i 1912. Coco Chanel byttet ut korsettet med komfort og dagligdags eleganse, og moten hennes inkluderte enkle dresser og kjoler, bukser til kvinner, smykker, parfyme og tekstiler.
Hun fikk sitt comeback i 1954 med de første av hennes haute couture-kolleksjoner. Kvinnene fikk igjen sansen for den naturlige, hverdagslige stilen med den kjente Chanel- drakten. Hun arbeidet stadig til sin død i 1971. Karl Lagerfeld har hatt stillingen som sjefsdesigner hos Chanel siden 1983.
Parfymen Chanel No. 5.
I 1922 introduserte Chanel en parfyme, Chanel No. 5, som fort ble populær- noe den er den dag i dag. Pierre Wertheimer ble hennes partner i parfymebusinessen i 1924, og det blir også sagt at han var hennes elsker. Wertheimer eide 70 % av firmaet; Coco Chanel fikk 10 % og hennes venn Bader 20 %. Wertheimer- slekten kontrollerer parfymefirmaet også i dag. Parfymens popularitet økte i USA etter at sexsymbolet Marilyn Monroe sa at Chanel No. 5 var det eneste hun hadde på seg i sengen.
Kjennetegn.
Coco Chanel introduserte sin signaturcardigan i 1925 og «den lille sorte» året etter. Mesteparten av hennes design forandret seg lite fra år til år- og fra generasjon til generasjon. Typisk for Coco Chanel og hennes design er fargene svart, hvitt og beige. Hun var veldig glad i klassiske perler. Unisexmoten ble skapt av Coco Chanel.


Alfonso Petrucci.
Alfonso Petrucci (født ca 1490 i Siena i Italia, henrettet 6. juli 1517 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en av sønnene til tyrannen av Siena, ble utnevnt til biskop av Sovana i Toscana, man hadde ikke tiltrådt ved sin henrettelse.
Han ble kreert til kardinal i mars 1511 av pave Julius II i hans sjette konsistorium.
Alfonso Petrucci rivaliserte med sin bror Rafaello om å bli guvernør av Siena. Pave Leo X tok brorens parti og innsatte ham i embedet. Som hevn forsøkte Alfonso å snikmyrde paven ved forgiftning, men planene ble røpet. Petrucci ble derfor fratatt kardinalsverdigheten og kastet i fengsel i Castel Sant'Angelo i Roma den 22. juni 1517. Få dager etter ble han dømt til døden av paven og henrettet der ved strupning. Han var da 27 år gammel.
Petrucci, Alfonso
Petrucci, Alfonso
Petrucci, Alfonso
Petrucci, Alfonso
Petrucci, Alfonso


Bandinello Sauli.
Bandinello Sauli (død 29. mars 1518) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Gerace og Oppido.
Han ble kreert til kardinal i mars 1511 av pave Julius II i hans sjette konsistorium.
Han ble fratatt kardinalverdigheten og kastet i fengsel i Castel Sant'Angelo i Roma den 22. juni 1517 av pave Leo X, fordi han ikke hadde meldt fra til ham om kardinal Alfonso Petruccis planer om pavemord. Men måneden etter gjeninnsatte samme pave ham som kardinal (den 31. juli).
Sauli, Bandinello
Sauli, Bandinello
Sauli, Bandinello


Arnar Førsund.
Arnar Førsund (født 29. juli 1986 i Nittedal) er en norsk fotballspiller som for øyeblikket er under kontrakt med Kongsvinger. Han har tidligere spilt for Manglerud Star, Hamarkameratene, Vålerenga og Sandefjord. Han regnes som en duellsterk forsvarsspiller som kan bekle rollen som både midtstopper, høyreback og defensiv midtbane.
Biografi.
Førsund ble født og oppvokst i Nittedal men flyttet til Horten i 1999 og ble Ørn-Horten-spiller. Han markerte seg tidlig og rykket raskt opp i rekkene, før han i 2004 meldte overgang til Vålerenga Fotball, hvor han omsider fikk sin Tippeligadebut som innbytter for Kjetil Wæhler mot Molde den 19. september 2004. Etter manglende spilletid under vårsesongen i Tippeligaen 2005 på grunn av stor konkurranse om midstopperplassene ble han satt til utlån.
Sandefjord.
I august samme år gikk Førsund på utlån til Sandefjord Fotball i Adeccoligaen 2005, hvor fikk han ti kamper og hjalp laget med opprykk til Tippeligaen. Etter opprykket dro han tilbake til Vålerenga for noen måneder før han igjen dro på utlån til Sandefjord. I 2. serierunde i Tippeligaen 2006 ble Førsund historisk ved å skåre det første Tippeligamålet for Sandefjord på Storstadion i kampen mot Hamarkameratene den 17. april 2006. Totalt fikk han 17 kamper for klubben denne sesongen, som først ble avluttet med cupfinale i Norgesmesterskapet, hvor Sandefjord tapte 0–3 mot Fredrikstad. Etter sesongslutt dro han tilbake til Vålerenga hvor han fikk en kamp i Royal League.
Kongsvinger.
Førsund ble på ny utleid under vårsesongen 2007 og denne gang til Kongsvinger i Adeccoligaen 2007. Der spilte han 13 kamper og skåret ett mål. Etter kampen mot Hamarkameratene i den andre serierunden på Gjemselund stadion hvor Hamarlaget vant 0–1, kom Førsund med uttalelsen "«Ikke noe annet enn at jeg hater dem»", på spørsmål om hva han syntes om Ham-Kam under en oppsummering på Kongsvingers nettsider rett etter kampen. I sommerpausen vendte Førsund tilbake til Vålerenga og fikk sin første obligatoriske kamp fra start for klubben i kampen mot Brann under den 16. serierunden i Tippeligaen 2007. Utover høstsesongen spilte han ytterligere fire kamper før han takket nei til ytterligere kontraktsforhandlinger med Vålerenga på grunnlag av for dårlige lønnsbetingelser.
Etter at Førsunds kontrakt gikk ut den 1. desember fikk agenten Paul Hodgetts forespørsler fra flere klubber i både Norge, Spania, Nederland, Sverige og Romania. Blant annet fikk han et konkret tilbud fra den spanske toppklubben Celta Vigo, men avslo til slutt dette.
Hamarkameratene.
Førsund dro til Hamarkameratene med lovnader om spilletid da han skrev under på en treårskontrakt med klubben den 5. desember 2007. Som følge av overgangen til Ham-Kam kom uttalelsen fra utlånstiden i Kongsvinger opp igjen i medias søkelys, hvor Førsund svarte: "«Jeg var irritert. Men selvfølgelig hater jeg ikke HamKam»". Etter å ha spilt flesteparten av kampene i 2008–sesongen rykket Førsund og Hamarkameratene ned til Adeccoligaen. I begynnelsen av desember kom Arnar Førsund igjen i medienes og supporternes søkelys da han på en ishockeykamp mellom Storhamar og Vålerenga ble sett ikledd en Vålerengatrøye, som blir regnet for å være Hamarkameratenes største rival.
Etter at Hamarklubben rykket ned til andredivisjon på senhøsten 2009 med Førsund som mer eller mindre fast høyreback ble det varslet at man fra klubbens side ville gå igjennom lønnsstrukturen ved sesongslutt, på grunn av at HamKam var kommet i økonomiske vanskeligheter. Arnar Førsund hadde igjen ett år av sin kontrakt og ble sammen med fire andre spillere tilbudt en ny kontrakt med en betydelig lønnsreduksjon av HamKam, dette til tross for at Førsund selv uttalte at han ikke ønsket å spille på tredje nivå. Kontraktsforslaget som ble gitt ble avvist av samtlige spillere, noe som førte til at Hamarklubben valgte å si opp kontraktene på grunnlag av klubbens økonomiske situasjon. Denne oppsigelsen gjorde at spillerorganisasjonen NISO på vegne av Førsund valgte å stevne HamKam for retten. Saken ble avsluttet i midten av mai 2010 da HamKam og Arnar Førsund inngikk et forlik om å utbetale én månedslønn i kompensasjon.
Manglerud Star.
Førsund skrev under på en toårskontrakt med Manglerud Star den 2. mars 2010 etter å ha vært uten kontrakt og arbeidsledig siden 1. januar samme år.
Landskamper.
Arnar Førsund har spilt flere aldersbestemte landskamper for Norge: G17 (6 kamper), G18 (12 kamper), G19 (11 kamper) og U21 (11 kamper).


Matthäus Schinner.
Matthäus Schinner (født i Muhlbach i kantonen Wallis i Sveits senest 1470, død 1. oktober 1522 i Roma – offer for pesten) var sveitsisk statsmann og en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Sion 1499–1511.
Han klarte å samle de sveitsiske kantoner som var alliert med Wallis og ble høyre hånd for pavene Julius II og Leo X i deres bestrebelser for å forene Italia og kaste ut franskmennene. På grunn av hans bestrebelser gikk sveitserne to ganger til angrep på Milano i 1511.
Han ble kreert til kardinal i september 1511 av pave Julius II i hans sjette konsistorium, og ble samtidig også biskop av Novara.
I 1512 ble han som pavelig legat for Italia og Tyskland gjort til kommandør for en sveitsisk-veneziansk hær som klarte å drive franskmennene fra Milano og innsette Massimiliano Sforza som hertug der. Men kong Ludvig XII av Frankrike klarte etter pave Julius IIs død å gjeninnta byen. Da samlet Schinner på nytt en sveitsisk forbundsstyrke og nedkjempet franskmennene under slaget ved Novara (1513). Hertugen av Milano gav da Schinner som takk markgrevskapet Vigevano.
Kong Frans I av Frankrike krysset så Alpene på nytt, og denne gangen tapte Schinners sveitsere ved slaget ved Marignano (1515). I 1516 samlet han med Englands hjelp en ny hær, men klarte ikke å gjenerobre Milano. Han forsøkte å få istand en bredere allianse mellom paven, keisere, England og Spania og dro i den hensikt til London. Men imens sluttet den sveitsiske konføderasjon og keiseren fred med Frankrike.
Under hans lange fravær fra hjemtraktene klarte det franske parti under hans bitre fiende Georg Supersax å sette i gang et opprør. Kardinal Schinner måtte da ta tilflukt i Zürich, der han oppholdt seg 1517–19, og deretter var han for det meste ved keiserens hoff.
Han støttet Karl Vs valg til keiser i 1519), og ble derpå (november 1520) utnevnt til biskop av Catania på Sicilia, som tilhørte keiserriket.
I 1521 ledet han en hær fra den sveitsiske konføderasjon som del av det keiserlige felttog mot Frankrike. Noen mener at han kunne ha blitt valgt til pave Leo Xs etterfølger, hadde det ikke vært for hans innbitte hat mot franskmennene som gjorde et slikt valg lite opportunt. Den nye pave Hadrian VI kalte ham til Roma og gjorde ham til administrator av Kirkestaten.


Francesco Argentino.
Francesco Argentino (død 23. august 1511) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var også biskop av Concordia.
Han ble kreert til kardinal i mars 1511 av pave Julius II i hans sjette konsistorium.
Argentino, Francesco
Argentino, Francesco
Argentino, Francesco
Argentino, Francesco


Achille Grassi.
Achille Grassi (død 22. november 1523) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var også biskop av Città di Castello.
Han ble kreert til kardinal i mars 1511 av pave Julius II i hans sjette konsistorium.
Grassi, Achille
Grassi, Achille
Grassi, Achille


Pietro de Accolti.
Pietro de Accolti (født 15. mars 1455 i Firenze i Italia, død 11. desember 1532 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var også biskop av Ancona.
Han ble kreert til kardinal i mars 1511 av pave Julius II i hans sjette konsistorium.
Det var kardinal Accolti som førte i pennen pavebullen "Exurge Domine" mot Luther i 1520.
Hans nevø var den senere kardinal Benedetto Accolti.


Den lille sorte.
Begrepet «den lille sorte» ble lansert i 1926 av Coco Chanel. Den lille sorte er en knekort kjole som brukes til fest eller ved andre anledninger når man ønsker et pent antrekk. I tillegg til at plagget er svart, kjennetegnes det ofte av eleganse.
En klassisk variant av «den lille sorte» bar Audrey Hepburn i 1960 i filmen "Frokost på Tiffanys".


Antonio Maria Ciocchi del Monte.
Antonio Maria Ciocchi del Monte (død 20. september 1533) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han var så biskop av Città di Castello 1503–1506, erkebiskop av Manfredonia 1506–1509, biskop av Pavia 1509–1516, og biskop av Novara 1516–1525.
Han ble kreert til kardinal i mars 1511 av pave Julius II i hans sjette konsistorium.
Hans nevø, kardinal Giovanni M. Ciocchi del Monte, ble pave ved navn Julius III 1550–1555.
Del Monte, Antonio Maria
Del Monte, Antonio Maria
Del Monte, Antonio Maria


Christopher Bainbridge.
Christopher Bainbridge (født antagelig i 1464 i Hilton nær Appleby i Westmorland i England, forgiftet og døde 14. juli 1514 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble etter kong Henrik VIIIs nominasjon utnevnt til biskop av Durham i 1507, men ble allerede neste år promovert til erkebiskop av York.
I 1509 sendte Henrik VIII ham som ambassadør til Roma, og var en ivrig talsmann for kongens interesser. Han ble kreert til kardinal i mars 1511 i pave Julius IIs sjette konsistorium, i takknemlighet for at han hadde bidratt til at paven og kongen fortsatt skulle stå sammen mot Frankrike. Paven gav ham senere i oppgave å lede en militærekspedisjon mot den norditalienske bystaten Ferrara, en ekspedisjon som var vellykket.
Bainbridge ble forgiftet av en italiensk prest ved navn Rinaldo de Modena, som stod i hans tjeneste, som hevn for at den oppfarende kardinalen hadde slått ham.


Sisto Gara della Rovere.
Sisto Gara della Rovere (død 8. mars 1517) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i september 1507 av sin onkel pave Julius II. Det var hans femte konsistorium.
Han var halvbror til kardinal Galeotto Franciotto della Rovere.
Gara della Rovere, Sisto
Gara della Rovere, Sisto
Gara della Rovere, Sisto


Pure Delusion Records.
Pure Delusion Records er et uavhengig plate- og distribusjonsselskap som utgir og distribuerer punk, hardcore og skamusikk. Plate- og distribusjonslabelen har eksistert siden begynnelsen av 2005, og styres av ungdommer med lidenskap for musikk.


Offpist.
Offpist er et norsk rock band fra Oslo. Bandet består av fire faste medlemmer: Even Sandvoll (gitar, vokal), Kristoffer Follestad (gitar), Lars Berg Andersen (bass) og Jonas Kjærnsrød (trommer). Gruppen ble dannet i 2000 og har gitt ut en EP (2004) og et album (2006).
Historikk.
Offpist ble dannet høsten 2000 på Tofte i Hurum av Even Sandvoll, Kristoffer Follestad, Finn Nikos og Ivar Haug. Geir Johansen erstattet Ivar på trommer våren 2002. I 2004 gav de selv ut EP'en, Offpist 2004 EP, og senere det året forlot Geir og Finn Nikos bandet. Lars Tore Hansen og Lars Berg Andersen ble tatt inn i Offpist, besettningen ble også endret ved at Kristoffer gikk fra å være bassist til gitarist. I 2006 kom debut albumet DeathRace Circus. I slutten av 2008 ble Lars Tore erstattet med Jonas Kjærnsrød på trommer.


Jacinto Benavente.
Jacinto Benavente (født 12. august 1866 i Madrid, død 14. juli 1954 i Madrid) var en spansk forfatter og mottager av Nobelprisen i litteratur i 1922.
Benavente fikk nobelprisen "for the happy manner in which he has continued the illustrious traditions of the Spanish drama."


Tradisjonelt grevskap (England).
Et tradisjonelt grevskap er i England en eldre administrativ enhet. Det er 39 slike grevskap, med noe forskjellig indre struktur og styreform. De kalles også "historiske grevskap", og i lovmessig forstand refereres de gjerne til som "geografiske grevskap" eller "old-grevskap".
De ble brukt som administrative enheter i flere århundrer, og ble dermed også viktige geografiske referanser. Selv om de etter reformen av Englands lokalstyre på slutten av 1800-tallet ikke lenger brukes i offisielle geografiske sammenhenger, er det fortsatt mange som refererer til dem, og flere av postverkets grenser følger de gamle grevskapene.
Opprettelsen av grevskapene startet i det 12. århundre, og de endelige grensene ble trukket i det 16. århundre.
I historieskrivning brukes navnene ofte, ettersom de refererer til de geografiske og administrative enhetene som eksisterte i perioden man skriver om. Det samme gjelder for slektsforskning, ettersom det ofte er enklere å følge slektens gang dersom man forholder seg til de gamle enhetene.
Grevskapene.
Kartet viser ikke eksklaver med unntak av Furness (Lancashire) sør for Cumberland og Westmorland.
Monmouthshire ble tidligere oftest regnet som et engelsk grevskap, men er nå allment regnet som en del av Wales.


Marco Vigerio.
Marco Vigerio O.F.M. (født i 1446 i Savona i Italia, død 18. juli 1516) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop og prefekt av Sinigaglia i 1476, og senere kalt til Roma der han ble guvernør på Engelsborgen.
Han ble kreert til kardinal i september 1507 av sin onkel pave Julius II. Det var hans femte konsistorium.
Han var engasjert i pavens kriger mot Venezia og hertug Alfons av Ferrara, og beviste sin store militære begavelse ved erobringen av Concordia den 17. desember 1510 og beleiringen av Mirandola i januar 1511.
I 1511 fratrådte han embetet i Sinigaglia da han ble utnevnt til suburbikarbispedømmet Palestrina, et embede han avstod i 1513 til fordel for sin nevø og navnebror Marco Vigerio (død 1560).
Ved Det femte Laterankonsil i 1512 spilte hans apologia for Julius II en betydelig rolle for avvisningen av det skismatiske motkonsilet i Pisa året før. Konsilet godtok riktignok ikke hans forslag til kalenderreform, men han forsket videre på saken. Dette var lenge før Luigi Lilio tok opp de samme tankene og utviklet det som skulle ble den gregorianske kalender (innført ved pavelig dekret 1582.
Vigerio, Marco
Vigerio, Marco
Vigerio, Marco
Vigerio, Marco
Vigerio, Marco
Vigerio, Marco


Westmorland.
Westmorland er et av de tradisjonelle grevskapene i England. De viktigste byene i området er Ambleside, Appleby-in-Westmorland (administrasjonsby), Kendal, Kirkby Stephen, Milnthorpe og Windermere. Det ble i 1974 slått sammen med Cumberland og deler av Lancashire og Yorkshire, som sammen dannet det nye grevskapet Cumbria.
Grevskapet skilte seg fra flertallet ved at det ikke var delt inn i hundrede, men i de to baroniene Westmorland (også kalt Appleby) og Kendal. Hvert av disse var delt inn i to kretser ("wards").
Området omfatter store deler av Lake District nasjonalpark.
Westmorland er fortsatt i bruk som stedsnavn, f.eks. i avisnavnet Westmorland Gazette og Westmorland Shopping Centre.


Kilotonn.
Kilotonn er et mål på "masse", og tilsvarer 1000 metriske tonn.
Kilotonn og Megatonn brukes også som mål på "energi", spesielt ved angivelse av eksplosivers sprengkraft. Grunnlaget for denne bruken er sprengkraft omregnet til mengde TNT. (Se Megatonn for tekniske spesifikasjoner.)


Megatonn.
Megatonn er et mål på "masse", og tilsvarer en million metriske tonn. Symbolet for megatonn et Mt.
Megatonn (og kilotonn) brukes også som mål på "energi", spesielt ved angivelse av eksplosivers sprengkraft, spesielt for kjernefysiske våpen. Grunnlaget for denne bruken er sprengkraft omregnet til mengde TNT. Denne bruken av måleenheten Megatonn har som utgangspunkt at ett gram TNT avgir energi som tilsvarer 1000 termokjemiske kalorier, som igjen tilsvarer 4184 Joule. Den virkelige målte energien fra et gram TNT er noe lavere, 652 kalorier eller 2724 J.


Kontrabassklarinett.
Kontrabassklarinett er et musikkinstrument i treblåserfamilien, og er en stor variant av klarinetten. Den er vanligvis stemt i B, og har grunntone B1 – to oktaver under en vanlig sopranklarinett, og noteres i G-nøkkel som transponerende instrument. Rekkevidden spenner fra Dess1 eller B2 og ca. tre oktaver oppover. Den finnes også stemt i Ess, men kalles da gjerne kontraaltklarinett.
Kontrabassklarinetten er et sjeldent instrument, bortsett fra i klarinett-ensembler og store janitsjarkorps. Den bygges enten i loop, eller med omtrent utseende som en stor bassklarinett.


Disc jockey.
En DJ på en nattklubb
En disc jockey (DJ) er en fellesbetegnelse på personer som spiller musikk fra plater for et publikum.
Radio-DJ.
En radio-DJ er en DJ som spiller plater for et publikum på en radio. Begrepet brukes først og fremst om programmer der musikken er den viktigste komponenten. Gjennom historien er det en rekke radio DJer som har fått kjendisstatus. Internasjonalt er John Peel blant de mest kjente, mens Harald Are Lund er blant de mest kjente i Norge.
En avart av radio-DJ er "video jockey" eller "VJ". Denne betegnelsen benyttes om personer som introduserer musikkvideoer i et musikkprogram på TV. Betegnelsen ble først tatt i bruk av MTV.
Turntablism-DJ.
En turntablism DJ er en DJ som benytter seg av lyder på vinyl plater og lager nye rytmer og melodier av dette. En turntablism-DJ regnes som en fullverdig musiker.
Klubb-DJ.
En klubb-DJ styrer musikken på nattklubber. I motsetning til radio-DJer legger klubb-DJer større vekt på miksingen av ulike musikkstykker. Klubb-DJens oppgave er å få forskjellige låter til å gli så plettfritt som mulig over i hverandre. Dette gjøres ved bruk av BPM (beats per minute) måling, enten ved hjelp på DJ'ens utstyr (mixer, platespiller), eller ved at DJ'en teller/hører BPM selv. De vanligste stilene bland klubb-DJer er Hip Hop, Trance, Hardhouse, House og Hardcore techno. Klubb-DJ'ing er størst i USA, Nederland og Storbritannia, men yrket er spredt over hele verden.


Kontraaltklarinett.
Kontraaltklarinett er et musikkinstrument i treblåserfamilien, og er en stor variant av klarinetten. Den er stemt i Ess, med grunntone Ess en oktav under altklarinetten, derav navnet, skjønt den kalles også E♭-kontrabassklarinett. Rekkevidden spenner fra Gess1 eller Ess1 og ca. tre oktaver oppover. Den noteres i G-nøkkel som transponerende instrument. Kontraaltklarinetten har oppnådd en viss popularitet innen janitsjarorkester, mye fordi den – i motsetning til bassklarinetten – når dypt nok til å kunne spille dype tuba-, fagott- og kontrabass-partier, og at det er lett å transponere noter skrevet for disse instrumentene.
Kontraaltklarinetten ser ut som en stor bassklarinett.


2. arrondissement.
2. arrondissement i Paris ble en del av byen etter byutvidelser på 1400- og 1500-tallet. Den første bybebyggelsen stammer fra 1300-tallet. På Karl Vs tid lå byens murer ved Rue d'Aboukir. Ludvig XIII anla murer omtrent der Les grands Boulevards går i dag.
Kvarterer.
2. arrondissement i Paris


Alle presidentens menn.
"Alle presidentens menn" (originaltittel: "All the President's Men") er en amerikansk bok fra 1974 av "Washington Post"-journalistene Carl Bernstein og Bob Woodward.
Den omhandler deres avsløring av Watergate-skandalen. De ble tildelt Pulitzerprisen for boken.
Deler av teksten var først publisert i bladet "Playboy".
Film.
"Alle presidentens menn" ble filmatisert i 1976, i regi av Alan J. Pakula, med Dustin Hoffman og Robert Redford i hovedrollene. Filmmanuskriptet ble skrevet av William Goldman, som vant Oscar-prisen for dette (både Bernstein og hans ektefelle, Nora Ephron, hadde arbeidet på utkast). Filmen mottok også Oscar i tre andre kategorier.


Oktokontraaltklarinett.
Oktokontraaltklarinett er et musikkinstrument i treblåserfamilien, og er en ekstremvariant av klarinetten. Den er svært sjelden – det ble kun bygget tre stykker. Den er stemt i Ess, med grunntone Ess1 en oktav under kontraaltklarinetten, derav navnet. Rekkevidden spenner fra Ess2 og ca. tre oktaver oppover.


Oktokontrabassklarinett.
Oktokontrabassklarinett er et musikkinstrument i treblåserfamilien, og er en ekstremvariant av klarinetten. Det er kun bygget ett instrument av denne typen, og det befinner seg nå i den private samlingen til George Leblanc. Den er stemt i B♭, med grunntone B♭2(den dypeste B♭-en på et piano) en oktav under kontrabassklarinetten, derav navnet. Rekkevidden spenner fra B3 og ca. tre oktaver oppover.


Pamfylia.
Pamfylia var i antikken en region i sørlige Anatolia, mellom Lykia og Kilikia, som strakte seg fra Middelhavet til Taurusfjellene, og utgjør i dag Tyrkias provins Antalya. Det grenset i nord til Pisidia og var derfor et lite land, som hadde en kystlinje på rundt 120 km og med en bredde på rundt 50 km. Under romerne ble omfattet begrepet Pamfylia en utvidelse til også å inkludere Pisidia og hele området opp til grensene mot Frygia og Lykaonia, og det var i denne utvidede betydning at geografen Klaudios Ptolemaios refererte til landet. Pamfylia består nesten utelukkende av en slette som strekker seg fra skråningene av Taurusfjellene og ned til kysten, men denne sletten, selv om den tilsynelatende utgjør en ubrutt enhet, består ikke bare av alluviale avsetninger, men dannet delvis av kalkstein.
Navnet.
Ruinene av hovedgaten i Perga, en gang hovedstaden i Pamfylia
Navnet Pamfylia kommer fra gresk Παμφυλία, i seg selv fra πάμφυλος (pamfulos), bokstavelig «av blandete stammer/folk», en sammensetning av πᾶν "(pan"), intetkjønn av πᾶς ("pas") «alle» + φυλή ("phulē"), «stamme, folk». Herodot avledet denne etymologi fra en dorisk stamme, "Pamphyloi" (Πάμφυλοι), som etter sigende skal ha kolonisert regionen. Stammen skal på sin side etter sigende ha fått sitt navn etter Pamfulos (gresk: Πάμφῦλος), sønn av Aigimios, den mytologisk stamfaren til dorerne
Pamfyliernes opprinnelse.
Pamfylierne var en blanding av de opprinnelige, stedegne befolkningen og innvandrere fra Kilikia og fra Hellas som innvandret dit fra Arkadia og andre steder på Peloponnes en gang på 1100-tallet f.Kr. Betydningen av det greske bidraget til befolkningen i Pamfylia kan bli bevitnet i både tradisjon og arkeologi. Pamfylia kan bli betraktet som en gresk koloni fra tidlig jernalder og fram til tidlig middelalder (senantikken).
Der er liten tvil om at pamfyliene og pisidiene var det samme folket, selv om den første hadde mottatt kolonier fra Hellas og andre land, og av denne grunn, kombinert med større fruktbarhet i deres territorium, hadde blitt mer siviliserte enn deres naboer i det indre av landet. Men forskjellene eller særpreget mellom de to ser ut til å ha blitt etablert tidlig. Herodot nevner ikke pisidianerne, men nevner pamfyliene blant folkene i Anatolia. På den annen side nevner Eforos dem begge, og korrekt angir det ene folket ved kysten og den andre i innlandet. Et antall forskere har adskilt fra den pamfyliske dialekt betydningsfulle isogloss med både arkadisk og kypriotisk (arkadokypriotisk gresk), noe som gjør at de kan bli studert sammen med gruppen av dialekter som tidvis refereres som akajisk ettersom landet ikke bare ble bosatt av folk fra Arkadia, men også folk fra andre gresktalende regioner, dorere og aiolere. En legende, referert til av både Herodot og Strabon, tilskriver opprinnelsen til pamfyliene til en koloni som ført til deres land av Amfilokos og Kalkas etter den trojanske krig, men det er mange steder i antikken som lignende opphavsfortellinger, blant annet Roma.
Historie.
Regionen Pamfylia er første gang nevnt i kildene hos hettittene. I en av avtale mellom den hettittiske konge Tudhaliya IV og hans vasall, kongen av Tarhuntašša, nevnes byen «Parha» (Perga), og elven «Kastaraya» (i antikken Kestros, dagens tyrkiske Aksu Çayı).
Første gang pamfyliene nevnes i historien som et folk blant andre folk er som underkastet av mermnadkongene i Lydia. Senere havnet de etter hverandre under persiske og hellenistiske monarker. Etter at Antiokos III den store led nederlag i 190 f.Kr. ble pamfyliene inkludert blant de provinser som ble annektert av romerne og gitt videre til Eumenes II av Pergamon. Senere slo de seg sammen med folk i Pisidia og Kilikia for å drive plyndring og sjørøveri. Oldtidshavneby Side ble et hovedsenter og slavemerked for denne aktiviteten. Pamfylia ble for en kort tid inkludert i besittelsene til Amyntas av Galatia, men ved hans død ble det omgjort til en romersk provins. Pamfyliene ble i stor grad hellenisert i romersk tid, og har etterlatt storslåtte minnesmerker av deres sivilisasjon ved Perga, Aspendos og Side.
Så sent som til 1911 var distriktet i stor grad befolket av senere bosettere fra Hellas, Kreta og Balkan, men denne situasjonen endret seg radikalt ved sammenbruddet til det osmanske rike og krigen mellom Hellas og Tyrkia tidlig på 1920-tallet.


3. arrondissement.
3. arrondissement i Paris ble en del av byen i det 13. og 14. århundre, etter en utvidelse under Karl V. De eldste husene i dag er fra 1600-tallet. Området består hovedsakelig av boliger.
Kvarterer.
3. arrondissement i Paris


4. arrondissement.
4. arrondissement i Paris ligger på høyre bredd, og omfatter også Île Saint-Louis og den østlige delen av Île de la Cité. Den sørlige delen av bydelen Le Marais ligger i 4. arrondissement.
Den første bosetninga på øyene daterer seg til romertida, mens høyre bredd har hatt bosetning siden tidlig middelalder.
Kvarterer.
4. arrondissement i Paris


Publiseringssystem.
Et publiseringssystem eller publiseringsverktøy ("Content Management System (CMS)") er en type programvare som brukes til å styre arbeidsflyten i samarbeidende grupper som produserer innhold. Dette kan være dokumenter, film, bilder, telefonnummer, bruksanvisninger, kataloger, vitenskapelige data og så videre. Publiseringssystemet fungerer som et sentralt lager og gjør det mulig for et stort antall bidragsytere å korrigere, føye til og dele data. Brukerne kan ha tilgang ut fra sine forskjellige roller i forhold til innsyn, godkjennelse, korrektur, formatering, redigering og publisering. Systemet gjør det enkelt å lagre og gjenfinne data, grunndata legges inn bare én gang og det forenkler også kommunikasjonen mellom brukerne.
Et slikt system består av et grensesnitt hvor brukere kan utføre ulike handlinger med innholdet, som kategorisering, formatering o.l. Mulighetene varierer stort fra system til system.
Et godt eksempel på et slikt system er et nettavissystem. I et slikt system skriver reportere artikler, som lagres i en database. Med hver enkelt artikkel følger visse egenskaper som dato, reporterens navn, kategori, nøkkelord etc. Systemet har så et sett med regler for hvordan dette innholdet skal presenteres, for å lage et felles uttrykk for alle artiklene i nettavisen.
I tillegg til kommersielle aktører som utvikler proprietære løsninger, finnes det også en hel rekke alternativer lisensiert under forskjellige åpen kildekode-lisenser.


ASIN.
Amazon Standard Identification Number (ASIN) er et produktidentifiseringsnummer brukt av nettbutikken Amazon.com.
Alle produkter som føres av Amazon.com blir tildelt et unikt ASIN. For bøker med et ISBN-nummer, blir ASIN og ISBN det samme. Bøker uten et ISBN-nummer og andre produkter blir også tildelt egne ASIN-numre.


Hortense de Beauharnais.
Hortense-Eugénie de Beauharnais (født 10. april 1783, død 5. oktober 1837), datter av Joséphine de Beauharnais og hennes første ektefelle Alexandre de Beauharnais, var dronning av Holland 1806-1810 og Napoléon IIIs mor.
I 1801 ble hun gift med Napoléon Bonapartes bror Louis Bonaparte, og fikk med ham tre sønner, hvorav den tredje var Louis Napoléon, den senere Napoléon III. Ekteskapet var kjærlighetsløst, og etter at Louis Napoléon var født, søkte mannen skilsmisse fordi han mistenkte at barnet ikke var hans.
I 1815 tvang de allierte henne til å forlate Frankrike med sine barn.
Eksterne lenker.
Beauharnais, Hortense de
Beauharnais, Hortense de


Kimba Kano.
Kimba Kano er en programvare som kan integreres med Internet Explorer og Mozilla Firefox for å muligjøre søk i Wikipedia, Amazon.com, eBay, Phoebe og Google.
Programvaren ble første gang utgitt november 2004 som Coeus etter den greske Titan av kunnskap, men endret navnet i februar 2005 til "Kimba Kano" fordi Coeus allerede var et eksisterende MIT-varemerke.
Programvaren ble oppkalt etter en meningsløs linje i sangteksten til David Bowies sang Velvet Goldmine som debuterte på albumet Space Oddity i 1975 og ble gjennutgitt på Rykodisc-versjonen av Ziggy Stardust i 1990 som et bonusspor. Det strides over de eksakte ordene i teksten noe som ikke hjelpes av at gjengivelsen av sangteksten i heftet klart er feil. Teksten kan tydes som enten «I'll be your kimba kano right for you again and again» eller «I'll be your king volcano right for you again and again».


Musée d'Orsay.
Musée d'Orsay (fransk uttale:) er et museum i Paris, på Seinens venstre bredd i 7. arrondissement. Museet holder til en en nedlagt jernbanestasjon, Gare d'Orsay, bygd mellom 1898 og 1900. Samlingene dekker hovedsakelig fransk kunst mellom 1848 og 1914, og omfatter bl.a. maleri, skulptur, møbler og fotografi, og er mest kjent for sin samling (verdens største) fra impresjonismen og postimpresjonismen. Monet, Manet, Degas, Renoir, Cezanne, Seurat, Gauguin og Van Gogh er godt representert i utstillingene. 
Historie.
Bygningen ble bygd som jernbanestasjon til Verdensutstillingen i 1900, og tjente som stasjon for de sørvestre linjene til 1939. Den opprinnelige jernbanestasjonen er tegnet av Victor Laloux. Ombyggingen til museum ble vedtatt i 1977 og gjennomført i perioden 1983-1986 med arkitektene Renaud Bardon, Pierre Colboc, Jean-Paul Philippon og den italienske interiørarkitekten Gae Aulenti.
Utstillingene.
Grunnplanet er viet verk fra før 1870, med to rekker av skulpturer langs midten og malerier i avlukker langs sidene. Utstillingen fortsetter kronologisk i toppetasjen med mesterverk fra impresjonismen. De nyeste verkene befinner seg i mellometasjen. Her er det også saler med møbler og gjenstander i art nouveau.


14. arrondissement.
14. arrondissement i Paris er et av de sørlige arrondissementene.
Kvarterer.
14. arrondissement i Paris


Filip I Filadelfus.
Filip I Filadelfus var tredje sønnen av Antiokos VIII Grypus og ble kronet i 95 f.Kr. sammen med sin tvillingbror Antiokos XI Epifanes, etter at den eldste sønnen, Selevkos VI Epifanes ble drept av deres fetter Antiokos X Eusebes. Han klarte å etablere seg i Antiokia en gang etter 92 f.Kr. og overlevde angrep fra den yngre broren Demetrius III Euergetes. Hans styre endte i 83 f.Kr. da Tigranes erobret Syria, eller noe før, og han forsvant fra historien på det tidspunktet, men senere mynter med hans portrett ble laget av romerske autoriteter.


Guatemalansk quetzal.
Quetzal er myntenheten i Guatemala. 1 quetzal tilsvarer 100 centavos.
Ordet "quetzal" kommer fra nasjonalfuglen, quetzalen, som er truet av utryddelse.


Antiokos XII Dionysos.
Antiokos XII Dionysos (hersket 87–84 f.Kr.) var den femte sønnen til Antiokos VIII Grypus til å ta tronen, og etterfulgte sin bror, Demetrius III Ecaerus som separatist-hersker i den sørlige delen av de siste restene av seleukidenes område, stort sett Damaskus og dens omliggende områder. Han fikk innledningsvis støtte fra ptolemeiske styrker, men ble drept i en kampanje mot nabateanske arabere, som erobret Damaskus kort tid etterpå.


Silvio Passerini.
Silvio Passerini (florentiner, født i 1469 i Cortona i Italia, død 20. april 1529 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Cortona.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av sin fetter pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.


Luigi de Rossi.
Luigi de Rossi (død 20. august 1519) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av sin fetter pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Rossi, Luigi de
Rossi, Luigi de
Rossi, Luigi de


Ferdinando Ponzetta.
Ferdinando Ponzetta (død 9. september 1527) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Ponzetta, Ferdinando
Ponzetta, Ferdinando
Ponzetta, Ferdinando


Louis de Bourbon de Vendôme.
Louis de Bourbon de Vendôme (død 13. mars 1557) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Laon i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.


Domenico Giacobazzi.
Domenico Giacobazzi (død 2. juli 1527) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Nocera dei Pagani i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Giacobazzi, Domenico
Giacobazzi, Domenico
Giacobazzi, Domenico


Pompeo Colonna.
Pompeo Colonna (født i Roma, død 28. juni 1532) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Rieti i Italia, og ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Pompeo var sønn av Prospero Colonna, en general som kommanderte de pavelige galeier under slaget ved Lepanto i 1571. Han ønsket ikke selv å bli kardinal; det ble sagt at han var nærmere sverdet enn breviaret. Under Den hellige ligas krig stilte han seg på keiserens side, og ble dermed stående i et svært uheldig lys etter plyndringen av Roma i 1527. I 1530 ble han tatt i nåde og gjeninnsatt av Klemens VII.
Colonna, Pompeo
Colonna, Pompeo
Pompeo Colonna
Colonna, Pompeo


Scaramuccia Trivulzio.
Scaramuccia Trivulzio (død 3. august 1527) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Como i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Trivulzio, Scaramuccia
Trivulzio, Scaramuccia
Trivulzio, Scaramuccia


Giovanni Battista Pallavicino.
Giovanni Battista Pallavicino (italiener, død 13. august 1524) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cavaillon i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Pallavicino, Giovanni Battista
Pallavicino, Giovanni Battista
Pallavicino, Giovanni Battista
Pallavicino, Giovanni Battista


Bonifacio Ferreri.
Bonifacio Ferreri (død 2. januar 1543) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ivrea i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Ferreri, Bonifacio
Ferreri, Bonifacio
Ferreri, Bonifacio


Andrea della Valle.
Andrea della Valle (født 1463 i Roma i Italia, død 4. august 1534) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var biskop av Mileto. Han forordnet byggingen av den kirken i Roma som er kjent under hans navn, og dessuten av Teatro Della Valle.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Della Valle, Andrea
Della Valle, Andrea
Della Valle, Andrea
Della Valle, Andrea


Raffaele Petrucci.
Raffaele Petrucci (død 11. desember 1522) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pistoia i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Petrucci, Raffaele
Petrucci, Raffaele
Petrucci, Raffaele


Niccola Pandolfini.
Niccola Pandolfini (død 17. september 1518) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pistoia i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Pandolfini, Niccola
Pandolfini, Niccola
Pandolfini, Niccola


Giovanni Domenico de Cupis.
Giovanni Domenico de Cupis (død 10. desember 1553) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Trani i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Cupis, Giovanni Domenico de
Cupis, Giovanni Domenico de
Cupis, Giovanni Domenico de


Giovanni Piccolomini.
Giovanni Piccolomini (død 21. november 1537) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Siena i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Piccolomini, Giovanni
Piccolomini, Giovanni
Piccolomini, Giovanni


Francesco Conti.
Francesco Conti (død 29. juni 1521) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Conza i Italia.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Conti, Francesco
Conti, Francesco
Conti, Francesco


Jacques de Croy.
Jacques de Croy (død 6. januar 1521) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cambrai i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i april 1517 av pave Leo X. Det var hans fjerde konsistorium.
Croy, Jacques de
Croy, Jacques de
Croy, Jacques de


Antoine Bohier de Prat.
Antoine Bohier de Prat O.S.B. (død 27. november 1519) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bourges i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i april 1517 av pave Leo X. Det var hans fjerde konsistorium.
Boissy, Adrian Gouffier de
Boissy, Adrian Gouffier de
Boissy, Adrian Gouffier de
Boissy, Adrian Gouffier de


Adrian Gouffier de Boissy.
Adrian Gouffier de Boissy (død 9. november 1520) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Coutances i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1515 av sin onkel pave Leo X. Det var hans tredje konsistorium.
Boissy, Adrian Gouffier de
Boissy, Adrian Gouffier de
Boissy, Adrian Gouffier de


Thomas Wolsey.
Thomas Wolsey eller Wulcy (født 1471 i Ipswich i England, død 29. november 1530 i Leicester) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av York og "Lord Chancellor of England" fra 1514.
Han ble kreert til kardinal i september 1515 av pave Leo X. Det var hans annet konsistorium. Wolsey var kjent for den store prakt han omgav seg med, men var en slu politiker som i mange år hadde den uberegnelige kong Henrik VIIIs øre. Selv hadde han ambisjoner om å bli pave. Det som førte til hans fall, var den langvarige striden rundt kongens ønske om å bli skilt fra sin dronning for å kunne gifte seg med Anne Boleyn. Mot slutten av sitt liv ble han ført til Tower, anklaget for høyforræderi. En rettssak ville uten tvil endt med dødsdom, men Wolsley døde i fengslet før saken kom opp. Ryktet sa at han hadde tatt sitt eget liv.


Bernardo Dovizi de Bibbiena.
Bernardo Dovizi de Bibbiena (død 1. november 1520) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i september 1513 av pave Leo X. Det var hans første konsistorium.
Dovizi de Bibbiena, Bernardo
Dovizi de Bibbiena, Bernardo


Lorenzo Pucci.
Lorenzo Pucci (død 16. september 1531) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Melfi.
Han ble kreert til kardinal i september 1513 av pave Leo X. Det var hans første konsistorium.
Han var bror til kardinal Roberto Pucci.
Pucci, Lorenzo
Pucci, Lorenzo
Pucci, Lorenzo


Tigranes I av Armenia.
Tigranes I (hersket 95–56 f.Kr.) (også kalt Tigranes II og Tigranes den store) var konge av Armenia. Han var sønnen til Artavasdes I.
Rundt 100 f.Kr. kjøpte han seg fri partherne fra parthisk fangenskap. Han bygget raskt opp sin makt, og allierte seg med Mithridates VI av Pontus og giftet seg med hans datter Kleopatra. Til slutt førte de to kongenes forsøk på å kontrollere Kappadokia i romersk intervensjon av Sulla.
Tigranes ekspanderte også sine områder inn i Parthia, og gikk så langt inn i Media som Ekbatana og til Arbela i Assyria. Han erobret dermed det nordlige Mesopotamia. I 83 f.Kr. tok han over Syria, Fønikia og Kilikia, og gjorde dermed effektivt slutt på seleukide-dynastiet. Mange av innbyggerne i de erobrede byene ble sendt til hans nye metropolis Tigranokerta.
Men hans imperium skulle ikke vare. I 69 f.Kr. kriget han med Roma, og mistet til slutt Tigranokerta til Lucullus og ble separert fra Mithridates av Pompeius i 66. Tigranes sin sønn gikk over til Pompeius og da de nærmet seg Artaxata overgav Tigranes seg. Han gav opp alle sine territorier unntatt Armenia, og fullførte sitt liv som skattepliktig til Roma.
Han ble etterfulgt som konge i Armenia av sin sønn, Artavasdes II


Matreke.
Matreke, kaldtvannsreke eller dypvannsreke er et krepsdyr tilhørende tifotkreps.
Matreken lever like over bunnen mellom 50-600 m dyp på leirbunn med periodiske vandringsmønster og døgnvise migrasjoner opp i frie vannmasser (beiteadferd) og årvisst til grunnere områder (gytevandringer).
Matreken er den kommersielt viktigste krepsdyrarten i Norge og er den rekearten som spises.
Anatomi.
Den er et lateralt sammentrykt epibenthos krepsdyr, og har som alle andre krepsdyr et ektodermt leddelt skjelett. Den har sammenvokst bryst og hodesegment ("cephalothorax") med en fremstikkende pannetorn ("rostrum") og en bakkropp som kalles abdomen. For å kunne voksne må reken kvitte seg med skjelettet og gjennomgår derfor jevnlige skallskifter ("ecdysis"). Når den skal skifte, vokser det først ut et nytt mykt skall inni det gamle, deretter åpner skallet seg mellom cephalothorax og abdomen og så trekkes kroppen ut. Når kroppen er ute vil det myke skallet som er litt for stort for kroppen til reken «blåses opp» med vann/væske for deretter å holdes slik mens de stivner. I denne perioden kalles reken for bløtreke og er svært sårbare for predatorer. Når skallet er stivnet vil væsken gradvis erstattes med muskelvev og organer inntil skallet blir for trangt igjen og prosessen gjentar seg.
Føttene under cephalothorax kalles gangføtter og voksne reker bruker disse til å gå på bunnen. Føttene under abdomen er svømmeføtter. Tidligere har man antatt at voksne reker ikke kunne svømme særlig lenge om gangen, men forsøk i laboratoriet viser at de kan svømme i flere timer i strekk ved behov. Rekelarver svømmer i de tre-fire første stadiene ofte med det som senere blir gangføtter mens de «henger» opp-ned i vannsøylen, når de senere utvikler svømmeføtter endrer svømmeposisjonen seg og de svømmer med chephalothorax vendt opp mot overflaten. De første stadiene er larvene svært gjennomsiktige og tydelig tiltrukket av lys ("fototrofe") og trives godt i brakkere vannlag (ned mot 23 ppt) mens med øktende stadier foretrekker de mørkere omgivelser, saltere vann og utvikler sterkere røde pigmenter i skallet. Voksne reker er røde pigmenter og bare unntaksvis finner en bleke reker men disse er ofte parasittinfisert. Parasitten er en luring er en annen krepsdyrart som fester seg under buken på lik linje med utrognen og lurer reken til å tro at den bærer egne egg, på denne måten steller hun og beskytter parasittkrepsen som hun ville gjort med sine egne egg.
Utbredelse.
Arten har vært beskrevet som circumpolar, men det muligens to underarter; "Pandalus borealis borealis" i Atlanterhavet og "Pandalus boreali eous" i Stillehavet.
Levevis.
Matreke har fem par lemmer på cephalothorax hvor de forreste er tildels spesialisert med redskaper (saks og klo). Maten rives i biter med disse og kjevepartiet ("mandiblene") før de svelges hele og havner i tyggemagen, som er en sterk muskelmage med små sandkorn i som sammen med muskelbevegelsen finmaler maten slik at den kan fordøyes lettere. Dietten til dypvannsreken varierer med årstiden, man har tidligere antatt at rekene spiste mest delvis oppløst organiske partikler som var sedimentert ut fra de øvre vannlag, men i dag vet man at de spiser en rekke byttedyr som de finner på bunnen og i de frie vannmassene. Om de får tilgang er det vist i laboratoriet at selv små rekelarver kan fange og spise krepseplankton, lodde og torskelarver.
Kjønn og formering.
Matreke klekkes som zoealarver og utvikler seg gjennom seks stadier før de ser ut som en miniatyrreke. Arten har en særegenhet ved at den skifter kjønn fra hann til hunn (protandrisk hermafroditt). Kjønnsskiftet skjer i en alder av 1-3 år gjennom en mellomfase til hunner som kan bli opp til 6-7 år gamle. Forskjellen på kjønnene vises på formen på den indre delen av de fremste svømmeføttene som har todelte ytterste ledd. De største og eldste individene er hunner og observeres på høsten med blågrønn hoderogn under cephalothorax. Ved gyting festes de blålige eggene med limtråder mellom svømmeføttene på bakkroppen (utrogn). Utrognsperioden varierer fra en til fem måneder, desto kaldere (lengre nord) jo lengre varer både hoderogn- og utrognstiden og eggene og de nyklekte larvene er betydelig større enn i sørlige områder. Klekkingen starter i sør (Nordsjøen) i desember-februar, mens de i Barentshavet ikke klekker før i mai-juni. Ved Island er det registrert gytevandring av utrognsbærende hunner fra dypere til grunnere farvann i perioden før klekking.
Kjente norske rekeforskere.
Første store rekeforsker i Norge var Birger Rasmussen som publiserte en avhandling om arten i 1953 ved Universitetet i Bergen. Arten var omtalt i flere av Johan Hjorts avhandlinger om de norske fiskeriressursene på 1920- og 30 tallet.
Folkelige forestillinger og fiskeriene.
Gamle fiskere i Nord-Norge referer til dypvannsreken som havets insekter og de ble hevdet å være likspisere (åtselsadferd er registrert på videoobservasjoner både i felt og på laboratoriet på døde fisk og sjøfugl). Folk på kysten hadde derfor problemer med å akseptere at reker skulle kunne brukes til menneskemat.
Men med økende etterspørsel fra markeder i utlandet og i byene ble det etablert en rekke rekefabrikker på kysten og fisket etter arten var lønnsomt. Utover 1950-og 1960-tallet ble det fisket reke med bunntrål langs Norskekysten og opp i Barentshavet. På begynnelsen av 1990-tallet var førstehåndsverdien på norske rekefiskerier over 800 millioner NOK. I dag er fiskeriene redusert, men fremdeles er der store rekeforekomster og rikt fiskeri langs hele Norskekysten og i Barentshavet.


Antiokos XIII Asiatikus.
Antiokos XIII Asiatikus var sønn av den syriske kongen Antiokos X Eusebes og den egyptiske prinsessen Kleopatra Selene, som fungerte som regent for gutten etter farens død en gang mellom 92 og 85 f.Kr.
I 75 f.Kr., etter at Tigranes hadde erobret Syria, reiste hun til Roma for å få hennes sønner anerkjent som konger av Egypt, men uten å lykkes. Selene ble til slutt fanget og drept av Tigranes, men etter at Tigranes ble beseiret av Pompeius, ble Antiokus XIII gjort til klientkonge av Syria (69 f.Kr.). Etter noen få år fikk Pompeius ham avsatt og drept av en arabisk høvding i 64 f.Kr. Hans død er ofte sagt å ha vært den endelige slutten på selevkid-dynastiet, men han ble etterfulgt av Filip II Filoromaeus for en kort tid.


Montparnasse.
Montparnasse er en bydel i Paris, i det 14. arrondissement, og ble en del av Paris ved byutvidelsen i 1860.
I Montparnasse ligger Gare Montparnasse, som er endestasjon for linjer fra Bretagne og TGV-tog fra Tours, Bordeaux og Le Mans, i tillegg til metrostasjonen Montparnasse – Bienvenüe der 4 metrolinjer møtes.
På Montparnasse-kirkegården ligger mange kjente franskmenn; Charles Baudelaire, Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Samuel Beckett, Guy de Maupassant og Sainte-Beuve.
Tour Montparnasse er et svært dominerende høyhus på Montparnasse.
Navnet Montparnasse kommer fra Parnassos i gresk mytologi, og ble først brukt av studenter som møttes på toppen av haugen med avfall fra Denfert-Rochereau-gruva for å lese dikt. Haugen forsvant ved anlegget av Boulevard Montparnasse på 1700-tallet.
En av Montparnasses kaféer i gullalderen ved forrige århundreskifte, La Closerie des Lilas. Kaféen eksisterer den dag i dag. Foto fra 1909
I begynnelsen av 1900-tallet tiltrakk Montparnasse seg skarer av kunstnere og intellektuelle fra hele verden, og kvarteret ble et brennpunkt for det 20. århundres kunst og tenkning. Her ferdedes Pablo Picasso, Guillaume Apollinaire, Ossip Zadkine, Marc Chagall, Nina Hamnett, Fernand Léger, Max Jacob, Amedeo Modigliani, Ford Madox Ford, Ezra Pound, Marcel Duchamp, Constantin Brancusi, Juan Gris, Diego Rivera, Marie Vassilieff, Léon-Paul Fargue, Alberto Giacometti, André Breton, Salvador Dali, Jean-Paul Sartre, Henry Miller, Joan Miró og Edgar Degas. I Man Rays atelier i Hôtel des Écoles i Rue Delambre nr. 15 ble James Joyce, Gertrude Stein og Jean Cocteau foreviget i svart og hvitt.
Strøket hadde også en overflod av teatre og music-halls, som f.eks. den berømte «Bobino». På Montparnasses scener opptrådte artister under navngjetne kunstnernavn som Damia, Kiki, Mayol og Georgius.
Videre var Montparnasse et eksil for politisk forfulgte fra mange land; Lenin, Leo Trotski, Porfirio Diaz, og Simon Petlioura har alle bodd her for kortere eller lengre tid.
Andre verdenskrig førte til et oppbrudd i kunstnermiljøene, og Montparnasse har aldri gjenvunnet den samme posisjonen.


Filip II Filoromaeus.
Filip II Filoromaeus («glad i romere») eller "Barypos" («tungfot») var sønnen til selevkid-kongen Filip I Filadelfus. Filip II regjerte selv i en kort periode i deler av Syria i 60-årene f.Kr., som klientkonge under Pompeius.
Han konkurrerte med sin tremenning Antiokos XIII Asiatikus om gunsten til den store romergeneralen, men Pompeius ville ikke ha noe med dem å gjøre og fikk Antiokus myrdet. Den avsatte Filip kan ha overlevd. En seleukide-prins ved navnet Filip ble nevnt som en mulig brudgom til dronning Berenike IV av Egypt, søster til Kleopatra VII av Egypt i 56 f.Kr.. Unionen ble derimot hindret av den romerske guvernøren i Syria, Aulius Gabinius, som sannsynligvis fikk Filip II drept.
Filip selv var virkelig en ubetydelig tjener, men med ham endte elleve generasjoner av seleukide-konger, de klart mektigste herskerne av den hellenistiske verden.


Pytonslanger.
Pytonslanger er en gruppe av store og kraftig bygde slanger som er utbredt i Asia, Afrika og Australia. De er ikke giftige, og dreper byttet ved å slynge seg om det så det kveles. Nettpytonen kan bli nesten ni meter lang, og er verdens lengste slange.
Kroppsbygning og levevis.
Pytonslangene har en robust og muskuløs kropp. Halen er forholdsvis kort, og mange arter har gripehale. Hodet er som regel tydelig adskilt fra nakken. Kroppslengden varierer fra til nesten, men det finnes usikre rapporter om eksemplarer på over Bukskjellene er små, og det er to rekker av haleskjell. Ved kloakkåpningen er det to sporer, som er rester av baklemmene. Øynene har en loddrett, spalteformet pupill. De fleste pytonslanger har varmefølsomme organer på leppene.
Boaslanger og pytonslanger har en utbredelse som overlapper i liten grad. Hvis de to gruppene møtes, dreier det seg som regel om gravende boaslanger, som fyller en annen økologisk nisje enn pytonene. Bygningstrekk som skiller boa- og pytonslanger er blant annet at alle pytonslanger har et ekstra bein over øyehulen ("supraorbital"), og at de er eggleggende. Pytonslanger har som regel tenner på mellomkjevebeinet ("premaxilare").
Utbredelsen omfatter Den gamle verdens tropiske strøk. Pytonslangene er svært varmekrevende, og de går ikke langt inn i områder med kaldere klima. En finner dem i Afrika sør for Sahara, men ikke på Madagaskar. Videre lever de i Asia fra Pakistan, India og Sri Lanka til Sør-Kina, den sørøstasiatiske øyverden, og Australia. De finnes ikke lengst sørøst i Australia, eller på Tasmania. Pytoner som er rømt, eller sluppet fri, har etablert seg i Florida i USA.
I motsetning til de fleste andre slanger viser pytonslangene omsorg for avkommet. Hunnen kveiler seg rundt eggene, og vokter dem mot eggrøvere. Arter som lever i subtropisk klima sørger for jevn temperatur på ulike måter. Flere australske arter forlater eggene for å sole seg, og varmer deretter eggene med kroppen. Den indiske tigerpytonen vibrerer musklene, og øker slik kroppstemperaturen med anaerob forbrenning for å varme eggene.
Systematikk.
En velger her å betrakte pytonslangene som en egen familie, Pythonidae. Noen systematikere regner pytonslangene som underfamilien Pythoninae innenfor en stor familie Boidae, på norsk kalt kvelerslanger. Jordpyton har vært regnet som en pytonslange, men det har vist seg at den er mer i slekt med boaslangene. Spisshodepyton og mudderslanger plasseres nå som regel i egne familier.
En fylogenetisk studie fra 2008 viser at slekten "Python" er parafyletisk, og at nettpyton ("P. reticulatus") og timorpyton ("P. timorensis") bør skilles ut i en egen slekt. En omstridt australsk amatørherpetolog har tidligere plassert nettpytonen i slekten "Broghammerus". Dette navnet er gyldig i henhold til nomenklaturkoden, og kan eventuelt brukes.


Selevkos VII Kybiosaktes.
De siste medlemmene av de en gang så mektige selevkid-dynastiet er uklare figurer, lokale dynaster med kompliserte familiebånd hvis identitet er vanskelige å slå fast og mange av dem var samme navn. Selevkos VII Filometor var ukjent inntil nylig, fra mynter som ble gitt ut av ham og hans mor Kleopatra Selene er det antatt at han var den yngre broren til Antiokos XIII Asiatikus og «hersket» under okkupasjonen av Syria av den armenske kong Tigranes (83–69 f.Kr.). I virkeligheten, var bare noen byer lojale mot selevkidene under denne perioden.
Den unge barnekongen er antatt å være den samme Selevkos som giftet seg med en ptolemeisk prinsesse kalt Berenike IV (en søster av den berømte Kleopatra VII av Egypt) men ble antagelig myrdet av den misfornøyde bruden for hans mangel på manérer. Han bar det avledede navnet "Kybiosaktes" som betyr «fiskeslakter».


Nabonidus.
Nabonidus eller Nabonid var det nybabylonske rikets siste konge og regjerte 556–539. Han var en dyktig hærfører og ledet suksessrike felttog til Arabia og var borte fra hjemlandet i ti år, mens han satte inn sin sønn Belsassar som underkonge. Dette gjorde ham upopulær. Da Kyros den store av Persia beleiret Babylon i 539, kunne han marsjere nærmest uhindret inn i landet med babylonernes egen velsignelse.


Belsassar.
Belsassar var sønn av Babylonias siste konge Nabonid og var regent i en periode sammen med sin far. Han ble drept da Babylon ble invadert av mederne og perserne, hvilket førte til at Persia overtok den ledende stillingen blant rikene i orienten.
I Bibelen fortelles det om at han holdt et stort gjestebud hvor noen av begerne som var røvet fra Tempelet i Jerusalem ble brukt. Plutslig kom det til syne en hånd som skrev noe på veggen. Daniel ble tilkalt for å tyde budskapet, og tolket det dithen at det babylonske rikets dager var talte.


Palé.
Palé er et større praktbygg i bymiljø, eller om man vil: et mindre palass. Ordet palé kommer fra den franske uttalen av "palais" (palass). Paléet kan være utført i tømmer, reisverk, mur eller stein, og kan være panelt, pusset eller rappet.


M270 MLRS.
En M270 avfyrer en rakett
M270 MLRS (forkortelse for Multiple Launch Rocket System) er et amerikanskprodusert rakettartilleri. Det kan avfyre styrte og ustyrte raketter. Systemet fikk sin ilddåp under Gulfkrigen og er i dag tatt ut av tjeneste i den norske hæren og satt på langtidslagring.
M270 systemet er i bruk i, foruten Norge, Amerikas forente stater, Bahrain, Danmark, Frankrike, Hellas, Israel, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia, Sør-Korea, Tyrkia og Tyskland.


Panthéon.
Panthéon er en kirke i Paris, på toppen av Montagne Sainte-Geneviève.
Kirken er tegnet av en autodidakt arkitekt ved navn Jacques Germain Soufflot. Han ble gitt i oppdrag å tegne den nye Saint-Geneviève-kirken, som skulle bli Paris' nye hovedkirke. Soufflot var påvirket av Marc-Antoine Laugier, som i "Essai sur l'architecture" hadde slått til lyd for en tilbakevending til antikkens rasjonalisme – bort fra barokkens og rokokkoens outrerte formspråk.
Kirken fikk en grunnplan formet som et gresk kors og en fasade som et gresk tempel. Panthéon er et tidlig eksempel på nyklassisisme i arkitekturen.
Den klassiske stilen som kirken fikk, gjorde at den uten vanskelighet kunne inngå i en seremoniell sammenheng under den franske revolusjon og omdøpes til Panthéon.
En rekke kjente personligheter i fransk åndsliv er gravlagt i krypten i Panthéon: Mirabeau,
Voltaire, Le Pelletier de Saint-Fargeau, Jean-Jacques Rousseau, Victor Hugo, Émile Zola, Léon Gambetta, Marquis de Condorcet, Marie Curie, Pierre Curie, André Malraux og Alexandre Dumas.


Hønefoss kirke.
Hønefoss kirke var en langkirke av tre som sto ferdig i 1862. Den lå nord på Løkka i Hønefoss, i Ringerike kommune i Buskerud. Kirken brant til grunnen den 26. januar 2010.
Kirken hadde plass til ca. 350 personer og lå i Kirkegata, på Sørsiden av byen. Kirken var prostesete i Ringerike prosti og har gravlund. Ringerike krematorium med gravkapell og forsamlingslokalet Hønefoss kirkestue ligger også i forbindelse med kirketomta. Adkomsten til stedet går via via Kongens gate.
Bygningshistorie.
Eldre bilde fra perioden kirken var hvitmalt
Da Hønefoss fikk bystatus i 1852 ble det viktig å arbeide for at byen skulle få sin egen kirke. Til å begynne med var det en viss debatt om hvorvidt man skulle ha en kirke av stein eller tre, men av økonomiske grunner endte man altså opp med å velge en trekirke. I 1858 ble den kjente kirkearkitekten Christian Heinrich Grosch engasjert til å tegne kirken, noe han gjorde i begynnelsen av 1859. Bystyret besluttet så den 12. mars 1859 at kirken skulle bygges, og innvielsen fant sted 10. desember i 1862. Kirka hadde to klokker støpt av A. O. Holte på Toten i 1862.
Kirken fikk nytt kapell som ble innviet den 21. juli 1894. Det ble oppført av byggmester Simon Torgersen. Samtidig fikk kirken nye sidedører.
Kirken ble restaurert like etter 1950 og sto klar for gjenåpning den 20. april i 1952. I mange år var den hvitmalt, slik så mange kirker var i Norge en tid, men i 1998 ble den malt tilbake til sine opprinnelige farger.
Bygningen.
Kirken var en enskipet langkirke av tre med saltak og plass til cirka 350 personer. Skipet hadde vesttårn og kor i samme bredde som skipet. I vesttårnet hang det to kirkeklokker, som begge er støpt av "A. O. Holte" på Toten. Koret hadde rett avslutning. På korveggens nordside var det ansluttet et sakristi, som var smalere enn skipet. Skipet hadde dessuten vestportal og en utradisjonell nordportal.
Interiør.
Interiøret ble forandret i 1951-52 etter Arnstein Arnebergs planer. Før dette hadde den vært utført etter Groschs tegninger. Etter Arnebergs forandringer hadde kirken grågule vegger i koret og gråblå vegger i skipet.
Galleriet var lagt opp i veggen og båret av fire frie søyler og fire veggsøyler. Det hadde brystning med enkle speilfyllinger. Midt på brystningens kronlist var der et jerngitter med lyremotiv.
Kirken hadde orgel fra den var ny. Dette ble bygget av orgelbygger A. Gomnæs. Gomnæsorgelet ble skiftet ut med et nytt orgel fra J. H. Jørgensen i 1889. Det nye orgelet hadde 10 stemmer og 459 piper. Til gudstjenesten den 8. september 1940 ble orgelet igjen byttet ut med et nytt, som hadde 22 stemmer og 1359 piper. Dette orgelet ble restaurert i 1998.
Inventar.
Alteret var fra 1952 kledd med huntonittplater.
Altertavlen var en kopi malt av landskapsmaler Lassen etter Axsel Ender med et maleri av kvinnene ved graven. I 1952 fikk alterbildet en ny stor ramme som hadde fløyformede sidefelter og et høyt toppstykke. I sidefeltene var evangelistene mellom søyler og i toppfeltet Kristus. Figurene var laget av Emma Matthiasen og malt
Kirken hadde en døpefont fra 1952 tegnet av Arnstein Arneberg og skåret av billedskjærer Aksel Fridstrøm.
Prekestolen fra 1952 var også tegnet av Arnstein Arneberg og skåret av Aksel Fridstrøm og hadde 5 fag. På fremsiden hadde den Frans av Assisi og i de øvrige fagene akantus med fugler.
Prostesete.
Kirken lå i Hønefoss prestegjeld, som ble eget gjeld ved kgl. res. av 30. mai 1913, iverksatt fra 1. juli s.å. Tidligere var kirken anneks under Norderhov kirke, som frem til 1990 var prostesete i Ringeriksregionen. Etter dette ble Hønefoss kirke prostesete.
Tidligere var det slik at prosten automatisk også ble sokneprest, men etter ny tjenesteordning for proster er det ikke lenger slik. Nå er det biskopen som bestemmer. Biskop Laila Riksaasen Dahl har i så måte bestemt at kapellanstillingen i Hønefoss skulle omgjøres til soknepreststilling. Tidligere kapellan Svein Simonsen ble ny sokneprest i Hønefoss, og prosten i Ringerike har ikke lenger et eget sogneprestembete.
Annet.
Kirken har egen kirkegård. Leggplassen rundt kirken ble tatt i bruk samtidig med at kirken sto klar. Den første begravelsen fant sted der den 16. desember samme året, da godseier Christen Rode Krefting fra Haug ble gravlagt. Krefting var den som ga den største av de to kirkeklokkene til kirken.
Brannen.
Rett før klokken 17.00 tirsdag 26. januar 2010 fikk Ringerike brann- og redningstjeneste melding om at Hønefoss kirke sto i brann. Fra brannen ble varslet gikk det ti minutter til bygningen var overtent. Brannvesenet klarte allikevel å redde mesteparten av kirkesølvet. Det førti meter høye tårnet raste sammen i 18-tiden.
I november 2009 ble det avdekket tolv feil ved det elektriske anlegget, men ingen av en slik karakter at det var grunn til å tro at de kunne forårsake en brann. Kirka hadde imidlertid ikke brannalarm, men paradoksalt nok skulle installeringen av dette begynt på onsdag, dagen etter at brannen la kirken i ruiner.
Det pågår en lokal diskusjon om et nytt kirkebygg på samme sted.


The Memorial Tournament.
The Memorial Tournament er en golfturnering på PGA-touren som er nært knyttet til golflegenden Jack Nicklaus. Turneringen spilles på Muirfield Village Golf Club, en bane som er tegnet av Nicklaus i hans hjemstat Ohio.


Filotas.
Filotas (gresk: Φιλώτας) var sønnen til Parmenion, Aleksander den stores mest erfarne og dyktigste general. Filotas klarte aldri trenge inn i Aleksanders indre sirkel. Han var vidt kjent for å være pompøs og selvopptatt, og resultatet var at han ofte kom på kant med kongen. Men der var ingen tvil om at han var en glimrende leder og offiser som gjorde at han gjorde seg fortjent til sin posisjon som leder av kompanjong-kavaleriet, den mest ettertraktede posisjonen i Aleksanders armé.
Hans død markerte et av de mørkere øyeblikk i kongens historie. En dag hørte Filotas en andre- eller tredjehåndsrykte om et komplott blant de kongelige slavene for å drepe Aleksander. Filotas hverken sa eller gjorde noe med denne nyheten. Det kan være at han trodde trusselen var minimal eller at han rett og slett tillot det å fortsette. Komplottet kom etter en tid kongen for øret, som etter en kort og virkelig urettferdig rettssak henrettet Filotas på ekstremt svakt grunnlag. Kongen sendte så budbringere for å myrde Parmenion før han kunne høre nyheten om hans sønns død og muligens starte et opprør av noe slag.


Pwn.
"pwn" er internettsjargong og leet-språk basert på det engelske verbet "own" (å eie), der "p" erstatter "o" da det er en vanlig feiltasting. Begrepet blir hyppig brukt i internettbaserte spill og betyr å slå, dominere eller ydmyke en motstander.
Alternative skrivemåter er i fortid; "pwned", "pwnd", "pwn'd", "pwnt" eller "pwn3d". Setningen vil gjerne være sammensatt slik: "You just got pwned!", eller "U r pwned".
Blant hackere har "pwn" betydningen å ha, eller ta kontroll over en server eller datamaskin, nettside, gatewayenhet, eller en application. Begrepet er dermed nær synonymt med hacking. Tildelingen av Pwnie award tildeles fra en gruppe forskere innen IKT-sikkerhet.
Begrepets popularitet økte midt på 2000-tallet og gikk fra skrevet internettsjargong til muntlig språk.


Jim Furyk.
Jim Furyk (født 12. mai 1970) er en amerikansk golfspiller. Han ble profesjonell i 1992 og vant minst én turnering hvert år på PGA-touren mellom 1998 og 2003. På denne tiden var dette den nest beste seiersrekken (etter Tiger Woods).
Furyks største seier til nå er US Open i 2003, da han spilte likt med 72-hullsrekorden i mesterskapet og tok sin første "major"-tittel.
Jim Furyk vant FedExCup 2010.
Eksterne lenker.
Furyk, Jim
Furyk, Jim


Kenny Perry.
Kenny Perry (født 10. august 1960) er en amerikansk profesjonell golfspiller.
Perry er født i Elizabethtown i Kentucky og gikk på Western Kentucky University. Han ble profesjonell i 1982. Karrieren hans utviklet seg sakte men jevnt. Han ble ikke medlem av PGA-touren før i 1987, og i de første årene hadde han problemer med å beholde medlemsstatusen. Han tok sin første seier på touren i det prestisjefylte Memorial Tournament i 1991. To nye seire fulgte i løpet av 1990-årene, og enda en seier i 2001. I sesongen han fylte 48, i 2008, vant han 3 turneringer, og spilte i Ryder Cup for første gang. Han har vært blant de ti beste på verdensrankingen i golf i en periode på 50 uker mellom 2003 og 2005. Han tok sin fjortende seier på touren i 2009 i Travelers Championship.
Perry er den høyest rangerte på lista over mest inntjente penger i karrieren på PGA-touren uten en major-seier. Han har to andreplasser, PGA Championship i 1996 og Masters i 2009, begge tapt i omspill om seieren, som beste majorplasseringer.


Afonso de Portugal.
Afonso de Portugal (født 23. april 1509, død 16. april 1540), fjerde sønn av kong Manoel av Portugal, var en av Den katolske kirkes kardinaler og biskoper.
Han ble kreert til kardinal i en alder av bare åtte år i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.


Francesco Pisani.
Francesco Pisani (død 28. juni 1570) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Pisani, Francesco
Pisani, Francesco


Agostino Trivulzio.
Agostino Trivulzio (død 30. mars 1548) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Trivulzio, Agostino
Trivulzio, Agostino


Ercole Rangoni.
Ercole Rangoni (død august 1527) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Rangoni, Ercole
Rangoni, Ercole


Montmartre.
Montmartre er en bydel i den nordlige delen av Paris, i 18. arrondissement. Montmartre er området rundt høyden Montmartre, som med sine 130 meter er den høyeste i Paris.
Tidlig historie.
Navnet er ikke sikkert forklart, det kan komme av lat. "Mons martyrum" – «martyrfjellet» – eller av "Mons Mercurii" eller "Mons Martis", oppkalt etter henholdsvis Merkur og Mars. Martyrene blir i så fall Frankrikes skytshelgen Saint Denis, presten Rustique og erkediakonen Eleuthere som ble tatt til fange der omkring år 272 e. Kr. Ignatius Loyola og syv andre var forøvrig på Montmartre da de avla eden som førte til stiftelsen av jesuitterordenen.
En tid sto et nonnekloster på toppen av høyden. Klosteret drev vingårder. Fortsatt finnes en vingård på Montmartre som produserer noen hundre flasker vin årlig – den eneste i sentrale Paris. Siden stedet lå høyt, ble det også bygd vindmøller der. Området forble derfor lenge ganske landlig.
Under den franske revolusjonen ble Montmartre omdøpt til Montmarat til ære for den snikmyrdede revolusjonære Marat, men navnet ble snart ført tilbake til det gamle.
Det nittende århundre.
Da Napoleon 3. og hans byplanlegger Baron Haussmann planla å gjøre Paris til den vakreste by i Europa var det første skritt å overgi store stykker land til Haussmanns venner og støtter. Dette innebar at ganske mange mennesker ble forskjøvet ut av det sentrale Paris, og mange flyttet til Clichy, La Vilette og Montmartre, hvor der var oversikt over hele byen.
Siden Montmartre lå utenfor bygrensen, og nonnene laget vin, ble området raskt fylt opp med skjenkesteder. Konkurransen gjorde at underholdningstilbudene etterhvert ble svært avanserte, og besteborgerne fra sentrum dro dit for å la seg underholde.
Aristide Bruant på plakat fra 1892, arbeide av Toulouse-Lautrec
I de populære cabaretene Moulin Rouge og Le Chat Noir underholdt artister, sangere og gjøglere. Ballettopptrinnene ble ofte svært «vovede», mens mere seriøse artister som Yvette Guilbert, Marcelle Lender, Aristide Bruant, La Goulue, Georges Guibourg, Mistinguette, Fréhel, Jane Avril, Damia og andre bidro til å holde nivået oppe.
Montmartre og kunstnere.
Listen er over en del av de kunstnere som har virket og eller bodd i perioder eller hele livet i Montmartre og nærmeste strøk. Rekkefølge etter fødselsår, som er merket med * og fødested. Mange av de både kjente og mindre kjente nordiske malerne og billedhoggerne var også innom i kortere eller lengre tid.


Nicolò Ridolfi.
Nicolò Ridolfi (død 31. januar 1550) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Ridolfi, Nicolò
Ridolfi, Nicolò


Giovanni Salviati.
Giovanni Salviati (født 1490 i Firenze i Italia, død 28. oktober 1553) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han virket i det pavelige diplomatios tjeneste, og ble utnevnt tilk biskop av Albano i 1543.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Han var bror til kardinal Bernardo Salviati.
Salviati, Giovanni
Salviati, Giovanni
Salviati, Giovanni
Salviati, Giovanni
Salviati, Giovanni


Alessandro Cesarini.
Alessandro Cesarini (død 13. februar 1542) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Cesarini, Alessandro
Cesarini, Alessandro


Paolo Emilio Cesi.
Paolo Emilio Cesi (død 5. august 1537) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var prest i Roma.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Han var bror til kardinal Federico Cesi.
Cesi, Paolo Emilio
Cesi, Paolo Emilio


Guillermo Raimundo de Vich y de Vallterra.
Guillermo Raimundo de Vich y de Vallterra eller på katalansk: Guillem Ramon de Vic i de Vallterra (født i Valencia i Spania, død 27. juli 1525) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cefalù på Sicilia fra 1518, ble koadjutorbiskop av Barcelona i 1519 og overtok som ordinarie biskop der i 1521. Imidlertid bosatte han seg ikke i Barcelona, men i Roma der han involverte seg i storpolitikken. Han spilte en viktig rolle som medspiller for keiser Karl V og bidro til at keiserens foretrukne kandidater ble valgt til paver i 1523 (Hadrian VI) og 1523 (Klemens VII).
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Vich Vallterra, Guillermo Raimundo de
Vich Vallterra, Guillermo Raimundo de
Vich Vallterra, Guillermo Raimundo de


Cristoforo Numai.
Cristoforo Numai O.Min. (født XV århundre i Forlì – død 23. mars 1528) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var generalsuperior for minorittordenen.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Numai, Cristoforo
Numai, Cristoforo
Numai, Cristoforo
Numai, Cristoforo


Ægidius av Viterbo.
Ægidius av Viterbo (født ca. 1469 i Viterbo i Italia, død 12. november 1532 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var fra 1506 til 1518 general for augustinerordenen, og fremmet den strengere observans som generalvikaren Johann von Staupitz gikk inn for.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
I 1523 ble han titularpatriark av Konstantinopel og biskop av Viterbo.
Han var en betydelig teologisk-humanistisk forfatter. Han var en grundig bibelteolog med brede kunnskaper i gresk og hebraisk.
Ægidius av Viterbo
Ægidius av Viterbo
Ægidius av Viterbo
Ægidius av Viterbo
Ægidius av Viterbo


Francesco Armellini Pantalassi de' Medici.
Francesco Armellini Pantalassi de' Medici (død 8. januar 1528) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.
Medici, Francesco Armellini Pantalassi de'
Medici, Francesco Armellini Pantalassi de'


Preussens statsministre.
Dette er en oversikt over Preussens statsministre fra 1792 til Preussen de facto opphørte å være en egen stat i 1933. Se også Tysklands kanslere.
Preussen ble i 1933 fratatt all autonomi og sluttet i realiteten å fungere som egen stat. Den avsatte sosialdemokratiske statsministeren Otto Braun dro i eksil i Sveits.


Hardangerfjorden.
a> sees til høyre, nede ved fjorden, som et markant, trekantformet fjell. Kvamsøy ligger midt i fjorden. Bildet viser fjorden helt inn mot Ulvik og Eidfjord.
a> skimtes på sørsiden av fjorden.
Hardangerfjorden er 183 km lang og er Norges nest lengste fjord etter Sognefjorden, og den tredje lengste fjorden i verden. Den ligger i Hordaland fylke i området Hardanger. Fjorden går fra Husnes og Tysnesøy ute mot vest til Odda lengst inn mot Hardangervidda. Største dyp er på mer enn 800 meter like ved Norheimsund omtrent halvveis inn i fjorden. Isbreen Folgefonni ligger på sørsida av Hardangerfjorden.
Stor tetthet av oppdrettsanlegg for laks gjør Hardangerfjorden til en av fire store oppdrettsregioner i verden. Det er ulovlig å fiske laks uten tillatelse i Hardangerfjorden.
Følgende kommuner har kyst mot fjorden: Eidfjord, Etne, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Odda, Sund, Sveio, Tysnes, Ullensvang og Ulvik.


Ptolemeerdynastiet.
Ptolemeerdynastiet (gresk: Πτολεμαῖοι, også kjent som Lagidene (gresk:Λαγίδαι), etter Ptolemaios Is far Lagus) var en gresk kongelig slekt som regjerte over det ptolomeiske rike i Egypt gjennom den hellenistiske epoken. Deres styre varte i 275 år, fra 305 til 30 f.Kr. De utgjorde det 32. og siste dynasti i oldtidens Egypt.
Ptolemaios, en av Aleksander den stores generaler, ble utnevnt til satrap i Egypt etter Aleksanders død i 323 f.Kr. I 305 f.Kr. utropte han seg selv til kong Ptolemaios I, senere kjent som «Soter» (frelser). Egypterne aksepterte snart ptolemeerne som etterfølgere av faraoene av det uavhengige Egypt. Ptolemaios' familie hersket over Egypt inntil den romerske erobringen i 30 f.Kr.
Alle mannlige herskere i dynastiet antok navnet Ptolemaios. De ptolemeiske dronningene, noen av dem sine ektemenns søstre, hette vanligvis Kleopatra, Arsinoe eller Berenike. Den mest kjente i ptolemeerdynastiet var dronning Kleopatra VII, kjent for sin rolle i de politiske stridene mellom Julius Cæsar og Pompeius, og senere mellom Gaius Octavius og Marcus Antonius. Kleopatras død og romernes erobring av Egypt markerte slutten for ptolemeisk styre i Egypt.
Ptolemeer-herskere og livsledsagere.
Flere av kongene delte makten med sine koner, som ofte var deres søstre. Flere dronninger utøvde herskerautoritet, men den mest berømte og suksessrike var Kleopatra VII (51–30 f.Kr.), med hennes to brødre og hennes sønn som minimale medherskere. Flere systemer eksisterer for å nummerere de senere herskerne, den som brukes her er den mest utbredte blant dagens historikere.
Forenklet familietre for ptolemeerne.
Enkelte av familieforbindelsene vist i treet er omstridte.


Slaget ved Marignano.
Slaget ved Marignano var en seier for de franske styrker mot de italienske styrkene, og skjedde den 13. til 14. september 1515 under den fasen av De italienske kriger (1494–1559) som kalles «Den hellige ligas krig». Slagstedet var på et sted som i dag heter Melegnano, og ligger rundt 16 km sørøst for Milano i Italia.
På den franske siden kjempet kong Frans I av Frankrikes styrker sammen med noen tyske landsknekter og (etterhvert) hans venetianske forbundsfeller. På den motsatte siden sto leiesoldater fra den sveitsiske konføderasjon som siden 1512 hadde hatt kontrollen i Milano. De hadde da erobret byen fra franskmennene og plassert en marionettfyrste, Massimiliano Sforza, som hersker. Det blodige slaget ved Marignano ble utkjempet ettersom franskmennene ville gjenerobre hertugdømmet Milano.
Den franske seieren førte til at Milano atter kom på franske hender, og at sveitserne snart etter oppga sine stormaktsplaner. I steden vendte sveitserne til en gjennomgående nøytral politikk som de har holdt fast med siden og opp til i dag.
Marignano


Slaget ved Novara 1513.
Slaget ved Novara fant sted den 6. juni 1513 under den fasen av De italienske kriger (1494–1559) som kalles «Den hellige ligas krig». Slaget stod utenfor byen Novara i det nordlige Italia.
Sveitsiske styrker under kardinal Matthäus Schinner nedkjempet franske under Louis de la Tremoille, og tvang dermed Frankrike til å oppgi fyrstedømmet Milano. Hertug Massimiliano Sforza kunne dermed gjeninnsettes i embetet.
Novara
Novara 1513
Novara 1513
Novara 1513


Helsefagarbeider.
En Helsefagarbeider (tidligere kalt hjelpepleier) har som oppgave å pleie ulike pasient- eller brukergrupper. Oppgavene inkluderer forebygging, behandling som ikke involverer parenterale medisiner, habilitering og rehabilitering. Helsefagarbeideren skal utføre og hjelpe til med oppgaver som har sammenheng med pasientens eller brukerens daglige gjøremål, delta i miljøarbeid og ellers i det lokale behandlingsopplegget i en institusjon.
Helsefagarbeideryrket omfatter omsorg for syke – både eldre og yngre – og funksjonshemmede mennesker. Typiske arbeidsplasser er sykehjem, hjemmesykepleie, sykehus. Helsefagarbeideren kan blant annet jobbe innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede, psykisk syke i ulike aldre, innen tverrfaglig miljøarbeid, i rusomsorgen, i eldreomsorgen og med barn og unge.
Fremover er prognosen at behovet for helsefagarbeidere vil vokse sterkt. Helsemyndighetene arbeider for å rekruttere 4 500 nye helsefagarbeidere hvert år, for å dekke det eksisterende og ventede behovet.
Skal man jobbe som helsefagarbeider i Norge må man ha autorisasjon fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell og være oppført i i Helsepersonellregisteret.
Utdannelse.
Helsefagarbeiderfaget er et programområde som velges på videregående skole Vg2 og bygger på helse- og sosialfag Vg1. Etter to år i skole følger to år i lære. Tilbudet tilbys i alle fylker. Det finnes andre veier til fagbrev, blant annet som praksiskandidat eller ved å få vurdert realkompetanse fra alternativ yrkeserfaring.


Otto Weininger.
Otto Weininger (født 3. april 1880 i Wien, død 4. oktober 1903 samme sted) var en østerriksk filosof. I 1903 publiserte han boken "Geschlecht und Charakter", som oppnådde stor berømmelse etter Weiningers teatralske selvmord som 23-åring, og av mange ansees som et stort verk av varig genialitet og spirituell visdom, men av andre avvises som antisemittisk og sexistisk.
Otto Weininger ble født som sønn av en velstående jødisk gullsmed, og var allerede som barn meget begavet. Som 18-åring behersket han gresk, latin, fransk og engelsk flytende, i tillegg til sitt morsmål tysk. Gjennom lesning av Strindberg og Ibsen trakk han også passive kunnskaper av svensk og norsk til seg. Han begynte å studere naturvitenskaper, biologi, matematikk og filologi ved Universität Wien i 1896, og beskjeftiget seg videre med språk. Han ble særlig påvirket av Kants tenkning, og i 1901 fikk han kontakt med Sigmund Freud. Han fullførte doktorgraden i 1902 og konverterte samme år til kristendommen.
Weininger skjøt seg selv i huset hvor Beethoven døde. Dette selvmordet skal ha påvirket filosofen Ludwig Wittgenstein, som så på mordet som en «etisk handling i en råtten verden».


Elev.
Elev er en person som mottar undervisning eller omfattende veiledning av en fagperson eller lærer på en skole eller et kurs. Elever kan også være under opplæring i en jobb eller privat. Ordet brukes særlig om dem som blir undervist ved skoler på et lavere nivå; i Norge vil det si i grunnskolen (barne- og ungdomsskoleene) og ved videregående skoler.
Når eleven tar videre utdanning på en høyskole eller et universitet, blir han eller hun kalt student. Student var tidligere også betegnelse på elever som hadde tatt examen artium ved et gymnas.


Eva Lundgren.
Eva Lundgren (født 24. november 1947) er en norsk kjønnsforsker. Hun er særlig kjent for sin forskning på vold mot kvinner. Hun var fra 1993 til 2011 professor i sosiologi, særlig kvinneforskning, ved Uppsala universitet i Sverige, og fra 2003 og til 2011 sjef for "Avdelningen för samhällsvetenskaplig genusforskning". I 1996-1997 var hun gjesteprofessor ved New York University.
Bakgrunn og arbeid.
Eva Lundgren vokste opp i et strengt religiøst miljø ved Flekkefjord. Faren var anleggsarbeider, mens moren kom fra borgerlige forhold. Hun utdannet seg som lærer og arbeidet fire år som lærer i grunnskolen. Deretter studerte hun ved Religionsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Bergen, og tok hovedfag i kristendomskunnskap i 1978. Hun fikk deretter et femårig forskningsstipend ved universitetet. I 1982 publiserte hun "Den bortkomne datter. Kvinneteologi, kvinnefrigjøring, teologikritikk" og disputerte i 1985 ved Universitetet i Bergen med "På tvers. Trekk fra avvikets historie". Etter dette har hennes forskning primært handlet om vold, seksualitet og religion, med særlig vekt på vold mot kvinner.
I 1986 ble Lundgren ansatt som førsteamanuensis ved Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen. Hun var bestyrer ved senteret fra 1987 til 1988, og ble bedømt som professorkompetent i 1988. I 1989 ble Lundgren ansatt som dosent i teologi ved Uppsala universitet.
I 1993 ble Eva Lundgren utnevnt til professor i sosiologi, særlig kvinneforskning, ved Uppsala universitet. Hennes professorat skulle studere "«förhållandet mellan makt och kön i familj och samhälle, särskilt våld mot kvinnor»", og hun holdt sin tiltredelsesforelesning om erotisert makt.
Lundgren ble invitert til å være gjesteprofessor ved New York University fra 1996 til 1997.
Voldens normaliseringsprosess.
Teoretisk har Lundgren fokusert på å utvikle begrepet "voldens normaliseringsprosess", en forklaringsmodell for hvordan mishandlede kvinner gradvis brytes ned og finner seg i sin situasjon. Personlighetsnedbrytningen kan, mener Lundgren, skje svært raskt og ender ofte med at den mishandlede kvinnen klandrer seg selv for mannens mishandling. Lundgren har også forsøkt å vise at de mennene som systematisk bruker seksualisert vold mot sine partnere, gjør dette for å befeste sin maktposisjon, snarere enn for å tilfredsstille et seksuelt behov.
Lundgren har videre hevdet at vold mot kvinner i hjemmet er beheftet med et stort kriminologisk mørketall, siden volden skjer innenfor hjemmets fire vegger i helt private sammenhenger, med et offer som er uvillig til å ødelegge det hun har igjen av trygghet i hjemmet.
"I Herrens vold" beskrives 30 norske kvinners liv med voldelige menn innen karismatiske menigheter. Boken inneholder intervjuer med norske kvinner som lever sammen med aktivt kristne menn som mishandler kvinnene de er gift med. I en senere studie, som presenteres i boken "Gud og hver mann" har Lundgren intervjuet ti av mennene.
Knutby-saken.
I boken "Knutby-koden" forsøker Lundgren å gi en religionskritisk analyse av Knutby-saken.
Deltagelse i svensk debatt.
I Sverige vakte Lundgren oppsikt innen helsesektoren da hun under en medisinsk doktordisputas i 1987 holdt et såkalt ex auditorio-innlegg og skarpt kritiserte psykiateren Bo Bergmans avhandling "Battered wives: why are they beaten and why do they stay?", et arbeid der han empirisk forsøker å finne et mønster hos de mishandlede kvinnenes personlige egenskaper. Bergman mente å ha funnet at et mindre antall grupper av egenskaper var typiske for de mishandlede kvinnene han hadde undersøkt. Lundgren hevdet i sitt innlegg at dersom man er interessert i vold mot kvinner, bør man primært undersøke de som utøver volden. Videre mente hun at det ikke er noen kvinne som ikke har noen av de egenskapene Bergman hadde funnet, og spurte om da alle verdens kvinner lever under konstant trussel om å bli utsatt for vold. Lundgren mente også det var uetisk å forske på «personlighet» hos mennesker som befinner seg i psykisk og fysisk sjokk, og som heller ikke kan forventes å være sitt «rette jeg» i en sterk sosial nødsituasjon.
Flere medisinske forskere mente det var upassende at Lundgren blandet seg inn. Konflikten ble forsterket av forskjellene mellom vitenskapstradisjon, der medisinsk vitenskap er empirisk og kvantitativ, mens Lundgren benytter en teoretisk og kvalitativ, hermeneutisk forskningsmetode. Bergman fikk sin doktorgrad, men en lang debatt fulgte etter Lundgrens kritikk. Helsepersonal har siden utviklet nye hensyn og dokumentasjonsmetoder for voldsutsatte kvinner og barn, med fokus på de særlige vanskeligheter kvinnene har med å bryte ut av destruktive relasjoner, samt på den særskilte problematikken som gjelder rettslig for vold i hjemmet.
Innflytelse på svensk likestillingspolitikk.
Eva Lundgrens tilhengere mener at hennes forskning har påvirket mange innen det offentlige Sverige som arbeider yrkesmessig, politisk eller ideelt mot vold mot kvinner. Blant de mest kjente av Lundgrens tilhengere er tidligere likestillingsminister Margareta Winberg. Lundgren har også mange tilhengere i den svenske krisesenterbevegelsen, og i helsevesen, politi, rettsvesen og sosialomsorg.
Den såkalte «Kvinnefredsloven» ("«Kvinnofridslagen»"), som sikrer kvinner ved gjentatte overgrep i hjemmet, blir påstått å være basert på Lundgrens forskning.
Kritikk og forsvar av Lundgrens forskning.
Deler av krisesenterbevegelsen i Sverige fikk sterk kritikk i TV-programmet «Könskriget» som ble sendt i 2005, og som også fremstilte Eva Lundgren som en svært mektig person med bånd til regjeringen, og som premissleverandør for mye av den offentlige likestillingspolitikken i Sverige. Programmet tok også opp Lundgrens uttalelser om rituelle overgrep fra 1994. Dette dreide seg om opplysninger Lundgren hadde fått fra informanter i sin forskning og som hun bl.a. diskuterte i en bok. Den delen av programmet som handlet om Lundgren ble likevel dømt for partiskhet i den svenske granskningsnevnden for radio og fjernsyn, da nevnden mente Lundgrens uttalelser var tatt ut av sammenheng og hadde blitt kryssklippet. Dokumentaren førte til tross for dette til bred offentlig debatt i både Sverige og Norge, og det ble iverksatt en granskning av Eva Lundgrens forskning. Granskningen frikjente Lundgren for påstanden om uredelighet og fant at hun hadde empirisk belegg for sin forskning. Uppsala universitet har nå forpliktet seg til å gjenopprette de skadene denne saken påførte henne og hennes forskningsområde. Selve granskningsprosessen ble også utsatt for sterk kritikk fra både Lundgren selv og andre, i ettertid av bl.a. universitetets sjefsjurist Marianne Andersson.
Flere av ankepunktene mot forskningen hennes kan føres tilbake til en metodekonflikt mellom kvalitativ og kvantitativ forskning, hvor Lundgrens forskning hører hjemme innenfor den førstnevnte tradisjonen.


Christian Zetlitz Bretteville.
Christian Zetlitz Bretteville (født 17. november 1800 i Stavanger, død 24. februar 1871) var en norsk politiker, offiser og embetsmann.
Han var stortingsrepresentant 1848-50, borgermester i Christiania i 1841 og statsråd og sjef for Indredepartementet i flere perioder fra 1854 til 1871. Han var konstituert statsminister i Stockholm fra 16. desember 1858 til juni 1859 og igjen i 1861.
Han var major i hæren. Bretteville mottok storkors av St. Olavs Orden i 1863.
Han tilhørte den franske normanniske adelsslekten le Nordmand de Bretteville, og var sønn av Charles Eugene le Normand de Bretteville og Mette Christina Zetlitz.
Brettevilles gate i Oslo er oppkalt etter ham.
Han er begravet, sammen med andre medlemmer av Bretteville-familien, på Vår Frelsers gravlund.


Marcel Reich-Ranicki.
Marcel Reich-Ranicki (født 2. juni 1920 i Włocławek/Leslau) er en kjent tysk litteraturkritiker.
Han var sønn av den polske jøden David Reich og hans tyske kone Helena (født Auerbach). Familien bodde fra 1929 i Berlin, og han tok sin Abitur (artium) i Berlin-Wilmersdorf i 1937. Ansøkning om studieplass ved Humboldt-universitetet ble avvist på grunn av hans jødiske opprinnelse. Etter sin deportasjon til Polen i 1938, lyktes det ham å flykte fra Warszawa-ghettoen med sin kone Teofila (kalt Tosia, født 1920). Etter krigen arbeidet han som den yngste ambassadøren i London for den polske regjeringen. Senere fikk han publikasjonsforbud i Polen.
Under en studiereise til Vest-Tyskland i 1958 hoppet han av og slo seg ned i Frankfurt. Medlemmer av Gruppe 47 hjalp ham å starte et nytt liv her. Mellom 1960 og 1973 var han litteraturkritiker i Hamburg-avisen Die Zeit, og slo seg etterhvert ned i Hamburg. Mellom 1973 og 1988 var han leder for litteraturredaksjonen i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Han ble særlig kjent gjennom redaksjonen av den såkalte Frankfurter Anthologie, som han grunnla, hvor hittil over 1 500 tyskspråklige forfattere er samlet med tolkninger.
Fra 25. mars 1988 til 14. desember 2001 ledet han programmet "Das Literarische Quartett" i ZDF, og nådde dermed ut til et meget stort publikum. Han gikk allerede da for å være Tysklands fremste litteraturkritiker.
I 1968 og 1969 underviste han ved amerikanske universiteter, fra 1971 til 1975 hadde han et gjesteprofessorat i Stockholm og Uppsala. Siden 1974 er han honorarprofessor ved Eberhard-Karls-universitetet i Tübingen. 1990 fikk Reich-Ranicki Heinrich-Heine-gjesteprofessoratet ved universitetet i Düsseldorf og 1991 Heinrich-Hertz-gjesteprofessoratet ved Universität Karlsruhe.


Christian Heinrich Friedrich Peters.
Christian Heinrich Friedrich Peters (født 19. september 1813 i Koldenbüttel, Schleswig-Holstein, død 18. juli 1890 i Clinton, New York) var en tysk astronom.
Peters studerte astronomi og matematikk under J. F. Encke ved Berlin-universitetet og arbeidet etter å ha tatt doktorgraden som assistent for matematikeren Carl Friedrich Gauss i Göttingen.
Sammen med geologen Sartorius von Walterhausen deltok han på en ekskursjon til Sicilia og ledet undersøkelser av vulkanen Etna. Senere arbeidet han ved observatoriet Capodimonte i Napoli, hvor han bl.a. studerte solflekker og i 1856 oppdaget en meget lyssvak komet (1846 VI). Da hans banebestemmelser ikke var riktige, ble kometen først gjenoppdaget i 1982.
Som følge av politisk uro måtte han 1849 flykte til Frankrike. Derfra dro han ubemidlet til Konstantinopel. På grunn av sine gode språkkunnskaper — Peters behersket i tillegg til en rekke europeiske språk også gammelgresk, latin, klassisk hebraisk, arabisk, persisk og tyrkisk — ble han ansatt som vitenskapelig rådgiver for Reshid Pascha, sultan Mejid IIs storvesir.
På invitasjon fra den amerikanske ambassadøren i Tyrkia og utrustet med et anbefalingsbrev fra Alexander von Humboldt reiste Peters i 1854 til Nordamerika, hvor han oppsøkte observatoriet ved Harvard-universitetet. På kongressen til American Association for the Advancement of Science fortalte han om sine solobservasjoner. Peters var av den mening at solen var preget av voldsomme elektriske stormer. Han hadde også kommet frem til at solflekkene ikke bare beveget seg i ekvatorial retning, men også langs lengdegradene.
I tiden etter fikk Peters en stilling ved Dudley-observatoriet i Albany i New York. Han oppdaget han 25. juli 1857 en rekke kometer. Stillingen var imidlertid dårlig betalt, og det kom stadig til uenighet mellom vitenskapsmennene og arbeidsgiveren.
I 1859 fikk Peters et professorat i astronomi ved Hamilton College i Clinton, New York. Instituttet hadde et av de største teleskoper i Amerika. Astronomifaget hadde imidlertid ikke noen veldig høy anseelse i USA på dette tidspunktet, og også professoratet var dårlig betalt, så Peters lenge levet på et eksistensminimum. Hans observasjoner av solflekkene fra denne tiden ble først offentliggjort etter hans død.
Da Peters i 1861 oppdaget asteroiden Feronia, ble fagmiljøet igjen oppmerksom på ham. Peters hadde egentlig lett etter asteroiden Maja, som tidligere var oppdaget av H. P. Tuttle. I de følgende årene lyktes det ham å oppdage hele 48 asteroider. Kun Johann Palisa hadde større suksess på dette området.
Christian Heinrich Friedrich Peters døde 19. juli 1890 i Clinton.
Også hans eldre bror Christian August Friedrich Peters var en kjent astronom.
Eksterne lenker.
Peters, Christian Heinrich Friedrich
Peters, Christian Heinrich Friedrich
Peters, Christian Heinrich Friedrich


Johann Palisa.
Johann Palisa (født 6. desember 1848 i Troppau, Østerriksk Schlesien, død 2. mai 1925 i Wien) var en østerriksk astronom som oppdaget hele 122 asteroider.
Den første asteroiden oppdaget han i 1874, og oppkalte den etter hjemlandet. Asteroiden ble hetende 136 Austria (latin for Østerrike). Palisa oppdaget sin siste asteroide, 1073 Gellivara, i 1923. Siden ble 914 Palisana oppkalt etter astronomen.
Palisa, Johann
Palisa, Johann


Christian August Friedrich Peters.
Christian August Friedrich Peters (født 7. september 1806 i Hamburg, død 8. mai 1880 i Kiel) var en tysk astronom.
I 1833 ble han assistent ved observatoriet i Hamburg, og i 1839 fikk han en tilsvarende stilling ved observatoriet Pulkowa i St. Petersburg. Her ble han 1842 adjunkt og 1847 medlem av akademiet. Peters ble i 1849 professor i astronomi ved Albertina-universitetet i Königsberg i Østpreussen. I 1854 ble han direktør ved observatoriet i Hamburg-Altona.
I 1872 ble observatoriet forlagt til Kiel, og Peters ble i 1873 professor ved byens universitet.
Christian August Heinrich Peters døde 8. mai 1880 i Kiel.
Også hans yngre bror Christian Heinrich Friedrich Peters var en kjent astronom.


Friedrich Immanuel Niethammer.
Friedrich Immanuel Niethammer (født 1766, død 1848) var en tysk filosof og teolog.
Han ble født i en prestefamilie i hertugdømmet Württemberg. I 1782 begynte han på klosterskolen i Maulbronn, og fikk i 1784 et stipendium som muliggjorde studier i Tübinger Stift, hvor han ble kjent med Hölderlin, Hegel og Schelling. I 1790 begynte han å studere ved universitetet i Jena, hvor han beskjeftiget seg med Kants filosofi under læremesteren Carl Leonhard Reinhold. Han ble her en venn av Franz Paul von Herbert. Begge to var også venner av Reinhold-eleven Johann Benjamin Erhard, som 1785 utga boken "Über das Recht des Volkes zu einer Revolution".
Han fullførte sitt filosofistudium i Jena i 1794, og fra 1797 utga han sammen med Fichte "Philosophisches Journal", og ble dermed innblandet i den såkalte ateismestriden, som hans og Herberts venn Friedrich Karl Forberg hadde utløst.
1795 tilegnet han Herbert skriftet "Über Religion als Wissenschaft zur Bestimmung des Inhalts der Religionen und der Behandlungsart ihrer Urkunden". Frem til 1804 virket han som professor i teologi i Jena, da han fikk et kall til Würzburg og deretter fra 1806 var protestantisk overskolekommisær i Franken. Fra 1807 satte han som bayersk sentralskoleråd for den protestantiske kommisjonen igjennom hertugdømmets læreplanreform i nyhumanistisk ånd.
Niethammer preget begrepet humanisme gjennom sin kritikk av opplysningstidens pedagogikk, særlig i boken "Der Streit des Philanthropinismus und des Humanismus in der Theorie des Erziehungs-Unterrichts unsrer Zeit" (Jena 1808).
Litteratur.
Niethammer, Friedrich Immanuel
Niethammer, Friedrich Immanuel
Niethammer, Friedrich Immanuel


Semittiske språk.
Semittiske språk er den nordøstlige undergruppen av de afroasiatiske språkene, og den eneste gruppen i denne familien som tales utenfor Afrika. Semittisk (fra det bibelske navnet "«Shem»") var til å begynne med referert til en språkgruppe med opphav i Midtøsten, nå kalt semittiske språk.
I denne språkgruppen inngår de oldtidige og moderne språkene amharisk, arabisk, arameisk, akkadisk, ugarittisk, hebraisk, maltesisk, syrisk, tigrinja og flere. Språkgruppen innbefatter derfor noen av historiens og litteraturens mest berømte språk, og noen av de språkene med den lengste kjente historien.
Semittiske språk var utbredt i Midtøsten i den tidligste historiske tid. Siden har de spilt en avgjørende rolle i det området, samtidig som de også har utbredt seg til Afrika. De etiopiske språk oppstod da folk utvandret fra det sørlige Arabia til dagens Etiopia og omegn allerede i oldtiden. Arabisk har med tiden spredd seg til store deler av det nordlige Afrika der det i dag er morsmål for mange, og av andre brukes som kommunikasjonsspråk. Språket med flest talere i dag er arabisk, etterfulgt av amharisk, hebraisk og tigrinja.
Et av de viktigste kjennetegnene er at mange ord i utgangspunktet består av en rot på noen få konsonanter, vanligvis tre, som blir bøyd ved at forskjellige vokaler settes inn, og at forskjellige prefikser og suffikser tilføyes.


Courvoisier.
Courvoisier er et konjakkhus. De regnes som en av «de 4 store» innen konjakk, sammen med Hennessy, Remy Martin og Martell
Historie.
Huset ble etablert i 1843 av Felix Courvoisier. Det sies at hans far, Ammanuel Courvoisier, drev med vin- og sprithandel sammen Louis Gallois i Paris før konjakkhuset ble stiftet. Bercy var også borgermester i bydelen de bodde i (Bercy). De skal ha fått besøk av keiser Napoleon i 1811, som tok med seg flere tønner med konjakk til St. Helena. De engelske offiserene der kalte konjakken for «The Cognac of Napoleon». Dette anses for å være den første hedersbenevnelsen som ble knyttet til Courvoisier konjakk.
Om dette var avgjørende for at sønnen hans etablerte konjakkhuset Courvoisier, sier historien ingenting om. Men han startet opp i 1843, sammen Jules Gallois. Etter Felix' død i 1866 overtok hans nevøer, brødrene Curlier, driften. Like etter, i 1869, fikk huset rett til å kalle seg «Fournisseur officiel de la Cour Impériale» (Offisiell leverandør til det keiserlige hoff). Dette sertifikatet finnes den dag i dag i Courvoisiers museum i Jarnac. Det har også mottatt prisen «Prestige de la France», en pris for kvalitet som henger høyt i Frankrike. Dette er det eneste konjakkhuset som har mottatt denne prisen.
I 1909 kom huset på engelske hender, ved brødrene Guy og Georges Simon. De bygde opp merket og skapte et godt omdømme på verdensbasis. Det var de som etablere tilknytningen til Napoleon, ved bl.a. å bruke Napoleons silhuett og logoen «Le Cognac de Napoleon». Fra like etter 2. verdenskrig til 1970-tallet ble huset ledet av norskættede Christian Braastad.
I dag eies huset av spritselskapet "Allied Domecq".
Utvalg.
I 2006 lanserte de også en parfyme; "Impériale Courvoisier".


ShopRite LPGA Classic.
ShopRite LPGA Classic er en golfturnering på LPGA-touren, med Wakefern Food Corporation som hovedsponsor.
Turneringen ble første gang avholdt i 1986 i New Jersey under navnet Atlantic City LPGA Classic. Premiepotten er 1,4 millioner dollar (2005).


Kraft Nabisco Championship.
Kraft Nabisco Championship er en golfturnering på LPGA-touren, med status som "major". Den ble første gang avholdt i 1972 og har hatt "major"-status siden 1983. Turneringen arrangeres årlig på Mission Hills Country Club i Rancho Mirage i California. Tittelsponsorer er matvarekonsernet Kraft Foods og datterselskapet Nabisco.


Lystlunden.
Lystlunden er et stadion midt i parken i Horten. Banen av naturgress har vært åsted for mange spennende fotballdueller, blant annet kampen mellom Ørn og Vålerenga i 2001 hvor hjemmelagets Helge Fjeld ble helten. Ørn, Falk og Horten Fotballklubb spiller sine hjemmekamper her.
Høsten 2008 ble banen gjort om fra naturgress til kunstgress på grunn av dårlige spilleforhold etter mye nedbør og fuktighet.


O'Higgins.
O'Higgins er en region i Chile. Det offisielle navnet er "V Región de Libertador General Bernardo O'Higgins" og regionen regnes som region VI fra nord til sør. Regionen er oppkalt etter Chiles frigjøringshelt Bernardo O'Higgins.
Det kraftige Rapel vannkraftverk er installert i kommunen La Estrella i denne regionen, beliggende i Cardenal Caro-regionen.
Provinser.
Provinsene inndeles i 33 kommuner.


Kenworth.
thumb
Kenworth er en amerikansk produsent av trekkvogner til semitrailere. De eies av PACCAR.
Historien til Kenworth kan spores tilbake til Louis og Edgar Gerlinger, som i 1915 grunnla Gerlinger Motor Car Company i Portland i Oregon. De konstruerte sin første lastebil samme år. Firmaet flyttet til Seattle i 1916, men slet tungt økonomisk. Forretningsmannen Edgar Worthington og hans forretningspartner kaptein Frederick Kent, kjøpte opp fabrikken, og døpte den Gersix Motor Company. Kent overlot sin andel av Gersix til sønnen Harry i 1919.
Selskapet var i vekst. I 1922 ble det første året med en produksjon på over 50 lastebiler. I 1923 gjennomførte de en kapitalutvidelse, og selskapet het etter det Kenworth Motor Truck Co. Navnet var en sammensetting av KENt og WORTHington.
Når depresjonen kom på 1930-tallet, rammet det også Kenworth hardt, mye på grunn av gjelden de hadde etter de store investeringene de hadde foretatt. Som en strategi for å overleve tilbød de stadig mer avansert teknologi på bilene sine, som for eksempel dieselmotorer fra Cummins, hydraulisk bremseforsterker, torsjonsfjærer og sovekabiner. Da USA innførte lovgivning om maksimalvekt på lastebiler, så brukte Kenworth aluminium i motorer, girkasser, førerhus og ramme.
Etterspørselen etter tunge kjøretøyer fikk et stort oppsving under andre verdenskrig. Kenworth produserte og deler til B-17 bombefly.
Etter krigen så hadde de opprinnelige stifterne gått bort, og enkene forsøkte å selge bedriften til arbeiderne, men det endte med at PACCAR kom inn og overtok. Fram til 1956 var Kenworth en selvstendig enhet i PACCAR.
1950-tallet og 1960-tallet var bra for Kenworth. I 1964 åpnet de en fabrikk i Kansas City, og fikk produksjonen over 2000 biler, en rekord for dem. I 1966 ble det opprettet en fabrikk i Australia, og i 1972 var den årlige produksjonen over 10 000 biler.


Panteon.
Panteon (fra gresk: παν, "pan", «all-» og θεόν, "theon", «av gudene») er et tempel for alle gudene i en polyteistisk religion, eller henvises til en forsamling av guder innenfor en religion, gudeverden samlet.
I en verdslig betydning betegner ordet et sted der nasjonens store menn og kvinner ligger gravlagt eller æres på annen måte.


De italienske kriger.
Politisk kart over Italia i 1494
De italienske kriger var en serie kriger utkjempet mellom 1494 og 1559 om kontroll over de italienske statene. De viktigste partene var Frankrike og Spania, men de fleste andre vest-europeiske stater inkludert Pavestatene var involvert.
Krigene startet med Ludovico Sforza av Milanos komplott for å bringe den franske regjering inn i den italienske maktkampen, og endte med freden i Cateau-Cambrésis som gjorde Spania til den sterkeste maktfaktor i regionen.
Opptakt.
Karl VIII av Frankrike ble oppfordret av Ludovico Sforza til å gjenta Angevinenes krav på tronen i Napoli, som på det tidspunkt var under Aragons kontroll. Ferdinand I av Napoli døde i 1494, og Girolamo Savonarola ønsket da franskmennene velkommen til Firenze og Roma. Franskmennene ble snart upopulære i Italia, og Den venezianske liga ble dannet i opposisjon til dem. Karl ble beseiret i slaget ved Fornovo, men unnslapp og kom seg tilbake til Frankrike.
Ludvigs invasjon.
Ludvig XII av Frankrike, Karls fetter og etterfølger, invaderte Italia i 1499, og tok den nordlige delen av landet. Han inngikk en avtale med Ferdinand II av Aragon om deling av Napoli, men i 1502 hadde det oppstått uenighet mellom de to partene, og franskmennene ble kastet ut av det sørlige Italia. De fortsatte okkupasjonen av Milano.
Cambrai-ligaen.
Samtidig hadde pave Julius II blitt bekymret over Venezias ekspansjon, og i 1508 sto han bak dannelsen av Cambrailigaen hvor Frankrike, Spania, Det tysk-romerske rike og Pavestatene sto sammen mot Venezia. Ligaen seiret over venezianerne i slaget ved Agnadello i 1509.
Den hellige ligas krig.
I 1510 hadde Julius II nådd en "modus vivendi" med Venezia, og så i stedet Frankrike som den farligste utfordrer i regionen. Han grunnla derfor Den hellige liga for å kaste ut franskmennene. I slaget ved Novara i 1513 ble Ludvig beseiret, men i 1515 tok hans etterfølger Frans I tilbake Milano etter å ha seiret i slaget ved Marignano.
Karl V av det tysk-romerske rike var fast bestemt på å sette en stopper for den franske innflytelsen i Italia, noe han oppnådde etter sin seiere i slaget ved Pavia i 1525. Frans I ble tatt til fange og ble holdt i Madrid inntil han hadde avgitt områdene i Italia; senere hevdet han at dette var ugyldig ettersom han hadde gjort det under press.
Plyndringen av Roma.
På dette tidspunkt snudde paven igjen, da Klemens VII i frykt for det tysk-romerske rikes voksende makt allierte seg med Frankrike. Som en følge av dette plyndret keiserlige tropper Roma i 1527, i det som er kjent som "Sacco di Roma". Plyndringen tok overhånd, slik at blant annet en rekke kirker ble ødelagt, noe som ble pinlig for keiseren; samtidig ble det lettere for keiseren å forhindre at Henrik VIII av Englands ekteskap med Katarina av Aragon ble annullert.
Fredstraktatene.
Ved Cambrai-traktaten i 1529 sa Frans I fra seg alle krav i Italia, men først med freden i Cateau-Cambrésis i 1559 var krigene helt over.
Innvirkning på samtiden.
En av de mest kjente innvirkninger krigen hadde er den innflytelse den hadde på Leonardo da Vinci. Mange av hans oppfinnelser, hvorav en del ble realisert mens andre forble tegninger, var våpensystemer laget i forbindelse med krigene. I tillegg måtte et av hans største prosjekter, den gigantiske hestestatuen som var planlagt i Milano, stoppes i 1495 da bronsen trengtes til kanoner.
Italienske kriger
Italienske kriger
Italienske krigerrig
Italienske kriger


Maule.
Maule er en region i Chile og regnes som region VII fra nord til sør.


Steven Bradbury.
Steven Bradbury (født 14. oktober 1973) er en tidligere australsk skøyteløper. Bradbury ble verdenskjent etter den høyst uventede gullmedaljen han tok under OL i Salt Lake City i 2002.
Bradbury deltok i kortbaneløp. I semifinalen lå han sist i feltet, langt bak medaljefavorittene, da konkurrentene plutselig kolliderte med hverandre og falt, slik at han avanserte i feltet og kvalifiserte seg til finalen. Utrolig nok gjentok det samme seg i finalen. Han lå et godt stykke bak teten da alle de fire øvrige deltakerne krasjet og falt i siste sving, slik at en sjokkert Bradbury kunne gå inn til gull, Australias første gull i et vinter-OL.
Bradbury tok også bronsemedalje for lag under OL på Lillehammer i 1994.


Bío-Bío.
Bío-Bío er en region i Chile. Den er region VIII regnet fra nord til sør.


Ptolemaios I av Egypt.
Byste i marmor av Ptolemaios I fra 200-tallet f.Kr. Idenfisering er basert på portretter på mynter. I dag utstilt i Louvre, Paris.
Ptolemaios I Soter (Gresk:, "Ptolemaĩos Sōtḗr", norsk Ptoleimaios, ca 367–283 f.Kr.), "Frelseren", var en makedonisk general under Alexander den store, og etterhvert regent over Egypt (323 - 283 f.Kr.) og grunnlegger av både det Ptolemeiske kongedømme og det Ptolemeiske dynasti. I 305/304 f.Kr. antok han tittelen farao.
Hans mor var Arsinoe av Makedonia, og, da hans far er ukjent, oppgir kilder fra antikken ham som enten sønn av Lagus, en makedonisk adelsmann fra Eordaea, eller som et uekte barn av Filip II av Makedonia, noe som i så fall ville innebære at han var Alexanders halvbror. Ptolemaios var en av Aleksander den stores mest betrodde generaler, og blant Aleksanders syv «livvakter». Han var noen få år eldre enn Alexander, og de var nære venner fra barndommen av.
Han spilte en viktig rolle i de senere felttogene til Aleksander i Afghanistan og India. Ved bryllupsfestivalen i Susa i 324 fikk Aleksander ham til å gifte seg med den persiske prinsessen Artakama, men hun blir aldri nevnt igjen. Da Aleksander døde i 323, satte Ptolemaios i gang gjenetableringen av imperiet i Babylon. Han ble så utnevnt til satrap av Egypt under den svake kongen Fillip Arrhidaeus og den unge Aleksander IV.
Rivalisering og krig.
Han tok sterk kontroll over provinsen umiddelbart ved å drepe Kleomenes, den økonomiske kontrolløren utnevnt av Aleksander, og la under seg Kyrenaika. Han fikk Aleksanders lik i besittelsen, som skulle bisettes med stor pomp og prakt av det imperielle styret i Makedonia, og plasserte det midlertidig i Memfis. Dette førte til åpen konfrontasjon mellom Ptolemaios og den imperielle regenten Perdikkas. Men Perdikkas ble myrdet i et forsøk på å invadere Egypt i 321. I de lange krigene mellom forskjellige diadoker som fulgte, var Ptolemaios' primære mål å sikre Egypt, det sekundære var å sikre kontroll i Kyrenaika, Kypros og Palestina. Hans første okkupasjon av Palestina var i 318, og han etablerte samtidig et protektorat over småkongene på Kypros. Da Antigonus, herre over Asia i 315 viste farlige ambisjoner, sluttet Ptolemaios seg til koalisjonen mot ham og evakuerte Palestina ved krigsutbruddet. I Kypros kjempet han mot tilhengerne av Antigonus og gjenerobret øya (313). Et opprør i Kyrene ble knust det samme året.
I 312 invaderte Ptolemaios og Seleukos, den flyktede satrapen av Babylonia, Palestina og beseiret Demetrius, sønnen til Antigonus, i slaget om Gaza. Igjen okkuperte han Palestina og evakuerte det igjen da Demetrius noen få måneder senere vant et slag over hans general og Antigonus gikk inn med makt i Syria. I 311 f.Kr ble en fredsavtale inngått mellom de kjempende, men kort tid etterpå ble kong Aleksander myrdet i Makedonia, noe som etterlot satrapen i Egypt som sin egen herre. Freden varte ikke lenge, og i 309 kommanderte Ptolemaio personlig en flåte som rev byene Lykia og Karia fra Antigonus og krysset så over til Hellas hvor han tok kontroll over Korint, Sikyon og Megara (308 f.Kr.). I 306 angrep en stor flåte under Demetrius Kypros, og Ptolemaios' bror Menelaus ble beseiret og fanget i det avgjørende slaget om Salamis. Det komplette tapet av Kupros fulgte.
Antigonus og Demetrius tok nå tittelen konge; Ptolemaios, i tillegg til Kassandros, Lysimakhos og Seleukos, svarte med å gjøre det samme. Vinteren 306 f.Kr. forsøkte Antigonus å følge opp seieren ved Kypros ved å invadere Egypt, men her var Ptolemaio sterk og lyktes i å holde grensene mot ham. Ptolemaios førte nå ikke flere kampanjer mot Antigonus over sjøen. Til rhoderne, beleiret av Demetrius (305/304), sendte han hjelp som vant ham guddommelig ære i Rhodos og kallenavnet "Soter" («frelser»). Da koalisjonen ble fornyet mot Antigonus i 302, sluttet Ptolemaio seg til og erobret Palestina for tredje gang mens Antigonus var opptatt med Lysimakhos i Lilleasia. Etter å ha hørt at Antigonus hadde vunnet en avgjørende seier, evakuerte han landet for tredje gang. Men da nyheter kom om at Antigonus hadde blitt beseiret og drept av Lysimakhos og Seleukos i slaget om Ipsos i 301, okkuperte han Palestina for fjerde gang.
De andre medlemmene i koalisjonen hadde gitt Palestina til Seleukos etter det som de regnet som Ptolemaios' desertering, og i de neste hundre årene ble spørsmålet om dets eierskap et tilbakevendende grunnlag for fiendskap mellom de seleukidiske og ptolemeiske dynastiene. Videre ser Ptolemaio ut til å ha blandet seg så lite som mulig i rivaliseringen mellom Lilleasia og Hellas. Han beholdt ikke sine områder i Hellas, men Kypros ble gjenerobret i 295/294 f.Kr. Kyrene ble endelig underlagt etter en serie med opprør i 300 og plassert under sin stesønn Magas.
Etterfølger.
I 285 abdiserte han til fordel for en av hans yngre sønner med Berenike, Ptolemaios II, som hadde vært medregent i tre år. Hans eldste legitime sønn, Ptolemaio Keraunos, hvis mor Eurydike, datter av Antipater, hadde blitt satt til side, flyktet til hoffet til Lysimakhos. Ptolemai I Soter døde i 283 i en alder av 84. Med sluhet og forsiktighet hadde han satt sammen et kompakt og velordnet rike i løpet av de femti årene med krig. Hans vennlighet og liberalitet hadde tiltrukket seg friflytende makedonske og greske soldatklasser til hans tjeneste. Men han overså heller ikke å gjøre seg til lags med de innfødte. Han var en ivrig beskytter av brev og grunnla det store biblioteket i Alexandria. Han skrev selv en fremstilling av Aleksanders kampanjer, kjennetegnet av dets rett på sak ærlighet og edruelighet, unntatt der hans egne handlinger var involvert, da han hadde en tendens til å overdrive sine egen viktighet til begivenhetene. Selv om fortellingen er tapt, var den en viktig kilde for den overlevende gjenfortellingen av Arrian av Nikomedia.
Eksterne lenker.
Ptolemaios 01


Nick Faldo.
Nicholas Alexander Faldo (født 18. juli 1957) er en engelsk profesjonell golfspiller. Han regnes som en av Europas mest suksessrike golfspillere. Faldo ble profesjonell i 1976.
Han har vunnet seks "major"-turneringer: The Open Championship i 1987, 1990 and 1992, og The Masters i 1989, 1990 and 1996.
I 1977 ble han den yngste spilleren noensinne til å delta i Ryder Cup. Totalt har Faldo representert Europa 11 ganger i Ryder Cup, noe som er rekord. Han har også rekorden for å ha spilt flest matcher i Ryder Cup, hvor han har vunnet 23, tapt 19 og delt 4.
Faldo ble kåret til årets spiller på PGA-touren i 1990 og på Europatouren i 1989, 1990 og 1992. Han gikk til topps på Europatourens pengeliste ("Order of Merit") i 1983 og 1992. Han har vunnet 30 turneringer på Europatouren. Totalt har han vunnet 7 783 939 euro gjennom karrieren på Europatouren (pr. juni 2004), noe som er 13. best gjennom tidene.
Han er valgt til kaptein for det europeiske Ryder Cup-laget i 2008.
Faldo ble gjort til medlem av Order of the British Empire i 1998. I 2009 ble han utnevnt til "Knight Bachelor" og derved adlet. Han har dermed også rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn.
Faldo er angivelig Storbritannias rikeste sportsutøver.


Araucanía.
Araucanía er en region i Chile. Den regnes som region IX fra nord til sør.


Los Lagos.
Los Lagos er en region i Chile. Den er region X, fra nord til sør. I Los Lagos ligger Chiles største øy, Chiloé, og den største innsjøen, Lago Llanquihue.


Chiloé.
Chiloé er ei øy i Chile
Chiloé (Spansk: "Isla de Chiloé" eller "Isla Grande de Chiloé") er en øy i Chile. Øya ligger i provinsen Chiloé som igjen ligger i region X Los Lagos i Chile. Hovedstaden på Chiloé er Castro, og den største byen på øya er Ancud.


Kleopatra VII av Egypt.
Marmorhode av Kleopatra fra 30-40 f.Kr., Altes Museum Berlin
Kleopatra VII Filopator (gresk "Κλεοπάτρα θεά φιλοπάτωρ", født januar 69 f.Kr. i Alexandria, død 12. august 30 f.Kr. i Alexandria) var farao av Egypt fra 51 f.Kr. til 30 f.Kr. Hun var det siste medlemmet i det makedonske ptolemeiske dynasti og dermed den siste greske herskeren av Egypt. Hennes far var Ptolemaios XII Auletes og hennes mor var antagelig Auletes' søster, Kleopatra V Tryfaena. Kleopatra er gresk og betyr «til fars ære». Hennes fulle navn «Kleopatra Thea Filopator» betyr «gudinnen Kleopatra, elsket av sin far».
I dag er hun antagelig den mest berømte av alle herskerne i det antikke Egypt og er vanligvis kun kjent som "Kleopatra", siden man langt sjeldnere tenker på hennes forgjengere med samme navn. Kleopatra var aldri enehersker, hun delte makten med sin far, bror, bror/mann og sønn. Men i alle disse tilfellene var hennes medherskere konger kun i navnet, mens hun hadde den reelle makten.
Biografi.
Kleopatra VII av Egypt kledd som farao ofrer til Isis, 51 f.Kr. Stele dedikert av grekeren Onnophris.
Kleopatra VII var gresk og født i Alexandria i Egypt. Hun tok tronen alene da hennes far Ptolemaios XII døde våren 51 f.Kr. Hun var da det eldste barnet til Auletes ettersom hennes to eldre søstre var døde. Hun hadde også en yngre søster som het Arsinoe. Kleopatra var for en kort tid medhersker med sin far, og var etterfølgende medhersker med sine to brødre, Ptolemaios XIII og Ptolemaios XIV. Siden den ptolemeiske tronen ble arvet gjennom kvinnene, måtte kongene gifte seg med sine søstre for å være kvalifisert for å herske (med innavl som følge). Etter at brødrene hennes var døde, utnevnte hun sin eldste sønn til medhersker – Ptolemaios XV (44–30 f.Kr.) Det var denne sønnen hun hadde fått med Julius Cæsar.
Kleopatra og Julius Cæsar.
I 48 f.Kr. fjernet rådgiverne til den 15 år gamle Ptolemaios XIII, ledet av evnukken Pothinos, Kleopatra fra makten og tvang henne til å flykte fra Egypt. Hennes søster Arsinoë slo følge med henne. Senere samme år undergrov Ptolemaios sin egen makt ved å blande seg ufordelaktig inn i Romas affærer. Da Pompeius, som flyktet fra den seirende Julius Cæsar, ankom i Alexandria og søkte tilflukt, fikk Ptolemaios ham myrdet den 28. juli 48 f.Kr. for å innynde seg hos Cæsar. Julius Cæsar ankom Egypt to dager senere, og da presenterte Ptolemaios ham for det avhogde hodet til Pompeius.
Cæsar ble rasende. Riktignok hadde Pompeius vært hans argeste politiske motstander, men han var også konsul av Roma og enkemannen etter Cæsars eneste datter, Julia. Hun døde sammen med sin sønn under en barnefødsel.
Julius Cæsar inntok den egyptiske hovedstaden og satte seg til dommer mellom de rivaliserende kravene til Ptolemaios og Kleopatra. Etter en kort krig skal Ptolemaios XIII ha druknet i Nilen.
Kleopatra returnerte til palasset rullet inn i et persisk teppe. Det ble presentert for Julius Cæsar av hennes tjenere, som rullet ut teppet sammen med Kleopatra. Cæsar ble sjarmert av denne gesten, og istedet for å erobre Egypt gjeninnsatte han Kleopatra på tronen, og med Ptolemaios XIV som ny medhersker.
Cæsar overvintret i Egypt i 48–47 f.Kr og Kleopatra styrket sin stilling ved å bli hans elskerinne. Egypt forble uavhengig, men tre romerske legioner ble stasjonert for å beskytte landet. Kleopatras vinterforhold med Cæsar førte til at hun den 23. juni 47 f.Kr. fødte en sønn som fikk navnet Ptolemaios Cæsar (kalt Cæsarion, «lille Cæsar»). Cæsar nektet å gjøre gutten til sin arving og utnevnte sin grandnevø og adoptivsønn Octavian i stedet.
Kleopatra og Cæsarion besøkte Roma mellom 46 og 44 f.Kr. og var tilstede da Cæsar ble myrdet den 15. mars 44 f.Kr. Før eller rett etter at hun returnerte til Egypt døde Ptolemaios XIV på mystisk vis, kan hende forgiftet av søsteren. Kleopatra gjorde da Cæsarion til sin nye medhersker.
Kleopatra og Marcus Antonius.
I 42 f.Kr. innkalte Marcus Antonius, et av medlemmene i det annet triumvirat som hersket Roma i maktvakuumet etter Cæsars død, Kleopatra til å møte ham i Tarsus i Kilikia for å svare på spørsmål om hennes lojalitet. Kleopatra ankom storslagent og sjarmerte Antonius i den grad at han valgte å tilbringe vinteren 42–41 f.Kr. med henne i Alexandria. I løpet av vinteren ble hun gravid med tvillinger som fikk navnene Kleopatra Selene og Aleksander Helios.
Fire år senere, i 37 f.Kr., besøkte Antonius Alexandria igjen mens han var på vei til krig mot partherne. Han fornyet sitt forhold med Kleopatra, og fra dette tidspunktet ble Alexandria hans hjem. Han kan ha giftet seg med Kleopatra etter egyptisk skikk (et brev sitert i Suetonius antyder det), selv om han for tiden var gift med Octavia, søster av hans allierte Octavian. Han og Kleopatra hadde enda et barn, Ptolemaios Filadelfos. Sent i 34 f.Kr., etter at Antonius hadde erobret Armenia, ble Kleopatra og Cæsarion kronet til medherskere av Egypt og Kypros, Aleksander Helios ble kronet til hersker av Armenia, Media og Parthia, Kleopatra Selene ble kronet til hersker av Kyrenaika og Libya og Ptolemaios Filadelfos ble kronet til hersker over Fønikia, Syria og Kilikia. Kleopatra tok også tittelen "Dronning av konger".
Der er et antall av uverifiserte, men kjente fortellinger om Kleopatra hvor en av de mest kjente, er at hun under en av sine overdådige middager med Antonius veddet lekent med ham om at hun kunne bruke ti millioner sestertier på en middag.
Han aksepterte veddemålet. Neste natt fikk hun servert et konvensjonelt, lite spektakulært måltid. Han gjorde narr av dette, da hun bestilte den andre retten som bare var en kopp med sterk eddik. Hun tok av en av sine uvurderlige perle-øreringer, slapp den i eddiken, lot den løse seg opp og drakk så blandingen.
Oppførselen til Antonius ble regnet som skandaløs av romerne, og Octavian overtalte senatet til å føre krig mot Egypt. I 31 f.Kr. møtte styrkene til Antonius Octavian til sjøs utenfor kysten av Actium. Kleopatra var tilstede med en egen flåte, men da hun så at de dårlig utrustede og bemannede skipene til Antonius var i ferd med å tape for romernes overlegne fartøyer, flyktet hun. Antonius forlot slaget for å følge henne.
Kleopatras død.
Etter slaget ved Actium invaderte Octavian Egypt. Da han nærmet seg Alexandria, deserterte Antonius sine styrker til Oktavianus. Kleopatra og Antonius begikk begge selvmord, mest trolig forgiftet Kleopatra seg selv med en miks av plantene hemlokk, ulvebane og opium. 12. august 30 f.Kr. Kleopatras og Julius Cæsars sønn Cæsarion ble henrettet av Octavian. De tre barna til Kleopatra med Antonius ble spart og tatt tilbake til Roma hvor de ble oppfostret av Antonius' enke Octavia. Augustus sørget senere for at Kleopatra Selene ble giftet bort til kong Juba av Mauritania.
Det er ofte sagt at Kleopatra brukte en aspis for å drepe seg selv. «Aspis» henviser teknisk sett til en flere ulike og giftige slanger, men her menes det den egyptiske kobraen, som noen ganger ble brukt for å henrette kriminelle. Der er også en fortelling om at Kleopatra ba flere av sine tjenere om å teste forskjellige former for selvmord før hun valgte metoden som hun antok var den mest effektive.
Kleopatra var gresk-makedonsk av språk og kultur og er antatt å ha vært det første medlemmet av sin familie i deres 300-årige styre av Egypt som lærte det egyptiske språket.
Det var Kleopatra som gjenoppbygget biblioteket i Alexandria. Dessverre huset hun det i tempelet for Serapis, slik at biblioteket også ble rasert under ødeleggelsen av gudebilder og altere som ble beordret av den kristne keiser Theodosius og iverksatt av biskop Theofilus av Alexandria. Seks århundrers oppsamlet kunnskap gikk tapt i denne aksjonen.
Diskusjon om etnisitet.
Kleopatra nedstammet fra ptolemeiene, en gresk familie hvis patriark var general for Aleksander den store. Egyptologene sier at ptolemeienes familietre indikerer at der var en stor forekomst av innavl i familien, og at fordi Kleopatra var den første monarken som lærte egyptisk, var hun hvit. Antikke byster og mynter tyder også på at hun hadde kaukasoid avstamning.
Afrosentriske historikere hevder at det antikke Egypt var en hovedsakelig farget sivilisasjon og at de mest antikke egypterne var negroide. Selv om Ptolemaios var hvit, tror de at det var seksuelt samkvem mellom monarkene og folket i Egypt. Siden Kleopatras mor ikke er identifisert på ptolemeienes familietre, tror mange at hun var en sort konkubine.
Egyptologer sier at teorien om at «Kleopatra var sort» er afrosentrisk revisjonisme, skapt for å fremme stolthet blant fargede ungdommer. Afrosentriske historikere sier at teorien om at «Kleopatra var hvit», er et eksempel på hvite menneskers tyveri av farget kultur.
Kleopatra i kunst, film, TV og litteratur.
Fortellingen om Kleopatra har fascinert mange forfattere og kunstnere opp gjennom århundrene. Mye av hennes appell ligger uten tvil i legenden om henne som en stor forførerske som var i stand til å alliere seg med to av de mektigste mennene (Cæsar og Antonius) i sin tid.
Filmer om Kleopatra.
Den tidligste filmen som inneholdt Kleopatra var "Antony and Cleopatra" (1908) med Florence Lawrence som Kleopatra. Den tidligste filmen om Kleopatra som hovedperson, var "Cleopatra, Queen of Egypt" (1912), med Helen Gardner i hovedrollen.
Kleopatra på TV.
Historien om alle de syv dronningene som bar navnet Kleopatra, ble fortalt i en mini-serien til BBC, "The Cleopatras" (1983).
Generelt.
Kleopatra 07


Halikarnassos.
a>, en av verdens syv opprinnelige underverker
Halikarnassus (dagens Bodrum) er en antikk gresk by på den sørvestlige kysten av Karia, Lilleasia, på en pittoresk og fordelaktig plassering ved den Keramiske gulf eller Kos-gulfen. Opprinnelig bestod den kun av den lille øya Zefyria nær strandlinjen, der St Peter-festningen nå ligger, bygd av Rhodosridderne i 1404, men i løpet av tiden ble denne øya forent med fastlandet og byen strakte seg til å inneholde Salmakis, en eldre by til lelegene og karianerne.
Om grunnleggelsen av Halikarnassus eksisterer forskjellige tradisjoner, men de er enige i hovedpunktet om at det var en dorisk koloni, og figurene på dens mynter, som hodet til Medusa, Athene og Poseidon, eller tridenten, støtter påstanden om at moderbyene var Troezen og Argos. Innbyggerne ser ut til å ha akseptert Anthes som deres legendariske grunnlegger, nevnt av Strabo, og var stolte over tittelen "Antheadae".
I en tidlig periode var Halikarnassus medlem av den doriske Heksapolis, som inkluderte Kos, Knidus, Lindus, Kamirus og Ialysus. Men da en av innbyggerne, Agasikles, valgte å ta hjem en premie tripod som han hadde vunnet i de triopiske leker istedet for å dedisere den, etter skikkene, til den triopiske Apollo, ble byen utelukket fra forbundet. I det tidlige 5. århundret var Halikarnassus under Artemisias styre, som gjorde seg berømt som sjøkommandant under slaget ved Salamis. Om Pisindalis, hennes sønn og etterfølger, vites lite, men Lygdamis, som fikk makten etter dette, er kjent for å ha drept poeten Panyasis og fikk Herodot, den største av halikarnasserne, til å forlate sitt fødested (rundt 457 f.Kr.).
I det 5.århundret f.Kr. var Halikarnassus og andre doriske byer i Asia til en viss grad absorbert av det deliske forbund, men freden av Antalkidas i 387 underla dem Persia, og det var under Mausolus, en persisk satrap som tok uavhengig autoritet, at Halikarnassus fikk sin rikeste periode. Slått av dens naturlige styrke og stedets flotte beliggenhet, flyttet Mausolus til Halikarnassus fra Mylasa, og økte befolkningen i byen med innbyggerne fra seks landsbyer av leleger. Han ble etterfulgt av Artemisia, hvis militære dyktighet ble vist i måten hun fanget de rhodesiske undersåttene som angrep byen hennes, og hvis storhet og sans har blitt foreviget av Mausoleet i Halikarnassos, monumentet hun reiste til minne om sin mann.
En av hennes etterfølgere, Pixodarus, forsøkte å alliere seg med den stigende makten Makedonia, og er sagt å ha fått lov av den unge Aleksander til å gifte seg med hans datter. Ekteskapet ble riktignok forhindret av Filip. I løpet av de tidlige årene til Aleksanders kampanjer, tok Memnon, den viktigste satrapen i Lilleasia, tilflukt med den persiske flåten i Halikarnassus. Så snart han hadde lagt Ionia, krevde Aleksander at Halikarnassus skulle overgi seg, og da den nektet tok byen etter harde kamper og ødela den. Da han ikke var i stand til å erobre sitadellen, ble Aleksander tvunget til å forlate den under blokade. Han gav styret av byen tilbake til Mausolus-familien, representert av Ada, Mausolus sin søster. Ikke lenge etterpå fikk innbyggerne et gymnasium som gave fra Ptolemaios I, og innbyggerne bygget en "stoa" til hans ære. Halikarnassus kom aldri helt tilbake etter den ødeleggende beleiringen, og Cicero beskriver den som nesten forlatt. Stedet er nå okkupert delvis av byen Bodrum, men de antikke murene kan fremdeles følges rundt nesten hele byen, og stedet til flere av templene, teateret og andre offentlige bygninger kan med sikkerhet slås fast.


Aisén.
Aisén (skrives også Aysen) er en region i Chile. Den regnes som region XI fra nord til sør. Aysen er den regionen med lavest befolkningstall i landet. Terrenget og landskapet har likhetstrekk med det man finner i Nord-Norge, i deler av Alaska samt i New Zealands Milford Sound region. Nasjonalparken Laguna San Rafael kan bare nåes med båt eller fly og er en av de mest populære turistmålene i regionen. Frem til man bygget "Carretera Austral" ("Rute 7" eller "Den sørlige riksvei") på 1980-tallet, var det bare mulig å kjøre fra nord til sør på noen dårlige grusveier.


Gilbertus Anglicus.
Gilbertus Anglicus («engelske Gilbert»), også kjent som Gilbert del Egle, var en engelsk medisiner. Nøyaktige biografiske data finnes ikke, men man antar at han ble født omkring 1180 og død antakelig 1250. Hans kjente verk "Compendium Medicinae" består av 5 bøker og kom ut ca 1240, og var grunnlaget for John av Gaddesden sitt verk "Rosa Anglicana" etter datidens skikk med å gi de store medisinske verkene blomsternavn f.eks Bernhard of Gordon skrev ca. 1303 et av de mest kjente og brukte verkene i middelalderen kalt "Lillium medicinae".
Gilbertus Anglicus fikk sin første medisinske utdanning i England, og ved århundreskiftet til 1200-tallet dro han videre til kontinentet for å fullføre sine studier, og tilbrakte noe tid ved den berømte Salerno-skolen som ble opprettet i I 794 i Sør-Italia,og var toneangivende i 500 år. Den ble nedlagt i 1811. Den var knyttet til benediktinerklosteret i Salerno. Mange arabiske leger og lærere seg var aktive ved skolen. Han fikk sannsynligvis undervising fra Roger av Parma, Ricardus Salernitanus, og kan ha studert sammen med Aegidius av Corbeil. Etter han kom tilbake til England tjente han sannsynligvis hos erkebiskop Hubert Walter,og etter hans død i 1205 reiste Gilbert tilbake til kontinentet hvor han sannsynligvis tilbrakte resten av livet sitt.
"Compendium Medicinae" sine kanskje viktigste meritter er at det er det første medisinske verket av en engelskmann som er bevart til nå, og det er en relativt komplett samling av datidens medisinske viten og tro. Det var et vel respektert verk og kom en revidert utgave så sent som i 1608. Det er antakelig det første verket som beskriver sykdommene spedalskhet og kopper som smittsomme.


Ørneredet (supporterklubb).
Ørneredet (kalt "redet") er Ørn-Hortens uavhengige supportere.
Ørneredet har de siste årene bestått mellom 30 – 200 medlemmer, i alle aldersgrupper.
Ørneredets hovedoppgave er å støtte Ørn-Horten, noe som De har bedrevet med i snart 25 år.
Støtten og kjærligheten for laget, utøves ved sang, bengalske lys og med ekstrem flaggbruk.
Styret til Ørneredet består av fire medlemmer, som jobber kun på frivillig basis.
Historien.
Ørneredet ble stiftet i 1982 av fire unge menn i 16-17 årsalderen, som satt sammen i en kjeller og var redd for at Ørn-Hortens første kamp for sesongen skulle avlyses. Kvelden før seriestart det året datt det nemlig ned snø i Horten.
Den kvelden ble Ørneredet stiftet. Det gjør Ørneredet til landets eldste supporterklubb med supporterprofil (øl og fotball). Det eksisterte supporterklubber i norsk fotball før den tid også, men deres formål var i stor grad å støtte klubben økonomisk gjennom lotterier og basarer.
Rundt midten av nittitallet slet Ørn-Horten med å holde seg i 2. divisjon, men når milleniumskiftet nærmet seg ble resultatene bedre, medlemstallet økte og noen av grunnleggerne med Ray Olaussen i spissen, ble forespurt om å være med i styre og stell igjen. De samme fire som stiftet Ørneredet finnes fortsatt den dag i dag som betalende medlemmer i supporterklubben.


Deep Throat (film).
"Deep Throat" er en amerikansk pornofilm fra 1972. Filmen er skrevet og regissert av Gerard Damiano, mens Linda Lovelace (Linda Susan Boreman) har hovedrollen.
Handling.
Filmens hovedperson har problemer med å få orgasme og går til lege/psykiater for å få hjelp med dette problemet. Legen oppdager at pasienten har sin klitoris bakerst i halsen. Siden legen selv ikke har tid til å hjelpe henne til flere orgasmer, utnevner han henne til sin assistent, eller fysioterapeut, og hun reiser rundt på hjemmebesøk til hans andre klienter og får stimulert seg selv og andre på den måten som tittelen "Deep Throat" («dypt ned i halsen») antyder.
Deep Throats samfunnsmessige betydning.
En slik film hadde aldri tidligere blitt vist på ordinære kinoer. Den var den første i sitt slag som kan kalles «hardcore» pornografi, eller hardporno, idet hele handlingen er basert rundt samleie og seksualakten. Pornografi ble legitimert over natten, og om lag 10 millioner amerikanere så filmen. Det politiske Amerika ønsket ikke å tillate porno, og det ble flere rettssaker i etterkant av filmen. Hollywood-stjerner forsvarte den, kanskje av redsel for at «bibelbeltet» i sørlige deler av USA skulle få for stor innflytelse og skade filmer med erotisk innhold de selv var med i. Filmen ble en viktig del av en kulturkamp for ytringsfriheten; kinohistorien og filmindustrien ville sannsynligvis sett annerledes ut hadde det ikke vært for denne filmen.
Kommersiell suksess.
Den kostet 22 500 amerikanske dollar å produsere. Filmen ble finansiert og distribuert av mafiaen. De passet på kinoeierne og brente ned kinoen hvis noen nektet å gi dem deres 50 % av inntektene. Filmen ble en braksuksess, og FBI estimerte senere bruttoinntektene fra filmen til å være omkring 600 millioner dollar. Dette tallet har senere vist seg å være uten dekning.
Filmen varer i 62 minutter, og ble spilt inn over noen dager i New York og ytterligere 6 dager i Miami. Idéen til filmen kom da regissøren ble imponert av Linda Lovelaces evner til å svelge en penis, så dypt at den først stoppet når hun kom til roten. Arbeidstittelen var "The Doctor Makes a Housecall", på norsk «Legen kommer på hjemmebesøk».
Hovedrolleinnehaveren.
Linda Boreman hevdet i ettertid i flere bøker, hvorav én, «Marerittet», er utgitt på norsk, at hun ble tvunget til å medvirke i filmen, og hun var frem til hun døde i en bilulykke i 2002 engasjert i kampen mot porno. At hun ble truet med revolver, er vanskelig å bestyrke; det benektes av andre som var til stede, personer som likevel medgir at det under innspillingen ble opptrådt svært bestemt mot henne, og til tider voldelig, for å få henne til å gå med på alle de pornografiske handlinger som man ønsket.
Da Bergen Filmklubb i 1999 satte opp filmen reiste hun dit, noe som bidro til at det ble stor debatt rundt filmen.


Arsakes I av Parthia.
Arsakes I av Parthia var høvding av parni, en av de nomadiske skythiske eller dahanske stammene i ørkenen øst for Kaspihavet. En senere tradisjon, tatt vare på av Arrian, mener at Arsakes I og hans bror Tiridates I stammer fra akamenide-kongen Artaxerxes II, men dette har ingen historiske bevis.
Arsakes invaderte Parthia for å søke tilflukt fra den bactriske kong Diodotus I rundt 250 f.Kr. Parthia var da en provins i Seleukide-riket. Ifølge Arrian ble han så drept og etterfulgt av sin bror. Men moderne historikere tror han hersket Parthia inntil 211 f.Kr., da han ble etterfulgt av sin sønn Arsakes II.
Etter ham bar alle de andre parthiske kongene i arsakide-dynastiet, rundt tretti konger, offisielt kun navnet Arsakes.
Det parthiske imperiet ble til slutt kastet i 226 av Ardasjir I av Persia (Artaxerxes), grunnleggeren av sassanide-dynastiet.


Tiridates I av Parthia.
Tiridates I av Parthia, eller Teridates, er et persisk navn, gitt av Arrian i hans "Parthica" til broren til Arsakes I, grunnleggeren av det parthiske kongedømmet, som han er sagt å ha etterfulgt rundt 246 f.Kr. Men Arrians gjenfortelling ser ut til å være uhistorisk og moderne historikere tror at Arsakes fortsatte å herske i Parthia til 211 f.Kr.
I Arrians fortelling holdt Tiridates makten i en kort tid i Parthia, under oppløsningen av Seleukide-riket under angrepene til Ptolemaio III i 246 f.Kr. og de følgende årene. Tiridates ble beseiret og utvist av Selevkos II rundt 238 f.Kr. Men da Selevkos ble tvunget til å trekke seg tilbake vestover under opprøret til hans bror, Antiokos Hierax, kom Tiridates tilbake og beseiret makedonerne. Tiridates adopterte navnet til hans bror Arsakes, slik alle andre parthiske konger etter ham gjorde.


Arsakes II av Parthia.
Arsakes II av Parthia hersket ca 211–191 f.Kr.. Han blir kalt «Artabanus» av tidlige lærde, men moderne historikere foretrekker «Arsakes».
Han etterfulgte sin far Arsakes I rundt 211 f.Kr. I 209 f.Kr. invaderte selevkiden Antiokos III Parthia, okkuperte hovedstaden Hekatompylus, rykket frem til Tagae nær Damghan, beseiret Arsakes II ved fjellet Labus og gikk inn i Hyrkania hvor han okkuperte Tambrax. Syrinx ble så tatt i en beleiring.
Arsakes ba sa om fred og fikk det tydeligvis, og Antiokos reiste videre for å bekjempe et annet opprør i Bactria. Arsakes ble etterfulgt av sin fetter Friapitios i 191 f.Kr.


Friapitios av Parthia.
Friapitios av Parthia hersket over det parthiske imperiet ca 191–176 f.Kr. Han var barnebarn av Tiridates I, bror til Arsakes I, grunnleggeren av det parthiske imperiet.
Han hersket i perioden etter invasjonen av Parthia av selevkide-kongen Antiokos III den store.
Han var far til tre partherkonger, Fraates I (hans etterfølger), Mithridates I og Artabanes I.


Fraates I av Parthia.
Kong Fraates I av Parthia, sønn til Friapitios, hersket over det parthiske imperiet ca. 176–171 f.Kr. Han underla seg mardiene, en fjellstamme i Elburz. Han døde ung og utpekte ikke en av sine sønner, men sin bror Mithridates I til etterfølger.


Mitridates I av Partia.
Mithridates I av Partia (ca. 195–138 f.Kr.) var den «store kongen» av Partia fra rundt 171 til 138 f.Kr., etter å ha etterfulgt sin bror Fraates I. Han var sønn til Fripiatos. Han gjorde Partia til en betydelig politisk maktfaktor og ekspanderte riket vestover inn i Mesopotamia. Under hans styre tok partherne Babylonia (144 f.Kr.), Media (141 f.Kr.) og Persia (139 f.Kr.), da Mithridates fanget selevkide-herskeren Demetrius II. Demetrius giftet seg senere med Mitridates’ datter Rhodogune.
Østover utvidet Mitridates sin kontroll inn i Margiana, Aria og Bactria. Dermed fullførte han den parthiske kontrollen over handelsrutene mellom øst og vest, silkeveien og den persiske kongeveien. Den handelskontrollen ble fundamentet til parthernes rikdom og makt, og ble voktet vel av arsakidene som alltid forsøkte å beholde direkte kontroll over landene som de viktigste handelsrutene gikk gjennom.
Partisk kontroll brøt forbindelsen med grekere i vest som hadde opprettholdt det hellenistiske kongedømmet Bactria, men Mitridates oppmuntret aktivt hellenismen i de områdene han kontrollerte og titulerte seg "Filhellene" («venn av grekerne») på sine primitive mynter.
Hans navn gav ham oppgaven med å beskytte Mithra og bar gudens autoritet i en viss grad.
Hans sønn Fraates II etterfulgte ham som konge da han døde.


Utlendingsdirektoratet.
Utlendingsdirektoratet (UDI) er et norsk statlig direktorat opprettet i 1988 og underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Direktør er Frode Forfang. Direktoratet har ansvar for behandling av søknader om visum, oppholdstillatelse, statsborgerskap, reisedokumenter for utlendinger og beskyttelse (asyl) og for driften av asylmottak. UDI behandler også søknader om såkalt assistert frivillig retur, en ordning som gir økonomisk støtte til asylsøkere med avslag på søknaden sin som må returnere til hjemlandet og tilbakevending, en ordning som gir økonomisk støtte til flyktninger som ønsker å returnere til hjemlandet sitt. Direktoratet fatter dessuten også vedtak om bortvisning og utvisning.
Frem til 1. januar 2006 hadde UDI også ansvar for integreringen av flyktninger i norske kommuner, men denne delen av virksomheten ble skilt ut som et nytt direktorat, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.
Organisasjonen.
UDI er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, som har ansvaret for flyktning- og innvandringspolitikken. Departementet har mulighet til å bestemme hvordan UDI skal tolke regelverket. Deler av fagfeltet til UDI er underlagt to andre departement. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for statsborgerloven, mens Arbeidsdepartementet har ansvar for arbeidsinnvandring. Utlendingsloven, som de fleste av UDIs vedtak fattes etter, er vedtatt av Stortinget.
Søkere som får avslag hos UDI, kan anke saken sin videre til Utlendingsnemnda (UNE) som er et frittstående, domstollignende forvaltningsorgan.
UDI har ikke egne kontorer som tar imot søknader i Norge eller i utlandet. Politidistriktene tar imot og forbereder søknader om oppholdstillatelse, reisedokumenter, permanent opphold og statsborgerskap. I Oslo, Kirkenes og Stavanger er det egne som tar imot søknader. I enkelte sakstyper kan politidistriktene også innvilge tillatelser når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt. De har også ansvaret for registreringsordningen for EØS-borgere.
Utenriksstasjonene (ambassader og konsulater) tar imot flere typer søknader og behandler de aller fleste søknadene om besøksvisum (maksimum 90 dager). Utenriksstasjonene hjelper også UDI med å hente inn og kontrollere opplysninger og dokumenter i oppholds- og asylsaker. Utenriksstasjonene ligger under Utenriksdepartementet.
I saksbehandlingen benytter UDI blant annet landinformasjon fra Landinfo, som publiserer rapporter og temanotater om en rekke land.
UDI er organisert i tre fagavdelinger, tre støtteavdelinger samt kommunikasjonstaben, internrevisjonen og direktørens stab. De tre fagavdelingene er Asylavdelingen (ASA), Oppholdsavdelingen (OPA) og Region- og mottaksavdelingen (RMA). De tre støtteavdelingene er Avdeling for faglig strategi og koordinering (FSK), Avdeling for elektronisk forvaltning (AEF) og Avdeling for service og utvikling (ASU). Under RMA ligger direktoratets seks regionkontorer, som er lagt til Narvik, Trondheim, Gjøvik, Oslo, Bergen og Kristiansand. Direktoratet har 1111 ansatte (pr desember 2011) og hovedkontor i Hausmanns gate nordøst i Oslo sentrum.
Historie.
Før 1980 kom det bare ca 50 flyktninger til Norge i året. 1983 økte antallet til 150. Året etter kom det 300, deretter økte det til 900 i 1985, 2000 i 1986 og 8700 i 1987. Derfor ble UDI ble opprettet 2. januar 1988 under det daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet for å ta hånd om innvandrings-, integrerings- og flyktningarbeid. Direktoratet fikk overført oppgavene til Statens utlendingskontor og Statens flyktningsekretariat samt en del av oppgavene fra innvandringsseksjonen i departementet.
1. juli 2000 overtok direktoratet oppgaven med å intervjue asylsøkere, en oppgave som tidligere var tillagt politiet.
I januar 2006 ble direktoratets integreringsarbeid overført til et eget direktorat, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).
UDIs første direktør var Arild Kjerschow, som satt i stillingen fra 1987–1996. Da overtok Petter J. Drefvelin. Direktoratet ble fra høsten 2001 og frem til årsskiftet 2006-2007 ledet av Trygve G. Nordby. Manuela Ramin-Osmundsen, assisterende direktør fra 2002, ble tilsatt som direktør i mars 2006. Hun ledet direktoratet frem til 22. mai 2006, da Ida Børresen overtok som fungerende direktør. Børresen ble formelt tilsatt 10. november 2006. Børresen avgikk som direktør 30. mars 2012. Assisterende direktør Frode Forfang ble 22. juni 2012 utnevnt som ny direktør i UDI.
Graver-utvalget.
I april 2006 vedtok regjeringen å nedsette et utvalg som skulle granske UDI. Utvalget skulle undersøke i hvilken grad UDI begikk lovbrudd og drev en praksis i de såkalte MUF-sakene som var i strid med de politiske signalene fra kommunalminister Erna Solberg, samt undersøke UDI generelt.
Da utvalget 22. mai 2006 la fram, konkluderte det med at Utlendingsdirektoratet la opp til og gjennomførte en godkjenningspraksis som var helt i strid med utlendingsloven. Dette førte til at UDI-direktør Manuela Ramin-Osmundsen valgte å gå av. 29. mai 2006 gikk også avdelingsdirektør Paula Tolonen midlertidig av som leder av asylavdelingen i UDI. Dette som et resultat av kritikk mot henne i utvalgets rapport.
, som omhandler UDI som organisasjon, ble fremlagt 1. juli. Der så utvalget på hvordan praksis var blitt utformet i UDI, ansvarsforhold internt, og forholdet mellom UDI og departementet.
En åpen høring om UDI ble gjennomført i Stortinget 1. og 2. juni 2006. I høringen kom det frem at UDI-tillitsvalgte reagerte med sjokk og vantro da kommunalminister Erna Solberg i 2004 feilinformerte Stortinget om at ingen utlendinger med usikker identitet fikk varig opphold. De tillitsvalgte for de ulike daggruppene i UDI utdypet overfor kontrollkomiteen den kritikken de har kommet med overfor sine tidligere sjefer – eks-UDI-direktørene Trygve G. Nordby og Manuela Ramin-Osmundsen – til Graver-kommisjonen.
Også i 2001 opplevde Utlendingsdirektoratet at dets direktør måtte gå på grunn av sterk kritikk. Direktør Petter J. Drefvelin uttalte den gang at «Det er en uvanlig tøff jobb å være leder av UDI».


Den hellige liga (Italia).
Den hellige liga (også kalt Den katolske liga) var en koalisjon mellom forskjellige europeiske stater som ble dannet i 1510 og 1511 for å forsvare Italia mot Ludvig XII av Frankrike under de italienske kriger. Initiativtakeren var pave Julius II.
Medlemmene var Pavestatene, Venezia, England, Aragon og Det tysk-romerske rike.
Etter et nederlag i slaget ved Ravenna den 11. april 1512 fikk ligaen overtaket, og ved hjelp av sveitsiske leiesoldater seiret ved i slaget ved Milano i 1512 og slaget ved Novara i 1513. Etter sistnevnte slag måtte franskmennene trekke seg ut av Italia.
I det nordlige Frankrike seiret engelskmennene i beleiringene av Therouanne og Tournais, og i sporeslaget ved Guinegate. De oppnådde disse seirene på tross av at det samtidig pågikk en skotsk invasjon av England, som kulminerte i slaget ved Flodden Field.
Etter Julius IIs død i februar 1513 falt ligaen raskt fra hverandre, men de italienske kriger fortsatte med nye allianser.
Se også.
Hellige liga
Hellige liga
Hellige liga


Fraates II av Parthia.
Fraates II avbildet på en gullmynt.
Kong Fraates II av Parthia, sønn av Mithridates I hersket over det parthiske imperiet 138–127 f.Kr. Han ble angrepet i 130 f.Kr. av Antiokos VII, hersker av Selevkidriket. Antiokos ble beseiret og drept i et stort slag i Media i 129 f.Kr., som endte det selevkidiske styret øst for Eufrat. Imens ble Parthia invadert av skyterne (Tochari av Bactria), som hadde hjulpet Antiokos. Fraates marsjerte mot dem, men ble beseiret og drept.


Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er et norsk statlig direktorat under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Direktoratet ble opprettet 1. januar 2006, og er tildelt oppgaver som tidligere lå under Utlendingsdirektoratet, herunder bosetting av flyktninger, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, tolking i offentlig sektor og koordinering av arbeidet mot rasisme og diskriminering. IMDi skal iverksette integrerings- og mangfoldspolitikken på BLDs ansvarsområde – som bosetting av flyktninger, oppfølging av introduksjonsloven og forvaltning av viktige økonomiske virkemidler innenfor integrerings- og mangfoldsarbeidet. Direktoratet samarbeider med innvandrerorganisasjoner og innvandrergrupper, kommuner, statlige etater og privat sektor. IMDi gir råd og iverksetter statlig politikk.
IMDi har hovedkontor i Oslo og regionale enheter i Narvik, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Gjøvik.


Artabanes I av Parthia.
Artabanes I av Parthia hersket over det parthiske imperiet fra ca 127 til 124 f.Kr. Han etterfulgte sin nevø Fraates II og døde i et slag mot Tochari, en mongolsk stamme som hadde invadert det østlige Iran.
Han er kanskje den samme Artabenes som blir nevnt i Trogus, "Prologi", xlii, 5.


Stor-Osloregionen.
Osloregionen er en storbyregion som omgir hovedstaden. Regionen inkluderer Oslo kommune, hele Akershus fylke og flere kommuner i fylkene Buskerud, Oppland, Vestfold og Østfold.
Osloregionen deles i fem områder: Byen Oslo, de indre deler av Stor-Oslo, de ytre deler av Stor-Oslo, Drammensregionen og Mosseregionen.
I den såkalte "storbymeldingen" fra 2002-03 defineres 16 by- og storbyregioner i Norge, og Osloregionen er den største.
Regionen Oslo er vesentlig større enn tettstedet Oslo. Regionen er basert på byens pendleromland, mens et tettsted defineres ut fra sammenhengende tettbygd areal. Befolkningen i en byregion baseres på tall for hele kommuner. Stor-Osloregionen har innbyggere (pr.). Tettstedet Oslo har innbyggere (pr.) og Oslo kommune har innbyggere (pr.).
Osloregionen er også navnet på en samarbeidsallianse mellom 67 kommuner rundt Oslo. Den ledes av byrådslederen i Oslo, og består av alle kommunene i Akershus og Østfold, samt Ringerike, Hole, Lier, Drammen, Røyken, Hurum, Nedre Eiker, Øvre Eiker, Modum, Krødsherad og Sigdal i Buskerud, Våler, Åsnes, Grue, Kongsvinger, Eidskog, Sør-Odal og Nord-Odal i Hedmark, Gran, Jevnaker og Lunner i Oppland og Svelvik, Sande, Hof, Holmestrand og Horten i Vestfold. De 67 kommunene dekker et areal på 21.400 km2 og hadde en befolkningen på 1,791 millioner pr 1. oktober 2011 (kilde SSB).


Mitridates II av Partia.
Mitridates II (den store) var konge av Partia fra ca. 123 til 88 f.Kr. Partia nådde sin største utstrekning under hans styre.
Han reddet kongedømmet fra skytherne ("Sacae" eller "Tochari") som hadde okkupert Bactria og det østlige Iran og drept hans forgjengere i slag. Mitridates II utvidet grensene til imperiet, ifølge den romerske historikeren Junianus Justinus som har en tendens til å forveksle ham med Mitridates III, som styrte da Partia fikk flere tilbakeslag.
Han beseiret Artavasdes I av Armenia og erobret sytti daler, og prinsen Tigranes kom som gissel til partherne.
Han blandet seg også inn i krigene til dynastene i Syria. Han var den første partiske kongen som gikk inn i forhandlinger med Roma, da representert ved Lucius Cornelius Sulla, praetor av Kilikia i 92 f.Kr.


Gotarzes I av Parthia.
Gotarzes I av Parthia hersket over deler av det parthiske imperiet 95–90 f.Kr. Han var barnebarn av Friapitios og kom til makten under vanskelige tider rundt slutten av styret til Mithridates II. Han er nevnt på noen astronomiske tablåer fra Babylon og har tilsynelatende styrt i en tid i Babylonia.


Sametinget (Sverige).
Sametinget er en svensk forvaltningsmyndighet med 31 folkevalgte medlemmer. Sametinget har til oppgave å fremme samiske nærings-, kultur- og språkinteresser. Det ble opprettet i 1993 som en statlig etat, og til tross for betegnelsen "ting" er Sametinget ikke et organ for selvstyre, men derimot underlagt de beslutninger som Sveriges riksdag og regjeringen fatter. Den nåværende ordføreren (talmannen) er Stefan Mikaelsson fra 2009.


Cafu.
Marcos Evangelista de Moraes (født 7. juni 1970 i São Paulo), bedre kjent som Cafu, er en tidligere brasiliansk fotballspiller. Cafu er den med flest landskamper for med 142 kamper, hvorav 21 av disse er fra sluttspill i verdensmesterskap.
Cafu har hatt en karriere både på klubblag og på landslaget. Han har spilt spesielt godt i Serie A for AS Roma og AC Milan. Han er den eneste spiller i historien som har spilt tre VM-finaler; i 1994(vinner), 1998 og i 2002(vinner). Veteranen var også med i troppen til VM-2006, men kom ikke lengre enn til kvartfinale. Han har også flest landskamper for gjennom tidene med 142.


Jean de Lorraine.
thumb
Jean de Lorraine (født 1498, død 18. mai 1550) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var Lorraines første kardinal.
Han ble i 1536 sendt av kong Frans I av Frankrike til keiser Karl V som ambassadør for å megle mellom dem, og kunne ved hjemkomsten advare den franske konge om keiserens krigsplaner. Senere, i 1542, falt han i unåde hos kongen.
Han virket for det meste i Lorraine, der han med tiden ble temmelig rik, på grunn av inntektene som medfulgte de mange bispedømmer som han etterhvert kumulativt ble biskop for: Metz, Toul, Verdun, Thérouanne, Luçon, Valence, Lyon, Reims og Narbonne. "Du er enten Krstus eller kardinalen av Lorraine" skal en romersk tigger ha utbrudt etter at han mottok en stor almisse.
Han ble kreert til kardinal i mai 1518 av pave Leo X. Det var hans syvende konsistorium.
Lorraine, Jean de
Lorraine, Jean de
Lorraine, Jean de
Lorraine, Jean de


Eberhard von der Mark.
Eberhard von der Mark (født 1498, død 27. februar 1538) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var blant annet biskop av Chartres.
Han ble kreert til kardinal i august 1520 av pave Leo X. Det var hans åttende konsistorium.
Mark, Eberhard von der
Mark, Eberhard von der
Mark, Eberhard von der
Mark, Eberhard von der


Sinatrukes av Parthia.
Sinatrukes av Parthia hersket over det parthiske imperiet fra 77 til 70 f.Kr.. I
I de vanskelige tidene etter Mithridates IIs død i 88 f.Kr. ble han gjort til konge av sakaraukae, en mongolsk stamme som hadde invadert Iran rundt 77 f.Kr. Han var åtti år gammel og hersket i syv år. Hans etterkommer var hans sønn Fraates III.


Stavrim.
Stavrim er en form for framrim som brukes i den norrøne diktninga.
Stavrimet krever at det er lydlikhet foran trykksterk vokal i to eller tre ord i et linjepar. Det kan være samme konsonant, eller det kan være en nullkonsonant, dvs. ingen lyd foran de trykksterke vokalene.
Eddadikt består av ei rekke med "langlinjer", som hver består av to "kortlinjer". Hver kortlinje har to trykksterke vokaler ("topper"). De to kortlinjene bindes sammen med stavrim på den måten at begge eller én av de to første toppene skal ha stavrim. Den tredje skal alltid ha stavrim, og kalles "hovedstav". Den fjerde har normalt ikke stavrim.


Willem van Enckenvoirt.
Willem van Enckenvoirt (født 1464 i Mierlo i dagens Noord-Brabant i Nederland, død 19. juli 1534 i Roma) var den annen kardinal noensinne fra det som i dag er Nederland -- den første var kardinal Adriaan Florenszoon Dedel van Utrecht, som ble pave Hadrian VI i 1522.
Han ble kreert til kardinal i september 1523 av pave Hadrian VI. Han var muligens denne paves eneste kardinalsutnevnte. Nederland, død 10. september 1523 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var da blant annet biskop av Tortosa i Spania, skjønt han residerte i Roma. Han var sammen med Theodoricus Hezius denne nedertyske/nederlandske pavens nærmeste betrodde.
Senere, i 1529, ble han biskop av Utrecht, men residerte for det meste i Roma.
Enckenvoirt, Willem van
Enckenvoirt, Willem van
Enckenvoirt, Willem van
Enckenvoirt, Willem van


Fraates III av Partia.
Fraates III av Partia var en konge som etterfulgte sin far Sinatrukes og hersket over det parthiske imperiet fra 70 til 57 f.Kr.. Han ble kalt «guden» på noen av sine mynter.
Da kong Fraates kom på tronen i 70 f.Kr. forberedte den romerske generalen Lucullus et angrep på Tigranes I, kongen av Armenia, som var herre i det vestlige Asia og hadde revet Mesopotamia og flere andre vasallstater fra Parthia. Fraates nektet å assistere Mithridates IV av Pontus og Tigranes mot romerne. Istedet støttet han sin svigersønn, den yngre Tigranes, da han gjorde opprør mot sin far, og invaderte Armenia i 65 f.Kr. i allianse med Pompeius, som etterlot Mesopotamia til partherne. Men Pompeius trakk seg snart fra avtalen. Han anerkjente den eldre Tigranes, tok hans sønn som fange, okkuperte vasallstatene Gordyene og Osrene for romerne og benektet den parthiske kongen tittelen «konge av konger», som Fraates hadde adoptert igjen. Rundt 57 f.Kr. ble Fraates myrdet av hans to sønner, Orodes II og Mithridates III.


Johannes Bosco.
Johannes Melkior (Giovanni Melchiore) Bosco, mest kjent som Don Bosco (født 15. august 1815, død 31. januar 1888. Han ble født i Becchi ved Castelnuovo d'Asti i Piemonte i Italia (erkebispedømmet Torino) som yngste sønn i en bondefamilie.
Da han begynte på seminaret i Chieri som 16-åring i 1831, var det veldedighet som sørget for at han hadde passende klær: Sognepresten sørget for en kappe, borgermesteren ga ham en hatt og menighetsmedlemmer bidro med prestekjole og sko. Etter diakonvielsen begynte han som 20-åring på det kirkelige kollegiet (Convitto Ecclesiastico) St. Frans i Torino, etter økonomisk hjelp fra Louis Guala, grunnlegger og rektor for kollegiet. Det produserte på den tiden de best utdannede prestene i hele Italia, inkludert Kirkestaten. Han ble presteviet den 6. juni 1841.
Don Bosco hadde stort behov for pålitelige assistenter, og i 1859 begynte han sammen med 22 ledsagere å organisere en kongregasjon som kunne sikre kontinuitet i arbeidet. Don Bosco nærte stor beundring for den hellige Frans av Sales' spiritualitet, og han kalte sine medarbeidere for salesianere. De kalles oftest Salesiani di Don Bosco – SDB; Salesianerne av Don Bosco, men det offisielle navnet er Societas S. Francisci Salesii.
I 1885 hadde legene advart ham om at hans hvileløse aktiviteter kom til å slite ham ut, men å hvile var i strid med hans natur. Han ble stadig svakere i løpet av 1887. Den 31. januar 1888 døde den store Johannes Don Bosco. 40 000 mennesker viste ham den siste ære da han lå på lit de parade. Praktisk talt hele befolkningen i Torino var på gaten under hans begravelse. Han ble gravlagt i byens Salesianerkirke Maria Auxiliatrix. Han ble saligkåret den 2. juni 1929 og helligkåret den 1. april 1934, påskedag, av pave Pius XI.
Johannes Bosco


Mitridates III av Partia.
Kong Mitridates III av Partia hersket over det partiske imperiet 57–54 f.Kr..
Med hjelp fra sin bror Orodes II myrdet han sin far Fraates II. Han ble gjort til konge over Media og førte krig mot sin bror, men ble snart avsatt på grunn av sin grusomhet. Han tok tilflukt hos Aulus Gabinius, den romerske prokonsulen av Syria. Han rykket inn i Mesopotamia, men ble tatt til fange og drept i 54 f.Kr. av Orodes.


Tuvalus atoller.
Øynasjonen Tuvalu i Oseania består av ni atoller, som fungerer som landets nest øverste administrative nivå. Ettersom seks av atollene består av en rekke holmer, har landet i alt 124 eller flere øyer og holmer.
Den minste atollen, koralløya Niulakita, var ubebodd fram til 1949, da den ble bebodd av personer fra Niutao. Niulakita ble derfor administrert av Niutao inntil nylig.
I dag er minst 11 av øyene/holmene bebodd (den største øya på hver av de ni atollene, pluss ytterligere to av holmene på Funafuti).


Tuvalus demografi.
Tuvalus befolkning er beregna til 10 619 i 2012. 96 % er etniske polynesiere, nært beslektet med innbyggerne på Samoa og Tonga. Det store flertallet tilhører Den tuvalske kirke, et protestantisk kirkesamfunn. Tallene nedenfor er anslag fra 2012.


Vanuatus historie.
Vanuatus historie begynner obskurt. Den mest vanlige teorien om Vanuatus tidlige historie, sett ut i fra et arkeologisk perspektiv, støtter synet om at folk som snakket et austronesisk språk kom til øyene for omtrent 4000 år siden. Fragmenter av keramikk eller liknende produkter som er funnet kan dateres til årene 1300–1100 f.Kr.
Den første øyen i Vanuatu som ble oppdaget av europeere var Espiritu Santo, da portugisernes oppdager, Pedro Fernández de Quirós i 1606 så hva han trodde var et sørlig kontinent. Europeere besøkte ikke øyene igjen før i 1768, da Louis Antoine de Bougainville gjenoppdaget øyene. I 1774 gav James Cook øyene navnet Ny-Hebridene (New Hebrides). Det navnet ble brukt frem til landets uavhengighet.
I 1825 oppdaget handelsmannen Peter Dillon sandeltre på øyen Erromango. Det startet et rush som sluttet i 1830, etter et sammenstøt mellom polynesiske immigrerende arbeidere og innfødte melanesere. På 1860-tallet trengte plantasjeeiere i Australia, Fiji, Ny-Caledonia og Samoa arbeidskraft. Disse var pådrivere for en langtids arbeidsavtale der man handlet arbeidere for å sette dem ut i arbeid. Dette ble kalt "blackbirding". På høyden av denne handelen med arbeidskraft jobbet mer enn halvparten av den mannlige voksne befolkningen på flere av øyene utenfor Vanuatu.
På denne tiden kom misjonærer, både katolikker og protestanter til øyene. Nybyggere kom også, på jakt etter land der det var mulig å etablere bomulls plantasjer. Da de internasjonale bomullsprisene kollapset gikk man over til produksjon av kaffe, kakao, bananer og kanskje det mest lønnsomme, kokosnøtter. I starten utgjorde britiske borgere fra Australia flertallet, men da Caledonian Company etablerte seg på Ny-Hebridene tippet dette balansen over på et fransk flertall av borgere. Mot slutten av århundret var det dobbelt så mange franskmenn som briter på øyene.
Virvaret i de franske og britiske interessene på øyene førte til anmodninger fra den ene eller andre parten om å annektere territoriet. I 1906 ble landene enige om å dele administrasjonen av øyene. Det britisk-franske eierskapet var et unikt styresett, med separate styringssystemer som kun delte rettsystemet. Melanesere ble delt ved at de måtte skaffe seg statsborgerskap fra en av styringsmaktene.
Utfordringene for denne typen styre begynte på 1940-tallet. Amerikanernes ankomst på øyene under den andre verdenskrig, med deres informative atferd og relative rikdom førte til en økende nasjonalisme på øyene. Troen på en mytisk messiasliknende figur ved navn John Frum var basisen for en innfødt "cargo"-kult (en bevegelse som prøvde å skaffe seg industrielle goder gjennom magi) som lovte melaneserne befrielse. I dag er John Frum både en religion og et politisk parti med to medlemmer i parlamentet.
Det første politiske partiet ble etablert tidlig på 1970-tallet og het opprinnelig New Hebrides National Party. En av grunnleggerne var Walter Lini, som senere ble statsminister. Partinavnet ble omgjort til Vanua'aku Party i 1974. Partiet var en av pådriverne for selvstendigheten Vanuatu fikk sent i juli 1980.


Orodes II av Parthia.
Kong Orodes II av Parthia (også kalt Hyrodes) hersket over det parthiske imperiet fra 57 til 38 f.Kr.. Han var sønnen til Fraates III, som han myrdet i 57 med hjelp av sin bror Mithridates III.
Denne Mithridates ble gjort til konge av Media, men kort tid etterpå ble han utvist av Orodes og flyktet til Syria. Han invaderte det parthiske kongedømmet, men etter å hersket en kort tid i 55 f.Kr., ble han beleiret av Surena, Orodes sin general, og etter en forlenget motstand ble han fanget og drept.
I mellomtiden hadde den romerske generalen Marcus Licinius Crassus begynt et forsøk på å erobre østen, men han ble beseiret og drept i 53 f.Kr. i slaget om Carrhae av Surena, mens Orodes invaderte Armenia og tvang kong Artasvasdes II, sønnen til Tigranes I, til å oppgi romerne. Med seieren ved Carrhae ble landene øst for Eufrates sikret for partherne. Det neste året invaderte de Syria med liten suksess, for Surenas, hvis dyktighet hadde gjort ham for farlig, ble drept av Orodes og Pacorus, den yngre sønnen til kongen, ble beseiret av Cassius i 51 f.Kr.
Under borgerkrigene i den romerske republikken tok partherne først Pompeius sin side, så Brutus og Cassius sin side, men gjorde ingenting før 40 f.Kr., da Pacorus, assistert av den romerske desertøren Titus Labienus erobret en stor del av Syria og Lilleasia, men ble beseiret og drept av Ventidius i 38 f.Kr.. Orodes, som var dypt beveget av døden til sin sønn, oppnevnte sin sønn Fraates IV som etterfølger, men ble kort tid etterpå drept av ham.


Pacorus I av Parthia.
Pacorus I av Parthia (død 38 f.Kr.) var sønnen til kong Orodes II av det parthiske imperiet. Det er mulig at han var medhersker med sin far for en del av farens styre. Han var svigerbror med kong Artasvesdes II av Armenia.
Etter nederlaget for den romerske generalen Marcus Licinius Crassus i slaget om Carrhae i 53 f.Kr., satte Pacorus i gang en invasjon av Syria i 51 f.Kr., erobret for en kort tid det romerske territoriet før han ble drevet ut av Cassius.
Pacorus invaderte Syria igjen i 40 f.Kr. i allianse med den romerske opprøreren Quintus Labienus. Den romerske garnisonen gikk over til Labienus og den kombinerte arméen nedkjempet styrkene til den romerske guvernøren Saxa, som tapte mesteparten av sine tropper da han trakk seg tilbake til Antiokia. Med imperiets styrker omringet, okkuperte Pacorus og Labienus hele Palestina og Lilleasia, med unntak av noen få byer som holdt ut, inkludert Tyre. I Judea, avsatte Pacorus kong John Hyrkanus II og oppnevnte sin nevø Antigonus som konge i hans sted.
I 39 f.Kr. drepte et romersk motangrep under Publius Venditius Labienus i et slag i Taurus-fjellene og gjenerobret Lilleasia. Pacorus returnerte til Syria i 38 f.Kr., men ble drept i et angrep på en romersk leir.


Fraates IV av Parthia.
Fraates IVs profil på en mynt i British Museum
Kong Fraates IV av Parthia, sønn av Orodes II, hersket over det parthiske imperiet fra 37–2 f.Kr.. Han ble oppnevnt etterfølger til tronen i 37 f.Kr., etter at hans bror Pacorus I døde. Han myrdet snart sin far og alle sine tretti brødre.
Fraates ble angrepet i 36 f.Kr. av den romerske generalen Marcus Antonius, som marsjerte gjennom Armenia inn i Media Atropatene, og ble beseiret og mistet mesteparten av hæren sin. Antonius, som mente seg forrådt av Artasvedes II av Armenia, invaderte hans kongedømme i 34 f.Kr., tok ham til fange avsluttet en avtale med en annen Artasvesdes, kongen av Atropatene.
Men da krig brøt ut med Octavian, kunne ikke Antonius beholde sine erobringer. Fraates tok tilbake Atropatene og drev Artaxes, sønnen til Artasvesdes, tilbake inn i Armenia. Men pga sine mange grusomheter hadde Fraates vekket motstanden blant sine undersåtter, som hevet Tiridates II til tronen i 32 f.Kr. Fraates ble gjeninnsatt av skytherne, og Tiridates flyktet til Syria. Romerne håpet at Augustus ville hevne nederlaget til den romerske generalen Marcus Licinius Crassus på partherne, men han nøyde seg med en avtale, der Fraates gav tilbake fanger og de erobrede områdene. Kongedømmet Armenia ble også anerkjent å være under romersk oppsyn. Kort tid etterpå sendte Fraates, hvis største fiender var hans egen familie, fem av sine sønner som gisler til Augustus og på den måten anerkjente sin avhengighet av Roma (gislene inkluderte Tiridates III, som romerne senere innsatte som vasallkonge i 35). Denne planen adopterte han på råd fra en italiensk konkubine som han gjorde til sin legitime kone under navnet «gudinnen Musa av Parthia». Hennes sønn Fraates V, vanligvis kalt Fraataces (en avledet form), oppnevnte han til etterfølger. Rundt 2 f.Kr. ble han myrdet av Musa og hennes sønn.


Tiridates II av Parthia.
Tiridates II av Parthia ble satt opp av partherne mot Fraates IV rundt 30 f.Kr., men ble kastet ut da Fraates kom tilbake med hjelp av skytherne Tiridates flyktet til Syria, hvor Augustus lot ham være, men nektet å støtte ham.
I løpet av de neste årene invaderte Tiridates Parthia igjen. Han ble snart kastet ut på nytt og brakte en av Fraates sønner inn i Spania til Augustus. Augustus gav gutten tilbake til hans far, men nektet å overlevere «den flyktede slaven Tiridates».


Fraates V av Parthia.
Kong Fraates V av Parthia, kjent som Fraataces, hersket over det parthiske imperiet fra rundt 2 f.Kr. til 4. Han var den yngre sønnen til Fraates IV og «gudinnen Musa».
Under Fraates V truet en krig å bryte ut med Roma om herredømmet i Armenia og Media. Men da Augustus sendte sin adopterte sønn Gaius Caesar inn i østen for å invadere Parthia, foretrakk partherne å inngå en avtale (ca 1), der Armenia igjen ble anerkjent som innenfor den romerske sfære. Kort tid etterpå ble Fraataces og hans mor drept av partherne. Josefus antyder at Fraates giftet seg med hans mor Musa, og da dette var uakseptabelt for partherne, gjorde de opprør, kastet ham og tilbød kronen til Orodes III.


Ford Championship at Doral.
Ford Championship at Doral er en golfturnering på PGA-touren som spilles på "Blue Monster"-banen på Doral Golf Resort & Spa i Miami-Dade County i Florida. Turneringen ble arrangert for første gang i 1962 og har hatt diverse navn opp gjennom tidene, men de fleste har inneholdt ordet "Doral".
Turneringen trekker til seg et av de sterkeste startfeltene på PGA-touren utenfor "major"-turneringene og World Golf Championships. I 2005 deltok ni av de ti beste spillerne på verdensrankingen i golf.
Vinnere.
a> på vei til greenen på hull nr. 18 for å motta premien etter å ha vunnet turneringen i 2006.


Port Vila.
Port Vila er hovedstaden og den største byen i det lille stillehavslandet Vanuatu. Byen ligger på sørkysten av øya Efate i provinsen Shefa. Byen har 35 901 innbyggere (2009). Port Vila er Vanuatus viktigste havn og sentrum for landets handel.
Historie.
Området rundt Port Vila har vært bebodd av Melanesiesere i tusenvis av år. I 1606, kom de første europeerne kom til øya, ledet av Pedro Fernández de Quiros og Luis Váez de Torres. I det 19. århundre, etablerte franske nybyggere byen Franceville, som erklærte seg uavhengig i 1889 og ble den første selvstyrte nasjonen til å praktisere stemmerett uavhengig av kjønn og rasetilhøringhet. Selv om befolkningen på den tiden besto av om lag 500 innfødte øyboere og mindre enn 50 hvite, fikk bare sistnevnte lov til å stille til valg. En av landets presidenter, RD Polk ble født amerikansk statsborger.
Etter 1887 ble territoriet administrert i fellesskap av Frankrike og Storbritannia. Området ble i 1906 formalisert som et anglo-fransk kondominium. Under andre verdenskrig, var Port Vila en amerikansk og australsk flybase. I 1987, ødela en syklon deler av byen og i januar 2002 førte et kraftig jordskjelv til omfattende ødeleggelser i byen og omkringliggende områder.
Økonomi.
Port Vila er Vanuatu viktigste havn og landets handelssentrum. Den internasjonale flyplassen, Bauerfield internasjonale lufthavn (" 'VLI) ligger også i byen.
Store næringer i byen er jordbruk og fiske. Turisme er også blitt viktig, særlig fra Australia og New Zealand. Byen hadde over 50.000 besøkende i 1997.
Vanuatu er et skatteparadis, og offshorefinansiering i Port Vila er en viktig del av økonomien.
Vanuatu er fortsatt avhengig av bistand, hvorav det meste kommer fra Australia og New Zealand, men i de senere årene har det også kommet bistand fra Kina. Eksempler på bistand er for eksempel at New Zealand betaler for å utdanne leger fra lokalsamfunnet, for deretter å betale deler av lønnen deres det første året etter endt utdanning. Australia har betalt leger for å jobbe på Port Vila Central Hospital.
Air Vanuatu har sitt hoverkontor i Vanuatu House i Port Vila.
35.7% av Vanuatus eksport og 86.9% av importen går igjennom Port Vila.
Demografi.
Et gateorkester i Port Vila
Befolkningen er rundt på rundt 38 000, hovedsakelig melanesere, og en liten andel polynesere, asiater, australiere og europeere, hovedsakelig franske og britiske.
Språk.
Bislama snakkes av alle i dagligtale. I tillegg er engelsk og fransk også utbredt. Andre urfolks snakkes også i byen.
Religion.
Kristendommen er den dominerende religionen på Vanuatu, med over 90% av befolkningen som tilhengere. Det største trossamfunnet er den Presbyterianske kirke, som en tredjedel av befolkningener medlemer i. Romersk katolisisme og den Melanesiske kirke er også vanlig, med en oppslutning på ca 15% hver.
Utdanning.
Port Vila har et av campusene til University of the South Pacific, et universitet som er eid av tolv Stillehavsland. Campuset har universitetets eneste juridiske fakultet og underviser også i språk.


Musa av Parthia.
Musa var dronning av Parthia ca 2 f.Kr.–4. Hun var en italisk slave gitt som konkubine av den romerske keiseren Augustus til kong Fraates IV som del av betalingen for returneringen av ørnene som Marcus Licinius Crassus mistet i slaget om Carrhae i 53 f.Kr.
Hun ble Fraates sin favoritt og han gjorde henne til sin legitime kone under navnet «gudinnen Musa». Hennes sønn Fraates V, vanligvis kalt Fraataces, oppnevnte han til etterfølger. Hun overtalte Fraates til å sende sine andre sønner til Roma som gisler. Med alle rivaler ute av veien, forgiftet hun og Fraates kongen og tok tronen rundt 2 f.Kr. De opptrer sammen på mynter og var antageligvis likestilte herskere.
Josefus antyder at Musa giftet seg med Fraataces, og da dette var uakseptabelt for partherne, gjorde de opprør og kastet dem, og tilbød kronen til Orodes III.


Orodes III av Parthia.
Kong Orodes III av Parthia ble hevet til tronen i det parthiske imperiet av stormennene etter Fraates Vs død, rundt år 6. Han ble drept etter et kort styre «på grunnlag av hans ekstreme grusomheter», ifølge presten Josefus i Jerusalem. Etter hans død forsøkte Fraates' bror Vonones I å overta tronen, men en borgerkrig med Artabanes II fulgte.


Fornyrdislag.
Fornyrdislag (norrønt: "fornyrðislag") er et versemål som brukes i den norrøne eddadiktninga. Ordet betyr «versemålet ("lag") for gammelt ord ("forn orð")».
Fornyrdislag er et metrum som brukes mest i episke (fortellende) dikt, til forskjell fra ljodahått, som brukes i Håvamål o.a. ikke-fortellende dikt.


Volvo Masters Andalucia.
Volvo Masters Andalucia er en golfturnering på Europatouren.
Frem til 2000 var turneringen kun kjent som "Volvo Masters". Andalucia er regionen i Spania hvor turneringen har vært holdt siden starten i 1988. Bortsett fra et opphold mellom 1997–2001 har den alltid blitt spilt på Valderrama. Premiepotten i åpningsturneringen var 351 690 pund, og pr. 2004 hadde den økt til 3 750 000 euro. Feltet består av rundt 60 av de øverste spillerne på pengelisten på Europatouren. Turneringen avholdes én uke før The Tour Championship for å gi spillere som er medlem av begge tourene anledning til å delta.


Scandinavian Masters.
Scandinavian Masters by Carlsberg 2005. Hull 9 på Kungsängen GC i Sverige.
Scandinavian Masters er en golfturnering på Europatouren som spilles i Sverige i slutten av juli eller begynnelsen av august hvert år, og er den eneste Europatour-turneringen som spilles i Skandinavia. Hovedsponsor fra 2009 er SAS. Den svenske turneringen på Europatouren ble innviet i 1973 og har hatt diverse navn opp igjennom årene. I 2010 var premiepotten 1 600 000 euro.
I 2009 ble turneringen spilt i Barsebäck, under navnet SAS Masters, og i 2010 under navnet Nordea Scandinavian Masters ble turneringen spilt på Bro Hof Slott GC. I 2011 var navnet på turneringen Nordea Masters.


Colin Montgomerie.
Colin Montgomerie under Austrian Open 2006
Colin Montgomerie (født 23. juni 1963) er en skotsk profesjonell golfspiller på Europatouren. Han har kallenavnet «Monty».
Montgomerie sesongavsluttet øverst på Europatourens pengeliste ("Order of Merit") hvert år fra 1993 til 1999 og har totalt 31 seire på touren. Han har kommet på andreplass i tre "major"-turneringer: US Open Championship i 1994 og 1997 og PGA-mesterskapet i 1995. Han kom inn blant de ti beste på verdensrankingen i golf for første gang i 1994 og lå som nummer 3 på sitt beste.
Montgomerie har spilt på åtte Ryder Cup-lag (1991, 1993, 1995, 1997, 1999, 2002, 2004, 2006) og har aldri blitt beseiret i en singles-match i Ryder Cup. I 2010 var han kaptein for det europeiske laget.
Han ble gjort til offiser av Order of the British Empire i 2004. Hans hjemmeklubb er Turnberry i Skottland, der Colin Montgomerie Golf Academy ligger.
Eksterne lenker.
Montgomerie, Colin
Montgomerie, Colin
Montgomerie, Colin


Lee Westwood.
Lee Westwood (født 24. april 1973) er en engelsk profesjonell golfspiller. Han begynte å spille golf som 13-åring og ble profesjonell som 20-åring i 1993.
Han har vært med på å vinne Ryder Cup i 1997, 2002, 2004, 2006 og 2010, og deltok også da Europa tapte i 1999 og 2008. For sin egen del har han vunnet seksten matcher, spilt seks uavgjort og tapt elleve.
Som amatør vant han i 1991 Peter McEvoy Trophy og i 1993 British Youths Amateur Open Championship.
I 2000 vant han Europatourens Order of Merit, og i 2009 vant han pengelisten på touren igjen, nå kalt Race to Dubai.
I 2010 ble han den 13. av i alt 15 spillere som har toppet verdensrankingen i golf.
Westwood ble i dronningens fødselsdagsliste for 2011 utnevnt til medlem av Den britiske imperieordenen for sin innsats for golfsporten.


Luke Donald.
Luke Donald (født 7. desember 1977) er en engelsk profesjonell golfspiller. Han spiller hovedsakelig på PGA-touren, men er også medlem av Europatouren.
Donald ble profesjonell i 2001. I 2011 gikk han til topps på verdensrankingen i golf, da han slo Lee Westwood i omspill i BMW PGA Championship.
I 2012 ble Donald utnevnt til medlem (MBE) av Den britiske imperieordenen for sin innsats for golfsporten.


Severiano Ballesteros.
Severiano «Seve» Ballesteros (født 9. april 1957 i Cantabria, død 7. mai 2011) var en spansk profesjonell golfspiller. Han var en av golfsportens frontfigurer fra midten av 1970- til begynnelsen av 1990-tallet.
Seve Ballesteros vant fem major-turneringer; The Open i 1979, 1984 og 1988, og Masters i 1980 og 1983. Han vant 50 turneringer på Europatouren, ni turneringer på PGA-touren, samt flere andre internasjonale turneringer. Han spilte i åtte Ryder Cup-turneringer, og var i 1997 kaptein for det vinnende europeiske laget. Seks sesonger toppet han inntjeningslisten (Order of Merit) på Europatouren; 1976, 1977, 1978, 1986, 1988 og 1991. Han ble i 1999 valgt inn i Golfens æresgalleri. I perioden 1986 til 1989 lå Ballesteros 61 uker på toppen av World Golf Rankings.
Gjennombrudd.
Ballesteros ble profesjonell som 16-åring i 1974. Han reiste til seks Europatour-turneringer, hvorav han ikke klarte å kvalifisere seg til to, misset cuten i to og tjente penger i to. 1975 begynte mye bedre, med tre topp-ti-plasseringer på de tre første turneringene. Han endte sesongen på 28. plass på pengelisten.
Han vant sin første seier på Europatouren, Dutch Open, i august 1976. Men det var andreplassen i The Open en måned tidligere som virkelig ble lagt merke til. Før siste dag ledet 19-åringen turneringen to slag foran nestemann. Men en sisterunde på 74 slag gjorde at Johnny Miller kunne vinne, foran Ballesteros og Jack Nicklaus på delt andreplass. Ytterligere åtte topp-ti-plasseringer samme år, gjorde at Ballesteros gikk til topps på den europeske Order of Merit.
Suksess på Europatouren.
Mellom 1976 og 1995 var det kun ett år uten en eneste Ballesteros-seier på Europatouren, nemlig 1993, da en annenplass i Canon European Masters var hans beste plassering. Det beste året var 1986, da han vant hele seks turneringer, deriblant tre turneringer på rad.
PGA-touren.
Allerede i 1975 forsøkte Ballesteros å kvalifisere seg for PGA-touren første gang gjennom kvalifiseringsskolen. De 25 beste ble kvalifisert for neste sesongs tour. Før siste runde lå Ballesteros så godt an at han nærmest var garantert kvalifisert. Men attenåringen fikk panikk. Han så for seg et liv i et fremmed land, med fremmed mat og kultur, et hav unna venner og familie, og gikk de siste hullene på akkurat for mange slag til å klare og kvalifisere seg.
I Ryder Cup.
I 1979 ble turneringen arrangert på Greenbrier i Virginia. Fra og med denne turneringen ble Storbritannias lag utvidet til å omfatte også det kontinentale Europa. De første ikke-britiske spillere som spilte Ryder Cup var spanjolene Antonio Garrido og Ballesteros. Allerede fredag morgen, i turneringens første fourball-match, spilte de to sammen. Det ble tap mot USAs Lanny Wadkins og Larry Nelson. Også i ettermiddagens foursome spilte de sammen, og tok revansje mot Fuzzy Zoeller og Hubert Green. Lørdag spilte de to matcher mot Wadkins og Nelson, og tapte begge. I søndagens singlematch møtte Ballesteros Larry Nelson, og tapte. USA vant turneringen 17-11, og Ballesteros bidro med kun ett av de elleve poengene.
I 1981 ble ikke Ballesteros tatt ut til Ryder Cup. Han hadde hatt en kontrovers med det europeiske PGA over såkalt appearance money. Spillere fikk betalt for å delta i turneringer, og store spillere trakk mer publikum, ergo mente de at de skulle ha sin del av inntektskaka.
I 1983 var turneringen tilbake i USA, denne gang i Florida. Ballesteros gikk alle fire matchene fredag og lørdag med den fem år yngre debutanten Paul Way, som med sine 21 år var den nest yngste europeiske Ryder Cup-spilleren fram til da. De vant en match, delte en, og tapte to. Søndagens singlematch spilte han mot Fuzzy Zoeller. Zoeller hadde kun spilt en match så langt i turneringen på grunn av ryggproblemer, og alle ventet lett match for spanjolen. Men det ble et spennende oppgjør. Ballesteros hadde på ett tidspunkt ledet med tre hull, for så å tape fire hull på rad. Etter 17 hull var matchen uavgjort. Det 18. og siste hullet var et langt par 5-hull. Ballesteros hadde nesten klart å nå greenen på to slag tidligere under helgen, men for å klare det var han avhengig av et godt utslag, og et like godt andreslag. Nå klarte han ingen av delene. Utslaget havnet i den tykke roughen på venstre side av banen. Å rekke frem til greenen kunne han bare glemme, han ville ha mer enn nok med å komme ut på fairwayen. Men i stedet havnet andreslaget hans i en bunker, 230 meter fra hullet. Tilskuere og kommentatorer ventet at Ballesteros nå ville ta en jernkølle for å komme ut av bunkeren, uten tanke på å forsøke å komme frem til greenen. Men han valgte en 3-wood, en trekølle. «It was a combination of the outrageousness of the shot and the fact that it was almost physically impossible that makes it one of the best shots ever hit», sa lagkamerat Ken Brown senere. En chip og en putt, og hullet og matchen var delt. USA vant turneringen med ett poeng, 14 1/2 mot Europas 13 1/2. Europa hadde aldri vært nærmere å vinne Ryder Cup på amerikansk jord.
Belfry, ikke langt fra Birmingham i England, har arrangert Ryder Cup fire ganger, og 1985 var den første. Også denne gangen spilte Ballesteros alle fredags- og lørdagsmatchene med samme medspiller, denne gang spanjolen Manuel Piñero. Sammen vant de to matcher, delte en, og tapte en. Før søndagens singlematcher lå USA under for første gang siden 1949, stillingen var 9-7 til Europa. I sin match møtte Ballesteros Tom Kite. Spanjolen slet mot amerikaneren, etter tretten hull lå han tre under. Men på det fjortende begynte opphentingen. Ballesteros senket en fjorten-meters putt for en birdie. Dermed var han to under med fire hull igjen. To av disse, 15 og 17, var par fem-hull. Ballesteros slo normalt lenger enn Kite, og dette ga ham en fordel på de to hullene. Han vant begge, så etter sytten hull hadde han tatt igjen forspranget, og lå likt med Kite. På det attende og siste hullet måtte begge nøye seg med par, og delte matchen. Men Europa vant cupen med 16 1/2 mot 11 1/2, for første gang siden sammenslåingen av Storbritannia og resten av Europa. Storbritannia hadde ikke vunnet siden 1949.
Samarbeidet med Olazabal.
I 1987 var Jack Nicklaus kaptein for USAs lag, og turneringen gikk på hans egen Muirfield Village. På det europeiske laget debuterte nok en spanjol i Ryder Cup, 21 år gamle José María Olazábal. Lagkaptein Tony Jacklin plasserte ham med Ballesteros i alle fire matchene de to første dagene. Sammen vant de tre matcher og tapte én. I singlematchen møtte Ballesteros Curtis Strange. Ved uavgjort resultat i Ryder Cup, 14-14, beholder forsvarende lag pokalen. Med tre matcher igjen på banen, hadde Europa allerede 13 1/2 poeng, og trengte bare en deling i Ballesteros' match. Han slo Strange med to hull, og en deling i en av de andre matchene gjorde sluttresultatet til 15-13 i Europas favør.
Belfry var arrangør igjen i 1989, og samarbeidet med Olazabal fortsatte med stort hell. Fredag morgens foursome mot Tom Watson og Chip Beck endte uavgjort. I ettermiddagens fourball knuste de Tom Watson og Mark O'Meara og vant med seks hull. Dagen etter fortsatte seiersrekken da de først slo Tom Kite og Curtis Strange takket være en tremetersputt fra Ballesteros på 18., deretter Mark Calcavecchia og Ken Green. Før søndagens singelmatcher ledet Europa 9-7. Ballesteros møtte Paul Azinger i en jevn match. Etter 17 hull ledet Azinger med ett hull. Samtidig ledet USA seks av de øvrige matchene ute på banen, så Ballesteros trengte å vinne det siste hullet. Men de delte det, og Azinger vant matchen. Europa vant såvidt nok matcher til å klare 14-14, og beholdt dermed pokalen.
I 1991 var Kiawah Island i South Carolina vertskap. Igjen spilte Ballesteros og Olazabal fire matcher sammen. Fredag slo de Paul Azinger og Chip Beck både i foursome og fourball. Lørdag slo de Fred Couples og Raymond Floyd, før de måtte nøye seg med deling mot Couples og Payne Stewart. I søndagens singel hadde ikke Ballesteros problemer med å slå Wayne Levi, men USA vant likevel for første gang siden 1985, 14½-13½.
Belfry var Europas valg som arrangør for tredje gang på rad da Ryder Cup-sirkuset kom tilbake til Europa i 1993. Ballesteros hadde en dårlig sesong, uten en eneste seier, og måtte stole på at lagkaptein Bernard Gallacher valgte ham som wild card. Hans trofaste parkamerat Olazabal var i samme situasjon. Gallacher hadde tre wild cards, og valgte både Ballesteros og Olazabal i tillegg til svenske Joachim Häggmann. Kapteinen hadde valgt spanjolene på grunn av deres tidligere meritter, og plasserte dem sammen også denne gang. Fredagen begynte dårlig, med tap mot Tom Kite og Davis Love III på morgenen, før de slo tilbake mot samme par i ettermiddagens fourball. Lørdag morgen møtte de Kite og Love for tredje gang og vant. Men så var samarbeidet slutt. Ballesteros måtte for første gang se en omgang i Ryder Cup fra sidelinjen da han ikke fikk spille lørdagens fourball. I tillegg tapte han søndagens singel mot Jim Gallagher ganske klart.
En måned før Ryder Cup i USA i 1995 annonserte Olazabal at han ikke var aktuell for Ryder Cup på grunn av skade. Han var ikke direktekvalifisert, men ville vært avhengig av et wild card.
Samarbeidet mellom Ballesteros og Olazabal hadde vært et av de beste i Ryder Cup-historien. På femten matcher sammen hadde de elleve seire og to delte (uavgjorte) matcher.
Siste Ryder Cup som spiller.
Ballesteros hadde hatt et oppsving i karrieren med to seire på Europatouren i 1994 og en seier i 1995, og slapp å være avhengig av et wild card i USA i 1995. Men han var i dårlig form, og Bernard Gallacher turde ikke bruke ham i foursome-matchene. Han spilte fredag ettermiddag i fourball sammen med David Gilford. De slo Brad Faxon og Pete Jacobsen. Lørdagens fourball spilte han igjen med Gilford, men denne gang tapte de mot paret Jay Haas og Phil Mickelson. USA ledet 9-7 etter de to første dagene. I søndagens singel gikk han ut i første ball mot USAs Tom Lehman. Alle forventet at Ballesteros skulle tape, og på de ni første hullene traff ikke Ballesteros en eneste fairway. Men han klarte igjen og igjen å redde seg ut av vanskelige situasjoner, og etter ni hull hadde Lehman ikke klart å ta ledelsen. De andre europeerne ute på banen la merke til dette, og lot seg oppildne til å ta igjen det amerikanske forspranget. Selv om Ballesteros til slutt tapte sin match, hadde de andre europeiske spillerne vunnet nok matcher til at USA ble slått på hjemmebane, 14½-13½.
Ballesteros spilte i alt 37 matcher i Ryder Cup; 20 seire, 5 delte matcher og 12 tap (22 1/2 poeng).
Sykdom.
I oktober 2008 ble Ballesteros lagt inn på sykehus med store hodesmerter, og det ble raskt konstatert at han hadde en hjernesvulst. Etter en serie operasjoner var svulsten fjernet. Innen april 2009 hadde han gjennomgått fire kjemoterapibehandlinger, før han i juni samme år trådte frem offentlig for første gang siden sykdommen da han annonserte opprettelsen av Seve Ballesteros Foundation.
I mai 2011 opplyste familien på Ballesteros eget nettsted at hans tilstand plutselig var forverret, og 7. mai døde han.
Sammendrag av karrieren.
CUT = klarte ikke cuten
D foran plassering = delt plassering
DQ = diskvalifisert (kom for sent til start 2. dag i US Open 1980)


Miguel Ángel Jiménez.
Miguel Ángel Jiménez (født 5. januar 1964) er en spansk profesjonell golfspiller.


The Tour Championship.
The Tour Championship er en golfturnering på PGA-touren, og den siste turneringen i sesongen. Den spilles på East Lake Golf Club i Atlanta i Georgia. Siden 2002 har den hatt det offisielle navnet "THE TOUR Championship presented by Coca-Cola". Den ble avholdt første gang i 1991 som arvtaker til Nabisco Championship, som ble arrangert fra 1987 til 1990.
De 30 beste på PGA-tourens pengeliste etter den nest siste turneringen kvalifiserer seg til The Tour Championship, som er en av de rikeste turneringene i golf. Den finner sted tidlig i november, uken etter den tilsvarende turneringen i Europa, Volvo Masters Andalucia, noe som gjør at spillere som er medlem av både PGA-touren og Europatouren får anledning til å spille i begge sesongavslutningsturneringene. Etter The Tour Championship blir pengelisten sluttført. Det arrangeres flere turneringer mellom The Tour Championship og jul, men premiepenger som vinnes i disse er uoffisielt.


Ljodahått.
Ljodahått (norrønt: "ljóðaháttr") er et versemål som brukes i norrøn diktning.
Ofte kan en merke en innholdsmessig motsetning mellom første og andre halvstrofe. Håvamål-strofen viser en kontrast mellom kroppens forgjengelighet i første halvstrofe og gjetordets uforgjengelighet i andre.


Bang, Bang, You're Dead.
"Bang, Bang, You're Dead" er en amerikansk TV-film fra 2002 med Tom Cavanagh og Ben Foster i hovedrollene.
Handling.
Filmen handler om Trevor Adams (Ben Foster), en litt unormal elev på en vanlig amerikansk high school. Han blir sett på som tilbakestående og rar av de fleste elevene og lærerne på skolen, og også sine foreldre. Han har tidligere sendt inn en bombe-trussel mot skolens fotballag på grunn av mobbingen han ble utsatt for, og etter det har han blitt sett på som en trussel mot medelevene sine. Trevor begynner nå å dokumentere all mobbingen han blir utsatt for med videokamera.
Skolens dramalærer, Val Duncan (Tom Cavanagh), ser Trevors potensial og blir etterhvert kameraten hans. Val tilbyr Trevor hovedrollen i et kontroversielt teater-stykke som bærer tittelen til filmen, "Bang Bang you’re dead". Dette er historien om en tenåring som mister alt han har i livet sitt og blir en morder.
Sinte foreldre vil stanse stykket, fordi de ikke vil la sine barn spille sammen med en gal bombemann. Trevor forsøker mislykket å ta livet sitt ved et par anledninger, og blir istedenfor med i en gjeng som tar han med ut i skogen, til et sted de drar for å ta ut aggresjonen sin.
Val gir klassen i oppgave å lage en film om hvordan de har det i sitt eget liv. Trevors film inneholder scener hvor en av spillerne på fotballaget blir skutt, blir sett på som alt for voldelig og truende og resulterer i anmeldelse og arrestasjon.
Mens Trevor er på politistasjonen blir rommet han ransaket av politiet som finner alle filmene hans, og de tas med til skolens administrasjon. De ser igjennom videoene, og blir sjokkert når de ser hvordan skolen egentlig er.
Trevor, foreldrene og mange av mobberne blir kalt inn til møte, hvor rektor tar for seg all mobbingen på skolen. Trevor og gjengen hans planlegger også et angrep på skolen. De skaffer våpen, og kommer seg inn på skolen uten at noen merker det. Like før de skal til å angripe, griper Trevor inn.


Isomeri.
Isomeri er et fenomen som innebærer at ulike kjemiske forbindelser kan ha samme molekylformel, men ulike arrangementer av atomene og derfor ulike egenskaper.
Strukturisomeri.
Strukturisomere forbindelser har samme molekylformel, men forskjellige strukturformler.
Kjedeisomeri.
Kjedeisomere forbindelser har samme molekylformel, men forskjellige arrangeringer av karbonatomene.
Stillingsisomeri.
Stillingsisomere forbindelser har samme molekylformel, men forskjellige plasseringer av den funksjonelle gruppen.
Funksjonsisomeri.
Funksjonsisomere forbindelser har samme molekylformel, men forskjellige funksjonelle grupper.
Tautomeri.
Tautomeri er et spesialtilfelle av strukturell isomeri hvor intramolekylære reaksjoner fører til isomeri.
Stereoisomeri.
Stereoisomere forbindelser har samme strukturformel, men forskjellige plasseringer av atomgruppene i rommet. Endel slike isomerer kan dreie polarisert lys så polariseringen dreies til høyre, dexter-formen. Den motsatte isomeren vil dreie polariseringen til venstre, levo-formen.
Optisk isomeri eller rom-isomeri.
Hvis et karbonatom i en forbindelse er bundet til fire andre "forskjellige" grupper er karbonatomet et kiralt senter. Et molekyl som har ett kiralt senter finnes i to stereoisomere. Vi sier at molekylet er kiralt, som betyr at det ikke har symmetrilinjer.
Geometrisk isomeri eller cis-trans-isomeri.
En type cis-trans-isomere forbindelser har forskjellig plassering av atomgruppene på begge sider av en dobbeltbinding. Når to like grupper står på samme side av en dobbeltbinding kalles forbindelsen cis. Når de står på forskjellige sider, kalles forbindelsen trans.
Trans-cis-isomeri kan også forekomme på samme eller hver sin side i et molekyl som danner ringer med to sidegrupper. Gruppene kan da være plassert på samme side eller hver sin side av ringen.


Ian Poulter.
Ian Poulter (født 10. januar 1976) er en engelsk profesjonell golfspiller. Han er medlem av både PGA-touren og Europatouren.
Poulters første seier som profesjonell var i "Open de Côte d'Ivoire" på Challenge-touren i 1999, og han fikk spillerett på Europatouren gjennom kvalifiseringsskolen senere samme år. I hans første sesong (2000) vant han "Italian Open" og ble utnevnt til "Sir Henry Cotton Rookie of the Year". Videre seire fulgte i hver av de neste fire sesongene. Han var blant de ti øverste på pengelisten ("Order of Merit") i 2003 og 2004.
Poulter var med på det seirende europeiske laget i Ryder Cup i 2004, som gav ham spillerett på PGA-touren.
Eksterne lenker.
Poulter, Ian
Poulter, Ian


Gunder Gundersen.
Gunder Gundersen (født 12. september 1930 i Asker, død 2. juni 2005 i Oslo) var en norsk kombinertløper og idrettsleder. Han har to VM-medaljer i kombinert (fra 1954 og 1958). Han representerte idrettsklubben Frisk Asker.
Han huskes kanskje best for oppfinnelsen som mange anser som kombinertsportens redning, den såkalte «Gunder-metoden». I 1959 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Liv og virke.
Gundersen vant sin første tittel under junior-NM i kombinert i 1950.
Før OL på hjemmebane i 1952 hadde han hatt gode resultater, men ble ikke med på det norske OL-laget. Få uker etter OL vant han Holmenkollrennet, i konkurranse med de beste fra OL. Han fikk Kongepokalen og Damenes pokal som beste kombinertløper.
Han tok sølv under Ski-VM i Sverige i 1954, og vant skispelen i Lahtis i 1955. Før OL i 1956 var han skadet og kunne ikke delta, men under VM i 1958 ble han nummer tre. Under vinter-OL 1960 i Squaw Valley, USA ble han nummer 11.
Gundersen vant ytterligere 2 kongepokaler etter seire i kombinert i Holmenkollen i 1959 og 1960, samt NM i 1961. Han har en seier og i tillegg til dette ble han nummer to i Svenska Skidspelen i Falun fire ganger, og en Lahtis.
Gundersen ble tildelt Holmenkollmedaljen i 1959 og Norges Skiforbunds Gullmedalje For Fremragende Innsats For Norsk Skiidrett i 1968.
Gundersen startet Teknisk Komité Kombinert (TKK) i 1963. Han ble komitéens første formann og med det medlem i Skiforbundets styre. Han startet TKH i FIS og ble den første formann der også. Han var også teknisk sjef for kombinert under vinter-OL 1980 i Lake Placid, USA.
Han skrev sitt navn inn i skihistorien da han lanserte «Gunder-metoden» i kombinert. Den går ut på at man hoppet først og regnet om poengsummene til tid. Tidene var utgangspunktet for startrekkefølgen, og startintervallene i langrennet, og førstemann i mål ble vinneren. Omleggingen av arrangementene gav kombinertsporten, som hadde mistet interesse, et etterlengtet løft.


Gjeter.
En gjeter eller hyrde er en person som har til jobb å passe på en flokk husdyr. Gjeteren skal holde flokken samlet og passe på at dyrene ikke skader seg eller går seg bort. Husdyrene skal dessuten beskyttes mot rovdyr og tyver. I tillegg kan gjeteren ha i oppgave å melke, klippe eller slakte dyrene.
Historikk.
Gjeting av sauer er kjent fra Lilleasia for omtrent 6000 år siden. I løpet av det neste årtusenet spredte skikken seg til store deler av Eurasia.
I Norge.
Fram til 1950-tallet var det ikke uvanlig at barn i Norge fikk i oppgave å passe på beitende kuer og sauer om sommeren. I dag er det få gjetere og lite gjeting av buskap fordi rovdyrproblemet lenge har vært lite. De senere årene har man imidlertid etablert sauehold i områder som gjennom myndighetenes rovdyrforvaltning er tilrettelagt for ulv, bjørn, jerv og gaupe. Det har derfor oppstått en del konflikter mellom sauenæringen og rovdyrenes interesser. Det ser ikke ut til at betalt gjeting vurderes som lønnsomt nok til at sauebønder tar i bruk det.
Gjeter som kulturelt og religiøst symbol.
I jødisk-kristen tradisjon brukes «gjeter» som metafor for Gud. Dette kommer særlig til uttrykk i «hyrdesalmen», Salme 23 i Salmenes bok i Det gamle testamentet i Bibelen. I kristendommen omtales dessuten Jesus Kristus som «Den gode hyrde», «Den gode gjeteren» eller på latin «Pastor bonus». Jesus er gjeteren som finner den bortkomne sauen (Luk 15,3–7) og ofrer seg selv (Joh 10).
På latin kalles gjeter "pastor", en betegnelse som også brukes om prester og forstandere. Biskoper og andre geistlige bruker tradisjonelt bispestav som verdighetstegn, en seremoniell gjeter- eller hyrdestav som er utformet på litt ulikt vis. I Juleevangeliet er gjetere blant de første som får se det nyfødte jesusbarnet.
Den hinduiske guden Krishna vokser opp som kugjeter, og blir ofte framstilt mens han spiller på fløyte for kuene.


Geit.
Geit, tamgeit eller gjet er et partået klauvdyr i gruppen drøvtyggere. Hannen kalles "geitebukk", hunnen "geit", og avkommet "kje" eller "killing". Varianter eller raser av geit finnes over det meste av verden, i Afrika, Asia og Sør-Amerika, særlig i karrige strøk. Geita ble domestisert for omkring 10 000 år siden.
Slik vi kjenner den i Norge er den først og fremst et gårdsdyr. I dag finnes det om lag 40 000 geiter her til lands. Geiteholdet har alltid hatt godt fotfeste i områder der storfeholdet var vanskelig, og i dag er fremdeles Troms det største geitefylket, med Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal på de neste plassene. Den norske geitavlen administreres av NSG, (), interesseorganisasjonen for småfeholdere og gjeterhundeiere.
Geita var et av de første dyrene som mennesket lærte å utnytte økonomisk i landbruket. I gamle dager var geita derfor viktig for fattige bønder; den var billig å kjøpe og var lite kresen i matfatet. Den kunne bevege seg lett i ulendt terreng, det var derfor mulig å ha geitedrift på steder hvor det ikke var mulig å drive med kyr. Geita ga både melk og kjøtt, og ved ysting og kondensering av geitemelka fikk man geitost. En kunne også få ragg til spinning av garn egnet for raggsokker, og av geiteskinn kan det fremstilles et særlig mykt lær.
I vår tid har geita også fått en rolle som kjæledyr. Geiter kan også trenes til å trekke vogner, geitekjøring er en egen sport i USA. De fleste geiter kan læres til å trekke vogn, men ikke dverggeiter, de er ikke sterke nok. Geitene er lettlærte og kan lære seg å gå med både kløv og trekke vogner.
Sykdommer.
Geiter i Norge er utsatt for å få paratuberkulose.


Serge Vohor.
Serge Rialuth Vohor (født 1955) er en politiker fra Vanuatu. Han er medlem av Union of Moderate Parties, et konservativt, fransktalende parti. Da hans parti kom til makten i 1991 ble Vohor utnevnt til utenriksminister. Vohor har vært premierminister tre ganger; fra desember 1995 til februar 1996, fra september 1996 til mars 1998 og fra juli 2004 til desember 2004.


Bær.
a> – et bær i dagligtale, men ikke botanisk sett.
Bær er vanligvis betegnelsen på en type små spiselige frukter som inneholder flere frø. Disse fruktene er ofte søte og saftige. Bær har ofte en farge som skiller dem fra omgivelsene for å øke sjansen for at dyr skal ete dem og dermed spre frøene. Når for eksempel en fugl eter et bær, vil den ikke klare å fordøye frøene, og disse kommer uskadde ut sammen med fuglens avføring. Siden fugler ofte flyr over lange avstander, er dette en effektiv metode for bærplantene å spre seg over store områder på.
Botanisk sett er bær en frukttype, nærmere bestemt en saftig, kjøttfull frukt produsert fra ett eneste fruktemne. I de fleste tilfeller har bæret flere frø, men her finnes unntak (f.eks. avokado)
Begrepet bær brukes altså på en annen måte i botanisk sammenheng enn det gjør i mat-sammenheng. Etter botanikkens definsjon er er dermed bringebær ikke et bær, men en sammensatt steinfrukt (samfrukt). Fordi blomsterbunnen følger med bæret hos bjørnebær kan denne frukttypen karakteriseres som en hjelpefrukt ("falsk frukt"). Jordbæret er også en hjelpefrukt fordi det kjøttfulle i jordbæret er blomsterbunnen hvor de små nøttene er spredd utover. Kirsebær er heller ikke et bær etter botanisk definisjon fordi frøet her omgis av først en hard indre del ("steinen") og så en saftfull ytre del. Denne frukktypen kalles steinfrukt, vanlig i deler av rosefamilien. Vanligvis har steinfrukter kun en "stein", men det finnes unntak (mjølbær, krekling)
Eksempler på bær i botanisk sammenheng er tomat, banan, agurk, appelsin, druer, kumquat og avokado.


Aslag Guttormsgaard.
Aslag Guttormsgaard (født 6. mars 1969) er en norsk musiker, manusforfatter og skuespiller. Sammen med Egil Hegerberg og Lars Lønning er Guttormsgaard en av de sentrale aktørene i kunstnerkollektivet Duplex – foreningen til fremme for kunsten og kulturens anseelse. Guttormsgaard er sønn av billedkunstneren Guttorm Guttormsgaard.
Guttormsgaard spiller og har spilt i en rekke band – deriblant Maroder, O-Men, Reidar Roses Orkester, Hurra Torpedo, Black Debbath, LYD, Stjerten og Aasen. Han har også soloprosjektet Sirkus Aslag eller Aslagitar. Guttormsgaard spiller gitar, barnetrommer, kazoo og vokal. Han er også en habil låtskriver, og har med ovennevnte band og prosjekter gitt ut en anseelig mengde CD-er.
Som skuespiller har Guttormsgaard medvirket i en rekke kort- og spillefilmer, TV-serier og teaterproduksjoner. Av TV-serier kan nevnes "Las Vegas 14" og "Reidar Roses Orkester" som han i samarbeid med blant andre Egil Hegerberg også skrev manus til. Guttormsgaard er også kjent og kjær for de små som den livredde superhelten Hønsemannen i TV-serien med samme navn (her også som manusforfatter sammen med regissør Espen Torkildsen). Han spilte faren til Svein i den første filmen om "Svein og rotta". Våren 2008 spilte han også i tv-serien Det var en gang et eventyr som ble på NRK1. Aslag styrte og gav stemme til barne-TV figuren Mook i NRKs serie "Kometkameratene". Per 2010 er han aktuell med en rolle i såpeoperaen "Hotel Cæsar".
Aslag Guttormsgaard har også sammen med flere av medlemmene i Duplex skapt og skrevet manus til den tegneserien "Familien Ost" utgitt på Jippi forlag.
Guttormsgaard har også markert seg som en meget aktiv reklameskuespiller, blant annet i en serie med filmer for Telenor.


Munk.
En munk (fra gresk "monos", «alene») er en mann som har avgitt et løfte om å vie sitt liv til sin religion innenfor spesielle rammer. Munker finnes innenfor flere religioner, men uttrykket brukes spesielt mye innen kristendom og buddhisme, og tildels innen hinduisme og andre religioner.
Ordet, i den greske formen "monakhos", ble opprinnelig brukt om kristne eremitter som viet seg til Gud.
Kristne munker.
Det finnes mange former for munkeliv. To hovedretninger er eremittilværelsen og koinobittilværelsen, det vil si å leve enten som eneboer eller i et klosterfellesskap. Munkene avlegger spesielle løfter, som både innenfor kristendommen og buddhismen inkluderer fattigdomsløfte, sølibats-løfte og lydighetsløfte.
Buddhistiske munker.
Buddhistiske munker går i fellesskapet som kalles sangha. De går også i tog som kalles bolhin.
Munkene har lovet å leve etter de fem levereglene.
Hinduistiske munker.
Hinduistiske munker vier seg til en av mange guder i religionens pantheon.
Konfucianske munker.
Visse munker, som Shaolin-munker, en gruppe kinesiske konfucianere, blir trent fra barnsben av i kampsport og bruk av eksotiske våpen, og derfor blir ekstremt refleksive og raske.


Impotens.
Impotens (latin: "uten kraft", i motsetnig til potens – "kraft") betyr i nåtidens språkbruk manglende evne til ereksjon. Mannen har da en erektil dysfunksjon. 30 – 50 % av norske menn i alderen 40 – 70 år rammes av forskjellige grader av ereksjonssvikt.
Det er en tilstand som kan ha både psykiske årsaker (20 %), som for eksempel forventningsstress, eller fysiologiske årsaker som for eksempel diabetes. Alder, røyking, bruk av snus og fedme er de viktigste risikofaktorene for fysiologisk indusert impotens. Det kan også forekomme på grunn av manglende inntak av sink eller små mengder kobber. Flere medisiner kan gi problemer med nedsatt potens som mulig bivirkning.
For flesteparten er impotens et forbigående problem som ikke skyldes en bestemt sykdom. For enkelte kan imidlertid impotensproblemer være første symptom på en sykdom som behøver videre utredning og eventuelt behandling, slik som diabetes, hjerte- og karsykdommer, hormonmangel, lavt testosteronnivå, høyt kolesterol over lang tid, lavt stoffskifte eller infeksjoner.
I de senere år har mange forskningsrapporter vist at impotens i mange tilfeller er et tidlig tegn på utvikling av hjerte – karsykdommer.
Tiltak og behandlinger.
Hvilke tiltak som har effekt mot impotens, avhenger av årsaken til problemet. Det finnes tre forskjellige hovedtyper legemidler, potensmidler, som ofte blir brukt mot impotens. Alle disse tre medikamentene er reseptbelagte, og kan kun fåes kjøpt hvis man har resept fra en lege. Problemet med potensen er i følge en nyere undersøkelse den mest pinlige lidelsen for menn, og derfor er det mange som velger å bruke for å søke hjelp om dette problemet.
Impotens blant yngre menn.
Selv om de fleste rapporter og undersøkelser viser at impotens, eller erektil dysfunksjon, oftest forekommer hos eldre menn, så kan dette være veldig misvisende. Dette er et problem som forekommer veldig ofte blant yngre menn også, men denne gruppen er mindre sannsynlig å kontakte sin fastlege om dette problemet da det anses å være pinlig. Når det vanligvis foreligger fysiske årsaker til impotens hos eldre menn, så er det psykologiske årsaker som er mest vanlig i den yngre aldersgruppen, hvor angst er den ledende årsaken.
Impotens og doping.
Bruk av doping kan føre til impotens. Et uttrykk for impotens i kroppsbyggermiljøer er «decadick». Deca er kallenavn for nandrolon som er kjent for denne negative bivirkningen. De fleste dopingmidler har denne effekten da de etterlikner hormonet testosteron. Tilførsel av kunstig testosteron eller dopingmidler som likner, gjør at kroppens egenproduksjon av testosteron i testiklene slår seg av. Etter en kur med anabole steroider, tar det tid før kroppen starter å produsere nok testosteron til å få ereksjon. Noen får varige problemer med ereksjonssvikt.
ADVARSEL: Kombinert behandling med nitrater og sildenafil, tadalafil eller vardenafil er assosiert med alvorlig blodtrykksfall og død.


Avføringsmiddel.
Avføringsmiddel, også kalt avførende middel, laksérmiddel eller laksativ'", er et middel for å fremme avføring, såkalt defekasjon. Avførende midler brukes ved forstoppelse og før visse undersøkelser og operasjoner.
Stimulerende midler.
For øvrig er daglig fysisk aktivitet og rikelig med væske gunstig for avføringen.


Vanuatus geografi.
Vanuatu, tidligere kalt Ny-Hebridene, er en øygruppe i det sørlige stillehavet, cirka 3/4 på veien fra Hawaii til Australia. Vanuatus nærmeste naboer er Salomonøyene og Ny-Caledonia.
Såvidt mindre enn Buskerud fylke
200 nm eller til kanten av kontinentalsokkelen
mest fjell av vulkansk opphav; snevre kystsletter
tropiske sykloner eller tyfoner (januar til april); vulkansk aktivitet forårsaker mindre jordskjelv
majoriteten av befolkningen har ikke tilgang til en drikkelig og sikker vannkilde; skogødeleggelse
Biodiversity, Climate Change, Desertification, Endangered Species, Law of the Sea, Marine Dumping, Ozone Layer Protection, Ship Pollution


Frokost.
a> frokost. Denne er noe kraftigere enn den norske varianten.
Frokost eller "førdugurd" er i Norge navnet på det første måltidet de fleste mennesker spiser om morgenen. Frokost blir av mange hevdet å være dagens viktigste måltid, fordi kroppens forbrenning først starter når fordøyelsessystemet tilføres næring. Da kjenner du sult- og metthetsfølelsen mye tydeligere enn hvis man ikke spiser frokost. Frokosten er et viktig måltid for å få i gang kroppen, og være mer opplagt ut over dagen.
Det er viktig at du får i deg nok energi og næringstoffer,så ved å spise frokost får man startet dagen med å tilføre nødvendige stoffer.
Det danske ordet "frokost" er det vi nordmenn kaller lunsj. I Danmark har man rett og slett et annet ord for frokosten. De kaller frokost "morgenmat", og lunjsen for frokost.
Hva som er vanlig å spise til frokost varierer fra hjem til hjem, og fra land til land.
I England for eksempel spiser man mer "Egg&Bacon" Altså egg, bacon og gjerne bønner. I andre land er det vanlig med mat som for eksempel vafler, pannekaker, grøt, toast osv. Det er altså ganske vanlig rundt om i verden å spise varm mat på en eller annen måte til frokost. I Norge, Sverige og Danmark derimot, spiser vi helst frokostblandinger, brød, grøt o.l. Vi spiser sjelden varm mat til frokost. Hvorfor det er sånn at vi nordmenn spiser brødmat, kan være fordi bøndene lagde mat av det de dyrket selv før i tida, og at det derfor henger igjen i den norske befolkning.


Horten kirke.
Horten kirke, også kalt Garnisonskirken, er en steinkirke på Karljohansvern, vis-à-vis «Vervensporten» (Horten Industripark), i Horten i Vestfold.
Historikk.
Kirken er tegnet av arkitekt Christian Henrik Grosch, og stod ferdig bygget i 1856. Under siste krig ble Marinens Hovedverft, som da var okkupert av tyskerne, fullstendig utbombet. Det ble først sluppet ned markeringslys rundt vertfsområdet, samt en annen farge rundt kirken. Bombingen ble deretter utført med det som vel må regnes som datidens "kirurgiske presisjon", da kirken ble så å si urørt, mens verftet ble lagt i grus. En stor stein traff dog kirken under bombingen, og den ligger fortsatt på en bjelke på kirkens loft.
Inventar.
Altertavlen er en kopi av Adolph Tidemands «Jesu dåp». Carl Julius Lorch malte kopien i Tidemands atelier i Tyskland og den ble satt opp i Horten før originalen kom på plass i Trefoldighetskirken i Oslo. Altertavlen avløste et stort malt trekors.
Døpefonten er laget av straffanger på Akershus Festning.
Veslemøy Nystedt Stoltenbergs fire glassmalerier har jul, påske, pinse og ««Det nye Jerusalem» som motiv. De kom på plass i 1990 og 1992. Bombingen 9. april 1940 smadret de glassmalerier kirken hadde hatt fra 1920.
Krusifikset på alteret er skåret i tre av kunstneren Torbjørn Danielsen.
Kirkeskipet er en modell av en dampfregatt fra 1850-60.


Luganville.
Luganville er den nest største byen i stillehavsrepublikken Vanuatu. Den er lokalisert på øya Espiritu Santo i provinsen Sanma. Befolkningen er 10 738.


Lakatoro.
Lakatoro er administrasjonssentrum i Malampa, en av seks provinser i stillehavsrepublikken Vanuatu.


Umbrella.
Umbrella var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Hardtack I. Detonasjonen ble utført i på Enwetak atoll i Stillehavet 8. juni 1958. Bomben var på ca. 9 kilotonn (38 terajoule) og ble detonert under havoverflaten.


Roberto Carlos.
Roberto Carlos da Silva (født 10. april 1973) i Garça, São Paulo) er en brasiliansk fotballspiller som spiller for Anzji Makhatsjkala.
Venstrebacken Carlos er blant annet kjent for sine knallharde, skrudde frispark. Han har hatt verdens hardeste skudd helt siden 2003. Fra og med 2010 spiller han for Corinthians.
På klubbnivå har Roberto Carlos spilt for Palmeiras, Inter Milan, Real Madrid og Fenerbahçe. Han har over 100 landskamper for, og var med på å vinne VM i 2002 etter å ha tatt sølv i 1998. Han ble verdensberømt etter at han scoret et utrolig frisparkmål mot i prøve-VM 1997.
I desember 2004 fikk Roberto Carlos spansk statsborgerskap, men beholdt samtidig sitt brasilianske.


Bobby Moore.
a>. Bobby Moore er den som blir løfta.
Robert Frederick Chelsea «Bobby» Moore (født 12. april 1941 i Barking, død 24. februar 1993) var en engelsk fotballspiller. Han ble i 1964 kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year.
Bobby Moore tilbrakte størstedelen av karrieren i West Ham United. Med West Ham vant han FA-cupen i 1964 ved å slå Preston i finalen, og vant cupvinnercupen i 1965.
Karrierens absolutte høydepunkt kom under VM i 1966, som kaptein på som ble verdensmestre på hjemmebane.
I 1975 spilte Moore cupfinale for Fulham, men tapte 0–2 for nettopp West Ham. I 1977 avsluttet Moore spillerkarrieren i Fulham.


Kong Oidipus.
"Kong Oidipus" (gresk "Οἰδίπους Τύραννος", Oidipous Tyrannos, fornorsket til Ødipus) er et skuespill av den greske dramatikeren Sofokles. Kong Oidipus var en konge av Theben, sønn av Laios og Jokaste, som uten å vite det drepte sin far og giftet seg med sin mor. Legenden om Oidipus er mest kjent for å ha gitt navn til Sigmund Freuds teori om ødipuskomplekset.
Handling.
Laios voldtok en av sine elever, Khrysippos, hvis far, Pelops, lyste en forbannelse over ham. Denne forbannelsen kom til å tynge også Oidipus selv. Da han ble født, forutså et orakel at han kom til å drepe sin far. For å unngå skjebnen fikk Laios spedbarnets ankler gjennomboret med en syl (derav navnet "Oidipos", som betyr oppsvulmet fot) og fikk en tjener til å sette ham ut i skogen for å dø. Tjeneren svek ham imidlertid, og gav istedet barnet til en gjeter, som igjen overlot barnet til kong Polybos og dronning Merope (eller Periboia) av Korint, som oppdro Oidipus som deres egen sønn.
Senere ble Oidipus advart av oraklet i Delfi at han var skjebnebestemt til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Han visste ikke hvem hans egentlige foreldre var, og sverget aldri å vende tilbake til Korint. Mens han var ute og reiste, kom han til områdene rundt Theben, hvor han slo en fremmed i hjel under en krangel – begge nektet å vike for den annen – uten å vite at mannen var hans far, kongen av Theben. Oidipus reddet Theben ved å svare på Sfinksens gåte, og ble gjort til konge av byen til gjengjeld. Han giftet seg med enkedronningen, og de fikk fire barn. Tegn fra oven om en dyster skjebne oppsto i Theben, og kongen dro ut for å finne årsaken. Sannsigeren Tiresias fortalte Oidipus at han selv var kilden til vanskjebnen. Oidipus oppdaget at han var Laios' og Jokastas sønn, og at alle profetiene hadde gått i oppfyllelse. Jokasta tok sitt eget liv, og Oidipus stakk ut sine egne øyne.
Oidipus abdiserte som konge av Theben og overlot riket til sine to sønner, Eteokles og Polynikes, som ble enige om å dele tronen mellom seg ved at de satt som konger annethvert år. Her slutter stykket "Kong Oidipus", men handlingen fortsetter i boken "Oidipus i Kolonus". Etter det første året ved makten nektet Eteokles å gi fra seg tronen, og broren angrep Theben med sine tilhengere. Begge døde i slaget, og kong Kreon, som nå ble konge, forordnet at Polynikes ikke skulle gravlegges. Antigone, hans søster, trosset bestemmelsen, men ble tatt og dømt til å begraves levende. Hennes søster Ismene sa at hun hadde hjulpet Antigone og ville dele hennes skjebne. Tiresias fortalte at gudene mislikte Kreons avgjørelse, hvilket fikk ham til å ombestemme seg, og han gikk selv for å begrave Polynikes. I mellomtiden hadde Antigone hengt seg for ikke å bli levende begravet, og da Kreon kom til stedet der hun skulle gravlegges, ble han angrepet av Haimon, som deretter tok sitt eget liv. Da Kreons kone Evrydike fikk høre om dødsfallene, begikk også hun selvmord.
Tolkning.
Det er spesielt to måter man kan tolke skuespillet "Kong Oidipus" på, skjebnen og stå for det man sier. Skjebnebudskapet er den mest kjente av de to. Det Sofokles ville med skuespillet var å vise at skjebnen din er allerede bestemt og det er umulig å flykte fra sin skjebne. Skjebnen vil alltid komme tilbake på deg og du vil alltid gjennomføre de handlingene som skal til for at du kommer til din skjebne enten du liker det eller ikke. Dette skildrer han gjennom historien der Oidipus blir «lagt ut» i skogen av en gjeter og funnet av en annen gjeter som ga gutten til kongeparet i Korint som senere flykter tilbake til Teben og blir konge der.
Den andre tolkningen er at man skal stå for det man sier. Da Theben fikk vite hva som var grunnen til at byen var rammet av pest, som skyldes at man enda ikke har funnet den skyldige som drepte den tidligere kongen, gikk kong Oidipus ut og sa ut straffen som ville ramme han når han ble tatt. Da Oidipus i kraft av sin visdom fant ut at det var han som var den skyldige og at moren tok sitt liv, påførte han den straffen som han hadde utlyst på seg selv mot store protester fra mange av de Thebens befolkning. Så den belærende ved stykket er at man skal være forsiktig med hva man sier og hvis man har sagt noe skal man også gjennomføre den.
I tillegg kan man også nevne Oidipus' søken etter sannhet som en tematisk tolkning. I NRKs radioprogram Studio Sokrates, går de i dybden av stykket med utgangspunkt i det å kjenne seg selv. Med sitatet fra Bibelen, nærmere bestemt Forkynneren, «den som forøker sin kunnskap, forøker sin smerte», ser vi hvordan Oidipus ved å grave i fortiden skaper sin egen ulykke. Også NRK-programmet Lesekunst tar denne tilnærmingen.
På norsk.
I Norge ble første gang "Kong Oidipus" utgitt på norsk i 1893 på Aschehoug forlag, i Fr. Gjertsens gjendiktning. Den mest kjent utgaven er Peter Østbyes bokmålsutgave fra 1924, men finnes også i en nynorskutgave gjendiktet av bl.a. Eirik Vandvik.
Film.
Don Taylor: "Oedipus the King" (1984) (TV-serie). Michael Pennington som kong Oidipus.


Seminole (prøvesprengning).
Redwing Seminole kort etter detonasjonen
Seminole var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Redwing. Detonasjonen ble utført på Enwetak atoll i Stillehavet 6. juni 1956. Bomben var på 13,7 kilotonn (57,4 terajoule.) Detonasjonen ble utført 2 meter over bakken og er kjent for å være blant de mest spektakulære av de mindre atombombene som er blitt detonert.


Øystese.
Øystese er et tettsted i Kvam kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Hardangerfjorden, 7 km øst for Norheimsund. Navnet Øystese kommer trolig fra gammelnorsk "Eistvesvin", det hellige stedet for gudstilbedelse.
Kultur.
Riksvei 7 går gjennom bygda som er kjent for skulpturmuseet etter bildehoggeren Ingebrigt Vik. Ved siden av museet ligger kunsthuset Kabuso som har utstillinger, konserter og egen kafè. I Øystese arrangeres også populærmusikkfestivalen Bygdalarm.
Et annet kjent turistmål er Gullfiskedammen (Skårsvatnet) der det lever en stamme gullvederbuk, som ble satt ut der tidlig på 1900-tallet. Kortradisjonen står sterkt i Øystese. Øystese har et skolekorps, ledet av Arvid Aasprang (2008) og et voksenkorps ledet av Kåre Stokke (2008). Begge korpsene er de eneste i Kvam som har janitsjarbesetning.
Næringsliv.
Øystese har flere møbelfabrikker, og er blant Skandinavias ledende på bordproduksjon. Det ligger også hotell, trykkeri, meieri, bensinstasjoner og matvarebutikker i bygda. I tillegg har Øystese en rekke ulike småbutikker. I Øystese ligger det et treningssenter, en kunstgressbane samt et bowlingsenter.
Tidligere.
Gammalost ble produsert fram til omtrent 1990, inntil «Øystese... tapte kampen mot Vik i Sogn om hvem som skulle få fortsette å produsere».
Skole og utdanning.
I bygda ligger skolene Øystese barneskule, Kvam ungdomsskule og Øystese gymnas. Sistnevnte tilbyr utplassering av elever i USA. Øystese har også en idrettshall.


Marino Grimani.
Marino Grimani (død 28. september 1546) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Aquileia.
Han ble kreert til kardinal i mai 1527 av pave Klemens VII. Det var hans første konsistorium.


Ercole Gonzaga.
Ercole Gonzaga (født 23. november 1505 i Mantova i Italia, død 3. mars 1563 i Trient) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Mantova.
Han ble kreert til kardinal i mai 1527 av pave Klemens VII. Det var hans første konsistorium.
Han var nevø til kardinal Sigismondo Gonzaga. I 1520 (eller i 1525 hadde onkelen avstått bispesetet i Mantova til Ercole.
Til tross for sin unge alder arbeidet han iherdig for kirkelig reform, særlig i sitt eget bispedømme, og ble assistrert i dette forehavende av sin venn kardinal Gian Matteo Giberti, biskop av Verona. Han levde et plettfritt liv, og et av hans verker, "Vitae Christianae institutio", vitner om hans fromhet.
Han utgav en katekisme til bruk for prestene i bispedømmetog opprettet et presteseminar, som anbefalt av Tridentinerkonsilet, slik som hans venner kardinalene Gasparo Contarini, Gian Matteo Gilberti, Giovanni Vincenzo Caraffa og andre biskoper hadde gjort selv før konsilet ble sammenkalt.Han finansierte mange unge menns universitetsstudier.
Pavene benyttet ham som utsending ved mange anledninger, blant overfor keiser Karl V og de franske konger.
Ved konklavet 1559 ble det antatt at han skulle bli valgt til pave, men kardinalene ville ikke ha en pave som tilhørte et herskerhus (Gonzagaene regjerte hertugdømmet Mantova).
I 1561 ble han pavelig legat til Tridentinerkonsilet. Til å begynne med møtte han endel motstand, kanskje delvis fordi det ble antatt av mange at han var tilhenger av kommunion under to skikkelser. Paven beholdt ham i vervet selv om han helst ville ha trukket seg. Han døde av feber under konsilet.
Gonzaga, Ercole
Gonzaga, Ercole
Gonzaga, Ercole
Gonzago, E


Niccolò Gaddi.
Niccolò Gaddi (død 16. januar 1552) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Fermo.
Han ble kreert til kardinal i mai 1527 av pave Klemens VII. Det var hans første konsistorium.
Gaddi, Niccolò
Gaddi, Niccolò
Gaddi, Niccolò


Agostino Spinola.
Agostino Spinola (død 18. oktober 1537) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Perugia.
Han ble kreert til kardinal i mai 1527 av pave Klemens VII. Det var hans første konsistorium.
Spinola, Agostino
Spinola, Agostino
Spinola, Agostino


Benedetto Accolti.
Benedetto Accolti (født den 29. oktober 1497 i Arezzo i Italia, død 21. september 1549) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Ravenna.
Han ble kreert til kardinal i mai 1527 av pave Klemens VII. Det var hans første konsistorium.
I 1535 kastet pave Paul III ham i Engelsborgen av en obskur grunn; han slapp ut etter noen måneder etter at et betydelig pengebeløp var utbetalt.
Han etterlot seg noen skrifter på latin, derav noen dikt i samlingen "Quinque illustrium poetarum carmina", publisert i Firenze i 1562).
Han var nevø til kardinal Pietro de Accolti.


Såpe.
Såpe er stoffer, nærmere bestemt alkalisalter, som brukes til å løsne smuss fra overflater som hud og klær. Natriumsalter brukes til å lage faste såper, mens kaliumsalter brukes til å lage flytende såper.
Syrekatalysert hydrolyse.
stearinsyre + lut → såpeløsning → fast såpe (natriumstearat)
C17H35COOH(l) + NaOH(aq) → C17H35COO-(aq) + Na+(aq) → C17H35COONa(s)
Virkning.
Den upolare delen av såpeanionene søker seg vekk fra det polare vannet og fester seg på smuss. De trenger seg også inn mellom fibrene og mellom fiber og smuss slik at smusset løsner. Den upolare delen av såpeanionene binder seg til fettet slik at de (såpeanionene) ligger som en film rundt hver enkelt fettdråpe. Filmen gjør at dråpene ikke slår seg sammen og ikke fester seg til tøyfibrene igjen. Såpeanionene som festet seg til fibrene har den polare delen ut mot vannet, og vil derfor frastøte filmen rundt det frigjorte fettet.


Alex Valencia.
Alex Marcel Lund Valencia (født 22. september 1979 i Bergen) er en norsk fotballspiller. Alex Valencia er midtbanespiller, og spiller i dag for Fredrikstad Fotballklubb. Han har tidligere spilt for Åsane, Brann, Start, danske Aarhus og Odd Grenland. Han har også spilt aldersbestemt fotball for Hemne.
Han slo for alvor gjennom for Brann i 2001. Han ble samme sommer den første bergenser siden Per-Ove Ludvigsen i 1990, som spilte for det norske landslaget. Sesongen etter var han mer variabel i Brann-trøyen og måtte starte enkelte kamper på benken.
Etter at Mons Ivar Mjelde ble Brann-trener i 2003, fikk Valencia stadig mindre tillit og det meste av høstsesongen spilte han stort sett på Branns reservelag. Derfor valgte han å gå til Start foran 2004-sesongen, som da spilte i 1. divisjon. Valencia slet deler av sesongen med skade, men bidro likevel til at Start rykket opp.
I Starts sølvsesong i 2005 var Valencias spill på høyrekanten, og hans dødballer en av de viktigste årsakene til klubbens suksess. Han ble blant annet kåret til årets spiller i eliteserien av VG. Han ble også tatt ut på landslaget igjen. Han har (per januar 2006) spilt fem A-landskamper for. Han har i tillegg spilt åtte kamper for det norske landslaget i futsal.
Valencia er født i Bergen. Hans mor er fra Colombia. Hans far er fra Norge.


Appleby-in-Westmorland.
Appleby (kalt Appleby-in-Westmorland for å skille den fra andre byer ved samme navn) er en by i Cumbria i England. Den var administrasjonsby for Westmorland inntil dette grevskapet ble en del av Cumbria i 1974. Den er blant de minste steder i England med bystatus.
Hovednæringsveien er turisme, ettersom byen ligger i naturskjønne omgivelser nær Lake District nasjonalpark. En av de viktigste lokale attraksjoner er Appleby slott, der lady Anne Clifford bodde i det 17. århundre. I senere år har slottet ikke vært tilgjengelig for publikum, noe som har ført til en nedgang i antall turister.
Utenom turisme er mange sysselsatt i landbruket, mens andre pendler til omkringliggende byer.


Kulturkampen (litteraturhistorie).
Kulturkampen refererer til en debatt som foregikk innad i norsk kulturliv i 1930-årene. Navnet er hentet fra kulturkampen i Tyskland, som egentlig var en strid mellom regjeringen og katolikkene på 1870-tallet.
Nyrealismen er fortsatt levende i 1930-årene, men en videreføring av Sigmund Freuds teorier om psykoanalysen til Norge utløser en kulturkamp. Kulturkampen ble en livssynskamp mellom de kulturradikale og de kulturkonservative. De kulturradikale var for fri barneoppdragelse, seksuell, religiøs, økonomisk og sosial frigjøring, og forfektet psykologi og naturvitenskap. I andre enden stod de kulturkonservative som mente at ekteskapet skulle være hellig, at seksualitet utenfor ekteskapet var synd og skam, og de var for streng barneoppdragelse. Samtidig mente de at kristendommen skulle fungere som menneskenes rettesnor. De var meget skeptiske og kritiske til psykoanalysen.
I 1930-årene gikk Norge igjennom en politisk, økonomisk og sosial krise. Det var stor arbeidsløshet som innebar mange streiker og lockouts. Det var politisk kaos, fascismen vokste frem, og den kapitalistiske økonomien datt sammen. Likevel fokuserte ikke den litterære hovedstrømmen på politikk og økonomi, men på psykologi!
Psykologien ble videreutviklet av Sigmund Freud, og hans teorier ble videreført til Norge av skjønnlitterære forfattere i Europa. Hans teorier som vi samlet sett kaller psykoanalysen, er veldig radikale og revolusjonære. Psykoanalysen er teorien om menneskenes naturlige drifter. Den viktigste delen av menneskets utvikling foregår i barndommen. Barnet har en fri, spontan livsglede, som må utvikles for at man skal få tro på seg selv. Samfunnet i 1930-årene dreide seg mye om straff og lydighet – dette ødela barna mente Freud. Det kan komme tilbake igjen i det voksne liv og kan ødelegge en person. Er man ufri som barn, blir man ufri som voksen. Dette skildres i mange verk i 1930-årene. Freuds tanker støttes av de kulturradikale.
De kulturradikale mente at et fritt samfunn ikke avhenger av økonomi, men derimot av frie individer med tro på seg selv. Dette kunne oppnås ved en fornuftig barneoppdragelse. Disse verdiene kolliderer voldsomt med den herskende moralen. Kulturradikalerne hadde en bakvendt tankegang i forhold til marxistene som mente at en samfunnsrevolusjon ville føre til et friere liv. Kulturradikalerne mente at en fornuftig barneoppdragelse førte til frie mennesker som kunne føre til en sammfunnsrevolusjon.
Blant de kulturradikale var Sigurd Hoel, Aksel Sandemose og Arnulf Øverland. Blant de kulturkonservative var Eivind Berggrav, Ole Hallesby og Sigrid Undset.


Eden (elv i Cumbria).
Eden er en elv i Cumbria i England. Den starter sør for Kirkby Stephen, og renner ut i havet ved Solway Firth. Den totale lengden er omkring 145 km.
Elven har sitt utspring i området mellom Lake District og Penninene. Det første stykket har dalen den renner gjennom, kjent som Eden Valley, bratte sider. Når den når Appleby-in-Westmorland åpner dalen seg, og Eden tar imot vann fra en rekke mindre bekker som renner ut fra Penninene i øst og fra elver som renner fra sjøene i vest. Blant elvene som renner inn i den er Lyvennet, Leith og Eamont.
Den fortsetter nordover forbi fornminnet Long Meg and Her Daughters, og gjennom de tynt befolkede jordbruksområdene i Cumbria. Etter å ha rent gjennom Wetheral går den gjennom Carlisle, og møter Caldew ved Hadrians mur. Den renner så ut i Solway Firth ikke langt fra utløpet av Esk.
Romerne kalte elven "Ituna". Den har gitt navn til Eden Valley og til distriktet Eden.


Eamont.
Eamont er en elv i Cumbria, England. Den er en av de største elvene som renner inn i Eden.
Elven starer ved Ullswater, en av sjøene i Lake District. Bekken Dacre og elven Lowther renner inn i Eamont. Omkring 5 km øst for Penrith renner så Eamont inn i Eden.


Eufonium.
Eufonium er et musikkinstrument i messingblåserfamilien. Den er stemt i B eller C (sjelden) en oktav under trompeten. En eufonium har 3-4 ventiler, og ser ut som en liten tuba. Instrumentet har samme konstruksjon som en tuba og althorn, og det ligger mellom disse i størrelse. Navnet euphonium kommer fra "eufonion" (gresk) som betyr velklang, og instrumentet har en varm, fyldig klang. En person som spiller eufonium kalles en eufonist.
Eufonium har i likhet med tuba, flygelhorn og althorn konisk boring (rørdiameteren øker hele veien). Motsetningen er trombone- og trompetfamilien som har sylindrisk boring (diameteren er konstant frem til klokkestykket). Dette gir instrumentet en helt annen klang enn trombonen, selv om de spiller i samme register; eufonium har en mye rundere klang.
Bruksområder.
Eufonium er et svært vanlig instrument i forskjellige musikkorps, messing- og janitsjarorkestre, og blir her ofte tilskrevet viktige stemmer og soloer. I orkesterlitteraturen blir den sjelden brukt, og er ikke et fast instrument i symfoniorkester. Det blir dog benyttet av og til, f.eks i Gustav Holsts Planetene og Ravels orkestrering av Modest Mussorgskys Bilder fra en utstilling. Et av de mest kjente tilfellene av bruk av eufonium i orkesterlitteraturen er nok i Henry Woods "Fantasia on British Sea Songs", som hvert år brukes i "The Last Night of the Proms".
Eufonium + baryton = forvirring.
Det hersker en del forvirring rundt instrumentene eufonium og baryton, og navnene blir brukt en del om hverandre. Dels blir eufonium brukt om instrumenter med 4 ventiler, og baryton om de med 3. Dette er feil; det dreier seg om to forskjellige instrumenter.
Forvirringen skyldes i stor grad at vi i Norge har hentet musikktradisjon fra to forskjellige hold – Tysklands janitsjartradisjon og Englands brassbandtradisjon. I tradisjonell janitsjar hadde man barytonhorn (med ganske fri rolle, med mange soloer og motmelodier), og i tradisjonelle brassband har man flygelhorn, althorn, tenorhorn (tilhørende horngruppa) og eufonium (tilhørende tubagruppa). Siden de tyske barytonhornene har vært en mellomting mellom tenorhorn og eufonium har man brukt navnet baryton på begge deler.
Det vanligste instrumentet i janitsjarkorps i dag er instrumentet eufonium – som er identisk med det britiske eufonium. Det anbefales derfor å bruke betegnelsen eufonium på de fleste korpsinstrumentene, og barytonhorn og tenorhorn på de instrumentene som faktisk er barytonhorn og tenorhorn.
Legg merke til at det vi på norsk kaller "tenorhorn" heter på engelsk "baritone". Tilsvarende blir "althorn" på engelsk kalt "tenor horn". Baritone er et B-instrument, althorn er stemt i Ess.
Konstruksjon og virkemåte.
En moderne eufonium har 3 topp-plasserte ventiler som spilles med høyre hånd. I tillegg er det en fjerde ventil plassert på skrå halvveis nede på høyre side av instrumentet. Denne ventilen spilles med venstre hånds langfinger.
Noen "barnemodeller" av eufonium har bare de 3 toppventilene; andre modeller har en fjerde toppmontert ventil som spilles med 4.finger på høyre hånd. Også baryton har noen ganger en 4. ventil montert.
Klokkestykke kalles også sjallstykke. En moderne eufonium har et klokkestykke på ca 30 cm. Noen modeller har ca 28 cm.
Eufonium har et meget stort register – profesjonelle musikere bruker minst 4 oktaver. Med bare 3 ventiler opplever man store problemer med å intonere i det lavere leiet. En 4-ventilers eufonium spiller kromatisk skala dypere enn en 3-ventilers.
Den fjerde ventilen er en kvartventil. Kvartventilen gjør at man kan løse endel fingringsproblemer når man kan spille enkelte toner med alternative grep.
På en moderne eufonium er kvartventilen koplet til et ekstra rør-system for å kompensere for urenheter på enkelte toner (kompensasjonssystem) og dette gjør det lettere å intonere.
At røret på instrumentet er konisk, resulterer i en mykere klang enn hos sylindrisk borete instrumenter. Det er vanskelig å beskrive den ekte, karakteristiske eufonium-klangen presist, men de fleste utøvere er enige i at en ideell klang er stor, mørk, fyldig, varm og myk. På den annen side finner vi ulike "klangideal" spredt geografisk. Mange foretrekker en hurtig, jevn vibrato og rund lyd; andre bruker mer beintfram, åpen klang med saktere vibrato. Her ser vi også en sammenheng med hvilke "modeller" man foretrekker i for eksempel Amerika og Europa.
Fingersetting på eufonium er helt lik andre messinginstrumenter som trompet, kornett og tuba. Likevel opplever ofte nybegynnere spesielle problemer med "tonekvalitet", "intonasjon" og register sammenlignet med nybegynnere på andre messinginstrument. I tillegg er det svært vanskelig å utvikle den store, varme klangen som er karakteristisk for eufonium.
Tidligere ble det i USA produsert "dobbel-klokke-eufonium" – et instrument med en ekstra ventil, med hvilken man kunne velge mellom to klokkestykker; en vanlig eufoniumklokke, og en med mer tromboneaktig klang. Dette instrumentet ble kun brukt tidlig på 1900-tallet.


Baryton (instrument).
Baryton er et musikkinstrument i messingblåserfamilien, og tilhører saxhornene. Den har 3 ventiler; noen modeller har også en 4. ventil (kvartventil). Instrumentet er stemt i B, en oktav under trompeten. Den spiller i samme leie som, og ser ut som en eufonium, men de har forskjellig boring.
Baryton er en del av den faste besetningen i brassband. Klangmessig ligger det mellom trombone og eufonium.


Alain Juppé.
Alain Juppé (født 15. august 1945 i Mont-de-Marsan) er en fransk konservativ politiker.
Han studerte ved Sciences Po og ENA, og begynte sin politiske karrière som taleskriver for Jacques Chirac, og var medlem av regjeringen fra 1980-årene. Mellom 30. mars 1993 og 11. mai 1995 var han utenriksminister under Édouard Balladur og fra 18. mai 1995 til 2. juni 1997 statsminister.
Frem til 2. desember 2004 var han medlem av parlamentet, formann for UMP og borgermester i Bordeaux. Han ga fra seg disse postene etter å blitt dømt til 14 måneders fengsel og fradømt valgretten for 1 år, for sin rolle i en affære som gjaldt illegal partifinansiering.


Sudoku.
Et eksempel på sudoku med enkel vanskelighetsgrad
Sudoku, også kalt su doku, er et tallspill som går ut på å plassere sifre i rutemønstre. Det klassiske og opprinnelige rutemønsteret består av 9×9 ruter som igjen er delt inn i ni mindre bokser på 3×3 ruter. Oppgaven går ut på å plassere sifrene 1 til 9 slik at alle de loddrette og vannrette radene inneholder sifrene 1 til 9 en gang (slik at også hver 3×3-boks inneholder alle sifrene én gang).
Selv om tall er den vanligste måten å spille sudoku på, kan det også spilles med bokstaver eller bilder. Det finnes også et lignende spill som heter wordoku.
Vanskelighetsgraden avhenger ikke først og fremst av hvor mange tall som allerede er fylt inn, men hvordan tallene er plassert. Hvis en boks f.eks. inneholder seks tall er det bare tre tall som må fylles inn, og ved å sjekke vannrett og loddrett kan man se om det er ruter som må utelukkes fordi den raden allerede inneholder tallet. Men det som mest påvirker vanskelighetsgraden er om en rad med kvadrater inneholder samme tall to ganger. Plasseringen av dette tallet i det tredje kvadratet i raden er da begrenset til maksimalt tre mulige felter, og er noen av disse fylt ut allerede vil det være enda enklere.
Navnet kommer av de japanske ordene for "tall" (sū) og "én" eller "alene" (doku), og er en forkortelse for frasen «数字は独身に限る» ("Sūji wa dokushin ni kagiru"), et ordspill som henspiller på at tallene må stå alene.
Flere norske aviser begynte med sudoku i 2005: Dagens Næringsliv var først ute med å presentere sudoku, med en lengre omtale av fenomenet og en oppgave (med løsning i samme avis) lørdag 28. mai. Avisen startet med daglige sudoku 18. juni. Disse er laget av Mark Huckvale og sies å ha kun én mulig løsning, i tillegg skal de kunne løses logisk uten bruk av prøving og feiling. Huckvales oppgaver skal ifølge opphavsmannen kunne løses på under en halvtime.
Adresseavisen presenterte et sudoku tirsdag 31. mai (med løsning dagen etter), og begynte med daglige soduko lørdag 4. juni. Aftenposten (morgen) begynte med lyn-sudoku mandag 6. juni. I Aftenpostens lyn-sudoku skal man plassere sifrene 1 til 6 i ni bokser med 2×3 ruter. Neste avis som kastet seg på sudoku-bølgen var Stavanger Aftenblad, som begynte med oppgaver torsdag 9. juni. Vårt Land presenterte sudoku 11. juni og VG begynte 15. juni, og har hatt tre daglige brett siden 22. august. De fleste avisene presenterer løsningen på oppgaven i neste utgave av avisen, men Adresseavisen har løsning i samme avis.
Andre aviser med sudoku-oppgaver er BA, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Brønnøysunds Avis (lyn-sudoku), Bladet Tromsø, Troms Folkeblad, Gudbrandsdølen Dagningen, Drammens Tidende og Ukeavisen Ledelse.
Per desember 2005 er det trolig vanskeligere å finne dagsaviser uten sudoku enn med. Det finnes også en stor mengde bøker om sudoku på det norske markedet, både på engelsk og på norsk.


Joséphine de Beauharnais.
Joséphine de Beauharnais (opprinnelig "Marie Josèphe Rose Tascher de la Pagerie") (født 23. juni 1763 i Les Trois-Îlets på Martinique i Antillene, død 29. mai 1814 i Rueil i Frankrike) var Napoléon Bonapartes første hustru og ble keiserinne av Frankrike. Hun var datter av løytnant og plantasjeeier Joseph-Gaspard de Tascher," chevalier, seigneur de la Pagerie," og Rose-Claire des Vergers de Sanois.
Ekteskapet med de Beauharnais.
Joséphine de Beauharnais` søster Catherine-Désirée var forlovet med den franske offiseren Alexandre de Beauharnais. Søsteren døde i oktober 1777 og det ble bestemt at Joséphine skulle gifte seg med han i stedet.
I oktober 1779 flyttet Joséphine med sin far tilbake til Frankrike. Bryllupet med Alexandre de Beauharnais sto den 13. desember 1779 i Noisy-le-Grand. Ekteparet fikk to barn; sønnen Eugène de Beauharnais (1781–1824), og datteren Hortense de Beauharnais (1783–1837).
Den franske revolusjonen.
Under den franske revolusjon ble Alexandre de Beauharnais arrestert og fengslet. Ettersom myndighetene anså at Joséphine sto de kontrarevolusjonære finansielle kretsene for nær, ble hun også beordret arrestert. Arrestordre ble utstedt den 21. april 1794 og hun ble holdt innesperret i Carmesfengselet til 28. juli 1794). Hun ble løslatt takket være rettssaken mot Robespierre.
Hennes ektemann ble dømt til døden og henrettet 23. juli 1794 sammen med sin bror Augustin på "Place de la Révolution" (i dag: "Place de la Concorde") i Paris.
Etter at Joséphine ble løslatt forsøkte hun å rehabilitere sin avdøde ektemanns rykte. Hun hadde også økonomiske vanskeligheter. I juni 1795 kunne hun takket være en ny lov arve Alexandres gods.
Napoléon Bonaparte.
Som enke ble Joséphine de Beauharnais elskerinnen til en rekke ledende menn inntil hun møtte den seks år yngre general Napoléon Bonaparte. De giftet seg den 9. mars 1796.
Joséphine ble kronet til keiserinne i Notre-Dame-katedralen den 2. desember 1804.
Da det syntes klart at hun ikke kunne gi Napoleon noen barn, gikk hun med på å skille seg fra ham slik at keiseren kunne gifte seg med en annen som kunne gi ham en tronarving. Skilsmissen fant sted 10. januar 1810.
Etter skilsmissen bodde Joséphine i Château de Malmaison nær Paris. Da hun døde i 1814 ble hun begravet ikke langt derfra, i kirken St. Pierre et St. Paul i Rueil.
Etterkommere.
Blant hennes barnebarn var den svensk-norske dronningen Josefine som var gift med Oscar I av Sverige og Norge.


Kia.
Kia er et koreansk bilmerke. Navnet betyr «stiger opp av Asia».
Kia kan spore historien sin tilbake til desember 1944 da de begynte produksjon av sykkeldeler. I 1946 begynte de med komplette sykler, og først i 1961 kom de med en motorsykkel. I begynnelsen av 1962 lanserte de en liten trehjulet lastebil, men først i 1971 produserte den en lastebil med fire hjul.
Kias første personbil var en lisensprodusert Mazda 1000/1300, kalt Brisa av koreanerne. Etter Brisa kom K-303, egentlig en Mazda 818. Begge Mazdaene gikk snart ut, og inn kom lisensbygde Peugeot 604 og Fiat 132. Nyttekjøretøyene fortsatte å være basert på Mazda.
I begynnelsen av 1980-tallet slo Kia seg sammen med Asian Motors, kjent for tyngre nyttekjøretøyer.
Kia hadde finansielle problemer i siste halvdel av 1990-tallet, og ble i 1998 kjøpt opp av Hyundai.
I Norge.
Kia selger relativt godt i Norge; Kia nummer 10 000 ble solgt i desember 2001.


Grini fangeleir.
Grini, på tysk "Polizeihäftlingslager Grini", på Ila i Østre Bærum sørvest for Oslo var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer og seinere krigsfangeleir av okkupasjonsmakten i Norge under andre verdenskrig.
Historikk.
Grini ble påbegynt som kvinnefengsel i 1938, men ble ikke tatt i bruk da krigen kom. Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som fangeleir for rundt 700 fanger. Grini fangeleir ble den største fangeleiren i Norge
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Fra samme år og fram til freden ble totalt 19 788 fanger registrert i leieren, av disse ble 3 402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland og de tyskokkuperte områdene. På det meste var det satt inn 5 400 fanger på Grini.
Det er kjent at åtte fanger ble henrettet på Grini i 1944, hvorav tre var kvinner.
Fra 1945 til 1949 ble fengselet brukt til soning for landssvikdømte. Det skiftet da navn til «Ilebu», og i dag er fengselet kjent som Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt.
Grini-museet.
Den 8. mai 1996 åpnet Grini-museet på Grini.


Truckee.
Truckee var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Dominic. Detonasjonen ble utført like sør for Christmas Island i Stillehavet 9. juni 1962. Bomben var på 210 kilotonn (880 terajoule) og ble detonert 2 124 meter over havoverflaten.


Pirro Gonzaga.
Pirro Gonzaga (død i januar 1529) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Modena.
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.
Gonzaga, Pirro
Gonzaga, Pirro
Gonzaga, Pirro


Girolamo Grimaldi den eldre.
Girolamo Grimaldi (genoveser, død 27. november 1543) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.
Grimaldi, Girolamo
Grimaldi, Girolamo


Enrique de Cardona.
Enrique de Cardona (katalansk: Enric de Cardona i Enríquez) (født i 1485 i La Seu d'Urgell i Spania, død 7. februar 1530 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Barcelona 1505–1502 og ble erkebiskop av Monreale på Sicilia i 1512.
Etter sin utnevnelse til Sicilia fortsatte han å bo i Barcelona. Men da Hadrian VI, som hadde vært biskop i Spania, ble pave, fulgte han med til Roma, og der ble han kommandant på Engelsborgen.
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.


Antoine du Prat.
Antoine du Prat (født 17. februar 1463 i Issoire i Auvergne i Frankrike, død 9. juli 1535 på "Chateau de Nantouillet" ved Meaux) var kansler av Frankrike og en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sens.
I 1507 var han blitt den førstepresident for det parisiske parlament, som landets høyeste domstol ble kalt. I 1515 utnevnte kong Frans I ham til kansler og statsminister. Etter at han ble enkemann i 1517 gikk han inn i geistligheten og steg etter hvert opp i hierarkiet. Først var han biskop en rekke steder, og i 1525 ble han erkebiskop av Sens.
Du Prats innflytelse kan nesten sammenlignes med den som kardinal Richelieu senere skulle ha på landets styre. Han fikk i stand et konkordat med paven i 1516, og holdt protestantismen i sjakk, både av politiske og religiøse grunner. Han lot seg ikke rokke av Luthers, Melanchthons eller Calvins fremstøt.
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.
Du Prat, Antoine
Du Prat, Antoine
Du Prat, Antoine
Du Prat, Antoine


Andrea Matteo Palmieri.
Andrea Matteo Palmieri (død 20. januar 1537) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Acerenza og Matera.
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.
Palmieri, Andrea Matteo
Palmieri, Andrea Matteo
Palmieri, Andrea Matteo


Giovanni Vicenzo Caraffa.
Giovanni Vincenzo Caraffa (død 28. august 1541) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Napoli.
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.
Caraffa, Giovanni Vincenzo
Caraffa, Giovanni Vincenzo
Caraffa, Giovanni Vincenzo


Vonones I av Parthia.
Vonones I av Parthia (ΟΝΩΝΗΣ på hans mynter) hersket over det parthiske imperiet rundt 8–12. Han var den eldste sønnen til Fraates IV og ble sendt til Roma som gissel i 20-årene f.Kr. som sikkerhet for avtalen faren hadde gjort med Augustus.
Etter mordet på Orodes III rundt 6, ba partherne Augustus om en ny konge fra Arsakide-dynastiet. Augustus sendte Vonones til dem, men han kunne ikke opprettholde seg som konge. Han hadde blitt utdannet som romer, og ble avskydd av de parthiske adelsmennene som en romersk slave. Et annet medlem av arsakidene, Artabanes, som levde blant dahan-nomadene i det østlige Parthia, ble invitert til tronen. I en borgerkrig beseiret og utviste han Vonones.
Myntene til Vonones dateres fra 8–12 og bar inskripsjonen «kong Vonones erobrer av Artabanes» til minne om en midlertidig seier over sin rival. Myntene til Artabanes II startet i 10. Rundt 12 flyktet Vonones til Armenia og ble konge der. Men Artabanes krevde ham avsatt, og da Augustus ikke ønsket en krig med partherne fjernet han Vonones til Syria, der han ble holdt i varetekt, selv om de var på kongelig vis. Senere flyttet han til Kilikia, og da han forsøkte å flykte rundt 19, ble han drept av sine voktere.


Rabih Abou-Khalil.
Rabih Abou-Khalil (født 17. august 1957) er en libanesisk oudspiller og komponist.
Han er kjent for å kombinere tradisjonell arabisk musikk med jazz og ble kjent som en verdensmusiker lenge før uttrykket ble kjent som en musikkategori.
Han vokste opp i Beirut og begynte 1975 å studere vestlig og arabisk musikk ved kunstakademiet der. Under borgerkrigen i Libanon flyktet han i 1978 fra Beirut og flyttet til München hvor han studerte klassisk fløyte. Etter en tid gikk han over til å spille oud igjen og begynte å kombinere alle musikkstilene som han hadde lært å kjenne. Etter at han flyttet til München har han sammenarbeidet med mange kjente musikere, som Charlie Mariano, Glen Moore, Kenny Wheeler, Steve Swallow og Glen Velez, komposisjonene hans blir spilt av Kronos-Kvartetten og Balanescu Quartet.
Diskografi.
Abou-Khalil, Rabih


Artabanes II av Parthia.
Artabanes II av Parthia hersket over det parthiske imperiet fra rundt 10 til 38. Han var sønnen til en prinsesse fra arsakid-dynastiet som bodde i øst blant dahan-nomader. Han ble hevet til tronen av parthiske adelsmenn som ikke anerkjente Vonones I, som den romerske keiseren Augustus hadde sendt fra Roma (hvor han bodde som gissel) som etterfølger av hans far Fraates IV.
Krigen mellom de to rivalene var lang og tvilsom. på en mynt nevner Vonones en seier over Artabanes. Til slutt beseiret Artabanes sin rival totalt og okkuperte den parthiske hovedstaden Ktesifon. Vonones flyktet til Armenia, hvor han ble anerkjent som konge, under romernes beskyttelse. Men da Artabanes invaderte Armenia, flyktet Vonones til Syria, og keiseren Tiberius fant det ikke forsvarlig å støtte ham lenger. Tiberius sin nevø og arving Germanicus, som han hadde sendt til østen, inngikk en avtale med Artabanes, der han ble anerkjent som konge og venn av romerne. Armenia ble gitt til Zeno, sønnen til kongen av Pontus i 18.
Artabanes, som alle andre parthiske prinser, hadde mange problemer med motstanden til adelsmennene. Han er sagt å ha vært grusom som konsekvens av sin utdanning blant dahan-barbarene. For å styrke sin makt, drepte han alle arsakide-prinsene han kunne nå. Opprør blant de underlagte nasjonene kan også ha forekommet. Han intervenerte i den greske byen Seleukia til støtte for oligarkene, og to jødiske lovløse klarte å opprettholde seg i årevis i Neerda i sumpene i Babylonia, og ble anerkjent som dynaster av Artabanes.
I 35 forsøkte han på ny å erobre Armenia og å etablere sin sønn Arsakes som konge der. En krig med Roma så ut til å være uunngåelig. Men partiet blant parthiske adelsmenn som var fiendtlige overfor Artabanes appellerte til Tiberius om en konge fra Fraates sin linje. Tiberius sendte barnebarnet til Fraates, Tiridates III, og beordret Lucius Vitellius (far til keiseren Vitellius) å gjenopprette den romerske autoriteten i øst. Gjennom fremragende militære og diplomatiske operasjoner lyktes Vitellius fullstendig. Artabanes ble forlatt av sine tilhengere og flyktet østover. Tiridates, som ble proklamert konge, kunne ikke lenger opprettholde seg selv, fordi han opptrådte som en vasall for romerne og Artabanes returnerte fra Hyrkania med en sterk armé av skythiske (dahan) støttetropper, og ble anerkjent av partherne. Tiridates forlot Seleukia og flyktet til Syria. Men Artabanes var ikke sterk nok for en krig med Roma, han inngikk derfor en avtale med Vitellius i 37 der han gav opp alle videre krav. En kort tid etterpå ble Artabanes avsatt igjen, og en viss Cinnamus ble utropt til konge. Artabanes tok tilflukt hos sin vasall, kongen Izates av Adiabene, og Izates fikk gjennom forhandlinger og løfte om en fullstendig unnskyldning å få partherne til å gjeninsette Artabanes enda en gang på tronen. Kort tid etterpå døde Artabanes, og ble etterfulgt av sin sønn, Vardanes I, hvis styre var enda mer turbulent enn hans fars.


ECPAT.
ECPAT er et nettverk av organisasjoner og enkeltpersoner som arbeider mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn. Nettverket ble opprettet i 1990 og har sitt hovedkontor i Bangkok, Thailand. Nettverket har spesiell rådgivende status hos FNs Økonomiske og Sosiale Råd (ECOSOC).
Bokstavene i ECPAT står for "End Child prostitution, child Pornography And the Trafficking of children for sexual purposes". (Avslutt barneprostitusjon, barneprnografi og barnehandel).
ECPAT anslår at mer enn en million barn rundt om i verden er barneprostituerte, mange av dem lever i fangenskap og under slavelignende forhold. ECPAT arbeider for etablere et globalt lovverk som gir barn beskyttelse mot kommersielle seksuelle overgrep. ECPAT arbeider også blant barneprostituerte for å øke deres selvbevissthet, slik at barna selv settes i stand til å protestere mot overgrep.
ECPAT ble tildelt Raftoprisen i 1998 for sitt bidrag til å rette oppmerksomheten mot det faktum at også barn har menneskerettigheter.


Tiridates III av Parthia.
Tiridates III av Parthia hersket over det parthiske imperiet en kort tid i 35–36. Han var barnebarn av Fraates IV. Han ble sendt til Roma som gissel og ble oppdratt der.
Rundt 35, da de parthiske adelsmennen gjorde opprør mot Artabanes II, appellerte de til den romerske keiseren Tiberius for en konge av Fraates sin linje. Tiberius sendte Tiridates østover, og beordret Lucius Vitellius (far til keiseren Vitellius) å gjenopprette den romerske autoriteten der. Gjennom fremragende militære og diplomatiske operasjoner lyktes Vitellius totalt. Artabanes ble forlatt av sine tilhengere og flyktet.
Men Tiridates kunne ikke holde posisjonen sin da han ble utropt til konge, fordi han opptrådte som vasall for romerne. Artabanes returnerte fra Hyrkania med en sterk armé skytiske (dahan) støttetropper, og ble igjen anerkjent av partherne. Tiridates forlot Selevkia og flyktet til Syria.


Stian Grimseth.
Stian Grimseth (født 24. juli 1972) er en norsk vektløfter fra Naustdal i Sogn og Fjordane. Han innehar flere nasjonale og internasjonale topplasseringer fra sin aktive periode på 1990- og 2000-tallet.
Meritter.
Stian Grimseth vant Europamesterskapet i rykk i 1996 og 1997, samt bronse sammenlagt i 1997. Grimseth innehar norsk- og nordisk rekord i rykk, støt og sammenlagt.
Grimseth har konkurrert en rekke ganger i både VM og EM. Han har tolv NM-gull på rad, fra 1993 til 2004, og de ti siste NM-gullene gav også kongepokal hver gang.
Han var tatt ut til de Olympiske lekene i 1996, 2000 og 2004, men fikk stående resultat kun i 1996. I 2004 greide han 185 kg i rykk, men fikk en skade i sitt første forsøk i støt på 205 kg, og ble dermed stående uten resultat etter disse lekene.
I 2009 deltok Grimseth i NRK-programmet "Mesternes Mester", han kom til finalerunden hvor han tapte i ballongholding mot Dag Otto Lauritzen, og endte opp med en andreplass.
Personlige rekorder.
Grimseths personlige rekorder står som norske, og nordiske rekorder i vektklassen 105 kg+.
Dopingsaken.
Grimseth avla en positiv dopingprøve under et internasjonalt stevne på Vigrestad 2. september 2000. Prøven inneholdt spor etter det anabole steroidet nandrolon. Dopingsaken ble kjent 16. september 2000 på åpningsdagen til Sydney-OL.
Grimseth bedyret sin uskyld, og la forklaringen til forurenset kosttilskudd, etter å ha tatt kosttilskuddet Ribose. Selv om han fikk støtte av Olympiatoppens toppidrettssjef Bjørge Stensbøl, ble han hjemsendt før han fikk konkurrere i Sydney.
9. mai 2001 ble Grimseth dømt av domsutvalget i Norges Idrettsforbund (NIF). På grunn av de formildende omstendigheter ble dommen på seks måneders utestengelse. Det internasjonale vektløfterforbundet (IWF) holdt en strengere linje, men reduserte straffen fra 24 til 15 måneders utestengelse etter et møte 5. juli.
Produsenten av kosttilskuddet Ribose, heter Universal Nutrition. Grimseth forberedt et søksmål mot produsenten fra 2002, og saken skulle opp for en amerikansk domstol i New Jersey. I juni 2006 inngikk partene forlik av ukjent størrelse. Med dette forliket anser Grimseth seg som renvasket.


Vardanes I av Parthia.
Vardanes I av Parthia hersket over det parthiske riket rundt 40–47. Han etterfulgte sin far Artabanes II, men måtte kontinuerlig kjempe mot sin rival Gotarzes II.
Hans mynter viser at han hadde full kontroll over tronen fra rundt 40 til 47. I 43 tvang han byen Selevkia ved Tigris til å underlegge seg partherne igjen etter et opprør som varte i syv år. Ktesifon, residensen til kongene på den venstre bredden av Tigris, på motsatt side av Seleukia, tjente på denne krigen, og Vardanes blir derfor kalt grunnleggeren av Ktesifon av Ammianus Marcellinus. Han forberedte også en krig mot Romerriket, med mål om å gjenerobre Armenia, men våget ikke å møte de romerske legionene. I en ny krig med Gotarzes oppnådde han en stor suksess mot de østlige nomadene. Han blir lovprist av Tacitus som en ung og meget begavet hersker med stor energi, men manglet medmenneskelighet. Rundt 47 ble han myrdet mens han jaktet og Gotarzes ble konge igjen.


Operation Sandstone.
Operation Sandstone er navn på en serie prøvesprengninger av atomvåpen. Operasjonen var den tredje i USAs historie og ble gjennomført ved Eniwetokatollen i Stillehavet i 1948. Tre sprengninger ble gjennomført, og den største bomben hadde en kraft på 49 kilotonn (205 terajoule.)
Sandstone


Oud.
Oud eller ud (arabisk: عود‎ "ʿūd", flertall: أعواد, "a‘wād"; gammelsyrisk: ܥܘܕ "ūd", persisk: بربط "barbat"; tyrkisk: "ud" eller "ut"; gresk: ούτι; armensk: ուդ, aseri: "ud"; hebraisk: עוד "ud‎"; somali: "cuud" eller "kaban") er en en korthalset lutt som stammer fra middelhavsområdet og Midtøsten.
Navnet "oud" betyr "tre", det skulle opprinnelig bare skille instrumentet fra et annet som var dekket med skinn. Hvor ouden ble oppfunnet er ikke klart, både tyrkerne og araberne gjør hevd på det. Grovt sett finnes det da også to typer, en tyrkisk oud er litt mindre og lettere en arabisk oud. Den var forløperen for den europeiske lutten, maurerne tok den med til Andalusia og også korsfarerne tok den med hjem til Europa.
Ouden har ingen bånd, og frem til det 9. århundre hadde den bare fire strenger. Moderne instrumenter har fem dobbeltstrenger og ofte en ekstra bass-streng. Den blir spilt med et fleksibelt plekter ("risha" – "fjær") som er 10-15 cm langt. Akkorder blir ikke spilt, istedet blir flertonete elementer dannet ved rask veksel mellom høye og dype toner. Arabisk oud er tradisjonelt stemt i G – A – D – G – C med en ekstra bass-streng i C eller E. Tyrkisk stemming er D – A – E – H – A – E. Ut over disse grunnstemmingene blir også mange varianter brukt.
I den arabiske verden er ouden omtrent så populær som gitar eller piano hos oss.
Kjente oudspillere er Rabih Abou-Khalil, Anouar Brahem og.


Gotarzes II av Parthia.
Mynt med bilde av Gotarzes II av Parthia
Gotarzes II av Parthia hersket over det parthiske imperiet periodevis mellom 40 og 51. Han var sønnen til Artabanes II, og da hans far døde rundt 38 og hans bror Vardanes I etterfulgte ham på tronen, gjorde Gotarzes opprør.
Han gjorde seg snart avskydd pga sin grusomhet, blant mange andre mord drepte han sin bro Artabanes og hele sin familie, og Vardanes tok tilbake tronen, Gotarxes flyktet til Hyrkania og samlet en hær fra dahan-nomadene. Krigen mellom de to kongene endte med en avtale, da begge var redde for konspirasjoner blant sine adelsmenn. Gotarzes returnerte til Hyrkania. Men da Vardanes ble myrdet rundt 47, ble Gotarzes anerkjent i hele imperiet.
Gotarzes la så til den uvanlige parthiske tittelen «konge av konger Arsakes velgjøreren, den rettferdige, anerkjente ("epifanes"), venn av grekerne ("filhellen")» på sine mynter uten å nevne hans egentlige navn.
Misnøyen skapt av hans grusomhet og liv i luksus fikk det fiendtlige partiet til å be den romerske keiseren Claudius om å sende fra Roma arsakide-prinsen Meherdates som bodde der som gissel. Meherdates krysset Eufrat i 49, men ble slått og tatt til fange av Gotarzes, som kuttet av ham ørene.
Kort tid etterpå døde Gotarxes, ifølge Tacitus, av en sykdom. Josefus sier at han ble myrdet. Han siste mynt er datert fra juni 51. Han ble etterfulgt en kort tid av Vonones II (antagelig hans bror) og så av Vonones sin sønn Vologases.


Pressestøtte.
Ulike aviser i et norsk bibliotek, tilnærmet alle mottar direkte eller indirekte pressestøtte
Pressestøtte er en ordning der avisbedrifter mottar direkte og indirekte statsstøtte. Formålet varierer, men som oftest er begrunnelsen knyttet til ønsket om å opprettholde et bredere mangfold av aviser. I direkte og indirekte pressestøtte så mottar norske aviser rundt 2 milliarder kroner, i tillegg mottar NRK over 4 milliarder kroner i lisensavgift fra alle som har fjernsynsapparat.
Pressestøtte i Norge.
Bakgrunnen for pressestøtten var å motvirke den tiltagende avisdøden som en så stadig flere eksempler på særlig utover på 1960-tallet. Formålet med pressestøtten er derfor å sikre økonomien til aviser som ellers ikke ville ha klart seg.
Historikk.
Regjeringen Borten opprettet i 1966 en komité som skulle foreslå tiltak for å opprettholde en «differensiert presse» med NTB-redaktør Oddvar Hellerud som leder. Komiteens innstilling («Innstilling om tiltak for å opprettholde en differensiert dagspresse») ble levert året etter. Uttrykket «differensiert presse» har siden vært merkelappen på pressestøtten. At leserne skulle ha tilgang til ulike synspunkt og meninger i avislandskapet for å danne seg sine egne meninger. Bak lå også en holdning om at det var positivt med flere konkurrerende aviser.
Bortens regjering la saken fram for Stortinget og det var bare Høyre som var motstander av forslaget da saken ble debattert i 14. januar 1969.
En forutsetning lå til grunn og det var at staten ikke skulle stille krav til avisenes innhold. Rent objektive vilkår skulle ligge til grunn for tildelingen. Alt i 1969 ble den første pressestøtten betalt ut, tilsammen 3,7 millioner kroner. Beløpets størrelse steg imidlertid raskt.
De første tankene om å få innført pressestøtte kom fra Arbeiderpressen som slet med enkelte av sine aviser. Det første året utgjorde arbeideravisenes andel av pressestøtten 42,1 prosent, mens høyrepressens andel var 19,5 prosent. Dette bildet ble ytterligere forskøvet de neste årene, dels fordi høyreavisene var mindre i volum og derfor fikk en lavere støtte. Flere høyreaviser gikk dessuten inn, mens arbeideravisene klarte å overleve, noe som også bidro til skjevfordelingen.
Direkte og indirekte.
Pressestøtten er todelt. Den direkte pressestøtten ble innført i 1969. Denne bevilges over statsbudsjettet og utgjorde for året 2007 298 millioner kroner. I utkastet til statsjudsjett for 2009 er beløpet forelått justert til 302 millioner kroner.
Men det er den indirekte pressestøtten som er den største og viktigste. Denne er noe alle utgivere av papiraviser nyter godt av ettersom den gir fritak for merverdiavgift for omsetning av aviser trykket på papir. I 2012 var denne støtten på 1,7 milliarder kroner.
Elektroniske aviser (og bøker) får ikke samme momsfritak som tilsvarende trykket på papir.
I tillegg til produksjonstilskuddet omfatter den direkte pressestøtten tilskudd til medieforskning og etterutdanning, tilskudd til samiske aviser og innvandrerpublikasjoner, tilskudd til informasjonsvirksomhet i politiske partier (avviklet i 2005) og distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark. I tillegg bevilges det øremerkede tilskudd til enkelte utvalgte publikasjoner som Stortinget har ansett som særlig støtteverdige. Mesteparten av den direkte pressestøtten går til landets nr. 2-aviser med opplag under 80 000 eksemplarer og lokalaviser med opplag under 6 000 eksemplarer.
Direkte pressestøtte.
Flere aviser ville neppe ha overlevd uten den direkte pressestøtten, blant annet avisene innenfor gruppen «riksdekkende meningsbærende aviser», der "Vårt Land", "Nationen", "Klassekampen" og "Dagsavisen" inngår.
Indirekte pressestøtte.
Salg av dagsaviser trykket på papir er fritatt for merverdiavgift (mva). Mens den direkte pressestøtten kanaliseres skjevt på mellom ulike dagsavisene, blir effekten av mva-fritaket proporsjonal med avisenes salgsinntekter fra papiraviser. Statens medieforvaltning utarbeidet i forbindelse med "NOU 2000: 15 Pressepolitikk ved et tusenårsskifte" i år 2000 en oversikt over avisene som mottok mest pressestøtte samlet sett i 1999.
De ti avisene som mottar mest direkte og indirekte pressestøtte mottar tilsammen 60 prosent, mens de tre største avisene mottar 40 prosent av den samlede støtten på 1236 millioner kroner. Dette året utgjorde den direkte pressestøtten 222 millioner kroner.


University of Wales, Lampeter.
University of Wales, Lampeter (walisisk Prifysgol Cymru, Llanbedr Pont Steffan) var et universitet i Lampeter i Wales. Høyskolen ble grunnlagt i 1822. I 2010 ble universitetet en del av University of Wales, Trinity Saint David.
Pr. 2003 hadde universitetet omkring 2 000 studenter. Dette gjore det til den minste universitet i Storbritannia.
Referanser.
Wales, Lampeter


De Luze.
A. de Luze et Fils er et konjakkhus. De eies i dag av familien Boinaud.
Historie.
Huset ble grunnlagt i 1820 av "Baron Alfred de Luze", i Bordeaux. Han grunnla selskapet for å skaffe konjakk til sin bror, "Louis-Philippe" sitt firma i New York; "LP de Luze & Co". De Luze het i starten "A. de Luze & Dumas", fordi Alfreds partner het Dumaz. Dumaz trakk seg senere ut, og firmaet fikk dagens navn. I 1862 kjøpte Alfred "Château Paveil" som ligger i Margaux-området.
Alfred de Luze drev handel med både konjakk og vin. Han handlet primært med New York, England, India og Russland. Etter hans død i 1880 tok hans sønnesønn over driften, og utvidet eksporten til også å gjelde Egypt og den tids Nederlandsk Øst-India.
I 1927 ble de offisielle leverandører til den danske kronen, og Skandinavia har alltid vært et av deres satsningsområder. I nyere tid 1983 ble huset kjøpt opp av Remy Martin, og er dermed en del av "Rémy Cointreau-gruppen". Etter dette har de også økt kvaliteten sin, men det sies at de i dag ikke er det kvalitetshuset de en gang var (før ca. 1960).
I 2008 ble deres VSOP og XO "oppgradert" til "fine champagne", hvilket vil si at blandingen kun stammer fra Grande Champagne og Petite Champagne, hvorav minimum halvparten fra førstnevnte. Dette har skjedd etter at familien Boinaud overtok konjakkhuset, og fordi denne familien disponerer vinområder i Grande og Petite Champagne. VSOP og XO har også fått ny etikett, og de er nå ikke tilsatt karamell.
Familien Boinaud har vært i Grande Champagne i flere århundrer, og slekten kan spores tilbake til 1640 på samme adresse som selskapet har den dag i dag. Michel Boinaud utvidet familiens produksjons- og destillasjonskapasitet fra 1940, og de leverte etter dette cognac til flere av de store konjakkmerkene. Boinaud-gården har i dag 410 hektar vinmark, som brukes både til salg til andre merker, og for salg under eget merke. Michel Boineaud er 22. generasjons etterkommer etter Jean Boisneaud, som grunnla familieselskapet i 1640.
Fatlagring skjer kun i eikefat av Limousin-eik, og de har et eget tønnemakeri (bøkkeri).


El Caco.
El Caco (spansk for «Tyven») er et rockeband fra Lillestrøm som ble stiftet i 1998 og har fram til nå gitt ut fem plater. Bandet er mest kjent for sangen «Substitute» fra albumet "The Search". Videoen til «Substitute» ble laget av Qvisten Animation Studios. For albumet vant de Alarmprisen 2006 i klassen heavy metal.
Anders Gjesti under Parkenfestivalen 2007.
Thomas Fredriksen under Parkenfestivalen 2007.


CP/M.
CP/M er et operativsystem for datamaskiner basert på blant annet Intels 8080/85 og Zilog Z80. Det ble skapt av Digital Research, Inc.
Datamaskiner med CP/M og S-100-buss, tilsvarende MITS Altair var en tidlig de facto standard for mikrodatamaskiner, og ble mye brukt på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet.
Norske Kontiki Data (senere Tiki Data) kom i 1984 under søksmål fra lisensinnehaverene til CP/M for sin norske CP/M-klone M. Ettersom det å klone software var relativt nytt på den tiden førte ikke rettssaken fram og Kontiki døpte om KP/M til Tiko for å unngå mer trøbbel.
Seattle Computer Products gjorde trolig samme trikset med 86-DOS som senere ble kjøpt av Microsoft og omdøpt til MS-DOS/PC-DOS og solgt med den nye IBM PC og la sådan et viktig grunnlag for den milliardbedriften vi kjenner i dag


Total faktorproduktivitet.
Total faktorproduktivitet er en slags uforklart restfaktor som gjør at produksjonsfaktorene blir utnyttet så effektivt at produktiviteten øker og bidrar til en selvforsterkende økonomisk vekst over lengre tid.
Det vil si at desto høyere total faktorproduktivitet, desto høyere BNP for samme mengder av arbeidskraft og realkapital.
Jo lavere total faktorproduktivitet, jo lavere langsiktig vekst.
formula_1forutsatt atformula_2 og formula_3
Her er: Y = Reelt BNP, A = Total faktorproduktivitet, a = Andel av bruttokapitalinntekter i BNP, K = Realkapital, L = Sysselsetting


Kewet.
Kewet er et bilmerke for elektriske biler, produsert av Elbil Norge AS i Oslo og er ment å være en teknisk enkel bil for lokaltransport.
Elbil Norge A/S produserer kun én modell av gangen. Den nåværende modellen er en liten 3-seter, de første 5 modellene hadde to seter. Bilen har en rekkevidde på mellom 50 og 80 kilometer før den må lades opp, og topphastigheten er på 80 km/t. Hastigheten kan reguleres ned, slik at den for eksempel kan selges som en «nabolag-elbil» (NEV) i USA. Med Li-Ion-batterier er rekkevidden omkring 150 kilometer. Rammen er laget av galvanisert stål, mens karosseriet er av glassfiber.
Kewet ble opprinnelig utviklet i Hadsund i Danmark mellom 1991 og 1995. Produksjonen ble så flyttet til Nordhausen i Tyskland en stund, før den kom tilbake til Hadsund. I 1998 ble produksjonsrettighetene kjøpt av Kollega Bil, og etter utvidelsen i juni 2005 er beregnet årsproduksjon på mellom 100 og 500 biler per år fra fabrikken på Økern i Oslo.
Merkenavnet Kewet er ikke lenger i bruk. Siden 2007 har Elbil Norge AS sine biler blitt produsert under navnet Buddy.


Aung San Suu Kyi.
Aung San Suu Kyi (burmesisk: အောင္‌ဆန္‌းစုက္ရည္; MLC-transkripsjon: "aung hcan: cu. krany"; uttales Aong Sang So Tji (IPA:), født 19. juni 1945 i Rangoon i Burma – dagens navn er Yangôn i Myanmar), ofte kalt Daw Suu eller Daw Aung San Suu Kyi, er Burmas mest profilerte demokratiaktivist, og mangeårig leder av Nasjonalligaen for demokrati (NLD). I 1990 ble hun tildelt Raftoprisen. I 1991 ble hun tildelt Nobels fredspris in absentia og 6. desember 2000 Presidentens frihetsmedalje.
Etter en gradvis oppmykning av det mangeårige militærstyret i landet, ble det i 2011 holdt flere møter mellom myndighetene og Aung San Suu Kyi, der myndighetene viste vilje til å møte enkelte av hennes krav. I oktober ble rundt en tiendedel av landets politiske fanger løslatt, og fagforeninger ble tillatt. 1. april 2012 ble det holdt suppleringsvalg til Pyithu Hluttaw, der NLD vant 42 av 45 plasser som var på valg. Aung San Suu Kyi trådte dermed inn som parlamentsmedlem 2. mai 2012.
Biografi.
Aung San Suu Kyi er datter av general Aung San, som forhandlet fram Burmas selvstendighet fra Storbritannia i 1947, og som samme år ble myrdet av motstandere. I 1960 flyttet
Suu Kyi til India da hennes mor ble utnevnt til ambassadør. Hun studerte ved Oxford i England fra 1964. Der møtte hun sin ektemann Michael Aris, som forsket på tibetansk kultur. De fikk to sønner, Alexander og Kim. Hun studerte også ved University of London.
Hun ble kjent med den norsk UNICEF-direktøren Hallvard Kuløy og bodde blant annet hos ham i Nepal. Kuløy var sentral i arbeidet med Fredsprisen til henne.
Hun vendte tilbake til Burma i 1988 for å pleie sin syke og gamle mor. Mens hun var i Burma gikk sosialistpartiets mangeårige leder, general Ne Win av. Aung San Suu Kyi engasjerte seg i massive demonstrasjoner for demokrati. Demonstrasjonene ble voldsomt slått ned på, og en ny militærjunta tok makten i landet. Aung San Suu Kyi var sterkt påvirket av Mahatma Gandhis prinsipper for ikke-vold, og engasjerte seg politisk i den demokratiske opposisjonen. I 1989 ble hun satt i husarrest. Hun ble tilbudt frihet om hun forlot landet, men avslo.
Militærjuntaen gikk i 1990 med på frie valg. I valget vant Aung San Suu Kyis parti Nasjonalligaen for demokrati (NLD) klart. Men militærjuntaen nektet å godkjenne valgresultatet, og ville ikke godkjenne Aung San Suu Kyi som ny statsminister.
I 1995 ble hun satt fri fra husarrest, men militærjuntaen gjorde det klart at dersom hun forlot landet for å besøke familien i Storbritannia, ville hun ikke få komme tilbake til Burma. Hennes ektemann og to sønner hadde hele tiden bodd i Storbritannia, og hadde ikke fått reise inn i Burma. Også da ektemannen Michael Aris ble kreftsyk i 1997 ble han nektet visum til Myanmar (Burma). Aung valgte å bli i Burma, og fikk aldri se sin ektemann igjen. Michael Aris døde i 1999. Hennes to sønner er fremdeles igjen i Storbritannia.
I de periodene hun har vært ute av husarrest, har hun ikke fått lov til å møte andre opposisjonelle ledere eller vestlig presse. Hun har trosset disse forbudene, og har hatt flere perioder med husarrest eller fengsel etter 1995 (fra september 2000 til mai 2002 og fra mai 2003 og november 2009). I 2008 hadde Aung San Suu Kyi tilbragt fem år sammenhengende i husarrest uten dom. Det er imot burmesisk lov og for første gang protesterte hun selv på husarresten ved å levere inn anke mot husarresten. I mai 2009 ble hun anklaget av militærjuntaen for å ha brutt vilkårene for husarrest da en amerikaner svømte til huset hennes. I august 2009 fikk hun en dom på 18 måneders husarrest for denne hendelsen. Denne dommen forhindret Aung San Suu Kyi i å delta i valget 7. november 2010. Den 13. november 2010 ble Aung San Suu Kyi erklært fri fra husarresten av militærjuntaen.
I juni 2012 besøkte hun Norge. 16. juni holdt hun sitt Nobelforedrag i Oslo rådhus, over tjue år etter at hun ble tildelt Nobels fredspris. 17. juni besøkte hun Bergen der hun takket for Professor Thorolf Raftos Minnepris som hun ble tildelt i 1990.


Francisco Quiñones.
Francisco Quiñones (født ca 1482 i kongedømmet León, nå i Spania, død 5. november 1540 i Veroli i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Hqan var utdannet som pasje under kardinal Ximenes og trådte som sekstenåring inn i fransiskanerordenen i deres konvent i Los Angeles i Spania. I 1521 fikk han pavens tillatelse til å reise til misjonene i Amerika sammen med fader Glapion, som var Karl Vs skriftefar. Men Glapion døde samme år og da ble ikke reisen noe av. I stedet ble Quiñones valgt til høye embeder i sin orden i Spania, og så til generalminister i Roma (1523–1527).
I 1524 sendte han tolv misjonærer til Mexico, blant dem fader Juan Juarez, som senere ble den første biskop på det område som i dag er Amerikas Forente Stater.
Etter "«Sacco di Roma»" og fengslingen av pave Klemens VII (mai 1527), ble det ansett at Quiñones, som var en fjern slektning til Karl V og også hans betrodde, ville være den mest velegnede til å få paven satt fri og til å få i stand en forsoning mellom pave og keiser. Hans anstrengelser ble kronet med hell ved pavens løslatelse (desember 1527) og traktatene av Barcelona (1528) og Cambrai (1529).
Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.
Fra 1530 til 1533 var han også biskop av Coria i Spania og i en kort periode i 1539 også administrator av Acerno nær Napoli.
Kardinal Quiñones fulgte nøye med på utviklingen av de protestantiske bevegelser i Tyskland. Da pave Paul III overveide å sammenkalle et konsil til Mantova sendte han kardinal Quiñones til Ferdinand I for å fremme prosjektet. Konsilet ble til stst sammenkalt, men til Trient. Det var fem år etter Quiñones' død.
Quinones, Francisco
Quinones, Francisco
Quinones, Francisco


Guano.
Guanoskarven bygger rede av guano
Guano (fra Quechua 'wanu') er navnet på oppsamlet avføring fra sjøfugler og flaggermus. Det kan brukes som gjødsel fordi det inneholder store mengder nitrogen. Jord som mangler organisk materiale kan gjøres mer produktiv ved å tilsette guano. Guano består av ammoniakk, urinsyre, fosforsyre, oksalsyre, karbonsyre samt enkelte salter og urenheter. Den høye konsentrasjonen av nitrater har gjort guano til en militærstrategisk handelsvare. En krig utkjempet mellom Chile og en allianse mellom Bolivia og Peru var i hovedsak et resultat av Bolivias forsøk på å skattlegge chilenere som sanket guano.
Guano har blitt sanket på enkelte øyer i Stillehavet, f.eks. Chincha-øyene og Nauru og i andre hav, f.eks. Juan de Nova i Indiahavet. Disse øyene har huset store kolonier med sjøfugler og over flere hundre år har guanoen blitt opptil flere meter høy.
Guano har i flere hundre år blitt samlet langs kysten av Peru, der øyer og utilgjengelige kystlinjer har vært beskyttet fra mennesker og rovdyr og administrert av private og statlige selskap. Guanoskarven har vært den viktigste produsenten av guano. Guano som den lager pleier å innholde mer nitrogen enn guano fra andre sjøfugler. Andre arter som er viktige guano-produsenter langs kysten av Peru er humboldtpelikan ("Pelecanus thaguis") og humboldtsule ("Sula variegata").


Francesco Cornaro.
Francesco Cornaro (Venetianer, født ca 1476, død 26. september 1543 i Viterbo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Brescia.
Han ble kreert til kardinal i desember 1527 av pave Klemens VII. Det var hans fjerde konsistorium.
Cornaro, Francesco
Cornaro, Francesco
Cornaro, Francesco
Cornaro, Francesco


Ippolito de' Medici.
Ippolito de' Medici (født 1511, død 10. august 1535) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Avignon.
Han var en uekte sønn av Guiliano de' Medici. Pave Klemens VII, Medici-familiens overhode, regjerte Firenze gjennom Ippolito, Alessandro de’ Medici og kardinal Silvio Passerini. Etterhvert favoriserte han Alessandro, og gjorde ham i 1531 til republikkens overhode.
Ippolito var da blitt kreert til kardinal i 1529 av pave Klemens VII (i hans femte konsistorium), og ble nå sendt på et pavelig oppdrag ril Ungarn for å få ham bort fra Firenze. I 1535 sendte florentinerne Ippolito til keiser Karl V for at han skulle legge frem deres klagemål mot Alessandro. Men han døde på veien, antagelig av malaria, skjønt han kan også ha blitt forgiftet på fetteren Alessandros befaling.


Delamain.
Delamain er et konjakkhus. De har ikke egne vinmarker, så de kjøper destillater fra andre, dermed er en negociant.
De kjøper mest konjakk som allerede er lagret, gjerne i 15-20 år eller mer, hvorpå de lagrer den videre selv.
Dette huset er et av de som er kjent for å levere virkelig god kvalitet på sine konjakker, og er svært anerkjent.
Historie.
Delamains historie begynner med at protestanten "Nicolas Delamain" slo seg ned i England i 1625, som hoffmann under Charles I. Etter endt periode ble han adlet (1639), og flyttet til Irland. Hans familie bodde i London og Irland.
En av hans etterkommere, "James Delamain" (1738–1800), bestemte seg for å flytte tilbake til slektsgården i Jarnac, i Konjakk-regionen, der familien stammet fra. Dette var i 1759. Han begynte så med konjakkhandel. Fra 1763 ble han med i sin svigerfar, Jean-Isaac Ranson, sitt firma, han stammet selv fra en negociant-familie og drev med eksport av konjakk til bl.a. Nederland og Irland. Delamain ble deleier, og firmaet fikk navnet Delamain & Ranson.
I 1791, ble deler av eiendommen gitt bort i bryllupsgave til Francoise-Elisabeth Delamain og Thomas Hine. Denne delen dannet grunnlaget for det konjakkhuset som i dag heter Hine.
Firmaet Delamain & Ranson ble imidlertid oppløst i 1817. James Delamain sin sønnesønn etablerte sammen sine fettere Roullet firmaet Delamain & Roullet i 1824. Selskapet bestod fram til 1920, da familien Delamain tok over helt selv, og døpte om huset til Delamain & Co. Norskættede Alain Braastad tok over ledelsen av huset dette året, sammen sin fetter Patrick Peyrelounge, begge disse er i Delamain-familien.
Den dag i dag er Delamain fortsatt en familiebedrift.
Utvalg.
Tidligere har bl.a. årgangene 1949, 1960 og 1963 også vært sluppet for salg.


Fortran.
Hullkort med Fortrankode, fra København universitet i begynnelsen av 1970-tallet
Fortran, tidligere kalt FORTRAN (FORmula TRANslation), blir ofte ansett som det første programmeringsspråket, siden det i prinsippet (og senere også i praksis) var portabelt. Fortran var uavhengig av datamaskinens maskinspråk, og kunne benyttes av ulike datamaskinarkitekturer.
Historie.
På 1950-tallet var utviklingen av kompilatorer en svært vanskelig oppgave. En gruppe ledet av John Backus brukte 18 år på å utvikle Fortran. I årene 1954–1957 ble arbeidet rettet inn mot IBMs modell 704.
Erfaringene med utviklingen av Fortran bidro til en kontekstfri grammatikk som ble banebrytende for senere høynivåspråk i form av Backus–Naur-formen. En lignende grammatikk ble foreslått i 1956. Mangelen på formaliserte definisjoner av syntaks, skapte problemer da tidligere utviklere av Fortran forlot IBM. Da Backus utviklet Algol-58, adopterte han syntaks-regler for Fortran og senere programmeringsspråk, som var basert på Pāṇinis sanskrit-grammatikk.
Fortran ble svært populært og ble snart brukt til en rekke formål. Fortrankompilatorer ble utviklet for mange ulike typer datamaskiner. Siden Fortrankompilatorene som ble utviklet ikke var fullstendig kompatible med hverandre kunne man ikke lenger flytte et program fra en maskin til en annen uten å omarbeide det først. Dette førte til en rekke Fortran-dialekter. Med tiden opprettet den amerikanske organisasjonen for standarder (ANSI) en komité for å standardisere Fortran for å sikre portabiliteten til et Fortranprogram, altså slik at man skulle kunne bruke en hvilken som helst datamaskin og kompilator uten å måtte omarbeide koden først. Denne komiteen skulle etter planen ha utarbeidet en ferdig standard i 1966 men ble først ferdig noen år senere. Standarden ble allikevel kjent som FORTRAN 66. FORTRAN 66 blir også kalt FORTRAN IV. Merk at de første versjonene av Fortran ble skrevet med store bokstaver, dette gjelder ikke lenger. Senere revisjoner og standarder er FORTRAN 77, Fortran 90, Fortran 95 (kun en liten revisjon av Fortran 90), Fortran 2003 og Fortran 2008.
Fortran var og er fortsatt veldig populært i det vitenskapelige miljøet og blant ingeniører innen meteorologi, styrkeberegning, styresystemer i tungindustri, kraftverk, og romfart, men i mindre grad i administrative system. Fortran var det dominerende programmeringsspråket i flere tiår etter at det ble utviklet og er fortsatt et av de vanligste programmeringsspråkene i bruk. I den senere tid har Fortran fått støtte for objektorientering og «hand-shaking» med C/C++.
Fortran i dag.
Selv om Fortran 90 og senere versjoner har tilført mange egenskaper som en kan vente seg av et moderne programmeringsspråk, blir fortsatt Fortran regnet for å være et gammeldags språk. En grunn til dette kan være at det meste av koden som er i bruk i dag er kodet i FORTRAN 77, før språket ble modernisert. Historisk sett hadde man heller ikke så kraftige maskiner som nå, slik at det var viktigere at programmene var raske enn at de var lette å forstå for en menneskelig leser av koden. Svært lite ny proprietær programvare blir laget i Fortran, men i forskningsmiljøet er fortsatt Fortran en favoritt på grunn av det store fokuset på hastighet.
Hello, World!.
Et enkelt og vanlig eksempel på kodesnutter i programmeringsspråk er å skrive ut beskjeden «Hello, World!» til skjermen. Denne kodesnutten kan bli kjørt på enhver Fortran 90/95-kompilator.
Volumet av en sylinder.
Dette programmet regner ut volumet til en sylinder og kan bli kompilert og kjørt med enhver Fortran 90/95-kompilator. Teksten som følger utropstegn (!) er kommentarer og vil ikke bli tatt hensyn til av programmet.
! Regn ut volumet til en sylinder.
implicit none ! Krever at samtlige variable blir deklarert (gitt en type)
! I eldre versjoner av fortran ble variable deklarert implistt,
! avhengig av den første bokstaven i variabelnavnet
integer:: ierr ! Denne variabelen er et heltall
real:: radius,height,volume ! mens denne variabelen er et flyttall
real,parameter:: pi = 3.14159 ! Denne variabelen er en konstant og kan ikke bli endret iløpet av programmet
! Spør brukeren om radius og høyde og leser dem inn
write (*,*) "Tast inn radius og høyde, 'q' for å avslutte."
! Dersom radius og høyde ikke kunne leses inn fra input avsluttes programmet
if (ierr /= 0) stop "ending program"
! Regn ut volumet. ** betyr opphøyd i
! Vis innvariablene (radius, height) og resultatet (volume) på skjermen


Didrik Arup Seip.
Didrik Arup Seip (født 31. august 1884, død 3. mai 1963) var en norsk språkforsker. Han ble dr. philos. i 1916, og var professor i riksmål, senere nordisk språkvitenskap, ved Universitetet i Oslo fra 1916 til 1954. Han var universitetets rektor fra 1937 til han ble avsatt av okkupasjonsmyndighetene i 1941.
Seip var medlem av rettskrivingskommisjonen av 1916 og av Norsk språknemnd fra 1952 til 1955, som han var den første formannen for. Disse nemndene møtte massiv kritikk, da de var sammensatt utelukkende av filologer og språkpolitikere og vedtok nye rettskrivningsregler til bruk i skolen og det offentlige uten at presse, forlag eller vanlige språkbrukere ble forespurt.
Han var i yngre år med i Pønskarlaget (en liten, utvalgt krets av filologer ved Det Kgl. Fredriks Universitet, stiftet i 1903, nedlagt i 1927, som hadde møter der landsmål var påbudt målform).
Didrik Arup Seip skrev forskjellige studier i norsk språkhistorie i eldre og nyere tid, der han på flere punkter gikk i rette med påstander om at nynorsk er en eldre og mer opprinnelig form for norsk. Han var mangeårig formann i Bymålslaget.
Sammen med Francis Bull og Halvdan Koht gav han ut den første vitenskapelige utgaven av Henrik Ibsens skrifter, den såkalte "Hundreårsutgaven" (21 deler i 23 bind, 1928-1957). Denne utgaven er et produkt av sin tid, da den ikke gjengir Ibsens tekst bokstavrett, og er nå blitt erstattet av en edisjonsfilologisk utgave.
Med Henrik Jæger utgav han også en fullstendig utgave av Wergelands skrifter.
Han ble utnevnt til universitetsrektor i 1937. Etter okkupasjonen i 1940 ble han medlem av det såkalte Administrasjonsrådet, en midlertidig regjering for Norge. I 1941 ble Seip avsatt fra sin stilling ved universitetet av okkupasjonsmakten og arrestert. Han var internert på Grini og i Sachsenhausen, hvoretter han ble sivilinternert i landsbyen Gross Kreutz utenfor Potsdam sammen med familien Hjort, takket være Sven Hedin og arbeidet med å hjelpe skandinaviske fanger i Tyskland.
Han var morfar til barnelegen Ola Didrik Saugstad og filosofen Jens Saugstad.
Utmerkelser.
Seip ble 31. desember 1945 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «fortjenester som rektor ved Universitetet i Oslo».


Íñigo López de Mendoza y Zúñiga.
Íñigo López de Mendoza y Zúñiga
Íñigo López de Mendoza y Zúñiga (død i Miranda de Ebro, 15. januar 1537) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Burgos i Spania.
Han ble kreert til kardinal i mars 1530 av pave Klemens VII. Det var hans åttende konsistorium.
Lopez de Mendoza Zuniga, Inigo
Lopez de Mendoza Zuniga, Inigo
Lopez de Mendoza Zuniga, Inigo


Juan García de Loaysa.
Juan García de Loaysa O.P. (død 22. april 1546) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Osma i Spania.
Han ble kreert til kardinal i mars 1530 av pave Klemens VII. Det var hans åttende konsistorium.
Garcia de Loaysa, Juan
Garcia de Loaysa, Juan
Garcia de Loaysa, Juan
Garcia de Loaysa, Juan


Louis de Gorrevod de Challant.
Louis de Gorrevod de Challant (død i 1535 eller et av de to følgende år) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Saint-Jean de Maurienne i Savoia i det som i dag er Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i mars 1530 av pave Klemens VII. Det var hans åttende konsistorium.
Gorrevod de Challant, Louis de
Gorrevod de Challant, Louis de
Gorrevod de Challant, Louis de


François de Tournon.
François de Tournon (født 1489 i Tournon-sur-Rhône, død 22. april 1562) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bourges.
Han ble kreert til kardinal i mars 1530 av pave Klemens VII. Det var hans åttende konsistorium.


Herpesvirus.
Herpesvirus er en familie DNA-virus (Herpesviridae), som kan gi opphav til flere herpesvirusinfeksjoner. Blant de mest vanlige er Varicella zoster-viruset (VZV) som forårsaker vannkopper og helvetesild, og Herpes simplex-viruset (HSV), som forårsaker oral eller genital herpes simplex. Felles for sykdommene forårsaket av herpesvirus er at de affiserer primært hud og slimhinner, arter seg som et kraftig primærutbrudd for deretter å kunne residivere resten av livet.
Liste over noen kjente herpesvirus.
Felles for sykdommene forårsaket av herpesvirus er at de affiserer primært hud og slimhinner, arter seg som et kraftig primærutbrudd for deretter å kunne residivere resten av livet.


Norsk Data.
Norsk Data (ND, etablert 8. august 1967 i Bergen, nedlagt 1992) var en
Selskapet ble etablert som "A/S Nordata – Norsk Data Elektronikk" av Lars Monrad-Krohn, Per Bjørge og Rolf Skår, som hadde forlatt Forsvarets Forskningsinstitutt. Der de hadde utviklet SAM (datamaskin) (1962–67) som var grunnlaget for den første maskin, en Nord-1 levert til Norcontrol (1967).
Adm.dir. var Lars Monrad-Krohn (1967–72), Kolbjørn Johansen (1972–77), Rolf Skår (1977–89) og Erik Engebretsen (1989–92). Navnet endret til ND (1976).
ND ble en signifikant leverandør av minimaskiner til mange forskningsprosjekter, og spesielt til CERN i Genève hvor de ble valgt som leverandør til atomakselerator-prosjektet (1972). ND hadde også en stor kontrakt med Singer for leveranse av datamaskiner til flygesimulatorer som bl.a. F-16-simulatoren.
ND ble også en stor leverandør til offentlig sektor i Norge så vel som universiteter og andre innen utdanningssektoren.
ND ble det første norske selskap notert på London Stock Exchange (1981) og NASDAQ (1983). Man antok et stort vekstpotensiale, ikke ulikt «dot-com» bølgen (2000), som innebar utstrakt bruk av aksjeopsjoner til å belønne ansatte, men det ble hardt rammet av krakket 19. oktober 1987, og aksjekursen tok seg aldri opp igjen etter dette, på tross av at omsetningen fortsatt var stor.
Etter en lengre tid med stor suksess startet ND dødsspiralen tidlig på 1990-tallet, i stor grad fordi de ikke hadde sett for seg hvilken innvirkning PCen ville ha på markedet samt sterkere konkurranse fra Unix-maskiner. Det offentlige FUNN-prosjektet, med ND-maskiner utplassert i distriktene (1989), mislyktes da maskinene ikke holdt mål.
Selskapet ble først delt opp i mindre selvstendige forretningsenheter, såkalte "partners", og det ble foretatt en drastisk nedbemanning i to hovedrunder, før selskapet ble lagt ned og deler av teknologiutviklingen ble videreført av Dolphin ICS.


Torgrim Eggen.
Torgrim Eggen (født 29. oktober 1958 i Oslo) er en norsk forfatter, journalist og musiker. Han har vært journalist i Nye Takter, Arbeiderbladet, Puls, Beat og Dagbladet og redaktør i gratisavisen Natt&Dag. Eggen spilte også bass i det norske nyveiv-bandet The Cut.


Riksvei 200.
Riksvei 200 (Rv200) var en vei som gikk mellom Kongsvinger og grensen mot Sverige gjennom Finnskogen. Veien i sin helhet ble slukt av den 25. september 2012, da denne ble forlenget. Før dette var veiens lengde 40,1 km.


Fylkesvei 201.
Fylkesvei 201 (Fv201) er en vei som går mellom Kirkenær og grensen mot Sverige gjennom Finnskogen. Veiens lengde er 36,3 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 202.
Fylkesvei 202 (Fv202) er en vei som går mellom Skotterud, opp gjennom Finnskogen og og Åsnes. Et langt stykke mellom Øyermoen og Lundersæter er ikke veien asfaltert, men har i stedet ottadekke. Veien (unntatt felles trasé med og fylkesvei 201) er 106,7 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Sanabares av Parthia.
Sanabares av Parthia var en rivaliserende konge av Parthia fra rundt 50 til 65. Lite vites om Sanabares, unntatt fra noen få mynter som bevitner hans styre som parthisk konge i hans hovedstad i byen Merv i rundt femten år. Han var rival av Gotarzes II (styrte 40–51, Vonones II (styrte 51), Vologases I (styrte 51–78) og Vardanes II (styrte 55–58)


Vonones II av Parthia.
Vonones II av Parthia hersket over det parthiske imperiet en kort tid i 51. I løpet av styret til hans bror Gotarzes II, var han guvernør i Media, og ble hentet til tronen etter at Gotarzes døde. Men han døde selv bare noen måneder etterpå og ble etterfulgt av sin sønn Vologases I.


Vologases I av Parthia.
Vologases I av Parthia hersket over det parthiske imperiet fra rundt 51 til 78. Han var sønn av Vonones II med en gresk konkubine, og etterfulgte sin far i 51. Han gav kongedømmet Media Atropatene til sin bror Pacorus II og okkuperte Armenia for en annen bror, Tiridates. Dette førte til en lang krig med Romerriket (54–63) som ble dyktig ført av den romerske generalen Corbulo.
Makten til Vologases ble svekket av et angrep av dahan- og sakan-nomader, et opprør blant hyrkanerne og tronraningen til hans sønn Vardanes II. Ifølge Josefus ble han hindret fra å angripe vasallkongen av Adiabene av en invasjon av østlige nomader. Til slutt ble fred inngått, der Tiridates ble anerkjent som konge av Armenia, men han måtte være vasall av romerne. Han reiste til Roma, hvor keiser Nero gav ham kronen. Fra da av hersket arsakide-dynastiet i Armenia under romersk herredømme.
Vologases var fornøyd med dette resultatet og æret Neros minne, selv om han hadde gode relasjoner med Vespasian også, som han tilbød en hær på 40 000 bueskyttere i krigen mot Vitellius. Kort tid etterpå invaderte alaniene, en stor nomadestamme på den andre siden av Kaukasus, Media og Armenia. Vologases appellerte forgjeves om hjelp fra Vespasian. Det virker som de persiske tapene i øst heller ikke kunne repareres, Hyrkania forble et uavhengig kongedømme. Vologases døde rundt 78 og ble etterfulgt av sin sønn Vologases II.
Hans styre var preget av en valgt reaksjon mot hellenismen. Han bygde Vologesokerta (Balashkert) i nabolaget til Ktesifon med hensikten om å trekke innbyggerne fra den greske byen Seleukia dit. En annen by han grunnla var Vologesias på en kanal fra Eufrat, sør for Babylon (nær Hira). På noen av sine mynter dukket hans initialer opp med arameiske bokstaver.


Vardanes II av Parthia.
Vardanes II av Parthia var sønnen til Vologases I og hersket for en kort tid over det parthiske imperiet.
Han gjorde opprør mot sin far fra rundt 55 til 58 og må ha okkupert Ekbatana, for han utgav mynter derfra som viser en ung skjeggløs konge som bar en krone med fem juveler.


Vologases II av Parthia.
Vologases II av Parthia var sønnen til Vologases I hersket over det parthiske imperiet fra rundt 77 til 80. Lite vites om ham. Det ser ut til at han ble beseiret og kastet av Pacorus II.


Pacorus II av Parthia.
Pacorus II av Parthia hersket over det parthiske imperiet fra rundt 78 til 105. Ifølge Dio Cassius solgte han kongedømmet Osroene til Abgar VII, og ifølge Ammianus Marcellinus bygget han ut Ktesifon bygget murene rundt byen.
På hans tallrike mynter kaller han seg alltid «Arsakes Pacorus». Denne nevningen av hans ekte navn, sammen med det kongelige navnet Arsakes, viser at hans kongedømme var betvilt av rivaler. Tre av dem, Vologases II, Artabanes III og Vologases III, kjenner vi fra mynter.
Pacorus døde rundt 105, hans bror Oroses I forsøkte å ta opp arven etter ham, men etter en langvarig borgerkrig ble Oroses beseiret av Vologases III.


Artabanes III av Parthia.
Artabanes III av Parthia hersket over det parthiske imperiet fra rundt 80 til 90.
På en mynt fra 80 kaller hans seg Arsakes Artabanes. Han støttet en som utgav seg for å være keiser Nero som dukket opp i Lilleasia, men hadde ikke styrke til å beholde posisjonen mot Pacorus II.


Vologases III av Parthia.
Vologases III av Parthia krevde tronen til det parthiske imperiet fra rundt 105 til 147. Denne perioden var preget av borgerkrig i det parthiske kongedømmet. I den tidlige delen av sitt styre kjempet Vologases med Oroses I (105–129) som styrte Mesopotamia.
Etter Oroses' død, strakte hans styre seg gjennom mesteparten av Parthia, men måtte kjempe mot innhogg av nomadiske alanere i Kappadokia, Armenia og Media og med opprør i Iran av Mithridates IV (129–140) og en ukjent tronraner rundt 140.


Liste over stortingsrepresentanter 1997–2001.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1997 til 2001. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Det var totalt 165 representanter, fordelt med 65 til Det norske Arbeiderparti,
25 til Kristelig Folkeparti, 25 til Fremskrittspartiet,
23 til Høyre, 11 til Senterpartiet, 9 til Sosialistisk Venstreparti,
6 til Venstre og 1 til Kystpartiet.
De 8 utjevningsmandatene gikk til Akershus (2), Hedmark (1), Hordaland (1), Oslo (2) og Rogaland (2).
Akershus.
Jan Tore Sanner representerer Akershus
Østfold fylke.
Stortingsrepresentanter 1997-2001


Lærad.
Lærad (norrønt "Læraðr") er i den norrøne mytologien navnet på treet som vokser på taket av Valhall, den største festhallen i den mektige gudeborgen Åsgård. Greinene på Lærad gir mat til geita Heidrun og hjorten Eiktyrne, som beiter på taket.


Vilje.
Vilje er evnen til å ville, eller å ønske.


Heidrun.
Heidrun (på norrønt Heiðrún) er navnet på ei geit i norrøn mytologi. Heidrun beiter på taket av Valhall sammen med hjorten Eiktyrne, der de spiser av greinene til treet Lærad som vokser der. Heidrun forsyner einherjene i Valhall med mjød; fra juret hennes renner det mjød ned i et stort drikkekar som står i hallen, og mengden er stor nok til å gjøre alle einherjene drukne.


Booz Allen Classic.
Booz Allen Classic er en golfturnering på PGA-touren. Tittelsponsor er konsulentfirmaet Booz Allen Hamilton.
Turneringen ble første gang avholdt under navnet Kemper Open i 1968 på Pleasant Valley Country Club i Massachusetts. Den ble vunnet av Arnold Palmer. Fra 1969 til 1979 ble turneringen spilt på Quail Hollow Country Club i North Carolina. Den flyttet deretter til Washington, DC-området, hvor den ble arrangert syv ganger (1980–86) på Congressional Country Club før den flyttet til Tournament Players Club (TPC) at Avenel (1987–2004). I 2005 vender turneringen tilbake til den prestisjefylte og historiske Congressional Country Club. Premiepotten er 5 000 000 dollar i 2006.


Klemens VII.
Klemens VII (født Giulio de' Medici 26. mai 1478, død 25. september 1534 var Den katolske kirkes pave fra 26. november 1523 til sin død.
Han var en uektefødt sønn av Giuliano de' Medici, som ble myrdet i Pazzikonspirasjonen. Giulio var dermed også nevø av Lorenzo de' Medici og fetter av pave Leo X. Da sistnevnte ble pave i 1513 utnevnte han Giulio til sin fremste minister og mest betrodde medarbeider. Allerede ved konsistoriet 23. september 1513, Leos første, ble Giulio kreert til kardinal.
Etter Leos død forsøkte Giulio ved konklavet 1522 å selv bli pave, eller å få valgt sin allierte, Alessandro Farnese. Han lyktes ikke med noen av delene, men hadde en viktig rolle i det uventede valget v Hadrian VI. Ved konklavet 1523, etter Hadrian VIs død, ble Giulio valgt til pave.
Klemens hadde da han ble valgt et rykte for å være en dyktig politiker, og en slu diplomat. Samtidig var han svært verdslig orientert og forsto lite av den religiøse utviklingen i perioden. I sine verdslige oppgaver var han konsekvent og sterk, men i religiøse spørsmål viste han seg å være nervøs og tilbakeholden.
Paven var redd for Karl V av det tysk-romerske rikes fremgang, spesielt etter dennes seier i slaget ved Pavia som førte til at flere italienske fyrster allierte seg med ham. Klemens klarte ikke å forutse utviklingen godt nok, og hadde en for svak økonomi, noe som førte til at han la seg åpen for angrep fra de romerske baronene. De tvang ham til en tilnærming til keiseren. Etter at de umiddelbare problemene var over, gikk Klemens tilbake til sin tidligere politikk, noe som førte til at keiseren sendte en styrke ledet av Charles av Bourbon.
Den keiserlige styrken besto stort sett av leiesoldater, og en viktig del av deres lønn av plyndringsgods. Den 6. mai 1527 inntraff plyndringen av Roma. Klemens søkte tilflukt i Engelsborgen. Etter kort tid måtte han overgi seg, og tilbrakte seks måneder i arrest. Han ble løslatt under ufordelaktige betingelser, og måtte følge en politikk som tjente keiseren i de neste årene. I Firenze utnyttet republikanske fiender av Medicifamilien anledningen til nok en gang å kaste ut familien fra byen.
I 1529 var det igjen fred mellom pave og keiser, og Karl V gikk blant annet med på å gjeninnsette Mediciene i Firenze. Byen kapitulerte i 1530, etter elleve måneders beleiring, og Klemens VII uektefødte sønn Allessandro de' Medici ble innsatt som byens hersker.
Den engelske reformasjon.
Mot slutten av 1520-årene ønsket kong Henrik VIII av England at hans ekteskap med Katarina av Aragon ble erkjært ugyldig av Kirken. Hun hadde ikke gitt ham noen mannlig arving som hadde vokst opp, og Henrik ville ha en sønn for å sikre Tudor-dynastiet. Nullitetssaker som vedrører konger og statsledere skulle presenteres for Roma. Henrik hevdet at Gud misbilliget ekteskapet, ettersom Katarina før hadde vært gift med kongens avdøde bror, og dette var i strid med bibelsk lære. Faktisk hadde det vært nødvendig å innhente pavelig dispensasjon – fra pave Julius II – for at Henrik og Katharina skulle få giftet seg.
I 1527 bad Henrik pave Klemens om å erklære ekteskapet ugyldig, men paven nektet. Ifølge kirkeloven kan man ikke ugyldigforklare et ekteskap på grunnlag av et ekteskapshinder som faktisk var blitt dispensert fra. Selv om avslaget var kirkerettslig begrunnet, er det liten tvil om at en annerledes avgjørelse, som ville ha vært på juridisk svært tynn is, ville ha utløst reaksjoner fra keiseren. Han hadde bare noen år tidligere latt Roma plyndre.
Etterhvert kom også en annen faktor inn, nemlig Anne Boleyns lutherske sympatier. Resultatet av dette ble et brudd mellom Den hellige stol og England, og dermed den engelske reformasjonen.
Mot slutten av sitt pontifikat begynte Klemens igjen å helle mot en allianse med Frankrike. Det ble ikke noe ut av det, ettersom han døde i september 1534, før forhandlingene hadde nådd sitt mål. Han døde av soppforgiftning.
Medici
Medici


Ptolemaios II av Egypt.
Ptolemaios II Filadelfus (309–246 f.Kr.) var konge i Egypt og sønn av Ptolemaios I. E.J.Bickermann ("Chronology of the Ancient World", 2nd ed. 1980) setter datoen for hans død til 29. januar.
Hans eldre bror Ptolemaios Keraunos fant kompensasjon ved å bli konge i Makedonia i 281 f.Kr., men forsvant i den galliske invasjonen i 280-79 (se Brennus).
Han begynte sitt styre som medregent med sine foreldre Ptolemaio I og Berenike I fra 288–285 f.Kr.
Ptolemaios opprettholdt et enestående hoff i Alexandria. Men Egypt ble ikke spart for kriger. Magas av Kyrene startet krig med sin halv-bror (274 f.Kr.), og Antiokus I Soter, sønnen til Seleukos som ønsket Palestina, angrep kort tid etterpå. To eller tre år med krig etterlot Egypt som den dominerende sjømakten i det østlige Middelhavet. Ptolemeienes maktsfære strakte seg over Kykladene til Samothrakia og havnene og kystbyene til Kilikia Trakea, Pamfylia, Lykia og Karia var hovedsakelig under Ptolemaios kontroll.
Seieren som Antigonus, kongen av Makedonia, vant over hans flåte ved Kos (mellom 258 og 256) forstyrret ikke lenge hans kommando over Egeerhavet. I den andre krigen med Seleukide-riket, under Antiokus II Theos (etter 260), led Ptolemaio betydelige tap langs kysten av Lilleasisa og han gikk med på en fred der Antiokus giftet seg med hans datter Berenike (ca 250).
Ptolemaios' første kone, Arsinoë I, datter av Lysimakhos, var mor til hans legitime barn. Etter at hun ble forkastet, giftet han seg, antagelig av politiske årsaker, seg med sin søster Arsinoë II, enken etter Lysimakhos, ved en egyptisk skikk som var forkastelig i gresk moral.
Materiellet og den literære storheten til det alexandriske hoffet var på sin høyde under Ptolemaios II. Storheter og glade religioner blomstret. Ptolemaios erklærte sine foreldre og søsterkone, etter hennes død (270), guder som Filadelfus. Dette etternavnet ble brukt i senere generasjoner for å hedre Ptolemaio II selv, men antagelig tilhører det kun Arsinoë, ikke kongen.
Kallimakhos, som ble gjort til vokter av biblioteket, Theokritos og en mengde mindre poeter, forgudet ptolemei-familien. Ptolemaio var ivrig etter å gjøre biblioteket større og å ta vare på forskning. Han fikk merkelige dyr sendt fra land langt borte til Alexandria. Men, som entusiast av hellenistisk kultur, ser han ut til å ha vist liten interesse for den innfødte religionen.
Tradisjonen som ble tatt vare på i de pseudografiske brevene til Aristeas som forbinder Septuaginta-oversettelsen av det gamle testamentet til gresk med hans beskyttelse, er antagelig ikke historisk. Ptolemaios hadde mange brilliante elskerinner, og hans hoff, storslagent og uten moral, intellektuelt og kunstig, har blitt sammenlignet med det i Versailles til Ludvig XIV.
Eksterne lenker.
Ptolemaios 02


Kompass.
Et kompass er et navigasjonsinstrument som angir retningen mot den magnetiske nordpolen. Dersom det er liten deviasjon, (se nedenfor) vil et magnetisk kompass peke omtrent mot den geografiske nordpolen. Det finnes magnetkompass, gyrokompass og elektroniske kompass. Endel håndholdte radiopeilerapparater, ADF, har kompass for å gi magnetisk kurs til en sender, NDB.
De første kompassene ble konstruert i Kina. I Europa finnes det opplysninger fra slutten av 1100-tallet om primitive kompassanordninger (en bit magnetisk jern på et halmstrå i en vannskål). Fra midten av 1300-tallet finnes det beskrivelser av et kompass med en skive opphengt på en stift, og omkring år 1900 fikk det magnetiske kompasset den utformingen det fremdeles har.
Kineserne tok i bruk kompasset omkring 1090, under Song-dynastiet. Universalgeniet Shen Kuo gis æren for det. Men den første kinesiske bruk av kompasset var i spådomssammenheng; antagelig var det ikke før lang tid etter at europeerne hadde tatt det ibruk som navigasjonsinstrument i sjøfarten at kineserne gjorde det samme.
Magnetiske kompass.
Innen fysikken defineres en den magnetiske nordpolen på en magnet som den enden som dreier seg mot et punkt nær jordas geografiske nordpol. Dersom en betrakter jorda som en stor magnet, så vil jorda ha sin magnetiske sydpol nær den geografiske nordpolen. Uttrykket «Den magnetiske nordpol» har derfor fått to helt motsatte betydninger alt etter om uttrykket brukes innen fysikk eller geografi.
Det magnetiske kompasset finnes dels som orienteringskompass, med en bevegelig kompassnål som angir nord-sør-retning, som peilekompass som viser magnetkurs til peilede gjenstander, eller som fartøys-, båt- eller flykompass, der en bevegelig, gradert skive viser kursen. I meget polnære områder vil kompasset ikke lenger fungere tilfredsstillende.
Orienteringskompasset.
Kompasset man bruker i orientering består ofte av en klar plastplate med en kurspil og et vridbart kompasshus med en bevegelig nål som viser nord-sør-retningen. Ved bruk vrir man kompasshuset til ønsket kurs, og når nålen sentreres over kompasshusets nordmarkering, viser kompassets kurspil retningen mot målet. I moderne konkurranseorientering brukes ikke kompasskurs så mye som før, og det tradisjonelle orienteringskompasset blir mindre brukt. De fleste eliteløperne bruker nå et mindre kompass, festet til tommelen på samme hånd som løperen holder kartet i.
Peilekompasset.
Peilekompasset kan være et orienteringskompass med et speil som gjør det mulig å se både den peilede gjenstanden og kompassnålen samtidig, et spesialkompass med et siktehull og en gradskive som synes samtidig med peilede gjenstanden, eller et båtkompass med håndtak og et speilprisme som viser gradtallet på kompasskiven. På båter er peilekompasset ofte en løs peileplate montert på det ordinære fartøyskompasset.
Et magnetisk skipskompass, de to jernkulene brukes for å korrigere visningen
Skipskompasset.
Kompasset for fartøy, båter, fly eller biler har en gradert kompasskive som viser kursen, er ofte opphengt for å takle krenginger og er væskedempet for kunne leses av i sjøgang. Tradisjonelt var skipskompass inndelt i kardinal- og interkardinalstrek (se nedenfor).
På større fartøy og der avlesningskompass er plassert på magnetisk ugunstige plasser er det normalt med et sentralt plassert hovedkompass, med overføring til andre visningskompass. (repeterkompass?).
Inndeling.
Gradinndeling ved nautisk bruk av kompass
Kardinalsystemet.
Tradisjonelt brukes systemet med fire kardinalstreker for å angi kurser og retninger: Nord, Øst, Syd og Vest. Mellom disse fantes interkardinalstrecken NO (nordøst), SO (sydøst), SV (sydvest) og NV (nordvest). Ytterligere inndeling gir NNO (nordnordøst) ONO (østnordøst) og så videre. Neste nivå er NNOtN (nordnordøst til nord), NNOtO (nordnordøst til øst) og så videre, hvilket gir 11 1/4 grad per strek. Om ytterligere nøyaktighet behøvdes kunne halv- og kvartstrek anvendes. Kardinalstreksystemet lever igjen i f.eks. meteorologisk rapportering: f.eks. sydvestlig vind.
Gradinndeling.
På alle moderne kompass fins også gradinndeling – ofte parallelt med gjenlevninger av kardinalsystemet. Normalt er kompasset inndelt i 360°. For høypresisjonsberegninger deles hver grad inn i (bue)minutter og (bue)sekunder. Visse orienteringskompasser er isteden inndelt i 400 s.k. nygrader (og desimaler), som er en gjenlevning fra et forsøk på å SI-tilpasse vinkelberegninger (landmålingen og flyet var pådrivere, speiderne hang på, og målet var dels enklere matematikk ved at en rett vinkel ble 100° isteden for 90° og dels en høyere nøyaktighet – skiven ble delt i 400x100x100 isteden for 360x60x60). (se også: jordens koordinatsystem).
Feilvisning.
Alle typer av kompass har sine interne og eksterne feil som må justeres, kompenseres eller tas hensyn til ved navigering og vinkelmålinger. For magnetiske kompass er disse: kompassfeil, misvisning og deviasjon.
Kompassfeil.
Kompassfeil er de sammenlagte feil som oppstår ved unøyaktig presisjon ved monteringen av magneter og gradindelinger. På godt konstruerte kompass er disse negligerbare for normal bruk, men enkle kompass kan ha store innbygde feil. Med disse regnes også monteringsfeil – om f.eks. et fast kompass er montert med styrestreken en grad feil kommer alle målinger til å vise denne feilen.
Misvisning.
Misvisningen avhenger av at den geografiske og den magnetiske nordpolen ikke ligger på samme sted - kompasset peker altså ikke mot nord på de fleste steder på jorden. På grunn av varierende magnetisme i jordskorpen kan misvisningen variere noe fra landsdel til landsdel. Den magnetiske nordpolen (egentlig sydpolen men ettersom kompassnålens nordende stiller seg inn mot den jordmagnetiske sydpolen bruker vi av praktiske grunner "feil" betegnelse) ligger for tiden i arktiske Canada og flytter seg meget sakte vestover. Norge ligger slik til i forhold til den magnetiske polen at misvisningen er meget liten, (noen få grader pluss til noen få grader minus). Den lokale misvisningen og dens årlige endring finnes angitt på hvert sjøkart og på flykart. Andre steder er misvisningen betydelig større - de nordlige delene av Grønland har f.eks. 40 graders misvisning.
Deviasjon.
Deviasjon er et samlebegrep for de magnetiske forstyrrelser som oppstår når magnetiske gjenstander og materialer ombord på fartøyet og disses interferens med det jordmagnetiske feltet påvirker kompasset. Jernskrog, skruer, bolter, riggvaier, antenner m.m. gir feilvisning og for større fartøy oppretter man en deviasjonstabell over hvordan feilen fordeler seg på ulike kurser. Denne tabellen brukes siden for å korrigere avlesninger. For mindre båter, kanoer og kajakker er det oftest slurvete plasserte løse gjenstander som forårsaker feilvisning: radioapparater, kniver, lommelykter, hermetikkbokser og liknende.
Fartsfeil.
Et magnetkompass roterer i horisontalplanet på grunn av tyngdekraftens virkning på kompassnåla/rosen. På den nordlige halvkule går magnetfeltlinjene nordover og nedover. Kompassnåla /rosen stiller seg langs magnetlinjens projeksjon på tyngdekraftens horisontalplan. Et fly i slak sving med sentrifugalkraft østover eller vestover får et feil "horisontalplan" som magnetlinjene projiseres mot slik at magnetkompasset viser feil mot vest eller mot øst mens flyet er i sving.
Gyrokompass.
For å komme misvisning og deviasjon til livs, ble gyrokompasset utviklet for større fartøy og for fly. Det bygger på at et opphengt raskt roterende svinghjul, et gyroskop, som er bremset eller låst i en akse, stiller seg inn «parallelt» med jordaksen eller parallelt med horisontalplanet. Gyroskopets akse vil i virkeligheten ikke være parallell med jordaksen, men peke mot et punkt nære Polarstjernen, eller geografisk Nord. Et gyrokompass med rotasjonsakse langs horisonten vil på grunn av jordrotasjonen vise inntil 15 grader feil for hver time etter siste kalibrering.
Elektronisk kompass.
Det er mulig å benytte en GPS-mottaker til å kalkulere retningsinformasjon. GPS-mottakere mottar signaler fra et sett med satellitter og beregner deretter sin posisjon. Når en slik mottaker flyttes, kan bevegelsesretningen (kursen) angis. En kan også lage et GPS-kompass ved at det sammenbygges to GPS-mottakere med noe avstand (ca 1m). Ved at de sammenligner sine posisjoner, vil de kunne regne ut sin kurs og retning til Nord.
Andre elektroniske kompassmoduler benytter et magnetoressistivt metall som har den egenskapen at den elektriske motstanden endres lineært med en endring i vinkel i forhold til jordas magnetfelt. Denne endringen i motstand kan registreres ved å benytte en Wheatstone målebro. Denne typen kompass benyttes mye i elektronisk navigeringsutstyr da disse komponentene er billige i innkjøp. Eksempler er Philips Semiconductors` KMZ51 eller Hitachis hm55b.


Einherjer.
Einherjer (entall einherje; fra norrønt "einheri", flertall "einherjar"), er i norrøn mytologi de mennene som er falt i kamp på jorden, og som kommer til Åsgard etter døden. Einherjene hentes på slagmarken av valkyrier, og de ønskes velkommen av Frøya i Folkvang, eller av Odin i Valhall og Vingolv. Når Ragnarok kommer, skal einherjene kjempe sammen med æsene i det siste og avgjørende slaget på Vigrid-vollen.
Einherjene i Valhall tilbringer dagene med kamp, spising og drikking. Om morgenen tar de hærklær på og utkjemper slag ute på tunet. Når slagene er over, reiser de falne seg uskadd, og einherjene kan sette seg til bords som de beste av venner. Til mat får einherjene kjøtt fra galten Særimne. Kokken Andrimne koker kjøttet i kjelen Eldrimne hver dag, men om kvelden er Særimne levende igjen og klar til å bli slaktet på ny. Mjøden einherjene drikker, kommer fra juret på geita Heidrun som beiter på taket av Valhall.
Det ble ansett som ærefullt å dø kjempende og havne blant einherjene i Åsgard, fremfor å dø av alder eller sykdom. Talemåten «å gjeste Odin i Valhall» ble brukt som metafor for å dø i kamp.


SBS Championship.
Mercedes Championships spilles på Hawaii
SBS Championship er sesongåpningsturneringen i golf på PGA-touren. Startfeltet er begrenset til spillere som vant en turnering på touren i det foregående år. Turneringen spilles på Hawaii i januar. Den ble arrangert for første gang i 1953 og har tidligere vært kjent som "Tournament of Champions" (1953–1974), "MONY Tournament of Champions" (1975–1990), "Infiniti Tournament of Champions" (1991–1993) og "Mercedes-Benz Championship" (1994–2009). Førstepremien er en av de større på touren, og på grunn av det snevre startfeltet utgjør den 20 prosent av potten, til forskjell fra de vanlige 18 prosent. I 2006 var førstepremien 1 080 000 dollar fra potten på 5 400 000 dollar. I tillegg mottar vinneren en bil fra hovedsponsoren Seoul Broadcasting System.


Vigrid (mytologi).
Vigrid, norrønt Vigriðr og islandsk Vígríður, er i norrøn mytologi navnet på den vollen der det siste og avgjørende slaget mellom æser og jotner skal stå ved Ragnarok.
Vigrid-vollen er hundre mil ganger hundre mil stor. Her vil Odin bli slukt av Fenrisulven, Tor og Midgardsormen vil drepe hverandre. Også Frøy, Ty, Heimdall og Loke blir drept. Hele verden, også det store verdenstreet Yggdrasil, blir satt i brann. Restene blir siden borte i havet. Derfra skal en ny og frodig jord stige opp med menneskeparet Liv og Livtrase.
Ifølge Fáfnesmál skal striden finne sted på øya Oskopner.
Vigrid omtales i Vavtrudnesmål og i Gylvaginning.


De kilikiske portene.
De kikiliske portene (tyrkisk " Külek Boazi" eller "Gulek Bogazi") utgjør hovedpasset gjennom Taurus-fjellene i det sørøstre Tyrkia. Deres sørlige åpning er 44 km nord for Tarsus. De kikiliske portene forbinder de lavereliggende slettene i Kilikia og Middelhavskysten med det høyereliggende platået i Anatolia. Portene er den smale kløften der Gökoluk-elven renner. Den antikke ruten var en rute for esel-karavaner, ikke vogner med hjul. Arméen av ti tusen, Aleksander den store, Paulus på sin vei til Galatia og ridderne i det første korstoget passerte alle gjennom de Kilikiske portene.
Da tyske ingeniører arbeidet på jernbaneforbindelsen mellom stranden ved Marmarasjøen på den andre siden av Konstantinopel og Bagdad, klarte de ikke følge den bratte, trange og svingete antikke ruten gjennom passet. Serien av viadukter og tunneler de bygde er blant de største bragdene innen jernbanebygging. Ruten ble åpnet i 1918, og linjen transporterte tyrkiske tropper og krigsmateriell til fronten i Mesopotamia i de siste månedene av første verdenskrig.


Beas (elv).
Indus og dens sideelver, hvorav Beas
Beas (punjabi: ਬਿਆਸ) er en elv i delstatene Himachal Pradesh og Punjab i India. Beas er 475 km lang, og en av Punjabs fem store elver.
Beas begynner ved Rohtang-passet i Himalaya, og løper sammen med elven Sutlej sør for Amritsar. Sutlej renner videre inn i Pakistan hvor den løper sammen med Chenab og fortsetter til Indus.
I Vedaene kalles elven "Arjikuja", og var også kjent som "Vipasa" i oldtidens India. Grekerne kalte elva "Hyfasis", og den markerer den østligste grensa for Aleksander den stores erobringer i 326 f.Kr..


Buddy Holly.
Charles Hardin Holley (født 7. september 1936 i Lubbock, Texas, død 3. februar 1959, Clear Lake, Iowa) er bedre kjent som Buddy Holly. Han var en amerikansk sanger, låtskriver og en av «Rock and Roll»ens pionerer.
Buddy Holly giftet seg 15. august 1958 med Maria Elena Santiago.
Musikalsk bakgrunn.
Holley ble født i Lubbock i Texas. Familien Holley var en musikalsk familie og i tidlig alder lærte han å spille fiolin, piano og gitar.
Høsten 1949 møtte han Bob Montgomery på Hutchison Junior High School. De delte en felles interesse i musikk og startet ganske snart å opptre som duoen Buddy and Bob. Tidlige påvirkninger var bluegrassmusikk, og de sang la seg til å synge tradisjonelle harmoniduetter i lokale klubber og var med på talentkonserter på skoler. Holleys store gjennombrudd ble da de varmet opp for Bill Haley and his Comets ved en lokal rockeforestilling som ble organisert av Eddie Crandall, som også var manager for Marty Robbins. Som et resultat av denne opptredenen, ble Holley tilbudt en kontrakt med Decca Records som soloartist, men noen tidlig suksess som soloartist ble det ikke.
Gjennombruddet.
Tilbake i Lubbock laget Holley seg sitt eget band, The Crickets, og begynte å spille inn plater i Norman Pettys studio i Clovis i New Mexico. Blant de sangene som ble spilt inn var «That'll Be the Day». Petty hadde gode kontakter innen musikkindustrien, og han hadde tro på at «That'll Be the Day» kunne bli en hitsingel. Buddy Holly and The Crickets fikk kontrakt med Coral Records (et selskap som var eid av Decca). Dette gjorde at Buddy var i den uvanlige situasjonen å ha to platekontrakter samtidig. Før «That'll Be the Day» ble sluppet fra kyst til kyst i USA og ble en kjempehit, spilte han hovedgitar på hitsingelen «Starlight» som var spilt inn i april 1957 for Jack Huddle. Under platesigneringen med Coral Records ble navnet hans ved en stavefeil gjort om til Holly, og slik oppsto hans artistnavn.
Påvirkning og ettermæle.
Etter at The Crickets hadde gitt ut flere veldig suksessrike sanger, reiste Buddy Holly og bandet i mars 1958 på turne til Storbritannia. I salen satt det to tenåringer ved navn John Lennon og Paul McCartney, som senere har fremholdt at Holly var den viktigste forutsetning for deres eget musikalske uttrykk. De gjenlevende medlemmer av The Crickets svarte på denne tributten at de ikke kunne tro sine egne ører, at de hadde påvirket historiens mest innovative og populære band: «What? Say that once more, please,» var deres muntre kommentar. Det ble også gjort kjent at navnet, The Beatles (= billene, men skrevet med -ea- som i beat), ble valgt nettopp for å hedre Buddy Hollys insekter, The Crickets (= gresshoppene). The Beatles gjorde en cover av «Words of Love» som er nesten en helt perfekt gjengivelse av Hollys originalversjon. Gruppen spilte også en rekke av Hollys låter på konserter og radioprogrammer for BBC. Også The Rolling Stones gjorde en Holly-cover med sangen «Not Fade Away». Gruppen The Hollies valgte sitt navn for nokså utilslørt å hedre minnet om Buddy Holly.
Hollys personlige stil var mer kontrollert enn Elvis' stil. Den var også mer ungdommelig og oppfinnsom enn den tids Country and Western-stjerner og hadde i flere tiår en sterk innvirkning på ungdomskulturen på begge sider av Atlanterhavet. Dette gjenspeiler seg spesielt i New Wave-bevegelsen gjennom artister som Elvis Costello og Marshall Crenshaw, men også tidligere i folkrock-band som The Byrds og The Turtles. Elton John begynte med briller for å likne Buddy Holly, bare for å oppdage at han faktisk trengte briller.
I 1959 brøt Buddy Holly med The Crickets og dro ut på soloturne med kjente artister som Ritchie Valens, og J. P. Richardson (kjent som «The Big Bopper»). En av tilhørerne under konserten i Duluth i Minnesota, var den unge Robert Zimmerman, som senere ble kjent som Bob Dylan.
I 1986 ble Rockens æresgalleri opprettet, og Holly var i den første gruppa som ble invotert i galleriet.
Dødsfallet.
Gravsteinen over Buddy Holley, med det riktige etternavnet preget inn.
Minneskulptur nær Clear Lake, Iowa, over de tre musikerne som omkom i flykrasjet, (laget og fotografert av Dennis Fernkes, 2005).
Etter en konsert 2. februar i Surf Ballroom i Clear Lake i Iowa bestilte Buddy Holly fly for å slippe å reise i turnébussene, uten varmeapparat. Bussene brøt stadig sammen, og det fortelles at en av artistene i desperasjon blant annet tente bål i en av bussene. Det var meningen at Hollys band skulle sitte i flyet, men «The Big Bopper», en heller stor mann, fikk snakket seg til en av plassene. Valens kastet kron og mynt med Hollys bassist, Waylon Jennings om den siste plassen. Det firepassasjers Beechcraft Bonanza-flyet tok av i kraftig snøvær uten det minste sikt, og turen endte med krasj i maisåkeren til Albert Juhl, flere mil etter avgangen kl 01.05 lokal tid. Både Holly, Valens, Richardson og piloten Roger Peterson ble drept. Waylon Jennings hadde fått influensa og fulgte turnébussen videre: «Håper bussen fryser til is», fleipet Buddy. «Håper flyet ditt ramler ned», svarte Waylon. Det skulle altså gå «troll i ord», og Waylon slet med samvittigheten etter den replikken i årevis.
Holly etterlot seg sin gravide kone, Maria Elena Holly, som mistet barnet kort tid etter. Begravelsen ble holdt i Tabernacle Baptist Church i Lubbock i Texas og Holly ble gravlagt på Lubbock gravlund.
Gravstenen har den korrekte stavingen av navnet hans, Buddy Holley. Den inneholder også en inngravering av hans favorittgitar. I sentrum av Lubbock er det laget en «walk of fame» med plaketter for områdets kjente artister som Mac Davis og Waylon Jennings. Midt på plassen er det også plassert en statue av Holly i full størrelse.
Det tragiske flykrasjet inspirerte Don McLean til å skrive den populære balladen American Pie, som ble en stor hit i 1971 og gjorde 3. februar til «dagen musikken døde». Et feilaktig rykte knyttet til sangen «American Pie» er at dette også var navnet på flyet som styrtet.


Sort hull.
Simulering av hvordan et sort hull kan forstyrre et bilde med en galakse i bakgrunnen.
a> skal kunne se ut. Det sorte hullet har 10 solmasser, og ses her fra en avstand på 600 km. For å opprettholde denne avstanden kreves det en akselerasjon på omkring 400 millioner G.
Sort hull er en betegnelse på region i verdensrommet hvor ingenting kan slippe unna, selv ikke lys. Det er en konsentrasjon av masse med en så stor tyngdekraft at ingenting kan unnslippe. Ikke noe materie eller lys, ikke engang elektromagnetisk stråling, som kommer innenfor det sorte hullet vil slippe unna, men vil forbli der og kan aldri komme ut igjen. Teorien om generell relativitet forutser at en tilstrekkelig kompakt masse vil deformere romtid for å danne et sort hull. Rundt et sort hull er det i en spesiell avstand en tenkt kuleflate kalt for hendelseshorisont som utgjør den nærmeste avstanden der det er mulig å komme ut igjen. Innenfor denne kuleflaten vil det være umulig å komme ut igjen av det sorte hullet. Det kalles «sort» ettersom det absorber alt lys som treffer dens hendelseshorisont, reflekterer ingenting, akkurat som et perfekt svart legeme i termodynamikk. Kvantemekanikk forutser at sorte hull avgir stråling som et sort legeme med en begrenset temperatur. Denne temperaturen er omvendt proporsjonalt til massen i det sorte hullet, noe som gjør det vanskelig å observere denne strålingen for sorte hull stellarmasse eller større.
Objekter med en tyngdekraft som er for sterk for at lyset kan unnslippe, ble først overveid som en mulighet på 1700-tallet av John Michell og Pierre-Simon Laplace. De første moderne forutsigelser av et sort hull i allmenn relativitetsteori ble funnet av Karl Schwarzschild i 1916 som en ren teoretisk konstruksjon, selv om det gikk ytterligere fire tiår før det ble akseptert. Etter at det lenge ble betraktet som en matematisk merkverdighet, var det ikke før på 1960-tallet at teoretisk arbeid viste at sorte hull var en generisk forutsigelse fra generell relativitet. Oppdagelsen av nøytronstjerner satte i gang en interesse for gravitasjonssammensunkne, kompakte objekter som en mulig astrofysisk virkelighet. Siden har man også gjennom astronomiske observasjoner observert sorte hull i universet gjennom deres effekt på den omkringliggende materie.
Historie.
Michell anså det som usannsynlig, men fullt mulig at flere slike objekter kunne finnes i kosmos.
I 1796 fremmet den franske matematikeren Pierre-Simon Laplace den samme tanken i de første og andre utgavene av hans bok "Exposition du système du Monde" (men den ble fjernet fra senere utgaver). Slike «mørke stjerner» ble hovedsakelig oversett på 1800-tallet da det ikke ble forstått hvordan en bølge uten masse som lys kunne påvirkes av tyngdekraft.
Den generelle relativitetsteorien.
a> samtidig som annen materie med meget høy energi slenges ut i form av stråler.
Albert Einsteins allmenne relativitetsteori i 1915 endret dette. Han hadde tidligere påvist at tyngdekraft faktisk påvirket lys. Noen måneder etter utgivelsen av relativitetsteorien utga Karl Schwarzschild løsningen på ligningen som beskrev gravitasjonsfeltet hos en punktformet masse i et for øvrig tomt rom og antydet dermed at det som vi i dag kaller for et svart hull faktisk kunne eksistere. Schwarzschild-radiusen er i dag kjent som radiusen til et ikkeroterende svart hull, men det ble ikke forstått da. Schwarzschild selv trodde ikke at fenomenet kunne manifestere seg fysisk. Noen få måneder etter Schwarzschild kunne Johannes Droste, en student av Hendrik Lorentz, uavhengig gi den samme løsningen for en punktmasse og han skrev mer utfyllende om dens proporsjoner.
I 1931 hadde den indisk astrofysikeren Subramanyan Chandrasekhar kalkulert at ved en generell relativitet ville et ikkeroterende legeme av masse som oversteg en viss grense, i dag kjent som Chandrasekhargrensen, bryte sammen, ettersom det finnes ingenting som forhindret sammenbruddet. Med andre ord, objektet måtte ha en radius på null. Flere av hans samtidige som Arthur Eddington, Lev Landau og andre argumenterte imot teorien ved at en noe ennå ukjent mekanisme ville forhindre sammenbruddet.
De hadde dog bare delvis rett: en hvit dverg (den siste fasen i en stjernes utvikling) er litt mer massiv enn Chandrasekhargrensen vil kollapse inn en nøytronstjerne, som i seg selv er stabil grunnet Paulis eksklusjonsprinsipp. Men i 1939 forutså Robert Oppenheimer og andre at nøytronstjerner over tilnærmet tre solmengder (Tolman–Oppenheimer–Volkoff-begrensningen) ville bryte sammen til sorte hull av de grunner som Chandrasekhar hadde presentert, og konkluderte med at ingen fysisk lov ville være trolig å komme imellom og stoppe i det minste noen stjerner fra å klappe sammen til sorte hull.
Robert Oppenheimer (sammen med Solomon H. Snyder) forutså således at massive stjerner kunne gjennomgå en dramatisk gravitasjonskollaps. Sorte hull kunne i prinsippet oppstå i naturen. Under en periode kalles slike legemer for frosne stjerner ettersom sammenbruddet skulle kunne iakttas som en hastig nedsakning for å siden overgå til Schwarzschildradiusen. De inntil videre hypotetiske sorte hullene fikk dog ingen større oppmerksomhet før sent på 1960-tallet da interessen for sammenfoldete objekter ble tent på nytt i og med oppdagelsen av pulsarer. Kort tid deretter ble begrepet «sort hull» ("black hole") fremmet av og første gang benyttet av den teoretiske fysikeren John Wheeler i en forelesning i 1967. Forut den tiden hadde uttrykket «svart stjerne» ("black star") vært benyttet. Uttrykket forekommer i blant annet et tidlig avsnitt av "Star Trek". I fransk og russisk oversettelse har betydningen av «sort hull» en tilleggmening som «vakkert sammenstøt», noe som er årsaken til at begrepet «svart stjerne» til en viss grad fortsatt blir benyttet.
En ny teori foreslår også at ett sort hull er forbundet med ett hvitt hull, se hvitt hull.


Granulom.
Granulom er betegnelse på en karakteristisk patologisk anatomisk struktur som er uttrykk for en vedvarende immunrespons bestående av fagocytter som har samlet seg. Dette kan være rundt fremmedlegemer som er store, mange eller motstandsdyktige mot nedbrytning, men granulomer kan også oppstå uten at et slikt fremmedlegme er tilstede.
I et granulom finner man vanligvis lymfocytter, fibroblaster, og makrofager. Makrofagene, som er en type fagocytt, er det flest av, og de kalles epiteloide celler når man finner dem i granulomer. Dette er fordi de legger seg lagvis og danner et kontinuerlig cellelag som minner om overflatedannende celler når man ser dem i et mikroskop.
Sarkoidose, spedalskhet, tuberkulose, temporal arteritt (gigantcelle arteritt), Wegeners granulomatose, Crohns sykdom


Marcello Lippi.
Marcello Lippi (født 11. april 1948 i Viareggio) er en italiensk fotballtrener.
I løpet av spillerkarrieren, som begynte i 1969, spiilte Lippi fro Savona, Sampdoria og Pistoiese. Han ble trener i 1982 for Sampdorias ungdomslag, og etter diverse jobber i lavere divisjoner, ble han hovedtrener i Serie A i 1989 for Cesena. Deretter gikk Lippi til Lucchese, Atalanta og Napoli.
I 1994 tok Lippi over Juventus og førte dem blant annet til fem seriemesterskap og en seier i Champions League i 1996. Han førte så laget til denne finalen de to neste sesongene, men begge tapte Juventus mot henholdsvis Borussia Dortmund og Real Madrid. I 1998/99-sesongen ble han etterhvert byttet ut med Carlo Ancelotti, da resultatene uteble. Etter dette ble han sjef for Inter uten all verdens resultater. Han overtok Juventus igjen foran 2002/03-sesongen og førte klubben frem til et nytt seriemesterskap og en ny finale i Champions League, hvor Juventus tapte for Milan. Dette var Lippis tredje strake tap i en Champions League-finale.
Etter to sesonger i Juventus ble han ansatt som trener for i juli 2004, etter at Giovanni Trapattoni hadde gitt seg. Under Lippis ledelse kvalifiserte Italia seg til VM i Tyskland 2006. Under mesterskapet imponerte Italia mer og mer, og vant til slutt hele VM for fjerde gang i landets historie. De slo på straffespark i finalen og kunne juble over sitt fjerde gull i fotball-VM.
Etter VM-gullet la Lippi opp som trener, men etter den skuffende italienske innsatsen i EM 2008 under Roberto Donadoni gjorde Lippi comeback som landslagstrener for Italia.


Gianluigi Buffon.
Gianluigi Buffon Masocco (født 28. januar 1978 i Carrara) er en italiensk fotballspiller. Han er målvakt for Juventus og.
Buffon startet karrieren i Parma i 1995, og gikk til Juventus i juli 2001 for om lag 400 millioner kroner, som til da, tidenes dyreste keeper.
I 2004–05 hjalp Buffon Juventus til lagets tredje Serie A-tittel på fire sesonger. Buffons utrolige redninger i den avgjørende kampen mot AC Milan var med på å avgjøre kampen. Tittelen ble, i likhet med neste års tittel, imidlertid trukket tilbake etter dommerskandalen i 2006.
Da Juventus ble flyttet ned til Serie B, valgte Buffon å bli i klubben, til tross for at han kunne gått til en rekke andre klubber. Kontrakten med Juventus ble våren 2007, da klubben var sikret opprykk til Serie A igjen, forlenget til 2012.
Buffons debut i Serie A var for Parma mot Milan, 19. november 1995.
Landslagskarriere.
Buffon debuterte for landslaget mot 29. oktober 1997.
Etter å ha vært reserve for Gianluca Pagliuca under VM 1998 og gått glipp av EM 2000 på grunn av en skade, startet Buffon for Italia under VM 2002 og EM 2004.
I VM i 2006, som Italia vant, ble Buffon kåret til beste keeper og fikk Lev Jasjin-prisen.
Involvering i dommerskandalen 2006.
12. mai 2006 ble det påstått at fire Juventus-spillere var mistenkt for å ha satset penger på kamper som de selv hadde deltatt i. To av dem skulle ha vært stjernene Gianluigi Buffon og Fabio Cannavaro, ifølge svenske "Expressen", og nevner to cupkamper mot Atalanta i 2006 og i 2005 hvor Juventus tapte. Buffon ble frikjent.


Kirkby Stephen.
Kirkby Stephen er en liten markedsby i Cumbria i England. Den ligger vest for elven Eden.
Byen er kjent for sin store sognekirke, kjent som «Dalenes katedral», som har et relieff datert til det 8. århundre av den norrøne guden Loke som er bundet og lenket.
Edvard III ga byen markedsrettigheter i 1353, og det holdes fremdeles marked der, nå en gang i uken. Det er også mange antikvitetshbutikker i byen.
I nærheten av Kirkby Stephen ligger Devils Hole, en interessant steinformasjon over en elv, som det er knyttet flere legender til.


Fabio Cannavaro.
Fabio Cannavaro (født 13. september 1973 i Napoli) er en italiensk tidligere fotballspiller (forsvarer) som blant annet var kaptein for.
På klubbnivå spilte han for Napoli (1992–95), Parma (1995–2002), Inter (2002–04) og Juventus (2004–06). Han ble i 2006 kåret til Årets italienske spiller i Serie A. Samme år gikk han til Real Madrid og fikk draktnummer 5.
I 2006 ble Cannavaro kåret til Årets spiller av FIFA. 2006–2007-sesongen var ikke på høyde med tidligere prestasjoner, men Real Madrid vant La Liga. Det var en stund usikkert om Cannavaro ville reise tilbake til Napoli da laget rykket opp til Serie A, men overgangen kom ikke i stand. Det er allikevel fortsatt muligheter for at han vil avslutte karrieren der, men i 2009 returnerte han til Juventus. I 2010 skrev han under for Al-Ahli Dubai, men i sommeren året etter la han opp som fotballspiller.
Landslagskarriere.
Cannavaro har over 100 landskamper for Italia. Han spilte for landslaget under VM 1998, VM 2002, VM 2006, VM 2010 og under EM 2000 og 2004.
Involvering i dommerskandalen 2006.
Den 12. mai 2006 ble det påstått at fire Juventus-spillere var mistenkt for å ha satset penger på kamper som de selv har deltatt i. To av dem skulle være stjernene Gianluigi Buffon og Cannavaro, ifølge svenske "Expressen", og nevnte to cupkamper mot Atalanta i 2006 og året før hvor Juventus tapte.


Philippe de la Chambre.
Philippe de la Chambre O.S.B. (franskmann, død 21. februar 1550) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed av Saint-Pierre-de-Corbie i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1533 av pave Klemens VII under hans fjortende konsistorium.
Chambre, Philippe de la
Chambre, Philippe de la
Chambre, Philippe de la
Chambre, Philippe de la


Odet de Coligny de Châtillon.
Odet de Coligny de Châtillon (død 13. april 1571 i England) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1533 av pave Klemens VII under hans fjortende konsistorium, i en alder av 18 år. I 1563 ble han erklært heretisk av Pius III etter at det var blitt klart at han var blitt kalvinist, og samtidig fratatt kardinalsverdigheten.
Han giftet seg med Elisabeth de Kanteville ikledt kardinalsdrakt.
Han ble forgiftet av sin kammervalet.
Coligny de Châtillon, Odet de
Coligny de Châtillon, Odet de


Claude de Longwy de Givry.
Claude de Longwy de Givry
Claude de Longwy de Givry (død 9. august 1561) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Langres i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1533 av pave Klemens VII under hans fjortende konsistorium.
Longwy de Givry, Claude de
Longwy de Givry, Claude de
Longwy de Givry, Claude de


Jean Le Veneur.
Jean Le Veneur (født 1505, død 8. august 1543) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Lisieux i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1533 av pave Klemens VII under hans fjortende konsistorium.
Le Veneur, Jean
Le Veneur, Jean
Le Veneur, Jean
Le Veneur, Jean


Jean d'Orléans-Longueville.
Jean d'Orléans-Longueville (død senest november 1533) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toulouse og biskop av Orléans.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1533 av pave Klemens VII under hans trettende konsistorium.
Orléans-Longueville, Jean d'
Orléans-Longueville, Jean d'
Orléans-Longueville, Jean d'


Esteban Gabriel Merino.
Esteban Gabriel Merino (født i 1472 i Santisteban del Puerto i Spania, død i juli 1535) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var bl.a. biskop av Jaén i Spania og patriark av Vestindia.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1533 av pave Klemens VII under hans tolvte konsistorium.


Antonio Pucci.
Antonio Pucci (død 12. oktober 1544) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pistoia i Italia.
Han ble utnevnt til kardinal i september 1531 av pave Klemens VII under hans ellevte konsistorium.
Pucci, Antonio
Pucci, Antonio
Pucci, Antonio


Juan Pardo de Tavera.
Juan Pardo de Tavera (født 16. mai 1472, død 1. august 1545) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Compostela i Spania, senere av Toledo.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1531 av pave Klemens VII under hans tiende konsistorium.
Pardo de Tavera, Juan
Pardo de Tavera, Juan
Pardo de Tavera, Juan


Alfonso de Manrique.
Alfonso de Manrique (død 28. september 1538) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sevilla i Spania.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1531 av pave Klemens VII under hans tiende konsistorium.
Manrique, Alfonso de
Manrique, Alfonso de
Manrique, Alfonso de


Castel Sant'Angelo.
Castel Sant'Angelo, også kalt Engelsborgen på norsk, er en bygning ved Tiberen i Roma, nær Vatikanet. Den ble bygd i det annet århundre av keiser Hadrian som et mausoleum.
Navnet kommer fra historien om at erkeengelen Mikael en gang viste seg over borgen; under en pestepidemi gikk paven og folket i prosesjon, og de så engelen stikke et sverd i sliren som tegn på at pesten skulle opphøre. En statue av engelen ble reist på borgen, som fikk sitt nye navn. Dagens statue er den kopi av den opprinnelige.
I middelalderen ble det ombygd til en kraftig festning, selv om det meste av den gamle strukturen ble bevart. Pave Nikolas III sammenbandt borgen med Peterskirken med en overbygd korridor kalt "Passetto di Borgo". Borgen lå på et strategisk sted i forhold til broene over Tiberen, som det var færre av dengang enn i dag.
Borgen ble utsatt for mange beleiringer, og er særlig kjent fra «Sacco di Roma» da keiser Karl Vs styrker plyndret Roma i 1527 og pave Klemens VII klarte å flykte til Engelsborgen.
Castel Sant'Angelo ble også benyttet som fengsel. En av fangene var Giordano Bruno, som ble holdt der i seks år.
I dag er borgen et museum, hvor man blant annet kan se de pavelige gemakker. Fra toppen er det god utsikt til blant annet Peterskirken.


Martin Franz Julius Luther.
Martin Franz Julius Luther (født 16. desember 1895 i Berlin i Tyskland, død 13. mai 1945 i Berlin) var undersekretær i det tyske utenriksdepartement ("Auswärtiges Amt") under det nasjonalsosialistiske regimet.
Tidlig karriere.
I 1914 meldte Luther seg som frivillig til krigstjeneste under første verdenskrig, og han ble i 1918 forfremmet til løytnant. Senere arbeidet han som møbelspeditør. Han meldte seg inn i NSDAP i mars 1932.
Luther ble brukt av Joachim von Ribbentrop for å flytte hans møbler fra Berlin til London da Ribbentrop ble ambassadør der. Han ble deretter ansatt av Ribbentrop og hans hustru som interiørarkitekt for den nye tyske ambassade som Ribbentrop hadde bygd i London. Luther var en dyktig planlegger, og det førte til at han ble engasjert som en av lederne av Ribbentrops partibaserte utenrikspolitiske rådgivningsgruppe ("Dienststelle Ribbentrop") senere samme år. Han ble en av Ribbentrops favoritter når det gjaldt å få «ordnet» ting. Etter at Ribbentrop overtok som tysk utenriksminister i 1938 (etter Konstantin von Neurath), ble Luther leder for NSDAP-avdelingen ved "Auswärtiges Amt". I 1941 ble han ministerialdirektør med embedsbetegnelsen "understatssekretær".
Luther og jødeforfølgelsene.
Luther var fra 1940 til 1943 som leder for Avdeling D (Tyskland) ansvarlig for samarbeidet med Himmler og RSHA og for fagområdet D III ("Judenfrage, Rassenpolitik, Information der Auslandsvertretungen über wichtige innenpolitische Vorgänge" = "Jødespørsmålet, rasepolitikk, utenriksrepresentasjonenes informasjoner om viktige innenrikspolitiske begivenheter"). Ved sitt tette samarbeid med Adolf Eichmanns tjenestested gjorde Luther Avdeling D til et av de embedsinstanser som beskjeftiget seg med "Endlösung" ("Den endelige løsning" på "jødespørsmålet").
Utenriksdepartementets bidrag til folkemordet på jødene bestod først og fremst i den diplomatiske forberedelse og sikring av jødedeportasjonene fra okkuperte eller vennligsinnede stater. På Wannsee-konferansen i januar 1942, som var sammenkalt av SS-Obergruppenführer Reinhard Heydrich for å gjennomarbeide detaljene for «Den endelige løsning», anbefalte Luther at man på grunn av de lavere antall jøder i de nordiske land i første omgang satte dem til side, og konsentrerte seg mer om det sørøstlige og det vestlige Europa.
Etter møtet tilfalt det Luthers avdeling å overtale eller presse de tyske satellittstater til å utlevere sine jødiske befolkninger, en oppgave han utførte med stor iherdighet.
Komplott mot Ribbentrop.
Merkelig nok fortsatte Luther også under denne perioden å virke som fru Ribbentrops assistent ved utvalg av design og møbler til hennes forskjellige hus, og til å gi henne råd i klesveien. Luther mislikte sterkt å måtte arbeide for Ribbentrops hustru, og gav til kjenne for venner at hun behandlet ham som en av tjenerstaben. Dette var begynnelsen på bruddet mellom ham og familien Ribbentrop.
I 1943 var Luther involvert i et forsøk på å få Ribbentrop avsatt i håp om å overta denne stillingen selv. Blant de andre sentrale personer i planleggingen var Marschall von Bieberstein (også han fra utenriksdepartementet) og Walter Schellenberg (en etterretningsoffiser). Gruppen var kommet til at utenriksdepartementet måtte ledes av noen som ville være beredt til å forhandle om fred med den vestallierte, og tok indirekte kontakt med Vatikanet som de anså som en mulig kontaktvei. Pave Pius XII signaliserte indirekte beredskap ved å rette et åpent brev til sin statssekretær kardinal Luigi Maglione, der han oppfordret til bønner for fred, særlig fra barn.
Ribbentrop ble klar over planene om å få ham skjøvet til side. Luther ble dermed den 16. februar 1943 innsatt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som «privilegert» fange. Med unntak av Schellenberg ble de øvrige sendt til fronten, noe som ofte betød den visse død.
En måned etter at Den røde armé i mai 1945 hadde befridd fangene i Sachsenhausen, døde Luther på et sykehus i Berlin.


Plyndringen av Roma 1527.
Plyndringen av Roma (italiensk "Sacco di Roma") var en hendelse som fant sted i Roma i 1527, under de italienske kriger.
Etter at pavedømmet lenge hadde vært alliert med Det tysk-romerske rike, snudde pave Klemens VII. Han fryktet at keiserens makt ville bli for sterk ettersom Karl V allierte seg med italienske fyrster, og sluttet derfor selv en allianse med Frankrike. Karl V kunne ikke akseptere dette, og sendte styrker til Roma.
Byen ble angrepet 6. mai 1527. De fleste av de keiserlige soldatene var leiesoldater, hvis betaling for en stor del besto i at de fikk plyndre. I flere dager ble derfor både offentlige bygninger, kirker og private hjem tømt for verdisaker, og mange bygninger ble sterkt skadet eller helt ødelagt.
Klemens VII søkte tilflukt i Castel Sant'Angelo, men måtte etter kort tid overgi seg, og tilbrakte de neste seks månedene som keiserens fange.


Åmot ungdomsskole.
Åmot ungdomsskole ligger i Åmot kommune på tettstedet Rena. Skolen har ca. 150 elever og 20 ansatte. Skolen er kjent i Norge på grunn av sine IKT-prosjekter. De gjennomfører årlig prosjekter i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris og Birkebeiner-arrangementene.


Fylkesvei 205.
Fylkesvei 205 (Fv205) er en vei som går mellom Roverud og Berg i Kongsvinger kommune. Mellom Hokkåsen og Berg følger veien mer eller mindre Skasvassdraget. Veiens lengde er 15,3 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 206.
Fylkesvei 206 (Fv206) er en vei som går mellom Flisa og grensen mot Sverige. Veiens lengde er 37,3 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Tenzing Norgay.
Tenzing Norgay (født ca. 15. mai 1914, død 9. mai 1986) var en nepalsk sherpa, deltaker på sju ekspedisjoner til Mount Everest, og det første menneske som sto på toppen, sammen med sir Edmund Hillary, 29. mai 1953.
Ungdom.
Tenzing kom fra en bondefamilie i Khumbu i Nepal, nær Mount Everest, som sherpaene kaller "Chomolungma". På den tiden han klatret Everest var den generelle oppfattelsen at han var født i Khumbu, men på 1990-tallet ble det klart at han var født og oppvokst i Kharta-dalen i Tibet, øst for Mount Everest. Dette hadde blitt holdt hemmelig av politiske grunner.
Hans eksakte fødselsdato er ikke kjent, men han visste at det var i mai, på grunn av været og avlingene. Etter at han nådde toppen av Everest 29. mai, bestemte han seg for å feire sin fødselsdag på den datoen deretter.
Han ble opprinnelig kalt for «Namgyal Wangdi», men som et barn ble navnet hans endret etter råd fra lamaen og grunnleggeren av det berømte Rongbuk-klosteret, Ngawang Tenzin Norbu. Tenzing Norgay oversettes til «rik-heldig-følger-av-religion». Hans far, en yak-bonde, var Ghang La Mingma (død 1949) og hans mor var Dokmo Kinzom (som var i live da han klatret Everest); han var den 11. av 13. barn, der de fleste døde i ung alder.
Han rømte til Katmandu to ganger som gutt, og bosatte seg som 19-åring i sherpa-samfunnet i Song Bhusti i Darjeeling, i Vest-Bengal, India.
Fjellklatring.
Tenzing deltok som bærer i store høyder på tre offisielle britiske forsøk på å klatre Everest fra den nordlige (tibetanske) side på 1930-tallet.
Han deltok også i andre klatrekspedisjoner i andre deler av det indiske subkontinentet, og i en periode tidlig på 1940-tallet bodde han i det nåværende Pakistan. Han har sagt at den vanskeligste klatringen han noensinne deltok i, var på Nanda Devi East, der flere mennesker ble drept.
I 1947 deltok han i et mislykket forsøk på Everest. En engelskmann ved navn Earl Denman, Ange Dawa Sherpa og Tenzing dro ulovlig inn i Tibet for å forsøke å bestige fjellet, men de måtte gi opp forsøket fordi de kom ut for en sterk storm da de hadde nådd 6700 meters høyde. Denman ga opp, og alle tre snudde og kom trygt tilbake.
I 1952 deltok han i to sveitsiske ekspedisjoner ledet av Raymond Lambert, det første seriøse forøket på å klatre Everest fra den sørlige (nepalske) siden. I denne ekspedisjonen nådde Tenzing og Lambert opp til 8599 meter, og måtte snu bare 260 høydemeter fra toppen på grunn av dårlig vær.
Everestekspedisjonen i 1953.
John Hunt laget to lag i forsøket på å nå toppen i 1953: Tom Bourdillon og Charles Evans, og Hillary og Tenzing. Edmund Hillary gjorde derfor et oppriktig forsøk på å bli gode venner med Tenzing.
Hunt-ekspedisjonen var lagarbeid, i likhet med andre ekspedisjoner av denne typen. Lowe organiserte forberedelsene til å klatre Lhotse Face, en stor og bratt isvegg under toppen av Lhotse. Hillary fant en rute igjennom det farefulle Khumbu-brefallet.
Ekspedisjonen satte opp hovedbasen i mars 1953. Gjennom møysommelig arbeid satte de opp sin siste leir på Sørskaret på 7900 meters høyde. 26. mai gjorde Bourdillon og Evans et forsøk på å nå toppen, men snudde da Evans sitt oksygensystem fikk en feil. Paret var bare 100 meter unna toppen). Hunt ba så Hillary og Tenzing om å forsøke å nå toppen.
Snø og vind holdt paret værfast i to dager på Sørskaret. De begynte videre oppstigning 28. mai med et støttemannskap bestående av Lowe, Alfred Gregory og Ang Nyima. De to satte opp et telt på 8500 meter 28. mai mens støttegruppen returnerte ned fjellet. Morgenen etter oppdaget Hillary at støvlene hans hadde frosset steinharde på utsiden av teltet. Han brukte to timer på å tine de før han og Tenzing forsøkte seg på den siste delen av oppstigningen til toppen med 10 kg sekker. Den siste vanskeligheten på opptigningen var en 12 meter høy steinvegg som senere fikk navnet «Hillary Step». Hillary så en mulighet til å klatre opp en sprekk i veggen mellom steinen og isen, og Tenzing fulgte etter han. Etter det var det relativt lett. De nådde toppen kl 11:30 am. Som Hillary sa det senere: «"A few more whacks of the ice axe in the firm snow, and we stood on top".».
De tilbrakte bare 15 minutter på toppen. De lette etter bevis for at den tidligere Mallory-ekspedisjonen hadde nått toppen, men uten hell. Hillary tok et bilde av Tenzing, Tenzing la igjen sjokolade i snøen som en offergave, og Hillary la igjen et kors som han hadde fått. Fordi Tenzing ikke visste hvordan han skulle bruke et kamera, er det ingen bilder av Hillary der, kun av Tenzing.
Tenzing og Hillary var de første til å sette sine ben på toppen av Mount Everest, men journalistene var veldig opptatt av hvem av de to som hadde retten til å si at «han var den første», og «hvem som bare var nr 2». Tenzing var opptatt av lagarbeidet og lagets suksess. Han blåste av påstander om at han noensinne ble dratt av andre, men avslørte etterhvert at Hillary var den første oppe. Tenzing konkludete «If it is a shame to be the second man on Mount Everest, then I will have to live with this shame.»
Etter Everest.
Tenzing ble senere direktør for felttreningen i Himalayan Mountaineering Institute i Darjeeling. I 1978 grunnla han Tenzing Norgay Adventures, et selskap som organiserer fotturer i Himalaya. I 2003 ble selskapet ledet av hans sønn Jamling Tenzing Norgay, som selv nådde toppen av Everest i 1996. Tenzing døde av bronkitt i Darjeeling i 1986.
Offentlig anerkjennelse.
Tenzing ble belønnet med George Medal fra den britiske regjeringen for sine anstrengelser i forbindelse med ekspedisjonen til Everest.
Etter suksessen ble Tenzing møtte med stor beundring både i India og Nepal, og ble også tilbedt av folk som trodde han var en inkarnasjon av Buddha eller Shiva.
En statue av Tenzing er reist i Darjeeling.
Den nepalske regjeringen bestemte i februar 2008 å oppkalle flyplassen i Lukla ville få navnet Tenzing-Hillary Airport til minne om både Norgay og Hillary
Famileliv.
Tenzing ble gift tre ganger. Hans første kone Dawa Phuti, døde ung i 1944. De hadde en sønn, Nima Dorje, som døde 4 år gammel og to døtre, Pem Pem, hvis sønn Tashi Tenzing også klatret Everest, og Nima, som giftet en filippinsk dame ved navn Noli Galang. Hans andre kone var Ang Lahmu, et søskenbarn av hans første kone. De fikk ingen barn, men hun ble stemor for Tenzing sine første barn. Hans tredje kone var Dakku, som han giftet seg meg, mens hans andre kone fremdeles var i live, som tilltatt i sherpa-tradisjonene. De fikk sønnene Norbu, Jamling og Dhamey. Andre slektninger er nevøene Nawang Gombu og Topgay som begge var med på den vellykkede ekspedisjonen i 1953.
Tenzing lærte seg aldri å lese eller skrive, men han snakket flere språk. Hans morsmål var sherpa-språket, men han snakket også engelsk, tibetansk og et par andre språk fra den indiske subkontinentet.


Guido Ascanio Sforza.
Guido Ascanio Sforza di Santa Fiora (født 22. november 1518 i Roma i Italia, død 6. oktober 1564 i Mantova) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Montefiascone i Italia 1528–1555.
Han ble utnevnt til kardinal i desember 1533 av pave Paul III under hans første konsistorium. Han var pavens barnebarn, og bare 16 år da han ble kardinal.
Han var bror til kardinal Alessandro Sforza (kreert 1565), onkel til Francesco Sforza (kreert 1583), og grandonkel til Federico Sforza (kreert 1645).
Sforza, Guido Ascanio
Sforza, Guido Ascanio
Sforza, Guido Ascanio
Sforza, Guido Ascanio


Alessandro Farnese den yngre.
Alessandro Farnese den yngre (født 20. oktober 1520 i Roma i Italia, død 2. mars 1589) var en av den katolske kirkes kardinaler og titulærpatriark av Jerusalem.
Han ble utnevnt til kardinal i desember 1533 av pave Paul III under hans første konsistorium.
Han var pavens nevø, og grandonkel til den senere kardinal Odoardo Farnese (kreert 1591).


Shepway.
Shepway er et administrativt distrikt i Kent i det sørøstlige England. Administrasjonsbyen er Folkestone.
Både motorveien M20 og Kanaltunnel-linjen går gjennom distriktet, og den vestlige enden av Kanaltunnelen ligger i Cheriton, som er en del av Folkestone.


Henning Mankell.
Henning Georg Mankell (familienavnet uttales med trykk på første stavelse) (født 3. februar 1948) er en svensk forfatter og teaterregissør. Med bøkene om politietterforskeren "Kurt Wallander" fra Ystad i Skåne er han blitt en suksessforfatter ikke bare i Sverige og resten av Norden, men også internasjonalt.
Biografi.
Mankell ble født i Stockholm, men flyttet til Sveg i Härjedalen i 1950 etter at moren hadde forlatt familien. Han har bare ett søsken, en søster. Han bestemte seg for å bli forfatter allerede på barneskolen, og likte å lese mye, spesielt om Afrika. Da han var 12 år flyttet familien til Borås i nærheten av Göteborg. Han dro til sjøs i 1964, og i 1968 ble det første teaterstykket hans oppført i Stockholm. Han er gift med Eva Bergman, som er frilansregissør og Ingmar Bergmans datter. Mankell har en sønn fra et tidligere ekteskap samt stebarn. De siste 20 årene har han vekselvis bodd mye i Sverige og i Maputo i Mosambik der han har arbeidet som teaterregissør og dramaturg. De senere årene har han i hovedsak bodd i Sverige, men med enkelte kortere oppdrag i Mosambik. Han var med om bord på ett av skipene i konvoien med skip til Gaza som ble bordet av Israel 31. mai 2010.
Mankell debuterte i 1973 med boken Bergsprängaren. Han fikk prisen for beste svenske kriminalroman i 1991. Han startet Leopard forlag i 2001.
Hans fire barnebøker om Joel, som begynte med "Hunden som sprang mot en stjerne" (1990) skildrer en oppvekst i Norrland på sent 1950-tall.


Girolamo Ghinucci.
Girolamo Ghinucci (født i 1480 i Siena i Italia, død 3. juli 1541 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han var biskop av Ascoli Piceno 1512–1518. Senere var han pave Leo Xs nuntius i England. Kong Henrik VIII utnevnte ham til en av sine rådgivere, og han var i tre år den engelske ambassadør til Spania. Han ble utnevnt til biskop av Worcester i 1522, men tiltrådte aldri, og ble utvist da kongen brøt med paven – skjønt bispetittelen beholdt han til sin død. Han var også administrator av Malta 1523–1538.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1535 av pave Paul III under hans andre konsistorium. Han var en ivrig forkjemper for kirkelig reform, og satt i en kommisjon for dette formål (de øvrige medlemmer var kardinalene Giovanni Piccolomini, Lorenzo Campeggio, Girolamo Simoneta, Gasparo Contarini, Alessandro Cesarini og Rodolfo Pio de Carpi)
Senere satt han i en kommisjon for forberedelse av et reformkonsil, sammen med Giovanni Domenico de Cupis, Lorenzo Campeggio, Giacomo Simoneta, Gasparo Contarini, Gian Pietro Carafa, Giacomo Sadoleto, Alessandro Cesarini og Reginald Pole.
Sammen med kardinalene Alessandro Cesarini og Giovanni Domenico de Cupis fikk han i oppdrag å megle fred mellom kong Frans I av Frankrike of keiser Karl V. I 1540 var han medlem av en kardinalskommisjon for reformen av Den romerske kurie, sammen med Giovanni Domenico de Cupis, Reginald Pole, Alessandro Cesarini, Giovanni Maria del Monte, Bartolomeo Guidiccioni, Marino Grimani, Girolamo Aleandro, Nicolò Ridolfi, Gasparo Contarini, Gian Pietro Carafa og Marcello Cervini.
Ghinucci, Girolamo
Ghinucci, Girolamo
Ghinucci, Girolamo
Ghinucci, Girolamo
Ghinucci, Girolamo


Nikolaus von Schönberg.
Nikolaus von Schönberg O.P. (født 11. august 1472 i Meissen i Sachsen, død 7. september 1537 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han sluttet seg til dominikanerordnen etter å ha hørt Girolamo Savonarolas forkynnelse. Han var prior i ordenens hus i Lucca, Siena og Firenze, og senere provinsial for Det Hellige Land. Dessuten var han med på Femte Laterankonsil.
Han var erkebiskop av Capua 1520–1535, men var stadig på pavelige oppdrag i Polen, Ungarn, Frankrike (Blois), Spania (Burgos) og England (London). Han var også nuntius til keiseren i 1529, og representerte tyske interesser ved Pavestolen under fire paver.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1535 av pave Paul III under hans andre konsistorium. Han var en ivrig forkjemper for kirkelig reform.


Oroses I av Parthia.
Oroses I av Parthia hersket over det parthiske imperiet rundt 109–129. Han etterfulgte sin bror Pacorus II. I hele hans styre kjempet han med den rivaliserende kongen Vologases III som hadde sitt sete øst i Parthia.
Oroses invaderte Armenia og plasserte først sin nevø Exedares, og så sin bror Parthamasiris på den armenske tronen. Denne innblandingen i den tradisjonelle innflytelsessfæren til Romerriket, de to imperiene hadde delt hegemoniet over Armenia siden Neros tid 50 år tidligere, førte til en krig med den romerske keiseren Trajan.
I 113 invaderte Trajan Parthia, og marsjerte først mot Armenia. I 114 overgav Parthamasiris seg og ble drept. Trajan annekterte Armenia til det romerske imperiet. Så snudde han mot sør inn i selve Parthia, tok byene Babylon, Selevkia og til slutt hovedstaden Ktesifon i 116. Han avsatte Oroses I og satte sin egen marionetthersker, Parthamaspates, på tronen. I Mesopotamia tok bror til Oroses, Mithridates IV, og hans sønn Sanatrukes II tronen og kjempet mot romerne, men Trajan marsjerte sørover til den persiske gulf, beseiret dem og erklærte Mesopotamia som en ny provins i imperiet. Senere i 116, krysset han Khuzestan-fjellene inn i Persia og erobret den store byen Susa.
Etter Trajans død og romernes tilbaketrekning fra området, beseiret Oroses enkelt Partamaspates og gjenerobret den persiske tronen. Hadrian erkjente dette tapet, anerkjente Oroses og styrket og returnerte Oroses sin datter som hadde blitt tatt til fange av Trajan.
Det ser ut til at konflikten med Roma hadde svekket Oroses og styrket hans rival Vologases, fra rundt 121 er der få mynter av den første og mange av den siste.


Parthamaspates av Parthia.
Parthamaspates, sønnen til Oroses I, tilbrakte mye av sitt liv i romersk eksil. Han fulgte den romerske keiseren Trajan på hans felttog for å erobre Persia. Keiser Trajan hadde opprinnelig planer om å annektere Persia som del av Romerriket, men bestemte seg for å plassere Parthamaspates på den persiske tronen som romersk klientkonge, som han gjorde i 116. Etter at romerne trakk seg ut av området, beseiret Oroses enkelt Parthamaspates og gjenerobret den persiske tronen.
Etter sitt nederlag i Persia, flyktet Parthamaspates igjen til romerne som da, som en kompensasjon, satte ham til å styre Osroene, en liten romersk klientstat mellom Lilleasia og Syria.


Mithridates IV av Parthia.
Mitridates IV av Partia hersket over den vestlige delen av det partiske imperiet fra rundt 129 til 140. Han var bror til Oroses I. Under invasjonen av Mesopotamia av den romerske keiseren Trajan i 116, tok han tronen men ble beseiret. Etter Oroses sin død rundt 129 tok han tronen og fortsatte kampen mot den rivaliserende kongen Vologases III. Han døde i et angrep på Kommagene rundt 140. Han utnevnte sin sønn Sanatrukes som etterfølger, men han falt i et slag mot romerne. En annen sønn, Vologases IV, tok tronen etter døden til Vologases III i 147.


Roberto Baggio.
Roberto Baggio (født 18. februar 1967 i Caldogno, Italia) er en tidligere italiensk fotballspiller.
Roberto Baggio var en offensiv midtbanespiller/angriper med meget bra teknikk. Han spilte i Italias største klubber og er blant Italias mest populære spillere. På deltok han i tre VM-sluttspill. I sitt første VM kom den unge Baggio inn som et friskt pust og scoret tre mål. Fire år senere var han utpekt som mannen som skulle lede Italia til et nytt VM-gull.
Italia gikk til VM-finalen, mye takket være Baggios avgjørende scoringer. I finalen mot ble Baggio i stedet syndebukken, idet han bommet på det avgjørende straffesparket.
I 1998 deltok Baggio i sitt siste VM, og var igjen en viktig del i det italienske laget. Totalt spilte Baggio 56 landskamøper for Italia, og scoret 27 mål. Han la opp som fotballspiller våren 2004.


Vologases IV av Parthia.
Vologases IV av Parthia hersket over det parthiske imperiet rundt 147–191. Han var sønnen til Mithridates IV og forente de to halvdelene av imperiet som hadde vært splittet mellom hans far og Vologases III.
Konflikter med Roma startet rundt 155 med en disputt, som vanlig, over kongedømmet Armenia. I 162–166 ble Parthia angrepet av den romerske keiseren Lucius Verus. I denne krigen ble Selevkia ødelagt og palasset i hovedstaden Ktesifon ble brent til grunnen av Avidius Cassius i 164. De romerske legionene rykket så langt som Media. Vologases inngikk fred, men ble tvunget til å gi fra seg det vestlige Mesopotamia til romerne.
Vologases kan være den kong Volgash av parsee-tradisjonen, som startet samlingen av skriftene til Zoroaster.


Oroses II av Parthia.
Oroses II av Parthia var en som gjorde krav på tronen til det parthiske imperiet rundt 190. Han er ukjent for historien med unntak av myntene han gav ut. Tidspunktet for hans styre antyder at han gjorde opprør mot Vologases IV, men var ute av stand til å opprettholde seg mot Vologases V. Hans mynter ble gitt ut ved Ekbatana, som antyder at han kontrollerte Media.


Vologases V av Parthia.
Vologases V av Parthia hersket over det parthiske imperiet rundt 191–208. Han var sønnen til Vologases I av Armenia.
Han ble angrepet av den romerske keiseren Septimus Severus i 195. Severus rykket inn i Mesopotamia, okkuperte Nisibis og plyndret den parthiske hovedstaden Ktesifon i 199, fanget mange parthere og solgte dem som slaver. Han forsøkte forgjeves å erobre den arabiske festningen ved Atra. I 202 ble fred gjenopprettet med Romerriket i kontroll over hele Mesopotamia.
Han ble etterfulgt av sin eldre sønn Vologases VI, men en yngre sønn, Artabanes IV gjorde opprør og borgerkrig fulgte.


Luís Figo.
Luís Filipe Madeira Caeiro Figo (født 4. november 1972) er en tidligere portugisisk fotballspiller.
Figo spilte på Inter, der han hadde en offensiv rolle på høyrekanten. Figo fikk sitt gjennombrudd i FC Barcelona, og mange husker ham for hans fantastiske mål mot i EM 2000, da han var en sterkt medvirkende årsak til at nådde semifinalen.
Figo foretok et meget omdiskutert klubbskifte i 2000 da han gikk fra FC Barcelona til erkerivalen Real Madrid. Dette byttet glemmer ikke Barcelona-tilhengerne. Under EM 2004 stormet en supporter inn på banen og kastet et Barcelona-flagg i ansiktet på ham (se Jimmy Jump). Figo ble i 2001 kåret til verdens beste fotballspiller av FIFA, og i 2000 ble han tildelt Gullballen.
I 2005 gikk Figo til Inter, som vant Serie A de to følgende sesongene.
Figo debuterte for mot 12. oktober 1991.


Vologases VI av Parthia.
Vologases VI av Parthia etterfulgte sin far Vologases V på tronen til det parthiske imperiet i 209. Kort tid etter at han kom på tronen gjorde hans bror Artabanes IV opprør mot ham, og ble herre over mesteparten av imperiet. Men Vologases VI opprettholdt makten i Babylonia, hans mynter er datert helt til 228.
I mellomtiden hadde Ardasjir I, grunnleggeren av sassanide-dynastiet beseiret og drept Artabanes i 226 og erobret de østlige provinsene av Parthia. I løpet av de neste får årene, ekspanderte Ardashir videre hans nye imperium, og må ha drevet ut eller beseiret Vologases kort tid etter 228.


Jimmy Jump.
Jaume Marquet i Cot (født 14. mars 1974 i Sabadell, Spania), mest kjent som Jimmy Jump, er en selger fra Sabadell, Spania som har gjort det til en livsstil å utføre spektakulære og uventede opptredener under store arrangementer.
Utenom situasjonen under Eurovision Song Contest 2010 i Oslo hvor tok han seg inn på scenen under Spanias innslag, er han kanskje mest kjent for stuntet under finalen i EM i fotball 2004 mellom og Hellas, da han løp inn på banen og kastet et Barcelona-flagg i ansiktet på Real Madrid-spilleren Luis Figo før han slengte seg inn i Hellas' mål og deretter ble ført bort av vaktene.


Cheriton.
Cheriton er en landsby rett utenfor Folkestone i Kent, England. Stedet er mest kjent som hjemsted for Kanaltunnelens vestlige terminal og tunnelåpning.
Det ligger også en militærleir, Shorncliffe Barracks, i Cheriton.


Artabanes IV av Parthia.
Artabanes IV av Parthia hersket over det parthiske imperiet (ca 216–224). Han var den yngre sønnen til Vologases V som døde i 209. Artabanes gjorde opprør mot sin bror Vologases VI, og fikk snart overtaket, selv om Vologases opprettholdt seg i en del av Babylonia inntil rundt 228.
Den romerske keiseren Caracalla, som ønsket å gjøre bruk av borgerkrig for en erobring av østen til etterligning av hans idol, Aleksander den store, angrep partherne i 216. Han krysset Tigris, ødela byene og røvet gravene i Arbela, men da Artabanes rykket frem foran en armé, trakk han seg tilbake til Carrhae. Der ble han myrdet av Martialis 8. april 217. Caracallas etterfølger, den praetorianske prefekten Macrinus, ble beseiret ved Nisibis og inngikk en fredsavtale med Artabanes, der han gav opp alle de romerske erobringene, gav tilbake byttet og betalte en dyr erstatning til partherne.
Rundt denne tiden hadde allerede den persiske Ardasjir begynt sine erobringer i Persia og Karmania. Da Artabanes forsøkte å underkue ham ble troppene hans beseiret. Krigen varte flere år, til slutt ble Artabanes drept i 226. Dermed endte det 400 år lange styret til arsakide-dynastiet.


Karakoram.
Karakoram er en fjellkjede i grenseområdet mellom Pakistan, Kina og India, nærmere bestemt innenfor regionene Gilgit, Ladakh og Baltistan. Det er en av Asias største fjellkjeder, og regnes vanligvis som en del av Himalaya. Karakoram består av flere av de høyeste og mest spektakulære fjellene i verden, som K2, Masherbrum, Gasherbrum-gruppen, Muztagh Tower og Trango-massivet, og kjeden har over seksti topper høyere enn 7000 meter.
Karakoram-kjeden er om lag 500 kilometer vid, og er det området i verden utenom polarområdene med størst innhold av isbreer.
"Karakoram" betyr «sort grus» på tyrkisk. Mange av breene er dekket av grus og slam.


Konklavet 1523.
Konklavet 1523 ble innkalt etter pave Hadrian VIs død den 14. september 1523. Det var 45 kardinaler ved hans død, og 39 av dem gikk inn i konklavet 1. oktober samme år.
Etter 50 dager ble Giulio de'Medici valgt, og tok navnet Klemens VII.


Grüner Allianseidrettslag.
Grüner Allianseidrettslag (stiftet 1. januar 1914 som "Ball- og Skiklubben av 1914") er et norsk idrettslag fra Grünerløkka i Oslo. Klubben har avdelinger for fotball, håndball og ishockey, og den har tilhold på Dælenenga idrettsplass og i Grünerhallen. Dagens Grüner er et resultat av flere sammenslutninger. Forløperne B14 og Sportsklubben Strong ble norgesmestere i henholdsvis bandy (1929) og ishockey (1948).
Historikk.
Idrettslaget ble til 14. oktober 1952, da tre av idrettslagene på Grünerløkka ("Sportsklubben Strong", "Ball- og Skiklubben av 1914" ("B14") og "Sportsklubben Spero") samlet seg og dannet "Grüner Idrettslag". B14 ble stiftet 1. januar 1914, som den eldste klubben, og dette blir derfor regnet som idrettslagets stiftelsesdato. I 1969 slo Grüner seg sammen med "Sportsklubben Hugin", og i fem år gikk klubben under navnet "Grüner/Hugin". Fra 1974 ble klubben igjen hetende "Grüner Idrettslag", inntil den etter en reorganisering 19. januar 2008 tok navnet "Grüner Allianseidrettslag".
Fotball.
A-laget i fotball for herrer spiller 2012-sesongen i 3. divisjon, etter å ha rykket opp fra 4. divisjon i 2011.
Ungdomsavdelingen.
De siste årene har Grüner fått stor tilstrømning av gutter og jenter som vil drive idrett. Klubben har derfor fordoblet medlemstallet på få år. Grüner arrangerer hvert år fotballskole, skøyte-/ishockeyskole og håndballskole for de minste. Grüner har lag i de fleste aldersgrupper i disse idrettene.
Idrettsanlegg.
Dælenenga idrettsplass og Grünerhallen er kommunale anlegg, men det er Grüner som har driftsansvaret både for kunstgressbanen og ishallen. Ishallen ble bygget i 1995 og kunstgressbanen ble bygget i 1997. Fram til 1947 var det velodrom (sykkelbane) på Dælenenga. Da velodromen ble revet, kom motorsyklene. Dælenenga var i mange år kjent for sine speedway-stevner. Under de olympiske vinterlekene i Oslo i 1952, var Dælenenga arena for flere av ishockeykampene. I Grünerhallen finnes det en minnetavle over denne begivenheten.
Grüners logo er for øvrig et gammelt og sterkt symbol. Ideen til skjolden er tatt fra det svenske laget AIK, som er kjent for sitt pene skjold.


Monica Seles.
Monica Seles (født 2. desember 1973) er en tidligere tennisspiller. I løpet av karrieren vant hun ni Grand Slam-titler og ble tidenes yngste vinner av French Open i 1990. Hun var den dominerende spilleren innen kvinnetennis på begynnelsen av 1990-tallet.
I 1993 ble Seles knivstukket av en forvirret tilhenger av rivalen Steffi Graf. Etter dette spilte ikke Seles konkurransetennis på over to år. Hun oppnådde en viss suksess etter at hun kom tilbake på tennisbanen i 1995, men hun greide aldri å opprettholde spill på samme nivå som før.
Monica Seles (opprinnelig Monika Seleš) var født i Novi Sad, Jugoslavia (nå Novi Sad, Serbia) i 1973. Hun er en etnisk ungarer (navnet staves Mónika Szeles på ungarsk).
Hun begynte å spille tennis da hun var seks år, og debuterte profesjonelt i 1988, da hun var 14.


Gasherbrum.
Gasherbrum er en gruppe fjell i Baltoro Muztagh-kjeden i Karakoram i det nordlige Pakistan. Gasherbrum-gruppen ligger i den nordøstlige enden av Baltoro-breen, og består av fem topper, tre av dem er over 8000 meter høye.
Gasherbrum er blitt hevdet å bety «skinnende vegg» på det lokale balti-språket, antakeligvis med henvisning til den dominerende vestveggen på Gasherbrum IV. Imidlertid kommer navnet fra «rgasha» (vakker) + «brum» (fjell) på balti, altså «vakkert fjell».
Gasherbrum-fjellene ligger svært utilgjengelig til, og er de eneste toppene over 8000-meter som ikke er synelige fra noe bebodd sted. I 1856 ble fjellene sett av ingeniører fra den britiske «Great Trigonometric Survey of India». De kunne rapportere å ha oppdaget en gruppe svært høye fjell fra over 200 kilometers avstand. Fem av toppene ble navngitt etter nummer i forhold til rekkefølgen de ble sett i, som Karakorams første, andre, tredje fjell osv, forkortet til K1, K2, K3 osv. K1 er i dag kjent som Masherbrum, mens K3, K4 og K5 er hhv. Broad Peak, Gasherbrum II og Gasherbrum I. Bare K2 har beholdt sitt navn fra denne kartleggingen.


Zulfikar Ali Bhutto.
Zulfiqar Ali Bhutto (urdu:, sindhi: ذوالفقار علي ڀُٽو,) (født 5. januar 1928, død 4. april 1979) var Pakistans president fra 1971 til 1973, og statsminister fra 1973 til 1977.
I september 1977 ble Bhutto arrestert for å ha beordret et drap på en politisk motstander i 1974. Bhutto hevdet at påstandene var usanne, men ved domstolen i Lahore ble Bhutto funnet skyldig og dømt til døden. Høyesterett opprettholdt dommen med flertallet 4-3, og til tross for internasjonale protester ble Bhutto henrettet ved hengning i april 1979.
Ali var far til senere statsminister Benazir Bhutto.
Tidlig liv.
Zulfikar Ali Bhutto var sønnen av Khursheed Begum née Lakhi Bai og Shah Nawaz Bhutto som var fra en prominent muslimsk familie. Khursheed Begum, tidligere Lakhi Bai, var født i en hindu-familie som gikk over til islam før hennes ekteskap. Hennes brødre forble hinduer og flyttet tilslutt til India.
Zulfikhar ble født i sine foreldres hjem nær Larkana i det som senere ble provinsen Sindh. Han var deres tredje barn; den førstefødte Sikandar, døde av lungebetennelse 7 år gammel i 1914, og deres andre barn, Imdad Ali, døde av skrumplever 39 år gammel i 1953.
Hans far var en rik landeier, en "zamindar", og en fremtredende politiker i Sindh, som hadde en gode kontakter med byråkratiet i Britisk India. Som en ung gutt, flyttet Bhutto moved til Worli Seaface i Mumbai (daværende Bombay) for å studere ved the Cathedral and John Connon School. Under denne perioden ble han også en student-aktivist i the League's Pakistan Movement. Etter å ha avsluttet high school, gikk Bhutto videre på Premier College Nazamabad. I 1943, ble han gift med Shireen Amir Begum gjennom et arrangert ekteskap (hun døde 19. januar 2003 i Karachi). Han forlot henne senere, for å gifte seg på nytt. I 1947 ble Bhutto tatt opp ved University of Southern California.
Under denne tiden, spilte Bhuttos far, Shahnawaz, en kontroversiell rolle i Junagadh-staten (nåværende Gujarat). Etter å ha kommet til makten i et palass-kupp som "dewan", sikret han at staten fikk bli med i Pakistan, noe som ble endelig sikret gjennom forhandlinger med India i desember 1947.
I 1949 flyttet Bhutto til University of California, Berkeley, der han fikk en grad i statsvitenskap. Her ble han interessert i teorier om sosialisme, og han leverte en rekke forelesninger om sosialisme i islamske land. I juni 1950 reiste Bhutto til England for å studere jus ved Christ Church i Oxford. Han ble ferdig utdannet og godkjent advokat i 1953.
Bhutto giftet seg med sin andre kone, den iransk-kurdiske Begum Nusrat Ispahani, i Karachi 8. september 1951. Deres første barn, datteren Benazir, ble født i 1953. Hun ble etterfulgt av datteren Murtaza i 1954 og Sanam i 1957, og det yngste barnet Shahnawaz Bhutto i 1958. Han tok en stilling som foreleser ved Sindh Muslim College før han begynte å arbeide i et advokatfirma i Karachi. Han tok også over styringen av familiens eiendom og forretninger etter sin fars død.
Politisk karriere.
I 1957 ble Zulfikar Ali Bhutto det yngste medlemmet i Pakistans delegasjon til FN. Han holdt et innlegg i forbindelse med «United Nations Sixth Committee on Aggression» den 25. oktober 1957 og ledet den pakistanske delegasjonen til «United Nations Conference on the Law of the Seas» i 1958. Det samme året ble Bhutto landets yngste statsråd, da han ble utnevnt til energiminister av president Muhammad Ayub Khan, som tok makten og erklærte unntakstilstand. Han ble etterhvert også utnevnt til å lede finans-, informasjons- og industridepartementet. Bhutto ble en nær rådgiver til Ayub, hans påvirkningskraft og makt økte, trass i hans unge alder og uerfarenhet i politikk. Bhutto rådet Ayub til å forhandle fram Indus Water Treaty med India i 1960. I 1961 forhandlet Bhutto en olje-leteavtale med Sovjetunionen, som også inneholdt avtaler om økonomisk og teknisk hjelp til Pakistan.
Utenriksminister.
I 1962 ble han utenriksminister. Hans raske klatring til makt brakte han også nasjonal popularitet.
Som utenriksminister endret Bhutto vesentlig på pakistansk politikk mot vesten. Mens hans vedlikeholdt en sentral rolle for Pakistan innenfor SATO og Central Treaty Organization, begynte Bhutto å skape en politisk kurs som var uavhengig av amerikansk påvirkning. Bhutto kritiserte USA for å gi militær bistand til India under og etter krigen i 1962, noe som ble sett på som en forverring av Pakistans allianse med USA. Bhutto arbeidet også for å forbedre relasjonen med Kina. Bhutto besøkte Peking og hjalp Ayub med å fremforhandle handels og militære avtaler med det kinesiske regimet, som gikk med på å hjelpe Pakistan på en lang rekke militære og industrielle prosjekter. Bhutto signerte også en grenseavtale 2. mars 1963 som overførte 750 km² av territorium fra pakistansk Kashmir til Kina. Bhutto sørget også for nærmere og bedre forbindelser med land som Indonesia, Saudi-Arabia og andre arabiske land.
Bhutto jobbet for en hardere og aggressiv holdning overfor India over Kashmir-konflikten og andre saker. En trefning skjedde i august 1965 mellom indiske og pakistanske tropper på grensen som var fremforhandlet av FN. Pakistan håpte å støtte et opprør i indisk-Kashmir mot India. Etter at pakistanske infiltratører ble oppdaget inne på indisk territorium, startet India en større militær operasjon i Kashmir og Punjab. Etter at krigen brøt ut, holdt Bhutto en ildfull tale i FNs sikkerhetsråd, der han fordømte India for aggresjon og erklærte at «"we will fight for a thousand years"» før han rev i stykker noe papir og stormet ut. Etter to uker med harde kamper, ble begge nasjoner utsatt for sterkt politisk press fra USA, Storbritannia og Sovjetunionen og gikk med på en FN-overvåket våpenhvile. Konflikten forble uavgjort.
Bhutto dro sammen med Ayub til Tasjkent for å forhandle frem en fredsavtale med den indiske statsministeren Lal Bahadur Shastri. Ayub og Shastri ble enige om å utveksle krigsfanger og trekke styrkene tilbake til grensene før krigen. Denne avtalen var dypt upopulær i Pakistan, og førte til stor politisk uro mot Ayubs regime. Bhuttos kritikk av den endelige avtalen førte til en brytning mellom han og Ayub Khan. Etter først å ha benektet ryktene, trakk Bhutto seg i juni 1967 og uttryktet sterk opposisjon til Ayubs regime.
Pakistan Peoples Party.
Etter sin avgang fra regjeringen, samlet store menneskemengder seg for å høre på Bhutto sine taler etter hans ankomst til Lahore 21. juni. Han grep tak i en bølge av sinne og opposisjon mot Ayub, og Bhutto begynte å reise over hele landet for å komme med politiske taler. I en tale i oktober 1966, proklamerte Bhutto: «"Islam er vår tro, demokrati er vår politikk, sosialisme er vår økonomi. All makt til folket"».
30. november 1967 grunnla Bhutto Pakistan Peoples Party (PPP) i Lahore, og etablerte en sterk base for politisk støtte fra Punjab, Sindh og blant Muhajir-samfunnene. Bhuttos parti ble en del av pro-demokrati bevegelsen, som inkluderte ulike politiske partier fra hele Pakistan. PPP-aktivister arrangerte store demonstrasjoner og streiker i ulike deler av landet, som økte presset på Ayub om å gå av. Bhutto ble arrestert 12. november 1968, noe som økte den politiske uroen. Etter sin løslatelse, var Bhutto med på en konferanse sammenkallt av Ayub i Rawalpindi, men nektet å gå med på at Ayub skulle fortsette som president og den øst-pakistanske politikeren Sheikh Mujibur Rahmans Six point movement for regional autonomi.
President i Pakistan.
Som president, Bhutto snakket til folket via radio og tv: «"My dear countrymen, my dear friends, my dear students, labourers, peasants… those who fought for Pakistan… We are facing the worst crisis in our country's life, a deadly crisis. We have to pick up the pieces, very small pieces, but we will make a new Pakistan, a prosperous and progressive Pakistan"». Han plasserte Yahya i husarrest, fremforhandlet en våpenhvile og beordret løslatelsen av Sheikh Mujib, som ble holdt fanget av hæren. For å gjennomføre dette, reverserte Bhutto dommen over Mujib som ble avsatt tidligere under Rahimuddin Khan som dømte Mujib til døden. Når Bhutto utnevnte en ny regjering, utnevnte han general Gul Hasan som sjef for Hærstaben.
Indre politiske endringer.
2. januar 1972 annonserte Bhutto nasjonaliseringen av alle større industrier, inklusive jern og stål, byggebransjen, elektrisitet, petrokjemi og sement. En arbeider-politikk ble annonsert, som økte rettighetene for vanlige arbeider og makten til fagforeninger. Selv om han selv kom fra en føydal bakgrunn, annonserte Bhutto også jordreformer som begrenset eierskap av land, og en statlig overtagelse av over 4,000 km² som skulle spres til landløse bønder. Mer enn 2000 offentlige ansatte ble sagt opp på grunn av anklager om korrupsjon.
Bhutto sparket også militære sjefer den 3. mars 1972 etter at de nekte å følge ordre om å slå ned en større politi-streik i Punjab. Han utnevnte general Tikka Khan som den nye sjefen for hærstaben i mars 1972, da han følte at generalen ikke ville blande seg med politiske spørsmål og ville konsentrere seg om å rehabilitere den pakistanske hæren. Bhutto samlet nasjonalforsamlingen 14. april, gjeninnførte unntakstilstand 21. april og instruerte parlamentet til å utforme en ny grunnlov.
Fred med India.
Bhutto besøkte India i et møte med statsminister Indira Gandhi og fremforhandlet en formell fredsavtale og løslatelsen av 93.000 pakistanske krigsfanger. De to lederne signerte Shimla-avtalen, som forpliktet begge nasjonene om å etablere en kontroll-linje i Kashmir, og påla landene om å løse konflikter gjennom fredelig bilateral dialog.
Bhutto lovte også å holde et fremtidig møte om den fredelige løsningen av Kashmir-konflikten og lovte å anerkjenne Bangladesh som egen stat.
Selv om han sikret løslatelsen av pakistanske soldater holdt av India, ble Bhutto kritisert av mange fordi han angivelig hadde gitt for masse i samtalene med India. En tror at Bhutto fryktet å bli kastet dersom han ikke kunne sikre løslatelsen av pakistanske soldater, og tilbakeføringen av områder holdt av indiske soldater.
Opprør og kuppplaner.
I januar 1973, ga Bhutto hæren ordre om å slå ned et opprør som var under oppseiling i provinsen Balochistan, avsatte regjeringen i provinsen samt i provinsen Nordvestlige Grenseprovinsen.
30. mars, ble 59 militære offiserer arrestert av soldater, anklaget for å ha planlagt militærkupp mot Bhutto, som så utnevnte Muhammad Zia-ul-Haq til å lede et militærdomstol for å undersøke og dømme de mistenkte.
Ny grunnlov.
Nasjonalforsamlingen godkjente den nye grunnloven, som Bhutto signerte 12. april. Grunnloven proklamerte en "Islamsk Republikk" i Pakistan med en parlamentarisk styreform.
Statsminister.
10. august 1973 ga Bhutto over posisjonen som president til Fazal Ilahi Chaudhry, og tok selv posisjonen som statsminister istedet.
Bhutto anerkjente offisielt Bangladesh i juli 1973. Han gjennomførte et offisielt besøk til landet, og fikk kritikk da han la ned blomster på et minnesmerke for bangladeshiske «frihetskjempere». Bhutto fortsatte med å utvikle nærmere relasjoner med Kina, Saudi-Arabia og andre muslimske nasjoner. Bhutto var vert for det andre islamske toppmøtet av muslimske nasjoner i Lahore mellom 22. og 24. februar 1974.
Bhutto fikk masse kritikk for å ha erklært Ahmadiya-samfunn som ikke-muslimer. Etter å ha mislykket i hindre sekulære voldsomheter og oppløp, sørget Bhutto og nasjonalforsamlingen for å endre grunnloven slik.
Bhutto intensiverte nasjonaliseringsprogrammene, utvidet statens kontroll over prosessindustrien og forbrukerindustrien. Bhutto sørget også for, etter råd fra Admiral S.M. Ahsan, å få utvidet og åpnet Port Qasim, designet for å øke havne-kapasiteten nær Karachi. Men den pakistanske økonomien ble dårligere på grunn av et økende byråkrati og en tilsvarende reduksjon i privat sektor.
In en overraskende avgjørelse i 1976, utnevnte Bhutto Muhammad Zia-ul-Haq som erstatter for general Tikka Khan, og forbigikk dermed fem andre generaler som var foran Zia i rank.
Atomvåpen-programmet.
Bhutto regnes som grunnleggeren av Pakistan atomvåpenprogram. Bhutto sørget for at et kjernefysisk energiprogram ble etablert, og åpnet 28. november 1972 den første pakistanske atomreaktoren, bygd i samarbeide med Canada i Karachi.
Militariseringen startet allerede i januar 1972, og ble de første årene ledet av General Tikka Khan. Under hans lederskap, utviklet Pakistan seg til å bli den første muslimske staten med atomvåpen. I sin bok "If I am Assassinated", skrevet i sin fengselscelle, avslørte Zulfikar Ali Bhutto hvordan Henry Kissinger hadde sagt til han i 1976: «"We will make an example of you."» Kissinger hadde advart Bhutto om at hvis Pakistan fortsatte med sitt atomvåpenprogram, ville statsministeren betale en høy pris, en uttalelse som senere mange tok som en indikasjon en amerikansk medvirkning i Bhuttos rettssak og henrettelse.
Folkelig uro og militærkupp.
Bhutto begynte ¨å møte omfattende kritikk og økende misnøye etter som hans periode som statsminister fortsatte. Innledningsvis ble kritikken ledet av opposisjonslederen Abdul Wali Khan og hans parti National Awami Party (NAP). Trass i en idiologisk liket mellom de to partiene, ble det flere og flere sammenstøt emellom egoer både innenfor og utenfor parlamentet. Det startet med regjeringen sin avgjørelse om å kaste delstatsregjeringen fra NAP i Balochistan for påstått separistisk aktiviteter og det kulminerte med forbudet av partiet og arrestasjonen av mesteparten av lederskapet etter dødsfallet til Hayat Khan Sherpao, en nær medarbeider av Bhutto, i en bomebe-eksplosjon in grensebyen Peshawar.
Det ble også et økende antall med dissidenter innenfor PPP og mordet på lederen av dissidentene Ahmed Raza Kasuri sin far førte til offentlig uro og invnendig i partiet da Bhutto ble anklaget for å stå bak drapet. Mektige PPP-ledere som Ghulam Mustafa Khar fordømte åpent Bhutto og oppfordret til protester mot hans regjering. Den politiske krisen i NWFP og Balochistan ble mere intens etter som sivile rettigheter ble opphevet og ca 100,000 soldater ble sendt dit. Soldatene ble anklaget for å stå bak brudd på menneskerettighetene og mange drap på sivile.
8. januar 1977 dannet flere opposisjonspolitikere det nye partiet Pakistan National Alliance (PNA). Bhutto proklamerte nye valgrunder og PNA deltok i valget. Det endte med valg-nederlag for PNA, men partiet nektet å akseptere resultatet og anklaget motstanderene for valgfusk. De anklaget først valgfusk i forbindelse med 14 seter i parlamentet, og endelig på 40, og det endte med en høy grad av boikott av videre valgrunder. Etter en lav valgdeltagelse og boikott fra PNA, ble valgene gjennomført, noe som endte med at PNA erklærte den nyvalgte Bhutto regjeringen som ulovlig. Muslimske ledere som Maulana Maududi krevde at Bhuttos regime ble fjernet. Etter intens politisk og sivil uro i landet, ble en presset Bhutto nødt til å avholde samtale med lederene for PNA, noe som endte med en avtale om å oppløse parlamentet og gjennomføre nyvalg under en samlingsregjering for nasjonal enhet. Men 5. juli 1977 ble så Bhutto og regjeringen arrestert av soldater lojale til General Zia på hans ordre.
General Zia annonserte innføringen av unntakstilstand, opphevelsen av grunnloven og oppløsningen av parlamentet. Zia ga også ordren om å arrestere ledende PPP og PNA ledere, men lovte valg i oktober 1977. Bhutto ble løslatt 29. juli og ble mottatt av en stor mengde tilhengere i sin hjemby Larkana. Han begynte umiddelbart en turne rundt om i Pakistan, der han holdt flere taler til store menneskemengder og planla sitt politiske comeback. Bhutto ble arrestert igjen 3. september før han ble løslatt på kausjon 10 dager senere. Da han frykte nok en arrestasjon, nnominerte han sin kone Nusrat Bhutto, som president i Pakistan Peoples Party. Bhutto ble fengslet igjen 17. september sammen med mange av PPP lederene og aktivister og diskvalifisert fra å delta i valg.
Rettssak og henrettelse.
Bhuttos rettssak begynte 24. oktober etter titale om "konspirasjon for mord" på Ahmed Raza Kasuri. Påtalemyndigheten kom med vitnet Masood Mahmood, som hadde vært sjefen for the Federal Security Force under Bhutto. Mahmood vitnet om at Bhutto hadde gitt orden om å drepe Kasuri. Fire menn som ble arrestert og tiltalt som Kasuris mordere vitnet og bekreftet Mahmoods vitnemål. Bhutto hevdet at hæren hadde fabrikkert bevisene og anklaget dommeren Maulvi Mushtaq Ali for å ta ordre fra Zia. The Lahore High Court dømte Bhutto til døden 18. mars 1978; han måtte også betale en bot og såtte 6 måneder i strengt fengsel. (Det er ikke klart om de to setningene skulle være sammenhengende eller separate, da en bot nok kan samles inn etter en henrettelse, men en fengselsstraff er noe vanskelig for en som er død)
Mens General Zia publiserte papirer som anklaget Bhutto for valgfusk i forbindelse med valget i 1977, ville Pakistan sin Høyesterett gjennomgå Bhutto sin anke. Høyesterettsjustitiarius S. Anwarul Haq hevet retten til juli 1978, fordi 5 av de 9 dommerene i Høyesterett var villige til å oppheve dommen mot Bhutto. En av de pro-Bhutto dommerene gikk av med pensjon i juli. Høyesterettsjustitiarius S. Anwarul Haq var leder for anke-rettssaken, selv om han hadde nære bånd til Zia, til og med vært fungerende president mens Zia var ute av landet. Bhuttos advokater klarte å sikre Bhutto retten til å føre sin egen sak for Høyesterett. 18. desember 1978 gjorde Bhutto sin framtreden foran et fullpakket rettssal i Rawalpindi og snakket til retten i fire dager sammenhengende. 6. februar 1979 kom dommen fra Høyesterett, i en etnisk delt avgjørelse opprettholdt avgjørelsen med en knapp 4-3 avgjørelse. Bhutto appellerte til retten om å revidere sin avgjørelse, men dette ble avvist 24. mars.
Internasjonalt trykk økte mot General Zia for å omgjøre Bhuttos dødsdom. Selv etter personlige appeller fra forskjellige statsledere, nektet Zia å omgjøre dommen. Bhutto ble henrettet ved henging på morgenen 4. april. Like etter henrettelsen, brøt det ut voldsomme opptøyer i Pakistan, da mange følte at Zia burde møte den samme skjebnen. Liket til Bhutto ble brakt til Larkana, der han ble begravd i en offentlig seremoni nær familiens hjem.
Kritikk og arv.
Zulfikar Ali Bhutto fortsetter å være en kontroversiell figur i Pakistan. Mens han er hyllet for å være en nasjonalist, blir han bredt kritisert for opportunisme og undertrykking av sine politiske motstandere. Han startet Pakistan sin atomvåpen-program, gjennomført fredssamtaler med nabolandet India og var mere av en internasjonalist med et sekulært image.
Hans sosialistke politikk har fått skylden for å forsinke Pakistan sin økonomiske prosess på grunn av lav produktivitet og høye kostnader. Bhutto er også kritisert for menneskrettighetsbrudd gjennomført av hæren i Balochistan. Mange i Pakistans militære, f.eks de nåværende president Pervez Musharraf og tidligere administrator av unntakstilstanden i Balochistan General Rahimuddin Khan fordømte Bhutto for å ha skapt krisen som førte til etableringen av Bangladesh. Til tross for alt denne kritikken, og media-rettssaken; er Bhutto fremdeles den mest populære politiske lederen i landet. Bhutto sine handlinger mot opprørert i Balochistan får skylden for utbredt sivilt opprør.
Shaheed Zulfikar Ali Bhutto Institute of Science and Technology er oppkalt etter han, hans datter var formann. Hans familie har fortsatt med politisk aktivitet, med først hans kone og så hans datter som ledere av Pakistan Peoples Party. Hans datter Benazir Bhutto ble to ganger statsminister i Pakistan, og ble drept i et attentat 27. desember 2007.


Lydord.
Lydord, eller, et Onomatopoetikon (av gresk "onoma", «navn», «ord», og "poiein", «skape») er et lydmalende eller lydhermende ord. Det vil si at ordets betydning er lik den lyden som ordet beskriver. Eksempler er ord som "buldre", "gurgle", "suse", "pang", "kræsj", "buzz", "mø", "plask", "futt", "off" og "urg". Også dyrelyder som "ko-ko", "mjau" og "mø" er lydord.
Lydmalende ord brukes mye i barnespråk. De er også mye brukt i tegneserier for å beskrive en lyd. Eksempler: "Svisj", "kremt", "dunk" og "plask".
Ordet «onomatopoetikon» er det lengste enkeltordet i norsk skriftlig språk.
Chitty Chitty Bang Bang.
Den polskamerikanske grev Louis Vorow Zborovski fikk bygd tre flymotoriserte racerbiler etter første verdenskrig. Bilene kalte han "Chitty chitty bang bang" ettersom det var lydene de lagde. Senere plukket forfatteren Ian Fleming opp navnet og brukte det i barneboken med samme tittel.
Gollum.
Da J.R.R. Tolkien skrev "Ringenes Herre", skapte han blant annet en ubehagelig liten figur med en hoste som med ord kan beskrives som «ghollum, ghollum». Derav navnet Gollum.
Buzz Aldrin.
Buzz er et engelsk, lydmalende ord for noe som surrer, for eksempel en bie. Men selv om den amerikanske romfareren Buzz Aldrin bærer dette onomatopoetikonet, er den egentlige bakgrunnen for navnet at Aldrins søster Fay Ann ikke helt greide å si «brother», og resultatet ble «buzzer». Aldrin ble så glad i kjælenavnet sitt at han i begynnelsen av 1980-årene fikk endret døpenavnet Edwin Eugene Aldrin Jr. til Buzz Aldrin.
Se også.
__NOTOC__


Styre.
Et styre er en gruppe personer som leder en organisasjon, bedrift, eller en myndighetsetat.
Styremedlemmene i styret til en bedrift velges av eierne som deres representanter for å ivareta eiernes interesser i styrearbeidet. Styremedlemmene i styret til en organisasjon velges av medlemmene i organisasjonen. Styremedlemmene i styret til en myndighetsetat utpekes av et overordnet myndighetsorgan. Et styre ledes normalt av en styreleder, formann eller en president.
Innen selskapsretten er styret det organet som står for den øverste ledelsen av selskapets forvaltning. Styret har dessuten ansvaret for at selskapet drives på en økonomisk forsvarlig måte, og å føre kontroll med dette, blant annet av hensyn til kreditorene.
Styret velges i (allmenn) aksjeselskaper av generalforsamlingen, og i ansvarlige selskaper av selskapsmøtet, og er bundet av pålegg fra disse organene.


Styreleder.
En styreleder eller styreformann er leder for et styre. Styrelederen fastsetter dagsordenen for styremøter og sørger for at den følges, i samsvar med statutter og ordensregler.
En roterende styreleder er en person som kun er styreleder for ett møte, og deretter overlater vervet til en annen person.
Rollen som styreleder er som oftest adskilt fra jobben som daglig leder. I aksjeselskaper velges styrelederen av generalforsamlingen, eventuelt av styret selv der generalforsamlingen ikke har foretatt noen beslutning. I ansvarlige selskaper er hovedregelen at styret selv velger lederen, men selskapsmøtet kan selv foreta valget dersom dette er bestemt i selskapsavtalen.


Martin Luther (andre betydninger).
"Se også: Martin Luther King jr."


Googolplex.
Antallet elementærpartikler i det kjente universet er omtrent 2,5 x 1089, og antall hydrogenatomer har blitt estimert til 1072, mens en googol er 10100. Så hvis man skulle skrive en googolplex med alle dens nuller, og skrev ett siffer på hver partikkel, ville man sluppet opp for univers før man ble ferdig med å skrive tallet.
Eller - tenk deg at alle nullene i en googolplex skulle skrives på ark med tykkelse 0,1 mm, og at hver null opptar et areal lik 5 mm². Da ville vi trenge nesten 600 milliarder universer (hvis vi antar at universet er en kule med radius 13,5 milliarder lysår), et volum på ca. kubikklysår!
Hovedkvarteret til dataselskapet Google, Googleplex, er oppkalt etter dette tallet.


Olav Njølstad.
Olav Njølstad (født 1. mars 1957) er historiker, dr. philos, forskningsdirektør ved Det norske Nobelinstitutt, tidligere tilknyttet Institutt for forsvarsstudier og Institutt for fredsforskning.
Han er forfatter av to spenningsromaner med historisk-politisk tilsnitt, blant annet thrilleren "Mannen med oksehjertet" (fra 2003), som vakte oppmerksomhet med sin oppdiktede, men teknisk og historisk velfunderte historie omkring norsk atomvåpenforskning, Norge i den kalde krigen og samarbeidet med Israel. Før Jens Christian Hauges død begynte han arbeidet med dennes biografi (ferdig 2008), og har som den eneste fått eksklusiv tilgang til Hauges offentlige arkiv i Riksarkivet. For Hauge-biografien ble han i 2010 belønnet med Sverre Steen-prisen av Den norske historiske forening.


Hildebrandslied.
Hildebrandslied eller "Sangen om Hildebrand" er et gammelt germansk heltedikt som er bevart i et handskrift fra 800-tallet. Diktet er en av det eldste kjente tekstene på tysk.
Handskriftet.
Det eneste bevarte eksemplaret av Hildebrandslied blir oppbevart i Universitetsbiblioteket i Kassel. Teksten står spredt på to forskjellige sider i et større handskrift som trolig er skrevet i Fulda-klosteret omkring 830. Boka inneholder de to bibelske tekstene "Sapienta salomonis" og "Jesus Sirak" på latin, og Hildebrandslied står som et omslag på første og siste side i boka. Slutten mangler, idet sida ikke har strukket til for å gjengi hele diktet.
Det bevarte fragmentet har 68 langlinjer med stavrim. Diktet er skrevet ned i en gammelsaksisk/bayersk språkform med innslag av typisk angelsaksiske former. De høytysktalende munkene i Fulda har trolig skrevet av etter et eldre forelegg på lavtysk.
Den første vitenskapelige utgaven av Hildebrandslied ble utgitt av Brødrene Grimm i 1812.
Handskriftet befant seg etter 1945 ei tid som krigsbytte i USA, der uforsiktige antikvarer skilte den ene sida fra resten av skriftet. Først i 1972 ble den forent med resten av boka.
Innhold.
Hildebrandslied er det eneste bevarte germanske heltediktet på tysk fra tidlig middelalder. Diktet skildrer en episode fra sagnkretsen om Didrik av Bern. Fragmentet gjengir hovedskelig en dialog mellom Didriks våpenmester Hildebrand og hans sønn Hadubrand. Da Hildebrand fulgte med Didrik på flukten østover fra Odoaker, forlot han kona og en nyfødt sønn. Når han etter tretti år vender tilbake, blir han møtt av en ung kriger som utfordrer han til holmgang. Når Hildebrand før kampen spør om krigerens navn, oppdager han at det er hans egen sønn. Han prøver da å forhindre kampen, men Hadubrand tar det bare som et tegn på den gamle mannens feighet. Kampen begynner, og spydene faller i skurer mot skjolda. Så griper krigerne til øksene, og hogger skjolda i småbiter.
Her slutter fragmentet, og vi får ikke vite hvordan kampen ender. I "Åsmunds saga" er det imidlertid referert til den samme scenen, og der levnes det liten tvil om at kampen får et fatalt utfall for Hadubrand. I "Didrikssagaen" fra det 13. århundre og i det såkalte "Yngre Hildebrandslied", ei tysk folkevise som er bevart i flere versjoner fra det 15. til det 17. århundre, blir Hadubrand beseira, men overlever og erkjenner at han har kjempa mot sin egen far.
Historisk kan handlinga føres tilbake til det 5. århundre, da Odoaker – som var blitt keiser i det vestromerske rike i 476 – kjempa mot goterkongen Teoderik den store. I germansk sagnverden blir Teoderik kalt Didrik av Bern.


Dominique Chainier.
Dominique Chainier et Fils er et konjakkhus.
De har ca. 37 hektar med vinmarker, i Cognacs to beste områder; Grande Champagne og Petite Champagne, og kjøper ikke inn fra andre vinprodusenter.
Historie.
Familien Chainier har drevet med konjakk i generasjoner. De har imidlertid ikke vært veldig kjent. I 1982 tok Dominique over huset etter sin far, sammen med sin sønn Jean Charles og videreutviklet foretaket. Han utvidet vinmarkene (da han tok over eide de kun vinmarker i Petite Champagne), og økte også kvaliteten på konjakken. Dette, sammen med økt omtale gjorde at konjakkhuset økte omsetningen betydelig.
På deres vinmarker i Grande Champagne brukes kun druetypen Ugni Blanc, mens på deres vinmarker i Petite Champagne brukes mest Ugni Blanc, men også noe Colombard, som er en vanskelig druetype å dyrke. Til deres produksjon av Pineau des Charentes brukes i tillegg Merlot og Cabernet.
De lagrer konjakken sin adskillig lenger enn loven (BNIC) krever, og er svært forsiktig med tilsetningsstoffer.
Konjakk.
I tillegg har de begynt med rene årgangskonjakker, noe ikke mange konjakkhus tilbyr, på grunn av det svært strenge regelverket knyttet til produksjon, lagring og dokumentasjon av årgangskonjakk. Disse er imidlertid ikke for salg enda (2005).


Georges Brassens.
Georges Brassens (født 22. oktober 1921, død 29. oktober 1981) var en fransk visedikter og sanger.
Georges Brassens ble født i Sète (da kalt Cette), som er en by i det sydlige Frankrike nær Montpellier. Han er idag blitt en ikonisk figur i Frankrike, og oppnådde sin berømmelse gjennom sine enkle, elegante sanger og velartikulerte, mangfoldige tekster. Han ansees som én av Frankrikes mest vellykkede etterkrigsdiktere. Han har også satt musikk til dikt av såvel velkjente som relativt obskure poeter, herunder blant annet Louis Aragon ("Il n'y a pas d'amour heureux"), Victor Hugo, Jean Richepin, François Villon og Guillaume Apollinaire.
Under den annen verdenskrig ble han tvunget av tyskerne til å arbeide i en arbeidsleir ved en flymotorfabrikk drevet av BMW i Basdorf nær Berlin i Tyskland (mars 1943). Her møtte han noen av sine fremtidige venner, blant annet Pierre Onteniente, som forøvrig fikk klengenavnet "Gibraltar" fordi han var "fast som en klippe". De kom senere til å bli nære venner.
Etter å ha blitt gitt ti dagers permisjon i Frankrike bestemte han seg for ikke å vende tilbake til arbeidsleiren. Brassens tok tilflukt i en slum ved navn "Impasse Florimont" hvor han i flere år bodde sammen med dens eier, Jeanne Planche, som var en venn av hans tante. Planched bodde med sin mann Marcel i relativ fattigdom: uten gass, rennende vann eller elektrisitet. Han forble i skjul der frem til krigen tok slutt fem måneder senere, men endte opp med å bli boende i tilsammen 22 år. Planche skal ha vært inspirasjonskilden til sangen "Jeanne".
Barndom.
Georges Brassens vokste opp i familiens hjem i Sète sammen med moren, Elvira Dragosa, faren Jean-Louis Brassens, halvsøsteren Simone (datter av Elvira og hennes første ektemann, som ble drept under krigen), og den faderlige bestefaren Jules. Moren hans, som kom fra en napolitansk familie, var en hengiven katolikk. Mellom faren, som var en enkel, generøs, åpensinnet, antiklerikal mann og moren, vokste Brassens opp mellom to personligheter med sterke kontraster som på tross av dette delte en kjærlighet til musikk.
Både moren, som Brassens senere kalte en "militant sanger" (militante de la chanson), og de andre familiemedlemmene var svært glade i å synge. Dette miljøet overførte en lidenskap for sang til den unge Georges som skulle komme til å definere hans senere liv. På denne tiden lyttet han konstant til sine tidlige idoler: Charles Trenet, Tino Rossi, og Ray Ventura. Det ble sagt at han elsket musikk over alt annet: den var hans første lidenskap og ble veien som ledet han frem til en karriere. Han fortalte sin venn André Sève, "[det er] en slags indre vibrasjon, noe intenst, en glede som har noe av det sensuelle over seg." Han håpte å bli innskrevet ved et musikk-konservatorium, men moren insisterte på at han kunne bare gjøre dette hvis karakterene ble bedre. Som en følge av dette lærte han seg aldri å lese noter. Han var en dårlig elev og oppnådde bare middelmådige resultater på skolen.
Brassens' lærer i niende klasse, Alphonse Bonnafé, oppmuntret ham sterkt til å gjøre noe med sin åpenbare gave for poesi og kreativitet. Brassens hadde allerede eksperimentert med sangskriving og poesi. Bonnafé hjalp ham i hans forsøk på poesi og tvang ham til å bruke mer tid på skolearbeidet ved å foreslå at han skulle begynne å studere klassisk poesi. Brassens utviklet en interesse for versifisering og rim. Ifølge Brassens selv er Bonnafés innflytelse på hans arbeider enorm: "Vi var banditter, på fjorten, femten, og vi begynte å like poeter. Det er litt av en forvandling. Takket være denne læreren fikk jeg åpnet meg for noe større. Senere, hver eneste gang jeg skrev en sang, måtte jeg spørre meg selv: Ville Bonnafé likt dette?" På dette tidspunktet hadde musikken kommet litt i bakgrunnen for Brassens, som nå drømte om å bli forfatter.
Ikke desto mindre, personlige vennskap og ungdom definerte fremdeles Brassens i tenårene. I syttenårsalderen ble han innblandet i en forbrytelse som skulle vise seg å bli et vendepunkt i hans liv. For å tjene noen penger bestemte Georges og gjengen seg for å begå småtyverier hvor ofrene hovedsakelig var deres respektive familier. Georges stjal en ring og et armbånd fra søsteren. Politiet fant ham og pågrep ham, noe som forårsaket en liten skandale. De unge mennene ble offentlig karakterisert som "gymnasgangstere" eller "avskum". Noen av forbyterne fikk ikke heller støtte fra sine familier og tilbragte en tid i fengsel. Mens Brassens' far var av den mer tilgivende sorten og umiddelbart hentet sin sønn, ble han utvist fra skolen og bestemte seg for å flytte til Paris i februar 1940, etter et kort forsøk som murerlærling i farens bedrift like etter at annen verdenskrig hadde brutt ut.
Lærlingetid.
Brassens gav også ut "À la venvole" takket være penger fra familie og venner, og med overraskende hjelp fra en kvinne ved navn Jeanne Planche, en nabo av Antoinette og antagelig den første Brassens-tilhenger. Brassens kommenterte senere sine tidlige verk: "På den tiden gulpet jeg bare opp det jeg hadde lært ved å lese mesterne. Jeg hadde ikke forvandlet det til honning enda."
Eksil.
I mars 1943 ble Brassens innkalt til arbeidstjeneste for okkupantene og ble ført til Basdorf i Tyskland. Han fikk tid til å skrive, men endte opp med lediggang og anså denne perioden senere som bortkastet tid. På tross av dette var det i Tyskland at han skrev "Bonhomme" og "Pauvre Martin", sammen med et hundretall sanger som senere enten ble brent eller forandret et utall ganger før de nådde sin endelige form ("Le mauvais sujet repenti"). Han skrev også begynnelsen til sin første roman, "Lalie Kakamou". I Tyskland møtte han noen av sine beste venner, slik som Pierre Onténiente, som han gav klengenavnet "Gibraltar" fordi han var "fast som en klippe". Onténiente ble senere hand høyre hånd og privatsekretær.
Ett år etter at han kom til Basdorf fikk han tildelt ti dagers permisjon. Det var åpenbart for ham og hans nye venner at han ikke ville komme tilbake. I Paris var han nødt til å finne et skjulested, men kjente ikke mange. Han hadde virkelig levd et ensomt liv i Paris hvor han bare traff en venn fra Sète og jentene som han levde sin første romanse med. Tilsist kom Jeanne Planche ham till unnsetning og tilbød ham å bli så lenge han hadde behov for. Jeanne bodde sammen med sin ektemann Marcel i en rønne i 9 Impasse Florimont uten gass, vann og uten elektrisitet. Brassens aksepterte tilbudet... og forble boende der i toogtyve år. Ha sa en gang i et radiointervju: "Jeg hadde det bra der, og jeg har etterpå fått ganske fantastisk følelse av å være ukomfortabel." Ifølge Pierre Onténiente: "Jeanne hadde et øye til Georges og Marcel ante ingenting siden han startet med å drikke seg full klokken åtte om morgenen."
Anarkistiske innflytelser.
Da han hadde installert seg hos Jeanne Planche, var Georges nødt til å forbli skjult i fem måneder, mens han ventet på at krigen skulle få en slutt. Han fortsatte med å skrive dikt og sanger. Han komponerte ved hjelp av det eneste instrumentet han hadde; et lite trestykke som han kalte "trommen min", hvorpå han slo takten. Han tok opp igjen romanen han hadde begynt på i Basdorf, fordi han på denne tiden bare kunne se for seg en karriere som berømt forfatter. Slutten på annen verdenskrig og friheten han plutselig hadde fått tilbake fikk ikke noen stor innvirkning på vanene hans, bortsett fra at han fikk lånekortet tilbake og tok opp igjen sine studier av poesi.
Slutten på krigen betød at vennene fra Basdorf kom hjem igjen, og Brassens planla sammen med disse å starte opp en anarkistorientert avis, "Le Cri des Gueux" ("Forbryternes rop"),
som det aldri ble noe av på grunn av økonomiske problemer. På den samme tiden satte han opp "Det Forhistoriske Parti" sammen med Émile Miramont (en venn fra Sète med klengenavnet "Corne d'Aurochs" – enhjørningens horn??) og André Larue (som han møtte i Basdorf). Stykket slo et slag for en tilbakevending til et mer nøkternt liv, men hovedsiktemålet med stykket var å gjøre narr av de andre politiske partiene. Etter fiaskoen med "Le Cri des Gueux" kom Brassens nær den franske anarkistføderasjonen, og skrev noen ondartede artikler med en brodd av svart humor for "Le Libertaire", føderasjonens avis. Den fremtidige sangtekstforfatterens ekstravagansa falt ikke i alles gode smak og han ble snart nødt til å forlate føderasjonen, vel å merke uten noen storm eller følelse av nederlag.
Brassens sa engang i et intervju: «Jeg er anarkist, så mye at jeg alltid går over fotgjengerfeltet for å unngå å krangle med politiet.» Han sa også: «Jeg er ikke veldig glad i loven. Som Léautaud ville sagt det, jeg kunne klare meg uten lover [...] jeg tror de fleste mennesker ikke kunne gjøre det».
Begynnelsen av karrieren.
Vennene hans, som hørte og likte sangene hans, oppfordret ham til å prøve dem ut på en kabaret, café eller et konsertlokale. Han var tilbakeholden og sjenert, og hadde vanskeligheter med å opptre foran en folkemengde. Eieren av én kafé fortalte ham at sangene hans ikke var det han var på utkikk etter. Men på ett tidspunkt møtte han sangeren "Patachou" på en velkjent kafé, "Les Trois Baudets", og hun fikk ham inn i musikkbransjen. Flere berømte sangere kom inn i musikkindustrien på denne måten, blant annet Jacques Brel og Léo Ferré.
Sanger.
Han opptrådte sjelden utenfor hjemlandet, og tekstene hans er vanskelige å oversette, skjønt forsøk har blitt gjort. Han begynte sin karriere på 1950-tallet.
Han opptrådte med en akustisk gitar; det meste av tiden var hans eneste akkompagnerende musiker vennen Pierre Nicolas med en dobbelbass, og noen ganger en gitar til (Barthélémy Rosso, Joël Favreau).
Brassens døde av kreft den 29. oktober 1981 i Saint-Gély-du-Fesc etter å ha hatt helseproblemer i mange år, og hviler på Cimetière le Py i Sète.
Arv.
Han mistenkte aldri at han én dag skulle ha et internasjonalt omdømme. Han idol, Paul Misraki, en sanger som sang overalt, ble aldri berømt blant det store publikum. Nå har mer enn femti doktoravhandlinger blitt skrevet om Georges Brassens, og mange artister fra japan, Russland, USA (hvor det fins en Georges Brassens-fanklubb), Italia og Spania gjør coverversjoner av sangene hans. Sangene er blitt oversatt til omkring tyve språk, inkludert Esperanto.
Mange sangere har gjort sine versjoner eller oversatt Georges Brassens' tekster på andre språk, for eksempel Fabrizio De André (på italiensk), Graeme Allwright og Jake Thackray (på engelsk), Sam Alpha (på kreolsk), Yossi Banai (på hebraisk), Jiří Dědeček (tsjekkisk), Mark Freidkin (russisk), Paco Ibáñez og Javier Krahe (på spansk), Jacques Ivart (på esperanto), Franz Josef Degenhardt og Ralf Tauchmann (på tysk) og Zespół Reprezentacyjny og Piotr Machalica (på polsk), Cornelis Vreeswijk (på svensk) og Tuula Amberla (på finsk). Dieter Kaiser, en belgisk-tysk sanger som opptrer på konserter med den fransk-tyske gitaristen Stéphane Bazire under navnet Stéphane & Didier har oversatt og samlet 19 Brassens-sanger til tysk. Han oversatte også blant andre diktet "Il n'y a pas d'amour heureux" av den franske samtidspoeten Louis Aragon.
Den fransk-kamerunske sangeren Kristo Numpuby gav også ut et cover-album med de originale franske tekstene, men tilpasset sangene til forskjellige afrikanske rytmer. Georges Moustaki ble så inspirert av Brassens at han endret fornavn etter ham.
I våre dager fins det en internasjonal forening av Georges Brassens-tilhengere. Det fins også en fanklubb i Berlin-Basdorf som arrangerer en Brassens-festival hvert år i september.
Brassens komponerte omkring 250 sanger, men bare 200 er spilt inn. 50 regnes som ufullstendige.
Renée Claude, en viktig sanger fra Québec, dedikerte et tribute-album til ham: "J'ai rendez-vous avec vous" (1993).
Sangene hans har stor innflytelse på yngre franske sangere som Maxime Le Forestier, Renaud Séchan, Bénabar og flere.


Serbia og Montenegros regioner.
Serbia og Montenegro var delt administrativt inn i et hovedstadsområde, Beograd by og 29 okrug (distrikt). Disse var igjen delt inn i opštine (kommuner). Til sammen var det 212 kommuner i landet.
Vojvodina og Kosovo er begge autonome provinser i Serbia.
Serbia og Montenegros regioner er Vojvodina, Sentral-Serbia, Kosovo og Montenegro. Bortsett fra Montenegro som ikke er inndelt i distrikter, er regionene inndelt i "«okrug»" (distrikt) og hvert distrikt er delt i flere "«opština»".
Montenegro.
Regioner


Jeannie Longo.
Jeannie Longo (født 31. oktober 1958) er en kvinnelig fransk syklist. Hun har vunnet olympisk gull og er blitt verdensmester flere ganger.
Hun debuterte i som profesjonell i 1981, og står bokført med nærmere 600 seire. 2011-sesongen (det året hun fyller 53) er hun fortsatt aktiv.


Sondre Norheim.
Sondre Ouversen Norheim (født 10. juni 1825 i Morgedal i Telemark, død 9. mars 1897 i USA) regnes som den store pioneren innen moderne skisport. Han var en mester i å kjøre slalåm, og var delaktig i å utvikle nytt utstyr, for eksempel stive skibindinger rundt hælen. Dermed kunne man svinge og hoppe uten å risikere at skiene falt av. Han konstruerte også ski med innsvingte sider, telemarksskien. Sondre Norheim ble betraktet som en skiløper uten sidestykke, og han behersket både vanlig langrenn, hopp og slalåm.
Sondre Norheim var husmann og tømmermann på Norheim i Kviteseid. I 1884 flyttet Norheim med familien til Nord-Dakota i USA, der han tilbrakte resten av livet.


Bixente Lizarazu.
Bixente Lizarazu (født 9. desember 1969 i Saint-Jean-de-Luz) er en tidligere fransk fotballspiller. Han spilte sist som venstreback på Bayern München og det franske landslaget. Han annonserte at han sluttet som fotballspiller 30. april 2006, fire dager etter Zinedine Zidane. Han gikk høsten 2007 ut og annonserte at han satset på å delta i vinter-OL 2010 i grenen skeleton.
Baskeren Lizarazu har 95 landskamper for, og han var med på laget som vant VM i 1998 og EM i 2000. Med Bayern München har han vært med på å vinne Champions League, og har vunnet Bundesliga fire ganger.
Lizarazu har tidligere spilt for Girondins de Bordeaux og Athletic Bilbao, der han var den første ikke-spanske spilleren siden andre verdenskrig.


Grüß Gott.
"Grüß Gott" er en hilsen, sjeldnere også en avskjedshilsen, som brukes i det overtyske språkområdet, særlig i katolske land. Hilsenen ble ivrig fremmet av den katolske geistlighet i det 19. århundre, og har lenge vært den vanligste form for hilsen i Syd-Tyskland, Østerrike og Sveits.
Den tilsvarende avskjedshilsenen er «behüt dich Gott» som i dagligtale blir forkortet til «b'hütich», den er i Sydbayern og Østerrike svært vanlig.


Giacomo Simonetta.
Giacomo Simoneta (født i 1475 i Milano i Italia, død 1. november 1539 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han var biskop av Pesaro 1528–1535, og deretter av Perugia 1535–1538 og av 1536–1537 (fratrådte til fordel for sin nevø Ludovico Simoneta) og deretter Sutri og Nepi 1538–1539.
Pave Klemens VII overdro til ham den oppgave han opprinnelig hadde gitt til Paolo Capizzuchi (som ikke lenger var i Roma) om å granske kong Henrik VIII av Englands ekteskapssak. Simoneta kom til den konklusjon at ekteskapet ikke kunne erklæres ugyldig.
Han ble utnevnt til kardinal i mars 1535 av pave Paul III under hans andre konsistorium. Han var en ivrig forkjemper for kirkelig reform, og satt i 1535 en kommisjon for dette formål (de øvrige medlemmer var kardinalene Giovanni Piccolomini, Lorenzo Campeggio, Girolamo Ghinucci, Gasparo Contarini, Alessandro Cesarini og Rodolfo Pio de Carpi). Deretter satt han i en kardinalskommisjon som i 1538 arbeidet konkret med planer om et reformkonsil (de øvrige medlemmene var Giovanni Domenico de Cupis, Lorenzo Campeggio, Girolamo Ghinucci, Gasparo Contarini, Gian Pietro Carafa, Giacomo Sadoleto, Alessandro Cesarini og Reginald Pole).
Han meglet mellom Firenze og Siena i deres disputt om kontrollen over Montepulciano, og lyktes i å la dem enes om en løsning.
Han var onkel til kardinal Ludovico Simoneta (kreert 1561).
Simoneta, Giacomo
Simoneta, Giacomo
Simoneta, Giacomo
Simoneta, Giacomo
Simoneta, Giacomo


Espedalen.
Espedalen er en dal i Gausdal og Sør-Fron kommuner i Oppland fylke. Det ligger i Vestre Gausdal, helt øverst i dalføret langs elva Jøra. I dalen er det flere hoteller og et betydelig antall hytter.
Gruvedrift var viktig sysselsetning i Espedalen to perioder: på 1600-tallet etter Kobber og på 1800-tallet etter Nikkel. Gamle gruveinnganger kan sees flere steder i dalen. I nordenden av det 13 km lange Espedalsvannet finnes rester etter smelteverk og bosetning fra gruvetiden.
Gamle fangstgraver kan også sees ved nordenden av Espedalsvannet.
I Espedalen finnes Nord-Europas største jettegryter – Helvete.
Historie.
Det første bruket i dalen het Maribua og ble kjøpt av en kvinne ved navn Mari i begynnelsen av 1700-tallet. På den tiden var dalen eid av forsvaret, men i rundt 1770 ble hele dalen kjøpt av en kvinne ved navn Anne Olsdatter Espedalen (kalt Dale-enka) for 60 daler. Ved tiden rundt kjøpet fantes det 5 bruk – Dalen, Dalbakken, Strand, Megrund og Maribu. Maribu var det eneste bruket som ikke var med på kjøpet. Dale-enka hadde 3 døtre som fikk hvert sitt bruk (Dalen, Dalbakken og Megrund)


Stelling Minnis.
Stelling Minnis er en landsby i Kent, England, mellom Folkestone og Canterbury.
Landsbyen har en gammel vindmølle som er åpen for publikum i sommermånedene. Det holdes et årlig marked rett utenfor landsbyen.
"Minnis" er et gammelt navn på en allmenning, og allmenningen som har gitt navn til stedet ligger fortsatt som et friareal midt i landsbyen.


Hallvard Vebjørnsson.
Sankt Hallvard (ca. 1020–1043) er skytshelgen for Oslo.
Bakgrunn.
Han var født Hallvard Vebjørnsson i Lier og var sønn av storbonden Vebjørn på Husaby og hans kone Thorny som var kusinen til Olav den hellige; hun var datter av søsteren til Åsta Gudbrandsdatter, Olav den helliges mor. Han bodde med sine foreldre på gården Husaby i Ytre Lier. Av en historisk kilde blir han betegnet som en gudfryktig, godhjertet gutt.
Legenden.
Lite er kjent om Hallvards liv, kun om hans død.
En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid kvinnelig trell løpende opp til ham og ba om å få bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. Hun hadde nektet for å ha gjort det, men mennene trodde henne ikke og hun rømte fra dem i frykt for sitt liv. Straffen for tyveri var døden. Kvinnen sa hun var villig til å bære jernbyrd for å bevise at hun ikke hadde stjålet noe. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne opp i båten.
Da de hadde så vidt kommet ut i fjorden nådde mennene som forfulgte kvinnen stranden. De prøvde så å overtale St. Hallvard til å overlate kvinnen til dem, men han nektet. Mennene ble rasende og skjøt på St. Hallvard. Han ble truffet i halsen og døde. Så slo de kvinnen i hjel. De senket deretter liket til Hallvard med en kvernstein bundet til liket for å skjule sine ugjerninger.
Til tross for den tunge kvernsteinen fløt liket til St. Hallvard opp mot vannflaten. Venner av Hallvard soknet etter ham, fisket ham opp med vidjekvister, og gravla ham med prakt i sin hjembygd. Men det viste seg snart jærtegn ved graven hans; vidjekvistene som ble brukt i sokningen begynte å spire, og hans ry for hellighet vokste. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr.
I nyere tid.
Samme motiv i Oslos byvåpen, eller segl.
St. Hallvard har blitt Oslos skytshelgen og er gjengitt i Oslos byvåpen. Man finner en illustrasjon på vestveggen i Oslo Rådhus som viser St. Hallvard og kvinnen han søkte å redde.
De tre pilene Hallvard holder i hånden representerer de tre som ble skutt av forfølgerene; Hallvard selv, kvinnen han prøvde å berge og hennes ufødte barn.
Sankt Hallvars brønn er en fontene på Bragernes torg i Drammen.
St. Hallvard kirke er sognekirke for den katolske menigheten for Oslo øst for Akerselven.
I Lier finnes St. Hallvard videregående skole som har røtter tilbake til 1911, men fikk først «St. Hallvard» i navnet i 1965.
På Gilhusodden i Lier holdes annenhvert år et utespill «Hallvards valg» om hendelsen.
I Oslo feires St. Hallvards festdag hvert år den 15. mai gjennom ulike arrangementer i Middelalderbyen.
St. Hallvards menn er et av kallenavnene til fotballaget Vålerenga fra Oslo øst.
Eksterne lenker.
Vebjørnsson, Hallvard


M20 (motorvei).
M20 er en motorvei i England, mellom London og Folkestone i Kent.
Historie.
Den første seksjonen av M20 åpnet i 1960 som omkjøringsvei forbi Maidstone. Seksjonen utgjør strekningen mellom kryss 5 og 8. Den het først A20 (M), mens den gamle A20 gjennom Maidstone fikk navnet A2020. Da veien ble strukket vestover mot London i 1970-årene fikk den navnet M20, og A2020 ble igjen A20.
Strekningen fra Ashford til Folkestone, fra kryss 9 til 13, ble anlagt tidlig i 1980-årene, og i 1981 var det meste av veien slik den er i dag på plass. Unntaktet er den ca. 23 km lange strekningen mellom kryss 8 og 9, hvor man måtte benytte A20. Dette hullet ble kjent lokalt som «The Missing Link», og det skulle ta ytterligere ti år før det ble oppgradert. Dette skjedde da vedtaket om å bygge Kanaltunnelen var klart, slik at man skulle kunne kjøre direkte fra London til tunnelterminalen.
Tidlig i 1990-årene ble strekningen omkring Maidstone og alle kryss opprustet for å takle den store trafikkmengden på den travle veien. Det eneste serviceområdet langs veien, det vil si et sted med bensinstasjon, overnattingsmulighet og andre tjenester, ligger ved kryss 8 utenfor Maidstone.
Rute.
Veien starter ved krysset mellom M25 og A20 rett øst for Swanley. Den går mot sørøst, forbi Maidstone og Ashford, mot Folkestone. Terminalen for Kanaltunnelen er knyttet til M20 ved to kryss, nr. 11a og 12. Det er også mulig å ta av til f.eks. Medwaybyene, Canterbury og Tonbridge.
M20 ender ved kryss 13, mens A20 fortsetter med motorveistandard helt frem til Dover.
M020


John Fisher.
John Fisher (født 1469 i Beverley i Yorkshire i England, henrettet 22. juni 1535 i London) var en engelsk biskop som motsatte seg Henrik VIII og ble mot slutten av sitt liv utnevnt av paven til en av den katolske kirkes kardinaler, i det håp om at kongen dermed ville sette han fri fra fengsel.
Biskop av Rochester.
I 1504 ble han biskop av Rochester. Hans mangel på personlige ambisjoner fikk ham til å avslå rikere bispeseter, for pliktene i Englands minste bispedømme, selv om han gjennomførte dem samvittighetsfullt, ga ham tid til sine akademiske sysler. Han bygde også opp et av de beste biblioteker i Europa.
Humanist.
Fisher var en kjenner og tilhenger av humanismen, den katolske tradisjon, og stod i kontakt med en rekke andre humanister (blant annet med Erasmus av Rotterdam som besøkte ham i juni 1516, og Stephen Gardiner).
Striden mot Henrik VIII.
Kong Henrik VIII valgte ham som skriftefar for dronning Katarina av Aragón i 1527. Kongen fikk flere barn med Katarina, men bare datteren Maria vokste opp. Henrik begynte å gruble over grunnen til at han ikke fikk noen sønn, og leste i 3. Mos 20,21: "«Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn.»" Katarina hadde først vært gift med Henriks bror Arthur, som døde rett etter bryllupet. Var det grunnen til at han ikke fikk sønner? Han tenkte på å skille seg, og spurte våren 1527 sin lordkansler, kardinal Thomas Wolsey, om råd. Han støttet kongen, mens biskop Fisher, som allerede hadde erklært ekteskapet med brorens enke for gyldig, fastholdt energisk gyldigheten av ekteskapet med Katarina.
I 1531 gjorde Henrik VIII seg til den engelske kirkens overhode og rev den løs fra Roma, og geistligheten måtte anerkjenne det og hans nye tittel som «Beskytter og overhode for Church of England». Fisher protesterte mot kongens krav på å være overhode for Kirken, men han og andre kunne anerkjenne tittelen med tilføyelsen: «så langt Kristi lov tillater». Dette avviste kongen og Fisher mistet dermed kongens gunst. Tidlig i 1533 giftet Henrik seg i hemmelighet med Anne Boleyn, som ventet barn. I mars 1533 ble Thomas Cranmer innsatt som erkebiskop av Canterbury, og i mai oppløste han kongens ekteskap med Katarina. Kort etter erklærte han kongens ekteskap med Anne Boleyn for gyldig.
Samtidig med de lover som gjorde kongen til den engelske kirkens overhode, ble det i 1534 vedtatt en suksesjonslov, som bestemte at kronen skulle gå i arv til Henriks barn med Anne Boleyn. Biskopene ble nå anmodet om å avlegge ed på at de ville respektere den nye grunnloven. Mens både han og Thomas More kunne gå med på at kongens barn med Anne Boleyn fikk arverett, avslo de å avlegge en ed som innebar en godkjennelse av at Henriks første ekteskap ble annullert og som betydde en avvisning av pavens religiøse autoritet. Men alle de andre biskopene avla eden. Fisher skrev: «Ikke at jeg fordømmer noe annet menneskes samvittighet, deres samvittighet må frelse dem, og min må frelse meg».
I april 1534 ble han fengslet og sperret inne i Tower of London. Mens han satt der, utnevnte den nyvalgte pave Paul III ham til kardinal den 31. mai 1535 i håp om å redde hans liv. Men kong Henrik ble rasende, og sa at paven behøvde ikke å sende Fisher den røde kardinalhatten; han kunne heller sende Fishers hode til paven.
Innen en måned ble Fisher stilt for retten, funnet skyldig i forræderi og dømt til døden den 17. juni 1535. Deretter ble han halshogd. Det var den 22. juni 1535. Kroppen ble gravlagt uten ritualer på Allehelgenskirkegården i Barking, mens hodet ble satt på Tower Bridge og etter to uker kastet i Themsen den 6. juli, da det var Thomas Mores hodes tur til å stilles ut.
John Fisher var like utmerket som humanistisk forsker, som den som fremmet den sunne lære, og som samvittighetsfull biskop. Hans venn Thomas More skrev om ham: "«Jeg finner ikke noen i dette rike som kan måle seg og sammenlignes med ham i visdom, kunnskap og lenge prøvet dyd»".
Hans teologiske arbeider påvirket konsilet i Trient.
Han ble saligkåret i 1886 og helligkåret av pave Pius XI i 1935, begge ganger sammen med sin venn Thomas More. De to æres som martyrer og har samme festdag. Opprinnelig ble de feiret 9. juli, men festen ble i 1969 flyttet til 22. juni, som er Fishers dødsdag.
John Fisher


Ptolemaios III av Egypt.
Ptolemaios III Euergetes I (246-222 f.Kr.) var den tredje herskeren av ptolemei-dynastiet i Egypt, og var den eldste sønnen til Ptolemaios II Filadelfus og Arsinoe II. Han kom til makten i 246 f.Kr. da hans far døde. Han er mest kjent for sine invasjoner av det nordlige kongedømmet Syria som han gjennomførte etter at hans eldre søster Berenike Fernoforus ble myrdet.
Han giftet seg med Berenike av Kyrene mellom 244/243 og de var foreldre til Arsinoe III av Egypt og Ptolemaio IV av Egypt.
Eksterne lenker.
Ptolemaios 03


Squash (sport).
Squash eller skvåsj er en innendørs racketsport. Navnet viser til den myke ballen som brukes i dette spillet.
Squash spilles vanligvis av to spillere, men også noen ganger av fire i doublekamper. Squash spilles i innendørs baner som har fire vegger, og med standardiserte racketer og en liten, hul, gummiball. Squash regnes som en meget fysisk krevende sport. Det er ikke uvanlig å forbrenne 700–1000 kilokalorier i løpet av en times spill.
Regler (kort).
Kort fortalt så slås ballen mot frontveggen, eventuelt via en annen vegg. Ballen må treffe nedenfor de øvre vegglinjene. På frontveggen må den også treffe over platen (når det serves, over servelinjen). Dersom platen treffes gir den gjerne fra seg en lyd. En kamp består av 3 eller 5 games.
En slagveksling innledes med at den ene spilleren server med å slå ballen direkte mot frontveggen fra den ene siden av banen over til motstanderen på den motsatte siden. De etterfølgende slagene må slås direkte mot frontveggen eller via de andre veggene. En spiller må senest returnere ballen før den treffer gulvet for andre gang. Slagvekslingen avgjøres til en spillers fordel, når det ikke lykkes motstanderen å returnere ballen korrekt til frontveggen.
Poengtelling.
Systemet er point-a-rally også kjent som det systemet PSA bruker.
Det spilles med poeng på alle baller. Det spilles opp til 11, men blir stillingen 10-10 skal det spilles videre til en av spillerne vinner med 2 overskytende poeng, f.eks. 17–15. Det spilles best av 5 game.
Tidligere har det vært slik at man spiller til ni poeng og at det kun er mulig å vinne poeng på egen serve.
Bane og utstyr.
En squashbane til singlebruk er 9,75 meter lang og 6,40 meter bred. Frontveggen måler i høyden 4,75 meter, bakveggen 2,13 meter. Double spilles enten på en single-bane eller på en doublebane, som er ca. en meter bredere.
En squashracket ligger i størrelse og vekt mellom en badmintonracket og en tennisracket. Normalt er den ca. 65 cm. lang og veier 110–180 gram.
Squashballer som benyttes av erfarne spillere og til turneringer, er markert med en eller to gule prikker, veier 24 gram og er 4 centimeter i diameter. Til nybegynnere og mindre erfarne spillere finnes det baller med blå, hvite og røde prikker, som er bedre sprett i og dermed gir spillerne bedre tid til å nå ballen.
Utbredelse.
I Norge er squashklubbene organisert i under Norges Squashforbund. Det er også mange spillere som er uorganiserte.
Mens det første Norgesmesterskapet i squash ble arrangert i 1978 så har Squash sin opprinnelse i England på 1800-tallet. Enkelte mener sporten oppsto som tidsfordriv i fengsler, der en ball ble kastet eller sparket opp mot en mur. Det finnes i dag squashbaner i ca. 150 land og antallet spillere på verdensbasis er av det internasjonale squashforbund blitt anslått til ca. 15 millioner. Tross dette er squash aldri blitt opptatt på det olympiske program. Grunner til dette kan være at squash har en begrenset interesse blant sponsorer, på grunn av sportens fysiske rammer som gjør den vanskelig tilgjengelig for både tilskuere og tv.
Squash var en av fem sportsgrener som IOC besluttet å "studere nærmere" for å vurdere om de skulle inkluderes i de Olympiske Leker i 2012. Men IOC besluttet å ikke inkludere noen nye idretter i lekene.


Ptolemaios VII av Egypt.
Ptolemaio VII "Neos Filopator" var en egyptisk konge av ptolemei-dynastiet. Han var sønn av Ptolemaio VI og Kleopatra II og hersket en kort tid sammen med hans far i 145 f.Kr., og en kort tid etter det. Han ble myrdet av sin onkel, Ptolemaio VIII, som etterfulgte ham.


Gunnar Staalesen.
Gunnar Staalesen (født 19. oktober 1947 i Bergen) er en norsk forfatter og dramatiker. Staalesen er etter examen artium ved Bergen katedralskole 1966, utdannet cand. philol. fra Universitetet i Bergen 1976, med fagene engelsk, fransk og litteraturvitenskap. Han har arbeidet som informasjonssekretær ved Den Nationale Scene. I 1975 vant han 2. pris i Gyldendals konkurranse om beste kriminalroman med "Rygg i rand, to i spann" om de to bergenske politietterforskerne Dumbo og Maskefjes. Boken ble utgitt i Gyldendals svarte serie, og ble også belønnet med Rivertonprisen 1975. Fra 1987 er Staalesen forfatter på heltid.
Staalesens kriminalromaner om privatdetektiven Varg Veum er oversatt til 17 språk. Mer enn noen annen regnes Staalesen som den som introduserte sosialrealismen i norsk kriminallitteratur.


Bogstad.
Bogstad skole, bygget i 2006 som Norges første og hittil eneste "Offentlig-privat samarbeid"-skole. Den eies av Veidekke, men drives av Oslo kommune.
Bogstad er et område nordvest i Oslo, på østsiden av Bogstadvannet, både i Bydel Vestre Aker og i Marka. Det består kun av Bogstad gård (som det har fått navnet sitt fra) og Bogstad golfbane, som tilhører Oslo Golfklubb. Siden området ikke har boliger eller bygater regnes det ikke som et strøk.
Det grenser dermed til øvrig Nordmarka i nord, Voksen skog og Voksen i øst, Røa i sør, og Fossum i Bærum i vest på andre siden av Lysakerelven.


Averøykameratene.
Idrettslaget Averøykameratene (stiftet i 1951) er en fotballklubb som holder til på Averøya på Nordmøre. Klubben er plassert i 3. divisjon, avdeling 9 og spiller sine hjemmekamper på Bruhagen stadion. Stadionet har sitteplasser for ca. 700 tilskuere, men tilskuerrekorden er på 2 300 i en cup-kamp mot Rosenborg i 1995. Nasjonalt er Averøykameratene mest kjent for å ha fostret opp Magne Hoseth, som spiller for Molde.


Frapin.
Frapin Johannes Malling, en av deres XO-er.
Pierre Frapin et Cie er et konjakkhus. Deres konjakk heter Frapin.
De har ca. 3.500 dekar vinmarker i konjakkområdets beste område; Grande Champagne. Med dette er de områdets største eier av vinmarker. Hovedgården deres kalles «Château Fontpinot».
Historie.
Familien Frapin har vært etablert i konjakkregionen siden 1270. Vingården har stadig vokst, og den ’’Pierre Frapin’’ som levde på 1800-tallet (det har vært mange Pierre Frapin i denne familien) var den første som begynte å eksportere varene deres. Han var også borgermester i byen "Segonzac" i over 20 år. Allerede den gang utmerket huset seg med svært god kvalitet, med gullmedalje fra verdensutstillingen i Paris både i 1889 og 1898. Frankrikes president Félix Faure skrøt i 1898 av Frapins vinmarker, og framholdt disse som Grande Champagnes beste!
Det har vært en del feider i familien Frapin de siste årene. Huset eies i dag (2005) av Geneviève Cointreau, datter av André Jean Renaud, som er av Frapin-familien, og som tidligere var direktør i Remy Martin. Hun er gift med Max Cointreau, som var adm.dir i likørfirmaet "Cointreau". Han var også stor aksjonær i Remy Martin, som han nesten greide å få aksjemajoriteten i, men mislyktes så vidt. Max Cointreau skiftet derfor fokuset sitt over på Frapins konjakker. Han har drevet med konjakk siden 1942, så han har verdifull erfaring å tilføre familien. Han jobber også tett sammen husets kjellermester, Olivier Paultes.
Da André Renaud døde, arvet Geneviève 49% av aksjene i Remy Martin, som tidligere hadde kjøpt en del konjakk fra Frapin. Alt i alt ble det så mye familiekrangel at disse to konjakkhusene ikke har noe kontakt i dag.
Frapin har i dag et godt ry på seg. De lager konjakk kun fra egne vinmarker, og starter lagringsprosessen ved å la konjakken ligge 2 år i nye eikefat. De bruker hovedsakelig eik fra Limousin, på grunn av de tanninene og aromaene denne gir. De mener eik fra Tronçais gir en for nøytral aroma. Bruken av nye fat gjør at konjakken får et markant eikepreg. De benytter hovedsakelig Ugni Blanc druer, men har også beplantet ca. 5% av vinmarkene sine med Folle Blanche. Disse brukes imidlertid lite, og er i ferd med å fases ut, siden den er så lite motstandsdyktig mot sykdommer.
De bruker et annet konjakkhus, Château Paulet til tapping på flaske.


Christine Nöstlinger.
Christine Nöstlinger (født 13. oktober 1936 i Wien) er en østerriksk barnebokforfatter. Hun har skrevet både for barn og ungdom, og har mottatt flere priser. I Norge er hun trolig mest kjent for de mange lettlestbøkene om "Frans".
Hun studerte kunst ved Universität für angewandte Kunst Wien og arbeidet noen år som grafiker før hun debuterte i 1970 med "Die feuerrote Friederike". Forfatterskapet omfatter mer enn 100 bøker, både om samfunnsspørsmål og psykologiske skildringer.
Eksterne lenker.
Nostlinger, Christine


Buchenwald.
a>, som seinere ble politisk aktivist og forfatter, ligger i den andre rekka som nummer sju fra venstre.
Buchenwald var en konsentrasjonsleir som ble opprettet i Ettersberg nær Etterburg ved Weimar, Thüringen, Tyskland, i juli 1937. Fangene ble brukt som arbeidskraft i ammunisjonsfabrikker i nærheten. Mellom 1945 og 1950 ble leiren brukt av sovjetiske myndigheter.
Beskrivelse.
Ordet «Buchenwald» (tysk for «bøkeskog») ble valgt fordi de nazistiske myndighetene ikke ville bruke navnene Etterburg eller Ettersberg på grunn av de sterke båndene mellom stedet og Goethe, som ble idealisert som «legemliggjørelsen av den tyske sjel» («Verkörperung des Deutschen Geistes»). På samme måte kunne ikke leiren få navn etter en landsby, Hottelstedt, i nærheten på grunn av administrative betenkeligheter (det hadde resultert i nedsatt lønn for SS-troppene som var stasjonert i nærheten).
Den første leirkommandanten var Karl Otto Koch, som styrte leiren fra 1937 til 1941. Hans andre kone, Ilse Koch, ble kjent som «Heksen i Buchenwald» ("Die Hexe von Buchenwald"), på grunn av sin ondskap og brutalitet. Koch anla en zoologisk hage, bygget av leirfangene, til glede for barna sine.
Karl Otto Koch ble arrestert i Buchenwald av myndighetene på grunn av påstander om korrupsjon, underslag, svartebørshandel og sin egen utnyttelse av fangene. Han ble dømt og henrettet av de nazistiske myndighetene i Buchenwald i april 1945, mens Ilse ble dømt til fire års fengselsstraff etter krigen. Dommen ble redusert til to år, og hun ble så satt fri. Senere ble hun igjen arrestert og dømt til ny fengselstraff av vest-tyske myndigheter. Hun begikk selvmord i en fengselscelle i Bayern i september 1967.
Selv om den ikke var noen dødsleir, foregikk henrettelser av sovjetiske krigsfanger i Buchenwald, og mange fanger døde på grunn av medisinske eksperimenter, eller ble ofre for grusom behandling fra SS-vaktene. I en periode ble asken av kremerte fanger sendt til avdødes familie, men porto ble belastet de etterlatte. Denne praksisen ble det slutt på ettersom dødstallene økte. Mellom juli 1937 og mai 1945 satt omtrent 250 000 mennesker fengslet i Buchenwald. Antall døde var omtrent 56 000.
Leiren var også åsted for et storstilt eksperiment for en mulig vaksine mot tyfus i 1942 og 1943. I alt ble 729 fanger berørt av dette, ca 280 av disse døde. På grunn av at så mange fanger var sperret inne i Block 46, døde flere på grunn av bakterier og infeksjoner, og tyfus-epidemer var vanlige.
Leiren ble evakuert av nazistene idet allierte tropper nærmet seg området, i form av amerikanske 4. armé og dens divisjoner: den 22. amerikanske infanteridivisjon og den 12. amerikanske infanteridivisjon. Den amerikanske 3. armé tok kontrollen over leiren den 11. april 1945.
Etter at allierte tropper forlot leiren, brukte sovjetiske okkupasjonsstyrker infrastrukturen i leiren, og omdøpte den til «Spesial-leir 2». Den ble brukt som fengsel for tyske fanger, og sovjetiske arkiver har avslørt at over 7000 døde.
Kvinnelige fanger og voktere.
Antall kvinnelige fanger i leiren var mellom 200 og 1000. De første kvinnene i leiren var tjue politiske fanger og en SS-vakt ("Aufseherin") som ankom Buchenwald fra Ravensbrück for å jobbe i leirens bordell i 1941. Senere avskjediget SS den kvinnelige vokteren i bordellet for korrupsjon, og hun ble erstattet av «horemammaer» på befaling fra SS-Riksfører Himmler.
Mesteparten av de kvinnelige fangene kom imidlertid i 1944 og 1945 fra andre leire, f. eks. Auschwitz, Ravensbrück og Bergen-Belsen. Mesteparten av disse var jødiske. Bare én brakke ble satt av for kvinnelige fanger, og denne ble bevoktet av den kvinnelige "Blockführerin," Franziska Hoengesberg, som kom fra Essen da leiren der ble evakuert. Alle disse fangene ble senere sendt videre til en av Buchenwalds mange «underleire»; Sömmerda, Buttelstedt, Mühlhausen, Gotha, Gelsenkirchen, Essen, Lippstadt, Weimar, Magdeburg, Penig og Langenstein-Zwieberge, for å nevne noen få. Ingen kvinnelige fangevoktere hadde permanent tjeneste i Buchenwald.
Da Buchenwald ble evakuert, sendte SS de mannlige fangene til andre leire, og de 500 gjenværende kvinnelige fangene ble fraktet med tog og langs landeveien til Theresienstadt konsentrasjonsleir og ghetto i Protektoratet Böhmen og Mähren. Blant disse fangene var «fru van Daam» (Auguste van Pels) som hadde levd sammen med jødejenta Anne Frank i skjul på et loft i Amsterdam. Mange, inkludert van Pels, døde en gang mellom april 1945 og mai 1945. Fordi den kvinnelige andelen fanger i Buchenwald var relativt liten, trengte SS bare fangevokterne i leiren og «ansatte» til tjeneste i en av underleirene. 22 kjente kvinnelige fangevoktere er dokumentert å ha tjenestegjort i leiren, men det er usannsynlig at de var i Buchenwald i noe særlig mer enn noen få dager.
Ilse Koch tjenestegjorde som «overoppsynskvinne» ("Oberaufseherin") over 22 andre kvinnelige vakter og flere hundre fanger i hovedleiren. I dag er 20 voktere kjent ved navn; Maria Balkenhol, Elisabeth Baessler, Elli Ebert (som tjenestegjorde i Buchenwald og Ravensbruck), Frieda Friedrichs (som tjenestegjorde i Buchenwald, Magdeburg og Comthurey), Karoline Geulen, Elisabeth Hirsemann, Franziska Hoengesberg, Maria Isert, Frieda Jahnke, Elisabeth Max, Elfriede Motzkuhn, Else Purucker (som tjenestegjorde i Buchenwald og Taucha), Charlotte Rafoth, Lieschen Rech, Wilhelmina Sadrinna, Martha Schaefer (som først tjenestegjorde i Flossenbürg, så Buchenwald), Irmtraut Sell, Emma Theissen (som tjenestegjorde i Buchenwald og så Essen underleir), and Amalie Wilde. Disse kvinnene ble aldri tiltalt for sin tjeneste i leiren.
I det hele tjenestegjorde over 530 kvinner som fangevoktere i det enorme nettet av underleire i Buchenwald og i annen ekstern tjeneste over hele Tyskland. Bare 22 tjenestegjorde i hovedleiren, i motsetning til mer enn 15 000 mannlige voktere. En tidligere fangevokter, Margarethe Barthel, fortalte at hun høsten 1944 fikk ordre om å være med en transport med kvinnelige fanger til leiren, men fordi hun ikke rapporterte til Buchenwald, er det ukjent hvorvidt det var kvinnelige voktere i hovedleiren, eller om alle var utkommandert til underleire.
Tysklandsstudentene.
Den tyske okkupasjonsmakta i Norge stengte Universitetet og arresterte de mannlige norske studentene i november 1943. Dette er første og hittil eneste gang i verdenshistorien at et lands universitetsstudenter har blitt forsøkt arrestert og deponert "en masse". De ble sendt til Buchenwald med SS Donau, det samme transportskip som de 750 norske jødene tidligere hadde blitt sendt med. Over tre hundre norske studenter satt innesperret i Buchenwald på ubestemt tid, omgitt av resultatene av den raseideologien de ble forsøkt omvendt til. De fikk bedre mat enn leirens øvrige fanger, og gikk i sine egne klær, men våren 1944 så man de første dødsfallene som følge av av tuberkulose og annen smitte. Studentene ble undervist i tysk kultur av folk fra universitetet i Jena, der rektor, rasehygienikeren Karl Astel, hadde stiftet et institutt som forsket på farene ved tobakksrøyking. Jenas universitet stod i et langvarig samarbeidsforhold til konsentrasjonsleiren, der leirledelsen leverte menneskelig disseksjonsmateriale i bytte mot hjelp til bekjempelse av epidemier. Også norske medisinerstudenter ble plukket ut til å delta i disseksjoner.
Som nordmenn fikk studentene måtelig god behandling i leiren, men de ble allikevel tvangsskolert med nazistisk propaganda, en aktivitet som hadde til hensikt å gjøre SS-soldater av dem. I juli 1944 ble en gruppe med norske studenter sendt fra Buchenwald til SS' treningsleir Sennheim i Elsass, der en annen gruppe med norske studenter allerede befant seg. Der ble propagandaen i en periode økt, men uten å lykkes i å omvende de norske. De norske studentene ble da satt til tvangsarbeid, både for de tyske styrkene og for lokalbefolkningen. Sistnevnte ble klart foretrukket, da det innebar å tilbringe tid sammen med andre sivile og muligheten til å være «frie» menn, i alle fall for en kort periode.
I november 1944 ble studentene evakuert til fots fra Elsass fordi de allierte nærmet seg. I første omgang endte evakueringen på tysk side av Rhinen, i Burckheim. Mens studentene oppholdt seg der, ble en dag 50 studenter utkommandert til fergekaien Jechtingen, der de skulle frakte militært materiale for tyske evakuerende styrker. 20 studenter ble også utkommandert til å grave skyttergraver. Studentene motsatte seg kommandoene av særlig to årsaker: For det første var arbeidet farlig – allierte "Tieffligere" hadde vært observert i området og kunne lett senke fergen og alle ombord, siden det ikke var mulig for flygerne å oppdage om de på bakken var fanger eller soldater. For det andre stred arbeidet mot Genevekonvensjonen.
Mens studentene var stilt opp, og 50 og deretter 20 andre «frivillige» ble kalt ut, ga noen tidlig etter for presset, særlig som følge av vold fra SS. Flesteparten derimot, ledet an av nummer 1 i rekke nummer 1, den avdøde legen dr Torvald Ulstein, nektet å følge ordre. Studentene ble demonstrativt stående mens kommandoropene ble gjentatt og gjentatt til SS-ledelsens forargelse. Den passive motstanden virket, og episoden endte med en moralsk seier for de norske studentene, som til syvende og sist slapp å bli sendt på dette oppdraget. Samme dag ble fergen i Jechtingen senket av de alliertes bomber. Hendelsen er senere omtalt som «Streiken i Burkheim». Senere havnet studentene i Buchenwald igjen.
I mars 1945 ble de fraktet i godsvogner til konsentrasjonsleiren Neuengamme, hvorfra de ble hentet hjem med de hvite bussene senere samme år.
Sovjetisk spesialleir.
Buchenwald-leiren i dag. Foto tatt om vinteren på området der fangebrakkene en gang var.
Etter frigjøringen, mellom 1945 og 1950 kom leiren under sovjetisk administrasjon og ble kjent som «Spesialleir nr. 2» av NKVD. Opprinnelig brukt til å huse tyske krigsfanger, ble den etter en tid ombygd til straffeanstalt for politiske fanger og opposisjonelle.
Fra august 1945 til leiren ble oppløst 1. mars 1950 ble 28 455 fanger, inkludert 1000 kvinner, holdt fanget av Sovjetunionen i Buchenwald. Tilsammen 7 113 fanger døde her ifølge sovjetiske opptegnelser. Likene ble lagt i massegraver i de omliggende skogene, og de pårørende ble ikke underrettet.
Fangene bestod av politiske motstandere, nazi-sympatisører, ledere og medlemmer av Hitlerjugend, i tillegg til et stort antall mennesker som ble fengslet på grunn av «uviss» identitet og grunnløse arrestasjoner. Fangene ble nektet besøk og post. Det ble heller ikke gjort noe for å avdekke hvorvidt fangene var der uten grunn.
13. januar 1950 ble Buchenwald sammen med Bautzen og Sachsenhausen som de siste spesialleirene overlevert de sivile myndighetene i DDR. 2 415 fanger var i leiren på dette tidspunktet. I oktober 1950 ble det besluttet å rive leiren. Hovedporten, krematoriet, sykehusblokken og to vakttårn ble bevart for ettertiden. Alle fangebrakkene og fengselsbyggene ble revet. Fundamentene til noen av disse bygningene står der fortsatt, og mange andre har blitt rekonstruert. Ifølge Buchenwald-muséets hjemmeside ble «"kombinasjonen av riving og bevaring diktert av et ønske om å videreformidle historien til konsentrasjonsleiren Buchenwald."»
Det første minnesmerket ble oppført kort tid etter den første frigjøringen. Siden det var planlagt som et foreløpig minnesmerke, bestod det av treverk og var bygget av fangene. Det andre monumentet for å minnes de døde, ble oppført i1958 av de østtyske myndighetene i nærheten av massegravene.
Kjente fanger.
Befridde, utmagrede fanger i Buchenwald.


Memorial.
Memorial (russisk Мемориал) er en internasjonal organisasjon som er aktiv i Russland, Ukraina, Kasakhstan, Latvia og Georgia. Den arbeider for å fremme demokrati og rettssikkerhet, forhindre at totalitarisme gjenoppstår, å forme en offentlig samvittighet basert på demokratiske og rettsstatlige verdier fri for totalitære mønstre, å sikre menneskerettighetene i landene det gjelder, å avdekke sannheten ved den historiske fortiden og verne minnet om ofrene for politisk undertrykkelse i Sovjetunionen og tilsvarende regimer.
Memorial ble grunnlagt 19. april 1992 av Andrej Sakharov. I 2004 fikk den Right Livelihood Award for sitt arbeide med å avdekke menneskerettighetsbrudd i Russland og tidligere sovjetrepublikker. Samme år mottok den Nansen-medaljen og i 2009 Sakharov-prisen
Blant dens viktigste aktiviter hører støtte til Gulag-ofre og forskning på og informasjonsarbeide om konsentrasjonsleirsystemet i Sovjetunionen.
Bakgrunn.
Organisasjonen eksisterte uformellt før den formelle dannelsen og kjempet opprinnelig for å få bygget et minnesmerke for Gulag-ofrene, noe den oppnådde allerede i 1990 da minnesmerket ble oppført på Lubjanka-plassen i Moskva, rett ved det gamle KGB-hovedkontoret. Organisasjonen var den første uavhengige organisasjon som oppstod på det tidligere Sovjetunionens territorium.
Arbeid.
Frivillige medarbeidere besøkte Gulag-overlevende, skrev ned deres historier og forsøkte å gi dem en stemme i offentligheten. På begynnelsen av 90-tallet oppstod det rundt 70 lokalforeninger innen organisasjonen i Russland. I dag finnes det totalt 87 grupper, deriblant grupper i Tyskland, Latvia, Ukraina og Polen.
Arkiver.
Memorial hjelper personer med å finne dokumenter, graver osv. i tilknytning til slektninger som ble forfulgt. De hadde i følge egne opplysninger pr. 2005 en database som inkluderer navnene på over 1 300 000 forfulgte personer. Arkivene ble brukt av den britiske historikeren Orlando Figes da han skrev boka "Hviskerene" i 2008.
Konfiskering av arkivet.
4. november 2008 ble Memorials St. Petersburg kontor som oppbevarer Gulag arkivene ransaket av myndighetene. Materiale som var samlet inn over en 20 års periode for å dokumentere Stalinregimets overgrep ble konfiskert, blant annet brev, fotografier og 12 datamaskiner som inneholdt organisasjonens totale digitale arkiv over perioden (Gulag-arkivet). Leder for kontoret Irina Flinge hevdet organisasjonen ble rammet fordi organisasjonen gikk på tvers av «Putinismen», særlig ideeen om at Josef Stalin og Sovjetunionen lyktes i å skape et suksessfullt land.
Offisielt skjedde ransakingen i forbindelse med en artikkel som ble publisert i avisen Novy Peterburg i juni 2007. Memorial benektet enhver befatning med artikkelen. Enkelte russiske menneskerettighetsadvokater har spekulert i at ransakingen var en hevn for at Memorial viste den forbudte filmen "Rebellion: the Litvinenko Case" om den tidligere russiske spionen Aleksandr Litvinenko. I følge forfatteren Orlando Figes hadde ransakingen åpenbart til hensikt å trakassere Memorial.
20. desember 2009 avgjorde en distriktsdomstol at ransakingen hadde skjedd i strid med regelverket. De 12 harddiskene samt en del papirer mm. ble tilbakelevert Memorial.
Minnesmuseum i Kovalevskyskogen.
Organisasjonen arbeider for å få opprettet et nasjonalt minnesmuseum for ofrene for den røde terroren som fulgte i kjølevannet av
den russiske revolusjonen. De ønsker museet plassert i Kovalevskyskogen utenfor St. Petersburg hvor 4 500 henrettede mennesker ligger begravd i anonyme massegraver.
Tsjetsjenia.
Memorial hadde også et kontor i Tsjetsjenia for å overvåke menneskerettighetssituasjonen der. Kontoret ble jevntlig gjennomsøkt av myndighetene.
Natalja Estemirova som var styremedlem i organisasjonen og undersøkte drap og bortføringer i Tsjetsjenia ble selv bortført i Groznyj og skutt og drept i Ingusjetia 15. juli 2009. Det har vært framsatt påstander om at dødsfallet skulle ha sammenheng med undersøkningene hun gjorde av regjeringsstøttet militsstyrker i landet. Memorials styreformann Oleg Orlov beskyldte Ramzan Kadyrov for å stå bak drapet og hevdet Kadyrov åpent hadde truet henne. Kadyrov benektet involvering i drapet og anla injuriesøksmål mot Orlov. I juli 2009 innstilte Memorial virksomheten i Tjetsjenia av sikkerhetshensyn. I juni 2011 ble Orlov frikjent for injurieanklagene av en domstol i Moskva.
Økonomi.
Organisasjonens arbeid blir regelmessig økonomisk støttet av den amerikanske Soros-stiftelsen og den tyske Heinrich Böll-stiftelsen. Organisasjonen får også støtte fra FNs høykommissær for flyktninger og Europarådet.


Ptolemaios IV av Egypt.
Under styret til Ptolemaios IV Filopator (hersket 221-204 f.Kr.), sønn av Ptolemaios III og Berenike II av Egypt, begynte nedgangen for ptolemaienes kongedømme.
Hans styre startet med mordet på hans mor, og han var alltid under innflytelse av favoritter, menn og kvinner, som blandet seg inn i hans saker og førte styret som de ønsket. Selvinteresse fikk hans ministere til å foreta seriøse forberedelser for å møte angrepene til Antiokus III den store på Palestina, og den store egyptiske seieren ved Rafia ((217 f.Kr.), der Ptolemaio selv var til stede, sikret kongedømme for resten av hans styre.
Bevæpningen av egyptere i denne kampanjen hadde en foruroligende effekt på den innfødte befolkningen i Egypt, opprør var kontinuerlige i de neste tredve årene. Filopator var en ivrig tilhenger av orgastiske former for religion og litterær overfladiskhet. Han bygget et tempel til Homer og skrev en tragedie, som hans favoritt Agathokles la til en kommentar. Han giftet seg (rundt 215) med sin søster Arsinoë III, men fortsatte å bli styrt av sin elskerinne Agathoklea, søster til Agathokles.
Eksterne lenker.
Ptolemaios 04


Ptolemaios V av Egypt.
Ptolemaios V Epifanes (hersket 204-181 f.Kr.), sønn av Ptolemaios IV Filopator og Arsinoe III av Egypt, var ikke mer enn fem år gammel da han kom på tronen, og under en rekke regenter ble kongedømmet lammet.
Antiokus III den store og Filip V av Makedonia gjorde en avtale om å dele ptolemaienes landområder over sjøen. Filip tok flere øyer og steder i Karia og Thrakia, mens slaget om Panium (198 f.Kr.) endelig overførte Palestina fra ptolemaiene til seleukidene.
Antiokus inngikk fred etter dette, og gav sin egen datter Kleopatra til Epifanes som kone (193 -192 f.Kr.). Men da krig brøt ut mellom Antiokus og Roma, tok Egypt siden til Roma. Epifanes utmerket seg som en ivrig idrettsmann da han ble voksen, særlig i atletiske øvelser og jakt. Grusomhet og forræderi ble utvist i uunderkuelsen av innfødte opprør, og noen gjenfortellinger presenterer ham som person som tyrannisk.
Den eldste av hans to sønner, Ptolemaios VI Filometor (181-145 f.Kr.), etterfulgte ham som spedbarn under regentenskapet til hans mor Kleopatra. Hennes død ble fulgt av uroligheter mellom ptolemei og seleukide-hoffene på det gamle spørsmålet om Palestina.
Eksterne lenker.
Ptolemaios 05


Walter Schellenberg.
Walter Schellenberg (født 16. januar 1910 i Saarbrücken i Tyskland, død 31. mars 1952 i Torino i Italia) var den øverste sjef for "SD"s (Sicherheitsdienst) og "Abwehr" forente etterretningstjenester, og admirals Canaris' etterfølger som sjef for de militære etterretningstjenester under Det tredje rike, og dessuten "SS-Brigadeführer" og generalmajor i politiet (utnevnt 21. juni 1944).
I 1918 flyttet Schellenbergs familie til Luxembourg etter at Frankrike hadde okkupert Saarområdet. Fra 1929 studerte Schellenberg medisin og jus ved universitetet i Bonn. I mai 1933 ble han medlem av SS (Nr. 124817) og NSDAP (Nr. 4504508). Han gjorde inntrykk på Heinrich Himmler og ble raskt Himmlers yngste SS-general. Han arbeidet i etterretningstjenesten og var med på et forsøk på å bortføre den tidligere britiske konge Edward VIII fra Portugal. I Berlin samarbeidet han med Reinhard Heydrich. Etter hans død var det imidlertid først Ernst Kaltenbrunner som overtok som sjef for "Reichssicherheitshauptamt" (RSHA).
Sammen med Heydrich ledet Schellenberg jakten på den sovjetiske agentgruppen "Rote Kapelle".
Hitler og Himmler gav ham i oppdrag å ta livet av Otto Strasser, men det ble det ikke noe av; Strasser var ikke i Portugal der Schellenberg lette etter ham.
Den 9. november 1939 organiserte Schellenberg Venloepisoden og bortførte to britiske MI6-agenter i den nederlandske grensebyen Venlo, major Best og kaptein Stefens. Venloepisoden gjorde store deler av det britiske spionasjenett i Vest- og Sentraleuropa på det nærmeste verdiløst. Videre førte den til at sjefen for de nederlandske hemmelige tjenester måtte tre tilbake, og gav Hitler et passende "casus belli" for den senere innmarsj i Nederland – landets nøytralitet var jo i og med samarbeidet med britisk etterretning blitt kompromittert.
I 1940 fikk han i oppdrag å sette opp en liste over 2300 ledende briter som skulle arresteres etter en vellykket okkupasjon av Storbritannia.
Schellenberg var en beundrer av Machiavelli, og benyttet seg i sin virksomhet av politiske kidnappinger.
I 1943 var han involvert i et forsøk på å få utenriksminister Joachim von Ribbentrop avsatt. Blant de andre sentrale personer i planleggingen var Marschall von Bieberstein og Martin Luther, begge fra utenriksdepartementet). Gruppen var kommet til at utenriksdepartementet måtte ledes av noen som ville være beredt til å forhandle om fred med de vestallierte, og tok indirekte kontakt med Vatikanet som de anså som en mulig kontaktvei. Pave Pius XII signaliserte indirekte beredskap ved å rette et åpent brev til sin statssekretær kardinal Luigi Maglione, der han oppfordret til bønner for fred, særlig fra barn. Ribbentrop ble klar over planene om å få ham skjøvet til side. Med unntak av Schellenberg ble de alle sendt til fronten eller til konsentrasjonaleir.
På oppdrag av Himmler trådte han mot slutten av krigen i kontakt med det svenske Røde Kors og grev Folke Bernadotte. I den forbindelse misbrukte han prominente fanger som pressmiddel under forhandlingene.
Etter 1945.
Han ble arrestert og fengslet i juni 1945, men kunne ved sine vitnesutsagn slippe unna med en redusert straff under Ministerieprosessen i Nürnberg. Angivelig skal han ha fått mildere straff fordi han skulle ha formidlet opplysninger om Sovjetunionen til Allen Dulles. Den 11. april 1949 ble han dømt til seks års fengsel. Etter to år ble han løslatt.
I sine mangelfulle memoarer beskriver han på nært hold en rekke av Det tredje rikes sentrale personligheter, som Reinhard Heydrich, Heinrich Himmler, Adolf Hitler, Joachim von Ribbentrop, Wilhelm Canaris, Martin Bormann, Ernst Kaltenbrunner og Heinrich Müller.
Schellenberg betraktet seg selv som en av tidenes fremste spionmestere, men lot ikke til å reflektere over for eksempel at så godt som alle tyske spioner i England var blitt avslørt og drept, eller «snudd» og brukt som dobbeltagenter.
Den tidligere toppsjef for alle de tyske nasjonalsosialistiske hemmelige tjenester døde av kreft bare 43 år gammel den 31. mars 1953 i Torino.


Ptolemaios VI av Egypt.
Ptolemaios VI Filometor (ca 191-145 f.Kr.) var en konge i Egypt fra Ptrolemei-dynastiet. Han hersket 180-145 f.Kr.
Ptolemaios kom på tronen i 180 i en alder av 12 år og hersket sammen med sin mor Kleopatra I, inntil hun døde i 176 f.Kr.. Året etter giftet han seg med sin søster Kleopatra II.
I 170 f.Kr. begynte Antiokus IV Epifanes den sjette syriske krig og invaderte Egypt to ganger. Han ble kronet som dets konge i 168, men frasa seg sitt krav på ordrer fra det romerske senatet. Fra 169-164 f.Kr. ble Egypt styrt av et triumvirat som bestod av Ptolemaios, hans søster-dronning og hans yngre bror kjent som Ptolemaios VIII, men i 164 ble han drevet ut av sin bror og reiste til Roma for å be om støtte, som han fikk av Cato. Han ble gjeninnsatt året etter gjennom intervensjonen til alexandrinerne og hersket med problemer, kuet flere opprør på grusom måte, inntil han ble drept i Syria i kamper mot Aleksander I Balas.
Eksterne lenker.
Ptolemaios 06


Ringerike prosti.
Ringerike prosti er et geografisk, administrativt område i Den norske kirke som omfatter 11 sogn (menigheter) i Ringeriksregionen.
Historie.
Ringerike prosti ligger under Tunsberg bispedømme, men har tidligere tilhørt både Oslo bispedømme og Hamar bispedømme. Geografisk omfatter prostiet kommunene Hole og Ringerike i Buskerud fylke.
Da Hamar bispedømme ble opprettet i 1153 ble alle kirkene på Ringerike lagt til dette bispesetet. Etter reformasjonen i 1536 inngikk imidlertid Hamar som eget bispedømme, og kirkene på Ringerike ble lagt til Oslo bispedømme, som kom under kongens styre fra 1541. Fra da av og fram mot 1736 var Hadeland, Ringerike og Toten ett prosti.
Før 1631 hadde Hallingdal og Valdres prosti tilhørt Stavanger bispedømme, men et makeskifte den 10. april dette året førte til at dette nå kom inn under bispen i Oslo. Prostiet fortsatte imidlertid uforandret en tid.
Da Hamar bispedømme ble gjenopprettet i 1864 ble Ringerike og Hallingdal værende under Oslo, der Ringerike og Hallingdal prosti ble dannet. I 1914 ble imidlertid Hallingdal og Ringerike skilt i hvert sitt prosti, og slik er det fortsatt. Da Tunsberg bispedømme ble opprettet fra 1948, etter et Odelstingvedtak den 24. november 1947, ble både Hallingdal og Ringerike lagt dit.
Proster i Ringerike.
Tidligere var det slik at den mest erfarne sognepresten automatisk også ble prost, men fra 1990 ble prosteembedet lagt fast til Hønefoss prestegjeld, der Hønefoss kirke fra da av ble fast prostesete. Tidligere var det som oftest Norderhov kirke som var prostesete, siden denne kirken gjennom årene har vært den mest betydningsfulle av kirkene i Ringeriksregionen.
Ny ordning.
Jan Otto Myrseth (f. 1957) ble i statsråd utnevnt til ny prost i Ringerike fredag den 17. desember 2004. Da han ble innsatt søndag 24. april 2005 var det imidlertid ikke som sogneprest i Hønefoss prestegjeld, slik vanlig var tidligere. Etter ny ordning for Den norske kirke fungerer prostene heretter kun som øverste kirkelige leder i prostiet.
Nåværende prost.
Kristin Moen Saxegaard (f. 1967) avla teologisk embetseksamen høsten 1993 og praktisk-teologisk eksamen høsten 1994. I 2008 ble hun vigslet til prest og samme året tildelt graden Philosophiae Doctor. Fra 2008 har hun vært førsteamanuensis ved Det teologiske Menighetsfakultet og vikarprest i Follo, dessuten fra 2010 rådgiver ved Det Norske Bibelselskap.


Jean du Bellay.
Jean du Bellay (født 1492 på borgen Glatigny ved Le Mans i Frankrike, død 16. februar 1560 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Paris fra 1532. Han engasjerte seg i striden rundt kong Henrik VIII og arbeidet for at paven skulle oppheve bannlysningen av den engelske konge. Men i dette var han i knusende mindretall. Hans velvilje overfor Henrik VIII forhindret antagelig at han fikk større innpass og innflytelse i Roma. Han forsøkte også å få paven til å søke kompromisser med de tyske lutheranere, som han selv hadde gode forbindelser med.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1535 av pave Paul III under hans annet konsistorium.
Bellay, Jean
Bellay, Jean
Bellay, Jean
Bellay, Jean


Gasparo Contarini.
thumb
Gasparo Contarini (født 16. oktober 1483 i Venezia, død 24. august 1542 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Før han gikk inn i geistligheten var han en av republikken Venezias diplomater, og deltok blant annet på Riksdagen i Worms i 1521, dog uten å se eller møte Martin Luther. I 1527 var det Contarini som fikk ordnet med at pave Klemens VII, som var keiser Karl Vs fange på Engelsborgen, ble satt fri.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1535 av pave Paul III under hans annet konsistorium. Han var da lekmann, men ble raskt både preste- og bispeviet. Han ble biskop av Belluno, men arbeidet for det meste i Den romerske kuries tjeneste. Som pavelig legat i Tyskland forsøkte han i Regensburg i 1540 å fremforhandle et forlik med Martin Luthers bevegelse, men dette slo feil på grunn av lutheranernes steilhet. Samme år spilte han en avgjørende rolle da jesuittordenen fikk sin pavelige godkjennelse.
Han satt i en rekke kommisjoner som arbeidet for den katolske kirkereform og forberedte et reformkonsil.
I mange av sine skrifter kom han inn på de spørsmål som Luther og andre reformatorer hadde tatt opp, men det var aldri noen tvil om at hans katolske ståsted stod fast.
Contarini, Gasparo
Contarini, Gasparo
Contarini, Gasparo
Contarini, Gasparo


Viti Levu.
Viti Levu er den største øya i Fiji. Den er omtrent 170 kilometer lang og har et areal på 10388 kvadratkilometer. Øya har Fijis største fjelltopp Tomanivi som er 1324 meter høyt.
Fijis hovedstad Suva ligger på øya og er hjem til nesten tre fjerdedeler av Fijis innbyggere (ca. 580.000). Andre viktige byer er Ba, Lautoka, Nadi, Nausori, Rakiraki og Sigatoka.
Topografisk bilde av Viti Levu


Édouard Balladur.
Édouard Balladur (født 2. mai 1929 i Izmir, Tyrkia) er en fransk konservativ politiker. Han var Frankrikes statsminister fra 1993 til 1995, og hadde tidligere vært Jacques Chiracs finansminister fra 1986 til 1988. Han stilte som presidentkandidat mot sin partifelle Chirac og mot sosialdemokraten Lionel Jospin i 1995.


Ennio Filonardi.
Ennio Filonardi (født 1492 i borgen Bauco ved Veroli i Italia, død 19. desember 1549 på Engelsborgen i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Veroli 1503–1538 og av Ancona fra 1503. Han var også nuntius i Sveits, og prefekt for Engelsborgen, og engasjerte seg for gjenopprettelsen av Sveitsergarden.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III ved konsistoriet desember 1536.
Han var i slekt med den senere kardinal Filippo Filonardi (kreert 1611).
Filonardi, Ennio
Filonardi, Ennio
Filonardi, Ennio
Filonardi, Ennio


Vanua Levu.
Vanua Levu er den nest største øya på Fiji. Den var tidligere kjent som Sandalwood Island. Øya ligger ca. 70 kilometer nord for Fijis største øy, Viti Levu. Øya er omtrent 5500 kvadratkilometer stor.
Det bor rundt 130 000 personer på øya, de fleste bosatt i byene Labasa og Savusavu. Øyas hovednæring er produksjon av sukkerrør.


Pierre Bérégovoy.
Pierre Eugène Bérégovoy (født 23. desember 1925 i Haute-Normandie, død 1. mai 1993) var en fransk sosialdemokratisk politiker. Han var Frankrikes statsminister under president Mitterrand fra 1992 til 1993.
Det antas at Bérégovoy begikk selvmord.


Fijis historie.
Før 1820.
De fijianske øyene ble først bebodd av polynesiske sjømenn for ca. 3500 år siden. Tusen år senere kom det melanesere til øyene.
Den første kjente europeer som besøkte Fiji var nederlenderen Abel Tasman i 1643. Det var ikke før 1789 at øyene ble kartlagt da William Bligh, den avsatte kapteinen på HMAV «Bounty», seilte gjennom øyene Viti Levu og Vanua Levu. En stund ble øyene kalt "Bligh Islands" etter ham.
De første europeere som bosatte seg på Fiji var skipbrudne seilere og rømlinger fra australske fangekolonier. I 1804 ble sandeltre oppdaget på Vanua Levu, noe som førte til at flere handelsskip kom innom øyene. På begynnelsen av 1820-tallet ble Levuka, den første moderne byen på Fiji, bygget på øya Ovalau.
Stammekriger.
På 1820-tallet førte den økende mengden misjonærer på Fiji til borgerkrig mellom de innfødte stammene. Med våpen fra den svenske leiesoldaten Charlie Savage, slo Ratu Tanoa, en krigsherre fra øya Bau, den mye større Burebasaga stammen og underla seg store deler av vestlige Fiji. Hans etterfølger, Seru Epenisa Cakobau, stadfestet den bauiske herredømmet utover 1850- og 1860-tallet. Han kalte seg "Tui Viti", eller "Kongen av Fiji". Han møtte motstand fra lokale høvdinger og den tonganske prinsen Enele Ma'afu som hadde bosatt seg på øya Lakeba i øygruppen Lau i 1848. Ma'afu tok med seg misjonærer fra Tonga og metodistkirken var den første kirken som fikk fotfeste på Fiji. De fleste høvdingene i vest så på Ma'afu og misjonærene som en trussel og nektet derfor å konvertere og la dem bosette seg i landsbyene.


Édith Cresson.
Edith Cresson (født 27. januar 1934 som Edith Campion i Boulogne-Billancourt, nær Paris) er en fransk sosialdemokratisk politiker. Hun ble innvalgt i det europeiske parlamentet i 1979, og ble i 1981 medlem av den franske regjeringen som land- og skogbruksminister. I 1983 ble hun handels- og turistminister, og under president Mitterrand var hun fransk statsminister mellom 1991 og 1992. Hun var EU-kommissær for forskning, vitenskap og teknologi mellom 1995 og 1999.
Cresson var velkjent for høylytte og ofte kontroversielle utsagn. Hun var svært kritisk til anglo-saksiske nasjoner, og fordømte ofte kulturen og folkene i USA, Tyskland og Storbritannia. Hun beskrev homoseksualitet som et hovedsakelig «angelsaksisk problem» som hadde liten relevans i Frankrike. Hennes sterke kritikk mot japanske handelsskikker fikk henne også til å bruke skarp retorikk og bl.a. sammenligne japanere med maur.
Cresson er gift har to døtre.
I 2003 ble hun tiltalt for korrupsjon i Belgia i tilknytning til kontrakter inngått av hennes EU-kontor, men saken ble henlagt i 2004.


Michel Debré.
Michel Debré (født 15. januar 1912, død 2. august 1996) var en fransk gaullistisk politiker. Han var justisminister fra 1958–1959, statsminister fra 1959–1962, økonomiminister fra 1966–1968, og forsvarsminister fra 1968–1973.
Han hadde ansvaret for utarbeidelsen av Frankrikes nye konstitusjon i 1958, og var den første statsminister under den femte republikken.
Debré var med i Union pour la Nouvelle République (UNR) fra starten i 1958. I 1976 grunnla han, sammen med Jacques Chirac, partiet Rassemblement pour la République (RPR).


Felipe, fyrste av Asturias.
Felipe, fyrste av Asturias (Felipe Juan Pablo Alfonso de Todos los Santos de Borbón y de Grecia) (født i Madrid, Spania, 30. januar 1968) er tronfølger i Spania. Han er sønn av kong Juan Carlos av Spania og dronning Sofia.
Han ble født som en ordinær spansk prins, men da faren ble utropt til konge etter general Francos død i 1975, ble han som tronfølger gitt tittelen "fyrste av Asturias", som tilsvarer den britiske tittelen fyrste av Wales. Tittelen er knyttet til Castillas krone. Han har også tittel av fyrste av Gerona, hertug av Montblanc, greve av Cervera og herre av Balaguer, alle titler knyttet til Aragons krone. Videre har han tittel av fyrste av Viana, knyttet til Navarras krone. Felipe omtales som "Hans Kongelige Høyhet" og tiltales "Deres Kongelige Høyhet".
Prinsen studerte jus og økonomi i Madrid fra 1987 til 1993, og tok senere mastergrad i internasjonale relasjoner ved Georgetown University i Washington D.C.. Han har i tillegg militær utdannelse.
1. november 2003 ble forlovelsen mellom prinsen og TV-journalisten Letizia Ortiz Rocasolano annonsert. De giftet seg i Almudena-katedralen i Madrid den 22. mai 2004. Vielsen ble fulgt av en rekke prominente kongelige og ikke-kongelige gjester, foruten 25 millioner TV-seere i Spania og resten av verden.
Den 8. mai 2005 ble det kunngjort at tronfølgerparet ventet sitt første barn. Prinsesse Leonor ble født 31. oktober 2005, og ble nummer to i arverekkefølgen etter sin far. Datter nummer to, Sofia, ble født i 2007.
Prins Felipe ble i 1995 tildelt storkors av St. Olavs orden.


Juan Cervantes.
Juan Cervantes (død 25. november 1453) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkediakon i Sevilla.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.


Raimond Mairose.
Raimond Mairose (død 21. oktober 1427) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Castres i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.
Mairose, Raimond
Mairose, Raimond
Mairose, Raimond


Antonio Cassino.
Antonio Cassino (død 4. februar 1439) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Siena.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.
Cassino, Antonio
Cassino, Antonio
Cassino, Antonio


Johann von Bucca.
Johann von Bucca (død 9. oktober 1430) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Olmütz.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.
Bucca, Johann von
Bucca, Johann von
Bucca, Johann von
Bucca, Johann von


Jean de la Rochetaillée.
Jean de la Rochetaillée (død 24. mars 1437) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.
Rochetaillée, Jean de la
Rochetaillée, Jean de la
Rochetaillée, Jean de la


Letizia, fyrstinne av Asturias.
Prinsesse Letizia og prins Felipe in 2003
Letizia, prinsesse av Asturias (født i Oviedo, Spania, 15. september 1972) er en tidligere spansk journalist, spansk kronprinsesse og gift med Kronprins Felipe. Prinsessen tituleres "Hennes Kongelige Høyhet" og tiltales som "Deres Kongelige Høyhet".
Biografi.
Hun ble født som "Letizia Ortiz Rocasolano", og er den eldste av de tre døtrene til Jesús Ortiz Álvarez og Paloma Rocasolano, som nå er skilt.
Hun studerte kommunikasjon ved et universitet i Madrid, og tok deretter en mastergrad i audiovisuell journalistikk. Hun tilbrakte noe tid i Mexico, hvor hun jobbet i avisen "Siglo XXI". Senere arbeidet hun som journalist i dagsavisen "La nueva España", i ABC, nyhetsbyrået EFE, samt i fjernsynskanalene Bloomberg, CNN Plus og TVE.
I 1999 giftet hun seg borgerlig med Alonso Guerrero y Pérez, som var hennes tidligere litteraturlærer. De ble skilt i 2000.
Ortiz møtte kronprins Felipe første gang i september 2002 hos felles venner, og forlovet seg 1. november 2003. Paret ble viet 22. mai 2004 i Almudenakatedralen i Madrid. Vielsen ble godkjent av den romersk-katolske kirke ettersom hennes første ekteskap var inngått borgerlig. Som følge av bryllupet fikk Letizia tittelen "Prinsesse av Asturias".
Prinsessen fikk sitt første barn, datteren Leonor, den 31. oktober 2005.


Haug prestegjeld.
Haug prestegjeld var et prestegjeld i Ringerike prosti og ble opprettet 1. januar 1984. Det ble utfaste i forbindelse med omorganiseringen av strukturene i Den norske kirke på 2000-tallet Kirka der ble imidlertid bygget alt omkring 1200, og av kildene kan man lese at det var egen prest der i 1361.
Både sognet og kirken der omtales flere ganger i dokumenter fra middelalderen. Etter reformasjonen ble de lagt inn under Norderhov prestegjeld, som da samtidig ble lagt inn under Oslo bispedømme. Fra 1153 og til reformasjonen tilhørte imidlertid på Haug og Norderhov Hamar bispedømme. Norderhov var også prostesete for Ringeriksregionen fram til 1990 da denne funksjonen ble lagt til Hønefoss prestegjeld.


Hønefoss prestegjeld.
Hønefoss prestegjeld var et tidligere prestegjeld i Den norske kirke. Det ble eget prestegjeld ved kgl. resolusjon av 30. mai 1913, iverksatt fra 1. juli s.å. Tidligere var Hønefoss kirke anneks under Norderhov kirke, som også var prostesete fram til 1990. Det ble faset ut i forbindelse med omstruktureringen i Den norske kirke på 2000-tallet.
Hønefoss kirke er i dag prostesete for Ringerike prosti og sognekirke i Hønefoss sogn. Prost og sogneprest er to forskjellige personer.


Saxhorn.
Militærkorps fra 10. Veteran Reserve Corps, Washington, D.C., April, 1865, med over-skuldra-saxhorn.
Saxhorn er en musikkinstrumentfamilie blant messinginstrumentene. Det er oppkalt etter Adolphe Sax, som ga det dagens form. Han gjorde krav på status som oppfinner av instrumentet, men dette ble debatert heftig blant hans samtidige instrumentmakere.Saxhornene ble utviklet i 1830-årene, og patentert i Paris i 1845. I 1850-årene eksperimenterte Sax videre, og det skal ha blitt laget saxhorn i over ti forskjellige størrelser. En tid brukte amerikanske militærkorps såkalte "over-skuldra-saxhorn" som hadde klokkestykke som pekte bakover, slik at de militære som marsjerte lenger bak skulle høre musikken godt.
Saxhornet har konisk boring, videre enn valthorn men ikke så vid som tuba eller eufonium. De små saxhornene har 3 ventiler, mens de større har 3-5. I dag er kun althornet og baryton, eller tenorhorn, vanlig. Det hersker uenighet om hvorvidt flygelhorn kan regnes til saxhornene eller ikke.
Saxhornfamilien.
Det ble opprinnelig laget saxhorn i 7 størrelser, stemt i vekselvis Ess og B, som saksofonene.


Giuliano Cesarini den eldre.
Giuliano Cesarini (den eldre) (født 1398 i Roma, død 10. november 1444 i Varna i dagens Bulgaria) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var auditor ved Den romerske rota.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mai 1426 av pave Martin V, og publisert i november 1430.
Cesarini ble sendt som pavelig legat til Ungarn (1443) for å fremme et nasjonalt korstog mot tyrkerne for å komme Konstantinopel til unnsetning. Han var imot den fredsavtalen som kong Ladislaus av Ungarn og Polen hadde undertegnet i Szegedin med Sultan Amurath III, og fikk kongen til å bryte avtalen og gå til angrep. Det var en ulykkelig utvikling, og førte til den kristne hærs katastrofale nederlag ved Varna, der kardinal Giuliano Cesarini selv falt.
Cesarini, Giuliano1
Cesarini, Giuliano1
Cesarini, Giuliano1
Cesarini, Giuliano1


Prospero Colonna den eldre.
Prospero Colonna (død 24. mars 1463) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var apostolisk notar.
Han ble utnevnt "in pectore" til kardinal i mai 1426 av sin onkel, pave Martin V, og publisert i november 1430.
Prospero ble innblandet i et opprør mot pave Eugenius IV, og ble dømt til livsvarig eksil. Nikolas V tok ham i nåde og gjeninnsatte ham. Han var høyt verdsatt av humanistene.
Ved konklavet 1458 avla han den avgjørende stemmen for Piccolomini, og sa de berømte ordene «Jeg stemmer også for kardinalen fra Siena, og gjør ham til pave».
Colonna, Prospero
Colonna, Prospero
Prospero1 Colonna
Colonna, Prospero


Hugues de Lusignan.
Hugues de Lusignan (død senest august 1442) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var bror til den frankiske kongen av korsfarerkongedømmet Kypros og Jerusalem, og erkebiskop av Nikosia på Kypros.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.
Lusignan, Hugues de
Lusignan, Hugues de
Lusignan, Hugues de
Lusignan, Hugues de
Lusignan, Hugues de


Ardicino della Porta.
Ardicino della Porta (død 9. april 1434) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var konsistorialadvokat.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V.
Della Porta, Ardicino
Della Porta, Ardicino


Ballista.
En relativt liten ballista med lengde på tre meter.
Ballista eller ballist (latin, fra gresk "ballistēs", fra "ballein" «å kaste») er et kraftig våpen som ligner en gigantisk armbrøst til å skyte tunge piler enkeltvis eller i grupper.
Historikk.
Romerske ballistaer skjøt store steiner. Ballistaen i middelalderen skjøt bolter, og er antatt å ha inspirert den europeiske armbrøsten, selv om den kinesiske armbrøsten fra det 5.århundret også kan ha vært en faktor i utviklingen av disse våpnene og de boltkastende ballistaene.
En ballistas arm er av tre, hver støttet ved å bli spent inn mot midten av et stort rep. Repene (en per arm) er fjørene i ballistaen. Repene er lagt av dyresener. Når buearmene er spent bakover, strekker de repene. Skruer trekker buestrengen bakover.
Ballistaen var et svært presist våpen, men på bekostning av rekkevidde. De lette boltene kunne ikke få den store gjennombruddskraften som steinene til onagere, trebucheter eller katapulter, disse kunne være så tunge som 90-135 kg.
Den presise formen til ballistaene var en triumf av antikk ingeniørkunst og matematikk. De overlevende manualene gir oss nøyaktige mål og kalkulasjoner for bygging av ballistaer av hvilken som helst størrelse.
Første gang en med sikkerhet vet at ballistaer ble brukt, var i Syrakus i Italia rundt 400 f.Kr.
Den ble videreutviklet i middelalderen. Katapulten var en videreføring av ballistaen.


Lincoln (bil).
thumb
Lincoln er et amerikansk bilmerke i luksusklassen. Merket er i dag eiet av Ford Motor Company.
Historie.
Firmaet ble grunnlagt i 1917 av Henry M. Leland. Leland var også en av grunnleggerne av Cadillac. Han forlot Cadillac-divisjonen i General Motors under første verdenskrig. Han startet firmaet Lincoln Motor Company for å bygge Liberty flymotorer. Etter krigen ble firmaets fabrikker bygget om til å produsere luksusbiler.
Lincoln fikk finansielle problemer under omstillingen og ble etterhvert kjøpt opp av Ford Motor Company i 1922 som fortsatt eier og produserer biler av merket Lincoln som en del av Lincoln-Mercury-divisjonen. Oppkjøpet av Lincoln var en personlig truimf for Henry Ford som hadde blitt tvunget ut av hans andre firma av en gruppe investorer ledet av Leland. Det firmaet ble døpt om til Cadillac.
Continental, som kom til å bli den viktigste bilen laget av Lincoln, startet sitt liv som et engangsprosjekt bil for Edsel Ford som han kunne bruke på sine ferier i Florida. Edsel ønsket en bil som hadde mere europeisk stil, ikke de firkantede bilene som farens firma laget. Continental viste seg å bli populær og planene ble lagt for å sette den i produksjon.
Continental Mark II ble produsert kortvarig av Continental-divisjonen fra april 1955 til juli 1956 før merket returnerte til å bli en Lincoln-modell igjen. Mark II hadde en listepris i USA på $10 000 som var den samme pris som en Rolls-Royce hadde det året. Edsel-divisjonen ble også slått sammen med Lincoln-Mercury-divisjonen i januar 1958. Divisjonen ble hetende Lincoln-Edsel-Mercury inntil man sluttet å produsere Edsel i 1960.
Så sent som i 1998 var Lincoln det mest solgte luksusmerket i USA, godt hjulpet av kjempesuksessen Navigator som er en stor SUV. I senere år har dog selskapet tapt terreng til japanske, europeiske og andre amerikanske konkurrenter fordi de ikke har hatt noen nye modeller. Selskapet arbeider med å rette på dette ved å utnytte deler fra andre av Fords divisjoner på verdensbasis slik at det blir mulig å få nye modeller fortere fra tengebrettet til butikkene. Det er blitt lovet flere nye modeller i perioden 2004 – 2008, og de har allerede sluppet en ny Mark LT pickup og har revitalisert det gamle Zephyr navnet.
Amerikanske presidentbiler.
Navnet på sitt firma hentet Leland fra sitt forbilde gjennom mange år Abraham Lincoln. Leland stemte på Lincoln i det første presidentvalg etter at han ble gammel nok til å stemme.
Lincoln har en lang historie med å levere limousiner til den amerikanske presidenten. Den første spesialbygde presidentbilen var en 1939 Lincoln V12 kabriolet som hadde klengenavnet ”Sunshine Special”. Denne ble benyttet av Franklin D. Roosevelt. Den var i bruk inntil 1950. En 1950 Lincoln Cosmopolitan (”Bubble Top”) ble brukt av presidentene Harry S. Truman, Dwight D. Eisenhower, John F. Kennedy og en gang av Lyndon B. Johnson. Den ble pensjonert i 1965. Kennedybilen var en 1961 Lincoln Continental kabriolet. Den var i bruk fra 1961 til 1977. Den ble radikalt bygget om til en panseret sedan etter mordet på Kennedy. En 1969 Lincoln ble benyttet av Richard M. Nixon og en 1972 Lincoln ble benyttet av presidentene Gerald Ford, Jimmy Carter og George Bush. En 1989 Lincoln er så langt den siste Lincoln benyttet av en amerikansk president. Cadillac har levert limusiner i 1983, 1993 og 2001.
Kongelige Lincolner.
Det norske slottet har hatt flere Lincoln i sin garasje. En førkrigs-Lincoln har vært ibruk av både Haakon VII, Olav V og Harald V. Denne er nå ikke lengre i veldig aktiv tjeneste.
De eier også en 1966 Lincoln kabriolet. Denne var lenge i privat eie, men ble kjøpt tilbake av Kongehuset i 2002. I perioden den var i privat eie ble den lånt tilbake ved spesielle anledninger som da Haakon og Mette-Marit giftet seg. Den samme bilen ble benyttet da Harald og Sonja giftet seg, da var bilen i Kongehusets eie. Olav benyttet bilen mest på korte turer i Oslo. I lange perioder var den lengste turnen bilen hadde fra Slottet til Domkirken. Denne bilen har registreringsnummer A-5.
Olav fikk også en Lincoln Town Car i gave som fikk registreringsnummer A-7. Denne benyttet Olav mye selv. Denne er solgt og er nå på private hender.
Bilmodeller.
1969 Lincoln Continental Mark III


Arbil.
Det historiske sitadellet er hjertet i Arbil
Arbil (også kalt Erbil eller Irbil; kurdisk:, "Hewlêr"; arabisk اربيل (Arbil), tyrkisk Erbil, assyrisk "Arbela") er Iraks fjerde største by og ligger rundt 80 km nordøst for Mosul. Byen er hovedstad for den autonome regionen Kurdistan og for provinsen Arbil. Dens befolkning er i 2008 anslått til å være rundt 1,7 millioner mennesker. Arbil ligger rundt en "tell", en kunstig høyde med et ottomansk fort på toppen.
Befolkning.
Arbils befolkning består for det meste av kurdere og byen er hovedstad i det kurdiske autonome området, men det har historisk bodd mange turkmenere og området er også en del av et område som historisk har vært kjent som Turkmeneli. I tillegg bor det mange assyrere i byen. Folketallet i byen vokste raskt som følge av Saddam Husseins anfal-kampanje som i 1987-888 ødela store deler av landsbygda og drev de overlevende i lokalbefolkningen inn til byene.
Institusjoner.
Arbil fikk eget kurdiskspråklig universitet i 1981, da det kurdiske universitetet i Suleimaniyah ble flyttet hit og omdøpt til Salahaddin University. Det er nå planlagt et stort nytt universitetsanlegg som de norske arkitektkontorene Narud Stokke Wiig og Snøhetta er engasjert i. Det er også høsten 2006 åpnet et engelskspråklig universitet i byen.
Arbil rommer mange religiøse minoriteter, og i bydelen Enkawa der de fleste er kristne har den kurdiske regjeringen bygd en ny katedral i moderne stil, St. Joseph-katedralen.
Økonomi.
Økonomien blomstrer, hovedsakelig basert på inntekter fra den irakiske oljeeksporten. det har foregått omfattende gjenoppbygging etter ødeleggelsene fra Saddam-perioden. I sentrale bydeler vokser velassorterte kjøpesentra fram og gatene er fulle av nye, dyre biler. Det er likevel store økonomiske forskjeller.
Mange utenlandske firmaer, herunder Det Norske Oljeselskap (DNO) har etablert seg i den kristne bydelen Enkawa.
Kommunikasjoner.
Den internasjonale flyplassen i ErbilI løpet av middelalderen ble Arbil et betydelig handelssenter på ruten mellom Bagdad og Mosul. Idag er byen sentrum for veinettet i den kurdiske regionen. Det foreligger planer om å gjenåpne jernbanen som har vært ute av drift siden 1980-tallet.
Den moderne internasjonale flyplassen har regulære forbindelser med en rekke destinasjoner i Europa og Midtøsten foruten andre flyplasser i Irak.
Forhistorie.
Arbil hevdes av sine innbyggere å være den eldste kontinuerlig bebodde byen i verden. Den har en dokumentert bymessig bosetting fra før 6000 f.Kr..
Det arameiske navnet "Arbile" betyr «fire guder» fra den semittiske roten «arba» (4) og «ile» (gud). I løpet av tiden under Assyria ble den kjent som "Arbela" og var et viktig religiøst senter for kulten rundt gudinnen Ishtar.
Persisk styre.
Arbil var en del av det Persiske riket i mange århundrer. Byens navn blir noen ganger knyttet til slaget 1. oktober 331 f.Kr. som ble utkjempet mellom Aleksander den store og Dareios III av Persia ved Gaugamela 100 km borte. Det endte med et katastofalt tap for de persiske styrkene og Persia ble absorbert i Aleksanders kortvarige imperium.
Etter at Alexanders rike brøt sammen ble området innlemmeti Parthia. Seinere ble Arbil styrt av sassanidene, og forble i mange århundrer en del av det persiske imperiet.
Arbil var et viktig senter for assyrisk kristendom, med mange kirker og katedraler. Kristendommens rolle ble sterkt redusert etter at byen ble erobret av Timur Lenk i 1397.
I middelalderen ble Arbil etter tur styrt av Umayyadene, Abbasidene, Buwayhidene og Seljukene. Under Atabegene i Arbil (1131–1232), var byen hovedstad i en turkmensk stat, seinere kom fler arabiske og tyrkiske dynastier.
Osmaner og briter.
Arbil var en del av det osmanske rikets Mosul Vilayat fram til første verdenskrig, da regionen ble erobret av britiske styrker. Tyrkia gjorde krav på området, men det ble i 1926 innlemmet i det britiske protektoratet Irak. Befolkningen motsatte seg å bli innlemmet i en arabisk stat, og byen ble et senter for den kurdiske motstanden mot britene og seinere mot de arabiske regimene i Bagdad.
Kurdisk selvstyre.
Etter en avtale mellom Mustafa Barzani, leder for KDP og Saddam Hussein som generalsekretær for Baath-partiet, ble Arbil i 1970 administrasjonsenter for den kurdiske autonome region, og det ble opprettet et kurdisk parlament med sete i byen. Dette ble effektivt kontrollert av Saddam Hussein inntil det kurdiske opprøret på slutten av gulfkrigen i 1991.
Det ble avholdt frie valg i 2002 etter at Saddam Hussein trakk sine styrker ut av tre kurdiske provinser i kjølvannet av den første gulfkrigen. Parlamentet sluttet å fungere i midten av 1990-årene da kamper brøt ut mellom de to kurdiske hovedfraksjonene, Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK). Byen ble erobret av KDP i 1996 med assistanse av Saddam Hussein. PUK opprettet deretter en parallell administrasjon i byen Suleimania lenger øst.
Fra januar 2006 er de to administrasjonene igjen forent, slik at det kurdiske parlamentet i Arbil bare har én kurdisk regjering å forholde seg til..
Dagens situasjon.
Arbil var rolig under invasjonen av Irak i 2003. USA hadde planlagt å invadere Nordirak via Tyrkia, men det tyrkiske parlamentet avviste dette. Kurdiske militssoldater "peshmergas" ble derfor de eneste bakkestyrkene som støttet invasjonen fra nord. Etter Bagdads fall den 10. april 2003 brøt det ut store jubeldemonstrasjoner i Arbils gater.
Etter krigen har byen stort sett vært forskånet for terrorhandlinger. Kurdisk politi og militær har en effektiv kontroll, og befolkningen har ingen sympati med de arabiskdominerte terroristene. Den mest alvorlige terrorhandlingen var parallelle bombeangrep mot de kurdiske regjeringspartiene PUK og KDP under ID-festen 1. februar 2004 som ble gjennomført av den ekstreme sunnimuslimske grupperingen "ansar al sunnah" til støtte for den kurdiske islamistgruppa Ansar al-Islam og drepte 109 mennesker. Et annet angrep drepte 60 sivile den 4. mai 2005, og 9. mai 2007 ble en lastebil sprengt i lufta utenfor det kurdiske innenriksdepartementet. 14 mennesker omkom og rundt 100 ble såret. Gruppa Den islamske hær som regnes for å være tilknyttet Al Qaeda, har påtatt seg ansvaret.
Situasjonen i byen, som i Kurdistan-Irak forøvrig, er likevel rolig og gatelivet domineres på ingen måte av krigen i andre deler av Irak.
Våren 2011 oppsto det en bølge demonstrasjoner mot regjeringa i Kurdistan. Demonstasjonene i det KDP-styrte Arbil ble hardt slått ned, og fikk ikke noe stort omfang; i motsetning til hva som skjedde i den PUK-styrte byen Suleimania lenger øst.


Kominform.
Kominform avløste komintern i 1947. Kominform var et tiltak for å få kontroll over kommunistpartiene i Øst-Europa.
Communist Information Bureau var det første forumet for kommunistpartier og arbeiderpartier over hele verden etter den andre verdenskrigen. Den tok utgangspunkt i realitetene som oppstod etter krigen med etablering av Østblokken under sovjetisk herredømme. Det var Sovjetunionen som dominerte Kominform helt fra begynnelsen med konferansen i september 1947. Josef Stalin innkalte til konferansen som skulle avgjøre om østblokken skulle svare ja eller nei til Marshall-hjelpen fra USA. Hovedsetet for Kominform ble lagt til Beograd i Jugoslavia. Etter Titos brudd med organisasjonen i 1948 ble hovedsetet flyttet til Bucuresti i Romania. Hensikten med Kominform var å koordinere østblokkens politikk under ledelse av Sovjetunionen. Kominform ble oppløst i 1956 som resultat av av-Staliniseringen.


Maihaugen.
 Maihaugen er et museum på Lillehammer. Det åpnet på Maihaugen 2. juli 1904 under navnet De Sandvigske Samlinger, da Anders Sandvigs private samling ble kjøpt opp av Selskapet for Lillehammer bys vel. Anders Sandvig var en tannlege som fra 1887 hadde begynt å samle gamle gjenstander fra den gamle bondekulturen, folkekunst og håndverkeres verktøy, og etter hvert, i meget stor utstrekning, bygninger, hovedsakelig fra Gudbrandsdalen. Maihaugen var pionér blant de nordiske museene fordi samlingen fort ble omfattende og detaljert. Hele gårdstun og setre ble flyttet til museet. I 2011 ble Maihaugen en avdeling i stiftelsen Lillehammer museum. 
Profil og innhold.
Maihaugen består av et innendørsmuseum med flere avdelinger og friluftsmuseet, som kanskje er det mest kjente. Inne finner man både faste og temporære utstillinger, f.eks. «Langsomt ble landet vårt eget», «De gamle verksteder» og «Folkekunst fra Gudbrandsdalen».
Interiør i 90-tallshuset fra «Boligfeltet», Maihaugen
I 2003 ble Postmuseet innlemmet i Maihaugen, og de ulike postutstillingene består av både faste og skiftende emner. En posthistorisk utstilling er å finne i Postgården i Byen, postvognen har fått sin naturlige plass i toget ved stasjonen som også befinner seg i Byen I tillegg finnes det innendørsutstillinger som f.eks. «Norske frimerker».


Ptolemaios VIII av Egypt.
Ptolemaios VIII Euergetes II (ca 182–26. juni 116 f.Kr.), kalt «Fyskon» («stor mage» eller «blære») for sin overvekt, var konge av ptolemei-dynastiet i Egypt. Hans kompliserte karriere startet i 170 f.Kr., da Antiokus IV Epifanes invaderte Egypt og satte den unge Euergetes på tronen som konge.
Etter at Antiokus dro (169), gikk Euergetes med å på å herske sammen med sin eldre bror Ptolemaios VI Filometor og Kleopatra II. Denne ordningen førte til kontinuerlige intiger, som varte til oktober 164, da Filometor reiste til Roma for å samle støtte fra det romerske senatet, som var lite behjelpelige. Men Fyskons enestyre var ikke populært og i mai 163 ble de to brødrene enige om en deling som etterlot Fyskon med herredømmet over Kyrenaika.
Selv om denne ordningen varte til Filometor døde i 145, endte det ikke kranglingen. Fyskon overbeviste senatet om å støtte hans krav på Kypros, men Filometor ignorerte dette, og etter Fyskons forsøk på å erobre øyene slo feil, sendte senatet i 161 Filometors ambassadører hjem. En gang rundt 155 forsøkte Filometor å få Fyskon drept, men dette slo feil, og Fyskon reiste til Roma, viste arrene han fikk i forsøket, og til tross for Cato den eldres motstand fikk han senatets støtte og noen ressurser for et nytt forsøk på Kypros. En inskripsjon bevitner at Fyskon hadde testamentert Kyrenaika til Roma dersom han døde barnløs, en avtale som ikke blir nevnt av noen skriftlige kilder.
Det andre forsøket på Kypros slo også feil, og Filometor fanget Fyskon, men sparte ham, tilbød ham hånden til hans datter Kleopatra Thea, og sendte ham tilbake til Kyrenaika.
Da Filometor døde i en kampanje i 145, fikk Kleopatra II hennes sønn utropt til Ptolemaios VII, men Fyskon kom tilbake, foreslo et felles styre og ekteskap med Kleopatra II, og fikk så den uheldige ungdommen drept under bryllupsfesten. Han tok så tronen som «Ptolemaio VIII Euergetes II», et navn som med overlegg minnet om hans forfar Ptolemaios III, og fikk seg selv utropt som farao i 144.
Fyskon tok sin hevn på jødene og intellektuelle i Alexandria som hadde gjort motstand mot ham, satte i gang masseforfølgelser og utvisninger som inkluderte Aristarkus og Apollodorus, og etterlot Alexandria som en forandret by.
Han forførte så og giftet seg med Kleopatra III uten å skille seg fra Kleopatra II, som ble rasende, og i 132 eller 131 gjorde befolkningen i Alexandria opprør og tente på den kongelige palass. Fyskon, Kleopatra III og deres barn flyktet til Kypros, mens Kleopatra fikk sin 12 år gamle sønn utropt til konge. Men Fyskon klarte å få tak i gutten, drepte ham, delte ham opp og sendte delene tilbake til Kleopatra.
Den påfølgende borgerkrigen satte Kleopatras Alexandria opp mot landsbygda, som støttet Fyskon. Kleopatra tilbød tronen i Egypt til Demetrius II Nikator, men han kom ikke lenger enn Pelusium, og i 127 f.Kr. dro Kleopatra til Syria og etterlot Alexandria som holdt ut i enda ett år.
Etter flere intriger, endte Kleopatra II opp tilbake i Egypt i 124 f.Kr. og på denne tiden sendte Fyskon sin andre datter med Kleopatra III, Kleopatra Tryfaena, for å gifte seg med Antiokus VIII Filometor. Et formelt amnesti fulgte i 118 f.Kr., men det var for lite til å bedre styret, og romerne ville snart bli tvunget til å intervenere etter hans død i 116.
Da han døde etterlot han tronen til Kleopatra III og en av hennes sønner, den hun foretrakk. Dersom det var opp til henne, ville hennes yngre sønn Aleksander styre sammen med henne. Men alexandrerne ønsket hennes eldre sønn Filometor Soter, guvernør av Kypros til medhersker. Hun gikk nølende med på dette, og Filometor tok navnet Ptolemaio IX av Egypt, selv om hennes yngre sønn ville herske etter en stund.
Referanser.
Ptolemaios 08


Choi Kyung-ju.
Choi Kyung-ju (født 19. mai 1970 i Wando-gun i Sør-Jeolla i Sør-Korea) er en sørkoreansk profesjonell golfspiller. Han er best kjent internasjonalt som K.J. Choi. Han kvalifiserte seg til PGA-touren for første gang i 2000-sesongen, men endte på 134. plass på pengelisten og måtte rekvalifisere seg for neste sesong. Siden har han imidlertid spilt jevnt bra på touren.
I 2002 ble Choi den første koreaner til å vinne en turnering på PGA-touren, i Compaq Classic of New Orleans. Dette fulgte han opp med en ny seier i Tampa Bay Classic samme år. I 2003 vant han Linde German Masters på Europatouren.
Choi representerte Sør-Korea i WGC–World Cup i 2002 og 2003, og var med på verdenslaget i The Presidents Cup i 2003 og 2007. Han har vært blant topp 30 på verdensrankingen i golf.


Arnold Palmer Invitational.
Arnold Palmer Invitational presented by MasterCard, tidligere kjent som Bay Hill Invitational, er en golfturnering på PGA-touren. Den spilles årlig i mars på "Arnold Palmer's Bay Hill Club & Lodge", en privat golfklubb i Orlando i Florida som eies av Arnold Palmer. Turneringen ble stiftet i 1979 som arvtaker til Florida Citrus Open Invitational. Den har hatt diverse navn senere.


Duffy Waldorf.
Duffy Waldorf (født 20. august 1962) er en profesjonell golfspiller fra den amerikanske delstaten California. Han ble medlem av PGA-touren i 1985.
Waldorf ble født i Los Angeles og gikk på UCLA, hvorfra han ble uteksaminert i 1985 med en grad i psykologi. Han er vinkjenner og er beryktet for å bruke svært fargerike hatter og skjorter når han spiller golf. Hans kone og barn skriver små meldinger til ham på golfballene han bruker hver uke.


Yorkshire.
Yorkshire er det største av de tradisjonelle grevskapene i England, med et areal på omkring 15 000 km² og omkring fem millioner innbyggere. Det ble fra gammelt av delt inn i tre deler, kalt West, North og East Riding. Ordet "riding" var en forvanskning av det norrøne þriðing, som betyr «tredjedel»; området hadde en lang periode et sterkt skandinavisk innslag.
Det meste av det tradisjonelle Yorkshire utgjør nå regionen Yorkshire og Humber, som er delt inn i flere grevskap og enhetlige myndigheter.
Emblemet for Yorkshire er huset Yorks hvite rose. 1. august feires "Yorkshire Day", en lokal høytidsdag hvor det feires og holdes en samling av alle borgermestere og andre ledere. Under feiringen demonstrerer man flere lokale skikker som ikke finnes ellers i England, som f.eks. Long Sword Dance.
Yorkshiredialekten kalles «Tyke», noe som også er et kallenavn for personer fra Yorkshire.


Informationsbyrån.
Informationsbyrån (IB) var en hemmelig svensk etterretningsorganisasjon som ble grunnlagt av den sosialdemokratiske partiledelsen med oppdrag å samle informasjon om kommunister innen fagbevegelsen og forhindre kommunistenes forsøk på å ta makten over fagforeningene. IBs eksistens og den omfattende registreringen av kommunister ble avslørt i tidsskriftet Kulturfront 3. mai 1973 av journalistene Jan Guillou og Peter Bratt som senere ble arrestert av den svenske Säkerhetspolisen og dømt til ett år i fengsel var for spionasje.


Europeisk Ungdom.
Europeisk Ungdom (internasjonalt: JEF-Norway eller Young Europeans of Norway) er en tverrpolitisk ungdomsorganisasjon som arbeider for europeisk samarbeid og norsk medlemskap i Den europeiske union.
Europeisk Ungdom fungerer i praksis ungdomsorganisasjonen til Europabevegelsen i Norge, selv om dette formelt sett ikke er tilfelle. Europeisk Ungdom er tilsluttet Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).
Sammen med Europabevegelsen i Norge deler Europeisk Ungdom kontorlokaler i Europahuset i Oslo. Adressen er Øvre Slottsgate 10, 0157 Oslo.
Historikk.
Organisasjonen ble stiftet i 1973, etter den første folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972. Organisasjonen var sentral i den norske EU-kampen i 1994. Tidlig på 1990-tallet var Europeisk Ungdom en av Norges største ungdomsorganisasjoner med nærmere 10 000 medlemmer.
Organisasjonen har i dag i overkant av 1600 registrerte medlemmer (2011).
Europeisk Ungdom i dag.
Europeisk Ungdom ledes av Ninni Høver (2012-d.d). Generalsekretær er Espen Berg-Larsen (fra februar 2012) fra Skien i Telemark. Resten av arbeidsutvalget består av 1. nestleder Anders Høgalmen og 2. nestleder Agnes Arnadottir. Europeisk Ungdom har fylkeslag i alle norske fylker og lokallag i rundt 20 av de største kommunene i landet. Det organisatoriske tyngdepunktet ligger i de store byene: Oslo, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Trondheim og Tromsø.
Landsstyret er det høyeste permanente organet i Europeisk Ungdom. Organet består av sentralstyret, 5 direktevalgte representanter fra landsmøtet, og en representant fra hvert fylke. Sentralstyret har ansvaret for den daglige driften. Sekretariatet består av to personer, leder og generalsekretær.
Organisasjonens medlemmer har ofte tilknytning til andre ungdomsorganisasjoner og norske ungdomspartier som for eksempel Unge Høyre, AUF og Unge Venstre. Andre partier er også representert, men i mindre grad enn de tre førstnevnte. Gjennomsnittsalderen for medlemmene ligger rundt 20.
Internasjonalt.
Europeisk Ungdom er tilsluttet Jeunes Européens Fédéralistes. Internasjonalt samarbeider Europeisk Ungdom aktivt med søsterorganisasjoner på Balkan, i Øst-Europa og i Norden. Siden 2002 har Europeisk Ungdom gjennomført demokratiprosjektet Balkan Training Days med deltagerorganisasjoner fra alle landene på Balkan.
Siden 2010 har Europeisk Ungdom samarbeidet med ungdomsorganisasjoner i Hviterussland.
Europeisk Ungdom samarbeider tett med JA-bevegelsen på Island og bidro til opprettelsen av Europeisk Ungdom Island i 2010.
Årets Europeer.
Hvert år deler Europeisk Ungdom ut prisen Årets Europeer. Prisen deles ut til den eller de som har gjort en ekstraordninær innsats for EU-saken i Norge eller for samarbeid i Europa.
Tidligere vinnere er blant andre Thorbjørn Jagland, Steinar Lem, Paal Frisvold, Johan Jørgen Holst, Eva Joly og Erik Solheim. I 2011 fikk Stortingsrepresentant Nikolai Astrup prisen.
EU-akademiet.
Europeisk Ungdom har siden 2008 gjennomført toppskoleringsprogrammet EU-akademiet. Programmet er et ekslusivt skoleringstilbud til tillitsvalgte og talenter i organisasjonen.


Gian Gaetano Orsini.
Gian Gaetano Orsini (død 1339 eller 1335) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og et medlem av Orsinislekten.
Han ble kreert kardinal av Johannes XXII i desember 1316. I 1326 ble han sendt som pavelig legat til Italia, og hadde dette vervet til 1334. I denne perioden forsøkte han, uten hell, å få flere opprørske områder tilbake under pavelig kontroll. Han ekskommuniserte Castruccio av Lucca og biskop Guido Tarlato av Arezzo, som begge støttet visegrevene av Milano mot paven. I 1327 satte han hele Milano under interdikt. Etter at keiseren, som var ekskommunisert, hadde forlatt Roma i 1327 gikk Orsini inn i byen med Robert av Napolis hær, og folket valgte å igjen anerkjenne paven som byens hersker.
Da han startet en krig mot Orsinienes gamle rival Colonnaslekten, nektet Johannes XXII å godta dette, og beordret ham tilbake til Toscana. I november 1328 ledet Orsini angrep på Corneto og Viterbo, og begge byer underkastet seg paven året etter.
Fra 1334 befant han seg i pavens Avignon, hvor han døde i 1335 eller 1339.
Orsini, Gian Gaetano
Gian Gaetano Orsini


Ofikleide.
Ofikleide er en familie musikkinstrumenter i messingblåserfamilien, og betegner de største medlemmene i familien av klaffe-horn, utviklet og patentert av Jean Hiliaire Asté i 1821.
Ofikleiden har fasong som en fagott.
Navnet ofikleide betyr serpent med klaffer, og instrumentet ble da også utviklet som en forbedring av serpenten. Serpenten var vanskelig å spille rent, og hadde en ullen klang. Tonehullene var plassert der man lettest kunne nå dem, istedenfor hvor det var best akustisk sett. Asté laget røret av metall, i motsetning til serpenten som var i tre, og han plasserte ni tonehull i korrekt posisjon, og brukte store klaffer til å dekke dem. Nyere instrumenter har dog vanligvis 11 eller 12. Noen sene modeller ble laget med ventiler; en hadde tre ventiler og var dermed essensielt en primitiv tuba, og en hadde en ventil og 5 klaffer.
Da tubaen gjorde sitt inntog midt på 1800-tallet tok den raskt over for ofikleiden, men instrumentet blir fortsatt brukt av og til for å spille musikk skrevet for det.


Lungebetennelse.
Lungebetennelse, eller "pneumoni", er en infeksjon i selve lungevevet.
De vanligste bakteriene som forårsaker lungebetennelse er pneumokokker ("Streptococcus pneumoniae"), "Haemophilus influenzae" (mye sjeldnere etter at det ble startet med Hib-vaksine), "Mycoplasma pneumoniae" og luftveisklamydia ("Chlamydophila (Chlamydia) pneumoniae"). De to siste oftest hos yngre pasienter, og de gir ofte en litt avvikende form for sykdom. Tilstanden kalles derfor ofte «atypisk lungebetennelse», og behandles med en annen type antibiotikum enn den vanligste typen av lungebetennelse. Hos eldre og svekkede pasienter kan andre bakterier forekomme, f.eks. stafylokokker, "Moraxella", Gram-negative tarmbakterier og "Legionella". Mange av de vanlige bakteriene som kan gi lungebetennelse, sitter ofte i nese og svelg på forhånd.
Virus gir sjelden alvorlig lungebetennelse, men både influensavirus, RS-virus, adenovirus, parainfluensavirus og vannkoppevirus kan gi lungebetennelse.
Lungebetennelse er forholdsvis vanlig, særlig blant barn og eldre, og hos dem som har lunge- eller hjertesykdom fra før. Omtrent 5 av 1 000 innbyggere får lungebetennelse i løpet av ett år. Forekomsten øker med økende alder.
Lungebetennelse kan også komme som komplikasjon etter influensa eller ved KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom) eller hjertesvikt med lungeødem.
Symptomer og funn.
Vanlige symptomer er hoste, feber, ofte tung pust og noen ganger smerter. Ofte kommer det slimlignende puss, kalt ekspektorat, som hostes opp. Ekspektoratet kan være grått, boblete, gult eller grønt av farge.
Hvor hyppig pasienten puster, respirasjonsfrekvens, gir viktige indikasjoner på hvor alvorlig sykdommen er. Ved lytting på lungene kan det høres grove slimaktige surklelyder, rhonkier, eller finere småboblete eller pipete lyder, sibili. Dersom lungebetennelsen fyller en del av lungen med pus får man dempning. Det innebærer at det høres mindre lyder fra den delen av lungen, i tillegg til at det er mindre hul lyd ved perkusjon, det vil si at en finger holdes på huden over lungen og en annen finger slås mot den første fingeren. Det kan høres en form for ekko med hult preg over frisk lunge, og dempet preg over lunge med lungebetennelse.
Røntgenundersøkelse av lungene vil ofte vise «fortetninger» der infeksjonen sitter.
Sykdommen vil gi øket antall hvite blodlegemer i blodet. Blodprøven CRP, (C-reaktivt protein) vil vanligvis være forhøyet, også tidlig i forløpet. Forhøyet CRP over 50 støtter diagnosen bakteriell lungebetennelse. SR, (senkning) vil bli øket, men tar litt tid før den stiger.
Lungebetennelse med Chlamydia eller Mycoplasma kan gi andre sykdomsbilder og kan kreve serologiske prøver for å fastsette diagnosen.
Forløp og prognose.
Bakteriell lungebetennelse behandles i Norge vanligvis med penicillin. Lungebetennelse kan bli svært alvorlig hvis den ikke blir behandlet i tide. Før antibiotika, spesielt penicillin, var tilgjengelig var pneumoni en vanlig dødsårsak også hos yngre. Sykdommen kan føre til blodforgiftning (sepsis) som har 30 til 50 % dødelighet.
Hos eldre og hos personer med svekket immunforsvar er lungebetennelse en alvorlig sykdom som ofte krever innleggelse på sykehus for behandling med intravenøs antibiotika. For de fleste vil ingen behandling, eller en antibiotikakur være tilstrekkelig til at sykdommen går over i løpet av 1-3 uker.
Det anbefales at personer med lunge- eller hjertesykdom og eldre tar pneumokokkvaksine og influensavaksine.


Duchennes muskeldystrofi.
Duchennes muskeldystrofi er en arvelig, progredierende muskelsykdom som skyldes en mutasjon som rammer genet som koder for proteinet dystrofin. Dystrofi betyr direkte oversatt underutviklet. Muskeldystrofi er betegnelse på tilstander hvor musklene ikke utvikler seg som de skal, og blir tynne og svake.
Etiologi og patogenese.
Duchennes skyldes en defekt i proteinet dystrofin. Arvegangen er recessiv kjønnsbunden (på X-kromosomet), og rammer derfor sønner av friske mødre som er bærere. Graden av mutasjon, og dermed mengden funksjonelt dystrofin, avgjør alvorlighetsgraden av sykdommen. Ved mild affeksjon kalles sykdommen Beckers muskeldystrofi, og ved alvorligere Duchennes muskeldystrofi. Sykdommen kan også arte seg utelukkende som en kardiomyopati, og vil da være dødelig med hjertesvikt.
Klinikk.
Duchennes karakteriseres av proksimal muskelsvakhet som progredierer gradvis helt fra barneårene. Den oppdages som regel i 1-3års alderen ved at barnet ikke har normal progresjon av gangeutviklingen. Etterhvert (5-10års alderen) blir barnet ute av stand til å reise seg uten å «klatre» opp ved hjelp av å støtte armene på beina eller omgivelsene (Gowers tegn). Innen de er fylt 12 år, vil 95% ha mistet gangfunksjonen totalt.
Beckers er nesten helt lik Duchenne, bare at symptomdebuten er langt senere (ung voksen).
Ved begge tilstander utvikles til slutt en kardiomyopati som som regel vil føre til hjertesvikt og død.


Hedwig Dohm.
Marianne Adelaide Hedwig Dohm (født Schlesinger 20. september 1831 i Berlin, død 1. juni 1919 samme sted) var en tysk forfatterinne og kvinnerettsforkjemper. Hun var gift med Ernst Dohm, sjefredaktøren for det satiriske tidsskriftet Kladderadatsch, og var bestemor til Katja Mann, forfatteren Thomas Manns hustru.
Hun var det fjerde av tilsammen 18 barn av tobakksfabrikanten Gustav Adolph Schlesinger og hans kone Henriette Wilhelmine Jülich. Foreldrene var jøder, men konverterte i 1817 til den protestantiske kristendom.
Dohm var en av de første feministiske teoretikere som hevdet at kjønnsspesifikk adferd skyldtes sosialisering istedenfor biologisk determinasjon.


John Galsworthy.
John Galsworthy (født 14. august 1867, død 31. januar 1933) var en britisk forfatter.
Han skrev blant annet noveller, skuespill og essays, men er først og fremst berømt for romanserien "Forsytesagan" (1906–21), som skildrer en typisk engelsk overklassefamilie i årene 1886-1926.
Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1932.


Kaffebar.
En kaffebar er et serveringssted hvor grunnsortimentet er basert på ferskbrygget kaffe av forskjellige typer. I Europa har kaffebarene sin opprinnelse i Italia. Med tiden er slike barer blitt vanligere i større byer over store deler av verden. En person som jobber på kaffebar kalles gjerne barista.
Kaffebarkjeder.
Verdens største hurtigkaffe-kjede er amerikanske Starbucks som ble startet på slutten av 1950-tallet. Starbucks serverer kaffen i pappkrus. Kjeden har virksomhet i 49 land.
Kaffebarer i Norge.
Fram til 2008 var også Kaffe & Krem en stor aktør i Oslo. Etter 12 år med tap ble de tre gjenværende kaffebarene solgt til Wayne's Coffee i 2008.


Starbucks.
Starbucks er en kaffebarkjede med hovedkvarter i Seattle i USA. Starbucks ble grunnlagt av Jerry Baldwin, Zev Siegl og Gordon Bowker og åpnet sin første kaffebar i Seattles Pike Place Market i 1971. Opprinnelig ble kaffebaren kalt Starbucks Coffee, Tea and Spices men endret senere navnet til Starbucks Coffee Company. Navnet Starbucks er hentet fra den kjente historien om Moby Dick. Selskapet markedsfører også musikk og underholdningstilbud gjennom det heleide selskapet Hear Music.
Kart som viser hvilke land Starbucks er etablert i.
Starbucks' hovedkvarter i Seattle, Washington.
Per 2009 har Starbucks om lag 16 120 utsalgssteder i 49 land i verden, og har i snitt hatt om lag 50 millioner kunder hver uke. Det første salgsstedet i utlandet åpnet i Tokyo, og Starbucks har i dag mer enn 800 kafeer i Japan, bare forbigått av Canada (1.100) og hjemmemarkedet USA (100.000 utsalgssteder). Salgsstedene åpnes gjennom franchise. I 2008 annonserte derimot selskapet at om lag 600 ulønnsomme salgssteder skal stenges, som ledd i kostnadsbesparelser i de vanskelige økonomiske tidene.
Kjeden arbeider for å ha gode arbeidsforhold for de ansatte og har vært på Fortunes liste over de 100 beste arbeidsplassene. Hovedkritikken mot Starbucks har vesentlig vært at kjeden fortrenger frittstående og selveide kaffebarer og kafeer, og dermed bidrar til mindre mangfold av kaffebarer og menyer. I Minneapolis har lokale investorer startet kjeden Caribou Coffee for å ta opp konkurransen mot Starbucks, og denne konkurrenten er etablert over store deler av Midtvesten.
I 2012 ble også Norge et av de landene Starbucks har etablert seg i. Kaffen kan kjøpes i mellomstore begre
for 20 kroner på butikken, men også i større glass for 50 kroner. Den populære kaffen var utsolgt de første ukene, og det er fortsatt stor etterspørsel.
9. februar 2012 åpnet den første kaffebaren i Norge i ankomsthallen på Oslo lufthavn, Gardermoen og planene er at den første i Oslo sentrum skal åpnes i løpet av første halvår 2013.


John Irving.
John Irving i Polen, Warszawa, 10.09.2006
John Irving i Polen, Warszawa, 10.09.2006
John Winslow Irving (født 2. mars 1942) er en amerikansk forfatter, og Oscar-belønnet manusforfatter (for Siderhusreglene, basert på hans bok med samme navn). I følge intervjuer han har gitt med amerikanske magasiner arbeider han med en bok med arbeidstittelen "In One Person". Denne skal blant annet være inspirert av Shakespeares skuespill Richard II.


Jakt.
Jakt eller veiding (av norr. "veiðr") er å spore opp og felle eller fange ville dyr og fugler, som kan brukes til matauk eller klær, eller på annen måte ha nytteverdi for jegeren. Jakt kan også tjene til å regulere en viltbestand, for eksempel for å begrense eller unngå skade på beitemark.
Bakgrunn.
I gresk mytologi er Artemis kjent som jaktgudinnen, eller "den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken". Artemis var også kjent som jaktgudinnen Diana i romersk mytologi.
Menneskets jaktinstinkt var opprinnelig motivert ut fra behovet for mat, der menneskets diett skal ha et visst innslag av kjøtt fra pattedyr, fugler eller fisk. I årtusener var menneskene jegere og sankere som flyttet rundt med årstidene og byttedyrene de jaktet på. I Europa fulgte disse disse jegerne villreinens migrering nordover, etter hvert som isen trakk seg tilbake etter siste istid. Slik ble Skandinavia befolket, men bofaste ble disse folkene først mye senere. I Norge og Europa forøvrig er det funnet en rekke beviser for slike veidekulturer, blant annet gjennom funn av helleristninger og hulemalerier.
Man har antatt at samene var blant de første veidefolkene som bosatte seg i det nordlige Europa, men selv om det finnes en rekke bevis for at jegerfolk var bofaste, så kan ikke disse bevisene uten videre tilskrives den samiske veidekulturen før nærmere år 0. Jakt har alltid vært en essensiell del av selve livsgrunnlaget for naturfolkene, mens jakt i det moderne samfunnet mer blir å regne som en sport eller fritidssyssel.
På 1900-tallet ble forsyningen av denne type mat industrielt organisert, og behovet for å «dra på jakt» mindre aktuelt mange steder i verden. Fortsatt er imidlertid jakt et primærbehov for mange, men i industriland tilfredsstiller jakten kun et sekundærbehov, som ønsket om friluftsliv og sosialt fellesskap med likesinnede. Der vil kostnadene ved å delta i jakt ofte overstige besparelsene, og bare sjeldent finner man i dag mennesker som i livnærer seg av jakt. Derimot finner vi i økende grad næringer som organiserer forskjellig typer jakt mot betaling. Helt fram til 1970-tallet har det dessuten vært utstrakt jakt på såkalte skadedyr.
Jakt og fangst.
Jakt kan deles inn på mange måter, men det har blitt vanlig å skille mellom småviltjakt og storviltjakt. Småviltjakt er jakt på mindre pattedyr og fugler, opp til størrelsen av et rådyr, som i seg selv ikke regnes som småvilt i Norge. Storviltjakt er jakt på større pattedyr, som for eksempel større hjortedyr, oksedyr, elefanter og større rovpattedyr som bjørner og store kattedyr.
En form for jakt kalles også fangst, en jaktform som i dag i hovedsak omhandler kommersiell utnyttelse av fisk og sjøpattedyr. Fiske, hvalfangst og selfangst er eksempler på denne jaktformen, som i tidligere tider også i stor grad omhandlet fangst av pelsdyr. Denne næringen har imidlertid for det meste blitt overtatt av såkalt pelsdyroppdrett.
Jaktvåpen.
Våpen til jaktbruk kan sammenfattes som jaktvåpen. I dag bruker man helst lange skytevåpen av typen rifle og haglegevær når man jakter, men i mange kulturer er det fortsatt vanlig å bruke mer primitive våpentyper, som spyd, buevåpen, slynge, sprettert og ulike blankvåpen eller gift, feller og snarer. I noen former for trofejakt er det også vanlig å bruke primitive våpen. Også spesialtrente hunder og rovfugler kan benyttes og brukes fortsatt noen steder.
I Norge reguleres all bruk av våpen av våpenloven.
Jaktformer.
Der er mange måter å jakte på. Man kan jakte alene eller sammen med andre mennesker og dyr. Det er grunn til å tro at hunden, som også er kalt "menneskets beste venn", ble domestisert av jaktmessige årsaker. Mennesket har også temmet og dressert mange dyr av samme grunn, for eksempel rovfugler og gepard. Mange dyr har dessuten blitt domestiserte for at mennesket skal slippe å gå på jakt, eksempelvis sau, geit, gris og kveg.
Drivjakt.
Drivjakt er en jaktform som har røtter tilbake til steinalderen. Prinsippet går ut på å "drive" (jage) vilt mot andre jegere som har posisjonert seg i terrenget på forhånd. En eller flere jegere går gjennom et begrenset område i terrenget for å drive eventuelle dyr mot postene. Jaktformen er typisk for blant annet elgjakt. Til drivjakt kan man også bruke såkalte drivende hunder for å jage viltet mot jegerne.
Utfordringen med drivjakt ligger først og fremst i å forutse hvor dyrenes fluktrute vil gå. Mange jegere bruker derfor mye tid på å undersøke terrenget på forhånd for å finne de beste postene. Det kan for eksempel være et dyretråkk eller en naturlig kløft i terrenget som sikrer dyret skjul. Dyrene kjenner som regel terrenget godt og jegeren bør derfor lete etter velbrukte dyretråkk eller andre spor som tilsier at dyrene velger akkurat den fluktruten. Selv dyr som ikke kjenner terrenget vil av instinkt følge visse mønstre i valget av fluktrute. I mange tilfeller velger dyrene likevel en helt annen rute enn det jegeren anså som logisk, spesielt skjer dette med svært stressede dyr. Det er vanlig å gå mot vinden slik at dyrene ikke får vær av menneske før de ser eller hører driverne.
Det stilles ikke like høye krav til forsiktighet på post under drivjakt som f.eks ved råbukkjakt. Det skyldes at dyrene flykter fra en fare og dermed ikke er så oppmerksomme på andre farer.
I land med høy fattigdom og jakt er en eksklusiv turistnæring, som for eksempel i Ungarn, Slovakia og Polen, er det vanlig at fattige arbeider for jaktarrangører med å drive dyr gjennom skogen mot jegerne som har betalt for jakten. Dette forekommer sjelden eller aldri i Norge, fordi stort sett all jakt organiseres av jegerne selv eller eventuelt sammen med en jaktguide eller kjentmann.
Hetsjakt.
Hetsjakt er en spesielt hurtig form for drivjakt der hurtige hetsende hunder renner etter viltet for å nedlegge det selv (altså uten bruk av våpen), men slik jakt er ikke lenger tillatt i Skandinavia og mange andre industrialiserte land. Jaktformen blir av flere hevdet å være en form for blodsport, men den er fortsatt både vanlig og nødvendig (for matauk) mange steder i verden.
De mest typiske jakthundene for hetsjakt er mynder, fordi disse er svært hurtige og gjerne har et bedre utviklet syn enn andre hunderaser, men også hurtige støvere og terriere blir benyttet i noen grad. Jaktformen blir av noen regnet som en blodsport, men mange steder (for eksempel i Asia, Afrika og Sør-Amerika) er den essensiell for at folk skal klare å overleve.
Parforsejakt.
Parforsejakt eller parforcejakt (av fransk "par Force" = med vold, hets) er en type hetsjakt der et jaktlag av jegere jakter rødrev (i tidligere tider også andre pattedyr) fra hesteryggen og bruker et kobbel av hunder, tradisjonelt av hunderasen foxhound eller en annen hurtig støvertype som jager i flokk, til å søke opp og hetse rødreven til dyret blir utmattet og styrter.
Jaktformen har vært spesielt populær i Storbritannia i tiden etter andre verdenskrig, men det er også vært drevet med parforsejakt i mange andre land. Som regel blir reven drept ved at hundene river den i filler, men opprinnelig var det personen med høyest rang som hadde retten til å drepe byttet, som regel med dolk. Jaktformen er forbudt i de fleste industrialiserte land og blir gjerne regnet som en blodsport.
Falkoneri.
Falkoneri er en form for hetsjakt. Rovfugler lar seg dressere til å hetse småvilt og andre fugler. Det er spesielt ørner og falker som brukes, ofte jaktfalk eller kongeørn. Selve akten kalles "falkonering", og de som holder på med dette kalles "falkonerere".
Falkoneri hadde høy status i Europa under middelalderen, men er nå blitt uvanlig og ofte ulovlig. Det finnes imidlertid fortsatt falkoneri i noen europeiske land, for eksempel i Storbritannia og Spania. I flere land utenfor Europa er falkoneri fortsatt i bruk for matauk. I andre land brukes slike fugler aktivt til å beskytte fly og flyplasser, gjennom at rovfuglene jager vekk andre fugler, som ellers kan have i jetmotorene til flyene og forårsake store katastrofer.
Lokkejakt.
Lokkejakt er en jaktform der jegeren bruker en lokk til å narre viltet inn på skuddhold. Jaktformen er derfor mest egnet for revirhevdende arter, for eksempel til bukkejakt og revejakt. Lokkejakt krever også god kunnskap om arten det skal jaktes på.
Posteringsjakt.
Posteringsjakt er en passiv jaktform der jegerne benytter seg av faste plasser (poster) der dyra ofte trekker eller er lette å få øye på, for eksempel i hogst- og åkerkanter, myrhalser osv. Mange jegere bygger også jakttårn eller trehytter og lignende, for å gjøre livet på post mer komfortabelt og sjansen til å bli oppdaget av viltet mindre. Ellers er det også vanlig å dekke seg til på andre måter. Posteringsjakt kan man drive på med alene eller sammen med andre. Det er blant annet en vanlig jaktform når man jakter på rådyr.
Smygjakt.
Smygjakt eller snikjakt er en jaktform der jegeren (som regel alene) går stille eller «sniker» for å oppdage og komme seg inn på skuddhold av vilt, uten at viltet oppdager ham. I Norge brukes teknikken ofte på rådyr og hjort. Jaktformen er ikke avhengig av organisering eller samkjøring av jegere og er sånt sett enkel å utføre, men det kreves derimot svært mye av jegeren. Blant annet er tålmodighet, list og kunnskap om viltet avgjørende for å lykkes. Hjortevilt er svært vare og oppmerksomme dyr som frykter mennesker. De har en velutviklet hørsel og luktesans og er som regel alltid på vakt etter farer. De er dessuten vant til å skille ut bevegelser i skogen og har godt nattesyn. Dette gjør at det stilles store krav til jegerens kamuflasje og fremferd i skogen. Det er avgjørende at jegeren går mot vinden, unngår å bevege seg i silhuett samt unngår å knekke kvister eller rasle i løv eller skaresnø. Jegeren bør også kle seg i farger som samsvarer med omgivelsene han skal jakte i. Mange velger også å kamuflere lys hudfarge med kamuflasjefarger eller bekledning. Jegeren bør også forflytte seg rolig og i skjul av vegetasjonen.
Til tross for dette hender det relativt ofte at mennesker møter på dyr som nærmest virker tamme. Spesielt kan dette skje med hunndyr som har unger, men også mannevonde dyr kan bli nærgående. Enkelte, ekstremt brunstige hanndyr kan også være uforsiktige i sin kamp for å beskytte reviret sitt.
Snikjakt gir en fordel for jegeren fordi viltet som regel er ustøkket og derfor i ro. Jegeren kan da bruke god tid på å observere dyret på forhånd og planlegge skuddet godt. Dette gir vesentlig mindre risiko for skadeskyting eller feilskyting.
Støkkjakt.
Støkkjakt foregår ved at jegeren beveger seg forsiktig i terrenget og "støkker" (skremmer) opp viltet. Det er spesielt vanlig med støkkjakt på ryper og skogsfugl. Støkkjakt krever god kondisjon, hurtighet og gode skyteferdigheter, i tillegg til lokalkunnskaper om hvor viltet finnes. Støkkjakt kan drives alene eller sammen med andre. Når man er flere går man helst på rekke.
Toppjakt.
Toppjakt er jakt på skogsfugl, først og fremst storfugl og orrfugl som beiter i tretoppene, med rifle. Toppjakt bedrives helst om vinteren og ofte på ski, når det er snø. Snøen tvinger fuglene opp i trærne på søken etter mat. Toppjakt kan også med fordel drives med treskjellende hunder.
Toppjakt var lenge forbudt i Norge, men har lange tradisjoner i våre naboland, Sverige og Finland. Fra 1993 ble jaktformen også tillatt igjen i Norge. Kritikken mot toppjakt har gått på at bruk av rifle representerer en risiko for mennesker, dyr og eiendom. Mange har dessuten ment at skogsfugljakt med rifle beskatter stammen for hardt.
Utmattelsesjakt.
Utmattelsesjakt er den enkleste jaktformen, og trolig eldste. Dette er en våpenløse forfølgelsesjakt. Den bygger på det faktum at mennesket er i stand til å lunte avgårde over lang tid uten å bli overopphetet, mens byttedyr nok løper fortere, men da over kortere strekninger og med behov for å bli kvitt overskuddsvarme før neste spurt. Jegere fra Khoisan-folket i det sydlige Afrika kan nedlegge gaseller og sebraer på dette viset, bare ved å følge sporet etter ett enkelt dyr. Samme jaktform brukes av urinnvånere i Australia som jakter kenguruer.
Troféjakt.
Troféjakt er ikke en jaktform, men kan hevdes å være jakt på ville dyr, som det (tidligere og i visse kretser fortsatt) gir høy status å ha felt, men der felt vilt ikke primært er matauk eller ment å skape økonomisk profitt for jegeren. Grunnen til at denne jaktformen kalles "troféjakt" ligger i at hodet på viltet som regel ble kuttet av og utstoppet, som et bevis.
Krypskyting.
Krypskyting eller krypjakt er begrep som beskriver ulovlig jakt på dyr. Jegerne kalles derfor krypskyttere. Årsakene til krypskyting er helst av økonomisk karakter.
Krypskyting er kjent over hele verden, også i Norge. Mange steder utgjør denne jaktformen en reell trussel for artenes eksistens, for eksempel i Afrika og Asia, der blant annet elefanter og nesehorn jaktes ulovlig på grunn av verdien elfenbein har. Krypskyting bedrives også som troféjakt, selv om dette var mer vanlig før i tiden. Også tradisjonell østlig medisin etterspør trua arter, eksempelvis tiger, noe som leder til økt krypskyting av økonomiske årsaker.
Jakthunder.
Jakthunder er typisk hunder som kan grupperes som drivende hunder, skjellende hunder, støtende hunder, stående fuglehunder og apporterende hunder. Dette er hunder som i hovedsak primært bruker luktesansen, sekundært hørselen og synet.
Hundens nytteverdi på jakt er betydelig, fordi hundens sanseapparat på mange områder langt overgår menneskets. Hunder har i så måte svært mye bedre luktesans og hørsel, og er derfor flinkere til å orientere seg med disse sansene. Gjennom trening og erfaring kan derfor jeger og hund samarbeide om å oppdage og felle vilt. Ulike hunderaser har imidlertid ulike forutsetninger som jakthunder, derfor kan man ikke hevde at en bestemt rase er best til jakt på en bestemt art eller gruppe med dyr.
Jaktutstyr.
Jaktutstyr er utstyr jegeren bruker for å fremme jakten, herunder gjøre jakten sikrere, mer komfortabel eller suksessrik. I tillegg til ulike typer våpen og ammunisjon omfattes jaktutstyr av lokkeutstyr, kamuflasjebekledning og fottøy, kommunikasjonsutstyr, GPS eller kart og kompass, sikkerhetsutstyr og annet nyttig verktøy jegeren kan ha behov for. Slikt utstyr omfatter også utstyr som kan være nyttig for eventuelle jakthunder, som for eksempel hundepeiler, jaktdekken, jakthalsbånd, sporliner og ulikt seleutstyr, og potesokker eller hundesko.
Jakt- og fangstrettigheter.
Jakt- og fangstrettighetene er en del av grunneierretten, en enerett som i Norge og de fleste andre land tilhører grunneieren, og således ikke er omfattet av den særnorske allemannsretten. Jakt og fangst kan derfor bare drives med tillatelse fra grunneier, selv om denne er identisk med staten. Et unntak er den såkalte frie jakten på hav og fjord. Der kan jakt skje uten tillatelse, utenfor grensen mellom sjø og land.
Prøver og avgifter.
I Norge må alle som skal jakte på vilt ha bestått jegerprøven og ha betalt årlig jegeravgift til staten. I tillegg må jegere som skal jakte på storvilt med rifle eller kombivåpen bestå en skyteprøve for storviltjegere hvert år. Jegere som skal være med på såkalt lisensfelling må stå i Jegerregisteret og ha bestått jegerprøven og årlig skyteprøve for storviltjegere, samt ha betalt jegeravgift for inneværende jaktår.
Statistikk.
Det står oppført over 427 500 jegere i det norske jegerregisteret, hvorav 7 100 er utenlandske personer. 196 300 betalte jegeravgift for jaktåret 2008/2009, hvorav 13 100 kvinner. Av disse var 193 200 bosatt i landet. Akershus fylke toppet statistikken med 18 400 betalende personer.
Viltloven.
I Norge reguleres all jakt av av 1981, eller viltloven som loven også kalles. Som hovedregel er alt vilt fredet hvis ikke annet spesifiseres med lov. Viltloven regulerer alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr.
Lovens formål er at «viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv». Laveste forvaltningsnivå er de kommunale viltnemnder. Jakten på de større hjortedyra foregår i vald som får tildelt kvote for antall og klasse dyr som lovlig kan felles.
For å jakte småvilt i Norge må du være fylt 16 år, men man kan være med på såkalt opplæringsjakt på småvilt fra man fyller 14 år. Da trenger man imidlertid samtykke fra sine foresatte. Man kan dessuten bare jakt under tilsyn av en lisensiert jeger, som selv har fylt 20 år og har betalt jegeravgiften for inneværende jaktår. For å jakte småvilt alene før man fyller 18 år må man innhente politimesterens tillatelse til å bære våpen, enten du du skal kjøpe og eie det selv eller låne et.
For å jakte storvilt i Norge må du være fylt 18 år, men man kan være med på såkalt opplæringsjakt på småvilt fra man fyller 16 år. Da trenger man imidlertid samtykke fra sine foresatte. Man kan dessuten bare jakt under tilsyn av en lisensiert jeger, som selv har fylt 20 år og har bestått skyteprøve for storviltjegere og betalt jegeravgiften for inneværende jaktår.
Jakttider.
Jaktbare arter har ulike jakttider i Norge. Disse jakttidene reguleres i forskrift om jakt- og fangsttider og myndighet i forbindelse med forskriften er delegert til fylkesmannen, kommunen og villreinnemnda.


Markus Ringberg.
Leif Thomas Markus Ringberg (født 5. mai 1976 i Bromölla) er en svensk fotballspiller som spiller for Kråkerøy IL. Han spiller primært i angrep, men har også blitt brukt som sentral midtbanespiller. Under Egil Olsens tid som FFK-trener ble han solgt fra Fredrikstad til HamKam i juli 2005, der ble han kontraken ut før han signerte som Bosmanspiller for Moss i august 2009.
Spillerkarrieren.
Ringberg startet sin aktive spillerkarriere med andredivisjonsfotball som midtstopper i IFK Hässleholm etter å ha spilt ungdomsfotball i Bromölla IF. Etter denne perioden ble han plukket opp av GAIS som da spilte i førstedivisjon, men han fikk kun åtte kamper under 1996–sesongen før han forlot klubben til fordel for Olofströms IF i divisjonen under.
Etter et par år gikk Ringberg til Mjällby AIF i Superettan hvor treneren flyttet han opp fra midtstopperposisjon til angrep, noe som resulterte i 35 mål på to sesonger i henholdsvis 2000 og 2001. Dette gjorde at han ble lagt merke til av utenlandske klubber som Vålerenga, Molde, Sandefjord og Sheffield United FC.
Fredrikstad FK.
Ringberg valgte i 2002 til slutt Fredrikstad, og var med på å hjelpe klubben som da spilte i andredivisjon, opp til Tippeligaen på to sesonger. I debutsesongen for FFK skårte han 30 mål og delte toppskårertittelen sammen med angrepskollega Lars Petter Hansen.
Mens han spilte i Fredrikstad ble han i 1. divisjon 2003 toppscorer med 16 mål og senere kåret til årets spiller i 1. divisjon av spillerforeningen NISO. Han ble også toppskårer i Fredrikstad i deres første sesong i Tippeligaen med elleve mål hvor han også spilte alle kampene og bar kapteinsbindet. I 2005 slet klubben i motgang og han og spisskollegaene fikk kritikk av den nye hovedtreneren Egil Olsen. Dette førte til at Ringberg hadde uoverensstemmelser med Olsen.
Hamarkameratene.
Hamarkameratene la inn et bud på 1,6 millioner kroner i juli etter det påfølgende bråket i Fredrikstad, og den 15. juli 2005 ble Ringberg presentert som HamKam–spiller til store protester fra Fredrikstad-supporterne på grunn av hans betydelige rolle i fremgangsperioden. I HamKam og Tippeligaen 2005 fikk Ringberg til et samspill med Espen Olsen som resulterte i mange mål under høstsesongen og som berget plassen for Hamarlaget. Debutkampen kom for øvrig borte mot Vålerenga den 23. juli 2005.
Året etter i Tippeligaen 2006 endte med nedrykk for HamKam, og Ringberg skårte bare fire mål på samtlige kamper. I Adeccoligaen 2007 fikk Ringberg kapteinsbindet av Arne Erlandsen, og med enkelte kamper fra sentral midtbaneposisjon skårte han ti mål, noe som hjalp klubben opp igjen til Tippeligaen.
I Tippeligaen 2008 gikk det noe tyngre for Ringberg, men som fra en sentral midtbaneposisjon likevel skåret fire mål. Sesongen for HamKam sin del endte med nedrykk og indirekte kritikk ble rettet mot Ringberg fra flere hold når det gjaldt tempoproblemer. Ringberg mistet også kapteinsbindet til fordel for Vegar Bjerke under sesongoppkjøringen vinteren 2009, men fikk likevel tittelen visekaptein.


Félix Faure.
Félix Faure (født 30. januar 1841, død 16. februar 1899) var en fransk politiker. Han var Frankrikes president fra 1895 til sin død i 1899.
Han var født i Paris, og var sønn av en møbelsnekker. Han startet sin yrkeskarriere som garver og handelsmann i Le Havre, og opparbeidet seg en betydelig formue. 21. august 1881 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen for partiet Venstre. Hans hovedinteresseområder var økonomi, jernbaneutbygging og marinen. I november 1882 ble han ekspedisjonssjef for Frankrikes kolonier, under Jules Ferry, en stilling han hadde til 1885. Han hadde den samme stillingen også i 1888, under ministeren Pierre Tirard.
I 1894 ble han marineminister under statsminister Charles Dupuy. I januar 1895 ble han uventet valgt til president etter at president Casimir-Périer trakk seg.
Faure var kjent for å være godt likt av alle, noe som var en viktig grunn til at han ble valgt til president. De samme egenskapene var viktige da han mottok statsbesøk av den russiske tsaren Nikolai II i 1896, samt i 1897 da han besøkte tsaren i Russland. Etter dette siste møtet ble den fransk-russiske alliansen annonsert.
De siste dagene av sitt presidentskap var preget av Dreyfusaffæren, som Faure var fast bestemt på skulle anses «chose jugée» (rettskraftig). Under høringene døde han imidlertid, av apopleksi, visstnok i armene på sin elskerinne, Marguerite Steinheld, som måtte geleides ut en bakdør i presidentpalasset, før legene ankom.
Til tross for denne affæren med Marguerite Steinheld og hans forfengelighet, var president Faure en skarpsindig politiker og en vel ansett forretningsmann.


Veien Kulturminnepark.
Langhuset på Veien sommeren 2007
a>ske utgravningene er markert med staur (2000)
Veien Kulturminnepark, også kjent som Veien-feltet og Ringerike kommunes og Buskerud fylkes tusenårssted, ligger på Veien, ca. 2 km vest for Hønefoss sentrum og kun få hundre meter øst for rundkjøringen der Rv7 mot Hallingdal (nordvestover) og E16 mot Valdres (nordover) og Oslo (sørover) skiller lag ved Heradsbygda i Ringerike kommune. De arkeologiske utgravningene ved Veien-feltet viser at tusenårsstedet har vært et viktig møtested gjennom 3000 år eller mer. De eldste sporene etter mennesker på dette stedet er omkring 5 000 år gamle.
Drift.
Hringariki er navnet på stiftelsen som ble etablert i 2004 og drifter både Veien Kulturminnepark (dvs. Langhuset, gravfeltet og det nye museet), samt Ringerikes Museum som ligger i Norderhov gamle prestegård. Stiftelsen har fått navnet "Hringariki" etter den gamle skrivemåten for Ringerike.
Kulturminneparken.
Den største gravhaugen på Veien-feltet ligger nær gamleskolen
Gravhaugene ligger tett og bærer preg av å være utgravd (ref. fordypningene i senter av haugene)
Denne haugen ligger i umiddelbar tilknytning til langhuset
Området har fått navn etter den gamle vín-gården Veien. Parken inneholder et av Nordens største gravfelt fra eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.), men det er også gjort funn fra bronsealder (1800-500 f.Kr.) og yngre jernalder (550-1050 e.Kr.). Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje spor arkeologene fant etter et ca. 8 x 47 m stort langhus (gildehall) fra jernalderen. Langhuset er blitt rekonstruert på stedet og sto ferdig våren 2005.
På gravfeltet er det opparbeidet stier som publikum kan følge i skogsområdene, som er inngjerdet og forsynt med selvlukkende porter. Rundt om på feltet er det utplassert små informasjonsstendere som folk kan oppsøke for å få informasjon om hva de ser. Inne på området er det laget sittegrupper som folk kan slå seg ned på for en hvil eller spise ved. I sommerhalvåret har det beitet sau på den inngjerdede delen av feltet, for å holde vegetasjonen nede.
Gravfeltet på Veien.
Selve gravfeltet har vært kjent siden 1700-tallet og er undersøkt en rekke ganger. I 1847 ble det registrert mer enn 150 gravhauger i området, i et felt som da strakk seg over mer enn 100 dekar.
Feltet omfatter i dag ca. 94 dekar, hvorav 39 mål skog og 45 mål dyrka jord. Det finnes 107 gravhauger igjen, men man kan tenke seg at antallet opprinnelig var nærmere 200 hauger. Haugene er fra perioden 0-1000 e.Kr., de fleste fra tidsrommet 200–600 e.Kr. I tillegg finnes det også en rekke flatmarksgraver der. Antallet er estimert til omkring 600, og de fleste stammer trolig fra 500-tallet f.Kr. Den eldste graven som er avdekket stammer fra ca. 900 f.Kr.
Fylkeskommunen startet med arbeidet med gravfeltet på Veien i 1990. Gravfeltet er det største i Buskerud og står på Norsk kulturråds liste over høyt prioriterte fornminner. Siden 1992 har Veienmarka ungdomsskole (som ligger direkte i tilknytning til gravfeltet) vært med på utgravninger i gravfeltet, i samarbeid med Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo og fylkesarkeologen i Buskerud. To uker hvert år har 32–36 elever deltatt i utgravningene. Skolen er den eneste som har hatt et slikt samarbeid med Oldsaksamlingen. Siste utgravning på feltet var i sesongen 2000 der de siste to husene ble påvist.
Gravfeltets opprinnelse.
Veien-feltet er knyttet til "vin"gården Veien gjennom navnet. Denne gården (eller disse gårdene, for den er delt) ligger i umiddelbar tilknytning til feltet (bare skilt av en vei). Veien har tilhørt bygdas storgårder og er blant annet kjent som høvdingsete for baglerhøvdingen Filip av Veigini (d. 1207), som var gift med Margrete kongsdatter (datter av Magnus Erlingsson og Kristin Sigurdsdatter, datteren til Sigurd Jorsalfare). Det er imidlertid lite trolig at Veien kan krediteres det store gravfeltet, siden denne gården neppe var utskilt som egen gård da feltet ble tatt i bruk som gravplass.
Veien er riktignok er svært gammel gård, kanskje utskilt fra urgården i løpet av de første århundrene etter år 0. Dette gjør imidlertid ikke Veien gammel nok som sete for den helligdommen navnet antyder fantes her. Til det er gården flere århundrer for ung. Selve urgården i området er den gamle storgården Ve, som lå bare noen få hundre meter vest for Veiengårdene. Ve er i dag synonym med Norderhovhjemmet, som ligger nederst i Heradsbygda, og man kan tenke seg at denne gården ble anlagt minst et par århundrer før Kristi fødsel eller kanskje enda tidligere. Navnet Ve blir av mange tolket som noe som peker på mot en"helligdom", kanskje med tilknytning til Vilje og Ve fra norrøn mytologi, brødrene til Odin. Gården Ve, som lå svært strategisk med tanke på kontroll av ferdsel opp og ned dalførene, er derfor mer sannsynlig opprinnelsen til det store gravfeltet.
Om Ve opprinnelig lå der Norderhovhjemmet nå står, eller der langhuset på Veien er gjenskapt, vet man imidlertid ingen ting om. Dette er kun en av flere teorier om gravfeltets opprinnelse. Kanskje har både Ve og Veien til tider hatt kontroll i dette området, som ser ut til å ha vært et maktsenter like fram til begynnelsen av vikingtiden. Fra da av tok imidlertid Stein (spesielt) og Tanberg over.
Gravhaugene.
Det finnes en rekke gravhauger på feltet. Den såkalte «Jomfruhaugen» skal ha blitt utgravd alt på 1700-tallet, og alt gravgods fra denne har gått tapt.
I 1870 og 1875 foretok professor Oluf Rygh fra Oldsaksamlingen en utgraving av tilsammen 87 gravhauger. Han fant blant annet en komplett balansevekt med 10 vektlodd i romersk vektenhet fra 200-tallet, en romersk mynt fra 300-tallet og et sverdslirebeslag fra 400-tallet. Man har dessuten funnet flere fingerringer i gull, ringer med betalingsgull, kammer, keramikk, våpen, skjoldbuler, krumkniver og drikkehorn i forbindelse med utgravningene.
Den største av gravhaugene var den såkalte «Kongshaugen». Den ble utgravd første gang i 1824, da det blant annet ble funnet et sverdslirebeslag i forgylt sølv. Haugen ble på nytt gravd ut i 1825, av en amatør. Funn fra haugen er datert til ca. 400 e.Kr. På den tiden var det vanlig med brente begravelser. Da Kongshaugen ikke bærer spor av ild, er det grunn til å tro at en høvding var begravet der. Det ble i følge øyenvitner funnet et skjelett i graven, men dette er ikke bevart.
Kongshaugen var rikt utstyrt, og den rikdom graven forteller om må være samlet opp gjennom generasjoner. Ved Hringariki er det en utstilling basert på funnene fra graven.
Langhuset på Veien.
Under de arkeologiske utgravningene i 1995 fant arkeologene spor, i form av stolpehull, etter et stort langhus fra eldre jernalder. Huset, som har ligget sydvendt, målte ca. 8 x 47 m og hadde 17 takbærende stolpepar. Tidligere er det bare oppdaget et langhus i Norge med slike dimensjoner, gildehallen på Fossanmoen (fra folkevandringstiden) i Forsand kommune i Rogaland. Denne er gjenskapt på Landa.
Det er funnet spor etter tre ildsteder i langhuset på Veien. Ved to av ildstedene var stolpene trukket ut til siden, slik at rommene ble større. I nordenden er det funnet spor som antyder at det kan ha vært husdyrhold i den enden av huset. Størrelse og beliggenhet tatt i betrakting gjør at arkeologene tror langhuset kan ha vært noe mer enn en bolig med fjøs i ene enden, kanskje en gildehall. C14-datering (karbondatering) har stadfestet at kullrestene fra stolpehullene daterer seg til år 50-70 e.Kr.
Langhuset på Veien ble offisielt innviet den 10. mai 2005. Kronprins Haakon la ned grunnstenen under Hønefoss` 150-års feiring den 22. april 2002. Veggene er 50 cm tykke, konstruert av dobbelt flettverksarmering og smurt med leire utvendig og innvendig. Under byggingen gikk det med mer enn 100 tonn leire, 500 m² kvist, ca. 2 500 m² bjørkenever og ca. 50 000 treplugger.
Det er også funnet stolpehull etter flere langhus på feltet. Disse husene har imidlertid hatt en annen størrelse og datering. Hus II er trolig fra perioden 200-400 e.Kr. Det har hatt veggraft utenfor de takbærende stolpene. Hus III har hatt fire takbærende stolper og var trolig et uthus, kanskje et slags «stabbur». Også det er yngre enn det store langhuset. Alt i alt er det funnet spor etter fem hus der, trolig bygget over en periode på 500 år. Sannsynligvis har hus II fulgt etter hus I, som trolig brant ned ca 200 e.Kr. Det eldste huset er hus V, som trolig ble bygget i århundrene før Kristi fødsel.
Museet på Veien.
I juni 2009 åpnet et nytt bygg i kulturminneparken – det nye museet. Bygget huser en fast utstilling ved navn «Helenas tre liv». I denne utstillingen får du møte Helena, en oppdiktet person som du følger gjennom hennes liv på Veien. Utstillingen har fått tittelen «Helenas tre liv» fordi det er tre forskjellige tidsperioder som sammenlignes; eldre jernalder, ca. 1850 og perioden fra 1972 til i dag. Utstillingen er en ny vri på formidling og huser bl.a. mange av funnene fra gravhuagene på Veien inkl. skålvekta med ti lodd og noen av funnene fra Kongshaugen.
Museet har også kafe og et område som blir brukt til temporærutstillinger. På nettsiden legges ut program for hver sesong.


Franche-Comté.
Franche-Comté er en fransk region i den østlige del av landet. Regionen består av departementene Doubs, Haute-Saône, Jura og Territoire de Belfort, og hovedstaden er Besançon. Andre større byer er Belfort og Montbéliard.


Kake.
Kake er på norsk et samlebegrep for en rekke typer mat, hovedsakelig bakverk og konditorvarer. I alminnelig forståelse er kake en konditorivare som vanligvis brukes som festmat eller dessert.
En kake består som regel av grunnelementer som mel, melk, sukker, smør og egg, og ut ifra dette kan man blande inn nærsagt hva som helst.
Kaker finnes i en rekke varianter, for eksempel bløtkake (kremkake eller marsipankake, som er en bløtkake med marsipanlokk), kransekake, sjokoladekake, eplekake eller krokankake. Kaker kan også være mindre og kjekslignende, som pepperkaker.
Kaker blir gjerne brukt til servering ved selskapeligheter, og det er tradisjon i Norge under fødselsdager å servere bløtkake, gjerne med jubilantens navn, alder, eller en bursdagshilsen påskrevet. Påskriften kan stå sammen med pynt, som marsipanroser, eller små kakelys.
Feiring av jul er tradisjonelt knyttet til god mat, og julebaksten består også tradisjonelt av kakebakst. Julekaker for eksempel en gjærbakst, mens sandkaker, og pepperkaker er tradisjonelle småkaker.
Mens kake på norsk er et romslig begrep som kan innbefatte mange forskjellige bakverk og konditorvarer har andre språk mer avgrensede betydninger. Kake er for eksempel ikke synonymt med amerikansk "cake", da dette hovedsakelig innbefatter bløtkakevarianter, mens andre kaker der klassifiseres som f.eks. "cookies, pies, shortbreads" eller "brownies".


Kaffepause.
Kaffepause er navnet på en vane i arbeidslivet som mange har lagt seg til, hvor man midleritidig avslutter arbeidet for å drikke kaffe. Dette er ikke et nytt fenomen, bare et nytt navn. Før kaltes pausen som regel en "fem-minutter". En fem-minutter kan vare langt over fem minutter.
En del bedrifter har en ansatt som to ganger per dag bringer det øvrige personalet noe å drikke, kaffe, te eller brus. Slik får arbeidsdagen tre offisielle pauser.


Provence-Alpes-Côte d'Azur.
Provence-Alpes-Côte d'Azur, ofte referert til som bare "Provence", er en region i det sydøstlige Frankrike. Regionen grenser til Middelhavet i sør, Italia i øst, elven Rhône i vest og regionen Rhône-Alpes i nord.
Geografi.
Brorparten av Provence består av fjell, men ved elven Rhône og kystlandskapet Côte d'Azur, eller "Rivieraen", er landskapet flatt. I fjellene finnes dype daler med elver. Rivieraen er kanskje det mest kjente stedet i Provence. Her er det store og små byer som også er meget kjente som for eksempel Marseille, Toulon, Grasse, Cannes, Antibes, Avignon, Aix-en-Provence og Nice. Provence er et ettertraktet feriested og byer som St. Tropez, Cassis, og mange andre er hyppig besøkt av både norske og andre turister.
Langs kysten finner man svært populære strender. Klimaet langs kysten er mildt. Innlandet er svært varmt om sommeren, og om vinteren er det kaldt og vått.
I dag dominerer to virksomheter næringslivet: Havnetrafikken fra Frankrikes største havn Fos-sur-Mer (Marseille), og forskning og teknologi i IT- og forskningsregionen Sophia-Antipolis. I regionen dyrkes det også vindruer, frukt, oliven, grønnsaker og blomster.
Administrasjonssenteret Marseille har 1,4 millioner innbyggere, og er den nest største byen i Frankrike etter Paris.


Industrialisering.
a>en var en av hovedårsaken til starten på industrialiseringen
Fabrikkbygg i Tyskland rundt 1860
Industrialisering er betegnelsen på å gå over fra manuelt til automatisert og maskinelt arbeid. Utviklingen innen industriteknikken har endret industriens produksjon gjennom mekanisering- og automatiseringsprosesser, en teknikk- og teknologiprosess som drives frem gjennom endringer som kommer av ny kunnskap. Omskifting fra trekull til steinkull gjorde at man kunne lage bedre stål, som igjen var med på eskalere hele industrialiseringsprosessen.
Starten.
Industrialiseringen startet på 1700-tallet i Storbritannia med oppfinnelsen av dampmaskinen, og spredte seg raskt til andre europeiske land, samt USA. Industrialiseringen endret arbeidslivet og familielivet, miljøet og forholdet mellom samfunnsklassene. Klasseskillet mellom fabrikkeiere og arbeidere vokste frem, og tilstandene for arbeideren var dårlige, med mye utnyttelse, lave lønninger og farlig arbeidsmiljø.
Produksjonen av maskiner til landbruket førte til mer effektivt jordbruk, noe som frigjorde arbeidskraft som igjen ble brukt i den voksende fabrikkindustrien. Man brukte dampmaskiner til pumping av vann i gruver, som drivkraft til maskiner innen tekstilindustrien, og dampmaskinen ble brukt som drivkraft på skip. Raskt ble også lokomotivet oppfunnet, og jernbanen var et faktum.
Med de nye kommunikasjonsmidlene ble det åpnet for en ny era, Imperialismen, som førte til masse kolonisering utenfor Europa av europeiske land, spesielt Afrika, men også India. Nye handelsruter ble laget, og gamle ble effektivisert, og en ny verdenshandel ble opprettet.
Virkninger.
Industrialiseringen førte til massiv miljøforurensning, enormt klasseskille, storbyslum og tettbegyggelser. men økte også forskjellen mellom de industrialiserte landene og utviklingsland.
Industrialiseringen i Norge.
Fra Kristiania og Bergen spredte industrialiseringen seg til andre byer og landsdeler i Norge. Mot slutten av 1800-tallet vokste nye industrigrener fram. De store forandringene i landbruket på denne tiden blir kalt det store hamskiftet. Den økte effektiviseringen førte til avviklingen av husmannsystemet, og arbeidere i jordbruket søkte inn til byene for å ta arbeid på fabrikkene. Mange valgte å utvandre til USA. Norge fikk nye kommunikasjoner, den første jernbanestrekningen ble åpnet i 1854.
Industrialiseringen i Sovjetunionen.
Russland fikk sin industrialisering via Femårsplanen som ble innført av Josef Stalin i 1929, kun to år etter han ble leder av unionen. Resultatet av dette var at jordbruket ble lagt over til kollektivbruk for effektivisering, og arbeidskraften som ble overflødig ble tvangsbeordret til å delta i industrialiseringen ved å arbeide på fabrikker. Man økte eksporten av landbruksprodukter enormt, selv om produksjonen gikk ned så mye som 30% enkelte steder. Dette førte til hungersnød i Nord-Kaukasus og Ukraina, og millioner døde som følge. Industrialiseringen i seg selv var forøvrig vellykket, og ble gjennomført på kun fire år, og ikke fem som planlagt.


International Coffee Organization.
International Coffee Organization var et samarbeid mellom kaffeprodusenter og kaffeksportører, som delte ut kvoter til hverandre for å balansere kaffeproduksjonen mellom landene. Organisasjonen brøt sammen i 1989.


New England.
Kart over USA der New England er markert med rødt
New England er en region i det nordøstre hjørnet av USA. Boston er regionens forretnings- og kultursenter. Regionen omfatter følgende delstater: Connecticut, Maine, Massachusetts, New Hampshire, Rhode Island og Vermont.
New England var en av de aller første europeiske bosetningene i Nord-Amerika etter den oppgitte norrøne bosetningen i Vinland på begynnelsen av 1000-tallet. Engelske bosettere kom til New England i 1620 for å opprette kolonien Plymouth. Disse var såkalte pilegrimer, religiøse separatister som ikke fant hjemlandets kristendom streng og ren nok. Ti år senere kom en ny gruppe religiøse puritanere som seilte nord for kolonien Plymouth i Boston og opprettet Massachusetts Bay-kolonien i 1630. På slutten av 1700-tallet tok koloniene i New England ledelsen i bekjempelsen av de britiske påleggene av nye skatter uten kolonistenes godkjennelse. Det såkalte Teselskapet i Boston var en protest som opprørte britene. De svarte med loven "Intolerable Acts" som fjernet kolonistenes selvstyre. Konfrontasjonen førte til full krig i 1775, forvisningen av britene fra New England våren 1776 og erklæringen av uavhengighet i juli 1776.
New England tok ledelsen i amerikansk litteratur, filosofi og utdannelse til tross for områdets puritanske bakgrunn. Regionen spilte en framtredende rolle i bevegelsen som forbød slaveri. Det var også den første regionen i USA som ble endret av den industrielle revolusjon.
I dag er New England et betydelig sted for høyere utdannelse, høyteknologi, forsikring og medisin. Boston, kalt for «New Englands hjulnav», har alltid vært et dominerende sentrum i regionen; finansielt, kulturelt, intellektuelt og transportmessig.
Lokalt er hver delstat delt inn i små inkorporerte samfunn kjent som New England-byer, og disse er ofte er styrt ved bymøter. Velgerne har stemt oftere på liberale kandidater ved delstatlige og føderale valg enn i noen annen region i USA.
New England har det eneste ikke-geografiske regionsnavn som er anerkjent av den føderale regjering. Det har blitt opprettholdt en sterk følelse av kulturell identitet som er særegen fra resten av landet, skjønt denne identiteten er paradoksalt nok ofte en kombinasjon av liberalisme med puritanisme, landsens liv med urban industri, og isolasjon med innvandring.


Coop Norge Handel.
Coop Norge Handel AS er et norsk grossistselskap som leverer varer til samvirkelag i Norge. I tillegg driver selskapet produksjons av en del varemerket, blant annet Coop kaffe.
Selskapet er et datterselskap av Coop Norge SA.
Historie.
Coop Norge Handel AS er heleid av Coop Norge SA (tidligere Norges Kooperative Landsforening). Selskapet ble kjøpt tilbake fra Coop Norden AB i 2007.
Coop NKL ble stiftet i 1906. Høyesterettsadvokat Ole Dehli (1851–1924) regnes som grunnlegger bak oppbyggingen av et landsomfattende norsk forbrukersamvirke. Han var formann fram til 1919. I 1911 overtok NKL Margarinfabrikken Norge, og dette var starten på NKLs industrivirksomhet. Det var flere grunner til at kooperasjonen bygde opp en såpass omfattende industri og egne merker. Kooperasjonens butikker ble boikottet av enkelte private aktører, men minst like viktig var forsøket på å bryte monopoliseringen som gjorde seg stadig mer gjeldende innenfor enkelte områder.
I 1914 ble Julius Haugens Tobakksfabrikk i Kristiania kjøpt. I 1916 ble Kaffebrenneriet satt i gang, i 1923 Såpefabrikken i Stavanger og i 1929 Møllen Nordkronen samt at De Forenede Skofabrikker i Drammen ble oppkjøpt. I 1934 ble Norsk Glødelampefabrikk AS i Oslo overtatt, og produksjonen av Luma-pærene starter. Samme år ble sjokoladefabrikken Cloetta overtatt, og den fikk navnet NKLs sjokoladefabrikk. I 1939 ble Ullvarefabrikken og Lærfabrikken i Verdal overtatt, og i 1946 åpnet NKL eget krydderpakkeri. 1947 ble egen konfeksjonsfabrikk på Hønefoss etablert, og i 1949 ble AS Prior radiofabrikk stiftet. Samtidig ble Termolux fabrikker AS startet for å produsere sykler, elektrovarmeapparter og jernvarer.
I 1918 ble Nordisk Andelsforbund stiftet og det må i historiens lys sees på som forløperen til Coop Norden og dagens Coop Trading AS.
Forbrukersamvirket møtte naturlig nok motstand fra den private handelsstand, og derfor ble Forsikringsselskapet Samvirke konstituert i 1921. Dette var et ledd i å møte den omfattende motstanden som kooperasjonen møtte i det private næringsliv. Tanken var å møte behovet for en kapitalkilde for utvikling av forbrukersamvirke. Deretter fulgte etableringen av Livsforsikringselskapet Samvirke i 1930 og Samvirkebanken i 1932. Begge er i dag en del av Sparebank1-gruppen.
Landets første selvbetjente dagligvarebutikk var eid av Oslo Samvirkelag i 1947.
Etter krigen minket behovet for egen industri. Kooperasjonene hadde fått innpass hos de viktigste leverandørene. I 1960 ble derfor Tobakksfabrikken i Oslo solgt. En ny tid var kommet, og folks forbruksmønster hadde endret seg. Noe industriell satsing var det fortsatt, men mange endringer ble gjennomført. I 1961 ble Ullvarefabrikken og Lærfabrikken i Verdal solgt, men fortsatt ble det jobbet litt med industrielle nyervervinger, og i 1962 overtok NKL aksjemajoriteten i Stavanger Packing AS. Året etter ble Prior AS avviklet, mens det første Gomanbakeriet ble åpnet på Strømmen i 1965. I 1971 ble NKLs sjokoladefabrikk en del av det nordiske samarbeidet, og ble integrert i Nordchoklad. Luma fulgte etter, og i 1972 ble produksjonen overført til Sverige. I 1975 ble Røra Fabrikker stiftet, mens Såpefabrikken ble integrert i nordiske Nortend i 1976. I 1981 var det definitivt slutt på kooperativ teko-industri i Norge, da Kongress Konfeksjonsfabrikk og De Forenede skofabrikker ble avviklet. I 1995 ble møllen Nordkronen solgt, og året etter fulgte Stavanger Packing og NKLs krydderpakkeri.
Samvirkelagene var først ute med selvbetjening, og i 1968 åpnet det første Obs! Stormarked i Trondheim. Dette var det første stormarked i Norge, og disse må sies å ha vært blant Coops største suksesser. I dag finnes 25 Coop Obs! Hypermarkeder over hele landet, og flere er under planlegging.
I 1978 ble lageret i Drammen nedlagt. Dette var en følge av at en begynte å merke den nye tiden. Konkurransen økte, og logistikksystemene ble endret til mer kostnadseffektive løsninger. I 1981 ble derfor nye toppmoderne lagre på Grorud og Skien tatt i bruk.


Magallanes y de la Antártica Chilena.
Magallanes y de la Antártica Chilena er den sørligste regionen i Chile. Den regnes som region XII fra nord til sør og er den største regionen i landet.


Kvote.
En kvote er en restriksjon på produksjon eller bruk av ressurser eller tjenester.
Et eksempel på en kvote med produksjonslimitering er melkekvoten. En bonde får bare betalt for et visst antall liter melk. Se Meieriloven.
En brukskvote kan være båndbredde-restriksjonen på enkelte DSL internett-oppkoblinger. Man kan ha en kvote på for eksempel 20 gigabyte.
En CO2-kvote eller klimakvote gir rett til å slippe ut ett tonn av klimagassen CO2.


Ordbok.
En ordbok er en samling av ord fra ett eller flere språk. Den angir hvordan ordene staves, og gir gjerne definisjoner, bøyninger, uttalehjelp, eksempler på bruk og ordenes etymologi. Hvis det er en ordbok mellom ulike språk (flerspråklig ordbok), gir ordboken tilsvarende ord eller et forklarende uttrykk på det andre språket. Ordene i ordbøker er vanligvis ordnet alfabetisk.
Ordbøker kan dekke mindre eller større områder. De kan ha som mål å beskrive de fleste ord som er dokumentert brukt i et visst språkområde, eller kan konsentrere seg om ett enkelt fagfelt eller en enkelt historisk periode. I teorien skiller en ordbok seg fra et leksikon ved at ordboka bare gir korte definisjoner på ord, ikke lengre forklaringer, men i praksis glir de to boktypene ofte over i hverandre.
Mange ord forklares ved hjelp av synonymer, det vil si med enkeltord som har nesten samme betydning som oppslagsordet. Dette kan være nyttig, men også gi opphav til misforståelser, fordi synonymene ikke alltid brukes i samme sammenheng som det opprinnelige ordet. Det gjelder særlig for ordbøker mellom to forskjellige språk. Ellers finnes det egne synonymordbøker. Også kryssordbøker liste opp synonymer.
Ordbøker publiseres tradisjonelt i papirutgaver. Disse er vanligvis alfabetisk ordnet, men det finnes også ordbøker og ordlister som er tematisk ordnet. Papirordbøker utgis i ulike størrelser, alt fra lommeordbøker og mindre skoleordbøker til store fagordbøker.
Elektroniske ordbøker.
Det er mer og mer vanlig å publisere ordbøker elektronisk. De kan enten distribueres på ulike lagringsmedier (f.eks. CD-ROM og DVD) slik at de kan installeres direkte på datamaskinen, eller de kan gjøres tilgjengelig på Internett i en vanlig nettleser. En mellomløsning er ordbøker som lastes ned via Internett, men installeres på datamaskinen etterpå. Felles for disse elektroniske ordbøkene er at de vanligvis ikke er ordnet alfabetisk, men at man bruker en egen søkefunksjon for å finne ordene man er interessert i. Søkefunksjonalitet gir store fordeler i forhold til et alfabetisk ordnet papirprodukt fordi det i papirordbøkene bare er oppslagsordene som er ordnet alfabetisk. I en elektronisk ordbok kan man søke i hele innholdet i ordboken, og man kan da finne frem til definisjoner, eksempler, etymologi og annet som er plassert under andre oppslagsord enn man vil lete under i en alfabetisk ordbok. Man kan også få kjøpt elektroniske ordbøker i lommekalkulatorformat med de vanligste ordene på over 25 språk. Disse kan i tillegg brukes til enkle setninger på samme måte som lommeparløren.


Región Metropolitana de Santiago.
Región Metropolitana de Santiago er en region i Chile. Regionen er det mest befolkede området i landet og her ligger også Santiago de Chile som er Chiles hovedstad. Her ligger også Chiles største internasjonale flyplass, Arturo Merino Benítez.


Paul Moxnes.
Paul Anders Moxnes (født 3. juni 1942 i Trondheim) er en norsk forsker og professor i organisasjonspsykologi ved institutt for ledelse og organisasjon ved handelshøyskolen BI i Oslo. Han er utdannet psykolog (cand. psychol.) fra universitetet i Oslo (1970) og tok sin doktorgrad (dr. philos) ved universitetet i Tromsø i 1979. Moxnes er i sin forsknings og i sitt forfatterskap opptatt av organisasjonspsykologi, lederutvikling, gruppedynamikk, personpersepsjon (førsteinntrykk), personlighet og roller. Han har utgitt en rekke forskningsartikler i flere internasjonale tidsskrifter i tillegg til flere fagbøker. Moxnes er også ansvarlig for utvikling og undervisning i et av Handeshøyskolen BIs master of management-programmer: ”samspill og ledelse” (”Team Work and Leadership”).


Pierre d'Arrablay.
Pierre d'Arrablay (død i mars 1331) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var kansler for kongen av Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i desember 1316 av pave Johannes XXII.
Arrablay, Pierre d'
Arrablay, Pierre d'


Jacques de Via.
Jacques de Via (død 13. juni 1317) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av pavenes Avignon i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i desember 1316 av sin onkel pave Johannes XXII.
Han var dessuten bror til kardinal Arnaud de Via.
Via, Jacques de
Via, Jacques de
Via, Jacques de


Arnaud de Via.
Arnaud de Via (død 24. november 1335) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var apostolisk protonotar.
Han ble utnevnt til kardinal i desember 1316 av sin onkel pave Johannes XXII.
Han var dessuten bror til den nylig avdøde kardinal Jacques de Via.
Via, Arnaud de
Via, Arnaud de


Guillaume de Mandagot.
Guillaume de Mandagot (død 14. september 1321) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Aix i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1312 av pave Klemens V.
Mandagot, Guillaume de
Mandagot, Guillaume de
Mandagot, Guillaume de


Michel de Bec-Crespin.
Michel de Bec-Crespin (død 30. august 1318) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var dekan ved kirken i Saint-Quentin i Normandie.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1312 av pave Klemens V.
Bec-Crespin, Michel de
Bec-Crespin, Michel de


Guillaume Teste.
Guillaume Teste (død senest september 1326) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkediakon ved katedralen i Comminges i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1312 av pave Klemens V.
Teste, Guillaume
Teste, Guillaume


Uri Geller.
Uri Geller (født 20. desember 1946 i Tel Aviv i Palestinamandatet/Israel) er en kjent israelsk TV-personlighet som tidligere hevdet han hadde paranormale sinnsevner. Geller ble verdensberømt da han på 1970-tallet utførte «uforklarlige» trylletriks med skjebøying, telepati og telekinese vist på fjernsyn i flere land. Han er imidlertid blitt avslørt som illusjonist, og Uri Geller kaller seg nå selv underholdningsartist.
Bakgrunn og arbid.
Geller er født i Tel Aviv av jødiske foreldre fra Ungarn og Tyskland. Han var fallskjermsoldat i den israelske hæren og deltok i Seksdagerskrigen i 1967 hvor han ble skadet. Han jobbet som modell i 1968 og 1969 og begynte på samme tid å opptre som tryllekunstner i israelske nattklubber. Hen ble utover på 1970-tallet kjent gjennom diverse TV-opptredener, hvor han opptrådte med paranormale evner som telekinese, vannfinning med ønskekvist og telepati. I etterkant av progammene ble det rapportert om klokker som stoppet eller gikk fortere og metallobjekter som ble bøyd hjemme hos seerne. Selv påstår Geller at han har fått kreftene sine fra en fjern planet kalt Hoova via et romskip, som kretser rundt Jorden, det såkalte IS, en forkortelse for "Intelligence in the Sky". Geller påstår at han stod i kontakt med romskipet som barn, og oppdaget kreftene sine som tenåring. Amerikanerne Harold Puthoff og Russell Targ foretok en rekke tester av Geller på Stanford Research International, og publiserte en avhandling som konkluderte med at han er i besittelse av overnaturlige evner. Forsøksresultater og metoder avslører imidlertid at Geller hadde rike muligheter for å lure forskerne ved hjelp av diverse tricks. Ikke minst har tryllekunstneren James Randi vært i stand til å oppnå presis samme resultater. Når Randi har overvært vitenskapelige tester av Geller, har Geller klart seg påfallende dårlig, og han har nektet å opptre med Randi til stede, fordi han påstår at Randis skepsis blokkerer for evnene hans.
Den 15. september 2000 hevdet Geller at det var han som, ved hjelp av tankens kraft, stanset oppstigningen av OL-ilden under åpningseremonien i Australia, og han påstår at han to ganger har fått Big Ben i London til å stanse.
Geller opplyser at han har lagt seg opp en formue ved arbeid for en rekke gruveselskaper, som betaler ham en million dollar for å prøve å finne gull, olje eller annet, enten ved å sitte med et kart foran seg, eller ved å fly i helikopter over det aktuelle området. I 1989 kontaktet han angivelig det sovjetiske romforskningsinstituttet og tilbød å reparere den nedslitte Phobos-satellitten deres ved tankens makt. Det skal de ha takket nei til. Til gjengjeld skal NASA ha bedt ham om å reparere en defekt antenne på Galileo-romsonden. Dette benektes av NASA selv, men Geller påstår at han i samme forbindelse tilbød dem å hente et Hasselblad-kamera som en av Apollo-astronautene etterlot på månen. Han hevder at det ikke ble av fordi NASA forbød ham å gjøre dette.
Geller har hevdet at han er en slektning av den kjente psykoanalytikeren Sigmund Freud. Geller har både engasjerte tilhengere og kritikere. Han har skrevet 16 bøker, både skjønnlitteratur og annet. Han bor nå i Berkshire, Storbritannia.


Iquique.
Iquique er regionhovedstad i Tarapacá-regionen, helt nord i Chile. Byen ligger på Stillehavskysten, rett vest for Atacamaørkenen og har en befolkning på 221 400 (2004). Byen er en viktig eksporthavn og har et av de største havneanleggene i Sør-Amerika. Byen kalles også for "Zofri".


Rafael Nadal.
Rafael «Rafa» Nadal Parera (født 3. juni 1986 i Manacor på Mallorca) er en spansk tennisspiller. Han har vært profesjonell siden 2001 og har vunnet ti Grand Slam-turneringer.
I 2003 ble Nadal den nest yngste spilleren som har kommet inn på listen over verdens 100 beste tennisspillere. I 2005, i en alder av 18 år og 10 måneder, var han inne på listen over verdens ti beste spillere.
I juni 2005 vant Nadal sin første Grand Slam-tittel da han slo argentineren Mariano Puerta i finalen i French Open. Med seieren i US Open i 2010 ble han den sjuende mannlige spilleren gjennom historien til å vinne alle fire Grand Slam-turneringene.
Han har per 1. februar 2009 vunnet totalt 31 titler, seks Grand Slam-titler og fire double-titler. 18. august 2008 passerte han Roger Federer og ble for første gang rangert som nr. 1 på verdensrankingen. Han var rangert som nummer én fra 18. august 2008 til 5. juli 2009 før han igjen ble rangert som nummer to. Den 7. juni 2010 gjenvant han førsteplassen på rankingen.
Sommer-OL 2008.
17. august 2008 vant Nadal gull i tennis i sommer-OL 2008 i Beijing ved å beseire chilenske Fernando González.
Wimbledon 2008.
Han vant sin første Wimbledon-tittel i 2008, da han slo daværende verdensener Federer i en spennende finale (6-4, 6-4, 6-7, 6-7, 9-7). Nadal ble da den første tennisspilleren siden Björn Borg til å vinne Roland-Garros og Wimbledon det samme året.
Doha 2009.
Nadal tapte mot Gael Monfils etter to game. Monfils møtte senere Andy Roddick, som tidligere har blitt ranket som nummer en i verden. Nadal sa at den jevnaldrende franskmannen var utrolig god på serve og forehand, som han også er kjent for. Etter kampen sa Monfils at han nå skjønte hvorfor Nadal er ranket som nummer en.
Wimbledon 2009.
Nadal måtte avstå fra deltakelse i Wimbledon-turneringen i 2009, da han hadde problemer med en kneskade som han har slitt med hele sesongen. Han kunne dermed ikke forsvare tittelen fra 2008.
Spillestil.
Nadal er mest kjent for sin enorme toppspinn fra forehand, som han oppnår med en kraftig, lengre gjennomsving enn det som anses som normalt. Nadal har utviklet sin backhand i de senere årene til å bli en av de beste på ATP-touren. Backhanden er sikker og meget god på passeringsslag. Nadal er en spiller som gjør svært få feil og sjelden viser mange følelser ute på banen.


The Celtic Manor Wales Open.
The Celtic Manor Wales Open er en golfturnering på Europatouren som arrangeres hvert år i juni. Den ble grunnlagt i 2000, og premiepotten for 2005 var 1,5 millioner pund.
The Celtic Manor Resort er et stort hotell med golfklubb som har vært under utvikling fra 1990-årene og var åsted for Ryder Cup i 2010.


Pierre de Sortenac.
Pierre de Sortenac eller de Bernier (død 17. august 1390) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1375 av pave Gregor XI.
Sortenac, Pierre de
Sortenac, Pierre de


Simone Borsano.
"Hans eminense" Simone Borsano (død 27. august 1381) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Milano.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1375 av pave Gregor XI.
Borsano, Simone
Borsano, Simone
Borsano, Simone


Jean de Bussière.
Jean de Bussière O.S.B. eller Burssiéres (død 4. september 1376) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed i klosteret Cîteaux i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1375 av pave Gregor XI.
Bussiere, Jean de
Bussiere, Jean de
Bussiere, Jean de
Bussiere, Jean de


Jean du Cros.
Jean du Cros (død 21. november 1383) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Limoges i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1371 av sin onkel pave Gregor XI.
Cros, Jean du
Cros, Jean du
Cros, Jean du


Bertrand de Cosnac.
Bertrand de Cosnac O.Can.S.A. (død 17. juni 1374) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Commingues i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1371 av pave Gregor XI.
Cosnac, Bertrand de
Cosnac, Bertrand de
Cosnac, Bertrand de
Cosnac, Bertrand de


Arrecife.
Arrecife er en by på Lanzarote, en av Kanariøyene. Arrecife har vært hovedstad på Lanzarote siden 1852. Byen har gitt navn til den internasjonale flyplassen i nærheten.
Befolkningen er 50 785 (, 2003).


Guillaume de Chanac.
Guillaume de Chanac O.S.B. (død 30. desember 1383) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Mende i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1371 av pave Gregor XI.
Chanac, Guillaume de
Chanac, Guillaume de
Chanac, Guillaume de
Chanac, Guillaume de


Jean de la Tour.
Jean de la Tour O.S.B. (død 15. april 1374) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed for klosteret Saint-Benoit-sur-Loire i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1371 av pave Gregor XI.
Tour, Jean de la
Tour, Jean de la
Tour, Jean de la


Pierre de Vergne.
Pierre de Vergne (død 6. oktober 1403) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkediakon ved domkirken i Rouen i Frankrike, og tilknyttet det apostoliske palass i Avignon.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1371 av pave Gregor XI.
Vergne, Pierre de
Vergne, Pierre de


Svenska Akademiens ordlista över svenska språket.
Svenska Akademiens ordlista över svenska språket (SAOL) er en ordbok i ett bind, utgitt av Svenska Akademien. Første utgave kom i 1874 og nye reviderte utgaver gis fortløpende ut. Med SAOL fikk det svenske språket en felles norm for hvordan ordene skulle staves.
Den nyeste utgaven er den 13. rekken og kom ut i 2006. Siden 2003 har boken vært tilgjengelig på Internett.
Ordlisten må ikke forveksles med den langt mer omfattende Svenska Akademiens ordbok.


Geir Johnson.
Geir Johnson (født 13. juni 1953), komponist, skribent, organisator, er initiativtaker og prosjektleder for Transposition, et norsk-vietnamesisk musikksamarbeid som er finansiert av Utenriksdepartementet og administreres av MIC-Musikkinformasjonssenteret i Oslo. Han var direktør for Ultima Oslo Contemporary Music Festival mellom 1998 og 2009.
Johnson er cand.phil med musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og filosofi ved Universitetet i Bergen mellom 1976 og 1983. Han var på samme tid aktiv i Johnny Banan Band, samt at han var kordirigent for Sosialistisk Kor Bergen. Han var initiativtaker til Sommerskolen For Full Musikk sammen med komponisten John Persen fra 1979-87. Med Sosialistisk Kor og i tilknytning til urframførte han korverk av en rekke nordiske komponister.
Fra 1989-1994 var han president i Landsforeningen Ny Musikk, noe som bl.a. førte til opprettelsen av ensemblet Cikada, og etableringen av nye samtidsfestivaler i Trondheim, Harstad (Ilios) og Stavanger. I denne perioden var Ny Musikk også vertskap for Verdensmusikkdagene i 1990, som ble begynnelsen på Ultimafestivalen. Ultima ble etablert i 1991 med Geir Johnson som en av initiativtakerne, sammen med John Persen, Helge Skansen, Jostein Simble og Knut Høyland.
Geir Johnson har skrevet artikler i over 80 aviser og tidsskrifter nasjonalt og internasjonalt, om seriøs musikk, populærmusikk og kulturpolitikk. Han var redaktør for StudVest ved Universitetet i Bergen i 1979, for tidsskriftet Ballade 1986-88, og spaltist i Bergens Tidende 1979-85, i Klassekampen 1988-90, i Dagens Næringsliv 1992-96 og i Aftenposten 1996-98.
I 1986 ga han ut boka "Norge i Melodi Grand Prix", et forsøk på å analysere et spesielt populærmusikkfenomen.
For øvrig har han forelest om de fleste musikalske genrer ved universiteter og høgskoler over hele Skandinavia, samt ved en rekke internasjonale konferanser.
I årene 1983–1987 jobbet han som musikkoordinator sammen med Åse Hedstrøm ved Henie Onstad Kunstsenter og etablerte der det første fast fungerende studio for elektronisk musikk i Norge. I denne perioden ble kunstsenteret også senter for den nye musikken i Norge, og bl.a. det nystartede Oslo Sinfonietta fikk benytte konsertsalen som fast base for sin virksomhet. Samtidig fikk kunstsenteret besøk av komponister som John Cage, Iannis Xenakis, Tristan Murail og Mauricio Kagel, og det franske Ensemble InterContemporain kom for første gang til Skandinavia.
I 1985 startet han avantgardemusikkfestivalen Music Factory i Bergen, som i 2004 ble slått sammen med festivalen Autunnale til Borealisfestivalen.
Sammen med Stein Olav Henrichsen startet han BIT20 Ensemble i 1989 og Opera Vest i 1992, som begge presenterer samtidsmusikk i inn- og utland. Opera Vest var det første norske selskapet som utelukkende presenterte moderne opera og eksisterte fra 1992 til 2007, da det ble fusjonert inn som en del av selskapet Den Nye Opera i Bergen. Operaselskapet og BIT20 Ensemble er i dag statlig finansierte institusjoner.
I tiden 1989-93 var han med i utvalget som la grunnlaget for etableringen av NoTAM, Norsk senter for teknologi, akustikk og musikk, i Oslo.
Han var også en av grunnleggerne av Ultima Oslo Contemporary Music Festival, og var med i utviklingen av festivalen, først i programarbeidet fra 1991-98, deretter som direktør fra 1999-2009.
I 2002 etablerte han Parkteatret Scene på Grünerløkka i Oslo, sammen med Pål Steigan, en scene som for tida regnes blant Oslos mest attraktive.
I 2005 etablerte han prosjektet Transposition (www.transposition.no), et samarbeidsprosjekt mellom en rekke musikkinstitusjoner i Norge og Vietnam, som tar sikte på å styrke forbindelsene mellom de to land gjennom en jevnlig kompetanseoverføring mellom sammenlignbare institusjoner og miljøer. Prosjektet er finansiert av Utenriksdepartementet og støttet av en rekke andre partnere.
Han har satt opp en lang rekke verk som dirigent for kor og ensembler, blant annet Bodø Sinfonietta, BIT 20 Ensemble og Det Norske Solistkor. Spesielt kan nevnes Frederic Rzewskis "The Price of Oil" – et oratorium om Alexander Kielland-ulykken, som ble fremført ved Music Factory. Som dirigent har han også gjort urfremføringer av en lang rekke verk av norske komponister.
Som komponist har Geir Johnson hatt framføringer i en rekke land, deriblant i USA, England, Tyskland, Danmark, Italia og Vietnam.
Spesielt må nevnes hans mangeårige samarbeid med skulptøren Marit Benthe Norheim, som har ført til produksjonene "Armerte kvinner" (Skien 1996), "Rolling Angels" (Oslo 2000), "Fruen fra havet" (Sæby 2003) og "Rottejomfruen" (Skien 2006). Installasjonen "Campingkvinner" – fem rullende kvinner – ble bestilt av Kulturbyen Stavanger 2008, og innviet i Stavanger i mai, derette turnerte den i Rogaland.
Sammen med bl.a. danser og koreograf Leif Hernes (DansDesign), komponisten Ole-Henrik Moe Jr og slagverkeren Rolf-Lennart Stensø har Geir Johnson gjennomført årlige performances siden 1996 under navnet TRASH-Ensemblet.
Geir Johnson mottok Fegerstenprisen i 2002, for sin innsats for norsk samtidsmusikk.


Ludvig XVI av Frankrike.
a> med sine tre eldste barn, Marie-Thérèse, Louis-Charles og Louis-Joseph. Sophie Hélène Béatrice lå opprinnelig i krybben, men ble malt over etter sin død.
Ludvig XVI (fransk: "Louis XVI") (født 23. august 1754, død 21. januar 1793) var Frankrikes konge fra 1774 til 1792. Han var den siste franske absolutistiske konge og ble til slutt offer for revolusjonen, da han med én stemmes overvekt ble dømt til døden og henrettet ved giljotinering den 21. januar 1793.
Ved kroningen i 1774 var Ludvig populær blant folket, men dette endret seg med Frankrikes stigende problemener i årene frem mot Den franske revolusjon. Som den fremste representanten for statsmakten fikk Ludvig skylden for landets vanskeligheter og ble mistenkliggjort og latterliggjort av de revolusjonære kretsene. Ettertiden har imidlertid dømt ham annerledes. Historikerne er i dag enige om at Ludvig XVI som person var velmenende og genuint opptatt av sine undersåtters ve og vel. Med sitt lettpåvirkelige sinn var han imidlertid helt uskikket til den posisjon han var tvunget inn i som eneveldig monark. Hans politiske beslutninger var i stor grad styrt av maktkyniske personer ved hoffet og korrupte rådgivere. Da revolusjonen brøt løs oppførte Ludvig seg nærmest handlingslammet. Et fluktforsøk til utlandet mislyktes og kongefamilien ble arrestert. Han opptrådte med stor verdighet under rettssaken som idømte ham dødsstraffen.
Familie.
Han var sønn av dauphinen Ludvig Ferdinand og kronprinsesse Maria Josepha Carolina av Sachsen. Hans far, eneste sønn av kong Ludvig XV, døde ung og kom aldri på tronen.


Antofagasta.
Antofagasta er en havneby i det nordlige Chile. Byen har en befolkning på 318 800 (2002) og er hovedstad for regionen Antofagasta. Byen ligger i Atacamaørkenen og har derfor et svært tørt klima. Årlig nedbørsmengde ligger på om lag 4 mm. Det drives gruvedrift etter blant annet kobber i de omkringliggende områdene og disse gruvene er svært viktige for Antofagastas økonomi. Byen ble grunnlagt i 1866, og lå opprinnelig i Bolivia, men kom under Chilensk kontroll i 1879 som en følge av Salpeterkrigen.


Ratu.
Ratu er en fijiansk høvdingtittel. Adi (uttales "ahndi") er tittelen brukt på kvinner av samme rang.


The Celtic Manor Resort.
The Celtic Manor Resort er et stort hotell i Newport, Wales med golfklubb som har vært under utvikling siden 1990-tallet og skal være åsted for Ryder Cup i 2010. Det vil bli første gangen at cupen holdes i Wales.
Feriestedet er et hotell, landsted og en golfklubb i innlandet i landlige omgivelser. Stedet er utviklet rundt et viktoriansk residens som fungerte som hospital for fødende kvinner på nesten hele 1900-tallet og ble åpnet som et hotell med 17 rom i 1982. Det første golfbanen ble åpnet i 1995 og golfbanene har blitt utvidet og forbedret flere ganger siden. Hotellet ble utviklet til 400 rom, foruten å tilby konferanserom. Eieren er Terry Matthews.


Francesco Martelli.
Francesco Martelli (født 1633 i Firenze i Italia, død 28. september 1717 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var blant annet nuntius i Polen og titulærpatriark av Jerusalem (1698–1706).
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.


Salpeterkrigen.
Salpeterkrigen (eller "Stillehavskrigen") ble kjempet mellom Chile og fellesstyrker fra Peru og Bolivia i årene 1879 til 1884. Krigen førte til at Chile tiltvang seg flere malm- og mineralrike områder. Krigen kalles også for "Stillehavskrigen". Som en følge av krigen mistet Bolivia adgangen til Stillehavet og ble et land uten kyststripe, samtidig som Peru mistet provinsen Tarapacá til Chile.
Gjensidig forsvarstraktat av 1873.
I 1872 trodde Perus utenriksminister José de la Riva-Agüero at Chile ville bruke sine nyanskaffede panserskip for å innta den bolivianske kysten. Han ønsket at Peru skulle bruke sin maritime innflytelse på å få slutt på konfliktene før saken kom helt ut av kontroll. Marskalk Ramon Castilla hadde også advart Peru mot et mulig chilensk angrep og rådet Peru til å kjøpe to krigsskip for hvert eneste krigsskip som Chile kjøpte. Men pengemangel hindret den peruanske regjeringen fra å følge Castillas råd.
Den 6. februar 1873, undertegnet Peru og Bolivia en forsvarstraktat om militært samarbeid og gjensidig forsvar som skulle garantere uavhengighet, suverenitet og territorial integritet for begge landene. Det var også en klausul om å hemmeligholde dette samarbeidet inntil det ble nødvendig å benytte seg av dette. Men allikevel visste Chile, gjennom sin ambassadør Carlos Walker Martínez, om avtalen siden 1874. Walker nevnte til og med traktaten i sin bok fra 1876 "Pajinas De Un Viaje Al Traves De La Amerika Del Sur". Chile fikk også høre om traktaten gjennom en annen minister i 1877, da Argentinas senat drøftet invitasjonen til å delta i Peru og Bolivia sin forsvarsallianse.
Grensetraktaten av 1874.
I 1874 erstattet Chile og Bolivia sin grensetraktat fra 1866 med en ny traktat som skulle gi Bolivia myndighet til å samle inn alle skatteinntektene mellom den 23. og 24. breddegrad, noe som bandt skattesatsene på chilenske bedrifter i hele 25 år inntil Bolivia åpnet opp. Chilenske selskaper sto for det meste av utnyttelsen av Atacamas kystregion. Den 26. desember 1874, ankom det nybygde panserskipet Cochrane til Valparaiso i Chile, og den forble i Chile inntil ferdigstillelsen av "Blanco Encalada" i 1875 endret maktbalansen i Stillehavet i Chiles favør. Dermed ble den argentinske undertegnelsen av alliansetraktaten utsatt.
Krigsutbrudd.
Krigen brøt ut 14. februar 1879, da chilenske styrker okkuperte havnebyen Antofagasta, etter at Boliva truet med å konfiskere eiendommene til chilenske Antofagasta Nitrat Kompani.
Peru prøvde å megle, men da Bolivia sa at de var i krig så ble situasjonen forverret. Bolivia og Peru hadde en gjensidig forsvarspakt. Bolivia ba derfor Peru om å mobilisere snarest, men Chile på sin side krevde at Peru øyeblikkelig skulle erklære sin nøytralitet. Men Peru motsatte seg begge kravene, dermed så erklærte Chile krig mot begge nasjoner den 5. april. Den påfølgende dagen så aksepterte Peru alliansen med Bolivia.
Salpeterkrigen foregikk over en femårsperiode på forskjellige arenaer, inkludert Atacama ørkenen samt Perus ørken og fjellpartier. Det første slaget var Slaget ved Topáter. Det første året lå fokuset mest på marine-slaget i Stillehavet, da Chile kjempet i verdens tørreste ørken for å etablere en sjøbasert forsyningslinje for sine styrker. Til tross for at den peruanske hæren var suksessfulle i begynnelsen, så kom den chilenske marinen sterkt tilbake. I tiden etterpå, beseiret Chiles hær de dårlig utrustede bolivianske og peruanske hærene på slagmarken. Dette bidro sterkt til Bolivias nederlag og tilbaketrekning i Slaget ved Tacna den 26. mai 1880, samt Perus nederlag etter Slaget om Arica den 7. juni.
Stridens klimaks fant sted 1881 da chilenerne okkuperte Lima. Konflikten gikk da over til å bli en geriljakrig, fordi sivilbefolkningen mobiliserte og gjorde motstand sammen med restene av Perus hær. Felttoget i Breña var ganske suksessfull, sett fra motstandsbevegelsens side, men det endret ikke utfallet av krigen.
Etter Perus nederlag i Slaget ved Huamachuco, undertegnet Chile og Peru Ancón traktaten, den 20. oktober 1883. Bolivia undertegnet en avtale om våpenstillstand med Chile i 1884.
Chile tok kontroll over peruanske Tarapacá og den omstridte bolivianske havnebyen Antofagasta, og blokkerte dermed Bolivias kysttilgang. I tillegg tok de midlertidig kontroll over de peruanske provinsene Tacna og Arica. I 1904 signerte Chile og Bolivia en fredsavtale slik at grensene ble definitive. Situasjonen mellom Chile og Peru ble forverret da 1893 avtalen angående skjebnen til provinsene Arica og Tacna ikke ble overholdt. Kolonisering og voldelig chilenifisering av territoriene, resulterte i et brudd i 1911. I 1929 ble det imidlertid inngått et kompromiss, hvor Chile fikk Arica, mens Tacna gikk til Peru, men det løste ikke uvennskapet. Politiske konflikter mellom disse nabolandene skriver seg ofte tilbake til denne konflikten.
Bakgrunn.
Chiles grenser var årsaken til mange konflikter under hele 1800-tallet og Salpeterkrigen var en av de større konfliktene som brøt ut på grunn av Chiles utvidelse av sine egne grenser. Den egentlige årsaken for Salpeterkrigen var naturresursene som fantes i Bolivia og Peru. Konflikten begynte allerede i 1866 mellom Chile og Bolivia hvor Chile gjorde krav på flere av Bolivias kystbyer samt den viktige havnebyen Antofagasta. Antofagasta var særlig viktig ettersom havnen hadde ansvar for å sende ut store mengder av de mineralene man gravde ut i Andesfjellene.
Det ble i 1886 inngått et kompromiss mellom Bolivia og Chile og den bolivianske presidenten skrev under på en avtale som tilsa at chilenerne ikke ville måtte betale mere i skatt til Bolivia for bruken av den viktige havnen. Likevel ble det kun ett år senere foretatt en liten skatteøkning. Chile protesterte på økningen som rammet chilenske entreprenører og gruvearbeidere i Tarapacá og Antofagasta.
Situasjonen ble anspent da de bolivianske myndighetene ville sende styrker til området for å kreve inn skatten som chilenerne nektet å betale. Når de chilenske myndighetene fikk greie på dette så de nå en god mulighet til å styrke Chiles posisjon i disse områdene samt ekspandere det chilenske land-territoriet.
Situasjonen gikk fram og tilbake de neste ti årene, før Chile den 14. februar 1879 satte chilenske tropper på boliviansk jord. 1. mars samme år erklærte Bolivia sammen med Peru krig mot Chile.
Sammenligning av militære styrker.
Da krigen brøt ut hadde Perus hær totalt 5 241 menn i sine rekker, organisert i sju infanteri bataljoner, tre kavaleri skvadroner og to artilleri regimenter. De vanligste riflene i hæren var de franske Chassepot og Minié rifler. Artilleriet bestod av totalt tjueåtte kanoner, for det meste britiske Blakely kanoner, samt fire mitraljøser. Mesteparten av artilleriet skrev seg tilbake fra 1866, og hadde blitt innkjøpt til Chincha Islands krigen mot Spania. Geværfestene som kavaleriet brukte var altfor små og underlegne i forhold til chilenernes.
Den bolivianske hæren telte bare 2 175 soldater, fordelt på tre infanteri regimenter, to kavaleri skvadroner og to avdelinger artilleri. Colorado Bataljonen, President Dazas personlige vakt var bevæpnet med Remington rifler, mens de resten av hæren måtte ta til takke med det de hadde for hånden, som flintlås-geværer og musketter. Artilleriet hadde tre kanoner og fire mitraljøser, mens kavaleriet hadde knapphet på hester slik at en del måtte ri på muldyr.
Den chilenske hæren derimot, var velutstyrt. selv om de i begynnelsen bare hadde 2 694 soldater. Den 5. April, da Chile formelt erklærte krig, så hadde hæren økt til 7 906 mann. Infanteriet var utstyrt med moderne belgiske M1870 Comblain rifler, som Chile hadde bortimot 13 000 stykker av. Chile hadde også Grass, Minie, Remington og Beaumont rifler som brukte omtrent samme kaliber, (11 mm). Artilleriet hadde syttifire kanoner, hvorav mesteparten var av merkene Krupp og Limache, og hele seks mitraljøser. Kavaleriet deres brukte franske sabler samt Spencer og Winchester karabiner.
Se også.
Infanteri regiment fra den chilenske hæren, i Lurín, sør for Lima, i januar 1881


Gianalberto Badoaro.
Gianalberto Badoardo (født 11. mars 1649 i Venezia i Italia, død 17. mai 1714 i Brescia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia 1688–1706 og deretter biskop (med personlig tittel patriark) av Brescia 1706–1714.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.


Lorenzo Fieschi.
Lorenzo Fieschi (født 21. mai 1642 i Genova i Italia, død 1. mai 1726 i Genova) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Avignon 1690–1705 (og samtidig en periode nuntius til Frankrike), og deretter erkebiskop av Genova 1705–1726.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var en slektning av kardinal Giacomo Franzoni (kreert 1658).
Fieschi, Lorenzo
Fieschi, Lorenzo
Fieschi, Lorenzo
Fieschi, Lorenzo


Representantenes hus (Fiji).
Representantenes hus er underhuset til Fijis parlament og det med mest makt. Det er 71 seter i Representantenes hus, og disse velges for en femårsperiode.


Francesco Acquaviva d'Aragona.
Francesco Acquaviva d'Aragona (født 4. oktober 1665 i Napoli i Italia, død 9. januar 1725 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Spania. Senere fungerte han vel så meget som Spabias ambassadør i Roma.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var i slekt med kardinalene Ottavio Acquaviva d'Aragona den yngre (kreert 1654), Troiano Acquaviva d'Aragona (kreert 1732), Giovanni Vincenzo Acquaviva d'Aragona (kreert 1542), Giulio Acquaviva d'Aragona (kreert 1570) og Ottavio Acquaviva d'Aragona den eldre (kreert 1591).
Acquaviva d'Aragona, Francesco
Acquaviva d'Aragona, Francesco
Acquaviva d'Aragona, Francesco
Acquaviva d'Aragona, Francesco


Copiapó.
Copiapó er en by nord i Chile og hovedstad i Region III Atacama. Byen har 129 281 innbyggere (2005).
Byen fikk spesielt mye oppmerksomhet etter at en gruvetunnel falt sammen 5. august 2010 og innesperret 33 gruvearbeidere.
Etter 17 dager fikk man vite at alle de 33 gruvearbeidere fortsatt var i live. De fikk sendt opp en lapp med en av boreprobene som redningsgruppen hadde boret ned for å se om de kunne finne liv. Lappen leste "Estamos bien en el refugio los 33", "Alle 33 har det greit i tilfluktslyet". De refererte til der de hadde spist lunsj da tunnelen falt sammen.
14. oktober ble den første av gruvearbeiderne reddet opp, etter å ha oppholdt seg 68 dager 700meter under overflaten.
Etter 69 dager var alle de 33 gruvearbeiderne reddet ut.
Episoden fikk ekstremt mye oppmerksomhet, og Chile generelt fikk særdeles mye positiv omtale på bakgrunn av måten de håndterte ulykken.


La Serena.
La Serena er en by i Chile og hovedstad i Coquimbo-regionen. Byen ligger ved Stillehavet og har en befolkning på 163 900 (2004). Den ble grunnlagt etter ordre av Pedro de Valdivia rundt 1540 for å sikre sjøforbindelsen mellom Santiago de Chile og Lima, og er dermed Chiles nest eldste by. Byen har klart å bevare deler av sin historiske arktitektur. Dette, samt en del flotte strender, har gjort at byen er et turistsenter.
Puclaro-demningen skaper et reservoar med gode forhold for kitesurfing.
Byen er sete for et katolsk erkebispedømme.
Historie.
Den første byen som spanjolene grunnla i regionen Coquimbo, var La Serena. Juan Bohón grunnla den 15. november 1543 med tanke på skipsruten mellom kysten ved Santiago de Chile og ved Lima i Peru. Men byen ble rasert kraftig da indianere gikk til angrep den 22. juli 1549. Francisco de Aguirre grunnla den så og i på nytt den 26. august 1549, og gav den navnet San Bartolomé de La Serena. Den 4. mai 1552 gav spanskekongen den navnet La Serena.
Byen ble ofte utsatt for angrep fra engelske pirater, som Bartolomé Sharp i 1680 og Edward Davis i 1686. Rundt 1700ble nyen utbygd som festning mot piratplagen. I 1801 og 1847 ble byen rammet av kraftige jordskjelv.
Rundt om 1920 ble byen en viktig utskipingshavn etter at jernmalm var blitt funnet i områdene innenlands.


Rancagua.
Rancagua er en by i Chile og hovedstad i Region V O'Higgins. Byen har en befolkning på 218,000 (2004).
Byen er berømt i Chiles historie da den var åsted for "Katastrofen ved Rancagua" i 1814, der chilenske styrker som sloss for uavhengighet fra Spania, ble nedkjempet. Dette tapet markerte begynnelsen på en periode som kalles "Reconquista".


Ambolt (verktøy).
En ambolt er en massiv blokk av sten eller metall som brukes som støtte for å bearbeide andre objekter ved hamring eller meisling.


Talca.
Talca er en by i Chile og hovedstad i Region VII Maule. Byen har en befolkning på 187 745 (2004).
Talca ble grunnlagt under navnet "San Agustín De Talca" i 1692 og ble ødelagt av jordskjelv i 1742 og 1928. I 1818 erklærte Bernardo O'Higgins Chiles uavhengighet i Talca.
Byen er et viktig regionalt senter for både landbruk (hvete og vin) og industri.


Per Erik Wallum.
Per Erik Wallum (født 25. februar 1950, død 2. desember 1990) var en musiker fra Namsos. Han spilte fløyte, skrev låter og var vokalist i Prudence. Han skrev bl.a. låtene «North in The Country», «Tomorrow May Be Vanished», «Freezing» og «Sommern på Landet».
Senere startet han gruppen Rollaug sammen med blant andre Frode Viken (DDE). På 80-tallet spilte han i visegruppa Nabolaget. Sønnen Stian Wallum (Tugboat) og datteren Kine Wallum (Quintrophenia) har tatt opp den musikalske arven etter at Per Erik døde av kreft i 1990.


Music Factory.
Music Factory er en festival for avantgardemusikk, dans og performance som ble etablert av Geir Johnson sammen med den amerikanske pianisten Yvar Mikhashoff i Bergen i 1985.
Festivalens første arrangement i 1987 var i tett samarbeid med Festspillene i Bergen, og fikk stor oppmerksomhet på grunn av dens annerledes programmering i forhold til andre norske musikkinstitusjoner.
Festivalen foregikk på USF i perioden 1987–1995, da festivalen begynte å flytte rundt i Bergen til den i 2004 ble slått sammen med Autunnalefestivalen.
Music Factory satte fokus på internasjonale trender i samtidsmusikken, kanskje spesielt på amerikansk musikk, og var viktig for framveksten av den nye komponistgenerasjonen i Norge som kom på scenen fra midten av 1980-tallet.


Vingersjøen.
Vingersjøen er en sjø på drøyt 2 km² like øst for Kongsvinger. Vanligvis renner vannet fra sjøen ut i Glomma via Vingersnoret, men ved flom i Glomma flyter vannet andre veien. Når vannstanden i sjøen når et visst nivå, overstiger det vannskillet sør for sjøen og vannet renner ned i Vrangselva og til Sverige. Dette fenomenet kalles bifurkasjon.


Dover (distrikt).
Dover er et administrativt distrikt i Kent, England. Administrasjonsbyen er Dover. Distriktet ble opprettet 1. april 1974, da kretsene Deal, Dover og Sandwich samt det meste av landdistriktet Eastry ble slått sammen.
Geografi.
Den nordlige grensen markeres av elven Stour. Mot øst grenser Dover mot City of Canterbury, mot sør Capel-le-Ferne og mot øst Doverstredet.
I den sørlige delen, der kalkformasjonen North Downs møter havet, finner man Dovers hvite klipper. Nordover fra kysten ligger området på havnivå, og består av sanddyner som elven Stour snor seg gjennom. Royal St. George's Golf Club ble grunnlagt i dette området i 1887.
Det var tidligere kullgruvedrift i området, ved Tilmanstone og Betteshanger. Ruiner etter gruvene er synlige.
Den romerske veien Watling Street gikk gjennom distriktet, og følges i dag av A2. Motorveien M20 går også gjennom distriktet, og har avkjøring blant annet ved terminalen til Kanaltunnelen.
Verdslige sogn i distriktet.
"Sognene er for det meste identiske med en landsby, men i noen tilfeller er flere landsbyer slått sammen."


Stour (Kent).
Kart over Stour og de største sideelvene
Stour er ei elv i Kent i England. Den har utspring ved landsbyen Lenham, midtveis mellom Maidstone og Ashford, og renner i østlig retning, passerer den historiske byen Canterbury, og munner ut i Den engelske kanal like sørvest for Ramsgate. Elva er rundt 35 kilometer lang. De viktigste sideelvene er Wantsum, Little Stour og East Stour.
Oppstrøms fra samløpet med Little Stour kalles elva vanligvis for Great Stour, og ovenfor samløpet med East Stour ved byen Ashford blir den noen ganger kalt Upper Great Stour eller West Stour.
Elva er påvirket av tidevannet nedstrøms fra Fordwich. Elvemunningen lå opprinnelig ved Wantsumkanalen, et sund som fram til middelalderen skilte Isle of Thanet fra resten av Kent. Sundet var tidligere en viktig sjøvei, men har gjennom århundrene blitt fylt opp av silt.
Elvas løp.
Utspringet til elva, som her kalles Great Stour, ligger like øst for landsbyen Lenham, ved vannskillet til elva Len, ei sideelv til Medway. Elva renner fra kildeområdet i sørøstlig retning gjennom den landlige Low Weald-dalen, hvor den også tar oppi seg flere mindre sideelver. Ved byen Ashford møter den sideelva East Stour, som kommer inn fra sørøst fra kildeområdene nord for Hythe, samt de mindre sideelvene Whitewater Dyke og Ruckinge Dyke.
Etter Ashford snur Stour mot nordøst og bryter gjennom åsene i North Downs, som ligger mellom Ashford og Canterbury, en avstand på rundt 25 kilometer. På denne strekningen, hvor elva renner gjennom landsbyene Wye, Chilham og Chartham, er det ingen større sideelver.
Den historiske byen Canterbury ligger ved møtet mellom fire romerveier, og hvor Watling Street hadde tilknytning til havet. Innenfor byen har elva to separate løp, et gjennom bysentrum og det andre nord for bymurene. De to løpene renner sammen øst for Canterbury, før elva når fram til Fordwich, ei tidligere uthavn for Canterbury og den nåværende grensa for tidevannet i Stour.
Etter Fordwich passerer elva mellom Westbere Lakes, en rekke av innsjøer dannet av tidligere grustak som nå yrer av liv, og gjennom våtmarkene i Stodmarsh naturreservat. Deretter følger åpent jordbruksland anlagt på de tørrlagte sumpene rundt elva ved landsbyen Upstreet.
Ved landsbyen Plucks Gutter møter Stour de to siste sideelvene, Little Stour fra sør, med kildeområde nord for Folkestone, og Wantsum fra nord, som starter ved Reculver øst for Herne Bay. I dette området ligger også tvillinglandsbyene West og East Stourmouth, hvor Stour opprinnelig munnet ut i Wantsumkanalen, et tidligere sund som nå er siltet igjen og omdannet til et vidstrakt jordbruksområde.
Herfra snur elva sørover, og passerer den tidligere så viktige og travle havna Sandwich. Deretter snur elva nordover igjen i en stor loop, og på et punkt passerer den under 200 meter fra sitt sørgående løp. På dette stedet ble det i 1776 gravd en kanal, kalt «Stonar Cut» etter den nærliggende landsbyen Stonar, hovedsakelig for flomkontroll i området. Kanalen er i dag i stor grad gjengrodd. Til slutt bøyer elva av mot øst og munner ut i Doverstredet ved Pegwell Bay, sørvest for Ramsgate.
Fra tidevannsgrensa i Fordwich til havet er elva omgitt av lavtliggende sumpland. Mesteparten av dem ligger på det som var bunnen av Wantsumkanalen, mens de sørligste ligger bak sanddynene på Sandwich Flats. De fleste av disse sumpene er i dag gjennomskåret av dreneringsgrøfter på kryss og tvers, og er i all hovedsak omdannet til jordbruksland.


Alessandro Caprara.
Alessandro Caprara (født 1626 i Bologna i Italia, død 9. juni 1711 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var i slekt med kardinal Urbano Sacchetti (kreert 1681).
Caprara, Alessandro
Caprara, Alessandro
Caprara, Alessandro
Caprara, Alessandro


Carlo Colonna.
Carlo Colonna (født 4. november 1665 i Roma i Italia, død 8. juli 1739) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var i grandonkel til kardinalene Marcantonio Colonna den yngre (kreert 1759) og Pietro Pamfili (kreert 1766).
Colonna, Carlo
Carlo Colonna
Colonna, Carlo
Colonna, Carlo


Giovanni Battista Tolomei.
Giovanni Battista Tolomei S.J. (sieneser, født 4. desember 1653 i Camberaia ved Pistoia i Italia, død 19. januar 1726 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Jesuittene utdannet ham i bibelfag og pråk, og han behersket etterhvert elleve språk: arabisk, engelsk, fransk, gresk, hebraisk, illyrisk, italiensk, kaldeisk, latin, spansk og syrisk. Han underviste ved jesuittenes læresteder blant annet i Roma, og var også tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1712 av pave Klemens XI.
Han var en ledende pavelig rådgiver, særlig under forberedelsen av bullen "Unigenitus Dei Filius" som fordømte Pasquier Quesnels jansenistiske vranglære i 1713.
Tolomei, Giovanni Battista
Tolomei, Giovanni Battista
Tolomei, Giovanni Battista
Tolomei, Giovanni Battista


Avhengighet.
Avhengighet er i medisinsk forstand et syndrom, en tilstand som er preget av fysiologiske, kognitive og adferdsmessige fenomener der bruken av en substans, en klasse av substanser eller en adferd, som en gitt person gir en høyere prioritet til fortrengning av annen adferd som han eller hun tidligere syntes hadde stor verdi.


Giovanni Battista Salerni.
Giovanni Battista Salerni S.J. (født 24. juni 1671 i Cosenza i Italia, død 30. januar 1729 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ledsaget den senere kardinal Annibale Albani på et oppdrag til Sachsen og Polen for å sikre kirkens beskyttelse i de områder. I Polen lyktes det ham å konvertere Fredrik August, sønn av den polske konge August II av Polen fra kalvinismen.
Han ble utnevnt til kardinal i november 1719 av pave Klemens XI.
Salerni, Giovanni Battista
Salerni, Giovanni Battista
Salerni
Salerni, Giovanni Battista
Salerni, Giovanni Battista


Gedrosia.
Gedrosia er det antikke navnet på området som tilsvarer den sørvestlige delen av dagens Pakistan, fra Indus-elven til områdene Baluchistan og Makran.
Den ligger rett sør for de antikke provinsene Arakosia og Drangiana og øst for Karmania.


Franjo Komarica.
Dr. Franjo Komarica (født 1946 i Banja Luka, Bosnia-Hercegovina) er en kroatisk romersk-katolsk geistlig fra Bosnia og Hercegovina. Han er siden 1985 biskop av Banja Luka. Han studerte teologi i Innsbruck, ble presteviet i 1972, virket senere som teologiprofessor, og var lenge yngste medlem av bispekonferansen i Roma. Han er nå president for den bosniske bispekonferansen.
Under krigen i Bosnia-Hercegovina (1992–1993) var størstedelen av hans bispedømme under bosnisk-serbisk kontroll og åsted for systematiske ødeleggelser og etnisk rensning. Biskop Komarica gjorde i denne perioden en stor innsats for å redde liv, såvel katolske som andre. Han har mottatt en rekke æresbevisninger for sin innsats, fra bl.a. Den europeiske union og Europabevegelsen, og i 2005 mottok han Franz-Werfel-Menschenrechtspreis fra Zentrum gegen Vertreibungen.


Antipatros.
Kart over oldtidens Makedonia og Hellas i år 336 f.Kr.
Antipatros (gresk Ἀντίπατρος, latin "Antipater") (ca 398 f.kr. – 319 f.Kr.) var en makedonsk hærfører og en tilhenger av Filip II av Makedonia og dennes sønn Aleksander den store. I 320 f.Kr. etter Aleksanders død i 323 f.Kr. ble han regent for hele det veldige verdensriket som Aleksander etterlot seg.
Karriere under Filip og Aleksander.
Svært lite er kjent av Antipatros’ liv og karriere før 342 f.Kr. da han ble utpekt av Filip til å styre Makedonia som sin regent da Filip dro avsted i tre år for å drive harde og suksessfulle kriger mot thrakiske og skytiske stammer, og utvidet således makedonsk overherredømme så langt øst som til Hellespont. I år 342 f.Kr. da athenerne forsøkte å få kontroll over byene i Euboia og forvise de pro-makedonske lokale herskerne, sendte Antipatros soldater for å hindre dem. Høsten det samme året dro Antipatros til Delfi som Filips representant i det amfiktyoniske forbundet, en religiøs-politisk sammenslutning som Makedonia hadde forpliktet seg til i 346 f.Kr.
Etter at makedonerne seiret i slaget ved Chaironeia i 338 f.Kr. ble Antipatros sendt som ambassadør til Athen (337-336 f.Kr.) for å forhandle fram en fredsavtale og overgi beinrestene av de athenerne som hadde falt i slaget.
Han ble en stor venn av både den unge Aleksander og guttens mor, Olympias fra Epirus, det var faktisk rykter som ymtet om at han var Aleksanders egentlige far. Antipatros støttet Aleksanders kamp for sikre hans etterfølgelse etter at Filip døde i 336 f.Kr.
Sammen med Parmenion ga Aleksander råd om ikke å dra ut på sitt krigstokt til Asia før han ved ekteskap hadde sikret seg en etterfølger til tronen. Ved kongens avskjed i 334 f.Kr. ble Antipatros igjen etterlatt som regent i Makedonia og gjort til «"strategos" av Europa» (general), posisjoner han holdt fram til 323 f.Kr. Den europeiske front viste seg innledningsvis å være ganske urolig, og han måtte i tillegg sende flere soldater til Aleksander, noe han sørget for mens kongen var i Gordium vinteren 334-333 f.Kr.
Den persiske flåten under ledelse av greske Memnon av Rhodos og Pharnabazos III av Frygia var tilsynelatende en betydelig trussel for Antipatros, og førte krigen inn i Egeerhavet og truet med krig i Europa. Heldig for regenten så døde Memnon i løpet av beleiringen av Mytilene på øya Lesbos og resten av flåten gikk i oppløsningen i 333 f.Kr. etter Aleksanders seier i slaget ved Issos.
Mer farlige fiender nærmere hjemme var thrakiske stammer som gjorde opprør i 332 f.Kr., ledet av Memnon av Thrakia, den makedonske guvernøren i regionen, fulgt kort tid etter av et opprør av Agis III, konge av Sparta.
Spartanerne, som ikke var medlem av Korint-ligaen, og ikke hadde deltatt i Aleksanders hærtokt, så i den asiatiske kampanjen som en lenge ventende sjanse i å ta tilbake kontrollen over Peloponnes etter det katastrofale nederlagene i slaget ved Leuktra og slaget ved Mantineia. Perserne hadde sjenerøst gitt økonomiske midler til Spartas ambisjoner, og gjort det mulig å ruste en hær på 20 000 mann. Etter å ha tatt nær fullstendig kontroll over Kreta forsøkte Agis å bygge en anti-makedonsk front. Mens Athen holdt seg nøytral ble Akhaia, Arkadia, og Elis hans allierte med et betydningsfullt unntak av Megalopolis, hovedstad i Arkadia og samtidig standhaftig motstander av Sparta. Agis gikk til beleiring av byen i 331 f.Kr. med hele sin hær og det utløste alarm i Makedonia.
For ikke å ha to hærer og kriger på samme tid ga Antipatros pardon til Memnon og lot ham faktisk beholde sin posisjon i Thrakia, og i tillegg med en stor pengesum som Aleksander sendte ham. Dette hjalp til å skape, med hjelp fra Thessalia og med mange leiesoldater, en hær som var dobbel så stor som den til Agis. Antipatros ledet selv hæren sørover i 330 f.Kr. for å konfrontere spartanerne. Våren det samme året braket de to hærene sammen i nærheten av Megalopolis. Agis falt med mange av sine beste soldater, men ikke uten å ha gitt store tap på makedonerne.
Fullstendig beseiret søkte Sparta om fred; og da de fikk svar i brevs form ble de bedt om å forhandle direkte med Korint-ligaen. Spartanerne foretrakk å forhandle direkte med Aleksander som dømte Spartas allierte en straff på 120 talenter og at de måtte melde seg inn i ligaen. Aleksander synes å ha vært ganske sjalu på Antipatros’ seier; i henhold til Plutark skrev kongen i brev til ham: «Det synes, mine venner, at mens vi har erobret Dareios her, har det vært en kamp mellom mus i Arkadia!»
Antipatros var mislikt for å støtte oligarkier og tyranner i Hellas, men han samarbeidet også med Korint-ligaen som var bygget av Filip. I tillegg ble hans tidligere nær forhold med den ambisiøse Olympias, Aleksanders mor, stadig forringet. Om det var av sjalusi eller av nødvendighet for å vokte seg mot de vonde konsekvensene av tvisten mellom Olympias og Antipatros, er uvisst, men i 324 f.Kr. beordret Aleksander sin regent til å lede friske og nye tropper inn Asia mens Krateros, leder over dimitterte veteransoldater som vendte hjem, ble utpekt til overta regentskapet i Makedonia. Da Aleksander døde brått i Babylon i år 323 f.Kr. var imidlertid Antipatros i stand til hindre overføringen av makten.
Kampen for etterfølgelse.
Den nye regenten, Perdikkas, etterlot Antipatros med kontrollen over Hellas. Antipatros fikk igjen opprør å hanskes med fra Athen, Aitolia, og Thessalia som ble avgjort i den lamiske krig 323 – 322 f.Kr. da de sørlige grekerne forsøkte å gjenvinne sin uavhengighet. Antipatros beseiret dem i slaget ved Krannonas i 322 f.Kr. med hjelp fra Krateros. Etter seieren tvang han på oligarki på Athen og krevde at taleren Demosthenes overga seg til hans nåde, men Demosthenes begikk selvmord for ikke havne i klørne på Antipatros.
Senere det samme året Antipatros og Krateros involvert i en krig mot Aitolia da han mottok nyheter fra Antigonos I Monofthalmos i Lilleasia at Perdikkas aktet å gjøre seg selv hersker over hele det verdensriket som avdøde Aleksander hadde skapt. Antipatros og Krateros inngikk straks fred med aitolianerne, allierte seg med Ptolemaios, "satrap" (guvernør) av Egypt, og gikk til krig mot Perdikkas. Antipatros krysset over til Asia i 321 f.Kr., og mens han var i Syria fikk han beskjed om at Perdikkas var blitt myrdet av sine egne soldater. Krateros falt siden i et slag mot Eumenes fra Kardia det samme året.
Regent av riket.
I Triparadeisos-avtalen i 321 f.Kr. deltok Antipatros i en ny fordeling av Aleksanders store kongedømme. Han utpekte seg selv som øverste regent av hele empiret til Aleksander og fikk kontrollen over Hellas som verge for Aleksanders sønn Aleksander IV og dennes bror Filip III. Etter å ha slått ned et mytteri blant sine egne soldater og fått Antigonos til å fortsette krigen mot Eumenes og andre tilhengere av den avdøde Perdikkas, dro Antipatros tilbake til Makedonia og var der i 320 f.Kr. Kort tid etter ble han såpass syk at det avsluttet hans aktive karriere og han døde deretter. Regentskapet ga han videre til den aldrende Polyperchon og overså da sin egen sønn Kassandros, et vedtak som ga opphav til mye forvirring og uro.
Aleksanders morder?
Årsaken til Aleksanders plutselige død har aldri blitt fullstendig klarlagt og har gitt mye diskusjon blant historikerne. Alle antikke kilder, selv de som avviser mistanken om mord og har gitt grunnen til naturlige årsaker, har nevnt ryktene som svirret på slutten av 300-tallet f.Kr. at Antipatros hadde vært ansvarlig for å forgifte den store kongen.
Kort tid før Aleksander døde hadde Antipatros’ posisjon og makt blitt truet da Aleksanders mor hadde skrevet til sønn at Antipatros ga næring til uro og illojalitet i Makedonia. Aleksander hadde tilkalt Antipatros til Babylon for å svare på disse anklagene, men da Antipatros etter sigende fryktet et opprør i Hellas hadde han sendt sin sønn Kassandros i sitt ærend. I henhold til ryktene hadde han fått sin yngre bror Jolaos, og Aleksanders hovmester, til å forgifte kongen. Plutark, som ikke trodde at Aleksander var blitt myrdet, siterer på at kilden bak disse ryktene var en Hagnothemis som overhørte Antigonos diskutere denne saken.
Litterære verker.
Antipatros var en student av Aristoteles og den store filosofen navnga Antipatros som ansvarlig eksekutor av sitt testamente da han døde i 322 f.Kr.
Antipatros var selv en mann av kulturell dannelse og da han døde etterlot han seg, i henhold til "Suda", en bysantinsk–gresk encyklopedi fra 900-tallet e.Kr., en samling med brev i to bøker og ett historieverk kalt "De illyriske dådene til Perdikkas" (gresk Περδίκκου πράξεις Ιλλυριακαί).


Bartrær.
a> er en art i furuslekten.
Bartrær (vitenskapelige navn: Pinales, Pinopsida eller Pinophyta) er en delgruppe av blomsterplantene, og utgjør den overlegent største gruppen av nakenfrøede planter. I tradisjonell taksonomi karakteriseres gruppen som en divisjon (Pinophyta) eller klasse (Pinopsida), som igjen består av bare én orden furuplanter (Pinales). De oppstod for omkring 300 millioner år siden helt i slutten av karbontiden med slekten "Walchia", men først mot midten av perm utviklet dagens bartrær seg i de kjølige, nordlige strøkene omkring 275 millioner år siden. Fortsatt dominerer barskog i det store, nordligste skogbeltet på jorden.
Gruppen er delt inn i sju familier. Den har om lag 50 slekter og ca 550 arter over hele verden, men i overveiende grad på den nordlige halvkule. I Norden vokser 43 arter, i Norge trolig 37.
Bartrærne består av trær eller busker med ofte busk- eller konisk form. Artene har enten skjell- eller nålformede blader. Nålene kan sitte på i flere år før de faller av. Frøene sitter inne i kongler, oftest beskyttet av harde skjell, som kan være lukkede eller mer eller mindre åpne. Enkelte arter sprer frøene med dyr og fugler, andre baserer seg på brannspredning eller vindspredning. Noen arter har hunn- og hannkongler på separate trær.
Furu, gran, einer og barlind er de vanligste, og de eneste "naturlige" bartrærne i Norge, de to sistnevnte også i hele Skandinavia inklusive Danmark. I Storbritannia vokser alle fire unntatt gran naturlig. De er hardføre og var tidlige til å etablere seg etter istiden. De øvrige 33 artene i Norge er alle innførte og naturalisert.
Bartrærnes taksonomi.
"For en mer overordnet taksonomi, se: Karplanter"
"For en mer detaljert oversikt, se artiklene om de enkelte familier og slekter."
Taksogrupperingen av bartrærne er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal systematikk – The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter – og det nyeste nordiske standardverket med 5 klasser og 155 familier av planter i Norden.
For de familiene som er vanlige i Norden, merkes utbredelsen med landkode i fet skrift med basis i det norske standardverket (2005) og det nyeste nordiske standardverket (2007).
Landkodene for nordisk utbredelse er: d Danmark. f Finland. i Island. n Norge. sv Svalbard. s Sverige. uk Storbritannia. Landkoder i fete typer angir naturlig forekommende arter, mens landkoder i "kursiv" angir naturaliserte arter som har spredd seg etter utplanting eller hagehold.
Listen nedenfor omfatter alle 50 slektene, og 90 av de om lag 550 artene av bartrær som finnes. Samtlige arter oppgis i de separate artiklene for familier og slekter.
Underklasse: BARTRÆR "(PINOPSIDA)", 8 familier, 3 i Norden
Listen er fullstendig på slektsnivå, og på artsnivå hva angår artene som vokser i Norden. Det er også listet noen arter som ikke vokser i Norge, og disse står i "kursiv" skrift. Det er ikke systematikk i hvilke av disse artene som er inkludert, stort sett er det de mest kjente eller økonomisk viktige artene som er med.


Kleopatra II av Egypt.
Kleopatra II (ca 185–116 f.Kr.) var en dronning av Egypt, og datteren til Ptolemaios V og Kleopatra I.
Etter at deres mor døde (175), giftet hun seg med sin bror, Ptolemaios VI. De og deres bror, Ptolemaios VIII var medherskere av Egypt fra 171 til 164 f.Kr.
I 170 f.Kr. invaderte Antiokos IV av Syria Egypt, som førte til en krig der Egypt til slutt vant med romersk hjelp i 168 f.Kr.
Hun ble regent for sin sønn Ptolemaios VII da hennes mann døde i 145 og hun giftet seg med sin andre bror, Ptolemaios VIII Euergetes II året etter. Ptolemaios Euergetes drepte sin nevø/stesønn og gjorde seg til konge. I 142 tok han hennes datter og sin niese, Kleopatra III, til kone uten å skille seg med sin søster og gjorde sin nye kone til medhersker.
Kleopatra II ledet et opprør mot Ptolemaios i 132 f.Kr. og hun forble fiendtlig mot ham inntil en offentlig gjenforening ble erklært i 124. Hun hadde lovet tronen i Egypt til sin svigersønn, Demetrius II av Syria, men i 125 fikk Ptolemaios ham myrdet. Etter dette hersket hun sammen med sin bror og datter inntil 116, da Ptolemaios døde og etterlot kongedømmet til Kleopatra III. Hun døde selv kort tid etter.
Kleopatra 02


Kleopatra I av Egypt.
Kleopatra I Syra (ca 215–176 f.Kr.) var dronning av Egypt og datter av Antiokos III og Laodike. Hun giftet seg med Ptolemaios V i 193 f.Kr. De hadde to sønner og en datter, Ptolemaios VI, Kleopatra II og Ptolemaios VIII. I 187 f.Kr. ble hun utnevnt til visir. Da hennes mann døde i 180 f.Kr., hersket hun på vegne av sin sønn Ptolemaios VI inntil hun døde.
Kleopatra 01


Ptolemaios X av Egypt.
Ptolemaios X (Ptolemaios Aleksander I) var konge av Egypt fra 110 til 109 f.Kr. og 107 til 88 f.Kr..
I 110 ble han medhersker med sin bror Ptolemaios VIII. Han ble kalt til denne jobben av sin mor fra jobben som guvernør i Kypros. I 107 ble han enehersker. Han døde i et forsøk på å bryte ned et opprør i Alexandria.
Ptolemaios 10


Dapson.
Dapson, med generisk navn "4,4'--diaminodifenylsulfone", er et medikament som brukes ved sykdommene spedalskhet og Dermatitis herpetiformis. Medikamentet er prototypen på medikamenter av klassen sulfoner, og alle andre medikamenter i klassen er derivater av dapson.
Historikk.
Dapson ble oppdaget som kjemisk slektning til sulfonamider, og ble interessant på grunn av effekten mot tuberkulosebakterien og mot leprabakterien.
Virkningsmekanisme.
Virker på samme måte som sulfonamider, er analog til para-aminobenzosyre, som er deres antagonist.
Bivirkninger.
Hemolyse som forefinnes hos alle som behandles med 200-300 mg daglig. Hos pasienter med mangel på Glukose-6-fosfatdehydrogenase, gir 50mg daglig det samme.


Quail Hollow Championship.
Wells Fargo Championship, tidligere Wachovia Championship, er en golfturnering på PGA-touren. Turneringen spilles på Quail Hollow Club i North Carolina tidlig i mai. Den ble arrangert for første gang i 2003 og har trukket mange av de beste spillerne på PGA-touren.
Turneringen har en stor seks-millioner-dollar premiepott med over 1 million dollar til vinneren. Tittelsponsor var bank- og finanskonsernet Wachovia Corporation, som ble kjøpt opp av Wells Fargo i 2008. Wells Fargo er sponsor frem til 2014. Hoveddelen av inntektene går til den veldedige organisasjonen Teach for America.


Ptolemaios IX av Egypt.
Ptolemaios IX (Ptolemaios Soter II) var konge av Egypt tre ganger, fra 116 til 110 f.Kr., 109 til 107 f.Kr. og 88 til 80 f.Kr., med perioder i mellom der hans bror Ptolemaios X styrte.
Til å begynne med ble han valgt av sin mor Kleopatra III som hennes medhersker (hans far Ptolemaios VIII ønsket at hun skulle styre med en av hennes sønner), selv om hun ble tvunget til å velge ham av alexandrinerne. Han giftet seg med sin søster Kleopatra IV, men hans mor presset henne ut og skiftet henne ut med hans yngre søster Kleopatra Selene. Senere hevdet hun at han forsøkte å drepe henne, lyktes i å kvitte seg med ham og satte sin favorittsønn Aleksander på tronen som medhersker med henne. Men senere ble hun lei av den nå Ptolemaios X, fjernet ham og satte Ptolemaios IX tilbake på tronen. Hun ble snart myrdet av Ptolemaios X som tok tronen igjen. Han ble drept i et slag og Ptolemaios IX hersket til han døde.
Hans datter Berenike III tok tronen etter hans død, og hersket i rundt ett år. Hun ble tvunget til å gifte seg med sin stesønn Aleksander, som hersket under navnet Ptolemaios XI og fikk henne drept 19 dager senere.
Ptolemaios IXs navn minner om hans store forfar Ptolemaios I Soter. Merk at han i eldre referanser blir nummerert som VIII.
Ekstern lenke.
Ptolemaios 09


Słupsk.
(IPA:, tysk: "Stolp", IPA:) er en polsk distriktsnivåby liggende i det nordvestre pommerske voivodskap. Den ligger ved Østersjøen, på den Slovintsiske Kysten, og ved elven Słupia. Byen har 97 331 innbyggere. Byen oppnådde bystatus 20. august 1265, og denne statusen ble stadfestet av Brandenburgs markgreve i 1310. Etter den polske administrative inndelingsreform ble Słupsk i 1999 erklært som distriktsnivåby. Byen har gjennom sin historie tilhørt flere stater og ligger i et skjæringspunkt av tyske og slaviske interesser og tradisjoner.
Den tidligste kjente historiske kilde omtaler en slavisk bosetning plassert på myrlandet ved elven Słupia i 1015.
I året 2003 inngikk Słupsk et samarbeid med Ustka – en liten sjøby som ligger rett ved munningen til Słupia, omtrent 20 km unna Słupsk.
Området omfattet av Samarbeidet heter Dobbeltbyen etter mønstere kjent fra Trippelbyen.


Zurich Insurance Group.
Zurich Insurance Group Ltd (ZURN), alminnelig kjent som Zurich, er et sveitsisk forsikringsselskap med hovedkontor i Zürich, Sveits. Zurich Insurance Group er Sveits' største forsikringsselskap. Per 2011 var Zurich verdens 79. største allmennaksjeselskap i henhold til Forbes’ Global 2000s-listen company according to Forbes’ Global 2000s listog rangert som nummer 94 i Interbrands top100 brands.
Zurich Insurance Group Ltd er et globalt forsikringsselskap som er organisert i tre kjernevirksomhetssegmenter: General Insurance, Global Life og Farmers. Selskapet sysselsetter rundt 60 000 personer og betjener kunder i mer enn 170 land og territorier over hele verden.
Zurich Insurance Group Ltd er notert på SIX Swiss Exchange, og per 2011 var konsernets kapitalsituasjon sterk med en egenkapital på USD 31,6 milliarder.
Historie.
Selskapet ble grunnlagt i 1872 som et sjøreassuranseselskap med navnet “Versicherungs-Verein” (Forsikringsforening), et datterselskap av Schweiz Marine Company. I år 2000 ble det etter en rekke oppkjøp samlet for å etablere et holdingselskap – Zurich Financial Services.
I april 2012 endret Zurich Financial Services Ltd navn til Zurich Insurance Group Ltd.
1872 Zurich grunnlagt som sjøreassurandør med navnet “Versicherungs-Verein”
1875 Zurich går inn i skadeforsikring og endrer navn til Zurich Transport and Accident Limited
1880 Zurich slutter med sjøforsikringen etter et alvorlig tap
1894 Zurich endrer navn til Zurich General Accident & Liability Insurance Limited
Hovedkontoret til Zurich – da kalt Zurich General Accident and Liability Insurance – i Zürich rundt 1905
1912 Zurich får de nødvendige lisensene for å starte forretningsvirksomhet i USA
1915 Zurich kjøper for første gang opp et helt selskap, det Barcelona-baserte Hispania Compania General de Seguros
1922 Zurich går inn i det britiske markedet for generell forsikring som det første utenlandske og Zurich starter VITA Life Insurance Company i Sveits
1925 Zurich blir offisielt forsikringsselskap for Ford i Storbritannia
1929 Zurich Fire Insurance Company i New York grunnlegges
1939 American Guarantee and Liability Company grunnlagt i New York
1955 Zurich etablerer seg som totalforsikringsselskap og endrer navn til Zurich Insurance Company
1986 Zurich får forsikringslisens for Japan
1997 Zurich kjøper opp en majoritetsinteresse i Scudder, Stevens & Clark, New York, et rent finansselskap som ikke driver med forsikring
1998 Fet tekst Zurich fusjonerer med finanstjenestedelen av det Storbritannia-baserte BAT og blir Zurich Financial Services
2003 Zurich Way lanseres for å standardisere kjerneforretningsprosessene og utveksle de beste metodene
2005 Zurich lanserer sin globale merkekampanje “Because change happenz”
2010 Zurich inkluderes for første gang noensinne blant de øverste, globale merkene ved Interbrand-rangeringen
2012 Zurich Financial Services Ltd endrer navn til Zurich Insurance Group Ltd
Forretningsstruktur.
Zurich Insurance Group Ltd er organisert i tre kjerneforretningssegmenter.
General Insurance.
Zurichs General Insurance betjener personer, små og middelsstore forretningsvirksomheter og store, multinasjonale sammenslutninger med produkter og tjenester for hjem og motorkjøretøyer samt kommersielle produkter og tjenester.
Global Life.
Zurich’s Global Life tilbyr kundene ledende løsninger innen livsforsikring,sparing, investering og pensjonering.
Farmers.
Zurichs Farmers-segment omfatter forvaltningstjenester for landbrukere og gir forvaltningstjenester som ikke er erstatningsrelaterte, til Farmers Exchanges (ikke eid av Zurich) samt Farmers RE-forretningsvirksomhet som omfatter reassuranse konsernet har overtatt fra Farmers Exchange. Zurich’s Farmers Insurance-konsernet er det tredje største forsikringskonsernet i USA.
Group Executive Committee.
Zurich’s Group Executive Committee steller med finans-, forretnings- og strategipolicysaker som påvirker konsernet.
CEO for Farmers Group, Inc: Jeff Dailey
CEO Nord-Amerika kommersielt og regional leder for de amerikanske kontinentene: Mike Foley
Chief Risk Officer og Regional Chairman for Europa: Axel P Lehmann
Regional Chairman for Det asiatiske stillehavsområdet og Midtøsten: Geoffrey Riddell
Group Head of Operations: Kristof Terryn
Produkter.
Zurich Insurance Group Ltd tilbyr produkter innen generell forsikring og livsforsikring for personer, mindre og middelsstore forretningsvirksomheter og store, multinasjonale sammenslutninger som omfatter bilforsikring, hjemmeforsikring, generell ansvarsforsikring, livsforsikring og planlegging knyttet til alvorlig sykdom, sparing og investeringer, pensjoner og pensjonering.
Forretningsområder.
Zurich er kjent for å være et globalt forsikringsselskap og ha et betydelig nærvær på verdens mest attraktive forsikringsmarkeder. Det betjener kunder i mer enn 170 land med store virksomheter i Europa, Nord-Amerika, Det asiatiske stillehavsområdet og Latin-Amerika.
Bedriftsledelse.
I 2009 ble Zurich tildelt Charity Times' “Beste forsikringstjenester” ”og ble nominert igjen i 2010.
Ifølge selskapets nettsted har The Zurich Community Trust (UK) donert mer enn GBP 60 millioner siden 1981 med det mål å ta tak i viktige sosialsaker ved å støtte mer enn 600 veldedigheter hvert år og derved betydelig å påvirke livet til mer enn 80 000 mennesker.. Zurich var blant de første mottakerne av Community Mark fra Business in the Community, noe det på vellykket vis har beholdt i tre år. ref>:"Business in the Community, Zurich Financial Services Ltd, the insurance-based financial services provider, has successfully retained the CommunityMark for a further three years." Business in the community. Retrieved 25 April 2012
På konsernnivå er oppgaven for The Z Zurich Foundation å hjelpe mennesker og nærmiljøer til å forstå og forvalte risiko og utnytte Zurichs kjernestyrker som forsikringsselskap. Zurich når dette målet ved å arbeide med langsiktige partnerskap med utvalgte nonprofittselskaper som Practical Action, Rainforest Alliance og Den International Federation of Red Cross and Red Crescent Societies. Per mars 2012 forsterket Zurich sitt engasjement overfor Z Zurich-stiftelsen ved å gi et betydelig bidrag på USD 100 millioner.
I 2011 lanserte Zurich en gratis onlineressurs – My Community Starter – utformet for gjøre det lettere å komme i gang med aktiviteter i nærmiljøet.
Finansielt resultat / informasjon.
Zurich Insurance Group Ltd (“Zurich”) er notert på SIX Swiss Exchange under ticker-symbolet ZURN. Per 1. desember var det 147 385 822 fullt innbetalte, registrerte aksjerog 121 715 aksjonærer.
23 prosent av dem som eide registrerte aksjer, var privatpersoner (14 prosent av alle utstedte aksjer), sju prosent var stiftelser og pensjonsfond (fem prosent av alle utstedte aksjer) og 70 prosent var andre juridiske enheter (44 prosent av alle utstedte aksjer).
I halvårsresultatene for 2011 innberettet Zurich en nettoinntekt etter skatt (knyttet til aksjonærene) på USD 8,3 milliarder, en økning på ti prosent i forhold til fjoråret og et driftsresultat på USD 4,3 milliarder. Det fastsatte et helårsutbytte på CHF 17,00 til utbetaling i april 2012.
Selskapet har en solid kapitalposisjon med et Solvency 1-forhold på 242 prosent og et Swiss Solvency Test-forhold på 190 prosent per 31. desember 2011, lang over minimumskapitalkravene. Styrken i balansen til Zurich reflekteres i rapportene fra graderingsbyråene. Per 21. mars 2011 ble Zurich Insurance Company Ltd gradert til ‘AA-/stable’ av Standard and Poor’s, ‘Aa3/stable’ av Moody’s og A+/stable’ av A.M Best.
Alle tallene nedenfor er for året som utløp 31. desember og er i millioner USD hvis ikke noe annet er angitt.
Priser/utmerkelser i 2011/12.
Zurich blant de øverste 100 globale merkene for 2011 ("Interbrand")
Nest mest beundrede selskap innen eiendoms- og skadeforsikring og nummer 102 blant Fortune Global 500 ("Fortune")
Zurich utnevnt til Best kommersielle forsikringsselskap samlet sett ("National Underwriter")
University of Farmers rangeres som nummer 1 Bedriftsuniversitet ("Training")og dets leder er Årets undervisningsprofessor ("Skillsoft")
Årets livsforsikringsselskap og energiforsikringsselskap ("Middle East and North Africa Insurance Review")
Inkassotjenestene mottok æresbevisninger i Tyskland ("TÜV Süd") og i Sveits ("ESPRIX")
Zurich Japan er nummer én når det gjelder kundetilfredshet i den japanske, generelle forsikringssektoren ("Japanese Customer Satisfaction Index 2011 Survey")
Zurich vant forretningsforsikringsinnovasjon 2011-prisen for sin leveringskjedesamling av produkter ("Business Insurance magazine")
Zurich vant forretningsforsikringsinnovasjon 2012 Award for sin multinasjonale forsikringsapplikasjon ("Business Insurance magazine")


Støtdemper.
En støtdemper er en innretning som konverterer bevegelsesenergi til varme, vanligvis ved å tvinge en olje gjennom små hull internt.
Den mest kjente bruken av støtdempere er på biler, men brukes også i for eksempel rullebrett. Uten støtdempere ville en bil hoppe av gårde på fjæringen sin etter å ha passert en dump eller et hull. En støtdemper tar opp bevegelsesenergien og roer ned kjøretøyet.
Støtdempere har også vært brukt i bygninger for å beskytte dem mot jordskjelv. Mange store maskiner bruker også støtdempere. I vaskemaskiner og sentrifuger er de nødvendige for å hindre mye sleng ved ubalanse i klesfordelingen.
En støtdemper kan være enkeltvirkende eller dobbeltvirkende. En enkeltvirkende støtdemper gir lite eller ingen motstand ved bevegelse i den ene retningen. I biler er det viktigere å dempe bevegelse av bilen oppover enn nedover. På humpete vei vil en enkeltvirkende støtdemper trekke fjærene sammen og bilen ned mot veien, og gir fastere fjæring enn på relativt jevn vei.
Enkelte støtdempere er justerbare. Dersom bilen har mer last bak og bakparten "slenger" mer opp og ned, kan stramming av bakre dempere gi betydelig bedre fjæring og kjøreegenskaper.
På gamle biler med bladfjærer gjorde gnidning mellom bladene i fjæra at bevegelsen ble dempet. Det var derfor mindre behov for støtdempere på disse bilene enn på biler med spiralfjærer.


Phoenix Open.
Phoenix Open er en golfturnering på PGA-touren som spilles i slutten av januar på TPC of Scottsdale i Arizona. Tittelsponsor er finanskonsernet Friedman Billings Ramsey (FBR).
Turneringen ble arrangert for første gang i 1932 under navnet "Arizona Open". Etter 1939 ble den imidlertid innstilt, før golfentusiasten Bob Goldwater sr. blåste nytt liv i turneringen i 1939 da han fikk overbevist sine tidligere medstudenter fra Thunderbird til å overta ledelsen. Goldwater ble imidlertid sittende igjen med det meste av arbeidet, og fikk blant annet trykket opp billetter, solgt sponsorkontrakter og avtalt bruk av golfbanen til Phoenix Country Club. Han inviterte dessuten noen av sine venner til å delta i turneringen – disse vennene var tilfeldigvis Bing Crosby, Bob Hope og en golfspiller ved navn Ben Hogan. Siden har turneringen blitt arrangert hvert år med unntak av 1943 på grunn av reiserestriksjoner under annen verdenskrig.
Arizona Country Club ble benyttet som turneringsbane i 1955, og banen vekslet deretter mellom Phoenix Country Club og Arizona Country Club. I 1987 ble den flyttet til TCP of Scottsdale. Underveis har turneringen også vært kjent som "Phoenix Open" og "Ben Hogan Open".
FBR Open er kjent for sitt høye publikumstall, de seneste årene rundt 500 000 tilskuere over turneringens fire dager. Det mest populære hullet blant publikum er det 16., som best kan beskrives som en stor fest. Dårlige slag på hull 16 fører til buing og piping, fordi hullet er enkelt etter PGA-standard, mens gode slag fører til høylytte heiarop og applaus. Mange av tilskuerne er studenter fra Arizona State University, som ligger rett i nærheten. Den mest populære spilleren i FBR Open er uten tvil Phil Mickelson, som selv studerte ved Arizona State.


Tournament Players Club.
Tournament Players Club (TPC) er et nettverk av offentlige og private golfbaner som eies av organisasjonen PGA TOUR. De fleste av banene er eller har vært åsted for turneringer på PGA-touren.


Mishawaka.
Mishawaka er en by i St. Joseph County i Indiana, USA. Byen ligger ved elva St. Joseph, og er tvillingby til South Bend lengre vest. Byen ble grunnlagt i 1833, da fire mindre gruvebyer, som var oppstått etter at det var oppdaget jernforekomster i området, ble slått sammen. Byen er oppkalt etter shawnee-høvdingen Elkharts datter "Mishawaka", som levde på slutten av 1700-tallet.
Mishawaka sentrum, ved elva St. Joseph


Tubax.
Tubax er et er et musikkinstrument i treblåserfamilien. Det er egentlig en modifisert kontrabass-saksofon funnet opp av Benedikt Eppelsheim, og er stemt i Ess med grunntone Ess1, akkurat som kontrabass-saksofonen. Den noteres i G-nøkkel som transponerende instrument, og har en rekkevidde fra Db1(skrevet: B♭ rett under notelinjene) til H1. Tubaxen finnes også stemt i C og B♭, med grunntone hhv. C1 og B♭2. B♭-tubaxen kan sees på som en endelig realisering av Adolphe Sax' 150 år gamle plan om en subkontrabass-saksofon.
Tubaxen har en mye trangere boring enn kontrabass-saksofonen, og er mer lik en sarrusofon. Den har samme fingring som kontrabass-saksofonen, og bruker barytonsaksofon-munnstykke. Den trange boringa gjør at den har mindre kraft enn en kontrabass-saksofon, men det gjør også at den lettere kan spille mykt i dybden. Den låter som en barytonsaksofon med en ekstra oktav i dybden.


Charles Dickens.
Charles John Huffam Dickens (uttales) (født 7. februar 1812 i Portsmouth, England, død 9. juni 1870 i Kent) var en engelsk forfatter fra viktoriansk tid, kjent for romaner som "Oliver Twist" og "David Copperfield".
Han regnes ofte som en av de mest kjente engelske forfattere, han var anerkjent for sine gripende fortellinger og minneverdige skikkelser, og han ble populær over hele verden i sin levetid. Dickens skrev de fleste av sine bøker som føljetonger i 32-siders hefteform; dette var et format og en distribusjonsform for romaner som han medvirket til å utvikle og alminneliggjøre.
Unge år.
a>" er modellert over forfatterens far; navnet Micawber har blitt en allmenn betegnelse på en bekymringsløs optimist
Han ble født i Landport i nærheten av Portsmouth i Hampshire som det neste eldste av de åtte barna til John Dickens og Elizabeth Barrow. Da han var fem år gammel, flyttet familien til Chatham i Kent, og da han var ti år flyttet de videre til Camden Town i London.
Hans familie hadde det relativt bra økonomisk sett, og han gikk noe på privatskole. Familiens kår endret seg da faren, etter å ha brukt for mange penger på å forsvare sin sosiale posisjon, havnet i gjeldsfengsel. Allerede før farens fengsling måtte den tolv år gamle Charles begynne å arbeide ti timer daglig i Warrens skokremfabrikk som lå like ved dagens Charing Cross jernbanestasjon. Med disse pengene måtte han betale for losji hos en venninne av familien og bidra til husholdningsutgiftene hjemme. Familien hadde flyttet til Marshalsea, i nærheten av farens fengsel. Inntrykkene fra besøkene i gjeldsfengselet har Dickens senere gjengitt i "David Copperfield" og "Lille Dorrit".
Etter noen få år ble familiens finansielle situasjon bedre på grunn av en arv fra farens familie. Familien kunne forlate Marshalsea og flytte inn hos fru Roylance, hvor Charles allerede bodde til leie. Men moren tok ham ikke med en gang ut av skokremfabrikken, og Dickens tilgav henne aldri for dette. Hans senere skolegang ble springende, med noe tid ved Wellington House Academy.
I mai 1827 begynte Dickens som rettsfullmektig hos advokatene Ellis and Blackmore, samtidig som han lærte seg stenografi for å kunne arbeide som rettsreferent og parlamentsstenograf. Den unge Dickens var en laps, og i 1830 forelsket han seg «vilt og håpløst i en pike langt over hans stand» i Maria Beadnell, som sannsynligvis var forbildet for "Dora" i David Copperfield. Hennes foreldre fikk slutt på forholdet ved å sende henne på skole i Paris.
Forfatter.
Maleri fra 1839 av den unge Dickens, den gang 27 år gammel.
Dickens drømmer om sine hovedpersoner. Maleri fra 1875.«Etter Homer og Shakespeare er nok Dickens den som har skjenket verdenslitteraturen flest udødelige skikkelser. Trolig bærer hele hans forfatterskap merke av at han ved debuten samarbeidet med en karikaturtegner. Personene hans er nettopp karikaturer, med like overdrevne og rendyrkede egenskaper og ansiktstrekk»
tittelsiden på debutverket "Sketches by Boz" fra 1836.
a>" er en kavalkade av ulike komiske karakterer, blandet med tjeneren Sam Wellers enkle og appelerende livsfilosofi.
a>" fra 1838 skildrer Olivers brutale erfaringer i Londons forbryterverden.
a>" ("A Christmas Carol") fra 1843. Her sammen med den underbetalte kontoristen Bob Cratchit.
I 1834 ble Dickens journalist. Han rapporterte hovedsakelig fra parlamentsdebatter og reiste rundt i Storbritannia for å dekke valgkampene for avisen "Morning Chronicle". Småstykker og skisser fra aviser og tidsskrifter samlet han i sin første bok, "Sketches by Boz" fra 1836. Han vakte en viss suksess allerede med debutboken, og den ledet til at forlaget "Chapmann og Hall" kontaktet ham for å få ham til å skrive en månedlig komisk føljetong basert på foreliggende tegninger av en herreklubb på søndagsjakt. Dickens påpekte at han hadde liten kjennskap til jakt, og han mente også at tegningene burde følge teksten, ikke omvendt. Fra en beskjeden begynnelse, med et månedlig opplag på 400, vokste "Pickwick-klubben" fra å være en komisk eskapade, til å bli en eventyrlig suksess med 40 000 i opplag, og en bred lesergruppe fra tjenestefolk, til studenter og øvrighetspersoner. Samtidens kritikk berømmet forfatteren både for hans satire over rettsvesenet, og for hans «evne til uforfalsket å gjengi de lavere klassers medfødte vidd».
2. april 1836 giftet han seg med Catherine Hogarth (1816–1879), en datter av redaktøren i "Evening Chronicle". De slo seg ned i Bloomsbury i London og fikk etterhvert ti barn. I 1842 reiste de sammen til USA. Reisen er beskrevet i en kort reiseskildring "Amerikanske notater" og er også basis for noen av episodene i "Martin Chuzzlewit".
Dickens fulgte opp suksessen fra "Pickwick-klubben" med to tendensromaner om samtidens oppvekstvilkår. "Oliver Twist" fra 1838 er et angrep på fattiglovene, med mindre humor enn i "Pickwick-klubben", men med stort engasjement og melodrama. «Det er her Dickens først trer frem som en bevisst forsvarer for samfunnets ulykkelige. I sine senere romaner satte han søkelyset på mange sosiale skjevheter, og bidrog til å påskynde reformprosessen som så vidt var kommet i gang.» "Nicholas Nickleby" (1838-39) er et «angrep på private kostskoler i Yorkshire».
Han hadde suksess med "Den gamle antivitetsbutikken" (1840-41), som solgte i 100 000 eksemplarer, og som «særlig huskes for sin skildring av lille Nell og hennes død». "Martin Chuzzlewit" (1843-44) solgte derimot bare 23 000 eksemplarer. Til tross for at det «er en genial roman, er den ingen vennlig bok. Satiren over det pecksniffske hjem er mildest talt syrlig». Fra 1843 til 1848 skrev Dickens en serie på fem julefortellinger, hvorav bare den første, "En julefortelling", utmerker seg som genial.
Fra slutten av 1840-årene inntreffer det en endring, eller modning, i forfatterskapet. Den første delen av forfatterskapet karakteriseres som «något improviserade och planlösa i formen», mens de senere er «mer omhyggelig komponert». Den første av romanene som preges av strammere komposisjon er "Dombey og sønn" (1846–1848), som skildrer et familiefirma i med- og motgang. Også den delvis selvbiografiske jeg-romanen "David Copperfield" (1849–1850) er godt komponert, og er dertil «helt forskjellig fra hans tidligere [bøker], skrevet i en ny stillferdig tone, med tilbakeblikkets lykke, vemod og humor». Etter "David Copperfield" fulgte noen bøker som har blitt beskrevet som «Dickens 'mörka romaner'»: "Bleak House" (1852–1853), "Hard Times" (1854) og "Lille Dorrit" (1855–1857), hvor «det disharmoniske og demoniske hos den ytre sett så joviale forfatteren kommer mer frem.» Den første av de tre beskrives som «en nästan absurd beråattelse av den juridiska byråkratiseringen vid högsta domstolen». "Hard Times" er en politisk ladet beskrivelse av arbeidsmiljøet ved et bomullspinneri i en liten by. "Lille Dorrit" inneholder riktignok mye humor, men er «dødsens trist i sin grunntone» og preget av Dickens blandede følelser for samfunnsutviklingen.
Hans økonomiske suksess gav ham råd til å kjøpe stedet "Gad’s Hill Place" i 1856. Dette store huset i Rochester i Kent var særlig betydningsfullt for Dickens fordi han hadde spasert forbi det som barn og hadde drømt om å bo i det. Området var også åstedet for noen hendelser i Shakespeares verk "Henry IV, del 1", og denne litterære koblingen gledet Dickens.
I 1857, da Dickens forberedte oppføringen av et nytt teaterstykke, engasjerte han profesjonelle skuespillerinner til å spille kvinnerollene. En av dem var "Ellen Ternan", som Dickens innledet et livslangt forhold til. Da han døde, ble hun i testamentet tilgodesett med en sum som gjorde henne økonomisk uavhengig. Da Dickens ble separert fra sin kone i 1858, var skilsmisse nesten utenkelig, og spesielt for noen så kjent som han var. Han fortsatte å betale underholdsbidrag til sin fraskilte kone de neste 20 årene, inntil hun døde.
Sene år.
Den 9. juni 1865, på hjemvei etter et besøk i Frankrike sammen med Ellen Ternan, var Dickens involvert i en togulykkke i Staplehurst. De sju fremste vognene i toget styrtet ned fra en bro som var under reparasjon. Den eneste førsteklassevognen som ble stående på skinnene var den som Dickens satt i. Dickens brukte en del tid på å hjelpe de skadde og døende før redningsmannskapene ankom. Men da han skulle forlate ulykkesstedet, kom han på at han hadde glemt det uferdige manuskriptet til «Our Mutual Friend», og returnerte til sin vogn for å hente det. Selv om han ikke ble skadet under ulykken, kom han aldri over den, og hans produktivitet tok nesten slutt. Etter et langt opphold rakk han bare å fullføre "Vår felles venn" og begynne på den ufullendte "The Mystery of Edwin Drood". Mesteparten av sin tid brukte han til offentlige opplesninger av sine mest populære romaner. Opplesningene var utrolig populære, og til tross for dårlig helse og legens advarsler gjennomførte han flere opplesningsturneer i England, Skottland og Irland i 1866-67
2. desember 1867 innledet Dickens sin andre turné med opplesninger i USA, ved et teater i New York. Turneen i USA fortsatte utover våren 1868, til han 23. april gikk ombord i skipet som førte ham hjem til England. Opplesningene fortsatte neste år på de britiske øyer, og energien og følelsene han brukte på å opptre, med individuelle stemmer for hver rolle, antas å ha bidratt til hans tidlige død. Turneen i 1869 måtte avbrytes etter at han fikk et lett slag, men han gjenopptok opplesningene i London i 1869.
Han ble rammet av et nytt slag mens han arbeidet hjemme på Gad's Hill med manuskriptet til «Edwin Drood». Neste dag, på dagen fem år etter Staplehurstulykken, døde han den 9. juni 1870. Til tross for hans eget ønske om å bli gravlagt i Rochesterkatedralen ble han gravlagt i «Poet's Corner» i Westminster Abbey. Inskripsjonen på hans grav er: «He was a sympathiser to the poor, the suffering, and the oppressed; and by his death, one of England’s greatest writers is lost to the world.» (Han sympatiserte med de fattige, de som led vondt, de undertrykkede, og ved hans død er en av Englands største diktere tapt for verden.)
Dickens i ettertid.
I 1880-årene ble det historiske Eastgate House i Rochester i Kent omgjort til et Charles Dickens-museum, og en årlig Dickens-festival blir siden 1978 arrangert i byen. Eastgate House ble stengt i 2004 av Medway kommunestyre for å spare utgifter, men en «Dickens World» temapark ble åpnet i 2007 i Chatham, som ikke ligger så langt unna. Dickens' fødested i Portsmouth er også gjort om til et museum. Charles Dickens Museum i Holborn, London er bygget opp i huset hvor Dickens bodde 1837-39. Også Victoria and Albert Museum har store samlinger vedrørende forfatteren.
Vurderingene av Dickens' forfatterskap har variert gjennom tidene, og det finnes ingen entydig samlet dom. Kritikken var mest høylydt å tiårene omkring 1900. Kritikken omfattet blant annet sentimentalitet, usannsynlige hendelser og innviklede intriger, grotesk karikerte skikkelser og en ulykksalig hang til happy ending. Motsatt er han blant annet også berømmet for sine personskildringer, for sitt sosiale engasjement og for sin fortellerglede. I den fellesnordiske "Verdens litteraturhistorie" (Cappelen, 1972) pekes det, i oppsummeringen av Dickens forfatterskap, på at «hver ny generasjon trekker fram nye sider av forfatterskapet. Vår generasjon kritikere har særlig beskjeftiget seg med nattsiden av Dickens' dikterbegavelse, hans uhyggesskildringer, symbolikken, hans forhold til det underbevisste. […] kanskje det nå er på tide å vende tilbake til den Dickens hans samtid kjente: humoristen med den uimotståelige, barokke fantasi, den varmhjertede forsvarer av de lidende …»
Dickens' romaner har vært grunnlag for svært mange filmer og tv-serier. "Oliver Twist" var grunnlaget for en musikal i 1960 ("Oliver!") som ble filmet i 1968 ("Oliver!"), og romanen har også dannet grunnlag for Disney-tegnefilmen "Oliver og gjengen" (1988), med katter i mange av rollene. "En julefortelling" har blitt filmet med Albert Finney (musikalfilmen "Scrooge"), som Oscarvinnende kortfilm ("A Christmas Carol" i 1971), med Disney-figurer ("Mickey's Christmas Carol" 1983), med Muppetfigurer og Michael Caine ("The Muppet Christmas Carol" 1992), og med Jim Carrey ("A Christmas Carol" 2009).


Fossbergom.
Fossbergom er et tettsted og administrasjonssenteret i Lom kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og omtales også som tettstedet Lom. Navnet Fossbergom har det fått av Prestfossen, en til tider ganske mektig foss i Bøvra som renner ut i Otta rett ved Fossbergom. Her finner vi også Lom stavkirke, Norsk Fjellmuseum og Fossheim Steinsenter.
Lom stavkirke i et foto fra 1890-årene.


Colonnaslekten.
Colonnaslekten var en adelig italiensk familie, som spilte en viktig rolle i verdslig og kirkelig politikk i middelalderen og renessansen. Flere grener av slekten lever fortsatt i Roma og Napoli. Man antar at den opprinnelig var en sidegren av slekten til grevene av Tusculum. Navnet kommer fra slottet Colonna ved Albanerfjellene, noen kilomenter fra Tusculum.
Første gang slekten er historisk belagt er i 1101, da Petrus de Columnas slott ble inndratt av pave Paschal II som straff for forskjellige overtrampt. I 1191 ble Tusculum ødelagt av Roma, og grevenes slekt forsvinner, mens Colonnaslektens anseelse økte betraktelig. D var først anti-pavelige, først og fremst fordi de ønsket en viss grad av selvstendighet.
Slekten var i en kontinuerlig feide med sine naboer, og spesielt med Orsinislekten. Dette førte til så mange pavelige reaksjoner mot slekten at mange i Roma feilaktig trodde at poenget med bullen "In Caena Domini" var en årlig ekskommunikasjon av Colonnaene. Samtidig var det mange medlemmer av slekten som fikk høy kirkelige embeter, og det var sjelden at det ikke var minst én kolonna i kardinalkollegiet. Pave Martin V var en Colonna, og han regnes som en meget viktig person i kirkens utvikling, ettersom han fikk slutt på det vestlige skisma. To ganger, under pavene Bonifatius VIII og Alexander VI, var slekten nær ved å bli utslettet, men begge ganger klarte de seg og kom raskt tilbake til maktposisjoner.
Etter en dårlig periode for slekten fikk de tilbake sine eiendommer og posisjoner under pave Julius II, og ved "Pax Romana" i 1511 endte feiden mellom Colonna- og Orsinislektene. Allikevel klarte ingen av dem å gjenopprette den grad av uavhengighet de hadde nytt tidligere.
Kjente medlemmer av slekten.
Giovanni Colonna den eldre (død 1209), kreert kardinal i 1192. Var venn av Frans av Assisi, og bidro sterkt til at fransiskanernes ordensregel ble godkjent av paven.
Giovanni Colonna den yngre (død 1245), nevø av Giovanni den eldre. Han ble kreert kardinal i 1212. I 1217 ble han sendt til Østen som legat, og i 1222 kom han tilbake til Roma med Piskesøylen, et relikvie som fortsatt står i kapellet han innredet for det i sin titularkirke, Santa Prassede. I 1240 sluttet han seg til et opprør mot paven. Som følge av dette var det ingen kardinaler fra slekten før i 1278.
Giacomo Colonna (død 1318 i Avignon), kreert kardinal i 1278 av Orsinipaven Nikolas III, som et tegn på forsoning og en bekreftelse på et amnesti paven hadde gitt.
Pietro Colonna (død 1326 i Avignon), nevø av Giacomo. Kreert kardinal 1288. Sammen med Giacomo kom han i krangel med Bonifatius VIII. En periode så det ut til at slekten ville få nådestøtet, men striden endte i et bittert tap av prestisje for paven. De to ble avsatt i 1297, men gjeninnsatt av Klemens V i 1305.
Egidio Colonna, kardinal.
Giovanni III Colonna (død 1348), nevø av Pietro og sønn av senatoren Stefano. Mens andre i slekten gjorde opprør mot paven forble han lojal, og han ble derfor kreert kardinal av Johannes XXII. Han skrev "Pavenes liv fra St. Peter til Bonifatius VIII". Etter hans død skrev hans venn Petrarca en sonette, "Rotta è l'alta Colonna", til hans minne.
Agapito Colonna, kreert kardinal ved begynnelsen av det vestlige skisma, døde kort tid senere.
Stefano Colonna, kreert kardinal ved begynnelsen av det vestlige skisma, døde kort tid senere.
Oddo Colonna, valgt til pave og tok navnet Martin V.
Prospero Colonna den eldre (død 1463), kreert til kardinal av sin onkel Martin V i 1430. Innblandet i et opprør mot Eugenius IV, og dømt til livsvarig eksil, men ble gjeninnsatt av Nikolas V. Høyt verdsatt av humanistene. Ved konklavet 1458 avla han den avgjørende stemmen for Piccolomini, og sa de berømte ordene «Jeg stemmer også for kardinalen fra Siena, og gjør ham til pave».
Giovanni IV Colonna (død 1508), nevø av Prospero. 24 år gammel ble han kreert til kardinal av Sixtus IV, og tjente også under Innocent VIII, Alexander VI, Pius III og Julius II. Sixtus fengslet ham to år etter kardinalsutnevnelsen i Castel Sant'Angelo da en feide begynte mellom paven og Colonnaslekten. Først etter et drøyt år ble han løslatt. Da Alexander VI begynte å utrydde de romerske baronene unnslapp han, og vendte først tilbake til Roma etter Alexanders død.
Prospero Colonna den yngre, berømt general for pavelige og keiserlige styrker. Han kommanderte de pavelige galeiene i slaget ved Lepanto i 1571.
Fabrizio Colonna, berømt general for pavelige og keiserlige styrker.
Vittoria Colonna, datter av Fabrizio. Kjent som et meget intelligent og dyktig medlem av slekten.
Pompeo Colonna (død 1532), sønn av generalen Prospero. Mot sin vilje ble han valgt til å representere slekten i kirken, og ble kreert kardinal av Leo X i 1517. Han tok keiserens side under Den hellige ligas krig, og hans navn ble derfor svertet av plyndringen av Roma i 1527, da blant annet Peterskirken ble skjendet. Tre år senere ble han tilgitt og gjeninnsatt av Klemens.
Marcantonio Colonna den eldre (død 1597), fikk religiøs opplæring av fransiskaneren Felice Peretti, som senere ble pave Sixtus V. I 1565 ble han kreert til kardinal. Hans forbilde var Karl Borromeus, og han etablerte presteseminarer, var bibliotekar i Vatikanet, styrket utdannelsen i kirken og var svært generøs mot fattige.
Ascanio Colonna (død 1608), kreert til kardinal i 1586, mye på grunn av Filip II av Spanias innflytelse. Under konklavet 1592 lot han ikke dette styre sine avgjørelser, og var sentral i at Filips kandidat, kardinal Sanseverina, ikke ble valgt. Han skal ha sagt: «Jeg ser at Gud ikke vil ha Sanseverina, og det vil heller ikke Ascanio Colonna».
Girolamo Colonna den eldre (død 1666), kreert kardinal i 1628.
Carlo Colonna (1665–1739), kreert kardinal i 1706.
Prospero III Colonna (død 1746), kreert kardinal 1739.
Girolamo Colonna den yngre (død 1763), kreert kardinal 1743.
Prospero Sciarra (død 1765), kreert kardinal 1743.
Marcantonio Colonna den yngre (død 1803), kreert kardinal i 1759 av Klemens XIII.


Sipadan.
Sipadan er en malaysisk øy vest for Borneo.
Plassering.
Sipadan ligger 5 grader nord av ekvator i det Sulawesiske hav. Sipadan ligger 35 km sør av Semporna som ligger i provinsen Sabah på Borneo
Geografi.
Øya Sipadan er restene av en prehistorisk vulkan. Selve fjellet er erodert bort, det er bare selve lavasøylen som er igjen. Den reiser seg over 600 meter fra havbunnen. På toppen av vulkansøylen vokser et frodig korallrev som har dannet øya. Selve øya er dekket av tett jungel.
Politikk.
Det har mellom Malaysia og Indonesia vært strid om hvem som hadde suverenitet over øya, men i 2003 ble det avgjort i den Internasjonale Domstolen "(International Court of Justice, ICJ)" at Sipadan og Ligitan tilhørte Malaysia.
23. april 2000 ble 21 turister bortført av væpnede menn tilhørende Abu Sayyaf-geriljaen og ført til den filippinske øya Jolo. De ble etter lang tid løslatt, den siste 11.juni 2003
Økonomi.
Turistindustrien har vært enerådende på øya. Dykkerturer har stått for den vesentligste delen av økonomien.
Grunnet økologiske hensyn har malaysiske myndigheter med virkning fra 1.januar 2005 bestemt at Sipadan skal være totalfredet og ingen turistindustri skal være basert på øya. Tidligere bygninger og anlegg har blitt fjernet. Ingen ilandstigning er heller lenger lov.
I (2005) er de eneste innbyggerne på Sipadan et par observatører tilhørende Malaysia's naturdepartement.
Dyreliv.
Det er rundt Sipadan registrert over 3000 ulike fiskearter og flere hundre arter av koraller. Sipadan er også kjent for sine uvanlig store forekomster av karett'er "(Eretmochelys imbricata, havskilpadde, Hawksbill turtle)" og grønn havskilpadde "(Chelonia mydas)"
Hvalhai, Hammerhai, Manta Rokke, andre rokker (Eagle Ray), Barracuda, Skorpionfisk og Murener finnes i store mengder rundt øya.
Sipadan blir regnet som en av verdens beste dykkesteder. Den kjente filmprodusenten og dykkeren Jacques-Yves Cousteau hadde Sipadan på sin topp 5 liste over dykkesteder i verden. Sipadan her flere dykkesteder, og mer eller mindre alle tilbyr dykking i verdensklasse. På dykkestedet Barracuda Point kan du for eksempel svømme i store stimer med Barracuda som kommer dit om morgenen.
I nærheten av Sipdan finner du også Kapalai, som også tilbyr svært god dykking med opplevelser av og mange andre sjeldne undervannsarter.


Beian.
a> bakerst i bildet. Bilde fra øst
Kart over Ørland. Beian ligger t.v. over S i "Severdigheter".
Beian er ei grend og et tidligere handelssted, knyttet til kai og havn på den sydvestligste odden av Ørland ytterst i Trondheimsfjorden.
Selv om Beian i dag er en lite påaktet del av kommunen, var den i skipsfartens tid et trafikk-knutepunkt. Frem til slutten av 1950-årene var det rutebåtanløp med Fosen-båtene, og selv Hurtigruta anløp Beian da stedet hadde sin storhetstid.
Poståpneri ble opprettet i 1859, med handelsmannen som poståpner. 7143 Beian poståpneri ble lagt ned 1/5 1970, og grenda sogner nå til "7130 Brekstad".
Maleren Ole Juul (1852–1927) fra Vågan i Lofoten flyttet til Beian i 1912, og har gjort Beian kjent gjennom sine malerier fra tiden han bodde der. Han malte landskaper, hus og mennesker i utendørs aktiviteter, og blir ofte kalt «Lysets maler». Hans hus på Beian, Juulsheimen, oppført i 1912, er nå under restaurering, i privat eie.


Philipp Ludwig von Sinzendorf.
Philipp Ludwig von Sinzendorf (født 14. juli 1699 i Paris i Frankrike, død 28. september 1747 i Breslau) var en østerriksk kardinal.
Han var fra adelsslekten Sinzendorf som stammet fra Oberösterreich og ble født i Paris mens faren var ambassadør for den tysk-romerske keiseren Josef I.
Han var biskop av Györ i Ungarn 1726–1732 og deretter erkebiskop av Breslau 1732–1747 (frem til 1742 understilt Østerrike, deretter Preussen).
Han ble kreert til kardinal i november 1727 av pave Benedikt XIII og var kardinalprest for Santa Maria sopra Minerva fra 1730 til 1747.


Gartland.
Gartland er en bygd i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Gartland ligger ca. 8 kilometer nord for Grong sentrum langs Europavei 6. På en høyde i bygda ligger Gløshaug kirke. Stedet Gartland består av tre grender. Gartlandsgrenda som ligger på vestsida av Namsen og grendene Elstad og Rosset som ligger på østsida av Namsen. Bygda ligger som sagt på begge sider av Namsen og er kjent for godt laksefiske. På 1800- og 1900-tallet var det flere engelske adelsmenn som eide hus på Gartland som de brukte som base for laksefisking. Den første og mest markante var Merthyr Guest.


Luca Melchiore Tempi.
Luca Melchiore Tempi (født 13. februar 1688 i Firenze i Italia, død 17. juli 1762 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Belgia og i Portugal.
Han ble kreert til kardinal i november 1753 av pave Benedikt XIV.
Tempi, Luca Melchiore
Tempi, Luca Melchiore
Tempi, Luca Melchiore
Tempi, Luca Melchiore


Gløshaug kirke.
Gløshaug kirke ligger på Gartland i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Kirken inngår i Namdal prosti og ble bygget som en langkirke i 1689.
Historie.
På Gløshaugen der kirken ligger, har det før vært en stavkirke, sannsynlig bygget omkring 1300. 21 februar 1689 sendte Prost Peder Resen søknad om å få rive den "gamle brøstfeldige" stavkirke, samt å få bygge en ny kirke. Tillatelse ble gitt, og samme år startet arbeidet med ny kirke på Fiskum. Regnskapet for det nye kirkebygget viser at kostnadene kom på 36 1/2 Riksdaler og 6 skilling. Da den nye kirken på Fiskum var tatt i bruk, ble det overveiet å rive Gløshaugkirken for å gjøre penger på materialene.
Til alt hell kjøpte den engelske sportsfiskeren Mr.Thomas Merthyr Guest kirken. Guest hadde forpaktet laksevald på Gartland og Rosset i 30 år og på samme tid kjøpt 2 gårder på Gartland, deriblant gården som kirken står på. Etter hans død fortsatte lady Theodora Guest som eier, og i 1908 overdro hun kirken til Helmer P Gartland, som nå var eier av gården som kirken står på. I 1910 skjøtet Gartland kirken over til Harran Sognekommune på visse vilkår. I dag er det Grong kommune som er eier av kirken.
Alterskapet i den gamle kirken ble sendt over til England, men i dag er deler av denne tilbakeført.
Herunder hviler det forgjængelige af Sophie Marie Dreyer,født Schønning
Hun var født paa gaarden Grøtøe i Salten i Aaret 1780 og døde paa gaarden Aasmulen i Grong Den 19 desember 1848
I aaret 1800 Indgik hun ækteskab med Jens Petter Dreyer under hvilket Gud skjenkede hende 5 børn hvoraf 2 modtage hende i evigheten.
Enhver som her din blide vandel kjende Din Gud hengivne ædle caracteer
beklager vist det tunge savn som dødens bitre budskap skjenkete.
Fred med ditt støv Velsignet være ditt minde.


Juan Borja.
Juan Borja (spanjol, død 1. august 1503) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Monreale på Sicilia.
Han ble kreert til kardinal i august 1492 av sin onkel pave Alexander VI.


Ulrik Fredrik Gyldenløve.
Ulrik Fredrik Gyldenløve (født 20. juli (eller 4. juni) 1638, død 17. april 1704) var stattholder i Norge fra 1664 til 1699. Han var utenomekteskapelig, såkalt uekte sønn av Fredrik III og Margrethe Pape. Han signerte selv med navneformen "Guldenlew".
I hans tid ble den norske hæren øket til 12 000 mann. Han arbeidet for å skaffe hæren bedre utstyr og flere øvelser. Han ledet de norske styrkene med suksess i Den skånske krigen (Gyldenløvefeiden) 1675–79. Han har fått en gate i Oslo oppkalt etter seg (Gyldenløves gate) og et hotell i Uddevalla. Han bodde i Stattholdergården i Kvadraturen på slutten av 1600-tallet. Fredriksten festning ble bygget i hans funksjonstid, og ett av de tre utenverkene, fortet Gyldenløve, er oppkalt etter ham. Karl XII falt like under kanontårnet Gyldenløve den 11. desember 1718.
I 1671 opprettet kong Christian V Larvik grevskap for Ulrik Fredrik Gyldenløve og grunnla samtidig byen Larvik. Gyldenløve var byggherre for kirken og Herregården.
På tross av at han var stattholder i Norge i 35 år, oppholdt han seg ofte i Danmark, og hadde i lange perioder en "visestattholder" til å ivareta embetsoppgavene.
Hans sønn fra første ekteskap, med Sofie Urne, Waldemar Løvendal, var stattholder i Norge 1710-12.En av stolene til Gyldenløve - i Herregården
Ekteskapene.
Ulrik Fredrik var gift tre ganger.
Eksterne lenker.
Gyldenløve, Ulrik Fredrik
Gyldenløve, Ulrik Fredrik
Gyldenløve, Ulrik Fredrik
Gyldenløve, Ulrik Fredrik


Jens Bjelke.
Jens Ågessøn Bjelke (født 2. februar 1580 på Austrått, død 7. november 1659 på Sande i Østfold) var kansler i Norge fra 1614 til 1648, da han overlot stillingen til Hannibal Sehested.
Studier og tidlig karriere.
Han var sønn av Åge Bjelke og Margrethe Thott. I en alder av 20 år ble han for sine studiers skyld sendt utenlands, hvor han studerte i Rostock, Leipzig, Leiden og andre steder. Han studerte blant annet medisin, og skrev et «Compendium 4 monarchiarum» og noen «Compendia gratulatioria». Ved sin tilbakekomst fikk han 20. februar 1605 ansettelse i Danske Kancelli og ble der som sekretær til 20. januar 1609. I denne tiden ble han overdratt aktoratet i saken mot Jørgen Dybvad 1607. Han fortsatte sin beskjeftigelse med dikteriske arbeider og skrev en «Relation om Grønland» på rim i anledning ekspedisjoner for å gjenoppdage landet.
Da han gikk ut av kanselliet for å bosette seg i Norge, ledsaget han først Christian Friis til rådsmøtet i Horsens, som skulle holdes i slutten av januar 1609, hovedsakelig for å forhandle om hva man skulle gjøre for å møte svenskenes stadige forsøk på å trenge seg inn i Nordland og Finnmark. Fra Horsens bragte han med seg brev til befalingsmennene over de nordligste norske lenene.
Norges største godseier.
Ved hjemkomsten overtok han Austrått etter faren, som var død i 1603.
I 1610 giftet han seg med Sophie Brockenhuus (død 1656). Med henne fikk han setegårdene Elingård og Sande i Smaalenene, Hovinsholm på Hedemarken og Kanestrøm på Nordmøre, samt odelsrett til Evje i Smaalenene. Han var alt nå en av Norges rikeste adelsmenn. Senere kjøpte han setegårdene Storfosna og Tøndel i nærheten av Austrått, Holden på Nordmøre, Hatteberg og Mel (nå Rosendal) i Sunnhordland, Skredshol på Hedemarken, Tøyen ved Christiania, Kjølberg, Veden og Herrebrøden i Smaalenene. Han var ved sin død Norges største godseier. I 1611 mottok han sin første forlening, Reinskloster i Rissa, ved Trondheimsfjordens nordlige bredder.
Kalmarkrigen.
Da Kalmarkrigen brøt ut 1611, fikk Bjelke sammen med befalingsmannen over Trondhjems len, Steen Bille, ledelsen for krigsforanstaltningene i det nordenfjelske Norge. Om sommeren rykket han med en norsk bondehær inn i Jemtland for å forsvare landskapet mot et ventet svensk angrep. Da han møtte uvilje hos befolkningen, og da bondeskaren viste seg aldeles kampudyktig, måtte han få hæren bragt hjem til Trøndelag, mens Jemtland måtte overlates til svenskene, som gjorde store ødeleggelser. Etter dette utfallet var Bjelkes stilling langt fra god, men ved et personlig besøk i København og ved brevveksling med Christian Friis lyktes det ham å rense seg for alt ansvar og unngå anklage.
Norges kansler.
8. desember 1614 ble han Norges kansler og fikk et kanonikat i Oslo samt Onsøy len i Smålenene og Nonneseter klostergods. I denne stillingen var han den øverste sjef for rikets rettsvesen og ble jevnlig anvendt som medlem av undersøkende og dømmende kommisjoner. 1623–24 undersøkte han sammen med Jens Juel skogenes tilstand i Norge og utførte et lignende verv i 1631, sammen med stattholderen. Fra april til august 1632 reiste han i Norge for å pådømme saker mellom almuen og fogdene.Bjelke fikk laget en lovsamling med forklaring til de gamle norske lovene,denne ble brukt fram til Kristian 5.s norske lov ble utgitt.
I juni 1633 ble han forlenet med Bergenhus len, som han ombyttet med Stavanger len 1. mai 1641. Ved fratredelsen fra dette i 1646 mottok han Mariekirkens prosti. Under krigen 1643–45 var han krigskommissarius.
Norsk ordbok.
I 1634 gav han ut den første ordboka for norske ord. Boken fungerte i praksis som en hjelpeordbok for dansker som arbeidet i Norge. Det norske språket hadde på den tiden «norvagismer» og utrykksformer blandet sammen med det danske.
Familie.
Han hadde i alt 14 barn, hvorav 8 vokste opp og overlevde ham. Hans tre sønner Ove (1611–1674), Henrik (1615–1683) og Jørgen (1621–1696) hadde alle tre fremtredende stillinger. Forøvrig døtrene "Dorothea" (1612–74), hvis ættling er Carl Bildt, "Elisabeth" (1616-58?), "Birgitte", "Maren" (1624–52) og "Sophie".


Kurt Hamrin.
Kurt «Kurre» Hamrin (født 19. november 1934 i Stockholm) er en tidligere svensk fotballspiller. Han er nummer seks på listen over alle tiders toppscorere i Italias Serie A.
Kurt spilte først for AIK i Sverige. I 1956 gikk han til Juventus og spilte 23 kamper i sin eneste sesong der. Deretter gikk han til Padova, hvor han scoret 20 mål på 30 kamper. Deretter spilte han for Fiorentina i ni år (fra 1958 til 1967). I løpet av denne tiden scoret han 150 mål på 289 Serie A-kamper. I 1967 gikk han til AC Milan, hvor han spilte to sesonger, og var med på å vinne ligaen i 1968. Hans siste klubb var Napoli, hvor han spilte fra 1969.
Hamrin spilte 32 landskamper for og scoret 17 mål.


Ditlev Vibe.
Ditlev Vibe (født 1670, død 1731) var stattholder i Norge fra 1722 til 1731. Som stattholder tok han seg særlig av næringslivet, og ville også beskytte bøndene fra embetsmennene.
I 1699 ble han medlem av Det danske kanselli, og i 1708 ble han geiheimråd og medlem av Geheimekonseilet.


Mariano Puerta.
Mariano Puerta (født 19. september 1978 i Buenos Aires) er en argentinsk tennisspiller.
I 2003 ble Puerta utestengt i ni måneder på grunn av bruk av det forbudte stoffet Clenbuterol.
I juni 2005 kom han til finalen i French Open, der han tapte for spanjolen Rafael Nadal.


Vedaene.
Vedaene er de eldste indiske tekstene vi kjenner. De utgjør grunnlaget for hinduismen, og gjenspeiler tro og fortellinger fra vedisk mytologi. På Sanskrit betyr ordet Veda «viten» eller «kunnskap» og ordet er beslektet med ordet visdom.
a>-skrift i et manuskript fra 1800-tallet
Selv om lite av dagens levende hinduisme finnes uttrykt i vedaene, og få av de gudene som nevnes i nyere hinduisme er nevnt der, regnes helligholdelse av vedaene som et kjennetegn på sann hinduisme.
Vedaene fant antakelig sin nåværende form i det siste årtusen før vår tid, men de bygger på langt eldre tradisjoner. De er ført videre i muntlig form, og ble nedtegnet rundt vår tidsregnings begynnelse.
Vedaene består av fire tekstsamlinger; som i kronologisk orden er Rigveda‚ Yajurveda, Samaveda og Atharvaveda. Rigveda er den eldste og mest omfattende av disse.
De opprinnelige tekstene beskriver offerhandlingene og deres religiøse begrunnelser i det prehistoriske samfunnet i Nord-India. En sentral del av dette er påkallelse og lovprisning av en rekke guder, som Agni, Indra og Varuna og den kultiske planten soma. Det er vanlig å anta at tekstene er forfattet av presteskapet i den ariske nomadekulturen som dukket opp i Nord-India rundt år 1500 før vår tid, og som erstattet den tidligere Induskulturen. Den seinere hinduismen har tatt opp i seg elementer fra begge disse kulturene og flere andre gamle kulturer som vi kjenner mindre til.
Til hver av de fire gruppene av vediske hymner er det knyttet ulike samlinger av kommentarer og utlegninger som (i historisk rekkefølge) kalles henholdsvis "brahmanaer"," aranyakaer" og "upanishader". De yngste tekstene, upanishadene, er de lettest tilgjengelige og finnes i mange utgaver på de fleste språk.


Ådal prestegjeld.
Ådal prestegjeld er et tidligere prestegjeld i Ringerike prosti og ble eget prestegjeld ved kgl. resolusjon i 1857, utskilt fra Norderhov prestegjeld, med Viker kirke som sognekirke. Bare Viker kirke omtales i skriftlige kilder fra middelalderen, men før reformasjonen hørte Viker kirke til Nes anneks, som da lå under Hole prestegjeld. Senere ble det imidlertid Hval kirke på Hallingby som var sognekirke i gjeldet. Prestegjeldet ble faset ut under omstrultureringene i Den norske kirke på 2000-tallet
Gjeldet dekker Ådalsdistriket i Ringerike kommune og omfatter deldistriktene Ytre Ådal i sør, Nes i Ådal i nord og Vestre Ådal i vest.


Fraktal.
a>, navngitt etter sin oppdager, er et eksempel på en fraktal.
En fraktal er et geometrisk objekt som er ru eller uregelmessig i alle målestokker, og ser ut til å være 'oppstykket' på et radikalt vis. Noen av de beste eksemplene kan deles slik at hver av delene ligner det originale objektet. Fraktaler sies å ha uendelige detaljer, og de kan faktisk ha en selvliknende struktur som forekommer på forskjellige nivåer av forstørrelse. I mange tilfeller, kan et fraktal genereres ved et gjentaende mønster gjennom en typisk rekursiv eller iterativ prosess. Begrepet "fraktal" ble først brukt i 1975 av Benoît Mandelbrot, fra det latinske "fractus" eller "brutt". Før Mandelbrot brukte begrepet, kalte man slike strukturer (Koch-snøflaket, for eksempel) for "monsterkurver".
Fraktaler av mange slag ble originalt studert som matematiske objekter. Fraktal geometri er den grenen av matematikken som studerer egenskapene til slike fraktaler. Den beskriver mange situasjoner som ikke enkelt kan forklares av klassisk geometri, og dette har ofte blitt anvendt i vitenskap, teknologi og datagenerert kunst. De konseptuelle røttene til fraktaler kan spores tilbake til forsøk på å måle størrelsen på objekter hvor tradisjonelle definisjoner basert på Euklidisk geometri eller kalkulus svikter.
Historie.
a> med antall iterasjoner. Lengden av Koch-snøflakets grense er uendelig.
Bidrag fra klassisk analyse.
Objekt som nå kalles fraktaler ble oppdaget og utforsket lenge før begrepet fraktal ble tatt i bruk. I 1872 fant Karl Weierstrass et eksempel på en funksjon med en ikke-intuitiv egenskap som er kontinuerlig overalt, men ingen steder deriverbar – grafen til denne funksjonen ville nå bli kalt en fraktal. Helge von Koch i 1904, utilfreds med Weierstrass' veldig abstrakte og analytiske definisjon, ga en mer geometrisk definisjon av en liknende funksjon, som nå kalles Koch-snøflaket. Idéen med selvliknende kurver ble videreført av Paul Pierre Lévy som, i sin 1938 artikkel "Plane or Space Curves and Surfaces Consisting of Parts Similar to the Whole", beskrev en ny fraktal kurve, Lévy C kurven.
Georg Cantor ga eksempler på delmengder av den reele tallinjen med uvanlige egenskaper – disse Cantor-mengdene er også nå kjent som fraktaler. Iterative funksjoner i det komplekse planet hadde blitt undersøkt sent på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet av Henri Poincaré, Felix Klein, Pierre Fatou, og Gaston Julia. Men uten moderne datagrafikk hadde de ikke muligheten til å visualisere skjønnheten av objektene de hadde oppdaget.
Aspekter av mengdebeskrivelse.
I et forsøk på å forstå objekter slik som Cantor mengder, generaliserte matematikere som Constatin Carathéodory og Felix Hausdorff det intuitive konseptet dimensjon til å omfatte ikke-heltall verdier. Dette var del av den generelle bevegelsen i den første delen av 1900-tallet på å skape en beskrivende mengdeteori; det vil si, en fortsettelse i retningen av Cantors forskning som kunne på en måte klassifisere mengder av punkter i Euklidisk rom. Definisjonen av Hausdorff dimensjon er geometrisk i natur, selv om den er basert teknisk sett på verktøy fra matematisk analyse. Denne retningen ble tatt opp av Besicovitch, blant andre; den er annerledes i karakter fra de logiske undersøkelsene som preget den beskrivende mengdeteorien fra 1920- og 1930-tallet. Begge disse feltene ble videre utviklet etterpå, men stort sett av spesialister.
Mandelbrots bidrag.
Benoît Mandelbrot begynte på 1960-tallet å undersøke selvliknende strukturer i artikler slik som "How Long Is the Coast of Britain? Statistical Self-Similarity and Fractional Dimension". Dette bygget på tidligere arbeide av Lewis Fry Richardson. Ved å bruke en meget visuell framgangsmåte, anerkjente Mandelbrot forbindelser mellom disse tidligere urelaterte delene av matematikken. I 1975 brukte Mandelbrot ordet "fraktal" til å beskrive selvliknende objekter som ikke hadde noen klar dimensjon. Han tok ordet "fraktal" fra det latinske "fractus", som betyr "brutt" eller "irregulær", og ikke fra ordet "fractional", slik som vanligvis trodd. Men, "fractional" i seg selv kommer til slutt også fra "fractus".
Så snart datavisualisjon ble anvendt på fraktal geometri, presenterte det et kraftig visuelt argument for at fraktal geometri kunne knyttes til større domener innen matematikk og vitenskap enn hadde tidligere vært betraktet, særlig i sammenheng med ikke-lineær dynamikk, kaosteori (skjønt noen få bruker heller ordet "xaos" for å gjøre forskjell på ikke-lineær oppførsel og den vanlige betydningen av ordet), og kompleksitet. Et eksempel er å plotte Newtons metode som et fraktal, for å vise hvordan grensene mellom forskjellige løsninger er fraktale, og at løsningene selv er strange attractors. Fraktal geometri ble også brukt til data komprimering og for å modellere komplekse organiske og geologiske systemer, for eksempel veksten av trær eller utviklingen av elvebasseng.
Harrison utvidet Newtons kalkulus til å omfatte fraktale domener, inkludert teoremene til Gauss, Green og Stokes.
Fremstilling av Fraktaler.
Fraktaler er vanligvis fremstilt på datamaskiner. Det finnes mange dataprogrammer for å framstille fraktaler, til og med for å generere nye.


Nash-likevekt.
John Forbes Nash innførte begrepsforskjellen mellom kooperativ spillteori, som behandler spill der det kan treffes bindende avtaler, og ikke-kooperativ spillteori. For den ikke-kooperative spillteorien utviklet Nash et likevektsbegrep som senere er blitt kalt "Nash-likevekt" og som er blitt et standard verktøy innenfor alle områder av økonomisk teori.
Nash-likevekten er den rekken av trekk i et spill som ender med at når du ser hva motstanderen din har gjort, så angrer du ikke på dine egne trekk.


Hole prestegjeld.
Hole prestegjeld var et prestegjeld i Ringerike prosti og dekket Hole kommune i Buskerud. Prestegjeldet har vært eget gjeld siden før svartedauden i 1349, men ble etter denne hendelsen lagt inn under Norderhov prestegjeld. Det ble utfaset i forbindelse med omstruktureringene i Den norske kirke på 2000-tallet.
I 1560 kan man fortsatt lese at det er presten i Norderhov kirke som får tienden. I biskop "Jens Nilssøns" liste fra 1590-årene er Hole fortsatt ført opp som anneks til Norderhov, noe som blir stadfestet også på 1590-tallet. Omkring 1600 blir imidlertid Hole igjen eget prestegjeld.
I lang tid hørte også Lunder kirke på Sokna, Viker kirke i Vestre Ådal og Tyristrand kirke på Tyristrand til Hole prestegjeld, men disse ble senere lagt inn under Norderhov prestegjeld.


Gustavo Kuerten.
Gustavo Kuerten (født 10. september 1976 i Florianópolis, Santa Catarina) er en profesjonell tennisspiller fra Brasil. Han er kjent som «Guga», en vanlig forkortelse for navnet Gustavo i Brasil.
Kuerten begynte å spille tennis som seksåring. Fra han var fjorten år, reiste han verden rundt for å delta i juniorturneringer. Kuerten ble profesjonell i 1995.
Han er først og fremst kjent for sine tre seire i French Open, i 1997, 2000 og 2001. I 1997 slo han de tidligere mesterne Thomas Muster, Jevgenij Kafelnikov og Sergi Bruguera på vei til tittelen. Han var ranket nummer 66 i verden da turneringen begynte, og er med det den nest lavest rankede spilleren som har vunnet en Grand Slam-turnering i tennis for menn.
Han var den første brasilianeren som vant en Grand Slam-turnering. Han avsluttet år 2000 som nummer én på ATP-rankingen, etter å ha vunnet ATP-sluttspillet i Lisboa det året. I finalen slo han Andre Agassi 6-4, 6-4, 6-4. I semifinalen slo han Pete Sampras, og Kuerten ble dermed den første som slo disse to i de to siste kampene av en turnering. Kuerten ble den første sør-amerikaneren som toppet ATP-rankingen ved årsslutt, og ingen har gjort det etter ham.
Kuerten ble plaget med en hofteskade i løpet av de siste årene av sin profesjonelle karriere og spilte derfor lite mot slutten, før han la opp i 2008.
Spillestil.
Kuerten er best på grus, som er det langsomste dekket i tennis. Det betyr at ballen spretter høyt etter at den har truffet bakken, på grunn av friksjonen i underlaget. Kuerten slår med mye overskru fra både forehand- og backhandsiden. Mens de fleste tennisspillerne på touren slår backhand med to hender, gir Kuertens enhåndsbackhand ham spesielt god rekkevidde.


Kaiser-Frazer.
Kaiser-Frazer var et amerikansk bilmerke, stiftet i juli 1945 av Henry Kaiser og Joe Frazer.
Kaiser var en entreprenør, kjent fra byggingen av Hoover-demningen og Liberty-skip. Frazer hadde jobbet seg opp fra mekaniker hos Packard til direktør for Willys-Overland og så Graham-Paige. Når K-F ble stiftet kontrollerte han Graham-Paige Motor Corp., som ikke hadde konstruert en bil siden 1940.
K-F ble stiftet for å konkurrere med de bilfabrikkene som hadde overlevd depresjonen. De største var «de tre store» (General Motors, Ford og Chrysler), med «de fire små» (Nash Motors, Hudson, Studebaker og Packard) litt på sidelinjen.
Planen var å lansere to merker: Kaiser med lav pris, og Frazer med mer luksus. De hadde ingen modeller å starte med, så alle bilene måtte lages fra bunnen av. I januar 1946 var de første bilene klare. K-F kjøpte den enorme bombeflyfabrikken Willow Run i nærheten av Detroit, Michigan. Innen juni samme år var produksjonen i gang, og de første bilene ble lansert som 1947-modeller.
Ting startet bra, med litt mer enn 139.000 solgte 1947-modeller. I 1948 forble modellene de samme, og salget lå på samme nivå. Etter dette ble konkurransen sterkere.
K-F sine biler hadde en ganske svak rekkesekser, der konkurrentene hadde V8-motorer.
Butikken gikk gradvis dårligere, inntil de i 1954 bare klarte å selge 10.097 biler. Bare en håndfull 1955-modeller ble bygget, før produksjonen opphørte og Henry Kaiser sendte utstyret til Argentina. Der ble det etablert en bedrift, "Industrias Kaiser Argentina (IKA)". De produserte Carabela fra 1955 til 1962, men hadde også en produksjon av Willys Aero 2600 og Rural samt lisensproduksjon av Renault Dauphine.
Bilen som blir brukt av Olsenbanden i den første norske Olsenbanden-filmen, er en blå Kaiser.


Colt (våpenprodusent).
Colt er en amerikansk våpenprodusent etablert i 1847.
De produserer hovedsakelig håndvåpen, og da mest pistoler og revolvere. Colt er en av verdens mest kjente og eldste våpenprodusenter. Det mest kjente colt-våpenet er Colt Single Action Army Revolveren (Colt Peacemaker) og pistolen Colt M1911.
Etter økonomiske vansker har Colt lagt om driften og er blitt delt i to selskaper, ett som produserer militære våpen på kontrakt for det amerikanske forsvaret, hovedproduktet er den kjente amerikanske rifla M16 som har vært i bruk siden 1964. I våre dager produseres kortere karabinversjoner av denne rifla, mest kjent er M4.
Det sivile produksjonsselskapet har konsentrert driften om noen få modeller, etter at produksjon og omsetning av Colt håndvåpen sank dramatisk på 1990-tallet.
I våre dager produseres noen få modeller av Colt 1911, noen få modeller av 1873 Model P og en eneste modell av Colts double-action revolvere, Colt Python.
Colt kjøpte Diemaco 20. mai 2005. Diemaco heter nå Colt Canada og produserer flere AR-15 kloner.
Det ser ikke ut til at Colt er i stand til å få tilbake den viktige posisjon man en gang hadde i amerikansk våpenproduksjon, det er fortsatt et åpent spørsmål om man kommer til å bestå etter utløpet av de militære kontraktene som har holdt liv i selskapet siden ca 1995.


Stephen Roche.
Stephen Roche (født 28. november 1959 i Dundrum nær Dublin) er en tidligere irsk syklist. Hans store sesong var i 1987, da han som den andre syklisten noensinne vant Tour de France, Giro d'Italia og VM i landeveisritt samme år. Denne trekløverprestasjonen sees på som den aller vanskeligste innen sykkelsporten og kalles på engelsk "Triple Crown of Cycling". Kun Roche og Eddy Merckx (1974) har vunnet alle disse løpene i ett og samme år.
Roches sønn Nicolas og nevøen Daniel Martin er også profesjonelle syklister.


Drea de Matteo.
Andrea Donna «Drea» de Matteo (født 19. januar 1972) er en amerikansk skuespillerinne som er særlig kjent fra rollen som «Adrianna» i den kjente amerikanske TV-serien "Sopranos", og serien "Joey" hvor hun spiller hovedpersonens søster «Gina». Hun er også kjent for rollen sin som Angie Bolen i dramaserien Frustrerte fruer.
Drea de Matteo ble i 2004 tildelt en Emmy-pris for sin rolle i "Sopranos".


Mary Pierce.
Mary Pierce (født 15. januar 1975 i Montreal, Quebec) er en profesjonell fransk tennisspiller. Da hun var på toppen av karrieren, ble hun regnet som en de mest hardtslående kvinnelige spillerne i tennisens historie.
Pierce har vunnet to singletitler i Grand Slam-turneringer i løpet av karrieren. I 1995 vant hun Australian Open, og i 2000 vant hun French Open. I den samme turneringen vant hun også doubletittelen (sammen med Martina Hingis).


Tunsberg bispedømme.
Tunsberg bispedømme er et bispedømme innen Den norske kirke. Det ble opprettet i 1948, etter at Odelstinget den 24. november 1947 vedtok at Buskerud og Vestfold skulle utgjøre et nytt bispedømme, og at Tønsberg skulle være bispesete. Disse fylkene lå tidligere under Oslo bispedømme.
Alt i 1936 ble det reist spørsmål om Oslo bispedømmes størrelse og håndterlighet, og et bispemøte foreslo å skille ut Buskerud og Vestfold for å lette arbeidet der. Det ble imidlertid ikke noe mer før etter at andre verdenskrig var over, da 250 prester i bispedømmet sendte en henstilling om å ta opp igjen spørsmålet. Blant annet ble det vurdert om et eventuelt nytt bispedømme skulle legges til Drammen eller Tønsberg. Når det ble Tønsberg skyldtes trolig dette byens lange forhistorie, og kanskje det faktum at Drammen var litt for nært Oslo. På Teie utenfor Tønsberg hadde det dessuten vært biskop i tidligere tider.
Den 8. mars 1948 nominerte det nyvalgte bispedømmerådet tre kandidater til det forestående bispevalget. Residerende kapellan Bjarne Skard fikk flest stemmer og ble utnevnt til Tunsbergs første biskop. Han trådte i funksjon 1. juli 1948, og H.M. Kong Haakon VII var tilstede ved bispevigslingen i Tønsberg domkirke 20. juni s.å.
Biskoper i Tunsberg.
Nåværende biskop i Tunsberg er Laila Riksaasen Dahl (f. 1947), som ble utnevnt i statsråd 20. september 2002 og tiltrådte offisielt i stillingen fra mars 2003.


Konglepalmer.
Omtrentlig utbredelse av arter innenfor "Cycadales".
Lepidozamia peroffskyana på New Zealand.
Konglepalmer (latin: "Cycadophyta") er en nakenfrøet plantegruppe som er best representert i Latin-Amerika, men som også forekommer i tropisk Asia, Afrika og Australia, med en rekke habitater i subtropisk og fremfor alt tropisk klima.
Karaktertrekk.
I oppbygningen ligner konglepalmene på både palmer og bregner. Plantene kan vokse i tropene, men også på sand eller på fjell i bergsprekker. De er de eneste frøplanter, i tillegg til Ginkgo, med sædceller som har beholdt bevegeligheten. Noen av artene produserer et neurotoksin som kalles "Beta-methylamino L-alanine".
Flere av artene, for eksempel «sagopalme», brukes som hage- og stueplanter. Mange av artene vokser langsomt og er hardføre.
Utvikling.
Man antar at det en gang i tiden fantes arter av konglepalmer. Det er slekter og underfamilier, men bare regnes med i praktisk botanikk.
Den første til å beskrive gruppen var Johann Georg Christian Lehmann i 1834. Dennis Stevenson (1990) har vært den ledende systematiker for klassifisering av gruppen. Inndelingen i slekter og familier er relativt lite eksakt, og utforskningen av artene er bare i sin begynnelse.
Konglepalmene "(Cycadaceae)" er nordlige og hadde sitt utgangspunkt i Leurasia; de vokser særlig i Kina. Familien "Stangeriaceae" (etter Dr. William Stanger, 1812–1854) stammer trolig fra Gondwana og er sørlige med forekomster i Afrika og Australia og fossiler fra jura i Argentina. Dens slekt "Bowenia" har to levende og to fossile arter, alle i Australia. Slekten "Zamia" har fossile dokumentasjoner fra trias til eocen og vokser i dag kun i Amerika, fra nord til sør på kontinentet. En rekke arter i denne familien, ikke minst av typen "Ceratozamia", er rødlistet og utrydningstruede.
Fylogeni.
"For en mer overordnet fylogeni, se artiklene om karplanter og nakenfrøete planter."
Fylogenien nedenfor bygger i det alt vesentlige på engelsk Wikipedia, samt på Dennis Stevenson (1990).


Strålefinnede fisker.
De strålefinnede fisker utgjør ikke bare hovedvekten av alle fisker, men også av alle virveldyr (målt både i antall arter og i biomasse). De er kjennetegnet ved at de bare har én ryggfinne (ikke to, som f.eks. brusk- eller kvastfinnefisker). Gruppens navn kommer av at finnene støttes av mange "finnestråler" (ikke bare av én som hos kvastfinne- og lungefisker). Denne egenskapen deler de strålefinnede fiskene imidlertid med bruskfiskene.
Sammen med to veldig artsfattige grupper, kvastfinne- og lungefisker, sammenfattes de strålefinnede fiskene ofte som beinfisker.
Stamformen til de strålefinnede fiskene oppsto trolig i ferskvann.


Egentlige beinfisker.
De egentlige beinfiskene hører til de strålefinnede fiskene og omfatter nær 28 000 beskrevne arter, deriblant de fleste fisk med økonomisk betydning. Antallet er forventet å øke til omkring 32 500 arter som følge av mer forskning.
Selv om gruppens stamart ser ut til å ha levd i ferskvann, lever flertallet av dagens arter i havet.
Det marine leveviset må ha oppstått flere ganger uavhengig. Den siste og mest omfattende tilpasningen til havet skjedde for ca. 55 millioner år siden da Acanthomorpha utviklet potensialet til å gyte direkte i havet. Den eldste nålevende gruppen av beinfisk (inkludert de kvastfinnete) med denne evnen er Elopomorpha, som ålene og tarponene tilhører. Samtlige av de mer primitive beinfisk og mange av de mer moderne er nødt til å gyte i ferskvann (blåfisken er riktignok fullstendig marin, men den føder levende unger i stedet for å gyte).
Gruppen er veldig variert og forekommer i alt fra små bekker til dyphavet, fra –2°C kaldt vann under den antarktiske isen til tropiske korallrev eller mangroveskoger, og til og med i varme kilder som er to til tre ganger saltere enn havvann.
Mens det fins flere arter som er mindre enn 1 cm lange og under 1 g tunge, blir sildekongen 8 m lang og månefisken 900 kg tung.
Blant egenskaper som er unike for de egentlige beinfiskene, kan man nevne at kroppen som regel er dekt av elasmoide skjell, som er tynne og har en annerledes oppbygning enn de mer opprinnelige cosmoide og ganoide skjellene. I halen har antallet virvler blitt redusert fra ti, som hos andre strålefinnede fisker, til to.


Lungefisker.
Lungefiskene er en fiskegruppe som forekommer i elver og sumper i tørre strøk i Afrika ("Protopterus"-artene), Australia ("Neoceratodus") og Sør-Amerika ("Lepidosiren"). Lungefiskene har, som navnet antyder, lunger, og kan puste luft i tillegg til å bruke gjeller som andre fisk.
Bygning og levevis.
Bortsett fra den australske arten tåler lungefiskene at elvene eller sumpene tørker ut fullstendig ved å grave seg ned i mudderet. De afrikanske artene omgir seg også med en kokong som skilles ut av huden. En tilsvarende kokong er enda ikke påvist hos den sør-amerikanske lungefisk.
De kan overleve dette i flere måneder ved å puste med lungene, og ofte er gjellene hos voksne individer så tilbakedannet at de er helt avhengige av lungene også i oksygenrikt vann.
I likhet med blåfisken er de utstyrt med elektroreseptorer. Skjelettet er redusert og består for det meste av brusk. En rekke særtrekk ved dyrene tyder på at de nåværende formene er preget av pedomorfose.
Unike fellestrekk for lungefiskene er bl.a. de karakteristiske tannplatene og en sammenhengende finnesøm som dannes av ryggfinnene, hale- og gattfinnen. De har også det største genomet som så langt er påvist hos noe virveldyr.
Reproduksjon.
Hunnen hos afrikansk og sør-amerikansk lungefisk gyter eggene i et reir som hannen siden beskytter frem til klekkingen. Autralsk lungefisk gyter eggene direkte på bunnen og overlater deretter eggene til seg selv. Yngelen, igjen med unntak av den australske arten, har som bikirer og de fleste amfibier ytre fjærformete gjeller, som i noen tilfeller også delvis beholdes hos voksne individer.
Slektskap med de landlevende virveldyrene.
Lungefisker er søstergruppen til de landlevende virveldyrene (dvs. de nærmeste nålevende slektninger). Derfor har de også flere egenskaper som de kun deler med dem.
Blant disse er hjertets anatomi med inndeling i flere kamre, lymfesystemet og «det lille kretsløpet» med lungevener.
Lungene selv hører imidlertid "ikke" til disse egenskapene, selv om gruppen er oppkalt etter dem. Også andre alderdommelige fiskegrupper (f.eks. bikirer og dynnfisken) er utstyrt med lunger istedet for en svømmeblære, noe som regnes som et opprinnelig trekk for beinfiskene. Den sør-amerikanske og de afrikanske artene har i likhet med bikirene og de landlevende virveldyrene to lunger, mens den australske lungefisk, samt alle andre fisk der lunge/svømmeblære forekommer, kun er utstyrt med en enkelt.


Firbente virveldyr.
Firbente virveldyr, firefotinger eller tetrapoder (Tetrapoda, av gresk "tetra podes" – fire føtter) er betegnelsen på de virveldyr som kan leve på land, og har føtter (derav navnet), ikke finner. De puster med lunger som voksne, selv om amfibiene puster med gjeller som rumpetroll.
Utviklingen av øret.
Med unntak av salamandere og ormepadder har alle firbente virveldyr ører med trommehinne. Videre har det foregått en del evolusjonære endringer i mellomøret, som var nødvendig for å kunne oppfange lydbølger i luft.
Søylebeinet hos panserpadder var stort og tungt og ville ikke vært i stand til å overføre svake vibrasjoner. Det er derfor tvilsomt om de første tetrapodene kunne oppfatte luftbåren lyd i det hele tatt. Trommehinne ser ut til å ha utviklet seg separat hos springpadder (salamandere og ormepadder har ikke trommehinne). Ører kan ha oppstått hos urkrypdyrene og sidenblitt arvet av pattedyrliknende krypdyr og sauropsider, eller de kan ha oppstått separat i de forskjellige linjene.
Indre nesebor.
De er også utstyrt med choaner (indre neseåpninger), et trekk ingen andre virveldyr et utstyrt med, selv om lungefiskene har utviklet lignende strukturer. Disse mangler imidlertid tårekanal. Slimålenes ene neseåpning åpner seg inn i munnhulen, og havmusenes nesespalter er i stand til å lede vann inn i munnen, men dette er eksempler på analog utvikling der like trekk er utviklet separat i forskjellige grupper, og har ingenting med choanene hos tetrapoder å gjøre.
Utvikling av hjerte og det lille kretsløp.
Hos de fleste fisk har hjertet et enkelt forkammer. Etter hvert utviklet de firbente virveldyrenes forfedre en delingen av hjertets opprinnelig enkelte forkammer i to forkamre Denne delingen av forkammeret skyldes at lunger stadig ble viktigere etterhvert som de tidlige tetrapodene tilbrakte mer tid på land. En egen lungevene fraktet oksygenrikt blod fra lungene/svømmeblæra til et «ekstra» forkammer. Dette forkammeret pumper det oksygenrike inn i hovedkammeret.
Grupper med tilbakedannede egenskaper.
Enkelte grupper landlevende virveldyr mangler en eller flere av disse egenskapene. Slanger, ormepadder og hvaler er uten bein og broøglen er uten trommehinne. Dette skyldes at at disse gruppene har mistet disse egenskapene gjennom evolusjonære "tap". For hvaler og slangers del skyldes dette at de har vendt tilbake til havet (og slanger opp på land igjen). Disse gruppene stammer likevel dyr som har hatt de respektive egenskapene.
Tetrapodenes evolusjon.
a> regnes ikke lenger som tetrapodenes umiddelbare stamfarDe første tetrapodene antas nå å ha utviklet seg kystnært i brakkvanns- og marine omgivelser, og i nærliggende ferskvannssumper.
Tidligere trodde man at "Tiktaalik" var det første indikasjon på tetrapoder, fra tidlig Devon. Men nylig ble det oppdaget svært vel bevarte og sikkert daterte rekker av fotatrykk bevart i marin leire i Zachełmie, i Polen. Fotavtrykkene er datert til å være 395 millioner år gamle, 18 millioner år eldre enn det eldste kjente fossil.
Noen spor viser seks tær og vitner om at dyret hadde evnen til å gå på land. I tillegg viser sporene at dyret kunne bøye armer og ben forover. Denne bevegelsen ville vært umulig for fisk som "Tiktaalik". Dyret som laget sporet anslås å ha vært opp til lang med fotavtrykk opp til 26 cm brede, selv om de fleste sporene er bare 15 cm brede.
Den gang sto havnivået høyere enn i dag, og store deler av kontinentene var oversvømmet med grunne hav, brakkvannsumper og store elveleiesystemer.
Lungene utviklet seg fra svømmeblæren. Primitive beinfisk har en åpning fra svelget til svømmeblæren, og kan bruke den som lunger på samme måte som lungefisk. Beina utviklet seg fra bryst- og bukfinnene. De første tetrapodene levde på grunt vann og var ganske flatbygde. De bruke de kraftige kvastfinnene til å ta seg over grunner eller å dra seg opp på land etter mat. Etterhvert utviklet de evnen til å leve større deler av livet på land. Den felles stamarten for de landlevende virveldyr lignet mest på dagens amfibier, og la egg som klekket til rumpetroll med gjeller. De var altså fortsatt avhengig av vannet for egglegging og fosterutvikling.
Disse tidlige panserpaddene gav i Karbon opphav til urreptilene, som igjen gav opphav til de øvrige nålevende tetrapodene (krypdyr, fugler og pattedyr). Panserpaddene overlevde langt inn i Mesozoicum, og i Trias gav de opphav til de moderne amfibiene (Lissamphibia).
Om vi bare regner med de nålevende gruppene, er amfibiene søstergruppen til de resterende landlevende virveldyrene (amnioter).


Hjernehinne.
a>. På figuren ses disse avbildet (tysk)
Hjernehinnene er et hinnesystem som omslutter hjernen. Det består av tre lag: dura mater, arachnoidea, og pia mater.
Subarachnoidalrommet er mellomrommet som normalt finnes mellom arachnoidea og pia mater. Rommet består av cerebrospinalvæske og bindevev formet som et nettverk.
Dura mater er vanligvis festet til kraniet, spindelvevshinnen (arachnoidea) er festet til dura mater, og pia mater er festet til hjernen. Når dura mater og spindelvevshinnen separeres ved skade eller sykdom, dannes et rom mellom som kalles subduralt rom (subdural space).
Et subduralt hematom er derfor separasjonen av spindelvevshinnen fra dura mater. De små årene som holder dura mater og spindelvevshinnen sammen ryker, og blod lekker ut i det subdurale rommet. Andre medisinske tilstander som påvirker hjernehinnene, er blant annet hjernehinnebetennelse(meningitt), en infeksjon forårsaket av virus eller bakterier.


Ringerike (landskap).
Ringerike (av norrønt "Hringariki", som betyr "ringernes rike") som landskapsområde (i noen sammenhenger også kalt Ringeriksregionen, Ringeriksdistriktet og Ringerikstrakten) omfatter i dag geografisk kommunene Hole og Ringerike i Buskerud fylke.
Historie.
Når det snakkes om "Ringerike" i gamle kilder, eksempelvis i kongesagaene, omfatter det også områder i dagens Modum, spesielt i tilknytning til Tyrifjorden, og deler av Sigdal og Krødsherad. Tidligere skal Ringerike ha utgjort en "tridjung" (tredjepart) i det gamle Haðafylki, som også inkluderte Hadeland (som på den tiden også inkluderte store deler av Land) og Toten. Senere ble regnemåten med tredjedeler omgjort til fjerdeparter og Land skal ha blitt egen fjerdepart i fylket. Det finnes imidlertid ingen referanser til fylker i Oplandene før på 1270-tallet, så det er uklart om Haðafylki, Heinafylke og Raumafylke faktisk eksisterte eller om de ble «skapt» gjennom kongesagaene. Allikevel har nok Oplandene hatt en fylkeslignende inndeling som ligner, men de var kanskje ikke definert på samme måte som andre fylker i landet på den tiden.
Ringerike nevnes som et betydelig område en rekke ganger i historiske kilder, ikke minst i forbindelse med riksdannelsen i Norge. Av de mer betydningsfulle personene som skal ha hatt tilhold på Ringerike var småkongen Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre som samlet Norge til et rike. I følge Snorre hadde Halvdan Svarte sitt sete på Stein gård i Hole, men i andre samtidige kilder nevnes ikke gården, bare Ringerike. På Stein ligger imidlertid en stor gravhaug som er kjent som Halvdanshaugen på Stein og godt kan vise seg å være etter kong Halvdan. Også Olav den Hellige vokste opp på Ringerike, og halvbroren hans, Harald Hardråde, var både født og vokste opp her. Begge ble konger over Norge og knyttes av Snorre til Stein gård. På Tornberg (Tandberg i Norderhov) ble også trolig jarl Alv Erlingsson født en gang på 1200-tallet. Far hans var lendmann Erling Alvsson, som ble baron i 1277, hvis foreldre var lendmann Alv Erlingsson og Ingeborg Bårdsdatter av Rein (søster til hertug Skule Bårdsson).
Geografi og topografi.
Det moderne Ringerike omfatter størsteparten av Krokskogen og områdene vestenfor og nordvestover, inkludert størstparten av Tyrifjorden og Holleia, hele Soknedalen (med Strømsoddbygda og Brekkebygda) og Ådal. Områdene rundt Tyrifjorden og bunnen av dalførene nordenfor preges av landbruk i lavstrøkene og barskog på høydedragene. Vest i Ådal preges landskapet av Ådalsfjellene, som når opp mot mer enn 1 100 meters høyde og preges av snaufjell på toppene. Foruten Hønefoss og nærområdene rundt byen og noen mindre tettsteder er bebyggelsen spredt og preget av bondegårdsbebyggelse. Landbruket preges av skogbruk og kornproduksjon på bygdene, i sør også av grønnsak- og fruktproduksjon.
Dagens distrikt.
Distriktet har til sammen 34 630 innbyggere (1. juli 2009) og et areal på 1 750 kvadratkilometer.
Ringerike tilhører Ringerike tingrett under Borgarting lagdømme og Ringerike prosti under Tunsberg bispedømme. Distriktet er også en av NHOs næringsregioner. Kommunene deltar i regionrådet "Samarbeidsrådet for Ringeriksregionen" sammen med Jevnaker i Vestoppland. Området utgjorde det tidligere Ringerikes fogderi. Regionsenteret er byen Hønefoss.


Epilepsi.
Epilepsi kjennetegnes av spontane epileptiske anfall grunnet en funksjonsforstyrrelse i hjernens nerveceller. Det finnes en rekke forskjellige epileptiske anfall. Noen hvor vedkommende bevarer bevissthet og andre hvor man får større eller mindre grad av bevissthetstap. Epilepsi kan være en selvstendig tilstand uten at man kan påvise noe årsak, men er i mange tilfeller et symptom til bakenforliggende andre funksjonsforstyrrelser eller forandringer i hjernen.
Årsaken til epilepsien varierer altså fra person til person, og kan være nær sagt alle former for sykdom eller skade i hjernen. I over halvparten av tilfellene klarer en ikke å påvise noen sikker årsak. Et epileptisk anfall er uttrykk for en forbigående funksjonsforstyrrelse i hjernen. Denne skyldes en plutselig og ukontrollert forstyrrelse av hjernebarkens elektriske aktivitet.
Omtrent 70% av mennesker med epilepsi blir anfallsfrie med medikamentell behandling. Om epilepsien ikke kan bringes under kontroll med medisiner, kan noen pasienter behandles med kirurgi, eller vagus nervestimulator. Dersom den underliggende tilstanden kan behandles, for eksempel med kirurgi, kan epilepsien bedres eller forsvinne.
Førstehjelp ved krampeanfall (GTK).
1 – Vær rolig. Anfallet gir ikke smerter og går oftest over av seg selv i løpet av 2-3 minutter.
2 – Sørg for at vedkommende ligger mest mulig bekvemt, samtidig som du beskytter hodet mot støt.
3 – Stikk IKKE noe mellom tennene – det kan gi tannskader. Gi heller ikke drikke.
4 – Forsøk ikke å stanse krampene eller å "gjenopplive" vedkommende. La vedkommende være i fred til anfallet har gått over av seg selv. Når krampene har gitt seg, er det viktig å sørge for frie luftveier.
5 – Legehjelp eller sykehusinnleggelse er bare nødvendig om vedkommende har skadet seg eller anfallet er langvarig (mer enn 5 minutter) – eller dersom det kommer flere anfall i serie uten oppvåkning mellom.
Førstehjelp ved mindre anfall.
Vær rolig, sørg for at personen ikke skader seg selv – bli ved personene til han har gjenvunnet full bevissthet og klarer seg selv.
Det fins om lag 40 ulike typer epileptiske anfall. De har vanligvis varighet fra få sekunder til flere minutter. Epileptiske anfall deles hovedsakelig opp i to kategorier: partielle anfall (påvirker kun en del av hjernen) og generaliserte anfall (angis å påvirke hele hjernen).
Enkle partielle anfal (EPA).
Disse anfallene varierer svært i utforming avhengig av hvilket område i hjernen de springer ut fra. Anfallene kan f.eks. arte seg som rykning i en hånd, rar følelse i benet, underlig smak, lukt eller sug i magen. Enkelte har også psykiske symptomer som angst eller frykt. Felles for denne anfallstypen er at bevisstheten hele tiden er bevart.
Komplekse partielle anfall (KPA).
Også disse anfall kan variere svært i utforming.Felles for KPA er at bevisstheten er redusert. Pasienten blir fraværende, stopper ofte å snakke, kan fomle med klærne, gjøre tyggebevegelser, fukte leppene, svelge, repetere om og om igjen ting de holder på med. Noen kan reise seg og gå litt planløst rundt.
Partielle anfall med sekundær generalisering.
Både enkle og komplekse partielle anfall kan gå over i et generaliserte anfall, oftest et GTK anfall.
Absencer.
Absencer (tidligere kalt: Petit mal) er kortvarige episoder med bevissthetstap der pasienten plutselig stopper med det han holder på med og ikke svarer på tiltale. Absencene varer bare noen få sekunder og kan opptre mange ganger daglig. Sees oftest hos barn.
Myoklonier.
Kortvarig rykninger av et par sekunders varighet oftest i armene og skuldrene. Pasienten er bevisst under anfallet.
GTK-anfall (krampeanfall).
Pasienten mister bevisstheten, faller, stivner først i kroppen for deretter å få kramper både i armer og ben. Under anfallet vil pustebevegelsene stanse, det kan komme fråde fra munnen og av og til kan det være ufrivillig avgang av urin og avføring.
Toniske anfall.
Kroppen stivner, oppadgående bevegelse med øynene, utvidete pupiller, endret pustemønster.
Atoniske anfall.
Korte tap av muskelkraft og bevissthet fører til plutselige fall.
Status epilepticus.
Dersom de vanlige anfallene ikke gir seg etter 5-10 minutter, eventuelt etter gitt diazepam rektalt(i endetarmen), bør lege og ambulanse tilkalles med henblikk på innleggelse på nevrologisk avdeling, eventuelt medisinsk avdeling om nevrologisk avdeling er langt unna. Status epilepticus er et sjeldent forekommende langvarig anfall som kan trenge intensiv medikamentell behandling for å stoppe anfallet. Langvarige status epilepticusanfall kan være livstruende.
Historie.
Epilepsi ble først beskrevet av «legevitenskapens far» Hippokrates ca 400 år f.kr. som en somatisk lidelse. Dessverre gikk hans viten i glemmeboken og personer med epilepsi har opp gjennom historien blitt behandlet med alt fra kastrasjon til lobotomi. Svært mange har også blitt brent på bål som hekser på grunn av andres frykt for epilepsidiagnosen.
Etiologi og patogenese.
En rekke forskjellige sykdommer og utløsende faktorer kan fremkalle epilepsi, og en del sykdommer kjennetegnes ved epileptiske anfall. Epilepsi deles etiologisk (årsaksmessig) i to hovedgrupper, idiopatisk epilepsi og symptomatisk epilepsi.
Anfallsutløsende årsaker.
Anfall kan utløses av en rekke forskjellige saker. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette ofte er forskjellig fra person til person. Søvnmangel, menstruasjon/eggløsning hos kvinner, stress og lavt blodsukker er vanlige anfallsutløsende årsaker. Ca 5% av epilepsipasientene får anfall utløst av kraftig blinking med lys. Blitslys og lysshow ved enkelte konserter kan fremkalle epileptiske anfall.
Idiopatisk epilepsi.
Med "ideopatisk" menes det at man ikke kan finne noen påvisbar skade eller annen klar årsak til sykdommen. Dette er slett ikke uvanlig ved epilepsi. Man tror at mange av disse epilepsiene har en genetisk bakgrunn.
Symptomatisk epilepsi.
Symptomatisk epilepsi betyr at epilepsien har en klart definert årsak. Et eksempel på dette kan være epilepsi som oppstår etter et hjerneslag, en trafikkulykke eller ved fødselsskader. Ofte kan det påvises skadet hjernevev med billeddiagnostikk som CT, MR, SPECT eller scintigrafi. Hjernesvulster utløser ofte epiletiske anfall.
Kryptogen epilepsi.
Med "kryptogen epilepsi" menes epilepsi hvor man mener det er en kjent årsak, men hvor årsaken ikke kan identifiseres gjennom billeddiagnostikk.
Diagnostikk.
a> som viser karakteristiske "spike-wave potensialer" og "polyspikes ", som ofte ses ved epilepsi. Pasienten har her trolig en fjernhet
Diagnosen epilepsi stilles ved anamnese-gjennomgang, klinisk undersøkelse og vanligvis understøttet av medisinske undersøkelser som f.eks. EEG og MR.
Klassifisering.
International League Against Epilepsy (ILEA) foreslo i 1981 en klassifikasjon av de epileptiske anfallene. Denne ble noe justert i 1985 og i 1989, men er aldri blitt offisiell klassifikasjon. På tross av dette er forslaget i bruk over hele verden. Den bygger på både anfallenes utseende og på EEG. Klassifikasjonen tok utgangspunkt i at anfallene kunne utgå fra hele hjernen såkalt generaliserte anfall eller fra en liten del av hjernen partielle anfall'". Anfallets utforming ("semiologi") har sammenheng med hvilke del av hjernen som påvirkes under anfallet. En enkel måte å forklare dette på er at dersom anfallet påvirker de deler av hjernen som har med bevegelse av hånd eller fot så kan det føre til at personen får rykninger i en hånd eller en fot.
Det er nå internasjonalt antatt at et skille mellom partielle og generaliserte anfall er kunstig og ikke gjenspeiler den kliniske virkelighet. Det er ikke sikkert vist at fullstendig generaliserte anfall finnes. På den andre siden er det økende belegg for at partielle anfall også har patologisk hjerneaktivitet i andre områder enn de som gir symptomer.
Medikamentell behandling.
Omtrent 70 % av pasienter med epilepsi blir anfallsfrie ved bruk medisiner. Antiepileptika er en hel gruppe medisiner. De gamle er fenemal, fenytoin og karbamazepin. Det er mange nyere antiepileptika som også benyttes i behandlingen av alvorlige psykiatriske tilstander.
Under langvarige anfall er det vanlig å gi Stesolid diazepam som oppløsning i endetarmen. Medikamentet suges opp raskere fra endetarmen enn om det ble gitt intamuskulært, siden væske i muskulaturen tar endel tid å gå over i blodet. Mange mennesker med epilepsi har diazepamoppløsning i lomma, eller/og på alle vanlige oppholdsteder. For barn med epilepsi kan foreldre, andre nære slektninger, venners foreldre, lærere og barnehagepersonell bli utstyrt med slike rektioler/miniklyster. I dag finnes også Epistatus midazolam som kan gis i munnen.
Kirurgisk behandling ved epilepsi.
Kirurgisk behandling kan være et alternativ for en del pasienter som ikke blir anfallsfrie med medisiner. I Norge behandles årlig 30 – 40 pasienter med kirurgi for sin epilepsi. Av disse blir 50 % – 80 % anfallsfrie – avhengig av type epilepsi. Ved epilepsikirurgi forsøker man å stoppe epilepsien ved å fjerne det epilepsigivende området i hjernen som kalle epilepsigivende fokus. Hvis det ikke foreligger et avgrenset område som kan fjernes, kan man i noen tilfeller utføre inngrep for å hindre at epileptisk aktivitet skal spre seg i hjernen og på dette vis kan man begrense omfanget av anfallene. En viktig forutsetning for epilepsikirurgi er at man kan finne et klart avgrenset område i hjernen hvor anfallene starter og som er mulig å operere uten å påføre pasienten tilleggsproblemer. Best effekt av epilepsikirurgi har man oppnådd når man kan påvise et epileptisk fokus i tinninglappene, men man kan også oppnå god effekt ved operasjon av andre områder av hjernen.
Epilepsikirurgi er i Norge en landsfunksjon ved Oslo universitetssykehus. Epilepsisenteret – SSE (Spesialsykehuset for epilepsi) i Bærum har landsfunksjon for utredning av pasienter før epilepsikirurgi og for behandling av visse grupper epilepsipasienter.
Vagus stimulator.
Omtrent 50 pasienter får årlig operert inn en vagus-nervestimulator. Disse tilbys til pasienter som ikke blir anfallsfrie på medisiner og hvor man ikke kan tilby kirurgi. Femti prosent av pasientene har glede av stimulatoren og noen blir helt anfallsfrie.
Regulering av kosthold.
Ketogen diett anvendes en del. Dette er en vanskelig behandling å gjennomføre, men har god effekt for noen pasienter.
Epilepsi og svangerskap.
De aller fleste kvinner med epilepsi kan bli gravide og få friske barn, men det skjer store endringer i kroppen hos en gravid kvinne. Mengden av enkelte hormoner i kroppen øker enormt. Hos enkelte resulterer dette i færre anfall, mens opplever at anfallene kommer hyppigere.
Flere medikamenter vil på grunn av endringer i nedbryting og utskillelse få kraftig endret blodkonsentrasjon hos gravide. Dette kan medføre flere anfall. Enkelte antiepileptika kan være skadelig for fosteret og kan berettige redusert bruk av forebyggende medisiner under et svangerskap.
Epilepsi ved bilkjøring og flyging.
Siden pasienten under et anfall gjerne ikke har tilstrekkelig bevissthet for å styre bil, fly eller andre farlige maskiner må pasienten slutte med bilkjøring, flyging og bruk av farlige maskiner når epilepsien gir sine første tegn.
Ved søknad om flysertifikat og seilflysertifikat må den nærmeste pårørende gi egen skriftlig erklæring om at kandidaten ikke har hatt kramper eller bevisstløshet. I lovverket har leger plikt til å melde om epilepsi til fylkeslegen i forhold til sertifikat for bil, og til Legenemnda for flygere i forhold til flysertifikat. Ved anfallsfrihet i ett år eller i tilfeller hvor anfallene ikke anses å påvirke evnen til bilkjøring kan mennesker med epilepsi få igjen sertifikat for bil.


Elektrokortikografi.
Elektrokortikografi er registrering av hjernens elektriske aktivitet direkte på hjernes overflate. Registreringen foregår vanligvis med "strip-elektroder" som er tynne plastbånd med 4-6 elektroder med en centimeters mellomrom eller med "Matte"(i de fleste andre land kalt "Grid"). "Matte" er en tynn plastplate med opp til 8x8 elektroder (dvs 64 elektrodepunkter). Registreringene kan foregå under hjerneoperasjoner eller elektrodene kan opereres inn og pasienten går med dem i inntil flere uker (ofte kalt "intrakraniell registrering" eller "subdurale elektroder" da de ofte plasseres under den harde hjernehinnen duramater) for at man skal kunne registrere epileptogen aktivitet. Ved noen tilfeller vil man stikke tynne elektroder inn i hjernen for å undersøke strukturer man ikke kommer til med "subdural elektroder". Se også elektroencefalografi.


Jim Courier.
Jim Courier (født 17. august 1970 i Sanford, Florida) er en tidligere amerikansk tennisspiller.
I løpet av karrieren kom han tre ganger til finalen i French Open, og vant turneringen i 1991 og 1992. Han var spesialist på langsomme underlag, og vant også Australian Open i 1992 og 1993. Ved de andre Grand Slam-turneringene i New York og Wimbledon kom han til finalen en gang (henholdsvis i 1992 og 1993), men uten å vinne.
Couriers varemerke var baseballcapsen, som han alltid spilte i.


Patrick Rafter.
Patrick Michael Rafter (født 28. desember 1972) er en tidligere australsk tennisspiller.
Han vant US Open i 1997 og 1998. I 2000 kunne han ha blitt den første australske vinneren av Wimbledon-turneringen siden Pat Cash, men han tapte finalen mot Pete Sampras. I 2001 tapte han igjen finalen, denne gang mot Goran Ivanišević.
Rafter vant doubleturneringen i Australian Open i 1999.
I Davis Cup kom han til finalen med det australske laget i 2000 og 2001, men begge gangene ble det tap, mot Spania i 2000 og mot Frankrike i 2001.
Han la opp som tennisspiller i 2002.


Klinisk nevrofysiologi.
Historikk.
Spesialiteten i klinisk nevrofysiologi ble opprettet i Norge i 1957. Så sent som i 1970 var det kun syv godkjente spesialister i klinisk nevrofysiologi
. Mange land har ikke egen spesialitet i klinisk nevrofysiologi, og denne rollen fylles av nevrologer (bl.a. USA og Tyskland). Andre land som har klinisk nevrofysiologi som egen spesialitet er UK, Sverige, Finland, Spania og Italia. Det er 48 personer som er godkjent som spesialister i klinisk nevrofysiologi i Norge (per 30.11.2009). Kliniske nevrofysiologer samarbeider tett med mange spesialister, men først og fremst nevrologer, nevrokirurger og ortopeder. Derfor er flere enn 3 av 4 norske kliniske nevrofysiologer også spesialister i nevrologi.
Institusjoner som har spesialister i klinisk nevrofysiologi.
Listen under viser hvilke institusjoner som tilbyr konsultasjon hos spesialist i klinisk nevrofysiologi. En del av disse er offentlige eller har avtale om offentlig refusjon mens en del er helt private, dvs. uten avtale om driftsavtale med NAV


Økonom.
Økonom er en betegnelse som i moderne norsk brukt alene vanligvis brukes synonymt med samfunnsøkonom (tidligere kalt sosialøkonom), det vil si en person med universitetsutdannelse på høyere nivå i det samfunnsvitenskapelige faget samfunnsøkonomi.
Økonom kan ikke brukes om høyskoleutdannelsen siviløkonom, men det kan brukes etter en fullført treårig Bachelorutdannelse innen økonomi og ledelse/administrasjon. Bruken av ordet økonom er enklere på engelsk, hvor economist betyr samfunnsøkonom.
Økonomer jobber innen mange samfunnsområder, blant annet i akademia, i forvaltningen og i den private sektor.
Andre betegnelser som inneholder ordet «økonom».
Brukt med ulike prefiks kan ordet «økonom» også inngå i andre betegnelser, slik som «husøkonom», «husholdningsøkonom», «bedriftsøkonom»/«siviløkonom». Disse begrepene har ikke noe direkte med hverandre å gjøre annet enn å inneholdet ordet «økonom».
Husholdningsøkonomi var i sin tid et fag på husmorskolen, mens husøkonom er tittel på en institusjonsansatt som tidligere ble kalt oldfrue.


Statens lånekasse for utdanning.
Statens lånekasse for utdanning, gjerne forkortet til Lånekassen, er en norsk statlig etat under Kunnskapsdepartementet. Lånekassen gir økonomisk støtte til utdanning gjennom stipender og lån. Hovedmålet er å gjøre utdanning mulig, uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn og økonomisk eller sosial situasjon.
Organisasjon.
Hovedkontoret ligger i Oslo, mens regionkontorene i Tromsø, Trondheim, Ørsta, Bergen og Stavanger.
Studier.
Dyre Røseth, "Effektivitet og fordeling – Lånekassen som utdanningspolitisk redskap 1947-2003", (2003)
Omhandler endringer i støtteformer, dens omfang og rolle i norsk etterkrigstid.


Chris Hani.
Chris Hani, eg. Martin Thembisile Hani (født 28. juni 1942, død 10. april 1993) var leder av det sørafrikanske kommunistpartiet SACP etter Joe Slovo. Hani var en innbitt motstander av det hvite apartheidstyret. En tid ledet han også "Umkhonto we Sizwe", Nasjonens spyd, den væpnede grenen til Den afrikanske nasjonalkongressen, ANC.
Hani ble sett på som en klar kronprins i ANC og dermed en aktuell arvtaker til Nelson Mandela.
Han ble drept utenfor hjemmet sitt i Dawn Park i Boksburg i Gautengprovinsen i 1993. Drapet førte nesten til borgerkrigsaktige tilstander i Sør Afrika, og til en av de alvorligste krisene i prosessen frem mot de demokratiske valgene i 1994. To hvite ekstremister ble dømt for drapet.
I 1997 ble "Baragwanath Hospital", et av verdens største sykehus, omdøpt til "Chris Hani Baragwanath Hospital", til minne om Chris Hani.


The K Club.
The K Club er en golfklubb med tilhørende hotell i Straffan i Kildare i Irland. Klubben har to 18-hullsbaner: Palmer Course og Smurfit Course. Begge er tegnet av Arnold Palmer, hver med sine egne særegenheter. The K Club er åsted for den årlige turneringen Smurfit European Open på Europatouren. I 2006 arrangeres Ryder Cup på Palmer Course.


Royal Lytham & St. Annes Golf Club.
Royal Lytham & St. Annes Golf Club er en golfklubb i Lytham St. Annes i det engelske fylket Lancashire.
Klubben ble grunnlagt i 1886. Klubbens nåværende golfbane ble anlagt i 1897. Den er en av verdens mest kjente og velansette linksbaner, og har blant annet vært åsted for The Open 10 ganger og Ryder Cup to ganger.


SS «Sørlandet».
SS «Sørlandet» er en fullrigger og et tidligere skoleskip som opprinnelig ble drevet av Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution som i dag er etterfulgt av Sjøaspirantskolen. Skipet ble bygd for å brukes til grunnleggende fagopplæring av sjøfolk, og er i dag verdens eldste operative fullrigger.
Bygging og de første tokt.
«Sørlandet» er byggenummer 1 fra Høivolds Mek. Verksted i Kristiansand. «Sørlandet» var det første norskbygde seilskipet i stål bygd som skoleskip. Skipet var 210 fot langt (64,2 m), en tremastet fullrigger uten motor. Det gikk av stabelen i 1927 og hadde da en bruttotonnasje på 588 tonn.
En donasjon fra skipsreder O.A.T. Skjelbred, et legat på 25 000 pund sterling, var grunnkapitalen i institusjonen og finansierte byggingen av skipet.
Jomfruturen i 1927 gikk til Oslo hvor skipet ble inspisert av Kong Haakon og Kronprins Olav. Senere samme år var «Sørlandet» for første gang på tokt til utlandet der London var målet.
Som det første norske skoleskipet krysset «Sørlandet» Atlanteren i 1933 og gikk til Chicago hvor hun var det norske innslaget på utstillingen «A Century in Progress».
Krigsår.
Under andre verdenskrig ble «Sørlandet» tauet til Kirkenes hvor skipet gjorde tjeneste som kullager og fangeskip. «Sørlandet» sank i Kirkenes havn etter å ha blitt truffet under et flyangrep. Skipet ble senere hevet. Frem mot krigsslutt fungerte «Sørlandet» som losjiskip for tyske ubåtmannskaper. Skipet fikk brakkeoverbygning og også innredningen ble bygd om. Baugsprydet ble kappet. Skipet lå som depotskip da krigen sluttet.
Da det etter krigen etter hvert ble tilgang på de nødvendige materialer, ble «Sørlandet» reparert ved verftet som hadde bygd skipet. Skroget var solid, men skipet måtte gjennom en omfattende og kostbar gjenoppbygging før det igjen kunne heise seil i 1948.
Først i 1958 ble skuta utstyrt med motor og propeller.
På private hender.
«Sørlandet» ble utrangert som skoleskip i 1974 og solgt til skipsreder Helmer Staubo i Oslo. Skipet ble registrert i Arendal og lå for anker i Kilsund fram til 1977 da det ble kjøpt tilbake til Kristiansand av Skjelbreds rederi – som også hadde finansiert byggingen 50 år tidligere.
Nye opplærings- og opplevelsestokt.
I 1980 gjennomgikk skipet en total oppussing. Fra 1981 har skipet vært eid av Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet. Fra 1980 til 1983 var skuta eneste norske skoleskip i drift og var først ute med åpne tokt for både ungdom og eldre av begge kjønn. I 1981 krysset hun Atlanteren fire ganger og utførte en serie seilaser mellom Bermuda og Boston i tillegg til filmoppdrag i New York.
To ukers Nordsjøtokt ble så en vanlig driftsform i noen år.
I 1982 besøkte skuta ca 60 havner langs norskekysten nord til Kirkenes med utstillingen "Kvinner i kystkulturen". Til sammen 83 000 besøkende var om bord for å se utstillingen.
I 1986 gjennomgikk skipet igjen restaurerings- og oppussingsarbeider og krysset igjen Atlanterhavet i forbindelse med 100-årsjubileet for Frihetsgudinnen i New York. På ettersomrene fra 1986 til 1988 fikk ca 500 av Marinens befalselever sin første sjøtjeneste på tre ukers seilas og sjømannsopplæring på «Sørlandet».
Frem til 1996 hadde Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet samarbeid med Sjøforsvaret, Rederiforbundet og Aetat om en serie seks ukers kurs i sjømannskap.
Vinteren 1995/96 gjennomførte skipet en serie tokt til tropiske farvann i Karibien. Også siden er «Sørlandet» drevet med vinterseilaser i karibiske farvann kombinert med transatlantisk kryssing på våren og andre toktopplegg i mer hjemlige farvann sommerstid.
Sammen med de andre skoleskipene «Christian Radich» og «Statsraad Lehmkuhl» var Sørlandet tilstede i Oslo for markeringen av 100 års jubileumet for unionsoppløsningen.
Høsten/Vinteren 2010/11 gjennomførte «Sørlandet» et 8 måneder langt tokt med den kanadiske skolen West Island Colleges under navnet Class Afloat. Om bord befant det seg en flytende skole med ca. 50 elever. Toktet gikk fra Norge via Frankrike, Portugal, Spania, Italia, Marokko, Senegal, Kapp Verde, Trinidad og Tobago, Colombia, Costa Rica, Belize, Cuba, Den Dominikanske Republikk, Bermuda, Azorerne, Spania, Belgia, Tyskland, Danmark og tilbake til Norge.
Skipets status i dag.
I følge IMO-1969-konvensjonens måleregler er «Sørlandet» nå på 499 bruttotonn. I forhold til originalen har dagens skip ny bysseinnredning, radiostasjon/satellittkommunikasjon og radar. Skipet har klimaanlegg på banjerdekk og i mannskapslugarene. Det er montert brannalarm i henhold til forskriftene. På banjeren er hengekøyene fjernet og erstattet av faste køyer. Kapasiteten er redusert fra 90 til 70 medseilere/elever.
Hovedmotoren er på beskjedne 560 HK og gir i stille vær 8 knops fart. I motvind reduseres dette raskt til knapp styrefart. Så fremt det er vind, vil «Sørlandet» oftest gjøre større fart for seil enn med motor og dette sikrer at medseilere/elever får mye seilerfaring ombord.
Det er gjort små endringer eksteriørmessig de siste tiår, det har bare vært rom for vanlig, løpende vedlikehold. Seilgarderoben er delvis fornyet, men det har ikke skjedd visuelle endringer. Skuta har bevart mye av sin opprinnelighet. Hun holder høyeste klasse i Det Norske Veritas og har alle nødvendige sertifikater for «world wide trade».
Grunnstøting.
12. juni 2007 grunnstøtte «Sørlandet» rett utenfor Hovedøya innerst i Oslofjorden. Uhellet forløp uten dramatikk uten materiell- eller personskader.


Henri Matisse.
Henri Émile Benoît Matisse (født 31. desember 1869 i Picardie, død 3. november 1954 i Nice) var en fransk bildekunstner.
Matisse regnes som en av de største blant de tidlige modernistene, og han arbeidet med ulike uttrykksformer og materialer, men var hovedsakelig maler.
Liv og verk.
Matisse vokste opp i "Bohain-en-Vermandois" og flyttet i 1887 til Paris for å studere juss. Under en sykdomsperiode begynte han å male, og i 1891 begynte han å studere malerkunst ved "Académie Julian" i Paris, der han blant studerte under Odilon Redon og Gustave Moreau.
Han var i begynnelsen sterkt påvirket og inspirert av verkene til Édouard Manet, Paul Signac og Paul Cézanne. Han ble snart leder for de kunstnerne som kalles fauvister. I 1901 deltok han i en utstilling, og i 1904 hadde han sin første separatutstilling. Da han flyttet sørover til rivieraen, traff han André Derain, noe som påvirket Matisses maling. Verkene fra perioden 1906–1917 regnes blant hans ypperste. Etter at han bosatte seg i Nice i 1921, ble kunsten hans mer dekorativ og mindre intens.
Norske elever.
Mange norske kunstnere og kunststudenter dro til Paris for å studere under Matisse. Blant disse var Jean Heiberg, Bernhard Hinna, Per Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen, Per Gjemre og Einar Sandberg.


PGA Grand Slam of Golf.
PGA Grand Slam of Golf er en årlig golfturnering som arrangeres av PGA of America i slutten av november eller begynnelsen av desember. Turneringen spilles som slagspill over to dager og 36 hull, og kun vinnerne av sesongens fire "major"-turneringer får delta. Hvis en spiller vinner mer enn én "major" i et kalenderår, fylles firemannsfeltet ved å invitere den eller de spillerne som har best totalresultat. Turneringen ble grunnlagt i 1979 og ble opprinnelig spilt på forskjellige baner hvert år. Siden 1994 har Poipu Bay Golf Course på øya Kauai i Hawaii vært turneringens permanente hjem. Premiepotten er 1 million dollar.
Resultater.
¹ Vant etter playoff.


Minotauros.
Minotauros i kamp med Thesevs, vasemaleri.
Minotauros (gr. «Minos' okse») var et vesen i gresk mytologi som var halvt menneske og halvt okse. Den holdt til i Labyrinten på Kreta, et stort byggverk oppført av kong Minos og tegnet av arkitekten og oppfinneren Daidalos for å holde monsteret innesperret. Den ble til slutt drept av helten Thesevs.
Legenden om Minotauros.
Før Minos ble konge, bad han havguden Poseidon om et tegn, for å forsikre seg om at han, og ikke hans bror, skulle arve tronen. Poseidon sendte ham en hvit okse på det vilkår at Minos ville ofre den til ham. En umåtelig velskapt okse kom opp fra havet, og kong Minos syntes den var så vakker at han heller ofret en annen okse, og håpet at Poseidon ikke ville gjennomskue det. Poseidon ble rasende da han oppdaget bedrageriet, og sørget for at Minos’ hustru, Pasifaë, ble offer for en plutselig galskap, og ble forelsket i oksen. Hun ba Daidalos om hjelp, og han bygget en hul ku av tre, dekket med kuskinn, hvor hun kunne gjemme seg og la oksen bedekke henne. Som følge av dette nedkom hun med Minotauren.
Minotauros hadde menneskekropp, men hode og hale som en okse. Den var et farlig og aggressivt vesen, og etter råd fra Orakelet i Delfi fikk kong Minos Daidalos til å konstruere en veldig labyrint under palasset i Knossos for å holde Minotauros innesperret.
Det falt seg slik at Minos’ sønn Androgeos ble drept av athenerne, som var misunnelige for seirene hans ved de panathenske leker. For å hevne sin sønn erklærte Minos krig. Han seiret, og forlangte at syv athenske gutter og syv jenter skulle bringes til ham hvert niende år for å gis til Minotauros. Da det var tid for den tredje ofringen, dro Thesevs for å drepe monsteret. Minos’ datter Ariadne ble forelsket i ham, og hjalp ham med å finne veien ut av labyrinten ved å gi ham et garnnøste. Thesevs rullet det ut mens han gikk inn, og fulgte tråden tilbake etterpå. Han drepte Minotauros med et magisk sverd han også fikk av Ariadne, og ledet de andre athenerne ut av labyrinten.
Minos ble vred fordi Thesevs unnslapp, og stengte Daidalos og sønnen Ikaros inne i labyrinten. De klarte å flykte ved å iføre seg vinger, men Ikaros døde i fluktforsøket; han fløy for høyt slik at solen smeltet voksen som holdt vingene sammen.


Modernisme.
Modernisme betegner en mengde kulturelle bevegelser med opphav i de store endringene som fant sted i vesten mot slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Begrepet favner en rekke til dels svært radikale bevegelser innen kunst, arkitektur, musikk, litteratur og kunsthåndverk som vokste frem i denne perioden.
Modernistisk tankegang legger vekt på menneskets evne til å skape, forbedre og forandre sine omgivelser, ved hjelp av vitenskap, teknologi eller eksperimentering. Modernismen gikk inn for å undersøke alle sider av tilværelsen på nytt, fra handel til filosofi, med det formål å finne ut hva som «bremset» fremgangen for slik å kunne finne nye og mer progressive måter å oppnå de samme tingene på.
Modernismen omfavner nåtiden og forandringen, og står slik mot mange akademiske og historiske konvensjoner. De «tradisjonelle» uttrykksmåtene – arkitektur, litteratur, tro, samfunnets organisering og dagliglivet – var alle utdatert. Man ønsket en mer direkte konfrontasjon med de nye økonomiske, sosiale og politiske betingelsene som hadde oppstått i en etterhvert full-industrialisert tilværelse. Noen deler 1900-tallet mellom to bevegelser: modernismen og postmodernismen, mens andre ser disse to som to sider av samme bevegelse.
Definisjon og ordforklaring.
Modernismen må ikke forveksles med moderniteten, som betegner vestens nyere historie fra opplysningstiden fram til i dag.
Forspill og fremvekst.
Første halvdel av 1800-tallet i Europa rommet mange kriger og revolusjoner, en manifestering av ideene som tilhører romantikken: vekt på individets subjektive opplevelse, det overnaturlige, Naturens opphøydhet som motiv for kunsten, revolusjonære og radikale uttrykksformer og individuell frihet. Rundt midten av århundret hadde det utviklet seg en syntese av disse ideene og mer praktiske rettede tanker om stabile styresett, delvis med bakgrunn i de mislykkede «romantiske» og demokratiske revolusjonene i 1848. Dette synes godt i Otto von Bismarcks "Realpolitik" og «praktiske» filosofier som positivisme. Perioden kalles ved ulike navn – i Storbritannia kalles den «viktoriansk tid» – og sprang ut av en tanke om at virkeligheten er herre over subjektive oppfatninger.
Avgjørende for denne tanken var et felles grunnlag av normer og institusjonelle rammer, så som kristendommens religiøse normer, vitenskapelige normer fra den klassiske fysikken og at en oppfatning av at det å betrakte virkeligheten fra et objektivt ståsted ikke bare var mulig men også høyst ønskelig. Dette omtales som realisme. Innen filosofien ble fornuften satt i høysetet av retninger som rasjonalisme, materialisme og positivisme.
Det fantes tankeretninger som gikk mot denne strømmen. Noen av dem var direkte etterkommere av romantiske tankeretninger. Agrarianistiske og vekkelsesorienterte bevegelser i kunst og diktning, særlig Det prerafaelittiske broderskap og filosofen John Ruskin. Spesielt rasjonalismen møtte motstand. Særlig gjaldt det Hegels dialektiske svilisasjons- og historiesyn, som ble besvart av Friedrich Nietzsche og Søren Kierkegaard, to viktige eksistensialister. Til sammen utfordret disse ulike tankeretningene tanken om trygghet med grunnlag i sivilisasjon, historie eller fornuft.
Fra 1870-tallet sto utviklingsoptimismen, det vil si oppfatningen av at historien og sivilisasjonen er naturlig fremadskridende og alltid av det gode. Forfattere som Wagner og Ibsen møtte motbør blant sine egne for sin kritikk av samfunnene de levde i, og advarte mot at en stadig akselererende fremgang ville føre til at det individet ville stå løsrevet fra samfunnets normer og isolert fra sine medmennesker. Man diskuterte om ikke verdiene til kunstnerne var mer enn bare forskjellige fra samfunnets; Samfunnet ble satt som antitesen til fremgang og utvikling, slik at det i sin nåværende form ikke ville kunne bevege seg fremover. Filosofer trakk den tidligere optimismen i tvil. Arbeidene til Schopenhauer ble kategorisert som pessimistiske med sitt syn på viljen, syn som blant andre Nietzsche senere trakk inn i sine tanker.
To av de mest opprivende tenkerne fra perioden var biologen Charles Darwin og den politiske tenkeren Karl Marx. Darwins lære om evolusjon gjennom naturlig utvalg undergravde folkets religiøse overbevisninger og de intellektuelles tanker om menneskets som noe enestående. Tanken om at mennesket ble drevet av de samme impulsene som dyr skulle vise seg å være vanskelig å forene med tanken om menneskets edle ånd og sjel. Karl Marx viste på et vis en politisk variant av det samme: problemer i økonomien var ikke midlertidige eller forårsaket av noen spesiell ugjerning eller forhold i tiden, men heller forårsaket av fundamentale forhold i det kapitalistiske system. Darwins og Marx' tanker skulle begge skape bevegelser som var avgjørende for modernismens fremvekst.
Samtidig og selvstendig vokste to nye ideer innen kunsten og litteraturen som skulle øve stor innflytelse frem i Frankrike. Den første var impresjonismen, en retning i malerkunsten som først og fremst fokuserte på arbeider gjort utendørs, ikke i studioer. Impresjonistiske malerier viste at mennesker ikke ser objekter, men lys. Impresjonismen fikk en voksende tilhengerskare til tross for indre stridigheter, og fikk stadig større innflytelse. Til å begynne med ble impresjonistne avvist av den viktigste utstillingen i sin samtid, den statsstøttede Parissalongen; impresjonistene organiserte sine egne utstillinger på 1870- og 1880-tallet parallelt med Parisersalongen. Den såkalte refusertes salong i 1863 ble laget av keiser Napoleon III for å vise alt som var avvist av parisersalongen var en viktig begivenhet. Særlig Manet fikk svært stor oppmerksomhet, og innledet bevegelsens kommersielle suksess.
Den andre retningen var symbolismen. Grunntanken er at språk har et symbolsk uttrykk i seg selv og også en patriotisk kraft, og at poesi og skjønnlitteratur skal hengi seg til de forbindelser ordenes lyd og kvalitet alene gir. Dikteren Stéphane Mallarmé skulle få særlig stor betydning for senere retninger
Samtidig var samfunnskrefter, politiske krefter og økonomiske bevegelser som skulle bli grunnlaget for argumentasjon for radikalt annerledes kunst og tenkning i sving. Den fremste av disse var industrialiseringen som bygget på dampmaskinen. Denne skapte bygninger som kombinerte kunst og håndverk i nye materialer, som for eksempel støpejern til jernbanebroer og stasjonsbygg i støpejern og glass, og ikke minst Eiffeltårnet. Industrialiseringen endret det urbane miljøet drastisk.
Nøden som oppsto i det industrialiserte bylivet og nye vitenskapelige metoder skapte forandringer som rystet den europeiske sivilisasjonen som inntil det hadde betraktet sin egen utvikling som ubrutt og positiv siden renessansen. Telegrafen gjorde kommunikasjon over store distanser mulig og gjorde at selv tidsoppfatningen ble endret.
I mange moderne fagfelt omtales feltets form fra før 1900-tallet som «klassisk», for eksempel innen fysikk, økonomi og kunstarter som ballett og arkitektur. Dette kan gi et bilde av hvor omfattende de ovennevnte endringene var.
Modernismens begynnelse (1890 - 1910).
William Everdell har argumentert for at modernismen begynte med at Richard Dedekind delte den reelle tallinjen i 1872 og Bolttzmanns statistiske termodynamikk i 1874. Clement Greenberg har skrevet: «Det som trygt kan kalles modernisme oppsto i midten av forrige århundre – og ganske lokalt, i Frankrike, med Baudelaire i litteraturen og Manet i malerkunsten, og kanskje med Flaubert også, i prosaen. (Det var en stund senere og ikke så lokalt at modernismen viste seg i musikken og litteraturen.» Modernismen ble først omtalt som "avant-garde", et bregrep som siden det har blitt brukt ombevegelser som bevisst søker å bryte med en side ved tradisjonene og "status quo".
På 1890-tallet begynte man å tenke i retning av at det var nødvendig å sette tilside tidligere normer fullstendig, i stedet for bare å revurdere den gamle kunnskapen i lys av den nye teknologien. Den gryende bevegelsen i kunsten svarte til fremskritt som Relativitetsteorien i fysikken, den stadig mer utstrakte bruken av forebrenningsmotoren og industrialiseringen, og samfunnsvitenskapenes stadig større rolle i politikken. Det ble hevdet at dersom det ble stilt spørsmål ved selve virkelighetens natur og begrensningene som hadde blitt lagt på menneskelig aktivitet forsvant, da måtte kunsten også forandre seg radikalt. Derfor så man i de første femten år av 1900-tallet en rekke forfattere, tenkere og kunstnere som brøt med tradisjonelle måter å organisere litteratur, malerkunst og musikk.
Sigmund Freud presenterte et syn på personligheten som innebar en underbevissthet full av grunnleggende, ubeherskede drifter behersket av selvpåførte begrensninger. Dette synet kombinerte Carl Jung med tanken om en kollektiv underbevissthet med forestillinger som bevisstheten enten omfavnet eller kjempet mot. Jungs syn antydet at folks trang til å bryte sosiale normer ikke var et utspring av barnslighet eller ignoranse, men heller sentrale for menneskedyret (ideen om mennesket som et dyr var allede introdusert av Darwin).
Friedrich Nietzsche sto for en filosofi der ulike krefter, særlig "vilje til makt", var viktigere enn fakta eller ting. Ikke ulikt hevdet Henri Bergson at 'livskraften' var viktigere en statiske virkelighetsoppfatninger. Det som forente alle disse tenkerne var en romantisk mistro til den viktorianske positivismen og sikkerhten. I stedet sto de for, eller i Freuds tilfelle forsøkte å forklare, irrasjonelle tankeprosesser gjennom fornuft og helhetstenkning (holisme). Dette hang sammen med en holistisk trend som hadde vart i nærmere hundre år og førte med seg en økt interesse i det okkulte og i 'livskraften'.
Fra denne opphopningen av idealer fra romantikken og fra forsøk på å finne et måte å forklare det ukjente kom den første bølgen av verker som, selv om forfatterne betraktet dem som forlengelser av eksisterende bevegelser i kunsten, brøt med det underforståtte forståelsen av at kunstnerne tolket og representerte borgerlig kultur og borgerlige ideer. Blant disse modernistiske landemerkene finnes Arnold Schönbergs atonale avslutning på sin Andre strengekvartett fra 1908, maleren Wassily Kandinskys ekspresjonisme fra 1903 av, som kulminerte i grunnleggelsen av gruppen Der blaue Reiter («den blå rytter») i München i 1911, og kubismens fremvekst fra arbeidene til Picasso og Georges Braque i 1908.
Teoriene til Sigmund Freud og Ernst Mach øvde stor innflytelse på denne bølgen. De hevdet fra 1880-tallet av at hjernen hadde en grunnleggende, fundamental struktur og at subjektive erfaringer oppsto fra samspill mellom ulike deler av hjernen. Hele den subjektive virkelighete var i følge Freuds ideer basert på spillet mellom grunnleggende drifter og instinkter, som formet synet på omverdenen. Ernst Mach utviklet en velkjent vitenskapsfilosofi, ofte kalt «logisk positivisme». Denne var et brudd med tidligere tanker om at en ytre og absolutt virkelighet kunne tegnes inn slik den var i et menneskesinn; i John Lockes tankegang begynner hjernen som "tabula rasa". Mach hevdet at kunnskapen om virkeligheten også inneholdt en del som ikke skrev seg fra observasjonene av virkeligheten.
Komponister som Schönberg, Stravinsky og George Antheil sto for modernisme i musikken. Malerne Gustav Klimt, Picasso, Matisse, Mondrian og bevegelsene Les Fauves, kubismen og Surrealistene representerte ulike retninger av modernismen i malerkunsten. Arkitekter og designeresom Le Corbusier, Walter Gropius og Mies van der Rohe bragte modernistiske tanker inn i det urbane hverdagslivet. Modernistiske ideer påvirket området utover det kunstneriske; for eksempe lot John Maynard Keynes seg påvirke av Woolf og andre medlemmer av Bloomsburygruppen.
Kunsten fikk et større avhengighetsforhold til markedet, og kunstvarene konkurrerte om kjøpernes gunst. Det dukket opp et nytt slagord: "kunst for kunstens skyld", det vil si kunst som ikke trengte en religiøs, politisk eller sosial rettferdiggjøring, men som skulle vurderes på egne premisser som et estetisk verk. I et maleri var det for eksempel ikke det fortellende innholdet som var det viktige, men det formalestetiske, blant annet spenningen mellom flate og form, fargenes samspill, markeringen av abstrakte kvaliteter og helheten i komposisjonen.
Modernismen skyter fart, 1910 - 1930.
I forkant av første verdenskrig kunne man ane en voksende spenning og utilfredshet med samfunnet, manifestert i 1905-revolusjonen i Russland og i mange radikale partier, også i kunst i alle former. Man gikk inn for enten radikalt å forenkle tidligere konvensjoner eller avvise dem helt. Igor Stravinskijs "Vårofferet" kom i 1913; en ballett om menneskeoffer. Samme år kom også Einsteins første artikkel om relativitetsteorien, Niels Bohr utformet Bohr-modellen, Edmund Husserl utga sin "Ideer", Ezra Pound grunnla imagismen og den beryktede Armory Show i New York. Samtidig sjokkerte unge malere som Pablo Picasso og Henri Matisse med sin avvisning av det tradisjonelle perspektivet som utgangspunkt for bildene - et skritt ingen av impresjonistene, selv ikke Cézanne hadde tatt.
Disse tingene var i ferd med å gi begrepet modernisme nytt innhold: det skulle omfatte oppløsning og avvsisning av eller bevegelse forbi enkel realisme i litteratur og kunst, og enten avvisning eller dramatisk endring av tonalitetsbegrepet i musikk. Dette fjernet modernistene fra 1800-tallets kunstnere som tendensielt hadde tro på at verden gikk fremover. Forfatterne Dickens og Tolstoj og komponisten Brahms var ikke radikale eller bohemer, men heller verdsatte medlemmer av samfunnet som med sin kunst bidro til samfunnets fremgang, selv om den tidvis kritiserte uønskede sider av det. Modernismen oppfattet, mens den ennå var progressi, tradisjonelle former og tradisjonelle sosiale former som fremskrittsfiendtlige. Derfor ble kunstneren noe nytt, en revolusjonær som skulle omvelte snarere enn opplyse.
Futurismen er et godt eksempel på dette. I 1909 ble F. T. Marinettis første manifest trykket i Paris-avisen Le Figaro; kort tid senere undertegnet en gruppe malere (Giacomo Balla, Umberto Boccioni, Carlo Carrà, Luigi Russolo og Gino Severini) det futuristiske manifest. Manifestene var formet etter det kommunistiske manifest og la frem ideer som skulle provosere og samle tilhengere. Under sterk påvirkning fra Bergson og Nietzsche sto futurismen som en del av modernismens omfavnelse av oppløsningen av for eksempel samfunn og eksistens.
Den modernistiske filosofien og kunsten ble fortsatt betraktet kun som en del av en større sosial bevegelse. Malerne Klimt og Cézanne og kompinistene Mahler og Richard Strauss var «fryktelige moderne» – de som sto nærmere avant-garden ble oftere hørt om enn hørt. Polemikker til forsvar for geometrisk eller abstrakt malerkunst ble stort sett kun sett i nisjemagasiner (som "The New Age" i Storbritannia) med med små leserkretser. Modernistisk primitivisme og pessimisme var kontroversiell, men ikke i tråd med en allmenn, viktoriansk tro på fremgang og den utbredte liberale optimismen.
Den første verdenskrigen og dens etterspill sto for opprivende omveltninger, slike kunstnere, for eksempel Brahms fra slutten av 1900-tallet, hadde fryktet og som avant-gardistene hadde sett frem til. For det første syntes den tidligere status quo tydelig mislykket for en generasjon som hadde sett millioner dø i kamp om jordstykker – før krigen hadde man hevdet at ingen ville gå inn i en sånn krig fordi omkostningene ville bli for store. For det andre forandret maskinalderens fremvekst livsbetingelsene fundamentalt – krigsmaskiner ble en realitet. For det tredje ble selv grunnleggende forestillinger rokket ved av krigens grusomhet. Realismen syntes ubrukelig i møte med skyttergravskrigens uvirkelighet, for eksempel fremstilt i Erich Maria Remarques "Intet nytt fra Vestfronten" (1929). Videre fremsto tanken om menneskehetens sakte men sikre åndelige fremgang latterlig i møte med krigens nedslaktinger. Den første verdenskrig blandet sammen teknologiens harde, geometriske, mekaniske rasjonalitet med mytens marerittaktige irrasjonalitet.
Modernismen hadde vært forbeholdt de få før krigen, men ble i 1920-årene den rådende retning i europeisk kunst. Modernismen viste seg i Europa i kritiske retninger som dadaisme, i konstruktive retninger som surrealisme, og i mindre bevegelser som Bloomsburygruppen. Hver av disse «modernismene», som noen kalte dem, la vekt på å finne nye metoder for å oppnå nye resultater. Impresjonismen var en forløper: på tvers av landegrenser samlet billedkunstnere og forfattere som i en internasjonal bevegelser. Surrealisme, kubisme, Bauhaus og leninisme er eksempler på bevegelser som raskt fant tilhengere utenfor sitt geografiske opphav.
Kunstutstillinger, teater, film, litteratur og bygninger underbygget alle en allmenn oppfatningen av at verden var i forandring. Mange slike møtte motvilje; malerier ble spyttet på, det ble organisert opptøyer i utstillinger og politiske skikkelser erklærte modernismen umoralsk. Samtidig er 1920-årene kjent som «Jazz-alderen», og allmennheten viste stor entusiasme for biler, luftfart, telefonen og andre teknologiske fremskritt.
Rundt 1930 hadde modernismen blitt en del av det etablerte både i kunst og politikk. Begrepet hadde endret betydning: på 1920-tallet reagerte man mot modernismen fra før 1918, den som la vekt på sin forbindelse til den fortiden den var i opprør mot, og mot trekk ved den som ble oppfattet som overdrevent påtatte, irrasjonelle og emosjonelle. Perioden etter første verdenskrig vaklet mellom systematisering eller nihilisme; den mest avgjørende bevegelsen var dadaismen.
Endel forfattere angrep den nye modernismens galskap, mens andre beskrev den som sjelløs og mekanisk. Modernister i mellom var det uenighet om publikums rolle, kunstnes forhold til publikumet og kunstens rolle i samfunnet. Modernismen innebar således mange motstridende svar. Det falt ned på at vitenskap og vitenskapelig rasjonalitet, ofte med modeller fra 1700-tallets Opplysningsbevegelse, stående som kilden til logikk og stabilitet, mens de grunnleggende, primitive seksuelle og underbevisste driftene i samspill med maskinalderens tilsynelatende ulogiske sammensetning ble det følelsesmessige grunnlaget. Med utgangspunkt i disse to, om enn noe uforenlige, faktorene begynte modernister å stable sammen et komplett verdensbilde.
Modernismens andre generasjon (1930 - 1945).
Fra 1930 hadde modernismen blitt en del av populærkulturen. Men en økende urbaniseringen, ble den etterhvert sett på som kilden til løsninger på samtidens utfordringer. Akademia fattet interesse for modernismen, og det ble utviklet en teorier om modernismens betydning. Populærkultur, med utgangspunkt ikke i finkulturen men i sin egen virkelighet, skapte mye modernistisk innovasjon; særlig masseproduksjonerte varer bidro. Magasinet "The New Yorker" begynte å publisere nye og moderne tanker fra unge forfattere og humorister som Dorothy Parker, Robert Benchley. E. B. White, S. J. Perelman og James Thurber. Moderne ideer i kunsten dukket opp i reklame og logoer; logoen til Londons undergrunnsbane ble designet av Edward Johnson i 1919, er et tidlig eksempel på hvordan man oppfylte nye behov for tydelige visuelle symboler som er lette å huske.
Marxisme var en annen viktig innflytelse i tiden. Den primitivistiske og irrasjonelle modernismen fra før første verdenskrig innebar for mange avstand til alle politiske systemer og løsninger, og 1920-tallets nyklassisisme, representert ved T. S. Eliot og Igor Stravinskij, avviste populære løsninger på moderne problemer – fascismens fremvekst, den store depresjonen og krigshissingen – og bidro til økt radikalisering. Den russiske revolusjonen fyrte opp under politisk radikale ideer og utopisme og skapte tydeligere politiske holdninger. Bertolt Brecht, W. H. Auden, Andre Breton, Louis Aragon og filosofene Antonio Gramsci og Walter Benjamin var tilhengere av denne modernistiske marxismen. Denne venstreradikale tendenser var verken allmenn eller definerende, og det er ingen spesiell årsak til å knytte modernismen grunnleggende med venstresiden av politikken. Blant modernister som uttalt tilhørt politikken høyreside finnes Wyndham Lewis, William Butler Yeats, T. S. Eliot, Ezra Pound og Menno ter Braak.
En tydelig endring med i denne perioden var at moderne produkter ble en del av hverdagslivet. Elektrisitet, telefonen, bilen og behovet for vedlikehold, reparasjon skapte nye manerer, nye sosiale arenaer og forhold. De avbrutte øyeblikkene som bare noen få opplevde på 1880-tallet, ble dagligdags; kommunikasjonshastigheten som i 1890-årene var forbeholdt aksjemeglere, ble en av hverdagslivet.
Modernismen, i jakten på sosial organisering, frembragte undersøkelser i seksualvaner og forholdet i kjernefamilien (snarere enn den utvidede familien). Den freudianske vekten på infantil seksualitet og barneoppdragelser ble større, fordi folk fikk færre barn og dermed et mer spesifikt forhold til hvert barn. Disse teoretiske tilnærmingen vant popularitet.
Modernisme etter den andre verdenskrig.
Etterkrigstiden så Europas hovedsteder i uorden med stort behov for økonomisk og materiell gjenreising og politisk regruppering. I Paris, byen som en gang var kjernen i den europeiske kulturen og verdens kunsthovedstad, hadde ikke lenger noe klima for kunst. Viktige samlere, kunsthandlere og modernististke malere, forfattere og poeter hadde rømt fra Europa til New York og USA. Surrealistene og moderne kunstnere fra alle Europas kultursentre flyktet fra nasjonalsosialistene herjinger til USA, og mange av dem som ikke hadde rømt, omkom. Noen få kunstnere hadde forblitt i Frankrike og overlevd: Pablo Picasso, Henri Matisse og Pierre Bonnard, blant andre.
1940-årene i New York ble et høydepunkt for amerikansk abstrakt ekspresjonisme, en modernistisk bevegelse som kombinert inspirasjon fra Matisse, Picasso, surrealisme, Joan Miró, kubisme og fauvisme med amerikanske størrelser som Hans Hofmann og John D. Graham. Amerikanske artister nøt nærværet til Piet Mondrian, Fernand Leger, Max Ernst og Andre Breton-gruppen, Pierre Matisses galleri og Peggy Guggenheims galleri "Dette århundrets kunst" og flere andre.
Modernisme i 1960-årene etter den abstrakte ekspresjonismen


Odilon Redon.
Odilon Redon (født 22. april 1840, død 6. juli 1916) var en fransk maler og tegner.
Redon interesserte seg for fantasiens virkelighet i protest mot impresjonismens opptatthet av den synlige virkeligheten.
Redon, Odilon
Redon, Odilon
Redon, Odilon


Paul Cézanne.
Paul Cézanne (født 19. januar 1839 i Aix-en-Provence, død 22. oktober 1906 i Aix-en-Provence) var en fransk maler.
Cézanne kan karakteriseres som en brobygger mellom impresjonismen og kubismen. Han malte hovedsakelig stilleben, figurkomposisjoner og landskaper.
Cézannes arbeider viser hans dyktighet både innen komposisjon, teknikk, design og farger. Karakteristisk for hans arbeider er hans delikate og ofte repeterende penselstrøk. Han brukte fargeflater og små, repeterte penselstrøk til å bygge opp flatene i maleriet.
Han var født i sør-Frankrike, i Aix-en-Provence, og landskapet i Provence ble ett av hans hovedtema.
I 1861 hadde Cézanne bestemt seg for å bli kunstner, og han reiste til Paris med sin venn Émile Zola. Her møtte han Pissarro og andre impresjonistiske kunstnere. Pissarro hadde en stor påvirkining på Cézanne, og de malte også ofte sammen.
Eksterne lenker.
Cézanne, Paul
Cézanne, Paul
Cézanne, Paul


Fauvisme.
Fauvisme (fransk: "Les Fauves", ville dyr) er en strømning innen malerkunsten der fargen ble ansett for å være kunstverkets viktigste bestanddel. Fauvistene var en gruppe tidlige modernistiske kunstnere.
Kunstkritikeren Louis Vauxcelles beskrev et rom på "Salon d'Automne" («Høstsalongen») i Paris 1905, der en italiensk renessanseskulptur var omgitt av malerier av Henri Matisse og andre som «"Donatello parmi les fauves"» («Donatello blant villdyrene»). Vauxcelles oppfattet kunstnerne som ville i sitt uttrykk, og gav dem betegnelsen "les fauves".
Under parolen «fargens frigjørelse» understreket fauvistene fargenes egenverdi og brukte ofte fargene rene, rett fra tuben. Fauvismen var aldri noen egentlig skole, siden kunstnerne aldri formulerte noen felles programerklæring. Fauvismen ble avløst av kubismen. Fauvistene forenklet linjene, gjorde maleriets tema enkelt å forstå og overdrev perspektivene.
Fauvismen som en bevegelse hadde ingen uttrykte teorier og varte bare en kort periode – de hadde bare tre utstillinger. De "viktigste" kunstnerne innen fauvismen var Henri Matisse og André Derain. Matisse ble sett på som lederen. Han uttalte at han ville lage kunst som begeistret; kunst som dekorasjon var hans hovedmål.
Musikernes fauvist.
Franske musikkritikere kalte Olivier Messiaen for «musikernes fauvist». Han hørte musikk og så farger i sine komposisjoner.


Aortaklaff.
Aortaklaffen er en struktur i hjertet, beliggende mellom venstre ventrikkel og "aorta ascendens".
Aortaklaffen fungerer som en ventil der blodet går ut av hjertet til hovedpulsåren, aorta. Når klaffen åpner seg, trekker venstre hjertekammer seg sammen og sender blod ut i hovedåulsåren. Denne delen av hjertets syklus kalles systolen. Det dannes en trykkbølge der det maksimale trykket kalles systolisk blodtrykk som er det høyeste trykket som måles ved vanlig blodtrykksmåling.
Når muskulaturen i venstre hjertekammer slapper av, lukker aortaklaffen seg. Denne lukkingen gir en lyd som er andre hjertetone. Før neste trykkbølge kommer med neste åpning av klaffen, synker trykket i hovedpulsåren og det laveste trykket betegnes det diastoliske trykket, siden den delen av hjertets syklus kalles diastolen.
De vanlige komplikasjonene med aortaklaffen er enten at klaffen er for trang (aortastenose), eller at ventilen lekker når den er lukket (aortainsuffisiens). Dette gir dårligere pumpeeffekt av hjertet og kan bidra til hjertesvikt.
Aortastenose betyr at det er trangt for blodet som strømmer ut i hovedpulsåren. Dette gir turbulens i blodet som kan høres som en bilyd under systolen og derfor kalles «systolisk bilyd».
Aortainsuffisiens betyr at ventilen ikke er tett når den er lukket, slik at noe blod strømmer tilbake i venstre hjertekammer fra hovedpulsåren under diastolen. Denne strømmen gir også turbulens og gir en bilyd som kalles diastolisk bilyd.
Skifte av aortaklaffer som fungerer dårlig er en relativt vanlig operasjon.
Like ovenfor aortaklaffen, helt i begynnelsen av hovedpulsåra, er det små åpninger ut i hjertets kransarterier som forsyner mesteparten av hjertemuskelen med blod. Tilstopping av kransarteiene kan gi angina pectoris ellerhjerteinfarkt.


Urgermansk.
a> bosetning, som kan knyttes til urgermanerne ca. 500 f. Kr. – 50 e. Kr. I realiteten vites det ingenting om hvor urgermanerne bodde
Urgermansk er urspråket som regnes for å være opphavet til alle germanske språk, blant annet tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.
Det urgermanske språket delte seg i tre språkgrener, de østgermanske, de nordgermanske og de vestgermanske språkene. De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). I senmiddelalderen førte nedertysk språkpåvirkning til at norsk utviklet seg parallelt med dansk og svensk. Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.
Innledning.
Urgermansk er ikke direkte dokumentert i noen bevarte tekster, men har blitt "rekonstruert" ved hjelp av den komparative (sammenlignende) metode. Imidlertid er det noen bevarte runeinskripsjoner fra Skandinavia som er datert til ca 200 e.Kr. som man antar representerer et trinn i urnorrønt eller sent urgermansk som fulgte umiddelbart etter det urgermanske språktrinnet. Noen låneord fra tidlig germansk som eksisterer i ikke-germanske nabospråk er antatt å ha blitt lånt fra germansk i løpet av den urgermanske fase; et eksempel er det finske og estiske "kuningas", «konge», som ligner meget på det rekonstruerte urgermanske "*kuningaz". Som alle hypotetiske språk skrives de rekonstruerte ordene alltid med en asterisk (*) foran.
Urgermansk stammer selv fra urindoeuropeisk (PIE).
Urgermansk hadde bare to tider, imperfektum (fortid) og presens (nåtid), til sammenligning var det seks eller syv i gresk, latin og sanskrit. Noen av disse ulikhetene hadde sin grunn i avbøyning, et trekk på grunn av tap tid som var tilstede i urindoeuropeisk, eksempelvis perfektum. Imidlertid er mange av tidene i andre språk, futurum (framtid), futurum eksaktum, sannsynligvis pluskvamperfektum, synes å være nyvinninger i hver av disse språkene, og kom ikke opprinnelig fra urindoeuropeisk.
Utviklingen av urgermansk.
Noen forskere antar at de som snakket urindoeuropeisk, kom til flatmarkene i det sørlige Sverige og Danmark i løpet av den nordiske bronsealderen, omtrent for 4000 år siden. Dette området, sørlige Sverige, Danmark og antagelig nordlige Tyskland, var det området urgermansk utviklet seg fra, uten at man kan si det med sikkerhet.
Arkeologiske funn antyder at før deres språk adskilte seg i individuelle germanske språkgrupper (rundt år 750 f.Kr.), var urgermansk talende folk bosatt i det sørlige Skandinavia og langs kysten fra dagens Nederland i vest og antagelig til elven Wisła i øst.
Disse folkegruppene tilhørte den indoeuropeiske språkfamilie, og de utviklet seg mot slutten av neolittisk tid eller yngre steinalder i vestlige Europa, inkludert traktbegerkulturen og stridsøkskulturen.
En annen særpreg er de ulike lydskiftene, systematisert i Grimms lov (Den germanske lydforskyvning). På grunn av at disse skiftene også hadde effekt på keltiske låneord som på germanske ord, må det ha bli fullført en tid etter at de keltiske låneordene kom inn i det urgermanske språket. Dette skjedde antagelig fra og med rundt 500 f.Kr. og ble fullført ved slutten av 200-tallet f.Kr. ("Se artiklene Negau-hjelmen og Jastorfkulturen (eller førromersk jernalder")).
Noen få låneord kan ha gått den andre vegen, fra urgermansk og til keltiske språk; noen er videre lånt fra og dokumentert via latin. Romerne lånte "braccae" fra gallerne, og gallerne kan ha avledet dette ordet fra germanske folkeslag etter den første lydskiftet. Merk at dette er kun en av flere forklaringer.
Mange flere låneord passerte fra keltiske språk og til urgermansk; noen er også lånt fra og dokumentert via latin. Julius Cæsar lånte "ambactus" for å beskrive en ledsager av en høvding, og germanske språk lånte det samme ordet Merk dog at det gotiske ordet "andbahts" tilpasser det til germanske røtter. Germanske folkeslag lånte også de keltiske endelsene "–rix".
Det har også blitt foreslått at urgermansk utviklet seg for en tid i bortimot isolasjon. Bevisene på dette hviler hovedsakelig på ordforrådet. Det hevdes at opp til en tredjedel av de grunnleggende urgermanske ordforrådet, spesielt ord knyttet til sjøfart, krig og dyr, er av ikke-indoeuropeisk opprinnelse. Andre forskere har betvilt denne argumentasjonen og isteden argumentert for at ordforrådet for disse områdene er av indoeuropeisk opprinnelse.
Per definisjon er urgermansk det utviklingstrinn som utgjør den siste felles stamspråk for de dokumenterte germanske språkene, datert til siste halvdel av det første årtusen f.Kr. Dialektene som ble snakket av folkeslagene som utviklet seg fra urindoeuropeisk gjennom den nordiske bronsealderen, grovt sett 2500–500 f.Kr., selv om de ikke hadde noen dokumentert etterkommer enn germanske språk, blir referert til som «før-urgermansk». At omtrent en tredjedel av ordforrådet av urgermansk ikke har en utvetydig indoeuropeisk opprinnelse er ikke uvanlig for et språk på tiden rundt 500 f.Kr. Andre språkgrupper av indoeuropeere viser et tilsvarende bilde.
Ved omtrent år 250 f.Kr. synes det som om urgermansk hadde splittet seg i fem språkgrupper av germansk, to hver i vest og i nord, og ett i øst.
Krysning som bindende grunn.
Det har blitt foreslått at urgermansk kan å ha oppstått som et kreolspråk på grunn av den kulturelle blandingen i de geografiske statiske befolkningsgruppene. Imidlertid reflekterer vanligvis ikke kreolske språk den bøyde karakter og de ensartet formende i germanske språk.
Det har også blitt foreslått at urgermansk oppsto som en hybrid mellom to indoeuropeiske dialekter, en av kentum-type og en av satem-type, skjønt de begge ville ha vært gjensidig forståelige på den tiden da kryssingen skjedde. Denne hypotesen kan hjelpe å forstå vanskelighetene med å finne den rette plasseringen av germansk innenfor den indoeuropeiske familie. Imidlertid er germanske språk vanligvis klassifisert som kentum-språk på grunn av ord som "*hund" og ikke "**his" («hundre», ~ kentum med strupelyd og hemmelyd i henhold til Grimms lov) og "*hwis", og ikke "**his" («hvem», ~ latin quis). Dette er urindoeuropeiske "*ģ" og "*ģh" og deretter urgermanske "*k" og "*g" isteden for å bli gjort om til ganelyder.
Det har også blitt pekt på et forhold mellom urgermanske kentum og urbaltiske-slaviske satem på grunn av deres nære geografiske nærhet da de i sin tid delte seg fra deres indoeuropeiske kilde.
Elementer som ikke er indoeuropeiske.
Det rekonstruerte urgermanske ordforrådet inkluderer et antall av grunnleggende ord (som referer til blant annet deler av kroppen, dyr og naturen) som tolkes av noen lingvister som av ikke av indoeuropeisk opprinnelse, noe som antyder et ordforråd påvirket fra en tidligere befolkningsgruppe i nordlige Europa. Mekanismene i denne påvirkningen er ukjent, det kan ganske enkelt være lån, eller kanskje bibeholdelse av gamle ord av folk som overtok urgermansk som deres nye språk. Sigmund Feist var den første til å foreslå dette (i 1932), men teorien har i nyere tid fått mindre oppslutning ettersom flere indoeuropeiske ordrøtter er blitt funnet.


Isselapp.
Isselappen, eller parietallappen, Lat. lobus parietalis, strukturelt område i hjernen. En av fire hjernelapper. Lokalisert øverst i hjernen, bak pannelappen (frontallappen) og ovenfor tinninglappen (temporallappen). Inneholder funksjoner for sensorisk perspsjon (evnen til å kjenne/føle) og språkforståelse (Wernicke)
Skade på isselappen kan forårsake forstyrret spatial orientering, manglende evne til å identifisere objekt med følesansen, selv om man vet hva det er, eller neglekt av den ene siden av kroppen d.v.s. at man ikke vil vedkjenne seg en side av kroppen.


Tinninglapp.
Tinninglapp, e, Lat. "lobus temporalis", område i hjernen. En av fire hjernelapper. Lokalisert under pannelappen og isselappen. Fortsettelse av isselappen nedover (kaudalt), separert fra pannelappen av fissura Sylvii. Har en rekke funksjoner bl.a. med prosessering av synsinntrykk (som "face area" for ansikter), hukommelse, emosjonelle prosesser, lukt og hørsel.
Hos høyrehendte vil språkforståelse ligge i venstre tinning- og isse-lapp. I tinninglappene ligger hippocampus som er uunnværlig for lagring i hukommelsen og amygdala som har funksjoner for emosjonell regulering og luktpersepsjon.
Den vanligste formen for epilepsi er i tinninglappen. Omtrent 60 % av alle pasienter med epilepsi har anfall som antas utgått herfra.


Darmstadtium.
Darmstadtium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med atomnummer 110 og kjemisk symbol Ds som først ble fremstilt i 1994. Den lengstlevende kjente isotopen er med en halveringstid på 9.6 sekunder.
Historie.
Darmstadtium ble oppdaget i 1994 av Peter Armbruster og Gottfried Münzenberg, under ledelse av professor Sigurd Hofmann ved Gesellschaft für Schwerionenforschung (GSI) i Darmstadt, Hessen (Tyskland). Forskerne skjøt 62Ni-ioner mot en 208Pb-prøve, og registrerte fire resulterende Ds-atomer fra den postulerte kjernereaksjonen
I de samme eksperimentene, forsøkte forskerne å bruke den tyngre isotopen 64Ni, og registrerte da 9 atomer av 271Ds, som de antok kom fra reaksjonen
Darmstadtium fikk først det midlertidige navnet ununnilium (Uun), som betyr «110». I 2001 anerkjente IUPAC/IUPAP GSI-gruppen som grunnstoffets oppdagere, og de fikk oppgaven med å gi stoffet et fast navn. Gruppen vurderte navnene Darmstadtium (Ds) og Wixhausium (Wi) etter henholdsvis byen Darmstadt og stadtteilen Wixhausen, der GSI har sine forskningslaboratorier, og endte opp med det første navnet. Det nye navnet ble offisielt anbefalt av IUPAC den 16. august 2003, og vedtatt 4. november 2011.
Egenskaper.
Darmstadtium er et radioaktivt transisjonsmetall. Bare noen få atomer av stoffet er fremstilt, og kombinert med den korte halveringstiden gjør dette at lite er kjent om stoffets kjemiske og fysiske egenskaper. Det antas å være et sølvfarget fast stoff ved romtemperatur.
Isotoper.
hittil er 14 isotoper beregnet eller kjent, og alle er svært ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er 278Ds med halveringstid 10 sekunder (beregnet), 281mDs med halveringstid 9,6 sekunder, 277Ds og 276Ds med halveringstid 5 sekunder (beregnet), og 274Ds med halveringstid 2 sekunder (beregnet). De resterende isotopene har halveringstider 1 sekund eller kortere. Flere av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).
CAS-nummer: 54083-77-1
Forekomst.
Darmstadtium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig i laboratorier.
Anvendelse.
Darmstadtium har ingen anvendelse, bortsett fra i forskningssammenheng.


Vakuumkanne.
En vakuumkanne hvor vannet holder på å gå opp gjennom røret til den øverste kolben
Diagram over hvordan en vakuumkanne fører vannet opp i det øvre kammeret
Vakuumkanne er en innretning for å brygge kaffe i som hadde sin gylne periode tidlig på 1900-tallet. Den består av to separate beholdere, som gjerne er laget av glass, men noen ganger også metall eller plast. Man er usikker på hvordan den ble oppfunnet. En påstand går på at det var Robert Napier, mannen som fant opp dampmaskinen, en annen på at det var en fransk kvinne.
Denne måten å brygge kaffe på var nesten forsvunnet på 1970-tallet, antagelig på grunn av den økende populariteten til automatiske kaffetraktere og pulverkaffe gjennom 1960- og 70-tallet, to måter som oppfattes som enklere, blant annet på grunn av mengden manuell operering som må til.
Metoden.
Den ene beholderen monteres ovenpå den andre med et rør ned i den. Den nederste beholderen fylles med vann, mens kaffepulver doseres i den øverste. Vannet i den nederste beholderen varmes så opp og vanndamp dannes. Siden atomene i vannmolekylene er lenger i fra hverandre når vannet er i dampform tar dampen for stor plass for den lukkede beholderen og vannet skyves til det eneste stedet hvor det kan gå, gjennom røret til den øverste beholderen hvor den blandes med kaffepulveret.
Etter et minutt eller to kan man kutte varmen og temperaturen synker i det nederste kammeret, noe som fører til at vanndampen går tilbake til sin opprinnelige form og dermed tar mindre plass. Det skapes så et undertrykk i det nederste kammeret, et vakuum, som må erstattes med en masse. Kaffen som er ferdig brygget i øverste kammer trekkes så, gjennom filteret og røret, ned i den nederste kolben mens kaffegruten blir værende tilbake.


Jean-Michel Jarre.
Fra Rendez Vous 4 i Houston 5. april 1986
Jean-Michel Jarre (født 24. august 1948 i Lyon, Frankrike) er en fransk musiker, og en pionér innen elektronisk musikk. Han er sønn av komponisten Maurice Jarre. Jarre er mest kjent for sine store utendørskonserter, der den største (i Moskva 1997) hadde over tre og en halv millioner tilskuere.
Jarre platedebuterte som 23-åring, men fikk sitt store gjennombrudd fem år senere med albumet "Oxygène", der han brukte elektroniske instrumenter som Moog, ARP og Roland-synther på en nyskapende måte. Han fulgte opp med albumene "Équinoxe" og "Les Chants Magnétiques", som også ble store salgssuksesser.
Diskografi.
I tillegg kommer flere samle- og livealbum, singler og samarbeider med andre artister.


Jan Olbracht Wazy.
Jan Olbracht Wazy S.J. (født 25. mai 1612 i Kraków i Polen, død 29. desember 1634 i Padova i Italia) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av kong Sigismund III av Polen og Konstanze av Habsburg, storhertuginne av Østerrike.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i november 1629 av pave Urban VIII, publisert i desember 1632.
Han var erkebiskop av Kraków 1632–1634, og bror til kardinal Jan Kazimierz Wazy (kreert 1646).
Wazy, Jan Olbracht
Wazy, Jan Olbracht
Wazy, Jan Olbracht
Wazy, Jan Olbracht
Wazy, Jan Olbracht
Wazy, Jan Olbracht


Jan Kazimierz Wazy.
Jan Kazimierz Wazy S.J. (født 22. mai 1609 i Kraków i Polen, død 16. desember 1672 i klosteret Saint.-Martin i Nevers i Frankrike) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av kong Zygmunta III Wazy av Polen og Konstanze av Habsburg, storhertuginne av Østerrike.
Han ble kreert til kardinal i mai 1646 av pave Innocens X. Men i et brev av 9. november 1647 bad han paven om å fra fratre som kardinal, noe paven innvilget i juli 1648.
Han ble deretter konge av Polen og storhertug av Litauen 1648–1668.
Han var bror til kardinal Jan Olbracht Wazy (kreert 1629).
Wazy, Jan Kazimierz
Wazy, Jan Kazimierz
Wazy, Jan Kazimierz
Wazy, Jan Kazimierz


Giacomo Cantelmi.
Giacomo Cantelmi (født 13. juni 1645 i Napoli i Italia, død 11. desember 1702 i Napoli) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Venezia, Sveits, Polen og Østerrike. Han var erkebiskop av Capua 1690–1691, og erkebiskop av Napoli 1691–1702.
Han ble kreert til kardinal i februar 1690 av pave Alexander VIII.
Cantelmi, Giacomo
Cantelmi, Giacomo
Cantelmi, Giacomo
Cantelmi, Giacomo


Hans Berger.
Hans Berger (født 21. mai 1873 i Neuses i nærheten av Coburg i Thüringen i Tyskland, død 1. juni 1941) var en tysk lege (nevrolog), utdannet ved universitetet i Jena. Han er kjent for å ha utført det første elektroencefalogrammet på et menneske.
Eksterne lenker.
Berger, Hans
Berger, Hans
Berger, Hans


Giambattista Costaguti.
Giambattista Costaguti (genoveser, født i 1636 i Roma i Italia, død 8. mars 1704 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i februar 1690 av pave Alexander VIII.
Han var bror til kardinal Vincenzo Costaguti (kreert 1643).
Costaguti, Giambattista
Costaguti, Giambattista
Costaguti, Giambattista


Vincenzo Costaguti.
Vincenzo Costaguti (genoveser, født i 1612 i Roma i Italia, død 6. desember 1660 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i februar 1643 av pave Urban VIII.
Han var bror til kardinal Giambattista Costaguti (kreert 1690).
Costaguti, Vincenzo
Costaguti, Vincenzo
Costaguti, Vincenzo


Mario Theodoli.
Mario Theodoli (født i 1601 i Roma i Italia, død 27. juni 1650 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var biskop av Imola 1644–1646.
Han ble kreert til kardinal i februar 1643 av pave Urban VIII.
Theodoli, Mario
Theodoli, Mario
Theodoli, Mario
Theodoli, Mario


Filippo Campanelli.
Filippo Campanelli (født 1. mai 1739 i Mantelica i Italia, død 18. februar 1795 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han ble sendt som forhandler for å bilegge en tvist mellom Den Hellige Stol og kongedømmet Napoli i 1792..
Han ble kreert til kardinal i februar 1789 av pave Pius VI.
Campanelli, Filippo
Campanelli, Filippo
Campanelli, Filippo
Campanelli, Filippo


Francesco Carrara.
Francesco Carrara (født 15. november 1716 i Bergamo i Italia, død 26. mars 1793 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i februar 1785 av pave Pius VI.
Carrara, Francesco
Carrara, Francesco
Carrara, Francesco
Carrara, Francesco
Carrara, Francesco


Raniero Finocchietti.
Raniero Finocchietti (født 20. januar 1715 i Livorno i Italia, død 11. oktober 1793 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i mai 1782 av pave Pius VI, publisert i 1787.
Finocchietti, Raniero
Finocchietti, Raniero
Finocchietti, Raniero
Finocchietti, Raniero
Finocchietti, Raniero


Giuseppe Maria Capece Zurlo.
Giuseppe Maria Capece Zurlo, Theat. (født 3. januar 1711 i Monteroni ved Bari i Italia, død 31. desember 1801 i Napoli) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Napoli 1782–1801.
Han ble kreert til kardinal i mai 1782 av pave Pius VI.
Capece Zurlo, Giuseppe Maria
Capece Zurlo, Giuseppe Maria
Capece Zurlo, Giuseppe Maria
Capece Zurlo, Giuseppe Maria
Capece Zurlo, Giuseppe Maria


Imre Csáky.
Imre greve Csáky de Körösszeg et Adorján (født 28. oktober 1672 på borgen Zips Szepesváre i Ungarn, nå i Slovakia, død 28. august 1732 i borgen Skalca ved Nagyvárad, som nå ligger i Romania) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og biskop av Nagyvárad fra 1703, senere dessuten erkebiskop av Kalocsa-Bács (fra 1714) og administrator av Eger.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i juli 1717 av pave Klemens XI, publisert i oktober 1717.


Francesco Maria Casini.
Francesco Maria Casini O.F.M.Cap. (født 11. november 1648 i Arezzo, død 14. februar 1719 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1712 av pave Klemens XI.
Casini, Francesco Maria
Casini, Francesco Maria
Casini, Francesco Maria
Casini, Francesco Maria
Casini, Francesco Maria


Pietro Colonna.
Pietro Colonna (død 1326) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1288 av pave Nikolaus IV.
Hav var nevø til kardinal Giacomo Colonna.
Han ble avsatt av pave Bonifatius VIII i mai 1297, rehabilitert av pave Benedikt IX, og gjeninnsatt som kardinal av pave Klemens V i desember 1305.
Colonna, Pietro
Pietro Colonna
Colonna, Pietro


Napoleone Orsini Frangipani.
Napoleone Orsini Frangipani (død 23. mars 1342) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1288 av pave Nikolaus IV.
Han var nevø til pave Nikolaus III.
Orsini, Napoleone
Orsini, Napoleone


Pietro Peregrossi.
Pietro Peregrossi (død 1. august 1295) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1288 av pave Nikolaus IV.
Peregrossi, Pietro
Peregrossi, Pietro


Matteo de Acquasparta.
Matteo de Acquasparta O.Min. (død 28. oktober 1303) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var fransiskanernes tolvte ordensgeneral.
Han ble kreert til kardinal i mai 1288 av pave Nikolaus IV.


Hughues Seguin de Billon.
Hughues Seguin de Billon O.P. eller Aycelin (død 28. desember 1297) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon.
Han ble kreert til kardinal i mai 1288 av pave Nikolaus IV.
Seguin de Billon, Hughues
Seguin de Billon, Hughues
Seguin de Billon, Hughues
Seguin de Billon, Hughues


Bernardo Berardi.
Bernardo Berardi (død juni 1291) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Osimo.
Han ble kreert til kardinal i mai 1288 av pave Nikolaus IV.
Berardi, Bernardo
Berardi, Bernardo
Berardi, Bernardo


Spindelvevshinne.
Spindelvevshinnen (Latin: "arachnoidea") er en av hjernehinnene, som omkranser hele sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg).
Spindelvevshinnen er den midtre hjernehinnen. Den ligger den som et spindelvev mellom senehinne og årehinne.


Giovanni Minio de Murovalle.
Giovanni Minio de Murovalle O.Min. (død august 1312) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var Fransiskanerordenens generalminister.
Han ble kreert til kardinal i desember 1302 av pave Bonifatius VIII.
Minio de Murovalle, Giovanni
Minio de Murovalle, Giovanni
Minio de Murovalle, Giovanni


Pedro Rodríguez (biskop).
Pedro Rodríguez (død 20. desember 1310) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Burgos i Spania.
Han ble kreert til kardinal i desember 1302 av pave Bonifatius VIII.
Rodriguez, Pedro
Rodriguez, Pedro
Rodriguez, Pedro


Luc Fieschi.
Luc Fieschi (død 31. januar 1336) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, tilhørte greveslekten Lavagna, og var nevø til pave Hadrian V.
Han ble kreert til kardinal i mars 1300 av pave Bonifatius VIII.
Fieschi, Luc
Fieschi, Luc


Gentile Portino de Montefiore.
Gentile Portino de Montefiore O.Min. (død 27. oktober 1312) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var teolog tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mars 1300 av pave Bonifatius VIII.
Portino de Montefiore, Gentile
Portino de Montefiore, Gentile
Portino de Montefiore, Gentile


Leonardo Patrasso.
Leonardo Patrasso (død 7. desember 1311) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Capua.
Han ble kreert til kardinal i mars 1300 av pave Bonifatius VIII.
Patrasso, Leonardo
Patrasso, Leonardo
Patrasso, Leonardo


Riccardo Petroni.
Riccardo Petroni (død 10. februar 1314) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i desember 1298 av pave Bonifatius VIII.
Petroni, Riccardo
Petroni, Riccardo


Teodorico Ranieri.
Teodorico Ranieri (død 7. desember 1306) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Pisa.
Han ble kreert til kardinal i desember 1298 av pave Bonifatius VIII.
Ranieri, Teodorico
Ranieri, Teodorico
Ranieri, Teodorico


Gonzalo Rodríguez Hinojosa.
Gonzalo Rodríguez Hinojosa (død i desember 1299) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Toledo i Spania.
Han ble kreert til kardinal i desember 1298 av pave Bonifatius VIII.
Rodriguez Hinojosa, Gonzalo
Rodriguez Hinojosa, Gonzalo
Rodriguez Hinojosa, Gonzalo


Bakre skallegrop.
Bakre skallegrop (Latin: "fossa cranii posterior") er den bakerste av tre fordypninger i hodeskallen. Overliggende bakre skallegrop finner man en brusklignende struktur, kalt "tentorium cerebelli". I bakre skallegrop finner man hjernestammen og lillehjernen.


Pietro Valeriano Duraguerra.
Pietro Valeriano Duraguerra (død 17. desember 1302) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i desember 1295 av pave Bonifatius VIII.
Duraguerra, Pietro Valeriano
Duraguerra, Pietro Valeriano


Francesco Caetani.
Francesco Caetani (død 16. mai 1317) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i desember 1295 av sin onkel pave Bonifatius VIII.
Caetani, Francesco
Caetani, Francesco


Giacomo Caetani Stefaneschi.
Giacomo Caetani Stefaneschi (født ca 1270 i Roma, død 23. juni 1341 i Avignon) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dommer ved Den romerske rota.
Stefaneschi er best kjent som forfatter av "«Opus Metricum»", en levnedsbeskrivelse om pave Cølestin V skrevet på daktylsk heksameter. Verket tar utgangspunkt i en kort selvbiografi som den Cølestin etterlot seg i sin celle da han ble valgt til pave. Den er den første biografi om denne eremittpaven som ble skrevet. Den er delt i tre. Første del omhandler i rekkefølge pavevalget, pontifikatet og abdikasjonen. Den ble forfattet før Stefaneschi ble kardinal.
Annen del beskriver valget og kroningen av Bonifatius VIII, og tredje bok omhandler Cølestins liv etter at han var fratrådt, hans kanonisering, og hans mirakler.
Stefaneschi, Giacomo Gaetani
Stefaneschi, Giacomo Gaetani
Stefaneschi, Giacomo Gaetani


Sarrusofon.
Sarrusofon er et musikkinstrument i treblåserfamilien, funnet opp av Pierre-Louis Gautrot i 1856 for å kunne konkurrere med saksofonen, som en erstatning for oboer og fagotter i musikkorps. Den var så lik saksofonen at Adolphe Sax flere ganger anmeldte Sarrus. Instrumentet er oppkalt etter den franske korpslederen Pierre Auguste Sarrus, som ble kreditert av Gautrot for idéen til instrumentet.
Sarrusofonen finnes i mange størrelser, fra sopranino med grunntone Ess1 til subkontrabass med grunntone B♭2. Den noteres i G-nøkkel, som transponerende instrument. De to minste er rette og minner om en trang sopransaksofon, de større har bøyer og form omtrent som en ofikleide. Sarrussofonen er laget av metall, og spilles med dobbelt rørblad-munnstykke, akkurat som en fagott. Den har klaffer, og fingringa ligner saksofonens.
Sarrussofonen er i dag et svært sjeldent instrument, og blir kun brukt i spesielle sammnhenger. Den har relativt dårlig intonasjon, og lyden er mindre klar enn saksofonens. Tidligere ble Ess-kontrabassen brukt en del, både til å erstatte kontrabassaksofonen i militærkorps – den er lettere enn en barytonsaksofon, og mye lettere enn kontrabassaksofonen – og som en kraftigere erstatning for kontrafagotten, som ikke var et så velutviklet instrument tidligere. De få verkene som krever sarrusofon blir i dag spilt på kontrafagott.


Francesco Napoleone Orsini.
Francesco Napoleone Orsini (død 1312) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var nevø til pave Nikolaus III.
Han ble kreert til kardinal i desember 1295 av sin onkel pave Bonifatius VIII.
Orsini, Francesco Napoleone
Orsini, Francesco Napoleone


Giacomo Tomasi Caetani.
Giacomo Tomasi Caetani O.Min. (død 1. januar 1300) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var i en periode biskop av Alatri.
Han ble kreert til kardinal i desember 1295 av sin onkel pave Bonifatius VIII.
Tomasi Caetani, Giacomo
Tomasi Caetani, Giacomo
Tomasi Caetani, Giacomo
Tomasi Caetani, Giacomo


Benedetto Caetani den yngre.
Benedetto Caetani den yngre (død 14. desember 1296) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i desember 1295 av sin onkel pave Bonifatius VIII.
Caetani, Benedetto2
Caetani, Benedetto2


Giovanni Castrocoeli.
Giovanni Castrocoeli O.S.B.Cas. (død 22. februar 1295) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Benevento.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.
Castrocoeli, Giovanni
Castrocoeli, Giovanni
Castrocoeli, Giovanni
Castrocoeli, Giovanni


Francesco Ronci.
Francesco Ronci O.Coel. (født 1223 i Abri sør i Italia, død oktober 1394) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var en av Peter Celestinus' første disipler (som senere ble pave Celestin V). Han ledsaget ham til eneboerstedene hans i Orfente og Morrone. I 1285 ble Francesco prior for Santo Spirito og Majella, og ordenens første general. Det var han inntil sin død. I september 1294, én måned før han døde, ble han av sin venn Peter, nå pave, kreert til kardinal.


Guglielmo Longhi.
Guglielmo Longhi (død 9. april 1319) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kong Karl II av Sicilias kansler.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.
Longhi, Guglielmo
Longhi, Guglielmo


Landolfo Brancaccio.
Landolfo Brancaccio (født i Napoli, død 29. oktober 1312 i Avignon) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.
Under pavene Bonifatius VIII og Klemens V ble han gitt vanskelige forhansdlinger i oppdrag, og han deltok under konsilet i Vienne 1311–1312.
Brancaccio, Landolfo
Brancaccio, Landolfo
Brancaccio, Landolfo


Nicolas de Nonancour.
Nicolas de Nonancour eller l'Aide (død 23. september 1299) var den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dekan for domkapittelet i Paris.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.
Nonancour, Nicolas de
Nonancour, Nicolas de
Nonancour, Nicolas de


Guillaume Ferrier.
Guillaume Ferrier eller de Ferrières (død 7. september 1295) var en av den Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.
Ferrier, Guillaume
Ferrier, Guillaume


Pietro d'Aquila.
Pietro d'Aquila O.S.B. (død 3. juni 1298) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Valva-Sulmona.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.
Aquila, Pietro d'
Aquila, Pietro d'
Aquila, Pietro d'
Aquila, Pietro d'


Jean Le Moine.
Jean Le Moine eller Johannes Monachus (født i Crécy i Picardie i Frankrike, død 22. august 1313 i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dekretalist, som en del av den tids kirkerettslærde ble kalt, og var biskop av Arras.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Celestin V.
Til tross for navnet var han aldri munk; navnet kom fra familien. I 1303 forsøkte han, forgjeves, å megle i striden mellom pave Bonifatius VIII og kong Filipp den smukke av Frankrike.
Hans kirkerettslige forfatterskap omfatter "Glossa aurea" (glosseapparat til Liber Sextus), (før 1301).
Le Moine, Jean
Le Moine, Jean
Le Moine, Jean


Tommaso d'Ocrea.
"Hans eminense" Tommaso d'Ocrea O.Cel. (død 29. mai 1300) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed av San Giovanni in Piano.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Celestin V.
Ocrea, Tommaso d'
Ocrea, Tommaso d'
Ocrea, Tommaso d'


Bérard de Got.
Bérard de Got (død 27. juni 1297) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.


Simon de Beaulieu.
Simon de Beaulieu (død 18. august 1297) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bourges i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i september 1294 av pave Cølestin V.
Beaulieu, Simon de
Beaulieu, Simon de
Beaulieu, Simon de


Thomas Olivier.
Thomas Olivier eller Oliver, eller Saxo (død 1227) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Paderborn.
Han ble kreert til kardinal i 1225 av pave Honorius III.
Olivier, Thomas
Olivier, Thomas
Olivier, Thomas


Pietro Caputo.
Pietro Caputo eller Capuano (død 1242) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Antiokia.
Han ble kreert til kardinal i 1219 av pave Honorius III.


Nicola de Chiaromonte.
Nicola de Chiaromonte O.Cist. eller Chiaramonti (død 1227) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Frascati.
Han ble kreert til kardinal i 1219 av pave Honorius III.
Chiaromonte, Nicola de
Chiaromonte, Nicola de
Chiaromonte, Nicola de


Konrad von Urach.
Konrad von Urach O.Cist. (født ca. 1180 i Urach i det som i dag er Baden-Württemberg i Tyskland, død 30. september 1227 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble som prest tilknyttet domkirken i Liége og fra 1199 var han cistercienser ved klosteret i Villers (begge steder ligger i det som i dag er Belgia). Han ble abbed i Villiers i 1209. I 1214 ble han abbed i Clairvaux, og i 1217 abbed i Cîteaux og dermed general for hele ordenen.
Han ble kreert til kardinal i 1219 av pave Honorius III.
Paven gav ham to viktige oppdrag: Det ene i Frankrike gikk ut på å bekjempe den albigensiske vranglære (1220–1223), det andre i Tyskland om å preke og arrangere korstog (1223–1226).
Etter Honorius IIIs død ble kardinalene enige om å velge Konrad til pave, men han avslo.


Gil Torres.
Gil Torres (død i august 1254 eller 1255 var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i desember 1216 av pave Honorius III, som hadde bragt ham til Roma fra Burgos i Spania.


Pierre Auguste Sarrus.
Pierre Auguste Sarrus (født 1813, død 1876) var en fransk musikkorpsleder. Han ble kreditert for idéen til sarrusofonen, som har fått sitt navn etter ham.
Sarrus, Pierre Auguste
Sarrus, Pierre Auguste
Sarrus, Pierre Auguste


Soprillo.
Soprillo er et er et musikkinstrument i treblåserfamilien. Soprilloen er funnet opp av Benedikt Eppelsheim, og er en slektning av saksofonen. Den er stemt i B♭, med grunntone B♭2 en oktav over sopransaksofonen, og noteres i G-nøkkel som transponerende instrument.


Kristina Schröder.
Kristina Schröder (født Kristina Köhler, 3. august 1977 i Wiesbaden) er en tysk politiker (CDU). Hun trådte 30. november 2009 inn i Angela Merkels andre regjering, som minister for familie, eldre, kvinner og ungdom.
Etter Abitur (artium) i 1997 studerte hun sosiologi, historie, filosofi og statsvitenskap ved Johannes Gutenberg-Universität Mainz. I 2009 avla hun doktograd i statsvitenskap. Hun er medlem av Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche.
Köhler ble medlem av Junge Union i 1991 og er fra 1994 også medlem av CDU. Hun har vært aktiv i partiet i hjemstaten Hessen og har vært lokalpolitiker i Wiesbaden. I 2002 ble hun innvalgt i det tyske parlamentet for CDU.


Den internasjonale demokratiske union.
Den internasjonale demokratiske union (IDU) (engelsk: "International Democrat Union") er et verdensomspennende forbund av konservative og kristendemokratiske politiske partier. Forbundet ble grunnlagt i 1983 av blant andre Margaret Thatcher, Helmut Kohl, George H.W. Bush, Jacques Chirac og Jo Benkow. IDU har hovedkontor i Oslo. John Howard er IDUs leder, mens Eirik Moen er generalsekretær.
Sideorganisasjoner er International Young Democrat Union og International Women's Democrat Union.


Biologisk krigføring.
Biologisk krigføring, også kjent som "bakteriologisk krigføring", er å gjøre bruk av enhver form for mikroorganisme (bakterie, virus eller sopp Protozo), eller et giftstoff ("toksin") fra disse, som "stridsmiddel". Formålet er å uskadeliggjøre, drepe eller virke demotiverende på en motstander (fiende).
FNs konvensjon om biologiske våpen av 1972 forbyr produksjon og lagring av biologiske våpen, og er undertegnet av over 100 medlemsland, i forbindelse med de grusomme virkningene slike våpen har. Bruk er ikke inkludert, slik at "utilsiktet bruk" ikke medfører straffeansvar (ved for eksempel at noen som er smittet, overfører smitten til andre).
Ut ifra et militært synspunkt er bruken av biologiske våpen av mindre interesse. Hovedsakelig fordi de ikke har en "øyeblikkelig virkning", men at det tar flere dager før en ønsket virkning gjør seg gjeldendene på de som blir eksponert, og slik sett ikke egner seg for å stanse en fiende i fremrykning. Det er også vanskelig å forhindre at egne styrker blir smittet. Ved bruk mot et annet lands sivilbefolkning gjør inkubasjonstiden det mulig for en motstander å svare med samme midler.
I enkelte tilfeller kan likevel biologiske stridsmidler tenkes brukt, da spredningsmåten tross alt er vanskelig å oppdage. Slik bruk kan lamme et samfunn og dermed gjøre det lettere å oppnå en militær seier.
Historikk.
Opp gjennom historien har biologisk krigføring gjentatte ganger blitt brukt som virkemiddel for å vinne en konflikt. I det 6. århundre f.kr. dopet assyrerene sine fiender ved å ha giftig sopp i drikkevannsbrønnene deres. I år 184 f.kr. fikk Hannibal giftige slanger puttet i leirkrukker, som hans soldater siden kastet om bord i pergamoniske skip. Rundt middelalderen skal engelske soldater ha skutt kuer med katapult etter at kuene hadde vært døde i flere uker, som en del av forgiftning for å gjøre fiendene svake eller døde.
Historiske opptegninger fra middelalderen beskriver i detalj hvordan mongolere, tyrkere og andre folkegrupper tok i bruk infiserte dyreskrotter for å forgifte sine fienders drikkevann. Forut for Svartedauden skal mongolske og osmanske styrker etter sigende ha kastet mennesker, som hadde dødd av byllepest, inn i beleirede byer ved hjelp av katapult. I 1710 gjorde russiske styrker bruk av samme metode under beleiringen av svenske styrker som hadde forskanset seg i Tallinn. Dette er forøvrig det siste kjente tilfelle hvor dette skal ha bli gjort.
Mange, eller kanskje flesteparten av indianerene i Amerika, ble smittet av europeere, med sykdommer som blant annet kopper, tyfus, influensa, meslinger, byllepest, kikhoste og gulfeber, som på grunn av de innfødtes mangelfulle immunforsvar medførte stor dødelighet. Det var også enkelte sykdommer som ble overført andre veien, blant dem sannsynligvis en form for "syfilis". Selv om disse smittene var utilsiktet fra europeernes side, er det tilfeller der de bevisst tok i bruk smittsomme sykdommer, slik som britenes bruk av koppe-infiserte tepper utdelt til Lenape-folket under Pontiac-krigen. Det er også mistanke om at biologisk krigføring ble brukt mot indianerene i andre tilfeller, uten at dette er blitt dokumentert.
Under den amerikanske borgerkrigen rapporterte general Sherman at konfederasjonshæren drepte husdyr og la dem i kilder som unionshæren var avhengig av for å få drikkevann.
Bruk av biologiske våpen ble forbudt ved internasjonal lov i henhold til Genève-protokollen av 1925. FNs konvensjon om biologiske våpen av 1972 utvidet denne til å gjelde forbud mot nesten all produksjon, lagring og transport. På tross av å ha undertegnet protokollen, fortsatte Sovjetunionen med forskning og produksjon av biologiske våpen, under sitt «biopreparat»-program. Dette programmet var ukjent for omverdenen inntil doktor Kanatjan Alibekov, første visedirektør for biopreparat, hoppet av til Vesten i 1992. I løpet av 1996 hadde 137 land undertegnet konvensjonen. Det er dog antatt, etter at konvensjonen ble undertegnet, at antall land som har mulighet til å produsere biologiske våpen, har øket.
Under den kinesisk – japanske krig og andre verdenskrig gjennomførte «Enhet 731» fra den keiserlige japanske hær eksperimenter på flere tusen mennesker, flesteparten kinesere. I løpet sin fremrykning tok den japanske hæren i bruk biologiske våpen både mot kinesiske soldater og sivilbefolkningen. Denne bruken har i stor grad blitt ansett som lite virkningsfull, grunnet ineffektive utplasserings–metoder. I løpet av de siste ti årene har det dog fremkommet hentydninger om en mer bevisst bruk fra japansk side. Øyenvitner har hevdet at japanerne forgiftet befolkningen både med pestsmittet mat, som grønsaker og bakverk, så vel som gjennom vannforsyningene. Det er anslått at over 580 000 kinesere døde, hovedsakelig som følge av pest- eller kolera-smitte, i tillegg til ytterlige ofre som følge av gjentatte sesongbetonte utbrudd de senere årene.
Som en følge av mistanken om at Tyskland og Japan utviklet biologiske stridsmidler, startet USA, Storbritannia og Canada et biologisk våpenprogram i 1941 og videreutviklet miltbrann, bruselose og botulisme til mulige våpen. Det amerikanske senteret for biologisk våpenforskning lå i Fort Detrick i Maryland, mens noe forskning på bekjempelse av kjemiske og biologiske våpen ble foretatt i Utah, ved det som ble kalt «Dugway Proving Grounds». Britisk forskning og eksperiment med miltbrann under andre verdenskrig førte til at den skotske øya Gruinard ble såpass forurenset at den var ubrukelig for mennesker og dyr i over 48 år.
Betydelig forskning på området ble gjort av USA, Sovjetunionen og antakelig andre større nasjoner, under den kalde krigen, men det er en gjennomgående oppfatning at disse våpnene aldri har vært tatt i bruk. Dette synet er blitt bestridt av Kina og Nord-Korea, som har anklaget USA for i stor skala å ha gjennomført utprøvning av biologiske våpen mot deres styrker under Koreakrigen. Disse anklagene er blitt støttet opp om av Stephen Endicott og Edward Hagerman i boken "The United States and Biological Warfare: secrets of the early Cold War and Korea" (Bloomington, Indiana University Press, 1998), men aldri blitt bevist.
I 1986 brukte den amerikanske regjeringen 42 millioner dollar på forskning til utvikling av botemidler mot smittsomme sykdommer og giftstoffer, noe som var ti ganger mer enn det som ble brukt i 1981. Pengene gikk til 24 amerikanske universiteter i håp om at det ville bli utviklet antistoffer mot blant annet japansk hjernebetennelse (encefalitt), harepest og shigella. Da biologi-avdelingen ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) vedtok å fraskrive seg midlene de mottok fra Pentagon for forskning på området, truet Reagan-administrasjonen med å stoppe annen økonomisk støtte, slik at forskningen fortsatte.
Det har blitt rapportert at den amerikanske hæren har utviklet miltbrann-sporer til bruk som våpen ved Dugway Proving Ground allerede siden 1992. I henhold til konvensjonen om biologiske våpen har nasjoner lov til å utvikle små mengder biologiske våpen, til forsvarsmessig forskning. USA vedtok for øvrig i november 1969 (under Richard Nixons regjeringstid) å aldri bruke biologiske våpen under noen omstendigheter.
Ved lagring over tid mister biologiske våpen sin virkningskraft og må derfor kasseres (kastes). Flere NATO-land benytter seg av USAs avfallsanlegg for kjemiske våpen på den lille, beliggende midt i Stillehavet, for å bli kvitt sitt avfall.
I følge det amerikanske forsvarsdepartementet har for tiden over ti land et biologisk våpenprogram, eller er i ferd med å utvikle et. Mistanker om dette er rettet mot blant annet Russland, Israel, Kina, Iran, Libya, Syria og Nord-Korea.
Egenskaper.
Ideelt sett ("ønskelig") har biologiske våpen: 1) kraftig påvirkning, 2) høy smitteevne, 3) motstandsdyktighet ovenfor vaksine og 4) mulighet til å spres ved hjelp av aerosoler. De smittestoffer som da ville bli brukt, ville medføre høy dødelighet (ved riktig utplassering) og ha stor overlevelsesevne (og slik gjøre bruk av aerosoler mulig).
Per i dag er biologiske smittestoffer, tenkt brukt som våpen, enkle å lage og har kort produksjonstid. "Hovedproblemet" er å få utplassert dem på en effektiv måte mot lett tilgjengelige mål.
For eksempel er miltbrann ansett som et utmerket stridsmiddel/våpen. Den er her valgt som eksempel fordi den er historisk viktig og nok informasjon er kjent om den, slik at dette ikke kan brukes som en «bruksanvisning» for produksjon av et biologisk våpen. Først og fremst gjør det at den danner herdede sporer, den utmerket for bruk som aerosol. Dernest gir lungeinfeksjoner utløst av miltbrann ingen tilleggsinfeksjoner hos andre mennesker. Dermed forblir sykdommen vanligvis begrenset til selve «målet». Et sykdomsforløp starter med symptomer som på en vanlige forkjølelse, men går raskt over i en mer alvorlig tilstand, med en dødelighet på over Avgjørende for bruk er at eget personell lett kan beskyttes på forhånd med eksisterende antibiotika.
Et masseangrep med bruk av miltbrann ville kreve partikler i dråpeform i størrelsesorden 1,5 – 5 µm(mikrometer). Er de for store vil de bli filtrert ut gjennom åndedrettssystemet, er de for små vil de rett og slett bli pustet rett ut igjen. Ved denne størrelsen vil uladet støv feste seg til dråpene grunnet elektrostatisk spenning og lage store klumper, noe som gir begrenset spredning. Derfor vil smittestoffet måtte behandles med silikater for å avisolere det. Aerosollene må spres på en måte som gjør at sol og regn ikke kan bryte dem ned, men allikevel kunne smitte et menneske. Det finnes i tillegg ytterlige teknologiske vanskeligheter for å få til den ønskede virkningen.
Smittestoffer/sykdommer som er kjent brukt, eller vurdert brukt, som stridsmiddel er: miltbrann, ebola, byllepest, kolera, harepest, bruselose, shigella, tyfus, papegøyesyke, japansk hjernebetennelse (encefalitt), gulfeber og kopper.
Typer av smittestoffer.
Miltbrann ("en: anthrax") er en bakterie som smitter lett og gir en ondartet infeksjonssykdom, og kan smitte både mennesker og dyr. Sykdommen er ofte dødelig, og symptomene kan i begynnelsen ligne en vanlig forkjølelse. Sykdommen smitter ikke fra menneske til menneske, og det finnes vaksine, selv om den er lite effektiv og har mange bivirkninger.
Siste registrerte tilfelle av miltbrann i Norge hos et menneske, var på 1930-tallet. Sykdommen har en lang historie. Bibelens beskrivelse av den femte landeplagen i Egypt antas å kunne ha vært miltbrann hos buskapen.
Kopper er en svært smittefarlig sykdom. Den ble erklært utryddet rundt 1980, men det finnes virus i amerikanske og russiske forskningsinstitusjoner. Sykdommen er dødelig i 20 – 60% av tilfellene.
Botulisme er en sykdom som kommer fra en gift-bakterie ("Clostridium botulinum") som finnes i mudder og jord. Botulisme-toksinet er et av de mest giftige stoffer man kjenner til. Symptomene på forgiftning er lammelse av øyemusklene og problemer med å svelge og snakke. I alvorlige tilfeller kan den medføre åndedrettskollaps, som igjen kan føre til døden. Det finnes en motgift (antitoksin) mot toksinet.
Angrep på avlinger og buskap.
Biologiske våpen kan også utvikles spesielt for å ødelegge planter og avlinger. I løpet av andre verdenskrig utviklet USA og Storbritannia sprøytemidler som virket hemmende (og drepende) på planters utvikling og tok disse i bruk under Vietnamkrigen og Malakka-konflikten.
I løpet av den kalde krigen utviklet USA avlingsdrepende midler som kunne ødelegge en motstanders landbruk. Tanken var at ved å legge landbruket i den kommunistiske delen av verdenen øde, ville man kunne forhindre disse statene å fortsette en igangsatt krig.
Moderne plantevernmidler til bruk mot insekter stammer fra tysk forskning på nervegasser.
Beskyttende tiltak.
Bruken av biologiske våpen er vanskelig å oppdage før sykdommen har brutt ut og sykdomstegn viser seg hos mennesker eller dyr.
Den beste måten å beskytte seg mot biologiske våpen, er å vaske hendene i varmt vann og med såpe eller andre desinfiserende midler etter å ha vært i kontakt med noe man har mistanke om er infisert. Det er også viktig at rifter og sår blir godt tildekket. Ved inntak av mat og drikke bør man forsikre seg om at disse er kontrollert og godkjent av autorisert personell.
En medisinsk metode i forsvaret av sivilbefolkningen er lagre av antibiotika og vaksiner, og en opplæring av medisinsk personell for raskt og nøyaktig å kunne stille en diagnose og gjennomføre behandling. Allmennpraktiserende leger og helsepersonell er stort sett ukjent med hvordan smittestoffer er blitt omgjort til potensielle våpen og hva det innebærer.
Beskyttelsesrom med et høyere trykk enn luften utenfor er én mulighet, og vil gi god beskyttelse, men dette vil ikke være «lønnsomt» i stor skala, og bør derfor bare benyttes for særs viktige installasjoner (slik som Stortinget). Dette fordi i de fleste situasjoner vil et smittestoff spre seg i en smal, elipseformet sky "med" vindretningen fra utslippsstedet. Personer utenfor dette området vil ikke bli rammet, med unntak av sekundære infeksjoner. Personer innenfor området vil allerede ha blitt rammet og ikke kunne bli behandlet med eksisterende forsvarsmetoder. De vil trenge øyeblikkelig medisinsk behandling.
Nye forbindingsmetoder, slik som «biobandasjering», er ment å hjelpe til i behandlingen av personer som er skadelidende i områder rammet av biologiske våpen.
Helsevesenets rolle.
Det er verdt å merke seg at mange klassiske og moderne smittestoffer i biologiske våpen er hentet fra syke dyr (dyresykdommer), med unntak av kopper. Sånn sett er det sannsynlig at husdyr vil vise tegn på smitte samtidig som, eller til og med før, mennesker.
I forbindelse med det største «uhellet» som hittil er kjent, miltbrann-utbruddet i Sverdlovsk (Jekaterinaburg), 1979, ble sauer som befant seg så langt unna som fra utslippstedet (kjent som "Område 15"), smittet av sykdommen. Anlegget er den dag i dag fremdeles avstengt for utenforstående.
Sett i lys av dette kan muligens et velutviklet overvåkingssystem, hvor medisinske personell og veterinærer deltar, identifisere et biologisk angrep i starten av en epidemi og forhindre utbrudd blant den delen av befolkningen og/eller buskapen som er blitt smittet, men ennå ikke har utviklet sykdommen. For eksempel vil det ved et utbrudd av miltbrann være sannsynlig at en liten del av befolkningen (de med nedsatt immunforsvar eller som befant seg nære utslippstedet) innen 24–36 timer vil fremvise klassiske symptomer på smitte. Ved gjentatte modelleringer har det vist seg at hvis disse opplysningene blir gjort tilgjengelig for lokalt helsepersonell i sanntid, vil mer enn av de som er blitt smittet kunne behandles med antibiotika, og slik forhindre nye utbrudd av sykdommen og dermed redusere dødeligheten.


De dinariske alper.
a>pregede fjellområdet i De dinariske alper
De dinariske alper (kroatisk og bosnisk "Dinarsko gorje" eller "Dinaridi", serbisk "Динарско горје" eller "Динариди"; slovensk "Dinarsko gorstvo"; italiensk "Alpi Dinariche") er en fjellkjede i Sør-Europa i landene Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro, Kosovo og Albania.
Den strekker seg 645 km langs kysten av Adriaterhavet (nordvest-sørvest) fra De juliske alper i nordvest og ned til Šar-Korab-massivet, der fjellene går i nord-sør retning. Det høyeste fjellet i De dinariske alper er Prokletije, på grensen mellom Montenegro og Albania, med en topp kalt Jezerca på 2 692 m.
De dinariske alper er det mest kuperte og utstrakte fjellområdet i Europa sett bort fra Kaukasus, Alpene og De skandinaviske fjellene. De er stort sett dannet av sedimentære bergarter som dolomitt, kalkstein, sand og konglomerat dannet av hav og innsjøer som en gang dekket området. Da Alpene ble dannet for 50 til 100 millioner år siden førte sidelengs press til at fjellene ble foldet og overskjøvet i en stor bue rundt de gamle rigide fjellene som gikk mot nordøst.
De dinariske alper ble kastet opp i mer eller mindre parallelle fjellkjeder fra De juliske alper til området i Nord-Albania og Kosovo der fjellterrenget ender i Drindalen og slettene i Kosovo. Šar- og Korab-fjellene stiger så opp på nytt sør for elven Drin og fortsetter sørover til Pindus i Hellas, og til fjellene i Peloponnes, på Kreta og Rhodos til Taurusfjellene i de sørlige områdene av Tyrkia.
Geologi.
De mesozoiske kalksteinsformasjonene danner et karakteristisk område på Balkan med karstformasjoner. De siste istidene hadde relativt lite direkte geoglogisk påvirkning på Balkan, det var ikke permanent isdekke her, og det er lite bevis for utbredt isbredanning. Bare de høyeste toppene av Durmitor, Orjen og Prenj har isbredaler og morener ned til 600 meter. I Prokletije, en fjellkjede som går øst-vest ved grensen nord i Albania (og som dermed bryter trenden i det dinariske systemet) er det derimot bevis for at det har vært stor isbredanning.
Et geoglogisk trekk med dagens landskap i De dinariske alper er kalksteinsfjellene, som er harde og eroderer sakte. Ofte fører dette til skarpe skrenter, ofte med bratte juv der elvene renner gjennom.
Det mest utbredte eksempelet på kalksteinsfjellene i Europa er karstformasjonene i De dinariske alper. Kalkstein er en svært porøs bergart, som likevel er vanskelig å erodere. Vann er den viktigste nedbrytningskraften, som løser opp kalkstein i forbindelse med kjemiske reaksjoner. Når det siler gjennom sprekker i kalksteinen åpner det opp flere sprekker og kanaler, som ofte kan gå svært dypt, og man kan få hele systemer med underjordiske avløp. I løpet av lang tid kan disse arbeide seg dypere og dypere og etterlate seg tørre grotter og underjordiske labyrinter av kanalar og sjakter. Taket i disse grottene kan til slutt falle ned, og danne dype juv, slik at vannet igjen blottlegges for overflaten. Dinariske elver, som Vrbas, Neretva, Tara og Lim, har for eksempel dannet praktfulle juv. De dinariske alper synker ned i Adriaterhavet i vest og danner her flere øyer og havner langs kysten av Kroatia.
Det er bare mulig med transport i de dype, dinariske elvedalene, og veier og jernbanar går gjennom tunneler og langs smale bergskår med stride elver under. Samtidig er fjellsidene helt rene med lite jord og vegetasjon, og elvene er derfor ofte krystallklare. Den vegetasjonen som er vokser som regel i groper og langs smale striper.
Mennesker i De dinariske alper.
Det ligger ruiner av gamle festninger over hele fjellandskapet, som bevis på hundreår med krig. Her gjemte blant annet illyrerne seg da romerne prøvde å erobre Balkan. Erobringen startet med vestsiden av Adriaterhavet på 200-tallet f.Kr. Romerne erobret hele Illyria i 168 f.Kr. Fjellene vernet motstandsbevegelsen til illyrerne i mange år før området var helt okkupert i år 14.
Området har i dag få innbyggere, og skogbruk og gruvedrift er de største økonomiske aktivitetene i De dinariske alper. Folket som hører til her er de høyeste i Europa, der en mann i snitt er 185,6 cm sent i tenårene.
Fjell i De dinariske alper.
Andre fjell verdt å nevne er


Den pannoniske slette.
Den pannoniske slette er et landskap mellom elvene Donau og Sava. Ettersom sletten har en lang grense mot fjellkjeden Karpatene blir sletta stundom også kalt for "Det karpatiske bekkenet" eller "Karpatbekkenet", særlig i ungarske tekster.
Området ligger i den sør-vestre delen av Ungarn, hvor den gjerne kalles Store Aföld, og i Vojvodina i Serbia. En liten del ligger i de tilstøtende områdene i Slovenia, Østerrike og Kroatia.
Den pannoniske slette er et fruktbart jordbruksområde.
I år 10 e. Kr. ble den romerske provinsen Pannonia opprettet her.


Serbisk dinar.
Serbisk dinar (serbisk српски динар) er myntenheten i Serbia. 1 dinar deles inn i 100 para.
Valutakode (ISO 4217) er RSD.
Valutakurs den 20. mai 2011: 100 RSD tilsvarer 8.14391 norske kroner (NOK).


Balkanfjellene.
a> går gjennom et gjel i fjellet
Balkan-fjellene (serbisk "Stara Planina") er en fjellkjede i nord-østre del av Balkanhalvøya.
Fjellkjeden danner en forlengelse av Karpatene og De transilvanske alper og har gitt navn til hele regionen Balkan i Sørøst-Europa.
Balkanfjellene er kjent for sin flora og fauna. Det vokser edelweiss i regionen Kozyata stena. En del av de mest påfallende landskapene er inkludert i Den sentralbalkanske nasjonalpark med bratte klipper, de høyeste fossene på den balkanske halvøya, og frodig vegetasjon. De fleste av Europas største pattedyr finnes her, blant annet brunbjørn, ulv, villsvin, gemse og hjort.


Gautier.
Gautier er et konjakkhus. De har ikke egne vinmarker, så de er en negociant.
Historie.
Familien Gautier har vært i vinbransjen siden 1644, da Charles Gautier giftet seg inn i en vinfamilie, ved å gifte seg med Jacquette Brochet. Deres sønnesønn Louis sikret seg en rettighet fra Kongen til å produsere konjakk i 1755, det samme året som han grunnla huset. Dette papiret har konjakkhuset fortsatt hengende i hovedbygningen sin. Huset eies i dag av direkte etterkommere fra Charles Gautier.
De kjøper inn konjakk fra de 4 beste konjakkområdene; Grande og Petite Champagne, Bons Bois og Bois Communs (Bois Ordinaires). De destillerer ikke selv, men kjøper inn ung konjakk, som de lagrer videre selv. Til eikefat bruker de både eik fra Troncais og Limousin. Eiendommen ligger på en øy i elven Charente, som renner gjennom konjakkregionen, så kjellerne deres er ganske fuktige.
95% av produksjonen går til eksport, til over 65 land verden over.
Konjakk.
I tillegg har de lagd en konjakk som er tilpaset sigarer;
Deres VSOP vant bronse ved The International Wine and Spirit Competition i 1989, og Napoléon vant sølv ved Vinexpo i 1993. I 1994 vant XO-en gull ved The International Wine and Spirit Competition.
De har også en serie som kalles "Spirit of Discovery", som er tilpasset gave- og samlermarkedet, men ulike porselensflasker og glass formet som skips-gjenstander.
Pineau des Charentes.
Den hvite Pineau des Charentes vant bronse ved "The International Wine & Spirits Competition i 2003. Panatela vant bronse i 2002, samt bronse i "Challenge international du vin" i 2003.


Montenegro.
Montenegro (serbisk og montenegrinsk: Црна Гора, "Crna Gora";) er et land i Sørøst-Europa ved Adriaterhavet. Montenegro grenser til (fra vest mot øst) Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia i nord, Kosovo, og Albania i sør. Til sjøs har landet delelinje mot Italia i sørvest. Hovedstaden er Podgorica.
Landet var en del av den tidligere føderasjonen Jugoslavia, og inngikk fra 2003 til 2006 i unionsstaten Serbia og Montenegro. Det ble gjennomført folkeavstemning 21. mai 2006 hvor et flertall ønsket at Montenegro skulle bli selvstendig, og selvstendighetserklæringen ble utstedt 3. juni 2006. I statsråd fredag 16. juni 2006 anerkjente Norge Republikken Montenegro som selvstendig stat. Montenegro ble tatt opp som FNs 192. medlemsland 28. juni 2006. Den 11. mai 2007 tatt opp som det 47. medlemslandet i Europarådet.
Etymologi.
Navnet Montenegro kommer fra italiensk "Monte negro" (svart fjell) da Montenegro var under venetiansk hegemoni. Montenegro er en oversettelse av det serbiske navnet "Crna Gora" («Svartfjell»), men i mange språk har man valgt å bruke det italienske navnet. I noen språk har man oversatt navnet, som i albansk: "Mali i Zi", gresk: "Μαυροβούνιο", tyrkisk: "Karadağ", latvisk: "Melnkalne", litauisk: "Juodkalnija" og islandsk der landet heter "Svartfjallaland".
Naturgeografi.
Landets totale areal er på 14 026 km². Det har 625 km lange landegrenser til Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia,Kosovo og Albania, og en 293,5 km lang kystlinje mot Adriaterhavet. De eneste virkelig urbane byene er hovedstaden Podgorica og industribyen Nikšić, men kysten er også tett bebygd av gamle middelalderbyer og nyere turistanlegg.
Geologi.
a>. Her starter fjellandskapet bak en smal kyststripe.
a>, med typisk dypt utgravd elvedal i sedimentære bergarter.
Donaulaks ("Hucho hucho") er unik for Balkan og finnes i elvene i nord.
Montenegro er et av de mest kuperte landene i Europa, og landskapet varierer fra høye topper langs grensene til Serbia og Albania med karstlandskap til en smal kystslette som bare er 4–6 km bred langs Adriaterhavet. Kotorbukta er den eneste innskjæringen i kystlinjen, og den er ikke en fjord, men en nedsunket elvedal.
Store deler av landet ligger over 1 000 moh., og fjellene når opp i over 2 500 meter flere steder langs en øst-vest-linje. De dinariske alper løper parallelt med kysten nedover Dalmatiakysten, og er stort sett dannet av sedimentære bergarter som dolomitt, kalkstein, sand og konglomerat dannet av hav og innsjøer som en gang dekket området.
I innlandet danner flere elver raviner og canyoner i det ellers harde kalksteinslaget. Flere av dem er vernet – Tarakløften er inntil 1 300 meter dyp og det nest største canyon i verden. Landets veier og jernbaner følger de til dels dype elvekløftene i kalksteins- og karstlandskapet.
Klima.
Montenegros kyst har middelhavsklima med milde vintre og solrike, varme somre. Om vinteren kan derimot den kalde boravinden føre kald luft fra Øst-Europa innover Montenegro, og man får kalde dager.
Like innenfor kysten, i kystfjellsonen som er det 50 km brede beltet som bl.a. innbefatter Cetinje, er det et sub-middelhavsklima med kaldere vintre og varmere somre enn på kysten.
Like innenfor kysten ligger De dinariske alper, og når mild havluft fra Middelhavet strømmer inn over Montenegro blir dette området et av de våteste i Europa. Stedet Crvice ved Orjen i sørvest ligger på 940 moh., og har middeltemperaturer på -5–0 °C januar–mars, 10 °C i mai, 18–20 °C i juni–august, 15 °C i september, og 0–5 °C i november–desember. Stedet har samtidig tidvis over 4 900 mm nedbør årlig; det er nesten regnfritt om sommeren, men store nedbørsmengder fra oktober til april.
Det meste av innlandet innenfor 60 km har et temperert klima med kalde vintre og milde somre. I de høyeste fjellene ligger det snø hele året. Podgorica har en nedbørsnormal på 1 617 mm i året.
Flora og fauna.
Montenegro har et uvanlig rikt plante- og dyreliv på et lite område. Bare Biogradsko-nasjonalparken alene har mer enn 220 plantearter, 86 treslag, 10 pattedyr, 200 fuglearter og 350 insektarter.
Montenegros flora tilhører i innlandet den sentraleuropeiske, subboreale sonen, mens kysten har Middelhavsvegetasjon. Antallet plantearter anslås til om lag 3 000. De dinariske alper har typisk sentraleuropeisk gradering fra varmekjær løvskog i lavlandet (ask, bøk, lind, sypress, peoner, eføy, liljer), via boreal blandings- og barskog i fjellsidene og høyere elvedaler (edelgran, tyrkisk hassel, hvitasal, ormehamfuru, einer), til en alpin høyfjellsvegetasjon i de høyeste områdene (gressarter, lyng). Ved Orjen er flere busk- og blomsterplantene endemiske, blant annet orjen-sverdlilje "(Iris orjenii)", krøll-lilje "(Lilium martagon)" og sjeldne arter av peoner "(paeonia daurica)".
Ved den store Shkodërsjøen – den største på Balkan – danner elvedeltaet til Morača et våtmarksområde som har vern etter Ramsar-konvensjonen. Her er det et rikt fiskeliv, amfibisk dyreliv, og unike fuglereservater. På sørsiden renner Shkodërsjøen ut i elven Bojana og skaper et artsrikt, bredt delta- og sumpområde (Ada Bojana) på grensen til Albania.
Kysten samt Zetasletten nord og sør for Podgorica har middelhavsvegetasjon med sypresser, palmer, og stor dyrking av oliven og druer. Europeisk edelgran ("Abies alba"), Bosnisk furu ("Pinus heldreichii") og blomsten Orjen-Iris ("Iris orjenii") er typiske for kystfjellene i sørvest. Langs kysten har utbyggingen av de mange sandstrendene redusert artsrikdommen, og en rekke vade- og sjøfugler er truet. Det er relativt lite fiskerikt i denne delen av Adriaterhavet, noe som også hemmer det kommersielle fisket.
Landets dyreliv er typisk for den tempererte karstvegetasjon, men har meget stor variasjon på grunn av de mange mikroklimaene og nisjemiljøene. Kysten har mange tørkekjære arter som slanger, firfisler og andre amfibier er vanlige, i tillegg til et rikt fugleliv.
Innlandet og fjellstrøkene har meget stort dyreliv, med brunbjørn ("Ursus arctos") og sannsynligvis gaupe, grevling, hjort, muldvarp, og flaggermus. Av fuglearter finnes rødstrupe ("Erithacus rubecula"), kongeørn, hønsehauk, spurvehauk, orrfugl og grågås. I elver og innsjøer finnes frosk ("Hyla arborea"), sumpskilpadde ("Emys orbicularis"), ørret, hvitfinnet steinulke ("Cottus gobio"), harr ("Thymallus thymallus"), og donaulaks ("Hucho hucho").
Demografi.
Montenegro er et etnisk svært sammensatt område, med skiftevis serbisk, montenegrinsk, bosnisk og albansk majoritet i de enkelte kommuner, og innenfor disse. Generelt er det serbisk majoritet i nord og vest samt i noen kystkommuner, mens det er montenegrinsk majoritet i kommunene midt i landet. I nordøst er det bosnisk majoritet, og i sørøst albansk.
Den montenegrinske andelen av befolkningen har de siste 50 årene gått tilbake, og gruppen som kaller seg «montenegrinere» er ikke lenger i flertall. Den er likevel største befolkningsgruppe, foran den store serbiske minoriteten.
Det er derimot ikke entydig hva som er forskjellen på serbere og montenegrinere. Svært mange etniske montenegrinere, nesten halvparten, snakker serbisk språk. I de demografiske data for Tito-perioden oppgis endog en andel av befolkningen å være "jugoslavere".
Det er en minoritet på 100 italienere i Kotor-området, og omkring Budva bor det anslagsvis 1 000 russere.
Språk.
Mer enn 63 % av innbyggerne snakket i 2003 et serbisk språk med "Iyekavisk" dialekt, og dette innbefatter også om lag halvparten av de som etnisk sett kaller seg montenegrinere. I forbindelse med uavhengighetsbevegelsen ble det fra 2004 igangsatt en offensiv for å styrke montenegrinsk som språk, med om lag 24 % utbredelse i befolkningen. I grunnloven fra 2007 er montenegrinsk offisielt språk ved siden av serbisk, albansk, bosnisk og kroatisk. Albansk er den største av de «små» språkminoritetene, om lag 5,2 % av befolkningen er språklig sett albanere.
Religion.
Montenegro er en ikke-religiøs stat med like rettigheter og status for alle religioner.
De fleste montenegrinere (74–75 %) er ortodokse kristne, under Den serbisk-ortodokse kirke med egen metropolitt for Montenegro. Nesten 18 % av befolkningen er sunni-muslimer, hovedsakelig albanere, bosniere og bosniakker. I høymiddelalderen var katolikkene i flertall, men i dag utgjør de bare 3–4 % av befolkningen, fordelt på tre katolske bispedømmer. Ett av dem, bispedømmet Kotor, er understilt en kirkeprovins med metropolitansete i Kroatia.
Både 7. januar, 1. mai, 21. mai og 13. juli er fridager.
Historie.
Illyrisk gullarbeid viser spydkaster til hest.
Montenegros historie er preget av landets nærhet til mektige naboland, og har innebåret en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har tidligere vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra 1356 til 1918, og igjen fra 2006.
I de første 160 av disse årene var denne staten, Zeta, kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt Cetinje. Disse områdene var aldri besatt av osmanerne, slik resten av Balkan var, eller av Venezia som fra 1420 til 1797 behersket Montenegros kystbyer.
Bare én gang mislyktes montenegrinerne i sin fine balansekunst mellom øst- og vestmaktene på Balkan. På 1400-tallet så de sin stat angrepet på alle kanter. Det lokale kongedømmet fra 1356 maktet over tid ikke den fine balanse mellom stormaktene som så mange serbiske fyrster hadde behersket til fulle siden tidlig middelalder. Prisen ble høy – Zeta-staten gikk i praksis under innen 1516, bare en liten flik rundt Lovcen-fjellet bestod.
Landets historie preges ellers av at skillene mellom vestlig og østlig kristendom, politisk kultur, og statstilhørighet gikk gjennom dagens Montenegro. Det har lenge vært betydelige etniske, religiøse, økonomiske og politiske skiller mellom kysten i vest og innlandet i øst. Dette skillet er fortsatt synlig i montenegrinsk samfunnsliv.
Oldtiden.
I grotten Mališina i Pljevlja er det funnet rester av bosetting fra istiden, mens "Medena Stijena" i samme kommune har rike funn fra steinalderen.
Montenegro var befolket av illyrere samtidig med en viss gresk kolonisering langs kysten (Budva) omkring 700–500 f.Kr. Keltiske immigranter bosatte seg i området på 300-tallet f.Kr., og utviklet en illyrisk stat med hovedstad i Skadar. Mange historikere mener nå at illyrerne tilhørte den keltiske Hallstattkulturen.
Stadig illyrisk piratvirksomhet medførte at romerne omkring 140 f.Kr. tok kontroll med kystområdet på østsiden av Adriaterhavet ("Dalmatia"), og innlemmet innlandet i provinsen "Illyricum" fra år 9 e.Kr. Doclaea og Municipium S var viktige garnisonsbyer. Ved delingen av Romerriket i 395 gikk grensen mellom de vest- og øst-romerske rikene (og etter hvert kirkene) nordover fra Skadar og gjennom det indre av Montenegro. Kysten var altså «vestlig».
Under Justinian opplevde Østromerriket en blomstring og handelssamkvemmet over Adriaterhavet økte kraftig etter Justinians erobring av Italia. Men etterkommerne brakte på nye nedgangstider til riket de neste århundrene, og kampen mot islam fra 700-tallet dreide fokus bort fra de vestlige provinsene. Balkan opplevde på denne tiden barbariske invasjoner fra gotere, avarer og slavere.
Serbiske høydepunkt – Duklja og Raška.
I tidlig middelalder dannet serbere, kroater og bulgarere sine første semi-"nasjonale" og ganske snart "føydale" stater, men «montenegrinere» hører vi ikke om. Tidlig på 600-tallet avga den bysantinske keiseren kyststrekningen av dagens Montenegro til serbiske settlere, som etablerte et levedyktig fyrstedømme i Duklja ("Doclaea"). Samtidig beholdt åpenbart bysantinerne initiativet på andre områder, for serberne ble omvendt til kristendommen på 870-tallet. En splittelse i flere lydriker fra 900 hindret ikke fortsatt ekspansjon. Byen Breznica ble nå et viktig serbisk provinssete. En midlertidig bysantinsk gjenerobring 960–1042 endte til slutt med total militær seier for Stefan I Vojislav av Duklja, som innen 1050 inkluderte hele kyststrekningen fra Skadar til Split. Under kirkesplittelsen i 1054 tilfalt riket vestkirken og pave Gregor VII anerkjente staten under kong Mihailo I av Duklja. På 1100-tallet falt Dukjla derimot under den nye serbiske statsdannelsen (Raška), som hadde utgangspunkt i fjellområder mellom Serbia og Montenegro.
I høymiddelalderen lå østlige stater som den serbiske lite tilbake for vesteuropeiske samfunn. I 1346 fikk serberne sitt eget ortodokse patriarkat, som styrket nasjonsbyggingen. Serbiske dynastier fremmet handel og beholdt kontrollen over innlandet fram til den ottomanske invasjonen av innlandet som fant sted 1462–1496. Utviklingen av moderne skipsteknologi og økt handel førte derimot til at Venezia fra 1420-tallet tok kontroll over kystområdene, noe som varte i 300 år.
Osmansk styre i øst.
Omanernes tyrkiske styre i det østlige innlandet varte helt til 1878. Den serbiske eliten ble nå gjort til bønder, eller flyktet nordover. Samtidig falt dette sammen med en generell nedgangstid i Sørøst-Europa f.o.m. 1500-tallet, som ledsages av svak byvekst og «Det andre livegenskapet». I de tyrkiske områdene beholdt de fjerneste fjellområdene en betydelig autonomi, men ellers ble føydale strukturer sementert av fire århundrer med tyrkisk styre, med tyrkiske og konverterte lokale («bosniaker») som føydale herskere ("chiftluk sahibije") over en tungt skattlagt bondebefolkning. Denne bevarte sin ortodokse kristne identitet, men fikk visket ut sin nasjonale identitet.
Noen byer blomstret riktignok, Taslidža (Pljevlja) var hovedstaden i "Sanjak Hercegovina" fra 1572 til 1833, og fikk status som "kasba" med kloakksystem, tyrkiske bad, hager, moskeer og kristne klostre. Men regelen var at byene var ufrie sentra for militære og jordeiende ledere. Den senere "Sanjak Novibazar" (Novi Pazar) hadde hovedstad i Mostar, og medførte at det nordlige Montenegro kom mer i skyggen utviklingsmessig.
Selvstendighet mellom stormakter.
Balkan ble konfrontasjonsområdet mellom Østerrike og Det osmanske rike fra 1700-tallet. Montenegros kystområde var under venetiansk kontroll, og innlandet lå stort sett under tyrkisk kontroll østenfor grense- og krigsområdene. Fire stormakter øvde press på den lille, selvstendige montenegrinske staten, som holdt stand.
Fra 1516 til 1696 var det vestlige innlandet en uavhengig, teokratisk munke- og bispestat, styrt av de katolske lederne i Cetinje. Fra 1696 ble denne uavhengige, men ikke-anerkjente staten styrt av fyrster tilhørende det montenegrinske dynastiet Petrović-Njegoš. Den første formelle proklamasjon av en selvstendig, montenegrinsk stat skjedde i 1798, og i 1854 gjorde Danilo Petrović-Njegoš Montenegro om til en sekulær stat. En aggressiv konfrontasjon og krig mot tyrkerne fra 1875 ga resultater og internasjonal anerkjennelse som fyrstedømmet Montenegro gjennom Berlinkonferansen i 1878. Datoen for anerkjennelse, 13. juli 1878 blir feiret som Montenegros uavhengighetsdag. Den frie statens areal ble doblet fra 1696 til 1878, og i 1905 fikk landet sin første grunnlov og fyrstedømmet ble til kongeriket Montenegro i 1910.
Da østerrikerne befridde Beograd fra tyrkisk styre i 1711, støttet mange serbere og montenegrinere opp om østerrikernes hær. Den serbiske frihetskjemperen Karađorđe Petrović hadde kjempet i begge stormaktenes hærstyrker, og oppnådde uavhengighet for Serbia gjennom opprørene 1804–1813. Men senere på 1800-tallet ble Østerrike-Ungarns ambisjoner større på Balkan, og kulminerte først med okkupasjonen av Bosnia i 1878. Gradvis vendte de sørslaviske lederne seg bort fra østerrikske sympatier, og de brede uavhengighetsbevegelsene våknet.
Sørslavisk samling.
Balkankrigen 1912–1913 ble startet av montenegrinerne, og ga en felles serbisk-montenegrinsk allianse mot tyrkerne, hvor også bulgarerne og grekere gikk med mot tyrkerne fra oktober 1912. Montenegro og Serbia delte den tyrkiske provinsen Sandžak mellom seg. Straks tyrkerne var nedkjempet i 1913 fikk man et intermesso med mislykket bulgarsk angrep på sørslaverne, fulgt av full konfrontasjon og snart også krig mellom Serbia og Østerrike-Ungarn fra 1914, utløst av attentatet 28. juni i Sarajevo.
Under første verdenskrig støttet Montenegro opp om Serbias krigføring mot Østerrike-Ungarn, og kjempet i to år imot østerriksk invasjon i en stillingskrig fram til 1916. Om lag 3 000 montenegrinere falt under verdenskrigen. Under den påfølgende østerrikske okkupasjon styrte montenegrinernes konge og regjering i eksil fra Bordeaux. Kongen ble derimot stadig mer isolert, ettersom et flertall av serbere og enkelte montenegrinske partier ønsket union med Serbia.
Under den serbisk-dominerte Podgoricaforsamlingen ble det bestemt å innlemme Montenegro i Kongeriket Jugoslavia fra 1. desember 1918. Fra 1929 ble regionenes selvbestemmelse i Jugoslavia kraftig redusert. Montenegro inngikk i provinsen Banat Zeta, som også omfattet vestlige Kosovo, Hercegovina og Dubrovnik-regionen. Podgorica var dette banat'ets hovedstad, og bevarte derved en viss økonomisk og administrativ betydning. I 2011 vedtok parlamentet å oppheve alle vedtak fra Podgoricaforsamlingen og landet har igjen en kongefamilie fra Petrović-Njegoš selv om landet ennå er en republikk med president som statsoverhode.
Under Andre verdenskrig opplevde Montenegro først italiensk, og fra 1943 tysk, okkupasjon. En blodig geriljakrig fulgte okkupasjonene hvor agrar-fascisten Krsto Zrnov Popović med italiensk og tysk støtte kjempet mot både serbiske nasjonalister og partisaner. Det må antas at Montenegro bar sin forholdsmessige andel av de samlede jugoslaviske krigstapene på 305 000 soldater og 1,2 millioner sivile.
Titos seire over interne fiender og okkupasjonsstyrkene lenger nord førte til oppretting av en kommunistisk republikk i 1945. Montenegro ble en egen republikk innen føderasjonen, og montenegrineren Milovan Đilas hadde status som Titos arvtaker inntil han ble dissident. Fra 1974 ble Montenegros selvstyre noe utvidet innen Jugoslavia. Provinsen fikk en del økonomiske overføringer fra resten av Jugoslavia, og turismen ble utviklet noe under Tito-perioden.
I 1991, foran de første frie valgene, tok Milo Đukanović og to andre unge og fremsynte, men foreløpig Milošević-lojale partikadre, kontrollen med Montenegros kommunistparti. De endret navnet til Montenegros demokratiske sosialistiske parti ("Demokratska Partija Socijalista Crne Gore", "DPS"), og fikk vedtatt å fjerne ordet "sosialistiske" fra delstatens offisielle navn.
Etter Jugoslavia.
Montenegro lyktes i å holde seg helt utenfor krigene i Jugoslavia 1992–95, hovedsakelig gjennom å støtte fortsatt union med Serbia. En folkeavstemning i 1992 godkjente opprettelsen av unionen under navnet Den føderale republikken Jugoslavia. Men snart krevdes en vanskeligere balansegang, landets ledelse måtte både støtte Serbia for å unngå krig, og samtidig markere tilstrekkelig avstand for å unngå vestlig intervensjon. I denne perioden måtte landet utholde internasjonale sanksjoner. NATO-bombingen av Serbia rammet i en viss grad også Montenegro i 1999, selv om landets ledelse på det tidspunktet var erklærte tilhengere av løsrivelse fra Serbia.
Fra 1997 begynte derimot de montenegrinske lederne stadig sterkere å angripe Milošević og Serbia, særlig for dets mislykkede økonomiske politikk og hyperinflasjon. For å komme unna inflasjonen innførte Montenegro tyske mark som sideordnet valuta i 1988. I 2001 ble det også innledet privatisering av statlig (dvs. føderal jugoslavisk) eiendom, blant annet ble statlige teleselskaper solgt til tyske og norske selskap, og et aluminiumsverk i Podgorica ble solgt til russiske investorer.
Euro ble innført som valuta i 2002 da tyske mark opphørte som pengeenhet. Unionen med Serbia møtte nå stadig sterkere motstand i det politiske miljøet, anført av Milo Đukanović. Med folkeavstemningen i 2006 tok montenegrinerne med 55,4 % flertall skrittet ut av unionen med Serbia. Det skjedde fredelig, men ikke uten spenning og motstand både fra serberne i Montenegro, og fra staten Serbia. De samme partiene har styrt landet de siste ti årene.
Den nå (2008) arresterte bosnisk-serbiske tidligere lederen Radovan Karadžić er opprinnelig født og oppvokst i Montenegro. Hans karriere er et av utallige eksempler på hvordan etnisitet og nasjonalitetstilhørighet har krysset grenser i det tidligere Jugoslavia, og hvordan sørslaviske borgere og ledere har hatt kryssende lojaliteter hvor Montenegro er innvevd i et fortsatt fellesskap med de andre republikkene i regionen.
Politikk og administrasjon.
Milo Đukanović var en av de tre som reformerte kommunistpartiet gjennom DPS, og var statsminister i Montenegro 1991–98, og 2003-10. I mellomtiden var han president.
Filip Vujanović (DPS) er siden 2003 president i Montenegro. Han var statsminister 1998–2003.
a> (DPS). Han var tidligere finansminister og hadde dessuten ansvar for Forsvaret.
Montenegro fikk sin nåværende grunnlov i 2007, og er en ikke-religiøs, konstitusjonelt parlamentarisk republikk.
Parlamentet i Podgorica – "Republikken Montenegros forsamling" ("Skupština Republike Crne Gore") – velger statsministeren, vedtar budsjett og lover, og utnevner dommere. Parlamentet kan med flertall vedta mistillit mot regjeringen. Det var parlamentsvalg 22. april 2001, den 21. oktober 2002, og den 10. september 2006.
Forsamlingens antall parlamentarikere endres fra valg til valg, det var 77 fra 2001, deretter 75 fra 2002, og hele 81 fra 2006 (det skal være én per 6 000 velgere). I 2001 ble syv kvinner valgt inn i parlamentet, i 2002 var fem av de valgte representantene kvinner.
Presidenten er folkevalgt, og holder til i den gamle hovedstaden Cetinje. Han er ansvarlig for hærstyrkene og deler av utenrikspolitikken, og utnevner forsvarets toppledelse. Fra 1990 til 1998 var den Milošević-vennlige SNP-lederen Momir Bulatović president, men i valg i 1998 tapte han mot Milo Đukanović fra partiet DPS, dagens statsminister. To valg etter 2000 ble underkjent fordi mindre enn halvparten av velgerne deltok, men presidentvalgene 11. mai 2003 og 8. april 2008 var gyldige, og begge ga seier til den sittende presidenten, Filip Vujanović fra DPS.
Spørsmålet om Montenegros framtid preger montenegrinsk politikk i stor utstrekning. Befolkningen har gjennom mange år vært delt i to, der den ene gruppen har kjempet for full uavhengighet mens den andre ønsket å fortsatt bevare tilknytningen til Serbia. I den senere tid har også sosiale og økonomiske spørsmål kommet mer til overflaten i valgkampene, ikke minst knyttet til den raske veksten i turismen som bare kommer deler av landet til gode.
Politiske partier.
Det ledende partiet er det reformerte sosialistpartiet i republikken, "DPS". Dette partiet har ledet regjeringskoalisjonene i Montenegro siden Jugoslavia ble oppløst. Det andre sentrale regjeringspartiet er det sosialdemokratiske "SDP". De to partiene er først og fremst hovedkreftene bak selvstendighetslinjen, og jobber for EU-medlemskap. Partiene gikk i 2001 sammen i "Seieren tilhører Montenegro", ved de siste to valg samarbeidet de i lister med navn som inneholder "...for et europeisk Montenegro".
Etniske "bosniske" og "albanske partier" støtter opp om selvstendighetslinjen. Det var også fem egne albanske mandater øremerket de andre partiene i 2006, og to av disse tilfalt regjeringspartienes liste.
De ledende opposisjonspartiene, som historisk har ønsket fortsatt union med Serbia, er "SNP", "NS", og "SNS". I 2001 og 2002 gikk de sammen i valgallianser ("Sammen for Jugoslavia", "Sammen for forandringer"), men i 2006 sprakk partiene opp og stilte til valg på ulike serbisk-orienterte eller unionsvennlige lister. Partiet "DSS" gikk nå med i valgkoalisjonen, mens SNS stilte som "Serbiske Liste – Andrija Mandić". De klarte heller ikke å enes om en felles presidentkandidat i 2008. Partiene ledes hovedsakelig av etniske serbere, og er relativt nasjonalistiske. Disse delvis serbisk-dominerte opposisjonspartiene har en del ordførere, men har aldri hatt regjeringsmakt i Montenegro. Fra 1990 var Momir Bulatović SNP-leder, men i dag ledes dette partiet av Srđan Milić.
Det liberale partiet "LSCG" støtter uavhengighet, og er pro-vestlig. Partiet gikk ved valget i 2006 i valgsamarbeid med bosniske partier i den "Liberale og bosniske liste".
Foran valget i 2006 startet Nebojša Medojević partiet "Bevegelsen for Forandring" eller "PzP", etter modell av det serbiske regimekritiske og intellektuelle partiet B17. PzP er et opposisjonsparti som offisielt støtter uavhengighet og bekjenner seg til liberale verdier, og ønsker EU-medlemskap. Samtidig er partiet i delvis opposisjonsallianse med de tidligere pro-serbiske anti-Europa-partiene, og balanserer moderne fornyelse med hard og bred opposisjon mot regjeringen.
Partileder Nebojša Medojević har det siste året blitt en av Montenegros mest populære politikere, og partiet er i klar vekst. Partiet har tatt stemmer fra de tidligere pro-serbiske (pro-union)-partiene, og fikk 13 % valgoppslutning i 2006. Den politiske plattformen kan vise seg å stå for en normalisering av det politiske liv hvor regjeringen for konkurranse fra andre pro-europeiske alternativer, og man får en mer avansert politisk akse enn dagens svært polariserte situasjon.
Parlamentsvalg.
Det er avholdt tre parlamentsvalg i Montenegro, og antallet mandater (representanter) varierer fra år til år fordi det skal gjenspeiles ca. 6 000 velgere i hvert mandat. Fra 2006 er det en ordning med albanske utjevningsmandater.
Tabellen nedenfor viser resultatene av parlamentsvalg 2001–2006 for de listene og partiene som ble representert. Først angis navnene på de valglistene de enkelte partier stilte under hvert år (mandater og stemmeandel i fete typer), deretter følger selve partiene i kursiv med antall mandater fordelt til hvert parti i valglistene. Det er tykk strek mellom hver politiske «blokk».
Presidentvalg 11. mai 2003.
Filip Vujanović fra Demokratska Partija Socijalista Crna Gore (DPS) ble i landets første presidentvalg valgt med 63,3 % av stemmene. Motkandidaten Miodrag Živković fikk 31,4 %.
Presidentvalg 8. april 2008.
Filip Vujanović fra Demokratska Partija Socijalista Crna Gore (DPS) ble i landets andre presidentvalg gjenvalgt til sitt embete med 51,9 % av stemmene. Motkandidatene var serberen Andrija Mandić (Srpska Lista) med 19,6 %, Nebojša Medojević (PzP) som fikk 16,6 %, og Srđan Milić (SNP) som fikk 11,9 %.
Folkeavstemning 21. mai 2006 om selvstendighet.
Folkeavstemningen om uavhengighet 2006. Ja-kommuner i rødt og nei-kommuner i blått følger i betydelig grad de etniske skillelinjene.
21. mai 2006 ble det avholdt en folkeavstemning om republikkens framtidige status. 485 000 montenegrinere hadde stemmerett i avstemningen, som ble fulgt av observatører fra blant annet Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Europarådet og EU-parlamentet. 86,3 % av de stemmeberettigede deltok i valget. Ifølge offisielle kilder hadde 55,4 % stemt for uavhengighet, altså over de 55 % valgreglementet krevde. Talsmann for uavhengighetsblokken, Predrag Sekulić, og statsminister og uavhengighetstilhenger Milo Đukanović proklamerte seier. Pro-serbiske unionistpartier krevde omtelling av stemmene, men Serbia godkjente overraskende raskt valgresultatet.
Det var stort sett ja-flertall i montenegrinske flertallskommuner, og nei-flertall i kommuner hvor serbere utgjør flertallet.
Uavhengighetserklæringen 3. juni 2006.
Den montenegrinske nasjonalforsamlingen vedtok 3. juni 2006 å akseptere folkeavstemningen fra 21. mai der et flertall stemte for å avslutte partnerskapet med Serbia som gikk tilbake til 1918, og erklærte Montenegros selvstendighet. Serbia godkjente erklæringen umiddelbart. Opposisjonspolitikere som har vært mot uavhengighet, møtte ikke opp da forsamlingen stemte.
Administrativ inndeling.
a> er landets industrisentrum og nest største by.
a>, som også er en av de mange middelalderbyene langs kysten.
I tillegg har Golubovci og Tuzi status som bydelskommuner innen kommunen Podgorica. Det har vært tatt lokale initiativ for å løserive og skille ut den albansk-dominerte enheten Tuzi, den bosnisk-dominerte kretsen Petnjica i Berane, og kretsen Gusinje i kommunen Plav.
Administrasjonen av hovedstaden Podgorica er regulert gjennom en egen hovedstadslov. Podgorica og Nikšić er de eneste virkelig urbane byene i Montenegro, og begge har høyere utdanningsinstitusjoner og en betydelig industri.
Forsvars- og utenrikspolitikk.
Montenegrinske spesialstyrker under øvelse i desember 2006.
Landets politistyrker prioriteres, og styrken er siden 1999 økt fra 10 000 til 15 000 mannskaper. Flere avdelinger er paramilitære. Et eget sivilt politi, ledet av Politidirektoratet i Podgorica ("Uprava policije"), har ca. 5 200 medarbeidere.
Montenegro arvet en hærstyrke på 6 500 mann etter sammenbruddet i unionen med Serbia, og har lansert planer om å redusere den stående styrken til 2 500 vervede spesialmannskaper. Luftforsvaret har i alt ni jugoslaviske G-4 Super Galeb-jagerfly, men vil neppe fornye disse. Det jugoslaviske sjøforsvaret som gjenstod etter Kroatias frigjøring, ble i sin helhet overtatt av Montenegro i 2006.
Presidenten er politisk ansvarshavende for de militære styrker, og en forsvarssjef er ennå ikke utnevnt (2008). Den 30. august 2006 avskaffet presidenten verneplikten i landet. Sikkerhetspolitisk satses det på Partnerskap for Fred og medlemskap i NATO, men den folkelige oppslutning om medlemskap er relativt lav, trolig på grunn av NATOs bombinger av montenegrinsk territorium i 1999.
Den mest relevante sikkerhetspolitiske tilknytning for Montenegro er trolig EU-medlemskap, som er det fremste utenrikspolitiske målet for den sittende regjeringen.
Næringsliv.
Montenegro er tradisjonelt et jordbruksland med betydelig produksjon av olivenolje og frukt av ulike palmer langs kysten. Det dyrkes vindruer omkring Podgorica, hvor den dominerende produsenten er vinkooperativet "Plantaže".
Den tradisjonelle industrien i Montenegro baserer seg på landets betydelige potensial for vannkraft, med produksjon av stål, aluminium, næringsmidler og tobakksprodukter, tekoindustri, og skogsindustri som viktig basis. Det brytes bauxitt og litt kull i fjellene i vest.
Montenegros økonomiske vekst etter oppløsningen av Jugoslavia har vært preget av turisme, med fokus på kystområdene i sør. Bar, Budva og Kotor er de fremste turistbyene. Utviklingen i landet er svært skjev, det er sterk vekst og raskt stigende priser på bolig og eiendom i sør, mens de indre regionene mot Serbia i nord er lite utviklet. Arbeidsløshet er et betydelig politisk problem.
Landet innledet privatisering allerede under unionen med Serbia. Montenegros største bedrift, aluminiumsverket "Kombinat Aluminijuma Podgorica" ("KAP") i Podgorica, som får bauxitt fra landets egne gruver i innlandsbyen Nikšić, ble tidlig privatisert og er i dag i russisk eie. Også finansmarkedet med banker og investeringsforetak ble privatisert. Serbiske selskaper og investorer har også sikret seg eierskapet til tidligere statlig eiendom, samtidig som russiske investorer investerer stort i ferieleiligheter og hoteller langs kysten.
I 2001 ble det faste telenettet solgt til tyske Deutsche Telekom. Tre mobillisenser er tildelt, til henholdsvis tyske T-Mobile, norskeide Promonte (eid av Telenor), og den nye utfordreren, serbiskeide M-Tel.
Det var 14,7 % arbeidsløshet i 2007, men den er svært ujevnt fordelt med stort press og arbeidskraftmangel langs kysten. Levekostnadene har også økt sterkt fra og med 2007, mens inflasjonen dette året var 4,2 %, så var konsumprisveksten (KPI) på hele 7,4 %.
De viktigste eksport-markedene er Sveits og Italia, mens de viktigste kildene for import av varer er Hellas, Italia, Tyskland og Bosnia-Hercegovina. Havnebyen Bar er den eneste internasjonale handelshavnen, og er også transitthavn for Serbia.
EU-tilpasning.
Sent i 1990-årene var inflasjonen i den serbisk-montenegrinske unionen akutt, en inflasjon som i stor grad var generert i Serbia. Regjeringen i Montenegro møtte dette ved å innføre først tyske mark i 1998 og deretter Euro i 2002 som valuta, og binde finans- og pengepolitikken tett til EU. Til tross for at landet ikke er medlem, driver Montenegro en målrettet EU-tilpasning med utstrakt kopiering av direktivene fra Brussel.
Det ble også innført moms i tilknytning til euroreformen i 2002, og regjeringen begynte å utvikle markedsbaserte, middelslange vekstplaner for økonomien, populært kalt «The Agenda».
Den økonomiske veksten var på 5,5 % i 2006 og hele 7,2 % i 2007. Mange innbyggere har tjent godt på salg av eiendom langs kysten i sør, og investerer deler av dette i næringsvirksomhet. Det gjenstår likevel store utfordringer knyttet til økonomisk fordeling og utjevning mellom regionene.
Den 18. januar 2007 ble Montenegro medlem av Verdensbanken og IMF. Montenegro har også eget medlemskap i WTO og forhandler om en stabiliserings- og assosieringsavtale med EU. Målet med denne forhandlingen er fullt EU-medlemskap.
Samferdsel.
Podgorica Lufthavn har ny avgangshall med avganger til en rekke europeiske storbyer.
Montenegro har et relativt moderne veinett langs kysten, og forbindelse med motorvei (E-65, E-80) til Kroatia i vest og Serbia i nord. Veiforbindelsen sørover mot Albania, Kosovo og Hellas er ganske dårlig, E-762 fra Albania til Bosnia-Hercegovina gjennom innlandet har stedvis lav kvalitet. Av 5 277 km hovedveier har bare 1 729 km asfaltdekke, men andelen er økende.
Montenegro har 250 km jernbane med internasjonal sporbredde. Det går godsbane fra Podgorica til Nikšić i nordvest som frakter bauxitt til aluminiumsverket i Podgorica og planlegger igangsetting av persontransport. Hovedbanen er Beograd-Bar-banen, som går igjennom det indre av landet i nord-sørlig retning, og har et kort sidespor fra Bijelo Polje til Berane. Banen besørger mye av den havgående utenrikshandelen til Serbia og Montenegro. Det er også en kort godsbane til Shkodër i Albania.
Internasjonale havner finnes i Bar, og en mindre havn i Kotor. Det går ferjer til Bari og Ancona fra Bar, og havnen der kan håndtere mer enn fem millioner tonn last årlig.
Det er to internasjonale flyplasser med rullebane over 1 000 meter – i henholdsvis Podgorica og Tivat. Podgorica lufthavn har ruter til en rekke europeiske storbyer, det samme har den noe mindre Tivat lufthavn. Det er småflyplasser i Berane, Žabljak og Nikšić.
Telekommunikasjon.
Mobiltelefoni er svært utbredt, i mangel av et godt fungerende fastnett. Godt hjulpet av en tøff konkurranseregulering har Montenegro nådd verdens høyeste mobilpenetrasjon – den økte fra 107 % i 2007 til et sted mellom 129 % of 180 % i 2008. Mobiltelefoni er populært og det er stor etterspørsel etter mobile data- og medietjenester.
Fordelingen av landets 1 113 000 mobilbrukere mellom de tre mobiloperatørene per mai 2008 er: Promonte 471 000 kunder (43 %), TMobile 381 000 kunder (34 %), MTel 261 000 kunder (23 %). Den serbisk-eide nykommeren MTel nyter godt av gode roaming-tilbud mellom Montenegro og Serbia.
Bruken av Internett er ganske høy, med antatt 266 000 brukere i 2006, eller om lag 40 % av innbyggerne. IT-bruken hemmes av dårlig fastnett, da tyske T-Mobile overtok fastnettet i 2001 var det et overveiende lavkapasitets kobbernett i og omkring Podgorica og de største provinsbyene.
Mobile datatjenester (3G) ble introdusert i 2007, men det er ikke bygd ut mye fibernettverk. Både T-Mobile og ProMonte (Telenor) planlegger å bygge ut mobilt og trådløst bredbånd, trolig basert på HSPA og Wimax.
Utdanning.
Montenegrinske barn starter i skolen ("Osnovna škola") ved 6 års alder, og grunnutdanningen varer i 9 år. Videregående opplæring strekker seg over 4 år (3 år for yrkes- og handelsutdanning), og ender med tildeling av artium ("Matura").
Universitetet i Montenegro ligger i Podgorica og har et komplett studietilbud innen humanistiske, samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige fag, samt egen business- og jusutdanning. I 2005 ble det startet opp undervisning i medisin, etter at landet tidligere hadde vært avhengig av medisinstudiene i Beograd.
Niksic har et filosofisk fakultet underlagt Universitetet i Montenegro, men som har røtter i en lærerskole i Cetinje (1947), etablert i Nikšić i 1963. Her tilbys studier opp til doktorgradsnivå innen filologiske og språklige studier.
Massemedia.
Den første radiostasjonen på Balkan ble etablert utenfor Bar i 1904, mens "Radio Cetinje" åpnet i 1944. TV-signaler fra Italia ble fra 1957 tatt inn via en antenne montert på fjellet Lovcen ved Kotor. I 1963 startet "RTV Titograd" (dagens RTCG) de første nasjonale fjernsynssendingene.
Det er i alt 31 radiostasjoner og 13 TV-stasjoner i Montenegro. Podgorica og Nikšić er de fremste mediesentrene. RTCG er det statlige TV-selskapet med nasjonale sendinger. De største avisene er "Pobjeda" og "Vijesti" (1997), fulgt av "Dan" og "Monitor". Avisen "Dan" er det fremste regimekritiske mediet. IT-avisen "Magazin BIT" skriver om nye medier og teknologi.
Kultur.
Montenegros kultur er nært knyttet opp til den serbiske, og språkene er nært beslektet. Mange montenegrinere snakker serbisk, og begge alfabetene er i bruk. Landet var katolsk i middelalderen, men er i dag overveiende serbisk-ortodoks med sunnimuslimske minoriteter.
Kystbyen Kotor står på UNESCOs verdensarvliste med unik historisk arkitektur.
Et omstridt tema er eksistensen av partilineære familiebånd og klansamfunn ("zadruga"), med praktisering av lojalitetsbånd og blodhevn. Språklig er begrepet en nyskaping og utover Albania fremmes det tvil omkring hvor viktig denne kulturelle institusjonen egentlig har vært.
Litteratur og skriftkultur.
Vuk Stefanović Karadžić var en serbisk litteraturforsker, forfatter, folkeminnesamler og reformator.
I middelalderen ble det meste av litteraturen skrevet på kirkeslavisk. I 1494 ble den første bokpressen på det sørlige Balkan montert i Cetinje. Montenegrinske klostre har bevart en del middelalderske og tidlig moderne tekster på kirkeslavisk.
På 1800-tallet begynte serbiske, kroatiske og montenegrinske filologer å folkeliggjøre dialekter av det tidligere rådende sørslaviske språket. Serberen Vuk Stefanović Karadžić var en drivkraft. I frie intellektuelle miljøer, eksempelvis i Kotor, ble det startet lese- og litteraturselskaper og utviklet grammatikk innen serbisk, kroatisk og montenegrinsk språk. Forfatteren Petar Petrović Njegoš var blant dem som tok opp Karadžić' ny-serbiske språk i sine montenegrinske verker.
I mellomkrigstiden ble denne diversifiseringen undertrykt, men under Tito fikk Montenegro igjen en viss språklig frihet, selv om hybriden serbo-kroatisk på den tiden var offisielt språk, helt fram til 1992. Forfatteren Mihailo Lalić var blant de mange som skrev både på serbisk og montenegrinsk.
Dannelsen av Universitetet i Montenegro i 1974 ble et vendepunkt, her ble det for første gang drevet språklige og filologiske studier uavhengig av Serbia. Professor Vojislav Nikčević regnes av mange som det moderne montenegrinske skriftspråkets far, han studerte og utviklet språket fra sin stilling ved det Filologiske fakultet i Nikšić.
A B C Č Ć D Dž Đ E F G H I J K L Lj M N Nj O P R S Š Ś T U V Z З Ž Ź
Den amerikanske forfatteren Rex Stouts roman- og filmfigur "Nero Wolfe" er opprinnelig montenegrinsk, og handlingen i romanen "The Black Mountain" finner sted i Tito-periodens Montenegro.
Idrett.
Podgorica Stadion fra 1945 ble totalfornyet i 2000-årene, og tar 20 000 tilskuere.
Montenegro har en levende folkelig kultur og en rekke medier på flere språk. Podgorica, Cetinje og Nikšić er de fremste kulturbyene med en rekke festivaler, bokmesser og litteratursentra, samt flere radio- og TV-stasjoner.
Språkforskeren Vuk Stefanović Karadžić samlet folklore, lokal poesi og folkemusikk i Montegenro. Folkedansen "Oro" er en ringdans hvor deltakerne sitter på hverandres skuldre, og det er et dansende par i midten. "Šota" er en pardans, som er vanlig i begravelser. Begravelse har status som stor festivitas, viktigere enn bryllup.
Billedkunsten har hatt et sterkt sentrum i Cetinje. Kunstmaleren Milo Milunović (1897–1967) er en kjent impresjonist, han gikk i lære i Shkodër, Monza, Milano, Firenze og Paris.
De fremste og mest populære idrettene i Montenegro er basketball og håndball. Landet arrangerte EM i basketball i 2005, og deltok i håndball-EM i 2008. Innen fotball har landet måttet bygge opp et helt nytt landslag etter uavhengigheten i 2006. har nådd brukbare resultater i landskamper i 2008.
Sommer-OL i Beijing i 2008 blir det første internasjonale mesterskap med fullt anerkjent, olympisk deltakelse fra et uavhengig Montenegro.


Martina Hingis.
Martina Hingis, Australian Open 2006
Martina Hingis, eg. "Martina Hingisová Molitorová" (født 30. september 1980) er en sveitsisk tennisspiller. Martina Hingis ble født i Košice i Slovakia (daværende Tsjekkoslovakia). Hun er oppkalt etter tennisspilleren Martina Navratilova, som også var født i Tsjekkoslovakia. Etter at foreldrene ble skilt, flyttet Martina i 1988 til Sveits sammen med moren.
Hingis fikk sitt gjennombrudd allerede i 1994 som 14-åring. To år senere toppet hun verdensrankingen som den yngste spilleren gjennom tidene (16 år og 6 måneder). Hun beholdt førsteplassen på rankingen i 247 uker mellom 1997 og 2001, og var også toppranket i double i 35 uker.
Totalt har hun vunnet 40 WTA-titler i single, herav fem Grand Slam-titler, og 36 WTA-titler i double (ni Grand Slam).
Hingis ble plaget av skader fra begynnelsen av 2000-tallet, og la opp som tennisspiller i 2002, bare 22 år gamme. Likevel hadde hun rukket å bli en av tidenes mestvinnende spillere.
I begynnelsen av desember 2005 holdt Hingis en pressekonferanse i Zurich i Sveits hvor hun annonserte sitt comeback. Hun sa hun vil bli blant de beste igjen og skal spille turneringer i januar 2006 i Australia. Siste kamp hun spilte på touren var i Thailand i februar 2005, men hun tapte i 1. runde.


Pierre des Chappes.
Pierre des Chappes (død 24. mars 1336) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Chartres i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1327 av pave Johannes XXII.
Chappes, Pierre des
Chappes, Pierre des
Chappes, Pierre des


Pierre de Montemart.
Pierre de Montemart (død 14. april 1335) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Auxerre i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1327 av pave Johannes XXII.
Montemart, Pierre de
Montemart, Pierre de
Montemart, Pierre de


Raymond de Mostuejouls.
Raymond de Mostuejouls (død 12. november 1335) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Saint-Papoul i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1327 av pave Johannes XXII.
Mostuejouls, Raymond de
Mostuejouls, Raymond de
Mostuejouls, Raymond de


Jean-Raymond de Comminges.
Jean-Raymond de Comminges (død 20. november 1344) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toulouse i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1327 av pave Johannes XXII.


Bernard de Castanet.
Bernard de Castanet eller Chatenier, eller Castaignet (død 14. august 1317) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Le Puy i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1316 av pave Johannes XXII.
Castanet, Bernard de
Castanet, Bernard de
Castanet, Bernard de


Vojvodina.
Vojvodina er en autonom provins som ligger på Den pannoniske slette nord for elven Donau i Serbia.
Offisielt navn er Den autonome provinsen Vojvodina (serbisk: Аутономна Покрајина Војводина / "Autonomna Pokrajina Vojvodina", ungarsk: "Vajdaság Autonóm Tartomány", slovakisk: "Autonómna pokrajina Vojvodina", rumensk: Provincia Autonomă Voivodina, kroatisk: "Autonomna Pokrajina Vojvodina", rutensk: Автономна Покраїна Войводина)
Det høyeste punktet i Vojvodina er Gudurički Vrh (641 m o h), beliggende i Banat i øst. Crveni Cot (539 m o h) er det høyeste punktet i Srem i vest.
Administrativ inndeling og befolkning.
Provinsen deles inn i 3 regioner: Banat, Bačka og Srem. Administrativt deles Vojvodina inn i 7 okrug (distrikt) og 45 opštine (kommuner).
Hovedstad er Novi Sad.
Provinsen har en heterogent sammensatt befolkning.
I tillegg til serbisk har 5 minoritetsspråk offisiell status i Vojvodina: ungarsk, rumensk, rutensk, slovakisk og nylig også kroatisk.
Hele 37 av 45 opštine (kommuner) har mer enn ett offisielt språk – 20 har 2, 11 har tre, mens 6 opštine, inklusive Novi Sad har 4 offisielle språk på kommunenivå.
Folketallet i Vojvodina var 2 031 992 i 2002 (folketelling).
65.1% av befolkningen er serbere, 14.3% ungarere, 2.8% slovakere, 2.8% kroater, 2.5% jugoslavere, 1.8% montenegrinere, 1.5% rumenere, 1.4% sigøynere (roma), 1.0% bunjevci-kroater og 0.8% rutenere.
Partier og valg.
Det var valg til provinsforsamlingen, Skupština Autonomne Pokrajine Vojvodine den 19. september 2004.
Forsamlingen består av i alt 120 representanter fordelt på følgende partier og lister
(ung. Vajdasági Magyar Demokrata Párt) -- 1 sete


Frank Lloyd Wright.
Frank Lloyd Wright (født 8. juni 1867 i Richland Center, Wisconsin i USA, død 9. april 1959) var en av de mest fremstående og innflytelsesrike arkitekter i første halvdel av 1900-tallet. I dag blir han fremdeles regnet som Amerikas mest berømte arkitekt, og han er ennå godt kjent blant svært mange.
Tidlige år.
Frank Lloyd Wright ble født i jordbruksbyen Richland Center, i Wisconsin i USA, den 8. juni 1867, bare to år etter at den amerikanske borgerkrigen sluttet. Han ble oppdratt etter strenge unitaristiske og transcendentale prinsipper (med tiden, i 1905, kom han til å tegne Unity Temple i Oak Park, Illinois). Som barn brukte han mye tid på å leke med barnehagens læreblokker hos Friedrich Wilhelm August Fröbel (alminnelig kjent som «Froebel blokkers»), som hans mor hadde gitt ham. De besto av ulikt geometrisk formete blokker som kunne settes sammen i ulike kombinasjoner i tredimensjonale figurer. I sin selvbiografi snakker Wright om betydningen av disse øvelsene for hans tilnærming til formgivning. Mange av bygningene hans er nettopp kjennetegnet av sin sammensetning av geometriske former.
Wrights eget hjem i Oak Park, Illinois
Wright begynte sin formelle utdannelse i 1885 ved University of Wisconsin School for Engineering, hvor han var medlem av fraternity, Phi Delta Theta. Han tok deltidsundervisning mens han hadde læretid hos Allen Conover, en lokal entreprenør og professor. I 1887 forlot Wright universitetet uten å avlegge eksamen (på tross av dette ble han innvilget æresdoktorat i kunst ved universitetet i 1955) og flyttet til Chicago, Illinois, hvor han sluttet seg til Joseph Lyman Silsbees arkitektfirma. Innen året var omme hadde han sluttet hos Silsbee for å arbeide i Adlers og Sullivans firma. Da han begynte i 1890, ble han tildelt ansvar for alle firmaets boligprosjekter. I 1893, etter en episode som antageligvis hadde å gjøre med arbeid han hadde påtatt seg utenom firmaet, forlot Wright Adler og Sullivan for å etablere sin egen praksis og hjem i en forstad til Chicago, Oak Park, IL. Han hadde i 1901 fullført rundt femti prosjekter, medregnet mange bygninger.
Mellom 1900 og 1910 var bolighusene han tegnet «Prairie Houses» (langstrakte lave bygninger med slake, skrånende tak, rene silhuetter, lave skorsteiner, overheng og terrasser, og bruk av ubehandlete materialer), såkalt fordi utformingen kompletterer landskapet rundt Chicago. Disse husene regnes som de første eksempler på åpen planløsning.
Selve kjennetegnet på Wrights arkitektur er spillet med innerom i boliger og offentlige bygninger som f. eks. Unitarian Unity Temple, in Oak Park.
Wright mente at det menneskelige skulle stå sentralt i all formgiving. Eksempler på dette finner man i arbeid som Buffalo, New York, som resulterte i vennskap mellom Wright og direktør i Larkin Soap Company, Darwin D. Martin. I 1902 besluttet Larkin Company å reise et nytt administrasjonsbygg.
De husene som er regnet for å være mesterverkene i den senere prærieperioden (1907–9) er Frederick Robie House og Avery og Queene Coonley House, begge i Chicago. Robie House med luftige, utkragete taklinjer som ble holdt oppe av en 37 meter lang bjelke av kanalstål er det mest dramatiske. Husets oppholds- og spisearealer danner et tilsynelatende ubrutt rom. Denne bygningen fikk en dyptgripende virkning på unge, europeiske arkitekter etter den første verdenskrig og er kalt «modernismens hjørnestein». Wrights arbeider forøvrig ble imidlertid ikke kjent for de europeiske arkitekter før etter 1910.
Europa og personlige vanskeligheter.
I 1904 tegnet Wright designet for en nabo i Oak Park, Edwin Cheney, og ble øyeblikkelig betatt med Cheneys hustru, Mamah Borthwick Cheney. De to forelsket seg selv om Wright hadde vært gift i over ti år. De to kunne ofte observeres kjørende gjennom Oak Park i Wrights bil, og ble gjenstand for folkesnakk. Wrights hustru, Kitty, ville imidlertid ikke gå med på skilsmisse, og til å begynne med ville heller ikke Edwin Cheney innvilge skilsmisse til Mamah. I 1909, før Robie House var fullført, stakk Wright og Mamah Cheney av til Europa. Skandalen som brøt løs ødela Wrights muligheter til å praktisere i USA.
Arkitekturhistorikere har spekulert på hvorfor Wright besluttet å snu opp ned på livet sitt. Der er blitt sagt at han likte å leve på en knivsegg. Det forhold at han allltid syntes å grave seg ned i problemer er brukt som indisium på dette. Han brukte pengene etter hvert som han tjente dem og syntes alltid å ha gjeld. Dette er blitt koblet til spekulasjoner om at Wright gjennomlevde en yrkesmessig midtlivskrise (i 1907 hadde han rukket å bli 40 år gammel). Forskere hevder at han i 1907-8 følte at han hadde oppnådd alt han kunne oppnå med præriestilen, spesielt med tanke på eneboligen. For å illustrere dette kan man spørre om hvor mange forskjellige variasjoner av præriestilen det er mulg å skape, uten til slutt føle at man ikke lenger kommer noen vei.
Wright fikk ikke større oppdrag for handel eller offentlig administrasjon, hvilket frustrerte ham ikke bare på grunn av trangen til større og bedre prosjekter, men også på grunn av sitt intense ego og trang til å bli anerkjent som som det skapende geni han betraktet seg selv som.
Wright og Mamah Cheney reiste på kryss og tvers i Europa. Wright fikk med seg en omfattende kunnskap om europeisk arkitekturhistorie. I 1910 stoppet han i Berlin, og hadde med seg nesten alle sine tegninger, der han oppsøkte forlaget til Ernst Wasmuth som hadde gått med på å gi ut hans arbeider. Han ga ut to bind Wasmuth Portfolio, og dette var den første store eksponeringen av Wrights arbeider i Europa.
Wrigth ble værende i Europa i to år, selv om Mamah Cheney flere ganger returnerte til USA. Han skaffet seg et hjem i Fiezole, Italia. I løpet av denne tiden hadde Edwin Cheney gått med på skilsmisse. Kitty Wright nektet ennå en gang å gå med på å skilles fra sin mann. Etter at Wright reiste tilbake til USA i 1911, flyttet han til Spring Green, Wisconsin, hjemtraktene til hans mors familie. Her begynte han å skape seg et nytt hjem som han kalte Taliesin.
Flere personlige omveltninger.
Den 15. august 1914, mens Wright var i Chicago for å fullføre et større prosjekt, Midway Gardens for Julian Carlton, satte en mannlig tjener som han hadde ansatt flere måneder tidligere, fyr på boligfløyen i Taliesin. Under brannen drepte han syv personer med øks. De døde var: Mamah, hennes to barn John og Martha, en gartner, en tegner, og en arbeider og sønnen hans. To stykker overlevde massakren (den ene var en som hjalp til å slokke ilden som nesten helt hadde fortært hele boligfløyen).
I 1923 døde Wrights mor, Anna. Han giftet seg med Miriam Noel i november 1923. Men hennes morfinavhengighet førte til at ekteskapet gikk over styr på mindre enn et år.
I 1924, etter separasjonen, møtte han Olga (Olgivanna) Lazovich Hinzenburg, på Petersburg Balletten. De flyttet inn i Taliesin sammen i 1925, men i 1926 søkte Olgas tidligere ektemann foreldrerett for sin datter. Wright og Olgivanna ble i Minnetonka, Minnesota, anklaget for å ha forbrutt seg mot Mann Act og arrestert i oktober 1925. Anklagene ble frafalt i 1926. Paret giftet seg i 1928.
Varig arv.
Wright skapte et konsept, eller en serie ytterst originale konsepter, for forstadutvikling, som kan sammenfattes i begrepet Broadacre City. Han ga i 1932 uttrykk for ideen i sin bok "The Disappearing City", og viste en modell på 4m x 4m av dette fremtidsamfunnet og stilte den ut ved en rekke anledninger i de følgende år. Han fortsatte å utvikle ideen helt frem til sin død.
Det var også i 1930-årene at Wright først tegnet "Usonian" husene. Egentlig var dette høyst praktiske hus for middelklasseklienter: utformingen var basert på en enkel, men elegant geometri. Han brukte senere tilsvarende elementærformer i sin "First Unitarian Meeting House", som ble oppført i Madison, Wisconsin mellom 1947 og 1950.
Wright ble i 1941 tildelt RIBA Royal Gold Medal.
a>, et av de mest berømte av Frank Lloyd Wrights arbeider
Hans mest berømte privatboliger ble tegnet mellom 1935 og 1939 — Fallingwater — for Mr. og Mrs. E.J. Kaufmann senior, ved Bear Run, Pennsylvania. Huset ble i følge Wright tegnet for å bringe beboerne så nær de naturlige omgivelser som mulig, med en bekk med et vannfall delvis under huset. Konstruksjonen består av en rekke utkragete balkonger og terrasser, kalkstein i de vertikale bygningselementene og jernbetong i de horisontale. Kostnadene beløp seg til $155,000, arkitekthonoraret på $8,000 medtatt. Kaufmanns egne ingeniører hevdet at konstruksjonen ikke var helt heldig. De ble overkjørt av Wright, men arbeiderne la i all stillhet inn ekstra stålarmering i de horisontale jerbetongdelene.
Der er ulike oppfatninger om Wrights opprinnelige konstruksjon ville ha stått i mot tidens tann. I 1994 undersøkte Robert Silman og Associates bygningen og utarbeidet en plan for å forsterke konstruksjonen. På slutten av 1990-tallet ble stålforsterkninger tilføyd under de nederste utkragningene inntil en detaljert analyse kunne fullføres. I mars 2002 etterspent ble forsterkningen av de laveste terrassen fullført.
Wright praktiserte det som er kjent som organisk arkitektur, en arkitektur som utvikler seg naturlig ut fra den foreliggende sammenheng. For Wright var samspillet mellom stedet, bygningen og klientens behov av den aller største beydning. Wrights verk viser hans omtanke for organisk arkitektur ned til de minste detaljer.
Fra han største kommersielle oppdrag og til de relativt moderate Usonian-husene, skapte Wright nær sagt hver eneste detalj selv, både i den ytre form og i innredningen, inkludert møbler, tepper, vinduer, dører, bord og stoler, lettere utstyr og dekorative elementer. Han var en av de første arkitektene som tegnet og forsynte bygningen med tilpassete møbler og utstyr som inngikk som integrerte deler i en gjennomført utformet helhet, og han vendte ofte tilbake til tidligere oppdrag for å tegne om igjen innredning og utstyr. I sine præriehus brukte han tematiserte og koordinerte formelementer (ofte basert på planteformer som gjentas i vinduer, tepper og annen innredning), gjorde nyskapende bruk av nye byggematerialer som prefabrikkerte betongblokker, glassbyggestein, teglstein og sinktekking (i stedet for tradisjonell blytekking), blyglassvinduer, gjorde oppsiktsvekkende bruk av Pyrex rørglass som et hovedelement i Johnsons Wax building. Wright var også en av de første arkitekter som tegnet og installerte spesialtilpasset belysning, inkludert noen av de aller første elektriske gulvlamper. Hans bruk av de til da nye, kuleformete lampeskjermene vakte i høy grad oppsikt (en utforming som tidligere ikke hadde vært mulig på grunn av de fysiske begrensningene i belysning med gass).
Et av hans prosjekter, Monona Terrace, opprinnelig tegnet i 1937 som City og County Offices for Madison, Wisconsin ble fullført i 1997 på den opprinnelige tomten, og man brukte et utvalg av Wrights endelige utkast til interiøret, bare tilpasset de nye behov som møtesenter. Tegninger tilpasset bygget, ble utført av Wrights lærling Tony Puttnam. Monona Terrace ble gjennom 60-årene gjenstand for en uoverensstemmelse mellom de originale tegningene og det fullførte bygget.
Wrights privatliv var fargerikt og skapte fra tid til annen overskrifter. Han giftet seg tre ganger: med Catherine Lee Tobin i 1889, Miriam Noel i 1922 og Olga Milanov Hinzenberg (Olgivanna) i 1928. Olgivanna hadde vært en aktiv tilhenger av den armenske mystiker G.I. Gurdjieff, hennes erfaring med Gurdjieff påvirket formen og innholdet på Wrights Taliesin Fellowship i 1932. Møtet med Gurdjieff og Wright er gjennomgått i Robert Lepages "The Geometry Of Miracles". Olgivanna fortsatte å lede brorskapet etter Wrights død, inntil sin egen død i Scottsdale, Arizona i 1985. PÅ tross av stillingen som en høyprofilert arkitekt med høy etterspørsel nesten hele tiden, befant Wright seg bestandig i gjeld takket være sin ødsle livsstil.
Wright døde 9. april 1959, etter å ha tegnet et enormt antall betydelige prosjekter, inkludert Solomon R. Guggenheim Museum i New York City, en bygning som opptok ham i 16 år. (1943–59). Den er kanskje hans mest anerkjente arbeid. Bygningen stiger som en varm spiral opp fra tomten på Fifth Avenue; interiøret tilsvarer innsiden av skallet til en snegl. Dets enestående geometri er ment å gi mulighet for å på en ubesværet måte oppleve Guggenheims samling av ikke-geometriske malerier ved å ta heis til øverste etasje og så kunne betrakte kunstverkene ved å spasere ned den svakt hellende, sentrale spiral-rampen. Uheldigvis, da museet var ferdig, var mange av Wrights viktige detaljer ignorert; blant annet hans ønske om at veggene skulle males i en varm hvitfarge. Videre er den nåværende utførelse slik at man må betrakte utstillingen mens man går "oppover" den svingete rampen i stedet for som Wrights hensikt var: å gå nedover fra toppen.
Amerikansk frimerke til ære for Frank Lloyd Wright, 1966
Wright tegnet 362 hus. Rundt 300 har overlevet frem til 2005. Tre er tapt som følge av naturkatastrofer: Strandhuset til W. L. Fuller in Pass Christian, MS, som ble ødelagt av orkanen Camille i august 1969, Louis Sullivan Bungalow i Ocean Springs, Mississippi, som ble ødelagt av orkanen Katrina i 2005, og James Charnley Bungalow i Ocean Springs, Mississippi, som ble smadret av orkanen Katrina i 2005. Ennis House i California er ødelagt av jordskjelv og svekket av nedbør som har forårsaket jordforkastninger.
Mens et stort antall av disse bygningene bevares som skatter og det brukes millioner av doller på å vedlikeholde dem, har andre hus problemer med å omsettes på det åpne markedet på grunn av deres særegne utforming og gammeldagse preg. Etter hvert som bygninger eldes blir deres konstruktive svakheter tydeligere og Wrights konstruksjoner har ikke vært immune mot tidens tann. Noen av de dristigste og mest iderike prosjektene har krevd større, strukturelle reparasjoner, de svevende utkragete terrassene på Fallingwater er bare ett eksempel. (En vanlig spøk var hvordan «Fallingwater» is falling "into" the water.) Noen av disse svakhetene kan tilskrives at Wright tøyet grensene for det mulige, andre til en litt slipphendt konstruksjon, og enda andre til det naturlig forfall og slitasje av vær og vind over tid.
Mange spekulerer på om karakteren Howard Roark i arkitekt Ayn Rands bok "The Fountainhead", er basert på, i det minste delvis, Frank Lloyd Wright. Rand selv, en av Wrights klienter, benekter imidlertid dette.
I 1992 hadde Madison Opera i Madison, Wisconsin premiere på operaen Shining Brow, av komponisten Daron Hagen og librettisten Paul Muldoon basert på tidlige begivenheter i Wrights liv. Operaen har siden hatt atskillige gjenoppføringer. I 2000 debuterte, et teaterstykke basert på forholdet mellom de personlige og yrkesmessige sidene ved Wrights liv, på Milwaukee Repertory Theater.
En av Wrights sønner, Frank Lloyd Wright Jr., kjent som Lloyd Wright, var også en kjent arkitekt i Los Angeles. Lloyd Wrights sønn, (og Wrights barnebarn) Eric Lloyd Wright, er arkitekt i Malibu.
Sitater.
«En doktor kan begrave sine feil, en arkitekt kan bare råde sine klienter til å plante villvin.»
«Jeg behøver ikke legitimere meg, jeg er arkitekt.» – svar til et overhode i Unity Temple som ba ham skrive inn sitt navn i inngangsprotokollen.
«Naturen viser ham hele tiden vitenskapen om sin enestående økonomi i anvendelsen av mineraler, vekstenes konstruktive sammensetning og som over alt åpenbarer sin ufordervete karakter gjennom formene.»
«Gi meg luksus og jeg vil med glede unnvære livets nødtørftigheter.» (Anm. Dette sitatet er også tillagt Oscar Wilde)
«Form følger funksjon – hvilket er blitt mistolket. Form og funksjon skulle være ett og det samme, satt sammen i et åndelig hele.»
«Det er slik du kan avgjøre om det er et tak – som svar på taklekkasjer i bygningene hans.»
«Jeg er for å holde farlige våpen unna hendene på tåper. La oss begynne med skrivemaskinene.»
1930-årene.
Taliesin West Panorama fra "buen" utsikt mot"skipet"
1940-årene.
Building, Lakeland, Florida, 1942 For Florida Southern College


Glassmaleri.
Et glassmaleri er fargede glassbiter som er satt sammen med sprosser av bly, slik at de danner bilder eller mønstre. Glassmalerier er først og fremst brukt i kirkevinduer, men forekommer også i andre bygninger.
Historie.
De eldste restene av et glassmaleri er fra 600-tallet i England. I kirkekunsten hadde glassmaleriene sin storhetstid i gotikken fra 1100-tallet. På 1400- og 1500-tallet var det også små glassmalerier i finere privathus, i form av såkalte kabinettruter. Glassmalerkunsten fikk et nytt oppsving på 1800- og 1900-tallet. Teknikken var opprinnelig et europeisk fenomen, men i dag eksperimenteres det med glassmalerier over hele verden.


László Sólyom.
László Sólyom (født 3. januar 1942 i Pécs, ungarsk skrivemåte "Sólyom László") var president i Ungarn fra 2005 til 2010. Han ble valgt som høyresidens kandidat 7. juni 2005 over den sosialistiske motkandidaten Katalin Szili, avla presidenteden samme dag, og inntok presidentembedet i Ungarn 5. august 2005. Han ble etterfulgt av Pál Schmitt 6. august 2010.
Biografi.
Sólyom tok sin examen artium og studerte jus ved universitetet i Pécs. 1964 tok han doktorgraden. Et år senere utdannet han seg dessuten til bibliotekar ved det statlige Széchényi-biblioteket. Med diverse stipendier fortsatte han sine studier ved forskjellige universiteter (Hamburg, Köln og Berkeley). Fra 1966 til 1969 arbeidet han som hjelpelærer ved Friedrich-Schiller-Universität i Jena. Deretter var han virksom ved det ungarske vitenskapsakademi og i parlamentsbiblioteket.
Mellom 1983 og 1996 underviste han ved Loránd-Eötvös-universitetet, og deretter ble han professor ved Péter-Pázmány-universitetet i Budapest. Siden 2002 underviser han også ved det tyskspråklige Gyula-Andrássy-universitetet i Budapest.
Han samarbeidet med den ungarskfødte tyske forfatningsjuristen Georg Brunner, og sammen har de forfattet flere bøker om forfatningsrett. Mellom 1999 og 2000 var han gjesteprofessor ved universitetet i Köln.
Utmerkelser.
1998 fikk han Humboldt-prisen, og 1999 ble han æresdoktor ved universitetet i Köln. Han er korresponderende medlem av det ungarske vitenskapsakademi siden 2001.
Sólyom mottok i 2009 Den hvite ørns orden fra Polens president.


Heterotrofi.
Heterotrofi (fra gresk "heteros", «en annen», «ulik» og "trophein", «spise») betegner leveviset til en organisme som dekker sitt behov for karbon ved å bryte ned organisk materiale. Dette må komme fra andre organismer, enten levende eller døde.
Alle organismer trenger to typer ressurser: energi til å drive livsprosessene og en karbonkilde som basis for de organiske molekylene som trengs til å bygge opp organismen. Heterotrofe organismer bruker organiske molekyler fra andre organismer, de som bruker organiske molekyler kalles autotrofe. Avhengig av hvordan organismene skaffer seg energi kan de heterotrofe deles i to grupper: fotoheterotrofe som henter sin energi fra lys (fotosyntese) og kjemoheterotrofe som utnytter kjemisk bundet energi til å drive livsprosessene (oksidasjon av f.eks. hydrogensulfid, ammoniumioner, svovel, jern(II)ioner).
Ved nedbryting av organisk substans forbrenner heterotrofe organismer organiske forbindelser som karbohydrat, fett eller proteiner.
Dyr, sopp, ulike grupper av protister, flere prokaryoter er kjemoheterotrofe (ja, noen planter kan også kalles heterotrofe: de såkalt kjøttetende). Fotoheterotrofi finnes derimot bare i bakterieriket og erkeriket.


Gustave Moreau.
Gustave Moreau (født 6. april 1826, død 18. april 1898) var en fransk maler. Han ble født og døde i Paris.
Moreau malte hovedsakelig kristne og mytologiske figurer. Som formidlere av litterære ideer snarere enn visuelle, appellerte bildene hans til enkelte forfattere og kunstnere innen symbolismen, som anså Moreau som en foregangsmann for deres bevegelse.
Han ble utnevnt til professor ved École des Beaux-Arts i Paris i 1891 og hadde blant annet fauvistmalerne Henri Matisse og Georges Rouault som sine studenter.
Han er gravlagt på Cimetière de Montmartre i Paris.
Musée Gustave Moreau i Paris er et av byens mest ekstravagante. Museet er hans tidligere studio og ble åpnet for publikum i 1903.
Moreau, Gustave
Moreau, Gustave
Moreau, Gustave


Kristofer Uppdal.
thumb
thumb
Kristofer Oliver Uppdal (født 19. februar 1878 i Opdal, Beitstad, død 26. desember 1961 i Oppdal) var en norsk forfatter. Han var sønn av Sivert Opdahl (1855–1955) og onkel til kunstneren Jacob Weidemann. Han skrev på landsmål, med innslag av nordtrøndersk dialekt.
Hovedverket hans, "Dansen gjenom skuggeheimen", skildrer rallarlivet og fremveksten av den norske arbeiderbevegelsen. Uppdal har etter hvert fått en sentral plass i skandinavisk lyrikkanon. Lyrikken til Uppdal er ildfull og krevende.
Uppdal fikk Statens kunstnerlønn i 1939.


Politidirektoratet.
Politidirektoratet (POD) er et norsk direktorat underlagt Justis- og politidepartementet. Direktoratet har ansvar for faglig ledelse, styring, fordeling av ressurser, resultatoppfølging og resultatoppfølging og utvikling av Politi– og lensmannsetaten. Politidirektoratet har ansvar for politiet i de 27 politidistriktene og politiets sentrale særorganer, med unntak av Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Direktoratet har heller ikke ansvar for behandlingen av straffesaker. Dette ligger under Riksadvokaten, som er øverste leder av påtalemyndigheten.
Politiets operative funksjoner utøves av politidistriktene eller særorganer (som for eksempel Økokrim), det er bare i spesielle situasjoner at Politidirektoratet griper inn i den operative virksomheten i politidistriktene. I viktige nasjonale politi saker kan politidirektøren bruke sin instruksjonsmyndighet og overta en styringen av en politioperasjon eller delegere ledelsen til en annen politimester. Ved ekstraordinære politiaksjoner eller kriser kan politidirektøren etablere stab for å understøtte sin ledelse og gjennomføring av Politidirektoratets ledelses- og koordineringsfunksjon. Avhengig av den aktuelle hendelsen vil Politidirektoratet sørge for at nødvendige personell- og materiellressurser er er tilgjengelige og gi råd til og koordinere samarbeid mellom berørte politimestre og særorgan. Direktoratet kan også utpeke en politimester som ansvarlig for koordinering på taktisk nivå. Direktoratet har også en rolle i å innhente og bearbeide informasjon fra politidistriktene, koordinere samarbeid og utarbeide situasjonsrapporter til Justis- og beredskapsdepartementet.
Politidirektoratet ble opprettet 1. januar 2001 og har rundt 160 ansatte. Før opprettelsen hadde den øverste ledelsen av Politi- og lensmannsetaten vært styrt av Justisdepartementet direkte. Ved opprettelsen ble et stort antall ansatte i Justisdepartementet overført til Politidirektoratet. Hensikten med opprettelsen var friere og mer faglig ledelse av Politi- og lensmannsetaten. Det ble i de 11 første år ledet av politidirektøren. Ingelin Killengreen, som var politidirektør fra opprettelsen av direktoratet til 2011. Øystein Mæland ble i statsråd 27. mai 2011 utnevnt til ny politidirektør. Han gikk av som direktør august 2012.
Politidirektoratet har kontorer i Oslo, der det deler bygg med Sentrum politistasjon i Hammersborggata 12 på Arbeidersamfunnets plass.


Programvaredesign.
Programvaredesign er en underdisiplin av programvareutvikling som går på å definere arkitekturen, komponentene, grensesnittene og andre trekk ved et system eller en komponent. Sett som en prosess er programvaredesign den aktiviteten som går på å analysere kravene til programvaren for å beskrive dens interne struktur. Sluttproduktet av designprosessen er en arkitektur, altså hvordan programvaren er delt opp og organisert.
Programvaredesign kan deles inn i "arkitektur" og "detaljert design". Detaljert design beskriver hver komponent presist nok til at den kan implementeres.


Kosovo.
Kosovo (albansk "Kosovë/Kosova", serbisk "Косово и Метохија/Kosovo i Metohija") er en delvis anerkjent republikk i Europa som erklærte seg som uavhengig stat den 17. februar 2008. Kosovo grenser til Montenegro i nordvest, til Albania i sørvest, Republikken Makedonia i sør og Serbia i nord og øst. Landet har 1,8 millioner innbyggere. Hovedstaden er Prishtina, hvor de fleste av Kosovos universiteter og høyskoler ligger.
Kosovo var frem til uavhengighetserklæringen formelt ansett som en provins i Serbia. Etter Kosovokrigen i 1999 ble området i realiteten blitt styrt av NATO, FN og EU i fellesskap. Kosovos nasjonalforsamling vedtok i en uavhengighetserklæring den 17. februar 2008 at Kosovo er en suveren og demokratisk stat og dermed uavhengig av Serbia. Kosovo er anerkjent som suveren stat av de aller fleste vestlige land og 93 av FNs 193 medlemsland. Serbia og landets støttespiller Russland, har derimot gjort det klart at de «aldri» vil anerkjenne Kosovos uavhengighet. Av EU-landene, er det i første rekke Spania og Hellas som motsetter seg anerkjennelse av Kosovo.
Den internasjonale domstolen, FNs øverste juridiske organ, avgjorde i 2010 at Kosovos uavhengighetserklæring var i samsvar med folkeretten. Avgjørelsen ble ansett som en seier for Kosovo. Veien frem til en eventuelt medlemskap i FN synes imidlertid å være lang. I Sikkerhetsrådet blokkerer Russland. I FNs Generalforsamling kreves 2/3 dels flertall for at Kosovo skal bli opptatt som medlem.
Geografi.
Kosovo har et areal på 10 887 km². Landet er omgitt av land og har dermed ingen kystlinje. Landegrensene er totalt på 702 km og landene Kosovo grenser mot er Serbia i nord og øst, Makedonia i sør, Albania i sørvest og Montenegro i vest. Plasseringen på Balkan, mellom Middelhavet og fjellområdene i sørøst-Europa gir landet et fuktig innlandsklima med store variasjoner i temperatur gjennom året, med varme, tørre somre og en kald høst og vinter med store snømengder.
Store deler av Kosovo er fjellkledd, og høydene går fra 297 moh. ved Hvite Drin til Deravicas 2 565 moh.
Historie.
Kosovos historie før 1989 er omdiskutert og sterkt omstridt blant de ulike parter som har fremsatt versjoner som til dels er sterkt preget av motstridende påstander.
Kosovo og oppløsningen av Jugoslavia.
I 1981, like etter Titos død, økte spenningen i Kosovo. Kosovoalbanerne ønsket større selvstyre, men sentralmaktene i Beograd sa tvert nei - da de fryktet at dette ville være første steg på vei mot at Kosovo ville slutte seg til nabolandet Albania. Svaret førte til store opptøyer og hæravdelinger fra andre republikker ble sendt inn i området. Ni mennesker skal ha blitt drept og rundt 50 ble såret. Konsekvensene av uroen ble at presidenten og førsteministeren i Kosovo ble avskjediget. I tillegg måtte formannen i Kosovos kommunistparti gå av, 210 professorer, lærere mistet jobben og 900 personer ble ekskludert fra kommunistpartiet. Jugoslaviske myndigheter arresterte i tillegg over 200 unge albanere i et forsøk på å stoppe albanernes nasjonalfølelse. Opptøyene startet opprinnelig som et studentopprør Prishtina der studentene klagde på forholdene og maten ved Universitetet i Prishtina. I perioden 1981 - 1987 ble rundt 8000 kosovoalbanere fengslet i Jugoslavia av politiske årsaker. Mye av den spenningen og uroen som oppstod på begynnelsen av 1980-tallet hadde sin bakgrunn i en stor økonomisk krise som rammet Jugoslavia i 1981, og som rammet hardest i Kosovo. Etter opptøyene i 1981 følte serberne seg undertrykket av det albanske flertallet i Kosovo. Episoder av vold og trakasseringer førte til at nærmere 35 000 serbere forlot provinsen i perioden 1981-87. Dette førte til at sentralmyndighetene i Beograd oppmuntret serberne til å bli i Kosovo ved gi dem økonomiske fordeler, og i noen tilfeller opprette fabrikker og industri der bare serbere ble ansatt. Dette forhold bidro til å skape ytterligere spenning og vondt blod mellom de to folkegruppene.
Inter-etnisk spenning fortsatte å vokse i Kosovo utover 1980-tallet. Spesielt klagde den serbiske minoritets-befolkningen i området, på mishandling fra det albanske flertallet. Milošević brukte denne misnøyen til å konsolidere sin stilling internt i Serbia. Milošević ble sendt av Ivan Stabolić for å møte lokale ledere, fordi de truet med å lage en demonstrasjon i Beograd. Men en stor demonstrasjon av serbiske nasjonalister ble lagt samtidig med Miloševićs besøk. Da demonstrantene brøyt gjennom politisperringene, brukte politiet køller og situasjonen begynte å bli stygg og farlig. På dette tidspunktet gikk Milošević til et vindu og deklarerte: «"Ingen må noensinne igjen våge å slå disse menneskene."» Etter det gikk han med på å lytte til representanter for serberene som luftet sin misnøye, noe som fortsatte til dagen etterpå. Fra dette øyeblikket, brukte Milošević Kosovo i sin ferd mot makt i Jugoslavia.
28. juni 1989, holdt Milošević en tale i Gazimestan, foran en stor gruppe med serbere ved feiringen av 600 års jubileumet av Slaget ved Kosovo. Mange mener at denne talen var med på å konsolidere Milošević sin autoritet i Serbia.
Etter urolighetene i 1989 reduserte myndighetene i Beograd Kosovos spesielle autonome status. Kosovo ble på dette tidspunkt nærmest beleiret av serbiske soldater og portforbud, unntakslover og hyppige kontroller av folk og kjøretøyer preget store deler av provinsen.
Like etter det, organiserte kosovoalbanere en separatistbevegelse som tok i bruk sivil ulydighet med et uttrykt mål om å oppnå uavhengighet for Kosovo. Kosovoalbanerene boikottet statlige institusjoner og valg, og etablerte egne albanske skoler og politiske institusjoner. 2. juli 1990, erklærte et ukonstitusjonelt parlament i Kosovo området som uavhengig nasjon, hva som ikke ble anerkjent av noen land. Nesten to år senere (26. september 1991) organiserte parlamentet en uoffisiell folkeavstemning, som ble overvåket av internasjonale observatører, men som ikke oppnådde internasjonalt anerkjennelse. Med et opppmøte på 87%, stemte 99% for at Kosovo skulle bli uavhengig.
Kosovokrigen.
Kosovokrigen startet som borgerkrig, og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Albanske separatister startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerene og terrorisme av serberene. I 1999 kom det til krig mellom Jugoslavia og NATO. Etter at jugoslavene nektet å underskrive Rambouillet-avtalen, fulgte en omfattende bombekrig fra NATOs side, samtidig som væpnede albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Krigen endte etter at regjeringen i Beograd godtok betingelser som var fremforhandlet av en finsk-russisk meglingsgruppe. Alle jugoslaviske tropper ble trukket tilbake fra Kosovo, og NATO og FN gikk inn med fredsbevarende styrker.
Straffeforfølgelse.
I juli 2006 startet rettssaken i krigsforbryterdomstolen i Haag mot Serbias tidligere president Milan Milutinović, tidligere statsminister Nikola Šainović, tidligere forsvarsminister og generalstabssjef Dragoljub Ojdanić, sikkerhetssjef Sreten Lukić, samt militærsjefene Nebojsa Pavković og Vladimir Lazarević. Anklagen lyder på forbrytelser mot menneskeligheten og en rekke krigsforbrytelser, deriblant drap og seksuelle overgrep utført av serbiske soldater.
Selvstendighet.
Kart over stater som har anerkjent Kosovos selvstendighet
Forhandlingene rundt Kosovos endelige status pågikk og ble avsluttet i løpet av de første månedene i 2008. Albanerne, som utgjør om lag 92 %, krevde full selvstendighet, mens serberne, som er i mindretall, ville at Kosovo fortsatt skal være en del av Serbia. EU har lagt frem et forslag forfattet av Slovenia. I dette forslaget vil Kosovo erklære selvstendighet etter valget i Serbia er avsluttet i mars 2008. Planen innebærer også at Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland vil anerkjenne Kosovo innen 48 timer. Kosovos president Fatmir Sejdiu, uttalte i desember 2007 at Kosovo «var kun dager fra selvstendighet», uten å spesifisere en dato. Thaçi sa 10. januar 2008 at «"datoen for selvstendighetserklæringen er fastsatt, men at den ikke vil bli offentliggjort før etter at andre runde av presidentvalget i Serbia er avviklet 3. februar"», og fulgte opp to uker senere med å si at uavhengighet bare var «"dager unna"», men at det var noen prosedyrer og konsultasjoner som måtte foretas.
Statsminister Hashim Thaçi sendte brev til 192 stater og ba dem om å anerkjenne Kosovo som uavhengig nasjon. Thaçi innkalte parlamentet i Kosovo til et ekstraordinært møte 17. februar 2008 for å erklære provinsen som uavhengig, og parlamentet vedtok med overveldende flertall å erklære Kosovo som en uavhengig nasjon De elleve parlamentarikerne som representerte etniske minoriteter, boikottet avstemningen. I april 2008 vedtok nasjonalforsamlingen i Kosovo en ny grunnlov som overfører makt fra FN til den albanske flertallsregjeringen, etter ni år med FN-styre.
I tillegg er Kosovo anerkjent av Republikken Kina (Taiwan) og Malteserordenen.
Økonomi.
Kosovo er et av de fattigste områdene i Europa. I 2001 var arbeidsledigheten på 57 %. Kosovos bruttonasjonalprodukt per innbygger var 3000 US dollar i 2002. En stor del av inntektene består av overføringer fra utlandet. I 2003 var importen 969 millioner euro, eksporten kun 36 millioner euro. Arbeidsløsheten ble i desember 2007 anslått til 60–70 prosent.
Administrativ inndeling og befolkning.
Islam er den dominerende religionen blant majoriteten av den albanske, bosnjakiske, goraniske og tyrkiske befolkningen, og hos noen av Romani-folket. Religiøs retorikk var stort sett fraværende fra det offentlige liv i de muslimske samfunnene, oppmøter i moskeer var lavt, og offentlig bruk av konservativ islamsk påkledning og kultur var minimal. Den serbiske befolkningen, estimert til 100 000 til 120 000 personer, er hovedsakelig serbisk ortodokse. Ansalgsvis 3 prosent av de etniske albanerene er romersk-katolske. Katolske samfunn er konsertrerte rundt de katolske kirkene i Prizren, Klina, og Gjakova. Protestanter utgjør mindre enn én prosent av befolkningen, og er stort lokalisert i byer, med de fleste finnes i Prishtina. Der finnes ingen synagoger eller jødiske institusjoner, og det er kun to kjente familier med jødisk avstamning. Antallet ateister eller de som ikke praktiserer noen religion er vanskelig å bestemme, og estimater er stort sett ikke troverdige. I grunnloven som er vedtatt den 9. april 2008, artikkel 8 heter det at Republikken Kosovo er sekulær, og at staten skal forholde seg nøytral i religiøse anliggender. Den kosovoiske sekulariteten viser seg bl.a. gjennom et fobud mot hijab på skoler (men ikke på universiteter, siden man da er over 18 og kan ta egne valg).
Etniske albanere i Kosovo har den største befolkningsveksten i Europa. Vekstraten er på 1,3 %. Regnet over en 82 år lang periode (1921–2003) ble befolkningen 4,6 ganger så stor. Hvis veksten fortsetter vil befolkningensstørrelsen, basert på noen estimater, øke til 4,5 millioner innen 2050.
Politikk.
17. november 2001 ble det gjennomført valg til en provinsforsamling, Kosovoforsamlingen (serbisk Скупштина Косова, albansk "Kuvendi i Kosovës"). Partiet til Ibrahim Rugova, LDK, ble det største partiet, og Nexhat Daci ble partiets leder i Kuvendi. Rugova ble innsatt som president i mars 2002, men døde av lungekreft 21.januar 2006. Rugovas etterfølger ble valgt i februar 2006, og det ble Fatmir Sejdiu, fra partiet LDK. Ibrahim Rugova som døde i januar 2006, hadde vært Kosovos president siden 1992.
Siste valg til Kosovoforsamlingen ble gjennomført 17. november 2007, valgdeltagelsen var på 45 prosent.
Partier.
Lidhja Demokratike e Kosovës (LDK), "Kosovos demokratiske liga". LDK, det eldste partiet, var ledet av Ibrahim Rugova frem til hans død i 2006. Han hadde da i nesten 10 år arbeidet for at Kosovo skulle bryte ut av Serbia med fredelige midler, som blant annet inkluderte boikott av statlige valg og institusjoner og oppbygging av et separat albansk skolevesen. Fatmir Sejdiu tok over etter Rugova døde.
Partia Demokratike e Kosovës (PDK), "Kosovos demokratiske parti" stammer fra den politiske fløyen til UÇK (Ushtria Çlirimtare e Kosovës – "Kosovos frigjøringshær", også forkortet KLA) under ledelse av Hashim Thaçi.
Aleanca për Ardhmërinë e Kosovës (AAK), "Alliansen for Kosovos fremtid" regnes som det tredje største partiet. AAK er en allianse mellom flere nasjonalistiske småpartier under ledelse av Ramush Haradinaj, tidligere UÇK-kommandant for Dukagjin-regionen vest i Kosovo. Haradinaj er anklaget for å ha begått krigsforbrytelser og har blitt forhørt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.
Til tross for dette ble han den 3. desember 2004 utnevnt til statsminister i Kosovos regjering. I mars 2005 meddelte han sin avgang som statsminister i grunnet disse anklagene og i påvente av en forventet rettssak i Haag. Han ble avløst som statsminister av Bajram Kosumi, som hadde oppgaven i ett år, til mars 2006. Fra 2007 var Agim Çeku statsminister i Kosovo, men ble avløst av tidligere KLA-leder Hashim Thaçi i desember 2007.


Programvarekonstruksjon.
Programvarekonstruksjon eller implementasjon er en underdisiplin av programvareutvikling som omhandler detaljert konstruksjon av meningsfylt programvare gjennom en kombinasjon av programmering, verifikasjon, enhetstesting, integrasjonstesting og debugging.


Det republikanske parti (USA).
Det republikanske parti (engelsk: "Republican Party") er et amerikansk politisk parti, og ett av landets to dominerende politiske partier sammen med Det demokratiske parti. Partiets medlemmer kalles ofte «republikanere», og partiet er også kjent under kallenavnet "Grand Old Party" (GOP), «Store gamle parti». Det republikanske partis politiske plattform gjenspeiler i hovedsak en amerikansk konservatisme, hvilket plasserer partiet til høyre i det amerikanske politiske spekteret. Betydelige fraksjoner innad i partiet inkluderer økonomisk konservative, sosialkonservative, nykonservative, moderate konservative og libertarianere.
Etter mellomvalget i 2010 er Det republikanske parti i flertall i Representantenes hus med 242 av 435 representanter, men fremdeles i mindretall i Senatet med 47 av 100 senatorer. Partiet er i flertallet – samlet sett – i delstatenes forsamlinger og med 29 av 50 guvernører. I løpet av primærvalgene i 2012 vil Det republikanske parti finne sin utfordrer til president Barack Obama.
Historie.
Det republikanske parti ble grunnlagt av anti-slaveri aktivister i delstaten Wisconsin 20. mars 1854. Partiet ble fort et opposisjonsparti til de to store partiene på tiden: Det demokratiske parti og Know-Nothingpartiet. Hovedårsaken til at partiet ble dannet var for å stanse utbredelsen av slaveri til delstaten Kansas gjennom motstand til "Kansas-Nebraska Act" som ville gjøre slaveriet innført i Kansas. Etter etableringen av partiet brøt det ut opprør i Kansas, ofte kjent som ”Bleeding Kansas”.
Partiets første offisielle konvent ble holdt 6. juli 1854 i Jackson, Michigan. I 1858 dominerte Det republikanske parti samtlige av Nordstatene. Republikanerne kom for første gang til makten i USA ved valget av republikaneren Abraham Lincoln i 1860 og kontrollen av Kongressen kort tid etter. Hovedsakene var nå ikke bare abolisjonisme, men også å holde statene sammen som en nasjon gjennom Den amerikanske borgerkrigen. Slagordet i 1856 var: "free labor, free land, free men”.
Tidlig på 1900-tallet valgte det forretningsvennlige partiet Theodore Roosevelt til sin presidentkandidat, en kandidat som støttet antitrust-lovgivning og ble dårlig tatt imot blant mange i næringslivet. Han forlot senere partiet og stilte som kandidat for Progressive Party imot tidligere partikollega William Howard Taft. Partiet holdt mye av makten sin frem til 1920-tallet. Partiets kampsaker var på denne tiden sterk motstant mot Folkeforbundet og høye tariffer, samt støtte for næringslivets interesser.
Flere tiår i amerikansk politikk ble deretter styrt av demokraten Franklin D. Roosevelt og New Deal-politikken til regjeringen hans. I denne perioden mistet Det republikanske partiet mesteparten av de afroamerikanske velgerne som forlot partiet til fordel for Franklin D. Roosevelt på 1930-tallet. I 1934 gjorde partiet et katastrofevalg og endte opp med bare 25 senatorer mot demokratenes 71 senatorer. Da Det demokratiske parti etter krisetiden introduserte ”Second New Deal” ble dette sterkt kritisert av republikanerne. Republikanerne var i mindretall og fikk ikke blokket noen av demokratenes forslag til Kongressen. Republikanerne brukte dette til sin fordel og trakk likhetstrekk ved ”Second New Deal” med både sosialisme og klassekrig. Mange velgere og konservative demokrater forlot Det demokratiske parti og partiet styrte Kongressen igjen i 1946, etter og ha vunnet 13 plasser i Senatet og 55 i Representantenes Hus.
Mellom 1950 og år 2000 fikk partiet valgt presidentene Dwight D. Eisenhower, Richard Nixon, Gerald Ford, Ronald Reagan, George H. W. Bush og George W. Bush. Disse presidentperiodene har blitt kjennetegnet sosial konservatisme, anti-terror lovgivning, ideologidrevet utenrikspolitikk, fremming av demokrati på verdensbasis, sterkere utøvende makt, markedsøkonomi, samt støtte av liberal våpenlovgivning, deregulering og reduksjon av restriksjoner for næringslivet. I 2008 nominerte partiet senator John McCain fra Arizona til presidentkanditat og guvernør Sarah Palin fra Alaska som kandidat til visepresident. Valget tapte de til fordel for senator Barack H. Obama fra Illinois og visepresidentkanditat Joe Biden fra Delaware.
2010 har vært det mest vellykte valget for GOP i moderne historie. Året startet med at Scott Brown vant senatsvalget i det liberale Samveldet Massachusetts, hvor senatsplassen hadde blitt holdt av Kennedy-brødrene i flere tiår. I november 2010 tok partiet tilbake majoriteten av plassene i Representantenes hus, majoriteten av guvernørplassene og økte antall senatorer i Senatet. Republikanerne har guvernøren i 29 delstater, samt territoriene Guam, Nord-Marianene og Puerto Rico. Dette var det mest vellykte året for et amerikansk parti siden 1966, og dessuten det beste valget for Det republikanske parti siden 1928.
Ideologi og politisk plattform.
a> er den mest populære amerikanske presidenten i nyere tid.
Både Det demokratiske parti, og Det republikanske parti har store variasjoner innad i partiet, med sterke fløyer som ofte er veldig uenige på mange spørsmål. På det nasjonale konventet hvert fjerde år vedtar partiene en plattform eller politisk program. Det finnes også folkevalgte politikere som avviker fra denne plattformen.
Økonomisk politikk.
Republikanere legger sterkest vekt på frie markeder og individet som grunnlaget for økonomisk hegemoni. For å oppnå dette kjemper de for størst mulig grad av laissez-faire, en konservativ økonomisk politikk for å opprettholde budsjettbalanse, og samtidig mest mulig personlig ansvar for egen velferd.
Republikanerne kjemper for en mindre føderal stat som skal gjøre færre oppgaver mer effektivt. De fleste republikanerne støtter et sikkerhetsnett, men er skeptiske til hvorvidt den føderale staten skal gjennomføre dette. De er også meget skeptisk til omfanget av generøse velferdsordninger. For å sørge for et sikkerhetsnett for de som faller utenfor så støtter ofte republikanere overføringer til veldedighetsorganisasjoner. De er på generelt grunnlag for å behovsprøve langt mer av de offentlige ytelsene. Republikanske medlemmer av kongressen kjempet gjennom en velferdsreform i 1996 som ble signert av president Bill Clinton. Denne reformen førte til store endringer i det føderale velferdssystemet og sørget for at brorparten av de som tidligere var på ytelser kom seg inn på arbeidsmarkedet.
Miljøpolitikk.
Det republikanske parti har vært en pådriver for beskyttelse av natur og miljø. Den republikanske presidenten Theodore Roosevelt var en kjent naturverner og sørget for opprettelsen av National Park Service. I dag finnes det minst en nasjonalpark i samtlige delstater, med unntak av Delaware. Verdens første nasjonalpark, Yellowstone National Park, ble opprettet under den republikanske presidenten Ulysses Grant 1. mars 1872. Forslaget var laget av den republikanske senatoren Samuel Pomeroy og vedtatt under en republikansk styrt Kongress. På 1970-tallet opprettet også president Richard Nixon ”Enviromental Protection Agency”. I delstaten California har tidligere guvernør Arnold Schwarzenegger vært en sterk pådriver for miljøpolitikk. Blant annet fikk han med 16 andre delstater på å saksøke de føderale myndighetene for å kunne ta i bruk strengere utslippslovgivning.
På nasjonalt nivå har både demokrater som Bill Clinton og republikanere som George W. Bush gått sammen i sin motstand imot Kyoto-avtalen som de mente var urettferdig imot USA. George W. Bush argumenterte for sin motstand ved at Kyoto-avtalen kunne være skadelig for amerikansk næringsliv, samt at det var en dobbeltmoral ved at store utslippsnasjoner som Kina og India ikke skulle ha samme utslippsregler som det USA skulle måtte ha. Både George W. Bush, Rudy Giuliani, Duncan Hunter og flere andre i Det republikanske parti har tatt til orde for mer føderal investering i klimavennlig energikilder, som for eksempel atomkraftverk. Andre, som for eksempel senator John S. McCain har vært sterke pådrivere for det såkalte ”cap-and-trade” systemet som er et markedsbasert alternativ til å minske CO2-utslippene.
De fleste republikanere støtter oljeutvinning i Arctic National Wildlife Refuge i North Slope Borough, Alaska. Dette for å sikre amerikansk energiuavhengighet. Dette har vært sterkt kritisert av mange miljøverne. Mange republikanere har i nyere tid tatt til orde for NOPEC-politikk, som for eksempel innebærer saksøking av OPEC-landene.
Homofiles rettigheter.
a> stiller som presidentkandidat i 2012.
Mange republikanere er motstandere av kjønnsnøytralt ekteskapslovgivning og har støttet føderale forbud mot homofile ekteskap. Det republikanske parti også tok til orde for ”Don't ask, don't tell” som gjorde det ulovlig for homofile i militæret å være åpne om sin seksuelle legning. I 2009 var derimot 58 % av republikanere motstandere av politikken, som mange mente var diskriminerende. Pådrivere for homofiles rettigheter i partiet er blant annet organisasjonene Log Cabin Republicans (LCR) og GOProud. Kjente republikanere som Dick Cheney, Cindy McCain, Gary Johnson og Colin Powell støtter kjønnsnøytrale ekteskap. I 2010 stemte 31 % av USAs homofile republikansk, og 28 % av republikanere støttet kjønnsnøytralt ekteskap.
Kvotering.
Det republikanske parti er sterk motstander av kvotering av kvinner og/eller minoriteter. Argumentene som brukes er for eksempel at kvotering er motvirkende for meritokrati og lite produktivt, i tillegg til at kvotering kan bidra til diskriminering.
Dødsstraff.
Både Det demokratiske parti og Det republikanske parti støtter dødsstraff. 78 % av republikanske velgere støtter dødsstraff i 2010, mens 55 % av demokratiske velgere gjør det samme.
Våpenlovgivning.
Republikanske velgere er ofte enda større pådrivere for liberale våpenlover for å sikre amerikaneres rett til å bære skytevåpen gitt i Second Amendment i Bill of Rights i Den amerikanske grunnloven. Republikanere i store byer er derimot ofte støttende til noen restriksjoner.
Skolepolitikk.
De fleste republikanere støtter rett til fritt skolevalg, retten til å velge privatskoler og retten til hjemmeundervisning om ønskelig av foreldrene. I regjeringen til George W. Bush fikk partiet med seg stor støtte fra Det demokratiske parti i Kongressen til å få igjennom No Child Left Behind Act of 2011 (NCLB). No Child Left Behind sørget blant annet for at skolene måtte gjennomføre og score bra på nasjonale prøver for å kunne motta støtte fra føderale myndigheter.
De sosialkonservative fragmentene i partiet støtter skolebønn i offentlige skoler, samt opplæring i kreasjonisme i tillegg til evolusjon. I 2009 trodde 51 % av USAs befolkning på kreasjonisme, mens bare 15 % trodde på evolusjon. I de seneste 20 årene har antallet kreasjonister økt i USA, og flere republikanere enn demokrater støtter opplæring av kreasjonisme i grunnskolen. Imens 60 % av republikanere er kreasjonister, er 38 % av demokrater det samme. Både Guvernør Mike Huckabee og visepresidentkandidat Sarah Palin var sterke støttespillere av kreasjonisme under presidentvalget i 2008. Under primærvalget i 2012 har kandidater som Rick Santorum, Michele Bachmann og Rick Perry uttalt at de støtter opplæring i kreasjonisme i grunnskolen, mens kandidater som Newt Gingrich, Jon Huntsman og Mitt Romney støtter kun opplæring i evolusjon.
Abort.
68 % av republikanske velgere er motstandere av abort, mens bare 32 % av demokrater er det samme.
Stamcelleforskning.
Majoriteten av republikanere er motstandere av stamcelleforskning.
Utenrikspolitikk.
Det republikanske parti deles gjerne opp i to hovedfragmenter i utenrikspolitikk: en del av partiet ønsker en mer eller mindre isolasjonistisk utenrikspolitikk, mens den andre parten er idealister som støtter spredning av demokrati og markedsøkonomi til andre land. Opp til Andre verdenskrig var partiet styrt av isolasjonistiske prinsipper, mens årene etter Andre verdenskrig har partiet tatt til orde for en sterkere rolle på globalt plan. I moderne tid er det helst libertarianerne som har tatt til orde for isolasjonspolitikk. Kanskje mest kjent er kongressmannen Ron Paul som stiller som presidentkandidat i 2012 og har stemt imot både Irak-krigen og Krigen i Afghanistan. Flere i Det republikanske parti har også tatt til orde for utmeldelse fra Forente nasjoner, samt tettere samarbeid med NATO.
Etter Terrorangrepet 11. september 2001 svarte USA og president George W. Bush med Krigen mot terror. Krigen har kostet USA mellom 800 milliarder og 1 billion dollar i Irak alene. USA har mistet 1780 soldater i Afghanistan og 4487 soldater i Irak. Krigen går derfor ned i historien som en av de dyreste av USAs kriger, både i tapte menneskeliv og økonomiske utgifter. Krigen har derimot ført til at Taliban mistet makten i Afghanistan i 2001, Osama bin Laden ble henrettet i 2011, Saddam Hussein mistet makten og henrettet i 2006 og Irak holdt demokratiske valg i 2005. USA trakk seg ut av Irak i 2011 under ledelse av president Barack Obama (D). Republikanere som Rick Santorum, Herman Cain og Michele Bachmann har kritisert Obama for å trekke ut av Irak for tidlig.
Partiet støtter omfattende u-landsarbeid i mindre utviklet land. For eksempel, under George W. Bush ga USA det største beløpet i u-landshjelp i USAs historie. Dette inkluderte blant annet 18 billioner amerikanske dollar i kampen mot AIDS i tillegg til at USAs regjering slettet afrikanske lån på 34 billioner dollar.
Velgergrunnlag.
Graf som viser menn med 4 års utdanning eller mer og deres partitilhørighet.
Region: Det Republikanske parti står sterkest i Sørstatene og Midtvesten. Svakest står de i kyststater på Vestkysten og New England-regionen. Siden 1930-tallet har også samtlige store byer stemt demokratisk, mens mindre byer, tettsteder og forsteder har stemt republikansk.
Næringsliv: GOP er ofte sett mer næringslivsvennlig og har stor støtte fra mange i næringslivet. Republikanske velgere er også 50 prosent mer sannsynlig til å drive egen forretningsvirksomhet.
Kjønn: Mellom år 1980 og 2010 har Det republikanske parti hatt flere mannlige enn kvinnelige velgere. I valget for Representantenes Hus i 2006, stemte 43 % av amerikanske kvinner på republikanerne, mens 47 % av menn gjorde det samme. Denne trenden kan derimot ha sett ut til å snu. I mellomvalget i 2010 stemte amerikanske kvinner 49 % på Det republikanske parti og 49 % på Det demokratiske parti.
Etnisitet: Historisk har Det republikanske parti stått sterkt blant afroamerikanere. Partiet ble etablert for å avvikle slaveriet og hadde stor støtte fra afroamerikanere gjennom hele det 19. århundre samt deler av 1900-tallet. Partiet hadde for eksempel den første afroamerikanske senatoren (Hiram Revels i 1870) og den første afroamerikanske partilederen (John Lynch i 1884). Populariteten blant den afroamerikanske befolkningen har derimot synket de senere årene. I de nasjonale valgene i perioden 1980 til 2010 har partiet fått i gjennomsnitt 15 % av de afroamerikanske stemmene. Partiet fikk derimot valgt to afroamerikanske representanter til Representantenes Hus i 2010: Allen West fra Florida og Tim Scott fra South Carolina. Nylig har partiet også nominert afroamerikanske senatorer og/eller guvernører i delstater som Illinois, Ohio, Pennsylvania og Maryland.
Partiet har i de seneste årene klart seg moderat blant latinamerikanere. I presidentvalget i 2004 fikk George W. Bush (R) 44 % av de latinamerikanske stemmene. Historisk sett så har Det republikanske parti for eksempel valgt den første latinamerikanske guvernør (Romualdo Pacheco i 1863) og den første latinamerikanske senatoren (Octaviano Larrazolo i 1928). De sterke anti-kommunistiske fragmentene i partiet har gjort partiet populært blant innvandrere fra kommunistiske stater. Kubanere, koreanere, kinesere og vietnamesere har tradisjonelt stemt mer republikansk ved nasjonale valg. Republikanerne fikk den første senatoren av asiatisk opprinnelse, Hiram Fong fra Hawaii i 1938. Partiet har også to guvernører i øyeblikket av indisk opprinnelse: Nikki Haley i South Carolina og Bobby Jindal i Louisiana, som var den første valgte guvernøren av indisk opprinnelse.
For mer enn et århundre har et flertall av hvite amerikanere identifisert seg som demokrater. Dette endret seg i på midten av 1990-tallet; majoriteten av hvite amerikanere identifiserer seg nå som republikanere.
Familie: Det republikanske parti har sin største støtte blant gifte par med barn som bor hjemme. Ugifte eller skilte stemmer i mye større grad demokratisk enn republikansk.
Inntekt: Amerikanere med lavere inntekt er mye større sannsynlig for å stemme demokratisk enn republikansk. Av de fattigste 20 % av befolkningen fikk George W. Bush bare 41 % av stemmene i 2004. Derimot fikk han 55 % av stemmene til de rikeste 20 % av USAs befolkning.
Militæret: 57 % av aktive soldater i det amerikanske militæret identifiserer seg som republikanere og 66 % av offiserene gjør det samme.
Utdannelse: Republikanske velgere er mer sannsynlig til og ha en utdanning. Dette til tross for at hele 89 % av professorer ved universiteter identifiserer seg selv som demokrater.
Seksualitet: I valgene etter år 2000 har i gjennomsnitt bare 25 % av USAs homofile stemt republikansk ved nasjonale valg. Dette tallet økte til 31 % i 2010. Politiske hjertesaker som motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov, kjønnsnøytral adopsjonslover og ”Don't ask, don't tell” har bidratt til liten støtte hos homofile amerikanere. Disse kampsakene er derimot ikke gjeldene for alle republikanere, men særlig hos de sosialkonservative i Sørstatene og Midtvesten. 28 % av republikanske velgere støtter kjønnsnøytralt ekteskap i 2011.
Religion'": Religion er og har alltid vært en viktig skillelinje i amerikansk politikk. Mens Det demokratiske parti har stått tradisjonelt sterkt blant katolikker og jøder, har Det republikanske parti stått sterkest blant protestanter. Dette har derimot endret seg i de seneste årene; til tross for at John Kerry er katolikk stemte 52 % av katolikker på George W. Bush i 2004. Hele 59 % av protestanter gjorde det samme. Metodister, lutheranere, presbyterianere og anglikanere stemte i gjennomsnitt 55 % republikansk ved valget i 2010. Mens jøder stemte 80 % demokratisk ved valget i 2004, stemte 80 % av muslimer på George W. Bush. Det republikanske parti står veldig sterkt blant mormonere; hele 89 % av mormonere stemte på George W. Bush i 2004.
Finansiering av Det republikanske parti.
Antallet amerikanske velgere som var registrert som «demokrater», «republikanere» og «uavhengige» i 2007
Symboler.
Karikaturtegneren Thomas Nast laget under valgkampen i 1874 en tegning av demokratenes esel i løveham (symboliserte "de seierrike demokratene"). Eselet skremte vettet av alle dyrene i dyrehagen. På en bortløpende elefant hadde Nast skrevet: «Republikanerenes stemmer». På samme måte som demokratene brukte eselet tok nå republikanerne i bruk elefanten som symbol for partiet.
Avisen Chicago Tribune kommenterte i 1888 valgresultatet i en lederartikkel: «La oss glede oss over at under ledelse av "Grand Old Party"...»(Det store, gamle partiet). Dermed var forkortelsen GOP skapt. Den brukes den dag i dag.


Oslo politidistrikt.
Oslo politidistrikt er Norges største politidistrikt med mer enn 2 300 ansatte. 1 700 av de ansatte er polititjenestemenn, nær 140 politiadvokater og 500 sivilt tilsatte. Distriktet dekker 454 km² og betjener 590  041 innbyggere (Pr. april 2010).
Oslo politidistrikt har flere oppgaver av nasjonal karakter og utgjør et eget budsjettkapittel i statsbudsjettet.
Oslo politidistrikt har fem politistasjoner som forestår politimessige oppgaver i nærmiljøet, herunder oppgaver av ordensmessig, forebyggende og etterforskningsmessig art.
Politidistriktet har også spesialseksjoner for etterforskning av alvorlig kriminalitet. Etterforskningen ledes formelt av politiadvokater, som tilhører påtalemyndigheten.
Alvorlige narkotikasaker og ranssaker etterforskes ved Seksjonen for organisert kriminalitet, drapssaker og saker som gjelder seksualforbrytelser etterforskes ved Seksjon for Vold- og seksualforbrytelser, mens alvorlige former for økonomisk kriminalitet etterforskes ved Finans- og miljøkrimseksjonen. Seksjon Trafikk- og sjø består av bl.a. Trafikkorpset og Havnepolitiet og har spesialkompetanse på straffbare handlinger knyttet til hovedstadens trafikk til lands og til vanns. Alle spesialseksjoners ledelse ligger i Politihuset i Grønlandsleiret 44 i Oslo.
Historie.
Fra 1866 til 1978 holdt Oslo politikammer til i Møllergata 19. I 1978 flyttet hovedkvarteret til Politihuset i Grønlandsleiret 44. I 1998 skiftet det navn fra Oslo politikammer til Oslo politidistrikt.
Politimestere.
Christiania fikk sin første politimester i 1744, Mathias Hansen Stub.
Stasjonene i Oslo.
Distriktet er delt inn i 5 stasjonskretser.
I tillegg er Havnepolitiet ansvarlig for kriminalitet på øyene i Oslofjorden (innenfor Oslo kommune) og fartøyer på vei til Oslo.


Édouard Manet.
Édouard Manet (født 23. januar 1832 i Paris, død 30. april 1883 i Paris) var en fransk maler. Han var den mest markerte kunstneren i overgangen mellom realisme og impresjonisme og regnes som en av den kunstneriske modernismens tidligste profiler.
Manet ble tidlig påvirket av den realistiske fremstillingen av verden, slik han så det i arbeidene til tidligere kunstnere som Velázquez, Frans Hals og Goya. Han ble en av de første kunstnerne som brøt mot den dominerende akademiske tradisjonen i 1800-tallets Frankrike, og flere av hans arbeider, som «Frokost i det grønne» (1861–1863) og «Olympia» (1863–1865), ble mottatt med stor debatt i den franske offentligheten.


Programvarevedlikehold.
Programvarevedlikehold er en underdisiplin av programvareutvikling. Den omfatter alt som skal gjøres med programvaren etter at den er levert, og de forberedelsene som gjøres for leveranse for å lette dette. Disiplinen har historisk sett fått lite oppmerksomhet, men dette har endret seg noe etter år 2000-problematikken og Open Source-bevegelsens framvekst.
Typer vedlikehold på programvaren omhandler "korrektivt vedlikehold" (korrigering av oppdagede feil), "adaptivt vedlikehold" (modifikasjon utført for å møte endrede krav til programvaren), "perfektivt vedlikehold" (modifikasjon av programvaren for å øke ytelsen eller vedlikeholdbarheten) og "preventivt vedlikehold" (modifikasjon av programvaren for å finne og rette skjulte feil før de faktisk slår til).


Utrykningspolitiet.
200px
Utrykningspolitiet (UP) er et nasjonalt særorgan i den norske Politi- og lensmannsetaten, direkte underlagt Politidirektoratet. UP er en bistands- og beredskapsressurs for politidistriktene og arbeider for å redusere antall ulykker og lovovertredelser i trafikken, og bidrar i annen kriminalitetsbekjempelse.
Antall skadde og drepte i trafikken er et samfunnsproblem, og det er en betydelig oppgave i politiet å gjøre trafikken tryggere ved å forebygge og stoppe lovbrudd på veiene. Det gjøres ved tydelig tilstedeværelse, fartskontroller og kontroll av ruspåvirkede førere, kontroll av verneutstyr, kjøretøy og transport av farlig gods. UP tjenestegjør over hele landet.
UP ble opprettet i 1937 i forbindelse med overgangen fra kommunalt til statlig politi. Det har hovedkontor i Stavern og er organisert på landsbasis med 11 distrikter som hvert ledes av en distriktsleder og har administrativ støtte av en distriktssekretær.


Australsk fotball.
a> spiller om ballen under det internasjonale mesterskapet i australsk fotball i 2008.
Australsk fotball (på australsk folkemunne "aussie rules" eller "footy") er en sportsgren som minner om gælisk fotball. Banen er oval 135-185 meter lang og 110-155 meter bred. Begge lag består av 18 spillere. Australsk fotball er en fysisk krevende og en ekstremt hurtig sport. Fysisk kontakt er en viktig del av spillet, hvor det er tillatt å takle spillere som har ballen og bruke kroppen til å forhindre andre spillere i å komme til ballen. Sporten inneholder elementer fra europeisk fotball, rugby, gælisk fotball og en del ting som kun finnes i australsk fotball.
Resultatet skrives med tre tall: mål, "behind" og total poengsum. F.eks. 10, 13, 73 som betyr at det er skåret 10 mål og 13 "behinds", som da gir et samlet resultat på 73 poeng.
En kamp varer i 4 "quarters". Hvert "quarter" er på 25 minutter.
Spilleren.
En god australsk fotballspiller skal kunne takle, gripe, slå med knyttet neve og sparke ballen. Sporten krever hurtighet, fysisk styrke, «gode hender» og evnen til å lese spillet. I forhold til mere velkjente idretter minner australsk fotball om håndball i forhold til fysisk kontakt, og at gode australsk fotballspillere ofte har samme egenskaper som gode håndballspillere.
Det er 18 spillere på hvert lag på banen. I de mindre seriene i Europa og Skandinavia spilles det lokalt med færre spillere som f.eks. 12 spillere. Det spilles med mye bytter, så et lag kan bestå av opp til 22 spillere.
Regler.
Ballen er oval og brukes kun til australsk fotball, selv om den kan minne litt om en rugbyball. Den er litt mindre enn en rugbyball og litt større enn en amerikansk fotball. Ballen må sparkes eller "hand passes". Den skal ikke kastes. En "hand pass" betyr at ballen bokses videre til en medspiller. Ballen sparkes mens spilleren holder den i hendene. Sparketeknikken minner veldig om en punters spark i amerikansk fotball. En spiller som har ballen må takles fra kne til skulder. En takling består i at spilleren fastholdes og kastes til jorden (det er tillatt å holde fast i trøya, som er meget kraftig og uten armer). Hvis ballen ikke avleveres hurtig når en spiller er blitt taklet blir det dømt frispark til den taklende spilleren, som må sparke den. Medspillere må dekke den spilleren som har ballen for å forhindre motspillere i å komme frem til ballen; "obstruksjon". I australsk fotball kalles denne type dekning av ballen for "å gjete ballen". Det er også tillatt å bruke skulderen til å holde motspillere vekk fra ballen eller til å beskytte seg selv.
En av de viktigste og mest markante elementer i australsk fotball er en "mark". Hvis ballen blir grepet etter at den har blitt sparket mer enn 15 meter gjennom lufta, uten den har blitt berørt av noen, får den spilleren som mottar ballen et "mark", som da blir et frispark. Han kan så sparke ballen fritt uten at motspillerene kan angripe ham. Kampen for å få en "mark" blir ofte til noen fantastiske og spektakulære luftdueller. Det er tillatt å bruke andre spillere som hjelp til komme høyere opp etter ballen, eller skubbe til andre spillere så lenge man kriger om ballen. Det er ikke tillatt å holde fast i en spiller som ikke har ballen.
Banen.
Det er mål i hver ende av banen. Målene består av 4 loddrette stolper uten tverrligger. Det kan scores mål og "behinds". Et mål gir 6 poeng og en "behind" 1 poeng. Det er mål når ballen sparkes gjennom de to midterste stolpene uten at den berøres underveis. Hvis ballen går mellom de midterste og ytterste stolpene blir det en "behind", som gir ett poeng. Det spilles på en stor oval bane (en cricketbane). Melbourne Cricket Ground (MGC), hvor Grand Final (finalen i den australske AFL, en slags super bowl i australsk fotball) spilles hvert år i september, måler 160 meter i lengde og bredde.
Tilskuerrekorden for en kamp i australsk fotball er 121 696. Den ble satt i 1970 under VFL Grand Final på Melbourne Cricket Ground. Lagene som spilte var Carlton Football Club mot Collingwood Football Club, og Carlton vant med 17,9,111 mot Collingwoods 14,17,101.
Australsk fotball i Norge.
Australsk fotball har blitt spilt i Norge siden ca 2005. De australske fotballagene holder til i Oslo, Ås og Tromsø. Oslo-laget heter Oslo Crows, og de spiller i Vest-Svensk liga mot lag fra Göteborg og Karlstad. En liga Oslo Crows vant i både 2011 og 2012.
I 2012 startet også tidenes første norske liga, Kenguru Cup. Her delte Oslo Crows seg i to, Oslo Øst og Oslo Vest. De to Oslo-lagene og Ås spilte så mot hverandre i serien. Oslo Øst ble til slutt seriemestere i denne serien.
Alle lagene ble startet av australsk-fødte nordmenn.
Siden 2009 har det norske AFL landslaget spilt årlige landskamper mot andre land. I 2009 vant de over Sverige i Karlstad, i 2010 vant Norge over Finland i Salo, og i september 2011 vant Norge over Island i Reykjavik.
Norge deltok for første gang i Euro Cup i september 2012 i Edinburgh. Her ble det tap mot Scotland, Danmark og England i gruppespillet (dødens gruppe), før det ble seier over Østerrike og Island i Plate-sluttspillet (C-sluttspillet). Norge fikk totalt 13. plassen i Euro Cup 2012.
Rene Damborg Jensen (Taktisk kaptein på banen)


Paul Signac.
Paul Signac (født 11. november 1863, død 15. august 1935) var en fransk kunstner og maler.
Signac regnes som pointillismens fremste teoretiker. Sammen med blant andre Pissarro begynte han som impresjonist, men fra 1884 fulgte han Seurat i pointilistisk retning. Signac gav en teoretisk redegjørelse for sitt kunstsyn i "D'Eugène Delacroix au néo-impressionisme" (1899).
Signac malte nesten utelukkende friluftsbilder med lyse, rene spektralfarger, ikke minst havnemotiver fra kysten av Normandie og Middelhavet. Etter hvert ble malingsflekkene stadig større, og begynte å danne et eget abstrakt mønster i bildene. Signacs verker fikk stor betydning for den begynnende modernismen tidlig på 1900-tallet.
Signac, Paul
Signac, Paul
Signac, Paul


André Derain.
André Derain (født 10. juni 1880 i Paris, død 8. september 1954 i Paris) var en fransk maler, en av fauvismens forgrunnsfigurer.
Mellom 1906 og 1909 arbeidet Derain etter samme linje som Braque og Picasso, for eksempel i "Badende kvinner" (1906), men han lot seg aldri påvirke av kubismen.
Biografisk.
Derain ble født i 1880 i Chatou, Île-de-France.
Derain studerte ved "Académie Camillo" under ledelse av Eugene Carrière i Paris i 1898-1899. Han arbeidet først med Maurice de Vlaminck i Chatou og deretter i Collioure med Henri Matisse.
I 1905 stilte han og flere andre bilder på Salon d'Automne. Bildene fikk en kunstkritiker til å karakterisere salen bildene var hengt opp i, som «Villdyrburet» "(Le cage des fauves)," noe som ga navn til kunstnergruppen fauvistene.
I mars 1906 fikk han i oppdrag av kunsthandleren Ambroise Vollard å reise til London og lage en serie bilder med motiver derfra. Gjennom 30 bilder (hvorav 29 fortsatt finnes) skapte han et Londonportrett ulikt alt som til da var laget av for eksempel Whistler eller Monet. Disse byportrettene er fortsatt blant hans mest populære verker. I maleriet "The Pool of London" (1906) bruker han en neoimpresjonistisk teknikk, noe han senere kom tilbake til.
I 1907 begynte han å arbeide med skulptur og flyttet til Montmartre for å være i nærheten av Picasso og de fleste andre. Han begynte også å bli inspirert av afrikansk kunst. Han leverte tresnitt i primitivistisk stil til diktdebutboken til Guillaume Apollinaire, "L'enchanteur pourrissant" (1909), og illustrasjoner til en diktsamling av Max Jacob i 1912.
Omtrent på denne tiden begynte kunsten hans å bli preget av hans studier av de gamle mesterne. Formene ble strengere satt og fargene mer avdempet. Årene 1911–1914 blir av noen kalt hans gotiske periode. Han ble tidlig innkalt til tjeneste under den første verdenskrig og ble først dimittert i 1919. Naturlig nok ble det mindre kunstnerisk aktivitet, men han rakk å levere illustrasjoner til André Bretons første bok: "Mont de Piete".
Mellomkrigstiden ga ham rollen som gjenskaper av klassisismen og det tradisjonelle. Han laget scenografien til balleten "La Boutique fantasque" for Sergej Diaghilev, leder av Ballets Russes. Med den suksessen bak seg fikk han flere tilsvarende oppdrag.
Han var på toppen av sin karriere og fikk Carnegieprisen i 1928 og hadde utstillinger i London, Berlin, Frankfurt, Düsseldorf, New York City og Cincinnati, Ohio.
Under den tyske delokkupasjonen av Frankrike under den andre verdenskrig ble han flittig oppvartet av tyske offiserer som så ham som representant for fransk kultur. Han slapp å havne på listen over entartete kunst og tok imot en invitasjon til et offisielt besøk i Tyskland. Det nazistiske propagandamaskineriet utnyttet dette for alt det var verd og hengte ham samtidig ut som kollaboratør, noe han fikk svi for etter krigen.
Han døde i Garches, Hauts-de-Seine, Île-de-France, Frankrike.
Bildene hans går i dag på auksjoner for 6 - 8 mill USD. Serien med Londonbilder var utstilt i Courtauld Institute in 2005-06.
Eksterne lenker.
Derain, André
Derain, André
Derain, André


Trombofili.
Trobofili er en medfødt tendens til å danne blodpropper.
Blodpropperne sitter ofte i blodårene (venene) i bena, som er de karene som fører blodet tilbake til hjertet. Man skiller mellom de overfladiske blodårene, som kan føles og ses under huden, og de dype blodårene, som er dekket av muskler og annet vev.
Blodproppene medfører en betennelsesreaksjon og kalles derfor også for årebetennelse. Hvis de dype blodårene rammes, er det risiko for at blodproppen river seg løs og setter seg fast i lungene (lungeemboli). I de fleste tilfeller er det mulig med medisinsk behandling å forebygge og behandle blodproppene.


Pronomen.
Pronomen (fra "pro", «i stedet for» og "nomen", «substantiv») er en ordklasse som består av ord som enten viser til noe i selve talesituasjonen (jeg, dere), eller står istedenfor eller peker tilbake på et substantiv. Det leddet som gir pronomenet innhold, kalles antesendenten.
Personlige pronomen.
"Personlige pronomen" er ord som kan stå i stedet for navn på mennesker og ting. Eksempler på slike ord er jeg, meg, den, henne.
De personlige pronomenene er alene om å ha kasusbøying i moderne norsk. De kan enten stå i "nominativ" ("subjektsform") eller i "akkusativ" ("objektsform").
Spørrepronomen.
Spørrepronomenet (interrogativt pronomen) er «hvem» når en spør etter person; ellers «hva».
På nynorsk er spørreorda "kven", "kva" eller "kva for ein/ei/eit"
Ubestemt pronomen.
Det ubestemte pronomenet er «man». Det skiller seg fra andre pronomen ved at det er uten antesendent, og viser til noe allment eller uspesifisert. Det ubestemte pronomen bøyes ikke.
Relativt pronomen.
Ordet «som» kalles ofte relativt pronomen. Fordi det oftest innleder en leddsetning, regnes det nå til ordklassen subjunksjon.
Refleksivt pronomen.
Ordet "seg" kalles "refleksivt pronomen". Det har antesendenten i samme setning, som regel subjektet, og alltid i tredje person: «De gleder seg». I første og andre person brukes akkusativforma av det personlige pronomenet tilsvarende: «Vi gleder oss».
(Akkusativformen kalles ofte også for objektsform). Refleksive pronomen danner ofte faste uttrykk sammen med refleksive verb. Det refleksive pronomenet bøyes i samsvar med subjektet.
Resiprokt pronomen.
Ordet «hverandre» kalles "resiprokt pronomen". Det viser tilbake til flertallsord, og uttrykker et gjensidig forhold mellom elementer inneholdt i antesendenten: «Dikterne har påvirka hverandre» betyr at dikter A har påvirka dikter B og omvendt.
Tidligere pronomenklasser.
I skolegrammatikker ble det tidligere operert med flere klasser av pronomen som nå blir sett på som determinativer, både i "Norsk referansegrammatikk", og i Utdanningsdirektoratet sine anbefalinger til skoleverket.
Ord som tidligere ble referert til som "Eiendomspronomen" er ord som beskriver et eieforhold mellom subjekt og objekt.
Ord som tidligere ble referert til som "påpekende pronomen" er ord som kan henvise til en ting eller en person. Noen av disse ordene viser til noe som er nært. Andre viser til noe som er fjernt. Legg merke til formene "den, det og de". Disse ordene er identiske med pronomenene "den, de, det", og må ha trykk for at de skal være påpekende pronomener. Jf. "De går der" (pronomen) og "De barna går der" (determinativ).
Determinativer, tidligere påpekende pronomen, er: den, det, dette, de, denne, disse, sånn, begge, samme, selv, slik.
Grunnen til den reviderte analysen er at determinativene og pronomenene har ulik syntaks: Determinativer modifiserer substantiv, mens pronomener erstatter dem.


Politiets data- og materielltjeneste.
Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) er et nasjonalt særorgan i den norske Politi- og lensmannsetaten, direkte underlagt Politidirektoratet. PDMT har ansvar for å levere IKT-tjenester og sikre effektive vare- og tjenesteanskaffelser i politiet.
Tjenesten ble formelt opprettet 19. desember 2003 gjennom sammenslåingen av de tidligere særorganene Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste. PDMT har avdelinger på Jaren på Hadeland og på Majorstuen i Oslo, samt regionkontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen og Kristiansand.


Kirsten Dunst.
Kirsten Caroline Dunst (født 30. april 1982 i Point Pleasant i New Jersey) er en amerikansk skuespiller av tysk og svensk opprinnelse med både amerikansk og tysk statsborgerskap. Hun er kjent for filmer som "Spider-Man", "Little Women" og "Bring It On".
Karriere.
Dunst startet sin karriere som treåring i TV-reklamer. Hun fikk sin filmdebut på det store lerret i Woody Allens "Oedipus Wrecks" fra "New York Stories"-trilogien i 1989. Kort tid etter fikk hun en liten rolle som datter til Tom Hanks' rollefigur i Brian De Palmas lite suksessfulle "Forfengelighetens bål" fra 1990, hvor hun også spilte mot Melanie Griffith og Bruce Willis.
Dunsts gjennombrudd kom som barnevampyr i "En vampyrs bekjennelser", en film basert på romanen av samme navn skrevet av Anne Rice og regissert av Neil Jordan. For denne rollen ble hun nominert til Golden Globe. I filmen er en scene hvor hun, som elleveåring, kysser Brad Pitt, som på det tidspunkt var niogtyve. Hun fikk sin første hovedrolle i familiefilmen "Jumanji", og ble rost for sin prestasjon i Sofia Coppolas gåtefulle "The Virgin Suicides" (1999), hvor hun ble forført av Josh Harnett. Hennes mest berømte opptreden til nå er rollen som Mary Jane Watson i filmen "Spider-Man" fra 2002, en rolle hun gjentok i oppfølgerne "Spider-Man 2" (2004) og Spider-Man 3 (2007).
I Dunsts seneste film spiller hun fransk dronning i "Marie-Antoinette" fra 2006, som er skrevet og regissert av Sofia Coppola. Filmen er basert på biografien om Marie Antoinette, skrevet av den britiske historikeren, Lady Antonia Fraser.
Dunst takket nei til rollen som «Angela» i "American Beauty" (1999).


Ølkjellerkuppet.
Ølkjellerkuppet var et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i München utført av NSDAP under ledelse av Adolf Hitler. Forsøket fant sted 8. november 1923, og ble slått ned i løpet av neste dag. Navnet kommer fra stedet kuppet ble forsøkt gjennomført, ølkjelleren Bürgerbräukeller. På tysk omtales kuppforsøket også som Hitler-Ludendorff-Putsch.
Første fase.
På kvelden 8. november var omkring 3000 personer samlet i Bürgerbrau Keller for å høre en tale av Gustav Ritter von Kahr, statskommisjonær for Bayern. Han hadde med seg blant andre general Otto von Lossow, kommandant for de væpnede styrker i Bayern, og oberst Hans von Seisser, sjef for det bayerske statspolitiet. Mens Kahr holdt talen, ble hallen omringet av omkring 600 medlemmer av SA, som blant annet satte opp et maskingevær rettet mot inngangen. Hitler gikk sammen med noen følgesvenner raskt gjennom salen, opp på podiet og fyrte av et skudd i taket mens han ropte «Den nasjonale revolusjonen har brutt ut». Han fortalte så at hallen var omringet, at statspolitiet og hæren støttet nasjonalsosialistene og at regjeringene i Bayern og Berlin var avsatt.
Kahr, Lossow og Seisser ble tatt tilside i et lite rom, hvor de ble fortalt at Hitler ville danne regjering sammen med general Erich Ludendorff, en av de store krigseheltene fra første verdenskrig. De spurte Hitler hva han mente med dette, hvorpå Hitler fikk et raserianfall.
På dette tidspunkt ankom Ludendorff og irettesatte Hitler for å starte revolusjonen uten å konsultere ham først. Hitler merket at de tilstedeværende reagerte positivt på Ludendorffs nærvær og begynte å ta kontroll over situasjonen ved å fortelle folkemengden at han endelig hadde oppfylt den ed han avla da han lå såret på et militærsykehus under første verdenskrig. Mange i salen reagerte fortsatt med undring på det hele.
Vendepunktet.
Kahr, Lossow og Seisser klarte, én etter én, å rømme fra SA og kunne dermed begynne å ta kontroll over politiet og hæren. Da nyheten nådde Berlin erklærte general Hans von Seeckt, kommandant for Reichswehr, at han ville knuse opprøret dersom lokale myndigheter ikke klarte det. I løpet av natten begynte det å stå klart for Hitler at kuppet hadde slått feil, men Ludendorff nektet å trekke seg.
Demonstrasjonen.
Klokken 11 på formiddagen 9. november samlet nasjonalsosialistene seg og begynte å marsjere mot Marienplatz i München sentrum. Demonstrasjonen ble ledet av Hitler, Ludendorff, Hermann Göring og Julius Streicher.
De møtte først bare små politistyrker, som raskt ble skjøvet tilside, men nær Feldherrnhalle sto omkring 100 politimenn. Da det var opp mot 3000 nasjonalsosialister i demonstrasjonen, oppfordret Hitler politiet til å overgi seg, men politiet svarte med å åpne ild. Ilden ble besvart, og i løpet av få sekunder var 16 nasjonalsosialister og fire politimenn døde, og et ukjent antall såret. Göring ble truffet i låret og falt i bakken, mens Hitler kom uskadd fra det. Hitler hadde gått arm i arm med Max Erwin von Scheubner-Richter og da denne ble skutt ble han dratt ned på bakken sammen med ham. Dette skadet Hitlers arm, en skade han slet med resten av livet. Han kom seg sammen med noen andre unna i en bil. Ludendorff banet seg vei gjennom politiet, som av respekt for krigshelten ikke skjøt på ham.
Etterspill.
De 16 drepte nasjonalsosialistene, i ettertid kjent som nazimartyrene, ble NSDAPs største helter. Det ble opprettet en kult omkring dem, og de fikk etter maktovertagelsen heltebegravelser.
Hitler var frem til kuppforsøket en nokså ukjent person utenom Bayern, selv om han allerede tidligere hadde vært involvert i lignende planer. Med ølkjellerkuppet ble han kjent over hele Tyskland, og i store deler av resten av Europa. Han lærte også at direkte aksjon ikke nødvendigvis var den beste måten å oppnå makt på, og startet på sin vei mot å vinne politisk makt gjennom å benytte de lovlige kanaler kombinert med maktbruk for å kue motstanderne. Han ble noen dager etter kuppforsøket arrestert hjemme hos Ernst Hanfstaengl, hvor han hadde søkt tilflukt.
1. april 1924 ble han dømt til fem års fengsel, men han ble løslatt allerede 20. desember samme år. I løpet av oppholdet skrev han store deler av "Mein Kampf", nasjonalsosialismens viktigste politiske manifest.


Gervais Jeancolet de Clinchamp.
Gervais Jeancolet de Clinchamp (død 15. september 1287) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkediakon ved domkirken i Paris.
Han ble kreert til kardinal i april 1281 av pave Martin IV.
Clinchamp, Gervais Jeancolet de
Clinchamp, Gervais Jeancolet de
Clinchamp, Gervais Jeancolet de


Jean Cholet.
Jean Cholet (født mellom 1212 og 1222, død 2. august 1293 i landsbyen Nointel i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i april 1281 av pave Martin IV.
Cholet, Jean
Cholet, Jean


Hugh of Evesham.
Hugh of Evesham (død 4. september 1287) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var pavens personlige lege.
Hugh of Evesham studerte i Oxford i 1260-årene. i 1275, da han var blitt erkediakon av Worcester, dro han til fastlands-Europa for å studere. På en eller annen tid i sine studier møtte han John Peckham, framtidig erkebiskop av Canterbury.
Tidlig på 1270-tallet var han i tjeneste hos kong Edvard I av England og skaffet seg godt rykte som en god lege. I 1279 holdt han på å bli erkebiskop av York, men tapte for sin venn William de Wickwane. De bevarte vennskapet også etter at han reiste til Roma. Her arbeidet han for å finne en måte å stoppe en epidemi i byen på. Han etablerte vennskap med en annen engelsk lege i Roma, kardinal John of Toledo, og gav ut flere skrifter om alkymi og medisin sammen med ham.
Han ble kreert til kardinal 12. april 1281 av pave Martin IV, knyttet til kirken San Lorenzo in Lucina, hvor han også ble begravet.


Bernard de Languissel.
Bernard de Languissel (død 23. juli 1291) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Arles i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i april 1281 av pave Martin IV.
Languissel, Bernard de
Languissel, Bernard de
Languissel, Bernard de


Kantine.
En kantine (fra fransk "cantine", «feltflaske») er et spisested, som regel for medarbeidere i en bedrift eller andre assosierte persongrupper som f.eks. studenter. Kantiner er vanlig ved skoler, offentlige virksomheter og privat næringsliv med flere ansatte.
En kantine tilbyr bespisningsløsninger hvor det vanligvis er tatt hensyn den enkeltes bedrift eller organisasjon krav og ønsker som sammenstilles med muligheten til å tilby sunn og næringsrik mat. En velfungerende kantine med dyktige ansatte bidrar til økt trivsel, kan minske sykefraværet og gi bedre produktivitet for den enkelte som resultat.
I Norge er det vanlig å ha kantiner som er helt eller delvis subsidiert av bedriften/organisasjonen. Av skattemessige årsaker er de fleste kantiner en betaltjeneste hvor en betaler for maten, mens servicen er subsidiert av bedriften/organisasjonen.


Ũ.
Ũ og ũ ("U" med tilde) er den 29. bokstaven i alfabetet som brukes for å skrive guaraní, den brukes også for å skrive naurisk. I guaraní markerer tilden nasal uttale av vokalen, mens den på naurisk markerer omlyd og uttales omtrent som tysk ü. På portugisisk og vietnamesisk blir bokstaven også brukt, men den ansees da ikke som en egen bokstav – bare en annen utgave av bokstaven u. På portugisisk markerer tilden nasal uttale, mens på vietnamesisk markerer den brytende-stigende tone.
Det nauriske språket har imidlertid hatt forenklinger, og i dag brukes ingen bokstaver med aksenttegn ("ñ" har blitt til "ng", resten har bare mistet aksenttegnene).
U 06


Massemedier.
Aviser er en del av mediene.
TV-mediet er direkte og aktuell kommunikasjon på en nær måte, eksempelvis i direktesendinger
Massemedier, ofte bare omtalt som media eller mediene, er midler for massekommunikasjon, det vil si kommunikasjonskanaler eller meddelelsesmidler som gjør det mulig å spre et budskap til mange mennesker over et stort område på kort tid. Begrepet oppstod på 1920-tallet da moderne teknologi skapte en rekke nye muligheter for å distribuere og formidle informasjon. De tradisjonelle massemediene er aviser, radio og fjernsyn, der avsenderne når et stort publikum hver dag, men også ukeblader, tidsskrifter, tegneserier, bøker, film, CDer og Internettet regnes som massemedier. Massemediene formidler nyheter og informasjon, underholdning, reklame og propaganda.
Medienes virkelighetskonstruksjoner kan ha ulike konsekvenser for sosialisering og identitetskonstruksjon til ulike grupper i samfunnet. Enkelte grupper hevdes å bli utelatt fra medieoffentligheten mens andre grupper i vesentlig grad blir fremstilt som avvikende. Særlig gjelder dette etniske minoriteter fra ikke-vestlige nasjoner, men det gjelder også for eksempel eldre, handikappede, ungdom eller homofile.
Begrepsdannelse.
Media (en media) er et opprinnelig latinsk ord som i sin grunnleggende, og først brukt betydning, "som befinner seg i midten", er et begrep fra språkvitenskap som betegner de stemte eller ustemte lukkelydene b-, d- og gs språklyd i gamle, greske lydsystemer, midt mellom "tenues" og "aspiratae". Media er den bestemte flertallsformen av medium som også brukes i sammenstillingen massemedium. Over tid har flertallsformen "massemedier" også utviklet seg på norsk, hvor vi nå dessuten finner entallsformen "et media", som fra 1960-tallet er tatt opp i moderne norsk via engelsk. (kilde: Norsk Riksmålsordbok, bind VI)
Ordet media brukes ofte som synonym til massemediene i et moderne samfunn, det vil si blant annet aviser og tidsskrifter, TV og radio, film og internett, men ordet betegner i videre betydning alle kanaler for kommunikasjon innenfor et samfunn og mellom samfunn, også de som ikke når ut til mange personer på én gang. I tillegg til de tradisjonelle massemediene kan derfor samlebetegnelsen media omfatte alt fra telefoni, post, CDer og bøker til nye medier og formidlingsteknologier som audiovisuelle medier og mediespillere. Ordet blir ofte også brukt om den moderne mediekulturen og underholdningsindustrien generelt. Etermediene omfatter først og fremst kringkasting.
Samfunnsbetydning.
Mediebransjen er svært viktig både økonomisk, kulturelt og politisk i det moderne samfunnet. Det fins lokale, regionale, nasjonale og internasjonale mediebedrifter med et stort antall ansatte, både journalister, underholdere, teknikere og andre. Mange av selskapene har stor påvirkningskraft og meningsmakt, særlig de som arbeider med TV, som er det mediet som når bredest og har størst gjennomslagskraft i dag.
Informasjonskanalene er imidlertid mange og impulsene flere enn noen gang. Likevel er ofte nyhetsbildet, reklamen og de nye ideene som formidles, like i forskjellige medier. Da massemediene dessuten når stadig større grupper, vil de føre til større ensretting av informasjon og holdninger.
Den fjerde statsmakt.
Massemediene, særlig presse og kringkasting, kalles ofte «den fjerde statsmakt» fordi de indirekte kontrollerer de andre statsmaktene regjering, parlament og domstoler gjennom overvåking og rapportering fra journalistene i de frie redaksjonene.
Det er sekundær- og spesielt tertiærmediene som oftest kalles medier. Et medium kan i så fall defineres som organisatoriske og tekniske apparater og innretninger til formidling av meninger, informasjoner og kulturprodukter. Et medium kan også oppfattes som en allianse av tre komponenter: en teknologisk oppfinnelse, en finansiering og en sosial bruksmåte.
Ifølge den tyske medieforskeren Friedrich Kittler er medier i en viss forstand isolerte i forhold til hverandre. Han hevder at det å overføre budskaper fra medium til medium alltid innebærer å underkaste dem andre standarder og utforminger. Et medium kan forsterke visse opplevelsesmåter og innskrenke andre. Medier både inkluderer og ekskluderer måter å sanse og erfare på.
Den kompleksiteten som kjennetegner medier, har en ideologisk dimensjon. Siden den kanadiske medieteoretikeren Marshall McLuhans tid (1960-tallet) er det en vanlig oppfatning at kommunikasjon og medier er ideologi, det vil si vevd uatskillelig sammen med systemer av makt, tenkemåter, attityder, praksiser og verdier. Et virvar av aktører bruker dessuten medier og kommunikasjonskanaler slik at budskapene skal passe inn med deres egen ideologi. Vi har dermed å gjøre med ideologi (budskap) formidlet ideologisk (i mediene som kanaler mellom avsendere og mottakere).


Lytham St. Annes.
Lytham St. Annes er en by i distriktet Fylde i Lancashire, England. De opprinnelige tvillingbyene Lytham og St. Annes har vokst sammen og utgjør nå et feriested ved kysten. Området er kjent for golfklubben Royal Lytham & St. Annes Golf Club.


Astrid Hjertenæs Andersen.
Astrid Hjertenæs Andersen (født 5. september 1915 i Horten, død 21. april 1985) var en norsk forfatter og lyriker. Hun regnes som en av de sentrale norske lyrikerne i etterkrigstiden. I tillegg til sitt eget forfatterskap gjendiktet Andersen fra ungarsk.


Geoffroy Barbeau.
Geoffroy Barbeau eller de Barro (død 1287) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dekan for domkapittelet ved domkirken i Paris.
Han ble kreert til kardinal i april 1281 av pave Martin IV.
Barbeau, Geoffroy
Barbeau, Geoffroy
Barbeau, Geoffroy


Cosmo Glusiano de Casate.
Cosmo Glusiano de Casate (død 8. april 1287) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkediakon ved domkirken i Milano.
Han ble kreert til kardinal i april 1281 av pave Martin IV.
Casate, Cosmo Glusiano de
Casate, Cosmo Glusiano de
Casate, Cosmo Glusiano de


Anne Bancroft.
Anne Bancroft (født 17. september 1931, død 6. juni 2005) var en amerikansk skuespillerinne. Hun var født Anna Maria Louisa Italiano i Bronx i New York. Etter flere TV-opptredener under navnet Anne Marno, ble hun bedt om å endre familienavnet til spillefilmdebuten i "Farlig kvinne" i 1952.
I 1958 spilte Anne Bancroft mot Henry Fonda i Broadway-oppsetningen av "Two for the Seesaw", en rolle hun vant en Tony Award for.
Andre store roller hadde Anne Bancroft i "Halvveis til lykken" (org. "The Pumpkin Eater"), "7 kvinner" (org. "7 Women") og "Manndomsprøven" (org. "The Graduate"), der hun spilte Mrs. Robinson mot Dustin Hoffman i rollen som Benjamin Braddock.
I 1964 giftet Anne Bancroft seg med Mel Brooks, som overlevde henne. Sammen fikk de en sønn, Maximillian.
Anne Bancroft var nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle fem ganger, og vant i 1963 prisen for sin rolletolkning i "The Miracle Worker". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Giovanni Colonna den eldre.
Giovanni Colonna den eldre (død 1216) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han vad abbed ved Paulusbasilikaen i Roma.
Han ble kreert kardinal i 1192.
Han var venn av Frans av Assisi, og bidro sterkt til at fransiskanernes ordensregel ble godkjent av paven.
Colonna, Giovanni1
Giovanni1 Colonna
Colonna, Giovanni1


Statens naturoppsyn.
Statens naturoppsyn (SNO) er en statlig myndighet som har til oppgave å ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet. Virksomheten er hjemlet i "Lov om statlig naturoppsyn" av 21. juni 1996.
SNO fører kontroll med bestemmelser gitt i "Naturvernloven", "Motorferdselsloven", "Kulturminneloven", "Viltloven", "Lov om friluftslivet" og "Lakse- og innlandsfiskloven". Oppsynsmenn i Statens naturoppsyn kan ha begrenset politimyndighet. I tillegg til oppsyn har SNO også oppgaver knytta til informasjon, skjøtsel og tilrettelegging for bruk av naturområder.
Leder for Statens naturoppsyn er (2005) Kai Erik Tørdal.


Cho Oyu.
Cho Oyu er en fjelltopp på grensen mellom Nepal og Kina (Tibet), 8201 moh. Fjellet er verdens sjette høyeste og ble besteget første gang i 1954 av en østerriksk ekspedisjon ledet av Herbert Tichy. Fjellet har siden blitt besteget mange ganger, bl.a. av flere nordmenn.
Nordmenn på toppen.
Cho Oyu er et populært fjell i klatrekretser da det, relativt sett, er ett av de enkleste fjellene over 8000 meter å bestige. Eirik Tryti var første nordmann på toppen (4. mai 1993, uten oksygen og bærere/sherpaer). I 2003 ble Cecilie Skog første norske kvinne på toppen. I 2004 ble Tormod Granheim første nordmann som kjørte ski ned fjellet. Han klatret alene uten oksygen fra Advanced Base Camp til topps på 13 timer før skituren.
32 nordmenn har i alt nådd toppen, 13 av disse benyttet ikke oksygen. Det er to kvinner som har klatret fjellet. Ingen av disse benyttet Oksygen.


Puerto Montt.
Puerto Montt er en havneby sør i Chile og hovedstad i Region X Los Lagos. Byen har om lag 180 000 innbyggere.
Byen ble formelt etablert 12. februar 1853. Dette skjedde etter at tyske immigranter hadde begynt å bosatt seg i området etter en regjerings-støttet kampanje i 1848. Navnet Puerto Montt er valgt for å minne den chilenske presidenten Manuel Montt som tok initiativ til denne innvandringen fra Tyskland. Økonomien i byen er basert på landbruk, skogbruk, fiske og lakseoppdrett. Byen er den raskest voksende i det sørlige Chile, hovedsakelig på grunn av den eksplosive veksten i lakseoppdrett. Puerto Montt er også utgangspunkt for besøk på øya Chiloé og en rekke andre øyer i området. Byen har regelmessige flyavganger til hovedstaden Santiago.
Puerto Montt er hovedkvarter for den norske for- og sjømatprodusenten Cermaq.


Storelva (Ringerike).
Storelva er en elvestrekning i Drammensvassdraget som dannes der Ådalselva (del av Begna) og Randselva renner sammen, like nedenfor Hønefossen i Hønefoss, i Ringerike kommune. Elvestrekningen har i hovedtrekk et meandrerende løp og er en av de mest vannrike i Norge. Den drenerer til Tyrifjorden gjennom kulturlandskapet på Ringerike. Elveosen er et klassisk ferskvannsdelta som ender nord i Nordfjorden, som er en av Tyrifjordens «armer».
Naturreservater.
Elveutløpet ligger mellom det internasjonalt viktige våtmarksområdet Averøya (ramsarområde) i Ringerike og Onsakervika (der det finnes en campingplass og en sandstrand med flotte bademuligheter) på Røyse i Hole kommune. Langs elva er kantsonene stort sett intakte, og det er en del overhengende trær.
Storelva har flere avsnørte meandre. Mellom Hønefoss og Tyrifjorden finner man de internasjonalt viktige kroksjøene/elveslyngene (våtmarksområder) Synneren, Lamyra og Juveren. Disse er vernet som ramsarområder. Juveren er en av de avsnørte meandrene hvor kantsonene sakte vokser i omfang, og vannspeilet blir mindre. Ved Lamyra er det ikke lenger åpent vannspeil (gjengrodd).
Nord i Nordfjorden renner også Sogna ut. Ved utløpet finner man Karlsrudtangen naturreservat, nok et internasjonalt viktig våtmarksområde som er fredet som ramsarområde. Mellom Karlsrudtangen og Averøya ligger Røssholmstranda, ei stor sandstrand som er et meget populært badested sommerstid.
Flom.
Den største flommen man kjenner til (har noen data fra) i nyere tid oppsto i juni 1860, den såkalte "Storflaumen". Vannføringen i Storelva under Storflaumen er ukjent for NVE, selv om eksperter mener den må ha vært betydelig større enn under storflommen den 25. mai i 1910. Da ble vannføringen målt til 1 269 m³/s. Storflaumen i 1860 er imidlertid avmerket på flomsteinen som står ved brua over Kvernbergsund. Det finnes ikke data for den såkalte "Storofsen" i juli 1789, men det er kjent at bruene over Hønefossen forsvant under denne storflommen.
Ferdsel på elva.
I gamle dager var Storelva trafikkert av dampdrevne båter. Disse ble etter hvert erstattet av motorbåter, men da tømmerfløtningen avtok på 1950- og 1960-tallet forsvant også disse. Før den tid ble elva trafikkert med båter som ble rodd eller trukket manuelt opp elva fra fjorden. En gang i tiden var det også på tale å bygge kanal mellom Hønefoss og Drammen, men jernbanen vant den kampen.
DS Kong Ring ble sjøsatt på elva like nedenfor Hønefossen den 9. juli i 1837, som første dampbåt (hjuldamper) bygget i Norge. Den var bygget på Øya i Hønefoss. Båten skulle frakte tømmer og varer på elva og over Tyrifjorden til Svangstrand i Lier, men den viste seg snart å være for svak for oppgaven. En ny og kraftigere dampbåt, som fikk navnet «"Halvdan Svarte"», ble derfor bygget på Randsfjord i Jevnaker og fraktet over Eggemoen og sjøsatt på elva ved Hønefoss.
Nå er Storelva igjen gjort farbar for lystbåter. Strekningen fra Tyrifjorden og opp til Hønefossen er mudderet, og ved Bilthuggertangen på Nordsiden er det bygget et nytt bryggeanlegg – Glatved Brygge. Strekningen utgjør ca. 16 km og hele båtleden er merket. Bryggen ligger i nær tilknytning til Riddergården og plassen der tidligere Glatvedts Hotel lå. Dette området brukes til konserter, teater og andre festlige arrangementer om sommeren. Bryggen ligger også i gåavstand fra Hønefoss sentrum.


Aix-en-Provence.
Aix-en-Provence eller bare Aix [eks] (oksitansk: "Ais de Provença" eller "Ais de Prouvènço") er en universitetsby og kommune som ligger sør i Frankrike, omtrent 30 km nord for Marseille. Byen har i dag cirka innbyggere, av dette ca. studenter, og er "sous-préfecture" (administrasjonsstad) i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur.
Historie.
a>. Bildet befinner seg i Aix-en-Provence.
Byen ble grunnlagt i 122 f. Kr. ved en varm vannkilde av den romerske konsulen Sextius Calvinus, som kalte opp byen etter seg og vannet, "Aquae Sextiae". På 300-tallet hadde byen vokst til metropolen "Narbonensis Secunda". I mellomalderen var Aix hovedstad i den tidlige provinsen Provence. Størst var den fra 1100-tallet av, da den var et lærings- og kultursenter under huset av Aragon og Anjou.
Sammen med resten av Provence gikk byen til den franske kronen i 1487, og i 1501 opprettet Louis XII parlamentet i Provence, som eksisterte fram til 1789.
Geografi og klima.
Aix-en-Provence ligger på en slette, der en kan se utover elven Arc, omtrent en kilometer fra den høyre bredden av elven. Byen stiger sakte oppover fra nord til sør, og Montagne Sainte-Victoire er lett synlig i øst. Aix ligger i Sør-Frankrike og har middelhavsklima. Middeltemperaturen i januar er 5°C, og i juli 22 °C. Byen har i snitt 300 dager med sol, og bare 91 med regn. Byen ligger stort sett i le for den kalde mistralvinden, men til tider kan vinden gi kalde forhold.


Gunvor Hofmo.
Gunvor Hofmo (født 30. juni 1921 i Oslo, død 14. oktober 1995 i Oslo) var en norsk lyriker. Hun regnes blant Norges mest betydningsfulle modernistiske lyrikere.
Hofmos venninne, den jødiske flyktningen Ruth Maier, ble i 1942 deportert og drept i Auschwitz. Dette var kanskje den enkeltepisoden som i særlig grad skulle føre til at Hofmo senere fikk store psykiske problemer. I perioden 1954–1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus. I hennes senere dikt er krigens lidelser, sorgen over den tapte, skyldfølelsen og sykehustilværelsen tilbakevendende temaer.
I 1947 møtte Hofmo lyrikeren Astrid Tollefsen. De to ble etterhvert samboere, og var som åpent lesbiske bemerkelsesverdige kvinner for sin tid.
Jan Erik Vold har karakterisert Gunvor Hofmo som en av Norges fremste lyrikere, og han gav i 2000 ut en biografi om henne under navnet "Mørkets sangerske". Jan Erik Vold var også redaktør for Hofmos "Etterlatte dikt" og "Jeg glemmer ingen". Hofmos psykiske sykdom har vært omtalt i psykiateren Nils Retterstøls bok "Store tanker, urolige sinn".


Ådalselva.
Ådalselva er en elvestrekning som utgjør en del av Begnaelva i Begnavassdraget. Ådalselva dannes ved utløpet av innsjøen Sperillen i Ådal, som ligger i Ringerike kommune i Buskerud, og ender der elva møter Randselva og danner Storelva (strekningen fra Hønefoss til Tyrifjorden), like nedenfor Hønefossen i Hønefoss.
Ådalselva er kjent for sitt gode ørretfiske og er spesielt populær blant fluefiskere. I elva får man imidlertid også abbor og sik, og i de senere år har også gjedde tatt seg opp i visse deler av elvestrekningen. Det er imidlertid ikke like populært blant sportsfiskerene. Elva inneholder dessuten ørekyte (lokalt kalt "kime"), og elvemusling. Sistnevnte er totalfredet.


Randselva.
Randselva er elva som dannes i sørenden av Randsfjorden, ved Nesbakken på Jevnaker i Oppland, og renner via Kistefoss, Viul og Hvalsmoen ned mot Hønefoss i Ringerike kommune, Buskerud.
Randselva renner sammen med Begna like nedenfor Hønefossen i Hønefoss og danner der Storelva, som drenerer til Tyrifjorden og er en del av Drammensvassdraget.
Fiske etter storørret.
Randselva er ei populær elv blant stangfiskere. Elva er spesielt kjent for de kjempestore tyrifjordørretene som fanges der hvert år, en storørretstamme med gytevanding til denne elva. Det er spesielt populært å fiske med stang på strekningen mellom Viulfossen og Hvalsmoen. I dette området driver også den lokale sportsfiskerforeningen stamfiske hver høst, for å sikre stammen for framtiden. Elverekorden på stang er på 12,7 kg. Elva har også norgesrekord på flue, en ørret på 10,6 kg tatt av Bjørn Smith i 2006. Under stamfisket er det imidlertid melket fisk på mer enn 16 kg.


Coyhaique.
Coyhaique er en by sør i Chile og hovedstad i Region XI Aisén. Byen ble etablert i 1929 har om lag 43 000 innbyggere (2005). Coyhaique ligger i naturskjønne omgivelser og er et utgangspunkt for besøk i Patagonia. I tillegg til turisme, er gruvedrift etter sink en viktig næringsvei.


Madagaskars provinser og regioner.
Faritany mizakatena ble opprettet i 2000 etter et forslag fra Didier Ratsikara to år tidligere. Provinsenes grenser ble da lagt til de samme stedene som grensene til de avhengige provinsene (Faritany) hadde ligget mellom 1975 og 1991.


Averøya naturreservat.
Averøya naturreservat er et naturreservat i Ringerike og Hole kommuner, Buskerud. Naturreservatet ligger nær utløpet av Storelva i Tyrifjorden, og omfatter Storelvas utløp og delta (sandøyer/-banker og gruntområder), samt den lave halvøya kalt Averøya. Reservatet inngår i ramsarområdet Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet 28. juni 1985 for å verne rikt og variert våtmarksområde med vegetasjon.
Vegetasjonen er sterkt vekslende. Ytterst finnes sandstrand og fuktig strandeng oppblandet med sumporeskog. Lenger inn er det vekslende partier av myr, sumporeskog, ospeskog, bjørkeskog og furuskog. Området grenser opp til dyrka mark. Har særlig stor betydning som trekkrasteplass for våtmarksfugl, især om våren. Er overvintringsplass for sangsvaner. 173 fuglearter er påvist, herav 77 våtmarksarter.


Fylde.
Fylde er et administrativt distrikt i Lancashire, England. Administrasjonssenteret er i Lytham St. Annes, mens noen offentlige kontorer ligger i Kirkham.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 da kretsene Lytham, Kirkham og Fylde landdistrikt ble slått sammen. Det har navn etter Fyldehalvøya, som det dekker deler av.


Lexus.
Lexus er Toyotas merke for luksusbiler. Bilene selges i Nord-Amerika, Midtøsten, Europa, Afrika, Latin-Amerika, Asia og Oceania. I USA er Lexus det mest solgte merket for luksusbiler. På listen over de bestselgende luksusbilene i verden i 2006 finnes Lexusmodeller på andre, tredje og tiende plass. BMW 3-serie topper denne rangeringen.
Siden starten i 1989 har Lexus vært kjent for å lage svært driftssikre biler og gi god kundeservice. Bilmerket ble i 2006 for 12. gang på rad utropt til mest driftssikre bilmerke av det amerikanske firmaet J.D. Power i sin årlige bilundersøkelse.
Ideen bak Lexus kom i 1983, da Toyota-sjefen Eiji Toyoda holdt et hemmelig møte hvor han spurte "Kan vi lage en luksusbil som kan konkurrere med verdens beste?". Svaret kom i det topphemmelige prosjektet F1 (Flagship No. 1). F1 ble senere kjent som Lexus LS400. Det var Hondas vellykkede lansering av luksusmerket Acura tre år tidligere som inspirerte Toyota-ledelsen.
I 1985 dro produktutviklere fra Toyota til USA for å gjennomføre markedsundersøkelser på det amerikanske luksusbilmarkedet. Flere av dem leide hus i Laguna Beach i California for å observere livsstilen og væremåten til USAs rike og mektige. De konkluderte med at dersom merket skulle bli en suksess, måtte de ha en separat salgskanal.
Året etter fikk Toyotas faste reklamebyrå Saatchi & Saatchi i oppgave å navngi det nye bilmerket. "Alexis" seilte raskt opp som favorittnavnet, og etter en omrokkering av bokstavene ble det "Lexus".
Lexus i Norge.
Lexus ble først ordentlig introdusert i Norge høsten 1999 med bl.a egen forhandler på Skøyen i Oslo. Ved introduksjonen var IS 200, GS 300 og LS 400 med i tilbudet for det norske markedet. Lexus selges i dag gjennom Lexus Oslo som holder til i Vitaminveien 4 i Oslo. Modelltilbudet omfatter: IS 250, IS 220d, GS 300, GS 430, GS 450h, LS 460, LS 600h, RX 350, RX 400h og SC 430.
I august 2007 fikk Lexus separat forhandleranlegg i Oslo, deretter fulgte Tromsø, Bergen, Stavanger og Trondheim. Dette var en del av en offensiv strategi for Europa som hadde som mål å øke antallet forhandlere fra 260 til 330 innen 2010.
I 2006 ble det solgt 137 Lexus i Norge. Salgsmålet for 2007 var 230 biler, 300 i 2010 og 700 i 2012.
Lexus IS.
Lexus IS 220dLexus IS er en liten, sportslig sedan. Den produseres av Toyota Motor Corp. for Lexus, og ble opprinnelig solgt under navnet Toyota Altezza i Japan. Modellen ble laget som en modell under ES, og konkurrerer med BMWs 3-serie og Mercedes-Benz' C-klasse. Toyota Altezza ble først lansert i Japan i oktober 1998, Lexus IS 200 i Europa i 1999 og Lexus IS 300 i Nord-Amerika i 2001.
Andre generasjon Lexus IS (2006-modell) ble lansert høsten 2005.
I tillegg til sedanmodellen, kom IS 300 i stasjonsvognversjon med 5 dører, kalt SportCross. Den hadde 6 sylindret bensinmotor på 3 liter, femtrinns, automatisk girkasse med mulighet for manuelle, sekvensielle girskift med hendler under rattet (E-shift).
Lexus IS var verdens tiende mest kjøpte luksusbil i 2006 med et volum på 48 729 enheter, en økning på 332 % fra året før.
Lexus ES.
Lexus ES 350 2007-modellLexus ES er en mellomstor sedan produsert av Toyotas Lexus-divisjon fra 1989. Bilen er bygget på en Toyota Camry, og er utstyrt med en V6-motor og automatgir. Frem til Lexus IS ble lansert i 1998, var dette Lexus' minste modell. Til tross for at utgangspunktet er en Toyota Camry, kan ikke de to bilene fullt ut sammenlignes, da Lexus-varianten har betydelig bedre kjøreegenskaper og mer luksus.
Den første utgaven som kom i 1989 het ES 250, som skulle symbolisere motorvolumet på 2,5L. I 1992 ble bilen designet fullstendig på nytt, med navnet ES 300. Den hadde nå fått en 3L motor med 185 HK. Tredje generasjon ES ble lansert i 1997. Bilen hadde nå fått en ny 3L V6-motor med 200 HK. Til tross for at den var noe lenger enn forgjengeren, veide den betydelig mindre. I 1999 ble bilen utstyrt med en større motor på 210 HK, og fikk en facelift i 2000. To år senere ble fjerde generasjon lansert. Bilen var nå blitt betydelig større og mer luksuriøs, fordi de sportslige egenskapene nå ble tatt hånd om av nye Lexus IS. I 2003 ble den utstyrt med en ny motor, en 3,3L V6 med 218 HK. Navnet ble derfor endret til ES 330. I 2005 gjennomgikk den en facelift, hvor bl.a. grillen ble kraftig forandret. Den foreløpig siste Lexus ES (2007-modellen) ble lansert på Chicago Auto Show i Chicago i februar 2006. Motoren har blitt ytterligere forstørret, og er nå en 3,5L V6 med 272 HK. Det har gitt bilen dens nye navn, ES 350.
Lexus ES ble verdens tredje mest kjøpte luksusmodell i 2006 med 67 251 enheter. Økningen var på 11% og det førte modellen opp fra femteplassen den hadde i 2005.
Lexus GS.
Lexus GS 450H 2007-modellLexus GS er en annen mellomstor sedan fra Lexus. Den ble lansert i Japan i 1991 under navnet Toyota Aristo, og 2 år senere i Nord-Amerika og deler av Europa under navnet Lexus GS 300. Lexus GS var ment som en konkurrent til Mercedes-Benz' populære E-klasse og BMWs 5-serie. I 1998 kom andre utgave av denne modellen, som ble kåret til "Import Car of the Year" av Motor Trend i 1998.(En pris som BMW 5-serie hadde fått året i forveien) Den var nå også å få i en utgave med en betydelig større motor, en 4,0L V8 med 300 HK, og ble kalt GS 400. 3 år senere, i 2001, ble motoren erstattet med en 4,3L motor med like mange hestekrefter, og navnet ble da endret til GS 430. I 2005 kom enda en ny modell, denne gang med 2 motoralternativer. Den minste, GS 300, ble utstyrt med en 3,3L V6-motor, mens GS 430 benyttet samme motor som i forrige modell. Innen 2008 forventes det at GS 300 erstattes med en 350 (finnes allerede i Japan), og GS 430 med 460. I 2005 ble også en hybridversjon av Lexus GS lansert, GS 450h.
Lexus LS.
Lexus LS 460 2007-modellLexus LS er en fullstørrelse sedan i samme segment som Mercedes-Benz S-klasse og BMW 7-serie. Bilen er nesten 5 m lang, svært langt for en sedan. Den er blant de mest stillegående i sin klasse, og har en svært høy komfort. Faktisk er komforten så høy at det har blitt påstått at det går ut over kjøreegenskapene, og at den derfor ikke er like sportslig som sine tyske konkurrenter. Modellen ble utnevnt til «2007 World Car of the Year» under New York International Auto Show.
Lexus LS460 finnes også i hybridversjon med modellbetegnelsene LS 600h og LS 600hL. LS 600hL er 5,15 meter lang og veier 2.430 kg. Den totale motoreffekten er 445HK. Bilen akselererer fra 0 til 100 km/t på 6,3 sekunder og forbruket ved blandet kjøring er 0,93 l/mil.
Den første modellen ble lansert i 1989 og var i produksjon til 1994. Den var utstyrt med en V8-motor på 4 L, og fikk derfor navnet LS 400. I lanseringsåret ble bilen kåret til "Årets bil" av magasinet "Wheels". I 1993 fikk bilen kollisjonsputer som standard også i pasasjersetet, større hjul og en rekke andre forbedringer. Andre generasjon Lexus LS ble lansert i 1994. Den fikk en stor oppgradering i design.
Lexus RX.
Lexus RX finnes både i konvensjonell utgave (RX 300 og RX 350) og som hybrid (RX 400h).
Lexus RX er verdens nest mest kjøpte luksusmodell i 2006 med 95 569 enheter.
RX er en stor familie-SUV og hovedkonkurentene er Mercedes ML, BMW X5, Audi Q7, Volvo XC90, Volkswagen Touareg og Porsche Cayenne.
Lexus GX.
Lexus GX 470 er en mellomstor luksus-SUV for de nordamerikanske markedene som ble introdusert for modellåret 2003 i november 2002. Som navnet indikerer har den en 4,7 liters motor. Denne er kjent også fra LX 470: En V8 med 32 ventiler og fire kamaksler. Maksimal effekt er 270 HK og maksimalt dreiemoment er 447 Nm. Bilen bygges på Lexus' Tahara-anlegg i Japan. GX markedsføres som en fullverdig off-roader samtidig som den er sivilisert nok til daglig bruk på vanlige veier.
Med andre utstyrsnivåer og motoralternativer markedsføres Lexus GX under navnet Toyota Land Cruiser Prado i Australasia og Toyota Land Cruiser i Europa.
Lexus LX.
Lexus LX 450 var den første LX modellen. Den var basert på sjette generasjon Toyota Land Cruiser 80. LX 450 ble lansert for å ta opp konkurransen på USA-markedet med Land Rover/Range Rover. LX 450 har en rekkesekser som utviklet 212 HK.
De ble solgt mer enn 5 000 enheter i 1996 og i 1997 over 9 000. I 1998 overtok LX 470.
Lexus LX 470Lexus LX 470 er en luksus-SUV som ble lansert i 1998. Modellen er bygd på den konvensjonelle måten med ramme og hel bakaksel. Den har gjennomgått mindre modifikasjoner både interiør- og eksteriørmessig i løpet av disse årene. Den opprinnelige LX hadde 16” hjul, dagens har 18”. Bilen har kontinuerlig drift på alle fire hjul med låsbar bakaksel- og senterdifferensial.
LX har hele tiden vært utstyrt med Lexus største motor og hatt betegnelsen LX 470 som henviser til en V8 motor på 4,7 liter har variable ventiltider og utvikler 268 HK (DIN) v/5.400 o/min, mens maksimalt dreiemoment er 328 Nm v/3.400 o/min. LX har en automatisk, femtrinns girkasse med reduksjonsgir og akselererer fra 0 til 100 km/t på 9 sekunder.
LX er 4,89 m lang, 1,94 m bred og 1,85 meter høy. Vekt kjøreklar er 2 585 kg. Lexus LX leveres som 8 seter.
Den store LX plasseres i klasse med Cadillac Escalade, Infiniti QX56, Mercedes-Benz G og GL og Range Rover. I enkelte markeder, blant annet i Norge, er modellen inntil 2006 markedsført som Toyota, med navnet Land Cruiser 100. Lexus LX 470 2007 er siste modellår.
Lexus LX 570 ble presentert 4. april 2007 og markedsføres f.o.m modellåret 2008. Den nye modellen er utstyrt med den største Lexusmotoren noensinne, en 5,7 l V8 maskin som utvikler 381 HK i kombinasjon med en sekstrinns automatisk girkasse som også kan betjenes sekvensielt. Modellen har en del utstyrsdetaljer felles med LS 460, blant annet klimaanlegg med fire soner og Mark Levinson surroundanlegg med disklager og 19 høyttalere.


Antananarivo (provins).
Antananarivo er en av Madagaskars seks provinser med en befolkning på 4 580 788 (juli 2001). Hovedstaden heter også Antananarivo, et navn som betyr «byen med tusen mennesker». Vanligvis blir navnet forkortet til "Tana", bortsett fra under formelle omstendigheter.
Provinsen befinner seg i sentrum av øya, og grenser til Mahajanga i nord, Fianarantsoa i sør, Toliara i vest og Toamasina i øst. Provinsen dekker et areal på 58 697 km², omtrent en tidel av øyas areal.
Klima.
Med en høyde på mellom 1200 og 1500 meter over havet, har høylandet i denne provinsen tropisk klima, med temperaturer som kan komme ned til 0 °C om vinteren og 25 °C om sommeren. Gjennomsnittlig nedbør her er 1357 mm i året.


Antsiranana (provins).
Antsiranana er en provins på Madagaskar med et areal på 43 406 km² og et folketall på 1 188 425 (juli 2001). Hovedstaden er Antsiranana.


Fianarantsoa (provins).
Fianarantsoa er en provins på Madagaskar med et areal på 103 272 km² og en befolkning på 3 366 291 (juli 2001). Hovedstaden er Fianarantsoa. Fire av Madagaskars viktigste nasjonalparker, Ranomafana nasjonalpark, Midongy Du Sud, Isalo nasjonalpark og Andringitra, befinner seg i denne provinsen.
Provinsens navn er vanligvis forkortet til "Fianar".


Mahajanga (provins).
Mahajanga er en provins på Madagaskar med et areal på 150 023 km² og en befolkning på 1 733 917 innbyggere (juli 2001). Hovedstaden er Mahajanga.


Vassfaret/Vidalen landskapsvernområde.
Vassfaret/Vidalen landskapsvernområde (200 519 dekar, landskap, barskog og kultur) ble opprettet 28. juni 1985 og har en karakteristisk naturtype for indre deler av Østlandet med mange kulturhistoriske verdier.
Verneområdet dekker et område som omfatter de nordligste delene av Ådalsfjella (i praksis den nordligste 1/3 av Vikerfjell), Vidalen og store deler av Vassfaret til grensen mot Indre Vassfaret landskapsvernområde. Dette er et viktig område for naturopplevelser, forskning og undervisning, og dessuten et viktig leveområde for planter og ville dyr.
Ca. 54% av verneområdene ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke, ca 34% i Flå, ca. 6% i Nes og ca. 6% i Ringerike kommune, alle i Buskerud fylke. Verneområdene strekker seg ca. 50 km fra Bukollen i sør til Strøen i nord, og alt er privat eiendom.
Naturreservater i verneområdet.
Naturreservatene er listet opp fra sørøst mot nordvest.


Toamasina (provins).
Toamasina er en provins på Madagaskar med et areal på 71 911 km² og en befolkning på 2 593 063 (juli 2001). Hovedstaden er Toamasina, den viktigste havnen i landet.


Toliara (provins).
Toliara (også Toliary eller Tuléar) er en av Madagaskars seks provinser med et areal på 161 405 km² og en befolkning på 2 229 550 (juli 2001). Hovedstaden er Toliara.


Nordfjorden (arm av Tyrifjorden).
Nordfjorden er den nordlige fjordarmen av Tyrifjorden. Nordfjorden er kjent for sitt unike fugle- og planteliv. Som sådan inngår den som en viktig del av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem.
Fjordarmen ligger i Ringerike og Hole kommuner. Fjordarmen har tilsig av vann fra Storelva og Sogna i nordenden, der det også finnes viktige verneområder for trekkfugler og plantelivet.


Steinsfjorden (Buskerud).
Kroksundet og Steinsfjorden sett frå Kongens utsikt. Sundvollen.
Steinsvika og nordenden av Steinsfjorden
Steinsfjorden er den nordøstre fjordarmen av Tyrifjorden og ligger fysisk i Ringerike (nordre del, cirka 1/3) og Hole (cirka 2/3) kommuner i Buskerud fylke.
Fakta.
Steinsfjorden er cirka 13,9 km² i utbredelse og forbundet med Tyrifjorden via Kroksund (E16 passerer over sundet via Kroksund bru og veifyllinger på hver side). Fjorden har en gjennomsnittlig dybde på ca. 10,2 meter og maksdybde på ca. 24 m. Sammenlignet med resten av Tyrifjorden er tilsiget til denne fjordarmen svært lite. Det gjør økosystemet der svært sårbart. De siste 50 årene har derfor fjorden i stigende grad blitt forurenset, spesielt som følge av avrenning fra jordbruket.
Steinsfjorden inngår i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem (ramsarområde) og er kjent for sitt fugleliv, gjeddefiske og sin bestand med edelkreps. Det er registrert 14 ulike fiskearter der, blant annet fire arter med laksefisker (ørret, røye, sik og krøkle) og fire arter med karpefisker (brasme, karuss, mort og ørekyte), samt gjedde, abbor, trepigget- og nipigget stingsild, elveniøye og ål.
Fjorden består av en rekke små øyer og flere flotte bade- og fiskeplasser. Om sommeren er fjorden populær for småbåtfolket, mens den vinterstid er populær for isfiskere. I mai/juni hvert år går også Gjeddefestivalen av stabelen her.
Øyene i Steinsfjorden.
Den sørligste øya i Steinsfjorden er, om man ser bort fra Sundøya og Slettøya der E16 passerer over mellom Sundvollen og Kroksund, Pålsøya. Videre ligger Amundsøya, Svinøya, Tvehjulingen og Ulvøya. Så følger Braksøya og Pipøya rett ut for Garntangen og Vik i Hole. Lenger nord ligger Småøyene og Tjuvholden, samt Maurøya og Herøya utenfor Loretangen. Utenfor Herøya ligger også Avskjeret, og noe lenger nord i fjorden Bøtet.
Vasspest.
Steinsfjorden ble invadert av vasspest ("Elodea canadensis") i 1978. Vasspesten nådde maksimal utbredelse i 1982 og har siden stabilisert seg. Den har i senere år dekket et område på cirka 3,7-3,9 km². I senere tid har man registrert at svaner (knoppsvaner og sangsvaner) har kommet i hopetall til Steinsfjorden for å beite på vasspesten, og nå anslår forskere at biomassen kan være halvert siden toppåret 1982, takket være beitende svaner.
Edelkreps.
Krepsebestanden i Steinsfjorden har blitt overvåket siden 1979. Overvåkningen har blant annet bestått i prøvefiske før og etter krepsesesongen (det årlige krepsefisket), registreringer av antall teiner som har vært i bruk, og innsamling av fangstjournaler. Fiske etter kreps i Steinsfjorden er fritt for alle, innenfor regler fastsatt av fylkesmannen. Invasjonen av vasspest har hatt negativ effekt på krepseproduksjonen, selv om vasspestens utbredelse har vært stabil i senere år. Dette har ført til at fangstsessongen gradvis har blitt redusert fra 147 dager før 1981 til 10 dager årlig fra 1995.
Siden 1998 har fangsten av kreps i Steinsfjorden vært stabil på omkring 2 000 kg kreps årlig. Tidligere har den variert mellom 935 og 6 773 kg. Krepsens minstemål er fastsatt til 9,5 cm for å sikre at hunnkreps kan gyte minst en gang før de blir fanget. Hver fisker han lov til å bruke inntil 300 teiner under krepsefisket i fjorden.
Områdevern.
Området rundt Steinsfjorden er det stedet i Norge som har flest lokaliteter fredet for sin geologi. Steinsfjorden ligger i et ramsarområde, men har ingen områdevern per mars 2008. Rundt fjorden finnes det imidlertid svært viktige våtmarksområder for sjøfugler. Dette gjelder for eksempel våtmarks- og gruntområdene ved Sjørvold, Steinsvika og Vik, samt flere av øyene. Det er derfor forventet at områdevern vil bli iverksatt i nær framtid.


Giovanni Colonna den yngre.
Giovanni Colonna den yngre (død februar 1245) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert kardinal av pave Innocens III i 1212.
I 1217 ble han sendt til Østen som legat, og i 1222 kom han tilbake til Roma med Piskesøylen, et relikvie som fortsatt står i kapellet han innredet for det i sin titularkirke, Santa Prassede. I 1240 sluttet han seg til et opprør mot paven. Som følge av dette var det ingen flere kardinaler fra Colonnaslekten før i 1278.
Han var nevø til Giovanni Colonna den eldre.
Colonna, Giovanni2
Giovanni2, Colonna
Colonna, Giovanni2


Juveren naturreservat.
Juveren naturreservat er et naturreservat i Ringerike kommune, Buskerud. Naturreservatet er en såkalt meandersjø (kroksjø) avsnørt fra Storelva, og har status som ramsarområde som en del av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet 28. juni 1985 for å bevare et særlig rikt våtmarksområde. Juveren er en av de rikeste fuglelokaliteter i Buskerud fylke, og har både trekk- og hekkefunksjon. Av påviste hekkefugler kan nevnes knoppsvane, sothøne og sivhøne. Tilsammen 40 våtmarksarter er påvist.
Juveren har dessuten vært kjent for gode fiske etter abbor, gjedde og brasme, men kroksjøen har blitt mer og mer utilgjengelig de senere årene. Dette skyldes kraftig vekst i vegetasjonen i og rundt sjøen.


Giacomo Colonna.
Giacomo Colonna (død 14. august 1318 i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert kardinal i 1278 av Orsinipaven Nikolas III, som et tegn på forsoning og en bekreftelse på et amnesti paven hadde gitt.
Han ble avsatt av pave Bonifatius VIII den 10. mai 1297, rehabilitert av pave Benedikt IX og gjeninnsatt som kardinal av pave Klemens V den 17. desember 1305.
Colonna, Giacomo
Colonna, Giacomo
Colonna, Giacomo


Giovanni III Colonna.
Giovanni III Colonna (født i 1295 i Roma, død 3. juli 1348 i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert kardinal ved konsistoriet 18. desember 1327 av Johannes XXII, og tildelt Sant'Angelo in Pescheria som kardinaldiakonat.
Han deltok ved konklavet i 1334 hvor pave Benedikt XII ble valgt, og senere i 1342 da pave Klemens VI ble valgt. Under dette konklavet ledet han de italienske kardinalene som ønsket at pavestolen skulle vende tilbake til Roma. Samme år ble han leder for prestene i bispedømmet Romas katedral Laterankirken. Han ble også kannik i katedralen i Bayeux i Frankrike og prost i katedralen i Mainz i Tyskland.
Han tilhørte Colonnaslekten og var nevø av Pietro Colonna og sønn av senatoren Stefano Colonna. Han var velutdannet, sannsynligvis også innen rettsvitenskap. Mens andre i slekten gjorde opprør mot paven forble han lojal, og han ble derfor kreert kardinal. Han skrev "Pavenes liv fra St. Peter til Bonifatius VIII". Han døde under en pest og etter hans død skrev hans venn Petrarca en sonette, "Rotta è l'alta Colonna", til hans minne.


Synneren naturreservat.
Synneren naturreservat er et naturreservat i Ringerike kommune, Buskerud. Naturreservatet består av en meandersjø (kroksjø) avsnørt fra Storelva, og har status som ramsarområde, som del av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet 28. juni 1985 for å beskytte et rikt våtmarksområde, som er en del av et større våtmarkssysystem.
Synneren står på et tidligere suksesjonstrinn (gjengroingstrinn) enn Juveren naturreservat, og kan derfor ikke by på like stor næringsrikdom og frodighet. Hekkebestanden er derfor fattigere. 27 våtmarksarter er påvist.
Synneren er kjent for sitt gode gjeddefiske. Rekorden, som også er norgesrekord, er ei gjedde på 19,6 kg tatt i garn. Gjedda målte hele 132 cm i lengde.


Agapito Colonna.
Agapito Colonna (italiener av Colonnaslekten, død 3. oktober 1380) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ascoli Piceno i Italia, deretter av Brescia, så nuntius til keiseren og til Spania, og så biskop av Lisboa i Portugal.
Han ble kreert kardinal i september 1378 av Urban VI.
Colonna, Agapito
Agapito Colonna
Colonna, Agapito


Madeleine Cederström.
Julie Madeleine Cederström (født 10. august 1963 i Bromma i Stockholm) er en svensk-norsk journalist og radiopersonlighet. Hun var ansatt i P4 fra 1994 til 2007, da hun ble bedt om å gå etter det radiokanalen mente var kontroversielle uttalelser.
Cederström er bosatt på Lillehammer med sine fire barn, og jobber i dag i NRK Hedmark og Oppland. I 2010 var hun en av flere programledere og reportere under 17. maisendingen på NRK1.
Hun har vært gift med tidligere Frp-politiker Pål Atle Skjervengen.


Stefano Colonna.
Stefano Colonna (italiener av Colonnaslekten, død 1378) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert kardinal i september 1378 av Urban VI.
Han var broren til kardinal Agapito Colonna.
Colonna, Stefano
Stefano Colonna
Colonna, Stefano


Oppkuven-Smeddalen naturreservat.
Oppkuven-Smeddalen naturreservat (4 105 dekar, lite påvirket grenselokalitet for subalpin barskog) ble opprettet 23. juni 1995 og ligger i Krokskogen, i Ringerike kommune. Oppkuven (704 moh.) er en av Nordmarkas høyeste topper, med vid utsikt i ulike himmelretninger. Toppartiet er småkupert med koller, myrdrag og småvann. Smeddalen skjærer inn i Oppkuven-massivet som en trang sprekkedal fra øst-nordøst. Skogbildet domineres av storvokst, gammel gran. Området utgjør et vakkert og egenartet skoglandskap i Nordmarka. De botaniske verneverdiene er meget høye i Markasammenheng.
Den såkalte Gamla på Oppkuven er et av Norges eldste levende grantrær, antatt å være hele 458 år gammel (2003). Da den ble oppdaget i 1994 ble treet antatt å være Nordens eldste gran (Rolstad et al. 1996), men så fant M. Niklasson og T. Zielonka ei eldre gran i Vilhelmina i Nord-Sverige som antas å være hele 587 år (ref. Svensk Botanisk Tidskrift, 1999, vol 93, s. 287-293). I Rollag finnes det dessuten er par grantrær som også er eldre, den såkalte "Minneskleivgrana" (ca. 479 år) og "Dyrenatten-grana" (ca. 473 år). På Oppkuven finner man også "Smaltjernsgrana" (ca. 425 år) og "Gjelleråsen-grana" (ca. 411 år).


Giovanni IV Colonna.
Giovanni IV Colonna (død 26. september 1508) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert kardinal i mai 1480 av Sixtus IV, i en alder av 24 år.
Han var tilknyttet Den romerske kurie under Sixtus IV, Innocent VIII, Alexander VI, Pius III og Julius II. Sixtus fengslet ham to år etter kardinalsutnevnelsen i Castel Sant'Angelo da en feide begynte mellom paven og Colonnaslekten. Først etter et drøyt år ble han løslatt. Da Alexander VI begynte å utrydde de romerske baronene unnslapp han, og vendte først tilbake til Roma etter Alexanders død.
Colonna, Giovanni4
Giovanni4 Colonna
Colonna, Giovanni4


Julius Streicher.
Julius Streicher (født 12. februar 1885 i Fleinhausen i Bayern i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en nasjonalsosialistisk propagandist og politiker i Det tredje rike. Han var kjent som en av de sterkeste antisemitter i NSDAP.
Bakgrunn og tidlig løpebane.
Streicher ble født utenfor ekteskap i Fleinhausen i Oberbayern, som det 9. barnet til en lærer ved stedets katolske barneskole. Man vet lite om hans ungdomsår. Men likesom sin far og flere av sine søsken ble han lærer. I 1905 ble han assistentlærer i folkeskolen i Mindelheim, og hadde stadige sammenstøt med den lokale sogneprest. På dette tidspunkt hadde han vendt ryggen til den katolske tro.
På skolen ble han av sine kolleger oppfattet som nokså aggressiv og vilkårlig i sin fremferd. I 1909 fant han det best å forlate stedet. Han dro til Nürnberg og ble lærer der. Der skulle han med få avbrudd forbli det meste av sitt liv.
Han utviklet sine evner som offentlig taler som medlem av et antiklerikalt parti rett før utbruddet av første verdenskrig. Han ble en dyktig folketaler med stor evne til å rive med sine tilhørere. På denne tiden inngikk han også ekteskap og stiftet familie.
Under første verdenskrig gjorde han frivillig tjeneste i ett år, og oppførte seg så dårlig at det ble skrevet inn i soldatboken hans at han aldri måtte få en stilling i hæren. Men han manglet ikke personlig mot. Han ble dekorert med Jernkorset av andre klasse i 1914, ble løytnant i 1917, og fikk Jernkorset av første klasse i Frankrike i 1918. Kort tid etter det tyske sammenbrudd i november 1918 dro han tilbake til Nürnberg og til læreryrket, og videreutviklet sitt politiske engasjement.
Antisemittisme, partimedlemskap i DSP og NSDAP.
Etter krigen fremstod Streicher snart som innbitt jødehater. Det er noe uavklart hvordan han utviklet sin sterke antisemittisme, men det var på den tid sterke diskusjoner i Tyskland om jødenes skyld for nederlaget under første verdenskrig. Det er kjent at han også var blitt sterkt påvirket av et i samtiden kjent antisemittisk verk, Theodor Fritschs "Handbuch der Judenfrage" (Håndbok om jødespørsmålet). Mot slutten av 1919 var Fritsch et sentralt tema i Streichers folketaler.
I 1919 var Streicher med på å grunnlegge Nürnbergavdelingen av Det tysksosialistiske parti ("Deutschsozialistische Partei", forkortet DSP), et parti som i stor grad var basert på antisemittisme som bærende idé. Kort tid etter grunnla han partiets avis, "Der Deutsche Sozialist". Med denne avisen begynte Streichers karriere som skrivende nasjonalist og antisemitt.
DSP ble ikke særlig stort, og i 1922 oppløste det seg selv på kontroversielt vis, og i likhet med de fleste av dets medlemmer meldte Streicher seg inn i det nystartede "NSDAP". Streicher var blitt kjent med Adolf Hitler i Bürgerbräukeller i München.
I 1923 deltok Streicher i ølkjellerkuppet, der han var med på å lede demonstrasjonen som endte i blodsutgytelser og arrestasjoner. Streicher ble dømt til fengselsstraff, og sonte i én måned i Landsberg fengsel. Deltakelsen under Hitlers kuppforsøk førte også til at han ble suspendert fra sin skoletjeneste, skjønt han fikk oppebære to tredjedelers pensjon.
Han stilte til valg til lokalpolitiske embeder, ble valgt og ble stadig vekk kastet ut under møtene, noen ganger ført ut av politiet. Han la seg til og med ut med andre nazister i området. Hans virksomhet omfattet i det øvrige stadige anmeldelser av og rettssaker mot jøder.
I 1925 ble han "Gauleiter" for Mittelfranken. Han utøvde gjerne sine partiembeder med et fast grep om en ridepisk. Han hadde også rang som "Obergruppenführer" i SA. Han gikk svært skarpt til verks mot jøder og borgerlige politiske motstandere i Franken.
På skolen fikk han stadig større problemer med å fungere som lærer, og han insisterte blant annet på at elevene skulle hilse ham med «Heil Hitler», lenge før dette ble en allment brukt hilsen i Tyskland. Mellom 1929 og 1932 satt han i den lovgivende forsamlingen i Bayern som representant for NSDAP fra Franken.
«Der Stürmer».
Allerede i 1923 hadde Streicher grunnlagt tidsskriftet "Der Stürmer" («Stormeren» eller «Angriperen»). Dette ble etter hvert kjent som Tysklands mest voldsorienterte, anti-semittiske tidsskrift. I tillegg til spredning av grov propaganda mot jødene og alle og en hver som han anså for å være i ledtog med jødene, var tidsskriftet et av Streichers redskaper for organisering av pogromer mot jøder og boikotter av jødiske virksomheter.
Fra 1927 var slagordet "Die Juden sind unser Unglück" («jødene er vår ulykke») alltid å finne på tittelbladet. Utsagnet var fra den tyske historikeren Heinrich von Treitschke. Bladet var fullt av historier om alt han mente jøder stod bak, fra ritualmord til pornografi.
Blant påstandene var at jøder sto bak «Hindenburg»-ulykken i 1937, og at Jesus Kristus ikke var jøde. Hitler var blant tidsskriftets mest trofaste lesere. I 1938 nådde «Der Stürmer» sin opplagstopp på en halv million eksemplarer. Man bragte også voldsomt anti-semittiske leserbrev.
Hver uke offentliggjorde ukebladet med triumf lister over arresterte jøder som angivelig hadde forbrutt seg mot de nye raselovene. Det innløp inntil 700 leserbrev om dagen til redaksjonen, ofte med angiveri mot jøder og andre, og strømmen var så sterk at Gestapo hadde problemer med å gjennomarbeide alle 'tipsene'.
I byer og landsbyer i hele Det tyske rike ble det satt opp såkalte «Stürmerkasser» der man gratis kunne lese siste utgave av ukebladet. Under Sommer-OL 1936 i Berlin ble Stürmerkassene ved sportsarenaene enten midlertidig demontert eller latt tomme, slik at de utenlandske besøkende skulle få et best mulig inntrykk.
Hovedhensikten med «Der Stürmer» var alltid å fremme kampen mot jødene. Men i den forbindelse ble propagandaen utvidet til å ramme enhver samfunnsmessig størrelse som stod nazismen imot på en eller annen måte. Argumentet var gjerne at jødene og (X) var to alen av samme stykke, at (X) i virkeligheten var et fordekt jødisk prosjekt, en del av verdensjødedommen. De sammenligninger og/eller allianser som det ble tegnet bilde av, kunne favne nokså bredt. De fleste samfunnsonder, som f.eks. mye organisert kriminalitet, utbytting av fattige og pornografi, var noe jødene ifølge Streicher drev på med. Men «verdensjødedommen» gikk langt videre ifølge Streichers ukeblad: Kapitalismen, kommunismen (bolsjevismen), katolisismen og verdensjødedommen var i grunnen forskjellige sider av det samme prosjekt.
I perioden 1933-1939.
I januar 1933 ble Streicher valgt inn i riksdagen som NSDAP-representant for Thüringen. Samtidig ble han leder for Sentralkomitéen for motarbeidelse av jødiske overgrepshistorier og boikotter. I 1934 ble han utnevnt til SS-Gruppenführer (tilsvarende generalløytnant).
Han ble svært velstående etter at han beslagla jødisk eiendom i distriktet sitt, og lot venner kjøpe eiendommene for ti prosent av verdien.
1. april 1933 ledet han en omfattende boikott av jødiske forretninger, og i 1935 talte han varmt for Nürnberglovene, som begrenset jøders rettigheter. 10. november 1938, dagen etter Krystallnatten, talte han offentlig om nødvendigheten av en nasjonal pogrom, og 10. august 1939 oppfordret han offentlig til ødeleggelse av synagogen i Nürnberg.
Streicher ble av mange regnet som brutal, voldelig og sadistisk. Han var kjent for å gå rundt med en ridepisk, og skal ha nytt å slå fanger i vitners nærvær, noe han blant annet skal ha gjort under et besøk i fengselet i Nürnberg. På et tidspunkt ble han tiltalt for voldtekt, og han ble en rekke ganger saksøkt for injurier. Han hadde også en voldsom seksuell appetitt, og hans anti-semittiske propaganda hadde ofte et pornografisk preg.
På grunn av sin manglende evne til å forstå andres synspunkter støtte han en rekke ganger sammen med andre partimedlemmer. Han møtte alle angrep med uforsonlighet, og hans popularitet hos Hitler, som skyldtes dels hans tidlige innmelding i partiet og dels hans kompromissløse anti-semittisme, beskyttet ham mot fiendene. Det er enighet blant historikere om at hans tone skremte bort mange moderate og konservative som ellers ville latt seg lokke av nasjonalsosialismen.
Strid med Göring og andre nazister.
Streicher krevde dødsstraff for jødiske «raseskjendere», og anklaget til og med Hitler indirekte for ettergivenhet i «jødespørsmålet».
Til og med mange partikamerater anså Streicher for ikke å være helt tilregnelig, men han ble personlig beskyttet av Hitler.
Etterhvert begynte hans sammenstøt med andre partimedlemmer å bli et problem, og i 1939 måtte til og med Hitler begynne å irettesette ham. Verst var det da andre høyerestående medlemmer følte seg fornærmet, som da han hevdet at Hermann Görings datter Edda var blitt unnfanget ved kunstig inseminasjon. Han trakk tilbake påstanden, men Göring fikk aldri en tilfredsstillende beklagelse. Til slutt måtte Hitler pålegge ham ytringsforbud.
I 1940 sørget Göring for at det ble nedsatt en granskningskommisjon som gikk gjennom hans personlige liv og hans forretninger, noe som førte til at Streicher ble avsatt fra alle partiverv. Han var funnet uegnet til verv som innebar personledelse. Det var ikke bare Göring-saken som utløste hans fall. Over hele linjen ble han kritisert sønder og sammen. Han ble kritisert for en tøylesløs aggressivitet som også gikk ut over "Gauleiter"kolleger, han blandet sammen politiske og personlige ambisjoner, hans påtrengende interesse for kvinner som også var merkbar i offentligheten var et problem, og man klandret hans personlige havesyke og selvbetjeningsmentalitet.
Han fikk trekke seg tilbake til en landsby nær Nürnberg (han ble forbudt å besøke byen), og derfra fortsatte han sitt arbeide med «Der Stürmer» omtrent som før. Hitler hadde uttrykkelig sørget for at han skulle få beholde ukebladet, og det fikk utkomme i et opplag på 300.000.
Under krigsårene sendte Streicher-fans ham diverse fotografier av henrettelser og andre redselsgjerninger mot jøder.
Under krigen var han en av de fremste talsmenn for utryddelse av jøder i de erobrede områdene i øst. Den 6. januar 1944 skrev han i «Der Stürmer» at utviklingen viste at det var mulig at Europa kunne bli «jødefritt».
Rettsoppgjøret.
Ved Nürnbergprosessen sto Streicher tiltalt for å skrive og publisere «dødspropaganda», med den begrunnelse at hans anti-semittiske artikler bidro til å styrke jødehatet på en tid hvor jøder ble massakrert i stort antall.
Han ble også tiltalt for å ha konspirert til å drive aggressiv krigføring, men ble frikjent for dette fordi han ikke hadde tatt del i å legge invasjonsplaner, og fordi han ikke hadde vært militærrådgiver for Hitler.
Streicher ble funnet skyldig i fire anklagepunkter, alle under rubriseringen «forbrytelser mot menneskeheten», og dømt til døden. 16. oktober 1946 ble han hengt i fengselet i Nürnberg.
Foran retterstedet ropte han «Heil Hitler» og «Nå går jeg til Gud». Han skal også ha spyttet på bøddelen og ropt ut «En dag kommer bolsjevikene til å henge dere». Og fra selve skafottet ropte han «Purimfest 1946». Henrettelsesdagen sammenfalt med den jødiske religiøse festen purim til minne om seieren over Haman, som i bibelsk tid undertrykte jødene.


Borregaard.
Jernbanevogner med granbasert biomasse fra Borregaard fabrikker, Sarpsborg stasjon.
Borregaard er et norsk industrikonsern i Sarpsborg, eid av Orkla frem til børsnoteringen i oktober 2012. Omsetningen i 2007 var 4,6 milliarder kroner, selskapet hadde ca 1700 ansatte, og ledes (2012) av Per A. Sørlie.
Driftsresultatet for 2011 ble på 531 millioner kroner.
Borregaard er et internasjonalt selskap med konsentrasjon om trekjemi og andre utvalgte nisjer av organisk kjemi. Selskapet utvikler og leverer spesialprodukter til en rekke anvendelser innen spesialcellulose, lignin, finkjemikalier og tilsetningsstoffer. Borregaard har over 20 produksjonsenheter i 13 land og egne salgskontorer i Europa, Amerika, Asia og Afrika.
Historie.
The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd. ble etablert i Manchester 17. mai 1889. Bygging av cellulose- og papirfabrikker i Sarpsborg startet raskt etterpå. Den første cellulosefabrikken sto ferdig i 1891. De tidligste årene var preget av sterk utbygging og i de neste ti årene ble det bygget papirfabrikk, karbidfabrikk og et vannkraftverk. Allerede i 1909 var Borregaard landets største industriarbeidsplass.
I 1918 ble selskapet kjøpt tilbake på norske hender av Aktieselskapet Borregaard for 100 millioner kroner. Hjemkjøpet ble betegnet som en stor nasjonal begivenhet der Skogeierforbundet spilte en sentral rolle. Hjalmar Wessel ble første generaldirektør i selskapet.
Borregaard kjøpte Denofa-Lilleborg i 1959 og Stabburet i 1975.
I 1986 ble Borregaard fusjonert med Orkla.
Legionellasaken.
8. juni 2005 ble det bekreftet at en legionærsyke-epidemi, forårsaket av Legionella-bakterien, hadde sin smittekilde fra et «scrubber-anlegg» ved Borregaards fabrikkanlegg i Sarpsborg. Denne epidemien rammet minst 56 personer, hvorav ti døde.
I juli 2008 var det igjen mistanke om en legionella-smittekilde ved Borregaard.


Norderhov.
Norderhov er et område og tettsted i Ringerike kommune i Buskerud, og en tidligere egen herredskommune fram til 1. januar 1964 da kommunen inngikk i den nye storkommunen Ringerike. Tettstedet slik det er definert av SSB har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent seks kilometer sør for Hønefoss sentrum.
Norderhov herred.
Før kommunesammenslåingen var Norderhov den største kommunen på Ringerike. Herredet omfattet også de tidligere kommunene Hønefoss og Ådal. Hønefoss ble skilt ut som egen bykommune ved lov av 3. september 1851, og ligger som en «øy» i Norderhov. Ådal ble skilt ut som egen herredskommune ved kongelig resolusjon av 2. februar 1857. Etter dette ble Norderhov inndelt i fire såkalte "fjerdinger"; Heradsfjerdingen, Strandefjerdingen, Vangsfjerdingen og Vegårdsfjerdingen.
Fra 1964 inngikk Norderhov i den nye storkommunen Ringerike, sammen med tidligere Hole kommune, Hønefoss kommune, Ådal kommune og Tyristrand kommune. Hole forlot imidlertid sammenslutningen igjen fra 1. januar 1978.
I dag er Norderhov for mange synonymt med området like rundt Norderhov kirke, men dette er altså ikke riktig. Norderhov er derimot synonymt med Norderhov- og Haug prestegjeld, med unntak av Tyristrand kirkesogn (som fra 1837–1916 tilhørte Hole formannskapsdistrikt og etter dette ble utskilt som Tyristrand herredskommune).
Norderhov kirke.
Sentralt i Norderhov ligger Norderhov kirke fra middelalderen, en steinkirke som trolig ble oppført på et gammelt hedensk hov (Njords hov) omkring år 1170. Kirken, som er bygget av lokal sandstein, er av de best bevarte middelalderkirkene vi har i Norge. Det er denne kirken og prestegården som ga navn til herredet.
Norderhov gamle prestegård.
Norderhov gamle prestegård (egentlig "Njardarhov" eller "Njardarhof") er i dag synonym med Ringerikes Museum, som er distriktsmuseum for Ringeriksregionen (Hole og Ringerike kommuner). Museet omfatter også Hjemmestyrkemuseet distrikt 14.2 og har en større utstilling som omfatter minnet etter dikterpresten Jørgen Moe. Museet huser dessuten Buskerud Fylkesfotoarkiv, som har en unik samling av fotografier fra fylket.
Prestegården var før reformasjonen i 1536 delt i to gårder; "Øvre Njardarhov" (prestegård) og "Nedre Njardarhov" (kapitelgård). Ved et makeskifte i 1575 ble imidlertid de to gårdene igjen samlet til en gård, og den har inntil den ble museum fungert som prestegård i Norderhov prestegjeld og prostesete på Ringerike. Mest kjent er den allikevel som sete for prestefruen Anna Colbjørnsdatter, som skal ha lurt svenskene slik at de tapte slaget på Norderhov under den store nordiske krig, natten til 29. mars i 1716.
Annet.
På høyden over kirken ligger Tanbergmoen, som omfatter gravfeltet på Stavhella og den kjente Galgefurua. På sørøstsiden av Stavhella ligger Hesleberg gård, som blant annet er kjent for sine vakre veggmalerier, malt av Peder Aadnes. På sørvestsiden ligger Tanberg gårdene, som er kjent som høvdingsete for Tanberg-ætten i kongesagaene.
Norderhov er også kjent for dyrking av den kjente Ringerikspoteten. Denne ble før krigen dyrket på over 70 gårder i Norderhov og Hole. I dag er det meste av produksjonen konsentrert på 6 gårder i de to tidligere herredene.


Karl Gustav-krigene.
Svenskene gikk over isen fra Jylland til Fyn. Maleri av Johan Philip Lemke.
Karl Gustav-krigene er navnet på en serie kriger mellom Danmark-Norge og Sverige mellom 1657 og 1660, samt mellom Sverige og Polen og Russland omtrent på samme tiden.
Under freden i Westfalen fikk Sverige deler av Tyskland som gjorde at de kunne angripe Danmark sørfra. Etter freden gikk de inn i Polen, noe som gjorde at Russland og Preussen ble bekymret, og gikk inn i et anti-svensk forbund sammen med Danmark. Schleswig-Holstein var delt mellom den danske kongen og hertugen av Gottorp, og hertugen fikk støtte fra svenskene i rivaliseringen sin med den danske kongen.
I 1657 angrep danskene landene til hertugen, noe som fikk Karl X Gustav til å trekke seg ut av Polen, og inn i Danmark. Jylland ble besatt, og på grunn av en kald vinter kunne svenskene gå over isen til Sjælland. Frederik III kapitulerte, og under freden i Roskilde i mars 1658 måtte danskene avstå Skåne, Halland, Blekinge, Bornholm, Bohuslän, Trøndelag, Nordmøre og Romsdal.
Svenskene trakk seg først ut, men ombestemte seg, og angrep København i juli 1658. De klarte aldri å innta byen, og i 1659 kom nederlandske krigsskip med våpen og forsyninger, og tok samtidig kontrollen over Øresund. I 1660 trengte Polen og Sachsen svenskene ut av Jylland. Ved freden i København fikk Danmark-Norge tilbake Bornholm, Trøndelag, Nordmøre og Romsdal. Etter krigene ble Sverige stormakten i Norden.


Liste over ramsarområder i Norge.
a> i Hedmark ble Norges første Ramsarområde i 1975, og det trettende internasjonalt
a>a hekker, eller raster, i flere av ramsarområdene, fra Østfold til Finnmark
a>. Flere av de siste norske ramsarområdene er slike sammensatte «våtmarkssystem» bestående av flere verneområder
Liste over ramsarområder i Norge omfatter 51 vernede våtmarksområder eller grupper av områder som er vernet i henhold til Ramsar-konvensjonen. Områdene som er valgt ut regnes som særlig viktige for fugler regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og har derfor fått internasjonal beskyttelse. Alle ramsarområdene i Norge er som hovedregel først gitt et nasjonalt vern som naturreservat, landskapsvernområde eller biotopvern (oftest fuglefredningsområde).
Ramsar-konvensjonen.
Ramsar-konvensjonen er en internasjonal miljøvernavtale som ble inngått i byen Ramsar i det nordlige Iran i 1971. Avtalen fikk navnet "Convention on Wetlands of International Importance", men kalles som oftest kun for Ramsar-konvensjonen.
Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Direktoratet for naturforvaltning er forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Per 2009 har 159 land ratifisert avtalen, og avtalen omfatter 1 880 verneområder, på tilsammen 185 000 km². Landene forplikter seg til å vektlegge bevaring av våtmark, samarbeide om vern av våtmark, og å opprette minst ett såkalt "Ramsarområde" hver. Disse områdene skal være viktige i internasjonal målestokk og skal gis et spesielt vern.
Opprinnelig konsentrerte konvensjonen seg om å ivareta våtmarker som leveområde for spesielt våtmarksfugler. I dag har den et bredere perspektiv, noe som betyr at vannressursforvaltning og fattigdomsproblematikk er blitt integrert i konvensjonen.
Våtmark og våtmarksfugler.
Konvensjonen legger særlig vekt på områdenes betydning for ulike typer våtmarksfugler, og definerer «våtmark» som: grunne sjøområder ned til 6 meters dyp, strandsoner, fuktenger, ulike typer ferskvann og elver m.v. De norske verneområdene omfatter både grunne fjorder, strandeng, høyfjellsmyr og elvedelta i ferskvann og saltvann.
Våtmarksområder har særlig betydning som habitat for flere ulike arter migrerende fugler gjennom ulike deler av året: som rasteplass under trekket vår og høst, som hekkeområde i sommersesongen, som mytingsområde en kort periode på sommeren, eller som overvintringsområde. Det samme våtmarksområdet kan dekke behovene for ulike fuglearter til ulike tider av året. Våtmarksområdene i elvedeltaet i Stabbursnes naturreservat i Finnmark brukes til overvintring av ærfugl, flere typer ender myter her, mens flere fuglearter, i særlig grad store flokker av polarsnipe, raster her under trekket.
Ramsarområder i Norge.
I Norge finnes det 51 enkeltområder eller "våtmarkssystem" som har blitt utpekt som ramsarområder. Samtlige av disse områdene er fra før vernet i medhold av naturvernloven eller svalbardmiljøloven, og de fleste ligger langs kysten. Samlet utgjør disse våtmarkssystemene et areal på ca. 8418 kvadratkilometer, hvorav de to største naturreservatene Bjørnøya og Hopen utgjør mer enn 6000 kvadratkilometer. Det meste av vernearealet er saltvann, mens landarealet (inkludert ferskvann) utgjør over 600 kvadratkilometer.
Disse områdene ble utpekt i fem omganger, først i 1975, så i 1985, 1996, 2002 og sist i 2011. I forbindelse med utvidelsene i 1996 og 2002 ble det i større grad utpekt regionale klynger av naturreservater og andre verneområder, kalt «våtmarkssystem». Slike våtmarkssystem kan omfatte én enkelt kommune (som Lista i Farsund og Giske), nabokommuner i samme biotopstruktur (Balsfjord våtmarkssystem i Balsfjord og Tromsø, Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem i Hole og Ringerike kommuner) eller en større region (Jæren våtmarksystem i seks kommuner, Trondheimsfjorden våtmarkssystem i fire kommuner i to fylker).
Direktoratet for naturforvaltning skrev i 2008 at de i 2005 «hentet inn informasjon om potensielle nye kandidatområder». Direktoratet har også sagt at «Siktemålet er å få med det ypperste av norsk våtmarksnatur på listen – inkludert områder fra fastlandet, Svalbard og Jan Mayen. Nye norske nominasjoner vil være i tråd med konvensjonens mål om flere områder globalt, med særlig fokus på områdetyper som er lite representert i dag».


Giovanni Carlo Bandi.
Giovanni Carlo Bandi (født 17. juli 1709 i Cesena i Italia, død 23. mars 1784 Imola) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Imola 1752–1784.
Han ble kreert til kardinal in pectore i mai 1775 under sin nevø pave Pius VIs annet konsistorium, publisert i september samme år.
Bandi, Giovanni Carlo
Bandi, Giovanni Carlo
Bandi, Giovanni Carlo
Bandi, Giovanni Carlo
Bandi, Giovanni Carlo


Bernardino de Vecchi.
Bernardino de Vecchi (født 29. juni 1699 i Siena i Italia, død 24. desember 1775 Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i april 1775 under pave Pius VIs første konsistorium.
Vecchi, Bernardino de
Vecchi, Bernardino de
Vecchi, Bernardino de
Vecchi, Bernardino de


Leonardo Antonelli.
Leonardo Antonelli (født 6. november 1730 i Senigallia i Italia, død 23. januar 1811 Senigallia) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse og for Indekskongregasjonen.
Han ble kreert til kardinal i april 1775 under pave Pius VIs første konsistorium.
For at ikke katolske gudstjenester i Frankrike skulle opphøre, støttet han sivilkonstitusjonen for kleresiet i 1790. Han fulgte pave Pius VII til Paris og Napoleons kroning i 1804. I 1809 ble han forvist fra Roma av de franske makthavere, og han tok tilflukt først i Spoleto og deretter i Senigallia.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VI, og ledsaget denne pave til Paris 1804 dit han var nødsaget å komme for å keiserkrone Napoleon Bonaparte.
Franskmennene utviste ham fra Roma i 1808, og han dro da til Spoleto og deretter til Senigallia.
Han var nevø til kardinal Nicolò Maria Antonelli (kreert 1759).
Antonelli, Leonardo
Antonelli, Leonardo
Antonelli, Leonardo
Antonelli, Leonardo


Ptolemaios XI av Egypt.
Ptolemaios XI Aleksander II var et medlem av ptolemei-dynastiet som hersket Egypt i noen dager i 80 f.Kr.
Ptolemaios IX Lathryos døde i 81 eller 80 og etterlot ingen legitim arving, dermed hersket Berenike III alene for en stund. Men Romas Sulla ønsket en romerskvennlig hersker på tronen, og sendte den unge sønnen til Ptolemaios X Aleksander til Egypt, og fremviste Ptolemaios Aleksanders testament i Roma som begrunnelse for denne opplagte innblandingen.
Testamentet krevde også at Ptolemaios XI skulle gifte seg med Berenike III, som var hans stemor (eller muligens mor, de antikke kildene er uklare).
Nitten dager etter bryllupet myrdet Ptolemaios sin brud av ukjente grunner, et lite klokt trekk siden Berenike var veldig populær. Ptolemaios ble umiddelbart lynsjet av borgerne i Alexandria.
Han ble etterfulgt av Ptolemaios XII.
Referanse.
Ptolemaios 11


Skirvdalen.
Skirvdalen er en dal nordøst i Tinn kommune i Telemark fylke. Dalen ligger øst for Rivsfjell og vest for Vegglifjell. Elva Skirva renner gjennom hele dalen. Midt i dalen, øst for det høyeste punktet på Rivsfjell, ligger Skirvdalen naturreservat som er et stykke norsk urskog.


Begnavassdraget.
Begnavassdraget dekker et areal på 4 875 km² og er en del av Drammensvassdraget. Hovedelva Begna er 213 km lang og har en høydeforskell på ca. 1 850 m. Begna renner i sørlig retning fra Filefjell, gjennom Valdres og innsjøene Vangsmjøsi, Slidrefjorden, Strondafjorden og Aurdalsfjorden, ned Begnadalen til Nes i Ådal og innsjøen Sperillen via Ådalselva og videre ned til Hønefoss, der den renner sammen med Randselva og danner Storelva som renner ut i Tyrifjorden. Herfra renner vassdraget ut i Drammenselva, som ender i Drammensfjorden ved Drammen. Normal vannføring ved utløpet av Sperillen er på 88 m³/s


Liste over stortingsrepresentanter 1993–1997.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1993 til 1997. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Det var totalt 165 representanter, fordelt med 67 til Det norske Arbeiderparti,
32 til Senterpartiet, 28 til Høyre,
13 til Sosialistisk Venstreparti, 13 til Kristelig Folkeparti,
1 til Rød Valgallianse.
De 8 utjevningsmandatene gikk til Akershus (2), Buskerud (1), Oslo (2), Rogaland (1) og Telemark (2).
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1993-1997


Gunnar Bull Gundersen.
Gunnar Bull Gundersen (født 5. april 1929 i Stavanger, død 7. november 1993 i Ramnes) var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker. Gunnar Bull Gundersens oppvekst var rotløs, under krigen ble han blant annet sendt på privatskole der han mistrivdes sterkt. Som attenåring reiste han til sjøs, seinere tok han også styrmanns- og skippereksamen men gikk i land i 1954 da han ble ansatt som velferdssekretær i Statens velferdskontor for Handelsflåten. Gundersen debuterte i 1956 med romanen "Om Natten", han var da stasjonert i Liverpool.
Han var også ansatt i Radioteatret som inspisient og var god venn av Paul Skoe. Dessuten bemerket han seg som instruktør av sammenlagt 22 hørespill, blant annet Finn Carlings "Glasskulen" (1965) samt fire av sine egne stykker.
Drama.
"Kapteinen og salongpiken" ble en suksess og innkjøpt av blant annet Danmarks Radio.


Ptolemaios XII av Egypt.
Ptolemaios XII Neos Dionysos Theos Filopator Theos Filadelfos (117–51 f.Kr.) var sønn av Ptolemaios IX Soter II. Hans mor er ukjent. Han var konge av Egypt fra 80 til 58 f.Kr. og fra 55 f.Kr. til han døde.
Han fulgte Ptolemaios XI Aleksander II som ble drept av en rasende folkemengde. Til å begynne med var han medhersker med sin datter Kleopatra VI Tryfania og hans kone Kleopatra V Tryfaena, men den første forsvant på mystisk vis fra nedtegnelsene i 69 f.Kr.
Under hans styre forsøkte han å sikre sin egen skjebne og skjebnen til hans dynasti gjennom en romerskvennlig politikk. Etter å ha betalt betydelige bestikkelser til Caesar og Pompeius, dannet han en formell allianse og hans navn ble føyd på listen over venner og allierte til det romerske folk. Men etter å ha latt være å reagere på den romerske erobringen av Kypros i 58 f.Kr., et territorium som ble styrt av hans bror, ble han tvunget til å flykte til Roma. Hans datter Berenike IV ble hans etterfølger. Fra Roma gjennomførte han sin restitusjon. Han ble brakt tilbake til tronen med hjelp av romerne i 55. Fra da av styrte han inntil han ble syk i 51. Kort tid før han døde, valgte han sin datter Kleopatra VII som sin medhersker. I sitt testament erklærte han at hun og hennes bror Ptolemaios XIII skulle styre kongedømmet sammen. For å beskytte sine interesser, utropte han romerne til å gjennomføre testamentet.
Ptolemaios 12


Hønefossen.
Hønefossen ligger midt i sentrum av Hønefoss på Ringerike og er et praktfullt skue når elva Begna flommer. Like inntil fossen ligger Nordre park som en «grønn oase» i sommermånedene, hvor mange velger å ta sine fotografier fra når fossen bruser.
Kraftproduksjon.
Hønefossen er i dag regulert og har to kraftverk, Hønefoss kraftstasjon I (også kalt "Hønefoss gamle kraftstasjon") og Hønefoss kraftstasjon II. Sistnevnte sto ferdig i 1978 og har en installert effekt på 23 MW og en årsproduksjon på ca. 134 GWh. Fossen har en brutto fallhøyde på ca. 22 meter.
Hønefossen har minstevannføring i turistsesongen (1. juni-31. august). Størst vannføring har den mellom kl. 10:00 og 22:00 på lørdager i juni måned (40 m³/sek.).
Under storflommen i juli 2007 gikk det cirka 250 m³ vann i sekundet i Ådalselva, hvorav kraftstasjonene maksimalt kunne ta unna 160 m³. Vannføringen i fossen kan således ha vært omkring 90-100 m³ i sekundet. De frådende vannmassene gjorde fossen til et fantastisk skue, og det blir lett å forstå hvorfor så mange av bruene over fossen ble tatt av flom før den ble regulert.
Historie.
Fra gammelt av var fossen et naturlig skille mellom de to vín-gårdene Veien (Heradsbygda) og Hønen (Ullerål). Fossen har derfor også gått under både navnet "Weienfoss" og "Hønenfoss". Kanskje har navnene byttes ad gjennom årene, etter hvilken av gårdene som var mektigst i øyeblikket. På 1400-tallet og tidligere var dette utvilsomt Veien, som i flere historiske kilder også benevnes som "Veigin" og "Veigini".
I et et gammelt diplom fra 11. juli 1337 kan vi se at fossen benevnes som "Weienfoss". Det indikerer også at større deler av den var eiet av storgården Veien. Diplomet befinner seg i Den Arnamagnæanske Samling ved Københavns Universitet i Danmark. I dette kan man lese at; (adelsmannen) «"Ogmund på Veigin erkjenner at prestene ved Maria Kirke i Oslo har rett til hugst i Weien skog til vedlikehiold av den kvernen de eier i Weienfoss"».
Nedløpene.
I gamledager var fossen langt mer omfangsrikt enn i dag. Den bredte seg utover et område som var omkring tre ganger større enn dagens nedløp. Fossen hadde opprinnelig en rekke mindre øyer og tre større nedløp; «Veslefossen» eller «Litlefossen» lå lengst sør, «Høybrufossen» eller «Høgbrofossen» lå i midten, og «Storfossen» eller «Sigtefossen» lå i nord og er mer eller mindre synonym med dagens nedløp. Hadde fossen fortsatt vært slik, ville den nesten nådd fram til Thistedgården, like ved dagens Søndre torv i byen.
Sagene.
Det var oppgangssagene rundt Hønefossen som dannet grunnlaget for byen Hønefoss, som fikk bystatus i 1852. Man antar at de første sagene kan ha blitt bygget omkring 1620. Før dette var det møllekvernene som dominerte. I 1640 er det 6 sager i drift rundt fossen. Noen år senere var de blitt 18, men på det meste var det hele 23 sager der (om man skal tro alle kildene). På den tiden, da fosseløpet var mye større og bredere, lå det ei større øy sentralt i fossen, som var kjent under navnet "Øya". "Øyabakken", som i dag finnes midt i byen (like ved bybrua), ligger der den dag i dag, som et minne om Øya. Det fortelles at det kunne være lovløse tilstander der på 1600- og 1700-tallet. Da stedet senere fikk bysatus var det bare et par sager igjen der.
Oppgangssaga.
«Oppgangssaga» er en større skulptur gjort av skulptøren Knut Steen. Den ble gitt i gave fra Hønefoss Sparebank til Ringerike kommune i forbindelse med bankens 100-årsjubileum i 1976. Skulpturen ble opprinnelig plassert i bybruas sørende, men fordi den har rennende vann skapte den problemer for trafikken. Mange mente dessuten at den heller skulle vært plassert ut i fossen, og dit ble den omsider flyttet i 1987.
Bruene over fossen.
Hønefossen kan være mektig den dag i dag, selv om den nå er temmet. Den brua som går over fossen i dag sto ferdig til 100-års jubileet for byen. Den gamle bybrua var ikke lenger representativ nok for byen, som i 1949 tok til å bygge ei ny bru over fossen. I sydenden av brua fjernet man taket på den gamle kraftstasjonen og benyttet restene som fundament for den nye brua. Billedhuggeren Ståle Kyllingstad laget de to iøynefallende bjørnene som står på hver sin side av nordenden av brua. Disse ble montert der den 15. mai 1952. Det har imidlertid stått mange bruer der før denne.
Den første kjente brua over fossen ble anlagt der på 1600-tallet engang. Den ble tatt av storflommen i 1701. Søren Hanssen Lemmich får oppdraget med å bygge ei ny bru over fossen, og får hjelp av bygdefolk og bybeboere fortelles det. En ny storflom i 1754 ødelegger imidlertid også denne brua, og Søren Moss får i oppdrag å bygge ny. Den står ferdig i 1757 og får navnet Mossebrua, men i 1789 tar flommen (Storofsen) brua over fossen på nytt. Moss setter da opp ei ny bru, som står ferdig i 1793. Den blir imidlertid sterkt skadd av storflommen i 1804, men var fortsatt farbar. Den utbedres til stadighet i tidsrommet 1804-1860, men da tar en ny storflom også denne brua. Iver Sætrang får i oppdrag å bygge ny bru, som står ferdig i 1862. Han fikk tilnavnet "Bru-Iver" etter byggingen. I 1898 kom det gangbru på hver side av brua, som sto helt til nybrua kom i 1952.
Norges første dampskip.
Norges første egenbygde dampskip ble sjøsatt i Hønefoss i 1837, nedenfor fossen som ga navn til byen. Dampbåten fikk navnet DS «Kong Ring» og ble bygget på Øya (der Øyabakken og deler av Ringerike Stormarked ligger i dag) som lå midt i Hønefossen, før dene fikk endret sine nedløp. Båten skulle frakte tømmer og varer på elva og over Tyrifjorden til Svangstrand i Lier, men de viste seg snart å være for svak for oppgaven. En ny og kraftigere dampbåt, som fikk navnet «"Halvdan Svarte"», ble derfor bygget på Randsfjord i Jevnaker og fraktet over Eggemoen og sjøsatt på elva nedenfor Øya.
Hønefoss er ikke kjent som noen sjøfartsby, men på plenen foran rådhuset ligger det et gammelt anker, som for mange nok kan virke malplassert. Ankeret var i sin tid en gave fra Nederland og et symbol på at byen i sin tid sjøsatte Norges førstbygde dampskip.


Deutsch-Hannoversche Partei.
Deutsch-Hannoversche Partei (DHP) var et konservativt-føderalistisk parti i Preussen og Tyskland.
Det ble grunnlagt i 1869 som protest mot den prøyssiske anneksjonen av kongeriket Hannover. Dets mål var en restaurasjon av det welfiske dynasti i Hannover, og det ble derfor også kalt Welfenpartei (Welferpartiet).
Etter 1918 gikk partiet inn for at Hannover skulle bli selvstendig fra Preussen og få status som en egen tysk forbundsstat. I 1933 oppløste partiet seg selv, for å komme et forbud i forkjøpet.
Partiet ble grunnlagt igjen som "Niedersächsische Landespartei" i 1945, og omdøpt Deutsche Partei i 1947.
I 1953 grunnla en dissidentfraksjon i Deutsche Partei et nytt parti under det gamle navnet, Deutsch-Hannoversche Partei. Det ble ingen større suksess, og dette partiet gikk inn igjen i Deutsche Partei i 1962.


Kabelferge.
Kabelferge, Breede Elv, Western Cape i Sør-Afrika
Kabelferge er en båttype, et framkomstmiddel på vann som ved hjelp av kabler drar fergen over fra den ene siden av vannet til den andre. Drivkraften er som oftest å dreie rundt på et håndtak.
Fjoneferga er en motordrevet kabelferge som i sommerhalvåret trafikkerer på innsjøen Nisser i Telemark.


Fellesprogrammet.
Fellesprogrammet var en felles politisk plattform som opprinnelig ble lansert av de fire største politiske partiene ved andre verdenskrigs slutt, Arbeiderpartiet (A), Høyre (H), Venstre (V) og Bondepartiet (Senterpartiet) (B). Programmet fikk senere støtte av de to andre partiene, Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Kristelig Folkeparti (KrF).
Programmet ble lansert ved Stortingsvalget i 1945 ved siden av de eksisterende partiprogrammene. Ideen kom fra Hjemmefronten og viste at noe hadde skjedd i det norske samfunnet under krigen. Felles motstand mot en ytre fiende hadde redusert de indre motsetningene som preget norsk politikk og samfunn før krigens utbrudd. Ingen andre europeiske land kunne vise til et tilsvarende felles politisk program.
Det avgjørende initiativet til fellesprogrammet kom fra fagforeningsmann og tidligere redaktør av Bergens Arbeiderblad, Gunnar Ousland. Det siste krigsåret samlet han redaktørkollegene Herman Smitt Ingebretsen (H), Chr. A. R. Christensen (V) og Hans Holten (B) til forhandlinger. Han fikk støtte fra Hjemmefrontens ledelse, som var med på å utarbeide kompromissene som naturlig nok måtte inngå i programmet.
"Fellesprogrammet" var en visjon (riktignok vag) med en fremtidsrettet profil. Programmet la rammene for gjenreisningen, men også for fremtidig vekst, retten til arbeid, og sosial og geografisk utjevning. Staten skulle ta ansvaret for å skape økonomisk vekst i samarbeid med næringslivet, for å bedre folkets levestandard, bekjempe arbeidsledighet, oppnå en sosial trygghet for folket og utjevne levekårene. Måten dette skulle gjøres på politisk var å samle de ulike kreftene som virket, de politiske, religiøse og sosiale, og redusere motsetningene. Tross vyene bar programmet preg av at det politiske tyngdepunktet lå til venstre i politikken. De tre største borgerlige partiene var da også noe skeptiske til ideen om et slikt program, fordi en fryktet at en skulle komme til å miste velgere, men partiene valgte til slutt å støtte programmet fordi en ventet at alternativet var verre. Blant annet var Høyres C.J. Hambro svært delt i synet på programmet.
Ved Stortingsvalget høsten 1945 var Fellesprogrammet en bærende gren, og forpliktet i realiteten alle partiene til å jobbe for programmets målsetning i mange år framover.


Hannibalfeiden.
Sjøslaget ved Femern hvor den svensk-nederlandske flåten senket alle danske skip unntatt to.
Hannibalfeiden (kalt Torstenssonkrigen i de andre skandinaviske landene) var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1643–1645.
Svenskene sto med store styrker i Tyskland på grunn av Tredveårskrigen, og Christian IV blandet seg inn ved å intrigere mot svenskene. Det svenske riksrådet bestemte seg for å gjennomføre et overraskelsesangrep på Danmark 12. desember 1643. Den svenske general Torstensson gikk inn i Jylland fra Nord-Tyskland. En annen styrke angrep Sjælland fra Pommern, mens en tredje styrke, på 11 000 mann, angrep Skåne.
I 1644 sendte Christian IV en sjøstyrke mot Kiel, og mistet øyet sitt i sjøslaget som sto i juli. Samme år inntok svenskene Helsingborg, Lund og Landskrona. De angrep ikke Malmö på grunn av den sterke festningen der.
I Norge fikk stattholder Hannibal Sehested tillatelse til å bygge ut hæren. På rekordtid organiserte og øvde han opp en hær. Han delte distriktene opp i legder, som pliktet å stille soldat med utstyr. I løpet av kort tid var hæren på 10 000 mann, hvorav 8 000 var bondesoldater. Sehesteds oppgave var å lette på presset på Danmark, ved å angripe svenskene i Dalsland og Värmland, pluss Göteborg. Det ble med noen korte raid, før svenskene gikk inn i norske Bohuslän på slutten av krigen.
Ved freden i Brömsebro mistet Danmark-Norge øyene Gotland og Ösel, samt Jämtland, Härjedalen og Idre og Särna.


Eudoksos fra Knidos.
Eudoksos fra Knidos (gresk: Εὔδοξος; født 410 eller 408 f.Kr., død 355 eller 347 f.Kr.) var en gresk astronom og matematiker. Han var elev av matematikeren Arkhytas i Athen og en venn av Platon.
I matematisk astronomi er han særlig kjent for sitt bidrag til forståelsen av planetbevegelsene, og for å ha utvikla den astronomiske globusen.
Hans arbeid med proporsjoner viser stor innsikt i kontinuerlig matematikk og reelle tall. Da disse arbeidene ble kjent på 1500-tallet av Tartaglia og andre, danna de basis for kvantitativ analyse i naturvitenskapen gjennom et århundre, helt til de ble erstatta av Descartes sine algebraiske metoder.
Eudoksos antas å ha foregrepet ekshausjonsprinsippet, som Euklid seinere utvikla. Sammen med Arkimedes la han grunnlaget for seinere framskritt innafor reell analyse (kalkulus).
Kratere både på månen og på Mars er oppkalt etter Evdoksos.
Alle Eudoksos' skrifter er gått tapt, og ettertidas kjennskap til hans verk kommer fra sekundære kilder, som Aratos sitt dikt om astronomi.


Zoran Đinđić.
Zoran Đinđić ("Зоран Ђинђић"; født 1. august 1952, død 12. mars 2003) var en serbisk politiker. Han var landets statsminister fra 2001 frem til han ble skutt og drept i et attentat i 2003.
Bakgrunn.
Đinđić ble født i Bosanski Šamac, en by ved elven Sava i det nordlige Bosnia i 1952. Hans far, Dragomir var offiser i den jugoslaviske hæren. Hans mor, Mila var en vertinne. Đinđić hadde en eldre søster – Gordana.
Han begynte å interessere seg for politikk mens han studerte ved Universitetet i Beograd.
Zoran Đinđić ble fengslet i flere måneder på grunn av at han som reformsosialist prøvde å etablere en ikke-kommunistisk studentorganisasjon sammen med andre studenter fra Kroatia og Slovenia.
Etter å ha blitt løslatt fra fengsel fortsatte han sine studier i Tyskland under professor Jürgen Habermas i Frankfurt. I 1979 oppnådde han en doktorgrad (dr. phil.) i filosofi fra Universitetet i Konstanz. Han talte flytende tysk, mens hans engelsk var på et mer moderat nivå.
I 1989 reiste Đinđić tilbake til Jugoslavia for å begynne i en undervisningsstilling ved Universitetet i Novi Sad, og sammen med andre dissidenter grunnla han partiet Demokratska stranka (DS) (Det demokratiske partiet). Han ble leder for partiets styre i 1990 og ble valgt inn i Serbias parlament samme år.
I 1993 ble han partiets leder. Etter at koalisjonen «"Zajedno"» (Sammen) med Vuk Draškovićs parti SPO og Vesna Pešićs GSS brøt sammen etter kort tid registrerte Đinđić seg som en uavhengig kandidat.
Etter kraftige folkelige protester mot myndighetenes valgfusk ble
Zoran Đinđić Beograds ordfører (borgermester) i 1997,
den første ikke-kommunistiske ordføreren siden annen verdenskrig.
Mens NATOs bombing av Serbia pågikk, søkte Đinđić sikkerhet og dro midlertidig til Montenegro fordi han hadde mottatt informasjon om at han stod på toppen av en liste over personer som Slobodan Miloševićs hemmelige tjenester planla å drepe.
Snart dro han til vestlige land på besøk til Gerhard Schröder og Bill Clinton. Bildet der han håndhilser på Clinton midt under bombingen ble brukt av Miloševićs propagandaapparat til å stemple ham som en forræder.
Da han kom tilbake til hjemlandet i juli 1999, ble Zoran Đinđić anklaget for å ha satt statens sikkerhet i fare i en rettssak som var fikset på forhånd og som var lukket for publikum.
I september 1999 ble Đinđić av magasinet TIME utpekt til en av de mest relevante politikerne i det 21. århundre.
Statsminister.
Zoran Đinđić spilte en fremtredende rolle under presidentvalget i Forbundsrepublikken Jugoslavia i september 2000 og i opptøyene som felte Miloševićs regime den 5. oktober, og som til slutt førte den bredt sammensatte 18 partier store DOS-alliansen, Serbias demokratiske opposisjon, frem til valgseier i desember 2000. Han ble Serbias statsminister den 25. januar 2001.
Han spilte en nøkkelrolle da Slobodan Milošević ble sendt til FNs krigsforbrytertribunal i Haag. Imidlertid sa han at han ble desillusjonert fordi saken trakk ut og fordømte den deretter som et dyrt «sirkus». Zoran Đinđić hevdet at retten i Haag «tillot Milošević å oppføre seg som en demagog og å kontrollere saken».
I Vesten ble Đinđić veldig godt mottatt. Hans møter med vestlige ledere som George Bush, Tony Blair, Jacques Chirac og andre indikerte sterkt at Vesten støttet hans politikk. Zoran Đinđić var konstant i uenig med forbundspresident Vojislav Koštunica. På den annen side hadde han et nært forhold til den montenegrinske presidenten, Milo Đukanović.
Den 7. august 2001 ledet Đinđić en delegasjon som møtte Bill Gates i Redmont. Dermed ble han den første regjeringssjefen på offisielt besøk hos Microsoft. Đinđić og Gates drøftet moderniseringen av det offentlige tjenestetilbudet i Serbia og ble enige om at Serbia skulle bli Microsofts strategiske partner og Beograd hovedavdeling for Microsoft på Balkan og representasjonssenter for programvare for det underutviklede området på Balkan. Så langt har ingenting kommet ut av dette initiativet.
Attentatet.
Zoran Đinđić ble drept i Beograd i trappeoppgangen til den serbiske regjeringens hovedbygning den 12. mars 2003 kl. 12:23. Han ble skutt en gang i brystet og en kraftfull kule trengte inn i hjertet og drepte ham momentant. I følge en offisiell regjeringsuttalelse var han ikke ved bevissthet og hadde ikke puls da han ankom akuttmottaket. Hans livvakt, Milan Veruović ble alvorlig skadet i magen av et annet skudd. Đinđićs snikmorder, Zvezdan Jovanović, kalt Zveki, skjøt fra vinduet i en bygning ved siden av.
Jovanović, med kodenavnet «Slangen», ble født i 1965 i Peć i Kosovo. Han hadde vært medlem av den paramilitære enheten "De røde bereter" og hadde graden oberstløytnant. Jovanović var aktiv i en serie av serbernes kriger på 1990-tallet.
Snikmordet på statsminister Zoran Đinđić kom etter flere mislykkede forsøk på å ta hans liv. Blant de mislykkede forsøkene var et attentat noen dager før den 12. mars 2003. En lastebil kjørt av Dejan Milenković, et kjent medlem av den kriminelle banden «Zemun-klanen», prøvde å tvinge statsministerens bil av veien på en av Beograds hovedveier. Đinđić unnslapp skade bare takket være den fremragende reaksjonen fra hans sjåfør og detaljer i sikkerhetsopplegget.
Đinđić hadde mange fiender på grunn av sin pro-vestlige politikk, for reform-politikken som hadde medført en arbeidsledighet på over 30 %, for å ha arrestert Milošević og utlevert ham til Haag, og for å ha slått ned på organisert kriminalitet. Mordet skal ha vært organisert av Milorad Ulemek, en tidligere kommandant i spesialpolitistyrkene – også kjent som Legija – som ga Jovanović ordre om å gjennomføre snikmordet. Legija var tilknyttet den mektige Zemun-klanen til den serbiske mafiaen. Vojislav Šešelj, en ultra-nasjonalistisk fiende av Zoran Đinđić, ble mistenkt for å ha spilt en rolle i å tilskynde mordplanene.
Nataša Mićić, daværende fungerende president i Serbia,erklærte unntakstilstand rett etter skytingen. Zoran Živković ble valgt til Đinđićs etterfølger i Det demokratiske partiet. Men etter et nytt parlamentsvalg ble Boris Tadić utnevnt til partileder.
Đinđić etterlot seg sin kone, Ružica, og to barn. Hans datter Jovana ble født i 1990 og sønnen Luka i 1992.
Den høytidelige prosesjonen og begravelsen den 15. mars 2003 ble fulgt av mange innbyggere så vel som av mange utenlandske delegasjoner.
Đinđićs død representerte en politisk og moralsk tragedie for mange serbere som i ham så en mann som var garanti for sameksistens med nabolandene, integrasjon med resten av Europa og håp om økonomisk oppgang.
Sitat.
Politika (21. februar 2003) og Glas Javnosti (24. februar 2003).


Den skånske krig.
Den skånske krig var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige i perioden 1675–1679.
I 1675 gikk svenskene inn i Brandenburg, men tapte slaget ved Fehrbellin. Danskene gikk til angrep på den gottorpske delen av Schleswig-Holstein, og inntok sammen med Brandenburg Pommern. Med støtte fra Nederlandene fikk danskene herredømmet over Østersjøen, etter slaget ved Öland 1. juni 1676. Året etter vant danskene et nytt sjøslag, slaget ved Køge bukt.
Ulrik Fredrik Gyldenløve ledet en norsk hær inn i Bohuslän, og okkuperte store deler av området. Denne delen av krigen har blitt kjent som Gyldenløvefeiden. Nordmennene gjorde også utfall mot Jämtland og Härjedalen. 29. juni 1676 gikk danskene inn i Skåne, og etter et halvt år okkuperte de hele området (bortsett fra Malmö), samt Blekinge og det sydlige Halland. I slaget ved Lund 4. desember tapte danskene, og 8 000 soldater mistet livet. Svenskene rykket inn i Skåne igjen.
Selv om Danmark-Norge vant krigen, måtte de under fredsoppgjøret i Lund i 1679 levere tilbake områdene som ble besatt. Sveriges allierte, Frankrike, dikterte vilkårene, og Danmark-Norge fikk bare en symbolsk erstatning.
Krigen i Norge.
Den norske hær ble ført av stattholder Gyldenløve og besto ved krigens utbrudd av 12 000 mann. Det manglet ikke folk, men krigsnødvendigheter. Først i oktober 1675 fikk hæren dekket noen av sine mangler: Det ankom store forsendelser av våpen, krutt og tøy fra Nederlandene, hvor regjeringen hadde gjort innkjøp til hæren. Næringsmidler for vinteren ble skaffet fra de mange engelske og hollandske skipene som kom inn fra Østersjøen på grunn av sterke stormer. Islandsfarerne, som var lastet med ullvarer, ble også tømt for sine varer. Alt ble betalt med veksler på den danske regjering.
Gyldenløves plan var å få befolkningen i Båhuslen til å gjøre opprør mot det nye svenske styret og støtte sine gamle landsmenn, og hvis det var mulig, å overfalle enten Båhus eller Marstrand, men ellers bare forsvare grensene. I august sendte han spioner inn i Sverige for å lodde stemningen blant befolkningen og skaffe seg kunnskap om svenskenes planer. Han fikk tilbakemelding om at det ble bygget magasiner i Vänersborg, og at det ble samlet to korps for å gjøre innfall i Norge, et under Ascheberg ved Svarteborg i Båhuslen, og et annet ved Göteborg. Gyldenløve trakk derfor en del tropper sammen i det sydøstlige Norge: 4 000 mann under Henrik Ruse Rysensten sto ved Fredrikstad, mens 2 000 mann under Løvenhjelm ble stilt ved Elverum, Vinger og i grensepassene i Smaalenene.
1675–76.
I oktober begynte fiendtlighetene ved at svenskene slo bro over Svinesund og gikk med 1 000 mann frem i Ingedal sogn, mellom Frederikshald (senere omdøpt til Halden) og Fredrikstad. Ruse ilte dem imøte, men da han kom til Ingedal kirke, hadde svenskene trukket seg tilbake over grensen. Han forfulgte dem over Svinesund, og etter å ha fått forsterkninger fra Gyldenløve, gikk han inn i Båhuslen og levde på Sveriges bekostning, inntil troppene hans hadde fortært alle levnetsmidler i vid omkrets.
Fra Båhuslen bega Gyldenløve seg til Løvenhjelm, som hadde samlet 1 500 mann ved Vinger, og befalte ham å innta Eda skanse. Angrepet ble slått tilbake, og Løvenhjelm måtte vende tilbake med uforrettet sak. Et tredje tog ble foretatt i november med galeiflotiljen langs kysten av Båhuslens for å ødelegge magasinene der. Etter å ha gjort landgang flere steder vendte flotiljen tilbake med en del bytte i slutten av måneden, uten å ha lidt noen tap.
I desember tvang mangel på forsyninger Gyldenløve til å trekke sine tropper innenfor Norges grenser og fordele dem i spredte kvarterer hos bøndene. Dette skjedde på samme tid som Karl XI foreløpig oppga sin landgangsplan og dro sine tropper fra Skåne til Båhuslen og Västergötland for å foreta et innfall i Norge. Deres samlede styrke beløp seg til 10 000 mann med 14 kanoner. Kong Karl opprette sitt hovedkvarter i Vänersborg. I januar 1676 lot han Dahlberg foreta et streiftog gjennom Värmland og Eda skanse til Kongsvinger ved Glomma, for å tvinge Gyldenløve til å trekke sine tropper vekk fra det sydøstlige Norge; men forsøket mislyktes. Gyldenløve gjentok besøket og lot sitt rytteri streife omkring i Båhuslen og Dalsland.
Da den svenske hærens forråd slapp opp, ble den nødt til å følge motstanderens eksempel og spredte seg over de områdene som ennå ikke var utpint. Da våren kom, gjenopptok Karl XI sine planer mot Sjælland og dro med en stor del av sin hær bort fra Norges grenser.
1676.
Etter at kong Christian var blitt herre på havet gjennom slaget ved Køge bukt, nølte han ikke lenge med å føre sine hærer inn i Sverige. Angrepet ble åpnet ved den norske hær, som Gyldenløve hadde samlet på Iddsletten ved Frederikshald. Han ble understøttet av sin rådgiver, Jens Juel, og de to generalene Ruse og Løvenhjelm. Hæren besto av 9 bataljoner, 400 ryttere og 12 kanoner, tilsammen 4 000 mann. Den var vel forsynt med alt, unntatt levnetsmidler, som det var vanskelig å få fatt i.
8. juni gikk Gyldenløve over grensen og rykket raskt frem i Båhuslen. 16. juni kom han til Kvistrumbro, som de svenske fortroppene, 1 600 mann under general Mörner, forlot etter liten motstand. Med 1 400 forfulgte Gyldenløve svenskene til Uddevalla; resten måtte han etterlate ved Kvistrumbro på grunn av mangel på levnetsmidler. Han angrep Uddevalla 17. juni. Etter en ubetydelig kamp ble svenskene drevet bort; nordmennenes tap var bare 14 mann. Mangel på forsyninger tvang igjen nordmennene til å bli stående ved Uddevalla til 24. juni, da de brøt opp mot Vänersborg med en styrke på syv bataljoner, 200 ryttere og åtte kanoner.
Vänersborgs erobring.
a> ble erobret i juli-august 1676. Maleri av Claus Møinichen, 1686.
Ved Vänersborg hadde Mörner samlet 3 000 mann. Byen ligger på en halvøy i innsjøen Vänern; for å komme inn i byen måtte nordmennene krysse en kanal, kalt «Karlsgraven». Da de kom, rømte svenskene skansene foran byen og satte ild på broen over kanalen. Nordmennene slukket brannen og gjorde seg klare til angrep. Da gikk Mörner ut over kanalen, og satte seg fast i en skanse ved Göta älv. Gyldenløve tvang dem til å forlate også denne. De krysset da elven og trakk seg tilbake mot Göteborg.
Svenskene hadde 250 igjen i Vänersborg, men disse var ikke mange nok til å betjene forsvarsverkene. De stakk derfor byen i brann og trakk seg tilbake til kastellet. Nordmennene slukket brannen og heiste kanoner opp på en klippe, slik at de kunne bombardere kastellet. 26. juni oppfordret Gyldenløve kommandanten, Lillie, til å overgi seg. Denne forlangte fri avmarsj, men det ble avslått. Nordmennene stilte da opp seks bataljoner og hundre dragoner, for å ta kastellet med storm. Da Lillie forstod at han ville bli angrepet, overga han seg. Besetningen ble ført som fanger til Norge.
Nå lå Västergötland åpent for den norske hær, som lot landet brannskatte i stort omfang. Befolkningen flyktet inn i skogene.
Göteborgs beleiring.
I slutten av august sto Gyldenløve i nærheten av Göteborg. Et svensk korps på noen tusen mann som hadde forsøkt å stanse ham, var blitt slått og spredt. Etter nordmennenes angivelser hadde svenskene et tap av 600 døde og 100 fanger. Gyldenløves styrke bestod etter slaget av 3 800 mann. Med denne styrken omringet han Göteborg, som hadde en besetning på 1 500 mann. Fra sjøsiden ble byen innesluttet av fire linjeskip og fire defensjonsskip under Markvard Rodsten, som gikk inn i Karlssund 17. juli. Her grunnstøtte admiralskipet «København», som ble brent av svenskene. Ved nyheten om at en svensk flåte var på vei måtte Rodsten forlate Göteborg noen dager senere. Byen kunne dermed tilføres forsyninger, og svenskene ble herrer i Kattegat.
Bohus' beleiring.
Gyldenløve turde da ikke sende sitt beleiringsartilleri sjøveien fra Norge. Han opphevet blokaden i begynnelsen av august, førte fotfolket over på Hisingen, og vendte seg mot Bohus festning. Beleiringsartilleriet ble ført landeveien gjennom Bohuslen under bevoktning av 15 kompanier ledet av Huitfeldt. Underveis ble de overfalt ved grensen mot Dalsland av et svensk korps på 3000 mann under Gyllenspetz. Her ble svenskene slått og mistet to kanoner. Gyllenspetz samlet imidlertid igjen sine tropper, og trengte inn mellom Vänersborg og Uddevalla, hvor han satte seg fast på Hunneberg. Rysensten, som hadde befalingen i området, sendte 400 ryttere under Løvenhjelm mot dem. Svenskene ble slått igjen og måtte flykte inn i Värmland.
Bohus festning hadde en besetning på 1 400 mann, ledet av oberst Stake. Da denne trakk seg tilbake til festningen, ødela han Kungelv. Han ble oppfordret til å overgi seg, men nektet, fordi han var trygg på å bli unnsatt av en hær under Magnus de la Gardie. Gyldenløve opphevet beleiringen og dro tilbake til Uddevalla i september. 16. september fortsatte han tilbaketoget til Vetterlandsbro og gikk inn i Norge over Svinesund. Rysensten fikk ordre om å forlate Vänersborg, hvor festningsverkene ble ødelagt og byen brent.
I løpet av vinteren fikk nordmennene ordre om å gjøre innfall i Dalsland, for å få svenskene til å sende en del av styrkene sine vekk fra Skåne. 17. desember dro Gyldenløve med et korps på 1 200 mann til fots, 500 ryttere og 6 kanoner inn i Västergötland. 20. desember fikk han vite at danskene hadde tapt slaget ved Lund og ble advart mot å trenge lenger inn i landet. Da var han kommet til Toftedal, hvor Løvenhjelm slo tre svenske eskadroner med sitt rytteri. Den videre fremrykning ble oppgitt, og Gyldenløve trakk seg tilbake til Frederikshald. Han etterlot en besetning på 140 mann med fire kanoner i nærheten av Strömstad, i et blokkhus. To dager etter tilbaketrekningen ble blokkhuset angrepet av et svensk korps på 1 200 mann. Størstedelen av besetningen flyktet, mens resten overga seg etter en kort kamp. Da flyktningene kom til Frederikstad, ble det holdt krigsrett over dem, og to offiserer ble hengt. Blant de menige ble hver tiende mann hengt, mens de øvrige måtte løpe spissrot.
Marstrands erobring.
I juni 1677 brøt en hær under Løvenhjelm opp fra Frederikshald og gikk ned gjennom Båhuslen. Fotfolket besto av de nasjonale regimentene 2. trondhjemske, smålenske, vesterlenske og akershusiske. Noen dager senere ble to fotregimenter under Degenfeld innskipet på en galeiflotilje. Gyldenløve hadde overkommandoen og oppholdt seg snart på land og snart på flåten. Han hadde fått befaling om å ta Marstrand, som hadde en besetning på 400 mann og 200 kanoner under oberst Zinklar.
Gyldenløve ankret opp med galeiflotiljen, men et første angrep på to av skansene den 12. juli mislyktes. Nordmennene ble drevet tilbake med tap av 48 døde og 211 sårede. Neste dag ble det oppført batterier, som tvang svenskene til å forlate en av skansene. Fra skansen kunne Marstrand beskytes, og 19. juli ble det gjort landgang ved selve byen, som ble erobret sammen med enda en skanse. Nå sto bare citadellet Karlsten tilbake. Nordmennene heiste to kanoner opp på en klippe, og kunne dermed skyte hull i citadellets tårn. Kommandanten tilbød seg da å overgi festningen mot fri avmarsj. Dette ble innvilget.
Slaget ved Uddevalla.
Etter Marstrands erobring ba Gyldenløve kongen om fri, og reiste uten å vente på tillatelsen. Mens han var borte, rykket den svenske rikskansler de la Gardie frem med en hær på 5 000 soldater, som han hadde samlet ved Vänersborg. Den norske hær trakk seg tilbake til Strömstad. De la Gardie tok stilling ved Uddevalla og besatte Orust. Ved meldingen om angrepet kom Gyldenløve straks tilbake til hæren. Den brøt opp fra Vetterlandsbro 23. august, og samme dag kom fortroppene til Svarteborg. 27. august kom hæren til Kvistrumbro, som var besatt av 12 svenske rytterkompanier under general Bretholtz. Denne trakk seg tilbake, men mistet baktroppene sine.
Da den norske hær ankom utenfor Uddevalla 28. august, sto svenskene i slagorden nord for byen. To norske regimenter ble sendt ut mot øst for å omgå dem. Den svenske feltherren ga da sine avdelinger ordre om å trekke seg tilbake. Nå kastet det norske rytteri seg over dem, slik at tilbaketoget utviklet seg til flukt. 500 svensker ble tatt til fange og 12 kanoner erobret. På norsk side falt en offiser og et ubetydelig antall menige, mens svenskene hadde 800 døde og sårede.
Hærtoget til Jemtland.
Samtidig gikk 2 000 fotfolk og dragoner under generalene Hoven og Schultz over Kjølen inn i Jemtland. Svenskene hadde samlet fire kompanier dragoner og fire kompanier finsk fotfolk ved Mørstille kirkegård, men da de norske dragonene ankom, gikk de svenske dragonene, som var innfødte jemter, over til nordmennene og tvang finnene til å overgi seg. De andre besetningene i landet ble med få unntak overrumplet og ført som fanger til Norge. Stattholder Sparre unnslapp så vidt og sluttet seg til oberst Ulfsparre, som sto med 1 000 finner ved sydgrensen av Jemtland. Hoven fordrev dem 15. august med sine dragoner og fratok dem fire kanoner. General Schulz ble oppfordret til å fortsette felttoget videre inn i Sverige, men fikk ordre fra Gyldenløve om å vende tilbake til Trondheim. Svenskene tok Jemtland tilbake sent på høsten.
1678.
Den norske hær ble dette året forsterket med et dansk korps, som ble overført fra Århus til Uddevalla, og skulle rykke mot Göteborg i april. På samme tid hadde Gyldenløve samlet ti bataljoner fotfolk og åtte kompanier ryttere ved Uddevalla. Han måtte vente en hel måned, før danskene kom frem. I mellomtiden kunne svenskene forsterke Göteborgs befestning og samle så mange tropper der, at Gyldenløve foretrakk å vende seg mot Båhus festning. 1. juni førte han halvparten av sine tropper over på Hisingen, hvor han begynte å beskyte Båhus fra 5. juni. Festningens murer var så sterke at bombardementet var virkningsløst, og garnisonen, som var på 400 mann, fikk flere ganger unnsetning over Göta älv. Beskytningen måtte dessuten opphøre, fordi nordmennene manglet kuler og krutt. I mellomtiden hadde svenskene samlet en betydelig hær i Västergötland og fikk 3 000 mann forsterkninger fra Skåne. Oberst Wittenberg gikk med denne styrken over Göta älv. Gyldenløve opphevet beleiringen og trakk seg tilbake til Uddevalla, etter å ha mistet 100 døde og 500 sårede foran Båhus. I resten av året foregikk det ikke stort av betydning langs den norske grensen. Svenskene gjorde et streiftog inn i Trondhjems stift og brente Røros, men trakk seg tilbake til Jemtland da Gyldenløves forsterkninger ankom.
Innfall i Sverige.
I februar 1679 ble svenske tropper samlet ved Vänersborg og Göteborg for å gjenerobre Bohuslen. Så snart Gyldenløve fikk melding om dette, førte han noen tusen mann til østgrensen av Bohuslen og besluttet å komme fienden i forkjøpet ved selv å gjøre innfall i de svenske provinsene Dalsland, Värmland, Herjedalen og Jemtland. Et hardt frostvær hadde gjort svenskene trygge, slik at grensevaktene var trukket langt inn i landet. 11. februar brøt Gyldenløve inn i Dalsland med 2 000 fotfolk, 800 ryttere og 10 kanoner. Samtidig gikk oberst Vibe med 1 000 mann og 6 kanoner mot Eda skanse. En del av rytteriet under Duncan gikk mot Åmål, hvor 100 svenske ryttere ble tatt til fange. To andre kolonner, den ene under Gyldenløve, den andre under Cicignon, dro gjennom Värmland og Dalsland og ødela 23 sogn. Svenskene samlet imidlertid et korps under oberst Sängershausen på 11 kompanier ryttere, 8 bataljoner samt en del bønder og gikk frem til Högsäter bro. Her slo Gyldenløve dem på flukt uten større vansker. Han ble nødt til å stanse tre dager ved Stegsfjell, inntil han hadde fått brød fra Uddevalla, før han fortsatte forfølgelsen gjennom Dalsland. Etter å ha herjet i hele landet vendte han tilbake til Båhuslen 4. mars og lot folkene gå i sine kvarterer. Dette felttoget, som ødela byen Åmål, minnes i ettertiden som Duncan-Kriget av värmlendingene.
Vibe forsøkte forgjeves å innta Eda skanse, som ble forsvart av 300 mann med 18 kanoner, men til gjengjeld inntok han Mora skanse i nærheten. Deretter trakk han seg tilbake til Vinger. Innfallet i Jemtland ble oppgitt av general Schulz på grunn av dyp snø.
Uddevallas beleiring.
Midt i mars gjengjeldte svenskene overfallet, da 3 000 mann under Mörner og Stenbock gikk fra Vänersborg mot Uddevalla. De gikk forgjeves til storm mot Uddevalla skanse, ble overfalt av dragoner og slått på flukt over Göta älv.
Et annet innfall, som oberst Planting foretok med 1 400 ryttere og 800 fotfolk fra Jemtland, ble også slått tilbake. Svenskene sto noen dager ved Røros, men da nordmennene samlet en større styrke nord for kobberverket, brente de det og vendte hjem.
Stenbock dannet en ny hær i Göteborg, og gikk mot Uddevalla med 5 000 mann. Skansen her var besatt med 300 mann og 8 kanoner under kaptein Skov, som forsvarte seg en hel måned. I slutten av juli kom Gyldenløve til unnsetning med størstedelen av den norske hær. Ved å avskjære svenskenes tilgang til levnetsmidler tvang han dem til å oppheve beleiringen av Uddevalla og trekke seg tilbake til Göteborg.


Randsfjordbanen.
Randsfjordbanen var anlagt som jernbane fra Drammen via Hokksund, Vikersund, Tyristrand, Hønefoss, Hen, Eggemoen i Buskerud til Randsfjord stasjon i sørvestenden av Randsfjorden ved Jevnaker i Oppland, med sidespor fra Hokksund til Kongsberg. Hovedlinjen ble åpnet 1868, sidesporet 1871. Banen var opprinnelig smalsporet (1067 mm), og den ble utvidet til normalspor i 1909.
Fra Drammen er det forbindelse til Oslo med Drammenbanen og til Vestfoldbyene, Porsgrunn og Skien med Vestfoldbanen. Fra Hokksund er det forbindelse med Sørlandsbanen i retning Kongsberg, Kristiansand og Stavanger. I Vikersund greiner den nedlagte Krøderbanen av, mens på Hønefoss greiner Roa-Hønefossbanen av mot nordøst og Bergensbanen mot nordvest. Ved Hen stasjon greinet den nedlagte Sperillbanen av mot nord.
Etter anleggelsen av Sørlandsbanen fra 1920, inngår linjen Drammen-Hokksund-Kongsberg i denne, slik at Randsfjordbanen regnes å ha sitt startpunkt i Hokksund. I dag er det kun linjen Hokksund-Hønefoss som har regulær trafikk med togene Oslo-Bergen som går Randsfjordbanen selv om Roa–Hønefosslinjen er kortere.
Historikk.
Den 11. juni 1863 vedtok Stortinget med 65 mot 44 stemmer å bygge banen. Den 31. oktober 1866 ble første del av strekningen åpnet. Den knyttet Vikersund og Drammen sammen. Den 1. desember 1867 ble så Skjærdalen på Tyristrand knyttet til strekningen. Etter hvert ble også arbeidene med å bygge en jernbanestasjon på Hønefoss ferdig, og den 12. oktober 1868 kunne toget rulle helt fra Drammen til Randsfjord stasjon ved Randsfjorden. Randsfjordbanen var den femte jernbanestrekningen i landet.
Sidelinjene til Kongsberg åpnet 10. november 1871, til Krøderen 28. november 1872, og Sperillbanen kom i drift 2. august 1926. Persontrafikken på Krøderbanen ble lagt ned 19. januar 1958 og banen er nå museumsjernbane.
I 1909 ble det bygget ny trasé for Bergensbanen fra Hønefoss til Roa på østsiden av Randselva med ny stasjon på Jevnaker, ca. 1 km fra den gamle endestasjonen. Den nye stasjonen tok snart over mye av trafikken fordi den hadde en gunstigere beliggenhet i forhold til Hadeland Glassverk og sagbrukene i nærheten. Samme år ble Randsfjordbanen utvidet til normalspor.
Persontrafikken mellom Hønefoss og Randsfjord ble nedlagt i 1933, gjenopptatt 1944 og endelig nedlagt 26. mai 1968, etter 100 års drift. Øvre del av Randsfjordbanen ble nå en ren godsbane. Linjen ble forkortet ved Bergermoen 1. januar 1981. I 1984 ble skinnegangen på strekningen mellom Bergermoen og Randsfjord fjernet, til fordel for cirka to kilometer gang- og sykkelvei på traséen.
I 2001 ble lokaltrafikken mellom Hokksund og Hønefoss innstilt på grunn av svake passasjertall. I 2003 ble trafikken gjenopptatt, men innstilt igjen i 2004.
Siden 4. april 2011 har strekningen Hønefoss – Hen status som skifteområde underlagt Hønefoss stasjon.


Shannon.
Shannon (også kalt "Sionna") er Irlands og de britiske øyers lengste elv. Den deler de irske provinsene Munster og Leinster fra provinsen Connacht. Elva deler eller grenser til 13 av de 32 grevskapene på øya.
Shannon kommer fra Ciulagh fjellene i grevskapet Fermanagh i Nord-Irland. Langs Shannon ligger sjøene Lough Allen, Lough Ree og Lough Derg. De største sideelvene er Inny, Suck og Brosna.
Elva er rundt 340 km lang, men har totalt fall på bare 76 meter. Det er bygget et vannkraftverk ved Ardnacrusha.
Shannon renner ut i havet i Clare grevskap som ligger i provinsen Munster. Tidevannet går 113 km oppover elven til Limerick. Ved elveoset renner elven Ratty ut i Shannon, og der ligger Bunratty Castle og byen og Shannon Internasjonale Flyplass.
Shannon har hatt sitt nåværende løp siden siste istid. Elva har vært en viktig ferdselsåre siden oldtiden. Vikinger slo seg ned i området i det 10. århundret og brukte elva til å herje rike klostre innover i landet. I 937 vant vikinger fra bosettingen i Dublin over vikinger bosatt i Limerick i et sjøslag på innsjøen Ree.
I det syttende århundre var elva av stor strategisk betydning siden den dannet en grense mellom vestligste delen av landet og resten. I krigene (Irish confederate wars) fra 1641 til 53 trakk irene seg tilbake vest for Shannon og holdt stillingen i to år mot de engelske styrkene. Da Oliver Cromwell forberedte en ny landreform, skal han ha sagt at de irske landeierene kunne dra til Connacht eller til helvete; sagt på en annen måte: enten til de irske styrkene vest for elva, eller døden.
I 1916 planla lederene av påskeopprøret at opprørsstyrkene kunne trekke seg tilbake bak "Shannonlinjen", men dette ble ikke gjennomført.
Det er bygget flere sluser som gjør mesteparten av elva farbar for mindre båter.
Det er forbindelse for båter fra Shannon til Dublin både gjennom Grand Canal og Royal Canal. Det er også forbindelse til elva Erne gjennom Shannon Erne kanalen.
I 1980-årene har mye blitt investert i havnekapasitet i utløpet av Shannon. Det er bygget en oljeterminal ved Foynes og en enkel flybensinkai ved Shannon Internasjonale Flyplass
I 1982 ble det bygget et større anlegg ved Aughinish for videreforedling av bauxitt fraktet fra vestafrika og deretter transport til Canada for videreproduksjon til aluminium.
I 1985 åpnet et stort kullkraftverk ved Moneypoint som forsynes med 150 000 tonns lasteskip.


Kuno von Westarp.
Greve Kuno von Westarp (1864–1945) var en tysk konservativ politiker.
Fra 1913 til 1918 var Westarp formann for det konservative partiet i Riksdagen. I 1918 hørte han til grunnleggerne av Deutschnationale Volkspartei (DNVP). Fordi hans planer om et kandidatur for Heinrich Brüning ikke oppnådde støtte i partiet, og fordi den antirepublikanske fløyen under Alfred Hugenberg i stadig større grad vekket hans mishag, trådte han ut av partiet. I 1930 deltok han i grunnleggelsen av Konservative Volkspartei (KVP), som han satt i Riksdagen for frem til 1932. Westarp var medlem av Riksdagen mellom 1908–1918 og 1920–1932.
Eksterne lenker.
Westarp, Kuno von
Westarp, Kuno von
Westarp, Kuno von
Westarp, Kuno von


Akropolis (Athen).
Akropolis i Athen er den mest kjente akropolis (høyby) i Hellas. Selv om det er mange andre akropoliser i Hellas, er Akropolis i Athen vanligvis kjent som «Akropolis» uten nærmere presisering. Akropolis er et lite fjell med en flat topp som stiger 150 meter over sjøen. Den var også kjent som "Kekropia" til minne om den legendariske slangemannen, Kekrops, den første athenske kongen.
Akropolis stiger brått opp fra Attika-sletten med bratte klipper på tre sider. Det kan nås til fots kun fra vest, hvor det er forbundet av den lave bakkekammen til Areopagos. Den er dermed en naturlig festning, og er grunnen til at byen Athen eksisterer. Athen begynte som et jernalderfort på toppen av Akropolis. Det var ikke før etter perserkrigene at Akropolis sluttet å fungere hovedsakelig som en festning.
Der er arkeologiske bevis for bebyggelse og bruk i mykensk tid da et palass stod der. På den tiden var den omringet av en tykk mur (mellom 4,5 og 6 meter) som bestod av to gjerder bygget av store steinblokker sementert sammen med jordmørtel. Hovedinngangen var mot vest. Mot nordøst var der en annen inngang, som kunne nås gjennom en trapp av rundt 15 trappetrinn hugget ut i stein. Denne andre inngangen lå nær det kongelige palasset. Mot nordvest førte en liten inngang og trapp til en kilde kjent som «Klepsydra».
Etter den mørke tidsalderen sluttet Akropolis å bli brukt som bosetning og ble kultsenteret til Athen, et sentrum for tilbedelse i byen. Etter den doriske invasjonen i det 10.århundret f.Kr., omsluttet en ny bygning kalt "Enneapylon" («ni innganger») Spor av mykenske hus beviser at Akropolis var ubebodd i løpet av den tiden og fortsatte å være det under de mørke periodene forut for oppveksten til den athenske byen i det 8.århundret f.Kr. På den tiden eksisterte det et lite tempel dedikert til Athene som ble nevnt av Homer. Den befestede Akropolis tjente som en borg for Pisistratos. I 510 f.Kr., da han ble beseiret av et folkelig opprør støttet av Sparta, ble murene revet ned. På samme sted søkte det gamle folket i Athen tilflukt under perserkrigene rundt 480 f.Kr. For dette formålet ble de ødelagte delene av muren erstattet av tregjerder, men dette hindret ikke den persiske kongen Xerxes sine tropper fra å erobre Akropolis, plyndre den og brenne de store templene.
Mesteparten av de store templene ble gjenoppbygget under lederskapet til Perikles under gullalderen til Athen (460–430 f.Kr.) Fidias, en stor athensk skulptør, Iktinos og Kallikrates, to berømte arkitekter, var ansvarlige for gjenoppbygningen.
I løpet av det 5.århundret f.Kr. fikk Akropolis sin siste utforming. Etter å ha vunnet slaget ved Eurymedon i 468 f.Kr., beordret Kimon og Themistokles gjenoppbygningen av de sørlige og nordlige murene, og Perikles gav oppgaven til Iktinos og Fidias med å bygge Parthenon. I 437 f.Kr. startet Mnesikles byggingen av Propylaea, monumentale innganger med søyler av marmor fra Penteli, delvis bygd på den gamle propylaea til Pisistratos. Disse søylene var nesten ferdige i 432 f.Kr. og hadde to vinger, den nordlige tjente som billedgalleri. Etter et avbrudd på grunn av peloponneserkrigen ble tempelet fullført i tiden til Nikias sin fred, mellom 421 f.Kr. og 415 f.Kr.
Kulturell betydning.
Hvert fjerde år holdt athenerne en festival kalt Panathenaia som rivaliserte med de olympiske leker i popularitet. Under festivalen gikk en prosesjon gjennom Athen opp til Akropolis og inn i Parthenon (som avbildet på innsiden av Parthenon). Der ble en enorm kappe av vevet ull ("peplos") plassert i en seremoni på Fidias sin massive statue i gull og elfenben av Athene.


Operahuset i Oslo.
Operahuset i Oslo er Den Norske Opera & Balletts hus i Bjørvika innerst i Oslofjorden. Det har fått adresse Kirsten Flagstads plass 1 etter operaens første sjef Kirsten Flagstad. Huset er tegnet av arkitektkontoret Snøhetta AS (arkitekt Tarald Lundevall), som vant en arkitektkonkurranse i 2000. Det ble høytidelig åpnet 12. april 2008. Bygningen har fått mange priser.
Historie.
Ideen om å gi Oslo et eget operahus ble lansert for første gang i 1917, under første verdenskrig, og skipsrederen Christian Hannevig tilbød seg å finansiere prosjektet. Planene strandet da Hannevig gikk personlig konkurs. Nye forsøk på å bygge en opera i Oslo ble gjort både på 1920-tallet og i 1946. I 1959 ble Den Norske Opera overført fra sine lokaler ved Nationaltheatret til Folketeatret. I 1989 startet Den Norske Opera et utredningsarbeid om et eget operahus i Oslo. Etter at operaplanene ble lagt frem, fulgte en tidkrevende og intens samfunnsdebatt om hvorvidt det skulle bygges en opera i Oslo.
Kritikere pekte på kostnadsnivå, behov og bygningens arkitektoniske uttrykk, og denne debatten fortsatte etter byggestart og åpning. En artikkel i Finansavisen viste blant annet at hvert besøk i det nye bygget totalt vil subsidieres av staten med over 2 000 kroner når husutgiftene medregnes. I 1999 besluttet Stortinget at operaen skulle plasseres i Bjørvika, i stedet for på Vestbanen som var aktuelt etter nedleggelsen av togtrafikken i 1989. Byggherre var Statsbygg, arkitekt var Snøhetta AS og entreprisene ble blant annet tildelt Veidekke. Den opprinnelige kostnadsrammen var i 1999 satt til 3,3 milliarder kroner, og ble ved byggestart i 2003 oppjustert til 4,4 milliarder kroner. Den endelige bygningen ble rundt 200 millioner kroner rimeligere.
Antall besøkende i Operaen i Oslo har økt betydelig siden innflytting i det nye operahuset, i den grad at samtlige forestillinger er utsolgt ved sesongstart. Det har også vært mange besøkende som bare har villet se og gå på taket av selve bygningen, og taket har vært åsted for flere utendørs arrangement. Ved ett-årsjubileet 12. april 2009 hadde 1,3 millioner mennesker vært innom huset i Bjørvika, noe som gjorde det til Oslos mest besøkte turistmål.
Åpningen.
Åpningsforestillingen ble holdt 12. april 2008. Den ble direktesendt som lørdagsunderholdning på fjernsynskanalen NRK1. Kong Harald sa i sin åpningstale blant annet følgende: «Dette huset skal nå og i mange generasjoner fylles med sang, musikk og dans. I denne rammen av glass, sten og tre har vi fått et sted for store sceniske og musikalske opptredener». Av andre prominente gjester var Dronning Sonja, forbundskansler Angela Merkel og statsminister Jens Stoltenberg.
Beliggenhet og eksteriør.
Operabygget ligger innerst i Bjørvika. Taket av marmor er åpent for ferdsel og ser ut som et isfjell som stiger opp fra fjorden. Også over det store glassvinduet ved lobbyen er det mulig å gå for å se på utsikten mot byen.
Operahuset er kledt med plater av hvit carraramarmor utvendig og innvendig. Deler av marmoren begynte sommeren og høsten 2007 å gulne, antakelig på grunn av kjemikaliene i festemidlet. Dette har siden bedret seg.
Interiør.
Bygningen har en samlet gulvflate på 38 500 m² fordelt på rundt 1 100 rom, hvorav to store saler, én med 1 350 sitteplasser og én med opptil 400 sitteplasser.
Inngang og foajé.
Foajéen er et stort åpent rom. Det er avgrenset mot de indre områdene med en bølgende vegg i eik. Det er høyt og lyst, med store vinduer ut mot byen og sjøen. De store vinduene vender mot vest og solnedgangen over byen vil være synlig fra balkongene i eikeveggen.
Bygget har landets største sammenhengende glassflate rundt inngangspartiet.
Salene.
Det er tre publikumssaler. Alle stolene i Hovedsalen og på Scene 2 har et eget system for teksting av librettoen. Her kan hver enkelt velge hvilket av 2 språk de ønsker å få teksten på.
Hovedsalen.
Hovedsalen har 1 358 sitteplasser. Med tanke på akustikken er den bygget med form som en tradisjonell hestesko. Det er tre balkonger som i front er kledd i eik. Også fronten på balkongene er utformet for å gi god akustikk i salen.
Lysekronen.
Hovedsalen i operahuset prydes med Norges største lysekrone, som befinner seg i Store Sal. Den er designet av arkitektfirmaet Snøhetta, i samarbeid med Hadeland Glassverk. Den skal ikke bare gi lys, men også fungere som en akustisk reflektor i salen. Lysekronen veier 8,5 tonn og har en diameter på 7 meter. Lyset kommer fra ca. 8 000 lysdioder, som sammen med ca. 5 800 krystallglasselementer er montert i 31 lyskorder. Lysekronen kan senkes ned i salen for vedlikehold.
Hovedscenen.
Hovedscenen ligger i hovedsalen og består av flyttbare podier og har avansert sceneteknikk. Scenegulvet kan fylles med flere hydrauliske plattformer som kan heves og vippes eller en dreiescene med en diameter på 16 meter og vekt på 115 tonn. Orkesterpodiene foran scenen kan løfte 60 tonn instrumenter, møbler og musikere. I snorloftet i scenetårnet over scenen sitter omkring 120 vinsjer. Store kulisser trilles inn og ut på store podier.
Scene 2.
Scene 2 ca har 400 sitteplasser.
Kunsten.
Operaen med "She Lies" i forgrunnen
Restauranter.
Brasserie Sanguine og Argent Fine Dining er restaurantene i Operahuset. Begge drives av Fursetgruppen restaurant group.


Vuk Drašković.
Vuk DraškovićVuk Drašković (født 29. november 1946) er en serbisk politiker, i 2006 utenriksminister i Serbia og Montenegro. Han studerte jus ved Universitetet i Beograd.
Ved nyvalget i Serbia 11. mai 2008 vant Alliansen "For et europeisk Serbia" en uventet seier med 38,7% av stemmene, og vant 17 nye mandater i parlamentet. Denne alliansen omfattet partiet til dagens president Boris Tadić og partiet "Srpski Pokret Obnove", ledet av Vuk Drašković.


Venus Williams.
Venus Ebony Starr Williams (født 17. juni 1980) er en amerikansk profesjonell tennisspiller som er ranket nr. 5 i single og nr. 11 i double (per januar 2011). Hun regnes som en av de største kvinnelige tennisspillere gjennom tidene, og hun har vært ranket som nummer nr. 1 i single av Women's Tennis Association ved tre separate anledninger. Hun ble verdensener første gang den 25. februar 2002, og ble den første afro-amerikanske kvinne til å oppnå den bragden under den åpne æraen.
Williams er regjerende mester i double i Australian Open og det franske åpne. Hennes 21 Grand Slam-titler setter henne på 12. plass i historien, og er mer enn noen andre aktive kvinnelige spillere med unntak av hennes yngre søster Serena Williams: tretten i single, 12 i double, og to i mixed double. Hennes syv Grand Slam-titler setter henne på delt tolvte plass i historien. Hennes fem Wimbledon-titler setter henne på delt åttende plass i antall wimbledon titler. Hun er en av bare tre kvinner i den åpne æraen som har vunnet fem eller flere Wimbledon-titler. Fra 2000 Wimbledon-turneringen gjennom 2001 US Open, vant Williams fire av de seks Grand Slam-turneringer avholdt. Hun er en av bare fem kvinner i den åpne æraen til å vinne 200 eller fler hovedtablå Grand Slam singlekamper.
Williams har vunnet tre olympiske gullmedaljer, én i single og to i double. Hun har vunnet flere olympiske gullmedaljer enn noen annen kvinnelig tennisspiller. I 2000 Sydney-OL, ble Williams kun den andre spilleren til å vinne OL-gull i både single og double i samme OL, etter Helen Wills Moody i 1924.
Med 43 karriere-titler, er hun, sammen med Justien Henin den mestvinnende på WTA tourens aktive spillere. Hennes 35-kamper seiersrekke fra 2000 Wimbledon til 2000 Generali Ladies Linz turneringen er den lengste seiersrekke siden 1. januar 2000.
Venus har spilt mot sin søster Serena i 23 profesjonelle kamper siden 1998, Serena har vunnet 13 av disse kampene. De har møttes i åtte Grand Slam-finaler, med Serena som vinner seks ganger. Fra og med 2002 French Open, møttes de i fire sammenhengende Grand Slam-finaler, første gang i det åpne æra som de samme to spillerne hadde konkurrert fire sammenhengende Grand Slam-finaler. De to har vunnet 12 Grand Slam-titler double sammen. Hun er også en av kun tre aktive WTA spillere å ha kommet til finalen i alle fire Grand Slam, de to andre er hennes søster Serena Williams og Justine Henin.. [6]
Tidlig i livet.
Williams ble født i Lynwood, California og er datter av Richard Williams og Oracene Price. Hun er av afrikansk bakgrunn og er den nest yngste av Oracene's fem døtre:. Halvsøster Yetunde (død 14. september 2003), Lyndrea og Isha Price, og yngre søster og toppspiller i tennis sammen med Venus Serena Williams.
Williams sin familie flyttet fra Compton, California til West Palm Beach da hun var ti, slik at hun kunne delta i tennis akademiet av Rick Macci, som ville gi ytterligere coaching. Macci oppdaget søstrenes eksepsjonelle talent. Han var ikke alltid enig med Williams far, men respekterte at "han behandlet sine døtre som barn, tillot dem å være små jenter". Richard sluttet å sende sine døtre til nasjonale junior-tennis turneringer når Williams var elleve, siden han ville ha dem til ta det rolig og fokusere på skolearbeidet. En annen grunn var rasisisme, som han angivelig hadde hørt foreldrene til hvite spillere snakke om Williams søstrene på en nedsettende måte under turneringer. På den tiden, hadde Williams en 63-0 rekord på USA Tennis Association junior tour og var rangert som nummer 1 blant under 12 spillere i Sør-California. I 1995 trakk Richard sine døtre ut av Macci's akademi, og fra da av overtok all coaching hjemme hos familien.
Spillestil.
Williams under US Open i 2010
Williams er en av de sterkeste og av de bedre grunnlinjespillere på touren, utstyrt med en angripende spillestil tlpasset til alle dekker. Hennes spill er svært godt tilpasset gress hvor hun føler seg mest komfortabel, noe som gjenspeiles i hennes fem Wimbledon-titler. Over sin karriere, har hun utviklet seg til en dyktig volleyspiller og effektivt utnytter hennes lange "vingespenn" (1.85m) og smidighet rundt på nettet. Williams dekker også store deler av banen ved hjelp av sin lange rekkevidde til å spille baller som de fleste spillere ikke ville kunne nå og er i stand til å treffe direkte vinnere fra en defensiv posisjon.
Hun innehar rekorden for raskeste serve slått av en kvinne i en WTA turnering. I Zürich Open slo hun en på 210 km / t. Hun innehar også rekorden for raskeste serve i alle fire Grand Slam-turneringer:. 2003 Australian Open kvartfinale – 201 km / t, 2007 Franske Åpne andre runde, 2008 Wimbledon-finale, 2007 US Open første runde -.208 km / t. I Wimbledon i 2008, var hennes gjennomsnittlig fart på serven 185 km / t i kvartfinalen, 187 km / t i semifinalen, og 179 km / t i finalen.
Williams har alltid vært en eksplosiv slager av ballen fra bakken, men hennes backhand er den mest pålitelig av hennes grunnslag. Hennes backhand er like effektiv ned langs linjen eller cross. Hennes forehand bryter av og til sammen under press. Men, er fortsatt det mer kraftfulle av hennes grunnslag og gir mange vinnere, fra en rekke posisjoner på banen. I tillegg er det en av de hardeste forehandene i kvinnenes tour, hyppig målt i 140 km / t området. I 2008 Wimbledon kvinnenes finale, slo Venjus en forehand vinner målt på 94 mph (IBM / Wimbledon). Bare noen få kvinner (spesielt Ivanovic, Serena Williams, og Justine Henin) når disse hastighetene.
Williams beste underlag er gress. Hun har vunnet Wimbledon fem ganger og har nådd finalen der i åtte av de siste ti årene. Gressets lave sprett gjør at førsteserven til Venus blir enda farligere. Serven hennes er den mest effektive på gress. Hennes bevegelse på gress er også blant de beste på WTA Tour. Grus er Williams' sitt dårligeste underlag. Hun beveger seg ikke så naturlig og hennes flate grunnslag og harde serve er ikke like effektive.Likevel, har hun vunnet en rekke titler på grus og vært i finalen i French Open i 2002 (tapte mot Serena)
1994-1996: Profesjonell debut.
Allerede godt kjent i tennis sirkuset i en alder av 14, ble Williams profesjonell 31. oktober 1994. I den andre runden av hennes første profesjonelle turnering, Bank of Vesten Classic i Oakland, var Williams opp et sett og ett servegjennombrudd mot daværende verdenstoer Arantxa Sánchez Vicario før hun tapte kampen. Det var den eneste turneringen Williams spilte i 1994.
I 1995 spilte Williams tre turneringer som et wild card, fallende i første runde av turneringen i Los Angeles, og turneringen i Toronto, men nådde kvartfinalen av turneringen i Oakland, slo nr. 18 Amy Frazier i andre runde og dermed sin første seier over en topp 20 spilleren før hun tapte for Magdalena Maleeva.
Williams spilte fem turneringer i 1996, fallende i første runde fire ganger, men nådde den tredje runden i Los Angeles, tapte for nr. 1 Steffi Graf 6-4, 6-4.
1997-1999: Tidlig suksess.
Williams spilte 15 WTA turneringer i 1997, inkludert fem Tier I turneringer. Hun nådde kvartfinalen i tre av Tier I turneringene – Staten Farm Evert Cup i Indian Wells, California, i EM innendørs i Zürich, og Kremlin Cup i Moskva. I Indian Wells i mars, slo Williams nr. 9 i verden Iva Majoli i tredje runde for sin første seier over en spiller ranket på topp 10. Hun tapte i kvartfinalen for nr. 8 Lindsay Davenport i et tredje sett tiebreak. 14. april 1997 var Venus innenfor de 100 beste i verden. Hun gjorde sin debut i hovedtablå i en Grand Slam-turnering i French Open hvor hun nådde andre runde før hun tapte for Nathalie Tauziat. Hun tapte i første runde av Wimbledon for Magdalena Grzybowska. Under hennes debut på US Open, tapte hun finalen til Martina Hingis 6-0, 6-4 etter å ha slått Irina Spîrlea i en semifinale berømt for "the bump" der Spîrlea og Williams kolliderte under sidebytte. Richard Williams, hennes far, hevdet senere at denne hendelsen var rasistisk motivert. Hun var den første kvinne siden Pam Shriver i 1978 å nå en US Open single finale på sitt første forsøk, og var den første useedede US Open kvinners single finalist siden 1958. Den 8. september 1997, var hun innenfor de 50 beste i verden. Hun avsluttet året ranket nr. 22.
Williams startet 1998 i Medibank International Sydney, hvor hun beseiret nr. 1 Martina Hingis for første gang i andre runde før hun tapte for Arantxa Sánchez Vicario i finalen. Disse resultatene førte henne innenfor topp 20 for første gang, som nummer 16. Under hennes debut i Australian Open, slo Williams yngre søster Serena i andre runde, som ble søstrenes første profesjonelle møte. Venus tapte i kvartfinalen mot nummer 3 i verden Lindsay Davenport
Tre uker senere, fikk Williams revansje mot Davenport og slo henne for første gang, i semifinalen i IGA Tennis Classic i Oklahoma City. Williams beseiret Joannette Kruger i finalen for å vinne den første singleturneringen i hennes karriere. I sin første Tier I turnering av året, tapte Williams i semifinalen i State Farm Evert Cup i Indian Wells for nr. 1 Hingis. Følgende uke vant Williams i Tier Lipton International Players Championships i Key Biscayne, Florida, og der slo hun nr. 1 Hingis i semifinalen. Den 30. mars 1998 rykket Venus inn i topp 10 for første gang.
Williams spilte bare én turnering på grus før i 1998 French Open. I Italian Open i Roma, slo hun søsteren Serena i kvartfinalen og nr. 5 Sánchez Vicario i semifinalen før hun tapte for nr. 1 Hingis i finalen. Williams tapte igjen mot Hingis i kvartfinalen i det franske åpne 6-3, 6-4. Williams tapte sin første kamp i Direct Line International Championships i Eastbourne på gress før hun til slutt tapte for tittelvinner og nr. 3 Jana Novotná i kvartfinalen i Wimbledon 7-5, 7-6 (2). Den 27. juli 1998 gikk hun opp på femte plass på rankingen.
Williams spilte tre turneringer i løpet av den nordamerikanske hardcourt sesongen. Hun nådde sin femte finale i år på Bank of the West Classic i Stanford, California, hvor hun slo nr. 6 Monica Seles i semifinalen før hun tapte for nr. 1 Davenport. Patella tendinitis i hennes venstre kne fikk henne til å trekke seg fra sin kvartfinale kamp i turneringen i San Diego, da hun ledet mot Mary Pierce 4-0 i tredje sett. I US Open, slo Williams fjerde seeded Sánchez Vicario i kvartfinalen før hun tapte for andre seeded og til slutt mester Davenport i semifinalen 6-4, 6-4.
Williams spilte fire turneringer resten av 1998. Hun vant sin tredje tittel for året på Grand Slam Cup i München i september, slo nr. 9 Patty Schnyder i finalen. Hun tapte i andre runde av Porsche Tennis Grand Prix i Filderstadt før hun tapte i finalen i Tier Swisscom Challenge i Zürich for nr. 1 Davenport og semifinalen i Tier i Kremlin Cup i Moskva for Pierce. Hun hadde tjent nok poeng i løpet av året til å delta i årets sluttspill (Chase Championship), men trakk seg fra turneringen på grunn av senebetennelse i kneet hennes. Hun avsluttet året rangert som nr. 5.
I 1998, spilte Williams med Justin Gimelstob og de vant mixed double titlene i Australian Open og den French Open. Hennes søster Serena vant de to andre Grand Slam mixed double titlene dette året, og fullførte en "Williams Familie Mixed double Grand Slam". Williams vant de to første doubletitlene i sin karriere, i Oklahoma City og Zürich. Begge titlene kom med søsteren Serena, og de ble bare det redje søskemparet noensinne å vinne en WTA doubleturnering.
Williams startet 1999 i Australia, hvor hun tapte for nr. 10 Steffi Graf i kvartfinalen i Medibank International i Sydney og nr. 1 Davenport i kvartfinalen i Australian Open. Men kom tilbake i Faber Grand Prix i Hannover, slo Graf for første gang i semifinalen før hun tapte finalen til nr. 3 Novotná. Williams forsvarte deretter sine titler i både Oklahoma City og Key Biscayne. Hun beseiret Novotná og Graf for å nå finalen i Key Biscayne, hvor hun beseiret Serena i tre sett i den første finalen på WTA Tour spilt av to søstre.
Williams spilte fire turneringer i løpet av våren. Hun tapte sin første kamp i Bausch & Lomb Championships i Amelia Island, Florida. Tre uker senere, derimot, vant hun sin første tittel på grus på Betty Barclay Cup i Hamburg, og slo Mary Pierce i finalen. Williams vant så Tier 1 Italian Open i Roma, og slo nr. 1 Hingis i semifinalen og nr. 8 Pierce i finalen. I French Open utvidet hun sin seiersrekke til 22 kamper før hun tapte i fjerde runde for nr. 125 Barbara Schwartz. Williams klarte sammen med Serena å vinne kvinnenes double tittel i French Open, den første Grand Slam-tittelen søstrene vant sammen.
I 1999 Wimbledon-turneringen, slo Williams nr. 17 Anna Kournikova i fjerde runde for å nå kvartfinalen for andre år på rad, der til slutt tapte 6-2, 3-6, 6-4 for Steffi Graf.
Williams tok seg opp igjen i sommeren da hun vant to Fed Cup-kamper mot Italia og tapte i finalen i Bank of the West Classic i Stanford for nr. 1 Davenport. En uke senere, slo Williams Davenport i semifinalen i TIG Tennis Classic i San Diego før hun tapte for nr. 2 Hingis i finalen 6-4, 6-0. I sin siste turnering før US Open, vant Williams i Pilot Pen Tennis i New Haven, Connecticut, slo nr. 5 Seles i semifinalen og Davenport i finalen. 30. august 1999, nådde hun tredjeplass på verdensrankingen for første gang. Seeded tre i US Open, tapte Williams i semifinalen mot nr. 1 Hingis i tre sett. Men vant double tittelen med Serena for deres andre grand-slam tittel sammen. Serena vant forøvrig i singel og.
Under resten av året, bidro Williams til USAs seier over Russland i Fed Cup finalen, og vant singelkampen sin før hun, med Serena, vant doublekampen. På Grand Slam Cup i München, beseiret Venus Hingis i semifinalen 6-2, 6-7 (6), 9-7 før hun tapte for Serena for første gang i finalen. Venus vant sin sjette tittel for året i Tier turneringen i Zurich, og slo nr. 1 Hingis i finalen. Fire uker senere, tapte hun for Davenport i semifinalen i turneringen i Philadelphia. Venus tapte i semifinalen i sin debut i sluttspillet, men avsluttet året sterkt som nr 3 i verden.
2000-2003.
Disse tre årene var de såkalte "The Williams years" hvor søstrene Venus og Serena dominerte verdenstennisen totalt. Venus kom ut av de tre årene med 4 grand-slam titler i singel, 6 i double (alle med Serena), ett OL gull i singel og ett i double (med Serena). Til sammen på de tre årene vant Venus 28 titler, 20 i singel og 8 i double. Hun var ranket som nummer 1 i verden i elleve uker i løpet av 2002 sesongen. Venus og Serena møttes i fire grand-slam finaler på rad, som de første i historien noensinne.
2004-2006.
Venus' eldre søster Yetunde ble skutt og drept i slutten av 2003 og Venus var i i tillegg plaget av skader. Dette resulterte i mange dårlige resultater og hun raste nedover på rankingen. Likevel vant hun en historisk finale mot landsvennine Lindsay Davenport i Wimbledon i 2005. Hun reddet to matchballer og vant 4-6, 7-6, 9-7.
2007-2009.
I 2007 kom Venus tilbake med bedre resultater og da hun kjempet til seg sin fjerde Wimbledon tittel var hun inne blant de ti beste på rankingen for første gang på tre år. Hun fulgte opp året etter med titler i Wimbledon igjen, Zurich og WTA Championships. hun vant også double i Wimbledon med Serena.
2009 startet dårlig med 2.runde tap i Australian Open, men hun endte året med titler i storturneringen Dubai og Acapulco. I double vant hun Australian Open, Wimbledon, Stanford og Us Open med Serena.
2010.
2010 ble et skadepreget år. For Venus ble det et surt tap i Australian Open i kvartfinalen før hun vant Dubai og Acapulco for andre år på rad. Venus var den spilleren som gjorde det best gjennomsnittlig i Grand-slam turneringene: Australian Open (QF), French Open (4. runde), Wimbledon (QF) og Us Open (SF). I double vant hun Australian Open, Madrid, og French Open med Serena. På grunn av en skade ble hennes siste turnering Us Open i August hvor hun, med en kneskade, kom til semifinalen og tapte knepent får Kim Clijsters (BEL)
2011.
I en oppvisningsturnering i Hongkong møtte Venus Vera Zvonareva (RUS) og Li Na (CHN) og tapte begge henholdsvis 6-2, 6-4 og 6-3, 7-6. Det var de to første kampene til Venus på over 4 måneder grunnet en kneskade.
En uke senere spilte hun i Australian Open, men allerede i trejde runde måtte hun trekke seg pga. en strekk i lysk/mage området. Hun var borte fra tennis helt til juni, da hun gjorde comeback i en gressturnering i Eastbourne. Der kom hun til kvartfinalen.


Zagrosfjellene.
Zagrosfjellene sett fra verdensrommet, september 1992
Zagrosfjellene (persisk:رشته‌کوه‌های زاگرس) utgjør Irans nest største fjellrekke. De har en lengde på 1500 km fra vest-Iran, fra Kurdistan på grensen til Irak til de sørlige delene av Persiagulfen. Rekken ender ved Hormuz-stredet. Navnet «Zagros» kommer muligens fra det greske «zagreus» som betyr stormfull.
Fjellene er delt inn i mange parallelle underrekker (opp til 10 eller 250 km) og har samme alder og sammensetning som Alpene. Landets største oljefelt ligger ved foten av fjellene i dens vestlige del. Det høyeste punktet i rekkene er Zard Kuh (4548 moh). De sørlige rekkene i Fars-provinsen har lavere høyder (opp til 4000 moh) og noen sandsteiner har mange fossiler. Fossile snegler på 2 kg kan finnes i høyder på 3000 moh. Disse delene var del av havbunnen for 50 millioner år siden.
Kuhrud-fjellene er en parallell rekke rundt 300 km i øst. Området mellom disse imponerende fjellrekkene er tett befolket. Dalene er ganske høye med et temperert klima, og elvene som flyter inn i saltsjøer skaper et godt miljø for landbruk og handel.


McDonald’s.
McDonald’s Corporation er en av verdens største restaurantkjeder og selger primært hamburgere, fritert kylling, pommes frites og kullsyreholdige drikker. I de senere år har også salater og frukt kommet inn på menyen.
Selskapet ble stiftet 15. mai 1940, da søsknene Dick og Mac McDonald startet en restaurant i California, USA, mens McDonald selv regner stiftelsen til 1955, da den første franchise-restauranten åpnet, til tross for at dette var selskapets niende restaurant.
I dag finnes det McDonald’s-restauranter i over 119 land, og hver dag serveres 58 millioner gjester. Hovedkvarteret er i Chicago, USA.
__NOTOC__
McDonald's i Norge.
McDonald's er Norges største hurtigmatkjede med 73 restauranter. Den første åpnet 18. november 1983 i Nedre Slottsgate i Oslo.
Tolv av de norske McDonald's-restaurantene eies og drives av McDonald's Norge AS, mens resten drives av lokale franchisetagere.
McDonald's Norge AS ble stiftet av Theo Holm som drev selskapet i 25 år før han brått døde i 2008. Holm sørget for at McDonald's Norge AS i dag er Norges største restaurantkjede med 1,1 milliarder i omsetning.


Dairy Queen.
Dairy Queen er en amerikansk kjede av hurtigmatrestauranter grunnlagt i 1940. Kjeden består av 5 900 restauranter i 22 land.


Taco Bell.
Taco Bell er en amerikansk kjede av hurtigmatrestauranter som er en gren av Yum! Brands, Inc.. Restauranten oppstod som en pølsebu startet av Glen Bell i 1946. Bell eksperimenterte en tid med alternative retter, og i tiden 1954–1955 åpnet han tre Taco-Tía-boder. Senere solgte han foretakene til sine partnere, og åpnet den første Taco Bell-restauranten i 1962. I 1978 solgte Bell hurtigmatkjeden sin til PepsiCo.
Taco Bell har en meny basert på meksikansk mattradisjon, men tilpasset hurtigmatindustrien og den amerikanske gane (også kalt Tex-Mex).
Hovedkvarteret ligger i Irvine, California.
Tidlig i 1990-årene forandret "Taco Bell" sin meny grunnet spørsmål om hvordan det som på menyen var merket «Lite» var merket i henhold til næringsinnhold. Det ble sagt at terminologien "lite" var vag, eller muligens villedende. Mange av artiklene på menyen ble fjernet fullstendig, blant annet «Taco Lite», en fritert hvetetortilla med kjøtt, rømme, salat, ost og tomat. Noen artikler ble forandret slik at næringsinnholdet ble endret, for eksempel ble sorte oliven fjernet fra ingrediensene, i et forsøk på å redusere natriuminnhold.
1. april 1996 kjøpte "Taco Bell" en helsides annonse i "The New York Times" for å annonsere at de hadde kjøpt Liberty Bell i et forsøk på å «redusere landets gjeld». De påsto også å ha forandret navnet på bjella til «the Taco Liberty Bell». Tusenvis av personer som ikke skjønte aprilspøken protesterte.
I 1998 introduserte "Taco Bell" «The Taco Bell chihuahua», som hadde hovedrollen i de veldig populære «Yo quiero Taco Bell»-reklamene. På spansk betyr "yo quiero" «jeg vil ha» (eller «jeg elsker»). Den lille hundens ekte navn var «Dinky».
I følge "Taco Bell" sin hjemmeside er det over 6 500 restauranter i 48 amerikanske stater. I tillegg er det over 280 restauranter i Canada, Guam, Aruba, den Dominikanske republikk, Chile, Costa Rica, Guatemala, Puerto Rico, Ecuador, Hawaii, Asia og Europa.
Annen informasjon.
I den futuristiske Hollywoodfilmen "Demolition Man", er det mange referanser til at "Taco Bell" er den eneste overlevende restaurantkjeden som overlevde «the franchise wars» (forretningskjedekrigen). Det er flere kategorier av "Taco Bell"-restauranter, men "«all restauants are Taco Bell»".
Tidlig i 1995 byttet "Taco Bell" ut sin kjente regnbuelogo til fordel for en enklere rosa/lilla logo.


Burger King.
Burger King er en amerikansk kjede av hurtigmatrestauranter.
Den første restauranten, opprinnelig kalt "Insta Burger King", åpnet i 1954 i Miami i Florida. Burger King har i dag mer enn 11 350 restauranter i 57 land, hvorav 75 prosent er i USA.
I Norge.
Burger King åpnet sin første restaurant i Norge i 1988, og idag er det 34 Burger King-restauranter i Norge. Selskapet Umoe Catering AS har eid rettighetene til konseptet i Norge fra 2002. Aksjene i Umoe Catering AS eies 90% av Umoe AS og 10% av selskapets ledelse.


Subway (restaurant).
Subway er en amerikansk kjede av hurtigmatrestauranter som hovedsakelig selger sandwicher og salater. Den ble grunnlagt i 1965 og har vært en av de raskest voksende kjedene i verden, med rundt 100 nye restauranter pr. år de siste 15 årene. Pr. september 2012 består kjeden, ifølge deres hjemmeside, av over 37 792 restauranter over hele verden, hvorav 17 ligger i Norge.


Wendy’s.
Wendy’s er en amerikansk kjede av hurtigmatrestauranter. Den første restauranten åpnet 15. november 1969. Pr. 2011 er Wendy’s den nest største hamburgerkjeden i USA.
I en reklamekampanje som ble lansert i januar 1984 ble uttrykket Where is the beef? (Hvor er kjøttet?) populært.


KFC.
KFC, opprinnelig en forkortelse for Kentucky Fried Chicken, er en amerikansk kjede av hurtigmatrestauranter. KFC ble grunnlagt i 1952 i Louisville i Kentucky av Harland David Sanders, også kalt «Colonel Sanders». Kentucky Fried Chicken var en av USAs første gatekjøkkenkjeder og har blitt en av landets største. Restaurantene, som drives som franchiseforretninger, er i dag verdensomspennende. Kjeden åpnet for eksempel sin første restaurant i Japan i 1970.


Arby’s.
Arby's er en amerikansk kjede av hurtigmatkjeder, kjent for sine sandwicher med roast beef og diverse varianter av sideretter med poteter. Kjeden ble etablert i 1964 og har en mer voksen målgruppe i forhold til mange andre hurtigmatkjeder, som McDonald's og Burger King.


Skytia.
Antatt utstrekning av Skytia og skytisk språk (oransje) på 100-tallet f.Kr.
Skytia var et område i Eurasia befolket i antikken av iranere kjent som "skytere". Lokaliteten og utstrekningen av Skytia varierte over tid, fra Altai-regionen hvor Mongolia, Kina, Russland og Kasakhstan møtes til området rundt de nedre delene av Donau-elven og Bulgaria. Sakaene var asiatiske skytere og var kjent som "sai" i Kina.
Den mest betydelige skytiske stammen nevnt i antikke kilder bodde på steppene mellom elvene Dneper og Don. Folkene i perifere steppene blir vanligvis kalt «skytere», men de snakket ikke iranske språk som ekte skytere gjorde. Priskos, den bysantinske utsendingen til Attila, henviste stadig til tilhengerne av Attila som «skytere», noen av dem må ha vært av skytisk opphav. Men siden betydelige områder for en lang tid var bebodd av iranske grupper, blir det vanligvis antatt at skyterne var av iransk opphav. Deres språk, skytisk, har store likheter med de østlige iranerne.
Så langt en vet, var skyternes kultur uten et skriftsystem. Mesteparten av kunnskapen om skyterne kommer fra antikke greske tekster.
Det gammelpersiske "Saka", greske "skythai" og sogdianske "sughde" (også selve navnet for sogdianere), samt det bibelske hebreiske "ashkenaz" (via det syriske "askuzai") ser ut til å stamme fra skuza, et indo-europeisk ord i antikken for "bueskytter", jf det norske ordet "skyte".
Skytisk samfunn.
Skyterne dannet et nettverk av nomadiske stammer av erobrende ryttere. De invaderte mange områder i steppene i Eurasia, inkludert områder i dagens Kasakhstan, Aserbajdsjan og sørlige Russland. Styrt av små, nært allierte eliter, var skyterne kjente for sine bueskyttere, og mange ble innleid som leiesoldater. Den skytiske elite ble begravd i kurganer, høye jordhauger som var kastet over kammergraver av lerketre, et treslag som kunne ha spesiell betydning for livsfornyelse, siden det er et bartre som skiller seg sterkt ut om vinteren blant andre eviggrønne tre, men våkner til liv hver vår. Graver ved Pazyryk i Altaifjellene inkluderer noen svært godt bevarte skytere av «pazyryk-kulturen», inkludert «isjomfruen» fra det 5.århundret f.Kr.
Skytiske kvinnelige krigere kan ha inspirert eventyrene om amasonene i gresk mytologi.
En pazyryk-grav som ble funnet i 1990-årene ser ut til å bekrefte i det minste deler av legenden. Det inneholder skjelett av en mann og en kvinne, begge hadde våpen, pilspisser og en øks. «Kvinnen var kledd nøyaktig som mannen. Dette viser at visse kvinner, antagelig unge og ugifte, kunne være krigere, bokstavlig amasoner. Det opprørte ikke prinsippene i det nomadiske samfunnet», ifølge en av arkeologene som ble intervjuet i NOVA-dokumentaren «Ismummiene» i 1998.
Historie.
Til dags dato finnes ingen sikker forklaring for å gjenfortelle opprinnelsen til skyterne, det fins heller ikke detaljer om hvordan de migrerte til Kaukasus og Ukraina, men hoveddelen av lærde tror at de migrerte vestover fra Sentral-Asia mellom 800 og 600 f.Kr.
Gamle nedtegnelser sier at landet hvor skyterne kom fra ble kalt "Gerrhos". De ville klargjøre sine døde og reise med dem over lange avstander for å begave dem i Gerrhos.
Skyterne hadde aldri et skriftsystem, så inntil nylig arkeologisk utvikling, kom mesteparten av vår informasjon om dem fra grekerne. Homer kalte dem «merr-melkerne». Herodot beskrev dem i detalj: Deres antrekk bestod av sammenlappede og sydde lærbukser som var stappet ned i støvler og åpne tunikaer. De red uten stigbøyler eller sal, kun et salklede. Herodots historier forteller antageligvis at saka-skyterne brukte marijuana, men den spesifikke referansen er uklar. Den skytiske filosofen Anakarsis besøkte Athen i det 6.århundret f.Kr. og ble en legendarisk vis mann. Skyterne var også kjent for deres bruk av piler med mothaker, et nomadisk liv som sirklet rundt hester, «levde på hesteblod» ifølge en romersk historiker, og dyktighet i geriljakrigføring. Skyterne er antatt å være de første som temmet hesten og brukte den i kamp.
Skyterne ble viklet inn i politikken i Mesopotamia i løpet av det 600-tallet f.Kr. På oppfordring fra Ashurbanipal av Assyria, invaderte skyterne det mediske imperiet i løpet av det 600-tallet f.Kr. Kampanjene var så effektive at en skyter, Madius, ble hersker av mederne i 28 år (653–625 f.Kr.) og eliminerte midlertidig mederne som en trussel mot Assyria. Men etter 625 forlot skyterne Media, om de dro eller ble kastet ut er omdiskutert. Etter at mederne plyndret Assur i 614 f.Kr., ble de tvunget til å skifte side og alliere seg med mederne. De utgjorde deler av styrken som plyndret Ninive i 612 f.Kr. En stund etterpå dro skyterne tilbake til steppene.
I løpet av 400- til 200-tallet f.Kr. blomstret skyterne. Da Herodot skrev sin "Historier" på 400-tallet f.Kr., så grekerne et «Stor Skytia» som strakte seg et 20-dagers ritt fra Donau i vest, tvers over steppene av dagens Ukraina til den nedre Don-bassenget, fra "Lille Skytia". Don, da kjent som "Tanaïs", har vært en betydelig handelsrute siden. Skyterne fikk tydeligvis sin rikdom fra deres kontroll over slavehandel fra nord gjennom de greske Svartehavets kolonihavner til Hellas. De dyrket også korn og fraktet hvete, ull og ost til Hellas. Skyterne på Krim skapte et kongedømme som strakte seg fra nedre Dnepr-elven til Krim. Deres hovedstad skytisk Neapol, eksisterte i utkanten av dagens Simferopol. Den ble ødelagt i det 5.århundret av goterne.
I det sørøstligste hjørnet av steppene, nord for skogene i Thrakia, grunnla Filip II av Makedonia i løpet av 330-årene handelsbyer langs ruter så langt nord som Donau, en elv ingen tidligere gresk general noen gang hadde nådd. Greske håndtverkere fra kolonier nord for Svartehavet, gjorde spektakulære skytiske gullornament, og tilførte gresk realisme for å avbilde skytiske motiv av løver, reinsdyr og griffer. Samlingspunktet for hellensk-skytisk kontakt var fokusert på de hellenistiske byene og små kongedømmene i Kertsj-stredet og Krim.
Selv om skyterne tydeligvis forsvant i det 1.århundret f.Kr., fortsatte romerne å snakke om skyterne som betegnelse på eurasiske nomadiske barbarer generelt. I 448 ble utsendingen Priscus ledet til Attilas leir i Pannonia av to «skytiske» ryttere, gjenkjent fra goterne og hunnerne som også fulgte Attila. Noen forskere tror at sarmaterne, alanerne og til slutt osseterne stammet fra dem. De siste, det eneste iranske folkeslaget som bor i Europa i dag, kaller sitt land "Iron" og er hovedsakelig kristne. De snakker et østiransk språk, ossetisk, kalt "Ironig" eller "Ironski" (dvs iransk) av dem, som har beholdt noen bemerkelsesverdige trekk av gathisk avestan-språk. Samtidig har det et antall ord som er bemerkelsesverdig like deres moderne tyske tilsvarende ord, som THAU ("tauen", å tine) og GAU (distrikt, region). Legender blant irene og de beryktede piktene i Skottland nevner også et skytisk opphav.
Skytiske mynter, 1. århundre f.Kr.
Der er ingen bevis for at alle skytere eller sakaer snakket iranske språk. De kan ha hatt kun en iranskspråklig elite, og kan kanskje også ha vært genetisk beslektet med de opprinnelige iranerne. Morsmålet til disse folkene kunne ha vært proto-germansk, proto-slavisk eller til og med tokarisk (dette ville forklart forekomsten av tokarisk i øst).


Sjømannsskolen.
Sjømannsskolen er en fireetasjers bygningen bygget for Oslo Sjømannsskole i 1917. Selv om skolen forlot bygningen i 1989 nyttes fortsatt navnet for det borglignende bygget som ligger i Kongsveien 30 i Ekebergskråninga like over Grønlia i Oslo. Skolen har siden huset Handelshøyskolen BI. Fra 2005 overtok eiendomsselskapet Avantor og Norsk Akademi for Naturmedisin flyttet inn i skolen samme år. Per 2012 er det "Lyceum – Akademi for Integrert Medisin" som holder til i lokalene. Fra 2013 skal den videregående skolen Nordstrand videregående skole relokaliseres hit.
Oslo Sjømannskole.
Oslo Sjømannsskole ble opprettet i 1845 og holdt til flere steder i Oslo sentrum de første årene. I 1913 var det arkitektkonkurranse for nybygg, og denne ble vunnet av Andreas Bjercke og Georg Eliassen med utkastet «Brede Seil». I 1917 stod det nye bygget av tegl ferdig, delvis kledd med huggen iddefjordsgranitt. De fire lave hjørnetårnene forsterker bygningens borgaktig utseende. Mot vest har første etasje bueganger. I etasjen over er det skapt en observasjonsaltan for navigasjonsopplæring i hele bygningens lengde. Hovedinngangen er midt på sørfasaden. Bygget ble tildelt Houens fonds diplom i 1923.
Første etasje inneholdt opprinnelig stuertskole, foredragssal og vaktmesterbolig. I andre etasje var det klasserom, alle med adgang til balkong (korridorene vender mot borggården). I tredje etasje var blant annet radioavdeling og administrasjon. På toppen var skolens modellavdeling, bibliotek og lesesal, samt kompasskorreksjonsavdelingen og bestyrerboligen.
Innenfor hovedinngangen er det freskomalerier av Per Krohg med motiver fra dyrekretsen. Fra Sjømannsskolen er det utsikt til Nesodden, Bærum og mye av de sentrale og vestlige delene av Oslo. Eiendommen ligger på gnr. 235 og bnr. 89 (tidl. bnr. 9). Adressen var tidligere Karlsborgveien 4, men veien har siden fått navnet Kongsveien, og bygget, nummer 30.
Foran bygningen står skulpturen "Helhesten" av Gunnar Utsond, oppsatt i 1921. Skulpturen kom da fra jubileumsutstillingen på Frogner.
På sjømannsskolens tomt like ovenfor bygget finnes Oslos eldste kulturminne. Det er veideristninger som skal være rundt 6000 år gamle. I området er også funnet noen av Oslos eldste spor etter bosettinger.
Oslo Sjømannsskole nedla virksomheten i bygningen i 1989.
Handelshøyskolen BI.
Oslo Handelshøyskole, senere Handelshøyskolen BI, hadde sitt Senter for lederutdanning i bygget frem til flyttingen til Nydalen i 2005.


Oslo Havn.
Oslo Havns hovedkontor på Vippetangen, Oslo.
Oslo Havn KF, forkortet HAV, er et kommunalt foretak i Oslo kommune. Foretaket var inntil 8. juni 2004 kjent som "Oslo havnevesen (OHV)". Foretaket ledes av et valgt havnestyre og en tilsatt havnedirektør, og er inndelt i fire avdelinger: maritim, terminal, teknisk, administrasjon.
Oslo Havn KFs formål er å sørge for rasjonell havnedrift gjennom effektiv og miljøvennlig sjøtransport, føre oppsyn med trafikken i havnedistriktet, og forvalte havnens eiendommer og innretninger på en økonomisk og miljømessig god måte. Oslo Havn, med datterselskapet HAV Eiendom, forvalter havneområdet i henhold til havne- og farvannsloven og kommuneloven.
Historie.
Oslo Havn ble grunnlagt ved en Kongelig forordning av 16. september 1735 der det ble bestemt at det skulle opprettes en havnekommision. Oslo havn er således et av Norges aller eldste, fortsatt eksisterende virksomheter. Havnekommisionen ble pålagt å føre tilsyn med havner og uthavner i byens tolldistrikt. Arbeidet i den første tid bestod hovedsakelig av kontroll med dybdeforhold, mudringsarbeider og fortøyningsinnretninger.


Orontes.
Orontes (Nahr al-Asi) er en viktig elv i Midtøsten.
Den er 440 km lang, kommer fra området nord for Baalbek i Libanon, fortsetter nordover til traktene ved Homs (Hims) i Syria, renner nordover forbi Hamah, snur vestover og munner ut 20 km sørvest for Hatay (Antakya) i Tyrkia.


INF-avtalen.
Av de våpen som ble bestemt destruert ved avtalen, var RT-21M (NATO-betegnelse "SS-20") og de amerikanske missilene BGM-109 Tomahawk og Pershing II.
INF-avtalen ble i 1991 etterfulgt av den første Start-avtalen ("Strategic Arms Reduction Treaty"), også kalt Start I, der antallet langtrekkende atomvåpen ble redusert ytterligere.


Den europeiske unions byråer.
Den europeiske unions byråer er organer som skiller seg fra EUs "institusjoner" ved at de ikke er opprettet ved traktat, men derimot gjennom sekundær lovgivning for å utføre en uttrykkelig oppgave.
Til forskjell fra de fleste institusjonene opprettet gjennom traktat, har hver av disse etatene status som selvstendig juridisk person.
Etater i 1. søyle.
European External Borders Agency, som er under oppbygging i Warszawa, vil bli den 17. etaten i De europeiske fellesskap.


Sjernarøy.
Sjernarøy er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, opprinnelig del av Hinderaa formannskapsdistrikt (som 10. august 1881 ved Kongelig resolusjon endret navn til Nerstrand (Nedstrand)).
Sjernarøy ble egen kommune da Hinderaa kommune ble delt 1. januar 1868. Sjernarøy hadde ved opprettelsen 922 innbyggere.
1. januar 1965 ble Sjernarøy slått sammen med Fisterøyene i Fister, en del av Jelsa og Finnøy kommune til den nye Finnøy kommune. Sjernarøy hadde ved sammenslåingen 819 innbyggere.


OS/2.
OS/2 eller Operating System 2 er et operativsystem som ble utviklet av IBM. Version 1.x av OS/2 ble utviklet i samarbeid med Microsoft, mens OS/2 2.0 og senere versjoner var rene IBM-produkter. Microsoft brukte enkelte kjernekomponentene fra OS/2 1.x i Windows NT.
OS/2 1.x var i all hovedsak en tjeneroperativsystem på samme måte som Windows NT var i starten.
OS/2 2.x ble fort mange systemutviklere av DOS-programmer sin favoritt da det kjørte MS-DOS-applikasjoner raskere og mer effektivt enn MS-DOS selv. OS/2 2.x var helt klart den mest populære perioden i OS/2 sin historie. OS/2 hadde bedre multiprosesseringsmuligheter enn Windows hadde på samme tid.
OS/2 kom med flere versjoner, men Windows vokste fortere. OS/2 er ikke lengre i særlig bruk. OS/2 ble utviklet videre av Serenity Systems under navnet eComStation.
Den 12. juli 2005 kunngjorde IBM at brukerstøtten til OS/2 ville opphøre den 31. desember 2006.
MS-DOS skaper hodebry.
MS-DOS ble lansert i 1981 som et adekvat operativsystem for den opprinnelige IBM PC. MS-DOS var skreddersydd for 16-bit mikroprosessorene Intel 8086 og Intel 8088 som kunne håndtere 1024 Kb RAM. 640 Kb var reservert brukerprogrammer, mens minneområdet 640-1024 Kb var reservert drivere.
Allerede i 1982 – året etterpå, ble 16-bit prosessoren Intel 80286 lansert, uten at MS-DOS utnyttet dens potensial. MS-DOS kjørte i reell modus: Uansett hvor mye minne datamaskinen hadde, utnyttet MS-DOS bare 1 Mb (1024 Kb). Intel 80286 var konstruert for 16 Mb minne.
MS-DOS kunne ikke håndtere mange brukere – kun én bruker. MS-DOS kunne ikke kjøre flere programmer samtidig i "beskyttet modus" – kun ét program av gangen. Ei heller utnyttet MS-DOS mulighetene for "swapping" og virtuell hukommelse i Intel 80286.
Maskinvaren utviklet seg raskere enn programvaren og menneskelig fantasi: Intel 80286 var mer avansert enn de største stormaskinene på 1960-tallet.
Av kommersielle grunner, kunne ikke Microsoft og IBM lage et helt nytt system. Det nye operativsystemet måtte kjøre MS-DOS programmer og være kompatibel med filsystemet til MS-DOS (FAT).
OS/2 1.0 (1987).
2 1.x var skreddersydd for Intel 80286 og dens kloner
Utviklingen av OS/2 ble innledet av Microsoft og IBM i august 1985 under navnet CP/DOS. Den 2. april 1987 ble det kunngjort at navnet på det nye operativsystemet var OS/2 – Operativsystem 2 (underforstått at MS-DOS var «operativsystem 1»). I desember 1987 ble OS/2 1.0 lansert som et tekstbasert operativsystem, uten et grafisk brukergrensesnitt.
Det nye operativsystemet kjørte sine egne programmer i "beskyttet modus". Det utnyttet også 80286-prosessorens evne til å «simulere» 8086/8088 datamaskiner innenfor isolerte minneområder, og å kjøre MS-DOS programmer innenfor disse. Ettersom MS-DOS programmene ikke kjørte i "beskyttet modus", kunne feil i programmene føre til at hele operativsystemet krasjet.
OS/2 ble konstruert med Multics som modell. Multics benyttet segmentering under swapping, mens etterfølgeren UNIX benyttet sideveksling. OS/2 kombinerte begge deler ved å utføre sideveksling innenfor et enkelt segment.
MS-DOS utførte systemkall ved hjelp av avbrudd. OS/2 utførte system-kall gjennom meldinger (API-kall) til rutiner som styrte skjermen, tastaturet og musen. Dermed var det unødvendig for system-programmere å sende kall til BIOS eller benytte maskinvaren direkte.
Utviklingsverktøy inkluderte deler av API-kallene til skjerm og tastatur, i form av dynamiske link-biblioteker for programmer som kjørte under MS-DOS.
Oppgave-svitsjeren "Program Selector" var tilgjengelig gjennom tastatur-snarveien Ctrl-Esc, slik at brukeren kunne velge mellom flere tekstbaserte programmer som kjørte samtidig. Brukeren kunne også velge mellom «skjerm-grupper», som hver enkelt kunne kjøre flere programmer.
I 1988 ble OS/2 1.0 Extended Edition lansert, med utvidelser for datakommunikasjon og databaser. Denne utvidede utgaven hadde støtte for IBM Systems Network Architecture, X.25, IBM Advanced Program-to-Program Communication / LU 6.2 (en konkurrent til IP), Lan Manager, IBM Query Management Facility og Structured Query Language.
OS/2 1.1 (1988).
OS/2 1.1 ble lansert i oktober 1988. Blant nyhetene var det grafiske brukergrensesnittet Presentation Manager, som var nesten identisk i utseende med Windows 2.1.
OS/2 1.1 Extended Edition, som ble solgt gjennom IBMs salgskanaler, introduserte distribuert databasestøtte for IBM databasesystemer og IBM Systems Network Architecture i nettverk med IBM stormaskiner.
OS/2 1.2 (1989).
OS/2 1.2 introduserte støtte for installerbare filsystemer, og i tillegg det nye filsystemet HPFS. HPFS inneholdt en rekke forbedringer, sammenlignet med det eldre FAT filsystemet, deriblant lange filnavn (256 tegn mot 8+3 på MS-DOS). Filer i HPFS hadde også såkalte «utvidede attributter», som gjorde det mulig for brukere å tilføye metadata til filer.
OS/2 1.2 Extended Edition, lansert i januar 1990, støttet IP og Ethernet.
OS/2 1.3 (1991).
Denne versjonen ble lansert i 1991. Den inneholdt en rekke optimaliseringer i ytelsen og enkelte forbedringer av brukervennligheten. Deriblant hadde "Presentation Manager" nesten samme utseende som Windows 3.0.
OS/2 1.3 Extended Edition ble lansert i februar 1991.
Microsoft og IBM bryter samarbeidet.
Mellom lanseringen av Windows 3.0 i 1990 og OS/2 1.3 i 1991, begynte samarbeidet mellom Microsoft og IBM å vakle. I begynnelsen fortsatte riktignok Microsoft å hevde at OS/2 var fremtidens operativsystem. Microsoft og IBM hadde imidlertid forskjellige visjoner om fremtiden til OS/2: IBM ønsket å videreutvikle OS/2 for x86-arkitekturen og sine egne datamaskiner. Microsoft ønsket et portabelt system som kunne kjøre på andre mikroprosessor-arkitekturer.
Som et kompromiss ble selskapene enige om at IBM skulle utvikle OS/2 2.0 for x86-arkitekturen, mens Microsoft skulle utvikle NT OS/2 3.0 for flere arkitekturer.
I 1988 ansatte Microsoft Dave Cutler, som tidligere hadde deltatt i utviklingen av VMS, til å arbeide med OS/2. Forkortelsen NT var i begynnelsen en forkortelse for «N-Ten (N-10) operativsystemet», ettersom Microsoft planla en utgave av OS/2 for RISC-prosessoren Intel i860 (med kodenavnet N10). Disse planene ble forkastet, og Microsoft fokuserte deretter på et 32-bit operativsystem for MIPS, DEC Alpha og x86-arkitekturen.
Senere ble NT OS/2 3.0 omdøpt til Windows NT, og Microsoft brøt samarbeidet med IBM.
OS/2 1.x blir en flaskehals.
2 2.x, 3.x og 4.x ble skreddersydd for Intel 80386 og dens etterfølgere
Som en skjebnens ironi opphørte utviklingen av OS/2 1.x av samme årsak som den oppstod. Videreutviklingen av x86-arkitekturen gjorde OS/2 1.x stadig mer uegnet, liksom MS-DOS hadde vært det.
OS/2 kjørte i «standard modus» og utnyttet bare 16 Mb RAM, uansett hvor mye minne datamaskinene hadde. I 1985 lanserte Intel prosessoren Intel 80386, og i 1989 kom etterfølgeren Intel 80486, som begge var konstruert for 4 Gb (4096 Mb) minne.
Disse prosessorene var også 32-bit, mens OS/2 1.x bare kjørte 16-bit kode. På det tidspunkt da OS/2 1.x var ferdig utviklet, var også Intel 80286 i ferd med å bli avleggs.
OS/2 1.x utnyttet ikke 80386-prosessorens «flate minnemodell», som tillot bruk av "paging" istedenfor segmentering til å realisere virtuell hukommelse.
Windows var også blitt OS/2 1.x. overlegen i å kjøre MS-DOS programmer. I 1988 kunne 386 2.10 kjøre flere MS-DOS programmer samtidig i 80386-prossessorens virtuelle 8086 modus. I 1991 var OS/2 1.3 fortsatt bare istand til å kjøre ét enkelt MS-DOS program av gangen innenfor en «DOS-boks».
Windows 3.x blir en salgs-suksess.
Microsoft brøt også samarbeidet med IBM av kommersielle grunner. Det ble solgt tre millioner eksemplarer av Windows 3.0 det første året. Etter at Windows 3.1 ble lansert den 6. april 1992, ble det solgt tre millioner eksemplarer på to måneder. MS-DOS og Windows 3.x ble solgt sammen med de fleste nye datamaskiner. OS/2 måtte kjøpes separat. Windows hadde også flere utstyrsdrivere enn OS/2.
Windows 3.0, Windows 3.1x, Windows 95, Windows 98 og Windows ME var DOS-utvidere, og selv om de var en dårligere løsning enn et nytt operativsystem, tjente Microsoft mer penger på dette en å videreutvikle OS/2.
Mens Microsoft ventet på at Windows NT skulle ferdigutvikles, kunne de dessuten fortsatt tjene lisens-penger på salget av Xenix og OS/2.
OS/2 2.0 (1992).
OS/2 2.0 ble lansert av IBM den 31. mars 1992. På samme måte som Windows 95 og Windows 98 var dette en hybrid mellom 16-bit og 32-bit kode. Operativsystemet ga utviklere tilgang til en ny 32-bit API, som gjorde det mulig å skrive 32-bit programmer for OS/2. Under kjøring ble likevel deler av 32-bit koden oversatt til 16-bit kode av operativsystemet.
Den segmenterte minnemodellen i OS/2 1.x, som var inspirert av Multics, ble i versjon 2.0 erstattet av 80386-prosessorens såkalte «flate minnemodell». Liksom UNIX benyttet OS/2 2.0 "paging" til å realisere virtuell hukommelse.
Det grafiske brukergrensesnittet Presentation Manager (PM) ble erstattet av Workplace Shell. Mens PM og "Program Manager" i Windows 3.x bare sørget for program-vinduer, var Workplace Shell et objekt-orientert grafisk brukergrensesnitt der brukerne kunne håndtere programmer, filer og periferiutstyr ved å manipulere med objekter på skjermen.
OS/2 2.0 ble lansert av IBM som «en bedre DOS enn DOS og en bedre Windows enn Windows». OS/2 1.x kunne bare kjøre ét enkelt MS-DOS program av gangen innenfor en DOS-boks. Samtidig kunne MS-DOS programmer krasje hele systemet. I versjon 2.0 kunne flere MS-DOS programmer kjøre samtidig i 80386-prosessorens virtuelle 8086 modus. Samtidig hadde OS/2 2.0 omfattende konfigurasjons-muligheter for å optimalisere MS-DOS programmenes ytelse.
Også Xenix-programmer kunne kjøre innenfor virtuelle maskiner på OS/2 2.0.
Liksom de fleste 32-bit operativsystemer, benyttet OS/2 2.0 DOS Protected Mode Interface, som ble lansert i 1990 sammen med Windows 3.0 til å kjøre av MS-DOS programmer. OS/2 hadde ikke støtte for den eldre Virtual Control Program Interface spesifikasjonen.
I motsetning til Windows NT, ga OS/2 2.0 MS-DOS programmene tilgang til å foreta avbruddshåndtering. Dette kunne i teorien føre til vranglås. I slike tilfeller kunne imidlertid OS/2 benytte en watchdog timer for å oppheve vranglåsen.
OS/2 2.0 kjørte en modifisert kopi av DOS-utvideren Windows 3.0. Windows 3.0 kunne kjøres over hele skjermen; alternativt kunne Windows-programmer kjøres i egne vinduer innenfor rammene av OS/2s Workplace Shell. Flere Windows-programmer kunne kjøre samtidig innenfor én enkelt Windows-prosess; i tillegg var det mulig å kjøre flere instanser av Windows 3.0. Det var mulig å foreta dynamisk datautveksling mellom OS/2 programmer og Windows-programmer. OLE var også tilgjengelig mellom Windows-programmer.
OS/2 2.1 (1993).
OS/2 2.1 ble lansert av IBM i mai 1993. All 16-bit grafikk-kode (Gre) ble oppdatert med en raskere 32-bit kode. Systemet fikk også støtte for TrueType fonter, og multimedia gjennom Multimedia Presentation Manager (MMPM/2). Windows-støtten ble forbedret med en modifisert utgave av DOS-utvideren Windows 3.1.
OS/2 2.1 innførte også støtte for PCMCIA og Advanced Power Management (APM) for bærbare datamaskiner
OS/2 2.1 for Windows (1993).
Denne versjonen ble lansert av IBM i desember 1993, for å redusere kostnadene for brukere som allerede hadde Windows installert på datamaskinen. Den kjørte ikke noen modifisert Windows-utgave, men benyttet den eksisterende Windows-installasjonen til å kjøre Windows-programmer i OS/2. Ved å foreta enkelte modifikasjoner i Windows-filene SYSTEM.INI og WIN.INI, kunne OS/2 kjøre Windows 3.1 som en virtuell maskin.
IBM unngikk på denne måten lisenskostnader til Microsoft. Dessuten fikk brukerne større valgfrihet, ved at de selv kunne velge hvilken versjon av Windows (3.0, 3.1 eller 3.11) de ønsket å kjøre.
OS/2 2.11 (1994).
Denne versjonen ble lansert av IBM i februar 1994.
OS/2 2.11 SMP (1994).
Denne versjonen ble lansert av IBM i desember 1994. Den hadde støtte for symmetrisk multiprosessering, og kunne kjøres på datamaskiner med inntil 16 mikroprosessorer.
OS/2 3.0 (1994).
OS/2 3.0 ble lansert av IBM i september 1994 under navnet «OS/2 Warp», for å fremheve operativsystemets høye ytelse. Under utviklingsfasen ble benevnelsen «Warp» brukt internt av IBM som kodenavn. Benevnelsen var hentet fra TV-serien Star Trek. IBM benyttet navn fra Star Trek som interne kodenavn på OS/2 2.x, og mente at «Warp» også var egnet som offisielt produktnavn.
I motsetning til OS/2 2.x var dette ingen hybrid mellom 16-bit og 32-bit kode. OS/2 3.0 var et rent 32-bit operativsystem for Intel 80386, Intel 80486 og deres kloner, og markerte det endelige bruddet med Intels 16-bit prosessorer.
Warp 3, som operativsystemet også ble kalt, var konstruert for å kjøre på datamaskiner med bare 4 megabyte RAM. Blant nyhetene var langt flere drivere, og innebygd støtte for de fleste former for periferiutstyr som var i salg (deriblant PCMCIA). Workplace Shell var også betydelig forbedret, både med hensyn til ytelse og funksjonalitet.
Utskrift på skrivere gikk raskere, og operativsystemet ble levert sammen med en «bonus-pakke» CD-ROM som inneholdt en rekke OS/2 programmer. Blant programmene var kontorpakken IBM Works, som bestod av et tekstbehandlingsprogram, et regneark, et databaseprogram, et presentasjons-program og et program for generering av grafer "(charts)".
Blant nyhetene var også utvidet støtte for multimedia og internett. Programpakken "Internet Access Kit" bestod av nettleseren "Web Explorer", programmet "Ultimail" for å sende og motta e-post og en FTP-klient for filoverføring.
Liksom de fleste versjonene av OS/2 2.x, kjørte også OS/2 3.0 en modifisert kopi av DOS-utvideren Windows 3.x. OS/2 3.0 ble i denne forbindelse også kalt «Blue Spine», mens OS/2 3.0 for Windows ble kalt «Red Spine» (oppkalt etter fargen på eskene de ble solgt i).
OS/2 3.0 for Windows (1994).
Denne versjonen ble lansert av IBM i oktober 1994. Den ble noen ganger kalt «Red Spine», og også Ferengi – en rase av romvesener i Star Trek, på grunn av dens evne til å «utforske» eksistensen av en mulig Windows-installasjon.
OS/2 Warp Connect 3.0 (1995).
Denne versjonen ble lansert av IBM i midten av 1995, og hadde en innebygd modifisert kopi av Windows 3.x. OS/2 Warp Connect 3.0 var en utgave av OS/2 3.0 som kunne kjøre som klient i et lokalt datanett, og dele filer, skrivere og modemer med andre arbeidsstasjoner i datanettet. Nettverks-operativsystemene IBM LAN Server 4.0 og Netware ble benyttet av OS/2 som nettverks-servere.
OS/2 Warp Server 3.0 (1996).
Tidlig i 1996 lanserte IBM OS/2 Warp Server. Den bestod av OS/2 3.0 og en rekke programmer med funksjoner som ellers måtte kjøpes separat på andre operativsystemer: IBM LAN Server 4.0, "SystemView" for OS/2, programvare for "remote access", "backup", "disaster recovery", og forbedrede utskriftsmuligheter (det ble blant annet mulig å skrive ut postscript-filer på skrivere som ikke var laget for postscript). En lignende server-utgave ble samme år lansert for OS/2 4.0.
OS/2 Warp 4 (1996).
I september 1996 ble OS/2 4.0 lansert under navnet Warp 4, og under kodenavnet «Merlin». Warp 4 hadde innebygd støtte for talegjenkjenning, og var verdens første operativsystem som gjorde det mulig å navigere i systemet, og å diktere operasjoner, uten tilleggsprogrammer. Det støttet også OpenGL, og introduserte en ny driver-modell for skjermer kalt GRADD.
Warp 4 ble av IBM lansert som en «universell nettverks-klient». Operativsystemet hadde innebygd konnektivitet til LAN Server, OS/2 Warp Connect, OS/2 Warp Server, LANtastic for både MS-DOS og OS/2, Novell Netware, Netware Directory Services, PCLAN Program, IPX-SPX, Windows NT Server, Windows NT Workstation, Windows 95, Windows for Workgroups, TCP/IP (inkludert DHCP, DDNS, FTP, TFTP, Telnet, SLIP, PPP, SMTP og SNMP), SNA og NetBIOS. I tillegg var programmeringsspråket Java innebygd, slik at man ikke behøvde å kjøpe ekstra programmer for å kjøre Java-programmer innenfor et lokalt datanett eller via internett.
Workplace Shell var betydelig forbedret. "WarpGuides" sørget for en selv-konfigurerbar hjelp for vanlige oppgaver, og var ideéll for nye brukere. Skrivebordsmiljøet gjorde det mulig å få tilgang til favorittsider på internett med et enkelt museklikk."TME 10 Netfinity" "(SystemView)" ga tilgang til "system management", deriblant DMI ("Desktop Management Interface"). "LAN Distance" sørget for Remote Access Services, for tilgang til lokale datanett hjemme eller andre steder og for konfigureringer av vidstrakte datanett i nødstilfeller. "Mobile Office Services" kunne sørge for å holde filene i en bærbar datamaskin synkronisert med filene på kontoret utenfor arbeidstid.
En personlig versjon av Lotus Notes fulgte også med.
På tross av sine nye fasiliteter, kom Warp 4 i skyggen av Windows 95. I et forsøk på å kapre kunder, ble en gratis utgave av Warp 4 lagt ved på en CD-ROM i "Australian Personal Computer" i juli 2000. IBM lanserte også en versjon av OS/2 for sine arbeidsstasjoner basert på PowerPC. Den ble imidlertid forkastet under en måned etter sin lansering. Den kunne ikke konkurrere med Windows NT, som allerede hadde eksistert i utgaver for PowerPC i mer enn 5 år.
Warp 4 var den siste versjonen av OS/2 med en større utbredelse, og IBM kunngjorde ganske snart at de hadde sluttet å markedsføre OS/2 for private brukere.
IBM WorkSpace on-Demand 1.0 (1997).
Denne versjonen ble lansert av IBM i 1997.
IBM WorkSpace on-Demand 2.0 (1999).
Denne versjonen ble lansert av IBM i 1999.
IBM OS/2 Warp Server 4.50 for e-Business (1999).
Denne versjonen ble lansert av IBM i 1999.
IBM OS/2 Warp 4.51 (2000).
Denne versjonen ble lansert av IBM i desember 2000.
IBM OS/2 Warp 4.52 (2001).
Denne versjonen ble lansert av IBM i desember 2001, og var den siste utgaven av OS/2.


Sannidal.
Sannidal er en tidligere selvstendig kommune i Kragerø i Telemark som ble opprettet i 1837 som Sandøkedal formannskapsdistrikt.
1. januar 1882 ble Sannidal delt da Skåtøy ble skilt ut som egen kommune. Etter fradelingen hadde Sannidal 2 186 innbyggere.
1. januar 1960 ble Sannidal slått sammen med Skåtøy og Kragerø til den nye Kragerø kommune. Sannidal hadde ved sammenslåingen 2 604 innbyggere.


Lom stavkirke.
Interiør Axel Lindahl i 1880-1890
Lom stavkirke er en stavkirke fra perioden 1170 til 1200 i Lom kommune, Oppland fylke. Kirken, som er en av de største stavkirkene i Norge, ble trolig bygget i slutten av 1100-årene. Ut fra dendrokronologisk datering er stavkirken oppført etter 1157/1158.
Det er gjort en rekke interessante funn av graver, stolpehull og mynter under arkeologiske utgravinger.
Interiør.
Lom stavkirke er av typen med delvis frittstående staver rundt et forhøyet midtrom med omgang på alle fire sider, og med et smalere kor som opprinnelige var rett avsluttet. Koret ser ut til å være en senere tilføyelse til skipet. Ennå senere i middelalderen ble en apside tilbygget. I eldre tid var det svalganger rundt hele kirken, som i Borgund stavkirke.
Skipets indre stavreisning var til å begynne med bare avstivet med bueknær, som sammen med stavenes kapiteler skapte et uttrykk som minnet om arkadeveggen i en basilika av stein. Senere ble det, kanskje som følge av begynnende svikt i konstruksjonen, satt inn "tenger" i to høyder og avstivende andreaskors i feltene mellom tenger og staver.
Bygningsmessige detaljer.
Et av de få, eller kanskje det eneste bevarte dragehoder fra middelalderen kommer fra Lom stavkirke. Det stod inntil 1950-årene på østgavlen av skipet, men ble da tatt ned og erstattet av en kopi. Det samme gjelder en mønekam med et kors på kortakets møne. Originalene ble sendt til Maihaugen, men er nå ført tilbake til bygda og utstilt i stavkirkeutstillingen i den gamle skolebygningen ved kirkebakken.
Ombygninger og restaureringer.
Lom stavkirke fotografert av Axel Lindahl i 1880-1890
I 1600-årene gjennomgikk kirken store forandringer, som ga den det utseendet den har beholdt siden. I 1634 ble skipet utvidet vestover med et laftet tilbygg med galleri. I 1664 trengtes enda mer plass, og derfor ble tverrskip av reisverk bygget til på begge langsider. Kirken framstod da som en korskirke. Byggmesteren var den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra Nes på Hedmarken og gikk under tilnavnet «mester Werner». Han oppførte også Vågå kirke og bygget om Ringebu stavkirke. Samtidig foresto han oppførelsen av sakristiet på nordsiden av koret. Disse forandringene gjorde det nødvendig å rive svalgangene, og da ble det samtidig mulig å sette inn større vinduer. Omtrent samtidig fikk skipet flat himling, men den ble fjernet ved en restaurering i 1933.
I 1973 begynte en istandsettelse som også tok sikte på å forbedre varmeisolasjonen. Behovet for isolering mot grunnen gjorde at en full arkeologisk utgravning måtte gjennomføres. Utgravningene brakte for dagen en stor mengde løsfunn, blant annet mer enn 2 000 mynter, som delvis må være lagt ned med hensikt. Under gulvet var det også tallrike graver fra 1600- og 1700-årene, og rester etter eldre begravelser.
Arkeologiske funn.
Arkeologiske undersøkelser ble gjennomført i 1973 i forbindelse med reparasjon av gulvene. Under tilbyggene fra 1600-årene var det tilstrekkelig å fjerne masser som hadde blitt avsatt på det gamle kirkegårdsterrenget etter at tilbyggene var reist. Ved utgravningene ble det påvist graver som var eldre enn den nåværende kirken og den eldre bygningen. Gravene i skipets midtgang er gravet ned fra et fast, urent sandlag som har dannet terreng da kirken ble bygget. Noen av gravene er berørt av senere graving av stolpegroper. Under utgravningene ble det påvist at det har stått et kirkebygg på samme sted tidligere.
Det viktigste funnet var stolpehull og andre spor etter en eldre bygning som har målt ca. 9,5 x 5,2 meter. Stolpene har hatt firkantet tverrsnitt. Mellomstolper fantes bare i tre vegger, mens den østre veggen kan ha vært åpen. Funnene har vært tolket som sporene etter en stolpekirke, sannsynligvis med et smalere kor mot øst. Inne i det rektangulære rommet har det stått indre stolper i to parallelle rekker ca. 1 meter innenfor langveggene. Et par graver under kirken må være eldre enn stolpebygget, og siden begge er orientert etter kristen skikk, er de tolket som kristne graver. Hvis stolpebygget er reist på en kristen gravplass, har det mest sannsynlig vært en stolpekirke.
Under arkeologiske utgravninger sommeren 1973 ble det også funnet 2 270 mynter under gulvene i kirken. Dette er det største antall mynter som er funnet i en kirke i Norge. Det ble også funnet et runebrev med teksten "Håvard sender Gudny Guds hilsning og sitt vennskap. Og nå er det min fulle vilje å be om din hånd, dersom du ikke vil være med Kolbein. Tenk over dine ekteskapsplaner og la meg få vite din vilje." Runene er risset inn på en pinne på 1300-tallet, og utgjør Nordens eldste, kjente frierbrev. Den ene enden av pinnen bærer merker etter grus og stein, og var trolig nederste delen av Håvards vandrestav. På vei til kirken kan han ha brukket av denne delen av vandrestaven, risset inn budskapet og stukket det i hånden på Gudny da hun var på vei inn i kirken - hun satt i den enden som var forbeholdt finere folk. Hun har så lest budskapet, og deretter stukket pinnen ned i en sprekk i gulvet, der den ble funnet igjen seks hundre år senere. Dette tyder vel på at hun takket nei til et liv med Håvard. Under en tidligere restaurering ble det også funnet gamle mynter, både norske og utenlandske, noen så gamle som fra det 11. århundre.
Interiør.
Kirken har flotte malte dekorasjoner i koret.
Prekestolen er en gammel prekestol som i 1790-årene fikk satt på akantusdekor skåret av Jakob Sæterdalen. Sæterdalen skar også en korbue som han ga til kirken. Kirken har også en samling med motivtavler, malerier som er gitt til kirken «til Guds ære og kirken til prydelse». En del av disse er trolig malt av Eggert Munch tidlig på 1700-tallet.
Kirkegården.
På kirkegården er det bevart flere middelalderske hjulkors av kleberstein. Det er også bevart en del gamle gravminner fra 1700-årene. Her er også forfatterne Olav Aukrust og Tor Jonsson begravet.


Nazimartyrene.
«Nazimartyrene» er en vanlig betegnelse på medlemmer av det tyske partiet NSDAP som ble drept i sammenstøt med myndighetene eller politiske motstandere i perioden 1923 til 1933.
De 16 martyrer.
Irregulære nasjonalsosialistiske soldater under kuppforsøket, 9. november 1923
De fremste av nasjonalsosialistenes martyrer var de 16 som ble drept i sammenstøt med det bayerske statspolitiet den 9. november 1923 i forbindelse med ølkjellerkuppet i München.
Adolf Hitler tilegnet første bind av "Mein Kampf", som han begynte å skrive mens han satt fengslet etter kuppforsøket, til de 16 martyrene. Hitler var opprørt over at de ikke fikk et felles gravsted, og 9. november 1935 ble deres jordiske levninger flyttet til Feldherrnhalle («Feltherrenes hall») i München, hvor de ble gjenstand for en heltekult med religiøse undertoner. De ble der plassert i sarkofager inne i to ærestempler.
I juni 1945 fjernet Den allierte kontrollkommisjonen deres levninger fra ærestemplene og tok kontakt med de etterlatte. Disse ble gitt valget mellom å få sine slektninger enten begravet i umerkede graver i München eller få dem kremert.
Monumentet ble ødelagt av Den allierte kontrollkommisjonen 9. januar 1947.
Andre martyrer.
Det var også andre som ble drept i sammenstøt, hvorav noen ble fremhevet som eksempler til etterfølgelse. To av de mest kjente er Horst Wessel, som ble skutt av kommunister i Berlin i 1930, og Albert Leo Schlageter som ble henrettet som sabotør av franskmennene i Rhinland i 1923.


Slaget ved Lund.
Slaget ved Lund (Skåne, Sverige) sto den 4 desember 1676. Striden sto mellom den invaderende danske armeen, bestående av ca. 12 300 soldater under Christian V, og den svenske armeen bestående av ca. 8 000 soldater under Karl XI. Slaget ved Lund er et av de blodigste slagene som har stått på nordisk jord. Tapene var om lag 50 prosent på begge sider, 6 500 danske og 3 000 svenske soldater måtte bøte med livet.
Svenskene gikk seirende ut av slaget. De vant først og fremst på grunn av nytenking i den taktiske offensiven. Seieren kunne likevel ikke nytes, på grunn av de store tapene, og også fordi slaget var veldig kaotisk og det kan regnes som ren tilfeldighet at det var svenskene som vant.
Bakgrunn.
I 1675 erklærte den danske kongen Christian V krig mot Sverige, en krig kjent i Norge som Gyldenløvefeiden, men ellers kalt Den Skånske krig. Målet var å gjenerobre de gamle danske landområdene som Frederik III hadde mistet ved Freden i Roskilde i 1658.
Etter at Christian V landsatte en dansk hær på 14 000 soldater ved Råå sør for Helsingborg den 29. juni 1676, falt Skåne raskt under dansk herredømme. I Skåne var det bare 4 000 svenske soldater i festningene og 2 000 menn ute i felt. De svenske styrkene trakk seg derfor raskt tilbake til Kristianstad. Svenskekongen Karl XI begynte sporenstreks å samle svenske tropper for å gå mot den danske hæren, men danskene nådde frem til Kristianstad og deretter Karlshamn. Samtidig var Ulrik Fredrik Gyldenløve i ferd med å underlegge seg Båhuslen og nærme seg Göteborg.
Alt tydet på et forestående nederlag for svenskene, men Karl XI ville for alt i verden ta opp kampen, og det med en så aggressiv holdning at moralen ble styrket i den svenske ledelsen. Dette viste seg under Slaget ved Halmstad, da Karl XI fikk stoppet et dansk ekspedisjonskorps som skulle nordover for å forsøke å stoppe Gyldenløves fremmarsj mot Göteborg. Den svenske seieren bidro til å styrke moralen også hos de svenske fotsoldatene. Det var den aggressive viljen som gjode at svenskene nå tok initiativet i krigen.
Felttoget.
Innen den 23. oktober 1676 hadde det kommet forsterkninger til den svenske styrken i Sør-Sverige, som nå, 15 000 mann sterk, krysset grensen inn i Skåne. Dette var et vågestykke som tildels var dumdristig, for hæren hadde ikke med seg vinterforråd, og dermed måtte man regne med både matmangel og sykdom hos troppene. På den annen side var svenskene bedre vant med vinterkrig enn danskene. Spesielt dårlig forberedt var nok danskenes tyske leiesoldater, som hadde for vane å tilbringe vinteren i varme kaserner. Karl XI fikk svenskehæren til å foreta flere manøvre som førte til trefninger, og også at Helsingborg ble tatt helt overraskende den 30. oktober 1676. Disse troppemanøvrene kom til en høy pris; soldater døde av sult og sykdom under de vanskelige forholdene. Etter å ha inntatt og plyndret Helsingborg, marsjerte svenskehæren til Bårslöv. hvor de gikk i stilling i starten av november 1676. Stillingen lå delvis beskyttet av elven Råå, men plasseringen var likevel et dårlig valg: Den lå for langt fra forsyningslinjene, og de som forsøkte ta seg frem mellom leiren og de øvrige svenske styrkene ble angrepet av Snapphaner og danske styrker. Plassen var også et dårlig valg helsemessig – tusenvis av soldater ble syke og døde, eller ble stridsudyktige på bare ni dager. Jordsmonnet var mykt, og novemberregnet og alle som trampet rundt der, forvandlet området til en kald sølepytt. Forholdene affiserte likevel ikke Karl XI, som ville slåss videre, uansett troppenes tilstand.
Christian V likte ikke situasjonen. Han gikk med hæren sin mot Råå, med det for mål å holde svenskene stangen. Danskehæren slo leir på Kvisttofta, hvor forholdene var langt bedre, med fast grunn og kort avstand til de danske forsyningene. Terrenget på begge sider av elven hadde bratte skrenter, slik at ingen av partene kunne angripe den andre uten uakseptable tap. Nå kunne partene bare vokte på hverandre. Christian V prøvde å lure frem svenskene ved å drar sørover mot Glumslöv, nord for Landskrona. Men Karl XI ombestemte seg, og vendte sørøstover ved Tågarp, til Kävlinge – mellom danskene og Malmö. Den danske hæren oppdaget unnamanøvren, og dreide også sørøstover. Langsomt fulgte de to hærene hverandre, skilt av en knapp mil, helt til Karl XI nådde Kävlingeåen. Der fikk han nyss om at danskene hadde gått over elven allerede, og at de hadde lagt seg like nord for Lund, slik at veien til Malmö var stengt. Den 11. november slo svenskehæren leir ved Lille Harrie, på nordsiden av Kävlingeåen.
Igjen var svenskene nødt til å utholde store lidelser, for valget av leirplass var like dårlig nå. Den forrige leirplassen hadde kostet 2 000 mann liv og helse. På ny ble soldatene rammet av sykdom. De manglet ly og ble nødt til å bygge jordhytter, bo i dårlige telt, eller skaffe seg annen ly der det var mulig. I et regnvær som ble kaldere og kaldere, og med færre forsyninger, krympet svenskehæren stadig inn. På den andre siden av elva nøt danskene bedre ly, og kunne få alt de trengte og begjærte av forsyninger, som i vinterkvarter.
Innen 3. desember 1676, etter få uker, var svenskehæren farlig nær ved å opphøre å eksistere som en slagkraftig enhet. Hele 40 % av de over 10 000 som hadde kommet til Lille Harrie var syke. Hver dag døde hundrevis av menn og hester. Karl XI innså at han måtte gjøre noe før han mistet hele hæren sin, og besluttet seg for å prøvde å nå frem til Malmö, eventuelt ta et oppgjør med danskene, slik han hadde siktet mot hele tiden. Natten til den 4. desember 1676 var det bare 7 000 fullt stridsdyktige svenske soldater, og ytterligere 2 000 med redusert kapasitet, som kunne settes inn i nødsfall. Mot dem sto 11 000 danske soldater med betydelige reserver.
Slagoppstilling og taktikk.
Så snart svenskene hadde tatt seg over den islagte Kävlingeåen ved Rinnebäck, klokken 5 om morgen, stilte de seg opp i formasjon for å angripe danskene på deres venstre flanke. Men rekognoseringspatruljer rapporterte snart at et flankeangrep, sammen med et kavaleriangrep mot danskenes leir, ikke var mulig på grunn av terrenget. Klokken 08:30 var danskene varslet, og allerede i ferd med på å stille opp.
Karl XI ville nå til Lund. Han håpet å få en forsvarsstilling hvor hans underlegne styrke kunne få fordelen av å ha rygg og flanke sikret av byen. Svenskene rykket sørover, over Valkärra, mot Lund. Øst for dem hadde Christian V fått vite at svenskene gikk mot Lund. Han besluttet, sammen med sin feltherre Carl von Arenstoff, å prøve å nå Lund først. Dermed marsjerte begge hærene, oppstilt i lange kolonner, sørover, nesten parallelt med hverandre.
Hvorfor ønsket Christian V å gå i direkte kamp, når alt han trengte var å holde Karl XI's tropper borte fra resten av Sverige og Malmö? Tid hadde danskene nok av, noe feltherrene forsto. Til nå hadde strategien vært å sette den svenske hæren fast i terrenget og la naturkreftene og manglende forsyninger redusere den gjennom sult og sykdom, ikke en uvanlig taktikk i 1600-tallets krigføring. Alt tyder på at danskene lot seg rive med, slik at det kom til et uunngåelig sammenstøt.
Svenskene nådde først frem til slagplassen. Den høyre flanken kom til Möllevångshøjen ved Lund, og vendte deretter i slagorden mot danskenes venstre fløy, som var kommet til Galgbacken. Det var i hovedsak kavaleristyrker på begge hærenes fløyer, mens hovedstyrken i hver hær besto av fotfolk. Infanteriet i midten rykket frem i kolonne. Mellom Vallkärra og Möllevångshøjen gikk nå begge hærene i slagorden mot hverandre, og kampene begynte først ved Lund, deretter oppover langs veien mot Vallkärra.
Ettersom det bare var 2 000 infanterister i den svenske hæren, var det satt inn ridende infanterister og kavalerister i det som utgjorde kjernen av svenskenes styrke. Det var ikke taktisk nytenking som skapte denne situasjonen, men ren og skjær nødvendighet. Karl XI og hans offiserer hadde også diskutert, før slaget, hva de kunne gjøre med den taktiske disfavøren de var i: De hadde mindre ildkraft enn danskene. Dermed kom de til en viktig avgjørelse: I stedet for å følge de vanlige spillereglene for hvordan infanteriet skjøt, ble det besluttet at soldatene, etter å ha avfyrt to salver, skulle angripe "en masse"; både pikenerer og skyttere, alle måtte deltar i nærkamp – uten unntak.Man fikk la kaldt stål telle. Dette var begynnelsen på en ny taktisk oppskrift som karolinerne adopterte i senere tid.
Det svenske kavaleriet hadde allerede gjort seg bemerket i flere tiår. De var aggressive og fremviste taktiske finesser, adoptert fra Polen. En av taktikkene innebar å ri tett sammen i voldsomme stormangrep med kårder, etter å ha avfyrt pistoler. Fordi de svenske hestene var mindre enn de danske, var slik taktikk og finesse nødvendig: Man kunne ikke gi suverent overlegne danske styrker på større hester tid til å angripe først. Taktikken "karakole" (halvvendinger med hest), som spesielt de tyske kavaleristene var opptatt av, var derfor ikke egnet mot de svenske rytterne. I stedet ga svenskenes aggressive kavalerifremrykning bedre resultater under slaget, enn den danske taktikken ga.
Slaget.
Karl XI og Christian V ledet styrkene sine i et sammenstøt der kavalerihærene smalt sammen med et brak. Den svenske aggressiviteten tvang danskene og tyskerne til å ta opp kampen i en brutal og blodig nærkamp. Slaget startet ved nitiden om morgenen. Til å begynne med klarte danskene å slå seg vei inn i de svenske rekkene, de klarte å drive tilbake svenskene med rent overtall. Danskene presset svenske soldater mot murer og diker, og svenskene kom i uorden. Men, idet nederlaget var nesten et faktum, utmerket Livregimentet seg. Med bare fem skvadroner i orden forsvarte de seg så heltemodig at de med hissige og kostbare motangrep hadde fått danskene i uorden ved at første og andre linje ble blandet sammen. Dette ga svenskene tid til å organisere seg igjen. Etter en time med blodig kamp kom det endelig forsterkninger frem til den svenske høyre fløyen. Seks skvadroner kom frem og angrep danskene. Etter enda en times hard kamp var den danske venstrefløyen slått og på flukt. Nå besluttet Karl XI å sende noen få skvadroner til midten, for så å jage etter den danske venstrefløyen med 9 skvadroner. Karl XIs aggressivitet, som mange mente var på grensen til hodeløs dumdristighet, viste seg da han satte etter danskene helt frem til Kävlingeåen vekk fra valplassen, mens han lot resten av hæren sin skjøtte seg selv. Over Kävlingeåen sprakk isen og mange dansker og hestene deres druknet.
Christian V hadde derimot ikke flyktet. Han plasserte seg i midten av hæren sin, sammen med sin bror. Det var nå Karl XI's dumdristighet kunne ha fått fatale følger, for uten hans ledelse, og uten høyre fløy, kom den svenske hærens sentrum og venstre fløy under stort press. Klokken 10 hadde svenskenes midtoppstilling stoppet mellom Sliparebacken og Nöbbelöv. Delt opp i to linjer sto de vendt mot nord, der danskenes sentrum sto oppstilt på Ladugårdshøjdens vestre bakke, på den andre siden av Vallkärrabäcken.
Det danske artilleriet skjøt ut gap i de svenske rekkene. Dernest rykket begge hærene ned på dalbunnen, hvor de gikk i nærkamp med hverandre. Danskene var i flertall, og kunne dominerere kampene, tross hard motstand fra Livgarden, som klarte å slå vekk to kongelige danske regimenter. Det var da bruken av kavaleri til støtte for infanteri i slike situasjoner viste seg lønnsomt. To skvadroner fra svenskenes høyre fløy kom til, og angrep danskene på deres høyre flanke. De fikk slått en kile, og fikk lettet presset på det svenske infanteriet. De fikk også kjøpt seg verdifull tid. Men de fleste av de svenske offiserene var falt.
Like etterpå kom den svenske venstre fløyen frem til Vallkärra. Der ble de angrepet av generalløytnant Frederik von Arensdorf, som ledet angrepet med danskenes høyre fløy så effektiv at svenskene ikke rakk å få omstilt seg fra marsjorden til slagorden. Svenske etter svenske ble hogd ned. Det finske dragonregimentet under Borckhusen forsvarte seg tappert, og slåss så hardt at danskene var tvunget til å felle nær alle med håndgranater, regimentet ble regelrett utryddet. Bare fem av de 19 svenske skvadronene var stridsdyktige, og med hele den svenske venstrefløyen knust, var nå sentrums venstre side blottstilt.
Det svenske sentrumet trakk seg hastig videre mot Lund, slik at det som var tilbake av venstrefløy, kunne finne tilbake til stillingene sine. Da kunne ikke midtrekkene blir omringet og danskene måtte slåss mot hele bredden av den nå tette svenske slagordenen. Klokken ett ble det en pause for begge sider, ettersom begge hærene var utmattet og i uorden. Så kunne man få reorganisert troppene. Svenskene benytter pausen til å forsøke å finne Karl XI, som hadde vært borte i flere timer. De sendte ut menn til den danske leiren ved Svenstorp, som var i ferd med å blir plyndret. Bare 75 % av den svenske hæren var tilbake, klar for kamp.
Slaget startet på nytt da begge parter sendte styrker mot Väderkvarnshøjden, for nå hadde svenskene byen i ryggen og hadde snudd fronten mot nordvest, med hovedvekten av styrken på Sliparebacken. Det danske artilleriet skjøt ut gap i de svenske rekkene, som led store tap, før den danske hæren marsjerte fremover. Sammenstøtet var nå grufullt, den svenske høyre fløyen ble tvunget tilbake, mens den danske midtoppstillingen og den danske høyre fløyen ble presset tilbake. Stridighetene bølget frem og tilbake. Med stor tapperhet og seighet klarte svenskene til slutt å presse danskene tilbake, men den svenske høyre fløyen var i ferd med å blir knust. Til slutt sto svenskene bokstavelig talt med ryggen mot murene og husveggene til byen Lund.
Det var da Karl XI endelig vendte tilbake til slaget, om ettermiddagen, mange timer etter å ha forlatt hæren. Han angriper danskene i ryggen fra Valkärrahållet. Danskene trodde det var en liten fortropp som angrep, og vendte seg dermed mot Karl XI og hans ni skvadroner. Med de ni skvadronene rykket Karl XI ned og mot det danske kavaleriet på 20 skvadroner. Av uforståelige årsaker blir danskene lett drevet tilbake, inn i infanteriet sitt, som kom i uorden. Ufattelig nok klarte Karl XI, mot alle odds, å bryte gjennom og komme frem til sin egen hær. De benyttet anledningen til å storme mot danskene, som nå for alvor var i uorden.
De slitne danske troppene var nå i panikk, og mange flyktet, jaget av utmattelse og frykt. Flere hundre dansker holdt ut ved Vallkärra kyrka, for å sin hærs forvirrede rester mulighet til å komme seg på flukt. Karl XI måtte bruke de siste timene av dagen på å nedkjempet den sterke stillingen som forhindret forfølgelsen av den slagne hæren.
I mellomtiden begikk svenskene i Livregimentet og finnene i Åbo-Viborgs regiment en massakre. Massakren mot matroser fra Nederland, Danmark og Norge ble stanset av feltmarskalk Helmfelt. Over tusen som ville ha overgitt seg, blir slaktet til slagord som «Matroser har betalt för att slåss till sjöss men ej till lands I fortjänen därför ingen nåd!»
Denne holdningen ble heldigvis ikke delt av matrosene etter Slaget ved Køge bukt det neste året. Bierke, som ledet disse soldatene, hadde vist seg likegyldig, og må delvis ta ansvaret for det som ble sagt senere: «Och de Svenske sagde selff, at Lunde slag var et mord och iche et feldtslag.»
Innen klokken 17 var slaget over.
Tapene.
Lund-slaget er det blodigste slaget noensinne i Norden. Halvparten av begge hærene lå tilbake på valplassen, hvor det ble sagt at man talte opp 8 357 døde og hardt sårede som døde kort tid etter (Erik Dahlberg). Ifølge en annen kilde, Ascheberg, som også var der, var det 8 993 døde. Fra 1677 har vi tallet 9 300 i en kongelig erklæring utstedt av Karl XI. 42 % av alle som deltok omkom i et av samtidens verste feltslag.
2 500 til 3 000 offiser, 4 700 kavalerister og 1 750 infanterister, over 7 500 mann, pluss flere hundre ekstra som ikke var med i Dahlbergs rapport om den svenske hæren. Det menes at det var under 5 000 menn igjen i Karl XIs hær.
Det var 14 500 mann i den danske hæren, men det er beregnet at det var 5 800 infanterister og 4 700 kavalerister når man ikke tar med befal, matroser og tilleggsstyrker. Dette gjør at vi vet det var flere enn 11 000 og færre enn 14 500 mann i den danske hæren. Et tap på 6 000 til 6 500 falne og 2 000 tilfangetatt, betød at det var 4 000 tilbake hos Christian V.
Etterspillet.
Etter seieren ved Lund kunne Karl XI nå løse sine forsyningsproblemer. Med Christian V i Landskrona var veien til Helsingborg på ny åpen. Etter et raskt streiftog til Malmö fikk svenskene adgang til de viktige forrådene der. På nytt ble Helsingborg inntatt og erobret, denne gangen med Kärnan, som ble inntatt for første gang 31. desember 1676, to uker etter at byen falt. Fra toppen på Kärnan ble det enorme Dannebrog-flagget som var heist om sommeren, tatt ned. Det er bevart som krigsbytte frem til i dag.
Karl XI hadde nå bitt seg fast i Skåne, men Christian V holdt Landskrona og Kristianstad. Seieren ved Lund fikk ikke den ønskede effekt; en fordriving av danskene fra Skåne. Krigen fortsatte vinteren 1677, og det var senere, under et nytt slag, det endelige oppgjøret om herredømmet over Skåne skulle finne sted.
Kilder.
Lund
Lund


Horst Wessel.
Horst Wessel på et bilde fra 1929
Horst Ludwig Wessel (født 9. september 1907 i Bielefeld, Tyskland, død 23. februar 1930 i Berlin), var en tysk jusstudent og SA-Sturmführer i det beryktede Sturmabteilung (SA), det tyske nasjonalsosialistiske partiets paramilitære gatetropper. Han ble «nazimartyr» etter at han ble skutt av to kommunister i sitt hjem i 1930. Han skrev teksten til kampsangen "Horst Wessel-Lied" som ble regnet som en ekstra nasjonalsang i det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Bakgrunn.
SA-Sturmführer Horst Wessel i Nürnberg 1929.
Wessel ble født i Bielefeld i Westfalen, men familien flyttet til Berlin i 1913 da faren Ludwig Wessel, som var luthersk prest, fikk en stilling i en av Berlins eldste kirker, Nikolaikirche, en stilling han hadde fram til sin død i 1930. Moren Luise Margarete Wessel kom også fra en familie med en rekke lutherske prester. Familien bodde i gaten Judenstraße («Jødegaten») i nærheten av kirken, en gate som siden middelalderen hadde vært et sentrum for byens jødiske befolkning.
Han gikk på "Volksschule des Köllnischen Gymnasiums" (grunnskole) i årene 1914 til 1922 og gikk deretter ved Gymnasium (videregående skole) i Königstadt. Det siste året før han tok abitur var ved "Luisenstadt Gymnasium". Fra april 1926 studerte han juss ved Friedrich-Wilhelm-universitetet (dagens Humboldt-Universität zu Berlin) i Unter den Linden.
Drapet.
Wessels tropp dekket blant annet området rundt Alexanderplatz, som på den tiden var Berlins utested. Her møtte han i september 1929 den 18 år gamle prostituerte Erna Jänicke, og kort tid etter flyttet han inn hos henne i hennes leilighet i Große Frankfurter Straße (i dag Karl-Marx-Allee). Huseieren var imidlertid en enke etter en kommunist, og hun mislikte Wessel meget sterkt. Etter noen måneder brøt det ut krangel om husleien.
Om kvelden 14. januar 1930 ble Wessel skutt i ansiktet da han åpnet døren i Jänicke leilighet. Han døde 23. februar 1930 på sykehuset av blodforgiftning som følge av skadene. Han ble skutt av kommunistene Albrecht Höhler og Erwin Rückert. Höhler ble senere dømt til seks års fengsel for drapet, men ble selv drept etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Kommunistpartiet benektet enhver kjennskap til drapet, og henviste til at det hadde vært krangel om husleien, og at dette måtte ha vært et privat oppgjør. En annen teori var at det var en rivalisering mellom disse mennene i forhold til Jänicke. Saken ble aldri oppklart, men en teori er at huseieren kan ha henvendt seg til venner for å få hjelp, og Höhler og Rückert kan ha sett dette som en god anledning til å få tatt hevn for angrepet på kommunister som Wessel tidligere hadde vært innblandet i.
Martyr for nasjonalsosialistene.
Wessel ble begravet under en storstilt seremoni og prosesjon gjennom Berlins gater, med anslagsvis 30 000 mennesker til stede, blant dem keiser keiser Wilhelms sønn August Vilhelm av Preussen. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble det reist et stort monument på graven hans i Berlin, som ble åstedet for store årlige markeringer. Etter det tyske sammenbruddet i 1945 ble alle spor dette dette minnesmerket fjernet.
Etter drapet på Wessel i ble sangen "Die Fahne Hoch" omdøpt til «Horst Wessel Lied», og ble brukt som NSDAPs partisang. Etter maktovertagelsen fungerte denne som en uoffisiell nasjonalsang ved siden av den offisielle nasjonalsangen Deutschlandlied.
Wessel ble regnet som en av nasjonalsosialismens fremste martyrer, og Joseph Goebbels holdt minnetalen i begravelsen. «Horst Wessel Lied» ble fremført av Sturmabteilung, noe som bidro til at sangen ble kjent.
I 1944 ble Waffen SS-divisjonen 18. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Horst Wessel opprettet og oppkalt etter ham.
Forbud.
Etter andre verdenskrig ble det gjennom denazifiseringen forbudt å fremføre sangen «Horst Wessel-Lied» offentlig i Tyskland, på lik linje med forbudet mot andre nasjonalsosialistiske symboler. Dette forbudet gjelder fortsatt.


Provence.
den moderne regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur
Provence er en historisk provins i sørøstlige Frankrike mellom elven Rhône, Middelhavet og Alpene. Provence inngår i dag i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Provinsen fikk sitt navn ved at det var den første romerske provinsen utenor den italienske regionen.
Provence er kjent for sin mat, vin og parfyme, dens vakre og ville natur og ikke minst dens lys som har tiltrukket seg mange billedkunstnere i årenes løp. Provence er et velkjent feriested ikke minst for solen, men også for opplevelser som steinalderens grottemalerier, romerske ruiner og mange andre bygningsverker.
Innbyggerne i Provence, provensalere, har en særegen kultur med en egen litteratur og snakker et eget språk som har sin opprinnelse i det latinske folkespråket (som også fransk utgikk fra), provençalsk eller oksitansk.
Historie.
Den eldste kjente befolkningen i disse områdene var oldtidsfolket iberere, som siden ble trengt vest for Rhône av ligurere, som i sin tur på 200-tallet f.Kr. begynte å vike for gallere. Ved kysten hadde fønikere og grekere anlagt kolonier. Massilia (Marseille) ble en av de fremste handelssteder ved Middelhavet.
I løpet av 200-tallet f.Kr. gjorde romerne sørlige Gallia til en romersk provins som omfattet Languedoc, Dauphiné og Provence, og som ble kalt for "Provincia gallica". Etter at hele Gallia var erobret kalte romerne det for "Provincia" eller "Gallia narbonensis". Da mesteparten av Languedoc på begynnelsen av 400-tallet e.Kr. ble erobret av vestgotere, og Dauphiné på midten av samme århundre av burgundere, ble navnet Provincia innskrenket til å gjelde området mellom Rhône, Durance, Alpene og Middelhavet, og som tilhørte romerne fram til 470-tallet da det også ble erobret av vestgotere.
Provence tilhørte så østgotere og etter år 536 ble det en del av Frankerriket. I løpet av denne kaotiske tiden ble Provence styrt av frankerkonger fra merovingeres dynasti, deretter de karolingernes dynasti med konger som nedstammet fra Karl Martell, og ble deretter en del av riket til Karl den store (742-814). Etter at Karl den skallete døde i 879, brøt dennes svoger, Boso av Provence, ut av det karolingske kongedømme og ble valgt som den første hersker av Provence som en uavhengig stat. Fra 933 ble det en del av kongeriket Burgund, og fra 1032 Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. På 900-tallet ble landet stadig utsatt fra plyndringer av arabere og berbere.
Grevene av Arles, som eide større deler av Provence, og derfor også kalles for grever av Provence, sto i svak forbindelse med de tyske kongene. Da deres ætt døde ut på mannssiden i 1093 gikk Provence ved ekteskap i 1112 til greve Raimund Berengar I av Barcelona fra huset Aragonia. Hans ætt døde ut på mannssiden i 1245 med Raimund Berengar IV, og Provence gikk videre gjennom hans datters ekteskap med Karl av Anjou, bror av den franske kongen. Karl ble siden konge av Napoli og Sicilia. Dennes arvinger eide Provence fram til 1382 da Johanna I av Napoli innsatte Ludvig I av Anjou, bror av kong Karl V av Frankrike, som sin arving. Hans siste slektning, Karl III av Anjou, var barnløs, og innsatte den franske kronprinsen Karl VIII som arvtager, og denne forente Provence med den franske kronen.
Senere ble Provence opprettet som en provins i Frankrike og et guvernement som holdt seg fram til 1789 da inndelingen av departementer ble fordelt på nytt som Provence-Alpes-Côte d'Azur.


Compiere.
Compiere er et programvaresystem for ERP ("enterprise resource planning") beregnet for små og mellomstore bedrifter. Compiere er basert på åpen kildekode og leveres av selskapet Compiere Inc.


Grønknuten naturreservat.
Grønknuten naturreservat (10 453 dekar, et høyereliggende barskogområde med urørt preg) ble opprettet 9. juli 1993 og ligger i de nordlige og høyestliggende delene av Holleia – gjerne kalt Høg-Holleia, ca. 6 km sør for Sokna i Ringerike kommune. De søndre delene av området strekker seg over kommunegrensen til Modum kommune. Området er variert og kontrastrikt, der store deler av toppområdene er tildels rike og nesten helt dominert av granskog. Mesteparten av skogen er relativt gammel og har et upåvirket og intakt preg. Området er et viktig friluftsområde.


Gullerudtjern naturreservat.
Gullerudtjern naturreservat (257 dekar, kalkskogområde med bl.a. svært rik soppflora) ble opprettet 13. desember 2002 og ligger ca. 4 km sør for Hønefoss i Ringerike kommune og består av Gullerudtjern med omliggende kalkåser. Her finnes en svært rik flora av sjeldne og truede marklevende sopp. 29 rødlistede arter er funnet i området, og flere har en begrenset forekomst i Norge og i Europa for øvrig. I tillegg er tjernet vurdert som en nasjonalt verneverdig kransalgesjø.


Hurum-/Burudåsen naturreservat.
Hurum-/Burudåsen naturreservat (511 dekar, bevare et tverrsnitt av kalkfuruskogutformingene) ble opprettet9. juli 1993 og danner en markert nord-sør gående kalkrygg øst for Steinssletta og ligger devis i kommunene Ringerike og Hole. Åsen er dominert av en forholdsvis urterik kalkfuruskog med gjennomgående betydelig moseinnslag. Det finnes fragmenter av kalktørrenger. Burudåsen har et av de mest velutviklede partier med lavdominert kalkfuruskog på Ringerike, spesielt ytterst på åsryggen i sørvest. Området har geologisk og geomorfologisk interesse og utgjør et av de mest karakteristiske landskapselementene (questa) på Ringerike.


Karlsrudtangen naturreservat.
Karlsrudtangen naturreservat er et naturreservat i Ringerike kommune, Buskerud. Naturreservatet ligger i Nordfjordens (Tyrifjorden) nordlige del med Sognas utløp og delta, og har status som ramsarområde, som del av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet 28. juni 1985 for å bevare et rikt våtmarksområde, som er del av et større våtmarkssystem.
Innsjøområdet er svært langgrunt. Vegetasjonen består av strandeng med gras, starr og elvesnelle, samt partier med krattvegetasjon. På utsiden går strandenga gradvis over i sand/mudderbunn med frodig vannplantevegetasjon. Har særlig betydning som trekkrasteplass for våtmarksfugl. 61 våtmarksarter er påvist.


Kulpåsen naturreservat.
Kulpåsen naturreservat (362 dekar, bevare en rik og fuktig barskog og huldrestry) ble opprettet 9. juli 1993 og er en liten åsrygg mellom Løvliseter og Gyrihaugen i Nordmarka og ligger i Ringerike kommune. Området inneholder en rik og fuktig granskog. Det er også en relativt stor populasjon av laven huldrestry innenfor lokalteten. Kulpåsen ligger i et viktig friluftsområde.


Lamyra naturreservat.
Lamyra naturreservat er et naturreservat i Ringerike og Hole kommuner, Buskerud. Naturreservatet ligger nord og øst for Lamoen ved Storelva, like sør for Juveren, og har status som ramsarområde, som del av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, på grunn av sin betydning for trekkfugler.
Reservatet ble opprettet 21. mars 1975 for å verne en velutviklet gjengrodd meander. Området er en del av en nesten gjengrodd kroksjø av Storelva. Det har en vegetasjon som er karakteristisk for østlandets kalkmyrer med svartorsumpskog. Det har også limnologisk og ferskvannsøkologisk interesse.
Mostjern, som ligger innenfor reservatet, og områdene omkring har kulturhistorisk interesse med Jørgen Moes barndomshjem. Her finner vi en særegen og variert flora med bestand av skavgras ("Equisetaceae hyemale") og takrør ("Phragmites australis"). Dette er et viktig område for fuglelivet. Enkeltbekkasin er en typisk vadefugl som holder til i dette området. Måkearter som fiskemåke, hettemåke og makrellterne finnes også. Diverse hullrugere som laksand, kvinand, skogdue, kattugle og flere spettefuglarter trives også i de varierte skogarealene en finner innenfor verneområdet.


Mørkgonga naturreservat.
Mørkgonga naturreservat (1 564 dekar, løvskog og barskog i kløfter og skrenter) ble opprettet 7. desember 2001 og er i realiteten en markert sprekk i lavaplata som dekker Krokskogen og ligger fysisk øverst i bratthenget mellom Gyrihaugen og Steinsfjorden i Åsa. Kartverket benytter skrivemåten Mørkganga.
Størsteparten (1 539 da) av naturreservat ligger i Ringerike kommune, men en liten (25 da) del strekker seg også inn i Hole kommune. Området har velutviklet edellauvskog (alm-lindeskog), ospeskog og interessant klippevegetasjon. Sjeldne og plantegeografisk interessante arter finnes i området. I kløfter og skrenter med gammel barskog er det også store verneverdier. Hele skrenten er geologisk interessant, da mange geologiske lag kommer tilsyne og forteller en interessant historie.


Ramberget naturreservat.
Ramberget naturreservat (2 159 dekar, et barskogområde som dekker et vidt høydespenn) ble opprettet 9. juli 1993 og ligger på vestsiden av Sperillen i Ådal, i Ringerike kommune, opp til Ramberget. Området har en meget fin ligradient, med barskog som strekker seg fra 150 til om lag 480 moh. De øverste partiene består av karrig furuskogvegetasjon. Furuskogen avløses brått av kompakt granskog dominert av blåbær som går over i mer bregnerik utforming. Denne går raskt over i lågurtgranskog. Skogen har et urørt og naturlig preg.


Sandvann naturreservat.
Sandvann naturreservat (1 008 dekar, myrområde med varierte og interessante myrtyper) ble opprettet 20. juni 1986 og er et myrområde rett øst for Sandvatnet, på vestsiden av Ådalsfjella i Ringerike kommune (Buskerud) inn mot Bukollen og Vidalen.
Området er et typeområde for minerotrofe myrer (jordvannsmyrer), og inneholder bakkemyrer med helling opp til 13 grader, strengmyrer med opp til 2,5 m. Høyde og flatemyrer. Plantelivet er interessant med påfallende innslag av vestlige (suboseaniske) arter. Bl.a. er strenger med rome en sjelden vegetasjonstype i landsdelen.
Cirka 2 km vest for Sandvann naturreservat ligger også Bukollen naturreservat, på grensen mellom Buskerud og Oppland


Spålen-Katnosa naturreservat.
Spålen-Katnosa naturreservat (18 499 dekar, myr, vann og vassdrag med få tekniske inngrep) ble opprettet 23. juni 1995. Det ligger sentralt i Nordmarka, med noe mer enn halvparten i Ringerike kommune i Buskerud og resten i kommunene Lunner og Jevnaker i Oppland.
Området preges av skogkledde åser og store vann, blant annet vannet Katnosa. Terrengformasjonene er vide og rolige, med enkelte bratte skrenter og dalsider. Skogbunnen er næringsrik og skogbildet domineres av gran. Deler av skogen er naturskog. Inneholder sjeldne lavarter og stort mangfold av plantearter og vegetasjonstyper.
Området er særlig viktig for friluftslivsopplevelser i et landskap som preges både av villmark og rike kulturhistoriske minner.


Ultvedttjern naturreservat.
Ultvedttjern naturreservat (181 dekar, ei kalkmyr, med tilstøtende del av bekkedraget) ble opprettet 20. juni 1986 og ligger ca. 2 km. nord for Steinsfjorden i Ringerike kommune, i et kupert kalkåslandskap. Formålet med fredning er å bevare ei kalkmyr som voksested for sjeldne og interessante plante og dyrearter, bl.a. blanktjønnaks og ferskvannssnegle. Et videre formål er å bevare en sjelden innsjøtype, en såkalt Chara-sjø. Ultvedttjern er en meget kalkrik innsjø (Chara-sjø) med kalkutfelling og forekomst av kransalger.


Sogna.
Sogna er ei elv som dannes ved utløpet av innsjøen Sognevannet i Strømsoddbygda, øverst i Soknedalen i Ringerike kommune. I dag er elva tilnærmet uregulert, men i tidligere tider var Soknavassdraget viktig for tømmerfløtingen, som lokalt kalles «brøtning».
Strømsoddbygdvassdraget omfatter en rekke småvann og de mindre elvene Buvasselva (elvestrekningen mellom Buvatnet og Frisvatnet), Frisvasselva, Sandvasselva (elvestrekningen mellom Sandvannet og der elva møter Frisvasselva), Strømsoddelva (dannes der Frisvasselva og Sandvasselva møtes og renner ut nord i Sognevannet) og Kollsjøvassdraget (vann- og elvestrekningene fra Blankvann ned til Sognevannet).
Fra Sognevannet, som ikke lenger er regulert, renner Sogna ned mot Sokna, der den renner sammen med Verkenselva fra Rudsvassdraget. Sogna fortsetter langs dalbunnen i Soknedalen, der flere småelver renner ut på veien, ned til utløpet i nord i Nordfjorden i Tyrifjorden. Ved utløpet (i deltasonen) ligger også det internasjonalt viktige våtmarksområdet Karlsrudtangen naturreservat, som er et såkalt ramsarområde.
Badeplasser.
Sogna er sommerstid ei svært populær badeelv, der det på godværsdager gjerne yrer av liv langs elvebredden. Den mest populære badeplassen er utvilsomt plassen Heiern (også kalt Heiernstranda lokalt), ca. 6 km fra Hønefoss langs riksvei 7 mot Hallingdal, men det er også en rekke andre badeplasser langs elva. I så måte finnes det en flott badeplass ved både Tranby, Kvernvollen på Veme og ved Sørgefoss (den siste langs Sandakerveien mellom Sandaker bru og Ask).


Vind.
Vind er kvasi-horisontale luftbevegelser i atmosfæren, som kommer av ujevn oppvarming av Jordens overflate. Vind i form av vindkraft er blitt brukt til transport og energikrevende virksomhet i århundrer. Kraftig vind i form av stormer eller orkaner kan derimot føre til død og ødeleggelser. Vind oppstår på alle skalaer. En varm sommerdag kan det oppstå lokal kortvarig vind i et lite område som blir varmet opp av solen, mens ujevn soloppvarming av jordoverflaten skaper globale vindmønstre. De to største kreftene som skaper den atmosfæriske sirkulasjonen er ujevn oppvarming mellom ekvator og polene, i tillegg til jordrotasjonen (Corioliseffekten).
Forskjellig temperatur i to luftmasser fører til forskjellig lufttrykk i de to luftmassene. Vind oppstår når luft strømmer fra området med høyt trykk til området med lavt trykk for å jevne ut denne trykkforskjellen. Corioliseffekten fører derimot til at luften ikke strømmer i rette linjer mellom de to trykksystemene, men følger sirkulære baner inn mot lavtrykkssenteret.
Vind kan klassifiseres ut fra vindstyrke, årstid eller geografisk område de oppstår i. Det fins global vind som eksisterer mellom de atmosfæriske sirkulasjonscellene. Eksempel på slik vind er jetstrømmen og passatvinden. Det fins vind på synoptisk skala som kommer av trykkforskjeller mellom to luftmasser på midlere bredder, og det fins vind som oppstår av topografiske forhold. Mesoskala vind er vind som oppstår på lokal skala, for eksempel i forbindelse med kraftige regnbyger. På den minste skalaen har vi mikroskala vind som kan blåse fra ti til hundrevis av meter og være svært uforutsigbare, som for eksempel støvvirvler.
Vind kan også endre landskap ved forskjellige eoliske prosesser.
Storskala vind — atmosfærisk sirkulasjon.
Storskala vind er vind som oppstår som følge av globale sirkulasjonsmønstre. Disse er blant andre passatvinden, vestavindsbeltet, den polare østavinden og jetstrømmen.
Fordi Jorden blir ujevnt oppvarmet og fordi varm luft stiger mens kald luft synker, oppstår det sirkulasjoner som på en planet som ikke roterer ville ha ført til en luftstrøm fra ekvator til polene i den øvre troposfæren, og en luftstrøm fra polene til ekvator ved overflaten. Men på grunn av jordens rotasjon blir denne enkle situasjonen mye mer kompleks i den virkelige atmosfæren. I nesten alle tilfeller er den horisontale vindkomponenten mye større enn den vertikale. Unntaket er i kraftig konveksjon.
Passatvinden er kanskje den mest kjente og vedvarende vind på Jorden. Bare den katabatiske vinden fra isen i Antarktis og Grønland er mer vedvarende. Det var passaten de tidlige sjøfarerene som reiste fra Europa til Nord- og Sør-Amerika stolte på for å komme seg fram.
Passatvinden oppstår under Hadleycellen, og er en del av returstrømmen i denne sirkulasjonscellen. Hadleycellen fører luft fra ekvator oppover i troposfæren og transporterer den mot polene. Ved rundt 30°N/S blir luften avkjølt og synker ned mot bakken, før den strømmer tilbake mot ekvator. Corioliseffekten gjør derimot at vinden avbøyes mot vest.
Langs kysten av Nord-Amerika fører friksjon til at passatvinden snur enda mer med klokken, og resultatet er at passatvinden går inn i vestavindsbeltet og danner et kontinuerlig vindbelte for skip som reiser mellom Europa og Amerika.
Vestavindsbeltet finner vi på midlere bredder under Ferrelcellen, som er en annen atmosfærisk sirkulasjonscelle. Luftstrømmen har en tendens til å gå mot polene nær bakken og mot ekvator i høyden, men trykksystemer i lave nivå (som for eksempel lavtrykk) gjør at vinden på midlere bredder varierer en god del i styrke og retning sammenlignet med vind på høyere og lavere breddegrader. Den polare jetstrømmen i høyden styrer derimot stort sett trykksystem østover, så i all hovedsak blir luftmassene ført mot øst.
Tornado i Edmonton, Canada i 1987
Den polare østavinden kommer av utstrømming fra det polare høytrykket som oppstår når kald luft synker ned over polene som en del av polarcellen. Selv om disse vindene er mer eller mindre vedvarende er de ikke særlig dype, men er kalde og sterke. I Nord-Amerika kan denne kalde luften blande seg med varm og fuktig luft fra Golfstrømmen og danne kraftig tordenvær og tornadoer så langt nord som til 60°N. Disse blir derimot sjelden observert på grunn av store områder uten folk, men i 1987 oppstod det en tornado i Edmonton, Canada som nådde styrke F4 på Fujitaskalaen og drepte 27 mennesker.
Jetstrømmen er en kraftig vind i et relativt smalt område i høyden. Disse går i hovedsak mot øst like under tropopausen. Den polare jetstrømmen oppstår på grensen mellom Ferrelcellen og Polarcellen, og ligger over polarfronten. Om vinteren oppstår det en annen jetstrøm rundt 30° N/S i grensen mellom Hadleycellen og Ferrelcellen, som et resultat av temperaturforskjeller mellom tropisk luft og kald kontinental polarluft. Jetstrømmene er ikke kontinuerlige, og kan endre både styrke og tildels retning. De flytter seg hovedsakelig østover, men kan svinge stort mot nord og sør. I forbindelse med den polare jetstrømmen oppstår det Rossbybølger, som er langskala (bølgelengde på 4000-6000 km) harmoniske bølger som svinger seg rundt kloden.
Sesongbasert vind.
Sesongbasert vind er vind som bare oppstår i spesielle sesonger eller årstider. Den indiske monsunen er et eksempel på slik vind.
Synoptisk vind.
Synoptisk vind er vind i forbindelse med storskala fenomener som varm- og kaldfronter, og er en del av vinden som utgjør det daglige været. Disse inkluderer geostrofisk vind, gradientvind og syklostrofisk vind.
Som et resultat av Corioliskraften, vil vind på den nordlige halvkule alltid strømme med klokka rundt et høytrykk, og mot klokka rundt et lavtrykk. På den sørlige halvkule er det motsatt. Samtidig strømmer luften alltid fra høytrykk mot lavtrykk. Trykkgradientkraften og corioliskraften er motsatt rettet, men er vanligvis ikke like. Når disse kreftene er like store vil vinden gå parallelt med isobarene, og slik vind kalles geostrofisk vind. Vinden er bare helt geostrofisk når man kan se bort fra de andre kreftene (som friksjon) som virker på luften. Dette er en god approksimasjon for storskala luftstrømmer bort fra tropene.
I visse tilfeller kan luftbevegelsene bli nesten eller helt dominert av sentripetalkrafta, mens Corioliskraften får lite å si. Slik vind kaller vi "syklostrofisk", og er kjennetegnet ved rask rotasjon over et lite område. Tropiske sykloner og tornadoer er eksempler på slik vind.
Mesoskala vind.
Synoptisk vind er vind som det til vanlig er umulig å varsle. Vind på mindre skala er som regel mer kortvarig og oppstår i små geografiske områder slik at de er svært vanskelig å varsle med mindre det er på kort sikt. Disse "mesoskala vindene" kan for eksempel oppstå i forbindelse med tordenvær. Flere av de «spesielle» vindene som er nevnt til slutt i denne artikkelen er mesoskala vind.
Mikroskala vind.
Mikroskala vind varer svært kort – sekunder til minutter – og over områder på ti til hundrevis av meter. Turbulens i forbindelse med passerende fronter er dannet av mikroskala vind, og det er mikroskala vind som danner små konvektive fenomener som støvvirvler. Selv om de er små i utstrekning og tid, kan de spille en stor rolle i det daglige liv. I 1985 styrtet et fly i Dallas, USA av mikroskala vind som ga navn til fenomenet mikroutbrudd. 133 mennesker mistet livet, og hendelsen førte til at flyplasser og enkelte værstasjoner installerte dopplerradar.
Effekter av vind.
"Eolisk vind" er vind som skaper geologiske endringer. Tornadoer og tropiske sykloner er eksempler på vind som kan skape slike endringer. Storskala erosjon og dannelse av sanddyner og andre geologiske og topografiske effekter påvirket av vind blir kalt "eolisk aktivitet".
Lokal vind og temperaturfordeling.
Noen lokale vinder blåser bare under visse vilkår, for eksempel at de krever visse temperaturfordelinger.
Forskjellig oppvarming er drivkraften bak "solgangsbrisen". Land blir raskere varmet opp og avkjølt enn vann. I kyststrøk fører dette til at landområdene blir raskere varmet opp om dagen, og raskere avkjølt om natten, mens sjøtemperaturen endrer seg lite. Oppvarmingen over land fører til konveksjon, stigende luftbevegelser, som skaper et lite lavtrykk ved overflaten. Luft strømmer inn fra sjøen for å utjevne trykkforskjellen. Luften som stiger vil så strømme ut mot sjøen og så synke igjen. Dermed oppstår det en sirkulasjonscelle mellom land og sjø. Utover ettermiddagen vil corioliskraften ha begynt å påvirke systemet, og vinden langs en nord-sør-rettet kyststrekning med land mot øst (som på Vestlandet) vil etter hvert dreie på nord. Hvis hovedvindfeltet over et slikt kystområde allerede er nordlige, kan solgangsbrisen forsterke nordavinden om ettermiddagen, mens vinden kan bli svakere hvis hovedvindfeltet er sørlig. Om natten når landområdet blir raskere avkjølt enn sjøen, vil det motsatte skje, og luft strømmer fra land og utover sjøen. Som regel er denne vinden om natten svakere enn den om dagen.
Fjellbris og dalbris er en kombinasjon av ujevn oppvarming og topografi. Når solen stiger vil fjelltoppene få sollys først, og utover dagen vil fjellsiden som er rettet mot solen få mer oppvarming enn dalbunnen og den andre siden av dalen. Dette fører til stigende luftbevegelser på denne fjellsiden, og kjøligere luft fra dalen strømmer ut for å erstatte den stigende luften. Denne vinden opp fjellsiden kalles "dalbris". Det motsatte skjer om ettermiddagen, når dalen blir mer oppvarmet og fjelltoppene avkjølte. Vinden som oppstår er delvis skapt av tyngdekraften og konveksjon i dalen og blir kalt "fjellbris".
Fjellbrisen er et eksempel på det som mer generelt blir kalt katabatisk vind. Dette er vind som er drevet av at kaldluft (som er tung) strømmer ned en skråning. Dette skjer på stor skala på Grønland og i Antarktis. Det er ofte slik vind i områder der luften blir avkjølt på et høyt, kaldt platå, satt i bevegelse og strømmer ned skråinger på grunn av tyngdekraften. Slik vind er vanlig i Mongolia og i daler med isbreer.
Siden "katabtisk" refererer til den vertikale bevegelsen av vind, hører også vind som blir dannet på lesiden av fjell og varmet opp som følge av kompresjon til denne kategorien. Luft i slik vind kan ha en temperaturstigning på 20 grader eller mer, og blir kalt "fønvind". Denne typen vind har derimot mange forskjellige navn rundt om i verden.
Det motsatte av katabatisk vind er anabatisk vind, eller vind som flytter seg oppover. Dalbrisen som er beskrevet over er anabatisk vind.
Et uformelt uttrykk som er mye brukt er orografisk vind. Dette refererer til vind i forbindelse med orografisk heving og blir som regel brukt i forbindelse med vind som fønvind, siden disse blir hevet over fjellrekker før de synker ned på den andre siden.
Vind definert ut fra likevekt mellom fysiske krefter.
Disse vindene er brukt i forbindelse med dekomponering og analyser av vindprofiler. De er nyttige til å forenkle atmosfæriske bevegelsesligninger og for å kunne vite noe kvalitativt om den horisontale og vertikale fordelingen av vind.
Vindmåling.
Vindstyrken kan måles i knop, i m/s, km/t eller i beaufort. Dersom vi observerer luftbevegelsene ti meter over bakken og tar middelverdien over ti minutter, har vi målt det som i meteorologien heter "vindstyrke", og vi kan bruke beaufortskalaen til å klassifisere måleresultatet.
Hvis vi bare leser av øyeblikksverdien av en vindmåling, har vi ikke målt vindstyrke, men "vindkast". Vindkast kan ofte ha større fart enn vinden på samme tidspunkt. Hvis det for eksempel er målt frisk bris, er det ikke uvanlig med vindkast over 12 m/s.
Vind består både av vindstyrke og vindretning. Vindretningen er den retningen vinden kommer fra.


Giuseppe Vallemani.
Giuseppe Vallemani (født 9. desember 1648 i Fabriano i Italia, død 15. desember 1725 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI, publisert i august 1707.
Vallemani, Giuseppe
Vallemani, Giuseppe
Vallemani, Giuseppe
Vallemani, Giuseppe
Vallemani, Giuseppe


Filippo Antonio Gualterio.
Filippo Antonio Gualterio (født 24. mars 1660 i Fermo i Italia, død 21. april 1728 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Frankrike. Dessuten var han erkebiskop av Imola 1701–1709, og av Todi 1709–1714.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var nevø til kardinal Carlo Gualterio (kreert 1654).
Gualterio, Filippo Antonio
Gualterio, Filippo Antonio
Gualterio, Filippo Antonio
Gualterio, Filippo Antonio


Orazio Filippo Spada.
Orazio Filippo Spada (født 23. desember 1659 i Lucca i Italia, død 28. juni 1724 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Köln, Østerrike og Polen. Han ble sendt til keiser Leopold for å megle fred etter at den spanske tronfølgekrig var brutt ut, men lyktes ikke ettersom keiseren antok at Roma støttet Frankrike. Senere ble han erkebiskop av Lucca 1704–1714, og av Osimo 1714–1724.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var grandnevø av kardinal Giambattista Spada.
Spada, Orazio Filippo
Spada, Orazio Filippo
Spada, Orazio Filippo
Spada, Orazio Filippo


Juan Tomás de Boxadors y Sureda de San Martín.
Juan Tomás de Boxadors y Sureda de San Martín, O.P. (født 3. april 1703 i Barcelona i Spania, død 16. desember 1780 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dominikanernes generalmester.
Han ble kreert til kardinal i november 1775 under pave Pius VIs fjerde konsistorium.


Ignazio Gaetano Boncompagni-Ludovisi.
Ignazio Gaetano Boncompagni-Ludovisi (født 18. januar 1740 i Rimini i Italia, død 9. august 1790 i Bagni di Lucca nær Lucca) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i juli 1775 under pave Pius VIs tredje konsistorium, publisert i november samme år. Han var lekmann og mottok aldri noen vigsler.
Boncompagni-Ludovisi, Ignazio Gaetano
Boncompagni-Ludovisi, Ignazio Gaetano
Boncompagni-Ludovisi, Ignazio Gaetano
Boncompagni-Ludovisi, Ignazio Gaetano
Boncompagni-Ludovisi, Ignazio


Francesco Maria Banditi.
Francesco Maria Banditi, Theat. (født 8. september 1706 i Rimini i Italia, død 27. januar 1796 i Benevento) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Benevento 1775–1796.
Han ble kreert til kardinal in pectore i juli 1775 under pave Pius VIs tredje konsistorium, publisert i november samme år.


Omsetningsavgift.
Omsetningsavgift (forkortet OMS) var en tidligere, norsk avgift på omsetning av varer og tjenester.
Allmenn omsetningsavgift ble innført i Norge i 1935. I 1970 ble omsetningsavgiften avløst av merverdiavgift (MOMS). Omsetningsavgiften ble opprinnelig beregnet på hvert omsetningsledd, og var kumulativ. Samlet avgift var altså avhengig av antall omsetningsledd fra produsent til forbruker. Fra 1. september 1940 ble avgiften endret til en sisteleddsavgift.
Omsetningsavgift spesielt vedtatt ved lov for enkelte navngitte vareslag (f.eks. sukker) fantes i Norge før 1935, og eksisterer fremdeles etter 1970.
Satser for omsetningsavgift i Norge 1935 - 1970.
Under gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig, i perioden 1. februar 1946 til 14. februar 1955, var bygge- og anleggsarbeid unntatt fra omsetningsavgift.


Lancia.
Lancia er et italiensk bilmerke stiftet i 1906 av Vincenzo Lancia. Det har vært en del av Fiat-gruppen siden 1969. På 1980-tallet samarbeidet selskapet med svenske Saab, og Lancia Delta ble solgt som Saab 600 i Sverige. I 1985 delte Lancia Thema plattform med Saab 9000, Fiat Croma og Alfa Romeo 164.
Lancia er kjent for mange nyvinninger. Disse inkluderer verdens første V6 (først brukt i Lancia Aurelia).
Litt om Lancia i World Rally Championship (WRC).
Lancia var med allerede fra 1973 med sin Lancia Fulvia, og de ble med i WRC som fabrikkslag fra sesongstart i 1982. Merket hadde flest antall WRC-seiere (73 stk), men er nå forbigått av Ford (76 seire), mens Citroen (70 seire) nærmer seg. Lancia vant sist WRC i 1992, den sesongen hadde de riktignok hele 8 seire på en sesong. De la ned satsingen på WRC etter 1993 sesongen. Lancia har 10 ganger fylt opp seierspallen helt alene og leder den statistikken i WRC. Førstegangen var under Rally Monte Carlo i 1976, neste gang ble Rally San Remo i 1983 med Lancia Rally 037 med førere som Marku Alén som vant, Walter Röhrl 2. plass og Attilio Bettega på 3. plass.
I Norge.
Lancia-agenturet i Norge har vært på mange hender, både hos Fiat-importøren, Saab-importøren og Iveco-importøren, Bergheim/Ugland og Auto Import Nor AS. Lancia har i dag ingen importør i Norge.


Montenegros demografi.
Montenegro har en befolkning på 620 145 personer ifølge resultatene fra folketellingen i november 2003.
Montenegrinerne (egenbetegnelse "Crnogorci") og de nært beslektede serberne utgjør de to største befolkningsgruppene i republikken.
Ved folketellingen i november 2003 oppgav 267 669 personer, eller 43,16 % av befolkningen, at de oppfattet seg selv som montenegrinere. 198 414 personer oppgav serbisk etnisk tilhørighet (31,99 %). 7,77 % eller 48 184 personer var bosnjaker, 5,03 % albanere (31 163 personer), 24 625 muslimer (3,97 %), 6811 innbyggere kroater (1,10 %). Gruppen andre/uoppgitt utgjorde totalt 6,98 % av befolkningen.
Montenegrinerne er i flertall i 6 opštine (kommuner): Cetinje (91 %), Danilovgrad (68 %), Nikšić (62 %), Podgorica (57 %), Mojkovac (55 %), Kolašin (51 %) og utgjør den største befolkningsgruppen i Bar (47 %), Kotor (46 %) og i Budva (45 %).
I fem opštine utgjør serberne et absolutt flertall av befolkningen: Andrijevica (70 %), Plužine (61 %), Pljevlja (60 %), Herceg Novi (53 %) og Žabljak (50 %). Videre utgjør de den største befolkningsgruppen i Berane (47 %) og Bijelo Polje (40 %).
Montenegrinerne og serberne er jevnstore i Šavnik (begge grupper utgjør der 47 % av befolkningen).
Albanerne er i absolutt flertall i Ulcinj (72 %). Bosnjakerne er i absolutt flertall i Rožaje (82 %) og er den største befolkningsgruppen i Plav (49 %). Bijelo Polje har et betydelig bosnjakisk mindretall (23 %). Det samme er tilfellet i Berane (16 %). Bijelo Polje har også et stort muslimsk mindretall på 16 %.
Tivat og Biljelo Polje er de kommunene med den mest heterogene befolkningssammensetningen i landet. I Tivat utgjør serberne 35 %, montenegrinerne 30 % og kroatene 20 % av befolkningen. I Bijelo Polje utgjør serbere 40 %, bosnjakere 23 %, montenegrinere 18 % og muslimer 16 % av befolkningen.
En av de aller største overraskelsene da resultatene av folketellingen ble offentliggjort var den store nedgangen i antallet personer som oppgav montenegrinsk nasjonalitet. Mange innbyggere i Montenegro har en dobbel identitetsfølelse, både serbisk og montenegrinsk. Tidligere har flesteparten av disse i overveiende grad oppgitt montenegrinsk etnisk tilhørighet, mens vel 140 000 flere personer enn ved tellingen i 1991 nå oppgir at de oppfatter seg som serbere (57 453 personer oppgav serbisk etnisk tilhørighet ved tellingen i 1991 – 380 467 personer montenegrinsk). Denne ambivalensen kan nok oppfattes som en reaksjon på de sterke uavhengighetsbestrebelsene til landets myndigheter og mange i Montenegro.
Befolkningshistorikk.
Serbere: 1,78 % (1948), 3,3 % (1953), 2,99 % (1961), 7,46 % (1971), 3,32 % (1981), 9,34 % (1991) og 31,99 % (2003).
Albanere: 5,15 % (1948), 5,58 % (1953), 5,47 % (1961), 6,74 % (1971), 6,46 % (1981), 6,57 % (1991) og 5,03 % (2003).
Muslimer (egen kategori første gang i 1961): 6,5 % (1961), 13,26 % (1971), 13,36 % (1981), 14,57 % (1991) og 3,97 % (2003).
Jugoslavere: 1,53 % (1953), 0,33 % (1961), 2,07 % (1971), 5,67 % (1981) og 4,25 % (1991).
Bosnjakere var ikke egen gruppe før ved tellingen i 2003. (7,77 % i 2003).
Andelen kroater har vært mellom 1 og 2 % i hele perioden etter 1948. (1,10 % i 2003).


Hans von Euler-Chelpin.
Hans Karl August Simon von Euler-Chelpin (født 15. februar 1873 i Augsburg, død 6. november 1964 i Stockholm) var en tyskfødt svensk kjemiker og vinner av Nobelprisen i kjemi for 1929.
Han ble født som sønn av en offiser, som kort etter ble forlagt til München. Størstedelen av barndommen tilbragte han hos bestemoren i Wasserburg am Inn. Han gikk på den kongelige realskolen i Augsburg og senere på skole i München, Würzburg og Ulm. Fra 1891 studerte han ved Münchens kunstakademi og var særlig interessert i farvelære. I 1893 begynte han å studere kjemi, først i München og senere i Berlin, hvor han tok doktorgraden i 1895. I 1902 ble han svensk statsborger, men under første verdenskrig gjorde han tjeneste i den tyske hæren. Under annen verdenskrig var professoren aktiv i diplomatiske oppdrag for Tyskland.
Hans von Euler-Chelpin var gift to ganger. I første ekteskap med Astrid Cleve, en forskerkollega ved Stockholms universitet, fikk han fem barn. Sønnen Ulf Svante Hansson von Euler-Chelpin (1905–1983) ble en kjent svensk fysiolog og fikk også Nobelprisen i 1970.
I 1913 giftet han seg med baronesse Elisabeth von Ugglas. I dette ekteskapet fikk han fire barn.


Merratjern/Søndagsbrenna naturreservat.
Merratjern/Søndagsbrenna naturreservat (7 055 dekar, et representativt montant barskoglandskap) ble opprettet 13. desember 1991 og ligger på grensen mellom Hole og Ringerike kommuner.
Området ligger sentralt i de permiske lavaområdene på Krokskogen, mellom Lommaelva og Heggelivann. En vesentlig del av området består av middels rik granskog og lavproduktiv furuskog. Landskapet er typisk for det en finner i denne delen av marka; veksling mellom fururabber, brattlendte hellinger, bekkedrag, myrer og enkelte myrtjern. Spesielt utmerker området seg med sin rike og interessante lavflora med bla. lungenever og miljøindikatoren huldrestry. Området er viktig som referanseområde.


Fødselsrate.
Verdenskart, fargene viser fødselsraten etter land (kartet er noe utdatert)
Fødselsrate defineres som levendefødte i et år pr. 1000 av middelfolkemengden.
For jorda som helhet i dag er fødselsraten omkring 23 og dødsraten er i overkant av 9. I hele Europa, bortsett fra deler av tidligere Jugoslavia, Albania og det europeiske Tyrkia, er fødselsraten lav, og det er få land som har over 2,1 barn per fruktbare kvinne. Dette tallet anses som nødvendig for at befolkningen i et land skal øke og ikke minske. I de fleste land i den tredje verden, altså Sør-Amerika, Afrika og sørlige Asia er fødselsraten derimot veldig høy. Ettersom dødsraten nylig har gått ned i mange av disse landene, har disse landene også høy befolkningsvekst.


A.P. Møller-Mærsk.
A.P. Møller-Mærsk A/S er et internasjonalt danskeid konsortium med virksomhet innenfor en rekke sektorer, primært transport og dagligvarer. I utlandet er virksomheten kjent under navnet Maersk og i sær for shippingvirksomhet. Hovedkontoret ligger i København, og selskapet har kontorer i mer enn hundre land over hele verden. Virksomheten har sine røtter i det shippingfirma som kaptein Peter Mærsk Møller og hans sønn Arnold Peter Møller grunnla i Svendborg i 1904.
Flåten består av mer enn 250 fartøyer med en samlet dødvekt på omkring 12 millioner tonn. Fartøyene er blant annet containerskip, tankskip, bilskip, forsyningsskip, skip til særlige formål og borerigger.
Virksomheten er også aktiv i forbindelse med leting og utvinning av olje og gass, skipsverftsindustri, industrivirksomhet, supermarkeder (Dansk Supermarked) og informasjonsteknologi.
A.P. Møller-Mærsk hadde i 2008 en omsetning på 393,81 milliarder kroner.
A.P. Møller-Mærsk A/S oppsto i 2003 etter fusjon av de to Mærsk-rederiene D/S 1912 og D/S Svendborg.
Før fusjonen var A.P. Møller-Mærsk Gruppen formelt sett ikke et konsern, fordi alle selskaper i gruppen var eid 50-50 av de to rederiene. Denne konstruksjon gjorde det svært vanskelig for utenforstående å få overblikk over gruppens økonomi.


Paul Gauguin.
Selvportrett med gul Kristus, 1889
Paul Gauguin (født 7. juni 1848 i Paris, død 8. mai 1903 på Marquesasøyene) var en fransk maler, skulptør og grafiker.
Han var først impresjonist, men utviklet omkring 1888 i Bretagne en dekorativ stil med sterk forenkling, hele fargeplan, sterke konturer, den såkalte primitivismen, også kalt syntetismen. I 1888 foretok han et kunsthistorisk mye omtalt besøk hos Vincent van Gogh i Arles i det sørlige Frankrike. Det var under dette oppholdet at van Gogh skar av seg den venstre øreflippen. I periodene 1891–1893 og 1895–1903 oppholdt Gauguin seg på Tahiti og Marquesasøyene for å male primitive polynesiske motiver. Han var en av den moderne kunstens fremste foregangsmenn.
Den norske kunstneren Paul René Gauguin var sønnesønnen til Paul Gauguin.


Tahiti.
Tahiti er den største av øyene i Fransk Polynesia i det sørlige Stillehavet. Øya ligger ved 17° 40' sørlig bredde, 149° 30' vestlig lengde, eller omkring halvveis mellom Australia og Sør-Amerika.
Hovedstaden Papeete ligger på den nordvestlige kysten. Øya er ca. 45 km på sitt bredeste, og dekker et areal på 1042 km². Tahitis høyeste punkt, Orohona-toppen, måler 2241 moh.
Vegetasjonen på øya er regnskog, klimaet er mildt tropisk, med regntid fra november til og med april. I tillegg til å være den største øya i Fransk Polynesia, er den også den mest befolkede, med ca. 70 % av Fransk Polynesias befolkning.


Ask gods naturminne.
Ask gods naturminne (VV00002023) ble opprettet 26. februar 1954 og omhandler punktvern av et eiketre og to furutrær som står på Ask gods, en storgård ved tettstedet Ask i Ringerike kommune.


Albert Leo Schlageter.
Albert Leo Schlageter (født 12. august 1894 i Schönau im Schwarzwald (Baden), henrettet 26. mai 1923 på Golzheimer Heide ved Düsseldorf) var en tysk nasjonalistisk aktivist som ble henrettet av franskmennene i Ruhr.
Han ble født i Schönau i Wiesental, Baden. Etter utbruddet av første verdenskrig tok han nødabitur (nødartium) og meldte seg frivillig til hæren. Under krigen deltok han i en rekke slag, blant annet Flandernslaget i 1915, slaget ved Somme i 1916 og slaget ved Verdun. Etter befordring til løytnant deltok han i det tredje Flandernslaget i 1917. Etter krigen gikk Schlageter tidlig inn i frikorpset, en høyreorientert, paramilitær enhet som søkte å slå ned kommunistiske opprør og separatisme, og var offiser i Ruhrområdet under den franske okkupasjonen. Her arbeidet han mot det frikorpset anså som okkupantenes utplyndring av Tyskland. Han ble arrestert, dømt til døden for sabotasje og så henrettet 26. mai 1923 utenfor Düsseldorf.
Æresbevisninger.
Schlageter ble regnet som en folkehelt, og i 1931 ble det reist et monument til hans ære. Dette ble fjernet etter andre verdenskrig. Nasjonalsosialistene trykket ham raskt til sitt bryst som et perfekt eksempel på «det nye menneske». Adolf Hitler sa da han fikk høre om henrettelsen at «det tyske folk er ikke verdig et slikt offer». Rossbach-gruppen, en av frikorpsenhetene, bestemte seg for å hevne hans død, og en gruppe som antagelig besto av blant andre Martin Bormann og Rudolf Franz Höss drepte Walter Kadow, som skal ha vært angiveren som meldte Schlageter til de franske myndighetene. Hans brev ble utgitt i bokform under det nasjonalsosialistiske regimet, og Hanns Jolst skrev et drama om hans liv som ble oppført på scener over hele Tyskland. Seilskipet «Alfred Leo Schlageter» var oppkalt etter ham. Det ble sjøsatt i 1937, og beslaglagt etter andre verdenskrig og gitt til Brasil, hvor det ble omdøpt til «Guanabara». I 1961 ble det kjøpt av den portugisiske marinen, hvor det fortsatt seiler som skoleskip under navnet «Sagres II».


Pierre-Auguste Renoir.
"Moulin de la Galette" (1876)
Pierre-Auguste Renoir (født 25. februar 1841 i Limoges, død 3. desember 1919 i Cagnes) var en fransk maler og skulptør.
Renoir regnes blant de fremste impresjonistene. Han er kjent for sine motiver med unge kvinner, barn, blomster og landskaper. Blant hans mest kjente verk er "Moulin de la Galette", "Teaterlosjen" og "La Grenoullière". Han startet karrieren som porselensmaler. 1862–64 gikk han på École des Beaux-Arts. På denne tiden traff han Camille Pissarro, Alfred Sisley og senere Claude Monet, og malte sammen med de to siste ved La Grenouillere og i Argenteuil. 1867–69 malte han ofte sammen med Monet i Paris, og hans første impresjonistiske landskaper er fra denne tiden.
Etter krigen 1870–71 ble hans interesse for Eugène Delacroix vakt. Hans søken etter fargens frigjøring sammen med Monet og hans interesse for Édouard Manets samtidsskildring fikk uttrykk i flere bilder, f.eks. i Losjen (1874), som direkte vitner om Manets innflytelse. Andre sentrale verker fra denne perioden er Le Moulin de la Galette (1876) og Roernes frokost (1881).
I 1881 drog han til Algerie, deretter Italia, hvor han særlig interesserte seg for Rafael. Man finner i denne perioden spor etter hans klassiske interesser; linjen fikk større betydning, konturen større vekt. På tilbakeveien til Frankrike møtte han Paul Cézanne og malte ved l'Estaque. I denne såkalte «Ingreske» perioden skapte han verker som Les Grandes Baigneuses (1884–87) og Etter badet (1885, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet, Oslo). I slutten av 1880-årene gikk han igjen tilbake til en mer malerisk form og rikere, ofte rødtonet koloritt.
Han ble rammet av leddgikt og oppholdt seg mye i Sør-Frankrike; i 1903 bosatte han seg i Cagnes-sur-Mer på Rivieraen. Hans kunst gikk inn i en ny fase, koloritten ble lysere, konturen mer oppløst, motivene enda mer solfylt enn tidligere. Barna og hushjelpen Gabrielle tjente særlig som modeller i denne perioden.
Etter hvert ble sykdommen verre, og etter 1912 kunne han ikke lenger bruke føtter og hender, men fortsatte å male med penselen bundet til armen. Fra 1907 arbeidet Renoir også med skulptur og keramikk; med italieneren Guino som utførende modellør skapte han 1916 fra sin rullestol skulpturen Den seirende Afrodite og relieffet Paris' dom (begge i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet, Oslo).


Nigger.
a> uttrykket «Last one in's a nigger», som tilsvarer noe sånt som «sistemann uti er en pyse».
Nigger er nedsettende og kontroversiell slang avledet fra ordet neger. Betegnelsen har vært brukt og brukes i varierende grad fremdeles i dagligtalen, hovedsakelig i engelskspråklige land. Nigger var tidligere den vanlige betegnelsen på mørkhudede, og spesielt afroamerikanere, i USA frem til 1970-tallet, men betegnelsen regnes idag som nedsettende, rasistisk og som uttrykk for hvitt rasehovmod når det brukes av hvite. Blant grupper av afroamerikanere har imidlertid det pejorative ordet fått ny mening som tiltaleord til hverandre. I sammenhenger der afroamerikanere bruker dette begrepet ironisk om og til hverandre, er begrepet derfor ufarlig.
Ordets opprinnelse er uttalen av "negro" (engelsk for neger) i de amerikanske sydstatene. Negro stammer fra det latinske "niger" som betyr svart. På norsk blir ordet gjerne likestilt med «svarting», og har i senere tid flere likheter i bruk, også mellom personer med mørkere hudfarge.
Også det norske ordet neger, som tradisjonelt har hatt et nøytralt og beskrivende innhold, har blitt problematisk. I likhet med utviklingen i USA opplever stadig flere i Norge, særlig mange av dem som omtales som negre, betegnelsen som støtende og diskriminerende. Også ordet nigger var tidligere i bruk på norsk, først og fremst i mellomkrigstiden da det var et mer amerikansiert, moderne og uhøytidelig synonym til ordet neger. Den populære, nye jazzmusikken kunne således bli omtalt som «niggermusikk», dog ofte i lett nedsettende betydning.
I USA ble negre i offisielle sammenhenger ofte omtalt som "negroes" eller "coloreds" frem til 1970-tallet. "Colored" er i dag stort sett erstattet med "African American", "Afro-American" eller "Black American", det vil på norsk si afroamerikaner.
I 2002 utga Randall Kennedy boken "Nigger", som handler om ordets historie og sosiologi.
Den meget populære panamanske reggaetonartisten Félix Danilo Gómez benytter «Nigga» som sitt artistnavn.
Bystyret i New York vedtok 28. februar 2007 symbolsk å forby bruken av ordet «nigger», i et håp om fjerne den rasistiske betegnelsen fra hip hop-musikken og annen populærkultur.


Kaffer.
Kaffer (fra arabisk "kafir", «vantro» (i forhold til islam)) var et begrep brukt om de sorte innfødte av europeiske kolonister i det sørlige Afrika. I det sørlige Afrika var det opprinnelig et nøytralt uttrykk blant de hvite, som også ble benyttet av antropologer og misjonærer i snever forstand om xhosaene og i utvidet forstand om øvrige afrikanske folkegrupper i hele regionen. Det er mulig at det var portugiserne som hadde snappet opp ordet fra araberne: Araberne benyttet det om områdets ikke-muslimer, men portugiserne oppfattet det som et ord for den fargede befolkningen i sin alminnelighet.
Men på 1900-tallet begynte den nøytrale bruken å utvikle seg til noe nedsettende. Særlig i apartheidtiden i Sør-Afrika ble ordet et nedsettende uttrykk for negre. Idag er bruken av ordet forbudt i Sør-Afrika og Namibia.
Ordet går igjen som et historisk områdenavn Kafiristan for en del av de nordlige grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan. Inntil 1890-årene var regionen kjent som "Kafiristan" («Hedningenes land») på grunn av at befolkningen der praktiserte animisme. Regionen ble erobret av emir Abdur Rahman Khan i 1895–96 og folket ble konvertert med makt til islam. Regionen fikk så navnet "Nurestan", som betyr "de opplystes land", en refleksjon av "opplysningen" av de hedenske nurestanerene av «lyset» fra islam.
På tysk er "kaffer" også et nedsettende uttrykk, men det er da ofte avledet fra jiddisch, der det betyr i nedsettende mening "bondsk". Roten til dette ordet er "kafr", som betyr småby eller landsby, og som går igjen for eksempel i stedsnavnet Kapernaum.


Rannuzio Pallavicino.
Rannuzio Pallavicino (født 1633 i Parma i Italia, død 30. juni 1712 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Pallavicino, Rannuzio
Pallavicino, Rannuzio
Pallavicino, Rannuzio
Pallavicino, Rannuzio


Christian August von Sachsen-Zeitz.
Christian August von Sachsen-Zeitz (født 6. oktober 1666 i på slottet Moritzburg i Dresden i Sachsen, død 23. august 1725 i Regensburg) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han kom fra den saksisk-naumbergske fyrsteslekt, og var døpt og oppvokst som lutheraner. Han gikk inn i det militære, og kommanderte et regiment under beleiringen av Mainz. Som lutheraner gikk han også inn i den protestantiske gren av Den tyske orden.
Han konverterte til katolisismen i 1693.
Han var biskop av Györ i Ungarn 1696–1725, og erkebiskop av Esztergóm 1707–1725.
I 1703 hadde han en kort stund vært administrator "sede vacante" av erkebispedømmet Köln.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI, da han i tre år hadde vært koadjutor i Esztergom.
Sachsen-Zeitz, Christian August von
Sachsen-Zeitz, Christian August von
Sachsen-Zeitz, Christian August von
Sachsen-Zeitz, Christian August von
Sachsen-Zeitz, Christian August von
Sachsen-Zeitz, Christian August von


Audio Video Interleave.
Audio Video Interleave (AVI som akronym) er et format som brukes til å vise film på PC. AVI har både lydspor og videospor, og ble utviklet av Microsoft i 1992 for å være med i video for Windows.
Formatet blir regnet som foreldet, men er fortsatt populært blant fildelere. Mange kodeker er blitt utviklet for formatet, for eksempel for å inkludere underteksting, noe som gir det nye muligheter.
Eksempler på kodeker er DivX og Xvid som er de mest populære. Ved hjelp av kodeker kan avi-filen ta liten plass samtidig som lyd- og bildekvaliteten er god. Derfor er det fortsatt populært blant fildelere.


Camille Pissarro.
Camille Pissarro (født 10. juli 1830, død 13. november 1903) var en fransk maler.
Pissarro ble født på St. Thomas i Dansk Vestindia (i dag De amerikanske jomfruøyene), men vokste opp i Frankrike. Han blir regnet som en av de viktigste malerne innen den impresjonistiske bevegelsen på 1800-tallet. Han er mest kjent for sine landskapsmalerier, men også for sine mange fremstillinger av Paris og byens broer.
Eksterne lenker.
Pissarro, Camille
Pissarro, Camille
Pissarro, Camille


Kippermocupen.
Kippermocupen er en helgeturnering i fotball for aldersbestemte lag. Turneringen arrangeres på Kippermoen idrettsanlegg i Mosjøen i siste halvdel av juni hvert år og teknisk arrangør er Mosjøen IL. Kippermocupen ble arrangert første gang i 1983 og hadde da deltakere fra 21 lag. I 2005 deltok 220 fotballag, noe som ga om lag 3 500 deltakere og ledere. Deltakerne kommer hovedsakelig fra Nordland og Trøndelag, men deltakere fra Sverige er også vanlig.


Darth Vader.
Darth Vader (født Anakin Skywalker) er en fiktiv person i George Lucas' Star Wars-univers. Han er sønn av Shmi Skywalker, men har ingen biologisk far. Han ble derimot født av Shmi ved Kraftens vilje. "Anakin" er sanskrit og betyr «kriger» og "Vader" er nederlandsk og betyr «far».
Darth Vader er hovedantagonisten i den originale trilogien og i Star Wars Episode III. I trilogien ble han spilt av David Prowse, mens James Earl Jones sørget for stemmen. Darth Vader er en av de mest populære antagonister i filmhistorien, og ble rangert som nummer tre på American Film Institutes tidenes topp 50 filmskurker.
I Episode IV og Episode V blir Vader beskrevet som ondskapens inkarnasjon. Han er den brutale håndheveren over den galaktiske republikken. Som en mørk sith tjenestegjør Vader som keiser Palpatines høyre hånd, og bruker den mørke siden av Kraften til å nådeløst jage jediene og opprørerne til galaksens ende. I den nye trilogien forteller historien om den heroiske Anakin Skywalker. I den siste filmen av disse tre, går Anakin over til den mørke siden og blir transformert til den ikoniske cyborgen Darth Vader.
Barndom på Tatooine.
Anakin Skywalker dukker først opp i som en ung gutt som jobber som slave for skraphandleren Watto på Tatooine. Når jediridderne Qui-Gon Jinn og Obi-Wan Kenobi møter ham, møter de en livlig gutt full av ambisjoner som har som sitt høyeste ønske å bli podracer, en sport hvor man kjører vogner bak store jetmotorer i høy hastighet. Sporten krever mye konsentrasjon og raske reflekser. Jediridderne forstår fort at de har å gjøre med et barn med fenomenal stor kontroll over kraften. Qui-Gon vedder derfor med Anakins eier om guttens frihet og vinner. Dessverre må gutten skilles med moren. Gutten blir brakt til Coruscant hvor Obi-Wan lover overfor jedirådet å være guttens veileder i treningen innen jedikunsten.
Klonekrigen.
I får Anakin (nå spilt av Hayden Christensen) en større betydning for handlingen. Han har utviklet sine krefter betraktelig, men synes ikke han får nok spillerom. Han føler ikke at han passer riktig inn i jedisamfunnet og har i isolasjonen opparbeidet arroganse, misunnelse og sinne overfor andre, spesielt læremesteren Obi-Wan. Han er oppfarende og lar sine egne negative følelsene gå ut over andre, noe som anses som dårlig innen jediordenen der man i enhver situasjon skal kunne beholde åndsroen.
Han blir satt til å vokte Padmé Amidala, som nå er senator. Hans facinasjon for henne startet da han først møtte henne på Tatooine som ung. Etterhvert utvikles det et tett vennskap mellom de to, et vennskap som igjen utvikles til en forelskelse. Anakin vet at dette er galt ettersom jeditradisjonen krever at en jediridder ikke kan binde seg til en annen person på denne måten. Mens han vokter henne har han stadige mareritt som indikerer at hans mor, Shmi Skywalker er i fare. De drar derfor til Tatooine hvor de møter Shmis nye eier og ektemann Cliegg Lars som kan fortelle at hun er fanget av en flokk med Tusken Raiders. Anakin finner moren som dør i armene på han midt i Tusken-leiren. Dette får glasset til å renne over og han slakter hele leiren i sinne. Dette er en av de første store indikasjonene på den forvandlingen Anakin kommer til å gjøre. Han drar til Geonosis for å redde sin fangede venn Obi-Wan, men blir selv fanget. Han klarer å få seg fri og kjemper sammen med de andre jediene mot droidene i Slaget på Geonosis. Etter dette slaget drar han og Obi-Wan for å ta seg av den onde Count Dooku, men Dooku er både bedre med lyssabel og stekere med kraften enn de hadde trodd. Anakin blir kuttet av den ene hånden. De blir reddet av jedimester Yoda som tar opp kampen mot Dooku. Dooku flykter. På slutten av denne filmen gifter Anakin seg med Padmé.
Overgangen til den mørke siden.
I er Anakin med på et oppdrag for å redde kansler Palpatine som er fanget av Count Dooku på et av føderasjonens kommandoskip i atmosfæren over planeten Coruscant. Anakin og Obi-Wan møter igjen den onde Count Dooku, men denne gangen tar Anakin hevn. Etter at Obi-Wan ble kastet vekk med kraft kutter han av Dooku begge hendene med lyssabelen sin. Palpatine råder han til å drepe Dooku, men Anakin vet at det er galt. Han gjør det likevel. Kommandoskipet blir ødelagt under et slag, men de greier å lande med restene på Coruscant. Anakin får et bedre vennskap til Palpatine samtidig som han blir mer mistroisk til både jediordnen og Obi-Wan. Han får flere mareritt som forteller at Padmé skal dø. Han forteller det tilslutt til Padmé at hun vil dø, og hun forteller han at hun skal ha barn. Når Palpatine sier at han kan redde Padmé fra døden og jediordnen ikke godtar at Anakin blir jedimaster og Obi-Wan drar på oppdrag for å ta seg av Grievous, blir Anakin i tvil om hva som er den gode siden. Palpatine forteller han at han får mye mer makt hvis han går over til den mørke siden og Anakin skjønner at han er en sith. Han vil ikke drepe Palpatine, men melder han til jedirådet. Mace Windu og noen andre jedier drar for å arrestere Palpatine, men alle blir drept unnatt Windu.
Anakin drar for å se hva jediene tenker å gjøre med Palpatine, men oppdager at Windu tenker å drepe Palpatine. Han tror at hvis Palpatine dør kan ingen redde Padmé. Derfor kutter han av Mace Windu hånden og Palpatine bruker kraftlyn og dreper han. Anakin går over til den mørke siden og får sithnavnet Darth Vader. Han lover å hjelpe Palpatine dersom han redder Padmé fra døden. Anakin drar til jeditemplet og dreper alle jediene der. Etterpå drar han til Mustafar og dreper separatistlederne og kobler ut alle droideneenhetene. Obi-Wan og Yoda får se opptak av sikkerhetskamera som bekrefter at Anakin har gått over til den mørke siden. Obi-Wan drar til Mustafar sammen med Padmé. Anakin bruker kraft på Padmé så hun nesten blir kvalt. Obi-Wan oppdager at den Anakin han kjente er borte. De har en hard lyssabelduell som ender med at Anakin blir kuttet av en hånd og begge føttene. Han faller nesten i en lavaelv og kroppen hans blir kraftig forbrent. Palpatine drar og redder Anakin, men han er så kraftig forbrent at han blir satt på en maske. Flere av kroppsdelene blir skiftet ut med robotdeler og han blir til en kyborg. Det første Anakin spør etter når han våkner er Padmé. Palpatine lyver og sier at Padmé døde som et resultat av Anakins sinne. I virkeligheten døde hun etter å ha født to barn, Luke Skywalker og Leia Skywalker. Hun skal ha mistet viljen til å leve.
Anakin (Darth Vader) setter i gang byggingen av Dødsstjernen. Han får makt over hele republikken og blir en ond sith.


Gotland.
Gotland (tidligere dansk og norsk: Gulland) er en øy og et svensk landskap i Østersjøen, ca fra den svenske fastlandskysten. Øya er landets største. Landskapet består foruten øya Gotland også av Fårö, Karlsöarna, Gotska Sandön og flere mindre øyer. Landskapet er også et eget län (fylke) (Gotlands län), egen kommune (Gotland kommune) og eget bispedømme (Visby stift) i Svenska kyrkan. Øya har 2994 km², landskapet eller länet har 3 151,4 km² land og 3 183,7 km² med innsjøer. Landskapet har registrerte fornminner. Øyas høyeste punkt er Lojsta hed.
Hver sommer besøker et stort antall turister Gotland, ikke minst verdensarverklærte Visby, som er øyas eneste by og har store deler av middelalderens struktur bevart.
Administrasjon.
I likhet med andre svenske landskap har ikke landskapet Gotland egen administrativ betydning. Landskapet er derimot helt og holdent i sammenfallende med Gotlands län.
Etymologi.
Gotland har fått sitt navn etter det historiske folkeslaget gutar, hvor forleddet "gut"- hører til eldre urgermansk med betydningen "utgjøre", muligens som en betegnelse for menn og er etymologisk identisk med folkenavnet goter. Det opprinnelige navnet på øya var Gutland, ("a") "kutlandi" på 1000-tallet, med runeskrift, noe som med latinske bokstaver blir "a Gutlandi". På 1300-tallet ble navnet skrevet "Gutland". Forleddet betegner "gutar" og etterleddet er "land". Det kan tolkes som «område, rike» eller som «øy». I såvel svensk som dansk talespråk har «tl» blittassimilert til «ll» (sammenlign med Jylland), noe som ga opphav til formen Gulland.
Dagens svenske navn Gotland med o tilhører, som tilfellet er med mange andre navn langs den svenske kysten, fra nedertysk gjennom a-tøddel («omlyd»). På begynnelsen av 1920-tallet ble Gotland på svensk stavet med to t som "Gottland".
Fornøyelsespark.
1 mil sør for Visby ligger Kneippbyn, en fornøyelsespark (sommerland og vannland). Her finner man blant annet det originale «Villa Villekulla» fra tv-serien og spillefilmene om Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren.


Planica.
Planica er en alpedal nordvest i Slovenia. Dalen løper sørover fra grensebyen Rateče, ikke langt fra skistedet Kranjska Gora.
Planica er kjent for verdens nest største skiflygingsbakke Letalnica som ligger i dalen. Bakkerekorden er på 239 meter, satt av Bjørn Einar Romøren. Rekorden ble satt 19. mars 2005.
Den første hoppbakken i Planica ble bygd før 1930. I 1934 ble den første såkalte mammutbakken bygd. I den bakken ble verdens første skihopp over 100 meter gjort av østerrikeren Sepp Bradl i 1936 (101,5 meter).
I 1969 ble en enda større skiflygingsbakke bygd i Planica. Siden Matti Nykänen satte verdensrekord på 191 meter i bakken i 1985 har alle verdensrekorder i skiflyging blitt satt i Planica. Finnen Toni Nieminen var første mann i verden over 200 meter i 1994 (203 meter). Bakken har i dag kritisk punkt på 185 meter og såkalt bakkestørrelse 215 meter.
Men skiflyvningen i Planica har til tider gått svært hardt for seg. Russeren Valery Kobelev tippet rundt og fikk forferdelige hodeskader. I tillegg har hoppere som Frederic Berger, Robert Kranjec, Tom Pochwhala, Primoz Roglic, Janne Ahonen, Robert Selbekk og Andreas Widhölzl fått smake på den nådeløse kjempebakken.
Siden 11. februar 2011 er det bakken i Vikersund som har verdensrekorden, med 246,5 meter.


Gary (Indiana).
Gary er en by i fylket Lake County i delstaten Indiana i USA, med ca 100 000 innbyggere. Den ligger ca 10 mil sør for Chicago. Viktig næring for byen er stålindustri.
Denne byen er også kjent for å være Michael Jacksons fødested.


Rees Jones.
Rees Jones (født 16. september 1941) er en ansett golfbanearkitekt. Han er sønn av den legendariske banearkitekten Robert Trent Jones sr. og bror til Robert Trent Jones jr.


Bobby Jones.
Robert Tyre Jones jr., bedre kjent som Bobby Jones'", (født 17. mars 1902 i Atlanta, Georgia, USA, død 18. desember 1971) var en fremgangsrik golfspiller på 1920-tallet.
Jones var en av de største spillerne som har konkurrert både nasjonalt og internasjonalt. Han blir regnet som den største amatørspilleren i historien, mye grunnet at han er den eneste som har greid en "Grand Slam" (vunnet alle Major-turneringene i en og samme sesong). Mellom 1923 og 1930 vant han 13 daværende "major"-turneringer. Her var inkludert fem åpne amerikanske amatørmesterskap og ett åpent britisk amatørmesterskap, som ikke lenger regnes som major-turneringer. Av det som i dag regnes som major-turneringer vant han syv, som plasserer ham på en delt syvendeplass på listen over spillere med flest seire i major-turneringer.
Jones var den yngste spilleren som har spilt i et U.S. Amateur Championship-mesterskap (14 år) og han var den første spilleren som vant "The Double": både US Open Championship og The Open Championship samme år.
Jones var en høyt utdannet akademiker. Han var utdannet ingeniør, innen litteratur og jus. Da han sluttet å spille golf i 28-årsalderen, jobbet han videre som jurist, skrev golfartikler og medvirket i golffilmer. Men fremfor alt skapte han en av verdens beste golfbaner sammen med Alister McKenzie, Augusta Nationals golfbane og startet The Masters Tournament som arrangeres på Augusta hvert år.
Jones konkurrerte nesten bare i de store konkurransene og mellom disse tok han seg av sin advokatkarriere og sin familie. Golfen kom alltid i tredje rekke og han trente nesten aldri ettersom han mislikte trening svært mye.
Han var en gentleman på golfbanen, og han var nøye med å følge golfreglene. Han ga seg selv straffeslag ved fire anledninger i store mesterskap.
I 1948 fikk Jones en muskelsykdom som ble verre med årene, og de siste leveårene måtte han bruke rullestol.


Slaget ved Fehrbellin.
Slaget ved Fehrbellin var et mindre slag mellom Sverige og kurfyrstedømmet Brandenburg-Preussen. Det foregikk 18. juni Juliansk kalender/28. juniGregoriansk kalender 1675 ved byen Fehrbellin i Brandenburg. Svenskene, under grev Wolmar Wrangel (halvbror av Carl Gustaf Wrangel), hadde invadert og okkupert deler av Brandenburg fra deres besittelser i Pommern, men ble fordrevet av styrkene til den brandenburgske kurfyrsten Fredrik Vilhelm ved feltmarskalk Georg von Derfflinger i nærheten av byen Fehrbellin.
Slaget skjedde mens svenskene trakk seg tilbake fra tidligere okkuperte deler av Brandenburg. Det svenske nederlaget var ikke avgjørende, regnet i antallet falne soldater, men de politiske konsekvensene ble store. Brandenburg utnyttet seieren i den politiske propagandaen. Følgen ble at biskopen av Münster og de lüneburgske hertugene erklærte Sverige krig. Senere fulgte også en dansk krigserklæring og Den skånske krig.
Bakgrunn.
Den internasjonale situasjonen var eksplosiv ved begynnelsen på 1670-tallet. Da Sverige gikk inn i en allianse med Frankrike i 1672 sluttet Danmark-Norge seg til den nederlandske alliansen. Denne gruppen omfattet av flere land som hadde kommet i konfrontasjon med Ludvig XIV av Frankrike i 1673. Et av disse landene var Brandenburg-Preussen, et kurfyrstedømme i nordøstlige Tyskland. Sverige var dårlig økonomisk stilt. De franske subsidiene var en viktig grunn til at Sverige ble med i en allianse med Frankrike.
Sverige forsøkte i utgangspunktet å holde seg utenfor stridighetene, men i juni 1672 hadde Brandenburg og den tyske-romerske keiseren sluttet seg til Nederlandene slik situasjonen ble vanskelig. I løpet av fredsforhandlingene i Köln i 1673 var svenskene presset for en fredsløsning, men de klarte å nøytralisere Brandenburg ved å slutte fred med Frankrike sommeren 1674. Samtidig begynte krigen å gå galt for franskmennene etter England brøt ut i februar 1674. Dermed havnet Sverige motvillig i vilje. Franskmennene var frustrerte av den svenske motvilligheten til å ytre militær støtte mot Brandenburg som atter hadde inn i krigen mot Frankrike, dermed brutt på fredsavtalen fra 1672. I september 1674 hadde svenskene rekruttert 22 000 mann, men de var i dårlig forberedt. Dersom kurfyrsten av Brandenburg hadde rundt 15 000 mann mente svenskene at de kunne våge å angripe Brandenburg.
I løpet av årene 1675–1679 var Sverige involvert i krig på flere hold; i Nord-Tyskland mot Brandenburg, i Skåne mot Danmark, Bohuslän og Jämtland mot norske styrker og i den sørlige delen av Østersjøen mot Danmark og Nederlandene. Krigen begynte i nordlige Tyskland etter at den svenske hæren rykket inn i Brandenburg mot slutten av året 1674 for å skaffe seg et vinterkvarter. Etter vinteren brøt den svenske hæren opp og dro videre mot sørvest. Dette fikk den brandenburgske kurfyrsten til å reagere og han mobiliserte for å møte den svenske hæren. Han marsjerte 250 km i løpet av kun to uker, en av de store troppeforflytninger i militærhistorien. Han klarte det ved å etterlate sine forskyningsvogner og kjøpe forsyninger underveis fra de lokal. Han forbød også sine menn å plyndre.
Den 13. juni 1675 gikk han inn i Brandenburg og to dager senere ble en svensk postering på rundt 500 dragoner overmannet ved byen Rathenow. 400 svensker ble drept og resten ble tatt til fange.
Stormingen av Rathenow.
Straks Fredrik Vilhelm kom tilbake til Brandenburg forsto han umiddelbart at svenskene var spredt og beordret den nær 70 år gamle Derrflinger til å ta den sentrale byen Rathenow for å kunne splitte svenskene i to deler. Fredrik Vilhelm bestakk en lokal embetsmann noenlunde lojal til ham å holde et stort og omfattende gjestebud for de svenske offiserene i festningen for å få dem godt drukne før slaget begynte. Derfflinger kledde seg personlig ut som en svensk offiser og overbeviste vaktene ved byens port at en brandenburgsk patrulje var etter ham. De åpnet porten for ham og han ledet personlig angrepet på 1000 dragoner mot byen. Den 15. juni 1675 ble den svenske postering på 500 dragoner i byen overmannet. 400 dragoner døde og resten ble tatt til fange. Den øvrige brandenburgske hæren fulgte etter.
Slaget.
Kurfyrstens artilleri på høyden skyter på svenskene nede på vegen.
Gjennom overfallet på Rathenow var den svenske hæren allerede delt. Den svenske kommandanten Wolmar Wrangel forsøkte å ta seg rundt for å få hæren forent med den øvrige svenske hæren som ble kommandert av hans halvbror Carl Gustaf Wrangel. Kurfyrsten forfulgte ham og nådde først fram til Fehrbellin hvor de ødela broen over elven Rhinen. Carl Gustaf Wrangel hadde tenkt å komme halvbroren i møte, men kom for sent til Fehrbellin og de brandenburgske soldatene drev dem på flukt. Wolmar Wrangel måtte derfor klare seg på egen hånd.
Straks Derfflinger hadde forvist svenskene og erobret Rathenow ble de svenske linjene brutt. Den svenske kommandanten Wrangel, stadig angrepet av brandenburgske geriljaangrep under ledelse av oberst Joachim Hennings, oppdaget at broen over Rhinen var ødelagt. Med bløte og ikke farbare myrområder på begge sider tvang ham til å stå imot det tyske angrepet mens han satte nær 300 folk til å bygge en flåtebro.
Nær seks km fra elven ble svenskene angrepet av de brandenburgske troppene. For å stå imot angrepet ble hæren stilt opp i slagordning tvers over vegen på høyde utenfor byen Hakenberg.
Innledningsvis ble angrepet slått tilbake, men fra en ubesatt høyde til høyre om de svenske troppene begynte brandenburgerne å skyte på svenskene med fire kanoner. Svenskene forsøkte å storme høyden, men ble jagd tilbake. Wrangels mål var å holde stand fram til flåtebroen var ferdigbygd. Av den grunn lot han den høyre fløyen svinge opp mot den høyden hvor de ble beskutt fra. Midtre og venstre fløy trakk seg ut for å gå mot Fehrbellin.
En heftig strid brøt ut da svenskene angrep høyden, men brandenburgerne hadde fått forsterkninger og til sist brøt angrepet sammen. Svenskene flyktet gjennom Hakenberg mot Fehrbellin. Wolmar Wrangel var nær på å bli tatt til fange, men greide å slippe unna. Svenskene fikk senere forsterkninger med åtte kanoner, noe som bremset det brandenburgske angrepet. Da Wrangel nådde fram til Fehrbellin en gang mellom klokken 3 og 4 på ettermiddagen var flåtebroen klar og de kunne ta seg over elven. Tapene ble beregnet til mellom 500 og 600 mann og sårete på begge sider. Wrangels hærstyrker tapte ytterligere folk i dagene etter tilbaketrekningen. Geriljaangrep, desertering, sult, og andre faktorer reduserte den svenske hæren til en fraksjon av hva den en gang hadde vært.
Følger.
Slaget ved Fehrbellin var i seg selv et lite slag, men det fikk stor psykologisk betydning. Sveriges militære anseelse ble skadet mens kurfyrste Fredrik Vilhelms anseelse ble forsterket og han ble siden kalt for «den store kurfyrsten». Han fikk også økt tiltro til sin egen hær, og hans hær ble siden basisen i den framtidige prøyssiske hæren.
Nyheten av hva som hadde skjedd ble spredt over hele Europa og flere av Sveriges allierte erklærte seg nøytrale eller byttet side: hertugene av Hannover og Pfalz-Neuburg, kurfyrsten av Bayern, fyrsten av Lüneburg og biskopen av Münster. Den 18. juli 1675 erklærte den tysk-romerske keiseren krig mot Sverige, og Danmark gjorde det samme den 2. september. Slaget ved Fehrbellin har siden blitt framstilt som avgjørende i prøyssisk og tysk historie, og det har blitt reist et monument på slagfeltet. Den 28. juni ble gjort til en fridag I Tyskland som ble feiret helt fram til 1914 da erkehertug Franz Ferdinand ble myrdet, på nøyaktig den samme dagen, og satte i gang den første verdenskrig.
Carl Gustav Wrangel, som allerede var seksti år gamle, ble fratatt sin kommandopost, men han var for syk til å bli stilt til ansvar og han døde på sitt gods i Rügen året etterpå. Hans halvbror Wolmar Wrangel omkom i Pommern desember 1675. Det ble siden opprettet en svensk komité for å undersøke omstendighetene, men de hadde ikke lenger noen syndebukker å holde ansvarlig.
Litteratur.
Fehrbellin


Marcel Duchamp.
Marcel Duchamp (28. juli 1887 – 2. oktober 1968) var en fransk-amerikansk kunstner. Han blir ansett å være en av det 20. århundrets viktigste kunstnere, og han har hatt stor betydning både for utviklingen av europeisk og amerikansk popkunst og konseptkunst på 1960- og 70-tallet, og for diskusjonen om hva som kan defineres som kunst, helt fram til i dag.
Duchamp ble født i landsbyen Blainville-Crevon nord i Frankrike. Han hadde fem søsken, og tre av disse ble også kjente kunstnere i hjemlandet (Jacques Villon, Raymond Duchamp-Villon og Suzanne Duchamp-Crotti). Duchamp startet sin karriere som en post-impresjonistisk og kubistisk maler, men ble snart en av de sentrale skikkelsene innenfor den dadaistiske kretsen.
I 1912 malte han bildet «Naken Kvinne Går Ned En Trapp, No. 2», utført i kubistisk stil, som trakk veksler på filmens evne til å vise bevegelse. Dette nyskapende maleriet gjorde Duchamp kjent for et større publikum. Blant annet vakte det oppsikt på utstillingen Armory Show i New York året etter, men på tross av det sluttet han å male omtrent samtidig. Etter eget utsagn ville han «komme dit hånden og øyet ikke lenger har noen som helst betydning», og mange av hans viktigste arbeider etter dette var såkalte readymades – hverdagslige, masseproduserte gjenstander plassert inn i en kunstsammenheng og slik gitt status som kunstobjekter. Det første av disse, et sykkelhjul montert på en krakk, ble produsert i 1913.
Duchamps kanskje mest kjente arbeid, og et av de mest omdiskuterte kunstverkene i historien, ble vist på Armory Show i 1917. Under signaturen «R. Mutt» presenterte han et pissoir på en sokkel, med tittelen «Fontene». Arbeidet provoserte til heftig diskusjon, noe som førte til at Duchamp trakk verket fra utstillingen like etter åpningen. Like fullt har «Fontene» blitt stående som et referanseverk for kunstnere som setter idé foran utførelse i produksjonen av kunst, helt fram til våre dager. I en avstemming blant 500 av de viktigste kunstpersonlighetene i Storbritannia i 2004, ble «Fontene» kåret til det 20. århundrets mest innflytelsesrike kunstverk.
Karakteristisk for Duchamps kunst er kritikken av kunstverkets tradisjonelt opphøyde status. Han blandet kunst og trivialkultur gjennom sin bruk av readymade-objekter, ofte kombinert med ordspill og en subtil humor. For eksempel tegnet han barter og flippskjegg på en plakat av da Vincis Mona Lisa, og satte teksten «L.H.O.O.Q.» under. Uttalt på fransk blir tittelen "elle a chaud au cul", eller «hun har en heit rumpe» på norsk. Han spilte også på ideen om identitet gjennom å opptre som kvinne i noen sammenhenger, under navnet Rrose Sélavy (kan uttales Eros, c'est la vie, eller «eros, det er livet»).
Fra 1923 brukte Duchamp tiden på sjakkspill, og han arbeidet i lengre perioder som bibliotekar og fransklærer. Han lagde sporadiske utstillinger, bl.a. sammen med surrealistene. Han produserte flere store arbeider også i denne perioden, som «Den grønne boksen», og «Bruden kledd naken av sine ungkarer, tilogmed» (eller «Det store glasset») 1934, som finnes i flere versjoner, ett av dem på Moderna Museet i Stockholm.
Marcel Duchamp grunnla den amerikanske avdelingen av dada og Société Anonyme, en samling Avant-garde-kunst, sammen med Man Ray i 1920, og mellom 1942 og 1944 var han en av redaktørene i det surrealistiske tidsskriftet «VVV» i New York, sammen med Max Ernst og André Breton.


Foers Ibex.
En Ibex er en terrengående bil med firehjulstrekk fra britiske Foers som leveres enten ferdigbygget eller som byggesett. Den er konstruert med deler fra Land Rover Defender på en rørramme. Ibex kan leveres med forskjellige akselavstander og karosserityper.
En spesiell løsning som Ibex kan leveres med er Foers patenterte Vector vinsjsystem. En vinsj monteres sentralt i kjøretøyet, og kabelen går til kasteblokker foran og bak. Kjøretøyet kan trekke i begge retninger, ellers så kan kabelen trekkes ut og festes i begge ender, og kjøretøyet kan dra seg langs kabelen som en taubane.
Ibex ble opprinnelig utviklet og solgt av John Foers på 1990-tallet, men selges nå gjennom Maddison 4x4 i Storbritannia.
Ibex er engelsk for steinbukk.


Nicola Grimaldi (1645–1717).
Nicola Grimaldi (den eldre) (av genovesisk slekt, født 16. desember 1645 i "Della Pietra"-slottet i Napoli i Italia, død 25. oktober 1717 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Nicola Grimaldi kom fra den Genova-slekten som knyttes til fyrstedømmet Monaco. Familien gav kirken også tre andre kardinaler Girolamo Grimaldi den eldre (kreert 1527), Girolamo Grimaldi-Cavalleroni (1643) og Girolamo Grimaldi den yngre (1730).
Det finnes også en annen kardinal Nicola Grimaldi som imidlertid ikke tilhørte samme slekt.


Pietro Priuli.
Pietro Priuli (født 14. mars 1669 i Venezia i Italia, død 22. januar 1728 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Han var biskop av Bergamo 1708–1728.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var grandnevø til pave Alexander VIII.


Carlo Agostino Fabroni.
Carlo Agostino Fabroni (født 28. august 1651 i Pistoia i Italia, død 19. september 1727 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var nevø til kardinalene Giacomo Rospigliosi (kreert 1667) og Felice Rospigliosi (1673).
Fabroni, Carlo Agostino
Fabroni, Carlo Agostino
Fabroni, Carlo Agostino
Fabroni, Carlo Agostino
Fabroni, Ca


Joseph-Emmanuel de La Trémoille.
Joseph-Emmanuel de La Trémoille (født 7. juli 1659 i Thouars i Frankrike, død 10. januar 1720 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie og var også fransk ambassadør i Roma. Han ble biskop av Bayeux 1716, og deretter promovert til erkebiskop av Cambrai 1718.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Har var fra samme slekt som kardinal Jean-François de la Trémoille (1506), men av en helt annen gren.
La Tremoille, Joseph-Emmanuel de
La Tremoille, Joseph-Emmanuel de
La Tremoille, Joseph-Emmanuel de
La Tremoille, Joseph-Emmanuel de


Giandomenico Parracciani.
Giandomenico Paracciani (født 6. august 1646 i Roma i Italia, død 9. mai 1721 i Roma) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og ble erkebiskop av Senegallia 1714–1721.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var i slekt med kardinal Urbano Paracciani Rutili (kreert 1766).
Paracciani, Giandomenico
Paracciani, Giandomenico
Paracciani, Giandomenico
Paracciani, Giandomenico


Slaget ved Køge bukt.
Slaget ved Køge bukt foregikk 1. juli og 2. juli 1677 mellom danske og svenske sjøstridskrefter og var en del av den skånske krig også kalt Gyldenløvefeiden. Slaget endte med seier til de danske styrkene under ledelse av Niels Juel. Den svenske styrken som angrep danskene, var ledet av Henrik Horn.
Bakgrunn.
Etter å ha tapt herredømmet over Østersjøen i slaget ved Öland året før, ville svenskene ta det tilbake. Det var nødvendig for innsatsen på den skånske slagmarken. Kong Christian V hadde etter det knusende nederlaget i slaget ved Lund trukket seg tilbake til Landskrona i sikkerhet. Danskene kunne få nye forsterkninger og forsyninger sjøveien til de to besatte skånske havnebyene Landskrona og Kristianstad, fordi den danske marine behersket Øresund. I tillegg hadde krigen i Tyskland gått dårlig for svenskene, og svenske tropper var innesluttet i Stettin og Stralsund. For å få unnsetning fra Sverige måtte forbindelseslinjer over Østersjøen sikres.
Sveriges konge Karl XI ga ordre om at den svenske flåten skulle gjenvinne herredømmet i Østersjøen. Dette kunne bare oppnås ved et overraskende angrep så tidlig at den danske flåten kunne beseires eller jages på flukt før nederlandsk hjelp kom fram. Typisk for den dumdristige Karl XI ble Göteborgeskadren beordret ut for å slutte seg til hovedflåten i Østersjøen. Eskadre ble imidlertid tilintetgjort i slaget ved Møn 31. mai – 1. juni. Admiral Niels Juel visste at svenskene ville forsøke et større sjøslag, og etter å ha vunnet ved Møn samlet han en flåte på 38 fartøyer med 1 412 kanoner ved Stevns.
Den 1. juli 1677 møttes den svenske flåten på 48 fartøyer med 1 651 kanoner og 8 636 mann om bord og den danske flåten på 38 fartøyer med 1 412 kanoner og 6 992 mann om bord utenfor Køge bukt. Etter et hardt sammenstøt vant danskene og erobret eller senket 8 skip. Marinehistorikerne er fremdeles uenige om hvilke taktiske doktriner partene brukte.
Dette er regnet som Danmark-Norges største seier til sjøs uten hjelp fra andre. I moderne litteratur har Slaget ved Køge bukt fått navnet Slaget ved Stevns.
Forspillet.
Etter slaget ved Møn 1. juni hadde utslettet den viktigste del av Göteborgeskadren, trakk admiral Niels Juel seg til Dragør, hvor han ankret opp sin flåte for å vente på den nederlandske hjelpeflåten under admiral Cornelis van Tromp, som hadde seilt ut den 19. juni. Under et krigsåd den 30. juni besluttet Niels Juel å holde flåten mellom Stevns og Falsterbo for å bevokte innløpet til Øresund, og eventuelt risikere et sjøslag om det skulle vise seg nødvendig.
I mellomtiden hadde den svenske flåten under admiral Henrik Horn 9. juni seilt ut fra Dalerö ved Stockholm med 22 linjeskip, 4 fregatter og 8 kompaniskip. Ti dager senere krysset den utenfor Bornholm for å vente på forsterkninger resten av måneden. Niels Juel fikk allerede 21. juni vite om den svenske flåten ved Bornholm. Dersom værforholdene ikke skulle vise seg gode nok for ferden videre mot Øresund, kunne han seile ut med sin flåte to dager senere og legge seg til å vente ved Stevns, hvor han måtte krysse fram og tilbake på tvers av innløpet fordi vinden skifter retning hele tiden.
Allerede den 24. juni hadde Horn nådd Møn for så å krysse tilbake mot Bornholm og endelig ankre opp ved Møn 29. juni. Neste dag kunne Niels Juel observere den fiendtlige flåtens seil i le av Møn. Den svenske flåten var fremdeles der da den ble oppdaget av Niels Juel. Horn mente nå at vinden var gunstig, og han lot flåten letter anker for å angripe danskene mot nord.
Flåtene.
Niels Juel delte den danske flåten i tre eskadrer.
Henrik Horn med den svenske flåte delt i tre eskadrer.
Disse listene er ikke komplette, fordi de forskjellige kildene oppgir ulike antall fartøyer. I det minste er antallet orlogsskip med flere enn tretti kanoner noenlunde sikkert; det var 16 danske linjeskip mot 18 svenske linjeskip. Partene var derfor mer jevnebyrdige under sjøslaget enn antallet fartøyer eller størrelsen på besetningene skulle tilsi.
Taktikk.
Marinehistorikere i Danmark og andre land er uenige om hva slags taktiske doktriner som ble anvendt under slaget ved Køge bukt. I siste halvdel av 1600-tallet hadde det nedfelt seg to ulike doktriner samtidig.
Linjestrid med kjølvannsorden var den "formaltaktiske", lære som først på 1700-tallet ble dominerende under sjøslagene, og hvor skipene la seg på rigide slaglinjer under streng kontroll. Den andre doktrinen for sjøslag aksepterte bruk av kjølvannsorden ved å stille opp flåten på linje, men ble kalt den "mêléetaktiske" orden, siden man tok sikte på å avgjøre kampen i et mêlée (fransk: "mølje"), hvor skipsgrupper skulle kjempe mot hverandre på kloss hold. For å oppnå raskere avgjørelser brukte Nelson og hans samtidige i Royal Navy den mêléetaktiske doktrine i sine sjøslag under Napoleonskrigene mer enn hundre år senere.
Det er klart at begge flåter under slaget ved Køge bukt fremdeles brukte den mêléetaktiske doktrine, for et bevart brev fra Karl XI til Horn viser at svenskene skulle forsøke å entre og borde de danske skipene, for der ville avgjørelsen ligge. Niels Juel hadde mange nederlandske offiserer i sin flåte, eller offiserer med opplæring fra Nederland, så hans taktikk fulgte også nederlandsk praksis, som foretrakk den mêléetaktiske doktrinen. Det man vet om forløpet av sjøslagets viser at den formaltaktiske doktrinen ikke ble fulgt ved Køge bukt.
Sjøslaget.
Kl. 4 om morgenen den 1. juli fikk de to flåtene øye på hverandre. Niels Juel var nå nødt til å gå til kamp fordi Horn befant seg sør for Stevns med kurs for Køge bukt. Det betydde at Niels Juel måtte holde sin flåte i stilling og forsvare sin egen ankringsplass. Hvis svenskene skulle få kontroll over Køge bukt, kunne de sperre innløpet til Øresund og dermed hindre den nederlandske hjelpeflåten fra å forene seg med danskene. Horn tok en stor sjanse ved å seile i kjølvannsorden på nordvestlig kurs nær kysten av Stevns i den hensikt å komme forbi den danske flåten.
Den tredje svenske eskadren under admiral Hans Wachtmeister seilte først, så den første under Horn, og deretter den andre under admiral Hans Clerck. Den danske avantgarden, som besto av den første dansk eskadren under admiral Markvard Rodsten, kom etter og seilte parallelt litt nord for den svenske slaglinjen vendt mot Horn og Clerck, deretter fulgte Niels Juel med den andre danske eskadren i vestlig retning. Niels Juel ville nå forsøke å tvinge svenskene på grunn ved Stevns Klint ved å presse fra øst. Med sine egne 17 skip angrep han 29 svenske skip mens Markor Rodsteen holdt seg litt på avstand.
Niels Juel var i en utsatt stilling, for om admiralene i den svenske flåten hadde hatt større erfaring i manøvrering til sjøs, kunne Clerck med sin 2. eskadre ha falt av for vinden og seilt rundt den danske flåten, som dermed ville ha kommet under dobbelt ild. Dessuten var Horns plan nær ved å lykkes fordi de svenske skipene seilte raskere og nådde først fram til Stevns. Men det var da Niels Juels plan viste seg overlegen, for farvannet under Stevns var ikke godt nok kjent. Ettersom danskene var kommet nærmere svenskene enn ventet, måtte flåten vende seg vekk. Først ble flere brannskip sendt mot det danske flaggskipet, slik at det måtte redusere farten for å unngå de farlige fartøyene. Dermed kunne Horn vende flåten mot nord og deretter i østlige retning. Det var da Markor Rodsteen kom til og angrep første svensk eskadre.
Etter at Horn hadde fått kjennskap til at store seil var observert fra Køge bukt i sørlig retning, antok han at det var danske forsterkninger eller den nederlandske hjelpeflåten. Dermed mente han at han kunne risikere å komme under dobbelt ild. Han måtte vende om flåten og beordret Wachtmeister med den tredje svenske eskadren til å angripe. Men "Draken" grunnstøtte plutselige ved odden Esketi og ble satt under skarp beskytning. Wachtmeister var nå i kamp med første danske eskadre og måtte vende tilbake for å hjelpe "Draken". I mellomtiden hadde Horn snudd vekk i østlige retning med to tredjedeler av sin egen flåte. Niels Juel oppdager dette og vendte også i østlige retning.
Nå som første og tredje svenske eskadre hadde slått inn på østlig kurs, kunne danskene innhente dem og angripe. Et stort mêlée oppsto, og skip sloss mot skip like øst for Stevns. Det var da Horn gjorde en fatal feil, fordi han fremdeles var i villrede om den siste og tredje danske eskadren under Markor Rodsteen og valgte ikke å sette fulle seil akkurat da vinden snudde.
Ikke bare kunne Juel ta igjen svenskene, men også seile rakt på med sin egen eskadre. "Gjennombruddstaktikken" for å bryte seg gjennom en slaglinje var Niels Juel den første til å prøve ut, selv om det bare skjedde ved en tilfeldighet. Sju linjeskip i bakerste del av den svenske kjølvannsordenen ble avskåret, og deretter seilte Jens Rodsten med sin tredje danske eskadre opp langs svenskene, med Niels Juel på motsatt side. Horn ble satt under dobbelt ild mens andre skip angrep de ensomme svenske skipene under Clerck, som hadde vendt tilbake.
I mellomtiden utkjempet Markvard Rodsten et hardt slag med Wachtmeister og tok "Draken". Mens fem sterkt skadede skip flyktet unna med kurs for Malmö, styrte de gjenværende svenske skipene mot hovedslaget lenger ute til sjøs. Striden var brutal og så hard at Juel måtte flytte sitt flagg fra "Christianus V" til "Fridericus III" og deretter til "Charlotta Amalia". Skipene på begge sider var til slutt så hardt skadet at mange måtte trekke seg vekk. Kl. 3 om ettermiddagen måtte Horn innse at slaget var tapt.
Skarpt forfulgt av danskene, som tok linjeskipet "Svenska Lejonet", kom svenskene seg unna takket være sine raskere skip og mørket som senket seg. I mellomtiden hadde linjeskipene "Kalmar", "Mercurius" og "St.Hieronymus" nådd fram til Malmö, bare for å oppdage neste dag at nederlenderne var kommet til Øresund. De erobret to skip, og "Kalmar"
ble brent av svenskene for å unngå erobring. Under sjøslaget hadde danskene erobret "Mars", "Cesær" og "Flygande Vargen", så svenskene hadde mistet til sammen åtte linjeskip og noen mindre fartøyer, blant dem "Gripen".
Tapene.
I likhet med at antallet skip varierer fra kilde til kilde, er det omstridt hvor mange som falt eller ble tatt til fange under sjøslaget. På den danske siden var det 100 drepte og 275 sårede; overraskende lave tall i betraktning av hvor mange skip som var blitt hardt skadet. På svensk side er tapstallene usikre, men det antas at 3 000 falne og tilfangetatte var resultatet av nederlaget. Eldre svenske kilder oppgir så mange som 4 200 falt eller ble tatt til fange.
Etterspillet.
Seieren ved Køge bukt var avgjørende for resten av krigen. Danskene beholdt herredømmet over Østersjøen, og den suksess som de danske skipsjefene hadde oppnådd under Niels Juel, gjorde at de nå fikk anerkjennelse for å være blant samtidens beste sjøoffiserer. Det førte til mindre avhengighet av nederlandsk assistanse. Det var også på tide, for året etter ville ikke Nederland lenger ha støtte Danmark, ettersom de ville ha fred med Frankrike, Sveriges allierte.
Men selv om danskene hadde hell med seg til sjøs og vant flere minneverdige seire under den skånske krig, gikk det dårligere for dem til lands. Der viste svenskene seg overlegne, og det var der krigen ble avgjort.
Kilder.
Køge bukt
Køge bukt
Køge bukt


Slaget ved Öland.
Slaget ved Öland var et sjøslag som sto 1. juni 1676 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge og Nederlandene på den andre.
Svenskene tapte slaget, og med det herredømmet over Østersjøen.
Bakgrunnen.
Slaget ved Bornholm 1676 var strategisk sett et nederlag ettersom planen var å ødelegge den danske flåten før nederlandsk hjelp kom fram. Ikke bare mislykket svenskene med planene, men ble samtidig utsatt for stor fare ved å komme for nær de alliertes basene. Karl XI av Sverige kom til enighet med eskadresjef Claes Uggla, en av de meste erfarne av de svenske sjøoffiserene, om å trekke den svenske flåten nordøstover til farvannet nord for Öland, nærmere egne baser og dermed få en strategisk fordel mot de allierte som da vil være langt unna egne baser.
Allerede den 26. mai 1676 seilte den nye generaladmiralen av den allierte flåten, Cornelis Tromp, ut fra København med fem danske og fire nederlandske krigsskip samt to brannskip og en galiot og sluttet seg til Niels Juel og van Almonde. Med en flåte på nå 25 linjeskip, 10 fregatter, fem brannskip og seks småfartøyer kunne Tromp ved Falsterbo starte sitt oppdrag. Det besto i å tilintetgjøre den svenske flåten.
Tidlig om morgen den 30. mai gikk den svenske flåten til sjøs med en frisk vestlig kuling i østlige kurs fra Ystad, og oppdaget bevoktningsfartøyer som var sendt ut i forveien. Tromp tok deretter opp forfølgelse fra Falsterbo, men mister kontakten med svenskene om morgen. Først ved kl. 12 senere på dagen fant han dem igjen og forfulgte den svenske flåten med sikt mot Bornholm. Ved solnedgang kom svenskene forbi Ertholmene nordøst for Bornholm, det var røft vær med vindforhold som tvang begge flåtene til å manøvrere seg nordøstover, spesielt ille var det natten til 1. juni da vinden snudde i sørvestlig kuling.
Ettersom svenskens los ble drept under slaget ved Bornholm 1676 kunne ikke svenskene våge seg nærmere Ölands sydlige odde enn mer enn 15 kilometer og det viste seg å være en alvorlig feil. Tromp var langt mindre forsiktig og utnyttet dette til å korte ned avstanden ved å seile tettere opp mot Öland slik at han nådde en posisjon mellom landsiden og den svenske flåten. Feilen var dessuten et uttrykk for den dårlige organiseringen i flåten ettersom det var flere som faktisk kjente farvannet. De var samlet på «Kronan» uten å kunne være til nytte. I den sterke vinden ble flåten forsinket da de var tynget med å holde orden på «kjølvannsorden» og flere skip fikk skader på riggingen.
Slagoppstillingen.
Mellom kl. 10 og kl. 11 om formiddag den 1. juni 1676 like utenfor Hulterstads kyrke på Öland nådde Tromp fram i tre separate eskadrer fra lovart med sterk kuling i ryggen og der fant han en svensk linje på 31 større krigsskip mens resten lå i sikkerheten under linjen i le.
Til høyre seilte van Almonde på «Delft» (62) med tredje eskadre som arrieregarden som består av fem linjeskip, fem mindre krigsskip og to småfartøyer. På midten kom «Christianus V» (80) under Tromp i senteret som andre eskadre med syv linjeskip, seks mindre krigsskip og to småfartøyer. Til venstre kom Niels Juel på «Churprindsen» (68) i avantgarden som første eskadre med fem linjeskip, seks mindre krigsskip og tre småfartøyer.
Den svenske linjen var delt i tre eskadrer, til høyre foran seilte «Svärdet» (86) under Uggla, i midten den første eskadre under Creutz om bord på «Kronan» som senter og bakover til venstre seilte «Nyckeln» (88) under admiral Johan Bär, hver på omlagt ti større krigsskip.
Det var tre kolonner av danske og nederlandske skip mot en skjev linje av svenske krigsskip, Tromp planlegger å beskyter svenskene først på lang avstand, deretter vende om deres eskadrer opp mot bestemte steder på linjen som blir da utsatt for konsentrert ild, deretter bryte ned linjen slik at det kunne utføres et masseslagsmål etter den "mêléetaktiske" skolen som fremdeles var rådende blant nederlenderne. "Gjennombruddstaktikken" ansees som altfor farefullt i slike omstendigheter. Det var faktisk nesten som i slaget ved Trafalgar i 1805.
Svenskene på sin side var i forveien blitt enige om å vende flåten i tre etapper ved signal dersom de ved le kom i angrep ved at de da kunne gå i masseslagsmål skip mot skip. Da ville de kunne få fordel av ildkraften samtidig som deres skip var større og bedre bygget. Et slik utfall vil være helt perfekt ettersom det vil ikke krevde mye sjødyktighet, men hvor rå ildkraft og tapperhet i skip mot skip vil være viktig. Om sjøslaget skulle blir et eneste mølje av skip i løs orden mot hverandre vil svenskene ha en reell sjanse for seier.
Kronans undergang.
Et kanonbrak høres fra «Svärdet» akkurat da de første skuddene var utvekslet og på «Kronan» var kanonportene på nederste dekk åpne da Tromp skjøt mot dem for å beskyttet et småfartøy de antok var et brannskip. Creutz hadde kommet opp på skansen kl. 12 på flaggskipet da han hørt kanonskuddet og utbrøt: «Var sju tusan vill Uggla taga vägan?» Han visste at det var ikke var det rette øyeblikket for vendingen, men Uggla var den meste erfarne og derfor ansvarlig for å gir signalet. Så Creutz beordrer at «Kronan» skulle skyte en salve og så vende om.
Vindretningen var snudd fra vest-nord-vest mot svenskenes babord til vest-sør-vest mot akter slik at vendingen måtte skje under særdeles vanskelige forhold. Først måtte seilene rives for å minske presset, kanonportene måtte lukkes og krengingen kunne blir så stor at kanonene måtte surres på plass. Dessuten hadde den sjøtaktiske situasjonen endret seg ettersom nederlenderne var kommet nærmere dem. Ved å vente til de var forbi Ölands nordlige odde kunne de ha fått den ønskede situasjonen hvor danskene var havnet for langt bak.
«Kronan» vendte altfor fort gjennom vinden og uten at de rakk å ta ned seil og lukke alle kanonportene. Et svakt vindkast fra styrbord grep tak i seilene og presset ned det store 126 kanoners store linjeskipet på 2150 tonn i deplasement. Vannet strømmet inn gjennom kanonportene. Kanonene på flere tonn rev seg løs, raste fram og tilbake på dekket og knuste og lemlestet hjelpløse sjømenn og soldater. Hele babord side kom ned i vannet og etter noen få minutter vipper hele skipet rundt.
Kort tid etterpå eksplodert styrbord side i lufta da kruttkammeret fløy i lufta. Etter bare et par minutter forsvant Sveriges stolthet, tok med seg hele mannskapet på 840 mann ned i døden. Kun 41 mann overlevde katastrofen.
Det vist seg at «Kronan» var bygget altfor rak og var farlig ustabil, akkurat som med Regalskipet «Vasa» førti år tidligere. Valget av Creutz som kommandant som var også ulykksalig. Creutz skal selv en gang profetisk ha sagt at «Kronan» ville bli hans død. Det siste man så av ham var da han sank ned i vannet mens han klynget seg til restene av en mast. Det var likevel ikke bare Creutz og Ugglas ubegripelige handling som førte til katastrofen, men kombinasjonen av sjøoffiserenes manglende kompetanse som helhet.
Sjøslaget.
Uggla hadde skutt et signalskudd for å tette på sin eskadre idet flere skip var kommet for langt forut. Andre vil at det var for å stoppet admiral Bär på «Nyckeln» fra å vende om mot forfølgerne. Etter Creutz hadde gitt et bekreftende signal om å innledet manøvreringen skulle derfor den for skjeve linjen vendes om. Uggla og Bär vendte deres skip, men akkurat da manøvreringen var fullført lå «Kronan» i vannet og Uggla på «Svärdet» styrte rett mot vraket og måtte dermed snu helt om. Ved synet av dette gikk deretter linjen i oppløsning da mange skip gjentar Ugglas manøvrering og kom om på le og på flukt fra den allierte flåten. Denne braket rett inn i deres rekker og fyrte løs på dem. Uggla forsøkte forgjeves å samle linjen på ny.
I et sist forsøk ga Uggla ordre om å minske på seilene, men da var det for sent. «Svärdet», som største krigsskip med 86 større skyts og flere mindre skyts, blir tatt under angrep av Tromp på «Christianus V» (84), Niels Juel på «Churprindsen» (74) og viseadmiral Rodsten på «Tre Løver» (52). Etter mellom en og en halv time til to timer, ved kl. 14 til 15 var stormasten skutt ned slik Uggla måtte stryke flagget og deretter overgi seg til Tromp. Men det var da brannskipet «T' Hoen» uten ordre styrtet mot det svenske linjeskipet og satt ild på det. Dette skjedde til tross for at kapteinen hadde ropt til å stoppe.
Uggla ga deretter ordre, er det forklart, om å ikke slukke ilden og nektet å aksepterer hjelp fra de allierte som kom til. «Svärdet» brant opp til det bare var et vrak igjen kl. 18 om kvelden, hjemsøkt av eksplosjoner som rev skipet og mannskapet sønder. Mot slutten prøvde de allierte på småbåter å redde Uggla og svenskene som plasket i vannet, men eksplosjoner fra ladede kanoner hindret båtene fra å kom nær nok. Så kom den endelige eksplosjonen og skipet forsvant. Bare rundt femti av de tilsammen 650 om bord overlevde.
Resten av sjøslaget var en ren forfølgelsesaffære. Så snart stormasten på «Svärdet» var falt vendte de gjenværende svenske skipene om på flukt bare for å blir fanget igjen og kampen herjet helt mot kvelden omkring kl. 20. Det var da «Neptunus» (44) og «Järnvågen» blir tvunget til å overgi seg mens «Hieronymus» (64) heltemodig slåss seg forbi fem skip og vekk i sikkerhet sammen med «Saturnus» (64). Fregatten «Enhorn» (16), småfartøyene «Ekorren» (12), «Gripen» (8) og «Sjöhästen» (8) blir derimot erobret av de allierte.
Tapene.
Med 800 og 600 om bord på de to senkede storskipene vet man det var over 1400 drepte svensker, men mannskapslistene var ikke komplette slik at det ikke er mulig å ha et fullstendig tall om de svenske tapene. Tallene svinger fra 2 000 til 4 000 drepte, sårede og tilfangetatte. Etter marinehistorikeren Probst var det cirka 2 000 drepte og 600 fanger.
Hos de allierte regner man med langt lavere tap, men om bord på «Christianus V» var det over 100 drepte og sårede. Det kan konkludere at den allierte flåten hadde et trolig tap på flere hundre, mesteparten sårede.
Etterspillet.
Det var langt fra slutt på ulykkene for den svenske flåten som var blitt spredt da en del kom ned i Kalmarsund til byen Kalmar og en del kom i uorden til Dalarö. Mange skip gikk på grunn og fikk skader som gjorde dem usjødyktig. Ved Dalarö slet storskipet «Riksäpplet», også kjent som «Äpplet», seg fra sine fortøyninger i skjærgården og grunnstøttet på en klippe for deretter å synke under stormvær. Dermed var tre av Sveriges fire større «riksinsignier» gått tapt. Den svenske flåten var i realiteten slått ut av kampen for resten av året.
Karl XI var langtfra lykkelig over nyheten ettersom det betydde at den ventede invasjonen av Skåne var nå blitt uunngåelige. Christian V lot ikke vente på seg. Allerede den 29. juni 1676 gikk 14 500 mann på land ved Råå fra over 500 småfartøyer eskortert av 12 krigsskip.
I vrede over ødeleggelsen av «Svärdet» lot Tromp kapteinen på brannskipet «T'Hoen» tortureres til han døde uten at ble krigsrett av det. Episoden var en stygg plett på Tromps rulleblad og var med på å øke avstanden mellom de danske og de nederlandske offiserene. Öland-slaget hadde brakt fram misnøye mellom de to gruppene. Dersom den svenske flåten allerede var sterkt utslått kunne svenskene ikke dra fordel av den dansk-nederlandske motsetningen.
Kilder.
Øland
Øland
Øland


Charles-Thomas Maillard de Tournon.
Charles Thomas Maillard de Tournon (født 21. desember 1668 nær Torino i Savoia, død 8. juni 1710 i Macao) var latinsk patriark av Antiokia, apostolisk administrator i Det fjerne Østen, og en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han er kjent for sin opptreden under ritestriden i Kina, som han var med på å avklare på en måte som svekket Den katolske kirkes innpass i Kina.
Biografi.
Han var av savoiardisk adelsslekt. Han var tilknyttet Den romerske kurie. I en alder av 33 år ble den høyt begavede, men uerfarne og oppfarende Tournon utnevnt av pave Klemens XI til «legatus a latere» og til patriark av Antiokia (en titularutnevnelse). Han ble bispeviet den 27. desember 1701.
Utstyrt med ekstraordinære fullmakter som apostolisk visitator reiste han til Kina for å bilegge ritestriden i Kina, som var blusset opp igjen etter at den apostoliske vikar av Fujian msgr. Charles Maigrot M.E.P. hadde utløst den på nytt ved en rekke forbud i 1693. Riktignok skjedde de Tournons avreise fra Europa i februar 1703 over ett år før Maigrots standpunkt var blitt offisielt approbert i Roma og utvidet til hele Kina ved dekretet "«Cum Deus optimus»" (20. november 1704. Men beslutningen var fattet, og de Tournon kjente til hva den var. Hans oppgave i Kina var å avklare enkelte delspørsmål i så måte med kinamisjonærene.
På vei til Kina var han innom India, der han fordømte de malabarske riter, dvs. jesuittenes akkomodasjonsmetoder innen sitt misjonsarbeid i landet. Så fortsatte han via Manila til Kina.
I april 1705 kom han med sitt følge til Kanton. Han hadde formet seg sin oppfatning om spørsmålene lenge før han ankom Kina, og samtalene han hadde med medlemmer fra forskjellige misjonsordener i Kina rokket ham ikke.
Jesuittene sørget for at han fikk foretrede for keiseren, Kangxi, i Beijing, dit han var kommet den 4. desember 1705. Den første audiensen fant sted den 31. dag av samme måned. Han ble mottatt av keiseren med samtlige æresbevisninger som det tilsto utsendinger fra fremmede makter, ettersom patriarken var utsending fra paven i Roma.
Men det tok ikke lang tid før klimaet ble forverret. de Tournon begynte å etablere et slags nuntiatur ved keiserhoffet, og det uten medvirkning fra noen av de lærde jesuittene som var tilknyttet hoffet som keiserlige rådgivere og vitenskapsmenn og som nøt keiserens høye respekt og store velvilje. Keiseren måtte også erkjenne at de Tournon ikke var beredt til å tillate de kristne å ta del i den kinesiske forfedrekult og konfuciuskult, selv om disse ritene gjaldt som helt fundamentale for det konfucianske statsskikk og selv om neglisjering av ritene nærmest var likeverdig med en opprørshandling. Ved den annen audiens keiseren gav de Tournon (29. juni 1706) og likeså ved den tredje, avskjedsaudiensen, (30. juni samme år) advarte keiseren ham, men uten at det hadde noen virkning.
Etter en utspørring av biskop Charles Maigrot av Fujian (2. august), som Tournon hadde referert til som sin fremste sakkyndige vedrørende konfucianismens og katolisismens uforenlighet, utviste keiseren Maigrot fra Kina den 17. desember. Samtidig forordnet han at alle misjonærer som ville farbeide i Kina måtte søke om en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse (kalt "piao"), og at den kun ville bli innvilget hvis de forpliktet seg på å følge avdøde pater Matteo Riccis akkomodasjonspraksis. Det innebar at de måtte love å tillate kinesiske katolikker å delta under forfedre- og konfuciusseremoniene. De misjonærer som nektet, ble utvist.
Tournon, som imens var underveis på reise sørover mot Macao, promulgerte som svar det såkalte Nanjing-ediktet den 7. februar 1707, der han offentliggjorde i skjerpet form (med ekskommunikasjonstrussel) det pavelige dekret "«Cum Deus optimus»" av 1704.
En rekke misjonærer sendte da straks appeller til Roma, ettersom de med rette fryktet for fremtiden for den katolske kirke i Kina. Kangxi-keiseren utviste Tournon til Macao, og forordnet at der fikk han holde seg til et keiserlig sendebud til Roma hadde funnet ut hvor vide fullmakter Tournon egentlig hadde. Portugiserne i Macao betraktet Tournons misjon som et inngrep i Portugals padroadomyndighet over Kina, og tok ham til fange.
Tournon, som var blitt ille plaget av sykdommer under hele sitt kinaopphold, døde i fangenskapet av alvorlige mage- og tarmplager, kort etter at han hadde fått vite at paven noen år før, i august 1707, hadde utnevnt ham til kardinal.
Post mortem.
Tournons dekret ble bekreftet både ved et pavelig dekret av 25. september 1710 og den apostoliske konstitusjon "«Ex illa die»" av 19. mars 1715.
Begivenhetene under Tournons Østen-reise ble detaljert nedtegnet av jesuitten Kilian Stumpf i hans «Acta Pekinensia», som for det meste ikke er offentliggjort (pr. 2005).


Pariskommunen.
Pariskommunen var det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjering ved slutten av Den fransk-prøyssiske krig. Kommunen ble opprettet 18. mars og eksisterte i 72 dager frem til 28. mai 1871. Man hadde hatt noe tilsvarende også i 1792. Pariskommunen av 1871 bygget blant annet på anarkistiske og marxistiske ideer. Det var dessuten her begrepet nasjonalisme oppsto.
Bakgrunn.
I Frankrike hadde Napoleon III (Ludvig Bonaparte III) utropt seg til keiser i 1852. Han var interessert i at Frankrike skulle gjenvinne grensene de hadde tapt i oppgjøret etter Napoleonskrigene i 1814. Da den prøyssiske statsministeren, Otto von Bismarck, terget til krig i 1870, så Napoleon en mulighet til å få gjennomført dette.
Krigen gikk imidlertid svært dårlig for Frankrike. Napoleon III måtte kapitulere ved Sedan og ble tatt til fange, og med det falt det franske keiserdømmet.
Revolusjonen.
Vendôme-søylen blir ødelagt under Pariserkommunen.
Arbeiderne og de radikale intellektuelle som hadde kjempet i krigen inne i Paris, godtok ikke denne kapitulasjonen, og bestemte seg for å kjempe videre. De hadde bra med våpen, og klarte lenge å forhindre prøysserne fra å okkupere byen. Makten i Paris ble grepet av en radikal gruppering, som gjennomførte valg på nytt kommunestyre. Paris ble erklært som en selvstendig enhet, Pariskommunen.
I et forsøk på å skape den ideelle sosialistiske stat, ble det gjennomført en rekke sosiale reformer, som blant annet
De mest optimistiske så på dette som den endelige muligheten til å skape en bred sosialistisk revolusjon, som kunne bre seg utover Europa. Man oppfordret derfor andre deler av Frankrike til å opprette liknende kommuner. Dette ble gjort i Lyon og Marseille, men disse ble raskt nedkjempet av den franske regjeringen.
Angrepet.
Døde kommunarder etter at opprøret har blitt knust
Men det var ikke bare den franske regjeringen som var bekymret over den mulige revolusjonen; også Tyskland så på revolusjonen som en stor trussel. Otto von Bismarck besluttet derfor å løslate 100 000 franske krigsfanger, slik at den franske hæren ville få nok soldater til å knuse Pariskommunen. Disse styrkene rykket inn i Paris 2. april, og på få dager ble 20 000–30 000 mennesker drept. I tillegg ble 40 000 arrestert, og senere deponert til franske kolonier.
Pariskommunens to måneder lange levetid var dermed over, og Frankrike gikk for alvor inn i epoken kjent som «den tredje franske republikk», som skulle vare helt til den tyske invasjon under den annen verdenskrig, 10. juli 1940.


Sokna.
Sokna er et tettsted i Ringerike kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Soknedalen mellom elvene Sogna og Verkenselva, og langs riksvei 7 mot Hallingdal. Sokna var en tidligere jernbanestasjon på Bergensbanen.
Stedet.
Stedet har hatt egen kirke, Lunder kirke, og menighet siden før Svartedauden kom i 1349. Strømsoddbygda kapell ligger også under Lunder menighet. Stedet har dessuten egen barne- og ungdomsskole, Sokna skole, lokal brannstasjon (frivillig), bank (filial av SpareBank 1 Ringerike), kafé, en dagligvareforretning, bensinstasjon m.m.
Sokna har hatt eget poståpneri siden 1. november 1855. Til å begynne med het det "Lunder poståpneri", men fra 1909 var navnet "Sokna poståpneri". I dag er funksjonen som poståpneri tillagt den lokale bensinstasjonen.
Natur og næringsliv.
Sokna ligger tett på store friluftsområder, som Holleia, Brekkebygda, Strømsoddbygda og Ådalsfjella. Det er heller ikke langt til Hønefoss (rundt 23 km) og Norefjell (rundt 32 km). Den største arbeidsgiveren i bygda er i dag sagbruket Moelven Soknabruket, eller Soknabruket som det kalles lokalt.


Antonio Francesco Sanvitale.
Antonio Francesco Sanvitale (født 10. februar 1660 i Parma i Italia, død 17. desember 1714 i Urbino) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Han var erkebiskop i Urbino 1709–1714.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" i april 1709 av pave Klemens XI, publisert i juli samme år.
Sanvitale, Antonio Francesco
Sanvitale, Antonio Francesco
Sanvitale, Antonio Francesco
Sanvitale, Antonio Francesco
Sanvitale, Antonio Francesco


Ulisse Giuseppe Gozzadini.
Ulisse Giuseppe Gozzadini (født 10. oktober 1650 i Bologna i Italia, død 20. mars 1728 i Imola) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i april 1709 av pave Klemens XI.
Han var fjernt beslektet med kardinal Marcantonio Gozzadini (kreert 1621).
Gozzadini, Ulisse Giuseppe
Gozzadini, Ulisse Giuseppe
Gozzadini, Ulisse Giuseppe
Gozzadini, Ulisse Giuseppe


Palais de Chaillot.
Palais de Chaillot er en bygning i Paris, på Place du Trocadéro like ved Eiffeltårnet, som huser det franske marinehistoriske museet og det antropologiske museet.
Det første byggverket på stedet var et palass som Katarina av Medici fikk bygd på Chaillot-høyden ved Seinen. Senere tilfalt palasset dronning Henrietta av England – enke etter Karl I av Storbritannia – som oppretta et konvent der mange berømte damer kom for rekreasjon. Konventet ble seinere revet av Napoleon, som hadde planer om å reise et palass til sin sønn, kongen av Roma på plassen.
Til verdensutstillingen 1878 ble Trocadero-palasset reist på plassen, i en maurisk-inspirert stil.
Dagens bygning med sine to buede paviljonger er tegna av arkitektene Azema, Boileau og Carlu. De to paviljongene rammer inn en terrasse med et bredt trappearrangement som gir en storstilt utsikt mot Eiffeltårnet og Marsmarken. Bygningen ble reist til verdensutstillingen i 1937. Hensikten var å markere det franske koloni-imperiet; følgelig ble "Musée de la Marine" og "Musée de l'Homme" installert her.
Palais de Chaillot rommer for øvrig Théâtre National de Chaillot, som under ledelse av Jean Vilar har vært et sentrum for kultur og scenekunst i Paris.
Nylig er det gitt rom for et nytt arkitektursenter i bygningen, "Cité de l'Architecture et du Patrimoine".


Niels Juel.
Niels Juel (født 8. mai 1629 i Christiania, død 8. april 1697) var en dansk-norsk admiral, som regnes som en av de største sjøhelter i Danmarks historie.
Han tilhørte en dansk adelsslekt som ofte blir kalt «Bølge Juel» etter slektsvåpenet, for å skille den fra andre slekter med navnet Juel. Flere av slekten har i unionstiden hatt opphold og stillinger i Norge. Niels Juel var gift med Margrethe Ulfeldt, og fikk med henne fire barn, deriblant etatsråd Knud Juel.
Han fikk sjøutdannelsen sin i Nederlandene, og deltok i krigen mellom England og Nederlandene i 1652–54. Han deltok på dansk side i Karl Gustav-krigene, og ble for sin innsats der utnevnt til kontreadmiral i den danske flåte av Fredrik III.
Under Gyldenløvefeiden (1675–79) kommanderte han den danske flåten til flere seire, blant annet i slaget ved Öland og slaget ved Køge bukt.
I 1683 ble han president for admiralitetet. Han ligger begravet med stor pomp og prakt i Det store gravkapellet i Holmens kirke.
Han har fått gater både i Oslo og Stavanger oppkalt etter seg; Niels Juels gate, i tillegg til Niels Juels Gade i henholdsvis Århus og København. Fiskerestaurant Niels Juel i Klitmøller på Danmarks vestkyst, har også fått sitt navn etter admiral Niels Juel.
a> er det to armer som holder en stjerne.


Alessandro Tanara.
Alessandro Tanara (født 14. november 1681 i Bologna i Italia, død 29. april 1754 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i april 1743 av pave Benedikt XIV.
Tanara, Alessandro
Tanara, Alessandro
Tanara, Alessandro
Tanara, Alessandro


Fortunato Tamburini.
Fortunato Tamburini O.S.B.Cas. (født 2. februar 1683 i Modena i Italia, død 9. august 1761 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i september 1743 av pave Benedikt XIV.
Tamburini, Fortunato
Tamburini, Fortunato
Tamburini, Fortunato
Tamburini, Fortunato
Tamburini, Fortunato


Henri-Osvald de La Tour d'Auvergne de Buillon.
Henri-Osvald de La Tour d'Auvergne de Buillon (født 5. november 1671 i Barcy ved Antwerpen i det som i dag er Belgia, død 23. april 1747 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Tours 1719–1721, og erkebiskop av Vienne 1721–1747.
Han ble kreert til kardinal i september 1737 av pave Klemens XII.
Han var nevø av kardinal Emmanuel-Théodose de la Tour d'Auvergne de Bouillon (kreert 1669)


Villeneuve-d'Ascq.
Villeneuve-d'Ascq er en by i det nordlige Frankrike, i departementet Nord og regionen Nord-Pas-de-Calais. Den har 65 000 innbyggere.


Verdensutstilling.
Verdensutstilling, også kalt Expo, er fellesbetegnelsen på større internasjonale utstillinger som er holdt forskjellige steder i verden siden det 19. århundre. Det offisielle organet for godkjenning av verdensutstillinger er BIE – "Bureau International des Expositions".
BIE-godkjente utstillinger deles i ulike typer; "universelle", "internasjonale" eller "spesialiserte". Utstillingene varer vanligvis mellom tre og seks måneder.
Det er planer om å holde verdensutstillingen 2017 i Stavanger.


Luigi Maria Torregiani.
Luigi Maria Torregiani (født 18. oktober 1697 i Firenze i Italia, død 6. januar 1777 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i november 1753 av pave Benedikt XIV.
Torregiani, Luigi Maria
Torregiani, Luigi Maria
Torregiani, Luigi Maria


Liste over stortingsrepresentanter 1815–1817.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1815 til 1817. Listen omfatter alle som ble valgt til
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1815-1817


Milo Đukanović.
Milo Đukanović (født 15. februar 1962 i Nikšić) er montenegrinsk politiker. Han har vært Montenegros president i én periode (1998–2002) og statsminister i tre perioder (1991–1998, 2003–2006 og 2008–2010). Han avsluttet den siste statsministerperioden 23. desember 2010. Đukanović representerer republikken Montenegros største parti, Demokratske partije socijalista Crne Gore (DPS) – "Det demokratiske partiet for et sosialistisk Montenegro". Đukanović var tidligere medlem av kommunistpartiet.
I 1991 ble han, med støtte av Slobodan Milošević – sin senere største fiende – Europas yngste statsminister, på sin 29-årsdag. På 1990-tallet ledet han flere regjeringer i Montenegro frem til 1998.
Han brøt åpent med Slobodan Milošević i 1996–97. I 1997 gav han et intervju der langet ut mot Milošević og beskrev han som en mann med en antikvarisk politisk filosofi og som en person som omgikk seg med korrupte lakeier (henchmen).
Momir Bulatović var på det tidspunktet både president i Montenenegro og leder i det da pro-Milošević DPS-partiet. Đukanovićs nye linje oppnådde et knepent flertall i DPS.
Bulatović ble deretter, tydelig regissert av Milošević, statsminister i den føderale jugoslaviske regjeringen og grunnla partiet Socialistička Narodna Partija – "Det sosialistiske folkepartiet" (SNP) for å fortsette å støtte Milosevics agenda i Montenegro.
Etter å ha utfordret Bulatović og vunnet over han i presidentvalget i 1997 ble Milo Đukanović
tatt i ed som Montenegros president den 15. januar 1998.
Đukanović ble, etter parlamentsvalget i 2002 igjen valgt til Montenegros statsminister den 8. januar 2003. I 2006 ledet han an i kampen for et selvstendig Montenegro, som ble vunnet gjennom en folkeavstemning om uavhengighet fra Statsunionen Serbia og Montenegro i mai 2006, og ledet sitt land til ny selvstendighet.
Han hadde et frivillig opphold som statsminister 2006-08, men ble deretter igjen utnevnt. Etter valget i 2009 fikk hans parti 49 av de 81 setene i parlamentet, og han fortsatte som statsminister inn i sin sjette periode i stillingen. Den 23.desember 2010 annonserte Dukanovic at han går av som Montenegros statsminister.
Han er talsmann for et helt uavhengig Montenegro, integrert i Europa.


Backstreet Girls.
Backstreet Girls, ofte forkortet BSG, er et norsk boogierock-band fra Oslo. Bandet ble dannet i 1984. Selv om bandet har skiftet flere medlemmer, er stammen fortsatt den samme.
Starten.
Bandet ble dannet i 1984 av brødrene Pål Kristensen på bass og Tom Kristensen på vokal. De fikk med seg gitarist Petter Baarli fra bandet Raff, og trommeslager Petter Hafstad.
Petter Hafstad skulle bli trommeslager, men spilte aldri i bandet. Han var med å planlegge og navngi bandet. 6 år senere åpnet han Elm Street Rock café i Oslo. Et lokale hvor Backstreet Girls hadde hatt releaseparty for Party on Elm Street-plata. Petter tok logoen og navnet fra plata, og åpnet den populære rockecafeen. Som han drev fram til nyttårsaften 2011.
Petter Baarlis bror Bjørn Terje Baarli tok over på trommer. Også han fra bandet Raff.
Backstreet Girls øvde sammen for aller første gang i Borggata 10b på Tøyen i Oslo 15. september 1984.
BSG prøvde seg en stund med to gitarister. Stein Ramberg spilte i bandet i 84 og Jon Berg i 85. Men Petter Baarli trivdes best med å spille alene. Han sier selv at han er alt for egoistisk og dominerende til å kunne ha en gitarist til i bandet. Stein Ramberg var senere med på turneen hvor livealbumet Get Yer Yo-Yo's Out! The Backstreet Girls Live ble spilt inn. Han spilte rytmegitar på plata.
I studio spilte de inn fem-seks låter. Utdrag fra to av disse ble brukt i den prisbelønte filmen X. De spiller også i en scene i filmen. De to låtene var "Gypo" og "Poor Ol' Sam" i demoversjon, spilt inn med Tom Kristensen som vokalist. Teksten på Gypo er en helt annen enn den som ble utgitt på Boogie Till You Puke-plata.
Debutalbum.
I 1985 forlot Tom Kristensen bandet. Anders Kronberg fra Riff/Raff var en kort periode vokalist, før Arne Aarnes tok over. Senere det året begynte de å jobbe med sitt første album.
I 1986 gav de ut sitt debutalbum "Mental Shakedown" på det lille, uavhengige plateselskapet Medicine Records. Albumet ble gitt ut i begrenset opplag, men ble gjenutgitt tre år senere på Polygram Records. Arne Aarnes forlot bandet kort tid etter plata var spilt inn. Han ble erstattet av Bjørn Müller vokalist i bandet som var forløperen til det som senere skulle bli T-Zers. Et band som brukte samme øvingslokale som BSG.
Besetningen med Petter Baarli, Pål Kristensen, Bjørn Terje Baarli og Bjørn Müller holdt de påfølgende tre album, "Boogie Till You Puke", "Party on Elm Street" og "Coming Down Hard".
I desember 1990 ble Backstreet Girls det første bandet som spilte i Oslos nye konsertlokale Oslo Spektrum.
Nye vokalister.
Rett før jul 1991 ble Bjørn Müller sparket ut fra bandet og erstattet av svenske Olle Hillborg fra Glorius Bankrobbers. De ga ut to album sammen med Olle Hillborg "Let's Have It" i 1991 og live-albumet "Get Yer Yo-Yo's Out! The Backstreet Girls Live" i 1993. Olle Hillborg forlot bandet kort tid etter.
Backstreet Girls måtte nå finne seg en ny vokalist. Fler ble prøvd, før de tok turen til England for å holde auditions. Der fant de irske Pat Diamond, som kunne alt av DC og Faces. Pat Diamond hadde en rå, deilig rockestemme som var som skapt for Backstreets låter. De returnerte til Norge. Hvor de spilte endel konserter, og begynte jobben med sitt nye album. De spilte inn albumet Don't Fake It Too Long som var ferdig i 1994. Albumet ble av mange regnet som det beste rockealbumet som noen gang var produsert i Norge. Etter en konsert oppsto det problemer med Pats oppholdstillatelse, og han ble kastet ut av landet. Han kom tilbake noen få uker etterpå. Nå som Hare Krishna, eller mer som «Harry» Krishna, med sitt barberte hode og sprø ideer. Bandet hadde hele tiden opplevd Pat som aggressiv og ustabil. Nå var han «klin gæærn», og ble på nytt kastet ut av landet. Denne gang ble han også kastet ut av bandet. Siden da har ingen verken sett eller hørt noe fra ham igjen. Dessverre skjedde også det samme med albumet. Helt til 2008 da det ble utgitt på LP av Hit me records.
Bjørn Müllers comback.
I september 95 gjorde Bjørn Müller comeback med Backstreet Girls på Elm Street. Desember 96 spilte de inn nytt album. I 1997 ble 7"-singelen Monster In My Cadillac utgitt på Hit me records, men albumet lot vente på seg. I 1999, tre år etter albumet var spilt inn, sju år etter forrige albumutgivelse, ble Hellway to High utgitt på FaceFront Records.
Nye medlemmer.
I 1998 forlot bassist Pål Kristensen bandet etter 14 år. Han hadde nå fått ei datter, og forlot bandet til fordel for familie og jobb. Tommy Lug var en kort periode vikar på bass. Før Morten Lunde fra Sobious Dip ble bandets nye bassist. De ga ut to album og en EP med Lunde. Jule-Ep'en Christmas Crusher i 1999, studioalbumet Tuff Tuff Tuff i 2001 og Black Boogie Death Rock'n'Roll i 2002, som inneholdt både studiolåter og livelåter fra turné i Tyskland med Rose Tattoo. Lunde forlot Backstreet Girls i 2002, og startet punkduoen The Mormones sammen med trommeslager Simen Jeistad.
Dan Thunderbird ble rekruttert på bass. Han viste seg å være en stødig rock 'n roll-bassist som fort fant seg tilrette i BSG. De spilte inn første album med Thunderbird i 2003. Sick My Duck som ble utgitt på FaceFront Records. Bandet la ut på en turné i Norge, med over 20 konserter kalt «Boogie My Life Away Tour».
I 2006 sluttet trommeslager Bjørn Terje Baarli i bandet etter 22 år. Backstreet Girls måtte da lete etter en erstatter. Flere trommeslagere ble testet før de tilslutt endte med svenske Martin H-Son. Mange fans var skeptiske til den nye trommeslageren, og mente han aldri kunne erstatte Baarli. Men ettersom tiden gikk, ble flere og flere overbevist. Mange mente nå at Martin holdt samme nivå og kanskje også var en bedre trommeslager en Baarli. Ettersom årene har gått, har H-Son spilt seg inn som et fullverdig medlem av Backstreet-familien. I 2012, etter fem år i bandet, holder han et høyere nivå enn noen gang.
Dagens besetning.
De ga ut studioalbumet "Shake Your Stimulator" i 2007. På plata spiller fire forskjellige trommeslagere: Martin H-Son, Pelle Ramone, Bent Bastard og Diesel Dahl.
I 2009 ga BSG ut studioalbumet "Just When You Thought Things Couldn't Get Any Worse... Here's the Backstreet Girls", nå med både Dan Thunderbird og Martin H-Son som fullverdige medlemmer av bandet.
På nyttårsaften 2011 sto den legendariske Backstreet Girls-besetningen (Bjørn Müller, Petter Baarli, Bjørn Terje Baarli og Pål Kristensen) sammen på scenen igjen. De spilte på Elm Street Rock Cafes siste åpningsdag før bygget skulle rives. De spilte hele "Party on Elm Street"-albumet.
I 2011 begynte Backstreet Girls innspillingen av sitt 13. studioalbum. De har vært i studio, både i Frankrike og Norge. Plata er ventet utgitt våren 2013. Gitarist Petter Baarli jobber også for tiden med sin soloplate. Hvor både nåværende og tidligere medlemmer av BSG bidrar.


Palais de Tokyo.
Palais de Tokyo er et kultursenter i Avenue du Président-Wilson i 16. arrondissement i Paris.
Bygningen ble reist som elektrisitetspaviljong til Verdensutstillingen 1937.
I dag rommer bygningen to museer – Musée d'Art Moderne de la Ville de Paris og Site de Création Contemporaine.


Josef Nesvadba.
Josef Nesvadba (født 19. juni 1926 i Praha, død 26. april 2005 i Praha) var en tsjekkisk forfatter, oversetter og psykiater. Nesvadba ble mest kjent gjennom sine sciencefictionromaner og var ved siden av Ondřej Neff en av landets mest kjente sciencefictionforfattere.
Romaner, f.eks. "Upir z Feratu" (Upir av Ferat), ble filmatisert av Juraj Herz. På 90-tallet skrev Nesvadba mer og mer psykologiske romaner.
Hans siste verk var 'Peklo Beneš" (Helvetet av Beneš).


Bernard de la Tour.
Bernard de la Tour (død 7. august 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kannik i Lyon.
Han ble kreert til kardinal i september 1342 av sin onkel, pave Klemens VI.
Tour, Bernard de la
Tour, Bernard de la


The Smiths.
The Smiths var et innflytelsesrikt band fra Manchester, England. Bandet eksisterte fra 1982 til 1987, og ga i den perioden ut fire album. Bandet slo igjennom med singelen "Hand in glove".
Bandet har gjentatte ganger blitt spurt om å gjøre comeback, og skal ha blitt tilbudt ti millioner dollar for enkeltkonserter, uten at det har fått medlemmene til å takke ja.
Diskografi.
Smiths, The


Hélie de Talleyrand-Périgord.
thumb
Hélie de Talleyrand-Périgord (død 17. januar 1364) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Auxerre i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i mai 1331.


Giacopo del Torso.
Giacopo del Torso eller Giacopino de Tors (død 1413) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal av pave Gregor XII i mai 1408.
Torso, Giacopo del
Torso, Giacopo del


Giacomo Tebaldi.
Giacomo Tebaldi (død 4. september 1465) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Montefeltro i Italia.
Han ble kreert til kardinal av pave Callistus III i desember 1456.
Tebaldi, Giacomo
Tebaldi, Giacomo
Tebaldi, Giacomo


Rinaldo Piscicello.
Rinaldo Piscicello (død 4. april 1460) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Napoli i Italia.
Han ble kreert til kardinal av pave Callistus III i desember 1456.
Piscicello, Rinaldo
Piscicello, Rinaldo
Piscicello, Rinaldo


Giovanni Castiglioni.
Giovanni Castiglioni (død 14. april 1460) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pavia i Italia.
Han ble kreert til kardinal av pave Callistus III i desember 1456.
Castiglioni, Giovanni
Castiglioni, Giovanni
Castiglioni, Giovanni


Juan de Mella.
Juan de Mella (død 12. oktober 1467) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Zamora i Spania.
Han ble kreert til kardinal av pave Callistus III i desember 1456.
Mella, Juan de
Mella, Juan de
Mella, Juan de


JVC.
JVC ble stiftet i Japan i 1927, og er et datterselskap av Victor Talking Machine Company. Det skulle være et selskap som lagde grammofoner, som også kunne tilby en sjelden kombinasjon av produksjonsmuligheter. JVC var det selskapet som først presset grammofonplaten, og som lagde den første VHS-videospilleren. Jvc produserer i dag blant annet stereoanlegg og videokameraer.


Førerbunkeren.
Inngangen fra hagen, på et bilde fra juli 1947, rett før anlegget ble sprengt. Inngangen til venstre, det runde huset i midten er et bombesikkert hus for vakten
Området for førerbunkeren fotografert i 2005, bunkeren lå under dagens parkeringsplass
Førerbunkeren (tysk "Führerbunker") var under andre verdenskrig et stort tilfluktsanlegg i tilknytning til Rikskanselliet i Berlin. Den øvre delen ble bygget i 1943, mens den nedre delen med blant annet Hitlers kvarter, ble bygget spesielt for å beskytte Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere og var såvidt ferdig da Hitler med følge flyttet inn 12. april 1945. Her tilbrakte han sine siste dager og begikk selvmord 30. april 1945.
Anlegget var stort, med soverom, oppholds- og spiserom og kontoret for store deler av partieliten og andre nøkkelpersoner. Det øvre av de to nivåene lå omkring 8,2 meter under bakken, og under dette var et nivå hvor Hitlers personlige område befant seg. Dette besto av 17 små rom, og i tillegg til Hitler oppholdt også blant andre Eva Braun, Joseph Goebbels med familie og Ludwig Stumpfegger seg der.
Det var adgang til bunkeren både fra det nye kansellibygget og fra kansellihagen.
Bunkeranlegget ble revet og tildekket umiddelbart etter andre verdenskrig, men ble liggende i sikkerhetssonen rett bak Berlinmuren på østtysk side. Slik ble området liggende brakk fram til 1970-tallet da bunkeren ble avfotografert innvendig av Stasi før ytterligere deler av anlegget ble sprengt i forbindelse med oppføringen av dagens bebyggelse. Fortsatt er deler av anlegget intakt under bakken og er forsøkt glemt i alle årene etter krigen. Så sent som i juni 2006 satte tyske myndigheter, etter en årelang debatt, opp et skilt på stedet som viser hvor bunkeren lå og hvordan den så ut.


Giovanni Battista Zeno.
Giovanni Battista Zeno eller Zen (død 7. mai 1501) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal av sin onkel pave Paul II i november 1468.
Zeno, Giovanni Battista
Zeno, Giovanni Battista


Giovanni Michiel.
Giovanni Michiel (død 10. april 1503) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal av sin onkel pave Paul II i november 1468.
Michiel, Giovanni
Michiel, Giovanni


Teodoro de Monteferrato.
Teodoro de Monteferrato (død 21. januar 1484) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul II i september 1467.
Monteferrato, Teodoro de
Monteferrato, Teodoro de


Marco Barbo.
Marco Barbo (født 1420, Venezia, død 11. mars 1491) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Treviso, Vicenza og patriark av Aquileia.
Han ble kreert til kardinal av sin onkel pave Paul II i september 1467.


Amico Agnifilo della Rocca.
Amico Agnifilo della Rocca (født 1398 i Rocca di Mezzo i Abruzzene i Italia, død 9. november 1476 i Aguila – nå: L'Aquila) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Aguila.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul II i september 1467.
Agnifilo della Rocca, Amico
Agnifilo della Rocca, Amico
Agnifilo della Rocca, Amico
Agnifilo della Rocca, Amico


István Várday.
István Várday eller Varda, Varada, Varas (død 1471) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Kalocsa-Bács.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul II i september 1467.
Varday, Istvan
Varday, Istvan
Varday, Istvan


Jean la Balue.
Jean la Balue(født ca. 1421 i Poitou i Frankrike, død 5. oktober 1491 i Ripatransone i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Angers.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul II i september 1467.
Han var en dyktig intrigemaker som likevel ble sperret inne sommen med sin medsammensvorne, biskop Guillaume d'Harancourt av Verdun i Frankrike i 1469. Det var ikke før i 1480 at han ble sluppet fri. Paven tok ham til nåde og utnevnte ham til biskop av Albano i 1483.
Han la seg opp store rikdommer, men brakte kirken i vanry.
Balue, Jean la
Balue, Jean la
Balue, Jean la
Balue, Jean la


Ptolemaios XIII av Egypt.
Ptolemaios XIII (levde 62/61 f.Kr.–13. januar(?) 47 f.Kr., hersket 51 f.Kr.–13. januar(?) 47 f.Kr.) var en av de siste medlemmene i ptolemei-dynastiet i Egypt. Han var sønn av farao Ptolemaios XII av Egypt og etterfulgte ham våren 51 f.Kr. som medhersker med sin eldre søster Kleopatra VII. I oktober 50 f.Kr., ble han forfremmet til likestilt med sin søster, selv om Pothinus fungerte som regent for ham. Våren 48 f.Kr. forsøkte Ptolemaios og Pothinus å kaste Kleopatra for å gjøre Ptolemaios til enehersker. Pothinus ønsket å være makten bak tronen. De klarte å få henne til å flykte fra Alexandria, men hun organiserte snart sin egen hær og en borgerkrig startet i Egypt. Snart begynte en annen søster, Arsinoe IV, av dem å kreve tronen, noe som kompliserte situasjonen.
På dette tidspunktet kom den beseirede romerske generalen Pompeius til Egypt for å søke tilflukt fra sin rival Julius Caesar. Til å begynne med lot Ptolemaios og Pothinus som om de aksepterte hans forespørsel, men den 29. september 48 f.Kr. myrdet Pothinus generalen personlig i håp om å vinne Caesars gunst da den seirende generalen ankom. Da Caesar kom ble han møtt med hodet til sin avdøde rival og tidligere allierte, men skal reagert med avsky istedet for å ha blitt fornøyd. Kleopatra viste seg å lykkes bedre i å vinne Caesar sin gunst og ble hans elsker. Caesar ordnet henrettelsen av Pothinus og den offisielle tilbakekomsten på tronen for Kleopatra, selv om hun aldri offisielt abdiserte, og hennes ekteskap med Ptolemaios.
Fortsatt bestemt på å kaste Kleopatra, allierte Ptolemaios seg med Arsinoe IV og sammen organiserte de fraksjoner av hæren som var lojal mot dem mot de som var lojale mot Kleopatra og den relativt lille delen av Caesars hær som hadde fulgt ham til Egypt. Slaget mellom de krigende fraksjonene skjedde i midten av desember i 48 f.Kr. inne i selve Alexandria som led store skader inkludert ifølge noen kilder brenningen av noen av bygningene som utgjorde biblioteket i Alexandria. Ankomsten av romerske forterkninger fra Pergamum gav seieren til Caesar og Kleopatra, og Ptolemaios og Arsinoe måtte flykte fra byen. Ptolemaios skal ha druknet 13. januar 47 f.Kr. mens han forsøkte å krysse Nilen. Om han forsøkte å flykte videre eller var på vei mot forhandlinger forblir usikkert i våre kilder fra tiden. Kleopatra forble den ubestridte herskeren av Egypt selv om hun utropte sin yngre bror Ptolemaios XIV av Egypt som hennes nye medhersker.
Litteratur.
Ptolemaios 18


Petter Vaagan Moen.
Petter Vaagan Moen (født 5. februar 1984 på Hamar) er en norsk fotballspiller som er under kontrakt med Lillestrøm. Etter å ha spilt 15 år i Ham-Kam gikk han til Brann etter 2005-sesongen. Overgangen, som kostet 10 millioner kroner, var en av de dyreste i norsk fotball noensinne. Han spiller vanligvis venstreving, og har 44 kamper for aldersbestemte landslag. Høsten 2005 var han dessuten kaptein på U21-landslaget.
Landslaget.
Vaagan Moen ble første gang tatt ut i den norske A-landslagstroppen til to kamper i USA i januar 2006. Han spilte godt i den første kampen mot Mexico, og høstet lovord fra både trener Åge Hareide og pressen.


Ptolemaios XIV av Egypt.
Ptolemaios XIV (levde 60/59 f.Kr.–44 f.Kr., hersket 47–44 f.Kr.), han var sønn av Ptolemaios XII av Egypt og var en av de siste medlemmene av ptolemei-dynastiet i Egypt.
Etter at hans eldre bror Ptolemaios XIII døde 13. januar 47 f.Kr., ble han utropt til farao og medhersker av deres eldre søster og gjenværende farao Kleopatra VII. Kleopatra giftet seg også med sin nye medhersker, men fortsatte å fungere som elskerinne av den romerske diktator Julius Caesar. Det er antatt at Ptolemaios hersket kun i navnet, mens Kleopatra beholdt autoriteten for seg selv. 15. mars 44 f.Kr. ble Caesar myrdet i Roma av en gruppe konspiratører hvis mest kjente medlemmer var Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus. Ptolemaios fulgte ham snart i døden. En inskripsjon som viser at han var i live, var datert 26. juli 44 f.Kr. Det er blitt antatt, men forblir usikkert, at Kleopatra forgiftet sin medhersker for å skifte ham ut med Ptolemaios XV Caesarion, hennes sønn med Caesar som ble utropt til medhersker 2. september 44 f.Kr. og som hans mor ville støtte som etterfølger av sin far.
Ptolemaios 14


Det juridiske fakultet (UiB).
Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen ble opprettet i 1980. Fakultetet er én av tre institusjoner som tilbyr studier i rettsvitenskap i Norge – de to andre er UiO og UiT.
Historikk.
Siden 1969 hadde det vært gitt undervisning i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og juristene var den gang organisert som en egen seksjon ved det samfunnsvitenskapelige fakultet, mens eksamen ble arrangert av Universitetet i Oslo. De to første professorene var Axel Hærem og Arvid Frihagen som begge ble utnevnt i 1969, og som bestyrte henholdsvis Institutt for privatrett og Institutt for offentlig rett. Gjennom 1970-årene skjedde det en betydelig utbygging av tilbudet. Det ble opprettet en rekke nye professorater og andre vitenskapelig stillinger, og fra 1979 fikk seksjonen rett til å arrangere juridisk embetseksamen. Frem til det nye fakultetsbygget ble tatt i bruk i 1995, var de ansatte lokalisert i to gamle bolighus i Allégaten nær Realfagbygget, mens undervisningen foregikk i en rekke andre lokaler på Nygårdshøyden.
Fagtilbud.
Fakultetet har ca. 1900 studenter med studierett, og nærmere 60 ansatte i professorat-, amanuensis-, universitetslektor- og stipendiatstillinger. Fakultetsadministrasjonen består av ca. 25 personer. Fagtilbudet består av et femårig integrert masterstudium og et treårig PhD-studium. I tillegg vil fagtilbudet i en overgangsfase omfatte cand.jur.-studiet og dr.juris.-studiet. Dekanus er Asbjørn Strandbakken.
Fakultetet mottok utdanningskvalitetsprisen fra Kunnskapsdepartementet for 2004 for sitt arbeid med det nye mastergradsstudiet i rettsvitenskap.
Bygget.
Fakultetet ligger ved "Magnus Lagabøtes plass" på Dragefjellet i strøket Sydnes i Bergen sentrum. I tillegg til en modernisert skolebygning (Dragefjellet skole) fra 1891, som hovedsakelig huser lesesaler og noen mindre undervisningsrom, fikk fakultetet i 1995 et moderne nybygg med tre auditorier og noen mindre undervisningsrom, vrimlearealet Audun Hugleikssons hall, kantine, kontorer, bibliotek, Europeisk dokumentasjonssenter (EDC), studentenes egen klubb «Fjøset» og kafé «Traumaten», samt lesesaler.
I perioden 2007–2008 skal fakultetet bygges ut for å dekke en underkapasitet på lesesaler, kontorer og undervisningsrom, som i dag er løst ved at fakultetet leier arealer i blant annet Folkets hus i Bergen. Tilbygget på fire etasjer (pluss med mindre femte etasje) og 6000 m² skal reises på vestsiden av dagens bygning og vil knyttes sammen med det gamle med en gangbro. Bygget skal Det juridiske fakultet dele med Christian Michelsens institutt, Unifob global og Senter for midtøstenstudier og islamske studier. Etter utbygningen tar fakultetet sikte på å øke antall studenter og ansatte, og fakultetsbygget vil anses fullt utbygd.
Eksterne lenker.
Juridiske


Securitas AB.
Securitas AB er et svensk selskap som tilbyr sikkerhets- og vektertjenester over store deler av verden. Selskapet ble grunnlagt i 1934 og har virksomhet i over 49 land i Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Asia, Afrika og Midtøsten. Securitaskonsernet har over 295 000 ansatte, og en markedsandel på verdensbasis på 12 % (18 % i Europa og 18 % i USA). Selskapets konsersjef er Alf Göransson (per oktober 2011).
Securitas i Norge eies i sin helhet av Securitas AB. I Sveits er Securitas kjent under navnet Protectas, fordi den største konkurrenten har navnet Securitas AG. I Danmark benytter selskapet navnet Dansikring.


Securitas AG.
Securitas AG er et sveitsisk sikkerhetsselskap grunnlagt i 1907. Selskapet har rundt 10 000 ansatte. Det må ikke forveksles med det svenske selskapet Securitas AB.
Securitas AG tilbyr sikkerhetstjenester innen adgangskontroll, boligalarmer, fangetransport, personbeskyttelse og parkeringskontroll.


Parc de la Villette.
Parc de la Villette er en park i bydelen La Villette i 19. arrondissement i det nordlige Paris.
På det området der parken ligger, lå tidligere de store slakteriene i La Villette, som forsynte byen med ferskt kjøtt. på 1960-tallet ble det bygd et nytt, stort slakteri her, men utviklinga i kjøle- og fryseteknikker gjorde anlegget mindre tjenlig, og slakteriene flytta ut av byen.


Menstadslaget.
Menstadslaget er navnet på et sammenstøt som fant sted i 8. juni 1931 på Menstad (nær Skien i Telemark) mellom arbeidere på den ene siden og politistyrker og militæravdelinger på den andre.
Bakgrunn.
NAF bestemte at lønnen skulle settes ned mellom 15 og 20 prosent på grunn av rasjonaliseringspolitikken. LO godtok ikke dette, og foreslo en reduksjon av arbeidstiden. NAF svarte med lockout. Mens lockouten pågikk lot Norsk Hydro og Union Co. noen kontraktsarbeidere utføre endel arbeid. Dette ble oppfattet som streikebryteri og førte til en opptrapping av konfliktnivået.
Det ble en hissig stemning hvor sekretær i Arbeiderpartiet, senere statsminister Einar Gerhardsen kalte streikebryterne «skabbdyr» og direktør Bjarne Eriksen i Hydro sa at dette var en kamp mellom Arbeiderpartiet og samfunnet. Om ettermiddagen 8. juni marsjerte 2 000 arbeidere, de fleste organisert i LO forbundet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, til Hydros utskipningshavn og lasteplass på Menstad, hvor 100 politifolk passet på kontraktsarbeiderne. Det ble et voldsomt sammenstøt der tre politimenn ble alvorlig skadet. Peder Kolstads regjering, hvor Vidkun Quisling var forsvarsminister, sendte et helt gardekompani på 145 soldater fra Oslo, og fire marinefartøyer ble sendt opp Skienselva for å holde ro og orden, men disse ble aldri satt inn mot arbeiderne. Slaget varte i ca. fem minutter, og fagforeningen ga til slutt opp.
I rettsoppgjøret som fulgte, ble 30 av de streikende tiltalt, hvorav 24 ble idømt bøter og fengsel inntil tolv måneder. Av disse var 16 medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, to fra Arbeiderpartiet og 6 partiløse.
Den opphissede stemningen må sees på bakgrunn av den internasjonale situasjonen med voldelig sammenstøt i mange land, radikaliseringen av fagbevegelsen i tiden etter den første verdenskrig og at svenske soldater skjøt og drepte streikende arbeidere i Ådalen samme vår.


Erich Kempka.
Erich Kempka (født 16. september 1910, død 24. januar 1975) var Adolf Hitlers personlige sjåfør fra 1936.
Etter å ha meldt seg inn i NSDAP kom han inn i Leibstandarte-SS Adolf Hitler, hvor han avanserte til SS-Sturmbannführer. I tillegg til å være Hitlers sjåfør var han også transportoffiser ved førerhovedkvarteret.
Kempka var med i Førerbunkeren i april og mai 1945, og en av de som brente Hitlers og Eva Brauns lik etter deres selvmord. Han var gjennom sin tilgang på transportavdelingens ressurser den som skaffet bensinen.


Iain Banks.
Iain Menzies Banks (født 16. februar 1954 i Dunfermline, Fife, Skottland) er en forfatter som skriver sciencefictionbøker som Iain M. Banks og annen skjønnlitteratur som Iain Banks. Banks studerte engelsk språk og filosofi ved universitetet i Stirling. Han giftet seg i 1992 og bor for tiden i North Queensferry, en by på nordsiden av Firth of Forth.


Stigbøyle (rideutstyr).
thumbStigbøylen er en ring med flat bunn, som vanligvis henger på hver side av salen for å skape et sted å hvile foten på for rytteren til hest eller, sjeldnere, andre dyr. Den forbedret radikalt rytterens evne til å kontrollere hesten, og gjorde dette dyret til et brukbart verktøy i kommunikasjon, transport og krigføring. Den er regnet som en av de grunnleggende verktøyene som ble brukt til å skape og utbre moderne sivilisasjon. Noen mener at den er like viktig som hjulet eller trykkeriet.
Historie.
Stigbøylen ble oppfunnet forbausende sent i historien, med tanke på at hester ble brukt til ridning (uten sal) og for å trekke vogner eller stridsvogner siden det fjerde årtusenet f.Kr. Stigbøylen ble antagelig oppfunnet i det nordlige Kina i det 1. århundre, selv om en enkel løkke som rytteren kunne plassere sin stortå allerede ble sett i India enten innen det 4.århundret f.Kr. (Desmond Morris, "Horse Watching" 1998), eller det 2.århundret f.Kr.
Den ble først brukt som en enkel stigbøyle for å komme seg opp i salen. Den første sikre tegnet på en rytter med et par stigbøyler, er i en kinesisk grav fra rundt 322. Stigbøylene ble spredt gjennom Eurasia av de store rytterne på de sentralasiatiske steppene. Det er usikkert når den først ble adoptert av nomadene, den første sikre bruken var av alanere. Noen historikere tror hunerne må ha brukt dem for å klare sine erobringer.
Stigbøylene nådde Sverige i det 6.århundret, som førte til etableringen av degnene under den svenske Vendel-perioden. Fra denne perioden har det blitt funnet rike graver av eliteryttere, som hadde stigbøyler. Viktigheten av hesten i denne perioden viser seg i de senere nordiske sagaene, hvor den svenske kongen Adils i det 6.århundret sies å ha vært en stor hesteelsker og hadde de beste hestene på den tiden. Interessant nok beskriver alle gjenfortellinger om denne kongens krigføring ham kjempende til hest, selv om de senere vikingene aldri eller sjelden gjorde det.
Selv om de nådde Skandinavia tidlig, ble stigbøyler først bare indirekte dokumentert i Sentral-Europa under styret til Karl Martell i det 8.århundret, da verbet "stige" fortrengte verb for å hoppe opp på hesten. Et par stigbøyler har blitt funnet i en grav i Holiare, Slovakia, fra det 8.århundret.
Fordeler med stigbøyler.
I bruken av hest i krig, var stigbøylen det tredje revolusjonerende steget, etter stridsvognen og rytteren. Stigbøylene forandret de grunnleggende taktikkene av krigføring med ryttere og gjorde kavaleri viktigere. Spent mot stigbøylen kunne en ridder gi slag med en lanse som involverte den fulle tyngden og bevegelsen av hest og rytter. Karl den store beordret, som en reaksjon på et plutselig og nødvendig behov for kavaleri, sine fattigere vasaller å skrape sammen deres ressurser og skaffe en bevæpnet ridder til hest.
Lynn White Jr., i "Medieval Technology and Social Change" (1966) foreslo at oppveksten av føydalsamfunnet i middelalderen satt på spissen oppstod av bruken av stigbøyler: «Få oppfinnelser har vært så enkle som stigbøylen, men få har hatt så omfattende innflytelse på historien. Det som trengtes for den nye formen for krigføring som den gjorde mulig fant sin uttrykkning i en ny form for vestlig europeisk samfunn som var dominert av et aristokrati av krigere som eide land slik at de kunne kjempe på en ny og svært spesialisert måte.»
Typer stigbøyler.
Der er to grunnleggende typer stigbøyler. Den lange stigbøylen var den som ble brukt i middelalderens Europa og ridning som rekreasjon. En lang stigbøyle lar rytteren strekke føttene helt ut, noe som plasserer dem midt på hesten. Dette er den mest komfortable posisjonen og utgjør en stødig posisjon for bruk av lanse eller sverd.
En kort stigbøyle krever at rytteren holder knærne bøyde. Dette plasserer dem over hestens skuldre, som er en mer komfortabel posisjon for dyrene og fører til større fart. Jockeyer bruker denne typen. Rytterne i Sentral-Asia, som mongolene, brukte også denne type stigbøyler da den tillot dem å reise seg opp og skyte piler fra større høyde.


Justisminister.
Justisminister er i Norge den statsråd som har ansvaret for Justis- og beredskapsdepartementet.
Pr. november 2011 er Grete Faremo (Ap) justisminister.


Karl XI av Sverige.
Karl XI (født 24. november 1655, død 5. april 1697) ble svensk konge da han var litt over fire år gammel. Sønn av Karl X Gustav og Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp. Han var konge fra 1660 til sin død i 1697, men hadde en formynderregjering fram til 1672, og ble ikke kronet før i 1675.
Karl XI var med sin inngripen medvirkende til det danske nederlag i slaget ved Lund i 1676. Han innførte enevelde i 1680, og reduserte adelens makt betraktelig. Adelens ressurser ble anvendt til en kraftig utbygging av en sivil og militær organisasjon under Karl XIs ledelse. Den svekkede adel gjorde at bøndene igjen ble en jordeiende klasse.
Beryktet for å ha beordret massakren på Ørkened i Skåne. Alle menn mellom 15 og 60 år skulle myrdes, og alle hus og gårder skulle brennes ned. Motstandsbevegelsen i området ga svenskene så store problemer at det skulle statueres et advarende eksempel. Men det lykkes ikke svenskene å forhindre at en del av kommunens gutter og menn drenge og flyktet til de nærliggende skogene.
Karl XI skrev i sin dagbok at han planla en deportasjon av hele Skånes befolkning til Baltikum. Planen ble aldri gjennomført, men tusenvis av innbyggerne i Skåne ble sendt over Østersjøen for å bli brukt som kanonføde i Karl XIs hær, hvor de måtte gå i skuddlinjen fordi de ble betraktet som upålitelige.


Marius Gullerud.
Marius Asak Gullerud (født 20. februar 1977 på Skjetten) er en tidligere norsk fotballspiller som sist spilte for Hamarkameratene fra 2002 til han la opp i ved sesongslutt i 2010. På banen var han regnet som en hurtig høyre kantspiller med spisskompetanse på arbeidskapasitet og innlegg.
Gullerud kom til Hamarklubben fra Kongsvinger foran 2002-sesongen, og debuterte mot Ørn-Horten den 14. april 2002. Han spilte fem sesonger i Kongsvinger etter en overgang fra Skjetten SK, og skåret 28 mål på 130 kamper, hvor han også fikk delta i UEFA Intertoto Cup i 1997 og 1998. I samme periode var han også innom aldersbestemte landslag hvor han fikk til sammen 15 kamper og skåret ett mål.
Etter endt sesong i 1. divisjon fotball for herrer 2007 ble han kåret til årets høyrekantspiller og tatt med på årets lag av av flere landsomfattende og regionale aviser som stod sammen for kåringen av årets lag basert på poengsummene fra deres felles spillerbørs. Etter en skadepreget sesong i 2010 besluttet Gullerud å legge opp som aktiv fotballspiller.


Hus.
a> i EnglandHus er en menneskebygd bygning med vegger, gulv og tak. Et hus kan se ut på mange ulike måter på grunn av kultur og bygningsmaterialer. Forskjellige stiler innenfor arkitektur og byggeskikker har blitt påvirket ut ifra den tid som huset er blitt bygget i.
De første menneskene bosatte seg der de fant naturlig beskyttelse, for eksempel en hule eller en grotte hvor de holdt seg tørre fra regn og i beskyttelse for rovpattedyr. Når mennesket begynte å bygge egne hytter var en av fordelene at de bosette seg hvor de ønsket, og ikke bare der hvor de fant en grotte i fjellet.
Ordet hus betydde i eldre tider slott eller befestet sted, «kongens hus» var «kongens slott». Ordet har ethvert blitt satt sammen med andre ord for ytterligere å beskrive type hus; bohus, hestehus og annet, også for steder Husby, Malmøhus og mer.


Thulium.
Thulium er et grunnstoff med kjemisk symbol Tm og atomnummer 69.
Historie.
Thulium ble oppdaget av den svenske kjemikeren Per Teodor Cleve i 1879. Han forsket på erbiumoksid "erbia" (Er2O3) og lette etter urenheter da han skilte ut to ukjente oksider, et brunt og et grønt. Det brune som viste seg å være holmiumoksid, kalte han "holmia". Det grønne var oksidet til et ukjent grunnstoff, og Cleve kalte oksidet "thulia". Grunnstoffet kalte han thulium av "Thule" som er et gresk navn på et land langt mot nord, muligens Skandinavia.
Thuliums kjemiske symbol var til å begynne med Tu, men ble forandret til Tm av IUPAC, siden wolfram (tungsten på engelsk) på dette tidspunktet brukte Tu. Relativt rent thulium ble isolert i 1911 av den britiske kjemikeren Charles James i USA.
Egenskaper.
Thulium er et sølvgrått skinnende metall som tilhører lantanoidene og de sjeldne jordmetallene. Det er formbart, smibart og mykt nok til at det kan skjæres i med kniv. I tørr luft er thulium relativt stabilt, men i varm eller fuktig luft dannes det raskt et grått oksidsjikt. Det reagerer med vann, og i syrer løser det seg opp under dannelse av hydrogen.
Isotoper.
Naturlig forekommende thulium består utelukkende av den stabile isotopen 169Tm. I tillegg er 34 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 171Tm med halveringstid 1,92 år, 170Tm med halveringstid 128,9 døgn, 168Tm med halveringstid 93,1 døgn og 167Tm med halveringstid 9,25 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 minutter.
Isotopenes atommasse varierer fra 144,970073 u for 145Tm til 178,95534 u for 179Tm.
CAS-nummer: 7440-30-4
Forekomst.
Thulium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mineraler som gadolinitt, euxenitt og monazitt. Det er det minst vanlige av de sjeldne jordmetallene, og andelen i jordskorpen er omkring 0,45 ppm. Kommersiell utvinning foregår hovedsakelig fra monazitt-leire i det sørlige Kina. Årlig produseres det omkring 50 tonn thuliumoksid på verdensbasis.
Siden thulium er sjeldent og vanskelig å utvinne, koster metallisk thulium omtrent 50 USD per gram.
Anvendelse.
På grunn av thuliums høye pris har det få kommersielle bruksområder. Isotopen 170Tm brukes som gammastråle-kilde i bærbare radiografiske instrumenter for materialinspeksjon på utilgjengelige steder. Thulium brukes også i lasere og som blått lysstoff i nyere plasmaskjermer.


Zeta (operativsystem).
Zeta var navnet på et operativsystem fra det tyske selskapet yellowTAB. Zeta er en videreutvikling av BeOS, operativsystemet fra Be. Versjon 1.0 av Zeta kom i juli 2005.


Ludwig Stumpfegger.
Ludwig Stumpfegger (født 11. juli 1910, død 2. mai 1945) var Adolf Hitlers personlige lege, og var i Førerbunkeren da Hitler begikk selvmord.
Stumpfegger var en dyktig ortopedisk kirurg, og arbeidet på en klinikk i Hohenlychen under Karl Gebhardt. På Gebhardts anbefaling ble han 31. oktober 1944 sendt til førerhovedkvarteret på Østfronten. Han beundret Hitler, og gav ham sin ubetingede lojalitet. På dette tidspunkt ble Hitler også behandlet av Theodor Morell, som gav ham piller som forverret tilstanden. Stumpfegger var allikevel påpasselig med ikke å kritisere Morell.
Fra 20. april 1945 var Stumfpegger tilstede i Førerbunkeren i Berlin. Han bodde der på to rom på det nedre nivået, i tilknytning til Hitlers private del av bunkeren. Han tok også hånd om andre i bunkeren; blant annet stelte han 28. april foten til Robert Ritter von Greim, som hadde blitt såret da han fløy inn til Berlin.
Stumpfegger var blant dem som førsøkte å flykte fra Førerbunkeren etter Hitlers selvmord 30. april. Arthur Axmann fortalte senere at han hadde sett likene av Stumpfegger og Martin Bormann på stedet hvor Invalidenstrasse krysser jernbanelinjen, og at de åpenbart hadde blitt drept av russiske soldater 1. eller 2. mai. Det er også hevdet Stumpfegger begikk selvmord med en giftampull, ettersom han hadde tilgang til slike, og det har vært knyttet stor usikkerhet til Axmanns opplysning om Bormann.


The Smiths (album).
"The Smiths" er det selvtitulerte debutalbumet til den britiske gruppa The Smiths. Det kom på andreplass på den britiske albumlista UK Albums Chart.


Hatful of Hollow.
"Hatful of Hollow" er et samlealbum av den britiske gruppa The Smiths, utgitt i 1984. Platen består av opptak de gjorde i BBC Radio 1, samt to singler med dertilhørende b-sider.


Sandro Botticelli.
Mulig selvportrett; detalj fra «Kongenes tilbedelse» (1482).
Sandro Botticelli, egentlig Alessandro di Mariano Filipepi (født 1. mars 1445 i Firenze, død 17. mai 1510 i Firenze), var en italiensk maler under ungrenessansen.
Liv og verk.
Botticelli gikk i lære hos Filippo Lippi og ble fremfor alt påvirket av Antonio del Pollaiuolo og Andrea del Verrocchio. Senere kom han til å påvirkes av Ghirlandaio og Perugino. Botticelli fikk også avgjørende impulser fra humanistkretsen omkring den florentinske statsmannen Lorenzo de' Medici.
Botticellis mest berømte malerier med scener fra mytologiens verden er «Venus' fødsel», «Våren», «Pallas beseirer en kentaur» og «Venus og Mars». Tankevekkende, men fylt med ro, har de farget oppfatningen om antikken helt siden de ble malt. Sammen med madonnaene og store, omfattende arbeider som f.eks. «Kongenes tilbedelse», utgjør de Botticellis mest karakteristiske kunstverk.
Botticellis talent ble tidlig oppdaget. På begynnelsen av 1480-årene oppholdt han seg i Roma, der han utførte tre store fresker i Det sixtinske kapell. Mot slutten av århundret var han tilstrekkelig bemidlet til å kunne drive et stort verksted, men på grunn av den revolusjonen innen malerkunsten som Leonardo da Vinci og Michelangelo avstedkom, samt hans dårlige helse på sine eldre dager, sank populariteten hans. Verkene hans ble ofte forfalsket etter hans død, men sjelden imitert.
Maleriet «Venus fødsel» skildrer hvordan Venus føres i land på øyen Kythera på et skjell av vestavinden Zefyros, ledsaget av gudinnen Chloris, mens jordnymfen Pomona møter henne på stranden med en blomsterdekorert mantel.


Luigi Riva.
Luigi Riva (født 7. november 1944) var en italiensk fotballspiller. Han er den mestscorende spilleren på gjennom alle tider.
Karrieren startet i 1962 da han gikk til klubben Legnano. Sesongen etter gikk han til Cagliari og ble der resten av karrieren, selv om større klubber viste sin interesse. Han debuteret i ligaen for Cagliari 13. september 1964, da laget tapte 2-1 for Roma. Han var toppscorer i Serie A tre ganger med Cagliari, i 1967, 1969 og 1970. Hans eneste Serie A-tittel kom i 1970.
Landslagsdebuten kom 27. juni 1965 mot. Luigi Riva spilte totalt 42 landskamper, og scoret hele 35 mål, noe som gjør ham til tidenes toppscorer for Italia. Han var med på laget som vant EM i fotball 1968.
I 1976 ble han stygt skadet. Han forsøkte å komme tilbake, men la opp for godt i 1978. Han spilte 338 ligakamper og scoret 170 mål i løpet av karrieren.


Guillaume Court.
Guillaume Court (død 12. juni 1361) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Albi i Frankrike. Court var medlem av Cistercienserordenen.
Han ble kreert til kardinal i desember 1338 av sin onkel pave Benedikt XII.
Court, Guillaume
Court, Guillaume
Court, Guillaume


De lange knivers natt.
a> var hovedmålet i «De lange knivers natt»
a> overtok som leder av SA etter at Röhm ble myrdet
a> spilte en sentral rolle under «De lange knivers natt»
«De lange knivers natt» er en betegnelse på den blodige utrenskningen som startet natten til 30. juni 1934 i Tyskland, satt igang av Adolf Hitler og utført av Schutzstaffel (SS) og Gestapo. Prosessen som varte i 48 timer, og hadde kodeordet «Kolibri», resulterte med at Hitler kvittet seg med ledelsen innen Sturmabteilung (SA), personer innen Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), og andre som han følte hadde blitt en trussel mot partiet og hans egen vei til å bli fullstendig leder og diktator i Tyskland.
Mennene bak.
Med seg i ledelsen av utrenskningene hadde Hitler sin nestkommanderende Rudolf Hess, riksmarskalk Hermann Göring, SS-leder Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich, samt propagandaminister Joseph Goebbels.
Bakgrunn.
Nasjonalsosialismen hadde fra begynnelsen av vært trukket i flere retninger, og en av de store motsetningene var den mellom de som hadde en sosialistisk innstilling og så på kampen for at den vanlige mann skulle ha gode betingelser som det viktigste, og de som først og fremst vektla den nasjonalistiske siden ved ideologien. Det ble etterhvert klart at Hitler på et tidspunkt ville måtte velge mellom de to retningene.
Det hadde i 1934 allerede vært strid omkring Ernst Röhm i femten år. Han var en god venn av Hitler, og SA hadde under hans ledelse, først i lavere posisjoner og fra 1931 som leder, vært et viktig redskap for å sikre NSDAP et overtak på kommunistene i gatene.
Röhm dannet sammen med Gregor Strasser en venstreorientert gren av partiet, og begynte å snakke om behovet for en andre revolusjon. Etter at NSDAP hadde kommet til makten, mente de det var på tide å styrke arbeidernes stilling og at partiet ikke måtte bremse opp fremdriften. Hitler kom dermed i klemme, ettersom han var avhengig av pengestøtte fra konservative industriledere. Röhm hisset også på seg moderate offiserer i de regulære væpnede styrker, ettersom han til stadighet uttalte at SA en dag ville bli en del av hæren. Offiserene var på ingen måte interessert i å få den udisiplinerte gruppen inn i sine rekker.
4. juni 1934 tilkalte Hitler Röhm, og forsøkte å få ham til å roe seg ned. De hadde en fem timer lang samtale, hvor Hitler forklarte at han ikke ville oppløse SA som han sto i så stor gjeld til, men han ga hele organisasjonen permisjon uten uniform i august, for å få en nedkjølingsperiode. De to avtalte en nytt møte i Bad Wiessee den 1. juli.
På morgenen 29. juni innkalte Hitler SA-Obergruppenführer Victor Lutze til hotellet han bodde på i Bad Godesberg, og gav ham uventet beskjed om at han skulle ta over ledelsen av SA. Samme dag fløy Joseph Goebbels inn fra Berlin, og fortalte Hitler at Karl Ernst var i ferd med å samle SAs stormtropper. Dette var en bløff; Ernst hadde nettopp giftet seg, med Röhm og Hermann Göring som forlovere, og var på vei til Bremen for å dra på bryllupsreise med et skip til Madeira.
Aksjonen.
Klokken ett på natten fikk Hitler beskjed fra Göring og Heinrich Himmler om at SA planla en oppstand i Berlin på morgenen. Hitler bestemte seg da for å rense ut de han mente var forrædere. Göring fikk ansvaret i Berlin, mens Adolf Wagner, Bayerns innenriksminister, fikk ansvaret i München, SAs andre store tyngdepunkt. Wagner skulle få støtte av to kompanier fra Leibstandarte-SS Adolf Hitler som ble sendt fra Berlin under Sepp Dietrichs kommando.
Hitler fløy sammen med Goebbels og Lutze til München, og landet der klokken fire på natten. To SA-ledere, Scheinhuber og Schmidt, ble tatt i varetekt. Da de hilste føreren fikk Hitler et raserianfall, og rev av dem distinksjonene. Han trakk sin revolver, men en av hans livvakter, Emil Maurice trakk raskere og skjøt begge på kloss hold. Hitler skal ha sparket et av likene og sagt at de to ikke var de mest skyldige.
De reiste så videre til Bad Wiessee ved innsjøen Tegernsee, hvor Röhm og flere av hans nærmeste medarbeidere bodde på hotell. Hitler banket selv på Röhms dør. Röhm, som lå og sov, ble overrasket ettersom de ikke hadde en avtale før neste dag. Hitler ga ordre om at Röhm skulle arresteres. Samtidig gikk SS-soldater inn i rommet ved siden av. Der fant de SA-Oberguppenführer Edmund Heines i seng med sin mannlige sjåfør, begge ble skutt umiddelbart. Röhm ble, sammen med likene av de to andre, plassert i en ventende bil.
I München hadde Rudolf Hess, Hitlers nestkommanderende, gjort Det brune hus til en felle for SA-offiserer. Etterhvert som de ankom ble de arrestert og ført til Stadelheim fengsel. Hitler reiste dit, og beordret flere henrettelser.
Hitler hadde også ringt til Berlin, og gitt Göring og Himmler ordre om å sette igang utrensningen der. Mer enn 150 SA-ledere ble arresterte og plassert i en kullkjeller i Lichterfelde kadettskole. De fleste hadde ingen anelse om hva som foregikk. De ble ledet ut, fire av gangen, til en åpen gårdsplass, hvor det sto en pelotong på åtte mann. Henrettelsene varte over flere timer, og pelotongen måtte byttes ut flere ganger på grunn av den enorme påkjenningen.
De påfølgende dagene.
Ernst Röhm ble holdt i en celle, og etter to dager fikk han levert en revolver med beskjed om at han skulle «gjøre det ærbare», begå selvmord, innen ti minutter. Han nektet å gjøre dette, og dermed gikk to vakter etter ordre fra Sepp Dietrich inn og skjøt ham.
Det er uklart hvor mange som ble drept i løpet av de lange knivers natt og de påfølgende dagene. Minst 77 av høyere rang ble henrettet, og det er spekulert i at så mange som 1000 ble henrettet totalt. I tillegg til de egentlige målene, de venstreorienterte innen partiet, var det også andre som ble drept, da enkelte benyttet anledningen til å kvitte seg med rivaler. For eksempel skal Göring ha satt opp general og tidligere rikskansler Kurt von Schleicher på dødslisten fordi han var misunnelig på hans rang og innflytelse. Generalen hadde vært pensjonist siden januar 1933, og støttet på ingen måte Röhms idéer, men både han og hans kone ble drept i deres hjem. Deres fjorten år gamle datter ble fortalt at hun også ville bli drept dersom hun fortalte noen hva hun hadde sett.
Hitler selv fikk henrettet tre personer som hadde sett han og niesen hans sammen den kvelden hun antagelig begikk selvmord. Hitler hadde nektet at de hadde vært sammen den kvelden, og disse vitnene som jobbet på et hotell hvor de hadde vært sammen, lagde problemer for hans troverdighet.
Gregor Strasser ble skutt i sin celle av en SS-soldat, som senere skrøt av handlingen. Visekansler Franz von Papen ble overvåket i flere dager, men klarte seg, hans sekretær Herbert von Bose ble skutt og drept ved sitt skrivebord, og von Papens samarbeidspartner i forbindelse med Marburgtalen, Edgar Julius Jung, ble drept i fengsel.
I München ble Gustav Ritter von Kahr, som hadde slått ned ølkjellerkuppet, hentet fra sitt hjem, mishandlet og etterlatt i en myr.
Det ble også gjort feil i all forvirringen. En kjent musikkritiker, Willi Schmid, ble drept fordi han ble blandet sammen med en Willi Schmidt som sto på listen. Rudolf Hess besøkte senere enken og ba om unnskyldning for feiltagelsen.
Karl Ernst ble arrestert nær Bremen og sendt til Berlin, hvor han ble henrettet.
1. juli annonserte pressen, som var under streng kontroll, at åtte SA-ledere var henrettet. von Schleichers død ble nevnt som et ulykkestilfelle. 2. juli ble Ernst Röhms død annonsert, og i nyhetsmeldingen ble han kalt «forræderen Röhm».
Etterspill.
Særlig den siste gruppen vakte oppsikt, fordi mange i Hitlers beskrivelse av ryktesprederne kjente igjen de som sto bak de lange knivers natt. Hitler insisterte også på at aksjonen ikke var ulovlig, men at den var et resultat av «en høyere justis». Wilhelm Frick skrev et forslag til en lov som legaliserte hele aksjonen, og denne ble raskt vedtatt av den kuede Riksdagen.
Victor Lutze satt som sjef i SA, og organisasjonen, som var på 3 mill menn før De lange knivers natt, ble marginalisert innen maktstrukturen. SS overtok dens posisjon, og ble det viktigste militære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland, som opphørte i 1945.
Lange knivers natt


Geir Overskeid.
Geir Overskeid (født 19. juli 1963 i Levanger) er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Han har bl.a. vært opptatt av hva som styrer folks atferd og oppfatninger, samt av psykologiens historie.
Overskeid har redigert boken "Det ubevisste og moderne vitenskap" (1997, med Frode Svartdal), og utga i 2003 "Sprø som selleri: Hvor gærne psykologene egentlig er (og psykiaterne er enda verre)", et skjevt blikk på norsk og internasjonal psykologi og psykiatri.


Raymond de Montfort.
Raymond de Montfort O. de M. eller " Fra Ramon de Tolosa" (født i Toulouse i Frankrike, død 19. januar 1339 i Barcelona) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Som mercedarier dro han to ganger til Afrika der han frikjøpte mange fanger.
Han ble kreert til kardinal i desember 1338 av pave Benedikt XII.
Montfort, Raymond de
Montfort, Raymond de
Montfort, Raymond de
Montfort, Raymond de


Tore Schei.
Tore Schei (født 19. februar 1946 i Oslo) er norsk jurist og den nittende justitiarius i Norges Høyesterett. Han ble utnevnt i statsråd 26. april 2002 og tiltrådt 1. august samme år. Schei ble i 2002 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.
Hans far, Andreas Schei, var høyesterettsdommer og Norges første sivilombudsmann. Hans onkel Nikolai Schei er kjent fra Schei-komiteen. Tore Schei er gift med advokat Kristine Schei.
Utdannelse.
Schei har blitt omtalt som en mønsterstudent og avla juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1971 med karakteren 2.20. Schei hevder at han var en disiplinert student fra første stund, takket være sin interesse for faget og iveren det gav ham å ta seg frem på egen hånd.
Før han begynte å studere juss vurderte han sosialøkonomi og Norges tekniske høyskole da han faglig var best i matte og fysikk. Han vokste opp i en familie med jurister. Dette og det at konfliktløsning interesserte ham gjorde at han valgte juss, i tillegg til at det var utdanning med gode jobbmuligheter. Ettersom foreldrene hadde for høy inntekt, fikk ikke Schei ta opp studielån, og han bodde hjemme hos foreldrene det meste av studietiden. Mot slutten av studietiden giftet Schei seg med en medstudent på kullet over. Det sosiale miljøet ved fakultetet var godt og Schei husker spesielt ølmøtene og møtene ellers i Juristforeningen. Etter avlagt eksamen gikk Schei rett inn i sin avtjening av verneplikten, for så å begynne som advokatfullmektig hos Regjeringsadvokaten.
Jurist.
I perioden 1972–1981 var han advokatfullmektig, senere advokat, Høyesterettsadvokat i 1974, ved Regjeringsadvokatembetet.
Han hadde i denne perioden også et studieopphold i London. Fra 1975 til 1976 var han dommerfullmektig i Ytre Follo herredsrett.
I 1981 ble han utnevnt som dommer i Eidsivating lagmannsrett, hvor han satt frem til 28. februar 1986. Schei var en av tre fagdommere da Treholt-saken var til behandling i 1985.
Høyesterett.
18. oktober 1985 ble han, 39 år gammel, utnevnt til høyesterettsdommer. Han tiltrådte embetet 1. mars 1986. Siden den 1. august 2002 har han vært høyesterettsjustitiarius.
Schei har også ledet det skandinaviske granskingsutvalget etter Scandinavian Star-ulykken i perioden april 1990 til januar 1991. Han satt også som leder av Tvistemålsutvalget, fra april 1999 til desember 2001, som la frem forslag til den nye tvisteloven.
Han er dessuten (ikke lønnet) medforfatter av den omfattende kommentarutgaven til loven og skrev også kommentarutgaven til den tidligere gjeldende tvistemålsloven fra 1915.
Ifølge et portrettintervju i tidsskriftet Arbeidsmiljø er Schei en «svoren kappetilhenger». «Det er jo institusjonen vi representerer, ikke oss selv, så jeg liker skikken med kapper.» Schei representerer en Høyesterett som «ønsker åpenhet, innsyn og kommunikasjon med alle som ønsker å vite noe om domstolen».
Utmerkelser.
2009 tildelt Kongehusets 100 års medalje
2002 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden


Guillaume d'Aure.
Guillaume d'Aure (død 3. desember 1353) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var medlem av Benediktinerordenen og var abbet i klosteret i Montolieu.
Han ble kreert til kardinal i desember 1338 av pave Benedikt XII.
Aure, Guillaume d'
Aure, Guillaume d'
Aure, Guillaume d'


Bertrand de Déaulx.
Bertrand de Déaulx (død 21. oktober 1355) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Embrun i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1338 av pave Benedikt XII.
Deaulx, Bertrand de
Deaulx, Bertrand de
Deaulx, Bertrand de


Gozzio Battaglia.
Gozzio Battaglia (død 10. juni 1348) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i desember 1338 av pave Benedikt XII.
Battaglia, Gozzio
Battaglia, Gozzio
Battaglia, Gozzio


Bernard d'Albi.
Bernard d'Albi (død 23. november 1350) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Rodez i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal i desember 1338 av pave Benedikt XII.
Albi, Bernard d'
Albi, Bernard d'
Albi, Bernard d'


Høyesterettsjustitiarius.
Høyesterettsjustitiarius er den dommeren som leder Norges Høyesterett. Tore Schei er p.t (2012) høyesterettsjustitiarius.


William Rehnquist.
William Hubbs Rehnquist (født 1. oktober 1924 i Milwaukee i Wisconsin, død 3. september 2005 i Arlington i Virginia) var en amerikansk jurist.
Han var "Chief Justice" ved Supreme Court of the United States, det amerikanske føderale høyesterett, fra 1986 til sin død. Embedet tilsvarer noenlunde høyesterettsjustitiarius i Norge. Han ble utnevnt som høyesterettsdommer i 1972 av president Richard Nixon.
Høsten 2004 ble kjent at Rehnquist hadde kreft i skjoldbruskkjertelen. Dette ga opphav til spekulasjoner om når han ville fratre sitt embede. I juli 2005 benektet han at han hadde planer om å trekke seg.
Hans besteforeldre på farssiden utvandret (uavhengig av hverandre) fra Sverige i 1880.


Clark Gable.
Clark Gable (født William Clark Gable 1. februar 1901, død 16. november 1960) var en legendarisk amerikansk skuespiller.
Han er mest kjent for rollen som Rhett Butler i filmen "Tatt av vinden" fra 1939, en rolle som fikk han nominiert til Oscar for beste mannlige hovedrolle. Han vant prisen i 1934 for filmen "Det hendte en natt".
Gable og Joan Crawford spilte sammen i åtte filmer, Myrna Loy spilte sammen med han sju ganger, Jean Harlow seks ganger, Lana Turner i fire ganger og Norma Shearer tre ganger.
Gable døde 59 år gammel av et hjerteinfarkt få dager etter at innspillingen av hans siste film, "Uten feste", var ferdig.
Biografi.
William Clark Gable ble født 1. februar 1901 i Cadiz i Ohio. Da han var sju måneder gammel døde hans mor. Da han var 16 år sluttet han på skolen og begynte å jobbe på en fabrikk. Etter at han så et stykke som imponerte ham bestemte han seg for å bli skuespiller. Han begynte med å turnere med ulike teatergrupper av varierende kvalitet. Han skaffet seg også tidvis inntekter som selger og ved å jobbe i industrien.
Filmskuespiller.
I 1924 reiste han til Hollywood med finansiell støtte fra teatersjef Josephine Dillon som var mer enn 10 år eldre enn Gable og som ble både hans manager og hans første kone. Han spilte i mindre roller og returnerte til teateret inntil han i 1930 signerte kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer. Hans første lydfilm, "The Painted Desert", gjorde han over natten til en stjerne da filmen ble sluppet i januar 1931. I årene som fulgte spilte han i flere filmer som gjorde han til den megastjerne som ga han tilnavnet «Kongen av Hollywood».
Gable vant Oscar for beste mannlige hovedrolle i 1934 for hans innsats i filmen "Det hendte en natt". Han er mest kjent for sin rolle som Rhett Butler i klassikeren "Tatt av vinden" fra 1939 som resulterte i en Oscar-nominasjon for beste mannlige hovedrolle. Noen få år før hadde han også blitt nominert for en Oscar for sin rolle som Fletcher Christian i "Mytteriet på Bounty" fra 1935. Gable var også en av de få skuespillerne som har vært med i tre filmer som har vunnet Oscar for beste film.
Hans ekteskap til sin tredje kone, skuespillerinnen Carole Lombard, skal ha vært den lykkeligste perioden i hans liv, men det endte med hennes død i en flyulykke i 1942. Han sørget veldig og han vervet seg til det amerikanske luftforsvaret. Hans første film etter hans retur fra hans militærtjeneste i den andre verdenskrig var "Adventure" i 1945. Det var ikke spesielt vellykket og MGM fornyet ikke hans kontrakt på grunn av hans høye lønn. I løpet av de neste 10 årene spilte han inn flere filmer, men de var ikke av en kvalitet som hans tidligere roller. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Koner og barn.
Hans andre kone var en sosietetsdame fra Texas ved navn Maria «Ria» Franklin Printiss Lucas Langham. Hans fjerde kone var skuespillerinnen Sylvia Ashley. Hun var en skilt britisk dame som også var enke etter Douglas Fairbanks. Hans femte kone ble tilslutt Kay Williams etter 13 års av og på forhold. Hun var en modell og skuespillerinne fra byen North East i Pennsylvania som hadde vært gift tre ganger. Hun ble mor til Gables eneste barn innenfor ekteskap, John Clark Gable, som ble født i 1961 etter Gables død. Hun hadde to barn fra sitt tredje ekteskap, Joan og Adoplh Spreckels III.
Gable hadde også en utenomekteskapelig datter, Judy Lewis, etter et forhold til skuespillerinnen Loretta Young.
Siste film.
Hans siste film ble "Uten feste". Få dager etter at innspillingen av filmen var ferdig fikk Gable et hjerteinfarkt og døde 10 dager senere, 16. november 1960 i Los Angeles i California. Filmen ble også motspiller Marilyn Monroes siste fullførte film. Gable ble gravlagt på gravlunden Forest Lawn Memorial Park i Glendale i California ved siden av hans elskede kone Carole Lombard.


Jul i Skomakergata.
"Jul i Skomakergata" er en populær norsk TV-serie for barn i 24 deler, en såkalt julekalender, produsert av NRK. Den ble sendt første gang i 1979, deretter i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998 og i 2003. Manuset og musikken er ved Bjørn Rønningen. Serien kom ut som bok på Grøndahl i 1980 og sangene ble utgitt på LP-platen "Jul i Skomakergata" (CBS) samme år. Regien er ved Grete Høien. I 2003 kom Skomakergata som dataspill. Skomakergata er også blitt bygget opp i full skala i dyreparken i Kristiansand.
Henki Kolstad har hovedrollen som «Jens Petrus Andersen», en skomaker som har det travelt før jul, men som likevel tar seg tid til de mange som kommer innom verkstedet på besøk. Hver dag prøver han å få avhendet et par barnesko han ikke kan huske hvor kommer fra, men de blir i butikken helt til julaften, da han endelig gir dem over til et nyfødt barn (Jørgens bror) han mener trenger dem.
En av seriens mest populære bifigurer var den snakkende dukken «Tøfflus», en levende tøffel som bor i «skomaker Andersen»s disk og er stemmegitt av Åsmund Huser, også kjent som «Bjarne Betjent» fra Sesam Stasjon.
Hver av de 24 episodene har et dukkefilminnslag med «Jon Blund» og «dagens rettighet». Disse innslagene hadde en egen vignettsang som ble svært populær. Rettigheten som ble lest opp var et sitat fra FNs internasjonale barnerettighets-charter. Dette innslaget kom omtrent midt i hver episode, og bakgrunnen for dette er at 1979 var FNs internasjonale barneår. Tanken om en barnerettighet kom visstnok som innspill fra staben i NRK. Det var Tøfflus som viste, eller snurret, disse filmene. Ofte måtte Jens Petrus forklare hva rettigheten betydde for Tøfflus.
Tradisjonen med julekalendere for barn på TV er sterk i NRK, og "Jul i Skomakergata" er blant de mest populære noensinne, men har i senere tid fått en sterk konkurrent i serien "Jul i Blåfjell", også produsert av NRK.
Henki Kolstads barnebarn Marius Kleppe Kolstad spiller Jens Petrus Andersen jr. på kulturhus i forestillingen «Jul i Skomakergata» over hele Norge fra november og frem til jul hvert år. Ansvarlig for forestillingene er Teater Winge.
Den nye teaterforestillingen er bygget på samme lest som Tv-versjonen, men Henkis barnebarn lover en mer moderne sceneversjon av julekalenderen denne gangen.
Miljø.
Settingen for Skomakergata er en fiktiv norsk småby. Bare Skomakergata er scene for handlingen i serien, men det avsløres at byen har havn, togstasjon og en skog. På klesdrakter og stil kan man regne seg til at den ytre handlingen er lagt til 1950-årene eller før. Unntaket er noen samtidsreferanser i form av replikker (har du noen eksempler?) Byen er stor nok til å ha egen borgermester, men altså liten nok til å kunne ha maks. en bakermester og en skomaker. Innbyggertallet svarer til antall smultringer: 4367. Etter Snipps utsagn er det likevel både gamlehjem, skole og barnehage der (trolig en av hver). Vi hører også om flere gater i byen, feks bor Jørgen ikke i Skomakergata, men i en annen gate.
Tekniske blundere.
I episode tre (tredje desember), kommer postmannen inn fra kulden for å få en kopp kaffe. Det viser seg at Wengård har på seg lave innesko i hele seansen. I den samme episoden kan man tydelig se en gardintrapp på utsida av skomakerdøra når postmannen er på vei ut. Seinere i serien er denne fjernet, og man ser julegatepynten.
Når skomakeren skal henge opp ei julestjerne i vinduet sitt, kan man tydelig se en lystekniker lengst til venstre i vindusruta når han kommer ut på gata for å se hvordan stjerna henger.
Alle skuespillerne er utstyrt med små «mygg»-mikrofoner, som er plassert foran på kostymene deres. I mange av scenene, særlig utescenene, er disse lette å legge merke til. Det hender også at man kan høre mikrofonen gnisse.
Det er en mangel på synkronisering mellom instrumenter og lyd andre gang «blæsekvartetten» opptrer. Dette ble det vitset med da Skomakergata ble parodiert av KLM noen år seinere.
Tre blundere skjer under juleforestillingen 22. desember: Etter at Stine har danset ballett, kan en se et kamera bak postmannen til venstre i bildet. Et klipp av Postmannen (da han roper «nisse») brukes to ganger. Etter at en ser Snipp i bakgrunnen komme med vognen med 4367 smultringer, kommer han like etterpå igjen med denne vognen.
Bakermester Snipp omtaler seg selv som «Smitt» når han synger i Musikantvisa.
Når «Blæsekvartetten» øver hos blomsterhandler Rosengren i episode 7, beveger kameraet seg sakte opp gaten mot Skomakerstuen. Man kan da tydelig se inn i blomsterhandlerens butikk og der ser man ikke «Blæsekvartetten» men en tekniker som går frem mot døren men som så raskt huker seg ned.


Voodoo.
Voodoo eller fransk: Vaudou er en religion eller kult som baserer seg på afrikanske stammereligioner med innslag av kristendom. Den praktiseres for det meste blant etterkommere av slaver i de karibiske landene og i USA. Santería er en beslektet karibisk religiøs tradisjon.
Den er svært myteomspunnet, mest kjent for den såkalte voodoodukken som visstnok skal kaste en forbannelse over personen den symboliserer, og fenomenet zombier (levende døde). Det finnes et utall varianter av voodoo, men felles for dem alle er sjamanisme og bruk av naturmedisin.
Voodoo har sin bakgrunn tilbake i afrikanske religioner og dens røtter er sannsynligvis flere tusen år gamle. Ordet voodoo er avledet fra "vodũ", som i de afrikanske gbespråk som "fon", ewe, og andre beslektete språk (overført fra dagens Ghana til Benin), betyr «ånd» eller «guddommelig vesen». Som religion er den å betrakte som en hybrid av flere
tradisjoner og trosretninger, noe som gjør den meget dynamisk og samtidig vanskelig å få grep om.
Den voodoo-versjonen folk flest kjenner til i dag, med bla. hodeløse kyllinger, voodoodukken, velsignelser og besvergelser, er den haitiske formen, som på 1700-1800 tallet fra utsiden ble sett på som djeveldyrkelse.


Buffy, vampyrenes skrekk.
"Buffy, vampyrenes skrekk" (originaltittel "Buffy the Vampire Slayer") er en amerikansk TV-serie skapt av Joss Whedon, med blant andre Sarah Michelle Gellar, Nicholas Brendon, Anthony Stewart Head og Alyson Hannigan i rollene. Serien ble sendt i 7 sesonger fra 1996 til 2003.
Hovedpersonen Buffy Summers (Gellar) er en ung jente som får et kall om å bekjempe verdens mange manifestasjoner av ondskap; demoner, vampyrer og mer hverdagslige problemer. Serien ble raskt et kultfenomen og har en stor tilhengerskare i hele verden, spesielt i Frankrike, USA og Storbritannia. Serien ble lagt ned og sagt opp av TV-kanalen WB etter femte sesong, men ble tatt opp igjen sesongen etter av UPN som sendte de to siste sesongene.
I Norge har "Buffy" blitt vist på TVNorge, der de første tre sesongene ble sendt fra 1997 til 1999, og de fire siste sesongene fra 2002 til 2004.
Serien er basert på filmen "Buffy the Vampire Slayer" fra 1992, med blant andre Luke Perry. Filmen skulle fungere som en motvekt til typiske skrekkfilmer der forsvarsløse jenter av endimensjonal karakter som regel blir myrdet i første akt, men manusforfatter Joss Whedon var så misfornøyd med resultatet at da han fikk tilbud om å lage en serie basert på filmen fire år senere grep han sjansen til å realisere sin opprinnelige visjon med nye skuespillere og eget crew.
"Buffy" har oppnådd anerkjennelse fra kritikere for sin spesielle språkbruk – der popkulturelle referanser og oppfinnsom slang har skapt et eget språk, såkalt «Buffy speak» – og for måten serien bruker overnaturlige elementer som metaforer for vansker de fleste møter i oppveksten og i tidlig voksenliv.
Etter tre sesonger fikk serien en spin-off, da rollefiguren Angel (spilt av David Boreanaz) forlot "Buffy" og fikk sin egen serie med navnet "Angel" der handlingen går parallelt med «moderserien».
Handling.
Buffy Summers (Sarah Michelle Gellar) flytter til småbyen Sunnydale i California. Byen ligger tilfeldigvis på toppen av Hellmouth, en portal til en annen verden. Vi lærer etterhvert at Hellmouth er årsaken til at skumle ting skjer i byen. Vampyrer og andre overnaturlige ting trekkes til Sunnydale.
Buffy begynner på skolen Sunnydale High. Der jobber den engelske bibliotekaren Rupert Giles (Anthony Stewart Head). Han er en utsending for den hemmelige organisasjonen Watchers' Council og skal være Buffys nye vokter (watcher). Vokterne har tilsyn med vampyrjegerne og trener dem opp. Buffy ønsker ikke mer trening, og vil alltid siden ha problemer med å koble sitt vampyrjegerverv til et vanlig, mer eller mindre sorgløst ungdomsliv.
På skolen møter hun også Xander (Nicholas Brendon). Han spiller en viktig rolle som "vanlig person" og hjelper til med å redde verden uten overnaturlige egenskaper eller krefter, men med humor og et stort hjerte. Buffy møter også Willow (Alyson Hannigan), som blir hennes beste venn. I de første sesongene er Willow en sjenert jente, men rik på kunnskaper, særlig innen data.Willow får etterhvert magiske krefter.
Buffy, Xander, Willow og Giles danner kjernen i gruppen Scooby Gang, som løser demoniske problemer ved forskning og fysisk kamp. Etter hvert gjennom serien kommer flere til i gjengen. I de første sesongene er samlingspunktet deres i skolens bibliotek. Senere blir hovedkvarteret flyttet til butikken "The Magic Box".
Sesong 1.
Buffy kommer til Sunnydale High etter å ha sprengt gymsalen i lufta på sin gamle skole i Los Angeles. (den var full av vampyrer). Hun får venner på skolen, men møter også vokteren Giles og må innse at hun aldri vil bli en vanlig tenåring. Hovedfienden denne sesongen er en eldgammel vampyr kalt Mesteren (Mark Metcalfe), som sitter fast i Hellmouth. Buffy blir forelsket i den mystiske hjelperen Angel (David Boreanaz), som viser seg å være en vampyr med sjel. Buffy blir drept av Mesteren, men blir gjenopplivet av Xander etter noen minutter. Likevel blir en ny jeger, Kendra, kalt til byen i neste sesong.
Scooby-gjengen i sesong 1: Buffy, Willow, Xander, Giles, Angel, og mot slutten Cordelia Chase (Charisma Carpenter) og læreren Jenny Calendar (Robia laMorte).
Sesong 2.
Vampyrene Spike (James Marsters) og Drusilla (Juliet Landau) slår seg til i Sunnydale. Angel mister sjelen sin etter å ha hatt sex med Buffy og blir igjen den onde Angelus. Sammen med Spike og Drusilla terroriserer han Buffys venner og forbereder verdens undergang. Buffy må til slutt drepe sin store kjærlighet for å redde verden. Willow utvikler magikunnskap. Kendra blir drept av Drusilla.
Scooby-gjengen i sesong to: Buffy, Willow, Xander, Giles, Cordelia, og kjæresten til Willow, Oz (Seth Green). Jenny Calendar blir drept av Angelus midtveis i sesongen.
Sesong 3.
Angel er gjenoppstått fra helvete og prøver å leve med minnene om det onde han har gjort. Buffy vet dette, men holder ham hemmelig for de andre. En ny jeger, Faith Lehane (Eliza Dushku), viser seg i byen, og er det motsatte av Buffy på mange måter. Hovudskurken i sesongen er borgermesteren i byen, som planlegger en avsluttende forvandling til demonform. Buffy stanser ham i samarbeid med hele avgangsklassen 1999.
Scooby-gjengen i tredje sesong: Som i andre sesong, med tilleggene Angel og Faith. Sesongen markerer avreisen for Cordelia og Angel. Eksdemonen Anya Jenkins (Emma Caulfield) slår lag med gjengen fra sesong 3 og ut.
Sesong 4.
Buffy og vennene begynner på universitetet. Buffy tar psykologi som fag og møter der lærerassistenten Riley Finn (Marc Blucas), som hun blir kjæreste med, og læreren Maggie Walsh (Lindsay Crouse). Disse to arbeider for The Initiative, en organisasjon som fanger og forsker på monstre og demoner. Egentlig er dette en dekkoperasjon for å skape super-soldater, blant andre Walsh' store stolthet Adam (George Hertzberg). Adam dreper "moren sin" og forlater The Initiative. Han begynner å drepe mennesker – ikke av ondskap, men for å finne ut hva som gjør ham selv annerledes. Buffy og vennene må stoppe ham.
The Initiative tar også Spike til fange og gjør ham harmløs ved å plassere en brikke i hjernen hans. Det gjør at han må slåss med andre demoner for å holde seg i form. Willow møter sjenerte Tara Maclay (Amber Benson) og blir lesbisk.
Scooby-gjengen i fjerde sesong: De fire faste i tillegg til Riley Tara. Oz er også med, men forsvinner fra serien midt i sesongen.
Sesong 5.
Buffy får uventet en yngre søster, Dawn, (Michelle Trachtenberg), som i virkeligheten er en mystisk kraft (en nøkkel), skapt som ei ung jente under vampyrjegerens beskyttelse. En ondskapsgudinne i menneskekropp, Glory (Clare Kramer), trenger Dawns blod for å åpne portalen til sin demondimensjon, og bruker mye tid på å finne og fange henne. Samtidig sliter søstrene på hjemmebane: moren deres, Joyce (Kristine Sutherland), dør av en hjernesvulst. Når Glory fanger Dawn står hele verden i fare, men Buffy ofrer livet sitt for søsteren og redder verden. Spike blir i løpet av sesongen ulykkelig forelsket i Buffy og kjemper snart på gjengens side.
Scooby-gjengen i femte sesong: De fire faste i tillegg til Tara, Spike, Riley og Dawn.
Sesong 6.
Willow vekker Buffy opp fra de døde med hjelp fra de andre vennene. Buffy har egentlig vært i Himmelen og strever nå med å finne seg til rette i den vanskelige virkeligheten. Skurkene for sesongen, en nerdetrio som vil erobre Sunnydale, gjør livet ekstra surt for henne. Hun har også problemer med å finne seg selv, og starter et seksuelt forhold med Spike for å føle at hun lever. Willow misbruker heksekreftene sine, og dette går blant annet ut over forholdet til Tara. Når Tara så blir skutt i en ulykke hevner Willow seg på drapsmannen (Warren i trioen) og blir ond. Bare kjærligheten fra hennes eldste venn, Xander, hindrer verden i å gå under. Spike beviser sin kjærlighet til Buffy ved å vinne seg en sjel.
Scooby-gjengen: som i forrige sesong. Riley reiser tidlig i sesongen.
Sesong 7.
Willow Rosenberg kjemper med tapet av sin store kjærlighet Tara MaClay. Senere i sesongen får Willow ny kjæreste men slutter aldri å tenke på Tara, hennes nye kjæreste er en potensial vampyrjeger med navn Kennedy. Willow har problemer med å bruke magi i frykt at hun blir Dark Willow igjen i begynnelsen av sesongen, Kennedy gir Willow ny styrke til å bruke magien uten å bli ond. Kennedy er skeptisk til magien først.
Den eldste ondskapen (The First) slåss mot Buffy, som nå begynner å lete opp og lære opp potensielle vampyrjegere. Sammen danner de en hær for å kjempe mot det onde. The First får Spike til å drepe mennesker på tross av hjernebrikken (som skal gi ham hodesmerter), men vennene klarer å løse problemet. Presten Caleb (Nathan Fillion), som arbeider for The First, klarer å skade flere i Buffys hær, og en kort stund vender de seg mot henne. Kampen mot ondskapen blir likevel vunnet når de alle slår seg sammen, med hjelp av en magisk sigd som Willow bruker til å overføre vampyrjegerkreftene til alle jenter i verden. Spike kanaliserer sollys gjennom en amulett som Angel gav til Buffy, og dette dreper de ellers uovervinnelige "supervampyrene" til The First. Spike brenner opp sammen med hele byen Sunnydale. Her slutter TV-serien.
Scooby-gjengen: som i forrige sesong uten Tara (som ble skutt av Warren). I tillegg Robin Wood (D. B. Woodside), rektoren for nye Sunnydale High, den tidligere onde vampyrjegeren Faith Lehane (Eliza Dushku), og Andrew Wells (Tom Lenk), som var en del av trioen i sesong 6. De potensielle vampyrjegerne gir ekstra styrke.
Sesong 8.
Finnes bare som tegneserie. Buffy og de andre har en stor jobb med å samle opp og trene vampyrjegere fra hele verden. Disse jegerne blir delt inn i ulike "squads" eller avdelinger som skal kjempe mot vampyrer i ulike land. Med tiden får jegerheren sterke krefter mot seg, ledet av en mystisk "twilight", som gjør det han kan for at jegerheren skal se ut som en terroristgruppe som handler mot loven. Det er også moralske spørsmål ved hvordan Buffy har utviklet seg som person. Giles har nå oppsyn med Faith, som vokter en Hellmouth i Cleveland.
Tegneserien kommenterer også nyere vampyrtrender, der vampyrene er fremstilt mer og mer positivt, noe som setter Buffy og jegerne hennes i et dårleg lys.
Priser og Nominasjoner.
Serien har vunnet en rekke priser i USA. I 2000 ble episoden "Hush". nominert til Emmy Award for sin originale ide. Deler av denne episoden foregår uten dialog, siden "The Gentlemen" stjeler stemmene til alle i Sunnydale.
Sarah Michelle Gellar (Buffy) mottok i 1999 prisen for beste skuespiller i en TV-Serie.
Rollefigurer.
Andre skuespillere som du ofte møter


Lotus (bilmerke).
Lotus er et britisk bilmerke. Det ble stiftet som Lotus Engineering Ltd. av ingeniøren Colin Chapman i 1952. Lotus er kjent for sportsbiler og motorsport, og blant annet deltok de i Formel 1 fra 1958 til 1994. Formel 1 laget het Team Lotus.
I 1986 ble selskapet kjøpt av General Motors. 27. august 1993 solgte GM det til ABNC Holdings S.A. fra Luxembourg, et selskap eid av den italienske forretningsmannen Romano Artioli som også eide Bugatti Automobili SpA. I 1996 ble aksjemajoriteten i Lotus solgt til Perusahaan Otomobil Nasional Bhd (Proton), et statseid malaysisk selskap.
I 2005 organisert Proton Lotus som Group Lotus, delt inn i Lotus Cars og Lotus Engineering.
I Norge.
I 1964 ble merket tatt inn av Sportscar Import AS, som allerede i 1969 overlot agenturet til Tom C. Corneliussen, som også bare holdt på i kort tid. Etter det så varte det til 1987, hvor firmaet Autocaro tok tak i importen. Året etter sto Lars Tangen oppført som kontaktmann i Norge. Det var stille fram til 1998, da Pit Lane i Ski kunngjorde at de skulle satse på relansering, men to år etter var den virksomheten også opphørt.
Opel Speedster, tvillingen til Lotus Elise, importeres gjennom GM til Norge.


Bankenes BetalingsSentral.
BBS AS (tidligere "Bankenes BetalingsSentral AS") fusjonerte med sin danske motpart PBS i 2010 til selskapet Nets.
BBS AS var et norsk aksjeselskap som ble stiftet i 1972. Det ble eid av en rekke banker i fellesskap gjennom selskapet Nordito AS, og selskapets formål var å tilby fellestjenester innen informasjonsteknologi, regningsbetaling, avregning og informasjonstjenester. Selskapet hadde rundt 780 ansatte (2008) i Norge, Sverige og Danmark, og opererte et sentralt nettverk av krypterte serversystemer som sørget for kontooverføringer.
BBS stod bak flere teknologiske nyvinninger innen norsk bankvirksomhet, inkludert Bankgiro, BankAxept, eFaktura og BankID. Selskapets hovedkontor lå på Rommen i Groruddalen.
Eierselskapet.
Nordito AS hadde per 31. desember 2008 i alt 125 aksjonærer.


De nasjonalsosialistiske bevegelser.
De nasjonalsosialistiske bevegelser er en samlebetegnelse for flere konkretiseringer av den generiske term "nasjonalsosialisme". Bevegelsene har oppstått ulike steder i ulike perioder og uttrykker også flertydigheten av begrepet "nasjonalsosialisme".


Konsekvenser av andre verdenskrig.
Konsekvenser av andre verdenskrig nedtegner de langsiktige og kortsiktige konsekvenser av den andre verdenskrig.
Innvirkninger på Norge.
Teknologisk og industrielt var Norge et tilbakestående land i Europa før andre verdenskrig. Okkupasjonen, og senere motstandsarbeid av norske og allierte grupper, bombingen og tilslutt nedbrenningen av Finnmark hadde satt landet ytterligere tilbake slik at behovet som måtte møtes med gjenreisningsarbeid var prekært og vidt i omfang. Dette gjaldt både infrastruktur, industrielle anlegg og forsvaret som måtte bygges opp fra grunnen av. Handelsflåten måtte også gjenoppbygges. Den norske handelsflåten var blitt nær halvvert, og mange av de overlevende sjøfolkene var sterkt traumatisert av krigsopplevelser.
Under krigen ble de tyske okkupasjonskostnadene dekket av norske penger, totalt ca. 11 milliarder kroner og seddelomløpet var blitt tidoblet i løpet av krigen. Alle pengeverdier ble derfor registrert i høsten 1945 og pengesedlene ble byttet i en reform. Folk som hadde penger fikk bare begrenset tilgang på sine innskudd for å få ned omløpet av penger.
I tillegg til at industrianlegg var nedslitt og umoderne, var det sterk mangel på råvarer i landet og det var blitt mangel på det meste av nødvendigheter som elektrisitet, husdyr, sykehus, skolebygninger og folk flest var satt langt tilbake når det gjaldt nødvendigheter som klær, sko og utstyr til hjemmet.
Ettersom landet var utarmet på kapital og arbeidskraft ble næringslivet sterkt kontrollert av staten og det ble satt i gang en sentralisert planlegging for gjenreisingen. Dette satte blant annet sterke restriksjoner på all import av varer, sentral prisfastsetting og streng rasjonering for eksempel på klær som først ble frigitt i begynnelsen av 1950-tallet. Skole og utdanning var en del av denne plan.
Første prioritet i planen ble gjenreisingen av Finnmark. Men også Nord-Norge for øvrig var prioritet: det ble bevilget flere hundre millioner offentlige kroner til bygging av jernverket i Mo i Rana og det ble dannet et fond for etableringer i Nord-Norge.
Innen næringslivet ble alt prioritert som kunne skaffe valutainntekter, særlig skipsfarten. Norge fikk nær 3 milliarder i bistand fra USA gjennom den såkalte Marshallplanen fra 1948 til 1951.
Politisk hadde okkupasjonen virket samlende. Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall i Stortinget, men den første regjering ble likevel en samlingsregjering med folk som på en eller annen måte hadde vært involvert i motstandsarbeid. Sikkerhetspolitisk ble landet orientert mot Vestmaktene og gikk inn i samarbeidet i Nato i 1949.
Rett etter krigen og fram til begynnelsen av 1950-tallet, måtte Norge avgi soldater til Tysklandsbrigaden under britisk kommando. På grunn av at flere av de norske soldatene opprettet kontakter med de tyske sivile, bidro deltakelsen til å bedre de medmenneskelige forhold mellom nordmenn og tyskere, som i starten var relativt hatsk.
Innvirkninger på Tyskland.
Rett etter den andre verdenskrigen ble tyskere ofte betraktet med forakt, fordi de ble beskyldt for nazistenes krigsforbrytelser på europeerne. Tyskere som var på besøk i utlandet, spesielt på 1950- og 1960-tallet, ble utsatt for fornærmelser av lokalbefolkning. I dagens Europa og i verden for øvrig, spesielt i land som kjempet mot aksemaktene, kan tyskere fremdeles støte på hån fra eldre mennesker som var i live og opplevde grusomheter utført av tyskere under den annen verdenskrig. Dette har skapt skyldfølelser blant mange etniske tyskere, og brakt fram endeløse diskusjoner og trette blant studenter og politikere i etterkrigstidens Vest-Tyskland og også etter gjenforeningen. Da gikk diskusjonene hovedsakelig på hvilken rolle det forente Tyskland skulle spille i verden og i Europa.
I etterkant av krigen gikk de allierte i gang med et program for de-nazifisering, men ettersom den kalde krigen ble forsterket, ble dette programmet innskrenket i den vestlige delen.
Tyskland og den tyske økonomien var knust. Store deler av de fleste større byer var ødelagt av alliert bombing, landets suverenitet var overtatt av de allierte og millioner av flyktninger fra de tidligere østlige provinser oversvømte landet. Tysklands østlige grense ble flyttet vestover til Oder-Neisse-linjen. De resterende deler av Tyskland ble delt mellom de allierte og okkupert av britiske (nordvest), franske (sørvest), amerikanske (sør) og sovjetiske (øst) tropper.
Etter kort tid brøt alliansen mellom vestmaktene og Sovjetunionen sammen, mye av ideologiske årsaker (kommunisme versus kapitalisme). Begge sider etablerte sine innflytelsessfærer og gjennomførte en deling av Tyskland. Selv om landet aldri tidligere hadde vært delt, fulgte delingen i hovedsak grensene mellom de ulike tyske statene før Bismarck forente landet mindre enn 100 år tidligere.
En grunnlov for Øst-Tyskland ble satt opp den 30. mai 1949. Wilhelm Pieck, leder for Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) (etablert etter en tvangssammenslåing av det tidligere Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) og Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) i den sovjetiske sektoren), ble valgt til den første presidenten i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR eller GDR).
Vest-Tyskland (offisielt: Forbundsrepublikken Tyskland; dette er fortsatt det offisielle navnet til det forente Tyskland i dag) fikk (de facto) semi-uavhengighet i 1949 i tillegg til en grunnlov kalt Grundgesetz. Dokumentet ble på dette tidspunktet ikke kalt en grunnlov offisielt, fordi man ennå håpet at de to tyske statene snart kunne bli gjenforent.
De første frie valg i Vest-Tyskland ble avholdt i 1949, og ble vunnet av kristelig-demokratene (Christlich Demokratischen Union Deutschlands – CDU) (konservative) med knapp margin. CDU-medlem Konrad Adenauer ble Vest-Tysklands første kansler (Bundeskanzler).
Begge de tyske statene innførte i 1948 sin egen valuta, på folkemunne kalt West-Mark og Ost-Mark (Vestmark og Østmark).
Utenlandske tropper er stasjonert i Tyskland ennå, for eksempel på Ramstein flystasjon, men mesteparten forlot landet etter slutten av den kalde krigen (1994 for sovjetiske tropper, etter bestemmelsene i "«Treaty of the Final Settlement With Respect to Germany»", og midten av 1990-årene for vestlige tropper). Bush-administrasjonen erklærte i 2004 at den ville trekke tilbake brorparten av de gjenværende amerikanske soldatene fra Tyskland i de kommende år.
Den vest-tyske økonomien var snart gjenoppbygget takket være mildere erstatningskrav mot Vest-Tyskland, mens i Øst-Tyskland ble hele fabrikker, inkludert maskineri, demontert og flyttet til Sovjetunionen. Den østlige blokken godtok ikke Marshallplanen, men fordømte den som amerikansk økonomisk imperialisme. Som et resultat av dette tok gjenoppbyggingen av Øst-Europa (Øst-Tyskland inkludert) mye lenger tid enn i vest.
Under den kalde krigen var det vanskelig for vest-tyskere å besøke sine øst-tyske venner og slektninger, mens det motsatte var umulig. For øst-tyskere var det kun mulig å komme seg til vest ved å flykte (noe som var ulovlig) over den befestede og strengt bevoktede grensen. Denne situasjonen varte fra byggingen av Berlinmuren i august 1961 og til Ungarn åpnet sin grense mot Vesten på slutten av 1980-tallet.
Berlinmuren falt den 9. november 1989, 44 år etter annen verdenskrigs slutt. Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent den 3. oktober 1990.
Økonomiske og sosiale skiller mellom øst og vest i Tyskland spiller fortsatt en betydelig rolle i tysk politikk og i det tyske samfunn. Det er sannsynlig at forskjellene mellom det generelt velstående og økonomisk spesialiserte vest og det svakere, tungindustri-pregede øst vil bli redusert, men prosessen antas å ta mange år.
Innvirkninger på det jødiske samfunn.
Verdens totale antall jøder anslås til å ha vært 15 millioner i 1939, og av disse ble over en tredjedel drept under Holocaust. Polen var et kjerneområde for europeisk-jødisk kultur forut for krigen da over 3 millioner jøder levde her, knapt en tiendedel – 350 000 – overlevde forfølgelsen.
De fleste overlevende jødene fra østlige og sentrale deler av Europa stod ved krigens slutt, på bar bakke. Som flyktninger uten evne eller vilje til å returnere til stater de følte hadde sviktet dem og overlatt dem til nazistenes grusomme favntak. Denne erfaringen var et kraftig incitament for revitalisering av den sionistiske bevegelsen, hvilken først og fremst hadde som mål å opprette en jødisk stat i det britiske protektoratet Palestina.
Denne handlingsplanen opprørte mange i befolkningen i Palestina, hvilke generelt var kategoriske motstandere av en slik statsdannelse. Etter flere voldelige episoder, som var iscenesatt av jødiske militante grupper, herunder spesielt bombeangrepet på King David hotellet. og etter ekstensiv illegal immigrasjon, trakk Storbritannia seg ut av territoriet i 1948. Territoriet ble etterlatt i en tilstand preget av intens sivil og etnisk uro, hvilket vedvarer også i det 21. århundre.
Innvirkninger på Østerrike.
Østerrike, som hadde blitt annektert av det tredje riket i 1938 (Anschluss), ble separert fra Tyskland i 1945, og på linje med Tyskland, delt opp i fire soner som ble kontrollert av de fire seirende nasjonene. Men til forskjell fra Tyskland, unngikk Østerrike å bli delt i en østlig og vestlig sone. I stedet fikk staten gradvis tilbake sin suverenitet, og ble med signeringen av den østerrikske statsavtalen (Staatsvertrag) i 1955 igjen en suveren stat.
Avnazifiseringen, så vel som tilbakeføringen av jødiske eiendommer, ble utført sakte og halvhjertet av styresmaktene. I de neste tiårene så det østerrikske folket, støttet av politikere fra alle større politiske partier, seg selv som "Hitler's første ofre", som tok ansvar for forbrytelsene som ble utført av det Østerrikske nazistene.
Den østerrikske økonomien restituerte seg rask gjennom 1950-årene på lik linje med den tyske.
Innvirkninger på Polen.
Polens østlige grense ble flyttet vestover til en beliggenhet mellom Curzon-linjen og Oder-Neisse-linjen. Den nye grensedragningen medførte et territorialtap på 188 000 km², som delvis ble kompensert med en 111 000 km² utvidelse av statens territorium mot vest. Kompensasjon var allikevel ikke en adekvat erstatning for en stat som i relative termer led det største tapet av menneskeliv blant de europeiske stater. Den tyske okkupasjonen krevde livet til 6 millioner polakker, herunder blant annet 50 % av intelligentsiaen og 90 % av den jødiske befolkningen – omtrent 3 millioner. Noen profesjoner mistet 20-50 % av sine utøvere, for eksempel religiøse ledere av alle trossamfunn, advokater, næringsdrivende og herreskreddere.
De to største byene i Polen gikk tapt, Warszawa ble rasert av tyskerne, mens Lwow ble annektert av Sovjetunionen. De resterende byene og den byen Polen fikk kontroll over som følge av grenseutvidelsen mot vest – Wroclaw, var praktisk talt ruiner. I tillegg ble Polen en Sovjetisk satellittstat, under Kremls kontroll frem til 1989. Som følge av krigen og dens ringvirkninger, ble det polske folket svært nært knyttet til en felles gruppeidentitet og tett knyttet til hverandre.
Innvirkninger på Øst-Europa.
Øst-Europeiske stater fant seg selv som de facto reokkuperte stater ved krigens slutt. Sovjetunionen tok over okkupasjonen der tyskerne slapp, herunder ved å installere marionetteregjeringer i alle landene de hadde militær kontroll over, Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og det tidligere Tsjekkoslovakia. Fra starten av innførte disse skinndemokratiene populære reformer, men det skulle vise seg at prisen satellittstatene måtte betale var et totalt tap av nasjonal suverenitet, samt radikale innskrenkninger i den personlige friheten. Det skulle ta over førti år før Sovjetunionen trakk seg tilbake fra de områdene de okkuperte i 1945.
Innvirkninger på Sovjetunionen.
Hitlers hær drepte mer enn 27 millioner Sovjetiske innbyggere i løpet av krigen, inkludert rundt 11 millioner soldater som falt i krigen mot Hitlers hær eller døde i POW leirer. Millioner av sivile døde også av sult, utnyttelse, grusomheter og massakrer, og en stor del av Sovjetunionen, fra forstedene til Moskva og Volga River til grensen i vest ble ødelagt, avfolket og redusert til steinfyll. Den voldsomme massedøden og ødeleggelsene der ødela Sovjetunionens økonomi, samfunn og nasjonale psyke.
Deler av den nasjonale myten om lidelse som statsmaktene i Sovjetunionen utviklet, benektet den særlige avstraffelsen utført av tyske inntrengere mot de sovjetiske jødene. Masseødeleggelsene var en viktig årsak til at Sovjetunionen installerte satellittstater I sentral-Europa, ettersom statsmaktene håpet å bruke landene som en buffersone mot nye katastrofale invasjoner fra vest.
Dette hjalp til med å bryte ned krigsalliansen mellom Sovjetunionen og vestalliansen, iscenesatte den kalde krigen som varte til USSR kollapset i 1991. Sovjets kultur I 1950 var definert av resultatene fra «Great Patriotic War», fra sirkulering av POW og returnerte soldater gjennom GULag til den vitale knappheten på voksne/gifteklare menn.
Innvirkninger på Vest-Europa.
Storbritannia og Frankrike var på den seirende siden, men var praktisk talt utarmet og bankrupte i 1945, og de har så langt ikke klart å gjenvinne posisjonene de hadde i det internasjonale statssystemet før krigen. Japan og Tyskland var også ruinerte, og veien lå åpen for fremveksten av et bipolart maktsystem i verden, med Sovjetunionen og USA i hovedrollene.
Den økonomiske og politiske virkeligheten fremtvang oppløsningen av de europeiske koloniimperiene, med påfølgende selvstendighet for koloniene i Afrika og Asia. De nye statene eller de som hadde gjenvunnet sin suverenitet, stod overfor vanskelige utfordringer: Rask befolkningsvekst, sosial uro og politisk ustabilitet, hvilke er faktorer som også gjør seg gjeldende i det 21. århundre.
Den kommunistiske ideologien steg i prestisje blant annet som følge av den Røde armes militære seire under krigen, noe som sparket igang en oppblomstring og vitalisering av kommunistiske partier i Vest-Europa. Kommunistpartiene var i reelle maktposisjoner eller svært nær maktens tinder blant annet i Frankrike, Italia og Hellas. Disse politiske grupperingene ble delvis undergravd som et ledd i en amerikansk initiert motstand mot det Sovjetiske regimet, en konflikt vi kjenner under betegnelsen den kalde krigen.
Innvirkninger på Hellas.
Okkupasjonen av Hellas fikk vidtrekkende konsekvenser, herunder nevnes ødeleggelse av økonomien og den etablerte samfunnsorden. Okkupasjonen skapte dype sår i samfunnets sinn, og over femti år etter krigens slutt finner man fremdeles et spesielt tidsskrift – «Polemikos Typos» – som omhandler den tyske okkupasjonen.
Som en direkte følge av maktvakuumet som oppstod i Hellas når Aksemaktene trakk seg tilbake, oppstod det borgerkrig. Borgerkrigens sentrale fraksjoner var Monarkistene og Kommunistene («Elas») – førstnevnte ble objekt for substansiell internasjonal støtte, ledet av Storbritannia og USA, mens Bulgaria, Jugoslavia og Albania støttet motparten.
Som et historisk paradoks kan det nevnes at Stalin vedtok å holde Sovjetunionen på sidelinjen i denne konflikten, et vedtak statene i vest anså for å være en åpenbar løgn. Vestens feilaktige vurderingen kan knyttes opp til vestens eklatante behov for å underbygge sin geopolitikk, herunder var da ulike oppdemningsstrategier vesentlige.
Innvirkninger på verdenspolitikken.
Krigen synliggjorde Folkeforbundets manglende evne til å løse konflikter, og denne organisasjonen ble da også følgelig oppløst i 1946. Som erstatning ble de Forente nasjoner – FN – grunnlagt den 24. oktober 1945. I likhet med forgjengeren skulle organisasjonen i utgangspunktet motvirke fremvekst og konflikteskalering i det internasjonale systemet. Organisasjonen forhindret imidlertid ikke at etterkrigstiden likevel ble preget av gjensidig mistenkeliggjøring og fiendskap mellom øst (Warzawapaktens medlemsland) og vest (USA og NATOs medlemsland).
Resultatet av de alliertes utforming av Potsdamkonferansen ble en geografisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk deling av ikke bare Europa, men stort sett hele verden. Våpenkappløpet mellom den andre verdenskrigs to store seierherrer, USA og Sovjetunionen, antok apokalyptiske dimensjoner. Den kalde krigen var frem til Berlinmurens fall helt dominerende i utformingen av internasjonalt samarbeid og politisk og økonomisk utvikling.


Østerriksk nasjonalsosialisme.
Østerriksk nasjonalsosialisme var en pan-germansk bevegelse i Østerrike som ble utformet i begynnelsen av 1900-tallet. Bevegelsen fikk en konkretisering den 15. november 1903 da "Det tyske arbeiderpartiet" (forkortet D.A.P.) ble etablert med sete i den lille byen Aussig i Østerrike.
Partiets opprinnelse og utvikling.
Allerede i 1893 ble "Deutschnationaler Arbeiterbund" (Tysknasjonalt arbeiderforbud) dannet. Dette var en gruppering av arbeidere, lærlinger og unionister fra jernbanene, gruvene og tekstilindustrien som holdt oppe nasjonalsosialisme som et resultat av konflikter med ikke-tyskspråklige deler av arbeidsstokken spesielt innenfor jernbanesystemene. I 1899 sammenkalte lederen til en kongress i Eger og kunngjorde et program i 25 punkter.
En lignende konvensjon ble innkalt i Saar i april 1902 med tittelen «Organisering av arbeidskraft i Østerrike». I 1903 ble partiet reorganisert under navnet «Tysk arbeiderparti i Østerrike». På en kommende partikongress ble det igjen foreslått å omdøpe til «Nasjonalsosialistisk arbeiderparti», eller «Tysksosiale arbeiderparti», men forslaget ble blokkert fordi opposisjonen ikke ønsket å etterligne navnet til «Tsjekkisk nasjonalsosialistisk parti».
På en partikongress i mai 1918 endret det østerriksk-tyske arbeiderpartiet i Østerrike-Ungarn navn til "Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (D.N.S.A.P.) " og ble det første politiske parti som senere kom til å øve innflytelse på den senere tyske nazismen. Fire år etter ble partiet fraksjonert bl.a. til «Südet-tysk nasjonalsosialistisk parti». Etter 1926 ble de fleste tidligere DNSAP-medlemmer støttespillere til det tyske NSDAP ledet av Adolf Hitler og var et av hovedelementene som ledet til det nazistvennlige kupp i 1938 og som frambrakte anschluss med Tyskland.


Bertrand Russell.
Bertrand Arthur William Russell, den 3. jarl Russell (født 18. mai 1872, død 2. februar 1970) var en britisk matematiker, filosof og logiker og pasifist. Han ble født og døde i Wales, men tilbragte mesteparten av livet sitt i England.
Vitenskap.
Russell var innflytelsesrik innen filosofien og matematikken. Russell blir sammen med Frege og Wittgenstein regnet som en av opphavsmennene til analytisk filosofi. I "Principia Mathematica", som han skrev sammen med Alfred North Whitehead, forsøkte han å legge et logisk grunnlag for matematikken. Essayet "On Denoting" har blitt kalt et filosofiens paradigme. Begge verkene har hatt stor innflytelse innen logikk, matematikk, lingvistikk og analytisk filosofi.
Han er også opphavsmann til Russells paradoks i mengdelæren, et paradoks som bygger på egenskaper ved mengden av mengder som ikke er elementer i seg selv.
Pasifisme og livssyn.
Russell-familien har i lang tid vært aktiv i britisk politikk. Russells bestefar, Lord John Russell, var statsminister to ganger og introduserte "The Reform Bill" i 1832, lovverket som åpnet for en bredere stemmerett i England. Russells bror Frank, den 2. jarl Russell, var Labours leder i Overhuset og statssekretær i Ramsay MacDonalds regjering. Russells sønn Conrad, den 5. jarl Russell, var liberaldemokratenes talsmann i bl.a. innenrikspolitiske saker. John Stuart Mill var venn av familien og en mentor for Bertrand Russell, som selv stilte til valg til Underhuset, men ble ikke valgt. Russell var dessuten en markant antikrigs-aktivist, tilhenger av frihandel, anti-imperialist og motstander av atomvåpen. Hans pasifistiske pamfletter mot verneplikt under første verdenskrig kostet ham først en bot; så mistet han et stipend i Cambridge; så passet sitt, og til sist ble han idømt seks måneders fengsel. Likevel støttet Russell væpnet kamp mot nazismen under andre verdenskrig. «"...tre pasjoner – lengselen etter kjærlighet, tørsten etter kunnskap og en uutholdelig medfølelse med en lidende menneskehet – har som heftige vinder blåst meg frem og tilbake på en ustadig kurs over dype oseaner av redsel, på grensen til fortvilelse,"» sa han selv om sin nagende frykt for dybden i sine følelser og for å bli gal. Imidlertid maktet han å bruke sin voksende skepsis og tap av tro til beste for samfunnet. Slik ble Russell en av 1900-tallets mest innflytelsesrike intellektuelle.
I november 1916, bare noen måneder etter slaget ved Somme, utgav Russell "Principles of Social Reconstruction", der han leter etter en psykologisk forklaring på den massive aggresjonen bak første verdenskrig. Han skiller mellom destruktive impulser som gjør eiendom og erobring til en besettelse, og skapende impulser innen utdanning, kunst og familie som bør være rettesnor for politisk og økonomisk reform. Hans sosialfilosofi er basert på disse grunnprinsippene, og hans politiske teori på de kreftene i menneskesinnet som frembringer nestekjærlighet og demper aggresjon. Her kritiserer han også den rådende engelske liberalismen, som Russell mente bygde på konkurranse og individualisme.
I 1920 ble han med en Labour-delegasjon til Sovjetunionen og møtte Lenin i Kreml. Etterpå skrev han "The Practice and Theory of Bolshevism", en nærmest profetisk analyse av det som kom til å skje i Sovjetunionen under Stalin, innbefattet Gulag, ensrettingen av kunst og vitenskap, og Den store terroren: «"Landet slo meg som et gigantisk fengsel, der fangevokterne var...trangsynte maktdyrkere."» Han forutså regimets vending mot autoritær nasjonalisme, militarisme, byråkratisering og partifunksjonærenes seier over revolusjonens idealister. Han merket seg at Lenin blåste av demokratisk sosialisme og mente at sosialisme ikke kan innføres på annen måte enn ved voldelig revolusjon. Russell gjennomskuet Lenins brutalitet, og ble nå uglesett både fra høyre og venstre; men da boken hans skulle nyutgis i 1947, trengte han ikke å endre en tøddel i den. Han hadde reist til Sovjetunionen med åpent sinn og i håp om å finne et samfunn som banet vei for en bedre fremtid for menneskeheten. I stedet ble han sjokkert over styrets nyttetenkning og dets «"likegyldighet overfor kjærlighet, skjønnhetslengsel og impulsivitetens liv."» Sovjetstaten fremstod som en nasjon av bønder som ble tyrannisert av en liten gruppe byfolk. Kapitalisme og kommunisme ytret samme ønske om industrialisering for enhver pris. Bolsjevikenes mål var å gjøre den russiske bonden til en industriarbeider og lik en "yankee" så raskt som mulig, mente Russell. I Russland traff han Maksim Gorkij som bad ham fortelle verden om det russiske folkets lidelser. Fridtjof Nansen hørte denne appellen, som inspirerte ham og Herbert Hoover til å starte Nansenhjelpen.
Etterkrigstid.
Han var gift fire ganger, og skrev over sytti bøker. På 50-tallet var han ofte å se på Trafalgar Square iført sin svarte dress med klokkekjede, mens han holdt taler mot atomopprustning. I 1958 var han en av medstifterne i Kampanjen mot atomvåpen, og ble for andre gang i sitt liv fengslet i 1961 for sivil ulydighet. Pga høy alder fikk han de to månedene redusert til syv dager. I 1967 frontet han Russell-tribunalet som kritiserte USAs engasjement i Indokina. Han var også religionskritiker.
I 1950 fikk Russell Nobelprisen i litteratur.
Flystyrt.
I oktober 1948 overlevde han Bukken Bruse-ulykken i Trondheimsfjorden, da han skulle til Trondheim og holde et foredrag i Studentersamfundet. Nitten personer omkom, men alle i røykesalongen reddet seg, og der satt Russell med pipen sin. Da han var kommet trygt til Trondheim og ble spurt om sin reaksjon, svarte han bare: «"Vannet var svært kaldt."»
Trivia.
Bertrand Russell er hovedpersonen i tegneserien "Logicomix: An Epic Search for Truth", som ble utgitt i 2009. Boken omhandler Russells liv, og hans arbeid for å lage et solid fundament for matematikken. Boken beskriver også møter med Frege, Wittgenstein, Whitehead og Kurt Gödel. Ikke alle disse møtene fant sted i virkeligheten.
Eksterne lenker.
Russell 1-03


Johan Scharffenberg.
a>. Scharffenberg får ris av mor Åse.
Johan Scharffenberg (født 23. november 1869, død 1. februar 1965) var en norsk psykiater. Han var dessuten kriminolog, samfunnsforsker og forfatter, samt medlem av Alkoholkommisjonen og aktiv i avholdsbevegelsen. Scharffenberg forfattet flere fagbøker og en lang rekke tidsskriftartikler i perioden 1898–1958. Han deltok i samfunnsdebatten om et stort antall temaer i sin levetid.
Biografi.
Han ble født i Moss som sønn av en offiser. Fra 1882 til 88 var Scharffenberg elev ved Molde latingymnasium og middelskole, hvor han debuterte som skribent i gymnasiastsamfunnets avis. Han gikk ut fra skolen som preseterist og ble medisinstudent ved Rigshospitalet (universitetssykehus i Kristiania), hvor han snart begynte å kjempe for reformer. I 1900 var han lege med amanuensisstilling, bosatt på Mysen hos broren, som var privatpraktiserende lege. Åtte år senere nevnes Scharffenberg med tittelen "doctor" (i psykiatri).
I 1910 var han innblandet i en privat straffesak mot general Thaulow (president i Norges Røde Kors) og overrettssakfører Julius Fougner.
Scharffenberg var lege ved Botsfengselet i Oslo fra 1919 til 40, og ved Oslo Hospitals asyl i perioden 1922–41. Han var sakkyndig i hundrevis av rettssaker gjennom mer enn en mannsalder.
I 1927 ble han som overlege medlem av en offentlig oppnevnt komité som skulle se nærmere på omstreiferspørsmålet. Han var opptatt av hvorvidt kriminalitet var arvelig, aktiv i samtidens debatt omkring såkalt slektshygiene og tilhenger av steriliseringslovgivning.
Scharffenberg var agnostiker og republikaner, og langt mer opptatt av enkeltsaker enn partipolitikk. I 1937 meldte han seg riktignok inn i Arbeiderpartiet. Han var likevel motstander av partivesen og parlamentarisme, og tilhenger av direkte demokrati slik det blir praktisert i Sveits. Han var videre motstander av dødsstraff, og tilhenger av trykkefrihet, ytringsfrihet, samt kvinners og homofiles rettigheter.
Han var en av de første i Norge som advarte mot nazismen. I en kronikkserie på hele 29 kronikker i "Arbeiderbladet" i 1933 om Tyskland diagnostiserte han Adolf Hitler som «paranoid psykopat, profet på grensen til sinnssykdom». Under annen verdenskrig ble Scharffenberg ilagt tale- og skriveforbud av den tyske okkupasjonsmakten på grunn av sin aktive motstand mot nasjonalsosialismen i 1940. Året etter ble han avsatt fra sin stilling som overlege ved Oslo Hospital.
Han var motstander av alkohol, «denne nervegift som gjør mennesker til dyr», og betraktet alkoholisme som en sykdom. Fondet for Forskning og Folkeopplysning om Edruskap deler ut Scharffenbergprisen til en journalist eller fagperson som har levert rusforebyggende bidrag til norske medier.
Han ble utvalgt til å ønske kong Haakon velkommen hjem i 1945, etter andre verdenskrig.
Etter krigen var han en hard kritiker av Osvaldgruppen og dens leder Asbjørn Sunde, som Scharffenberg i kronikker i rikspressen anklaget for likvidasjoner under andre verdenskrig. Scharffenberg var også en skarp kritiker av Nygaardsvoldsregjeringens opptreden under andre verdenskrig, og av det såkalte landssvikoppgjøret i andre halvdel av 40-tallet. Han tok sterk avstand fra mishandlingen av norske kvinner med tysk kjæreste eller ektefelle. Han var blant dem i sin samtid som forfektet det synspunktet at Norge kapitulerte i 1940 og ikke var i krig under andre verdenskrig, et spørsmål som har vært gjenstand for mye diskusjon, som har vært støttet av endel samtidige og senere historikere (bl.a. Hans Fredrik Dahl), men bestridt av andre.
Gjennom hele sitt voksne liv, fra 1895 til sin død i 1965, arbeidet Scharffenberg med en biografi over Herman Major, som skrev Norges første sinnssykelov i 1848, og som planla opprettelsen av Gaustad Asyl, men verket ble aldri fullført.
I en anmeldelse av Espen Søbyes Scharffenberg-biografi fra 2010 skriver Trond Berg Eriksen at Johan Scharffenberg stod for en «prinsippfast, biologisk orientert humanisme slik Aldous Huxley og Bertrand Russell gjorde i det engelskspråklige rommet». Søbye kaller ham en «ensom og viljesterk Ibsen-helt "post festum"».
Annet.
Nasjonalbiblioteket i Oslo har dessuten en omfattende samling med avisutklipp av og om Scharffenberg.


Elgeseter.
Elgeseter gate sett sørover med henholdsvis bygård nr. 19 og 21 til venstre.
Elgeseter er en del av Trondheim beliggende like sør for sentrum (Midtbyen) og strekker seg fra Elgeseter bru til Lerkendal Stadion mellom Nidarø og Gløshaugen.
Navnet kommer fra "Helgeseter", som augustinerkorherrenes kloster i middelalderen. Helgeseter kloster finnes det i dag ikke lenger noen spor etter. Det lå mellom Nidelven og dagens Klostergata.
Elgeseter er en del av Lerkendal bydel som også omfatter Lerkendal, Nardo og Moholt. E6 går gjennom Elgeseter og heter der "Elgeseter Gate", dette er innfartsåren til Trondheim fra sør. Elgeseter har hovedsakelig boligbebyggelse. "Studentersamfundet" og "Teknobyen Innovasjonssenter" ligger på Elgeseter, det gjør også en del mindre bedrifter.


Aleksander Kwaśniewski.
Aleksander Kwaśniewski (født 15. november 1954) er en polsk politiker og tidligere president i Polen. Han vant presidentvalget i 1995 med 52 % av stemmene i andre valgomgang. I 2000 ble han gjenvalgt med 53,9 % av stemmene i første valgomgang. Han representerte partiet Sojusz Lewicy Demokratycznej (SLD – Demokratisk venstreforbund).
Kwaśniewski ble i 1996 tildelt storkors av St. Olavs orden.


Ƕ.
Noen ord med bokstaven "ƕ" i Den gotiske grammatikken av Joseph Wright.
Ƕ (liten bokstav: ƕ) er en bokstav fra forskjellige middelalderalfabeter, som fortsatt blir brukt i transkripsjon av det gotiske alfabetet.
Den skal forestille en ligatur for Hv, og ble designet for å transkribere den samme gotiske bokstaven. Den høres ut som en svak «w», som i engelsk "what".
H1


ĸ.
ĸ er en bokstav brukt i grønlandsk språk. Visuelt er den så å si helt lik majuskelen K og den greske bokstaven κ. Den er en av få latinske bokstaver som kun finnes som minuskel (en annen er tysk ß).
Frem til 1973, ble den brukt for å framstille lyden som blir skrevet i det internasjonale fonetiske alfabetet, en plosiv uvular, siden 1973, har Q blitt brukt istedenfor ĸ. Når den sorteres i alfabetisk rekkefølge, er det dermed sammen med Q istedet for med K.
I Unicode kodes den som U+0138.
Q 10


Ƿ.
Ƿ, liten bokstav ƿ, også kalt wynn eller wen, er en bokstav i det gamle engelske alfabetet som kom fra en rune med samme navn. Den ble brukt for lyden /w/.
I gammelengelsk og middelengelsk ble den lånt for å representere denne lyden, siden bokstaven W var en senere oppfinnelse. Den falt gradvis ut av bruk da «uu» (dobbel U for moderne W), og senere sammensetningen av denne, «W», ble brukt for å representere /w/-lyden.
W1


Ask (Ringerike).
Ask er et lite tettsted og en tidligere jernbanestasjon i bygda Strandefjerdingen like under Holleia i Ringerike kommune. Ask ligger ca. 6 km sørvest for kommunesentrumet Hønefoss, langs Rv35 til Hokksund.
Ask har egen barneskole, Stranden skole, ei lita kirke, Ask kapell, og egen nærbutikk. Kirken tilhører Norderhov prestegjeld. Elva Sogna renner ut i Nordfjorden ved Karlsrudtangen naturreservat ved Ask. Reservatet er et såkalt ramsarområde. Fra Ask kan man ta seg med bil eller buss via Sandakerveien til Sandaker, langs Rv7 sør i Soknedalen. Langs denne ligger den lille grende Sørgefoss, som har fått navn etter fossen. Randsfjordbanen og Bergensbanen passerer også over Ask, men jernbanestasjonen er for lengst revet. Togene kryser elva over Bjerke bru, som blant annet ble spregt i luften av hjemmestyrkene under andre verdenskrig.
Ved Ask ligger også Ask gods (eller Ask gård som den egentlig heter), med sitt karakteristiske slottslignende hovedbygg. Gården tilhører storgårdene på Ringerike og har trolig gitt navn til tettstedet. Like sør for Ask ligger også den gamle storgården Breien, som tidligere var kjent som "Barnas gård", og var åpen for besøkende.


Lauvstad.
Lauvstad ("tidligere Feden") er en liten bygd i Volda kommune. Egentlig er Lauvstad et lite men relativt tettbebygd område rundt fergekaia med forbindelse til Volda, men navnet blir brukt som en samlebetegnelse for bygdene med postnummer 6133: Ulvestad, Sætre og Lauvstad. Den offisielle samlebetegnelsene på disse bygdene er Ulvestadbygda. Lauvstad har et par hundre innbyggere. Bygda anløpes av fergesambandet Volda-Lauvstad.


Ulvestadbygda.
Ulvestadbygda er en samlebetegnelse på de små bygdene Lauvstad, Ulvestad og Sætre i Volda kommune. Ulvestadbygda har ca. 500 innbyggere, barneskole, barnehage og ferjeforbindelse til Volda sentrum.


Alan Ball.
James Alan Ball (født 12. mai 1945 i Farnworth, Lancashire, død 25. april 2007) var en engelsk fotballspiller. Han var yngste spiller på da de ble verdensmestre på hjemmebane i 1966.
Spillerkarriere.
Ball debuterte for Blackpool i 1962, og spilte 116 ligakamper for klubben. Selv om han spilte for et av de svakere lagene i ligaen, ble Balls arbeidskapasitet og ballfordelingsevne lagt merke til av Englands landslagstrener Alf Ramsey, og Ball debuterte på landslaget i 1965, tre dager før han fylte 20 år.
Alan Ball var en sterkt medvirkende til at England sikret seg verdensmestertittelen, og han ble lagt merke til av flere av storklubbene. Senere i 1966 gikk han til Everton for en rekordsum på 110 000 britiske pund.
Everton kom til finalen i FA-cupen i 1968, men tapte for West Bromwich Albion. I 1970 sikret laget ligatittelen i skarp konkurranse med Leeds United.
I 1970 var Ball med i troppen som dro til VM i Mexico, der England ble slått ut i kvartfinalen. Mot slutten av 1971 gikk Ball fra Everton til Arsenal for 220 000 pund, igjen ny overgangsrekord.
Ball ble værende i Arsenal til og med 1976, da han ble solgt til Southampton. Han hjalp Southampton tilbake til toppdivisjonen i 1978. Etter oppholdet i Southampton dro Ball til USA, hvor han spilte for Vancouver Whitecaps.
Trenerkarriere.
Han dro tilbake til Blackpool for å bli spillende manager, men etter en kort periode gikk han til Southampton for å spille sammen med de tidligere landslagskollegene Mick Channon og Kevin Keegan. Ball spilte for Southampton i øverste divisjon til han var 37. Da gikk han til Bristol Rovers, der han avslutter spillerkarrieren. Han spilte totalt 975 offisielle kamper i løpet av karrieren.
Ball fortsatte som manager, først for Portsmouth, som han tok opp i toppdivisjonen i 1987. Han forlot Portsmouth i 1989 og tilbrakte to år i Stoke City og en kort periode i Exeter City.
I 1994 kom Ball tilbake til Southampton som manager, før han året etter ble hentet til Manchester City. Her opplevde Ball ingen suksess, og klubben rykket ned til andre divisjonsnivå. Han sluttet etter tre kamper den påfølgende sesongen. I 2000 ble han utnevnt til medlem av ordenen "Order of the British Empire" av Dronning Elizabeth.
Han døde av et hjerteinfarkt 61 år gammel da han forsøkte å slukke en brann i hagen sin.


Sætre i Volda.
Sætre er en liten bygd med ca 200 innbyggere i Volda Kommune på Sunnmøre. Bygda har stor landbruksvirksomhet og en viss turisme, og har de siste årene hatt positiv tilvekst. Sætre blir regnet som en del av Ulvestadbygda.


Alfred Dreyfus.
Alfred Dreyfus (født 9. oktober 1859 i Mulhouse, død 12. juli 1935) var en fransk offiser av jødisk herkomst. Han var hovedpersonen i justismordet Dreyfussaken, der han ble anklaget og to ganger dømt for spionasje til fordel for Tyskland, for så å bli benådet og til sist frikjent. Saken vakte stor oppsikt, og splittet det franske samfunnet. Etter å ha vært forvist til Djevleøya i flere år, ble Dreyfus til sist gjeninnsatt i hæren med rang av skvadronsjef (major). Han ble også tildelt Æreslegionen.
Dreyfus tok senere avskjed, men ble på ny innkalt til tjeneste under første verdenskrig, og ble i 1918 utnevnt til oberstløytnant. Etter dette synes Dreyfus å ha levd et relativt begivenhetsløst liv. Som fri mann var han mindre idealistisk enn de som hadde kjempet for saken hans. Da han ble bedt om å undertegne en appell for å redde livene til anarkistene Sacco og Vanzetti, ble han rasende. Han ville ikke ha mer med slike saker å gjøre.
Dreyfus døde i 1935, og ligger begravet på Montparnasse-kirkegården i Paris.


Pietro Pileo di Prata.
Pietro Pileo di Prata, kalt " Tricapella" fordi han fikk tre kardinalshatter, (død ca. 1400) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Ravenna.
Han ble kreert til kardinal i september 1378 av pave Urban VI.
Ved utgangen av 1385 undertegnet han sammen med fire andre kardinaler et brev om pave Urbans voldelige embedsførsel. Paven kastet ham i fengsel, men han klarte å flykte. Han brente sin røde kardinalshatt på torvet i Pavia i 1386, og allierte seg med motpaven Klemens VII som sendte ham en annen kardinalshatt. Den 7. oktober 1387 ble han ekskommunisert av Urban VI og fratatt både erkebispeembedet i Ravenna og kardinalsverdigheten. Ved pave Urbans død vendte han tilbake til Roma der den nye pave, Bonifatius IX, gjeninnsatte ham som kardinal i februar 1391. Han sendte ham nok en kardinalshatt, og gjorde ham senere til biskop av Frascati.
Pileo di Prata, Pietro
Pileo di Prata, Pietro


Antonio Gaetani.
Antonio Gaetani (død 2. januar 1412) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Aquileia.
Han ble kreert til kardinal i februar 1402 av pave Bonifatius IX.
Han deltok ved konsilet i Pisa i mars 1409 og ble avsatt av pave Gregor XII.


Cristoforo Maroni.
Cristoforo Maroni (død i 1404) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Isernia.
Han ble kreert til kardinal i desember 1389 av pave Bonifatius IX.
Maroni, Cristoforo
Maroni, Cristoforo
Maroni, Cristoforo


Bartolomeo Oleario.
Bartolomeo Oleario O.S.B. (død 16. april 1396) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Firenze.
Han ble kreert til kardinal i desember 1338 av pave Bonifatius IX.
Oleario, Bartolomeo
Oleario, Bartolomeo
Oleario, Bartolomeo
Oleario, Bartolomeo


Enrico Minutoli.
Enrico Capece Minutoli (født i Napoli, død 17. juni 1412 i Bologna) var en av den av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Napoli.
I 1382 ble han biskop av Bitonto, i 1383 erkebiskop av Trani. I september 1389 ble han forflyttet av pave Urban VI til erkebispedømmet Napoli.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1389 av pave Bonifatius IX.
Han fortsatte å forvalte erkebispedømmet Napoli til 1400. Under pave Gregor XII ble han camerlengo. I 1409 sluttet han seg til Konsilet i Pisa. Fra 1409 til 1412 var hasn biskop av Sabina.
Hans gravmæle er i Minutolikapellet i katedralen i Napoli.


Emil Maurice.
Emil Maurice (født 19. januar 1897 i Westermoor i Tyskland, død 6. februar 1972 i München) var Adolf Hitlers personlige livvakt, venn og fungerte ofte som hans sjåfør.
Han ble født i Westermoor, og ble utdannet som urmaker. Oldefaren, Charles Maurice Schwartzenberger, var jødisk. Utenom arbeidet levde han en bohemtilværelse, og var gjerne bevæpnet. I 1919 meldte han seg inn i Deutsche Arbeiterpartei, og da dette ble reorganisert som NSDAP ble han medlem nr. 19.
I 1920 organiserte Ulrich Graf "Ordnertruppe", en gruppe innenfor partiet som skulle beskytte Hitler på offentlige møter. Maurice ble med i gruppen, og både han og Graf hevdet senere å ha vært «den første SA-mann». 1920–1921 var han SAs første leder og deltok i å så ned oppstanden i Øvre Schlesien 1919–1921 med "Frikorps Oberland". Etterhvert ble Maurice utpekt til å være Hitlers personlige livvakt.
Han ble fengslet sammen med Hitler og Rudolf Hess i Landsberg fengsel etter det mislykkede Ølkjellerkuppet. Han deltok her i arbeidet med med å ta diktater til "Mein Kampf" og er omtalt i boken.
Han var ikke populær i partikretser. Han var mørk i håret og av fransk og jødisk avstamning. Sommeren 1924 viste han seg å være interessert i Hitlers niese Geli Raubal, som Hitler også ser ut til å ha vært forelsket i. Han fortsatte å være en rival for hennes gunst frem til hennes død under uklare omstendigheter i 1931. I motsetning til andre som var innblandet i denne affæren klarte Maurice seg uskadd gjennom den. Han ledet selv gruppen som drepte Bernhard Stempfle, som hadde snakket for høyt om affæren.
I 1925 ble SS opprettet, med Hitler som medlem nr. 1 og Maurice som medlem nr. 2. Han oppnådde rangen SS-Oberführer (tilsvarende brigader). Heinrich Himmler, som ble Reichsführer-SS i 1929, var nr. 168, og ettersom lavt medlemsnummer hadde mye å si i NSDAPs organisasjoner er det spekulert i om Himmler manipulerte ut Maurice, blant annet gjennom de tidligere nevnte rykter om jødisk avstamning. Himmler ønsket å kaste ham ut med påstand om at han var jøde, men Hitler beskyttet «æresarieren» Maurice.
Under De lange knivers natt, utrensningen av påstått illojale SA-medlemmer i 1934, var Maurice sammen med Hitler hele natten. Han skjøt de to SA-lederne Scheinhuber og Schmidt i München etter at Hitler hadde hatt et raserianfall og holdt på å skyte dem personlig, og han var en av de som henrettet Edmund Heines og hans unge sjåfør, som ble funnet i seng med hverandre.
I 1937 ble han leder for Landeshandwerksmeister, en sammenslutning av profesjonelle kunsthåndverkere i München. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i årene 1940 til 1942 som offiser i Luftwaffe. Etter krigen ble han i 1948 dømt til fire års fengsel i en arbeidsleir.
Maurice arbeidet som urmaker i München etter at han ble løslatt. Han døde i 1972 og ble begravet på gravlunden Nordfriedhof i München.
Eksterne lenker.
Maurice, Emil
Maurice, Emil
Maurice, Emil
Maurice, Emil
Maurice, Emil


Naval Criminal Investigative Service.
Naval Criminal Investigative Service (NCIS) er det amerikanske marinedepartementets etterforskningsavdeling. Avdelingen er hovedsakelig sivil, og ledes av en sivil direktør som rapporterer direkte til marineministeren. NCIS har ansvar for kriminaletterforskning, personlige sikkerhetsklareringer, styrkebeskyttelse, narkotikabekjempelse, antiterror og kontraetterretning.


Leksikon for det 21. århundrede.
Leksikon for det 21. århundrede er et dansk oppslagsverk som ble startet i 1998. Første utgave kom ut i 2000, og tredje og foreløpig siste utgave er tilgjengelig på CD-ROM og Internett. Leksikonet har om lag 3000 oppslagsord og fokuserer på emner som tradisjonelt ikke blir omhandlet i etablerte leksika. De skriver blant annet om grasrotorganisasjoner, begreper, land og personer.
Verket har ikke som mål å skrive objektive artikler, artikkelforfatterne prøver i stedet å presentere mer enn én forklaring, og leksikonets motto er «Tvil på alt».
Leksikon for det 21. århundrede er basert på PaxLeksikon som ble utgitt i Norge i 1978–82.


Gustave Flaubert.
Statue av Flaubert i hjembyen Rouen.
Gustave Flaubert (født 12. desember 1821 i Rouen, død 8. mai 1880 nær Rouen) var en fransk forfatter. Flaubert debuterte og fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen "Madame Bovary" i 1856-57. Forfatterskapet utspiller seg «i spenningsfeltet mellom romantikk og realisme, og brytningen mellom romantiske tendenser og behovet for objektivitet og selvdisiplin kommer klart til uttrykk»
Liv.
Flaubert vokste opp i Rouen som sønn av en sykehuslege, og viste tidlig litterære interesser og evner. Han første litterære forsøk vitnet om påvirkning fra Prosper Mérimée og høyromantiske tema, og hans første større arbeid var det ambisiøse og visjonære "La Tentation de saint Antoine" ("Sankt Antonius' fristelser"), basert på Brueghels bilder. Dette ble siden liggende utrykt lenge, mens Flaubert begynte å skildre det hverdagslige og trivielle, først i gjennombruddsboken "Madame Bovary" fra 1857.
De siste tyve årene av livet levde han tilbaketrukket på familiens villa utenfor Rouen, hvorfra han holdt kontakt med kolleger gjennom aktiv brevskriving.
Forfatterskap.
Flaubert var over 30 år gammel før han fant sin litterære stil. «En ulykksalig kjærlighet til det patetisk romantiske, til fargerike historiske emner, fikk ham til å bruke altfor mange år på umulige oppgaver, mest ærgjerrig og mest mislykket var "La Tentation de saint Antoine" som han arbeidet på i tretti år», og som han forsøkte å gjøre til en «ny Faust».
Flauberts modne forfatterskap preges av at forfatteren – som i "Madame Bovary" – forsøkte å skrive med språklig og litterær presisjon om et emne «som kjedet ham og bød ham imot», slik fikk han frigjort sitt fokus til å handle om formen. Flaubert ble med dette «den første ekte forløper for noe sentralt i vårt århundres skrivekunst. Han var den første som distanserte seg så meget fra sitt stoff at skrivemåten ble det viktigste».
Etter "Madame Bovary" skrev han "Salammbô" (1862), en historisk roman om Karthago etter den første punerkrigen. Mer i slekt med "Madame Bovary" er "L'Éducation sentimentale" (1869), som også er en «desillusjonert utviklingsroman» og dertil bygger på personlige erfaringer. Romanen utspiller seg fra 1830 til 1852, og har et stort persongalleri og en bred miljøskildring. Hovedpersonen er en «passiv og lett bevegelig drømmer med store ambisjoner som han ikke er i stand til å realisere»
Novellesamlingen "Tre fortellinger" (1877) var den siste boken Flaubert fullførte mens han levde, og samlingen «er kanskje det reneste mesterverk han skapte i hele sitt liv, nettopp fordi det er det minst anspente og minst ambisiøse». De tre tekstene foregår i ulike tidsperioder; åpningsnovellen "En enkel sjel" foregår i forfatterens samtid og har «den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary og Frédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet». Den posthume og uferdige "Bouvard et Pécuchet" (1881) skildrer to gamle kontorister som gjennom en uventet arv kjøper en gård og utvikler den med troskyldig vankyndighet.


Hormon.
Et hormon (fra gresk "hormoain" = «å sette i gang») er et signalstoff som kroppen bruker for å sette i gang prosesser i bestemte deler av kroppen.
Hormonene produseres i hormonkjertler eller sekretoriske nerveceller, og transporteres til mottakercellene med blodet.
Insulin, adrenalin, testosteron og østrogen er kjente hormoner. Andre hormoner er oxytocin, endorfin og serotonin.
Læren om hormoner heter endokrinologi.
Hormoner er stoffer som lages i bestemte kjertler, en kjertel er en samling av celler som kan lage og skille ut ett eller flere stoffer. Hormonene bringer beskjeder som gjør at kroppens forskjellige organer kan kommunisere med hverandre. Samarbeidet mellom ulike deler av kroppen styres av nervesystemet og hormonene. Når kjertlene får en beskjed, sendes det hormoner ut i blodet.
Hormoner kan brukes som doping. Testosteron og etterlikninger av dette hormonet er i en særstilling i så måte.


Atle Antonsen.
Atle Antonsen (født 11. august 1969) er en norsk komiker og skuespiller fra Lillehammer. Han er kjent for flere humorprogrammer på TV, som medlem i bandet DDR, for "Lompelandslaget" og som frontfigur for Det Politiske Parti. Blant TV-programmene han har medvirket i, finner vi "Mandagsklubben" på TV Norge og "Team Antonsen" og "Uti vår hage" på NRK. Han medvirker i dag også i radioprogrammet "Misjonen" på P4 sammen med Johan Golden. Siden 2006 har han også opptrådt med Team Eckbo, en sceneproduksjon i samarbeid med Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Espen Eckbo. Antonsen er også kjent for sin plystring.
Antonsen har vunnet Komiprisen fire ganger; i 2004 i klassen beste stand up-artist og i 2007, 2008 og 2012 i klassen beste mannlige artist i revy og komedie. Under Gullruten 2006 ble han kåret til beste mannlige skuespiller for "Tre brødre som ikke er brødre". Han har bidratt til den norskdubbete versjonen av enkelte animasjonsfilmer, og er i tillegg stemmen til hovedpersonen i den norske animasjonsfilmen «Kurt blir grusom».


Småskjær.
Småskjær er, som navnet tilsier, et lite skjær i Drøbaksundet i Oslofjorden, vest for Drøbak og sør for Oscarsborg Festning. Skjæret er hekkeplass for flere sjøfuglarter, bl.a. fiskemåke, gråmåke, sildemåke, hettemåke, makrellterne, ærfugl, kanadagås og tjeld. Småskjær er også mye brukt som hvileplass for storskarv.
Småskjær er i dag ikke fredet (bortsett fra generelt ilandstigningsforbud i hekketiden), men inngår i en ny verneplan for Indre Oslofjord, som er under behandling. I verneplanen er Småskjær foreslått vernet som fuglefredningsområde.


Bonaventura Badoardo de Peraga.
Bonaventura Badoardo de Peraga, O.Er.S.A. (drept 10. juni 1389 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var generalprior for augustinereremittene.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Han falt som offer for et snikmord beordret av tyrannen av Padova mens han krysset broen over Tiberen ved Engelsborgen på vei til Vatikanet. Augustinerne venerer ham som salig.
Badoardo de Peraga, Bonaventura
Badoardo de Peraga, Bonaventura
Badoardo de Peraga, Bonaventura
Badoardo de Peraga, Bonaventura


Andrea Bontempi Martini.
Andrea Bontempi Martini (død 16. juli 1390) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Perugia.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Bontempi Martini, Andrea
Bontempi Martini, Andrea
Bontempi Martini, Andrea


Luca Rodolfucci de Gentili.
Luca Rodolfucci de Gentili (død 18. januar 1389) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Nocera Umbra.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Rodolfucci de Gentili, Luca
Rodolfucci de Gentili, Luca
Rodolfucci de Gentili, Luca


Francesco Moricotti Prignani.
Francesco Moricotti Prignani (død 6. februar 1394) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Pisa 1372–1381.
Han var sannsynligvis fransiskanernes "custos" i Ferrara før han ble valgt til provinsialminister i ordenen i 1354 (gjenvalgt 1360). I 1367 ble han valgt til generalminister for hele ordenen, men snart etter avsatt etter det var kommet klagemål. Han ble rehabilitert av pave Urban VI og utnevnt til patriark.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Moricotti Prignani, Francesco
Moricotti Prignani, Francesco
Moricotti Prignani, Francesco


Tommaso da Frignano.
Tommaso da Frignano, O.Min. (død 19. november 1381) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Grado 1372–1381.
Han var sannsynligvis fransiskanernes "custos" i Ferrara før han ble valgt til provinsialminister i ordenen i 1354 (gjenvalgt 1360). I 1367 ble han valgt til generalminister for hele ordenen, men snart etter avsatt etter det var kommet klagemål. Han ble rehabilitert av pave Urban VI og utnevnt til patriark.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.


Bartolomeo Mezzavacca.
Bartolomeo Mezzavacca (død 29. juli 1396) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Rieti.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Han ble fratatt kardinalsverdigheten av pave Urban VI den 15. oktober 1383. I 1385 undertegnet han et brev som fordømte Urbans voldsbruk, og dro til Avignon til motpaven Klemens VII. Den 18. desember 1389 ble han gjeninnsatt som kardinal av pave Bonifatius IX.
Mezzavacca, Bartolomeo
Mezzavacca, Bartolomeo
Mezzavacca, Bartolomeo


Poncello Orsini.
Poncello Orsini (død 2. februar 1395) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han tilhørte Orsinislekten og var biskop av Aversa.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Ved konklavet 1389 var han en sterk kandidat, men til slutt ble det Piero Tomacelli som fikk flest stemmer (Bonifatius IX).
Orsini, Poncello
Orsini, Poncello
Orsini, Poncello


Filippo Ruffini.
Filippo Ruffini O.P. (eller Gezza) (død i 1386) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tivoli.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Ruffini, Filippo
Ruffini, Filippo
Ruffini, Filippo
Ruffini, Filippo


Giovanni de Amelia.
Giovanni de Amelia (henrettet i desember 1385) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Corfú.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Han konspirerte mot pave Urban sammen med kardinalene Gentile di Sangro, Adam Easton, Ludovico Donato, Bartolomeo de Coturno og Marino Giudice. De ble fengslet på borgen i Nocera Umbria den 12. januar, og ble henrettet i Genova i desember 1385. Eneste unntaket var kardinal Easton, som ble løslatt.
Amelia, Giovanni de
Amelia, Giovanni de
Amelia, Giovanni de
Amelia, Giovanni de


Galeotto Tarlati de Petramala.
Galeotto Tarlati de Petramala (død mellom 1397 og 1390) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Han ble avsatt som kardinal av pave Urban, som anklaget ham for å ha forsøkt å slippe fri de seks kardinalene han hadde fengslet. Han sluttet seg da til motpaven Klemens VII i 1387.
Tarlati de Petramala, Galeotto


Niccolò Caracciolo Moschino.
Niccolò Caracciolo Moschino, O.P. (død 29. juli 1389) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var storinkvisitor i kongeriket Sicilia.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Caracciolo, Niccolò1
Caracciolo, Niccolò1
Caracciolo, Niccolò1
Caracciolo, Niccolò1


Giovanni Fieschi.
Giovanni Fieschi (døde i 1384) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vercelli.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Fieschi, Giovanni
Fieschi, Giovanni
Fieschi, Giovanni


Ludovico Altavilla.
Ludovico Altavilla eller Campano d'Altavilla (død ca. 1380) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Altavilla, Ludovico


Eleazario da Sabrano.
Eleazario da Sabrano (død 25. august 1380) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var biskop av Chieti.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Sabrano, Eleazario da
Sabrano, Eleazario da
Sabrano, Eleazario da


Jan Ocko de Vlasim.
Jan Ocko de Vlasim (fra borgen Vlašim i Mähren, død 14. januar 1380) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og den første bøhmiske kardinal. Han var erkebiskop av Praha 1354–1397.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Vlasim, Jan Ocko de
Vlasim, Jan Ocko de
Vlasim, Jan Ocko de


Philippe de Alençon.
Philippe de Alençon (født 1338 i Frankrike, død 16. august 1397) var en av Den katolske kirkes kardinaler og biskoper. Han var blant annet latinsk patriark av Jerusalem og Aquileia.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.


Gentile de Sangro.
Gentile de Sangro (henrettet i desember 1385) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Han konspirerte mot pave Urban sammen med kardinalene Giovanni de Amelia, Adam Easton, Ludovico Donato, Bartolomeo de Coturno og Marino Giudice. De ble fengslet på borgen i Nocera Umbria den 12. januar, og ble henrettet i Genova i desember 1385. Eneste unntaket var kardinal Easton, som ble løslatt.
Sangro, Gentile de
Sangro, Gentile de
Sangro, Gentile de


Rainolfo de Monteruc.
Rainolfo de Monteruc eller fornavn Ramnulf, også kalt Gorza, eller de la Gorse (død 15. august 1382) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 18. september 1378 av pave Urban VI.
Monteruc, Rainolfo de
Monteruc, Rainolfo de
Monteruc, Rainolfo de


Carlos Jordán de Urriés y Pérez Salanova.
Carlos Jordán de Urriés y Pérez Salanova (død 8. oktober 1420) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 18. september 1378 av motpave Benedikt (XIII). Han brøt med Benedikt i 1417 og tilsluttet seg pave Martin V som gjeninnsatte ham som kardinal i august 1418.
Urries Perez Salanova, Carlos Jordán de
Urries Perez Salanova, Carlos Jordán de
Urries Perez Salanova, Carlos Jordán de
Urries Perez Salanova, Carlos Jordán de


Pseudokardinal.
Uttrykket pseudokardinal benyttes innen katolsk kirkehistorieskrivning om kardinaler som er blitt utnevnt av en motpave.
Deres utnevnelse regnes ikke som gyldig av Den katolske kirke, og har bare betydning så lenge motpaven som utnevnte dem eller en etterfølger valgt av pseudokardinalene utfører sitt embete. I flere tilfeller har pseudokardinaler blitt legitimisert av den rettmessige pave etter å ha skiftet side.


Biffnazist.
Biffnazist er et nedsettende uttrykk som ble brukt innenfor NSDAP om kommunister og sosialister som sluttet seg til partiet etter at nasjonalsosialistene opplevde politisk fremgang. Uttrykket er en fargeassosiasjon; som en biff var disse personene brune (nasjonalsosialismens farge) på utsiden og røde (sosialismens farge) på innsiden.
I SA var det sommeren 1933, kort tid etter Hitlers maktovertagelse, hele avdelinger som besto av kommunister som hadde skiftet side.


Moderna Museet.
Skulptur utenfor Moderna Museet i Stockholm
Moderna Museet er Sveriges største museum for moderne kunst, og ligger på Skeppsholmen i Stockholm.
Det åpnet den 9. mai 1958 med direktør Otte Sköld som leder. Allerede før det åpnet, hadde museet markert seg som et oppdatert og nyskapende museum, bl.a. gjennom utstillingen av Picassos berømte maleri "Guernica", med hele 93 skisser til maleriet, i 1956.
I Pontus Hulténs tid som direktør utover på 1960-tallet befestet museet sitt rykte som en eksperimentell og nyskapende kunstinstitusjon i internasjonal sammenheng. Hultén viste eksperimentell film, dans og arkitektur på lik linje med det nyeste innen europeisk og amerikansk samtidskunst, og bragte helt nye publikumsgrupper til museet.
Museet har en stor samling internasjonal kunst fra 1900-tallet, med sentrale arbeider av bl.a. Pablo Picasso, Andy Warhol, Robert Rauschenberg og Marcel Duchamp, i tillegg til arbeider av kjente nålevende kunstnere.
Museet flyttet inn i nye lokaler på Skeppsholmen, tegnet av den spanske arkitekten Rafael Moneo, i 1998.


Quinoloner.
Quinoloner er en klasse antibiotika som virker ved å hemme enzymene DNA-gyrase og topoisomerase-IV, I Gram-negative bakterier er det mest DNA-gyrase som hemmes, og i Gram-positive bakterier mest topoisomerase-IV. DNA består av to tråder som er tvunnet rundt hverandre, og for enhver avlesing av DNA vil det kreves at de to trådene trekkes fra hverandre, og som for tvunnede tråder som er festet i begge ender vil separasjonen føre til ekstra tvinning av DNA-trådene foran der avlesningen skjer, en positiv supercoiling. DNA-gyrase virker ved å kutte begge trådene og rotere dem motsatt vei i en enrgikrevende prosess som introduserer negativ supercoil. Quinoloner er bakteriedrepende, fordi de hindrer DNA-trådene fra å binde seg sammen igjen, etter at de har vært kuttet i forbindelse med introduksjonen av supercoiler på DNA-et. Topoisomerase-IV er et enzym som separerer datter DNA-tråder fra originalen, slik at de ikke forblir sammentvunnet.
Eukaryote celler, dvs celler med kjerne, som inkluderer alle flercellede organismer inkludert mennesker, har ikke DNA-gyrase. Derimot har de Topoisomerase-IV, men dette hemmes kun med store konsentrasjoner av Quinoloner. Som klasse har de god inntregning i vev og celler, og er relativt lite giftig.
Historikk.
De tidligste medlemmer av denne klassen som nalidixinsyre har lenge vært tilgjengelig for behandling av urinveisinfeksjoner, men har begrenset terapeutisk nytte, fordi det fort oppstår resistens mot medikamentet.
Moderne medikamenter som er derivert fra 1,8-naphthyridine (nalidixinsyre) er fluorinert i 4 posisjonen og har derimot en bred antimikrobiell aktivitet.


Düsseldorf-talen.
Düsseldorf-talen er en tale som ble holdt av Adolf Hitler den 27. januar 1932 for en rekke industriledere som var samlet i Düsseldorf av Industrieklub. Formålet var å sikre deres økonomiske støtte til partiet, og talen regnes som en av de viktigste i Hitlers politiske karriere.
Møtet var den første anledningen hvor Hitler møtte en samling av industriledere. De var i utgangspunktet skeptiske, fordi nasjonalsosialismen slik navnet antyder inneholder et element av sosialisme, og ofte hadde en anti-kapitalistisk brodd. Hitler talte i to og en halv time, og la vekt på forsvar av privat eiendom, angrep på kommunismen og hylning av nasjonalsosialismens idéer. Talen var godt tilpasset publikum, som ga stående applaus etter han var ferdig.
Som en følge av talen så flere av de store industrilederne fra da av Hitler som en forkjemper for deres interesser, og åpnet sine pengeskrin for ham. Store summer begynte å strømme inn, slik at NSDAP fikk en meget god økonomi.
Enkelte av industrilederne angret senere på støtten til Hitler. Den mest kjente blant dem var Fritz Thyssen, som ved flere anledninger etter 1935 uttalte seg sterkt kritisk til regimet etterhvert som han så hvilken vei ting gikk. Han protesterte mot forfølgelsen av jødene etter Krystallnatten i 1938, og holdt en kraftfull tale mot krigsforberedelsene i Riksdagen i 1939. I desember 1939 så han seg nødt til å gå i eksil i Sveits, og ble fratatt sitt statsborgerskap og fikk all sin eiendom beslaglagt. I 1940 ble Thyssen sendt i konsentrasjonsleir.


Pragmatikk.
Pragmatikk, "læren om språkforståelse" er en gren av lingvistikken. Ligger nært opp mot semantikk, men der semantikken fokuserer på språkets logiske innhold fokuserer pragmatikken på det persepsjonelle innholdet i skrevet og talt språk. I kombinasjon med semantikk meget aktuelt i forhold til oversettelse, særlig i skjønnlitteratur. En annen viktig del av pragmatikk er talehandlingsteori, som ligger nærmere diskursanalyse. Den vanligste tilnærmingsmetoden kalles relevansteori.
Aktuelle uttrykk er eksplikatur og implikatur, det uttalte og det underliggende i språket. Ved å skille mellom disse nivåene kan man gjennomføre en pragmatisk analyse.
Fremtredende pragmatikere inkluderer Diane Blakemore og norske Thorstein Fretheim.
Adjektivet "pragmatisk" kan, i tillegg til å beskrive alt som har med pragmatikken å gjøre, bety veltalende, klok eller vis.
I et språkfilosofisk eller informasjonsteoretisk perspektiv kan man snakke om sammenhengen mellom syntaks, semantikk og pragmatikk:.


Eksplikatur.
Eksplikatur er det uttalte i språket, ifølge pragmatisk (relevansteoretisk) analyse. Motsatt er implikatur.


Implikatur.
Implikatur er en underliggende mening i talt eller skrevet språk. Implikaturen er ofte kontekstavhengig og bare forståelig for en som har fulgt med i samtalen eller teksten. Uttrykket er ett av de to vanligste i enkel form for pragmatisk (relevansteoretisk) analyse. Motsatt er "eksplikatur".
Forståelsen av språket i seg selv etablerer konvensjionell implikatur (som dermed er uavhengig av kontekst), mens konteksten etablerer konversasjonell implikatur.


Frode Svartdal.
Frode Svartdal (født 11. november 1952) er professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø. Han har blant annet levert viktige bidrag til utforskningen av forholdet mellom bevisst og ubevisst læring. Svartdal har publisert en rekke vitenskapelige artikler. Blant bøkene hans er "Det ubevisste og moderne vitenskap" (1997, redigert med Geir Overskeid), "Psykologiens forskningsmetoder" (3. utg., 2009) og "Anvendt atferdsanalyse: Teori og praksis" (2. utg. 2010, redigert med Svein Eikeseth).


Sprint.
Sprint er det norske navnet gitt "Spirou", en fransk-belgisk eventyrtegneserie basert på en figur skapt av Robert Velter (Rob-Vel) på 30-tallet, og publisert av forlegger Jean Dupuis i en «avis for unge mennesker», "Le Journal de Spirou", første gang utgitt 21. april, 1938.
Sprint og Kvikk (henholdsvis Spirou og Fantasio på fransk) er seriens hovedfigurer. De er to eventyrlystne journalister som opplever fantastiske eventyr sammen med Sprints ekorn, Spip, og deres oppfinnervenn, greven av Champignac.
Serien har blitt oversatt til flere språk, blant dem nederlandsk, spansk, finsk, engelsk og de nordiske språkene.
De første tegnerne.
Serien ble opprinnelig skapt av Robert Velter "(Rob-Vel)". Rob-Vel hadde erfaring som «bell boy» ved Ritz Charlton i London, og hadde skissert pikkolofigurer i noen år før Dupuis lanserte "Le Journal de Spirou". Sprint var til å begynne med en ensidersserie, men ble allerede i oktober 1938 forandret til en fortsettelsesserie. I 1939 skapte Rob-Vel Sprints uadskillelige kompanjong, ekornet Spip.
Annen verdenskrig medførte flere problemer også for serietegnere, og i perioder mellom 1940–41 gjorde Joseph Gillain (Jijé) sine første jobber som vikartegner for Sprint, da den tyske okkupasjonen i Frankrike tidvis gjorde det umulig å sende tegneserier til Brussel. I 1942 ble Rob-Vel krigsfange, som medførte at hans kone Blanche Dumoulien måtte fullføre stripene under navnet Davine. Erfaren som medvirkende til seriens manus og dialog siden begynnelsen, gjennomførte hun dette, men i 1943 ble vanskelighetene så store at de valgte å selge rettighetene til forleggeren, Dupuis. Med dette ble Jijé ansatt som fast tegner av Sprint.
Da Spirou gjenopptok normal drift etter krigen hadde Jijé innført Sprints følgesvenn Kvikk (Fantasio). Kvikk var et iltert, humoristisk innslag, med store likheter til figuren Alexander (sønnen i avistegneserien Blondie). Til å begynne med var Kvikk detektiv, men etter hvert ble både Sprint og Kvikk gitt yrker som reportere. Omsider ble serien omdøpt til "Spirou et Fantasio". I juni 1946 ga Jijé serien videre til sin elev André Franquin, som skulle gi serien nye særpreg.
Franquins Sprint.
Jijé ble allerede på denne tiden betraktet som veteranen i belgisk tegneseriekunst og derfor var han også en ettertraktet læremester. Franquin var en av hans elever. I 1946 lot Jijé Franquin tegne en 12 siders episode med Sprint og Kvikk. Den het "Fantasio et son tank" og ble først utgitt på norsk som "Tanksen" i samleserien om Franquins Sprint. Resultatet ble tilfredsstillende, og i juni 1946 overtok Franquin serien og tok fatt i arbeidet etter beste evne, i Jijés «strek». Over en periode bodde han samt to andre unge elever, Will og Morris, under Jijés tak i Waterloo, og disse har i ettertid blitt referert til som "la bande des quatre" (bokst. firerbanden). Grunnlaget for begrepet "école de Marcinelle" (Marcinelleskolen, med henvisning til Dupuis' lokaler i Marcinelle utenfor Charleroi) blir lagt med stilen som ble utviklet i denne perioden.
Etter de to historiene "Svarthattene" og "Smuglermysteriet" forandret Franquin i 1950 innfallsvinkel til serien. Historien "Trollmannen i Champignac" introduserer denne nye linjen. Den er lengre (hele 57 sider) enn de tidligere episodene og preget av mer overskuelig oppbygging av sidene. Dessuten er det i denne historien at Franquin starter med å introdusere det faste persongalleri, og han skaper landsbyen Champignac, som senere ble base for mange eventyr. Greven av Champignac møter vi første gang i denne historien, og vi opplever hans vellykkede eksperimenter med soppekstrakter (inklusive bivirkningene). Og vi møter innbyggerne i Champignac med den selvopptatte borgermesteren i spissen.
Alt i neste album "Kampen om arven" blir persongalleriet ytterligere utbygd, der en av seriens mest markante skurker, Kvikks fetter Zantafio blir introdusert. I forskjellige forkledninger og posisjoner dukker han senere opp i album som "Ned med diktatoren", "Kvikk i knipe ", "I skyggen av Z" og "Tora Torapa" (det siste av Fournier). Det er også i "Kampen om arven" at Sprint og Kvikk finner Spiralis, som gjennom Franquins senere episoder av serien utvikler seg til å bli en av tegneseriens mest spesielle og populære figurer. På denne tiden begynner også Sprint og Kvikks jobb som reportere å få mere avgjørende innflytelse på historiene. I "Nesehornets hemmelighet" fra 1953 er det den som setter historien i gang. Det er også her de møter kollegaen Trineline, som blir med i mange eventyr. Det er for eksempel henne som tar opp filmen i "Den ville Spiralis". Det er også hun som i Tome og Janrys strek tar æren for "Monolitten i Kaalson Long". I "Nesehornets hemmelighet" introduseres også en annen vesentlig "figur" i serien: turbobilen. Dette strømlinjeformede og teknisk geniale, rullende vidunder er allerede så smått foregrepet i "Kampen om arven", hvor Sprint og Kvikk kjører turborace, men som privatbil dukker den først opp i "Nesehornets hemmelighet". Siste gang vi ser den er i "QRN kaller...", der den opptrer med en spesiell kjølerspiss.
Den neste i rekken av underlige skurker møter vi i 1955 i albumet "Hemmeligheten på havets bunn". Det dreier seg om John Helena med tilnavnet "Steinbiten". Senere møter vi ham i "Havmysteriet" (Album nr. 4) før han i Tome og Janrys "Virus!" ender på rett side av loven. Den samme forandringen skjer også med vitenskapsmannen Zorglub. I "Z for Zero" fra 1959 forsøker han å tilrane seg verdensherredømmet, men blir forbedret. I "I skyggen av Z" og "Tora Torapa" opptrer han igjen som skurk, men det er fordi Zantafio har ført ham på ville veier. Ellers lar både Franquin og Fournier ham være en verdifull assistent for greven av Champignac.
Til rekken av bipersoner i "Sprint" hører også en som dukker opp med en kort replikk på side 41 i "Kjempeøglens egg" (Album nr. 43) fra 1957. Han spiller også en birolle i et par album fra 1958. Det dreier seg om Franquins andre mesterverk: "Viggo". I disse historiene opptrer han nok helst for å lede oppmerksomheten over på sin person i alminnelighet. På denne tiden var han nemlig begynt å opptre i sin egen nye gagserie. Men Franquin ga også Viggo sjansen til å spille en større og viktigere rolle i "Sprint". I "For et sirkus" (Utgitt i albumet "Bråk i Champignac" fra 1966 er det Viggo som sammen med tre sprø aper bærer hovedansvaret for ablegøyene – og historien. Uten Viggo ville den siste Franquin-historien "Bråk i Champignac" neppe kommet i gang.
Fra og med "Buddhas fange" (1959), jobbet Franquin sammen med Greg (manus) og Jidéhem (bakgrunn). Greg plasserte sine historier i en realistisk geopolitisk kontekst. "Buddhas fange" foregår i Kina, med tilslørte referanser til den kalde krigen. "QRN kaller..." foregår i to fiktive europeiske land, som minner om Tyskland før gjenforeningen.
Sprint etter Franquin.
Etter hvert ble Franquin lei av Sprint, og Viggo tok mer og mer over hans oppmerksomhet. Etter "Bråk i Champignac" ble serien ført videre av den hittil ukjente unge tegneren Jean-Claude Fournier som tegnet serien mellom 1969 og 1979. I den første episoden, "Gullmakeren", opptrådte Spiralis for siste gang. Figuren var Franquins, og derfor står det også på tittelbladet i dette albumet: "Av Fournier med hjelp av Franquin til Spiralis.". I de følgende album ser vi figuren bare på plakater, som tøydyr o.l. Fournier tilførte selv serien figurer som den japanske vitenskapsmannen og tryllekunstneren Itoh Kata.
Fournier lagde ni album, der Sprint utviklet seg til å bli en mer moderne figur. Fournier tok opp temaer som kjernekraft ("Varsleren!"), narkotika-finansierte diktatorer ("Kodo den grusomme") og Duvalier-lignende undertrykkelse ("Tora Torapa").
Mot slutten av 1970-tallet begynte Fourniers produksjon å avta og Dupuis begynte å se seg om etter en arvtager. Til slutt endte de opp med Nic Broca (tegninger) og Raoul Cauvin (manus). Deres viktigste bidrag til serien var en oppfinnelse som fjerner lyd. Merkelig nok fikk de ikke tillatelse fra Dupuis til å bruke noen av bipersonene og derfor er duoens tre album blitt regnet som en parentes i serien.
Yves Chaland foreslo en langt mer radikal utvikling av serien. Han ironiserte over serien slik den var på 1940-tallet, under Jijé og den tidlige Franquin. Dette bidraget ble imidlertid oppfattet som for sofistikert for den jevne leser og det ble derfor stoppet før det ble fullført.
Tome & Janry.
Det var imidlertid Tome (manus) og Janry (tegninger) som skulle få en mer langvarig tilknytning til serien. De tok opp temaer som bioteknologi ("Virus!"), roboter ("Hvem kan stoppe Cyanina?") og tidsreiser ("Tidsmaskinen" og "Z vender tilbake", den siste med en reinkarnasjon av Zorglub).
Med "Den unge Sprint" (1987), tok Tome og Janry for seg Sprints unge år. Dette utviklet seg etter hvert til en avlegger-serie, der Sprint gikk på barneskolen. Mye av historien foregår rundt figurens interesse for det motsatte kjønn. Det er imidlertid stor grad av enighet om at den lille Sprint ikke har så mye til felles rent psykologisk med den voksne figuren.
En ny skurk, mafiabossen, Vito "Lucky" Cortizone, basert på figuren Vito Corleone fra Gudfaren-filmene ble introdusert i "Sprint i New-York", mens de i "Sprint i Moskva" (1990) besøker Sovjetunionen akkurat i det landet var i ferd med å gå i oppløsning.
In "Drømmemaskinen" (1998), forsøkte Tome and Janry igjen å fornye serien med en mer moden historie og en mer realistisk grafisk stil. Albumet hadde en mørkere tone enn leserne var vant til og utgivelsen førte til kontroverser. På grunn av denne kontroversen frasa Tome & Janry seg ansvaret for hovedserien og konsentrerte seg om avlegger-serien om Sprints barndom.
Sprint i dag.
Etter 6 års pause ble serien overtatt av Jean-David Morvan (manus) og José-Luis Munuera (tegninger). Morvan og Munueras brukte bipersoner fra hele serien, ikke bare fra Franquins tid.
Det blir ofte sagt at det er mange belgiske og franske serieskapere drøm å overta serien. Kanskje det var dette Dupuis hadde i tankene da de i 2006 lanserte en egen serie der ulike serieskapere i hvert sitt album kan presentere sin versjon av Sprint. Disse ble altså i Frankrike ikke utgitt i den opprinnelige serien. Hvert album vil altså gi ulike serieskapere muligheten til å presentere serien fra en ny synsvinkel.
I Norge har man valgt å inkludere disse albumene i den vanlige Sprint-serien, men med tilleggsbetegnelsen "spesial". Så langt er "to" av disse spesialalbumene kommet ut på norsk ("Steinkjempene" av Yoann/Vehlmann og "Katakombene under Champignac" av Yann/Tarrin). I januar 2009 ble det bestemt at at Yoann og Vehlmann overtar hovedserien. Det hadde da en stund vært klart at Dupuis ønsket å skifte ut Morvan og Munuera. Yoann og Vehlmanns første ordinære album ble publisert i 2010 og fikk på norsk tittelen "Zerkonene kommer!"


André Franquin.
André Franquin (født 3. januar 1924 i Etterbeek, død 5. januar 1997) var en belgisk tegneserieskaper, kjent for å ha skapt tegneseriekarakterene Viggo (Gaston Lagaffe) og Spiralis (Marsupilami), og var i lang tid ansvarlig for tegneserien Sprint (Spirou et Fantasio) i den perioden som anses å være seriens storhetstid.
Sprint.
Franquin overtok ansvaret for "Sprint", allerede da en 8 år gammel serie (som eies av Dupuis, utgiver av "Le Journal de Spirou") fra Joseph Gillain (Jijé) i 1946, uten kjennskap til seriens bakgrunn og etter kun å ha tegnet én 12 siders historie, men gikk grundig til verks og vesentlig videreutviklet seriens format. Historiene ble lengre og mer kompliserte, og i løpet av 50-tallet ble et stort, fantasirikt karaktergalleri dyrket frem. Greven av Champignac (1950), Zantafio og Spiralis (1951), Trineline (Seccotine) (1953), og Zero (Zorglub) (1960) regnes som noen av de mest betydelige figurene. En Franquin-figur som særlig utmerker seg er "Spiralis", et apelignende dyr med en svært lang hale, om lag 7 meter. Halen brukes som arm, verktøy og våpen. Sist, men ikke minst, må man nevne "Viggo". Viggo ble skapt i samarbeid med Yvan Delporte i 1957. Han fikk små statistroller i Sprint, før han etter hvert ble meget populær og fast ‘ansatt’ i "Le Journal de Spirou".
Flere serier.
I 1955 kom Franquin i krangel med Dupuis og gikk til Lombard, utgiver av Spirous konkurrent Tintin, og underskrev en 5 års kontrakt for å tegne serien Tobben (Modeste et Pompon). Problemene mellom Franquin og Dupuis ble snart løst, og samarbeidet gjenopptatt, men ettersom Franquin var kontraktbundet sto han i flere år som ansvarlig for Sprint, Tobben og Viggo.
Det var også i denne perioden at Franquin utviklet sin strek til en friere, mer detaljert stil, noe som førte til at det tok lengre tid å produsere ferdig arbeid. I 60-årene led Franquin av depresjon og dårlig helse ("S.O.S fra Bretzelburg" tok 3 år å fullføre), og valgte å avvikle sitt forfatterskap til Sprint etter 24 år. I 1967 ga Franquin ansvaret for Sprint videre til den da ukjente Jean-Claude Fournier for å vie seg til sine egne karakterer. Franquin bisto Fourniers første album ved å tegne Spiralis' siste opptreden i Sprint, før han tok med seg karakteren ut av serien.
Senere år.
Et av Franquins siste tegneserieprosjekter var en dyster serie i sort-hvitt, hvis tittel på norsk er «Sorte sider» (Idées Noires, 1981-1984). I 1987 hadde Franquin gitt opp håp om å lage tegnefilm av Spiralis og solgte karakterens rettigheter til en diamanthandler, som grunnla Marsu-Productions og som nå utgir serien om Spiralis. Rettigheten til å lage film ble derimot solgte videre til Disney. Disneys versjon kom i 13 episoder i Raw Toonage i 1992. Mot slutten av hans liv så man mindre og mindre til Viggo, ettersom Franquin også viet tiden sin til kampanjearbeid for Unicef og Amnesty International. 5. januar 1997 døde Franquin av hjerteattakk i Saint-Laurent du Var i Sør-Frankrike.


Elevorganisasjonen.
Elevorganisasjonen (EO) er en landsomfattende, partipolitisk uavhengig organisasjon for elever og lærlinger i videregående opplæring og i ungdomsskolen i Norge. Den ble stiftet i 1999 og er organisert med 19 fylkeslag. EO står som arrangør for Operasjon Dagsverk.
Historie.
Organisasjonen ble stiftet i 1999 som et resultat av at Norges Gymnasiastsamband (NGS) og Norsk Elevorganisasjon (NEO) slo seg sammen.
Norges Gymnasiastsambands historie begynte i 1959 i kampen mot sensur av skoleaviser. I 1964 startet NGS innsamlingsaksjonen Operasjon Dagsverk (OD). Det samme året fikk de gjennom lovfestet rett til elevråd, en stor politisk seier som styrket NGS' posisjon som interesseorganisasjon for elever under videregående opplæring. Lærlinger, handelsskoler og yrkesskoler var ikke organiserte under NGS, og i 1970 ble Yrkesskolenes og lærlingenes interesseorganisasjon (YLI) stiftet. YLI arbeidet for styrking av studieretningenes særpreg og mot arbeidet for felles grunnopplæring.
Utover 1970- og 1980-tallet ble NGS påvirket av politisk dragkamp, og «blårussen» trakk mange av lederne i organisasjonen. Fra 1975 til 1991 var alle lederne av NGS medlemmer i Unge Høyre. Dette polariserte organisasjonen og AUF satt med en del ledere i de mer liberale fylkeslagene. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg var fylkesledere i NGS i denne perioden.
Norsk Elevorganisasjon (1993).
Etter en periode med forsøk på å reformere organisasjonen brøt en seksjon med NGS på landsmøtet i 1993, og formet Norsk Elevorganisasjon (NEO). NEO skulle være politisk uavhengig, og fokusere mer på elevenes skolehverdag. Tidligere forsøk på å starte nye organisasjoner hadde ikke lykkes, men NEO fikk en god start. Da YLI gikk konkurs i 1994 anbefalte de sine medlemmer å støtte seg til NEO. Samtidig tapte NGS medlemmer. Begge organisasjonene slet med svak økonomi, samtidig som den politiske polariseringen i NGS forsvant.
Elevorganisasjonen (1999).
I 1998 vedtok både NGS landsmøte og NEOs elevting at de to organisasjonene skulle slå seg sammen, og i mars 1999 ble de to organisasjonene lagt ned med virkning fra 1. juli. Elevorganisasjonens stiftelsesting ble holdt kort tid etter.
Det første året krevde mye arbeid for å etablere ny struktur, opprette kontakt på nasjonal-, og fylkesplan med sentrale organisasjoner. Det nye sentralstyret måtte opprette kommunikasjonslinjer og respekt hos departementet og Læringssenteret. Fylkeslagene måtte oppnå det samme hos skoleadministrasjoner og fylkespolitikere.
I senere år er boikottaksjonen mot nasjonale prøver, kampen for innføring av gratis læremidler og arbeidet med en egen arbeidsmiljølov for elever, eksempler på sentrale saker for EO.
Elevorganisasjonen arrangerte den 16. november 2009 50-årsjubileum for elevorganiseringen i Norge. Markeringen ble feiret i Oslo Rådhus, med talere som kunnskapsminister Kristin Halvorsen samt ordfører i Oslo, Fabian Stang
Organisering.
Elevorganisasjonen er partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon for elever og lærlinger under videregående opplæring, og under Elevtinget 2007, ble det åpnet for at også ungdomsskoler skal bli inkludert i organisasjonen. Elevorganisasjonen har et institusjonsbasert medlemskap, hvor skoler melder seg inn etter ønske fra over halvparten av elevene. Medlemskap blir bestemt ved uravstemning på den enkelte skolen. Med noen års mellomrom oppfordres skolene til å ha nye uravstemninger for å bekrefte sitt medlemskap. På Elevtinget i 2008 ble det i tillegg vedtatt at medlemskoler må avholde en uravstemming minimum hvert fjerde år for å kunne fortsette sitt medlemskap i organisasjonen. Dette gikk de derimot bortifra igjen på Elevtinget i 2011 og det skal nå kun arrangeres uravstemning når medlemsskolene ønsker det. I tillegg er det mulig å melde seg inn som enkeltmedlem, enten du er elev eller lærling.
Elevtinget.
Over 370 medlemskoler med drøyt 160 000 elever regnes som medlemmer av organisasjonen. Det øverste organet er Elevtinget, hvor organisasjonens politikk, vedtekter og arbeidsområder gjennomgås. Her møter alle elevrådslederne på medlemskolene, pluss ledere for basisgrupper, (basisgrupper er større grupper enkeltmedlemmer, elever eller lærlinger), som blir regnet som en «skole» og har en delegat på fylkesplan, i voteringssaker, og full stemmerett. Elevtinget velger nye sentrale organ som sentralstyret, og har fram til 2010 valgt leder for Operasjon Dagsverk. Sentralstyret består av mellom 14 og 16 styremedlemmer som styrer organisasjonen til daglig.
Sentralstyret.
Vedtektene tilsier at Elevtinget skal velge et Sentralstyre på 14 til 16 medlemmer, samt en generalsekretær som ikke har stemmerett i styret. Sentralstyret arbeider fra hovedkontoret i Oslo.
Fylkeslagene.
Elevorganisasjonen er delt opp i 19 fylkeslag. I hvert fylkeslag er det et fylkesstyre, som styrer Elevorganisasjonen i fylket til daglig. Hver leder av fylkeslaget sitter i Landsstyret til Elevorganisasjonen. Det høyeste regionale organet er årsmøtet som avholdes normalt i april/mai. Der bestemmes det samme som på elevtinget, bare for fylkeslaget. På årsmøtet velges også fylkesstyret som styrer fylkeslagets virksomhet. Fylkesstyret kan for eksempel bestå av leder, politisk nestleder, organisatorisk nestleder, 6-8 fylkesstyremedlemmer og leder for Distriktskomiteen, som har ansvaret for Operasjon Dagsverk i fylket. Elevforsamlinger er det høyeste organet mellom to årsmøter, og avholdes vanligvis tre ganger i året.
Elevorganisasjonen i Oslo.
Elevorganisasjonens fylkeslag i Oslo (EOO) er det tredje største fylkeslaget. Etter overføringsvedtaket som ble satt i kraft i 2004 om å legge videregående skole under kommunal administrasjon ble Kommunenes Sentralforbund (KS) EOs nye forhandlingspartner. I Oslo valgte kommunen å fortsatt stå utenfor KS, og EOO møtte dermed en ny hverdag.
Oppgavene til Elevorganisasjonen i Oslo er todelt. Den ene delen går på medlemskontakt og organisatorisk virksomhet, den andre på politisk arbeid. Fylkesstyret skal i hovedsak være tilgjengelig og hjelpe enkeltelever, besøke skoler og skolere elevråd. I tillegg skal fylkesstyret drive politisk arbeid opp mot lokale styringsorganer i skole- og utdanningssaker. Elevorganisasjonen i Oslo samarbeider med alle politiske partier etter sak, og med andre organisasjoner og aktører innenfor utdanning, deriblant Utdanningsforbundet i Oslo. EOO jobber også mye sammen med Utdanningsetaten som sammen arrangerer Elevrådskonferansen en dag i månedsskiftet oktober/november.
De viktigste politiske gjennomslagene i Oslo de siste årene har vært ansettelsen av et Elev- og lærlingombud og stans av papir- og materialavgiften for vgs. elever. Sammen med Ungdommens bystyremøte og Sentralt ungdomsråd har EOO også fått igjennom undervisningsevaluering. EOO fikk også gjennomslag for et nytt inntakssystem med økt mulighet for å komme inn på skole i eget nærmiljø. Etter Kommune- og fylkestingsvalget 2007 er fritt skolevalg gjeninnført fra inntaket 2008.
På årsmøtet vil et nytt fylkesstyre (blant annet leder, organisatorisk nestleder, politisk leder, kontrollkomite, valgkomite og fylkesmedlemmer) velges.


Viggo (tegneserie).
"Viggo" er en tegneserie skapt av den belgiske tegneserieskaperen André Franquin. På originalspråket heter han "Gaston Lagaffe". “Lagaffe” betyr omtrent noe sånn som bommert på fransk. Serien omhandler den arbeidsskye Viggo som driver sine kollegaer og venner til vanvidd med sine kokkekunster og eksperimenter. Beryktet ble blant annet Viggos selvbygde musikkinstrument, "Viggofonen".
Bakgrunn.
Franquin, som på dette tidspunktet hadde hovedansvaret for Sprint, hovedserien i det ukentlige tegneseriebladet "Le Journal de Spirou", introduserte denne karakteren i utgave 985, publisert den 28. februar 1957. Hovedhensikten var i utgangspunktet å fylle opp et tomrom i magasinets layout og å presentere en komisk framstilling av bladets redaksjon. I begynnelsen var tegningene uten tekst, og formidlet at en underlig figur hadde dukket opp i magasinets redaksjon i den tro at han skulle få arbeid. Tegningene ble også assosiert med et mønster i margen av blå fotspor, som merker etter noen som har tråkket i våt maling. De første ukene gikk Viggo bare rundt på stedet uten å si noe og vi ser hvordan Sprint, og hans venn, Kvikk, ser rart bort på ham og lurer på hvem han er. Til slutt gikk Sprint bort til ham og spurte hvem han er og hva han gjorde der. Det viste seg at Viggo er blitt ansatt, men han vet ikke selv av hvem.
Til å begynne med var Viggo bare en morsom figur som opptrådte hist og her i bladet, og som hadde små biroller i hovedserien Sprint, men i desember samme år fikk han sin egen serie. Den kjørte i små striper fram inntil 24. september 1959, da den ble utvidet til en halvside. I 1966 ble serien utvidet nok en gang, og hadde nå en hel side til rådighet hver uke. Den ekstra plassen betydde mange flere muligheter for Franquin og Viggos eskapader.
Franquin ble fort mer glad i Viggo enn i Sprint, og gjennom hele 60-tallet var hans produksjon av Sprint nokså begrenset (ca. 25-26 sider i året), da han konsentrerte seg mer og mer om sin ukentlige halvside med Viggo. I 1968 forlot derfor Franquin Sprint-serien for å vie seg helt til Viggo. Heretter leverte han hver uke en ny side med Viggo helt fram til 1983, deretter mer sporadisk. Men Franquin fortsatte å tegne Viggo til det siste. Da han døde, lå det fire Viggo-sider på tegnebordet hans. To var ferdige, en manglet noen bobler, og på den siste siden var et par bilder ikke tegnet.
Karakteren Viggo.
Viggo forble like lat i forhold til sine arbeidsoppgaver som han var i starten, men han utviklet etter hvert en foretaksvirksomhet og oppfinnsomhet som slo ut på helt andre områder. Han har en formidabel evne til å engasjere seg i alt som ikke har noe med jobben å gjøre og en lang rekke oppfinnelser gjør livet på redaksjonen til et sjansespill for de andre ansatte. Katastrofene hans oppfinnelser medfører møter han med sin faste replikk: “Hva i…?!”. Jobben hans er, formodentlig, å ta seg av lesernes brev, en stadig voksende haug av ubesvarte brev, og Kvikks og Plommesens forsøk på å få ham til å gjøre noe med det er et vedvarende tema i serien.
Viggo veksler mellom perioder med ekstrem latskap der det nærmest er umulig å vekke ham, og hyperaktivitet der han driver med sine oppfinnelser eller leker seg på andre måter. I løpet av årene har han eksperimentert med kokekunst, musikk, dekorasjon, kjemi og mange andre hobbyer, alle med katastrofale resultat.
Viggo er svært glad i dyr. Den mest sentrale er en depressiv, aggressiv måke og en hyperaktiv katt, men han har også en mus og en gullfisk. Dyrene framstilles som oftest mer realistiske enn dyrene i Sprint-serien, i det vi ikke har tilgang til deres tanker.
Man kan spørre seg hvorfor Viggo aldri fikk sparken. Svaret på det er ganske enkelt at siden Viggo arbeidet i det samme forlaget som solgte "Le Journal de Spirou", så var det faktisk bladets lesere som avgjorde hans skjebne. Helt spesifikt mottok forlagets redaksjon et stort antall leserbrev og var nødt til å beholde Viggo. Det var Kvikk som, åpenbart irritert, leste opp beslutningen i en stripe publisert i albumet "Alle tiders Viggo".
“Kjære lesere av Viggo... Jeg har fått gleden av å bringe en strålende nyhet! På oppfordring fra utallige lesere vil vårt blad fra i dag av bringe videre Viggos opplevelser her i huset… Dette håper jeg tilfredsstiller leserne... Det er de tvilsomme kompisene Jidéhem og Franquin som har fått oppgaven å stå for de ukentlige rapportene om denne personens vanvittige påfunn”.
Viggos med- og motspillere.
Kvikk ("Fantasio"), som også har en sentral rolle i "Sprint"-serien, var Viggos sjef inntil 1968, da Franquin sluttet å tegne Sprint ("Spirou"), og derfor måtte skrive Kvikk, samt Sprint, som tidvis også var med, ut av serien. Han er i Viggo-serien er slags irritert farsfigur for Viggo. Franquin angret senere at han hadde brukt Kvikk på denne måten, da Kvikk i Sprint-serien selv hadde en klovnelignende rolle.
Plommesen ("Léon Prunelle") overtar Kvikks rolle etter 1968. Han har enda kortere lunte enn sin forgjenger og har ikke bare arvet ansvaret med å få Viggo til å jobbe, men også oppdraget med å få underskrevet kontraktene med den rike forretningsmannen herr Parker (se lengre nede). På originalspråket roper Plommesen konstant "Rogntudju!", en omskriving av av "Nom de Dieu" (Guds navn!).
Mons ("Yves Lebrac") er en av tegnerne på redaksjonen. Selv om han normalt har et godt forhold til Viggo (i motsetning til hva gjelder Plommesen), så kan han reagere voldsomt når deadline for viktige arbeider nærmer seg. Fra tid til annen blir Mons med på Viggos påfunn, som regel med fatale konsekvenser.
Herr Høm ("Joseph Boulier") er regnskapssjef for forlaget. Han sverger at han ikke vil hvile før han har oppsporet enhver bortkastet utgiftspost i magasinet, og dette retter seg naturligvis særlig mot Viggo. Han lykkes imidlertid aldri i sitt oppdrag.
Frøken Janne ("M'oiselle Jeanne") blir introdusert i en stripe der Viggo har vunnet to billetter til et kostymeball. Viggo vil spørre en av jentene på redaksjonen om hun vil være med, og det viser seg å være frøken Janne, fordi hun har en hestehale og Viggos kostyme nettopp er en hest. Hun har en dyptfølt respekt og beundring for Viggo, men deres forhold forblir platonisk.
Julius-Fra-Smiths-Ovenfor ("Jules-de-chez-Smith-en-face") er en av Viggos gode venner. Han "arbeider" rett over gata (men "arbeidsinnsatsen" er nok mest på linje med Viggos). De kommuniserer ved å snakke i et tomt yoghurtbeger forbundet med en snor tvers over gata, eller de senker slagskip over telefonen…
Bartje ("Bertrand Labévue") er Viggos fetter og gode venn. Hans etternavn på originalspråket, La Bévue, er i likhet med Viggos, La Gaffe, et synonym for å begå en bommert eller tabbe seg ut. Bartje har ikke det samme lyse sinn som Viggo og lider ofte av depresjoner – en tilstand Franquin også slet med.
Herr Parker ("Aimé De Mesmaeker") er en rik forretningsmann som eier blant annet et privatfly (inntil Viggo ødelegger det). Han deler ofte Plommesens purpurrøde ansiktsfarge, når underskrivingen av kontraktene igjen og igjen går i vasken på grunn av Viggo.
Konstabel Strøm ("Joseph Longtarin") er en politimann som arbeider i nærheten av Viggos arbeidsplass. Han har ansvar for å påse at trafikkreglene blir fulgt og at ingen parkerer ulovlig. Han ser det som sin livsoppgave å passe på at parkeringsbestemmelsene blir overholdt og parkometeravgiftene betalt. Viggo er selvsagt hans yndlingsoffer, men de fleste forsøk på å knipe Viggo ender bare i frustrasjoner for konstabel Strøm.
Viik og Sniik ("Ducran & Lapoigne") driver et firma som ligger vegg i vegg med Viggos arbeidsplass. Veggene klarer ofte ikke å begrense Viggos eksperimenter og oppfinnsomhetstrang og de eksplosjonene som gjerne følger. Mer enn en gang stirrer de to rasende ansiktene gjennom enda et nytt hull i veggen…
Det lokale brannkorpset kan etter hvert veien til forlaget i blinde, det er en vei de må tilbakelegge både titt og ofte. Det er ikke få av Viggos påfunn som ender med eksplosjoner, branntilløp og større skader på bygningsmassen.


Norges Gymnasiastsamband.
Norges Gymnasiastsamband, forkortet NGS, ble stiftet i 1959 og var Norges første landsomfattende organisasjon for elever ved gymnas og seinere videregående skoler. NGS slo seg sammen med Norsk Elevorganisasjon til dagens Elevorganisasjonen i 1999.
Historikk.
Norges Gymnasiastsamband ble dannet i 1959 og hadde sitt utspring i misnøye blant en gruppe russeavisredaktører som ble sensurert av sine rektorer. I Oslo hadde det i mange år vært et elevutvalg for de høyere skoler med representasjon fra både gymnassamfunn, skoleaviser og elevråd. Det formelle initiativ til å stifte NGS ble tatt av daværende leder for Elevutvalget i Oslo, Tom Bjørndal og stiftelsesmøtet fant sted 16. november 1959 på Oslo Handelsgymnasium, hvor Tom Monclair ble valgt som den første leder.
De første årene bygget NGS på representasjon både fra elevråd, skoleaviser og gymnassamfunn men etter at elevrådene ble lovfestet i gymnasene fra 1964 ble organisasjonen fra 1965 bare bygget på representasjon fra elevrådene. Skoleavisene hadde noen år før dannet sin egen organisasjon Norsk Skoleavisråd (NORSAR).
Det var NGS' landsmøte som i 1964 vedtok å opprette Operasjon Dagsverk. Bak initiativet stod blant annet Tore Linné Eriksen. En annen viktig sak NGS var opptatt av, og fikk gjennomslag for, var lovfestet rett til elevråd. Resolusjoner med krav om seksualopplysning og nøytral religionsundervisning i skolen møtte derimot stor motstand fra konservative skolefolk og politikere.
Gjennom slutten av 1960-tallet ble også NGS og elevrådene arena for den allmenne politisering og til landsmøtet i 1970 forelå det forslag om å nedlegge NGS og erstatte NGS og elevrådene med interessekamporganisasjoner tilknyttet den politiske venstresiden. Forslaget ble nedstemt med 56 mot 20 stemmer, men NGS og elevrådene ble etter dette i større grad arenaer for partipolitisk maktkamp enn skolepolitiske interesseorganisasjoner.
NGS var gjennom 1970- og 1980-tallet en populær organisasjon for unge og fremadstående personer som senere er etablert som politikere, mediefolk og næringslivsledere. Blant de tillitsvalgte finnes kjente navn som Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Raymond Johansen, Stål Talsnes, Roy Hovdan, Eli Arnstad, Marit Arnstad, Rune Bjerke, Terje Osmundsen, Jan Fougner, Paul Chaffey, Hanne Harlem, John Olav Egeland, Sturle Scholz Nærø, Hermann Smith-Sivertsen og Jon Gunnar Pedersen. I denne perioden var NGS preget av sterk fraksjonering fra særlig Unge Høyre og Arbeidernes ungdomsfylking. I hele perioden 1975–1991 var lederne erklærte representanter for Unge Høyre, mens sentralstyret på tolv personer som oftest besto av seks «moderate» og seks «sosialister» med gjerne et par «partipolitsk uavhengige» i hver av disse to gruppene. Gjennom hele 1980-tallet engasjerte NGS seg sterkt for å beholde karakterer og fjerne sidemålsstilen i skolen.
NGS var enerådende som organisasjon for gymnasiaster frem til 1993, da en fraksjon av misfornøyde, venstreorienterte tillitsvalgte brøt ut og stiftet Norsk Elevorganisasjon (NEO). Disse hevdet at NGS var for lite opptatt av å jobbe for elever, og at de tillitsvalgte var for opptatt av egen politisk karriere. Flere forsøk på å reformere organisasjonen hadde på dette tidspunktet mislyktes. Blant annet foreslo en organisasjonskommisjon til landsmøtet 1991 å kreve to tredjedels flertall i politiske spørsmål samt å fjerne muligheten til kampvotering på skolene om delegatstatus på landsmøtet.
Venstresidens lederkandidat Kjersti Mo tapte med knapp margin ledervalget på NGS' landsmøte i 1993. Under konstitueringen av sentralstyret noen år senere ble venstresidens nestleder marginalisert, og det var den utløsende faktoren for dannelsen av NEO. På dagen for bruddet rapporterte Verdens Gang på sin førsteside at «Broilerfabrikken slår sprekker». NEO etablerte seg som mer positive til skolereformen Reform 94 enn NGS. Allerede det første året måtte NGS dele statsstøtten på en million kroner med NEO.
Organisasjonen tapte i de første årene etter 1993 svært mange medlemmer til NEO. Fra 1995 stabiliserte medlemstallene seg og de to organisasjonene var jevnstore. Allerede i 1995 gikk NGS' landsmøte inn for å innlede forhandlinger om sammenslåing, men NEO stilte krav til at deres organisasjonsstruktur skulle forbli inn den nye organisasjonen. Ikke før i 1999 ble organisasjonene enige om å slå seg sammen, blant annet etter alvorlige økonomiske problemer i NEO i årene før. Resultatet ble Elevorganisasjonen, en ny, felles interesseorganisasjon for elever i videregående opplæring i Norge.


Datavirus.
Ormer.
En variant av virus er ormer, som ikke trenger noen vert for spredning. Den har de mekanismer selv som trengs for spredning, men opptrer forøvrig på samme måte som virus.
I tillegg til reproduksjon, kan både virus og ormer ha andre funksjoner. De kan være harmløse, og ikke ha annen funksjon enn spredning, til svært destruktive ved å slette alle data på harddisk og alle lagringsmedia som senere settes inn i maskinen. De kan være tidsbomber som går av på en gitt tid, eller logiske bomber som går av under en gitt forutsetning eller handling. Ofte er ormer benyttet for å avlytte brukeres passord og for å skaffe kontroll, og ta over maskinen. Ofte spres de gjennom e-post, og sender seg selv videre til alle på adresselista i e-postprogrammet.
Det minste kjente dataviruset er på 13 bytes. Det største kjente viruset er på over 2,84 Terabytes. Viruset ble formet under feilprogrammering av programvare i datahovedbasen NKPA, Florida.
Trojansk hest.
En annen variant er Trojansk hest. Dette er uønsket programvare som utgir seg for noe annet, et produkt som folk gjerne vil ha. Jo mer populært, jo større vil sannsynligheten være for at programvaren blir lastet ned. Trojanske hester kan også ha funksjoner som gir brukeren inntrykk av at programvaren som er lastet er reell, og den skjulte programvaren kan opere fritt. Ofte inneholder Trojanske hester spionprogramvare, men kan også inneholde virus som starter å spre seg etter nedlasting.


Koreograf.
Koreograf er en yrkesbetegnelse på en som bedriver koreografi, det vil si planlegger og utformer det estetiske i dans og bevegelse. Vanlige arbeidsområder er innen teater, film og annen scenevirksomhet og som lærere ved diverse balletter og akademi.


Liste over stortingsrepresentanter 1904–1906.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1904 til 1906. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Venstre fikk 48 mandater, Høyre 47, Det Moderate Venstre 10, Samlingspartiet og Arbeiderpartiet 5 hver og Arbeiderdemokratene 2.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1904-1906


Fontanier de Vasall.
Fontanier de Vasall O.Min eller Vaselli, Vasalli (død oktober 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Grado i Italia. Før det hadde han vært fransiskanernes generalminister (1342–1348), biskop av Marseille og erkebiskop av Ravenna.
Han ble kreert til kardinal den 17. desember 1350 av pave Innocens VI.


Arnaud de Villemur.
Arnaud de Villemur O.Can.S.A. (død 28. oktober 1355) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pamiers i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 17. desember 1350 av pave Klemens VI.
Villemur, Arnaud de
Villemur, Arnaud de
Villemur, Arnaud de
Villemur, Arnaud de


Giovanni Visconti.
Giovanni Visconti (død 5. oktober 1354) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 19. januar 1329 av motpaven Nikolaus V.
Han tilsluttet seg i september 1329 pave Johannes XXII.
Visconti, Giovanni
Visconti, Giovanni


Walter Winterbourne.
Walter Winterbourne eller Winterburn (død 24. september 1305 i Genova) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dikter, filosof og teolog. Winterbourne tilhørte Dominikanerordenen (forkortes O.P.).
Kong Edvard I av England valgte ham som skriftefar. Han var provinsial for dominikanerne i England fra 1290 til 1298.
Han ble kreert til kardinal den 19. februar 1304 av pave Benedikt XI.
Winterbourne, Walter
Winterbourne, Walter
Winterbourne, Walter
Winterbourne, Walter


William Marsfeld.
William Marsfeld, O.P. eller Macklefield, Macclesfield (død 1303) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var prior for den engelske provins av dominikanerordenen.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1303 av pave Benedikt XI.
Marsfeld, William
Marsfeld, William
Marsfeld, William


Niccolò Alberti.
Niccolò Alberti eller Albertini, Aubertini (født ca 1250 i Prato i Italia, død 27. april 1321 i Avignon i dagens Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var i en periode dominikanernes generalminister, og deretter biskop av Spoleto i Italia. Alberti tilhørte Dominikanerordenen (O.P.).
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1303 av pave Benedikt XI.
Alberti, Niccolò
Alberti, Niccolò
Alberti, Niccolò
Alberti, Niccolò
Alberti, Niccolò


Mambo.
Mambo er en kubansk musikksjanger og dansestil. Mambo spilles mest i Cuba siden det er det opprinnelige stedet til dansen, som er fylt med raske og heftige bevegelser.


Ciprofloxacin.
Ciprofloxacin er det generiske navn for et antibitikum som produseres og markedsføres av Bayer AG under produktnavnet Ciproxin® og andre navn i andre markeder, f.eks. veterinærmedisin), og hører til en gruppe som kalles fluoroquinoloner
Ciprofloxacin er bactericid og virker ved å blokkere bakteriers DNA-replikasjon gjennom å binde seg til enten DNA-gyrase eller topoisomerase-IV, enzymer som er nødvendig for å tvinne ut DNA-trådene slik at replikasjon skal kunne skje. Medikamentet har typisk 100 ganger større affinitet for bakteriell topoisomerase enn for den mammalske formen av type II topoisomerase.
Ciprofloxacin er et bredspektret antibiotikum som er aktiv mot både
Gram-positive og Gram-negative bakterier.
De viktigste bivirkninger ved bruk er mavebesvær, som er vanlig med mange antibiotika. På grunn av sin generelle trygghet, gode virkning og bredspektrede aktivitet, ble "ciprofloaxcin" opprinnelig reservert som «siste-utvei» for behandling av vanskelige og antibiotika resistente bakteriestammer. Som med mange antibiotika har tiden og økt bruk ført til en økning av ciprofloxacin-resistente bakteriestammer, særlig på sykehus. Noe av årsaken til økende antibiotikaresistens kan være bruken av billigere men mindre effektive fluorokinoloner, og en utstrakt bruk av ciprofloxacin og andre antibiotika i husdyrfôr (som av ukjente årsaker fører til større og raskere vektøkning)
Produktinformasjon.
Ciprofloxacin er tilgjengelig i oral, topisk og parenteral formulering/bruk. C. blir brukt ved behandling av nedre luftveisinfeksjoner (lungebetennelse m.m.), urinveisinfeksjon, seksuelt overførbare sykdommer, sepsis, Legionærsyken og atypiske Mycobakterier.
C. er kontraindisert hos barn, ved gravidititet og ved epilepsi.Ciprofloxacin bør ikke forskrives til barn, ungdom, gravide eller ammende da erfaring for sikkerhet mangler, og basert på dyrestudier kan det ikke helt utelukkes at det kan forårsakes skader på brusk i voksende ledd. Det er ikke vist noe tegn på teratogen effekt (misdannelser) i dyrestudier. Annen bruk av ciprofloksacin enn for bruk ved inhalasjonsanthrax (etter eksponering) anbefales ikke til barn.
For indikasjonen inhalasjonsanthrax (post eksponering) tilsier nytte-/risikovurderingen at behandling av voksende barn og ungdommer, gravide og ammende er hensiktsmessig. Når resistensbestemmelse foreligger bør det imidlertid, om mulig, skiftes til et medikament med bedre risikoprofil.
C. kan gi fotosensitivitets-reaksjoner og kan lede til forhøyet theofyllin-nivåer. Andre bivirkninger er obstipasjon og sensitivitet overfor koffein.
Forretningshistorie.
Oppdagelsen og utviklingen av ciprofloxacin er et sjeldent eksempel på at en banebrytende oppdagelse av et nytt medikament åpner opp en hel klasse antibiotika for videre forskning, utvikling og markedsføring fra flere fima. Og bemerkelsesverdig er det at det synes som om det første medikamentet i klassen, ciprofloxacin, forblir gullstandarden med hensyn til effektivitet.
Oppmuntret av sin suksess med dette medikamentete, og pengestrømmen som fulgte, kastet Bayer seg inn en omstillingsprosess fra å være en mindre farmasøytisk produsent, til å bli en av de internasjonalt største aktørene i det farmasøytiske markedet, med særlig vekt på produksjon av antibiotika. Dessverre for Bayer førte tendensen til å betrakte antibiotika som handelsvare og forskrivning av medikamenter etter prinsippet om laveste kostnad, dvs forskrivning av synonympreparat, Bayers manglende evne til å følge opp med å gjøre en tilsvarende lønnsom oppdagelse, og generell nedgang det farmasøytiske marked, til at Bayer måtte foreta en betydelig nedskalering av bedriften i 2000-2001. Ved det forestående utløp av patentrettigheter for ciprofloxacin ved inngangen til dette årtusenet og utsiktene til tap av markedsandeler til produsenter av generisk ciprofloxacin, benyttet Bayer en vanlig strategi blant farmasøytiske bedrifter i en slik sistuasjon: de fokuserte på å utvikle og patentere nye varianter av det gamle medikamentet (f.eks pediatrisk ciprofloxacin, intravenøs ciprofloxacin, depot formuleringer osv) som har som tillegggseffekt at den opprinnelige patenten til medikamentet forlenges.
"Cipro" ble et kjent ord i amerikanske medier i forbindelse med angrepene med brev som inneholdt miltbrann-bakterier etter ødeleggelsen av World Trade Center 11. september 2001. Dessverre fikk Bayer betydelige kostnader i forbindelse med brått å øke produksjonen av medikamentet og selge det under markedspris til den amerikanske myndigheter, selv om de ironisk nok ble portrettert som krigsprofitører i den amerikanske pressen, heller enn bidragsytere til offentlig sikkerhet i den såkalte Krigen mot terror.


Paula Radcliffe.
Paula Jane Radcliffe (født 17. desember, 1973 i Northwich, Cheshire) er en britisk langdistanseløper. Hun innehar verdensrekorden på maraton, som ble satt under London Marathon i 2003, med tiden 2.15.25.
Tidlig karriere.
Paula Radcliffe utmerket seg først i terrengløp, hun ble blant annet juniorverdensmester i 1992. Hun gikk glipp av 1994-sesongen på grunn av skader, men gjorde det bra de neste årene, med fjerdeplass både i VM i friidrett 1995 og Sommer-OL 1996. Under OL i Sydney i 2000 gikk hun også glipp av medaljer. Hun ledet 10 000-meteren i 24 av 25 runder, men med hennes svake spurtegenskaper måtte hun nøye seg med fjerdeplassen igjen.
Senere karriere.
I 2002 tok Paula Radcliffe steget opp til maratondistansen, en avgjørelse som umiddelbart gav avkastning med seier i årets London Marathon. Hun vant det samme løpet to ganger til, og satte ny verdensrekord i 2003. Hun har også vunnet Chicago Marathon og New York Marathon. Av de seks maratonløpene Radcliffe har løpt så langt, har hun vunnet fem, og betraktes av mange som tidenes beste kvinnelige langdistanseløper.
Paula Radcliffe deltok ikke i London Marathon i 2004, men var favoritt til å vinne gullmedaljen i OL i Athen samme år. Hun pådro seg imidlertid en skade i beinet to uker før øvelsen skulle arrangeres, og fikk injisert et homeopatisk middel i beinet. Disse hadde negativ innvirkning på magen, og resulterte i mangel på energi og karbohydrater før løpet startet, og førte til at hun måtte bryte etter 36 km. Fem dager senere startet hun på 10 000 m, men måtte også bryte dette løpet åtte runder før mål.
Hun kom sterkt tilbake i sitt neste maratonløp og vant 2004-utgaven av New York Marathon på 2 timer, 23 minutter og 10 sekunder. Under London Marathon 2005 vant hun på tiden 2.17.42.
Paula Radcliffe har også verdens beste tider på 10, 20 og 30 km landeveisløp, og har vunnet to VM-gull i terrengløp (2001 og 2002). I desember 2003 ble hun europamester i terrengløp for andre gang. Den største prestasjonen på bane er EM-gullet på 10 000 meter i 2002.


Steve Cram.
Steve Cram (født 14. oktober 1960 i Jarrow) er en tidligere britisk friidrettsutøver. Han var aktiv under den britiske dominansen på mellomdistansene i 1980-årene.
19 år gammel deltok han på 1500 meter i OL i Moskva i 1980, der landsmennene Sebastian Coe og Steve Ovett vant gull på henholdsvis 1500 og 800 meter. Cram endte langt nede på resultatlistene, men høstet gode mesterskapserfaringer.
Det store gjennombruddet i verdenseliten kom i 1982, da han først vant 1500 meter under EM, og like etter tok gull i Samveldelekene. Året etter vant han også samme distanse i det første verdensmesterskapet i friidrett i Helsingfors.
De beste resultatene presterte Cram i 1985-sesongen. I Nice den 16. juli 1985 forbedret han den to år gamle verdensrekorden til landsmannen Steve Ovett på 1500 meter med mer enn et sekund, til 3.29,67. Elleve dager senere, den 27. juli 1985, under Bislett Games i Oslo, satte han en ny verdensrekord på en engelsk mil (1609,3 m), og forbedret den fire år gamle bestenoteringen til Sebastian Coe med ett sekund til 3.46,32.
Han innehadde rekorden på en engelsk mil fra 1985 til 1993, og utkjempet ofte harde dueller med Said Aouita. I tillegg satte han verdensrekord på den uortodokse distansen 2000 meter.
Cram vant aldri OL-gull, men tok sølv på 1500 meter etter tittelforsvareren Coe i Los Angeles i 1984, og han ble nummer fire i Seoul i 1988.
Han fikk revansje over Coe på distansen under EM i Stuttgart i 1986, men måtte strekke våpen for både Coe og skotten Tom McKean på 800 meter. Cram hadde forøvrig beste tid på 800 meter dette året med 1.42,88.
I dag arbeider Cram som TV-kommentator for BBC.


Valutareserve.
Valutareserve er en nasjon sin sentralbanksbeholdning av valuta utstedt av en annen nasjon.
Valutareserven benyttes av sentralbanken for å sikre verdien av egen valuta ved å selge eller kjøpe valuta slik at man holder sin egen valuta på et nivå man ønsker i forhold til de andre valutaene som er viktig for landets økonomi.


Svend Foyn.
Svend Foyn (utt. «føyn»; født 9. juli 1809 i Foynegården i Tønsberg, død 30. november 1894 på Nøtterøy) var en norsk skipsreder og grunnlegger av den moderne hvalfangst.
Foyn reiste til sjøs i ung alder og ble skipper allerede da han var 24 år. Han studerte språk i Frankrike og England, seilte på Spania og Frankrike og drev samtidig med eksport og import. Han gjorde et banebrytende arbeid innen selfangst og skapte en betydningsfull ny næringsvei. Han deltok selv i en selfangstekspedisjon i 1844 og tegnet en ishavsskute som ble mønster for bygging av slike.
I 1860-årene la Svend Foyn grunnlaget for moderne industriell hvalfangst. Fra 1864 drev han eksperimentell hvalfangst i Finnmark, og han kombinerte tre faktorer: Harpun og granat ble bygd sammen til en moderne granatharpun og plassert i en ny type hvalbåt med dampmaskin.
Verdens første dampdrevne hvalfangstskute, «Spes & Fides», ble bygd for Svend Foyns regning i 1864 ved Nylands mekaniske verksted i Christiania. Fartøyet var 94 fot langt, med en 20 hestekrefters maskin; maksimal fart var syv knop. Fartøyet var utstyrt med dampmaskin og skonnertrigg. I 1863 fikk han laget verdens første granatharpun med eksploderende hode. Fangsvåpenet var basert på Erik Eriksens og Jacob Nicolai Walsøes idé og design. I 1864 ble kanonen montert på verdens første dampdrevne hvalfangstskute.
Fra 1873 var hvalfangsten i Finnmark lønnsom næring. 14.januar 1873 fikk Foyn patent på sitt fangstsystem, og han fikk fangstmonopol på hval fra 1873 til 1882. I 1877 fikk Foyn konkurranse av Jarfjordselskapet, og i 1880 av Hvalfangserselskabet Vestfold. I 1881 inngikk Foyn kontrakt med rederiet O.B.Sørensen i Arendal om bruk av Foyns fangstteknikk.
I 1881 var et en hel flåte fra Vestfold som drev hvalfangst i Finnmark. 169 mann fra Vestfold deltok i fangsten, og de fanget 285 hval.
Svend Foyn revolusjonerte hvalfangsten, på godt og vondt. Ved sin død etterlot han seg en formue på 4 millioner kroner. Industrien han utviklet skulle etter mange år nesten utrydde de største havpattedyrene, blåhvalene.
Foyn bidro med finansiell støtte til misjonsvirksomheten og til oppførelse av arbeiderboliger, bedehus, skoler og barnehjem i Tønsberg. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1853, forfremmet til kommandør i 1870 og mottok storkorset i 1893.


Antonius von Thoma.
Antonius von Thoma (født 1. mars 1829 i Nymphenburg, død 24. november 1897 i München) var erkebiskop av München og Freising fra 1889 til sin død. Før det var han biskop av Passau fra mars til oktober samme år som han ble utnevnt til erkebiskop. Han ble presteviet i 1853.
Eksterne lenker.
Thoma, Antonius von
Thoma, Antonius von
Thoma, Antonius von


Varemerke.
Et varemerke er et kjennetegn som benyttes av et kommersielt foretak for å identifisere seg selv og sitt produkt eller tjeneste overfor kundene, samt å skille sitt produkt eller tjeneste fra sine konkurrenters tilsvarende.
Et varemerke kan bestå av alle slags tegn som kan skille en virksomhets varer fra andres, og som kan gjengis grafisk, og kan være ord og ordforbindelser, herunder slagord, navn, logoer, bokstaver, tall, figurer, lyd, bevegelse og avbildninger eller kombinasjoner av dette, eller en vares form, utstyr eller emballasje
Et varemerke har to hovedformål: det skal identifisere varens kommersielle opprinnelse (varemerkets "individualiserende funksjon"), i tillegg skal merket garantere for varenes kvalitet (varemerkets "garantifunksjon"). Sett fra varemerkeinnhaver er særlig den individualiserende funksjon av interesse, mens det for kundene særlig er garantifunksjonen som er av interesse, slik at de vet at de virkelig får den varen de etterspør.
Registrert varemerke.
Vern for et varemerke oppnås enten ved registrering hos en myndighet (i Norge Patentstyret) eller ved innarbeidelse (i noen land, som Danmark, får varemerker vern alt fra de tas i bruk). Så lenge et varemerke holdes i hevd (for registrerte merker ved jevnlig betaling av registreringsavgiften, for innarbeidede ved å holde oppe innarbeidelse) kan varemerkeretten, i motsetning til de fleste andre åndsretter, være evigvarende. En varemerkeregistrering gir enerett til å bruke varemerket som kjennetegn for varer og/eller tjenester. Det innebærer at andre ikke kan bruke et varemerke som kan forveksles for varer og/eller tjenester av samme eller lignende slag som merket er registrert for.
Eneretten gjelder bare bruk i næringsvirksomhet, for eksempel bruk av merket på selve varen, på innpakningen, i reklame, i forretningsdokumenter, i muntlig omtale eller på annen måte.
Et varemerke er ofte et resultat av en betydelig innsats i form av tid og ressurser. Det er derfor viktig at den som har utviklet og innarbeidet et merke sikrer seg eneretten til varemerket gjennom registrering.
I motsetning til flere andre åndsrettigheter (men sammen med foretaksnavn) er varemerker ofte ikke resultatet av noen åndsproduksjon.
I tillegg er formålet med vern av varemerker annerledes. For åndsverk, fotografiske bilder, oppfinnelser, design, kretsmønstre og plantesorter vernes grovt sett en verdi som ligger i dem selv, for varemerker er det derimot slik at det som vernes er en bakenforliggende verdi, som goodwill eller renommé.
Eget varemerke.
Uttrykket «eget varemerke» sikter til butikkjedenes egne varemerker, som de selger i butikkene sine for å konkurrere med matvareindustriens ofte mer kjente varer. Som regel er kjedenes egne varemerker noe rimeligere enn industriens. Eksempler på slike varemerker er First Price (NorgesGruppen), Coop, Landlord (Rema 1000) og Euro Shopper (ICA/Rimi).


Joseph Clemens av Bayern.
Joseph Clemens av Bayern (født 5. desember 1671 i München, død 12. november 1723 i Bonn) var fra 1688 til 1723 erkebiskop av erkebispedømmet Köln.
Liv.
Joseph Clemens var tredje sønn av kurfyrst Ferdinand Maria av Bayern og hans hustru Henriette Adelaide av Savoyen. Han hadde seks søsken.
Han ble allerede i unge år, mot sin vilje, utvalgt til den geistlige stand og oppdratt i overensstemmelse med det. I 1683 ble han koadjutor til bispedømmet Regensburg, i 1684 til Freising og i 1685 til fyrstprostiet Berchtesgaden.
Etter fyrstbiskop Albert Sigmunds død i 1685 ble han biskop av Regensburg og Freising. Selv om han fremdeles var mindreårig, ble han bekreftet i embedet av pave Innocent XI. I 1688 ble han, som 17-åring, ved hjelp av sterk støtte fra keiser Leopold I og pave Innocent, erkebiskop av Köln. Kölns domkapitel hadde egentlig ønsket seg Wilhelm Egon av Fürstenberg.
På grunn av valget av Joseph Clemens til erkebiskop av Köln kom det til den pfalziske arvefølgekrig med Frankrike (1688–1697), som forhindret erkebiskopen fra å slå seg ned i sitt nye domisil ved Bonn. I 1689 ble vannslottet i Brühl ødelagt av franskmennene, og kort etter erkebiskopens tilbakevendelse begynte han med gjenoppbygningen. I 1694 ble han også biskop av Liège. Imidlertid krevet paven at han skulle gi fra seg bispedømmene Regensburg og Freising. Samme år ble han koadjutor til bispedømmet Hildesheim og la ned bispeembedet i Regensburg og Freising. Dog ble han allerede i 1695 gjenvalgt av domkapitlet i Regensburg.
Kort før utbruddet av den spanske arvefølgekrig inngikk han forbund med Ludvig XIV av Frankrike. Bonn ble derfor okkupert av keisertro tropper, og Joseph Clemens flyktet i fransk eksil ved Namur. Samme år ble han igjen biskop av Hildesheim. Fra 1704 oppholdt han seg i Lille, og fra 1709 til 1714 i Valenciennes. I Lille mottok han 1706 bispevielsen fra biskopen av Cambrai, samme år ble han lyst fredløs av keiseren.
Ved freden i Baden og Rastatt fikk han alle sine verdigheter og land tilbake. Ved tilbakevendelsen til Bonn i 1715 hadde han med seg Konstanze de Grousselier. Han hevdet etter bispevielsen å ikke lenger ha noe intimt forhold til henne, noe som etter hans barns fødsler imidlertid ikke kan stemme.
Joseph Clemens fikk tre barn, to av dem med Konstanze de Grousselier, en sønn og en datter: grev Jean Baptiste Victor de Grosberg-Bavière (1706–1768) og grevinne Antoine Levin de Grosberg-Bavière (1710–1757). I tillegg fikk han en sønn, Emanuel de Bavière, med Anna Franziska de Louchier.
Joseph Clemens døde 12. november 1723 i Bonn. Han ble, som sine Wittelsbachforgjengere på erkebispestolen i Köln, bisatt foran Trekongerkapellet i den indre del av Kölnerdomen.


Berthold von Stauffenberg.
Berthold greve Schenk von Stauffenberg (født 15. mars 1905 i Stuttgart, død 10. august 1944, henrettet i Berlin) var en tysk jurist og antinazist.
Han tilhørte en av de eldste og fornemste sydtyske aristokratiske og katolske familier, og var sønn av den württembergske overhoffmarskalk greve Alfred Schenk von Stauffenberg og Caroline, født grevinne Üxküll-Gyllenband. Han var tvillingbror av greve Alexander Schenk von Stauffenberg, og eldre bror av greve Claus Schenk von Stauffenberg. Etter å ha avsluttet jusstudiet ble han 1927 privatdosent i internasjonal rett ved Kaiser-Wilhelm-Institut i Berlin. Mellom 1931 og 1933 arbeidet han ved Den internasjonale domstolen i Haag som ekspert på sjøkrigsrett.
Ved begynnelsen av andre verdenskrig var han i overkommandoen i "Kriegsmarine" som stabsdommer. Det var på denne tiden han kom i kontakt med ledende antinazistiske kretser i det konservative miljøet, som han også kunne vinne sin bror og sin fetter greve Peter Yorck von Wartenburg for. Hans leilighet i Tristanstraße i Berlin, hvor også broren Claus tidvis bodde, ble et viktig møtested for personene tilknyttet det senere attentatet og statskuppforsøket den 20. juli 1944.
På dagen for attentatet var Berthold von Stauffenberg i Bendlerstraße og organiserte forbindelsene til marinens overkommando. Han ble arrestert om natten den 21. juli, og 10. august samme år dømt til døden av folkedomstolen ("Volksgerichtshof") og hengt samme dag.


André Gide.
André Gide (født 22. november 1869, død 19. februar 1951) var en fransk forfatter og nobelprisvinner. Han vokste opp i et strengt religiøst hjem. Spenningen mellom askese og livsbejaelse ble et grunnleggende trekk i André Gides litterære produksjon. Hans selvbiografi fra 1946 og dagbøkene (utgitt 1939, 1942 og 1950) gir innblikk i Andrés kompliserte personlighet. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1947.
I 1895 inngikk han et konvensjonelt ekteskap med Madeleine Rondeaux. André Gide var homofil av legning, og ekteskapet ble aldri fullbyrdet.


Martin Scorsese.
Martin Marcantonio Luciano Scorsese (uttales "skorsesi") (født 17. november 1942 i Queens, New York, USA) er en Oscar-belønnet amerikansk filmregissør. Det er særlig innen gangstersjangeren han opererer mest. Han har gitt oss noen av filmhistoriens mest kjente gangsterfilmer. De mest kjente er Taxisjåføren (1976) og Mafiabrødre (1990). Etter å ha blitt nominert til Oscar for «beste regi» fem ganger tidligere, vant han for første gang prisen i 2007 under den 79. Oscar-utdelingen for filmen "The Departed". "The Departed" var totalt nominert til fem Oscar og vant fire av dem, inkludert «beste film».
Karriere.
Hans første spillefilm var "Who's That Knocking At My Door?", som han lagde sammen med Harvey Keitel. Deretter ble han medlem av de såkalte «movie brats» i 1970-årene sammen med bl.a. Francis Ford Coppola, Steven Spielberg, George Lucas og Brian De Palma. Gjennom De Palma ble Scorsese kjent med Robert De Niro, og de to ble gode venner og arbeidet sammen på flere prosjekter. Deres første film var "Mean Streets". Etter dette ble begge store stjerner på Hollywoods himmel, spesielt etter "Taxi Driver" med den berømte scenen der De Niro sier til sitt eget speilbilde: 'Are you talking to me?'.
Etter en skuffelse med filmen "New York, New York" kom Scorsese tilbake med filmen "Den rasende oksen" ("Raging Bull"), nok en gang med de Niro i hovedrollen.
Martin Scorsese produserte den kontroversielle filmen "Jesu siste fristelse" ("The Last Temptation of Christ") i 1988. Deretter kom New York-filmen "Mafiabrødre" ("Goodfellas"), som ble godt mottatt av både publikum og kritikere.
I 2002 lagde Scorsese filmen "Gangs of New York" med Daniel Day-Lewis, Leonardo Di Caprio og Cameron Diaz. Filmen var hans hittil dyreste, men den fikk blandet mottakelse. Filmen ble nominert til hele 10 Oscar-priser, men vant ikke en eneste. Martin Scorsese har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Han er en god venn av Leonardo DiCaprio og Robert De Niro. Hans nyeste film, The Departed, handler nok engang om gangstere og politi. Noen av de medvirkende er Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Mark Wahlberg og Martin Sheen.
Han grunnla i 2007 den ideelle World Cinema Foundation som jobber for bevaring og restaurering av filmer som har blitt oversett og glemt.
I 2011 ble det bekreftet at Scorsese hadde sagt ja til å regissere filmatiseringen av Jo Nesbøs suksessroman Snømannen.
Privatliv.
Han har tre barn med tre forskjellige kvinner, og han er gift med Helen Morris.
Eksterne lenker.
hos Internet Movie Database


Tjeld.
Tjeld ("Haematopus ostralegus") er en fjæretilknyttet fugleart som tilhører tjeldfamilien.
Tjelden er en karakterfugl for kystområder rundt om i Europa. Den største konsentrasjonen av tjeld i Europa fins i Vadehavet ved Nordsjøen og i tilgrensende landregioner.
Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl (på færøysk: "Tjaldur") og landskapsfugl i Bohuslän.
Utseende.
Tjelden er en stor og kompakt vader med en lengde på 39 til 45 cm, hvorav nebbet er 6 til 9 cm, og den har et vingespenn på 72-83 cm. Den er i hovedsak hvit under og svart på oversiden. Den har et langt, rødt nebb, rosafargede ben og røde øyne. Kjønnene er like, foruten at hunnens nebb i gjennomsnitt er noe lengre.
Ungfugler har mer gråaktig rosafargede ben og en mer brunaktig mantel, og nebbspissen er mørk. De har hvite flekker på strupen og på halsens sider. Den første sommeren har tjelden en hvit halskrage og nebbspissen er mørk. De voksne fuglene har også denne hvite halskragen, men savner den mørke nebbspissen.
Kjennetegnet for en tjeld når den flyr er foruten den hvite underryggen, de brede hvite vingebåndene på oversiden av vingene og den brede svarte kanten på stjerten.
Tjelder er lydhøre fugler. Tjeldens sammenholdslåt er et skarpt og høyrøstet "kubik, kubik, kubik". Advarselssangen er et skarpt repeterende "plitt plitt pli-pli-pli". Under hekketida høres til og med ei høy drillende låt. Når de forsvarer sitt revir, går de mot den fremmende fuglen med nedstående hode og lite åpent nebb, samtidig som de utstøter ei høy låt.
Utbredelse og taksonomi.
Arten er den mest spredte av tjeldene og hekker i vestlige Europa, sentrale deler i Eurasia samt i nordøst på Asias kyst.
Overvintringsområde.
Tjelder er hovedsakelig trekkfugler, men noen av de vesteuropeiske individene forblir i sine hekkeområder eller flytter bare kortere distanser. Mange av de tjelder som på vinteren påtreffes i sørvestlige England, er individer som hekker nord i England eller Skottland. Hekkefugler fra sør i England og nordlige Sentraleuropa overvintrer i regionen mellom hekkeområdet og den iberiske halvøy. Et mindre antall flytter til Marokko. Populasjoner som under vinterhalvåret lever i Tunisia og Libya, har sine hekkeområder ved nordvestlige Middelhavet og ved Adriaterhavet.
En liten del av den islandske populasjonen overvintrer ved Islands kystlinjer. Den øvrige populasjonen fra Island og hekkefugler fra Færøyene flyr til Irskesjøen. De hekkende fuglene fra Norge, Sverige, Baltikum og Russland overvintrer i sørlige deler av Nordsjøen.
De sørligste overvintringsstedene ligger ved den vestafrikanske kysten i Ghana, men det er fortsatt ukjent hvor disse fuglene hekker.
Trekket til overvintringsområdene skjer ganske raskt etter hekkingens slutt. For eksempel begynner en del av de europeiske hekkefuglene trekket allerede i midten av juli, men de fleste trekker i august eller september. Allerede ved slutten av januar og ut april trekker tjelden tilbake. Ved trekket følger fuglene kystlinjen og treffes på bare unntakvis i innlandet.
Tjelden i Norge.
Det anslås at det er mellom 30 000 og 50 000 par i Norge, som nesten utelukkende hekker ved kysten, med unntak av noen få par i Trøndelag og enda færre på Østlandet som hekker i innlandet. Tjelden begynner å trekke fra Norge i månedsskiftet august-september, trekket varer som regel fram til oktober. Den norske bestanden av tjeld overvintrer i østlige deler av England og rundt Vadehavet. Allerede i slutten av februar kan tjelden være tilbake, og er dermed en av de tidligste fuglene som ankommer om våren.
Habitat.
Tjelden trives på åpne strandmarker og på strandenger, samt på sand- og grusstrender. Den kan til og med ses på åkrer lengre inn i landet.
Tjelder er på grunn av sin føde sterkt knyttet til kystområder med tidevann. Arten foretrekker derfor grunne kystområder, elver og elvemunninger. Derimot fins arten i sentrale deler av Europa av og til på enger med kort gras. Hekkeplassen ligger i disse regionene ved innsjøer eller ved større elver med grusstrender. De fins til og med ved kunstige innsjøer som har blitt til etter gruvedrift.
Føde.
Unge - Tufjorden ved NordkappTjelden lever først og fremst av muslinger, som den åpner ved å hakke i stykker skallet. Den kan ete 300 muslinger på en dag. Den eter til og med insekter, krepsdyr, bløtdyr og makk.
Noen arter muslinger som de eter, er for eksempel hjerteskjell og blåskjell. Dessuten inngår albuskjell, strandsnegler og kongesnegler i deres føde. I innlandet utgjør meitemarken tjeldens hovedsakelige føde. I motsetning til hos visse andre havfugler, er dyrets muskelmage ikke tydelig utbygd. På grunn av deres teknikk for å åpne føden med nebbet behøver de ikke å smelte den i magen.
Atferd.
Ved kysten er tjeldens aktivitet påvirket av tidevann, den er altså aktiv både om dagen og om natten. I innlandet er disse fuglene bare aktive om dagen.
Tjelder har en god evne til å svømme og gjør det relativt ofte. Små grupper har blitt observert svømmende langt fra fastlandet. Trolig hviler disse fuglene ved flo og under mørke netter på vannet. Skadde og enda ikke flygedyktige fugler flyr ut på vannet ved fare. Der kan de til og med dykke og tar seg frem under vannet med hjelp av vingene.
Utenfor hekketida lever tjeldene ganske sosialt, men ved hekkeplassen er de oftest ganske aggressive mot fremmede. Det forekommer til og med at de hakker ihjel andre fugler.
For å beskytte reiret mot rovdyr og andre farer, spiller tjelden skada for å lure bort inntrengeren eller gir inntrykk av å hekke på et annet sted. Større dyr som for eksempel buskap holdes på avstand ved hjelp av nebbet.
Forplantning.
Tjeldreir i Nordland. Tre egg er det vanligste.
Nærbilde av eggene i reiret på bildet over.
Hannen og hunnen veksler på å ruge eggene i 27 dager. Eggene er grå eller gulbrune, med mørke flekker som gjør dem vanskelige å se på bakken.
Tjelder hekker for første gang når de er fire år gamle, men er i stand til å hekke opptil 36 års alder. Oftest er de monogame, men iblant fins hanner som har to hunner. Paret er avhengig av hverandre og seperasjoner forekommer svært sjelden. Hvis den ene fuglen dør vil den gjenlevende prøve å finne seg en ny partner. Tjeld hekker på bakken, ofte ved sandstrender som ligger opphøyd og utenfor tidevannsonen. I innlandet foretrekker tjelden enger som ikke er i bruk. Det forekommer også at tjelder hekker i sandtak, på byggeplasser, ved jernbanelinjer og på halmtak. Fugleredet kan være bare en grop i bakken som tjelden lager ved å vri kroppen mot underlaget. Tjeld lager også reir ved å legge småstein og skjell i en haug i vegetasjon.
Hunnen legger som regel tre egg, og større kull oppstår når flere hunner legger egg i samme rede. Hos tjelder forekommer det til og med at de blander kull med andre havfugler som terner og måser, som ruges av de ulike fuglene. Som hos alle vadefugler hekker de bare én gang i året. Hekketida er på 26 til 27 dager. Begge kjønn ruger, og begge tar ansvaret for å fø opp ungene.
Ungfuglenes utvikling er raskere i innlandet enn ved kystlinjene. De førstnevnte fuglene blir som regel selvstendige ca. seks uker tidligere, trolig fordi fødens sammensetning skiller seg vesentlig. Hovedføden for unge tjelder ved kysten består av muslinger, snegler og krepsdyr med hardt skall som må brytes og som krever et fullt utviklet nebb. Tjelder i innlandet derimot, eter hovedsakelig meitemarker som kan etes med en gang.


Maximilian Heinrich av Bayern.
Maximilian Heinrich av Bayern (født 8. desember 1621 i München, død 5. juni 1688 i Bonn) var fra 1650 til sin død i 1688 erkebiskop av Köln. Han var også biskop av Hildesheim, Liège og Münster.
Liv.
Maximilian Heinrich var fjerde barn av hertug Albrecht VI av Bayern-Leuchtenberg og Mechtildis av Leuchtenberg.
Han kom som koadjutor til Köln for å støtte sin onkel Ferdinand av Bayern. Etter onkelens død ble han erkebiskop av Köln og biskop av Hildesheim og Lüttich.
Maximilian Heinrich gjaldt som menneskesky og trakk seg 1673 tilbake til klosteret St. Pantaleon i Köln. 1683 ble han valgt til biskop av Münster, men ble ikke bekreftet i stillingen av paven.
Han døde 5. juni 1688 i Bonn og ble bisatt i Trekongerkapellet i Kölnerdomen.
Maximilian Heinrich von Bayern
Maximilian Heinrich von Bayern


Carl Friedrich Goerdeler.
Carl Friedrich Goerdeler i 1925
Carl Friedrich Goerdeler under rettssaken i 1944
Carl Friedrich Goerdeler (født 31. juli 1884 i Schneidemühl (Posen), død 2. februar 1945 i Berlin) var en tysk konservativ politiker.
Han ble født i en prøyssisk embetsmannsfamilie som sønn av en dommer, og studerte jus i Tübingen og Königsberg. Etter første verdenskrig, hvor han tjenestegjorde som offiser, ble han medlem av det høyrekonservative tysknasjonale folkepartiet (DNVP), og var mellom 1920 og 1930 2. borgermester i Königsberg. Han ble valgt til overborgermester i Leipzig i 1930. Som en dyktig organisator var han flere ganger på 1920-tallet nevnt som aktuell kandidat til å bli rikskansler, og 1931/32 og 1934/35 var han rikskommissær for prisovervåkning.
Goerdeler var en motstander av nasjonalsosialismen, og spesielt kirkepolitikken og raseideologien. Han engasjerte seg i aktiv opposisjon i første del av tredveårene. Da et monument i Leipzig for den tyskjødiske komponisten Felix Mendelssohn ble ødelagt av nasjonalsosialistene i 1936 mens Goerdeler var på utenlandsreise, engasjerte han seg for å få det gjenoppbygget, men da dette ikke lyktes ham, trakk han seg som overborgermester.
I hemmelighet samlet han konservative politikere som var motstandere av nasjonalsosialismen. De utviklet en fremtidig konstitusjon og en liste over hvem som skulle sitte i en fremtidig regjering. Goerdeler ble imidlertid kritisert av noen for sin motstand mot å drepe Hitler, for sitt ønske om å gjeninnføre monarki og sin sterke antikommunisme.
Goerdeler var tiltenkt som ny rikskansler av kuppmakerne bak 20. juli-attentatet. Allerede 17. juli 1944 ble det imidlertid utstedt en arrestordre på Goerdeler. Han klarte å flykte, men ble fanget 12. august samme år etter å ha blitt forrådt av en krovert. Han ble dømt til døden av "Volksgerichtshof", men ble først torturert gjennom flere måneder av Gestapo, som håpet å få navnene på flere konspiratorer. Han ble henrettet ved halshugging den 2. februar 1945 i Plötzensee-fengslet i Berlin.


Tung Chee-Hwa.
Tung Chee-Hwa (født 7. juli 1937 i Shanghai i Kina) er en kinesisk forretningsmann og politiker. Han var den første valgte "Chief Executive" i Hongkong, i perioden 1. juli 1997 til 12. mars 2005.


Nationaltheatret stasjon (T-bane).
Nationaltheatret stasjon er en T-banestasjon som ligger under 7. juni-plassen i Oslo sentrum, like ved Nationaltheatret. Den er forbundet med jernbanestasjonen med samme navn, med jernbanestasjonen liggende under T-banestasjonen. Gangavstanden mellom togstasjonen og T-banestasjonen er mindre enn på Oslo S.
T-banestasjonen ligger på T-banens fellesstrekning mellom Majorstuen stasjon og Stortinget stasjon. Den ble åpnet 26. juni 1928 som den første undergrunnsstasjonen i Oslo. Fram til Stortinget stasjon ble åpnet var Nationaltheatret endestasjon for alle vestre T-banelinjer. Stasjonen befinner seg i en sving, slik at perrongen er buet og det kan dermed være en relativt stor avstand mellom vogn og perrong enkelte steder. Stasjonen ligger 0,7 km fra Stortinget og ligger 5,4 meter over havet.
Perrongene har vært påbygd flere ganger. Første gang var før OL i 1952 da den tynne «tarmen» mot Majorstuen ble bygget. Andre gang var ca 2002 da det ble forlenget en god del mot Stortinget for at 6-vognstog skulle kunne stoppe der. Stasjonen ble dessuten modernisert rundt 1990.
T-banestasjonen er også den hvor det skjer flest ulykker i forhold til andre T-banestasjoner.


Stortinget stasjon.
Stortinget stasjon er en T-banestasjon langs fellesstrekningen på Oslos T-bane, som trafikkeres av alle T-banelinjene, mellom Nationaltheateret stasjon i vest og Jernbanetorget stasjon i øst. Den ligger på Egertorget bak Stortinget.
Stortinget har fire plattformer. De fleste t-banene bruker i dag hovedplattformene som ble tidligere kun brukt for tog som gikk vestover. På hver side av disse er det en plattform for tog som kommer østfra og har endestasjon på Stortinget. Før t-banelinjene som gikk østover og linjene som gikk vestover ble koblet sammen, var disse plattformene mye brukt. I dag er det i hovedsak mellomavgangene på linje 5 mellom Vestli og Stortinget som benytter plattformene. Under hovedlinjene er det en sløyfe som forbinder de to ytterste plattformene, slik at tog kan snu uten å skifte kjøreretning og uten å komme i veien for gjennomgående tog.
Historie.
Stortinget ble åpnet som Sentrum stasjon i 1977 og var da endestasjon for de østre T-banelinjer. Grunnet vannlekkasjer måtte stasjonen stenge i 1983 for reparasjon. I 1987 ble stasjonen gjenåpnet, da som endestasjon for både de østlige og de vestlige linjene, og fungerte dermed som overgangsstasjon. Stasjonen endret også navn til Stortinget. De vestlige banene vendte i buttspor i enden av tunnelen, mens de østlige snudde i en stor sløyfe rundt stasjonen. I 1992 gikk de første togene fra øst til vest gjennom Stortinget da Sognsvannsbanens linjer ble forbundet med Lambertseterbanens. I løpet av 1990-tallet gikk alle linjene i pendeldrift fra øst til vest.


Ivar Hoff.
Ivar Hoff (født 24. februar 1948 i Sør-Odal) er en norsk fotballtrener og fotballjournalist.
Etter oppvekst i Sander, der han spilte for Sander IL, hadde han sin aktive spillerkarriere i Strømmen, Skeid og Lillestrøm SK. Samtidig med at broren Joar Hoff tidvis var trener i samme klubb, var Ivar oppmann 1971-73 og 1976-77 i Lillestrøm inntil Joe Hooley ble trener. Han har trent Mjøndalen IF i tre perioder (1978, 1981-82 og 1986 med Boye Skistad). Han kun en gang trent Brann til nedrykket i 1979. Med Jan Birkelund trente han Skeid til nedrykk fra 1. divisjon i 1980. Han trente Aurskog IL (nå Aurskog-Finstadbru Sportsklubb) i 1975 og 1984, samt Eik IF i siste halvdel av 1985-sesongen.
Han var visepresident i NFF 1987, men ble med resten av det Eldar Hansen-ledete styret avsatt etter seks måneder. Tilbake i Lillestrøm
var han styremedlem 1987-91 og trener 1991-93. Deretter trente han Raufoss i 1995/96, og trakk seg så fra trenerskapet i Ham-Kam etter bare fire måneder (1997).
Han er kanskje mest kjent for arbeidet som hjelper for NRK radiosporten med Arve Fuglum og Harald Bredeli i 1995 og siden 1998 som ekspertkommentator med dem i TV 2. Hoff er spesielt kjent for sine mange uttalelser rett fra hjertet.
Utover dette har han ledet sponsorfirmaet "Multi Management" med Grete Waitz, Tore Ryen og Rolf Nereng. I 2008 var han ansatt i salgs- og mediaarbeidet for Hydro Aluminium.


Jernbanetorget stasjon.
Jernbanetorget stasjon er en T-banestasjon ved Oslo Sentralstasjon i Oslo sentrum. Den ligger mellom Stortinget stasjon i vest og Grønland stasjon i øst. Stasjonen ble opprettet som endestasjon for de østre T-banelinjer da T-banenettet ble opprettet på 1960-tallet og fram til Stortinget stasjon ble bygget.
Alle seks t-banelinjer stopper på Jernbanetorget, noe som gir 24 avganger i timen mesteparten av dagen. Stasjonen ligger 0,5 km fra Stortinget og 5,2 meter under havet.
Utforming, innganger og overganger.
Alle byens trikkelinjer stopper her, på de to stoppestedene Jernbanetorget holdeplass (linje 12, 13 og 19) og Jernbanetorget T holdeplass (linje 11, 17 og 18).


Gregor von Scherr.
Gregor von Scherr O.S.B. (født 2. juni 1804 i Neunburg vorm Wald, død 24. oktober 1877 i München) var erkebiskop av München og Freising fra 1856 til sin død. Han ble presteviet i 1829 i Regensburg, og 1833 ble han tatt opp i benediktinerordenen.


Antonius von Steichele.
Antonius von Steichele (født 22. januar 1816 i Mertingen, død 9. oktober 1889 i München) var erkebiskop av München og Freising fra 1878 til sin død. Han ble presteviet i Augsburg den 28. august 1838.
Steichele, Antonius von
Steichele, Antonius von
Steichele, Antonius von


Jean Gilles.
Jean Gilles (død 1. juli 1408) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var prost i Liége og legat i bispedømmene Köln, Trier og Reims.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av pave Innocens VII.
Gilles, Jean
Gilles, Jean
Gilles, Jean


Pietro Stefaneschi.
Pietro Stefaneschi (død 30. oktober 1417) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av pave Innocens VII.
Stefaneschi, Pietro
Stefaneschi, Pietro


Franz Joseph von Stein.
Franz Joseph von Stein (født 4. april 1832 i Amorbach, død 4. mai 1909 i München) ble utnevnt til erkebiskop av München og Freising i 1897 og innsatt i embedet året etter. Før han ble erkebiskop var han biskop av Würzburg (utnevnt 1878, innsatt 1879). Han ble presteviet i Würzburg 10. august 1855 og virket i dette bispedømmet.


Antonio Calvo.
Antonio Calvo (død 2. oktober 1411) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Todi i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av pave Innocens VII.


Antonio Arcioni.
Antonio Arcioni eller Archeoni (død 21. juli 1405) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ascoli Piceno i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av pave Innocens VII.
Arcioni, Antonio
Arcioni, Antonio
Arcioni, Antonio


Giovanni Migliorati.
Giovanni Migliorati (død 16. oktober 1410) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Ravenna i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av sin onkel pave Innocens VII.
Migliorati, Giovanni
Migliorati, Giovanni
Migliorati, Giovanni


Giordano Orsini.
Paolo Giordano Orsini (død 29. mai 1438 i Petricoli i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Napoli fra 1400.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av pave Innocens VII.
Fra 1412 var han kardinalbiskop av Albano, og fra 1431 av Sabina. Han tok del i valget av Gregor XII i 1406, men støttet senere motpavene Alexander (II) og Johannes (XXIII). I 1417 støttet han valget av Martin V, og ble sendt som legat til England og Frankrike. I 1426 ble han sendt til Böhmen for å bekjempe husittene. Han deltok i kirkelige reformer i Roma, og ved konsilet i Basel, der han forsvarte pavens autoritet. Giordano Orsini er gravlagt i Peterskirken.
Han var en av de mange kardinaler og kirkefolk fra Orsinislekten.
Orsini, Giordano
Orsini, Giordano
Orsini, Giordano


Francesco Uguccione.
Francesco Uguccione eller Hugotion, Hugociano, Aguzzonis (død 14. juli 1412) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bordeaux i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av pave Innocens VII.
Uguccione, Francesco
Uguccione, Francesco
Uguccione, Francesco
Uguccione, Francesco
Uguccione, Francesco


Corrado Caraccioli.
Corrado Caraccioli (død 15. februar 1411) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Mileto i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 12. juni 1405 av pave Innocens VII.
Caraccioli, Corrado
Caraccioli, Corrado
Caraccioli, Corrado


Liste over biskoper av Würzburg.
"Se også:" Würzburg bispedømme
Würzburg
Biskoper av Würzburg
Würzburg


Lothar Anselm von Gebsattel.
Lothar Anselm friherre von Gebsattel i sin tid som erkebiskop
Lothar Anselm friherre von Gebsattel (født 20. januar 1761 i Würzburg, død 1. oktober 1846 i München) var den første erkebiskop av München og Freising etter gjenopprettelsen av bispedømmet i etterkant av Napoleonskrigene og sekulariseringen og oppgraderingen til erkebispedømme. Han ble utnevnt i 1818 og ordinert i 1821.


Majorstuen stasjon.
Majorstuen stasjon er den siste felles stasjon for alle t-banelinjer på vestlig side av Oslo. Stasjonen ligger på baksiden av Majorstuhuset på Majorstuen i Bydel Frogner. Den er Oslos tredje største kollektivknutepunkt etter Oslo S/Jernbanetorget og Nationaltheatret.
Historie.
Stasjonen ble åpnet i 1898 som endestasjon for Holmenkollbanen. Den forble dette inntil Smestadbanen stod ferdig i 1912. I 1928 ble tunnelen til Nationaltheatret stasjon (kalt Undergrunnsbanen) bygget. Majorstuen er nærmeste t-banestasjon til Frognerparken. Navnet ble vedtatt den 26. august 1981.
Den opprinnelige stasjonsbygningen på Majorstuen ble oppført i 1916, da "Tryvandsbanen" stod ferdig. Den var tegnet av Erik Glosimodt som også tegnet en rekke leskur og stasjonsbygninger langs Holmenkollbanen. Den hadde to innganger, en for Holmenkollbanen, og en for Smestadbanen. Da arbeidet med undergrundsbanen startet, rev man denne stasjonen og i 1930 ble dagens Majorstuhus oppført, tegnet av Kristoffer Lange.
På et tidspunkt under byggearbeidet raste tunnelen ikke langt fra Majorstuen. Her valgte man å opprette Valkyrie plass stasjon.
Fysiske fakta.
Stasjonen ligger 47,7 meter over havet.
Stasjonen har tre plattformer. De to hovedplattformene befinner seg på hver sin side av sporet. På den andre siden av plattformen for vestgående tog er det en tredje plattform for tog som har endestasjon på Majorstuen. Det er imidlertid få avganger fra denne plattformen, og den er vanligvis brukt for avganger tidlig om morgenen eller sent på kvelden, og kan kun betjene tog med to vogner. Mellom 2002 og 2004 var Majorstuen endestasjon for Holmenkollbanen, og togene brukte da denne plattformen. På plattformen for vestgående tog er det også en Narvesen-kiosk, den eneste kiosken i T-banenettet som befinner seg innenfor billettkontrollsonen.
Fornyelse.
Det er lenge blitt foreslått å flytte stasjonen under jorden, og dermed noe østover (nærmere Nationaltheatret stasjon). Hovedgrunnen for dette er å forenkle overgangene til trikk og buss, samt å gjøre det lettere/tryggere med tanke på fremkommelighet, i det som i dag er et trafikkfarlig område.
En ombygging er forventet å koste 2,3 milliarder.


Edwin Maria Steindl.
Edwin Maria Steindl (født 14. april 1913 i Budapest, død 24. mars 1996 i Helsingborg) var billedkunstner.
Steindl flyktet fra Ungarn til Jugoslavia i januar 1957. Han kom så til flyktningemottaket på Hedmarkstoppen. Etter en vinter her reiste han bl. a til Sør-Amerika før han havnet på Vestnes i Møre og Romsdal. I 1962 kjøpte han et småbruk i Stange. Steindl ble norsk statsborger i 1964 og omtrent på samme tid flyttet han til Hamar hvor han bodde frem til 1980. Fra 1980 til 1987 bodde Steindl i Drammen før han flyttet til Halden. I 1989 flyttet han videre til Helsingborg hvor han bodde frem til sin død i 1996.
Teknikk og motiver.
Steindl er mest kjent for sine landskapsmotiver, men bredden i produksjon vil nok overraske mange bl. a malte han maritime motiver, blomster, akt, historiske bygninger, hester og abstrakte motiver. Han arbeidet med akryl og olje, men særlig fra den første tiden i Norge finnes det også en del akvareller.
Utstillinger, innkjøp m.m..
Steindls faste gallerister var «Det lille galleri» i Dronningens gate i Oslo og Lehn i Nordregate i Trondheim. Hen hadde en lang rekke utstillinger landet rundt bl. a i Molde, Tromsø, Harstad, Gjøvik, Åndalsnes, Kristiansund, Moss, Fredrikstad, Tønsberg, Porsgrunn.
Steindl er representert i mange private og offentlige samlinger. Han har store offentlige utsmykninger i bl. a følgende kommune Stange, Hamar, Åmot, Ringsaker samt Høgskolen i Hedmark og Sparebanken Hedmark. Statsminister Odvar Nordli fikk også et maleri av Steindl i gave fra regjeringen på sin 50-års dag.


Seigmen.
Seigmen var et norsk band som var aktivt på 1990-tallet. Bandet ble grunnlagt i 1989 under navnet "Klisne Seigmenn" og annonsert oppløst i 1998. I 1999 reiste Seigmen på en avskjedsturne. Siden har de igjen opptrådt sammen noen få ganger. Bandet spiller goth- og industriinspirert rock, tungt og monumentalt med tekster på både norsk og engelsk.
Biografi.
Seigmens medlemmer fra 1991 var Sverre Økshoff (gitar), Alex Møklebust (vokal), Kim Ljung (bass), Noralf Ronthi (trommer) og Marius Roth (gitar). Bandet hadde sin rot i det musikalske miljøet i Tønsberg. For albumet "Metropolis" fikk bandet Spellemannprisen 1995 i klassen rock.
Møklebust, Ljung og Ronthi dannet senere bandet Zeromancer. Marius Roth ble utelatt fra Zeromancer og har siden oppløsningen av Seigmen satset på en karriere innen opera.
I forbindelse med UKA 2005 så Norge en ny opptreden av Seigmen. 20. oktober 2005 gjenoppsto bandet i Dødens Dal i Trondheim med original besetning, original musikk og et entusiastisk publikum. I februar 2006 holdt de seks konserter i Stavanger, Bergen og Oslo, og sommeren 2006 spilte bandet på et fåtall utvalgte festivaler, blant annet på Slottsfjellfestivalen i hjembyen Tønsberg.
Live-DVD-en "Fra X til Døden" ble sluppet august 2006. Lørdag 19. august 2006 spilte Seigmen på Steinkjerfestivalen for omtrent 4000 mennesker.
Seigmen spilte to utsolgte konserter på Operaen i Bjørvika 21 og 22 juni 2008. DVD av denne konserten ble utgitt i juli 2012
Seigmen er bekreftet til RaumaRock, Slottsfjellfestivalen, Malakoff Rockfestival og Parkenfestivalen i 2012.


Maria Solheim.
a>, der hun sang "Mitt lille land" og "Barn av regnbuen".
Maria Solheim (født 19. januar 1982) er en norsk musiker fra Alsvåg i Øksnes i Vesterålen.
I 1999, 17 år gammel, fikk hun platekontrakt med Kirkelig Kulturverksted. Hennes første plate, "Barefoot", ble sluppet to år senere, og høstet gode kritikker. Musikken var akustiskbasert med tekster og melodier skrevet av Solheim selv. I 2010 fikk hun platinaplate for singelen "Rom for alle", som ble utgitt for inntekt til Kirkens Bymisjon.
I tillegg til aktiv konsertvirksomhet i Norge har hun også turnert i Europa og deltatt på flere innspillinger som gjesteartist.
Hun sang «Mitt lille land» under rosemarkeringen etter terrorangrepene i Norge 2011 på Rådhusplassen i Oslo 25. juli 2011.


Taktelt.
Et taktelt er et telt beregnet på montering på taket av en bil. Teltet festes til et takstativ eller lastebøyler, og er sammenslått under kjøring. Når det skal brukes, slås det opp. Det man oppnår ved å ha teltet på taket er kortere tid for å slå opp og man er lenger opp fra bakken og fukt, insekter og smådyr.
Kjente produsenter av taktelt inkluderer italienske Maggiolina og sørafrikanske Hannibal og Eezi Awn.


Grønland stasjon.
Grønland stasjon er første T-banestasjon på østre side av Akerselva. Stasjonen ligger i Vaterland / Grønlandsområdet mellom Jernbanetorget stasjon i vest og Tøyen stasjon i øst.
Stasjonen ble på 1960-tallet bygget med et kjøpesenter som en del av stasjonsområdet. Her lå blant annet byens første langåpne matvarebutikk. Grønland er en av de mindre stasjonene i fellestunnelen. Selv om området ligger nær Oslo sentrum, er området hovedsakelig et boligområde.
8. september 2009 offentliggjorde at jernbaneverket hadde skissert planer vedrørende ny Oslotunnel. I disse planene ble det foreslått bl.a en egen stasjon kun for lokaltog under bakken, under Galleri Oslo-bygget, og en "etasje" under Grønland stasjon. Hvis disse planene blir gjennomført, får Grønland stasjon rollen som overgangstasjon for lokaltog til og fra t-bane for reisende østfra, og antall reisende på Grønland stasjon kan stige betraktelig.


Tøyen T-banestasjon.
Tøyen er en T-banestasjon på Tøyen i Gamle Oslo. Det er den siste stasjonen på den østlige siden av fellestunnelen (Majorstuen til Tøyen) i T-banenettet i Oslo. Stasjonen har tre plattformer, en for østgående tog, en for vestgående tog og en for vestgående tog på Grorudbanen og T-baneringen.
Stasjonen ble åpnet i 1966 som en del av det nye T-banenettet for den østlige delen av Oslo. Over stasjonen ligger det et kjøpesenter.
Dette er nærmeste stasjon til Munch-museet, Botanisk hage (Tøyenhagen) og Tøyenbadet.
Det er også en Tøyen stasjon på Gjøvikbanen, ca. 1400 meter nordøst for T-banestasjonen.


Dadaisme.
Dadaisme, eller dada'", var en kulturell bevegelse som påvirket kunstnere og forfattere i tiden fra rundt første verdenskrig og utover første halvdel av 1900-tallet. Dadaistenes aktiviteter kom til uttrykk som billedkunst, litteratur, teater og grafisk design, og inkluderte manifester, offentlige markeringer, demonstrasjoner og publikasjoner.
Dada var en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse som oppsto som en samfunnskritisk aksjon mot det etablerte i Frankrike, Sveits og Tyskland under første verdenskrig. Både krigens redsler og forakten for det borgerlige samfunnet var viktige motivasjonsfaktorer for de dadaistiske kunstnerne. Dadaistene baserte sin virksomhet på planlagt irrasjonell adferd, anarki og kynisme, samt en avvisning av alle regler for skjønnhet og sosial organisasjon.
I Amerika etablerte det seg en krets av dadaister rundt galleriet til fotografen Alfred Stieglitz og på atelieret til ekteparet Louise og Walter Arensberg i New York. Man Ray, og tilreisende europeere som Francis Picabia og Marcel Duchamp var sentrale størrelser i den amerikanske vingen av dada.
Det finnes ulike forklaringer til opphavet av navnet «dada». Noen mener det ikke har noen betydning overhodet, og slik referer til det dadaistiske budskapet om meningsløshet og irrasjonalitet. Andre påpeker at navnet på fransk kan bety «lekehest» som uttalt av et barn, eller også «hobby» ("c'est mon dada" – det er min hobby).
Dada har påvirket senere avantgardistiske og samfunnskritiske bevegelser, som fluxus-bevegelsen, amerikansk popkunst og situasjonistene. Mange av dadaistene samarbeidet også med de beslektede surrealistene.
Noen kjente dadaister: André Breton, Francis Picabia, Marcel Duchamp, Man Ray, Tristan Tzara, Max Ernst, Guillaume Apollinaire og Kurt Schwitters.


CAS-nummer.
CAS-nummer ("engelsk: CAS registry number") er unike, numeriske identifikasjonskoder for kjemiske forbindelser, polymerer, biologiske sekvenser, blandinger og legeringer. Chemical Abstracts Service (CAS) som er en divisjon av American Chemical Society tildeler disse kodene til hvert eneste kjemikalie som har blitt beskrevet i litteraturen. CAS vedlikeholder og selger en database med disse kjemikaliene, kjent som "CAS registry". Over 27 millioner forbindelser har til nå fått et CAS-nummer, og om lag 50 000 nye registreres hver uke. Intensjonen er å gjøre databasesøk enklere, siden kjemikalier ofte har forskjellige navn. De aller fleste molekyldatabaser tillater i dag søking med CAS-nummer.
Format.
Et CAS-nummer deles med bindestrek i tre deler, den første består av opptil seks tall, det andre av to tall, og den tredje består av et enkelt tall som fungerer som en sjekksum. Tallene tildeles i økende rekkefølge og har ingen iboende mening. Sjekksummen kalkuleres ved å ta det siste tallet ganger 1, det neste tallet ganger 2, det neste ganger 3 osv, addere alle disse og beregne en sum modulo 10. For eksempel er CAS-nummeret til vann 7732-18-5, og sjekksummen beregnes som (8×1 + 1×2 + 2×3 + 3×4 + 7×5 + 7×6) mod 10 = 105 mod 10 = 5.
Isomerer, enzymer og blandinger.
Forskjellige isomerer av et molekyl får forskjellige CAS-numre: D-glukose har 50-99-7, L-glukose har 921-60-8, α-D-glucose has 26655-34-5, etc. Av og til får hele klasser av molekyler et enkelt CAS-nummer, gruppen av Alkohol dehydrogenaser har nummeret 9031-72-5. Et eksempel på en blanding med CAS-nummer er Sennepsolje (8007-40-7).
Datasøk.
Når man bruker CAS-nummer til søk i databaser er det lurt å bruke nummerne til nært beslektede forbindelser. For eksempel, for å søke etter informasjon om kokain (CAS 50-36-2), bør en inkludere kokain hydroklorid (CAS 53-21-4), siden det er den formen som oftest brukes.
Følgende gratis ressurser kan brukes for å finne CAS-nummeret gitt at man kjenner formel eller struktur.


Helene Uri.
Helene Uri (født 11. desember 1964 i Stockholm) er en norsk forfatter, språkforsker og professor. Hun ble dr. art. i lingvistikk ved Universitetet i Oslo i 1996, og har utgitt både faglitteratur, barne- og ungdomsbøker og romaner.
Uri debuterte skjønnlitterært i 1995 med ungdomsromanen "Anna på fredag", en "Sofies verden"-inspirert fremstilling av språkvitenskapelige tematikker. Uri fikk Kulturdepartementets fagbokpris for "Den store faktaboka om språk" i 1998. Romanen "De beste blant oss" med handling fra Universitetet i Oslo høstet også stor anerkjennelse. I 2008 ble hun innvalgt i Det Norske Akademi, og i 2011 ble hun valgt til medlem av akademiets presidium. Fra 2010 er hun styremedlem i Språkrådet etter at hun var varamedlem fra 2006. Hun er videre jurymedlem for Nordisk råds litteraturpris.
Uri var førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske fag ved Universitetet i Oslo fra 1998 til 2005, da hun sluttet for å bli forfatter på fulltid. Fra 2012 er hun professor II i "kreativ skriving" ved Norges Kreative Fagskole.
TV-deltagelse.
Sommeren 2009 deltok hun i programmet «Jenter på hjul» sammen med kokk Charlotte Mohn. De syklet rundt i forskjellige deler av landet og møtte flere kjente personer. Blant disse var Herborg Kråkevik, Heine Totland, Knut Faldbakken, etc. Programmet ble sendt på TV 2.
Riksmålsbruker.
I kronikken "Ut av språkskapet" som ble trykket i Dagbladet 30. november 2004, definerte Uri seg som riksmålsbruker. I den samme kronikken kritiserte hun det norskfilologiske universitetsmiljøet for å være samnorskorientert og å latterliggjøre riksmålet. Hun beskrev også hvordan hun lenge tilpasset seg det norskfilologiske miljøets samnorskspråk før hun innså at dette ikke var hennes «hjertespråk». Uri nevnte spesielt et tilfelle der en nynorskmann som var opptatt av minoritetsspråk hadde ledd av hennes naturlige språk (f.eks. ordet gren istedenfor det nynorske grein), og påpekte det paradoksale i at riksmålet er det eneste språket som det er sosialt akseptert i det norskfilologiske miljøet å være intolerant overfor.


Giovanni Dominici.
Giovanni Dominici O.P. (født ca 1356 i Firenze i Italia, død 6. juni 1419 i Buda i Ungarn) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av den venetianske byen Ragusa i Dalmatia.
I 1406 deltok han på det konklavet som valgte pave Gregor XII (1406–15), og han ble senere pavens skriftefar og rådgiver. Han ble kreert til kardinal den 9. mai 1408 av pave Gregor XII.
På grunn av skismaet var det to pretendenter til pavetronen, og ting ble ikke bedre da det like etter ble valgt en tredje pave. Giovanni Dominici bidro med diplomati og kloke råd til å bringe paveskismaet til en avslutning ved å oppfordre pave Gregor XII til å gå av. Det var han som brakte pavens abdikasjon til konsilet i Konstanz, hvor også en av motpavene gikk av, mens den tredje ble avsatt. Deretter ble det valgt en ny pave som var akseptabel for alle, Martin V (1417–31). På den tiden frasa Dominicis seg offentlig kardinalverdigheten, for på denne måten vise dem som anklaget ham for politiske ambisjoner, at han ikke brydde seg om denne verdens heder.
Dominici hadde opplagt et svært stort ry som diplomat og forhandler som supplement til sin teologiske lærdom, men pave Martin V ga ham en umulig oppgave. Han utnevne ham til legat til Böhmen med oppgave å imøtegå innflytelsen fra husittene, en gruppe med synspunkter som lignet på dem som fulgte John Wyclif i England. Jan Hus var blitt brent på bålet i 1414 under konsilet i Konstanz, og Dominici kom til Praha like etter. Byen var i opprør, og Hus var en nasjonalhelt. Universitetet i Praha hadde utropt ham til martyr, og hans tilhengere væpnet seg og var villige til krig mot keiseren. Dominici prøvde å innføre tiltak for å sette en stopper for husittene, men kong Venceslas IV av Böhmen nektet å akseptere dem, så legaten var tvunget til å forlate landet.
Han fortsatte til Ungarn, men ble rammet av en feber like etter sin ankomst. Han døde den 10. juni 1419 i Buda (den ene halvparten av dagens Budapest) og ble gravlagt i kirken St. Paul Eremitten der. Mange mirakler skal ha skjedd ved hans grav før den ble ødelagt av tyrkerne.
Han ble saligkåret av pave Gregor XVI den 9. april 1832.
Dominici, Giovanni
Dominici, Giovanni
Dominici, Giovanni
Dominici, Giovanni


Ensjø stasjon.
Ensjø stasjon er en t-banestasjon på Lambertseterbanen, Østensjøbanen og Furusetbanen beliggende på Ensjø i Oslo, mellom Vålerenga, Tøyen og Helsfyr. Dette er nærmeste stasjon til «Bilbyen på Ensjø». I stasjonsbygningen oppe på tunnelen er en Narvesen-kiosk. Stasjonsområdet er det eneste strekket som ikke ligger i tunnel mellom Majorstua og Brynseng. En oppgradering av stasjonen startet sommeren 2012 og oppgraderingen vil etter planen være ferdigstilt etter ett år.
Jernbanestasjon?
Grunnet usentral beliggenhet og lav trafikk, ble det i 2007 foreslått fra byrådet i Oslo kommune og Oslo Sporveier å legge ned Tøyen jernbanestasjon, og samle jernbane og T-bane ved en ny kollektivterminal ved Ensjø stasjon. Dette har blitt gjentatt fra Ruters side i deres strategiplaner i alle følgende år.
Jernbaneverket skrev i 2012: "Ved Ensjø vil man kunne få kort overgang til Ensjø T-banestasjon, området er også under utvikling med nye arbeidsplasser og boliger. Å flytte Tøyen til Ensjø vil være et viktig tiltak for reisende på Gjøvikbanen og for utvikling av Ensjø-området. Et grovt anslag av kostnadene ved å flytte Tøyen st. til Ensjø er vurdert til 30-40 millioner."


Arthur von Posadowsky-Wehner.
Arthur greve von Posadowsky-Wehner (født 3. juni 1845 i Groß-Glogau, død 23. oktober 1932 i Naumburg (Saale)) var en tysk, konservativ politiker.
Etter å ha avsluttet det juridiske studium ble han landråd i den prøyssiske provinsen Posen. Fra 1882 til 1885 var han medlem av det prøyssiske parlamentet, landdagen, for det frikonservative partiet.
Han innehadde forskjellige stillinger i statsadministrasjonen før han ble statssekretær i innenriksministeriet (1897–1908), visekansler (1897-1907) og prøyssisk statsråd ("Staatsminister").
Selv om han nedstammet fra den østelbiske adel og representerte dennes interesser, var han opptatt av sosialpolitiske spørsmål. Sammen med Det katolske sentrumspartiet og SPD fikk han gjennom en rekke økonomiske og sosialpolitiske reformer.
Etter å ha trukket seg fra regjeringen tilhørte han Riksdagen som fraksjonsløs representant.
Ved nasjonalforsamlingen i Weimar ble Posadowsky-Wehner parlamentarisk formann det tysknasjonale folkepartiet (DNVP), men gikk i 1920 ut av partiet etter Kappkuppet, som han var motstander av.
Eksterne lenker.
Posadowsky-Wehner, Arthur von
Posadowsky-Wehner, Arthur von
Posadowsky-Wehner, Arthur von
Posadowsky-Wehner, Arthur von
Posadowsky-Wehner, Arthur von
Posadowsky-Wehner, Arthur von


Friedrich von Payer.
Friedrich von Payer (født 1847 i Tübingen, død 1931) var en tysk politiker (Fortschrittliche Volkspartei, senere DDP).
Han var medlem av og president for den württembergske landdagen, og medlem av Riksdagen. Ved slutten av første verdenskrig var han fra 1917 til 1918 Tysklands visekansler. Han tilhørte nasjonalforsamlingen som møttes i Weimar for å vedta den nye grunnloven, og var der parlamentarisk formann for DPP.
Eksterne lenker.
Payer, Friedrich von
Payer, Friedrich von
Payer, Friedrich von
Payer, Friedrich von
Payer, Friedrich von


Helsfyr stasjon.
Helsfyr stasjon er en t-banestasjon beliggende på Helsfyr i bydel Gamle Oslo i Oslo. Det er den siste stasjon på fellestrekningen i øst som ligger under bakken. Dette er et av Oslos kommunikasjonsknutepunkter mot nord.
Linje 1 fortsetter til Ellingsrudåsen mandag til fredag 07–19, utenfor dette tidsrommet er Helsfyr endestasjon.
Stasjonen er et transportknutepunkt. Hit kommer foruten t-baner en rekke busser (se infoboks), og området er tilrettelagt for dette.


Brynseng stasjon.
Brynseng stasjon er en stasjon på T-banen i Oslo. Lambertseterbanen forlater Østensjøbanen og Furusetbanen ved Brynseng. Stasjonen har fire spor, to av de for tog på Lambertseterbanen og de to andre for Østensjøbanen og Furusetbanen.


Karl Heinrich von Bötticher.
Karl Heinrich von Bötticher (1880)
Karl Heinrich von Bötticher (født 6. januar 1833 i Stettin, død 6. mars 1907 i Naumburg/Saale) var en tysk embedsmann og politiker.
Han hadde flere stillinger i den prøyssiske statsforvaltningen, bl.a. som overpresident i forskjellige prøyssiske provinser, fra 1873 i provinsen Hannover, mellom 1879 og 1880 i Schleswig-Holstein og fra 1898 til 1906 i provinsen Sachsen. Samtidig var han mellom 1880 og 1897 statssekretær i innenriksministeriet («innenriksminister»), og fra 1881 til 1897 Tysklands visekansler.


Høyenhall stasjon.
Høyenhall stasjon er første stasjon som Lambertseterbanen ikke deler med noen andre baner. Høyenhall er nærmeste stasjon til Bryn senter.
Stasjonen ble sommeren og høsten 2010 oppgradert til metrostandard.


Hans-Dietrich Genscher.
Hans-Dietrich Genscher (født 21. mars 1927 i Reideburg) er en tysk politiker (FDP), som gjennom mange år var tysk utenriksminister.
Etter å ha avsluttet skolegangen tjenestegjorde han som Luftwaffehjelper fra 1943, senere i riksarbeidstjenesten og deretter hæren, og meldte seg inn i NSDAP. Etter krigen studerte han jus i Halle/Saale og Leipzig, hvor han tok den første juridiske statseksamen i 1949, før han i 1952 flyktet til Vest-Tyskland og gjorde ferdig studiet i Hamburg, hvor han tok den andre juridiske statseksamen i 1954. Deretter virket han som advokat i Bremen. Samtidig ble han medlem av FDP. Fra 1956 var han vitenskapelig assistent og mellom 1959 og 1965 forretningsfører for FDPs fraksjon i parlamentet. Det året ble han selv innvalgt i parlamentet, og satt der til 1998. Han ble utnevnt til innenriksminister i Willy Brandts regjering i 1969, og i 1974 ble han utenriksminister og visekansler. Disse posisjonene beholdt han med et kort avbrudd i 1982 frem til 1992, noe som gjorde ham til en av de lengstsittende utenriksministre i verden. Genscher var også formann for FDP fra 1974 til 1985.
Siden han trakk seg fra alle politiske posisjoner i 1998 har han vært virksom som advokat, i internasjonale organisasjoner, og har grunnlagt sitt eget konsulentselskap.


John-Anker Zwart.
John-Anker Henrik Zwart (født 12. juli 1962) er en nederlandsk lege, født i Leiden i Nederland, men oppvokst i Fredrikstad. Zwart er utdannet ved universitetet i Leiden, og har doktorgrad fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, der han nå er professor II i nevrologi. Zwart har publisert en rekke vitenskapelige artikler, og blant annet gitt viktige bidrag til forståelsen av hodepine og ryggsmerter. Han er broren til Harald Zwart.


Manglerud stasjon.
Manglerud er en av Oslos T-banestasjoner. Den ligger på Manglerud i Bydel Østensjø.
Manglerud stasjon var opprinnelig trikkestasjon fra 1957, og ble åpnet som T-banestasjon i 1966. Stasjonen betjenes av linje 4 Bergkrystallen (Lambertseterbanen).
Stasjonen ble sommeren og høsten 2010 oppgradert til metrostandard.
Ved Maglerud Stasjon er det også en bussholdeplass på Ring 3 som heter «Manglerud T» som betjenes av ruters busslinje 23 (Simensbråten – Lysaker).


Ryen stasjon.
Ryen stasjon er en t-banestasjon på Lambertseterbanen i Oslo. Ved Ryen stasjon har også t-banen sine østlige vognhaller. Stasjonen ble ombygget sommeren 2011 for å tilpasses metrostandard.


Arvid Bertheau Johannessen.
Arvid Bertheau Johannessen (født 1962) er en norsk sivilingeniør og komponist. Johannessen, som er oppvokst og bosatt i Fredrikstad, har publisert vitenskapelige arbeider innen elektronikk, og har komponert musikk i ulike sjangre. Han blant annet skrevet et verk for orgel, og har komponert musikken til en film av Harald Zwart, Gabriel's Surprise.


Brattlikollen stasjon.
Brattlikollen ligger på Brattlikollen (i den sydlige enden av Brannfjell). Dette er den nærmeste t-banestasjonen til Ekebergsletta. Brattlikollen T-banestasjon er også nærmeste stasjon til Bekkelaget kirke, Holtet, Sandstuveien og Libakkveien. Brattlikollen stasjon ligger akkurat utenfor ring 3 hvor Ryen stasjon ligger innenfor ca. 750 meter unna stasjonen.


Karlsrud stasjon.
Karlsrud stasjon ligger i den nordlige delen av drabantbyområdet Lambertseter. Stasjonen er kun for T-baner og ligger mellom Brattlikollen stasjon og Lambertseter stasjon.
Stasjonen ligger i nærhet til Karlsrud skole (grunnskole og ungdomsskole) og Lambertseter videregående skole.


Lambertseter stasjon.
Lambertseter stasjon ligger like ved Lambertseter senter som i tillegg til nærbutikker også inneholder Symra kino.


Munkelia stasjon.
Munkelia stasjon er nest siste stasjon på Lambertseterbanen. Stasjonen ligger i området med samme navn i sørvestre del av Lambertseter. Stasjonen ligger i munningen av tunnelen mellom Munkelia og Bergkrystallen, og har gangveier mot veiene Langbølgen og Mikrobølgen. Stasjonen har også, i forstadsstil, en Narvesen-kiosk, plassert oppå tunnelmunningen mot Bergkrystallen.
Munkelia Stasjon betjenes av Ruters busslinje 79 (Holmlia Stasjon – Grorud).


Bergkrystallen stasjon.
Bergkrystallen stasjon er endestasjon for Lambertseterbanen. Stasjonen ble først åpnet for trikk i 1957 og senere ombygget til T-bane i 1966. Både Lambertseterbanen og Østensjøbanen var sett på som mulige kandidater da t-banen skulle utvide mot Mortensrud, men det endelige vedtaket var å utvide fra Skullerud stasjon, endestasjonen på Østensjøbanen. Hadde Lambertseterbanen blitt valgt kunne Bergkrystallen blitt nedlagt som følge av at Munkelia var et bedre utgangspunkt.
Stasjonen er oppkalt etter gaten med samme navn og ligger i søndre del av Lambertseter.
Fram til 2010 gikk også linje 1 til Bergkrystallen og brukte da som oftest høyre spor sett fra tunnelens åpning (i sporet der t-banen på bildet står), mens linje 4 pleide å bruke det andre sporet. Etter at linje 1 ble midlertidig stengt 15. mars 2010 har linje 4 vært eneste linje til å trafikkere Bergkrystallen og bruker nå bare høyre spor som på bildet. Linje 1 var i drift igjen fra 6. desember 2010, men gikk da til Ellingsrudåsen. Det venstre sporet står derfor ubrukt.


Suede.
Suede var et populært engelsk band på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet, og ble sett på som en del av Britpop-bevegelsen. Deres fire første album var svært vellykkede i England, men de oppnådde aldri stor suksess i USA. I Norge solgte de svært bra.
Suede holdt sin siste konsert sammen i London Astoria 13. desember 2003. Anderson og Butler dannet senere bandet The Tears, som ga ut sin første CD, "Here Come the Tears" i 2005.


Steve Wozniak.
Steve Wozniak (født 11. august 1950) er sammen med Steve Jobs en av grunnleggerne av dataselskapet Apple. Wozniak og Jobs startet i garasjen og bygde opp Apple til et svært stort datafirma.
I 1985 forlot han selskapet og har siden jobbet mye med undervisning, forskjellige teknologiske sideprosjekter samt en del veldedighet.


Stein Rokkan.
Stein Rokkan (født 4. juli 1921 i Vågan i Lofoten, vokst opp i Narvik, død 22. juli 1979 i Bergen) var en norsk statsviter, politisk og historisk sosiolog, politisk historiker, samfunnsstatistiker, datapionér og franskfilolog.
Oppvekst.
Rokkan ble født i Vågan i Lofoten. Foreldrene var Georg Rokkan (1889–1959) og Charlotte (Day) Arntzen (1898–1973). Familien fikk bygd et hus i Rombaksveien 20 i 1937/38 i Narvik der faren var lærer og redaktør i avisen "Fremover" fra 1918-1919, men også brannkonstabel og privatlærer i esperanto og andre språk. I 1939 tok Rokkan engelsk examen artium og påbegynte deretter språkstudier ved Universitetet i Oslo.
Studieår.
I Oslo startet Rokkan studier i norsk og fransk. Etter eksamener i fransk kom Rokkan i kontakt med filosofen Arne Næss, som overbeviste Rokkan om å ta opp studiet av politisk filosofi. Ved siden av studiene arbeidet Rokkan i krigsårene ved Universitetsbiblioteket. Han klarte å unnslippe okkupantenes aksjon mot studentene i 1943, men lå en periode i dekning i Lofoten. Studiene fortsatte ved krigens slutt og Rokkan avla i 1948 mag.art.-graden på avhandlingen "The Appeal to Nature. Prolegomena to a Study in the Social and Political Philosophy of David Hume". For å spe på inntektene virket Rokkan i denne tiden også som oversetter, hovedsakelig av politisk teori og filosofi fra engelsk.
De første akademiske år.
UNESCO utpekte i 1947 Arne Næss til leder for et internasjonal prosjekt om demokrati og Rokkan ble bedt om å ta del i dette. Deltakelsen i prosjektet ble avgjørende for Rokkans internasjonale perspektiv og kontaktnett. Rokkan fortsatte studiene og var fra 1949 til 1950 ved Columbia-universitetet og Universitetet i Chicago. Han vendte deretter tilbake til Europa og var 1950–1951 ved London School of Economics før han i 1951 ble tilknyttet Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Han var videre stipendiat ved Universitetet i Oslo i perioden 1951–1956.
Professor i sammenlignende politikk.
Fra 1958 til 1966 var Rokkan forskningsleder ved Christian Michelsens Institutt. Sistnevnte år ble han utnevnt som professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, en stilling han hadde til han døde i 1979. Året etter ble Institutt for sammenliknende politikk opprettet. Rokkan sto sentralt i utbyggingen av samfunnsfagene ved Universitetet i Bergen fra midten av 1960-tallet og introduserte som nyutnevnt professor sammenlignende politikk som eget universitetsfag. Han var dessuten initiativtager til etableringen av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og direktør samme sted fra 1975 til sin død.
Rokkan var gjesteprofessor ved Yale-universitetet i tre perioder (1963, 1969–1970 og 1973) og London School of Economics ved to anledninger (1956 og 1973). I tre omganger var Rokkan Fellow ved Center for Advanced Study ved Stanford-universitetet (1959–1960, 1967 og 1970). Videre var han gjesteprofessor ved Universitetet i Manchester (1964), Universitetet i Genève (1973–1974) og Institut d'études politiques de Paris (1976–1977).
Rokkans teorier og modeller.
Rokkan var opptatt av å studere politiske prosesser og konflikter. Med en kombinasjon av et enormt empirisk oversyn og treffende teoretiske modeller, skildrer han framveksten av politiske skillelinjer og partisystem i de europeiske landene.
Rokkan skilte mellom to kanaler for politisk makt i et demokrati: Den tallmessige (numeriske) der stemmer gir parlamentarisk makt, og den korporative, hvor organisasjoners ressurser avgjør hvilke saker som blir tatt opp og får gjennomslag. Rokkans mest siterte og berømte setning er «Stemmer teller, men ressurser avgjør.» Med dette mener han at partisammensetningen på Stortinget har betydning, men organisasjonene i samfunnet har større makt.
Rokkan ga politisk sosiologi en historisk dimensjon. Fra midten av 60-tallet studerte han de europeiske partisystemenes historiske røtter, der han pekte på at dagens partisystemer i stor grad er "spor" etter tidligere tiders konflikter og at og de derfor må forklares med de konfliktlinjer og alliansemuligheter som har preget samfunnsutviklingen. Han pekte på at tidligere konfliktlinjer hadde «frosset» og levde videre i det politiske system, selv om konflikten som skapte den hadde tapt sin aktualitet. Delvis i samarbeid med den amerikanske sosiologen Seymour Martin Lipset sto Rokkan bak store sammenlignende undersøkelser for å analysere forskjell mellom de vesteuropeiske landenes partistruktur.
På 70-tallet vendte Rokkan interessen mot betingelsene for stats- og nasjonsbygging i Vest-Europa. Her opererte han med fire grunnleggende «systembyggingsprosesser» i utviklingen av politiske organisasjoner, som han for de eldre europeiske staters vedkommende (det vil si de som ble anerkjent som suverene i 1648) tolket som suksessive utviklingsfaser. De to første prosessene framstiller framstøt fra et sentrum som trakter etter å underkaste et territorium sin militærøkonomiske og kulturelle kontroll. De to følgende prosessene utgår derimot fra «periferien» og sikter mot en intern omstrukturering av det politiske systemet på grunnlag av utvidede og nye borgerettigheter, henholdsvis av juridisk og økonomisk art, det vil si institusjonalisering av borgerlige frihets- og politisk deltagelsesrettigheter, samt utvidelse av sosiale tjenesteytelser så vel som forsøk på å utjevne de økonomiske betingelser mellom befolkningsgrupper og regioner. De to siste fasene bidrar til å forsterke den følelse av nasjonal identitet som ble utviklet i modellens andre fase.
Betydning og ettermæle.
Rokkan er kjent for å være den mest siterte norske samfunnsforsker i internasjonal faglitteratur. Universitetet i Bergen har oppkalt et hus (Stein Rokkans Hus) og et senter (Rokkansenteret) etter den betydningsfulle samfunnsforskeren. Institutt for sammenliknende politikk arrangerer en årlig minneforelesning, Stein Rokkan-forelesningene, siden 2002 i samarbeid med Rokkansenteret. UNESCOs International Social Science Council (ISSC) utdeler i samarbeid med European Consortium for Political Research (ECPR) Stein Rokkan-prisen. Flere universiteter hedret Rokkan med æresdoktorater: Uppsala universitet, Helsingfors universitet, Aarhus universitet og Universitetet i Genève.
I 1979 ble Rokkan utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
I 2011 fikk Rokkan et auditorium på Universitetet i Nordland oppkalt etter seg.


Brensel.
Brensel er ethvert materiale, en gass eller en væske som lar seg antenne, og som omdannes og utvikler energi i form av varme ved forbrenning ved tilførsel av oksygen. Man kan blant annet bruke olje, kull og ved som brensel. Også radioaktive materialer kan brukes som brensel. De utvikler varme ved radioaktiv fisjon eller fusjon. En viktig egenskap ved brensel er at det kan lagre energi som kan hentes ut ved behov, først og fremst til oppvarming eller til å utføre arbeid.
Drivstoff.
Drivstoff er et energirikt stoff som vanligvis brukes for å drive maskiner (hovedsakelig forbrenningsmotorer). Stoffet inneholder en form for energi som kan bli omformet til en annen type energi ved forbrenning (fra potensiell energi til kinetisk energi). Drivstoff er oftest brukt om flytende fossilt brennstoff, f.eks. bensin, diesel, flydrivstoff og parafin. Det kan også brukes om fast stoff eller gass som binder energi slik som kull, propan, hydrogen etc.
Ved biologisk forbrenning, som i menneskekroppen, dyr og planter, brukes karbohydrat, proteiner og fett som drivstoff. F.eks. i menneskekroppen brukes karbohydratet druesukker (glukose) kombinert med oksygen (som vi puster inn) til å produsere vann, karbondioksid (som vi puster ut) og energi i form av varme og bevegelse i musklene.


Anthony Fokker.
Anton Herman Gerard 'Anthony' Fokker (født 6. april 1890, død 23. desember 1939) var en nederlandsk flykonstruktør. Han ble født i Blitar på Java i daværende Nederlandsk Østindia (nå Indonesia).
I 1911 flyttet han til Berlin, og konstruerte som tyveåring sitt første fly "De Spin". 1912 slo han seg ned i Schwerin i Mecklenburg, og bygget en flyplass med flyverskole i Görries. Under Første verdenskrig konstruerte han flere tusen fly for det tyske forsvaret, først på sin opprinnelige flyplass og senere på Hintenhof i den nåværende Schweriner Bornhövedstraße. Av kjente fly som han konstruerte bør nevnes Fokker Dr.I. Fokker var den eneste flyprodusent som personlig snakket med pilotene ved fronten for å høre deres meninger og ønsker.
Blant pilotene som fløy Fokker-fly, var Manfred von Richthofen, kjent som «den røde baron». Etter ordre fra hærledelsen arbeidet Fokker fra 1917 til 1919 sammen med Hugo Junkers. Siden Tyskland ikke fikk lov til å opprettholde et flyvåpen som følge av Versailles-traktaten flyttet Fokker til Nederland. I Nederland grunnla han «Fokker» i 1919, som produserte sivile fly.
Fokker, Anthony
Fokker, Antony


Sprintløp.
Sprintløp eller sprint er en betegnelse på de korteste løpsdistansene i friidrett. Ferdigheter som kreves av en god sprinter er hurtig reaksjonsevne, eksplosiv styrke, anaerob utholdenhet og teknikk.
I senere tid er begrepet sprint også tatt i bruk for andre idrettsgrener, som for eksempel langrennssprint og skøytesprint.
60 meter.
60 meter er den vanligste sprintdistansen for aldersbestemte klasser, og mange vil også kjenne distansen fra skoleidrettsdager og lignende. Et utrent naturtalent vil gjerne oppnå gode resultater på 60 meter, men vil få problemer på den siste delen av en 100 meter. Dette er imidlertid et problem som lett kan overvinnes med litt trening. For seniorløpere er dette en distanse det nesten aldri konkurreres i utendørs. Derimot er det en mesterskapsøvelse og en offisiell rekordøvelse for innendørs friidrettskonkurranser. Det er også en vanlig distannse i trening og testløp, også for å måle hurtighet hos utøvere i andre idretter.
100 meter.
100 meter er den klassiske sprintdistansen. Det er allment akseptert at den som holder verdensrekorden på 100 meter er verdens raskeste person.
150 meter.
150 meter er en ukurant distanse som det av og til arrangeres konkurranser i. Det er ikke mesterskapsøvelse, og det noteres ikke offisielle rekorder på 150 meter.
200 meter.
200 meter sprint starter i begynnelsen av kurven. Akselerasjonen og de første 100 metrene løpes i sving, mens de siste 100 metrene løpes rett fram på oppløpssiden. De beste 100 meter-løperne er som oftest også gode 200-meterløpere. Men det finnes også eksempler på 200 meter-spesialister, som f.eks Pietro Mennea, og løpere som kombinerer 200 meter og 400 meter, som f.eks. Michael Johnson.
300 meter.
300 meter er også en ukurant distanse som det av og til arrangeres konkurranser i. Det er ikke mesterskapsøvelse, men det noteres faktisk offisielle rekorder på 300 meter.
400 meter.
400 meter er nøyaktig en runde rundt banen, dersom man løper i indre bane. Øvelsen løpes i delte baner, slik at det kan være vanskelig å se hvem som leder løpet før løperne kommer ut på oppløpssiden etter 300 meter. Distansen krever en spesiell kombinasjon av anaerob utholdenhet og hurtighet, og 400 meter-løpere er oftest spesialiserte på denne ene distansen. Noen løpere kombinerer 400 meter og 200 meter, mens det hører til sjeldenhetene at en løper er på topp på 400 meter og 800 meter. Et unntak er Alberto Juantorena, som tok OL-gull på 400 meter og 800 meter i Montreal-OL i 1976.
500 meter.
500 meter er også en ukurant distanse som det av og til arrangeres konkurranser i. Det er ikke mesterskapsøvelse, og det noteres ikke offisielle rekorder på 500 meter.


Norman Ernest Borlaug.
Norman Borlaug taler ved Ministerial Conference and Expo on Agricultural Science and Technology i juni 2003
Norman Ernest Borlaug (født 25. mars 1914 i Cresco i Iowa i USA, død 12. september 2009 i Dallas i Texas i USA) mottok Nobels fredspris i 1970, og er ansett for å være faren til Den grønne revolusjonen.
Han ble født i Iowa av foreldre med norsk avstamming. Hans røtter knyttes blant annet til Borlaug/Feios i Vik kommune.
Han tok sin bachelor- og mastergrad ved Universitetet i Minnesota, og doktorgraden samme sted 27 år gammel. Han startet sitt forskningsarbeid i Mexico på 1940-tallet. Han utviklet nye hvetesorter, blant annet en type kortvokst hvete som var tilpasset vekstforholdene i Mexico. Borlaugs arbeid førte til at Mexico ble selvforsynt med hvete allerede i 1956. Hans suksessfulle arbeid i Mexico førte til at han ble engasjert i andre land der landbruksproduksjonen ikke klarte å holde tritt med befolkningsveksten. Han introduserte dverghvete i India og Pakistan på midten av 1960-tallet, noe som førte til at kornproduksjonen i disse landene økte kraftig.
Borlaug døde av lymfekreft i sitt hjem i Dallas, Texas den 12. september 2009.
Fredspris for matproduksjon.
I 1970 offentliggjorde Stortingets Nobelkomite at jordbruksforskeren Norman Ernest Borlaug skulle motta Nobels fredspris for sin innsats for å øke kornproduksjon, spesielt i Mexico, Pakistan og India. Mange undret seg over hva denne hadde gjort for freden, men mediene fortalte at Borlaug stod bak den såkalte grønne revolusjonen, som har åpnet totalt ny mulighet for økning av utviklingslandenes matproduksjon. Hans nye kornsorter skal angivelig ha reddet én milliard menneskeliv fra å dø av sult.
Økt hveteproduksjon.
I 1944 reiste Borlaug til Mexico for å se hva som kunne bli gjort for å få hveteproduksjonen der til å tilta. Dengang måtte Mexico årlig importere mer enn en kvart million tonn hvete. Borlaug startet et forskningsprogram som ville finne frem til hvetesorter som kunne gi stor avkastning i selv i det karrige meksikanske klimaet. Ved et nitid arbeid med foredling av ulike hveteplanter kom han frem til dverghvete som har fyldige aks, men som ellers var så liten og fast at den verken lot seg slå ned av storm eller regn.
Bøndene i Mexico betraktet vitenskapsmenn for byråkrater, og de syntes ikke det var lønnsomt nok å anvende kunstgjødsel. Da Borlaug holdt sin første demonstrasjon kom det kun 25 stykker.
Borlaug ga imidlertid ikke opp. Han holdt frem med sine eksperimenter, og anvendte også radioen for å spre viten om dyrkingsmetodene. Resultatet uteble ikke. Siden 1956 har Mexico vært selvforsynt med hvete, og fra 1960 til 1974 skjedde det en fordobling av hveteavlingen uten at åkerarealet ble utvidet.
Global spredning.
«De er alltid blitt beskyldt for å være uimottagelige for nye ideer. Men de har bevist at dette ikke er sant. Hvis man viser småbrukeren hvordan man kan endre metodene, og hvis den nye metoden skaper en økt inntekt som mer enn oppveier en økt finansiell risiko, vil han raskt gi slipp på sine gammeldagse metoder».
Kritikk og motkritikk.
Borlaug har vært utsatt for kritikere som hevder at han innførte intensive monokultur-teknikker i kulturer som tidligere hadde bygget på landbruk mindre skala, samt at hans virksomhet kunne bidra til å legge naturområder øde, krysse genetiske grenser og minske det biologiske mangfold.
Borlaug avviste de fleste av disse kritikkpunkter, men understreket at hans arbeide hadde vært «et skritt i riktig retning, uten å ha forvandlet Jorden til et Utopia.»
I forbindelse med miljøvernaktivister uttalte han at noen av «miljølobbyistene i Vesten er Jordens salt, men mange av dem er elitister. De har aldri opplevd den fysiske følelsen av sult. De driver lobbyvirksomheten sin fra behagelige kontorbygninger i Washington eller Brüssel. Om de bare hadde levd én måned i den tredje verdens elendighet, slik jeg har gjort i femti år, ville de ropt ut for å få traktorer og gjødsel og vanningsanlegg, og de ville vært rasende over elitistene hjemmefra som forsøkte å nekte dem slike ting.»


Vicente Valentin de Ribes.
Vicente Valentin de Ribes (død ca. 1410) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var prior for klosteret Santa Maria de Monserrat, og ambassadør for kong Martin el Viejo av Aragon til paven.
Han var en av tidens fremste kanonister, og under det vestlige skisma holdt han klosteret sitt tro mot paven i Roma hele tiden, også etter at Katalonia og den katalanske kirke hadde gitt sin tilslutning til paven i Avignon. Som en følge av dette ble han kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Innocens VII.
Ribes, Vicente Valentin de
Ribes, Vicente Valentin de
Ribes, Vicente Valentin de


Pietro Morosini den yngre.
Pietro Morosini (den yngre) (død 11. august 1424) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kannik i Treviso i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Innocens VII.
Morosini, Pietro2
Morosini, Pietro2
Morosini, Pietro2


Philip Repington.
Philip Repington C.R.S.A. eller Repyngdon (død 1434) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Lincoln i England 1404–1419.
Tidlig i livet var han tilhenger av wyclifisme, og ble av den grunn suspendert og ekskommunisert i 1382 i Canterbury. Senere samme år tilbakekalte han vranglæren og ble igjen inkludert i den kirkelige kommunion.
Han ble kong Henrik IV av Englands skriftefar og kapellan, og ble så utnevnt til biskop av Lincoln.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Gregor XII.
Repington, Philip
Repington, Philip
Repington, Philip


Luca Manzoli.
Luca Manzoli, O.Hum. (død 14. september 1411) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Fiesole i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Gregor XII.
Manzoli, Luca
Manzoli, Luca
Manzoli, Luca


Bandello Bandelli.
Bandello Bandelli (død oktober 1416) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Rimini i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Gregor XII.
Bandelli, Bandello
Bandelli, Bandello
Bandelli, Bandello
Bandelli, Bandello


Angelo Barbarigo.
Angelo Barbarigo eller Barbarico, Barbadigo (død 16. august 1418) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Verona i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Gregor XII.
Barbarigo, Angelo
Barbarigo, Angelo
Barbarigo, Angelo
Barbarigo, Angelo


Angelo Cino.
Angelo Cino eller Ghini Malpighi (død 21. juni 1412) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Recenati i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Gregor XII.
Cino, Angelo
Cino, Angelo
Cino, Angelo


Ludovico Bonito Brancaccio.
Ludovico Bonito Brancaccio (død 18. september 1413) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en lærd kanonist, ble utnevnt til pavelig nuntius til Napoli og senere til erkebiskop av Taranto i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1408 av pave Innocens VII.
Brancaccio, Ludovico Bonito
Brancaccio, Ludovico Bonito
Brancaccio, Ludovico Bonito


Fett (tidsskrift).
"Fett" er et feministisk tidsskrift som ble startet i 2004, og utkommer fire ganger årlig med et opplag på rundt 2000. Det utgis av Kvinnefronten, og støttes økonomisk av Fritt Ord og Norsk Kulturråd.
Det nye tidsskriftet ble dannet i forlengelsen av Kvinnefrontens tidligere blad, som opprinnelig ble startet høsten 1975. Da var bladnavnet "Kvinnefront", og opplaget de første årene oppe i eksemplarer. I 1982 ble bladet relansert, nå under navnet "Kvinnejournalen". Dette tidsskriftet ble nedlagt i 2004, før oppstarten av Fett.
Kvinnejournalens redaksjon inviterte bredt, og det ble dannet en interimledelse der feminister fra flere ulike miljøer jobbet fram det nye tidsskriftet. Felles for redaksjonen i bladet Fett er at de er født på 1970-tallet, og at de har ulike typer journalistbakgrunn. Alle i redaksjonen arbeider gratis.
Navnet FETT er en forkortelse for feministisk tidsskrift, men spiller også på ordet fetts ulike betydninger. Redaktør Kristin Førde hadde følgende uttalelse til NRK ved oppstarten: «Noen synes kanskje det er litt ekkelt og provoserende, og det har vi også lyst til å være».


Jeffrey Sachs.
Jeffrey D. Sachs (født 5. november 1954 i Detroit, Michigan) er en amerikansk økonom best kjent for sitt arbeid med nye demokratier og problemfylte økonomier i Øst-Europa, Afrika, Asia og Latin-Amerika. Han jobbet spesielt nært med Russland, Bolivia og Polen, tre land hvor han foreslo såkalt sjokkterapi for å bekjempe økonomiske kriser. Han er en forkjemper for sletting av de fattigste landenes gjeld, samt økte tiltak mot hiv/aids og malaria.
Sachs er professor i bærekraftig utvikling og helsepolitikk ved Columbia University, New York.
Han er spesialrådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon.
Sachs ledet 2002–2006 FNs tusenårsprosjekt. Han var videre spesialrådgiver for FNs fiorhenværendegeneralsekretær Kofi Annan i prosjektet med FNs tusenårsmål for utvikling.
Sachs er inkludert på TIME Magazines liste over verdens mest innflytelsesrike personer i 2004 og 2005.
Han har forfattet hundrevis av vitenskapelige artikler og en rekke bøker. De to seneste bøkene om verdens fattigdom lå på New York Times' liste over bestselgere.


Gert Nygårdshaug.
Gert Hermod Nygårdshaug (født 22. mars 1946 på Tynset) er en norsk forfatter. Forfatterskapet spenner fra barnebøker til krim. Fremheves må hans kritikerroste samling av folkeeventyr fra Nord-Østerdal. Nygårdshaug er kjent for sine kriminalromaner om Fredric Drum og øko-trilogien som starter med den prisbelønte romanen Mengele Zoo. Nygårdshaug har også markert seg som sterkt kritisk til religion og har tatt til orde for å bekjempe verdensreligionene. Han er også sterkt USA-kritisk.
Nygårdshaug er bosatt i Lier ved Drammen.
Bakgrunn og arbeid.
Nygårdshaug tok artium ved Tynset Gymnas i 1965 og flyttet deretter til Oslo hvor han begynte å studere ved Universitetet i Oslo. Der tok han en rekke eksamener, mellomfag idehistorie, mellomfag historie, mellomfag filosofi før han avbrøt studiene til magistergraden i sosiologi i 1972.
Nygårdshaug var særdeles politisk aktiv på venstresiden, og arbeidet fra 1972 til 1978 som klubbleder i Uranienborg Fritidsklubb, Uteseksjonen i Oslo og som ungdomssekretær i Målselv. I 1978 begynte han som snekker, og arbeidet med dette frem til 1984 da han ble heltidsforfatter.
Han arbeidet også en periode som sjømann (1967), skogsarbeider (1968) og lærer i filosofi ved Nansenskolen på Lillehammer (1969–70).
Hans politiske engasjement har fortsatt opp gjennom årene, og han er kjent for sine kritiske kronikker i Dagbladet om blant annet USAs politikk i verdenssamfunnet. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2007 og 2011 stod han på 3. plass på valglista til Rødt i Lier kommune.
Nygårdshaugs misnøye med USA er godt kjent. Etter angrepet på USA 11. september 2001, som han har markert med en plakett i egen hage, sto dette i avisen Klassekampen: «Forfatter Gert Nygårdshaug var ikke sen om å fortelle offentligheten at han ikke ville være med på ett minutts stillhet for USA etter terrorangrepene på landet. Nå gir han også sin fulle støtte til overlege Mads Gilbert og kirurg Hans Husum ved Regionsykehuset i Tromsø, som forsvarer terroristenes moralske rett til å angripe USA.»
Han bodde mer eller mindre fast i Oslo fra 1965 til 1992, da han flyttet til Lier.
Nygårdshaugs forfatterskap er preget av mye reising og grundig research. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990, oppholdt han seg i lengre perioder i Mexico, Venezuela og Brasil, der han blant annet bodde sammen med indianerne i regnskogen i Amazonas. Studiet av urkulturer, arkeologi og historie er noen av hans interesser, ved siden av sportsfiske, matlaging og vin.
Nygårdshaug er kjent for sin krimserie på ti bind om gourmeten og vinkjenneren Fredric Drum.
Hans bok Mengele Zoo fra 1989 ble i 2007 kåret til «folkets favoritt» i forbindelse med litteraturfestivalen på Lillehammer. Det er planer om å lage film av boken.


100 meter.
100 meter er en sprintøvelse i friidrett. Det er den klassiske sprintdistansen, og den korteste distansen i mesterskap utendørs. Det er alment akseptert at den som holder verdensrekorden på 100 meter er verdens raskeste person. 100 meter-finalen i de olympiske leker gir en fortettet spenning som mangler sidestykke i idrettsverdenen. 100 meter for herrer har stått på OL-programmet i samtlige moderne olympiske leker og for damer fra og med 1928 i Amsterdam. Distansen inngår også i herrenes tikamp.


200 meter.
200 meter er en løpsøvelse i friidrett, og den midterste av tre sprintdistanser som inngår i mesterskap. Starten går i begynnelsen av svingen. Akselerasjonen og de første 100 metrene løpes i sving, mens de siste 100 metrene løpes rett fram på oppløpssiden. De beste 100 meter-løperne er som oftest også gode 200 meter-løpere, men det finnes også eksempler på 200 meter-spesialister (f.eks Pietro Mennea) og løpere som kombinerer 200 meter og 400 meter (for eksempel Michael Johnson). For de beste 200 meter-løperne kan gjennomsnittsfarten være noe høyere enn for de beste 100 meter-løperne, men dette er omtrent utlignet med Usain Bolts fantastiske rekorder i 2009. Verdensrekorden på 200 meter (19,19 sekunder) tilsvarer en gjennomsnittsfart på 10,42 m/s (37,52 km/t), mens tilsvarende for verdensrekorden på 100 meter (9,58 sekunder) er 10,43 m/s (37,57 km/t). 200 meter for herrer var med som olympisk gren første gang 1900 i Paris og for damer 1928 i Amsterdam og siden har distansen alltid vært med på OL-programmet. 200 meter er også en av øvelsene i damenes sjukamp.


Vinter.
Vinter er en av de fire årstidene i tempererte og arktiske soner på kloden og består i tradisjonell sammenheng av månedene desember, januar og februar.
Den astronomisk vinteren er perioden fra vintersolverv til vårjevndøgn, og de sammenfallende astrologiske vintertegnene er steinbukken, vannmannen og fiskene.
Innen meteorologien defineres vinteren gjerne som den perioden da normal døgnmiddeltemperatur for det aktuelle stedet under 0 °C. I artikkelen om årstid er oppgitt når vinteren etter dette begynner en del steder i Norge. I Norge er det langs kysten flere steder som ikke har vinter etter denne definisjonen, blant annet Stavanger og Bergen.


Johann Neuhäusler.
Johann Baptist Neuhäusler (født 27. januar 1888 i Eisenhofen i Bayern i Tyskland, død 14. desember 1973) var katolsk hjelpebiskop i erkebispedømmet München og Freising fra 1947. Han var en av kardinal Michael von Faulhabers nærmeste medarbeidere, og ble arrestert av Gestapo i 1941 og sendt til konsentrasjonsleir.
Johann Baptist Neuhäusler ble presteviet 29. juni 1913. I 1932 ble han medlem av domkapittelet ved den katolske domkirken "Frauenkirche" i München. Han ble saksansvarlig for kirkepolitiske spørsmål i kardinal Faulhabers erkebiskopelige kurie, og kom således i kirkens fremste forsvarslinje mot den nazistiske kirkeforfølgelse.
Han ble arrestert av Gestapo i 1941. Etter flere måneder i vanlig fengsel ble han internert i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, og kort etter ble han overført til Dachau (der han var fra 12. juli 1941 til 24. april 1945).
I februar 1947 utnevnte pave Pius XII ham til hjelpebiskop i München, og han ble bispeviet den 20. april samme år av kardinal Faulhaber.
Hans forfatterskap omfatter "Kreuz und Hakenkreuz", det første omfattende verk om nasjonalsosialismens kamp mot Den katolske kirke og den kirkelige motstand.


Vår.
Våren eller foråret er en av de tradisjonelle fire årstidene, og består av månedene mars, april og mai.
Den astronomiske våren varer fra vårjevndøgn til sommersolverv, og de sammenfallende astrologiske vårtegnene er Væren, Tyren og Tvillingene.
Innen meteorologien defineres våren gjerne som den perioden da normal døgnmiddeltemperatur for det aktuelle stedet er mellom 0 og 10 °C og stigende. I artikkelen om årstid er oppgitt når våren etter dette begynner en del steder i landet.
Tradisjonelt er våren positivt ladet. Våren er et symbol for barndom, for å våkne opp av dvalen og for oppblomstring.


Ferdinand von Lüninck.
Ferdinand Joseph Meinolph Anton Maria friherre von Lüninck (født 3. august 1888 i Ostwig, død 14. november 1944 i Berlin, henrettet) var en tysk godseier, offiser og politiker.
Ferdinand von Lüninck studerte jus, og arbeidet i statsforvaltningen. Senere trakk han seg tilbake, og var aktiv i Westfalens "Landwirtschaftskammer". Han tilhørte Deutschnationale Volkspartei og støttet i begynnelsen nasjonalsosialistenes politikk. Mellom 1933 og 1938 var han overpresident (guvernør) i den prøyssiske provinsen Westfalen, og var deretter frem til 1943 i aktiv militær tjeneste. Han var delaktig i planene om et statskupp i 1944 (20. juli-attentatet), og etter at det mislyktes ble han arrestert, dømt til døden og henrettet.


Peter Yorck von Wartenburg.
Peter greve Yorck von Wartenburg (født 13. november 1904 i Klein-Öls ved Ohlau, Niederschlesien, død 8. august 1944 i Plötzensee) var en tysk jurist som var delaktig i attentatet og statskuppforsøket i Tyskland i 1944.
Liv.
Han tilhørte en slekt av schlesiske godseiere, og var oldebarn av de prøyssiske generalene prins Louis Ferdinand av Preussen og grev Johann David Ludwig Yorck von Wartenburg, samt av filosofen Paul Yorck von Wartenburg. Etter Abitur (artium) i Rossleben (Schlesien) studerte han fra 1923 jus i Bonn og Breslau. Under studiet ble han medlem av studentorganisasjonen Corps Borussia Bonn, hvor mange sønner av den tyske høyadelen, deriblant den senere keiser Wilhelm II, hadde vært medlem. I 1927 ble han dr. jur. med arbeidet "Die Haftung der Körperschaften des öffentlichen Rechtes für Maßnahmen der Arbeiter und Soldatenräte", og tok i 1930 assessoreksamen. Deretter virket han som assessor, og ble 1932 tilknyttet østhjelpen (Osthilfe). Fra 1934 arbeidet han ved overpresidiet i Breslau og 1936 ved kommissariatet for prisdannelse.
I 1938 ble han ved en familiesammenkomst kjent med sin fjerne slektning grev Helmuth James von Moltke. Dermed kom han i kontakt med personer i det konservative miljøet som var motstandere av regimet, som sin fetter grev Berthold Schenk von Stauffenberg og Adam von Trott zu Solz. Også med Fritz-Dietlof von der Schulenburg og grev Ulrich Wilhelm Schwerin von Schwanenfeld diskuterte han Tysklands forfatning etter nasjonalsosialismen.
Ved begynnelsen av annen verdenskrig var han løytnant og adjutant ved et panserregiment. Hans motstand mot regimet og avvisning av krigen forsterket seg etter at broren døde i krigen. I 1940 var han med i gruppen som grunnla "Kreisau-kretsen" ("«Kreisauer Kreis»"). I 1942 ble han tilknyttet rustningsministeriet, da en skade gjorde at han ikke kunne tjenestegjøre ved fronten. Da Moltkes leilighet i Berlin ble ødelagt i et bombeangrep i 1943, flyttet han inn hos Yorck v. Wartenburg i Hortensienstraße 50 i Berlin-Lichterfelde. Etter at Moltke ble arrestert og etter nærmere kontakt med Claus von Stauffenberg, gikk Yorck v. Wartenburg inn for at attentatplanene raskt måtte settes ut i livet.
Av kuppmakerne var Yorck v. Wartenburg tiltenkt rollen som statssekretær for visekansler Wilhelm Leuschner. Etter at attentatet mislyktes, ble han arrestert dagen etter og 8. august samme år dømt til døden. Han ble hengt samme dag i Plötzenseefengselet.
Peter Yorck von Wartenburg var gift med Marion Winter.


Litium-ionbatteri.
Litium-ionbatteri (også kalt Li-ion eller LIB) er en type oppladbare batteri som er blant de mest populære oppladbare batteriene i bærbar elektronikk, som for eksempel mobiltelefoner, og elektrisk håndverktøy. Li-Ion er ikke egnet som AAA, AA, C og D-batterier, da cellene har høyere spenning en 1,5 volt. Dette gjør at de har en høyere energi/vekt forhold enn vanlige nikkelceller, og gir dem høyere kapasitet ved lav spenning.
Oppbygning.
De er oppbygd karbon-elektroder (minus) og oksid-elektroder (pluss), vanligst av litium-koboltoksid, litium-manganoksid eller litium-jernfosfat. I motsetning til nikkel-kadiumbatterier regnes de ikke som miljøfarlig avfall, men kastes som restavfall.
Lading og oppbevaring.
Batteriene har lavere selvutlading enn vanlige batterier (5-10% per måned). De har heller ikke den såkalte «minneeffekten», og trenger derfor ikke å lades helt ut før ny lading. De kan også klattlades (litt om gangen), men trenger en omstillingssyklus der de lades ut en gang iblant. Dette for å hindre at det dannes kobber i batteriets kjemi.
Batteriene vil over tid ta til seg mindre og mindre lading, og vil miste mer og mer effekt. Det er tre faktorer som øker denne nedbrytningsprosessen, høy lagringstemperatur, lagring i fulladet stand, og full utlading. Batteriene bør derfor lagres kjølig (helst under 20 grader), ca 40% oppladet. Nedbrytningsprosessen gjør at batteriene har begrenset levetid, men måten de lagres på kan forlenge levetiden.


Charlie Sheen.
Carlos Irwin Estevez, best kjent under artistnavnet Charlie Sheen, (født 3. september 1965) er en amerikansk skuespiller. Han ble kjent gjennom sine roller i filmer som "Platoon" (1986), "Wall Street" (1987) og "Hot Shots"-filmene (1991 og 1993). Han er også kjent for sine roller i komedier og situasjonskomedier som TV-seriene "Spin City" (2000–2002) og "Two and a Half Men" (2003–2011).
Charlie er sønn av Martin Sheen og var tidligere gift med Denise Richards. Han har tre søsken i skuespillerbransjen: Emilio Estevez, Ramón Estevez, Jr. og Renée Estevez. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Charlie Sheen har 5 barn. Med ekskjæresten Paula Profit fikk han sin førstefødte datter Cassandra Jade Esteve. De to døtrene Sam og Lola er fra ekteskapet med Denise Richards. Tvillingguttene Max og Bob har han med sin nåværende kjæreste Brooke Mueller.
Til tross for et mangeårig rebellstempel er Sheen Hollywoods best betalte TV-stjerne, takket være populariteten i komiserien "Two and a Half Men". For hver episode der han stiller opp som karakteren «Charlie Harper», får Sheen om lag 12 millioner kroner.
På nyåret 2011 havnet Sheen i klammeri med skaperen av "Two and a Half Men", Chaim Levin med kunstnernavn Chuck Lorre, og TV-nettverket CBS som produserte "Two and a Half Men". Grunnen til problemene skal være Sheens livsførsel som media hevder består av flittig omgang med pornoskuespillerinner, kokain, vodka og andre rusmidler. De få gangene CBS eller Lorre har uttalt seg om saken har Sheen slått voldsomt tilbake hvor han ikke har lagt bånd på seg i omtalen av Lorre og CBS. For CBSs familieprofil er Sheens utsvevende livsførsel problematisk når han samtidig er deres best betalte TV-stjerne.
Sheen hadde nylig en liten rolle i den nye Wall Street-filmen; "Money Never Sleeps".


Jack Nicholson.
John Joseph «Jack» Nicholson (født 22. april 1937) er en amerikansk skuespiller. Hans rollefigurer er ofte både kyniske, nevrotiske og aggressive. Blant annet kjent for sine roller i klassikerne Easy Rider, "Chinatown", "Gjøkeredet" og "Ondskapens hotell". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Martin Sheen.
Ramón Gerard Antonio Estévez, kjent som Martin Sheen, (født 3. august 1940 i Dayton i Ohio) er en amerikansk skuespiller. Sheen og hans kone, skuespillerinnen Jeanne Templeton, har fire barn sammen, hvorav alle er skuespillere: Charlie Sheen, Emilio Estevez, Rámon Estevez jr. og Renée Estevez. I tillegg er han også bror av skuespilleren Joe Estévez. Martin Sheen har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han har aldri offisielt skiftet navn, og på førerkortet står hans fødenavn. Han har dog alltid med seg en legitimasjon fra det amerikanske skuespillerforbundet med sitt skuespillernavn.


Blood.
BLOOD er et visual kei-band basert i Osaka i Japan.
Opphav.
Bandet ble startet i år 2002 av Kiwamu (gitarist), Kaede (bassist), og D.A.I. (daværende vokalist).
Biografi.
BLOOD har som konsept å gjøre så mye som mulig selv. De er ikke bundet til noe plateselskap, og medlemmene lager musikken, designer CD-omslagene, lager effekter til konserter, og mye annet.


Giovanni Berardi di Tagliacozzo.
Giovanni Berardi di Tagliacozzo (død 21. januar 1449) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Taranto i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Berardi di Tagliacozzo, Giovanni
Berardi di Tagliacozzo, Giovanni
Berardi di Tagliacozzo, Giovanni


Regnault de Chartres.
Regnault de Chartres (født i Ons-en-Bray i Frankrike, død 4. april 1444 i Tours) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var fyrsterkebiskop av Reims i Frankrike. Senere ble han også erkebiskop av Embrun (1432), erkebiskop av Agde (1436), biskop av Orléans (1439), og til slutt av Mende (1444).
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Chartres, Regnault de
Chartres, Regnault de
Chartres, Regnault de


Giovanni Vitelleschi.
Giovanni Vitelleschi (født i Corneto Tarquinia, død/drept 2. april 1440, antagelig i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Firenze.
Han fikk en humanistisk oppdragelse, og ble i 1431 biskop Recanati. Få år etter var han blitt tetularpatriark av Alexandria, og erkebiskop av Firenze. Men stor grunsomhet opptrådte han der som "condottiere" og potentat, og la for dagen karaktertrekk som vanskelig lot seg forene med et religiøst liv.
Han ble kreert til kardinal den 9. august 1437 av sin onkel pave Eugenius IV. Det synes som det var hans innsats ved en beleiring av Bologna på pavens oppdrag som utløste kardinalsutnevnelsen.
I 1439 erobret han Foligno. Den 19. mars 1440 ble han arrestert av sine fiender, angivelig fordi han skulle ha planlagt å styrte paven. Han ble bragt til Engelsborgen i Roma og formodentlig drept der.
Vitelleschi, Giovanni
Vitelleschi, Giovanni
Vitelleschi, Giovanni


Angelotto Fosco.
Angelotto Fosco (død 12. september 1444) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cava.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1431 av pave Eugenius IV.


Francesco Condulmer.
Francesco Condulmer (død 30. oktober 1453) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 19. september 1431 av sin onkel, pave Eugenius IV.
Condulmer, Francesco
Condulmer, Francesco


EBay.
eBay er et auksjonsnettsted hvor folk kan kjøpe og selge de fleste typer varer. eBay ble etablert i 1995 av Pierre Omidyar under navnet «AuctionWeb». Firmaet har hovedkvarter i San Jose, California. Administrerende direktør er Meg Whitman. Firmaet ble etablert i 1995 og i 2004 omsatte de for 3,27 milliarder dollar.


Hellerud stasjon.
Hellerud stasjon er en stasjon på T-banen i Oslo og siste felles stasjon for Furusetbanen og Østensjøbanen. Østensjøbanen var den opprinnelige T-banelinjen, mens Furusetbanen som åpnet tre år senere kobler seg på denne strekningen et stykke øst for stasjonen.
T-banestasjonen ble tegnet i 1963 av arkitekt Karl Stenersen, og betjener pr. uke mellom 10- og passasjerer. Hellerud stasjon ble fornyet våren/sommeren 2009 og 2010 i to etapper.
Historie.
Hellerud stasjon åpnet i 1926 som en av holdeplassene på Østensjøbanen fra Etterstad til Oppsal. Nåværende T-banelinje følger den opprinnelige traseen, og stasjonene Hellerud, Godlia, Skøyenåsen og Oppsal ligger alle på samme sted som de opprinnelige holdeplassene da banen åpnet.
Navn og geografisk plassering.
Navnet «Hellerud stasjon» ble valgt etter påtrykk fra Hellerud Vel, som da var det nærmeste boligstrøket (ved siden av Godlia). Tveita fantes ikke som boligstrøk.
Navnet «Hellerud stasjon» er i dag noe misvisende da stasjonen ikke ligger i strøket Hellerud. Dette gjorde at Hellerud Vel (med støtte fra Golia Vel) på 1990-tallet arbeidet for å gi stasjonen et nytt navn. Stasjonen ligger akkurat på grensen mellom strøkene Bryn i nord, og Godlia i sør. I tillegg er den nærmeste bebyggelsen på Tveita bare 100 meter nord for stasjonen. Alle disse strøksnavnene er imidlertid brukt på andre stasjoner i nærheten.


Thorhild Widvey.
Thorhild Widvey (født 9. januar 1956 på Avaldsnes) er en norsk styregrossist og politiker (H). Hun var stortingsrepresentant for Rogaland 1989–1997 og olje- og energiminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2004–2005. Widvey er medlem av Høyres sentralstyre siden 2008.
__NOTOC__
Karriere.
Widvey har en utdannelse som inkluderer examen artium fra 1975, samt studier ved Idrætshøjskolen i Århus 1975–1976. Hun var idrettsleder ved en institusjon for psykisk utviklingshemmede (HVPU) 1976–1982 og i 1986, og har også vært prosjektleder i Karmøy kommune 1983–1985 og markedskonsulent for Rica-hotellene i Haugesund 1987–1989. Hun var nestformann i Norges reiselivsråd i 1990. Widvey har hatt verv innenfor Norges Handicapidrettsforbund (NHIF), hvor hun var viseformann 1985–1987. Widvey er nestleder i styrene i Tromsø 2018 og International Research Institute of Stavanger. Hun er også styremedlem i Stiftelsen Offshore Northern Seas og i allmennaksjeselskapene Bjørge ASA, Reservoir Exploration Technology, Akva Group og Cambi. Leder i Sjømannskirkens hovedstyre fra 2009.
Politisk arbeid.
Hun var medlem av Karmøy Høyres styre og arbeidsutvalg i 1980, og medlem av tilsvarende i Rogaland Høyre i 1985. Medlem av Karmøy kommunestyre 1979–1989, gruppeleder 1987–1989. Medlem av Rogaland fylkesting 1987–1989, og har også vært medlem og varamedlem av en rekke kommunale og fylkeskommunale nemnder.
Widvey var 3. vararepresentant til Stortinget fra Rogaland 1985–1989, og innvalgt på eget mandat 1989–1997. Widvey samarbeidet tett med både Erna Solberg og Kristin Clemet, som kom inn i rikspolitikken noe samtidig. Widvey var først medlem av Stortingets sosialkomité 1989–1993, og deretter av Stortingets samferdselskomité 1993–1997. I 1992 var Widvey også nestleder i Europabevegelsen i Norge. I 1997 tok hun ikke gjenvalg til Stortinget, men bodde heller en periode i London frem til 2002.
18. juni 2002 ble Widvey statssekretær i Fiskeridepartementet, og 31. januar 2003 ble hun flyttet over til Utenriksdepartementet, hvor hun ble værende frem til hun ble statsråd i Olje- og energidepartementet fra 18. juni 2004. Hun gikk av sammen med resten av regjeringen 17. oktober 2005. I 2008 ble hun valgt inn i Høyres sentralstyre, og hun ble gjenvalgt i 2010.


Tveita stasjon.
Tveita stasjon er en t-banestasjon på Furusetbanen beliggende på Tveita i bydel Alna i Oslo. Det er den første stasjonen på Furusetbanen som den ikke deler med noen annen bane. Stasjonen er underjordisk og ligger i en kort tunnel under sentrale deler av Tveita. Stasjonen nåes fra Tveita Senter, som ligger oppå stasjonen.


Haugerud stasjon.
Haugerud stasjon er en t-banestasjon på Furusetbanen beliggende på Haugerud i bydel Alna i Oslo. Stasjonen er den eneste på Furusetbanen som ikke ligger i tunnel. Stasjonen ligger nord for Tvetenveien, innen gangavstand til både Inger Hagerups plass og Haugerud senter. Stasjonen har også (som mange andre) en Narvesen-kiosk på en gangbro øst for stasjonen. Sommeren 2012 ble det åpnet en innvandrerbutikk på den nevnte gangbroen.


Trosterud stasjon.
Trosterud stasjon er en t-banestasjon på Furusetbanen beliggende på Trosterud i bydel Alna i Oslo. Trosterud stasjon er en av to stasjoner på T-banen som ligger i en tunnelmunning (den andre er Stovner). Stasjonen ligger rett under Trosterud senter, og nåes gjennom trapper eller rampe til denne i tillegg til en utgang i retning Tvetenveien.


Lindeberg stasjon.
Lindeberg stasjon er en T-banestasjon på Furusetbanen mellom Trosterud stasjon og Furuset stasjon. Banen går i tunnel fra Trosterud til endestasjonen på Ellingsrud, med unntak av ca. 200 meter ved Jeriko skole.
Stasjonen ligger under Lindeberg senter med utganger via senteret. Fra senteret er det gåavstand til store deler av Lindeberg, samt tilgang til Nordre Lindeberg gård via en gangtunnel under E6 (undergangen fra sør under Jerikoveien (se på bildet).
Furusetbanen mellom Lindeberg og Furuset


Furuset stasjon.
Furuset stasjon er en T-banestasjon på Furusetbanen mellom Lindeberg stasjon og Ellingsrudåsen stasjon. Stasjonen var endestasjon for sin linje fra 1978 til 1981, og banen fikk navnet Furusetbanen. I 1981 ble banen forlenget til Ellingsrudåsen.
Stasjonsområdet ligger i en kurve under Furuset senter


Ellingsrudåsen stasjon.
Ellingsrudåsen stasjon er en T-banestasjon som siden sin åpning 8. november 1981 har vært endestasjon for Furusetbanen (linje 2).
Stasjonen ligger 165,2 meter over havet, og ankomst skjer via et sett heiser fra Ellingsrud senter, eller via en lang gangtunnel fra Munkebekken. Stasjonen har i likhet med Romsås naturlige fjellvegger.
T-baneansatte bruker gjerne "ELÅ" som kallenavn på stasjonen.


Nestlé.
Nestlé er verdens største produsent av mat- og drikkevarer. Selskapet ble grunnlagt av Henri Nestlé i 1866 og har sitt hovedkontor i Vevey i Sveits.
Nestlé Norge.
Norge var det første landet Nestlé satset på utenfor Sveits, og Nestlé Norge i dag om lag 285 medarbeidere fordelt på flere produksjonsanlegg og en omsetning på ca. 813 millioner kroner (2004). Hovedkontoret ligger i Sandvika i Bærum. Siden 1997 er Nestlé Norge en del av Nestlé Nordic.
Historie.
I 1898 kjøpte Nestlé Kapp Melkefabrikk som produserte Viking Melk (kondensiert sukret melk) på Kapp i Østre Toten. Dette var Nestlés første utenlandsinvestering. I 1905 ble fabrikken på Kapp slått sammen med The Norwegian Condensed Milk Co. på Hamar til "Nestlé & Anglo-Swiss Condensed Milk Co.", et selskap som i 1915 ble til De Norske Melkefabrikker. Ni år senere kjøpte selskapet en fabrikk i Levanger som produserte kondensert melk og melkepulver. Fabrikken på Kapp ble lagt ned i 1928.
I 1930 kom "Maggi buljongterninger" på det norske markedet, og i 1949 Hamar Pålegg, senere forkortet til «HaPå». Idéen bak det populære pålegget oppsto under krigen, da mange familier karamelliserte sukret kondensert melk i hjemmene sine. Utover på femtitallet ble mange nye produkter fra Nestlé lansert på det norske markedet, blant annet flere typer barnemat og Nescafé, som mellom 1953 og 1962 ble produsert på Hamar.
I 1962 kjøpte Nestlé det svenske selskapet AB Findus. Datterselskapet A/S Findus har hatt produksjon av dypfryst fiskefilét i Hammerfest siden 1952 og dypfryste grønnsaker og kjøttprodukter andre steder i landet siden slutten av femtiårene. To år senere byttet De Norske Melkefabrikker navn til "A/S Nestlé Norge", siden virksomheten ikke lenger utelukkende baserte seg på melkekonserver. Fra 1972 ble det også produsert dypfryste produkter i Hedrum i Larvik.
I 1979 ble det nye hovedkontoret på Slependen i Bærum tatt i bruk. I 1997 dannet Nestlé-selskapene i Norge, Sverige, Danmark og Finland "Nestlé Norden". Samme år kjøpte Nestlé en del av Drammens Is, og gikk dermed inn på iskremmarkedet i Norge. På det meste hadde Nestlé Norge ca. 870 medarbeidere og produksjon ved fire fabrikker. I 2000 skilte Nestlé og Findus lag etter 26 års samarbeid, og året etter ble fabrikken i Levanger solgt.
Produkter.
"Liste over produkter/varemerker tilhørende Nestlé som selges på det norske markedet"


Dekk (hjul).
Et dekk er en del av hjulet på biler, motorsykkel og mange andre kjøretøyer.
Det er en relativt myk, sirkulær boks fylt med luft under trykk, montert på en felg av metall. Tre sider av boksen utgjøres av dekket, den siste siden utgjøres av felgen. Dekk lages med lag av ståltråd og tekstiltråd (vanligvis kunstsilke eller nylon) som blir holdt sammen av en gummiblanding.
Dekkets oppgaver.
Dekket skal holde bilen på veien, lystre styringen, sørge for at bilen kan akselerere, bremse og ta opp ujevnheter i underlaget. I tillegg ønsker bilføreren at dekket skal være slitesterkt, fungere på forskjellig underlag. Dekket er nødvendigvis et kompromiss.
Diagonaldekk.
I et diagonaldekk er stammen bygget opp av to eller flere "cordlag" (trådlag) av nylon eller kunstsilke. Tidligere ble trådene i det forskjellige lagene lagt i 90 grader vinkel, så 45 grader og til slutt så ble 40 grader det vanligste.
Truckdekk er vanligvis Diagonaldekk da disse har stivere dekksider. Fordelen er mindre svai i maskinen når man løfter tungt og høyt.
Diagonaldekk er også vanligvis endel billigere spesielt i annleggsdekk.
Radialdekk.
I et radialdekk er cordlagene lagt radialt, altså ikke i kryss. Et radialdekk har mindre slitasje under kjøring i svinger og dekket har lenger levetid, bedre veigrep og ruller lettere. Ulempen er noe mindre komfort ved kjøring i lav hastighet.
Vinterdekk og sommerdekk.
I land som Norge er det sterkt anbefalt å skifte dekk to ganger i året for å ta hensyn til forskjellige kjøreforhold mellom vinter- og sommerhalvåret. Vinterdekk har gjerne flere små riller for å gi bedre veigrep på isete og glatt føre mens sommerdekk har større kontaktflater. Det er ingen lover som eksplisitt påbyr vinterdekk om vinteren eller sommerdekk om sommeren, men føreren skal sørge for tilstrekkelig veigrep enten det er sommer eller vinter. Piggdekk som brukes om vinteren er forbudt på sommerhalvåret.
Vinterdekk skal ha en mønsterdybde på minst 3 mm, for sommerdekk er denne grensen 1,6 mm. Det er gjerne anbefalt å bytte dekk før disse minstekravene blir aktuelle.
Hvordan et dekk lages.
For å lage et dekk så trekkes metall- og tekstiltrådene ut mellom tynne ark av gummi som bindes sammen. Disse arkene legges over en rulle i forskjellige vinkler, med lagene i sideveggen radialt ut fra en tenkt sentrum. Tykke ståltråder utgjør kanten på dekket, kalt "vulst" eller "hel", med flere lag rullet rundt.
Tynnere lag som ikke er fullt så slitesterke brukes til sideveggene. Dette kalles "stammen", og denne blir nå trukket ut ved å trekke stålkanten sammen til en ring, og blåse opp gummien til en dekkform. På slitebanen på dekket legges så kraftigere lag. På dette tidspunktet er slitebanen fremdeles glatt.
Hele stammen tas og puttes i en form, som låses sammen rundt utsiden. På innsiden av formen er et negativ av mønsteret dekket skal ha. Varmt vann og damp pumpes inn i formen, og dette presser dekket ut, så det tar mønsteret fra innsiden av formen.
Dekket holdes her i en temperatur på 150C. Endringer skjer i den kjemiske oppbyggingen av dekket, for eksempel i tilleggstoffer som svovel (lagt til under sammensettingen av gummiblandingen). Denne prosessesen kalles vulkanisering, og binder de forskjellige delene av dekket sammen. Sot og andre partikler bindes til gummien, som går fra å være plastisk til elastisk. Gummien forandrer egenskaper til et mer slitesterkt materiale. Svovel binder gummimolekylene sterkere sammen.
Dekkets oppbygging.
Gummiblandingen i et dekk er typisk 50% gummi etter vekt, mesteparten syntetisk med noe naturgummi, 17,5% sot, 17,5% silisiumdioksid, 10% olje, 2% harpiks, 1% antioksidanter, 0,5% voks, 2% sinkoksid, 0,75% stearinsyre, 0,5% herder for vulkaniseringsprosessen og 0,75% svovel.
Eldre dekk hadde en slange som holdt luften inne, men moderne dekk er slangeløse, og er foret på innsiden med butylgummi. Ulemper med slanger er at de har friksjon mot dekket og punkterer lettere. Fordeler med slanger er at de er lettere å reparere uten spesialutstyr.
Merking av dekk.
DOT-koden Transportdepartementet i USA (Department of Transportation) har bestemt dette. DOT-koden er viktig for å identifisere dekket ved produkt tilbakekalling.
Hensikten med koden er å identifisere dekket.
Det er ikke krav til største tillatte alder på dekk. Noen signifikant forringelse av gamle vinterdekks friksjonsegenskaper har ikke kunnet påvises ved de undersøkelser som er gjennomført.


Svever.
Svever er en slekt i kurvblomstfamilien. Svevene deles gjerne i to underslekter (som av mange taksonomer regnes som to slekter): ekte svever ("Hieracium") og hårsvever ("Pilosella"). Mange arter i sveveslekta er apomiktiske og slekta blir gjerne delt inn i svært mange småarter. Innen de ekte svevene er nesten alle artene apomiktiske, mens hårsvevene har en del arter som delvis er apomiktiske og delvis reproduserer på vanlig måte, seksuelt.
Det greske ordet "hierax" betegner en hauk eller falk, plantenavnet kommer antakelig fra formen på de fjæraktige blomsterbladene. Det norske navnet "sveve" kommer fra "svevn" eller søvn – blomstene lukker seg når det blir mørkt.


Ole-Johan Dahl.
Ole-Johan Dahl (født 12. oktober 1931 i Mandal, død 29. juni 2002), var Norges første professor i informatikk (1968) og kjent internasjonalt som pioneer innen objektorientert utvikling.
Under verneplikten var Dahl ved Forsvarets Forskningsinstitutt (1952) under Jan Garwick, og utferdiget en cand.real. avhandling (1957) om høynivå programmering for FREDERIC. Derpå virket Dahl ved Norsk Regnesentral (1962) og utviklet med Kristen Nygaard verdens første objektorienterte programmeringsspråk, Simula (1965). Dette ble internasjonalt lansert i 1967 og objektorientering regnes idag til de virkelig store begivenhetene i informatikkens historie. Simula dannet grunnlaget for moderne språk som C++ og Java.
Han ble professor i numerisk analyse ved Universitetet i Oslo (1968). Dahl underviste blant annet i kurs for verifiserbar programmering for å forbedre kvaliteten på dataprogrammer og unngå mange programmeringsfeil. Han var også involvert i forskning og veiledning for å automatisere bevisføring av programmer. Noen av hans lærebøker og kurs var kjent for å være noen svært respekterte hindre på veien for informatikkstudentene ved universitetet. Hans forelesningsstil var også slik at han var nøktern og svært nøyaktig med hva han uttalte.
Dahl var også en av de drivende krefter for å bygge opp Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo hvor han arbeidet til 31. desember 1999. Den nye informatikkbygningen som åpner i januar 2011, Ole-Johan Dahls hus, er oppkalt etter ham.


Broad Peak.
Broad Peak, eller Faichan Kangri, (opprinnelig kalt K3) er verdens tolvte høyeste fjell, 8047 moh. Broad Peak ligger i fjellkjeden Karakoram nord i Pakistan, 8 kilometer fra K2. Fjellet er en del av Gasherbrum-gruppen. Broad Peak fikk navnet sitt pga. den svært langstrakte toppen, som er 1,5 kilometer i utstrekning.
Broad Peak ble første gang besteget av de østerrikske klatrerne Hermann Buhl, Kurt Diemberger, Marcus Schmuck og Fritz Wintersteller 9. juni 1957.
Ingen nordmenn har nådd helt til topps på Broad Peak. Høyest er Eirik Tryti som i 1991 nådde 7800m (skaret mellom hoved- og midttoppen), men måtte der snu pga dårlig vær.


Fotballklubben Mandalskameratene.
Idrettsbanen på Vestnes er hjemmearena for Mandalskameratene. Banen har sittetribune, friidrettsbane og et godt sandfylt naturgress.
Fotballklubben Mandalskameratene er en fotballklubb, lokalisert i Mandal i Vest-Agder. I 2012 vil klubben spille i 2. divisjon etter å ha kommet på en tiendeplass i 2. divisjon året før.
Historie.
Fotballklubben Aladdin ble stiftet på Vestnesslettene 1. juli 1912 av de to 17-årige Kristianiaguttene Thorn Reymert og Emil Wulff-Pedersen. De hadde begge slektsrøtter i byen. Klubbens navn ble i 1918 endret til Mandalskameratene, eller "MK" som det bare kalles lokalt.
Resultater og divisjoner.
Mandalskameratenes resultater siden 1912 har gått opp og ned, men MK har de siste årene blitt mer kjent på landsbasis, etter spill i 1. divisjon, hvor de første gang rykket opp i 2001.
Merkeåret 2003.
2003 ble et merkeår for Mandalskameratene. Da var nemlig klubben Sørlandets beste lag, med en sluttplassering i 1. divisjon over Start. På toppen av det hele ble "erkerivalen" Start beseiret tre ganger den sesongen – begge seriekampene, samt et møte i cupen.
Tiden etter 2003.
I 2005 rykket klubben ned fra 1. divisjon. Samme året kom Mandalskameratene til tredje runde i cupen hvor de ble slått ut av Start.
De brukte bare en sesong på å komme seg tilbake til nest øverste nivå og i 2006-sesongen rykket Mandalskameretene opp til Adeccoligaen med elleve poengs margin til nummer to på tabellen.
2007-sesongen ble en skuffelse og Mandalskameratene rykket ned til 2. divisjon. I den 20. serierunde tapte MK hele 12-1 over Molde. Cupen ble også en skuffelse for klubben da de ble slått ut av Kopervik IL i andre runde.
I 2. divisjon endte laget i 2008-sesongen på en fjerdeplass, som kanskje var en sterk prestasjon tatt i betraktning store økonomiske utfordringer og tap av mange solide og viktige spillere underveis. I cupen det året ble klubben sendt ut av Sandefjord i andre runde.
Sesongen 2009 spilte Mandalskameratene i 2. divisjon avdeling 1. Klubben stilte et svært ungt mannskap hvor man ønsket at så mange talenter som mulig ville få utviklet og vist seg fram i 2. divisjon. Målet om spill i Adeccoligaen ble midlertidig satt på vent. 2009 ble likevel et skuffende år og klubben rykket ned til 3. divisjon etter å ha endt på 13. plass med seks poeng opp til sikker plass. I cupen ble Mandalskameratene slått ut av Sandnes Ulf allerede i første runde.
I 2010 var Mandalskameratene totalt overlegne i 3. divisjon avdeling Agder. De gikk gjennom hele sesongen med 26 strake seiere og dermed uten et eneste poengtap i serien, 89 plussmål i målforskjell, og tjue poeng ned til Jerv på andreplass. I cupen ble Mandalskameratene slått ut av Start i andre runde.
Stadion.
Klubben spiller sine hjemmekamper på Idrettsbanen på Vestnes i Mandal. Den har en sittetribunde med plass til 1500 tilskuere, og total kapasitet er 4500 tilskuere. Publikumsrekorden er 5920 tilskuere i lokalderbyet mot Start 16. mai 2001. Da ble det leid inn provisoriske tribuner for å utvide kapasiteten.
Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk.


Reichsführer-SS.
Reichsführer-SS («Riksfører-SS») var embetstittel innen Schutzstaffel (SS) mellom 1925 og 1945. Fra 1929 fungerte den også som en militær grad, og med unntak av en kort periode i 1933–1934 var det den høyeste grad i organisasjonen.
Tittelen ble først innført i 1926 av Joseph Berchtold. Hans forgjenger Julius Schreck hadde ikke benyttet den, men fikk den tildelt med tilbakevirkende kraft senere. I 1929 ble Heinrich Himmler utnevnt til Reichsführer-SS, og han begynte da å bruke tittelen også som gradsbenevnelse. Hans egentlige grad da han ble utnevnt var SA-Oberführer. I 1934 ble denne ordningen offisielt innført, etter de lange knivers natt.
Som grad ble den regnet som likeverdig med en generalfeltmarskalk i Wehrmacht.
Tittelinnehavere.
Det var totalt fem personer som ble utnevnt til Reichsführer-SS, hvorav de to siste brukte tittelen også som rang.
Karl Hanke ble utnevnt i april 1945, etter at Adolf Hitler hadde fått kjennskap til Himmlers forhandlinger med de allierte. Han ble drept av partisaner før nyheten om utnevnelsen nådde ham, og fungerte således aldri i embetet.


Sarah McLachlan.
Sarah McLachlan (født 28. januar 1968) er en canadisk sangerinne, pianist og gitarist med stor suksess i hjemlandet og i USA. Initiativtager til Lilith Fair og engasjert i aids-saken.
McLachlan har bidratt med musikk til filmer og serier som City of Angels, Buffy the Vampire Slayer, The Pretender og Toy Story 2. Hun er kjent for et vemodig uttrykk med fokus på samfunnsproblemer, religion og feminisme. Flere ganger Grammy-vinner.
McLachlan er mest kjent for hiten «Adia» (1997) og «Angel» (1997), begge fra albumet «Surfacing».
Gift med trommeslageren Ashwin Sood. De har sammen en datter, India, født 2003.
Diskografi.
McLachlan, Sarah
McLachlan, Sarah


Oserød.
Oserød (uttales os're) er et sted og en gård på Nøtterøy i Vestfold.
Navnet Oserød viser opprinnelig til gården Oserød. Navnet har i nyere tid også blitt brukt på Oserød skole og andre områder i umiddelbar nærhet av "Oserød gård", som "Oserødmyra", "Oserødveien" og Oserødlund Borettslag.
Gården har trolig ligget på stedet siden 1300-tallet og på 1390-tallet.
Oserød var hovedkvarter for den tyske Organisasjon Todt under byggingen av Vardås fort under andre verdenskrig. Kunstneren Otto Valstad malte i 1883 et oljemaleri av Oserød gård.
Geografi.
Oserød ligger på den sørøstre delen av Nøtterøy, sør for Roppestad og vest for Hårkollen. Vest for Oserød ligger Hengerød og Kårød. Sør for Oserød ligger Oserødskogen og Torød.
Historie.
Den gammelnorske skrivemåten var trolig Ásuruð. Navnet er en sammensetning av kvinnenavnet Aasa og gårdens status som rydningsgård.


Tor Nystuen.
Tor Jarle Nystuen (født 30. juni 1958) er mangeårig formann i Nøtterø skytterlag og en av Vestfolds beste skyttere gjennom tidene.
Nystuen vant samlagsskytingen på landsskytterstevnet i 1979, for Vestfold.
Individuelt på landsstevnet er hans beste resultat en 2. plass i klasse 1.
Nystuen har også flere gode resultater fra Viken I-stevner, der han har hevdet seg i en årrekke, særlig innen feltskyting, men også i samlagsskyting og individuelt på bane. På sine eldre dager har Nystuen tatt opp miniatyrskytingen og resultatet har vært overraskende gode resultater, spesielt i liggende skyting.
Tor Nystuen står bokført med totalt 11 Vestfoldmesterskap (7 i baneskyting og 4 i feltskyting i perioden 1979 til 2003), kun Knut Skjelland fra Andebu kan vise til flere samlagsmesterskap i Vestfold, med totalt 13 seire.


Amati-familien.
Amati-familien var en italiensk fiolinbyggerfamilie, og regnes som grunnleggerne av den cremonesiske skole av fiolinbyggere, som definerte form og funksjon på strykeinstrumentene allerede på midten av 1500-tallet. (De tidligste instrumentene som ennå eksisterer er datert til ca 1560).
Viktigste familiemedlemmer.
Nicolo Amati er kjent som læreren til Antonio Stradivari, tidenes mest berømte fiolinbygger.


Dénes Szécsi.
Dénes Szécsi (død 1. februar 1465) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Eger i Ungarn.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Szecsi, Denes
Szecsi, Denes
Szecsi, Denes


Jean Le Jeune.
Jean Le Jeune (død 9. september 1451) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Terouanne.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Le Jeune, Jean
Le Jeune, Jean
Le Jeune, Jean


Alberto Alberti.
Alberto Alberti (død 11. august 1445) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Camerino.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Alberti, Alberto
Alberti, Alberto
Alberti, Alberto


Gerardo Landriani Capitani.
Gerardo Landriani Capitani (død 9. oktober 1445) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Como.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.


Johannes Bessarion.
Johannes Bessarion, også Basilius Bessarion (født antagelig i 1403 i Trebizond, død 18. november 1472 i Ravenna i Italia), var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var gresk-trapezunt erkebiskop av Nikea.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Bessarion, Johannes
Bessarion, Johannes
Bessarion, Johannes
Bessarion, Johannes


Isidor av Thessalonika.
Isidor av Thessalonika (født mellom 1380 og 1390 i Thessaloniki, død 27. april 1463 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var også ortodoks metropolitt av Kiev, og var blant de som ivrig arbeidet for en union mellom den ortodokse kirke og den katolske kirke.
Hans nasjonalitet er uviss, og han er blitt beskrevet både som bulgar og som greker. Hens hans utdannelse var i sin helhet gresk. Han var munk i Konstantinopel, og ble der "hegumenos" i St. Demetrius-klosteret. Han ivret for forsoning med Vestkirken, og ble i 1434 sendt av den bysantinske keiser Johannes VIII for å åpne forhandlinger med dette for øye på konsilet i Basel.
Han ble deretter erkebiskop i Moskva (med tittel som erkebiskop av Kiev). Snart etter reiste han med en russisk delegasjon til konsilet i Ferrara, der han undertegnet enhetsavtalen. Den fikk ingen varig virkning, fordi andre østlige kristne avviste den snart etter.
Rett etter konsilet utnevnte pave Eugenius IV til sin legat for hele Russland og Litauen. Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV. Da Isidor til sist ankom Moskva og proklamerte unionen med Roma i kirken i Kreml, ble det klart at verken tsaren eller storparten av de russiske biskoper ville vite noe av det. Snart etter ble han avsatt og fengslet av tsaren.
Han flyktet og rømte til Roma. Der gav den nye pave Nikolaus V ham i oppdrag å arrangere gjenforeningen i Konstantinopel, og sendte også med ham 200 soldater for å forsterke byens forsvar mot de osmanske tyrkerne. Den 12. desember 1452 ble gjenforeningen feiret i Konstantinopel.
Han opplevde tyrkernes erobring av byen den 29. mai 1453, og unngikk bare døden ved å kle opp et lik i hans røde kardinalsgevanter. Tyrkerne hogg av dets hode og førte det i triumf gjennom gatene. Den ekte kardinalen ble tatt til fange. Tyrkerne, som trodde han var en ubetydelig slave, sendte han med andre ubetydeligheter over til Lilleasia. Der kom han seg unna og kom tilbake til Roma.
Han ble så biskop av Sabina. Pave Pius II utnevnte ham til patriark av Konstantinopel og deretter til erkebiskop av Kypros, men uten at han kunne utøve disse embeder. Han døde i Roma i 1463.
Thessalonika, Isidor av
Thessalonika, Isidor av
Thessalonika, Isidor av


Louis de Luxembourg.
Louis de Luxembourg (død 18. september 1443) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.


Niccolò d'Acciapaccio.
Niccolò d'Acciapaccio (født 1382 i Sorrento, død 3. april 1447 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Capua i Italia.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.


John Kemp.
John Kemp (født ca 1380 i Wye i Kent i England, død 22. mars 1454 i London) var engelsk statsmann og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var under hele sin karriere både involvert i kongemaktens anliggender og i kirkens. Kong Henrik V av England benyttet ham som diplomatisk utsending,
Han ble biskop av Rochester 1419, biskop av Chichester i 1421 og åtte måneder etter ble han forflyttet til London.
Etter kong Henrik Vs død ble han kansler i Normandie. I 1426 ble han erkebiskop av York. Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV. I 1452 utnevnte pave Nikolaus V ham til erkebiskop av Canterbury.
Han var mer statsmann en biskop, og ble kritisert for å ha forsømt sine kirkelige tilsynsoppgaver.


400 meter.
400 meter er en løpsøvelse i friidrett, og den lengste av tre sprintdistanser som inngår i mesterskap. 400 meter er nøyaktig en runde rundt banen, dersom man løper i indre bane. Øvelsen løpes i delte baner, slik at det kan være vanskelig å se hvem som leder løpet før løperne kommer ut på oppløpssiden etter 300 meter. Distansen krever en spesiell kombinasjon av anaerob utholdenhet og hurtighet, og 400 meter-løpere er oftest spesialiserte på denne ene distansen. Noen løpere kombinerer 400 meter og 200 meter, mens det hører til sjeldenhetene at en løper er på topp på 400 meter og 800 meter. Et unntak er Alberto Juantorena, som tok OL-gull på 400 meter og 800 meter i Montreal-OL i 1976. 400 meter for herrer har stått på OL-programmet i samtlige moderne olympiske leker og for damer fra og med 1964 i Tokyo. Distansen inngår også i herrenes tikamp.


Godlia stasjon.
Godlia stasjon er en t-banestasjon på Godlia i Bydel Østensjø i Oslo. Stasjonen ble åpnet i 1966, og er den første stasjonen som Østensjøbanen ikke deler med en annen bane.


Michelle Wie.
Michelle Wie (født 11. oktober 1989) er en amerikansk golfspiller. Hun ble født i Honolulu på Hawaii og begynte å spille golf da hun var 4 år gammel.
10 år gammel, i 2000, ble Wie den yngste noensinne til å kvalifisere seg til et USGA-mesterskap da hun deltok i "USGA Women's Amateur Public Links Championship".
I 2002 ble hun den yngste til å kvalifisere seg til en LPGA-turnering, i "LPGA Takefuji Classic". I 2003 spilte hun en 66-runde i Kraft Nabisco Championship, og delte dermed amatørrekorden for damenes "major"-turneringer. Samme år vant hun "Women's Amateur Public Links" og ble den yngste noensinne til å vinne en USGA-turnering for voksne.
15. januar 2004 ble Wie den fjerde kvinnelige golfspilleren (og den yngste noensinne) til å spille en turnering på PGA-touren. Hun spilte runder på 72 og 68 slag, og misset dermed "cuten med ett slag.
Den 13. oktober 2005, to dager etter hennes 16-årsdag, blir hun profesjonell golfspiller og stiller til start i 850.000-dollarturneringen Women's World Championships på Bighorn Golf Club. Hun har nylig skrevet sponsorkontrakter anslått til en verdi av rundt 10 millioner dollar (65 mill. kroner) og blir en av verdens best betalte kvinnelige idrettsstjerner.


Skøyenåsen stasjon.
Skøyenåsen stasjon ligger på Skøyenåsen i bydel Østensjø, og er en del av Østensjøbanen.


Oppsal stasjon.
Oppsal stasjon er en T-banestasjon som ligger på Oppsal i Oslo.
Fra 1926 gikk det trikk fra Vålerenga til Oppsal. Oppsal var linjens endestasjon frem til banen ble forlenget til Bøler stasjon i 1958. Opp på høyre side dersom en kom fra byen (i retning Oppsal gård), lå det skinner (trikkesløyfe), hvor trikken kunne snu og returnere til sentrum. Denne ble først fjernet ved anleggelse av T-banen i 1967.


Ulsrud stasjon.
Ulsrud stasjon er en av T-banestasjonene som dekker drabantbyene øst i Oslo, langs Østmarka. Den ligger i boligstrøket Ulsrud midt i mellom Bøler og Oppsal. Stasjonsbygningens ventehall ble på tidlig 80-tall utsmykket med et keramikkrelieff av Bøler-kunstneren Fritz Røed. Da T-banens overflatestasjoner ble avbemannet, ble de fleste ombygd til store Narvesen-kiosker. Det skjedde ikke med Ulsrud. Bygningen brukes av ABS Kjøreskole.


Bøler stasjon.
Bøler stasjon er en T-banestasjon som dekker drabantbyen Bøler sørøst i Oslo. Stasjonen ble åpnet for sporvognsdrift den 20. juli 1958, og overtok da som endestasjon for Østensjøbanen.
Strekningen endte i en trikkesløyfe, hvor trikken snudde, og der av- og påstigning kun skjedde på den siden som vendte mot nåværende General Ruges vei eller Ytre Ringvei. I sydlige ende av T-baneperrongen for reisende mot sentrum ligger fremdeles et rødmalt hus, som tidligere fungerte som stasjonsbygning med kiosk på sydgavlen og oppholdsrom for førere og konduktører i resten av bygningen. Så lenge bygningen var i bruk som stasjon var den blåmalt med hvite vindskier. Ved ombyggingen til T-bane ble området gjerdet inn, kiosken nedlagt, trikkesløyfen fjernet, og nedre del av Guristuveien, mot krysset Eterveien (eller den nylig anlagte General Ruges vei) og Bølerlia, stengt.
Inne på sløyfeområdet står også den første Don Quiote-skulpturen, flyttet dit fra området der Bøler bad kom. Senere fikk Bøler-kunstneren Fritz Røed oppdraget med å lage en ny Don Quiote, som står oppe ved det (ombygde) Bøler-senteret.
Under broen ble det i 1973 satt opp utsmykning ("Gjenspeilng") av Bøler-kunstneren Irma Salo Jæger. Generelt hærverk og mangel på vedlikehold førte til at verket ble demontert og fjernet i 1990.
Østensjøbanen ble ombygget til T-bane og forlenget videre til Skullerud i 1967.
Bøler med T-banestasjonen merket med en rød prikk omtrent midt på i øvre del av kartet.


Bogerud stasjon.
Bogerud stasjon er en av T-banestasjonene som dekker drabantbyene øst i Oslo, langs Østmarka. Den ligger rett ved Bogerud sentrum. Den har ingen spesielle fasiliteter, og har bare en liten bu på den siden som går mot byen.
Stasjonsbygningen og ventehallen er nå Narvesen-storkiosk.


Skullerud stasjon.
Skullerud stasjon er en T-banestasjon på Skullerud i Oslo. Den var endestasjon for Østensjøbanen fra 1967, før denne ble utvidet til Mortensrud i 1997.
Ved Skullerud stasjon ligger et av byggene som huset Tandbergs Radiofabrikk og senere Norsk Data. Fra Skullerud stasjon er det kort vei til Skullerudstua ved inngangen til Østmarka.


Mortensrud stasjon.
Mortensrud stasjon er endestasjon for Østensjøbanen. Stasjonen ble offisielt åpnet 4. januar 1998, selv om den kom i bruk allerede i desember 1997. Dette var den siste av en rekke forlengelser av Østensjøbanen. Stasjonen ligger like ved Senter Syd på Mortensrud. Det vurderes om linjen skal utvides videre sørover til Bjørndal.


Frøken Norge.
Frøken Norge-tittelen har vært benyttet siden midten av 1960-tallet. De første årene var det Dagbladet som sto for kåringen av Norges vakreste kvinne, og siden tok Det Nye over, og kalte den "Frøken Norge". Fra 1975 til 1978 var det ingen vanlig missekåring i Norge – de internasjonale kandidatene ble håndplukket av et modellbyrå.
I 1978 ble "Miss Norway"-konkurransen stiftet. Frem til 1986 var det denne organisasjonen som stod for alle de norske missene. Miss Norway-konkurransen finnes fremdeles, og må ikke forveksles med "Frøken Norge", da de heter det samme, vel å merke på henholdsvis engelsk og norsk. Miss Norway sender kandidater til flere mindre kjente internasjonale skjønnhetskonkurranser som Miss Earth, Miss International, med flere.
Geir Hamnes overtok i 1986 ansvaret for å sende kandidater til Miss World-konkurransen, og fra 1989 hadde han også ansvaret for kandidater til Miss Universe. Disse er de to verdensledende konkurransene av sine slag. Fram til 1999 ble det avholdt separate kåringer som kvalifiserte til deltakelse i disse to. I 2000 gikk disse to sammen til én konkurranse, og siden er det blitt kåret to sidestilte vinnere av Frøken Norge hvert år; en for Miss World og en for Miss Universe – bortsett fra i 2004 og 2008, da det ble avholdt separate spesialkonkurranser for Miss Universe.
Reglene for deltakelse i Frøken Norge innebærer å være mellom 17 og 26 år gammel, være norsk statsborger, ikke være / ha vært gift, ikke ha barn, og ikke ha latt seg fotografere naken i kommersiell sammenheng.
«Frøken Norge».
Miss Norway ble startet i Dagbladet i 1952, som sendte vinneren til Miss Universe i 1952-1955. Dagbladet hadde rettighetene til konkurransen til 1957, men sendte ikke misser de 2 siste årene. Ukebladet Det Nye overtok i 1958 og kalte konkurransen «Frøken Norge» og sendte vinneren til Miss Universe, andreplassen til Miss World og tredjeplassen til Miss Europa.
Det Nye sendte misser frem til 1974, men bare til Miss Europa. Resten overtok modellmissene. I 1960 sendte ukebladet toeren til den nye konkurransen Miss International og treeren til Miss World. I 1969 sendte VG Ingeborg Sørensen til Miss International og deretter ble tidligere misser sendt til konkurransen. Det Nye sluttet å sende kandidater til Miss World i 1961-1965. Fra 1963 sendte de kandidater til Miss Scandinavia i Finland, og fra 1966 og til 1970 ble det sendt igjen kandidater til Miss World. Modellen overtok Miss World fra 1971 og til 1981.
Kandidater til Miss World.
Den første norske Miss World-deltakeren ble sendt til den tredje Miss World-konkurransen i 1953. Norge har aldri vunnet konkurransen. Beste plassering er Ingeborg Sørensens andreplass i 1972.
Kandidater til Miss Universe.
Den første norske Miss Universe-deltakeren ble sendt til den første Miss Universe-konkurransen i 1952. Norge har vunnet konkurransen én gang, da Mona Grudt vant i 1990.
Kandidater til Miss International.
Den første norske Miss International-deltakeren ble sendt til den første Miss International-konkurransen i 1960. Norge har vunnet konkurransen to ganger; Catherine Alexandra Gude vant i 1988, og Anne Lena Hansen vant i 1995.
Kandidater til Miss Earth.
Den første norske Miss Earth-deltakeren ble sendt til den andre Miss Earth-konkurransen i 2002. Norge har aldri vunnet konkurransen. Beste plassering er Fay Larsens Topp 10-plassering i 2003.


Vingcard Elsafe.
Vingcard Elsafe AS er et norsk selskap som produserer hotellsafer og elektroniske dørlåser. Selskapet er en del av det svenske konsernet Assa Abloy. Hotellsafer med merkenavnet Elsafe produseres i Leksvik i Nord-Trøndelag.
Historikk.
Vingcards historie med produksjon av dørlåser går tilbake til 1894 i Moss. Elsafe ble startet av Bjørn Lyng i Leksvik i 1979. I 1994 ble både Elsafe og Vingcard en del av Assa Abloy. I 2006 fusjonerte Elsafe og Vingcard og ble hetende Vingcard Elsafe AS. I 2007 skilte Vingcard Elsafe ut produksjonen i Leksvik til Lyng Elektronikk AS, senere Lyng Protech AS.


Carl Berners plass stasjon.
Carl Berners plass stasjon er en t-banestasjon som ligger ca. 150 meter øst for veiknutepunktet Carl Berners plass i Oslo. Stasjonen ble åpnet i 1966 som en del av Grorudbanen, men har etter utbyggingen i 2006 overganger mellom Grorudbanen og t-baneringen. Stasjonen ligger under bakken, med inngang fra begge sider av Grenseveien.


Hasle stasjon.
Hasle stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen beliggende på Hasle i bydel Grünerløkka like sør for Økernveien. Stasjonen er den første stasjonen på Grorudbanen som kun tilhører linje 5. Stasjonen ligger over bakken, ved munningen av tunnelen til banen fra Carl Berners. Mot Økern går banen over bakken før den går i tunnel til Økern stasjon.
Like ved stasjonen ligger Norges nasjonalanlegg for tennis.
Stasjonen ble oppgradert og modernisert i 2009 til metrostandard.


Økern stasjon.
Økern stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen i Oslo beliggende på Økern i bydel Bjerke. Den ligger mellom stasjonene Hasle og Risløkka. Stasjonen ligger ved Økernsenteret, et av de eldre kjøpesentrene i byen. Østre Aker vei passerer like nord for stasjonen. Stasjonen ligger innen gangavstand til Økern Torg.
Ombygging.
I forbindelse med ombyggingen av Ring 3 mellom Ulven og Sinsen, og omleggingen av Østre Aker vei, ble Økern stasjon modernisert. Perronger er skiftet ut, vannbåren varme er lagt i perrongene slik at snø og is ikke blir liggende på vinterstid og stasjonen er lett tilkommelig fra alle tenkelige vindretninger.
Byggearbeidet ble startet i oktober 2008 og ble avsluttet 1. juni 2011.


Risløkka stasjon.
Risløkka stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen, beliggende på Risløkka i bydel Bjerke like nord for Østre Aker vei. Stasjonen er delvis plassert i bro over Risløkkallee. Banen kommer over bakken fra Økern og holder seg over bakken til Vollebekk.
Statens vegvesen, og Oslo trafikkstasjon ligger på sørsiden av stasjonen.


Vollebekk stasjon.
Vollebekk stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen med adkomst fra veien Lunden på Vollebekk i bydel Bjerke like nord for Østre Aker vei. Den ligger mellom stasjonene Risløkka og Linderud. Fra stasjonen går linjen på bru over Lunden mot Linderud, og over bakken mot sentrum til Risløkka.


Linderud stasjon.
Linderud stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen mellom stasjonene Vollebekk og Veitvet i bydel Bjerke. Stasjonen har en kort tunnel som går under stasjonsbygningen og Linderudveien.
Ved Linderud stasjon ligger Siemens på sørsiden, og Bjerke videregående skole, Linderud skole og Linderud senter med Bydel Bjerkes administrasjon på nordsiden. Stasjonsbygningen over tunnelen har en Mix-kiosk med gatekjøkken og trafikkskoler.
Stasjonen ble bygget om til metrostandard og gjenåpnet 17.august 2009.
Arkitektene for stasjonen var Abrahamsen og Grinde som tegnet flere stasjoner på Grorudbanen.


Veitvet stasjon.
Veitvet stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen beliggende på Veitvet ved Veitvet senter, drøyt 100 meter sør for Trondheimsveien i bydel Bjerke. Stasjonen ligger opphevet mellom stasjonene Linderud og Rødtvet, i et strekke på ca. 5 km mellom Økern og Kalbakken der Grorudbanen ligger over bakken.
Veitvetveien krysser under stasjonen, og i stasjonssokkelen finnes en Narvesen-kiosk. Under 5 minutters gange mot sør ligger Veitvet skole.
I tilknytning til Veitvet stasjon er det anlagt et midtspor med mulighet for oppstilling av et tog på opptil 6 vogner og for vending av tog i begge retninger.


Renault-Bisquit.
Renault-Bisquit er et konjakkhus. De har egne vinmarker, men kjøper også inn vin for destillasjon fra mindre vinbønder. Dermed er de også en negociant.
Huset er en sammenslåing av tre gamle konjakkhus; Renault, Bisquit og Castillon. Alle disse tre navnene eksisterer i dag som konjakkmerker.
Renault.
Renault var en av de første konjakkhusene som begynte å selge konjakk på flaske istedet for på tønne. Dette begynte Jean-Antoine Renault med i 1835. Han hadde et godt ry på seg, og var kjent for god kvalitet. Allerede den gang kalte de konjakken sin "Carte Noir", et varemerke de bruker den dag i dag.
Bisquit.
Bisquit ble etablert i 1819 av "Alexandre Bisquit", da han var 20 år gammel. Dette var like etter at Napoleon falt, og handelsrestriksjonene ble opphevet. Han var en eventyrlysten handelsmann, som raskt fikk stort volum på eksporten sin. Han var også kjent for å tidlig være kresen på valg av eiketønner. Det sies at han hver søndag var på markedet i Jarnac, og ga en 5 franc gullpenge til den tønnemakeren som produserte den beste tønnen!
Castillon.
Castillon ble etablert i 1814. De var i sin tid svært anerkjent.
Sammenslåinger.
I 1963 ble Renault slått sammen med Castillon, og fikk navnet "Castillon-Renault". De skiftet etterhvert navn til bare Renault. De har hatt ulike eiere, bl.a. var det eid av Hennessy fra 1973 og "Louis Dreyfuss-gruppen" fra 1975.
Bisquit kjøpte opp "Paul Richard" i 1965, og denne sammenslåingen fikk navnet "Pernod Richard" i 1974. Pernod Richard kjøpte deretter Renault i 1991. De kjøpte så opp konjakkhuset Bisquit, og samlet produksjonen der. Etter dette ble utvalget som selges under varemerket Renault begrenset til kun to sorter, se utvalg nedenfor.
I dag er all produksjon av disse tre merkene samlet på vingården deres, "Château de Lignères". Alle deler av firmaet er samlet her; produksjon, destillasjon, vinkjellere, flasketapping og administrasjon. De ligger i området Fins Bois. Selv om de har 205 hektar vinmarker, gir dette bare 12-18% av behovet deres for vin for destillasjon. Resten kjøper de fra andre vinbønder.
Lagrene deres inneholder konjakker som dateres tilbake til 1819, året da Bisquit ble etablert.


Rødtvet stasjon.
Rødtvet stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen mellom stasjonene Veitvet og Kalbakken i bydel Grorud. Stasjonen ligger i et strekke på ca. 5 km mellom Økern og Kalbakken der Grorudbanen ligger over bakken.
Stasjonen ligger sørvest på Rødtvet på nordsiden av, Trondheimsveien. En gangvei i tunnel under Trondheimsveien knytter stasjonen mot Kalbakken og Bredvet. Bredvet fengsel ligger på sørsiden av Trondheimsveien. Innen 5 minutter gåavstand mot nord ligger Rødtvet skole. Beliggenheten gjør at store deler befolkningen på Kalbakken og Bredvet hovedsakelig nytter Rødtvet stasjon.


Kalbakken stasjon.
Kalbakken stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen mellom stasjonene Rødtvet og Ammerud i bydel Grorud. Stasjonen ligger delvis på en bro over Rødtvetveien, og fortsetter på bakkenivå mot Rødtvet. Andre veien går banen inn en kortere tunnel mot Ammerud. Under stasjonen er det en kiosk, per 2012 drevet av Narvesen.
Stasjonen ligger mot nord på Kalbakken på grensen til Rødtvet på nordsiden av, Trondheimsveien. Fures sykehjem er stasjonens nabo. Innen 5 minutter gåavstand ligger Rødtvet kirke, og Rødtvet skole. Beliggenheten gjør at store deler befolkningen på Rødvet hovedsakelig nytter Kalbakken stasjon.


Ammerud stasjon.
Ammerud stasjon er en t-bane stasjon på Grorudbanen mellom stasjonene Kalbakken og Grorud i bydel Grorud. Stasjonen har tunnel under stasjonsbygningen og Ammerudveien mot Kalbakken stasjon, mens banen går over bakken til Grorud.
Ammerud T-banestasjon er en av de klassiske funkis-stasjonene. I likhet med en rekke andre stasjoner, stasjonsbygningen brukt til kiosk og per 2007 er det Narvesen som har kiosk der. I umiddelbar nærhet er det bussholdeplasser for rute 62, 31, 301, 311 og 363. Bydelsadministrasjonen ligger 200 meter unna, likeså matvarebuttikker. Stasjonen ligger 900 meter fra parkeringen til Lillomarka, og skogsvei / skiløype til Lilloseter. 300 meter mot vest ligger Rødtvedt kirke. Videre mot vest, ved Lillomarka ligger Apalløkka skole, og 500 meter mot nord langs Ammerudveien ligger Ammerud skole.


Grorud stasjon.
Grorud stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen plassert ved Grorud Senter. Stasjonen ligger i bydel Grorud mellom stasjonene Ammerud og Romsås. Stasjonen åpnet 16. oktober 1966 og var frem til 1974 endestasjon på Grorudbanen. T-banen går over bakken fra Ammerud og går direkte i tunnel mot fjellet under Romsås.
I tilknytning til stasjonen og senteret ligger Grorud bussholdeplass med flere overgangsmuligheter., Trondheimsveien med holdeplasser i begge retninger går like ved. På sørsiden av Trondheimsveien, med under 5 minutter gåavstand ligger Grorud skole og Grorud kirke.


Romsås stasjon.
Romsås stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen, i bydel Grorud i Oslo. Stasjonen ligger under bakken, og den har i likhet med stasjonen på Ellingsrudåsen naturlige fjellvegger. Ankomst til stasjonen er via et sett heiser fra Romsås senter. Høydeforskjellen mellom heisens øverste stopp i senteret og heisstopp nede på stasjonen er 55,1 meter. Alternativt kan en lang gangtunnell benyttes.
Arkitekt Håkon Mjelva ble sammen med rådgivende ingeniør, sivilingeniør Elliot Strømme A/S og entreprenør, ingeniør F. Selmer A/S, tildelt «Betongtavlen for fremragende byggekunst i betong» i 1976.


Rommen stasjon.
Rommen stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen i bydel Stovner mellom stasjonene Stovner og Romsås. Stasjonen ligger over jorden, men kommer ut fra tunnel i fjellet under Romsås. Mot Stovner går den over bakken, gjennom en kort tunnel under Aasta Hansteens vei, før den igjen går under bakken like før Stovner stasjon i tilknytning til Stovner senter.


Stovner stasjon.
Stovner stasjon er en t-banestasjon på Grorudbanen plassert i Stovner Senter. Stasjonen ligger i bydel Stovner mellom stasjonene Vestli og Rommen. Stasjonen ligger i tunnel, som går fra enden av perrongen. Tunnelen fortsetter til Vestli stasjon.
Stovner politistasjon ligger ved stasjonen mot vest tilgjengelig via en gangbro over Fossumveien. Stovner videregående skole ligger i Karl Fossums vei ved senterets sørside. Utenfor stasjonen er det bussforbindelse videre til bl.a. Lørenskog, Haugenstua, Strømmen og Furuset.


Vestli stasjon.
Vestli stasjon er endestasjon for Grorudbanen. Den ble åpnet 21. desember 1975, etter at strekningen ble utvidet fra Stovner til Vestli.


Wernigerode.
Wernigerode er en by i landkretsen Harz i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt.
Geografi.
Byen ligger ca 250 moh. ved nordøstranden av fjellområdet Harz og ved foten av nordtysklands høyeste fjell Brocken. Wernigerode ligger til Bundesstrasse 6 og Bundesstrasse 244 og langs jernbanelinjen Halberstadt–Vienenburg, som forbinder Halle (Saale) og Hannover.
Historie.
Det finnes ingen sikre kilder til å avgjøre tidspunktet for den første bosetting på stedet. Den siste stavelsen i byens navn kommer av "(zu) roden" som betyr å rydde (land), og dermed forteller at urskogen måtte ryddes for å gi plass til byen.
Stedet nevnes skriftlig første gang i 1121 i forbindelse med grev Adalbert zu Haimar. Grevene kalte seg senere "zu Wernigerode". Byrettigheter ble tildelt Wernigerode i 1229 og 775-års jubileet til minne om dette ble feiret i 2004.
Etter at grevene av Wernigerode døde ut i mannlig linje i 1429 ble Wernigerode sete for grevene "zu Stolberg" som regjerte over området helt til 1714. Da måtte slekten avgi makten til Brandenburg-Preussen. Under den tyske bondekrigen i 1525 ble flere klostre i egnen plyndret og delvis ødelagt, bl.a. klosteret "Himmelpforten" i det som nå er bydelen Hasserode. Plyndringer og ødeleggelser gjennom brann under tredveårskrigen påførte befolkningen i området store lidelser.
Mellom 1807 og 1813 var Wernigerode en del av det Napoleons kongerike Westfalen, før byen ble innlemmet i den prøyssiske landkretsen Osterwieck i den prøyssiske provinsen Sachsen. Men grev Henrich zu Stolberg-Wernigerode fikk 1825 igjennom at Wernigerode skulle være sete for en egen landkrets innenfor regjeringsdistriktet Magdeburg.
Fra andre del av det 19. århundre opplevde Wernigerode økende turisme og i tillegg en sterk industrialisering med produksjon av maskiner og verktøy, elektromotorer, farmasøytiske produkter, sjokolade, skrivevarer og byggstoffer. Bydelen Hasserode har gitt navn til et av Tysklands større bryggerier, Hasseröder.
Severdigheter.
Sentrum av byen består for en stor del av bindingsverkshus. Slottet i nygotisk stil som troner over byen er et av Wernigerodes vartegn. Det vakre rådhuset er fra 1490-årene. Den smalsporete "Harzer Schmalspurbahn" som går gjennom Harz, starter i Wernigerode.


Marcel Achard.
Marcel Achard (født 5. juli 1899 i Sainte-Foy-lès-Lyon i Frankrike, død 4. september 1974) var en fransk forfatter av skuespill og filmmanuskripter.
Hans første betydelig suksess kom i 1923 hvor den kjente skuespiller-regissøren Charles Dullin satte opp hans skuespill "Voulez-vous jouer avec moâ?" ("Vil du like å leke med meg?"), en sensitiv og delikat komedie om sirkus og dets klovner. Dette skuespillet satte mønsteret som gikk igjen i de fleste av hans verker, blant annet at han bearbeidet kjente typer og situasjoner fra den tradisjonelle italienske sjangeren Commedia dell'arte.


Robert Smithson.
Robert Smithson (født 2. januar 1938, død 20. juni 1973) var en amerikansk kunstner. Hans kunstnerskap er et av de mest betydningsfulle fra den amerikanske «land art»-bevegelsen på 1960- og 70-tallet.
Smithson arbeidet på begynnelsen av 1960-tallet innenfor et minimalistisk formspråk, og kan regnes som en av minimalismens foregangsfigurer (i tillegg til Sol LeWitt, Robert Morris og Donald Judd). På denne tiden gjorde han seg også bemerket som kunstkritiker i tidsskrifter som "Artforum".
I 1966 begynte Smithson å eksperimentere med ideer om landskap, spesifikke steder og kartlegging. Hans bruk av topografiske kart fra et utsmykkingsarbeid for flyplassen i Dallas, Texas resulterte i et større prosjekt basert på kart og kartlegging, som også inkluderte kunstinstitusjoner og museer. Året etter startet Smithson å undersøke industriområder, og ble interessert i hvordan maskiner kunne omforme landskapet på måter som kunne sammenlignes med antikkens monumenter. Dette resulterte i serien av «Non-sites», eller «ikke-steder», hvor Smithson samlet jord og stein fra bestemte steder, som så ble installert i gallerier som skulpturer, ofte kombinert med speil og glass.
Smithsons mest kjente arbeid, «Spiral Jetty» fra 1970, består av en 500 meter lang og tre meter bred, spiralformet molo som strekker seg ut i innsjøen Great Salt Lake i Utah. «Spiral Jetty» betydde et skifte fra arbeidet med «Non-sites» innenfor gallerirommet, til «sites» – stedspesifikke arbeider som ikke kan flyttes fra stedet de er utført i. Smithsons arbeid tok med dette en mer eksplisitt institusjonskritisk vending. «Spiral Jetty» og andre «earthworks» markerte for Smithson en avstandtaken fra kunstverket som en vare som kan kjøpes og selges, eller plasseres innenfor et gallerirom.
Et viktig utgangspunkt for Smithsons landskapsprosjekter var undersøkelsen av naturens bevegelse mot økende uorden og tilfeldighet (entropi). Det «entropiske» landskapet kunne for Smithson avdekke både den opprinnelige fortiden og den mulige fremtiden.
Robert Smithson ble drept i en flystyrt i Amarillo, Texas i 1973, da han var ute på rekognoseringstokt i forbindelse med et nytt landskapsprosjekt («Amarillo Ramp»).


Liste over stortingsrepresentanter 1910–1912.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1910 til 1912. Listen omfatter alle som ble valgt til
Det var totalt 123 representanter, fordelt med 45 til Venstre, 41 til Høyre, 23 til
Det Frisinnede Venstre, 11 til Det norske Arbeiderparti og 3 til Arbeiderdemokratene.
Valget medførte at regjeringen Knudsen I ble avløst av koalisjonsregjeringen (Høyre, Det Frisinnede Venstre) Konow 1. februar 1910.
Den ble sittende til 19. februar 1912. Høyre trakk sine statsråder etter varm støtte til målsaken fra Konow.
Regjeringen Bratlie tok over resten av perioden. Den var også en koalisjon mellom Høyre og Det Frisinnede Venstre.
Anna Georgine Rogstad møtte fra 17. mars 1911 som første kvinne på Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1910-1912


Gedern.
Gedern er en småby med 7 845 innbyggere i Wetterau, og hører historisk til Oberhessen. Den ligger ved foten til Vogelsberg, en gang Europas største vulkan.
Byen nevnes tidligst i år 780, og fikk byrettigheter av keiser Karl IV i 1356. Byens borgermester er Wolfgang Zenkert (CDU).
Personer.
Tysklands tidligere visekansler, fyrst Otto zu Stolberg-Wernigerode, ble født på slottet i Gedern.


Junichiro Koizumi.
Junichiro Koizumi (japansk: 小泉 純一郎 "Koizumi Jun'ichirō") (født 8. januar 1942) er en japansk politiker og var den 87. statsministeren i Japan.
Han ble leder for det liberaldemokratiske partiet i Japan 24. april 2000, og ble valgt til statsminister 26. april 2001. Koalisjonsregjeringen hans har 78 av 121 seter i det japanske parlamentet.
Sommeren 2005 bestemte Koizumi seg for å oppløse annetkammeret (underhuset) i nasjonalforsamlingen, og skrev ut nyvalg. Dette fordi annetkammeret ikke ville godkjenne planen hans for å privatisere det japanske postvesenet. Forslaget ble nedstemt med en margin på fem stemmer, og 51 av Koizumis egne partifeller stemte mot, eller unnlot å stemme.


Astorgio Agnesi.
Astorgio Agnesi (født 1391 i Napoli, død 10. oktober 1451 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Benevento.
Han ble kreert til kardinal den 20. desember 1448 av pave Nikolaus V.
Agnesi, Astorgio
Agnesi, Astorgio
Agnesi, Astorgio
Agnesi, Astorgio


Antonio Cerdá y Lloscos.
Antonio Cerdá y Lloscos O. De M. (født 1390 i Santa Margalida på Mallorca, død 21. september 1459 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Messina på Sicilia 1448–1449.
Han ble kreert til kardinal den 16. februar 1448 av pave Nikolaus V.
Han var så biskop av Lérida 1449–1459.
Cerda Lloscos, Antonio
Cerda Lloscos, Antonio
Cerda Lloscos, Antonio
Cerda Lloscos, Antonio
Cerda Lloscos, Antonio


Juan Carvajal.
Juan Carvajal (død 6. desember 1469) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Placencia i Spania.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1446 av pave Eugenius IV.
Carvajal, Juan
Carvajal, Juan
Carvajal, Juan


Giovanni de Primis.
Giovanni de Primis, O.S.B.Cas. (død 21. januar 1449) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed ved "San Paolo fuori le Mura" i Roma.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1446 av pave Eugenius IV.
Primis, Giovanni de
Primis, Giovanni de
Primis, Giovanni de
Primis, Giovanni de


Enrico Rampini de' Sant'Allosio.
Enrico Rampini de' Sant'Allosio (død 4. juli 1450) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Milano.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1446 av pave Eugenius IV.
Rampini de' Sant'Allosio, Enrico
Rampini de' Sant'Allosio, Enrico
Rampini de' Sant'Allosio, Enrico


Ludovico Trevisano.
Ludovico Trevisano (død 22. mars 1465) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Aquileia.
Han ble kreert til kardinal den 1. juli 1440 av pave Eugenius IV.
Trevisano, Ludovico
Trevisano, Ludovico
Trevisano, Ludovico


Juan de Torquemada.
Juan de Torquemada, O.P. eller Johannes de Turrecremata (født 1388 i Valladolid i Spania, død 26. september 1468 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var pavelig legat i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Torquemada regnes som en av grunnleggerne av den katolske ekklesiologi, særlig på grunn av hans verk "«Summa de Ecclesia»". Her beskriver han Kirkens natur og mysterium, det romerske primat, konsilene, skisma og heresi. Som teolog befattet han seg også med andre teologiske spørsmål, som det geistlige embedes struktur og med noen spørsmål innen mariologien.
Torquemada, Juan de
Torquemada, Juan de
Torquemada, Juan de
Torquemada, Juan de
Torquemada, Juan de


Guillaume d'Estouteville.
Guillaume d'Estouteville (født i 1403 i Normandie, død 22. januar 1483) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen og senere biskop av Angers i Frankrike. Han kom fra en fremtredende normannisk familie.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Estouteville, Guillaume d'
Estouteville, Guillaume d'
Estouteville, Guillaume d'
Estouteville, Guillaume d'


Peter von Schaumberg.
Peter von Schaumberg (født 22. februar 1388 i Mitwitz ved Kronach) i Bayern, død 12. april 1469 i Dillingen) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Augsburg i Bayern.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.


António Martins de Chaves.
António Martins de Chaves (død 6. juli 1447) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Porto i Portugal.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Martins de Chaves, Antonio
Martins de Chaves, Antonio
Martins de Chaves, Antonio


Zbigniew Olesnicki.
Zbigniew Olesnicki (født 1389 i Polen, død 1. april 1455 i Sandomir) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Kraków i Polen.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV.
Olesnicki, Zbigniew
Olesnicki, Zbigniew
Olesnicki, Zbigniew
Olesnicki, Zbigniew


Aleksander Ziemowit.
Aleksander Ziemowit (død 4. juni 1444) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av hertugen av Masovie, som var onkel til kongen av Polen. Han var fyrstbiskop av Trient i Italia.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. oktober 1440 av motpaven Felix V.
Han frasa seg ifølge Francesco Cristoforis verk "Cronotassi dei cardinali de Santa Romana Chiesa" kardinalsverdigheten den 8. november 1448. Da dette er etter hans død kan det vise til at han posthumt ble fratatt verdigheten, eller det kan være en sammenblanding med en annen person.
Ziemowit, Aleksander
Ziemowit, Aleksander
Ziemowit, Aleksander


Treblåseinstrument.
Et treblåseinstrument er et blåseinstrument hvor lyden blir produsert ved at luft blåses mot en kant eller et vibrende rørblad, eller "flis". De ble originalt laget i tre som navnet tilsier, men i dag blir mange laget i metall, noe som kan skape forvirring når det gjelder skillet mellom treblåseinstrumenter og messingblåseinstrumenter.
Klassifisering av treblåseinstrumentene.
1Pipeorgler har to pipetyper som kan klassifiseres som lukkede fløyter og tungeinstrumenter.
En interessant forskjell mellom treblåseinstrumenter og messingblåseinstrumenter er at mens messingblåseinstrumentene sender lyden i en bestemt retning med klokkestykket, sender treblåseinstrumentene lyden til alle kanter med omtrent samme volum. Dette kan skape problemer ved lydopptak av treblåseinstrumenter.


Amédée de Talaru.
Amédée de Talaru (død 11. februar 1444) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. november 1440 av motpaven Felix V.
Han var nevø til kardinal Jean de Talaru.
Talaru, Amedee de
Talaru, Amedee de


Blaze Bayley.
Blaze Bayley (født Bayley Cook 29. mai 1963 i Birmingham, England) er vokalisten i bandet Blaze. Han er imidlertid mest kjent for å være den tidligere vokalisten i bandet Iron Maiden.
Bayley var opprinnelig vokalist i bandet Wolfsbane, men da Bruce Dickinson forlot Iron Maiden i 1993 tok Bayley hans plass. I løpet av de seks årene Bayley var vokalist i Iron Maiden, deltok han i innspillingen av to album; "The X Factor" (1995) og "Virtual XI" i (1998). Bayley deltok også på flere turneer med Iron Maiden, men disse ble delvis amputert da Bayley var mye plaget med sykdom.
Tidlig i 1999 returnerte Dickinson til Iron Maiden, og Bayley forlot bandet. Året etter dannet han sitt eget band, Blaze, som har (per 2006) gitt ut tre studioalbum; "Silicon Messiah", "Tenth Dimension" og "Blood & Belief", samt et livealbum kalt "As Live As It Gets".
14. februar 2006 giftet Bayley seg med sin langtidskjæreste Debbie Hartland på Gran Canaria. De to møttes for første gang på en Rhythm Damage-konsert i Tamworth, England i 1989. 6. juli 2008 ble Hartland innlagt på sykehus med hjerneblødning, og døde 27. september 2008.


Niccolò Tedeschi.
Niccolò Tedeschi O.S.B. eller Tudeschi (død 24. februar 1445) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Palermo på Sicilia.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. november 1440 av motpaven Felix V.
Tedeschi, Niccolò
Tedeschi, Niccolò
Tedeschi, Niccolò
Tedeschi, Niccolò


Bartolomeo Vitelleschi.
Bartolomeo Vitelleschi (død 13. desember 1463) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Corneto om Montefiaschone.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. november 1440 av motpaven Felix V.
Han ble avsatt som biskop av Corneto og Montefiascone av pave Eugenius IV den 23. mars 1442, og avgikk som kardinal og ble løst fra alle krikestraffer den 14. juli 1449.
Han var nevø til kardinal Giovanni Vitelleschi.
Vitelleschi, Bartolomeo
Vitelleschi, Bartolomeo
Vitelleschi, Bartolomeo


Leopold Ernst von Firmian.
Leopold Ernst von Firmian (født 22. september 1708 i Trento, død 13. mars 1783 i Passau) var fyrstbiskop av Passau og kardinal i den katolske kirke. Han gjelder som den siste «barokkfyrste» på Passaus bispestol.
Firmian ble allerede 31 år gammel biskop av Seckau, og 1763 kom han i besittelse av bispedømmet Passau, som dengang riktignok ikke rakte til Ungarn som i sin storhetstid, men stadig omfattet det meste av Oberösterreich og en del av Niederösterreich.
1772 ble han av pave Klemens XIV kreert til kardinal. På det tidspunktet var antallet kardinaler begrenset til 70, hvorav de fleste stammet fra italienske bispedømmer.
Også den kirkekritiske østerrikske hersker Josef II hadde stor respekt for Firmian, og ventet til etter hans død med å løsrive de østerrikske områdene fra bispedømmet Passau (gjennom grunnleggelsen av bispedømmene Linz og St. Pölten).
Som verdslig hersker fullførte han ferdigstillelsen av den fyrstbiskoppelige residensen i Passau. I 1765 kjøpte han tilbake "die sieben künische Dörfer", et område rundt Wollaberg, fra Østerrike for 137.787 gylden. Området hadde blitt erobret av Habsburgerne i 1506. En gate er derfor oppkalt etter ham i Wollaberg.
I motsetning til sin slektning Leopold Anton Graf von Firmian i Salzburg gikk han inn for religiøs toleranse, og tillot allerede 1777 bisettelse av protestanter på den katolske kirkegården (noe som selv idag ikke er noen selvfølge).
Firmian døde 13. mars 1783 og ble bisatt i den biskoppelige krypten. 20 år senere tok biskopene av Passaus verdslige herredømme slutt.
Eksterne lenker.
Firmian, Leopold Ernst von
Firmian, Leopold Ernst von
Firmian, Leopold Ernst von
Firmian, Leopold Ernst von
Firmian, L


Kapelle-op-den-Bos.
Kapelle-op-den-Bos er et sted og en kommune i provinsen Flamsk Brabant. Det bor ca 9 000 mennesker i kommunen, og den har en areal på 15,25 km². I tillegg til selve Kapelle-op-den-Bos hører også tettstedene Nieuwenrode og Ramsdonk til Kapelle-op-den-Bos.


Francesco Zabarella.
Francesco Zabarella (født 10. august 1360 i Padova i Italia, død 26. september 1417 i Konstanz) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Firenze. Han var en ledende kanonist.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. november 1440 av motpaven Johannes XXIII.
Det var særlig på grunn av Zabarellas innflytelse at Johannes XXIII tilslutt fratrådte paveembedet betingelsesløst i april 1415.
Zabarella, Francesco
Zabarella, Francesco
Zabarella, Francesco
Zabarella, Francesco


Jean de Talabu.
Jean de Talabu (død 8. oktober 1389) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 3. november 1389 av motpaven Klemens VII.
Talabu, Jean de
Talabu, Jean de
Talabu, Jean de


Pierre de Thury.
Pierre de Thury (død i desember 1410) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 3. november 1389 av motpaven Klemens VII.
Han brøt med pave Benedikt XIII med ni andre "pseudokardinaler" i 1408 og ble senere samme år avsatt av ham. Han sluttet seg da til motpaven Alexander V.
Thury, Pierre de
Thury, Pierre de


Martín Zalva.
Martín Zalva eller Salva (død 27. oktober 1403) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 21. juli 1390 av motpaven Klemens VII.
Zalva, Martin
Zalva, Martin
Zalva, Martin


Guillaume de Vergy.
Guillaume de Vergy (død 1407) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Besançon i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 17. april 1391 av motpaven Klemens VII.
Vergy, Guillaume de
Vergy, Guillaume de
Vergy, Guillaume de


Franz Hermann.
Franz Hermann (død 2. september 1328) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed av Fulda i Tyskland.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 15. mai 1328 av motpaven Nikolaus V.
Hermann, Franz
Hermann, Franz
Hermann, Franz


O-Zone.
O-Zone var en moldovsk/rumensk popgruppe som besto av Dan Bălan, Arsenie Todiras og Radu Sârbu. Gruppen ble grunnlagt i 1998 og oppnådde i 2003/2004 stor internasjonal suksess med låtene «Despre Tine» og «Dragostea din Tei».
Gruppen ble grunnlagt av Dan Balan, først med Petru Jeilihovsci som andre bandmedlem. Senere forlot Petru O-Zone, og ble erstattet av Arsenie og Radu. O-Zone ble offisielt oppløst 15. januar 2005. Radu er gift og blitt far,Arsenie produserer musikk som den nye singelen love me love me og Dan har startet et nytt band med nytt solo album, det nye bandet heter "Crazy Loop"


Trento.
Trento (tysk "Trient") er hovedstaden i den italienske autonome regionen Trentino-Alto Adige. Byen har 112 000 innbyggere.
Politikk.
Borgermester er Alessandro Andreatta. I bystyret sitter partiene Margherita (venstre-katolikker) med 28,7 %, Ulivo (sosialdemokrater) med 17,7 %, Forza Italia (høyrepartier) med 11,6 %, Rifondazione Comunista med 5,7 % og Lega Nord med 5,2 %.
Byen er vennskapsby med Berlin-Charlottenburg.
Historie.
Byen var opprinnelig keltisk, og kom under romerne i det første århundre før Kristi fødsel. Tusen år senere kom byen under det tysk-romerske rike, og ble styrt av en fyrstbiskop. Byen er bl.a. kjent for konsilet i Trient (1545–63) som ledet til motreformasjonen. Blant kjente fyrstbiskoper kan nevnes Bernardo Clesio og Cristoforo Madruzzo. Byen forble styrt av sin biskop frem til Napoleon erobret byen i 1801. Ved Wienerkongressen i 1814 ble byen, som lenge hadde vært assosiert med Tirol, en del av Østerrike. Etter første verdenskrig ble hele provinsen Trento sammen med det tyskspråklige Syd-Tirol annektert av Italia.


Walther Aas.
Walter Aas (født 1928 i Odda, død 1990) var en norsk kunstner. Aas flyttet til Sarpsborg i 1954 da han var 26 år gammel, og bodde der frem til sin død.


Åge Sten Nilsen.
Åge Sten Nilsen (født 22. november 1969 i Sarpsborg) er en norsk rockeartist. Han er kjent som sanger i bandet Wig Wam der han bruker artistnavnet «Glam». Åge Sten Nilsen er fra Sarpsborg, men bor nå i Fredrikstad.
Nilsen drev tidligere med sport, fotball og håndball, men er også en habil tegner. Etter gjennombruddsåret 2005, da Wig Wam deltok i Melodi Grand Prix, har han og gruppa levd av musikken. Med artistnavnet g-sten deltok han i Melodi Grand Prix i 1998 med sangen «Always Will». Han kom på tredjeplass med 31 poeng.
Nilsen ga ut albumet "g-sten" under artistnavnet g-sten i 2000. Dette albumet ble spilt inn på nytt i 2006 og sluppet i desember samme år med albumnavnet "Wolf & Butterfly".
Nilsen spilte rollen som dommeren The Arbiter i musikalen "Chess" i Oslo Spektrum 9.-12. november 2006. Han var også programleder i TV-programmet "Singing Bee" og deltok i "Det store korslaget" hvor koret hans, Team Åge, vant. Nilsen satte opp musikkshowet "The Show Must Go On" – en hyllest til Queen, med premiere 17. oktober 2007 på City Scene i Fredrikstad. Siden det ble en stor suksess, har showet turnert vinter/vår i enkelte byer i Sør-Norge og turnepremieren var i Drammens Teater 30. januar 2008.
I hele 2008 turnerte Nilsen i Norge med "The Show Must Go On" og det ble totalt solgt rundt 60 000 billetter, og ble det første til å ha 10 show på Drammens Teater som ble helt utsolgt. Med seg hadde han blant andre Stian Joneid og Jonas Groth, to andre velkjente sarpinger.
9. februar 2009 slapp Nilsen sitt andre soloalbum, "Glamunition".


Julius Schreck.
Julius Schreck (født 13. juli 1898, død 16. mai 1936 var et tidlig medlem av det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP, og den første kommandanten for Schutzstaffel (SS).
Etter å ha vært med i frikorpset "Marinebrigade Ehrhardt", sluttet han seg til partiet i 1920, omtrent samtidig som Adolf Hitler og rett etter at partiet hadde blitt omorganisert og fått nytt navn. De to utviklet et nært vennskap i bevegelsens tidligste periode. I 1921 var Schreck en av grunnleggerne av Sturmabteilung (SA). Han deltok også i organiseringen av Stabswache, en avdeling innen SA som hadde som oppgave å beskytte Hitler under folkemøter. I 1923 deltok han i ølkjellerkuppet, og ble fengslet sammen med andre i partiets ledelse.
Da NSDAP ble gjenopprettet i 1925 henvendte Emil Maurice seg til Schreck og ba ham hjelpe til med å opprette en livvaktavdeling for Hitler, som skulle hete "Stosstrupp Adolf Hitler". Den ble opprettet med åtte medlemmer, og senere samme år ble den omdøpt til Schutzstaffel. Schreck var medlem nr. 5. Hitler ba ham om å ta kommandoen, og han ble dermed den første lederen. Han brukte selv aldri den senere tittelen Reichsführer-SS, men fikk den tildelt med tilbakevirkende kraft da den ble innført.
I 1926 gikk han av som leder for SS, som på det tidspunktet fortsatt bare hadde omkring 100 medlemmer. Han fortsatte som Hitlers privatsjåfør, og fortsatte å ha tittelen "SS-Führer". Da SS begynte å vokse etter 1930, under Heinrich Himmler, fikk han rang av "SS-Standartenführer". Han hadde liten makt i bevegelsen, og fortsatte som Hitlers sjåfør inntil 1936, da han måtte slutte i posisjonen på grunn av dårlig helse. Han hadde da blitt "SS-Oberführer.
Han fikk i 1936 hjernehinnebetennelse, og døde 16. mai. I statsbegravelsen som ble arrangert holdt Hitler minnetalen.
Schreck, Julius
Schreck, Julius
Schreck, Julius


Giacomo Alberti.
Giacomo Alberti (død etter 1335) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Castello i Italia.
Han ble kreert til kardinal («"pseudokardinal"») den 15. mai 1328 av motpaven Nikolaus V.
Han ble ekskommunisert av pave Johannes XXII.
Alberti, Giacomo
Alberti, Giacomo


Fazio Donoratico.
Fazio Donoratico O.P. (død 1333) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han tilhørte den pisanske greveslekten Donoratico, var biskop av Chiron på Kreta.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 15. mai 1328 av motpaven Nikolaus V.
Han ble ekskommunisert av pave Johannes XXII.
Donoratico, Fazio
Donoratico, Fazio
Donoratico, Fazio
Donoratico, Fazio


Niccolò Fabriani.
Niccolò Fabriani O.Er.S.A. var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var provinsial for augustinereremittenes orden og inkvisitor.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 15. mai 1328 av motpaven Nikolaus V.
Han ble ekskommunisert av pave Johannes XXII og avsatt i 1333.
Fabriani, Niccolò
Fabriani, Niccolò
Fabriani, Niccolò
Fabriani, Niccolò


Joseph Berchtold.
Joseph Berchtold (født 6. mars 1897, død 23. august 1962) var andre kommandant for Schutzstaffel (SS), fra 1926 til 1927.
Han etterfulgte Julius Schreck som kommandant i 1926. Han innførte tittelen "Reichsführer-SS" som en embetstittel. Selv om han var en mer dynamisk person enn sin forgjenger, klarte han ikke å stå imot andre krefter i NSDAP som stadig ville omorganisere, og etter mange indre stridigheter søkte han avskjed i 1927. Han ble erstattet av sin nestkommanderende, Erhard Heiden.


Pietro Oringa.
Pietro Oringa eller Henrici, Orringhi, Oringhius var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 15. mai 1328 av motpaven Nikolaus V.
Han ble ekskommunisert av pave Johannes XXII og avsatt 25. august 1330.
Oringa, Pietro


Giovanni Arlotti.
Giovanni Arlotti var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var korherre i Peterskirken i Roma.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 15. mai 1328 av motpaven Nikolaus V.
Han ble ekskommunisert av pave Johannes XXII.
Arlotti, Giovanni
Arlotti, Giovanni


Bernt Jansen.
Bernt Arne Jansen (født 18. juli 1966) en norsk bassist fra Sarpsborg.
Bernt Jansen vokste opp på Lande, men familien flyttet etterhvert til Kalnes Jordbruksskole. Der startet på mange måter musikkkarrièren. Med tilgang til øvingslokaler startet han flere band, blant annet power metal-bandet Artch, der han gikk under navnet Brent Jansen.
I 1992 startet Bernt sammen med Ulf Roppestad oppsetningen "A Rock'n'Roll Adventure". Rockeforestillingen har hatt flere suksesser i Sarpsborg opp gjennom årene. Ellers ble det mye pubspilling på Bernt Jansen på 1990-tallet. Han ble senere med i gruppa Wig Wam, hvor han bruker artistnavnet Flash. På slutten av 2011 startet Jansen sideprosjektet Baby Snakes med bandkollega Trond Holter. Sommeren 2012 ble det kjent at Jansen og Holter også ble å finne i den nye besetningen av livebandet til Jørn Lande, Jorn


Bernardo Clesio.
Bernardo Clesio, også nevnt som Bernhard von Cles, Clesius, de Closs (født 11. mars 1485 på slottet Cles i Nonstal i Tirol, død 30. juli 1539 i Brixen) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var fyrstebiskop av Trient. Han var også politiker, diplomat, humanist og botaniker.
Han ble født i Cles og tilhørte en adelig familie. Clesio studerte ved universitet i Bologna, og ble senere fyrstbiskop av Trento (1514–1539), kardinal og kansler for den tysk-romerske keiser Ferdinand II.
Han ble kreert til kardinal i mars 1530 av pave Klemens VII. Det var hans åttende konsistorium. I 1534 arbeidet keiser Ferdinand II for at von Cles skulle velges til pave.
Han spilte en stor rolle under organiseringen av konsilet i Trient, og hadde æren for å få konsilet til sin hjemby. Han utbygget byen omfattende under denne prosessen.


Cristoforo Madruzzo.
Maleri av Cristoforo Madruzzo fra 1552
Cristoforo Madruzzo (1512–1578) var fyrstbiskop av Trento, kardinal i den katolske kirke og politiker. Han studerte ved universitetene i Padova og Bologna. I sin tid som fyrstbiskop var han vert for konsilet i Trient (1545–1563).
Madruzzo, Cristoforo
Madruzzo, Cristoforo


Reichsjugendführer.
Reichsjugendführer («Riksungdomsfører») var tittelen til lederen for det Hitlerjugend, det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs ungdomsbevegelse. Tittelen ble innført i 1931, med Baldur von Schirach som første innehaver. Han ble etterfulgt av Arthur Axmann i 1940; de to var de eneste som hadde tittelen.
I tillegg til å være en embetstittel var "Reichsjugendführer" også en paramilitær grad. Det var opprinnelig ikke noen insignier for graden, og von Shirach gikk kledd i partiets brune jakke med Hitlerjugends armbind. Axmann innførte insignier basert på de som ble brukt av "Reichsführer-SS".
Begge innehavere av tittelen ble etter andre verdenskrig dømt for å ha forledet og hisset opp ungdommen.


Erling Dekke Næss.
Erling Dekke Næss (født 5. august 1901, død 7. februar 1993) var en norsk skipsreder og forretningsmann. Han var bror av filosofen Arne Dekke Næss, fjellklatreren og forretningsmannen Arne Næss jr. var hans nevø. Best kjent for sin bruk av bekvemmelighetsflagg. Næss var nestleder for Nortraships kontor i New York fra 1942 til 1946. Næss var initiativtager til konstruksjonen av OBO skip.
Barndom og ungdomsår.
Erling Dekke Næss ble født i Bergen og var sønn av en forretningsmann og bankier. Han hadde to brødre, den yngste var den kjente filosofen Arne Næss. Familien flyttet til Kristiania i 1911 der hans far døde i 1913. Familien var velstående, dog ikke rik. Næss studerte økonomi ved Universitetet i Kristiania og tok hovedfag i 1920, stort sett oppnådd ved selvstudium. Han var fascinert av videre studier og dro til Storbritannia for å ta doktorgrad ved "London School of Economics".
Studier og arbeid i Storbritannia.
Næss hadde ikke nok penger til å kunne konsentrere seg om studiene; han var avhengig av å arbeide ved siden av. Etter en kort periode ved "Midland Bank" begynte han hos "Hambros Bank". Han startet som maskinskriver og skrev brev til bankens skandinaviske kunder, men etter et år ble han assistent i bankens nyopprettede valutaavdeling. På kvelden fortsatte han sine økonomistudier og var sterkt påvirket av John Maynard Keynes. Han interesserte seg spesielt for ubalansene skapt av de tyske krigserstatningsbetalingene, da konsekvensen av dem klart kunne sees i valutamarkedet; den tyske marken mistet raskt verdi mot de andre sentrale valutaene. Den unge Næss var fascinert av å ha manesjeplass til den tyske markens katastrofale fall som undergravde Weimarrepublikken alvorlig. I midten av 1923 bestemte Næss seg for å konsentrere seg om sin doktoravhandling og avsluttet engasjementet i banken.
Målet med hans forskning var å vise hvordan endringer i valutamarkedet påvirket de forskjellige nasjonenes priser, og han meldte seg inn i "The Royal Economic Society" for å følge forelesninger av Keynes og andre ledende økonomer. Keynes var en ivrig tilhenger av at økonomer investerte i markedet, for å «leve som man lærte», og unge Næss fulgte dette. Han startet med små investeringer i gummi, da han gjennom sin forskning hadde funnet at det var store ubalanser mellom tilbud og etterspørsel i det markedet. Med overskuddet fra sine gummispekulasjoner fortsatte han med tinn, og da han hadde suksess, ble han tilbudt en stilling som analytiker av megleren han brukte.
Inn i hvalfangst.
I 1927 ble Næss kjent med Rupert Trouton og han presenterte Næss for en plan for å skaffe kontroll over hans svigerfars hvalfangstselskap, det norske selskapet S Hektor. Ved etablering av Hektor Whaling Ltd fikk Næss god bruk for sin erfaring fra bank og sine kontakter i City. Næss tegnet seg selv for £50 000 av selskapets totale kapital på £600 000, et vågestykke som skulle gi ham et godt overskudd. På grunn av suksessen med dette ble han sommeren 1928 kontaktet av de norske hvalfangstpionerene Torger Moe og Johan Rasmussen som ville ha hans hjelp til å finansiere deres selskap Viking Whaling Company Ltd, da de planla å bygge en av verdens første hvalkokerier. Fartøyet «Vikingen» ble bygget som et tankskip, med fabrikkutstyret plassert på dekket; slik kunne det fungere både som et fabrikkskip og et tankskip.
Næss fant prospektet meget interessant og arrangerte finansieringen, det første hvalfangstselskapet på Londonbørsen ble således notert i januar 1928. Næss fikk endel kritikk fra Norge for å selge ut kunnskap til britene, da hvalfangst var en norsk industri. Næss' syn var at det var mangel på kapital i Norge, og uansett ville mannskap og forsyninger komme fra Norge. «Vikingen», med en dødvektstonnasje på 15 000 tonn ble levert i september 1929 og seilte direkte for sin første sesong som ble en stor suksess.
Bruk av bekvemmelighetsflagg.
Det var imidlertid skattemessige problemer, da "Vikingen" var registrert i Storbritannia og norske aksjonærer ble dobbeltbeskattet. For å bøte på dette fant Næss på den kreative løsningen å flytte administrasjonen til Frankrike og registrere "Vikingen" i Panama, som USA-eide fartøyer hadde gjort siden 1922. Næss måtte avklare en rekke hindringer, en av dem var å ordne en skatteavtale mellom USA og Panama. Ved etableringen av denne avtalen fikk Næss bistand fra "Standard Oil of New Jersey". Etter mye arbeid og undersøkelser ble det etablert et Panamaselskap kalt "Viking Corporation" og "Vikingen" med sine hvalbåter ble solgt til det selskapet i 1931. De ulike norske sjømannsorganisasjonene ble informert om at alle hyrer og avtaler ville bli som før, og at det ville bli gitt en bonus som ville dekke det at sjømennene ikke kunne motta norske trygdeytelser. Dette ble akseptert av den mektige lederen av den norske sjømannsforbundet, Ingvald Haugen.
Nedgangstider og overproduksjon.
Hensikten med å opprette "Viking Whaling Company Ltd" var ikke bare å drive et hvalkokeri men også å kjøpe aksjer i norske hvalfangstselskaper. Det ble kjøpt aksjer i A/S Vestfold, A/S Sydhavet og A/S Rosshavet, alle kontrollert av Johan Rasmussen & Co. I tillegg til skip hadde disse selskapene en hvalstasjon på Sør-Shetland. Inntektene var imponerende; for årene 1924-28 lå overskuddet på rundt 60% med det beste resultatet på 147% overskudd i forhold til kapital. Med depresjonsårene kollapset imidlertid prisene og i begynnelsen av tredveårene ble et antall hvalskip lagt opp og bransjen ble restrukturert. Næss var tett involvert i dette, spesielt i salget av det nye store hvalkokeriet "Vestfold" (21 800 DWT) til et nyetablert selskap i London, da A/S Vestfold ikke kunne betjene sin gjeld. Denne avtalen ble muliggjort av Næss finanskontakter i London og reddet det norske selskapet fra konkurs.
I årene 1932-34 sank prisene på hvalolje fra £25 til £10 pund pr tonn. For å motvirke dette ble de første frivillige fangstreduksjonene innført, de ble styrt av en kvoteavtale undertegnet 9. juni 1932. Avtalen satte grenser for produksjonen av hvalolje og lengden av fangstsesongen, den skulle starte 7. oktober 1932 og slutte 30. april 1933. Dette resulterte i at selskapene Næss var involvert i bestemte seg for kun å bruke det moderne hvalkokeriet "Vestfold" den sesongen.
En smak av hvalfangst og krigsskygger.
I desember 1934 reiste Næss til Cape Town for å se hvalfangsten på nært hold, og etter en sjøreise til feltet gikk han ombord i "Vestfold" i januar 1935. Han fulgte hele prosessen med jakten på hvalen og bearbeidingen av hvalskrotten. Han prøvde seg som hvalskytter og ble meget imponert over skytternes ferdighet. De største hval som ble fanget var opp mot 33 meter lange og veide over 100 tonn. Næss var i ettertid skeptisk til hvalfangsten, da den førte til at de store hvalene nesten ble utryddet. Næss var tilbake i London i mars 1935, og selv om markedet fremdeles var dårlig så hadde det kommet seg noe grunnet store kjøp av hvalolje fra den tyske stat. I sesongen 1937-38 var markedet igjen dårlig og da "Vestfolds" ekspedisjon gikk med underskudd ble det bestemt å selge "Vikingen".
Den eneste kjøperen var den tyske regjeringen, og den kunne bare gjøre opp ved en nybygd tanker. Det var en stor sjanse å ta, men avtalen ble signert i Berlin i begynnelsen av 1938 og byggingen av den 14 000 DWT store tankeren startet ved Deutsche Werft i Hamburg. Næss var smertelig klar over at krigsfaren var stor og fulgte selv byggingen, fartøyet ble døpt "Norness" og levert 4. mai 1939. Det gjenstående hvalkokeriet i de samarbeidende selskapene var nå "Vestfold", det gjorde sin siste sesong 1939-40. Etter å ha levert noe av lasten til "Procter & Gamble" i New York og resten i Liverpool ble det liggende som bunkersfartøy i Freetown inntil 1944, da det gikk til sjøs og ble senket av en tysk ubåt.
Inn i tankfarten.
Hvalkokeriene var tankbåter med påmontert fabrikkutstyr, det var følgelig naturlig for Næss og hans partnere å gå inn i tankfart. Det første steget skjedde i 1930 med "Nore" på 12 478 DWT og "Norvinn", på 10 476 DWT – begge ansett som store fartøy for den tid. Fartøyene var tenkt for spotmarkedet, men da ratene var lave ved levering fra verftene ble begge lagt i opplag. Næss mistet ikke pågangsmotet av dette og den 20. februar 1936 etablerte han "Viking Tanker Company Limited" med finansiering arrangert i London. Som ved hans hvalfangstengasjementer ble administrasjonen lagt til Paris og fartøyene seilte under Panamaflagg. Selskapet kjøpte de to førnevnte fartøyene fra Rasmussen & Moe's Rederi A/S, og da markedet var bra ble det kontrahert og kjøpt et antall fartøy. I 1938 hadde selskapet 5 skip, "Nore", "Norvinn", "Norvik", "Norlys" og "Norbris", totalt 56 000 DWT – en stor flåte etter datidens målestokk. De finansielle resultatene var gode med et netto overskudd på £192 575 i selskapets andre leveår.
Krig og flukten fra Norge.
I september 1939 brøt den andre verdenskrig ut og tankmarkedet ble svært sterkt. Selv om skipene eid av 'Viking Tanker Company" seilte under nøytralt flagg var de istand til å operere siden selskapet fulgte britiske bestemmelser. Næss reiste til Norge i april 1940 da han hadde blitt bedt av det Britiske handelsdepartementet å kontakte norske skipsredere som ikke støttet blokaden av Tyskland. Han skulle også møte sine partnere i Sandefjord, Johan Rasmussen og Torger Moe. Næss hadde et møte med den norske utenriksministeren, Halvdan Koht 8. april og våknet dagen etter, den 9. april med den tyske invasjonen av Norge. Næss kunne se de tyske transportfly lande på Fornebu flyplass fra sin bror Arne Dekke Næss' hus i Holmenkollen. Næss var pessimistisk med hensyn til Norges sjanser mot den tyske krigsmakten og han flyktet fra Oslo 10. april, på ski vestover gjennom Nordmarka. Flukten gikk med tog, ski, bil og småbåt inntil han tilslutt nådde Ålesund der han meldte seg for den britiske ekspedisjonsstyrken og ble brukt som en oversetter av dem. Under flukten ble han to ganger arrestert og sperret inne av norsk politi, mistenkt for å være spion. Etter noen uker i Ålesund måtte de britiske styrkene trekke seg tilbake og Næss fulgte dem tilbake til Storbritannia.
Vel tilbake i London måtte Næss få kontakt med de 7 fartøyene gruppen opererte, de hadde inntil invasjonen blitt styrt av kontoret i Sandefjord. Det var hvalkokeriet "Vestfold", tankerne "Norness", "Norbris", "Norlys", "Norvinn" og til sist tørrlastskipene "Nordal" og "Nortun". Den britiske regjeringen ønsket imidlertid å kontrollere flåten han drev, idet de forlangte å få fartøyene på såkalt bareboat charter. Dette kravet var et hardt slag for Næss, han følte seg krenket av hva han anså var uvennlig behandling av en venn av Storbritannia. Næss insisterte på å drive selskapet selv, idet han kjente fartøyene og besetningen mente han at han var den mest kompetente person for oppgaven. Den britiske regjeringen aksepterte ikke dette; og i ukesvis var Næss mer eller mindre et gissel, han ble ikke tillatt å kontakte fartøyene eller forlate landet. Løsningen kom gjennom bankmannen Sam Guiness, da gruppen hadde store reserver i dollar i banker i New York. Disse pengene kunne bare frigjøres av Næss og den britiske regjeringen trengte dollar. Så mot å overføre $1 125 000 fikk Næss sin utreisetillatelse til USA.
I august 1940 ankom Næss New York med White Star/Cunard linjens "Scythia" og han begynte umiddelbart arbeidet med å sikre lokaler for selskapet i State Street. Den britiske regjerigen insisterte imidlertid fremdeles på å kontrollere fartøyene, og deres våpen var bunkerstillatelsen som alle fartøy i britiskkontrollerte havner måtte ha. Da Næss mente han var den mest kompetente til å drive flåten, tok han saken til "United States Maritime Commission". Etter et ti minutter langt møte med lederen for kommisjonen, admiral Emory S. Land, ble han i september 1940 meddelt at to av hans fartøy skulle chartres ut til britene og fem til USA. Slik ble Næss en av de få private skipsrederne som fikk anledning til å fortsette sin virksomhet under krigen. Siden fraktratene var gode, var dette et pluss, men også en stor utfordring. De andre lands fartøy kontrollerte sine besetninger mens Næss med sitt Panamaflagg måtte rekruttere sine sjøfolk på frivillig basis. I det hele gikk dog virksomheten meget bra og Næss etablerte et godt forhold til "United States Maritime Commission". For regnskapsåret som endte 31. juli 1940 var selskapets netto overskudd £150 325, for 1941 var det £155 844 og for 1942 £158 397.
Selskapets første krigstap var "Norness", det ble torpedert utenfor Long Island, New York i januar 1942, det første skipet som ble senket så nær den amerikanske østkysten. Senkningen ble mye omtalt og var en sensasjon, selv om hele besetningen ble reddet.
I Norges tjeneste.
I løpet av sommeren 1942 ble Næss kalt til et møte med Johan Ludwig Mowinckel, tidligere norsk statsminister. Mowinckel var ikke tilfreds med hvordan Nortraship ble ledet og ønsket Næss inn i administrasjonen, spesielt siden han hadde gode kontakter med "United States Maritime Commission". I november 1942 fikk Næss stillingen som nestleder ved Nortraships kontor i New York. For Næss var det et offer, da han måtte avslutte sitt arbeid som leder av "Viking Tanker Company" og selge aksjene i selskapet, for å unngå å ha kryssende interesser i sin nye stilling.
Umiddelbart etter å ha tiltrådt ble Næss kastet inn i forhandlinger om en ny tonnasjeavtale med britene og amerikanerne, Bill Weston fra "Ministry of War Transport" og David Scoll fra "War Shipping Administration". Forhandlingene tok måneder og var harde, den endelige avtalen ble signert nyttåraften 1942 og ble kalt Hogmanay-avtalen. Tonnasjeavtalen varte for resten av krigen og Næss spilte den uerfarne amerikanske forhandleren mot briten og fikk på den måten en best mulig avtale for Norge.
Med tonnasjeavtalen undertegnet fokuserte Næss på det dårlige forholdet mellom de to hovedkontorene til "Nortraship" i London og New York. Han tok initiativ til en utveksling av rapporter mellom kontorene og besøkte London en rekke ganger, og hjalp på denne måten til at samarbeidet gradvis ble bedre. Da krigen sluttet i 1945 ble Næss spurt om å bli for å hjelpe til å avvikle "Nortraship" og for å delta i forhandlinger for å sikre ny tonnasje til erstatning for den som var senket under krigen. Næss ble et år og sammen med "Nortraships" representant i Washington, George O. Mejlænder sørget de for at et antall skip ble sikret for norske eiere. Næss kom senere til å beklage beslutningen om å bli et år ekstra, da det gav hans rivaler Onasiss og Niarchos et forsprang.
Etableringen av Næss gruppen.
Etter å ha sluttet i "Nortraship" etablerte Næss november 1946 firmaet "Næss, Mejlænder & Co. Inc." i New York med en aksjekapital på $50 000. De etablerte raskt to firma i Panama, "Nortuna Shipping Company Inc." og "Norness Shipping Company Inc". Næss klarte å ordne finansiering fra "J. P. Morgan & Co.", denne banken skulle bli en sterk støttespiller i gruppens vekst. "Nortuna" kjøpte 4 gamle amerikanske tørrlasteskip og to 11 500 DWT linjeskip ble kontrahert fra "Mitsubishi Shipbuilding & Enginering" i Tokyo, for å bygges ved deres skipsverft i Yokohama. Næss besøkte Japan første gang i 1949, landet var fremdeles okkupert av amerikanske styrker og kontraheringen var den første fra en utlending etter krigen. I de påfølgende årene kom japanske skipsverft til å levere om lag 30 skip til Næss. De to første ble døpt "Sagura" og "Yama", det siste skipet ble solgt rett etter overlevering siden markedet var dårlig. Det viste seg å være et stort feiltak da Koreakrigen brøt ut og behovet for skip steg kraftig.
Etter å ha solgt de fire gamle tørrlasteskipene avviklet Næss "Nortuna Shipping" og konsentrerte seg om "Norness Shipping". Etter en treg start begynte han å bruke "Contract of Affreightment" i en avtale sluttet i 1954 med "American Independent Oil Company", fra San Francisco. Kontrakten stipulerte at en gitt mengde olje skulle skipes til Houston, Texas fra den Persiske gulf. Kontraktens form ga Næss rom for å arrangere de best mulige betingelser for å transportere oljen, både for han selv og for oljeselskapet. Vilkårene i kontrakten var en liten sensasjon og Næss ble invitert til lunch i "The Petroleum Club" i Houston for å orientere om den.
Etter Koreakrigen gikk fraktmarkedet igjen ned, men som økonom og reder med lang erfaring var Næss sikker på at markedet igjen ville stige. Dersom en tok et langsiktig perspektiv, som 15 år så ville svingningene balanseres ut og skip på langsiktige charter ville levere et overskudd. For å realisere denne ideen organiserte Næss de såkalte "Naess Scheme Charters", hvor han tok andre rederes skip på langsiktige charter. Hensikten bak var samling av ressurser; hver av deltakerne ville gjøre hva han var best til. Rederne som leverte tonnasjen ville finansiere, bygge og drive fartøyene, mens Næss som befrakter ville gjøre sitt beste for å skaffe fartøyene beskjeftigelse. Fra 1954 ble totalt ti fartøy chartret av "Scandinavian American Shipping Company" (eiet 57% av "Norness Shipping"/43% av familien Rockefeller) på "Naess Scheme Charters", fra velkjente skandinaviske rederier, blant dem "A.P. Møller". Næss teori så ut til å slå til, selv om chartrene i noen år gikk med tap så sørget stigningen i markedet fra 1967 for at de 15 år lange avtalene endte med et solid overskudd.
År med eksplosiv vekst.
1956 ble starten på en sterk vekst i Næssgruppen, da han startet å kontrahere skip han antok oljeselskapene ville ha behov for i årene som kom. Grunnlaget var langsiktig finansiering fra banker og forsikringsselskaper i USA og andre land; det gjorde det relativt enkelt å ordne kortsiktig finansiering for nybygginger. Han bestilte 4 store tankskip fra japanske skipsverft, hver var på om lag 42 000 DWT, for levering fra september 1957 til juni 1958. Det var risikabelt, men det betalte seg; i løpet av noen få måneder var alle fire på langtids charter, 2 til "Socal" og 2 til "Texaco". I april 1957 hadde Næss bestilt tyve nybygg for levering de neste fem årene. Bortsett fra tre av fartøyene så var resten dekket av langsiktige charter. Syv av fartøyene ble bygget i Japan, mye på grunn av deres høye kvalitet og presise levering. George Mejlænder bestemte seg for å starte sitt eget meglerfirma og Næss betalte han ut, selskapets navn ble endret til "Næss Shipping Co. Inc". Etterhvert som kampen om bekvemmelighetsflagg tilspisset seg bestemte Næss seg for å sikre sin posisjon og den 15. november 1958 etablerte han "Anglo American Shipping Co. Ltd" på Bermuda, fartøyene kunne da føre britisk flagg.
Kampen om bekvemmelighetsflagg.
I 1958 ble kampen om bekvemmelighetsflagg skjerpet og ITF (den internasjonale transportarbeiderføderasjonen) erklærte en boikott av skip som seilte under slike flagg. Næss fikk problemer med forsikring av flåten og han møtte ulike beskyldninger for å være en moderne pirat. Som leder av "American Committe for Flags of Necessity" var han i en meget utsatt posisjon. Som nevnt over sikret han seg ved å registrere et selskap på Bermuda; der var det ingen direkte skatter, den eneste ulempen var at han måtte ha britisk skipsfører, maskinsjef og telegrafist. En annen fordel ved Bermuda var at ganske mange charter ble gjort opp i britiske pund, ved å ha selskapet der reduserte han valutarisikoen.
Næss gikk også til motangrep ved å delta på en konferanse med ledende britiske media den 10. juli 1958, hvor han understreket sitt syn at bekvemmelighetsflagg ikke automatisk betød lav standard. Hvis ITF kom over skip som ikke fulgte internasjonale standarder ville han og enhver fornuftig skipsreder støtte boikott av disse. Skip med besetninger betalt i henhold til regulativ, og med en teknisk standard på linje med hva internasjonale regler krevde var det imidlertid meningsløst å boikotte.
Flytting til Bermuda.
I begynnelsen av 1950-årene hadde Næss kontor i Nassau, Bahamas, men han var ikke fornøyd med de politiske forholdene og begynte å se etter alternativ. Han vurderte Panama by men fant at byen lå altfor langt fra New York og det ville medføre problemer med å rekruttere gode ledere for selskapet. Han ble anbefalt å se på Bermuda og fant forholdene der gunstige, og flyttet følgelig kontorene sine dit.
"Anglo American Shipping Co. Ltd" ble introdusert på Londonbørsen i november 1959, majoriteten av aksjene var eid av "Norness Shipping", resten ble kontrollert av britiske investorer og Næss venner innen New Yorks finansverden. Fem skip ble raskt kontrahert av selskapet, de største var "Naess Sovereign" og "Naess Champion"; begge om lag 90 000 DWT og bestilt hos Mitsubishi for bygging ved deres verft i Nagasaki. Da de ble levert i 1961 var "Naess Sovereign" det tredje største tankskipet i verden og det største under britisk flagg. For å drive fartøyene inngikk Næss et samarbeid med et selskap i Glasgow og etablerte firmaet "Næss Denholm & Co. Ltd". For shipping generelt var 1960 et vanskelig år, med mye gammel tonnasje i opplag. Kontrasten til det var "Anglo American" med sine nye store fartøy og langsiktige charter.
Fusjon og ABC med P&O.
Ved å opprette "Anglo American" og så overføre et antall fartøy som gikk på time-charter til det selskapet så ble "Norness Shipping" delvis et investeringsselskap, da det hadde 68,5% av aksjene i"Anglo American". Siden årene 1959-61 var dårlige i tankmarkedet brukte Næss mye av sin kapasitet på å utvikle store bulkskip og å arrangere "affreightment" kontrakter for de. Hans fokus på "Norness Shipping" skapte engstelse hos aksjonærene i "Anglo American" om nok ble gjort for å videreutvikle selskapet. Denne situasjonen la grunnlaget for en fusjon mellom selskapene, men det var vanskelig da det var forskjellige problemer med hensyn til skattelegging av aksjonærene ved en slik fusjon. Etter mye arbeid ble skatteproblemene for de amerikanske aksjonærene i "Norness Shipping" løst i februar 1962 og fusjonsforhandlingene kunne starte for alvor. Den endelige avtalen ble undertegnet 15. desember 1962, den opprinnelige aksjekapitalen på $50 000 hadde nå økt til en verdi av $44 000 000 og det nye selskapet ble kalt "Anglo Norness Shipping Company Ltd.".
I 1962 kom det Næss for øre at det store og vel ansette britiske rederiet P&O hadde kontrahert 4 bulkskip, hver på om lag 38 000 DWT. Næss visste at dette var et nytt område for P&O og arrangerte et møte med formannen, Sir Donald F. Anderson som han kjente godt fra sine dager i Nortraship. Næss foreslo at de to selskapene skulle samarbeide og legge sine felles ressurser innen bulkskip i et felles eid selskap. P&O fant ideen attraktiv og "Associated Bulk Carriers Ltd." ble etablert den 8. april 1964. Det felles eide selskapet ble en stor suksess og innen 1970 kontrollerte "ABC" 36 fartøy på totalt 3 162 983 DWT. Deler av suksessen var at Næss klarte å overtale det mer konservative P&O å kontrahere et antall OBO skip, hvilket ga konseptet mer fleksibilitet.
Utviklingen av OBO skip.
Næss var stadig på jakt etter økt effektivitet og de lange ballastreisene for tankskip var et utfordrende problem. I midten av 1950-årene startet han å tenke på et kombinasjonsskip som kunne ta både olje og bulklaster. Skip som tok olje og malm hadde vært i drift siden 1920-årene, men et fartøy som kunne ta både olje og generelle bulklaster virket som en umulighet. Næss presset på sin tekniske sjef, T. M. Karlsen for å finne en mulig løsning på problemet, og han fulgte også nøye med ulike tilsvarende prosjekt som "Mando Theodoracopulos". Det skipet var ingen suksess, et av problemene var små lukeåpninger som ikke tillot effektiv lossing.
I 1964 startet Næssgruppen et samarbeid med britiske P&O gjennom det felles eide selskapet "Associated Bulk Carriers", det ga tilgang til P&Os store tekniske avdeling. De siste problemene ble løst i et møte med verftet "A. G. Weser" i Bremen den 6. april 1964 og en kontrakt for bygging av det første kombinerte skipet ble undertegnet. Fartøyet ble døpt 16. juni 1965 som "Naess Norseman". Den tyske industrimannen Krupp som eide verftet foreslo at skipstypen skulle kalles "Naess-type", Næss selv fant det imidlertid mer fornuftig å kalle skipet etter lastene det fraktet. Slik ble navnet på den nye skipstypen OBO skip (Oil-Bulk-Ore). Skipet fungerte som forventet, med om lag 75% av tiden med last og kun 25% i ballast. Den sterkt økte tiden med last oppveide derved med god margin den 15% høyere prisen på skipet, sammenlignet med tradisjonelle skip. Et tillegg til fartøyets fleksibilitet var at olje og bulkmarkedet ofte utviklet seg forskjellig. OBO skipet kunne derved seile med bulklaster når det markedet var bra, og skifte til olje når behovet for tanktonnasje var størst.
Prøvelsens år og fusjon med Zapata.
Samarbeidet med "P&O" innen bulkskip hadde startet gjennom "Associated Bulk Carriers Ltd.", og slaget om bekvemmelighetsflagg var vunnet. På tolv år hadde "Anglo Norness" flåten ekspandert til å være blant verdens største, med 58 skip på totalt 2 450 000 DWT inkludert nybygg og innchartrede skip. Derimot ble de tre årene fra 1964 magre for Næssgruppen.
Markedet fortsatte å være dårlig, og gruppen hadde tap på innchartret tonnasje. Næss kom under sterkt press for å oppgi sin linje med å operere i spotmarkedet, men han kjempet hardt mot å å gå inn på langtidscharter med dårlig inntjening da han var viss på at markedet ville snu. Så, i juni 1967 brøt Seksdagerskrigen ut og Suezkanalen ble stengt, og forble det i årevis. Dette skapte umiddelbart et enormt behov for tonnasje da seilingsrutene måtte legges rundt Afrika. Næssgruppen var meget gunstig posisjonert for dette, med 16 store tankskip tilgjengelige som de fikk ekstremt gode rater for
Gruppens sterke finansielle situasjon ga Næss rom til å tenke langsiktig; verdensøkonomien var ustabil, det var problemer med inflasjon og ustabile valutakurser. Selskapet begynte diskusjoner med "Occidental Petroleum Company" og "Zapata Offshore Company", med det resultat at sistnevnte tilbød det beste bytteresultatet for en fusjon med $5 pr aksje. Det verdsatte selskapet til totalt $47,5 millioner. Zapata var et allsidig offshoreselskap, stiftet i 1953 av George H. W. Bush og selskapet så ut til å være i en god posisjon til å dra nytte av veksten i oljeleting. Tilbudet ble akseptert i mai 1968 og selskapets navn ble endret til "Zapata Norness Inc.".
Næss gikk inn som medlem av styret i det nye selskapet og han dro igang et stort nybyggingsprogram, det ble kontrahert en rekke skip på totalt 1 618 500 DWT til en pris av $163 millioner. Zapata hadde sine kontorer i Houston og det ble etterhvert vanskelig for Næss å delta på styremøter, han trakk seg derfor ut og overlot styreplassen til sin sønn Michael. I løpet av 1972 ble Næss mer og mer bekymret for det store antall kontraheringer verden over, han fryktet for en kollaps i markedet. Han var derfor positivt innstilt da "P&O" og Hilmar Reksten kontaktet han og var interessert i å overta flåten. Næss hadde dog blandede følelser overfor et salg, da han hadde vært engasjert i shipping i over 40 år. Hans frykt for en kollaps i markedet ble bestemmende og det skulle ikke gå lenge før han fikk rett.
Avtalen om å selge "Anglo Norness" ble undertegnet i juli 1973, selskapet ble solgt for $208 millioner, i dagens verdi (2003) vil det tilsi mellom $1.2-1.6 milliarder. I oktober 1973 forårsaket OPEC en massiv økning av oljeprisen og tankmarkedet falt katastrofalt. Næss som person var ganske selvkritisk og ved en rekke anledninger hudflettet han seg selv for dårlige avgjørelser, han må imidlertid ha hatt grunn til å være fornøyd med den perfekte timing av denne avtalen.
INTERTANKO og forurensning.
Selv om han var en sterk tilhenger av personlig initiativ så støtte Næss organisasjoner som på en frivillig basis bidro til å løse probler for et bestemt forretningsområde. Hensikten bak INTERTANKO var å organisere de uavhengige tankskipsrederne og løse problemer knyttet til tankfart. På 1960-tallet var det opphugging av gammel tonnasje, og etter oljekrisen i 1973 kom dette problemet frem igjen. Med sin lange bakgrunn innen tankfart var Næss en naturlig deltaker i organisasjonen, og etter å ha vært medlem av eksekutivkomiteen ble han valgt til formann i 1976. På grunn av det store antall nybygg ble rederne påført store tap. I 1975 tapte de $125 millioner bare på seilinger fra Persiske gulf til Europa. Av en total tanktonnasje på 286 millioner DWT var nær 50 millioner DWT i opplag og en tilsvarende størrelse seilte med redusert fart for å spare bunkers.
Som formann for INTERTANKO konsentrerte Næss seg om forsert opphugging av gammel tonnasje, forurensing, og bruk av supertankere som flytende lagertanker. Opphugging av eldre fartøy ville redusere overskuddstonnasjen og dette ville etterhvert gi bedre rater. I sitt forsøk på å redusere overskuddstonnasjen kom Næss imidlertid i konflikt med USAs justisdepartement, da de anså den type påvirkning av markedet som et mulig brudd på antitrustlovene. Hans arbeid med å tilskynde opphugging av overskuddstonnasje ble imidlertid lettet av grunnstøtningen til tankskipet "Argo Merchant". Skipet var 23 år gammelt, nedslitt og gikk på grunn utenfor kysten av Nantucket. Oljesølet fra grunnstøtingen tvang de store amerikanske oljeselskapene til å se nøye på de fartøyene de chartret og dette stengte en rekke gamle og dårlig vedlikeholdte skip ute fra markedet.
Næss bodde på Bermuda og kunne der lett se resultatet av utslipp fra tankskip: klumper med tjære langs strendene. Næss var følgelig en sterk tilhenger av å redusere oljeutslippene så mye som mulig. Han kontaktet Thor Heyerdahl som selv hadde sett resultat av øket forurensing under sine ekspedisjoner. Næss fikk igjennom et antall anbefalinger som INTERTANKO derpå tok opp med IMCO, FN organisasjonen ansvarlig for maritim sikkerhet og forebygging av maritim forurensing.
I 1984 tok han til orde for opprettelsen av Norsk Internasjonalt Skipsregister, et register som ble realisert tre år senere.


Giacomo d'Itro.
Giacomo d'Itro (død 30. mars 1393) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 18. desember 1378 av motpaven Klemens VII.
Han ble fengslet av Carlo de Durazzo i Napoli og tvunget til å gi sin offentlige tilslutning til pave Urban VI i kirken "Santa Chiara" den 4. september 1382. Han ble så holdt innesperret i en rekke fensler i kongedømmet Sicilia sammen med pseudokardinal Leonardo Rossi til 1386, da de begge ble satt fri.
Itro, Giacomo d'
Itro, Giacomo d'
Itro, Giacomo d'


Niccolò Brancaccio.
Niccolò Brancaccio (død 29. juni 1412) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cosenza.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 18. desember 1378 av motpaven Klemens VII.
Brancaccio, Niccolò
Brancaccio, Niccolò
Brancaccio, Niccolò


Pierre Amiel.
Pierre Amiel O.S.B. eller d'Ameil, de Sarunas, de Sarcenas, de Grâce (død 10. august 1389) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Vienne, Napoli og Embrun.
Han ble kreert til kardinal («"pseudokardinal"») den 18. desember 1378 av motpaven Klemens VII.
Amiel, Pierre
Amiel, Pierre
Amiel, Pierre
Amiel, Pierre


Pierre-Raymond de la Barrière.
Pierre-Raymond de Barrière O.Can.S.A. (død 13. juni 1383) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Autun.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 18. desember 1378 av motpaven Klemens VII. Han tok avstand fra utnevnelsen og allierte seg med pave Klemens VII.
Barriere, Pierre-Raymond de
Barriere, Pierre-Raymond de
Barriere, Pierre-Raymond de
Barriere, Pierre-Raymond de


Nicolas de Saint Saturnine.
Nicolas de Saint Saturnine O.P. (død 23. januar 1382) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 18. desember 1378 av motpaven Klemens VII. Han tok avstand fra utnevnelsen og allierte seg med pave Klemens VII.
Saint Saturnine, Nicolas de
Saint Saturnine, Nicolas de
Saint Saturnine, Nicolas de
Saint Saturnine, Nicolas de


Leonardo Rossi.
Leonardo Rossi (død mars 1407) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 18. desember 1378 av motpaven Klemens VII.
Han avviste en senere utnevnelse fra pave Urban VI og allierte seg med Klemens VII. Han ble så holdt innesperret i en rekke fengsler i Kongedømmet Sicilia sammen med pseudokardinal Giacomo d'Itro til 1386, da de begge ble satt fri.
Rossi, Leonardo
Rossi, Leonardo
Rossi, Leonardo


Most (saft).
Most er ren pressa råsaft av ymse sorter frukt, for eksempel eple eller pære. Ublanda most selges gjerne kokt og silt, klar til å drikkes. Most fås også tilsatt sukker eller vann. Most blanda med vann kalles nektar. Most ble også brukt i matlaging i Romerriket og brukes fremdeles i matlaging på Balkan og i Midtøsten.
Most som grunnlag for vin.
Most er også grunnlaget for fruktvin og sider. Det er tiden som frukten er i mosten som bestemmer hvilken karakter den ferdige vinen skal ha. Når tiden er inne blir safta presset og silt fra frukten. Deretter tilsettes gjær slik at gjæringen kan begynne. Frukten blir ofte tatt tilbake til vingården eller frukthagen og brukt som gjødsel. Noe av ugjæret most kan brukes som søtningsstoff og vil bli lagt til før tapping på flasker.
Det er også mulig å etterfylle med vann når mosten er tappet. Man etterfyller da med like mye vann som den safta man tok bort. Dette står i 24 timer og tappes så av igjen. De som arbeider i vingården bruker dette som tørstedrikk, det kan også brukes som basis for grappa.


Kjersti Løken Stavrum.
Kjersti M. Løken Stavrum (født 1. mars 1969) er redaktør for Aftenpostens aftenutgave "Aften" og featureredaktør i Aftenposten, og utgaveansvarlig for A-Magasinet. Løken Stavrum er blant annet leder av Oslo redaktørforening og varamedlem i Stiftelsen Tinius. Hun var i 2008 en av flere faste paneldeltakere i talkshowet Studio 5 som går på TV-kanalen FEM (TV).
Stavrum har tidligere vært sjefredaktør i ukebladet "KK". Hun er utdannet statsviter og gift med Gunnar Stavrum.


Oldtidens Egypt.
Historien om oldtidens Egypt er historien om den egyptiske statsdannelse som ble til omkring 3300 f.Kr. og varte i to tusen år. Arkeologiske funn tyder på at det eksisterte et utviklet samfunn i Egypt også lenge før denne epoken. Pyramidene ved Giza, som ble bygget under det fjerde dynasti, er symboler på religionens og statens makt. Den største pyramiden, Kheopspyramiden, er det eneste gjenværende av oldtidens syv underverker. Det gamle Egypt nådde høyden av sin makt, rikdom og utbredelse i Det nye rike (1567-1085 f.Kr.).
Egypterne nådde Kreta rundt 2000 f.Kr. og ble invadert av indoeuropeere og et folkeslag kalt hyksos. De beseiret inntrengerne rundt 1570 f.Kr. og ekspanderte mot Egeerhavet, Sudan, Libya og store deler av Sørvest-Asia, så langt som til elven Eufrat.
Historie.
a> fruktbarhet dannet grunnlaget for den egyptiske storhetstiden.
Egyptisk historie deles inn i flere epoker etter det herskende dynasti. Datering av hendelser i Egypts historie pågår fremdeles, og datoene i denne artikkelen må generelt regnes for omtrentlige. Det følgende er en kort fremstilling av de enkelte epoker.
Den førdynastiske tid.
"Utdypende artikkel: Førdynastisk tid i Egypt."
Stadige utgravninger i Egypt fortsetter å endre forskernes syn på opphavet til den egyptiske sivilisasjon. I slutten av det tyvende århundre oppdaget arkeologer spor etter menneskelig beboelse før 8000 f.Kr. i et område i sørvestre Egypt, nær grensen til Sudan. Nomadiske folk kan ha blitt tiltrukket av dette området i Egypt på grunn av dets gjestmilde klima og omgivelser. I våre dager er det meget tørt, men for ti tusen år siden var det gresskledde marker her, og flyktige innsjøer skapt av regnet. Menneskene som slo seg ned her må ha sett fordelene ved et mer bofast liv. Vitenskapelige analyser av deres kultur viser at de holdt storfe og reiste større bygninger allerede omkring 6000 f.Kr.
Tradisjonelt blir det sagt at Egypt ble forent under Meni (gr. Min eller Menes) da han erobret Nedre Egypt omkring 3100 f.Kr. Det er uklart om han virkelig har eksistert, og han blir stundom regnet for den samme som Narmer (den siste kongen av 0. dynasti) eller Aha (første dynasti). Man tror nå at han ble etterfulgt av eller var identisk med flere av faraoene i det såkalte «0. dynasti», et nytt tillegg som øker det totale antall egyptiske dynastier til 34.
Den tidlige dynastiske tid.
"Utdypende artikkel: Tidlig dynastisk tid i Egypt."
Oldtidens egyptere regnet seg som folket av to land, det vil si av Øvre og Nedre Egypt. Den første kjente farao av det første dynasti er Menes. Vi kjenner navnet hans fordi det er skrevet på en seremoniell sminkepalett. Begravelser for bøndene var nok ikke forskjellige fra dem i førdynastisk tid, men de rike forlangte noe mer. Dermed begynte egypterne å konstruere mastabaer.
Menes forente Øvre og Nedre Egypt i 3100 f.Kr. Før denne tiden var landet fullt av selvstyrte landsbyer, nomer. Menes opprettet en sentral administrasjon og utpekte kongelige stattholdere. Sentralregjeringens bygninger var gjerne luftige templer av tre eller sandstein.
Det gamle rike.
"Utdypende artikkel: Det gamle rike i Egypt."
Egyptologer regner Det gamle rike for å ha begynt med det tredje dynasti. Omkring det fjerde dynasti utviklet man balsameringskunsten.
Balsamering, mumifisering og preservering.
Balsamering og mumifisering er egentlig det samme; ordet mumie kommer fra en misforståelse av balsameringsprosessen. Dårlig balsamerte lik (fra den siste epoken) er gjerne sorte og meget sprø. Man trodde at disse hadde blitt preservert ved å dyppes i asfalt (arab. «mumiya»).
Nilen flommer over hvert år; uten den ville Egypt bare vært en ørken hvor en elv renner gjennom. Flommen bragte med seg fruktbart slam, og når vannet trakk seg tilbake, lå det lommer av vann igjen som tørket ut i solen. Når vannet fordampet etterlot det seg et hvitt krystallinsk stoff vi kaller natron. En viktig egenskap ved dette stoffet er at det er svært hygroskopisk: det trekker til seg fuktighet. I Det gamle rike ble dronning Heteferes' indre organer fjernet og lagt i en natronoppløsning. Da man åpnet beholderen, inneholdt den bare søle; det var alt som var igjen av dronningen. Tidlige forsøk på mumifisering var gjennomgående fiaskoer. Balsamererne forsøkte dermed å bevare kroppens form ved å omsvøpe den i bandasjer. Etterhvert ble de så dyktige at et eksemplar fra det femte dynasti, en hoffmusikant ved navn Waty, ennå idag har bevart detaljer som vorter, hornhud og rynker.
Øvre og Nedre Egypt.
Nedre Egypt ligger i nord, hvor Nildeltaet renner ut i Middelhavet, og Øvre Egypt ligger i syd, fra Den libyske ørken til like etter Abu Simbel. Årsaken til denne formodentlige forvekslingen er at Egypt er «Nilens gave», og følgelig må alt måles mot den. Nilen renner inn i Egypt øverst, og fortsetter nedover til den når det fruktbare deltaet og renner ut i Middelhavet i Nedre Egypt.
Det var i denne perioden at de tidligere selvstendige egyptiske statene ble kjent som nomer, underlagt farao alene. Siden ble de tidligere herskerne tvunget til å styre som stattholdere eller skatteoppkrevere. Egypterne i denne perioden trodde oppriktig at farao kunne garantere Nilens årlige oversvømmelse. De regnet også seg selv som et utvalgt folk, som «de eneste virkelige mennesker på jorden».
Handel med Syria tok til under det fjerde dynasti. Det er grunn til å tro at Egypt begynte å importere tømmer fra Libanon rundt 2675 f.Kr.
Pyramidene.
Flere egyptiske pyramider ble bygget, og noen ble forlatt før de var ferdige. Den første pyramiden tilskrives arkitekten Imhotep, som bygget en «trappetrinnspyramide» til farao Djoser; faraoens sjel skulle ved hjelp av denne trappen kunne stige opp til dødsriket. Omkring 2575 f.Kr. lot farao Kheops (eller Khufu) bygge den største og mest berømte av alle pyramider til sitt gravkammer. Han sendte også ekspedisjoner til Nubia for å bringe med seg slaver og andre verdisaker. Det er lite sannsynlig at disse menneskene ble brukt til å bygge pyramidene, i hvert fall ikke til å begynne med, fordi det ikke var mange nok av dem. En kjent og overbevisende teori er at de egyptiske bøndene bygget alle templene og pyramidene mens Nilen flommet over. I denne tiden steg elven til kanten av ørkenen, og ville ha dekket hele jordbruksarealet. Dersom det var arbeid å få i flomtiden, kunne bøndene klare å skaffe familien mat og husly. Man kjenner til 80 byggeplasser for pyramider; ikke alle står fremdeles. Det skal ha vært til sammen 109 pyramider i Egypt.
En følge av de store byggeprosjektene var at de krevet en omfattende administrasjon for å la seg gjennomføre. Dette muliggjorde fremveksten av en klasse av høyere tjenestemenn, d.v.s. byråkrater, hvilket svekket den sentraliserte kongemakten.
Mot slutten av det gamle riket var faraos makt svekket og hungersnøden herjet landet. En teori er at en plutselig klimaforandring, i form av lavere middeltemperatur, reduserte nedbøren i Egypt, Etiopia og Øst-Afrika i to til tre tiår. Dette førte til at Nilens oversvømmelser ble mindre, og dette igjen til hungersnød.
Den siste faraoen i sjette dynasti var Pepi II, som antas å ha regjert i 94 år, lenger enn noen annen konge i verdenshistorien. Han var seks år da han besteg tronen, og 100 år da han døde. De siste årene av Pepis styre var preget av ineffektivitet på grunn av faraoens høye alder. Da han døde falt det gamle rike sammen.
Den første mellomperiode.
"Utdypende artikkel: Første mellomepoke i Egypt."
En urolig tid fulgte, hvor unionen mellom de to kongerikene ble oppløst og lokale ledere forsøkte å gjøre noe med hungersnøden.
Omkring 2160 f.Kr. forsøkte en ny gren av faraoer å forene Nedre Egypt fra sin hovedstad i Herakleopolis Magna. I mellomtiden forente imidlertid en rivaliserende gren Øvre Egypt ifra Theben, og et sammenstøt mellom de to dynastiene var uunngåelig. Etter et århundre med strid vant Theben kampen om å være Egypts hovedstad.
Mellomriket.
"Utdypende artikkel: Mellomriket i Egypt."
Rundt 2055 f.Kr. klarte Amenemhat I å gjøre slutt på uroen og atter forene landet. Hans sønn Senusret I regjerte sammen med ham til faren ble myrdet. Senusret klarte å ta kontroll umiddelbart uten at landet henfalt til uro igjen, og førte krig mot Nubia.
I 1878 f.Kr. ble farao Senusret III konge. Han fortsatte felttogene i Nubia og var den første som forsøkte å få deler av Syria under egyptisk kontroll. Senere ble Amenhemhat III farao og hersket i 45 år. Han regnes som Mellomrikets største hersker.
Mange av de større hendelsene under det tolvte dynasti skjedde utenfor Nildalen. Som tidligere ble det sendt flere ekspedisjoner til Nubia, Syria og den østlige ørkenen, på leting etter verdifulle metaller og trevirke. Dessuten begynte Egypt å handle med den minoiske sivilisasjonen på Kreta.
Faraoenes gravsteder i denne tiden ble gjerne hugget ut i stein, slik man kan se dem idag i Kongenes dal, foruten at det ble bygget templer i andre, mer tilgjengelige områder.
Det trettende dynasti regnes ofte som del av Mellomriket, selv om det etter alt å dømme var en periode med uroligheter og innvandring av et folkeslag kalt Hyksos, som dro nytte av den ustabile politiske situasjonen i området ved Nildeltaet og la det under seg, før de senere også ekspanderte sydover. De bragte med seg stridsvogner trukket av hester, som egypterne snart forstod nytten av, og de begynte å bruke dem selv. Denne tiden med nedbryting av den sentraliserte makten var begynnelsen på den annen mellomepoke.
Den annen mellomepoke.
"Utdypende artikkel: Andre mellomepoke i Egypt."
Det 13. og 14. dynastiet fortsatte å herske fra enten Itjtaway eller Theben, men de mistet gradvis kontroll over resten av Egypt. Det 13. dynasti hadde 57 konger, og få av dem overlevde særlig lenge. Det femtende dynasti styrte fra deltaet. Den fremste trusselen mot faraoene i Theben var det sekstende dynasti, eller det store hyksosdynasti, som styrte fra Avaris. Disse kongene klarte å utvide sitt herredømme såvidt langt syd som til Theben.
Hyksosdynastiet tok slutt da det 17. dynastiet jaget dem ut av Egypt, og klarte å fremstille dem som barbarer som truet Egypts kultur og tradisjoner; da som alltid ble historien skrevet av seierherrene.
Det nye rike.
"Utdypende artikkel: Det nye rike i Egypt"
Bysten av Nefertiti i Berlin
Det 18. dynasti markerer begynnelsen på "Det nye rike". I denne tiden forandret sarkofagene form fra rektangulær til å gjenspeile mumiens form, med hode og runde skuldre. Til å begynne med ble disse dekorert med utmeislede eller malte fjær, men senere tok man til å male den avdødes skikkelse.Det ble brukt flere sarkofager utenpå hverandre; det er fra denne tiden de fleste mumier har blitt bevart.
Myke vev som hjernen og indre organer ble fjernet, kroppen ble vasket og deretter fylt med natron, før kroppen ble begravet i en haug med natron. De fjernede organene ble oppbevart hver for seg i kanopiske krukker, bevoktet av Horus' fire sønner. Disse krukkene ble tiltrodd så stor makt at de inngikk i gravene også etter at man begynte å legge organene tilbake i kroppen etter konserveringen.
Flere faraoer utvidet Egypts herredømme mer enn noen gang tidligere; de tok tilbake kontrollen over Nubia og ekspanderte nordover mot Øvre Eufrat, hettiternes land (Hatti) og Mitanni.
I denne perioden var Egypt både rikt og mektig, og innen Amenhoteps regjeringstid var landet blitt så velstående at han ikke forsøkte å øke dets makt, men foretrakk å hvile på sin trone kledd med nubisk gull.
Han ble etterfulgt av sønnen Amenhotep IV, som skiftet navn til Akhnaton. Under ham ble en ny by bygd, Akhetaten, og han flyttet hovedstaden dit. Sammen med sin kone, Nefertiti, konsentrerte han seg her om å etablere sin nye monoteistiske religion. Hittil hadde nok nye guder kommet til, men de hadde blitt inkludert i den tradisjonelle gudeverden, ikke erstattet den. Akhnaton bestemte derimot at solguden Aton, skulle være den eneste tillatte gud. Tilbedelse av andre guder ble forbudt, med store uroligheter til følge. Sammenhengen mellom Akhnatons monoteisme og Moses opphold i Egypt i en lignende (men ikke nødvendigvis samtidig) periode, er ikke bragt på det rene.
Akhnatons regjeringstid er kjent også på grunn av en grunnleggende forandring innen kunsten. Tidligere hadde egyptisk kunst vært svært stilisert og idealisert, mens den nå ble forholdsvis naturalistisk. Akhnaton selv ble fremstilt med meget vide hofter og langt ansikt, fjernt fra det egyptiske skjønnhetsideal. Man vet ikke med sikkerhet om dette skyldes datidens stil eller at faraoen hadde medfødte skavanker, hvilket ikke var uvanlig blant kongelige (på grunn av incest). En meget berømt byste av hans dronning, Nefertiti, står idag i Det egyptiske museum i Berlin (i august 2005 forlagt til byens "«Museumsinsel»"). Mot slutten av sin syttenårige regjeringstid gjorde Akhnaton Smenkhkare, som kan ha vært hans bror og muligens også elsker, til samregent. Da Akhnaton døde ble dyrkingen av de tradisjonelle gudene gjenopptatt, skjønt de hadde egentlig blitt tilbedt i det skjulte hele tiden. Få måneder senere døde også Smenkhkare, og en ung gutt, Tut-ankh-Amon, ble farao. Han døde mens han ennå var i tenårene, og ble for det meste overstyrt av sine rådgivere. Han ble glemt kort tid etter sin død. I vår tid er han en av de aller mest kjente faraoer overhodet, fordi hans grav ble funnet intakt av den britiske egyptologen Howard Carter i 1922.
Tut-ankh-Amon ble etterfulgt av hans storvesir Ay, som sannsynligvis giftet seg med faraoens enke for å legitimere sin maktovertagelse. Da han døde, overtok en annen av Tutankhamons rådgivere, general Horemheb, som sørget for å gjenreise statens indre stabilitet og prestisje.
Det nittende dynasti ble grunnlagt av Ramses I. Han regjerte bare en kort stund, og ble etterfulgt av Seti I, som videreførte Horemhebs arbeid. Han reiste dessuten templet i Abydos. Seti I og hans sønn Ramses II er de eneste faraoer man vet ble omskåret, men hvorfor de ble det forblir et mysterium. Ramses II reiste også flere storslåtte templer; det er han som er avbildet på de enorme statuene ved tempelet i Abu Simbel. Det var antagelig i hans regjeringstid at israelerne utvandret fra Egypt, men det finnes ingen tilstrekkelige beviser for dette hverken i Bibelen eller i arkeologisk materiale.
Ramses ble etterfulgt av sin sønn Merneptah og deretter av Seti II. Ramses III var en farao av det 20. dynasti, som ble myrdet ved en haremskonspirasjon, da en av hans koner ville se sin egen sønn på tronen. Han ble etterfulgt av en rekke kortvarige faraoer som alle lød navnet Ramses.
Den tredje mellomepoke.
"Utdypende artikkel: Tredje mellomepoke i Egypt."
Da Ramses XI døde, tok Amons yppersteprester i Theben over makten, og hersket fra al-Hibah. Landet var igjen delt i to; Øvre og Midtre Egypt ble styrt av Amons presteskap, mens konger som Smendes I regjerte over deltaet fra byen Tanis, i det en og tyvende dynasti. Dette tok slutt da Egypt ble forent under libyiske konger av det to og tyvende dynasti. Den første farao av dette dynastiet var Shosenq I, en libyer som hadde tjent som hærfører under den siste herskeren av det forrige dynastiet, Pseusennes II. Han gjorde sin egen sønn til yppersteprest for Amon, og sikret seg således kontrollen over hele riket.
De få skriftlige kilder fra denne tiden tyder på at det var en urolig periode. Det var en rekke motstridende grupper, som førte til det 23. dynasti, som tok til mot slutten av det 22. dynasti. Etter at Egypt trakk seg ut fra Nubia mot slutten av Det nye rike, tok et innfødt dynasti over kontrollen der. Under kong Piye, grunnleggeren av det 25 dynasti, trengte nubierne nordover for å beseire sine libyske motstandere. Han klarte å sikre seg kontroll så langt nord som Memfis, og hans motstander Tefnakhte underkastet seg ham til slutt, men fikk beholde makten i Nedre Egypt og grunnla det kortvarige 24. dynasti i Sais.
Senepoken.
"Utdypende artikkel: Senepoken i Egypt."
Områdene ved Memfis og Nildeltaet ble gjenstand for gjentatte angrep fra assyrerne frem til Psammetikhos forente Nedre og Midtre Egypt og skapte det 26. dynasti, som markerer begynnelsen på den siste epoken i egyptisk oldtid. Undertiden utvidet han sin makt til å omfatte hele Egypt, i 656 f.Kr. Han anså seg mektig nok til å bryte alle bånd med Assyria, og assyrerne mistet all kontroll over Egypt. Dette dynastiet, som også kalles Saite-epoken, var en tid med gjenvunnet storhet for Egypt. Farao Apries sendte hjelpetropper til Libya for å ødelegge den greske kolonien Kyrene, som led et knusende nederlag, fulgt av borgerkrig og Apries avgang. Den nye faraoen, Amasis II, var ifølge greske samtidige tekster mest opptatt av innenrikspolitikk og gode forhold til sine naboer. Han døde i 525 f.Kr.; året etter kom Egypt under persisk kontroll, og den persiske kong Kambyses II ble den første kongen i det 27. dynasti. Det 30. dynasti varte fra 380-343 f.Kr., og var det siste innfødte dynasti i Egypt. Under farao Nektanebos foregikk det en hektisk byggevirksomhet i hele landet, men da perserne på nytt invaderte, klarte ikke egypterne å holde stand. Nektanebos flyktet til Nubia, og med hans avgang slutter den egentlige egyptiske oldtidshistorie.
Da perserriket falt for Alexander den store, kom Egypt under hans styre. Etter hans tid ble Ptolemaios I av Egypt konge og grunnla Ptolemeerdynastiet. Den siste monarken i dynastiet var Kleopatra VII av Egypt, og deretter ble landet en del av Romerriket. Siden ble landet styrt av Det bysantinske riket.
Språk.
De eldste spor etter det egyptiske språk er datert til omkring 3200 f.Kr. De fleste forbinder det med hieroglyfer, en spesiell form for bildeskrift hvor tegnene dels representerer lyder (fonetisk skrift) og dels konsepter eller ting (piktografisk skrift). Det er mulig at dette er det eldste skriftspråket, da det i de eldste eksemplene ser ut til å være godt utviklet. En vanlig feiloppfatning er at hieroglyfene er en rent piktografisk skrift. Årsaken til dette er at svært mange av hieroglyfene er lett gjenkjennelige som virkelige objekter. Allikevel ble de fleste brukt som lydtegn.
Under gamle riket ble en kursiv håndskriftvariant av hieoglyfskriften utviklet, hieratisk skrift. Tegnene er forenklet, slik at man kunne skrive mye raskere.
Under sentiden tok man også ibruk en form for skrift som riktig nok baserte seg på hieratisk, men som var så langt fjernet fra sitt opphav, i både utforming og grammatikk, at det omtales som et helt nytt skriftspråk, demotisk skrift – det vil si «folkeskrift». Dette var et alfabet bestående av enkle symboler, som lett kunne skrives både på papyrus og risses inn i sten.
Hieroglyfer i sin gamle form ble imidlertid beholdt som et hellig språk gjennom hele den egyptiske historien, først og fremst til bruk som (religiøse) monumentalinnskrifter. Under gresk-romersk tid ble antallet hieroglyfer utvidet fra noen hundre til flere tusen.


Coffea arabica.
"Coffea arabica" er an kaffeart fra Etiopia. Kaffetypen er antatt å være den første kaffetypen til å gjøres om til drikkbar kaffe, ettersom det har vokst i søndre Arabia i over tusen år. Det er fremdeles regnet som den kaffearten som produserer den beste kaffe.


Aper.
De forekommer opprinnelig i tropisk og subtropisk klima over hele verden (unntatt Madagaskar, der halvapene er de eneste primater).
Gruppen omfatter imidlertid også mennesket, som i løpet av de siste 100 000 år har spredd seg til de resterende klimasonene.
Spøkelsesapene har tidligere blitt regnet til halvapene, men er søstergruppen til de resterende apene.
Denne resten sammenfattes gjerne som ekte aper (brednese- eller vestaper, menneskeaper og smalnese- eller dyreaper).
Felles for apene er blant annet at synet har tatt over luktesansens betydning som viktigste sans.
Morfologisk gir dette seg utslag i (a) tørre neser (i motsetning til både halvaper og andre pattedyr, som har fuktige neser) og (b) forholdsvis tettsittende og fremoverrettede øyne (som gir et mindre synsfelt, men tredimensjonalt syn).
Videre er apenes overleppe bevegelig og ikke lenger delt i to, men lukket.
Mens det hos vestapene kun er hunndyrene som har fargesyn, ettersom genet for fargesyn befinner seg på X-kromosomet deres, har østapene på sin side to kopier av genet. Hvilket resulterer i at begge kjønn av østapene har fargesyn.
Fellestrekk for de "ekte" apene er blant annet at livmoren er enkel (ikke lenger delt i to «armer») og at antallet patter ble redusert til to.


Lansettfisker.
Lansettfiskene er fiskelignende ryggstrengdyr som blir opptil 8 cm lange og lever delvis nedgravd i grovkornete marine bunnsedimenter. Der livnærer de seg ved å filtrere vannet for plankton og næringspartikler. Kroppen er asymmetrisk bygd, og munnåpningen er omgitt av sansetråder. I motestning til hva tilfellet er hos virveldyrene, strekker ryggstrengen hos lansettfiskene seg opp til hovets fremende.
Lansettfiskene er søstergruppen til virveldyrene og har derfor lenge vært av interesse for zoologer som prøvde å rekonstruere hvordan virveldyrenes siste felles stamart kan ha sett ut. Men selv om lansettfiskene kan gi noen pekepinn i så måte, er det også en del klare forskjeller fra virveldyrenes stamart. Den sistnevnte har f.eks. en tredelt hjerne mens lansettfisken bare viser en blæreformet utvidelse av nerverøret. Den antas heller ikke å ha levd som nedgravd filtrerer, men som aktivt svømmende rovdyr.
Bygningen av lansettfiskenes sirkulasjonssystem – med aorta, portåre og hulvene – representerer derimot veldig godt den tilstanden som må ha vært til stede i virveldyrenes stamart.


Deuterostomier.
Deuterostomier (Deuterostomia, av gresk δεύτερος ["deuteros"] = «annen» og στώμα ["stoma"] = «munn») er, ved siden av protostomier, en av de store gruppene som de tosidig symmetriske dyrene kan inndeles i.
Fem prosent av alle kjente dyrearter, deriblant virveldyrene, hører til deuterostomiene.
Fellestrekk.
Et kjennetegn ved deuterostomiene er at de ikke lenger bruker urmunnen (larvens munn) som munnåpning, slik det er tilfellet hos bl.a. protostomier og nesledyr.
Istedenfor fikk deuterostomienes stamart en ny munnåpning som bryter gjennom på den motsatte siden av urmunnen.
Urmunnen får dermed en ny funksjon som endetarmsåpning, og tarmen blir en enveis-tarm.
Stamarten til deuterostomiene hadde et "coelom" (en sekundær kroppshule).
Man er imidlertid usikker på om denne egenskapen kanskje allerede oppstod i de tosidig symmetriske dyrenes stamart.
ett enkelt coelomrom fremst i kroppen, et ytterligere par med coelomrom i hodet, og et stort par med coelomrom som fyller mesteparten av kroppen.
Coelomet dannes heller ikke ved at celler vandrer bort fra urmunnen, men ved at taket på urtarmen danner folder som avsnøres i løpet av fosterutviklingen (såkalt enterocoeli).
Deuterostomienes stamart levde i havet og var sannsynligvis hemisessil, dvs. at den var, om ikke grodd fast, så i det minste lite bevegelig, fordi den levde i rør i sedimentet. Siden både ryggstrengdyr og noen arter hemichordater er i besittelse av et hult nerverør kan det tyde på at også stamarten hadde denne egenskapen.
Der førte den et filtrerende liv: Med en tentakel«krone» filtrerte den plankton og andre næringsrike partikler ut av vannet.
For å kunne lede ut overflødig vann, benyttet deuterostomiene gjellespalter i tarmens fremste del.
Dette hemisessile, filtrerende leveviset er bevart hos både pigghuder (sjøliljer), hemikordater (pterobrankier) og ryggstrengdyr (sjøpunger).
Til slutt kan man nevne at deuterostomier har et lukket blodkarsystem.
Inndeling.
Tidligere mente man at også pilormer og skjeggbærere var deuterostomier.
Nærmere analyser av slektskapsforholdene viste imidlertid at disse grupper er protostomier (sannsynligvis nærmere beslektet med hhv. rund- og leddormer).


Primater.
Primater er en delgruppe av pattedyrene som omfatter aper og halvaper. Dette er dyr som hovedsakelig lever klatrende i trær.
De forekommer i store deler av de tropiske og subtropiske delene av verden.
Arten menneske, som har spredd seg til samtlige klimasoner, er det eneste unntaket i så måte.
Klatrende arter forekommer i alle typer skoger fra mangroveskoger via regnskoger til fjellskoger over 3000 moh.
Det fins også arter som lever hovedsakelig eller nesten utelukkende på bakken, mest i savanneområder.
"Primatologi" er læren om primatene, og utgjør dermed en gren av mammalogien og zoologien.
Kroppsbygning.
Kroppsmassen varierer mellom 40 g hos enkelte makiarter og 275 kg hos gorillaer.
Noen arter har en utpreget kjønnsdimorfisme, dvs. hannene er opptil dobbelt så tunge som hunnene.
Primatene har såkalte opponerende tomler (og stortær), dvs. at de kan gripe ting mellom tommel og de andre fingrene (resp. mellom stortåen og de andre tærne – sistnevnte evne har imidlertid gått tapt i mennesket).
Fingre og tær har ikke klør, men negler.
Primatenes stamart hadde tannformelen 2-1-3-3.
Dette innebærer en reduksjon av én fortann.
Denne tilstanden er bevart hos mange primater, men flere ytterligere reduksjoner har forekommet.
Atferd.
Det fins både nattaktive (de fleste halvaper) og dagaktive (de fleste aper) primater.
Mange arter har komplisert sosial atferd.
Noen arter lever i parforhold, mange i grupper med rangordener, f.eks. haremer.
De fleste primater er planteetere (og lever mest av frukt), men det forekommer også altetende arter.
Rene kjøttetere er sjeldne, f.eks. spøkelsesaper, som er insektetere.


Michiganmilitsen.
Michiganmilitsen var en løst organisert paramilitær organisasjon grunnlagt av Norman Olson fra Alanson i Michigan. Militsen ble grunnlagt i 1994 som et svar på angivelige innskrenkede borgerrettigheter fra føderaladministrasjonen. Militsen hadde en anti-føderal ideologi.
Militsen mistet støtte etter bombingen i Oklahoma City i 1995. Selv om ingen militsmedlemmer var innblandet, var den rådende oppfatning blant folk at militsen var innblandet. En påfølgende maktkamp gjorde at militsen ved årtusenskiftet i praksis har sluttet å fungere som en delstatsomfattende milits.
Militsen påstår selv den hadde et medlemskap på 10 000 på det høyeste. Satsningsområder var på paramilitær trening, redningsaksjoner og økt fokus på kritikk av føderale myndigheter og de Forente Nasjoner.


Fylkesvei 665.
Fylkesvei 665 (Fv665) går mellom Øydegarden i Molde kommune og Angvik i Gjemnes. Veien var en av de siste riksveiene i landet som fikk asfalt – den siste strekningen åpnet i 2003. I hovedsak følger veien samme trasé som Den Trondhjemske postvei. Veiens lengde er 19,8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Grader i Schutzstaffel.
Gradbetegnelsene i de tyske, nazistiske eliteavdelingene i Schutzstaffel (SS) fra 1925 til 1945 avvek fra de vanlige militære grader i Det tredje rike, fordi SS var en paramilitær organisasjon tilknyttet det partiet NSDAP fra og ikke en del av Wehrmacht.
Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt) ofte forkortet SS oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske partiet NSDAP, og utviklet seg etterhvert til en del av Det tredje rikes militær- og ordensvesen.
Opprinnelig hadde SS samme grader som Sturmabteilung (SA), men det oppsto over tid avvik. SS' gradssystem kan settes opp i tre utviklingsstadier, som gjengitt i tabellene nedenfor.
For generalstabsoffiserer var det forskjell mellom Allgemeine-SS og Waffen-SS; sistnevnte brukte nesten samme system som i Wehrmacht på dette nivået.
Det er vanlig praksis at SS-gradene skrives med innledende «SS-», for å skille dem fra gradene i SA.
Tidligere grader.
De tidligste SS-gradene hadde ikke egne insignier. Fra 1929 til 1930 hadde man et system med hvite striper på armbindet, med tre striper for høyeste grad og ingen for laveste.
Generaler i Waffen-SS.
Generaler i Waffen-SS ble gjerne tiltalt både ved sin SS-grad og tilsvarende grad i Wehrmacht, fulgt av «Waffen-SS» or å skille dem fra generaler i andre deler av det tyske militærvesenet. En vanlig tituleringen ville være "Obergruppenführer und General der Waffen-SS".
I 1944 fikk alle generalstabsoffiserer i SS tildelt tilsvarende grad i Waffen-SS. Dette ble gjort slik at de dersom de ble tatt til fange kunne oppgi en militær grad i stedet for en grad som var knyttet til ordensvesenet. Den fulle tituleringen kunne dermed bli lang, som f.eks. Ernst Kaltenbrunner som sto i rullene som "Obergruppenführer und General der Polizei und Waffen-SS"
Politigrader.
I 1936 ble det ordinære politiet innlemmet i SS, under navnet Ordnungspolizei (Orpo). Et eget gradssystem og egne insignier ble like fullt brukt i politiet. Mange av offiserene hadde grad både i Allgemeine-SS og politiet, og kunne derfor bli titulert f.eks. som "Obergruppenführer und General der Polizei".


Francesco Maria Macchiavelli.
Francesco Maria Macchiavelli (født 1608 i Firenze i Italia, død 22. november 1653 i Ferrara) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Ferrara 1638–1653.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Han var nevø til kardinal Lorenzo Magalotti (kreert 1624), og fetter til kardinalene Francesco Barberini den eldre (1623) og Antonio Barberini den yngre (1627).
Macchiavelli, Francesco Maria
Macchiavelli, Francesco Maria
Macchiavelli, Francesco Maria
Macchiavelli, Francesco Maria


Ascanio Filomarino.
Ascanio Filomarino (født 1583 i Napoli i Italia, død 3. november 1666 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Napoli 1641–1666.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Filomarino, Ascanio
Filomarino, Ascanio
Filomarino, Ascanio
Filomarino, Ascanio


Marcantonio Bragadin.
Marcantonio Bragadin (født 1591 i Venezia i Italia, død 28. mars 1658 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Crema, Ceneda og til slutt Vicenza.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Bragadin, Marcantonio
Bragadin, Marcantonio
Bragadin, Marcantonio
Bragadin, Marcantonio


Ottaviano Raggi.
Ottaviano Raggi (født 31. desember 1592 i Genova i Italia, død 31. desember 1643 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble senere biskop av Aleria på Korsika.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Han var onkel til kardinal Lorenzo Raggi (kreert 1647).
Raggi, Ottaviano
Raggi, Ottaviano
Raggi, Ottaviano
Raggi, Ottaviano


Pierdonato Cesi.
Pierdonato Cesi (født 1583 i Roma i Italia, død 30. januar 1656 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Han var i slekt med kardinalene Paolo Emilio Cesi (kreert 1517), Federico Cesi (1544), Pierdonato Cesi den eldre (1570) og Bartolomeo Cesi (1596).
Cesi, Pierdonato
Cesi, Pierdonato
Cesi, Pierdonato
Cesi, Pierdonato


Girolamo Verospi.
Girolamo Verospi (født 1599 i Roma i Italia, død 30. januar 1656 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble senere biskop av Osimo.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Han var nevø til kardinal Fabrizio Verospi (kreert 1627).
Verospi, Girolamo
Verospi, Girolamo
Verospi, Girolamo
Verospi, Girolamo


Nikolaus av Cusa.
Nikolaus av Cusa (ca 1480)
Nikolaus av Cusa (latinisering av Kues, også kalt Nicolaus Cusanus) (født 1401 i Kues an der Mosel (idag Bernkastel-Kues), død 11. august 1464 i Todi, Umbria) var en kirkemann, kardinal og polyhistor, som gjelder som en betydningfull filosof og matematiker av det 15. århundre.


Telemakhos.
Telemakhos (gresk: Τηλέμαχος) er en gresk sagnfigur, sønn av Odyssevs og Penelope. I Odysseen blir han fremstilt idet han går fra å være gutt til mann. Særlig gjelder dette de første fire sangene i Odysseen, som stundom kalles Telemakien.
Telemakhos ble født på den samme dag hans far ble tilkalt for å kjempe i Trojanerkrigen. Etter at hans far hadde vært borte i tyve år ble Telemakhos oppsøkt av Athene, som forkledte seg som Mentor og rådet ham til å reise for å finne nytt om sin far. Historien om Telemakhos er for det meste adskilt fra hovedfortellingen; det er Telemakhos' utvikling det fortelles om, og hvordan Athene trakk ham inn i det voksne liv.


Blindern stasjon.
Blindern stasjon er en stasjon på t-banen i Oslo. Stasjonen er den første på Sognsvannsbanen etter Frøen stasjons tilknytning til Sognsvannsbanen ble fjernet i 1993 da banen ble oppgradert til metrostandard.
Den er nærmeste stasjon til den nedre delen av Universitetet i Oslos campus på Blindern. Stasjonen åpnet i 1934 og het tidligere Blindernveien etter veien som krysset banen her. I forbindelse med den nevnte oppgraderingen i 1993, ble planovergangen fjernet og veien delt i to, og kun veien øst for banen fikk beholde navnet. I 1994 ble stasjonen derfor omdøpt kun til Blindern, men den vestlige plattformen ligger faktisk på Vinderen.
Oppgradering.
Stasjonen skal etter planen være oppgradert til Universitetet i Oslos 200-årsjubileum i 2011. Dette først og fremst av estetiske hensyn.
Multiconsult seksjon 13.3 landskapsarkitekter vant en begrenset plan- og designkonkurranse for oppgradering av Blindern stasjon og nærområde.


Vincenzo Maculani.
Vincenzo Maculani O.P. (født 11. september 1578 i Fiorenzola d'Arda ved Piacenza i Italia, død 16. februar 1667 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble senere erkebiskop av Benevento. Han frasa seg det embedet i 1644.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Maculani, Vincenzo
Maculani, Vincenzo
Maculani, Vincenzo
Maculani, Vincenzo
Maculani, Vincenzo


Pantera.
Pantera var et amerikansk heavy metal-band fra Arlington, Texas. Bandet ble dannet av Abbot-brødrene, «Dimebag» Darrell Lance Abbott (gitar) og Vinnie Paul Abbott (trommer) i 1981. I 1982 ble bassisten Rex Brown med i bandet, og i 1987 ble Phil Anselmo med i bandet, og gjorder ferdig oppstillingen som skulle vare i 16 år.
I begynnelsen var Panteras stil tydelig inspirert av metalband fra 1970-tallet som KISS og Van Halen. Mot slutten av 1980-tallet endret de stilen sin mer i retning mot thrash metal-band som Slayer, Exodus, Exhorder og Metallica, samt tradisjonelle band som Black Sabbath og Judas Priest. Pantera ble deretter sett på som pionerer innen groove metal, en undersjanger av thrash metal. Det var først i 1990 at Pantera fikk en kommersiell suksess med albumet "Cowboys from Hell". Etter det har Pantera blitt et av de mest populære heavy metal bandene fra 90-tallet.
Selv om bandet fikk en ganske kald mottagelse for deres fire første album fra 80-tallet, har kritikerne rost stilen til Pantera derfra og ut. Jason Birchmeier fra Allmusic.com sa at «Det fantes ingen bedre metal band midt på 90-tallet en Pantera». Bandet ble også nevnt i VH1s liste over "100 Greatest Artists of Hard Rock", hvor de fikk en fortjent 45. plass, og de kom på femte plass i MTVs "Top 10 Greatest Heavy Metal Bands of All-Time".
Det var midt på 90-tallet at Pantera begynte å merke en stigende spenning mellom bandmedlemmer, dette stort sett pga. Phil Anselmos voksende problem med dop. Anselmo hadde hatt store ryggproblemer over lengre tid, og hadde begynt å vurdere en operasjon, men likte ikke tanken på å være vekke fra bandet i et helt år. Istedenfor begynte Anselmo å bruke heroin som [smertestillende medikament, noe som førte til at han distanserte seg fra de andre bandmedlemmene, samt at dette gikk ut over hans musikalske prestasjoner.
I 2001 tok bandet pause. De fikk aldri tilbake den samme stilen som de hadde, ettersom at Abbott-brødrene ikke greide å kommunisere med Anselmo, som også hadde sideprosjekter på gang med Down og Superjoint Ritual. I 2003 var bruddet offisielt, og krangling mellom Phil og Vinnie Paul angående hvem som var skyldig i bruddet begynte. Etter at «Dimebag» Darrell døde i 2004, forsvant alle håp om at bandet kom tilbake.
Begynnelsen og glam-årene (1981 - 1987).
Pantera ble dannet i 1981, og bestod da av Vinnie Paul Abbott på trommer, den yngre broren Dimebag Darrell på gitar, Terry Glaze på rytmisk gitar, Tommy Bradford på bass og Donnie Hart på vokal. I begynnelsen gikk alle medlemmene av Pantera i 11. klasse i Amerika. Bandet spilte da coverlåter av KISS og Van Halen, samt noen originale glam-rock låter, som ble fremført i nattklubber i Texas. I tillegg til å spille glam metal, adopterte bandet klesstilen som gikk til sjangeren, spandex og stort hår.
I 1982 forlot Hart bandet og Glaze ble den nye vokalisten, noe som gjorde Darrell til den eneste gitaristen. Senere samme år forlot også Bradford bandet, og ble erstattet av Rex Robert Brown (da kjent som «Rexx Rocker»). Pantera ble en favoritt i undergrunnsscenen, selv om de ikke reiste særlig langt forbi Texas, Oklahoma eller Louisiana. De støttet andre heavy metal-band som Stryper, Dokken og Quiet Riot, som i gjengjeld reklamerte for Panteras debutalbum, "Metal Magic". Albumet ble utgitt på bandets plateselskap med samme navn i 1983, og ble produsert av Abbott-brødrenes far, Jerry Abbott (referert til som «The Eldn»), på Pantego Studios.
Det neste året gav Pantera ut sitt andre album, "Projects in the Jungle". Albumet bar enda et sterkt preg av glam metal, men musikken hadde forandret seg en god del. Terry Glaze ble nå referert til som «Terrence Lee». Etter hvert kom det også ut en musikkvideo for sporet «All Over Tonight». "Projects in the Jungle" ble, i likhet med "Metal Magic", produsert av Jerry Abbott på Metal Magic Records.
I 1985 gav Pantera ut "I Am the Night", et tredje album på farens plateselskap. Det var enda tydelig at Pantera fremdeles beveget seg mot en tyngre spillestil, men sangene lå enda godt innenfor glam metal-sjangeren. Det at bandet endret spillestil gjorde at pressen i større grad la merke til bandet. Grunnet dårlig distribuering ble bandet dyrt, og solgte rundt 25 000 kopier. Panteras andre musikkvideo kom også fra dette albumet, for sangen «Hot and Heavy».
En ny vokalist (1987 - 1989).
I 1986 ble mange store thrash metal-album utgitt, noe som hadde stor innflytelse på Panteras musikkstil, som enda var i utvikling. Av de største albumene var Metallicas Master of Puppets, Slayers Reign in Blood og Megadeths Peace Sells... But Who's Buying. Terrence Lee ville holde seg til glam rock, men resten av bandet ville utviklet musikken videre, noe som førte til at Terrence sluttet i bandet.
Bandet hadde to midlertidige vokalister, Matt L'Amour og David Peacock, før de endte opp med Phil Anselmo fra New Orleans, i 1987. Anselmo hadde tidligere vært vokalist for bandene Samhain (må ikke forveksles med Glenn Danzigs band med samme navn) og Razorwhite. Under hans første øvelse med Pantera viste det seg at Anselmo passet perfekt inn med de tre andre medlemmene. Det var ikke bare bandets image som endret seg på denne tiden, men også musikkstilen, som endret seg drastisk. I 1988 kom Pantera ut med et nytt album, "Power Metal". Dette var uten tvil bandets hardeste album hittil, med en blanding av hard rock fra 80-tallet, og thrash metal. Noen ganger kan man høre begge disse sjangrene i samme sang. Anselmos stemme var både hardere og sterkere en Terrence Lee sin. Etter utgivelsen av Power Metal bestemte bandet seg for å revurdere og endre imaget sitt. Vinnie Paul refererte til spandexutseendet på et bandmøte, og sa: «These magic clothes don't play music; We do. Let's just go out there and be comfortable—jeans, t-shirt, whatever—and see where it goes.»
I likhet med de tre første albumene ble "Power Metal" utgitt på Metal Magic Records. Albumet viste spor av hva Pantera kom til å utvikle seg til over de kommende årene, selv om glamrocken absolutt var tydelig gjennom hele albumet. I senere år valgte bandet å ignorere sine tidligere utgivelse, til og med "Power Metal", og ekskludere dem fra alle diskografier og lister. De satte opp et helt nytt og mye tyngre image som passet til deres nye spillestil. Man kan ikke finne de fire første albumene på deres offisielle hjemmeside, og de blir nå sett på som sjeldne samlegjenstander.
"Cowboys from Hell" (1989 - 1991).
Like etter utgivelsen av "Power Metal", gikk «Diamond Darrell», som han var kjent som på den tiden, på audition for stillingen som gitarist i Megadeth. Han fikk jobben, men nektet å bli med dersom broren, Vinnie Paul, ikke fikk spille trommer. Dave Mustaine, frontmannen i Megadeth, hadde allerede ansatt Nick Menza på trommer, noe som førte til at hverken Vinnie Paul eller Dimebag fikk stillinger i Megadeth. Istedenfor Dimebag Darrell, begynte Marty Friedman på gitar. Abbott-brødrene gikk derfor tilbake til å sette all fokus på Pantera, og i 1989 fikk de en ny sjanse på kommersiell suksess.
Etter å ha fått avslag «28 ganger av hvert store plateselskap på jordens overflate», fikk Mark Ross, som representerte Atco Records, beskjed av sjefen sin Derek Shulman, som var interessert i å signere bandet, om å gå på en konsert, da Orkanen Hugo hadde sørget for at han ble strandet i Texas. Ross gikk på en lokal konsert med Pantera, og ble positivt overrasket av bandets show. Han ringte sjefen sin med et forslag om platekontrakt samme natt. Atco Records godtok, og i slutten av 1989 begynte Pantera å spille inn sin debut på et stort plateselskap i Pantego Studios.
Den 24. juli 1990 ble "Cowboys from Hell" utgitt. Det var nok et skritt mot en enda tyngre musikktype. Bandet hadde lagt alle spor av glam metal bak seg, og spilte nå en blanding av thrash og groove metal, som de selv kalte for «power groove». Selv om Anselmo sin stemme enda var tydelig påvirket av Rob Halford, kunne man merke endringer også her. Darrells mer kompliserte gitarsoloer og riff, sammen med brorens raskere og hardere trommespill var videre bevis på bandets ekstreme endringer. Albumet markerte et stort landemerke i Panteras historie. Albumet "Cowboys from Hell" blir sett på som bandets debutalbum, både av deres fans, og av selve bandmedlemmene. "Cowboys" inkluderte de populære sporene «Cemetery Gates», en syv minutter lang sang som handlet om død og religion, og tittelsporet, som var sangen som gav bandet deres kallenavn.
Etter utgivelsen la bandet ut på en turne for å støtte albumet, sammen med Exodus og Suicidal Tendencies. I 1991 spilte bandet sammen med Rob Halford på scenen, og åpnet for Judas Priest under deres første konsert i Europa. Bandet fikk senere muligheten til å spille under "Monsters in Moscow", sammen med DC og Metallica, og takket ja. De spilte foran 500 000 tilskuere for å feire at det nå var lov å spille vestlig musikk i det tidligere Sovjet, som nylig hadde kollapset i 1991. Bandets videosamling fra 2006, 3 Vulgar Videos from Hell, inneholder en video av bandet som spiller «Primal Concrete Sledge», «Cowboys from Hell», «Domination» og «Psycho Holiday» i Moskva.
"Vulgar Display of Power" og "Far Beyond Driven" (1992 - 1994).
Panteras nye unike stil var tydelig i "Vulgar Display of Power", som ble gitt ut den 25. februar 1992. De siste sporene av power metal man kunne høre i Anselmos stemme før, er nå byttet ut med hardcore, og gitarens lyd var blitt tydelig hardere. Mange mener at det var Grunge som tok livet av glammen, mens andre la en del av skylden på Pantera, og spesielt albumet "Vulgar Display of Power", som det siste som fikk glasset til å renne over. Både kritikere og fans sier ofte at dette albumet er bandets beste. Sanger som for eksempel «Fuckin' Hostile», en kritisk sang mot myndigheten med høyt tempo, «Walk», som blir drevet frem av Dimebag sine gitarriff, og «Mouth For War», er fremdeles et par av Panteras mest populære sanger. To andre singler fra dette albumet, «This Love» og «Hollow», som handler om menneskelig lyst og mishandling, minner veldig om «Cemetery Gates» fra albumet "Cowboys from Hell", og er to av Panteras mest kjente ballader. «Hollow» var også en veldig populær sang under konserter. De spilte gjerne en kombinasjon av «Domination» og «Hollow», som begynte med «Domination», før den gled over i «Hollow». Denne kombinasjonen ble kalt for «Dom/Hollow» eller «Domination/Hollow», et spor man kan finne på "Live 101". Singler fra "Vulgar Display" ble også ofte spilt på radio og MTV, og albumet kom inn på topplistene i Amerika på 44. plass. De la ut på en turne igjen, som sendte dem til Japan for første gang, i juli 1992, og deltok senere på Monsters of Rock sammen med Iron Maiden og Black Sabbath i Italia. Det var i denne perioden at Darrell Abbott bestemte seg for å bytt kallenavn fra «Diamond Darrell» til «Dimebag Darrell», og at Rex Brown sluttet å bruke pseudonymet «Rexx Rocker».
Bevis på "Vulgar Display of Power" sin popularitet kan vi se på bandets neste album, "Far Beyond Driven" (15. mars, 1994), som debuterte på første plass på listene i USA og Australia. Singelen «I'm Broken» skaffet bandet deres første Grammynominasjon innen "Best Metal Performance" i 1995. "Far Beyond Driven" viste et Pantera som fortsatte i samme retning som "Vulgar Display of Power", med en «groove» i musikken, som ble enda hardere en før. Det originale coveret for "Far Beyond Driven" viste en drill som penetrerte en anus ble sensurert og erstattet av et omslag som viste en hodeskalle med en drill i. Det ble utgitt ekstra, begrenset versjon, samt et samlesett, "Driven Downunder Tour '94 Souvenir Collection", som ble gitt ut i Australia og New Zealand. Denne utgaven hadde et ekstra spor på "Far Beyond Driven", «The Badge», EPen "aLIVE and hostile e.p.", og den japanske utgaven av singelen «Walk». Alt dette var ble samlet i en eske som også inneholdt en åtte sider lang biografi om bandet. Dette settet har etter hvert blitt veldig sjeldent, og bli nå sett på som et samleobjekt.
Pantera la ut på en ny turne i Sør-Amerika, i tillegg til å være med på nok en Monsters of Rock. På denne festivalen, den 4. juni 1994, kom Abbottbrødrene i en mindre slåsskamp med en journalist fra Kerrang! angående karikaturer av Vinnie Paul som han opplevde som støtende. Senere samme sommer ble Anselmo arrestert for å ha slått til en sikkerhetsvakt som ikke ville la en fan komme opp på scenen. Anselmo ble sluppet ut mot en kausjon på $5 000 neste dag. Rettssaken ble utsatt hele tre ganger. I mai 1995 erkjente Anselmo skyldspørsmålet, og ble dømt til 100 timers samfunnsarbeid. Pantera fortsatte sin turne i Storbritannia i 1994 og avsluttet i USA, hvor groove metal-bandet Prong åpnet for dem.
Spenning i bandet og "The Great Southern Trendkill" (1994-1996).
Ifølge Abbott-brødrene begynte Anselmo å oppføre seg rart og trekke seg litt tilbake fra bandet da de begynte å turnere igjen i 1995. Resten av bandet trodde først at all oppmerksomheten bandet fikk endelig hadde nådd ham, men Anselmo skyldte det på ryggsmerter som han hadde pådratt seg etter flere år med konserter og turneer. Anselmo prøvde å døyve smerten med alkohol, men dette påvirket fremføringen hans på scenen, og gjorde bandet bekymret. Anselmos smerter kunne, ifølge legen, fjernes helt gjennom et enkelt kirurgisk inngrep, men at han måtte bruke rundt et år på rekreasjon. Anselmo nektet å være så lenge borte fra bandet, og gikk heller over til å bruke heroin for å fjerne smerten.
Anselmos opptredener ble i løpet av denne tiden beryktet for hans utsagn på scenen. Etter å ha sagt «rap music advocates the killing of white people», under en konsert i Montreal, nektet Anselmo for rasisme, og utstedte senere en unnskyldning, hvor han sa at han var beruset og at kommentarene hans var utilsiktet.
I 1995 ble bandet Down, et av Anselmos sideprosjekter, kjent. Bandet var en supergruppe bestående av Anselmo, tre medlemmer fra Crowbar,gitaristen Kirk Windstein, bassisten Todd Strange og trommeslager Jimmy Bower (også fra Eyehategod) – og gitaristen Pepper Keenan fra Corrosion of Conformity. Downs debut i 1995, "NOLA", var en stor suksess, men like etter utgivelsen skilte medlemmene lag for å gå tilbake til sine hovedprosjekter, noe som førte til at Down ble satt på vent.
Panteras neste album, "The Great Southern Trendkill" (22. mai, 1996), kom ut i en periode da grunge dominerte musikkscenen, og da rap metal begynte å vokse frem. Det blir av mange sett på som Panteras oversette album. Phil Anselmo spilte inn vokalsporet for dette albumet i Trent Reznor, frontmann i Nine Inch Nails, sitt studio i New Orleans, mens resten av bandet spilte inn i Dallas, noe som beviser at Anselmo trakk seg mer og mer tilbake fra bandet. I motsetning til tidligere album var det mer overdubbing i dette albumet, som føre til en mer demonisk lyd. Misbruk av narkotiske stoffer er et stort tema i "The Great Southern Trendkill", noe man kan høre i for eksempel «Suicide Note Pt. 1», «Suicide Note Pt. 2» og «Living Through Me (Hell's Wrath)». «Drag the Waters», trolig det mest populære sporet på albumet, oppfordrer lytterne til å aldri undervurdere noen. «Drag the Waters» fikk albumets eneste musikkvideo, og var det eneste sporet fra "The Great Southern Trendkill" som havnet på samlealbumet. En annen singel fra albumet, «Floods», inneholder en av Darrells beste gitarsoloer, som ble rangert som #15 i "Guitar World"s liste, "100 Greatest Gutiar Solos" noensinne.
Overdose, "Official Live: 101 Proof", og sideprosjekter (1996–2000).
Den 13. juli 1996, tok Anselmo en heroinoverdose etter en konsert i Texas. Etter nesten fem minutter med hjertestans, gav ambulansepersonell Anselmo en sprøyte med adrenalin, og sendte ham til sykehus. Da han våknet på sykehuset, skal sykepleierein i rommet ha sagt «Welcome back to life, you overdosed on heroin.» Anselmo unnskyldte seg ovenfor bandmedlemmene neste kveld, og sa selv at han skulle slutte med dop. At Anselmo misbrukte heroin kom som et sjokk på Vinnie og Darrell, som ifølge Rita Haney, Darrells kjæreste, ble flaue over Anselmos handlinger.
Noen få utvalgte av bandets livekonserter ble til slutt samlet på en CD den 29. juli 1997, på albumet ', som inneholdt fjorten konsertinnspillinger og to nye studioinnspillinger, «Where You Come From» og «I Can't Hide». To uker før albumet ble sluppet fikk Pantera sitt første Platinaalbum for "Cowboys from Hell". Kun fire måneder senere solgte både "Far Beyond Driven" og "Vulgar Display of Power" også til platina. Bandet fikk også sin andre og tredje Grammynominasjon for "Best Metal Performance" for «Suicide Note (Pt.1)» ("The Great Southern Trendkill") og «Cemetery Gates» ("Cowboys from Hell") i 1997 og 1998.
Pantera spilte på hovedscenen under Ozzfest i 1997 sammen med blant annet Ozzy Osbourne, Black Sabbath, Marilyn Manson, Type O Negative, Fear Factory, Machine Head, og Powerman 5000. Neste år var de tilbake under UK Ozzfest Tour og spilte med Black Sabbath, Ozzy Osbourne, Foo Fighters, Slayer, Soulfly, Fear Factory, og Therapy?.
Omtrent på denne tiden begynte Anselmo på enda flere sideprosjekter, som å spille gitar på Necrophagia sin utgivelse i 1999, "Holocausto de la Morte", hvor han kalte seg for "Anton Crowley", en kombinasjon av navnene Anton LaVey (grunnlegger av Church of Satan), og Aleister Crowley. Han var også i en kortere periode med i black metal-supergruppen Eibon, og var med på bandets utgivelse i 2000. Et annet av Anselmo sine prosjekter under pseudonmyet "Anton Crowley" var sammen med black metal-bandet Viking Crown. Abbottbrødrene og Rex Brown begynte sitt eget prosjekt, Rebel Meets Rebel, en blanding av heavy metal og countrymusikk, sammen med David Allan Coe i løpet av samme periode.
Fans av NHL-laget Dallas Stars fikk en kampsang fra Pantera, dedikert til favorittlaget deres innen ishockey, under lagets fremragende forestillinger under Stanley Cup i 1999. Før sesongen ble flere medlemmer av laget venner med medlemmene i Pantera. Under en fest holdt av Vinnie Paul, etter at laget vant sesongen, ble pokalen skadet da Guy Carbonneau prøvde å kaste den fra Vinnie Paul sitt hustak og ned i bassenget. Han bommet, og pokalen endte opp med å måtte bli fikset av NHL sine innleide sølvsmeder.
"Reinventing the Steel" og bruddet (2000–2003).
Pantera gikk i studio med Anselmo i 2000, og spilte inn albumet "Reinventing the Steel", som ble utgitt den 14. mars 2000, og ble deres siste album. Albumet debuterte på fjerde plass på Billboard 200, og inkluderte sporene «Revolution Is My Name» og «Goddamn Electric». Kerry King spilte en solo mot slutten på «Goddamn Electric», som ble tatt opp bak scenen under Ozzfest i Dallas. «Revolution Is My Name» fikk også bandets fjerde Grammynominasjon for beste Metal-band under Grammyutdelingen i 2001.
I 2000 spilte Pantera på hovedscenen under Ozzfest, sammen med Ozzy Osbourne, Godsmack, Static-X, Methods of Mayhem, Incubus, P.O.D., Black Label Society, Queens of the Stone Age, og Apartment 26. I november måtte bandet kansellere sin planlagte turne etter at Anselmo brakk to ribbein etter en fallulykke under hans åttende årlige House of Shock.
Så snart Anselmos brudd var leget, la bandet ut på nok en turne som førte dem til USA, Canada, Sør-Korea, Australia, og Europa. Turneen i Europa ble forkortet på grunn av terrorangrepet 11. september 2001. Dette var den siste gangen hele bandet fremførte live sammen. Vel hjemme planla bandet å gi ut sin fjerde hjemmevideo sommeren 2002, og spille inn nok et studioalbum samme år, men ingen av disse prosjektene ble fullført.
Anselmo ble igjen med på flere sideprosjekter, og i mars 2002 ga Down ut sitt andre studioalbum, ', hvor Rex Brown spilte bass, etter at Todd Strange forlot bandet i 1999. Brown er enda bassist på fulltid i Down, og var også med på det neste albumet ' i 2007. I mai samme år ga Anselmos Superjoint Ritual ut sitt debutalbum, "Use Once and Destroy". Vinnie Paul påstår at Anselmo fortalte ham at han skulle ta ett års pause etter 11. september 2001, men Anselmos turneer og innspillingen av platene med Superjoint Ritual og Down antydet at dette bare var løgn. Abbott-brødrene ble frustrerte, men holdt ut en stund da de antok at Anselmo skulle komme tilbake når han så seg ferdig med sideprosjektene. Anselmo har sagt at denne pausen fra Pantera var felles med alle bandmedlemmene.
Bandet erklærte sitt brudd i 2003, samme år som ble utgitt, den 23. september, da Abbott-brødrene innså at Anselmo hadde forlatt Pantera permanent, og ikke kom til å komme tilbake. Både Anselmo og Brown skulle møte Dime og Vinnie i New York, men de møtte ikke opp. Det var da Abbott-brødrene innså at Pantera ikke kom til å fortsette. Bandets brudd var ikke en rolig affære, og det brøt snart ut en «krig» mellom de tidligere bandmedlemmene, hvor begge sider angrep den andre i media. Abbott-brødrene og medlemmer fra stabben fra Pantera påstår at de prøvde å få kontakt med Anselmo flere ganger, for å omorganisere Pantera, men Anselmo på sin side vil ha det til at dette aldri skjedde. Rex Brown ble også involvert, og sa senere: «It was a bunch of he said, she said nonsense that was going on, and I wasn't going to get in the middle of it.» Anselmos kommentar i en utgave av "Metal Hammer" i 2004, hvor han sier at «Dimebag deserves to be beaten severely» representerte hvor mye hat det var mellom bandmedlemmene i denne perioden. Anselmo insisterte senere at kommentaren ikke var ment til å ta seriøst. Vinnie Paul nektet å godta denne forklaringen, og sa at han, etter drapet på hans bror i 2004, personlig hadde gått gjennom lydfilene etter intervjuet, og ikke fant noen spor som viste at Anselmo ikke mente det han sa.
I juli 2004 solgte "Vulgar Display of Power" dobbel platina, og "The Great Southern Trendkill" solgte til platina neste måned.
Damageplan, mordet på Darrell og ettervirkning (2004–nå).
Etter bruddet i Pantera grunnla Darrell og Vinnie et nytt band, Damageplan, med Pat Lachman som vokalist, og «Bob Zilla» på bass. Gruppen gav ut sitt første album, "New Found Power", i februar 2004. Albumet var en kommersiell suksess, og solgte over 44 000 kopier i løpet av den første uken, og hele 100 000 kopier innen et år. Det var noen av Pantera-tilhengere som mente Damageplan sitt materiale ikke målte opp til Pantera sitt, men dette var jo en selvfølge, da dette var et nytt band med to nye medlemmer..
Den 8. desember 2004 opplevde bandet en stor tragedie under en konsert på Alrosa Villa i Columbus, Ohio, da den tidligere marinesoldaten, Nathan Gale hoppet opp på scenen og skjøt og drepte Darrell, omtrent 30-40 sekunder inn i den første sangen. Før Nathan Gale ble drept av politimannen James Niggemeyer, drepte Gale tilskueren Nathan Bray, klubbansatte Erin Halk og Panteras livvakt, Jeff «Mayhem» Thompson i tillegg til å ha skadet trommetekniker for både Pantera og Damageplan, John «Kat» Brooks, og turnémanager for Damageplan, Chris Paluska.
Da Anselmo ringte til Darrels familie etter mordet, svarte Rita Haney, Darrells kjæreste, at hun ville «blow [Anselmo's] head off» om han viste seg i begravelsen. I offentlige kommentarer fra Phil Anselmo i etterkant skyteepisoden, sa han at han hadde planer om å slå seg sammen med Pantera igjen i perioden like før Darrell ble skutt. Ett år etter mordet, derimot, sa Vinnie at dette aldri ville skjedd.
Den 1. mai 2006 viste VH1 en "Behind the Music"-episode om Pantera. Episoden fokuserte veldig på Darrells mord, men gikk også i detalj om bandets begynnelse i glam metalen, hvordan bandet opplevde et hopp i popularitet da de endret musikkstil, og konfliktene mellom Anselmo og Abbottbrødrene i de senere år, som førte opp til bruddet.
Da Vinnie Paul ble spurt av Crave Music i 2006 om det noensinne var en sjanse for at Damageplan skulle spille igjen, uten Dimebag Darrell, svarte han «Absolutely not. That's it.» Den tidligere trommeslageren i Pantera hadde begynt å jobbe med Hellyeah, et samarbeidsprosjekt mellom han og medlemmer fra Mudvayne og Nothingface. Både Anselmo og Brown har gått tilbake til Down, og støttet Heaven and Hell og Megadeth på deres canadiske turne i 2007. De støttet også Metallica under den første halvdelen av deres World Magnetic Tour.
Personlighet og innflytelser.
Pantera turnerte på hovedscenen under Ozzfest to ganger; bandet spilte under den andre årlige Ozzfest i 1997, og den femte årlige i 2000. I løpet av karrieren ble Panteras bandmedlemmer kjent for sin ville festing og lettsindighet, og de fikk til og med en offisiell drink, som ble kalt «Black Tooth Grin». «Black Tooth Grin» (også kalt «Black Tooth», «The Grin», eller «BTG»), oppkalt etter tekstene fra Megadeth sin «Sweating Bullets», er en blanding av Crown Royal eller Seagram 7 whisky (alternativt begge) og Coca-Cola.
Pantera var også kjent for at de aldri lot andre snakke nedsettende om dem, som ble understreket i sangen «5 Minutes Alone» fra albumet "Far Beyond Driven". Ifølge Vinnie Paul stammer sangen fra et show i San Diego, California, hvor Anselmo ble irritert av en fan som var innpåsliten og avbrøt dem. Anselmo egget publikum til å «jump [his] ass and beat the shit out of him on the spot.» Mannens far saksøkte bandet, og ringte Panteras manager, og sa, «You just give me five minutes alone with that Phil Anselmo guy and I'll show him who's big daddy around here.» Til dette svarte Anselmo, «You just give me five minutes alone with that cat's dad and I'll whoop his ass.»
We've survived every fucking trend—heavy metal, grunge metal, funk metal, rap metal—and we're still here. We put everyone on notice that we don't fuck around. Our fans know we're true right down to the fucking core.
Anselmo mener også at den innstillingen man hører på «We'll Grind That Axe For a Long Time» (fra "Reinventing the Steel") på en måte er deres motto.
Sett bort fra innflytelsen fra thrash metal, setter bandmedlemmene pionerer innen heavy metal, som Black Sabbath, som ett av de bandene som har påvirket dem mest. Som en hyllest spilte Pantera inn coverversjoner av tre av Black Sabbath sine sanger (alle fra Ozzy Osbourne-æraen). Den første var «Planet Caravan», en saktere, roligere sang planlagt for det første hyllestalbumet til Sabbath, "Nativity in Black", som endte opp med å bli det avsluttende sporet på "Far Beyond Driven". Bandet fremførte Black Sabbath sin «Electric Funeral» på det andre "Nativity in Black", og et tidligere aldri utgitt cover av Sabbath sin «Hole in the Sky» ble inkludert på bandets samlealbum i 2003, "The Best of Pantera: Far Beyond the Great Southern Cowboys' Vulgar Hits!". Panteras tilknytning til Black Sabbath kan også bli sett gjennom teksten, som for eksempel dette utdraget fra «Goddamn Electric»: «Your trust is in whiskey and weed and Black Sabbath.» Den samme sangen nevner også Slayer, et thrash metal-band som påvirket Panteras musikk.
Exhorder.
Pantera har havnet under kvass kritikk innen heavy metal-verdenen, og knyttes ofte opp mot thrash metal-bandet Exhorder fra New Orleans. Noen fans har påstått at Pantera stjal groove metal-lyden fra Exhorder, lyden som gjorde bandet kjent til å begynne med. Mens Panteras stil endret seg til groove metal på "Cowboys from Hell", som ble utgitt før Exhorders debut, "Slaughter in the Vatican", gav Exhorder likevel ut to selvutgitte demoer på slutten av 90-tallet (rundt den tiden da Pantera enda spilte glam metal) som fører til at flere fans tror at dette er den egentlige opprinnelsen av musikkstilen Pantera gjorde populær.
Allmusic peker på flere elementer i Exhorders debut som muligens kan forklare hvorfor den ikke ble like populær som Pantera ble. De motsier også det at Exhorder er «Pantera minus the good songs» i en anmeldelse av "Slaughter in the Vatican" hvor de sier at «perhaps a more accurate billing would be to call them Pantera without the major label backing.» De påpeker også at Exhorders debutalbum hadde heller upassende tittel og cover, som ifølge dem, "certainly didn't help [its] cause any."
"Exhorder's main "claim to fame" is the common opinion that they're the band that Pantera stole their sound from. That's total bullshit. There are minor similarities in guitar style, and on occasion, vocalist Kyle Thomas spits out a line or scream that will bring Pantera to mind, but to go so far as to say that Pantera is an Exhorder clone is ludicrous."
Til tross for at han til å begynne med baksnakket Pantera, og beskyldt dem for å ha stjålet fra bandet hans, har tidligere vokalist i Exhorder, Kyle Thomas, sagt at han ikke bryr seg om kritikken, og påstår at han er lei av å se Exhorders navn koblet til Pantera. Han har også sagt at han og alle medlemmene av Pantera var gode venner som pleide å turnere sammen, og at han sørger over tapet av Dimebag Darrell. Kyle Thomas har også sagt at, selv om det er mulig at Pantera rippet Exhorder sin musikk og var tydelig preget av deres musikk, har medlemmene i Pantera «work[ed] a... lot harder than [they] did.»
Dave Mustaine.
"When I got together with James [Hetfield of Metallica], he and I created a guitar style that everybody and their brother is playing now, everyone. I'm not gonna name anybody 'cause I'm not gonna promote them. OK, we'll say 'panther' in Spanish. You're welcome guys. We might as well be cooking their dinner for them or pushing their little wheelbarrow to the bank for them."
"I knew "Dimebag" by wanting to play with him. We had Pantera open for Megadeth in the U.S. and in Europe. When you get to the level of guitar playing that I'm at and that he was at, the air is pretty thin up there...Darrell was a really gentle spirit and pretty easygoing guy."
"...Knowing he was murdered tonight, I wish to thank and remember Darrell for his amazing life and the gift that he shared with me and so many other fortunates. I pray for Darrell's family and friends; specifically for their healing, their peace and their understanding of this tragedy in this time of need. I send my deepest heartfelt condolences to the Abbott family, to Darrell's friends, and to the fantastic Pantera and Damageplan fans around the world. We must never forget his life, and his gifts, his genius, his terrific personality, and the legacy he left behind to remember him by. Darrell, I will see you in heaven and I, like so many more, love you brother. You will be missed".
Mustaine hyllet Dimebag under Gigantour i 2005, og i Abbott-brødrenes hjemby i Dallas, Texas, da han ble med Dream Theater, Russell Allen (fra Symphony X) og Burton C. Bell (fra Fear Factory) på scenen for en versjon av «Cemetery Gates» hvor Dave Mustaine spilte gitarsoloen i sangen.
I 2007 turnerte Megadeth med Down, som består av tidligere Pantera-medlemmer Phil Anselmo og Rex Brown, som styrker antagelsen om at Mustaine sannsynligvis har lagt de tidligere uenighetene bak seg.
Annet arbeid.
Pantera skrev kampsangen for Dallas Stars. Sangen (som blir spilt i begynnelsen av hver omgang) består av et enkelt gitarriff, fulgt av et refreng som består av to trommesesjoner, hvor ordet «Dallas» blir ropt, enda en trommesesjon, og ordet «Stars» blir ropt; mønsteret gjentas to ganger. Dette blir utført tre ganger, før det avsluttes med nok en trommesesjon og ordet «Yeah» ropt mot slutten.


Forskningsparken stasjon.
Forskningsparken stasjon ligger mellom Blindern stasjon og Ullevål stadion stasjon og ble åpnet 22. august 1999. Den overtok for Vestgrensa stasjon som lå noe nærmere Ullevål. Stasjonen ble opprettet fordi Ullevål hageby-linjen til trikken skulle forlenges til Rikshospitalet, og man ville ha en overgang mellom bane og trikk. Holdeplassen ligger like under stasjonen (se bilde).
Stasjonen betjener den øvre delen av universitetets campus på Blindern og Forskningsparken i Oslo (derav navnet) i Gaustadbekkdalen som også er sterkt dominert av UiO.
Det var til tross for plasseringen uaktuelt for Oslo Sporveier å kalle stasjonen/trikkeholdeplassen for Gaustadbekkdalen siden de mente vanlige folk ikke kjente til dette navnet.


Ullevål stadion stasjon.
Ullevål stadion stasjon er som navnet sier nærmeste stasjon til Ullevaal Stadion, Norges fotballstorstue. Strøksmessig er Sogn i nord og Ullevål Hageby i sør.
Dette er også stasjonen hvor Sognsvannsbanen møter t-baneringen. Her fantes en kiosk som ble revet i 1973.


Nydalen stasjon.
"Gammel T-banevogn ved Nydalen stasjon"
Nydalen stasjon er en av de nye stasjonene til T-baneringen. Som navnet tilsier ligger den i Nydalen, en del av Bydel Nordre Aker. Stasjonen ble åpnet for trafikk i 2003, samtidig som Storo stasjon. Den fullstendige t-baneringen, som Nydalen stasjon er en del av, ble åpnet 21. august 2006. Nydalen har 8.400 påstigende passasjerer daglig og er med det den sjette mest trafikkerte stasjonen i T-banenettet. Dette tallet inkluderer også bussrutene som mater/blir matet av stasjonen.
Et stykke unna ligger en jernbanestasjon som også heter Nydalen stasjon. Denne ligger på Gjøvikbanen og har ingenting med t-banestasjonen å gjøre. Overgang til denne er litt kronglete, siden denne ligger et par hundre meter unna.
T-banestasjonen har to utganger. Den ene er like ved Handelshøyskolen BI, den andre er ved Nydalen Torv.
The Tunnel of Light.
Nydalen stasjon har rulletrapper med lys-, lyd- og musikkeffekter. Dette kunstverket kalles «The Tunnel of Light». I tilknytning til trappene er det montert mer enn 1800 lysrør og 44 høyttalere. Disse påvirkes av sensorer som reagerer på folk som benytter trappene. Repertoaret av lyd og lys følger årstidene.
Arkitekt Kristin Jarmund har designet stasjonen og hadde også ideen til kunstverket. Lyssystemet er utviklet av Per Åge Lyså (Intravision system), Bjarne Kvinnsland har komponert musikken, og Yngve Sandboe har programmert lyd og lys sammen. Forfatteren Beate Grimsrud har lest inn egne tekster og dette er integrert i lydbildet.
Utformingen av stasjonen med «The Tunnel of Light» ble nominert til Mies van der Rohe-prisen.


Storo stasjon.
Storo T-banestasjon ligger ved Storokrysset på Storo i Oslo. Stasjonen åpnet i august 2003, og er endestasjon for linje 5. Da T-baneringen ble åpnet den 20. august 2006, begynte også tog i linje 4 og 6 å betjene stasjonen.
Tre trikkelinjer går også forbi stasjonen.
Togstasjon.
Like øst for stasjonsområdet ligger Gjøvikbanen, og 200 meter før for stasjonen ligger jernbanestasjonen Grefsen stasjon. T-baneringen går parallelt med Gjøvikbanen mellom Storo og Sinsen.
Jernbaneverket har planlagt å flytte Grefsen stasjon nordover slik at den ligger like ved Storo stasjon


Tåsen stasjon.
Tåsen stasjon ligger ved Tåsensenteret og Tåsen skole. Den ligger på Sognsvannsbanen og ble som banen åpnet i 1934. 24. februar 1992 skjedde en alvorlig ulykke ved stasjonen: et T-banetog kolliderte med en gravemaskin som
arbeidet i skinnegangen. En kvinne ble drept og 12 mennesker skadd.
Stasjonen ble flyttet nordover til nordsiden av Ring 3 i forbindelse med oppgraderingen til metrostandard i 1992.


Østhorn stasjon.
Østhorn stasjon er en av Sognsvannsbanens gamle stasjoner. Den het inntil 1939 Korsvoll stasjon, men ligger egentlig øst på Nordberg.


Holstein stasjon.
Holstein stasjon er en av Sognsvannsbanens stasjoner. Stasjonen er oppkalt etter husmannsplassen Holsteen, som lå rett vest for krysset Carl Kjelsens vei og Peder Ankers vei.


Kringsjå stasjon.
Kringsjå stasjon er nest siste stasjon på vestenden av Sognsvannsbanen til t-banen i Oslo. Den ligger rett ved Kringsjå studentby og Fjellbirkeland studentby.


Sognsvann stasjon.
Sognsvann stasjon ligger som endestasjon på Sognsvannsbanen nær Nordmarka og Sognsvann, men er i strøket Kringsjå.
Ved Sognsvann stasjon ligger Norges idrettshøgskole og Riksarkivet. Det er anlagt en stor parkeringsplass mellom stasjonen og vannet.


Erhard Heiden.
Erhard Heiden (født 23. februar 1901, død september 1933) var et tidlig medlem av det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP, og tredje "Reichsführer-SS", det vil si kommandant for Schutzstaffel (SS).
I 1925 sluttet Heiden, som allerede var knyttet til NSDAP, seg til den lille livvaktavdelingen Schutzstaffel. Det var på det tidspunkt få medlemmer i organisasjonen, hvis hovedoppgave var å være Adolf Hitlers livvakt under folkemøter. Han var en av de første som oppfordret til å skille ut SS fra moderorganisasjonen Sturmabteilung (SA). I mars 1927 ble han utnevnt til Reichsführer-SS. Det var på det tidspunkt sterke ønsker fra SA om at SS skulle oppløses.
Da han ble kommandant hadde medlemstallet nådd omkring 1 000. Under hans ledelse sank antallet til 280, mest på grunn av press fra SA. En av dem Heiden tok inn i organisasjonen for å redde den fra nedleggelse var Heinrich Himmler, som ble hans nestkommanderende. Heiden mente Himmler var en god assistent, men fant ikke ledermateriale i ham.
I 1929 tok Himmler over ledelsen, og gjorde SS til en av de mektigste organisasjonene i Det tredje rike.


Olav Haraldsson Geirstadalf.
Olav Haraldsson (født ca 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks. Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn.
Etter Snorre skal Olav etter sin fars død utropte seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995. Det er ikke noen spesiell grunn til å feste stor lit til Snorres beretning.


Heinrich Himmler.
Heinrich Luitpold Himmler (født 7. oktober 1900 i München i Tyskland, død 23. mai 1945 i Lüneburg) var "Reichsführer-SS"-kommandant for Schutzstaffel (SS) fra 1929 til 1945, og dermed en av de mektigste menn i Det tredje rike. Som Reichsführer-SS kontrollerte han SS, og også til en viss grad alle tyske politi- og sikkerhetsstyrker, inkludert Gestapo. Han var også i kraft av sitt embete en av de sentrale figurer i organiseringen av holocaust og "Einsatzgruppen" (døds-skvadroner). Himmler var øverste befalshavende i organiseringen av utslettelsen av «undermennesker». Kort tid før krigen sluttet, forsøkte han å kapitulere det tyske rike til de allierte under forutsetning av at han unngikk tiltale. Senere i 1945 begikk han selvmord i britisk fangenskap.
Tidlig liv.
Gebhard og Anna Himmler (stående) med sine tre barn Heinrich (venstre), Ernst (midten) og Gebhard (høyre) fra 1906
Heinrich Himmler, 7 år gammel
Barndom.
Himmler ble født nær München i Bayern. Familien tilhørte middelklassen, og faren, Joseph Gebhard Himmler, var ungdomsskolelærer – han hadde vært privatlærer for den bayerske prins Heinrich, som hans andre sønn ble oppkalt etter og som ble dennes gudfar. Moren var Anna Maria, født Heyder). De tre barna – Gebhard (født 29. juli 1898), Heinrich og Ernst Hermann (født 23. desember 1905) – vokste opp i et konservativt katolsk hjem, men uten antisemittisk påvirkning. Faren var ikke særlig streng, tvert om noterer han bekymret om sin mellomste sønn at Heinrich i løpet av et skoleår har hatt 160 fraværsdager. Historikeren George Hallgarten husker klassekameraten Heinrich som «det mildeste lam man kan tenke seg». Læreren roste guttens flid, og noen enstøing var han heller ikke. Han var dog ikke bekvem i samvær med jentene.
Himmler gikk på videregående skole i Landshut, hvor Himmlers far da var rektor. Faren rekrutterte sønnen som spion og avstraffer for seg mot de andre elevene. Faren kalte sønnen «en født kriminell».
Han fikk gode karaterer på skolen, men hans svake fysikk gjorde gymnastikktimene til en plage. I studietiden nektet studentforbundet hans flere ganger å gi ham æresoppreisning fordi han ikke svingte begeret flittig nok; men da han fremskaffet legeattest, fikk han innvilget «øldispensasjon».
Militær utdannelse.
Etter endt utdanning ble Himmler offiserskadett i 1918, og gikk inn i 11. bayerske regiment for å gjøre tjeneste i første verdenskrigs siste år. Helst ville han tjent marinen, men de godtok ikke søkere med briller. Med sitt lite atletiske utgangspunkt, slet han seg igjennom offisersutdannelsen. Kort tid før han fikk en offisersstilling, var imidlertid krigen over, og Himmler ble dimittert uten å ha vært i strid. I etterkant pyntet han på dette, slik at "Håndbok for Den stortyske riksdag" fra 1943 opplyser at Himmler hadde vært i kamp som syttenåring.
Politisk tenkning.
I 1919 begynte han å studere landbruk ved Technische Hochschule i München. Han tok kurs i russisk og forhørte seg i den sovjetiske ambassaden om mulighetene for å forvalte gods i Ukraina. I løpet av studietiden beveget han seg bort fra sitt katolske ståsted, og ble tiltrukket av paganistiske miljøer og ble etterhvert medlem av et slikt broderskap og etterhvert også Thuleselskapet. Himmlers tenkning skal ha vært innenfor ariosofi og en overbevisning om den ariske rasens overlegenhet og germanisme, delvis utviklet fra hans egen tolkning av de gamle teutoniske stammenes folklore og mytologi.
I studietiden var han med i flere studentgrupper, blant dem "Frikorps Oberland", og han ble også etterhvert med i Frikorpsorganisasjonen Reichkriegsflagge («Keiserrikets krigsflagg»). Han delte bitterheten over det tyske nederlaget i første verdenskrig og behandlingen av landet i Versaillestraktaten. I 1923 søkte han om medlemskap i NSDAP, som på den tiden drev rekruttering til Sturmabteilung (SA) i frikorpsene.
Tidlige år i NSDAP.
Da han sluttet seg til NSDAP, var han feldwebel (sersjant) i Reichkriegsflagge. Han deltok i ølkjellerkuppet samme år, og bar der det keiserlige krigsflagget.
Etter det mislykkede kuppforsøket falt NSDAP i stor grad sammen da Adolf Hitler og andre ledere ble fengslet og partiet gikk mer eller mindre i oppløsning, men i 1925 ble det gjenopprettet, og året etter var Himmler igjen aktiv der. Otto Strasser lo da Himmler forsikret at han «ville skyte sin mor» hvis Hitler bad ham om det, og attpåtil være «stolt over tilliten», men da Strasser forstod at dette var alvor fra Himmlers side, sa han: «Heinrich, du skremmer meg».
Partiet utnevnte ham til visedistriktsleder og assisterende "gauleiter" for øvre Bayern. Han ble også sekretær for Oberste SA-Führer Franz Pfeffer von Salomon. I 1926 ble han SA-Sturmführer (tilsvarende løytnant), og året etter ble han SS-Gauführer (distriktsfører). SS var på det tidspunkt en liten organisasjon, underlagt SA, som hadde som hovedoppgave å beskytte Hitler under folkemøter. I 1927 ble han nestkommanderende i SS under Reichsführer-SS Erhard Heiden. I 1928 giftet han seg med Margarete Boden. Hun var åtte år eldre enn ham og belærte ham om naturmedisin og homøopati. Sin medgift investerte hun i en hønsefarm i München-forstaden Waltrudering som hun drev, mens Himmler stort sett var på farten i politiske ærend. 8. august 1929 ble deres eneste barn født, Gudrun Burwitz, som i dag er kjent som meget aktiv i SS-veteranenes hjelpeorganisasjon "Stille Hilfe" (= Hjelp i stillhet). Margarete adopterte også en gutt som Himmler viste liten interesse. I 1942 fikk Himmler sønnen Helge med sin sekretær Hedwig Potthast, som han kalte "Häschen" (= lille hare). I 1944 fikk de datteren Nanette. Himmler ønsket skilsmisse fra Margarete, men hun nektet av hensyn til Gudrun. I stedet innredet Himmler et komfortabelt hjem for Häschen og deres barn i nærheten av Hitlers Berghof.
Karriere i SS.
Mellom 1927 og 1929 viet han det meste av sin energi til vervet som nestkommanderende i SS. Da Heiden søkte avskjed i 1929, ble Himmler den nye lederen. Medlemstallet i organisasjonen hadde da sunket fra omkring 1 000 i 1927 til 280. Nedgangen skyldtes i stor grad press fra SA-ledelsen, som ønsket å oppløse SS. På dette tidspunkt var hans grad egentlig SA-Oberführer (tilsvarende oberst), men han begynte å bruke embetstittelen Reichsführer-SS som rang tilsvarende generalfeltmarskalk. Dette fortsatte han med, og i 1934 ble embetstittelen offisielt også en paramilitær grad.
Da NSDAP kom til makten i 1933, hadde SS hele 52 000 medlemmer. Kravene for å kunne bli medlem var strenge; man måtte blant annet være «arier», over en viss høyde og ha rent rulleblad (selvsagt med unntak av dommer man måtte ha pådratt seg under utføring av tjeneste i SA eller SS før maktovertagelsen). Himmler hadde nådd graden SA-Gruppenführer (tilsvarer generalløytnant), og kunne dermed også utøve makt i SA utenfor sin egen avdeling. Han brukte dette til å skape et sterkere skille mellom SS og resten av SA, blant annet ved at han høsten 1933 innførte svarte uniformer i stedet for de brune skjortene resten av SA bar. Kort tid etter ble han forfremmet til SS-Obergruppenführer (tilsvarer general), og sto dermed på samme nivå som lederne i SA.
Himmler mente sammen med Hermann Göring at SAs ledelse, og i særdeleshet Ernst Röhm, utgjorde en trussel mot partiledelsen. Röhm hadde en venstreorientert filosofi i forhold til kapitalisme og arbeideres rettigheter, og snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre det som var påbegynt med maktovertagelsen. De to var i den nærmeste kretsen omkring Hitler, og overbeviste ham om at noe måtte gjøres med SA. Resultatet ble de lange knivers natt i 1934, da et stort antall ledere i SA ble henrettet. Himmler fikk sammen med Göring i oppdrag å utføre arrestasjoner og henrettelsene i Berlin. Dette gjorde de sammen med blant annet Reinhard Heydrich, Kurt Daluege og Walter Schellenberg. Neste dag godkjente Hitler bruken av Reichsführer-SS som gradsbenevnelse, og satte dermed Himmler formelt på nivå med generalfeltmarskalker.
Konsolidering av makten.
I 1936 fikk Himmler ytterligere makt da politiet ble lagt under SS. Det gamle Landespolizei ble omorganisert til Ordnungspolizei, og innlemmet i SS' organisasjonsstruktur. Det hemmelige politiet, Sicherheitspolizei, var også underlagt SS. Dette ble i 1939 utvidet til det langt større og mektigere Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Himmler tok med på kjøpet parolen fra Weimar-tiden («Politiet, din venn og hjelper!»), men i praksis hersket en helt annen ånd. I "akademiet for tysk rett" fastslo han: «Om de andre jamrer om lovbrudd, er meg knekkende likegyldig. I virkeligheten legger vi grunnlaget for en ny rett gjennom vårt arbeid: Det tyske folks rett til å leve.» Han satte opp et nitid reglement for å hindre unødig brutalitet i konsentrasjonsleirene, men gav samtidig overgriperne fritt spillerom til den verste sadisme. I 1938 holdt han tale for nyankomne fanger i Dachau: «Dere vet at dere er her som varetektsfanger. Det betyr at vi skal gjøre alt for å ivareta deres sikkerhet.» Her måtte han ta en pause fordi vokterne brølte av latter.
Samtidig utviklet SS en rent militær gren, opprinnelig kalt SS-Verfügungstruppe og senere kjent som Waffen-SS. Søkerne måtte være minst 1,70 meter høye og oppfylle rasemessige kriterier. Himmler fikk et lysbilde av hver eneste søker til SS lagt på sitt skrivebord. Selv ville han blitt avvist - han var ikke høy nok. Hans massør gjennom mange år, Felix Kersten fra Finland, og Karl Wolff, Himmlers stabssjef, har fortalt hvor vettskremt Himmler på tross av sin maktposisjon var for Hitler. «Ingen som ikke har sett det selv, ville trodd at en mann med Himmlers fullmakter var redd når han skulle av sted og få ordrer fra Hitler.» Når møtet var gått bra, var Himmler hver gang like lettet som om han hadde bestått en eksamen.
Under andre verdenskrig.
a> under besøk i Norge i 1941
Heinrich Himmler på inspeksjon på vestfronten, oktober 1944
Under andre verdenskrig ble SS' militære gren, Waffen-SS, kraftig utvidet. Man begynte å opprette enheter bestående av medlemmer fra okkuperte land, i utgangspunktet kun med germanere som medlemmer. Etterhvert ble det et stadig sterkere press for å akseptere også andre, og blant de første som ble tatt inn var flamske nasjonalsosialister. Senere ble kravene endret ytterligere, slik at man også fikk slaviske og muslimske avdelinger. Waffen-SS var i utgangspunktet et elitekorps, bestående av flere svært veltrente avdelinger og med de beste våpen og utstyr. Dette endret seg også over tid, etter hvert som krigslykken snudde.
Etter Himmlers ordre brukte SS skarp ammunisjon under øvelser. Når dette ble kritisert, skrøt Himmler av at de mange som følgelig ble drept under øvelse, var «dypt moralske ofre». Felix Kersten overhørte at Göring ved en anledning gjorde narr av dette. Göring fortalte Himmler at han også ville innføre slik realisme i luftvåpenet, nemlig slik: «Under fallskjermhopp to ganger med fallskjerm - tredje gang uten!» Det fremkom ikke om Himmler forstod spøken. Kersten sa om ham: «Når Himmler sloss for noe, intrigerte han, og når han kjempet for sine såkalte ideer, var det med list og bedrag... Han hadde en middelaldersk, føydal, machiavellisk og ond karakter.»
Himmler var en sann dyrevenn som tok avstand fra jakt og tok til orde for at dyrevernforeninger burde ha politimyndighet – men om forsøk på mennesker skrev han i november 1942 at han personlig tok «ansvaret for å stille kriminelle og antisosiale elementer fra konsentrasjonsleirene til rådighet for eksperimentene. De fortjener bare å dø.» Han sørget for økonomisk støtte til eksperimentene i Dachau, der hans venn, dr Sigmund Rascher, pinte fanger i hjel ved å åpne hjertene deres uten bruk av narkose, sperre dem inne i undertrykkskamre eller kjøle dem ned til minus 30 grader i basseng med isvann. Til slutt måtte Rascher likevel overføre forsøkene til Auschwitz, siden nabolaget i Dachau klaget over all skrikingen.
På dette tidspunkt ønsket den 32-årige Rascher å gifte seg med Karoline Diehl, en 48 år gammel konsertsangerinne. Himmler nektet, fordi hun trolig var for gammel til å få barn. Året etter nedkom Diehl likevel med to sønner, og Himmler gav sin tillatelse til ekteskap. Men da Diehl året etter nedkom med et tredje barn, ble Rascher mistenksom, fordi ingen av barna lignet foreldrene. Diehl ble presset til å innrømme at hun bare hadde latt som hun var gravid, mens hun fikk sin kusine til å hjelpe seg med å finne fortvilte mødre som kunne tenkes å gi fra seg spedbarnet sitt. I desperasjon hadde de også stjålet en baby fra et barnehjem. For ikke å bli avslørt på en klinikk, hadde Diehl simulert hjemmefødsel ved hjelp av rødmaling. Himmler fengslet både Diehl og hennes uoppmerksomme ektemann, og på slutten av krigen var han så lei dette paret at han fikk dem begge henrettet på sin personlige ordre.
I 1944 fikk Himmler ytterligere fullmakter som et resultat av striden mellom SD og Wehrmachts etterretningstjeneste, Abwehr. I forbindelse med 20. juli-attentatet mot Hitler ble mange ledere i Abwehr arrestert og henrettet for sin rolle i komplottet. Blant dem var den siste sjefen for tjenesten, Wilhelm Canaris, som hadde blitt avsatt i februar samme år. Han hadde vært i husarrest og kunne ikke delta i komplottet, men Himmler overbeviste Hitler om at han var delaktig, og fikk ham fengslet. Canaris ble senere henrettet, den 9. april 1945. Himmler fikk med dette Hitler med på å oppløse Abwehr, slik at SD ble den eneste etterretningstjenesten.
Om Claus von Stauffenbergs familie uttalte Himmler at den «skal utslettes til siste ledd.» Han fikk flere hundre medlemmer av de sammensvornes familier satt i konsentrasjonsleir. Stauffenbergs svigermor og en av hans onkler var blant de som mistet livet. Dette begrunnet Himmler - helt feilaktig - med at de gamle germanere praktiserte blodhevn. Opprettelsen av "Volkssturm", der man blant andre sendte mindreårige til fronttjeneste, begrunnet han med et lignende påfunn om at han i gamle sagaer hadde lest at «sjøgermanerne» ved truende forlis ropte: «Gutter over bord!» og deretter kastet mindreårige gutter på havet, mens kvinner og våpenføre menn ble skånet.
Mot slutten av 1944 ble Himmler kommandant for armégruppen «Oberrhein», som kjempet mot den amerikanske 7. armé og den franske 1. armé i Alsace, på vestbredden av Rhinen. Han hadde denne posisjonen inntil tidlig i 1945, da han flyttet over til en tilsvarende posisjon på Østfronten, som da stadig nærmet seg Tyskland. Han hadde ingen erfaring i felt og ble raskt fjernet fra posisjonen. I stedet ble han kommandant for hjemmehæren i Tyskland. Samtidig ble han utnevnt til innenriksminister, og mange regnet ham som kandidat til å etterfølge Hitler. Senere forskning har vist at Hitler ikke tenkte seg det, fordi han mente at den autoritet Himmler hadde hatt som leder for SS hadde gjort ham så hatet at partiet ville avvise ham som fører. Himmlers svik mot Hitler mot slutten av krigen skulle sette et endelig punktum for muligheten til å være hans etterfølger.
Holocaust.
Himmler på et fotografi fra 1942
Etter de lange knivers natt fikk SS-Totenkopfverbände oppgaven med å organisere og administrere Det tredje rikes konsentrasjonsleirer. Etter 1941 omfattet dette også utrydningsleirene i det okkuperte Polen. Samtidig hadde SS' etterretningstjeneste, Sicherheitsdienst (SD), ansvar for å oppspore jøder, sigøynere, homoseksuelle, kommunister og andre som på grunn av rase eller politisk ståsted ble regnet som «undermennesker» eller opposisjonelle. Som ung bortforklarte han at Jesus var jøde med en absurd teori om at Jesus i stedet var sønn av en romersk centurion og dermed arier. I 1941 gav han personlig ordre til at hans egen nevø, "Obersturmbannführer" Hans Himmler, ble skutt i Dachau-leiren - for homofili.
På grunn av disse oppgavene ble Himmler en av de mest sentrale personer i holocaust, forsøket på å utrydde jødene og andre folkegrupper. Han var fanatisk i sin tro på NSDAPs raseteorier, og brukte disse kombinert med germansk mystisisme for å forsvare folkemordet SS sto bak. Som han presiserte i sine taler: «Jeg har satt meg fore å dyrke frem en ny germansk stamme...Utvelgelsen skal skje brutalt og uten menneskelig sentimentalitet». Ifølge Himmlers "Forlovelses- og giftermålsordre" av 31.desember 1931 fikk en SS-mann ikke inngå ekteskap med mindre bruden var «sunn, genetisk frisk og rasemessig minst likeverdig». Konen til SS-mannen Werner Best konfronterte ved en anledning Himmler med at hans eget utseende langtfra var nordisk. Himmler svarte uanfektet at han selv om han ikke så nordisk ut, hadde han iallfall en nordisk hjerne.
Han bekymret seg for helsen til SS-morderne. Kurt Werner fra Spesialkommando 4 uttalte med typisk selvmedlidenhet: «Skytterne stod bak jødene og drepte dem med nakkeskudd...Det er umulig å forestille se hvilken psykisk styrke som krevdes for å utføre den skitne jobben...Jeg måtte være der nede i grøften hele formiddagen. Der måtte jeg skyte om og om igjen.» I bekymring over dette beordret Himmler 12. desember 1941 følgende: «Det er en hellig plikt...å tilse personlig at ingen av mennene som må utføre denne vanskelige plikten, blir brutalisert eller lider skade på sinn og karakter» og konkluderer: «Det må være kvelder hvor mennene...sitter til bords og spiser et godt tysk måltid i mest mulig hjemlige former, og hvor tiden fylles med musikk, foredrag og innføring i de skjønne områder av tysk ånds- og sjeleliv.» 17. juli 1942 besøkte han Auschwitz, og overvar personlig gassingen av en transport på 449 jøder fra Nederland, etterfulgt av selskapelig samvær med rødvin. Himmler var ifølge leirkommandanten Rudolf Höss i «utmerket, ja, glimrende humør», drakk et glass av vinen og til og med «røkte, noe han ikke pleide å gjøre.» Himmler underrettet ved denne anledning Höss om at «de arbeidsudyktige jødene skal tilintetgjøres hensynsløst.»
Sin mest beryktede tale holdt Himmler til SS i Poznan 4. oktober 1943: «De fleste av dere vet hvordan det er når 100 lik ligger der samlet, når 500 ligger der, eller når 1 000 lik ligger der. Å ha holdt ut dette og fortsatt...ha sin anstendighet i behold, det har gjort oss harde. Dette er et ærerikt kapittel i vår historie som aldri er skrevet og aldri skal skrives.» Nettopp ved å vise at jødeutryddelsene skulle holdes skjult, avslørte Himmler at han hadde full innsikt i at dette var alt annet enn ærerikt for den tyske nasjon.
Martin Bormann den yngre, sønn av Martin Bormann, som siden ble katolsk prest, forteller at han som barn besøkte Himmler med sin mor og søster. Hedwig Potthast fortalte høytidelig gjestene at de nå skulle få se noe meget interessant. Hun tok dem med opp til et rom i loftsetasjen, der det stod bord og stoler av menneskeknokler. En stol hadde sete av bekkenknokler, på en annen var stolbena menneskebein og menneskeføtter. Deretter viste hun frem en utgave av «Mein Kampf», innbundet i hud fra ryggen på et menneske.
Under krigen var Himmler en sentral pådriver for å få jødene utryddet. Da den militære katastrofen ved Stalingrad la beslag på det meste som fantes av tog, skrev han 20. januar 1943 til Theodor Ganzenmüller, som satt i ledelsen for transporttjenester: «En nødvendig betingelse for pasifiseringen av Generalguvernementet, Bialystok og de russiske territorier er at man får fjernet alle som hjelper partisanene, og folk som mistenkes for motstandsarbeid. Spesielt jøder hører hit. Det samme gjelder deportasjonen av jøder fra de vestlige deler, siden vi ellers må regne med flere bakholdsangrep også i disse områder. – Til dette trenger jeg Deres hjelp og støtte. Skal jeg greie å få dette raskt fra hånden, må jeg få flere tog til disposisjon. Jeg vet meget godt hvor belastende situasjonen er for jernbanene, og hvilke krav som stadig stilles til Dem. Like fullt må jeg be Dem om dette: Hjelp meg å få flere tog.»
Himmler ble bønnhørt, for i februar 1943 stod tog parate til å frakte jøder fra Bialystoks ghetto til Treblinka, og fra Berlin til Auschwitz.
Overtro.
Röhm hadde spottende kalt Himmler "der Anhimmler" (= avgudsdyrkeren) fordi han var så overtroisk. I 1935 grunnla han foreningen Ahnenerbe (= Ane-arv), som etterhvert bestod av over 40 avdelinger, der folk fikk i oppdrag å lete etter Den hellige gral og skjelettet etter Henrik I Fuglefangeren; ifølge Kersten mente Himmler at han var en reinkarnasjon av Henrik I, som gav ham råd i drømme. 2. juli 1936 feiret Himmler tusenårsdagen for Henrik Is fødsel i krypten i Quedlinburgs domkirke. Året etter ble seremonien gjentatt; da ble kongens skjelett gravlagt. Knoklene stammet ikke fra kongen, men arkeologene følte seg presset til å komme med noen, slik Himmler hadde forlangt. Ahnenerbe ble delvis finansiert ved hjelp av et patent for kattøye (= refleks på sykkelpedaler). En av Hitlers tidligere sjåfører, Anton Loibl, hadde tenkt ut hvordan man kunne feste små glassbiter til pedalene. Uheldigvis hadde en annen tysk oppfinner inne en søknad om patentbeskyttelse for en tilsvarende oppfinnelse. SS sørget imidlertid for at sistnevnte søknad forsvant, mens Loibl fikk sin innvilget, og i 1938 fikk Himmler vedtatt en ny veitrafikklov som slo fast at alle nye tyske sykler skulle være utstyrt med kattøye-pedaler. Bare i 1938 mottok Ahnenerbe 77 740 riksmark i lisensavgift fra tyske sykkelfabrikanter.
Himmler var også tilhenger av teorien om «verdensisen» som den østerrikske ingeniøren Hans Hörbiger hadde fremsatt. Etter Hörbigers mening er det store mengder is i verdensrommet, som danner ringer med en glødende sol. Et bevis på dette er hagl, som ifølge Hörbiger kommer direkte fra verdensrommet. Himmler var overbevist om teoriens riktighet, og avskjediget en saksbehandler ved sitt kontor fordi han hadde tillatt seg å innhente kritiske kommentarer fra tidens vitenskapsmenn. Hörbiger skrøt av at han aldri hadde utført noen beregninger, ettersom han anså matematikk for å være «bedrageri». Han hadde også sin forklaring på hvorfor det ikke fantes spor etter en høytstående sivilisasjon i Nord-Europa. Ifølge Hörbiger sirklet det opprinnelig seks måner rundt Jorden. En etter en styrtet de ned, slik at bare høytliggende samfunn i Andes og Himalaya overlevde. Ahnenerbe planla derfor ekspedisjoner dit i håp om å finne spor etter de gamle germanere.
I 1933 dukket Karl Maria Wiligut opp i Himmlers liv, uten å opplyse at han hadde vært på lukket avdeling etter å ha truet sin kone Malwina på livet. Wiligut var en 67 år gammel eks-offiser som hevdet at han nedstammet fra guden Tor, og at han hadde en «ane-hukommelse» som avslørte at germanernes historie gikk tilbake til 228 000 f.Kr., den gang det fantes «tre soler» på himmelen, og at Bibelen egentlig ble skrevet i Tyskland. På tross av Wiliguts omfattende problemer med alkohol, ansatte Himmler ham straks som avdelingsleder ved "Hovedkontor for rase og bosetning" i München. Wiligut drev med studier av runer og bygget opp en religion rundt verdenstreet Irminsul. Han fikk omsider avskjed da det ble avslørt at han hadde forsøkt å overbevise en ung sekretær, Gabriele Dechend, om at Himmler hadde gjort henne den ære å peke ut henne som den som skulle få barn med Wiligut. Hun sa fra til Himmler om at dette ikke ble aktuelt, og Himmler, som var ganske prippen, var bestyrtet over å få skyld for å ha sagt noe sånt. Høsten 1939 ble Wiligut offisielt utmeldt av SS.
Svik, arrestasjon og død.
Himmler ligger død på gulvet i britenes hovedkvarter
I 1945 hadde Waffen-SS 800 000 medlemmer, mens Allgemeine-SS hadde nesten to millioner (på papiret, det reelle tallet kan være noe lavere). Himmler var dermed en helt sentral person i forsvaret av riket. Men på våren i 1945 hadde han mistet troen på en tysk seier, antagelig mye på grunn av sine diskusjoner med Felix Kersten og med Walter Schellenberg. Han bestemte seg for å redde hva som reddes kunne, og kom til at den eneste måten regimet kunne overleve på, var ved å søke fred med de vestlige allierte. Han hadde allerede kontakt med Folke Bernadotte grunnet operasjonen med de hvite bussene og kontaktet ham i Lübeck, og begynte forhandlinger om kapitulasjon i vest. Dermed ville store styrker kunne frigis til å kjempe mot russerne i øst, og han håpet også at Storbritannia og USA ville slutte seg til Tyskland i kampen mot Sovjetunionen. Ifølge Kersten angret han på at han hadde forfulgt kirken, siden den i etterkant hadde «vist seg som sterkere», og han løslot derfor 27 geistlige fra konsentrasjonsleirene med beskjed om at de skulle be for ham.
Da Hitler fikk vite om forhandlingene, som ble offentliggjort over Radio London 28. april, raste han i timevis over «verdenshistoriens skammeligste forræderi», tok fra «trofaste Heinrich» alle titler og grader, og beordret ham skutt. På dette tidspunkt var Himmler Reichsführer SS, sjef for politiet, rikskommissær for den tyske nasjon, innenriksminister, øverstkommanderende for Volkssturm og øverstkommanderende for hjemmehæren. Hans svik ble et meget hardt slag for Hitler, som på dette tidspunkt befant seg i Førerbunkeren i Berlin, i et stadig akselererende forfall fysisk og psykisk.
Forhandlingene mellom Himmler og Bernadotte mislyktes. Da han ikke kunne vende tilbake til Berlin, slo han seg sammen med storadmiral Karl Dönitz, som var kommandant for styrkene i vest, i Polen. Hitlers ordre om å skyte Himmler nådde aldri Dönitz, og han overlevde derfor noe lenger. Da Hitlers selvmord ble kjent, ble Dönitz statssjef, og Himmler sluttet seg til hans regjering. Men den 6. mai 1945 ble han avsatt av Dönitz, som ønsket å vinne godvilje hos de allierte og derfor skjøv en av regimets mest belastede personer fra seg.
Himmler hoppet så av og kontaktet Eisenhowers hovedkvarter. Han sa at han ville kapitulere på hele Tysklands vegne dersom han ble immun mot rettsforfølgelse. På dette tidspunkt var han desperat, og hans handlinger viser at han var svært virkelighetsfjern. Han sendte blant annet en søknad til Eisenhower om å bli «politiminister» i etterkrigsregjeringen i Tyskland. Eisenhower nektet å ha noe med ham å gjøre, og det ble gjort klart at han ville bli tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Etter å ha innsett at hans tidligere kolleger ikke ville ha med ham å gjøre, og at amerikanerne jaktet på ham, vandret han i flere dager rundt i Flensburg nær grensen til Danmark. Han forkledde seg som et medlem av gendarmeriet, fjernet barten og utstyrte seg med en øyelapp. Under navnet «Heinrich Hitzinger» forsøkte han å komme hjem til Bayern, men ble pågrepet i Bremen av en sovjetisk patrulje, som ikke gjenkjente ham og overførte ham til britene. 23.mai bad han selv om å bli ført til den britiske offiseren som stod for fangeleiren Barnstedt sør for Lüneburg, tok av seg øyelappen og presenterte seg: «Heinrich Himmler». Han måtte nå kle av seg og ble kroppsvisitert. Da militærlegen C. J. Wells ville se inn i munnen på ham, bet han i cyankaliumkapselen som hans kone hevdet han hadde hatt på seg siden krigen brøt ut. Britene pakket ham inn i et kamuflasjenett og grov ham ned på ukjent sted på heiene rundt Lüneburg.
Den amerikanske forfatteren Joseph Bellinger hevder i boken "Himmler's Death" at han døde på annet vis. Bellinger skriver at Himmler ble henrettet av sine britiske forhørsledere i mai 1945, sammen med andre SS-ledere. Langt de fleste historikere avviser dette som en konspirasjonsteori, og dokumentene som angivelig beviser Bellingers teori, er ikke gjort tilgjengelige slik at deres ekthet kan granskes.
Hans kone og hans datter Gudrun (født 1929) overlevde ham. Datteren Gudrun lever fortsatt i München, hvor hun har vært sentral i støttearbeidet for tidligere stornazister.


Heggelia (Målselv).
Heggelia er et sted i Målselv kommune i Troms, og et tettsted som strekker seg delvis inn i nabokommunen Bardu. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Bardufossområdet. Hovedkvarteret til Hærstaben og Brigade Nord ligger her, sammen med militærleirene Heggelia leir og Rusta leir, hvor Sambandsbataljonen og CSS holder til.
Bardufoss videregående skole ligger her. Det gjør også Bardufoss skistadion, som i 2004 var et av stedene hvor NM på ski foregikk. I 2011 ble det arrangert NM i skiskyting her. På Heggelia ligger også kommunens nye flerbruksbygg, Istindportalen, som blant annet inneholder bibliotek, kino og idrettshall.
I Heggelia finner du også Svingen Pub hvor mange hundre soldater fra blant annet Sambandsbataljonen og CSS samles for å ta en velfortjent pils etter ukens tjeneste.


Gossa.
Gossa (dativ av Gossen) er ei øy som utgjør størstedelen av Aukra kommune i Romsdal.
Drøyt 2 400 personer bor på Gossa, som er 46,5 km² i flatemål. Øya er flat og myrlendt – høyeste punkt er 98 m – og første ledd i navnet kommer da trolig av "gorr", "gørr" – «dynn», «gjørme». Det har bodd mennesker der i alle fall siden siste del av yngre steinalder.
En gassterminal som skal ta imot gass fra Ormen Lange-feltet er for tiden under utbygging på Gossa, som er forbundet til fastlandsdelen av kommunen via ferjesamband.


Seksuelt overgrep.
Seksuelle overgrep er i norsk lov (Straffelovens kapittel 19, sist endret 11. august 2000) definert som "seksualforbrytelser". Lovens siste endringer har som formål dels å forenkle og modernisere lovteksten og dels å styrke barns og kvinners vern mot seksuelle overgrep.
Seksualforbrytelser omtales i lovteksten som seksuell omgang, seksuelle handlinger samt seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd.
Ofre for seksuelle overgrep får sine grenser for intimitet, seksualitet eller personlig integritet krenket. Å bli utsatt for seksuelle overgrep har svært ofte stor negativ innvirkning på psykisk helse. Det er vanlig at ofre for seksuelle overgrep utvikler posttraumatisk stresslidelse. Eksempler på seksuelle overgrep er voldtekt, pedofile handlinger, incest, blotting, beføling av person som ikke samtykker og trusler av seksuell art. Seksuelle overgrep er forbudt ved lov og straffbart.
Seksuelle overgrep mot barn.
De fleste overgrep mot mindreårige begås av en person i barnets familie eller nærmiljø. Undersøkelser har vist at 85-95 prosent av alle overgrep begås av menn og omtrent en tredjedel av alle seksuelle overgrep begås av en person under 18 år.
Den store amerikanske studien Adverse Childhood Experiences, der over 17 000 voksne ble intervjuet om belastninger i barndommen, viste at 38 prosent av gutters overgripere og seks prosent av jentenes, var kvinner.
Anklage om seksuelt overgrep av barn.
Påstander om seksuelt overgrep kan komme fra barnet selv. De kan også stamme fra mistanke hos foreldre, foresatte, nærtstående eller hjelpeapparat. Ikke alle slike påstander er riktige og flere studier av seksuelle overgrep mot barn antyder en gjennomsnittlig forekomst av falske anklager i 10 % av alle saker.
Når slike anklager fremsettes har kun en liten andel sitt utspring i barnet. De fleste falske fremmes av en voksen på vegne av barnet og en stor majoritet av disse fremmes i en skilsmissekontekst eller i forbindelse med barnefordelingsaker.
En falsk anklage om seksuelt overgrep av barn er en anklage mot en person for å ha seksuelt misbrukt et barn en eller flere ganger, når anklagede i virkeligheten aldri har utført et slikt overgrep. Falske anklager er forbudt ved lov og straffbare etter Norsk straffelov § 168. Strafferammen er fengsel inntil 8 år.
Varianter av falske anklager.
En falsk anklage kan oppstå som et resultat av tilsiktet løgn fra anklageren, eller utilsiktet grunnet falske minner, enten disse har oppstått spontant eller som et resultat av en psykisk lidelse, eller fra instruktive spørreteknikker, inkludert både tilsiktet og utilsiktet veiledning, misforståtte hendelser eller dårlige avhørsteknikker.
I 1997 foreslo forskerne Poole og Lindsay å forklare dette med to begrep. I en «falsk anklage» er anklageren klar over at de lyver. «Falsk mistenksomhet» forklarer en bredere forståelse av falske anklager der instruktive spørreteknikker kan ha blitt brukt.
Norge.
I Norge var det i perioden 1985-1995 en voldsom økning av antall incestanklager. De falske incest anklagene førte til en rekke uriktige domfellelser. Årsaken til de økende antall anklager var et sosialt hysteri som ble forsterket av barneleger og -psykologer som oppfordret folk til å gå videre med mistanker. Helge Michalsen og Erik Kreyberg Normann, overleger ved Akerklinikken i 1985-1995, har fått mye av ansvaret for de uriktige domfellelsene. Deres medisinske funn ved underlivsundersøkelser av barn ble benyttet som bevis i en rekke saker. Statistikk fra Akerklinikken viser at Normann og Michalsen fant sikre medisinske funn på seksuelle overgrep i 30 % av alle tilfellene, hos 700 barn. I 1996/1997 under overlege Bjørn Ruud var funnene tilnærmet 0 %.
Perioden er beskrevet som det største rettsbruddet siden hekseprosessen på 1600-tallet. Bjugn-saken står som et vendepunkt i norsk incest historie. Etter denne saken ble et mer nyansert syn på incest vanlig i samfunnet og blant barnepsykologer og -leger.
I Norge har 30 justismord blitt avdekket i slike saker (2009) og det er sannsynlig at 100-150 er uskyldig dømt i lignende saker. Her har blant andre tidligere dommer og adovokat Trygve Lange-Nielsen hatt en sentral rolle.
Antall dømte og frifunne i incestsaker 1987-1996.
Opplysningene er gitt på oppdrag av VG 25. april 1998. Tallene bygger på politiets straffesaksregister og er hentet fra Statistisk sentralbyrå
Bøker om falske incestanklager.
Den rettferdige, Helene Uri, Gyldendal, 2009, ISBN 978-82-05-39142-0


Kidnapping.
Kidnapping (en: "kidnapping" av "kid" (barn) og "nap" – variantform av "nab") vil si å bortføre barn mot deres vilje. Brukes også om bortføring av voksne. I mange lands lover skiller man mellom bortførelse, stjeling av barn og urettmessig frihetsberøvelse.
Motiv.
Vanligvis er motivet for å få løsepenger eller krav oppfylt. Fattige land har problemer med forsvinningssaker der barn kidnappes eller kjøpes for bruk til arbeid eller sextjenester. Slik virksomhet betegnes som menneskehandel.
Kjent er også tilfeller av stjeling av barn gjort av sinnsforvirrede mennesker som deretter med sterk overbevisning vil hevde at barnet enten er deres eller gitt dem på en måte som er vanskelig for andre å forstå. I andre tilfeller er motivet å skaffe fram adoptivbarn. Slike tyverier er gjerne forberedt slik at der finnes papirer på at transaksjonen blir lovlig, men som er menneskehandel.
Der et barn ulovlig tas ut av landet av en av foreldrene, i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder, eller et barn holdes tilbake i utlandet etter et lovlig ferieopphold, foreligger det en barnebortføring. Les mer om dette under Barnebortføring. Barnebortføring er etter norsk lov en straffbar handling og har en strafferamme på inntil tre års fengsel, jf. Straffeloven § 216.
Enkelte land anser også kidnapping for å være en legitim måte å hente påståtte forbrytere til landet for rettsforfølgelse. Dette er en akseptert praksis blant annet i USA. Kjente tilfeller er bortføringen av Humberto Alvarez Machain fra Guadalajara i Mexico i 1990, og Gavin Tollman, leder av "Trafalgar Tours" som i 2005 ble arrestert av canadiske imigrasjonsmyndigheter da han ankom Toronto. Machain ble pågrepet og fraktet med fly til Texas av Drug Enforcement Administration og tiltalt. Tollman ble anholdt og forsøkt fraktet til grensen mellom USA og Canada, men saken ble avvist av en canadisk dommer, som dømte at US Justice Department hadde lagd en «"sinister trap" and wrongly bypassed extradition rules». Tollman returnerte deretter til England. Det er hevdet at USA bør endre disse lovene om de vil fortsette å hevde de er blant de siviliserte nasjonene.
Kidnappingssaker.
Norge har 30 barnebortføringssaker i 2007 og fire saker som mottagerland.
Enkelte byer og land kalles "Kidnapping Capital of the World." I dag er Bagdad kidnappingshovedstad. I 2004 var det Mexico, og i 2001 var detColombia. Haiti har også mange kidnappinger.


Risør barneskole.
Risør barneskole på Randvik i gamle Søndeled kommune (nå Risør kommune) er Aust-Agders største barneskole med over 460 elever. Skolen ble bygget i 1972. Risør folkeskole brant ned til grunnen natt til 22. juni 1968 og da kom behovet for en ny barneskole på Kjempesteinsmyra på Randvik i gang.
Skolen har satset spesielt på prosjekter innen lese-/skriveopplæring, og inkluderende IT. Våren 2007 framsto skolen som et moderne skolebygg hvor alle lærere fikk skikkelige arbeidsforhold. Skolen har i alle år hatt egen svømmehall. Elevene har også tilgang til fotballbaner (både gress og kunstgress), ballbinge og stor idrettshall. Skolens beliggenhet gjør den unik i sitt slag.
Lærernes gjennomsnittsalder er som på mange andre barneskoler forholdsvis høy. Likevel ligger sykefraværet såvidt over 5%.
Skolen var landets første barneskole med egne nettsider som ble daglig oppdatert. Inspektører er Kristin Ertsaas og Ingunn Lund. Rektor ved skolen er Erik Hjelmberg.


Asiatisk dingo.
Asiatisk dingo ("Canis lupus dingo") har flere betydninger. Dette er en dingo som eksisterer gjennom lokale varianter, men utbredelsesområdet som sådan er uklart. Likeledes graden av hybridisering med tamhunden. Slike hybrider blir gjerne kalt pariahunder.
Asiatisk dingo regnes dessuten som stamform for australsk dingo og Ny-Guinea syngehund, som begge klassifiseres som ekte dingo i sin mest opprinnelige form.


Antonym.
Et antonym (fra gresk; "anti" = 'mot' og "onoma" = 'navn') er et ord som har motsatt betydning av et annet ord. Ord kan ha flere forskjellige antonymer. Både "liten" og "kort" er antonymer til "lang". Det motsatte av et antonym er et synonym ("antonym" og "synonym" er antonymer).


Lumsk.
Lumsk er et norsk folk metal-band, som ble stiftet i Trondheim i 2002. Lumsk kombinerer tradisjonell norsk folkemusikk med progressiv rock og heavy metal. Musikken har både kvinnelig og mannlig vokalist, og i tillegg til gitar, bassgitar og trommer, brukes fiolin og synth-elementer i lydbildet deres. Lumsk fikk penger fra Frifond som de brukte på å spille inn sin første demo. I et intervju med Norsk Musikkråd har Eystein Garberg og Alf Helge Lund sagt Frifond sannsynligvis var den organisasjonen som gjorde at bandet fikk mulighet til å spille inn deres første demo, og at de ikke nødvendigvis hadde hatt råd til å finansiere den selv. Demoen ble gitt ut i 2001 og ble solgt i hundrevis. Også etter at demoen ble utsolgt var det stor etterspørsel etter den.
Deres første studioalbum, "Åsmund Frægdegjevar", har til dags dato vært gruppens tyngste album, med mange flere heavy metal-elementer enn det andre albumet. "Åsmund Frægdegjevar" ble utgitt 25. august 2003.
25. april 2005 ga Lumsk ut sitt andre album. Albumet fikk tittelen "Troll" og inneholder 8 spor. Tekstene er skrevet av forfatteren Birger Sivertsen og hans kone Kristin. Birger Sivertsen er ekspert på folkehistorie, som også er tema på albumet.
I 2006 var Espen Hammer gjest på folk metal-bandet Myrkgravs "Trollskau, Skrømt og Kølabrenning".
26. februar 2007 ga Lumsk ut sitt tredje studioalbum "Det Vilde Kor", som er et album hvor Lumsk har laget musikk til diktverket "Det vilde Kor", av Knut Hamsun.
Tidligere gitarist i Lumsk Bjørnar Selsbak startet i august 2010 innspilling av musikk til tekster av Gjest Baardsen.
Utgivelser.
a>" ble utgitt av Lumsk i 2005


William Golding.
Sir William Gerald Golding (født 19. september 1911 i St. Columb Minor, Cornwall, død 19. juni 1993 i Perranarworthal, Cornwall) var en britisk forfatter.
Golding er mest kjent for den allegoriske romanen "Fluenes herre" (1954), som blant annet er en dystopisk kommentar til Daniel Defoes Robinson Crusoe. I 1983 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Tildelingen ble møtt med skepsis, da hans berømmelse ble ansett å hvile for ensidig på denne ene mesterromanen. Han ble slått til ridder av dronning Elisabeth II av Storbritannia i 1988.
Goldings ofte allegoriske fiksjon benyttet seg av brede referanser til klassisk litteratur, mytologi og kristen symbolisme. Det er ingen bestemt tråd som forener hans romaner, og både emne og litterære teknikker varierer. Hans første roman, "Fluenes herre" fra 1954, filmatisert i 1963 og 1990, og utviklet til skuespill i 1995 av Nigel Williams, handlet om en tragisk kamp mot barbariet og krigen og således viset sivilisasjonens tvetydighet og skjørhet. "The Inheritors" (1955) så tilbake på forhistorien og tesen om at menneskehetens evolusjonære forfedre, «de nye menneskene» (vanligvis identifisert som homo sapiens sapiens), triumferte over en vennligere menneskerase (vanligvis identifisert som neandertalere) mest på grunn av vold og svik enn på grunn av naturlig overlegenhet.
Goldings senere romaner var blant annet "Darkness Visible" (1979), "The Paper Men" (1984), og en komisk-historisk sjøtriologi "To the Ends of the Earth" (BBC TV 2005), "Rites of Passage" (1980), "Close Quarters" (1987), og "Fire Down Below" (1989). Ved sin død etterlot han et ufullferdig mansuskript til en roman, "The Double Tongue", med handling fra Delfi fra tiden under Romerriket, og som ble utgitt posthumt i 1995.


Francesco Peretti di Montalto.
Francesco Peretti di Montalto (født 1595 i Roma i Italia, død 3. mai 1653 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og romersk fyrste.
Han hadde titlene "romersk fyrste; annen fyrste av Venafro, ventiansk patrisier, markgreve av San Martino, greve av Celano, baron av Pescina, herre "(signore)" av San Rufino, San Benedetto dei Marsi, Aschi, Cocullo, Venere, Cerchio, Lecce dei Marsi, Goia dei Marsi, Bisegna, San Sebastiano, Sperone, Ortucchio, Torrimpietra, Palidoro, Tor Lupara og Mentana."
Han ble oppfordret av sin far til å gifte seg for å sikre etterslekten, og utkårte prinsessen av Cesi som sin fremtidige hustru. Da faren misbilliget dette valg, ble han meget oppbragt, forlot sitt fedrene hjem og dro ut på en lang reise. Han ville ikke høre noe om ekteskap, og trådte inn i den geistlige stand.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Han ble senere erkebiskop av Monreale.
Han var nevø til kardinal Alessandro Damasceni Peretti (kreert 1585), og også i slekt med pave Sixtus V.
Peretti, Francesco
Peretti, Francesco
Peretti, Francesco
Peretti, Francesco


Engvald Bakkan.
Engvald Bakkan (født 20. august 1897 i Åmli i Aust-Agder, død 3. juli 1982) var en norsk forfatter. Han utgav romaner og noveller med motiver og handling fra Åmli i eldre tid, blant annet trilogien "Krossen er din". Han ble tildelt Gyldendals legat i 1953.


Kashmir.
Kashmir (eller Kasjmir) er et område i den nordlige delen av det indiske subkontinentet. Historisk viser begrepet til dalen like sør for den vestlige delen av Himalaya. Politisk viser begrepet til et mye større område bestående av regionene Jammu, Kashmir og Ladakh, som har vært et sentralt konfliktområde i mange år.
Kart over de omstridte områdene i Kashmir.
Regionen er delt mellom tre land; Pakistan kontrollerer den nordvestlige delen (De nordlige områdene og Azad Kashmir (India kaller disse områdene "Pakistansk-okkupert Kashmir"), India kontrollerer den sentrale og sørlige delen (Jammu og Kashmir), og Folkerepublikken Kina kontrollerer den nordøstlige delen (Aksai Chin). Selv om disse i praksis administreres av de forskjellige landene, har India aldri formelt anerkjent de to andre landenes krav over noen av delene i regionen. Pakistan ser hele området som omstridt territorium og regner ikke Indias krav som gyldig.


Kashmir (andre betydninger).
Kashmir eller Kasjmir viser hovedsakelig til den omstridte nordvestlige regionen av det indiske subkontinentet som deles mellom India, Pakistan og Folkerepublikken Kina.


Jules Raymond Mazarin.
Kardinal Jules Mazarin i sitt bibliotek.
Jules Raymond Mazarin, opprinnelig Giulio Raimondo Mazzarino (født 14. juli 1602 i Pescina i Abruzzene i Italia, død 9. mars 1661 på slottet Vincennes i Frankrike) var en ledende statsmenn i Frankrike, og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Bakgrunn, tidlig karriere.
Giulio Raimondo Mazzarino ble født i de italienske Abruzzene, og var sønn av Pietro Mazzarino fra Palermo på Sicilia og Ortensia Buffalini. Hans far var majordomo hos Colonnaslekten i Roma.
Han var bror til kardinal Michel Mazarin O.P. (kreert i 1647), og nevø til pater Giulio Mazarini S.J..
Mazzarino familien er en kjent Italiensk familie som stammer opprinnelig fra den Italienske byen (Mazzarino) på øya Secilia(sør for Italia). Mazzarino navnet har blitt forandret en del fra det opprinnelige navnet Mazzarino som det originalt het. Andre skrivemåter Mazzarino navnet blir brukt på er; Mazzarino, Mazarini, Mazarin og Mazarino.
Giulio Raimondo Mazarino fikk sin utdannelse ved Collegio Romano i Roma, ved universitet Alcalá de Henares ved Madrid i Spania 1619–1621. Han tok doktorgrad i kirkerett og borgerlig rett "(utroque iure)" i 1628.
Han ble god venn til den fremtidige kardinal Girolamo Colonna som ledsaget ham til Madrid i 1619. Da faren ble anklaget for drap, vendte han tilbake til Roma for å forsvare ham.
Han ble kaptein i den pavelige hær og kjempet i den valtellinske krig 1625–1626 og senere i den mantovanske arvefølgekrig 1628–1630. Under disse årene ble han venn av Giulio Sachetti, kommissær for den pavelige hær og senere utnevnt til kardinal.
Veien til Frankrike.
Hans fremforhandling av en våpenhvile mellom Frankrike, Spania og Savoia den 26. oktober 1630, der han favoriserte den franske side, gjorde ham populær hos den franske statsminister og kardinal Richelieu.
Senere ble Mazarino visesommista i kardinal Francesco Barberinis hoff. Han ble tilknyttet den pavelige legasjon i Avignon i 1632, og ble gitt tittelen kannik ved Lateranbasilikaen den 8. mai 1632. Flere kurietitler og -utnevnelser fulgte: Apostolisk protonotar (17. november 1632) og referendar ved tribunalene tilknyttet Den apostoliske signatura (8. mars 1633).
I 1634 ble han visedelegat i Avignon, og senere samme år ekstraordinær nuntius i Frankrike. Men Spania klaget i Roma over hans støtte til kardinal Richelieus politikk, hvorpå pave Urban VIII fjernet ham fra nuntieposten den 17. januar 1636.
Mazarino dro da fra Avignon til Paris og stilte seg til Richelieus disposisjon. Han ble fransk borger i april 1639, og den 3. januar 1640 etablerte han seg varig i Paris. Der fikk han i oppdrag å undertegne en hemmelig pakt med Tommaso av Savoia mot slutten av samme år.
Kardinalsutnevnelsen.
Kardinal Richelieu bad i 1641 om at Mazarin, som han nå var kjent som, skulle utnevnes til kardinal.
Opprinnelig hadde Richelieu i den franske konges navn bedt paven om å kardinalsutnevne pater François de Leclerc du Tremblay O.F.M.Cap. (kjent som "Père Joseph"). Men etter at han døde i desember 1638 fremstod Mazarin som en passende kandidat for franskmennene.
Han ble så kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Frankrikes mektigste mann.
Kardinal Richelieu døde den 4. desember 1642, og på sitt dødsleie anbefalte han kardinal Mazarin overfor kong Ludvig XIII av Frankrike. Etter kong Ludvigs død den 14. mai 1643 ble han medlem av regjeringsrådet, og dronning Anne av Østerrike, moren til den mindreårige kong Ludvig XIV, gjorde ham "de facto" til regjeringssjef.
Mazarin fortsatte Richelieus antihabsburgske politikk, og la grunnlaget for Ludvig XIVs ekspansjonisme. Seirene ved Condé og Turenne bragte franskmennene til forhandlingsbordet ved avslutningen av Trettiårskrigen med traktaten i Münster og traktaten i Osnabrück (Freden i Westfalen). Her var Mazarins politikk mer fransk enn katolsk. Han fikk bragt Alsace (men ikke Strasbourg) inn under Frankrike, han fikk på plass protestantiske fyrster i tyske sekulariserte tidligere katolske fyrstebispedømmer og abbedier som gjenytelse og takk for deres politiske opposisjon mot Østerrike. I 1658 organiserte han Rhinforbundet, som skulle være en bremsesten for østerriksk ekspansjon i Sentraleuropa. I 1659 sluttet han fred med det habsburgske Spania med Pyreneerfreden, som innbragte Frankrike nye territorier i sør (Roussillon, Cerdagne) og i nord (deler av de spanske Nederlandene).
I forhold til protestantismen på hjemmebanen førte Mazarin en løfte- og forhalingspolitikk. Slik fikk han ridd av for eksempel en væpnede Ardèche-oppstanden (1653) og forhindret at hugenottene bevæpnet seg. I seks år trodde de at de var på nippet til å få innfridd den beskyttelse de var blitt locvet ved Ediktet i Nantes, men til slutt oppnådde de ingen ting.
I 1644 ble spanjolenes yndling, kardinal Giovanni Battista Pamphili, valgt til pave (Innocens X). Frankrike hadde en hevdvunnen rett til å nedlegge veto mot uønskede kandidater ved pavevalg, men kardinal Mazarin hadde ikke rukket frem i tide til pavevalget i Roma. Det var stadig friksjon mellom Innocens og Mazarin. Mazarin beskyttet de to Barberinikardinalene Francesco og Antonio Barberini, nevøene av den avdøde pave. Han lot dem ta tilflukt i Frankrike da det ble iverksatt etterforskninger mot dem i Roma. Bullen som paven rettet mot dem fikk han parlamentet i Paris til å erklære for ugyldig. Frankrike raslet med sabelen og lot som det forberedte innmarsj i det pavelige Avignon, og Innocens gav etter.
Mazarin var en motstander av jansenismen, skjønt snarere av politiske enn av teologiske grunner. På sitt dødsleie advarte han den unge Ludvig XIV om "ikke å tåle den jansenistiske sekt, ikke en gang deres navn."
Strid om kardinalens politikk sammen og kongemaktens svakhet førte til to borgerkriger, kjent under betegnelsen "la Fronde" (1648–52). To ganger, i 1651 og 1652, måtte han fly landet. De mange krenkende og satiriske pamfletter kalt "mazarinader" som ble offentliggjort mot ham påpekte gjerne hans italienske opphav. I tillegg var det motstand mot den tiltagende absoluttisme (som hadde vokst frem fra Richelieus tid) og den økende skattlegging. Mazarins nærmeste støtter på denne tid var, ved siden av dronningmoren, prinsen av Condé, hertugen av Orléans, kardinal de Retz og "mademoiselle" Anna Maria di Montpensier.
Mazarin ble nominert til biskop av Metz av kong Ludvig XIV i november 1653, men fratrådte i 1658, ved at Mazarin aldri dukket opp under valget. Utnevnelsen kunne derfor aldri bli godkjent av pavestolen.


Virginio Orsini.
Virginio Orsini (født 17. mai 1615 i Roma i Italia, død 21. august 1676 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tilhørte den innflytelsesrike Orsini- og Braccianoslektene.
Han trådte inn hos malteserordenen, og utviste tapperhet i krigen mot ottomanerne. Han ble utnevnt til kardinal av Urban VIII i desember 1641, og ble gitt i oppdrag å bygge forsvarsverker for Vatikanet. I 1675 ble han kardinalbiskop av Frascati.
Orsini, Virginio
Orsini, Virginio
Orsini, Virginio
Orsini, Virginio
Orsini, Virginio


Isabell Herlovsen.
Isabell Lehn Herlovsen (født 23. juni 1988 i Mönchengladbach, Tyskland) er en norsk fotballspiller som spiller for LSK Kvinner.
Hun debuterte på landslaget allerede som 16-åring, og var en sterkt medvirkende årsak til at Norge spilte seg frem til finalen i EM i fotball for kvinner 2005. Hun er datter av den tidligere og Tysklands-proffen Kai Erik Herlovsen. Hun har spilt 38 landskamper og scoret 5 landslagsmål (pr 15. august 2008).


EM i fotball for kvinner 2005.
EM i fotball for kvinner 2005 ble arrangert i og omkring Manchester i England i tidsrommet 5. – 19. juni 2005.
EM i fotball for kvinner er en turnering for europeiske landslag som er tilknyttet UEFA, og som har kvalifisert seg til turneringen.
Lag og turneringsformat.
Åtte landslag deltok i sluttspillet. Sju av disse kvalifiserte seg via gruppespill, mens vertsnasjonen England var automatisk kvalifisert. Lagene ble inndelt i to grupper à fire lag: gruppe A og gruppe B. Lagene i hver gruppe spilte mot hverandre én gang, og de to lagene med flest poeng gikk videre til semifinalen. Gruppevinnerne møtte laget som kom på andreplass i den andre gruppen.
Kvalifisering.
Det ble spilt kvalifiseringsgrupper i perioden 22. mars til 3. oktober 2004. Lagene spilte i kvalifiseringsgrupper der vinneren gikk til sluttspillet, og lagene på andre plass i hver gruppe kjempet om de siste plassene. Vertsnasjonen England var automatisk kvalifisert.
Gruppe A.
Finland og Danmark endte på samme poengsum. Finland gikk videre til semifinalene på grunn av seier i innbyrdes oppgjør.


Carlstens festning.
Carlstens festning er en festning som ligger i Marstrand, et tettsted vest i Sverige i Västra Götalands län. Festningen ligger på Marstrandsøyas høyeste punkt. Festningen er oppkalt etter den svenske kongen Carl X Gustav.
Bygging av festningen.
Under byggingen ble festningen brukt som fengsel der fangene ble brukt som arbeidskraft til byggingen. Å bli dømt til «marstrandsarbeide» ble regnet som den strengeste straffen i svensk lov, til og med strengere enn dødsstraff. For å få mat og drikke måtte de innsatte tjene opp penger etter hvor mye de hadde jobbet. Ble en arbeider syk og ikke kunne jobbe fikk han heller ikke mat. Opptil 20 fanger kunne dele samme rom. Det tok 202 år fra byggingen startet til festningen ble regnet som ferdig bygget.
Etter at Marstrand ble svensk etter freden i Roskilde i 1658 bestemte den svenske kongen Carl X Gustav at det skulle bygges flere mindre forsvarsverk rundt øyene. General og bygningsingeniør Johan Wärneschöld fikk oppgaven å bygge en mindre befestning på toppen av Marstrandsøya. Han bygde en firkantet borggård av stein med et firkantet tårn ved den ene veggen.
Man innså raskt at festningen burde bli forsterket. Tårnet ble forsterket ved at man bygget det firkantete tårnet inn i et nytt rundt et. Murene ble forsterket og bygget høyere. Utover 1600- og 1700-tallet ble festningen ytterligere forsterket og utbygget. Ikke før i 1860 ble festningen regnet som ferdig.


Muhammad Ali.
Muhammad Ali (født 17. januar 1942 i Louisville, Kentucky som Cassius Marcellus Clay jr.) er en tidligere amerikansk profesjonell bokser som flere ganger var verdensmester i tungvekt. Mange eksperter regner fremdeles Ali som tidenes fremste bokser. Han forsvarte tungvektstittelen i alt 19 ganger.
Hans internasjonale gjennombrudd kom da han vant lett tungvekt i Sommer-OL 1960 og ble profesjonell samme året. I 1964 vant han verdensmestertittelen i tungvekt ved å beseire Sonny Liston. Han konverterte senere til Islam i 1965 og skiftet navn fra Cassius Marcellus Clay, som han mente var et slavenavn, til det vi i dag kjenner som Muhammad Ali'". Dette førte til at han nektet militærtjeneste, og mistet sin tittel i 1967. Ali ble dømt i retten 20. juni 1967, men anket, og høyesterett opphevet dommen 28. juni 1971.
Toppen nås.
En av hans mest berømte kamper er «"The Rumble in the Jungle"» som ble arrangert i Zaïre i oktober 1974. Ali var utfordrer og vant på knockout over daværende verdensmester George Foreman. Med dette ble han den andre tungvektsbokseren i historien som vant tilbake verdensmestertittelen. I 1978 tapte han på poeng mot Leon Spinks, men gjenvant tittelen i returkampen samme år. Ali annonserte i 1979 at han trakk seg tilbake fra boksingen. Imidlertid ble han lokket til å gjøre comeback i 1980 mot regjerende verdensmester Larry Holmes, i et forsøk på å vinne VM-tittelen for fjerde gang. Ali var imidlertid bare en skygge av tidligere storhet, og det var åpenbart at Holmes holdt tilbake sin styrke av respekt for sitt forbilde. Følgelig ble kampen avgjort på TKO i Holmes' favør, idet Alis trener Angelo Dundee nektet ham å gå ut til 11. runde.
I 1981 bokset han mot Trevor Berbick i det som skulle bli hans siste kamp. Kampen ble gjennomført på Bahamas ettersom ingen i USA våget å ta ansvaret med å la Ali bokse, tatt i betraktning hans åpenbart svekkede helsetilstand. Ali tapte på poeng.
Det ble snart klart at han led av Parkinsons sykdom. Det blir ofte hevdet at sykdommen hans ble fremkalt av boksingen, men legene forblir uenige om akkurat dette. Til tross for dette tente han Den olympiske ild i OL i Atlanta i 1996. Han fikk også tilbake sin gullmedalje fra 1960, som han kort tid etter OL i Roma hadde kastet i elva, i skuffelse over at den ikke hjalp ham mot diskriminering fra de hvite, noe som dengang var adskillig mer utbredt i USA. Betegnende nok er en av uttalelsene fra Ali for å begrunne sin nekting av militærtjeneste i Vietnam: "I ain't got no quarrel with the Vietcong. No Vietcong ever called me Nigger."
Hele seks av Alis kamper er kåret til årets kamp av Ring Magazine. Ali har også blitt kåret til årets bokser av samme magasin hele 5 ganger. Ingen andre boksere i historien når opp til disse prestasjonene. De nærmeste på lista over antall ganger "Årets bokser" er Joe Louis med 4 kåringer, og Joe Frazier og Rocky Marciano med tre ganger hver.
Muhammad Ali er medlem av boksingens Hall of Fame, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. 9. november 2005 mottok han "Presidentens frihetsmedalje" av president George W. Bush.


Geir Kvernmo.
Geir Ivar Kvernmo (født 29. oktober 1955 i Trondheim) er en tidligere norsk langdistanseløper. Kvernmo ble norgesmester i 10 km terrengløp i 1987 og 1988, og har den gjeldende norske rekorden i maraton, på 2.10.17, satt under London Marathon 10. mai 1987, samt den gjeldende rekorden på halvmaraton, 1.02.13, satt i Stockholm 28. august 1988 (per 2006).
Han deltok i maraton under OL i 1988, men fullførte ikke. Kvernmo representerte IF Minerva. Kvernmo vokste opp på Geitastrand og er Nils Kvernmos yngre bror.


Payne Stewart.
Payne Stewart (født 30. januar 1957, død 25. oktober 1999) var en amerikansk profesjonell golfspiller. Han omkom i en flyulykke 42 år gammel.


Rinaldo d'Este den eldre.
Rinaldo d'Este (født 1618 i Modena i Italia, død 30. september 1672 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han ble senere biskop av Reggio Emilia.
Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Han var onkel til kardinal Rinaldo d'Este den yngre (kreert 1686). Andre kardinaler i slekten er Ippolito I d'Este (1493), Ippolito II d'Este (1538), Luigi d'Este (1561) og Alessandro d'Este (1599).
Este, Rinaldo d'
Este, Rinaldo d'
Este, Rinaldo d'
Este, Rinaldo d'


Negerarbeid.
Negerarbeid er et norsk uttrykk for slavearbeid, og i overført betydning hardt arbeid med lav sosial anseelse. Bruken av ordet "negerarbeid" i et firmanavn vakte debatt i media i 2005, fordi SOS Rasisme mente det spilte på rasisme. Firmanavnet ble som følge av debatten endret ved at ordet "negerarbeid" ble utelatt.


Husqvarna.
Husqvarna 500 cc racer, fra 1935
Husqvarna er et svensk selskap med en rekke produkter.
Historie.
Husqvarna startet som våpenprodusent i 1689. Det lå opprinnelig i Jönköping som "Jönköpings faktori 1620" etter befaling ifra kongen om produksjon av våpen til det svenske forsvar. Fabrikken flyttet til Huskvarna for å kunne benytte vannkraften der. Husqvarna var eid av den svenske stat frem til 1757, da tok "Fredrik Ehrenpreuss" over virksomheten. Familien eide fabrikken frem til 1820 da den ble solgt til "Gustaf Sture".
En ny epoke startet i 1867, da ble den privateide fabrikken aksjeselskap under navnet "Husqvarna Vapenfabriks AB". Fabrikken produserte og utviklet en rekke produkter frem til 60-tallet, da store omstruktureringer ble foretatt. I 1962 ble mopeder, sykler og utenbordsmotorproduksjonen solgt til till sykkelprodusenten "Monark". I 1968 kjøpte Husqvarna svenske "Flymo". I 1970 ble store deler av våpenproduksjonen solgt til "Försvarets Fabriksverk", men en liten del av jaktvåpenproduksjonen fortsatte frem til 1989. I 1979 overtok "Jonsereds AB" motorsagproduksjonen, og i 1987 ble motorsykkelproduksjonen solgt til italienske Cagiva.
Produksjon.
Husqvarna har hatt en ekstensiv våpenproduksjon siden oppstarten, med bredt utvalg både av jaktvåpen og militærvåpen, bl.a maskinpistoler og pistoler som ble brukt av de norske polititroppene i Sverige.
Selskapet produserer i dag (2008) både symaskiner og hageredskaper.


Javier Solana.
Javier Solana Madariaga (født 14. juli 1942 i Madrid) er en spansk politiker. Siden 1999 har han vært EUs høye representant for felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og samtidig generalsekretær for både Rådet for Den europeiske union og Den vesteuropeiske union. Fra 1995 til 1999 var han NATOs generalsekretær.
Solana er utdannet fysiker, og satt 13 år i den spanske regjeringen. Han var utenriksminister fra 1992 til 1995.
Utmerkelser.
Solana ble i 2010 utnevnt til ridder av Ordenen det gylne skinn. Han fikk Karlsprisen i 2007.


Electrolux.
Electrolux er et svensk selskap, og verdens største produsent av kjøkkenutstyr, vaskemaskiner og utendørsapparater. Selskapet ble grunnlagt i 1910 under navnet "Elektromekaniska AB" av Axel Wenner-Gren. Electrolux eier blant annet AEG, Husqvarna, Volta og Zanussi.


Systembolaget.
Systembolaget er et svensk statlig organ som har monopol på detaljhandel med brennevin, vin og sterkøl i Sverige. Selskapet ble stiftet i 1955 for å forsøkte å begrense alkoholinntaket i landet.
Systembolaget har to typer utsalg: vanlig butikkutsalg, og utleveringssted (utläveringsställe) integrert inn i andre butikker, ofte kjøpesentre i distriktene. På denne måten har Systembolaget et salgskontor i samtlige svenske kommuner, ialt godt over 600 utsalgssteder. Basislisten har færre merker enn ved det norske Vinmonopolet.
I 2004 ble det innført lørdagsåpent ved Systembolaget, og året i forveien innførte Sverige utvidet EU-kvote for lovlig privatinnførsel av alkohol.


Flåklypa Grand Prix.
"Flåklypa Grand Prix" er en norsk, helaftens dukkefilm som hadde premiere 28. august 1975. Den handler om et billøp i den oppdiktede bygda Flåklypa. Filmen er basert på forfatteren Kjell Aukrusts humoristiske persongalleri som ble skapt i avisspalten "Våre Duster" i Mannskapsavisa på 1950- og 1960-tallet. Filmen ble produsert og regissert av Ivo Caprino. Filmen er den mest sette norske filmen gjennom tidene – det er antatt at det har blitt solgt rundt fem millioner kinobilletter. Den har også blitt en juletradisjon på NRK 1 og siden TV 2, der den nå sendes hvert år på hhv. julaften og 1. juledag.
Bakgrunnen.
Egentlig var samarbeidet mellom filmregissøren og animatøren Caprino og tegneren og forfatteren Aukrust ment for prosjektet Flåklypa TV og radio, en TV-serie som skulle bestå av sketsjer uten en sammenhengende historie. Etter et og et halvt års arbeid ble resultatet vist fram for sjefene i NRKs underholdningsavdeling, Erik Diesen og Sverre Christoffersen. Det ble et stort nederlag da NRK mente at det som ble laget ikke holdt mål, og TV-visningen ble avlyst. Caprino hadde lidd sitt største kunstneriske nederlag.
Etter et år kom Caprino tilbake i studio og sa "«Brett opp ermene gutter, vi må lage reklamefilmer igjen.»" Da fikk Ivos sønn Remo en lysende idé: Hvorfor ikke benytte Aukrusts figurer i en helt annen sammenheng – i en spillefilm? Idéen slo an, og en spent stab på fire satte seg ned for å skrive manuskriptet: Kjell Aukrust, hans gode venn og samarbeidspartner gjennom mange år Kjell Syversen, Ivo og sønnen Remo. Filmen ble tatt opp med 24 bilder per sekund i en stop-motion-teknikk. Den ferdige filmen inneholder 112 320 enkeltbilder og 1 258 750 bevegelser.
Historien.
"«Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, ligger Flåklypa, ei lita fjellbygd under himmelhvelvingen. Sjølberga med både dampysteri og campingplass, lokalavis og egen TV-sender. Fritt for vær og vind, akkurat der morgensola renner opp over Storjuvet, bor sykkelreparatør «Reodor Felgen» og hans to assistenter.»"
Assistentene er «Solan Gundersen», en morgenfugl og født optimist, og «Ludvig», b-menneske og født pessimist. Sponset av oljesjeiken «Ben Redic Fy Fazan», som er på ferie i traktene, bygger de racerbilen «Il Tempo Gigante» til århundrets billøp: Flåklypa Grand Prix.
Rudolf Blodstrupmoen, Ronny Medelsvensson, Carlos Fandango, Jimmy McQuick, Heinrich von Schnellfahrer, Rufino Gasolini og Reodor Felgen
Laget til Felgen møter flere problemer underveis. Det mest alvorlige er når en viktig del, den såkalte "Superretrometerfordeleren", ryker på grunn av sabotasje fra Rudolf Blodstrupmoen og hans kompanjong Mysil Bergsprekken. Ludvig må trosse sin fryktsomme natur, og holde den viktige delen sammen under siste runde av løpet.
Mottakelse og følger.
a> i Fåberg rett nord for Lillehammer.
"Flåklypa Grand Prix" ble svært godt mottatt av både publikum og kritikere da den kom på norske kinoer i 1975. Filmen har siden også kommet ut som video i VHS-format og som DVD og er den norske filmen som er blitt sett av flest. Filmen skal være oversatt til 70 språk. På dansk blir den kalt "Bjergkøbing Grand Prix", på tysk "Hintertupfinger Grand Prix" og på engelsk "Pinchcliffe Grand Prix".
I kjølvannet av filmsuksessen ble det også laget flere spinoff-produkter, deriblant en leketøysmodell av racerbilen "Il Tempo Gigante". Det ble også bygd en kjørbar versjon av bilen i full størrelse for å markedsføre filmen i utlandet. Den ble vist som reklame og egen attraksjon på flere messer og andre arrangementer rundt om i Norge. Bilen står nå utstilt på Hunderfossen Familiepark i Øyer rett nord for Lillehammer.
I 2000 ble det også utgitt et dataspill med historien fra filmen, Flåklypa Grand Prix (PC-spill).
7. mai 2010 ble det lansert et spill basert på filmen til håndkonsollen Nintendo DS.


Ferenc Puskás.
Ferenc Puskás i Real Madrids "Hall of Fame"
Ferenc Puskás (født 2. april 1927, død 17. november 2006) var en ungarsk fotballspiller. Puskás var den største stjernen på s fantastiske landslag på første halvdel av 1950-tallet. Puskás scoret utrolige 83 mål på 84 landskamper for sitt hjemland i perioden 1945–1956. Han ledet Ungarn til OL-gull i 1952, og var tapende finalist i VM-finalen i 1954, da ungarerne svært overraskende tapte for. Dette tapet var Ungarns første på nesten fire år. På klubbnivå spilte Puskás for Kispest Honvéd fra Budapest.
Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn i 1956, hoppet Puskás av til vesten, og signerte etterhvert for den spanske storklubben Real Madrid. Han ble spansk seriemester fem ganger, og var med på å vinne Europacupen i 1959 og 1960. I sistnevnte finale, hvor Real Madrid vant hele 7-3 over Eintracht Frankfurt, scoret Puskás fire mål (de tre andre ble scoret av lagkamerat Alfredo Di Stéfano), og ble den første spilleren som scoret hat-trick i en Europacupfinale – 15 minutter før Di Stéfano. Totalt scoret legenden 157 mål på 182 kamper for det spanske hovedstadslaget.
I 1962 fikk Puskás spansk pass, og var med i s tropp under fotball-VM i Chile. Han spilte totalt fire landskamper for Spania, uten å havne i målprotokollen. Puskás kom på andreplass i kåringen av årets spiller i Europa i 1960.
Etter at spillerkarrieren var over, var Puskás en kort periode trener for den greske klubben Panathinaikos. Han hadde også en kort periode som ungarsk landslagssjef i 1993.
Puskás døde 17. november 2006, 79 år gammel, av lungebetennelse etter lang tids sykeleie. Han ble bisatt på Puskás Ferenc-stadioni Ungarn, som er oppkalt etter han selv. Kisten var plassert i midtsirkelen, og seremonien ble overvært av kjente fotballstorheter som FIFA-president Sepp Blatter, Michel Platini, Franz Beckenbauer, Raymond Kopa og Francisco Gento.


NetCom.
August Baumann, adm.dir. i NetCom.
NetCom AS (Network Communications) er et svensk-eid teleselskap med hovedkvarter i Nydalen i Oslo. Teleselskapet ble Norges første private teleoperatør da Samferdselsdepartementet i 1991 innvilget konsesjon for å drifte ikke-statlige GSM mobilnett i Norge. Tjenestene ble lansert kommersielt den 27. september 1993. Netcom AS ble børsnotert i 1996, men da svensk-finske TeliaSonera utvidet sin eierandel til 95 % i 2000, ble selskapet tatt av børs. NetCom AS er i dag et heleid datterselskap av TeliaSonera. Administrerende direktør er August Baumann.
Driften er konsentrert rundt mobiltelefoni og mobil dataaksess. Med ca. 1,2 millioner kunder plasserer de seg som Norges nest største mobiloperatør etter Telenor. NetCom eier og drifter sitt eget GSM 900- og 1800-nettverk med 98% befolkningsdekning i det meste av Norge, samt et nyere UMTS-nettverk for 3G-tjenester. NetCom lansererte i 2009-10 det nye høyhastighets nettverket LTE, også kalt 4G med hastigheter på 25-40 mbit/sek som konkurrerer med ADSL og fiber. Det ble etablert i Oslo som det første LTE-nettet i verden.
Historie.
I 1989 tok svenske Kinnevik ved Jan Stenbeck initiativ til å bygge opp en konkurrent til Televerket i mobilmarkedet i Norge. ARCO-direktør Trygve Tamburstuen ble forespurt om å lede arbeidet, sammen med Leif Frode Onarheim og Jens P. Heyerdahl. Redaktør Trygve Hegnar skrev i "Kapital" at NetCom hadde like stor sjanse til å lykkes «som en snøball i helvete», men politisk påvirkningsarbeid sikret NetCom lisens til å utfordre Televerket på mobilsiden i 1991, i konkurranse med tre andre søkere. Selskapet startet GSM-utbyggingen for alvor i mars 1993, en måned før Telenor. Etter markedslanseringen i september 1993 ledet NetCom i to år markedet foran Telenor, blant annet ved hjelp av en tidlig lansering av håndsettsubsidier. Tanmburstuen ville bygge opp et komplett teleselskap med både mobil- og fastnett, men fikk nei fra eierne. Derimot ble selskapet børsnotert i mai 2006. Samme år fikk de også prøvelisens for GSM i 1800 MHz-båndet, som ble gjort fast fra 1998.
I oktober 2000 kjøpte TeliaSonera seg opp til 95% eierskap i NetCom, tok selskapet av børs, og ansatte i 2001 Barbara Thoralfsson som ny administrerende direktør. For 55% av aksjene betalte Telia 22,6 milliarder kroner. Samtidig fikk NetCom en av de fire lisensene i UMTS-auksjonen, og bygde opp 3G-tjenester i Norge, De var også tidlig ute med å lansere lik pris til alle nett hele døgnet, de var først ute i Norge med denne politikken i april 2001, og lanserte også «turbo-3G» like tidlig som Telenor. Selskapet måtte i 2007 godta nedtrapping til samme termineringspris som Telenor, men fikk mer vind i seilene året etter da Apple ga Telia eneretten på iPhone i Norden, og morselskapet lot dem lansere 4G-tjenester i Oslo allerede i 2009. Telias oppkjøp av NextGenTel (bredbånd) og Chess (lavpris mobil) har gjort Telia-eide selskap til den nest største akrtøren i telemarkedet, med mer enn 1,6 millioner kunder. Den 11.mai 2011 skiftet NetCom logo og introduserte Telias lilla farger i butikker og markedsføring over hele landet.


Sándor Kocsis.
Sándor Kocsis (født 23. september 1929, død 22. juli 1979) var en ungarsk fotballspiller. Han scoret utrolige 75 mål på 68 landskamper for.
Han spilte på det ungarske laget som ble olympiske mestere i Helsingfors i 1952, og to år senere var han toppscorer i VM 1954 med 11 scoringer. Ungarn hadde ikke tapt en eneste kamp på nesten fire år, og var storfavoritter foran mesterskapet – men i finalen mot tapte de overraskende 2-3.
Da Sovjetunionen gikk inn i Ungarn i 1956 hoppet Kocsis av til vesten, og etter et kort opphold i sveitsisk fotball, signerte han for den spanske klubben Barcelona, hvor han vant ett ligamesterskap, og var med på å vinne UEFA-cupen i 1960.
I hjemlandet spilte Kocsis for Budapest-klubbene Ferencváros og Kispest-Honvéd, og ble ligamester fire ganger.


Østindiafareren «Götheborg».
Østindiafareren «Götheborg» er et stort seilskip bygget i tre, og det er en kopi av fartøyet ved samme navn som sank ved Göteborg den 12. september 1745 da hun gikk på skjæret Hunnebådan. Skipet har foretatt en seilas i flere etapper til Kina og returnerte Göteborg den 9. juni 2007.
Det svenske østindiakompaniet.
Det svenske østindiakompaniet ble stiftet 14. juni 1731, formålet var å drive handel i Sørøst-Asia. Selskapet fulgte i fotsporene til portugiserne, hollenderne og britene. Det nystiftede selskapet fikk 15 års monopol på handelen. Kineserne var bare i begrenset grad interessert i europeiske varer, bare edelmetall var interessant. Svenske varer som trevarer, tjære, jern og kopper ble derfor byttet mot sølv ved anløp i Cadiz i Spania, og spansk sølv ble byttet til te, porselen og silke i Kanton.
Selskapet hadde hjemmehavn i Göteborg, mens de fleste av fartøyene ble bygget i Stockholm, så også skipet som nå er kopiert.
Selskapet eksisterte i 82 år og dets fartøy gjorde ialt 132 ekspedisjoner med 38 ulike fartøy. Selv om foretaket endte som konkurs så hadde det en enorm inntjening i de fleste av årene det eksisterte og har preget Sveriges historie på ulike vis.
Østindiafareren «Götheborg» gjenoppstår.
Østindiafareren «Götheborg»s avreise for Kina, den 2 oktober 2005
Da vraket ble funnet i 1985 kom ideen om å lage en kopi av skipet. Kjølen på kopien ble strukket den 11. juni 1995. Skipet ble bygget etter tradisjonelle metoder og er med små endringer lik det forgangne fartøy. Det er blant annet ti centimeter mer høyde oppunder dekk da dagens mennesker har en større gjennomsnittshøyde, og det er installert motor og moderne navigasjon og kommunikasjonshjelpemidler.
Skipet ble sjøsatt 6. juni 2003 under store festligheter, og den svenske kongefamilien var representert. Det var fremdeles et stort utrustningsarbeid gjenstående, ti tonn tauverk skulle på plass i riggen, sammen med ca 1 000 blokker og 1 800 kvm seil, alt laget på original måte. Fartøyets første seilas under seil var 18. april 2005.
Seilasen til Kina.
«Götheborg» i Hongkong, Kina, desember 2006
«Götheborg» i Nice, Frankrike, april 2007
«Götheborg»s retur til Göteborg den 9. juni 2007
Når reisen ble planlagt var man innstilt på at seilasen både til Kina og tilbake til Sverige skulle skje gjennom å seile rundt hele Afrika. Dette fordi man ville gjennomføre en reise så realistisk og så lik de opprinnelige seilasene som mulig – Suezkanalen ble bygget senere. Istedet ble det bare reisen ut til Kina som skjedde på det gamle viset rundt Afrika. Ved å seile via Suezkanalen på tilbaketuren sparte man både tid og penger.
«Götheborg» ankom Göteborg den 9. juni 2007. Kinas president Hu Jintao tok sammen med kong Carl XVI Gustaf mot fartøyet, det var grunnet den store kinesiske interessen for skipet at Kinas president valgte å gjøre et statsbesøk i Sverige under sin europareise.


Francesco Maria Brancaccio.
Francesco Maria Brancaccio (født 15. april 1592 i Canneto ved Bari i Italia, død 9. januar 1675 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Capacca fra 1627, og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 28. november 1633 av pave Urban VIII.
Han hadde et omfattende forfatterskap, blant annet en bok der han han forsvarte spising av sjokolade ettersom det etter hans vurdering ikke innebar noe brudd mot fasten.
Han var onkel til kardinal Stefano Brancaccio (kreert 1681). Også fem andre fra samme slekt var kardinaler: Landolfo Brancaccio (1294), Ludovico Bonito Brancaccio (1408), Niccolò Brancaccio – pseudokardinal (1378), Rinaldo Brancaccio (1384), og Tommaso Brancaccio &ndsah; pseudokardinal (1411).
Brancaccio, Francesco Maria
Brancaccio, Francesco Maria
Brancaccio, Francesco Maria
Brancaccio, Francesco Maria
Brancaccio, Francesco Maria


Alessandro Bichi.
Alessandro Bichi (født 1596 i Siena i Italia, død 25. mai 1657 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Isola fra 1628, senere av Carpentras. Han ble nuntius i Frankrike i 1630.
Han ble kreert til kardinal den 28. november 1633 av pave Urban VIII.
Han var nevø til kardinal Metello Bichi (kreert 1611). Andre kardinaler i slekten var Antonio Bichi (1657), Carlo Bichi (1690) og Vincenzo Bichi (1731).
Bichi, Alessandro
Bichi, Alessandro
Bichi, Alessandro
Bichi, Alessandro


Tjener (person).
En tjener er en person som er arbeider i sin oppdragsgivers husholdning. Tjenere er ofte ansatt i større husholdninger for å oppvarte herskapet og utføre de fleste typer praktiske gjøremål som å lage mat, servere, gjøre rent, ta imot besøkende og vise dem til rette og lignende. I store husholdninger, f.eks. hoff, kan det være et stort antall tjenere som utfører forskjellige oppgaver, ofte organisert som et omstendelig hierarki. I endel tilfeller vil en tjener bære en eller annen form for uniform.
Eksempler på spesialiserte funksjoner tjenere kan ha er butler, sjåfør, kokk, stuepike, tjenestepike og barnepike.
I norske borgerlige husholdninger var det tidligere relativt vanlig å ha 1-2 tjenestefolk. De som tok disse stillingene var som regel jenter fra landsbygden.
På dansk er tjener også betegnelsen på det samme som servitør eller kelner på norsk.


Meat Is Murder.
"Meat Is Murder" er det andre studioalbumet med den britiske gruppa The Smiths. Den kom på førsteplass på den britiske albumlista UK Albums Chart.


The Queen is Dead.
"The Queen Is Dead" er det tredje studioalbumet med den britiske gruppa The Smiths, og blir av mange sett på som deres beste album.
Albumet kom på åttende plass da musikkbladet "NME" kåret tidenes beste album i 2003. Da "Aftenposten Aften" gjorde det samme i 2000 kom albumet på 40. plass. På "Rolling Stone"s liste over tidenes 500 beste album, kom "The Queen Is Dead" på 216. plass. Albumet er kategorisert som en "klassiker" av musikkavisen "Panorama".
Omslaget.
Omslaget er et bilde av den franske skuespilleren Alain Delon fra Alain Cavaliers film "L'Insoumis" fra 1964. I filmen spiller Delon en desertør fra den franske fremmedlegionen som skal kidnappe en kvinnelig advokat men som ender med å redde henne i stedet, og blir skadet. Bildet er kornet og tonet med grønt. Delon ligger på ryggen med hendene en litt ovenfor brystet sitt. Han stirrer opp og munnen hans er halvåpen.


The World Won't Listen.
"The World Won't Listen" er et samlealbum av den britiske gruppa The Smiths, utgitt i 1987. Den samler singler og b-sider fra 1985 og 1986.


Louder Than Bombs.
"Louder Than Bombs" er et samlealbum av den britiske gruppa The Smiths, utgitt i 1987. Den samler singler og b-sider fra 1985 og 1986, og ble først gitt ut i USA av Sire Records som det amerikanske motstykket til "The World Won't Listen". Den ble så populær at bandets britiske plateselskap, Rough Trade, gav det ut i resten av verden. Noen av sporene er alternative innspillinger gjort med produsent og plateprater John Peel hos BBC.


Strangeways, Here We Come.
"Strangeways, Here We Come" er det fjerde og siste studioalbumet den britiske gruppa The Smiths ga ut. Strangeways er et fengsel i Manchester (som har fått nytt navn nå). Albumet kom på andreplass på den britiske albumlista UK Albums Chart.
Om låtene.
Åpningssporet på albumet blir av mange fans sett på som en av Morrisseys beste sanger.
Sangen begynner med at han introduserer seg selv som «the ghost of Troubled Joe», og forteller om sine reiser til «mystiske tiddsoner», noe som er en referanse til karakterens far. Dette hender før han begynner å tenke på ideen om å bli forelsket igjen: «Ooh, but don't mention love again, I'd hate the strain of the pain again». Morrissey går tilbake til sitt vanlige tema om mislykkede mennesker som får større framgang enn han selv: «People who are uglier than you and I they take what they need, and leave».
Slutten av sangen inneholder en subtil homoseksuell referanse, der karakteren i sangen ber en mann som er flere år eldre enn ham om å ringe: «Phone me, phone me, phone me».
Dette er forøvrig en av The Smiths' sanger hvor det ikke spilles gitar.
Den andre sangen på albumet er den gitarbaserte «I Started Something I Couldn't Finish», en singelskive som nådde 23. plass Englands salgsliste. Morrissey synger om seksuell og sosial naivitet, og sin usikkerhet på hva han føler om personen det snakkes om.
Dette er en låt som stikker seg ut fra andre sanger av The Smiths. I den første halvdelen er instrumentet bassen i fokus, noe som er uvanlig for bandet. Den andre halvdelen inneholder Morrissey intenst spillende på et piano, sammen med en trommesolo av Mike Joyce. Denne sangen er en av de som mest tydelig viser The Smiths' innflytelse på Radiohead. Tittelen på sangen nevnes flere ganger, og Morrissey synger kyniskt om verden: «Love, peace and harmony? Very nice, oh, but maybe in the next world».
Låt nummer fire, «Girlfriend in a Coma», er en kontroversiell, men enkel låt. Denne sangen inneholder ett av Johnny Marrs beste gitarriff, og den nådde 13. plass på Englands hitliste. Morrissey ynger i sangen om sin kjæreste som ligger i koma, og hvordan han ikke vil at det skal skje noe med henne. Litt senere synger han at det var tilfeller hvor han kunne ha myrdet eller kvelt henne, men både myrde og kvele står i anførselstegn i teksten i coveret.
«Stop Me If You Think You've Heard This One Before» er en klassisk The Smiths-låt, både tekstmessig og musikkmessig. Det var planlagt at sangen skulle bli gitt ut som singel i England, men dette skjedde ikke på grunn av ordene "mass murder". Ikke lenge før hadde 17 mennesker blitt drept i Hungerfordmassakren; «And the pain was enough to make a shy, bald, buddhist reflect and plan a "mass murder"».
De to første minuttene av sangen er en pianosolo akkompagnert av bakgrunnsrop fra en folkemasse. Lyden er hentet fra et lydeffektalbum BBC lagde. Sangen handler om ensomhet: «Last night I felt, real arms around me, no hope, no harm, just another false alarm.»
Sangen ble sluppet som singel, og kom på 30. plass på den engelske salgslista.
«Unhappy Birthday» blir av mange fans sett på som ett av bandets dårligere låter, med en uinteressant tekst akkompagnert av musikk som ikke passer til den. I sangen synger Morrissey om sin avsky mot en ikke-navngitt person, og at han ikke skulle bli lei seg om det skjedde noe alvorlig med personen.
Neste sang på albumet er «Paint a Vulgar Picture», som handler om et plateselskaps ivrighet på å få ut mer penger av de tidligere utgivelsene til en avdød artist, som har blitt populær etter sin død («at last – a dead star!», «Reissue! Re-package!... Extra-Track and a tacky badge»), og reaksjonen til en hengiven fan. The Smiths har forøvrig gitt ut fire samlealbum etter at de sluttet.
Mange mener dette er den verste sangen The Smiths har laget, med dårlig tekst og dårlig musikk. Den blir gjerne brukt som bevis på de interne stridighetene mellom Morrissey og Johnny Marr.
Albumet avsluttes med sangen «I Won't Share You», en enkel og melodisk låt som bare inneholder sang, bass og en "autoharpe".
Teksten inneholder en beklagelse over livets «syke og onde» natur, sammen med Morrisseys selvinnsikt («with the drive and the dreams inside / this is my time»). Låten går tekstmessig sammen med bandets karriere, og er en passende avslutning på bandets siste studioalbum.


Kalypso.
Utsnitt fra et maleri av William Hamilton, 1801
Kalypso (gresk: Καλυψώ) var en nymfe i gresk mytologi, datter av Atlas, som holdt helten Odyssevs tilbake på sin mørke og mistrøstige øy Ogyia i syv år.
Hesiod nevner enten en annen Kalypso eller den samme Kalypso som en av okeanidene, datter av Tethys og Okeanos, og av Pseudo-Apollodorus som en av nereiderne, datter av Nerevs og Doris.
I henhold til Homers "Odysseen" grep Athene inn og ba Zevs om å pålegge Kalypso om å la Odyssevs dra. Zevs sendte Hermes til henne, og Kalypso ga til slutt etter. Hun hadde lovet Odyssevs udødelighet om han ble, men han dro for å forenes med sin kjære Penelopeia.
"Odysseen".
Kalypso, utsnitt fra en statue av Célestin Anatole Calmels, 1853
Kalypso og Odyssevs, maleri av Arnold Böcklin, 1883
Kalypso er hovedsakelig husket for sin rolle i Homers epos "Odysseen" hvor hun holdt den oppdiktet greske helten Odyssevs fanget på sin øy slik at hun kunne gjøre ham til sin udødelige ektemann. I henhold til Homer holdt Kalypso ham fanget eller fengslet på Ogygia i syv år. Den senere Pseudo-Apollodorus sier dog fem år og Hyginus sier kun ett år. I løpet av denne tiden sov de i samme seng, skjønt Odyssevs kom snart til ønske at omstendighetene var annerledes.
Hermes krever at Odyssevs blir satt fri, illustrasjon Hubert Maurer, tidlig 1800-tall
Odyssevs klarte ikke å være fraværende fra sin hustru Penelopeia og ville videre. Hans guddommelige beskytter, gudinnen Athene, ba Zevs om beordre Kalypso om frigjøre Odyssevs fra øya og Zevs sendte budbringeren Hermes for å beordre Kalypso om heltens frigjørelse da det ikke var hans skjebne å leve sammen med henne for evig tid. Rasende kommenterte Kalypso om hvordan gudene hatet at gudinnene hadde nære forhold med de dødelige. Deretter ble hun bekymret for sin elskede, som ikke lenger var hennes, og sendte ham av sted med en båt, vin og brød. Odyssevs fortalte henne at han visste at hun var langt mer vakker enn sin hustru, men at han ønsket å seilte hjem av andre årsaker.
Homer nevner ikke at Odyssevs fikk noen barn med Kalypso, men andre fortellinger som er senere enn "Odysseen" hevder at Kalypso fødte en sønn ved navn Latinus, skjønt Kirke er vanligvis oppgitt som mor av Latinus. I andre fortellinger hevdes det at Kalypso fødte to barn, Nausithoos og Nausinoos.
Navn.
Etymologien til Kalypsos navn er fra καλύπτω ("kalyptō") i betydningen «å dekke», «å skjule», «å gjemme». I henhold til "Etymologicum Magnum" fra rundt 1150 e.Kr. hevdes det at hennes navn betyr καλύπτουσα το διανοούμενον, det vil si i betydningen «skjule/hemmeligholde kunnskap», hvilket er kombinert med det homeriske epitetet δολόεσσα i betydningen «vanskelig å forstå» eller «listig/slu», noe som rettferdiggjør hennes hermetiske vesen og tilsvarende for hennes øy.
Stavingen av musikkformen "calypso" reflekterer en senere folkeetymologisk tilpasning med det mytologiske navnet og er ikke på annet vis beslektet med den greske mytologiske figuren i "Odysseen".


Ulderico Carpegna.
Ulderico Carpegna (født 24. juni 1595 i Scavolino ved Ferrara i Italia, død 24. januar 1679 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Gubbio.
Han ble kreert til kardinal den 28. november 1633 av pave Urban VIII.
Carpegna, Ulderico
Carpegna, Ulderico
Carpegna, Ulderico
Carpegna, Ulderico


Stefano Durazzo.
Stefano Durazzo (født 16. juni 1594 i Multedo ved Genova i Italia, død 11. juli 1667 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og senere erkebiskop av Genova.
Han ble kreert til kardinal den 28. november 1633 av pave Urban VIII.
Han var onkel til kardinal Marcello Durazzo (kreert 1686).
Litteratur.
Durazzo, Stefano
Durazzo, Stefano
Durazzo, Stefano
Durazzo, Stefano


Frikorps.
a> (1871–1918) ble ofte brukt som som flagg av frikorpsene
a> 1903-1918 ble ofte brukt som som flagg av frikorpsene
Frikorps (tysk "Freikorps") var opprinnelig en betegnelse på frivillige militser, senere har benevnelsen særlig blitt forbundet med de paramilitære gruppene i Tyskland i de første årene etter første verdenskrig,
Tidligere frikorps.
Det første frikorps ble opprettet av Fredrik II av Preussen under syvårskrigen, og tilsvarende enheter ble også brukt blant annet under Napoleonskrigene. De regulære styrkene stolte imidlertid ikke på disse enhetenes evner og disiplin, og de ble derfor mest brukt til vakthold og andre rutineoppgaver.
Weimarrepublikken.
I mellomkrigstiden oppsto en ny type frikorps; private, paramilitære grupper bestående av i all hovedsak dimitterte soldater fra første verdenskrig med et høyreorientert politisk syn. Mange av soldatene var sterkt desillusjonert etter det de oppfattet som et ydmykende nederlag i 1918 og at dette nederlaget ikke kom i felt, samt den dertil hørende ydmykende fredsavtale i Versaillestraktaten. Dolkestøtlegenden, det vil si oppfatningen at soldatene og det tyske folk ble dolket først i ryggen av de sosialdemokratiske politikerne under krigen, og deretter av de samme politikerne under Weimarrepublikken da de gikk med på fredstraktaten, sto sentralt for mange av medlemmene i frikorpsene. Andre gikk inn i frikorps først og fremst fordi de ønsket å kjempe mot kommunistene. Det var flere forskjellige uavhengige militser som gikk under samlebetegnelsen frikorps.
Weimarrepublikkens forsvarsminister, Gustav Noske, var positivt innstilt til frikorps, og benyttet dem blant annet til å slå ned spartakistoppstanden og Den bayerske sovjetrepublikk i 1919. I forbindelse med førstnevnte oppstand sto frikorps-medlemmer bak drapene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.
Flere frikorpsenheter deltok også i kamper i Baltikum, Schlesien og andre deler av Preussen etter første verdenskrig. I Oberschlesien spilte de en stor rolle i de nasjonale kampene mot polske separatister. Ved flere anledninger hadde de fremgang mot regulære styrker, hvilket ikke er overraskende ettersom flesteparten av medlemmene hadde lang fronterfaring.
Videreføring.
I 1920 ble frikorps offisielt oppløst, men mange av gruppene fortsatte som nettverk av politisk likesinnede. I mars samme år var frikorpset "Marinebrigade Ehrhardt" aktiv under Kappkuppet, et mislykket kuppforsøk. Frikorpsmedlemmer stod også bak det politiske drapet på Tysklands utenriksminister Walther Rathenau.
En del medlemmer gikk over i NSDAP, og enkelte av partiets ledende skikkelser, som Ernst Röhm, Heinrich Himmler og Rudolf Höss hadde en fortid i frikorps. De fleste ble dog stående utenfor under Det tredje rike. Mange av dem spurte seg hvor Adolf Hitler hadde vært i 1919–1920, da frikorps kjempet mot kommunistene. Hitler hadde da akkurat begynt sin politiske karrière som leder for det som da var et svært lite parti i München. Kommandanten for frikorpset "Marinebrigade Ehrhardt", Hermann Ehrhardt, og hans nestkommanderende Eberhard Kautter, nektet å delta i ølkjellerkuppet, og konspirerte mot kuppmakerne.


Frøen stasjon.
Frøen stasjon er den første stasjonen Holmenkollbanen ikke deler med noen annen bane. Stasjonen ligger 59,7 meter over havet. Sognsvannsbanen hadde frem til 1993 også en stasjon ved Frøen. Denne lå litt nord for dagens Frøen stasjon. Det litt spesielle med denne stasjonen er at de to plattformene ligger et stykke fra hverandre. Frøens inngående plattform (mot sentrum) er den eneste på Oslos t-banenett som ikke har trappefri adgang.
Da Holmenkollbanen i perioden 1993–2010 hadde luftledning mens resten av nettet hadde fått strømskinne, skjedde skiftet mellom strømskinnedrift og luftledningsdrift ved Frøen. Frøen stasjon er, sammen med Steinerud og Borgen stasjoner, stoppested for Diakonhjemmet Sykehus.


Steinerud stasjon.
Steinerud stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 75,6 meter over havet og åpnet i 1900, to år senere enn de andre stasjonene mellom Majorstuen og Holmenkollen (Besserud). Stasjonen var ment å betjene pasienter, besøkende og ansatte ved Diakonhjemmet sykehus, og stasjonen het frem til 1936 Diakonhjemmet. Etter hvert ble imidlertid veien fra stasjonen til sykehuset stengt, og Frøen ble foretrukket for avstigning til sykehuset. Stasjonen ble dermed omdøpt til Steinerud, som var navnet på gården der sykehuset ligger i dag.


Gaustad stasjon.
Gaustad stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Det er den nærmeste t-banestasjonen til Gaustad sykehus og det nye Rikshospitalet. Stasjonen ligger ved Holmenkollbanens krappeste kurve.
I 1916, da Holmenkollbanen ble forlenget til Frognerseteren (Tryvannsbanen), fikk stasjonen leskur som ble tegnet av arkitekt Erik Glosimodt, som tegnet en rekke av bygningene på Holmenkollbanen. I 2002 ble stasjonsbygningen restaurert. Sommeren 2011 startet Statens Vegvesen å bygge gang- og sykkelvei under Slemdalsveien og Holmenkollbanen. Stasjonen ble derfor stengt, men plattform retning Frognerseteren åpnet igjen 15. februar 2012. Den nybygde undergangen erstatter den tidligere planovergangen. Ruter satte inn buss til å kjøre Gaustad – Frøen – Majorstua – Gaustad i tida da plattforma mot Frognerseteren var stengt. Plattforma i retning sentrum, der leskuret står, er etter gjentatte utsettelser planlagt å åpnes igjen i august 2012. Busstilbudet til Majorstua opphørte samtidig med åpning av plattform retning Frognerseteren.
Stasjonen ligger rett sør for Ring 3 og er dermed teknisk sett ikke på Gaustad, men helt nord på Vinderen.


Ris stasjon.
Ris stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Tidligere skrevet "Riis".
Stasjonen ligger 121,3 meter over havet. Ris kirke ligger rett sør for stasjonen.


Slemdal stasjon.
Slemdal stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner, og ligger på Slemdal. Stasjonen ligger 144,6 meter over havet. I starten av Holmenkollbanens historie var dette banens endestasjon, senere ble det enkeltsporet til Holmenkollen (Besserud), før de til slutt utvidet med dobbeltspor helt opp.
Den gamle stasjonsbygningen som lå på Slemdal var tegnet av arkitekt Paul Due, som også tegnet Holmenkollen stasjon (nåværende Besserud). Stasjonene ble reist i maskinlaftet tømmer og levert av Strømmen Trævarefabrik, som var storprodusent av bl. a villaer i denne «sveitserstilen». I de første årene etter åpningen av banen til Slemdal holdt administrasjonen av Holmenkollbanen til her, før de flyttet til en sidebygning av vognhallen på Majorstuen i 1907, og deretter til Vinderen i 1914.
Stasjonsbygningen ble revet i 1978. Bygningen ble senere gjenoppført på Vinterbro, hvor det var tenkt at det skulle ligge et forstadsbanemuseum, men disse planene har så langt ikke blitt realisert.
Det ble oppført et venteskur på stasjonen i 1930–40. Ruter er usikre på hvem arkitekten var, men tror det var Kristofer Lange.


Dolkestøtlegenden.
a> av jøde som dolker den tyske hæren i ryggen
Dolkestøtlegenden (tysk Dolchstoßlegende) var en teori om at Tyskland led nederlag i første verdenskrig fordi de væpnede styrker ble «dolket i ryggen» av forrædere, kapitalister, jøder og andre. Ledende politikere i Weimarrepublikken ble ofte regnet med blant forræderne, og blant annet Adolf Hitler omtalte dem gjerne som novemberforbryterne, en referanse til datoen for våpenstillstanden i 1918.
Mange av veteranene fra første verdenskrig var sterkt desillusjonert etter nederlaget, og fredsavtalen, med krav om enorme erstatninger fra Tyskland, ble oppfattet som ydmykende og utarmende for landet. Nasjonalsosialistiske grupper, først i form av Freikorps og lignende enheter, og senere NSDAP brukte dolkestøtlegenden i sin rekruttering av medlemmer. Den ble også brukt som begrunnelse for nødvendigheten av ølkjellerkuppet i 1923.
For NSDAP ble legenden helt avgjørende i rekrutteringen av medlemmer til Sturmabteilung (SA), og Adolf Hitler tok den svært ofte opp under folkemøter.


Gråkammen stasjon.
Gråkammen stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 170,1 meter over havet og er blant annet nabo til Hemingbanen og Heming Tennis. Stasjonen ble åpnet 31. mai 1898, da banen gikk til Besserud. I 1916, da Holmenkolbanen ble forlenget til Frognerseteren (Tryvannsbanen), fikk stasjonen leskur som ble tegnet av arkitekt Erik Glosimodt, som tegnet en rekke av bygningene på Holmenkollbanen. I 2002 ble stasjonen restaurert.


Gulleråsen stasjon.
Gulleråsen stasjon, tidligere "Gullerudåsen", er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 181,7 meter over havet. Stasjonen ligger i en veldig krapp sving, og på den ene plattformen er det 30 cm mellom plattform og opp til toget. Av sikkerhetsmessige årsaker har plattformen mot sentrum på stasjonen vært stengt siden Holmenkollbanens gjenåpning 6. desember 2010.


Vettakollen stasjon.
Vettakollen stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 196,7 moh. Stasjonen het opprinnelig "Greveveien", men navnet ble endret allerede et par måneder etter at strekningen åpnet 31. mai 1898. Det nåværende navnet kommer av ordet "vete" som betyr varde.
Stasjonsbygningen ble oppført i 1907, og var en periode funksjonærbolig for banen. Stasjonen hadde tidligere et postkontor som tok i mot post og sendte det nedover mot Majorstuen i trikkens tidligere dager. I dag er det en pizzeria i disse lokalene.


Ryan Adams.
David Ryan Adams (født 5. november 1974) er en amerikansk sanger/låtskriver fra Jacksonville, Nord-Carolina. I 1994 startet han bandet Whiskeytown, som ble oppløst i 1999.
Adams er kjent for å gi ut nye album svært ofte. Enkelte kritiske røster har hevdet at han gir ut alt han skriver. Siden 2000 har han gitt ut hele ni album. Han har også produsert et album av Jesse Malin, og bidratt på albumene til Beth Orton og Counting Crows. Han har vært sammen med Leona Næss, Carrie Hamilton, Parker Posey og Mandy Moore, spilt med Elton John, Willie Nelson og Toots & the Maytals, og dessuten gitt ut et punkalbum med Malin under navnet The Finger.
Whiskeytown.
Whiskeytown var en del av den blomstrende alternativ country-bevegelsen, som kan spores tilbake til artister som Gram Parsons. Bandet ble etterhvert det mest berømte i denne sjangeren, spesielt med utgivelsen av andrealbumet, "Stranger's Almanac". Å være medlem i et band var krevende for Adams' kreativitet – det eneste medlemmet som tolererte Adams hele perioden var Caitlin Cary; de andre kom og gikk i rask rekkefølge. Deres siste album, "Pneumonia", ble ikke utgitt før i 2001, etter at Adams hadde startet solokarrieren sin. Det var på grunn av rettslige problemer.
Solokarrieren.
Adams solodebuterte i 2000 med det David Rawlins-produserte «slå opp»-albumet "Heartbreaker". Emmylou Harris sang i bakgrunnen på «Oh My Sweet Carolina», etter manges mening den beste sangen på albumet, og kanskje en av de beste alternative country-låten noensinne. Albumet fikk gode kritikker, men ble ingen publikumssuksess.
I 2001 ga han ut "Gold", et uberegnelig seksten-sangers album med en bonus-CD som inneholdt fem sanger. Han beveget seg mer inn i rocketerritoriet, men med bena fortsatt plantet i alternativ country-verdenen. 7. september 2001 laget han en video til sangen «New York, New York». Den viste Adams i forgrunnen, med New York og World Trade Center i bakgrunnen. Med teksten «I still love you, New York» ble den en øyeblikkelig slager på MTV i dagene etter terrorangrepet 11. september 2001.
Etter dette har han gitt ut flere album, som alle har hatt suksess, uten at han har fått noen hits. Adams ble nominert til Grammy for coveren av Oasis' «Wonderwall», fra "Love is Hell Pt. 1", men han vant ikke. "Cold Roses", som kom ut 3. mai 2005, ble utgitt under navnet Ryan Adams and The Cardinals, og er et dobbelt-album. Samme år gav han ut de to albumene "Jacksonville City Nights" og "29".
Diskografi.
Etter årstall står høyeste plassering på albumlisten VG-lista Topp 40.


Skådalen stasjon.
Skådalen stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 206,9 meter over havet. Den ligger i nærheten av Oslo Montessoriskole, og Oslo kompetansesenter, og har derfor i rushtiden mange reisende.


Midtstuen stasjon.
Midtstuen stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Den er den stasjonen som ligger nærmest den gamle Midtstubakken. Om vinteren er stasjonen mye brukt av voksne og barn med akebrett eller kjelker da akebakken Korketrekkeren ender her. Stasjonen ligger 223,3 meter over havet. Stasjonen het opprinnelig "Frognerseterveien", men navnet ble endret allerede et par måneder etter åpningen av strekningen den 31. mai 1898.
Stasjonen gikk i 2000 gjennom en total rehabilitering da stasjonen fjernet planovergangene og bygget nye oppganger til stasjonen.


Besserud stasjon.
Besserud stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner og vekslingspunkt mellom to av Holmenkollstafettens tyngste etapper. Stasjonen ligger 242,2 meter over havet.
Stasjonen var fram til 1916 Holmenkollbanens endestasjon, og het da Holmenkollen. Da banen ble forlenget skiftet stasjonen navn til Besserud, mens Holmenkollnavnet ble flyttet til stasjonen lenger opp. Samtidig ble stasjonsbygningen (tegnet av Paul Due) flyttet til Lillevann stasjon.


Holmenkollen stasjon.
Holmenkollen stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner og nærmeste stasjon til Holmenkollen skiarena. Stasjonen ligger 277,7 meter over havet.
Før 1916 var Besserud stasjon banens endepunkt og hadde navnet Holmenkollen. Da banen ble forlenget til Frognerseteren, ble stasjonnavnet byttet slik at det kom nærmere Holmenkollbakken. I de første årene etter forlengelsen het stasjonen «Holmenkollen Sanatorium». Holmenkollen stasjon ble rehabilitert rundt år 2000, og var, i tillegg til 4 andre, blant de få stasjonene på Holmenkollbanen som er tilrettelagt for tog lengre enn to vogner, med sin plattformlengde på 65-70 meter.
Ytterligere fornyelse.
Stasjonen ble på tross av sine relativt nylige oppgraderinger, oppgradert ytterligere i forbindelse med Ski-VM i 2011. Arkitektfirmaet Reiulf Ramstad AS fikk oppdraget med å tegne nye Holmenkollen stasjon. Den gamle stasjonsbygningen fra 1916 ble flyttet, men ble integrert i det nye stasjonsmiljøet. Byantikvaren var involvert i dette arbeidet.


Ryan Adams and the Cardinals.
Ryan Adams and The Cardinals er et amerikansk band som består av Ryan Adams og backinggruppen hans, The Cardinals. I mai 2005 ga de ut albumet "Cold Roses" og "Jacksonville City Nights".


Voksenlia stasjon.
Voksenlia stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 330,5 meter over havet.
Stasjonen åpnet i 1916, da banen ble forlenget fra Holmenkollen til Frognerseteren, men het da bare Lia. Voksen-navnet ble senere tatt fra stasjonen over, Skogen, som opprinnelig het Voksenskogen. Voksenlia, Voksenskogen og Voksenkollen er sekundærnavn til Voksen (tidligere skrevet Woxen).


Skogen stasjon.
Skogen stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 378,0 meter over havet.
Stasjonen åpnet i 1916, da banen ble forlenget fra Holmenkollen til Frognerseteren, men het da Voksenskogen. Navnet ble senere endret til bare Skogen samtidig med at stasjonen nedenfor, Lia, fikk endret navn til Voksenlia.
Stasjonen ble oppgradert på midten av 90-tallet. Perrongen mot byen ble flyttet 20 meter nordover, forlenget og fikk ny oppgang fra Jerpefaret, på nedersiden av skinnegangen. Gangfeltet over skinnegangen ble samtidig fjernet.


Lillevann stasjon.
Lillevann stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner. Stasjonen ligger 425,0 meter over havet.
Stasjonsbygningen er tegnet av Paul Due og ble opprinnelig oppført som godshus på Besserud. Bygningen ble flyttet i 1916, samme år som banen ble forlenget fra Holmenkollen til Frognerseteren. Den er derfor den eneste stasjonsbygningen mellom Holmenkollen og Voksenkollen som ikke er tegnet av Erik Glosimodt.
Stasjonen har bare 49 av- og påstigende i løpet av et døgn (2003) og er med dette Oslos minst trafikkerte t-banestasjon.


Voksenkollen stasjon.
Voksenkollen stasjon er en av Holmenkollbanens stasjoner.
Stasjonen ligger 460,0 meter over havet.
Stasjonen åpnet i 1916, da banen ble forlenget fra Holmenkollen til Frognerseteren. På midten av 90-tallet ble planovergangene tatt bort og stasjonen modernisert.
Om vinteren er det ofte mange skikjørere som kjører skibuss fra stasjonen opp til Tryvann Vinterpark.


Rumensk.
Rumensk språk (rumensk: "limba română"; i Moldova kalt moldovsk) er det femte største romanske språket i antall brukere. Det brukes som førstespråk av omkring 24–26 millioner mennesker, og er offisielt språk i Romania, Moldova og den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Den offisielle formen av moldovsk i Moldova er identisk med den offisielle formen av rumensk, med unntak av en mindre staveregel. Rumensk er også offisielt eller administrativt språk i forskjellige organisasjoner (som Den latinske union og EU).
Det finnes også rumensktalende i mange andre land (på grunn av emigrasjon), først og fremst i Italia, Spania, USA, Canada, Frankrike, Israel og Tyskland.
Rumensk språk stammer fra vulgærlatinen, språket som de romerske soldatene tok med da de erobret Dacia (dagens Romania) på 100-tallet etter Kristus. Språket har bevart en del ord og former som er forsvunnet fra de andre romanske språkene. Blant annet bruker rumensk intetkjønn, og en del av den rike kasusbøyningen i latin er bevart. Derimot er den del av ordforrådet påvirket av nabospråk som slavisk, ungarsk og gresk.
Historie.
Det rumenske språkets plass i den romanske språkfamilien (engelsk tekst).
I antikken ble det rumenske området bebodd av dakerne, et indoeuropeisk folk. I 106 ble de underkuet av Romerriket, og deler av Dacia (Oltenia, Banat og Transilvania) ble en romersk provins. Fra de neste 165 årene finnes det spor etter utstrakt romersk kolonisasjon i området, da regionen sto i nær kontakt med resten av Romerriket. Vulgærlatin ble administrasjons- og handelsspråk.
På grunn av trusselen fra de frie dakerne og goterne trakk romerne seg ut av Dacia omkring 271–275. Hvorvidt dagens rumenere er etterkommere etter dem som forlot området og slo seg ned syd for Donau eller etter dem som forble i Dacia, er et omstridt spørsmål.
På grunn av den geografiske isolasjonen, var rumensk trolig det første språket som skilte seg fra og kom bort fra påvirkningen av andre romanske språk, hvilket kan forklare hvorfor det er ett av de mest ensartede språkene i Europa. Det er mer konservativt enn andre romanske språk hva gjelder substantivenes morforlogi. Rumensk har beholdt deklinasjoner, men mens latin hadde seks kasus, har rumensk tre, nemlig nominativ/akkusativ, genitiv/dativ og vokativ, og har også beholdt neutrum. Verbenes morfologi har imidlertid undergått den samme forandring henimot sammensatte perfektum- og futurum-former som i andre romanske språk.
Kart over Balkan med områdene som bebos av rumenere og valakere.
Alle rumenske dialekter antas å stamme fra et fellesrumensk språk brukt mellom 600- og 900-tallet, da området ble påvirket av det bysantinske riket og rumensk ble påvirket av de slaviske språkene. Arumensk har veldig få slaviske ord. Forskjellene innenfor den dakorumenske dialekten (som tales i Romania og Moldova) er dessuten små. Bruken av denne ensartede dakorumenske dialekten strekker seg utenfor den rumenske statens grenser: En rumensktalende i Moldova snakker samme språk som en rumensktalende i serbisk Banat, hvilket tilsier en forholdsvis sen migrasjon til de nordlige områdene.
Rumensk utviklet seg i isolasjon i forhold til de andre romanske språkene. Derfor ble språket påvirket av slavisk (på grunn av migrasjon/assimilasjon og føydale/kirkelige forhold), gresk (bysantinsk, deretter fanariotisk), tyrkisk og ungarsk, mens de andre romanske språkene opptok ord og språklige trekk fra germansk.
Det eldste skriftlige dokumentet på rumensk er et brev fra 1521 skrevet av Neacșu Lupu, en valakisk handelsmann, til Johannes (Hans) Benkner, en tysk embedsmann fra Brașov.
Den første boken på rumensk som ble trykt var en Katekisme fra 1544, men den er blitt borte. Den første trykte boken på rumensk som er oppbevart er et rumensk-slavisk evangelium, trykt i Sibiu mellom 1551-1553 av Filip Moldoveanul. Den første boken på rumensk trykt med latinske bokstaver var en samling kalvinske hymner fra 1560, trykt av Pavel Tordasi, en rumensk biskop.
Klassifisering og beslektede språk.
Rumensk er et romansk språk, og tilhører dermed den italiske gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Språket har mye til felles med slike språk som fransk, italiensk, portugisisk og spansk.
Språkene nærmest beslektet med rumensk er imidlertid de østromanske språkene syd for Donau: makedorumensk, meglenorumensk og istrorumensk, som av og til klassifiseres som dialekter av rumensk. Et annet navn for rumensk, brukt av språkforskere for å skille språket fra andre østromanske språk, er «dakorumensk», som henviser til området hvor det tales (det vil si et område som grovt sett tilsvarer den romerske provinsen Dacia).
Den rumenske varianten som tales i Moldova har blitt kalt moldovsk av sovjetiske og senere av moldovske myndigheter, men språkforskere anerkjenner den ikke som et eget språk.
Blant de store romanske språkene er rumensk dét som ligger nærmest italiensk, idet de til en viss grad er innbyrdes forståelige. Skjønt rumensk har åpenbare leksikalske og grammatiske likheter med fransk, katalansk, spansk eller portugisisk, er det ikke gjensidig forståelig med disse i praktisk grad, for en rumensktalende vil som regel behøve en viss kunnskap om grunnleggende grammatikk og ordforråd, for å kunne forstå selv de enkleste setninger i disse språkene (og omvendt).
På den andre siden har det rumenske ordforrådet i moderne tid blitt sterkt påvirket av fransk og italiensk. Idag er det leksikalske samsvaret med italiensk anslått til 77 %, med fransk til 75 %, med spansk til 71 % og med portugisisk til 72 %.
Grammatikk.
Rumenske substantiv bøyes etter kjønn (maskulinum, femininum og neutrum), tall (entall og flertall) og kasus (nominativ/akkusativ, dativ/genitiv og vokativ). Artikler samt de fleste adjektiver og pronomen samsvarer i kjønn med substantivet de står til.
Rumensk er det eneste romanske språket der bestemte artikler er enklitiske: Det vil si at de settes etter substantivet (som i nordgermanske språk, f. eks. norsk), istedet for foran ("proklitiske"). Som i andre romanske språk stammer de fra de latinske påpekende pronomen.
Rumensk har fire verbal-konjugasjoner som videre deles inn i ti konjugasjonsmønstre. Verb kan settes i fem modi, som bøyes etter person (indikativ, kondisjonalis/optativ, imperativ, konjunktiv og presumptiv) og fire apersonale modi (infinitiv, gerundium, supinum og partisipp)
Fonologi.
Rumensk har syv vokaler:,,, og. I tillegg kan og dukke opp i enkelte ord.
I enden av et ord, etter konsonanter (sjelden inne i et ord) kan det forekomme en kort ikke-syllabisk; den symboliseres med eller i IPA og fremkommer som palatalisering av den foregående konsonanten. En tilsvarende lyd, den ustemte endelsen "u", forekom i eldre rumensk, men har forsvunnet fra standardspråket.
Det er også fire halvvokaler og 20 konsonanter.
Diftonger.
Fallende diftonger: ai, au, ei, eu, ii, iu, oi, ou, ui, ăi, ău, îi, îu.
Stigende diftonger: ea, eo, ia, ie, io, iu, oa, ua, uă.
Triftonger.
Mønstret H-V-H (hovedvokalen mellom to halvvokaler): eai, eau, iai, iei, ieu, ioi, iou, oai.
Mønstret H-H-V (glidning foran hovedvokalen); eoa, ioa.
Det rumenske alfabetet.
A, a (a); Ă, ă (ă); Â, â (â din a); B, b (be), C, c (ce); D, d (de), E, e (e); F, f (fe / ef); G, g (ghe / ge); H, h (ha / haș); I, i (i); Î, î (î din i); J, j (je), K, k (ka de la kilogram), L, l (le / el); M, m (me / em); N, n (ne / en); O, o (o); P, p (pe); R, r, (re / er); S, s (se / es); Ș ș (șe); T, t (te); Ț ț (țe); U, u (u); V, v (ve); X, x (ics); Z, z (ze / zet).
Det rumenske alfabetet er basert på det latinske alfabetet, og har fem bokstaver i tillegg (disse er ikke diakritika, men egne bokstaver).
Leseregler.
Lesning av rumensk medfører at man må lære seg noen regler, som ligner dem i italiensk.
Eksterne lenker.
"Rumensk utgave" av Wiktionary


Frognerseteren stasjon.
Frognerseteren stasjon er endestasjon for Holmenkollbanen i Oslo. Dette er nærmeste stasjon til Frognerseteren og Tryvann. Akebakken Korketrekkeren starter i umiddelbar nærhet til stasjonsområdet. Stasjonen ligger 469,0 meter over havet.
Stasjonen åpnet i 1916, da banen ble forlenget fra Holmenkollen.


Ferdinand Tönnies.
Ferdinand Tönnies (født 26. juli 1855 ved Oldenswort (i hertugdømmet Slesvig, da i personalunion med Danmark), død 9. april 1936 i Kiel, som ung også kjent under psevdonymet Normannus) var en tysk sosiolog, nasjonaløkonom og filosof.
Han er (sammen med f.eks. Georg Simmel og Max Weber) en av grunnleggerne av tysk sosiologi, og er særlig kjent for å ha introdusert de sosiologiske begrepene "Gemeinschaft" og "Gesellschaft" (1887).
Eksterne lenker.
Tönnies, Ferdinand
Tönnies, Ferdinand
Tönnies, Ferdinand


Karl Hanke.
Karl Hanke (født 24. august 1903 i Lauban i Schlesien i Tyskland, død 8. juni 1945) var en embetsmann i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Han var "gauleiter" i nedre Schlesien fra 1940 til 1945, og en nøkkelperson i Joseph Goebbels' propagandaministerium. Helt mot slutten av andre verdenskrig ble han den siste "Reichsführer-SS".
Hanke var en nær venn av Albert Speer, og gjorde mye for å fremme hans karriere i partiet. Speer fortalte senere i sin selvbiografi at Hanke i 1944 hadde sagt til ham at han aldri burde besøke Auschwitz, fordi han selv hadde sett noe der som han verken hadde lov til eller var i stand til å beskrive.
Som reserveoffiser i Wehrmacht var han i tjeneste fra 1940 til 1944. Han var også medlem i Allgemeine-SS. 12. april 1945 ble han tildelt Den germanske orden, den høyeste utmerkelse i Det tredje rike. Den 20. april ble han utnevnt til "Reichsführer-SS", det vil si kommandant for Schutzstaffel (SS) med rang tilsvarende generalfeltmarskalk. Hans forgjenger, Heinrich Himmler, hadde drevet uautoriserte samtaler med de vestlige de allierte for å få slutt på tofrontskrigen. Hitler så dette som forræderi, og fratok Himmler alle verv og grader samt erklærte at han skulle henrettes.
Hanke hadde siden 1941 vært Gauleiter i Nedre Schlesien. Da dette området havnet i frontlinjen med Den røde armés innrykking i Tyskland, tiltrådte han som kampkommandant i Breslau. Hanke ledet forsvaret av byen på en hensynsløs måte. Byen ble beleiret av sovjeterne, men forsvarerne holdt stand helt til 7. mai 1945, da garnisonen valgte å kapitulere. Hanke hadde da to dager tidligere fått vite at Adolf Hitler hadde utnevnt ham til den avsatte Heinrich Himmlers etterfølger som Reichsführer-SS. Han forlot straks Breslau i et lite fly, og satte kursen for Hirschenberg, der han møtte generalfeltmarskalk Ferdinand Schörner, den tyske hærens nye øverstkommanderende. Av uklare grunner valgte han deretter å dra med fly til Praha, der han fikk merke at det var en større oppstand på gang i byens sentrum. Dette satte skrekken i Hanke, som forsøkte å returnere til flyplassen, men veien hit viste seg å være sperret av tsjekkiske partisaner. Kledd som menig SS-soldat sluttet Hanke seg til en mindre avdeling fra 17. SS pansergrenaderdivision. Denne forsøkte å kjempe seg tilbake til Tyskland, men støtte på tsjekkiske partisaner ved Nova Ves. Hanke og hans gruppe ble tatt til fange av dem og plassert i en tsjekkisk krigsfangeleir.
Vel vitende om at han når som helst kunne vente å få identiteten sin avslørt, forsøkte Hanke å flykte tidlig om morgenen 8. juni. Han kom seg over gjerdet, og løp bort, inntil en av vaktpostene skjøt ham i ryggen.
Hanke, Karl
Hanke, Karl
Hanke, Karl


General Electric.
General Electric (GE) er et amerikansk konsern stiftet i 1879. Ved inngangen til 2005 var det verdens største selskap målt etter markedsverdi. Pr. 28. mars 2005 har selskapet en verdi på cirka 379 milliarder dollar. GE har per. april 2008 ca. 2900 medarbeidere i Norge, de fleste fra GE Healthcare. Ca. 600 nye medarbeidere ble tillagt GE i Norge i 2007 ved GEs oppkjøp av Vetco Gray (GE Infrastructure).
Beskrivelse av virksomheten.
GE er engasjert i utvikling, produksjon og markedsføring av et vidt spekter av produkter for å generere, overføre, fordele, kontrollere og forbruke elektrisitet. Produktene har et vidt spekter av anvendelsesområder: Belysning, industriell automasjon, utstyr for elektrisk fordeling og kontroll, lokomotiver, strøm-generatorer, produkter for strømlevering, service til kjernekraft, jetmotorer, kjemikalier og utstyr for behandling av vann og prosessanlegg, sikkerhetsutstyr, syntetiske materialer.
Tjenester omfatter kringkasting og TV-kanaler, produkttjenester, elektriske forretninger, elektrisk installasjon, ingeniørtjenester og reparasjon.
Kundene omfattes innenfor infrastruktur, industri, helseforetak, nettverkstilbydere, finanssektoren og konsumsektoren.
Forskning og utvikling.
GE fører en «Ecomagination» (økotenkning) kampanje for å øke omsetning samtidig som budsjettet for forskning og utvikling fordobles fra det nåværende nivå på $ 700 mill. Fremtidige produkter vil være lokomotiver som går på solenergi, fly med lavt utslipp av eksos, mer effektiv belysning og mer avanserte systemer for vannrensning.
Ifjor reduserte GE sine energiutgifter med $ 70 mill og reduserte sine utslipp av klimagasser med 150 000 tonn.
GE Broadcast.
GE Broadcast eier TV-konglomeratet NBC Universal, som igjen eier bl.a fjernsynskanalene under CNBC, TV-kanalene under NBC, og filmselskapet Universal Pictures.
GE Healthcare.
GE Healthcare er en del av det amerikanske GE-konsernet, og omsetter for ca 17 mrd. USD årlig fordelt på ca 47000 ansatte verden over. GE Healthcare utvikler, produserer og selger et stort spekter av produkter og tjenester rettet mot helsesektoren - så som MR, CT, PET, SPECT og Ultralydmaskiner, kontrastmidler og nukleærmedisinske substanser, samt IT-løsninger for kommunikasjon av bilder, diagnose og pasientoppfølging samt pasientovervåkingssystemer. GE Healthcares løsninger sikter mot å kunne stille diagnose av f.eks kreft, hjertekarrsykdommer og nevrologiske lidelser på tidligst mulige stadium - å se ting på nye måter - slik at en eventuell behandling kan startes så tidlig som mulige i sykdomsforløpet.
GE Healthcares historie i Norge strekker seg så langt tilbake i tid som til 1874, da farmasøyten Morten Nygaard dannet Nygaard & Co – det firmaet som senere ble til Nycomed. I 1997 dannet Nycomed fra Norge og Amersham fra England "Nycomed Amersham" – som noen år senere skiftet navn til Amersham Health. I 2004 kjøpte GE "Amersham Health" og den nye enheten ble kalt GE Healthcare AS.
GE Healthcare har totalt ansatt om lag 1400 personer i Norge innenfor forskning, utvikling, produksjon, service, markedsføring & salg – fordelt ut over landet på følgende steder: Lindesnes, Horten, Oslo & Kjeller.
Lindesnes fabrikker er verdens største produsent av "virkestoff" for kontrastmidler – substanser som bidrar til kontrastforsterkning. På Kjeller og i Oslo forgår forskning og utvikling på denne typen legemidler samt produksjon av disse for bruk i sykehus og klinikker verden over. Ut fra Kjeller forsynes norske sykehus som har nukleærmedisinske avdelinger med radioaktive substanser for dette formålet.
I mai 2008 ble det besluttet å legge ned virksomheten på Kjeller innen utgangen av året. Det innebærer at produksjonen av radiofarmaka nedlegges, mens forskning og utvikling flyttes til Storo. PET-senteret på Rikshospitalet vil videreføres.
I Horten ligger GE Vingmed Ultrasound – som også er en del av GE Healthcare. Her utvikles meget avanserte ultralydmaskiner for diagnostisering av hjertelidelser.
I samarbeid med Rikshospitalet i Oslo og Haukeland Sykehus i Bergen driver GE Healthcare for tiden en utstrakt preklinisk forskning innen tidlig kreftdiagnose.
GE Money.
Se GE MoneyBank Norge.


General Dynamics.
General Dynamics er et amerikansk industrikonsern som er en stor aktør innen forsvarsindustrien. Selskapet ble grunnlagt 21. februar 1952 og har hovedkontor i Virginia. General Dynamics sto for utviklingen og produksjonen av jagerflyet F-16 Fighting Falcon før produksjonen ble oppkjøpt av Lockheed-Martin.


Allgemeine-SS.
Allgemeine-SS (tysk for «det alminnelige (vanlige) SS») var hoveddelen av det tyske nazistpartiets paramilitære organisasjon Schutzstaffel (forkortet SS) mellom 1932 og 1945. SS utviklet seg til militær- og ordensvesenet i Det tredje riket og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (politisk overvåkingsorgan).
Historikk.
Betegnelsen Allgemeine-SS ble innført for å skille det opprinnelige SS fra det nyere Waffen-SS, som var opprettet som en militær avdeling. Tjenestegradene var for det meste de samme, men kriteriene for forfremmelse var forskjellige. Det var derfor ikke uvanlig at medlemmer av SS gikk inn i både Allgemeine-SS og Waffen-SS for lettere å kunne oppnå høyere rang. Det var også vanlig at soldater i Waffen-SS i perioder ble overført til Allgemeine-SS for å ha en lettere tjeneste etter lange opphold ved fronten.
Allgemeine-SS var blant annet ansvarlig for å administrere konsentrasjonsleirene, først de i Tyskland og fra 1941 utrydningsleirene i det okkuperte Polen. Organisasjonen hadde også ansvar for polititjenester i samarbeid med Ordnungspolizei, som var underlagt SS fra 1936.
I 1944 ble alle høyere offiserer i Allgemeine-SS tildelt tilsvarende grad i Waffen-SS, slik at de dersom de ble tatt til fange kunne hevde at de var medlem av en militær organisasjon og dermed kreve status som krigsfange.
I rettoppgjøret etter andre verdenskrig ble det erklært at Allgemeine-SS var en krigsforbryterorganisasjon. Waffen-SS fikk også samme status, blant annet på grunn av utvekslingen av mannskaper og på grunn av grusomheter som hadde blitt begått mot sivile på Østfronten.


Gasherbrum IV.
Gasherbrum IV er en av av fem topper i fjellmassivet Gasherbrum, i fjellkjeden Karakoram i Pakistan. Gasherbrum IV er 7925 moh., og er dermed verdens 17. høyeste fjell, til tross for at det er det laveste i Gasherbrum-gruppen.
Gasherbrum IV hevdes av mange å være et av de vakreste fjellene i Karakoram, med sin karakteristiske pyramideform. Det er også et av de vanskeligste å bestige, og den nær 3000 meter høye vestveggen blir ansett å være en av de største utfordringene for klatrere i Himalaya.
Gasherbrum IV ble første gang besteget 6. august 1958, av italienerne Walter Bonatti og Carlo Mauri.


Etnokrati.
Etnokrati er en styreform hvor alle maktposisjoner i en stat eller et geografisk område innehas av en bestemt etnisk gruppe, og hvor denne gruppens dominans opprettholdes gjennom diskriminering og undertrykking av andre etniske grupper.
Sør-Afrikas tidligere apartheid-regime og Israel har vært trukket frem som eksempler på etnokratier.


Gauleiter.
Gauleiter var en embetstittel i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. En gauleiter var partiets øverste embetsmann innenfor et gau, en region eller et partidistrikt. Det var på det meste 42 slike regioner i det nazistiske Tyskland, og én region for utlandet. Gauleitere ble utnevnt av rikskansler og partifører Adolf Hitler.
Embetet var en av de viktigste måter personer uten høyere utdanning kunne oppnå sentrale posisjoner i staten. Bare fem av de som gjorde tjeneste som gauleiter hadde universitets- eller høyskoleutdanning; langt de fleste fikk posisjonen som belønning for utførte tjenester.


Borgen stasjon.
Borgen stasjon er en av stasjonene på T-banen i Oslo og nærmeste T-banestasjon til Vestre gravlund. Borgen stasjon ble åpnet 17. november 1912.
Stasjonen lå opprinnelig mellom Volvat og Heggeli stasjon. Heggeli stasjon ble nedlagt 18. mai 1995 og Volvat stasjon ble nedlagt 7. april 1997, så i dag ligger Borgen stasjon mellom Smestad og Majorstuen stasjon.
Borgen stasjon ble flyttet lengre vestover da Røabanen ble oppgradert til såkalt metrostandard i 1995. Opprinnelig lå den i forlengelsen av det nye krematoriet på Vestre gravlund, omtrent der hvor den lysregulerte fotgjengerovergangen er i dag.


Smestad stasjon.
Smestad stasjon er en T-banestasjon i Oslo. Den ligger på Smestad, på sørsiden av Sørkedalsveien, og dermed akkurat innenfor Bydel Ullern. Stasjonen ligger historisk sett på Røabanen, mens Kolsåsbanen grener av etter stasjonen i vest, og stasjonen er derfor betjent av to linjer.
Historie.
Stasjonen åpnet som endepunkt for Smestadbanen 17. november 1912, ble en del av Røabanen i 1935, og felles for både Røabanen og den nyanlagte Bærumsbanen i 1942. Linjen ble lagt i tunnel fra Smestad og under Sørkedalsveien rundt 1938. Stasjonen ble i 1995 ombygd til moderne metrostandard, blant annet med strømskinner i stedet for luftledninger. Samtidig ble nabostasjonene Sørbyhaugen og Heggeli lagt ned.


Demokratisk front for frigjøring av Palestina.
Demokratisk front for frigjøring av Palestina (DFLP) eller Al-Jabhah al-Dimuqratiyah Li-Tahrir Filastin, er en marxistisk-leninistisk palestinsk frigjøringsorganisasjon (av mange sett på som terrororganisasjon) etablert i 1969 som en splittelse fra gruppen PFLP. De tror på palestina-arabisk frigjøring gjennom arbeiderklassens revolusjon. DFLP opererer blant annet i Vestbredden, Gazastripen, Syria og Libanon. De er relativt små i størrelse, men har gjennomført flere militære angrep mot israelske mål på Vestbredden og i Gaza.
I forbindelse med samtalene mellom israelere og palestinere i Madrid tidlig på 1990-tallet gikk en fraksjon ut av organisasjonen og startet det sosialdemokratiske partiet FIDA. FIDA støttet fredsprosessen, mens DFLP avviste både den og den senere Osloavtalen.


Mohamed ElBaradei.
Mohamed El-Baradei, arabisk: محمدالبرادعئ, (født 17. juni 1942 i Kairo i Egypt) er en egyptisk jurist og diplomat som fra 1. desember 1997 til 30. november 2009 var generaldirektør i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).
Bakgrunn og tidlig karriere.
El-Baradei har juridisk utdannelse fra universitetet i Kairo 1962 og "New York University School of Law" (1974).
Hans diplomatiske karriere tok til i 1964 da han begynte i den egyptiske utenrikstjeneste. Han var i to perioder tilknyttet Egypts representasjon ved FN-kontorene i New York og i Genève.
Arbeid i IAEA.
Fra 1984 har El-Baradei vært tilknyttet Det internasjonale atomenergibyrået. Før han i 1997 ble organisasjonens generalsekretær, var han dets juridiske rådgiver (1984-1993) og assisterende generaldirektør for eksterne relasjoner (1993–1997).
USA var kritisk til El-Baradei på grunn av hans syn på Irak-konflikten. El-Baradei og IAEA mente våpeninspeksjonene burde fortsette; USA ville ikke vente lenger og gikk til angrep.
Nobels fredspris 2005.
Den 7. oktober 2005 ble det bekjentgjort at Mohamed El-Baradei sammen med IAEA ville motta årets Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomité ga som begrunnelse «deres arbeid for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål». IAEA har konsentrert seg om kampen for å redusere kjernevåpen med sikte på å avskaffe disse våpnene. At lite er oppnådd på dette feltet gjør arbeidet enda viktigere. Internasjonalt samarbeid på dette feltet er avgjørende for en god og stabil verden, sa Nobelkomitéens formann, professor Ole Danbolt Mjøs, ved offentliggjøringen.


Makrellbekken stasjon.
Makrellbekken stasjon er den første stasjonen som Røabanen ikke deler med en annen bane. Den ligger i Bydel Vestre Aker i boligstrøket med samme navn.
Neste stasjon i retning Oslo var opprinnelig Sørbyhaugen, men denne ble nedlagt i forbindelse med overgangen til «metrostandard» 18. mai 1995. Stasjonen åpnet 24. januar 1935 og hadde frem til ombyggingen i 1995 en sterkt trafikkert planovergang. Nå er banen lagt under veien.


Holmen stasjon.
Holmen stasjon er en av stasjonene på Røabanen.
Stasjonen ble åpnet 24. januar 1935.


Hovseter stasjon.
Hovseter stasjon er en av stasjonene på Røabanen.
Stasjonen ble åpnet 24. januar 1935 og trafikkeres av linje 2.


Røa stasjon.
Røa stasjon er en av stasjonene på Røabanen. Stasjonen lå opprinnelig på østsiden av Vækerøveien. I 1948 da banen ble forlenget videre fra Røa, ble stasjonen flytter til vestsiden, men den ble flyttet tilbake til østsiden i forbindelse med ombyggingen til metrostandard i 1995. Røa er et knutepunkt for busslinjene 32, 41 og 47, som fungerer som matebusser til t-banen.
Neste stasjon i retning Oslo var opprinnelig Huseby skole, men den ble nedlagt 5. februar 1995.
Begge stasjonene ble åpnet 24. januar 1935.


Det internasjonale atomenergibyrået.
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) (Engelsk: "International Atomic Energy Agency") er en internasjonal organisasjon opprettet 29. juli 1957 for å fremme fredelig utnyttelse av atomenergi og hindre tilsvarende bruk i militære formål. Organisasjonen har 139 medlemsstater og hovedkvarter i Wien i Østerrike. IAEA er en autonom internasjonal organisasjon under FNs vinger.
IAEA har hatt høyprofilerte roller i å overvåke overholdelsen av internasjonale avtaler og resolusjoner, i den siste tiden særlig i Irak, Nord-Korea og Iran. Fra Nord-Korea er inspektørene deres blitt utvist. De har så langt ikke lyktes i striden rundt atomforskningen i Iran, der det er de tre store EU-landene som har ført forhandlingene.
IAEA har gjentatte ganger advart mot farene for at terrorister tar i bruk kjernefysiske våpen.
Nobels fredspris 2005.
IAEA ble tildelt Nobels fredspris for 2005 sammen med sin generaldirektør egypteren Mohamed ElBaradei. Den norske Nobelkomité gav som begrunnelse «deres arbeid for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål». IAEA har konsentrert seg om kampen for å redusere kjernevåpen med sikte på å avskaffe disse våpnene. At lite er oppnådd på dette feltet gjør arbeidet enda viktigere. Internasjonalt samarbeid på dette feltet er avgjørende for en god og stabil verden, sa Nobelkomitéens formann, professor Ole Danbolt Mjøs, ved offentliggjøringen av pristildelingen 7. oktober.
Organisasjon.
Organisasjonen hadde fra starten 56 medlemsstater (inkl. alle de skandinaviske). Nyeste medlem er Tsjad (2005).
Generalkonferansen holdes hvert år i september, og der velges for ett år medlemmene av styret (Board of Governors) etter en nøkkel som bl a prioriterer ledende stater med henblikk på forskning og produksjon og også tar sikte på utjevnet representasjon av verdens geografiske regioner. For perioden 2005-2006 er følgende 35 stater i styret: Algerie, Argentina, Australia, Brasil, Hviterussland, Belgia, Canada, Kina, Colombia, Cuba, Ecuador, Egypt, Frankrike, Tyskland, Ghana, Hellas, India, Indonesia, Japan, Sør-Korea, Libya, Norge, Portugal, Russland, Singapore, Slovakia, Slovenia, Sør-Afrika, Sri Lanka, Sverige, Syria, Storbritannia, USA, Venezuela og Jemen.
Styret møtes fem ganger i året (inkl. to ganger i september – før og etter generalkonferansen).
IAEA har 2200 ansatte fra 90 land.


Ekraveien stasjon.
Ekraveien stasjon er siste stasjon i Oslo på Røabanen i bydel Vestre Aker, før banen krysser grensen til Bærum og Eiksmarka stasjon.
Stasjonen ble åpnet 22. desember 1948.


Eiksmarka stasjon.
Eiksmarka stasjon er første stasjon i Bærum på Røabanen.
Tidligere var det også stoppested på Grini som første stoppested i Bærum, men denne ble nedlagt i forbindelse med overgangen til «metrostandard» i 1995. Samtidig forbindelse ble Eiksmarka stasjon ombygd til den formen den har i dag.
Stasjonen ble åpnet 3. desember 1951.


Lijordet stasjon.
Lijordet stasjon er en av stasjonene på Røabanen.
Stasjonen ble åpnet 3. desember 1951 og var banens endepunkt frem til 1972. Stasjonen skulle egentlig hete «Øvrevoll», men da gangveien til Øvrevoll Galoppbane ikke ennå var bygget ble stasjonen kalt Sørbråten stasjon, etter en husmansplass i nærheten. Dette navnet ville imidlertid ikke NSB godkjenne, da det allerede fantes en Sørbråten stasjon på jernbanen. Som en midlertidig løsning ble navnet «Lijordet» derfor ganske enkelt funnet opp. Til tross for det fiktive navnet, ble Øvrevoll-navnet aldri tatt i bruk, og stasjonen har blitt hetende Lijordet.


Østerås stasjon.
Østerås stasjon er endestasjon på Røabanen. Stasjonen lå tidligere i takstsone V-02, men ligger nå i sone 1 (Oslo), slik som resten av t-banenettet.
Stasjonen ble åpnet 16. november 1972


Montebello stasjon.
Montebello stasjon ligger på Kolsåsbanen i Oslo. Den ligger på forbindelsesbanen Jar – Sørbyhaugen som ble åpnet for trafikk 15. juni 1942. Radiumhospitalet ligger 400 meter fra stasjonen, i sørvestlig retning. Navnet Montebello hører til landstedet Montebello ("Det vakre fjellet") i Montebelloveien 24, bygget i 1830.
Kolsåsbanens passasjerer forbandt Montebello stasjon med et spesielt teknisk rituale i årene 1995-2006 som alle tog måtte gjennomføre her, ved at det under oppholdet ble skiftet om fra kjøreledningsstrøm via taket til strømsko mot strømskinne slik T-banen har.
I perioden 20. august 2006 – 31. mai 2008 har stasjonen vært erstattet av den midlertidige Husebybakken stasjon, som lå noen hundre meter i østlig retning, nærmere Røabanen.
Den 18. august 2008 ble stasjonen gjenåpnet etter oppgradering av banen til metrostandard. Det går ikke lenger an å gå over sporene på stasjonen: det er anlagt en undergang og en bro som tillater planfri kryssing.


Ullernåsen stasjon.
Ullernåsen stasjon er en av stasjonene på Kolsåsbanen i Oslo. Den ligger på forbindelsesbanen Jar – Sørbyhaugen som ble åpnet for trafikk 15. juni 1942. Den ble stengt 1. juli 2006 fordi banen skulle oppgraderes til metrostandard. Den ble gjenåpnet 18. august 2008.
Ullernåsen stasjon ligger like ved Kolsåsbanens bro over Mærradalen, den største og høyeste brokonstruksjon på banenettet i Oslo-området. Broen har ofte vært brukt ulovlig som snarvei om natten av ungdom i strøket, og det har skjedd dødsulykker her.


Åsjordet stasjon.
Åsjordet stasjon er en av stasjonene på Kolsåsbanen i Oslo. Den ligger på forbindelsesbanen Jar – Sørbyhaugen som ble åpnet for trafikk 15. juni 1942. Den var stengt for oppgradering til metrostandard mellom 1. juli 2006 og 18. august 2008. Stasjonen var midlertidig endestasjon for linje 6 inntil banen ble ferdig fram til nye Bjørnsletta stasjon 17. august 2010.
Navnet Åsjordet stammer tilbake til 1700-tallet, også en vei like ved stasjonen heter dette. Åsjordet ligger i strøket Ullernåsen.


Gamle Bjørnsletta stasjon.
"Gamle" Bjørnsletta stasjon var en av stasjonene på Kolsåsbanen da denne var forstadsbane, beliggende mellom Lysakerelven og Åsjordet stasjoner. Stasjonen ble åpna 15. juni 1942. Den het opprinnelig bare «Sletta». Dette anonyme navnet kunne ikke departementet godta og forlangte en mer spesifikk stedsangivelse. En av naboene kunne fortelle at det var observert bjørn i dette området i 1852 – og dermed ble Bjørnsletta-navnet tatt i bruk. Stasjonen hadde ikke trappefri adkomst, som den eneste sammen med Frøen stasjon.
Under Kolsåsbanens oppgradering til metrostandard ble stasjonen lagt ned 1. juli 2006. Imidlertid er det bygget en ny stasjon med samme navn noen hundre meter lenger vestover: Se nye Bjørnsletta stasjon.


Lysakerelven stasjon.
Lysakerelven stasjon på Kolsåsbanen var siste stasjon i Oslo før banen fortsetter vestover til Jar i Bærum inntil Kolsåsbanen ble stengt i 2006 for oppgradering til metrostandard. I planene for den oppgraderte Kolsåsbanen ble stasjonen fjernet, og slått sammen med Gamle Bjørnsletta stasjon til nye Bjørnsletta stasjon plassert omtrent midt mellom de to gamle stasjonene.


Jar stasjon.
Jar stasjon er første stasjon i Bærum kommune og Akershus fylke på den delvis, midlertidig stengte Kolsåsbanen.
Samme stasjon er også endestasjonen for Lilleakerbanen, som er navnet på trikkelinjen fra Jernbanetorget via Skøyen og Bestum til Jar. I perioden 20. august 2007–15. februar 2009 gikk trikken via Jar til Bekkestua. Tidligere gikk enkelte av disse trikkeavgangene til Avløs. Deler av perrongene på alle stasjonene til Avløs var derfor lave for å passe til bytrikkene. Enda trikkene fra Lilleakerbanen bare kjørte til Bekkestua med passasjerer fra 2007, måtte noen av vognene kjøre helt til Avløs for å snu. Ruter uttalte i november 2007 at det ikke ville kreve noen ekstra vogner til å forlenge trikken fra Bekkestua til Avløs, dersom Akershus fylkeskommune ville betale for det. Trikken nådde derimot aldri Avløs før oppgraderingsarbeidet på Kolsåsbanen gjorde det umulig å kjøre dit.
Før ombyggingen var forrige stasjon på Kolsåsbanen Lysakerelven stasjon og neste stasjon Tjernsrud. Begge disse ble lagt ned i forbindelse med ombyggingen.
1. desember 2010 åpnet Kolsåsbanen etter oppgradering til metrostandard fram til Jar, samtidig som trikken igjen ble forlenget til Jar. Strekningen fram til Bekkestua åpnet 15. august 2011. Mellom desember 2010 og august 2011 benyttet busslinje 42 (Jar-Kolsås) Jar stasjon som endeholdeplass. Da T-banen ble forlenget til Bekkestua ble linje 42 lagt ned.
På nordsiden av trikkelinjen ligger friluftsområdet Jarmyra med Bærumsveien (Fv160) på andre siden. Bærumsveien krysser Vollsveien i planfritt kryss ved stasjonen siden Vollsveien går i bro over både Bærumsveien og trikkelinjen. Bærumsveien er viktig for trafikk fra store deler av Bærum til Oslo. Vollsveien er en viktig forbindelse fra øvre deler av Bærum ned til Lysaker med E18. Stasjonsområdet blir derfor et viktig trafikkknutepunkt med flere bussruter.
Grensen mellom Oslo og Bærum kommune er Lysakerelven, som renner fra Bogstadvannet til Oslofjorden ved Lysaker. Lysakerelven er rett øst for Jar stasjon.
Like sør for stasjonen ligger resten av tunet på Jar Gård. Området sør for trikkelinjen mellom Jar og Tjernsrud ble bygget ut med villabebyggelse omkring 1929. Tomtene var store, ofte opp mot 2 mål. De siste 30 årene er det kommet ett eller to nye hus i hver av de gamle hagene.
Navnet Jar kommer av ordet "jare" («kant», norrønt jaðarr) som illustreres av kanten mot Lysakerelvens dype elvedal.


Tjernsrud stasjon.
Tjernsrud stasjon var en av stasjonene på Kolsåsbanen. Den ligger i Bærum kommune i Akershus. Stasjonen ble lagt ned i forbindelse med oppgraderingen til metrostandard i 2009.
Fra 20. august 2007 til 15. februar 2009 gikk det trikk på strekningen.
Reisen hit tok 13–14 minutter fra Oslo Sentralstasjon. Stasjonen lå mellom Jarveien og Bærumsveien, med utsikt mot Tjernsrudtjernet på Jar.


Gamle Ringstabekk stasjon.
"Gamle" Ringstabekk stasjon var en av stasjonene på den midlertidig nedlagte Kolsåsbanen. Fra 20. august 2007 til 15. februar 2009 gikk Lilleaker-trikken videre fra Jar stasjon til Bekkestua med stopp på Gamle Ringstadbekk stasjon.
Stasjonen ble nedlagt grunnet flytting under oppgraderingen av Kolsåsbanen til metrostandard. Nye Ringstabekk stasjon erstatter både Gamle Ringstabekk stasjon og Tjernsrud stasjon og blir liggende imellom disse.


Egne hjem stasjon.
Egne hjem stasjon var en av stasjonene på Kolsåsbanen.
Fra 20. august 2007 til 15. februar 2009 fortsatte Lilleaker-trikken videre fra Jar stasjon til Bekkestua. Stasjonen ble nedlagt da oppgraderingen av Kolsåsbanen startet.
Stasjonen har fått navn etter Egne hjem-bebyggelsen i nabolaget.


Bekkestua stasjon.
Bekkestua stasjon er en av stasjonene på den midlertidig nedlagte Kolsåsbanen. Fra 1. juli 2003 frem til 22. november 2004 var Bekkestua endestasjon på Kolsåsbanen.
Fra 20. august 2007 – 15. februar 2009 var stasjonen endestasjon for Lilleakerbanen. Over en periode på to år var stasjonen stengt i forbindelse med pågående oppgradering av Kolsåsbanen. Stasjonen ble gjenåpnet for t-banetrafikk 15. august 2011 og skal etter planen gjenåpnes etter hvert også for trikk. Trikkene må først få installert ATP (Automatic Train Protection) før de kan kjøre ut til Bekkestua. Inntil da snur annenhver trikkeavgang på Jar og de andre på Lilleaker.


Gau.
Et gau (pl. "gaue") var opprinnelig en frankisk understatlig enhet. Ordet er en germansk form for latinsk "pagus", som man også finner i fransk "pays". Gaue var de viktigste administrative enhetene i Frankerriket i 9. og 10. århundre. Mange av dem gikk over til å bli grevskaper. Grevene ble først utnevnt som guvernører, men etterhvert gikk det over til å bli et arvelig embete.
Tysk bruk av gau.
Oversikt over inndelingen fra 1. august 1941
I Tyskland baserte det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP sin territorielle struktur på gau. Da partiet ble reorganisert i 1925 ble landet inndelt i regioner som omtrentlig tilsvarte de gamle kretsene for riksdagsvalg. Etter partiets maktovertagelse i 1933 var regionene også sivilforsvarsdistrikter. Hvert gau ble ledet av en "Gauleiter", utnevnt av Hitler.
Hvert "Gau" var videre inndelt i "Kreise" (kretser), styrt av en "Kreisleiter", og disse igjen var delt i "Ortsgruppen" (lokalgrupper). I byene var det et ytterligere nivå, da hver "Ortsgruppe" var delt i "Zellen" (celler).
I 1938 ble det opprettet "Reichsgaue" for Østerrike og Tsjekkoslovakia.
Det var totalt 42 "Gaue". I tillegg kom "Auslandsorganisation", som ble administrert som et "Gau". Det var planer om å opprette flere i okkuperte områder; spesielt i Belgia kom disse planene langt i 1944. Men ettersom krigslykken snudde ble planene aldri satt ut i livet.


Gjønnes stasjon.
Gjønnes stasjon er en stasjon på Kolsåsbanen og er fra 8. oktober 2012 midlertidig endeholdeplass for banen. Stasjonsområdet har 200 parkeringsplasser og er den nyeste stasjonen i T-banesystemet.
Grunnbrudd oktober 2008.
Stasjonen etter hendelsen 19 oktober. Sporene og plattformene var tidligere flate og jevnhøye.
Plattformene, og sporet på stedet, ble alvorlig skadet ved et grunnbrudd natt til 19. oktober 2008. Bakken under den ene delen av stasjonen ble presset opp omlag 3 meter. Dette medførte at et av sporene ble dreid 90 grader, slik at det ble stående på høykant. Under det andre sporet dannet det seg en 3 meter høy, bratt dump. Hendelsen er sannsynligvis forårsaket av press på leirmassene i bakken fra et stort deponi av steinmasser på nabotomta, som Jernbaneverket bruker i forbindelse med utvidelsen av jernbanesporet gjennom Bærum.


Haslum stasjon.
Haslum stasjon er en av stasjonene på Kolsåsbanen. Stasjonen ble lagt ned i 2009 i forbindelse med oppgradering av banen, og er planlagt ny stasjon lengre øst med åpning høsten 2013.
Planlagt byggestart av den nye stasjonen med linjeføringen fram, inklusive bro over Kirkeveien er i juni 2012 og den er planlagt ferdigstilt i oktober 2013.


Avløs stasjon.
Avløs stasjon er en av stasjonene på Kolsåsbanen.
Avløs stasjon var også tidligere en rushtidsendestasjon for Lilleakerbanen-trikken som normalt ellers kun gikk til Jar. Like ved ligger Avløs karosseriverksted hvor det blir gjort vedlikehold på vognene til Ruter. Mellom 2007 og 2009 kjørte Ruter trikken fra Lilleakerbanen ut til Bekkestua, men flere av vognene måtte så langt som til Avløs for å snu. Ruter uttalte i november 2007 at det ikke ville kreve noen ekstra vogner for å kjøre passasjerer helt til Avløs dersom Akershus fylkeskommune ville betale for det, men oppgraderingsarbeidet på Kolsåsbanen nådde området før trikken. Tidligere var Avløs eneste sted Ruter hadde mulighet til å utføre hjuldreiing på trikkene, noe som skapte problemer da jordforskyvninger ødela sporet ved Gjønnes i 2008. Hjuldreiing kan nå også utføres på Grefsen. Etter at vognhallen på Avløs stengte, overtok vognhallen på Holtet ansvaret for lakkering og sliping.
Oppgradering.
Kolsåsbanen blir for tiden rustet opp til metrostandard, og det blir derfor forandringer også for Avløs stasjon. Området er ferdig regulert slik: Nye Avløs stasjon vil bli anlagt vest for Avløsveien / Erik Werenskiolds vei, altså 100-200 meter lenger vest enn der den ligger i dag. Vognhallsområdet vil samtidig bli oppgradert til driftsbase for T-banen.
Arbeidene begynte med bortkjøring av masse 4. juni 2012, og stasjonen er planlagt ferdigstilt i desember 2013.


Valler stasjon.
Valler stasjon var en av stasjonene på Kolsåsbanen. Rett vest for Valler ligger et overkjøringsspor med Guttulsrudveksler.


Gjettum stasjon.
Gjettum stasjon i Bærum er en stasjon på Kolsåsbanen.
Stasjonen ligger ved foten av Kolsåstoppen og første stopp på naturstien opp til toppen.


Hauger stasjon.
Hauger stasjon er en av stasjonene på Kolsåsbanen.


Agostino Oreggi.
Agostino Oreggi (født 1577 i Santa Sofia i Toscana i Italia, død 12. juli 1635 i Benevento) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og senere erkebiskop av Benevento.
Han ble kreert til kardinal den 28. november 1633 av pave Urban VIII.
Oreggi, Agostino
Oreggi, Agostino
Oreggi, Agostino
Oreggi, Agostino


Kolsås stasjon.
Kolsås stasjon er endestasjon på Kolsåsbanen.
Kolsås stasjon er nærmeste stasjon til Kolsås leir, som er Forsvaret sitt anlegg på Kolsås, det tidligere AFNORTH NATO-hovedkvarteret.


Benedetto Ubaldi.
Benedetto Ubaldi (født 1588 i Perugia i Italia, død 18. januar 1644 i Perugia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og senere erkebiskop av Perugia.
Han ble kreert til kardinal den 28. november 1633 av pave Urban VIII.
Ubaldi, Benedetto
Ubaldi, Benedetto
Ubaldi, Benedetto
Ubaldi, Benedetto


Hyperkorreksjon.
En hyperkorreksjon er et språklig fenomen som opptrer når en person feilaktig korrigerer noe som allerede var riktig, og dermed skaper en feil. Hyperkorreksjoner opptrer både i tale og skrift.
I tale.
I talespråket opptrer hyperkorreksjoner særlig når en person anstrenger seg for å føre et korrekt språk. Dette opptrer særlig i situasjoner hvor personen er ukomfortabel med situasjonen, og prøver å håndtere dette ved å virke dannet og sikker.
En sammenheng hvor man i senere år særlig har opplevd hyperkorreksjoner er i virkelighetsserier på fjernsyn, hvor enkelte deltagere er redde for å snakke feil foran kameraet, og dermed konstruerer for kompliserte setninger slik at de «snakker seg bort».
I skrift.
I skrift er hyperkorreksjoner et kjent fenomen i gamle manuskripter. En kjent feilkilde er lydforandringer i språk, som ofte førte til skrivefeil ettersom lyd og bokstav ikke lenger stemte overens. Når slike manuskripter så ble skrevet av var det ofte at kopisten rettet ikke bare de feilstavede ordene, men også andre.
På samme måte som med talespråket oppstår hyperkorreksjoner også lett når man forsøker å bruke et for komplisert språk, eller når man benytter ukjent ord.
Bruk av aksenter i ord fra andre språk skaper også ofte problemer. Et typisk eksempel er at man skriver "habañero" for habanero, som en analogi til "jalapeño.


Marcantonio Franciotti.
Marcantonio Franciotti (født 1592 i Lucca i Italia, død 8. februar 1666 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og senere erkebiskop av Lucca.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" den 28. november 1633 av pave Urban VIII, publisert i mars 1637.
Han var i slekt med kardinalene Galeotto Franciotto della Rovere (kreert 1503) og Sisto Gara della Rovere (1507).
Franciotti, Marcantonio
Franciotti, Marcantonio
Franciotti, Marcantonio
Franciotti, Marcantonio
Franciotti, Marcantonio


Whiskeytown.
Whiskeytown var et alternativ country-band som ble startet opp i Raleigh, Nord-Carolina, i 1994. Ryan Adams var frontfiguren, mens noen av de andre medlemmene var Caitlin Cary, Phil Wandscher og Eric Gilmore. Bandet ble oppløst i 1999.
Diskografi.
Etter årstall står høyeste plassering på albumlisten VG-lista Topp 40.


Nicola de Romanis.
Nicola de Romanis (død 1219) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han omtales som fransiskanernes første kardinal.
Han ble kreert til kardinal i 1205 av pave Innocens III.
Romanis, Nicola de
Romanis, Nicola de
Romanis, Nicola de


Guido Pierleone.
Guido Pierleone (romer, død 25. april 1228) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i 1205 av pave Innocens III.
Pierleone, Guido
Pierleone, Guido


Pietro de Morra.
Pietro de Morra (romer, død 1206) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i 1205 av pave Innocens III.
Morra, Pietro de
Morra, Pietro de


Charles Baudelaire.
Charles-Pierre Baudelaire (født 9. april 1821 i Paris, død 31. august 1867 i Paris) var en fransk dikter, oversetter og kunstkritiker. Han omtales ofte som stamfar for den litterære modernismen, især symbolismen.
Biografi.
Charles Baudelaire ble født i Paris i 1821. Hans far døde da Baudelaire var seks år gammel, og moren giftet seg igjen med oberstløytnant Jacques Aupick. Aupick hadde en streng disiplin, og han kom på kant med Baudelaire både ved å skille ham fra moren og ved å forsøke å hindre ham i å utvikle en kunstnerisk karriere. Delvis takket være stefaren, delvis på grunn av egne mangler, levde Charles Baudelaire fattig i mesteparten av sitt liv.
Budelaires første publiserte verk var «Salon de 1845», en brosjyre på 75 sider som tok for seg utstillingen ved samme navn. Han skapte et navn for seg som kunstkritiker med skarp tunge med sans for romantikken, især Eugene Delacroix. To år senere utga han novellen "La Fanfarlo", en novelle som er sterkt selvbiografisk. Tittelen spiller på en skuespillerinne, som sannsynligvis er ment som Jeanne Duval, Baudelaires elskerinne.
På 1850-tallet ble Baudelaire kjent for sine oversettelser av Edgar Allan Poe til fransk, noe som var av avgjørende betydning for den amerikanske forfatterens popularitet i Europa. Imidlertid var det i 1857 at han fikk stor oppmerksomhet for hans «Les Fleurs du Mal» (Ondskapens blomster). Enda diktsamlingen ble beslaglagt øyeblikkelig og sensurert fordi den ble anklaget for å ha angrepet religion og sosial moral. Diktsamlingen ble utgitt ni år senere uten de seks mest vågale diktene.
Baudelaires diktning var ofte fra den fremmedgjortes perspektiv, den tok opp narkotika, lesbisk kjærlighet og desperasjon blant andre temaer, samtlige av hvilke var tabu i Baudelaires samtid. På grunn av livsførsel og forfatterskap regnes Baudelaire blant de dekadente lyrikerne. Baudelaire hadde stor betydning for de symbolistiske litterære strømningene som oppstod primært i Paris etter Baudelaires død. Han fremstod som et ideal og den primære inspirasjonskilden for diktere og forfattere som Paul Verlaine, Arthur Rimbaud, Joris-Karl Huysmans, Jean Richepin og Maurice Rollinat.
I tillegg til «Les Fleurs du Mal», var også flere av hans andre dikt, blant annet hans prosadikt viktige for samtidig og senere litteratur. Flere ledende diktere og forfattere har omtalt ham som en svært vesentlig forfatter og som en av 1800-tallets viktigste diktere. Hans innflytelse over moderne litteratur kan neppe overdrives, og han fremstår fremdeles som en av verdenslitteraturens største forfattere.
Eksterne lenker.
Baudelaire, Charles
Baudelaire, Charles
Baudelaire, Charles


Giacomo Guala Bicchieri.
Giacomo Guala Bicchieri (død 1227) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vercelli.
Han ble kreert til kardinal i 1205 av pave Innocens III.
Bicchieri, Giacomo Guala
Bicchieri, Giacomo Guala


Ottaviano dei Conti di Segni.
Ottaviano dei Conti di Segni (død juli 1231) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i 1205 av sin fetter, pave Innocens III.


Gregorio Crescenzi.
Gregorio Crescenzi (død 1226) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han omtales som fransiskanernes første kardinal.
Han ble kreert til kardinal i 1205 av pave Innocens III.
Crescenzi, Gregorio
Crescenzi, Gregorio


Songs of Leonard Cohen.
"Songs of Leonard Cohen" er debutalbumet til den kanadiske sangeren Leonard Cohen, innspilt og utgitt i USA i 1967. Det nådde 83.-plass på Billboard-listen og vakte begeistring verden over, men først i 1989 fikk albumet gullplate i opphavslandet – en mangel på oppmerksomhet som skulle vedvare.
Grunnstammen i innspillingen er Cohen på vokal og akustisk gitar, tidvis akkompagnert av strykere, bandet Kaleidoscope og koring fra Nancy Priddy. Studioet i New York var stemningssatt med talglys og røykelse for å berolige debutanten, som fikk sitte med gitaren sin foran et oppreist speil – slik han var vant til hjemme.
John Simon var produsent og musikalsk leder, men tok til slutt juleferie og lot artisten fullføre miksingen selv. Skjønt Cohen motsatte seg «effektmakeri» av typen Simon bedrev, bærer lydbildet preg av tiden det er laget i – eksempelvis instrumenter som panorerer mellom kanalene.
I 2007 kom en remastret utgave med tidligere uutgitte bonusspor.
Sanginformasjon.
Med unntak av «Winter Lady» og «Stories of the Street» har han fremført alle live. Både førstnevnte samt «The Stranger Song» og «Sisters of Mercy» ble noen år senere brukt i filmen "McCabe & Mrs. Miller" av Robert Altman.
Konsertopptak av bonussporene har i flere år sirkulert på bootlegs, «Blessed Is the Memory» da under tittelen «Everybody's Child».
Sangen er basert på diktet «Suzanne Takes You Down» (fra samlingen "Parasites of Heaven", 1966). Typisk nok handler det om en kvinne han kjente – Suzanne Vaillancourt (født Verdal), som var gift med en venn av ham og derfor bare kunne berøres med sinnet. Annen strofe kan tolkes i lys av en jesusfigur som fra toppen av en sjømannskirke skuer utover elven i hjembyen Montreal, hvor Suzanne også bodde. Det var visstnok kjæresten til produsent John Simon som koret på dette sporet. I et senere intervju fortalte Cohen om Simon: «We did have a falling out over the song 'Suzanne'. He wanted a heavy piano syncopated and maybe drums and I didn't want drums on any of my songs, so that was a bone of contention.» ("Mojo" 2001) Dette skulle bli hans kanskje mest kjente sang, og både Judy Collins og Noel Harrison spilte den inn før ham.
I 1993 sang Kristin Solli den norske gjendiktningen «Susanne» av Håvard Rem på albumet "Hadde månen en søster: Cohen på norsk".
Opprinnelig kalt «Traveler». En fremmed søker husly, men gir til kjenne at han akter å fortsette jakten på det perfekte spillkort som gir toppgevinst («the card that is so high and wild he'll never need to deal another»). I midten snus bordet, og det ser ut til at begge er fremmede som bare møttes «mellom togavganger» og drar videre. «And he wants to trade the game he plays for shelter.» Kanskje er det metaforisk for overgangen fra forfatter til "singer-songwriter"?
Sidsel Endresen sang Håvard Rems norske gjendiktning «Barmhjertige søstre» på "Hadde månen en søster".
– en hilsen til Cohens daværende kjæreste, Marianne Jensen (senere gift Ihlen), som han så mindre og mindre til. De var samboere på Hydra, men hun holdt nå til i Europa mens han bodde og arbeidet i USA. Han har omtalt henne som muse både for seg og andre. Leonards sønn hadde mange år senere en kort flørt på Hydra med ei jente som viste seg å være Mariannes datter, men «det ble bare "for" absurd». ("Dagbladet" 1998)
Kirsten Bråten Berg sang Håvard Rems norske gjendiktning «På gjensyn, lille venn» på "Hadde månen en søster".


Pelagio Galvani.
Pelagio Galvani O.S.B. eller Galvão (død 1230) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal i 1205 av pave Innocens III.
Galvani, Pelagio
Galvani, Pelagio
Galvani, Pelagio


Lambertseterbanen.
Lambertseterbanen er den eldste T-banestrekningen på østkanten av Oslo, den åpnet våren 1966, etter først å ha vært bybane siden 1957 som del av en planlagt venteperiode. Som navnet sier går den til Lambertseter, og de 4 siste av de 8 stasjonene banen har alene ligger i denne drabantbyen/strøket.
Historikk.
Byggingen av banen, sammen med utvidelsen av Østensjøbanen, ble vedtatt 9. desember 1954, og den ble satt i drift som t-bane 22. mai 1966. Opprinnelig var planen å forlenge Ryenlinjen fra Simensbråten til Lambertseter, men på grunn av den nye drabantbyen på Manglerud ble planene forandret slik at banen skulle grene av fra Østensjøbanen ved Høyenhall.
Strekningen fra Høyenhall og videre til Bergkrystallen ble satt i drift i 1957 etter to og et halvt års byggetid. I påvente av byggingen av de nye tunnelstrekningene under Akerselva til Jernbanetorget ble stasjonene først utstyrt med lave plattformer, slik at de kunne trafikkeres av bytrikken. For å forkorte reisetiden ble samtidig en ny trasé fra Oslo gate gjennom Schweigaards gate til Jernbanetorget anlagt. Lambertseterbanen ble til å begynne med trafikkert med trikkelinje 4, Kjelsåsbanen, og har av den grunn også i dag dette linjenummeret. Fra 1960 ble Vognmannsgata ved Østbanen endestasjon.
Lambertseterbanen ble satt i drift som t-bane i 1966 og gikk opprinnelig fra Jernbanetorget via Brynseng til Bergkrystallen, som enda er endestasjonen. Det var opprinnelig planlagt å utvide mot Mortensrud fra Bergkrystallen, men Østensjøbanen ble valgt til det formålet istedet.
Linjen trafikkeres av linje 4 (Ringen–Bergkrystallen). Linje 6 fra Bekkestua mot Ringen fortsetter som linje 4 uten stans. Før T-baneringen var ferdig, kjørte linje 4 direkte til Kolsås fra Majorstua.
Linje 1 fra Frognerseteren kjørte tidligere til Bergkrystallen, men 15. mars 2010 stengte rushtidsavgangene på linje 1 mellom Helsfyr og Bergkrystallen på grunn av oppgraderingsarbeid på Holmenkollbanen før VM i 2011. Hele linje 1 var dermed ute av drift og Oslo T-banedrift opplyste om at slik ville det fram til 6. desember 2010. Ettersom oppgraderingsarbeid var i vente for Lambertseterbanen, måtte den betjenes av buss isteden gjennom deler av 2011. Dette medførte at linje 1 ble sendt til Ellingsrudåsen isteden, men ikke uten reaksjon fra brukere av Lambertseterbanen. Hvem som hadde ansvaret er ikke klart; Ruter mente at byråd for miljø og samferdsel, Jøran Kallmyr (Frp), hadde bedt dem om å kjøre linje 1 til Ellingsrudåsen, mens Kallmyr mente at dette var ukjent for han.


Follo museum.
Gamle Holstad skole står i dag på Follo museum.
Follo museum er regionmuseum for Follo-kommunene. Det ligger på Seiersten ved Drøbak. Seiersten Skanse ligger rett ved, og inngår i museets utstilling.
Museet er et friluftsmuseum med flere eldre bygninger, bl.a. et gårdstun med driftsbygning fra Skoklefall på Nesodden, gamle Holstad skole (fra 1869) og skysstasjonen Korsegården fra 1700-tallet.
Follo museum har ansvar for bevaring og registrering av kystkulturen i Akershus. Museet eier blant annet en stor samling båter som har vært brukt på Oslofjorden.
I museets administrasjonsbygning er det kafé og lokalhistorisk bokhandel.


Den trojanske krig.
a> framstilt av Giovanni Domenico Tiepolo (død 1804)
Den trojanske krig var, ifølge legenden, en krig de greske kongene førte mot byen Troja i Lilleasia etter at prins Paris av Troja bortførte Helena av Sparta. Krigen er sentral i gresk mytologi, og ble omtalt i en rekke episke dikt, av hvilke bare to – Iliaden og Odysseen – har blitt bevart i sin helhet. Iliaden forteller om en episode mot slutten av krigen, mens Odysseen forteller om den greske kongen Odyssevs’ hjemreise. Fortellinger om andre deler av historien, såvel som andre versjoner av den, kom senere til fra andre greske diktere, og fra den romerske dikteren Vergil i hans Aeneide.
Antikkens grekere trodde at de hendelser Homer fortalte om var sanne. De trodde at krigen foregikk i det trettende eller tolvte århundre f.Kr., og at Troja lå i nærheten av Dardanellene i det som idag er nordvestre Tyrkia. I nyere tid ble både krigen og byen antatt å være mytologiske.
Kart fra 1888 over Troja og omegn.
Under en utgravning i 1870 fant imidlertid den tyske arkeolog Heinrich Schliemann restene av det han mente var Troja, nettopp i dette området, og flere arkeologer (men ikke alle) har gitt ham rett. Det finnes ingen beviser for at Homers Troja har eksistert, langt mindre at hendelsene han forteller om har foregått. Mange historikere tror at de homeriske beretninger er en blanding av ulike historier om beleiringer og ekspedisjoner grekerne foretok seg i bronsealderen og mykensk tid, og at de ikke forteller om virkelige hendelser. De som hevder at fortellingene om den trojanske krig stammer fra en virkelig konflikt, daterer den vanligvis til mellom 1200 og 1300 f.Kr.
I Iliaden kalles grekerne ofte akaiere. I denne artikkelen brukes den første betegnelsen.
Pelevs, Thetis og striden om eplet.
Ifølge gresk mytologi ble Zevs konge over gudene ved å styrte sin far Kronos, som i sin tid selv hadde styrtet sin far Uranos. Zevs fikk høre en profeti om at han selv ville bli styrtet av en av sine sønner (dette skjer imidlertid ikke i den greske mytologien). En annen profeti sa at havnymfen Thetis, en av Zevs’ erobringer, ville få en sønn som kom til å bli mektigere enn sin far. For en av eller begge disse årsaker bestemte Zevs at Thetis skulle troloves med den grånende kong Pelevs. Med ham fikk hun sønnen Akhillevs, og det ble spådd at han ville dø ung ved Troja. For å beskytte ham badet moren ham i elven Styx mens han var et spedbarn, slik at hele kroppen hans ble usårbar, unntatt hælen hun hadde holdt ham i. Da han vokste opp, ble han den største av alle dødelige krigere.
Alle gudene var invitert i bryllupet til Thetis og Pelevs, unntatt Eris, eller Splid. Hun ble meget fornærmet, og kom usynlig til bryllupet, hvor hun kastet et gulleple ned blant gjestene, med innskriften Kallisti – «til den vakreste».
Både Hera, Athene og Afrodite ment eplet var deres, og de kranglet bittert over det. Ingen av de andre gudene ville si sin mening, av frykt for de to andres fiendskap. Til slutt bestemte Zevs at spørsmålet skulle avgjøres av Paris, en prins av Troja som hadde vokst opp som gjetergutt på grunn av en profeti som sa at han kom til å bli Trojas undergang. Gudinnene forsøkte å bestikke ynglingen, Athene tilbød ham visdom, hell i strid og dyktighet som de største krigere; Hera tilbød ham makt og kontroll over hele Asia, mens Afrodite tilbød ham kjærligheten til den vakreste kvinne i verden. Paris gav eplet til Afrodite, og dro tilbake til Troja.
Helenas bortførelse.
Den vakreste kvinne i verden var Helena, datter av kong Tyndareos av Sparta. Hennes mor var Leda, som hadde blitt forført av Zevs i skikkelsen av en svane; det er uklart hvorvidt hun fikk sine fire barn med Zevs eller Tyndareos. Helena hadde svært mange friere, og hennes far ville ikke velge én av frykt for at andre ville ta hevn. Til slutt fremsatte én av frierne, Odyssevs av Ithaka, en plan som kunne løse problemet. Mot at Tyndareos ville hjelpe ham i hans eget frieri til Penelopeia, foreslo han at Tyndareos skulle få alle frierne til å sverge at de ville beskytte Helenas ekteskap, uansett hvem hun måtte velge. Frierne gikk med på å avlegge eden, skjønt ikke helt uten protester.
Helena valgte å gifte seg med Menelaos. Han hadde ikke selv bedt om hennes hånd, men sendte istedet sin bror Agamemnon. De to brødrene hadde bodd ved Tyndareos’ hoff siden de ble tvunget i eksil fra sitt hjemland, Argos, da faren Atrevs ble drept og tronen ble tilranet av broren Thyestes og Thyestes’ sønn Aigisthos. Menelaos arvet Spartas trone etter Tyndareos, med Helena som dronning, og Agamemnon giftet seg med hennes søster Klytaimnestra og vant tilbake Argos’ trone.
Under et statsbesøk i Sparta ble Paris forelsket i Helena, og med Afrodites hjelp bortførte eller forførte han henne, og bragte henne med seg til Troja. Alle konger og fyrster i Hellas ble tilkalt for å holde sine løfter og bringe henne tilbake.
Stridskreftene samles.
Odyssevs hadde nå giftet seg med Penelopeia og fått en sønn, Telemakhos. For å slippe å dra i krigen, lot han som om han var blitt gal, og sådde salt i åkrene sine. Palamedes avslørte ham ved å legge den nyfødte Telemakhos foran plogen. Odyssevs gikk til siden for ikke å drepe sin egen sønn. Dermed viste han at han var ved fornuft, og måtte dra i krigen.
a>, relieff på sarkofag. Del av Borghese-samlingen.
Orakelet Kalkhas hadde sagt at grekerne ikke kunne vinne uten Akhillevs. Hans mor Thetis, som visste at han ville dø om han dro til Troja, forkledte ham som en kvinne ved hoffet til kong Lykomedes av Skyros. Der hadde han et forhold til kongens datter Deidamea, og de fikk sønnen Neoptolemos. Odyssevs, Ajax den store og Akhillevs’ lærer Føniks dro for å hente ham. Ifølge én beretning blåste de i et horn, og Akhillevs avslørte seg ved å gripe et spyd for å slåss mot inntrengerne heller enn å flykte. Ifølge en annen forkledte de seg som handelsmenn som hadde med seg smykker og våpen, og Akhillevs skilte seg ut fra de andre kvinnene ved å interessere seg for de gale varene.
Til slutt ble det samlet en flåte av mer enn tusen skip, under Agamemnons kommando. Da de kom til Aulis, stanset vinden. Kalkhas sa at gudinnen Artemis slik ville straffe Agamemnon fordi han hadde drept et hellig dådyr (eller et dådyr i en hellig lund) og skrytt av at han var en bedre jeger enn henne, jaktgudinnen. Den eneste måten å blidgjøre Artemis på, var å ofre Agamemnons datter Ifigeneia. Noen beretninger sier at han gjorde det, andre sier at han ofret et dådyr istedet, eller ingenting, og at Artemis tok Ifigenia med til Krim for å forberede andre ofre til henne. Hesiod forteller at hun ble gudinnen Hekate.
Grekerne tok også med seg bena av Pelops, Atrevs’ far og Agamemnon og Menelaos’ bestefar. Orakelet sa at det var nødvendig for å vinne.
De er beskrevet i detalj i Skipskatalogen i annen sang i Iliaden. De bestod av 28 kontingenter fra det greske fastland, Peloponnes, Dodekaneserøyene, Kreta og Ithaka, til sammen en styrke på omtrent hundre tusen mann.
De trojanske styrkene er også beskrevet i Iliadens annen sang, og består av trojanerne, ledet av Hektor, og forskjellige allierte: dardanere, zeleere, adasteere, perkotere, pelasgere, thrakere, kikonske spydsoldater, paionske bueskyttere, halizonere, mysiere, frygere, maionere, miletere og lykere.
Telefos.
Da grekerne dro av gårde, stanset de tilfeldigvis i Mysia, hvor kong Telefos hersket. I krigen skadet Akhillevs Telefos, som drepte Thersander. Såret leget ikke, og Telefos rådspurte et orakel, som sa at «han som såret skal lege».
Telefos dro til Aulis, og gav seg enten ut for en tigger som bad Akhillevs om å lege såret hans, eller kidnappet Orestes og krevde å bli helbredet for å utlevere ham. Akhillevs nektet og påstod han ikke kjente legekunsten. Odyssevs mente at siden spydet hadde skapt såret, kunne det også lege det. Deler av spydet ble skrapet inn i såret, og Telefos ble helbredet.
Filoktetes.
Filoktetes var en venn av Herakles (Herkules), og fordi han hadde tent Herakles’ likbål da ingen andre ville, fikk han Herkules’ bue og piler. Han seilte til den trojanske krig med syv skip fulle av krigere, og planla å kjempe for grekerne. De stanset ved Khryse for forsyninger, og Filoktetes ble bitt av en slange. Det gikk betennelse i såret, og det luktet forferdelig; Odyssevs rådet ham til å å bli på Lemnos, og Atreidaiene (Agamemnon og Menelaos) påla ham det. Medon tok over kommandoen for Filoktetes menn, og Filoktetes ble alene igjen på Lemnos i ti år.
Ankomsten.
Et orakel hadde forutsett at den første greker som gikk i land ved Troja skulle være den første til å dø. Protesilaos, lederen for Fylakaierne, oppfylte profetien. Hans kone Laodamia fulgte ham i døden. En annen versjon av legenden sier at Hektor drepte Protesilaos og at Laodamia tok sitt eget liv av sorg. Etter Protesilaos død tok broren Podarkes over i hans sted.
Grekerne beleiret Troja i ni år. Det kom til kamp nå og da, både med Troja og dets forbundsfeller. På et tidspunkt plyndret grekerne en by i nærheten og Agamemnon tok Khryseis som sin frille (slavepike). Hun var datter av Khryses, en av Apollons prester; da Khryses forsøkte å kjøpe henne fri ble han avvist, og ba til Apollon at han måtte straffe grekerne, og hæren ble rammet av pest.
Khryseis og Briseis.
Et orakel fortalte Agamemnon at han måtte gi Khryseis fri. Han ble rasende over dette, og på Akhillevs, som hadde lovet å forsvare oraklet, og tok Akhillevs’ frille Briseis for seg selv. Akhillevs og Agamemnon kranglet, og Akhillevs nektet å kjempe mer. Selv om grekerne var skjebnebestemt til å vinne krigen, ba Akhillevs sin mor Thetis om å få Zevs til å gripe inn og sørge for at grekerne gjorde det dårlig til Agamemnon bad Akhillevs om unnskyldning. Dagen etter led grekerne nederlag i åpen kamp, og alle krigerne så nær som Ajax ble så skadede at de ikke kunne fortsette å kjempe. Trojanerne under Hektor rykket stadig frem mot grekernes stillinger.
Hektors lik bringes tilbake til Troja.
Akhillevs forstod faren, og lot sin venn Patroklos låne hans rustning for å lede troppene i kamp, Patroklos ble drept av Hektor, som tok Akhillevs rustning. Akhillevs ble forrykt av raseri og sverget hevn. Han fikk en ny rustning av Hefaistos, bragt til ham av Thetis, og drepte Hektor. Han festet Hektors lik til sin stridsvogn og drog den rundt Troja tre ganger. Han nektet å overlevere Hektors legeme til trojanerne så de kunne gi ham likferd. Kong Priamos av Troja kom seg ved Zevs’ hjelp usett inn i Akhillevs telt og tryglet om å få igjen sin sønn. Priamos vekket medynk hos Akhillevs, som innvilget ham hans ønske, og det kom til våpenhvile i tolv dager mens Hektor ble begravet.
Xantos.
Under den trojanske krig ble den magiske hesten Xantos klandret av Akhillevs for å ha latt Patroklos bli drept. Xantos svarte at en gud hadde drept Patroklos, og at en gud snart også ville ta livet av Akhillevs. Erinyene (rom. furier) gjorde hesten stum.
Akhillevs’ død.
Kort tid etter Hektors død slo Akhillevs Memnon av Etiopia, Kyknos av Kolonai og Amasonedronningen Penthesilea. Det sies at idet han støtte spydet i henne, møttes deres øyne og de ble forelsket i hverandre. Ikke lenge etter ble han selv drept av Paris – Enten av en forgiftet pil som traff hælen, eller, i noen versjoner, av en kniv i ryggen (eller hælen) mens han besøkte den trojanske prinsessen Polyxena under en våpenstillstand. Begge beretninger fratar drapsmannen noen form for ære, og sier at Akhillevs forble ubeseiret på slagmarken. Bena hans ble blandet med Patroklos’, og det ble holdt begravelsesseremonier. Som Ajax blir han fremstilt som boende etter sin død på øya Leuke ved utløpet av Donau.
Akhillevs’ rustning og Ajax’ død.
Akhillevs’ rustning ble gjenstand for stridigheter mellom Odyssevs og Ajax. De konkurrerte om den, og Odyssevs vant. Ajax ble gal av skuffelse og sverget å drepe sine kamerater; han begynte å drepe fe i den tro at de var greske soldater, og tok så sitt eget liv.
Grekerne fanget profeten Helenos, en av Priamos’ sønner, og torturerte ham til han fortalte dem hvordan de kunne slå Troja. Helenos sa at de ville vinne dersom de skaffet seg Herakles’ piler (som Filoktetes eide), stjal det trojanske palladium (et gudebilde; de klarte dette enten ved hjelp av den trojanske hest, eller ved at Odyssevs og Diomedes stjal den en natt) og overtale Akhillevs’ sønn Neoptolemos til å bli med i krigen. Neoptolemos gjemte seg fra krigen på øya Skyros, men grekerne fant ham. En annen beretning sier at Helenos fortalte dem at de kunne vinne dersom Troilos, Helenos’ halvbror og sønn av Apollon og Hekabe, ble drept før han fylte tyve år. Akhillevs overfalt Troilos i et bakhold.
Odyssevs og Neoptolemos hentet Filoktetes fra Lemnos, og sårene hans ble leget av Makhaon eller Asklepios (legekunstens gud). Deretter drepte Filoktetes Paris.
Diomedes.
Diomedes klarte nesten å drepe Aeneas i kamp, men Afrodite, Aeneas’ mor, reddet ham. Diomedes skadet Afrodite, og hun slapp sønnen for å flykte til Olympen. Deretter ble Aeneas skjult i en sky av Apollon, som bragte ham til Pergamos, et hellig sted i Troja. Der ble han leget av Artemis.
Senere i krigen kjempet Diomedes mot Hektor og så at Ares, krigsguden, kjempet på trojanernes side. Diomedes gav ordre til soldatene om å trekke seg langsomt tilbake. Hera, Ares’ mor, la merke til hans innblanding, og bad hans far Zevs om tillatelse til å drive ham bort fra slagmarken. Hera oppfordret Diomedes til å angripe Ares, og han kastet spydet sitt mot guden. Athene satte spydet i Ares’ kropp; han skrek i smerte og flyktet til Olympen, slik at trojanerne ble tvunget til retrett.
Den trojanske hest.
Krigen tok slutt med en enkelt plan. Grekerne (eller Odyssevs på deres vegne) pønsket ut en ny list – en enorm hul trehest; hesten var hellig for trojanerne. Den ble bygget av Epeios og fylt med greske krigere under Odyssevs’ ledelse. Resten av den greske hæren lot som den dro, og trojanerne godtok hesten som en fredsgave. En gresk spion, Sinon, overbeviste trojanerne om at hesten var en gave, til tross for advarsler fra Laokoon og Kassandra. Trojanerne var overlykkelige over at den ti år lange beleiringen var over, og feiret overstadig om kvelden. Da grekerne kom ut av hesten var byen sløvet av fyll. Grekerne åpnet byporten for å slippe de andre soldatene inn, og byen ble tilintetgjort. Hver eneste mann, hvert eneste guttebarn, selv spedbarn, ble drept; hver eneste kvinne tatt til slave, alle Trojas rikdommer plyndret, og selve byen brent til jorden.
Det er uklart hvorvidt en trehest noen gang ble bygget. Homers fortellinger blir av mange antatt å være en sammensmeltning av mange kriger mot Troja. Han trekker mange figurer ut av gudene og bruker en rekke metaforer. Det har blitt hevdet at den trojanske hest representerer et jordskjelv mellom krigene, som svekket Trojas murer og gjorde byen åpen for angrep. Strukturelle ødeleggelser av byen man antar var Troja – på samme sted som i Iliaden, og med gjenstander som viser at det var en rik og mektig by – tyder på at det virkelig var et jordskjelv. Andre forskere, såvel som antikke kilder, mener at den trojanske hest egentlig var en rambukk.
Palamedes’ død.
Odyssevs tilgav aldri Palamedes at han trakk ham med i den trojanske krig. Da Palamedes rådet grekerne til å dra hjem, beskyldte Odyssevs ham for å være en forræder, og bragte falske beviser og et falskt vitne mot ham. Palamedes ble stenet til døde.
Etter krigen.
Akhillevs gjenferd viste seg for krigens overlevende, og forlangte at Polyxena, en trojansk prinsesse, skulle ofres før noen kunne dra. Neoptolemos utførte ofringen.
Ifølge Odysseen ble Menelaos’ flåte drevet av stormer mot Kreta og Egypt, hvor de ikke kunne seile videre fordi vinden stilnet. Menelaos måtte fange Protevs, en havgud som var istand til å forandre skikkelse, for å finne ut hva han måtte ofre til gudene for å komme seg vel hjem. Protevs fortalte også Menelaos at han ville komme til Elysion (paradiset) etter sin død. Menelaos dro så hjem til Sparta med Helena, hvor de fikk datteren Hermione.
Etter krigen kom Ideomeneos’ skip ut for en veldig storm. Han lovet Poseidon at han ville ofre det første levende vesen han så når han kom hjem dersom Poseidon ville redde hans skip og mannskap. Det første han så da han kom hjem var sin egen sønn, som Idomeneos pliktskyldigst ofret. Gudene ble rasende over mordet, og de sendte ham i landflyktighet i Kalabria i Italia (ifølge Vergil). Ifølge en annen beretning sendte hans egne undersåtter ham til Kreta, fordi han bragte med seg en pest fra Troja. Han flyktet til Kalabria, og deretter Kolofon i Lilleasia, hvor han døde. I en annen versjon av Vergil kom pesten over Kreta som straff for det Idomeneos gjorde.
Kassandra, profetinne og datter av Priamos, ble voldtatt av Ajax den yngre, og deretter tatt som frille av Agamemnon. Agamemnon reiste hjem til Argos, hvor hans kone Klytemnestra (Helenas søster) hadde tatt Thyestes’ sønn Aigisthos som elsker. Kan hende som hevn for Ifigenias død planla Klytemnestra sammen med sin elsker å drepe Agamemnon. Kassandra forutså drapet og advarte Agamemnon, men han hørte ikke på henne, og ble drept – enten under en fest eller i sitt bad. Kassandra ble også drept. Agamemnons sønn Orestes, som var bortreist, kom hjem og gikk sammen med sin søster Elektra (gresk mytologi) for å hevne faren. De drepte Klytemnestra og Aigisthos. Orestes giftet seg med Hermione og tok tilbake Argos, og ble konge over hele Peloponnes.
Neoptolemos tok Andromake og Helenos som slaver og giftet seg med Andromake. Han kranglet med Orestes fordi Menelaos hadde lovet Orestes sin datter Hermione, men nå ville gifte henne bort til Neoptolemos. De slåss, og Neoptolemos ble drept. Deretter giftet Helenos seg med Andromake, og de hersket over en koloni trojanske flyktninger i det som en gang var Akhillevs’ kongerike. Aeneas møtte dem der på veien til Italia.
Dronning Hekabe av Troja ble tatt som slave av grekerne.
Lykaon ble tatt som slave av Akhillevs, og ble senere drept da han forsøkte å unnslippe.
Siden Antenor, Priamos’ svoger, hadde villet levere Helena tilbake til grekerne, ble hans liv spart.
Aeneas ledet en gruppe overlevende bort fra byen, blant hvem var sønnen Askanios, trompeteren Misenos, faren Ankhises og legen Lapyx, og larene, penatene og mimaene (guder) viste dem veien. Hans kone Krevsa ble drept under plyndringen av byen. De flyktet fra Troja med noen skip, for å skape et nytt hjemland et annet sted. De kom til flere nærliggende land som viste seg å være ubeboelige, og ble til slutt fortalt av en sibylle at de måtte vende tilbake til sine forfedres land. Først kom de til Kreta, hvor Dardanos en gang hadde slått seg ned, men øya var herjet av pesten som tvang Idomeneos bort. De kom så til kolonien hvor Helenos og Andromake regjerte, men ønsket ikke å bli. Etter syv år kom de til Karthago, der Aeneas inngikk et forhold med dronning Dido. Til slutt befalte gudene ham å dra videre (Dido tok sitt eget liv), og han og hans folk ankom utløpet av Tiberen i Italia. Der bragte en sibylle ham til underverdenen og forutså Roma, som hans folk skulle grunnlegge. Han forhandlet om en bosetning med den lokale kong Lavinius, og giftet seg med hans datter, Lavinia. Dette førte til krig med de andre stammene, og endte med grunnleggelsen av Alba Longa, styrt av Aeneas og Lavinias sønn Silvius. Tre hundre år senere – ifølge romerske myter – grunnla Aeneas’ etterkommere Romulus og Remus byen Roma. Historien om Aeneas’ reise, møtet med Dido og ankomsten til Italia er temaet i den romerske dikteren Vergils episke dikt Aeneiden.
Odyssevs måtte, i sitt forsøk på å komme hjem, gjennomgå prøvelser, motgang og tilbakeskritt som gjorde at hans hjemreise varte i ti år. Denne historien fortelles i Homers episke dikt Odysseen.
Den trojanske krig i kunsten.
Historien om beleiringen av Troja har inspirert mange kunstnere, ikke minst Homer og hans Iliade, som foregår mot slutten av beleiringen. Andre kunstverk er Troadene av Evripides, Troilos og Kriseide av Geoffrey Chaucer og operaen Les Troyens av Hector Berlioz. Krigen har også vært utgangspunkt for flere filmer, hvorav den siste og største, som ganske enkelt het «Troja», kom i 2004 og ble regissert av Wolfgang Petersen.


Kai Herlovsen.
Kai Erik Herlovsen (født 25. september 1959 i Fredrikstad) er en tidligere norsk fotballspiller. Herlovsen var en allsidig spiller som vanligvis ble benyttet i midtforsvaret eller i en defensiv midtbanerolle. Han spilte 34 A-landskamper for.
På klubbnivå startet og avsluttet Herlovsen sin karriere i Fredrikstad, og hadde også et sju år langt proffopphold i den tyske klubben Borussia Mönchengladbach. Han deltok også for Norge i OL-sluttspillet i 1984.
Kai Erik Herlovsen er far til Isabell Herlovsen – en av Norges mest lovende kvinnelige fotballspillere.


Brainfuck.
Brainfuck er et programmeringsspråk kjent for sin ekstreme minimalisme. Det ble designet for å utfordre og underholde programmerere, og passer ikke for praktisk bruk.
Språkdesign.
Urban Müller utviklet Brainfuck rundt 1993 i den hensikt å skape et språk som kunne bli implementert med en minst mulig kompilator. Det har blitt skrevet flere Brainfuck-kompilatorer på mindre enn 200 bytes. Den klassiske distribusjonen er, som inneholder en kompilator for Amiga, en tolker, eksempelprogrammer, og et lesmeg (readme)-dokument.
Språket består av åtte kommandoer, listet nedenfor. Et Brainfuck-program er en rekke av disse kommandoene, noen ganger med andre tegn imellom (som blir ignorert). Kommandoene blir kjørt sekvensielle, med unntak notert nedenfor.
Brainfuck-språket bruker en enkel maskinmodell som utenom selve programmet består av en rekke med 30,000 byte-celler initialisert til null, en bevegelig peker i rekken og to strømmer av bytes for inn- og utdata (vanligvis koblet til et tastatur og en skjerm, og med ASCII tegnsettet).
Hello World!
codice_11
codice_13
Enkel løkke.
En løkke som mottar tekst fra tastaturet og skriver det til skjermen.
Pekermanipulasjon.
En versjon av det forrige som i tillegg lagrer alle inndata i rekken med bytes ved å flytte pekeren hver gang.
Addisjon.
codice_14
Denne legger byten på den nåværende posisjonen til byten på den neste posisjonen.
Kopiering.
codice_15
Denne kopierer byten fra den nåværende posisjonen til neste posisjon, ved å bruke en tredje posisjon som temporær byte.


Oberste SA-Führer.
Oberste SA-Führer var en embetstittel som ble brukt av kommandanten for Sturmabteilung (SA) i Tyskland fra 1920 til 1945. Den begynte raskt å fungere som en grad.
I 1930 tok Adolf Hitler personlig over som kommandant for SA, og han forble "Oberste SA-Führer" inntil Det tredje rikes sammenbrudd. I praksis ble SA i denne perioden ledet av en person med tittelen "SA-Stabschef.
Det var ingen egen uniform eller insignier, og tittelen var strengt tatt ikke en paramilitær grad. Hermann Göring, som var kjent for sin fascinasjon for uniformer, fikk laget en uniform med hakekorsarmbind med hvite striper som anga rang. Emil Maurice, derimot, bar den vanlige brune SA-skjorten med hakekorsarmbånd uten spesielle symboler.


SA-Sturmführer.
SA-Sturmführer («stormfører») var en paramilitær grad i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Den ble tatt i bruk som en tittel i Sturmabteilung (SA) i 1925, og ble en grad i 1928. Opphavet til gradn er en tittel som ble brukt av ledere for tyske støttropper og spesialkompanier under første verdenskrig.
Innen 1930 ble Sturmführer den laveste offisersgraden i flere av NSDAPs organisasjoner, tilsvarende "Leutnant" Wehrmacht. Schutzstaffel (SS) innførte graden SS-Sturmführer, som i 1934 ble omgjort til SS-Untersturmführer.


Baruch de Spinoza.
Benedictus de Spinoza (født 24. november 1632 i Amsterdam i Nederland, død i 21. februar 1677 i den Haag), kalt Baruch Spinoza i synagogeprotokollene og kjent som Bento de Spinoza eller Bento d'Espiñoza i samfunnet han vokste opp i, blir sammen med René Descartes og Gottfried Wilhelm Freiherr von Leibniz regnet som en av de store rasjonalistene i filosofien på 1600-tallet. Han var også med på å legge et grunnlag for moderne bibelkritikk. I motsetning til Descartes gikk han ikke inn for en dualistisk verdensanskuelse, men var monistisk ved det at han betraktet altet som et eneste hele og betegnet det som «substans» (nøytral monisme).
Spinoza viste betydelig vitenskapelig begavelse, men bredden og viktigheten i hans arbeid ble ikke fullt forstått før etter hans død. Hans "magnum opos", hans fremste verk, utgitt posthum, "Ethica" («Etikken»), hvor han gikk imot Descartes' sjel-legeme-dualisme. Det skaffet ham anerkjennelse som en av de viktigste bidragsytere til Vestens filosofi. Filosofen Hegel uttalte om alle samtidige filosofer at «Du er enten spinoziker, eller ikke filosof i det hele tatt.»
Spinoza vokste opp i et nederlandsk, jødisk samfunn. Med tiden utviklet han meget kontroversielle ideer om riktigheten i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og det guddommeliges vesen. De jødisk lederne utsendte "cherem" (en form for bannlysing) mot ham, noe som utestengte ham fra det jødiske samfunnet. Hans bøker ble også forbudt av den katolske kirke. Spinoza levde et stille liv ved å slipe optiske linser, avslo æresbevisninger de som kom ham til hele livet, inkludert prestisjefylt akademiske posisjoner, og ga familiearven videre til sin søster. Han døde 44 år gammel, muligens av tuberkulose eller annen sykdom i lungene grunnet de fine glasstøvet han pustet inn i sitt yrke. Han er gravlagt i den kristne kirkegården Nieuwe Kerk i Haag.
Biografi.
Baruch de Spinoza ble født inn i en spansk-portugisisk sefardisk familie i Amsterdam, som ga ham en ortodoks jødisk oppdragelse og utdannelse. Sommeren 1656 ble han utstøtt av det jødiske samfunnet for sin kjetterske oppfatning om at gud er en mekanisme av naturen og universet og at bibelen er et metaforisk og allegorisk verk som blir brukt til å undervise om Guds natur. Begge disse påstandene er basert på en form for cartesianisme. Etterpå tok han i bruk fornavnet "Benedictus" – den latinske formen av det hebraiske navnet "Baruch" og det spanskportugisiske navnet "Bento".
Han var 24 år da han ble innkalt til synagogens eldste, som ville vite om det var riktig at han hadde uttalt at Gud muligens har et legeme, at sjelen rett og slett er liv, og at Det gamle testamente ikke sier noe om evig liv. Spinoza svarte trolig bekreftende på dette, for han ble utstøtt av menigheten, og forbannelsen lest over ham, mens stearinlysene ble slukket ett for ett (som symbol på hans åndelige død), og shofar, bukkehornet, sendte ut klagende toner i bakgrunnen. I forbannelsen het det at man forgjeves hadde forsøkt å vende ham borte fra kjetteriet, og at han derfor kjennes skyldig. Det øverste råd har bannlyst ham: «Med englenes fordømmelse og helgnenes dom bannlyser vi, forbanner og utstøter vi Baruch de Spinoza. La ham være forbannet ved dag og forbannet ved natt, la ham være forbannet når han går til hvile og forbannet når han står opp, forbannet når han går ut og forbannet når han kommer inn. Måtte Gud aldri mer gi ham tilgivelse eller kjennes ved ham, måtte Guds vrede og mishag fra nå av lyse mot dette mennesket, avsky ham med alle de forbannelser som nevnes i Toraen, og utslette hans navn fra jordens overflate. Måtte Gud avskjære ham fra alle Israels stammer, så han kan lide vondt. Så advares de alle hermed mot å ha samkvem med ham i skrift, ingen må tjene ham, være under samme tak som ham, ingen må gå ham nærmere enn fire alen, og ingen må lese noe dokument som er skrevet med hans hånd eller diktert av ham». Denne forbannelse rammet også andre jødiske kjettere, som lett kunne gå helt til grunne, siden de vanskelig ble godtatt i et kristent samfunn og dermed falt helt utenfor. Spinoza var utdannet optiker og ser ut til å ha klart seg bra.
Spinoza valgte å leve et liv i ensomhet og tjente til livets opphold ved å slipe og polere linser til briller, mikroskoper og teleskoper, noe som på den tiden var et nytt yrke. Likevel gjorde skriftene ham berømt. Men da han ble tilbudt et professorat i filosofi ved universitetet i Heidelberg i 1673, takket han nei da han uforstyrret ville vie seg til sin egen tenkning.
Spinoza regnes som den første lærde av betydning som undersøkte «De hellige skrifter» som historiske dokumenter. Han oppfattet det problematiske ved forfatterspørsmålet, og anså skriftene som bestemt av sin tids intellektuelle begrensninger. Med dette innledet Spinoza den historisk-kritiske metode som kom for fullt på 1800- og 1900-tallet.
Ved sin død i 1677 var han engasjert i en oversettelse av Det gamle testamentet til hollandsk. Den litterære og historiske kritikken av Bibelen beskjeftiget seg med de historiske omstendighetene den bibelske kanon oppstod under. Den er konsentrert om tre temaer: Litterær struktur, datering og forfatterskap.
Spinonza forsøkte å studere Bibelen lidenskapsløst. Utfallet av denne tilnærmingen var at han blant annet daterte mange av bøkene i Det gamle testamente senere enn hva som var tradisjonell oppfatning. Spinozas arbeider regnes som en forløper til bibelkritikken.
Spinoza døde av en lungelidelse som han mente han hadde pådratt seg på grunn av alt glasstøvet han pustet inn når han slipte linser.
«Teologisk-politisk avhandling» ble utgitt anonymt i 1670 og ble fordømt i 1674 på grunn av sitt kontroversielle syn på Bibelen og kristen teologi. Som følge av fordømmelsen, avstod Spinoza fra å gi ut flere av sine verkene.
«Etikken» (1677) ble utgitt etter at hans død; som del av «Opera posthuma», hvilket ble redigert av hans venner. Til tross for navnet, boken dekker i virkeligheten en lang rekke grunnleggende filosofiske spørsmål i tillegg til de etiske. Spinoza forkaster i dette verket Descartes' dualisme til fordel for en panteisme.
Som så mange andre av de mest kjente filosofene var Spinoza en ekte polyhistor. Han ble oppdratt til å tale spansk og portugisisk så vel som hollandsk og hebraisk. Videre skrev han på latin. I tillegg til å være bibelforsker fordypet han seg i matematikken og i det man kalte den «nye vitenskapen». Herunder studerte han først og fremst arbeidene til Kopernicus, Kepler, Galileo, Thomas Hobbes og Descartes.
Spinozas profesjonelle forhold til mikroskoper og teleskoper gjorde at han var forut sin tid i forståelsen av de nye teknologiske mulighetene som lå i den nye vitenskapen. Man kan hevde at han i sin filosofi forsøkte å forene alle disse tingene og deres implikasjoner til et integrert og ordnet hele.
I opposisjon til cartesisk dualisme.
Spinoza var imponert over den nye vitenskapen som vokste frem i hans samtid, og han aksepterte Descartes' oppfatning om at den rette måten å bygge opp et vitenskapelig kunnskapsunivers på, var å starte med premisser man ikke kunne tvile på, for så å bruke logikken til å utlede konsekvenser av disse.
Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie. Descartes oppfattet menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjektene selv, består av materielle objekter som de observerer.
Denne delingen av naturen i to enheter, ånd og materie – subjekt og objekt – den observerende og det observerte, ble en del av måten vestens mennesker betraktet verden på. Mellom Descartes og det tjuende århundre var det få filosofer som avvek fra den cartesiske dualismen.
Er Gud overflødig?
Spinoza så at det var noen grunnleggende problemer som Decartes' filosofi ikke løste. Hvis virkeligheten består av to forskjellige substanser som er klart adskilte, en materiell substans og en åndelig substans – materie og ånd – hvordan er det da mulig for ånden å bevege materien i rommet? Spinoza og Arthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det tjuende århundre en annen tenkemåte ble utbredt.
For Spinoza fantes det også andre problemer som var like viktige. Han var et dypt moralsk menneske med et religiøst sinn, og dette førte til at han fikk en rekke vanskeligheter med den nye vitenskapen. Hvis virkeligheten tilsvarer et deduktivt system hvor alt som er eller hender, kan utledes med logisk nødvendighet fra selvinnlysende premisser, er det da i det hele tatt plass for moralske valg eller den frie vilje? Spinoza stilte videre spørsmål om hvordan det kan eksistere en fri vilje hvis alt er vitenskapelig bestemt. Og hvilken plass er det for Gud i et slikt system?
Hvis alt som skjer i universet, kan forklares ut fra vitenskapelige lover og matematiske ligninger, virket det for Spinoza som om menneskene ikke lenger hadde bruk for gud som en del av forklaringen. Han blir stående utenfor hele systemet, han blir overflødig. Spinoza trodde ikke på mirakler, for Gud manifesterer seg gjennom naturlovene. Opphever han naturlovene i et mirakel, har han opphevet seg selv.
Fra 1600-tallet til 1900-tallet var det mange som ble opprørte over slike spørsmål. Isaac Newtons svar var at Gud hadde skapt universet, at han hadde overlatt det til seg selv og latt det fungere ifølge de lover han hadde nedlagt i det, og som menneskene nå oppdager som vitenskapelige lover.
Dette holdt ikke for Spinoza som trengte en gud som gjennomtrengte alt og som var allstedsværende. Men det spørsmålet han måtte ta stilling til, var om det var plass for en slik Gud i et deduktivt og deterministisk system.
Avvisning av dualismen.
Spinozas løsning på disse problemene startet med en avvisning av den grunnleggende cartesiske premiss: Han ville ikke godta den fundamentale distinksjonen mellom ånd og materie. Av Descartes, sa han, har vi lært at Gud eksisterer og at han er et uendelig og fullkomment vesen. Men hvis Gud er uendelig, så kan han ikke ha grenser, for hvis han hadde det, ville han være endelig.
Følgelig finnes det ingenting som Gud ikke er. Derfor kan det for eksempel ikke være slik at Gud er noe, og verden noe helt annet, for dette ville bety at man begrenset Guds væren. Dette betyr at Gud må ha den samme utstrekning som alt som eksisterer.
Det finnes også en annen god cartesisk grunn til at det må være slik, mener Spinoza. Descartes hadde definert substans som det som ikke trenger noe utenfor seg selv for å eksistere. Men Spinoza pekte på totaliteten av alt som eksisterer, er det eneste som ikke har noe utenfor seg selv. Innen denne helheten må man forklare alt det man ønsker å forstå.
Spinoza utleder at våre forklaringer i hvert fall til en viss grad er slik at man knytter ting sammen med andre ting. Den eneste enheten hvor dette ikke gjelder eller kan være tilfelle, er totaliteten av alt. Den må ganske enkelt være i og for seg selv, uten å være forklart ved noe annet, uten forbindelse med noe annet, for noe annet eksisterer ikke.
For Spinoza betyr dette at totaliteten er det som er den eneste sanne substansen, det eneste som eksisterer i seg selv ("«Causa sui»"), den eneste årsak uten årsak. Det er dette Spinoza mener menneskene forstår med Gud. Dette er derfor en annen grunn til at Gud må være ekvivalent med alt, hevdet Spinoza.
"Causa sui".
Det latinske uttrykket "«Causa sui»" betyr «årsak i seg selv», og refererer som beskrevet ovenfor til noe som skapes og eksisterer i seg selv. Dette konseptet var sentralt foruten i Spinozas arbeider, også viktig hos Sigmund Freud og Ernest Becker, hvor det knyttes opp til hensikter eller mål et objekt kan tilskrive seg selv.
I Freuds og Beckers henseende brukes begrepet gjerne som en tilstand av udødelighet, hvor mening kan skapes og vedlikeholdes etter fysiologiske prosesser har sluttet å fungere. I tradisjonell vestlig teisme, kan ikke Gud bli skapt, derav er Gud enten selvskapt («Causa sui») eller uten årsak. Dermed unngår man å havne i en uendelig regress, som for eksempel i Det kosmologiske gudsbevisets kausalforklaring.
Gud er verden.
For Spinoza betyr denne tilnærmingen at enten kosmos beskrives ved religiøse begreper eller ved hjelp av planeter og andre materielle objekter, så beskrives den samme tingen. Noen kategorier er abstrakte eller mentale, andre er materielle, men de er bare to forskjellige måter å beskrive det samme fenomenet på. Den samme eksisterende enheten blir betraktet ut fra to forskjellige synsvinkler. Dermed ansees ikke Gud å være utenfor verden, men han er heller ikke i verden. Han "er" verden.
Dermed kan man ifølge Spinoza gjerne si at det fysiske universet er Guds legeme, men dette er bare en måte å se det på. En åndelig forståelse av Gud ville bare være en annen måte å erkjenne det samme vesenet på. Den samme dobbeltheten gjelder også oss selv mener Spinoza, dette til tross for at vi er endelige og ikke uendelige skapninger.
Med dette sikter Spinoza til hvordan han anser menneskene for å både være våre fysiske legemer, men vi er også våre sjeler, og dette er ikke to forskjellige enheter, de utgjør en og samme person. Det er som om legemet er sjelens ytre form, som det heter i et gammelt jødisk uttrykk.
Den frie vilje.
Spinozas guddommeliggjøring av naturen fikk enorm betydning for den romantiske bevegelsen på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. For de intellektuelle i denne bevegelsen ble han en skytshelgen. Til forskjell fra romantikerne mente Spinoza at enkeltmenneskenes handlinger var bestemt av faktorer utenfor dets kontroll, men ikke på en plump mekanisk måte.
Spinozas tanker på dette området foregriper Sigmund Freud. Han sier at vår vanlige tro på at vi er frie aktører, er en illusjon basert på det faktum at vi stort sett ikke er klar over de virkelige årsakene til våre handlinger. Hvis man ved refleksjon blir klar over dette, kan det frigjøre individet, ikke i betydning av å gjøre oss til frie aktører, men ved å gi oss forståelse og innsikt og på denne måten få oss til å akseptere tingene slik de er.
Spinoza var den første i Europa som fremsatte denne ideen. Men samtidig, og til forskjell fra Freud, hevdet han at det var absurd at menneskene lot seg besette av sine personlige problemer, de er ifølge Spinoza bare smålige bekymringer. Menneskene burde heller forsøke å se hvilken plass problemene våre har i helheten. Gjør vi det, vil vi se at de er ubetydelige, og dette vil presumptivt hjelpe oss å leve med dem.
Spinoza har et uforglemmelig bilde på denne ideen: «Vi bør se på våre liv under evighetens synsvinkel». Det latinske uttrykket han bruker, "«sub specie aeternitatis»", blir ofte benyttet fremdeles.
«Teologisk-politisk avhandling».
Balanse, perspektiv, toleranse – dette er konsekvensene av den sosiale siden av Spinozas filosofi, konsekvenser som er innlemmet i hans politiske filosofi. En av bøkene han publiserte mens han levde, «Teologisk-politisk avhandling», har som sitt primære siktemål å forsvare ytringsfriheten. (Den latinske tittelen på denne avhandlingen, "«Tractatus Theologico-politicus»", ble etterlignet av Ludwig Wittgenstein i det tjuende århundre, da han kalte sin første bok "«Tractatus Logico-philosophicus»".)
Spinoza hevdet at ytringsfriheten ikke var uforenlig med offentlig orden, men at den tvert om var nødvendig for å sikre denne orden. Dette synet er nå en naturlig del av liberal tenkning, men Spinoza var den første som formulerte det i et moderne språk. Etter å ha slått fast at i et samfunn basert på et fornuftig styresett «kan ethvert menneske tenke hva det vil, og si hva det tenker», kommer han frem til hovedpoenget: «De som virkelig truer freden, er de som, i et fritt samfunn vil begrense tankens frihet, en frihet de er ute av stand til å slavebinde».
«Etikken».
Spinozas hovedverk «Etikken» (1677) er komponert som en lærebok i geometri. Hvert bevis begynner med de nødvendige definisjonene og aksiomene, og så følger selve argumentasjonen som vanligvis slutter med bokstavene QED. QED er forkortelse for «quod erat demonstrandum», «hvilket skulle bevises», som er trykt etter hvert bevis i Euklids håndbok i geometri, «Elementer», som ble skrevet på 200-tallet f.Kr.
Denne tilnærmingen er i overensstemmelse med Spinozas cartesiske overbevisning om at den rette måten å forstå verden på, er å anvende matematikkens metoder på virkeligheten. «Etikken» blir gjerne fremstilt som et av de fremste eksemplene på en filosofs forsøk på å forstå alt ved hjelp av et enkelt, enhetlig tankesystem.
Den euklidiske grunnstrukturen i et verk av slikt omfang, gjør lesningen relativt vrien. Sannheten er at de fleste av de logiske slutningene bare følger hvis leseren godtar visse antagelser som var vanlig å akseptere på Spinozas tid, men som det ikke lengre er vanlig å godta, som for eksempel at Guds eksistens er selvinnlysende.
Målt med vår samtids målestokk, presenterer ikke «Etikken» logiske bevis i det hele tatt. Bokens virkelige betydning ligger ikke i den detaljerte utarbeidelsen av bevisene, men i konklusjonene, i den sammenfattede visjonen.
En innflytelsesrik person.
Spinoza er den største panteisten blant filosofene i vesten. Selv om hans arbeide ble neglisjert i omtrent hundre år etter hans død, tok romantikerne det opp igjen og behandlet det med ærbødighet. Siden har Spinoza alltid hatt sine beundrere som særlig har lagt vekt på den religiøse holdningen ovenfor helheten, overfor alt som eksisterer.
Selv om Spinoza var den første store filosofen som fulgte Descartes, forkastet han den cartesiske dualismen, en avvisning som ikke ble vanlig før i det tjuende århundre.
Han var den første store filosofen som gjorde ytringsfriheten til et grunnleggende spørsmål, en generasjon før Locke. Og hans distanserte, men likevel edle, nesten mystiske holdning til våre personlige problemers plass i den store helheten har vært til hjelp og trøst for mange som har befunnet seg i vanskeligheter.
Den store bredden i perspektivene har hatt betydning for mange mennesker. Det er mange filosofer som har beundret ham, som for eksempel Hegel, Schopenhauer, Nietzsche og Bertrand Russell. Russell skrev om Spinoza at han var «den edleste og mest tiltalende av de store filosofene. Det finnes noen som har overgått ham intellektuelt, men etisk sett er han den største».
Det er ikke bare filosofer som har vært fascinert av ham, store tenkere på andre områder, som Freud og Einstein og store kunstnere som Goethe og George Eliot. Det er ikke bare i vestens filosofihistorie han har en sentral posisjon, han har også en betydelig plass i vestens kultur.
Også en omstridt skikkelse.
Ettersom Spinoza som regel sa det han mente om kristen teologi, uansett hvor kontroversielt det var, ble han betraktet som den personifiserte ugudelighet av mange av sine samtidige. Spinoza har blant annet blitt kalt både «den største kristne» og «den største ateisten».
Han hevdet at gud og naturen er to navn for den samme virkelighet, nemlig den usammensatte substansen som ligger under universet og som alle mindre entiteter bare er modus eller modifikasjoner av. Han hevdet at "«Deus sive Natura»" (Gud eller Naturen) er et vesen med uendelig mange egenskaper, og at utbredelse og tanke var to av disse.
Hans skildring av eksistensens natur kan sies å behandle de fysiske og mentale universene som to ulike og parallelle underunivers som verken overlapper eller samhandler med hverandre. Denne formuleringen er en historisk signifikant panpsykisk løsning på kropp og sjel-problemet som er kjent som nøytral monisme.
Spinoza var en gjennomgående determinist som mente at absolutt alt som hender skjer som resultat av nødvendighet. For ham var menneskelig handling helt ut regelbunden, og frihet er å forstå at vi er regelbundne og å forstå hvorfor vi går fram som vi gjør. Frihet er altså ikke muligheten til å si «nei» til det som skjer med oss, men muligheten til å si «ja» og å fullt ut forstå hvorfor ting må skje på den måten.
Spinozas filosofi har mye til felles med stoisismen, men han skilte seg skarpt ut fra stoikerne i en ting: Han avviste kategorisk deres ide om at fornuft kunne vinne over følelser. Tvert imot, hevdet han, kan en følelse bare overvinnes av en sterkere følelse. For ham stod det avgjørende skillet mellom aktive og passive følelser – der de aktive følelsene er de en rasjonelt sett forstår og de passive følelsene de en ikke rasjonelt forstår.


Det svenske Ostindiske kompani.
Det svenske Ostindiske kompani (svensk: Svenska Ostindiska Companiet) ble stiftet i Göteborg 14. juni 1731. Formålet var handel med Sørøst-Asia, spesielt med Kina. Handelskompaniet var inspirert av suksessen til det britiske østasiatiske kompaniet, og vokste til å bli det største handelsselskapet i Sverige på 1700-tallet. I 1813 gikk selskapet konkurs.
Tiden før Det svenske Ostindiske kompani.
Opptakten til Det svenske Ostindiske kompani startet allerede hundre år før stiftelsen. I 1626 fikk hollenderen Willem Usselinx kongelige privilegier av svenskekongen til å danne et handelsselskap. Krig og nødsår satte en stopper for prosjektet, og Usselinxs selskap fikk ikke sendt fartøyer til Asia. Et nytt forsøk ble gjort av pirater som opererte ut fra Madagaskar. Piratene regnet handel med Sverige som et sikrere utkomme enn sjørøveri, og tilbød svenskekongen store økonomiske fordeler. Forhandlinger var igang mellom partene, da Karl XII ble skutt og drept ved Fredriksten. Kongens død satte en stopper for videre forhandlinger.
Den svenske økonomien var i dårlig forfatning etter den store nordiske krig, og handel ble regnet som en kilde til økonomisk vekst. Det var imidlertid delte meninger om handel med Østen var utbringende nok. De vanligste svenske salgsvarene var jern og tømmer; var det ikke sløseri å bytte dette mot verdiløs te og porselen? Den gryende svenske tekstilindustrien følte seg også truet av handel med det fjerne Østen, i så stor grad at det nye handelsselskapet lovet å ikke handle med tekstiler.
Det var ikke enkelt å etablere et nytt Øst-Asiatisk handelsselskap. Selskapet skulle operere i områder som frem til nå hadde vært forbeholdt de europeiske stormaktene Frankrike og Storbritannia. Men, samtidig var det monopolet selskapet oppnådde til stor hjelp. Engelske handelsmennene som ikke fikk delta i Det britiske Ostindiske kompani forsøkte å få sin andel av handelen likevel, gjennom å investere i det nye svenske ostindiske handelsselskapet.
Selskapet etableres.
I 1729 fikk den skotske handelsmannen Colin Campbell hjelp av svensken Henrik König til å etablere selskapet. Først hadde han diskutert ideen med Niclas Sahlgren. Den første tilbakemeldingen fra den svenske regjeringen var lunken. De triste restene etter et annet handelsselskap som hadde forsøkt seg i Ostindia, basert i Ostende i det østerriksk-kontrollerte Nederland, fristet ikke alle svensker til å konkurrere med de europeiske stormaktene. König la likevel saken frem for den svenske riksdagen, og der fikk han medhold for etableringen av selskapet. Dermed fikk selskapet kongelige privilegier fra den 14. januar 1731, for en periode på 15 år.
Det var flere årsaker til den siste rettigheten; blant annet at britiske borgere hadde forbud mot å delta i handel på Asia. For å beholde og beskytte de engelske aksjonærene var hemmelighold derfor viktig. Innad i Sverige var det også stor misnøye mot at utlendinger skulle kunne kjøpe seg inn i svenske foretak, da de ble beskyldt for å ta av landets rikdommer. Misunnelse fra handelsmenn som ikke var del i selskapet spilte også en rolle. Derfor ble handelsselskapets regnskapsbøker brent etter avsluttet og revidert regnskap. Dette bidro til å hemmeligholde selskapets drift.
Privilegiebrevet fra kongen ble oversatt til fransk og latin, og sendt stormaktene. Reaksjonen deres var avmålt. De understreket at de så på det nye selskapet som en høyst uvelkommen konkurrent. Den svenske ambassadøren i England turde ikke engang vise brevet til den engelske regjeringen. En forespørsel om assistanse fra stormaktenes baser i Øst-Asia ble stående ubesvart.
Den første ekspedisjonen.
Den skotske handelsmannen Colin Campbell var som nevnt drivkraften bak selskapet. Campbell ble adlet av svenskekongen. Han flyttet til Göteborg for å organisere den første ekspedisjonen, som kom i gang da fartøyet Friedericus Rex Sueciae, med et mannskap på rundt hundre mann, satte seil den 9. februar 1732. Ombord var Campbell; han var blitt utnevnt til svensk ambassadør ved det kinesiske hoffet. Kaptein var Georg Herman af Trolle. Både han og Campbell hadde tidligere besøkt Kina.
Ekspedisjonen fikk en lovende start. Kapp Det Gode Håp ble rundet og skipet nådde Kina, der handelen gikk livlig. Kinas viktigste handelspost den gang var Canton (Guangzhou). Ekspedisjonen ønsket i første rekke å kjøpe krydder, men te og porselen ble også kjøpt.
På hjemreisen, mellom Java og Sumatra, ble handelsskipet stoppet av nederlendere og tatt i arrest til Batavia. Campbell protesterte på vegne av ekspedisjonen og fremla selskapets papirer. Det fikk nederlenderne til å unnskylde seg. Svenskene var blitt arrestert fordi nederlenderne trodde det svenske flagget var falskt. Ekspedisjonen fikk fortsette, men verdifull tid hadde gått tapt. Vindforholdene under den videre seilasen var dårlige. Mange sjømenn døde, så mange at de måtte hyre norske sjøfolk da skipet nådde Norskekysten.
Den 27. august 1733 returnerte fartøyet til Göteborg, nesten et og et halvt år etter avreise. Ekspedisjonen ble en stor økonomisk suksess; auksjonen innbrakte rundt 900 000 riksdaler. Utbyttet ble på 25 % av innbetalt kapital.
Senere ekspedisjoner.
Fra 1731 til 1821 sendte Det svenske Ostindiske kompani ut 132 ekspedisjoner. Åtte skip forliste, enten helt eller delvis. Det bitreste tapet var trolig «Götheborg» i 1745. Skipet sank ved Älvsborg festning, under innseilingen til Göteborg; det hadde klart å komme seg helskinnet fram til Kina og – nesten – tilbake. Selv om selskapets regnskaper ble ødelagt, er det klart at reisene ga andelshaverne store fortjenester. Mange svensker ble rike takket være Det svenske Ostindiske kompani.
Fra Göteborg fraktet skipene jern, både som barrer og foredlet; som økser, ankere, stål og så videre. Kobber og tømmer ble også eksportert. Ekspedisjonene anløp Cadiz, hvor de byttet til seg spansk sølv i form av mynter, «pesos duros».
Den mest verdifulle handelslasten fra Kina var te. I en oversikt fra 1774 utgjorde te 90 % av handelsverdien. Store mengder av telasten ble reeksportert og smuglet inn i England. Smuglingen bidro til å redusere gevinsten fra britenes temonopol. Andre viktige handelsvarer var porselen, som utgjorde ca 5 % av handelsverdien. Det er anslått av rundt 50 millioner gjenstander av porselen ble importert av Det svenske Ostindiske kompani.
Avkastningen fra ekspedisjonene lå rundt 25-30 % av investert kapital, men opptil 60 % ble også oppnådd. Fortjenesten avhang av de kjøpmennene som var med, og også kapteinene på fartøyene. Kjøpmennene måtte gjøre flere handler som skulle gi profitt, mens kapteinen hadde den svært vanskelige oppgaven å seile skipet sikkert til Kina – og tilbake. Skipene var om lag 50 meter lange, i tillegg til last og besetning førte de mellom 25 og 30 kanoner for å forsvare skip og last. Selskapets aller siste fartøy returnerte til Göteborg mars 1806. Til tross for at selskapet hadde monopol frem til 1821, opphørte det å eksistere i 1813.
Kopi av Østindiaskipet "Götheborg" i Oslo, for markeringen av oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge den 10. juni 2005
Rekonstruksjon av et av selskapets fartøy.
I 1993 ble det startet et prosjekt for å rekonstruere østindiafareren «Götheborg». Skipet har foretatt en seilas over flere etapper til Kina og tilbake. Det returnerte til Göteborg den 9. juni 2007. Prosjektet blir idag styrt av en stiftelse som kaller seg "Svenske Ostindiska Companiet".


Madrugada.
Madrugada var et norsk rockeband som eksisterte fra 1992 til 2008. Bandet ble etablert i sin første utgave på Stokmarknes i starten av 90-årene under forskjellige navn. Etter en del endring av bandnavn og utskiftninger av medlemmer, endret bandet navn til Madrugada i 1997/1998. Kjernen i bandet var Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Robert Burås frem til Burås døde 12. juli 2007. De to gjenværende medlemmene valgte imidlertid å fullføre innspillingen av bandets femte studioalbum som da allerede var godt i gang. Bandets siste album "Madrugada" ble gitt ut januar 2008 etterfulgt av en Norgesturné høsten samme år før bandet ble oppløst i desember 2008.
Alle av bandets album har solgt godt i Norge og før utgivelsen av "The Deep End" i 2005 hadde bandet solgt 350 000 album på verdensbasis. Etter sju uker hadde det nye albumet solgt 70 000, og lå blant annet på førsteplass på den greske albumlista. Bandet har mottatt fem Spellemann- og to Alarmpriser og ble blant annet kåret til Årets Spellemann under Spellemannprisen 2005.
Historie.
Bandet startet opp på begynnelsen av 90-tallet under navnet ØX med bassist Frode Jacobsen som et av medlemmene. Bandet endret etterhvert navn til Abbey's Adoption og fikk med Sivert Høyem som vokalist i 1993. Øvrige medlemmer på denne tiden var gitarist Marius Almås Johansen og trommeslager. Med denne besetningen deltok de på sin første plateutgivelse, samleplaten "Wrought" som ble gitt ut av rockemiljøet på Stokmarknes som et samarbeid mellom musikere fra Sortland og Stokmarknes 1993. Bandet bidro med låtene «Dry white season», skrevet av Jacobsen/Høyem, og «Facts and figures», skrevet av Johansen/Jacobsen. Sistnevnte med bandets forrige vokalist på vokal.
I 1995 flyttet bandet til Oslo og året etter tok Robert Burås over som gitarist etter Johansen. I 1997 deltok bandet, fortsatt under navnet Abbey's Adoption, med to spor på samleplaten "Betong Vår-97" utgitt av Det Norske Studentersamfund. I en periode rundt denne utgivelsen var gitarist med som bandets femte medlem. Bandet endret deretter bandnavnet enda to ganger, først til Six Generations, før de endte opp med Madrugada etter forslag fra poeten og musikeren Øystein W. Wolf. Navnet er spansk og betyr morgengry eller «timen før soloppgang». Besetningen var da Høyem, Jacobsen, Burås og Lauvland Pettersen.
Med nytt navn ga de i 1998 ut sin første selvstendige utgivelse, EP-en "Madrugada EP". Bandet begynte for alvor å gjøre seg bemerket da den neste utgivelsen "New Depression EP" kom i 1999, og de fikk samme år Nordland fylkes kulturpris. Forventningene var høye foran utgivelsen av det første albumet, "Industrial Silence" som var produsert av Madrugada og Kai Andersen og ble gitt ut august 1999. Albumet ble en stor suksess, gikk rett til topps på VG-lista og er regnet som et av de beste norske albumene noensinne. For albumet fikk bandet Spellemannprisen 1999 i klassen rock.
Mars 2001 kom bandets andre album, "The Nightly Disease" produsert av Madrugada og John Agnello. Albumet fikk ikke like gode kritikker som debutalbumet, men startet i likhet med debutalbumet på toppen av salgslistene. Trommeslager Lauvland Pettersen forlot bandet i januar 2002 og ble erstattet av Simen Vangen. 21. oktober samme år kom albumet "Grit" produsert av Head & Frode Jacobsen. Sangen «Majesty» ble gitt ut som singel fra albumet. "Grit" er det eneste av Madrugada-albumene som ikke har nådd toppen av VG-lista. Albumet solgte likevel bra og bandet fikk Spellemannprisen 2002 i klassen rock for albumet.
I 2005 ga bandet ut to album, først studioalbumet "The Deep End" i februar produsert av George Drakoulias og i desember samme år livealbumet "Live at Tralfamadore" hvor «Lift Me» med Ane Brun er med som bonusspor. Begge albumene solgte bra og toppet VG-lista og førte til et oppsving i salget på bandets øvrige album. Etter utgivelsen av "The Deep End" hadde Madrugada i uke 19 2005 fire album inne på VG-lista Topp 40. Under Spellemannprisen 2005 ble de kveldens store vinnere da de ble kåret til Årets spellemann, vant klassen rock for "The Deep End" og i tillegg vant årets låt for «Lift me» sammen med Ane Brun. Samme år vant de to priser under Alarmprisen 2006, klassen rock for "The Deep End" og beste låt for «The Kids Are On High Street». Bandet vant dessuten GramArt-prisen Gullmikrofonen for 2005. I løpet av innspillingen av "The Deep End" hadde trommeslager Vangen forlatt bandet. Bandet hentet ikke inn noen ny trommeslager, men fortsatte som en trio med Erland Dahlen som innleid trommeslager. Både Vangen og Dahlen bidro på begge 2005-albumene.
Hovedinnspillingene til bandets femte studioalbum ble gjort tidlig på sommeren 2007 i New York, igjen med John Agnello som medprodusent. De fleste opptakene ble gjort live med bandets tre medlemmene samt trommeslager Erland Dahlen i studio samtidig. I juli 2007 ble Burås funnet død i sin leilighet. De to gjenværende medlemmene bestemte seg likevel for å fullføre og gi ut albumet. Desember 2007 ga de ut singlen «Look Away Lucifer» som en forsmak på albumet, mens albumet, som fikk navnet "Madrugada", ble utgitt 21. januar 2008. Allerede før utgivelsen var albumet solgt i over 30 000 eksemplarer.
Etter utgivelsen annonserte bandet at de skulle legge opp. Senere ble det annonsert at bandet skulle avslutte karrieren med en turné høsten 2008. Utvidet med gitaristene Alex Kloster-Jensen og Cato Thomassen og trommeslager Erland Dahlen spilte bandet i de største norske byene og avsluttet med konsert i Oslo Spektrum 15. november.
I tillegg til Madrugada har bandmedlemmene vært involvert i andre prosjekter. Sivert Høyem har gitt ut tre soloalbum (i 2004, 2006 og 2009), Frode Jackobsen har bidratt som produsent for andre artister (blant andre Savoy og Ingrid Olava) mens Robert Burås startet gruppa My Midnight Creeps som ga ut to album før han døde.
Diskografi.
Etter årstall står høyeste plassering på VG-lista.


Standartenführer.
Standartenführer var en paramilitær grad som ble brukt både i Sturmabteilung (SA) og Schutzstaffel (SS). Den ble innført som en tittel i 1925, og ble en grad i 1928. Den ble gitt til kommandanter for avdelinger kalt "Standarten", med 300–500 mann.
I 1929 ble den delt i to grader, Standartenführer (I) og Standartenführer (II). Dette systemet ble oppgitt allerede i 1930 da både SA og SS utvidet gradssystemene.
Da NSDAP kom til makten i 1933 var Standartenführer den høyeste feltoffisersgrad, og tilsvarte oberst i Wehrmacht.
Insigniene bestod av et enkelt eikeløv på begge jakkeslag. Dette var en av de første grader for insignier på begge jakkeslag ble innført, til fordel for insignier på et jakkeslag og enhetsmerke på det andre. En Standartenführer i Waffen-SS bar også skuldermerker som oberster i Wehrmacht.


Røabanen.
Røabanen, også kalt Østeråsbanen etter sin endestasjon, er en del av T-banenettet i Oslo. I godt og vel tyve år også kalt Lijordbanen, da Lijordet lenge var banens endestasjon. Frem til 1995 var Østeråsbanen linje 16.
Begynnelsen til Røabanen var åpningen av Smestadbanen 17. november 1912. For­lengelsen frem til Røa ble åpnet 24. januar 1935. Røabanen går i dag til Østerås i Bærum og trafikkeres av T-banelinje 2, som har sitt østlige endepunkt ved Ellingsrudåsen. Den var opprinnelig bygget for luftledningsdrift, men fikk i 1995 «metrostandard». Dette innebærer at den har strømskinne, lange plattformer og ingen planoverganger. I forbindelse med dette ble også en del stasjoner nedlagt.


Grefsen.
Grefsen er et strøk i Bydel Nordre Aker i Oslo, med navn etter gården Grefsen. Gården ble tidlig i middelalderen delt i Østre og Vestre Grefsen. Senere oppsto nye gårder ved deling og oppkjøp: Prestegrefsen, Nedre Grefsen og Øvre Grefsen.
Grefsen har uklare grenser mot Kjelsås i nord, men Saturnveien og Lyngåsveien brukes iblant som grense. Historisk er grensen mellom Grefsen gård og Kjelsås ved Marsveien og Myrerskogveien. I øst danner først deler av Kjelsåsveien og deretter Grefsenkollveien (Oslo) samt de bebygde delene av veien Akebakkeskogen grensen mot Disen, Lofthus og Grefsenåsen. Et klart skille mot vest er Akerselva (på andre siden ligger Brekke), og Nydalen og Storo i sør – avgrenset av Ring 3. Gjøvikbanen går nord-sør gjennom de nordlige delene av området, men har ingen stoppesteder her (Grefsen stasjon ligger faktisk på Storo gårds grunn).
Bebyggelse.
Grefsen er primært et boligstrøk og Grefsen skole, Engebråten ungdomsskole og Grefsen videregående skole ligger i dette området. I tillegg ligger også Grefsen kirke her. Boligområdet består nesten utelukkende av tomannsboliger og villaer, mens gatene og uteområdene har mye grønt, og er lite trafikkerte. Området anses derfor som attraktivt, og har noen av de høyeste prisene i Oslo.
I Glads vei ligger St. Josephsøstrenes aldershjem.
På Grefsen finnes et steinbrudd. Etter bybrannen i Hamburg i 1842 ble nordmarkitt fra Grefsen og Grorud anvendt til kaier, broer, bygningssokler, trapper og til Oscarsborg festning.
Befolkning ut fra roder 01.01.2009.
Strøket Grefsen har fem roder / grunnkretser under seg.


Grader i Sturmabteilung.
Grader i Sturmabteilung (SA) avvek fra de vanlige militære grader, fordi SA var en paramilitær organisasjon tilknyttet partiet NSDAP og ikke en del av Wehrmacht.
Da Schutzstaffel (SS) ble opprettet i 1925 hadde man samme grader i SA og SS, men over tid ble det noen forskjeller.
Det er vanlig praksis at SA-gradene skrives med innledende «SA-», for å skille dem fra gradene i SS.
Grader fra 1920 til 1923.
Sturmabteilung


Sivert Høyem.
Sivert Høyem (født 22. januar 1976) er en norsk musiker. Han var vokalist i det norske rockebandet Madrugada og var sammen med Frode Jacobsen, en av to gjenværende medlemmer, da bandet ble oppløst i 2008.
Livet og karrieren.
Høyem vokste opp i ei lita bygd (Kleiva) utenfor Sortland som sønn av SV-politiker Jørun Adeleid Drevland (født 15. mars 1944) og Asbjørn Sigurd Høyem (født 12. mai 1942). Han starta på 1990-tallet opp gruppa "Abbey's Adoption" og starta sin karriere på "Rock Mot Rus (RMR)" på Andøya i Vesterålen. Bandet har senere blitt kjent som Madrugada, en av de største norske rockesuksesser det siste tiåret.
Mens Madrugada siden 1999 har sluppet seks album, har Høyem opparbeidet seg et navn som en av Norges beste låtskrivere og vokalister, særlig kjent for sin mørke røst. I 2004 slapp Høyem soloplata "Ladies and Gentlemen of the Opposition", og fulgte opp med "Exiles" desember 2006. Vinteren 2007 stod han igjen på scenen hvor det hele startet, som hovedoppslag for det 25. Rock mot Rus i rekka.
Sivert Høyem deltok også i sangen «Venn», som ble gitt ut i forbindelse med tsunami-katastrofen i Det indiske hav i 2004.
28. september 2009 lanserte Høyem sitt tredje soloalbum, "Moon Landing" hvor han i motsetning til de to foregående platene ikke benyttet sitt band The Volunteers. Albumet ble hovedsakelig innspilt i en hytte på Norefjell, men noe er også gjort i Svenska Grammofonstudion i Göteborg og Parkometer Studio i Oslo. Høyem har skrevet alle sangene og produsert platen selv i samarbeid med Cato Salsa. For albumet vant han klassen mannlig artist under Spellemannprisen 2009.


Ladies and Gentlemen of the Opposition.
"Ladies and Gentlemen of the Opposition" er det første soloalbumet til Sivert Høyem. Han fikk hjelp av backingbandet The Opposition, som besto av Mikael Lindqvist (piano), Rasmus Johansen (bass), Simen Vangen (trommer) og gitarist Fredrik Viklund. Albumet kom på tredjeplass på VG-lista Topp 40.


Morrissey.
Steven Patrick Morrissey (født 22. mai 1959 i Manchester, England) var vokalist i det britiske bandet The Smiths, og har etter oppløsningen av bandet gitt ut en rekke album under navnet Morrissey.
Historie.
The Smiths blir sett på som et av de viktigste bandene i 1980-tallets post-punk-æra. Morrisseys lyriske komposisjoner blandet med gitarist Johnny Marrs musikk solgte mange album. Bandet gjorde suksess i Storbritannia, Irland og Australia og ble et kultband i USA, hvor de ble spilt mye på såkalt collegeradio. Bandet ble oppløst på grunn av en konflikt mellom Morrissey og Marr.
Etter bruddet ga Morrissey ut en del suksessfulle soloalbum. Han ble på 1990-tallet anklaget for rasisme, på bakgrunn av sanger som «Bengali In Platforms» og «National Front Disco». Dessuten var han ubetenksom med bruken av det britiske flagget under den første gjenforeningskonserten til Madness i Finsbury Park. Et førstesideoppslag i musikkavisa NME førte til at han nektet å snakke med bladet på mange år.
Morrissey led lenge av at han ble sett på som en "outsider" i musikkindustrien, fordi han var uinteressert i kompromisser og plateselskapers markedsføringsprinsipper. Selv med en stor fanskare hadde albumene hans fra 1996 og utover problemer med å nå det store publikum, og mellom 1999 og 2003 hadde han ikke platekontrakt.
Comeback.
Etter å vært ute av rampelyset i flere år, spilte Morrissey inn et nytt album, som ble sluppet på Attack Records (en underlabel av Sanctuary Records). Attack Records var et gammelt reggae-plateselskap fra 1970-tallet, som ble gitt til Morrissey som en del av den nye platekontrakten. Det nye albumet fikk tittelen "You Are the Quarry" og ble sluppet 17. mai 2004. Albumet ble mottatt med gode kritikker. Singelen «Irish blood, English heart» kom på tredjeplass på den britisk singellista, noe som er den høyeste plasseringen i karrieren hans som soloartist og vokalist i The Smiths. Med utgivelsen av singelen «I Have Forgiven Jesus» i desember 2004 ble Morrissey den eneste artisten som fikk fire låter inn på den britiske singellista det året.
3. april 2006 ble albumet "Ringleader of the Tormentors" sluppet. Plata fikk gode kritikker og debuterte på 2. plass på VG-lista. Tre år senere kom hans foreløpig siste album "Years of Refusal".
Morrissey er selverklært dyrevernaktivist og en prinsippfast vegetarianer, noe som bl.a. har gitt utslag i at han med The Smiths gav ut albumet "Meat is Murder" og som soloartist boikotter å spille i Canada som en protest mot landets årlige selfangst.
Konserter i Norge.
Morrissey har spilt fem ganger i Norge.


Moldeelva.
Moldeelva renner gjennom Molde fra Moldevatnet ved kommunegrensen i nord, gjennom bymarken og sentrum, til Fannefjorden i sør.
På veien nedover krysses elva av bilvei ved Fjellbrua, Kveldrobrua, brua i Moldelivegen, Øvre bru, Fossbrua, Strandgatebrua («Nedre bru») og Solemdalsbrua. Like nedenfor Fjellbrua er vannet demt opp og utgjør reservekilde for byens drikkevann.
På 16- og 1700-tallet fantes tømmersager langs Moldeelva. I 1909 fikk byen elektrisk belysning takket være en kraftstasjon der. En ullvarefabrikk har også nytt godt av elvevannet.
I forbindelse med gjenoppbyggingen etter bybrannen i 1916 ble en holme i elva bortregulert. Moldeelva ble utpekt som flomutsatt område i 1998.


Magli Elster.
Magli Elster (født 21. november 1912 i Kristiania, død 11. mai 1993 i Oslo) var en norsk lyriker, oversetter og litteraturkritiker. Hun var datter av lyrikeren Aslaug Vaa og psykologen og filologen Ola Raknes, og søster av billedhoggeren Anne Raknes. Hun var gift med forfatteren og kringkastingssjef Torolf Elster. Magli Elster var utdannet psykoanalytiker.
Magli Elster ville som sin far bli psykoanalytiker, og hun gikk i læreanalyse hos Otto Fenichel slik også Ola Raknes hadde gjort. Temperament og mangel på tålmodighet var hennes egen begrunnelse for at det ikke ble den veien hun skulle gå. Å bli lyriker var aldri noe hun bestemte seg for. Slik «ble det bare». Elster debuterte i 1952 med samlingen "«Trikken går i engen»", og gjennombruddet kom med de glødende kjærlighetsdiktene i den neste boka, "«Med hilsen fra natten»". Hennes tidlige arbeider ble da de utkom karakterisert som modernistiske. En samling av hennes kjærlighetsdikt ble utgitt av Gyldendal til åttiårsdagen hennes i 1992. I tillegg til sine fem utgitte diktsamlinger, skrev Magli Elster også en rekke bestillingsdikt og prologer.
Det er kjærlighetsdiktene som går igjen i Elsters diktning. Hun skrev ofte i en lekende og munter tone. Et av de meste kjente diktene hennes er «Erklæring» som handler om ei jente som kunne hinke til Drammen i forelskelsens rus. God lyrikk kan for en som har følt kaos i seg fungere som en religionserstatning, sa Elster i et portrettintervju da hun fylte 60 år. «Det som er utenfor mennesket og naturen, er totalt uinteressant for meg,» mente hun.
Magli Elster arbeidet ved siden av sin diktergjerning både som litteraturkritiker i Arbeiderbladet og som oversetter av et femtitall bøker. Hun var i perioden 1960 til 1970 formann i Norsk Litteraturkritikerlag. Som bokanmelder var det også viktig for henne å formidle det menneskesyn hun sterkt bekjente seg til, sosialismen. Hun ga uttrykk for at dersom noen skulle mene om en av hennes anmeldelser at den ikke var skrevet av en sosialist, så hun på den som mislykket. I sosialismen så hun kampen for det enkelte individs menneskerett. I 1986 fikk hun sammen med sin mann Fritt Ord-prisen «for deres fantasirike og meningsfulle bruk av det frie ord i poesi og prosa og for deres brennende engasjement for verdens flyktninger».


Aragorn II.
I J.R.R. Tolkiens Midgard er Aragorn, sønn av Arathorn, (* 1. mars 2931 i det tredje tidevervet – † 1. mars 120 det fjerde tideverv) en av Dúnedains høvdinger og en av Isildurs ættlinger. Han er derfor arving til det tapte riket Númenor, og dermed til Gondor.
Hans far, Arathorn, ble drept av fjelltroll mens Aragorn bare var to år; slik ble Aragorn nå Isildurs arving. Aragorn og moren hans, Gilraen, dro til Kløvendal, hvor Elrond fikk rollen som Aragorns far, og elsket ham som en sønn. For å skjule Aragorns sanne identitet, ba Elrond om at han bare skulle kalles "Estel", "Håp". Dette skulle også beskytte ham mot fienden, Sauron, som lette etter Isildurs arving. Først da Aragorn var i sitt tyvende leveår og hadde fullført store bragder, fortalte Elrond ham hans riktige navn og hans ættelinje og hva han var.
I Kløvendal møter han Arwen Úndomiel, Elronds datter, og han blir forelsket i henne. Elrond ser dette og taler med Aragorn, og sier at han ikke skal binde seg til noen kvinne før han har vist hva han er verdt. Aragorn forlater Imladris (Kløvendal) og drar ut i villmarken, hvor han støter på Dúnedain. Han blir også en venn av Gandalv, som forstørrer hans visdom. På sine farlige reiser beskytter han blant annet Hobsyssel sammen med andre av Dúnedain, siden Gandalv har fortalt ham at den ene ringen befinner seg der.
Da Gandalv blir holdt fanget av Sarumann er det Aragorn som møter hobbitene i Bri for å hjelpe Frodo, han kaller seg da for "Vidvandre" og lover å hjelpe dem gjennom sumpene og over fjellene til Kløvendal. Der tar han del i "Elronds rådsmøte", og etter at Gandalv faller i Moria er det han som overtar lederskapet i "Ringens brorskap", og det er senere også han som tar kommandoen i "Vestens Armeer" i kampen mot Sauron.
Etter ringkrigens slutt blir han konge i Gondor under navnet "Elessar" (Sindarin: Alvestein). Han gifter seg med Arwen, som gir opp sin udødelighet for ham. Hun gir ham en sønn, Eldarion, og flere døtre, deres navn er ikke kjent.
Aragorns sverd Andúril er smidd av bruddstykkene av det knukkede sverdet Narsil, Elendils sverd, som på slutten av det andre tidevervet skar den ene ringen av Saurons finger.
I filmtrilogien Ringenes herre blir Aragorn spilt av Viggo Mortensen.


Ringen sluttet.
"Ringen sluttet" ble utgitt i 1936, og er Knut Hamsuns siste roman. Boken lever opp til tittelen: Hamsun skriver nok en gang om kjærligheten som påfører den ene parten i et forhold en skjebnesvanger skavank.
Det går en skjebnelinje fra Nagel i Mysterier (1892) til Abel i "Ringen sluttet". Vi møter en resignert mann, som etterhvert slutter å kjempe, fremdeles fra et grenseland, fremdeles et unntaksmenneske, men han har lagt ned alle humbugtriksene og sjarlataneriet.
I "Ringen sluttet" vender Knut Hamsun tilbake til sitt forfatterskaps utgangspunkt, det gåtefulle menneskesinnet. Selv beskrev Hamsun den slik i Gyldendals julekatalog: «"Ringen sluttet" er både som fantasi og tanke det beste jeg har gjort. Jeg tror nok leseren kan gå ut fra at jeg har litt skjønn på det.»


Markens Grøde.
"Markens Grøde" er en roman av den norske forfatteren Knut Hamsun. Den ble utgitt for første gang i 1917 og førte til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920. Romanen er en bred episk fortelling om Isak Sellanraa, som bryter ny mark i utkanten et sted i Nord-Norge. Han er et menneske som styres av elementære livsbehov, og som får sine evner satt på prøve ettersom utfordringene tårner seg opp. Romanen er ofte blitt beskrevet som Hamsuns hyllest til naturen.
I boken opptrer også en lensmann ved navn Geissler. Han er stadig på reisefot, og setter i gang lokal gruvedrift. Han minner mye om Hamsun selv: Han vet det rette, men gjør det ikke. Han hjelper Isak, men slår seg ikke selv til ro. Til overmål lar Hamsun ham komme fra Lom, der Hamsun selv kom fra. Av alle Hamsuns fiktive skikkelser er det bare Geissler som er fra Lom.
Romanen ble filmatisert allerede i 1921.


Andúril.
Andúril er navnet på et sverd i Tolkiens univers, smidd av bruddstykkene etter det legendariske sverdet Narsil, som var Elendils sverd. Bruddstykkene blir oppbevart av Isildurs arvinger, helt til de blir smidd sammen igjen i Kløvendal under ringkrigen til Andúril (Quenya: "Vestens flamme"). Sverdet blir brukt av Aragorn, som er Isildurs arving, i krigen mot Sauron.


J. Edgar Hoover.
Bilde av J. Edgar Hoover, tatt 28. september 1961
John Edgar Hoover (født 1. januar 1895 i Washington DC, død 2. mai 1972) var den første direktøren for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation (FBI). Han ble utnevnt til direktør for Bureau of Investigation (FBIs forløper) 10. mai 1924 av president John Calvin Coolidge. Hoover var den drivende kraften bak grunnleggelsen av FBI i 1935, og han forble direktør av organisasjonen frem til sin død i 1972. Hoover har fått æren av å gjøre FBI til en stor og effektiv politiorganisasjon. Under hans ledelse tok FBI i bruk moderne teknologi som et sentralisert fingeravtrykkarkiv og etterforskningslaboratorier. I store deler av sitt liv var Hoover høyt respektert i den amerikanske offentligheten men ble etterhvert sett på som en stadig mer kontoversiell skikkelse. Denne tendensen ble svært forsterket etter hans død. Hans mange kritikere hevder at han misbrukte sin makt og gikk utover sin jurisdiksjon.
Han er kjent for å ha brukt FBI til å trakassere politiske dissentere og aktivister, for å ha samlet konfidensiell informasjon om det politiske lederskapet i USA
og for å ha brukt ulovlige metoder for å samle bevis.
Det er på grunn av Hoovers lange og kontroversielle styre at FBI-direktører nå ikke kan sitte i stillingen lengre enn 10 år.
Tidlig liv og utdannelse.
Hoover ble født første nyttårsdag i 1895 i Washington, D.C. av Annie Scheitlin og Dickerson Naylor Hoover sr. Han vokste opp i Eastern Market-delen av byen. Lite vites om hans tidlige år; hans fødselsattest ble ikke arkivert før 1938. Det lille man vet kan spores til en enslig profil skrevet av journalisten Jack Alexander i 1937. Hoover ble utdannet ved George Washington University og fullførte sin juristutdannelse i 1917. I løpet av sin studietid arbeidet han ved biblioteket i Kongressen og ble også medlem av Kappa Alpha Order. Mens han studerte jus ble han interessert i karrieren til Anthony Comstock, som var postinspektør i New York. Comstock førte en kamp mot svindel og sedelighetsforbrytelser (som innbefattet både pornografi og informasjon om prevensjon) en generasjon tidligere. Det er antatt at Hoover studerte Comstocks metoder og søkte å oppnå samme rykte som Comstock; nådeløs i sin kamp mot kriminelle og en hang til å overse tidvise brudd på juridiske prosedyrer i denne kampen.
Karriere innen FBI og dets forløper.
I løpet av den første verdenskrig fant Hoover seg arbeid i USAs justisdepartement. Han viste talent for arbeidet og var snart leder for utlendingskontoret. I 1919 ble han leder for den nye General Intelligence Division of the Justice Department. Deretter, i 1921, ble han med i Bureau of Investigation som nestleder og i 1924 ble han utnevnt til fungerende direktør. 10. mai 1924 ble han utnevnt til direktør av president Calvin Coolidge og ble slik den sjette direktøren for byrået. Dette skjedde rett etter president Warren Hardings død og som en respons på beskyldninger om at den tidligere direktøren, William J. Burns, var involvert i de økonomiske skandalene rundt Harding-administrasjonen. Da Hoover tok over Bureau of Investigation hadde organisasjonen rundt 650 ansatte, derav 441 spesialagenter.
Hoover var ansett for å være ustadig i sitt lederskap; han sparket flere ganger FBI-agenter som han anså for å "se like dumme ut som lastebilsjåfører" eller som han betraktet som «pinheads».
Hvis agenter hadde vekket hans mishag flyttet han dem gjerne til stillinger som satte en effektiv stopper for deres karrierer. Melvin Purvis var et eksempel på dette; han var en av flere agenter som effektivt hadde arrestert kriminelle og brutt opp flere gjenger på 30-tallet. Han ble svært kjent for dette men en sjalu Hoover tvang ham ut av organisasjonen.
Gangsterkrigene.
På det tidlige trettitall var det en bølge av bankran i Midtvesten utført av gjenger som utmerket seg ved en voldsom ildkraft og raske biler, noe som gjorde det vanskelig for lokalt politi å stanse dem. Til stor misnøye for den føderale regjeringen ble ofte slike forbrytere sett på som helter blant deler av publikum. Dette hang sammen med en voldsom motvilje mot banker som på den tiden tvang mange bønder vekk fra gårdene deres. Heltedyrkelsen nådde et slikt nivå at mange av forbryterne, særlig John Dillinger (som ble berømt for å hoppe over bankdesker og sine mange vellykkede rømninger fra fengsler) faktisk ble folkehelter hvis bedrifter ofte var på forsiden av de store avisene. Det faktum at disse kriminelle ofte brukte stjålne biler for å krysse statsgrenser (noe som var en føderal forbrytelse) gav Hoover og hans menn mulighet til å forfølge dem. Imidlertid var dette vanskelig og byrået led mange ydmykende nederlag særlig under jakten på Dillinger-gjengen.
En aksjon mot en sommerhytte kalt «Little Bohemia» i Manitowish Waters, Wisconsin, førte til at en agent og en sivilist ble drept og flere andre såret. Alle gangsterne unnslapp. Hoover forstod at jobben hans var i fare og satte alt inn for å få tak i gjerningsmennene. Hoover var spesielt opptatt av å få arrestert Dillinger, hvis forbrytelser han betraktet som et direkte angrep på ham selv og «hans» byrå. Sent i juli 1934 mottok Melvin Purvis, Sjef for byråets operasjoner i Chicago, et tips om hvor John Dillinger befant seg. Dette førte til at Dillinger ble skutt ned under en voldsom skuddveksling utenfor Biograph Theater.
På grunn av medieomtalen av skuddvekslinger og arrestasjoner av bankrøvere, for eksempel Dillinger, Alvin Karpis og Machine Gun Kelly, ble byråets jurisdiksjon utvidet og det ble døpt om til FBI i 1935. I 1939 var FBI den viktigste organisasjonen når det gjaldt innsamling av innenlands etterretning. Hoover gjorde forandringer; han utvidet og samlet arkivene med fingeravtrykk og skapte slik den største samlingen av slike noensinne.
Hoover var også viktig når det gjaldt å øke rekrutteringen til FBI og opprettelsen av FBI-laboratoriet, en avdeling som ble satt sammen i 1932 for å undersøke bevis funnet av FBI.
Etterforskning av undergravende virksomhet og radikalere.
Hoover var opptatt av undergravende virksomhet og under hans lederskap spionerte FBI på titusenvis av mistenkte radikalere. Hoover hadde det med å overdrive disses angivelige farlige virksomhet og mange ganger overtrådte han sin jurisdiksjon for å eliminere det han oppfattet som en trussel.
FBI hadde en viss suksess med sin kampanje mot fiendtlig virksomhet og spioner. Et eksempel er Ex parte Quirin-affæren under andre verdenskrig da tyske ubåter satte i land to små grupper med tyske agenter i Florida og Long Island for at disse skulle kunne sette i gang sabotasje i USA. Selv om medlemmene av disse gruppene alle sammen ble arrestert skyldtes dette det faktum at en av medlemmene oppsøkte FBI og tilstod.
Allikevel skrev president Harry Trumann i sine memoarer: «Landet hadde grunn til å være stolt av og ha tillit til vår hemmelige tjenester. De hadde holdt oss praktisk talt helt trygge for sabotasje og spionasje under den annen verdenskrig.»
Et annet eksempel på Hoovers opptatthet av undergravende virksomhet er Venona-prosjektet. FBI arvet dette førkrigs-samarbeidsprosjektet med britene som gikk ut på å overvåke sovjetiske agenter i Storbritannia og USA. Hoover holdt informasjon hentet ut av dette prosjektet (USAs største hemmelighet innenfor kontraspionasje) innelåst i en safe på sitt kontor. Han informerte hverken Truman, hans justisminister McGraith, eller de to statssekretærene Dean Acheson og general George Marshall mens disse satt ved makten. Hoover informerte først CIA om Venona-prosjektet i 1952.
I henhold til dokumenter som ble nedklassifisert i 2007, hadde Hoover en liste med navnene på amerikanere som var mistenkt for å være illojale. Hensikten med listen var å kunne anholde disse ved å suspendere habeas corpus. Hoover overleverte en plan som gikk ut på dette til president Truman ved utbruddet av Korea-krigen, men det finnes ingen beviser for at Truman aksepterte denne planen.
Ironisk nok var det Hoover som rådet president Roosevelt mot å internere amerikanere av japansk herkomst i 1942. Han hevdet at FBIs kontraspionasje gjorde en slik handling unødvendig.
COINTELPRO.
I 1956 var Hoover blitt svært frustrert over Høyesteretts bestemmelser som begrenset Justisdeparementets mulighet til å rettslig forfølge kommunister. På denne tiden formaliserte han et hemmelig program med navnet COINTELPRO.
Programmet eksisterte frem til det ble kjent offentlig i 1971 og dette var årsaken til noe av den hardeste kritikken som kom mot Hoover og FBI. COINTELPRO ble først brukt mot CPUSA og senere mot organisasjoner som Black Panter Party og Martin Luther King jr.s SCLC, Ku Klux Klan og andre. Metodene som ble brukt var infiltrasjon, innbrud, ulovlig overvåkning, planting av forfalskede dokumenter og ryktespredning om nøkkelmedlemmer av organisasjonene.
Noen skribenter har hevdet at COINTELPRO-metodene også inkluderte vold og drap.
I 1975 ble COINTELPROs aktiviteter etterforsket av "United States Senate Select Committee to Study Governmental Operations with Respect to Intelligence Activities" kalt Church-komiteen etter sin formann, Senator Frank Church og denne fant at aktivitetene var ulovlige og i uoverensstemmelse med USAs grunnlov.
Hoover skaffet seg en stor maktbase ved å samle enorme mengder kompromitterende informasjon om mange mektige mennesker, særlig politikere. I henhold til Laurence Silberman (nestleder i Justisdepartementet) hadde Clarence M. Kelley (FBIs direktør fra 1973–1978) sagt tidlig i 1974 at disse filene ikke fantes eller hadde blitt tilintetgjort. Etter at Washington Post publiserte en artikkel om dette i januar 1975 fant Kelley allikevel disse filene. The House Judiciary Committee forlangte at Silberman skulle vitne om disse. En grundig etterforskning gjort av David Garrow viste at Hoover og hans nestkommanderende William Sullivan, så vel som FBI som byrå, var ansvarlige for innsamlingen av den kompromitterende informasjonen.
I 1956, flere år før han startet sin kampanje mot Martin Luther King jr., hadde Hoover et offentlig oppgjør med T.R.M Howard, en borgerrettighetsleder fra Mound Bayou, Mississippi. Under en nasjonal kampanje hadde Howard kritisert FBIs manglende evne til å etterforske de rasistiske drapene på George W. Lee, Lamar Smith og Emmett Till. Hoover ikke bare skrev et åpent brev til pressen der han kalte disse uttalelsene for «uansvarlige», men han drog også inn hjelp fra NAACP-advokaten Thurgood Marshall for å diskreditere Howard.
Hoover, mafiaen og borgerrettighetsbevegelsen.
På 1950-tallet ble Hoovers motvilje mot å bruke FBIs ressurser på å bekjempe mafiaen en sak i amerikanske medier etter at reporteren Jack Anderson avslørte den enorme makten organisert kriminalitet hadde i USA. Denne kriminaliteten hadde Hoover i årevis omtalt som mindre viktig og overvurdert. Hoovers svar til Anderson var å trakassere ham helt til han selv døde i 1972. Hoover har også blitt beskyldt for å prøve å sette ut rykter om medlemmer av borgerrettighetsbevegelsen. Hans angivelige behandling av skuespillerinnen Jean Seberg og Martin Luther King jr. er eksempler på dette.
Hoover styrte personlig etterforskningen av drapet på John F. Kennedy. I 1979 la House Select Committee on Asassinations frem en rapport som var svært kritisk i forhold til FBI, Warrenkommisjonen og andre organisasjoners rolle i etterforskningen. Rapporten kritiserte også det den karakteriserte som FBIs motvilje mot å grundig etterforske muligheten for en konspirasjon i drapet på president Kennedy.
Siste år og død.
Presidentene Harry Truman, John F. Kennedy, og Lyndon B. Johnson overveide alle å sparke Hoover men konkluderte med at de politiske kostnadene ville bli for store.
Hoover hadde sterk støtte i den amerikanske kongressen frem til sin død i 1972, en død forårsaket av høyt blodtrykk. Kommandoen over FBI gikk da tll Associate Director Clyde Tolson. Ganske snart utnevnte president Nixon L. Patrick Gray, en embetsmann fra justsidepartementet uten FBI-bakgrunn som direktør. W. Mark Felt ble Associate Director.
Hoover er den lengst-sittende leder av en amerikansk etat til dags dato. Han tjenestegjorde under åtte presidenter, Calvin Coolidge til Richard Nixon.
Han ble i 1950 utnevnt til Honorary Knight Commander of the Order of the British Empire. I 1955 mottok han The National Security Medal fra president Dwight D. Eisenhower, i 1966 The Distinguished Service Award fra president Lyndon B. Johnson.
Seksualitet.
Siden 1940-tallet har det versert rykter om at Hoover var homoseksuell.
Det har blitt antydet at Clyde Tolson, nestkommanderende i FBI og Hoovers arving, også var hans elsker.
Noen biografer har avvist ryktene og hevdet at det er usannsynlig at han hadde et forhold til Tolson,mens andre har beskrevet dem som sannsynlige og også som «bekreftet»,mens andre igjen har gjengitt ryktene uten å ta stilling til dem. Hoover beskrev Tolson som sitt alter ego: mennene arbeidet ikke bare tett sammen på arbeid, men spiste sammen, gikk på nattklubb sammen og dro på ferie sammen.
Det nære forholdet blir ofte sett på som bevis på at de to var elskere selv om noen FBI-ansatte som kjente dem, som Mark Felt, sier at forholdet var kun «broderlig».
Tolson arvet Hoovers eiendom og flyttet inn dit. Ved begravelsen mottok han det amerikanske flagget som hadde drapert Hoovers kiste. Tolson er begravet noen meter unna Hoover på Arlington æreskirkegård. Advokaten Roy Cohn, en støttespiller for Hoover under 1950-tallets etterforsking av kommunister og selv en skjult homoseksuell, var av den mening at Hoover var altfor redd for sin egen seksualitet til å forsøkt å nærme seg noe normalt seksuelt eller romantisk forhold.


U.S. Customs and Border Protection.
U.S. Customs and Border Protection (CBP) er en amerikansk føderal etat med ansvar for å beskytte landets grenser. CBP ble opprettet 1. mars 2003 og er underlagt Sikkerhetsdepartementet.
Eksterne lenker.
Customs and Border Protection
Customs and Border Protection


Paulo António de Carvalho e Mendonça.
Paulo António de Carvalho e Mendonça
Paulo António de Carvalho e Mendonça, O.C.S.A. (født 1702 i Lisboa i Portugal, død 17. januar 1770 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var bror til Sebastião de Carvalho e Melo, markien av Pombal, statsminister i Portugal (1756–1777).
Han ble kreert til kardinal "in pectore" den 18. desember 1769 av pave Klemens XIV, publisert i Roma i januar 1770 – noen dager etter sin død, som ennå ikke var kjent i Roma.


SA-Stabschef.
SA-Stabschef («stabssjef i SA») var den nest høyeste paramilitære grad i det tyske nazistpartiets Sturmabteilung (SA) fra 1931 til 1945. Ettersom Adolf Hitler i 1930 utnevnte seg selv til Oberste SA-Führer, var ikke organisasjonens øverstkommanderende lenger i stand til å styre SA fra dag til dag. Rangen Stabschef ble derfor innført, og den som hadde den var den faktiske leder av SA.
Graden ble regnet som likeverdig med generalfeltmarskalk i Wehrmacht.
Insignier.
De tidligste insignier for graden bestod av et eikeløv på jakkeslaget. Ernst Röhm bar dette i begynnelsen av sin tid som Stabschef. Etter hvert økte hans autoritet, og dette gjenspeiles i at han fra midten av 1931 begynte å bære to eikeløv, og senere tre.
Fra 1933 bestod insigniene av to korslagte lanser omkranset av en halvsirkel av eikeløv. I 1934 ble de endret igjen, til et trebladet eikeløv med en krans av eikeløv rundt, tilsvarende insigniene til Reichsführer-SS.


Svenska flaggans dag.
Svenska flaggans dag er den svenske nasjonaldagen og blir feiret den 6. juni. Dagen er til minne om flere hendelser som var viktige for den svenske nasjonen. Den ble innført ved lov av 1982. I 1996 ble den saluttdag, og i 2005 ble den en offentlig høytidsdag. Historien går lenger tilbake, da den allerede i 1916 ble uoffisiell flaggdag.
Nasjonaldagen blir offentlig høytidsdag.
I moderne tid hadde dagen pussig nok ikke status som helligdag i mange år. Jobb og skole gikk som vanlig og all feiring måtte foregå på ettermiddagstid. Fra og med 2005 ble endelig dagen gjort til offentlig høytidsdag og fridag av Riksdagen, etter påtrykk fra flere, blant andre kong Carl Gustaf selv. Riksdagen var imidlertid ikke villig til å innføre en "ekstra" fridag i året – helligdag på nasjonaldagen måtte gå på bekostning av Annen Pinsedag, som fra og med samme år har vært vanlig arbeidsdag i Sverige.
Avgjørelsen om flytting av fridagen var omdiskutert. Arbeidsgiverorganisasjonen Svenskt Näringsliv fryktet at endringen ville falle negativt ut for svensk økonomi og ønsket heller at Kristi Himmelfartsdag skulle utgå som helligdag for å bli kvitt den "inneklemte" fredagen etter. Flere fagforeninger argumenterte med at fjerning av pinseferien ville frata arbeiderne en fridag hver gang nasjonaldagen faller på lørdag eller søndag (annen pinsedag faller alltid på en mandag). Også enkelte religiøse grupper var negative til å tukle med innarbeidede kirkelige høytider på bekostning av den "moderne" nasjonaldagen som ikke har noen religiøs forankring. Det ble sågar foreslått at 6. juni skulle opphøre som nasjonaldag, og at nasjonaldagen heller burde flyttes til Midsommarafton, som alltid har vært en godt innarbeidet festdag i Sverige.
Svenske myndigheter valgte til slutt likevel å flytte fridagen Annen Pinsedag, da denne vanligvis faller i begynnelsen av juni uansett.
Å gjøre nasjonaldagen til offentlig høytidsdag, bød dog på uforutsette problemer det første året. I 2005 ble det svært begrenset dekning av feiringen landet rundt i fjernsyn og radio, fordi svt og fagforeningene ikke ble enige om overtidsbetaling, nå som dagen plutselig var blitt helligdag. Liknende uenigheter oppsto også i andre etater, blant annet i politiet.
Feiring av dagen.
Tradisjonelt har det ikke vært noen store offentlige markeringer av dagen (bortsett fra flaggheising) på "Flaggans Dag", så lenge dagen var vanlig arbeidsdag. Svenskenes manglende tradisjon for å ha en dag der folket feirer seg selv ble sett på som underlig av utlendinger og innflyttere til landet. Enkelte svensker har opp gjennom årene uttrykt et savn av dette og misunnelse på andre lands nasjonaldagsfeiringer, spesielt den norske 17. mai-feiringen. De siste ti årene har det dog vært gjort forskjellige forsøk på feiringer og markeringer lokalt, med vekslende suksess. Feiringene bærer ofte preg av bruk av folkedrakter, folkedans og folkemusikk, tradisjonell svensk kost og enkelte steder arrangeres det barnetog, inspirert av norske 17. mai-tog.
Offentlige feiringer har også så smått funnet sine former de siste årene. Medlemmer av kongefamilien deltar på mange forskjellige markeringer (flere av disse har kommet i stand på kongefamiliens eget initiativ) og kveldens høydepunkt er et stort direktesendt tv-show fra Skansen i Stockholm, med artister og pris- og ordensutdelinger fra kongen. Mange steder i landet avholdes seremonier for tildelelse av statsborgerskap og ofte spiller det svenske landslaget i fotball landskamp på nasjonaldagen.
Dessverre har nasjonaldagen også blitt en markeringsdag for svenske ultranasjonalister og nynazister og deres markeringer har lett for å lede til opptøyer og bråk. Fyll og utagerende festing på nasjonaldagen kan være et problem lokalt.


João Cosme da Cunha.
João Cosme da Cunha (født 1715 i Lisboa i Portugal, død 31. januar 1783 i Évora) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Etter jordskjelvet i 1755 gikk han barføtt gjennom Lisboa bærende på et tungt krusifiks og forkynte bot for levende og død. Han var inspektør for gjenoppbyggingen av Lisboa.
Han ble biskop av Leiria 1746, og ble promovert til erkebispesetet Évora i 1760. Ti år etter ble han også generalinkvisitor for Portugal og Angola. Han var president for "Junta da Providência Literária" (1770) som studerte grunnen til dekadensen ved universitetene, og la skylden på jesuittene.
Han ble kreert til kardinal den 6. august 1770 av pave Klemens XIV.


Fernando de Sousa e Silva.
Fernando de Sousa e Silva
Fernando de Sousa e Silva (født 5. desember 1712 i Lisboa i Portugal, død 11. april 1786 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Lisboa fra 1779.
Han ble kreert til kardinal den 1. juni 1778 av pave Pius VI.


Mellomdistanseløp.
Mellomdistanseløp er betegnelsen på distanser i baneløp i friidrett som er lengre enn sprint, men kortere enn langdistanse, fra 600 meter til 3000 meter.
Distanser.
Mesterskapsøvelser er 800 meter og 1500 meter. I tillegg noteres det offisielle rekorder på distansene 1000 meter, en engelsk mil, 2000 meter og 3000 meter. På 600 meter noteres bare uoffisielle bestenoteringer.


Viktor Lutze.
Viktor Lutze (født 28. desember 1890, død 2. mai 1943) var den faktiske kommandant for Sturmabteilung (SA) i Tyskland fra 1934 til sin død.
Bakgrunn og militær karriere.
Lutze vokste opp i Bevergern, som er en bydel i Hörstel i Westfalen. Han var sønn av en bonde og håndverker, og etter en kort periode ved et postkontor, gikk Viktor Lutze inn i Den keiserlige hæren i 1912.
Under første verdenskrig tjenestegjorde han i ulike infanteriregiment og ble kompanisjef, og ble alvorlig skadet fire ganger, og mistet ved en av disse det venstre øyet. Han gikk etter krigen i 1919 ut av hæren som offiser, og begynte først inn i handelsvirksomhet, og deretter inn i politiet.
Politisk karriere.
Han gikk inn i Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund, en av de største Völkisch-orienterte og antisemittiske organisasjonene i Weimar-republikken. I 1922 ble han medlem av NSDAP og året etter gikk han inn i "Sturmabteilung" (SA).
Sammen med Albert Leo Schlageter bekjempet han Ruhrokkupasjonen og hans organisering av arbeidet i "Sturmabteilung" her ble modell for organisasjonens måte å virke på etter 1926. Han arbeidet deretter sammen med Franz Pfeffer von Salomon. I 1928 ble han leder for SA i Ruhr, og ble en del av SAs øverste ledelse. Fra 1930 var han representant for NSDAP i den tyske riksdagen.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i mars 1933 ble han obergruppenführer i SA og politipresident for Hannover.
De lange knivers natt.
Under de lange knivers natt, den blodige utrensningen av SA-ledelsen i 1934, var han en sentral person. Det var Lutze som først informerte Adolf Hitler om at fløyen rundt Ernst Röhm og deres venstreorienterte syn kunne føre til en andre revolusjon. Etter utrensningen ble han utnevnt til SA-Stabschef. Da Hitler personlig var Oberste SA-Führer var det stabssjefen som var den faktiske kommandant.
Død.
Han døde i en bilulykke 2. mai 1943, og ble posthumt tildelt Den germanske orden, som var Det tredje rikes høyeste utmerkelse.


60 meter.
60 meter er en sprintøvelse i friidrett. Det er den vanligste sprintdistansen for aldersbestemte klasser, og mange vil også kjenne distansen fra skoleidrettsdager og lignende. Et utrent naturtalent vil gjerne oppnå gode resultater på 60 meter, men vil få problemer på den siste delen av en 100 meter. Dette er imidlertid et problem som lett kan overvinnes med litt trening.
For seniorløpere er dette imidlertid en distanse det nesten aldri konkurreres i utendørs. Derimot erstatter 60-meteren 100 meter som mesterskapsøvelse og en offisiell rekordøvelse for innendørs friidrettskonkurranser. Sammenlignet med 100 meter favoriserer 60 meter kortvokste sprintere med kraftig muskulatur og høy løpsfrekvens.
Det er også en vanlig distanse i trening og testløp, også for å måle hurtighet hos utøvere i andre idretter.
60 meter var olympisk øvelse under lekene i Paris 1900 og St. Louis 1904.
Verdens 10 beste utøvere gjennom alle tider – 60 meter – menn.
Kun innendørs resultater, oppdatert per 10.06.2005


Hege Riise.
Hege Riise (født 18. juli 1969 i Lørenskog) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Hege Riise er (per januar 2012) den norske landslagsspilleren, uansett kjønn, med flest A-landskamper. Riise har tilsammen spilt 188 landskamper og scoret 58 mål. Hun ble kåret til VMs beste spiller i 1995.
Tidlig karriere.
Hege Riise begynte å spille fotball da hun var seks år gammel, og viste seg raskt å være et sjeldent talent. Da spilte hun sammen med et guttelag i flere år, men etter hvert som hun ble eldre, måtte hun gå over til et jentelag og byttet derfor som 14-åring. Da hun var 14–15 år, ble hun med på kretslaget, og siden gikk det bare oppover. Imidlertid debuterte hun ikke i den øverste divisjonen i fotball for kvinner før i 1989, for Høland. Hun ble sitt lags toppscorer det året med 12 mål. Riise fortsatte å markere seg, og i 1990 debuterte hun på landslaget, den 23. juli, da Norge slo Canada 2-0 i Winnipeg. Riise var også med på de to påfølgende kampene i Winnipeg, mot USA. Hun scoret sitt første landslagsmål i den andre kampen mot USA, da Norge tapte 2-4. I serien ble hun nest best på toppscorerlisten, bare to mål bak tyske Petra Bartelmann som spilte for Asker.
Riise var selvsagt på klubb- og landslag, og hun ble tatt ut til VM i 1991, det første offisielle, der hun var med på å vinne sølv. Hege Riise spilte alle kampene, og hun fikk notert seg ett mål, mot New Zealand. I 1992 greide hun og klubblaget å komme på andreplass i serien, etter at de året før hadde en fjerdeplass. Før det var femteplass klubbens beste plassering. Senere samme år greide Setskog/Høland å slå Asker 3-0 i NM-finalen, der Riise scoret 2-0-målet.
I 1993 ble Hege Riise med til EM i Italia, der hun slet mer med tillit. Hun ble byttet inn i semifinalen mot Danmark, men spilte hele finalen. Mesterskapet hadde på det daværende tidspunktet bare semifinale og finale. De to kampene og en treningskamp mot Sverige var de eneste tre kampene Riise spilte på landslaget det året. Hun hadde også få mål i serien, og det kan ha dreid seg om en skade som satte henne tilbake. I 1994 var Riise sterkere tilbake på landslag og klubblag igjen.
I verdensklasse.
Hege Riise gikk fra lokalkjent til verdens beste fotballspiller i 1995, mye på grunn av VM i 1995. Riise scoret mål i samtlige kamper bortsett fra semifinalen mot USA. Hun ble ikke toppscorer (det ble Ann Kristin Aarønes), men hun ble vant fikk hun Adidas-gullballen. Hun ble turneringens nest mestscorende i tillegg. Riise scoret turneringens nest siste mål da Norge slo Tyskland 2-0.
Riise fikk internasjonal oppmerksomhet, og ble en av flere norske spillere som ble tilbudt plass i den profesjonelle japanske ligaen. Hun ble i Nikko i to år sammen med flere landslagskollegaer. Etter at den japanske ligaen gikk sammen i 1998, flyttet hun tilbake til Norge og Setskog-Høland, der hun spilte i to sesonger. Deretter meldte Riise overgang til Asker foran 2000-sesongen, og hjalp laget til å vinne cupen. Samme år, og med noe mer oppmerksomhet, var Hege Riise med på å vinne OL-gull med landslaget. Hege Riise spilte samtlige kamper, inkludert finalen. Som følge av dette ble Riise gitt tilbud om plass i den nystartede amerikanske proffserien WUSA, der hun ble i Carolina Courage i tre år.
I 2003 ble hun kåret til tidenes beste norske kvinnelige fotballspiller. I 2004 ble hun tildelt Kniksens hederspris.
Riise kom tilbake til Norge og fortsatte å spille etter at WUSA ble nedlagt, de for Team Strømmen. Lørdag 28. oktober 2006 spilte Hege sin siste kamp på toppnivå i en alder av 37 år. I 2007 og 2008 var Riise trener for laget, men i 2009 ble hun tilbudt posisjon som assistenttrener for USAs kvinnelandslag. Hun takket ja, og ble der ut 2011, men valgte deretter å takke nei til videre spill, og ble heller sportssjef i LSK Kvinner.
Riises styrke lå i at hun var flink til å lese spillet, og var derfor også flink til å snappe opp ballen og posisjonere seg.


Drew Barrymore.
Drew Blythe Barrymore (født 22. februar 1975 i Culver City i California) er en amerikansk skuespillerinne og produsent. Barrymore er barnebarn av teaterskuespilleren John Barrymore, datter av John Drew Barrymore og halvsøster til John Blythe, begge de to sistnevnte er også skuespillere, men uten å ha oppnådd samme grad av suksess som Drew. «Drew» er pikenavnet til Drew Barrymores oldemor, Georgiana.
Karriere.
Barrymores karriere begynte da hun var 11 måneder gammel, da hun opptrådte i en hundematreklame. Da hun ble bitt av sin firbente medskuespiller, ble produsentene redde for at hun skulle bli syk. Barrymore bare lo av hele affæren. Barrymores gjennombrudd kom som barnestjerne i filmen "E.T." i en alder av syv år (i 1982). Samme år ble Barrymore den yngste gjesteprogramlederen i TV-programmet "Saturday Night Live", der hun opptrådte med en sketsj om at hun hadde tatt livet av "E.T".
Etter at Drew så plutselig ble kjendis, endte hun opp med å leve et noe utagerende liv, der hun drakk alkohol i 9-års alderen, røykte marijuana i 10-års alderen, og tok kokain da hun var 12. Barrymore beskrev denne perioden i sitt liv i selvbiografien "Little Girl Lost", som kom ut i 1990. Selv om hun ble avruset i det hun steg inn i de voksnes rekker, beholdt hun sitt «Bad-Girl»-image, og ble etterhvert også et sexsymbol da hun gjorde sitt comeback i 1990. Dette ble understreket av hennes rolle som forførerske i filmen Poison Ivy, og hennes nakne opptreden i januar 1995 nummeret av Playboy. Steven Spielberg, som er Barrymores gudfar, ga henne et teppe til 20-års dagen der det stod «Cover yourself up». Vedlag i gaven var en kopi av Playboybladet hun opptrådte i, der bildene av henne var manipulert av kunstavdelingen hans, slik at Barrymore framsto som fullt påkledd. Ved dette tidspunktet hadde hun opptrådt naken i sine fem siste filmer. Under en opptreden på David Lettermans "Late Show" vippet hun den ellers så avbalanserte programlederen av pinnen ved at hun klatret opp på bordet hans og blottet brystene sine for ham, som en del av en dans for hans fødselsdag.
Barrymores lekne sexappeal har utvilsomt hjulpet henne å forbli i medias søkelys, og hun har også greid å få en karriere, selv utenom filmlerretet. Hun har produsert en mengde filmer, inkludert den veldig suksessfulle "Charlie's Angels", dette til tross for at hun aldri fullførte High School (gymnaset). I tillegg til de romantiske komediene hun har vært skuespiller i, har hun også i senere tid hatt mer dramatiske roller, slik som i "Confessions of a Dangerous Mind" og "Donnie Darko" (i den sistnevnte var hun også produksjonsleder).
Den 3. februar 2004 fikk Drew Barrymore en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Barrymore var gift med bartenderen Jeremy Thomas fra 20. mars til 28. april i 1994, og med komiker Tom Green fra 7. juli 2001 til 15. oktober 2002 (Green søkte om skilsmisse i desember 2001).


Cameo.
Alfred Hitchcock gjør en cameo i sin film "Notorius"
Cameo, som i "cameorolle" eller en "cameoopptreden", er et amerikansk begrep i et teaterstykke eller en film som betyr at en person er seg selv (og ikke en rolle) eller er tydelig annerledes enn resten av filmens handling. En cameo har sjelden eller aldri betydning for filmens handling, og er mer å betrakte som spøk mellom produsentene av filmen og publikum.
Siden det først ble brukt i 1851, er en cameoopptreden er ofte spilt av en skuespiller som er mer kjent, eller har høyere status, enn det som er normalt for en slik opptreden. En kort opptreden er også kjent som en cameo hvis den blir utført av noen som er bedre kjent for noe annet enn det å være skuespiller (for eksempel en produsent, politiker eller idrettsutøver).
Den første cameo-opptredenen i filmhistorien sies å være den av Erik Satie og hans artistvenner i stumfilmen "Entr'acte" fra 1924. Mike Todds filmatisering av Jules Vernes bok "Jorden rundt på 80 dager" i 1956 var proppet med cameoopptredener og gjorde terminologien kjent utenfor skuespillerverdenen.
Bruce Willis gjorde en cameoopptreden i "Ocean's Twelve" (2004), der han hadde rollen som seg selv. Andre kjente cameo-opptredener har både "Phil Spector", "Neil Diamond" og "Roman Polanski".
Den norske skuespilleren/filmprodusenten Tom Remlov hadde en liten rolle i alle filmer fra Norsk Film mens han var direktør i selskapet fra 1995-2001. Også Alfred Hitchcock var kjent for å gjøre cameoopptredner i de filmene han selv regisserte, gjerne som en mann som passerte kamera i bakgrunnen. Stan Lee (skaperen av Marveltegneseriene) har gjort cameoroller i alle marvelfilmene som har blitt laget i nyere tid, som "Spider-Man" 1, 2 og 3 og "Fantastiske Fire" 1 og 2.
Cameoer er vanligvis ikke nevnt i rulleteksten, og hvis den blir utført av noen andre enn produsent/regissør i sin egen film inneholder den gjerne en replikk.
Forfatteren Stephen King pleier ofte å ha cameoroller i filmatiseringene av hans bøker. Han var for eksempel prest i "Pet Sematary", apoteker i "Thinner" og pizzabud i "Rose Red". Sistnevnte tittel er forøvrig ikke basert på en bok, men et filmmanus skrevet av King.


Nuno da Cunha e Ataíde.
Nuno da Cunha e Ataíde (født 8. desember 1664 i Lisboa i Portugal, død 3. desember 1750 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 18. mai 1712 av pave Klemens XI.


Amazon.com.
Amazon.com, Inc. () er et amerikansk IT-selskap. Selskapet driver elektronisk handel over Internett, og eier Alexa Internet, A9.com og Internet Movie Database (IMDb). Amazon er kjent for å ha revolusjonert netthandelen og gjort om netthandel-industrien til et av de mest lønnsomme markedene i verden i dag.
Historie.
Amazon.com ble grunnlagt som "Cadabra.com" i 1994 av Jeff Bezos som fikk ideen om å selge bøker online. Selve selskapet kom i gang i 1995, etter at Bezos skal ha skrevet businessmodellen til selskapet i bilen sin. Den første boken Amazon solgte var "Fluid Concepts and Creative Analogies: Computer Models of the Fundamental Mechanisms of Thought" av Douglas Hofstadter.
Selskapet skiftet fort navn til amazon.com ettersom Cadabra kunne mistolkes som cadaver (engelske ordet for kadaver), og fikk derfor navnet etter verdens største elv i volum; Amazonas, som passet bra med tanke på at selskapet skulle vokse til å bli et av de største IT-selskapene i verden mot slutten av 90-tallet.
I 1999 hadde selskapet nådd sin absolutte topp på børsen, men ble kort tid etter rammet av dot-com boblen i mars 2000. Men takket være en solid businessmodell fra Bezos, overlevde selskapet finansboblen og innen 2002 var selskapet tilbake på rett kjøl igjen. Selskapet har gått over til å selge alt mulig, ikke bare bøker, og det varierer fra DVD'r til kjøkkenutstyr.
I starten av april 2008 hadde selskapet en markedsverdi på ca. 32 milliarder dollar (rundt 160 milliarder kroner).
Varehus.
Selskapet har store varehus i både Nord-Amerika, Europa og Asia. I Europa er de stort sett plassert i England, men også Tyskland og Frankrike. Varer leveres omtrent verden over. Selskapet har dessuten forskjellige websider for forskjellige land, og det er Canada, England, Tyskland, Østerrike, Frankrike, Kina og Japan som for øyeblikket har sine egne sider.
Subsidier.
I januar 2008 kjøpte Amazon opp lydbok-produsenten Audible.com for 300 millioner dollar.


Cygwin.
Cygwin er en samling av fri programvare som består et bibliotek som implementerer POSIX for Microsoft Windows, samt flere verktøy og programmer. Dette gir et Unix-lignende miljø med blant annet kompilatoren GCC og unix-skallet Bash i Windows. Cygwin gjør det lettere å porte programmer fra Linux og andre Unix-lignende systemer til Windows. Cygwin-biblioteket er utviklet av Red Hat.
Cygwin/X.
Cygwin/X er et prosjekt som porter vindussystemet X til Cygwin, som gjør det mulig å kjøre programmer med et GUI under Cygwin. Dette har ført til blant annet KDE-Cygwin. GNOME er også porter til Cygwin/X.
Lisensiering.
Cygwin er lisensiert under GPL-lisensen, men Red Hat tillater også at biblioteket linkes med programmer som er utgitt under andre OSI-godkjente lisenser. De som vil lage proprietær programvare som benytter seg av cygwin-biblioteket må kjøpe en lisens for dette fra Red Hat.


Den sjette sansen.
"Den sjette sansen" er en amerikansk film fra 1999. Filmen handler om barnepsykologen «Malcolm Crowe» (Bruce Willis) som forsøker å hjelpe en ensom og forstyrret gutt (Haley Joel Osment). Filmen fikk svært gode karakterer og ble nominert til seks Oscar, inkludert beste film, beste kvinnelige birolle (Toni Collette) og beste mannlige birolle (Haley Joel Osment), men vant ingen. Den ble også nominert til en norsk Amanda-pris for beste utenlandske film.


Spillefilm.
En spillefilm er en film med dramatisk handling basert på et manuskript og roller som utføres av instruerte skuespillere med detaljerte sceneanvisninger og forberedt dialog. En spillefilm produseres av en filmprodusent og regisseres av en filmregissør. Spillefilmer slippes vanligvis først på kino, deretter på DVD og Blu-ray fulgt av TV.
Spillefilm brukes særlig om helaftens fiksjonsfilmer, det vil si med en varighet på rundt en og en halv time eller mer, i motsetning til kortfilmer.
Den største produksjonen av spillefilmer foregår i Hollywood i USA og Bollywood i India.


Coop Norden.
Coop Norden AB var et svensk selskap som ble eid av svenske Kooperativa Förbundet (42 %), danske FDB (38 %) og norske Coop Norge SA (tidligere Coop NKL) (20 %). Selskapet ble etablert i 2001. Hovedkontoret lå i Stockholm.
Fisjon.
Selskapet ble aldri det lønnsomme og ekspansive dagligvarekonsernet de tre eierselskapene hadde visjoner om. På et styremøte den 19. desember 2007 ble det derfor vedtatt å fisjonere selskapet. Industrivirksomheten, eierskapet til butikkjedene og grossistvirksomheten blir kjøpt tilbake av de respetive landenes organisasjoner. Coop Norge Handel fortsetter som et datterselskap av Coop Norge. Coop Norgegår fra å være eier av Coop Norden AB og interesseorganisasjon for norske samvirkelag til å bli et dagligvarekonsern med en omsetning på drøyt 33 milliarder kroner (budsjettall 2008).
Det nordiske samarbeidet fortsetter gjennom det nyopprettede innkjøpsselskapet Coop Trading A/S hvor landene skal ha like eierandeler. Man forventer at også den finske kooperasjonen kommer inn på eiersiden i dette selskapet i løpet av 2008.


Coop Norge.
Coop Norge SA (samvirkeforetak) tidligere "Coop NKL" og før dette "Norges Kooperative Landsforening" er et norsk selskap som gjennom medlemskap eies av 133 norske samvirkelag.
Historikk.
Samvirket ble stiftet i 1906. Coop Norge eide 20 % av det fellesnordiske detaljhandelsselskapet Coop Norden fra 2001 til 2007. Coop Norden ble fra 31. desember 2007 fisjonert, og selskapets tre nasjonale datterselskaper ble tilbakeført til de forbrukerkooperative organisasjonene i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark. Sommeren 2008 kjøpte Coop Norge opp kjeden Smart Club med seks butikker på Østlandsområdet. Selskapet ble organisert som et datterselskap.
Organisasjon.
Coop Norge AS er samvirkelagenes representant i offentlige organer. Coop-butikkene drives av selvstendige samvirkelag. Vareforsyning, kjededrift og markedsføring skjer gjennom Coop Norges datterselskap Coop Norge Handel AS. I tillegg eier Coop Norge datterselskapet Coop Eiendom AS, som er et av Norges største eiendomsselskaper. Sammen med sine svenske og danske søstervirksomheter, eier Coop Norge innkjøpsselskapet Coop Trading AB. Dette ble vedtatt stiftet 19. desember 2007.


25th Hour.
25th Hour er en film fra 2002 av Spike Lee, med Edward Norton, Philip Seymour Hoffman, Barry Pepper, Rosario Dawson, Anna Paquin og Brian Cox i hovedrollene. Filmen er basert på boka "The 25th Hour" av David Benioff.
Norton spiller narkotikalangeren «Montgomery Brogan», som har et siste døgn i frihet før han skal sone en dom på syv år. Filmen tar for seg dette døgnet.
Soundtrack.
Originalmusikken er komponert og framført av Terence Blanchard. Hollywood Records slapp den på skive 14. januar 2003.


Suede (album).
"Suede" er debutalbumet til den engelske britpop-gruppen Suede.


Maria I av England.
Maria I (født 18. februar 1516, død 17. november 1558) var dronning av England og dronning av Irland fra 6. juli 1553 ("de jure") eller 19. juli 1553 ("de facto") til sin død. Maria, den fjerde og nest siste monark av Tudordynastiet, er husket for sitt forsøk på å gjeninnføre Den katolske kirke i England. Hun fikk henrettet nesten tre hundre protestanter. Som en følge av dette er hun kjent som Bloody Mary (Maria den blodige). Den religiøse politikken hennes ble snudd om av hennes etterfølger, Elisabeth I, som fortsatte med brutal ensretting, men med motsatt fortegn.
Maria I må ikke forveksles med sin kusine Maria I av Skottland, også kjent som Maria Stuart, som var adskillig yngre enn henne.
Tidlig liv.
Maria var den andre datteren og femte barn av Henrik VIII og hans første hustru, Katarina av Aragon. Blant hennes eldre søsken var en dødfødt søster, to brødre, som begge døde tidlig, og en dødfødt bror. Hun ble født i Placentiapalasset i Greenwich, London mandag 18. februar 1516. Hun ble døpt den følgende onsdag med kardinal Thomas Wolsey som gudfar. Prinsesse Maria var en veslevoksen men sykelig unge med dårlig syn, bihulebetennelse og kronisk hodepine. Den dårlige helsen har noen forfattere antatt ha sin grunn i en medfødt syfilis, arvet fra hennes mor som da antageligvis ble smittet av Marias far. Om Henrik hadde syfilis eller ikke er omdiskutert, siden historien dukket opp lenge etter hans død. På sine eldre dager var imidlertid kongen sterkt plaget av væskende, illeluktende leggsår, noe som kan tyde på syfilis.
Henrik ga prinsesse Maria et eget hoff ved Ludlow Castle og mange av de privilegier normalt forbeholdt prinsen av Wales (dette har ofte ført til feilaktige påstander om at hun ble gjort til prinsesse av Wales), selv om han var dypt skuffet over at hans kone ikke hadde født ham en frisk sønn; Katarinas sjette og siste fødsel var en dødfødt datter.
Prinsesse Maria ble godt utdannet av sin guvernante, Margaret Pole, grevinnen av Salisbury. Hun lærte latin, spansk, fransk og italiensk, i tillegg til morsmålet engelsk. Hun studerte blant annet også gresk, vitenskap, og musikk. I juli 1520, bare fire og et halvt år gammel, underholdt hun gjester med å spille cembalo. En stor del av æren for hennes tidlige utdannelse må uten tvil bli gitt til hennes mor, som ikke bare konsulterte den spanske lærde Juan Luís Vives, men også selv underviste prinsesse Maria i latin.
Ekteskapsplaner.
Allerede da hun var ung, ble prinsesse Marias ekteskapelige fremtid forhandlet fram av hennes far. Hun var bare to år da hun ble forlovet med Le Dauphin Francis, sønn av Frans I av Frankrike. Etter tre år ble kontrakten forkastet; i 1522 ble hun forlovet med sin fetter, den tysk-romerske keiser Karl V i steden. Etter få år ble også denne forlovelsen brutt. I 1526 ble prinsessen sendt til Wales for å lede Rådet for Wales. Det ble foreslått at prinsessen skulle bli giftet bort til Frans I, istedet for hans sønn Le Dauphin. Kongen av Frankrike var ivrig etter å danne en allianse med England. En bryllupsavtale ble undertegnet hvor det ble forutsatt at Maria skulle gifte seg med enten kong Frans eller hans andre sønn, Henrik, greve av Orléans. Kardinal Wolsey, Henrik VIIIs hovedrådgiver, klarte å trygge en allianse uten at giftemålet fant sted.
Samtidig var ekteskapet mellom prinsesse Marias foreldre i krise. Dronning Katarina hadde ikke skaffet Henrik den arvingen han ønsket, og i frustrasjon over en manglende sønn og mannlig tronarving ønsket kongen å få ekteskapet annullert. I 1533 giftet Henrik seg i hemmelighet med Anne Boleyn. Snart etter ble ekteskapet med Katarina erklært ugyldig, og Anne Boleyn ble offisielt godkjent som dronning av Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury. Siden pave Klemens VII tidligere hadde nektet ham å annullere ekteskapet, brøt Henrik med Den katolske kirke og gjorde seg selv til overhode over Den engelske kirke.
Den formelle begrunnelsen kongen brukte for å få ekteskapet oppløst, var at Katarina først hadde vært gift med hans bror, som imidlertid døde ung, og visstnok uten at ekteskapet var blitt fullbyrdet.
Legitimitet.
Annuleringen (ikke skilsmissen) av ekteskapet betydde at Maria ble ansett som illegitim, siden Henriks ekteskap med Katarina var offisielt gjort ugyldig fra starten av. Maria, som tidligere hadde hatt et nært og kjærlig forhold til sin far, mistet prinsesseverdigheten, og ble kun "Lady". Hennes plass i arverekkefølgen ble overført til prinsesse Elisabeth (datter av dronning Anne). Lady Maria ble utestengt fra det kongelige hoff; hennes tjenere ble avskjediget, og hun ble tvunget til å tjene som hoffdame under dronning Annes tante, Anne Shelton, for sin nyfødte halv-søster Elisabeth. Hun ble ikke tillatt å besøke sin mor, eller delta i hennes begravelse i 1536. Behandling av henne ble sett på som urettferdig; hele Europa så Maria som den eneste sanne arvingen etter Henrik VIII.
Maria forventet at problemene hennes var over da kongen og dronningens ekteskap falt fra hverandre og Anne Boleyn ble halshogd i 1536. Prinsesse Elisabeth ble også degradert til "Lady" og fjernet fra arverekkefølgen. Henrik giftet seg deretter med Jane Seymour, som døde kort tid etter å ha født Henriks eneste sønn, prins Edvard, hertug av Cornwall. Lady Marias utgifter for nesten hele denne perioden har blitt offentliggjort, og viser at Hatfield, Beaulieupalasset (også kalt Newhall) i Essex, Richmond og Hunsdon var hennes viktigste bosteder.
Det ble etterhvert åpenbart at det hadde vært Marias far Henrik VIII, og ikke Anne Boleyn alene, som hadde forfulgt Maria. Den eneste måten hun kunne gjenvinne hans gunst var om hun aksepterte ydmykende angrep på sin religion og sin kongelige posisjon. Lady Maria forsøkte å forsone seg med sin far ved å akseptere ham som overhode for Den engelske kirke under Jesus. På den måten forkastet hun pavens autoritet, og anerkjente at ekteskapet mellom Henrik og Katarina var ugyldig, og dermed også sin egen illegitimitet. Hun ble gudmor til sin halvbror Edvard og var hovedsørger ved dronning Jane Seymours begravelse. På den annen side, samtykket Henrik i å gi henne et hushold, og Lady Maria ble tillatt å bo i de kongelige palassene. Henriks sjette og siste hustru, Katarina Parr, klarte å samle den kongelig familie og tildels forsone kongen med sine to døtre. Det forbedret Lady Marias posisjon.
Det ble gjort flere forsøk på å gifte henne bort til europeiske prinser, men ingen var vellykkede. I 1544 gjeninnsatte Parlamentet Lady Maria og Lady Elisabeth i arvefølgen, (etter deres halv-bror, prins Edvard, greven av Cornwall). Begge forble ifølge loven illegitime.
I 1547 døde kong Henrik, og ble etterfulgt av Edvard VI. Edvard var Englands første protestantiske monark; hans "Act of Uniformity" påla protestantiske skikker i kirken, som blant annet bruken av Thomas Cranmers nye "Bønnebok". Maria som hadde holdt seg trofast til sin katolske overbevisning spurte om tillatelse til å be i sitt eget kapell. Hennes forespørsel ble avslått og hun ble pålagt om å avstå fra å utøve katolske skikker. Maria appellerte til sine søskenbarn og sin tidligere forlovede, keiser Karl V. Karl truet med krig mot England om Lady Marias religiøse frihet ble krenket og hun ble igjen tillatt å be privat. Religiøse uoverensstemmelser skulle derimot fortsette å være et problem mellom kong Edvard og Maria. Da Maria var i trettiårene var hun tilstede ved en sammenkomst i jula sammen med Elizabeth og Edvard. Edvard fikk henne til å gråte foran hele hoffet da han beskyldte henne for ignorere hans lover om gudsdyrkelse.
Tiltredelse.
Edvard VI døde 6. juli 1553 mens Maria bodde i Framlingham slott i Suffolk. Han ønsket ikke at kronen skulle overlates til verken Lady Maria eller Lady Elisabeth og de var begge ekskluderte fra arverekkefølgen i hans testamente. Det var ulovlig ettersom det avvek fra parlamentsvedtaket av 1544 som hadde gjeninnsatt Maria og Elisabeth som arvinger. Under veiledning av John Dudley, 1. hertug av Northumberland ga Edvard VI kronen til lady Jane Grey, en etterkommer av Henrik VIIIs yngre søster, Maria Tudor, grevinne av Suffolk, og som var hertugen av Northumberlands svigerdatter.
Ved Edvards død ble Lady Jane Grey erklært dronning i London. Maria var på denne tiden i Framlingham i Suffolk, men etter ni dager ble det utløst et populært opprør til fordel for Maria. Borgerne i London snudde om og all støtte til Jane Grey forsvant og Maria red til London uten å bli utfordret, med sin halvsøster Elisabeth i følget, den 3. august. Maria ble erklært som dronning, og Dudley og Grey endte opp i Tower of London.
Ettersom loven av 1544 anerkjente Maria som Edvards arving, og ettersom Edvards testamente aldri ble autorisert, blir Marias regjering regnet "de jure" fra 6. juli 1553, kong Edvards dødsdag. Hennes "de facto" regjering blir, på den annen side, regnet fra 19. juli 1553, da Jane ble avsatt. En av hennes første handlinger som regent var å få løslatt de katolske fangene Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og Stephen Gardiner fra Tower of London.
Maria løslot også Jane Grey under begrunnelsen at hun hadde blitt tvunget til å bære kronen av hennes svigerfar. Hennes far, Henry Grey, 1. hertug av Suffolk, ble også sluppet fri. Hertugen av Northumberland var den eneste konspiratøren som ble henrettet for høyforræderi. Maria fant seg nå i en vanskelig situasjon ettersom nesten hele Det kongelige råd hadde vært innblandet i planen om å plassere Jane Grey på tronen. Den eneste hun kunne stole på var Stephen Gardiner, som hun utnevnt til biskop av Winchester og rikskansler. Gardiner utførte Marias kroning den 1. oktober 1553 ettersom Maria ikke ønsket å bli kronet av noen av de høyere geistlige ved at de var alle protestanter.
Regjering.
Marias første lov validerte Henrik VIIIs ekteskap med Katarina av Aragon, og legitimerte henne som dronning.
37 år gammel, vendte Maria nå oppmerksomheten mot å finne en ektemann og skaffe seg en arving, for å forhindre sin halvsøster fra å etterfølge henne på tronen. Hun avslo Edward Courtenay, 1. jarl av Devon som en mulighet, da hennes søskenbarn, Keiser Karl V, foreslo at hun kunne gifte seg med hans eneste sønn, den spanske prins Filip. Ekteskapet, kun en politisk allianse for Filip, var ekstremt upopulært i England. Rikskansler Gardiner og underhuset ba henne å vurdere å gifte seg med en engelskmann, på grunn av en overhengende frykt for at England skulle bli redusert til å bli avhengig av Spania. Da dronningen avslo begjæringen reiste folket seg i opprør. Hertugen av Suffolk erklærte igjen at hans datter, Jane Grey, var den sanne dronningen. Thomas Wyatt den yngre ledet en hær fra Kent, og ble ikke beseiret før han nådde Londons porter. Etter at opprøret hadde blitt slått ned ble både hertugen av Suffolk og lady Jane Grey dømt for forræderi og henrettet. Opprørets mål var å sette Elisabeth på den engelske tronen og hun ble fengslet i Tower of London, men etter to måneder flyttet til husarrest i Woodstock Palace.
Maria og Filip II av Spania giftet seg den 25. juli 1554 i Winchesterkatedralen. Ifølge ekteskapsavtalen skulle Filip få tittelen "konge av England", alle offisielle dokumenter (inkludert Parlamentets lover) skulle bli utskrevet med begges navn og parlamentet skulle bli anropt under deres samlede autoritet. Selv om han på papiret nå var konge av England, hadde Filip i virkeligheten ingen makt over landet. Ikke desto mindre er Filip den eneste mannen som har fått den engelske kronen ved å gifte seg med den regjerende dronningen; Vilhelm III ble hersker i fellesskap med sin kone, Maria II, etter en parlamentarisk lov, ikke etter ekteskapelig rettighet. Mynter skulle også bli preget med portrettet av både Maria og Filip. Ekteskapsavtalen sørget også for at England ikke skulle bli tvunget til å hjelpe Filips far, den tysk-romerske keiseren, militært.
Hensikten med ekteskapet var å sørge for en arving. I november 1554 ment Maria at hun var gravid og holdt takkegudstjenester i London. Det viste seg å være den første av to falske og innbilte graviditer. Filip overtalte sin hustru til å løslate Elizabeth fra husarresten, sannsynligvis for at han håpet slik at hun skulle se mer velvillig på ham i tilfelle Maria døde i barselseng. Maria ble forelsket i Filip, men han fant dog ikke henne, som var 11 år eldre enn ham selv, fysisk attrakiv og etter bare fjorten måneder fant han en unnskyldning til å dra tilbake til Spania.
Som dronning var Maria opptatt av religiøse spørsmål. Hun hadde alltid forkastet bruddet med Roma innført av hennes far. Hennes halvbror, Edvard, hadde etablert protestantismen. Maria ville gå tilbake til katolisismen. England ble forsont med Roma, og den katolske kardinal Reginald Pole ble erkebiskop av Canterbury og hennes rådgiver etter at hun fikk hans forgjenger Thomas Cranmer henrettet. Edvards religiøse lover ble avskaffet av Marias første parlament og flere hundre protestantiske ledere ble henrettet i den marianske forfølgelsen. Mange rike protestanter valgt å gå i eksil og rundt 800 rømte landet. Den første som ble henrettet etter de nye kjetterlovene var John Rogers (4. februar 1555) og den neste John Hooper, biskop av Gloucester (9. februar 1555). Forfølgelsene varte uavbrutt i nesten fire år, og 277 personer ble brent på bål.
Også Marias forgjengere, Henrik VIII og Edvard VI, hadde latt folk bli brent for sin tro, og protestantiske biskoper som Cranmer, Latimer og Ridley hadde også bidratt til brenningen. Men de forfølgelsene av protestanter som fant sted under av Marias regime er likevel uten sidestykke. Det hersker ingen tvil om at hun selv hadde hovedansvaret. Noen av de som ble drept, som Cranmer, Latimer og Ridley, var mektige og innflytelsesrike personer, men flertallet kom fra de lavere samfunnslag. Hun fikk tilnavnet "Maria den blodige".
Prins Filip arvet den spanske tronen etter at hans far abdiserte, og han kom tilbake og var i England fra mars til juli 1557 for å overtale Maria til å slutte seg til krigen mot Frankrike. Samtidig var England splittet, og opprørske protestanter oppviglet hat mot spanjolene. Også paven tok Frankrikes parti, og de engelske styrkene gjorde det dårlig. Den engelske innblanding i de italienske kriger gjorde at kongedømmet mistet sin siste kontinentale besettelse, Calais. Maria sa senere at når hun var død ville ordene «Filip» og «Calais» bli funnet risset inn i hjertet hennes.
Maria satte også igang valutareformer for å motvirke den dramatiske devalueringen av valutaen under Thomas Greshams embetstid, som karakteriserte de siste årene av Henrik VIIIs og Edward VIs regjering. Hennes reformer var stort sett mislykket, og hun førte kongedømmet mot kanten av økonomisk katastrofe. Marias dype religiøse overbevisninger inspirerte henne også til å innføre sosiale reformer. Disse var stort sett også mislykket.
Under hennes regjering, ble to nye kolonier etablert i Irland. Engelske bosettere ble plassert i det sentrale Irland for å forhindre angrep på The Pale, området rundt Dublin. To grevskap ble etablert og ble oppkalt etter henne og hennes ektemann; Queens County og Kings County. Hovedbyen i Queens County ble kalt Maryborough.
Død.
Marias dårlige helse hadde framkalt hennes innbilte svangerskap og etter en slik vrangforestilling i 1558 skrev hun i sitt testamente at hennes ektemann skulle være regent til barnet nådde myndighet. Maria fødte dog aldri noe barn, og døde av influensa eller kreft i St. James's Palace den 17. november 1558, førtito år gammel. Det er en mulighet at en svulst i en eggstokk var grunnen til at hun ikke fikk barn, og at denne også var dødsårsaken.
Hun ble etterfulgt av sin halvsøster Elisabeth I. De er begge gravlagt, side ved side, i Westminster Abbey. Inskripsjonen på latin over graven deres oversettes til: «Partnere både på tronen og i graven, her hviler vi to søstre, Elisabeth og Maria, i håp om oppstandelse». Interessant nok har denne innskriften, selv om den ble skrevet etter Elisabeths styre, en typisk katolsk formulering, ettersom den unngår frelsesvissheten som er vanlig i protestantisk teologi.


José Pereira de Lacerda.
José Pereira de Lacerda (født 7. juni 1662 i Castello de Moura ved Évora i Portugal, død 28. september 1738 i Faro) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Faro fra 1716.
Han ble kreert til kardinal den 29. november 1716 av pave Klemens XI.


João da Motta e Silva.
João da Motta e Silva
João da Motta e Silva (født 14. august 1685 i Castelo Branco ved Guimarães i Portugal, død 4. oktober 1747 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var første statssekretær (tilsvarende statsminister) fra 1736 og til sin død.
Han ble kreert til kardinal den 26. november 1727 av pave Benedikt XIII.


Apoptose.
Apoptose er når celler begår «selvmord». Cellen krymper seg selv, og bryter ned kjernen (der arvestoffet hos de eukaryote organismene ligger) og mitokondriene (cellens «kraftverk»). De fragmenterte restene av cellen blir spist av fagocytter, hvite blodceller. Eksempler på apoptose er når rumpetroll skal kvitte seg med halen, celler i løvstilken dør for at bladene skal falle av og i menneskefosterets utvikling når det kvitter seg med vevet mellom fingrer og tær.


Dell.
Dell er en amerikansk produsent og markedsfører av datamaskinvare, grunnlagt i 1984 av Michael Dell. Dell var verdens største produsent av datamaskiner, men er nå forbigått av Hewlett-Packard. Dell har både Intel og AMD-prosessorer i sine maskiner. Dell har satt mål å overta flat-tv-markedet. Hovedkontoret til Dell er i Austin, Texas USA. I 2008 kjøpte Dell opp Alienware.


Det samfunnsvitenskapelige fakultet (UiO).
Det samfunnsvitenskapelige fakultet holder til i Eilert Sundts hus
Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV) ved Universitetet i Oslo tilbyr forskning og undervisning i samfunnsvitenskapene. Fakultetet ble etablert i 1963 og har i dag ca. 300 vitenskapelig ansatte og 6000 studenter. Etter å ha vært spredt ut på forskjellige steder de første årene ble fakultetet i 1967 samlet under ett tak i Eilert Sundts hus på Blindern. I 2002 ble Psykologisk institutt flyttet til egne bygninger i Forskningsveien. Fakultetet tilbyr både bachelor- og mastergrader, i tillegg til årsenheter og profesjonsstudier.


Buffy Sainte-Marie.
Buffy Sainte-Marie (født Beverly Sainte-Marie, 20. februar 1941) er en canadisk musiker og folkesanger, komponist og skuespiller, kunstner og politisk aktivist av indiansk avstamning. Hennes sang gjenkjennes av sterk vibrato.
Sainte-Marie var født i Piapot Cree-reservatet i Qu'Appelle-dalen i den kanadiske provinsen Saskatchewan. Senere ble hun adoptert og vokste opp i USA i Maine og Massachusetts. Hun skaffet seg en doktorgrad i bildende kunst ved Universitet i Massachusetts og diplom som lærer og i østlig filosofi.
Tidlig karriere.
I 1962 da Sainte-Marie var tidlig i tyveårene turnerte hun alene og utviklet talentet og håndverket som sanger og musiker ved å opptre i ulike konserthaller, folkemusikkfestivaler og på reservater for urbefolkningene over hele USA og i Canada, foruten at hun også opptrådte i Europa. Hun tilbrakte betydelig tid i kaffehusene i sentrum av Toronto, Canada i det gamle distriktet Yorkville, og tilsvarende i New Yorks Greenwich Village som en del av folkemusikkscenen fram til midten av 1960-tallet. Her opptrådte hun ofte sammen med andre kommende canadiske samtidige som Leonard Cohen, Joni Mitchell, og Neil Young.
Sainte-Marie fikk hurtig et omdømme som en dyktig låtskriver, og mange av hennes første sanger som blant annet «Until It's Time For You To Go», ble gjort til hits av andre sangere, blant annet Barbra Streisand, Elvis Presley, Sonny and Cher, Chet Atkins, Roberta Flack, Janis Joplin og Glen Campbell.
Hennes debutalbum, "It's My Way", ble utgitt av plateselskapet Vanguard Records i 1964, og hun ble deretter navngitt som beste nykommer av det amerikanske musikkmagasinet Billboard. Dette albumet hadde også den kritikerroste protestsangen «Universal Soldier» som senere ble en internasjonal suksess for den engelske folkevise- og protestsangeren Donovan.
I 1967 utga Sainte-Marie albumet "Fire and Fleet and Candlelight" som inneholdt hva som har blitt sett på som den endelige fortolkningen av den tradisjonelle sangen «Lyke Wake Dirge» og hennes egen sang «Now that the Buffalo's Gone», en protest over de brutte løfter og avtaler med Amerikas urbefolkning. Blant hennes andre kjente sanger var «Mister Can't You See» som kom høyt på listene i 1972, «He's An Indian Cowboy In The Rodeo» og ikke minst den sangen som mest av alt forbindes med henne, «Soldier Blue», som var filmmusikken til filmen av samme navn.
På slutten av 1960-tallet benyttet hun en Buchla-synthesizer til å spille inn albumet "Illuminations", som ikke fikk større oppmerksomhet. «Folk var mer forelsket i bildet av Pocahontas med en kassegitar,» kommenterte hun senere i et intervju i 1998.
Sainte-Marie giftet seg med musikeren og produsenten Jack Nitzsche i 1969. Mellom 1976 og 1981 var hun regelmessig gjest i barne-TV-programmet Sesame Street (det tilsvarende programmet på norsk er Sesam stasjon) for å gi unge nordamerikanske fjernseere et inntrykk av hvordan prærie- og pueblo-indianerne lever. Hun opptrådte ofte sammen med sin sønn Dakota Starblanket Wolfchild.
Hennes sang «Up Where We Belong», som hun skrev sammen med Will Jennings og Jack Nitzsche, ble sunget av Joe Cocker og Jennifer Warnes for filmen "En offiser og en gentleman" og den vant en Oscar for beste sang i 1982.
I 1992 hadde hun selv en rolle i fjernsynsfilmen "The Broken Chain" sammen med Pierce Brosnan.
Senere karriere.
I 1992, etter en sekstenåring pause fra plateinnspillinger, utga hun albumet "Coincidence and Likely Stories". Hun spilte det inn i sitt eget hjem ved hjelp av en computer, og det inneholdt politiske ladede sanger som «The Big Ones Get Away» og «Bury My Heart At Wounded Knee» som begge var krasse kommentarer på den pågående vanskelige situasjonen for Amerikas urbefolkning. I 1996 fulgte hun opp med albumet "Up Where We Belong" hvor hun spilte inn på nytt et antall av hennes beste sanger i ‘unplugged’ og akustiske versjoner, blant annet også «Universal Soldier».
Buffy Sainte-Marie er også utøvende billedkunstner og har stilt ut i Glenbow Museum i Calgary, Canada Winnipeg Art Gallery, Canada Emily Carr Gallery i Vancouver, Canada og American Indian Arts Museum i Santa Fe, USA.
Hun er aktiv tilhenger av Bahá'í-religionen.
Sensur.
Sainte-Marie har hevdet at hun ble svartelistet og at hun sammen med andre politisk aktive amerikanske indianere ble boikottet i løpet av 1970-tallet.
«Jeg fant ut ti år senere, på 1980-tallet, at (president) Lyndon B. Johnson hadde skrevet brev som lovpriste radiostasjoner som undertrykte min musikk,» sa hun intervju i 1999 med avisen Indian Country Today. «I løpet av 1970-tallet ble ikke bare protestbevegelsen gjort uvirksomme (”put out of business”), men hele den amerikanske urbefolkningen ble angrepet.»
I tillegg har hun hevdet hun at hennes plater forsvant i USA. Tusener av folk ønsket å kjøpe platene hennes på konserter, og selv om platedistributøren hevdet at platene var sendt var det ingen som visste hvor de var. «Jeg ble gjort uvirksom i USA,» har hun sagt.
Æresbevisninger.
Frankrike navnga Buffy Sainte-Marie som beste internasjonale sanger i 1993. Det samme året ble hun utvalgt av Forente nasjoner for proklamere offisielt Det internasjonale året for urbefolkninger.
Hun ble innvalgt til Juno Hall of Fame for hennes livslange fortjeneste for musikken i 1995 og vant prisbevisningen Gemini Award i 1997 for fjernsynsforestillingen "Buffy Sainte-Marie: Up Where We Belong". Det markerte også den første gangen hvor hun framførte sin berømte sang i en konsertsammenheng.
Hun fikk en pris for livslang prestasjon fra National Aboriginal Achievement Foundation i Canada i 1998, og ble også gjort offiser av Order of Canada. I 1999 mottok hun en stjerne på Canadas Walk of Fame.


Radio Tønsberg.
Radio Tønsberg er en lokalradiostasjon i Vestfold. Kanalen sender hele døgnet og spiller hovedsakelig populærmusikk. Programleder Kenneth Berg styrer morgen- og ettermiddagssendingene. Radio Tønsbergs lydbilde produseres av Kenneth Berg. Radiostasjonen er tilknyttet Norsk Lokalradioforbund og eies av Jærradiogruppen (51%) og Østlandsposten (49%). Daglig leder for bedriften er Geir Friberg.


Espen Torgersen.
Espen Torgersen (født 12. februar 1979 i Moss) er en norsk fotballkommentator på radio.
Torgersen kommenterer blant annet FK Tønsbergs og Moss FKs bortekamper.
Kampene til FK Tønsberg kommenterer han for Radio Tønsberg, og han har også kommentert for Radio Grenland, Radio 102 og Jærradioen.


Jan Eliasson.
Jan Eliasson (født 17. september 1940) er en svensk diplomat. Siden 2000 har han vært Sveriges ambassadør i USA. I september 2005 tiltrådte han stillingen som president for FNs generalforsamling. 27. mars 2006 ble han utnevnt til utenriksminister i Sverige.
Biografi.
Jan Eliasson er født og oppvokst i Göteborg. Han var utvekslingsstudent i Indiana i USA 1957–58 og er utdannet i økonomi.
I 1965 ble han ansatt i det svenske utenriksdepartementet, og tjenestegjorde utenlands i bl.a. Paris, Bonn og Washington. I perioden 1983–1987 var han sjef for utenriksdepartementets politiske avdeling.
1980–86 deltok han i FNs meklingsoppdrag i krigen mellom Iran og Irak. 1988–92 tjenestegjorde han som Sveriges FN-ambassadør i New York, og fungerte bl.a. som generalsekretærens personlige representant i Iran–Irak-konflikten. I 1994–99 var han kabinettsekretær i UD, og siden 2000 har han vært Sveriges ambassadør i Washington, D.C., USA.


Battle Royale.
"Battle Royale" er en dystopisk japansk roman av Koushun Takami, og en manga og en spillefilm som begge bygger på romanen.
Filmen ble utgitt i år 2000, og skapte sjokkbølger blant det japanske publikum pga. av sin blodtørstighet og sitt provoserende tema. Filmen hentyder til stadighet mot realityserier og samfunnsproblemene man finner i dagens Japan, og tar opp problemer med blant annet det japanske skolesystemet.
Handling (spoiler).
42 ungdommer, en skoleklasse på 40 stykker, inkludert en av de tidligere vinnerne og en som har stilt opp frivillig, blir kidnappet under en skoletur og blir kastet inn i en statsstyrt dødslek. De landsettes på en øde øy, og blir fortalt at det kun kan være en som forlater øya i live – de har tre dager på seg for å utrydde hverandre, og bli den ensomme overleveren. For å forhindre juks, får hver ungdom sitt eget halsbånd som også fungerer som pulsmåler, og som er satt til å eksplodere dersom de prøver å rømme, eller om det finnes flere i live etter det tredje døgnet.
Gamle venner settes mot hverandre og må kjempe for sitt liv. De som nekter å gjøre dette, begår enten selvmord eller blir drept av dem som har bestemt seg for å forlate øya i live. Dette utspiller seg med en grusom hastighet, og til slutt finnes det bare tre ungdommer igjen i live på øya. Disse tre overlister til slutt sjefen for programmet, og flykter fra den tomme øya med en båt.


Iliaden.
"Iliaden" (gresk: "Ἰλιάς", Ilias) er et epos om en episode under den trojanske krig, og er ved siden av "Odysseen" et av de to store episke dikt som tilskrives Homer, en blind jonisk dikter. Det hersker tvil om hvorvidt Homer har eksistert, og om han var en enkelt person, men diktene dateres vanligvis til det niende eller åttende århundre f.Kr. De er den eldste kjente litteratur på gresk. "Iliaden" er skrevet på heksameter og består av 24 sanger (kapitler) på tilsammen omtrent 16 000 verselinjer. Den er skrevet på en jonisk-æolsk blandingsdialekt, med en rekke besynderlige former.
Historie.
De homeriske eposenes alder og opphav har vært omstridt. Homer er tradisjonelt blitt plassert på 700-tallet f.Kr., og hendelsene som omtales antas å ha skjedd omkring 1 100 f.Kr. Billedfremstillinger fra arkeologiske funn beviser at deler av handlingen har vært kjent på «Homers tid» eller tidligere. Siden 700-tallet også var tiden da det greske skriftspråket ble utviklet, har det vært gjettet på at diktverkene først ble nedskrevet på denne tiden. Cicero hevder imidlertid at dette skjedde i Athen på 500-tallet. De eldste bevarte håndskriftene er uansett betydelig yngre.
1900-tallets forskning på ennå levende epos og annen tradisjonslitteratur, viser at denne typen diktning ikke huskes «utenat» som en helhet. Den improviseres ved hver fremførelse, på grunnlag av en velkjent historie og et forråd av faste «scener», strofer, vers og epiteter. Slik kan svært lange dikt bli «husket» og gamle språkformer bevart gjennom utallige generasjoner – selv om de ulike fremførelsene kan være svært ulike. Også de homeriske epos, slik vi kjenner dem, har spor av slik improvisasjon (f.eks. gjentagelser). Mye tyder derfor på at «vår» "Iliade", som de europeiske folkevisene på 1800-tallet – i utgangspunktet har vært en skriftlig fiksering av én bestemt fremførelse (av en spesielt dyktig rapsode), som senere er blitt «forbedret» med innslag fra andre versjoner, eller tilpasset dikteriske idealer.
De homeriske epos ble lenge betraktet som primitive, sammenlignet med det senere «kunstverket» Aeneiden. Først med romantikkens interesse for det «opprinnelige» og folkelige, fikk de for alvor den posisjonen som mesterverker de har i dag.
Forhistorien i "Iliaden".
"Iliaden" forteller om flere ukers handling i det tiende og siste år av Den trojanske krig, og dreier seg i hovedsak om Akilles vrede. Den begynner med krangelen mellom Akilles og Agamemnon, og slutter med Hektors likferd. Hverken bakgrunnen for krigen eller handlingen forut for denne episoden, eller slutten på krigen (Akilles død og den trojanske hest) er del av "Iliaden". "Iliaden" og "Odysseen" var deler av en større diktsyklus med ulike forfattere, men dessverre er bare fragmenter igjen av de andre diktene.
Mange greske myter finnes i flere versjoner, så Homer kunne i noen grad velge mellom dem etter hva som passet ham. For bakgrunnen til krigen, se den trojanske krig.
Resymé.
"Iliaden" handler for det meste om Akilles og hans raseri mot kong Agamemnon, akaiernes hærfører, som tok Akilles frille Briseis. Akilles, den største av alle krigere, følger sin mors råd og trekker seg ut av kampen som hevn, og akaierne er nær ved å tape krigen.
Som motstykke til Akilles stolthet og arroganse står den trojanske prins Hektor, sønn av Priamos, som kjemper for å forsvare sin by, sin kone og sitt barn. Da Hektor dreper Patrokles, Akilles kjæreste venn (eller elsker), drar Akilles igjen ut i kamp for å ta hevn, og dreper Hektor. Han sleper liket av Hektor etter vognen sin, rundt Trojas murer(i 3 døgn ifølge Homer), som hevn for tapet av Patrokles. Senere kommer Hektors far, kong Priamos, seg inn i leiren forkledt som tigger, og ber om å få sin sønns legeme tilbake. Akilles får medynk med den gamle mannen, og oppfyller ønsket hans. Med Hektors likferd ender "Iliaden".
"Syng, gudinne, om vreden som tok peleiden Akilles,"
"svanger med død for akaiske menn og med talløse sorger".
«Syng, gudinne» er en bønn til musen (d.v.s. at musen «synger» gjennom Homer); «peleide» betyr her «Pelevs' sønn».
Akilles forhold til Patrokles har lenge vært gjenstand for diskusjon. I "Iliaden" kommer det ikke klart frem om de er elskere eller bare venner, selv om Aiskhylos' tragedie Myrmidonene fremstiller Akilles som sin elskedes hevner. Det er meget sannsynlig at Akilles og Patrokles var elskere; i det førkristne Hellas var ikke homoseksualitet en synd (kanskje heller det motsatte, uansett kan man ikke anvende det kristne syndsbegrep her), og det ble sett som motiverende for soldatene å ha elskeren sin ved sin side, som en slags motivator i kamp. Ei heller «feminint», tvertimot noe maskulint (all den tid det ikke involverte kvinner overhodet).
I Norge.
I Norge ble eposet utgitt første gang i 1852 i Frederik Moltke Bugge oversettelse under tittelen «Homers Iliade». Eposet har blitt både oversatt og gjendiktet flere ganger. Av de mest kjente er Aschehoug forlag sin utgave på riksmål som er gjendiktet av Peter Østbye og Det Norske Samlaget sin utgave på nynorsk gjendiktet av Eirik Vandvik. Noen av de norske utgavene av "Iliaden" er illustrert av John Flaxman.


CinemaScope.
CinemaScope er et filmformat med et sideforhold på 2,35:1.
Opprinnelig var CinemaScope et varemerke for en bredformatteknikk med enda bredere bilde, men siden 1957 har Scope og alle dets kloner (Panavision, Technirama osv.) holdt seg til 2,35-formatet.
Scope-formater fotograferes på vanlig 35mm-film, men ved hjelp av en anamorfisk linse presses bildet sammen i bredden for å passe inn i en -bilderute. I kinosalen blir det så «strukket» ut igjen til sitt riktige format.


Bredformat.
Bredformat (eng. "widescreen") er betegnelsen på filmformater som har bredere bilderute enn 1,37:1 (bredde/høyde).
35mm-film, som er vanlig i kinoproduksjon, har et breddeforhold på 1,37 ganger høyden (til sammenligning er et fjernsynsbilde 1,33:1). For å gjøre bildet bredere, blir toppen og bunnen "maskert" – enten ved at svarte striper er innfelt i filmrullen, eller ved at lerretet delvis tildekkes i kinosalen.
I Europa har formatet 1,66:1 vært vanlig, mens amerikansk kinofilm lenge har operert med 1,85:1. I dag er sistnevnte mest brukt begge steder. TV-apparater i det brede 16:9-formatet ligger omtrent midt mellom disse to. Filmformater fra 2:1 og utover benytter andre teknikker og kalles som regel CinemaScope.


Presidenter for FNs generalforsamling.
Presidenten for FNs generalforsamling velges av generalforsamlingens representanter, altså av alle FNs medlemsland, på årlig basis.


Jonathan Netanyahu.
Yonatan "Yoni" Netanyahu (hebraisk) (født 13. mars 1946, død 4. juli 1976) var en israelsk krigsveteran.
Han var sammen med sine to brødre, Iddo og senere statsminister Benjamin Netanjahu, medlem av IDFs elitestyrke Sayeret Matkal. Han gjorde seg bemerket under Yom Kippur-krigen.
Han ble drept under Operasjon Entebbe på Entebbe flyplassen i Uganda, hvor israelske militære styrker reddet gisler etter en flykapring. Han ledet angrepet og var den eneste israelske soldaten som ble drept.
Netanyahu, Jonathan
Netanyahu, Jonathan
Netanyahu, Jonathan


Benjamin Netanyahu.
Benjamin Netanyahu (hebraisk Binyamin Netanyahu, kallenavn Bibi) (født 21. oktober 1949 i Tel Aviv) er Israels nåværende statsminister, og medlem og leder av det konservative partiet Likud. Han har også tidligere innehatt stillingen, som Israels niende statsminister, fra april 1996 til mai 1999.
Han var finansminister i Ariel Sharons regjering frem til 7. august 2005, da han frasa seg denne stillingen i protest mot den israelske tilbaketrekningen fra Gaza. 20. desember samme år ble Netanyahu valgt til leder av Likud.
I 2001 ble Netanyahu i hemmelighet filmet med skjult kamera sammen med israelske bosettere, der han ifølge NRK har skrytt over å ha klart å omgå Oslo-avtalen.
Netanyahu var den første og hittil eneste (2011) statsminister som er født i Israel.


Fred Kavli.
Fred Kavli (født i 1927) er en norsk-amerikansk fysiker, oppfinner, forretningsmann og filantrop.
Bakgrunn.
Kavli vokste opp som bondesønn i Eresfjord i Romsdal, og hadde en eldre bror, Aslak. Fred gikk på Firda landsgymnas på Sandane i Gloppen kommune. Etter ingeniørutdannelse ved NTH (NTNU) i Trondheim, emigrerte han til USA i 1956. Som nyutdannet ingeniør fikk Kavli arbeid i sensorindustrien, i et selskap som laget sensorer til Atlasraketten, som fraktet den første amerikanske astronaut ut i verdensrommet. Etter to år var han blitt chief engineer. I 1958 startet han selskapet Kavlico Corporation i Moorpark, California. Under hans ledelse utvikla firmaet seg til en av verdens ledende produsenter av sensorer til kjøretøyer, fly og romfartøyer, samt til annen industriell apparatur.
Kavliprisen og støtte til forskning.
Etter i 2000 å ha solgt seg ut av Kavlico for to og en halv milliard kroner, opprettet Kavli et fond – Kavli Foundation – som skal finansiere tre forskningspriser innafor astrofysikk, nevrovitenskap og nanovitenskap. Kavliprisene skal deles ut av Kavli Foundation og Det Norske Videnskaps-Akademi i fellesskap. Hver av priskomitéene har fem medlemmer – lederen skal være norsk. Prisene er hver på 1 million amerikanske dollar, og utdeles annethvert år fra 2008.
Kavli er også kjent for donasjoner til forskningsinstitutter. Det første Kavli-insituttet ble knyttet til University of California, Santa Barbara tidlig på 2000-tallet. I 2004 alene donerte Kavli 100 million dollar til forskningsinstitutter i USA og Nederland. I dag har stiftelsen finansiert 13 forskningsinstitutter i USA, Europa og Kina, fire av dem så sent som sommeren 2006. Andre renommerte universiteter som nå har Kavli-institutter inkluderer Stanford University, Massachusetts Institute of Technology, University of Cambridge og Harvard University.
Utmerkelser.
20. juni 2006 kom det pressemelding om at Fred Kavli hadde blitt utnevnt til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden for "fremragende innsats for Norge og for menneskeheten." Utmerkelsen ble delt ut ved høytidelig anledning den 19. juni 2006 av kansellisjef Øystein Braathen.


Ernst Röhm.
Ernst Julius Röhm (født 28. november 1887 i München, henrettet 1. juli 1934 i Stadelheim-fengselet samme sted) var en tysk offiser og nasjonalsosialistisk politiker. I 1920 opprettet han de første troppene med Sturmabteilung (SA), NSDAP paramilitære avdeling, og i 1923 deltok han i Adolf Hitlers og Erich Ludendorffs mislykkede ølkjellerkupp. Han var de facto kommandant for SA fra 1931 til han ble henrettet på Hitlers ordre i 1934.
Bakgrunn.
Han begynner sin selvbiografi, "En høyforræders historie", med setningen «23. juli 1906 ble jeg soldat». Likefullt var han sønn av den bayerske jernbaneinspektøren Julius Röhm og ektefellen Emilie Röhm, født Baltheiser. Han hadde to eldre søsken, en bror som var født i 1879, og en søster som ble født i 1880. Etter å ha avlagt abitur ved "Maximiliansgymnasium München" i 1906, fulgte han sin ungdomsdrøm og ble soldat. Han ble fahnenjunker i den bayerske hæren.
Første verdenskrig.
Etter gjennomført offisersutdannelse i 1907, ble Röhm i 1908 beskikket til offiser, og gjorde tjeneste i første verdenskrig. Han ble "Oberleutnant" i det 10. infanteriregiment, og ble senere forfremmet til "Hauptmann". I september 1914 fikk han en granatsplint i ansiktet under kamper ved Meuse i Lorraine. Skaden påførte ham et arr fra nesen til haken, og ansiktsoperasjonen gjorde nesen hans deformert. Han ble tildelt Jernkorset av første klasse i løpet av krigen.
Han foraktet sivilister, og idealsamfunnet for ham var mannsfellesskapet han møtte i skyttergravene under første verdenskrig. Ved krigens slutt var han major.
Frikorps Epp.
Etter krigen gikk han inn i "Freikorps Epp", en privat milits under ledelse av Franz Ritter von Epp, en høyt dekorert bayersk offiser fra både Bokseropprøret og første verdenskrig. Frikorpset ble stiftet i München og besto av desillusjonerte veteraner som en reaksjon mot Weimarrepublikken.
Politisk aksjonist.
I 1920 gikk Röhm inn i NSDAP, og deltok i organiseringen av SA. Han deltok i det mislykkede ølkjellerkuppet, og satt i femten måneder fengslet i Landsberg fengsel sammen med Adolf Hitler, hvor de to ble nære venner. Likevel så Röhm helst på NSDAP som en verveorganisasjon for SA. Om Hitler sa han: «Vi må utnytte hans utvilsomt store slagkraft. Men han er en lettvekter, og har ikke utsyn ut over Tysklands grenser. Vi må sette ham til side når tiden kommer.» Hitler var for ham en politiker, og som han skrev i sin selvbiografi: «Jeg forlanger forrang for soldaten fremfor politikeren.»
Röhm ble løslatt i 1924, og arbeidet da sammen med Hitler for å gjenoppbygge NSDAP. Det utviklet seg raskt konflikter mellom de to. I 1925 gikk Röhm ut av partiet, og reiste til Bolivia, hvor han arbeidet som militærrådgiver. Weimarregjeringen støttet denne stillingen, og han ble forfremmet til oberst i Reichswehr.
SA-kommandant.
I 1930 avskjediget Hitler Franz Pfeffer von Salomon som SA-leder og overtok selv personlig posisjonen som øverstkommanderende for SA, "Oberste SA-Führer". Han sendte en melding til Röhm, hvor han bad ham om å komme tilbake til Tyskland for å virke som "SA-Stabschef" og dermed "de facto" kommandant. Röhm aksepterte tilbudet i 1931, og begynte raskt å fylle sentrale posisjoner med venner og bekjente.
SA på den nasjonalsosialistiske venstresiden.
SA ble på folkemunne kalt «biffer» fordi de var «brune utenpå, men røde inni». Röhm og SA representerte den venstreorienterte fløyen blant nasjonalsosialistene, som kjennetegnes av en revolusjonær, arbeiderorientert, anti-kapitalistisk tenkning. Denne fløyen så med stor skepsis på Hitlers og andre sentrale nazisters lefling med storkapitalen, industriherrene og de gamle maktstrukturene. De la vekt på det siste leddet i begrepet nasjonal"sosialisme", med fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer for å få samfunnet ut av den sosiale nøden som den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere etter deres mening hadde fått landet inn i. Det var derfor en skepsis i disse miljøene til hele førerprinsippet, da makten etter deres mening skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også var aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne etter deres mening få legitimitet.
De ble møtt med sterk skepsis fra det øvrige nasjonalsosialistiske miljøet, særlig etter sommeren 1933, da en rekke tidligere kommunister, og hele hele avdelinger med tidligere kommunistiske kampavdelinger gikk inn i SA etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen.
Problematisk seksualitet.
Det gikk også sterke rykter om at Röhm og andre ledere i SA deltok i orgier for homoseksuelle. Venstrepressen gjorde mye ut av dette, og fant beviser for at Röhm selv hadde homoseksuelle forhold, i likhet med SA-ledere som Edmund Heines. Da homoseksualitet ikke ble akseptert av partiet, førte dette til sterk kritikk mot SA og Röhm personlig. Röhm hadde anmeldt en mannlig prostituert, Hermann Siegesmund, for å ha stjålet en koffert fra ham, og i politiprotokollen for Berlins sentrumsdistrikt fant man Siegesmunds forklaring om at Röhm 13. januar 1925 hadde invitert ham på et glass øl i Berlins Marienkasino: «Mens vi fremdeles satt påkledde i hotellrommet (...), falt en papirlapp på gulvet» som han tok opp, men «først da jeg var ute på gaten igjen, så jeg at lappen (...) var en utleveringsseddel for herr Röhms reisegods». Like fullt avviste Hitler alle klager over SA-ledelsens utsvevelser som «urimelige fornærmelser».
Maktkamp.
SA var opprettet for å beskytte partiets ledere og for å angripe politiske motstandere. I 1934 hadde disse rollene langt på vei blitt overtatt av Schutzstaffel (SS), som ble ledet av Heinrich Himmler. I den evige maktkampen innad i partiet var dermed SA utsatt. I tillegg var Röhm blitt upopulær i Reichswehr, ettersom han mente at SA skulle bli en integrert del av hæren. Generalstaben var ikke interessert i dette, da de så på SA som en udisiplinert bande som manglet den grunnleggende militære opplæringen og disiplin som en militæravdeling forutsatte. Röhm derimot, holdt hærens offiserer ansvarlige for nederlaget i 1918 og skrøt: «Jeg er den nye hærens Scharnhorst.»
Det kritiske punkt ble nådd da Hitler ble informert om at Röhm snakket om en andre revolusjon som skulle komplettere NSDAPs maktovertagelse året før. Röhms og venstrefløyens idéer skremte industriledere som støttet Hitler økonomisk, og det ble klart at noe måtte gjøres. Det ble vurdert å oppløse SA, men etter et privat møte mellom Röhm og Hitler ble det i stedet bestemt at man skulle gjennomføre mindre tiltak, som at SA-medlemmene i august 1934 skulle ha en «nedkjølingsmåned» hvor de ikke hadde aksjoner eller gikk i uniform. Hitler fortalte Röhm «hvor meget jeg takker skjebnen for at jeg kan regne menn som deg blant mine venner og kampfeller». Samtidig gav han lederen for det hemmelige politi ordre om å samle beviser mot Röhm og SA med ordene: «Det er det viktigste De noensinne har gjort!» Röhm på sin side ante ugler i mosen og ropte ved en anledning til sine SA-førere om Hitler: «Hva den latterlige korporalen erklærer, gjelder ikke for oss! Hitler er upålitelig og må minst på ferie!»
Hitler utsatte avgjørelsen om hva som skulle gjøres videre, men Himmler og andre benyttet enhver anledning til å baktale Röhm. Reinhard Heydrich var dus med Röhm, som også (i likhet med Himmler) var gudfar for hans eldste sønn Klaus. Likevel produserte Heydrich uten skrupler «bevis» for at Röhm planla et kupp mot Hitler. Ingen av disse dokumentene eksisterer i dag, men Hitler fikk blant annet høre at Röhm skulle ha mottatt 12 millioner mark fra Frankrike for å gjennomføre kuppet.
De lange knivers natt.
Hitler skulle møte Röhm igjen 1. juli, men rett før bestemte han seg for at grensen var nådd, og at det måtte kraftige utrenskninger til i SA. 29. juni var Hitler reist til Bad Godesberg, der han ble oppringt av Himmler med en falsk melding om at SA i München var satt i alarmberedskap, og at SA i Berlin ville okkupere regjeringsbygningene dagen etter kl 16. I virkeligheten var de fleste SA-folkene i Berlin reist på ferie. Natten til 30. juni, kjent som de lange knivers natt, dro Hitler med fly til Oberwiesenfeld ved München. Her fikk han opplyst at Münchens SA allerede var møtt frem ved Feldherrnhalle. Uten å sjekke om dette overhodet stemte, raste Hitler over «verdenshistoriens største tillitsbrudd» og dro til pensjonatet i Bad Wiessee, hvor Röhm losjerte. Han åpnet i bare undertrøyen; i sengen bak ham lå en sengekamerat. Han ble arrestert av Hitler personlig, og Joseph Goebbels som var til stede, ringte nå til Hermann Göring i Berlin og gav det avtalte kodeordet, «kolibri.» Dermed brøt terroren løs. Over hele Tyskland åpnet SS-ledere og lokalt politi forseglede konvolutter med navn på dem som skulle drepes. I Berlin delte Heydrich personlig ut ordrene.
Röhm ble henrettet 1. juli, mens Hitler var i et hageselskap for ledende partifolk og deres familier. Rudolf Hess hadde dagen før ropt: «"Mein Führer", det er min oppgave å skyte Röhm!» men i stedet fikk Röhm tilbud om å begå selvmord, idet han i fengselscellen fikk overrakt en pistol med bare én patron, innpakket i siste utgave av "Völkischer Beobachter", NSDAPs egen avis. Röhm skjøt seg imidlertid ikke. Til sist gikk kommandanten i Dachau, Theodor Eicke, og en annen SS-mann inn i cellen og skjøt Röhm med to skudd.
Henrettelsen ble senere legalisert gjennom en lov om statens selvforsvar som ble vedtatt etter press fra Hitler den 13. juli. Den bestod av bare én setning: «Tiltakene som ble iverksatt 1. og 2. juli for å knuse de forræderske angrepene mot staten, skjedde med lov og rett i statlig nødverge.»


Kavliprisen.
Kavliprisen, på engelsk the Kavli Prize, er tre forskningspriser som annethvert år deles ut i Oslo av den amerikanske stiftelsen Kavli Foundation og Det Norske Videnskaps-Akademi. Prisfondet er oppretta av den norsk-amerikanske forretningsmannen Fred Kavli. Prisbeløpet er på 1 million dollar for hvert av fagområdene.
Prispenger, medalje og diplom.
Vinnerne innen hver kategori tildeles en medalje, et diplom og et kontantbeløp på 1 million USD som deles.
Medaljen, som er i gull med en diameter på 70 mm og en tykkelse på 5 mm, veier 311 gram og har en betydelig verdi i seg selv. Den er utformet av skulptøren Eugene L. Daub fra USA. Adversen viser Daubs høyrevendte portrett av Fred Kavli med innskriften «THE KAVLI PRIZE» i en bue over. Reversen bærer Kavliprisens logo, utformet av designeren Enzo Finger. Logoen består av et geometrisk mønster, en versjon av Metatrons kube. Over logoen står navnet på fagfeltet prismedaljen er tildelt for, «ASTROPHYSICS», «NANOSCIENCE» eller «NEUROSCIENCE», og denne innskriften er det eneste som skiller prismedaljens tre varianter fra hverandre. Under logoen er det et flatt felt der prisvinnerens navn inngraveres. Medaljen er produsert ved Northwest Territorial Mint i USA.


Hamar katedralskole.
Hamar katedralskole, populært kalt «Katta», er en videregående skole på Hamar, som ble grunnlagt i år 1153 av den pavelige utsendingen kardinal Nicolaus Breakspeare – den seinere pave Hadrian IV – under navnet Scola Cathedralis Hamarensis. Skolen ble lagt ned i 1602. Hamar fikk bystatus i 1848, og i 1876 fikk byen gymnas under navnet "Hamar offentlige skole for høyere allmenndannelse". Skolen hadde reallinje, språklig-historisk linje og latinlinje. I 1936 fikk den det gamle navnet Hamar katedralskole.
Skolen i middelalderen.
I 1153 kom den pavelige utsending kardinal Nicolaus Breakspeare, senere pave Hadrian IV til Norge og oppretta erkebispesetet i Nidaros og bispeseter i Oslo, Stavanger, Bergen og Hamar. Ved bispesetene ble det så oppretta katedralskoler, og dermed var rikets utdanningstilbud kommet inn i fastere former. Norges fem katedralskoler opprettholdt samtidig kontakten med de katolske skolemiljøa ute i Europa.
Den første kjente skolemester ved Hamar katedralskole var "Andres Skulemeistare", nevnt i diplom fra 1333. Ellers var mange av lærerne utlendinger, og mange av elevene ved katedralskolen på Domkirkeodden reiste ut av landet for å studere. Ved universitetet i Lepzig finner man f.eks. i 1426 "Johannes Hamaren de Norvegia". Og i Rostock: "Thorlauus Thorderi de Hamaria" (1460), "Torgarus Tydechini de Hammaria" (1475). I København: "Olaus Martini Norwegianus Hammarensis" (1580) og "Eberhardus Johannis Norweg" (1601).
Reformasjonen satte en stopper for Hamar bispestol, men det ble bestemt at skolen skulle opprettholdes. Elevene ble satt til å formidle kirkas budskap til almuen. Ettersom tida gikk forfalt domkirka, og i 1567 ble den ødelagt av svenskene. Mens svenskene nøt seieren skal det ha dukket opp en «heimevernstropp» med katedralskoleelever, som overfalt en gruppe svensker som feiret. I juli 1584 ble skolen flytta til Vang, fordi det ikke lenger var noen kirke i Hamar. Man antar at den lå på Dystingbo gård, like ved Vang kirke. I 1584 gikk det 26 elever på skolen. I 1602 ble den flytta til Oslo og slått sammen med katedralskolen der. Se Oslo katedralskole.
Hamarkrøniken beskriver skolen slik: «Item udaf Communet og til Kierkegaardens Port kunde man gaa under lukket Tag i Skolen. Item straks derhos var Skolen med Skolegaarden uden for Kierkegaarden, og Skolen stod halvparten inde paa Kierkegaardsmuren og Skolegaarden uden for med skjønne Kammer og Stuer og med murede Kjeldere hos og var (det) saa ordentligen bygget og skikket at Bispen kunde staa udi sin Sal og høre paa naar Presterne eller Degnerne siunge, enten i Skolen, Kierken eller Klostret. Item hvilken som vilde holde sit Barn til Skolen udi Hammars By da kunde man faa et Aars Kost for 8 Skilling, men de tykte alligevel at give for meget, thi der vankede ikke mange rede Penger paa den Tid, men de gave Vare for Vare.»
Skolens nyere historie.
Hamar katedralskole slik den så ut i perioden 1968–2007. Nytt skolebygg under oppføring til venstre.
Hamars nyere historie begynner den 21. mars 1849. Våren 1852 ble det oppretta en almueskole for barna i byen, og i 1854 fikk Hamar en pikeskole.
Mange foreldre ønsket et videregående skoletilbud, og i 1861 ble det oppretta en såkalt borgerskole. Borgerskolen ble senere til middelskole, og i 1874 tok de første elevene middelskoleeksamen. I 1876 ble middelskolen utvida til gymnas, til "Hamar offentlige skole for høyere allmenndannelse". Skolen hadde reallinje, språklig-historisk linje og latinlinje.
Første kvinnelige elev som tok eksamen ved middelskolen, var Marie Holck i 1878. Første kvinnelige elev ved Hamar offentlige høyere almueskole var Anna Ree fra Stange. Hun begynte høsten 1885, men døde våren etter av hjernehinnebetennelse. Da Hanna Østbye, den neste kvinnelige eleven, meldte seg ved skolen, ble hun advart: «Husk Anna Ree som overanstrengte seg.» Hanna Østbye fullførte gymnaset og tok artium i 1891.
Hamar offentlige høyere skole lå ved Vestre Torg, og bygningen ble utvida med sidefløyer i 1915 for å gi plass for det økende elevtallet. I 1936 fikk skolen sitt gamle navn tilbake, og navnet overlevde skolereformen i 1974.
Etter andre verdenskrig økte elevtallet ved skolen merkbart, og i 1962 hadde Hamar katedralskole 1 200 elever i 40 klasser med rundt 70 lærere. Undervisninga foregikk både på formiddagen, på ettermiddagen og på kveldstid. I 1964 ble det vedtatt å bygge ny skolebygning på Lille Ajer. Skolen sto ferdig og ble tatt i bruk i 1968. Den gamle skolen ved Vestre Torg ble revet i januar 1974.
Storskole.
1. januar 2004 ble den studieforberedende Hamar katedralskole administrativt slått sammen med den kombinerte (tilbud om både yrkesfaglig og studieforberedende utdanning) Ajer videregående skole. Fra 1. januar 2006 ble også den yrkesfaglige Ankerskogen videregående skole administrativt en del av Hamar katedralskole.
Høsten 2007 stod første byggetrinn for den nye storskolen klar for innflytting og skolestart, og høsten 2008 var hele skoleanlegget innflyttingsklart og de tre skolene samlet under ett tak.
"Katta", som skolen benevnes i dagligtale, er etter dette den største av Hedmark fylkeskommunes fjorten videregående skoler. Den kan ha 1440 elever og har et samlet innendørsareal på 27 000 kvadratmeter. I 2010 var 220 ansatt ved skolen. Av disse var rundt 160 lærere.
Det flotte skoleanlegget, beliggende i bydelen Ajer, ble bygd på tomtene etter gamle Hamar katedralskole og Ajer videregående skole. Anlegget kostet rundt 640 millioner kroner, og er en av de betydelige investeringer Hedmark fylkeskommune har gjort i skolebygg på 2000-tallet.
Etter idè fra Sverige og prosjektet "Skola 2000", ble nye Hamar katedralskole planlagt og bygd som en baseskole. Under sluttprosjekteringen av skolen reiste det seg en viss motstand mot de åpne planløsningene. Resultatet ble at basearealene ble gjennomgått på nytt og har fått en inndeling med faste vegger i stedet for reoler som romskillere.
Nye Hamar katedralskole framstår som et funksjonelt og moderne skoleanlegg som rommer et bredt spekter av programområder, både yrkesfaglig og studiespesialiserende. Anlegget utmerker seg spesielt ved et flott bibliotek og sitt spesialbygg for yrkesfag innen elektronikk, kjøretøy og industriell produksjon.


Asafa Powell.
Asafa Kehine Powell (født 23. november 1982) er en jamaicansk sprinter. Han var en av favorittene til å ta gull på 100 meter under OL 2004 i Athen, men kom bare på femteplass i finalen.
Han kom imidlertid sterkt tilbake ved å sette ny verdensrekord i et internasjonalt stevne i Athen 14. juni 2005. Han løp på tiden 9,77 og forbedret dermed den tidligere rekorden til Tim Montgomery med ett hundredels sekund.
Et år seinere tangerte Powell verdensrekorden på et stevne i Gateshead 11. juni 2006.
Under VM 2007 i Osaka kom han på tredje plass i 100-meterfinalen bak amerikaneren Tyson Gay og Derrick Atkins fra Bahamas. 9. september 2007 satte Powell ny verdensrekord med tiden 9,74 ved et GP-stevne i Rieti i Italia.
Etter OL i Beijing i 2008 ble Powell utnevnt til kommandør av Utmerkelsesordenen.
Han er 1.90 meter høy og veier 88 kilogram.


Bordtennis.
Bordtennis er en av verdens mest populære sporter.
Bordtennis er en racketsport som spilles, vanligvis innendørs, av to (herresingel, damesingel) eller fire (herredobbel, damedobbel, mixed). Spillerne slår med små racketer som består av en trestamme som er kledd med pålimt gummi. Spillet foregår på en bordplate med nett på midten. Spillerne slår den lette ballen over nettet som deler spilleflaten i to like store deler. Ballen er en liten, vanligvis hvit, hul ball laget av celluloid, diameteren på ballen er 40 mm og vekt ca 2,6 gram. Bordtennis spilles som oftest i sett. Man spiller 5 eller 7 sett der man går til 11 poeng. Man må vinne med to poeng i hvert sett.
Bordtennis ble en olympisk sport under Sommer-OL 1988.
På verdensbasis er bordtennis den nest største individuelle idrettsgren med 202 særforbund og ca. 300 millioner aktive spillere. VM i bordtennis er en av verdens største sportsbegivenheter uansett sport og blir tv-sendt til over 350 millioner hjem.
Kina er det verdensledende landet i bordtennis, men også Sveriges herrelandslag er blant de beste.


Open Source Initiative.
Open Source Initiative (OSI) er en ideell organisasjon som jobber for å promotere programvare med åpen kildekode. Organisasjonen ble grunnlagt i 1998 av Bruce Perens og Eric S. Raymond.


Kristin Moe.
Kristin Heidi Elisabeth Moe (født 25. november 1954) er tidligere leder av Forbrukerrådet (1984–1993), politiker for partiet Høyre og kommunikasjonsrådgiver. Hun var også programleder for TVNorge-serien "For åpen scene" på 1990-tallet. Hun er ikke utdannet jurist, som ofte blir feilaktig antatt, men har enkelte eksamener i juridiske emner.


Penelope.
Penelope (gresk: Πηνελόπη, hos Homer også Penelopeia (Πηνελόπεια)) er en figur i Odysseen av den greske dikteren Homer. Hun var gift med Odyssevs, kongen av Ithaka, og datter av Ikarios og Evrynome. Hun ventet i tyve år på at Odyssevs skulle komme hjem fra Den trojanske krig, mens hun stadig måtte avvise en rekke påtrengende friere da hennes mann ikke var vendt hjem etter krigen. Da Odyssevs kom hjem, forkledt som en gammel tigger, så han at Penelope hadde vært trofast mot ham; hun lot som hun vevet et likskrud til Odyssevs gamle far Laërtes, og sa hun ikke ville velge en frier før hun var ferdig. Men hver natt rekket hun opp det hun hadde vevet om dagen.
Fordi hun var så standhaftig i å motstå frierne, blir hun ofte regnet som et symbol på trofasthet. Imidlertid ble hun også utålmodig (delvis på grunn av Athenes innblanding), og ba tidvis Artemis om å slå henne ihjel, noen ganger vurderte hun også å gifte seg på ny. Til slutt kunngjorde hun at hun ville gifte seg med den som vant en bueskytterkonkurranse. Vinneren var den forkledte Odyssevs, som etterpå slo alle frierne ihjel med hjelp fra sønnen Telemakhos, gudinnen Athene og tjeneren Evmaios. Penelope ville først ikke tro at det virkelig var Odyssevs, og satte ham på en prøve ved å be ham få en tjener til å flytte sengen i soverommet deres. Odyssevs sa at det ville være umulig, fordi han hadde laget sengen selv, og et av bena var et levende oliventre. Penelope skjønte dermed at det virkelig var Odyssevs.
Etter Odyssevs' død giftet hun seg med han og Kirkes sønn Telegonos, og de fikk sønnen Italos.


Roskilde-festivalen.
Roskilde-festivalen er en musikkfestival som arrangeres hvert år utenfor byen Roskilde i Danmark. Festivalen ble grunnlagt i 1971 av gymnasiastene Mogens Sandfær og Jesper Switzer Møller og promotør Carl Fischer. I 1972 tok stiftelsen Roskilde Foundation over driften og har drevet den siden. I 2008 var det 67 000 betalende gjester og 25 000 frivillige.
Festivalen er den største i Norden og en av de største i Europa. Festivalområdet dekker et jordbruksland på 1 266 150 m², og av dette tar de kompakte teltbyene opp mest plass med sine 770 000 m². Sceneområdet er på 162 000 m².
Festivalen arrangeres fra torsdag til søndag i overgangen juni-juli, men campingområdet åpnes for en såkalt oppvarming søndagen før.
Roskilde-festivalen har i de senere årene vært drevet av flere tusen frivillige, mens overskuddet går til humanitært arbeid over hele verden. Roskilde Foundation skal i følge formålsparagrafene spre humanisme, og holder hvert år en eller flere humanitære markering(er) i løpet av festivalen.
Scener.
Festivalen er hovedsak rettet mot rock, men tar inn i seg mange andre musikkformer, spesielt innen rytmisk musikk. I 2006 hadde festivalen sju scener, som hver for seg representerer et noe ulikt musikals innhold.
Historie.
28. og 29. august 1971 gikk den første Roskilde-festivalen av stabelen under navnet Sound Festival. Den ble arrangert av 17 år gamle Mogens Sandfær og 18 år gamle Jesper Switzer Møller samt promotøren Carl Fischer. De fikk bruke Dyrskuepladsen i Roskilde, og hadde en scene der. 20 band spilte over to dager foran cirka 10 000 tilskuere hver dag.
I 1972 ble festivalen arrangert av Roskildefondet og den amerikanske folksangeren Tony Busch og ble flyttet til månedsskiftet juni-juli. Den fikk navnet Fantasy, og gikk over tre dager med cirka 15 000 gjester hver dag. 25 band, blant dem The Kinks, spilte i løpet av helgen på den ene scenen som var der. Etter å ha gått med 200 000 kroner i overskudd, kunne fondet arrangere festivalen alene året etter.
I 1974 kom Leif Skov inn i festivalledelsen. Samtidig kom en ny scene på plass, jazz- og folkemusikkteltet. I 1976 kom det også et rocketelt. Samme år spilte Dr. Hook and the Medicine Show nakne som en respons på alle som badet nakne i et basseng som var plassert ganske nær scenen.
1978 var det første året med den oransje scenen. Scenen hadde tidligere vært med på Rolling Stones-turne, men selskapet bak ville kvitte seg med teltet fordi ingen ville bruke det etter Rolling Stones. I 1978 var det fire scener på festivalen: Store scene, Rytmeteltet, Folkteltet og Gulvet. Bob Marley og The Wailers spilte.
Pearl Jam-ulykken.
I 2000 ble ni mennesker klemt i hjel under en konsert med grunge-rockerne Pearl Jam og det har siden da vært strengere regler for sikkerhet enn før. Flere band nektet å opptre senere på festivalen på grunn av den fatale episoden.


Webdesign.
Webdesign er design av innhold for verdensveven ("en." World Wide Web). Termen henviser vanligvis til den brukergrensesnittsutviklingen ved hjelp av bilder, CSS og XHTML eller HTML.
Historie.
Et viktig element i webdesign er såkalte markeringsspråk, som lar en bestemme hvordan elementer på en nettside skal se ut. Den første utgaven av HTML var svært enkel, kun med mulighet for enkle typografiske virkemidler som overskrifter og avsnitt, samt mulighet for å lage hyperlenker. Etterhvert så man nødvendigheten av mer avansert funksjonalitet, og man fikk støtte for å legge til f.eks bilder, tabeller, skjemaer mm. Tabeller var opprinnelig tenkt brukt til visning av tabulære data, men ble raskt omfavnet av designere, som så en mulighet for å benytte tabeller til å lage, etter datidens standard, avansert layout. Bruk av tabeller for layout ble sett på som misbruk av tabeller, og nye standarder som CSS, som gir designeren mye større kontroll over layout på en nettside har gjort at tabeller kun i begrenset grad blir benyttet for layout i dag. Et større fokus på tilgjengeliggjøring for bl.a svaksynte har også vært en pådriver i denne overgangen.
Generelt.
Selve begrepet "webdesign" har gjennomgått flere re-definisjoner, og fra å ha én webdesigner som tok seg av hele prosessen fra konseptutvikling/design, til ferdigstillelse av nettstedet i HTML, så har det etterhvert vokst frem en hel industri som spesialiserer seg innen utvikling for web. Selv på helt enkle nettsteder kan det være flere personer involvert i prosessen. Som minimum har man ofte en designer som skisserer hvordan nettstedet skal se ut. Disse skissene leveres videre til en utvikler som setter opp nettstedet ved hjelp av HTML/CSS, og eventuelt implementerer designet i et innholdsstyringssystem (CMS), som gjør det lett for ikke-tekniske brukere å gjøre oppdateringer av innholdet på nettstedet.
Kvalitet.
Det er 6 viktige elementer som må være på plass for at brukeren skal få ut verdien av en nettside. Morville-modellen definerer disse elementene som: Findability (gjenfinnbart), accessibility (tilgjengelighet), desirability (attraktivt), usability (brukervennlig), credibility (troverdig) og usefullness (nyttig.) Peter Morville er kjent for å være opphavsmann til fagområdet informasjonsarkitektur, og er en talsmann for den viktige rollen søke- og gjenfinningsmuligheter spiller for brukernes opplevelse av nettstedets kvalitet.


Kirke (gresk mytologi).
Kirke (gresk: Κίρκη, "Kírkē", «falk») var en mindre gudinne i gresk mytologi og er framstilt som en trollkvinne eller heks, tidvis som en nymfe. Hun er beskrevet i Homers "Odysseen" som «den vakreste av alle udødelige», bodde på øya Aiaia, og er kjent for sin rolle i opplevelsene til den greske helten Odyssevs. Hun forvandlet sine fiender til dyr ved hjelp av magiske drikker. Hun var kjent for sin kunnskap om medisiner og urter. Psykologisk og symbolsk representerer Kirke den seksuelt tiltrekkende, men farlige kvinne overfor menn.
I de fleste fortellinger er hennes far var Helios, den førolympiske soltitanen, og hennes mor var Perse, en okeanide; hun var søster til Aietes (som oppbevarte det gylne skinn), Perses, og Pasifaë (hustru av kong Minos og mor til Minotauros). At Kirke også renset argonautene for Absyrtos' død, slik som det er fortalt i "Argonautika" av Apollonios Rhodios tidlig på 200-tallet f.Kr., kan reflektere en tidligere tradisjon.
Homers "Odysseen".
I Homers epos "Odysseen" er Kirke beskrevet at hun levde i et steinhus beliggende i en lysning i en tett skog. Rundt huset streifet merkelige føyelige løver og ulver, bedøvde ofre for hennes magi; de var ikke farlige og krøp vennlig for alle nykommere. Kirke arbeidet ved en stor vevstol. Hun inviterte Odyssevs' skipsmannskap til en fest med kjente matretter, en kjøttsuppe med ost, søtet med honning og stenket med vin, men også fylt med hennes magiske gift, og således forvandlet hun dem alle til griser med en tryllestav etter at de hadde spist. Kun Eurylochos mistenkte forræderi og unnslapp for å advare Odyssevs og de andre som var blitt værende ved skipene. Odyssevs dro av sted for å redde sine menn, men ble avbrutt av sin stamfar, guden Hermes, som var blitt sendt av Odyssevs' høye beskytter, gudinnen Athene. Hermes ba ham om å bruke hellige legeurter for å beskytte seg selv mot Kirkes gift, og da han således motsto hennes magi trakk han sitt sverd og gjorde seg klar for å angripe henne. Kirke ble forelsket i den flotte helten og inviterte ham til sengs med seg, men Hermes rådet Odyssevs om å være forsiktig, for selv i sengen ville gudinnen være forrædersk. Hun ville ta hans manndom om han ikke fikk henne til å sverge ved gudenes navn om at hun ikke så skulle.
"Den sjalu Kirke", Waterhouse, 1892.
Odyssevs fulgte Hermes råd, og fikk satt sine menn fri. Sammen med sitt mannskap ble Odyssevs værende på øya i et år mens de festet, spiste og drakk vin. I henhold til Homer foreslo Kirke to alternative reiseruter for å kunne seile tilbake til Ithaka: mot «de vandrende fjell» (en øy som driver) hvor kong Aiolos hersket, eller seile mellom den farlige Skylla og malstrømmen Kharybdis, konvensjonelt oppfattet som Messinastredet. Hun rådet også Odyssevs om å gå til Hades' underverden og ga ham rettledning for dette.
Hesiods "Theogonien".
Mot slutten av Hesiods "Theogonien" (1011f) hevdes det at Kirke fødte Odyssevs tre sønner: Ardeas eller Agrios (ellers ukjente), Latinus og Telegonos som styrte over "Tyrsenoi", det vil si etruskerne.
Indiske eventyr.
Homers fortelling, som historien med kyklopene, er et eventyr med stor utbredelse. I 1869 viste forfatteren G. K. C. Gerland at fortellingen utgjør deler av samlingen til "Kathasaritsagara", en omfangsrik samling av indiske sagn og legender, som er datert til rundt 1200 e.Kr. Kirke opptrer også som en yakshini, en mytisk vesen i hinduistisk, buddhistisk og jainistisk mytologi, og er erobret da en eventyrer får tak i hennes fløyte hvis magiske musikk forvandlet menn til udyr. Den indiske Kirke hadde uvanen å spise dyrene som hun hadde forvandlet.
Annen litteratur.
Senere poeter forteller generelt kun om Telegonos som Odyssevs' sønn med Kirke. Da han ble voksen, i henhold til disse poetene, sendte hans mor Kirke ham av sted for å finne Odyssevs, som da for lengst var kommet tilbake til sitt hjem på Ithaka, men ved ankomsten dit kom Telegonos ved et ulykkestilfelle å drepe sin far. Han brakte farens legeme tilbake til morens øy Aeaea, og han tok med seg Odyssevs' enke Penelopeia og sin bror Telemakos med seg. Kirke gjorde dem udødelige og giftet seg med Telemakos mens Telegonos giftet seg med sin bror mor Penelopeia.
I henhold til Lykofrons "Alexandra" (808) og Johannes Tzetzes' "scholia" på diktet (795-808), brukte Kirke magiske urter for å bringe Odyssevs tilbake til livet etter at han hadde blitt drept av Telegonos. Odyssevs giftet seg deretter med Kirkes datter Kassifone. En del tid senere hadde Telemakos en krangel med sin svigermor og drepte henne. Kassifone drepte deretter Telemakos for å hevne sin mors død. På grunn av dette døde Odyssevs av sorg.
Disse incestuøse giftemålene sammen med påfølgende mord, kan synes som et melodramatisk og lite originalt ekko av Sofokles' store tragiske fortelling om Ødipus som uten å vite det ble sin fars morder og gift med sin mor, men som rev ut sine egne øyne da sannheten ble kjent for ham.
"Hermes beskytter Odyssevs mot Kirkes trolldom", ved Annibale Carracci, 1590-tallet.
"Odyssevs ber Kirke om gi hans mannskap tilbake", tegning John Flaxman, 1810.
Dionysios fra Halikarnassos, en gresk skribent som levde på keiser Augustus' tid, siterer historikeren Xenagoras (1.72.5) ved å hevde at Odyssevs og Kirke hadde tre sønner: Romus, Anteias og Ardeias som deretter grunnla tre respektive byer i Italia som ble oppkalt etter deres navn: Roma, Antium, og Ardea.
I senere fortellinger i henhold til romersk mytologi forvandlet Kirke den romerske helten Picus til en hakkespett for å ha avvist hennes kjærlighet, og hun forvandlet Skylla til et forferdelig havmonster med seks hundehoder da Glaucus (en annen som Kirke hadde lagt sin elsk på) hadde erklærte sin evige kjærlighet for Skylla. Hun hadde en datter, Aega, som ble født fra havet i et skjold av is.
Kirke er referert til i Dantes "Den guddommelige komedie": «Dyd er som en fiende unngått av alle, som er en slange, skjønt uheldig plassert, eller ved dårlige vaner som tilskynder dem, på hvilken årsak de har således omformet deres vesen, oppholder seg i jammerlige daler, at det synes som om Kirke hadde dem i sitt beite.»
Den spanske dramatikeren Calderon de la Barca skrev et mytologisk skuespill basert på Odyssevs fangenskap på Kirkes øy, "El mayor encanto, amor" («Kjærlighet, den største fortryllelse»). Det ble framført i kong Filip IV av Spanias palass i Buen Retiro i Madrid i 1635.
Den svensk-britiske poeten Susanna Roxman har et dikt kalt «Circe» i samlingen "Imagining Seals", utgitt 2006-7.
I Ernest Hemingways roman "Og solen går sin gang" (1926) er lady Brett Ashley sammenlignet med Kirke av en av de menn hun forfører. «Han kaller henne Kirke,» sa Mike. «Han hevder hun forvandler menn til svin.»
I antikkens kunst.
Odyssevs og Kirke, ca 490 f.Kr.
Odyssevs møter Kirke, gresk rødfigurmaleri, ca 440 f.Kr.
Selv en del scener fra "Odysseen" forble favoritter hos greske vasemalere, i særdeleshet den visuelt dramatiske episoden med kyklopen Polyfemos, var episoden med Kirke sjeldent avbildet, men vasesamlingen ved Det nasjonale arkeologiske museum i Athen har en vase av typen lekythos fra 400-tallet med en avbildning av denne episoden som er beskrevet som «Odyssevs kamerater forvandlet til svin».
I beskrivelsen av en uvanlig miniatyr av gresk bronse fra 400-tallet f.Kr. som nå er på det amerikanske Walters Art Museum i Baltimore, tar form av en mann på alle fire hvor forparten er en gris. Kunsthistorikeren Dorothy Kent Hill har uttrykt kunstnerens dilemma: hvordan kan man avbilde en mann fortrollet til en gris annet enn som en mann med et grisehode? «En forfatter kan diskutere sinnelaget og stemmen, men en kunstner kan ikke visualisere det.»
I et etruskisk relieff på et bronsespeil er en vanlig gris avbildet foran føttene til Kirke: Odyssevs og Elpenor kommer mot henne med dragne sverd. Emnet ville ha vært uklart, men navnene til figurene er innskrevet i bronsen.
En del vasemaleri fra Boiotia viser en karikert utgave av denne episoden, framstilt av dverger med negroide trekk, og en aldrende og lam Odyssevs som støtter seg på en stokk. Dette er en levning av en rustikk, komisk tradisjon hvor innholdet ikke lenger er tilgjengelig for ettertiden.
Moderne fortolkninger.
Medisinhistorikere har spekulert om forvandlingen og fortrollingen til griser ikke hadde til hensikt å bli oppfattet bokstavelig, men referer til antikolinergik forgifting (en gift som hemmer eller blokkerer acetylkolinets effekt på det perifere og sentralnervesystemet). Symptomene omfatter hukommelsestap, hallusinasjoner, og vrangforestillinger. Beskrivelsen av «løk» som Odyssevs mottok for motvirke Kirkes trolldom passer på blomsten vintergekk ("Galanthus"), en blomst i den greske regionen som inneholder galantamin som er en kjemisk bestanddel motvirke acetylkolin.
Kirke er levendegjort i nattlivepisoden i James Joyces roman "Ulysses" (1922), hvor Kirke-figuren Bella Cohen (madam på et horehus) forvandler Bloom til en dyrisk figur.
Navnet Kirke har blitt bevart i fjellforhøyningen Monte Circeo på vestkysten av Italia.


Bedre død enn rød.
«Bedre død enn rød» (fra tysk "Lieber tot als rot" og engelsk "Better dead than red") var et anti-kommunistisk slagord først brukt under 2. verdenskrig på tysk i formen "Lieber tot als rot" og senere under den kalde krigen av USA. På tysk skal slagordet først ha blitt brukt av propagandaminister Joseph Goebbels mot slutten av krigen for å motivere tyske soldater og sivile til kamp mot de fremadstormende sovjetiske styrkene. Goebbels fulgte sin oppfordring og tok livet av seg selv og familien sin da sovjetrusserne inntok Berlin.
Den engelske versjonen kommer sannsynligvis fra den tyske, men kan også ha oppstått på egenhånd. Slagordet var flittig brukt i USA på 1950 tallet, en tid da den amerikanske regjeringen og det parlamentariske flertallet anført av bl.a. Joseph McCarthy gikk hardt til angrep på mistenkte kommunistsympatisører. Mot-slagordet "Better red than dead" ble brukt av andre.
Slagordet finner stadig nye bruksområder, og i USA, hvor det er vanlig å farge områder som stemmer demokratisk blått, og republikansk rødt på kartet, er "Better dead than red" til stadig brukt av demokrater.
I Norge har slagordet ofte blitt brukt i valgkampsammenheng av de borgerlige partienes ungdomsorganisasjoner, spesielt for Unge Høyre var «Heller død enn rød» et yndet slagord i valgkampen før stortingsvalgene både i 2005 og 2009. Unge Høyre valgte etter massedrapene på Utøya i 2011 å gå helt bort fra dette slagordet.


Argonaut.
Argonautene (gresk: Ἀργοναῦται, "Argonautai"; georgisk: არგონავტები, "Argonavtebi") var en gruppe helter i gresk mytologi, som reiste med Jason til Kolkis i hans søken etter Det gylne skinn i årene før den trojanske krigen. De har sitt navn etter deres skip som het "Argo", som var navngitt etter dets byggherre, Argos. Argonautene betyr således bokstavelig «argosjøfolkene». De er også tidvis blitt kalt for minyere, etter en forhistorisk stamme i området.
Fortellingen.
Etter at kong Kretheus var død, tok aioliske Pelias tronen i Iolkos i Thessalia (i nærheten av dagens by Volos) fra sin halvbror Aison som var den rettmessige tronarvingen. På grunn av denne ulovlige handlingen advarte et orakel ham at en etterkommer av Aison ville søke hevn. Pelias fikk drept hver eneste framtredende etterkommer av Aison som han fikk lagt sverdet på, men sparte Aison på grunn av deres felles mor Tyro gikk i forbønn. Isteden holdt Pelias broren fengslet og tvang ham til å si fra seg sin arv. Aison giftet seg med Alkimede som fødte ham en sønn kalt Diomedes. Aison forsøkte å drepe barnet, men Alkimede fikk sine kvinner til å gråte sårt over ham som om han var dødfødt. Hun lot som hun holdt en begravelse og smuglet barnet til fjellet Pilion. Her ble han oppfostret av kentauren Keiron som endret guttens navn til Jason.
Da Jason var tyve år gammel beordret et orakel ham til å kle seg som om han var en magneter, en eldre gresk stamme i Thessalia, og dra til hoffet i Iolkos. Underveis kom Jason til å miste sin sandal da han krysset den gjørmete elven Anavros mens han hjalp en eldre kvinne over. Den gamle var gudinnen Hera i forkledning som var rasende på kong Pelias på drapet på hans stemor Sidero etter at hun hadde søkt tilflukt i Heras tempel.
Et annet orakel hadde advart Pelias om å være på vakt mot en mann med kun en sandal. Pelias ledet ofringen til Poseidon med flere nabokonger tilstede. Blant de som sto i mengden var en høy ungdom i et leopardskinn med kun en sandal. Pelias gjenkjente ham og forsto at Jason var hans søskenbarn. Han kunne dog ikke drepe ham ettersom de framtredende kongene i aioliske familier var tilstede. Isteden spurte han Jason: «Hva vil du gjøre om et orkel hadde annonsert at en av de landsmenn var forutbestemt til å drepe deg?» Jason svarte at han ville sende ham av sted for å skaffe Det gylne skinn, uten å vite at det var Hera som la disse ordene i munnen hans.
Jason lærte senere at Pelias ble hjemsøkt av spøkelset til Friksos som hadde flyktet fra Orchomenos ved å ri på en hellig bukk for å unngå å bli ofret og søkte tilflukt i Kolkis ved Svartehavet hvor han senere ble nektet en skikkelig begravelse. I henhold til et orakel ville Iolkos aldri ha framgang om ikke hans spøkelse ble tatt tilbake på et skip sammen med det gylne skinnet til bukken. Dette skinnet hang nå fra et tre i den hellige lunden til kolkisiske Ares hvor det ble voktet dag og natt av en drage som aldri sov. Pelias sverget for Zeus, alle eders vokter, at han ville oppgi tronen til Jason om han klarte å bringe Det gylne skinnet tilbake, noe han forventet ville være en umulig oppgave. Imidlertid voktet Hera over Jason på hans vågale reise.
Jason ble fulgt av en del av de fremste heltene i antikkens Hellas. Antallet argonauter varierer i henhold til den enkelte kilden, men vanligvis er antallet mellom 40 og 55; tradisjonelle versjoner av fortellingen plasserer deres antall på 50.
Det har vært antatt, blant annet av Strabon, som en hypotese at legenden om Det gylne skinn var basert på en praksis av stammer ved Svartehavet hvor de plasserte skinnet av et lam på bunnen av en elv for å fange opp gullstøv som ble vasket nedover elven. Denne praksisen er fortsatt i bruk, særlig i regionen Svaneti i Georgia. Se artikkelen "Det gylne skinn" for andre og mer spekulative tolkninger.
Mannskapet på "Argo".
Det er ingen endelig liste over de enkelte argonauter. Den følgende listen er sammensatt fra flere lister gitt i antikkens kilder.


The Quarrymen.
The Quarrymen var et britisk band som ble dannet i Liverpool sent i 1956 av John Lennon. Gruppen er mest kjent som bandet som etter hvert ble til det The Beatles.
Historie.
The Quarrymen var John Lennons band fra skoledagene. Bandet spilte hovedsakelig skiffle-musikk inspirert av det britiske 50-tallsidolet Lonnie Donegan. Lennon startet bandet, som i utgangspunktet skulle hete "the Black Jacks", sammen med sin venn, Pete Shotton. The Quarrymen spilte på en hagefest 6. juli 1957, hvor John Lennon møtte Paul McCartney for første gang. John Lennon var da 16 og Paul var 15 år. Paul viste John noen gitargrep han ikke kunne, noe som etter sigende imponerte John. Den opprinnelige gruppen hadde liten erfaring og enkelt utstyr, men med Paul fikk de en med litt mer talent på gitar. 6. februar, året etter, ble også den noe yngre George Harrison med i gruppen, noe som ytterligere styrket gruppens ferdigheter på gitar. George var en skolekamerat av Paul. Inntil 1959 var de kun et skoleband, men de tre i bandet fortsatte å spille sammen da de sluttet på skolen det året.
Lennon begynte samme år ved Liverpool College of Art hvor han ble kjent med Stuart Sutcliffe, en ung student med ambisjoner om å bli kunstmaler. Lennon overtalte Sutcliffe til å kjøpe seg en bassgitar, og dermed bli med i gruppa med lovnad om at de skulle lære ham å spille. Han spilte alltid med ryggen til publikum den første tiden. Etter litt problemer lyktes de også å få på plass en trommeslager, Johnny Hutchinson. Besetningen på fem spilte som oppvarmingsband en tid, før de skiftet navn til "The Silver Beetles" og var med på en kort turne i Skottland som oppvarmingsband for Johnny Gentle. I Silver Beatles ble Hutchinson erstattet med Peter Best. Rett etter kalte de seg kun for The Beatles.
Den originale bandbesetningen inkluderte Lennon, Eric Griffiths (gitar), Colin Hanton (trommer), Rod Davis (banjo), Pete Shotton (vaskebrett) og Len Garry (bass). Senere medlemmer var Ken Brown (elektrisk gitar), John Duff Lowe (piano), George Harrison (gitar), Paul McCartney (gitar og sang), Bill Smith (bass), Ivan Vaughan (bass) og Nigel Whalley (bass).
Kilder.
Quarrymen, The


Adolf Eichmann.
Adolf Eichmann (født 19. mars 1906 i Solingen i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, henrettet 1. juni 1962 i Ramla nær Tel Aviv i Israel) var en "Obersturmbannführer" i SS i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, nazistenes forsøk på å utrydde jødene. Han organiserte identifisering av dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene, og transporten dit, og ble ofte kalt det tredje rikes «sjefsbøddel».
Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, men ble funnet av israelske myndigheter i 1960 og henrettet som krigsforbryter i 1962. Han har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder» og vært eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmenmenneskelig psykologi.
Barndom og unge år.
Adolf Eichmann var sønn av Adolf Karl Eichmann og Maria født Schefferling. Faren var bokholder i et elektrisitets- og jernbaneselskap. Farens navn er noen ganger gjengitt som Karl Adolf, et navn som også ble brukt av Adolf Eichmann selv og av den israelske domstolen i 1961.
Det kom et nytt søsken annethvert år: Emil, Helmuth, Irmgard og Otto. Moren døde 32 år gammel i 1914, hvoretter familien flyttet til Linz i Østerrike. Faren gjorde tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig. I 1920 flyttet familien tilbake til Linz, Bischofstraße nummer 3 midt i byen, hvor faren fortsatte som forretningsmann og inngikk nytt ekteskap, med en kvinne som også het Maria. Hun holdt streng kustus på barneflokken, som kom til å bestå av syv gutter og en pike, og var en from protestant som hver morgen ledet familiens andaktsstund med dagens bibelord. Hennes slektninger var inngiftet i jødiske familier. Gjennom henne kom Eichmann tidlig til å omgås jøder. På skolen hadde han også en jødisk kamerat, Mischa, som han fortsatte å omgås frem til 1931.
Avbrutt skolegang og næringsdrivende.
I 1921 avsluttet Eichmann sin skolegang ved den videregående skolen "(Realschule)" uten fullført avgangseksamen og påbegynte et studium som mekanisk ingeniør ved "Höheren Bundeslehranstalt für Elektrotechnik, Maschinenbau und Hochbau" i Linz. Da også denne utdannelsen ble avbrutt på grunn av mangel på penger, forsøkte han seg som næringsdrivende.
I 1923 begynte han å arbeide i farens gruveselskap. I årene 1925–1927 var han en reisende selger for "Oberösterreichische Elektrobau AG", og i årene 1927–1933 distriktsagent for "Vacuum Oil Company AG", som var en underavdeling av Standard Oil.
Medlem av NSDAP.
I jobbsammenheng kom han tilbake til Tyskland i 1930. Der ble han medlem av den antisemittiske Wandervogel-bevegelsen og fikk sin første kontakt med NSDAP. I 1932 reiste han tilbake til Østerrike og ble medlem av søsterpartiet DNSAP.
Medlem av Schutzstaffel (1932).
Ernst Kaltenbrunner – som var blant de tiltalte under Nürnbergprosessen – var en nær venn av familien. Kaltenbrunner oppfordret Eichmann til å bli medlem av den østerrikske grenen av Schutzstaffel (SS). Eichmann ble medlem den 1. april 1932 som SS-Anwärter (rekrutt). I november samme år ble han fullt medlem som SS-Mann, med medlemsnummer 45326. I 1933 var han deltidssoldat i Allgemeine-SS og tjenestegjorde i Salzburg.
Scharführer og medlem av staben i Dachau (1933).
Da NSDAP i 1933 kom til makten i Tyskland, vendte Eichmann tilbake og leverte inn en søknad om å tilsluttes de aktive SS-regimentene. Søknaden ble innvilget, og i november 1933 ble han forfremmet til SS-Scharführer.
Samtidig ble han plassert i den administrative staben i konsentrasjonsleiren Dachau.
Sicherheitspolizei og SS-Oberscharführer (1934).
I 1934 ba Eichmann om å overføres til Sicherheitspolizei – en fryktet del av SS, som allerede hadde oppnådd betydelig makt. Eichmanns søknad ble innvilget i november 1934, og han ble overflyttet til hovedkvarteret til Sicherheitsdienst (SD) i Berlin, der han ble forfremmet til SS-Oberscharführer.
SS-Hauptscharführer (1935).
På grunn av hans aktive innsats i arbeidet innenfor Sicherheitsdienst, ble han i 1935 forfremmet til SS-Hauptscharführer.
SS-Untersturmführer (1937).
I 1937 ble Eichmann utnevnt til SS-Untersturmführer, den laveste offisersgraden. Samme år frasa han seg sitt medlemskap i den tyske evangeliske (protestantiske) kirke.
Samme år ble Eichmann sendt til Palestinamandatet sammen med sin overordnede, Herbert Hagen, for å vurdere mulighetene for en massiv fordrivelse av jøder fra Tyskland til Palestina. De ankom Haifa, men ble ikke tildelt visum, hvoretter de reiste videre til Kairo.
I Kairo møtte de Feival Polkes, en agent for Haganah, som diskuterte sionismens planer om en jødisk stat, og som ønsket hjelp til å gjennomføre en jødisk utvandring fra Europa. Under rettssaken i 1961 hevdet Eichmann at et planlagt møte med arabiske ledere i Palestina ble forhindret av britiske tjenestemenn.
SS-Obersturmführer (1938).
I 1938 ble han sendt til Østerrike for å hjelpe til med å organisere SS' sikkerhetsstyrker etter Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i det tyske riket. Han ble der forfremmet til SS-Obersturmführer. Mot slutten av året ble han valgt ut til å delta i ledelsen av Rasse- und Siedlungshauptamt (RuSHA, «Sentralkontoret for rase og omplassering»). Kontoret hadde blant annet ansvar for deportering av jøder fra Østerrike. Han lærte mer om jødedommen, og selv om han syntes religionen var fascinerende, ble hans antisemittiske meninger sterkere, og hans hat mot jødene vokste.
Andre verdenskrig.
Da andre verdenskrig brøt ut var Eichmann SS-Hauptsturmführer og ledet«Kontoret for jødisk emigrasjon». RuSHA finansierte en reise til Palestina, hvor han studerte muligheten for et jødisk land. Han samarbeidet med zionistbevegelsen for å øke hastigheten på emigrasjon fra Tyskland. Mot slutten av 1939 ble kontoret utvidet til å dekke hele Det tredje rike.
Offiser i Gestapo (1940).
I 1940 ble Eichmann overført fra SD til Gestapo. Samme år ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer og mindre enn et år senere til SS-Obersturmbannführer. Han fikk ansvar for den jødiske seksjonen i Gestapos avdeling for religionsspørsmål, underlagt Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Hans posisjon var kjent under kodenavnet «IV-B4».
Wannsee-konferansen og «den endelige løsningen» (1942).
Allerede høsten 1941 fortalte Reinhard Heydrich til Eichmann at samtlige jøder i den tysk-kontrollerte delen av Europa skulle utryddes. I 1942 inviterte deretter Heydrich ham til Wannsee-konferansen, hvor man kom frem til en definitiv politikk overfor jødene. Man bestemte da "Endlösung", «den endelige løsningen», som var utryddelse. Eichmann fikk ansvaret for å administrere transport til tilintetgjørelsesleirene i det okkuperte Polen. I de neste to årene gikk han helt opp i denne oppgaven og skrøt ofte av at han personlig hadde sendt fem millioner jøder i døden via sine tog.
Folkemord i Ungarn 1944–1945.
Hans arbeid ble lagt merke til, og i mars 1944 ble han sendt til Ungarn etter at Tyskland okkuperte landet. Han begynte straks å deportere ungarske jøder til utryddelsesleirene og sendte 430 000 jøder i døden.
Den 18. oktober 1944 fremmet han krav om at statsminister Ferenc Szálasi skulle sende jøder til riket som arbeidskraft. Grunnet transportmangel skulle jødene gå til fots de til grensen. Szálasi hadde tidligere erklært at ingen jøder skulle fjernes fra Ungarn, og Eichmann strålte av glede over jødenes skuffelse da regjeringen måtte gå tilbake på dette.
På denne tid begynte den røde armé å bombardere Budapest, mens ungarske Pilkors-folk angrep jødene: Hus ble plyndret og de innestengte kvinnene ble voldtatt. Seks jøder om gangen ble buntet sammen med tau eller piggtråd, én eller to av dem deretter skutt, og de sammensurrede menneskene skjøvet ut i Donau for å drukne. De som overlevde marsjen til Hegyeshalom på den østerrikske grensen, i regn og kulde uten mat, ble stuet sammen i låver og skur, der de også måtte gjøre sitt fornødne. Etter klarering med Himmler fikk de gå tilbake til Budapest, om de klarte det. Eichmann sendte likevel av gårde en ny gruppe til fots; denne gang sørget han for å sile ut kvinner, gamle og syke. Hans overordnede roste ham for dette initiativet, mens hjelpeapparat fra Sverige, Sveits, Vatikanet, Spania og Portugal fortvilt stablet på beina en «internasjonal ghetto» der jøder levde rimelig sikkert med beskyttelsespass. Rasende forlangte Eichmann at SD og pilkors-folkene skulle foreta razziaer mot de beskyttede bygningene etter jøder med falske papirer.
Den svenske diplomaten Raoul Wallenberg reiste av gårde for å hente folk tilbake fra dødsmarsjene og ble av Eichmann omtalt som «den jødiske bikkja». Svenske myndigheter leverte formelle klager på disse uttalelsene, som ble tilbakevist fordi «Wallenberg handlet på en helt uakseptabel måte på vegne av ungarske jøder som var mobilisert til arbeidstjeneste ved grensen».
I 1945 beordret Heinrich Himmler en stans i jøde-utryddelsene og forsøkte å ødelegge bevisene for holocaust. Eichmann trosset Himmler og fortsatte arbeidet i Ungarn. Han fryktet også å bli kalt ut til tjeneste ved fronten ettersom han året før ble innrullert i Waffen-SS' reservestyrke.
Eichmanns flukt fra Ungarn i 1945.
Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn, flyktet Eichmann. Julaften 1944 kom ordren fra Kaltenbrunner om å forlate Budapest, og Eichmanns terrengbil klarte så vidt å ta seg frem gjennom restene av de tyske styrkene. Av de 46 000 tyskerne og ungarerne som forsvarte byen, kom bare noen få hundre fra det i live. SS-folk ble skutt på stedet. Tilbake i Østerrike traff han Kaltenbrunner, som nektet å ha noe med ham å gjøre fordi Eichmann var etterlyst av de allierte.
Flyktning i Argentina.
a> for å flykte til Argentina under falsk navn
Mot slutten av andre verdenskrig ble Eichmann tatt til fange av amerikanske styrker. Som fange presenterte han seg som «Otto Eckmann», og soldatene hadde ingen anelse om hans sentrale rolle i holocaust.
Tidlig i 1946 klarte han å flykte og gikk i dekning på ulike steder av Tyskland.
I 1948 fikk han innreisetillatelse til Argentina under dekknavnet «Riccardo Klement», men valgte å ikke benytte den umiddelbart.
Ved å bruke sitt falske navn og utgi seg som en «demobilisert soldat fra Wehrmacht», flyktet han i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia. Ved å benytte denne løgnen overfor en fransiskanermunk med nære forbindelser til titularbiskop Alois Hudal, ble han tildelt et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960. Passet ble deretter overlevert Argentinas Holocaust-museum i Buenos Aires.
Eichmann reiste med et skip til Argentina den 14. juli 1950. I Buenos Aires levde han under navnet «Riccardo Klement». De neste ti årene tjente han penger i Buenos Aires-distriktet med tvilsomme titler som «fabrikkformann», «junior vannverksingeniør» og «profesjonell harefarmer». Dette var tilstrekkelig til å forsørge seg selv og familien, som også hadde rømt fra Tyskland.
Oppsporet av nazijegere.
«"Ich sah jenes schmutzige Schwein Eichmann … Er wohnt beinahe in Buenos Aires und arbeitet für ein Wassergeschäft" (Jeg har sett det skitne svinet Eichmann … Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk).»
Mannen var villig til å identifisere Eichmann, men kunne ikke reise til Buenos Aires fordi han manglet 500 dollar til flybilletten. Wiesenthal ba forgjeves om hjelp fra den daværende president for den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann.
Samtidig hadde Mossad oppsporet Eichmann og Josef Mengele i Argentina. Mossads daværende leder Isser Harel hevdet i 1991 at Simon Wiesenthals arbeid ikke bidro til arrestasjonen av Eichmann, men snarere satte operasjonen i fare og forhindret en planlagt arrestasjon av Josef Mengele.
En annen sentral person i oppsporingen av Eichmann var Lothar Hermann. Han var en overlevende jøde fra konsentrasjonsleiren Dachau (hvor Eichmann var administrerende leder) som i 1950-årene bosatte seg i Buenos Aires sammen med familien.
Datteren Sylvia ble kjent med Eichmanns familie og fikk et romantisk forhold til Klaus, Eichmanns eldste sønn. Klaus skrøt av farens bakgrunn som nasjonalsosialist og hans sentrale rolle i holocaust. Lothar Hermann visste at faren til Klaus hadde arbeidet med gull i 1957 og sendte datteren Sylvia til Eichmanns hjem for å finne ut mer. Etter at datteren hadde snakket med faren, innledet Hermann en korrespondanse med Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen, med detaljerte opplysninger om Eichmanns person og liv. Lothar Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn, som samarbeidet nært med Hermann for å planlegge en arrestasjon.
Arrestasjon og rettssak.
Senere fikk den israelske statsminister David Ben-Gurion vite om at Eichmann var i Argentina. Han gav Mossad i oppdrag å lete etter ham. De fikk verifisert at «Ricardo Klement» var Eichmann. Med godkjenning fra Israels regjering ble han bortført den 11. mai 1960, bragt til Jerusalem og stilt for retten. Eichmann ble fløyet fra Argentina med et El Al-fly den 21. mai.
Den israelske regjeringen benektet først at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Den 25. mai 1960 kunngjorde imidlertid Ben Gurion i Knesset at Eichmann ble fanget med regjeringens velsignelse, og fikk stående applaus i nasjonalforsamlingen. Daværende leder av Mossad, Isser Harel, skrev senere om aksjonen i boken "The House on Garibaldi Street". Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken "Eichmann in my Hands".
Rettssaken startet i Jerusalem 11. februar 1961. Det var femten tiltalepunkter, inkludert forbrytelser mot menneskeheten, forbrytelser mot det jødiske folk og medlemskap i en forbudt organisasjon. I tråd med israelske prosedyrer ble retten ledet av tre dommere, uten jury. Sjefsanklageren var riksadvokat Gideon Hausner.
Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann ble bortført fra et land uten utleveringsavtale med Israel. Regjeringen imøtekom dette ved å overføre rettssaken direkte på TV til en rekke land. Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. En rekke vitner ble hørt, deriblant overlevende fra konsentrasjonsleire. Eichmann selv forsvarte seg under hele saken med at han bare hadde fulgt ordre. Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at dette ikke holdt som forsvar. Eichmanns forsvarer Robert Servatius bygget i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk.
Argentinas FN-ambassadør Mario Amadeo krevde oppreisning for Argentina etter kidnappingen av Eichmann. Den 23. juni 1960 utstedte Sikkerhetsrådet en resolusjon som enstemmig fordømte Israels aksjon og støttet Amadeos krav. Israels ambassadør Golda Meir protesterte mot at man slik satte likhetstegn mellom et brudd på Argentinas suverenitet og Eichmanns forbrytelser.
Dødsstraff for folkemord.
Eichmann ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til døden 15. desember 1961. Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ramla-fengselet. Dette er den eneste henrettelse under sivil lovgivning som er utført i Israel. Hans legeme ble kremert, og asken ble strødd i havet, offisielt fordi ingen nasjon måtte gi ham et siste hvilested. Eichmann ba selv om å bli kremert, men det fantes ikke noe krematorium i Israel, fordi jødisk lov påbyr begravelse. Ingeniører og politifolk konstruerte i hemmelighet en ovn i en appelsinlund ved kysten. Motorveien var avsperret og under tung militær bevoktning da Eichmanns lik ble fraktet til kremering. Asken ble fraktet i politibil til havnen i Jaffa. Ved daggry var Eichmanns aske spylt ut i Middelhavet av et marinefartøy. Ifølge London Evening Standard 1. juni 1962 uttalte sønnen Klaus Eichmann til journalistene: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.»
Memoarer i israelsk fengsel.
Under oppholdet i israelsk fengsel skrev Eichmann sine memoarer fra årene i Det tredje rikes tjeneste. Selv om meget i disse erindringene må taes med en klype salt, fordi forfatteren vil stille seg selv i et mer fordelaktig lys, er det et kildedokument om den tyske jødeutryddelsespolitikk. Memoarene ble frigitt av israelerne 37 år etter henrettelsen.
Skyldspørsmålet.
Historikere har spekulert omkring enkelte sider ved Eichmanns liv. Det mest sentrale er spørsmålet om hans rolle i holocaust og spesielt om han forsto hva han gjorde. Noen historikere, og Eichmanns sønn, har hevdet at dommen er urettferdig fordi Eichmann bare var en tysk soldat som fulgte ordre. På den annen side er det slått fast at det å følge ordre ikke fritar for skyld ved slike alvorlige forbrytelser. Man har også påpekt at Eichmann selv søkte seg over i avdelinger som arbeidet med Det tredje rikes håndtering av jødene.
Forholdet til ODESSA.
Det har vært uklarhet rundt hans forhold til ODESSA, nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Man vet at han var i kontakt med dem, men det ser ikke ut til at han benyttet seg av nettverket eller selv bidro.
Eichmann og Josef Mengele.
Mossad mente at Eichmann kjente Josef Mengele, og hadde håpet at han skulle røpe Mengeles skjulested slik at de kunne bortføre ham også. I dag vet vi at de møttes via den nederlandske journalisten Willem Sassen, som hadde vært i Waffen-SS, blitt såret på Østfronten og senere arbeidet for nazipartiets propagandakontor, før han ble dømt til døden in absentia av en militærdomstol i Belgia og til 20 års straffarbeid i Nederland. Sassen kom seg også på falskt pass til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen "Der Weg", utgitt av Dürer Verlag fra 1947 til 1958. Sassen presenterte Eichmann for Mengele; de to hadde brukt samme fluktrute til Argentina. De møttes flere ganger på kafeen ABC, men fant ikke tonen, og Eichmann takket nei til Mengeles tilbud om gratis legehjelp.
Eichmann og Wilhelm Sassen.
Sassen og Eichmann møttes regelmessig i fem måneder og snakket inn 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Disse skulle utgjøre kjernen i et arbeid om den endelige løsning, som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld og jødenes krav om skadeserstatninger. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning (…) fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.»
Hvorfor ble ikke Eichmann forfremmet?
Det er også uklart hvorfor Eichmann ikke ble forfremmet til SS-Standartenführer, tilsvarende oberst. Alt tilsier at han skulle fått denne forfremmelsen, men han ble ikke engang anbefalt. En teori er at Kaltenbrunner anså ham som farlig for sin egen posisjon.
Frigitte hemmelige dokumenter (2006).
I 2006 ble sider med hemmeligstemplet informasjon offentliggjort av CIA. Dokumentene viser at CIA i mars 1958 hadde detaljert kunnskap om hvor Eichmann befant seg. CIA valgte å ikke informere Israel om dette, for å beskytte høytstående politikere i det daværende Vest-Tyskland. Dokumentene viser at CIA siden 1952 visste at Eichmann bodde i Argentina under dekknavnet «Clemens».
CIA ønsket heller ingen oppmerksomhet om nasjonalsosialister som de selv rekrutterte etter andre verdenskrig. Vest-Tysklands regjering, ledet av Konrad Adenauer, var bekymret over hva Eichmann kunne fortelle om sin tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Hans Globke som, sammen med Eichmann, utformet Nürnberglovene i 1935. Etter forespørsel fra Bonn, overtalte CIA tidsskriftet "Life" til å slette omtalen av Globke fra Eichmanns memoarer, som det hadde kjøpt fra hans familie. Samtidig hadde Mossad midlertidig oppgitt sin leting etter Eichmann i Argentina, fordi de ikke kjente hans dekknavn. Verken USA eller CIA hadde på denne tiden som politikk å forfølge krigsforbrytere. CIA beskyttet også Reinhard Gehlen, som rekrutterte hundrevis av tidligere nasjonalsosialister som CIA-agenter.


Tomás de Almeida.
Tomás de Almeida (født 5. oktober 1670 i Lisboa i Portugal, død 27. februar 1754 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Lamego 1706–1709, og biskop av Porto 1709–1716. Deretter ble han promovert til patriark av Vest-Lisboa.
Samtidig som denne utnevnelsen, den 7. november 1716, delte paven etter kong Joãos ønske byen og erkebispedømmet Lisboa i to. Det gamle erkebispedømmet ble Øst-Lisboa, og den nye kirkelige jurisdiksjonen Vest-Lisboa ble gitt rang som patriarkat. Det inngikk også i avtalen at den første patriarken skulle bli utnevnt til kardinal.
Den 13. desember 1740 ble de to Lisboa-bispedømmene forent, som patriarkat.
Tomás de Almeida, første og eneste patriatk av Vest-Lisboa, og første patriark av Lisboa, ble kreert til kardinal den 20. desember 1737 av pave Klemens XII.


José Manuel da Câmara d'Atalaia.
José Manuel da Câmara d'Atalaia (født 25. desember 1686 i Lisboa i Portugal, død 5. juli 1758 i Atalaia]) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Lisboa fra 1754.
Han ble kreert til kardinal den 10. april 1747 av pave Benedikt XIV.
Utslitt etter å ha forsøkt å stå imot markien av Pombals antijesuittiske politikk trakk han seg tilbake til Atalaia nær Lisboa, der han døde tre dager etter pave Klemens XIII valg.


Mr. Bungle.
Mr. Bungle var en musikkgruppe som smeltet sammen elementer av heavy metal, funk, ska, fri jazz, pop, artrock og mange andre stiler, gjerne i én og samme sang. Denne omskifteligheten kan tidvis minne om John Zorns Naked City (Zorn produserte den første plateutgivelsen til Mr. Bungle, og vokalist Mike Patton har samarbeidet med Zorn).
Navnet Mr. Bungle kommer opprinnelig fra en figur med samme navn i en gammel opplæringsfilm, som lærte elever ved forskjellige skoler i USA manerer og folkeskikk.
Mr. Bungle var også kjent for sine innovative tekster, Pattons store vokalregister og et spektakulært liveshow der bandmedlemmene stilte i forskjellige drakter, alt fra sadomasker, klovnemasker, parodier på kjente figurer som Richard Nixon, og til og med et «Grete»-kostyme fra "Hans og Grete", som Trevor Dunn har brukt opp til flere ganger.
Historie.
Mr. Bungle ble grunnlagt i 1985 av skolekameratene Trevor Dunn (bass), Mike Patton (vokal), Trey Spruance (gitar), Scott Fritz (trompet) og Jed Watts (trommer). Fritz deltok ikke på deres første demo "The Raging Wrath of the Easter Bunny" fra 1986, men deltok på demoen "Bowel of Chilley" som kom året etter. På dette tidspunktet hadde Watts blitt erstattet med Hans Wagner, og i tillegg hadde Theo Lengyel sluttet seg til på saksofon. På demoen fra 1988, "Goddammit I Love America!", var Fritz erstattet av en trompetist som bare gikk under navnet Luke. Den siste demoen til Mr. Bungle før deres første album og gjennombrudd, ble "OU818" fra 1989, hvor tittelen tydeligvis ironiserer over tittelen på Van Halens LP "OU812" fra året før. Her var Wagner erstattet med Danny Heifetz, Luke var forsvunnet og Clinton McKinnon hadde kommet inn på saksofon, slik at bandet nå spilte med to saksofonister.
Gjennombruddet kom imidlertid da Faith No More, som var på jakt etter en ny vokalist, oppdaget Patton da gitarist Jim Martin la merke til Mr. Bungle og Patton på en festival. Jim Martin fikk en demo fra Patton, viste den til de andre i Faith No More, og like etter ble Patton rekruttert som vokalist. Med Patton på vokal slo bandet gjennom, og med det ble Mr. Bungle kjent i langt videre kretser enn tidligere. Etter Mike Patton opptredde i en Mr. Bungle skjorte på den beryktede musikkvideoen til Faith No More's Epic, ble flere platekompanier nysgjerrige på hva Mr. Bungle var, og resulterte til slutt med en platekontrakt med Warner Brothers Records og den selvtitulerte debutplaten som kom i 1991. Denne plata inneholder hovedsakelig sanger bandet tidligere hadde gitt ut på sine to siste demoer som ble spilt inn på nytt med jazzeksperimentalisten John Zorn. Plata er også kjennetegnet ved at det ikke er noen klare skiller mellom sangene. I stedet ha bandet samplet lyder fra ulike kilder som fungerer som overgang mellom de ulike sangene.
Album nummer to skulle bli den langt mer eksperimentelle "Disco Volante", som kom i 1995. Her er jazzinspirasjonen kanskje det klareste elementet, samtidig får bandet frem den dystre og til tider psykotiske følelsen Patton har blitt kjent for gjennom senere band og prosjekter, kanskje særlig Fantômas. Ikke lenge etter bandet sluttet Lengyel.
Bandets tredje og siste album, "California", som kom i 1999 er, sammenlignet med de foregående utgivelsene, overraskende tilgjengelig, med sanger som «Sweet Charity», «Retrovertigo» og «Pink Cigarette» i surferock- og popstil. Her var også, i motsetning til de foregående platene, sangene skilt slik at det i mye større grad fremsto som et album bestående av enkeltsanger som hver for seg kunne stå på egne bein. Plata kom ikke lenge etter Red Hot Chili Peppers' "Californication", og mye tyder på at tittelen var myntet på denne i og med at forholdet mellom dem lenge hadde vært anstrengt. California ble faktisk tilbakeholdt av Warner Bros, pga. frykt om hva Anthony Kiedis ville gjort om den kom ut før Red Hot Chili Peppers album.
Bandet ble oppløst i 2000. Det er klart i dag at forholdet mellom Patton og Spruance ikke er så bra, og har heller ikke vært det de siste årene. Det spekuleres derfor at det er grunnen Mr. Bungle ble oppløst. Ingen av medlemmene vil snakke om oppløsningen, men Patton har konstatert at han aldri kommer til å bli med i en eventuell gjenforening av bandet. Spruance og Dunn spiller i dag i Secret Chiefs 3, mens Patton siden har spilt i bandene Fantômas (hvor Dunn også er med) og Tomahawk, i tillegg til at han har samarbeidet med en rekke artister, deriblant Björk, Sepultura, Dillinger Escape Plan og norske Kaada. Han driver også plateselskapet Ipecac Recordings.


Francisco da Saldanha da Gama.
Francisco da Saldanha da Gama (født 20. mai 1723 i Lisboa i Portugal, død 1. november 1776 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Lisboa fra 1759.
Tidligere var han visitator av Jesuittordenen i Portugal og i Øst- og Vest-Indien. Han var en uttalt motstander av ordenen.
Han ble kreert til kardinal den 5. april 1756 av pave Benedikt XIV.


José Francisco Miguel António de Mendonça.
José Francisco Miguel António de Mendonça. José Francisco Miguel António de Mendonça (født 2. oktober 1725 i Lisboa i Portugal, død 11. februar 1808 i Lisboa) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Lisboa fra 1788.
Han ble kreert til kardinal den 7. april 1788 av pave Pius VI.
Under den franske okkupasjon ble han likesom de øvrige biskopene tvunget til å undertegne et hyrdebrev som støttet okkupantene.


SS-Anwärter.
SS-Anwärter er den nest laveste paramilitære grad som ble brukt i Schutzstaffel (SS). Den ble gitt til rekrutter som hadde blitt godkjent som kandidat til medlemskap; den lavere graden SS-Bewerber ble mellom 1942 og 1945 gitt til de som ble vurdert som kandidater. Navnet på graden kan oversettes med «rekrutt» eller «kandidat». Anwärter ble også brukt for å omtale de som var kandidater til medlemskap i NSDAP.
Den som hadde graden SS-Anwärter gjennomgikk en prøveperiode, og kunne etter denne oppnå fullt medlemskap og bli SS-Mann, menig soldat. Rangen ble innført i 1932, men allerede siden 1925 hadde den blitt brukt som en tittel på kandidater.
Prøveperioden varte normalt minst ett år. I tillegg til fysisk fostring var det omfattende politisk indoktrinering, og kandidatens bakgrunn ble sjekket. Seremonien ved overgangen til SS-Mann var normalt omfattende, slik at det skulle bli en stor dag for de som oppnådde fullt medlemskap.
I 1941 ble SS-Anwärter innført som rang også i Waffen-SS, men den ble der mindre brukt. Den vanlige SS-Anwärter i Waffen-SS var en rekrutt som hadde blitt innført i rullene, men som ikke hadde gjennomgått grnntreningen. Så snart treningen startet ble han uten noen videre seremoni forfremmet til SS-Schütze.
Anwärter


Max Liebermann.
Max Liebermann (født 20. juli 1847 i Berlin, død 8. februar 1935 i Berlin) var en tysk maler. Han levde og arbeidet i Berlin.
Liv.
Max Liebermann ble født i 1847 som sønn av den velhavende jødiske industrimannen Louis Liebermann og fru Philippe (født Haller). I 1859 flyttet familien til et hus ved Pariser Platz i Berlin. Max Liebermann fikk allerede undervisning i malekunst av Eduard Holbein og Carl Steffeck i skoletiden. Etter Abitur (artium) studerte han ved det filosofiske fakultet ved Humboldt-universitetet, og som 21-åring påbegynte han i 1868 et kunststudium ved Weimar-akademiet, men historiemaleriet som der ble undervist i appellerte ikke til ham. Først i realisme og naturalisme, inspirert av Mihály Munkácsy, fant Liebermann sin lidenskap. 1873 reiste han til Paris og senere kunstnerkolonien Barbizon, for å komme i kontakt med kunstnere som Munkácsy, Troyon, Daubigny, Corot, Millet og Edouard Manet, selv om de fleste forsøkene på dette mislyktes.
Fra denne tiden samlet Liebermann bilder av franske impresjonister. Hans venn Alfred Lichtwark, direktøren for Hamburger Kunsthalle, overbeviste ham om å bygge opp en slik samling.
Mellom 1874 og 1914 var han regelmessig i Holland om sommeren, bl.a. i Laren (Nordholland), Scheveningen og Noordwijk, og malte en rekke bilder med det enkle landlivet som motiv.
I 1878 reiste han til München, og malte der bildet "Der zwölfjährige Jesus im Tempel", som vakte stor debatt og førte til sterke angrep på ham og til slutt en to dager lang debatt i den bayerske landdagen.
Tilbake i Berlin giftet han seg 1884 med Martha Marckwald, og et år senere ble deres eneste barn født. Etter morens død flyttet Liebermann med sin familie inn i barndomshjemmet på Pariser Platz. To år senere døde også faren, og Max Liebermann arvet paleet og en millionformue. De endrede økonomiske livsbetingelsene kan ha medvirket til at han endret sin malerstil. Han vendte seg bort fra naturalisme, og vendte seg heller til impresjonismen, og malte flere portretter.
Selv om Liebermann siden 1897 var professor ved det kongelige akademiet og jurymedlem for akademiutstillingene, grunnla han 1899 sammen med Walter Leistikow Berliner Secession som motpol mot den «umoderne» akademivirksomheten. Under hans ledelse som president oppnådde Berliner Secession et fremragende omdømme og ble en av de viktigste tyske kulturinstitusjoner.
Fra 1910 arbeidet Liebermann med motiver fra haven til sitt landhus ved Wannsee, nå kalt Liebermannvillaen. Av hans senere verker er de fleste motiver herfra. 1920 ble han president for det prøyssiske kunstnerakademiet, fra 1932 ærespresident.
(fritt oversatt: "Det går ikke an å spise så mye som jeg har lyst til å spy").
I 1935 døde Max Liebermann etter lengre tids sykdom 88 år gammel i Berlin. Han ble begravet på den jødiske gravlunden i Prenzlauer Berg. Av de ca. 80 personene som var tilstede ved begravelsen hørte Ferdinand Sauerbruch, Hans Purrmann og Käthe Kollwitz.
Verk.
I sine tidlige år malte Liebermann scener fra landlivet, og fra sitt eget liv og arbeide. Senere ble han sammen med Lovis Corinth og Max Slevogt en av de tre fremste representantene for den såkalte tyske impresjonisme.
Motiver fra hans malerier var nå scener fra borgerskapet. I Berlin ble han en anerkjent og etterspurt portrettmaler. I hans sene periode malte han ca. 200 bilder med motiver fra landhuset ved Wannsee.
Eksterne lenker.
Liebermann, Max
Liebermann, Max
Liebermann, Max


Bernardo Maria Conti.
Bernardo Maria Conti O.S.B.Cas (født 29. februar 1664 i Roma i Italia, død 23. april 1730 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Terracina 1711–1720.
Han ble kreert til kardinal i juni 1721 av sin bror pave Innocens XIII.
Conti, Bernardo Maria
Conti, Bernardo Maria
Conti, Bernardo Maria
Conti, Bernardo Maria


Guillaume Dubois.
Guillaume Dubois (født i 6. september 1656 i Brive la Gaillarde ved Limoges i Frankrike, død 10. august 1723 i Versailles) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Cambrai.
Han ble kreert til kardinal i juli 1721 av pave Innocens XIII.
Dubois ble rådgiver for Filip II av Orléans da denne var regent for den ennå mindreårige Ludvig XV. Dubois fikk i stand kvadrupel-alliansen i 1717.
Dubois ble førsteminister ett år før sin død.


Neue Synagoge.
Neue Synagoge ("den nye synagogen") var en stor synagoge i Oranienburger Straße i bydelen Mitte i Berlin. Den ble bygget mellom 1859 og 1866 som hovedsynagoge for jødene i Berlin, og innviet i 1866 under nærvær av den prøyssiske statsministeren og senere rikskansler Otto von Bismarck. En del av bygningen er restaurert og er på grunn av sin praktfulle orientalsk-mauriske stil, med inspirasjoner fra Alhambra, et viktig arkitektonisk verk fra midten av 1800-tallet i Berlin. Bygningen brukes ikke lenger som synagoge.
Utkastet til bygningen ble utarbeidet av Eduard Knoblauch, men Friedrich August Stüler overtok utførelsen av bygningen på grunn av Knoblauchs sykdom, og utførte de indre rommene.
Bygning.
Fasaden mot Oranierburg Straße er rikt arrangert med formstener og terrakotta, aksentuert ved farvede glasurstener. Ved inngangsportalen trekker den seg lett tilbake. Blikkfang er kuppelen, flankert av to små pavillionlignende kuppeltårn på sidefløyene. Bak fasaden var vestibylen og hovedsalen med plass til 3000 mennesker. Bygningen er også et viktig minnesmerke fra den tidlige jernbygningsperioden, det nye byggstoffet jern er tydelig synlig i form av jernsøyler, og brukes også i kuppelkonstruksjonen og i den tapte gulvstrukturen i hovedsalen.
Historie.
Under rikskrystallnatten i 1938 ble synagogen stukket i brann, men brannen ble slukket. Bygningen var fredet og unnslapp på dette tidspunktet videre ødeleggelser. Etter 1940 ble bygningen imidlertid beslaglagt av Wehrmacht og brukt som lagerhall for uniformer. I et luftangrep natt til 23. november 1943 ble synagogen sterkt skadet av bomber og brant ut. I 1958 ble hovedhallen revet. Kuppelbygningen som ble gjenreist i 1990-årene og omdannet til "Centrum Judaicum", brukes ikke lenger som synagoge, men som museum og lærested.


Marit Fiane Christensen.
Marit Helene Fiane Christensen (født 11. desember 1980 i Vestby) er en norsk fotballspiller. Hun spiller stort sett midtstopper. Per 2012 spiller hun for Amazon Grimstad i Toppserien. Fiane Christensens lengste periode i en klubb var for Røa, som hun spilte for fra 2004 til 2010, om enn sistnevnte sesong for hennes del besto av bare en kamp, da hun var gravid i mesteparten av sesongen. Fiane Christensen var inntil hun i 2010 ble gravid et fast inventar på Norges kvinnelandslag i fotball. Hun debuterte på landslaget den 16. mars 2003 i en kamp mot USA.
Fiane Christensen flyttet i ung alder til Larvik og startet sin karriere i Halsen, og gikk senere over til rivalen Nanset IF. Da de to lagene fusjonerte til Larvik i 1997, ble Fiane Christensen med som en av de viktigste spillerne. Hennes, og klubbens, toppseriedebut kom i 2000. Christensen scoret ett mål, men det lyktes henne ikke å hindre nedrykk. Klubben rykket rett opp igjen, og Christensen spilte sitt siste år for Larvik, der hun lyktes å forlenge toppseriekontrakten. Imidlertid skiftet hun lag til Asker, der hun spilte i 2003. Oppholdet i Asker varte imidlertid bare ett år, da hun skiftet klubb igjen til Røa. I hennes flrste sesong i Røa vant hun og laget både serien og cupen, og deretter var hun delaktig i at laget vant serien, cupen eller begge i de påfølgende år med unntak av 2005. Marit Fiane Christensens styrke ligger i god defensiv organisering, samt godt hodespill og gode offensive løp.
Marit Fiane Christensen var også en vesentlig del av landslaget, og dominerte på midstopperplas, enten med Ane Stangeland Horpestad eller lagvenninne Siri Nordby. Da sesongen var over i 2008 hadde Fiane Christensen spilt 62 kamper og scoret 7 mål. Den 21. oktober 2008 skapte Marit Fiane Christensen og fire andre Røaspillere -- Marie Knutsen, Guro Knutsen, Lene Mykjåland og Siri Nordby -- overskrifter da de sendte ut et presseskriv der de erklærte seg ferdig med landslaget inntil videre på grunn av problemer med landslagsledelsen. Presseskrivet nevnte aldri landslagstrener Bjarne Berntsen ved navn, men det var forstått at han og hans håndtering av landslaget var vesentlig i deres avgjørelse om å trekke seg fra landslaget. Landslagsavslaget, som hyppig ble omtalt som en boikott i pressen, skapte stor mediaoppmerksomhet, langt mer enn noe annet det året. Det ble arrangert et improvisert møte den 28. oktober mellom Berntsen og de fem utbryterne, men ettersom Norges fotballforbund ikke stilte på møtet, ble møtet resultatløst. Dagen etter ble Marit Fiane Christensen noe ufrivillig en talsperson for de fem, da hun stilte i TV 2s program "Sportstabloid" mot Per-Mathias Høgmo og Bjarne Berntsen. Der sa Fiane Christensen at hun og de andre spillerne gjentatte ganger hadde forsøkt de tradisjonelle mediene. Medias syn var delt om landslagsspillernes drastiske trekk, men de fleste mente at NFF hadde opptrått uklokt.
Christensen fortsatte på Røa, og allerede den 8. november markerte hun seg i cupfinalen mot Team Strømmen. I det 20. minutt åpnet hun motstanderens forsvar med et løp som var perfekt timet til å lure offsidefellen. Christensen scoret dermed Røas første av tre mål (de to andre ble også scoret av de såkalte «landslagsnekterne» – Siri Nordby og Marie Knutsen). Christensen kunne dermed feire sitt tredje cupgull for Røa. I 2009-sesongen tok Stabæk over oppmerksomheten på tross av Røas svært solide 2008-sesong. Da Røa likevel vant serien og cupen, hadde Marit Fiane Christensen spilt 29 av 31 kamper, og vært en viktig brikke i å sikre Røa avansement til kvartfinalen i UEFA Women's Champions League. Etter at Berntsen gikk av som landslagsspiller og Eli Landsem tok over, var Christensen den siste av de fem Røa-spillerne som takket ja til landslaget, men hun ble øyeblikkelig kalt inn av Landsem til landslagsspill da hun omsider takket ja.
Imidlertid ble Fiane Christensen gravid, og trakk seg tidlig i 2010 fra all fotball. Hun gjorde et mini-comeback for Røa mot LSK Kvinner mot slutten av 2010-sesongen. I slutten av 2010 og begynnelsen av 2011 trente hun med Amazon Grimstad siden hun har flyttet ned til Arendal. Hun spilte noe for Amazon Grimstad i 2011, og skrev i 2012 under en ny kontrakt med klubben.


Frisyre.
Frisyre er den måten en persons hodehår er formet, klipt og satt opp på. Mennesker har til alle tider pleiet hår, skjegg og barter, og hårmotene, skikker og stiler har variert svært mye opp gjennom kulturhistorien og fra sted til sted.
Kvinner og menn.
Det vanlige har vært at menns hår har vært kortere enn kvinners hår. Det har likevel på ingen måte vært en ubrytelig regel. Noen steder i Afrika har både menn og kvinner pleid å ha kort hår. Flere indianere har hatt det for skikk for begge kjønn å ha ganske langt hår. Noen folkeslag har kraftigere hårvekst enn andre, og dette har også hatt sitt å si.
Historie.
Orientalske menn i oldtiden pleide å ha skjegg. Mange forskjellige hår- og skjeggfrisyrer er avbildet på gamle bilder. Kongene i Mesopotamia likte å ta seg godt ut, og særlig kan man se det på konger og embedsmenn i Assyria. De hadde fletninger som gav håret og skjegget en eiendommelig firkantet form. De kunne til og med ha gulltråder i håret og skjegget. Noen mener imidlertid at dette var en kunstig forlengelse av håret og skjegget som ble festet til deres ekte hår og skjegg. I Sumer fulgte man trolig litt andre skikker, for der er det avbildninger av menn som har raket av seg både håret og skjegget.
Det var et vanlig tegn på sorg at en kvinne kunne rake håret kort, eller at en mann kunne rake av seg skjegget. Det samme kunne også gjelde hvis de gikk med ustelt hår og skjegg.
I oldtidens Egypt var det derimot vanlig for menn å barbere håret og skjegget helt av seg. Bare en tynn bart og hakeskjegg synes å ha vært vanlig i bruk. Ved flere anledninger brukte de imidlertid parykker og kunstig skjegg. Faraonene og embedsmennene blir avbildet med et langt kunstig hakeskjegg. De fulgte også en motsatt skikk av det folk rundt dem gjorde i forbindelse med sorg: For dem var det tegn på sorg om man lot håret og skjegget gro. Noen kvinner barberte seg tydeligvis også på hodet og brukte i steden parykk. Små barn hadde en slags flette på den ene siden av hodet; denne ble på et tidspunkt fjernet som et tegn på at de hadde nådd en viss alder.
I Bibelen nevnes det at israelitter kunne innvies til en spesiell religiøs tjeneste, og de ble kalt nazireere. Et viktig kjennetegn var at de skulle la håret vokse fritt. En kjent nazireer var Samson, som hadde syv fletter. Davids sønn Absalom blir også nevnt som en som hadde mye hår. På mange bilder har Jesus blitt fremstilt med mer eller mindre langt hår, men det står ikke i Bibelen at han hadde det.
I Hellas og omegn blir folk fra tidlig av avbildet med mange slags praktfulle frisyrer. Noen ganger var det også vanlig at menn barberte skjegget av seg. Hos romerne ble det vanlig fra omkring år 500 f Kr å barbere skjegget av seg og det var det vanlige i keisertiden, skjønt det fins bilder av folk med skjegg også da. Romerne ble etterhvert meget kjent når det gjaldt å pleie håret på forskjellige måter, og det fantes barberere og frisører av mange slag. Det ble i utstrakt grad brukt oljer og forskjellige redskaper til dette formål. Det berettes om fornemme personer som drysset gullstøv i håret.
Avbildninger hos romerne viser ofte germanske og galliske menn med langt hår. Det fortelles om flere skikker som ble fulgt av disse folkene. Noen av dem hadde festet håret i en lokk på den ene siden av hodet. Langobarderne var kjent for å ha langt skjegg, det var slik de fikk sitt navn. Ved flere anledninger fortelles det om menn som ikke fikk lov å rake håret før de hadde utført en spesiell dåd. Mange folk i middelalderen så på det som en stor ære for en mann å ha skjegg. Flere steder var det skikk at unge piker lot håret være synlig, mens gifte kvinner dekket det til.
Fra høymiddelalderen kjenner man flere frisyrer, ofte noe merkelige. Ofte hadde riddere og menn ved hoffene halvlangt eller langt hår. Det ble etterhvert vanlig å barbere seg.
På 1500- til 1600-tallet var det vanlig med hakeskjegg eller skjegg rundt munnen.
På 1600-tallet og 1700-tallet kjenner man noe av det mest ytterliggående når det gjelder frisering og moter. Rike menn hadde da parykker som kunne være kjempestore og veldig kunstnerisk utformet. Skjegg var mindre vanlig på den tiden. Allongeparykker var høybarokkens overdådige, lange og krøllete herreparykker som siden utviklet seg til pudderparykker i mange varianter, både som pung- og piskeparykker med sløyfer og opprullede sidelokker, såkalte "cadenettes", et karaktersitisk stiltrekk ved blant annet den franske rokokkomoten. Fra prøyssisk militærmote kom bruken av hårpisk. Kvinner bar ikke parykk, men pudret gjerne håret hvitt med mel og satte det opp og formet det i ekstravagante frisyrer med ekstra løshår, blant annet kalt "tour", og "pompadour", en høy «rockesveis». Etter den franske revolusjon mot slutten av århundret gikk dette raskt av moten.
Den russiske tsaren Peter den store innførte som første ledd i sin moderniseringskampanje og vestliggjøring av det lukkede russiske samfunnet en skjeggskatt. Denne gjaldt alle bortsett fra prester og andre geistlige.
På 1800-tallet var det vanlig med lengre og kortere frisyrer på menn og ofte kinnskjegg. På begynneslsen av 1900-tallet var det fortsatt meget vanlig med skjegg i den vestlige verden. Senere har det blitt vanligst mange steder å ikke ha skjegg. Mange steder ble skjeggete menn sett på med sterk motvilje. I tiden rundt Første verdenskrig var det faktisk noen steder i USA forbudt.
Som i resten av samfunnet under den begynnende mediarevolusjonen i den vestlige delen av verden blir hårmoten sterkt preget av menneskets ønske om, og mulighet til, å for første gang frigjøre seg fra gruppetilknytninger i stadig større grad og dyrke sin individualitet. Hår og skjegg finnes i alle fasonger.


Pinehurst Resort.
Pinehurst Resort i 1901.Pinehurst Resort er et eksklusivt feriested i den amerikanske delstaten North Carolina, best kjent for sine mange golfbaner.
Pinehurst ble grunnlagt av magnaten James Walker Tufts fra Boston. Tufts kjøpte 5500 "acres" med landområder i 1895 og åpnet hotellet Holly Inn nyttårsaften samme år. Den første golfbanen ble anlagt i 1897/98, og det første mesterskapet på Pinehurst var "United North and South Amateur Championship" i 1901. Pinehursts mest kjente bane, Pinehurst No. 2, ble anlagt i 1907 av banearkitekten Donald Ross.
Den første "major"-turneringen avholdt på Pinehurst var PGA-mesterskapet i 1936, som ble vunnet av Denny Shute. I 1951 arrangerte Pinehurst Ryder Cup, og i 1991 og 1992 var Pinehurst vert for The Tour Championship. I 1999 arrangerte Pinehurst sin andre "major"-turnering, US Open Championship, som ble vunnet av Payne Stewart. Pinehurst er også åsted for US Open i 2005.
Pinehurst Resort har i dag åtte golfbaner, tre hoteller, et spa og diverste sports- og fritidsfasiliteter. Det ble gjort til National Historic Landmark av det amerikanske indredepartementet i 1996.


André-Hercule de Fleury.
André-Hercule de Fleury (født 22. juni 1653 i Lodéve i Frankrike, død 29. januar 1743 i Issy nær Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler og en statsmann under kong Ludvig XV.
Han ble biskop av Fréjus i 1698, en stilling han hadde til 1715. Kort før sin død i 1715 utnevnte Ludvig XIV ham til en som skulle ta seg av hans oldesønn, den kommende Ludvig XV.
Kongen gjorde Fleury, som da var 73 år, til sin ledende minister i juni 1726, men han bar aldri tittelen førsteminister ("premier ministre"). Han ble kreert til kardinal 11. september samme år av pave Benedikt XIII.
Han ville bringe landets økonomi på fote igjen blant annet ved å føre en konsekvent fredspolitikk med England. I utenrikspolitikken var hans ønske å opprettholde freden, noe han delte med Sir Robert Walpole, og de to gamle fiendene avstod fra krig i løpet av den tiden Fleury virket.
Frankrike ble dratt inn i Den østerrikske arvefølgekrig, blant annet som en følge av brødrene den hensynsløse aggitasjonen til brødrene Belle-Isle. Belle-Isle inngikk en allianse med Preussen i 1741 og gikk inn i krigen mot Østerrike. Fleury døde mens arvefølgekrigen pågikk.


Pierre Guérin de Tencin.
Pierre-Paul Guérin de Tencin (født 22. august 1680 i Grenoble i Frankrike, død 29. januar 1743 i Issy nær Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Embrun 1724–1740, og av Lyon 1740–1758.
Han ble kreert til kardinal 23. februar 1739 av pave Klemens XII.
Guerin de Tencin, Pierre
Guerin de Tencin, Pierre
Guerin de Tencin, Pierre
Guerin de Tencin, Pierre


Spyglass Hill Golf Course.
Spyglass Hill Golf Course er en golfbane i Pebble Beach i California. Den ble tegnet av Robert Trent Jones sr. og åpnet 11. mars 1966, etter seks år med planlegging og anleggsarbeider. Magasinet "Golf Digest" kåret banen til USAs femte beste i 2003–2004. Den har vært på rotasjon for AT&T Pebble Beach National Pro-Am, en turnering på PGA-touren.
Spyglass Hill er en par 72-bane på 6862 yards fra blå (mesterskaps-) tee. Alle de fem første hullene har utsikt over Stillehavet, mens de resterende 13 hullene snirkler seg igjennom Del Monte-skogen. Hullene har navn etter figurer i "Treasure Island", en bok av Robert Louis Stevenson.


Golfbane.
Golfbaner er som regel meget velstelt og ligger som estetiske perler i landskapet.
Golfbanen er det området på hvilket man utøver aktiviteten golf.
Opprinnelse.
I henhold til teorien om at golf oppsto i Skottland ble aktiviteten først utøvet på sanddynene helt ute ved kysten. Disse områdene ble gjerne brukt som beiteområder for sauer, og gjeterne skal ha vært de første som grov små hull i bakken og spilte mellom disse ved hjelp av en trestokk og en ball.
Linksbaner.
Dette er den eldste typen golfbane og ble først utviklet i Skottland, golfens sannsynlige hjemland. Linksbaner ligger ved kystområder, på sandet jordsmonn og ofte blant sanddyner, med få vannhindere og få (ofte ingen) trær. Dette gjenspeiler både naturen i landskapet der spillet oppstod og det faktum at banearkitekter på den tiden hadde begrensede midler til rådighet, samt at graving måtte gjøres for hånd og derfor ble holdt til et minimum.
Utfordringene ved golf på linksbaner kan deles i to. For det første: banenes egen natur, som ofte karakteriseres av ujevne fairwayer, tykk rough og små, dype bunkere. For det andre, på grunn av beliggenheten ved kysten, er mange linksbaner preget av sterk vind. Dette påvirker spillestilen og favoriserer golfere som kan spille lave, presise slag. Fordi mange linksbaner består av ni hull som spilles utover kysten i én retning og ni hull som spilles innover i motsatt retning, må spillerne ofte streve med motsatt vindretning i hver halvdel av runden.
Linksbaner er mest vanlig i Storbritannia, spesielt i Skottland, og Irland. The Open Championship spilles alltid på links, og dette skiller den fra de andre "major"-turneringene, som holdes i USA. Det finnes også noen linksbaner i andre land, inkludert baner i USA som Pebble Beach Golf Links i California (Stillehavet) og Whistling Straits i Wisconsin (Michigansjøen).
Hullene.
Green med vannhinder i bakkant.
En golfbane har alt overveiende 18 hull og par 72. Det vil si at en dyktig golfspiller med 0 i handicap antas å ville bruke 72 slag på en runde. Dette tilsier et gjennomsnitt på fire slag per hull, men på de aller fleste baner varierer man lengden på hullene såpass at man har hull med forskjellig par-verdi. Den mest vanlige fordelingen er fire par 3-hull, fire par 5-hull og ti par 4-hull på banen.
Disse er igjen likt fordelt mellom de første ni hullene, som kalles "front nine", eller "ut" på norsk, og de siste ni hullene, "back nine" eller "inn". Det er ikke uvanlig at spillere av og til spiller kun ni hull, noe som tar cirka to timer, i stedet for en full 18-hullsrunde på fire timer eller mer.
Par 4.
Par 4-hullene er dem man vanligvis finner flest av på en golfbane. Man har som regel minst ti og enkelte steder så mange som tolv av dem på en par 72-bane. De er gjerne mellom 250 og 450 meter lange. Ideelt sett skal man på et slikt hull bruke ett utslag til fairway, ett slag inn på greenen og to putter. "Green in regulation" på et par 4-hull er altså to slag.
Par 3.
Enkelte par 3-hull kan være godt over 200 meter lange.
Par 3-hullene er kortere, sjelden lengre enn 225 meter for herrer. Her er det meningen at man skal slå ballen inn på greenen på utslaget, og det er derfor ikke vanlig at fairway er i spill på et slikt hull. Hvis man imidlertid har spesielt lange hull, eller hull med mye vann, kan det finnes en fairway som et alternativ for spillere som ikke våger å forsøke å slå inn på greenen på første slag. I tillegg til eller i stedet for vann er det også vanlig å ha flere sandbunkere rundt greenen på slike hull.
Det er nesten utelukkende på par 3-hull at man kan få hole in one.
Par 5.
Par 5-hullene er gjerne fra 400 til 550 meter lange. "Green in regulation" er på et slikt hull tre slag, og vil dermed favorisere spillere som slår langt, idet de kan komme frem på to slag. I større grad enn par 4-hull er par 5-hullene gjerne gjort vanskeligere ved bruk av doglegs, sandbunkere og vannhindre.
Par 6.
På en håndfull baner i verden finnes også par 6-hull. Disse er imidlertid svært sjeldne, og bygges gjerne kun som en kommersiell gimmick. Strategisk spilles et par 6-hull som et langt par 5-hull, der det er gode muligheter for å komme inn på greenen på tre slag og bruke én putt for å få eagle. I praksis er det kun på par 6-hull at det er mulig å få en kondor.
Driving range.
En driving range er et treningsområde som finnes ved de fleste golfbaner, eller som er etablert og drives uavhengig og ikke nødvendigvis i nærheten av en golfbane. Området brukes til oppvarming eller til å trene på sving- og slagteknikk.
En driving range består av en rekke utslagssteder, enten på gress eller syntetiske matter, som er plassert ved siden av hverandre, og som alle sikter i samme retning. Derfra slår man ut på et rektangulært område som gjerne er 200–250 meter langt. Området er også tilstrekkelig bredt til at nybegynnere kan slå uten at ballen blir borte, og til at dyktigere spillere kan trene på spesialslag som draw og fade.
På treningsområdet bruker man egne driving range-baller. Disse er langt billigere og av langt lavere kvalitet enn vanlige golfballer. Derfor går de også gjennomsnittlig ti prosent kortere enn vanlige baller, samtidig som de spinner mindre og dermed ikke gir et helt korrekt bilde av hvordan et tilsvarende slag ville ha sett ut ute på golfbanen.
Innendørshall.
I deler av verden der klimaet ikke gir mulighet for å spille golf utendørs hele året, er det blitt populært med innendørshaller. Disse er gjerne ombygde fabrikklokaler, flyhangarer eller andre store bygninger med store, åpne rom. I disse hallene finner man gjerne en driving range der man slår ut fra matter, i én eller flere etasjer, og mot et nett som befinner seg mellom fra 10 og opp til 100 meter unna, avhengig av hallens størrelse. Det er også vanlig at det er anlagt en puttinggreen og enkelte steder også et område for nærspill med sandbunker muligheter for å trene på chipping. I slike haller er det også vanlig at man har én eller flere simulatorer.
Simulator.
En golfsimulator er et rom utstyrt med en datamaskin, en prosjektør, et lerret og fotooptisk utstyr som registrerer golfballens hastighet, retning og skru. Basert på denne informasjonen kalkulerer datamaskinen hvordan slaget ville ha blitt på en virkelig golfbane, og viser dette på lerretet. Spilleren slår fra forskjellige matter som skal simulere de forskjellige typer spilleflater på en golfbane: utslagssted, fairway, rough, bunker og green. De fleste simulatorer gir mulighet for å stille inn hva slags vær- og vindforhold man skal spille med, og man kan ofte velge mellom en rekke verdenskjente baner.


Valhalla Golf Club.
Valhalla Golf Club er en privat golfbane i den amerikanske delstaten Kentucky, tegnet av Jack Nicklaus. Klubben eies av PGA of America, og åpnet i 1986.
Golfbanen ligger i utkanten av Louisville, Kentuckys største by.
I 1992 ble Valhalla utpekt til å være vertskap for PGA Championship 1996. Året etter kjøpte PGA of America 25% eierskap i klubben. Etter at mesterskapet var avholdt i 1996, økte PGA eierskapet til 50%, og kunngjorde at mesterskapet skulle returnere til Valhalla i 2000. På slutten av mesterskapet i 2000 skaffet PGA de resterende aksjene. Seinere det året kunngjorde PGA of America at Ryder Cup 2008 skulle avholdes på Valhalla.
Valhalla har også arrangert mesterskap for klubbprofesjonelle, PGA Club Professional Championship, i 2002, og Senior PGA Championship, en major-turnering for proffer over 50 år, i 2004.


Valhalla.
Valhalla (Walhalla) er et villaprega boligområde på nordsida av øya Nøtterøy i Nøtterøy kommune. Det ligger på åsen ovenfor Kaldnes i Tønsberg kommune, men anses å være en del av Teie, da kommunegrensa mellom Nøtterøy og Tønsberg er lenger ned. Boligmassen består for det meste av eneboliger, oppført fra begynnelsen av 1960-tallet.
Berggrunnen under boligområdet består for det meste av rødbrun tønsbergitt.


Torrey Pines Golf Course.
Torrey Pines Golf Course er en offentlig golfbane i San Diego i California. Den ligger på kystklippene over Stillehavet i tettstedet La Jolla. Torrey Pines består egentlig av to 18-hulls baner – North Course og South Course.
Torrey Pines er åsted for den årlige turneringen Buick Invitational på PGA-touren. Banen er oppkalt etter Torrey Pine, et sjeldent treslag som vokser vilt kun i deler av kystlinjen i San Diego og på øya Santa Rosa Island.


Dan Jansen.
Daniel Ervin «Dan» Jansen (født 17. juni 1965 i West Allis, Wisconsin) er en amerikansk skøyteløper som vant gull på 1000 m under OL på Lillehammer i 1994.
Foran OL 1988 i Calgary var Jansen blant gullfavorittene på 500 og 1000 meter. Noen timer før starten på 500-meteren fikk Jansen en telefon med beskjed om at søsteren var i ferd med å dø av leukemi. Bare timer etter at han hadde snakket med søsteren, kom beskjeden om at hun var død. Samme kveld falt Dan Jansen under 500-meterløpet, og senere i lekene falt han også på 1000 meter.
I OL i Albertville 1992 var Dan Jansen nok en gang favoritt. Året før hadde han satt verdensrekord på 500 meter. Men også denne gangen mislyktes han med fjerde plass på 500 meter og 26. plass på 1000 meter.
OL på Lillehammer i 1994 skulle bli Jansens siste mulighet til å vinne en olympisk medalje. Mellom 1992 og 1994 var han den eneste som hadde gått 500 meter under 36 sekunder, en prestasjon han hadde gjentatt fire ganger. Han kom på åttende plass på 500 meter, og det så ut til at han ville forbli uten noen olympisk medalje. Han fikk imidlertid revansj på 1000 meter, der han tok gull og satte ny verdensrekord. Medaljen dedikerte han til sin avdøde søster.
Da telefonen til pressesjef Kjell-Gunnar Dahle, i Vikingskipet, ringte under pressekonferansen senere, og personen i den andre enden annonserte at «this is Bill Clinton, from the White House calling», var historien komplett.
I dag arbeider Jansen som skøytekommentator for NBC. Til minne om søsteren har han også opprettet «Dan Jansen Foundation», som skal støtte kampen mot leukemi.


University of New South Wales.
University of New South Wales (UNSW) er et universitet i Sydney i den australske delstaten New South Wales. Hovedcampusen, som huser åtte av de 10 fakultetene, ligger i forstaden Kensington.
UNSW ble grunnlagt i 1949 som "New South Wales University of Technology". Det var opprinnelig fokusert på ingeniør- og vitenskapsfag, men utvidet og skiftet navn til "University of New South Wales" i 1958.
Universitetet har for tiden (2005) rundt 40 000 studenter.
New South Wales


ANZAC-dagen.
ANZAC-dagen, 25. april, er en offentlig høytidsdag i Australia og New Zealand til minne om medlemmene av Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC) og alle andre som har kjempet for sitt land. ANZAC-dagen er også offentlig høytidsdag på Cookøyene, Niue, Samoa og Tonga.
Den 25. april er dagen for landingen ved Anzac cove, under slaget ved Gallipoli under første verdenskrig.


Bordhockey.
Bordhockey.Bordhockey spilles på de klassiske STIGA-brettene som en simulering av ishockey. Hver spiller kontrollerer en keeper og fem utespillere. Bordhockey er en internasjonalt organisert sport under ITHF (International Table Hockey Federation). Sporten, som krever store mengder taktiske kunnskaper i tillegg til hurtighet, koordinasjon, spilleforståelse og en solid porsjon psykisk styrke, betegnes ofte som «sjakk i 100 km/t».
Spillets regler.
En bordhockeykamp varer i fem minutter ineffektiv tid, tiden måles ved hjelp av et lydbånd som går under hver kamp, med tydelige signaler som markerer starten, midten og slutten av en kamp. Reglene forøvrig er enkle å sette seg inn i. Sporten krever gode taktiske og tekniske ferdigheter, dyp konsentrasjon, spilleforståelse og hurtighet.
Det normale oppsettet for en bordhockeyturnering er tredelt.
Spillerne blir først inndelt i puljer i et grunnspill der spillere på alle nivåer møter hverandre et enkelt grunnspill. De beste fra et grunnspill går videre til a-mellomspill der nok en enkelt runde spilles. De som ikke går videre til a-mellomspill etter grunnspill går videre til b-mellomspill. De åtte (i vanlige rankingturneringer) eller 16 (under NM, eller større turneringer som f.eks. Oslo Open) beste fra hvert slikt mellomspill går videre til henholdsvis a-sluttspill og b-sluttspill, som fungerer etter utslagningsmetoden. Hvert enkelt møte i et sluttspill spilles best av syv kamper. Sudden death (spilleforlengning der det første målet som scores vinner kampen) benyttes ved uavgjorte kamper i sluttspillsammenheng.
I mindre turneringer kan imidlertid en mellomløsning mellom grunn- og mellomspill, et såkalt «munnspill», brukes. Her møter alle alle, og sluttabellen avgjør til sist hvem som går til kvartfinale i A og B-sluttspill.
Bordhockey i Norge.
Bordhockey spilles i organisert form i Norge under paraplyorganisasjonen Norges Bordhockeyallianse, forkortet NBA, stiftet i 1994, som er etterfølgeren til Norges Bordhockeyforbund, som ble nedlagt samme år. Til sammen har det eksistert et aktivt bordhockeymiljø i Norge siden slutten av åttitallet. NBA arrangerer seks nasjonale rankingturneringer i henholdsvis Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen og Tønsberg i løpet av en sesong, som varer fra august – mai. En typisk norsk turnering samler mellom 20-50 deltakere.
Ved siden av de nasjonale rankingturneringene spilles det også lokalligaer i forskjellige deler av Norge. I disse lokalligaene, som er åpne for alle som ønsker å prøve seg, spilles det normalt en serierunde i uka.
Det finnes om lag 200 aktive utøvere av bordhockey i Norge. Hvert år siden 1991 arrangeres Norgesmesterskap, sist i Trondheim i 2009 med Ingve Aasheim som norgesmester. Det spilles også lag-konkurranser under NM. I lagspill består et lag av enten tre (i NM) eller fem (i VM) spillere, som spiller en kamp hver mot hver spiller på motstanderlaget. Det tildeles deretter ett poeng for hver vunnet kamp. Regjerende norske mestre i lag er Trondheim BHK som slo Tønsberg BHK i finalen.
Tradisjonelt har de største miljøene i norsk bordhockey vært å finne i Oslo og Trondheim. De siste årene har også Bergen markert seg som en ny bordhockey-by med et stort og aktivt miljø i stor grad tilknyttet høyskole og universitetsmiljøet. Verdens mest nordliggende bordhockeymiljø finnes imidlertid i Havøysund ikke langt fra Nordkapp. Klubben Havøy Puckers 71 deltok med to deltakere i sitt første NM i Bergen i 2007.
Preben Berg vant det første offisielle NM i bordhockey i 1991. Mestvinnende innenfor norsk bordhockey med ni individuelle NM-gull er Tore Lie.
Den mest prestisjefylte turneringen i norsk bordhockey (utenom NM) er utvilsomt Oslo Open (OO). Turneringen ble i 2008 arrangert for 12. gang, og samler spillere fra opptil åtte land. OO er NBAs bidrag til det internasjonale bordhockeymesterskapet World Table Hockey Tour.
NBA arrangerte også det første verdensmesterskapet for klubber i 2007. Denne turneringen samlet 21 klubber fra syv land.
I 2013 skal Norge for første gang være vertskap for verdensmesterskapet i bordhockey. Turneringen skal holdes i Stavanger.
Bordhockey internasjonalt.
Bordhockey spilles i over 20 land. Siden 1989 arrangeres hvert annet år VM i bordhockey, senest i Budapest i Ungarn 12. juni-14. juni 2009. Internasjonalt er Norge regnet som en av de seks store bordhockeynasjonene, sammen med Sverige, Tsjekkia, Finland, Russland og Latvia. Sporten er i vekst spesielt i Øst-Europa og i Nord-Amerika. Det neste VM vil bli arrangert i Finland i 2011.
Sverige er det tradisjonelt beste bordhockeylandet. Inntil VM i Moskva hadde alle verdensmestre vært svenske – i 2005-VM i Riga vant Hans Österman sin tredje VM-tittel. Imidlertid ble det skrevet historie under lagkonkurransen i Riga, da Finland som første lag noensinne slo Sverige i finalen, ikke minst takket være det da 15 år gamle vidunderbarnet Roni Nuttunen. Samme Nuttunen gjorde seg nok en gang historisk i Moskva-VM, da han ble historiens første ikke-svenske verdensmester, etter å ha slått russiske Aleksej Zaharov i finalen.
Nuttunen forsvarte tittelen sin i Budapest VM 2009 og er fortsatt regjerende verdensmester da han slo russiske Yanis Galuzo i finalen. Galuzo var også viktig i den historiske seieren til Russland under lagkonkurransen i Budapest. Sverige gjorde sitt dårligste VM noensinne og ble slått av Latvia i semi-finalen mens Tsjekkia ble slått ut av Russland. Øst-Europa tok dermed flere steg videre med å ta over den Skandinaviske dominansen som tidlgere har regjert.
Før dette var Nuttunen også den første ikke-svenske som nådde en VM-finale, da han tapte for Hans Österman i VM-finalen 2005. De beste norske prestasjonene internasjonalt gjennom tidene har vært den syvdoble norgesmesteren Tore Lies fjerdeplass under VM 2003, og det norske landslagets andreplass under lagkonkurransen i samme VM.
Utenom VM arrangeres det også hver sesong World Table Hockey Tour – et rullerende mesterskap i bordhockey bestående av seks turneringer, som går under fanen «Big Six». Norge har sammen med Sverige, Tsjekkia, Finland, Russland, Latvia og sist sesong også USA (Boston) en turnering i denne ligaen. Oslo Open, som tradisjonelt spilles i november måned, er det norske bidraget. Denne turneringen har samlet opp til 101 deltakere. Den største turneringen i bordhockeyhistorien var dog det svenske mesterskapet i 1982, som samlet nærmere 600 deltakere.
VM i Riga så også starten på det internasjonale bordhockeyforbundet – ITHF – som en overbyggende organisasjon som skal gjøre internasjonaliseringen av bordhockeysporten mer strømlinjeformet.
Den viktigste turneringen, sett bort fra VM, regnes for å være det åpne svenske mesterskapet (SM), som samler deltakere fra hele verden. Deltakere til VM er begrenset oppad til åtte (12 for arrangerende nasjon) spillere pr land, mens det i SM er fri deltakelse. Dermed er nivået hardere i SM enn i VM. Den nitten år gamle russeren Alekseij Zakharov ble historisk da han, som første ikke-svenske i historien, vant SM i Eskilstuna 29. januar 2006. Zakharov hadde da slått ut Roni Nuttunen (finalist i VM 2005), Hans Österman (tredobbelt verdensmester) og Stefan Edwall (tidl. verdensmester) på sin vei til finalen. 5. februar 2007 vant finnen Roni Nuttunen SM og ble med det den andre ikke-svensken til å kunne titulere seg svensk mester. Historisk var det også at kun fire av åtte deltakere i kvartfinalen var svenske under SM 2007. Hans Österman tok tilbake tronen i 2008 og slo ut Roni Nuttunen. Österman forsvarte tittelen i 2009 og er regjerende mester i SM.
VM i Moskva, 8. – 10. juni 2007, er det største VM hittil, med 170 deltakere i henholdsvis senior-, junior-, lag- og damekategoriene. For første gang ble det utdelt pengepremier under et VM. 22 år gamle Anne-Grethe Gangsøy ble Norges første kvinne i et internasjonalt mesterskap noensinne.
Forrige VM ble arrangert i Budapest 12-14. juni 2009. Norge deltok med 8 spiller i den åpne klassen mens veteran Hans Øyvind Sagen deltok i veteranklassen. Stian Østrem ble beste norske med en 40. plass.
Øvrige norske deltakere; Espen Moe (60), Daniel Remmem (62), Geir Hjemås (66), Frode Hagerup jr (69), Tron Omland (71) og Trygve Lie (79).


American Broadcasting Company.
American Broadcasting Company (ABC) er et amerikansk fjernsynsnettverk som eies av The Walt Disney Company. Selskapet startet i 1943, da med radiosendinger, og startet med fjernsynssendinger i 1948.


1905-revolusjonen.
Den russiske 1905-revolusjonen brøt ut i januar. Den var ikke ledet og hadde ikke noen klare mål, men regnes som en opptakt til 1917-revolusjonen.
En mislykket krig mot Japan la økt press på samfunnet. Revolusjonen ble utløst da presten Georgij Gapon den 22. januar 1905 ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens palass i St. Petersburg for å få ham til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept i den såkalte blodige søndagen. Dette utløste streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte.
Da arbeiderne gikk til generalstreik høsten 1905, måtte tsaren motvillig gå med på å demokratisere landet, etter å ha blitt utsatt for et sterkt press også fra fetteren storhertug Nikolaj som tsaren ville ha som leder for et militært diktatur. Men storhertugen nektet og presset tsaren til å godta kravene som var formulert av Sergej Witte.
Revolusjonen varslet at endringer måtte til. For å hindre nye opprør utstedte tsar Nikolaj II Oktobermanifestet hvor han tillot valg til en nasjonalsamling, statsdumaen, der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere.


Big Brother.
thumb
Land med egne versjoner av Big Brother.
"Big Brother" er et nederlandsk reality-TV-konsept fra 1999 hvor et antall deltagere skal oppholde seg i et felleshus i 100 dager. I løpet av denne perioden skal TV-seerne stemme ut deltakerne inntil én person gjenstår som vinner. Konseptet ble oppfunnet av nederlenderen John de Mol og utviklet av produksjonsselskapet Endemol. Programmet har blitt en sendt i over 40 forskjellige land.
Programmet har (sammen med Robinsonekspedisjonen) blitt beskrevet som reality-sjangerens ur-formater.
Programkonseptet ble utviklet av nederlenderen John de Mol og realisert gjennom hans eget produksjonsselskap, Endemol. Ideen til TV-programmet skal han ha begynte å utvikle allerede høsten 1997. Arbeidstittelen var "De Gouden Kooi" ("The Golden Cage"), en tittel som senere ble benyttet på et annet TV-konsept.
Inspirasjonskilder.
Tittelen til programmet er hentet fra George Orwells dystopiske roman "1984". Handlingen i denne romanen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn hvor «Storebror» alltid ser deg og hvor «tankepolitiet» til en hver tid overvåker innbyggerne.
Mol hentet mye av inspirasjonen fra det amerikanske forskningsprosjektet Biosphere 2. Dette prosjektet ble iverksatt i Arizona på begynnelsen av 1990-tallet og hadde til hensikt å teste om og hvordan mennesker kunne leve, studere og utføre vitenskapelige eksperimenter i en lukket biosfære. Erfaringene man gjorde var tenkt benyttet i fremtidige romkoloniseringer.
Det har også blitt antatt at MTV-dokumentaren "The Real World", den svenske reality-serien "Expedition Robinson" og den utleverende nettsiden til internett-personligheten Jennifer Ringley har vært inspirasjonskilder.
Det kan forøvrig nevnes at Castaway Productions, som var ansvarlig for "Expedition Robinson" og amerikanske "Survivor", i 2002 gikk til søksmål mot Endemol for plagiat, men tapte.
Høsten 1999 ble den aller første utgaven sendt på den nederlandske kanalen Veronica. Premien var 1 million nederlandske gylden (ca 4,2 millioner kroner).


Frognerbadet.
FrognerbadetFrognerbadet ble åpnet i 1956 og ligger i utkanten av Frognerparken. Badet arrangerte på tross av dette nordisk mesterskap i svømming i august 1955. Badet har 2 hovedbasseng, plaskebasseng, stupebasseng (1, 3, 5, 7,5 og 10 meter), 2 vannrutsjebaner (stor og liten), kiosk og garderober med låsbare skap.


Sicherheitsdienst.
Sicherheitsdienst (SD, «Sikkerhetstjenesten») var en etterretningsorganisasjon i det nazistiske Tyskland mellom 1932 og 1945. Den var underlagt Schutzstaffel (SS), og var den første etterretningstjenesten som ble opprettet av NSDAP. SD ble regnet som en søsterorganisasjon til Gestapo. Mellom 1933 og 1939 var SD underlagt Sicherheitspolizei, og etter 1939 lå tjenesten under Reichssicherheitshauptamt (RSHA).
Historie.
Forløperen for SD var Ic-Dienst, en liten gruppe som jobbet fra en privatleilighet, og var underlagt Heinrich Himmler.
SD ble opprettet i 1932 av Reinhard Heydrich. Det første året fungerte den som NSDAPs private etterretningstjeneste, men ble etter maktovertagelsen i 1933 gradvis en del av statsapparatet i Det tredje rike. I begynnelsen konkurrerte den med Sturmabteilung (SA), som riktignok ikke hadde noen egen etterretningsavdeling, men som allikevel utførte mange av de samme oppgaver. I 1938 ble SD formelt en statlig etterretningstjeneste.
Hovedoppgaven var kartlegging og nøytralisering av potensielle fiender av Det tredje rike. For å utføre dette arbeidet bygde SD opp en omfattende organisasjon med et stort nettverk av angivere og agenter. I tillegg overleverte SD informasjon til Gestapo og Reichskriminialpolizei (Kripo), som utførte arrestasjoner og forhør. Både SD og Gestapo var underlagt Reichsführer-SS, som også var rikets høyeste politisjef.
I 1936 ble politiet delt inn i Ordnungspolizei (ORPO) og Sicherhetspolizei (Sipo). Sipo bestod av Reichskriminialpolizei og Gestapo, og ble ledet av Heydrich, som dermed var sjef for både Sipo og SD.
Sipo ble så sentralisert i RSHA, som var inndelt i flere kontorer. SDs operasjonelle virksomhet lå under Amt III og Amt VI; utenlandsetterretning lå under sistnevnte. Gestapo var Amt IV, og Kripo Amt V. Otto Ohlendorf ble sjef for Amt III (SD-Inland, innenrikstjenesten) mens Walter Schellenberg ledet Amt VI (SD-Ausland, utenrikstjenesten). Amt V, Kripo, ble ledet av Arthur Nebe.
Det oppsto konkurranse med Wehrmachts etterretnings- og kontraspionasjetjeneste Abwehr, og Himmler forsøkte å få alt etterretningsarbeid underlagt SS. Etter 20. juli-attentatet i 1944, hvor flere ledende personer i Abwehr var involvert, fikk han anledning til å gjøre dette. De fleste seksjoner av den militære etterretningen ble da innlemmet i Amt VI.
Heydrich ledet RSHA, og dermed Sipo og SD, inntil han ble likvidert av partisaner i 1942. Han ble etterfulgt at Ernst Kaltenbrunner, som tiltrådte 30. januar 1943 og satt til krigens slutt. Etter krigen ble det erklært at SD var en kriminell organisasjon, og medlemmene ble tiltalt som krigsforbrytere.
Sikkerhetsstyrkene.
SD var kjernen i sikkerhetsstyrkene i de okkuperte områdene. Organisasjonen hadde bataljoner som normalt var underlagt SS' og politiets kommando. SD var også tilstedeværende i konsentrasjonsleirer og avga ved behov personell til spesialenheter som Einsatzgruppen.
Sammen med ORPO var SD hovedansvarlig for ro og orden i jødiske ghettoer i Polen. Når SS-soldater utførte raid i ghettoene var dette normalt etter SDs kommando.
Lokalkontorer.
SD hadde kontorer i byer over hele Tyskland. Små kontorer var kjent som SD-Unterabschnitte, mens store ble kalt SD-Abschnitte (underavsnitt og avsnitt). Kontorene var underlagt lokale inspektører, med tittelen "Inspektor des Sicherheitspolizei und SD". Inspektørene var i sin tur underlagt både RSHA og lokale SS- og politikommandanter.


Nordlyshallen.
Hamar OL-Amfi innendørs, finale 2008.
Nordlyshallen, eller Hamar Olympiske Amfi, Nordlyshallen som hallen offisielt heter, er en ishall ved siden av Storhamar Ishall på Hamar. Hallen ble åpnet 6. desember 1992, som den 26. ishallen i Norge. Den ble bygget for å huse kortbaneløp og kunstløp under OL på Lillehammer, og har etter det vært hjemmearena for ishockeyklubben Storhamar Dragons. Tilskuerrekorden ble satt i den avgjørende sluttspillfinalen mellom Storhamar og Vålerenga 28. mars 2004, med 7405 tilskuere til stede. Storhamar vant for øvrig kampen 2–1 etter spilleforlenging, og vant kongepokalen.
Grener under vinter-OL 1994.
Internasjonalt var kunstløp den grenen som var gjenstand for mest forhåndsomtale. Det skyldtes overfallet på den amerikanske favoritten Nancy Kerrigan i januar 1994, og det var hennes landskvinne og konkurrent Tonya Harding som ble dratt inn blant de mistenkte bak overfallet. Kerrigan fikk skadet sitt kne under overfallet og hennes deltakelse i lekene stod lenge i fare. Hun hadde også vunnet prøve-OL Piruetten året før. Kerrigan vant til slutt sølvmedaljen bak den noe overraskende og unge vinneren Oksana Bajul fra Ukraina.
Etter OL.
I dag er det Storhamar Dragons som er den daglige brukeren av ishallen og alle hjemmekampene til A-laget spilles der. I tillegg bruker også Storhamars ungdomsavdeling hallen til kamper og treninger. Også bedriftsidretten i Hamar benytter hallen. Byens skøyte- og bandyklubber benytter også hallen når det er mangel på is andre steder i distriktet.
I 1999 ble noen av de innledende kampene i jentenes håndball-VM spilt i hallen. Den er også blitt brukt når Norge har arrangert internasjonale ishockeyturneringer, blant annet ishockey-VM i 1999.
Utenomsportslige arrangementer.
Den direktesendte Idrettsgallaen foregår årlig i Nordlyshallen, i begynnelsen av januar. Hallen brukes også som konsertarena og har huset konserter av blant andre Fats Domino, Little Richard, Willie Nelson og José Carreras.
Byggteknisk.
Nordlyshallen er Nord-Europas største trebygning og verdens største bygning i brannsikkert tre. Entreprenør var Martin M. Bakken. Gulvflaten er på 1800 kvm. Hallen har i dag VIP-fasiliteter til ca 50 personer.
Byggeprosessen startet høsten 1991 da den gamle fotballbanen ved siden av Storhamar Ishall måtte gi tapt for utbyggingen. En ny erstatning for fotballbanen ble anlagt på Prestrud like ved ishallene. I løpet av 14 måneder stod hallen ferdig.


Kortbaneløp.
500 kortbaneløp, verdensmesterskapet i 2004
Kortbaneløp på skøyter eller bare Kortbaneløp er en skøytesport der fire til seks personer konkurrerer samtidig ved å gå fort, men samtidig taktisk riktig, rundt inne på en ishockeybane. Banen er oval, 60 x 30 meter, og gir 111,12 meter i omkrets. Løperne går ikke i delte baner som de gjør i hurtigløp på skøyter.
VM har blitt holdt i sporten siden 1981, den var demonstrasjonssport under Vinter-OL 1988 og ble fra 1992 en del av OL-programmet. Idretten er så langt mest utbredt i USA, Canada, Kina, Japan, Sør-Korea og Australia.
Øvelsene er de samme for kvinner og menn, 500 m, 1000 m og 1500 m.


Sicherheitspolizei.
Sicherheitspolizei (Sipo, «Sikkerhetspolitiet») var en samlebetegnelse på de to delene av Schutzstaffels etterretnings- og sikkerhetstjeneste, Gestapo og Sicherheitsdienst (SD) mellom 1934 og 1939.
Navnet ble innført i forbindelse med at Gestapo og SD ble underlagt samme sjef, Reinhard Heydrich. I praksis var de to organisasjonene ofte i konflikt med hverandre, ikke minst fordi Heydrich mente at SD var inkompetent og derfor overlot mange oppgaver som egentlig lå under SD til Gestapo.
I 1936 ble Ordnungspolizei (ORPO) og Reichskriminalpolizei (Kripo) opprettet. Sipo ble da definert som det øverste organet av de tre statlige politistyrkene.
I 1939 ble Reichssicherheitshauptamt (RSHA) opprettet, og Sipo opphørte å eksistere som et reellt organ. Betegnelsen var dog fortsatt i bruk på lokalt nivå, som f.eks. i tittelen Inspektor des Sicherheitspolizei und SD. Slike inspektører var underlagt både RSHA og lokale SS- og politiledere.
Etter andre verdenskrig ble noen deler av DDRs hemmelige politi omtalt som Sicherheitspolizei.
Skjematisk oversikt over politiorganisasjoner i Nazi-Tyskland
Sicherheitspolizei i Norge 1940-1945.
Da RSHA skulle etablere seg i Norge i april 1940, ble det gitt ordre om at betegnelsen Geheime Staatspolizei (Gestapo) skulle unngås, fordi navnet hadde fått en dårlig klang blant nordmenn på grunn av «fiendtlig propaganda». "Sicherheitzpolizei (Sipo)" skulle brukes som samlebetegnelse for Gestapo, Kriminalpolizei (Kripo) og Sicherheitsdienst (SD). Anordningen var kosmetisk, men offisielt ble dermed Gestapo i Norge "Sipo Abteilung IV".
Øverste leder for disse funksjonene i Norge var "Befehlshaber der Sipo und des Sicherdienstes (BdS) Norwegen". Fram til november 1940 var dette Franz Walther Stahlecker, deretter Heinrich Fehlis.
Lokalt ble Sipo opprinnelig organisert i egne "Einzatskommandoen" i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim. Fra 1941 ble betegnelsen Einzatskommando fjernet. Tjenestestedene i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø kom hver under kommando av en "Kommandeur der Sipo und SD (tjenestestedets navn)", forkortet "KdS (tjenestested)". Under disse sorterte et antall "Aussendienststelle" (lokalt tjensestested) – blant disse Kristiansand, som fra 1941 ble Aussendienststelle under KdS Stavanger.


Gasherbrum I.
Gasherbrum I (også kalt Hidden Peak) er verdens ellevte høyeste fjell, 8068 moh. Gasherbrum I er det høyeste fjellet i Gasherbrum-gruppen, et fjerntliggende fjellmassiv i Karakoram-kjeden i Pakistan.
Gasherbrum I ble opprinnelig kalt K5, som Karakorams femte fjell, under den første kartleggingen av Karakoram i 1856. Fjellet ligger i nærheten av K2, som også fikk sitt navn under denne kartleggingen. I 1892 fikk Gasherbrum I tilnavnet «Hidden Peak» av William M. Conway, siden fjellet ligger skjult bak Gasherbrum IV, sett fra Baltoro-breen.
Gasherbrum I ble første gang besteget av amerikanske klatrere 5. juli 1958.
Nordmenn på toppen.
2007: Olav Storli Ulvund besteg toppen 12.07.07. Han nådde toppen via det såkalte Japaner-couloiret fra Gasherbrum La (nedre del) og Messner/Habeler-ruta i øvre del.


Reichssicherheitshauptamt.
Reichssicherheitshauptamt, forkortet RSHA, (tysk for «Hovedkontoret for rikssikkerhet») var overordnet organ for sikkerhetstjenesten i det nasjonalsosialistiske Tyskland mellom 1939 og 1945. Det ble opprettet 22. september 1939 ved at Sicherheitsdienst (SD), Gestapo og Reichskriminalpolizei (Kripo) ble slått sammen. Hovedoppgaven var å identifisere og nøytralisere personer som truet Det tredje rikes sikkerhet. Identifisering av jøder, sigøynere og andre folkegrupper var en del av denne oppgaven.
Kontoret var underlagt Reichsführer-SS, det vil si Heinrich Himmler.
Ledelse.
Den første sjefen for RSHA var Reinhard Heydrich, som ledet kontoret inntil han ble likvidert i 1942. Deretter tok Ernst Kaltenbrunner over, og ledet RSHA til andre verdenskrigs slutt. Sjefen for RSHA var også leder for spesialenhetene, kjent som Einsatzgruppen.
Avdelinger.
Ved behov avga RSHA personale til lokale SS- og politiledere.


Sportsklubben Haugar.
Sportsklubben Haugar (stiftet 19. oktober 1939) er en fotballklubb fra Haugesund i Rogaland.
Historikk.
Klubben var i mange år en del av norsk toppfotball både på herre- og damesiden. Haugar ble for alvor landskjent da de som 3. divisjonslag spilte seg frem til cupfinalen på Ullevaal i 1961. At det endte med 0-7-tap for Fredrikstad er noe som gjør at klubben fremdeles befinner seg i rekordbøkene.
Etter dette var det litt opp og ned mellom 2. og 3. divisjon før det i 1978 ble lagt opp til storsatsing i 3. divisjon. Inn kom fire engelske spillere, deriblant spillende trener Dennis Burnett. Opprykket til 2. divisjon ble vunnet med solid margin, og året etter, i 1979, spilte klubben seg frem til en ny cupfinale. Denne gang var det Viking som var motstander. Etter å ha ledet 1-0 etter scoring av Dean Mooney endte det med et nytt tap. Viking vant 2-1 etter at de først utlignet på en veldig billig straffe og at Haugars Jens Egil Vikanes deretter styrte et Viking-innlegg i eget mål med hodet.
Da Viking også vant serien var Haugar klar for Cupvinnercupen i 1980/1981. Sveitsiske Sion ble slått ut i 1. runde etter 1-1 borte og 2-0-seier hjemme. Haugars mål ble scoret av Peter Osborne, Tor Nilsen og Dag Petter Christophersen. I andre runde ble klubben slått ut av walisiske Newport County, med John Aldridge i spissen. Etter 0-0 på hjemmebane i første kamp, endte det med 0-6 i Wales, og laget kunne konsentrere seg om opprykk til toppdivisjonen. Etter to nervepirrende kvalifiseringskamper mot Mjøndalen, ble Haugar i oktober 1980 klar for klubbens første sesong i norsk toppdivisjon.
Det endte med nedrykk etter uavgjort mot nedrykksklare Lyn i siste serieomgang. Laget tapte bare 9 kamper, men 12 uavgjort og bare to seire var ikke nok. Begge seierene kom forøvrig på utebane, mot henholdsvis Start og Rosenborg. Haugar er faktisk det eneste laget i toppdivisjonen Rosenborg aldri har vunnet mot på Lerkendal.
I denne perioden hadde Haugar en meget god ungdomsavdeling og produserte gode spillere i fleng. Økonomien gjorde imidlertid sitt til at mange av disse fant andre klubber å spille for. Navn som blant andre Helge Bjønsaas, Karl Oskar Emberland, Hjalmar og Ole Martin Johansen, Sjur Jarle Hauge og Per Andreas Haftorsen spilte sammen på aldersbestemte lag i Haugar og fikk landskamper for Norge på ulike nivåer. Felles for alle disse er imidlertid at de fikk flere seniorkamper for andre lag enn for Haugar. Derfor ble det mange sesonger i 1. og 2. divisjon før klubbens årsmøte høsten 1993 vedtok at Haugar skulle trekke A-laget sitt fra de øverste divisjonene, og sammen med Djerv 1919 danne FK Haugesund. Opprinnelig var også meningen at Vard også skulle være med på denne sammenslåingen, men Vard trakk seg fra dette samarbeidet. Men i 2006 ble de to klubbene enige om å satse sammen, der Vard blir en farmer-klubb.
I dag har Haugar fremdeles et tilbud til seniorspillere på herresiden, men det er langt ned i divisjonene.
Klubben er imidlertid ikke forbeholdt gutter og menn. Allerede i 1973 begynte Haugar med organisert damefotball, og ble Rogalands første kretsmestere. Siden den gang har klubben vært en del av toppen i norsk damefotball, med flere sesonger i toppdivisjonen og blant annet var keeper Ingrid Sternhoff en del av det norske landslaget som ble verdensmestere for damer.
Ellers har Haugar en stor og aktiv ungdomsavdeling der både gutter og jenter kan spille fotball fra de er 4 år gamle.


Dustin Hoffman.
Dustin Lee Hoffman (født 8. august 1937 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller.
Hoffman er blitt nominert til Oscar syv ganger og har vunnet to, for "Kramer mot Kramer" og "Rain Man" (i rollen som autisten Raymond). Han har også vunnet Golden Globe seks ganger, BAFTA tre ganger og Emmy Award én gang.
Hoffman er også kjent fra filmer som "Maratonmannen", "Asfalt-cowboy", "Alle presidentens menn", "Tootsie" og gjennombruddsfilmen "Manndomsprøven".
Hoffman etablerte seg raskt som en av Hollywoods store skuespillere på 1970-tallet. Hoffman er kjent for sine grundige forberedelser av de rollefigurene han fremstiller.


Paintball.
200px
Paintball er en sport der deltakerne bruker «markører» for å skyte små malingskuler (ball) på hverandre. Når en ball treffer en person sprekker den og markerer vedkommende. Vedkommende er da ute av spillet og må gå tilbake til sikker sone. Paintball er noe likt softgun, men bruker prosjektiler i større kaliber. Fra paintballmarkørerene ble oppfunnet har de hatt ett eget spesielt utseende, men har i senere tid blitt mer og mer lik konvensjonelle skytevåpen og softgun.
Paintballspill.
thumb
Det første paintballspillet man kjenner til ble spilt i New Hampshire i 1981. Bob Gurnsey, Hayes Noel og Charles Gaines brukte markører som var laget for å merke kveg og trær. Den første turneringen med pengepremier ble arrangert i 1983.
Skogsspill er en variant av paintball der man spiller i en skog, og utnytter naturen til hinder. Et vanlig skogspill varer ca 30 til 60 min. Til skogsball bruker man gjerne en annen type markør. Dette kalles en mekanisk markør. På disse er det vanlig med rødpunktsikte og «remote».
Regler.
For turneringspaintball er det flere formater av regler i henhold til hvilken turnering man stiller i. Det er ikke noe bestemt antall spillere (ettersom hvilket land man spiller i), antallet kan varierer som regel fra 5 til 7.


Infanteri.
Infanteri er en våpenart bestående av soldater som hovedsakelig kjemper til fots. Opprinnelig var infanteriet en av to forskjellige våpenarter; den andre var kavaleriet. Etter hvert som det har kommet flere og flere nye våpenarter har det relativt sett blitt færre infanterister, men i dag er infanteriet fremdeles den viktigste våpenarten.
Infanteri historisk har vært delt opp i "lett infanteri" og "tungt infanteri". I dag deles infanteriet gjerne opp etter hvordan de forflytter seg: "Luftmobilt infanteri", "motorisert infanteri", "mekanisert infanteri", "marineinfanteri" og annet. Tidligere slåss infanteriet med hånd- og prosjektilvåpen, for eksempel spyd og bue. I dag er de satt opp med automatgeværer og maskingeværer i tillegg til en rekke spesialvåpen for å bekjempe trusler fra for eksempel stridsvogner og fly.
Historie.
De fleste væpnede styrker i historien har blitt bygget rundt en kjerne av infanteri. Disse soldatene har brukt sine egne føtter for transport til slagfeltet og for taktiske bevegelser. Opprinnelig var infanteriet bare en mobb som slåss på en linje under direkte kommandorop. Etter hvert ble det klart at trening og organisering hadde fordeler, og etter hvert ble infanteriet organisert i avdelinger som kunne utføre manøvre under et slag.
Antikken.
I antikken fikk man for første gang organiserte militærstyrker. To fremtredende eksempler på organisert infanteri var hellenske falankser og romerske legioner. Infanteriet var den viktigste våpenarten i perioden, både av kulturelle og tekniske grunner. En av de viktigste grunnene var at prosjektilvåpen fra denne perioden var lite effektive. Man kunne ikke holde fienden på avstand på noen god måte, og var avhengig av å møte ham «mann mot mann».
Romerriket hadde sine berømte legioner med tungt infanteri, store avdelinger på mange tusen mann. En høy grad av organisasjon og disiplin var nødvendig for å opprettholde slike store avdelinger. Da Romerriket falt på 400-tallet var det ingen stater som var i stand til å opprette og trene store infanteriformasjoner før i middelalderen.
Romerske og greske hærer besto imidlertid ikke utelukkende av tungt infanteri. Det var også nødvendig med hjelpestyrker (latin: "auxilia") som kunne manøvrere i tyngre terreng og beskytte hovedstyrkenes flanker. Romerne brukte ofte ikke-romere i denne funksjonen. Der hvor legionærene var utstyrt med kortsverd, skjold og korte spyd, var disse hjelpestyrkene ofte utstyrt med kastespyd eller slynger.
Middelalderen og senere.
I middelalderen var hestekavaleriet mye i fokus. Pansrede riddere ble rekruttert fra adelen, og infanteriet ble dannet av bønder. Dette ledet til stagnering av teknologien og metodene for infanteristrid. Man brukte fremdeles sverd, spyd og skjold, og ikke før senere i middelalderen ble det noen vesentlig utvikling på våpensiden. Billigere råvarer, spesielt jern, gjorde at våpen som sverd ble videre tilgjengelig.
Senere i middelalderen ble buer brukt mer effektivt til å motvirke kavaleriangrep, som for eksempel i slaget ved Agincourt. Over i renessansen førte også bruk av piker (lange spyd) og hellebarder som nærstridsvåpen til at direkte kavaleriangrep ikke lenger var effektivt. Infanteriet ble da igjen den ledende våpenarten.
Etter hvert som skytevåpnene ble utbredt ble det enklere å trene opp infanterister. Å bli god med bue krevde mange års trening, mens musketerer kunne trenes opp i løpet av uker. Til slutt ble infanteriformasjoner nesten usårlige for kavaleriangrep.
Etter hvert som skytevåpen ble enerådende på slagmarken utviklet man avdelinger og metoder som utnyttet skytevåpnenes egenskaper og demmet opp for deres svakheter. Avdelingene stilte opp på linje, innenfor hørevidde i forhold til befalet. Da skytevåpen var trege å lade om, stilte man opp i flere geledd bakover. De forskjellige geleddene byttet da på å skyte og lade, slik at avdelingen alltid hadde noen som var skuddklare.
Mot slutten av 1800-tallet ble skytevåpnene så hurtige å lade at det begynte å bli vanskelig å rykke fram mot en ventende fiendtlig avdeling. Under den amerikanske borgerkrigen så man dette flere ganger under slag som endte i rene blodbad.
Moderne tid.
Etter hvert som moderne transportmidler kom til, spesielt jernbane, ble infanteriet mer mobilt. Tidligere hadde de kommet til slagmarken til fots eller med skip, men nå kunne infanteristyrker flyttes raskt over lange avstander. Fra 1890-tallet satte noen nasjoner opp infanteri på sykkel (hjulryttere), men den store revolusjonen i mobilitet kom på 1920-tallet, da lastebilen kom for alvor.
Tendensen med at hurtigskytende våpen gjorde det vanskelig å rykke fram fikk sin endelige konklusjon da maskingeværet kom på banen. Kombinasjonen maskingeværer, piggtråd og manglende beskyttelse gjorde at krigføringen stivnet i skyttergravskrig der det ble konsentrert nok soldater, slik som på vestfronten under første verdenskrig. To faktorer var med på å bryte stillstanden; det ene var utviklingen av stridsvognen, det andre var utviklingen av ild og bevegelse, en infanteritaktikk som la vekt på at infanteriet skulle rykke fram i små grupper, bruke tilgjengelig skjul og dekning på slagmarken, og gjensidig støtte hverandre med ild for å få fienden til å holde hodet nede. Tyske stormtropper, tilbake fra Østfronten etter at Russland trådte ut av krigen, ble trent i denne taktikken og satt inn på vestfronten for å bryte stillstanden.
Erfaringer i verdenskrigene tilsa at infanteriet burde beskyttes bedre mot fiendtlig ild, og det ble utviklet pansrede personellkjøretøyer og stormpanservogner. For å ytterligere øke mobiliteten ble også fallskjermstyrker tatt i omfattende bruk under andre verdenskrig, og under Vietnam-krigen ble helikoptere brukt for å transportere infanteri raskt.
Infanteriets oppdrag.
a>. Legg merke til at de holder innbyrdes avstand for å gjøre patruljen mindre sårbar ved bakholdsangrep.
Infanteriet brukes oftest til "angrep", "forsvar" eller "patruljevirksomhet".
"Patruljevirksomhet" foregår hele tiden. Målet er å samle etterretning om fiendens styrker, både for å planlegge egne operasjoner og for å unngå å bli overrasket av fiendens trekk. Mellom frontene er det et par hundre meter til et par kilometers avstand, og det er her mesteparten av patruljeringen foregår. Den største faren på patrulje er å havne i et fiendtlig bakhold.
"Angrep" foregår i moderne tid ideelt sett ved at eget artilleri og flyvåpen knuser fiendens stillinger, hvorpå eget infanteri spaserer inn og samler sammen de overlevende og gjør krigsfanger av dem. Hvis etterretningen på egen side, og spesielt patruljevirksomheten, har vært vellykket har man oversikt over de fleste av fiendens posisjoner. Disse kan beskytes med eget artilleri og luftstøtte. Man prøver å ta ut de viktigste posisjonene, så angrepet kan omgå andre posisjoner. Dette er med på å minske egne tap. Godt trente og ledede soldater vil kunne fullføre et angrep selv mot motstand. Tankeløst mot hjelper ikke – det bare øker tapene på egen side. Dette har blitt vist av japanske "banzai"-angrep under andre verdenskrig og av erfaringer under krigene mellom Israel og araberlandene.
"Forsvar" foregår ideelt sett når infanteristene har forberedt seg ved å befeste egne stillinger som er godt skjult, med eget artilleri klart til å gi støtte og godt samband til bakre hovedkvarter som har reserver i bakhånd. Fiendens artilleri vil da ikke klare å knuse egne styrker. En tropp er fordelt på et titalls stillinger i et sirkulært område 100–200 meter i diameter. Når artilleriilden opphører, flyttes lags- og støttevåpen ut i stillingene sine og soldatene forbereder seg på angrepet. Hvis fiendens angrep er i ferd med å lykkes, vil ofte egne styrker falle tilbake til neste linje med stillinger.
Andre oppdrag infanteriet får er "eskorteoppdrag", "bygging" av stillinger, "forflytning" og "reorganisering".
En spesiell type oppdrag som har blitt vanligere etter andre verdenskrig er "fredsbevarende" oppdrag. Det er ofte infanteri som er hovedstyrken her, og tjenesten er en blanding av patruljer, ofte ute blant lokalbefolkningen, etablering av observasjonsposter og vakthold og veiposter. En konvensjonelt trenet infanteristyrke vil trenge tilleggstrening for denne typen oppdrag, da det ofte bærer preg av mer tradisjonelt politiarbeid.
Infanteriutrustning.
a> var noe av det tyngste pansringen som var praktisk for infanterister før skytevåpnenes inntog.
a>. Bildet er tatt med lysforsterkningsutstyr, noe det grønne skjæret og det kornete bildet vitner om.
Alle slags våpen som kan brukes av én eller noen få personer har vært brukt i infanteriet. I tidlige tider var spyd, stridsøkser og noen ganger sverd vanlig. De tidligste spydene var bare spisse trepinner, ofte herdet i ilden, eller med spisser av stein eller bein. Senere fikk man våpen av bronse, og så av jern og til slutt stål. De første jernvåpnene var underlegne gode bronsevåpen, men var billigere på grunn av at jern var mer tilgjengelig.
I antikken var kortsverd gjeldende, for eksempel den romerske "gladius" på 60-70 cm. Romerne introduserte også de litt lenger "spatha", og fra da av ble «langsverd» et begrep for sverd som var forholdsmessig lange for tidsperioden. I Østen ble sverd med enkel egg populære, mens sverd i Vesten som regel hadde dobbelt egg. Da tyngre kroppspansring ble vanlig i middelalderen ble også sverdene lengre og tyngre for å ha effekt mot pansrede motstandere, men mot slutten av perioden var de umoderne uansett, og ble utviklet til lettere våpen mer egnet for fekting.
Etter hvert ble buer vanlige, og spesielt den engelske langbuen var et viktig infanterivåpen under Hundreårskrigen mot franskmennene fra 1337. Skytevåpen tok over for buer og armbrøster, og bajonetten tok over for spyd og sverd. Moderne infanterister er utstyrt med geværer, maskingevær, panservernmissiler og bombekastere.
Fra slutten av 1800-tallet fram til midten av andre verdenskrig hadde et typisk infanterigevær med kaliber mellom 7 og 8 mm og 5-6 skudd i et internt magasin. Som regel hadde det en manuell boltmekanisme. Eksempler er tyske Gewehr 98 og norske Krag-Jørgensen. Fra slutten av andre verdenskrig og fram til 1960-tallet var kaliberet det samme, men ofte var mekanismen semiautomatisk eller helautomatisk, og våpenet hadde rundt 20 skudd i et avtakbart boksmagasin. Eksempler er amerikanske M14 og sovjetiske SKS.
Et moderne infanterivåpen i dag er et automatgevær med kaliber mellom 5 og 6 mm og et magasin med 20 eller 30 patroner. Det er i stand til å avfyre hele magasinet på under tre sekunder. Det som skiller et automatgevær fra et maskingevær er at automatgeværene har lette løp, og blir raskt for varme til å brukes. Etter rundt 100 skudd i rask rekkefølge må de kjøles ned. Eksempler på automatgeværer er amerikanske M16 og britiske L85.
I tillegg til sine personlige våpen disponerer infanteriet forskjellige "lagsvåpen". Det vanligste er maskingeværer, som trenger et par mann for å betjenes. En mann sikter og skyter, mens en annen mann hjelper til med ladingen og observerer. Et panservernmissil eller luftvernmissil betjenes ofte av to eller tre mann. Bombekastere trenger enda flere menn, ettersom våpenet er veldig tungt – opptil 100 kg. De som betjener disse våpnene har spesialtrening i det, men ofte er alle på laget kjent med den generelle virkemåten.
Andre typer våpen inkluderer landminer, både stridsvognminer og antipersonellminer. Disse brukes for å styre fienden inn dit infanteriet vil ha dem. Ulempene med miner er vekten. Som en tommelfingerregel trengs det et tonn miner for å dekke 100 meter front, og det tar omtrent 10 arbeidstimer per tonn å legge dem.
Fra antikken brukte man rustninger av lær og metall. Etter hvert som skytevåpen ble vanlige, falt dette ut av bruk da det uansett ikke beskyttet mot kuler. Artilleriets eksplosive granater medførte at hjelm igjen ble tatt i bruk. Utviklingen av nye materialer på 1900-tallet medførte at kroppspanser igjen ble praktisk, først som splintvester og senere skuddsikre vester. Fra begynnelsen av århundret måtte infanteriet også bære med seg beskyttelse mot kjemisk krigføring. I sin enkleste form er dette en vernemaske, men i ytterste konsekvens må en hel gummiert drakt, komplett med støvler og hansker, tas med.
I tidligere tider gikk infanteriet til og fra slagmarken. Jernbane ble senere brukt for å forflytte både soldater og utstyr. I mellomkrigstiden ble de best utstyrte infanteriavdelingene satt opp med lastebiler, men selv langt ut i andre verdenskrig hadde man ikke kapasitetet til å forflytte alt infanteriet slik. Mot slutten av krigen ble en helt ny klasse kjøretøyer utviklet for infanteriet, kalt pansrede personellkjøretøyer (PPK). Dette var lett pansrede kjøretøyer med hjul- eller beltedrift. De kunne stå i mot de fleste artillerisplinter og håndvåpen, og ble hovedsakelig brukt for å frakte soldatene fram til det punktet hvor man regnet med kontakt med fienden. Et eksempel på hjulgående PPK er sovjetiske BTR-60. Et eksempel på beltegående PPK er amerikanske M113, også brukt i Norge.
I etterkrigstiden slo motoriseringen gjennom for fullt, og tidlig på 1960-tallet kom en ny kjøretøytype for infanteriet, kalt stormpanservogn. Det første eksempelet var sovjetiske BMP-1. En stormpanservogn har kraftigere bevæpning enn en PPK, og skal støtte infanteriet i kamp. I Norge er infanteri på stormpanservogn underlagt våpenartenKavaleriet.
I tillegg til våpen og rustning har infanteriet med seg mer personlig utstyr. Litt vann, en sammenleggbar feltspade, førstehjelpsutstyr, motmiddel mot nervegass, sovepose eller teppe, ekstra klesskift (først og fremst sokker), solbriller og feltbestikk.
Siden 1980-tallet har lysforsterkende nattbriller vært fast utstyr i hærer med god økonomi. Disse gjør infanteriet i stand til å operere mye mer effektivt om natten, så mye at en hær med nattkapasitet vil hovedsakelig velge å kjøre operasjoner på natten mot en hær uten. Dette ble vist under Gulfkrigen i 1991.
I takt med at elektronikken har blitt mindre, har også portable radioer gjort avdelinger i stand til å operere lenger og lenger fra hverandre. En annen vanlig bit infanteriutrusning er kart og kompass, på 1990-tallet supplert med bærbare GPS-mottakere. I takt med et økende antall elektroniske hjelpemidler har også ekstra batterier blitt en del av en infanterists oppakning på samme måte som ekstra ammunisjon.
Antikken.
Som et eksempel kan nevnes de romerske legioner. Under det andre århundre besto keiserrikets hær av 300 000 mann, hvoran halvparten var organisert i cirka 28 legioner. Gjennomsnittlig styrke på en legion var 5 000 mann, fordelt på 10 "kohorter" på 500. Kohorter var delt opp i "centurier" på omtrent 80 mann, kommandert av en centurion. Denne organisasjonen stammet i all hovedsak fra 331 f.Kr., da krigene ble hyppigere og militærvesenet ble mer formalisert.
Den amerikanske borgerkrigen.
Infanterist fra den amerikanske borgerkrigen
Under den amerikanske borgerkrigen hadde en infanterist størst tilhørighet til regimentet sitt. Fire til seks infanteriregimenter var satt sammen til en brigade, under ledelse av en brigader. Dette var primærorganisasjonen brukt i felten. To til fire infanteribrigader ble en infanteridivisjon. Høyere avdelinger var satt sammen av flere våpenarter.
Regimentet var ledet av en oberst, oberstløytnant og major, og inneholdt over 1 000 mann. Tap, både i slag og ved sykdom, gjorde at noen av infanteriregimentene ved slaget ved Gettysburg bare telte rundt 200 mann. Et regiment var delt i ti kompanier med 100 mann hver, og i hvert kompani var det to tropper. Hvert kompani var kommandert av en kaptein, med to løytnanter under seg som ledet hver sin tropp. Troppene var igjen delt i lag som ble ledet av en sersjant med en korporal som nestkommanderende.
På denne tiden slåss regimenter fremdeles på linje. Dette fordi skytevåpnene var trege å lade om, og kommunikasjon mellom avdelinger var vanskelig. Soldatene i regimentet måtte da bytte på å lade våpen og skyte, slik at noen var skuddklare mens andre var i ladeprosessen. Regimentet måtte også holde sin linje i lengre tid, da ordrer fra oven brukte lang tid på å bli spredt.
Noe av grunnen til at den amerikanske borgerkrigen ble så blodig var at geværene hadde blitt mye mer presise siden Napoleonskrigene, og at taktikken ikke hadde fornyet seg i tråd med dette. Erfaringer fra denne krigen førte til at man begynte med løsere formasjoner, noe man blant annet så i den fransk-prøyssiske krig. På slutten av 1800-tallet kom også bakladergeværene, noe som gjorde at soldatene kunne ta dekning samtidig som de ladet.
Moderne tid.
a>, altså ved utbruddet av første verdenskrig. Maskingeværene er fremdeles organisert i egne MG-kompanier, og således ble dette en gammeldags organisasjon i løpet av krigen.
a> opererer med lag på 12 mann.
Den minste avdelingen er et lag, gjerne på 8 til 15 mann. Det er ofte delt opp i to "gjenger" eller "patruljer", hver organisert rundt et tyngre lagsvåpen, for eksempel et maskingevær eller en bombekaster. Denne typen organisering kommer fra erfaring i første verdenskrig, hvor man fant ut at mesteparten av ildkraften til infanteriet kom fra lagsvåpnene. Lagsvåpnene krever flere soldater for å betjene dem; for eksempel krever et maskingevær én soldat for å bære og betjene selve våpenet, og én soldat for å bære ammunisjonen og hjelpe til med å lade. Disse kalles henholdsvis «MG-ener» og «MG-toer». Laget kommanderes vanligvis av en sersjant, og er den største avdelingen som utelukkende består av infanterister.
Tre til fire lag danner en "tropp, med 30–50 mann, hvorav 90% er infanterister. Resten er forskjellige typer spesialister fra andre våpenarter (for eksempel sanitet eller samband). Vanligvis er troppen kommandert av den laveste offisersgraden (i Norge fenrik) eller den høyeste underoffisersgraden.
Et "kompani" har tre eller fire tropper og består av 100 til 250 mann. Det er alltid en offiser som har kommandoen over et kompani. Hvis det er en fjerde tropp så har den vanligvis noen form for tyngre våpen, som panservernmissiler.
En "bataljon" inneholder tre til fem kompanier og består av 400 til 1 500 mann. Sjefen er major eller oberstløytnant. Dette er den minste avdelingen som består av underavdelinger fra flere våpenarter, noen ganger med stridsvogner eller artilleri. Avdelingen består av mellom 40 og 80 prosent infanterister.
Et "regiment" består av tre eller fire bataljoner, altså 1 500 til 2 500 mann. I mange vestlige land brukes ikke regimenter lenger som operativ avdeling. Et regiment har sine egne støtteavdelinger, og består av 25 til 60 prosent infanteri.
Større avdelinger, som brigader og divisjoner, inneholder proporsjonalt mindre deler infanteri, og kalles som regel ikke infanteriavdelinger. De fleste divisjoner i moderne tid inneholder mindre enn 10% infanteri. Resten er forskjellige andre typer kamp- og støtteavdelinger.
Kategorier infanteri.
a>D under Vietnam-krigen, hvor slike styrker først var i utstrakt bruk.
"Lett infanteri" er lett utrustet. I antikken hadde de spyd og gikk i forkant av hovedstyrken for å forstyrre fiendtlige styrker, eller ble satt inn der det var behov for dem. Fra 1600-tallet ble dragoner mye brukt i denne rollen; de er infanteri som rir til slagstedet, men går av hesten for å slåss. Fra 17- og 1800-tallet ble det satt opp lette kompanier, som ofte var bedre skyttere og opererte i en mer uavhengig rolle. Storbritannia og Frankrike satte opp hele regimenter som lett infanteri.
Fra sent på 1800-tallet ble strid i formasjon gradvis faset ut, og forskjellene mellom lett og tungt infanteri ble utvisket. I dag er lett infanteri definert som infanteri som ikke er satt opp med pansrede kjøretøyer, som kan flyttes med helikopter eller fly og som mangler tungt utstyr som artilleri. Lette infanteriavdelinger brukes ofte for å settes raskt inn i problemområder. I Norge er Jegerkompaniet, store deler av HM Kongens Garde og Heimevernet lett infanteri.
"Tungt infanteri" hadde i antikken rustninger og sverd i tillegg til spyd. De slåss i tett formasjon, og var hovedtyngden i en hær. Etter skytevåpnenes inntog slåss de fremdeles i formasjon, men på slutten av 1800-tallet gjorde inntoget av maskingeværer og piggtrådsperringer at formasjonene måtte oppløses. I dag kalles tungt infanteri gjerne "mekanisert infanteri" hvis de har stormpanservogner eller "motorisert infanteri" hvis de er satt opp på lastebiler eller PPKer.
"Spesialstyrker" har ofte bedre opplæring og opererer med en stor grad av uavhengighet. De tar oppdrag ukonvensjonelle oppdrag som fjernoppklaring, sabotasje og kontraterrorisme.


Artilleri.
Artilleri er opprinnelig maskineri for å kaste prosjektiler, slik som beleiringsmaskiner og kanoner. I moderne militær sammenheng betyr det også våpenarten som består av soldater som er utrustet med slike våpen.
Artilleriets skytshelgen er St. Barbara.
Typer artilleri.
a> fyrer av en full bredside
Feltartilleri.
Dette er artilleri som beveger seg i felten sammen med andre bakkestyrker. I dag skiller man mellom to typer; tauet og selvdrevet. Man har også flere typer skyts; kanoner, haubitser og missiler.
Det norske forsvaret bruker selvdrevet felthaubits M109 A3GNM. Disse vil bli erstattet av Archer i perioden 2012–2013.
Festningsartilleri.
Dette er fastmontert artilleri på befestninger. Hvis det er for å forsvare et kystområde, et sund eller lignende kalles det kystartilleri.
De siste norske kystfortene ble bygget på 1980-tallet, og ble lagt i «møllpose» på 1990-tallet.
Skipsartilleri.
Dette er artilleri montert på skip. Den siste typen artilleriskip var slagskipet. De siste slagskipene gikk i opplag på 1990-tallet. Det eneste gjenværende slagskipet som fortsatt er i bruke er USS Iowa BB-61, vist på bildet til høyre. Skipet ble nylig brukt under invasjonen av Irak, der det ga artilleri støtte til amerikanske bakkestyrker som rykket inn i landet.
Luftvernartilleri.
Luftvernartilleriet ble opprettet først for å bekjempe ballonger og luftskip, og senere fly. De har spesialisert utstyr for å treffe bevegelige mål. I tiden etter andre verdenskrig gikk luftvernartilleriet til en viss grad over til å bruke luftvernmissiler.
Norsk luftvernsartilleri består av missilene Robot 70 og NASAMS, samt luftvernkanoner i 20 og 40 mm kaliber.


Queens Park Rangers FC.
Queens Park Rangers er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1882, og ble valgt inn i The Football League i 1920.
«Super Hoops», som er kallenavnet til Queens Park Rangers, spiller hjemmekampene sine på Loftus Road i Shepherd's Bush. Shepherd's Bush er et sted i bydelen Hammersmith og Fulham som ligger i det vestlige London.
Premier League - Opprykket 2011.
Den 7. mai. 2011 ble det klart at QPR skal spille Premier League-fotball sesongen 2011/2012. Grunnet et ulovlig spillerkjøp vedrørende Alejandro Faurlins overgang i 2009 ble QPR satt på pinebenken til siste seriekamp i Championship. FA bestemte seg for å gi QPR en heftig bot, og ikke poengtrekk som fryktet. QPR vant med 88 poeng, mot Norwich City FCs 84 poeng. QPR ledet Championship så si hele sesongen. QPR hadde ikke spilt i Premier League siden 1995, og har en femteplass fra 1992/93-sesongen.
Meritter.
1. divisjon (nåværende Premier League), 2. plass 1975/76.
2. divisjon (nåværende NPower Championship), vinner 1982/83, 2. plass 1967/68 og 1972/73.
3. divisjon (nåværende NPower League One), vinner 1966/67, 2. plass 2003/04
5. plass i dagens Premier League 1992/93
1. runde: Brann, 4-0 hjemme, 7-0 borte, totalt 11-0
2. runde: Slovan Bratislava, 3-3 borte, 5-2 hjemme, totalt 8-5
3. runde: 1. FC Köln, 3-0 hjemme, 1-4 borte, totalt 4-4, QPR videre på flere scorede bortemål
Kvartfinale: AEK Athen, 3-0 hjemme, 0-3 borte, QPR utslått på straffer
1. runde: FC Reykjavik, 3-0 borte, 4-0 hjemme, totalt 7-0
2. runde: Partizan Beograd, 6-2 hjemme, 0-4 borte, totalt 6-6, QPR utslått på færre scorede bortemål
Publikum.
35.353, mot Leeds United, 27. april 1974 (1. div.)
69.718, Tottenham, 16. oktober 1948 (2. div.)
41.097, Leeds United, 9. januar, 1932
100.000, Tottenham, 22. mai 1982 (finale)
28.739, Aston Villa, 1. februar 1977 (semifinale)
97.952, West Bromwich, 1. mars 1967 (finale)
Største seire.
9-2, Tranmere, 3. september 1960, 3. div.
7-1, Mansfield, 24. september 1966, 3. div
7-0, Barry Town, 6. november 1961, 1. runde
8-1, Bristol Rovers, 27. november 1937, 1. runde
8-1, Crewe, 4. oktober 1983, 2. runde
5-1, Hull, 8. oktober 1985, 2. runde
Største tap.
0-5, Burnley, 21. januar 1950, 2. div
1-8, Mansfield, 15. mars 1963, 3. div.
1-8, Man. Utd, 19. mars 1969, 1. div.
1-6, Burnley, 6. januar 1962, 3. runde
1-6, Hereford, 7. desember 1957, 2. runde
0-4, Newcastle, 8. oktober 1974, 3. runde
0-4, Reading, 23 september 1964, 2. runde
0-4, Sheffield W., 2 desember 1992, 2. runde
Spillere.
Tony Ingham, 555 (514 i ligaen, 30 i FA-cupen, 4 i ligacupen og 7 øvrige)
George Goddard, 186 (174 i ligaen, 12 i FA-cupen)
Rodney Marsh, 44 1966/67 (30 i ligaen, 3 i FA-cupen, 11 i ligacupen)
Ray Wilkins, 39 år og 352 dager 1/9 1996
Frank Sibley, 15 år og 275 dager, 4/9 1963
Alan McDonald, 52 landskamper for Nord-Irland
QPR-managere, 1897-2010.
? juni 1905 – mai 1907
Hjemmebaner.
Kensal Rise Athletic Ground, 01-08-1897 – 31-07-1901
Engelske landslagsspillere.
Fra 1908 til 1994 har Queens Park Rangers hatt 16 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 106 kamper, og scoret 10 mål. I 91 kamper har spilleren fra Queens Park Rangers vært med fra start, og i 8 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Queens Park Rangers på klubbnivå.


Panser.
Panser (fra italiensk: "panciera") er opprinnelig beskyttelse for buken. I moderne språk betyr det spesialbehandlet stål og andre materialer til beskyttelse av personell og materiell.
Materialer i bruk inkluderer også aluminium og kevlar og måles i arealvekt.
Pansrede kjøretøyer inkluderer stridsvogner, pansrede personellkjøretøyer og stormpanservogner.
Lokket som dekker motoren på en bil kalles også for et panser.


Militærpoliti.
Militærpoliti (MP) er politiet i en militær organisasjon, som regel ansvarlig for sikkerhet, styrkebeskyttelse, trafikkhåndtering, krigsfanger og håndhevelse av lover og orden.
Militærpolitiorganisasjoner kan ha mange forskjellige navn, og er ofte forskjellig mellom forsvarsgrenene. Eksempler på navn er "Gendarmerie" (den franske hæren), "Feldjäger" (den tyske hæren), "Carabinieri" (den italienske hæren), "Marechaussee" (det nederlandske forsvaret), "Royal Air Force Police" (det britiske flyvåpenet), "Royal Navy Regulating Branch" (den britiske marinen), "Shore Patrol" (den amerikanske marinen) og "Security Forces" (det amerikanske flyvåpenet).
Norge.
Det norske militærpolitiet ble etablert i moderne form under den andre verdenskrig i Skottland.
Det norske forsvarets militærpoliti består av i dag av Forsvarets militærpolitiavdeling som er underlagt Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte. I tillegg kommer et titalls andre avdelinger spredt rundt i landet underlagt de ulike forsvarsgrenene samt Forsvarets logistikkorganisasjon.
Forsvarets militærpolitiavdeling holder til på Sessvollmoen, hvor rekruttering og opplæring av nye militærpolitisoldater og befal foregår. Normalt utdannes militærpolitisoldater i seks måneder ved Sessvollmoen, før de blir sendt ut for videre utdanning og operativ tjeneste ved de ulike MP-avdelingene rundt omkring i landet. På Sessvollmoen har man også en egen befalsskolelinje for militærpoliti, hvor befalsskoleelever gjennomgår et års utdanning før de blir sendt ut som sersjanter til ulike MP-avdelinger innenlands. Militærpoliti er fast stasjonert på Akershus festning i Oslo, Rena leir i Hedmark, Ørland hovedflystasjon i Sør-Trøndelag, Værnes i Nord-Trøndelag Bodø hovedflystasjon i Nordland, Bardufoss i Troms, Stavanger, Bergen og Garnisonen i Sør-Varanger ved Kirkenes i Finnmark. Det er også mulig og søke seg utenlands som MP i førstegangstjenesten. Etter MP skolen og seleksjonen på ca. seks måneder i Norge, blir 6 korporaler stasjonert i Belgia på NATOs militære hovedkvarter, SHAPE.
I tillegg har militærpolitiet deltatt i de fleste utenlandsoperasjoner hvor Norge har bidratt med styrker, og er per i dag tilstede med to offiserer i Afghanistan (ISAF), og én offiser i stillingen som Provost Marshall i Sudan.
Norsk militærpoliti sin hovedoppgave i Norge er å drive ordens- og etterforskningstjeneste, samt ivareta et fagansvar innenfor ulike fagfelt. I utenlandstjeneste er primæroppgaven til MP å ivareta rettsikkerheten til norsk personell samt være rådgivere ovenfor militære sjefer.


Kronberg im Taunus.
Kronberg im Taunus er en by i Høy-Taunus-kretsen i den tyske delstaten Hessen. Den tilhører regjeringsdistriktet Darmstadt og har 18 208 innbyggere (2003). Regjerende partier er CDU og FDP.
Bybilde.
Ved siden av en godt bevart gamleby med borg fra 1200-tallet finnes et slott, Schloss Friedrichshof, som var enkesete for keiserinne Victoria, i byen. Andre kjente bygninger er "Recepturhof" og "Hellhof", tidligere sete for noen av byens riddere idag delvis ombygget til galleri. Byen har også en vakker bypark, og har status som "Luftkurort".
Historie.
Byggingen av borgen ble fullført i 1220 av en ridder von Eschborn, som allerede hadde en borg i området, men ønsket en sikrere borg i Kronberg som hovedsete. Hans familie endret da sitt navn til "von Kronberg". Familien delte seg i tre grener. I året 1389 beseiret ridderne av Kronberg sammen med sin forbundsfelle pfalzgreve Ruprecht en hær fra den frie riksbyen Frankfurt i slaget ved Eschborn, og tok en rekke personer til fange, blant annet Frankfurts borgermester. Først mot en høy løsesum (73 000 gullgylden) ble han løslatt.
Det siste medlem av ridderfamilien av Kronberg, riksfriherre Johann Nikolaus av Kronberg, døde barnløs i 1704 på borgen Hohenfels. Rikslenet Kronberg, som hovedsakelig bestod av byen Kronberg og landsbyene Schönberg, Niederhöchstadt og Eschborn, falt dermed til det erkebispdømmet og kurfyrstedømmet Mainz. I freden ved Lunéville mistet erkebiskopen av Mainz sine verdslige besittelser, og 1802 kom Kronberg under fyrstene av Nassau-Usingen. I 1866 ble Kronberg sammen med resten av Hessen-Nassau annektert av Preussen.
Kronberg fikk byrettigheter 25. april 1330 av keiser Ludvig IV. I det 1800-tallet oppsto det en berømt malerkoloni i Kronberg.
Økonomi og næringsliv.
Byen er sete for internasjonale firmaer som Accenture, Braun GmbH (Gillette), Celanese og Fidelity. I Kronberg befinner seg det verdensberømte "Schlosshotel Kronberg".


Reservepolitiet.
Reservepolitiet, på folkemunne ofte kalt polititroppene, var en norsk organisasjon i Sverige under andre verdenskrig. Nærmere 15 000 mann var innrullert i Reservepolitiet, som ble satt inn ved frigjøringen av Norge.


Boksing.
Boksing er en kampsport som utøves mellom to individuelle motstandere. Utøverne bruker kun never polstret med hansker til selve slåssingen. Bryteknep og beinbruk er ikke tillatt. Innen boksing fines det et utall av støt og kombinasjoner av forskjellige støt.
Kampen foregår i en kvadratisk "ring" som vanligvis måler 5 x 5 meter. Ringen er utstyrt med polstrede hjørnestolper, og mellom dem er det spent 3 stramme tau. Ringens gulv skal være av planker med et mykt seilduksteppe. Boksing har vært OL-gren siden 1904.
Historie.
Freske som viser to barneboksere. Fresken befinner seg i Arkeologisk museum i Athen
Boksing er en av verdens eldste og best dokumenterte idretter. Den tidligste forekomst av dokumentasjon vi kjenner stammer fra hulemalerier i Etiopia og dateres til ca. år 8000 f. Kr. Vi kjenner til at egyptiske soldater ble opplært i boksing så tidlig som 4500 f. Kr. Fra Egypt spredte interessen for sporten seg til Italia, Hellas, der den ble en del av gresk mytologi, første gang beskrevet med ord i Homers Iliaden, og østover mot Mesopotamia (dagens Bagdad, Irak). I året 688 f. Kr. var en nevekjemper ved navn Onomastos den første som vant bokselekene i den 23. Olympiade.
Boksing fortsatte å utvikle seg og dens utøvere utviklet metoder og utstyr for beskyttelse. Grekere beskyttet hendene sine med såkalte ”himantes” som bestod av reimer av oksehud som ble surret rundt nevene. Romerne introduserte sin egen ”caestus”, som var lærreimer med småsteiner og skarpe gjenstander sydd inn. ”Caestus” ble senere brukt som våpen og beskyttelse i romerske gladiatorkamper.
Med romerrikets fall i det 5. århundre forsvant boksesporten slik den var blitt kjent.
Boksing gjenoppstår.
Boksing gjenoppsto igjen, i en mer sivilisert form i England på 1600-tallet, og den tidligste kjente dokumentasjon fra en nevekamp etter romerrikets fall stammer fra en engelsk avis i 1662, og i januar 1681, trykket avisen Protestant Mercury sin første reportasje fra en ”Prizefight” – (nevekamp).
Tidlig på 1700-tallet, var boksing igjen blitt en kjent og praktisert fritidssyssel, og i 1719 startet engelskmannen James Figg, en skole i London som underviste i ”fencing, singlestick and boxing”.
Boksing var nå blitt en så populær folkesport at Kong Georg I i 1720-årene beordret at det ble satt opp en boksering i Hyde Park til bruk for publikum.
I 1743, introduserte Figgs protegé, Jack Broughton, det første regelsettet for sporten, London Prize Ring rules. Dette regelsettet var gjeldende helt frem til 1867 da Markien av Queensberry, introduserte det som vi i dag kjenner som Queensberry reglene og disse er fremdeles gjeldende i dag (noen modifiseringer har forekommet). London Prize Ring Rules og Queensberry reglene overlappet hverandre frem til 1890-tallet.
Hodebeskyttelse er obligatorisk i amatørboksing
Nyere tid.
I dag er boksing delt inn i amatørboksing og proffboksing. Da amatørboksing ble introdusert for første gang i 1866 var amatørboksing ansett som forberedelsene til en karriere som såkalt "pugilist" eller "prizefighter", Queensberry-reglene var gjeldende og den eneste virkelig forskjellen var at amtørboksere beskyttet hendene sine med såkalte ”mufflers”, primitive boksehansker. Gradvis har amatørboksing distansert seg fra proffvarianten, og spesielt siden introduskjonen av hodebeskyttelsen i 1984 har forskjellene tatt av. Proffboksing er ulovlig i Norge. De har 17 vektklasser uavhengig av kjønn.
I dag gjelder helt egne regler, måten kamper scores på og distanser for de to variantene.
Det finnes mange ulike bokseorganisasjoner slik som IBO, IBF, WBC, WBA og WBO. Norges Bokseforbund er med på å avgjøre om evt. hvilke norske boksere kan delta i de olympiske leker.Olanda Anderson i rødt møter Rudolf Kraj under OL i 2000
Teknikk og strategi innen boksing.
Hvordan føttene er plassert, i forhold til hverandre, har betydning for balansen til en bokser. Når armer og hender er plassert, for å gi en viss beskyttelse av ansikt og/eller overkropp, så beskrives dette som en «guard».
R. Dominguez (v) mot Rafael Ortiz
Norden i OL.
Øvrige olympiske boksere: 1920: Einar Nilsen,Peder Kjellberg,John Koss,Hjalmar Nygaard,Arthur Olsen,Paul Erdal,Johan Sæterhaug,Trygve Stokstad,Aage Steen,Hjalmar Strømme,Rolf Jacobsen,Johan Clementz,Sigurd Hoel. 1924: Olaf Hansen(Olaf Hansen Frønsdal),Haakon Hansen,Kristoffer Nilsen,Alf Pedersen,Edgar Christensen,Trygve Stokstad,Øivind Jensen. 1928: Olav Nielsen,Ingvald Bjerke,Arthur Olsen,Haakon Lind,Sverre Sørsdal. 1936: Asbjørn Berg-Hansen,Ragnar Haugen,Rudolf Andreassen,Jarl Johnsen. 1992: Ole Klemetsen
Boksing for kvinner.
I OL 2012 kommer boksing med kvinner som utøvere til å stå på programmet.


Ernst Kaltenbrunner.
Ernst Kaltenbrunner (født 4. oktober 1903 i Ried im Innkreis i Østerrike, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg, Tyskland) var en østerriksk høyere offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) fra 1942 til 1945.
Tidlig liv.
Kaltenbrunners far var advokat og han studerte også selv juss ved universitetet i Graz. I 1926 avla han eksamen og begynte å jobbe som advokat, først delt mellom Linz og Salzburg, og fra 1928 kun i Linz. Med en høyde på omkring 203 cm ble han lagt merke til av omgivelsene.
Partikarriere.
I 1932 meldte han seg inn i DNSAP og den østerrikske grenen av Schutzstaffel. Han ble "Gauredner" («distriktstaler») og "Rechtsberater" («juridisk konsulent») for SS Division VIII. I januar 1934 ble han arrestert etter ordre fra Engelbert Dolfuss' regjering, og plassert sammen med andre nasjonalsosialister i Kaisersteinbruch. Han ble dømt til seks måneders fengsel for å ha konspirert om et attentat på Dolfuss.
I midten i 1935 ble han leder for det østerrikske SS. Han tok aktiv del i hendelsene omkring Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i Det tredje rike. Hitler forfremmet ham til SS-Brigadeführer samme dag som Anschluss var fullført. 11. september 1938 ble han forfremmet til SS-Gruppenführer. Samme år ble han valgt inn i Riksdagen.
Politikarriere.
I april 1941 ble han tildelt graden generalmajor i politiet. Året etter ble Reinhard Heydrich, sjefen for RSHA, likvidert av partisaner, og jakten på en etterfølger begynte. 30. januar 1943 ble Kaltenbrunner utnevnt til stillingen. Han hadde denne posisjonen, som innebar kontroll over Sicherheitsdienst og Gestapo, inntil slutten av krigen.
Han var en venn av familien til Adolf Eichmann, og hadde tidligere rekruttert ham til SS. Eichmann arbeidet for RSHA og ble dermed underlagt Kaltenbrunner, og det er grunn til å tro at Kaltenbrunner bremset karrieren hans for å slippe konkurranse om sin egen stilling.
Han ledet granskningene etter 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944 om sammensvergelsens omfang og kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
Han fikk stadig større makt, spesielt etter 20. juli-attentatet. Ettersom flere ledere i den militære etterretningstjenesten Abwehr hadde deltatt i komplottet, ble Abwher oppløst og oppgavene ble lagt under SD og dermed også under RSHA. Kaltenbrunner fikk direkte tilgang til Hitler, og det sies at selv Heinrich Himmler fryktet ham.
15. november 1944 ble han tildelt Krigsfortjenestekorset ridderkors med sverd. Han var da SS-Obergruppenführer og general i politiet. Han hadde også andre utmerkelser, som Blutorden.
I februar 1945 lyktes det den svenske grev Folke Bernadotte å inngå en avtale med Himmler om at danske og norske konsentrasjonsleir-fanger skulle samles i leiren Neuengamme ved Hamburg, og derfra hentes av svenskene. Himmlers motiv for dette var et håp om å oppnå kontakt med general Eisenhower gjennom svenskene, for å inngå en separat våpenhvile i vest, slik at vestmaktene sammen med Tyskland kunne gå til felles angrep på Sovjetunionen. Kaltenbrunner ble rasende over dette forræderiet mot Hitler, samtidig som han også ble skremt av utsikten til at utenlandsk Røde Kors kunne få tilgang til de tyske konsentrasjonsleirene. Så langt hadde de bare fått se nøye tilrettelagte deler av leiren Theresienstadt. Nå gjaldt det om å få skandinavene raskt sendt til Neuengamme, så svenskene fikk se minst mulig av det som foregikk i leirene. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop hadde underrettet Bernadotte om at svenskene selv måtte stå for fangetransporten ut av Tyskland, og svenskene begynte dermed i all hast å samle frivillige mannskaper og militære busser i Skåne, kjent som De hvite bussene. Men 1. mars gav den tyske forhandlingslederen svenskene beskjed om at fangene alt var på vei med tog, via leirene Buchenwald og Neuengamme. Det var Kaltenbrunner som saboterte Himmlers plan så godt han kunne. Samme dagen, 1. mars, fikk danske og norske fanger i Buchenwald beskjed om å melde seg på appellplassen for å komme seg med et tog som brukte bortimot en uke på å frakte dem til Neuengamme.
Kaltenbrunner ble tatt til fange av amerikanerne i 1945, men hadde kastet medaljene sine i et vann, og utgav seg for å være lege. Imidlertid ble han avslørt helt tilfeldig, da elskerinnen hans fikk øye på ham og ropte navnet hans høyt idet han ble ført forbi sammen med en gruppe fanger.
Kaltenbrunners eneste gode gjerning ser ut til å være foretatt 3. mai 1945, da han gav grønt lys for å redde de stjålne kunstskattene som Hitler hadde fått gjemt vekk i saltgruvene ved Altaussee i Steiermark. Den lokale Gauleiter, August Eigruber, hadde satt seg imot at de utplasserte sprengladningene ble fjernet, og erklærte tvertimot at han personlig ville «kaste granater ned i gruvene» hvis krigen var tapt, så alle de uerstattelige kunstverkene gikk tapt for bestandig. Gruvearbeideren Alois Raudaschl, en aktiv nasjonalsosialist, kjente imidlertid til at Kaltenbrunner var oppvokst i området og nå var på vei dit. Raudaschl fikk ordnet et møte hos en felles venn, og Kaltenbrunner sa seg enig i at verken kunstverkene eller gruvearbeidernes levebrød burde ødelegges så unødvendig. Samme kveld begynte gruvearbeiderne å klargjøre seks tonn sprengstoff, 386 fenghetter og 502 forsinkelseskoblinger, slik de ville sperre de 137 gruveinngangene og sikre kunstverkene, en tyve timers operasjon under ledelse av ingeniør Otto Högler, som ble truet på livet. Kaltenbrunner reagerte på trusselen mot Högler med å ringe til Eigruber og få ham på andre tanker. Ved daggry 5. mai kunne Högler og direktør for saltgruvene, Erich Pöchmüller, trekke pusten lettet, da sprengladningene ble utløst og de 137 gruvene forseglet. Med ryggdekning fra Kaltenbrunner hadde de to mennene lyktes i å redde Michelangelos Madonna fra Brugge, Jan van Eycks altertavle fra Gent, Jan Vermeers "Astronomen" og utallige andre kunstverker.
Nürnbergprosessen.
Ernst Kaltenbrunner (oppreist i midten) erklærer seg «ikke skyldig» i Nürnberg 10. desember 1945
Kaltenbrunner var en av de tiltalte under Nürnbergprosessen. Som de andre ble han tiltalt for å ha konspirert for å begå forbrytelser mot freden, for krigsforbrytelser, og for forbrytelser mot menneskeheten.
Han ble funnet skyldig i å ha begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og dømt til døden. Henrettelsen fant sted ca kl 01:40 den 16. oktober 1946. Hans siste ord var: «Tyskland, lykke til!»


Tungvekt.
Tungvekt er en vektklasse i boksing og andre kampsporter.
Kvinner.
I olympisk boksing finnes dessuten vektklassen «super-tungvekt» (eng. "super heavyweight").
I tungvektsklassen i profesjonell boksing, har mange av de høyeste premiesummene vært tilknyttet.
Det er ikke ensbetydende med at de beste bokserne finnes i denne vektklassen.


Brigadeführer.
Brigadeführer var en grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA) i Tyskland mellom 1932 og 1945
Den ble opprettet på grunn av SS' vekst, og gitt til offiserer som kommanderte SS-brigader. I 1933 ble SS-brigadene omdøpt til "SS-Abschnitte", men graden fortsatte å ha samme navn. I SA hadde den ingen spesielle rolle, men var bare en del av gradshierarkiet.
Opprinnelig var det den andre høyere offisersgraden, mellom Oberführer og Gruppenführer. Dette endret seg da Waffen-SS og Ordnungspolizei ble opprettet. I begge organisasjoner ble Brigadeführer regnet som likeverdig med en generalmajor i Wehrmacht.
Insigniene var først to eikeløv og en sølvknapp. I 1942 ble dette endret til tre eikeløv, etter at rangen SS-Oberstgruppenführer ble innført. Brigadeführere bar også skulderklaffer som generalmajorer i Wehrmacht, og ble titulert med begge grader, f.eks. "SS-Brigadeführer und Generalmajor der Waffen-SS und Polizei".


Ruf.
Alois Ruf jr, eier (2010)Ruf er et bilfirma med base i Tyskland som baserer sine modeller på biler fra Porsche. Ruf blir oftere referert til som en tuner, men er også en bilprodusent. Ruf bygger ca 30-35 biler i året som blir bygget på råchassier de kjøper av Porsche uten serienummer. Disse blir oppbygd og får serienummer av Ruf. Ruf sine modeller er i dag basert på Porsche 911 og Porsche Boxster, men firmaet tilbyr alt fra motortuning, bremser, understell m.m til de fleste Porsche-modeller.


James J. Corbett vs. John L. Sullivan.
"James J. Corbett vs. John L. Sullivan" var en boksekamp som ble arrangert i New Orleans den 7. september 1892.
Generelt.
Denne kampen har enorm historisk verdi fordi den var “broen” fra “bare-knuckle” perioden over til Queensberry æraen. ”The Boston Strong Boy”, John L. Sullivan var den siste VM-mesteren fra tiden da boksing ble utkjempet med London Prize Ring Rules, og den eneste bokseren som var involvert i VM-kamper fra begge tidsperiodene.
”Gentleman” James J. Corbett var den nye moderne bokseren som baserte seg mer på teknikk og fotarbeid fremfor primitive neveslagsmål. Blant annet var han en pioneer på å utvikle venstre jab-en som et offisielt slag.
om Kampen.
Da denne kampen fant sted i 1892 var det praktisk talt den eneste gangen to boksere som tilhørte hver sin æra møttes, ”old vs. new”. Timingen var perfekt for Corbett som var ung, i form og på sitt beste, men Sullivan var overvektig og aldrende etter mange tøffe nevekamper og et mangeårig alkoholmisbruk. Det gikk som det måtte gå, det unge løven, med sin nye teknikk og slagvarianter danset rundt den gamle mesteren og fyrte løs til den gamle løven til slutt segnet om i 21. runde.
Sullivan var favoritten blant publikum. Han hadde superstjernestatus i USA og Europa (en av verdens første) og portrettbilder av ham hang på veggen i nærmest hver eneste saloon over hele USA. Folket elsket John L. Sullivan, og folk tilga aldri den unge jyplingen Corbett som reduserte deres helt, ”the Great John L.”, til et blødende ringvrak.
annen informasjon.
Noe av det mest kjedelige ved denne kampen er at Thomas Alva Edison, som nylig hadde tatt patent på filmkameraet, tilbød seg å filme kampen. Problemet var da at kampen måtte foregå inne i Edison’s filmstudio, og da ville det ikke være plass til tilskuere. Sullivan som VM-mester hadde rettighetene til å velge tid, sted og betingelsene rundt kampen og hadde liten tro på at filmen av kampen ville gjøre stor business, noe som skulle vise seg å være en av boksingens største forrentnings-skivebommer. ”Fightfilms”, som det skulle hete i årene fremover, var en gullgruve for alle involverte. Men Sullivan ville heller sikre seg prosentene sine fra billettene publikum kjøpte og avviste Edison’s forsalg bryskt med kommentaren som ble ledd av i mange år fremover: ”There’ll be no moving pictures of my fight!”.
For oss som interesserer seg for bokehistorien er dette utrolig synd. Selv om kvaliteten på datidens opptak var en vits i forhold til dagens, er det likevel utrolig synd at Sullivan er den eneste VM-mesteren i tungvekt som det ikke finnes noe filmopptak av mens han var i kamp. Alle detaljer kjent om hans boksestil kjenner vi kun fra artikler, reportasjer og opplysninger fra vitner som satt ringside ved kampene hans. Heldigvis er livet og karrieren hans godt dokumentert, men dersom Edison hadde vært ute med oppfinnelsen sin noen år tidligere, hadde man kunnet se ”the Great John L.” med egne øyne.


Roald Aas.
Roald Edgar Aas (født 25. mars 1928 i Oslo, død 18. februar 2012) var en norsk skøyteløper og syklist. I 1956 ble han tildelt Egebergs Ærespris.
Skøyter.
Roald Aas var gjennom det meste av 1950-tallet en god nummer to i norsk skøytesport – etter henholdsvis Hjalmar Andersen og Knut Johannesen. Han tok en NM-tittel i 1956; ellers ble han nr. 2 sju ganger. Han gikk for Oslo Idrettslag fram til 1956, da meldte seg inn i Oslo Skøiteklub.
Han stilte for Norge i samtlige EM og VM mellom 1951 og 1960, og var nesten alltid blant de ti beste. Han fikk bronsemedalje i ett VM (1958) og to EM (1957 og 1960). Han deltok i tre OL. I Oslo i 1952 tok han bronse på 1500 m, men i OL i Cortina ble det ingen topplassering. I Squaw Valley i 1960 gikk han omsider helt til topps, og delte gullmedaljen med Jevgenij Grisjin på 1500 m. Etter avsluttet skøytekarriere var han klubbtrener for OSK.
Sykkel.
Roald Aas var også syklist, og representerte Idrettsklubben Hero. I 1956, samme år som han ble tildelt Egebergs Ærespris, vant han to individuelle gull under Norgesmesterskapet i sykkel på Hamar: 4000 meter banesykling og 30km temporitt. I temporittet var det også lagt inn et lagmesterskap, som IK Hero, med Aas, Fredrik Kveil og Aage Kjelstrup på laget, vant.
Personlig.
Aas år var en tid gift med cand.oecon. og billedkunstneren Mette Giæver (født 13. januar 1938), ekteskapet ble oppløst i 1973.
Aas døde den 18. februar 2012 etter en tids sykeleie i kamp mot kreften.


Mann (militær grad).
Mann (tysk for «mann», men her i betydningen «soldat») var en paramilitær grad i de nazistiske organisasjonene Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA) i Tyskland mellom 1925 og 1945. Det var den laveste graden for fulle medlemmer av SS, og den laveste overhodet i SA.
I 1938 endret Waffen-SS gradsbetegnelsen til SS-Schütze, mens man i Allgemeine-SS beholdt Mann. Det var ingen insignier knyttet til graden, men i noen avdelinger bar man et blankt merke på jakkeslaget eller en blank skulderklaff.
I midten av 1930-årene ble den lavere graden SS-Anwärter innført som betegnelse på de som var kandidater til å komme inn i SS. SA hadde ikke en slik grad.


Dysmeli.
Dysmeli er en medfødt tilstand med manglende eller mangelfullt utviklet skjelett i arm(-er) og/eller ben. Det kan være mangler ved en eller begge armer og/eller ett eller begge ben.
De delene av arm/ben som finnes, har ofte avvikende form og størrelse. Deres muskler, sener, blodårer og nervetråder kan være mangelfullt utviklet. Ved tversgående dysmeli vil alt nedenfor et visst nivå på armen eller benet mangle. Ved langsgående dysmeli vil én eller flere knokler i arm eller ben mangle helt eller delvis. Andre knokler lengre borte fra kroppen kan helt eller delvis være tilstede. I de fleste tilfeller er årsaken ukjent, men det finnes noen få typer dysmeli som er arvelige.
På tidlig 1960-tall kom en ny medisin, thalidomid, som ble markedsført som en mild sovemedisin. Den ble blant annet gitt til gravide. Det ble født et antall barn uten armer og/eller ben før man fant sammenhengen mellom medisinbruken og tilstanden. Etter denne saken er det vanlig å være meget tilbakeholdende med å gi medisin til gravide. Det er en relativt kort liste gamle og velkjente substanser som nå gir ved sykdom hos gravide.


Bob Fitzsimmons vs. James J. Corbett.
"Bob Fitzsimmons vs. James J. Corbett" var en boksekamp som ble arrangert i Carson City, Nevada i USA den 17. mars 1897.
Generelt.
Kampen mellom James J. Corbett og “The Fighting Blacksmith”, Bob Fitzsimmons var den første VM-kampen som ble filmet, den har derfor ekstra stor historisk verdi. Edison hadde utviklet kameraet sitt såpass siden fem år tidligere at det nå var mulig for ham å filme utendørs i en slags ”filmbod” som var plassert ringside. Han hadde tidligere filmet VM-mesteren Corbett i en oppvisningskamp i studioet sitt, og den gjorde det svært bra når det ble vist på teaterlerret over hele USA. Corbett fikk betalt 5000 dollar for innsatsen sin og var dermed det første personen i historien som fikk betalt for å stå foran kamera.
Kvaliteten på filmen er heller dårlig, men nok til at man kan se hva som skjer selv om noen av rammene mangler her og der.
Om kampen.
Bob Fitzsimmons regnes som en av tidenes mest hardtslående boksere. Han var regjerende VM-mester i Mellomvekt som nå prøvde seg mot tungvektsmesteren. Corbett hadde få problemer med Fitzsimmons i de første 10 rundene. Han var større, sterkere og mer bevegelig, men etter hvert som Corbett begynte å trøtne og Fitzsimmons kommer og mer til med slagene sine begynte kampen å jevne seg ut. Og så, i 14. runde traff den hardtslående Fitzsimmons med et perfekt slag i mellomgulvet til Corbett, som gikk ned for full telling. Corbett forsøkte å stable seg på bena, men hele kroppen hans var lammet av støtet og han ble telt ut av dommeren. Senere ble dette slaget kalt for «the solar plexus punch».
Westernlegenden Bat Masterson (Wyatt Earp, mannen som endte Billy the Kids herjinger satt ringside i tilfelle det ble bråk blant publikum). Fitzsimmons var en bokser som forstod hvor mye effekt kroppslag hadde. Om man går ned for telling fra et slag mot hodet klarer man ofte å reise seg fordi hodet «flytter seg» med slaget og mye av kraften i slaget reduseres. Men med et kroppslag er det mye mer masse som må flyttes og kroppen absorberer mye mer av slaget og det tar mye lengre tid å komme seg. Hvor ofte ser man en bokser reise seg og komme inn i kampen igjen etter å ha tatt telling etter et slag til kroppen? Nesten aldri, og det skjedde ikke i dette tilfellet heller. Fitzsimmons slo Corbett på knockout i 14. runde. Det gjorde ham til den første bokseren som vant VM-titler i to vektklasser, i tillegg til at han var involvert i den første VM-kampen som ble filmet.
etter kampen.
Noen år senere ble Fitzsimmons den første bokseren som vant titler i tre vektklasser da han ble VM-mester i den nyopprettede Lett-Tungvektsklassen.


Jack Johnson vs. Tommy Burns.
"Jack Johnson vs. Tommy Burns" var en boksekamp som ble arrangert på Rushcutters Bay i Sydney, Australia, den 26. desember 1908.
Generelt.
Dette var den første tungvektskampen under Queensberry-reglene at et farget bokser fikk og vant VM-tittelen. Fargede boksere hadde allerede etablert seg innen boksing, og de skulle komme til å dominere sporten helt til dags dato.
De tidligere VM-mestrene i tungvekt hadde nektet å forsvare tittelen sin mot fargede boksere. Flere av dem hadde kjempet mot fargede i ikke-tittel kamper, men verden var ikke klar for å risikere at en farget bokser skulle bli VM-mester. De tidligere VM-mestrene John L. Sullivan, James J. Corbett, Bob Fitzsimmons, James J. Jeffries og Marvin Hart hadde alle trukket det som ble referert til som ”the colorline”. I flere år hadde ”The Galveston Giant”, Jack Johnson vært rangert som førsteutfordrer til VM-tittelen, men han lyktes aldri å få lurt den store mesteren James J. Jeffries inn i ringen. Tommy Burns var annerledes. Han var først og fremst en forretningsmann, deretter bokser, og sa at han var villig til å forsvare tittelen sin mot Johnson, men prislappen var 30 000 dollar – en sum så høy på den tiden at ingen i praksis hadde et slikt beløp å stille til rådighet. Men etter godt og vel ett år, da Johnson hadde fulgt etter Burns til alle hans kamper og sittet ringside og høylyttet kastet ut utfordringer, kom tilbudet fra uventet hold. Den australske promotoren, Snowy Baker, stilte med pengene og Burns signerte det som til da var den største sum en idrettsutøver hadde fått som betaling. Kampen skulle finne sted i Rushcutters Bay utenfor Sydney i Australia.
om kampen.
Selve kampen var en mismatch, Johnson var altfor stor, sterk og teknisk suveren til at Burns i det hele tatt var en faktor i kampen. Johnson hadde full kontroll på Burns hele tiden, men forsøkte aldri å slå ham ut. Han nærmest dissekerte Burns og ydmyket ham foran filmkamera og tilskuere mens han smilte og slang ut spydigheter til Burns supportere. Etter 10. runde begynte folk å forlate kampen i avsky for seigpiningen Johnson utsatte Burns for. De som ble igjen ropte om at kampen måtte stoppes. Til slutt entret politiet ringen i 14. runde for å stoppe nedslaktingen av Burns. Johnson fikk tildelt seieren og ”the richest prize in sports” var nå i hendene på en kjepphøy, upopulær svart mann. Det skapte furore blant hvite i den vestlige verden, de tidligere VM-mestrene John L. Sullivan og Jim Corbett fordømte kampen og Burns ”grådighet” – måten han satte penger over ”den hvite rases ære”.
i pressen.
Den kjente forfatteren Jack London dekket kampen for avisen New York Herald skrev; ”ikke bare vant ikke Burns en eneste runde av kampen, han vant ikke et eneste sekund. En ting er nå klart, James Jeffries må komme tilbake og ”wipe the golden smile off Johnson's face. Jeff, it’s up to you.” VM-mesteren i tungvektsboksing var nå en farget, artikulert, intelligent og arrogant mann.


Grorudbanen.
Det har også blitt lagt planer for videre forlengelse nordover til Nittedal og Akershus fylke, med stasjoner på Skillebekk og Gjelleråsen, men dette er lagt på is for øyeblikket.
Etter at T-banen gikk over til pendellinjer gjennom sentrum ble Grorudbanen slått sammen med Sognsvannsbanen i vest. Den er nå slått sammen med første del av T-baneringen. Grorudbanen har alltid vært linje i T-banesystemet.
Av banene i øst er Grorudbanen den lengste, og den første som forlater fellesstrekningen i sentrum. Fra 18. august 2008 kjøres det to avganger i kvarteret (7/8 minutters avganger) mellom 07.00 – 19.00. Ekstraavgangene foregår med enkle MX-sett på strekningen Vestli – Stortinget.
Grorudbanen kjører forøvrig med doble MX-sett fram til omtrent kl. 20:00 på hverdagene og omtrent kl. 18:00 på lørdagene. Utover dette kjøres det enkle MX-sett.


Jack Johnson vs. James J. Jeffries.
"Jack Johnson vs. James J. Jeffries" var en boksekamp som ble arrangert i Reno, Nevada i USA den 4. juli 1910.
Generelt.
Etter ett år med utallige oppfordringer og bønner fra velstående og innflytelsesrike personer (og rasister) verden over, godtok den gamle mesteren James J. Jeffries å møte Jack Johnson til kamp om VM-tittelen. Tex Rickard, også kjent som boksingens første superpromotor, kom med et så lukrativt tilbud at Jeffries ikke kunne motstå. Vinneren av kampen ville få 75% av 101 000 dollar pluss inntekter fra filmopptaket av kampen, som man antok at ville spille inn nærmere 1 million dollar dersom Jeffries vant. Beløpet Jeffries stod til å tjene var nærmest astronomisk i forhold til datidens dollarverdi. Det var ingen inntektskatt i USA i 1910, og en vanlig arbeider tjente ca. 1 dollar pr. dag. Selv om han tapte ville det vært en gullkantet avtale. Jeffries hadde lagt opp som ubeseiret VM-mester 5 år tidligere. Han var nå 35 år gammel og hadde ikke holdt seg i form og veide nærmere 150 kg. Han ville trenge alle månedene fra kontrakten ble signert sent i 1909 til 4. juli 1910 på å komme seg i form. Johnson hadde i mellomtiden gjort seg om mulig enda mer upopulær da han omga seg med hvite kvinner. Tanken på at den upopulære Johnson forlystet seg på hvite kvinner i 1910 var for mye for det hvite Amerika. Johnson måtte stoppes og Jeffries ble stemplet som «det hvite håp».
Før kampen.
Forberedelsene til kampen fikk mye oppmerksomhet i mediene. Jeffries sved av kilo etter kilo og viste fremgang i sparringsøktene hver dag. Når kampdato nærmet hadde han tatt av seg 45 kg og var nå nede i 104 kg. Oddsmakere satt ham opp som favoritt og enkelte journalister som hadde sett ham i sparringsøkter hevdet at han «will kill the negro when they meet». Pressen døpte kampen «Battle of the Century». Da den store dagen hele verden ventet på endelig kom, rullet 15 chartertog inn til Reno. Byens 15 000 innbyggere fikk besøk av 20 000 mennesker som kom fra alle kanter i USA. Boksere, eks-boksere, skuespillere, millionærer, til og med den notoriske cowboyen Sundance Kid var blant billettkjøperne. Tex Richard hadde fått spesialbygget en egen 20 000-seters utendørs arena, noe han skulle gjøre i mange av de store kampene han stod bak i årene som fulgte.
Om kampen.
Da kampen omsider kom i gang og Jeffries presset mesteren bakover nådde stemningen i publikum nærmest hysteriske høyder. Men det skulle bli kortvarig. Etter de fire første relativt jevne rundene var i boks satte Johnson inn et ekstra gir og begynte og dominere Jeffries. En gjentakelse av Burns-kampen var i ferd med å utspille seg foran det hvite publikum som ble stum. Johnson straffet den gamle mesteren og ydmyket «det hvite håpet». Tex Richard, som også fungerte som dommer i kampen, stoppet kampen da Jeffries gikk ned for tredje gang i 15. runde. Det hvite håp var knust, og tilbake stod et målløst publikum.
Etter kampen.
Da resultatet ble kjent i resten av USA oppstod det raseopptøyer i flere byer. Fargede menn ble lynsjet av hvite mobber, og innen urohetene roet seg hadde 23 mennesker blitt drept og flere hundre skadet.
Som mottiltak for fremtidige opptøyer erklærte den amerikanske kongressen umiddelbart at opptaket av kampen ikke skulle vises offentlig.


Jack Dempsey vs. Jess Willard.
"Jack Dempsey vs. Jess Willard" var en boksekamp som ble arrangert i Toledo, Ohio i USA den 4. juli 1919.
Generelt.
Jack Dempsey var den første bokseren av Queenberry æraen som fikk stjernestatus verden over. Superstjernen Jack Dempsey ble født i denne kampen, og nesten samtlige av han gjenværende kamper i karrieren skulle sette en eller annen rekord av et slag, han skulle få en uvurderlig betydning for boksesporten. Dempsey mot Jess Willard er også det mest brutale tronskiftet tungvektsklassen noensinne har sett.
Også denne kampen stod Tex Rickard bak, med sin 20 000 seters utendørs arena. Forskjellen mellom denne kampen fra tidligere kamper var at det var første gang kvinner hadde adgang til en boksekamp.
Willard var mannen som hadde tatt tittelen fra den forhatte Jack Johnson fire år tidligere. Men han fikk aldri den helte statusen man skulle trodd, sannsynligvis fordi resultatet av kampen ikke ble allment kjent før flere måneder senere. Som med Jack Johnson vs. James J. Jeffries kampen var filmopptaket ulovlig, og kampen fant sted på Cuba. Forutenom det var ikke Willard et spesielt kjent navn heller, noe som kom av at han aldri hevdet seg spesielt blant da tidens tungvektere. Kamper utenfor USA fikk uansett lite oppmerksomhet under 1. verdenskrig.
Før kampen.
Dempsey vs. Willard fikk derimot mye oppmerksomhet. Willard var en fysisk enorm mann i 1919. Han var 199 cm høy og veide 106 kg, mot Dempsey’s 183 cm, 85 kg. David vs. Goliat har alltid vært en god salgsvare, og det var det pressen døpte kampen. Selv om de fysiske fordelene alle lå hos mesteren i denne kampen, så hadde Dempsey «wild cardene» alder og aktivitet og erfaring på sin side. Willard var 37 år gammel og hadde ikke vært i ringen på 40 måneder, mens Dempsey var 24 år, hadde mange flere kamper bak seg og var aktiv.
Om kampen.
Dempsey gir Willard «The Solar Plexus Punch».
Men det skulle vise seg å være bortkastet spekulering. Dette var mer en «mugging» enn en boksekamp. Willards boksestil viste seg å være skreddersydd for Dempsey, og mesteren gikk ned, hardt, hele syv ganger i første runde. Willard klarte å holde seg på bena i 2. og 3. runde, men var aldri på noe tidspunkt i kampen noe annet en totalt sjanseløs. Da han brøt kampen mellom 3. og 4. runde hadde han fått flere tenner slått ut, han hadde brudd i kjeve, nese og kinnben, flere sygge kutt og flere brukne ribben.
Etter kampen.
Willards eneste trøst var hans 100 000 dollar i betaling for innsatsen. Helt til sin død i 1968 hevdet Willard at Dempsey kjempet kampen deres med «loaded gloves», dvs. at Dempsey hadde noe i hanskene som gjorde at han var i stand til å slå hardere enn normalt. Willard selv hevder at Dempsey hadde gipset hendene sine før kampen, men ingenting støtter opp under disse påstandene. Normal logikk tilsier også at Dempsey ville ha skadet hendene sine like mye som han skadet Willard dersom han hadde bokset med gipsede hender. Påstandene gjorde heller ingenting for å gjøre Willard noe mer populær enn det han var heller, og Dempsey, som regnes som en av tidenes mest hardtslående boksere, har nok av andre KO seire å skilte med.
For Dempsey var dette bare starten på en eventyrlig karriere og popularitet som fulgte ham helt til han døde i 1983.


Joe Louis vs. Max Schmeling.
"Joe Louis vs. Max Schmeling" var en boksekamp som ble arrangert på Yankee Stadium i New York i USA den 22. juni 1938.
Generelt.
Returoppgjøret mellom Joe Louis og Max Schmeling er sannsynligvis det mest internasjonalt politisk betente idrettsarrangementet i historien. I tillegg er kampen det første idrettarrangement som ble direktesendt på radio mellom to kontinenter.
Etter at tyskeren Max Schmeling slo amerikaneren Louis i 1936, brukte Adolf Hitler den kampen og Schmeling som propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland og den ariske rase.
Schmeling selv var ikke nasjonalsosialist og motsatt seg flere av Hitlers ønsker. Han nektet å gå inn i NSDAP, å kvitte seg med sin jødiske manager, Joe Jacobs, og skille seg fra sin slaviske kone. Hans vilje til å ta betydelige personlige risikoer viste seg også da han under krystallnatten reddet en jødisk ungdom fra nasjonalsosialistiske forfølgere. Men ikke noe av dette var kjent i samtida, da Schmeling ble oppfattet som en lojal representant for det nye, nasjonalsosialistiske Tyskland.
Schmeling hadde stjernestatus i Tyskland og Hitler bruke hans popularitet flittig. Bl.a ble det vist propagandafilmer for det tyske folk som viste Schmeling og Hitler som drakk kaffe sammen og tilbragte tid på Hitler hytte i fjellene.
Før kampen.
Da Schmeling ble fryst ut av VM-bildet pga. av hans assiasjoner med Hitler i 1937, fikk Louis VM-billetten hans og tok tittelen fra daværende mester, James J. Braddock. Etter den kampen erklærte Louis at han ikke ville anse seg selv som VM-mester før han slo Schmeling. Hitler likte tanken og så verdien av å ha en tysk VM-mester i tungvektsboksing og nærmest beordret Schmeling å takke ja til kampen. Dette skulle bli en historisk dag for Tyskland med seiersparader og taler i Berlin. Hitler tok ut seieren på forskudd basert på hvor enkelt Schmeling hadde håndtert Louis i deres første møte. Det han ikke var klar over var at Schmeling var ansett for å være forbi sitt beste allerede da, og skrellen som oppsto var mest et resultat av at Louis ikke tok Schmeling seriøst nok til å trene skikkelig til kampen. Louis ville ikke gjøre den samme feilvurderingen igjen.
Selve kampen.
Foran 75 000 tilskuere i Yankee Stadium møttes de to i en kamp der mye mer enn hvem som var best av de to individene stod på spill. Det var en betent tid, Hitler hadde allerede begynt å planlegge andre verdenskrig.
Da gong-gongen ringte for 1. runde satt Louis ut av hjørnet sitt med kun èn hensikt; å knuse Schmeling så fort som mulig. Det hele skulle vise seg å være en gedigen mismatch, Schmeling var hjelpeløs mot mannen de kalte ”The Brown Bomber”. Innen runden var over lå Schmeling på canvasen som et slaktet dyr. Men før han rakk å bli talt ut av dommeren, ble radioforbindelsen til Tyskland kuttet. Da Hitler og hans stab hørte hva som var i ferd med å utspille seg på andre siden av atlanteren, beordret de radiosambandet brutt tvert. Det tyske folk skulle skånes ydmykelsen av å høre en av deres falle for en farget amerikaner. Det skulle gå mange år før tyskere skulle se og høre hva som egentlig skjedde i den kampen.
Etter kampen.
Da Schmeling vendte tilbake til Tyskland etter det knusende tapet var han, ikke overraskende, i unåde hos Hitler. Det ble ingen helteparade, ingen journalister som møtte ham på flyplassen eller noen form for oppmerksomhet fra noen.
Louis på sin side ble elsket av hele amerika, selv om han var farget. For det hvite Amerika var han alt det Jack Johnson ikke var, ydmyk, høflig og patriotisk.
Louis og Schmeling fortsatte å være gode venner resten av livet etter denne kampen.
Joe Louis hadde det vanskelig på sine eldre dager. Schmeling ble en vellykket kapitalist i Vest-Tyskland etter krigen, og sendte penger til Louis så lenge han levde. Han betalte også for begravelsen til Joe Louis. Ikke noe av dette ble kjent før lenge etter at Louis var død, fordi Schmeling holdt hjelpa hemmelig.


Genèvekonvensjonene.
Genèvekonvensjonene består av fire traktater som ble utarbeidet i Genève og som er en viktig del av humanitær folkerett. Konvensjonene var resultatet av en innsats nedlagt av Henri Dunant, som var motivert av krigshandlingene han var vitne til under Slaget ved Solferino.
Jevnfør artikkel 49, 50, 129 og 146 i henholdsvis Genève-konvensjon I, II, III og IV, er alle signatarstatene pålagt å vedta et tilstrekkelig nasjonalt lovverk for å gjøre alvorlige brudd på Genève-konvensjonene straffbare.
Konvensjonene.
Skjema over utviklingen av de fire Genèvekonvensjonene fra 1864 til 1949
"Konvensjonen om forbedring av sårede og sykes kår i de væpnede styrker i felten" (den første Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1864 etter den brutale krigen mellom Sardinia, Frankrike og Østerrike. Den fastslår blant annet at sanitetspersonell skal beskyttes, og at syke og sårede soldater på land skal samles og få behandling.
"Konvensjonen om forbedring av sårede, syke og skibbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs" (den andre Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1907 som et resultat av sjøkrigen mellom Japan og Russland. Den ble vedtatt for å beskytte sanitetspersonell, syke og sårede ved krigføring til sjøs.
"Konvensjonen om behandling av krigsfanger" (den tredje Genèvekonvensjonen) av 1949 ble vedtatt etter første verdenskrig og omhandler beskyttelse av krigsfanger.
"Konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid" (den fjerde Genèvekonvensjonen) av 1949 ble vedtatt etter andre verdenskrig og omhandler beskyttelse av sivilbefolkningen i krig.
Symboler anerkjent av Genèvekonvensjonene.
Genève-konvensjonene anerkjenner tre symboler som skal plasseres på humanitære og medisinske kjøretøyer og bygninger for å beskytte dem mot militært angrep. Misbruk av symbolene er et brudd på Genève-konvensjonene.
Symbolene har i Norge en strafferettslig beskyttelse i straffeloven § 328 nr 4, mot uhjemlet bruk som foretas "offentlig eller i rettstridig øyemed". Symbolene kan heller ikke registreres i varemerke eller design.
Det røde kors.
Det røde kors er hentet fra det sveitsiske flagg. Symbolet benyttes også av Røde Kors. Grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant, hyllet sitt hjemland ved å bruke flagget som emblem for organisasjonen, men inverterte senere fargene i emblemet til rødt på hvitt, for å skille det fra flagget som har rød bakgrunn og hvitt kors. Korset har like lange korsarmer og kalles ofte «gresk kors». Denne enkle korsformen er kjent gjennom flere tusen år i forskjellige kulturer rundt om i verden.
Den røde halvmåne.
Opprinnelig var det meningen at kun Det røde kors skulle benyttes som symbol for Genèvekonvensjonene, men de fleste muslimske land (hovedsakelig Det osmanske riket, senere Tyrkia) protesterte mot dette. Som et resultat ble derfor et ekstra symbol, Den røde halvmåne, tatt i bruk. Halvmånen er et gammelt symbol i både muslimske og kristne land: vi finner halvmåne allerede fra middelalderen i europeiske segl, samt i både offentlige våpen og slektsvåpen. I nyere tid er det bare muslimske land som har halvmånen i nasjonalflagg.
Den røde krystall.
Signatarstatene vedtok en endring av Genèvekonvensjonene 8. desember 2005 for å anerkjenne et nytt symbol, et rødt rombe- eller ruteformet tegn (engelsk: "diamond") på hvit bakgrunn, kalt Den røde krystall. Symbolet ble utviklet for å være lett gjenkjennelig og, for å kunne brukes over hele verden, være uten religiøs tilknytning og bibetydning (til forskjell fra Det røde kors og Den røde halvmåne, som ofte forbindes med henholdsvis kristendom og islam). Ingen land er forpliktet til å ta i bruk det nye symbolet, men alle er forpliktet til å respektere det på samme måte som Det røde kors og Den røde halvmåne. Eritrea har uttalt at det planlegger å ta i bruk det nye symbolet fordi det har en blanding av kristne og muslimske innbyggere. Innføringen av den røde krystallen gjorde det også mulig for israelske Magen David Adom å gå inn i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger, etter at de i alle år hadde blitt nektet å delta med sin egen røde davidsstjerne.
Moderne angrep på konvensjonene.
I 2002 fikk president George W. Bush et notat om tortur fra sin rådgiver Alberto Gonzales i Det hvite hus, forfattet av "Office of Legal Counsel" (= justisdepartementets kontor for juridisk rådgivning). Gonzales rådet her Bush til å oppheve Genève-konvensjonene, som til tross for at de danner grunnlaget for dagens internasjonale rett, inneholder bestemmelser som Gonzales beskrev som «kuriøse» og «foreldede». Han tilrådet opphevelse av dem, fordi det «vil innebære en betydelig reduksjon av trusselen om hjemlig rettsforfølgelse i henhold til "War Crimes Act"». Han viste her til loven om krigsforbrytelser, vedtatt i 1996, som setter streng straff for brudd mot konvensjonene. Gonzales ble senere utnevnt til justisminister og ville trolig blitt nominert til høyesterett om ikke Bushs valgkrets hadde ansett ham for å være «for liberal».


Cassius Clay vs. Sonny Liston.
"Cassius Clay vs. Sonny Liston" var en av historiens viktigste boksekamper innen tungvekt.
Generelt.
Æraen som fulgte i kjølvannet av denne kampen har vært svært vesentlig i utformingen av boksesporten slik vi kjenner den i dag. Dessuten regnes kampen som en av de største overraskelsene i tungvektsklassen noensinne.
Før kampen.
Sonny Liston kom fra svært trange kår i det sørlige USA og hadde en nesten utroverdig tøff oppvekst inntil han rømte hjemmefra tidlig i tenårene. Ingen vet med sikkerhet når han var født, hvordan han døde eller hvordan han var som privatperson. Det eneste alle er enige om er at mannen var tøffere enn de fleste.
Cassius Clay var en 22 år gammel høylydt jypling som hadde tatt gullmedaljen i Lett tungvektsklassen i OL 1960. Som olympisk mester i USA ble man automatisk et kjent navn, og Clay nøt og slukte all oppmerksomhet han kunne få. Da han kvalifiserte seg til VM-kamp i 1963 hadde ingen noe som helst tro på at han ville engang entre ringen mot Liston. Selv om ingen likte Liston noe særlig, var det i det hvite USAs interesse at noen stoppet den noe høylydte munnen til Cassius Clay. Han hadde det siste året blitt mer og mer politisk engasjert ved å snakke offentlig om organisasjonen Nation of Islam, og omgi seg med personer som Malcolm X og Elijah Muhammed.
Da kampdato stod for døren satt oddsmakere Liston opp som en 8-1 favoritt. Clay ville bli altfor svak mente de.
Om kampen.
Da kampen var i gang skulle det vise seg at dette var kvelden da «The Greatest» ble født. Clay bokset sirkler rundt Liston og dominerte den fryktede mesteren. Etter å ha blitt avkledd av den unge utfordreren trakk Liston seg fra kampen mellom 6. og 7. runde. Den største skrellen i tungvektsklassen siden Jack Louis mot Max Schmeling 1 var et faktum.
Etter kampen.
Det som skulle skje etter kampen vakte nesten like mye oppsikt som Clays seier. Clay annonserte at han nå var muslim og tok navnet Muhammad Ali.
Ali skulle få enorm innflytelse for alle idretter. Mange mener at det er pga. ham at idrettsutøvere kan forlange millionlønninger i dag. Han regnes av de aller fleste som tidenes største bokser. Kampen mot Liston var øyeblikket Muhammad Ali som vi kjenner ham i dag ble født.


Robert Bjørk.
Robert Bjørk (født 1969) er en norsk politiker (Ap). Han var ordfører i Verran kommune fra november 2005 til 2007, da han ikke stilte til gjenvalg. Bjørk er til daglig personalleder i kommunen.


Fight of the Century.
"Fight of the Century" var den første av tre boksekamper mellom Joe Frazier og Muhammad Ali. Den ble arrangert i Madison Square Garden i New York i USA den 8. mars 1971.
Generelt.
Denne kampen var den første kampen i historien der to ubeseirede VM-mestre i boksing møttes til kamp. Etter at Ali nektet å delta i Vietnamkrigen i 1967, ble han fratatt bokselisens og utreisetilatelse. I begynnelsen sa boksesporten at titler ikke kunne tapes ved utestengelse, men etter hvert som tiden gikk ble det tydelig at boksesporten trengte en VM-mester i tungvekt.
Før kampen.
Frazier hadde vunnet gull i tungvektsklassen i OL 1964. Da Ali ble utestengt hadde han allerede nådd såkalt «contender»-status, og da WBA beordret en turnering mellom de 8 beste tungvekterne for å kåre en ny VM-mester, var Joe Frazier blant dem. I finalen sto det mellom Frazier og Jimmy Ellis, og da de møttes i februar 1970 kjempet de om VM-tittelen som var erklært ledig etter Alis utestengelse. Da Frazier kjørte over Ellis i løpet av fem runder, ble han rangert som verdens ener i tungvektsklassen. Sent samme året ble Ali benådet av høyesterett og var igjen klar til å bokse. Etter to comeback-kamper var det klart for det første møte mellom de to. Kampen ble døpt «Fight of the Century», en lite oppfinnsom vri fra Johnson og Jeffries' «Battle of the Century» 61 år tidligere.
Om kampen.
Denne gangen sto imidlertid markedsføringen av kampen i forhold til forventningene. Muhammad Ali og Frazier bragte ut det beste i hverandre. I femten runder målte de krefter og satte rekord for antall slag i en tungvektskamp, en rekord som skulle stå i 26 år. Begge boksere var rystet i løpet av kampen, men det var Fraziers nådeløse stil som kom seirende ut.
Etter kampen.
Etter kampen ble begge boksere kjørt til sykehus og fortsatte munnhuggeriet der. Kampen levde på alle måter opp til alle forventninger.
Med seieren vant Frazier aksept som den ubestridte tungvektskongen. Senere skulle Ali og Frazier møte hverandre i ytterligere to klassiske møter og den ene av dem, «Thrilla in Manila», kjempet de en så brutal kamp mot hverandre at ingen av dem ble den samme igjen. Ali-Frazier-trilogien regnes av mange som den beste kampserien boksesporten har sett.


Larry Holmes vs. Ken Norton.
"Larry Holmes vs. Ken Norton" var en boksekamp arrangert i Las Vegas den 8. juni 1978.
Generelt.
Ingen visste hvor stor verdi denne kampen ville få da den gikk av stabelen i 1978. Da den aldrende VM-mesteren Ali tapte til Leon Spinks tidligere samme året var Ken Norton rangert som førsteutfordrer til Spinks. Men Spinks visste at Ali vs. Spinks 2 var en mye større og økonomisk mer lukrativ kamp enn Spinks vs. Norton, så han bestemte seg for å gå for pengene. Dette førte til at boksingens to forbund på den tiden, WBA og WBC, splittet med hverandre og gikk hver sin vei. WBA ville følge Spinks, WBC ville følge Norton. Som følge av dette ble Norton erklært WBC-mester basert på hans seier i VM-kvalifiseringskampen mot Jimmy Young noen måneder i forveien. Nr. 2 på WBCs utfordrerliste var Larry Holmes, og han ble justert opp til nr. 1 når Norton ble tildelt tittelen.
før kampen.
Norton hadde allerede møtt Ali tre ganger, en serie Ali ledet 2-1, men mange mente at Norton burde hatt seieren i deres tredje møte i 1976. Ali innrømte mange år senere at han ikke fortjente seieren i den kampen. Nortons claim til VM-tittelen nå var så godt som noen annens.
Holmes var en ung tungvekter på vei opp. Han hadde vært Alis sparringsparter i flere år og plukket opp mange triks og knep fra ”The Greatest”. Med Holmes’ seire over Earnie Shavers, Roy Williams og Rodney Bobick hadde han klatret rankingene. Det var nå duket for det som ble kalt ”the next generation”.
om kampen.
I likhet med Ali vs. Frazier hadde også Holmes og Norton boksestiler som passet hverandre bra – perfekt faktisk. De leverte årets beste tungvektskamp i 1978. Kampen var helt jevn da den gikk inn i 15. runde og begge to nektet å tape siste runde. Det kokte ned til hvem var villig til å presse seg lengst. Resultatet var en av de mest intense rundene tungvektsklassen har sett. Når deres 15 utrolige runder var omme fikk Holmes tildelt en knepen poengseier.
etter kampen.
Det som gjør denne kampen så viktig er at Ali skulle komme til nå slå Leon Spinks i returkampen og deretter legge opp. Dermed hadde WBA ingen mester lenger, og Holmes stod nå alene som eneste tittelholder i tungvektsklassen (IBF ble ikke etablert for 1984). Holmes skulle dessuten vise seg å være en meget solid VM-mester, den suverent beste i tungvekteren fra Norton seieren i 1978 til han tapte tittelen i 1985. Blant de han forvarte tittelen mot var dessuten Leon Spinks og Ali, som gjorde et trist comeback forsøk mot sin tidligere sparringspartner. Med seieren over Ken Norton, og Alis avgjørelse om å legge hanskene på hylla var Larry Holmes det eneste naturlige valget om å opprettholde den linære tittelen.


Lennox Lewis vs. Evander Holyfield.
"Lennox Lewis vs. Evander Holyfield" var en boksekamp arrangert i Las Vegas i USA 13. november 1999.
Generelt.
Denne kampen er en av tidenes viktigste tungvektskamper. Ikke fordi den forente de tre store forbundstitlene, ingen av dem har noen historisk verdi, men fordi den gjenskapte en slags tapt respekt rundt den lineære tittelen. Verden har hele tiden hatt én «riktig» VM-mester å forholde seg til. Selv om flere boksere har gått rundt med belter omkring livet, så er det bare et påskudd for å kunne markedsføre en kamp som VM-kamp for å komme på TV. Man høster som man sår, og TV-selskapene har i stor grad skylden for alle de forskjellige forbundene som eksisterer i dag. De mener at de får høyere seertall på «VM-kamper» enn vanlige kamper. Høye seertall betyr mer reklameinntekter, som igjen betyr mer penger – det all idrett koker ned til i dag. Boksehistorikere bryr seg lite om disse beltene som deles ut over en lav sko. De følger den linære tittelen, tittelen som ikke kan «strippes» hvis en bokser velger å møte en som ikke er nr. 1 på utfordrerlisten, eller tapes eller vinnes i en rettssak, eller går konkurs. Den lineære tittelen følger «the man who beat the man who beat the man». Enkelt og greit. Problemet som gjorde at den lineære tittelen var ute å kjøre når det gjaldt sin verdi på 1990-tallet, var at den 45 år gamle George Foreman vant tittelen fra Michael Moorer i 1994. Foreman hadde tidligere vært VM-mester i årene 1973–74, og satt da tittelen på spill mot de beste. Denne gangen ville Foreman «melke» tittelen og valgte bevisst ut uverdige motstandere. En av dem var tyskeren Axel Schulz, som var på den tapende enden av en nokså omdiskutert avgjørelse. Da Foreman nektet å møte Schulz i en returkamp og heller reiste til Japan for å forsvare den mot den totalt uverdige tredjedivisjonsbokseren Crawford Grimsley, begynte respekten for Foreman som VM-mester å slite for alvor. Spesielt da det var en rekke solide boksere som Evander Holyfield, Lennox Lewis, Michael Moorer og Riddick Bowe som ikke fikk sjansen. Det gikk an å kjøre det løpet på begynnelsen av 1900-tallet, men tidene forandrer seg og nok var nok.
Før kampen.
Da Foreman i 1997 tapte tittelen i en kamp han fortjente seieren i, mot Shannon Briggs tok problemet slutt. Briggs var ingen bokser av særlig klasse han heller, men han var i hvertfall villig til å sette tittelen på spill mot en verdig motstander i Lennox Lewis. Lewis tok tittelen fra Briggs i 1998, men i mellomtiden hadde Evander Holyfield igjen etablert seg som den beste tungvekteren i verden ved å slå Mike Tyson (2 ganger) og Michael Moorer. En kamp mellom Lewis og Holyfield, de to suverent beste tungvekterne i verden, var et must for å etablere «linjen» igjen. Etter mange og lange forhandlinger møttes de to i Madison Square Garden, New York, i Mars 1999. I en kamp som Lewis så ut til å dominere, scoret alle tre ringsidedommere en vei hver – to seire til hver mann og den tredje uavgjort. Dommeravgjørelsen var en skandale. Likevel ble returkampen satt opp til Las Vegas åtte måneder senere.
Om kampen.
I en nokså tam kamp uten fyrverkeri fra noen av bokserne tok Lewis en poengseier og ble erklært VM-mester, en tittel han fremdeles hadde da han la opp i 2003.


Industrial Silence.
"Industrial Silence" er debutalbumet til det norske rockebandet Madrugada. Etter å ha gitt ut "New Depression EP" samme år, var forventningene skyhøye til «norsk rocks redningsmenn». Det kom på førsteplass på VG-lista Topp 40. Den mest kjente låta fra plata er balladen «Vocal». Albumet er produssert av Kai Andersen sammen med Madrugada, og spilt inn i Athletic Sound i Halden. Albumet er mikset av John Agnello. Albumet lå på listene i 49 uker spredt over 1999, 2000, 2001, 2005 og 2010, med nummer en som beste plassering.
Det ble også utgitt en limitert utgave med to CD-er, og den 5. juli 2010 ble en remastret deluxeutgave av albumet utgitt. Disk to i den remastrede utgaven inneholder fire demoinnspillinger som ikke er utgitt før, samt låter fra alle de tidlige EP-ene som bandet ga ut. Utgivelsen er utgitt som digipak og inneholder en 16-siders booklet med liner notes av Pierre Peron. Remasteringen ble gjort av Greg Calbi hos Sterling Sound i New York. Deluxeutgaven lå en uke på VG-lista i 2010, med nummer fire som beste plassering.


The Nightly Disease.
"The Nightly Disease" er det andre albumet til det norske rockebandet Madrugada. Det ble gitt ut 5. mars 2001, og toppet VG-lista Topp 40. Albumet ble spilt inn i Hoboken, New Jersey. Innspillingen ble preget av konflikter mellom bandmedlemmene. Mye av plata var innspilt live på natta, og vokalist Sivert Høyem sa selv at det var «Det bitreste og mørkeste faenskapen som er festa til tape i Norge.»
Den første singelen fra albumet, "Hands Up - I Love You", ble en stor hit, og toppet VG-lista Topp20.
Det ble også utgitt en bonus-CD, "The Nightly Disease Vol. II".


The Deep End.
"The Deep End" er det fjerde albumet til det norske rockebandet Madrugada. Albumet ble gitt ut i februar 2005, og toppet VG-lista Topp 40, samt den greske albumlista. Albumet har solgt over 70 000 eksemplarer bare i Norge.
På «Hold on to You» er det et strykerarrangement laget av David Lynchs faste komponist, Angelo Badalamenti.
Kopibeskyttelsesteknologi (Copy Control) er benyttet og kan forårsake til avspillingsproblemer, dette gjelder i alle fall utgaven som ikke har bonusspor.
Sporliste.
De to siste sporene ble kun utgitt på en «limited edition», begrenset utgave av CD-en.


Grit.
"Grit" er det tredje albumet til det norske rockebandet Madrugada, og er det eneste albumet de har gitt ut som ikke har toppet VG-lista Topp 40, men det lå på lista i ett halvt år etter utgivelsen og fikk relativt god kritikk. En versjon av "Grit" ble gitt ut i Storbritannia, hvor det også var noen sanger fra "The Nightly Disease". De vant sin andre Spellemannpris for albumet.
EP-en "Ready EP" kom på tredjeplass på VG-lista Topp 20.
Tittelen "Grit" kommer fra en passasje i Henry Millers bok "Black Spring", som forteller om mennene på skipsverftet som har så skitne hender at de aldri klarer å få de rene igjen. Da pleierne prøver å vaske hendene deres etter at de har dødd, får de fremdeles ikke bort skitten. Det fungerer som et bilde på hvordan ting man opplever setter spor og aldri forsvinner helt.


Plasma.
Lyn er et eksempel på plasma i jordens atmosfære
"Artikkelen gjelder det fysiske begrepet – ikke det biologiske knyttet til ord som blodplasma og cytoplasma."
Plasma er regnet som den fjerde aggregattilstand og er oftest en gassaktig substans som består av frie ladede partikler slik som elektroner, protoner samt ladede atomer (ioner) av ulike slag. Plasma påvirkes kraftig av elektromagnetiske felt.
De frie ladningene gjør at plasma leder elektrisitet svært godt og kan overføre elektrisk strøm (ladninger) over store avstander. Strømføring i plasma vil også indusere magnetiske felt, og magnetfeltene virker tilbake på plasmaet og presser plasmaet sammen til filamenter.
Slike filamenter av elektrisk ledende plasma kalles birkelandstrømmer etter den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland.
Plasmaets elektriske og magnetiske egenskaper kan foruten filamenter også generere partikkelstråler og elektromagnetisk stråling (radiobølger, lys, mikrobølger, røntgenstråler, gammastråler samt synkrotronstråling). Plasma separerer seg fra andre plasma med ulike karakteristika og grenseflaten mellom de to plasma kalles et dobbeltlag. Over dobbeltlaget er det gjerne et sterkt elektrisk felt og tilsvarende stort endring i elektrisk potensial.
Plasma ble først identifisert i utladningsrør og beskrevet av Sir William Crookes i 1879. Plasmaets identitet ble fastslått av den britiske fysikeren Sir J.J. Thomson i 1897 og fikk navnet «plasma» av Irving Langmuir i 1928.
Vanlige plasma.
Plasma er den mest vanlige aggregatformen for materie i universet. Enkelte anslår om lag 99% av hele det synlige universet til å være plasma.
Solen og andre stjerner består hovedsakelig av plasma, og siden solen inneholder både kjerner og elektroner, danner de elektrisk polariserte (ioniserte) lag. Det er også påvist at rommet mellom stjernene også er fylt av plasma, riktignok et svært fortynnet plasma.
Plasmaegenskaper og parametre.
Plasmaegenskaper avhenger sterkt av summen av en del viktige parametre slik som ioniseringsgrad, plasmatemperaturen, tettheten og magnetfeltene i området der plasmaet er.
Definisjon av plasma.
Plasma beskrives ofte som et elektrisk nøytralt medium av positive og negative partikler. Imidlertid må også de ladede partikler være nære nok hverandre, slik at hver ladet partikkel påvirker mange andre ladede partikler, heller enn bare å interagere med de nærestliggende partikler.
Dette gir plasmaet kollektive egenskaper: Et plasma fungerer som en helhet, med unntak av yttergrensene av plasmaet, der grenseeffekter kan forekomme.
Videre må frekvensen av de elektriske svingningene av elektroner være stor i forhold til frekvensen av kollisjoner mellom elektroner og nøytrale partikler. Når dette inntreffer, vil plasmaet ha god evne til å skjerme ladninger raskt.
Ioniseringsgrad.
For at plasma skal kunne eksistere, er ionisering nødvendig. Graden av ionisering av et plasma er bestemt av hvor stor andel av atomene som har mistet eller tatt opp elektroner. Dette styres i hovedsak av temperaturen. Selv en delvis ionisert gass hvor så lite som 1 % av partiklene er ionisert, kan ha plasmaegenskaper, altså reagere på magnetfelter og være elektrisk ledende.


Liste over stortingsrepresentanter 1913–1915.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1913 til 1915. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Det var totalt 123 representanter, fordelt med 68 til Venstre,
23 til Det norske Arbeiderparti, 20 til Høyre, 8 til Arbeiderdemokratene
og 4 til Det Frisinnede Venstre.
Regjeringen Bratlie (Høyre,Det Frisinnede Venstre) måtte gå etter valgresultatet, og regjeringen
Knudsen (Venstre) tok over 31. januar 1913.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1913-1915


Mia Hamm.
Mariel Margaret Garciaparra (født 17. mars 1972) er en amerikansk tidligere fotballspiller best kjent under navnet Mia Hamm. Hamm spilte mesteparten av sin aktive karriere bare for USAs landslag. Mia Hamm er regnet som en av verdens beste kvinnelige fotballspillere noensinne, og Pele kåret henne til en av verdens 125 viktigste nålevende spillere.
Hamm debuterte på landslaget allerede som 15-åring, og var mer eller mindre fast fra begynnelsen. Hun vant VM som 19-åring. Senere har un også vunnet OL to ganger (1996 og 2004). Mesteparten av sin karriere spilte Hamm bare på det amerikanske landslaget, men mot slutten spilte hun også på Washington Freedom.
Mia Hamm har vunnet så godt som alle priser det er mulig for en spiller å vinne. I tillegg til sportslige seire, har Hamm blitt utnevnt til FIFA World Player of the Year to ganger og vunnet flere prestisjetunge amerikanske priser. Den amerikanske profesjonelle serien Women's Professional Soccer har hennes silhuett som logo. Hamm er sannsynligvis den fotballspilleren som har hatt størst betydning for amerikansk kvinnefotball.


Super Bowl.
"Super Bowl" er mesterskapskampen i National Football League, høydepunktet i amerikansk fotball i USA. Kampen spilles årlig på den siste søndagen i januar eller den første søndagen i februar, mellom gruppevinnerne i American Football Conference (AFC) og National Football Conference (NFC). Vinneren mottar Vince Lombardi-troféet.


Laurent Fignon.
Laurent Fignon (født 12. august 1960 i Paris, død 31. august 2010) var en fransk syklist. Han vant Tour de France to ganger, i 1983 og 1984, og gikk glipp av seieren med svært liten margin i 1989, da han tapte for Greg Lemond med åtte sekunder. Han vant også Giro d'Italia i 1989, etter å ha blitt nummer to i 1984, og han vant Milano-Sanremo to ganger. I juni 2009 innrømmet han å ha brukt kortison og amfetamin gjennom karrieren.


Lucky Luke.
Lucky Luke til høyre i duell mot brødrene Dalton. Fra en fornøyelsespark i Ankara.Lucky Luke er en tegneserie som er skapt av belgieren Maurice de Bévère med signaturen Morris i 1947. Fra 1955 og frem til sin død i 1977 skrev René Goscinny manus for serien. Etter Morris' død i 2001 har tegneren Hervé Darmenton Achdé overtatt jobben med å tegne "Lucky Luke".
Lucky Luke er en ensom cowboy som reiser omkring i Ville Vesten med hesten sin, Jolly Jumper. Han kjemper mot banditter som Dalton-brødrene. Ofte treffer han også på den meget snille, men dessverre ikke like intelligente hunden Rattata.
Handlingen i seriealbumene er – på samme måte som i Asterix-seriene – en veksling mellom repeterende kamper mellom helten og yndlingsmotstanderne, og en humoristisk presentasjon av iøynefallende personligheter og fenomener i heltens samtid: gullgravere, ridende politi, jernbanebygging, nybyggere, elvebåter,
Morris fleiper uhemmet med diverse western-klisjeer: Luke trekker raskere enn sin egen skygge (i et bilde på baksiden av de fleste albumene skyter han faktisk skyggen sin...), og så å si alle historiene ender med at han rir syngende inn i solnedgangen. I den tosiders metaserien "Der solnedgangen er" fører dette til en overraskende slutt: Dalton-brødrene har nok en gang rømt fra fengselet og forsøker for en gangs skyld å gjemme seg bort ute i ødemarken. Men i det solen går ned, dukker Luke opp for å ri inn i solnedgangen. Det er nemlig «der solnedgangen er»!
Lucky Luke er tegnet i Fransk-Belgisk tegnestil (som i Asterix, Viggo, Tintin og Sprint).
Det er laget en egen "spin-off"-serie med hunden Rattata.
Album.
"Dette er en oversikt over utgitte Lucky Luke-album tegnet av Morris. Albumene er listet i den rekkefølgen de ble utgitt i Belgia og Frankrike. Det norske albumnummeret står oppført i parentes."


René Goscinny.
René Goscinny (født 14. august 1926 i Paris, død 5. november 1977) var en fransk tegneserieforfatter og -redaktør. Han er mest kjent for tegneserien Asterix, som han skapte sammen med tegneren Albert Uderzo.
Goscinny ble født i Paris, men i 1928 flyttet familien til Buenos Aires i Argentina, der han vokste opp. I 1945 flyttet han til New York, hvor han livnærte seg med strøjobber. I 1949 ble han kjent med Morris (Maurice de Bévère). Han dro videre til Europa og slo seg ned i Paris, hvor han 1951 traff han tegneren Albert Uderzo.
Goscinny skrev også historier for andre tegnere, for eksempel Lucky Luke fra 1955 til 1977 (tegner: Morris).
Goscinny var i en årrekke redaktør for det franske tegneserieheftet Pilote.


Veteranbil.
Veteranbiler er i norsk dagligtale biler og lastebiler eldre enn 30 år jfr. Toll og avgiftsdirektoratet. Det finnes andre definisjoner også, for eksempel definerer engelske veteranbilklubber veteranbiler som biler produsert før 1919.
I følge lovverket defineres en bil som veteranbil fra og med første januar i det året som er 30 år etter det året bilen ble produsert.
Denne definisjonen kom da vegdirektoratet innførte nye regler om import av motorhistoriske kjøretøyer eldre enn 30 år, som innebar at det kan importeres motorhistorisk interessante kjøretøyer og få dem registrert på norske skilt uten å måtte oppfylle dagens krav til kjøretøyer. Det følger da med en bruksbegrensning slik at kjøretøy importert på slike vilkår ikke skal være i ordinær bruk.
Fram til 2004 var veteranbiler fritatt for årsavgift, men Stortinget vedtok å gjøre om personskadeavgiften, som tidligere ble innkrevd via forsikringsselskapene, til en årlig avgift for veteranbiler, mopeder og traktorer i 2005.
Denne personskadeavgiften var for året 2005 på 180 kroner, for 2006 på 365 kroner og for 2007 på 370 kroner. For året 2008 vil avgiften være 380 kr.


Raoul Grosparmi.
Raoul III Grosparmi (født nær Coutances i Frankrike, død 11. august 1270 i Tunis) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Evreux fra 1259 til han trakk seg fra embedet i 1263. Han var pavelig legat på Sicilia i 1265. I 1270 ble han apostolic legat som ledsaget kong Ludvig IX av Frankrikes korstog mot de vantro i Nordafrika, og døde av pesten utenfor byen Tunis' murer.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1261 av pave Urban IV.
Grosparmi, Raoul
Grosparmi, Raoul
Grosparmi, Raoul


Simone Paltineri.
Simone Paltineri (død 1277) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet domkapittelet i Padova.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1261 av pave Urban IV.
Paltineri, Simone
Paltineri, Simone
Paltineri, Simone


Uberto Coconati.
Uberto Coconati (død 13. juli 1276) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1261 av pave Urban IV.
Coconati, Uberto
Coconati, Uberto


Masseenergiloven.
Masseenergiloven forklarer forholdet mellom energi og masse. Massen til et objekt er et mål på hvor mye energi det inneholder. Albert Einstein utledet denne sammenhengen i 1905 og den er senere blitt kjent som
der E er energi, m er masse og c er lysets hastighet i vakuum.
Bevarelse av masse og energi.
Masseenergiloven postulerer at masse og energi er to sider av samme sak. Den impliserer ikke at masse kan omvandles til energi, men heller at dersom energi forandrer form og forlater et system tar det med seg den ekvivalente massen ut av systemet. Denne sammenhengen forklarer den store energimengden som kan frigjøres av kjernefysiske prosesser, massen er vesentlig mindre etter reaksjonen, dette betyr at en vesentlig mengde energi har forlatt systemet. Slike kjernefysiske prosesser er det som frigjør de store enerimengdene i kjernevåpen og atomreaktorer
Historie.
Selv om andre tidligere hadde foreslått en sammenheng mellom masse og energi var Albert Einstein den første som korrekt utledet sammenhengen. Denne ble utledet i artikkelen «Ist die Trägheit eines Körpers von seinem Energieinhalt abhängig?». I artikkelen formuleres sammenhengen på følgende måte –dersom et legeme avgir en energimengde L vil massen minske som formula_2, der V er lyshastigheten i vakuum. Formelen ble utledet som en direkte konsekvens av den spesielle relativitetsteorien publisert av Einstein tidligere samme år.
Praktisk eksempel.
Ved å bruke denne formelen kan vi finne ut f.eks. hvor mye energi en tomat på 0,1 kilogram tilsvarer
Dette betyr at en tomat som veier 0,1 kg tilsvarer nesten 9 billiarder joule. Til sammenlikning vil en tomat gi fra seg én joule til underlaget dersom man slipper den fra én meters høyde. Med andre ord er en svært liten masse ekvivalent med en stor energimengde.


Enrico Bartolomei.
Enrico Bartolomei kalt Hostiensis (født 1194 i Susa nær Torino, død 25. oktober 1271 i Lyon i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Embrun i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 22. mai 1262 av pave Urban IV.
Bartolomei, Enrico
Bartolomei, Enrico
Bartolomei, Enrico
Bartolomei, Enrico
Bartolomei, Enrico


Goffredo da Alatri.
Goffredo da Alatri (død 25. oktober 1287) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1261 av pave Urban IV.
Alatri, Goffredo da
Alatri, Goffredo da


Anchero Pantaleone.
Anchero Pantaleone eller Antero (død 1286) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 22. mai 1262 av sin onkel, pave Urban IV.
Pantaleone, Anchero
Pantaleone, Anchero


Guillaume de Bray.
Guillaume de Bray (fransk, død 29. april 1282 i Orvieto i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 22. mai 1262 av sin onkel pave Urban IV.
Bray, Guillaume de
Bray, Guillaume de


Annibale d'Annibaldeschi de Molaria.
Annibale d'Annibaldeschi de Molaria, O.P. (død 1. september 1271 i Roma i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var en nær venn og medarbeider til sin medbror i Dominikanerordenen Thomas Aquinas.
Han ble kreert til kardinal 22. mai 1262 av pave Urban IV.
Annibaldeschi de Molaria, Annibale d'
Annibaldeschi de Molaria, Annibale d'
Annibaldeschi de Molaria, Annibale d'
Annibaldeschi de Molaria, Annibale d'


Giordano Pironti.
Giordano Pironti (død i oktober 1269) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 22. mai 1262 av pave Urban IV.
Pironti, Giordano
Pironti, Giordano


Matteo Rosso Orsini.
Matteo Rosso Orsini (død i 4. september 1305 i Perugia i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han tilhørte Orsinislekten som i flere århundrer skulle spille en viktig rolle i den romerske kirkes historie.
Han ble kreert til kardinal 22. mai 1262 av pave Urban IV.
Han var nevø til kardinal Gaetano Orsini, den senere pave Nikolaus III.
Orsini, Matteo Rosso
Orsini, Matteo Rosso


Bernard Ayglier.
Bernard Ayglier O.S.B. (født i Lyon i Frankrike, død i 4. april 1282 i Monte Cassino i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble i 1256 abbed i Lerinum nær dagens Cannes. Pave Urban IV utnevnte ham til abbed og reformator av klosteret Monte Cassino.
Han ble kreert til kardinal av pave Klemens IV.
Ayglier, Bernard
Ayglier, Bernard
Ayglier, Bernard
Ayglier, Bernard


Joseph Konrad von Schroffenberg.
Joseph Konrad von Schroffenberg C.R.S.A. (født 3. februar 1743 i Konstanz, død 4. april 1803 i Freiburg im Breisgau) var en katolsk biskop. Han ble presteviet i 1780. Han var den siste fyrstbiskop av Freising, fra 1789 til sin død. Fra 1790 var han dessuten biskop av Regensburg og Freiburg im Breisgau.


Nibelungenringen.
"Siegfried" (Heinrich Gudehus) smir sverdet "Notung".
"Der Ring des Nibelungen" ("Nibelungens ring", på norsk oftest feilaktig kalt "Nibelungenringen", uformelt "Ringen") er et fire delers musikkdrama med tekst, musikk og detaljerte sceneanvisninger av Richard Wagner.
"Ringen" regnes som Wagners hovedverk og har enorme dimensjoner, det er et av de mest omfangsrike musikkverk som finnes. En oppføring av hele syklusen tar til sammen mellom 14 og 16 timer; den første og korteste operaen, "Rhingullet", varer typisk rundt to og en halv time, mens den siste, "Ragnarok", i ekstreme tilfeller kan vare opp mot seks og en halv time. Orkesterbesetningen omfatter over 100 musikere (blant annet 6 harper og 4 tenor- hhv. basstubaer, som Wagner fikk bygd), 34 solistroller pluss manns- og kvinnekor.
Wagner så for seg at hele syklusen skulle oppføres som et gresk drama med en «Vorabend» første kvelden og tre greske tragedier over de neste tre kveldene. "Das Rheingold" ble gjort ferdig først og ble uroppført i 1869, mens den aller første oppførelsen av hele "Ringen" skjedde i det spesialbygde "Bayreuther Festspielhaus" august 1876 under ledelse av komponisten. Oppsetningene i Bayreuth er den dag i dag så populære at det er flere års ventetid på billetter.
Tematisk er syklusen inspirert av germansk og norrøn mytologi, spesielt det tyske heltediktet Nibelungenlied som er basert på sagn fra folkevandringstiden.
Det gikk 26 år fra Wagner i 1848 startet arbeidet på "Ringen" til han i 1876 anså seg ferdig – i mellomtiden hadde han et 12 års avbrudd som varte fra mars 1857 til 1869.
Tittelen.
Den innarbeidede norske tittelen «Nibelung"en"-ringen» skyldes sannsynligvis en upresis oversettelse av den tyske genitivsformen «des Nibelungen». Korrekt oversatt blir tittelen «Nibelungens ring». Nibelungen det refereres til er dvergen Alberich som smir en ring av gull fra Rhinen, og tittelen henspiller derfor på Alberichs ring.
Idébakgrunn.
I 1843 var Wagner hoffkapellmester i Dresden og var svært opptatt av den tyske sagalitteraturen, eddadiktningen, gresk mytologi og gral-mytene. Etter at han hadde fullført Lohengrin (1848), skrev han en sammenfatning av sine mytologistudier med tittelen "Die Wibelungen, Weltgeschichte aus der Sage", «..., verdenshistorie gjennom sagaen», så vel som et første prosautkast til Nibelungen med tittelen "Der Nibelungen-Mythus, Entwurf zu einem Drama" («Nibelungmyten som ramme for et drama»). Sannsynligvis ble han oppmuntret av en serie artikler i det tyske tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik hvor det ble oppfordret til å skrive en nasjonal opera basert på det høytyske middelaldereposet "Nibelungenlied" som ble nedskrevet i tiårene rundt år 1200. Dette ble gjenfunnet i 1755, og tyske nasjonalromantikere betraktet det som et «nasjonalepos».
Wagners intensjon var en kritisk samfunnsdebatt lagt opp etter mønster av greske tragedier og med germansk mytologi som modell. Han endret de fleste mytiske navnene, for eksempel ble Odin til Wotan, Loke til Loge, Tor til Donner etc. Planen var at den germanske helt og det «frie menneske» Siegfried skulle kjempe som en Prometheus mot de etablerte gudene, og at han og Brünnhilde sammen skulle dø som frelsere, og gjennom sine ofre bane veien for en ny og mer naturlig verdensorden. Ring og gull (som her symboliserte makt og kapitalisme), allianser og svik, og en helts opprør og nederlag er syklisk tilbakevendende arketyper og tidløse mytiske temaer som Wagner anvendte i musikkdramaene. Slik knyttet han sammen heltesagaer og gudemyter til et drama av gigantiske dimensjoner: en helt kommer til verden etter et incestuøst forhold, syv mord og et selvmord skjer på scenen, og verden går under i et flammehav for å gjøre plass til en ny verdensordning – alt i en stadig tilbakevendende syklus.
I 1854 ble Wagner introdusert for Arthur Schopenhauers filosofi, en begivenhet Wagner lenge etter omtalte som en svært viktig begivenhet i livet sitt, og musikken hans ble senere preget av Schopenhauers pessimistiske menneskesyn.
Kildene til verket.
I "Ringen" forenes elementer fra den sørgermanske og den norrøne mytologien, samt fra overleverte sagn og myter. "Rhingullet" inneholder mye stoff fra de norske Eddadiktene, mens "Valkyrien" er basert på Volsungesagaen. "Siegfried" inneholder elementer fra både Edda, Volsungesaga og Didrikssagaen. "Ragnarok" henter handlingen fra det tyske nasjonaleposet Nibelungenlied, og dette diktet synes å ha vært Wagners hovedinspirasjonskilde, noe som også framkommer av tittelen.
For at de ulike kildene Wagner hentet stoffet fra skal kunne forenes i en sammenhengende historie, brakte han inn nye momenter. Et av de bærende elementene er kjærligheten, som knyttes til naturen og friheten – i kampen mot makten, som knyttes til sivilisasjon og lovverk. Dette kommer fram allerede i den aller første scenen da den foraktelige dvergen Alberich setter handlingen i gang ved å fornekte kjærligheten og dermed gi seg selv muligheten til å få herredømme over verden ved å smi den magiske ringen. I "Rhingullet"s siste akt blir ringen tatt fra ham, og han kaster sin forbannelse: "«Den som besitter ringen skal være ringens slave»".
Teksten blir til.
Wagner deltok i maioppstanden i Dresden i 1849 og flyktet til Zürich hvor han ble til sommeren 1851. Her ble hoveddelen av teksten til, totalt ca. 700 håndskrevne sider. En livlig brevveksling med vennene Theodor Uhlig, August Röckel og Franz Liszt dokumenterer «Ringens» tilblivelse og tydeliggjør Wagners intensjoner.
Musikken blir til.
Wagner i 1853, året han startet å komponere på "Ringen"Akvarell, C. Stockar-Escher
Februar 1853 presenterte Wagner for første gang teksten for sine venner og offentligheten i løpet av fire lesekvelder. Litt senere startet han å komponere, dette gjorde han i riktig rekkefølge, med "Das Rheingold" først. Wagner komponerte på "Ringen" fram til mars 1857, og var da kommet til 2. akt i "Siegfried".
Av forskjellige grunner avbrøt han arbeidet med «Ringen» og begynte å arbeide med "Tristan og Isolde" som omhandler ridderen Tristan og hans forhold til den allerede gifte Isolde. En viktig inspirasjonskilde til denne tematikken var at han selv var havnet i et trekantdrama gjennom sitt vennskap og mulige forhold til den gifte dikteren og forfatteren Mathilde Wesendonck.
I 1869 bodde Wagner i Tribschen ved Luzern i Sveits for kong Ludwig II av Bayerns regning. Han tok nå opp igjen arbeidet med "Siegfried" og klarte å fortsette der han hadde sluttet 12 år tidligere. Wagner hadde nå opparbeidet seg atskillig mer erfaring, så mens han i den tidlige delen anvendte en ganske streng ledemotivteknikk, la han inn nye harmoniske og melodiske trekk i den andre delen. De siste orkesterskissene til "Ragnarok" (Götterdämmerung) ble fullført august 1872, i Bayreuth, og han hadde da etter flere utkast endelig bestemt seg for den avslutningsteksten som er kjent i dag, dvs at gudeverdenen ved verkets avslutning går under i et ragnarok. Partituret ble fullført først kort tid før uroppføringen ved festspillene i 1876. I det ferdige verket blir nesten hele handlingen vist scenisk i de to første operaene, mens Wagner opprinnelig tenkte seg at store deler skulle gjenfortelles av nornene i det som nå er de to siste operaene.
Wagner oppfattet tekst og musikk som en enhet som framfor alt skulle tale til tilhørernes emosjoner. Han brukte stavrim, som på den ene siden uttrykte mye med få og fengende ord (men som også var lett å karikere), og på den andre var sangbar og lett å sette musikk til. Ved hjelp av over 100 musikalske ledemotiver og en dyktig utført orkestrering, lyktes det komponisten å oppnå et til da helt nytt nivå av musikalsk emosjonalitet.
Rolleliste.
Syklusen er oppbygd etter mønster av gresk drama med et innledende forspill tilsvarende det greske satyrspillet og tre påfølgende tragedier. Wagner kalte "Rhingullet" for «Vorabend» (forspill) og de tre siste operaene fikk undertitlene «Første», «Annen» og «Tredje dag».
Fortellingen framstiller guder, helter og mytologiske figurer i kamp om en magisk ring som gir bæreren makt og verdensherredømme. Verkets handling tar utgangspunkt i verdens skapelse i en mytisk tidsalder og hovedpersonene følges over tre generasjoner fram mot den endelige undergangen i "Ragnaroks" sluttscener.
En rekke mytiske figurer kjemper om Alberichs ring, blant dem den mektigste av gudene, Wotan (Odin) – hans bestrebelser for å få tak i ringen driver mye av handlingen. Helten Siegfried (som bygger på sagnfiguren Sigurd Fåvnesbane i Volsungesagaen) klarer å vinne ringen, men han blir forrådt og drept. Til sist klarer valkyrjen Brünnhilde – Siegfrieds elskerinne og Wotans hemmelige datter – å bringe ringen tilbake til Rhinen samtidig med at gudeverdenen går under.
Kronologien i "Ringen" faller ikke helt sammen med handlingen i de fire enkeltoperaene. Flere forløp i den endelige versjonen blir bare fortalt uten å vises scenisk, for eksempel fortelles den mytiske opprinnelsen av de tre nornene først i begynnelsen av "Götterdämmerungs" siste del. I det følgende resymeet framstilles handlingen kronologisk. Det blir brukt sitater, språklige bilder, tekster og scenebeskrivelser, og det henvises til orkesterpartier, samt gis forslag til fortolkning.
Forhistorie.
I en mytologisk naturtilstand står Verdenstreet – livets tre – som innbegrepet på den hellige verdensorden. I skyggen under treet springer visdommens kilde ut – «visdom hviskende» i all evighet – symbolsk nok fra den hellige verdensordnings røtter. Urmoderen Erda, «verdens viseste kvinne» sover en «allvitende søvn» i jordens skjød – i den «tåkefylte krypt». Fra henne går det en forbindelse til de tre døtrene hennes, nornene som spinner en verdens skjebnevev, rundt Verdenstreet mens de synger om verdens opprinnelige mening.
For Wotan, «en djerv gud», har behovet for kjærlighet falmet og maktlysten tilsvarende øket, og han begår den udåd å nærme seg asken for å ta en slurk av vishetens kilde og slik oppnå makt. Dermed vinner han Fricka, ekteskapets og sedenes gudinne og vokter. For alt dette ofrer han et øye. Wotan brekker av en kraftig grein som han lager et spyd av, og skjærer runer på skaftet som symbol på egen sed; hensikten er å skape en ny verdensorden, ikke med makt, men i fordragelighet. Det lykkes ham også å temme den flyktige omskapingsmester og halvgud, Loge, symbolet på ild og list. Andre guder er søsknene Freia, Donner og Froh. Skaden Wotan pådro Verdenstreet er så alvorlig at det begynner å hangle.
For å demonstrere og befeste sin makt vil Wotan bygge en borg han senere skal gi navnet «Walhall», og han engasjerer de hederlige kjempene Fafner og Fasolt til å bygge den. Som lønn for strev lover Wotan å gi dem Freia, hun er gudinnen for evig ungdom og vokter en hage med gylne epler som gudene daglig spiser av for å holde seg unge.
"Das Rheingold".
" Orkester:" 136 takter i Ess-dur, tetralogiens mystiske begynnelse
Lekende i Rhinen vokter de tre Rhindøtrene Woglinde, Wellgunde og Floßhilde Rhingullet. Albericht, en Nibelung, nattens sønn, avbryter vann-nymfenes lek idet han stiger opp fra dypet og stirrer på dem med lystne øyne. Han gjør seg lekker, og Rhindøtrene flørter og frister, men i siste øyeblikk river de seg ut av armene hans. Det vekker Alberichts raseri, og han forsøker å tvinge jentene med vold, men mislykkes fordi de i motsetning til ham er gode svømmere.
Solen renner, Rhingullet blinker i soloppgangen og rhinjomfruene svømmer jublende rundt skatten (orkesteret spiller Rhingull-motivet). Alberich blir fascinert av det skinnende metallet og spør vann-nymfene ut om gullet. De er lettsindige nok til å fortelle ham at rhingullet gir innehaveren ubegrenset makt og verdensherredømme til den som smir en ring av det, forutsetningen er bare at vedkommende frasier seg kjærlighetens makt. De har ingen motforestillinger mot å fortelle dette, fordi Alberich så tydelig er interessert i å oppnå damenes gunst. Men Alberich er rasende over vann-nymfenes spott, og forstår vel også at han med sitt heslige utseende ikke kommer til å ha sjanser andre steder heller. Så han frasier seg kjærligheten, også med den baktanken at gullet vil kunne kjøpe ham kjærlighet.
Med stor kraft river Alberich gullet ut av steinbunnen. Med det har han tatt det første skrittet mot verdensherredømme og blitt Wotans «motspiller». Vann-nymfene fortviler over tapet av gullet.
Samtidig våkner Wotan og Fricka opp på et sted høyt over Rhinen. Borgen som Wotan senere gir navnet «Walhall» skinner allerede i morgensola. I gleden over den herlige borgen glemmer Wotan lønna han skylder kjempene som bygde den. Full av sorg må Fricka minne ham på lovnaden, men Wotan trøster henne med at han stoler på at den listige Loge som nettopp er kommet tilbake fra en inspeksjonsreise kan hjelpe. Freia stormer inn, på flukt fra kjempene som er kommet for å kreve sin lønn. Wotan framstiller avtalen som en spøk og oppfordrer kjempene til å vurdere en annen lønn. De nekter, og minner Wotan på at hans egne lover ikke lengre er gyldige om han selv bryter dem. I mellomtiden har Freias brødre, Donner og Froh ankommet, og med trusler og vold forsøker de å tvinge kjempene til å gå med på et forlik. Wotan avverger striden, for han innser at enten han liker det eller ikke må han holde de lovene han har bygd makten sin på.
Fafner og Fasolt fører Freia vekk
Freia tror hun er fortapt, men så dukker Loge opp og mener at Wotan må ta i bruk alle tilgjengelige midler for å beholde makten. Han forteller at han har vært ute for å lete etter noen som var villig til å gi avkall på kjærligheten for å få tak i gull. Bare én fant han, og Loge skildrer hendelsen da Alberich sa fra seg kjærligheten, og som resultat fikk fatt i gullet og oppnådde makt. Fafner og Fasolt aner at de vil komme til å lide under den nye makten også, og Fafner overtaler sin forelskede og bløthjertede bror om å ta i mot Nibelungens gull som erstatning for Freia, altså bytte bort kjærligheten for gullet.
Også Wotan fristes av gullet og ønsker å ta det selv, og i hvert fall ikke gi det videre til kjempene. Fafner og Fasolt tar Freia med som pant, og sier de skal komme tilbake mot kvelden for å bytte henne mot gullet. Nå som Freia og hennes ungdomskilde er borte, begynner gudene å falme. Bare Loge er ubekymret, da Freia tidligere har hatt lite til overs for ham, og han håner gudene. Han råder Wotan til å ta Nibelung-skatten selv og vinne Freia tilbake på den måten: «Det en tyv har stjålet, det stjeler du fra tyven.» Wotan er rådvill, for uansett hva han gjør blir det galt, så han velger det minste onde: han bestemmer seg for å røve gullet. Sammen med Loge begir han seg til Nibelheim.
"Orkestermellomspill:" Reisen til «Niflheims nattlige rike»
I mellomtiden er Alberich blitt nibelungenes hersker og lever i berget sammen med sitt folk. Wotan og Loge møter først Alberichs bror, mestersmeden Mime. Alberich har ved hjelp av ringens makt tvunget Mime til å smi Tarnhelm, en hjelm som gir Alberich evne til å være usynlig til stede over alt, og han benytter evnen til å piske alle nibelunger, også Mime, til arbeid. Da Wotan og Loge ankommer stønner Mime ennå av den usynlige brorens slag.
Alberich dukker opp og avslører at gudene skal få en trist sorti: Når han har fått samlet en stor nok skatt skal han leie helter til å storme Walhalls høyder og rive til seg verdensherredømmet. Wotan blir rasende, men Loge griper til list og forteller at de er kommet for å undersøke om det er hold i ryktene som forteller at det befinner seg en ufattelig skatt i Nibelheim, og at den mektige Alberich skal være i stand til å omskape seg til hvilket som helst dyr. Alberich blir smigret og går med på Loges ønske; han forvandler seg til et enormt monster. Loge spiller med og bryter ut i et forskrekket skrik når han ser monsteret, men er likevel ikke helt overbevist: kunne det kanskje være mulig for Alberich å forvandle seg til et ganske lite dyr også? Alberic håner tvileren og dukker etter kort tid opp i paddeham. Loge og Wotan griper padda og river Tarnhelm, hjelmen som gjør bæreren usynlig, fra den. Alberich er fanget. De binder ham, og bringer ham raskt opp på en høyde over Rhinen.
Gudene knebler Alberich og legger ham i lenker, og for å redde livet må han ydmyket se på at hans eget folk sleper hele Nibelung-skatten vekk, og levere fra seg Tarnhelm og ringen. Så snart han er fri, forbanner han i et avsindig raseri ringen og lover at innehaveren aldri skal ha noen glede av den, men fortæres av bekymringer, og at den som ikke har ringen skal nages av misunnelse.
Wotan bryr seg ikke om forbannelsen («hørte du hans kjærlige hilsen?»), og blendet av gullets glans setter han den stjålne ringen på fingeren. Fasolt og Fafner dukker opp med Freia – Fricka, Donner og Froh iler også til. Kjempene forlanger så mye av Nibelungens skatt at det dekker Freia, og Fafner krever i tillegg ringen og Tarnhelm. Wotan nekter å gi fra seg ringen, han er allerede i dens makt, og regner med at kjempene bare vil beholde Freia for alltid.
Rhinjomfruene klager over det tapte gullet
Da dukker den vise Erda opp fra dypet. Hun advarer Wotan mot ringens forføreriske makt. Wotan aner at «urmoderen» vet mer enn hun er villig til å si. Han vil gripe henne og følge henne ned under jordas overflate, men holdes tilbake av Fricka og Froh. Han besinner seg og gir ringen fra seg, men Alberichs forbannelse viser seg straks på frykteligste måte: Ikke før har kjempene fått ringen så begynner de å slåss. Fafner dreper sin bror og river til seg ringen.
Det legger seg en dyster stemning over scenen; alle tilløp til glede kveles, men tordenguden Donner løser opp stemningen med et lynnedslag. Han oppfordrer broren Froh til å strekke en bro fra høysletta over til borgen – en regnbue. Wotan gir borgen navnet Walhall og ber Fricka om å følge ham dit. Loge forutser allerede gudenes ende: «de iler mot slutten, de som tror seg så sterke...» Fra Rhindalen lyder Rhindøtrenes klage «Gi oss gullet, det rene, tilbake!» Opprørt befaler Wotan at Loge stopper klagesangen deres, men kynisk råder Loge ham om å heretter sole seg i gudenes nye glans. Mens de seiersikre og selvgode gudene inntar det nye maktsenteret, Walhall, advarer Rhindøtrene om at «bare i dypet finnes trofasthet og hengivenhet; falske og feige er gledene der oppe!»
Mellomhistorie.
Wotan, som stadig tenker på Erdas advarsel, svinger seg ned «i verdens skjød» for å få vite mer om sin skjebne. Erda kan fortelle at han vil få et ydmykende endelikt. Wotan vil unngå dette, og utarbeider en snedig plan. Han forfører Erda ved hjelp av kjærlighetsmagi og hun føder ham datteren Brünnhilde. Han blir også far til de åtte valkyrjene med ikke nærmere angitte mødre. Valkyrjene utgjør Wotans hird og får i oppdrag å samle inn falne krigere til Walhall slik at han står rustet mot det forventede angrepet fra Alberich.
Fafner har skapt seg om til en drage og våker over ringen uten å bruke dens makt. Wotan er redd for at Alberich skal vinne ringen tilbake, for da ville Walhall være tapt siden ringens makt vil kunne snu Wotans egne krigere mot ham. Derfor overveier Wotan muligheten av å fravriste Fafner ringen, men slår fra seg tanken, da han ikke vil handle mot sine egne lover. Den eneste utveien han ser er at et menneske står opp mot ham, guden, og med det oppløser den orden han har innstiftet. Som gud kan og skal han ikke lede, for det frie menneske skal styre seg selv. Men dersom han opptrådte som et vanlig menneske og fikk en menneskelig etterfølger, ville ikke denne kunne opptre etter eget forgodtbefinnende?
Etter dette resonnementet opptrer han som «Wälse» (Volsung) og får tvillingene Siegmund og Sieglinde med en menneskekvinne. Han bor sammen med dem i skogen og oppdrar sønnen til å bli en modig mann. Wotan forteller sønnen at en dag han befinner seg i den ytterste nød vil han finne det magiske sverdet "Notung", og med det skal han vinne avgjørende kamper. En dag vender Wotan og Siegmund tilbake fra jakt og finner at fiender har stukket hytta i brann; moren er død og Sieglinde bortført. I mange lange år bor de to i ville skogen; fryktet over store områder på grunn av deres styrke og deres handlinger.
I mellomtiden har de som bortførte Sieglinde solgt henne til Hunding, som har slekt i området. På bryllupsdagen, mens Sieglinde sitter hensunket i triste tanker, trår Wotan inn i hytta forkledd som vandringsmann. Ingen våger å gå mot ham, og han støter sverdet sitt inn i stammen på asketreet som står midt i rommet, helt inn til hjaltefestet. Vandringsmannen erklærer at sverdet tilhører den som klarer å trekke det ut av stammen. Sieglinde aner hvem vandringsmannen er. Etter at Wotan er forsvunnet forsøker bryllupsgjestene etter tur å trekke ut sverdet, men ingen lykkes.
Etter et nytt angrep blir Siegmund og faren atskilt; Wotan har åpenbart arrangert det slik, for kravet er at Siegmund vinner fram uten guders hjelp. Nå som han er alene søker Siegmund menneskelig selskap, han «trenger seg på kvinner og menn», men blir bare utstøtt. En dag han hjelper ei jente som skal tvangsgiftes dreper han jentas familie, og blir forfulgt av medlemmer fra familiens ætt.
Die Walküre.
På flukt gjennom skogen oppdager Siegmund ei hytte; han trenger seg inn og faller helt utmattet om på gulvet. Det er bare en kvinne i hytta, og hun gir ham vann. Det er tvillingsøsteren Sieglinde, men de kjenner hverandre ikke igjen. Hunding kommer inn, og undrende betrakter han fremmedkaren. Sieglinde forklarer hva som har skjedd. Hunding oppdager straks likheten mellom tvillingene: «den glinsende ormen glitrer også i hans øyne» Han krever at Siegmund forteller hvem han er. Etter litt nøling forteller Siegmund sin historie. Det viser seg at Hunding tilhører samme ætt som familien Siegmund drepte. Hunding gir Siegmund nådetid til neste dag, men sier at da «skal du bøte for de døde.»
Våpenløs og fanget i sin fiendes hus er Siegmund nå i den dypeste nød, og han ber til sin far om hjelp til å finne det lovede sverdet. Den siste gloen i åreilden får det til å blinke i noe, og han vender blikket mot asketreets stamme hvor han kjenner igjen sverdhjaltet. Samtidig lister Sieglinde seg inn til ham. Hun forteller at hun har bedøvet Hunding med et sovemiddel slik at Siegmund kan flykte, og forteller også hvordan sverdet havnet i trestammen. Begge husker de tilstrekkelig fra fortiden til at de blir overbevist om at de er søsken. Siegmund forstår at har funnet sverdet, og i ekstatisk begeistring trekker han Notung ut av stammen. Begge styrter ut i vårnatta, oppildnet av gjensidig kjærlighet.
Hunding oppdager flukten og anroper Fricka. Rystet over blodskammen oppsøker ekteskapets og sedenes vokter ektefellen og krever at han hevner ugjerningen. Wotan viser til å begynne med at han ikke har noe imot at tvillingparet elsker hverandre, men forsøker å overbevise Fricka om at Siegmund må gjennomleve sine egne erfaringer for å vinne ringen tilbake, og med det sikre makten. Fortvilt forsøker moralens vokter å overtale ham til å oppgi sin overordnede strategi.
Wotan og Brünnhilde diskuterer Siegmunds skjebne
Atter en gang må Wotan bøye seg for sine egne lover og konas moralforestillinger, og mot sin tidligere befaling (og mot sitt eget ønske) instruerer han datteren Brünnhilde om å beskytte Hunding under den forestående kampen slik at Siegmund faller. Brünnhilde forstår ikke faren og spør om grunnen til at han har ombestemt seg. Wotan forteller henne i all fortrolighet om flokene skjebnen har lagt for ham. Det han mente skulle bli til det gode er blitt en forbannelse for ham. Erda hadde en gang fortalt ham at gudenes ende var nært forestående når den «kjærlighetsløse» lykkes i å få en sønn, og det hadde Alberich nå fått ved å kjøpe en kvinnes gunst.Dersom han klarer å få tak i ringen vil alt være tapt. Wotan er i mellomtiden blitt motløs og verdensforaktende.
Motvillig må Brünnhilde bøye seg for farens ordre, og hun viser seg for Siegmund for å fortelle ham om hans snarlige død. Siegmund, som holder den utslitte søsteren i armene, vil heller drepe henne enn at hun skal bli igjen alene på jorden. Brünnhilde blir rørt av den sterke kjærligheten, og trosser farens ordre ved å love Siegmund sin beskyttelse. Snart høres Hunding som egger rivalen til kamp. Da griper Wotan inn og ødelegger Siegmunds sverd med spydet sitt slik at Hunding kan drepe Siegmund. Rasende plukker den snarrådige Brünnhilde opp sverdbitene og flykter sammen med Sieglinde. Wotan er bitter over sønnens død og dreper Hunding med et enkelt, foraktelig ord: «gå!» Så husker han at datteren våget å sette seg opp mot ham og begynner å lete etter henne.
Brünnhilde søker tilflukt hos sine søstre, valkyrjene, men av redsel for farens raseri avslår de å hjelpe. Brünnhilde ser ingen annen utvei enn å la Sieglinde flykte alene og forteller at hun vil få en sønn hun skal kalle Siegfried, og sverdbitene skal hun oppbevare for ham. Sieglinde flykter og takker den «allvitende» Brünnhilde samtidig som hun antyder at Sieglindes sønn vil bli Brünnhildes redningsmann.
Wotan dukker opp, han er stadig rasende, og stiller henne til rette for hva hun har gjort. Han dømmer henne til en lang søvn, og den første og beste som vekker henne kan ekte henne. Men det lyktes Brünnhilde å mildne straffen såpass at hun ikke kan vekkes av hvilken som helst feiging som kommer forbi. Revet mellom raseri, lovlydighet og farskjærlighet tar Wotan farvel med sin yndlingsdatter. Han tilkaller Loge og befaler ham å lage en stor ring av ild rundt fjellet Brünnhilde sover på slik at bare en modig helt vil klare å trenge seg gjennom.
Siegfried.
Mime finner Sieglinde i skogen
I mellomtiden har Mime funnet Sieglinde i skogen. Hun dør etter sønnens fødsel, men gir først sverdbitene til smeden og ber ham om å fostre opp gutten, som han skal kalle Siegfried. Mime er en nokså motvillig fosterfar, men han holder ut i håp om at Siegfried vokser opp til en kriger som kan drepe lindormen Fafner slik at han, Mime, får tak i ringen. Oppdragelsen går ikke helt som forventet; gutten er en villstyring som har lite til overs for fosterfaren, og som foretrekker å streife fritt om i skogen.
Mime forsøker å smi fostersønnen et godt sverd, men ikke noe våpen er sterkt nok for den kraftige gutten. Siegfried har observert dyreverdenen og sett at det trengs en mor for å skape en familie. Han spør Mime ut om dette fenomenet, og etter litt fram og tilbake forklarer Mime sannheten om Siegfrieds herkomst. Han viser ham også sverdbitene, restene etter sverdet som tilhørte faren. Full av begeistring ber Siegfried om at Mime smir et nytt sverd av bitene, og i spent forventning om det nye våpenet løper han ut i skogen.
Mens Mime funderer på hvordan han skal smi stykkene sammen, kommer det inn en vandringsmann. Det er Wotan som reiser rundt i verden, nå bare som tilskuer. For å få den grinete smeden til å vise litt gjestfrihet setter han hodet i pant på at han kan svare på tre spørsmål. Mime stiller Wotan alt for lette spørsmål: Hvem bor dypt i jorda? Hvem bor på jordas rygg? Og hvem bor på de skyede toppene? Wotan svarer korrekt henholdsvis nibelungene, kjempene og gudene. Mime er i stand til å svare på to av Wotans spørsmål: Wotans ætt (Wälsungen) og hvilket sverd som duger til å ta livet av Fafner (Notung). Men smeden kan ikke svare på det tredje spørsmålet, hvem det er som smir et godt sverd av Notungs fragmenter, og dermed tilfaller Mimes hode Wotan. Men Wotan viser storsinn og skjenker Mimes hode til «den som ikke har lært å kjenne frykt». Dessuten spår han: «Bare den som ikke kjenner frykt kan nyskape Notung». Dette stiller Mime overfor et fryktelig dilemma, og han blir svært engstelig da vandringsmannen forsvinner med lyn og torden.
Siegfried finner en livredd Mime liggende under ambolten, og spør dvergen hva frykt egentlig er for noe. Etter møtet med vandringsmannen skjønner Mime at det er viktig for ham at Siegfried lærer å kjenne frykt, og vil derfor vise ham en «liten drage». Men til det trengs et skarpt sverd. Siegfried stoler ikke lengre på Mimes evner som smed og forsøker å smi sverdet Notung selv. Til Mimes forskrekkelse gjør han det på en ukonvensjonell måte: han filer bitene til jernspon og smelter dem om til «en grøt», støper det i en form og kjøler det varme jernet med kaldt vann (og blir samtidig «oppfinneren» av stålet). På den måten lager han et helt nytt sverd: han overvinner de overleverte framgangsmåtene og finner sin egen metode. Dermed er en betingelse oppfylt, for bare et «fritt menneske» som handler ut fra egen vilje og styrke kan utføre dåden Wotan en gang ønsket utført.
Mime koker en drikk som han planlegger å servere når Siegfried har nedkjempet dragen slik at det skal bli lettere å drepe ham. Mime forteller om sin forræderske plan i en monolog og erklærer seg klar til å overta som verdensaltets hersker. Samtidig synger Siegfried sin sverdsang. Straks sverdet er ferdig kløver Siegfried ambolten med et eneste slag.
Alberich våker utenfor lindormen Fafners hule, hensunket i dystre tanker mens han venter på dragedreperens ankomst. I stedet viser Wotan seg, og rivalene i kampen om verdensherredømmet står igjen overfor hverandre. Men Wotan har endret seg, han har ikke lengre noen interesse for ringen, maktsymbolet. Tvert imot: han behandler Alberich vennlig og tilbyr seg å vekke dragen slik at den blir oppmerksom på dragedreperen som nå er på vei. Fafner bryr seg ikke om advarselen og sover videre. Resignert råder Wotan den ventende Alberich om å glemme det hele: «Skjebnen rår; den kan du ikke endre».
Wotan forsvinner atter i skogen, og rådvill ser Alberich etter ham. Mime og Siegfried trer fram. Mime gir Siegfried noen råd og trekker seg vekk slik at han på sikker avstand kan avvente sin sjanse, og tenker høyt: «Siegfried og Fafner – å, måtte de begge dø.» Siegfried fryder seg over skogens stillhet og følger en fugl med øynene. Han forsøker å etterligne fuglens sang med hornet, men forgjeves, og vekker i stedet Fafner. Kampen mellom de to ulike motstanderne starter. Fafner faller til slutt med Notung gjennom hjertet. Fullt klar over at gutten nå vil komme under ringens forbannelse, og forsonlig i dødsøyeblikket, advarer Fafner sin banemann om Mimes svikefulle list.
Idet Siegfried trekker sverdet ut av Fafners bryst, får han uforvarende litt drageblod på tunga og forstår plutselig fuglespråket. Skogsfuglene synger til ham at han straks skal ta Nibelungskatten, ringen og Tarnhelm. Mens han begir seg inn i hulen, sloss Mime og Alberich seg imellom, for begge er interessert i skatten. Hånende avviser Alberich enhver tanke på å dele byttet, ikke en gang Tarnhelm er han villig til å gi fra seg. Til gjengjeld truer Mime med at han kan få hjelp av Siegfried til å ta byttet. Brødrene stopper å slåss da Siegfried kommer fram i huleåpningen. Hyklende utroper Mime ham til en helt og byr på en forfriskende drikk. Men Siegfried blir advart av en fugl (karakteren «Waldvogel»), og hører av Mimes stemme at han tenker på svik: Mime vil «slå hodet av ham». Full av avsky avslår Siegfried «den avskyelige pratmakerens» tilbud. I bakgrunnen høres Alberichs spottende latter. Fram til nå har fem mennesker måttet bøte med livet i kamp om den forheksede ringen, og Siegfried som ikke forstår hvorfor, spør den lille skogsfuglen. Waldvogel forteller om «den vidunderligste kvinne», Brünnhilde, som sover på et berg omgitt av en ring av ild i påvente av at en fryktløs helt skal komme og vekke henne. Den unge dragedreperen begir seg straks avgårde.
Wotan søker enda en gang råd hos Erda, men hun kan ikke lengre hjelpe fordi verden er i endring, og hennes «urmoderskap» i ferd med å ta slutt. Wotan ønsker at gudenes overherredømme skal ende så fort som mulig og at den «vidunderligste volsung» (Siegfried) skal settes inn som arvtaker med hjelp av den fortsatt sovende Brünnhilde. Siegfried nærmer seg, og Wotan blokkerer veien for ham og spør om hvor sverdet hans kommer fra. Stolt regner Siegfried det som sitt eget nylagede arbeid, og forsøker å presse seg forbi Wotan, som han ikke kjenner og ikke viser respekt for. Tilslutt retter Wotan spydet mot Siegfried og erkjenner at det var han som en gang slo i stykker farens sverd. Men Siegfried viker ikke, og med ett eneste sverdslag slår han gudens spyd i stykker. Wotan resignerer (likevel lettet), og viker for «den som ikke har lært å kjenne frykt». Kysten er nå klar og Siegfried kommer seg lett gjennom ilden og fram til den sovende valkyrjen. Da han forstår at han ikke står overfor en mann – Siegfried har aldri sett en kvinne før – fjerner han hjelm og rustning. Rasende anroper han sin mor om hjelp, men da ingen svarer gir han Brünnhilde et langt kyss. Hun våkner, setter seg langsomt og høytidelig opp og hilser sitt nye liv.
Begge erfarer nå, først sky, så fulle av angst og frykt, at det oppstår følelser mellom dem, og de ser tilbake på deres skjebnetunge fortid. Tilslutt omfavner de hverandre lidenskapelig med et ekstatisk utbrudd over den altoverskyggende kjærligheten.
Götterdämmerung.
Nornene, Erdas døtre, avlet i urtiden, spinner skjebneveven og rekapitulerer det som har skjedd. Fortellingen deres ender brått da veven de leser revner.
Siegfried og Brünnhilde utveksler morgengaver som symbol på gjensidig kjærlighet: Han gir henne ringen, hun gir ham hesten Grane og sender ham ut for «å utføre nye dåder, du dyrebare helt». Hun sverger ham evig troskap og kjærlighet, og full av overmot begir han seg ut på nye eventyr.
Siegfried kommer til gibichungenes hoff ved Rhinen. Der bor søsknene Gunther og Guthrune og deres halvbror Hagen, og de har allerede hørt om Siegfried og hans nibelungsskatt. Hagen klekker ut en raffinert plan: Han vekker Gunthers attrå til Brünnhilde og skatten, og får Guthrune til å ønske seg den sterke Siegfried til mann. Ved hjelp av en velkomstdrikk manipulerer han Siegfried slik at han faktisk glemmer Brünnhilde og begynner å ønske seg Guthrune til ektefelle. Siegfried er til og med beredt til å bli blodsbror med Gunther og – forkledt som Gunther – erobre Brünnhilde for ham; iført Tarnhelm er det en bagatell. Siegfried og Gunther begir seg til valkyrjenes fjell. Siegfried er blitt den intrigante Hagens villige verktøy. Hagen blir igjen for å bevokte hallen, og har bare én ting i hodet: ringen som Siegfried skal skaffe ham.
Samtidig oppsøkes Brünnhild av sine søstre. De kan fortelle at det har skjedd viktige ting i Walhall ("Waltrautes fortelling"). Wotan har nettopp vendt tilbake fra sine rastløse vandringer med bitene av det istykkerslått spydet. Han samler alle guder og helter rundt seg for å felle Verdensasken og bygge et enormt gravferdsbål rundt Walhall. Så setter han seg bare i høysetet, stum og alvorlig, men følger utviklingen i verden ved hjelp av sine to ravner. Akk, kom de bare tilbake med budskapet om at Brünnhilde hadde gitt ringen tilbake til Rhindøtrene slik at «guder og verden var fri for forbannelsens åk». Han får Waltraute til å framføre sitt ønske, men Brünnhilde blir rasende over Wotans forslag, for ringen er Siegfrieds kjærlighetspant og langt viktigere for henne enn gudenes og verdens elendighet. Waltraute må returnere med uforrettet sak.
Brünnhilde hører Siegfrieds horn, ler mot sin elskede, men fryser straks til is da hun ser en ukjent foran seg. Det er Siegfried i Gunthers skikkelse. Han river ringen fra Brünnhilde og tvinger henne til å tilbringe natta med ham. Som garanti for Gunther legger han sverdet mellom seg og kvinnen, som jo egentlig er hans, men det glemte han da «det aller beste alternativet» (Guthrune) ble forelagt ham.
Hagen vokter fremdeles hallen, og i drømme får han besøk av faren Alberich som innprenter at han må gjøre alt for å vinne ringen.
Neste morgen forflytter Siegfried seg ved hjelp av Tarnhelm tilbake til Gunthers borg ved Rhinen. Skrytende forteller han Hagen hvordan han røvet Brünnhilde som brud for Gunther, og viser stolt fram et annet bytte: ringen. Hagen kaller sammen hirden og lar forberedelsene til Gunter og Brünnhildes bryllup begynne. Da de høytidelig skrider inn blir Brünnhilde stående forferdet foran den uvitende Siegfried (han er jo påført hukommelsessvikt). Hun forstår ikke situasjonen, og forvirringen blir total når hun ser ringen på Siegfrieds hånd, det er jo egentlig på Gunthers hånd – hennes antatte erobrer fra siste natt – den skulle vært plassert.
Brünnhilde er dypt såret, hennes ære er ødelagt og hun vil ha hevn for det uhyrlige tillitsbruddet. Bare Siegfrieds død kan råde bot og Hagen tilbyr sin hjelp: "«Bedratte kvinne! Den som forråder deg får smake min hevn.»" Brünnhilde vet at Siegfried bare er sårbar i ryggen og advarer mot ærlig kamp mann mot mann. Gunter stritter først mot det planlagte snikmordet, men Hagen kjenner til hans ønske om å få fatt i ringen og overtaler ham til å godta manndrapet.
Dagen etter organiseres det en jakt der både Gunther, Hagen og Siegfried deltar. De mister sporet av en bjørn og treffer på Rhindøtrene som er beredt til å hjelpe dem på sporet igjen om de får ringen som skinner på Siegfrieds hånd. Siegfried nøler først, men mykner og vil oppfylle de tre «vannfuglenes» ønske. Men når de forteller om ringens farlige krefter, avviser han deres bønner, skryter om sine bedrifter og avfeier Rhindøtrenes advarsler. Så Siegfried beholder ringen og slutter seg til jaktselskapet igjen. Han innser at han er den eneste som ikke har fått et jaktbytte. Som kompensasjon synger han om sitt tidligere liv fram til det tidspunktet da han vant Brünnhildes kjærlighet. Da gir Hagen den «syngende helt» en drikk som gir ham hukommelsen tilbake, og forbløffet hører alle at han forteller om sin store kjærlighet til Brünnhilde. Som hennes ektemann føler Gunther seg krenket, og Hagen hevner ham ved å stikke Siegfried i ryggen: «Mened hevner jeg». I dødsøyeblikket innser Siegfried sin feiltakelse og sin kjærlighet til den «hellige brud», Brünnhilde. Mennene løfter liket av Siegfried opp på skjoldene og fører det over fjellene i en høytidelig prosesjon.
Brünnhilde rir hesten Grane inn i flammene
Guthrune blir rasende når hun ser sin døde make og anklager Hagen. Han tar stolt på seg skylden for heltens død og krever ringen som lønn. Men nå er Gunthers interesser truet, og han begynner å kjempe med Hagen om ringen. Hagen stikker ned broren og skal til å trekke ringen av Siegfrieds finger da den dødes arm til alles forskrekkelse strekker seg opp. Nettopp i dette fryktelige øyeblikk trer Brünnhilde fram, ber dem tie og erklærer at hun som Siegfrieds egentlige ektefelle vil følge ham inn i døden og med det oppheve ringens forbannelse. Hun lar reise et gravferdsbål, tar ringen fra Siegfrieds hånd, setter fyr på bålet, rir inn i flammene og sender Wotans ravn til Wotan med frelsesbudskapet.
Dette er slutten på den rådende verdensorden. Verdensasken som er hugget opp og ligger rundt Walhall begynner å brenne, og dermed er gudenes herredømme over. Rhinen går over sine bredder og gjør det mulig for Rhindøtrene å fjerne ringen fra Brünnhildes hånd. En siste gang forsøker Hagen å rive den til seg, men vann-nymfene drar ham med seg i vannmassene. Slik kan det misbrukte gullet (som muterte til kapital) og Verdensasken (som ble brukt til spydet som gjorde det mulig å opprettholde loven med vold) igjen få sin naturlige plass. En ny verdensorden kan vokse fram (orkesteret antyder «frelsesmotivet»). Brünnhilde forutså dette og manet Rhindøtrene til å passe bedre på det strålende rhingullet. Forsmådd og tankeløs kjærlighet skal ikke enda en gang sette gullet i fare, og til og med drive gudene til undergang. Kan den neste verden bli bedre enn den gamle var?
Musikk.
I de tidlige operaene («Den flygende hollender», Tannhäuser, Lohengrin) forsøkte Wagner å minimalisere bruken av resitativ og ariescener («scena ed aria»). I "Ringen" gikk han et skritt videre og lot hver akt være et sammenhengende musikkstykke. Wagner beskrev i essayet "Das Kunstwerk der Zukunft" fra 1852 sammensmeltingen av dikt (libretto), musikk og sceneopptreden som «framtidas kunstverk». Han betegnet kunstformen som «musikkdrama» og refererte svært sjelden til sine verk som «operaer».
Som fundament for musikkdramaene innførte Wagner det han kalte «basistema» (Grundthemen), noe som ellers omtales som "Leitmotif". Dette er gjentatte melodier eller harmonier, noen ganger i bestemte tonearter og ofte med samme orkestrering. De betegner gjerne en handling, et objekt, en følelse, en person eller noe annet spesifikt som nevnes i teksten eller opptrer på scenen. Wagner snakket alltid om "Erinnerungsmotiven" (minnesmotiver) som også kunne uttrykke «tanker», og beskrev hvordan dette ga tilhøreren informasjon om den musikalske eller dramatiske utviklingen på samme måte som koret gjorde i det greske drama. Selv om tidligere komponister hadde brukt ledemotiv, var måten Wagner brukte dem i "Ringen" nyskapende.
Alle viktige hendelser i "Ringen" ledsages vanligvis av ledemotiv, ofte kan lange musikksekvenser være basert utelukkende på disse. Et eksempel finnes i "Ragnarok": Siegfrieds reise nedover Rhinen beskrives først ved hjelp av en rapsodi over Siegfrieds tema. Gradvis glir musikken over i Rhinens tema, for til slutt å ende opp i motivene som beskriver Gibichungenes hall. Det finnes dusinvis av individuelle ledemotiver i "Ringen". De spilles ofte som musikalsk referanse til en rollefigur som presenteres på scenen, til en direkte tekstreferanse, eller til en mer subtil tekstimplikasjon. Mange dukker opp i flere av operaene, noen til og med i alle. I enkelte tilfeller, som med rollefiguren «Waldvogel», knyttes et knippe motiver til samme rollefigur.
Ettersom handlingen går framover, og spesielt fra tredje akt av "Siegfried" og utover, blir ledetemaene presentert i mer og mer sofistikerte kombinasjoner. Wagner benyttet seg også av Franz Liszts teknikk «tematiske metamorfose» for stadig å omarbeide og utvikle ledemotivene over i nye temaer. Et tydelig eksempel kommer i overgangen mellom første og andre scene i "Rhingullet" hvor det musikalske temaet som er knyttet til ringen (som nettopp er blitt smidd) omformes til temaet for Walhall, Wotans hovedsete og maktbase som nettopp nå står ferdig. Dermed skaper musikken en forbindelse mellom ringen og Walhall – de to maktelementene som tilintetgjøres på samme tid helt til slutt i syklusen.
Musikken er rik, fyldig og sammensatt, og nyskapende innen vestlig orkestermusikk. Wagner skrev for et veldig stort orkester med inntil sytten instrumentgrupper som ble brukt enkeltvis eller i ulike kombinasjoner for å uttrykke alle de forskjellige følelser og begivenheter i dramaet. Han gikk også så langt som til å få konstruert nye instrumenter, slik som «Wagner-tubaen», som var ment å fylle det lydmessige gapet mellom fransk horn og trombone. Han fikk også laget varianter av andre instrumenter, som basstrompet og en kontrabass-trombone (med dobbel bøyle).
I tillegg reduserte Wagner betydningen av de tradisjonelle toneartene på en slik måte at "Ringen" – særlig fra "Siegfried"s tredje akt og utover – ikke kan sies å gå i definerte tonearter, men snarere i «toneartområder» hvor toneartene glir over i hverandre. Med dette unngikk Wagner å stykke opp musikken, og det er et viktig element i hans bruk av lengre musikkstrukturer i verket. "Rhingullet" er et kontinuerlig musikkstykke som varer to og en halv time. Tonaliteten i verket er preget av hyppig bruk av dissonanser og kromatiske skalaer. Kromatisk altererte akkorder i kombinasjon med septimer og noner er utbredt i "Ringen". Sammen med Wagners tidligere opera Tristan og Isolde blir "Ringen" ofte regnet som inspirasjonskilde for Arnold Schönbergs banebrytende tolvtonemusikk.
Orkestrering.
Wagner skrev "Ringen" for et ekstremt stort orkester. Den første operaen, "Rhingullet", er skrevet for en besetning på 139 musikere. Et ordinært fullt bemannet symfoniorkester i dag har i underkant av 100 musikere, og orkestrene på 1800-tallet var gjerne mindre enn de er nå. Wagner spesifiserte nøye instrumenttyper og antall for hver av de fire operaene. Normalt vil det være problematisk å oppføre stykkene med fullt orkester – orkestergravene har sjelden plass til alle musikerne, eller det kan være andre praktiske problemer, som å skaffe til veie de angitte instrumentene. Etter at verket var ferdig fikk Wagner oppført operahuset "Bayreuther Festspielhaus" i den tyske byen Bayreuth spesielt for "Ringen". Scenen ble bygget med tanke på at orkesteret ikke skulle overdøve sangerne, som ellers ville slitt seg ut i de lange forestillingene. Akustikken i dette teatret er en av de beste i verden; andre steder er det ofte vanskeligere å oppnå balanse mellom sangere og orkester. Hvert år arrangeres Festspillene i Bayreuth, hvor disse og andre av Wagners operaer framføres.
Wagners samfunnskritikk.
I Jesus så han et menneske som tok sin ensomme kamp mot den "«romerske verdens æreløse, hule og avskyelige sanselighet»" til en slik ytterlighet at han måtte forlate denne verden for å bane veien for en ny og bedre. I dette selvpålagte offeret så Wagner bare en "«ufullkommen manifestasjon av den menneskelige impuls som driver enkeltindivider til å gjøre opprør mot en kjærlighetsløs allmennhet.»"
Med utgangspunkt i dette skrev han et drama i fem akter: "Jesus von Nazareth, ein dichterischer Entwurf" - som det er bevart ca 40 sider av - hvor han kombinerte sitater fra evangeliene med sine egne fortolkninger. Det sentrale temaet er at Jesus, som Wagner oppfattet som kong Davids legitime arving, blir forsøkt vunnet for en oppstand mot den romerske undertrykkelsen av Judea, men i motsetning til hva mange ventet blir han en opprører som slåss for sosiale forbedringer og bekjemper «syndefallet» på den måten.
Etter Wagners oppfatning besto «syndefallet» i at mennesket hadde fjernet seg fra sitt opprinnelige og gudegitte naturlige opphav, og erstattet «naturtilstanden» med eiendom og lover; med en (u)rettsordning. Til beste for de rike hadde Gud mutert til industri - Wagner angrep tidens «industrielle gud» som lot de fattige kristne arbeiderne leve inntil de «himmelske handelskonstellasjonene» i sin nåde iverksatte de nødvendige tiltak for å frigi dem og overføre dem til en bedre verden. Disse «ukristelige» tilstandene var det om å gjøre å overvinne gjennom det «frie mennesket», noe som innebar at gudene (herskerklassen) måtte tilintetgjøres. I en ny verdensorden kunne man bli lykkelig også uten lover fordi lover uvegerlig innebar overtredelser av de samme. Wagner vurderte det slik at det av forskjellige grunner ikke var mulig å formidle dette budskapet ved hjelp av et «Jesus-drama», så han konsentrerte seg i stedet mer og mer om den alternative helten, «det frie mennesket» Siegfried.
Når Alberich har fått tak i gullet benytter han seg av gullets makt til å utnytte sine «med-dverger» som dermed dømmes til å slave med sulten som en usynlig pisk. Verdiene de skaper blir enda et undertrykkelsesmiddel, for ikke før har de skapt verdiene før de forsvinner fra deres hender og gjør Alberich enda mektigere.
Senere i livet ville Wagner helbrede samfunnet. Han trodde det var mulig å holde «menneskehetens forfall» under kontroll ved hjelp av kunst, og tydeliggjorde sin intensjon med «frelsesmotivet» på slutten av "Götterdämmerung", og med sitt siste verk "Parsifal".
Anmeldelser.
Friedrich Nietzsche
Ludwig II av Bayern
George Bernard Shaw
Thomas Mann
Herbert von Karajan
Joachim Kaiser (musikk-kritiker og redaktør i Süddeutsche Zeitung)
Uroppføringen i Bayreuth.
Wagner ønsket ikke å oppføre noen av operaene før hele tetralogien var klar til en sammenhengende oppsetning. Kong Ludwig II insisterte imidlertid på en førpremiere, og "Rhingullet" ble første gang oppført i Münchens Nasjonalteater med Bayerische Staatsoper den 22. september 1869. "Valkyrien" ble uroppført samme sted 26. juni 1870. Også dette skjedde mot Wagners vilje, og han ville derfor ikke offentliggjøre når "Siegfried" var ferdig.
Wagner hadde lenge ønsket seg et eget festival- og operahus som var spesialbygd for å framføre "Ringen". I 1871 bestemte han seg for å få bygd dette i den tyske byen Bayreuth. Han flyttet dit året etter, og forsøkte i to år å reise nok kapital til å få bygd festspillhuset. Dette lyktes ikke før kong Ludwig i 1874 donerte midler og dermed reddet prosjektet. Festspillhuset i Bayreuth åpnet med premiere på framføring av hele Nibelungenringen fra 13. til 17. august 1876.
Edvard Grieg overvarte både generalprøvene og premieren og skrev fire reportasjer om operaene i Bergens Tidende.
Noen førstegangsoppsetninger.
I Storbritannia ble "Ringen" første gang oppført i 1882, dirigert av Anton Seidl og med regi av Angelo Neumann.
Den første oppføringen i Italia skjedde ved operahuset La Fenice i Venezia i april 1883, to måneder etter at Wagner døde, nettopp i Venezia.
Den Norske Opera sto i årene 1993–96 bak den første samlede presentasjonen av hele syklusen i Norge.
I Australia var første oppføring Adelaide i 2004. Dirigent Elke Neidhardt. CD-innspillingen herfra var den første hvor "Ringen" ble utgitt på SACD-format (Super Audio Compact Disc).
Nyere oppsetninger.
Hele "Ringen" oppføres de fleste år ved Festspillene i Bayreuth. Nye iscenesettinger her er kulturhistoriske begivenheter med høy status, og billettene er så ettertraktet at forestillingene ofte blir solgt ut flere år i forveien.
Med sine fire store operaer er "Ringen" et kjempeløft for ethvert operahus. I de fleste tilfeller vil en ny oppsetning foregå over flere år hvor en eller to operaer legges til for hvert år. Bayreuth er spesiell på den måten at en ny oppsetning normalt skjer for alle operaene samtidig. "Ringen" har blitt oppført på forskjellige måter oppgjennom tiden. De tidlige oppsetningene lå gjerne tett opp til den originale Beyreuth-oppsetningen, og trender i Beyreuths senere oppsetninger har hele tiden hatt stor innflytelse. Under den andre verdenskrig var Bayreuth-festspillene stengt, og i 1950-åra var oppsetningene preget av Wagners barnebarn Wieland og Wolfgang Wagners fokus på det menneskelige i dramaet og på en mer abstrakt setting (kjent som «den nye Bayreuth-stilen»). Den kanskje mest omtalte moderne versjonen ble regissert av Patrize Chéreau og dirigert av Pierre Boulez i 1976. Den plasserte handlingen til den industrielle revolusjon, den erstattet Rhinens dyp med et vannkraftverk og guder og mennesker med dresskledde forretningsfolk. Denne tolkningen baserte seg på å lese "Ringen" som et revolusjonært drama og en skarp kritikk av det moderne samfunnet – som beskrevet av George Bernard Shaw i "The Perfect Wagnerite". De første oppføringene av Chéreaus tolkning ble pepet ut, men i 1980 fikk den siste framføringen en og en halv times ovasjoner, og den betraktes i dag som en revolusjonerende nyskapning.
Minnetavle over "Ringen" i festspillhusets foyer
Oppsetningene av "Ringen" kan normalt deles i to grupper – de som er trofaste mot Wagners egne beskrivelser, og de som ønsker å bringe fornyelse ved å legge inn elementer som Wagner selv ikke ville gjenkjent. Bayreuth-oppsetningen fra 1983 regissert av Peter Hall og dirigert av Georg Solti er eksempel på det første, mens oppsetningen i Royal Opera House i Covent Garden, London, regissert av Richard Jones og dirigert av Bernard Haitink er eksempel på det siste.
En annen nyskapende oppsetning ble introdusert i 2004 av The English National Opera på Coliseum Theatre i London. Produksjonen var svært minimalistisk og utstyr og møblering ble holdt i en nærmest Ikea-aktig stil.
Enkelte operahus, som Seattle Opera, presenterer nye oppsetninger av "Ringen" hvert 4. til 6. år.
I 2006 ble "Ringen"-syklusen oppført både ved The Canadian Opera Company i Toronto og Det Kongelige Teater i København. The Los Angeles Opera er midt i presentasjonen og vil sette opp hele syklusen i 2010.
Parodier og populærkultur.
På grunn av lengden og seriøsiteten er det lett å parodiere "Ringen". Et velkjent eksempel er Chuck Jones' tegnefilm "What's Opera, Doc?" fra 1957 hvor Snurre Sprett spiller Brünnhilde og Elmer Midd framstiller Siegfried.
Gilbert og Sullivans opera Iolanthe fra 1882 inneholder parodiske elementer fra både "Ringen" og andre av Wagners operaer.
I 1904 komponerte Oscar Straus operetten «De lystige Nibelunger» som tok den typiske wagnerske opera på kornet.
BosArt Trio gav i programmet «Uhørte mesterverk» en oppdiktet oppsummering av "Ringen" på Beatlesmelodien «When I'm 64».
1987 kom Fantasy-satiren "Expecting Someone Taller" av den engelske forfatteren Tom Holt.
1992 skapte Vicco von Bülow, bedre kjent som Loriot, med «Ringen på en kveld» en helt egen versjon av Wagners "Ringen". Underholdende og skarpsindig kaster denne sammenfatningen lys over den kompliserte handlingen og blåser med vidd og dypsindighet liv i gudenes forviklinger.
Likhetspunkter med Ringenes Herre.
Tilsynelatende lånte J. R. R. Tolkien elementer fra "Ringen" i Ringenes herre. Tolkien selv benektet dette: «Begge ringene er runde, og der opphører likheten.» Mye av likheten kan skyldes at både Tolkien og Wagner bygde på det samme kildematerialet, som "Volsungesagaen" og "Den eldre Edda".
En del forskere hevder at selv om begge forfatterne brukte mange av de samme kildene, sto Tolkien likevel i gjeld til noen av Wagners originale ideer. Påfallende fellestrekk er at et grådig lite vesen finner en skatt i dypet av en elv og tar den med seg ned i underverdenen. Der blir skatten (ringen) stjålet og vesenet sverger evig hat over tyven. Ringen har store krefter, blant annet gir den eieren verdensherredømme og evne til å forsvinne, men den har samtidig en korrumperende virkning på innehaveren. Så kommer det inn en helt med et reparert sverd, og ulike menneskelignende vesener forsøker med magi og heroisme å få kontroll over ringen. Tilslutt bringes den tilbake til opprinnelsesstedet hvor den renses med ild, og tilintetgjøres sammen med de siste forfølgerne.
Klaver- og orkesterarrangementer.
Franz Liszt foretok de første transkripsjonene for klaver, og den første fullstendig klaverutgaven ga Karl Klindworth ut.
Richard Wagner gav selv utdrag av "Ringen" i orkesterbearbeidelser ("Walkürenritt", "Wotans Abschied und Feuerzauber", "Trauermarsch" og andre). I 1988 laget dirigenten Lorin Maazel en sammenhengende 70 minutters orkesterversjon av de viktigste scenene i "Ringen" og kalte innspillingen "Ring ohne Worte" (Ring uten ord). Senere laget han ulike innspillinger, eksempelvis Friedmann Dreßler (100 minutter) som ble oppført med Duisburger Philharmonikerne i mai 2009 under Jonathan Darlington. Ved alle bearbeidelsene er det blitt lagt vekt på at overgangene mellom de ulike scenene utelukkende gjøres med noter fra partituret.
Lyd- og filmopptak.
Man er ikke sikker på hva som er den første fullstendige utgivelsen av "Ringen", men i antikvitetshandlene kan man treffe på en utgivelse på skjellakk (78-plater) fra 1930-årene. Ellers utgis i tiltakende grad opptak fra 1920/30-tallet som den gang ikke ble gitt ut som samlet verk, for eksempel en versjon fra 1935/37 med L. Melchior og Kirsten Flagstad.
De tidligste fullstendige utgivelsene som er å få i handelen ble spilt inn av dirigentene Georg Solti med Wien-filharmonikerne og Herbert von Karajan. Georg Soltis utgivelse med Wien-filharmonikerne var den første stereoutgivelsen, og den er stadig populær. I en lytteravstemming i BBC ble den kåret til den største utgivelsen i det 20. århundre.
Diskografi over fullstendige utgivelser i utvalg.
Mange av utgivelsene er mer eller mindre offisielle sceniske opptak, særlig fra oppsetningene i Bayreuth. Studioopptak er tilsvarende merket.


Guglielmo Visconti.
Guglielmo Visconti (død 6. september 1276 i Viterbo i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Aix.
Han ble kreert til kardinal den 3. juni 1273 av sin onkel pave Gregor X.
Det hevdes av historikere at han ble valgt til pave den 5. september 1276 og tok navnet Gregor XI, men ettersom han døde allerede neste dag ble valget sett bort fra.
Visconti, Guglielmo
Visconti, Guglielmo
Visconti, Guglielmotter in 1279.
Visconti, Guglielmo


Bertrand de Saint-Martin.
Bertrand de Saint-Martin O.S.B. (død 28. mars 1275) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Arles.
Han ble kreert til kardinal den 3. juni 1273 av pave Gregor X.


Fyrstbiskop.
a> er fremhevet med lilla farge.
En fyrstbiskop (tysk "Fürstbischof") var i Det tysk-romerske rike en biskop som samtidig var en riksfyrste med personlig stemme ("virilstemme") i riksdagen. Fyrstbiskopen var geistlig hersker over et fyrstbispedømme ("Fürstbistum") og samtidig verdslig hersker over et riksumiddelbart territorium som ble kalt høystift ("Hochstift"). Høystiftet var ofte av mye mindre utstrekning enn fyrstbispedømmet, men kunne ha anselige størrelser (f.eks. over 10 000 km² i Salzburgs tilfelle). De respektive betegnelsene for erkebiskoper var "fyrsterkebiskop", "fyrsterkebispedømme" og "erkestift" ("Fürsterzbischof", "Fürsterzbistum", "Erzstift"). Også en del abbeder, abbedisser og proster var riksumiddelbare; disse ble kalt riksprelater.
Fyrstbiskopene var en av Det tysk-romerske rikets viktigste grunnsøyler. Således var fyrsterkebiskopene av Mainz, Trier og Köln rikets fremste kurfyrster. Fyrstbiskopene ble ofte også regnet for å være keiserens viktigste støttespillere. Biskopenes fyrstestatus gikk tilbake til de tysk-romerske herskernes politikk i tidlig middelalder: I motsetning til de mektige verdslige fyrstefamiliene hadde ikke biskoper dynastiske interesser. Ofte ble biskopene til og med utnevnt av keiserne.
I begynnelsen av Det tysk-romerske rike fantes det rundt 92 fyrst(erke)biskoper, dvs. samtlige biskoper innen riket var riksfyrster. Tallet ble gradvis redusert, delvis fordi bispedømmene havnet utenfor riket (f.eks. Aquileia i Italia, Bisanz i Frankrike, Chur i Sveits), delvis fordi fyrstbiskopene mistet riksumiddelbarheten (f.eks. Chiemsee, Gurk, Seckau), delvis fordi bispedømmene ble protestantiske og stemmene deres ble overtatt av verdslige herskere (f.eks. Magdeburg av Brandenburg, Meißen av Sachsen, Schwerin av Mecklenburg). Den eneste protestantiske biskopen som forble riksfyrste, var fyrstbiskopen av Lübeck.
Før napoleonskrigene (dvs. rundt 1792) fantes det ennå fem fyrsterkebispedømmer og 24 fyrstbispedømmer (se listen). Fire av disse ble annektert av franske tropper mellom 1794 og 1799 (Bisanz, Chur, Lüttich, Sitten). Resten ble, med unntak av Regensburg, sekularisert gjennom "Reichsdeputationshauptschluss" i 1803.


Liste over erkebiskoper av Köln.
Liste over erkebiskoper av Köln erkebispedømme. Erkebiskopen av Köln var gjennom Kurfyrstedømmet Köln en av kurfyrstene i det tysk-romerske rike.
Eksterne lenker.
Köln
Erkebiskoper av Köln


Spade.
En liten spade for leirjord og en stor spade for løsjord.
Spade betegner et manuelt graveredskap, opprinnelig laget med blad og skaft i tre, siden med jernbeslag på bladet og i moderne tid med metallblad og metallbeslått skaft.
Begrepet brukes også i andre sammenstillinger hvor spaden brukes til andre formål som f.eks fiskespade, kakespade og smørspade.


Banneord.
Banneord er ord i språket som er brukt til å uttrykke sinne eller for å fornærme andre. Banneord kan også være ord som blir sett på som stygge eller frekke, og de blir derfor brukt for å provosere eller å «fargelegge» en dialog. Bannord oppfattes som upassende å bruke i det offentlige, selv om variasjoner finnes. Ofte tøyes grenser for bruken av slike i underholdningsbransjen.
Ord kan ofte ha en uskyldig eller tilnærmet betydning når det brukes alene, men i kombinasjoner med andre ord kan det fremkomme som et grovt provoserende uttrykk. Banning har forekommet til alle tider og i alle sammenhenger, men hvor mye som bannes, er svært avhengig av kultur. Språk som polsk og russisk har et veldig stort forråd av ord, det samme har engelsk. Norsk er i denne sammenhengen blant de mer uskyldige språkene når det gjelder banning.
Norsk banning.
I store deler av landet er trioen "faen", "helvete" og til dels "satan" og "jævla" de eneste bannordene man hører. I Nord-Norge er utbredelsen større, og nærmest et kulturfenomen. En nordlending ble frikjent for å ha kalt en arrestforvarer for "hæstkuk", da retten fant at «det foreligger tvil om hvorvidt tiltalte – bedømt som edru – handlet forsettlig. Det kan ikke ses bort fra at tiltalte reagerte spontant på at arrestforvareren også er nordfra». På Helgeland i 1997 ble en mann frikjent for å ha kalt en UP-betjent for "hæstkuk", men en annen mann ble idømt bot for å ha kalt en politimann på Karmøy for "tullkuk".
En betegnelse som "tøvpeis" tyder på enten erting eller bare lett irritasjon, mens "slogfetta" (av "slog", fiskeslo) er dypt fornærmende. I nordnorsk bannskap kan en vulgær kombinasjon som involverer det kvinnelige kjønnsorganet kan like gjerne snus på til å involvere det mannlige; "tøvfetta" og "slogpeis" går like bra. En som snapper til seg et ligg når sjansen byr seg kalles en "fettoter", mens en stilig bil kan få anerkjennelsen "fettmagnet".
Det finnes også «dannede» banneord, som "søren" (omskrivning av «Satan») og "pokker", med variasjoner som "fy søren" og det konservative "søren klype". I hørespillet om Kardemomme by sier trikkeføreren: «Men søren... – "pause" –...sen, hvor er trikken?» når han oppdager at trikken er stjålet.
Det blir også brukt banneord på kjønnsorganene, som "pikk", "kuk" (også skrevet "kukk") og "fitte".


Spøkelseskladden.
Spøkelseskladden (eng. "The Phantom Blot") er en figur i Disneys historier og Mikke Mus' nemesis, kledt i et sort laken, sorte hansker og støvler. Han opptrådte første gang i 1939 i historien Mikke Mus lurer Spøkelseskladden ("Mickey Mouse Outwits the Phantom Blot") av Floyd Gottfredson, hvor han arbeidet som spion for en fiendtlig makt. I denne historien ble han også demaskert (det viste seg at han lignet på Walt Disney) for første gang. Han har for vane å etterlate seg et ark signert med en blekkflekk på åstedene.
Lenge var Spøkelseskladden den farligste av alle Andebys forbrytere, et kaldblodig kriminelt geni hvis gåtefulle skikkelse satte skrekk i byens befolkning. På 1970-tallet begynte tegnerne å gi ham øyne, og han ble straks mer en komisk figur som begikk dumheter lik en hvilken som helst forbryter. Mot slutten av 1990-årene forsvant øynene igjen, og i mange nyere historier kan man oppleve den klassiske, fryktinngytende Spøkelseskladden.
Spøkelseskladden er en mester til å forkle seg, og til å slippe unna; når politiet en sjelden gang pågriper ham, går det ikke lang tid før han er borte igjen. Han er dessuten en dyktig hypnotisør, og har kunnskaper om blant annet biologi, kjemi og fysikk. Hans største svakhet er forfengelighet; det som driver ham er mer enn noe annet ønsket om å være den største forbryter i universet.


Skøyen stasjon.
Skøyen stasjon ligger på Skøyen i Oslo vest, og er en av de større stasjonene i distriktet. Stasjonen er for tiden den eneste med passasjertrafikk i vestre Oslo. Stasjonen er et høyt trafikkert stoppested med noen enkelte regiontog og alle åtte lokaltogsruter. Skøyen er endepunkt for fire av disse. Flytoget stopper også ved stasjonen.
Historie.
Stasjonen ble åpnet i 1872 og het Tyskestranden til 1876, deretter Bygdø til 1903. Den ble raskt høyt trafikkert. Dette har medført at den er blitt påbygd flere ganger, senest i 1998 da den fikk 4 plattformer. Da Flytoget kom i drift høsten 1998, var Skøyen stasjon et naturlig stoppested. Skøyen stasjon har også god bussforbindelse med Oslo og Akershus. Busslinje 20 har sin endeholdeplass her, ellers betjenes stasjonen av busslinjene 24 (Fornebu – Brynseng), 31 (Snarøya – Grorud), 121 (Sandvika – Oslo Bussterminal), 131 (Bekkestua – Oslo Bussterminal), 143 (Bærums Verk – Oslo Bussterminal) OBS: Buss 121,131,143 har kun påstigning i retning Lysaker.


Lysaker stasjon.
Lysaker stasjon ligger på Lysaker på Bærum-siden av grensen mellom Oslo og Bærum. Lysaker var Norges tredje største jernbanestasjon i årene rundt 2006 og har nå 1,6 millioner reisende pr. år, men er også et kollektivknutepunkt mellom togene og de 750 bussene som daglig bruker terminalen. En rekke region- og lokaltog samt Flytoget stopper ved stasjonen.
Lysaker stasjon ligger på Drammenbanen og dens parallellbane Askerbanen, og har togforbindelse med Skøyen stasjon østover mot Oslo og mot Stabekk stasjon (Drammenbanen) og Sandvika stasjon (Askerbanen) vestover. I tilknytning til Lysaker stasjon er det etablert en bussterminal. Denne betjenes av en rekke av Ruter As sine busslinjer.
I 2006 startet en større ombygging av Lysaker stasjon som til sammen kostet rundt 1,1 mrd. norske kroner. Utvidelsen medførte en del kontroverser, spesielt med tanke på den forkastede "automatbanen", men også med tanke på den planlagte Fornebubanen og utformingen av stasjonens plattformer. Ombygningen innebar bl.a. at stasjonen ble utvidet fra to til fire spor samt at stasjonen ble universelt utformet. Ombygningen ble ferdigstilt i 2009.


Sandvika stasjon.
Sandvika stasjon ligger i Sandvika sentrum og ble åpnet i 1872.
Før åpningen av Christiania – Drammenbanen var det delte meninger om hvor eventuelle stasjoner i Bærum skulle lokaliseres.
Valget falt på Sandvika og Lysaker. Ved åpningen i 1872 gikk det kun 5 daglige tog til Kristiania.
Stasjonen ligger langs Drammenbanen og Askerbanen. Den betjener Flytoget og lokaltog.
På stasjonsområdet ligger også en Bussterminal som betjenes av Ruters Busslinjer: 121 (Sandvika o/ Løkeberg – Oslo Bussterminal o/ Løkeberg), 151 (Rykkinn – Oslo Bussterminal), 706 (Asker – Sandvika), 732 (Ila Fengsel – Sandvika), 751 (Rud – Sandvika), 761 (Skui – Sandvika), 764 (Tanum – Sandvika). I tilleg ligger en Drosjeholdeplass.


Asker stasjon.
Asker stasjon ligger i Asker sentrum. Stasjonen er et knutepunkt for tog, mange av NSBs linjer har stopp i Asker.
Stasjonen betjener ruter som fortsetter langs Bergensbanen, Vestfoldbanen, Sørlandsbanen, Drammenbanen, Askerbanen og Spikkestadbanen. Flytoget til Gardermoen begynte opprinnelig her, men ruten ble i 2010 forlenget til Drammen. Asker stasjon er Norges femte største målt i antall reisende.
Hele stasjonsområdet ble ombygd og utvidet i perioden 2003–2006 i forbindelse med at Jernbaneverket utvider fra to til fire spor mellom Skøyen og Asker ved å anlegge høyhastighetsbanen Askerbanen, som kommer inn på stasjonen gjennom en ny tunnel. Det ble blant annet bygget en ny undergang mellom sporene, og i denne undergangen har billedkunstneren Sven Påhlsson og komponisten Erik Wøllo skapt et moderne audiovisuelt kunstverk. Kunstverket, som tar utgangspunkt i primærfargene rødt, blått og gult, er basert på datastyrt lysteknologi. Utsmykkingen består av tre langstrakte tavler i svartmalt stål plassert langs en betongvegg med utallige lysdioder i bakkant som er programmert til å vise hele 16,7 millioner fargevariasjoner på betongveggen. Utsmykkingen har sitt eget spesialkomponerte lydspor som går i en fire timer lang sløyfe og som varierer fra dag til dag.
"Asker Bussterminal" ble åpnet i 1996 og ligger i tilknytning til stasjonsområdet, den betjenes av busslinjene
266 (Oslo Bussterminal – Asker), 701 (Rustadgrenda – Asker – Blakstad), 704 (Borgen – Asker), 706 (Sandvika – Asker), 713 (Heggedal).
Historie.
Stasjonen sto opprinnelig ferdig til åpningen av Drammenbanen i 1872 og er senere bygget om flere ganger. Den opprinnelige stasjonsbygningen, tegnet av Georg Andreas Bull ble i 1921 erstattet av en ny bygning tegnet av Ragnvald Utne, ved NSB Arkitektkontor. Denne ble revet i 1957 og erstattet
av ny stasjonsbygning i 1960. Også denne var tegnet ved NSBs arkitektkontor. Kraftig ombygging i 1998 i forbindelse med etableringen av Flytogets terminal. Den siste ombygningen tegnet av arkitekt Niels Torp.


Oslo Sentralstasjon.
Oslo Sentralstasjon (Oslo S) er som navnet sier, den mest sentrale jernbanestasjonen i Oslo og er samtidig landets største stasjon. De fleste fjerntog har dette som sin endestasjon. Dette er også en av Flytogets stasjoner. Halvparten av Flytogets avganger starter på denne stasjonen. Stasjonen danner et samferdselskompleks sammen med Jernbanetorget T-banestasjon, hvor tog, trikk, T-baner og busser møtes. Oslo S er Norges mest trafikkerte jernbanestasjon målt i antall reisende, 150 000 er innom daglig.
Østbanen.
Det har vært stasjonsområde i Bjørvika i over 150 år. Østbanestasjonen var endestasjonen for Hovedbanen, Norges første jernbane, ferdig i 1854.
Den første Østbanestasjonen ble reist etter tegninger av arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Stasjonsbygningen i rød tegl står fremdeles, innebygget i Sentralstasjonen, men uten tårnet og den første toghallen.
Etter at Østfoldbanen ble åpnet i 1879, måtte stasjonen utvides. Toghallen ble gjort større, og mot havnen og Jernbanetorget ble det reist to nye fløyer i pusset tegl, tegnet av arkitekt og stadskonduktør Georg Andreas Bull, som tidligere hadde tegnet Vestbanestasjonen. Bygningen har rikt fasadeutstyr i nyrenessanse. Den utvidede Østbanestasjonen sto ferdig i 1882. Mesteparten er fremdeles i behold, men toghallen brukes nå som et butikksenter.
To stasjoner blir én.
I tillegg til Østbanestasjonen, hadde byen også en Vestbanestasjon som var endestasjon for Drammenbanen, beliggende i Vika. Denne var opprinnelig smalsporet mens Østbanestasjonen var normalsporet. Spørsmålet om byen skulle ha én eller flere hovedstasjoner ble reist allerede ved planleggingen av Drammenbanen (åpnet 1872). Hovedbanens stasjon i Bjørvika var foreslått som endestasjon også for Drammenbanen, men siden banen da måtte føres gjennom bebygget område, ble dette ansett til å være for kostbart, all den stund man tenkte seg at gjennomgangstrafikken «visselig kun vil blive af forholdsvis liden Betydning». Jernbanedirektør C.A.Pihl konkluderte derfor med at stasjonen burde ligge i Pipervika, og slik ble det.
Allerede i 1892 ble det imidlertid nedsatt en komité for å vurdere de etter hvert svært så kaotiske trafikkforholdene ved begge stasjonene. Spørsmålet om å slå de to stasjonene helt sammen ble imidlertid ikke fremmet, men man foreslo en forbindelsesbane mellom dem – for godstransport. I 1907 stod den ferdig, og fikk navnet Havnebanen ut fra dens beliggenhet. Selve stasjonsproblemet ble imidlertid ikke løst, og i 1896 inviterte man til åpen konkurranse om stasjonsarrangementet for byen. Flere av forslagene som kom inn foreslo en sentralstasjon som skulle avløse både Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen, men noe vedtak om slik sammenslåing ble ikke fattet. I stedet ble det i årene som fulgte foretatt utvidelser og endringer ved de to eksisterende stasjonene.
Oslotunnelen ble vedtatt i 1962
Etter mye fram og tilbake og endringer av planer, kom saken endelig opp i Stortinget den 10. mai 1962 og det ble enstemmig vedtatt at det skulle etableres en dobbeltsporet tunnel under byen som forbindelse mellom det vestlige og østlige jernbanenettet.
Oslo S fullføres.
Sentralhallen stod ferdig i 1987
Stasjonen ble åpnet for trafikk i 1980 etter at Oslotunnelen (jernbanetunnelen under byen) var åpnet 1. juni 1980. Et neste byggetrinn sto ferdig i 1987 med sentralhall og publikumsfunksjoner. Arkitekt for anlegget var John Engh, som vant arkitektkonkurransen i 1946. Sentralstasjonen er oppført i tilknytning til den tidligere Østbanestasjonen, som i konkurranseprosjektet var forutsatt revet, men likevel ble stående.
På slutten av 90-tallet kom også Flytogsterminalen til. Dermed dannet Hovedhallen, Østbanebygget og Flytogterminalen et sammenhengende kompleks.
Brannen på Oslo S i 2007.
Oslo S sett fra Utsikten
Den 28. november 2007 var det togkaos på Østlandet, etter en angivelig kabelbrann på Oslo S. Hele 80 000 mennesker ble rammet. De fleste av disse var pendlere som skulle inn til Oslo eller elever som gikk på skole langs toglinjene (for det meste videregående elever). Brannen skal ha startet etter en kortslutning og en påfølgende brann i en kabel, noe som førte til røykutvikling på stasjonen og togledersentralen. Røyken skal ha spredt seg igjennom ventilasjonsanleggene, og hele Oslo S ble evakuert selv om det ikke ble påvist synlig røyk.
Brannen ble slukket fort, men på grunn av problemer med oppretting i kablene tok det tid før togene kunne gå igjen. NSB satte opp busser for å erstatte tapte avganger, men hadde ikke nok til hele 80 000 passasjerer. Som følge av brannen ble også en fibertrasé berørt, noe som førte til nettutfall i større deler av østlandsområdet. Torsdag, dagen etter brannen, meldte NSB at alt var oppe og gikk igjen. Noen måneder senere i 2008 oppsto det igjen brann ved en jernbanestasjon som skapte problemer for trafikkaviklingen, men denne gangen ved Ski stasjon i Follo.
Fremtid.
Oslo S sett fra luften (2007)
Komplekset, stasjonsområdet og tomta eies av Rom Eiendom, mens Jernbaneverket eier kun perronger, skinneinfrastruktur o.l.. Imidlertid har begge aktørene større planer for fremtiden.
Rom Eiendoms planer for stasjonsområdet.
Rom Eiendom skal sammen med Oslo Kommune (som styrer reguleringsplaner) og i samråd med jernbaneverket legge planer for å totalt omlegge stasjonsområdet.
Grunnen til at man ønsker å legge om er at knutepunktet ikke er godt nok rustet dersom det kommer flere reisende (prognoser viser en dobling de neste 20 årene), og en bedre utnyttelse av området. I tillegg ble det sett på å flytte Oslo bussterminal.
Planene ble lagt frem 13. juni 2008. Det satset på å begynne byggingen i 2014, og holde på til 2020.
Oslo S nullpunkt.
På det norske jernbanenettet er i de fleste tilfellene Oslo S definert som nullpunkt for såkalt kilometrering langs jernbanenettet. Det faktiske nullpunktet ligger 0,27 km (vestover) inne i Oslotunnelen. Unntakene er Østfoldbanens østre linje, som starter ved Ski, Nordlandsbanen og Meråkerbanen som har Trondheim S som nullpunkt, og Ofotbanen som har Narvik Havn som nullpunkt.
Se også.
Det finnes i nærheten overganger til


Lillestrøm stasjon.
Lillestrøm stasjon ligger i Lillestrøm sentrum. Dette er eneste stopp for Flytoget mellom Oslo og Gardermoen. Stasjonen er også sentral for NSB Lokaltog hvor fire ruter er innom. Like ved stasjonen ligger Lillestrøm Bussterminal som er endeholdeplass for mange av Ruters busslinjer.


Gardermoen stasjon.
Gardermoen stasjon er en jernbanestasjon på Gardermoen i Ullensaker kommune, like under Oslo lufthavn, Gardermoen. Stasjonen ligger på Gardermobanen, 51,85 km fra Oslo Sentralstasjon og ble åpnet i 1998. Den har tre typer togtrafikk: Flytoget, NSB Regiontog og NSB Lokaltog.
Beliggenhet.
Stasjonen ligger på Gardermobanen 51,85 km fra Oslo S, men den egentlige avstanden er bare 48.07km. Dette er fordi distansemerkene følger den marginalt lengre Hovedbanen mellom Oslo og Lillestrøm. Stasjonen er bygd direkte under flyplassterminalen og rulletrapper og heiser tar deg opp i terminalen. Nord for stasjonen går gardermobanen inn i en tunnel under flyplassen og fortsetter mot Eidsvoll. Inne i denne tunnelen finnes det et snuområde for Flytogene som er koblet til spor 2 og 3.
Gardermoen tankterminal.
Rett sør for stasjonen ligger Gardermoen tankterminal. Her blir all flydrivstoff til Oslo Lufthavn Gardermoen tanket over fra et flydrivstofftog. Dette toget er det eneste godstoget på Gardermobanen og blir på folkemunnet bare kalt for parafintoget.
Fasilliteter.
Stasjonen er døgnåpen og betjent mellom klokken 07:00 og 22:00 med noe redusert bemanningstid i helgene. Plattformene er rullestoltilpasset men det er ikke togmateriellet så eksterne ramper må tilrettelegges for å få rullestoler ombord. Det finnes bagasjetraller og billettautomater på stasjonsområdet. I tillegg finnes det en rekke andre tilbud på selve flyplassen som f.eks kiosker, bank, politi, taxi og busser.
Flytoget.
Flytoget har seks avganger i timen hvorav tre er direkte til Oslo S. Direkteavgangen tar 19 minutter. De resterende tre avgangene stopper på Lillestrøm før Oslo før de fortsetter videre mot Asker og Drammen. I 2007 hadde Flytoget 5,35 millioner passasjerer.
Norges Statsbaner.
NSB driver to typer trafikk på Gardermoen Stasjon. NSB lokaltog som har en avgang i timen mellom Kongsberg stasjon via Oslo S til Eidsvoll stasjon. NSB Regiontog som har en avgang i timen mellom Skien stasjon (via Oslo S) og Lillehammer stasjon. I tillegg stopper regiontogenes fem daglige avganger mellom Oslo S og Trondheim sentralstasjon, inkludert nattoget, på stasjonen.
Historie.
Avgjørelsen om å bygge stasjon, jernbane og flyplass ble tatt av Stortinget den 8. Oktober 1992. NSB Gardemobanen, et datterselskap av NSB fikk oppdraget med å bygge jernbanen og stasjonen samtidig som de skulle drive flytogdriften når den kom igang. Byggingen skjedde parallelt med byggingen av hovedflyplassen og den er i samme stil som resten av flyplassen.
Stasjonen ble tatt i bruk den 27 sep 1998 og persontrafikken ble satt igang samtidig med åpningen av flyplassen den 8. Oktober 1998. Som en del av omorganiseringen av NSB Gardermobanen ble eierskapet av stasjonen i 2001 overført til Jernbaneverket


Corey Pavin.
Corey Pavin (født 16. november 1959) er en amerikansk profesjonell golfspiller som var en av de ledende stjernene på PGA-touren fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet.
Pavin ble profesjonell i 1982 og etablerte seg raskt som en ledende spiller, med tre internasjonale seire i 1983 og sin første sier på PGA-touren i Houston Coca-Cola Open i 1984. De fleste årene i det neste decenniet vant han minst én turnering på PGA-touren eller internasjonalt. I 1991 toppet han pengelisten på PGA-touren, og ble dermed den siste til å gjøre dette uten å ha vunnet en million dollar i premiepenger.
Pavins karriere nådde sitt høydepunkt da han vant sin første "major" i US Open i 1995. Heller enn å markere en ny giv mot et høyere nivå, ble prestasjonen fulgt av et langt skred ned på verdensrankingen i golf. Siden har han kun vunnet ett mesterskap på PGA-touren, og 89.-plassen på pengelisten for 2004 var første gang blant de 100 beste siden 1998.


Kommunestyre.
Kommunestyret er det øverste politiske organet i en kommune. Representantene i kommunestyret blir valgt av kommunens innbyggere. Ordningene og betegnelsene for offentlige styresmakter og besluttende forsamlinger på lokalt nivå varierer fra land til land.
Kommunestyrene i Norge.
Kommunestyrene i Norge er det øverste organ i kommunen og består av folkevalgte representanter. Det treffer vedtak i saker på vegne av kommunen så langt ikke annet følger av lov. Kommunen har selv ingen lovgivende makt, men tilhører den utøvende makt også når det lager vedtekter. Kommunestyremedlemmene representerer som oftest politiske partier, men det er ikke uvanlig med lokale bygdelister og tverrpolitiske lister. I noen få små kommuner velges representantene direkte.
I de fleste kommuner med bystatus heter kommunestyret bystyre, mens enkelte kommuner med bystatus har likevel beholdt navnet kommunestyre.
Minimum fem av kommunestyrets faste medlemmer blir valgt til å sitte i et formannskap. Formannskapet forbereder saker for kommunestyret og har myndighet til å ta avgjørelser i mindre saker, eller i spesielle hastesaker. Kommunestyret velger et av medlemmene i formannskapet til å bli ordfører. Ordfører er det høyeste tillitsvervet i en kommune, og det er ordføreren som leder møtene i kommunestyret og formannskapet.
Kommuneadministrasjonen er en egen stab av fast ansatte personer som ledes av en rådmann. Administrasjonens oppgave er å forberede og iverksette det politikerne vedtar (lokalt og nasjonalt).
I Norge hadde Trondheim fram til valget 2011 det desidert største kommunestyret med 85 representanter. Ved valget i 2011 ble dette redusert til 67, det samme som Bergen og Stavanger. De minste kommunestyrene finnes på Utsira, Træna og Røst som har lovens minstekrav med 11 medlemmer hver i kommunestyret.
Hver representant har i snitt 333 stemmeberettigede i ryggen, med 7523 bak hver representant i Oslo og bare 15 i Utsira kommune.
Grunnloven.
Norge er i dag (2009) det eneste landet i Europa som ikke har grunnlovfestet det kommunale selvstyret.
Frankrike.
Et kommunestyre i Frankrike kalles "Conseil municipal" og velges ved direkte valg.
Moldova.
Det øverste kommunale organ i Moldova kalles "Consiliul municipal".
Storbritannia.
I engelsktalende land kalles det kommunale hovedorgan ofte "city councils" eller "town councils".
Sverige.
Det øverste kommunale organ i Sverige kalles "kommunfullmäktige."
Tyskland, Østerrike og Sveits.
Hovedorganet for en tysk kommune kalles ofte for "Gemeinderat", etter Gemeinde som er det tyske ordet for kommune.
Da Tyskland er delt i flere (16) delstater har forvaltningsorganet på dette nivået ulike navn. Det kan være store enheter som Abgeordnetenhaus i Berlin, Bürgerschaft (borgerskap) i Bremen og Hamburg og på mindre steder "Stadtrat", "Rat der Stadt" eller "Stadtversammlung".
De kommunale organer tilhører forvaltningen og således den utøvende makt. Et "Gemeinderat" eller tilsvarende har således ingen lovgivningsmyndighet. Unntak fra dette er de folkevalgte forsamlingene Berlin, Hamburg, Bremen som også er delstater i Forbundsrepublikken Tyskland.
Uttrykkene "Gemeinderat" og "Stadtrat" brukes også om medlemmene av kommunestyret (for eksempel "Stadtrat Max Mustermann").
"* Se hovedartikkel: Tysklands lokalforvaltning'
Gemeinderat brukes som navn den folkevalgte forsamling i kommunen også i Østerrike og Sveits.


SS-Obermann.
SS-Obermann («over-mann», «over-soldat») var en paramilitær grad som ble brukt i Schutzstaffel (SS) mellom 1942 og 1945. Den ble kun brukt innen Allgemeine SS; i Waffen-SS het tilsvarende grad SS-Oberschütze.
Rangen ble sjelden brukt, da de fleste ble forfremmet direkte fra SS-Mann til SS-Sturmmann. I de tilfeller den ble brukt var det fordi et medlem av Allgemeine-SS også var i Waffen-SS og der hadde graden SS-Schütze; man ønsket å plassere medlemmene på samme nivå i begge grener.
Insigniene var en sølvknapp på venstre erme på den grå feltuniformen, og på ermet over hakekorsarmbåndet på den svarte paradeuniformen. Dog ble det i de fleste tilfeller ikke båret noen spesielle insignier.
Obermann
Obermann


Metro-Goldwyn-Mayer.
Metro-Goldwyn-Mayer, Inc (MGM) er et amerikansk medieselskap, som i hovedsak produserer og distribuerer filmer og TV-serier. Av MGMs underavdelinger kan nevnes MGM Studios, United Artists Corporation, Orion Picture Corporation og The Samuel Goldwyn Company.
Selskapet ble 8. april 2005 kjøpt av et partnerskap av Sony Pictures Entertainment og Comcase Corporation.
Historie.
Navnet er hentet fra de tre selskapene som slo seg sammen for å bli MGM Studios i 1924: Metro Pictures Corporation (grunnlagt 1916), Goldwyn Picture Corporation (1917) og Louis B. Mayer Pictures (1918).
Marcus Loew ledet det nye selskapet. Han drev en mengde kinosaler før dette. Louis B. Mayer ble sjef for selve studioet. «Vidundergutten» Irving Thalberg ble produksjonssjef.
De tok mottoet "Ars Gratia Artis" (Kunst for kunstens del) og adopterte varemerket løven Leo i 1928 som hadde tilhørt The Goldwyn Company.
Ikke lenge etter sammenslåingen døde Loew, som overleverte kontrollen av studioene til Nicholas Schenck. Schenck forsøkte å selge eiendommene til det som senere ble 20th Century Fox, men han lyktes ikke med det. Mayer var ikke glad for det og forholdet mellom dem var ikke helt godt etter dette.


Zygentoma.
Zygentoma er en primært vingeløs insektgruppe, som er representert med sølvkre og fyrkre i Norge. Dyrene er varmesøkende og lyssky.
Utseende.
Zygentoma har en dråpeformet kroppsfasong, med hode i den tykke enden. De er mellom 5 og 30 mm lange som utvokste. Kroppen er noe flat. Øynene er ganske små eller mangler helt. Antennene er vanligvis lange og tynne, men kan være ganske korte. Munndelene ligger åpent til (ikke inne i et hulrom som hos Entognatha). De kan skilles fra Archaeognatha på at mandiblene har to leddknuter, dette muliggjør gnaging. Maksillarpalpene har fem ledd. Alle beina har store, flate hofter (coxae). Bakerst har de tre lange haletråder, den i midten kalles terminalfilament og de på sidene cerci.
Levevis.
Zygentoma lever på steder med høy luftfuktighet. Ved siden av arter som lever i menneskelige omgivelser, finner man mange arter som lever utendørs, i jord eller under løv osv. Dyrene trives best på litt varme steder, og i hus er de mest vanlige på kjøkken og bad, eller i kjellere som har kombinasjonen fuktige og varme rom.
Dyrene er lyssky og er aktive i mørke (nattaktive). De kryper rundt om natten, på leting etter mat. Om dagen gjemmer de seg i gulvsprekker og lignende. De løper raskt men i motsetning til Archaeognatha kan de ikke hoppe.
Dyr som lever i menneskelige omgivelser, lever av matrester, tapetklister, papir og lignende. De viltlevende artene lever av alger, sopp og detritus (dødt organisk materiale).
Utvikling.
Hunnen legger opptil 100 egg, enkeltvis eller noen få sammen, som regel skjult i sprekker eller i forbindelse med næringsstoffer. De nyklekte larvene er de Ca. 2 mm lange. De har åtte hudskift før de er utvokst og kjønnsmodne.
Zygentoma har ametabol utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» (metamorfose), noe puppestadium. Nymfene er like de utvokste (kjønnsmodne) individene ("imago"), bortsett fra størrelsen. Avkommet må gjennom flere hudskift, før det når det voksne stadiet ("imago"). Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden.
I vanlig romtemperatur tar det Ca. 6 måneder før de blir voksne, og kan leve i 2-4 år.
Skadedyr.
Zygentoma kan gjøre skade i hus, ved at de gnager i papir. De kan også være plagsomme når de finnes på kjøkken og bad.
Men normalt innebærer ikke aktivitet av disse dyrene noen fare. De er kanskje heller «nyttige» da de er en indikator på at det kan være problemer med høy fuktighet i et rom. Senkes luftfuktigheten og det blir et tørrere klima, vil dyrene forsvinne av seg selv.


Vingede insekter.
Vingede insekter (Pterygota) utgjør størsteparten ikke bare av insektene (99 % av artene), men av alle dyr (83 %).
En del av grunnen til at de har vært så suksessrike ligger nettopp i vingene.
Selv om gruppen heter "vingede" insekter, har den mange representanter uten vinger (f.eks. lopper, lus, viftevinge-hunner).
Men disse stammer fra arter som har hatt vinger, men som i evolusjonens løp har tilbakedannet disse.
Grunnen kan ha vært at vingene for de respektive artenes levesett ikke var fordelaktige, eller til og med direkte ufordelaktige.
Vingene.
Vingede insekter har to par vinger.. Disse befinner seg på bryststykkets andre og tredje segment ("mesothorax" og "metathorax").
I noen grupper er et av vingeparene modifisert. Eksempler er biller, der forvingene har blitt til harde dekkvinger ("elytrer"); tovinger (fluer m.m.) og viftevinger, der bak- respektive forvingene har blitt til svingkøller ("halterer"); eller trips, der vingene er omdannet til hårfrynser.
I de vingede insektenes stamart var vingene nokså stive. Hos de fleste insekter (mer nøyaktig: i stamarten til Neoptera, se nede) er imidlertid vingene videreutviklet slik at de kan brettes sammen over bakkroppens rygg. Dette var også en stor fordel, fordi det gjorde det mulig for insekter å ta i bruk helt nye habitater, f.eks. å krype under løv, grave i jord eller bore i tre.
Noen rekorder.
De kjappeste flygerne blant insektene er klegger og tussmørkesvermere, som oppnår mer enn 50 km/h. Bier og øyenstikkere klarer vel 30 km/h.
Den høyeste vingeslagfrekvensen finner man hos fluer og mygg: mer enn 300 vingeslag per sekund.
Inndeling.
Den opprinnelige vingebygningen er bevart hos døgnfluer og øyenstikkere.
De resterende vingede insektene sammenfattes som Neoptera («nyvinger»). Slektskapsforholdene innenfor denne gruppen er fremdeles veldig uklare. Det som har avtegnet seg i evolusjonære slektskapsanalyser, er at lus, nebbmunner og trips danner en gruppe sammen (Parametabola), som i sin tur er søstergruppen til de holometabole insektene.
Hele resten (gresshopper, grylloblattider, jordlus, kakerlakker, termitter, knelere, Mantophasmatodea, saksedyr, vortebitere og sirisser, spinnfotinger, spøkelsesinsekter og steinfluer) sammenfattes ofte som «Paurometabola». Men en slik gruppe er med stor sannsynlighet kunstig.


Jack Dempsey.
William Harrison «Jack» Dempsey (født 24. juni 1895, død 31. mai 1983) var en amerikansk bokser. Han regnes som en av historiens aller beste tungvektsboksere. Dempsey var den første bokseren av Queenberry-æraen som fikk stjernestatus verden over. Han vant verdensmestertittelen i 1919. Fra da og utover 1920-tallet var han involvert i en rekke store kamper
Tidlige år.
Dempsey ble født i Manassa, Colorado. Da han var 16 år gammel reiste han vestover for å bokse profesjonelt. Det sies at Dempsey kunne gå inn på en saloon og utfordre til kamper ved å si: «"I can't sing and I can't dance, but I can lick any man in the house"». Dempseys tidlige karriere er relativt ukjent fordi han bokset under pseudonymet «Kid Blackie», helt frem til 1916. I mellomtiden gjorde han sin første kamp som Jack Dempsey i 1914, en uavgjort kamp mot Young Herman over seks runder. Etter den kampen vant han seks kamper på rad på KO (under navnet Jack Dempsey), før han tapte for første gang, ved diskvalifikasjon mot Jack Downes. Han fulgte opp tapet med en seier og to uavgjorte kamper mot Johnny Summerland i Nevada. Etter dette fulgte tre nye seire og en uavgjort kamp mot Downes.
Etter dette vant han ti seire på rad mot blant andre Summerland og Downes. Disse ble fulgt av tre kamper uten avgjørelse (ingen dommere). I denne perioden nektet Dempsey å stille opp mot Sam Langford en sort bokser som nå er medlem av Hall of Fame.
I 1917 ble Dempsey slått på KO for første gang i karrieren. Brannmannen Jim Flynn er dermed den eneste mannen som knocket ut Dempsey.
Verdensmester.
I 1918 bokset Dempsey 17 ganger, noe som resulterte i en 15-1 statistikk. (15 seire, ett tap og en ikke avgjort kamp?). Dempsey revansjerte blant annet tapet mot Flynn ved å knocke ham ut i første runde. I 1919 møtte han Jess Willard (se Jack Dempsey vs. Jess Willard) og ble verdensmester. I den første kampen for å forsvare tittelen møtte Dempsey Billie Miske som han enkelt knocket ut i 3. runde. Senere viste det seg at Miske led av en uhelbredelig sykdom og at han stilte mot Dempsey for å sikre familien etter sin egen død. Dempsey uttrykte alltid anger angående denne kampen og sa i ettertid at han ville gitt Miske pengene om han hadde visst om den vanskelige situasjonen Miske var i.
Tittelforsvarer.
Før Dempseys kamp mot Georges Carpentier
Dempsey bokset en tittelkamp før han forsvarte tittelen mot mesteren i lett tungvekt, Georges Carpentier fra Frankrike. Dette ble den første kampen i historien til å nå en million dollar i billettinntekter. Dempsey brukte 4 runder på å slå ut Carpentier på KO foran 80 183 tilskuere.
Etter denne kampen nådde Dempseys popularitet uventede høyder da han ble en av de 5 største idrettsutøverne i USA på 1920-tallet, sammen med blant andre Babe Ruth.
I 1922 bokset han bare en offisiell kamp, samt enkelte rene treningskamper.
I 1923 bokset Dempsey to ganger, en kamp mot Tommy Gibbons i småbyen Shelby, Montana. Denne kampen ble en finansiell katastrofe.
I den andre kampen dette året vant Dempsey på knockout i andre runde i en dramatisk kamp mot argentineren Luis Firpo.
I 1925 giftet Dempsey seg med skuespillerinnen Estelle Taylor. Tittelen forsvarte han ikke igjen før i 1926. Dempsey bokset også to treningsrunder mot den fremtidige verdensmesteren Max Schmeling under en tur til Tyskland.
Tap av tittelen.
I 1926 møtte Dempsey ekssoldaten Gene Tunney i Philadelphia. Han tapte tittelen på poeng i en kamp over 10 runder, foran et rekordstort publikum på hele 120.557 tilskuere.
Dempsey ga seg ikke med det. I 1927 slo han den fremtidige mesteren i tungvekt, Jack Sharkey, i en kamp om retten til å få møte Tunney i en ny tittelkamp. Denne kampen gikk av stabelen 22. september, ett år etter at han hadde tapt tittelen til samme mann. Dempsey tapte denne kampen på kontroversielt vis da han ikke gikk til det nøytrale hjørnet etter å ha knocket ut Tunney, dette gav motstanderen ekstra tid til å komme seg på, noe som medførte at Tunney trolig lå nede et sted mellom 13 og 16 sekunder i følge historikere og filmskapere. Da dommeren begynte å telle kom Tunney seg opp etter 9 sekunder. Dempsey prøvde å slå ut Tunney for godt i samme runde, men mislyktes. Tunney kom tilbake og kunne knocket Dempsey i runde 8 og vant så kampen enstemmig på poeng. Kampen har senere blitt kjent som "The Battle of the Long Count".
Etter karrieren.
Etter denne kampen la Dempsey opp og åpnet restaurant i New York, som han drev helt frem til 1960-tallet.
Dempsey skilte seg etter sitt siste tap og giftet seg på nytt med Broadway-sangerinnen Hannah Williams i 1933.
Legenden sier at Dempsey på sine eldre dager en gang ble forsøkt ranet av tenåringstyver. Dempsey slo dem ned og holdt dem fast til politiet ankom.
Dempsey ble en nær venn av blant andre Tunney etter at karrieren var slutt.
Jack Dempsey er gravlagt på "Southampton Cemetery" i New York.
Dempsey er også medlem av den internasjonale boksingens Hall of Fame.


Boys antitankrifle.
Boys antitankrifle var en britisk rifle med boltmekanisme, med formål til beskytning av panservogner.
Historie.
Riflen ble oppkalt etter kapteinen som ledet forskningsarbeidet. Den ble ferdigstilt i 1937 og ble produsert av RSAF og BSA i Storbritannia, og av Inglis Company i Canada. Etterhvert som panservognenes pansring økte, ble Boys skiftet ut med PIAT. Den ble allikevel brukt mot andre mål og i Asia, siden Japan var senere ute med høyere pansring. De riflene som falt i tyske hender under invasjonen i Norge og felttoget i Frankrike, ble satt inn i tysk tjeneste under navnet "Panzerabwehrbüchse 782 (e)", der bokstaven "e" står for "englisch". Det ble produsert ca. 62,000 rifler i to modeller, MkI og MkII.
Bruk.
I anti-tankrollen var den effektiv opp til 300 meter, da den kunne penetrere 21 mm panserstål på 100 meters hold. Det kraftige kaliberet (14 mm) gjorde at den var plaget med problemer som svært sterk rekyl, selv om det ble gjort forsøk på å minske dette.


Asiatouren.
Asiatouren er den viktigste golftouren for herrer i Asia, med unntak av Japan, som har sin egen tour.


Scharführer.
Scharführer («lagfører») var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA. Den ble opprinnelig innført i den tyske hæren under første verdenskrig som en tittel på en feldwebel eller gefreiter som ledet et lag i en spesial- eller støtstyrke.
I SA ble Scharführer brukt som tittel allerede i 1921, men først i 1928 ble den en grad. Den var den første underoffisersgraden, og insigniene var en enkelt knapp på skulderklaffen.
SS brukte opprinnelig samme insignier for graden som SA, men dette ble endret i 1934, da gradshierarkiet ble endret. Den gamle rangen SS-Scharführer ble da omgjort til SS-Underscharführer. Det fantes flere andre nivåer av graden: SS-Oberscharführer, SS-Hauptscharführer og SS-Sturmscharführer.
Rangen ble også brukt i noen andre av NSDAPs organisasjoner, som Hitlerjugend.


Beatrix Potter.
Helen Beatrix Potter (født 28. juli 1866 i Kensington i London i England, død 22. desember 1943 i Sawrey i Lancashire) var en britisk barnebokforfatter og -illustratør. Hennes mest kjente figur er Peter Rabbit, på norsk kalt Petter Kanin, en skikkelse som er blitt klassisk i engelsk barnelitteratur og fortsatt er en kommersiell suksess i gamle og nye titler og en rekke spin-off-produkter.
Bakgrunn og arbeid.
Faren til Beatrix Potter var utdannet advokat, men tilbrakte mesteparten av tiden i herreklubber, og arbeidet sjelden. Moren besøkte, eller hadde besøk av, slektninger. Begge foreldrene levde på arv fra foreldrene. Barnepiker og guvernanter oppdro Beatrix og Bertram, en yngre bror. Da Beatrix ble eldre, utpekte foreldrene henne til husholderske, og frarådet videre skolegang.
Men mykologi, læren om sopp, fortsatte å oppta Beatrix, og hun samlet og lagde detaljerte tegninger av mer enn 270 arter. Hun kom frem til at lav egentlig er to organismer som lever sammen i symbiose. Denne teorien ville ikke lederen for The Royal Botanic Garden diskutere engang, og da Beatrix' artikkel om muggsporer ble lest opp i The Linnean Society of London, fikk hun ikke selv være til stede fordi hun var kvinne. Først i 1997 fikk hun en offentlig unnskyldning og anerkjennelse for sin teori om lav, som er helt korrekt.
Beatrix Potter fikk utgitt sin første historie "The Tale of Peter Rabbit" i 1902. Boka, som kom på norsk under tittelen "Eventyret om Petter Kanin", handler om den vesle kaningutten Petter som begir seg ut på vandring, men vender hjem etter sine eventyr og får en skje kamomillete for å roe ned magen. Historien var illustrert med vakre, vare akvareller av forfatteren selv. Den vesle boka og de påfølgende utgivelsene ble svært godt mottatt, og Potter tjente etter hvert godt på salget. Hun fortsatte å skrive til omkring 1920, da synet hennes sviktet. Hun skrev i alt 23 bøker.
Utgivelser.
Oversikten viser engelske originaltitler og utgivelsesår.


Jacques Anquetil.
Jacques Anquetil (født 8. januar 1934, død 18. november 1987) var en fransk sykkelrytter. Han er først og fremst kjent for at han var den første som vant Tour de France fem ganger, i årene 1957, 1961, 1962, 1963 og 1964.
Senere er denne bedriften kopiert av Eddy Merckx, Bernard Hinault og Miguel Indurain, og forbedret av Lance Armstrong, som i 2005 vant sin syvende Tour på rad.
Anquetil var den første av fire syklister til å vinne alle Grand Tours, men klarte aldri å vinne alle tre i samme år.


Reinhard Heydrich.
Reinhard Tristan Eugen Heydrich (født 7. mars 1904 i Halle, død 4. juni 1942 i Praha) var en offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for Reichs­sich­er­heits­haupt­amt fra opprettelsen i 1939 til sin død. Han ble også kjent som «den blonde Moses», «slakteren fra Praha», «det blonde udyret» og «der Henker» ("Henker" er tysk for en bøddel som henretter ved hengning). Han var en av de sentrale personene i planleggingen av holocaust.
Tidlig liv.
Heydrich ble født i Halle. Moren var musiker, mens faren, Bruno Heydrich, var grunnlegger av og direktør for musikkonservatoriet i Halle og hadde skrevet flere operaer, deriblant "Amen", som ble uroppført i Köln ni år før sønnen ble født, men med en profetisk tittel på prologen: "Reinhards forbrytelse". Det handlet om mord.
Heydrich selv var meget dyktig til å spille både cello og fiolin, en pasjon han beholdt hele livet. Som gutt var han sjenert, men fysisk sterk og i meget god form. Han utmerket seg som idrettsmann, særlig i fekting og svømming, men ble regnet som en einstøing. Han var hengslete, litt skjeløyd, og hadde en fistelstemme som gav ham økenavnet "Geiten". Selv på toppen av sin karriere kvidde han seg for å holde offentlige taler, av skrekk for å bli til latter med stemmen sin.
Som ungdom gikk han inn i Freikorps. I 1922 vervet han seg til marinen, men ble avskjediget etter å ha hatt et forhold til datteren av en innflytelsesrik mann og så forlovet seg med en annen ung kvinne, Lina von Osten fra Fehmarn, som han hadde truffet på en dansetilstelning i Kiel. I sin skoletid i byen var Lina blitt overbevist nasjonalsosialist på et partimøte i 1929, og meldte seg inn i partiet. Heydrich delte ikke hennes begeistring. Som marineoffiser mente han at han fikk holde seg utenfor partipolitikk.
Etter to dager var de likevel forlovet, og avisannonsen om dette klippet han ut og sendte til kvinnen han hadde gitt ekteskapsløfte, som en forklaring på at han forlot henne. Hun fikk et nervøst sammenbrudd – Heydrich hadde tidligere overtalt henne til å overnatte hjemme hos seg i Kiel, i stedet for å ta inn på et hotell! Hennes far klaget nå til marinens overkommando. I æresretten innrømmet Heydrich at han var blitt kjent med piken på et ball etter Kiel-regattaen, men at hun dukket opp på rommet hans av seg selv. Han kunne sluppet unna med en reprimande for en «kvinnehistorie», men viste en slik uoppriktighet i sin forklaring, i tillegg til en foraktelig holdning til marinens æreskodeks, at kapteinløytnant Gustav Kleikamp besluttet å sende saken videre til admiral Erich Raeder. Heydrich hadde også ved tidligere anledninger oppført seg upassende mot kvinner – ved et besøk i den tyske klubben i Barcelona i 1928 hadde han tedd seg slik mot en ung dame ute i hagen at hun fiket til ham, og dessuten skrev en klage. Heydrich unngikk æresretten dengang ved å komme med en offisiell beklagelse, men han var svært forurettet. Denne gang avsa imidlertid Raeder dom: «Enkel avskjed i unåde». Ifølge Kleikamp ble dette vurdert som en saklig og korrekt avgjørelse av komitéen. Kleikamp påpekte i 1950 at Heydrich da heller aldri hevnet seg på komitéens medlemmer, noe han senere hadde hatt full mulighet til. Det må bety at han fryktet mer snakk om saken; han må ha foretatt seg noe alvorlig. Dokumenter fra saken finnes ikke lenger, og Heydrich kom da også i en posisjon der han kunne få dem destruert – men det er et tankekors at verken kvinnen eller hennes far noen gang har latt seg identifisere.
Heydrich og Lina giftet seg i 1931. Hun forteller i sin selvbiografi at bare noen uker etter bryllupet anmeldte Heydrichs lagkamerater fra marinen ham til distriktslederen for NSDAP i Halle, fordi de mente at han egentlig het Süss til etternavn og var jøde. 6. juli 1932 skrev distriktslederen til Gregor Strasser at «det er grunn til å tro at Halle-mannen som er utpekt som vedkommendes far, er jøde.» Allerede i 1926 var Heydrichs bror Heinz blitt nektet medlemskap i en fekteklubb i Dresden fordi han ble regnet som jøde. Dette ryktet om at familien var av jødisk opphav, kom til å forfølge Heydrich hele livet.
Parti- og SS-karriere.
I 1931 begynte Himmler å opprette en etterretningstjeneste underlagt SS. Etter råd fra en venn intervjuet han Heydrich for stillingen som sjef, og etter bare tyve minutters samtale fikk han jobben. Heydrich ble dermed også rekruttert til NSDAP, som han ikke tidligere hadde vært medlem av.
Etterretningsavdelingen var liten og nokså ubetydelig, og Heydrich satt på et lite kontor og hadde lav lønn. Hans hovedoppgave var å bygge opp et arkiv over alle motstandere av partiet. I 1932 ble avdelingen organisert som Sicherheitsdienst (SD). Heydrich og Himmler arbeidet godt sammen, noe som tjente til begges fordel etterhvert. Heydrich baserte sin angiverstat på "Loven om ondsinnethet" av 20. desember 1934, som gjorde det straffbart å fremføre påstander egnet til å undergrave folks tillit til partiledelsen. Bare i løpet av 1937 ble personer anmeldt etter denne loven.
Etter NSDAPs maktovertagelse hjalp Heydrich Hitler med å grave opp hemmeligheter om politiske motstandere, og han hadde på dette tidspunkt et stort arkiv over personer og organisasjoner med opposisjonelle standpunkter. SDs utenrikssjef, Walter Schellenberg, hevder at Heydrich straks så et annet menneskes svakheter og «registrerte dem både i sin egen fenomenale hukommelse og i kartoteket sitt», som også omfattet partifeller. Spesielt holdt han muligheten åpen for at Hitlers farfar kunne ha vært jøde, og at det kunne være jødisk blod i Himmlers slekt. Goebbels' sidesprang og Görings fråtsing og korrupsjon ble også behørig notert. Heydrich gikk så langt at han åpnet et bordell kalt "Salong Kitty" i Giesebrechtstrasse 11 i Berlin, der alle rom var avlyttet, i håp om at de prostituerte kunne avlokke de celebre gjestene betroelser som kunne gi ham taket på dem, men dette kom det aldri noe ut av. Innehaversken, Kitty Schmidt, hadde jevnlig ved hjelp av flyktninger sendt penger til engelske banker. 28. juni 1939 dro hun selv, men ble arrestert på grensen til Nederland og forelagt et ultimatum: Enten samarbeidet hun, eller havnet i konsentrasjonsleir.
Som sjef forlangte Heydrich at medarbeiderne iblant fulgte ham på runder i Berlins barer og bordeller. Det likte de dårlig, da han var ustabil i fylla og hadde et dårlig rykte blant de prostituerte, slik at han trengte sine underordnede som mellommenn.
Heydrich var dus med Ernst Röhm som også var fadder til hans eldste sønn Klaus. Likevel var Heydrich en viktig brikke i spillet som førte til likvidasjonen av Röhm i 1934; Heydrich produserte falske «bevis» for at Röhm hadde mottatt 12 millioner mark fra Frankrike for å ta makten fra Hitler i et statskupp.
I 1935 traff Carl Jacob Burckhardt fra Røde Kors i Sveits Heydrich hos hertugen av Coburg (far til dronning Sibylla av Sverige), i et forsøk på å skaffe Røde Kors innpass i tyske konsentrasjonsleire. Tyskerne ville bare tillate samtaler mellom fanger og Røde Kors-personale om SS-voktere fikk være til stede. Dette godtok ikke Burckhardt. Han beskriver Heydrich slik: «Et par mongoløyne tittet frem fra det skarpe, bleke og asymmetriske ansiktet, hvor de to ansiktshalvdelene virket helt ulike.» Hendene hans var «prerafaelittiske, liljehvite hender, som skapt for langsom kvelning.» Uten videre opplyste han Burckhardt om at «I Deres land hersker frimurerne» som han mente var «redskaper for jødenes hevn. Bakerst i templene deres står en galge foran et svart forheng som tildekker det aller helligste(...)Bak forhenget står bare det ene ordet Jahve, det er nok.» Han begynte nå å bli opphisset. Bare en gang så han Burckhardt inn i øynene i en brøkdel av et sekund: «Det var to personer som så på meg samtidig.» Og ønsket om et besøk i leirene etter eget valg ble avvist: «De besøker nøyaktig de leirene som vi foreslår.» Heydrich forlot selskapet med en bitter avskjed: «Mye senere kommer man til å takke oss for hva vi har påtatt oss.» Burckhardt satt tilbake med inntrykket av å ha møtt «en ung, ond dødsgud». Walter Schellenberg beskrev hendene hans, som «fikk en til å tenke på beina til en edderkopp», og «de brede hoftene, et feminint trekk som bare fikk ham til å virke enda skumlere», mens «talen var stakkato og nervøs».
Andre verdenskrig.
I 1939 ble Heydrich sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA), hvor alle de forskjellige hemmelige tjenester i SS ble samlet. Han var direkte involvert i angrepet på Polen i september 1939, ettersom han planla angrepet på Gleiwitz, et falskt angrep utført av tyske soldater i polske uniformer mot en tysk radiostasjon. Dette ga Hitler et påskudd til å angripe Polen, og dermed utløse krigen.
I en kort periode gjorde han tjeneste som pilot i Luftwaffe, og tilegnet seg flere utmerkelser: Jernkorset av første og andre klasse, Frontflygerspennen i sølv og Såretmerket. Under erobringen av Norge fløy han et ME109, og under invasjonen av Frankrike fløy han mot Royal Air Force-piloter over Nederland og Belgia. Samtidig som Rudolf Hess fløy til Storbritannia, var Heydrich på vingene i det samme området. 22. juni 1941 ble han skutt ned av sovjetisk luftvern, og måtte nødlande mellom frontlinjene øst for Bersina. Bakkestyrker kom til unnsetning og sendte melding til hans eskadresjef om at en av folkene hans var gått fra vettet og påstod han var Reinhard Heydrich. Etter dette nedla Himmler flyforbud, fordi Heydrich var for verdifull for ham. Men for Heydrich var det ikke nok å være skrivebordsmorder. Han måtte leke med døden.
Han ledet i januar 1942 Wannsee-konferansen, hvor Endlösung, utryddelsen av jødene, som på denne tiden var i gang, ble ytterligere koordinert og planlagt videre. Gestaposjefen Heinrich Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, deretter på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det er en gammel nordtysk skikk.»
Heydrich i Norge.
13. mai 1940 veltet Heydrich med et Messerschmitt-fly under start i Stavanger. Han hadde gitt gass for tidlig, måtte hjelpes ut av vraket med skadet venstrearm, og flyet måtte skrotes. Onsdag 3. september 1941 reiste han igjen til Norge etter invitasjon av Josef Terboven. I løpet av et tre dagers besøk inspiserte Heydrich fangene på Grini og den tyske æreskirkegården på Ekeberg. 8. september brøt melkestreiken løs blant Oslos jernbanearbeidere. 10. september erklærte Terboven militær unntakstilstand; Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble arrestert og senere samme dag dømt til døden ved standrett og henrettet ved skyting. Om dette skrev Heydrich 13. september til Joachim von Ribbentrop: «De tiltak som er truffet innen rammen av unntakstilstanden, særlig standrettdommene, har hatt en overordentlig edrueliggjørende virkning. Befolkningen er rammet og fatter nå først riktig alvoret.»
Likvidering.
I september 1941 ble Heydrich utnevnt til protektor for Böhmen og Mähren. Hans forgjenger, Konstantin von Neurath, ble avsatt fordi Hitler mente han ikke var hard nok. Heydrich ble praktisk talt diktator for disse okkuperte områdene. Han var fullstendig overbevist om at tyskerne lyktes i å kue befolkningen, og kjørte derfor ofte rundt i åpen bil uten livvakter eller annet sikkerhetsoppbud til stede.
27. mai 1942 utførte tsjekkoslovakiske partisaner, trent i Storbritannia, et attentat mot Heydrich. Opprinnelig var datoen for attentatet satt til 29. oktober 1941, årsdagen for opprettelse av den tsjekkoslovakiske republikk. Kodenavnet var «Aksjon Antropoid», og det ble regnet som en selvmordskommando. Teamet bestod av Adolf Opálka (lederen), Josef Valčík, Jan Kubiš og Jozef Gabčík. De la seg i bakhold på et sted i Praha-forstaden Liben hvor Heydrichs bil måtte sakke ned farten. Gabčík forsøkte å skyte med sin Stengun, men den hadde låst seg. Sjåføren, SS-Oberscharführer Klein, stoppet og trakk våpenet sitt, i den tro at det bare var én attentatmann. Dette gav Kubiš en mulighet til å kaste en antitank-granat mot bilen. Den traff bare høyre bakhjul, men eksplosjonen var så kraftig at noen splinter trengte gjennom setet og såret Heydrich i ryggen. Senere undersøkelser viste at dersom Heydrich hadde blitt sittende, ville han høyst sannsynlig ha overlevd. Attentatmennene ble senere funnet i krypten i Karl-Borromäus-kirken i Praha, hvor de begikk selvmord for å unngå å bli tatt levende av Gestapo.
Samme dag rapporterte professor Walter Dick fra Bulovka-sykehuset i Praha til Himmler at det ikke var skade på ryggmargen, men at prosjektilet hadde «knust elleve ribben, åpnet brysthulen, revet opp bukhinnen og blitt sittende i milten. Sårkanalen inneholder tallrike hår og fibre, åpenbart polstringsmateriale. Fare: Lunge- og bukhinnebetennelse. Vi opererte for å fjerne milten.» Himmler sendte sine beste leger, for professor Dick var ikke rikstysker, og han ble derfor nektet videre adgang til pasienten; men Heydrich døde i store smerter på sykehuset 4. juni 1942. I sykehusjournalen står «sårinfeksjon» oppført som dødsårsak. Da Himmler besøkte ham på dødsleiet, siterte Heydrich fra sin fars opera "Lirekassebarnet": «Ja, verden er bare en lirekasse, som Vårherre selv dreier, og enhver må danse etter sangen som for øyeblikket står på valsen.»
Under hans storslagne statsbegravelse var Hitler personlig til stede, og la de to høye utmerkelsene Den germanske orden og Blutorden på puten hvor hans tidligere utmerkelser lå. Samtidig sa Hitler rett ut at han syntes det var «dumt og idiotisk» av en «uerstattelig mann» som Heydrich å utfordre skjebnen ved å kjøre rundt i en åpen bil, ettersom det er «muligheten som skaper ikke bare tyven, men også snikmorderen». Han roste Heydrich som «mannen med et hjerte av jern».
Vaclav-kronens forbannelse.
I St Vitus-katedralen i Praha oppbevares Vaclav-kronen fra 900-tallet, smykket med et juvel-besatt kors og en torn som angivelig stammer fra Kristi tornekrone. Kronen ledsages av følgende forbannelse: «Den som urettmessig setter kronen på sitt hode, vil innen et år lide en voldsom død, og deretter vil det samme skje med hans eldste sønn.» 19. november 1941 besøkte Heydrich sammen med president Emil Hácha St Vaclav-kapellet. Provosert av forbannelsen og tsjekkernes nærvær skal Heydrich til deres forskrekkelse ha plassert kronen på sitt hode. Og forbannelsen slo tilsynelatende til: Innen et år var han likvidert, og hans eldste sønn Klaus, født i 1933, syklet 24. oktober 1943 forbi SS-vakten ved hageporten og like foran en lastebil som fraktet hjem lokale fotballspillere etter søndagens kamp. Sjåføren Karel Kaspar kunne ikke lastes for ulykken.
Lina Heydrich sa senere at hun trodde at hennes mann ventet å dø ung, og viste til at han ofte tok store sjanser, som da han var i Luftwaffe. Hun mente at han gjorde dette for å sikre at hans død skulle skje på dramatisk vis. Sammen hadde de sønnene Klaus og Heider og døtrene Silke, født 9. april 1939, og Marte, født natt til 23. juli 1942, etter sin fars død. Heydrich skal langt på vei ha oversett sine sønner, som han planla å drive sport med når de ble store; derimot var han svært opptatt av Silke, som var hans yndling.
I april 1945 måtte Lina Heydrich flykte for Den røde hær, og hyret Kaspar, som hadde kjørt ihjel hennes eldste sønn, til å kjøre hennes eiendeler til Fehmarn, hjemstedet der hun levde livet ut som hotelleier, i tillegg til at hun fra 1953 ble tilkjent pensjon som enke av en general som falt i aktiv tjeneste. Tsjekkiske myndigheter forsøkte forgjeves å få henne utlevert fra britisk sektor, men dømte henne til livsvarig fengsel "in absentia" i oktober 1947. På en ferie til Finland i 1965 møtte hun teaterdirektøren Mauno Manninen, en nevø av Jean Sibelius, som hun giftet seg med. De bodde imidlertid ikke sammen. Lina Heydrich døde 14. august 1985. Ifølge henne hadde Heydrich «ikke problemer med jødene politisk eller sosialt. Men det var i sjelen, i psyken, at jødene var virkelig uutholdelige, både for ham og meg.»
Etterspill.
Minnesmerke over de drepte barna i Lidice
Hevnen etter likvideringen var grusom. 10. juni 1942 ble alle mannlige innbyggere over femten år i Lidice, 22 km nordvest for Praha, stilt opp og skutt mot en låvevegg, der det var satt opp madrasser for å hindre rikosjettering. Dagen før hadde landsbyen blitt brent ned. Kvinnene ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Av 184 deporterte kvinner overlevde 143. Av de 98 barna ble åtte funnet verdige til germanisering. Resten ble gasset ihjel i Chelmno.
To uker etter Lidice ble landsbyen Lezaky også ødelagt fordi en radiosender hadde holdt til i et steinbrudd i nærheten. Landsbyens trettitre voksne innbyggere ble skutt; to barn ble sendt til germanisering; resten av barna forsvant. Det ble rapportert at over 15 000 tsjekkere ble drept i represaliene. I hele protektoratet fikk gater og torg nye navn til Heydrichs ære. På årsdagen for likvidasjonen ble det satt opp en byste av ham på attentatstedet med permanente æresvakter. Alle som passerte, måtte ta av seg hodeplagget som tegn på respekt. Bysten ble revet etter krigen.
Heydrich ble erstattet av Ernst Kaltenbrunner som sjef for RSHA, og Karl Hermann Frank som protektor.
Aksjon Reinhardt.
Aksjon Reinhardt er ikke oppkalt etter Heydrich. Han het jo også Reinhard uten noen avsluttende "t". De tre utryddelsesleirene aksjonen omfattet – Belzec, Treblinka og Sobibór – var alle i drift fra tidlig på våren 1942, altså før hans død.
Påstander om jødisk avstamning.
Det har alltid versert rykter om at en av hans besteforeldre var jødisk. Dette ville ha gjort Heydrich til en såkalt mischling i nasjonalsosialistisk raseterminologi. Selv om ryktet var fullstendig galt, forsvant det aldri. Faktum er at hans farmor Ernestine Wilhelmine Heydrich i sitt første ekteskap med Reinhold Heydrich fikk flere barn, deriblant Heydrichs far. Som enke giftet hun seg igjen med låsesmeden Gustav Robert Süss. Han var medlem av den evangelisk-lutherske menighet og ingen jøde, men ofte er Süss et jødisk etternavn, som i Leon Feuchtwangers roman "Jud Süss" fra 1926. Heydrichs far ble pga sin stefar iblant kalt Bruno Heydrich-Süss. I 1932 nådde ryktet om Heydrichs jødiske bakgrunn slike høyder at partiet satte i gang en undersøkelse som konkluderte med at han kunne regnes som «arier». Himmler skal ha diskutert saken med Hitler, og angivelig ble de enige om at hans frykt for å stemples som jøde var så stor at han ville være et evig takknemlig og nyttig verktøy for dem om de lot ham beholde sin posisjon i partiet. Himmlers finske massør Felix Kersten er imidlertid den eneste som hevder at denne samtalen fant sted.


Francesco Lando.
Francesco Lando (død 26. desember 1427) var en av Den katolske kirkes kardinaler og latinsk (titulær)patriark av Konstantinopel og av Grado.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.


Antonio Panciera.
Antonio Panciera (død 3. juli 1431) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Aquileia i Italia.
Han ble kreert til kardinal "(«pseudokardinal»)" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.


Alamanno Adimari.
Alamanno Adimari (født 1362 i Firenze, død 17. september 1422) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Pisa i Italia.
Han ble kreert til kardinal («"pseudokardinal"») den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Adimari, Alamanno
Adimari, Alamanno
Adimari, Alamanno
Adimari, Alamanno


João Afonso Esteves de Azambuja.
João Afonso Esteves de Azambuja (død 23. januar 1415) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lisboa i Portugal.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.


Pierre d'Ailly.
Pierre d'Ailly (født ca 1350 i Compiègne i Frankrike, død 9. august 1420, sannsynligvis i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cambrai i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal («"pseudokardinal"») den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Pierre d'Aillys verk "Imago mundi" går inn på et resonnement om at det må være mulig å seile til India også vestover, og dette verket var med på å oppmuntre Christofer Columbus senere i samme århundre.
Ailly, Pierre d'
Ailly, Pierre d'
Ailly, Pierre d'


Georg III von Liechenstein-Nicolsburg.
Georg III von Liechenstein-Nicolsburg (født ca 1360 i Østerrike, død 1419 på slottet Neuspaur i Sør-Tirol, nå del av Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Trient.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Liechenstein-Nicolsburg, Georg III von
Liechenstein-Nicolsburg, Georg III von
Liechenstein-Nicolsburg, Georg III von


Tommaso Brancaccio.
Tommaso Brancaccio (død 8. september 1427) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tricarico.
Han ble kreert til kardinal "(«pseudokardinal»)" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Brancaccio, Tommaso
Brancaccio, Tommaso
Brancaccio, Tommaso


Branda Castiglione.
Branda Castiglione (død 4. februar 1443) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Piacenza.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Castiglione, Branda
Castiglione, Branda
Castiglione, Branda


Gilles Deschamps.
Gilles Deschamps (Aegidius Campensis) (død 15. mars 1413) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Coutances.
Han ble kreert til kardinal "(«pseudokardinal»)" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Deschamps, Gilles
Deschamps, Gilles
Deschamps, Gilles


Guglielmo Carbone.
Guglielmo Carbone (død 1418) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Chieti.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Carbone, Guglielmo
Carbone, Guglielmo
Carbone, Guglielmo


Guillaume Fillastre.
Guillaume Fillastre (født 1348, død 6. november 1428) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(«pseudokardinal»)" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Fillastre, Guillaume
Fillastre, Guillaume
Fillastre, Guillaume
Fillastre, Guillaume


Verdensmestere i tungvektsboksing.
Verdensmestre i tungvektsboksing


Lucido Conti de Poli.
Lucido Conti de Poli (død 9. september 1437) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Conti de Poli, Lucido
Conti de Poli, Lucido
Conti de Poli, Lucido


Simon de Cramaud.
Simon de Cramaud (død 15. desember 1422) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Reims i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den 13. mai 1413 av motpaven Johannes XXIII.
Cramaud, Simon de
Cramaud, Simon de
Cramaud, Simon de


Pierre de Foix.
thumb
Pierre de Foix O.Min. (død 13. desember 1464) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Lescar i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "("pseudokardinal")" den september 1414 av motpaven Johannes XXIII.
Foix, Pierre de
Foix, Pierre de
Foix, Pierre de
Foix, Pierre de


Isla Fisher.
Isla Lang Fisher (født 3. februar 1976 i Muskat i Oman) er en australsk skuespiller, modell og forfatter av skotsk opprinnelse. Hun spilte tenåringen «Shannon Reed»' i den australske såpeserien "Home and Away" fra 1994 til 1997. Hun skrev også to bøker i denne perioden, "Seduced by Fame" og "Bewitched". Hun spilte også i den kritikerroste komedien "Wedding Crashers".
Fisher er gift med den den engelske komikeren Sacha Baron Cohen etter å ha vært forlovet i 6 år og de har en datter sammen.


Jenny Marx.
Jenny Marx (født 12. februar 1814 i Salzwedel som Jenny von Westphalen, død 2. desember 1881 i London) var en tysk sosialist og gift med Karl Marx.
Jenny von Westphalen tilhørte en tysk lavadelsfamilie. Faren Ludwig von Westphalen var godseier og embedsmann i den prøyssiske statstjenesten. Jenny fikk en omfattende utdannelse og var en vakker pike som gikk under betegnelsen «Triers balldronning». Forlovelsestiden med ungdomsvennen Karl Marx varte i syv år, før de gav hverandre sitt ja i 1843.
Hun var deretter virksom med å støtte mannen i hans arbeide, fungerte som hans sekretær og deltok i redigeringen av hans skrifter. Hun skrev også egne politiske tekster og artikler i tyske aviser om livet i London. Karl og Jenny Marx fikk syv barn, hvorav imidlertid kun døtrene Eleanor, Jenny og Laura Marx overlevet.
Eksterne lenker.
Marx, Jenny
Marx, Jenny


Queensberry-reglene.
Queensberry-reglene eller "Marquess of Queensberry rules" er betegnelsen på reglene som moderne boksing bygger på. Boksing som en egen kampsport ble en realitet da John Chambers introduserte de nye reglene i 1867. Reglene spesifiserte at en kamp skulle være «"a fair stand-up boxing"» i en 24 fots ring. Rundene skulle vare i 3 minutter etterfulgt av 1 minutts pause mellom hver runde. Om en mann gikk ned i løpet av en runde skulle han få 10 sekunder på å komme seg opp. Hansker av «"fair size"» skulle brukes og bryting og andre former for nærkontakt ble spesifikt forbudt. Hanskenes formål var å beskytte knokene. Reglene ble publisert av markien av Queensberry, et navn som for all ettertid vil bli assosiert med disse reglene. Den første bokseren som erobret verdensmestertittelen under Queensberry-reglene var James J. Corbett da han i 1892 beseiret John L. Sullivan i New Orleans.
Aksepten av Queensberry-reglene ført til at boksingen utviklet seg i to retninger, en for profesjonelle og en for amatører, begge med ulike variasjoner av reglene.


Veidekke.
Veidekke ASA () er en ledende skandinavisk entreprenør og eiendomsutvikler med hovedkontor i Oslo. Veidekke ble etablert i 1936 og notert på hovedlisten på Oslo Børs i 1986. I 2011 var omsetningen på 17,9 milliarder kroner.
Veidekke har ca. 6 100 ansatte i Skandinavia. Veidekke har som mål at minst halvparten av selskapets ansatte skal være aksjonærer. Per februar 2011 var de ansattes eierandel i selskapet på over 20 %.
I Norge omfatter Veidekke-konsernet tre divisjoner; Veidekke Entreprenør AS, Veidekke Eiendom AS, og Veidekke Industri AS. Veidekke har til enhver tid ca. 7-800 byggeprosjekter i Skandinavia.
I Sverige ivaretas virksomhetene av Veidekke Sverige AB
I Danmark er Veidekke representert gjennom Hoffmann A/S, som også omfatter eiendomsselskapet Hoffmann Ejendomme A/S.
Det mest kjente byggverket Veidekke har vært med å bygge er kanskje operahuset i Oslo ved siden av Hardangerbrua og Holmenkollbakken.
Historie.
Veidekke har sine røtter tilbake til 1863 i Danmark (H. Hoffmann & Sønner) og 1896 i Norge (Høyer Ellefsen). Veidekke som selskap ble stiftet 6. februar 1936 av Nico S. Beer og Gustav Piene d.y. Virksomheten ble nedlagt under krigen. I 1948 kom gjennombruddet med utbyggingen av rullebaner på Stavanger lufthavn, Sola. Etterkrigstiden bragte med seg oppdrag som veibygging i Afrika, bygging av vannkraftverk og infrastruktur i Norge. På 1980-tallet skjedde det store strukturendringer i bygg- og anleggsbransjen og Veidekke bestemte seg for å utvikle selskapet på egenhånd, til en riksdekkende entreprenør. Gjennom overtakelser, fusjoner og nyetableringer har over 60 selskaper kommet inn på selskapets familietre siden 1982.
I 1986 ble Veidekke notert på Oslo børs, og feirer i 2011 både 75 år som selskap og 25 år på børs.
Markedsverdi.
Veidekkes markedsverdi på Oslo Børs var i april 2010, NOK 6,7 milliarder. Veidekke-aksjen handles under tickeren VEI.


Figgjo (bydel).
Figgjo er en bydel i Sandnes i Rogaland. Figgjo er i sør vokst sammen med stedet Ålgård i Gjesdal kommune, og de utgjør sammen tettstedet Figgjo. Figgjo er mest kjent for porselensprodusenten Figgjo AS. Tettstedet ligger ca. 10 km sør for sentrum langs E39. I sentrumet av Figgjo ligger Joker og Tappen.
Navnet.
Lokalt blir navnet uttalt "fiɟɟʝ´o" og tidligere også "fiɟɟʝ´å". "Figgjo" er navnet til et bruk på Figved i Sandnes som er oppkalt etter elva "Figgjo". Opprinnelsen er gammalnorsk "Figg" som kan ha sammenheng med "feit" og "fit" (eng ved vann). På det eldre riksmålet ble navnet vanligvis skrevet "Figgen", men da porselensfabrikken startet fikk ikke denne kalle seg "Figgen fajanse" da en fabrikk i Oslo hadde samme navn. For å unngå misforståelser, tok fabrikken da navnet "Figgjo fajanse".
Fiske.
Figgjo er også kjent for dens gode lakseelv, og mange har fått mye fisk her, man trenger ikke fiskekort eller avtaler for å fiske i Figgjoelven fra Figgjo og sørover.
Elva er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag
Kjente personer fra Figgjo.
Kronprinsesse Mette Marit (f. Tjessem Høiby) stammer på morssiden fra gården Tjesseim som ligger i Figgjo bydel.
Historikk.
Historisk deler man Figgjo i to steder, Håland og Figved. Figgjo er i stor grad vokst opp rundt klesfabrikken DFU og Figgjo AS. DFU trakk til seg arbeidere som bosatte seg på Figgjo, men fabrikken er nå nedlagt. Figgjo var også en stasjon på Ålgårdbanen, denne
lever videre som kultur og museumsstasjon. Ålgårdbanen er ikke nedlagt, det er ordinær togdrift som er innstilt på ubestemmt tid. Figgjo bydelsutvalg gjorde et forsøk på å få lov til å rive en del av Ålgårdbanen, dette ble stoppet av jernbaneverket som eier sporet. Sandnes kommune ved kulturetaten sponset i flere år driften av veterantoget til Figgjo,sist i 1999 med over ett tusen reisende på en søndag.Kommunen søkte og om muligheter for å legge en bro over Åslandsveien. Kommunen har og satt opp nye trafikkskilt, bygget nye planoverganger og satt opp ledegjerder og porter for å ivareta sikkerheten ved banen.


Sampo.
Sampo er et finsk finanskonsern med interesser i bank- og forsikringstjenester i Norden og Baltikum.
Det eier skadeforsikringsselskapet If Skadeforsikring.


Marianne Aasen.
Marianne Aasen (født 21. februar 1967 i Bergen) er en norsk politiker (Ap). Hun har sittet på Stortinget for Akershus siden 2005.
Aasen er cand. polit. med hovedfag i statsvitenskap fra 1994, samt historie grunnfag og sosialøkonomi mellomfag. Hun arbeidet som journalist for A-pressen fra 1991 til 1995. Fra 1995 til 1996 var hun politisk rådgiver for Sylvia Brustad.
Fra 1998 til 2000 var Aasen informasjonssjef i Europabevegelsen. Hun var leder for Europabevegelsen i Asker fra 2003 til 2004. I Jens Stoltenbergs første regjering, fra 30. mars 2000 til 19. oktober 2001, var Aasen politisk rådgiver i Kommunal- og regionaldepartementet. Hun var politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe fra 2001 til 2005. I 2005 ble hun valgt inn på Stortinget fra Akershus, og ble senere gjenvalgt i 2009.
Hun er bosatt i Asker og var tidligere gift med sjakkspilleren Simen Agdestein.


Zdeněk Fibich.
Zdeněk (Zdenko) Fibich (født 21. desember 1850, død 15. oktober 1900 i Praha) var en tsjekkisk komponist av klassisk musikk. Han skrev blant annet to strykekvartetter og en kvintett for piano, strykere og blåsere), tre symfonier, operaer og en stor syklus med pianoverker. Internasjonalt er han mest kjent for sitt "Poeme", som en del av det symfoniske diktet "Våren".
Fibich, Zdeněk
Fibich, Zdeněk
Fibich, Zdeněk


Valentina Teresjkova.
Valentina Vladimirovna Teresjkova (russisk:; født 6. mars 1937) er en tidligere sovjetisk kosmonaut. Hun var den første kvinnen i verdensrommet, om bord på Vostok 6 i 1963.
16. juni 1963 ble hun den første kvinnen og den første sivile personen som fløy ut i verdensrommet. Det skulle ta 19 år til neste kvinne, Svetlana Savitskaja, fulgte etter.
3. november 1963 giftet Teresjkova seg med Andrijan G. Nikolajev, kosmonauten ombord på Vostok 3. De fikk en datter, Elena Andrionova (nå lege, og som ble den første person hvis begge foreldrene har vært i verdensrommet), før ekteskapet brøt sammen. De ble ikke skilt offisielt før i 1982.


Navn.
Et navn er en merkelapp for en person, et dyr, et sted, en ting, et produkt (som i merkenavn) eller til og med en idé eller et konsept, vanligvis brukt for å skille dem fra hverandre. Navn kan identifisere en klasse eller en kategori av ting eller en enkelt ting, enten unikt eller innenfor en gitt kontekst. I grammatikken skiller en gjerne mellom fellesnavn, det vil si ord og betegnelser på konkrete eller abstrakte substantiver, og egennavn, det vil si individualiserende navn på enkeltpersoner, bestemte gjenstander, steder og så videre. Et navn skal i de fleste språkkulturer alltid skrives med stor forbokstav.
Personnavn.
Navneskikkene varierer i ulike kulturer i verden, men i de fleste land er det vanlig å gi en person et navn.
Et navn har ofte flere deler, men det er ofte en av delene som brukes i dagligtalen. Hvilket av disse navnene dette gjelder avhenger av forholdet mellom personene og graden av formalitet. Navnet som brukes i dagligtalen kalles fornavn i Norge og Danmark, "first name", "given name" eller "Christian name" i engelskspråklige områder. Fornavn blir i mange land en feil fremstilling, fordi navnet som brukes i dagligtalen ikke kommer først. Det er derfor vanlig å bruke betegnelsen særnavn.
I enkelte kulturer endrer man navn igjennom livet, enten som en del av ulike tradisjoner, eller frivillig av andre grunner.
Et personnavn har også mange steder et tilnavn («tilnavn» brukes også om økenavn og andre), i Norge kalles dette etternavn, men andre steder i verden kommer ofte dette navnet først. I Norge ble det først påbudt med etternavn så sent som 1905. Før denne tid bruktes patronymikon (farsnavn) for folk flest. Det var stort sett høyborgerlige og adelige som hadde etternavn (familienavn) før denne tid.
I antikkens Roma brukte man praenomen (fornavn), nomen (navn) og cognomen (tilnavn), slik at for eksempel Gaius Julius Caesar het Gaius, tilhørte slekten (gens) Julia med tilnavnet Caesar. Når vi omtaler statsmannen Gaius av slekten Julia med tilnavnet Caesar som Julius Caesar så omtaler vi samtlige mannlige medlemmer av Caesar grenen av familien Julia. Det er som om vi skulle omtale en person som heter Per Lund Møller som Lund Møller, selv om flere i familien har mellomnavnet Lund.
I Norge er mellomnavn (til forskjell fra mange andre land) et navn som er et slektsnavn, som kommer før slektsnavnet som brukes som etternavn. Det betyr at man ikke fritt kan ta det mellomnavnet man ønsker seg.
I Russland brukes det fornavn, patronymikon og slektsnavn (etternavn), slik som Vladimir Ilitsch Uljanov, som viser at Vladja (dimunitiv av Vladimir) er sønn av Ilya i slekten Uljanov. (Han ga seg selv et nytt etternavn, Lenin).
I mange muslimske land er det arabisk navneskikk, men i ulike former.
I Dubai vil Ladins sønn ha Osama som særnavn (fornavn) og bin-Ladin (eller bin -Laden) som tilnavn (etternavn). Tilnavnet er et patronymikon på samme som McDonald en gang i tiden var et patronymikon i Skottland, og O'Donnell var det i Irland (begge betyr sønn av Donald).
I Pakistan har man ingen prefiks (bin-, Mc og O' betyr "av") og Osamas sønn vil hete Ali Osama, og hans sønn Rehman Ali og så videre.
Pikenavn.
Pikenavn eller jentenavn kan på norsk bety enten navn som vanligvis blir gitt jenter eller det etternavnet kvinnen hadde før hun ble gift og overtok mannens etternavn.
Kallenavn.
Ofte en forkortelse av en persons virkelige navn eller navn basert på utseende, bosted eller annet som gjenkjenner denne personen. Kan være kjælenavn brukt av partner eller venner. Kan også være navn som blir brukt ved negativ omtale.


Furusetbanen.
Furusetbanen er en av de fire østlige linjene på T-banen i Oslo. Den betjener den sørlige delen av Groruddalen. Furusetbanen hadde tidligere linjenummer 6, men da alle T-banelinjene ble omgjort til pendellinjer gjennom sentrum, ble Furusetbanen slått sammen med Røabanen og fikk linjenummer 2.
Mye av Furusetbanen går i tunnel, på «selve» Furusetbanen er Haugerud stasjon den eneste friluftsstasjonen. Trosterud stasjon ligger også over bakken, men er bygget inn.
Fremtidsplaner.
Det har lenge vært planer om utredning av forlengelse til Lørenskog med stasjoner på Skårer, Lørenskog Sentrum (Solheim) og ny endeholdeplass på Akershus universitetssykehus, med en samlet reisetid til Jernbanetorget på ca 27 minutter. Prosjektet er en del av Oslopakke 3.
En forlengelse fra Ellingsrudåsen til Ahus vil koste 2,5 milliarder kroner, mens å forelenge banen helt fram til Lillestrøm vil koste ytterligere 1,8 milliarder kroner, viste en rapport fra fylkesrådmannen i 2010. De mente samtidig at passasjergrunnlaget var for lite til å forsvare denne investeringen «på kort eller mellomlang sikt».


Air America.
Air America var et flyselskap som i hemmelighet var eiet av den amerikanske etterretningsetaten CIA. Air America støttet hemmelige operasjoner i Sydøst-Asia under Vietnamkrigen. I løpet av sommeren 1970 disponerte organisasjonen rundt 50 fly og 30 helikoptre, og hadde over 300 piloter, copiloter og fraktspesialister.


Pierre de la Chapelle Taillefer.
Pierre de la Chapelle Taillefer (død 16. mai 1312) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Toulouse i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av pave Klemens V.
Chapelle Taillefer, Pierre de la
Chapelle Taillefer, Pierre de la
Chapelle Taillefer, Pierre de la


Σ-algebra.
En familie formula_1 av delmengder av mengden formula_2 kalles en sigma-algebra dersom
Tar vi en vilkårlig mengde formula_5 i formula_1 (som finnes, ved egenskap 1) har vi at komplementet formula_18 er i formula_1 ved egenskap 2, og ved egenskap 3 får vi at da må unionen formula_20 og dens komplement formula_13 være i formula_1.
Eksempel.
Den enkleste formula_23-algebraen på en gitt mengde formula_2 er den trivielle: formula_25, for en delmengde formula_5 av formula_2. Går vi til den andre enden av skalen er den største formula_23-algebraen på en gitt mengde samlingen av alle delmengder av formula_2, formula_30.
La formula_31 være mengden formula_32 av alle naturlige tall, og la
familien formula_1 bestå av de 4 delmengdene formula_13, formula_35 (alle oddetall)
formula_36 (alle partall) samt formula_2 selv.
formula_1 er da en sigma-algebra.
En svært viktig formula_23-algebra er Borel formula_23-algebraen. Denne definerer vi som formula_23-algebraen generert av alle de åpne mengdene på en mengde formula_2. Dersom vi betrakter de reelle tallene vil da de åpne mengdene være åpne intervaller, og dermed kan vi skrive formula_43. Ved egenskapene 2 og 3 kan vi vise at også de lukkede mengdene, de halvåpne mengdene og åpne og lukkede stråler genererer Borel formula_23-algebraen. Igjen for de reelle tallene får vi da at Borel formula_23-algebraen også er generert av formula_46,formula_47,formula_48 og formula_49.
Referanser.
Bartle, Robert G: The Elements og Integration and Lebesque Measure. Wiley Classics Library


Australian Federal Police.
Australian Federal Police (AFP) er en føderal politietat i Australia. Etaten ble opprettet i 1979 for å håndheve føderale lover, delvis med bakgrunn i bombeattentatet mot Samvelde-toppmøtet i Sydney i 1978.


Brynjar Meling.
Brynjar Nielsen Meling (født 29. mai 1967 er en norsk advokat.
Han ble cand. jur. i 1994 og har arbeidet som advokat siden 1997. Meling er best kjent som forsvarer for Mulla Krekar. Han har også vært forsvarer i en lang rekke større straffesaker. Meling er tidligere frelsesarmésoldat. Fordi noen hadde problemer med å skille hans rolle som advokat og hans engasjement i Frelsesarmeen, valgte Meling å melde seg ut av Frelsesarmeen. Flere hadde truet med å slette Frelsesarmeen fra sitt testamente, og Meling ønsket ikke hans engasjement som advokat skulle gå ut over den organisasjonen han var oppvokst i. Flere familiemedlemmer av Brynjar Meling er fortsatt medlemmer i Frelsesarmeen, bl.a. hans bror Jostein Nielsen.


Germanenorden.
Germanenorden («Den germanske orden») var et hemmelig selskap i Tyskland på begynnelsen av det 20. århundre. Det ble grunnlagt av flere kjente tyske okkultister i 1912, med en hierarkisk struktur som minner om frimureriets, uten sammenligning for øvrig. Selskapets symbol var hakekorset. Læren inkluderte nasjonalistiske idéer og den nordiske rases overlegenhet, antisemittisme og okkult filosofi.
I 1918 gikk en del av selskapet over i Thule-Gesellschaft («Thuleselskapet»), stiftet av Rudolf Glauer som senere kalte seg baron von Sebottendorf. Fra denne gruppen ble så Deutsche Arbeiter-Partei (DAP) stiftet, og dette ble i sin tur reorganisert som NSDAP.


Trombocytose.
Trombocytose er en tilstand hvor antallet trombocytter i blodet er forhøyet. Trombocytter – eller blodplater på norsk – er involvert i koagulasjonen. Trombocytose kan ofte være asymptomatisk (især det kommer sekundært som resultat av annen sykdom), men det øker risikoen for trombose, dannelsen av blodpropp.
Referanseområdet ligger på ca. 150-400 * 109/L, men kan variere mellom ulike laboratorier. Trombocyttverdier som ligger over dette betegnes "trombocytose", verdier som ligger under betegnes "trombopeni" (evt. trombocytopeni). Hvor mye forhøyet verdien er vil gi indikasjon på hvorvidt dette må utredes videre og muligens behandles. Generelt betegner tromboytose blodplater fra øvre normalområde til 1000, mens trombocytemi betegner et platetall på 1000-1500 * 10^9 pr. liter.
Økt nivå av trombocytter må enten komme av økt produksjon i den røde benmargen, eller redusert nedbryting. Som oftest skyldes det økt produksjon. Om milten opereres bort, vil dette kunne føre til redusert nedbryting.
Primær og sekundær trombocytose.
Vi skiller mellom primær og sekundær trombocytose. Primær trombocytose oppstår som en del av det kliniske bildet ved forstyrrelser i produksjonen av røde blodceller (myeloproliferative forstyrrelser). Herunder finner vi sykdommer som essensiell trombocytemi og en rekke (myeloide) blodkreftsykdommer. Generelt, kan man si at trombocytemi betegner plater på over 1000, mens trombocytose betegner plater fra øvre normalområde opp til 1000.
Sekundær trombocytose – ofte kalt reaktiv – er et resultat av annen sykdom som fører til økt antall blodplater. Inflammasjon, vevsskade (operasjoner, skader), vaskulitt eller andre faktorer frisetter interleukiner (en type signalstoffer) som stimulerer til økt blodplateproduksjon. Når disse faktorene forsvinner, vil blodplatetallet etterhvert normaliseres.
Ved en grunnlidelse som gir sekundær trombocytose, kan trombocytter iblant brukes i monitorering av sykdomslidelse. Ved revmatoid artritt vil trombocytose indikere en høy sykdomsaktivitet.


Wannsee-konferansen.
Villaen hvor konferansen fant sted, med adresse 56-58 Am Großer Wannsee. I dag er stedet et minnesmerke og museum
Utsikt fra villaen utover innsjøen
Eichmanns liste, med bl.a. 1300 norske jøder
Wannsee-konferansen var en konferanse i Berlin i 1942 der ledere i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP diskuterte det de kalte «den endelige løsningen på jødespørsmålet» (på tysk "Endlösung der Judenfrage"). Konferansen fant sted 20. januar 1942 i "Villa Marlier" ved innsjøen Großer Wannsee i dagens Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Målet for konferansen var å samkjøre den allerede påbegynte utryddelsen av jødene i den tyske maktsfære, det som senere er kjent som holocaust. Villaen hvor konferansen ble holdt kalles idag "Wannseekonferansens hus" og inneholder museum, undervisningsrom og mediatek.
Konferansens forløp.
Diskusjonen startet med det man tidligere hadde sett som målet, nemlig utelukkelse av jøder fra alle sider ved det tyske folks liv, og deportasjonen av jøder fra tysk territorium. Man hadde tidligere dels basert seg på «frivillig» emigrasjon, oppnådd gjennom å skape ulevelige forhold for jøder gjennom f.eks. Nürnberglovene, og gjennom deportasjon til okkuperte områder. Det hadde også vært vurdert å opprette en jødisk stat; blant annet hadde Adolf Eichmann hatt et visst samarbeid med zionistbevegelsen for å få jøder til å utvandre til Palestina.
Man kom frem til at løsningen på spørsmålet om hva man skulle gjøre med jødene i tyskkontrollerte områder, var å sende dem østover for tvangsarbeid. Under dette arbeidet ville en stor andel dø av det man kalte «naturlige årsaker», som i realiteten dreide seg om epidemier, ekstrem utmattelse og mangelfull ernæring. Likevel ville mange overleve, og man bestemte at disse måtte håndteres på annen måte, ettersom de kunne være en spire til ny tilvekst av jøder. Man mente at det fantes omkring 11 millioner jøder i Europa på dette tidspunkt, og diskuterte hvordan forskjellige aldersgrupper og de forskjellige områder skulle håndteres. En stor del av konferansen gikk ut på å diskutere hva man skulle gjøre med såkalte halvjøder, kvartjøder og «mischlinger». Av det 15 sider lange referatet fra konferansen dreier 4 seg om mischlinger.
Gestaposjef Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, så på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det var en gammel nordtysk skikk. Etterpå satt vi stille og slappet av.»
Konferansereferat som skriftlig kilde.
Konferansen var det første tilfellet hvor "Endlösung" ble diskutert formelt. Referatene ble funnet intakt av de allierte etter andre verdenskrigs slutt, og ble brukt under Nürnbergprosessen. Protokollen var ført av Eichmann med assistanse fra Heydrich. Den nevner ikke eksplisitt massemord, men Eichmann innrømmet under rettssaken i Israel i 1961 at språkføringen under konferansen hadde vært mer direkte, og at ord som «utryddelse» og «utslettelse» var blitt brukt. Eutanasiprogrammet T-4 gikk mer i detalj omkring metodene som skulle brukes.
Oppfølgingskonferanser.
Det er to oppfølgingskonferanser til Wannsee-konferansen. De foregår henholdsvis 6. mars 1942 og 27. oktober 1942. På begge disse deltok det embetsmenn av lavere grad enn på den første. Begge disse konferansene dreide seg først og fremst om «mischlinger».
Møtedeltakere.
Ni av de femten fikk liten eller ingen straff.
Forsiden av bygningen sett fra sjøsiden
"Villa Marlier".
Paul Otto August Baumgarten planla og bygget 1914-1915 den høyborgerlige "Villa Marlier" for fabrikant Ernst Marlier. Bygningen var hans mest luksuriøse til da, og lå i kommunen Wannsee, i dag ortsteil Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Marlier solgte i 1921 eiendommen til generaldirektør Friedrich Minoux, derav navneskifte til Minoux-villaen. Minoux ble i mai 1940 arrestert under mistanke for store underslag. Fra fengselet solgte han villaen for 1,9 millioner Reichsmark til Stiftung Nordhav, som i virkeligheten representerte SS’ sikkerhetstjeneste.
Bygningen ligger i kort avstand til Liebermannvillaen, maleren Max Liebermanns sommervilla.
Militær og sivil bruk.
Bygningene og parken rundt ble lite berørt av krigen, og ble for en kortere periode tatt i bruk av den Røde Arme etter frigjøringen av Berlin. Ved delingen av Berlin ble Wannsee liggende i den amerikanske sektor i Vest-Berlin. Villa Wannsee ble da tatt i bruk som offiserskvarter for den amerikanske hæren. Senere ble den brukt til forskjellige formål bl.a. som feriekoloni, og det ble etterhvert nokså nedslitt og tømt for inventar.
"Wannseekonferansens hus" – minnesmerke og utdannelsesinstitusjon.
Historikeren Joseph Wulf som hadde overlevd Auschwitz, stiftet i 1966 en forening for fremme av forskning på nasjonalsosialisme. Det var planen at bygningen skulle tjene denne foreningens formål som dokumentasjonssentrum. Planen var lenge omstridt og først i 1988 ble villaen og hagen rekonstruert som et historisk minnesmerke.
I 1992 ble villaen etablert som museum og utdannelsessted, kalt "Wannseekonferansens hus". I første etasje finnes den faste utstillingen "Wannsee-konferansen og folkemordet på europeiske jøder." Utstillingen ble fornyet i 2006. Forøvrig finnes en undervisningsavdeling og et mediatek, det siste oppkalt etter Joseph Wulff.
Litteratur.
Den franske forfatteren Leslie Kaplan beskriver i "Fever" (2005) konferansens betydning for Eichmanns karrière.
Den britiske forfatteren Robert Harris beskriver konferansen i boken "Fatherland" (1992).
Scenekunst.
Den tyske dramatikeren Paul Mommertz skrev i 1984 skuespillet "Die Wannseekonferenz" (norsk: Wannsee-konferansen). Han brukte Eichmanns protokoll, Eichmanns uttalelser og korrespondanse som grunnlag for en mest mulig realistisk dialog. Skuespillet varte - som konferansen - 90 minutter, for å skape en mest mulig realistisk virkning.
Film.
Wannsee-konferansen har vært tema i to spillefilmer. I 1984 kom den første fjernsynsversjon av skuespillet til Paul Mommertz i regi av Heinz Schirk: "Die Wannseekonferenz". Dieter Mattausch spilte Heydrich, mens Eichmann ble fremstilt av Gerd Böckmann. Filmen fikk en rekke internasjonale priser, bl.a. Adolf Grimme-prisen. I 1987 fulgte kinoversjonen av TV-filmen.
Den amerikanske filmen "Conspiracy" ble i 2001 i regi av Frank Pierson med Kenneth Branagh og Stanley Tuccy i hovedrollene.
TV-serien "Holocaust" inneholder også en scene fra Wannsee-konferansen.
Bildekunst.
Fotografen Werner Zellien besøkte stedet like før et omfattende restaureringsprosjekt var kommet i gang, og brukte to dager på å fotografere stedet slik det var blitt. Samlingen er blitt til en bok, og bildene ble stilt ut ved åpningen av senteret, foruten i et galleri i Berlin - og i Bergen Kunstmuseum.
Vebjørn Sand har skildret sitt inntrykk av konferansen i et maleri. Da konferansen fant sted, var det stadig halvveis vinter, mens Sand skildrer møtet i en sommerlig idyll for å skape kontrast. Tyske kunstgallerier har ikke ønsket å vise maleriene.


Oljekontinuerlig fase.
Oljekontinuerlig fase referer til den blandingen av olje, gass og vann som pumpes opp fra Nordsjøen. Denne blandingen kan være i enten "oljekontinuerlig" eller "vannkontinuerlig fase". I oljekontinuerlig fase omgir olje dråper av vann i blandingen, mens vann omgir oljedråper hvis den er i "vannkontinuerlig fase".
Kjøpere av olje vil ikke betale for vannet som er i blandingen, og det er derfor utviklet metoder for å finne ut hvor stor del av blandingen som består av vann, og hvor mye som er olje. En vanlig metode er å måle den elektriske konduktiviteten.
På dypt vann har vannet nemlig gjerne høyt saltinnhold, og høy elektrisk konduktivitet, i motsetning til olje og gass, som leder strøm dårlig. I oljekontinuerlig fase fungerer metoden ypperlig da vanndråpene øker konduktiviteten betraktelig i forhold til en oljeblanding uten vann, ved at vanndråpene drar til seg noen elektroner med sin sterke ledeevne, og skyver dem raskt fremover. Man nullstiller med andre ord den elektriske konduktiviteten til oljen, finner den samlede konduktiviteten til vannet, og kan beregne hvor stor del av blandingen som består av vann.
Når blandingen derimot er i den "vannkontinuerlige fasen" skaper oljedråpene liten forskjell. På samme måte som resistanser i en strømkrets vil virke dårlig hvis du plasserer dem som små øyer blant en god kontinuerlig leder, vil strømmen primært gå gjennom vannet, og ikke bry seg om oljedråpene som knapt drar til seg noen av elektronene, og dermed ikke senker konduktiviteten til blandingen. Konduktivitetsmålere kan derfor ikke benyttes i blandinger i "vannkontinuerlig fase".


Dalton-brødrene (Lucky Luke).
Dalton-brødrene dukker opp med jevne mellomrom i tegneseriene om Lucky Luke. Den 'virkelige' Dalton-gjengen dukker bare opp i én historie, der de blir drept og begravd like før slutten. Noen hefter senere dukker deres fiktive og like forbryterske fettere opp. De heter Joe, William, Jack og Averell, og hver av dem er litt høyere og dummere enn den forrige. De to mellomste brødrene har ingen utpregede karaktertrekk, men yngstemann, hissigproppen Joe, og den høye og dumsnille Averell er mer interessante figurer.
I senere historier opptrer også Dalton-brødrenes mor. Hun er glad i sønnene sine, og er selv en forbryter, dog mer harmløs enn sønnene.


Elektrisk konduktivitet.
Elektrisk konduktivitet, spesifikk ledningsevne eller spesifikk konduktans er et mål på et stoffs evne til å lede elektrisitet. Det er den inverse verdien av et stoffs resistivitet. Målet for elektrisk konduktivitet formula_1 (den greske bokstaven rho) er "siemens per meter", oppkalt etter den tyske ingeniøren "Werner von Siemens", grunnleggeren av bedriften Siemens.
formula_1 brukes både til resistivitet og konduktivitet, derfor må teksten angi hvilket mål det dreier seg om.
Under Motstand (resistans) finnes en tabell over resistivitetene for forskjellige stoffer. Ved å invertere disse verdiene finnes de tilsvarende konduktivitetene.
I praksis blir elektrisk konduktivitet oppgitt i S/cm eller mS/cm.


Obergruppenführer.
Obergruppenführer var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA), avdelinger innen det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Den ble gitt til medlemmer av den øverste kommandogruppen i SA og til veteraner fra visse grupper innen organisasjonen, samt til ledere på høyt nivå i SS. Graden tilsvarte general i Wehrmacht.
I SS ble graden innført som et resultat av veksten under Heinrich Himmler. Han var selv en av de første som fikk graden, som han hadde samtidig som han var Reichsführer-SS; dette var i utgangspunktet en tittel og ikke en grad. En av grunnene til at rangen ble brukt var at man ønsket å plassere to personer på samme nivå for å unngå maktkamp, et problem partiets organisasjoner ofte slet med. Dette skjedde f.eks. med Kurt Daluege, som ledet det meste av SS i Berlin mellom 1930 og 1934. For å slippe en oppsplitting av SS fikk Daluege graden SS-Obergruppenführer, slik at han formelt sett hadde samme rang som Himmler.
Inntil 1942 var SS-Obergruppenführer høyeste grad med unntak av Reichsführer-SS (som Himmler innen da hadde fått bekreftet som grad og ikke bare tittel). Det året ble graden SS-Oberstgruppenführer innført som parallell til generaloberst i Wehrmacht.
Flere av de mest beryktede medlemmene av SS hadde denne graden, som Reinhard Heydrich, Ernst Kaltenbrunner og Karl Wolff. Sistnevnte var den høyeste SS-offiser som ble tatt til fange av de allierte i 1945.
Graden ble også gitt til de høyeste lederne i politiet, som var underlagt SS, og til divisjonskommandanter i Waffen-SS.


Eternit.
Eternit er et varemerke for byggemateriale. Navnet kommer av at materialet skal kunne stå i all tid. (fra engelsk "eternity" = "evighet") Materialet ble mest lagd av asbestfibre blandet med sement i forholdet 1:9. Fordelen med eternit er at materialet holder seg uansett temperatur og vær. Eternit har bl.a. blitt brukt til å kle husvegger, og som takplater. En eternitvegg trenger ikke husmaling, slik f.eks. trevegger gjør. Eternit har god flammebestandighet, da det inneholder asbest. I Norge ble eternit mye brukt i 1950–60-årene. Etter hvert kom det frem at ved produksjon av og saging i eternit, ble det dannet helsefarlig støv. Dette er årsak til sykdommen asbestose, og er svært kreftfremkallende. Asbestose ble allerede oppdaget i begynnelsen av 1900-tallet. Lungekreft forårsaket av asbestose ble i Tyskland anerkjent som yrkessykdom så tidlig som i 1943. Eternit er klassifisert som spesialavfall.
I slutten av 1970-årene og i 1980-årene viste det seg at mange ansatte ved eternitfabrikker var blitt syke. I 1978 ble det innført forbud mot asbestholdige bygningsplater for innvendig bruk, og i 1979 ble forbudet utvidet til også å omfatte bygningsplater til utvendig bruk.
Norsk Eternit-Fabrikk startet produksjon av eternitplater i Slemmestad i 1946. Fabrikken var den eneste i Norge og var eid av Christiania Portland Cementfabrik, som i 1968 ble en del av Norcem. På det meste hadde fabrikken 350 ansatte og hadde en årsproduksjon på 70 000 tonn. Fabrikken ble nedlagt i 1980. Det nedlagte fabrikkanlegget ble grunnlaget for Bjerkås nærings- og industrianlegg.


Vardåsen og Gullbekkåsen fort.
Vardåsen og Gullbekkåsen fort er to tvillingfort like nord for Kongsvinger by. Fortene har også blitt kalt Vardefortet og Gullbekkfortet. "Vardåsen fort" benyttes ofte som en fellesbenevnelse for begge fortene.
Historie.
De ble bygget i perioden 1901–1903 som et ledd i stryrkingen av det norske forsvaret forut for unionsoppløsningen i 1905. Hvert fort hadde to fastmonterte 12 cm Schneider Canet-kanoner med en rekkevidde på 10 km, samt flere mindre feltkanoner, og var omringet av skyttergraver og piggtrådgjerder. Bygningene som mannskapene holdt til i ble reist inne i tunneler sprengt ned i berget.
Ved forhandlingene i 1905 krevde svenskene at alle moderne festningsanlegg langs grensen skulle legges ned, men gikk til slutt med på at anleggene ved Kongsvinger kunne bestå mot at de ikke ble utvidet. Fortene ble likevel påvirket av den generelle nedrustningen av det norske forsvaret i årene før andre verdenskrig og i 1939 ble hovedskytset demontert.
Den 14. april 1940 ankom den svenske fenriken Gösta Benckert Kongsvinger med et kompani av 131 Finlands-frivillige, blant dem flere nordmenn som «Shetlands-Larsen» og Max Manus. Benckert ble dagen etter utnevnt til kaptein og gitt kommando over de gamle feltkanonene. Troppene på Vardåsen fikk i oppdrag å hindre tyskerne i å ta seg fra Sør-Odal og falle Kongsvinger i ryggen, noe som ville sperre retretten for de norske troppene vest for Kongsvinger. Utpå dagen fikk Benckert sammen med de norske avdelingene beskjed om å slå retrett, men Benckert ville bli til han i det minste hadde sett fienden. Hans ønske om å bli ble innfridd, men de norske styrkene uskadeliggjorde kanonene før de dro slik ordren var. De Finlands-frivillige forsøkte å gjøre kanonene i stand igjen, men kunne bare finne ett sluttstykke. Benckerts styrker gjorde hard motstand mot det tyske angrepet på formiddagen den 16. april med kun to kanoner som benyttet det ene tilgjengelige sluttstykket annenhver gang. Likevel måtte Benckert se seg nødt til å oppgi stillingen og flykte nordover da det viste seg at forsøket på å sprenge broen over Glomma var mislykket.
Etter dette ble tvillingfortene på Vardåsen liggende forlatt. Naturen og pøbler fikk herje fritt, og snart var det lite av verdier igjen. I 1946 ble det opprettet en radiopeilestasjon på toppen av Vardåsen, og hæren lekte med tanken om å restaurere anleggene i 1948, men det ble med tanken.
Gullbekkåsen skulle likevel ha fremtiden foran seg. I 1952 begynte man å bygge en radarstasjon som stod klar i 1955. Fra 1957 til 1962 var anlegget sektor operasjonssenter. Deretter ble stasjonen omgjort til opplæringssenter, fra 1972 kalt Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole. 1. august 2002 ble denne skolen flyttet til Mågerø. I løpet av 2003 ble Nye Kongsvinger fengsel bygget der militærleiren lå.


'Allo 'allo!
Allo 'allo!" er en britisk situasjonskomedie som gikk på BBC mellom 1984 og 1992. Idéen bak serien var å parodiere andre TV-serier som omhandlet annen verdenskrig, spesielt den britiske "Secret Army", om hjemmefrontsmenn på en kafé i Brussel.
Den ble sendt på NRK fra januar 1989 og gikk flere ganger i reprise i 1990- og 2000-årene. Den sendes fortsatt i reprise på BBC Entertainment.
Serien ble på NRK tekstet til nynorsk av Anne Margrethe Standal. Hun mottok i 2006 Teksterprisen for blant annet dette kreative arbeidet.
Teater.
I tillegg til TV-serie gjennom mange år ble Allo 'allo!" også en massiv suksessfull rullende teaterforestilling med de fleste av den opprinnelige rollebesetningen fra TV-serien. Teaterutgaven turnerte i årene 1986 til 1992, inkludert tre oppsetninger i London forutenom internasjonale oppsetninger.
I januar 1990 ble hovedrolleinnehaver Gorden Kaye livstruende skadd av en stolpe i hodet ved en bilulykke. Oppsetningen i London Palladium ble da spilt av avløseren John Larson, og da forestillingen var i Australia med den australske komikeren Max Gillies.


Gerhard Klopfer.
Gerhard Klopfer (født 18. februar 1905 i Schreibersdorf i Schlesien, død 29. januar 1987 i Kulm) var en embetsmann i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Han arbeidet i partikanselliet, hvor han var assistent for Martin Bormann.
Klopfer var advokat, og meldte seg tidlig inn i NSDAP. Han fikk graden SS-Oberführer (tilsvarende brigadegeneral) som æresrang. På Wannsee-konferansen i 1942 var han Bormanns representant i diskusjonen om "Endlösing", «Den endelige løsning», som la grunnlaget for holocaust.
Etter andre verdenskrig ble han siktet for krigsforbrytelser, men han ble frikjent på grunn av manglende bevis. Han arbeidet etter dette som skatterådgiver. Da han døde i 1987 var han den siste overlevende deltageren ved Wannsee-konferansen.


Paul Scharner.
Paul Josef Herbert Scharner (født 11. mars 1980 i Scheibbs) er en østerriksk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Hamburger SV i Tyskland, etter at kontrakten med West Bromwich Albion gikk ut 2012. Scharner har en fortid i Brann.
Han spilte frem til slutten av sesongen 2005 midtbane på det østerrikske landslaget og i Brann, men ble etter det brukt som midtstopper. Han kom til Brann høsten 2004, og var blant annet med på å vinne cupen med Brann samme år.
Han slo for alvor gjennom i bergensklubben i 2005-sesongen da han både av Brann-supporterne, og fotballeksperter ble regnet som Branns beste spiller. Av Brann-supporterne fikk han blant annet kallenavnet "Fussballgott (fotballgud)". Den 22. desember 2005 ble han solgt fra den norske eliteserieklubben Brann til den engelske Premier League-klubben Wigan Athletic for ca. 30 millioner kroner.
Scharner debuterte for Wigan 10. januar 2006. Som innbytter i den første av to semifinaler i ligacupen mot sin egen favorittklubb Arsenal, ble østerrikeren matchvinner. Etter at kontrakten hans gikk ut med Wigan sommeren 2010 gikk han vederlagsfritt til West Bromwich Albion i slutten av august.


Nicolas Toussaint Charlet.
Tre soldater kommer til leiren av Charlet
Nicolas Toussaint Charlet (født 20. desember 1792, død 30. oktober 1845) var en fransk maler som malte en rekke malerier av militære motiver. Faren døde tidlig, og mor og barn satt igjen i stor fattigdom. Men han fikk litt skolegang, og mora, som var en stor beundrer av Napoleon, formidlet denne interessen til sin sønn.
Biografi.
Sin første jobb fikk Charlet i administrasjonen til Paris, hvor han ble satt til å registrere rekrutter. Han tjenestegjorde i Nasjonalgarden i 1814. Etter at han i 1816 måtte slutte i sin jobb, fikk han en stilling i atelieret til Baron Gros. Her lærte han litografi og fikk også gi ut noen verker som ble begynnelsen på hans karriere som kunstner. En av hans gode venner var maleren Géricault. Charlet giftet seg i 1824 og fikk to sønner som overlevde ham. I 1838 begynte helsen å skrante, og i 1845 døde han.
Charlet var svært produktiv. Ved hans død talte hans verkliste over 2000 litografier i tillegg til akvareller, sepiategninger, oljeskisser og etsinger. En statue av ham er satt opp på torget Denfert-Rochereau i Paris.
Verker.
Noen kjente verker av Charlet er
Litteratur.
"A life of Charlet" ble gitt ut i 1856 av en venn fra militæret, de la Combe.
Eksterne lenker.
Charlet, Nicolas Toussaint
Charlet, Nicolas Toussaint
Charlet, Nicolas Toussaint


Obersturmbannführer.
Obersturmbannführer var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA). Den ble først innført i SA i 1932, da man trengte en ekstra feltoffisersgrad over SA-Sturmbannführer. Den ble samtidig innført i SS for at offiserer skulle være på samme nivå i de to organisasjonene.
Navnet betyr «over-stormenhetsfører», og graden tilsvarte Oberstleutnant i Wehrmacht.
Graden ble i 1961 en av de mest kjente av de mange i SS' og SAs spesielle hierarki, ettersom Adolf Eichmann hadde hatt denne graden. Da han i rettssaken i Jerusalem hevdet at han kun var en kontorarbeider som fulgte ordre, spurte anklageren Gideon Hausner: «Var du en Obersturmbannführer, eller en kontorpike?».
Insigniene var fire sølvknapper og en stripe, plassert på venstre jakkeslag. Man bar også skulderklaffene til en Oberstleutnant i Wehrmacht. Graden var den høyeste hvor man hadde enhetsmerke på høyre jakkeslag; i de høyere gradene hadde man insignier på begge sider.


Gård.
En gård eller et gårdsbruk (fra norrønt "garðr") er en eiendom det drives landbruk og/eller dyrehold på. Gården inkluderer som regel innmark og utmark, samt våningshus og driftsbygninger. Eieren av gårdsbruket kalles helst en bonde og vil normalt også bo på eiendommen, men kan også forpakte bort hele eller deler av den. En gård kalles derfor ofte også for en bondegård. Den som driver gården kalles en "gårdbruker" og kan være enten bonden selv eller en forpakter, tidligere også en leilending. Gårder kan også eies og driver av et sameie eller et firma. Gårdsbruk defineres som næringseiendommer i Norge.
Begrepet "gård" kan også brukes i betydningen "bygård", en eiendom i byen, en kjøpmannsgård eller en håndverkergård.
Internasjonal utvikling og utbredelse.
Gårdsbruk som en personlig drifts- og eierform har vist seg svært effektivt i internasjonal økonomi og utvikling. Størrelsen på gårdsbruk varierer etter beliggenhet og driftsformer, herunder også fra land til land. For å bli definert som et gårdsbruk må gjerne eiendommen ha en viss størrelse, men også dette kan variere. På grunn av rasjonaliseringer og mekaniseringen i landbruket, har antallet gårder i industrialiserte land hatt en kraftig nedgang siden 1950-tallet, mens størrelsen på brukene har økt betydelig.
Da et gårdsbruk etter definisjonen er et geografisk avgrenset område med et eget eier- og brukerforhold, kan man hevde at gårdsbruk bare finnes i industrialiserte land. Utviklingsland i Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika har ikke noe eiendomsregister, og det er derfor heller ikke mulig å pantsette området som brukeren driver for å foreta nyinvesteringer og derved øke verdien og avkastningen. I følge Hernando de Soto er dette årsaken til at disse landene har liten eller ingen økonomisk vekst.
Europa.
Utviklingen av tradisjonelle gårdsbruk i Europa startet i middelalderen, men skjøt først fart etter reformasjonen, da kirke- og statsmakt måtte selge deler av sine eiendommer til brukerne, og da det ble opprettet eiendomsregistre i de ulike landene. Hensikten med eiendomsregistrene var å kreve inn skatt fra brukerne. I Norge begynte denne utviklingen for fullt først etter at den store nordiske krigen endte i 1721, da kronen trengte penger etter krigen og solgte unna kirker og kirkegods for å rette opp igjen den skakk-kjørte økonomien.
Etter andre verdenskrig ble landene i Øst-Europa kommunistiske, og de enkelte brukene ble nasjonalisert og innlemmet i kollektivbruk. I mange av disse landene (f.eks. Polen, Tsjekkia, Estland, Latvia og Litauen) blir nå gårdene ført tilbake til etterkommerne av de opprinnelige eierne med bakgrunn i de eiendomskartene som landene hadde før nasjonaliseringen.
Europa har tradisjonelt hatt mange små bruk.
USA.
I USA startet etableringen av gårdsbruk ved at nybyggere slo seg ned i et område på landet, og krevde et landareal som sin eiendom. Utviklingen startet på østkysten i 1790-årene og fortsatte vestover helt til slutten av 1800-tallet. Etableringen av gårdsbruk i USA var ikke uproblematisk, da den skjedde til fortrengsel av de opprinnelige brukerne (indianerne).
Brukene i USA karakteriseres ved at de er store, spesialiserte, og med ensidig produksjon.
Australia.
Selv om de første settlerne etablerte seg i Australia på 1790-tallet, ble det først fart i immigrasjonen og etableringen av gårdsbruk fra 1850-tallet, da det også ble funnet gull.
Noen av verdens største gårdsbruk i utstrekning finnes i Australia.
Gårdsbruk i Norge.
Norge er et land hvor betingelsene for gårdsdrift er svært ulike. Fra flatbygdene på Østlandet til trange og bratte fjordarmer på Vestlandet. De klimatiske forhold er også svært ulike i de ulike delene av landet, og inntektene fra gårdsbruket blir derfor supplert med inntekter fra fiske, fangst, håndverk og med arbeid utenfor bruket.
Tradisjonelt preges landet av mange små bruk.
Urgårdene.
De eldste gårdene i Norge kalles gjerne urgårder. De eldste av disse kan være nærmere 3 000 år gamle. Slike gårder særpreges av sin sentrale beliggenhet i landskapet og (for de eldste av dem) et usammensatt beskrivende naturnavn. Dette er typisk navn som Berg, Fjell, Haug, Ås, Stein, Lund, Bjørk, Eik, Ask, Os, Vik og By m.fl. En litt yngre type urgård har sammensatte beskrivende naturnavn, som Gjøvik, Hesleberg, Jevnaker, Sætrang, Tanberg, Stavanger og Tønsberg.
Gårdsdeling.
Urgårdene har i mange tilfeller vært enorme i størrelse, selv om størrelsen naturlig nok må har variert mye rundt om i landet. Etter hvert som den teknologiske utviklingen fant sted og avlingene ble større, ble behovet for land mindre. Dette førte til at nye gårder ble skilt ut fra urgårdene.
Blant de første gårdene som ble skilt fra urgården var de såkalte "vín"gårdene og "heim"gårdene. Dette er fortsatt meget store gårder med en sentral beliggenhet, spesielt i forhold til urgården. Generelt regnes "vín"gårdene for å være den eldste av de to (og gjerne også den største innenfor samme område). Tidligere antok man at disse ble skilt ut i de første 2-3 århundrene etter Kristus, men nyere forskning antyder at delingen kan ha tatt til på et tidligere stadium enn tidligere antatt. "Vín"gårdene er mest typiske på Østlandet. Eksempler på navn som stammer fra slike gårder er Økern, Sinsen, Grefsen, Bergen, Halden og Veien. Eksempler på navn som stammer fra "heim"gårder er Trondheim, Modum og Bærum. Man regner med at det finnes omkring 1 000 gårdsnavn av hver type i Norge.
De neste gårdene som deles ut er "stad"gårdene og "land"gårdene. "Stad"gårdene er mest typiske på de indre bygdene på Østlandet, mens "land"gårdene er mer typsike på Sørlandet og Vestlandet. Tidligere har man gjerne tidfestet "stad"gårdene til Vikingtiden og tiden like før denne, men nyere forskning viser at de eldste "stad"gårdene trolig stammer fra 400-tallet. "Land"gårdene tidfestes gjerne til perioden 600-1000. Både "stad"gårdene og "land"gårdene var storgårder med sentral beliggenhet. Man regner med at det finnes omkring 2 500 navn fra "stad"gårder og cirka 2 000 fra "land"gårder i Norge. Fra førstnevnte stammer eksempelvis navn som Fredrikstad. Fra sistnevnte stammer eksempelvis navn som Helgeland.
Etter dette ble de såkalte "set"gården, "tveit"gården, "bø/by"gårdene og "rød/rud"gårdene skilt ut. De eldste og største (som oftest de med best beliggenhet) av "rød/rud" tidfestes gjerne til 1000-tallet og framover. Et eksempel på slike navn er Torbjørnrud, Buskerud, Tolpinrud, Rød og Rud. "Rød/rud"gårdene var mest typiske på Østlandet, med rud i nord og rød i sør. "Set"gårdene var mest typiske fra Sunnfjord og nordover, mens "tveit"gårdene typisk finnes fra Telemark til Hordaland. "Bø/by"gårdene er mest typiske sør for Trøndelag, men kan være svært vanskelig å tidfeste.
Eierskap.
a>. Antall og bruksstørrelser (dyrket mark)
Utviklingslinjene i norsk eiendomshistorie henger nøye sammen med den historiske utviklingen i samfunnet forøvrig.
Det er dessuten viktig å være klar over at begrepet eiendom ikke nødvendigvis er det samme som et avgrenset geografisk område der en og samme person har alle rettigheter. På det samme arealet kunne skogen ha et eierforhold, mens beiterettighetene tilhørte en annen eiendom. I enkelte områder er også deler av utmarka eid av flere eiendommer i fellesskap. Slike sameier skal etter den nye matrikkelloven matrikuleres og bli gitt betegnelsen "jordsameie". Dessuten har noen bygder såkalte bygdeallmenninger, der rettighetene til jakt, fangst og beite er knyttet til minst halvparten av gårdene i bygda.
Helt fra vikingtiden har man hatt et omfattende eier/leier forhold i Norge. Eieren krevde inn en avgift for bruken av et areal, mens leieren (leilendingen) dyrket og utnyttet grunnen. Hvem som har vært grunneier og krevd inn leie har forandret seg opp gjennom historien.
Dette forholdet henger også nøye sammen med hvem som hadde «makt» i samfunnet.
Fra småkonger under vikingtiden til staten, kirken, adel og bønder.
Den katolske kirke var en viktig grunneier og maktfaktor fram til reformasjonen. Den norske statskirke disponerte prestegårder i hvert sogn til sine prester. Restene av kirkens eiendomsbesittelse finner vi i dag i eiendommene til «Opplysningsvesenets fond».
I Dansketiden bygde det seg opp en viss form for adel, men denne fikk aldri noen omfattende betydning her i landet.
Etter hvert som befolkningen økte og selveiende bønder ble en maktfaktor, fikk vi en periode der gårdsarbeidere og huseiere etablerte seg med et leieforhold til en bonde.
Dette kunne gjelde større, skyldsatte arealer eller mindre husmannsplasser (som ikke var egne skyldsatte bruk). I mange deler av landet var husmannsplasser vanlige fra 1600-tallet og fram til siste del av 1800-tallet. Husmennene hadde gjerne et håndtverksyrke eller var landarbeider også for andre bønder, eller de var fiskere eller sjøfolk. Ved folketellingen i 1801 utgjorde husmennene (med familie) ca. 30% av befolkningen.
Antall bruk var økende fram til siste verdenskrig, med utvikling av mange små bruk. Etter krigen, og da mekaniseringen kom på 1950- og 1960-tallet ble antallet bruk drastisk redusert. Denne utviklingen har fortsatt, og i de seneste år forsterket seg. Til gjengjeld har størrelsen på de gårdene som er i drift økt betydelig, dels ved kjøp av tilleggsarealer, eller ved leie av arealer fra gårder som ikke lenger drives. Mange norske bønder bruker ikke bare sitt eget areal, men leier også jord som tilhører en eller flere av naboene.
Skattlegging.
Fra middelalderen og frem til siste del av 1800-tallet, ble gårdene skattlagt etter eiendommens antatte verdi og avkastning, i henhold til den tildelte matrikkelskyld for eiendommen.
I 1892 ble det innført inntekts- og formueskatt i Norge. Dette ble også gjort gjeldende for bønder, slik at disse nå måtte føre regnskap over driften, og betale skatt av overskuddet. Dermed forsvant i praksis matrikkelskatten. Denne formen for skattlegging av gårdsbruk gjelder også i dag, men det finnes flere særregler, slik at for eksempel overskudd fra skogsdrift kan fordeles over 5 år.
Arv og odel.
I Norge har man hatt en ganske spesiell ordning for hvem som skulle overta et gårdsbruk. Eldste sønn på gården hadde odelsretten. Dersom han ikke kunne, eller ville, gikk retten videre til nest eldste sønn, og videre etter samme retningslinje. Hensikten var å holde gården i familiens eie. Først i 1975 er odelsloven blitt endret slik at der er likestilling mellom kjønnene.
Teigblanding og jordskifte.
Fra tidligere tider og fram til ca. 1850 var gårdene blitt endret etter at arveskifter og medgifte førte til at store landområder ble stadig mer oppdelt i teiger (teigblanding). Dette var urasjonelt og førte til behov for rasjonalisering. I 1823 ble så "«Lov om utskifting»" vedtatt. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning. Først ved «Jordskifteloven» som ble innført i 1859 ("«Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857»") ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet, og innføringen av loven ble også en viktig milepel i kartfesting av eiendomsgrenser. Særlig i perioden 1860 – 1890 ble det laget mange store og kunstferdige utskiftningskart av høy kvalitet. Fremdeles foretar jordskifteverket årlig mange større utskiftningsforretninger etter ønske fra gårdbrukerne.
Livet på gården.
Jord som ikke dyrkes, er kjent som utmark. I utmarka kunne en finne større og mindre grasflater (utslåtter), som ble slått og høyet tørket på stedet. Der der var nok tilgang på høy eller større avstander ble der satt opp uteløer.
Tradisjonelt har en gård holdt dyr som storfe, småfe, gris, fjærkre og hest. Man dyrket selv så mye som mulig av maten som gikk med, både til folk og fe.
Arbeidsrytmen på gården ble i stor grad bestemt av årssyklusen i naturen og på åker og eng. Det var gjødsling, pløying og såing i våronna, høyonn og etterhvert innhøsting og slakt utover høsten. Vinteren var preget all slags transport med hest og slede, og av skogsarbeid eller fiske, avhengig av hvor man befant seg i landet.
Parallelt gikk dyreholdet sin gang. Fra å slippes på bøen om våren, gikk kyrne i utmarka daglig så lenge beiteforholdene tillot det. Noen ble sluppet til seters sammen med sau og geit. Melkes måtte de to ganger daglig. Vinterstid var dyra i hus, bortsett fra utegangersau. Hesten var med til alle oppgaver der drakraft var nødvendig.
De største gårdene med god jord klarte å dyrke mere enn eget behov. Overskuddet ble byttet mot andre varer eller tjenester eller mot penger. De mindre gårdene dyrket gjerne noe ekstra, men det var mange steder nødvendig med attåtnæring.
I nyere tid er store deler avlandbruket blitt betydelig endret. Vi har fått større spesialisering, der en dyrker bare poteter, en dyrker løk eller purre, en dyrker fórraps, en satser på melk, mens naboen forer opp slaktekalver.
Bonden og andre beboere.
Brukeren av en gård var kjent som "bonde", "oppsitter" eller "leilending", avhengig av eierskapet. Som regel bodde vedkommende der sammen med sin familie og noen tjenestefolk. En mannlig tjener ble kalt "dreng" eller "gårdsgutt", mens en kvinne kunne være "budeie" eller "taus". De ble også kalt "tyende".
I tilknytning til gården fant man gjerne en husmannsplass eller flere. Husmannen hadde arbeidsplikt på gården, men rett på bolig og litt privat gårdsdrift så lenge han oppfylte sin del av avtalen.
Befolkningen på norske gårder er for store deler av landet omtalt i bygdebøker.
Generasjonsskifte.
Når avtroppende generasjon overlot driften av gården til odelsgutten eller det nye husbondfolket, flyttet de gjerne selv inn i kårstua på gården. Det ble som regel inngått en kåravtale som sikret gamlefolket en slags pensjon, som regel minimum rett til fri kost, losji, ved og noen andre ytelser. Om begge levde ble de gjerne kalt kårfolk, eller om bare en levde "kårkall" eller "kårkjerring". Kårfolkene hjalp gjerne til med gårdsdriften etter evne. "Kår" kan kalles en tidlig form for pensjon og ble avtalt mellom avtroppende og kommende generasjon i hvert enkelt tilfelle.
Bygninger.
Tradisjonelt kan et gårdsbruk ha mange ulike bygninger. På de største brukene var der hus for hver enkelt funksjon på gården, mens mindre bruk hadde færre, men flerfunksjonelle bygninger. Koplingen låve og fjøs synes dog å være gjengs,slik at høyet, som var hoveddyreforet lettvint kunne leveres der det skulle. Dermed fikk man problemet med kumøkka, slik at gjødselkjelleren nødvendigvis ble integrert under deler av fjøsbygningen.
(En må da først dem i to grupper; innhusene og uthusene. Deretter etter de enkelte funksjoner.
Den betegnelsen som brukes over størst del av landet bør stå først.)
Ikke alle gårder hadde alle disse husene, men fikk funksjonene dekket i nabolaget.
Den tradisjonelle norske gården var utgangspunkt for en allsidig utnytting av ressursene. Sjøbruk og fiske var for mange en integrert del av gårdsdriften. Gårdsdrift hadde ikke bare med landbruk å gjøre. Derfor er også sjøhusene naust og sjøbod tatt med her.
Kulturlandskap.
Ved siden av å produsere mat bidrar bøndene ved å drive sine gårder til at kulturlandskapet vedlikeholdes. Nedleggingen av mange småbruk har særlig i de seneste årene ført til at tildels betydelige arealer er ødelagt som kulturlandskap, ved at skog og kratt har etablert seg på tidligere dyrket mark, og at tidligere drenerte arealer har blitt omgjort til myr.


Bérenger Fredol den eldre.
Bérenger Fredol (den eldre) (død 11. juni 1323) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Béziers i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av sin onkel pave Klemens V.
Fredol, Berenger1
Fredol, Berenger1
Fredol, Berenger1


Bérenger Fredol den yngre.
Bérenger Fredol (den yngre) (død november 1323) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Béziers i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1312 av pave Klemens V.
Han var nevø av kardinal Bérenger Fredol den eldre (kreert 1305).
Fredol, Berenger2
Fredol, Berenger2
Fredol, Berenger2


Arnaud Frangier de Chanteloup.
Arnaud Frangier de Chanteloup (død 14. desember 1313) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bordeaux i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av sin onkel pave Klemens V.
Frangier de Chanteloup, Arnaud
Frangier de Chanteloup, Arnaud
Frangier de Chanteloup, Arnaud


Basilios den store.
Basilios den store (født før 330, død 379) er en av de østlige kirkefedre, og en helgen i Den ortodokse kirke og Den katolske kirke.
Liv.
Han ble født i "Cæsarea" (nå Kayseri i Tyrkia). Som barn hadde han en alvorlig sykdom, og foreldrene lovte å vie ham til kirken dersom han ble frisk. Han ble frisk, og tilbragte mange år i hus med sin bestemor, og fikk undervisning der. Senere fikk han undervisning i både Cæsarea, Konstantinopel og Aten. I Aten studerte han sammen med sin venn St. Gregor av Nazianz.
Etter endt utdanning underviste han både i hjembyen sin og andre byer, i bl.a. Syria, Egypt, Palestina og Mesopotamia.
Han deltok i en synode i Kontstantinopel i 360, senere ble han diakon, prest og erkebiskop.
Helgen og kirkefader.
Basilios regnes som én av de fire store østlige kirkelærere. Han, hans bror St. Gregor av Nyssa og vennen Gregor av Nazianz omtales ofte under ett som kappadokierne eller de kappadokiske fedre, og deres innflytelse på utviklingen av kristen doktrine – særlig Treenighetslæren og læren om Den Hellige Ånd – skulle bli formidabel. Hans søster St. Macrina den yngre kalles undertiden den fjerde kappadokier. I Den katolske kirke fikk Basilios formelt tittelen kirkelærer i 1568.
Basilios er i dag skytshelgen for Russland og for østkirkens klostervesen. I Hellas har den hellige Basilios noe av den samme rollen som St. Nicolaus har i en del vest-europeiske land: På festdagen hans 1. januar besøker den skjeggete biskopen barna og gir dem gaver.


Sjur Lindebrække.
Sjur Lindebrække (født 6. april 1909 på Voss, død 1. oktober 1998 i Bergen) var en norsk bankdirektør, jurist og politiker (H). Han var en av Høyres mest sentrale politikere i etterkrigstiden, i generasjonen mellom C.J. Hambro og Kåre Willoch, og ifølge historiker Francis Sejersted omtales Lindebrække med rette som «det moderne Høyres far». Lindebrække var stortingsrepresentant 1945–1953, Høyres 2. viseformann 1950–1954 og Høyres formann 1962–1970. Han ønsket et romslig og liberalt parti i sentrum av norsk politikk, og la betydelig vekt på sosiale spørsmål. Han tildeles i dag hovedæren sammen med John Lyng for at partiet fremstod med en økonomisk politikk bygd på kravet om full sysselsetting og en sosial profil. Lindebrække var en svært avholdt agitator og kombinerte verbal slagkraft med innlevd kroppsspråk. Ifølge journalist Lars Hellberg hendte det på Høyres kurs på Reistad i Lier «at han rev ned talerstolen og ble liggende på gulvet, men hver gang fortsatte han å tale like engasjert som før han tok gulvet.»
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han ble født på Voss i 1909 som sønn av direktør (og senere fylkesmann) Gjert Lindebrække og Ida Bessesen Lie Lindebrække. Moren var sangerinne og niese av forfatteren Jonas Lie, og Sjur Lindebrække var dermed nevø av forfatteren Bernt Lie, fetter av billedhuggeren Emil Lie og tremenning av Vidkun Quislings politiminister, Jonas Lie. Sjur Lindebrækkes søster var motstandskvinnen Tikken Manus, gift med Max Manus. Navnet Lindebrække, sammensatt av "linde" («lind») og "brække" («bakke»), er registrert i Ulvik så tidlig som i 1312.
Han vokste opp i Bergen, tok examen artium i 1927 og foretok studiereiser til Frankrike og England i henholdsvis 1935 og 1937. Under andre verdenskrig var han en sentral motstandsmann i Bergen, men utelater krigsårene i sine memoarer. Lindebrække var cand.jur. fra Universitetet i Oslo, med den svært sjeldne karakteren ren laud, fra 1931 og dr.juris. fra 1948. Han var dommerfullmektig i Nordfjord 1932–1933 og universitetsstipendiat i rettsvitenskap 1933–1936. I 1936 ble han ansatt i Bergens Privatbank, hvor han senere var soussjef 1940–1945, banksjef i 1945 og 1946–1959, administrerende direktør 1959–1968 og arbeidende styreformann 1968–1976. Han hadde permisjon fra banken da han var sjef for Erstatningsdirektoratet 1945–1946. Han styrte Bergens Privatbank gjennom en periode preget av kraftig ekspansjon både nasjonalt og internasjonalt, og kjempet for en uavhengig norsk banknæring – som han anså som en grunnleggende forutsetning for et demokratisk samfunn – gjennom hele sin yrkeskarrière.
Lindebrække innehadde en rekke offentlige, private og organisatoriske verv, deriblant medlem av Krigsskadekomiteen 1945–1946, styremedlem i Vaksdal Mølle 1945–1955, medlem av Statens penge- og finansråd 1945–1947, medlem av Samarbeidsnemnda 1954–1965, formann i Den norske Bankforening 1954–1960, styremedlem i Hygea Bergen 1945–1973, medlem av representantskapet i Vesta 1964–1973, formann i bedriftsforsamlingen i Hansa bryggeri 1970–1979, styremedlem i Chr. Michelsens Institutt til 1980 og styremedlem i "Verdens Gang".
Stortingsrepresentant.
Lindebrække ble innvalgt på Stortinget fra Bergen mot sin vilje i 1945. Han var ikke medlem av Høyre, og forsøkte forgjeves å bli fritatt fra å være listekandidat. Han viste til Grunnloven og sitt virke i Erstatningsdirektoratet, men dette ble ikke godtatt som gyldig grunn til å nekte ettersom denne jobben bare var midlertidig. I Bergen ble det – mer enn spøkefullt – sagt at «Høyre sendte en Venstre-mann til Stortinget, Venstre en Høyre-mann».
Han gjorde seg allikevel raskt gjeldende som medlem av Stortingets finans- og tollkomité, og var Høyres ledende finanspolitiker i sin tid på Stortinget. I årene etter krigen utøvde han også press overfor C.J. Hambro for å få Høyre til å støtte norsk NATO-medlemskap, hvilket han lyktes i. I 1947 fastslo han at full sysselsetting var et overordnet mål for Høyre, og vakte oppsikt både i og utenfor partiet. Arbeiderpartiet mente å ha monopol på den slags uttalelser, men det ble ikke godtatt av Lindebrække. I 1949 meldte han seg til slutt inn partiet og lot seg renominere, men da hadde han til gjengjeld skrevet partiprogrammet selv.
I 1950 møtte han på Stortinget samtidig som sin første barnepike fra Voss, Arbeiderparti-kvinnen Gurid Almenningen. Da skal Almenningen ha uttalt: «Vær snill med han Sjur. Han var slik en god gutt!»
Høyres formann.
I 1950 ble han valgt til partiets første organisatoriske viseformann, mens Alv Kjøs og C.J. Hambro ble valgt til henholdsvis politisk viseformann og formann. Lindebrække var åpenbart partiets oppadstigende stjerne og ble lansert som formannskandidat i 1952, men ble stoppet av Hambro. Hambro mente at Lindebrække var altfor samarbeidsvillig, og hindret formannsvalget med følgende utsagn: «Høyre bør ha en formann de andre partiene helst ser blir skiftet ut.» Etter sin avgang som viseformann i 1954 fortsatte han som medlem av Høyres sentralstyre. Hverken Lindebrække eller John Lyng våget å ta det endelige oppgjøret med den politiske organisasjonen Libertas, noe de eldre lederne Hambro og Kjøs fullbyrdet istedenfor.
Etter press kom han tilbake til politikken for fullt som partiformann i 1962, og sørget dermed for et generasjonsskifte ti år senere enn planlagt. Med seg som viseformenn gjennom hele sin formannstid hadde han Svenn Stray og Håkon Kyllingmark. Hans formannstid ble preget av en rekke uortodokse initiativer og en styrking av organisasjonsarbeidet, men den ble allikevel ikke så lysende som mange hadde ventet, og det blir gjerne sagt at hans største bidrag til partiet var gitt før han ble dets formann. Partiets sosiale profil og iver for borgerlig samarbeid ble imidlertid styrket, og i 1963 kunne John Lyng danne sin kortvarige regjering som banet vei for dannelsen av Per Bortens regjering i 1965. Francis Sejersted skrev i "Høyres historie": «Ingen har som Lindebrække bidratt til å modernisere Høyres profil, til å tilpasse partiet til tidens problemer.» I 1970 overlot Lindebrække formannsvervet til Kåre Willoch, men var formann i Høyres politiske råd 1971–1981 og medlem av sentralstyret igjen fra 1974.
En gjenganger i Lindebrækkes taler og virke var det han formulerte som «tillitspolitikk»: At mennesker skulle møtes med størst mulig tillit og frihet, som i sin tur førte til at mennesker tok større personlig og sosialt ansvar. Disse tankene går igjen i Høyres politikk den dag i dag. Kort oppsummert bygde tillitspolitikken på «et sterkt forsvar for liberale ideer om enkeltmenneskets verdighet og rettigheter, eiendomsrett og økonomisk frihet,» ifølge Kristin Clemet.
Lindebrække var varamedlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1970 til 31. desember 1975, fungerende medlem fra 29. august 1970 til 17. mars 1971 og fra oktober 1973 til 31. mai 1974. Fra 1. januar 1976 til 31. desember 1981 var han fast medlem.
Utmerkelser.
I 1960 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var æresmedlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter, også kalt Menneskerettighetsprisen, utdeles årlig under Høyres landsmøte. Utdelingen skjer etter vedtak i en uavhengig priskomité. Ifølge Ine Marie Eriksen Søreide blir prisen tildelt «enkeltpersoner eller organisasjoner som i Sjur Lindebrækkes ånd aktivt og konsekvent fremmer grunnleggende politiske og økonomiske friheter og rettigheter, og som arbeider for å styrke demokratiske institusjoner og prosesser, i samfunn der demokrati og menneskerettigheter er undertrykket eller truet.»


Pierre Arnaud de Puyanne.
Pierre Arnaud de Puyanne O.S.B. (død 4. september 1306) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed for klosteret Sainte-Croix i Bordeaux i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av pave Klemens V.
Arnaud, Pierre
Arnaud, Pierre
Arnaud, Pierre
Arnaud, Pierre


Nicolas Caignet de Fréauville.
Nicolas Caignet de Fréauville, O.P. (død 15. januar 1323) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av pave Klemens V.
Caignet de Fréauville, Nicolas
Caignet de Fréauville, Nicolas
Caignet de Fréauville, Nicolas
Caignet de Fréauville, Nicolas


Arnaud de Pellegrue.
Arnaud de Pellegrue (død august 1331) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkediakon i Chartres i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av sin onkel pave Klemens V.
Pellegrue, Arnaud de
Pellegrue, Arnaud de
Pellegrue, Arnaud de


Raymond de Got.
Raymond de Got (død 26. juni 1310) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av sin onkel pave Klemens V.
Got, Raymond de
Got, Raymond de


Guillaume Ruffat de Forges.
Guillaume Ruffat de Forges (død 24. februar 1311) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 sin onkel av pave Klemens V.
Ruffat de Forges, Guillaume
Ruffat de Forges, Guillaume


Etienne de Suisy.
Etienne de Suisy (død 10. desember 1311) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkediakon av Brugge i det som i dag er Belgia.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av sin onkel pave Klemens V.
Suisy, Etienne de
Suisy, Etienne de
Suisy, Etienne de


Thomas Jorz.
Thomas Jorz, O.P. eller Joyce, Anglus, Anglicus (engelsk, død 13. desember 1310 i Grenoble i det som i dag er Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en viktig teolog, og var skriftefar for kong Edward I av England.
Han ble kreert til kardinal 15. desember 1305 av sin onkel pave Klemens V.
Jorz, Thomas
Jorz, Thomas
Jorz, Thomas
Jorz, Thomas


Sjimpanser.
Sjimpanser er menneskeaper og menneskets nærmeste slektninger. Den mest kjente arten, sjimpansen, bor områder med skog og savanner i Vest- og Sentral-Afrika. Den andre arten kalles bonobo eller dvergsjimpanse. Utbredelsesgrensen mellom disse to går ved Kongoelven.
Sjimpansen ("Pan troglodytes").
Den vanlige sjimpansen kan bli opptil 30–50 kg tung, men betydelig mer i fangenskap. Hannen blir opptil 160 cm høye, mens hunnen blir opptil 130 cm. Huden i ansiktet er hvitt. Armlengden er ca. halvparten av kroppslengden. Sjimpansene lever sammen i flokker fra 2 til 80 individer. Flokkens revir er i skogsområder på mellom 10 og 50 km², mens det i mer åpent terreng er på mellom 200 og 400 km².
Sjimpansens svangerskap varer i sju måneder, og ungen blir brystfødd av moren i fire år. En unge kan bli hos moren i opptil ti år, men moren parer seg når den yngste ungen er omtrent tre år gammel.
Sjimpanser spiser både andre dyr, planter og frukter.
Dvergsjimpansen ("Pan paniscus").
Dvergsjimpansen eller bonoboen blir sjelden over 40 kg tung og 85 cm lang. Proporsjonalt sett er dvergsjimpansens armer lenger enn den vanlige sjimpansens. Dvergsjimpansens ansiktshud er svart og ørene er forholdsvis små i forhold til den ordinære sjimpansen.
En bonobo går gravid i overkant av sju måneder, og ungen blir ammet av moren i fem år.
Bonoboer bor sammen i flokker fra 30 til 80 individer. De holder som regel til i trærne. Ofte blir apeflokker styrt av hanner, men i dvergsjimpansens tilfelle er samfunnet egalitært, det vil si at hunner ikke er underordnet hannene, og til tider dominerer. Dvergsjimpansen er også det eneste kjente dyret der man har observert 100 % biseksualitet, og alle individer har sex med andre av både sitt eget og det motsatte kjønn livet ut. Ulikt andre menneskeaper blir konflikter blant dvergsjimpanser ofte løst med sex i stedet for vold.
I motsetning til de vanlige sjimpansene er dvergsjimpansens kosthold stort sett vegetarisk.


Arnaud de Falguières.
Arnaud de Falguières (død 12. september 1317) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Arles i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 19. desember 1310 av pave Klemens V.
Falguieres, Arnaud de
Falguieres, Arnaud de
Falguieres, Arnaud de


Bertrand des Bordes.
Bertrand des Bordes (død 12. september 1311) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Albi i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 19. desember 1310 av pave Klemens V.
Bordes, Bertrand des
Bordes, Bertrand des
Bordes, Bertrand des


Raymond Guillaume des Forges.
Raymond Guillaume des Forges (død 5. november 1346) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 19. desember 1310 av sin onkel pave Klemens V.
Forges, Raymond Guillaume des
Forges, Raymond Guillaume des


Bernard Jarre.
Bernard Jarre eller Garve (død 1328) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 19. desember 1310 av sin slektning pave Klemens V.
Jarre, Bernard
Jarre, Bernard
Jarre, Bernard


Fascikulasjon.
Fascikulasjon, eller lemus, er kortvarige, rytmiske sammentrekninger av en muskel. Vanligst oppstår dette i små muskler i ansiktet, særlig rundt øyet, men kan oppstå i alle musklene i kroppen. Sammentrekningene kan vare i flere timer om gangen og er synlige utenpå huden.
Fascikulasjon er vanlig, og er ikke skadelig eller symptomatisk for noe skadelig i seg selv. I små muskler kan det skyldes en ubalanse mellom væske og mineraler, og inntak av magnesium, kalk eller kalsium kan motvirke langvarig fascikulasjon. I større muskler kan fascikulasjon oppstå etter uvant eller intensiv trening.
Ifølge sosialantropologien er lemus i enkelte kulturer forbundet med evnen til å oppnå fysisk velbehag.


Hauerseter leir.
Hauerseter leir er en militærleir i Akershus som er standkvarter for Forsvarets hundeskole, men som også blir mye benyttet av ulike avdelinger i Heimevernet.
Leiren ble opprettet av tyske styrker under 2. verdenskrig, som lager for sprengstoff og ammunisjon. Fortsatt finnes det tallrike gamle bygg fra tyskerne i området, men mange er også blitt revet. I det ytre leirområde finnes det flere områder hvor tyskerne la brostein, langt ute i skogen. Tilgangen på arbeidskraft synes derfor å ha vært stor.


Hanekam (frisyre).
Hanekam er en frisyre der man har barbert bort det meste av håret på sidene av hodet, slik at det står igjen en smal stripe hår på midten fra pannen og bakover til nakken, omtrent som hanekammen på hønsefugler. Håret kan være langt eller kort, men står gjerne opp som en vifteformet børste langsetter hodet. Ikke sjelden er frisyren løftet og formet med hårgele, og håret farget med hårfarge.
Hanekamfrisyre i litt ulike varianter var vanlig blant punkere på 1970- og 80-tallet, og har holdt seg som «punkehår» siden. En liknende hårstil var også utbredt hos de nordamerikanske cherokee- og mohawk-indianerne. De kunne i tillegg pryde hårtoppen med fjær.
Frisyren kalles gjerne "mohawk" på amerikansk-engelsk og "mohican" på britisk-engelsk. Begge ordene betyr «mohikaner». Den tyske betegnelsen er "Irokesenschnitt", «irokeser-snitt».
Liknende hodeplagg.
Imponerende hodekammer forekommer ikke bare på mennesker og fugler, men også på flere hodeplagg i ulike kulturer opp gjennom historien. Antikke hjelmer kunne for eksempel ha en høy, børste- eller vifteformet fjær- eller hårkam som kan minne om hanekamfrisyren. Det samme gjelder for de ofte gule vinaya-hattene som blir båret av gelug-buddhister i seremonier og prosesjoner; disse har høy, buet frynsekam nesten som manen på en hest.


Fenstad.
Fenstad er et lite sted i nordre del av Nes kommune i Akershus, øst for elven Vorma. Stedet er preget av vakker natur og rik tilgang på friluftsaktiviteter. Landskapet er preget av skrånende terreng mot Vorma og høyereliggende skogsområder lenger øst. Landskapet preges veldig av jordbruk og bondevirksomhet.
Flere store gårdsbruk som driver kornproduksjon ligger i bygda. Ferdselsåren gjennom bygda er Riksvei 177 som går fra Minnesund til Årnes.
Det er et aktivt foreningsliv med idrettslag, misjonsforeninger og musikkforeninger m.m.
Servicefunksjoner som barnehage, dagligvare, Post i butikk og annet næringsliv finnes. Mange pendler til Oslo eller andre nærliggende kommuner. Kampåa har et av landets mest spennende fiskemuligheter etter ørret, spesielt på flue på våren. Det bor ca 1800 mennesker i Fenstad.
Svanfoss sluse.
Svanfoss sluse ligger ved Svanfossen. Slusen gir adkomst mellom Mjøsa og Vormas nedre deler samt Glomma mellom Rånåsfoss og Funnefoss. Slusen var stengt fra 1973 til 1993, da en restaurert sluse ble åpnet igjen etter et samarbeid mellom NVE, Eidsvoll kommune, Nes kommune og Glommens og Laagens Brukseierforening. På grunn av fare for spredning av krepsepest har Mattilsynet tidigere lagt restriksjoner på bruken av slusen, men i 2011 ble disse opphevet.
Dammen i Svanfossen regulerer vannstanden i Mjøsa og er administrert av.
Fenstad kirke.
Fenstad kirke er en eldre hvitmalt trekirke som i 2003 har feiret sitt 300-års jubileum. Kirken ligger vakkert til i skrånende terreng mot Vorma. Kirkegården er preget av velstelthet og orden.
Næringsliv.
Stedet har en del mindre bedrifter, herunder Kårstad trevarefabrikk som produserer tretrapper. Det er Volvoforhandler, Fenstad Auto, samt dagligvare og bensinstasjon i Fenstad.
Idrett.
Fenstad Fotballklubb er stedets fotballklubb. I 2009 stiller hadde klubben seniorlag, og en rekke lag i aldersbestemte klasser. Klubben driver fra Fenstad stadion der det er gressbane, grusbane og minibane i tillegg til et klubbhus. Lagets draktfarger er hvit trøye samt blå bukser.
Klubben ble etablert i 1911, og fyller dermed 100 år i 2011.
Fenstad Skiklubb er stedets skiklubb. Fenstad er et snøsikkert sted vinterstid, og det er flotte muligheter i Nes skianlegg som ligger i Fenstad. Skiklubben driver barne- og ungdomsidrett, og arrangerer flere skirenn hver vinter, både lokalrenn og større arrangementer.
Fenstad Håndballag tar seg av håndballaktiviteten. Etter en storhetsperiode på 1980-tallet er klubben nå i en dvaletilstand, men driver fortsatt barneidrett.
Friluftsliv.
Fenstad jeger- og fiskeforening er foreningen for stedets jegere og fiskere. Foreningen arrangerer flere aktiviterer hvert år, fiskekonkurranse, pilking og jegerprøvekurs. Hver søndag i sommerhalvåret arrangeres det trening på foreningens lerduebane.
Religiøst / frivillig / annet.
Stedet har flere misjonsforeninger og lignende som driver aktivt arbeide.
Jerpestad sanitetsforening er en del av Norske kvinners sanitetsforening. Foreningen driver frivillig arbeid, og støtter hvert år en rekke ideelle tiltak både nasjonalt og lokalt. Foreningen har gjennom en årrekke kjøpt trygghetsalarmer og gitt tilskudd til løpende drift av dem.
Jerpestad og Brårud Skolekorps består av barn og unge fra Fenstad og Brårud. Korpset gir et fritidstilbud for barn og unge i alderen 8-20, og korpset er en viktig kulturfaktor i lokalsamfunnet. Korpset ble stiftet i 1947.


Jolly Jumper.
Jolly Jumper er en fiktiv hest fra tegneserien "Lucky Luke", skapt av den belgiske tegneserietegneren Morris. Jolly Jumper blir beskrevet som «den smarteste hesten i verden», og er i stand til å spille sjakk og balansere på stram line. Han reiser sammen med sin eier igjennom ville vesten.
Publikasjonshistorikk.
Jolly Jumper opptrådte for første gang sammen med Lucky Luke i historien "Arizona 1880", publisert i et nummer av tegneserieheftet "Spirou" den 7. desember 1946
Figuren.
Jolly Jumper er en hvit hest med en brun flekk på venstre side. Han misliker hunder, og spesielt hunden Rattata, en uintelligent fengselshund som av og til opptrer i Lucky Luke-historiene.


Dømmende makt.
Dømmende makt utøves av domstolene og hvor høyesterett er landets øverste domstol.
Uavhengighet.
I Middelalderen og Tidlig nytid var det i oftest ikke entydig hvem som hadde endelig dømmende myndighet. I de fleste føydale samfunn hadde godsherrene domsmyndighet over egne bønder. Maktbruken kunne da bli helt vilkårlig. Statsmakten strakk seg ikke ned til innbyggerne, men til det enkelte gods. Hver adelsmann var "høyesterett" for innbyggerne på sin eiendom. Forskjellige typer saker hadde forskjellige organ for domsmyndighet. Brudd på kirkeretten ble påtalt av kirka, visse andre typer konflikter ble oppgjort innbyggerne imellom på tingene. Dette førte til at retten var svært fragmentert og at rettigheter og rettsikkerhet avhang av stand, tittel, borgerskap, privilegier etc. På 16- 1700-tallet forsøkte Evevoldskonger å konsolidere domsmakt innen statsapparatet, men møtte i de fleste land motstand fra adelen som ville verne den økonomiske og politiske makten som domsmakten førte med seg. I Danmark-Norge hadde kongen som enevoldsmonark i prinsippet også høyeste domsmakt. Derfor kunne innbyggerne appellere direkte til kongen ("petisjon"), noe som fungerte som en sikkerhetsventil mot lokal maktmisbruk. Fra og med Den franske revolusjon kom det en reaksjon mot fragmentert domsmakt. Etter inspirasjon fra opplysningsfilosofene ble domsmakten samlet sentralt med ankemuligheter fra lokale domstoler.
I Norge har det siden 1814 vært en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil si blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets.
Domstolene.
Tingrettene er lokalisert svært mange steder i Norge og dekker som regel flere kommuner hver. De fleste saker starter for tingretten. I sivile saker er det en fagdommer som avgjør saken, mens i straffesaker er det en fagdommer og to legdommere. Legdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.
Lagmannsrettene finnes på flere steder i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke. Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser, og er eneste domstol i Norge med jury.
Høyesterett.
Høyesterett dømmer i siste instans. Høyesterett består av 19 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra Lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et organ som kalles kjæremålsutvalget. Høyesterett har lokaler ved regjeringskvartalet i Oslo.


Morris (serieskaper).
Maurice de Bevere (født 1. desember 1923 i Courtrai i Belgia, død 16. juli 2001), bedre kjent som Morris, var en belgisk tegneserieskaper og mannen bak Lucky Luke.
Morris skapte Lucky Luke i 1947. Lucky Luke er en ensom cowboy som reiser omkring i Ville Vesten og hjelper mennesker i nød. Han har hjelp av sin trofaste hest Jolly Jumper. Den første Lucky Luke-historien, "Arizona 1880", ble trykt i "«L'Almanach Spirou 1947»". Morris bodde i USA i seks år, der han samlet materiale til flere eventyr med figuren sin.
Maurice tilbrakte all sin tid til å tegne. «Foreldrene mine ble snart klar over at det var tegner jeg ville bli. Og tenkte jeg ville bli illustratør eller noe i den retningen. Siden, da de fant ut at jeg ville begynne med tegneserier, fryktet de det verste for meg, for det yrket var jo ikke noe man kunne leve av...» har han fortalt om sin barndom.
I motsetning til mange av sine samtidige arbeidet Morris aldri på andre serier, skjønt han gjorde en god del illustrasjoner til fortellinger på 1940- og 1950-tallet. På 1990-tallet gjorde han "Rantanplan", en avlegger-serie fra "Lucky Luke", om den dummeste hunden i ville vesten, Rattata.


Arbeids- og velferdsetaten.
Triangelgården, hvor NAV Hamar holder til.
Arbeids- og velferdsetaten er en norsk statlig etat under Arbeidsdepartementet. Etaten er en sammenslåing av trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten. Etaten inngår, sammen med sosialtjenesten i kommunene, i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Etaten ledes av Arbeids- og velferdsdirektoratet, et statlig direktorat lokalisert i Oslo. Lederen for både direktoratet, etaten og NAV-forvaltningen forøvrig har tittelen arbeids- og velferdsdirektør. I 2010 ble Joakim Lystad utnevnt til arbeids- og velferdsdirektør.
Arbeids- og velferdsetaten har cirka 14 000 ansatte over hele landet, og har nesten hele befolkningen som brukere. Etaten forvalter en tredel av statsbudsjettet gjennom ordninger som arbeidsledighetstrygd, attføring, pensjon, barnetrygd, kontantstøtte, med mer.
I samarbeid med alle landets kommuner har etaten etablert lokale NAV-kontorer over hele landet. Lokalkontorene skal tilby tjenester fra den statlige arbeids- og velferdsetaten og den kommunale sosialtjenesten. Dette er en av de største endringer i nyere tid i velferdsordningene i Norge. Et sentralt mål med reformen er å få flere i arbeid og færre på stønad.


Posten Norge.
Posten Norge AS er et norsk statseid konsern med ansvar for postgangen i Norge. Konsernet driver også godsfrakt og annet. Posten er en av Norges største bedrifter med virksomhet over hele landet. Posten Norge er en av Norges eldste og største statlige bedrifter, opprettet av Christian IV i 1647.
Konsernet omsatte i 2006 for 23,7 milliarder kroner. Virksomheten består av vel 23 000 årsverk, herunder 10 000 postbud og sjåfører, hvorav 2 000 er landpostbud.
Posten driver med leveranser av fysiske sendinger og tilbyr elektroniske tjenester. Leveransene kan skje både ved egenproduksjon og gjennom alliansepartnere. Posten betjener både privatpersoner og bedrifter. Hovednedslagsfeltet er på kunder i Norden, men gjennom samarbeidspartnere kan Posten tilby tjenester over hele verden.
Dag Mejdell har vært konsernsjef i Posten siden 16. januar 2006, mens Arvid Moss har vært styreleder siden 17. juni 2002.
Sammen med datterselskapene CityMail og CityMail Danmark deler Posten Norge ut brev til 5,2 millioner husstander i Skandinavia, og er det nordiske postselskapet som når ut til flest medlemmer. Posten har også kjøpt opp en god del mindre transportselskaper som for eksempel NorCargo og Box, som i likhet med CityMail nå opererer under navnet Bring.
Historie.
Posten ble opprettet 17. januar 1647, mye på grunn av press fra forretninger og fremveksten av et sentralbyråkrati i København. Tidlig ble posten basert på en ordning der bøndene fikk ansvaret for å transportere post fra gård til gård. I starten var posten en privat bedrift, som drev med kongelig privilegium. Det var de sentrale byene i Sør-Norge som først fikk postforbindelse, og alle rutene hadde utgangspunkt i Christiania. Postombæringen var organisert etter stafettprinsippet med postbønder som tok seg av frakten mot visse privilegier (fritak fra skatt, skyssferd, innkvartering, veiplikt og militærtjeneste).
For steder som lå innenfor disse rutene, ble det organisert såkalte poståpnerier, som hadde nøkkel til postsekken og kunne formidle brev lokalt. Dessuten satt en del embetsmenn med nøkkel til postsekken.
Posten var også tidlig ute med tekniske nyvinninger, blant annet ble Norges to første dampskip «Constitutionen» og «Prinds Carl» kjøpt i 1826 nettopp for å forbedre postforbindelsene til utlandet.
Organisasjon.
Posten Norge er et aksjeselskap som i sin helhet eies av den norske stat ved Samferdselsdepartementet. Selskapet er organisert i tre divisjoner. Divisjonene er Post, Logistikk og Logistikkløsninger. Mot bedriftskunder i Norden markedsfører Posten Norge seg under merkenavnet Bring.
Postkonsesjonen.
Posten Norge er pålagt å levere post til hele landet, seks dager i uka, til samme pris.
Posten Norge er tildelt konsesjon for befordring av lukkede adresserte brev under 50 gram med hjemmel i postloven. Som motytelse til denne eneretten stiller samfunnet krav om oppfyllelse av konsesjonspålagte oppgaver, blant annet levering av post til hele landet, seks dager i uka, til samme pris. Post- og teletilsynet fører tilsyn med at selskapet oppfyller konsesjonskravene. Samferdselsdepartementet dekker selskapets merkostnader ved å opprettholde et tjenestenivå i postnettet utover det som er økonomisk lønnsomt.
Konsesjonen skulle opprinnelig løpt ut 31. desember 2010, fordi EU-direktivet om postliberalisering definerte denne datoen som fristen for full liberalisering av posttjenester. Direktivet møtte imidlertid stor motstand i Norge, blant annet viste en utredning at en konsekvens kunne bli at en halv million nordmenn i distriktene ville få post bare én dag i uka på grunn av dårlig lønnsomhet, og 25. oktober 2010 ble konsesjonen forlenget ut 2011. 10 april 2011 stemte Arbeiderpartiets landsmøte for å bruke reservasjonsretten mot EUs postdirektiv, og 20. desember ble konsesjonen forlenget ytterligere ett år.


Oksøy-klassen.
Oksøy-klassen er en skipsklasse av minejaktfartøyer. De er oppkalt etter norske øyer: Oksøy, Karmøy, Måløy og Hinnøya. Fartøyene ble bygget i perioden 1990–1995 og ligner på Alta-klassen minesveipere.
Fartøyene er ca 55 meter lange, og hele 13,6 meter brede. De har løftevifter, som sammen med gummiskjørt foran og akter danner en luftpute mellom skrogene. Dette gir mindre akustisk signatur i vannet, og dermed mindre sannsynlighet for å utløse miner. Fremdriftslinjene består av to hovedmotorer koblet til hver sin vannjet.
Et minejaktfartøy har som oppgave å finne og uskadeliggjøre miner en og en, i motsetning til minesveipere som uskedeliggjør hele minefelt uten å lokalisere hver enkelt mine.
Minejaktfartøyene og minesveiperne tilhører alle 1. minerydningsskvadron, som er stasjonert ved Haakonsvern Orlogsstasjon


Minejaktfartøy.
Et minejaktfartøy er en minerydder, et fartøy for å rydde sjøminer. I motsetning til en minesveiper, bruker den sonar for å lete etter miner. Når de finner en mine uskadeliggjøres den ved sprengning, enten ved hjelp av miniubåt eller dykkere.
Siden minejaktfartøyer ofte operer nære miner, så er de laget for å ha minst mulig akustisk og magnetisk signatur, to kjennetegn som sjøminer ofte bruker for å detektere skip. Ofte har de lyddemping for maskineriet og bruker stillegående dieselelektrisk framdrift, og skroget er ofte av treverk, glassfiber eller ikke-magnetiske metaller, eller de er behandlet for å redusere den magnetiske signaturen.
Minejegere stikker sjelden dypt i vannet, siden de ofte må operere i trange og grunne farvann slik som skipsleder og havner. Stillbare thrustere brukes ofte for å gi større manøvrerbarhet. Et antall moderne fartøyer har katamaran-skrog.
I det norske Sjøforsvaret finnes minejaktfartøyer av «Oksøy»-klassen. De er organisert i 1. minerydderskvadron sammen med minesveiperne. Minejaktfartøyene har navn etter øyer og heter KNM «Karmøy» (M341), KNM «Måløy» (M342) og KNM «Hinnøy» (M343). Skvadronenen stiller en styrke med høy beredskapsgrad for NATO Response Force (NRF) og deltar i NATOs stående minerydderstyrke SNMCMG1. For tiden (2009) oppgraderes fartøyene også med mye nytt utstyr.


Minesveiper.
Minesveiper er et krigsskip konstruert for å uskadeliggjøre sjøminer. Prinsippet er eldre enn det som ligger til grunn for den nær relaterte skipstypen minejaktfartøy, som har samme bruksområde men som retter seg mot mer avanserte miner.
Minesveipere er først og fremst ment til bruk mot forankrede sjøminer, som er ment å eksplodere ved kontakt med passerende fartøyer. Til dette bruker de et sveip som slepes bak båten for å kutte av ankerfestene til slike miner, som så blir uskadeliggjort med kanonild eller på annen måte.
Sveipere bruker også et influenssveip som trigger "smarte" miner ved å etterligne den magnetiske og akustiske signaturen til de fartøy som minen er ment å gå av mot.


Alta-klassen.
Alta-klassen er en skipsklasse norske minesveipere. De er oppkalt etter norske elver og ligner Oksøy-klassen minejaktfartøyer. Det ble bygget fem fartøyer i perioden 1990-1997.
Alta-klassen er hypermoderne sveipere som er langt fremme teknologisk i forhold til andre nasjoner i verden. Fartøyene kan både sveipe forankrede kontaktminer og miner som er satt til å gå av på akustikk (støy fra fartøy) og magnetisme (magnetfeltet et fartøy representerer). I fredstid benyttes fartøyene til oppøving og deltakelse i NATOs stående minerydderstyrke, SNMCMG1 (Standing NATO Response Force Minecountermeasures Group 1)
KNM «Glomma» ble allerede i 1999 lagt i opplag, og i 2009 ble hun, sammen med KNM «Oksøy», lagt ut for salg. I sin tjenestetid har hun vært i aktiv tjeneste i kun 25 dager.


Arnaud d'Aux de Lescout.
Arnaud d'Aux de Lescout (død 14. august 1320) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Poitiers i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1312 av pave Klemens V.
Aux de Lescout, Arnaud d'
Aux de Lescout, Arnaud d'
Aux de Lescout, Arnaud d'


Guillaume Godin.
Guillaume Godin, O.P. (død 4. juni 1336) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1312 av pave Klemens V.
Godin, Guillaume
Godin, Guillaume
Godin, Guillaume
Godin, Guillaume


Vital du Four.
Vital du Four, O.Min. (død 16. august 1327) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1312 av pave Klemens V.
Four, Vital du
Four, Vital du
Four, Vital du
Four, Vital du


Tim Montgomery.
Timothy Montgomery (født 25. januar 1975 i Gaffney, South Carolina) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han ble i 2005 funnet skyldig i dopingmisbruk, og utestengt fra all idrett i to år.
Montgomery var sprinter, og var i verdenseliten fra han vant bronse under VM i friidrett 1997 i Athen til han ble utestengt i 2005. Under VM i 2001 i Edmonton tok han sølv på 100 meter og gull for USA på 4 x 100 m stafett. Han hadde sitt sportslige høydepunkt under et Grand Prix-stevne i Paris i 2002, da han satte ny verdensrekord på 100 meter med 9,78. Denne rekorden stod til 14. juni 2005, da Asafa Powell fra Jamaica forbedret rekorden med ett hundredels sekund.
Montgomerys resultater på idrettsbanen kom i 2004 i skyggen av mistanker bruk av designer-dopet THG (BALCO-skandalen). Montgomery kvalifiserte seg ikke til OL i Athen i 2004. Den 13. desember 2005 ble Tim Montgomerys dømt til utestengelse i to år. Samtidig ble alle resultater oppnådd etter 31. mars 2001, inklusive hans tidligere verdensrekord, strøket fra statistikkene. Hans beste godkkjente løp på 100 meter er etter dette 9,92, oppnådd i 1997.
Han var samboer med den kvinnelige sprinteren og lengdehopperen Marion Jones. Sammen fikk paret en sønn, Tim jr., i 2003.


KNM «Alta».
KNM «Alta» er en norsk minesveiper av Sauda-klassen, som var i bruk i det norske sjøforsvaret fra 1966 til 1996. Skipet var utelukkende bygget i tre eller ikke-magnetiske metaller.
Etter at KNM «Alta» ble tatt ut av tjeneste ble den gjort om til et museumsskip. Det eies av Forsvarsmuseet, men blir driftet av den frivillige organisasjonen Fartøylaget KNM Alta.


Oberscharführer.
Oberscharführer var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA). Graden tilsvarte Feldwebel i Wehrmacht.
Den ble opprettet i SA i 1932, som en følge av veksten i organisasjonen, og innført i SS på samme tid, for at det skulle være likhet mellom de to organisasjonene. Etter de lange knivers natt i 1934 endret strukturen seg, slik at de to gradene SS-Oberscharführer og SA-Oberscharführer ikke lenger var på samme nivå; en SS-Oberscharführer tilsvarte en SA-Truppführer. Hvilken rolle en SS-Oberscharführer hadde varierte mellom de forskjellige grener av organisasjonen, slik at en i Allgemeine-SS kunne ha en helt annen autoritet enn en i Waffen-SS.
Insigniene var opprinnelig en sølvknapp og en stripe på venstre jakkeslag. Etter endringen i 1934 begynte SS-Oberscharführere å bære to sølvknapper i stedet. Etter 1938 bar SS-Oberscharführere i Waffen-SS også skuldermerket for en Feldwebel i Wehrmacht.


Gideon Hausner.
Gideon Hausner (født 1905, død 1990) var juridisk rådgiver for Israels regjering, og hovedanklager under rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961.
Hausner ble kjent for sin dyktige utspørring av Eichmann under saken. Eichmanns hovedforsvar var at han bare var en kontorarbeider som fulgte ordre, hvilket Hausner dels møtte med presedensen som var satt under Nürnbergprosessen hvor det ble slått fast at dette ikke er et forsvar for alvorlige handlinger som forbrytelser mot menneskeheten, og dels med provoserende spørsmål som «var du en Obersturmbannführer eller en kontorpike?». Eichmann ble kjent skyldig på alle punkter og dømt til døden.


Krigskirkegård.
En krigskirkegård er en gravlund hvor falne soldater er gravlagt. Den kan være for en nasjon, en gruppe allierte nasjoner, eller for begge sider i konflikten. Den kan være en separat gravlund, eller en avgrenset del på en vanlig, sivil gravlund.
Mange krigskirkegårder drives av en offentlig myndighet som sørger for at de fremstår som verdige minnesteder. Blant de viktigste myndigheter i denne sammenheng er Commonwealth War Graves Commission, som vedlikeholder alle allierte krigskirkegårder med falne fra første og andre verdenskrig, samt andre kriger som Samveldenasjoner har deltatt i, og den tyske Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge. Begge disse er aktive i Norge. I Norge har Krigsgravtjenesten et tilsvarende ansvar.
På enkelte krigskirkegårder er også sivile ofre fra kriger gravlagt, som f.eks. i Esbjerg i Danmark der det ligger mange tyske flyktninger; enkelte av dem døde flere år etter krigens slutt i 1945, men ble allikevel lagt på den tyske delen av krigskirkegården.


Uluru.
Uluru (også kjent som Ayers Rock) er en fjellformasjon som ligger i Nordterritoriet, i det sentrale Australia. Den ligger i Uluru-Kata Tjuta nasjonalparken. Den er verdens nest største monolitt (etter Mount Augustus, som også ligger i Australia).
Fjellet er hellig for aboriginene.
Navn.
De lokale aboriginene (pitjantjatjara) kaller fjellet for Uluru. Ordet har ingen bestemt mening i deres språk.
19. juli 1873 navngav landmåleren William Gosse fjellet Ayers Rock etter daværende kolonisekretær for Sør-Australia, Henry Ayers. Siden da har begge navnene vært i bruk, selv om Ayers Rock navnet har vært mest kjent inntil nylig.
I 1993 vedtok man å kalle fjellet for «Ayers Rock/Uluru». I 2002 ble det offisielle navnet snudd til «Uluru/Ayers Rock» etter forespørsel fra turistnæringen i Alice Springs.


Baruch Goldstein.
Dr. Baruch Kappel Goldstein (født 9. eller 12. desember 1956, død 25. februar 1994) var en israelsk nasjonalistisk ekstremist og massemorder som drepte 29 palestinere i en moske i 1994.
Goldstein var opprinnelig fra Brooklyn i New York i USA, men emigrerte til Israel, hvor han bodde i en bosetning på det Israelokkuperte Vestbredden og arbeidet som lege i den israelske hæren. Den 25. februar 1994 myrdet han 29 bedende muslimer og såret 150 andre i Hebron. I tillegg døde 26 andre palestinere senere som følge av hendelsen. Goldstein ble selv drept i angrepet.
Golstein var en svoren tilhenger av den høyreekstreme israelske politikeren Meir Kahane som tok til orde for å fjerne alle palestinere både i Israel og de okkuperte områdene. Han tilhørte også den militante organisasjonen Jewish Defense League, en organisasjon som var stiftet av Kahane. Da han tjenestegjorde som lege i den israelske hæren ble kan kjent for sine uttalelser om å nekte å behandle ikke-jøder, også de som tjenestegjorde i den israelske hæren.
Golstein bodde i den jødiske bosetningen Kiryat Arba like ved Hebron på den okkuperte Vestbredden.


6. divisjonskommando.
Mange av avdelingene i 6. divisjonskommando ble nye enheter i ISTAR-konseptet.
6. divisjonskommando ble lagt ned 1. august 2009.


Johnnie Walker Classic.
Johnnie Walker Classic er en golfturnering på Europatouren som spilles i Asia. Den ble arrangert for første gang i 1990 under navnet "Johnnie Walker Asian Classic" i Hongkong.
Turneringen tiltrekker seg flere av verdens beste golfspillere ved å betale ut store summer for oppmøte. Ni av de 14 første utgavene ble vunnet av spillere som har toppet verdensrankingen i golf (Nick Faldo, Ernie Els og Tiger Woods to ganger hver; Ian Woosnam, Greg Norman og Fred Couples én gang hver).


Open de France.
Open de France er Frankrikes nasjonale åpne golfmesterskap
Open de France er en golfturnering på Europatouren. Den ble arrangert for første gang i 1906 og er det eldste åpne nasjonale mesterskapet på det europeiske kontinentet. Turneringen har vært del av Europatouren siden starten i 1972.
Det franske golfforbundet har lagt inn store ressurser for å øke turneringens status. Turneringen har ikke lenger noen tittelsponsor, noe som er uvanlig blant golfturneringer, men vanlig blant "major"-turneringene. I 2004 ble det for første gang arrangert kvalifiseringsturneringer for profesjonelle og amatører etter modell av The Open og US Open. Premiepotten er blitt mangedoblet fra 850 000 euro i 1999 til 4 000 000 euro i 2006. Selv om denne potten ble redusert til 3 millioner euro i 2010, er det likevel en av de største premiepottene på Europatouren.
Turneringen ble tidligere spilt på forskjellige baner, men spilles siden 2002 på Le Golf National utenfor Paris.


Smurfit European Open.
Smurfit European Open er en golfturnering på Europatouren som arrangeres årlig på The K Club i Irland.


KLM Open.
KLM Open (Internationaal Open Golf Kampioenschap van Nederland (Internasjonalt åpent nederlandsk golfmesterskap)) er en golfturnering på Europatouren som spilles i Nederland. Den har vært del av Europatouren siden starten i 1972. Den gikk opprinnelig under navnet "Dutch Open", og har hatt flere forskjellige tittelsponsorer gjennom årene. Siden 2003 er flyselskapet KLM hovedsponsor. Fra 1981 til 1990 ble "KLM Open" avholdt, og KLM var da et meget kjent navn innen golfsporten. I 2003 ble turneringens navn igjen forandret til KLM Open, fordi KLM da kom tilbake som hovedsponsor.
Den første turneringen ble holdt i 1912, på banen til "de Haagse Golf & Country Club" i Haag. Dermed er turneringen en av de eldste på Europatouren. Briten George Pannell vant den første turneringen. Frem til 1933 spilte man 36 hull, mens man anno 2005 spiller 72.
Premiepotten for 2005 var 1,5 millioner euro, som er nokså lite for en europatourturnering i Europa. Turneringen har vært spilt på flere forskjellige baner, men har vært arrangert på Hilversumsche Golf Club hvert år siden 2001.
I 2006 holdes turneringen fra 10. til og med 13. august på banen til Kennemer Golf & Country Club ved Zandvoort i Noord-Holland for 87. gang. Blant deltagerne er Colin Montgomerie, Ian Woosnam, Gonzalo Fernandez-Castaño, Thongchai Jaidee, Maarten Lafeber og Robert Jan Derksen. Ifølge KLM Opens nettsider er det ikke umulig at flere sterke spillere vil melde sin ankomst. Totalt vil 150 spillere delta, 144 profesjonelle og 6 amatører. Av de profesjonelle vil de 70 beste gå videre etter de første 36 hullene, mens enhver profesjonell spiller med samme score som den 70. spilleren går videre til tredje og fjerde runde. Amatørene faller utenfor denne ordningen, men er kvalifisert for videre spill etter de første 36 hullene om de har den samme eller bedre score enn den profesjonelle som kommer inn som nr. 70.


Aa Saint-Omer Open.
Aa Saint Omer Open er en golfturnering på Europatouren, første gang arrangert i 2000. Turneringen spilles på Aa Saint-Omer Golf Club i Pas-de-Calais i Frankrike.


Abu Musab al-Zarqawi.
Abu Musab al-Zarqawi, arabisk ابو مصعب الزرقاوي, (sannsynligvis født 20. oktober 1966 i Zarqa i Jordan, død 7. juni 2006 i Baquba i Nord-Irak) var en islamistisk terroristleder fra Jordan. Han egentlige navn antas å ha vært Ahmad Fadeel al-Nazal al-Khalayleh (arabisk أحمد فاضل النزال الخلايله). Mange anså al-Zarqawi som nest viktigst i terrornettverket al-Qaida etter den ytterliggående islamisten Osama bin Laden, som blant annet omtalte al-Zarqawi som "prinsen".
Oppvekst i Jordan.
Faren til al-Zarqawi var en pensjonert jordansk offiser. Han døde i 1984. Familien tilhørte Beni Hassan-stammen, en jordansk gruppe som er lojal overfor den regjerende monarken i landet. al-Zarqawi vokste opp i byen al-Zarqa, ikke langt unna Amman. I sin ungdom var al-Zarqawi mest kjent som en enkel og temperamentsfull småkriminell. Han var praktisk talt analfabet og skal blant annet ha sittet fengslet for seksuelle overgrep (se).
I Afghanistan på 1980-tallet.
Det antas at al-Zarqawi og Osama bin Laden begge ble kjente som "afghanske arabere" som ledet utenlandske soldater i krigen mot sovjetiske okkupasjonsstyrker i Afghanistan på 1980-tallet. Etter Sovjetunionens nederlag dro al-Zarqawi tilbake til Jordan med en radikal, islamittisk agenda.
I Jordan og Europa på 1990-tallet.
I Jordan ble al-Zarqawi fengslet med en dom på 15 år, anklaget for forsøk på å styrte kongen og etablere et islamsk kalifat i landet. Han fikk imidlertid amnesti etter bare tre år i forbindelse med kong Abdullahs kroning i 1999. Like etter frigivelsen forlot al-Zarqawi Jordan. Han ble senere dømt til døden in abesentia for planlegging av angrep mot amerikanske og israelske turister.
Vestlige etterretningsorganisasjoner fikk etter hvert indikasjoner på at al-Zarqawi hadde søkt tilflukt et sted i Europa. Tyske sikkerhetstjenester avdekket bl.a en militant islamittisk celle, som hevdet at al-Zarqawi var deres leder. Medlemmene i cellen fortalte i avhør at deres gruppe var spesielt for jordanere som ikke ville bli med i al-Qaida.
Tilbake til Afghanistan.
Neste stopp for al-Zarqawi var en retur til Afghanistan. Der skal han ha satt opp en treningsleir like ved byen Herat, ikke langt fra grensen mot Iran. I denne leiren skal det ha vært gitt opplæring i produksjon og bruk av giftig gass. I denne perioden skal al-Zarqawi ha fornyet båndene til al-Qaida. al-Zarqawi skal ha flyktet til Irak i 2001 etter at USA angrep leiren hans med Tomahawk-raketter.
I Irak 2001-2006.
Den offisielle amerikanske holdningen er al-Zarqawi dro til det nordlige Irak på oppdrag fra al-Qaida. Der etablerte han et samarbeid med Ansar al-Islam og skal ha opprettet opprørsgruppen "Jama'at al-Tawhid wal Jihad". Hans irakiske gruppe tok offisielt al Qaida-navnet i oktober 2004.
2002.
I oktober 2002 ble al-Zarqawi anklaget for henrettelsen på den amerikanske nødhjelpsarbeideren Laurence Foley i Amman i Jordan. Noen måneder etter dette ble han navngitt som hovedmannen bak en serie med bombeangrep fra Casablanca i Marokko til Istanbul i Tyrkia.
2003.
USA utpekte al-Zarqawi som den ansvarlige bak mange av terroristangrepene som ble utført i Irak etter den USA-ledede invasjonen i landet i 2003. Han ble regnet for å være lederen av "Tawid og Jihad", som har erklært sin lojalitet med Al-Qaida. al-Zarqawi angrep særlig shiamuslimer.
19. august 2003 rammes FN-kontoret i Bagdad rammes av en bombe og 23 blir drept. 29. august samme år blir en helligdom i byen Najaf rammet av en bombe, 85 blir drept her, inklusive shia-mullahen Muhammad Baqr Hakim. Begge aksjonene linkes til al-Zarqawi.
2004.
2. mars 2004 skjer så flere koordinerte angrep mot shiamuslimske moskeer, under Ashoura-høytiden. Minst 181 blir drept i dette angrepet som al-Zarqawi skulle stå bak. 11. mai blir så gisselet Nick Berg halshogd, den første av ni utenlandske gisler som blir drept i 2004. Det hevdes al-Zarqawi selv drepte Berg og senere Eugene Armstrong.
Zarqawi ble også utpekt som hjernen bak et planlagt terrorangrep i 2004 der den jordanske statsministerens kontor, etterretningstjenestens hovedkvarter og den amerikanske ambassaden skulle angripes med kjemiske våpen. Senere i 2004 ble al-Zarqawi fanget av irakiske styrker, men sluppet fri da de ikke gjenkjente han.
14. september 2004 rammes politirekrutter av bomber. 47 omkommer i et al-Zarqawi-koblet angrep. Senere på året, 19. desember, står angivelig al-Zarqawi bak bilbomber som dreper 60 mennesker i Najaf og Karbala.
9. november 2004: Abu Musab al-Zarqawi forlater Fallujah, i henhold til påstander fra amerikanske militære, etter at amerikanske og irakiske styrker har satt igang Operasjon Phantom Fury der.
2005.
I januar står al-Zarqawi bak et angrep i Hilla mot en gruppe av irakiske politi og nasjonalgardister, der 125 mennesker blir drept.
20. februar 2005 mente amerikanske styrker at det var like før de hadde fanget al-Zarqawi.
I august 2005 tok al-Zarqawi sin gruppe på seg ansvaret for et rakettangrep mot et amerikansk marineskip i den jordanske havnebyen Aqaba 29. august 2005.
Han antas videre å ha stått bak tre selvmordsangrep mot hotell i Amman 9. november 2005. 60 mennesker ble drept. I tillegg skal han ha stått bak andre angrep i Jordan og et rakettangrep fra Libanon inn i de nordlige delene av Israel.
2006.
Restene etter huset der al-Zarqawi ble drept
Ifølge media-rapporter i april skulle al-Zarqawi ha mistet flere av sine "politiske fullmakter" i Al-Qaida-gruppen. Dette kom som en følge av angrepene mot hotellene i Amman i 2005.
al-Zarqawi ble drept i et amerikansk flyangrep mot et hus i utkanten av den irakiske byen Baquba 8. juni 2006. I tillegg til al-Zarqawi og hans åndelige veileder, ble syv andre drept i angrepet. Ubekreftede meldinger fortalte også at al-Zarqawi ble drept sammen med kona og sin unge sønn.
Amerikanske militære opplyste dagen etter angrepet at al-Zarqawi fremdeles var i live da amerikanske styrker nådde frem til den dødelig sårede terrorlederen etter luftangrepet. Han døde kort tid etterpå.
Et vitne påstod overfor AP 10. juni at han angivelig så amerikanske soldater dra den hardt skadede al-Zarqawi ut av ambulansen. Deretter skal soldatene ha gått til angrep helt til han døde.


Paolo Savoldelli.
Paolo Savoldelli (født 7. mai 1973 i Clusone) er en italiensk tidligere profesjonell syklist. Han er kjent for å være en av de aller raskeste syklistene i utforkjøringer, og kalles derfor "Il Falco" (falken).
I 2002 vant Savoldelli Giro d'Italia selv om han ikke tok noen etappeseire. På denne tiden syklet han for det lille italienske laget Index Alexia og måtte stort sett klare seg alene i fjellene, noe som gjør prestasjonen hans enda større. Savoldelli overtok ledelsen helt mot slutten av rittet, etter at sammenlagtrytterne endelig klarte å passere Jens Heppner, som hadde trøyen takket være et vellykket brudd. På den avgjørende fjelletappen sprakk den nye lederen, Cadel Evans, og takket være et rykk mot slutten av etappen og en fantastisk utforkjøring avgjorde han praktisk talt Giroen.
Den påfølgende sesongen gikk Savoldelli til Team Telekom, men dette ble en to års lang nedtur for italieneren. Begge årene var svært preget av skader og velt. Vendepunktet kom i Giro d'Italia 2005, da han temmelig uventet vant en etappe og seiret totalt.
Savoldelli var tiltenkt en kapteinsrolle foran Giro d'Italia 2007, men allerede på den første virkelige fjelletappen måtte han slippe tetgruppen med blant andre Danilo di Luca. Heldigvis for Astana gav de Eddy Mazzoleni lov til å sitte med teten, slik at laget hadde en rytter i toppen. Senere i Giroen ble Savoldelli hjelperytter for Mazzoleni, og ved hjelp av sine utforferdigheter skaffet han ved to anledninger luke til resten av feltet ned fjellsidene. Dette skulle vise seg å være avgjørende for at Mazzoleni ble nummer 3 sammenlagt.


Hår.
Skjematisk tegning av hårstrå og hårsekk
Hår er i videste forstand alle slags trådformede utvekster som kan finnes på mange slags organismer. Hår hos andre pattedyr enn mennesket kalles gjerne pels.
Hår hos mennesker.
Hårets funksjon er å beskytte huden og hjelper huden i varmeregulering. Håret dannes hos fosteret under svangerskapet, det dannes en ansamling av celler i overhuden som i løpet av kort tid vokser seg ned i lærhuden og der utvikler det seg til hårtapper. Disse hårtappene er det som senere blir til hårsekker.
Hår hos virveldyr, spesielt pattedyr, består av 95% keratin. Keratin er det samme stoff som negler dannes av. Hår er dødt materiale som vokser hele tiden. Hår felles vanligvis med jevne mellomrom, og hår kan vanligvis kuttes uten at det fører til smerte. Å dra i hår, derimot, er smertefullt, fordi håret sitter festet til huden.
Mennesket er i forhold til de fleste andre pattedyrene uten mye synlig hårvekst på kroppen. Det er likevel små hår over det meste av menneskekroppen, men de er så å si usynlige. Slike små hår kaller man "velushår".
Synlig hår kalles "terminalhår". Menneskets viktigste ansamlinger av synlig hår fins på hodet og hos menn som skjegg i ansiktet. Ellers har mennesker også synlig kroppshår flere steder, og dette begynner vanligvis å gro når man kommer i puberteten.
Begge kjønn har vanligvis hår i armhulene og på kjønnsorganene. Utviklingen av kjønnshår er vanligvis et av de første tegnene på at man har kommet i puberteten. Menn har hår over kjønnsorganene og på pungen og ved roten av penis, mens resten av penis er uten hår. Kvinner har vanligvis genitalområdet dekket av hår i en trekantet formasjon. Men hvor stort område kjønnshåret dekker, varierer fra person til person.
Menn har vanligvis mer terminalhår enn kvinner, ikke minst på ben og armer. Det er likevel store individuelle variasjoner, og variasjoner mellom ulike folkegrupper. Kvinner får gjerne noe hår på armene og nederst på bena, men dette, samt håret i armhulen, er det mange steder vanlig for kvinner å fjerne av kosmetiske årsaker.
Hårets oppbygning.
Den ytterste delen av hårskaftet er håroverhuden, også kalt "kutikula", den består av brede keratinflak som ligger taklagt i flere (5-15) lag. Dette kalles skjellaget. Mønsteret på skjellaget kan variere fra person til person, nesten som fingeravtrykk. Fiberlaget, også kalt "korteks", ligger innenfor håroverhuden og er bygd opp av keratin. Den innerste delen av hårskaftet er margen, eller "medulla", og inneholder runde celler som det ofte er luft i mellom. Den nederste delen av hårrota, som ligger rundt papillen, er neste dobbelt så tykk som resten av hårrota. Denne delen kalles hårløken.
Hvert hår sitter i en hårsekk. Hårsekken er en fordypning i huden. Overhuden er bare 0,2 mm tykk. Under overhuden ligger lærhuden, hårsekkene går 3-5mm ned i dette hudlaget. På bunnen av hver hårsekk stikker papillen opp. Dette er en tapp med en "lue" av celler som stadig deler seg. De skyves oppover etter hvert som det dannes nye celler. Disse spesialiserer seg og blir til hår og til det ytre og indre rotkjede, som ligger inn mot hårrota. De cellene som ligger rundt papillen og deler seg og lager nytt hår kalles ofte vekstlaget eller grolaget. De store papillene har bedre vekstlag enn de små, de gir derfor tykkere og grovere hår enn små papiller. Jo fortere cellene deler seg, desto fortere vokser håret. Det er blodårer som leder inn til papillene. Disse forsyner cellene i vekstfasen med næring, bl.a. aminosyrer som cellene setter sammen til proteiner. Håret som er nederst i hårsekken er mykt, dette blir stivere etter hvert som det vokser opp gjennom hårsekken.
Like over vekstlaget på papillen er det noen store, svarte celler med mange lange utløpere. Det er melanocytter. Disse cellene lager fargede melaninkorn, som andre celler tar opp fra utløperene slik at håret får farge. Melaninkornene ligger i cellene i fiberlaget (særlig den innerste delen)
I melanocyttene er det et enzym som lager malanin av tyrosin, som er en aminosyre. Tyrosin finnes i de proteinene vi spiser og fraktes til melanocyttene med blodet.
Etter hvert som håret vokser gjennom hårsekken hvor veggene blir det smurt av talg. (Talg=Sebium på latin)
Talg inneholder fettstoffer og fettsyrer og er svakt sur. Det er derfor håret får en naturlig surhetsgrad eller pH-verdi. Denne ligger mellom 5 og 6. Når vi vasker håret med sjampo eller utsetter det for andre kjemikalier vil det få samme surhetsgrad som løsningen rundt det har. Derfor vaskes håret ofte med en sur løsning til slutt (f.eks balsam) slik at skjellene skal legge seg tett sammen. Dette får håret til å se blankt ut etter behandling.
Det enkelte hår har vekstperioder av forskjellig varighet – fra 2 til 6 år. Når håret nærmer seg slutten av en vektsperiode vil glasshuden som binder hårløken til papillen forhorne seg og briste. Fra glasshuden forhorner seg og frem til håret løsnier fra papillen kan det ta om lag 1 mnd. Papillen kommer da inn i en hvileperiode hvor den krymper inn. Denne perioden kan vare i 3-4 mnd før den friskner til igjen. Det er vanlig at en tjueåring mister 50-100 hodehår per dag. hårmengden varierer fra persom til person. På issen har vi om lag 170 hår per kvadratcentimeter. Et menneske har ca 130 000 hår på hodet.
Frisyrer og hår i kulturen.
Mennesker har til alle tider og over hele verden formet og klipt hodehår i forskjellige frisyrer. Det samme gjelder skjegg, barter og kroppsbehåring som har blitt barbert og stelt på ulik måter. Håret er den delen av kroppen som er lettest å forme og som betyr mye for utseende hos mange. Frisyren har derfor blitt brukt til å uttrykke både personlighet og sosiale roller, ikke minst som kjønnsmarkør, og hatt stor betydning i kulturhistorien, både for mennesker privat og i samfunnet.
Hår har særlig vært et symbol på ungdom, liv og kraft, men også gitt signaler om sosial posisjon. Mangfoldet i syn på hår og frisyrer spenner over alt fra faraoenes rituelle løsskjegg, 1600-tallets voldsomme mannsparykker og det kinesiske keiserdømmets påbud om hårpisk – til moderne tiders hitlerbart, beatlessveis, skinheads og intimbarebering. Bibelen og andre religiøse skrifter og tradisjoner har også gitt regler for hvordan en skal stelle hår og skjegg. Hår- og klesmoten følger fortsatt de skiftende estetiske og ideologiske trendene i samfunnet, der for eksempel kvinner med glattbarberte kropper og langt hodehår tolkes som uttrykk for ungdommelighet, kvinnelighet og seksualitet, mens skjegg og grått hår kan være tegn på manndom, virilitet, makt og vishet.
Hvitt hår av skrekk.
I folketro og populærkultur har det lenge vært en utbredt forestilling om at hodehåret hos mennesker kan bli hvitt av skrekk eller grått i løpet av en natt. De dødsdømte fangene Thomas More i 1535 og Marie Antoinette i 1793 skal ha fått grått hår natta før de ble henrettet. Sannheten er imidlertid at utvokst hår, i likhet med neglene, er dødt og ikke forandrer farge bortsett fra ved kjemisk behandling, for eksempel hårfarging, radioaktiv bestråling eller annen ytre påvirkning. Voldsomt stress og psykiske påkjenninger, samt sjukdommer og medisinering, kan imidlertid føre til kroppslige reaksjoner som hårtap. Grått hår er litt mer robust enn annet, og i løpet av noen uker kan en derfor sitte igjen med grått hår, noe som kan virke påfallende og dramatisk på dem som opplever det. Hormonforandringer i kroppen, for eksempel under en graviditet, kan også gi forandringer i det nye håret som vokser ut.


Finnskogen.
Finnskogen (offisiell skrivemåte), eller Finnskogene (finsk: "Suomalaismetsät"), er et stort sammenhengende skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Solør i Norge og Värmland i Sverige. Lokalt uttales navnet "fiɳɳ`skoga" hvilket er en stivna dativform av navnet. Eidskog Finnskog, Vinger Finnskog, Brandval Finnskog, Grue Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog og Våler Finnskog finnes brukt om deler av området i henhold til tidligere kommunegrenser. Området er spredt befolket. Svullrya i Grue kommune danner et slags uoffisielt senter for den norske delen av Finnskogen.
Utstrekning.
Området ligger i kommunene Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler i Hedmark i Norge og i Torsby kommun i Värmland i Sverige. Det kan grovt sett avgrenses av bebyggelsene ved Glåma i vest, Klara i øst, Eidskog (Skotterud og Magnor) i sør og Trysilvegen (Rv 25) i nord.
Vegetasjonsmessig er Finnskogen preget av skrinn morenejord med furu og lyngmoer. Jordbruket er preget av små gårdsbruk med dyrehold og lite kornproduksjon.
Historie.
Områdene har navn etter de finske innvandrerne, såkalte skogfinner, som bosatte seg der på 1500-tallet og 1600-tallet. Kjerneområdet for den norske "finnekulturen" ligger i Grue og Åsnes. Innvandringen kom i overveiende grad fra området Savolax i Finland. Det finnes også tilsvarende "finnskoger" eller "finnemarker" andre steder på Østlandet, både mellom Hedmark og Akershus og mellom Akershus, Oppland, Oslo og Buskerud. Også i Sverige finnes det slike isolerte "finnskoger", blant annet Orsa Finnmark i Dalarna og i Tiveden i Västra Götalands län.
Skogfinner er i dag anerkjent som en nasjonal minoritet. Den årlige festivalen Finnskogdagene feirer proklameringen av Republikken Finnskogen.


Frihetsgudinnen.
Frihetsgudinnen (engelsk "Statue of Liberty", eller formelt "Liberty Enlightening the World", «Frihetsgudinnen opplyser verden») står på Liberty Island i munningen av Hudsonelva i New Yorks havn. Frihetsgudinnen ble avduket 28. oktober 1886 og var en gave til det amerikanske folket fra det franske folket som et symbol på landenes gjensidige vennskap. Etter hvert har statuen også blitt et symbol for frihet og demokrati.
Emma Lazarus' sonett «The New Colossus» (1883) er inngravert på en bronseplate på sokkelen til Frihetsgudinnen. Fra det diktet stammer strofene
Diktet handler om om de millioner av innvandrere som strømmet til USA (mange via Ellis Island like ved Frihetsgudinnen), og om USAs identitet som innvandrernasjon.
Statuen ble tegnet av billedhoggeren Frédéric Bartholdi og er fremstilt i kobber over et stålskjelett konstruert av den franske ingeniøren Gustave Eiffel. Det ble i 1985 sannsynliggjort at kobberet statuen er laget av kom fra det fransk-eide Vigsnes Kobberverk, Visnes på Karmøy i Rogaland. Denne konklusjonen er senere trukket i tvil, en nyere undersøkelse gjennomført i 2006 antyder at kobberet som er brukt i statuen "ikke" er hentet fra Karmøy. Årsaken er at svovelkis fra Visnes har et svært lavt innhold av arsen mens kobberet i statuen har et høyt innhold av dette grunnstoffet. I tillegg gjorde Pierrre-Eugène Secrétan, som donerte kobberplatene, visstnok ingen handel med gruvene på Karmøy. Det spekuleres istedet i at kobberet kommer fra Spania eller Nord-/Sør-Amerika.
Men Norge har uansett en finger med i statuen; det var den emigrerte norske sivilingeniøren Joachim Gotsche Giæver (Giaver) (1856–1925) som stod for konstruksjonen av rammeverket til statuen der den er satt opp.
Statuen forestiller en kvinne med en strålende krone, ikledd fotsid drakt og slavelenker under føttene. Frihetsgudinnen symboliserer at USA som det første land i verden hadde en moderne demokratisk forfatning, der alle var like for loven og ikke underlagt kongers og adelens tyranni. I høyre hånd holder hun en fakkel hevet mot himmelen, og i venstre hånd en tavle med innskriften "July IV MDCCLXXVI" (1776), datoen da den amerikanske uavhengighetserklæringen ble signert. De syv piggene på kronen symboliserer de syv hav eller de syv kontinenter. Fakkelen lyser vei for andre land i en mørk og uopplyst verden. Statuen måler 46 meter, og er plassert på en 47 meter høy steinsokkel laget i USA. Nesen er hele 1,2 m lang.
Statuen er en populær turistattraksjon og normalt åpen for turister. Attraksjonen byr blant annet på et museum i selve statuesokkelen. Man kan ta trappene eller heis helt opp til statuens krone, der man har et godt overblikk over New Yorks havneområde. Det var tidligere mulig for besøkende å klatre i en stige opp den høyre armen opp mot fakkelen, men er for tiden avstengt for andre enn de som jobber der.
Idéen fødes.
Båndet mellom USA og Frankrike ble styrket under Den amerikanske uavhengighetskrigen, idet Frankrike støttet amerikanernes kamp mot britene.
Nesten ett hundre år etter, i 1865, var den 31-årige franske billedhuggeren Frédéric Bartholdi blant gjestene i et middagsselskap i Frankrike. Under middagen ble det snakket beundrende om Amerikas suksess med etableringen av en demokratisk stat og avskaffelsen av slaveriets i forbindelse med den amerikanske borgerkrigen. Et tema var også synet som både USA og Frankrike hadde på frihet.
Verten for selskapet, den franske politikeren Édouard René de Laboulaye, fant at det var ekte sympati mellom landene og kalte Frankrike og USA "de to søstre". Senere på kvelden uttrykte han tanken om hvor fantastisk det ville vært hvis folket i Frankrike gav USA et stort monument, et minnesmerke for uavhengighet, og derved viste at franskmennene også støttet idéene om frihet og likhet.
Bartholdi så ikke dette som et forslag, men lot seg inspirere av tanken. Noen år senere bestemte han seg for å sette tanken ut i livet. Han skrev han til sin venn Laboulaye, som anbefalte Bartholdi å reise til USA og finne ut hva amerikanerne syntes om ideen. Den 8. juni 1871 dro dermed Bartholdi av sted til New York. Allerede før han kom i land hadde han fundet stedet hvor monumentet skulle stå, øya Bedloe's Island utenfor New York, som Bartholdi straks ble utrolig betatt av.
Idéen presenteres.
Han dro ut på en rundtur i Amerika og viste amerikanerne et bilde han hadde laget som forestilte monumentet "Liberty Enlightening the World”. Folk virket interesserte og begeistrede for monumentet, men ingen var likevel villige til å støtte det økonomisk.
I 1874 ble Laboulaye og Bartholdi enige om at amerikanerne som skulle betale for grunnen og sokkelen, mens franskmennene skulle finansiere selve statuen.
Det ble dannet en komite, kalt "Den fransk-amerikanske union", som hadde medlemmer fra begge sider av Atlanterhavet. I september 1875 ble det sendt ut informasjon om statuen og oppfordringer til folk om å gi økonomisk støtte. Samtidig hadde Den fransk-amerikanske union arrangert en rekke støttearrangementer som skulle reise penger til projektet. Komiteens mål var å kunne presentere statuen for USA den 4. juli 1876 på 100 års-dagen for Amerikas uavhengighet, men lot seg ikke gjennomføre.
Statuen bygges.
Bartholdi fikk teknisk hjelp til oppbygning av statuens skjelett av den franske ingeniøren Gustave Eiffel, som er best kjent for at ha laget Eiffeltårnet i Paris.
Statuens 10 meter lange arm med den hevede fakkelen ble i august 1876 stilt ut på verdensutstillingen i Philadelphia. For 50 cent kunne man via en stige komme opp på balkongen som befant seg rundt faklen. Det var også på dette tidspunktet at Bartholdi foreslo at Bedloe's Island fikk navnet endret til Liberty Island. Dette ble dog først en realitet 80 år senere, i 1956.
Økonomien var det største problemet. Da byggingen av Frihetsstatuen skulle i gang i Frankrike hadde i alt 300000 mennesker gitt et bidrag til projektet, men det var langt fra nok til å dekke behovet. Den fransk-amerikanske Union avholdt i 1879 en rekke lotterier hvor noen av Bartholdis verk og andre gjenstander ble loddet ut. I alt ble det samlet inn 250000 franc.
Mens statuen nermet seg ferdigstillelse i Frankrike gikk det langsomt med pengeinnsamlingen og arbeidet med sokkelen i Amerika. Den amerikanske pressen var meget kritisk til prosjektet og hadde vanskelig for å forstå hvordan fundamentet kunne koste like mye som selve statuen. Mange amerikanere som bodde utenfor New York mente heller ikke at statuen tilhørte dem, men derimot var New Yorks. Holdningen var derfor at det var innbyggerne her som skulle betale for den. Men i juni 1884, da statuen var ferdig konstruert, hadde det blitt samlet inn $182491 (og kun brukt $179624). I alt hadde 120000 amerikanere gitt et bidrag.
Den 5. august 1884 la så amerikanerne ned grunnsteinen til statuen. Denne bestod av 350 deler, som ankom i 214 kasser med skipet "Isere" fra Frankrike i juni 1885, og den 28. oktober 1886 var statuen omsider ferdig. President Grover Cleveland innviet monumentet. Statuen endte med å veie 225 tonn, bli 45 meter høy (fot til fakkel) og i alt 92 meter over jorden (fra bakke til fakkel). Den 47 meter høye sokkelen til statuen er bygget lokalt i USA. Den stod ferdig i april 1886 og rommer et museum som skildrer byggingen av statuen og dens symbolikk.
I 1986 ble statuens 100-årsdag feiret etter to års restaurering, en prosess hvor det ble skiftet ut 1600 deler av det innerste metallskjelettet, montert ny fakkel og installert heis.
Adkomst.
Statuen ligger på Liberty Island, sør for Ellis Island. Begge øyene ble avstått av New York til den føderale regjeringen i 1800. I en avtale fra 1834 mellom New York og New Jersey ble grensen mellom de to statene lagt midt i bukta, men øyene forble New Yorks territorium til tross for plasseringen på New Jerseys side av statsrensen.
Adgang til øya er gratis, men det er en kostnad for fergen som alle besøkende må bruke da private båter ikke kan anløpe øya. Fergene, som går fra Liberty State Park i Jersey City og Battery Park på Nedre Manhattan, stopper også på Ellis Island, og mange kombinerer besøk til de to minnesmerkene. Alle passasjerer på fergene må gjennom en sikkerhetskontroll før ombordstigning, ikke ulikt de som foregår på flyplasser.
Besøkende som har til hensikt å gå inn i statuens base og pidestall får en gratis billett sammen med ferjebilletten. De som ønsker å gå trappen inne i statuen opp til kronen kan kjøpe en spesiell billett, disse kan reserveres inntil et år i forveien. Totalt 240 personer per dag er tillatt å opp i kronen, ti per gruppe, tre grupper per time. Besøkende i kronen kan bare ta med seg medisiner og kameraer, oppbevaringsskap er tilgjengelig for andre gjenstander. Besøkende som skal helt opp må også gjennomgå en ny sikkerhetskontroll.
I 1984 ble Frihetsgudinnen utpekt som et verdensarvsted av UNESCO.


Klima- og forurensningsdirektoratet.
Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif), tidligere Statens forurensningstilsyn (SFT), er et norsk direktorat underlagt Miljøverndepartementet. SFT ble etablert 1. juni 1974 under det da bare to år gamle Miljøverndepartement og bygget på blant annet Røykskaderådet og Vann- og avløpskontoret i Norges vassdrags- og energidirektorat. I 2010 skiftet SFT navn til Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) for å understreke direktoratets viktige rolle som sentral myndighet også på klimaområdet.
Direktoratet arbeider for at forurensning, skadelige produkter og avfall ikke skal føre til helseskade, gå ut over trivselen eller skade naturens evne til produksjon og reproduksjon. Klif arbeider for å redusere utslippene av klimagasser, redusere spredning av helse- og miljøfarlige stoffer, bevare et levende hav- og kystmiljø gjennom helhetlig forvaltning, beskytte livskraftige elver og innsjøer mot uønsket påvirkning, øke gjenvinningen og redusere utsleppa fra avfall, og redusere skadevirkningene av luftforurensning og støy.
Direktoratet har et særlig ansvar for helse- og miljøfarlige kjemikalier, avfall og gjenvinning, klimaendringer og å overvåke forurensningstilstanden av hav og vann og luft samt støy.
Klima- og forurensningsdirektoratet har ansvaret for å følge opp forurensningsloven, produktkontrolloven og klimakvoteloven. Direktoratet gir blant annet utslippstillatelser og kontrollerer at tillatelsene blir fulgt. En annen sentral oppgave for direktoratet er å gi Miljøverndepartementet råd og faglig grunnlagsmateriale.
I 2012 har Klif 350 medarbeidere. I 2011 var 64 prosent kvinner. Hovedkontoret ligger på Helsfyr i Oslo, men direktoratet har også et kontor i Skien.
Liste over direktører.
Direktoratet ble i 2009 miljøsertifisert etter den internasjonale standard ISO 14001.


Drammenselva.
Drammenselva er navnet på elva som danner nedre del av Drammensvassdraget. Elva renner fra Tyrifjorden ved Vikersund til den møter havet innerst i Drammensfjorden i Drammen. På sin vei mot havet passerer den en rekke stryk og fosser. De største er Vikerfoss, Geithusfoss, Kattfoss, Gravfoss, Embretsfoss, Døvikfoss og Hellefoss. Elva har underveis tilsig fra flere bekker og elver. De største er Snarumselva (Kista), Simoa, Bingselva, Hoenselva, Vestfosselva og Loselva.
Drammenselva er kjent som lakseelv i skriftlige kilder allerede i 1163. I 1309 måtte Paven dømme i en strid om rettighetene til laks ved Døvikfoss. Biskopen på Hamar eide gården Biskopsrud og dermed vestre side av fossen. Elva er nå best kjent som lakseelv på strekningen fra Drammen og opp til Hellefoss ved Hokksund. Det er laksetrapp ved Hellefoss, Døvikfoss og Embretsfoss. Elva har siden 1987 vært infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris og på grunn av dette slippes ikke laksen lenger enn til Døvikfoss.
Rekord for laks tatt i elva er 34 kg (fra 1934). Laksefisket varer frem til 1. november. Laksefisket og laksestammen opprettholdes derfor gjennom kultivering og utsetting av laksunger, basert på lokal stamfisk. Fangsten av laks ligger vanligvis mellom 5000 til 10000 kg.
Ved siden av laksefiske i elva er det også bra med gjedde. Den største gjedda ble tatt (og satt ut igjen) av Martin G.Karlsen i mars 2012 og var på.
Historie.
Tidligere var Drammensvassdraget kjent for stor treforedlingsindustri med en rekke papir- og treforedlingsbedrifter lokalisert langs elva og sideelver.


Vikersund.
Vikersund er et bypreget tettsted og administrasjonssenter i Modum kommune, i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar og ligger lengst sørvest i Tyrifjorden, der utløpet av fjorden danner Drammenselva ved Vikerfossen.
Stedet.
Vikersund ligger 30 kilometer sør for Hønefoss og 40 kilometer nordvest for Drammen. Stamveien riksvei 35 passerer forbi Vikersund, mens Vikersund stasjon er tilknyttet Bergensbanen via Randsfjordbanen. Mellom Vikersund og Krøderen går Norges lengste museumsjernbane, Krøderbanen.
Historisk har Vikersund vært viktig i treforedling og papirindustrien. Tømmer ble fløtet på Tyrifjorden, videre ut Vikerfossen og ned Drammenselva fra Vikersund. I dag er de største arbeidsgiverne i Vikersund Modum kommune, Modum Bad og entreprenørselskapet Albert Kr. Hæhre.
Vikersund har en barneskole – Vikersund barneskole, og en ungdomsskole – Nordre Modum Ungdomsskole. Elevene på NMU kommer fra Vikersund skole, Sysle barneskole og noen kommer også fra Stalsberg skole (Geithus).
Tyrifjord Hotell, www.tyrifjord.no ligger ved fjorden vis-à-vis Vikersund sentrum, kun 3 minutter med bil fra Vikersund Hoppsenter med verdens største skiflyvningsbakke.
Kultur og idrett.
Vikersund er kanskje mest kjent for sin skiflygingsbakke, Vikersundbakken. Bakken ble nylig utbygget til verdens største hoppbakke. Den ble for første gang tatt i bruk under prøve-VM i februar 2011, og arrangerer jevnlig verdenscup i skiflyging. Johan Remen Evensen satt ny bakkerekord og verdensrekord i bakken under prøve-VM i 2011, med et hopp på 246,5 meter. I februar 2012 ble VM i skiflyging arrangert der.
Modum kommune har mange kultur- og idrettsanlegg. I Vikersund ligger blant annet Vikersund Hoppsenter med sju hoppbakker, en nihulls golfbane, alpinbakke og Modum Kulturhus.


Maurice Greene.
Greene feirer OL-gullet på 100 m i Sydney 2000
Maurice Greene (født 23. juli 1974) i Kansas City) er en amerikansk friidrettsutøver.
I 1995 deltok Greene i sitt første internasjonale mesterskap, VM i friidrett 1995 i Göteborg, men ble slått ut i kvartfinalen på 100 meter. Den neste sesongen ble en skuffelse, siden han ikke kvalifiserte seg til det amerikanske sprintlaget til OL i Atlanta.
Det store gjennombruddet kom i 1997. Under VM i friidrett 1997 i Athen vant Greene 100 meter. Dette var starten på Greenes flerårige dominans på 100 meter. Han forsvarte tittelen i 1999 og 2001, vant OL-gullet i Sydney i 2000 og satte ny verdensrekord med tiden 9,79. Under VM 1999 vant han også 200 m, den første i historien som vant begge distansene under et verdensmesterskap.
I 2002 mistet Greene verdensrekorden til landsmannen Tim Montgomery, som løp ett hundredels sekund fortere. Montgomery har senere innrømmet dopingmisbruk.
Under Sommer-OL 2004 i Athen økte Greene medaljesamlingen med bronsemedalje på 100 meter og sølv på kortstafetten, hvor laget ble slått av Storbritannia med 0,01 sekunder.


Gauscelin Jean d'Euse.
Gauscelin Jean d'Euse (død 3. august 1348) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1316 av sin onkel pave Johannes XXII.
Euse, Gauscelin Jean d'
Euse, Gauscelin Jean d'
Euse, Gauscelin Jean d'


Bertrand du Pouget.
Bertrand du Pouget (død 3. februar 1352) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1316 av sin onkel pave Johannes XXII.
Pouget, Bertrand du
Pouget, Bertrand du
Pouget, Bertrand du


Bertrand de Montfavez.
Bertrand de Montfavez (død 1. desember 1342) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1316 av pave Johannes XXII.
Montfavez, Bertrand de
Montfavez, Bertrand de


Vassfaret.
Vassfaret (av "vassdrag") er et område mellom Hedalen i Valdres, Hallingdal og Ringerike som er definert forskjellig av brukere fra de omkringliggende områdene. I dag blir navnet stort sett brukt om dalen mellom Hallingdal og Valdres, fra Tjernsvollen / Endresætra eller "Strøsdammen" (Strøen) og til og med "Aurdaln" (Aurdalsfjorden) eller Mana. Landskapsvernområdet i Vassfaret er omtrent sammenfallende med dette.
Området.
I Flå blir gjerne skogsområdet helt frem til brinken ned mot bygda omtalt som Vassfaret. I Ringerike er det enkelte som oppgir at de ytre delene av Hedalen til Vidalen også kan regnes med til Vassfaret, mens Vassfaret i Hedalen omtales som området fra "Strøsdammen" og til og med "Aurdaln".
En merkverdighet er at i eldre omtale forekommer formen "Hedalen i Vassfaret", til forskjell fra dagens "Hedalen i Valdres". Formen kan indikere at begrepet er en overlevering hvor Vassfaret tidligere ble brukt om hele vassdraget, inkludert Vidalen og Hedalen. Navnet på den ytterste fjorden i dagens Vassfaret, "Aurdalsfjorden", kan da indikere at Aurdalen er et eldre navn på dalen. Dette navnet eller lignende navn er ikke lengre i bruk.
Vassfaret ble særlig kjent gjennom Mikkjel Fønhus, som ofte skrev med Vassfaret og Vidalen som inspirasjonskilde, og området har vært en yndet plass for friluftsfolk på Østlandet siden da.
Geografisk beliggenhet.
Det sentrale området, med de to innsjøene Nevlingen og Aurdalsfjorden, er en dal som ligger på grensen mellom Sør-Aurdal kommune i Oppland og Flå kommune i Buskerud. I vest er det også områder i Nes kommune i Buskerud. Dalen begynner som en sidedal til Hedalen helt sør i Valdres og strekker seg derfra vestover. I sør er Vassfaret avgrenset av høydedraget mot Hallingdal og tilsvarende i nord av høydedraget mot Valdres. Strøen, Suluvann, Øvre og Nedre Grunntjern, Nevlingen, Skrukkefylla og Aurdalsfjorden er vannene i vassdraget.
Historie.
Funn viser at det har vært menneskelig virksomhet i dette området siden før Svartedauden i 1349. Blant annet er det funnet en tømret brønn i nærheten av Suluvann, hvor den gamle plassen Gørrbu ligger, ikke langt fra Bringen. Området har således gjennom mange århundrer vært nyttet til skog- og jordbruk, beite, jakt, fiske og friluftsliv.
Nevlingdammen er ett av flere fløtningsanlegg i Vassfaret.
De gjenoppbygde delene av Vassfarplassen.
Utsyn fra Vassfarplassen. I forgrunnen det gamle stabburet. Vannet i bakgrunnen er Nevlingen.
Allerede før 1700-tallet var det skogsdrift i området, og fra 1684 er det sikre kilder om pågående fløtning. Et tinglest skjøte fra 1714 forteller at Strøsdammen ble solgt av Harald Sukke fra Hedalen til Niels Iversen Tyrholm på Bragernes. Fløtningen fortsatte til 1967 da den ble nedlagt. Etter den tid ble tømmeret transportert på lastebil. De områdene hvor det ikke var vei unngikk dermed moderne skogsdrift. På grunn av den særskilte kulturvernplanen for Indre Vassfaret landskapsvernområde så holdes fløtningsanlegg i orden, og det pågår i dag fløtning i området.
Etter pesten er det ikke kjent at det ble drevet landbruk før ca. 1740. Da ryddet Nils Hilde fra Flå og Knut Nerby fra Hedalen gården Nevlingmoen. (Ikke første, se Gørrbu. Ikke kjent navn.) Det er noe usikkerhet om dette er Vassfarplassen. Denne var rundt 1840 kjent som "Dølaplassen", men navnet kan tyde på at det bodde en hallingdøl på stedet. Her bodde blant andre den myteomspunnete Gudbrand, som hadde et gevær som han kalte «Vassfar-loven». Man kjenner til i alt 12 gårdsbruk fra Vassfarets nære historie, som stort sett går fra 1700 til 1900. Den siste gården som ble fraflyttet var Olsonheimen i 1914, men de siste fastboende var Berte Skrukkefyllhaugen og sønnen Anton Bjørke. De flyttet til Flå i 1921.
Det er også et antall setre i området. Bl.a. de stupbratte Hangensetrene, samt Hansesprangsetrene høgt over Bjørke. På Hansesprangsetrene ble seterjenta Anna Bragerhaug stanget ihjel av en okse. Den skal ha blitt ertet opp av tyske turister over lang tid. På Endresætra ble det setret helt frem til ca. 1980. Det 30 meter lange "Sjumilsfjøset" fra 1750 er en av vassfarets største og eldste gjenværende bygninger.
Vassfaret spilte også en sentral rolle under andre verdenskrig da hjemmefrontbasen «Elg» ble opprettet der. Fjellpartiet rundt Vassfaret var Norges mest brukte slipplass for forsyninger fra England under denne tiden. Den dag idag kan man finne store mengder slippkontainere og nedraste milorgceller her. Vassfaret fungerte også som treningsområde for hjemmestyrkene, som mot slutten av krigen utgjorde et betydelig antall. Til tross for enkelte tyske razziaer var det aldri kamper i området.
Naturvern.
I Vassfaret finner man flere naturvernområder med ulik vernestatus. Det totale vernearealet omfatter 264 235 dekar, hvorav 18 740 da utgjøres av ni naturreservater og 245 495 da ugjøres av to landskapsvernområder. Landskapsvernområdene, som henger sammen som om de var et stort område, fungerer som en buffersone rundt de viktige naturreservatene.
Ca. 54 % av verneområdene ligger i Sør‑Aurdal kommune i Oppland, mens ca. 34 % ligger i Flå kommune, ca. 6 % i Nes kommune og ca. 6 % i Ringerike kommune, alle i Buskerud.
Fra naturvernhold blir det hevdet at vernet av Vassfaret gjennom landskapsvernområdene har lagt svært få restriksjoner på moderne industriell skogsdrift, blant annet i form av flatehugst og bygging av nye skogsbilveier. I forbindelse med debatten om vern av Trillemarka ble således Vassfaret ofte holdt frem som et eksempel på hvor galt det kan gå når grunneierinteressene får for fritt spillerom.
Fauna.
a> ("Ursus arctos arctos"), binne med valper
Vassfaret og Vidalen har en rik fauna. Fra riktig gammelt av har det vært en stor brunbjørnstamme i Vassfaret. Vinteren 2007/2008 overvintret en stor hannbjørn i 800 meters høyde ved Bogen. Vinteren 2008/2009 overvintret trolig den samme bjørnen ved Strøen. Det siste bjørnefallet i traktene skal ha skjedd i 1956, men vassfarstammen av brunbjørn, som regnes som den siste helnorske bjørnestammen, ble først erklært utdødd på 1980-tallet. Det er også grunn til å anta at området hadde en stor ulvebestand i tidligere tider, men den ble utryddet hurtigere enn bjørnen. Derimot finnes både jerv og gaupe i området, samt kongeørn. I tillegg finnes store hjortedyr som elg og hjort, samt en rekke mindre pattedyr som rødrev, grevling, flere mårdyr, rådyr, hare og gnagere med videre, i tillegg til en rekke ulike rovfugler og en fuglefauna som generelt er typisk for barskogsområdene på Østlandet.
I senere år har det vært antydet at brunbjørn kan etablere seg i Vassfaret på nytt. Lokalbefolkningen er sikre på at det har vært brunbjørn i Vassfaret hele tiden, og det er dokumentert bjørn i området helt siden 1995. Det er dessuten trolig at ulv tidvis streifer gjennom der, men det er lite trolig at norske myndigheter vil tillate at dette rovpattedyret får etablere seg der med det første.
Man antar at det var i disse traktene at den kjente slagbjørnen «Rugg» voks opp. Gjetergutten Johan Sagadalen var bare 13 år da han døde av skader han fikk i møte med bamsen ved Blåfjellhaugene i 1906. Johan var i området og gjete sau sammen med sin to år eldre bror Andreas. En versjon av hendelsesforløpet er at Johan lekte seg med å hoppe fra stein til stein, og plutselig havnet oppå en brunbjørn som lå og sov. Bjørnen bråvåknet, reiste seg og traff gutten med labben. En annen versjon er at Johan gikk rett på bjørnen, som lå og voktet et bytte. Johan ble båret ned til setra av Ole K. Hilde, og behandlet av jernbanelege Saxelund som ble hentet opp til Domfetsetrene fra arbeidet med byggingen av Bergensbanen. Gutten ble fraktet ned til bygda på båre, kjørt med hesteskyss til Gulsvik, dampbåt til Krøderen stasjon og tog til Drammen, hvor han døde en måned senere på Drammen sykehus. En minneplate er satt opp ved Blåfjellhaugene der tragedien skjedde.
Etter denne historien blir det fortalt at storparten av hans sambygdinger i Hallingdal ble bjørnehatere. Det er sjelden at folk i Hedalen og Hallingdalen er enige så i Hedalen ble det derimot til at forklaringen på dødsfallet var dårlig legebehandling. De antok at bjørnen ble overrasket og reagerte i selvforsvar.
Det er ikke uvanlig å se ferske bjørnespor i disse traktene den dag i dag. I så måte ble bamsen registrert ved 7 anledninger i 1999, 2 i 2001, 1 i 2002, 3 i 2003 og 1 i 2004. Om det dreier seg om Deisjøbamsen eller ikke, vet man ikke med sikkerhet. Bamsen er imidlertid registrert 2 ganger i 2005, hvorav Tor Heine og Hans Johan Åslibråten (far og sønn) fikk et 20 sekunder visuelt møte langs Vassfarveien mellom Bjørke og Skrukkefylla.
Flora.
Vassfaret preges av lavalpin barskog, lyng og myr. Den sørvestvendte lia under Bukollen er spesielt verdifull med rik høgstaudevegetasjon.


Mike Myers.
Michael John Myers (født 25. mai 1963, Scarborough, Ontario, Canada) er en canadisk skuespiller, særlig kjent for sine «Austin Powers»-filmer og at han ofte spiller flere av rollene i filmene sine.
Begge hans foreldre kommer fra Liverpool i Storbritannia og han har også britisk statsborgerskap. Han har ved flere anledninger uttalt at han ser på seg selv om britisk. 22. mai 1993 giftet han seg med Robin Ruzan. De søkte om skilsmisse 23. desember 2005.
TV-karrieren hans startet for fullt i 80-årene som ung kar i Canada og litt senere i 1988, da han ble ansatt i "Saturday Night Live" (også av kanadisk opprinnelse), hvor han var i seks sesonger. Han har gitt liv til mange minneverdige karakterer, som «Dieter» og «Wayne Cambell». Han har fått en stjerne på Canadas Walk of Fame i Toronto i provinsen Ontario i Canada.
Eksterne lenker.
Myers, Mike
Myers, Mike
Myers, Mike


Vidalen.
Vidalen er et dalføre (fjelldal) som ligger høyt i landskapet mellom Vikerfjell i Ringerike kommune, Bukollen i Flå kommune og Storrustefjell og Middagsknatten i Sør-Aurdal kommune. Dalen, som inngår i Vidalen landskapsvernområde, danner fylkesgrense mellom Buskerud og Oppland. I bunnen av dalføret renner grenselva Vidøla ned mot Hedalssiden, der den renner ut i Urula, som drenerer til Sperillen i Ådal (alle inngår i Begnavassdraget).
Dalen er en vid bredal med omfattende moreneavsettinger. På grunn av de vide flate områdene stopper vannet opp og en får store flate myrer.
Vidalen er kjent gjennom Mikkjel Fønhus, som ofte skrev om dette landskapet.
Et sagn sier at området tidligere var bebodd og at det skulle finnes en kirke i dalen. I dag lever sagnet om kirka videre i navnet "Kyrkjemyra" og "Kyrkjemyrhaugen" hvor sagnet sier at kirka stod. Det er foretatt befaringer på stedet uten at det er gjort funn som støtter sagnet.
Under Storofsen, et forferdelig uvær 20. – 23. juli 1789 ble "Mansætra" tatt av flom. Mennesker som ble begravd av massene som kom med flomvannet er aldri gravd frem.
Det er mulig å ta seg gjennom Vidalen med bil via bomvei. Tilkomst går enten via Sokna og Strømsoddbygda i Ringerike, eller via Rv243 fra Nes i Ådal (Ringerike) til Hedalen (Sør-Aurdal). Det finnes også en tilkomst via Rv223 fra Nesbyen i Hallingdal til Hedal i Hedalen og videre via Rv243 mot Nes i Ådal.


Gaillard de la Mothe.
Gaillard de la Mothe eller Lamotte (død 20. desember 1356) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kannik i Narbonne, og nevø av pave Klemens V.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1316 av pave Johannes XXII.
Mothe, Gaillard de la
Mothe, Gaillard de la
Mothe, Gaillard de la


Ornitologi.
Ornitologi (gresk όρνις ["ornis"] = «fugl») er læren om fugler, og utgjør dermed en gren av zoologien.


Enfrøbladede planter.
Enfrøbladete planter er en stor delgruppe av de dekkfrøede plantene, som er kjennetegnet ved at de bare har ett frøblad når planten spirer.
Videre har de fleste enfrøbladede plantene blomster med tretallig symmetri samt like- og linjenervede blader.
Roten har flere små røtter i stedet for en stor slik det er hos de tofrøbladede plantene.
Familier som har et norsk navn, er gjengitt i parentes etter den gruppen de hører til.


Hettemåke.
Hettemåke ("Croicocephalus ridibundus") er en av de vanligste måkene. Arten er utbredt i Palearktis, men i Norge er den i tilbakegang og blir nå oppført som "nær truet" i Nasjonal rødliste.
Hettemåke ble valgt til Årets Fugl i 2011 av Norsk Ornitologisk Forening (NOF).
Beskrivelse.
Voksne hettemåker har grå overside, mens resten av kroppen er hvit. Føttene er røde og fuglene har svømmehud mellom tærne. Nebbet er også rødt. Sammen med den hvite stripa i fremkant av vingene, et karaktertrekk for hettemåker. Arten har store, spisse vinger og flyter lett. Hanner og hunner er like. Ungfuglene har brunspettet fjærdrakt. Sommerdrakten gir fuglene de karakteristisk svart hodehette som er opphavet til navnet.
Hettemåken er cirka 36–44 cm lang og veier typisk omkring 300 gram. Vingespennet er cirka 94–105 cm.
Det er beskrevet to underarter; vanlig hettemåke ("C. r. ridibundus") og sibirsk hettemåke ("C. r. sibiricus").
Atferd.
Hettemåke er en trekkfugl som hekker i kolonier. I år med lite mat gir de ofte opp hekkingen og forlater gjerne koloniene. I følge NOF har toppender, horndykkere og forskjellige vaderarter stor nytte av hettemåkekoloniene. De aller fleste hettemåkene trekker sørover om vinteren, de fleste til De britiske øyer, Danmark og Mellomeuropa. Noen overvintrer i Norge.
Utbredelse.
Hettemåke er en palearktisk art som hekker over store deler av Eurasia. De siste tjue åra har man også funnet hekkende bestander på Grønland og på Newfoundland i Canada.
Hekkende hettemåker ble første gang registrert i 1867 i Norge, på Jæren. Arten trives både i kyststrøk og nær vann i innlandet, i Norge nord til Varangerfjorden. Hovedbestanden finnes i områdene rundt Oslofjorden her til lands. Den norske bestanden minker.
Habitat.
Hettemåkene er tilpasset et variabelt miljø og trives i områder med våtmarker, fortrinnsvis i ferskvannshabitater. Arten etablerer seg også i skjærgården, ofte i sammenheng med makrellterner og til dels fiskemåker.
Annet.
Norsk Ornitologisk Forening kåret hettemåke til "Årets fugl 2011".


Finner.
En finne er en finskspråklig finlending, altså en person som tilhører den finskspråklige majoriteten i Finland. En person som tilhører den svenskspråklige minoriteten kalles en "finlandssvenske". I dag brukes uttrykket "finne" også om finlendinger generelt.
Flere steder i Norge har navn etter innvandrede finner, såkalte skogfinner, som bosatte seg i områdene. Eksempler på dette er Finnemarka og Finnskogen.


Glitre (innsjø).
Glitre er den største innsjøen i Finnemarka i Buskerud. Det meste av vannet ligger i kommunene Modum og Lier, men litt av det ligger også i Øvre og Nedre Eiker. Vannspeilet ligger 358 moh. Innsjøen har et volum på 112 millioner kubikkmeter og et nedbørsfelt på fire kvadratkilometer.
Glitre er drikkevannskilde for flere av de omkringliggende kommunene. Glitre vannverk kom i drift i 1981. Aass Bryggeri i Drammen har Glitre som sin vannkilde og selger dette vannet også som flaskevannet Glitre.


Glitre (flaskevann).
Glitre er drikkevann på flaske levert av Aass Bryggeri i Drammen. Vannet kommer fra innsjøen Glitre i Finnemarka.


Glitre vannverk.
Glitre vannverk forsyner kommunene Drammen, Lier, Nedre Eiker, Røyken og Frogn og kom i drift i 1981. Glitre vannverk renser vannet fra innsjøen Glitre i Finnemarka.


Liste over stortingsrepresentanter 1916–1918.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1916 til 1918. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Det var totalt 124 representanter, fordelt med 76 til Venstre, 20 til Høyre, 19 til Det norske Arbeiderparti, 6 til Arbeiderdemokratene, 1 til Det Frisinnede Venstre og 2 uavhengige.
Regjeringen Knudsen (Venstre) fortsatte og ble sittende hele perioden.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1916-1918


Diego Velázquez.
Diego Rodríguez de Silva y Velázquez (født 6. juni 1599, død 6. august 1660), vanligvis omtalt som Diego Velázquez, var en spansk maler, og den fremste kunstneren i hoffet til kong Filip IV i Madrid. Velázquez var en fremragende portrettmaler, og har blitt stående som den største kunstneren fra den spanske barokken.
Liv.
Velázquez ble født i Sevilla som eldste sønn av Rodríguez de Silva og Jerónima Velázquez. Da han var ti år begynte Velázquez i lære hos den lokale maleren Francisco Herrera d.e., og senere hos Francisco Pacheco, sin senere svigerfar. I 1622 og 1623 gjorde han sine første reiser til Madrid i håp om å påkalle kongens oppmerksomhet, og han lyktes til slutt med å bli antatt som hoffmaler ved slottet i 1624. Som kongens maler fikk Velázquez mulighet til å studere slottets samling av malerier fra renessansen, og særlig de venetianske mesternes bilder skulle få stor betydning for hans senere arbeider.
I 1628 ble Velázquez kjent med den flamske maleren Peter Paul Rubens, som gjestet Madrid noen måneder det året. Rubens oppmuntret Velázquez til å reise til Italia for å studere de italienske renessansemalerne, og Velázquez foretok to lengre Italia-reiser etter dette (1629-31 og 1649-51), finansiert av kong Filip. På disse reisene foretok han flere innkjøp av italiensk kunst for kongen, noe som skulle bli avgjørende for den unike samlingen ved det senere Museo del Prado i Madrid. Under den siste Italia-reisen utførte han noen av sine mest kjente portretter, bl.a. av sin tjener Juan de Pareja og pave Innocent X, i tillegg til akten "Venus ved speilet".
Velázquez arbeidet kontinuerlig for å bedre sin formelle stilling ved hoffet, ved siden av sitt arbeid som kongens maler. Hans fremgangsrike karriere endte til slutt med posisjonen som Hoffsjef ved Slottet, noe som ga ham muligheten til å bli slått til ridder av Santiago-ordenen i 1659, etter anbefaling fra kongen.
I 1660 var Velázquez ansvarlig for bryllupseremonien da Maria Theresia giftet seg med Ludvig XIV av Frankrike. Kort tid etter seremonien, utslitt av denne krevende oppgaven, ble han slått av høy feber og døde etter få dagers sykdom.
Arbeid.
Velázquez utviklet tidlig en realistisk malestil som skilte seg fra renessansens og manierismens idealiserte fremstilling av verden. Dette, sammen med bruk av forenklede flater, oppløste penselstrøk og en en høyt utviklet forståelse av lys og romlighet, gjorde ham til et forbilde for senere generasjoners kunstnere, som landsmannen Francisco Goya og 1800-tallets franske realister og impresjonister som Gustave Courbet og Édouard Manet.
Hans mest kjente verk, gruppeportrettet "Las Meninas" (1656), blir av mange ansett å være en av de mest fullendte og komplekse figurkomposisjonene i den vestlige kunsten, til alle tider. Den franske filosofen Michel Foucault viet et helt kapittel til dette bildet i boken "Ordene og Tingene" (1966). Der hevder han at "Las Meninas" betydde et paradigmeskifte (eller et nytt episteme i Foucaults terminologi) i vestens kunst, idet det forsøker å gjøre betrakteren til bildets hovedperson.
Kjente 1900-tallskunstnere som Picasso, Salvador Dalí og Francis Bacon har laget egne versjoner av Velázquez' bilder.


Barclays Scottish Open.
Barclays Scottish Open er en golfturnering på Europatouren, med Barclays Bank som tittelsponsor. Turneringen ble arrangert for første gang i 1972. Fra 1996 til 2010 ble den vært spilt på Loch Lomond Golf Club nord for Glasgow, til turneringen ble flyttet til Castle Stuart Golf Links i 2011.
Vinnere.
(*)=turneringen avkortet til 54 hull på grunn av dårlig vær


Regnaud de la Porte.
Regnaud de la Porte eller Lamotte (død juli eller august 1325) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Bourges i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1320 av pave Johannes XXII.


Bertrand Augier de la Tour.
thumb
Bertrand Augier de la Tour O.Min. (født ca 1265 i Camboulit ved Cahors i Frankrike, død 1332 i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Salerno i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1320 av pave Johannes XXII.
Tour, Bertrand Augier de la
Tour, Bertrand Augier de la
Tour, Bertrand Augier de la
Tour, Bertrand Augier de la
Tour, Bertrand Augier de la


Pierre Desprès.
Tegning av gravmonument over Pierre Desprès
Pierre Desprès (død 30. september 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Aix i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1320 av pave Johannes XXII.
Despres, Pierre
Despres, Pierre
Despres, Pierre


Thomas Levet.
Thomas Levet (født 5. september 1968) er en fransk profesjonell golfspiller. Han ble profesjonell i 1988, og spiller på Europatouren.
Eksterne lenker.
Levet, Thomas
Levet, Thomas


Simon d'Archiac.
Simon d'Archiac (død 14. mai 1323) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop i Vienne i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1320 av pave Johannes XXII.
Archiac, Simon d'
Archiac, Simon d'
Archiac, Simon d'


Sem Sæland.
Sem Sæland (født 17. april 1874 på Sæland på Eikeland i Time, død 25. april 1940) var en norsk fysiker.
Han var professor i fysikk 1909–1923 og rektor 1910–1914 ved Norges tekniske høgskole. 1914–1916 var han viserektor. Han var uavhengig representant for Baklandet krets (Trondhjem) på Stortinget (1916–1918).
Sæland var rektor ved Universitetet i Oslo (1928–1936). Han var medredaktør av Aschehougs konversasjonsleksikon.
Sem vokste opp på gården Sæland som eldste sønn av Ragnhild Jonsdotter Lende og Einar Gunleivsson Sæland. Faren hadde tre barn fra et tidligere ekteskap der kona døde av tæring.
Ragnhild fikk også tre barn, guttene Sem, Jon og Aadne. Året etter at Aadne ble født døde Ragnhild, også hun av tæring, og Einar giftet seg for tredje gang. Han fikk tre nye barn før tæringen tok også den nye konas liv. Einar hadde lyst til å gifte seg for fjerde gang, men barna sa nei.
Einar hadde altså ni barn, og han var en foregangsmann i forhold til utdanning. Han kjøpte flere gårder som var myntet på sønnene. Men han greide ikke å sitte med gårdene, og det ble tvangsauksjon. Han klarte ikke å gå ut lenger, og det endte med at han "døde frisk" ifølge sønnesønn Einar.
Ti år gammel måtte Sem slutte på Eikeland skole, for da hadde ikke Skule-Per mer å lære ham. Fremdeles henger et fotografi av Sem Sæland på veggen, med tekst av yngstebroren Aadne: "Her på Eikeland i denne skulestova for Skule-Per han gjekk. Med evnor, mod og truskap han tok seg opp til rektor, den høgste sessen ved Universitetets topp."
Det ble til at Sem arbeidet på gården i stedet for å gå på skolen. En gang var den tallrike familien og arbeiderne samlet rundt bordet. Alle hadde fått hver sin bit med lefse, noen med smør, andre med svinefett. Sem fikk lefse med smør, men han så at en av drengene hadde svinefett på lefsa si. Raskt tok han sin lefsebit, og med vennlige ord sa han til drengen: -Vi bytter vi to.
Men Sem skulle videre på skole. I 1888 begynte han på middelskole i Egersund. Karakterbøkene forteller at Sem var en ekstremt evnerik elev. I Karakterbog for Sem Sæland Discipel af Ekersunds Middelskoles 5te Klasse fra November Maaned 1888 hadde Sem hovedkarakteren 1,44. Lærer John Søyland kommer med følgende merknad til det første halvåret: "Halvaarsvidnesbyrd. Vi er i alle Henseender særdeles vel tilfredse med Sem. Han stod jo meget tilbage i flere Fag, da han kom ind paa skolen, men han har arbeidet med Lyst og Feid, saa han nu har indhentet det meste."
I juni-juli 1890 avsluttet Sem middelskolen i Egersund med hovedkarakter 1, 23 – Udmerket godt. Middelkarakteren i klassen var 1,88, noe som forteller at Sem var blant de aller flinkeste i klassen, for ikke å si den beste.
Fire år senere, i 1894, tok Sem Sæland artium ved Ragna Nielsens skole i Oslo. Studentlivet i hovedstaden var ofte preget av fattigdom, sult og lite penger. Fikk de ikke støtte hjemmefra, var det bare å avslutte studiene i Oslo.
Einar Gunleivson Sæland måtte stundom låne penger til barnas utdannelse. I 1901 var alle de tre Ragnhild-sønnene i Oslo. Sem studerte ved universitetet, Jon ved landbrukshøyskolen og Aadne, som tok over gården, var student ved Vinterlandbruksskolen.
Fra 1897-98 var han huslærer på Island. I 1898 ble Kristian Birkeland professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Sem fikk delta på den første nordlysekspedisjonen til Finnmark i 1899-1900. Da Sæland kom tilbake i 1900 ble han amanuensis ved det fysiske instituttet ved Universitetet. Dette var mens han fremdeles var student. På samme tid underviste han i fysikk ved Oslo handelsgymnasium. De to neste årene organiserte Sæland magnetiske stasjoner for Birkelands nordlysekspedisjoner både på Novaja Semlja og på Island.
I siste halvdel av 1909 ble Sem Sæland utnevnt til professor i eksperimentalfysikk ved den tekniske høyskolen i Trondheim. Sammen med fire andre professorer ble Sæland med i Professorrådet. I løpet av vinteren og våren fikk de hendene fulle med arbeid til åpningen av Norges tekniske Høgskole (NTH) i september 1910. Utover våren ble det utnevnt nye professorer. Da høyskolen skulle åpnes ble Sem Sæland valgt til formann i Professorrådet. Og han ble høyskolens aller første rektor.
Det første året skulle skolen ta opp 50 studenter, men 120 søkte plass. Professorrådet fikk departementets samtykke til å ta opp 103 studenter. Like etter åpningen av høyskolen ble det planlagt flere bygninger for et studenttal på 150 i året. Alt i 1914 var flere fløyer klare til bruk.
15. september 1910 var den høytidelige åpningsdagen til NTH, og da ble de første 103 studentene immatrikulert. Mange hedersgjester deltok på åpningsfesten; Kongen, representanter for Regjeringen, Stortinget og andre celebre gjester. Og det var Kong Haakon som stod for den offisielle åpningen av skolen. Men det var rektor Sem Sæland som holdt hovedtalen denne åpningsdagen. Han sa blant annet at skolen skal "gi vår bygningskunst, vår industri og teknikk det høyeste og bredeste vitenskapelige og kulturelle grunnlag, og til like i første rekke en sund og trygg økonomisk underbygning. Det fordres av oss at vi skal skaffe våre studenter en utdannelse som setter dem i stand til å hevde seg i konkurransen med studenter fra en hvilken som helst annen høyskole, og en utdannelse som først og fremst setter dem i stand til å hevde norsk industri likeoverfor all fremmed, og til å heve landets økonomiske evne".
Sem Sæland var rektor til 1914. I de første årene var det en skole preget av vekst og optimisme. Hvert år ble det tatt opp godt over 100 studenter. Disse første årene holdt Sem Sæland rektortalen ved immatrikuleringen. Sæland var grundig i alt han foretok seg, også talene til de nye studentene. Ofte kunne han skrive flere utkast til talene før han var fornøyd. Han ble en rikt skattet taler, en av de fineste talerne i landet.
Fra 1916 til 1918 møtte Sem Sæland på Stortinget for Venstre, valgt for Trondheim 3. krets. Han likte ikke så godt arbeidet ved Stortinget, og det ble ikke bedre da han kom i militærkomiteen.
På denne tida arbeidet Sæland aktivt for å få et eget fysisk institutt ved høyskolen i Trondheim. Det var i stor grad hans fortjeneste at instituttet ble sikret. En studiereise til USA hadde stor betydning for opprettelsen av instituttet i Trondheim. Sæland gledet seg til å arbeide ved det nye fysiske instituttet. Men før byggingen var ferdig, forlot han Trondheim fordi han ble utnevnt til professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Under sterk tvil flyttet han og familien sørover, og de første årene lengtet han tilbake til Trøndelag.
Erfaringene fra etableringen av NTH i Trondheim kom fort til nytte i Oslo. Sæland ble raskt med i plankomiteen for det nye universitetsanlegget på Blindern. I 1927 ble han valgt til rektor for universitetet, et verv han hadde i ni år.
Sæland var en foregangsmann, og han pekte ofte på hvor viktig det er å legge forholdene til rette for en selvstendig forskning og videreutdanning for fysikere. Derfor la han ned en stor innsats for moderne institutter for kjemi og fysikk både ved høyskolen og ved universitetet.
I en minnetale over professor Sem Sæland sa Olaf Devik: "Vi er gla over vitenskapsmannen og mennesket vi møtte i Sæland, og vi er stolt over hva han var for land og folk. Han var en god nordmann, en av de byggende."
Sem Sæland hadde ikke noen solid helse. En tid før krigen hadde han hjerteproblemer, og en Amerikatur ble avlyst av den grunn. Da tyskerne okkuperte Norge i aprildagene 1940 flyktet han til Eidsvollstraktene. Men kampene ble enda hardere her enn i hovedstaden. Påkjenningen ble for stor, og han fikk et hjertetilfelle. 25. april 1940 døde han på Lovisenberg sykehus i Oslo.
Dermed fikk ikke Sem Sæland oppfylt sin store drøm. Han hadde sett seg ut en hyttetomt på Sæland, og tegningene til hytta hadde halvbroren Pål Sæland lagd. Meningen var å bygge hytte når han ble pensjonist, men Sem Sæland døde like etter at han hadde fylt 66 år. I dag er "Professorplassen" som hyttetomta er blitt hetende, gjengrodd av skog og busker.
Jæren og hjembygda betydde mye for Sem Sæland. Så ofte som mulig kom han hjem, og han var en flittig brevskriver. Selv om han var opptatt med arbeidet sitt, var han likevel direkte med i utviklingen av gården på Sæland. Da broren Aadne bygde ny driftsbygning i 1928, fikk han låne penger av Sem. Slik sett hadde Sem et ord med i laget på heimegården, og han stilte opp for slekt og venner.
Takket være Sems innsats ble et gammelt jærhus fra Lende flyttet til folkemuseet på Bygdøy.
Sem Sæland ble 12. mars gift med Gudrun Schøning fra Grøtøy i Steigen i Nordland. I følge Einar Sæland, sønn av Aadne, hadde de et enkelt bryllup. Gudrun utdannet seg til lege før hun giftet seg. På den tida var det ikke vanlig at kona hadde arbeid utenfor hjemmet, men hun hadde litt arbeid ved sykehuset i Trondheim.
Sem og Gudrun hadde tre barn. Ragnhild ble født i 1905 og utdannet seg til lege. Hun var gift med legen Gunnar Ulland, men hun døde i 1934. Det var en stor påkjenning for foreldrene, og særlig for Sem.
Gudrun ble født i 1911 og gift med Anders Tømmerbakke. Yngstemann Einar ble født i 1915. Fra 1964 var han generaldirektør for Det europeiske atomenergibyrå i Paris. Alle etterkommerne flyttet etter hvert til utlandet, og etter alt å dømme bor de seks oldebarna i dag i England, Frankrike og Spania.
Kilde: En artikkel av Steinar Sandvik i Jærbladets julebilag 1999. Tittel: Sem Sæland – jærbu og pioner. (Opprinnelig på nynorsk). Artikkelen er ikke lagt ut på internett.


Pilfort de Rabastens.
Pilfort de Rabastens (død 1331) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop i Rieux i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1320 av pave Johannes XXII.


Pierre Le Tessier.
Pierre Le Tessier (død april 1325) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1320 av pave Johannes XXII.
Le Tessier, Pierre
Le Tessier, Pierre


Raymond Le Roux.
Raymond Le Roux (død 1325) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1320 av sin onkel pave Johannes XXII.
Le Roux, Raymond
Le Roux, Raymond


Imbert Dupuis.
Imbert Dupuis (død 26. mai 1348) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1327 av sin onkel pave Johannes XXII.


Matteo Orsini.
Matteo Orsini, O.P. (død 18. august 1340) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tilhørte den viktige Orsinislekten. Han underviste i teologi i Paris, Firenze og Roma. I 1322 ble han provinsial for den romerske provinsen av dominikanerordenen. 1326 ble han biskop av Girgenti på Sicilia, og i juni 1327 ble han erkebiskop av Liponto i Italia.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1327 av pave Johannes XXII.
Han ble kardinalbiskop av Sabina fra desember 1338.
Orsini, Matteo
Orsini, Matteo
Orsini, Matteo
Orsini, Matteo


Pedro Gómez de Barroso.
Pedro Gómez de Barroso (død 14. juli 1348) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cartagena i Spania.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1327 av pave Johannes XXII.
Gomez de Barroso, Pedro
Gomez de Barroso, Pedro
Gomez de Barroso, Pedro


Pierre Bertrand den eldre.
Pierre Bertrand (den eldre) (død 23. juni 1348) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Autun i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1331 av pave Johannes XXII.
Bertrand, Pierre1
Bertrand, Pierre1
Bertrand, Pierre1


Pierre Bertrand den yngre.
Pierre Bertrand (den yngre) (død 13. juli 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Arras i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 19. mai 1344 av pave Klemens VI.
Bertrand, Pierre2
Bertrand, Pierre2
Bertrand, Pierre2


Nicolas le Besse.
Nicolas le Besse eller le Bellefaye (død 5. november 1369) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Limoges i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 19. mai 1344 av pave Klemens VI.
Besse, Nicolas le
Besse, Nicolas le
Besse, Nicolas le


Viasat.
Viasat er et TV-nettverk eid av den internasjonale underholdnings-kringkastingsgruppen Modern Times Group (MTG). Viasat ble stiftet 21. april 1989. Nettverket sender fra London.
Viasat Broadcasting er det største forretningsområdet innen MTG. Viasats tilbud innen satellitt-tv omfatter mer enn 50 egenproduserte- og tredjepartskanaler innen underholdning.
Viasats egne kanaler distribueres i tillegg via kabel-TV og IPTV hos flere samarbeidspartnere.
Viasats egen betal-tv-portefølje består av sportskanalene Viasat Sport, Viasat Fotball, Viasat Motor, Viasat Golf, Viasat Hockey og Viasat Sport HD, filmkanalene Viasat Film, Viasat Film Nordic, Viasat Film Action, Viasat Film Family, Viasat Film Drama og Viasat Film HD, samt seriekanalen Viasat Crime og dokumentarkanalene Viasat Explorer, Viasat History og Viasat Nature.
Viasats kanaler når ut til 125 millioner mennesker i 30 land i Europa.
Alle Viasats kanaler sendes fra Sirius 2/3 satellittene (4.8°Ø). Viasats hovedkonkurrent i de nordiske landene er Canal Digital.


Modern Times Group.
Modern Times Group (MTG) er et svensk medieselskap med den nest største geografiske dekningen av radio- og tv-virksomhet i Europa.
MTGs Viasat Broadcasting driver 28 fri-tv-kanaler i 11 land og 38 betal-tv-kanaler i 32 land. Betal-tv-kanalene blir distribuert på Viasats egne satellitt-tv-plattformer i ni land, samt via tredjeparts-distributører (inkludert kabel, satellitt og IPTV) og internett. Disse fri-tv- og betal-tv-kanalene/plattformene når ut til totalt 125 millioner seere i 33 land. MTG er også hovedaksjonær i Russlands ledende uavhengige tv-kringkaster (CTC Media – Nasdaq: CTCM).
I Norge når MTGs radio- og tv-tilbud ut til mer enn to millioner lyttere og seere hver dag.
MTG Norge.
MTG Norge er en del av MTG Nordic Broadcasting, og har ca. 250 ansatte. Fra 2012 er Kalle Lisberg administrerende direktør og Tor Fuglevik direktør for strategi og utvikling i selskapet.
Fjernsynsvirksomhet.
MTG eier betal-tv-operatøren Viasat, med merkevarer som TV1000, Viasat Sport, Viasat Fotball, Viasat Motor og Viasat Sport HD. Viasat har også flere dokumentarkanaler som Viasat History og Viasat Explorer. Viasat tilbyr egne kanaler og tredjepartskanaler gjennom kanalpakker på Viasats egen satellitt-tv-plattform samt via partnersamarbeid med Altibox, Telenor, NextGenTel, Get og Canal Digital (kabel). Viasat eier og driver også nettportalen Viaplay, som tilbyr filmer, direktesendt sport, dokumentarer og TV-underholdning over internett.
Fjernsynskanalene TV3 og Viasat 4 leverer underholdningsprogrammer til norske seere. Med disse kanalene er MTG et av Norges største mediehus for fri-tv.
Radiovirksomhet.
P4 Radio Hele Norge er Norges største kommersielle radiokanal med en daglig dekning på over én million lyttere. I løpet av en uke lytter mer enn halvparten av Norges befolkning på P4.
Fra 2010 driver MTG Norge også lokalradio (P5) med studioer og kontorer Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.


Jahn Otto Johansen.
Jahn Otto Johansen (født 3. mai 1934 i Porsgrunn) er en norsk journalist, forfatter og mediepersonlighet.
Utdannelse.
Johansen tok artium ved Porsgrunn gymnas i 1953 og var der et fremtredende medlem av Kristelig Skolelag. Han studerte deretter ved Universitetet i Oslo der han tok blant annet geografi og etnografi. Han gjennomførte Forsvarets russiskkurs og var siden Rockefeller-fellow (1961–62) med studier av sovjetiske og øst-europeiske forhold i Warszawa, Moskva og USA.
Journalist.
Hans journalistiske karriere startet med jobb som frilansjournalist i Porsgrunns Dagblad i 1949 (han jobbet også for Skiensavisen Varden mens han studerte i Oslo). Han påbegynte en lang karriere som utenrikskorrespondent i 1956, dengang for Morgenposten. Han har også vært med i redaksjonene til tidsskriftene Credo og Epoke, samt vært redaktør av universitetsavisen Universitas.
Han begynte å jobbe som utenrikssjef i NRK Dagsrevyen i i 1966 fram til han ble Moskvakorrespondent fra 1975 og frem til 1977. I 1977 returnerte han til Norge for å overta stillingen som sjefredaktør i Dagbladet, en stilling han hadde frem til 1984. Han overtok etter Anton Blom som NRKs Washingtonkorrespondent (1985–1990), og var deretter utenriksredaktør i nyhetsredaksjonen i fjernsynet frem til han overtok som Berlinkorrespondent fra 1995 til 2000. Johansen er i tillegg til sin evne til utenrikspolitiske analyser kanskje spesielt kjent for sin evne til å få den «vanlige» mann og kvinne i tale for å gi et grasrotperspektiv på de landene hvor han var korrespondent.
Akademisk karriere.
Johansen har undervist på et seminar ved The American University i Washington D.C. og forelest på Forsvarets høgskole og Den norske atlanterhavskomités lektorkurs siden 1975. Han ble utnevnt til "Fritt Ord-professor" ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo i 2003.
Jahn Otto Johansen har forelest ved følgende høyere læresteder: St. Anthony's College ved Universitetet i Oxford; Universitetet i Washington, Seattle; Pacific Lutheran University, Tacoma; University of Minnesota, Minneapolis og Den amerikanske diplomathøyskolen i Washington D.C..
I 2003 var Johansen Fritt Ord-professor ved Insititutt for Medier og Kommunikasjon på
Universitetet i Oslo.
Johansen er også en flittig benyttet foredragsholder for norsk finans, banker og næringsliv og holder dessuten jevnlig kåserier på kulturturistturer til Berlin, St. Petersburg og Praha.
Forfatter.
Johansen debuterte i 1960 med heftet "Gomulkas Polen". Han har skrevet et sekstitall bøker om Midtøsten, jødisk kultur, antisemittisme, sigøynerne, USA, Kina, Finland, Sovjetunionen/Russland, Sentral- og Øst-Europa, om norske og internasjonale kunstnere og om sjømatkultur og debattbøker om mediene.
Bøkene hans er oversatt til finsk, dansk, svensk, engelsk, tysk, tsjekkisk og serbo-kroatisk.
De av hans bøker som er fiksjon preges tidvis av en reportasjestil som har fått enkelte kritikere til å oppleve dem som selvbiografiske beretninger fra hans korrespondentkarriere, slik at jeg-personen lett forveksles med "Jahn Otto Johansen" og leseren blir hengende i uvisse om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Boka "Min jødiske krig" (1983) frembrakte en debatt da VGs Tim Greve kritiserte daværende sjefredaktør i Dagbladet Johansen for å ha oversatt 36 sider av den amerikanske forfatteren Lucy C. Dawidovicz bok om krigen og jødene, uten å oppgi kilde. Johansen medga at nærmere en fjerdedel av boka var hentet fra andre kilder men forsvarte seg med at den var en reportasjeroman der det ville bryte med formen å oppgi kilde.
50 av forelesningene for Atlanterhavskomiteen er utgitt i komiteens skriftserie fra 1975 og fram til i dag.
Mediepersonlighet.
Da Dagbladet i 1991 offentliggjorde en meningsmåling over hvem nordmenn hadde mest tillit til, tronet Johansen på toppen. Han har blitt beskrevet som Norges suverent mest intervjuede norske journalist.
Jahn Otto Johansen har opp gjennom sin epokelange eksponering i norske medier utviklet et sett med roller han fremstår i: Den første som den kunnskapsrike, nøytrale kommenterende nyhetsjournalist i TV og radio. Dernest som personlig engasjert, medfølende jeg-person i sine bøker, og til sist som den frodige levemannen i utallige portrettintervjuer i aviser og ukeblader.
Han fikk sin oppvekst i pinsebevegelsen, men i godt voksen alder har han konvertert til Den katolske kirke.
Priser og æresbevisninger.
Jahn Otto Johansen var fram til 2007 viceoldermann i Christian IVs Laug, Oslo. Han er formann i Kunstnerforeningen, styremedlem i The Heyerdahl Institute og Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet.


Cæsarion.
Ptolemaios XV Filopator Filometor Cæsar, kalt Cæsarion (som betyr «lille Cæsar») (23. juni 47–august 30 f.Kr., regjerte 2. september 44 f.Kr. til august 30 f.Kr.) var sønnen til Julius Cæsar og Kleopatra VII av Egypt og den siste farao i ptolemei-dynastiet i Egypt.
Han ble utropt til medhersker av sin mor i en alder av tre år. Selv om han antagelig bare var konge i navnet, mens Kleopatra beholdt den faktiske autoriteten, var han tiltenkt som etterfølger av sin far. Da Cæsars grandnevø og adoptivsønn Oktavian invaderte Egypt i 30 f.Kr., sendte Kleopatra Cæsarion til havnen Berenike for å få ham i sikkerhet, men han ble lurt tilbake og fanget. Oktavian erobret Alexandria 1. august 30 f.Kr. og annekterte Egypt offisielt til den romerske republikk. Kleopatras partner Marcus Antonius begikk selvmord før Oktavian ankom hovedstaden, og hun fulgte hans eksempel ved å begå selvmord 12. august 30 f.Kr.
Oktavian måtte nå forholde seg til skjebnen til den fangede tenåringsfaraoen. Frykten for at «for mange Cæsarer», som han ordla seg, ville true hans krav til å være den eneste etterfølgeren til sin adoptivfar, gjorde at han bestemte seg for å drepe sin adoptivbror. Oktavian tok så kontroll over Egypt. Året 30 f.Kr. ble regnet som det første året til den nye herskerens styre ifølge det tradisjonelle kronologiske systemet i Egypt. I lister på den tiden står Oktavian som farao og etterfølger til Cæsarion.
Cæsarion er hovedpersonen i et dikt skrevet i 1918 av Konstantinos Petrou Kavafis.


Arsinoe IV av Egypt.
Arsinoe IV (ca 68/67–41 f.Kr.), var den fjerde datteren til Ptolemaios XII Auletes, søster til Ptolemaios XIII og Kleopatra VII av Egypt, og var en av de siste herskerne i ptolemei-dynastiet i Antikkens Egypt. Da deres far døde, etterlot han Ptolemaios og Kleopatra som herskere i Egypt, men Ptolemaios kastet snart Kleopatra og tvang henne til å flykte fra Alexandria.
Da Julius Cæsar ankom Alexandria i 48 f.Kr. og tok Kleopatras side, unnslapp Arsinoe fra hovedstaden med hennes mentor Ganymedes, sluttet seg til den egyptiske armé under Akillas og tok tittelen farao. Da Akillas og Ganymedes ble uenige, fikk Arsinoe Akillas henrettet og plasserte Ganymedes i kommando over hæren. Ganymedes hadde innledningsvis suksess mot Roma, men romerne fikk snart forsterkninger og påførte egypterne et avgjørende nederlag.
Arsinoe ble transportert til Roma, der hun ble tvunget til å delta i Cæsars triumf. Hun tok etter hvert tilflukt i Artemis-tempelet i Efesos i et forsøk på å gjemme seg fra hennes eldre søsters ambisjoner. Hennes frykt viste seg å være velbegrunnet, for i 41 f.Kr. fikk Marcus Antonius Arsinoe henrettet etter påtrykk fra Kleopatra.
Arsinoe 04


Mellomkrigstiden.
Mellomkrigstiden er i den vestlige verden forstått som perioden mellom slutten av første verdenskrig i 1918 og begynnelsen av andre verdenskrig i 1939, mer spesifikt mellom den 11. november 1918 og 1. september 1939. Perioden var markert av uro i mye av verden mens Europa strevde med å komme seg etter den første verdenskrigen.
I Nordamerika var den første delen av mellomkrigstiden preget av stor fremgang, men dette endret seg drastisk med den store depresjonen i 1929. Det er også relevant å se på finanskrisen når man ser på mellomkrigstida. Børskrakket i 1929 gjorde det veldig mye vanskeligere å bygge opp land etter første verdenskrig. I Tyskland brukte de arbeidsløsheten til å bygge opp landets infrastruktur og tungindustri.


Taxila.
Taxila er et arkeologisk sted i Punjab-provinsen i Pakistan, vest for Islamabad og Rawalpindi, på grensen mellom Punjab og Nordvestre grenseprovinsen.
Taxila (da kalt "taksh-shila") var et antikt buddhistisk læresenter, forbundet med silkeveien over Khunjerab-passet, som tiltrakk seg studenter fra hele verden. Den ble også kalt "Takshashila" på sanskrit i antikkens India.
Dareios I la Taxila til akamenidenes imperium ca 518 f.Kr., før Aleksander den store erobret byen i 326 f.Kr. og satte en makedonsk garnison der, men det greske styret endte i 317 f.Kr. Den blomstret i løpet av det første til det femte århundret (se Gandhara). Lokalisert i krysset mellom tre betydelige handelsruter, var det et viktig økonomisk og strategisk sted.
Ifølge tradisjonen besøkte Apostelen Tomas Taxila.
Taxila står på listen til UNESCO over verdensarvens verneverdige steder.


Orakel.
Et orakel er en person eller et foretak som regnes som kilde til kloke råd eller profetiske meninger, en ufeilbarlig autoritet, vanligvis av åndelig natur. I den antikke verden fikk mange steder et rykte for å kunne tilby visdom. Disse stedene ble også kjent som «orakler». Navnet kommer av det latinske verbet "orare" («å snakke»).
Som i mange av verdens gamle sivilisasjoner forble orakler et viktig aspekt langs den tibetanske levemåten. Hensikten med orakler er flerfoldig. De påkalles for beskyttelse og helbredelse. Oraklene står i en hellig forbindelse mellom den tibetanske astronomien og sjamanske fortellingsteknikker og tradisjoner, inkludert kroppslige transeteknikker (jf. Internasjonal Teaterantropologi). Dette gir dem en også en profetisk funksjon for tibetanere. Tibetanere støtter seg til orakeltradisjonen av flere grunner. Hovedfunksjonen, ifølge den tibetanske eksilregjeringen i India, er dog å beskytte Buddha Dharma og deres fellesskap av utøvere (Sangha) – i åndelig forstand de tre juvelene.
Ordet "orakel" brukes om en ånd som tar bolig i menn og kvinner som opptrer som medier mellom de naturlige og åndelige virkelighetssfærene. Mediene er derfor kjent som "kuten", som bokstavlig talt betyr fysisk knutepunkt eller ankerfeste. H.H. Dalai Lama skriver om sitt forhold til regjeringens viseminister, oraklet Nechung Kuten i sin selvbiografi, "Freedom in Exile". Et utdrag er gjengitt på www.tibet.com


Nyliberalisme.
Nyliberalisme (forkortelse for neoklassisk liberalisme) er en betegnelse for gjenoppståelsen av klassisk liberalisme i nyere tid. I USA blir nyliberalismen dog sett på som sosialliberalisme, siden den kom som en reaksjon på den klassiske og opprinnelige liberalismens politikk som førte til store sosiale forskjeller i 1800-tallets England. I praktisk politikk ble denne fremfor alt assosiert med statslederne Margaret Thatcher og Ronald Reagan, selv om begge kalte seg konservative. Blant de fremste teoretikerne og akademikerne som ofte blir omtalt som «nyliberalister» er Milton Friedman, Friedrich August von Hayek, Ludwig von Mises som alle kalte seg liberalister.
Av forskjellige grunner argumenterte Milton Friedman, Friedrich Hayek og Ludwig von Mises for at staten bør begrense direkte involvering i økonomien til et minimum, uansett hvor edle motivene var. Hayek sammenlignet det med overspising. Så lenge man spiser er det vel og bra, men når resultatene av overspisingen gir seg til kjenne vil man angre. Tilsvarende, mener Hayek, vil statlig intervensjon kunne gi kortsiktige resultater med henblikk både på produktivitet og sysselsetting, men i det lange løp vil det gjøre alt verre. Dette fremgår spesielt i hans verk The Road to Serfdom, hvor det blir hevdet at statlig reguleringer og planlegning kan få uønskede konsekvenser, og om mulig føre til totalitarisme.
Statens oppgave bør, i henhold til nyliberalistisk teori, være begrenset til å sikre konkurransen, både gjennom lovverk og volds- og domsmakt. Det etterstrebes også størst mulige markeder, og derfor bør grenser bygges ned. Til sist legges det også mer ansvar hos individet, som ved siden av ideologien om valgfrihet ofte innebærer økt bruk av egenandeler og gebyrer.
Som akkumulasjonsregime er nyliberalismen i vesten til vanlig manifestert i en modifisert form, der elementer fra den korporative liberalismen, delvis har blitt ivaretatt. På tross av at nyliberalistiske prinsipper ligger til grunn for mye av den økonomiske politikken i vesten i dag, er samtidig, selv i de mest fremskredne nyliberalistiske landene som Storbritannia og de baltiske statene, velferdsstatlige ordninger utover eksistensnivået utbredt. Det samme gjelder kollektive avtaler og arbeidsmiljølovgivning.
Kritikk av nyliberalismen.
Nyliberalismen har de senere årene møtt økende kritikk. Bakgrunnen for kritikken er at nyliberalistisk politikk ikke nødvendigvis har vist seg å være en politikk som skaper økt vekst. En annen kritikk er at forskjellene mellom fattige og rike samtidig har økt kraftig, og at fattigdommen, selv i den rike delen av verden, er i ferd med å bli et samfunnsmessig problem.
De demokratiske følgene er et annet problem som trekkes frem ved at den økonomiske politikken overføres fra folkevalgte organer til det som regnes som ekspertorganer.
Den kanskje mest markante kritikken handler imidlertid om hvordan institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken pålegger land i den tredje verden å innføre nyliberalistisk politikk som ifølge kritikerne bare tjener multinasjonale selskaper basert i den rike delen av verden, og dermed bidrar til økt imperialistisk utbytting.
Kontrakritikk.
Det hevdes fra enkelte at betegnelsen «nyliberalisme» er et retorisk grep fra venstresiden for å karakterisere alle negative trekk ved globaliseringen, mens de gode blir kreditert sosialistene.
Fra liberalistisk hold blir det hevdet at økonomisk globalisering og nyliberalisme har i det store og hele ført til økonomisk vekst og forminsket fattigdom.


Hans Luther.
Hans Luther (født 10. mars 1885, død 11. mai 1962) var en tysk politiker (DVP). Han var Tysklands 18. kansler.
Luther var utdannet jurist og arbeidet som advokat, før han begynte å engasjere seg politisk i 1907, da han ble borgermester i Magdeburg. I 1913 ble han sekretær for den tyske "Städtetag", og ble overborgermester i Essen i 1918. I desember 1922 utnevnte kansler Wilhelm Cuno ham til fødevare- og landbruksminister. Denne posisjonen beholdt han til 1924, da Wilhelm Marx ble kansler. I 1925 ble Luther selv utnevnt til Tysklands kansler, men måtte gå av allerede året etter. Han var også fungerende president etter Friedrich Eberts død.
I 1930 ble han utnevnt til president for den tyske Riksbanken, og kort etter tysk ambassadør til USA, en stilling han innehadde mellom 1933 og 1937, da han gikk av med pensjon. Etter annen verdenskrig ble han brukt som rådgiver av den nye regjeringen.


Wilhelm Marx.
thumb
Wilhelm Marx (født 15. januar 1863 i Köln i Tyskland, død 5. august 1946 i Bonn) var tysk politiker (Det katolske sentrumspartiet). Han var Tysklands kansler fra 1923 til 1925 og igjen fra 1926 til 1928.
Marx var utdannet jurist, og arbeidet som advokat før han ble politiker. Han ble ved presidentvalget i Tyskland 1925 lansert som presidentkandidat for Det katolske sentrumspartiet. I annen runde avstod SPD fra å stille egen kandidat, og stilte seg bak Marx' kandidatur. Men høyrefløyen lanserte da Paul von Hindenburg, som med knapp margin seiret ved valgene.
I 1932 gikk Marx ut av Riksdagen, og trakk seg tilbake fra det politiske liv. Han levde fra da et stille liv i Bonn.


Kragerøvassdraget.
Kragerøvassdraget (også kalt Tokevassdraget eller Drangedalsvassdraget) består i hovedsak av innsjøen Toke og dens tilløp, beliggende i Drangedal kommune i Telemark. Vassdraget drenerer et tilsigsfelt på ca 1242 km².
Hovedtilløp.
Bjorvatnet dreneres videre via Tørneselva/Storelva ned til Hoseidvatnet, og deretter ut i øvre Toke, ved Prestestranda.
Fra øvre Toke renner vannet via «Straumen» til nedre Toke.
Utløpet.
Ved Merkebekk lengst i sør har Toke sitt utløp. Utløpet skifter navn flere ganger, men ofte brukes Kammerfosselva om strekningen fra Tveitereidvannet og ned til havet.
Kraftverk.
I vassdraget er det etablert syv vannkraftverk med en samlet midlere årsproduksjon på 123 GWh; to ved elva Suvdøla i Drangedal, og fem langs Tokes utløp til havet gjennom Kragerø kommune. Stasjonene er som følger, i geografisk rekkefølge fra nord til sør;


Giulio Maria della Somaglia.
Giulio Maria della Somaglia (født 29. juli 1744 i Piacenza, død 2. april 1830) var latinsk patriark av Antiokia og kardinal i Den katolske kirke. Han ble presteviet i 1787, og allerede året etter bispeviet. I 1795 ble han kardinalprest av S. Sabina, og 1800 prefekt for kongregasjonen for gudstjenesten. 1801 ble han kardinalprest av S. Maria sopra Minerva, og 1814 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Frascati, 1818 av Porto e Santa Rufina. Han ble valgt til kardinalkollegiets dekanus i 1820, og fikk i henhold til tradisjonen dermed bispesetet Ostia.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII, og tilhørte da den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonen som fikk stemt frem denne.


Alessandro Mattei.
Alessandro Mattei (født 20. februar 1744 i Roma, død 20. april 1820) var kardinal i Den katolske kirke. Han ble presteviet i 1768, og utnevnt til erkebiskop av Ferrara i 1777. I 1779 ble han utnevnt til kardinal "in pectore", og 1782 ble utnevnelsen offentliggjort og han ble kardinalprest av S. Balbina. 1786 ble han kardinalprest av S. Maria in Ara Coeli, og i 1800 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Palestrina, 1809 av Porto e Santa Rufina, og 1814 ble han valgt til kardinalkollegiets dekanus og fikk i henhold til tradisjonen bispesetet Ostia.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII – da ble han selv lansert som kandidat av den pro-østerrikske fraksjon, men mottok ikke nok stemmer.
Mattei, Alessandro
Mattei, Alessandro
Mattei, Alessandro
Mattei, Alessandro


Henry Benedict Maria Clement Stuart.
Henry Benedict Maria Clement Stuart
Henry Benedict Maria Clement Stuart (født 11. mars 1725 i Roma, død 13. juni 1807 i Frascati) var kardinal i Den katolske kirke og hertug av York. Av jakobittene var han kjent som kong Henrik IX av Storbritannia, Frankrike og Irland'".
Han ble utnevnt til kardinal i 1747, 22 år gammel, og ble valget til kardinalkollegiets dekanus i 1803. Han er den person som har vært kardinal lengst.
Han var annen sønn av James Francis Edward Stuart ("The Old Pretender", 1688-1766), en av sønnene av den engelske konge Jakob II, den siste Stuart-kongen i England, avsatt av "«The Glorious Revolution»". Både James Francis Edward Stuart og hans sønn (og bror til kardinal Henry Benedict Stuart) Charles Edward Stuart ("The Young Pretender", "Bonnie Prince Charles") prøvde forgjeves å vinne tilbake den engelske trone. Etter Charles Edward Stuarts død betraktet jakobittene kardinal Henry Benedict Stuart som rettmessig engelsk tronfølger.
Stuart, Henry Benedict Maria Clement
Stuart, Henry Benedict Maria Clement
Stuart, Henry Benedict Maria Clement
Stuart, Henry Benedict Maria Clement


Giovanni Francesco Albani (1720–1803).
Giovanni Francesco Albani også kjent som Gian Francesco Albani (født 26. februar 1720 i Roma, død 15. september 1803) var kardinal i Den katolske kirke. Han kom fra en italiensk familie som nedstammet fra innvandrere fra Albania på 1400-tallet. Andre kardinaler i slekten var Gian Girolamo Albani (kreert 1570), Gianfrancesco Albani (kreert 1690 – ble pave Klemens XI i 1700), Annibale Albani (1711), Alessandro Albani (1721), og Giuseppe Albani (1801).
Han ble utnevnt til kardinaldiakon av S. Cesareo in Palatio i april 1747 av pave Benedikt XIV, 27 år gammel. I 1759 ble han kardinalprest av S. Clemente, og året etter ble han forfremmet til kardinalbiskop av Sabina e Poggio Mirteto. I 1773 fikk han bispesetet Porto e Santa Rufina, og da han i 1775 ble valgt til kardinalkollegiets dekanus, fikk han i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia.
Han deltok ved konklavet 1758 som valgte pave Klemens XIII, konklavet 1769 som valgte pave Klemens XIV, konklavet 1774–1775 som valgte pave Pius VI, og konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.
Han er den lengstsittende dekanus i kollegiets historie, videre var han tilknyttet Den romerske kurie, og ble han prefekt for Kongregasjonen for seremoniene. Under sitt 56 år lange kardinaltid var han den fremste representant for den pro-østerrikske og anti-franske linje. Under den første franske invasjon, i 1798, tok han tilflukt i Napoli.
Albani, Giovanni Francesco
Albani, Giovanni Francesco
Albani, Giovanni Francesco


Giovanni Francesco Albani.
Giovanni Francesco Albani kan sikte til


Wilhelm Cuno.
Dr. jur. Wilhelm Cuno (født 2. juli 1876 i Suhl (Thüringen), død 3. januar 1933) var en tysk politiker og industrimann. Han var Tysklands 15. kansler fra 1922 til 1923. Cunos regjering er best kjent for sin mislykkede passive motstand mot den franske okkupasjonen av Ruhr (1922–23).
Kabinett, november 1922–august 1923.
Cuno, Wilhelm
Cuno, Wilhelm
Cuno, Wilhelm


Joseph Wirth.
Dr. Karl Joseph Wirth (født 6. september 1879, død 3. januar 1956) var en tysk politiker (Det katolske sentrumspartiet), som var tysk kansler fra 1921 til 1922. Sammen med sin utenriksminister Walther Rathenau førte han en politikk som søkte å oppfylle forpliktelsene til å betale krigsskadeserstatningene som Versaillestraktaten hadde pålagt landet, for egentlig å vise at Tyskland var ute av stand til å betale og dermed kreve betingelsene reforhandlet.
De regjeringer han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen.


Konstantin Fehrenbach.
Konstantin Fehrenbach (født 11. januar 1852, død 26. mars 1926) var en tysk advokat og politiker (Det katolske sentrumspartiet). Han var president for Riksdagen fra 1918 til 1920, og deretter Tysklands 13. kansler i en koalisjonsregjering med Deutsche Demokratische Partei og det nasjonalliberale Deutsche Volkspartei, foruten hans eget katolske parti. Regjeringen gikk av etter mindre enn et år, i protest mot erstatningskravene entente-maktene fremla. Fehrenbach var leder for Det katolske sentrumspartiets riksdagsfraksjon fra 1923 til sin død i 1926.
Kabinett, juni 1920 – mai 1921.
Fehrenbach, Konstantin
Fehrenbach, Konstantin
Fehrenbach, Konstantin


Hermann Müller.
Hermann Müller (født 18. mai 1876, død 20. mars 1931) var en tysk journalist og politiker (SPD). Han var utenriksminister fra 1919 til 1920 og tysk kansler i 1920 og igjen fra 1928 til 1930.
Den første regjeringen han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen, den annen var annerledes sammensatt.


Gustav Bauer.
(født 6. januar 1870 i Darkehmen nær Königsberg (Østpreussen), død 16. september 1944) var en tysk politiker (SPD). Han var tysk kansler fra 1919 til 1920.
Bauer startet sin politiske karrière som fagforeningsmann, og ble innvalgt i Riksdagen for det sosialdemokratiske partiet. I oktober 1918 ble han medlem av prins Maximilian av Badens riksregjering, og ble sittende også under Philipp Scheidemann. Da Schneidemann gikk av i protest mot Versailles-traktaten i juni 1919, ble Bauer kansler. Han gikk av i mars 1920, kort etter det mislykkede "Kappkuppet".
Senere var han medlem av Hermann Müller og Joseph Wirths regjeringer.
Den regjering han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen.


Georg Michaelis.
Georg Michaelis (født 8. september 1857, død 21. juli 1936) var en tysk politiker og jurist. Han var den første ikke-adelige person som ble tysk kansler.
Han studerte jus i Breslau, Leipzig og Würzburg, og tok den juridiske doktorgrad. Mellom 1885 og 1889 bodde han i den japanske hovedstaden Tokyo, hvor han var jusprofessor ved det juridiske fakultet ved Dokkyo-universitetet («foreningen for tyske vitenskaper»). Senere arbeidet han i den prøyssiske statsadministrasjonen, og 1909 ble han prøyssisk statssekretær. Fra 1915 var han leder for "Reichsgetreidestelle", kontoret som var ansvarlig for administrasjonen av prøyssisk korn m.v. under første verdenskrig.
Etter at Theobald von Bethmann-Hollweg måtte gå av som tysk kansler, ble Michaelis utnevnt til Tysklands kansler og Preussens statsminister den 14. juli 1917. Han innehadde disse posisjonene frem til 31. oktober samme år, da han måtte gå av, fordi han i økende grad ble ansett av parlamentet for å være en marionett for Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff fra generalstaben.
Fra 1. april 1918 til 31. mars 1919 var han overpresident for den prøyssiske provinsen Pommern. Etter første verdenskrig samarbeidet han med de lokale arbeider- og soldatrådene, men ble likevel etter kort tid avsatt av den nye sosialdemokratiske regjeringen i Preussen.
Senere arbeidet Michaelis som økonomisk lobbyist, for studentorganisasjoner og i den lutherske kirkesynoden i Preussen. Han ble medlem av Deutschnationale Volkspartei (DNVP). I 1921 utgav han sine memoarer, "Für Staat und Volk. Eine Lebensgeschichte".
Bibliografi.
Michaelis, Georg
Michaelis, Georg
Michaelis, Georg
Michaelis, Georg


Kurt Georg Kiesinger.
Kurt Georg Kiesinger (født 6. april 1904 i bydelen Ebingen i Albstadt i Baden-Württemberg, død 9. mars 1988 i Tübingen) var en tysk politiker (CDU) og advokat. Han var tysk kansler fra 1. desember 1966 til 21. oktober 1969.
Tidlig liv.
Faren Christian Kiesinger var protestant, mens moren Domenika var katolikk, og Kiesinger ble derfor katolsk døpt. Moren døde et halvt år etter at han ble født. Han ble preget av begge konfesjoner, og betegnet seg senere gjerne som «protestantisk katolikk».
Etter å ha avsluttet realgymnasiet studerte han ved det katolske lærerseminaret i Rottweil. Fra 1925 studerte han så historie og filosofi ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen, og ble medlem av den katolske studentforeningen K.St.V. Alamannia. I 1926 flyttet han til Berlin, hvor han studerte jus og statsvitenskap. Han ble ferdig utdannet jurist i 1931. Etter å ha tatt doktorgraden arbeidet han som advokat i hovedstaden.
Han ble medlem av NSDAP i 1933. Fra 1940 arbeidet han i utenriksministeriets kringkastingsavdeling, fra 1943 som stedfortredende avdelingsleder med ansvar for propaganda. I en protokoll fra SS het det at Kiesinger i sitt arbeid for kringkastingsavdelingen aktivt saboterte og forhindret antijødiske aksjoner.
Etter krigen ble Kiesinger aktiv i CDU, og ble valgt til generalsekretær for CDU i Württemberg-Hohenzollern i 1947, og arbeidet som advokat i Tübingen og Würzburg.
Parlamentsmedlem.
Fra 1949 til 1959 og fra 1969 til 1980 var Kiesinger medlem av Forbundsdagen. I 1950 fikk han 55 stemmer ved valget til forbundsdagspresident mot sin partifelle Hermann Ehlers, selv om han ikke engang hadde stilt til valg for dette vervet. Han var formann for utenrikskomiteen fra 1954 til 1959.
Kiesinger hadde store talegaver og en elegant fremtreden, og ble kalt for «sølvtunge». I de store parlamentariske debattene om Adenauers utenrikspolitikk på 1950-tallet var Kiesinger hans fremste våpendrager, og han ble ansett som en av parlamentets beste talere.
Kiesinger var formann for Det tyske parlamentariske selskap fra 1954 til 1957, og medlem av Europaparlamentet fra 1956 til 1958. Han var visepresident for Europarådets parlamentariske forsamling fra 1955 til 1959, og fra 1957 til 1958 samtidig formann for den konservative gruppen der. I Den vesteuropeiske unions parlamentariske forsamling var han formann for fraksjonen av kristendemokrater og britiske konservative fra 1956 til 1958.
Ministerpresident i Baden-Württemberg.
Fra 17. desember 1958 til 30. november 1966 var Kiesinger ministerpresident i delstaten Baden-Württemberg. Han var fra 1960 også innvalgt i delstatens landdag. I sin periode som ministerpresident grunnla han universiteter i Konstanz og Ulm.
I egenskap av ministerpresident var han president for Forbundsrådet fra 1. november 1962 til 31. oktober 1963.
Tysk kansler.
Den 27. oktober 1966 trakk FDP seg ut av den føderale regjeringen på grunn av uenighet om statsbudsjettet. Selv om Ludwig Erhard fremdeles var kansler og CDU-formann, besluttet CDU/CSU-fraksjonen å velge en ny kanslerkandidat til å overvinne regjeringskrisen.
Den 10. november ble Kiesinger valgt av fraksjonen. Han forhandlet først med FDP om muligheten for å danne en regjering, men forhandlingene mislyktes. Han innledet så forhandlinger med opposisjonspartiet SPD, og den 1. desember ble han valgt til kansler, som leder for den første storkoalisjonen i tysk historie.
Som kansler oppnådde Kiesinger stor popularitet i befolkningen. Kiesingers regjering klarte, selv om den omfattet så forskjellige personer som Willy Brandt, Franz Josef Strauss, Herbert Wehner og Karl Schiller, å holde i tre år og gjennomføre nesten alt den satte seg fore, deriblant de omstridte unntakslovene.
Som regjeringens egentlige bakmenn ble regnet fraksjonsformennene Helmut Schmidt (SPD) og Rainer Barzel (CDU/CSU). Regjeringens stjerner var ved siden av kansleren Karl Schiller og Franz Josef Strauss, populært kalt «Plisch und Plum». I 1968 gav Kiesinger en tale for Forbundsdagen kalt "Bericht zur Lage der Nation im geteilten Deutschland", og innledet dermed en tradisjon som holdt helt til gjenforeningen i 1990.
I 1967 ble Kiesinger også partiformann i CDU, og beholdt dette vervet til 1971. Da det føderale valget nærmet seg forverret samarbeidsklimaet seg, og valget i 1969 ble en stor skuffelse for Kiesinger. CDU/CSU ble fremdeles største fraksjon med 46,1 %, men takket være det ytterliggående NPDs resultat på 4,3 % fikk fraksjonen ikke absolutt flertall. SPD fikk 42,7 %, og kunne sammen med FDP, som fikk 5,8 %, danne en ny regjering. Kiesinger forsøkte å overtale FDP til ikke å gå i regjering med SPD, og da det mislyktes erklærte han at han ville kaste partiet ut av alle landdagene. For første gang i etterkrigstiden måtte CDU i 1969 gå i opposisjon, og kom først tilbake i regjering tretten år senere.
Senere liv.
I 1971 ble Kiesinger avløst av Barzel som CDU-formann. Kiesinger ble utnevnt til æresformann. I 1980 var han den tredje eldste representanten i Forbundsdagen, og trakk seg tilbake fra politikken. Av hans planlagte memoarer ble bare den første delen (frem til 1958) ferdig. Da han døde i en alder av 84 år ble han æret med en statsakt på slottsplassen i Stuttgart og et rekviem i domkirken St. Eberhard. Han ble begravet i Tübingen.


Ludwig Erhard.
Ludwig Erhard (født 4. februar 1897, død 5. mai 1977) var en tysk konservativ politiker (CDU). Han var tysk kansler fra 1963 til 1966.
Ludwig Erhard ble født i Fürth, og tjenestegjorde under første verdenskrig fra 1916 i artilleriet. Han kjempet i Romania, og ble alvorlig skadet nær Ypres i 1918.
Etter krigen studerte han økonomi, først i Nürnberg og senere i Frankfurt. Han tok doktorgraden (dr. oecon.) i 1925. I Frankfurt giftet han seg med Luise Schuster, og de flyttet til Fürth, hvor han ledet farens selskap. Tre år senere ble han imidlertid assistent og senere underdirektør ved markedsforskningsinstituttet "Institut für Wirtschaftsbeobachtung der deutschen Fertigware".
På grunn av krigsskadene kunne han ikke delta aktivt i andre verdenskrig, men studerte isteden økonomiske scenarioer ved ulike utfall av krigen.
Etter den andre verdenskrige ble han finansminister i Bayern, og arbeidet senere med den tyske pengepolitikken. I 1949 ble han innvalgt i Forbundsdagen, og sluttet seg til CDU. I september 1949 ble han utnevnt til føderal finansminister i Adenauers første regjering.
Da Adenauer gikk av i 1963 ble Erhard kansler. Han ble gjenvalgt i 1965, men i 1966 gikk fridemokratene FDP ut av koalisjonen i protest mot at et budsjett var offentliggjort for tidlig, og Erhard måtte gå av. Hans etterfølger Kurt Georg Kiesinger dannet en såkalt storkoalisjon av CDU og SPD.
Erhard var medlem av det tyske parlamentet til sin død i 1977.
Se også.
Erhard, Ludwig
Erhard, Ludwig
Erhard, Ludwig
Erhard, Ludwig
Erhard, Ludwig


Orm.
Orm er en fellesbetegnelse for avlange, krypende dyr.
Betegnelsen brukes både på virvelløse (f.eks. flatormer, leddormer, rundormer m.m., se mark, innvollsorm) og virveldyr (f.eks. buorm, hoggorm m.m., se slanger; dessuten ormepadder og ormeøgler).
Systematisk sett er ordet derfor en lite klar betegnelse og brukes ikke i vitenskapelige sammenhenger. Man vil som regel bruke ord som gir nærmere beskrivelser av hva slags dyr det er snakk om.


Stanksopp.
Stanksopp er en type sopp som produserer en illeluktende, stangformet vekst. De tilhører ordenen "Phallales". Deres formeringsmetode er annerledes enn de fleste sopper, som bruker luften for å spre sporene. De produserer isteden sporer på toppen som har en lukt som kan minne om åtsel eller avfall. Dette tiltrekker fluer som dermed tar sporene med seg.
Soppene begynner å gro som noen små runde knoller eller «egg». Disse har ingen lukt, og kan i noen tilfeller spises. Noen varianter er i perioder brukt som afrodisiaka, mens andre er tillagt medisinske egenskaper. De har i noen tilfelle vært forvekslet med fugleegg. Ut av disse vokser senere den høye soppen, som kan ha en viss likhet med en penis. Den har ofte en kvalmende lukt.
På folkemunne i Danmark kalles knollene for "hekseegg", mens den mest typiske varianten kalles "præstepik"
I Norge vokser flere arter, som arten vanlig stanksopp, "Phallus impudicus". Det fins også arter med mindre lukt.


The International.
The International var en golfturnering på PGA-touren som ble arrangert hvert år på Castle Pines Golf Club i nærheten av Denver i Colorado. Den var en av to turneringer på touren som ikke spilles som tradisjonelt slagspill eller matchspill (den andre er WGC-Accenture Match Play Championship. Isteden benyttet man et modifisert Stableford-system. I 2007 besluttet PGA å legge ned turneringen.


Davis Love III.
Davis Love III (født 13. april 1964) er en amerikansk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Han ble profesjonell i 1985 og etablerte seg tidlig på PGA-touren ved å vinne sin første turnering i 1987.
Etter å ha deltatt i Ryder Cup som spiller seks ganger mellom 1993 og 2004, ble han i januar 2011 utpekt til å være kaptein for laget til USA i Ryder Cup 2012 på Medinah Country Club.
Presidents Cup.
1994, 1996, 1998, 2000, 2003, 2005


Ekte trøfler.
Ekte trøfler er en gruppe underjordiske, knollformede sopper som vokser på røttene til visse tresorter. Noen av artene er matnyttige og blir ansett som en delikatesse. Disse kan være svært kostbare.
Nesten all trøffel som omsettes kommer fra Italia og Frankrike. I Norge vokser arten Hjortetrøffel "Tuber rufum", som ikke har stor matverdi. I Mellom- og Søreuropa kan prisen på god trøffel komme opp i 30 000 kroner per kilo. De to mest eksklusive artene er sort Périgord trøffel ("Tuber melanosporum") og italiensk hvit trøffel ("Tuber magnatum"). Førstnevnte sort vokser eksklusivt på røtter av eiketrær. Sistnevnte, som vokser på røttene til flere tresorter, satte rekord da en kasinoeier fra Macao, Stanley Ho, i desember 2007 betalte $330 000 for en 1,5 kg tung hvit trøffel funnet i nærheten av Pisa i Italia.
For å finne trøfler brukes såkalte trøffelhunder som er trent opp til formålet. Tidligere var det også vanlig å brukes griser, siden disse dyrene har en utpreget forkjærlighet for kulinariske smaksopplevelser. En god trøffelhund kan oppdage trøfler en halvmeter under jordoverflaten.
I dag dyrkes det også trøfler flere steder i forskjellige kulturer.


Bergen Offentlige Bibliotek.
Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek. Nåværende institusjon ble opprettet i 1872, men bygger på eldre bibliotektradisjoner i byen. Bergen Offentlige Bibliotek har i dag seks filialer rundt om i bydelene, driver bibliotektjeneste i Bergen fengsel og Bjørgvin fengsel.
Bygningen.
Bygningen som huser dagens hovedbibliotek er tegnet av Olaf Nordhagen og ble oppført i 1917 etter at arkitekten i 1906 hadde vunnet arkitektkonkurransen. Den nyromanske bygningen er utført i stein og viser skandinaviske arkitekters interesse for å uttrykke en nasjonal karakter. I 1917 eller 1922 laget "Wilhelm Rasmussen" steinportretter som finnes på bygningens portal mot Strømgaten. Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1993.
Historie.
Innsiden av biblioteket sett fra galeriet
I sen middelalder var Bergen og Trondheim boksentra. Klostrene hadde interessante boksamlinger, og bibliotek har vært opprettet ved bispesetene og ved kirkene. Av særlig interesse er Mariakirkens bibliotek i Bergen, som er nevnt allerede i år 1317. Dette biblioteket var allment tilgjengelig og ble trolig godt brukt. Det gamle Mariakirke-biblioteket ble grunnstammen i et offentlig bibliotek, idet sogneprest David Schønfeldt fra 1766 skjenket boksamlingen både bøker og penger. Det ble oppført en bygning i flukt med kirkens sakristi, og der holdt biblioteket til, med fast åpningstid hver mandag kl. 10.00-12.00.
Dette er forløperen til det offentlige biblioteket i Bergen. Ved kongelig resolusjon av 18. mai 1876 ble Mariakirkens bibliotek overdratt til Bergen Off. Bibliotek.
Et snaut århundre deretter ble det p.g.a. plassmangel deponert i Universitetsbiblioteket i Bergen.
I 1869 ble universitetsbibliotekar Paul Botten-Hansens 12 000 bind store boksamling lagt ut for salg. Den nystiftede "Forening for populære forelesninger" besluttet å opprette et offentlig bibliotek i Bergen og å kjøpe denne samlingen som grunnstamme. Det ble gjort i 1871, og samme år ble den tilbudt Bergen kommune på betingelse av at kommunen påtok seg utgiftene med driften. Ved juletider var overtagelsen klar, hus skaffet, og bibliotekar ble ansatt.
Bibliotekar Karl Linné Sommerfeldt startet utlån 2. februar 1874 med 14 000 bind.
Byens første biblioteklokale var ølbrygger Møllers hus på Øvre Torvalmenning.
Det ble snart for lite, og høsten 1879 ble de nye lokalene i byens kjøttbasar og kjøttkontroll tatt i bruk. I 1883 ble Valborg Platou ansatt som biblioteksjef.
Hun ble i 1910 avløst av Arne Kildal, som fullførte arbeidet hun hadde påbegynt med å skaffe Bergen Offentlige Bibliotek et eget moderne bibliotekbygg. Arne Kildal hadde kunnskaper fra Library of Congress i Washington og omformet Bergen Off. Bibliotek til et meget moderne folkebibliotek.
Barne- og ungdomsavdelingen.
Barne- og ungdomsavdelingen utviklet seg i Hanna Wiigs tid til å bli et forbilde for hele Norden, med boklesing, utlån, eventyrlesing og faglige foredrag.
Hanna Wiig kom til biblioteket i 1914; nyutdannet fra USA, og full av ideer og kunnskaper. En viktig forutsetning for opprettingen av den moderne barneavdelingen var kjøpmann Bjørneseths legat. Han ga i alt 150 000 kroner i perioden 1914-24 til bibliotekets arbeid for barn og unge.
Musikkavdelingen.
Musikkavdelingen ble åpnet som egen avdeling den 2. februar 1924, på bibliotekets 50-årsdag. Dette sies å være Nordens eldste offentlige musikksamling. Allerede i 1913 begynte utlånet av «god, utvalgt musikk» fra en samling på ca. 200 bind, utvalgt av komponisten og pianisten Borghild Holmsen. Det var første gang noter ble utlånt fra bibliotek i Norge. Biblioteksjef Arne Kildal fikk dette i stand, og det var også han som sørget for at det ble tegnet inn musikkavdeling i det nye bibliotekbygget.
Med de kjøp og gaver som etter hvert er kommet til, har Bergen nå den største notesamling av landets folkebibliotek, og blant Nordens største.
Griegsamlingen.
Edvard Griegs testamentariske gave ” efterladte Musikalier, Bøger, Mauskripter, Autografer og Kunstnerbreve” kom til biblioteket i 1919. I 1927 overleverte Nina Grieg 28 forseglede pakker med brev, til bruk for forskning først etter hennes død. Senere har biblioteket ved flere anledninger utvidet samlingen ved kjøp og gaver, slik at den nå består av 25 000 sider originaldokumenter.
Griegsamlingen regnes å inneholde omtrent ¾ av alt som eksisterer av materiale fra Edvard Grieg, og samlingen er også godt supplert med materiale vedrørende Nina Grieg.
Samlingens dokumenter er nå tilgjengelig i digital form, transkribert og forsynt med supplerende opplysninger. Musikkforskere og alle musikkinteresserte har adgang til personlig å finne fram i det omfattende materialet; i tråd med Edvard Griegs ønske om "tilgjængelighed".
Spesialsamlinger.
Biblioteket eier også andre store, verdifulle eldre samlinger og spesialsamlinger.
Bergen Offentlige Biblioteks lokalhistoriske avdeling har klar innretning mot Vestlandet, med hovedvekt på Bergen og Hordaland. Samlingen inkluderer også en spesialsamling av landsdekkende norsk genealogi/slektshistorie, som er ganske enestående.
Bibliotekets samling Bergenstrykk er av betydelig kulturhistorisk interesse. Denne oppfattes som bortimot komplett, idet den inneholder 90-95 % av det som har vært utgitt.


Klassisk fysikk.
Klassisk fysikk er den opprinnelige fysikken som ble utviklet av blant andre Newton, Lagrange og Hamilton. Den baserer seg utelukkende på deterministiske prinsipper i motsetning til kvantefysikken. Det er vanlig å inkludere "den spesielle relativitetsteori" i klassisk fysikk.
Den er ingen spesielle begrensninger i forhold til hvor de klassiske prinsipper kan anvendes, men i praksis starter en skalamessig ved atomet og molekylet som partikler betraktet og går oppover til makroskopisk og astronomisk størrelsesorden.
For beskrivelse av detaljer i atomer og interaksjonen mellom atomer i molekyler er klassisk fysikk ikke hensiktmessig. Også for beskrivelse av elektromagnetisk stråling har klassisk fysikk vist seg å ha enkelte begrensninger.
Et hovedparadigme i dagens fysikk er at de fundamentale naturlover er gitt av kvantefysikken, og at klassisk teori kan utledes fra kvantemekanisk teori anvendt på en makroskopisk skala.


Ivan IV av Russland.
Ivan IV (født 25. august 1530, død) var den første russiske hersker som tok tittelen tsar. Han er også kjent som Ivan den grusomme (Ива́н Гро́зный, Ivan Groznyj). I Russland er han også kjent som Ivan Vasiljevitsj.
Ivan hadde stor betydning for utviklingen av tsardømmet. Årsaken til at han ofte ble kalt Ivan den grusomme, var at han brukte tortur, fangenskap og henrettelser i omfattende grad mot sine politiske fiender. Eksperimentet med opritsjnina bidro også til Ivans frynsete ettermæle.


Kåre Willochs regjering.
Kåre Willochs regjering ble utnevnt 14. oktober 1981 som en ren Høyre-regjering.
8. juni 1983 ble den utvidet til en koalisjonsregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Regjeringen satt til 9. mai 1986. Den falt etter et kabinettspørsmål i Stortinget.
Regjeringens fall.
Etter stortingsvalget i 1985 ble regjeringen en mindretallsregjering. Det parlamentariske grunnlaget ble utfylt ved Fremskrittspartiets (FrP) to representanter. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la regjeringen frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet ville imidlertid kun gå med på innstrammingene dersom man også hevet skattene for de rikeste, noe som var politisk umulig for Willochs regjering. Regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å overleve, men Carl I. Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før regjeringen stilte kabinettspørsmål om påskepakken sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet, og regjeringen gikk av 9. mai 1986.
Referanser.
Willoch


Ananas.
Ananas ("Ananas") er en planteslekt i ananasfamilien (Bromeliaceae). Plantene stammer opprinnelig fra Sør- og Mellom-Amerika, nord til Mexico. Navnet kommer fra karibiske indianerstammer som kalte frukten "anana", som betyr «ypperlig frukt».
Historie.
Ananas har vært dyrket av folk i Amerika i lang tid før europeerne ankom. Siden renessansen har den blitt brakt til forskjellige tropiske områder over hele verden. I dag er ananasdyrking vanlig i Øst-Asia og Stillehavet.
Beskrivelse.
Ananasplanten er rosettformet med stive blad. I midten utvikler blomstene seg til en slags små bær som vokser sammen til den store frukten.
Planten hører hjemme i det tropiske Amerika, det eneste stedet der den vokser vilt. Ananas trives best i 25-30 grader og den krever 1-1½ meter regn per år. En dyrket ananasplante lever i omkring tre år. Når planten er 2-3 år bærer den frukt, deretter visner den.
Frukten kan ligne en stor kongle med en stilk av blader på. Den midterste delen av frukten fjernes før den spises, i hermetisk form er kjøttet derfor enten formet som ringer eller småbiter.
Arter.
Man regner med omkring 16 forskjellige arter. Den alminnelige ananasen som brukes mest til mat har det vitenskapelige navnet "Ananas comosus". Noen arter er populære som stueplanter, som "Ananas bracteatus". Dens rødlige frukt har en svakere smak. Den lille arten "Ananas nanus" kan dyrkes innendørs. Dens frukt er ikke av interesse som mat.


Berenike III av Egypt.
Berenike III (120–80 f.Kr.), noen ganger kalt Kleopatra Berenike, hersket som dronning av Egypt fra 81 til 80 f.Kr., og muligens 101–88 f.Kr. sammen med hennes onkel/mann Ptolemaios X Aleksander. Hun var den første kvinne til å styre Egypt alene på 1100 år, den siste var dronning Twosret i 1185 f.Kr.
Hun var datter av Ptolemaios IX Lathyros og Kleopatra Selene. Hun giftet seg med Aleksander i 101 f.Kr., etter at han tok tronen fra Lathros og fikk sin mor (og hennes bestemor) Kleopatra III drept. Da Lathros tok tronen tilbake, mistet Berenike sitt styre. Men da Lathros døde, tok Berenike over tronen og hersket i seks måneder, og ble høyt verdsatt av folket.
Hun ble tvunget til å gifte seg med Ptolemaios XI Aleksander II i 80 f.Kr. Han fikk henne drept 19 dager senere. Et dårlig trekk da det fikk folket til å gjøre opprør og fikk ham drept noen dager senere.
Berenike 03


Dana Elcar.
Ibson Dana Elcar (født 10. oktober 1927 i Ferndale i Michigan, død 6. juni 2005 i Ventura i California) var en amerikansk skuespiller på TV og film. Han var med i ca. 40 filmer. Den av hans roller som han gjenkjennes for er rollen som Peter «Pete» Thornton, direktøren i "Phoenix Foundation", i 1980-tallets TV-serie "MacGyver". Elcar hadde mindre roller i filmer som "Stikket", ', "All of Me", "The Learning Tree", "Independence Day", med flere.
I 1991 begynte Elcar å utvikle grønn stær, en øyesykdom som kan resultere i blindhet. Sykdommen ble skrevet inn i "MacGyver" slik at Elcars rollefigur også hadde sykdommen.
Dana Elcar døde ved Community Memorial Hospital i Ventura i California, av komplikasjoner fra lungebetennelse. Han etterlot seg sønnen Dane Elcar og tre døtre samt en stedatter, hans søster og halvsøster og hans partner gjennom mange år Thelma M. Garcia.


Kleopatra V av Egypt.
Kleopatra V Tryfaena (født cirka 95 f.Kr., død cirka 69/68 f.Kr. eller 57 f.Kr.) var en Ptolemeisk dronning i Egypt. Hun var mor til Kleopatra VII med hennes mann Ptolemaios XII, og var muligens mor til Kleopatra VI og Berenike IV. Hun var medhersker av Egypt med Berenike IV i et år før hun døde, da hennes datter overtok styret alene i Egypt.
Kleopatra 05


Elie de Nabinal.
Elie de Nabinal O.Min. (død 13. januar 1348 i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Nikosia på Kypros og titulærpatriark av Jerusalem.
Han ble kreert til kardinal 20. september 1342 av pave Klemens VI.


Guy de Boulogne.
Guy de Boulogne (død 25. november 1373) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. september 1342 av pave Klemens VI.
Boulogne, Guy de
Boulogne, Guy de
Boulogne, Guy de


Aymeric de Chalus.
Aymeric de Chalus (død 31. oktober 1349) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Chartres i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. september 1342 av pave Klemens VI.
Chalus, Aymeric de
Chalus, Aymeric de
Chalus, Aymeric de


Hugues Roger.
Hugues Roger O.S.B. (død 21. oktober 1363) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tulle i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. september 1342 av sin onkel pave Klemens VI.
Roger, Hugues
Roger, Hugues
Roger, Hugues
Roger, Hugues


Adhémar Robert.
Adhémar Robert (død 1. desember 1352) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 20. september 1342 av sin onkel pave Klemens VI.
Robert, Adhémar
Robert, Adhémar


Gérard Domar.
Gérard Domar O.P. (død 1. desember 1352) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 20. september 1342 av sin onkel, pave Klemens VI.


Guillaume de la Jugée.
Guillaume de la Jugée (død 28. april 1374) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kannik og erkediakon i Paris.
Han ble kreert til kardinal 20. september 1342 av sin onkel pave Klemens VI.
Jugée, Guillaume de la
Jugée, Guillaume de la


Krateros.
Krateros (gresk: Κρατερός; ca 370–321 f.Kr.) var en makedonsk general under Aleksander den store og en av diadokiene.
Han var sønnen til den makedonske adelsmannenen Aleksander. Krateros kommanderte hele falanksen og alt infanteri på venstre side i slaget ved Issos (333 f.Kr.). I Hyrkania ble han sent ut på et oppdrag mot tapurerne, hans første uavhengige kommando med den makedonske armé. I slaget om Hydaspeselven (326 f.Kr.) kommanderte han baktroppen, som ble på den vestre bredden. Hans menn krysset inn i slaget først i sluttfasen av slaget.
Krateros giftet seg med prinsessen Amestris, datter av Oxyathres, bror til Dareios III, i stor festivitas i Susa. Krateros og Polyperkon ble utnevnt til å lede 11 500 veteransoldater tilbake til Makedonia. Krateros var i Kilikia, hvor han bygget flåten, da Aleksander døde uventet i Babylon.
I 322 f.Kr. hjalp Krateros Antipater i Den lamiske krig mot Athen. Han seilte med sin kilikiske marine til Hellas og ledet tropper i slaget ved Crannon. Da Antigonus gjorde opprør mot Perdikkas og Eumenes, sluttet Krateros seg til ham, sammen med Antipater og Ptolemaios. Han giftet seg med Antipaters datter Fila. Han ble drept i slag mot Eumenes i Lilleasia, i nærheten av Hellesponten, i 321 f.Kr.


Karuss.
Karuss er en karpefisk som holder til på Sør- og Østlandet og i Europa. Den holder til i små tjern som gjerne fryser til om vinteren. Den kan overleve flere måneder uten oksygen. Den produserer egen frostvæske, etanol, som gjør at den overlever nedfrysningen.
Beskrivelse.
Karussen ligner sin nære slektning karpen, men er høyere i kroppsformen. Ryggfinnen er litt kortere enn karpens, og buet utover. Hodet er mer butt, og den mangler skjeggtråder. Den kan heller ikke skyte frem munnen. Vanligvis er karussen bronsefarget, men av og til forekommer nyanser i gull, grønnoliven eller mørk brun. En sjelden gang dukker det også opp oransje/svarte mutasjoner.
Karussen er en nokså liten fisk. Sjelden over 10-15 cm (3-5år), maks 45cm og 3-4 kg. Individene i de aller fleste norske karussbestander blir sjelden større enn 100 gram. Disse fiskene kalles damkaruss, og har som regel lav kroppsform. Der tilgangen til næring er god kan karussen vokse til en høyrygget variant med en maksimalvekt rundt 3 kilo og lengde på 50-55 cm, om enn sjeldent. Den største karuss fanget på sportsfiskeredskap i Norge veide 2,784 kg, og ble fanget i Bergstjern 28.5.2004
Utbredelse.
Karussen er utredt i det meste av Europa, med unntak av Atlanterhavskysten og Alpene, og videre østover til Kina.
I Norge er karuss satt ut i små og store vann i hele Norge helt opp til Troms. Den finnes vesentlig i dammer og småtjern, mer sjelden i større vann og elver. Stort sett holder den til i små gårdsdammer og brønner, hvor den fortsatt gjør tjeneste som vannrenser.
Atferd.
Karussen kan leve i ekstremt oksygenfattige kulper, og er det eneste kjente fiskeslag som kan skifte gjellestruktur etter behovet for oksygen. Den kan bli opp til 40 år gammel. Karussen forekommer ofte som eneste fiskeslag i et vann. Fisken er en dårlig konkurrent med andre arter. I vann der det også finnes gjedde, vil karussen vokse i høyden, slik at det blir vanskeligere for gjedda å spise den. Spesielt for karussen er at den kan leve omtrent uten oksygen i en slags dvaletilstand om vinteren. Kravet er bare at temperaturen er lav. Dette er også grunnen til at karuss ofte er eneste fiskeslag i et vann, spesielt om vannet er grunt. Når vannet fryser til om vinteren, kan karussen ligge stille på bunnen. Uten oksygen vil karussen, i stedet for å produsere melkesyre, produsere alkohol, som den skiller ut via gjellene. Alkohol fryser ikke til is, og karussen vil leve til neste vår. Karuss har med tiden blitt en en ettertraktet sportsfisk og kan by på en krevende utfordring for sportsfiskere.
Om vinteren går den i en slags dvale, ofte nesten helt negravd i mudderbunnen. Her tåler den at vannet bunnfryser, bare selve gjørmen omkring den ikke stivfryser. Dens livsfunksjoner går nesten helt i stå, og først når isen bryter opp om våren, livner den langsomt opp igjen.
Næring.
Føden består av plantedeler, insektslarver, mest mygglarver, døgnfluer og planktondyr, som den eter både på bunnen og oppe i vannlagene.
Gyting.
Gytetiden er lang, idet eggene som regel legges i tre omganger. Til gytingen i mai-juni krever den minst 14 °C, optimalt 19-20 °C. Eggene er klebrige, lyserøde, måler 1,5 mm og de gytes i et antall av 150.000-300.000. De kleber seg til vannplanter og klekkes på 5-7 dager (det kreves ca 100 daggrader). Yngelen, som er 4,2-4,9 mm lang, har hefteorganer foran øynene, og sitter passivt pår vannplantene til resten av plommesekken i løpet av et par dager er brukt opp. Normalt oppnås kjønnsmodenhet i 3-4 års alderen, lengde 8-15 cm.


Patologi.
Patologi betyr sykdomslære (i antikk gresk "pathos", πάθος, páthos = følelse, smerte og lidelse, og "logos" = undersøkelse eller behandling) og omhandler studiet av sykdommer. Faget er en form for vitenskap og en gren av medisinen som involverer vurdering av celle-, vevsprøver og organer tatt fra pasienter, som blir sendt inn til en medisinsk patologiavdeling for diagnostisering av pasientenes somatiske helseproblemer.
Patologi inngår som grunnleggende utdannelsesfag for helsepersonell og gir medisinen vitenskapelig forankring.
Faget omhandler hvordan sykdommene oppstår, årsaker, sykdomsmekanismer, sykdomsutvikling og særlig hvordan strukturelle og funksjonelle forandringer blir i organer, vev og celler ved de forskjellige sykdommer.
Patologer er bl.a. eksperter i å tolke vev og cellemateriale fra pasienter og stiller og vurderer nærmest alle kreftdiagnoser.
Patologi.
Det medisinske faget omhandler sykdommene, sykdomsutvikling, sykdomsårsaker og årsakssammenheng. Ved en Patologiavdeling utgjør patologi en nøkkelrolle for pasientdiagnostisering, behandlingsopplegg og prognosevurdering og er grunnleggende for å gi medisinen og helsepersonell vitenskapelig forankring og er et viktig instrument for å kvalitetssikre medisinen.
I forhold til normal anatomi og histologi er det i dette faget særlig sterk fokusering på sykdommenes strukturelle og funksjonelle forandringer ved de forskjellige sykdommer.
Kunnskapen har ført til at patologer, som er leger med spesialutdannelse i patologi, er spesialister i å tolke forandringer og abnormaliteter i syke organer, vev og celler, og med dette kan tolke og avgi eksakte pasientdiagnoser, kan si noe om årsaker og prognose og kan gi råd, forklaringer og terapihjelp til behandlende lege (patologene er «legenes lege»).
Arbeidet i våre dager dreier seg mest om patologisk anatomi og histologi. Forandringene hos pasienter ved sykdom kan sees delvis ved det blotte øye, men mikroskopisk undersøkelse med vurdering av bildene man ser i mikroskopet, er det viktigste for å komme frem til konklusjonene. Blant annet diagnostiser patologene nærmest all kreft og type kreft hos pasientene, mulig spredning, om alt kreftvev er fjernet, forstadier til kreft og fravær av kreft.
Prosess.
Pasientens lege undersøker klinisk pasienten og tar også ofte blodprøver og røntgenundersøkelse eller andre undersøkelsesmetoder for å finne sykdomsområder i kroppen. For å få vite hva sykdomsområdet representerer, for å få sikker eller sikrere diagnose fra slikt sykdomsområde, tar legen en vevs- (biopsiprøve) eller celleprøve (cytologisk prøve), som blir sendt til en patologiavdeling til undersøkelse.
Organer og vev fjernet ved operasjon blir også nøye undersøkt, beskrevet og diagnostisert. Her er det ofte viktig at alt sykt vev blir fjernet ut til normalt vev. Avdelingene mottar også vevs- og cellemateriale fra friske mennesker i forbindelse med masseundersøkelse/screening (livmorhals- og brystundersøkelse).
Fremstilling til mikroskopisk undersøkelse.
Organer og vev blir stort sett mottatt på fikseringsvæske (overveiende Formalin) for at vevet skal bli godt bevart og lettere kan bli behandlet.
Mottatt materiale blir nøye beskrevet og adekvat vev blir tatt ut og lagt i vevskapsler til videre fremføring (makroskopisk undersøkelse).
Gjennom flere tekniske prosesser blir vevet innstøpt i fast parafin. Fra vevsblokkene blir det skåret tynne vevsnitt som blir lagt på objektglass og farget på forskjellige måter (utført av bioingeniører, histologisk laboratorium). Objektglassene som er ferdig teknisk behandlet blir sammen med kliniske pasientopplysninger (remisse) levert til diagnostisk mikroskopering og vurderinger (patologer).
Ved hurtigfremstilling av vevsnitt til mikroskopering (Frysesnittsundersøkelse), for å avgi patologisvar under pågående pasientoperasjon for å veilede opererende lege, blir vevet hurtigfrosset (Dette for å få skåret tynne snitt).
Materiale fra pasienter til cytologisk undersøkelse og vurdering kan være tatt fra vevsoverflate (exfoliativ cytologi), fra kroppsvæsker og i forbindelse med punksjonscytologi med sprøytenål fra forskjellige organer og vev.
Materialet blir videre behandlet og utstryk blir fremstilt på objektglass
og spesialfarget (utført av bioingeniører, cytologisk laboratorium).
Mikroskopisk forhåndsundersøkelse utføres ofte først av spesialtrenede bioingeniører ved masseundersøkelse/ screening. Patolog vurderer funn og fastsetter den patologiske diagnose.
Ved autopsi (som utgjør mindre enn 1 % av undersøkelsene ved en patologiavdeling) utfører patolog vurderinger av den dødes tidligere sykdommer beskrevet i journal og skriftlige legeopplysninger, sett i sammenheng med funnene ved obduksjon, for å få en siste oversikt over sykdommer og sykdomsforløp og hva som forårsaket døden (særlig for pårørende, kvalitetskontroll/ læring og helsestatistikk).
(Utført av patolog med teknisk hjelp fra obduksjonspreparant/ autopsiseksjon).
Alt viktig gjøremål, funn, beskrivelser, vurderinger og diagnoser blir skriftliggjort. (EDBprogram/ hjelp av kontorpersonale/ ekspedisjon).
Alle vevsblokker, objektglass og besvarelser blir bevart (biobank/ remissebank).
Diagnostisering (Patolog).
Vurderingene bygger mye på empiri og patologenes erfaring og ingen teknisk/ data maskin eller tekniske funn kan vurdere eller fastsette diagnosene og kan ikke automatiseres. Patologifaget skiller seg derfor fra ”laboratoriefagene”.
Celle- og vevsbildet er aldri helt likt ett annet.
Det foreligger en rik normalvariasjon av celler og vev og mikroskopiske overgangsbilder til tydelig sykt vev.
Der er mange sykdomstyper og sykdomsstadier. Forstadier til kreft er også forskjellig og det finnes mange krefttyper i forskjellige stadier.
Dette gjelder også i de forskjellige organer.
Kompleksiteten er stor innen de forskjellige hovedsykdomsgrupper (f.eks. betennelse/ inflammasjon, avleiringssykdommer, utviklingsforstyrrelse).
Det er viktig at pasientens lege tar adekvat materiale fra pasienten, sender inn på riktig måte og blir videre behandlet på patologiavdelingene etter vanlige retningslinjer.
Vevs- og cellematerialet må også bli sendt inn til an patologiavdeling med nødvendige og adekvate kliniske opplysninger. Eventuelt tidligere materiale med besvarelse som patologiavdelingene har angående pasienten blir sammenlignet med det aktuelle.
Ofte må man også utføre spesialfarver, immunhistokjemiske farvemetoder og eventuelt gen- eller molekylærundersøkelser. I en del tilfeller konsulteres andre patologer for å komme frem til sikker eller sikrere resultat (second opinion).
I få tilfeller konsulteres patologekspertise i utlandet.
Patologene deltar også i team med kliniske leger for å bedre bl.a. pasientbehandlingen (F. eks. Brystsenterteam/ brystscreening), har delvis pasientkontakt (f.eks. punksjonscytologi) og vanligvis har avdelingene klinisk/ patologiske møter innen flere forskjellige kliniske fag for å diskutere sykdommene hos aktuelle pasienter.
P.g.a. den store kompleksitet innen faget, moderne teknikker og økt antall pasientmateriale, er der vanlig at patologer videre spesialiserer seg innen spesielle organsystemer (f.eks. nevropatologi, hudpatologi).
Makroskopisk undersøkelse.
Makroskopisk undersøkelse omhandler inspeksjon med bare øynene av mottatt vev og organer og adekvat vevs- og snittuttak for videre fremføring til mikroskopisk diagnostisering og vurdering.
Normale og patologiske funn blir beskrevet og også hva man gjør i hvert tilfelle.
Inspeksjon, adekvat snittuttak og makroskopisk forklarende beskrivelse er meget viktig og avgjørende for å få riktig histologisk materiale for mikroskopisk vurdering, de samlede opplysninger og kunne avgi korrekt patologidiagnose. For å gjøre en best mulig makroskopisk vurdering er det viktig med rik histologisk erfaring og ha medisinsk bakgrunn, også for å forstå og vurdere de mottatte kliniske legeopplysningene sammen med vevsmaterialet. Ved noen avdelinger utfører således spesialistene både makroskopisk og mikroskopisk undersøkelse av det samme pasientvevsmaterialet.
Histologisk laboratorium.
Her fremstilles mottatt patologisk og normalt vev (histologiske prøver) tatt fra pasienter på sykehus og utenfor sykehus, for å kunne undersøke dette videre i mikroskop.
I Norge dreier det seg om ca. 420 000 pasienter pr. år.
Immunhistokjemi.
Immunhistokjemi er en teknikk som kan brukes på vevssnitt og celleutstryk (immuncytokjemi).
Man påviser med denne teknikk mere spesifikke stoffer ved hjelp av antistoffer, og dette kan sees i mikroskop.
Molekylær patologi.
Molekylær patologi er en ny disiplin innen også patologifaget og omhandler bl. a. undersøkelse av molekyler i vev, organer og celler.
Man bruker molekylære og genetiske metoder for mulig å klassifisere svulster, for behandlingsrespons og sykdomsprogresjon.
Frysesnitt.
Teknisk fremføring til vevssnitt for mikroskopering med avgivelse av diagnoser og vurderinger tar vanligvis flere dager.
Imidlertid med såkalt frysesnitt (hurtig fremføring) kan fjernet vev fra pasienter under pågående operasjon, bli frosset (ca. – 20 grader) i frysesnittsmikrotom slik at vevet kan skjæres i tynne snitt og deretter farges.
Dette blir mye brukt ved kreftproblematikk, f. eks. ved spørsmål om brystkreft.
Etter vurdering av patolog blir svaret gitt til opererende lege.
Vedkommende får således informasjon til hva man videre skal gjøre, f. eks. fjerne brystet.
Denne raske informasjon og det at pasienten kan slippe flere operasjoner gjør at metoden er utmerket.
Vurderingen for patologen er imidlertid vanskeligere enn ved vanlig prosedyre bl a. på grunn av at slike mikroskopiske snitt blir teknisk dårligere.
I Norge dreier det seg om ca. 6 000 pasienter pr. år.
Cytologisk laboratorium.
Her fremstilles mottatte cytologiske prøver, cellemateriale tatt fra pasientene på sykehus og utenfor sykehus, for å kunne undersøke dette videre i mikroskop.
I Norge dreier det seg om ca. 500 000 pasienter pr. år.
Punksjonscytologi.
Dette er en undersøkelsesform som er meget rask (ofte minutter), skånsom for pasienten, billig og god å bruke innen bl. a. kreftdiagnostikk.
En lege stikker en sprøytenål inn i vevet hos pasienten hvor man ønsker å få materiale til diagnostisering, f. eks. i en svulst. Nålen kan også veiledes ved hjelp av røntgen eller ultralyd.
Cellemateriale som man får ut blir videre behandlet til mikroskopisk undersøkelse. De fleste steder på kroppen er tilgjengelig for dette opplegg.
Det har vist seg at det beste resultatet for å få godt vurderbart materiale er at patologen selv tar prøven fra pasienten (punksjonsstasjon). Dette skjer også på flere sykehus. Diagnosetolkningen krever spesialkunnskap.
Autopsi.
Post mortem undersøkelse / obduksjon.
Er et viktig instrument til å kvalitetssikre medisinen.
I Norge dreier det seg om ca. 2 500 sykehusobduksjoner pr. år.
Antallet rettsmedisinsk obduksjoner er ca. 2 000 pr. år.
Forskning.
I Norge er antallet vitenskapelige artikler hvor en eller flere av avdelingenes leger er medforfatter ca. 250 pr. år.
Antall doktorgrader pr. år er ca. 10.
Biobanker.
En Biobank er samling av biologisk materiale som kan være tatt fra levende og døde og har stor verdi.
En patologiavdeling har flere diagnostiske biobanker og ofte også forskningsbanker.
I Norge har man i diagnostiske biobanker ca. 19 mill parafinblokker med vevsmateriale, ca. 12 mill mikroskopiske
vevssnitt og noe tilsvarende antall objektglass med celleprøver.
Materialet er oppbevart fra ca. 10 mill pasienter og over 4-5 generasjoner.
I biobankene finnes materiale fra alle aldersgrupper, fra nærmest alle typer sykdommer og fra alle organer og vev (også normalt vev og celler).
Helseregistre.
Patologiavdelingene er viktige aktører for Kreftregisteret.
Data blir også gitt til Statistisk sentralbyrå med Dødsårsakregisteret.


Duff Beer.
Duff Beer er et fiktivt ølbryggeri i animasjonsserien "Simpsons". Det er Homer Simpsons favorittmerke. Duff Beer er en parodi på en sterotyp amerikansk ølprodusent: dårlig kvalitet, billig og overannonsert. Bryggeriets offisielle maskot og talsmann er Duffman. Hovedkonkurrenten til Duff Beer er Fudd Beer, som er svært populær i Springfields naboby Shelbyville.
På 1990-tallet produserte australieren Lion Nathan et ekte ølmerke ved navn Duff Beer. Filmselskapet 20th Century Fox anla sak for brudd på varemerkeloven, og vant.
Øltyper.
Under forbudstiden i Springfield startet Duff Beer produksjon av et alkoholfritt øl kalt "Duff Zero", og hevdet at folk drakk Duff Beer for den gode smaken, ikke rusen. Dette førte til at selskapet gikk konkurs i løpet av 30 minutter.


Høynivåspråk.
Karakteristikken høynivåspråk brukes om et programmeringsspråk som har et høyt abstraksjonsnivå – i motsetning til lavnivåspråk som er nær maskinkode (datamaskinens eget instruksjonssett). Hvor grensen mellom høy- og lavnivåspråk går, synes å være flytende og grensen flytter seg etter hvert som programmeringspråkene blir mer avanserte. Noe av det som var avansert for en del år siden synes trivielt i dag.
Ordet "høy" betyr ikke at det er overlegent lavnivåspråk, men derimot at det er mer abstrakt. Generelt sett gjør høynivåspråk kompleks programmering lettere enn et lavnivåspråk. Høynivåspråk inneholder mange innebygde funksjoner som gjør at programmere ikke trenger å finne opp hjulet på nytt. Prisen for dette er at koden ikke nødvendigvis er like effektiv som kode skrevet i et lavnivåspråk. Som en tommelfingerregel kan en si at et høynivåspråk genererer mer maskinkode enn et lavnivåspråk gjør for å løse den samme oppgaven, selv om dette ikke alltid er tilfelle.
Eksempel på programmeringsspråk som har et høyt abstraksjonsnivå er de objektorienterte språkene (for eksempel Object Ada, C++, Delphi og Java). Tradisjonelt var også programeringsspråk som FORTRAN og C regnet blant høynivåspråkene. Disse befinner seg i så fall i den lavere enden av skalaen for høynivåspråk.
C blir av noen kalt en «høynivåassembler» på grunn av språkets nære knytning mot maskinvarearkitektur. Denne knytningen og språkets enkelhet har også gjort at det finnes optimale kodegeneratorer for C for nær sagt alle maskintyper og plattformer, og dette utnyttes i blant av av andre programeringsspråk ved å bruke C som et mellomnivå på vei mot maskinkode.


Windows XP.
Windows XP (kodenavn Whistler, også kjent som Windows NT 5.1 (noen utgaver også NT 5.2)) er et operativsystem fra Microsoft, produsert for bruk på personlige datamaskiner (PC), inkludert hjemme- og bedriftsmaskiner, bærbare datamaskiner, og mediasentre. Den ble lansert i august 2001, og er den mest populære versjonen av Windows, basert på installerte brukerbase. De to bokstavene, henholdsvis «X» og «P», kommer fra, og er en forkortelse for, det engelske ordet eXPerience.
Windows XP er etterfølgeren til både Windows 2000 og Windows ME, og er det første forbruker-orientert operativsystemet produsert av Microsoft for å være bygget på Windows NT-kjernen og arkitektur. Windows XP ble lansert for detaljsalg den 25. oktober 2001, og over 400 millioner eksemplarer var i bruk i januar 2006, ifølge et anslag av en IDC-analytiker. Det ble etterfulgt av Windows Vista som kom ut november 2006 / januar 2007. Direktesalget og butikksalget av Windows XP opphørte så 30. juni 2008, før alt salg stoppet 31. januar 2009.
Brukergrensesnittet.
Windows XP har et nytt brukergrensesnitt sammenlignet med tidligere versjoner av Windows. Som et følge av dette bruker Windows XP mer ressurser for å kjøre. Det er mulig å bytte tilbake til det gamle brukergrensesnittet og dermed minske bruken av ressurser. Fra Windows XP har Windows fått nytt flagg-logo.
Windows XP-stil.
Windows XP har støtte for visuelle stiler med forskjellige fargeskjemaer. Det vanligste har rød Lukk-knapp, grønn Start-knapp og resten er blått. Dette er den stilen som følger med Windows XP. Den inneholder også fargeskjemaene sølv og olivengrønn. Disse har likheter med det blå, men har grått eller grønt i stedet for blått.
Windows XP kan også bruke brukergrensesnittet til Windows 95/NT 4/98/ME/2000 som den enkelte bruker selv kan velge farger på, i motsetning til XP-stilen som kun har bestemte farger. De visuelle stilene for Windows XP er bygget opp av punktgrafikk-filer, noe som gjør at de bruker mer ressurser enn den klassiske stilen som ikke bruker bildefiler. Senere slapp Microsoft en stil ved navn "Energy Blue" for Windows XP Tablet PC Edition og Windows Media Center Edition 2005. Den har også gått under navn som "Royale", "Media Center Style" osv. En Beta-versjon av Media Center 2005 inkluderte også en skjult stil kalt "Royale Noir." Dette var en svart utgave av Royale-stilen. Den lakk ut på internett og ble antakelig til Zune-stilen som Microsoft slapp senere. Zune har blant annet oransje startknapp i stedet for svart/grønn. Microsoft har egentlig ikke tillatt bruk av visuelle stiler som er usignerte. Med dette kom diverse programmer som fjerner sperren og dermed gir brukeren med frihet til å velge. I dag finnes det en mengde hjemmelagede stiler på nettet. Det er mulig å lage selv, enten ved hjelp av programmer spesiallaget for slikt, eller med gratisprogrammet Resource Hacker som kan lese en programfils ressursdel. De visuelle stilene har også en slik ressursdel, men det er en god del arbeid med denne metoden.
Stabilitet.
Ettersom Windows XP ble bygget på samme NT-kjerne som foregående operativsystem, Windows 2000, opplevde windowsbrukerne et system med mye bedre stabilitet. I motsetning til ofte hyppige «krasj» i for eksempel Windows 98, kjører Windows XP som regel like stabilt selv om et program har kollapset. Det hender likevel at et ikke-svarende program bruker mye ressurser og gjør Windows midlertidig tregere. Mange mener imidlertid at Windows 2000 er langt mer stabilt.
Produktaktivering.
For mange brukere ble Windows XP deres første opplevelse med produktaktivering. Produktaktiveringen ble innført for å vanskeliggjøre/forhindre piratkopiering.
Noen kan få problemer med å aktivere Windows XP.
Oppdateringspakker.
Microsoft slipper med jevne mellomrom ut såkalte Service Packs og mindre oppdateringsfiler som inneholder feilrettinger og/eller mindre forbedringer. I motsetning til foreksempel linuxdistroer som kommer i oppgraderte versjoner med jevne mellomrom, holder Microsoft kundene sine oppdatert i tiden uten at man med jevne mellomrom må bytte ut operativsystemet med en nyere versjon. En Service Pack inkluderer alle mindre eller større oppdateringer siden forrige Service Pack. En Service Pack for Windows er ganske likt en Mac OS X-oppdatering fra for eksempel 10.4.0 til 10.4.1, forskjellen er at Mac OS X-oppdateringene kommer oftere.
All støtte og sikkerhetsoppdateringer av Windows XP vil opphøre 8. april 2014.
Service Pack 1 (SP1).
Service Pack 1 ble sluppet 9 september 2002. De viktigste tingene med Service Pack 1 var at USB 2.0 ble støttet, man kunne fjerne innebygde applikasjoner og at Serial-ATA ble støttet uten spesielle drivere.
Service Pack 2 (SP2).
Service Pack 2 ble sluppet etter flere forsinkelser og den konsentrerer seg om sikkerhet. Den la Sikkerhetsenter til i kontrollpanelet. Den gir også bedre støtte for blåtann (Bluetooth) og Wi-Fi. Service Pack 2 inneholder også et system som verifiserer serienummeret brukt til å installere Windows XP. De fleste nyeste programmene og oppdateringene til XP gjelder nå kun for Service Pack 2.
Service Pack 3 (SP3).
Service Pack 3 inneholder alle oppdateringene som Microsoft har produsert etter at SP2 ble sluppet.
Service Pack 3 har forbedret sikkerhet for Administrator og Service policy-oppføringer.
Microsoft Cryptographic Module, noe som finnes i Windows Vista.
Bedre oppdagelse av Black Hole rutere.
CredSSP Security Service Provider, dette er som vanlig i Service Pack 3 slått av.
Network Access Protection eller NAP som Windows Server 2008 har.
Hvis du hadde oppdatert fra Internet Explorer 6 til Internet Explorer 7 eller 8 før installasjonen av Service Pack 3, så kan du ikke nedgradere til Internet Explorer 6 igjen.
Også hvis du installerer Service Pack 3 og etterpå Internet Explorer 7 eller 8, så kan du ikke avinstallere Service Pack 3.
Installere xp mode.
Du kan laste ned et program som gjør at du kan bruke windows xp selv om du har kjøpt Windows Vista / Windows 7 eller(i Oktober 2012 så kommer det ut)Windows 8.


Pasteur de Aubenas.
Pasteur de Aubenas O.Min. (død 11. oktober 1356) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Embrun i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av pave Klemens VI.
Aubenas, Pasteur de
Aubenas, Pasteur de
Aubenas, Pasteur de
Aubenas, Pasteur de


Raymond de Canillac.
Raymond de Canillac O.Can.S.A. (død 20. juni 1373) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toulouse i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av sin onkel pave Klemens VI.
Canillac, Raymond de
Canillac, Raymond de
Canillac, Raymond de
Canillac, Raymond de


Guillaume d'Aigrefeuille.
Guillaume d'Aigrefeuille O.S.B. (død 4. oktober 1369) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Zaragoza i Spania.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av sin onkel pave Klemens VI.


Pectin de Montesquieu.
Pectin de Montesquieu (død 1. februar 1355) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Albi i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av sin onkel pave Klemens VI.
Montesquieu, Pectin de
Montesquieu, Pectin de
Montesquieu, Pectin de


Pierre du Cros.
Pierre du Cros (død 23. september 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Auxerre i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av sin onkel pave Klemens VI.
Cros, Pierre du
Cros, Pierre du
Cros, Pierre du


Gilles Rigaud.
Gilles Rigaud (død 10. september 1353) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed i klosteret Saint-Denis i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av pave Klemens VI.
Rigaud, Gilles
Rigaud, Gilles
Rigaud, Gilles


Jean de Molineyrie.
Jean de Molineyrie O.P. (død 23. februar 1353) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var generalmester for dominikanerordenen.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av pave Klemens VI.
Molineyrie, Jean de
Molineyrie, Jean de
Molineyrie, Jean de
Molineyrie, Jean de


Jean de Carmin.
Jean de Carmin (død 1. august 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av pave Klemens VI.
Han var nevø til pave Johannes XXII.
Carmin, Jean de
Carmin, Jean de


Gil Álvarez de Albornoz.
Gil Álvarez de Albornoz (født ca. 1310 i Cuenca i Spania, død 23. august 1367 på borgen Bonriposo nær Viterbo i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toledo i Spania 1338–1350.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av pave Klemens VI.


Nicola Capocci.
Nicola Capocci (død 26. juli 1368) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Urgell i Spania, og dermed samfyrste av Andorra.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av pave Klemens VI.
Capocci, Nicola
Capocci, Nicola
Capocci, Nicola


Rinaldo Orsini.
Rinaldo Orsini (død 6. juni 1374) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av pave Klemens VI.
Orsini, Rinaldo
Orsini, Rinaldo


Aldouin Alberti.
Aldouin Alberti (død 15. februar 1356) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Maguelonne i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1350 av sin onkel pave Innocens VI.
Alberti, Aldouin
Alberti, Aldouin
Alberti, Aldouin


Elie de Saint-Irier.
Elie de Saint-Irier O.S.B. (død 10. mai 1367) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Uzès i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1356 av pave Innocens VI.
Saint-Irier, Elie de
Saint-Irier, Elie de
Saint-Irier, Elie de
Saint-Irier, Elie de


Francesco degli Atti.
Francesco degli Atti (død 25. august 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Firenze i Italia.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1356 av pave Innocens VI.
Atti, Francesco degli
Atti, Francesco degli
Atti, Francesco degli


Pierre de Salvete Monteruc.
Pierre de Salvete Monteruc (død 20. mai 1385) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pamplona i Spania.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1356 av sin onkel pave Innocens VI.
Monteruc, Pierre de Salvete
Monteruc, Pierre de Salvete
Monteruc, Pierre de Salvete


Guillaume de Farinier.
Guillaume de Farinier O.Min. (død 17. juni 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var generalminister for fransiskanerne.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1356 av pave Innocens VI.
Farinier, Guillaume de
Farinier, Guillaume de
Farinier, Guillaume de
Farinier, Guillaume de


Nicolás Rosell.
Nicolás Rosell O.P. (død 28. mars 1362) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1356 av pave Innocens VI.
Rosell, Nicolás
Rosell, Nicolás
Rosell, Nicolás
Rosell, Nicolás


Pierre de la Foret.
Pierre de la Foret O.S.B. (død 7. juni 1361) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 23. desember 1356 av pave Innocens VI.
Foret, Pierre de la
Foret, Pierre de la
Foret, Pierre de la
Foret, Pierre de la


Pierre Itier.
Pierre Itier (født ?, død 20. mai 1367) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Dax i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. september 1361 av pave Innocens VI.


Jean de Blandiac.
Jean de Blandiac (død 6. juli 1379) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Nîmes i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. september 1361 av pave Innocens VI.
Blandiac, Jean de
Blandiac, Jean de
Blandiac, Jean de


Androin de la Roche.
Androin de la Roche (død 29. oktober 1369) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed i benediktinerklosteret Cluny i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. september 1361 av pave Innocens VI.
Roche, Androin de la
Roche, Androin de la
Roche, Androin de la
Roche, Androin de la


Etienne Alberti.
Etienne Alberti (død 29. september 1369) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Carcassonne i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. september 1361 av sin onkel pave Innocens VI.
Alberti, Etienne
Alberti, Etienne
Alberti, Etienne


Guillaume Bragose.
Guillaume Bragose (død 1367) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vabres i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 17. september 1361 av pave Innocens VI.
Bragose, Guillaume
Bragose, Guillaume
Bragose, Guillaume


Hugues de Saint-Martial.
Hugues de Saint-Martial (død 1403) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var prost i Kilmacduagh i Irland.
Han ble kreert til kardinal 17. september 1361 av pave Innocens VI.
Saint-Martial, Hugues de
Saint-Martial, Hugues de
Saint-Martial, Hugues de


Gilles Aycelin de Montaigu.
Gilles Aycelin de Montaigu (død 5. desember 1378) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Terouane i Frankrike og kansler for den franske konge.
Han ble kreert til kardinal 17. september 1361 av pave Innocens VI.
Han var nevø av pave Klemens VI.
Montaigu, Gilles Aycelin de
Montaigu, Gilles Aycelin de
Montaigu, Gilles Aycelin de


Derby County FC.
Derby County Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1884, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «The Rams», som er kallenavnet til Derby County, spiller hjemmekampene sine på Pride Park Stadium i Derby. Byen Derby ligger i den engelske regionen Øst-Midlands, omtrent sju mil nordøst for Birmingham.
1880-årene: Med fra starten i The Football League.
Klubben ble stiftet i 1884 som en avlegger av Derbyshire County Cricket Club, som hadde spilt cricket i området siden 1870. Opprinnelig ønsket de å kalle klubben for Derbyshire County Football Club, men protester fra den lokale fotballorganisasjonen sørget for at navnet ble Derby County Football Club. Fra starten av var hjemmebanen deres Racecourse Ground. Dette var også hjemmebanen til Derbyshire County Cricket Club, og Derby benyttet de samme draktene som cricketlaget.
Den første kampen laget spilte endte med et 6-0 tap for Great Lever. Den store spilleren i denne kampen var den senere Derbyspilleren John Goodall som scoret 5 mål for Great Lever. I klubbens neste kamp den 27. september 1884 scoret Derby County sitt første mål. Laget spilte mot vinneren av FA-cupen i 1883, Blackburn Olympic, og det var Benjamin Spilsbury som laget dette historiske målet. Sluttresultatet i denne kampen ble 4-3 seier til Blackburn Olympic.
Den neste milepælen kom mot slutten av 1884. Klubben spilte sin første kamp i FA-cupen den 8. november 1884 mot Walsall Town, men det ble ingen stor suksess. Da kampen var slutt hadde Walsall scoret sju ganger, mens Derby sto med null i målprotokollen. Første mål og første seier til Derby i denne turneringen kom 31. oktober 1885 da laget slo Birmingham St George's 3-0.
I 1888 ble The Football League stiftet, og klubben spilte sin første kamp i denne ligaen 8. september 1888. Motstander var Bolton Wanderers og Derby vant kampen 6-3 etter 2 mål fra Bakewell, Cooper og Plackett. På de 22 kampene laget spilte denne sesongen vant de 7, tapte 13 og spilte uavgjort 2 ganger.
1890-årene: Klubben flytter til Baseball Ground.
I 1891 ble en annen klubb fra Derby, Derby Midland, fusjonert sammen med Derby County. Denne klubben hadde vært medlem av The Midland League før den ble en del av Derby County. Dette året fikk klubben også sin første engelske landslagspiller. John Goodall, som kom til klubben i 1889 fra Preston North End, spilte fra start i sin 4-1 seier over 7. mars 1891. Goodall scoret også et av målene i denne kampen.
I 1892 kom Derby sin toppscorer gjennom alle tider, Steve Bloomer, til klubben. Han fikk sin debut på det engelske landslaget 9. mars 1895 i en kamp der han scoret 2 mål. Året etter laget han 5 mål i en landskamp mot Wales.
I 1895 skiftet klubben hjemmebane, og deres nye arena het Baseball Ground. Navnet skyldes at området tidligere var blitt benyttet til baseball. Samtidig begynte klubben å bruke drakter som hadde hvite og svarte farger. Sportslig hadde laget suksess i FA-cupen der de var tapende finalist både i 1898 og 1899. I serien var det beste resultatet 2. plass, 4 poeng bak Aston Villa i 1895/96.
1900-årene: Derby rykker ned.
Også i dette tiåret greide laget å spille seg fram til en cupfinale. Den 18. april 1903 møtte de Bury, og tapte 6-0. Dette er fortsatt det største tapet i denne cupens historie.
Derby havnet stort sett på nedre halvdel i serien fram til 1906/07 sesongen da klubben for første gang opplevde nedrykk etter å ha blitt nummer 19. Klubben ble værende i 2. divisjon de neste 5 årene. En av grunnene til de svake resultatene i siste halvdel av tiåret var at Bloomer forsvant til Middlesbrough i 1906.
I 1909/10 sesongen var laget nær ved å rykke opp igjen til 1. divisjon. Fire lag kjempet om de to plassene som ville gi opprykk. Da sesongen var over hadde Manchester City vunnet divisjonen med 54 poeng, ett mer enn Oldham Athletic, Hull og Derby. Av disse tre var det Oldham som hadde den beste målforskjellen og rykket opp.
1910-årene: Derby vinner 2. divisjon to ganger.
Perioden startet med at Bloomer kom tilbake og han spilte for "The Rams" fram til første verdenskrig.
I 1912/13-sesongen var Derby tilbake i det gode selskap etter å ha vunnet andre divisjon foregående sesong. Det ble et kort opphold med bare 2 år i toppserien før laget måtte returnere til andre divisjon igjen. Klubben vant imidlertid nok en gang denne divisjonen og var klar for første divisjon, men på grunn av krigen kunne ikke The Football League tilby seriespill.
Derby deltok derfor i en serie i Midlandsområdet i 1915/16, men uten sportslig suksess. Klubben endte på 14. og siste plass med 7 seire, 17 tap og 2 uavgjorte kamper. Resten av krigsårene deltok ikke laget i organisert ligaspill.
1920-årene: På vei mot toppen igjen.
I 1920/21 sesongen ble Derby nummer 21 i toppserien, og rykket nok en gang ned til det nest høyeste nivået i England. Klubben spilte de neste fem sesongene i 2. divisjon før de fikk en 2. plass i 1925/26 som skaffet plass i den øverste divisjonen.
I siste del av dette tiåret var klubben nok en gang blant de beste i landet, og i 1929/30 endte laget for andre gang i historien som nummer 2 i toppdivisjonen. Siden de havnet 10 poeng bak vinneren Sheffield Wednesday denne sesongen var nok laget ikke reell utfordrer til ligatittelen.
1930-årene: Spilleren som nektet å gjøre nazihilsen.
Tiåret var en stabil og god periode for klubben. George Jobey, som hadde ført laget opp i toppserien, var Derbys manager gjennom hele tiåret. Beste cupresultat kom i 1933 da laget tapte 3-2 mot Manchester City i semifinalen. I ligasammenheng endte laget i 1935/36-sesongen på andre plass i den øverste divisjonen. Laget var åtte poeng bak Sunderland, og hadde bedre målforskjell enn Huddersfield Town som endte på tredje plass dette året.
På grunn av at klubben hadde et sterkt lag på denne tiden ble flere av spillerne tatt ut i landslagsammenheng. To ganger i dette tiåret hadde Derby tre spillere i startoppstillingen til England. Første gang var mot den 14. april 1934 med Thomas Cooper, John Bowers og Samuel Crooks. Den andre gangen dette skjedde var mot Wales den 17. oktober 1936. Jack Barker, som var Englands kaptein i denne kampen, Errington Keen og Samuel Crooks var de tre utvalgte den gangen.
Etter 1933/34 sesongen tok Derby i mot et tilbud på å spille fire kamper i Tyskland. Laget hadde nettopp havnet på fjerde plass i ligaen, tapt 1-0 mot Arsenal i 5. runde i cupen og hadde noen faste landslagspillere. Det tyske fotballforbundet, som ønsket seg en attraktiv motstander for tyske lag, mente derfor at Derby County passet perfekt til en slik turne.
Laget reiste med tog til Dover, og tok deretter båt over til den belgiske havnebyen Oostende. Da spillerne passerte den tyske grensen ble de ganske overrasket over å se hvordan landet var preget av at Hitler hadde vunnet valget året før. Hver gang de hilste på noen fikk de «Heil Hitler» til svar.
At tysk fotball på denne tiden var veldig god fikk klubben erfare med tre tap og en uavgjort kamp. Alle de tyske lagene kalte seg «Tyskland XI» selv om det ikke var de samme spillerne som spilte hver kamp. Fasiten for Derby County ble til slutt et 5-0 tap i Köln, et 5-2 tap i Frankfurt, et 1-0 tap i Düsseldorf og til slutt spilte de 1-1 i Dortmund. Selv om de hadde fått kjørt seg på fotballbanen syntes de fleste at det hadde vært en fin tur med flotte hoteller og god tid til å slappe av.
Allikevel var det en ting ved oppholdet laget ikke satte særlig pris på. Før hver kamp ble spillerne bedt om å gjøre en nazihilsen for å ære Hitler. De tok dette opp med manager Jobey som nevnte problemstillingen for direktørene. Han fikk til svar at den britiske ambassadøren insisterte på at dette var viktig. Gjorde laget ikke som vertene ønsket, kunne dette føre til en internasjonal reaksjon. Som en følge av dette gjorde alle spillerne nazihilsen før hver kamp, unntatt keeperen Jack Kirby. Han hadde gitt klar beskjed om at han ikke kom til å gjøre dette, og hver gang laget tok hilsenen holdt han hendene nede og snudde seg demonstrativt litt vekk.
1940-årene: Triumf i FA-cupen.
FA-cupen, som Derby vant i 1946
Også i den andre verdenskrigen ble det opprettet regionale ligaer klubbene kunne delta i, men Derby deltok ikke i noen av disse før 1942/43 sesongen. Da hadde Georg Jobey sluttet i jobben som manager etter å ha ledet laget i over 600 obligatoriske kamper, og det har fortsatt ingen andre managere for klubben vært i nærheten av å kunne matche.
I 1942 ble klubben med i den regionale Football League North. Hver sesong ble delt i to, og i den første delen ble Derby nr 9 av 48 lag, mens de i den andre delen havnet på en 18 plass av 54 lag. At lagene stort sett deltok i disse seriene for treningens del førte til at en del lag ikke spilte alle kampene som stod på terminlista. Derby vant forøvrig del 2 av 1944/45 sesongen i Northligaen, mens de året etter valgte å spille i Football League South. I den siste delen av tiåret, da The Football League hadde startet opp igjen, fikk Derby en 3. plass i 1948/49 som sitt beste ligaresultat.
For Derbyfans vil imidlertid tiåret huskes ved at klubben i 1946 for første gang vant en FA-cupfinale. I dette året spilte lagene både en hjemmekamp og en bortekamp fram til semifinalen for å avgjøre hvem som skulle avansere til neste runde. Klubben gikk inn i turneringen i 3. runde, og slo Luton Town lett 6-0 borte i sin første kamp. Etter å ha vunnet 3-0 hjemme ventet West Bromwich Albion i 4. runde. Også dette oppgjøret vant laget greit med 1-0 og 3-1 seier i de to kampene. 10-1 ble resultatet sammenlagt da Brighton var motstander i 5. runde. I kvartfinalen slo laget ut Aston Villa, og klubben måtte spille omkamp i semifinalen mot Birmingham City før Derby var klar for cupfinalen den 27. april mot Charlton Athletic.
98 000 tilskuere fikk se et målløst oppgjør frem til det 80. minutt da Derby tok ledelsen etter et selvmål fra Bert Turner. Turner sørget to minutter senere for balanse i regnskapet da han tok et frispark som gikk i mål via Derbyspilleren Peter Doherty, og 1-1 ble også resultatet ved full tid. I ekstraomgangene var det derimot ingen tvil om hvem som var det sterkeste laget denne dagen da to mål av Jackie Stamps og et av Peter Doherty sørget for 4-1 seier.
Den påfølgende tirsdagen ble laget hyllet av en stor folkemengde gjennom Derbys gater.
1950-årene: Klubben rykker ned til 3. divisjon Nord.
Den første sesongen på 50-tallet endte med en plassering midt på tabellen, men deretter gikk det relativt rask nedover for klubben. I sesongen etterpå havnet laget på nedre halvdel, bare ni poeng over nedrykkstreken. Så skrev Derby County historie med negativt fortegn da de i 1952/53 havnet på siste plass i toppdivisjonen. Dette var andre gang laget hadde blitt sist i toppserien, og første gang siden ligaen ble utvidet til 22 lag.
Noen snarlig retur ble det ikke denne gangen for laget, og i den neste sesongen måtte manager Stuart McMillan trekke seg. McMillan ble erstattet av Jack Barker i november 1953. Barker hadde ikke særlig suksess i sin første sesong, og klubben ble til slutt nummer 18. Året etterpå gikk det enda verre da laget kom på en klar siste plass i 2. divisjon, hele åtte poeng fra sikker plass. Dette førte også til at Barker hadde fått sparken i april, og den tidligere landslagsspilleren Harry Storer ble den nye sjefen.
At nivået i 3. divisjon nord var en del lavere enn den nasjonale 2.divisjon førte til at Derby bare ble to sesonger på dette nivået. Siden bare et lag rykket opp på denne tiden var ikke en 2. plass godt nok i den første sesongen, men i 1956/57 vant laget divisjonen. På de to sesongene laget spilte i 3. divisjon scoret de tilsammen 221 ligamål. I resten av tiåret hadde laget en anonym tilværelse i 2. divisjon.
I motsetning til det forrige tiåret var FA-cup innsatsen heller mager for Derby da 4. runde i 1950/51 ble klubbens beste resultat. To ganger ble også laget slått ut i 2. runde, og det hadde ikke skjedd siden 1920-tallet.
1960-årene: Brian Clough.
Den første delen av tiåret fortsatte Derby sin anonyme tilværelse i 2. divisjon, men i tiden før Clough startet som sjef fikk klubben tak i to spillere som skulle prege klubben i tiden framover. Keeperen Colin Boulton kom til klubben i august 1964, mens spissen Kevin Hector kom fra Bradford Park Avenue i september 1966.
Styreformannen i Derby County, Sam Longson, hadde på denne tiden lagt merke til at Hartlepool United var blitt et av de bedre lagene i 4. divisjon. Denne klubben ble ledet av manager Brian Clough og assistentmanager Peter Taylor, og i tillegg til Derby var også Aston Villa og West Bromwich interessert i Clough som ny manager. Longson vant imidlertid kappløpet om å sikre seg Cloughs signatur.
Hans første løfte til klubbens tilhengere greide han ikke å innfri. Han lovet at laget skulle forbedre ligaposisjonen fra 1966/67-sesongen da de ble nummer 17, men i Cloughs første sesong som manager havnet Derby på en 18. plass i 2. divisjon. At laget hadde potensial viste de ved å komme helt fram til semifinalen i den relativt nye cupturneringen, ligacupen.
Året etter var klubbens forvandling til å bli et storlag i gang. Clough hadde forsterket laget med blant andre Roy McFarland og Dave Mackay. Mackay hadde vært med på storhetstiden til skotske Hearts og vunnet "the double" med Tottenham. Mange mente imidlertid, også han selv, at han var ferdig som toppspiller da Clough kjøpte ham for £5000 rett før 1968/69-sesongen startet. Sjakktrekket til Clough var å la ham spille midtstopper for Derby County i stedet for midtbane noe han hadde gjort hele sin karriere.
30. november 1969 vant klubben 2-0 over Crystal Palace, og den seieren førte laget til topps i 2. divisjon, en plass Derby beholdt resten av sesongen. Da var laget 7 poeng foran Crystal Palace som ble nummer 2, de hadde satt ny klubbrekord med 9 strake ligaseire på våren og startet på det som skulle bli flest ligakamper uten tap i klubbens historie.
Laget markerte seg året etter i den øverste divisjonen med å bli det siste laget som fikk et ligatap. Da hadde klubben spilt 22 ligakamper på rad uten nederlag, men utover høsten fikk de litt for mange tap til å henge med helt i toppen. Derby havnet imidlertid på en respektabel 4. plass etter en fin sesongavslutning.
1970-årene: Storhetstiden.
Selv om klubben startet 1970/71-sesongen med å vinne Watney Cup, der de slo Manchester United 4-1 i finalen, ble den neste sesongen bare en mellomsesong for Derby, og laget endte til slutt på en 9. plass. I løpet av sesongen skaffet Clough seg et par nye spillere som skulle forsterke laget. Archie Gemmill ble kjøpt for £50 000 fra Preston North End og Colin Todd ble kjøpt for £170 000 pund fra Sunderland i februar 1971. Dermed var fundamentet lagt foran sesongen som skulle skaffe klubbens første ligatittel.
1971/72 startet med at 37 år gamle Dave Mackay hadde gått til en spiller/manager-rolle i Swindon Town for £20 000. I tillegg mistet den nye kapteinen, Roy McFarland, de første kampene på grunn av influensa. Allikevel var klubben den eneste som var ubeseiret etter 12 kamper og laget lå godt plassert på en 3. plass. Gjennom resten av sesongen lå de hele tiden blant de fem øverste lagene, og ved påsketider hadde laget krabbet opp til en 2. plass på tabellen. På denne tiden ble ikke de siste ligakampene automatisk spilt samtidig, og Derby slo Liverpool 1-0 i sesongens siste kamp. Da hadde Leeds United en kamp igjen og med ett poeng i den kampen ville de ta ligagullet. Spillergruppen til Derby reiste til Mallorca, mens manageren Clough reiste på ferie til Scilly-øyene. Den 8. mai 1972 sørget imidlertid Wolverhampton for en meget overraskende seier over Leeds, og Derby ble ligamestere.
Den neste sesongen greide ikke laget å følge opp like bra, og klubben endte til slutt på en 7. plass. Ledelsen i klubben hadde i denne perioden blitt mer og mer misfornøyd med den frittalende Cloughs uttalelser i media, og i oktober 1973 hadde en av direktørene et møte med Taylor. Resultatet av dette møtet førte til at duoen Clough/Taylor valgte å si opp sine stillinger til stor skuffelse for klubbens fans.
Den tidligere spilleren Dave Mackay fikk jobben som ny manager, og valgte å ta jobben. Dette gjorde han selv om spillere som McFarland og Henry Newton høflig ba ham om ikke å ta jobben fordi de håpet at Clough skulle få jobben tilbake. Starten på hans karriere som manager kunne nesten ikke vært verre, og klubben gikk fra en 3. plass og ned til en 15. plass før trenden snudde, og laget havnet til slutt på 3. plass i 1973/74 sesongen. I Mackays første hele sesong som manager gikk det enda bedre, og klubben kunne feire sin andre ligatittel på tre år. Også i neste sesong kjempet klubben helt i toppen, og i april hadde klubben fortsatt mulighet til å ta "the double". På Old Trafford ble det tap mot Manchester United i semifinalen i FA-cupen, og laget tapte tre av de siste fem ligakampene noe som ga en 4. plass i ligaen. At semifinale i FA-cupen og 4. plass i ligaen ble sett på som en dårlig sesong sier litt om hvilke forventninger klubbens fans hadde til klubben på denne tiden.
Starten på neste sesong var dårlig, og i november 1976 fikk Mackay sparken. Ledelsen i klubben håpet å få tilbake Clough, men han ble værende i Nottingham Forest. Resten av tiåret havnet Derby på nedre del av tabellen, og 5 år etter at klubben var Englands beste lag rykket Derby ned i 2. divisjon.
1980-årene: Robert Maxwell tar over klubben.
Det ble ikke noen snarlig retur til toppdivisjonen for Derby, men i deres første sesong etter nedrykket endte de på en grei 6. plass. De neste årene havnet laget på den nederste delen av tabellen før de i sesongen 1983/84 havnet på nedrykksplass, og måtte for andre gang i klubbens historie spille på det tredje øverste nivået. Ironisk nok skjedde dette det året klubben feiret 100-års jubileum.
Selv om Roy MacFarland hadde gjort en grei jobb som midlertidig manager våren 1984 valgte klubben å satse på Arthur Cox, som i mai 1984 overraskende hadde sagt opp managerjobben i Newcastle United, foran 1984/85 sesongen. Den første sesongen i 3. divisjon endte med en 7. plass, og det er fortsatt den dårligste ligaprestasjonen klubben noen gang har gjort. Året etter ble det opprykk til 2. divisjon igjen, men ikke med særlig klar margin. Da alle de 42 kampene var spilt havnet laget på den tredje og siste opprykksplassen, ett poeng foran Wigan Athletic. Det som skjedde den neste sesongen var mer imponerende fordi nyopprykkede Derby vant 2.divisjon. Til slutt var de 6 poeng foran nummer 2, Portsmouth.
At klubben gjorde det så bra skal Robert Maxwell ha litt av æren for. Før Maxwell overtok klubben, hadde de økonomiske problemer, mens med ham som øverste sjef var Derby County i stand til å forsterke laget. De to viktigste forsterkningene klubben skaffet seg i denne tiden var Peter Shilton og Mark Wright, som begge spilte fast på Englands landslag. Tilbake i den øverste divisjonen etter to strake opprykk ble den neste sesongen en kamp for å holde plassen. Året etter gikk det mye bedre, og klubben havnet til slutt på 5. plass. Blant annet greide laget å vinne begge opgjørene mot dem som til slutt skulle bli ligamestre, Arsenal. Hadde ikke engelske lag vært utestengt for spill i Europa på denne tiden, skulle klubben deltatt i UEFA-Cupen neste sesong.
Den enorme fremgangen klubben hadde fra 1985 til 1989 fortsatte ikke, og i tiårets siste sesong var klubben godt forankret på tabellens nederste del.
1990-årene: Klubben flytter til Pride Park Stadium.
Etter at Maxwell trakk seg ut av klubben, hadde ikke Derby den samme økonomiske ryggrad som de hadde hatt sent på 80-tallet. Resultatet var at de måtte selge noen av de beste spillerne, og dermed ble det en soleklar sisteplass i 1990/91-sesongen, 10 poeng bak Sunderland, som også rykket ned.
Året etter gjorde klubben det godt i 2. divisjon, og Derby kvalifiserte seg for playoff til den nye Premier League etter å ha blitt nummer tre. Blackburn Rovers var motstander i playoff-semifinalen, og Blackburn vant 5-4 sammenlagt etter at begge kampene var spilt. To sesonger senere kvalifiserte klubben seg nok en gang for playoff, denne gang etter å ha blitt nummer seks i det som nå het 1. divisjon. Motstander i semifinalen dette året var Millwall. Den bataljen gikk "the Rams" seirende ut av og de var dermed klar for playoff-finalen på Wembley. Der møtte de den lokale rivalen Leicester City, og 73 671 tiskuere så at Leicester vant kampen 2-1 – vinnermålet ble scoret tre minutter før full tid.
Sommeren 1994 var klubben på treningsleir i Norge der de spilte totalt fem kamper. Resultatene fra disse kampene ble 3-2 seier over Moss, 2-2 mot Brumunddal, 4-0 over Kisa, 2-2 mot Jevnaker og 6-0 over Skjetten.
Etter å ha vært på det nest øverste trinnet i fem sesonger, rykket klubben opp til Premier League i 1996 etter å ha blitt nummer to. Mange forventet at klubben ville slite i toppdivisjonen, men laget greide seg bedre enn forventet og havnet til slutt på en 12. plass. Dette var også klubbens siste sesong på den tradisjonsrike banen Baseball Ground, som hadde vært klubbens hjemmearena i 102 år. Den siste ligakampen Derby spilte på denne banen var mot Arsenal 11. mai 1997. Arsenal vant 3-1, og Ashley Ward laget Derbys mål. Han fikk dermed æren av å score Derby Countys siste ligamål på Baseball Ground.
Selv om det var mye nostalgi knyttet til Baseball Ground, var klubbens nye hjemmebane mer i pakt med de nye krav til en fotballarena. Med over 33 500 sitteplasser, supporterbutikk og restaurant tilknyttet anlegget, fikk Derby County nå en av de mest moderne baner i England. Dronning Elisabeth åpnet banen i 1997, og den første kampen som ble spilt var en privatkamp mot det italienske laget Sampdoria. Kampen endte med 1-0 seier til Sampdoria, men det var ikke det sportslige som var i fokus den kvelden. Den første ligakampen som ble spilt der vil også bli husket, men da hovedsakelig for at flomlysanlegget ikke fungerte. 56 minutter ut i kampen mot Wimbledon måtte kampen avlyses, og den ble senere spilt på nytt. Ashley Ward scoret Derbys første mål, men på grunn av at kampen ble avlyst, vil dette målet bli strøket fra alle statistikker. Stefano Eranio ble dermed den som ble klubbens første målscorer på Pride Park Stadium da han scoret i lagets neste hjemmekamp mot Barnsley.
I klubbens andre sesong i Premier League gjorde de det enda bedre, og de endte til slutt som nummer 9 i Premier League etter å ha vært et godt hjemmelag. Klubben tapte ikke en hjemmekamp før i andre halvdel av sesongen, da Aston Villa vant 1-0. Helhetsinntrykket av at Pride Park var en solid hjemmebane fikk noen stygge riper i lakken på slutten av sesongen med et 0-5-tap for Leeds United og et 0-4-tap for Leicester City.
Året etter lå klubben på 2. plass i ligaen etter seks serierunder, den høyeste tabellplassering laget hadde hatt siden november 1976 da laget ledet gamle 1. divisjon. Til slutt endte de som nummer åtte, mens de i den siste sesongen i tiåret havnet på en 16. plass.
Nottingham Forest.
Nottingham Forest som ligger i byen Nottingham er Derbys hovedrival. Nottingham ligger omtrent 25 kilometer øst for Derby, og knivingen de to lagene imellom går tilbake til 1800-tallet – blant annet møttes lagene i FA-cupfinalen i 1898. Utover på 1900-tallet var lagene i lengre perioder i forskjellige divisjoner, og dette førte til et mer avslappet forhold mellom klubbene. Spillere kunne gå fra en klubb direkte til den andre uten for mye protester fra fansen. På 70-tallet blusset «hatet» opp igjen etter blant annet en episode der Derby prøvde å få tilbake sin gamle manager Clough, som var blitt manager i Forest. I tillegg hadde klubbene hver sine storhetstider i dette tiåret, noe som førte til misunnelse hos det andre lagets tilhengere. I den nyere tid har lagene ofte spilt i forskjelllige divisjoner, men i de årene de har vært i samme divisjon har disse kampene vært sesongens høydepunkt for fansen.
Leicester City.
Leicester City, som også ligger i Øst-Midlands, kommer på en god andreplass blant fotballklubber Derbys tilhengere ønsker å slå.
Leeds United.
I tillegg har Leeds United også vært et lag Derbys fans har et anstrengt forhold til. Disse lagene knivet om ligamesterskap tidlig på 70-tallet, og dette førte til «hatoppgjør», selv om klubbene ligger et stykke fra hverandre geografisk.
Andre klubber.
Andre fotballklubber som ligger i nærheten av Derby er Notts County, Chesterfield og Burton Albion. I forhold til disse lagene er Derby County mer en storebror enn en virkelig konkurrent.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1891 til 2005 har Derby hatt 38 engelske landslagsspillere. Tilsammen har disse spilt 271 kamper, og scoret 63 mål. I 263 av kampene har spilleren fra Derby vært med fra start, og 13 ganger har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Derby County på klubbnivå.
thumb
thumb
thumb
Norske spillere.
To nordmenn har spilt ligakamper for klubben, Lars Bohinen og Bjørn Otto Bragstad.
Den 28. oktober 2000 var begge på banen samtidig i en ligakamp. Derby spilte borte mot Tottenham og Bohinen kom inn som innbytter i det 83. minutt av kampen, mens Bragstad spilte hele kampen.
Lars Bohinen.
Lars Bohinen ble kjøpt fra Blackburn Rovers 27. mars 1998. Derby betalte £1 450 000 ved overgangen, og ytterligere £250 000 da han hadde spilt 25 ligakamper. Han debuterte for klubben 28. mars 1998 mot Coventry i en kamp Derby tapte 1-0. 18. april samme år scoret han sitt første og eneste ligamål for klubben i 1-3-tapet for Crystal Palace. Hans siste ligakamp for klubben var i 1-4-tapet mot Chelsea 9. desember 2000. I januar 2001 gikk han gratis fra Derby County til den danske klubben Lyngby FC, som nå har skiftet navn til Lyngby Boldklub.
Bjørn Otto Bragstad.
Bjørn Otto Bragstad skrev en 4-års-kontrakt med Derby, og ble kjøpt for £1 500 000 fra Rosenborg foran 2000/01-sesongen. Han debuterte i Premier League 19. august 2000 mot Southampton. Bragstad var med i startoppstillingen i de 10 første kampene i sin første sesong, men ble skadet og greide aldri å skaffe seg fast plass på laget igjen. Hans siste ligakamp for Derby var som innbytter i 0-0-kampen mot Leeds United 10. februar 2001. I september og oktober 2001 var han på utlån til Birmingham City. I november 2002 ble Bragstad enig med Derby County om en sluttpakke, der han kunne forlate klubben ved utgangen av 2002. Den 15. januar 2003 skrev han kontrakt med den østerrikske klubben Bregentz.
Managere.
Siden 1896 har klubben hatt 26 managere. 21 av disse har vært engelske, mens fem har vært skotske. I tillegg har klubben hatt sju midlertidige managere, seks engelske og en skotsk. En midlertidig manager (caretaker) blir ansatt dersom klubbens manager slutter, blir sykemeldt eller får sparken i løpet av sesongen. Midlertidige managere har ansvaret for laget til klubben har ansatt en ny manager, noe som vanligvis skjer raskt dersom forrige manager sluttet eller fikk sparken. To ganger i klubbens historie har den midligertidige manageren fått ansvaret ut sesongen, Roy McFarland i 1984 og Terry Westley i 2006. Roy McFarland er den eneste som har vært både manager og midlertidig manager, mens Billy McEwan har vært midlertidig manager to ganger.
thumb
thumb
thumb
thumb
Draktreklame.
I 1980 begynte klubben med draktreklame, og siden 1980 har laget hatt 11 forskjellige sponsorer på drakten.


Johann Gottfried Walther.
Johann Gottfried Walther (født 18. september 1684 i Erfurt, død 23. mars 1748 i Weimar) var en tysk komponist og organist.
I 1702 ble Walther organist i Thomaskirken i Erfurt, og 23 år gammel ble han kapellmester i Weimar, hvor han ble venn med Johann Sebastian Bach, som var hans tremenning. Walther skrev tallrike korverk, men er nok mest kjent for sine koralbaserte verker for orgel.
I 1732 gav han ut "Musikalisches Lexikon", et av de første musikkleksikon i verden.
Eksterne lenker.
Walther, Johann Gottfried
Walther, Johann Gottfried
Walther, Johann Gottfried
Walther, Johann Gottfried


Cornelius Cruys.
Per Ungs statue på Bispebryggen i Stavanger
Niels Olsen (Olufsen) – (født 14. juni 1655 eller 14. juni 1657, død 1727) vokste opp i Steinkargata 6 i Stavanger og var sønn av Ole Gudfastesen og Abelone Nilsdatter Kock. Som ung, ca. i 1668-69, hyret han seg på et skip fra Stavanger til Nederland.
a> i 1860, så bare deler av grunnmuren er trolig eldre.
Han skiftet navn til Cornelius Cruys [Kornelius Krøys] (egentlig Cornelis Cruijs, som det er skrevet i lysningsregisteret i Amsterdam). Cruys slo seg opp som en dyktig konstruktør innen skipsbyggerfaget og dessuten en stødig karttegner og skipsfører.
I 1681 ble Cruys borger av Amsterdam, han var da skipper og gift med Catharina Claas Vooght. Da Peter den Store besøkte Amsterdam, ble Cruys hyret som viseadmiral for å bygge opp den russiske flåte, og han forlot Nederland for alltid i 1697.
Peter den stores besøk i Holland, som strakk seg ut over mange måneder, markerte slutten av Cruys' hollandske historie. Peter den store kom til Zaandam (forstad av Amsterdam, ca. 1 mil nordvest for byen) den 18. august 1697. Han bosatte seg der inkognito i det som idag heter 'Tsaar Peterhuisje'. Senere kom han til Amsterdam, og det endte med at han engasjerte Cornelius Cruys. Med Peter den stores ankomst i Amsterdam begynte en ny episode i Cornelius Cruys' liv. Han ble med til Russland, hvor han hadde en avgjørende rolle som bygger av den russiske flåten og en viktig stemme ved bygging av St. Petersburg. Resten av sitt liv var han i russisk tjeneste og ble den første russiske admiralen.
I årene 1709-1711 var Cornelius Cruys øverstkommanderende for Østersjøflåten med rang av viseadmiral, dette i tillegg til alle sine andre oppgaver. Han la seg ut med de mest korrupte personene. Cornelus Cruys bodde der som Vinterpalasset ligger i dag.
I marinearkivet finnes en lang rekke dokumenter som viser at Cornelius Cruys lå i strid med mange mennesker. Dette skyldes for det meste saklig grunn, men det fantes unntak.
Cornelius Cruys var i konflikt med kontreadmiral Botsis, som var av italiensk greveslekt. Botsis likte ikke Cruys, som var av noe lavere byrd enn han selv var, og Botsis bidro sannsynligvis til krigsrettssaken mot Cornelius Cruys.
Cornelius Cruys fikk etablert seilduksfabrikker, reperbaner, tjæremiler, han tegnet kart, vervet utenlandske sjøfolk til marinen, bygde festningsverkene på øya Kotlin (i dag Kronstadt) utenfor St. Petersburg, kjempet mot svensker i Østersjøen og mot tyrkere i Svartehavet. Han var den første «russiske» borgermester i byen Taganrog i 1698 - 1702 og i 1711.
Han var videre en ivrig lutheraner, og primus motor i den lutherske menigheten i St. Petersburg. Den første kirken var en korskirke i tre av norsk type. Tsar Peter den Store ga ham store hedersbevisninger og eiendommer. Cornelius Cruys hadde en del gårder blant annet i Viborg og Kronstadt. Han spedde på inntekten med handelsvirksomhet og egne handelsskip.
Han ligger gravlagt i Amsterdam. I Stavanger er han også blitt hedret med en statue på Bispebryggen, laget av Per Ung. Han har også fått en gate på Storhaug i Stavanger oppkalt etter seg.


Aksel Lund Svindal.
Aksel Lund Svindal (født 26. desember 1982 i Lørenskog) er en norsk alpinist. Han konkurrerer for klubben Nero Alpin.
Karriere.
Aksel Lund Svindal slo igjennom i 2003, da han blant annet vant to NM-gull. Han deltok i VM i St. Moritz, og oppnådde en 5. plass i storslalåm som sitt beste resultat. Dette året tok han også sin første pallplassering i et verdenscuprenn, med 2. plass i kombinasjonen i Kitzbühl. Han vant den totale verdenscupen i sesongen 2006-2007 etter en spennende duell mot Benjamin Raich som ble avgjort på den siste dagen i sesongen. Etter sesongen 2007 ble han tildelt Sportsjournalistenes statuett som Årets idrettsnavn i Norge og Aftenpostens Gullmedalje for årets idrettsbragd. Under Idrettsgallaen 2008 5. januar fikk han prisene «Årets mannlige Idrettsutøver 2007» og «Utøvernes pris».
Den 27. november 2007 falt han stygt under utfortrening i Beaver Creek i Colorado i USA. Svindal pådro seg nesebrudd og kutt i ansiktet samt skade i setemuskulaturen. Han ble operert på sykehuset i Vail umiddelbart. Det var uvisst hvor lenge Svindal måtte holde seg borte fra trening og konkurranser, men han var på ski igjen 25. januar 2008 i en forsiktig tur i Varingskollen.
Han deltok i sin første konkurranse etter fallet i storslalåm under verdenscupåpningen i Sölden den 26. oktober 2008 og kom på 13. plass. Den 5. desember 2008 vant han sitt første verdenscuprenn etter fallet, noe som bekreftet at hans comeback var vellykket. Han vant utforrennet i Beaver Creek, på samme sted som han falt. Dagen etter vant han også super-G.
Han ble kåret til Årets forbilde på Idrettsgallaen 2009, mye pga. hans mot og innsats for sitt comeback etter skaden i Beaver Creek.
Senere samme vinter tok han ett VM-gull i superkombinasjon, og en VM-bronse i super-G. Han vant også 2009 sammenlagt to poeng foran Benjamin Raich, selv om han var syk i de siste rennene.
I OL 2010 i Whistler startet Aksel med å ta sølv i utfor, han var en av stor favorittene i Super-G og innfridde med en overlegen seier, i storslalåmen tok han bronse.
14. mars 2012 tok Svindal Norges seier nummer 100 i den alpine verdenscupen, da han vant utfor i Schladming under verdenscupfinalen.
Siden år 2000 har Aksel Lund Svindal vært MOT-ambassadør.
Meritter.
Svindal har per 16. februar 2010 26 pallplasseringer, 13 seire samt 227 starter i verdenscupen. Han har dessuten ett gull, ett sølv og to bronse i junior-VM samt en sølv, en femte- og en sjetteplass i vinter-OL.
VM.
I VM i Bormio i Italia i 2005 deltok han i samtlige fem øvelser. Som eneste nordmann fikk han en medalje under dette mesterskapet, med sølv i kombinasjonen. I VM i Åre 2007 ble han historisk, han ble den første nordmann som tok gull og ble verdensmester i utfor. Med gull i superkombinasjonen i VM i alpint 2011 i Garmisch-Partenkirchen tok Svindal Norges 50. medalje gjennom tidene i et alpin-VM.
Verdenscup.
Aksel Lund Svindal vant den totale 2007 og 2009. I sesongen 2006/2007 vant han også storslalåm- og kombinasjoncupene, mens han i 2008/2009 vant super-G-cupen. Han vant også disiplincupen i super-G i 2006, bare to poeng foran Hermann Maier. Samme året ble han nr. to sammenlagt i den totale verdenscupen.
Tabellen er en oversikt over seire på enkeltrenn i verdenscupen.


Eagle.
Eagle er et uttrykk innen golf som betyr å slå ballen i hullet to slag under par. På et par 5-hull innebærer det å slå ballen i hullet på tre slag, på et par 4-hull på to slag eller på et par 3 hull ved hole in one. Eagle er vanligst på par 5-hull, og i profesjonelle turneringer er eagle relativt vanlig fordi mange profesjonelle spillere klarer å nå greenen på to slag på et par 5-hull. Eagle er ett slag bedre enn birdie og ett slag dårligere enn albatross.


Par (golf).
Par er et begrep innen golf som beskriver golfbanenes og hullenes lengdeverdi. Par er det teoretiske antall slag en dyktig golfspiller skal behøve for å slå ballen i hullet.
Lengden varierer imidlertid også uavhengig av hullets terreng.
Det forekommer også par 6- og par 7-hull på visse baner, og lengden på disse ligger mellom 600 og 800 meter.
Mange 18-hullsbaner har omtrent fire par 3-, ti par 4- og fire par 5-hull. Sammenlagt par for en 18-hullsbane er vanligvis rundt 72.
Spillere med handicap tildeles ekstraslag utover banens par, som fordeles etter hullenes vanskelighetsgrad.


Albatross.
Albatrosser er en familie av store stormfugler.
Fartøy.
Grunnet fuglens brede vingespenn er dens navn blitt vanlig på flere fartøy, spesielt fly.


Green.
En green (eg. putting green) på en golfbane er et område med finpreparert gress. Hvert av golfbanens hull har en green som omgir selve hullet i bakken. Gresset på greenen klippes svært kort, slik at en ball kan rulle flere meter. Hullets plassering på greenen er ikke permanent, og kan endres fra dag til dag. Hullet er merket med et flagg slik at det kan sees fra en viss avstand (men ikke nødvendigvis fra utslagsstedet). Når ballen havner på greenen går spilleren over til å putte – å slå ballen langs bakken.
I noen tilfeller etableres en «provisorisk green» som erstatning for den ordinære greenen på grunn av værforhold, vedlikehold, ombygning eller andre årsaker. En bane som har mer enn to provisoriske greener er ikke godkjent for handicap-runder.


Bogey.
Bogey er et uttrykk innen golf for å slå ballen i hullet på ett slag over hullets par, for eksempel ved å bruke fire slag på et par 3-hull, fem slag på et par 4-hull og så videre.
2 slag over par kalles dobbel bogey, 3 over kalles trippel bogey osv.


Ireen von Wachenfeldt.
Ireen Gunhild Birgitta von Wachenfeldt (født "Sixtensson" 6. desember 1950 i Degerfors) var leder for den svenske feministorganisasjonen ROKS ("Riksorganisationen för kvinnojourer och tjejjourer i Sverige"). Hun er nå leder for Vänsterpartiet i Karlskoga.
Hun tilhører ikke adelsslekten von Wachenfeldt, ettersom hennes mann Kenneth tok sin mors etternavn.
Wachenfeldt arbeidet ved Kristinehamns Folkhögskola, hvor hun ble sagt opp etter å ha tatt av seg klærne under en forelesning. Etter å ha medvirket i et fjernsynsprogram om sine noe spesielle undervisningsmetoder ble hun rikskjent.
Hun ble sterkt kritisert etter en rekke uttalelser i TV-dokumentaren «Könskriget», sendt på SVTs program "Dokument inifrån" våren 2005, spesielt en sammenligning av menn og dyr. Hun har senere tatt avstand fra denne sammenligningen. 6. juli samme år gjorde hun kjent at hun gikk av som leder for ROKS.


Alfapartikkel.
En alfapartikkel (α-partikkel) er en atomkjerne bestående av 2 protoner og 2 nøytroner, som kjernen i heliumatomet. I forbindelse med kjernefysisk spalting (fisjon) sendes det ofte ut alfapartikler ("alfastråling") sammen med betapartikler ("betastråling") og gammastråling (svært kortbølget elektromagnetisk stråling). Direkte alfastråling har liten gjennomtrengningskraft og er derfor ganske ufarlig utenfor kroppen, men partiklene er kraftig ioniserende og blir skadelige for bronkier og lunger ved innånding.


Hans-Jürgen Wischnewski.
Hans-Jürgen Wischnewski (født 24. juli 1922 i Allenstein, Østpreussen, død 24. februar 2005 i Köln) var en tysk politiker (SPD). Han var tysk bistandsminister fra 1966 til 1968 i Kurt Georg Kiesingers storkoalisjon.
Etter Abitur i 1941 i Berlin tjenestegjorde han som soldat og senere offiser (premierløytnant). Etter krigen arbeidet han i metallindustrien og var aktiv i fagforeningsvirksomhet. I 1946 meldte han seg inn i SPD, og var mellom 1957 og 1968 formann for SPD i Köln og samtidig fra 1959 formann for partiets ungdomsorganisasjon. Han var innvalgt i det tyske parlamentet mellom 1957 og 1990, og fra 1961 til 1965 var han dessuten medlem av det europeiske parlamentet. Fra 1968 til 1972 var han forretningsfører for SPD og tilhørte fra 1970 sentralstyret. Han var parlamentarisk statssekretær og deretter statsminister i utenriksministeriet fra 1974 til 1976, deretter var han statsminister ved kanslerkontoret og fullmektig for riksregjeringen. Fra 1979 til 1982 var han viseformann for SPD og fra 1984/1985 kasserer.
Under den algeriske frigjøringskrigen mot franskmennene hadde Wischnewski gode kontakter til den algeriske siden. Han ble ofte brukt til særlige misjoner. Etter statskuppet i Chile fikk han løslatt fengslede tyske statsborgere i landet og hjulpet personer som var flyktet inn i europeiske ambassader å forlate landet. En stor rolle spilte han i forbindelse med kapringen av Lufthansamaskinen Landshut i 1977. Han var også virksom i meglingsforsøk i Nicaragua mellom Contra og sandinistene. For sin kjennskap til afrikanske og arabiske anliggender oppnådde Wischnewski stor anerkjennelse. Han bidro i stor grad til å utvikle det gode forholdet Tyskland har til de arabiske land, og gikk inn for selvbestemmelsesrett for det palestinske folket. I Latin-Amerika gikk han under navnet «Commandante Hans».


Betapartikkel.
En betapartikkel er et høyenergetisk elektron eller positron. I forbindelse med kjernefysisk spalting (fisjon) sendes det ofte ut betapartikler (betastråling) sammen med alfapartikler (alfastråling) og gammastråling (svært kortbølget elektromagnetisk stråling).
Betapartikkel kommer fra f.eks. karbonatomet, her skytes det inn et nøytron hvor det så kommer ut et elektron fra kjernen. Elektronet kommer fra at et nøytron i kjernen, som er bygd opp av et elektron og et proton, gir fra seg elektronet som sendes ut med stor fart.
Når det sendes ut en betapartikkel så øker atomnummeret, siden det da er et proton mer i kjernen.


Sacavém.
leftSacavém er en by i Portugal, like i nærheten av hovedstaden Lisboa, med ca. 18 000 innbyggere.


Gammastråling.
Gammastråling (γ-stråling) var opprinnelig definert som elektromagnetisk stråling relatert til prosesser i atomkjernen, hvor også partikkelstråling som alfapartikler ("alfastråling") og betapartikler ("betastråling") oppstår. Mer generelt brukes gammastråling om den øverste (mest energirike) del av det elektromagnetiske spekter. Gammastråling er da definert da å gjelde for bølgelengde under omtrent 10 pm, eller frekvens over omtrent 30 EHz.


7. juni-plassen (Oslo).
7. juni-plassen (1) er en plass utenfor Utenriksdepartementet i Oslo. Den fikk sitt navn i 1962 til minne om unionsoppløsningen i 1905, som fant sted på denne datoen. Plassen gikk tidligere under navnet Triangelplassen.
På plassen står Nils Aas' statue av kong Haakon VII, som ble Norges første konge etter unionstiden. 7. juni ble også en merkedag for kong Haakon VII i to andre år. Han forlot Norge etter tyskernes invasjon på denne dagen i 1940. Han returnerte også på denne dagen i 1945, etter at andre verdenskrig var over.
Bygninger.
Den eneste bygningen som har fast adresse til plassen, er Utenriksdepartementets kontorbygg (nr. 1) fra 1964; arkitekter Bernt Heiberg og Ola Mørk Sandvik. En bygning med adresse Drammensveien 2 lå tidligere på samme tomt. Her holdt blant annet Norsk Vaktselskap (forløperen til Securitas) til. Denne bygningen ble ødelagt da britiske flystyrker bombet Victoria terrasse i 1944.
I 2009 ble det satt opp en midlertidig bygning på plassen, VM-paviljongen, som er administrasjonskontor og billettsalg for Ski-VM 2011. Paviljongen er tegnet av Snøhetta, og investoren Arthur Buchardt finansierte den. Bygget er i massivt tre med store glassfelt, og det er lagt vekt på å presentere skandinavisk design i innredningen.
Tidligere var det en mye brukt uteservering (Kongeterrassen) på plassen, men etter ombyggingen av Nationaltheatret stasjon, som ligger under plassen, ble det ikke satt av noen plass til dette.


Birdie.
Birdie er et uttrykk innen golf for å slå ballen i hullet på ett slag under hullets par, for eksempel ved å bruke to slag på et par 3-hull, tre slag på et par 4-hull og så videre. Birdie oppnås oftest ved at spilleren kun bruker én putt på greenen, etter å ha slått inn på normert antall slag. Ett slag bedre enn birdie kalles eagle.
Opprinnelse.
Uttrykket stammer trolig fra 1899, da en firerball spilte golf på The Atlantic City Country Club. Etter på et par tre-hull å ha landet utslaget rett inntil hullet, sa en av spillerne: «That was a bird of a shot!» («Bird» var på den tiden slang for «excellent».) Firerballen bestemte deretter at de skulle kalle det å få ballen i hullet med ett slag færre enn par, for "birdie". Fra dette har uttrykket utviklet seg, slik at jo bedre skår man får, jo større bli fuglen. Følgelig har man også eagle, albatross og kondor.


Eksergi.
Eksergi er den delen av en termisk energimengde som teoretisk kan konverteres til arbeid (mekanisk energi).
formula_1, hvor formula_2 er energimengden, formula_3 er energimengdens absoluttemperatur og formula_4 er absolutt omgivelsestemperatur.
Resten av energimengden kalles anergi.


Commonwealth War Graves Commission.
Esbjerg krigskirkegård, den allierte seksjonen
Commonwealth War Graves Commission («Samveldets krigsgravkommisjon») er en flernasjonal organisasjon som er ansvarlig for å merke og vedlikeholde gravene til soldater fra Samveldet av nasjoner som falt i første og andre verdenskrig, og i senere kriger. Den har også ansvar for monumenter for ukjente falne i tilknytning til krigskirkegårder. Den nåværende presidenten er Edward, hertug av Kent.
Organisasjonen ble grunnlagt ved britisk kongelig charter i 1917, etter initiativ fra sir Fabian Ware
De nasjonene som er aktive medlemmer av organisasjonen er Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Canada, Australia, New Zealand, Sør-Afrika og India. Newfoundland var med fra begynnelsen, men ble en del av Canada i 1949. På enkelte av krigskirkegårdene ligger også noen få falne fra andre allierte land, som organisasjonen har påtatt seg ansvar for. Totalt driver organisasjonen omkring 2500 krigskirkegårder.
De største gravlundene som drives av organisasjonen ligger i Frankrike og Belgia, ved slagmarkene fra første verdenskrig. Den største enkeltgravlund er Tyne Cot krigskirkegård nord for Ypres, med nesten 12 000 graver. Ettersom tradisjonen i medlemslandene er at de falne gravlegges der de falt, er det slike samveldekirkegårder mange steder i verden, som i Midtøsten, Nord-Afrika og Italia. Totalt har organisasjonen ansvar for graver i omkring 150 land.
Det benyttes standardiserte gravstener, rektangulære med avrundet topp i hvit sten. Hver sten er merket med et kors eller et annet, passende religiøst symbol, den falnes navn og grad og relevante datoer, samt et symbol for enheten den falne tilhørte. Det er også anledning for pårørende til å legge til en selvvalgt tekst. Der den falne er ukjent er det gitt en så god beskrivelse som mulig, som hvilken våpengren personen tilhørte, samt teksten «Known Unto God» («Kjent av Gud»). Denne teksten skal ha blitt foreslått av Rudyard Kipling, hvis sønn falt i første verdenskrig og aldri ble identifisert.
Den ukjente soldats grav og «Cross of Sacrifice», Esbjerg krigskirkegård
På større krigskirkegårder er normalt en av de ukjente plassert i et sentral monument, Den ukjente soldats grav. Ved denne står på de fleste kirkegårdene et høyt kors, fra 4,5 til 9 meter avhengig av kirkegårdens størrelse. Dette er kjent som «Cross of Sacrifice» («Offerhandlingens kors»). På kirkegårder med mer enn tusen graver står det også en minnesten, tegnet av sir Edwin Luytens, med ordene «Their names liveth for evermore» («Deres navn lever evig») inngravert. Alle kirkegårder, uansett størrelse, har en plakett som forteller om kirkegårdens historie og om soldatene som ligger der. Det er også en besøksprotokoll og et register over de falne som hviler der.
Organisasjonen har en database med oversikt over 1,7 millioner falne soldater og 67 000 sivile som døde som følge av kamphandlinger under første og andre verdenskrig. I senere år har denne blitt lagt ut i søkbar form på hjemmesiden (se eksterne lenker).


Anergi.
formula_1, hvor formula_2 er energimengden, formula_3 er energimengdens absoluttemperatur og formula_4 er absolutt omgivelsestemperatur.
Den delen av energimengden som "kan" konverteres kalles eksergi.


Volkssturm.
a>. Militsen omfattet «tyske menn fra alle aldresgrupper og yrker klare til å forsvare hjemlandets grenser».
Volkssturm («folkestormen») var en tysk milits som ble opprettet på ordre fra det nazistiske Tysklands rikskansler og fører Adolf Hitler den 18. oktober 1944, og nedlagt ved andre verdenskrigs slutt. Militsen var et siste desperat forsøk på å forsvare tysk territorium mot de alliertes styrker. Alle menn mellom 16 og 60 som ikke allerede gjorde tjeneste i en annen militær enhet, ble utskrevet. Mot slutten av krigen ble også yngre gutter tatt inn.
Uniformering og grader.
Fordi det ikke fantes nok uniformer, besto Volkssturm-uniformen kun av et svart armbind med teksten «Deutscher Volkssturm – Wehrmacht». Dette var minstekravet i Haag-konvensjonen, for at medlemmene skulle kunne anerkjennes som stridende parter. Insigniene var forskjellig antall sølvromber på kragen. Mange av medlemmene hadde uniformer fra andre steder, som Hitlerjugend eller Reichsbahn.
250px


Torbjørn Røe Isaksen.
Torbjørn Røe Isaksen (født 28. juli 1978 i Ålesund) er en norsk politiker (H). Han har vært innvalgt på Stortinget fra Telemark siden 2009.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Røe Isaksen er oppvokst i Porsgrunn som sønn av lærerne Carl Magne Isaksen og Ragnhild Røe. Torbjørn Røe Isaksen gikk almenfaglig studieretning ved Porsgrunn videregående skole 1994–1998, herunder som utvekslingselev ved Carl Junction High School i Missouri i USA 1995–1996. Han har mastergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 2008, og masteroppgaven omhandler Friedrich Hayek. Røe Isaksen er dessuten cand.mag. med idéhistorie, medievitenskap og statsvitenskap.
Han var journalist, frilansjournalist og hadde sommerjobb i "Porsgrunns Dagblad" 1996–1998 og i "Varden" 1998–2001. I 2002 var han lærervikar i Oslo kommune. Han har markert seg som debattant i blant annet "Morgenbladet", "Samtiden", "Klassekampen", "Dagbladet" og på E24.no.
Politisk arbeid.
Han ble aktiv i Unge Høyre i 1990-årene og var leder i Porsgrunn Unge Høyre 1995–1996, nestleder i Telemark Unge Høyre 1996–1997 og leder i Telemark Unge Høyre 1997–1999. I 1999 var han også politisk sekretær i Unge Høyre, og var senere bistandspolitisk sekretær i Høyres Studieforbund 2002–2004. Røe Isaksen var medlem av Porsgrunn bystyre 1999–2003 og 2008–2009. I Unge Høyre var han medlem av sentralstyret 2000–2002, 1. nestleder 2002–2004 og leder 2004–2008. Som 1. nestleder i Unge Høyre var han, sammen med blant andre Nikolai Astrup og Harald Victor Hove, redaktør for debattboken "Velferd etter velferdsstaten" i 2004.
I april 2007 ble han av "Verdens Gang" kåret til Norges største unge politiske talent etter en rundspørring i de forskjellige partiene. I 2008 ga han ut boken "Høyre om! For en ny konservatisme". Han var redaktør i det konservative tidsskriftet "Minerva" 2008–2009. Røe Isaksen har ivret for en større bevissthet rundt Høyres ideologi og konservatismen som sådan.
Han var nummer to på Høyres liste i Telemark ved stortingsvalget 2005, og var dermed 1. vararepresentant til Stortinget fra Telemark i perioden 2005–2009. Røe Isaksen ble enstemmig valgt som toppkandidat for stortingslisten i 2009. Røe Isaksen er medlem av Stortingets arbeids- og sosialkomité samt partiets talsmann for fleksibelt arbeidsliv, pensjon, sosialstøtte og trygd. Han har vært landsmøtevalgt medlem av Høyres sentralstyre siden 2007 og medlem av Høyres arbeidsutvalg siden 2009.


Naruto.
"Naruto" (ナルト) er en japansk manga- og anime-serie skrevet og tegnet av Masashi Kishimoto. Hovedfiguren Uzumaki Naruto er en høylytt og lettere hyperaktiv ung ninja som alltid søker etter å bli anerkjent, i tillegg til at han prøver å bli en Hokage.
Mangaen ble første gang utgitt av Shueisha i 1999, i det japanske bladet Shonen Jump. Senere oversatte VIZ Media serien, og "Naruto" ble utgitt i USA, også her i Shonen Jump. VIZ Media har oversatt rundt en tredel av serien, og "Naruto" er selskapets bestselgende manga.
Anime-serien, produsert av Studio Pierrot og Aniplex, hadde premiere i Japan på kanalene TV Tokyo og Animax den 3. oktober 2002, og blir enda sendt på kanalene. Serien kom til USA den 10. september 2005 på Adult Swim. Den kom til Canada seks dager senere på kanalen YTV, og ble sendt i England for første gang 22. juli 2006 på Jetix.
Vekst og popularitet.
Seriens popularitet og lengde kan nesten sammenlignes med Akira Toriyamas "Dragon Ball", en annen populær manga/anime. "Naruto" er den mest populære shōnen i Japan 2011. Siden "Naruto" begynte har det blitt laget utallige fansider, guider og forum som omhandler serien. Noen av de mest populære er engelskspråklige og ble laget like etter at mangaen kom ut i England i 2003. I likhet med mange andre populære serier har "Naruto" også fått sitt eget samlekortspill.
Før serien kom ut i USA var det flere grupper som oversatte serien og lastet den opp på nettet. Selv om både japanske og amerikanske selskaper har prøvd å stoppe disse er det flere som fortsatter å oversette serien og laste den opp på nettet.
Volum syv i serien vant den 10. oktober 2006 en Quill-pris for beste tegneserieroman. I TV Asashis nyeste topp 100-animeliste som ble avslørt noen dager senere, lå "Naruto" på 34. plass.
Handling.
Tolv år før tiden serien begynner ble Konoha angrepet av en nihalet demonrev. Det var en demon som kunne jevne fjell med jorden og skape tsunamier bare ved å svinge på halen. Den lagde kaos og drepte utallige, helt til den fjerde Hokage bekjempet den ved å ofre sitt eget liv, og seglet dermed demonreven i sitt nyfødte barn. Barnets navn var Naruto Uzumaki.
Den fjerde Hokage ble sett på som en helt. Det ville han at gutten også skulle bli, en helt som hadde reddet Konoha ved å ha demonreven forseglet inni seg. Men Naruto ble stort sett hatet eller oversett av alle i byen. Han ble behandlet som om han var demonreven selv, og ikke som om han hadde demonreven forseglet inni seg.
Den tredje Hokage lagde en regel om at ingen skulle få snakke om at demonreven var forseglet inni Naruto, ikke til sine egne barn en gang. Selv om barna ikke visste hvorfor Naruto ble behandlet slik, tok de fra foreldrene sine og behandlet Naruto på samme måten. Resultatet ble at Naruto vokste opp som en foreldreløs gutt uten venner, familie eller respekt. Siden han ikke kunne tvinge folk til å respektere ham, søkte han anerkjennelse og oppmerksomhet på den eneste måten han kunne, gjennom spøker og dårlig oppførsel.
Men alt forandret seg da Naruto stod på eksamen på Ninja-akademiet da han reddet læreren sin, Iruka Umino, fra Mizuki ved å bruke sin Multippel Skyggekloningsteknikk (som han lærte av den forbudte teknikk "scrollen".) Naruto lærte to ting av sammenstøtet. At demonreven var forseglet inni han, og at det ikke bare var den tredje Hokage som brydde seg om han, men også Iruka.
Etter at Naruto har bestått eksamen begynner historien på alvor. Han blir med i Team 7 (lag 7,) ledet av Kakashi Hatake, og hans lagkamerater er Sasuke Uchiha og Sakura Haruno. Disse er hovedfigurene gjennom hele serien.
Rollefigurer.
"Naruto" har et høyt antall forskjellige rollefigurer, alle med spesielle personligheter og historier. Alle blir fulgt gjennom årene, og vokser med tid og blir eldre. Verdenen i "Naruto" vokser og vokser, og Naruto blir kjent med fler og fler folk på sin reise. I begynnelsen er det bare læreren hans og lederen for byen som sympatiserer med ham, men ettersom historien blir lengre blir flere figurer med i "Narutos" historie.
Studentene ved Ninja-akademiet, hvor historien begynner, deles inn i lag på tre etter at de har bestått eksamen og blitt Geniner. Hvert lag får en egen lærer, en sensei. Disse gruppene blir brukt senere når de skal ta oppdrag som rangerer enkelt til utrolig vanskelig. Lagene får oppgaver som er regnet ut på gjennomsnittlig styrke og lignende. Naruto kommer på lag med Sasuke Uchiha og Sakura Haruno, og deres sensei, Kakashi Hatake, også kjent som «kopi-ninjaen» etter å ha kopiert tusentalls av teknikker med Sharingan-øyet sitt. De andre lagene blir dannet av Narutos tidligere klassekamerater, men flere grupper har også medlemmer som er eldre en Naruto.
Forholdet mellom en elev og læreren er en viktig faktor i serien. Naruto har en rekke lærere som lærer ham opp gjennom serien, men viktigst er Kakashi Hatake og Jiraiya. Ikke bare er de lærere innen kunsten ved ninja, men også i japansk estetikk og filosofi.
Mange av de store mysteriene ved serien er spørsmålene om rollefigurenes motiver og identitet. Eksempler er hvem Narutos foreldre egentlig er og hva som leder Kabuto Yakushi og den mystiske lederen for Akatsuki. Serien er drevet av rollefigurer, og det er mange tilfeldigheter og mange av rollefigurenes skjebne flettes inn i andres.
Mange navn er lånt fra japansk mytologi og litteratur, som for eksempel Jiraiya fra den japanske folkehistorien Jiraiya Goketsu Monogatari.
Ninjaskole-elev.
Ninjaskole-elev er rangen skole elevene har før de blir ninjaer. De er på utflukter med klassen, studerer nin-gen og taijitsu. De lærer om Chakra. Det er en energi som kan brukes til det meste f.eks. å gå på vann/trær. Hvis man kombinerer chakra med forskjellige håndtegn kan man ta utføre jutsuer. Jutsuer er delt inn i mange grupper bl.a ild, vann, vind, lyn og jord.
Genin (lavninja).
Genin er laveste rang i ninjaverdenen. Når elevene blir godkjent som Geniner, får de pannebeskyttere med tegnet til landet de bor i. En Geningruppe blir vanligvis tildelt ninjaoppdrag på nivå C og D, men Narutos Team 7 fikk et C-oppdrag en gang som skulle være et A-oppdrag i volum 2, kapittel 9. Geniner trenes opp i tre forskjellige Ninja-arter, det er altså Ninjutsu, Genjutsu og Taijutsu. Geniner i Konoha jobber i grupper på tre med vanligvis en Jonin som trener. Gruppa trenes opp av treneren og må gå til oppdragsgiveren for å få oppdrag. Etter en stund med regelmessige oppdrag, kan de bli kvalifisert til Chunin-eksamen av treneren deres.
Noen eksempler på Geniner er Uzumaki Naruto, Uchiha Sasuke (Sasuke ble aldri tildelt høyere rang, før han forlot Konoha) og Konohamaru.
Chunin (mellomninja).
Chunin er den normale ninjarangen. Chuniner er ninjaer som har styrke og teknikker til å slåss når som helst. Chuniner kan lede små grupper/klasser og kommandere dem. Iruka-sensei er en Chunin som har vært lærer for klassen til Naruto, og som nå er lærer for klassen til Konohamaru. Middelsninjaer måtte gjennomgå den vanskelige Chunin-eksamen for å bli Chuniner. Chuniner får vanligvis oppdrag på nivå B og C.
Noen eksempler på Chuniner i serien er Shikamaru Nara, Iruka Umino, Mizuki, Yamanaka Ino, Rock Lee, Hyuga Hinata, Tenten, Temari, Kankuro og Akimichi Choji.
Jounin (høyninja).
En Jounin har mange jutsuer og ferdigheter til å drepe motstanderne sine. Joniner er byens fremste ninjaer og får vanskelige oppdrag på nivå A og B. Mens Chuniner lærer hele klasser, har Joniner grupper på tre Geniner å ta seg av. Joniner blir ofte sendt ut til krig og som livvakter, men i byer som Konoha er det så fredelig at de ofte står på vaktpost. Kraftige Joniner kan tilkalle dyr, guder og dyrekonger.
Noen eksempler på Joniner i serien er Hatake Kakashi, Maito Guy, Asuma Sarutobi, Hyuga Neji og Kurenai Yuhi.
ANBU.
ANBU ninjaer fungerer som elitesoldater og politistyrker. Kjennetegn er en maske som de er pålagt å bære for å ikke bli gjenkjent av fiendene, og at de (i motsetning til de fleste andre ninjaer) bruker Katana i tillegg til kniver.
Kage.
I hver av de fem store byene i "Naruto"-verdenen gis den sterkeste ninjaen tittelen «Kage»; 影,　som betyr «skygge». I Konoha, hjemmebyen til Naruto, kalles kagen Hokage, som betyr ildskygge;　火影. De andre Kagene er "Kazekage";　風影 (vindskygge, i byen Sunagakure), "Mizukage"; 水影(vannskygge, i byen Kirigakure), "Tsuchikage" (土影)(jordskygge, i byen Iwagakure) og "Raikage"; 雷影(lynskygge, i byen Kumogakure). Kagens jobb er å styre byen.
Noen eksempler på Kager i serien er Sarutobi,Gaara og Tsunade.
Sannin.
Sannin er ikke noen offisiell ninja rang, men et navn gitt til tre ninjaer i fra Konoha som alle er på kagenivå. Oversatt fra japansk betyr sannin de tre ninjaene. Disse tre er Jiraya (Naruto kaller han ofte Ero-Sennin), Tsunade og Orochimaru, som alle er kjente for å ha et enormt jutsulager og kan ofte påkalle mektige vesener. Orochimaru kan eksempelvis påkalle enorme slanger, Jiraya kan påkalle store padder (han har også lært naruto og å tilkalle paddene) og Tsunade påkaller en svær snegle.
Jiraiya, Tsunade og Orochimaru fikk kallenavnet "Legendary Sannin", som betyr "De Tre Legendariske Ninjaene", av Hanzo. Hanzo gav de det kallenavnet fordi de overlevde hans' angrep. Hanzo ble senere drept av Pain.
Akatsuki.
Akatsuki (暁; Bokstavelig talt betyr «Dawn» eller «Daybreak»)er en kriminell organisasjon av S-klasse fraværende-ninjaer og er den mest ettersøkte gruppen av alle Shinobier i verden. Deres hovedmål er å samle alle "tailed beasts" for deres plan om verdensherredømme.
Liste av lag.
Partnerskapet mellom de to var ikke særlig bra. Hidan var veldig opptatt av religion som gjorde Kakuzu opprørt, og Kakuzu var veldig opptatt av "Bounty" som gjorde Hidan opprørt. Gunnen til at Hidan og Kakuzu ble partnere var fordi Kakuzu hadde en dårlig vane med å ta av under slosskamper som gav et resultat av død partner, Hidan er udødelig så derfor kan ikke Kakuzu drepe han.
Begge to døde/ble borte under kampen mot Kakashi, Shikamaru, Chouji og Ino. Naruto, Sai, Sakura og Yamato kom senere inn til hjelp.
Etter at Pain gav sitt liv til å de han hadde drept i Konoha bestemte Konan å forlate Akatsuki. Pain og Konan var venner siden små, og de hadde et veldig nært partnerskapet.
Sasori sa at de jobbet begge to godt sammen før Orochimaru prøvde å stjele kroppen til Itachi, da fikk Sasori en forbannelse mot Orochimaru. Sasori ble drept av Chiyo og Orochimaru ble tatt av Sasuke. Etter at Orochimaru stakk, fikk Sasori en ny partner; Deidara.
Det ble sagt at dem to jobbet veldig bra sammen, men de hadde en konflikt gjeldende "kunst". Sasori likte ikke å vente eller å la andre vente mens Deidara likte å ta den tiden han trengte under slosskamper. Etter at Sasori døde, fikk Deidara en ny partner; Tobi.
Tobi med sin barnslige oppførsel gjør Deidara til senioren her. Partnerskapet til dem er veldig bra, siden Tobi gjør alt Deidara ber om. Problemet var at Deidara ikke likte Tobi pga hans barnslige oppførsel og mente at Tobi burde ta jobben mer serriøst.
Et lag med høyt partnerskap som forårsaker god effektivitet. Itachi regnes som senioren her fordi Kisame gjør det Itachi sier. Kisame er veldig glad i og sloss men det er ikke Itachi, f.eks. Itachi og Kisame vs. Kakashi, Kurenai, Asuma og Gai, Kisame vil sloss mer men Itachi sier at de ikke er der for og sloss og skal derfor gå, kisame adlyder og forlater Konoha med Itachi.
Ikke originalt et lag, men Zetsu har en kropp av to personer. Det kan nokså gjøre han et team.


Bundeswehr.
"Bundeswehr" er navnet på Tysklands forsvar. Det er en føderal styrke med hær (Heer), marine, flyvåpen (Luftwaffe), sanitetstjeneste ("Zentraler Sanitätsdienst") og felles støttekommando ("Streitkräftebasis"). Forsvaret har et militært personell på 250 000, av disse er 50 000 vernepliktige i alderen 18–30 som tjenestegjør minst 9 måneder. I tillegg kommer ca. 100 000 sivilt ansatte. I fredstid er forsvaret underlagt forsvarsministeren (for tiden Thomas de Maizière), mens i krigstid blir kansleren (for tiden Angela Merkel) øverstkommanderende.
Bundeswehr ble etablert på 200-årsdagen for Scharnhorsts fødsel i 1955 som etterfølger etter Wehrmacht og det tidligere Reichswehr. Forberedelsene til gjenopprustningen hadde begynt flere år tidligere. Navnet Bundeswehr ble foreslått av generalen og politikeren Hasso von Manteuffel. Vest-Tyskland ble NATO-medlem samme år. Verneplikt ble gjeninnført i 1956 for alle menn mellom 18 og 45 år. Under den kalde krigen var Bundeswehr hjørnestenen i NATOs konvensjonelle styrker i Sentral-Europa. Det vest-tyske forsvaret hadde på denne tiden 495 000 mann under våpen samt 170 000 sivilt ansatte. Hæren besto av tre korps med 12 sterkt bevæpnede og moderne divisjoner. Luftwaffe hadde et stort antall stridsfly og deltok i NATOs integrerte luftforsvar (NATINAD). Marinens oppgave var å forsvare Østersjøen og møte den sovjetiske flåten der.
Bundeswehr var frem til 1990 Vest-Tysklands forsvar. Som følge av Tysklands gjenforening ble DDRs væpnede styrker, Nationale Volksarmee (NVA), oppløst. Bundeswehr overtok noe materiell og personell fra NVA, men er ikke en etterfølger etter NVA.
Etter den kalde krigens avslutning har forsvaret gjennomgått de samme nedskjæringer og omorganiseringer som mange andre forsvar, og fra å være et konvensjonelt landforsvar er dets oppgave i økende grad blitt definert som innsatsstyrke som skal kunne settes inn hvor som helst i verden. Bundeswehr deltok bl.a. i krigen mot Jugoslavia i 1999, og har styrker på Balkan, i Afrika, Afghanistan og andre land (se under). Hæren er idag organisert i 5 kampdivisjoner, Luftwaffe i 3 divisjoner og marinen i to flåter. Sanitetstjenesten og den felles støttekommandoen er organisert i fire regionale kommandoer.
I 2000 ble det tyske forsvaret åpnet for kvinner av EF-domstolen (tidligere hadde kvinner bare adgang til sanitetstjenesten og musikkorps).
Forsvarets symbol er Jernkorset, som regnes som Preussens nasjonalsymbol og skriver seg fra frihetskrigen mot Napoleon og tidligere Den tyske orden.
Nåværende utenriksengasjementer.
a>s kyst som patruljeres av den tyske marinen
Et helikopter fra hæren over Alpene


Naruto Uzumaki.
Japansk: Junko TakeuchiEngelsk: Maile Flanagan
Minato Namikaze (far, avdød)Kushina Uzumaki (mor, avdød)Jiraiya (Gudfar, avdød)
Team Kakashi: (Yamato, Sakura Haruno og Sai)
Team 7: (Kakashi Hatake, Sakura Haruno og Sasuke Uchiha).
Team Shikamaru: (Shikamaru Nara, Kiba Inuzuka, Choji Akimichi og Neji Hyuga)
Naruto Uzumaki (うずまきナルト "Uzumaki Naruto") er en fiktiv figur i manga- og anime-serien "Naruto", skapt av Masashi Kishimoto.
Han er hovedpersonen, og den ledende protagonisten i historien. Naruto er en ung ninja som bærer i seg ånden til en demonrev som angrep landsbyen hans samtidig med at han selv ble født.
Fra skisse til ferdig figur.
Da han skapte Naruto, gav Masashi Kishimoto, figuren sin en rekke karaktertrekk han mente en ideel helt måtte besitte: en likefrem tankemåte, en skøyeraktig personlighet og mange evner lik de som Son Goku, fra serien Dragon Ball innehar. Han passet også på å holde Naruto «enkel og litt dum», fordi han ikke liker smarte figurer. Naruto selv, er ikke modellert etter noen spesiell, men fremstilles som noe barnslig med en mørkere side, et resultat av hans vanskelige oppvekst. Påtross av dette er Naruto alltid positiv, noe som i Kishimotos øyne gjør ham unik.
Klærne til Naruto, er basert på klær som Kishimoto selv brukte da han var yngre. Den oransje fargen på kostymet til Naruto får ham til å skille seg ut, mens blå farger blir benyttet for å komplitere den oransje. Fordi Naruto assosieres med spiraler, er det inkorporert virvel-symboler i drakten hans. (På ryggen, og i medaljongen på venstre skulder).
I de første skissene av Naruto, tegnet Kishimoto ham med støvler, men byttet dem ut med sandaler, fordi han liker å tegne tær. Også vernebrillene til Naruto, ble byttet ut fordi de var altfor tidkrevende å tegne, derfor kom Kishimoto på ideen å gi ninjaene i serien pannebånd (Hitai-ate).
Bakgrunn.
Naruto Uzumaki ble født tolv år før seriens begynnelse, som første sønn til Kushina Uzumaki og Minato Namikaze, Konohas fjerde Hokage. Naruto er oppkalt etter hovedpersonen i en av sin Gudfar Jiraiyas mindre kjente, semi-biografiske bøker, «Historien om den tapre Jiraiya» (児雷也豪傑物語, Jiraiya Goketsu Monogatari). Minato følte at figurens driv, og utholdenhet var utmerkede kvaliteter, og ønsket å oppdra sin sønn til å bli en Shinobi lik «Naruto» i boken til Jiraiya.
Kort tid etter fødselen, ble landsbyen deres angrepet av Kyuubi, den ni-halede demonreven. Hvor enn den gikk la den landet øde, og drepte mange av ninjaene som prøvde å stoppe den. For å stanse Kyuubi, forseglet Minato demonens sjel inne i sin nyfødte sønn, og ga dermed Naruto tilgang til dens enorme krefter. Minato selv, døde kort tid etter, prisen han måtte betale for å utføre forseglingen. På dødsleiet, ønsket Minato at landsbyboerne skulle se Naruto som en helt, fordi han bærer demonens ånd forseglet inne i seg. Mange av innbyggerne ignorerte ønsket, da de kun så Naruto som demonen i menneskeform, og hatet ham. På grunn av dette ble det utstedt en lov som forbød alle å snakke om Naruto som bærer av demonreven, dermed har gutten vokst opp helt uvitende om de kreftene som bor i ham.
Med faren død, og da moren angivelig også har gått bort, har Naruto aldri kjent sine foreldre. Selv om Naruto vet at demonreven ble forseglet i ham av Minato, er han fortsatt uvitende om deres relasjon til hverandre. På tross av dette er Naruto ett speilbilde av sin far, og mange figurer påpeker at de deler flere likheter. Teknikkene han lærer seg og begynner å utnytte etterhvert som han blir eldre, gjenspeiler de som foreldrene hans brukte.
Personlighet.
Fordi han har vært foreldreløs hele sitt liv, har Naruto alltid søkt til andre for oppmerksomhet. I begynnelsen av serien er det mange av landsbyboerne som på grunn av demonreven som bor i ham, åpenlyst hater ham, og unngår å være i nærheten av ham. For å tvinge dem til å anerkjenne ham, oppfører Naruto seg som en rampunge, og utfører en mengde revestreker i landsbyen, noe som bare forsterker innbyggernes syn på ham som en trussel. I ønsket om å oppnå både anerkjennelse og respekt, er Narutos store ambisjon å en dag bli Hokage, landsbyens beskytter, i håp om at dette vil oppfylle begge hans ønsker. Etterhvert som serien har utviklet seg, har flere figurer kommet til den konklusjon at Naruto en dag vil bli en utmerket Hokage.<ref»
Til å drive ham fram til Hokage-tittelen, blir Naruto fremstillt med en voldsom besluttsomhet; satt ovenfor en utfordring, er Naruto alltid positivt innstilt, fast bestemt på å gjøre sitt beste, og garanterer at han vil fullføre oppgaven. Noe som ofte fører til at han lover mer enn han kan holde, som da han erklærer at han iløpet av tre dager vil perfeksjonere Rasengan.. I disse situasjonene hvor han ikke er istand til å møte sine egne forventninger, spør han villig, hvem som helst for å få hjelp til å oppnå målet sitt.
Selv om han ikke er i stand til å gjennomføre løftet sitt, er Naruto overbevist om at han en dag vil oppfylle oppgaven han har blitt gitt, som da han i slutten av Del I, sverger å en dag bringe Sasuke Uchiha tilbake til Konoha..
Siden introduksjonen, har Narutos besluttsomhet ført til at noen av hans karaktertrekk har smittet over på de rundt ham. I Del II, påpeker Kakashi Hatake, Narutos Sensei, at Narutos største styrke er evnen til å bli venner med alle han møter, og får dem til å satse alt på ham. Denne evnen har gjort Naruto til kilden for forandring hos mange av figurene introdusert i serien, som får sine syn og overbevisninger endret etter møtet med Naruto. Neji Hyuga lærer at skjebnen ikke er forutbestemt, og at mennesker selv kan velge hvilken vei livet vil ta. Gaara oppdager at «ekte styrke» kommer fra viljen til å kjempe for sine venner, ikke for seg selv. Han viser Tsunade at selv det som virker umulig, kan bli virkelighet, og at drømmer, i sannhet kan oppnås. Forandringene som disse figurene gjennomgår, tjener som moralen i den delen av historien de deltar i, og blir overbevisningen som figurene lever etter videre.
Gjennom sin evne til å forandre andre, har Naruto fått de vennene han ikke hadde i barndommen. Sasuke Uchiha, figuren som Naruto anser som sin nærmeste venn, forlater Konoha i slutten av Del I. Naruto gjør alt som står i hans makt for å bringe vennen tilbake, og for å redde ham fra livet han velger. Selv om Sasuke slipper unna, og blir stemplet som en forræder, er ikke Naruto villig til å se ham slik, og refser enhver som måtte snakke nedlatende om Sasuke. Sakura Haruno, som Naruto er avstandsforelsket i, er like berørt over Sasukes frafall, som Naruto. Da hun er forelsket i Sasuke, trygler hun Naruto om å bringe ham tilbake, noe han lover påtross av sine egne følelser ovenfor henne. Selv om første forsøk slår feil, gjør Naruto løftet til Sakura, til sitt «livstidsløfte», og setter derfor hennes lykke høyere enn sin egen sikkerhet.
Narutos personlighet, er for det meste barnslig av natur. Noe Kishimoto ofte prøver å illustrere når han tegner ham. Som foreksempel på omslaget av Tankōbon bind 10, hvor han etteraper en skilpadde, slik som ett barn ville gjort.
Mat utgjør en viktig del av Narutos liv, med ramen som favoritten, og når han ikke er borte på oppdrag, blir han ofte funnet på ramen-restauranten i Konoha.
Som en etterlevning fra sine dager som rampunge, har Naruto utviklet et antall perverterte tendenser. Noe som resulterer i hans første originale teknikk, «pinup-teknikken» (おいろけの術, Oiroke no Jutsu eller Sexy no Jutsu), hvor han forvandler seg til en attraktiv, naken kvinne, som han benytter for å distrahere andre menn. Av alle Narutos barnslige tendenser, er dumheten hans den som går igjen mest, og han er treg til å oppfatte ting som for andre er helt åpenbart. Dette er mest tydelig i hans forhold til Hinata Hyuga; Hinata har vært forelsket i Naruto siden de gikk på ninja-akademiet sammen. Selv om Hinatas følelser er tydelige for de fleste figurene, ser Naruto på Hinatas tendens til å rødme, hver gang han er i nærheten som «merkelig».
Evner og ferdigheter.
Fordi han er bærer av demonreven, har Naruto tilgang til revens enorme krefter. Før han ble klar over revens nærvær, var det kun hans evne til å hurtig komme seg etter skader og utmattelse, som kunne tilskrives revens krefter, Naruto selv opplevde ikke dette som noe spesielt. Etter at han lærer om reven, begynner Naruto å bedre utnytte de fordelene den gir, blant annet ved å utføre teknikker som noen med hans ferdigheter og rang, ikke skulle være istand til å benytte. For å gjøre dette, må han bruke av revens chakra-reserver. Han kan trenge inn i sin egen underbevissthet, møte reven og be om (eller kreve) en donasjon av demonens krefter. På motsatt vis, kan Naruto underkaste seg sitt raseri, og dermed la seg påvirke av revens krefter og voldelige personlighet.
Etter som tiden har gått, og seglet som holder reven innesperret er blitt svekket, har Naruto fått ytterligere tilgang til de enorme kreftene. Ved store forbruk av demonrevens krefter, begynner reven selv, å manifestere seg, i form av ett slør av rød chakra som dekker Naruto. Mengden av krefter som Naruto benytter seg av, vises ved antallet haler på sløret. Opp til og med den tredje halen, har Naruto kontroll over seg selv, men etter at den fjerde formes, taper han til revens personlighet, som er blitt dominerende. I denne formen har Naruto en styrke på samme nivå med fiender som Orochimaru, men på grunn av faren han utsetter sine venner for, prøver Naruto å begrense bruken av demonrevens krefter.
Første gang Naruto benytter seg av revens nærvær, er da han lærer seg multiskyggeklonings-teknikken (影分身の術, Kage Bunshin no Jutsu eller Multi Shadow Clone Jutsu). Med denne teknikken, skaper han ett antall fysiske kopier av seg selv. Fordi teknikken fordeler brukerens krefter likt mellom alle kopiene, vil de fleste ninja kun lage noen få kopier for å ikke bruke opp all sin Chakra. Naruto derimot, har i demonrevens krefter, en nesten utømmelig chakra-kilde, og kan skape hundrevis (og enkelte ganger tusenvis) av kopier, uten å slite seg ut. Han har funnet mange måter å bruke disse kopiene på, fra å overvelde en motstander, til å søke gjennom et stort område på kort tid. Hans evne til å tilkalle padder (Summonin' Jutsu) til å kjempe for seg, er også avhenging av revens reserver, fordi han bare kan tilkalle de største paddene ved hjelp av reven.
Rasengan, en kule av konsentrert chakra, er teknikken som har blitt Narutos «varemerke». Når han utfører teknikken, benytter Naruto seg av skyggekloner, en Naruto som gir av sin chakra, mens de andre spinner den til formen av en ball. Naruto bruker klonene for enkelhets skyld, mens andre figurer utfører teknikken med kun en hånd. Selv om den er destruktiv i seg selv, istand til å knuse alt den kommer i kontakt med, skapte Minato, Rasengan med det mål for øyet å smelte den sammen med sitt eget chakra-element. Han var ikke istand til å fullføre teknikken før han døde, men i ettertid har Naruto fortsatt sin fars arbeide. Ved gjentatt trening sammen med sine skyggekloner, har Naruto klart å fusjonere Rasengan med sin egen «vind-chakra». Dette har resultert i utviklingen av Wind Release: Spiraling Shuriken (風遁・螺旋手裏剣, Fūton: Rasenshuriken), som skader cellene til det en treffer. Selv om teknikken er veldig effektiv i å beseire motstandere, blir hånden som utfører teknikken også skadet. Skulle Naruto fortsette å bruke teknikken, vil han tilslutt ikke kunne utføre noen teknikker. Naruto har også lært sage teknikk, og gått i fotsporene til sin mester(Jiraya). Hans ferdigheter som en Ninja er nå mye høyere enn en jonin.
Handlingen.
Som hovedperson i handlingen, deltar Naruto i samtlige av historiene, og spiller oftest en fremtredende rolle. I Del I, er Naruto en indirekte deltaker i handlingen, da han selv bruker tiden på å utvikle sine egne ninja-ferdigheter, mens de viktige hendelsene skjer annet steds. I løpet av «Return of Itachi arc» blir Naruto, introdusert for Akatsuki, en kriminell organisasjon som ønsker å bemektige seg den ni-halede demonreven. Selv om Jiraiya slår dem tilbake, ved deres første møte, blir Narutos omgang med Akatsuki en mer sentral del av handlingen i Del II. Det er først i «Sasuke Retrieval arc» at Naruto tar en aktiv del i historien, hvor han slår seg sammen med en gruppe ninjaer for å hindre Sasuke Uchiha i å nå frem til Orochimaru. Naruto og Sasuke møtes tilslutt til kamp, en mot en, men ingen av guttene klarer å få seg til å drepe den andre. Deres veier skilles, men Naruto har ikke gitt opp Sasuke, han forlater Konoha i to- og ett- halvt år for å trene under Jiraiya.
I Del II, får Naruto mindre oppmerksomhet enn han gjorde i Del I. Fordi flere av figurene utdypes og handlingen begynner å dekke flere hendelser over større avstander, blir Narutos rolle minsket betraktelig.
Da han vender tilbake til Konoha, tar han en mer aktiv rolle i å stanse trusselen fra Akatsuki.


Sasuke Uchiha.
Japansk: Noriaki SugiyamaEngelsk: Yuri Lowenthal
Fugaku Uchiha (far, avdød)Mikoto Uchiha (mor, avdød)Itachi Uchiha (bror. avdød)
Akatsuki og Taka
Taka / Hawk (Tidligere Hebi / Snake)
Team 7 (Kakashi Hatake,Naruto Uzumaki og Sakura Haruno)
Sasuke Uchiha (うちはサスケ "Uchiha Sasuke") er en Anti-helt i anime- og manga-serien "Naruto".
Biologi.
Sasuke er en ganske alvorlig og stille type. Målet hans var å drepe sin bror, Itachi Uchiha, fordi han utryddet hele Uchiha-klanen, unntatt Sasuke. Sasuke ville ikke dø før han har tatt hevn for det Itachi gjorde, og han uttrykker dette flere ganger ved å si ting som «Jeg er en hevner» og «Jeg lever kun for hevnen». Når han spurte Itachi hvorfor han gjorde det blir han svart med at Itachi ville finne ut hvor sterk han er, og hvor langt han kan gå.
Den virkelige grunnen var at Itachi fikk som et oppdrag av den tredje Hokage som gikk ut på å utrydde Uchiha-klanen. Itachi drepte alle ved hjelp av Madara Uchiha og sin Mangekyo Sharingan han fikk etter å drepe sin beste venn, Shisui. Han myrdet alle: Sin elskerinne, sin mor, sin far, alle sine venner, unntatt Sasuke. Han elsket Sasuke mer enn han elsket Konoha. Derfor ble ikke Sasuke drept.
Oppvekst.
Sasuke var den beste i sin klasse, men fikk allikevel aldri noen spesiell oppmerksomhet eller noen spesielle ord fra familien. Det eneste faren sa var: "Bra, fortsett slik, så blir du kanskje like sterk som broren din". Det såret Sasuke at han aldri fikk verken farens eller brorens oppmerksomhet, og selv om moren alltid var der for ham var det flere ganger hvor han sa nei, fordi det egentlig var brorens oppmerksomhet han ville ha.
Sharingan.
Sasuke har, som noen få andre i Uchiha-klanen, en øyeteknikk kalt Sharingan. Det er kun de i Uchiha klanen som kan ha denne typen kraft, bortsett fra Kakashi Hatake og Danzo, Kakashi fikk sin sharingan av Obito Uchiha som 13 åring. Denne kraften har som kjennetegn at man får røde øyne, med en eller opp til tre kommalignende virvler rundt pupilen. Hvor mange "kommaer" man har, kommer an på ferdighetene innenfor denne typen kraft. Sasuke utvikler også senere i historien Mangekyo Sharingan.
Cursed Seal.
Under Chunin eksamen, møter Sasuke Orochimaru. Han sier at Sasuke er ute etter å bli sterkere, for å drepe broren sin. Han sier også at om han vil bli sterkere, må han slå lag med Orociumaru, og slå teamet fra lydbyen. Etterpå biter Orochimaru Sasuke i nakken med en type forbannelse (Cursed Seal), som gir Sasuke utrolige smerter. Det er bare 10 % av de som blir bitt med denne typen forbannelse, som overlever. Sasuke besvimer, og Sakura blir nødt til å passe på ham. Senere våkner Sasuke igjen, som da har blitt forbannet, og dermed er mye sterkere. Når de møter Kakashi, ser han dette. Sasuke får bare tillatelse til å delta under kvalifikasjonsprøven så lenge han ikke bruker forbannelsen. Dette klarer Sasuke og presterer godt ved å slå sine utfordrere. Etterpå blir han med Kakashi på et rom for å forsegle forbannelsen. Noen uker etterpå treffer Sasuke noen av undersåttene til Orochimaru og joiner dem til å bli med til Orochimaru. Når Naruto prøver å få med han tilbake når de treffes i "Valley of the End", prøver han ut denne forbannelsen for fullt, da får han grått og lengre hår, han får mørkere hud, han får armlignende vinger på ryggen og et kors på neseryggen. Senere i historien mister han den etter at Itachi fjerner den.
Naruto.
Sasuke ser på Naruto Uzumaki som en rival, men han har også innrømmet at Naruto har blitt hans beste venn.
Naruto og Sasuke har hatt flere dødsalvorlige kamper mot hverandre, men kampene har blitt stoppet eller avbrutt enten av at noen bryter inn eller fordi ingen av dem klarer og få seg til å drepe den andre.
Status.
Sasuke er også veldig populær blant jentene og hans største beundrer er kanskje Ino og lagkameraten(del 1) Sakura Haruno, men han virker fullstendig uinteressert i jentenes kjærlighet til ham og ser kun på det som kun veldig irriterende, noe jentene tydeligvis ikke ser ut til å ha forstått.
Senere i serien.
I episode 109-110 forlater Sasuke Konohagakure (Leaf Village), for å trene med Orochimaru slik at han kan bli sterkere og dermed hevne seg på broren. Selv om Naruto, Neji Hyuga, Shikamaru Nara, Choji Akimichi og Kiba Inuzuka drar etter Sasuke, får de ham ikke til å forandre mening, Sasuke og Naruto har sin foreløpig siste kamp og det ender med at Sasuke og Naruto nesten dreper hverandre. Ingen vant, men Sasuke skjønner at han ikke kan drepe Naruto, fordi han da vil få Mangekyo sharingan, og går bare sin vei. 2,5 år senere får Sai plassen til Sasuke. En stund senere møtes Sasuke og Naruto igjen og Sasuke er sikker på at han skal klare å drepe Naruto, men Sasuke blir stoppet av Orochimaru, derreter forsvinner Sasuke Orochimaru og Kabuto. Sasuke klarer til slut å drepe Orochimaru og bestemmer seg for å gjøre det han ville fra begynnelsen av, drepe Itachi. Etter å ha klart å drepe Itachi, møter han på Tobi (som påstår at han er Uchiha Madara. Deretter bestemmer Sasuke seg for å ta øynene til Itachi og angripe, og ødelegge Konoha.


Floyd Patterson.
Floyd Patterson (født 4. januar 1935 i Waco i North Carolina, død 11. mai 2006 i New York) var verdensmester i tungvektsboksing 1956–59 og 1960–62.
Han ble født av fattige foreldre og var en av elleve søsken i familien. Etter en turbulent barndom med tyverier og småkriminalitet ble han sendt til spesialskole ved ti års alder. Han begynte å bokse i fjortenårsalderen. Kun 17 år gammal vant han olympisk gull som mellomvektere i OL 1952 i Helsingfors.
Som profesjonell boksere fikk han den legendariske Cus D'Amato som trenere. 1956 ble han den til da yngste tungvektsmesteren når han slo ut Archie Moore på knockout og vant den vakante tittelen etter Rocky Marciano.
Han tapte verdensmestertittelen den 26. juni 1959 da han ble beseiret av Ingemar Johansson i en kamp der han gikk i gulvet ikke mindre en sju ganger, dommeren stoppet kampen i tredje runden. Men han skrev boksehistorie et år senere, 20. juni 1960 da han ble den første tungvektsmesteren som tok tilbake tittelen. Han slo ut denne svenske verdensmesteren i femte runden. I den tredje kampen mot Ingemar Johansson forsvarte han tittelen etter en dramatisk kamp. I første runden var Floyd nede i gulvet to ganger og Ingemar en.
Han tapte pånytt sin verdensmestertittel den 25. september 1962 til Sonny Liston på knockout i første runden og i returkampen mot Sonny Liston, ti måneder senere 22. juli 1963 var han sjanseløs og ble pånytt slått ut i første runden men denne gangen varte kampen 6 sekunder lenger.
I 1965 fikk han en ny sjanse å gjenvinne tittelen, hans motstandere var denne gang Muhammad Ali. Han gjorde en god kamp og kjempet tappert men misslyktes i sitt forsøk på å bli verdensmester pånytt. I tolvte runden stoppet dommeren kampen ettersom Ali dominert kampbildet stort og påførte sin motstander en rekke slagserier.
Tross flere forsøk klarte aldri Patterson å vinne VM-tittelen for tredje gang. Men Floyd fortsatte å bokse, han møtte blant andre Eddie Machen, George Chuvalo, Jerry Quarry (2 ganger), Oscar Bonavena og Jimmy Ellis. Hans siste kamp var et andre møte mot Muhammad Ali i 1972. Ali vann matchen, som ikke var noen VM-tittelkamp, på knockout i sjuende runden. Selv om han tapte flesteparten av disse kampene, kan det godt sies at hans beste prestasjoner kom etter at han var verdensmester.
Floyd Pattersons statistikk som profesjonell bokser; 55 vunnet, hvorav 40 på knockout, 8 tap og en uavgjort.
Senere skulle han bli sjef for New York State Athletic Commission. Hans adoptiv sønn, Tracy Harris Patterson, var verdensmester i lettvekt på 1990-tallet..
Pattersons manager, Cus D'Amato, ble senere manager for Mike Tyson.
Han er valgt inn i International Boxing Hall of Fame. Han ble i forbindelse med sine kamper mot svenske Ingemar Johansson meget populær i Sverige og han besøkte landet flere ganger.
Patterson døde 11. mai 2006, etter å ha hatt Alzheimers i nesten åtte år samt kjempet mot prostatakreft.


Boksingens æresgalleri.
Boksingens æresgalleri ("International Boxing Hall of Fame") er et æresgalleri for store boksere i Canastota i New York i USA.
Seremonier arrangeres hvert år for å hylle medlemmene av æresgalleriet. Disse seremoniene er ledet av gamle verdensmestere, boksekjendiser og Hollywood-stjerner.
Profesjonelle boksere må vente i fem år etter at de har lagt opp før de kan velges inn i æresgalleriet.


Beate Uhse.
Beate Uhse-Köstlin (født 25. oktober 1919 i Cranz i Østpreussen i Tyskland, død 16. juli 2001 i St. Gallen i Sveits) var en tysk pilot og forretningskvinne. Hun var den første og eneste kvinnelige stuntpiloten i Tyskland i 1930-årene, og etter krigen grunnla hun den første sexforretningen i verden. Idag er det børsnoterte selskapet Beate Uhse AG verdens største erotikkjede.


Knockout.
Knockout (KO) er en betegnelse som brukes i flere kampsporter, for eksempel boksing eller K-1. KO er et slag eller spark som medfører at motstanderen med umiddelbar virkning er ute av stand til å fortsette kampen. En annen variant av KO er TKO. TKO eller «teknisk knockout» vil som regel si at en av utøverne må trekke seg fra en kamp på grunn av skader eller hendelser som er tilført underveis. Og som enten lege, dommer eller utøverens trener anser som for farlige for helsen, til at utøveren kan fortsette kampen.


Koordineringspunkt.
KO er en militær betegnelse på «koordineringspunkt», og brukes ofte på kart i forbindelse der posisjonen angis først, for eksempel «KP KO» (kompanikoordineringspunkt).


Olivia Newton-John.
Olivia Newton-John (født 26. september 1948) er en britiskfødt australsk sangerinne og skuespillerinne.
Hun ble født i Cambridge i England, men i 1954 flyttet familien til Australia. Faren stammet fra Wales og arbeidet som tysklærer i Cambridge og deretter Melbourne. Hennes tyske mor Irene Newton-John, født Born, var datter av den verdensberømte tyske atomfysikeren og Nobelprisvinneren Max Born.
Olivia Newton-John viste tidlig stor begeistring for å synge. Som 12-åring vant hun en konkurranse, og på skolen grunnla hun jentegruppen "Sol Four". 17 gammel hadde hun sin første opptreden i en film, "Funny Things Happen Down Under" (1965), hvor hun sang "Christmas Time Down Under". Kort etter deltok hun på en talentkonkurranse og vant førsteprisen, en reise til England, hvor hun fikk platekontrakt på Decca og utga sin første singel, "Till You Say You'll Be Mine", i 1966. Oppfølgereren lot vente på seg i 5 år, og "If Not For You" ble hennes gjennombrudd. Karrieren tok av og mange store hits fulgte; "Let Me Be There", "If You Love Me Let Me Know", "I Honestly Love You", "Have You Never Been Mellow", "Please Mr Please" samt mange flere. I 1973 spilte hun i "komihumormusikalen" Kofferten, en samproduksjon mellom Sveriges Radio, BBC, YLE og NRK.
Hun gjorde sin skuespillerdebut i "Grease" (1978) sammen med bl.a. John Travolta. Det var Travolta som innstendig ba om at hun måtte få rollen. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Etter "Grease"-filmen, endret hun image fra vise-country til en mer pop/rock stil med albumet "Totally Hot". Flere hits skulle følge de nærmeste årene; "A Little More Love", "Xanadu", "Magic", "Physical" (hennes aller største hit som lå 10 uker som nr.1 i USA!), "Heart Attack" samt fler. Sin siste store hit-singel hadde hun i 1983/84 med "Twist of Fate" (5.plass i USA).


Uri Avnery.
Uri Avnery (hebraisk, født 10. september 1923 i Beckum (Westfalen) som Helmut Ostermann) er en israelsk journalist og fredsaktivist. Han tilhørte en gammel tysk-jødisk bankierfamilie. Familien flyttet til Palestina i 1933.
Han var medlem av Knesset fra 1965 til 1973 og igjen fra 1979 til 1981. Som ung tilhørte han terrororganisasjonen Irgun, og deltok i den arabisk-israelske krig i 1948. Etter krigen skrev han en bok om krigen.
På 50- og 60-tallet var han utgiver og sjefredaktør for ukeavisen Haolam Hazeh, en "anti-establishment" tabloid kjent for mange sensasjonelle scoop.
Han ble senere engasjert i venstreorientert aktivisme, og grunnla fredsbevegelsen Gush Shalom, som han leder siden. Bevegelsen er respektert i Europa, men de fleste israelere ser på den og Uriely som propalestinske aktivister.


Fanny Mendelssohn.
Fanny Hensels grav i Berlin
Fanny Mendelssohn (født 14. november 1805 i Hamburg, død 14. mai 1847 i Berlin), senere Fanny Hensel, var en tysk pianist og komponist. Hun er best kjent som søster av Felix Mendelssohn, men hennes eget verk har i moderne tid høstet økende anerkjennelse.
Hun ble født i Hamburg i en jødisk familie under navnet Fanny Zippora Mendelssohn, men familien konverterte kort etter til kristendommen og hun ble døpt Fanny Cäcilie Mendelssohn Bartholdy. Hun fikk samme musikalske utdannelse og oppdragelse som sin bror. I likhet med ham viste hun tidlig musikalsk talent og begynte å skrive musikk. Hun ble imidlertid hemmet av tidens holdninger til kvinner, holdninger som åpenbart ble delt av hennes far og bror, som riktignok var tolerante, men lite støttende når det gjaldt hennes virksomhet som komponist.
I 1829, etter flere års forlovelse, giftet hun seg med den berømte hoffmaleren Wilhelm Hensel, som var betydelig mer positivt innstilt til hennes komponistgjerning. Hennes stykker ble etterhvert gjerne spilt sammen med brorens under de populære familiekonsertene hjemme i Berlin.
Som pianist var Fanny en av støttespillerne for brorens komposisjoner. Ved hennes offentlige debut på piano i 1838, spilte hun Felix' pianokonsert nr. 1.
Originalversjonene av hennes verker befinner seg i Stiftung Preußischer Kulturbesitz' Mendelssohn-Archiv, samt i privateie.
Verker med opustall.
På Berlin-forlaget Bote & Bock utkom julaften 1846 tre hefter med utvalgte verker
1847 fulgte utgivelsen av tre nye hefter på Verlag A. M. Schlesinger
(op. 4 og 5) og Bote & Bock (op. 6).
Etter hennes plutselige død utkom 1850 posthum på Leipzig-forlaget
Breitkopf & Härtel ytterligere fire bind med etterlatte verker
Eksterne lenker.
Mendelssohn, Fanny
Mendelssohn, Fanny
Mendelssohn, Fanny
Mendelssohn, Fanny
Mendelssohn, Fanny
Mendelssohn, Fanny


Boulevard périphérique.
Boulevard périphérique er det franske ordet for ringveg i Paris.
I Paris er Boulevard périphérique den 32 km lange, sirkelforma motorvegen som omkranser bysentrum. Den er anlagt langs byens administrative grense, men ligger på innsida av Boulogneskogen og Bois de Vincennes. Den har en fartsgrense på 80 km/t.
Lenger ute, i en avstand fra Boulevard périphérique på ca. 10 km, ligger "A86" i en større ring omkring byen. A86 mangler en parsell sør for Versailles på å være en komplett ringveg.
"A104" ("La Francilienne") 15 km utafor A86 kan være begynnelsen på en tredje ring, men dekker i dag bare 10% av sirkelen øst for Stor-Paris.


Markus Wolf.
Markus Johannes «Mischa» Wolf (født 19. januar 1923 i Hechingen (Baden-Württemberg), død 9. november 2006 i Berlin) var lederen for DDRs etterretningstjeneste «Hauptverwaltung Aufklärung» (HVA) som var del av «ministeriet for statssikkerhet» (Stasi). Markus Wolf var viseminister i Stasi i det meste av DDRs eksistens.
Tidlig liv.
Han var sønn av den jødiske forfatteren og legen Friedrich Wolf og bror av filmregissøren Konrad Wolf. Faren var kommunist og emigrerte i 1933 til Sveits, så til Frankrike og i 1934 endelig til Sovjetunionen, hvor Wolf-familien slo seg ned i Moskva. Markus Wolf ble sovjetisk statsborger.
Fra 1940 til 1942 studerte Markus Wolf ved høyskolen for flykonstruksjon i Moskva og deretter ved Kominterns partiskole i Uralområdet. Fra 1943 var han redaktør og oppleser for den sovjetiske krigspropagandakringkasteren "Deutscher Volkssender" som vendte seg til befolkningen i Tyskland.
Karrière i DDR.
Markus Wolf som taler ved demonstrasjonen på Alexanderplatz i Berlin i 1989
I 1945 reiste Wolf sammen med en gruppe tyske eksilkommunister tilbake til Tyskland. Under dekknavnet "Michael Storm" arbeidet han først som journalist og var reporter under Nürnbergprosessen.
Etter grunnleggelsen av DDR i 1949 var han frem til 1951 tilknyttet DDRs ambassade i Moskva og avla det sovjetiske staatsborgerskapet.
Fra september 1951 arbeidet Wolf med utenlandsetterretning for DDR. Han ble nestleder for "Hauptabteilung III" (kontraspionasje) i etterretningstjenesten APN. I 1952 ble han leder for APN.
APN ble en del av Stasi i 1953, og Wolf var deretter leder for "Hauptabteilung XV". Fra 1956 var betegnelsen "Hauptverwaltung Aufklärung" (HVA). Wolf ble utnevnt til generalmajor, og som sjef for utenlandsspionasjen var han nr. 2 i Stasi etter ministeren for statssikkerhet (først Ernst Wollweber, senere Erich Mielke).
Wolf var lenge kjent som «mannen uten ansikt», ettersom det ikke fantes noe aktuelt fotografi av ham i Vesten. Først i 1979 ble han identifisert ved hjelp av overløperen Werner Stiller. Hans reisemuligheter utenfor kommunistblokken var deretter sterkt begrenset.
I mai 1986 søkte Wolf, som da hadde oppnådd graden generaloberst, om avskjed som sjef for utenlandsspionasjen, og i november samme år ble han pensjonert fra Stasi. Etterfølgeren hans ble Werner Großmann. De neste årene begynte Wolf å skrive bøker. Hans første bok var "Die Troika"; senere har det kommet mange flere.
4. november 1989 deltok han som taler ved en stor demonstrasjon på Alexanderplatz i Berlin, hvor han gikk inn for reformer, men samtidig forlangte anerkjennelse for Stasi-medarbeiderne. Deretter ble han pepet ut.
Etter 1989.
I 1990, kort tid før den tyske gjenforeningen, flyktet Markus Wolf til Moskva, da det var klart at en arrestasjon ventet på ham i det gjenforente Tyskland. I 1991 søkte han politisk asyl i Østerrike. Etter at dette ble avvist meldte han seg selv for politiet ved den tyske grensen.
Av Oberlandesgericht Düsseldorf ble han i 1993 dømt til seks års fengsel for landssvik. Dommen for lansdsvikt ble senere hevet av forfatningsdomstolen, fordi spionasjeaktivitetene var i tråd med lovene til DDR. I 1996 søkte han om visum til USA, men det ble avvist med begrunnelsen at han hadde fortid som terrorist. I 1997 ble han så dømt til to års fengsel for ulovlig frihetsberøvelse, trusler og legemsbeskadigelse. Han ble dessuten dømt til tre dagers fengsel rettergangsstraff for å ha nektet å vitne mot den spionasjetiltalte SPD-politikeren Paul Gerhard Flämig.


Byron Nelson.
Byron Nelson ble i 2006 tildelt Kongressens gullmedalje.
John Byron Nelson jr. (født 4. februar 1912, død 26. september 2006) var en amerikansk profesjonell golfspiller som spilte på PGA-touren mellom 1935 og 1946. Han vant sin første "major" i The Masters i 1937. Siden tok han fire nye "majors" – US Open i 1939, PGA-mesterskapet i 1940 og 1945 og The Masters for andre gang i 1942.
Nelson mistet mange muligheter til å vinne flere "majors" på grunn av andre verdenskrig. I 1945, mens The Masters var utsatt, vant han 18 turneringer, hvorav 11 på rad. Til sammen vant han i 1944 og 1945 hele 31 av 54 turneringer han deltok i. Nelson la opp etter 1946-sesongen, bare 34 år gammel. I hele hans karriere vant han 52 profesjonelle turneringer. Mesterskapet HP Byron Nelson Championship er oppkalt etter ham.
Byron Nelson døde i sitt hjem i Roanoke i Texas 26. september 2006.


Fred Funk.
Fred Funk (født 14. juni 1956) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han graduerte fra Universitetet i Maryland i 1980 og ble profesjonell i 1981, men han arbeidet som golfinstruktør ved sitt tidligere universitet fra 1982 til 1988, og ble ikke medlem av PGA-touren før i 1989.
Funk tok flere seire på touren fra 1992, og uten å bli den helt store stjernen gjorde han det godt nok til å havne blant de 20 beste på karrierepengelisten. Han var med på det amerikanske laget i The Presidents Cup i 2003 og 2005, og Ryder Cup i 2004. I mars 2005 tok han sin største seier da han ble den eldste spilleren noensinne til å vinne The Players Championship.
I 2006 debuterte han på seniortouren til PGA, Champions Tour. Der har han seks seire, derav tre major-turneringer, JELD-WEN Tradition i 2008 og 2010, og US Senior Open i 2009.


Siri.
Siri er et nordisk kvinnenavn. Det er en yngre form og en sammentrekning av det gamle norrøne navnet Sigrid. Navnet Siri har vært allment i bruk siden sent i middelalderen.
Betyningen er det samme som Sigrid, sammensatt av navnedelene «sig» og «rid», hvor første ledd er avledet av det norrøne ordet "sigr" = "seier", mens siste ledd er avledet fra "frid" som kommer fra det norrønt "frídr" = "vakker". Satt sammen betyr altså Sigrid og Siri «vakker seier».
Norsk navnedag for Siri er 12. juni. "Siri" skrevet baklengs blir et annet kvinnenavn: "Iris".
Utbredelse.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Siri i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Siri var et vanlig navn i Norge på 1700-tallet.


USAs høyesterett.
De forente staters høyesterett (Supreme Court of the United States) er den øverste føderale domstolen i USA; den har endelig myndighet til å tolke og avgjøre spørsmål om føderale lover, inkludert den føderale grunnloven.
Som USAs føderale høyesterett, står domstolen i spissen for landets føderale dømmende myndighet.
Domstolen har sete i landets hovedstad, Washington, D.C..
Dommere.
Høyesterett har ni dommere. Dommerne utnevnes av den amerikanske president for livstid, og fratrer ellers kun ved egen oppsigelse eller ved riksrettsdom. Ingen dommer er så langt fratrådt etter riksrettsdom, men en rekke er gått av etter eget ønske.
Liste etter ansiennitet.
Dommerene Roberts, Scalia, Thomas og Alito regnes gjerne til rettens konservative fløy, mens Ginsburg, Breyer og Sotomayor regnes som de liberale. Det antas også at Kagan, som ble utnevnt i 2010, vil være blant de liberale. Kennedy er det ideologiske midtpunktet som ofte har avgitt den avgjørende stemmen i en del 5-4 avgjørelser. Deriblant spørsmål om dødsstraff for folk under 18, og tolkningen av grunnloven når det gjelder borgerens rett til å bære skytevåpen, ble avgjort langs disse skillelinjene.
Selv om flere viktige saker har blitt avgjort langs de liberale-konservative skillelinjene, finnes det flere unntak. En skillelinje som ble påpekt i en sak som gjaldt retten til å konfrontere vitner som presenterer åstedsbevis, går mellom dommerne som tolker lovens tekst strengt, og dem som har et mer pragmatisk forhold til lovteksten. Langs denne skillelinjen fikk Scalia og Thomas støtte fra (nå avgåtte) Souter, Ginsburg og Stevens i å tolke grunnloven strengt, og overprøvde Kennedy, Roberts, Alito og Breyer, som påpekte de negative konsekvensene av en slik tolkning i sin dissens.
Høyesterettsbygningen.
Høyesterettsbygningen i Washington, DC ble bygget mellom 1932 og 1935. Arkitekt Cass Gilbert fikk i oppdrag av justitiarius William Howard Taft å tegne «en bygning av verdighet og viktighet passende for sin bruk som permanent hjem til De forente staters høyesterett». Den klassiske korintiske arktitekturstilen ble valgt fordi den harmoniserte best med de nærliggende kongressbygningene. Tegningene vektla domstolens og den dømmende myndighets stilling som en likeverdig og uavhengig gren av USAs styresmakt.


Pigalle.
Pigalle er et område i Paris, omkring "Place Pigalle", i 9. og 18. arrondissement. Området ligger ved foten av Montmartre, og besøkes av mange turister. Kvarteret har fått navn etter billedhuggeren Jean-Baptiste Pigalle (1714–1785).


Seinen.
Seinen er ei elv i det nordlige Frankrike. Seinens kilder ligger i Saint-Germain-Source-Seine på Plateau de Langres i departementet Côte-d'Or. Herfra renner den i nordvestlig retning gjennom byene Troyes, Paris og Rouen ut i Den engelske kanal ved Le Havre.
Seinens bredder i Paris ble i 1991 utpekt som et verdensarvområde.
I sitt nedre løp gjennom Île-de-France har elva lite fall, og går i flere store meandersvinger. Tidevannet i Kanalen går godt over hundre kilometer oppover elva, like til Poses. Pont de Normandie ligger like innafor utløpet.
Seinen er seilbar til Nogent-sur-Seine ovenfor Paris, og både Paris og Rouen er blant de største havnebyene i Frankrike. Andre viktige havner langs Seinen er Limay og Montereau.
Mye industri er lokalisert langs Seinen, særlig bilindustri (Poissy, Flins, Cléon, Sandouville), petrokjemisk industri (Port-Jérôme, Gonfreville l'Orcher, Notre-Dame-de-Gravenchon, Petit-Couronne), varmekraftverk (Porcheville, Saint-Ouen) og kjernekraftverk (Nogent-sur-Seine).
For å regulere vannføringa i elva ble det på 1960-tallet anlagt en dam ved Forêt d'Orient utafor Troyes.
Ved Seinens kilde er det anlagt en kunstig grotte som prydes av en statue av en nymfe.


Austrian Airlines.
Austrian Airlines (eller Österreichische Luftverkehrs) er det internasjonale flyselskapet i Østerrike og ble grunnlagt i 1958. Siden 2003 har Austrian Airlines operert som Austrian. Flyselskapet har den internasjonale lufthavnen i Wien, Wien internasjonale lufthavn, som base. Austrian Airlines ble kjøpt av Lufthansa 31. august 2009 og er nå en del av Lufthansa-gruppen.
Austrian Airlines opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen til Wien. Flyvningen opereres av Austrian Arrows.
Historie.
Austrian Airlines ble grunnlagt i 1957. I de første årene drev selskapet md innenriks- og europaruter, men utvidet driften på slutten av 60-tallet, da de åpnet en rute til New York i samarbeid med belgiske Sabena. Selskapet ble med i den globale flyalliansen Star Alliance i 2000. I de senere år har selskapet hatt økonomiske problemer, noe som førte til at Lufthansa kjøpte opp selskapet, og opererer nå som eier.
Destinasjoner.
"Se full liste på engelsk Wikipedia: "
Austrian Airlines har valgt å satse tungt på å ha et utstrakt rutenettverk i Europa, og fra sin hovedbase i Wien til Østen. Selskapet har også enkelte destinasjoner i nord-Amerika og Karibien.


Windows Server 2003.
Windows Server 2003 (kodenavn "Whistler Server", også kjent som "Windows NT 5.2") er etterfølgeren til Windows 2000 Server og ble lansert 24. april 2003. Windows Server 2003 tar stabiliteten til Windows 2000 Server og funksjonene til Windows XP og skaper et sterkt system.
Til å begynne med ble Windows Server 2003 kalt "Windows.NET Server 2003". Men på grunn av forvirring rundt .NET-teknologien ble navnet byttet. En oppdatert utgave kalt R2 ble sluppet i slutten av 2005. Den ble distribuert som en tilleggs-cd og inneholdt mange valgfrie oppdateringer, blant dem SP1 og et Unix-miljø.
Utgaver.
Windows Server 2003 kommer flere versjoner rettet mot forskjellige bedrifter og formål.


Windows CE.
Microsoft Windows CE er et operativsystem fra Microsoft til bruk for innebygd operativsystem («embedded systems») og minimalistiske maskiner / mobile enheter. Windows CE er et helt eget operativsystem og kjerne, heller enn en trimmet ned versjon av Windows tilpasset PCer. Det må ikke forveksles med Windows XP Embedded som er NT-basert. Microsoft lisenser Windows CE til originaldelsprodusenter og enhet-produsentene. Disse kan endre og lage sine egne brukergrensesnitt og erfaringer, mens Windows CE gir tekniske grunnlaget for å gjøre det.
Windows CE er støttet på Intel x86 og prosessorer kompatible til denne, samt MIPS, ARM, og Hitachi SuperH prosessorer.


Windows Mobile.
Windows Mobile er et mobilt operativsystem som ble utviklet av Microsoft som for bruk på smarttelefoner og mobile enheter/PDAer, men som nå blir faset ut til spesialiserte markeder.
HTC S710 - den første mobiltelefonen med Windows Mobile 6 som standard
Den nåværende versjonen heter "Windows Mobile 6.5". Den er basert på Windows CE 5.2-kjernen, og har en rekke grunnleggende applikasjoner utviklet ved hjelp av Microsoft Windows API. Det er designet for å være noe lik PC-versjoner av Windows, og for å være logisk og estetisk. I tillegg er tredjeparts programvare utvikling tilgjengelig for Windows Mobile, og programvare kan kjøpes via "Windows Marketplace for Mobile".
Siden den første versjonen "Pocket PC 2000" ble lansert har de fleste Windows Mobile-enheter blitt levert med en «stylus penn», som brukes til å skrive inn kommandoer ved å peke på den på skjermen. Microsoft annonsert en helt ny plattform, Windows Phone 7, på Mobile World Congress i Barcelona den 15. februar 2010. Telefoner som kjører Windows Mobile 6.x vil ikke bli oppgradert til versjon 7.
Windows Mobile andel av Smartphone markedet har falt fra år til år, og minsket med 20 % i 3. kvartal 2009. Det er pr september 2010 det femte mest populære smartphone operativsystemet, med en 6,8 % andel for smarttelefoner på verdensbasis (etter Symbian, BlackBerry OS, Android og iOS). Microsoft faser nå ut Windows Mobile til kun å gjelde spesialiserte markeder, slik som såkalte «rugged devices» (brukt i logistikk, som i varehus, på trucker og/eller trailere), og fokuserer heller på sin nye mobile plattform: Windows Phone 7.


Windows Vista.
Windows Vista (Windows NT 6.0, tidligere kodenavn Longhorn) er et operativsystem fra Microsoft. Den 8. november 2006 gikk Microsoft ut med en pressemelding om at Windows Vista på det tidspunktet var ferdigutviklet og klart for produksjon. Kort tid etter, 30. november 2006, ble Vista lansert for bedrifter, og på nyåret 2007, den 30. januar, var programmet også klart for privatpersoner.
Brukergrensesnitt.
Det nye brukergrensesnitt kalles Aero. Dette ser en del annerledes ut enn XP, men de fleste tingene er plassert på samme sted som før. På en maskin med et ikke altfor gammelt skjermkort vil Vista vise vinduenes rammer som halvgjennomsiktige. Alt+Tab muliggjør nå bytting av programmet med «levende» bilder, slikt at det er lettere å bytte mellom dem raskt. Windowstasten+Tab gir en ny mulighet til bytte raskt mellom vinduer ved å se bilder i en 3D-oversikt.
For å få til dette er drivermodellen for videodrivere endret betraktelig i, se WDDM for mer informasjon.
Integrert søk.
Vista har en innebygget søkemotor som indekserer systemet. Brukeren kan selv angi hva som skal indekseres. Som standard er brukerprofilen, "Start"-menyen og e-post indeksert. Indekseringen tar også med innhold i dokumenter og vedlegg til e-post. Det letteste stedet å få tilgang til søk er nederst på "Start"-menyen, ellers er søk integrert i for eksempel Utforskeren, Kontrollpanelet og Windows Internet Explorer 7.
Brukerkontokontroll.
Dette er et system for å sørge for at brukeren kjører med minst mulig rettigheter ut i fra hva den aktuelle oppgaven trenger. For eksempel er de fleste hjemmebrukere lokale administratorer på sine maskiner. På Windows XP vil alt som startes da kjøres med fulle administratorrettigheter, noe de færreste programmer har behov for. For eksempel trenger ikke et epostprogram dette, det øker bare sjansen for å bli infisert av et virus i et vedlegg.
Windows Vista starter derfor alle programmer med standard brukerrettigheter, med mindre programmet er listet som et program som trenger mer, eller brukeren selv ber om at programmet kjøres med administratorrettigheter. Det siste fungerer selvsagt bare om brukeren har disse rettighetene.
Windows Defender.
Dette er det innebygde anti-spionvare-programmet som er inkludert i Windows Vista. Det kan oppdateres med Windows Update og oppdager eller sperrer spionvare. "Defender" gir også lett innblikk i f.eks. hvilke programmer som er satt til å starte hver gang Windows starter e.l..
IE 7, Protected Mode.
Internet Explorer 7 er tilgjengelig også for XP, men på Vista er den blitt sikrere. Det er fordi Windows Vista har støtte for å kjøre IE 7 i beskyttet modus. Når IE kjører i denne modusen blir den plassert i en slags sandkasse, avgrenset fra resten av systemet. IE får da bare skrive til sine egne filkataloger og registernøkler, alt annet krever godkjenning av brukeren for at IE skal tillattes å skrive dit. Det følger med Phishing-filter på Internet Explorer 7.
Bitlocker.
Ultimate- og Enterprise-versjonene av Vista inneholder full harddiskkryptering og systembeskyttelse, kalt Bitlocker.
Installering / Deployment.
Den mest grunnleggende endringen her er et nytt «speil»-format, kalt WIM, som er et bilde av selve operativsystemet. Dette er en teknikk som brukes spesielt ved større installasjoner i bedriftsnettverk og tillatter kloning av et system, slik at dette kan installeres på andre maskiner. Den vanlige Windows Vista DVD-en man får kjøpt benytter seg også av denne teknikken, istedenfor den gode gamle katalog- og filstrukturen som ble brukt i tidligere versjoner. Dette gjør at installasjonen går raskere.
WIM.
Dette er navnet på det nye speilformatet fra Microsoft og er som standard brukt til all installering og utrulling av Vista. Det er et såkalt Filbasert speil, i motsetning til f.eks. sektorbaserte speil (som Ghost). Dette gjør at et speil blir ikke-destruktivt og kan installeres på en disk uten å slette allerede eksisterende data (så sant disken har plass). Et WIM-speil kan inneholde flere speil og inneholder også metainformasjon i XML-format.
Det finnes en rekke verktøy fra Microsoft for å redigere på disse speilene. Verktøyene tillatter slikt som å redigere speil uten Internettilkobling, for å f.eks. installere flere drivere, oppdatering, språkpakker og lignende i speilet.
Det som gjør at Windows Vista må legges på en DVD er filen i DVD-en som kalles for «install.wim». Den er på 2.14 GB.
Windows Deployment Services (WDS).
Dette er den nye basis-tjenesten for utrulling av Vista i nettverk. Dette nye produktet erstatter den gamle Remote Installation Service (RIS). Denne tjenesten tilbyr basis utrullingstjenester som nettverksboot og sentral lagring av drivere. Dette produktet er en del av "Business Desktop Deployment"-pakken fra Microsoft, som er den litt større løsningen som tillatter fullt automatisert utrulling med mer, samt diverse anbefalinger og step-by-step-veiledninger.
Windows Vistas arkitektur og installering.
Det nye designet av Vista gjør at OSet dekker en bredere hardvareplattform og man trenger dermed færre drivere. Tidligere ville man trenge flere av disse for spesiell tilpasning til ulik maskinvare.
Vista er også modulbasert i mye større grad og kan derfor tilpasses lettere og i større grad.
64-bits-utgave.
Akkurat som Windows XP finnes også Windows Vista i 64-bits-utgaver. Det er satset mer på bred støtte for denne plattformen nå og Microsoft har inkludert støtte for 64-bits-drivere i sitt Logo Sertifiserings-program for drivere. Flere drivere kan også være 32-bits og likevel fungere på grunn av den nye drivermodellen i Windows Vista. Hovedårsaken til dette er at flere drivere nå er brukermodus-drivere og dermed kan kjøre under Windows On Windows, WoW, som tillater kjøring av 32-bits-kode på 64-bits-plattform. Fullversjonen av Windows Vista Ultimate inneholder én DVD for 32-bitsversjonen og én for 64-bitsversjonen. Fullversjonen av Home Basic, Home Premium og Business inneholder kun én DVD (enten 32-bits eller 64-bits). For disse utgavene er det mulig å bestille 64-bitsversjon fra Microsoft dersom man har kjøpt 32-bitsversjonen. Dette koster mindre enn å kjøpe en ny 64-bitsversjon og man bruker samme produktnøkkel som man fikk fra 32-bitsversjonen. Også OEM-versjonen av alle utgavene (inkludert Ultimate) kjøpes i enten 32- eller 64-bitsversjon. Med OEM-versjonene er det ikke mulig å bruke produktnøkkelen fra en 32-bitsversjon på en 64-bitsversjon og motsatt.
Funksjoner utsatt til senere utgave.
WinFS (Windows File System). En kombinert relasjonsdatabase og filsystem. WinFS er blitt utsatt i uviss tid. Ifølge Microsoft var det ikke mulig å få med dette i Vista pga. tidsknipe. WinFS prosjektet ble flyttet over til et annet utviklingsteam for videre utvikling.
Service Pack 1.
Service Pack 1 er den første store oppdateringspakken til Vista. Microsofts plan var opprinnelig å slippe den sammen med Windows Server 2008. Service Pack 1 og Windows Server 2008 er nå ferdigutviklet og tilgjengelig via Windows Update. Service Pack 1 på engelsk kom i mars, og den norske versjonen i april. Pakken inneholdt i desember nærmere 500 oppdateringer. Vista med Service Pack 1 forhåndsinstallert har begynt å bli tilgjengelig i butikkene. Vista med SP1 koster også mindre enn den originale RTM-versjonen. Mens Vista Ultimate før var tilgjengelig til 4600 NOK, koster den nå kun 2300 NOK. Prisreduksjonen varierer fra 20% til 48%, men gjelder kun fullversjonene av operativsystemet. Dette betyr at OEM-prisene er uendret.
Nytt i Service Pack 1 er blant annet raskere filkopiering samt at kontrollpanelet nå viser hvor mye minne og hvor kraftig CPU maskinen har fysisk installert i stedet for det Vista klarer å utnytte. Service Pack 1 bringer dessuten støtte for exFAT, også kjent som FAT64, og en mindre oppdatering av DirectX 10, DirectX 10.1. Kjernen er oppdatert fra byggnummer 6000 til 6001 og har nå likt byggnummer som Windows Server 2008. Oppdateringer og hurtigfikser behøver i SP1 totalt færre ganger omstart av hele operativsystemet. Dette er for å øke oppetiden til systemet. Windows-komponentene kan derfor oppdateres eller hurtigfikses mens de er i bruk av andre prosesser eller tjenester. For å støtte konkurrerende firmaer, kan brukeren nå velge f.eks. Google Desktop Search i stedet for Vistas innebygde søkefunksjon. Også antivirus-API-ene har fått en utvidelse for å slippe andre firmaer til.
Ikke bare filkopieringen har blitt raskere i Service Pack 1, dvalemodus, JavaScript i Internet Explorer, utforsking av delte nettverksressurser, Windows Utforskers ZIP-filbehandling og Windows Diskdefragmentering har blitt forbedret. Muligheten til å velge stasjoner selv under defragmentering er også tilbake.
Service Pack 2.
Service Pack 2 for Windows Vista ble frigjort til produksjon den 28. april, 2009, og ble tilgjengelig gjennom Microsoft Download Center og Windows Update den 26. mai 2009. I tillegg til en rekke forbedringer av sikkerheten og opprettinger av bugs, ble også flere nye egenskaper tilføyd. Den inkluderer likevel ikke Internet Explorer 8.
Hardvareendringer og lisens.
Det har vært skrevet en del om EULA som Microsoft har laget for Windows Vista og deriblant det faktum at dersom man endrer for mye på maskinvaren når man har kjøpt en OEM-versjon, vil man bli nødt til å aktivere Vista på nytt. Dette går bare et visst antall ganger før man må ha ny lisens. Microsoft bruker et poengsystem, beskrevet under. Når samlet poengsum overgår 25 må Vista reaktiveres.
Utgaver.
Windows Vista Home Basic (32/64 bits)
Windows Vista Home Premium (32/64 bits)
"Prisene for Vista med Service Pack 1 forhåndsinstallert er basert på yaha.nos priser som per 30. juni 2008 var en av svært få norske nettbutikk til å selge Vista med SP1. Prisene kan derfor være endret og overstående priser feilaktige"


Windows 1.0.
Microsoft Windows 1.0 ble lansert i november 1985 og var Microsofts første forsøk på å skape et multitaskingoperativsystem med grafisk brukergrensesnitt.
Egenskaper.
I motsetningen til senere versjoner, tilbød Windows 1.0 begrenset flerkjøring («multitask») av eksisterende MS-DOS-programmer og konsentrerte seg om å skape et programvaremiljø for grensesnitt og programmer framtidige Windows-applikasjoner.
Windows 1.0 er ofte blitt mistenkt for kun å være et vindusmiljø for operativsystemet MS-DOS, en beskrivelse som også ble rettet mot senere utgaver av Windows. Windows 1.0 ble faktisk startet fra MS-DOS, Windows 1.0-programmer kunne kalle på MS-DOS-funksjoner, og Windows-programmer ble kjørt fra exe-filer, akkurat som MS-DOS-programmer. Men Windows’ exe-programmer hadde sitt eget, nye filformat kalt «new executable (NE)» som kun Windows 1.0 kunne prosessere og som tillot eksempelvis å laste inn kode og data etter behov. Programmer kunne også håndtere systemhukommelse gjennom Windows’ eget system for minnehåndtering («memory management system») og som tillot programbasert skjema for virtuelt minne for programmer som var større enn den tilgjengelige systemminnet (RAM).
Å tenke på Windows 1.0 som et enkelt vindusmiljø for MS-DOS er ikke riktig hvis man tar med i betraktningen at det var designet til å være et grafisk brukergrensesnitt for programmer heller enn å være et fullt utbygd operativsystem. Windows 1.0 inkluderte drivere for skjermkort, mus, tastatur, skrivere og seriell kommunikasjon. Applikasjoner var tenkt å benytte systemkall (API) som lå disse driverne. I kontrast var den daværende støtte for grafikk i MS-DOS ekstremt begrenset og at alle MS-DOS-programmer måtte selv håndtere maskinvare eller BIOS direkte for å gjøre jobben. Derfor var Windows mer enn et vindusmiljø for MS-DOS, og det er riktigere å si at Windows 1.0 komplimenterte og delvis erstattet det. Nivået av å erstatte MS-DOS økte i framtidige versjoner.
Detaljer.
Et av de interessante aspektene var at Windows 1.0 ikke hadde overlappende vinduer. Vinduer kunne bare plasseres ved siden av hverandre. Kun dialogbokser kunne ligge over andre vinduer. Det var på grunn av juridisk press fra Apple Computer som mente at de hadde enerett på overlappende vinduer. På samme måte var det heller ikke en søppelbøtte for slettede filer som kunne hete det tilsvarende på Apples Macintosh-komputere.
Windows 1.0s kjørbare programmer, som hadde den samme endelsen som MS-DOS-programmer, inneholdt ennå ikke en liten stubb som skrev «This program requires Microsoft Windows» ("Dette programmet krever Microsoft Windows") hvis man forsøkte å starte det fra MS-DOS og utenfor Windows. Isteden var det formatert slik at MS-DOS ville avvise programmet ved å gi feilmeldingen «program too large to fit in memory» ("programmet er for stort til å kunne holdes i internminnet").
Fra begynnelsen var Windows tenkt som et miljø som kunne kjøre flere programmer samtidig, men i versjon 1.0 var det kun for enkelte programmer det var mulig. Windows-programmer hadde derfor sin egen meny istedenfor å bytte til en enkelt meny på toppen av skjermen slik som Apple Macintosh-komputere gjorde.
Opprinnelig var Windows designet til at menyene faktisk skulle komme opp fra bunnen av vinduet, slik som det var vanlig for en del MS-DOS-programmer på denne tiden, men det ble endret i tide til den første versjonen av Windows.
Konkurrenter til Windows på IBM-kompatible datamaskiner.
Windows’ historie går tilbake til september 1981 da et prosjekt ved navn «Interface Manager» ble startet. Det ble første gang presentert for allmennheten den 10. november 1983, men da med endret navn til «Microsoft Windows». Den versjonen som opprinnelige ble beskrevet hadde egenskaper som minnet sterkt om grensesnittet til Apple Macintosh, slik at Microsoft måtte endre mange av dem: Overlappende vinduer ble fjernet, men som likevel var støttet av grafikkmotoren i systemet. At Windows ble annonsert for utgivelse i 1985 hindret sannsynligvis salget av firmaet VisiCorps tilsvarende system "Visi On" som debuterte på samme tid. Da Windows 1.0 ble utgitt fikk systemet dårlig mottagelse av allmennheten, noe som viste at markedet ikke var mottagelig for å bytte ut MS-DOS.
Et annet grafisk brukergrensesnitt på denne tiden var GEM. Det hadde et penere utseende, kanskje spesielt ettersom det hadde kopiert flere elementer fra Macintosh-plattformen, for eksempel søppelbøtta (noe Microsoft i senere versjoner tok inn i Windows ved å kalle det noe annet), og hadde generelt bedre samkjøring på skrivebordet. GEM ble standard brukergrensesnitt for Ataris ST-rekke av 68k baserte komputere og som enkelte ganger ble referert til som «Jackintoshe» på grunn av deres direktør Jack Tramiel og likheten med Macintosh. GEMs likhet med Macintoshs grensesnitt ga juridiske problemer med nettopp Apple Computers for dets produsent Digital Research som ble tvunget til å forkrøple systemets utseende og funksjonalitet, skjønt de enkelte programmene ble ikke berørt.
Grunnen til at GEM ikke ble en suksess var at det ikke kunne kjøre flere programmer samtidig. Brukerne måtte lukke et program før de kunne starte et nytt. Samlinger av relaterte programmer som "GEM Draw" hadde en sær menystruktur som "Close" (for editering) for å ‘lette’ bytting av program.
Et alternativt system for å kjøre flere programmer som ble utgitt kort tid før Windows 1.0 var DESQview, avledet fra IBMs mislykkede TopView fra 1984. Det hadde ikke grafiske muligheter, men gjorde det mulig å kjøre flere MS-DOS-programmer samtidig så lenge disse var skrevet på den riktige måten eller hadde en spesielt skrevet «loader» som kunne tilrettelegge programmet ved oppstart.
Som et resultat av den tunge konkurransen fikk Windows små markedsandeler – inntil Aldus PageMaker 1.0 ble utgitt i januar 1987 med et eget Windows-grensesnitt levert sammen med programmet. Denne Windows var en nedstrippet utgave («run-time») som kun kjørte Pagemaker, men var det første WYSIWYG-programmet for IBM-kompatible komputere og som ga folk en bestemt grunn til å kjøpe Windows. Senere Windows-kompatible programmer som Microsoft Excel og Corel Draw ga systemet et løft.


Windows 2.0.
Windows 2.0 er et operativsystem fra Microsoft som ble lansert i 1987 og erstattet Windows 1.x. Windows 2.0 var en 16-bit-utgave som ble utvidet med 286 og 386 i 1988. Windows 2.0, Windows/286 og Windows/386 ble avløst av Windows 3.0 i mai 1990.
Støtte for programmer.
Den første Windows-utgavene av tekstbehandleren "Microsoft Word" og regnearket "Microsoft Excel" kjørte på Windows 2.0. Programmer fra andre programvarehus økte betydelig med denne versjon (noen ble solgt med «Windows Runtime», en egen Windows-modul som kun kjørte ett program, for de kunder som ikke hadde kjøpt den fulle utgaven av Windows). Imidlertid fortsatte utviklerne å opprettholde deres DOS-versjoner av deres programmer ettersom Windows-brukerne fortsatt var en minoritet av markedet.
AT&T.
Windows 2.0 ble solgt sammen med datamaskiner fra selskapet AT&T Computers som testprogrammer for mange utdanningsinstitusjoner.
Juridisk konflikt med Apple.
Den 17. mars 1988 saksøkte Apple Microsoft og Hewlett Packard med anklagen om at de hadde krenket deres opphavsrett som Apple hadde på Macintoshs operativsystem. Apple hevdet at den måten som deres operativsystem føltes og kjentes, «look and feel», sett som en helhet, var beskyttet av opphavsrett og at Windows 2.0 krenket deres opphavsrett ved å se ekstremt likt ut.
Egenskaper.
Windows 2.0 tillot programvinduer til å ligge oppå hverandre, i motsetningen til dens forgjenger Windows 1.0 hvor vinduene måtte ligge ved siden av hverandre, noe som begrenset hvor mange vinduer som kunne være åpne til enhver tid. Windows 2.0 introduserte også en mer sofistikert kortveger på tastaturet og terminologi som «Minimalisere» og «Maksimalisere» i motsetningen til «Ikonisere» og «Zoom» på Windows 1.0.


Angelic de Grimoard.
Angelic de Grimoard O.Can.S.A. (død 13. april 1388) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Avignon i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 18. september 1366 av sin bror pave Urban V.
Grimoard, Angelic de
Grimoard, Angelic de
Grimoard, Angelic de
Grimoard, Angelic de


Guillaume de la Sudrie.
Guillaume de la Sudrie O.P. (død 18. april 1373) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Marseille i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 18. september 1366 av pave Urban V.
Sudrie, Guillaume de la
Sudrie, Guillaume de la
Sudrie, Guillaume de la
Sudrie, Guillaume de la


Marco de Viterbo.
Marco de Viterbo O.Min. (død 4. september 1369) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var generalminister for sin orden.
Han ble kreert til kardinal 18. september 1366 av pave Urban V.


Philippe de Cabassole.
Philippe de Cabassole (død 27. august 1372) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Jerusalem.
Han ble kreert til kardinal 22. september 1368 av pave Urban V.
Cabassole, Philippe de
Cabassole, Philippe de
Cabassole, Philippe de


Bernard de Bosquet.
Bernard de Bosquet (død 19. april 1371) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Napoli i Italia.
Han ble kreert til kardinal 22. september 1368 av pave Urban V.
Bosquet, Bernard de
Bosquet, Bernard de
Bosquet, Bernard de


Musikk, dans og drama.
Musikk, dans og drama (MDD) er et utdanningsprogram i videregående skole. Programmet er treårig (Vg1, Vg2 og Vg3). Programmet fører fram til generell studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet.
Utdanningsprogrammet er delt i de tre programområdene musikk, dans og drama. De fleste skoler vil gjerne spesialisere seg på et eller flere av programområdene.


Jean de Dormans.
Jean de Dormans (død 7. november 1373) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Beauvais i Frankrike, og fransk kansler.
Han ble kreert til kardinal 22. september 1368 av pave Urban V.
Dormans, Jean de
Dormans, Jean de
Dormans, Jean de


Etienne de Poissy.
Etienne de Poissy (død 17. oktober 1373) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Paris i Frankrike, og fransk kansler.
Han ble kreert til kardinal 22. september 1368 av pave Urban V.
Poissy, Etienne de
Poissy, Etienne de
Poissy, Etienne de


Pierre de Banac.
Pierre de Banac (død 7. oktober 1369) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Castres i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 22. september 1368 av pave Urban V.
Banac, Pierre de
Banac, Pierre de
Banac, Pierre de


Francesco Theobaldeschi.
Francesco Theobaldeschi (død 6. september 1368) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 22. september 1368 av pave Urban V.
Theobaldeschi, Francesco
Theobaldeschi, Francesco


Pietro Corsini.
Pietro Corsini (død 16. august 1403) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Firenze.
Han ble kreert til kardinal 7. juni 1370 av pave Urban V.
Corsini, Pietro
Corsini, Pietro
Corsini, Pietro


Pierre d'Estaing.
Pierre d'Estaing O.S.B. (død 25. november 1377) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bourges.
Han ble kreert til kardinal 7. juni 1370 av pave Urban V.
Estaing, Pierre d'
Estaing, Pierre d'
Estaing, Pierre d'
Estaing, Pierre d'


Pedro Gómez de Barroso Albornoz.
Pedro Gómez de Barroso Albornoz (død 2. juni 1374) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sevilla i Spania.
Han ble kreert til kardinal 30. mai 1371 av pave Gregor XI.
Gomez de Barroso Albornoz, Pedro
Gomez de Barroso Albornoz, Pedro
Gomez de Barroso Albornoz, Pedro


Bertrand Lagier.
Bertrand Lagier O.Min. (død 8. november 1392) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Glandèves i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 30. mai 1371 av pave Gregor XI.
Lagier, Bertrand
Lagier, Bertrand
Lagier, Bertrand
Lagier, Bertrand


Jean Fabri.
Jean Fabri (død 6. mars 1372) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tulle i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 30. mai 1371 av pave Gregor XI.
Fabri, Jean
Fabri, Jean
Fabri, Jean


Pierre Flandrin.
Pierre Flandrin (død 23. januar 1381) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 30. mai 1371 av pave Gregor XI.
Flandrin, Pierre
Flandrin, Pierre


Guillaume Noellet.
Guillaume Noellet (død 4. juli 1394) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 30. mai 1371 av pave Gregor XI.
Noellet, Guillaume
Noellet, Guillaume


Pierre de la Jugée.
Pierre de la Jugée O.S.B. (død 4. juli 1394) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1375 av sin onkel pave Gregor XI.
Jugée, Pierre de la
Jugée, Pierre de la
Jugée, Pierre de la
Jugée, Pierre de la


Hughes de Montelais.
Hughes de Montelais (den yngre) (død 29. februar 1384) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Saint-Brieuc i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1375 av pave Gregor XI.
Montelais, Hughes de
Montelais, Hughes de
Montelais, Hughes de


Gui de Malesec.
Gui de Malesec (den yngre) (død 8. mars 1412) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Poitiers i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1375 av pave Gregor XI.
Malesec, Gui de
Malesec, Gui de
Malesec, Gui de


Gérard de Puy.
Gérard de Puy O.S.B. (død 14. februar 1389) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed av Marmoutier nær Tour i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1375 av sin onkel pave Gregor XI.


Jean de la Grange.
Jean de la Grange O.S.B. (død 24. april 1402) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Amiens i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 20. desember 1375 av pave Gregor XI.
Grange, Jean de la
Grange, Jean de la
Grange, Jean de la
Grange, Jean de la


Windows 3.0.
Windows 3.0 er et grafisk brukergrensesnitt for PCer fra Microsoft som ble lansert 22. mai 1990. Det ble den første suksessfulle versjonen av Windows og en rival til Apple Macintosh og Commodore Amiga. Det var egentlig ikke et selvstendig operativsystem da det krevde Microsoft MS-DOS i bunnen. Windows 3.0 ble etterfulgt av Windows 3.1.
Egenskaper.
Windows 3.0 etterfulgte Windows 2.1x og var en betydelig nyutvikling av brukergrensesnittet og hadde dessuten betydelig tekniske forbedringer som gjorde bedre bruk av minnehåndteringen av Intels prosessorer 80286 og 80386. Programmer i tekstmodus utviklet for MS-DOS kunne bli kjørt innenfor et vindu under Windows (en egenskap som tidligere var tilgjengelig i begrenset grad for tidligere utgaver av Windows), noe som gjorde systemet anvendelig som et primitivt system for multitask (flerkjøring) av eldre programmer. Dette var i midlertidig av mindre nytte for markedet av private PCer hvor hovedsakelig spill og andre underholdningsprogrammer fortsatt krevde rå tilgang til MS-DOS i fullskjerm.
Det tidligere filhåndteringssystem kalt "MS-DOS Executive", som både var en måte å håndtere filer og starte programmer, ble erstattet av et ikonbasert "Program Manager" (hvor man kunne opprette ulike vinduer for ulike programmer) og eget program for å håndtere filer som het "File Manager". Den gamle utgaven av MS-DOS Executive var dog ikke borte, men lå fortsatt ved som et alternativ. "Control Panel", hvor det var tilgang til systemet som skjerm, printer, mus og lignende, var blitt formet på nytt etter det tilsvarende programmet i Mac OS. Det sentraliserte systeminnstillingene som blant annet en begrenset kontroll over fargeskjemaet for brukergrensesnittet.
Et antall enkle programmer var inkludert, som teksteditoren "Notepad" og tekstbehandlerprogrammet "Write" (begge arvet fra tidligere versjoner av Windows), et program for å innspille og lagre makroer (senere fjernet), et enkelt maleprogram "Paintbrush" (arvet, men betydelig forbedret), og en kalkulator (også arvet). Det tidligere spillet "Reversi" ble utvidet med kabalspillet "Solitaire".
Både ikonene og grafikken var omformet for å dra fordel av skjermens VGA bestående av et fargeskjema på 16 farger. Tidligere versjoner støttet kun 8 farger. Windows 3.0 tillot også at det ble benyttet et videokort på hele 256 farger hvor tidligere versjoner kunne utvides til kun 16 farger.
Windows 3.0 omfattet et beskyttet/forbedret modus som gjorde det mulig for Windows-programmer å bruke mer minne på en langt mer smertefri måte enn deres tilsvarende programmer i MS-DOS kunne. Det kan kjøre i enhver av modusene "Real", "Standard" eller "386 Enhanced", og er kompatibel med enhver Intel prosessor fra 8086/8088 og opp til 80286 og 80386. Windows 3.0 forsøkte også å oppdage automatisk hvilken modus å kjøre i, skjønt det kunne bli tvunget til å kjøre i en spesifikk modus ved oppstart ved å sette inn følgende brytere ved oppstart: /r "(real modus)", /s "(«standard» 286 protected modus)" og /3 "(386 enhanced beskyttet modus)". På grunn av denne bakover-kompatibiliteten av hele systemet kunne Windows 3.0-programmer bli kompilert for 16-bits modus, men da uten å dra nytte av de fulle 32-bit-egenskapene til Intel 80386-prosessorer.
En såkalt multimedia-versjon av denne versjonen, kalt for "Windows 3.0 with Multimedia Extensions 1.0", ble utgitt senere i 1991. Den var pakket sammen med et multimedia-oppgraderingspakke bestående av en CD-ROM-enhet og lydkort som Creative Labs Sound Blaster Pro. Denne versjonen for en forløper til multimedia-egenskapene i Windows 3.1 og senere versjoner, og var en del av Microsofts spesifikasjoner for en multimedia-PC.
Windows 3. 0 var den siste utgaven av Windows som hevdet 100 prosent kompatibilitet med eldre Windows-programmer. Det var dog kun for Windows kjørt "real" modus.
Minnemoduser.
Windows 3.0 kunne bruke tre forskjellige minnemoduser.
Markedsføring.
Denne versjonen av Windows var den første som kunne være ferdiginstallert på PCer. I USA hadde Zenith Data Systems tidligere sendt ut alle sine datamaskiner med Windows 1.0 eller senere 2.x på disketter, men forpliktet seg tidlig i utviklingen av Windows 3.0 for å sende det ut ferdiginstallert.
Windows 3.0 var ikke tilgjengelig i å såkalt kjørbar versjon, run-time, hvilket var tilfelle med dens forgjengere. Grunnet begrenset bruk av Windows i seg selv ble en del programvare, eksempelvis skriveprogrammet Ami Pro, sendt ut med en kjørbar utgave av Windows som da bare kunne ha det ene programmet. Dette systemet ble ikke lenger støttet etter 31. desember 2001.


Windows NT.
Windows NT er en familie operativsystem fra Microsoft og omfatter Microsofts flaggskip Windows 2000, Windows XP,Windows Vista og Windows 7. Første versjon dukka opp i juli 1993 og siste utgitte stabile versjon er Windows 7. Windows NT har, ulikt de DOS-baserte systema, vært 32-biters-operativsystem fra starten av, men seinere versjoner er også tilgjengelig i 64-biters-utgave. Navnet NT er ifølge Bill Gates ei forkorting av orda "New Technology" ("ny teknologi").
Utvikling.
Windows NT blei planlagt i oktober 1988 som et operativsystem som skulle ha støtte for mer enn bare én kjerne. Da utviklinga starta i 1989, skulle Windows NT egentlig hete 2 3.0 og være den tredje versjonen av operativsystemet som blei utvikla av Microsoft og IBM. Operativsystemet er laga for å virke med flere forskjellige typer maskiner. Da Windows 3.0 kom i mai 1990, blei den en så stor suksess at Microsoft erstatta OS/2-API-en med Windows API. Windows NT var på den tida kjent som "NT OS/2". Med dette brøyt samarbeidet mellom Microsoft og IBM sammen og utfallet blei at IBM fortsatte utviklinga av OS/2 aleine, mens Microsoft døpte om "NT OS/2" til "Windows NT". Navnet "NT" mottok en del latterliggjøringer gjennom kallenavn som "Not There", "Nice Try" osv.
Maskinvarekrav.
Minstekravet til maskinvare for å kunne kjøre Windows NT har økt ganske sakte fram til utgivelsen av versjon 6.0 (Vista). Vista krever minst 15 GB ledig plass på platelageret og ytterligere 5 GB til bruk. Dette er ti ganger så mye som forrige versjon.


Windows 95.
Logo for Microsoft Windows 95.
Microsoft Windows 95 (kodenavn: "Chicago", versjon: "Windows 4.0") er et hybrid 16/32-bit grafisk operativsystem fra Microsoft.


Berenike IV av Egypt.
Berenike IV, datter av Ptolemaios XII av Egypt og sannsynligvis Kleopatra V, søster av Kleopatra VI og den berømte Kleopatra VII. Berenike avsatte sin far i 58 f.Kr. og ble medhersker med sin mor. De styrte Egypt i et år, inntil hennes mor døde og hun hersket alene.
Som enslig kvinne som styrte Egypt, var det forventet at hun skulle gifte seg og ha en mann som medhersker. Da hun ikke gjorde dette, tvang hennes konsuler henne til å gifte seg med Selevkos Kybiosaktes, men hun fikk ham kvalt og forble enehersker. Senere giftet hun seg med Arkelaus, men han var ikke medhersker. Hennes styre endte i 55 f.Kr. da hennes far tok tronen og fikk henne henrettet.
Berenike 04


24-timersløpet på Le Mans.
24 heures du Mans er et berømt sportsvognsløp som arrangeres på "Circuit de la Sarthe" i nærheten av Le Mans i Frankrike. Løpet blir derfor gjerne omtalt som bare "Le Mans".
Det første løpet ble arrangert 26. og 27. mai 1923 og det har vært holdt hvert år i juni, med unntak av 1956 (juli) og 1968 (september), og har vært avlyst kun i 1936 (på grunn av økonomi) og fra 1940 til 1948 (på grunn av andre verdenskrig).
Løpet ble først arrangert for å vise at bilen som fremkomstmiddel tålte store påkjenninger. Derfor ble det arrangert et 24-timers løp. Første året gjennomførte vinneren ca 2200 km i løpet av de 24 timene – en snittfart på ca 92 km/t. I 1971 ble distanserrekorden satt med ca 5300 km – en snittfart på ca 222 km/t.
Banen.
Løpet er særlig kjent fordi størstedelen av den ca 13 km lange banen til daglig er offentlig vei.
Mest kjent er «Hunaudieres» langstrekket på baksiden av banen – ofte omtalt som «Mulsanne-raken» ("Mulsanne-straight") – fordi dette er veien mellom Le Mans by og landsbyen Mulsanne. Fartsrekorden på Hunaudieres er på over 400 km/t. I dag går det noe saktere fordi denne langsiden har fått to sjikaner som skal senke farten.
Le Mans på film.
I 1971 kom Le Mans som ble laget av Steve McQueen. Filmen har lite handling utenom bilkjøringen, men den er til gjengjeld spektakuær. Filmet delvis under løpet i 1970, og delvis etter.
I 2003 kom Michel Valliant, en filmatisering av tegneserien ved samme navn. Filmen gikk rett på DVD i Norge. Filmingen er gjort under løpet i 2002, der produsentene fikk lov til å filme hvis de utvidet pitlane. Derfor er det fra 2002 50 plasser i løpet, ikke bare 48 som tidligere. I tillegg måtte sjåførene som skulle være med å filme under løpet, kvalifisere seg på vanlig måte. Bilene som kjøres av hovedpersonene er Courage C60 (Valliant), og Panoz LM (Leader).


Arsinoe I av Egypt.
Arsinoe I 305/295–?) var dronning av Egypt i tiden 284/281–ca 274 f.Kr. og den første hustruen til Ptolemaios II Filadelfos.
Arsinoe I var datteren til Lysimakhos, konge av Thrakia og Makedonia, en av diadokene, og prinsesse Amastris av Persia.
Hun og Ptolemaios II fikk tre barn, blant annet hans etterfølger Ptolemaios III og Berenike Syra. Hun giftet seg med Ptolemaios i 284 f.Kr.. Hennes far var da gift med Arsinoe II av Egypt som året etter fikk faren til å myrde hennes bror.
Hennes ekteskap var rent politisk og selv om hun i henhold til egyptiske lover hadde blitt kronet som ektemannens medregent fikk hun aldri noe politisk innflytelse; selv den religiøse siden av dronningrollen ble håndtert av hennes svigermor Berenike I fram til 279 f.Kr..
I år 277 kom hennes svigerinne og før dette stemor, Arsinoe II av Egypt, og som innledet et incestiøst forhold til sin bror. Da Arsinoe I fikk høre at de to søskene planla å gifte seg med hverandre og avsette henne, forsøkte hun på et statskupp ved å oppvigle Alexandrias befolkning på gatene, men mislyktes. Hun ble deretter forvist til øya Koptos i sørlige Egypt hvor hun antagelig døde, men datoen er ukjent.
Arsinoe 01


Windows Me.
Windows Millennium Edition, også kalt Windows ME eller Windows 4.9 (kodenavn "Millennium" og "Georgia") er et 32/16-bits grafisk operativsystem som ble lansert 14. september 2000 av Microsoft. Windows ME består for det meste av relativt små oppgraderinger av Windows 98, og var det siste operativsystemet fra Microsoft som var MS-DOS-basert. Windows ME ble utgitt syv måneder etter at Windows 2000, men Windows ME var ikke ment å være etterfølgeren til Windows 2000: Windows ME var designet for hjemmebruk, mens Windows 2000 ble designet for bedrifter (det fantes ingen «homeedition» av Windows 2000). Operativsystemet ble kjent for sine problemer, og kun ett år etter lanseringen av Windows ME kom etterfølgeren Windows XP, noe som ble påpekt var uvanlig kort tid sammenlignet med andre Windows produkter.
Egenskaper og mottakelse.
Mange brukere var misfornøyd med Windows ME på grunn av stabilitetsproblemer. Disse problemene kommer for det meste fra inkompatible drivere som egentlig er beregnet for Windows 98 og lite testet for Windows ME.
Windows ME har blitt stemplet som et av de verste teknologiske produktene noensinne.
Windows ME har også en systemgjenopprettingsfunksjon. Den skal fungere som et sikkerhetsnett. Hvis for eksempel en nylig installert driver skaper problemer kan man bruke systemgjennoppretting for å gå tilbake før driveren ble installert. Men funksjonen har noen grunnleggende feil. Noen ganger finner den ikke fram til riktige filer eller den kan gjenopprette virus, hvis maskinen har vært infisert.
Dette var også første Windows med "Movie Maker".


Windows 2000.
Windows 2000 (også kjent som "W2K", "Win2K" eller "Windows NT 5.0") er et operativsystem i flere utgaver som ble lansert 17. februar 2000 av Microsoft. Det var designet for bruk på PCer, bedriftsdatamskiner, bærbare PCer og servere. Windows 2000 var etterfølgeren til Windows NT 4.0, og er den siste versjonen av Microsoft Windows til å vise "Windows NT" betegnelse. Den ble etterfulgt av Windows XP for stasjonære systemer i oktober 2001 og Windows Server 2003 for servere i april 2003. Windows ME ble utgitt syv måneder etter at Windows 2000 og ett år før Windows XP, men Windows ME var ikke ment å være etterfølgeren til Windows 2000: Windows ME var designet for hjemmebruk, mens Windows 2000 ble designet for bedrifter (det fantes ingen «homeedition» av Windows 2000).
Arkitektur.
Windows 2000 er et modulært system som består av to lag; brukermodus og kjernemodus. Brukermodusen refererer til laget hvor brukerprogrammene blir kjørt. Disse programmene er begrenset til visse systemressurser, mens kjernemodusen har adgang til alle systemressurser. Brukerprogrammer må først kontakte kjernen for å få adgang til ressurser den trenger.


Espen Lind.
Espen Lind (født 13. mai 1971) er en norsk artist, låtskriver og produsent fra Tromsø. Han flyttet til Oslo i 1990-årene, men er nå bosatt i New York. Han har gitt ut fem soloalbum og vunnet fem Spellemannpriser, blant annet ble han kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2008. Han har produsert og skrevet musikk for en rekke internasjonale artister, og har hatt fire låter inne blant de ti beste på Billboards singelliste, deriblant «Hey, Soul Sister» og «Drive By» for Train samt «Irreplaceable» for Beyoncé.
Solokarriere.
Han debuterte under artistnavnet Sway med musikkalbumet "Mmm... Prepare to Be Swayed" i 1995. Hans store gjennombrudd kom under eget navn da han i 1997 erobret Europa med singelen «When Susannah Cries», fra albumet "Red". Låten lå som topp 10 i tilsammen elleve land, og var mest spilt på norsk radio i 1997. Lind mottok tre priser under Spellemannprisen 1997: "Årets popsolist", "Årets låt" og "Årets artist". Han fikk dessuten Gammleng-prisen i klassen pop i 1998.
I 2000 kom albumet "This Is Pop Music" som mottok relativt bra kritikker, men som var en kommersiell skuffelse sammenlignet med forgjengeren. Den internasjonale versjonen av albumet inneholdt også duetten «Where The Lost Ones Go» med Sissel Kyrkjebø. Låten var også inkludert på Kyrkjebøs soloalbum "All Good Things".
I 2005 dukket Espen Lind opp i rampelyset igjen med albumet "April" etter fire år som produsent. Den første singlen fra plata, «Unloved», gikk rett inn på VG-listas førsteplass, og ble liggende på lista i 13 uker.
Hans nyeste soloalbum "Army Of One" ble utgitt 23. juni 2008 til gode kritikker og har pr 29. august 2008 passert femti tusen solgte eksemplarer. Under Spellemannprisen 2008 ble han kåret til Årets spellemann.
Låtskriver/produsent.
Espen Lind på Nordkjosmessa 2007
Espen Lind driver produksjonsselskapet Espionage sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Amund Bjørklund. Sammen har de hatt flere hits både i Norge og internasjonalt, senest med låta "Hey, Soul Sister" og det amerikanske bandet Train. Låta var den mest solgte på iTunes i USA i 2010, er den mest nedlastede låta i Columbias historie. Den har passert 8 millioner solgte på verdensbasis og ble tildelt prisen "ASCAP Song of the Year" i 2011, samt at den vant en Grammy i kategorien "Best Pop Performance By a Duo or Group with Vocals".
I samarbeid med Tor Erik Hermansen og Mikkel Eriksen fra Stargate har Espen Lind skrevet Beyoncés «Irreplaceable», som var nummer 1 både i USA og Europa. Låten hadde førsteplass på Billboard Hot 100 i 10 uker, og var den største låten i USA i 2007 samt Beyoncés største solohit noensinne. Han har også skrevet og/eller produsert låter for artister som Tinie Tempah, Lionel Richie, Leona Lewis, Jennifer Hudson, SafetySuit, Ne-Yo og Take That-medlem Mark Owen, samt en rekke norske artister, blant annet Sissel Kyrkjebø.
Lind har produsert Vamps nye album som kommer ut i 2012.
Sideprosjekter.
I mars 2006 la Lind ut på det som skulle være en kort turné med Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm. Enorm etterspørsel gjorde at turnéen ble forlenget ut hele 2006, og konsertplata "Hallelujah Live" ble det raskest selgende albumet i norsk historie med over solgte eksemplarer på litt over en uke. Albumet har per i dag solgt over eksemplarer. Sammen vant de klassen Årets Hit for deres versjon av Leonard Cohens «Hallelujah» under Spellemannprisen 2006.
I 2011 skrev Lind bestillingsverket «Linds Reviderte» til Olavsfestdagene i Trondheim. Verket består av salmetekster fra Norsk Salmehåndbok, hvor Lind har komponert ny musikk og melodi, og ble framført av folkemusikeren Ingebjørg Bratland.


Gautefallelva.
Gautefallelva er en elv i Drangedal kommune i Telemark. Den er en del av Kragerøvassdraget, og har sitt utspring i en mengde større og mindre vann på Gautefallheia mot Nissedal kommune. Det øverste vannet, Beritsvann, ligger 668 moh, så vidt inne i Nissedal. Øverste dreneringspunkt er 783 moh. Vannet fra dette området samles i Bjorvatnet (340 moh) ved Gautefall gård, før det går ut i elva som renner østover.
Ca 4 km lenger nede, etter å ha passert «Fjellgårdane» (denne øverste strekningen kalles også «Fjellgardselva»), får den et vesentlig tilløp fra Søvasselva. Denne sideelva drenerer vannene i Søvassmarka sør for Gautefall, samt noen mindre vann helt sør i Nissedal. Største vann er Hellersvatnet (375 moh), som ligger på kommunegrensa.
Etter å ha tatt i seg Søvasselva går det ca 2 km før Rønnomdalselva slutter seg til fra nord. Denne drenerer kun Rønnomdalsvannet (223 moh).
Etter ytterlige et par kilometer når Gautefallelva sitt utløp ved Bostrak, i Bjorvatnet (78 moh). Den har nå drenert et nedbørsområde på ca 160 km². I utløpet har den skapt et 500 meter bredt delta som er et viktig våtmarksområde for fuglelivet.
Elva er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag.


Jack Berntsen.
Joakim Jan Aril (Jack) Berntsen (født 14. oktober 1940 i Kjøpsvik, død 5. oktober 2010) var en norsk filolog og visesanger, kjent for en rekke utgivelser og visebøker.
Han vokste opp på Hamarøy, var tidlig aktiv i danseband-miljøet, ble utdannet cand.mag. i filologi ved Universitetet i Oslo (1963–68), og senere adjunkt ved Svolvær videregående skole. Berntsen etablerte «Viseklubben Lovisa» i Svolvær (1968), og musikkfestivalen Troilltampen (1973).
Nasjonal berømmelse fikk han gjennom debutplaten "Kor e hammaren Edvard?" (EP, 1974) med tekst av Jahn-Arill Skogholts opprinnelige "Bygdevise". Derpå fulgte "Med hammar og høtt" (1974), "Det e håp i hænganes snøre" (1978), "Ongan i Lofoten" (1981), "I ly av Lofotveggen" (1984), "Lille Bolla Bølla og andre boller" (1986), "Badestrandsballade" (EP, 1986), "Bussjåfør" (EP, 1986), "Nordover" (1990), "The best of J.B.; med røde rose" (1996) og "Det gode liv" (1999).
Berntsen ga ut visebøkene "Det e lys lenger frem" (Nordnorsk Forfatterlag, 1976), "Sol bakom skyan" (Oktober forlag, 1979/87), "Ongan i Lofoten" (Oktober forlag, 1981), "Lille Bolla Bølla" (S-forlaget, 1986) og "Sanga i søkk og kav" (Samlaget, 1995). Han medvirket også til teatermanuset "Jacks eventyrverden" for Hålogaland Teater (2003), er representert i flere antologier som Circum Polaris (1997) og Band tel ei bygd (2004). Han har laget barneprogram for NRK TV ("Da TV'n gikk i stykker" 1985; "Under Lofotveggen" 1995), samt utferdiget låta «Vi sei NEI NEI NEI«i anledning EU-valget (1994).


Vs. Time.
"Vs. Time" er Spans andre album, utgitt våren 2005. Albumet lå i fire uker på VG-lista med en fjerdeplass som beste plassering.


EM i fotball for kvinner 1991.
Sluttfasen av EM i fotball for kvinner 1991 (fra og med semifinalene) ble arrangert i Danmark. Europamestre ble Tyskland.
Kvalifisering.
"For kvalifiseringsgruppene, se EM i fotball for kvinner 1991 kvalifisering"
De deltakende nasjonene ble fordelt over fem grupper, og den beste fra de to første og de to beste fra resten gikk til kvartfinale. Kvartfinalen ble spilt hjemme og borte, og de fire vinnerne gikk videre til sluttspillet. Gruppevinnerne i de fem kvalifiseringsgruppene var Danmark, Sverige, Nederland, Tyskland og Norge. De tre nummer-to-lagene som kom til kvartfinalen var Ungarn, Italia og England. Vinnerne av kvartfinalene var Tyskland, Italia, Norge og Danmark.


Arsenal (Paris).
Arsenal er et kvarter i Paris, i 4. arrondissement. Kvarteret danner en trekant mellom Seinen, Bassin de l'Arsenal og Boulevard Henri IV.
Navnet kommer fra det kongelige arsenalet, som lå her fram til 29. juli 1538. Da forårsaka et lynnedslag en kraftig eksplosjon som førte til store ødeleggelser i nabolaget. Bygningen ble ombygd til rettslokale under Ludvig XIII.
På 1700-tallet ble bygningen omgjort til bibliotek, og er i dag et av de større bibliotekene i Paris.
Bassin de l'Arsenal er en viktig havn for cruisefart på Seinen.


EM i fotball for kvinner.
EM i fotball for kvinner ("UEFA Women's Championship") arrangeres av UEFA. Fra 1997 arrangeres turneringen hvert fjerde år, med to års forskyvning i forhold til kvinnenes fotball-VM.
Det hadde blitt arrangert flere svært uoffisielle EM-sluttspill for kvinner, hvorav flesteparten besto av en håndfull lag. I 1984 ble det første mesterskapet arrangert av UEFA under navnet "UEFA European Competition for Representative Women's Teams". Ved dette mesterskapet deltok flere lag enn under de uoffisielle EM, men fortsatt under halvparten av de landslagene som var registrert hos UEFA. Dermed har dette mesterskapet hatt en slags halvoffisiell form. Det neste mesterskapet ble arrangert i 1987, og deretter gikk det med to års intervall. Fra og med 1991 skiftet turneringen navn til "UEFA European Women's Championship", og UEFA anerkjente også de tidligere tre mesterskapene som EM-turneringer.
Da VM ble offisielt arrangert, bestemte UEFA seg for at kvalifiseringen til VM skulle basere seg på resultatene fra EM. Dette gjaldt de to første kvalifiseringene. Da UEFA satte opp kvalifiseringespuljene til EM i 1997, hadde de delt inn de deltakende landene, som hadde økt kraftig, i to klasser, klasse A og B. Til klasse A hørte de lagene som hadde gjort det best i kvalifiseringer, til klasse B hørte de nye lagene samt de lagene som som oftest endte sist eller nest sist i sin gruppe. Lag fra klasse B kunne ikke kvalifisere seg til EM eller VM (som fikk egen kvalifiseringsrunde før VM i 1999), men de kunne klassifisere seg til klasse A, og dermed spille om plass til neste mesterskap. Denne ordningen ble beholdt fram til 2005 for EM-kvalifisering, men den ble fortsatt brukt for kvalifisering til VM i 2007. I kvalifiseringen til EM i 2009 ble imidlertid landene delt opp slik at de dårligste landene måtte spille en prekvalifisering, og vinnerne gikk videre til hovedkvalifiseringen. Dette systemet ble beholdt til EM 2013, selv om de dårligste lagene fikk lov til å delta i hovedkvalifiseringen til VM 2011.
Selve turneringen har vært sterkt dominert av Tyskland, som har vunnet syv av ti ganger og har vunnet alle turneringer mellom 1995 og 2009. Inkludert kvalifiseringen har Tyskland vunnet sine 35 siste EM-kamper; de har en rekke på 12 år, siden november 1999 (4–4 i Italia) uten uavgjort, men de trengte ekstra tid for å slå Sverige i EM-finalen 2001.
Etter at UEFA innførte sluttspill i 1997 har sluttspillet alltid blitt arrangert nord for Alpene, med en spesiell forkjærlighet for Norden – tre av fem sluttspill har blitt eller skal bli arrangert der. I 1997 spilte man i Norge og Sverige, med finalen på Ullevål, i 2001 ble turneringen avviklet i Baden-Württemberg og Thüringen i Tyskland, og i 2005 i Lancashire, England. I 2009 var man tilbake i Norden, i Finland, og i 2013 skal mesterskapet spilles i Sverige.


BIOS.
BIOS (Basic Input-Output System) er et program som er lagret på en brikke i en datamaskins hovedkort og kjøres når den blir slått på. BIOSens primære oppgave er å forberede maskinvaren, slik at annen programvare (fortrinnsvis operativsystem) lagret på ulike media (disketter, harddisk, CD-er) kan lastes, kjøres og ta kontroll over datamaskinen. Denne prosessen er kjent som «booting» eller «oppstart».Under oppstarten identifiserer og kontrollerer BIOS forskjellige enheter som til sammen utgjør en datamaskin.
Termen BIOS brukes kun i PC-er, mens det i andre typer datamaskiner ofte kalles "boot monitor", "boot loader" eller "boot ROM".
Navnet BIOS er et akronym, men det kan også være et ordspill på det greske ordet "βίος", som betyr "liv".
Hvordan BIOS starter.
Når man slår på en datamaskin, blir BIOS kjørt fra det innebygde flashminnet. Lykkes hovedkortets såkalte POST-test (fra engelsk: "Power-on self-test"), som sjekker systemets integritet, dekomprimerer programmet seg og legges i maskinens hovedminne, slik at det kan kjøres derfra. Deretter sjekker BIOS at den nødvendige maskinvare er koblet til. (Dette kan for eksempel være RAM og grafikkort).
BIOS som firmware.
BIOS blir noen ganger kalt firmware eller fastvare, fordi den er en integrert del av en datamaskin. Før 1990 lå BIOS i ROM-brikker, og kunne ikke endres. Etterhvert som BIOS ble stadig mer komplisert, og nødvendigheten for oppdateringer vokste, ble BIOS-programvaren lagret på såkalte EEPROM, eller flash-minnebrikker. Fordelen med slike brikker er at de kan oppdateres av brukeren. Fordi en feil under BIOS-oppdatering, eller i selve oppdateringen, kan føre til permanent havari, har enkelte hovedkort også en ekstra BIOS, kalt «Dual BIOS», som benyttes om den primære BIOSen ikke kan leses eller benyttes. Maskinvarefabrikanter utgir stadig BIOS-oppgraderinger for å oppgradere sine produkter, øke kompatibilitet og/eller fjerne bugs.
Historikk.
Begrepet BIOS ble oppfunnet av Gary Kildall og dukket først opp i M-operativsystemet i 1975. CP/M-maskinene hadde vanligvis bare en enkel bootloader i ROM. Senere versjoner av CP/M, samt Concurrent CP/M, Concurrent DOS, DOS Plus, flerbruker-DOS, System Manager og REAL/32 kom med en XIOS (Extended Input/Output System) i stedet for BIOS. De fleste versjoner av DOS brukte en fil ved navn "IO.SYS", "IBMBIO.COM", "IBMBIO.SYS" eller "DRBIOS.SYS", kalt DOS BIOS, som er en analogi til CP/M BIOS.
Noen Sun og PowerPC-baserte datamaskiner bruker åpen firmware for dette formålet.


Derby (Derbyshire).
Derby er en by og enhetlig myndighet i England. Den ligger ved elven Derwent i Derbyshire. Tradisjonelt har byen vært administrasjonssenter for Derbyshire, men siden Derby i 1997 ble en enhetlig myndighet har grevskapet blitt administrert fra Matlock. Byen har blant annet jernbaneverksteder samt porselensindustri (Royal Crown Derby Porcelain Company) etablert i 1750. Byen er særlig kjent for flymotorfabrikken Rolls Royce.
Historie.
Byen har tilknytning til romerne, angelsakserne og vikingene. Den romerske festnigen "Derventio" lå antagelig ved Little Chester/Chester Green, og senere var byen en av de fem festningsbyene i Danelagen. Byen har feiret sitt 2000-årsjubileum som bosetningssted.
Navnets opprinnelse er uklar. Mange hevder at det kommer fra danenes navn "Deor-a-by", «Rådyrenes landsby», mens andre mener det kommer fra det romerske navnet "Derventio". Byen ble kalt "Darby" eller "Darbye" på noen av de eldste kartene over området.
Under den engelske borgerkrigen 1642–1646 hadde parlamentsstyrkene en garnison i byen, under sir John Gell som i 1643 ble byens guvernør. Styrkene deltok i forsvaret av Nottingham, beleiringen av Lichfield, slaget ved Hopton Heath og flere andre trefninger. De forsvarte også Derby mot rojalistene.
Under den industrielle revolusjon var Derby og Derbyshire sentrale steder. I 1717 ble den første silkemøllen drevet av vannkraft åpnet i Derby. I 1759 patenterte Jedediah Strutt en maskin som revolusjonerte strømpeproduksjonen. Det var også en rekke andre nyvinninger som så dagens lys for første gang i Derby.
I 1745 slo Bonnie Prince Charlie leir i Derby under sitt forsøk på å kreve den engelske tronen. Han forsøk ble oppgitt ved Swarkestone Bridge, bare noen kilometer sør for Derby.
Byen fikk status som "city" i 1977 i forbindelse med Eliszabeth IIs 25-årsjubileum som dronning. Frem til dette var Derby en av svært få katedralbyer i Storbritannia som ikke hadde status som city.
Kultur.
Byens fotballag Derby County F.C., etablert i 1884, spiller i The Championship. Klubben vant førstedivisjonstittelen, dengang den høyeste i engelsk fotball, i 1972 og 1975. Cupmester i 1946. Lagets hjemmebane er Pride Park Stadium. Tidligere hjemmebane var Baseball Ground.
En årlig utendørskonsert i Darley Park er en av de største regelmessige gratiskonserter som blir arrangert. Byen er også kjent for jazz, ettersom Derby Jazz Group er en av de mest aktive jazzorganisasjoner i Storbritannia.
Derby Arboretum var Englands første offentlige park.


Södra Cell Folla.
Södra Cell Folla AS var Norges eneste produsent av kjemisk termo-mekanisk tremasse (CTMP). Fabrikken lå i Follafoss i Verran kommune. Fabrikken var en del av det svenske Södra-konsernet. Produserte årlig ca 100 000 tonn CTMP (ca 102 000 i 2007).
Adm. direktør er Olav Edvard Vold
Bedriften har vært i medias søkelys i forbindelse med at NTE ble gransket av EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Bedriften hadde i 2007 en fordelaktig strømavtale med NTE.
Historie.
Historien til bedriften starter i 1901 da selskapet AS Folla ble stiftet. Sagbruksdrifta i Folla-området kom nå inn i ordnede former, og i 1902 var ny sag på plass i sagbruket i Follafoss. Saga ble drevet av elektrisitet fra den aller første generatoren i Folla. Idag står kun generatorstativet igjen, på oversiden av brua i Follafoss sentrum.
I 1908 ble AS Folla solgt til G. O. Øhrn, smelteverksingeniør Tharaldsen og godseier Schultz på Egge. De bestemte seg for å anlegge kraftstasjon og tresliperi i Follafoss. 5. oktober 1909 ble den aller første masseballen produsert i Folla.
I 1983 kjøpte Bjørn Lyng fabrikken med tilhørende skog av fylket, og gjorde om produksjonen fra tresliperi til CTMP-fabrikk. I 1988 og 1989 ble det bygd flere nyanlegg ved fabrikken, blant annet barkfyr, ny kappe og nytt høykonsblekeri (HC-blekeri).
I 1989 solgte Bjørn Lyng bruket til Norske Skog, som drev fabrikken fram til 2. juli 2000, da de solgte Folla CTMP til Södra. Det nye navnet ble Södra Cell Folla AS.
I 2012, august, ble fabrikken besluttet nedlagt da betingelsene for lønnsom drift ikke lengre var tilstede. Ordfører Bjørn Skjelstad mente dette ville få stor betydning både direkte og indirekte for mellom 50-70 arbeidsplasser.


Roswell (TV-serie).
"Roswell" var en amerikansk TV-serie gjort av Jason Katims. Serien gikk mellom oktober 1999 og mai 2002. De to første sesongene av denne serien ble produsert og sendt av TV-selskapet TheWB, men ble flyttet over til United Paramount Network (UPN) før den tredje sesongen.
Serien ble sendt søndagsettermiddager på TV 2.
Handling.
Roswell handlet om tre tilsynelatende vanlige tenåringer (Max Evans, Isabel Evans og Michael Guerin) i byen Roswell i New Mexico som bærer på en uvanlig hemmelighet. De tre er overlevende romvesener etter det beryktede UFO-krasjet i 1947 i ørkenen utenfor Roswell. De tre lovte hverandre å ikke røpe deres hemmelighet til noen. En dag brøt Max det løftet for å redde livet til Liz Parker, som ble skutt i restauranten «The Crashdown». Etter den dagen ble ingen av livene deres de samme igjen...
Serien er basert på bok-serien Roswell High, skrevet av Melinda Metz.


Michael Campbell.
Michael Campbell (født 23. februar 1969) er en newzealandsk profesjonell golfspiller som er medlem av Europatouren.
Campbell ble i 2001 utnevnt til offiser av New Zealands fortjenstorden. Han ble forfremmet til følgesvenn i 2005.


Pride Park Stadium.
Pride Park Stadium, oftest kalt Pride Park, er fotballklubben Derby Countys hjemmearena. Banen ligger i utkanten av bykjernen til Derby. Anlegget var ferdig i 1997, og ble åpnet av dronning Elizabeth II den 18. juli samme år. Tilskuerkapasiteten er 33 597.
Den 27. mai 2001 spilte en privatkamp mot på denne banen. I tillegg har U-21 landslaget til England brukt arenaen flere ganger de senere årene.


Grønland (Oslo).
Grønland (1-19, 6-24) er hovedgaten i området Grønland øst for Oslo sentrum, i bydel Gamle Oslo.
De nåværende gatene Grønland og Grønlandsleiret (tidligere Leiret) var veien mellom forstaden Oslo og Christiania, via Vaterlands bru (første bro bygget 1654).


Coffea canephora.
"Coffea canephora" (Robustakaffe også synonymt med "Coffea robusta") er en kaffeart som har sitt opphav i det vestlige Afrika. Den blir i hovedsak dyrket i Afrika og Brasil der den kalles Conillon. Robusta blir også dyrket i sørøst Asia, der franske kolonister introduserte den til Vietnam mot slutten av 1800-tallet. Eksporten fra dette området er nå nest høyest i verden etter Brasil. Denne kaffearten er enklere å dyrke fram enn "Coffea arabica" og er derfor billigere å produsere. Siden arabicabønner i utgangspunktet blir betraktet som overlegne, er robusta vanligvis begrenset til kaffe av lavere kvalitet, og da ofte i blanding med andre kaffesorter. Den er forøvrig hyppig brukt i pulverkaffe, og i espressoblandinger for å fremme dannelsen av "skumtopp". Robusta inneholder rundt dobbelt så mye koffein sammenlignet med arabica. Rundt en tredjedel av all kaffe produsert på verdensbasis er i dag robusta.
Egenskaper.
"Coffea canephora" ble ikke klassifisert som en kaffeart før rundt 100 år etter "Coffea arabica". Det vokste da fritt i vestre og sentrale Afrika.
Planten har grunne røtter, og vokser som et robust tre eller busk, til å bli rundt 10 meter høy. Den blomstrer uregelmessig og det tar rundt 10–11 måneder før frukten blir moden.
Robustaplanten produserer større kvanta enn arabicaplanten, og robusta er også mindre sårbar for skadedyr og sykdom. Den blir også regnet for å ha en betydelig bitrere smak enn arabica.


Antoine Lavoisier.
Antoine Laurent Lavoisier (født 26. august 1743 i Paris – død 8. mai 1794 i Paris) var en fransk kjemiker. Han nevnes ofte som den moderne kjemiens far.
Bakgrunn.
Lavoisier vokste opp i Paris som sønn av en advokat. Hans mor tilhørte den velstående familien Punctis. Lavoisier tok eksamen i jus da han var 21 år gammel, men praktiserte aldri. I stedet tok han fatt på studier som virkelig interesserte ham - kjemi, botanikk, astronomi og matematikk ved Mazarin-universitetet fra 1754 til 1761. Allerede i 1768 ble han innvalgt i det franske vitenskapsakademiet. Av yrke var han regnskapsfører, og forsørget seg som ansatt i Ferme Générale, et privat firma som fungerte som ligningsvesen. 28 år gammel fikk han kjennskap til at hans sjef Jacques Paulze vurderte å tvangsgifte sin 13 år gamle datter Marie-Anne Pierrette Paulze med en steinrik, primitiv mann. Lavoisier reddet jentungen ut av dette ved selv å gifte seg med henne. Det ble et særdeles lykkelig ekteskap, ikke minst fordi Marie-Anne delte hans interesser. I motsetning til Lavoisier var hun flink i engelsk, og holdt ham dermed oppdatert på viktige vitenskapelige nyvinninger fra den kanten; hun var også flinkere i teknisk tegning enn han, illustrerte hans bok "Traité élémentaire de chimie" og ble hans viktigste medarbeider livet ut.
Fra og med 1775 var Lavoisier ansatt i administrasjonen for de kongelige kruttverkene, der han sørget for å forbedre produksjonsmetoden. Her la han også grunnlaget for forbedringer i landbruket ved å finne opp en ny metode for framstilling av salpeter. Seks dager i uken slet han på ligningskontoret; bare et par timer på morgenkvisten og om søndagen hygget han og hans kjære Marie-Anne seg med vitenskapelige eksperimenter. Som nygift hadde han bygget et hermetisk lukket apparat som stod i stuen, og i dette la paret metall som ble tilført varme for å fremskynde rustingen. Etter nedkjøling åpnet de forseglingen på apparatet, tok ut metallet, veide det og sammenlignet med den opprinnelige vekten. Og det de oppdaget, var stikk i strid med det de forventet: Rustent metall veier ikke mindre, selv om det er blitt porøst – det veier "mer". Og denne ekstra vekten kunne ikke komme fra noe annet enn luften inni apparatet. Luften vi puster i, måtte altså bestå av ulike gasser, og noen av disse måtte ha festet seg på metallet og utgjorde den ekstra vekten.
Noen av sine viktigste eksperimenter gjorde Lavoisier på området forbrenning. Forsøkene hans viste at forbrenning innebærer en reaksjon med et grunnstoff som finnes i luften. Videre viste han dette stoffets rolle i planter og dyrs respirasjon og ved korrosjon av metaller. Med sine oppdagelser innen forbrenning la han den rådende flogistikk-teorien død, som hevdet at materialer som brenner, avgir en substans som ble kalt flogiston.
Han oppdaget også at den «duggen» som dannes når Henry Cavendishs «brennbare luft» reagerte med det nevnte stoffet, var vann. Han ga derfor denne gassen navnet «vanndanner» - hydrogen. Her bygde han delvis på tidligere forsøk av Joseph Priestley. Han ble tildelt midler fra vitenskapsakademiet til å finne ut om hydrogenet han utvant av luften, kunne brukes til en flåte av ballonger som kunne brukes i en eventuell krig med Storbritannia.
Under arbeidet med "Sur la combustion en général" og "Considérations générales sur la nature des acides" viste han at stoffet som bidrog til forbrenning også spilte en rolle for dannelsen av syrer. I 1779 ga han derfor stoffet betegnelsen "air oxygène" – syredanner – og resten "azote" – uten liv. Kong Ludvig XVI sørget for bevilgninger så Lavoisier kunne forske på om dette oksygenet han hadde funnet frem til, kunne brukes til å forbedre masovner.
Den franske revolusjon.
Den samme Ludvig donerte imidlertid store beløp til frigjøringskrigen i Amerika, i håp om å svekke britenes posisjon der, og til dette trengte han økte inntekter fra ligningsvesenet. Lavoisier ble mannen som fant løsningen: I middelalderen hadde Paris vært omgitt av en mur, og alle som passerte den, hadde måttet betale en avgift. Den gamle muren var forlengst forfalt, slik at smuglere kunne passere uhindret. Nå foreslo Lavoisier at man bygget en ny mur. Som Berlin-muren var den bortimot to meter høy. Etter dagens pengeverdi kostet det flere milliarder kroner å reise dette solide murverket med flere titalls porter for kontroll av de som passerte. Stormen på Bastillen 14. juli 1789 regnes offisielt som begynnelsen på den franske revolusjon, men to dager tidligere var Lavoisiers Paris-mur blitt stormet. Faktisk var det Frankrikes pengehjelp til den amerikanske revolusjon som utløste den franske revolusjon, siden det var denne pengehjelpen som økte skattetrykket på den franske befolkning. Pariserne gikk løs på muren med fakler, økser og bare nevene til bare en ruin stod tilbake. I dag står noen fragmenter av tollportene igjen i Parc Monceau og i nærheten av metro-stasjonen Denfert-Rochereau.
Folkemengden visste at Lavoisier var mannen bak muren, og han skyndte seg å forsikre dem om at han stod på de revolusjonæres side. Han ledet fabrikkene som forsynte de revolusjonære med krutt, og han fikk Vitenskapsakademiet til å fjerne de dyre gobelinene i Louvre. Som medlem av akademiet hadde han lagt seg ut med en lege fra Sveits, Jean-Paul Marat, som hadde ønsket hans vurdering av et apparat legen hadde konstruert til å påvise varmen over toppen av en flamme eller fra issen på et menneske (testet ut over Benjamin Franklins skallede hode). Lavoisier avviste imidlertid oppfinnelsen, fordi den ikke kunne gi presise måleresultater. Marat glemte aldri dette.
I 1793 var han blitt leder for en av de sterkeste fraksjonene i Nasjonalforsamlingen. Her sørget han for å minne Paris-borgerne på Lavoisiers mur, og i november 1793 forstod Lavoisier at han ville bli arrestert. I fire dager gjemte han seg i Vitenskapsakademiets tomme kontorer i Louvre, men meldte seg så i Port Libre-fengselet sammen med sin svigerfar. De satt i ulike fengsler frem til rettssaken 8. mai 1794. Det var ikke enkeltindivider som var tiltalt, men ligningskontoret som helhet. Juryen omfattet en barber, en postkusk, en juvelér og en tidligere marki som hadde endret navn til "Dix-Août" (= 10. august). Den fant ligningskontorets ansatte skyldige i å ha misbrukt sine stillinger til å tiltvinge seg urettmessige inntekter. Noen prøvde å forsvare seg, men dommerne bare lo av dem med Marats byste som taus tilskuer. Samme ettermiddag ble 28 av de dømte ligningsfunksjonærene ført bakbundne til det som nå er Place de la Concorde. Her ble de ført til giljotinen, Paulze som nr 3, Lavoisier ca ett minutt senere som nr 4. De døde ble fraktet ut av Paris gjennom en av de tollportene i muren hans som stod igjen etter angrepene i 1789. Få måneder senere ble liket av Marats kollega Robespierre fraktet samme vei og kastet i den samme fellesgraven i en utmark som ble kalt "Errancis" (= lemlestet). Marie-Anne var bare 35 år gammel da hun ble enke. De revolusjonære myndighetene fratok henne alt innbo, men lot henne ellers være, og hun fikk en fredelig alderdom.
Lavoisiers forsøk er av de tidligste kvantitative eksperimenter innen kjemien. Han viste at selv om stoffene endrer karakter ved kjemiske reaksjoner, er mengden stoff den samme gjennom alle trinn i prosessen. Han brente fosfor og svovel, og fant at forbrenningsproduktene veide mer enn utgangspunktet; følgelig måtte den tilførte massen være tatt fra lufta. Gjennom slike eksperimenter la han grunnlaget for loven om materiens bestandighet.
Lavoisier er en av de kjemikerne som har hatt mest å si for utarbeidelsen av en kjemisk nomenklatur.
Hans "Traité élémentaire de chimie" (1789) illustrert av hans kone, er ansett som den første læreboka i moderne kjemi. Den setter navn på 33 grunnstoffer, de fleste navnene brukes også i våre dager. Imidlertid listet Lavoisier også opp lys og varme, som han mente var materielle substanser.


Differensial (matematikk).
Et differensial er i matematikken en funksjonsendring over en infinitesimal endring i funksjonsargumentet. Forholdet mellom funksjonsendringen og argumentendringen kalles en differensialkvotient eller den deriverte av funksjonen. Slike inngår i differensialligninger.
Med utgangspunkt i funksjonen formula_1 kan vi sette opp differensialet d"f(x)" som formula_2.
formula_3 er differensialkvotienten.


Integral (matematikk).
Det bestemte integralet av "f"("x") i intervallet
"a","b" er lik arealet "S" mellom kurva og x-aksen.
Det ubestemte integralet til en reell funksjon er en ny funksjon med egenskapen at den deriverte er lik den opprinnelige funksjonen. Et slik integral kalles også en "antiderivert" og en primitiv til den den opprinnelige funksjonen. En gitt funksjon kan ha en hel familie av primitiver, der differansen mellom to primitiver er en konstant.
Det bestemte integralet til en funksjon "f"("x") er en generalisert sum av elementer "f(x)"formula_1"x", der summasjonen foregår mellom to funksjonsargument "a" og "b". Definisjonen bygger på en grenseprosess der antall ledd i summasjonen går mot uendelig, mens størrelsen av hvert element formula_1"x" går mot null. For reelle funksjoner av en variabel representerer det bestemte integralet arealet mellom funksjonsgrafen og x-aksen, regnet med fortegn.
For relle funksjoner er sammenhengen mellom det ubestemte og det bestemte integralet gitt ved den såkalte fundamentalsatsen for matematisk analyse.
For funksjoner som avhenger av flere variable kan en ha mange forskjellige typer bestemte integral, avhenging av blant annet formen på elementet formula_1"x" som det summeres over, f.eks kurveintegral, flateintegral og volumintegral.
Sammen med derivasjon studeres integrasjon i den greinen av matematikk som kalles differensial- og integralregning. Integrasjon er også viktig for målteori. Ligninger som inneholder integral kalles for integralligninger.
Formell definisjon av ubestemt integral.
La "f"("x"): R formula_4 R være en reell funksjon av en relle variabel, og la "F"("x") være en ny funksjon med egenskapen at den deriverte av "F" er lik "f"
Det ubestemte integralet av "f" skrives med en langstrakt «s» som i ordet «sum» og er definert ved
Her er "C" en vilkårlig konstant. Funksjonen "f"("x") kalles "integranden" i integralet. Dersom funksjonen "F" eksisterer sies funksjonen "f" å være "integrerbar".
Formell definisjon av bestemt integral.
Definisjonen av et bestemt integral bygger på definisjonen av en "partisjon" (oppdeling) av det lukkede intervallet ["a","b"].
Det eksisterer flere ulike definisjoner at et bestemt integral, og presentert her er definisjonen av et Riemannintegral, som igjen er ekvivalent med et Darbouxintegral. For en videre klasse av funksjoner kan en også definere Riemann-Stieltjesintegral og Lebesguesintegral.
Partisjoner.
En partisjon er en endelig mengde
Videre sier en at partisjonen er "merket" dersom det til hvert par av påfølgende elementer i partisjonen ("i" -1) og "i" er definert en verdi "t"i slik at
Riemannintegral.
En "Riemannsum" for en gitt merket partisjon er definert ved
Det bestemte integralet av funksjonen "f"("x") over intervallet ["a","b"] er definert lik "S" dersom det for et hver positivt tall formula_15 eksisterer en verdi formula_1 slik at for alle partisjoner med bredde mindre enn formula_1, så er
Notasjon for verdien av interalet "S" er på forma
Noe mer uformelt kan en si at integralet er lik grenseverdien for Riemannsummen når bredden av partisjonen går mot null, dersom en slik grenseverdi eksisterer. Grenseverdien er lik arealet under grafen til funksjonen, dersom denne er positiv, slik som vist på figurene under.
Integrerbare funksjoner.
En funksjon der grenseverdien for Riemannsummen eksisterer sies å være "(Riemann-)integrerbar."
Monotonisitet.
Hvis "f" og "g" er to funksjoner som begge er integrerbare på intervallet ["a","b"], og der "f" formula_24 "g", så er
Absoluttverdi-integrasjon.
Dersom "f" er integrerbar på intervallet ["a","b"], så er absoluttverdi-funksjonen |"f"| integrerbar, og
Uekte integral.
Et uekte integral er et integral der integranden "f" går mot uendelig når argumentet nærmer seg en verdi i integrasjonsområdet, eller der integrasjonsområdet er uendelig. I begge tilfeller må verdien av integralet defineres ved en grenseprosess. For eksempel kan en definere
Et eksempel på et uekte integral av denne typen er
Generaliseringer.
For funksjoner av flere variable eksisterer det en rekke generaliseringer av integralet, som i hovedsak skiller seg fra hverandre i elementet som funksjonen summeres over.
Multippelintegral.
For funksjoner i to variable kalles integralet et "dobbeltintegral". Verdien av et dobbeltintegral til en positiv funksjon svarer til volumet av legemet mellom kurva og planet definert ved "z" = 0 innenfor intehgrasjonsområdet. Fubinis teorem gir vilkår for når et dobbeltintegral kan beregnes ved suksessivt å integrere over en og en variabel.
Kurveintegral.
I et kurveintegral utføres integrasjonen av et vektorfelt over lengde-elementer langs en kurve. Også navnet "linjeintegral" er vanlig brukt. La "C" være en kurve i et flerdimensjonalt rom og anta at kurva er definert med en parametrisering r = r("t"), der parameteren "t" er inneholdt i intervallet ["a","b"]. La f være et vektorfelt definert i et område som inneholder "C" og med komponenter i det samme rommet ("f"1,"f"2...,"f"n). Da er kurveintegralet "S" langs "C" definert ved
Flateintegral.
I et flateintegral utføres integrasjon av et skalarfelt over et elementer av en parametriserbar flate. La S = r = r("u","v") være en flate definert for en region "T" i ("u","v")-planet. La "f" være en skalar funksjon definert og begrenset på "S". Flateintegralet av "f" over "S" er da definert ved
Historie.
Den moderne notasjonen for et ubestemt integral ble innført av Gottfried Leibniz i 1675. Han innførte integrasjonssymbolet som en forlenget «s».


Matlock.
Matlock er administrasjonsbyen i Derbyshire og distriktet Derbyshire Dales i England. Den var tidligere et kursted, og ligger ved elven Derwent.
Opprinnelig lå det flere små landsbyer i området: Matlock Town, Matlock Green, Matlock Bridge og Matlock Bank. I 1698 ble det oppdaget varme kilder der, og kurhotellene, kjent som «hydros», sprang opp. Befolkningen økte dermed voldsomt, og byen oppsto. Det største hotellet ble åpnet i 1853, og nedlagt i 1950-årene da byens administrasjon flyttet inn i bygningen.
I 1893 ble det anlagt en kabeldrevet trikk gjennom byen, inspirert av trikkene i San Francisco. Da den ble åpnet var den verdens bratteste trikkelinje, og kostet to pence opp og en penny ned. Banen ble nedlagt i 1927 etter at biler og busser hadde tatt over.
Leys Park er en stor viktoriansk park ved elven. Den åpnet i 1898, og har nå en modelljernbane på permanent utstilling i den gamle trikkestallen, som ble flyttet til parken, samt en musikkpaviljong og en dam med små motorbåter. Båtene er de eldste i sitt slag som fortsatt er i drift i Storbritannia.
Byen ligger i den sørvestlige utkanten av Peak District. Matlock Bath ligger rett sør for byen.


Astma.
Astma bronkialis, eller reversibel obstruktiv luftveissykdom, er en betennelsessykdom i de nedre luftveiene. Sykdommen er kronisk og gir økning i luftveienes overømfintlighet. Under et anfall av astma får man åndenød (respirasjonssvikt), gjentatte episoder med hoste, tetthet i brystet, tungpust eller økende surkling. Barn får ofte brekning som følge av anfallet. Det er mange forskjellige faktorer som kan utløse astmaanfall, blant annet allergi, tobakksrøyk, støv, rå luft, kulde, fysisk aktivitet eller sterke lukter. Mellom anfallene virker pusten normal, selv om betennelsen alltid vil være tilstede.
Forløp.
Anfallet skyldes krampaktig sammentrekning av de små luftrørsgreiners muskulatur og ytrer seg ved hvesende åndedrett, piping i brystet (særlig på utpust) og hoste. Det opptrer hevelse (ødem) i luftveiene som gir innsnevring og derfor tyngre åndedrett. En astmatiker lager mer slim i bronkiene og vil derfor få en plagsom hoste.
Astma ligner mye på KOLS, men skiller seg ut fra denne ved høyere grad av reversibilitet. Astma hos voksne som inkluderer anstrengelsesutløste episoder blir gjerne regnet med under paraplydiagnosen KOLS, og mange astmatikere utvikler etter hvert kronisk bronkitt.
Det er viktig å huske at barn med mild astma har god prognose. Rundt halvparten av barna blir kvitt sykdommen i puberteten.
Utløsende faktorer.
Såkalt yrkesastma (se egen hovedartikkel), dvs. arbeidsrelaterte obstruktive lungesykdommer kan ses på som en egen årsaksgruppe for astma.
Behandling.
I dag har man ingen medisin som helbreder astma. Derimot kan man gi medikamentell behandling som reduserer betennelsen. Denne vil i dag gi de fleste lange perioder med lite eller ingen plager.
Behandlingen retter seg etter den enkelte pasients spesielle behov.
Det er mye en kan forsøke å gjøre av ikke-medikamentelle tiltak for å unngå astma-anfall. Det viktigste er kanskje å drive regelmessig fysisk aktivitet da dette øker lungekapasiteten og på den måten også øker den generelle kapasiteten.
Utbredelse.
Sykdommen kan starte i alle aldre, men etableres oftest i barneårene. Anslagsvis 50 % av barna vokser astmaen av seg. Gutter har større risiko for å få astma enn piker. Man anslår at 10 % av barn i Norge lider av sykdommen. Blant voksne er det 7 % av menn og 5 % av kvinnene som har astma (2005).
Utbredelsen av sykdommen internasjonalt er tre ganger så stor i 2005 som i 1950, og øker mest i industrialiserte land. En mulig forklaring er at barn i dag har svakere immunforsvar. Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at 150 millioner mennesker globalt lider av astma.
I Norge har vi Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) med over 20000 medlemmer.


Paolo Bettini.
Paolo Bettini (født 4. januar 1974) er en italiensk tidligere profesjonell syklist. Han ble regnet som en av verdens beste syklister i én-dagersritt.
Han vant verdenscupen tre år på rad, fra 2002 til 2004.
I løpet av sin karriere vant han blant annet Milano–Sanremo, Liège-Bastogne-Liège (2), Lombardiet rundt (2),Clásica de San Sebastián. Han har totalt åtte etappeseire fra de store etapperittene. I 2005 og 2006 vant han poengtrøya i Giro d'Italia.
Han ble olympisk mester på fellesstarten under OL 2004. I 2006 ble Bettini verdensmester på landeveisritt fellesstart, og han forsvarte denne tittelen under VM i Stuttgart i september 2007.
Han la opp etter VM i september 2008, og tok i 2010 over som landslagssjef for i Italia etter at Franco Ballerini døde.


Kim Larsen.
Kim Larsen, Nibe Festival 2009.
Kim Melius Flyvholm Larsen (født 23. oktober 1945 i København) er en dansk sanger, sangskriver, gitarist, forfatter og skuespiller. Han er utdannet som lærer.
Bakgrunn.
Kims foreldre var "Eva Flyvholm Olsen" og "Alfred Larsen" (lærer). Familien stammet egentlig fra Fyn, og Kim ble døpt i "Valgmenighedskirken" i Kerteminde, der morfaren hans var degn. Kim har også en eldre bror, Tore. Foreldrenes ekteskap varte til Kim var ca. 5 år gammel, da forlot foreldrene hverandre. Moren tok med ungene og flyttet inn i en liten leilighet i "Mågevej" i København. Senere begynte Kim på "Frederikssundsvejens Skole". Tolv år gammel begynner han å lære å spille piano, og på fjortenårsdagen får han sin første gitar. Forbildene hans på den tiden var artister som Elvis Presley, Little Richard, Jerry Lee Lewis og Cliff Richard.
Kim Larsen studerte til lærer ved "Frederiksberg Seminarium" og jobbet i 1968–1969 som lærer ved "Gerbrandskolen" på Amager, da han bestemte seg for å bli musiker på heltid. Han dannet sammen med Franz Beckerlee, Wili Jönsson og Bjørn Uglebjerg rockgruppa Gasolin'. Uglebjerg forlot bandet og ble erstattet av Søren Berlev i 1971, før deres første album ble utgitt.
Gasolin'.
I Gasolin' var Larsen forsanger og gitarist. Gruppa slo igjennom i 1971 etter å ha blitt oppdaget av Poul Bruun, som var produser for plateselskapet CBS. Etter dette fulgte en rekke platesuksesser, før Gasolin' ble oppløst i 1978. Gruppa regnes fortsatt som den mest betydningsfulle rockegruppa Danmark noen gang har fostret. De spilte sammen for siste gang den 21. august 1978 i "Folkets Park" i Malmö, Sverige, og senere den høsten ble gruppa oppløst for godt.
Kim Larsen er som låtskriver kjent for sin enorme produktivitet. Som følge av dette skrev han mange flere låter enn hva Gasolin' hadde bruk for. For å avvirke disse dannet Larsen fritidsgruppa "Larsen og Co" i 1971, som blant annet utga en singel. Året etter omdøpte han gruppa til "Starfuckers", men etter krav fra CBS ble navnet skiftet til "Sylvesters Jukebox". Gruppa utga nok en singel og opptrådte rundt om, men forsvant etter hvert som Larsens solokarriere ble stadig viktigere.
Larsen har utgitt en rekke soloalbum og har også medvirket i grupper som Kim Larsen & Bellami og Bell*Star. Soloalbumet «Midt om natten» er med over 500 000 solgte eksemplarer fortsatt (per 2010) Danmarks mest solgte plate gjennom tidene. I 1995 flyttet han til Odense og dannet gruppa Kim Larsen & Kjukken.
Film.
Sammen med Henning Bahs og Erik Balling (sistnevnte var også regissør) skrev også Larsen manuset til spillefilmen "Midt om natten" (basert på en selvopplevd historie fra København i 1972 samt platealbumet med samme tittel), en 131 minutter lang drama-komedie som hadde premiere den 9. mars 1984. Han hadde selv hovedrollen i filmen som «Benny». Filmen er siden utgitt på VHS og DVD av Nordisk Film.
Sammen med Erik Clausen og Peter Ingeman skrev også Larsen manuset til den 119 minutter lange musikalen «Kielgasten», utgitt av "Det Dårlige Selskab" i 1989 (senere også utgitt på VHS og DVD i 2008). Larsen og Clausen medvirket begge i musikalen.
Larsen har dessuten medvirket i filmer som (1970), Prins Piwi (1974) og Du er ikke alene (1978), samt TV-serien "Østre Gasværk" (Danmarks Radio, 1976).
Larsen er en notorisk forkjemper for individets rett til å gjøre hva det vil med seg selv. I 2008 stiftet han bandet Den Gule Negl i protest mot det danske røkeforbudet fra 2007.
Bell*Star.
Gruppa Bell*Star ga ikke ut noen platealbum, men i 1994 ga Kim Larsen ut soloplaten "«Hvem kan sige nej til en engel?»", og på dette albumet medvirket flere av medlemmene fra Bell*Star, sammen med andre gjestemusikere. Den etterfølgende turnéen ble også gjennomført med Bell*Star som backingband.
Kulturkanonen.
Kim Larsen er med i Danmarks kulturkanon med albumet Værsgo. Selv ba han seg frabedt å være en del av denne lista.


Donovan Bailey.
Donovan Bailey (født 16. desember 1967 i Manchester i Jamaica) er en canadisk friidrettsutøver.
13 år gammel flyttet Bailey til Canada, der han spilte basketball. Han begynte å konkurrere ifriidrett i 1991, men satset ikke ordentlig før i 1994. På denne tiden var han også en profesjonell aksjemegler.
Året etter fikk han sitt internasjonale gjennombrudd. Under friidretts-VM i Göteborg 1995 vant Bailey både 100 meter og 4 x 100 m stafett.
Han gjentok dobbelttriumfen under OL i Atlanta 1996, der han satte verdensrekord med tiden
9,84. Mange canadiere følte at Bailey gjenopprettet æren for canadisk friidrett etter dopingskandalen med Ben Johnson fra OL 1988 i Seoul. Bailey vant sitt tredje VM-gull med Canadas stafettlag i 1997, da han fikk sølv på 100 meter etter Maurice Greene.
Donovan Bailey la opp i 2001.
Donovan Bailey holder fremdeles verdensrekorden på 50 meter innendørs med tiden 5,56.


Landolfo Maramaldo.
Landolfo Maramaldo (død 16. oktober 1415) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bari i Italia.
Han ble kreert til kardinal 21. desember 1381 av pave Urban VI.
Sammen med kardinal Pietro Pileo di Prata skrev han et brev mot pave Urban VIs vold, og ble dermed avsatt av denne paven. Men pave Bonifatius IX rehabiliterte ham som kardinal den 18. desember 1389.
Maramaldo, Landolfo
Maramaldo, Landolfo
Maramaldo, Landolfo


Francesco Renzio.
Francesco Renzio (død 26. september 1390) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 21. desember 1381 av sin slektning pave Urban VI.
Hn var onkel til kardinal Marino Bulcani.
Renzio, Francesco
Renzio, Francesco
Renzio, Francesco


Ludovico Donato.
Ludovico Donato O.Min. (henrettet 26. september 1385 i Genova) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var generalminister for fransiskanerne.
Han ble kreert til kardinal 21. desember 1381 av pave Urban VI.
Han konspirerte mot pave Urban sammen med kardinalene Giovanni de Amelia, Adam Easton, Gentile de Sangro, Bartolomeo de Coturno og Marino Giudice. De ble fengslet på borgen i Nocera Umbria den 12. januar, og ble henrettet i Genova i desember 1385. Eneste unntaket var kardinal Easton, som ble løslatt.
Donato, Ludovico
Donato, Ludovico
Donato, Ludovico
Donato, Ludovico


Bartolomeo de Coturno.
Bartolomeo de Coturno O.Min. (henrettet 26. september 1385 i Genova) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 21. desember 1381 av pave Urban VI.
Han konspirerte mot pave Urban sammen med kardinalene Giovanni de Amelia, Adam Easton, Gentile de Sangro, Ludovico Donato og Marino Giudice. De ble fengslet på borgen i Nocera Umbria den 12. januar, og ble henrettet i Genova i desember 1385. Eneste unntaket var kardinal Easton, som ble løslatt.
Coturno, Bartolomeo de
Coturno, Bartolomeo de
Coturno, Bartolomeo de


Christian Olsson.
Christian Olsson under europeisk lagmesterskap 2010
Christian Olsson (født 25. januar 1980 i Göteborg) er en svensk tidligere friidrettsutøver som spesialiserte seg på tresteg. Han la opp våren 2012 etter flere år med skader.
Olsson slo gjennom internasjonalt i 2001 da han under verdensmesterskapetkom på andre plass etter Jonathan Edwards. Han er innehaver av den europeiske innendørsrekorden på 17,83 meter, fra 2004. Han var også en dyktig høydehopper med en tittel og medaljer fra det svenske mesterskapet i årene 1999-2001.
Under innendørs-VM i 2004 tok Christian Olsson gull og tangerte verdensrekorden innendørs med 17,83. 22. august samme år, under OL i Athen, vant han trestegfinalen på ny svensk rekord: 17,79.
I 2003 ble Olsson kåret til Europas beste friidrettsutøver.


Marino Giudice.
Marino Giudice (henrettet 26. september 1385 i Genova) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Taranto.
Han ble kreert til kardinal 1383 av pave Urban VI.
Han konspirerte mot pave Urban sammen med kardinalene Giovanni de Amelia, Adam Easton, Gentile de Sangro, Ludovico Donato og Bartolomeo de Coturno. De ble fengslet på borgen i Nocera Umbria den 12. januar, og ble henrettet i Genova i desember 1385. Eneste unntaket var kardinal Easton, som ble løslatt.


Adam Easton.
Adam Easton O.S.B. (født i Easton i Norfolk i England, død 15. september 1398 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han hadde antagelig ledsaget erkebiskop Simon Langham til Roma, og da han først var der ble han på grunn av sine evner og kunnskaper engasjert i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 21. desember 1381 av pave Urban VI.
Han konspirerte mot pave Urban sammen med kardinalene Giovanni de Amelia, Ludovico Donato, Gentile de Sangro, Bartolomeo de Coturno og Marino Giudice. De ble fengslet på borgen i Nocera Umbria den 12. januar. Kardinal Easton ble satt fri, men de øvrige ble henrettet i Genova i desember 1385. Men han ble fratatt kardinalsverdigheten.
Senere ble han gjeninnsatt som kardinal, av pave Bonifatius IX den 18. desember 1389. Han dro da for en tid til England. Ingen av hans mange verker er blitt bevart.
Easton, Adam
Easton, Adam
Easton, Adam
Easton, Adam


Jan-Erik Lehn.
Jan-Erik Lehn demonstrerer knusing, bilde fra 1995
Jan-Erik Lehn (født 22. april 1950 i Trondheim, død 21. april 2001) var en norsk taekwondo-utøver og -instruktør.
Han trente først karate, men gikk etter hvert over til taekwondo. Han ble gradert til 1. dan (beltegrad) 10. november 1976, som den første norskfødte.
I 1980 grunnla han Norges Taekwon-Do Forbund, og ble snart valgt valgt til forbundspresident, et verv han hadde til han døde.
26. november 1982 ble Lehn gradert til 4. dan og ble internasjonal instruktør. Han ble utnevnt til «director» i det internasjonale taekwondo-forbundet 19. desember 1984.
Han innehadde også mange andre internasjonale verv, i 1990 ble han utnevnt til talsmann ("spokesman") for ITF, noe han også var helt frem til han døde.
18. februar 1996 mottok han sitt 7. Dan sort belte-sertifikat fra General Choi Hong-hi og ble "Master".
Lehn var teknisk meget godt oppdatert. Han hadde en utrolig evne til å få «power» i teknikkene, pga. en enorm hurtighet og masseoverføring. Ikke minst et utrolig «one-inch punch». Lehn var også kjent for å kunne slå gjennom hele 18 takstein med knyttneven, samt knuse en angitt stein i en større bunke. Andre teknikker han har imponert med er å knekke planker liggende «fritt» på en bordplate. Lehn var også kjent for et enormt kraftfullt sidespark, og ikke minst evnen til å frigjøre seg fra de største kjemper. Det har blitt flere verdensmestere samt andre titler av hans elever.


Tommaso Orsini.
Tommaso Orsini eller Tommaso dei Conti di Manupello (død 10. juli 1390) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han tilhørte den innflytelsesrike Orsinislekten.
Han ble kreert til kardinal i 1383 av pave Urban VI.
Som legat til Patrimoniet Marche vant han flere byer tilbake for paven. På grunn av utidig oppførsel mot den pavelige vikaren i Viterbo mistet han pavens gunst, og ble innesperret i festningen i Amelia. Han ble senere løslatt, og under en konspirasjon mot Urban VI viste han seg lojal mot paven.
Orsini, Tommaso
Orsini, Tommaso
Orsini, Tommaso


Guglielmo d'Altavilla.
Guglielmo d'Altavilla (død 23. juli 1389) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Salerno.
Han ble kreert til kardinal, kanskje i 1383 av pave Urban VI.
Altavilla, Guglielmo d'
Altavilla, Guglielmo d'
Altavilla, Guglielmo d'


Kriminalitet.
Kriminalitet er en betegnelse på handlinger som er straffbare i henhold til straffelovgivningen eller andre etablerte sosiale normer. I visse sammenhenger omtales kun de mer alvorlige straffelovbruddene, «forbrytelsene», som kriminalitet.
I noen definisjoner av kriminalitet, er det ikke bare nødvendig at en handling rammes av en straffeparagraf men at den også blir formelt sanksjonert, for å kunne kalles kriminalitet. Slike definisjoner utelukker for eksempel handlinger rammet av sovende paragrafer og andre straffelovbrudd som blir reagert mot på annen måte enn ved hjelp av rettsvesenet. Visse teoretikere mener på bakgrunn av en slik forståelse at kriminalitet ikke er noe en viss type handling enten er eller ikke er, men at handlinger blir til «kriminalitet» ut ifra den sosiale sammenhengen og måten andre oppfatter den på og reagerer mot den.
Historiske og geografiske ulikheter.
Hva som oppfattes som lovbrudd, varierer fra samfunn til samfunn og over tid. Det som er kriminelt i et land i dag, er altså heller ikke nødvendigvis kriminelt i andre land eller om noen år. Tydelige eksempler er straffebestemmelser for homofili og befatning med ulike typer rusmidler. For andre handlingstyper er det imidlertid mindre ulikheter i tid og sted, som for drap.
Kriminalitet i Norge.
Man har i Norge siden straffeloven av 1902, skilt mellom forbrytelser og forseelser, der sistnevnte innebærer de minst alvorlige handlingene. Dette regnes imidlertid ikke lenger som en hensiktsmessig inndeling da mange forseelser i dagens lovgivning betraktes som mer alvorlig enn mange av forbrytelsene. Skillet er derfor opphevet i ny straffelov vedtatt i 2005.
Kriminalitetskontroll og straffeprosess.
I Norge er det politiet som har ansvaret for å forebygge og etterforske kriminalitet. Polititjenestemenn og tollere har også myndighet til å gi forenklet forelegg om bot for mindre alvorlige trafikk- og tollforseelser. Hvis et straffelovbrudd skal etterforskes av politiet blir det i stedet registrert som "anmeldt".
Påtalemyndigheten har ansvar for å lede politiets etterforskning og avgjøre om personer som anses for ansvarlige for anmeldte straffelovbdrudd skal siktes og eventuelt til slutt få en påtaleavgjørelse mot seg. Påtalen kan innebære tiltale, men oftere forelegg om bot, inndragelse eller betinget påtaleunnlatelse. I Norge har påtalemyndighet og politi også et spesielt tett samarbeid, da den lavere påtalemyndighet er en del av politiet.
I de tilfeller påtalemyndigheten reiser tiltale mot en person for brudd på en eller flere straffebestemmelser, er det en domstol som avgjør hva slags reaksjon som skal gis. Mulige reaksjoner er da i tillegg til frifinnelse: bøter, betinget/ubetinget fengselsstraff, forvaring og samfunnsstraff. En domstol må også godkjenne varetektsfengslinger hvis politiet vil holde en person mer enn et par dager i forbindelse med etterforskningen. Mens politi og påtalemyndighet er underlagt regjeringsmakten er domstolene helt uavhengige og skal kun dømme etter lover og andre rettskilder.
Gjennomføringen av straffen reguleres av straffegjennomføringsloven og utføres av Kriminalomsorgen, som også skal gi straffen et hensiktsmessig innhold.
Statistikk og typer.
I Norge fører Statistisk sentralbyrå statistikk både over lovbrudd (og ofre) anmeldt til politiet, ferdig etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner, og bruk av fengsel. Det blir også gjennomført spørreundersøkelser (levekårsundersøkelser) om utsatthet for tyverier, skadeverk og vold i den norske befolkningen over 16 år.
Noen hovedtall.
I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 15 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år. Anmeldelsene gjelder først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd, selv om denne gruppen har gått betydelig ned siden år 2000. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, noe lavere enn på 1980/90-tallet, og et av de laveste nivåene i verden.
Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte og oppklare lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.
Omtrent 36 prosent av straffereaksjonene (utenom forenklet forelegg) blir gitt til personer mellom 15 og 25 år, kun rundt 30 prosent til personer over 40 år. Cirka 15 prosent blir gitt til kvinner. Og omtrent 14 prosent blir gitt til bosatte personer med innvandringsbakgrunn (med eller uten norsk statsborgerskap), samt rundt 7 prosent til personer som ikke er registrert bosatt i Norge.
Ifølge tilbakefallsundersøkelser blir omtrent halvparten av de 80 000 tatt på nytt igjen av politiet i løpet av de påfølgende fem årene. Undersøkelser over lengre tid viser blant annet at en tredel av alle gutter i Norge av et bestemt årskull ble tatt av politiet en eller annen gang fra 15- til 25-årsalderen (alderen det er vanligst å bli tatt for lovbrudd). De fleste blir imidlertid aldri registrert av politiet som gjerningspersoner, og av de som blir det ligger hovedvekten av lovbruddene på noe få. Kun 520 menn av de til sammen 52 000 personene i det angitte årskullet (dvs. én prosent), ble tatt for over halvparten av alle forbrytelsene registrert på årskullet i løpet av tiårsperioden.
Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.


Bálint Alsáni.
Bálint Alsáni (død 19. november 1408) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pécs i Ungarn.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.
Alsani, Balint
Alsani, Balint
Alsani, Balint


Angelo Acciaioli.
Angelo Acciaioli (født 15. april 1340 i Firenze, død 31. mai 1408 i Pisa) var en av Den katolske kirkes kardinaler i det vestlige skismas tid.
Han ble ordinert til biskop av Rapallo i desember 1375, og i 1383 ble han valgt til erkebiskop av sin hjemby Firenze. Acciaioli støttet den romerske paven i det store skimas tid, og ble belønnet med kardinalpurpur av pave Urban VI på konsistoriet den 17. desember 1384, og fikk tittelen presbyter av San Lorenzo in Damaso. I 1385 resignerte han sitt embete som erkebiskop av Firenze.
På konklavet i 1389 var han nær til å bli valgt til pave, men for å gjøre slutt på skismaet støttet han valget av Pietro Tomacelli som Bonifatius IX og ble den nye pavens nære rådgiver. Acciaioli unngikk konsekvent tilbud om å støtte den avignonske obediensen, og forsvarte legaliteten av Urban VIs valg til pave og valget av dennes etterkommere.
I 1390 ble han pavelig legat i Napoli og læremesteren til den 13 år gamle napolitanske kongen Vladislav, som han kronet i Gaeta den 29. mai 1390. 29. august 1397 ble Acciaioli forhøyet til kardinalbiskop av Ostia og Velletri, og ble sendt ut som pavelig legat til Ungarn i 1403, hvor han støttet Vladislavs krav til den ungarske tronen. Den 5. august 1403 kronet han Vladislav til konge av Ungarn.
Etter sin tilbakekomst fra legasjonen førte han til forsoningen mellom Bonifatius IX og Orsinislekten, og reformerte det benediktinske abbediet San Paolo fuori le mura i Roma. Han deltok i konklavet i 1404, og den nye paven Innocent VII utnevnte ham til erkepresbyter av Peterskirken samme år, og til visekansler av Den hellige romerske kirke den 29. august 1405. Etter kardinal Francesco Carbones død i juni 1405 overtok han dekanatet i kardinalkollegiet. Acciaioli ledet konklavet i 1406, og døde i Pisa i en alder av 68 år. Han var frem til sin død trofast mot den romerske paven Gregor XII, og ble gravlagt i Karteuserklosteret i Firenze.


Francesco Carbone Tomacelli.
Francesco Carbone Tomacelli, O.Cist. (død 18. juni 1405) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Monopoli i Italia.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.


Marino Bulcani.
Marino Bulcani (død 8. august 1394) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var pavens subdiakon.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.
Han var nevø til kardinal Francesco Renzio.
Bulcani, Marino
Bulcani, Marino


Rinaldo Brancaccio.
Cardinal Brancaccios grav i kirken Sant'Angelo a Seggio del Nilo, Napoli
Rinaldo Brancaccio (død oktober 1427) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.


Francesco Castagnola.
Francesco Castagnola (død 15. november 1385), sønn av Paolo av Napoli, var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.
Castagnola, Francesco
Castagnola, Francesco


Stefano Palosio.
Stefano Palosio (død 24. april 1396) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Todi i Italia.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.
Palosio, Stefano
Palosio, Stefano
Palosio, Stefano


Ludovico Fieschi.
Ludovico Fieschi (død 3. april 1423) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vercelli i Italia.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.
Etter valget av pave Innocens VII oppgav han sin obødiens (lydighet) den 22. oktober 1404 og overførte den til motpaven Benedikt XIII den 11. mai 1405. Etter Benedikts fratreden den 26. juni 1409 under Konsilet i Pisa sluttet han seg til motpaven Alexander V. Motpaven Johannes XXIII gjorde ham senere til administrator av suburbikarbispedømmet Sabina.
Han deltok ved Konsilet i Konstanz og deltok i konklavet som valgte pave Martin V i 1417.
Fieschi, Ludovico
Fieschi, Ludovico
Fieschi, Ludovico


Angelo d'Anna de Sommariva.
Angelo d'Anna de Sommariva O.Camald (død 21. juli 1428) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. desember 1384 av pave Urban VI.
Anna de Sommariva, Angelo d'
Anna de Sommariva, Angelo d'
Anna de Sommariva, Angelo d'


Bildet av Dorian Gray.
"Bildet av Dorian Gray" (engelsk "The Picture of Dorian Gray") er en roman av den engelske, irskfødte forfatteren Oscar Wilde, første gang publisert et magasin i 1890 og gitt ut i bokform i 1891. Det er Wildes eneste roman.
I forordet til førsteutgaven skriver forfatteren at «Det finnes ikke noe slikt som en moralsk eller umoralsk bok. Bøker er godt skrevet, eller dårlig skrevet. Det er alt.» Dette regnes som Wildes svar til en mengde kritikeres tolkning av boken, som i sin tid fikk kraftig kritikk for å være umoralsk.
Handling.
Boken er en roman om besettelse og skildrer en vakker, ung mann hvis utskeielser setter merker på det portrettet som er blitt malt av ham, mens han selv forblir like inntagende, ung og vakker. Etter hvert blir hans liv mer og mer en dobbelttilværelse. Maleriets forfall kan på mange måter regnes som et symbolsk tegn for en type menneskers liv, og ønsker. Særlig er «Lord Henry»s rollefigur interessant, om personer som eksperimenterer med andres liv. Det er blitt hevdet at boken er et kunstnerportrett og samtidig forfatterens skjulte selvbiografi.
Tolkning.
Romanen tolkes ofte som en kritikk mot menneskets evige jakt på skjønnhet og "evig" ungdom, spesielt rettet mot dandykulturen som hadde sin renessanse i Viktoriatidens Storbritannia. Romanen er like aktuell i dag som da den kom ut i 1890, spesielt rettet mot dem som tar plastisk kirurgiske operasjoner og slanker seg, som kan regnes som dagens dandyer. Romanen beskriver godt hvordan personer som er opptatt av skjønnhet og "evig" ungdom ser på seg selv, de rundt seg og problemene som oppstår når deres bilde blir knust.
I Norge.
I Norge er romanen første gang utgitt i 1923 på Samlaget i Johs. A. Dales nynorske oversettelse med tittelen "Dorian Gray". Den første fullstendige utgaven kom i 1932 på Nasjonalforlaget med tittelen "Portrettet av Dorian Gray", oversatt av Martin Gran. Siden den gang er romanen blitt oversatt flere ganger med tittelen "Bildet av Dorian Gray". De mest kjente er Ragnar Kvams oversettelse fra 1959 og Kari og Kjell Risviks oversettelse fra 2004.


Beige.
Beige er en lys, gråbrun farge. Fargen har vært mye brukt på blant annet datautstyr på 1980- og 1990-tallet, og fram til i dag. Beige regnes som en rolig farge, og passer sammen med de fleste sterke farger når det kommer til møbel- og interiørdesign.


Lilleakerbanen.
Lilleakerbanen er en forstadsbane som strekker seg fra Skøyen i Oslo vest til Jar i Bærum. Den betjenes av linje 13 som går mellom Grefsen stasjon og Jar stasjon.
Sporvidden er 1435 mm og det benyttes vignoleskinner fra Hoff til Jar. Sporkryssene er bygd opp, slik at sporvogner med smale hjulbandasjer kan trafikkere banen til og med overkjøringssporet på Øraker. Utenfor Øraker er ikke sporkryssene bygd opp, slik at bare materiell med brede hjulbandasjer kan trafikkere strekningen videre til Kolsås. Kjørestrømmen er 750 volt likestrøm, hentet fra kontaktledning over sporet.
Historikk.
Banen åpnet til Lilleaker i 1919 og ble i begynnelsen trafikkert med toakslede sporvogner som ble modernisert ved banens åpning. Banen var en del av linjenettet til Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken).
I 1924 benyttet Oslo kommune sin innløsningsrett på sporveisselskapene Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) og Kristiania Sporveisselskab (Grønntrikken) og dannet AS Kristiania Sporveier, som året etter skiftet navn til AS Oslo Sporveier. Lilleakerbanen ble holdt utenfor fusjonen og ble forlenget inn i Bærum i to etapper i 1924, først til Bekkestua, deretter til Avløs, hvor det ble bygd vognhall og verksted. I 1930 ble banen forlenget som enkeltsporet bane til Kolsås; dobbeltsporet mellom Avløs og Valler kom i løpet av 30-tallet og dobbelsporet mellom Valler og Kolsås stod ferdig i 1941. Banen fikk navnet "Bærumsbanen".
Den 16. februar 2009 ble strekningen Lilleaker - Bekkestua stengt for en periode på 2 år på grunn av ombygging av Kolsåsbanen. 1. desember 2010 ble strekningen mellom Lilleaker og Jar åpnet igjen. Når ombyggingen er ferdig vil banen ha parallell drift med t-banenettet mellom Jar og Bekkestua.
I dag trafikkeres Lilleakerbanen med sporvogner av type SL95, såkalte «italienere» bygd av Ansaldo/Firema i Italia, og type SL79, såkalte «leddvogner» bygd av Düwag i Düsseldorf og Strømmens Værksted.


Jærtegn.
Et jærtegn er et annet ord for varsel eller tegn, et såkalt "omen" på engelsk. I allmenn forstand, som oftest forstått som et illevarslende, negativt eller skjebnesvangert lys. Men, ordet antas paradoksalt nok å komme fra 'jarknteign', fra gotisk 'airkns': 'ærke', 'ekte'. Med andre ord kan jærtegn også bli brukt om tegn (fortrinnsvis i naturen) hvor overensstemmelse mellom signifikant og signifikat ikke er vilkårlig, eller tilfeldig.
I moderne tolkningslære, semiologi og semiotikk, i arven etter Ferdinand de Saussure, grunnlegger av fagdisiplinen semiotikk, slås det (som regel) fast at jærtegn ikke finnes; og at forholdet mellom signifikant og signifikat, tegnet og det som betegnes, er i bunn og grunn vilkårlig, og at overensstemmelse avhenger av sosiale kontrakter. Troen på jærtegn er et kjennetegn på en magisk virkelighetsoppfatning.


Lut.
Lut et hverdagslig navn på alkaliske, det vil si basiske stoffer. Et mye brukt alkalisk kjemikalium er kaustisk soda. Mest vanlig er imidlertid natronlut; natriumhydroksid (NaOH). Stoffet er hvitt i fast form, framstilt av en elektrolytisk deling av natriumklorid. Det løses svært lett opp i vann. I matlagning brukes det til lutefisk og til bløtlegging av oliven. Som tilsetningsstoff har det E-nummer E 524.


Banespill.
Banespill er en variant av paintball hvor man spiller på en bane med konstruerte hinder. Dette kan være hinder i form av tønner og paller, eller det kan være oppblåsbare hinder i en såkalt Sup-Air bane.
Banespill har to lag som hvert består av henholdsvis 3 mann, 5 mann eller 7 mann. Tidligere var også 10-manns turneringer vanlig, men dette er en form som ikke brukes så mye lenger. I forbindelse med større arrangement/turneringer har det også blitt avhold 1-manns turneringer, men dette er ikke vanlig og det er ofte en meget uhøytidelig konkurranse.
Lagene stiller som regel i like drakter påtrykt lagnavn, spillernavn og navn på lagets sponsorer.
Norsk lag er kjent for å holde meget høy internasjonal klasse. Tidlig på 2000-tallet viste Oslo laget Menace (tidligere Malera) veien. De senere år har lag som PureEvil, Solid og EnVy overtatt stafettpinnen. Kanskje først og fremst PureEvil fra Kristiansand som sommeren 2007 vant Europacupen i England.


Øystein Sunde.
Øystein Olaf Sunde (født 24. januar 1947 i Skarnes) er en norsk artist kjent for sitt raske gitarspill og sine humoristiske tekster.
Han er gift med Gudrun Grydeland siden 1975 og har to barn: Turid (født 1982) og Torbjørn (født 1983). Sunde er for tiden bosatt på Skarnes.
Biografi.
Familien Sunde bodde på Skarnes til Sunde hadde gått ut førsteklasse, men flyttet til Lambertseter i Oslo i 1955. Etter hvert ble Øystein Sunde en del av musikkmiljøet i hovedstaden, og frekventerte Viseklubben Dolphin sammen med talenter som Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Finn Kalvik og Hege Tunaal. Han har spilt i band som Hitch-Hikers, Hi-Five, Christiania Fusel & Blaagress og Gitarkameratene, og han har deltatt i revyer, men er mest kjent som soloartist. Mange av tekstene omhandler hverdagslige ting fra hans eget liv, som bleieskift og modellfly. Han har selv uttalt at han ikke klarer å lage sanger uten komisk innslag. Uttrykk som «kjekt å ha», «gåsemor», «morn, du!», «folk til slikt» og «du må’kke komme her og komme her» har gått inn i norsk dagligtale, og en "Aftenpost"-journalist fikk en gang påpakning for å ha brukt «smi mens liket er varmt» uten anførselstegn.
Som «en mester med ord og musikalsk til tusen», har Andreas Diesen beskrevet Sunde. «Når man skal beskrive Øystein Sunde, kan vel jeg sitere André Bjerke som en gang sa om seg selv at han ‘bedrev ord’. Sunde raljerer like gjerne om den tyske bobilen på norske veier, som håndverkere på sitt aller verste – alt med like innful ironi.»
Øystein Sunde er den eneste som har fått utmerkelsen Årets spellemann to ganger: under Spellemannprisen 1989 og Spellemannprisen 1994. I tillegg fikk Gitarkameratene samme prisen under Spellemannprisen 1990, som ble utdelt av Øystein Sunde da han var vinneren fra året før. Under 1989-utdelingen vant han i tillegg klassen underholdning for albumet "Kjekt å ha".
Sunde er bluegrassentusiast. Han har beriket det norske språk med en rekke munnhell som har blitt en del av dagligtalen vår. Sunde har solgt over 1,1 millioner plater. Han har satt opp en rekke show.
I 1976 flyttet Øystein Sunde tilbake til Skarnes sammen med sin kone, hvor han kan holde på med sine hobbyprosjekter, som modellfly, bilbane og hagegolf.
3. september 2008 reiste Sunde ut på turné med showet "Sånn er'e bare".
28. august 2010 kommenterte Sunde at «Det er jo litt museum da, jeg har tenkt å holde på noen år til!» da han mottok Komiprisens hederspris for 2010 på NRK.


Melinda Metz.
Melinda Metz er en amerikansk forfatter av ungdomsromaner. Hennes bokserie, "Roswell High", om utenomjordiske vesener i tenårene er blitt grunnlaget for WB Television Networks TV-serien "Roswell". En annen serie, "Fingerprints" («Fingeravtrykk»), er om en psykotisk pike som leser tanker fra fingeravtrykk. Melinda Metz har også skrevet en rekke andre bokserier, blant annet "Buffy, vampyrenes skrekk", "De nye eventyrene til Mary-Kate og Ashley Olsen", "Ghosts of Fear Street", og "Goosebumps Presents". Hun samarbeider tidvis med forfatteren Laura J. Burns som hun har skrevet bokserien som er basert på TV-serien "Everwood", og om Wright og Wong, tenåringsdetektiver. Hun har vært skyggeforfatter for to ungdomsbøker i bokserien Animorphs.


Martin Høyem.
Martin Høyem (født 16. januar 1982) er forsvarsspiller i fotball for Kolstad. Han har tidligere spilt for klubbene Strømsgodset, Sjetne, Rosenborg og Molde.
Høyem, Martin
Høyem,Martin
Høyem, Martin
Høyem, Martin
Høyem, Martin


Toni Kallio.
Toni Kallio (født 9. august 1978) er en finsk forsvarsspiller som spiller for Veikkausliiga-laget FC Inter Turku. Kallio har spilt for blant annet den norske klubben Viking FK som han skrev under for Viking høsten 2010, men han kom skadet til klubben og fikk ingen kamper for klubben og måtte forlate klubben da korttidskontakten gikk ut samme høst. Han har også tidligere spilt for klubbene Fulham FC Jazz, TPV Tampere HJK Helsinki, Molde Fotballklubb og BSC Young Boys.


Erlend Ormbostad.
Erlend Ormbostad (født 3. april 1981) er forsvarsspiller i fotball. Han ble i 2005 sesongen leid ut til Skeid fra Molde, med direkte suksess i Skeids forsvarsfirer. Da kontrakten utløp i 2006, fikk ikke Ormbostad noe tilbud fra Molde, og gikk gratis til Skeid Fotball. Han ble norgesmester som junior for Molde i 2000, samt norgesmester for seniorer i 2005.
I 2009 rykket Skeid ned fra Adeccoligaen til 2. divisjon. Ormbostad ble kåret til årets spiller.
Eksterne lenker.
Ormbostad, Erlend
Ormbostad, Erlend
Ormbostad, Erlend
Ormbostad, Erlend


Knut Olav Rindarøy.
Knut Olav Rindarøy (født 17. juli 1985 i Molde) er en norsk fotballspiller som spiller for Molde, hvor han ble seriemester i 2011. Han har tidligere spilt for Gossen.
Rindarøy er venstreback og fikk sin landslagsdebut for i en vennskapskamp mot den 10. oktober 2009.
I 2010 dro han på utlån til den spanske La Ligaklubben Deportivo La Coruña uten suksess. Han vendte så tilbake til Molde i 2011, der han fikk sitt comeback i Moldes 1–2-seier over Start 4. august.


Roswell High.
Roswell High er en bokserie på 10 bøker for ungdom og voksne. Bøkene er skrevet av Melinda Metz


Dag Roar Ørsal.
Dag Roar Ørsal (født 20. juli 1980) er midtbanespiller i fotball for Hødd, etter en overgang fra FK Haugesund i januar 2011. Han spilte også for Hødd fra 2000 til 2005.
Han har tidligere spilt for klubbene Ørsta, Molde FK og Aalesunds Fotballklubb.
Klubbkarriere.
Ørsal kom fra Ørsta til Hødd høsten 2000. I sitt første opphold i klubben scoret han 54 mål på 153 kamper.
Før 2005-sesongen gikk Ørsal til Molde. Der debuterte han i treningenskamp mot GIF Sundsvall. Han kom inn i en posisjon som hengende spiss og scoret et mål som sendte Molde opp i en 2-1 ledelse. Kampen endte til slutt 2-2.
Etter en sesong i Molde reiste han tilbake til Sunnmøre, denne gangen til Aalesund. Her spilte han to sesonger før han gikk til Haugesund.
Januar 2011 ble det klart at Ørsal returnerte til Hødd etter seks år i andre klubber.
Ørsal har hatt en vanskelig sesongoppkjøring til Adeccoligaen 2011. Han begynte en treningskamp fra start mot Molde i begynnelsen av februar men siden det har han ikke spilt noen andre kamper. Nå har han ikke vært i en skikkelig trening på en måned. Assistenttrener Sindre Eid har sagt ovenfor Sunnmørsposten at det kan være snakk om en strekk på baksiden av låret.


George Weller.
George Anthony Weller (1907–19. desember 2002) var en amerikansk forfatter og en Pulitzer-pris-vinnende journalist for New York Times og Chicago Daily News. Han var den første utenlandske korrespondenten som kom fram til Nagasaki etter bombingen av byen, den 9. august, 1945. Byen hadde blitt deklarert "off-limits" for journalister av den amerikanske okkupasjonsmakten etter at Fat Man ble sluppet. Han klarte å passere de amerikanske sjekkpunktene ved gå kledd som en amerikansk oberst. Den 75 sider lange rapporten og mer enn 20 fotografier ble sensurert av det amerikanske militæret før det kom så langt som trykken. En kopi av rapporten ble funnet av sønnen hans, etter hans død i Roma i 2002.
Weller vant Pulitzer-prisen i 1943 for sin krigskorrespondanse, for en historie om verdens første kirurgiske operasjon i en dykkende undervannsbåt, en blindtarmsoperasjon, gjort med en te-sil og skje.


Torgeir Ruud Ramsli.
Torgeir Ruud Ramsli (født 4. august 1979 i Molde) er midtbane- og forsvarsspiller i fotball for Sunndal. Han har tidligere spilt for klubbene Molde Fotballklubb, Ham-Kam og Træff.


Tommy Eide Møster.
Tommy Eide Møster (født 16. januar 1983) spiller fotball for Bryne Fotballklubb. Han har tidligere spilt for klubbene Eidsvåg, Træff og Molde. 29. mars 2008 gikk han til Bryne for en sum på rundt en halv million kroner. Avtalen bandt Møster til Bryne Fotballklubb de neste to sesongene. Spilleren gikk opp i lønn ved overgangen. I Bryne ble han gjenforent med annen spiller som spilte for Molde i opprykkssesongen 2007, Christian Gauseth. I 2009 ble han omskolert fra midtbane til forsvarsspiller.


Solferino.
Solferino er en liten landsby med ca 2500 innbyggere ca. 10 km sør for Gardasjøen, midt mellom Milano og Verona i Provinsen Mantova i Nord-Italia. Byen er kjent på grunn av Slaget ved Solferino, et slag som på grunn av sin grusomhet ble inspirasjonskilden til opprettelsen av Røde Kors.


Johan Nås.
Johan Nils Nås (født 9. februar 1983) er en norsk fotballspiller. Han kom til Strømmen IF etter å ha vært i Follo FK. Før det hadde han vært et kort opphold i Kongsvinger Toppfotball. Han har tidligere spilt for klubbene Molde Fotballklubb, Eide, Træff, Lørenskog og Kongsvinger Toppfotball.


Stargate (science fiction).
Stargate er et science fiction-fenomen som begynte med filmen "Stargate" i 1994 og ble videreført i tv-seriene "Stargate SG-1" (1997) og "Stargate Atlantis" (2004). Det har også blitt laget bøker, tegneserier og en animasjonsserie ("Stargate Infinity").
Stargate-medier.
Følgende medier er er utgitt om stargateuniverset. (Guider og dokumentarer er ikke tatt med)


Football League Championship.
Football League Championship er den nest høyeste divisjonen i det engelske ligasystemet, etter FA Premier League, og kalles ofte bare The Championship. Den rette betegnelsen er av sponsorgrunner Npower Championship.
Konkurransen.
Divisjonen har 24 lag. Alle lagene møter hverandre 2 ganger i løpet av sesongen (en gang på eget gress, og en gang på motstanderens hjemmebane). For seier får man 3 poeng, for uavgjort 1 poeng og for tap 0 poeng. På slutten av sesongen vil de 2 beste lagene rykke opp til FA Premier League (nivå 1). Lagene som havner på 3. til 6. plass spiller kvalifisering om en tredje opprykksplass. Her spiller lag nr 6 mot lag nr 3 og lag nr 5 mot lag nr 4. Lagene får en hjemmekamp hver mot hverandre. Lavest plasserte lag åpner med hjemmekamp. Vinnerne av disse såkalte semifinalene møtes i en finale på nye Wembley Stadium (årene 2001-06 spiltes kampene på Millenium Stadium, Cardiff). Vinneren av finalen rykker opp. De 3 dårligste lagene rykker ned til Football League One (nivå 3).
Historie.
Etter opprettinga av Premier League i 1992/93 ble den kalt 1. divisjon.
Fra og med 2004/05 har divisjon hett Football League Championship.


Odd Berg.
Odd Sigurd Berg (født 3. januar 1952), ofte kalt Oddemann, er fotballtrener og tidligere -spiller for Molde Fotballklubb. Han var toppscorer i 1. divisjon fotball for herrer 1974 med 13 mål for Molde. Han har senere vært trener for klubbens A-lag, både som hovedtrener etter Gunder Bengtsson i 2003 og som assistenttrener under Reidar Vågnes og Bo Johansson henholdsvis i 2004 og 2005. Han har dessuten ledet klubbens juniorlag til NM-titler. I 2006 var han trener for Moldes andrelag i andredivisjon. I 2007 ble han igjen hovedtrener for Moldes A-lag fram til Kjell Jonevret tok over.
Odd Berg er bror til fotballspilleren Jan Berg og svigerbror til fotballspilleren
Stein Olav Hestad.
Jo Nesbø skreiv sangen «Oddemann» til ære for Berg.


Stargate SG-1.
"Stargate SG-1" er en science fiction tv-serie og del av "Stargate-universet". Den tar opp tråden etter filmen "Stargate fra 1994". Serien ble filmet i Bridge Studios i Vancouver i Canada, og flere steder i utkanten av byen.
I det fiktive "Stargate-universet" forbinder et nettverk av stargates, konstruert av «The Ancients», jorden med planeter og måner helt til ytterkantene av Melkeveien. Disse muliggjør nesten øyeblikkelig reise mellom planetene. Serien forteller historien om SG-1, lederlaget av minst 25 forskjellige lag, som utforsker galaksen og forsvarer jorden mot utenomjordiske trusler som Goa'uld, Replicators og senere Ori.
Oppsummering.
Stargate SG-1 følger og oppdager mye om mytene fra Egypt. I stargate universet ble menneskene på jorda gjort til slaver og transportert til andre planeter av Goa'uld system herrene Ra og Apophis. Dette pågikk i tusenvis av år, og mange av grunnlagene til de fleste religionene vi har i dag blir avslørt, som aztekerne, vikingene, grekere, romere, Avalon, Camelot, og den tapte byen Atlantis blir også funnet gjennom serien.
I 1928 blir en stargate, en portal til stjernene, funnet på Giza-platået. Og blir flyttet til en hemmelig militærbase under Cheyenne-fjellene i Colorado, USA. Jack O'Neill, Dr. Daniel Jackson, Samantha Carter og Teal'c er det originale SG-1, det første teamet til å dra på regelmessige ekspedisjoner gjennom stargaten. Senere blir også Cameron Mitchell og Vala Mal Doran medlem av teamet. Stargate Command har i løpet av 10 sesonger til sammen rundt 20 forskjellige team som utforsker galaksen, med et hovedmål om å skaffe hittil ukjent teknologi, og for opprette allianser, og diverse vennskap som kan hjelpe jorden i framtiden. Dessverre trenger jorden plutselig mye hjelp, på ekspedisjonene får SG-1 og de andre teamene en del fiender, som alle vil ta over eller ødelegge jorden.
I begynnelsen var Apophis jordas største fiende, men ble av og til avløst av andre fiender, helt til hans død. I Stargate-universet er det slik at når en fiende blir drept kommer det ofte en enda verre å tar hans plass. Slik er det også her, Apophis blir avløst av Anubis, en fiende med så stor kunnskap om universet at han kunne bli uhyre vanskelig å felle, men SG-1 får hjelp av en av sine sterkeste forbundsfeller til å fjerne ham. Anubis blir etterfulgt av Ba'al, en tidligere tjener av Anubis, som fortsetter som fiende gjennom resten av serien. Ba'al overtar store deler av Anubis styrker, og kloner seg selv for å bli vanskeligere å drepe.
I slutten av sesong 6 så blir Daniel Jackson opphøyd til et høyere plan av eksistens, for andre gang, da tar Jonas Quinn over for Jackson, dette varer i omtrent 1/2 til 1 sesong. Da kommer Jackson tilbake.
I sesong 9 møter vi det som viser seg å bli en av de største fienden vi noen gang kom til å møte, The Ori. En høyt utviklet rase som lever på et annet eksistensnivå, men med utallige tilhengere, som er villige til å dø for sin tro. Idet sesong 10 tar slutt har disse tatt over en del av vår galakse, og kriger på alle fronter for kontroll over resten.
I store deler av serien er stargaten jordas eneste mulighet for å dra ut i galaksen, men litt utover i sesongene bruker jorda en del av teknologien de har fått tak i, og konstruerer romskip, store romskip, med kapasitet til et stort mannskap. Det første skipet blir kalt Prometheus, og blir raskt etterfulgt av flere skip, de fleste styrt av USA, USS Deadulus, USS Odyssey og USS Apollo, det fantes også et russiskkontrollert skip kalt Korolev, men den ble ødelagt i en stor romkamp mot The Ori. Prometheus ble ødelagt av en Ori-angrepssatellitt i midten av sesong 9.
Fra og med sesong 9 er ikke Jack O'Neill lederen av SG-1 lenger, etter en forfremmelse, og blir erstattet av Col. Cameron Mitchell (Ben Browder). Og en ny karakter blir med teamet, ofte beskrevet som "the hot alien woman", Vala Mal Doran (Claudia Black). Både Browder og Black hadde tidligere hovedroller i science-fiction serien Farscape, noe som har ført til Stargates noe spesielle kallenavn "Fargate" og "Starscape".
Kansellert.
Rett etter at den tohundrede episoden av Stargate SG-1 ble vist på tv, kunngjorde SciFi-Channel, kanalen som har bestilt og betalt serien, at sesong 10 av Stargate SG-1 kom til å bli den siste sesongen. Det betyr at episoden «Unending», som ble vist 13. mars 2007 på SkyOne i England, var den siste ordinære episoden av Stargate SG-1.
Det vil derimot komme to filmer rett på DVD, etter seriens slutt, der den første skal avslutte den pågående historien om The Ori, og den andre skal avslutte hele sagaen om Ba'al.


UTM-koordinater.
Projeksjonsbeltet er stripen i midten der sylinderen ikke sees.
UTM står for "Universal Transverse Mercator", og er et system av kartprojeksjoner som sammen med UPS (Universal Polar Stereographic) dekker hele jordkloden. Systemet består av 60 projeksjonssoner slik at hver sone har en bredde på 6°. Mellom 80° syd og 84° nord projiseres disse sonene mot en sylinder som er plassert slik at den danner et belte under sonene. For polkappene brukes en annen projeksjon.


Stargate Atlantis.
Sesong 1.
Sesong 1 hadde premiere 16. juli 2004. Atlantis-ekspedisjonen, ledet av Dr. Elisabeth Weir, ankommer byen som "the ancients" hadde forlatt for 10 000 år siden. De får nye venner, "the Athosians", men samtidig møter de en ny fiende, "the Wraith". Uten mulighet for å vende tilbake til jorden, må teamet overleve ved å bruke teknologien som "the ancients" etterlot seg, og finne en måte å forsvare seg mot "the Wraith" på. John Sheppard setter sammen et team som består av ham selv, Rodney Mckay, Aiden Ford og Teyla Emmagan, lederen for "the Athosians". På ett av teamets første oppdrag skaffer de seg enda en ny fiende, "the Genii", en menneskelig militær sivilisasjon med et teknologisk nivå på linje med jorden på 1950-tallet. Sesongen avsluttes med at byen Atlantis er under et større angrep fra "the Wraith".
Sesong 2.
Sesong 2 hadde premiere 15. juli 2005, og fortsetter der sesong 1 slutter. Atlantisekspedisjonen unngår å bli utslettet av "the Wraith" ved å få dem til å tro at byen har blitt ødelagt. De har nå også muligheten for å kontakte jorda igjen, etter at romskipet "the Daedalus" og den nye ZPMen (kraftkilde) ankommer byen. Teamet møter på Ronon Dex, som går inn i teamet istedet for Ford, som er savnet. Sesongen ender med at "the Wraith" er på tur til jorda, og ekspedisjonen må finne en måte å stoppe dem på.
Sesong 3.
Sesong 3 hadde premiere 14. juli 2006, og fortsetter der sesong 2 slutter. De stopper "the Wraith" fra å nå jorda, men klarer fremdeles ikke å utvikle «the Wraith retrovirus» som de håper vil gjøre rasen menneskelig igjen. Teamet møter nok en ny fiende "the Asurans", og ting begynner og se mørk ut når et eksperiment tar vekk all energien som er igjen i den éne ZPMen som de hadde. Ikke lenge etter finner de et romskip av "the ancient", men når mannskapet ombord finner ut at Atlantis er funnet, tar de tilbake byen som var deres og sender hele ekspedisjonen hjem. O'Neill og Woolsey er sendt til byen for og prøve å lage en avtale på at ekspedisjon må få lov til å vende tilbake. Dette mislykkes, men O'Neill og Woolsey får lov til å bli igjen som ambassadører mellom jorda og Atlantis. Etter noen uker rapporterer de tilbake at "the Asurans" har angrepet byen og holder på og ta over styringen. De drepte mannskapet som ekspedisjon tok med tilbake også.
Sheppard og teamet hans drar tilbake til Atlantis, tar byen tilbake og ødelegger også alle "asurans". Sesongen ender med at menneskene angriper "the Asurans" som bygger skip for å angripe. "The Asurans" setter inn et motangrep på Atlantis med et sterkt strålevåpen. Ekspedisjon prøver å unngå strålen ved å senke hele byen ned i havet, slik som byen var da teamet ankom byen for første gang. Strålen skjærer seg imidlertid gjennom havet, og er fortsatt en stor fare for ekspedisjon. Som en siste utvei setter Atlantis i gang motorene som får byen til å fly, slik at de kan flytte byen til en annen planet. De flykter, men like før de hopper i hyperspace, treffer strålen byen, slik at Dr. Weir blir hardt skadet. Sesongen ender med at "hyperdriven" stopper opp og byen flyter i rommet med bare 24 timer med energi igjen.
Sesong 4.
Sesong 4 hadde premiere 28. september 2007, og fortsetter der sesong 3 slutter. Samantha Carter overtar som ekspedisjonens leder, etter at Dr. Elisabeth Weir ble skadet. For å berge Dr. Weirs liv, vekker de til livet noen "Asuran naniter" som har ligget inaktive i kroppen hennes fra en tidligere hendelse. Hun berger livet, men blir tatt til fange av "Asurans" da de prøver å stjele en ZPM fra deres hjemplanet. I en av de første episodene møter teamet på en ny kultur kalt "the Travelers", disse bor på skip for at "the wraith" ikke skal kunne finne dem så lett.
Sesong 5.
Sesong fem er seriens siste. Stargate Atlantis vil avsluttes med en to-timers spillefilm. Stargate: Extinction
Extinction har blitt satt på hyllen inntil videre.


Liste over stortingsrepresentanter 1919–1921.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1919 til 1921. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Det var totalt 126 representanter, fordelt med 51 til Venstre,
40 til Høyre, 18 til Det norske Arbeiderparti, 10 til Det Frisinnede Venstre, 3 til Arbeiderdemokratene, 3 til Landmandsforbundet (Bondepartiet fra det ble stiftet i 1920)
Regjeringen Knudsen (V) fortsatte til 20. juni 1920. Da falt den på vegbudsjettet. Den generelle oppfatning er at dette var et påskud til å gå av. Regjeringen Halvorsen (H,FV) tok over. Denne regjeringen ble i sin tur felt 21. juni 1921.
Blehr (V) dannet ny regjering.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1919-1921


Matthias Stoltenberg.
Strømsø med den gamle kirke på Tangen. Maleri fra juni 1847.
Utsikt fra nordbyen i Tønsberg mot Jarlsberg
Matthias Stoltenberg (født 21. august 1799, død 2. november 1871) var en norsk portrettmaler. Nasjonalgalleriet eier 15 av hans portretter og tre landskapsmalerier. Det er reist byster av Stoltenberg og faren i Stoltenbergparken i Tønsberg. Portrettet hans av Karoline Steen, som han malte i 1862, ble brukt som frimerke i 1979.
Oppvekst og utdanning.
Stoltenberg ble født i Tønsberg, og var eldste sønn av kjøpmannen og eidsvollsmannen Carl Peter Stoltenberg (1767–1830) og Karen Mathea Bull (1775–1859). Familien hadde dominert Tønsbergs økonomiske og politiske liv siden begynnelsen av 1700-tallet. Ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var Carl Peter Stoltenberg, som representerte Tønsberg, en ivrig tilhenger av Selvstendighetspartiet, og han var medlem av det overordentlige storting i 1814 og stortingsrepresentant i 1815 til 1816 og i 1824. Han hadde tenkt seg en embetsmannskarriere for sønnen, og sendte ham til presten Jacob A. Wille i Våle for å få privatundervisning.
Da han var 10 år fikk Stoltenberg skarlagensfeber, og ble døv som en følge av sykdommen.
Utdannelsen måtte derfor legges om, og Stoltenberg ble sendt til København i 1811. Familien hadde mange kontakter, og Stoltenberg kunne få privatundervisning av "de beste lærere som kunne skaffes", ifølge Stoltenberg selv. Han lærte konstruksjon og arkitekturtegning av hoffbyggmester Peter Krogh Bonsach Jessen og arkitekt Peder Friis omtrent fra 1817 til 1820. Han gikk også i snekkerlære hos snekkermester Wille. Han fikk sitt svennebrev fra snekkerlauget i 1822 og var dermed utlært møbelsnekker. Fra 1821 til 1824 var han privatelev hos professor Christian August Lorentzen, en av Danmarks fremste portrettmalere. Undervisningen foregikk i professorens leilighet ved Charlottenborg, Københavns kunstakademi. Stoltenberg spesialiserte seg på portrettmaleri.
Stoltenberg lærte en portrettstil med vekt på realistisk gjengivelse av ansiktstrekkene, med sterke kontraster mellom lyse og mørke partier. Det tidligste kjente arbeidet av Stoltenberg er fra 1822, et mannsportrett som er en kopi etter Anthonis van Dyck. I Ringsaker kirke henger Stoltenbergs portrett av sogneprest G.G.G. Bergh som forfatteren Tryggve Andersen har udødeliggjort i romanen "I cancelliraadens dage" fra 1897.
Virke som portrettmaler.
Stoltenberg ville etablere seg som portrettmaler, men fikk ingen lett vei gjennom livet. Familiens økonomi ble etter hvert dårligere, og offentlig støtte fikk han ikke, verken som arbeidsoppdrag eller stipender.
I 1820-årene kom faren i økonomisk uføre, og det ble etter hvert vanskelig å finansiere sønnens videre utdannelse i København. Ved årsskiftet 1823/24 flyttet han hjem til Tønsberg.
I denne tiden var Stoltenbergs bilder preget av teknikken han hadde lært hos Lorentzen, noe som kan sees i portrettene av foreldrene, av Laurentius og Marthe Foyn og av Jacob Lerche.
Stoltenberg forsøkte å få oppdrag som portrettmaler i Christiania, uten å lykkes. I 1826 søkte han om borgerskap som snekkermester, men søknaden var rettet til Tegneskolens direksjon som ikke hadde noen myndighet på det feltet, så den ble avvist og Stoltenberg ble aldri håndverksborger i Christiania.
I 1827 holdt Stoltenberg to private utstillinger og averterte etter oppdrag. Samme år kjøpte han en større aksjepost i Vallø saltverk, hvor faren var hovedaksjonær. Tre år senere døde imidlertid faren, og saltverket ble slått konkurs. Stoltenberg-familien var dermed falitt.
Gjennom sin onkel, Vincent Stoltenberg Bull, som var prost i Vang, fikk Stoltenberg kontakt med de velstående kretser i Hedmark og Oppland, og fikk dermed en rekke portrettbestillinger. I perioden 1829 til 1833 malte han blant annet portretter av onkelen, Vincent Stoltenberg Bull, Andreas Jacob Lund, Svend Aschenberg og Jens Abildgaard. I 1833 malte han også to malerier til altertavlen i Vang kirke, med motivene Jesus i Getsemane og Oppstandelsen. Maleriene var kopier etter hans gamle lærer C. A. Lorentzens altertavle i Søndeled kirke fra 1795. Lorentzen hadde i sin tid malt Oppstandelsen etter et stikk av et maleri av den franske maleren Jean-Baptiste van Loo.
Utover 1830-tallet utviklet Stoltenberg sin teknikk, i tråd med tilsvarende utvikling hos yngre danske malere, uten at det er mulig å si hvor påvirkningen kom fra. Formatene ble mindre, fargebruken dristigere, og de skarpe kontrastene tonet ned. Fire av Stoltenbergs mest kjente arbeider kommer fra denne perioden: Sorenskriver Thomas Møinichen, Ingeborg Møinichen, deres sønn Erik Røring Møinichen, og datteren Margrethe Birgitte Bredal Plahte.
Frem mot 1835 malte Stoltenberg også en rekke barneportretter, hvor han gjerne brukte kraftigere farger enn i voksenportrettene. Oppdragene fant han som oftest i Skiens-distriktet og i Hedmark.
Stoltenbergs bror, Christian, var sogneprest i Steigen, og i årene 1835 til 1839 var Stoltenberg på to lengre turer i Nord-Norge, med Steigen som base. Høsten og vintrene 1836 og -38 bodde Stoltenberg i Trondheim hvor han hadde arbeid som tegnelærer. Ett av hans viktigste barneportretter, av Laura Bull, ble malt på Vågan i Lofoten.
Mot slutten av tiåret bodde Stoltenberg dels i Tønsberg, dels i Christiania, hvor han igjen prøvde å få litt oppmerksomhet, og stilte ut tre portretter i Christiania Kunstforening i mars 1839. Senere samme år søkte han en stilling som lærer ved Døvstumme Instituttet i Trondheim. Han skrev søknaden på fransk, og rettet den til kong Carl Johan personlig, men kongen fikk aldri søknaden forelagt, og Stoltenberg fikk ikke stillingen. I januar 1841 søkte han en utlyst stilling som lærer ved Tegneskolen, men søknaden ble henlagt uten å bli behandlet. Videre søkte han i 1842 om et reisestipend for å studere portrettmaleri i europeiske samlinger, men søknaden ble avslått.
Perioden som nå fulgte var Stoltenbergs mest produktive. Fra 1840 var han stadig på reisefot, i Nord-Østerdalen, Trondheim, Molde, Kristiansund og Flekkefjord.
Etter 1854 slo han seg ned på Vang i Hedmark, og bodde de siste årene på gården Diesen. I folketellingen for 1865 står han som «Logerende» på Diesen Østre, med «Portrætmaler» som yrke. På Vang ble Stoltenberg kjent som Mathias Finsnekker, så han måtte nok spe på inntektene med snekkerarbeid.


Sigurd Fåvnesbane.
Sigurd Fåvnesbane fra venstre planke av "Hylestad I -portalen"
Sigurd Fåvnesbane var en germansk helt som ifølge legenden var sønn av Sigmund og Hjørdis. Sigurd klarte å drepe dragen Fåvne med sverdet Gram og sikret seg dermed en stor skatt. Hans liv er beskrevet i heltediktene i "Den eldre Edda" og i det tyske "Nibelungenlied" (diktet om Nivlungene) og i "Volsungesaga".
En kan gå ut fra at sagnet er spunnet sammen av forskjellige historiske hendelser fra forskjellig tid. Motivet går igjen på kunstverk fra middelalderen, spesielt er det i norsk kontekst kjent en portal fra Hylestad stavkirke hvor det er utskåret flere motiver fra sagnet.
Dersom sagnet om Sigurd ses symbolsk er det ifølge nyere litteraturforskning mye som taler for at Sigurd Fåvnesbane er identisk med cheruskerkongen Arminius (16 f.Kr. – 21 e.Kr.). I år 9 lokket han tre av keiser Augustus' legioner ("lindorm", ca. 6 km lange tog av soldater) i et bakhold, ved Teutoburger Wald ("Gnitaheide", rundt 1150 stadfestet av den islandske abbeden Nikulás) og tilintetgjorde disse, senere kjent som Slaget ved Teutoburgerskogen. Etter dette nederlaget ga romerne opp å utvide romerriket nordover. Arminius var det romerske navnet, det germanske navnet er ikke kjent, men en vet at de fleste menn i ætten på denne tiden hadde navn som begynte med "Segi". Et interessant indisium er at Sigurd i diktene ofte blir symbolisert av en hjort, noe som egentlig ikke passer riktig til en hærfører - men hjorten var kjeruskenes totemdyr.
Referanser.
"Alvíssmál" 2 (1993): 81–104 (English summary, s. 104).


Hannes Sigurðsson.
thumb
Hannes Thorstein Sigurðsson (født 10. april 1983 i Reykjavik) er en islandsk fotballspiller som spiller for GIF Sundsvall.
Han kom til Viking i 2002 fra den islandske klubben Hafnarfjordur. Han spilte i Viking til juli 2005 da han gikk over til Stoke City FC. Etter ett år ble han kjøpt av danske Brøndby IF, men oppholdet var ingen suksess, og han vendte tilbake til Viking før 2007-sesongen. I mars 2008 ble han solgt til GIF Sundsvall. Han har spilt 10 landskamper og scoret 1 mål for.
Eksterne lenker.
Hannes Sigurdsson


Theodor Leutwein.
Theodor Gotthilf Leutwein (født 9. mai 1849 i Strümpfelbronn, død 13. april 1921 i Freiburg im Breisgau) var kommandør for de keiserlige beskyttelsesstyrkene og fra 1896 første guvernør for kolonien Tysk Sydvestafrika.


Thomas Pereira.
Thomas Austin Pereira (født 12. juni 1973 i Sarpsborg) er en norsk tidligere fotballspiller. Han er i dag trener for nyopprykkede Randaberg IL i første divisjon. Han har tidligere spilt venstreback for Viking FK og spilte tidligere på.
Thomas Pereira kom til Viking fra Moss FK i 1997. Han debuterte på landslaget i 2001 mot, og har totalt åtte A-landskamper.
Den 1. november 2009 spilte Pereira sin siste seriekamp for Viking. Han spilte totalt 431 offisielle kamper for Viking, og ligger med det på sjetteplass over spillere med fleste kamper for Viking.
Testimonial.
Thomas Pereira ble æret av Viking med en testimonial mot Brann den 22. november 2009. Pereira spilte i 86 minutter i en kamp som endte 1–1.
I sesongen 2011 trente han adecco-laget Randaberg, de rykket ned samme sesong.


Pierre Blau.
Pierre Blau (død 12. desember 1409) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Blau ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 24. desember 1395 av motpaven Benedikt XIII.
Blau forlot Benedikt XIIIs obødiens (lydighet) i august 1398, likesom de fleste av de kardinaler som hadde fulgt ham. Men han vendte tilbake i 1403. I 1408 forlot han atter denne obødiens, og Benedikt XIII avsatte ham derpå samme år den 21. oktober. Noen forskere angir at pave Alexander V gjeninnsatte ham den 2. juli 1409.
Blau var i slekt med pave Urban V.


Fernando Pérez Calvillo.
Fernando Pérez Calvillo (død 1404) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tarazona i Spania.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. september 1397 av motpaven Benedikt XIII.
Perez Calvillo, Fernando
Perez Calvillo, Fernando
Perez Calvillo, Fernando


Jofré de Boïl.
Jofré de Boïl (død 7. november 1400) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. september 1397 av motpaven Benedikt XIII.
Boil, Jofre de
Boil, Jofre de


Mikhail Fradkov.
Mikhail Jefimovitsj Fradkov (russisk: Михаи́л Ефи́мович Фрадко́в; født 1. september 1950 i nærheten av Samara) er en russisk politiker. Han var Russlands statsminister fra 2004 til 2007.
Fradkov har i løpet av sin karriere vært handelsminister, sjef for skattepolitiet og Russlands EU-ambassadør. I 2004 ble han utnevnt til statsminister av Vladimir Putin.


Pedro Serra.
Pedro Serra (død 8. oktober 1404) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Catania på Sicilia.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. september 1397 av motpaven Benedikt XIII.
Han forlot Benedikt XIIIs obødiens (lydighet) i august 1398, likesom de fleste av de kardinaler som hadde fulgt ham.
Serra, Pedro
Serra, Pedro
Serra, Pedro


Erik Holtan.
Erik Holtan (født 20. april 1969) er en tidligere norsk fotballspiller. Under hans siste sesong i 2006 voktet han buret for Moss etter å i en årrekke ha spilt for og vært en av de fremste profilene i Odd Grenland.
Erik Holtan har eliteserieerfaring fra så langt tilbake som 1990, da han spilte sine første toppdivisjonskamper for Kongsvinger.
Erik Holtan har spilt seks for Norge.
I august 2010 overtok Holtan hovedtreneransvaret i Moss Fotballklubb.


Bragdøya.
Bragdøya er en øy i Kristiansandsfjorden. Øya eies av Kristiansand kommune som kjøpte den i 1969 med statlig tilskudd. Dette med klausul om at øyene skulle være et rekreasjonsområde for byen. Til Bragdøyas friareal hører også de nærliggende øyene Timlingene, Svendsholmen, Blomsterøya, Langøya, Ragnhildsholmen og Hestehaue.
På Bragdøya og øyene rundt er det en del eldre hyttebebyggelse.
Historikk.
Det har i flere hundre år vært bosetning på Bragdøya. "Siffuord Bragdøen" er nevnt i skriftlige kilder som eier fra 1610 og utover. I tillegg er det nevnt en "Oluff" som medeier.
Byens første lystgård ble oppført på Bragdøya av by- og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow rundt 1770. Thaulow var morfar til Camilla, Oscar og Henrik Wergeland og barna tilbragt flere somre på øya med foreldre og besteforeldre. I dag brukes Thaulows hus som café.
Siste fastboende, familien Gimre, som forpaktet gården, flyttet inn til fastland i 1952.
Bragdøya Kystlag er Norges største med rundt 600 medlemmer.


Follafoss.
Follafoss er et tettsted i Verran kommune i Nord-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Södra Cell, fabrikken i Follafoss, ligger ved Beitstadfjorden sammen med resten av bygda. Her finnes det også butikker (Coop-marked, håndflidsbutikk), helsestudio, bensinstasjon, alpinbakke, småbåthavn, skole og barnehage. Avstanden til Trondheim er ca. 170 km.
Historien til Follafoss strekker seg tilbake til 1870-årene, og det var bosetninger her lenge før den tid. I Digitalarkivet kan man blant annet lese om rettssaker og annet, hvor Zirj Andorsdaatter i 1697 deltok i rettssaken om ugjerningen som var forløpt på Storfolden Gård i Werren's Annex. Folketellinger viser at det var mye aktivitet i Werrens annex, spesielt i forbindelse med Storfolden som lå der kraftstasjonen ligger i dag, men også på Lillefolden. De samme folketellingene viser at familier og navn fremdeles har tilhørighet til kommunen, selv om noen navn er tilpasset den moderne tid.
Follafoss Tresliperi ble startet i 1909. Senere kom tremassefabrikken som var eid av Norske Skog og nåværende Södra, i dag drives den under navnet Södra Cell Folla.
Follafoss var tidlig ute med kraftverk, nåværende kraftverksbygg ble satt i drift allerede i 1923 og fornyet i 1934. Dette er i dag NTEs eldste kraftstasjon i drift. I august 2005 ble det nye kraftverket satt i drift i fjellet og selve kraftproduksjonen foregår nå her. Det første året ble ekstra spennende grunnet vibrasjoner og resonans som førte til totalhavari og tre måneders reparasjon i 2006. Det gamle e-verkets spanskproduserte Francisturbiner klarte en gjennomsnittlig årsproduksjon på 140 GWh, de nye klarer 188 GWh med lavere vanngjennomstrømning.


Little Rock.
Little Rock er hovedstad i den amerikanske delstaten Arkansas. Det er også statens største by. Byen ligger omtrent midt i staten og er et kommunesentrum for Pulaski County. Little Rock har fått sitt navn fra en liten steinformasjon på sørbredden av elven Arkansas som ble kalt "La Petite Roche" (Den lille steinen). Den lille steinen ble brukt som et landemerke for den første elvetrafikken og ble et velkjent krysningspunkt over elven.
Byens, og delstatens, største avis er The Arkansas Democrat Gazette.
Historie.
Little Rock ble hovedstad i Arkansas Territory i 1821. Da Arkansas ble tatt opp som stat nr 25 i USA i 1836, ble Little Rock offisielt delstatshovedstad. The Territorial Capitol (nå Old State House) ble påbegynt i 1833, og var ferdig i 1842. Bygningen fungerte som byens capitol fram til 1911 da det nåværende capitol-bygget sto klart. I 1986 var skyskraperen Metropolitan National Bank Tower ferdig som med sine 166 meter er byens og statens høyeste bygning.
Geografi.
Little Rock ligger langs den sørlige bredden av elven Arkansas. Fourche Creek og Rock Creek renner gjennom byen ut i Arkansas. Byens vestlige del ligger ved foten av Ouachita-fjellene, og like nordvest for byen er Pinnacle Mountain og Lake Maumelle som forsyner byen med drikkevann.
Little Rock ligger i et fuktig subtropisk klima med varme, fuktige somre og milde vintre.
Kjente personer fra Little Rock.
Den amerikanske generalen og presidentkandidaten Wesley Clark vokste opp i Little Rock.
De ni fra Little Rock bidro til borgerrettskampen på 1950-tallet.


Fylkesvei 21.
Fylkesvei 21 (Fv21) går mellom Eidskog og Halden. Veiens lengde er 149,6 km, hvorav 105,9 km i Østfold, 18,8 km i Akershus og 24,9 km i Hedmark.
Trasé: Fylkesvei 21 går fra Halden nordover langs riksgrensen til Ørje, videre parallelt med riksgrensen til Skotterud, der den møter Rv2.


Arne Rettedal.
Arne Rettedal (født 25. juli 1926 i Håland i Rogaland, død 28. desember 2001) var en norsk sivilingeniør og politiker (H). Han var kommunal- og arbeidsminister i regjeringen Willoch 1981–1986 og Stavangers ordfører i periodene 1965–1967 og 1972–1981.
Bakgrunn.
Rettedal var sønn av bonde Ola Rettedal og Rakel Kristine Berge. Han avla studenteksamen ved St.Svithun gymnas i 1947. Deretter var han på farens ønske en periode bonde på hjemgården før han i 1953 startet å studere tilsivilingeniør ved Norges Tekniske Høgskole der han avla eksamen i 1957. Etter endt utdannelse arbeidet Rettedal en tid i firmaet Boy & Waage før han i 1961 startet eget konsulentfirma. Han drev dette til 1995.
Politisk karriere.
I årene 1959–1963 var Rettedal medlem av Madla formannskap. Fra 1964 til 1965 var han ordfører i Madla. I 1965 ble Madla kommune sammen med store deler av Hetland kommune innlemmet i Stavanger. Retterdal ble da medlem av Stavanger bystyre og ny ordfører i Stavanger. Ved valget i 1965 tapte de borgerlige valget i Stavanger, men Retterdal kom tilbake som ordfører i 1972 og innehadde vervet fram til 1981. Rettedal satt igjen i Stavanger bystyre fra 1988 til 1999.
1963-81 og 1988-99 satt Rettedal også i Rogaland fylkesting. Han var fylkesordfører i Rogaland 1988–91.
I oktober 1981 ble han kommunal- og arbeidsminister i Kåre Willochs regjering, en stilling han hadde fram regjeringen gikk av i 1986.
Rettedal var en viktig samarbeidsarkitekt som betydde mye for samholdet da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i 1983 ble tatt inn i den andre Willochregjeringen. Han hadde en genuin tro på samarbeid mot sentrum både i fylkespolitikken og på nasjonalt plan.
Utmerkelser.
Rettedal ble i 1993 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. I 1977 ble han utnevnt til offiser i den franske Æreslegionen. I 1981 ble han utnevnt til medlem av den britiske ordenen Order of the British Empire (MBE) av dronning Elisabeth II.


Greg Cox.
Greg Cox er en amerikansk science fiction-forfatter. Cox er bosatt i Oxford i Pennsylvania.
Han har skrevet utallige "Star Trek"-romaner, og skrev den offisielle romaniseringen av filmene "Daredevil" og "Underworld". I tillegg har han skrevet for kjente TV-serier som "Alias", "Farscape", "Xena", "Roswell" og "Buffy".


Malm (tettsted).
Malm er et tettsted og administrasjonssenteret i Verran kommune i Nord-Trøndelag. Malm ligger ca. 150 km nordøst for Trondheim, innerst i Trondheimsfjorden, ca. 30 km fra Steinkjer og har innbyggere per 1. januar.
Malm ligger i idylliske omgivelser ved Beitstadfjorden, med mange fine friluftsområder rundt sjøen og på fjellet.
Før 1906 var Malm ei typisk jordbruksbygd. Fra 1906–1997 drev Fosdalens Bergverk gruvedrift på stedet. Hovednæringen i dag er småindustri og jordbruk.
Malm er kjent for Malm Trekkspillklubb, som har flere NM-gull i trekkspill, senest under NM i Bø i Telemark i 2007. I 2006 har Malm 100-årsjubileum og det er blitt avduket en byste av den lokalkjente revyartisten, sangskriveren og tidligere rektor ved Malm skole, Mikal Høyem.
Tettstedet var preget av fraflytting etter at Fosdalens Bergverk ble lagt ned.
Malm IL er den lokale idrettsorganisasjonen i bygda, og driver med friidrett, ski, fotball og trimaktiviteter.


Malm.
Malm (fra norrønt "malmr") er en naturlig forekommende økonomisk brytbar konsentrasjon av mineraler som kan brukes til fremstilling av metall. Slike mineraler kalles ofte "ertsmineraler".
De metaller som framstilles av malm er jern, kobber, sink, bly, gull, tinn, nikkel, kobolt, krom, molybden, wolfram, titan og aluminium, men det finnes også andre metaller som har interesse innenfor malmgeologien.
Definisjonen forbeholder malmbegrepet for økonomisk utvinnbare forekomster, sett ut fra markedsforhold og landets teknologiske nivå og økonomiske system. En bestemt mineralforekomst kan være dermed være lønnsom i ett land, men ikke i et annet. Visse mineraler har heller ingen bruksområder i dag, til tross for at de har vært kjent i flere hundre år, og har dermed ingen markedsverdi. Dersom de menneskestyrte ytre vilkårene endres, vil en tidligere uinteressant forekomst kunne forvandles til en økonomisk interessant forekomst og vice versa.


Berenguer d'Anglesola.
Berenguer d'Anglesola (død 23. august 1408) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Gerona i Spania.
Han ble kreert til kardinal («"pseudokardinal"») 21. desember 1397 av motpaven Benedikt XIII.
Anglesola, Berenguer d'
Anglesola, Berenguer d'
Anglesola, Berenguer d'


Bonifacio Ammanati.
Bonifacio Ammanati (myrdet 19. juli 1399) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal («"pseudokardinal"») 21. desember 1397 av motpaven Benedikt XIII.
Han ble tatt til fange av innbyggere i Avignon som gikk til opprør mot Benedikt XIII, og ble myrdet i fangenskap i Aigues-Mortes.
Ammanati, Bonifacio
Ammanati, Bonifacio


Enkeltbekkasin.
Enkeltbekkasin "(Gallinago gallinago)" er en mellomstor vadefugl med et langt nebb. Den er omtrent 25 – 27 cm lang og ca. 110 g tung. Fjærdrakten har 4 lyse lengdestriper på ryggsiden og er brunspraglet. Enkeltbekkasinen har ren og hvit buk og stjerten er nesten uten hvitt, hvilket gjør at den skiller seg fra dobbeltbekkasinen, som den ellers er svært lik.
Hvis du skremmer en enkeltbekkasin hører du et hêst «tschær» i dét den flyr av sted. Oppflukten skiller seg også fra dobbeltbekkasinens. Mens dobbeltbekkasinen flyr rett frem, flyr enkeltbekkasinen i en helt tilfeldig retning. De fleste kjenner igjen denne fuglen med hannens fluktspill i hekkesesongen. Når fuglen skal markere området sitt, vibrerer den med de ytre stjertfjærene i tillegg til at den avgir en mekrende lyd. Når enkeltbekkasinen markerer området sitt, sier en at den «mekregauker».
Utbredelse.
Enkeltbekkasinen er en av de vanligste trekkfuglene som kan sees fra kysten og helt opp til de mellomalpine områdene. Den er spesielt knyttet til åpne og fuktige områder, men liker seg også godt i åpen skog.
Forplanting.
Hannen er på hekkeplassene ganske tidlig på våren og forsvarer området sitt overfor andre hanner. Redet er lagt i en enkel grop i bakken, og er laget av strå og blader. Høna legger 4 egg i mai-juni som ruges i 18-20 døger. Ungene forlater redet rett etter klekkingen. Foreldrene fordeler ungene mellom seg, og de første dagene fôrer foreldrene dem. Kyllingene er flyvedyktige etter 20 dager.
Føde.
Enkeltbekkasinen livnærer seg først og fremst på mark, men tar også insekter og andre smådyr. Den spiser også en del frø.
Overvintring.
Enkeltbekasiner i Norge overvintrer spesielt på de britiske øyer og i Frankrike/Portugal. Hvis det er milde vintre i Norge, kan den overvintre på kysten i de sørlige delene. Enkeltbekkasinen er tilbake allerede i mars/april. Lenger nord og i fjellområdene er den vanligvis ikke tilbake på området sitt før like før høna legger egg i slutten av mai.


Louis de Bar.
thumb
Louis de Bar (døde 23. juni 1430) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Langres i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 21. desember 1397 av motpaven Benedikt XIII.
Han nedla sin obødiens til Benedikt XIII i 1408 og ble avsatt av ham den 21. oktober, overførte sin obødiens til Alexander V, senere til motpaven Johannes XXIII og til slutt til Martin V.
Bar, Louis de
Bar, Louis de
Bar, Louis de


Tippmann.
Tippmann Pneumatics er en amerikansk produsent av paintball-markører. Har blant annet produsert Tippmann Custom 98 og Tippmann A-5.


Miguel de Zalba.
Miguel de Zalba (død 24. august 1406) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pamplona i Spania.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 9. mai 1404 av motpaven Benedikt XIII.
Zalba, Miguel de
Zalba, Miguel de
Zalba, Miguel de


Antonio de Challant.
Antonio de Challant (død 4. september 1418) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kansler i Savoia.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 9. mai 1404 av motpaven Benedikt XIII.
Han nedla sin obødiens til Benedikt XIII i 1408 og ble avsatt av ham den 21. oktober, overførte sin obødiens til Alexander V, senere til motpaven Johannes XXIII og til slutt til Martin V.
Challant, Antonio de
Challant, Antonio de


Pierre Ravat.
Pierre Ravat (død 1417) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toulouse i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. september 1408 av motpaven Benedikt XIII.
Ravat, Pierre
Ravat, Pierre
Ravat, Pierre


Jean d'Armagnac.
Jean d'Armagnac (død 8. oktober 1408) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. september 1408 av motpaven Benedikt XIII.
Armagnac, Jean d'
Armagnac, Jean d'
Armagnac, Jean d'


LDV.
LDV Ltd. er en britisk produsent av varebiler, stiftet i 1993 etter at Leyland Daf sin fabrikk i Birmingham ble kjøpt opp av ledelsen. Denne fabrikken var opprinnelig en del av British Leyland-konsernet. LDV står for Leyland Daf Vans.
Fabrikken produserer en rekke varebiler, pickuper og minibusser. Modellene er også tilgjengelig med en rekke tilpasninger og selges hovedsakelig til britiske selskaper, slik som Royal Mail, Transco og andre.
LDV har omtrent 2500 ansatte og produserer cirka 15-20 000 kjøretøyer i året.


Lea-Francis.
Lea-Francis var en britisk produsent av biler, som startet som en sykkelfabrikant i Coventry i 1895. De begynte å produsere biler i 1903 og motorsykler i 1911. De bygget først biler for Singer, men fra 1919 bygget de egne biler av innkjøpte komponenter.
Produksjonen av biler opphørte i 1952, men det har vært forsøk på å gjenopplive merket flere ganger.


Laurin & Klement.
Laurin&Klement var en produsent av sykler, motorsykler og biler fra Mladá Boleslav, Böhmen (da en del av Østerrike-Ungarn). Selskapet ble stiftet i 1895, og bygget sine første biler i 1905. De ble senere den største bilprodusenten i Østerrike-Ungarn. I 1925 ble selskapet solgt til Škoda.
Selskapet hadde navn etter de som stiftet det: Václav Laurin (født 27. september 1865, død 4. desember 1930) og Václav Klement (født 16. oktober 1868, død 13. august 1938).
Škoda bruker nå L&K som betegnelse på modeller med mye ekstrautstyr.


Jaap Eden.
Jacobus Johannes (Jaap) Eden (født 19. oktober 1873 i Groningen, død 2. februar 1925) var en nederlandsk skøyteløper og landeveissyklist som vant internasjonale konkurranser i begynnelsen av det 20. århundre. Han er den eneste mannlige utøver som har vunnet VM i både hurtigløp på skøyter og sykling.
Biografi.
Eden var sønn av Johannes Eden og Maria Baale, og hans mor døde under fødselen. Faren arbeidet som gymnastikklærer og hadde ikke mulighet til å ta seg av ham, og han vokste opp hos besteforeldrene I Santpoort, Noord-Holland. I barndommen drev han mye med sport i og rundt Kennemerduinen, og i en kort periode rundt 1890 spilte han fotball for HFC Haarlem.
Hurtigløp på skøyter.
Da Eden var 15 år gammel ble han oppdaget av han som dengang var Nederlands beste skøyteløper, Klaas Pander, som også ble hans trener. I desember 1890 vant han sin første skøytekonkurranse, et kortbaneløp med en banelengde på 160 meter. Det nederlandske skøyteforbundet så at Eden var et talent, og de lot syttenåringen debutere internasjonalt med deltagelse i verdensmesterskap.
I mangel av en internasjonal organisasjon stod skøyteklubben i Amsterdam for arrangementet av verdensmesterskapet. Kun to utenlandske skøyteløpere deltok, og amerikaneren Joe Donoghue ble den første verdensmesteren på skøyter. Eden deltok på de to korteste av de fire distansene, og endte på en 3. plass på halvmilen, og 4. plass på milen. Noen uker senere deltok Eden i EM i Hamburg, men uten noen nevneverdige resultater.
Dårlig vær gjorde at verdensmesterskapet i 1892 ble avlyst, mens bare østerrikske skøyteløpere deltok i EM. Eden deltok i "Prince of Orange Cup" i England, og tok der sin første internasjonale seier. To dager før han møtte norske Oskar Fredriksen under VM på skøyter i 1893 i Amsterdam deltok han i det nederlandske mesterskapet. Her vant han både 1500 og 5000 m. Vinnertiden hans på 1500-meteren, 2.35,0, var den første verdensrekorden som ISU antok på denne distansen. Eden ble dermed en av favorittene for VM.
Under treningsløpene foran den første VM-distansen, 1500 m, ble det dødt løp mellom Fredriksen og Eden, men Eden vant med god margin i finalen. Edens løp var av en annen klasse enn det de andre løperne presterte, han vant 5000-meteren med en tid som var mer enn et halvt minutt bedre enn nestemannens. Fredriksen, hans hovedkonkurrent, avsluttet ikke løpet. Eden ble igjen utfordret av Fredriksen på VMs andre dag, distansen var 500 m. Igjen krysset Eden målstreken foran Fredriksen. Eden ble verdensmester, men Fredriksen gjorde det heller ikke dårlig. Han vant 10 000-meteren med å sette den første offisielle rekorden på denne distansen. Eden, som gikk alene i det siste løpet, falt etter første runde og brøt.
Etter VM tok en stor folkemengde imot Eden i hjembyen Haarlem, produkter som sigarer og sjokolade ble oppkalt etter ham, og han ble kjent i hele Nederland. Publikum satte pris på ham, han var alltid tilgjengelig for en prat.
Vinteren etter lå han i trening på Hamar, og reiste derfra til VM i Stockholm i 1894. På 500 m gikk han i par med Fredriksen, som tyvstartet men ikke oppdaget dette før han passerte målstreken. Fredriksen avslo å gå løpet på nytt med en gang, han ville hvile seg litt først. Eden var overbevist om at Fredriksen ville bli diskvalifisert, og gikk løpet alene på 50,4 sekunder. Fredriksen gikk løpet på samme tid da han gikk distansen på nytt. Jaap Eden ville ikke gå et tredje løp, og Fredriksen ble utropt til vinner etter loddtrekning.
Eden tok revansje ved å sette verdensrekord på 10 000 meter med 19.12,4, et halvt minutt foran de andre skøyteløperne, under VMs andre dag. Han tapte den tredje distansen til Einar Halvorsen, noe som betød at Eden ikke ville bli verdensmester. Under siste distanse falt Eden, og brøt.
To uker senere deltok han i EM på Hamar, den første dagen deltok han ikke og det ble sagt at det var på grunn av sterk vind. Senere viste det seg at dette var feil, han hadde tilbragt tiden da 500-meteren ble gått på hotellet sammen med et medlem av betjeningen. På EMs andre dag vant han 5000-meteren ved å sette ny verdensrekord med tiden 8.37,6, en forbedring på nesten et halvt minutt. Rekorden på 5000 m tok det 17 år før Nikolai Strunnikov slo, mens han året etter selv slo sin egen verdensrekord på 10 000 m da han forbedret den fra 19.12,4 til 17.56,0. Han ble verdensmester igjen i 1895 og 1896, henholdsvis på Hamar og i St. Petersburg.
Sykling.
Etter denne suksessen gikk han over til landeveissykling, ikke minst fordi det lå muligheter til å tjene store penger i denne sporten. Eden gjorde det også godt innen denne sportsgrenen. Han ble verdensmester på 10 km i 1894, og året etter ble han verdensmester i banesykling (sprint). Under verdensmesterskapet i 1896, der han deltok som profesjonell syklist, satte han verdensrekord på 1000 m med stående start. Publikum skal ha elsket ham såvel for hans sportslige prestasjoner som for måten han opptrådte på.
Eden la opp som syklist 1915, etter at resultatene hadde blitt stadig dårligere de siste årene. Han prøvde å finne seg annet arbeid, uten videre hell. Eden solgte unna medaljer og trofeer, og prøvde sammen med venner å starte en sykkelbutikk i Rotterdam – dog uten at den ble noen suksess.
51 år gammel døde Jaap Eden i hjembyen Haarlem, fattig og ensom. For å kunne betale for begravelsen måtte hans arvinger selge resten av medaljene og trofeene.
Ettermæle.
Noen år etter begravelsen tok sportsjournalisten Leo Lauer initiativ til å få reist et stort gravminne over Eden ved den sentrale alleen på Algemene Begraafplaats (gravlunden) ved Kleverlaan i Haarlem, Noord-Holland. På monumentet vises Eden som sportshelt, og her ble han gravlagt på nytt. Senere ble hans hustru gravlagt sammen med ham her.
Den første nederlandske kunstisbanen på 400 meter (i Amsterdam) er oppkalt etter ham. Videre er statuetten som utdeles til årets nederlandske sportsmann/-kvinne/-lag og handikapsportsperson oppkalt etter ham.
Eden og norske rivaler.
Som helårstrenende og forsørget av sin familie ble Eden ansett som profesjonell av mange skøyteentusiaster. Den norske rivalen Einar Halvorsen skal ha lagt opp i protest mot nederlenderens «urettferdige» konkurransefordeler. Anklager om profesjonalisme var en del av årsaken til Edens tidlige sorti fra skøytesporten.
Adelskalenderen.
I en periode på seks år, eller 2191 dager, fra 10. februar 1894 til 10. februar 1900, ledet Jaap Eden adelskalenderen.
De personlige rekordene som brakte ham til topps på Adelskalenderen og de han innehadde da han han ble detronisert finnes i tabellen nedenfor. Eden overtok ledelsen av Adelskalenderen fra Peder Østlund, og ga den seks år senere tilbake til ham.
Internasjonale skøyteløp.
Jaap Eden tok totalt tre verdensmestertitler i Allround.


Ligier.
Ligier er en fransk produsent av mikrobiler, firehjulinger og Formel 3-biler. Firmaet er også kjent for å ha deltatt i Formel 1 fra 1976 til 1996.
Selskapet ble startet av Guy Ligier i 1969.


Sugar Ray Robinson.
Walker Smith jr. (født. 3. mai 1921, død 12. april 1989), bedre kjent som Sugar Ray Robinson, var en bokser fra Detroit i delstaten Michigan i USA.
Generelt.
Robinson er innehaver av en rekke bokserekorder, inkludert rekorden for å bli verdensmester i samme vektlasse
da han vant mellomvekttittelen for 5. gang. Han ble også mester i weltervekt.
En rekke boksefans, kritikere, journalister og liknende anser Robinson som historiens aller beste bokser.
På 1940-tallet og 1950-tallet frontet Robinson forsiden på Ring Magazine. Han var også i hæren en periode.
Robinson la opp så sent som i 1965, i en alder av 44 år. Han er også innlemmet i boksingens hall of fame.
Sugar Ray Robinson er et navn velkjent for alle bokseinteresserte. De tre ordene er synonymt med "pound for pound, the greatest boxer of all time" – tidenes største bokser, kilo for kilo.
I tidsepoken da Robinson dominerte var det 3 ganger så mange boksere. Det var halvparten så mange vektklasser og det eksisterte kun en VM-Tittel i hver klasse. Robinson gikk kamper mot samtlige av de beste bokserne i klassene før han fikk VM-kamp, en praksis som ikke eksisterer i dag. I dagens boksing er det ofte nok med en eller to kamper mot topp 10 rangert motstand.
Robinson er trolig den aller største bokseren fra sportens gullalder.
Karriere - fakta.
Tapte VM-tittelen igjen, denne gang til Carmen Basilio, vant den tilbake igjen i returen.
Fortsatte å bokse på høyt nivå, men vant aldri VM tittelen igjen. Gikk sin siste kamp i 1965. Avsluttet karrieren som startet 25 år tidligere.
«Sugar».
Ray Robinson var dessuten den første bokseren som bruker klengenavnet «Sugar».
Alle de andre som har kommet etterpå, "Ray Leonard", "Ray Seales", "Shane Mosley", etc. vil aldri bli husket som «Sugar». Sugar Ray Robinson er den eneste ekte «Sugar». Klengenavnet oppsto da Robinson's boksestil ble beundret av en kjent trener. «That's one sweet fighter you've got there» sa han til Robinsons trener. «Sweet as sugar».


Bokseropprøret.
Bokseropprøret (kinesisk: 義和團運動; pinyin: "Yìhétuán Yùndòng") var en blanding av et opprør, en borgerkrig og en kinesisk anti-imperialistisk krig. Som opprør rettet det seg primært mot kristne kinesere og deres misjonærer, og etterhvert mot vestlig politisk og kommersiell innflytelse i Kina generelt. Selv om det hadde ulmet i noen tid er det vanlig å anse at det startet i 1898. Etterhvert ble det et overordnet mål for bokserne og for de krefter ved Qing-hoffet som støttet og nørte opp om dem å få fjernet alle utlendinger fra Kina. Fra fremmedmaktenes side var målsettingen til å begynne med å komme beleirede utlendinger i Beijing til unnsetning, men etterhvert ble det en straffeekspedisjon og et posisjoneringskappløp i forventningen om at Qing-dynastiet ville måtte overlate enda mer myndighet til utenlandske makter.
I august 1900 hadde 230 utlendinger mistet livet, og mange tusen kinesiske kristne var blitt drept. Kampene fortsatte og skulle etterhvert koste også mange tusen boksere, kinesiske regjeringstropper og et høyt antall sivile kinesere livet.
Kina tapte krigen og måtte undertegne Bokserprotokollen den 7. september 1901. Etter det enda mer truende Taipingopprøret førti år tidligere representerte betingelsene i den avsluttende fredsavtalen, den alvorligste trussel mot det sene Qing-dynastiets eksistens før dets endelige sammenbrudd i 1911/12.
Opprøret begynte blant medlemmer av «Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever», en halvreligiøs gruppe som motarbeidet utenlandsk innflytelse i Kina. Europeerne kalte dem «boksere» på grunn av kampsporten de drev, og dette økenavnet var opphavet til den vanlige betegnelsen på opprøret.
Bakgrunn.
Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Det brøt ut i Shandong, og det er derfor der man må søke etter årsakene som utløste det hele.
Grasrotbevegelser i vestre Shandong.
Geografisk hadde bokseropprøret sitt utspring i provinsen Shandong. Den vestligste delen av provinsen hadde historisk sett i århundrer vært et tyngdepunkt for det den kinesiske keisermakt definerte som heterodokse sekter, og dessuten var det et landskap som mange ganger hadde vært utgangspunktet for bondeopprør og andre opprør. Allerede under De stridende rikers tid var staten Qi (i dagens nordlige Shandong) kjent for sine kvinnelige sjamaner. Under Han-dynastiet spilte en av dem en viktig rolle under de røde øyenbryns opprør (18-27 e.Kr.). I disse traktene blomstret den folkelige taoisme, og det oppstod hemmelige selskaper som de gule turbaner og sekter som Taiping dao ledet av Zhang Jue. Under Song-tiden var dette et røverbefengt område, og den klassiske romanen "Fortellinger fra myrlandet" handler om en røverbande som holdt til nær Liang Shan i det sørvestre Shandong. Under Yuan-dynastiet ble dette et av kjerneområdene for Den hvite lotus, et hemmelig selskap som for det meste ventet fredfullt på endetidens emanasjon av Buddha Maitreya, men som også tidvis gikk i bresjen for religiøst-sosiale bondeopprør. Under Ming-dynastiet var det stadig opprør knyttet til dem, og i den sene Ming-tiden fikk man med Xu Hongrus Hvite Lotus-opprør for første gang et eksempel på en religiøs-sosial opprørsbevegelse som tok opp i seg kinesisk kampsport – kamporganisasjonen "Batong og pisk-selskapet" var med på opprøret.
Ming-dynastiet forbød og forsøkte å undertrykke disse sektene og hemmelige selskapene, men lyktes ikke. Også under Qing-dynastiet fortsatte det. Det vestre Shandong så slike opprørsgrupper flere ganger. I 1774 kom De åtte trigrammers opprør ledet av Wang Lun; det involverte bokserkjempere og forestillingen av en åndebesettelse som styrket slosskjempene. Det begynte i sørvestre Shandong og endte nær byen Linqing ved Keiserkanalen. I 1813 fulgte et nytt opprør som dekket et større område. I begge disse opprørsskarene hadde man blant seg en gruppe som ble identifisert som «Yihequan» – boksere. De var nok temmelig forskjellige fra de senere boksere, men det var også likhetstrekk ved opprørernes heterodokse religiøse tilbøyelser, deres maitreyiske milleniarisme og deres opptreden som et hemmelig brorskap.
Økonomisk var vestre Shandong kommet i bakevjen. Det skyldtes blant annet at Keiserkanalen, som gjennomkrysser området om som tidligere hadde sikret området stor velstand, ikke lenger var av særlig betydning på 1800-tallet. Området hadde få godseiere, en samfunnsklasse som kunne ha vært med på å bygge opp eller bevare områdets stabilitet og ortodoksi. Det var også et stort underskudd på velutdannede embedsmenn – mandariner med "juren-eksamen", og en overvekt av dem var ikke i den sivile administrasjon men tilhørte det militære embedsverk.
Området var også gjentatte ganger hjemsøkt av naturkatastrofer og uår. Det var på 1800-tallet at Guleelven etter en rekke oversvømmelser fant sitt nordlige løp, noe som ikke var en udelt velsignelse fordi oversvømmelsene nå rammet områder som var dårligere rustet til å takle dem. Qing-dynastiet gjorde heller lite av forebyggende eller nødlindrende innsats. Med overtro og fremmedhat ble meget av det som rammet den fattige befolkning blant annet knyttet til de utenlandske inntrengeres fremferd og særlig mot de kristne.
Kristendomsfiendlighet i Kina og Shandong.
En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne
Antikristne kampanjer og kristenforfølgelser hadde en lang forhistorie i Kina. Etter at de fremmede makter på midten av 1850-tallet hadde tvunget opp portene til ikke bare de kinesiske kystbyer, men også til innlandskina, ble det flere slike episoder, som regel helt lokale men noen ganger regionale. Også tidlig i 1890-årene var det en rekke slike hendelser.
Motstanden mot kristendommen rammet katolikker og protestanter med ulik styrke.
Katolikkene var allerede fra århundrer tilbake etablert i Kina, og opplevde nå en kraftig vekst. Det skjedde også i det vestre Shandong, og i de tilgrensende områder i provinsen Zhili. Antallet kinesiske katolikker kommet opp i henimot 50 000 mot århundreskiftet i hvert av disse områdene.
Det var en rekke områder der det lå katolske landsbyer på rekke og rad, særlig i Zhili. Mange av dem var i områder som ble særlig hardt rammet av bokseropprøret.
Protestantene var også i vekst, men de var langt færre. Ser man på Shandong i særdeleshet, var de ikke meget færre enn katolikkene – de hadde også sitt tyngdepunkt øst i provinsen, som på Shandonghalvøya, altså i områder som ikke fikk merke noe særlig av bokseropprøret. Det var dermed ikke så langt nær så mange protestantiske konvertitter som bokseropprøret gikk ut over. Derimot gikk det desto hardere ut over protestantiske misjonærer og deres familier, men skulle bli især i provinsen Shanxi.
Fremmedmaktenes fremferd.
Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var sinne over fremmedmaktenes landnåm knyttet til en rekke såkalte "ulikeverdige traktater" inngått i de forutgående seks årier.
Det var også endel forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, endel misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en samfunnsnedbrytende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod, eller misforstod etter å ha sett antikristen propaganda.
Det var misnøye blant slike som hadde mistet sine stillinger ved jernbanevesen, dampbåttrafikk og postvesen, tjenester som for det meste var på fremmedmaktenes hender. Det var dem som mente at jernbanelinjer kom i konflikt med "feng shui", mens andre trodde på en skrøne om at det ved hver sving på jernbanen lå begravet en kinesisk gutt og en kinesisk pike. Denne form for vanforestillinger er bakgrunnen for at bokserne under opprøret ødela både jernbanespor og telegraflinjer. Konservatismen, særlig i embetsverket og i de dannede klasser, bidro også. Det var også forbryterske elementer i samfunnet som så sitt snitt til å slakte ned og plyndre i forlengelsen av fremmedhatet som utbredte seg.
Qing-dynastiets stagnasjon og forfall.
Til sist spilte også den reaksjonære holdning hos enkekeiserinnen og mange høye mandariner en viktig rolle. Det antas at det ikke er tilfeldig at urolighetene begynte etter at det i 1898 var blitt lagt lokk på en begynnende reformpolitikk, den såkalte hundredagersreformen.
Antall utlendinger i Kina i 1900.
Antallet utlendinger i Kina var i 1900 kommet over 10 000. I "Whitaker¨s Almanack" for det året ble det oppgitt et tall på 10 855 «foreign residents». Av dem var 4 362 briter, 933 franskmenn, 852 japanere, 1 439 amerikanere og 870 tyskere. Andre nasjonaliteter var svakere representert. Selv om tallene ser besnærende nøyaktige ut, må man anta at overblikket nok ikke var fullt så presist. En god pekepinn gir de likevel.
Antall kristne i Kina i 1900.
Det er vanlig å regne med at det i 1900 var ca 700 000 katolikker og 85 000 protestanter i Kina. I tillegg var det et vesentlig lavere antall russisk-ortodokse.
Det vestlige Shandong.
«Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever» var en halvreligiøs gruppe som førte an i opprøret, med støtte fra krefter ved det keiserlige hoff – særlig fra gruppen "Jernhattene". De ville fjerne alle utlendinger fra kinesisk jord, og trodde, som følge av en del ritualer de gjennomgikk, at de var usårlige for kuler. De hadde en rekke sterke forestillinger om overnaturlige sammenhenger, som at uårene var uttrykk guders og ånders misnøye med de fremmede og en rekke av de innovasjoner som de bragte med seg, som jernbane og telegraf.
Urolighetene begynte for alvor i det østre Shandong senhøstes 1899; da hadde det imidlertid allerede vært sporadiske men alvorlige overgrep mot misjonærer og deres konvertitter i et år. Boksernes herjinger blant de kristne spredte seg, og nye boksere ble rekruttert og opplært i kampteknikker, blant dem det som skulle til for angivelig å gjøre dem usårbare.
Etterhvert som kamperfaring viste at de likevel ikke var immune for kuler og krutt, ble dette vanligvis forklart ved at den angjeldende bokser hadde slurvet med sin åndelige forberedelse, eller at fienden hadde tatt i bruk magiske mottiltak. Et slikt angivelig tiltak som bokserne gav meget av forklaringen, var menstruasjonskleder og annet som hadde med kvinner å gjøre.
Det var også endel sjarlataneri i spill ved boksergruppers rekrutteringsoppvisninger på landsbyenes bokse- og kamparenaer. Man kunne for eksempel foreta en omstendelig munnladning av et våpen, men uten å dytte etter en stoppefille, og så mens tilskuerne ble distrahert av trommer og cymbaler og skytterens dramatiske dansetrinn, ble våpenet holdt mot bakken og kulene trillet usett ut. Så ble våpenet avfyrt mot den modige og usårlige bokser, som naturligvis ikke ble såret av skuddet.
Zhili.
Utover 1900 skylte bølgen av overfall og plyndringer nordover mot Beijing og Tianjin. Særlig meget av volden ble utøvet innen trekanten Beijing-Tianjin-Baoding.
Beijing.
I Beijing var til å begynne med flere områder i boksernes søkelys. Det gjaldt primært områder der det oppholdt seg mange kristne; slik ble tre av de fire katolske kirker i byen brent ned, og de kristne man kom over der massakrert. Den fjerde og største av kirkene, Beitang-kirken, ble beleiret og beskutt i to måneder inntil japanske styrker kom til unnsetning.
Legasjonsområdet i Beijing.
Kart over legasjonsområdet i Beijing som det var i 1900, med angivelse av stillinger under beleiringen under Bokseropprøret.
Gate i Legasjonsområdet kort før opprøret
Et hovedfokus var også legasjonsområdet, det vil si der de utenlandske legasjoner med sine diplomater holdt til, rett sørøst for Den forbudte by. Dette var et relativt kompakt område, selv om det innimellom diplomatenes legasjoner også var kinesiske forretninger og noen kinesiske fyrstelige anlegg, – særlig dominerende var prins Sus palass med omliggende park. Legasjonsområdet var delt av «Jadeelven», som i virkeligheten var kloakkavløpskanalen fra Den forbudte by. Vest for denne kanalen var Storbritannias legasjonsområde – det største av dem alle – og Nederlands, Russlands og USAs. Øst for kanalen var legasjonene til Spania, Japan, Tyskland, Frankrike og Italia. Noe lenger østover lå legasjonene til Østerrike-Ungarn og Belgia – de ble evakuert under beleiringen som fulgte, og forsvaret ble konsentrert om området rundt Jadeelven, med britenes legasjon på vestsiden og prins Sus palassanlegg østenfor i sentrum. Matvaresituasjonen var på ingen måte prekær, for de velutstyrte vestlige forretningene Imbeck's og Kierulff's lå midt inne i legasjonsområdet. Det ærverdige "Grand Hôtel de Pékin" lå også i dette området. I nord, grensende til nordmuren av til den britiske legasjon, var det berømte Hanlin-akademiet.
Etter drapet på den tyske sendemann baron Klemens von Ketteler 20. juni 1900 i Beijing ble det nærmest erklært krig mot utlendingene i byen. Drapet av von Ketteler var etter alt å dømme et anslag direkte mot ham personlig, ettersom han noen uker tidligere hadde skutt en kineser kledd som bokser og tatt hans sønn til fange – og så skutt ham.
Til tross for at beleiringen av dette området var av en helt annen og mildere karakter enn nesten alt annet som foregikk under bokseropprøret – en stor del av de kinesiske styrker som omringet diplomatene hadde ordre om å skyte for å bomme, og de laget masse bråk med kinaputter og annet fyrverkeri for å føre mer blodtørstige militante bak lyset – er det denne delen av bokseropprøret som ble mest kjent i utenverdenen, både da og i ettertid. Den var på ingen måte ublodig, for særlig etter en flere dagers våpenhvile noen uker etter at beleiringen begynte (en pause da det også kom til kinesiske selgere med ferske grønnsaker og andre forsyninger) ble skytingen mer velrettet. Det er blitt hevdet at skytingen ble bedre etter at en sinnsforvirret norsk misjonær, Ole Næstegaard, hadde brutt ut fra beleiringen, og var blitt avhørt av kineserne. Han skal ha fortalt at soldatene siktet for høyt, og så etter sin løslatelse vendt tilbake til de beleirede. Skyteferdighetene ble deretter etter sigende bedre.
Selv om forsyningssituasjonen for de vestlige var meget tilfredsstillende, var de ikke særlig innstilt på å dele med de kristne kinesere som hadde søkt tilflukt i prins Sus palass og haver. Prinsen selv og hans husholdning hadde kommet seg i sikkerhet. Mange av dem var katolikker som med nød og neppe hadde unnsluppet nedslaktning da bokserne angrep og brente Nantangkirken noen kvartaler lenger vest. Flere av deres trosfeller var blitt brent inne i kirken, andre ble massakrert utenfor. De og kristne flyktninger fra andre bydeler fikk utlevert så lite at de etterhvert begynte å livnære seg av barken på trærne i prins Sus park.
Den katolske domkirken i Beijing.
Beitangkirken i Beijing før bokseropprøret
Beitangkirken i Beijing, som var den katolske katedralen i byen, og det kvartalet den lå inne i, ble også beleiret, beskutt med kanoner og gjentatte ganger forsøkt inntatt. Beleiringen varte fra 3. juni til 16. august.
Her var nøden vesentlig større enn i Legasjonskvarteret, idet det ikke på noe tidspunkt var noen våpenhviler eller noen tilførsler av matvarer. Omlag 3.200 kinesiske katolikker hadde søkt tilflukt bak murene, i tillegg til 33 prester og nonner under ledelse av biskop Pierre-Marie-Alphonse Favier og hans påtenkte etterfølger biskop Stanislas-François Jarlin, og en liten forsvarsstyrke på 43 fransker og italienske soldater. De beleirede led store tap. Rundt 400 døde enten av angrepene eller av sykdom og sult. Matrasjonene – som var skåret ned til et absolutt minimum – ville ha tatt slutt bare få dager etter at japanske unnsetningsstyrker klarte å trenge frem til området og løfte beleiringen.
De alliertes fremmarsj mot og ankomst i Beijing.
Utenlandske militære i Den Forbudte By
I august kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene i legasjonene i Beijing til unnsetning. Åttenasjonsalliansen besto av Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn. Den 14. august nådde de legasjonsområdet. To dager etter unnsatte japanske styrker Beitang-kirken. De kineserne som ville forsvare byen hadde ingen sjanse.
Enkekeiserinnen hadde allerede rundt en drøy uke før åttenasjonsalliansens styrker nådde frem forlatt Beijing. De vestlige soldater begynte etter sitt inntog i byen med plyndring og hærverk, også inne i Den forbudte by. De drepte også et større antall kinesere under sine represalier.
Hendelsene utenfor Beijing og Tianjin.
Massakrene hadde ikke bare utlendinger i sin alminnelighet som mål. Det var også drevet frem av et særlig hat mot kristendommen, noe som ikke bare gikk ut over misjonærer, men også kinesiske troende. Under opprøret døde seks katolske biskoper, 39 mannlige europeiske misjonærer (prester, lekbrødre), 7 kinesiske misjonærer, 5 kinesiske seminarister, 7 europeiske ordenssøstre, over 30 000 kinesiske katolikker. 222 kinesiske ortodokse kristne ble myrdet, og likeså 182 protestantiske misjonærer og 500 kinesiske protestanter.
Shanxi.
Særlig mange av protestantene – og endel av katolikkene – ble drept i Taiyuan i provinsen Shanxi, av de keiserlige makthavere – ikke av bokserne.
Utenfor det nordkinesiske kjerneområde.
a> 1900, viser fremmedmaktene som vil dele opp Kina mellom seg.
Signatursiden av oppgjørsprotokollen etter Bokseropprøret.
Russiske styrker gjennomførte en stor massakre ved elven Amur i juli 1900. Vanligvis nevnes ikke den i forbindelse med Bokseropprøret, men en viss sammenheng er det likevel. Under og i ly av opprøret og kampene rundt Beijing så russerne sitt snitt til å fordrive alle de kunne av det store antall kinesere som befant seg nord for Amur, som drøyt 40 år tidligere var blitt grense mellom Russland og Kina ved en av de ulikeverdige traktater som fremmede makter tvang kineserne til å undertegne. Det kan ha vært titusener av kinesere som ble drept ved elvebredden rundt Aigun. Det fortelles om store flokker som ble trengt ned mot elven. Russerne begynte å stikke dem ned med bajonetter. Mange flyktet ut i vannet, og druknet i forsøket på å komme seg over. Mange kunne ikke svømme, og russerne skjøt etter dem som så ut til å kunne klare seg gjennom den strie strømmen over til den sørligere bredden.
Selv om det meste av de mer bokserrelaterte voldshandlingene fant sted i de nordkinesiske områder nær Beijing, og i selve Beijing, var det også angrep og myrderier mot kristne så langt nord som i Mandsjuria og så langt sør som i Guangxi.
Blant de rammede protestantiske misjonærer var det også en rekke skandinaver. Men ingen av dem var nordmenn. En norsk misjonær som var midt i begivenhetenes sentrum, var den før nevnte Ole Næstegaard i Beijing. Han hadde antagelig utviklet en sinnslidelse og opptrådte deretter. De øvrige norske misjonærer var i andre landsdeler og lot seg for det meste evakuere fra sine misjonsfelter etter sterk oppfordring fra det norske konsulat i Shanghai.
Etterspill.
Den 7. september 1901 måtte kineserne underskrive Bokserprotokollen, som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i krigsskadeerstatning og som straff. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet.
Edmund Backhouses forfalskninger.
Briten Sir Edmund Backhouse klarte ved overdrivelser og bløff å få noe innpass hos evnukkene ved det keiserlige hoff i 1898. Det han fikk tak i av informasjon derfra gjorde han til gjenstand for omfattende og fantasifull bearbeidelse etter bokseroppstanden, og dette munnet ut i to propagandaskrifter som rettferdiggjorde den utenlandske militærintervensjon og som i stor grad ble trodd i Vesten. Dermed la han grunnlaget for, eller forsterket, en mengde legender og myter som det senere har vist seg lå milevidt fra sannheten.
Det var først i 1976 at den britiske historiker Hugh Trevor-Roper kunne bevise at en viktig tekst som Backhouse bygget på i virkeligheten var hans egen forfalskning, og dermed raknet troverdigheten ved det meste av det Backhouse hadde kommet med i årtiene etter bokseropprøret.


Ring Magazine.
"Ring Magazine" eller "The Ring" er boksesportens mest anerkjente magasin. Bladet kan sammenlignes med hva "Rolling Stone Magazine" er for musikken og det er på mange måter et klassisk magasin på linje med "Time Magazine", "Sports Illustrated" og "People".
Den første utgaven ble gitt ut i 1922. En rekke av de største bokserne i historien har hatt forsiden i magasinet. Dette inkluderer kjente boksere som Jack Dempsey, Max Schmeling, Sugar Ray Robinson, Muhammad Ali, Mike Tyson, Oscar De La Hoya og en rekke andre av verdens beste boksere.
"Ring Magazine" blir utgitt av London Publications.


Liste over årets bokser i Ring Magazine.
2000-tallet.
Årets bokser i Ring Magazine


Nevermind.
"Nevermind" er det andre albumet fra rockebandet Nirvana, utgitt 24. september 1991. Med dette albumet slo Nirvana for alvor gjennom, og oppnådde blant annet førsteplass på listene både i USA og England. På albumet ligger blant annet «Smells Like Teen Spirit», Nirvanas mest kjente sang.
Albumet er hyllet som en av nittitallets viktigste plateutgivelser og regnes blant annet som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. I 2003 kom "Nevermind" på 17. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album».
"Nevermind" ga grungebandet Nirvana legendestatus over natten. Albumet forandret musikkstilen, 1980-tallets hårmetall forsvant, og grungebølgen skyllet over verden. I sporene etter Nirvana har band som Pearl Jam, Alice In Chains og Soundgarden fulgt, med nogenlunde samme stil. Alternativ rock ble svært populært, særlig på radio og TV.
Albumet har solgt over 13,4 millioner eksemplarer bare i USA alene, på verdensbasis mer enn 24 millioner.


Kočevski Rog.
Kočevski Rog (tysk "Hornwald"), eller bare Rog, er et karstisk platå som er del av Kočevje-høylandene ved Črmošnjicefjellet. Det tilhører Dolenjska-regionen i Slovenia og Dinarafjellene. Den sentrale delen er høyest, med 1099 moh. ved Veliki Rog. Platået er skogdekket.
Grever av Ortenburg begynte å kolonisere området med tyske bønder kalt "Kočevarji" omkring år 1350. I løpet av annen verdenskrig forsvant de, og området har siden vært hovedsakelig ubebodd.


Friedrich Gundolf.
Friedrich Gundolf (født 20. juni 1880 i Darmstadt, død 12. juli 1931 i Heidelberg) var en tysk-jødisk dikter og litteraturviter. Hans fulle navn var "Friedrich Leopold Gundelfinger".
Friedrich Gundolf som ung mann
Gundolf tilhørte (sammen med bl.a. Rainer Maria Rilke) kretsen rundt Stefan George. Fra 1916 virket han som germanistikkprofessor ved universitetet i Heidelberg. Gundolf var en av de mest berømte intellektuelle under Weimarrepublikken, og en stor Goethebeundrer.
I 1927 fikk han kreft og døde få år senere.
Hans mest kjente verk er "Die deutsche Literärgeschicht, Reimweis kurz fasslich hergericht" (Manutius Verlag, Heidelberg 2002, ISBN 3-934877-15-X).
"Friedrich-Gundolf-prisen" for formidling av tysk kultur i utlandet er oppkalt etter ham.


Ny-Frankrike.
Ny-Frankrike (fransk: "la Nouvelle-France" også "Canada") er betegnelsen på området som ble kolonisert av Frankrike i Nord-Amerika med Le Canadien fra 1534 til 1763, da det ble tatt av britene. På det meste, i 1712, strakte Ny-Frankrike seg fra Newfoundland til Øvresjøen (Lake Superior) og fra Hudsonbukta til Mexicogulfen. Området ble deretter inndelt i fem kolonier med adskilt administrasjon: Canada, Acadia, Hudsonbukta, Newfoundland og Louisiana. Idag er det bare øygruppen Saint-Pierre og Miquelon av Ny-Frankrike som fortsatt er under fransk kontroll.


Vorma.
Vorma er en elv som går fra Mjøsa ved Minnesund, gjennom Eidsvoll til den renner sammen med Glomma 30 kilometer lenger sør ved Vormsund. I flomtider er Vorma Norges mest vannrike elv. I enkelte tilfeller med unormalt stor vannføring i Glomma, har det skjedd at vann fra Glomma har rent inn i Vorma slik at vannet i Vorma har snudd i de nedre deler av elven.
I Vorma, ved Fenstad, ligger Svanfossen hvorfra vannstanden i Mjøsa reguleres. Svanfoss sluse gjør Vorma farbar for småbåter fra Rånåsfoss og Funnefoss i Glomma til Fåberg nord for Lillehammer.


Juan Martínez de Murillo.
Juan Martínez de Murillo (død oktober 1420) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. september 1408 av motpaven Benedikt XIII.
Han brøt med Benedikt XIII i 1415 og ble avsatt av ham. Han tilsluttet seg pave Martin V aom tok ham imot 1. august 1418 og gjeninnsatte ham som kardinal den 17. mars 1419.
Martinez de Murillo, Juan
Martinez de Murillo, Juan
Martinez de Murillo, Juan


Alfonso Carrillo de Albornoz.
Alfonso Carrillo de Albornoz (død 14. mars 1434) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. september 1408 av motpaven Benedikt XIII.
Han brøt med Benedikt XIII og tilsluttet seg pave Martin V som tok ham imot 1. august 1418.
Carrillo de Albornoz, Alfonso
Carrillo de Albornoz, Alfonso
Carrillo de Albornoz, Alfonso


Prefiks.
Prefiks er en (ofte) uselvstendig del av et ord som foranstilles. Prefikser differenserer ord.
Prefikser består av minst en bokstav men kan også ha flere bokstaver.


Tallord.
Tallord (numeralis) var en ordklasse som ble delt i grunntall og ordenstall. Etter ordklassereformen har ordenstall gått under adjektiv og grunntallene blitt determinativer
Skriveregler.
Små tall skrives vanligvis med bokstaver, spesielt dersom det ikke er naturlig å spesifisere brøkdeler. Det er ingen klar grense for hvor grenser går mellom små og store tall, men tall til og med tolv regnes vanligvis som små.
Dersom en oppgir brøkdeler eller det kan være mulig å oppgi brøkdeler, kan en bruke siffer også for små tall
Omtrentlige tall skrives helst med bokstaver.
Ved bruk av forkortinger for måleenheter skrivest tallordet med siffer. Når måleenheten ikke er forkortet kan en velge mellom bokstaver eller siffer.
Tallord under 100 skrives som ett ord, mens tallord over 100 deles.
Firesifrede tall skrives i tekst uten mellomrom, mens større tall skal ordnes i grupper på tre siffer, regnet fra høyre.
Desimaler skilles ut med hjelp av komma


Devanagari.
Devanāgarī (देवनागरी, uttalt /ˌ|d̪eːʋˈnaːɡri/) er et indisk skriftsystem som brukes i flere indiske språk. Devanagari betyr "deva" (sanskrit: Gud) og "nāgarī" (sanskrit: by). Skriften utviklet seg fra Brahmi-skrift og leses fra venstre mot høyre.
Symboler.
Når ingen vokal skrives, antar man . For spesifikt å betegne at det ikke er noen vokal, bruks en "halant" (også kalt "virama").
Blant disse brukes ळ ikke i hindi. Hele settet brukes i vedisk sanskrit og i marathi.


Joseph Conrad.
Fotografi av Joseph Conrad fra 1904
Joseph Conrad (født Józef Teodor Konrad Korzeniowski 3. desember 1857 i Berdyczów i Ukraina, død 3. august 1924 i Bishopsbourne i Kent i England) var en britisk forfatter med polsk bakgrunn. Foreldrene deltok i et opprør mot Russland og ble deportert til Sibir, der de døde. Conrad vokste opp hos en onkel fra han var 11 år gammel. Han dro til sjøs som 17-åring.
Han seilte først i den franske og deretter den britiske handelsflåten, og ble i 1886 britisk statsborger.
I 1894 måtte han mønstre av for godt på grunn av sykdom. Han skrev på engelsk. Hans mest kjente verk er "Mørkets hjerte" fra 1899.
Conrads romaner har tjent som inspirasjon til filmer som Alfred Hitchcocks film "Sabotage" fra 1936 (basert på Conrads "The Secret Agent"), Francis Ford Coppolas "Apocalyse Now" (basert på "Mørkets hjerte"), Ridley Scotts "The Duellists" fra 1977 (basert på Conrads "The Duel") og enda en film basert på "The Secret Agent" med Bob Hoskins, Patricia Arquette og Gérard Depardieu i hovedrollene fra 1996.


Gabriel García Márquez.
Gabriel García Márquez (født 6. mars 1927) er en colombiansk forfatter, journalist og vinner av Nobelprisen i litteratur 1982.
Han er særlig kjent for sine bøker "Hundre års ensomhet" (1967), "Beretningen om et varslet mord" (1981) og "Kjærlighet i koleraens tid" (1985).
Garcías Márquez romaner er preget av et betagende og fargerikt språk og en handling som tidvis oppviser den litterære sjanger magisk realisme.
Forfatteren bruker små søramerikanske (særlig colombianske) landsbysamfunn for å fortelle allmenngyldige sannheter om menneskenaturen og fremveksten av den moderne sivilisasjon.
De fleste av hans bøker er oversatt til norsk.


Pedro Fonseca.
Pedro Fonseca (død 21. august 1422) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 14. desember 1412 av motpaven Benedikt XIII.
Han brøt med Benedikt XIII og tilsluttet seg pave Martin V som tok ham imot 1. august 1418.
Fonseca, Pedro
Fonseca, Pedro


Super Mario 64.
er et plattformspill til Nintendo 64. Det ble gitt ut i Japan 23. juni 1996, i Nord-Amerika 29. september 1996 og i Europa 1. mars 1997. Sammen med "Pilotwings 64" var det en av lanseringstitlene for den da nye konsollen. Som Nintendos flaggskip har spillet solgt over tolv millioner eksemplarer totalt, ikke medregnet Wiis Virtual Console-salgstall.
"Super Mario 64" var det første tredimensjonale plattformspillet i "Mario"-serien og etablerte med det en ny arketype til sjangeren, i likhet med hva "Super Mario Bros." gjorde med todimensjonale sideskrollende plattformspill.
Spillet har påvirket mange senere tredimensjonale spill og er blitt kåret til ett av de 15 mest innflytelsesrike spillene gjennom tidene.
I overgangen fra to til tre dimensjoner erstattet "Super Mario 64" de tradisjonelle lineære banene med vidstrakte verdener hvor spilleren må fullføre atskillige og diverse oppdrag med vektlegging på utforsking. Trass i dette klarte spillet å bevare følelsen av tidligere "Mario"-spill, med flere elementer og figurer fra tidligere spill i serien. Det er hyllet av mange kritikere og fans som ett av de beste videospillene noensinne.
Kontroller.
Med A-knappen kan man aktivere Marios forskjellige hopp, og den analoge styrespaken gjør det mulig å bestemme hvor fort Mario skal gå.
I "Super Mario 64" er Marios evner langt mer varierte enn i tidligere spill. Mario kan gå, løpe, krabbe, huke seg ned, svømme, klatre og utføre forskjellige hopp ved hjelp av den analoge styrespaken på spillkontrolleren, enten alene eller i kombinasjon med den blå A-knappen. Siden Marios fremste kjennetegn i de foregående spillene var hoppet hans, ble spesielt dette viet mye oppmerksomhet i spillutviklingen. Mario kan aktivere spesialhopp ved å utføre hoppkombinasjoner eller kombinere et hopp med andre handlinger. Slike spesialhopp inkluderer et høyere dobbelthopp, et ekstra høyt trippelhopp (med forlengs saltomortale), baklengs saltomortale og lengdehopp. Mario kan ved hjelp av hoppet sitt også utføre spesialmanøvere, slik som vegghoppet; å hoppe oppover frem og tilbake mellom to veggkanter for dermed å nå ellers utilgjengelige høyder og det såkalte «Ground Pound»; en bevegelse hvor Mario stanser i lufta, setter seg i sittestilling og deretter smeller ned i bakken. Med Ground Pound-manøveren kan Mario hindre seg selv fra å bli skadet hvis han faller fra store høyder.
Mario kan også løfte, kaste ting (og visse fiender), slå og sparke og svømme under vann. Når han er under vann, vil livsmåleren hans sakte synke (dette representerer hvor lenge han greier å holde pusten). For å unngå å drukne må Mario erstatte luften, enten ved å finne mynter eller luftbobler i vannet, eller vende tilbake til overflaten.
Miljø.
"Super Mario 64" finner sted i Prinsesse Peachs slott, som består av tre etasjer, en kjeller, en vollgrav og en gårdsplass. Alle disse områdene inneholder innganger til hoved- eller spesialbaner. Området utenfor slottet fungerer som testplass hvor spilleren kan utforske og øve seg på Marios bevegelser.
Banene er fylt med fiendtlige skapninger som angriper Mario, men det finnes også vennlige vesener som kan gi spilleren en hjelpende hånd, gi informasjon eller be om en tjeneste. I hver av banene må Mario samle kraftstjerner («Power Stars»). Hver av hovedbanene inneholder seks hovedstjerner, som hver har et navn som hinter om hvor eller hvordan man får tak i den. Mange av disse omfatter å nedkjempe ekstra sterke fiender, såkalte bosser. Andre oppgaver kan være å løse gåter, kappløpe og samle mynter. Hver av hovedbanene inneholder også en hemmelig stjerne som fås ved å samle 100 mynter i banen. Mario låser opp dører i slottet med nøkler som han skaffer etter å ha slått Bowser i spesialbaner.
Handling.
Handlingen i "Super Mario 64" starter når Mario mottar et brev fra Prinsesse Peach som vil at han skal komme til hennes slott og få en kake som hun har bakt for ham. Etter ankomsten får Mario vite at Bowser har invadert slottet og tatt prinsessen og tjenerne til fange. Bowser har brukt kraften til 101 av slottets 120 kraftstjerner til å transformere mange av slottets malerier om til innganger til andre verdener. Der overvåker undersåttene hans stjernene. Mario setter ut på et eventyr, med et oppdrag om å gjenvinne stjernene, redde prinsessen og gjenopprette orden i slottet. Til slutt klarer Mario å beseire Bowser, redde Prinsesse Peach og hennes tjenere fra fangenskapet og å gjenvinne kraften fra stjernene til slottet. Prinsessen belønner Mario ved å bake kaken som hun hadde lovet ham.
Utvikling.
Allerede i 1990 hadde Shigeru Miyamoto fått ideen om å lage et "Mario"-spill i 3D, og dette var samtidig som han arbeidet med spillet "Star Fox". Han utviklet flesteparten av konseptene mens Super NES ennå dominerte og ville først gjøre "Super Mario 64" til et spill for denne konsollen. Til slutt bestemte han seg likevel for å utvikle det til Nintendo 64 grunnet dens bedre tekniske spesifikasjoner. Det tok utviklingsteamet tre år å mestre de nye mulighetene som oppsto med Nintendo 64, og ytterligere to år å utvikle selve spillet. "Super Mario 64" var det første spillet Miyamoto regisserte siden han ble forfremmet i sin stilling i Nintendo i 1980-årene.
a> og resten av mannskapet usikre på hvordan spillet skulle bygges opp
Utviklingen startet med å bygge opp figurene og kamerasystemet, noe som tok rundt ett år. I 1995 startet de med å utvikle banene. Miyamoto og hans medarbeidere var i begynnelsen usikre på hvilken retning spillet skulle bygges opp. Utviklerne brukte flere måneder på å velge hvordan kamerasystemet skulle være og hvilket oppsett banene skulle ha. I begynnelsen hadde de tenkt seg at banene skulle ha en bestemt lineær sti (som de tidligere 2D-spillene i serien) men de bestemte seg etter hvert for å bygge banene helt i 3D hvor spilleren kunne ferdes fritt. Selv om mesteparten av spillet ble slik, ble likevel elementer fra den tidligere lineære tankemåten implementert i spillet (slik som når man er i banen som fører til konfrontasjonen med Bowser; her tvinges man til å gå mot Bowsers tilholdssted fremfor å utforske). Det ble også lagt mye vekt på å gjøre Marios bevegelser så naturtro som mulig.
I "Super Mario 64" ble det flere gåter å løse enn det som var vanlig i tidligere "Mario"-spill. Dette skyldtes at ' var under utvikling på samme tid. Men siden "Super Mario 64" ble sluppet flere år før "Ocarina of Time", valgte Miyamoto å bruke flere av ideene til "Super Mario 64", noe som førte til flere likhetstrekk mellom de to spillene.
Med "Super Mario 64" ønsket Shigeru Miyamoto å inkludere flere detaljer og ideer som utviklerne hadde hentet fra virkeligheten. Et eksempel på dette var da Miyamotos medarbeider Takashi Tezuka fikk en idé om å inkludere sin kone i spillet.
I januar 1996 bekreftet Miyamoto i et intervju at spillet var cirka 50 % ferdiglaget. På den tiden hadde spillet 32 baner (uten bonusområder), men antallet måtte reduseres fordi det ikke var plass til så mange. Spillet fikk 15 hovedbaner, sammen med ti minibaner.
Forskjeller mellom den engelske og den japanske versjonen.
"Super Mario 64" var et av de første spillene hvor Charles Martinet ga stemme til Mario, og han hadde stemmen til Mario i både den japanske og engelske versjonen av spillet. I den japanske versjonen, som ble utgitt først, snakkes det derimot mye mindre enn i den engelske, som ble utgitt i resten av verden. Et eksempel på det er når Mario sier «let's go» idet han entrer en bane. Denne replikken finnes ikke i den japanske versjonen. Prinsesse Peach sier ingenting i den siste scenen av spillet i den japanske versjonen. I tillegg til at det snakkes mer i den engelske versjonen, er det også forskjeller i replikkene mellom de to versjonene. Når spilleren kjemper mot Bowser og Mario klarer å slenge Bowser noen meter bortover, roper han «here we go» i begge versjoner. Men når han slenger Bowser langt av gårde, roper han «so long, King Bowser!» i den engelske versjonen. I den japanske versjonen sier han kun «bye-bye», enten han kaster Bowser langt eller kort. Mario sier heller ikke «hello» i den japanske versjonen når ansiktet hans hilser spilleren velkommen idet spillet startes. Han snakker heller ikke i søvne i den japanske versjonen.
Mange av navnene på figurene er også annerledes. Prinsesse Peach var for eksempel kjent under navnet «Princess Toadstool» i USA (toadstool er det engelske ordet for en hattsopp), og "Super Mario 64" var et av de første spillene hvor navnet Peach ble brukt istedenfor navnet Toadstool i den engelske versjonen. Nesten alle figurene man støter på i spillet har andre navn i den japanske versjonen. For eksempel er det store bjeffende "Pac-Man"-lignende uhyret Chain Chomp kjent under navnet «Wanwan» i den japanske versjonen. Wanwan er et japansk lydord som tilsvarer det norske «voff, voff» for bjeffingen til en hund. Mange av banene og oppdragene har også forskjellige navn. Bob-omb Battlefield er for eksempel kjent som «bomuhei senjõ» (ボムヘイ せんじょう). Ordet «senjõ» betyr slagmark. I den nye versjonen av spillet, som ble sluppet til Nintendo DS, "Super Mario 64 DS", var stemmene og replikkene like i begge versjoner. I den siste scenen av spillet (hvor Peach takker Mario) snakker derfor Peach på engelsk, med japansk undertekst i den japanske versjonen.
Mottakelse.
Nettsiden 1UP.com roste spillet for å ha gitt spillere en myk innvielse til 3D-spill ved å begynne lett, for så å øke vanskelighetsgraden. "Super Mario 64" ble utnevnt til det spillet som ga det endelige eksemplet på hva 3D-utforming kunne brukes til i et spill, og også at det var dette spillet som satte kursen for hvilken vei Nintendo ville ta med sin Nintendo 64. Nettsidens anmeldelse konkluderte derimot også med at Nintendo 64, både selve maskinen og kontrolleren, var svært godt laget for et spill som "Super Mario 64", men at den sviktet på andre områder som gjorde at maskinen til slutt ble liggende etter Sonys PlayStation i popularitet og støtte fra tredjeparts spillutviklere.
Da spillnettsiden GameFAQs i forbindelse med sitt tiårsjubileum inviterte sine brukere til å kåre verdens ti beste videospill, havnet "Super Mario 64" på en trettende plass. Nettsiden IGN ga spillet en femteplass på sin liste over 100 beste spill, med begrunnelsen at spillet hadde revolusjonert måten 3D-spill ble spilt på og «oppgraderte Nintendos maskotspillserie for en ny generasjon spillere». Da nettsiden GameSpy gjorde en kåring av «tidenes 50 beste spill» havnet "Super Mario 64" på en ellevte plass. Spillet ble i begrunnelsen rost for grafikken og spillbarheten og konkluderte med at spillet «forblir en av de beste grunnene til å eie en Nintendo 64». Nettsiden GameSpot kåret "Super Mario 64" til et av tidenes 15 mest innflytelsesrike spill. Her fikk spillet blant annet ros for å «gjøre bruken av kameraet til en morsom opplevelse». At Mario kunne utføre bevegelser som ikke hadde vært mulig i 2D-spill, som å liste seg forbi fiender eller krabbe på alle fire ble kalt «en stor innovasjon» for et spill som ble sluppet i 1996. Spillet ble feiret for å være et av de første spillene som gjorde bruk av flere grafiske nyvinninger som i dag er vanlig å se i videospill. Partikkeleffekter ble brukt til å simulere støv og røyk, væsker virket flytende og speilbilder ble brukt til å illustrere speil, trapper og vann. Ifølge anmeldelsen ville mange av 3D-spillene som fulgte i årene som kom, ikke ha eksistert, hadde det ikke vært for "Super Mario 64".
Michael Grayford fra Liquid Entertainment siterte: «Da jeg spilte "Super Mario 64" for første gang, ble jeg meget skuffet. Det var for mange steder å gå og for mye å gjøre, og jeg skjønte egentlig ikke hva meningen med spillet var. Da jeg senere hørte fra alle hvor gøy det var, prøvde jeg det igjen, og det endte med at jeg spilte det helt ferdig. Jeg var meget fornøyd. Hver bane kom med et nytt unikt og kult element til spillbarheten, og jeg kjedet meg aldri.» Warren Spector, tidligere designer fra Ion Storm, kommenterte at «Det er ikke mulig å skvise inn så mye i ett eneste spill. Mario kan gjøre ti ting, minst, og likevel føles det aldri innskrenket. Intet spill har gjort en bedre jobb i å vise målet før det kan nås, å tillate spillere å lage en plan og deretter iverksette den. Og måten som spillet lar spilleren utforske det samme stedet flere ganger for deretter å hver gang avsløre noe nytt, er en overraskelse. Enhver utvikler som ikke ville ha drept for å ha laget dette spillet, er helt sprø.»
Innflytelse og arv.
"Super Mario 64" fikk stor betydning for Nintendo og senere utvikling av 3D-spill. Spillet var et av de første spillene som trengte og gjorde bruk av et fritt bevegelig kamera som kunne snus rundt spillfiguren. Man kunne håndtere kameravinkelen manuelt om man ville, og det forhindret spillet fra å bli uspillelig ved at kameraet ble sittende fast i trange hjørner eller bak vegger, et problem som hadde rammet noen spill. Den analoge styrespaken gjordet det mulig for mer varierte bevegelser enn det tidligere kontrollknapper hadde vært i stand til. Spilleren kunne nå variere hvor fort Mario skulle gå ved å trykke hardt eller mykt på kontrollspaken. Både retningen og kraften i mange av Marios bevegelser er avhengig av hvor kraftig en dytter på kontrollspaken.
Nye versjoner og oppfølgere.
I 1997 ble det sluppet en ny versjon av spillet i Japan under navnet "Shindou Super Mario 64". Denne versjonen var kompatibel med Nintendos Rumble Pak og stemmereplikkene fra den engelske versjonen av spillet var inkludert. Noen grafiske problemer var reparert og spillet var blitt pusset opp grafisk.
I 2004 ble den nye versjonen "Super Mario 64 DS" sluppet samtidig med lanseringen av Nintendo DS. Her var også Yoshi, Wario og Luigi spillbare figurer. Grafikken var endret litt, spillet hadde flere baner og stjerner, og det var kommet minispill og flerspillermoduser til.
"Super Mario 64" kan også lastes ned fra internettjenesten Virtual Console på Nintendos spillkonsoll Wii for 1000 Wii-poeng. Denne versjonen er kompatibel med Nintendo GameCube-kontrolleren og kjører med bedre oppløsning enn det det gjorde på Nintendo 64.
Rykter.
Kort tid etter at spillet var sluppet, begynte det å gå rykter om at det var mulig å låse opp Marios bror Luigi som en spillbar figur. Ryktet var basert på en uskarp tekst som kunne ses på slottets gårdsplass; det skulle visstnok stå «L is real 2041». Dette fikk mange til å tro at Luigi var i spillet og kunne låses opp. Multimedianettsiden IGN mottok hundrevis av innsendte koder og metoder som visstnok skulle kunne låse opp Luigi. Ingen av metodene fungerte og i november 1996 tilbød IGN 100 amerikanske dollar i dusør til den som kunne bevise at Luigi var i spillet. En uke senere hadde antall innsendte metoder til IGN gått sterkt ned. Ingen av kodene og metodene som ble sendt inn fungerte.


Mario.
Mario (マリオ) er en videospillfigur skapt av Shigeru Miyamoto for Nintendo. Han dukket først opp i "Donkey Kong", hvor hans offisielle navn var Jumpman. Mario var opprinnelig avbildet med todimensjonelle strukturer, men i senere spill er han en tredimensjonal, polygonal figur. På grunn av den vanlige henvisningen til at han og den yngre broren hans Luigi blir kalt «Mario Brothers» (Mariobrødrene), i tillegg til at Luigi har blitt referert til som Luigi Mario, har det blitt spekulert i at hans fulle navn er Mario Mario. Mario ble i 2011 kåret til tidenes beste spillfigur i en undersøkelse gjennomført for "Guinness rekordbok: Gamer's Edition".
Mario fremstilles oftest som en kort og lubben italiensk rørlegger bosatt i Mushroom Kingdom ("Soppriket" på norsk), hvor han anses som en helt blant innbyggerne. Han er best kjent for stadig å forpurre den onde Bowsers planer, som i de fleste tilfeller innebærer å kidnappe Prinsesse Peach og ta over makten i Mushroom Kingdom. Mario er også godt kjent for hans modige personlighet, entusiastiske holdning og uventede smidighet. Mario samarbeider ofte med broren Luigi, og har et nært forhold til Prinsesse Peach som han ved flere anledninger har reddet. Mario har også en ond dobbeltgjenger ved navn Wario.
Som Nintendos maskot er Mario en av de lettest gjenkjennelige figurene i videospillhistorien, og hans visuelle fremtoning assosieres sterkt med videospill. Mario har vært med i over 200 spill, hvorav flere storselgere. Foruten plattformspillene som han tradisjonelt knyttes til, har Mario også opptrådt i videospill tilhørende andre sjangre. Blant disse kan nevnes "Mario Kart"-serien, flere av Nintendos arkadesportsspill (eks. "Mario Tennis"- og "Mario Golf"-seriene) og en rekke Mario-rollespill (RPG-er) (blant annet ', "Paper Mario"-serien, ' og oppfølgeren '). Ved siden av de originale spillene, TV-serier, film og tegneserieblader, har Mario også gitt opphav til en rekke andre produkter.
I videospill.
Marios første rolle var som helten i 1981-spillet "Donkey Kong". I Japan var han bare kjent som «Jumpman». Spillet var så vellykket at han fikk hovedrollen sammen med sin høyere, yngre bror Luigi i en arkade spin-off, "Mario Bros.", som inkluderte en simultan tospillermodus. I "Donkey Kong Junior" var han en skurk, og i sluttscenen ble han beseiret. Hans neste opptreden var i "Super Mario Bros." for den vellykkede konsollen Nintendo Entertainment System (NES). "Super Mario Bros." solgte over 40 millioner kopier og ble det best selgende videospillet noensinne. Spillet har siden vært på mange andre forskjellige Nintendo-konsoller. Tilsammen har "Mario"-spill solgt omtrent 281 millioner kopier over hele verden. "Super Mario Bros. 3" holder rekorden for flest solgte kopier, med 18 millioner kopier solgt. Mario og vennene hans opptrådte også i noen av de senere Game & Watch-spillene. I 1996 hadde Mario hovedrollen i det tredimensjonelle Nintendo 64-spillet "Super Mario 64". Spillet ble vurdert av mange som det beste videospillet noensinne.
så er det mariospillene til GameCube. deriblant har vi 3Dspillet Super Mario Sunshine, mario golf, og mario tennis, mario fotball, og dansespillet dance dance revolution mario mix.. Mario har utforsket nesten alle videospillsjangre. Ved siden av plattformspill, har den modige rørleggeren også vært med i puslespill, bilspill, sportspill, slåss-spill, rollespill, undervisningsspill og mange flere. Fremtidige "Mario"-spill til Nintendos nyeste konsoll Wii inkluderer følgende: "Super Smash Bros. Brawl", "Mario Kart Wii",
"Super Mario Galaxy","New super mario bros wii", "Super Mario Galaxy 2", "Mario and Sonic winter olympics".
Opptredener ved siden av Nintendo-konsoller.
Nintendo holder opphavsretten til Mario i mange nasjoner og beholdt disse rettighetene for deres egen bruk med få utelatelser. Likevel optrådde Mario i noen få utdannings PC-spill i USA som for eksempel "Mario Teaches Typing". Philips lagde flere spill, som for eksempel "Hotel Mario", med Nintendo-figurer for deres Philips CD-i. "Mario Is Missing!", enda et PC-spill, ble senere tilgjengelig til NES og Super NES.
Karakteristikker.
Mario er en rørlegger motivert av en rettsbevissthet, selv om han til tider har blitt beskrevet som en doktor og en rekke andre profesjoner. Han startet med ferdigheten å hoppe høyt, og fikk flere ferdigheter, som for eksempel å kaste ildkuler og evnen til å fly, i påfølgende spill. Han ble også til forskjellige spillbare versjoner, inkludert Frog suit Mario, Tanooki suit Mario og Metal Mario, gjennom bruk av power-ups. I eventyrspill har Mario brukt forskjellige teknikker for å beseire fiender og løse mysterier i sine spill. Marios utseende har forandret seg opp gjennom årene.
Mario fikk de spesielle hoppe-evnene sine en dag han skulle fikse et rør på slottet i Mushroom Kingdom. Som belønning fikk Mario og Luigi lov til å se seg rundt i slottet. Der lå en en eldgammel sopp med utrolige krefter.
Og storspisere tar gjerne det som ingen har tatt noe av. Mario har gjennom tidene fått nye egenskaper som høydehopp, spinning, kraftige hammerslag og mange andre unike egenskaper.
Mario på TV.
Mario var med i en animert TV-serie kalt "The Super Mario Bros. Super Show!", hvor tidligere World Wrestling Federation-manager «Captain» Lou Albano spilte rollen som Mario. Serien ble sendt på Fox Kids.


Electronic Entertainment Expo.
Electronic Entertainment Expo (vanligvis kjent som E³ eller E3) er en viktig årlig data- og videospillmesse i Los Angeles. Festivalen er en viktig arena for fremvising av nye spillkonsoller og spill.
Her kommer alle nyheter ut til presse og andre produsenter. Når man hører om en ny spillkonsoll eller nye spill, så har det blitt fremmvist på E3.
Den 31. juli 2006 ble det annonsert at E³ vil bli mindre enn før.


Julián Lobera y Valtierra.
Julián Lobera y Valtierra (død 21. august 1435) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. mai 1423 av motpaven Benedikt XIII.
Denne kardinalsutnevnelsen var Benedikt XIIIs siste, og fant sted én dag før han selv døde. Fire kardinaler ble utnevnt. Alle andre pseudokardinalene hadde forlatt hans obødiens, og motpave Benedikt ønsket at noen skulle videreføre hans linje. Etter hans død ble Gil Sánchez Muñoz Dousel, kannik i Barcelona, valgt til motpave, og nok navnet Klemens VIII. Han absiderte den 26. juli 1429 og døde 28. desember 1445.
Kardinal Julián Lobera y Valtierra ble fengslet av motpaven Klemens VIII. Han underkastet seg pave Martin Vs legat kardinal Pierre de Foix den 16. august 1429 og fratrådte som kardinal.
Lobera y Valtierra, Julian
Lobera y Valtierra, Julian
Lobera y Valtierra, Julian


Ximeno Daha.
Ximeno Daha var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. mai 1423 av motpaven Benedikt XIII.
Denne kardinalsutnevnelsen var Benedikt XIIIs siste, og fant sted én dag før han selv døde. Fire kardinaler ble utnevnt. Alle andre pseudokardinalene hadde forlatt hans obødiens, og motpave Benedikt ønsket at noen skulle videreføre hans linje. Etter hans død ble Gil Sánchez Muñoz Dousel, kannik i Barcelona, valgt til motpave, og nok navnet Klemens VIII. Han abdiserte den 26. juli 1429 og døde 28. desember 1445.
Kardinal Ximeno Daha ble fengslet av kongen av Aragon. Han ble befridd av pave Martin Vs legat kardinal Pierre de Foix den 24. august 1429 og fratrådte som kardinal.
Daha, Ximeno
Daha, Ximeno


Sekken kirke.
Sekken kirke (tidligere Sekken kapell) er en langkirke i tre helt øst på øya Sekken i Molde kommune, Møre og Romsdal. Den er soknekirke for Sekken sokn. Kirken ble bygget 1908, og er i sveitserstil. Kirken har 160 sitteplasser. Arkitektene var Ole Havnes fra Ålesund og Knut Flåthe.
Det var herredstyret i gamle Veøy herred som enstemmig vedtok den 4. januar 1902 at "«Herredstyret anbefaler på det beste Sækkens Invaaneres Andragende om Opførelse af Kapell på Sækken med tillagt Gravplads.»" Etter en kongelig resolusjon ble det gitt klarsignal til bygging av kapellet på garden Sekkenes. Sekken kapell ble vigslet 28. oktober 1908. Dette var ett år etter at Veøy herred fikk de tre kirkene: Veøy kirke, Holm kirke og Rødven kapell.
Kirkeklokka stammer fra Gamle Veøy kirke, på Veøya, på den andre sida av Sekkensundet. Den ble solgt på auksjon etter at kirka på Veøya ble lagt ned som soknekirke. Innbyggerne på Sekken sikret seg klokka på auksjonen. I 1987, fikk kapellet nytt orgel, bygget av Vestre orgelfabrikk.
I forkant av 100-årsminnet ble kirken pusset opp, blant annet med utvendig maling. Arbeidet ble gjort på dugnad. Jubileet ble markert med en jubileumsfest 26. oktober 2009. Blant flere deltok biskop Ingeborg Midttømme sammen med sokneprestene Magne Furuset og Tormod Remøy. Etter festgudstjenesten fortsatte jubileumsfesten på Sekken skole, hvor Sekken skolekorps deltok.


Jean Carrier.
Jean Carrier var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var også senere motpave, med navnet Benedikt XIV.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" 22. mai 1423 av motpaven Benedikt XIII.
Denne kardinalsutnevnelsen var Benedikt XIIIs siste, og fant sted én dag før han selv døde. Fire kardinaler ble utnevnt. Alle andre pseudokardinalene hadde forlatt hans obødiens, og motpave Benedikt ønsket at noen skulle videreføre hans linje. Etter hans død ble Gil Sánchez Muñoz Dousel, kannik i Barcelona, valgt til motpave, og nok navnet Klemens VIII. Han absiderte den 26. juli 1429 og døde 28. desember 1445.
Kardinal Jean Carrier ble fengslet av motpaven Klemens VIII på borgen Peñíscola. Det er ikke kjent om han senere underkastet seg pave Martin V. Han trakk seg tilbake til Frankrike, og der valgte han alene en annen franask motpave, Bernard Garnier, som var en fransk prest fra bispedømmet Rodez, og han tok navnet Benedikt XIV.
Benedikt XIV døde fire år etter, i 1429. Han hadde utnevny fire pseudokardinaler. I 1430 valgte de Jean Carrier, som også tok navnet Benedikt XIV. Han utnevnte pseudokardinalene Pierre Trahinier "(cardinal de Bethléem)", Bernard "(cardinal d'Hébron)", Pierre Tifane "(cardinal de Tibériade)", Jean "(cardinal de Gibelet)", " X" "(Cardinal de Iona)" og Jacques "(cardinal de Césarée)". Disse pseudokardinalene valgte Pierre Tifane (Benedikt XV) i 1437, og Jean Langlade (Benedikt XVI) i 1470.
Carrier, Jean
Carrier, Jean


Giacomo Isolani.
Giacomo Isolani (død 9. februar 1431) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 18. november 1413 av pave Innocens VII.
Isolani, Giacomo
Isolani, Giacomo


Rolf Birger Pedersen.
Rolf Birger «Pesen» Pedersen (født 23. september 1939, død 22. mars 2001) var en norsk fotballspiller og trener. Han vokste opp i gangavstand fra Brann Stadion, og ble senere en storspiller for nettopp etter debuten i 1957. I Brann ble han toppscorer i Eliteserien i mesterskapssesongen 1961-62. Han spilte også 15 A-landskamper for, og kom på scoringslisten fem ganger.
Pedersen var en kreativ og målfarlig midtbanespiller, og regnes av mange for å ha vært Branns beste spiller i mesterskapsårene 1962 og 1963 – selvsagt sammen med Roald «Kniksen» Jensen. Senere nådde han ikke de samme høydene. Det blir hevdet at han mistet motivasjonen etter å ha vunnet så mye i ung alder. Men sluttsummen av hans fortballkarriere for Brann forblir imponerende: På 226 obligatoriske A-kamper fikk han nettkjenning 132 ganger, noe som forblir scoringsrekord i Branns historie.
«Pesen» var en svært temperamentsfull spiller. En av de mange historiene som fortelles om ham var at han en gang løp over hele banen for å skjelle ut sin lagkamerat Arild Hetleøen etter at Hetleøen hadde slurvet med et tilbakespill, og deretter løp til trenerbenken og forlangte at Hetleøen skulle byttes ut, noe som også skjedde. I pausen skal Hetleøen ha kastet en støvel etter Pedersen, og sverget at han aldri mer skulle sette sin fot på stadion så lenge «Pesen» var i klubben.
Etter at han avsluttet spillerkarrieren i Brann i 1972, fortsatte «Pesen» å tjene fotballen som trener for flere Bergens-klubber. Deretter innehadde han en rekke tillitsverv i, med tiden som styreformann som et høydepunkt. I 1992 ble han ansatt som administrerende direktør i Brann Stadion AS, en stilling han hadde frem til 1999. Deretter var han anleggsansvarlig samme sted. I 2000 ble han utnevnt til æresmedlem i Brann, en heder som bare har blitt ytterst få til del. På samme tidspunkt kjempet han mot kreften, en kamp som innledningsvis så ut til å ende godt. Men så kom et tilbakefall, og alt håp om helbredelse var ute. «Pesen» døde i 2001, 61 år gammel, og nok en legende var blitt revet fra Brann.


Gilberto Simoni.
Gilberto Simoni (født 25. august 1971) er en italiensk tidligere profesjonell syklist. Han har vunnet etapperittet Giro d'Italia to ganger (i 2001 og 2003).
Han la opp etter Giro d'Italia 2010.


Ernest Rutherford.
Ernest Rutherford (født 30. august 1871 i New Zealand, død 19. oktober 1937) var en newzealandsk fysiker. Han er kjent for å ha lansert en ny atommodell med en sentral kjerne og med elektroner som går i bane rundt denne. Modellen baserte seg på gullfolieeksperimentet utført av hans nære medarbeidere Ernest Marsden og Hans Geiger i 1911. I 1919 oppdaget han at en atomkjerne inneholder positivt ladde protoner. Han utarbeidet Rutherfords atommodell. Han ble tildelt nobelprisen i kjemi i 1908.
Han kom til Storbritannia i 1895 for videregående studier ved Cavendish Laboratory, University of Cambridge. Etter studiene dro han i 1898 til McGill University i Montreal, Canada (som "Chair of physics"). Det var her han gjorde arbeidene som førte frem til nobelprisen. I 1907 dro han tilbake til Storbritannia og en tilsvarende stilling ved University of Manchester. I 1917 var han tilbake på Cavendish Laboratory som direktør. I hans funksjonstid her ble det tildelt flere nobelpriser til ansatte: "Chadwick" for å ha oppdaget nøytronet, "Cockcroft" og "Walter" for kjernefysisk fisjon med partikkelaksellerator og "Appleton" for påvisning av ionosfæren.
Ernest kom fra New Zealand og gjorde i 1911 et eksperiment der han kom fram til at Thomsons atommodell ikke kunne stemme. Eksperimentet gikk ut på å skyte noen positivt ladde partikler mot et tynt gullfolie. De hadde stor fart. Rutherford regnet med at alle partiklene ville gå rett igjennom gullatomene, omtrent som kuler som vi skyter gjennom papir. Han ble veldig overrasket da noen av de små partiklene ble kraftig avbøyd og noen spratt tilbake. Han måtte lage en ny modell av atomet. Han skjønte at det ikke kan være slik at massen til atomet er jevnt fordelt i hele atomet. Han tenkte seg at mesteparten av atomet er tomrom, men det inneholder en bitteliten tett kjerne med positiv ladning. Elektronet, som har negativ ladning, flytter seg rundt denne positive kjernen. Seinere fant han ut at også atomkjernen består av partikler. Partiklene som Rutherford oppdaget, har positiv ladning og kalles protoner. Vi kan ikke se atomene direkte, og vi er derfor avhengig av andre metoder for å lage en modell av atomene. Fordi Rutherford fant en metode for å kunne lage et slags bilde av hvordan det ser ut inni atomet, er eksperimentet hans blitt berømt. Han oppdaget nøytronet. I tillegg til å motta nobelprisen i kjemi, ble han også gjort til ridder i 1914.


Hypnose.
Hypnose (fra gresk "hypnos", søvn) er en metode for å sette et menneske i en transetilstand som kjennetegnes av endret oppmerksomhet og bevissthet. En hypnotisk transetilstand ofte oppleves som en konsenterert avspenning som er fremkalt av en annen person (hypnotisøren). Selvhypnose er når et menneske sette seg selv i en hypnotisk transe. En hypnotisk transetilstand ligner en rekke naturlige transetilstander som oppstår spontant, som for eksempel å bli oppslukt av en god bok, dagdrømmer, eller ser en film: Oppfatningen av ytre sanseinntrykk er innsnevret, og konsentrasjonen av bevisstheten er rettet mot en bestemt sak (boka, filmen eller ordene til hypnotisøren).
Forskning viser at ca. 10 % av befolkning ikke lar seg hypnotisere. For å måle om et menneske er hypnotiserbar, er det vanlig å måle et menneskes evne til å ta imot suggesjoner. Ca. 90 % av befolkning vil kunne gå i en transetilstand ved hjelp av hypnose. Noen vil kun gå inn i lette transetilstander mens andre vil kunne gå inn i dype tilstander.
Kun mennesker kan hypnotiseres, ettersom de i motsetning til dyr har en dominant bevissthet. Denne bevisstheten kan ved hypnose bli satt midlertidig til side, slik at underbevisstheten blir dominerende.
Hypnose blir brukt i hypnoterapi, og tilhører et fåtall av metoder innen psykoterapi som er vitenskapelig belagt og akseptert som effektive. I Norge er det fortsatt forbudt ved straffeloven § 364, å praktisere hypnose for de som ikke er leger og psykologer.
Historie.
Hypnose har trolig blitt brukt tidlig i menneskehetens historie. Det finnes beretninger om kultiske handlinger i sjamanismen som absolutt har sammenheng med hypnose i form av selv- eller fremmedsuggesjon. Man kan derfor gå ut fra at hynose ble tilfeldig oppdaget, og har utgangspunkt i meditative og kultiske handlinger med et religiøst utgangspunkt. Man kan derfor spekulere i om hypnose har blitt utviklet med utgangspunkt i massepsykologiske manipulasjoner i religiøse eller kultiske riter, og i erfaringer med selvmeditasjon hos prester, medisinmenn og sjamaner.
Vitenskapelig oppdagelse av hypnose begynte rundt 1770 av Franz Anton Mesmer (1734–1815). Han eksperimenterte med magneter, som han la på pasientene. Han kalte effekten 'Magnetismus animalis', og tilskrev magnetene den legende egenskapen. På grunn av Mesmers popularitet, kalte man denne forløperen til hypnose «mesmerisering», et uttrykk som fremdeles eksisterer i engelsk.
James Braid, skotsk lege, regnes som opphavsmannen til begrepet hypnose. Han forklarte hypnose som en innsnevring av bevisstheten og en sterk konsentrert oppmerksomhet, etter å ha observert at mennesker i denne tilstanden ikke ble påvirket av deres omgivelser. Han ga denne tilstanden av ”nervesøvn” ordet hypnose etter den greske guden for søvn, Hypnos.
I det 19- århundre var Frankrike ledende innen hypnoseforskningen, med skolene i Nancy (Ambroise-Auguste Liebeault, Hippolyte Bernheim) og Paris (Jean-Martin Charcot).
Sigmund Freud (1856–1939) ble oppmerksom på Mesmers eksperimenter da han i 1885 studerte under nevrologen Jean-Martin Charcot i Paris. Han begynte selv å bruke Mesmers metoder i behandlingen av sine pasienter, og dette ble senere utgangspunkt for studiene av hysteri. Senere droppet han disse teknikkene til fordel for sin egen teknikk med frie assosiasjoner.
I den tyske tradisjonen ble hypnosen videreutviklet gjennom det 20. århundret blant andre av hjerneforskeren Oscar Vogt, og av hans elev Johannes Heinrich Schultz som utviklet teknikken autogen trening. I den amerikanske tradisjonen ble forskningen ledet av Milton Erickson. Erickson grunnla en ny form for hypnoterapi, som i dag går for å være den mest moderne form for hypnose. Flere nye hypnosemetoder har utviklet seg etter Ericksons prinsipper, for eksempel NLP (Nevrolingvistisk programmering).


Lightburn.
Lightburn var en australsk produsent av hvitevarer som prøvde seg som bilprodusent midt på 1960-tallet med sin Lightburn Zeta sedan. Bilene ble bygget i en fabrikk for vaskemaskiner ved Camden Park i Adelaide av et selskap som var eid av Harold Lightburn.
Bare 363 kjøretøyer ble solgt fra 1963 til 1966.
Bilen hadde en Villiers 324 cc tosylindret motor og forhjulsdrift.


Colin Hanks.
Biografi.
Colin Hanks (født Colin Lewes Dillingham 24. november 1977 i Sacramento i California) er en amerikansk skuespiller. Han kommer fra Sacramento i California, og er sønn av Tom Hanks og Samantha Lewes.
8. mai 2010 giftet Colin seg med Samantha Bryant. De fikk sitt første barn, Olivia Jane Hanks, 1. februar 2011.


Jason Behr.
Behr på premierefesten til TV-serien «The Wedding Bells» i 2007
Jason Nathaniel Behr (født 30. desember 1973) er en amerikansk skuespiller. Han kommer fra Minneapolis, Minnesota.
Jason er kjent fra TV-serien Roswell og fra filmer som The Grudge og Shooting Livien


Shiri Appleby.
Shiri Appleby (født 7. desember 1978 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller. Hennes TV-debut kom med såpeoperaen "Santa Barbara" fra 1984.
Appleby er mest kjent fra TV-serien "Roswell" hvor hun spiller rollen som «Liz Parker».


Brendan Fehr.
Brendan Jacob Joel Fehr (født 29. oktober 1977), er kanadisk skuespiller. Han er best kjent som romvesen karakteren Michael Guerin i WB tv-serien Roswell, og Dan Cooper i CSI: Miami.
Fehr ble født i New Westminster, Britisk Columbia, men flyttet til opp i Winnipeg, Manitoba i 1990.
Fehr, Brendan
Fehr, Brendan
Fehr, Brendan


Majandra Delfino.
Majandra Delfino (født Maria Alejandra Delfino 20. februar 1981 i Caracas i Venezuela), er amerikansk skuespiller og artist. Hun kommer opprinnelig fra Caracas i Venezuela, men familien emigrerte til USA midt på 1980-tallet. Hun bor for tiden i Florida i USA.
Majandra Delfino er kjent fra TV-serien Roswell og filmen Traffic.
Majandra Delfinos egentlige navn er Maria Alejandra, men ble alltid kalt Majandra, fordi hennes søster, Marieh Delfino, ikke klarte å uttale Maria Alejandra.


Katherine Heigl.
Katherine Marie Heigl (født 24. november 1978) er amerikansk Emmy-vinnende skuespiller. Hun kommer fra Washington, DC. Hun er aller mest kjent fra TV-seriene "Roswell" og "Grey's Anatomy", men har også spilt i flere filmer, deriblant skrekkfilmer.
Da Heigl var liten, oppdaget hennes tante at hun hadde et talent innen modellområdet. Tanten tok et initiativ, noe som førte til at Heigl fikk flere modelloppdrag i løpet av oppveksten sin. Men hun valgte senere kun å fokusere på en skuespillerkarriere.
Skuespilleren, som har tysk-amerikansk far og irsk-amerikansk mor, er yngst i sin søskenflokk og ble i juni 2006 forlovet med musiker Josh Kelley. De giftet seg 23. desember 2007.
Katherine vant prisen for beste kvinnelige birolle i dramaseriesjangeren på Emmy Awards i 2007. Blant konkurrentene var hennes kolleger fra Grey's Anatomy, nemlig Chandra Wilson og Sandra Oh.
Katherine har også spilt i jentefilmen "27 dresses" sammen med blant annet James Marsden og Malin Akerman.


Infinitiv.
Infinitiv er en grammatisk utgangsform av verb. Infinitiv er en del av latinsk grammatik og betyr ubestemt ("infinitus"). På norsk er infinitiv markert med "å", det såkalte infinitivsmerket. Videre legges i de fleste tilfeller -e til ordets stamme -- unntaket er enstavelsesord som slutter på en vokal. Man tar ofte utgangspunkt i infinitivet når man skal omtale et verb eller ramse opp de øvrige grammatiske former av verbet.
"Se også Presens, Preteritum og Perfektum"
Infinitivsfeil.
Infinitivsfeil er også kjent som og/å-feil.
De fleste infinitivsfeil hvor infiniticsmerket 'å' brukes ukorrekt i stedet for bindeordet 'og' kan oppdages ved at verbet som følger ikke er i infinitiv. Alle verb som ender på -e står i infinitiv, og skal ha 'å' foran seg. Det er imidlertid ikke alle verb som har infinitivsformer som ender på -e.
Det er heller ikke alltid slik at man må ha 'å' foran infinitiven, særlig ikke i utsagn med "stå", "gå", "sitte" eller "ligge". Hvis man er i tvil, kan man ta hjelp av «fortidsprøven» for å velge det riktige alternativet.
En annen metode for å bestemme hvilke av de lydlike småordene en skal bruke, er å oversette setningene til engelsk der "to" og "and" er lettere å skille på grunn av ulik uttale.


John Boyd Dunlop.
John Boyd Dunlop (født 5. februar 1840 i Dreghorn i Skottland, død 23. november 1921) var en dyrlege som oppfant det luftfylte hjulet.
Det sies at Dunlop ergret seg over at metallhjulene på sønnens trehjulssykkel bråket. Derfor limte han sammen tynne gummiplater slik at de dannet en slange, viklet dem om hjulene og pumpet dem opp med en fotballpumpe. Dette skal ha vært i 1888. I 1889 patenterte han den første luftfylte sykkelslangen og grunnla ett år senere den første fabrikken som senere skulle utvikle seg til Dunlop-gruppen.


Lindeslekten.
Lindeslekten ("Tilia") er en planteslekt med ca. 30 arter av løvtrær som hører hjemme i Asia, Europa og det østlige Nord-Amerika. De ble tidligere regnet til lindefamilien, men denne plantefamilien er nå innlemmet i kattostfamilien. Lindetrær er løvfellende og lever i den nordlige tempererte klimasonen. Antallet arter i slekten er umulig å angi eksakt på grunn av omfattende hybridisering artene i mellom.
Lindetrærne har eggerunde knopper og enkle, skruestilte blad som er skjeivt hjerteformede. Ørebladene felles av tidlig. Blomstene er alltid eggehvite og har fem kronblader og fem begerblader. De lukter godt og har mye nektar, har mange størvbærere men bare én griffel. Frukten er alltid fint håret, og har normalt 1-3 frø. Arten er lett å kjenne på fruktene og fruktskaftet, som er en todelt skaft med hver sin frukt på, og et langt vingeblad sammenvokst med bære skaftet der hvor fruktskaftet splittes.
Honning fra lindetreblomster er kjent for å være spesielt velsmakende. Lind har vindspredning, og bestøvning med pollen ved hjelp av insekter.
I Norge vokser kun én art, nemlig vanlig lind ("Tilia cordata"). Den vokser i varme strøk av landet nord til Nordmøre, med en lokalitet i Brønnøy i Nordland, verdens nordligste. Vanlig lind hadde tidligere mange anvendelser. Basten ble blant annet til å lage tauverk og blomstene ble brukt til lindete. Veden egner seg til treskjæring.


Kleopatra Selene I.
"Denne artikkelen er om datteren til Ptolemaios VIII av Egypt og Kleopatra III. For datteren av Kleopatra VII, se Kleopatra Selene II."
Kleopatra Selene var dronningen til Ptolemaios IX Lathyros.
Hun var datter av Ptolemaios VIII og Kleopatra III. Hun giftet seg med Lathyros etter at hennes søster Kleopatra IV ble frosset ut av hennes mor. Hun ble ikke gjort til medhersker, i motsetning til mange søster-koner av ptolemei-kongene. Med Lathyros fikk hun datteren Berenike III.
Hun kan også ha giftet seg med Ptolemaios X Aleksander I senere, muligens fødte hun sønnen hans Ptolemaios XI Aleksander II.


Kleopatra III av Egypt.
Kleopatra III (161–101 f.Kr.) var dronning av Egypt 142–101 f.Kr..
Hun var datter av Ptolemaios VI og Kleopatra II. Ptolemaios VII Neos Filopater var hennes bror. Etter at hennes far døde, ble hennes bror konge av Egypt, og hennes mor var regent. I et forsøk på å få kontroll over Kleopatra II, giftet Ptolemaios VIII Euergetes II «Fyskon» seg med henne. Fyskon fikk senere Filopater drept og tok tronen for seg selv.
Han kvitter seg så med Kleopatra II og giftet seg med Kleopatra III i 142 f.Kr., og gjorde henne til dronning og medhersker. Han styre etter det var fredelig, men han var svært despotisk. Hun bar Fyskon barna Ptolemaios IX Filometor Soter II Lathyros, Ptolemaios X Aleksander I, Kleopatra IV, Kleopatra V Tryfaena og Kleopatra Selene.
Da han døde, etterlot han tronen til Kleopatra og den sønnen hun valgte. Dersom det var opp til henne, ville hun ha valgt hennes yngre sønn Aleksander, men befolkningen i Alexandria tvang henne til å få Lathyros fra Kypros, der han var guvernør, som medhersker og ble dermed Ptolemaios IX. Den yngre sønnen Aleksander ble sendt til Kypros for å overta Lathyros tidligere posisjon.
Hun kvittet seg med ham til slutt, etter å ha anklaget Lathyros for å prøve å drepe henne, og brakte Aleksander tilbake til Egypt, som ble Ptolemaios X. Men hun ble etterhvert lei av Aleksander og fikk Lathyros tilbake. Igjen ble hun lei av Lathyros og Aleksander kom tilbake. Lei av morens intriger, fikk Aleksander henne drept i 101 f.Kr.
Kleopatra 03
Kleopatra 03


262 f.Kr..
Dødsfall.
Zenon fra Kypros, stoisismens grunnlegger


275 f.Kr..
Fødsler.
Fabius Maximus, romersk diktator


332 f.Kr..
Begivenheter.
Aleksander den store erobrer Egypt og grunnlegger byen Alexandria. General Ptolemy utnevnes til konge i det Ptolomeiske dynasti. Dynastiet varer helt til Dronning Kleopatra (VII) igjen taper landet til romerne i år 33 f.Kr.


348 f.Kr..
Dødsfall.
Platon, gresk filosof, (f. 428 f.Kr.)


287 f.Kr..
Fødsler.
Arkimedes fra Syrakus, gresk matematiker og oppfinner


Dinosaur Jr..
Dinosaur Jr. er et amerikansk indierock-band, som ble startet i Amherst, Massachusetts i 1984. De ga ut det første albumet sitt under navnet Dinosaur, men ble saksøkt av bandet The Dinosaurs, og la til Jr.. Bandet spiller melodisk, enkel rock, med mye bruk av gitar. De sørget for at gitarsoloen ble godkjent i indierocken.
Gitarist og vocalist J Mascis, bassist Lou Barlow og trommeslager Murph er de grunnleggende medlemmene i bandet, men J Mascis er den eneste som har vært med hele veien.
J Mascis og Barlow spilte tidligere sammen i punkbandet Deep Wound, dannet i 1982.
Deep Wound ble oppløst i 1984 og en kamerat av J Mascis, Gerard Cosloy (mannen bak Homestead Records), lovte å gi ut en platen hvis Mascis noen gang fikk spilt inn en. Mascis begynte å skrive mange låter og viste noen av disse til Barlow. Barlow, som hadde spilt gitar i Deep Wound, fikk tilbud om å begynne å spille bass i dette nye prosjektet. Etter å ha hørt låtene til Mascis, ble Barlow så imponert at han takket ja til å spille bass. Mascis fikk deretter rekruttert vokalist Charlie Nakajima (også han fra Deep Wound) og trommeslager Emmet Patrick Murphy – mest kjent som Murph.
Bandet het opprinnelig Mogo og spilte sin første konsert ved Universitetet I Massachusetts i begynnelsen av September 1984. Vokalist Nakajima hadde flere utbrudd mot politiet under konserten – noe Mascis mislikte sterkt. Faktisk så sterkt at han dagen etter oppløste bandet. Et par dager senere, tok Mascis kontakt med Barlow og Murph igjen for å starte et nytt band, denne gang uten å fortelle Nakajima. J Mascis tok dermed over vokalen i bandet som nå kalte seg Dinosaur.


Ezzard Charles.
Ezzard «Mack» Charles (født 7. juli 1921, død 27. mai 1975) var en amerikansk bokser. Charles er trolig en av historiens aller beste boksere.
Generelt.
Ezzard er meget mulig den beste teknikeren bokseringen har sett. Hans største prestasjon i ringen var at han regjerte som VM-mester i tungvekt i årene 1950-51, men hovedgrunnen for at han gikk opp i tungvektsklassen var at han aldri lyktes i å sikre seg en VM-kamp i sin naturlige vektklasse. Han var rett og slett for god til at Lett-tungvektsmestrene i hans æra var villige til å sette tittelen sin på spill mot ham.
Oppvekst og amatørboksing.
Ezzard Mack Charles ble født 7. Juli 1921 i Lawrenceville, Georgia, USA. Tidlig i livet hans flyttet familien hans til Cincinnati, Ohio, da livet i USAs muligens mest rasistiske stat ikke øynet mye håp for en fredelig tilværelse og fremtid.
Charles begynte å bokse som tenåring og fikk raskt et rykte på seg som en hardtslående, solid allrounder. Kallenavnet ”Cincinnati Cobra” fikk han pga. hans lynraske ventrejab som hele tiden pisket sine motstanderes ansikt i kamp. Charles avsluttet en flott amatørkarriere som lød 42-0 i 1939. Da kunne han vise til medaljer fra flere turneringer, deriblant "USA Golden Gloves Middleweight Championships", på den tiden USAs mest gjeve amatørturnering.
De første kampene - Mellomvekt.
I Mars 1940 debuterte Charles som proffbokser i Mellomvektsklassen. Allerede etter sitt første proffår hadde han tatt steget opp i Lett-tungvektsklassen og kunne notere seg en 18-0 recliste. Noen få kamper senere møtte han sin første motstander som var rangert blant de 10 beste i verden av "Ring Magazine". Ken Overlin var en erfaren og solid bokser som møtte opp med en 114-20-6 recliste. Blant de han hadde delt ringen med var kjente navn som Freddie Steele, Teddy Yarosz og fremtidige VM-mester i Mellomvekt, Ceferino Garcia. Overlin ble som ventet et hakk for rutinert for den ferske Charles, men kampen gikk tiden ut og Charles imponerte flere ringsidere ved å greie seg såpass bra. Tre kamper senere var Charles igjen i ringen mot en ny topp rangert motstander, denne gangen mot den enda mer erfarne Teddy Yarosz. Etter 10 runder tok Charles en overbevisende poengseier. Ezzard Charles var nå offisielt en bokser å følge for fremtiden.
I 1942 kjempet Charles 12 kamper, 10 av den mot rangerte motstandere. Hans recliste mot dem det året lød 8-1-1. Kid Tunero lyktes i å slå Charles på poeng over 10 runder, og returkampen mot Overlin endte uavgjort, men kjente og solide boksere som fremtidige VM-mester, Joey Maxim og Charley Burley tapte begge to kamper hver til Charles. Spesielt første kamp mot sistnevnte fikk eksperter til å stusse. Burley var ansett som den ukronede VM-mesteren da Charles tok kampen på få dagers varsel som erstatter for Ken Overlin som måtte trekke seg pga. skade. Resultatet ble avskrevet som en skrell da Charles vant 7 av de 10 rundene mot Burley, og folk var sikre på at Burley ville revansjere tapet i returkampen. Resultatet forble det samme, Charles var nå blant de beste Lett-tungvekterne i verden med en 33-2-1 recliste.
Legger opp og verver seg.
1943 skulle vise seg å bli et uår for Charles. Utbrent etter forrige år med mange tøffe kamper gikk han på et poengtap mot Jimmy Bivins, og i sin neste kamp, mot Lloyd Marshall, ble han slått ut i 8. runde etter å ha vært i kanvasen hele 8 ganger! Charles bestemte seg for å legge opp og vervet seg til tjeneste for å gjøre sin del i 2. verdenskrig.
Comeback.
Da krigen tok slutt og Charles ble dimittert hadde han ikke noe annet å ta seg til en å snøre på hanskene igjen. Nå mer moden og tålmodig tok han sin første comeback kamp mot en urangert motstander i Februar 1946, 35 måneder etter han sist var i ringen. Ting gikk i henhold til plan da han slo ut motstanderen sin i 2. runde, og etter ytterligere fire oppvarmingskamper i løpet tre måneder var han igjen klar for å måle seg mot de beste i verden. Motstanderen skulle bli ingen ringere enn den fremtidige VM-mesteren Archie Moore. I det som skulle bli deres første av fire legendariske møter tok Charles seieren via poeng. Charles entret topp 10 rangeringen igjen, og innen året var omme hadde han revansjert tapene sine til både Jimmy Bivins og Lloyd Marshall. Ezzard Charles var tilbake for alvor.
Tragedien.
Året som fulgte slo Charles både Moore, Bivins og Marshall igjen, i tillegg til Fitzie Fitzpatrick (2 ganger). Kun Elmer Ray klarte å stjele en seier av Charles, som sverget revansje. 1948 fikk en lovende start da Charles sendte Archie Moore i kanvasen for uttelling i 8. runde, men hans neste kamp endte i tragedie. Sam Baroudi var en urangert motstander som Charles valgte å møte i en såkalt ”tune up” match før han skulle ta revansje mot Elmer Ray. Baroudi hadde en 37-9-2 recliste og hans største seier var over Holman Williams som selv var en solid mellomvekter på den tiden. Imidlertid trengte man mer enn én bra seier på den tiden for å bli rangert, det var tross alt overflod av bra boksere. Uansett, kampen mot Charles gikk som de fleste ventet, Baroudi var rett og slett ikke på samme nivå. Ingen visste hvor ille hodeskaden Baroudi pådro seg var etter at Charles satte inn nådestøtet i 10. runde. Baroudi kom aldri til bevissthet igjen og døde av hjerneblødning på sykehuset noen dager senere.
Charles snakket minst mulig om tragedien, men det var tydelig at tanken alltid var i bakhodet på ham når han var i ringen deretter. Eksperter og motstandere som møtte ham både før og etter Baroudi episoden mente at han holdt igjen på slagene sine, dvs. at han aldri slo med full kraft etter denne kampen.
Storhetsperioden.
Tre måneder etter tragedien tok Charles revansje over Elmer Ray som lovet. Jimmy Bivins og Joe Baksi var to av de andre rangerte motstanderne som Charles slo i 1948, og han var nå den ukornede VM-mesteren i Lett tungvektsklassen. Det eneste problemet var at regjerende mester, Freddie Mills, ikke ville ha noe å gjøre med ham å gjøre og melket tittelen mot håndplukkede motstandere på hjemmebane i England.
VM-tittelen.
I 1949 slo Charles Joey Maxim for 3. gang. Likevel var det ikke napp å få hos Mills. Mills forsvarte tittelen sin mot flere bra boksere, men Charles hadde allerede slått flesteparten av dem. Misfornøyd og frustrert med VM-kampen som aldri kom, bestemte han seg for å rykke opp i tungvekt for å se på hva som bød seg av muligheter der, etter at den store Joe Louis hadde annonsert at han hadde lagt hanskene på hylla. I tungvektsklassen fikk Charles endelig napp, han ble valgt ut til å kjempe om den ledige tittelen mot Jersey Joe Walcott. I Juni møttes verdens førsterangerte tungvekter og førsterangerte lett-tungvekter til kamp. Etter 15 tøffe runder ble Ezzard Charles kronet VM-mester i tungvekt. Charles hadde nådd lenger enn han hadde drømt om.
Innen utgangen av 1949 hadde Charles forsvart VM-tittelen mot Gus Lesenvich og Pat Valentino.
Forsvar av tittelen.
Allerede ett år etter han la opp var Joe Louis ruinert. Under krigen hadde han gått en rekke oppvisningskamper til inntekt for diverse veldedige formål. Selvfølgelig hadde han ikke betalt skatt av beløpene som ble donert, noe som senere kom til bli en enorm belastning. I 1950 kom de amerikanske skattemyndighetene med et krav om å få innbetalt et millionbeløp i skatter som Louis ikke hadde betalt av beløpene han donerte under krigen. Den gamle mesteren hadde ikke noe annet valg enn å gjøre comeback.
På bakgrunn av tidligere meritter fikk Louis umiddelbar VM-kamp mot Ezzard Charles. De to møttes i Madison Square Garden i New York i september 1950. Den gamle mesteren var tydelig rusten og utbrent, Charles vant 10 av de 15 rundene. Men det som skulle bli en av Charles største øyeblikk i ringen ble alt annet enn det han hadde forventet seg. Louis var en høyt elsket superstjerne blant amerikanere. De hatet å se ham tvunget tilbake til ringen pga. av økonomiske problemer og ydmyket på den måten som Charles gjorde. Publikum vendte Charles ryggen. Etter sin største seier i ringen var plutselig Charles mer upopulær enn noen gang.
Innen de første fem månedene i 1951 hadde Charles rukket å forsvare tittelen 3 ganger; Lee Ouma ble slått ut i 10. runde, Jersey Joe Walcott fikk returkamp og tapte på poeng etter 15 runder og den gamle kjenningen Joey Maxim, som i mellomtiden hadde blitt VM-mester i Lett tungvekt ved å slå Freddie Mills, prøvde nå lykken mot Charles i tungvekt, også denne gangen uten hell.
Tap av tittelen.
Tom for motstandere sa Charles seg villig til å møte Walcott for tredje gang, men denne gangen gikk det fryktelig galt. Walcott som nå var blitt 38 år møtte opp i sitt livs form til det som han visste kunne være hans siste sjanse. I stedet for å matche teknikk med Charles som i deres to foregående møter, kjempet han som en tungvekter bør gjøre når han møter en Lett-tungvekter, med rå styrke. Charles kjempet hardt for å tvinge Walcott inn i en rytme som passet ham, med Walcott overkjørte Charles og slo ham bevisstløs i 7. runde. I sitt 9. forsvar av tungvektstittelen tapte Charles på KO i det som ble kåret til årets kamp av "Ring Magazine".
Utfordrer.
Charles kom raskt inn i utfordrerposisjon igjen ved å slå topp 10. rangerte Rex Layne via KO i 11. runde, samt utbokse gjengangeren og regjerende mester i Lett tungvekt, Joey Maxim, for femte gang. I Juni 1952 møtte han igjen Walcott om VM-tittelen i tungvekt, med denne også gangen hadde Walcott er formel som slo ut Charles. Han tapte på poeng etter en kamp over 15 runder.
Ettersom stillingen mellom Charles og Walcott nå var 2-2 etter fire kamper, var det naturlig at de skulle møtes for femte gang for å avgjøre serien. Som oppladning til denne kampen valgte Charles å møte Rex Layne en gang til, men denne gangen tapte han og VM-billetten var borte. Walcott på sin side valgte å forsvare sette tittelen sin på spill mot nykommeren Rocky Marciano. Walcott var en bunnsolid tekniker i ringen og få mente at han ville få problemer mot en slugger som Marciano. Slik så også ut helt frem til 13. runde da Marciano leverte en høyre kryss som slo mesteren bevisstløs i flere minutter. Rocky Marciano var ny VM-mester i tungvekt.
Ezzard Charles mot Rocky Marciano.
Charles anså Marciano som en lettere motstander enn Walcott og bestemte seg med det samme å sette kursen mot VM-kamp mot ham. Han begynte marsjen mot VM-kamp mot Marciano ved å vinne over sterke navn som Cesar Brion og Tommy Harrison, endre stillingen mellom ham og Jimmy Bivins til 4-1, og vinne en rubbermatchen over Rex Layne (2-1). Imidlertid fikk han to ”setbacks” mot seg da både Nino Valdez og Harold Johnson slo ham på poeng i 1953. Likevel kom han tilbake or re-posisjonerte seg til VM-kamp ved å slå både Corey Wallace og Bob Satterfield på knockout. VM-kampen mot Marciano var nær.
Marciano på sin side hadde overkjørt begge sine utfordrere siden han tok tittelen fra Jersey Joe Walcott i 1952. I sitt første forsvar hadde han sendt Walcott inn i pensjonistenes rekker da han slo ham ut i første runde av deres returkamp. I forsvar nr. 2 hadde han nærmest seigpint Roland La Starza i 11. runder for kampen ble stoppet. Marciano så markedsverdien av at en eks-mester mot den nye mesteren, og det ville skape mye interesse blant folk for å se den nye yndlingen ta hevn på den på ham som spolerte comebacket til den gamle yndlingen, Joe Louis. Charles var et naturlig valg av motstander for Marciano, kampen skulle finne sted på Yankee Stadium i Bronx, New York den 17. juni 1954.
Charles greide seg bra mot mesteren selv om han tapte på dommerkortene etter 15 eksplosive runder. Mange mente at kampen var så jevn at kampen burde vært dømt uavgjort, eller i det minste at Charles fikk en returmatch. Marciano vedgikk at Charles var hans vanskeligste motstander i løpet av karrieren, men gikk med på en returkamp. Nøyaktig tre måneder etter deres første møte møttes de to igjen, og denne gangen var Marciano mer innstilt på å ende kampen mer overbevisende enn sist. De to krigerne kjempet mot hverandre med alt de hadde, begge presset seg maksimalt. Tidlig i kampen fikk Charles inn en fulltreffer så hard at hele nesen til Marciano sprakk (bokstavlig talt), og kampen var bra nære ved å bli stoppet pga. av det. Hadde kampen gått med dagens krav til sikkerhet, ville Charles ha vunnet tittelen tilbake, men dommere lot kamper gå mye lengre den gang. Marciano var ikke typen til å gi seg uansett hva, og i 8. runde ble han for sterk og sendte Charles i kanvasen og beholdt tittelen sin med en KO-seier. Kampen ble kåret til ”Fight of the Year” av "Ring Magazine" i 1954.
Det eksisterer et bilde av Marciano tatt etter kampen der han viser frem den spjærede nesen sin ved å brette vevet på nesen til hver side. En frittalende boksejournalist skrev den gang at nesen minnet mer om "et menstruerende kvinnelig kjønnsorgan enn et lukteorgan". Denne beskrivelsen av omfanget av skaden overlater i realiteten lite til fantasien.
Siste del av karrieren.
Etter det andre tapet for Marciano visste Charles at det var lang vei tilbake til VM-posisjon. Han hadde fått sjansen mot den nye mesteren to ganger og kommet til kort begge gangene. Etter nærmere 100 proffkamper bak seg, merket han dessuten at hans beste dager nå ikke lenger lå foran ham. I tillegg var han med sine 82-83 kg en av de minste tungvekterne i klassen og måtte presse seg maksimalt hver gang han var oppe i ringen.
1955 begynte bra da han slo Charley Norkus over 10 runder, men han merket tydelig at han hadde lagt igjen noe av seg selv på kanvasen i Marciano-kampen. To måneder senere ble han slått ut av John Holman, og selv om han vant returoppgjøret på poeng, var det helt tydelig for alle som så på at Ezzard Charles nå var på hell. I juli 1955 slo Charles sin siste rangerte motstander, Paul Andrews. Deretter kom tap på tap helt frem til han la opp for godt i 1959.
Charles hadde lagt mye av inntektene sine i investeringer mens han var aktiv, men de fleste av disse viste seg å være feilslått. Til slutt måtte han begynne med profesjonell wrestling i noen år for å tjene til livets opphold. Senere fikk han diagnosen multippel sklerose (MS) og ble redusert til tilværelse i rullestol.
Ezzard Charles døde den 27. mai 1975 i et pleiehjem for eldre og uføre. Han var da 54 år gammel og hadde ingen eiendeler eller penger igjen fra alt det han hadde tjent i løpet av den 19-årige karrieren.
Charles’ endelige recliste lyder 96-25-1 (58 KO). Verdt å merke seg at 15 av tapene kom i løpet av hans siste 25 kamper. Kun 3 av hans første 10 tap ble ikke revansjert; en av dem endte uavgjort i returkampen, de to øvrige kom etter at Charles tapte VM-tittelen og var forbi sitt beste.


Lou Barlow.
Louis Knox Barlow (født 17. juli 1966) er en amerikansk musiker, og blir sett på som en av de mest innflytelsesrike sangskriverne på 90-tallet. Han var en av pionerne på lo-fi-stilen som kom, hvor man tok opp musikken på en 4-spors opptaker.
Lou Barlow ble født i Dayton, Ohio, men vokste opp i Jackson, Michigan og Westfield, Massachusetts. Han startet musikkarrieren i hardcore punk-bandet Deep Wound med J Mascis. I 1983 startet de to Dinosaur Jr., etter å ha gått lei av hardcore. Men forholdet mellom de to førte til at Barlow forlot bandet etter utgivelsen av Bug i 1989.
Etter 1989 konsentrerte Barlow seg om sideprosjektet sitt, Sebadoh, og senere startet han Folk Implosion med John Davies. Gjennom arbeidet med disse bandene ble han en helt i indie rock-miljøet, og fikk også en topp 40-hit (i USA) – sangen "Natural One," med Folk Implosion. Han spilte også inn et album med den belgiske musikeren Rudy Trouvé.
Han har blitt med Dinosaur Jr. igjen i 2005, for en verdensturne, og for å fronte de tre albumene han ga ut med bandet, som har blitt gitt ut på nytt.


Utlendingsnemnda.
Utlendingsnemnda (UNE) er en norsk statlig domstollignende nemnd opprettet 1. januar 2001 og underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Nemnda behandler klager på Utlendingsdirektoratets vedtak etter reglene i utlendingsloven og -forskriften.
Nemnda ledes av en direktør og to assisterende direktører, og har omkring 350 ansatte, inkludert 37 nemndledere.
Utlendingsnemnda behandler saker i "nemndmøter", hvor en nemndleder, med dommerkompetanse, deltar sammen med to nemndmedlemmer, som er legfolk. Det er oppnevnt 300 nemndmedlemmer. Disse er foreslått av Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. I nemndmøtene representerer imidlertid medlemmene kun seg selv.
Utlendingsnemnda kan ikke bli instruert i enkeltsaker av Justis- og beredskapsdepartementet. Styring må foregå via lov og forskrift.


Senter mot etnisk diskriminering.
Senter mot etnisk diskriminering var et norsk statlig organ som skulle kartlegge diskriminering og yte gratis rettshjelp til enkeltpersoner som føler seg diskriminert på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge, eller nasjonal/etnisk opprinnelse.
Senteret ble opprettet i 1998 og var underlagt Kommunal- og regionaldepartementet. Det ble lagt ned 31. desember 2005, og deler av senterets ansvarsområder og oppgaver ble overtatt av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet.


Kommunalbanken.
Kommunalbanken AS ble organisert som aksjeselskap 1. november 1999, som en videreføring av statsbanken Norges Kommunalbank, etablert i 1926. Frem til 26. juni 2009 eide staten 80 prosent av aksjene og Kommunal Landspensjonskasse (KLP) 20 prosent. Etter statens kjøp av KLPs eierandel i Kommunalbanken AS 26. juni 2009 ble staten eier av 100 prosent av aksjene i Kommunalbanken, som da fra nevnte dato er et statsaksjeselskap.
Kommunalbanken er i dag den ledende finansinstitusjonen i kommunemarkedet. Formålet er å sikre stabil tilgang på finansiering, samt yte gunstige betingelser til kommunesektoren.. Dette bidrar til velferdsutvikling for innbyggerne til landets kommuner.
Kommunalbankens utlån er jevnt fordelt på kommuner og fylkeskommuner over hele landet. Bankens gunstige rentebetingelser gjør at kommunene alltid henvender seg til Kommunalbanken for å få lånetilbud. Prisingen av lånene er ikke volumavhengig og det er en viktig målsetting å tilby hele kundegruppen like fordelaktige rentebetingelser.
Kommunalbanken har den høyest oppnåelige ratingen (kredittvurderingen), Aaa/AAA, fra de internasjonale ratingbyråene Moody’s og Standard & Poor’s. Dette er en tilsvarende rating som Den Norske Stat har. Ratingen gir gunstige innlånsvilkår, og påvirker dermed også prisen på lån til kommunene.
Kommunalbanken driver rådgivningsvirksomhet. Den omfatter bl.a. generell økonomisk rådgivning, rådgivning i rentevalg og styring og sammensetning av låneporteføljer. Kommunalbanken har også utarbeidet en egen Lånehåndbok som kan lastes ned fra hjemmesiden. Kommunalbanken utgir også kvartalsvise nyhetsbrev, KommuneDialog. Kommunalbanken er også å finne på sosiale medier.


Tollvesenet.
Toll- og avgiftsetaten («Tollvesenet») er en norsk, statlig etat under Finansdepartementet med ansvar for å beskytte samfunnet mot ulovlig inn- og utførsel av varer og å sikre statens inntekter ved korrekt og rettidig innbetaling av toll og avgifter. De har også grensevakter som har oppgaven med å forhindre smugling.
Etaten er organisert i et sentralt direktorat i Oslo (Toll- og avgiftsdirektoratet) og en ytre etat med seks tollregioner, 20 tollsteder og fire ekspedisjons- og kontrollenheter. Det er omkring 250 ansatte i direktoratet og 1 500 ansatte i lokalforvaltningen.
Bjørn Røse ble i 2007 utnevnt til toll- og avgiftsdirektør for en periode på seks år.


Trygdeetaten.
Trygdeetaten var en norsk statlig etat som inntil 1. juli 2006 forvaltet folketrygd samt en rekke andre større og mindre overføringsordninger som barnetrygd, kontantstøtte, krigspensjon, barnebidrag og avtalefestet pensjon.
1. juli 2006 ble trygdeetaten slått sammen med arbeidsmarkedsetaten til arbeids- og velferdsetaten, den statlige delen av arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV).
Trygdeetaten hadde i sin siste tid omkring 9 000 ansatte og var organisert i 529 enheter, inkludert Rikstrygdeverket samt trygdekontorer i alle landets kommuner. Den siste fungerende trygdedirektør var pr. juni 2006 Nanna Stender.
Rikstrygdeverket.
Rikstrygdeverket ble opprettet i 1895, under navnet Riksforsikringsanstalten, og fikk ansvaret for gjennomføring av trygdeordningene som ble vedtatt på 1890-tallet. I 1930 ble navnet endret til Rikstrygdeverket.
Den eldste trygden var en ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker m.v. Senere kom ulykkesforsikring for fiskere og sjømenn og syketrygden. Etter den annen verdenskrig fikk Rikstrygdeverket ansvaret for krigspensjonssaker. I 1955 fant det sted en omorganisering som førte til at arbeidet ble fordelt på tre avdelinger: Syketrygdavdelingen, Ulykkestrygdavdelingen og Administrasjonsavdelingen.
I spissen for Rikstrygdeverket sto det tidligere et styre. Et av styremedlemmene var institusjonens direktør. Styret avgjorde bedriftenes fareklasser og kontrollerte de lokale tilsynsmennene (trygdekassene) for de forskjellige forsikringsordninger. Styret innhentet de nødvendige opplysninger etter bedriftsulykker og fastsatte erstatningssummer. Ved innføring av syketrygd ble Riksforsikringsanstaltens styre også sentralstyre for kretssykekassene/trygdekassene. Denne styringsformen er nå forlatt og RTV er et direktorat med Arbeids- og inkluderingsdepartementet som overordnet enhet.
Fylkestrygdekontorene.
Det fantes et fylkestrygdekontor i alle landets fylker. I tillegg anses Folketrygdkontoret for utenlandssaker som et fylkestrygdekontor nivåmessig. Kontorene har ansvar for den totale virksomheten innen sitt fylke. I noen tilfeller er sentrale funksjoner for hele landet tillagt enkeltfylker.
Fra 2005 har man opprettet klage- og ankeenheter som dekker flere fylker. Foreløpig er dette preget av en viss revirhevding fra enkeltfylker, og man har ennå ikke klart å skape et godt samarbeidsklima. Det har vært en viss strid i trygdeetaten knyttet til spørsmålet, og det er lite politisk korrekt å peke på at klage- og ankeenhetene ikke fungerer tilfredsstillende.
Hjelpemiddelsentralene.
Hjelpemiddelsentralene (HMS-ene) forvalter hjelpemidler for personer bosatt i fylket. Etter at NAV ble opprettet er hjelpemiddelsentralene underlagt styringsenheten for spesialenheter i Arbeids- og velferdsdirektoratet. HMS-ene har utstrakt samarbeid med kommunehelsetjenestene.
Trygdekontorene.
Det fantes et trygdekontor i hver av landets kommuner, ledet av trygdesjefen i kommunen. Fortløpende fra 1. juli 2006 (da ny arbeids- og velferdsetat NAV ble etablert), ble trygdekontorene erstattet av lokale arbeids- og velferdskontorer.
Brukervennlighet.
Trygdeetaten har utviklet en rekke selvbetjeningsløsninger den senere tid.
Helsetrygdkort.
Fra juli 2005 kan man bestille helsetrygdkort pr. SMS og få det tilsendt i postkassen i løpet av 1 uke.
Bidragsberegner.
På nettsidene kan man beregne hva man skal betale/få i barnebidrag.
Pensjonsberegning.
På nettsidene kan man beregne hva man vil få i alderspensjon.
Fastlege.
Fra høsten 2005 ble det lagt til rette for at den enkelte selv kan bytte fastlege på nettsidene til trygdeetaten.


Kystverket.
Kystverket er en norsk statlig etat under Fiskeri- og kystdepartementet. Etaten er organisert med et hovedkontor (frem til 2007 kalt Kystdirektoratet) i Ålesund og fem regioner, med regionkontorer i Arendal, Haugesund, Ålesund, Kabelvåg og Honningsvåg. I tillegg er det etablert en beredskapsavdeling i Horten. Kystverket ble etablert i 1974 ved sammenslåingen av Fyr- og merkevesenet, Losvesenet, og Havnedirektoratet.
Kystverket har 12 større fartøyer som brukes til nybygging, vedlikehold og drift av fyrstasjoner, lykter, lanterner og merker langs kysten. Etaten har også ansvaret for lostjenesten og maritime trafikksentraler.
Kystverkets etatsmuseum ble åpnet 8. september 2008 av kyst- og fiskeriminister Helga Pedersen. Det nye etatsmuseet har fire institusjoner: Lindesnes fyrmuseum, Lofotmuseet, Tungenes fyr og Fyrmuseet i Dalsfjord.


Kystdirektoratet (Danmark).
Kystdirektoratet er en dansk etat under Transport- og Energiministeriet som har ansvar for myndighetsutøvelse innen kystbeskyttelse, stormflodberedskap, oppmåling og opprensning i havner og farleder, statens høyhetsrett over sjøterritoriet og analyser, prosjektering og drift innenfor kystbeskyttelses- og havneområdet.
Etaten ble opprettet 1. januar 2001 med oppgaver fra det tidligere Kystinspektoratet.


Barne-, ungdoms- og familieetaten.
Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) er et forvaltningsorgan under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Bufetat sin hovedoppgave er å se til at barn, ungdom og familier får hjelp, støtte og god informasjon innenfor etatens arbeidsområder.
Bufetat er organisert i fem regioner; region nord, Midt-Norge, vest, øst og sør. Fosterhjemstjenestene, familie- og nærmiljøbaserte barnevernstiltak, statlige barnevernsinstitusjoner og familievernkontor er en del av Bufetat.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er både faglig og administrativt det øverste organet til etaten.
Historie.
Regjeringen la i oktober 2002 fram forslag om at oppgaver fylkeskommunen hadde ansvaret for innen barnevern og familievern skulle overføres til staten.
Hovedbegrunnelsen for dette var endrede rammebetingelser. Se for mer informasjon.
For barnevernet innebar dette forslaget først og fremst at Staten skulle overta ansvaret for etablering og drift av barneverninstitusjoner og for rekruttering og formidling av fosterhjem. På familievernsområdet var det viktig å sikre et godt tilbud om familieverntjenester i alle fylker.
Målet med reformen var å samle de oppgaver som fylkeskommunene hadde inn i en statlig etat og på denne måten samle kompetanse og skape en enhetlig praksis innen barnevernet og familievernet. Se (2002–2003) for mer informasjon. I tillegg hadde en statlig overtagelse av tjenestene et mål om et mer likeverdig tilbud i alle landets fylker og kommuner.
Som følge av ble Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) opprettet i 2004. Staten overtok da formelt ansvaret for barnevernet og familievernet fra fylkeskommunene. Barnevern og familievern er fortsatt blant Bufetats viktigste oppgaver, men etaten har siden oppstarten fått utvidet sitt ansvarsområde kraftig. For mer informasjon se.
Om Bufetats arbeidsoppgaver.
Bufetat er norsk adopsjonsmyndighet for adopsjon og ansvarlig for behandling av alle søknader om både innenlands- og utenlandsadopsjon. Bufdir er klageinstans for vedtak som gjøres av Bufetat.
Det er Bufdir som har ansvar for å føre tilsyn med formidlingsvirksomheten til de tre godkjente adopsjonsorganisasjonene i Norge og for samarbeidet med andre lands adopsjonsmyndigheter. Bufdir har også ansvaret for å arrangere adopsjonsforbredende kurs.
Bufetat forvalter det statlige barnevernet i Norge og har ansvar for institusjoner, og familiebaserte tiltak. Fagteamene er Bufetats bindeledd til kommunene og det kommunale barnevernet.
Med enslige mindreårige asylsøkere menes det barn og unge under 18 år som kommer til Norge uten foreldre eller andre med foreldreansvar. Bufetat har ansvaret for etablering og drift av omsorgssentre og ansvar for å bosette enslige mindreårige asylsøkere under 15 år som har fått innvilget oppholdstillatelse.
Bufetat har, etter ekteskapsloven, ansvar for mekling ved samlivsbrudd, behandling av klager i ekteskapssaker fattet av fylkesmannen og er godkjenningsmyndighet i ekteskapssaker.
Familievernet er et gratis tilbud til alle som trenger hjelp og råd i alle slags konflikter og kriser i familien. Familievernet driver en omfattende kursvirksomhet og utadrettet informasjonsvirksomhet og har spesiell kompetanse innen par- og familieterapi. Ved separasjon og samlivsbrudd for par med barn under 16 år har familievernet ansvar for obligatorisk mekling.
Programmet for foreldreveilednings er et forebyggende program med mål om å styrke omsorgen og oppveksten for barn og unge. Programmet skal legge til rette for at foreldre kan møtes, ta opp problemstillinger og utveksle erfaringer. Det retter seg mot alle foreldre og andre omsorgspersoner med barn i alderen 0-18 år.
Incestsenter er et tilbud om samtaler, støtte og veiledning til personer, og pårørende til personer, som har blitt utsatt for incest og seksuelle overgrep. Bufetat er ansvarlig for forvaltning av incestsentrenes tilskuddsordning.
Bufetat gir økonomisk støtte til frivillige organisasjoners forebyggende og holdningsskapende arbeid mot kjønnslemlestelse.
Krisesentrene er et tilbud om råd, støtte og veiledning til personer som har blitt utsatt for mishandling, overgrep og/eller vold i hjemmet. Krisesentrene gir også tilbud om midlertidig botilbud. Bufetat er ansvarlig for forvaltningen av krisesentrenes tilskuddsordning.
Bufetat skal, i samarbeid med andre relevante myndigheter, styrke kompetansen i stat og kommune rundt problemstillinger ved menneskehandel, samt å sørge for individuelt tilpassede botilbud til ofre for menneskehandel.
Rettferdsvederlag er en siste mulighet til å oppnå en økonomisk erstatning for den skade eller ulempe man er påført som følge av kritikkverdige forhold fra det offentliges side.
Bufetat er faglig organ i de saker som gjelder barneverninstitusjoner, fosterhjem eller andre offentlige instanser som er en del av BLDs ansvarsområde.
Bufetat administrerer flere tilskuddsordninger på vegne av BLD. Eksempler på dette er tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner, familie- og likestillingstiltak, samlivstiltak og voldsforebyggende tiltak.
Bufetat deltar i et kompetanseteam som gir råd til hjelpeapparatet i arbeid med konkrete saker vedrørende tvangsekteskap og/eller annen æresrelatert vold.
Bufetat gir tilskudd til frivillige og landsomfattende barne- og ungdomsorganisasjoner og informasjon til ungdom via tilbudene/nettstedene, og.


Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er et norsk, statlig direktorat underlagt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, beliggende i Oslo. Direktoratet er det øverste organet i Barne-, ungdoms- og familieetaten.
Bufdir ble etablert i 2004 gjennom en sammenslutning av Statens barnevern og familievern (SBF) og Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA). Direktoratets ansvarsområder er blant annet statlige barneverntjenester, familievernet, behandling av adopsjonssaker, behandling av søknader om billighetserstatning i barnevernet, tildeling av statlige midler til barne- og ungdomsorganisasjoner, familie og likestillingsorganisasjonene og til samlivstiltak, samarbeid med EU om ungdomsutveksling og informasjon til unge. Krisesentra og barnehagefeltet har også områder som kommer under ansvarsområdene til Bufdir.


Forbrukerombudet.
Forbrukerombudet er et norsk statlig organ som fører tilsyn med at markedsføringen av varer og tjenester skjer i samsvar med markedsføringsloven. Ombudet ble innrettet i 1973 med betegnelsen "Forbrukerombudsmannen" (endret 1980) og behandler mer enn 7 000 saker årlig, både på eget initiativ og på grunnlag av klager fra forbrukere og næringsdrivende. Forbrukerombudets avgjørelser kan overklages til Markedsrådet.
Forbrukerombudet har 30 ansatte i Oslo og Trondheim. Forbrukerombudets visjon er å jobbe for en enklere og tryggere forbrukerhverdag og skal forebygge og stoppe ulovlig markedsføring og urimelige kontrakter.


Finanstilsynet.
Finanstilsynet (frem til 21. desember 2009 Kredittilsynet) er en norsk statlig etat som fører tilsyn med foretak og markeder for å bidra til finansiell stabilitet og fungerende markeder. Tilsynet er underlagt Finansdepartementet.
Tilsynets jurisdiksjon omfatter banker, finansieringsselskaper, kredittforetak, forsikringsselskaper, pensjonskasser, verdipapirforetak, verdipapirfondsforvaltning og markedsadferd i verdipapirmarkedet, børser og autoriserte markedsplasser, oppgjørssentraler og verdipapirregistre, eiendomsmeglingsforetak, inkassoforetak, regnskapsførere og revisorer.
Bjørn Skogstad Aamo var direktør i Kredittilsynet fra 1993 til åremål gikk ut våren 2011. Morten Baltzersen tiltrådte som finansdirektør fra 15. august 2011


Burberry.
En håndveske med det tradisjonelle Burberry-mønsteret.Burberry er et engelsk eksklusivt klesmerke. Det kjennetegnes på det rutete tartanmønsteret, som er et av de mest kopiert mønstre i verden. Burberry er leverandør til Det britiske hoff.
Historie.
Merket ble grunnlagt i 1856 av den da 21 år gamle Thomas Burberry åpnet sin egen forretning i Basingstoke, Hampshire. I 1870 var forretningen velrenommert og begynte å produsere utendørklær. I 1880 oppfant Thomas Burberry stoffet gabardine, et slitesterkt og vanntett stoff som likevel pustet.
I 1891 ble den første butikken i London åpnet og bygningen benyttes den dag i dag som firmaets hovedkvarter. Ti år senere mottok firmaet en bestilling fra hæren på en ny uniform for britiske offiser. Firmaet leverte også klær til nordmannen Roald Amundsen, den første på Sydpolen. Ved utbruddet av den første verdenskrig endret Burberry sin uniformer til en mer praktisk og passende form, og oppfant dermed trenchcoaten. Etter krigen ble merket meget populært og ble blant annet båret av Humphrey Bogart i filmen "Casablanca", Peter Sellers i "Pink Panther" og Audrey Hepburn i "Breakfast at Tiffany's".
Burberry-mønstret.
Det røde, hvite, sorte og sandfargete terningsmønsteret, kjent som «Nova», er blitt synonymt med Burberry. Det ble brukt første gang som foring til firmaets trenchcoat i 1924. Det var først i 1967 at Burberry-mønstret ble benyttet utstrakt i kolleksjonene. Etter ansettelse av et nye designere i 1997 ble merket relansert – merkevaren hadde på det tidspunktet angivelig et rykte som et merke utelukkende for eldre overklassekvinner.
Storbritannia


Kriminalomsorgen.
Kriminalomsorgen er en norsk statlig etat som har ansvar for å gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjoner på en måte som er betryggende for samfunnet og som motvirker straffbare handlinger. Etaten er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.
Historie.
Etaten ble opprettet som Fængselsstyrelsen (senere skrevet Fengselsstyret) i 1875 og var en avdeling i Justis- og politidepartementet, ledet av en direktør (som samtidig hadde rang som ekspedisjonssjef). Fengselsstyret ble oppløst i 2002 og erstattet av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
Organisering.
Kriminalomsorgen er organisert i et hierarki bestående av et sentralt nivå med Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF), som er integrert i Kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet; et regionalt nivå bestående av seks regionadministrasjoner; og et lokalt nivå med individuelle fengsler og friomsorgskontorer. I tillegg kommer Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS), som blant annet har ansvar for etatsutdanningen av fengselsbetjenter, og Kriminalomsorgens IT-tjeneste (KITT), som har ansvar for utvikling, innføring og tilpasning av IKT-systemer i etaten.
Fra 1. juli 2013 blir KSF skilt ut fra Kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet og etablert som selvstendig direktorat i Lillestrøm. Deretter skal departementet kun ivareta oppgavene som faglig sekretariat for politisk ledelse og utføre budsjettarbeid, lovarbeid og overordnet etatsstyring, mens KSF som direktorat får faglig og administrativt ansvar for Kriminalomsorgen.
Regionene.
Kriminalomsorgen er delt inn i seks regioner.
Øst.
Kriminalomsorgen region øst omfatter fylkene Oslo og Østfold. Administrasjonen ligger i Oslo. Regionen har en ordniær kapasitet på 912 innsatte, fordelt på Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt, Halden fengsel, Ravneberget fengsel, Indre Østfold fengsel, Oslo fengsel og Sarpsborg fengsel, og overgangsboligene i Arupsgate og på Sandaker. I tillegg kommer Oslo friomsorgskontor og Østfold friomsorgskontor.
Nordøst.
Kriminalomsorgen region nordøst omfatter fylkene Akershus, Hedmark og Oppland. Administrasjonen ligger i Lillestrøm, og regiondirektør er Alf Raaum. Regionen har 645 fengselsplasser fordelt på Ila fengsel og forvaringsanstalt, Ullersmo fengsel, Kongsvinger fengsel, Ilseng fengsel, Hamar fengsel, Vestoppland fengsel og Bruvoll fengsel.
Sør.
Kriminalomsorgen region sør omfatter fylkene Buskerud, Vestfold og Telemark. Administrasjonen ligger i Tønsberg, og regiondirektør er Bjørn Krogsrud.
Sørvest.
Kriminalomsorgen region sørvest omfatter fylkene Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder. Administrasjonen ligger i Sandnes, og regionsdirektør er Gudmund Idsø.
Regionen består av Arendal fengsel, Aust-Agder friomsorgskontor (Arendal og Grimstad), Auklend overgangsbolig, Haugesund fengsel, Kristiansand fengsel, Rogaland friomsorgskontor (Stavanger og Haugesund), Sandeid fengsel, Solholmen overgangsbolig, Stavanger fengsel, Vest-Agder friomsorgskontor (Kristiansand og Mandal) og Åna fengsel.
Vest.
Kriminalomsorgen region vest omfatter fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Administrasjonen ligger i Bergen, og regionsdirektør er Per Sigurd Våge.
Regionen består av Bergen fengsel, Vik fengsel, Ålesund fengsel, Hustad fengsel, Bjørgvin fengsel, Lyderhorn overgangsbolig, Hordaland friomsorgskontor, Sogn og Fjordane friomsorgskontor, Møre og Romsdal friomsorgskontor og Senter for Narkotikaprogram med domstolskontroll i Bergen.
Regionen produserte i 2005 117 868 fengseldøgn og 26 579 timer samfunnstraff.
Nord.
Kriminalomsorgen region nord omfatter fylkene Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Administrasjonen ligger i Trondheim.
Kriminalomsorgen region nord består av Trondheim fengsel, Verdal fengsel, Mosjøen fengsel, Bodø fengsel, Bodø overgangsbolig, Tromsø fengsel og Vadsø fengsel. I tillegg kommer Finnmarks friomsorgskontor, Troms friomsorgskontor, Nordland friomsorgskontor, Nord-Trøndelag friomsorgskontor og Sør-Trøndelag friomsorgskontor.


Porsche Cayenne.
Porsche Cayenne er en SUV bilmodell fra den tyske bilprodusenten Porsche, som har vært i produksjon siden 2002. Modellen er den første med V8-motor fra Porsche siden 1995, da Porsche 928 gikk ut av produksjon. Cayenne fikk en ansiktsløftning i 2007.
Design.
Cayenne ble utviklet i samarbeid med Volkswagen, som også ønsket en SUV i modellprogrammet sitt. Ved å utvikle modellene sammen kunne de to produsentene dele kostnader, og som et resultat av dette samarbeidet brukes chassiset i Volkswagens SUV, Touareg, samt i Audis Q7. Bortsett fra chassiset er de fleste deler unike for de respektive modellene, og selv om V6-motoren tilgjengelig i Cayenne er basert på Volkswagens versjon er denne kraftig modifisert.
Ytelser.
Den turboladede utgaven har ekstremt høye ytelser til å være en SUV. Modellen er omtrent like rask fra 0-100 t som Porsches Boxster S. Produsenten oppgav en akselerasjonstid på 5,6 sekunder.


Stabekk.
Hovedbygningen på Østre Stabekk gård
Øvre Stabekk med kinobygget til venstre
Stabekk er et strøk i Bærum kommune vest for Oslo. Det er hovedsakelig et boligområde og hadde i 2005 6 261 innbyggere.
Området avgrenses i dag hovedsakelig av E18 i sør, Lysaker i sørøst, Jar i øst, Bekkestua i nord og jordene til Store Stabekk gård og Ballerud golfbane i vest. Historisk sett er Bekkestua en del av Stabekk da dette senteret er bygget ut på tomtene til Øvre Stabekk gård: Bekkestua ble derfor tidligere omtalt som Øvre Stabekk og dagens navn skriver seg fra anleggelse av stoppested for Bærumsbanen i 1924.
Navnet kommer av "stadir", stille, og er antatt å bety "den krokete, stilleflytende bekken".
Historikk.
Stabekk er første gang nevnt i 1398, under navnet "Stadbæk" etter en liten bekk som kan ha rent omtrent der hvor jernbanen går idag. Stabekk gård var klostergods under Hovedøya, etter reformasjonen krongods. I 1647 blir bonden på Store Stabekk gård oppgitt å være Hans Stabech.
Stabekk ligger på markene til de fire tidligere gårdene "Store Stabekk", "Østre Stabekk", "Øvre Stabekk" (senere Ringstabekk etter eieren Jens Ring) og "Skallum". Særlig gårdsbebyggelsen og deler av kulturlandskapet til Store Stabekk i Gamle Drammensvei og Skallum er fortsatt intakt. Bygninger tilhørende Østre Stabekk ligger ved siden av jernbanestasjonen og bak forretningsbebyggelsen fra 1933.
Området ble i hovedsak bygget ut i forbindelse med anleggelse av Drammenbanen i 1870–72, ved at jernbanen kjøpte opp tomter fra de omkringliggende gårdene til banetraseen og senere utparsellerte disse til jernbanens ansatte når trasevalget var klart. Særlig tomtene langt fra stoppestedene var billige. Jernbanen skapte muligheter for boligbygging i området da det på denne måten ble knyttet kommunikasjonsmessig nærmere til Oslo. Det var først et enkelt stoppested med ekspedisjonsbygning før dagens stasjonsbygning ble åpnet i 1902. Jernbanen førte også etter hvert til en senterbebyggelse med butikker, postkontor, lege, tannlege osv.
Selv om senterbebyggelsen kom på 1930-tallet, var det særlig i tiden etter andre verdenskrig at området for alvor ble bygget ut som en forstadsbebyggelse til Oslo og fikk det preget det har i dag. Før krigen var det et landlig område hvor byens befolkning leide seg inn om sommeren som feriested.
Dagens bebyggelse på Stabekk.
Handleområdet i Stabekk er delt mellom Øvre Stabekk og Nedre Stabekk, delt av en bakke. Begge områdene har en rekke butikker og på Nedre Stabekk er også Stabekk stasjon på Drammenbanen. Stabekk har et stort kinobygg fra 1926, en kunstfrossen bandybane, en barneskole og videregående skole, samt en tennisklubb.
På Nedre Stabekk ligger Mariakirken som er sognekirken for Asker og Bærum katolske menighet.


J.Lindeberg.
J.Lindeberg er et svensk klesmerke som er spesielt populært blant unge menn siden etableringen i 1995. Bedriften ble startet av Johan Lindeberg som tidligere var designer for blant annet Diesel. Merket forsynte blant annet den svenske golfspilleren Jesper Parnevik med klær.
Merkets logo består av en J og en L.


Wiesmann.
Wiesmann er en liten tysk sportsbilprodusent. Firmaet ble grunnlagt i 1985 av brødrene Martin og Friedhelm Wiesmann. Bilene blir laget for hånd i Dülmen. Logoen portretterer en gekko, fordi Wiesmann biler «ligger klistret til veien som en gekko til veggen».
Firmaet produserte opprinnelig originale spesialtilpassede hard-top'er til kabrioleter, noe de fremdeles gjør. Den første roadsteren kom ut fra verkstedet i 1993. Per 2006 produseres MF 3 og MF 30 roadstere og GT'en MF 4 Coupé. Alle bilene bruker forbrenningsmotorer og girkasser fra BMW.
Wiesmann planlegger å starte eksport av sine biler til USA i løpet av 2010.
MF 30.
"MF 30" er en klassisk, åpen to-seters roadster.
MF 3.
Motoren er den eneste forskjellen mellom "MF 3" og MF 30.
GT MF 4.
"GT" er en lukket to-seter med mer kraft enn de andre modellene, tenkt for langdistansekjøring. Produksjonen av "GT" startet i 2003.
GT MF 5.
"GT MF 5" er det nyeste tilskuddet i rekken fra Wiesmann.


Konkurransetilsynet.
Konkurransetilsynet er en norsk statlig etat som håndhever "ex-post" konkurranseregulering gjennom håndhevelse av konkurranseloven. Etaten ble etablert 1. januar 1994 og erstattet Prisdirektoratet og Statens pristilsyn. Den er underlagt Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
Konkurranseloven av 2004 har som formål å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det skal tas særlig hensyn til forbrukernes interesser ved anvendelse av loven. Loven forbyr samarbeid som begrenser konkurransen og misbruk av dominerende stilling. Bedrifter har plikt til å melde fusjoner og oppkjøp til Konkurransetilsynet, og tilsynet kan gripe inn mot oppkjøp og fusjoner som begrenser konkurransen vesentlig. Tilsynet kan på selvstendig grunnlag vurdere offentlige ordninger og reguleringer og påpeke konkurransebegrensende effekter.
Tilsynet var i 2007 ferdig med flyttingen fra Oslo til Bergen og holder i dag til i Telegrafbygningen. Flyttingen hadde sin bakgrunn i Stortingets flyttevedtak om statlige tilsyn.
Tilsynet har vært ledet av konkurransedirektør Knut Eggum Johansen siden april 1999. Fra 1. april 2011 overtar Christine Benedichte Meyer stillingen som konkurransedirektør.
Historie og direktører.
Konkurransetilsynet har sin bakgrunn i "Statens Prisdirektorat", dannet 1917. Prisreguleringen hadde sin bakgrunn i behovet for å dempe sterke prissvingninger i krigstid eller tider med knapphet eller krise. I mellomkrigstiden var Wilhelm Thagaard prisdirektør, og var blant annet opptatt av å bekjempe kartelltendenser under parikrisen på 1920-tallet. Etter vedtak av en anti-trustlov i 1926 endret etaten navn til "Trustkontrollkontoret".
Administrasjonsrådet under andre verdenskrig endret etatens navn igjen til "Prisdirektoratet", i tråd med krigstidens vareknapphet og senere varerasjonering. Etter krigen fortsatte direktoratet sin virksomhet, siden Norge videreførte mengderasjoneringene etter krigen for å få bukt med det inflasjonspresset som lå latent i kombinasjonen av varemangel og stor pengemengde. Etter diskusjonene om utvidede fullmaktslover i 1953, endte det med vedtak av en permanent prislov. Et nytt Prisråd overtok nå en del av den type oppgaver Trustkontrollkontoret hadde hatt i mellomkrigstiden. Rådet hadde en domstolkompetanse i bl.a boikottsaker, og ble oppløst først i 1993 da Konkurranseloven trådte i kraft.
Lokalt var Prisdirektoratet sterkt, og i 1958 ble lokalkontorene styrket og omdannet til et parallelt organ – "Statens pristilsyn". Det ble vedtatt flere nye konkurranserelaterte lover på 1960-tallet, og husleieregulering av bliger i storbyene bøle innført i 1967. På denne tiden ble de siste mengdereguleringene for fysiske varer opphevd, etetr dette var bare finanssektoren og enkelte bransjer fortsatt strengt regulert. I 1801 ble også kredittpolitikken liberalisert, og under bankkrisen i det tiåret ble det sterkere press for å regulere blant annet bankenes utlånsvirksomhet. I 1985 fikk Prisdirektoratet og Statens pristilsyn (lokalt) ansvar for å håndheve både Kredittkjøpsloven og Markedsføringsloven.
Ryssdal-utvalget la i 1991 fram innstillingen, om ny konkurranselovgivning. I 1993 ble Konkurranseloven vedtatt, til avløsning av Prisloven fra 1953. Samtidig endret etaten navn til dagens betegnelse.


Statsbygg.
Statsbygg er en statlig forvaltningsbedrift. Statsbygg er statens sentrale rådgiver i bygge- og eiendomssaker, byggherre, eiendomsforvalter og eiendomsutvikler.
Etatens historie går tilbake til 1816, da det ved kongelig resolusjon ble oppnevnt en bygningskyndig konsulent for de offentlige bygninger i og omkring Christiania. Ordningen ble lovfestet i 1886 som Statens bygningsinspektorat, som senere endret navn til Riksarkitekten. I 1959 ble embetet omorganisert til Statens bygge- og eiendomsdirektorat, og fra 1993 har etaten vært organisert som forvaltningsbedriften Statsbygg. Selskapet ble så delt ved at Entra Eiendom ble stiftet 1. juli 2000 etter at «konkurranseutsatte eiendommer» ble skilt ut fra Statsbygg i et eget aksjeselskap.
Statsbygg har omkring 820 medarbeidere og hovedkontor i Oslo. Regionkontorer finnes i Oslo, Porsgrunn, Bergen, Trondheim og Tromsø.


Post- og teletilsynet.
Post- og teletilsynet (PT) er en norsk statlig etat som regulerer og overvåker post- og telekommunikasjonssektoren og har ansvar for radiofrekvensforvaltning og nummerforvaltning. Tilsynet er underlagt Samferdselsdepartementet.
Etaten ble opprettet under navnet Statens teleforvaltning i 1987 som følge av liberaliseringen av telekommunikasjonsområdet. I 1997 fikk etaten også ansvaret for tilsyn med postsektoren, og navnet ble endret til Post- og teletilsynet.
Etaten forvalter ekomloven (lov om elektronisk kommunikasjon) og postloven. Ekomlovens formål er å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester, gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling og innovasjon. Postlovens formål er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris og til god kvalitet. Etaten er også tillagt tilsynsansvar etter esignaturloven (lov om elektronisk signatur).
Etaten er selvfinansiert og driften finansieres ved gebyrer.
6. juni 2003 vedtok Stortinget at etaten fra og med 2007 skulle være lokalisert i Lillesand kommune (Aust-Agder fylke). Post- og teletilsynet flyttet inn i nye lokaler i Lillesand den 14. mai 2007.
Post- og teletilsynet ledes siden 1. august 2011 av direktør Torstein Olsen.


PT.
PT, Pt, pT og pt kan referere til


Glendalough.
Kirken med tårnet i bakgrunnen
Glendalough er en landsby ved ruinene av et kloster i Wicklow i Irland. Den ble stiftet i det 6. århundre av St. Kevin, en eneboer og prest og ødelagt i 1398 av engelske styrker.
St. Kevin ønsket til å begynne med å trekke seg tilbake til dette området, som er langt fra allfarvei og idyllisk beliggende, men flere disipler som ønsket å følge hans eksempel bygde en liten landsby nedenfor tilholdsstedet hans. Det kom til kirker, kapeller og boligkvarter, og etter hvert så ble dette en av de viktigste religiøse universitetene i Irland.
Navnet kommer fra irsk "Gleann Dá Locha", som betyr dalen med to sjøer. Klosteret ligger mellom de to sjøene (Upper Lake og Lower Lake) og er en av de mest populære turistattraksjonene i hele Irland, med stor trafikk.
På området ligger et 33 meter rundt tårn og St. Kevins Cross, et keltisk høykors. Det runde tårnet ble bygget på den tiden hvor Irland ble invadert av vikinger (opp til cirka 1066) for å beskytte de religiøse relikviene, bøkene og kalkene som var i bruk i klosteret på den tiden.


Munkegata (Trondheim).
Munkegata i Trondheim er den sentrale aksen og byens hovedgate i Cicignons byplan av 1681 – se Trondheims historie. Den løper fra Nidarosdomen til havna ved Ravnkloa, og har Munkholmen som forsvinningspunkt ute i fjorden. Gata ble anlagt med en bredde på 60 alen, allé og et romslig torg på midten. Munkegata er en av ytterst få gater i Norge med preg av aveny.


Statnett.
Statnett SF er et norsk statsforetak med ansvar for å utvikle, eie og drive det sentrale elektrisitetsnettet – inklusive kabler og ledninger til andre land. Statnett eier hele sentralnettet i Norge, og sørger for overføring av elektrisk kraft til hele landet, og at det til enhver tid er balanse mellom forbruk og kraftproduksjon.
Staten, ved Olje- og energidepartementet, eier Statnett. Eierskapet utøves av olje- og energiministeren, som utgjør selskapets øverste organ i foretaksmøtet. Foretaksmøtet velger et styre med seks eieroppnevnte representanter og tre representanter valgt av de ansatte.
Statnett har hovedkontor i Oslo og ca. 850 ansatte. Omkring halvparten av de ansatte jobber regionalt med oppgaver knyttet til utbygging, drift og vedlikehold av kraftnettet. Konsernsjef er Auke Lont fra Nederland.
Statnett er deleier i den nordiske kraftbørsen Nord Pool Spot sammen med nettselskapene i Danmark (Energinet.dk), Sverige (Svenska Kraftnät) og Finland (Fingrid).
Historikk.
Statnett SF har sin opprinnelse i den statlige forvaltningsbedriften Statskraftsverkene, som ble skilt ut fra Norges vassdrags- og elektrisitetsverk i 1986. Foretaket Statnett SF ble opprettet ved stortingsvedtak i 1991.


Statkraft.
Statkraft AS er et statseid kraftselskap som ble etablert 1. januar 1992 som et statsforetak (SF). 1. januar 2002 ble eierskapet overført fra Olje- og energidepartementet til Nærings- og handelsdepartementet. 1. oktober 2004 skiftet selskapet selskapsform fra statsforetak til aksjeselskap (AS). Aksjene i selskapet eies av Statkraft SF. Statkraft er størst i Europa innen fornybar energi. Konsernet produserer og utvikler vannkraft, vindkraft, gasskraft og fjernvarme og er en betydelig aktør på de europeiske energibørsene. Statkraft har 3400 medarbeidere i mer enn 20 land.
Historie.
Staten kjøpte sitt første kraftanlegg, Paulenfossen, i 1895. I 1921 ble Norges vassdrags- og energiverk etablert med blant annet ansvaret for operere statens kraftproduksjonsanlegg. I 1986 ble kraftanleggene og sentrale kraftnett splittet i Statkraftverkene som igjen ble splittet i Statkraft og Statnett i 1992. Da ble Statkraft SF etablert som statsforetak. På 1990-tallet og 2000-tallet kjøpte Statkraft opp flere regionale kraftselskap i Norge. I 2004 ble Statkraft reorganisert som et aksjeselskap, Statkraft AS, fremdeles heleid av staten.
I 2009 gjennomførte Statkraft og E.ON AG et bytte av Statkrafts aksjer i E.ON Sverige mot vannkraftverk, fjernvarmeanlegg og gasskraftverk i Tyskland, Sverige og Storbritannia, samt aksjer i E.ON AG. Totalverdi på transaksjonen var omtrent € 4,4 milliarder og den største avtalen noe norsk selskap har gjort i utlandet.
Den rødgrønne regjeringen gjennomførte i desember 2010 et egenkapitalinnskudd på 14 milliarder kroner i Statkraft for at de skulle kunne realisere en investeringsplan på rundt 82 milliarder kroner. Næringsminister Trond Giske begrunnet forslaget med at Statkraft med pengene kan videreutvikle sin posisjon som Europas største produsent av fornybar energi
Virksomhet.
Selskapet er Norges største og Nordens tredje største kraftprodusent. Statkraft er også den største produsenten av fornybar energi i Europa, med en samlet installert effekt på 15 806 MW og en kraftproduksjon i 2009 på 56,9TWh.
Hovedkontoret er på Lilleaker i Oslo. Hovedsentral for Region Vest-Norge ligger i Sauda, Region Øst-Norge i Dalen, Region Midt-Norge i Gaupne og Region Nord-Norge i Korgen.
Selskapet omsatte i 2009 for 26 milliarder kroner.
Med 3400 medarbeidere i Norge og utlandet, er Statkraftkonsernet en betydelig aktør i Europa. Den største delen av Statkraftkonsernets produksjon kommer fra vannkraft. Produksjonen foregår i 233 vannkraftverk – 141 i Norge, 59 i Sverige, 11 i Tyskland, 4 i Finland og 3 i Storbritannia. Statkraft er involvert i øvrige vannkraftprosjekter i Norden og Sørøst-Europa.
Konsernet har spisskompetanse innen fysisk og finansiell krafthandel, som i Norden gjennomføres på kraftbørsen Nord Pool. Statkrafts handelsaktiviteter utføres fra kontorer både i Norden og på kontinentet.
I Norge drives nett- og sluttbrukervirksomhet gjennom regionale kraftselskaper der Statkraft har eierskap i Trondheim Energi (100 %), Skagerak Energi (66,62 %), Naturkraft (50 %), Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (49,9 %) og Agder Energi (45,5 %).
Statkraft eier 60 % i SN Power og 20 % av Småkraft AS.
Vannkraft.
Vannkraft er en miljøvennlig og fornybar energikilde. 99 prosent av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft. På verdensbasis utgjør vannkraften rundt en sjettedel av den totale kraftproduksjonen. Statkraft har over 100års erfaring med vannkraft, og er den største produsenten av strøm fra vannkraft i Europa. Den største delen av Statkraftkonsernets produksjon kommer fra vannkraft.
Produksjonen foregår i 233 vannkraftverk – 141 i Norge, 59 i Sverige, 11 i Tyskland, 4 i Finland og 3 i Storbritannia. Statkraft er involvert i øvrige vannkraftprosjekter i Norden og Sørøst-Europa. Vi utvikler ny produksjonskapasitet i utvalgte land i Sør-Amerika og Asia gjennom selskapet SN Power, der Statkraft eier 60%.
Vannkraften har mange fordeler – den er fornybar, ren, pålitelig, fleksibel og produserer billig energi i generasjon etter generasjon.
Vindkraft.
Selskapet opererer tre vindparker i Norge, Smøla vindpark, Hitra vindpark og Kjøllefjord vindpark i Finnmark. I Storbritannia opererer Statkraft vindparken Alltwalis i Wales. I 2010 åpnet vindparken Totoral i Chile (SN Power. Det er en rekke vindkraftprosjekter under utvikling på land i Norge og Sverige. I Storbritannia er det prosjekter både på land og til havs. Den britiske delen av Nordsjøen har grunne havområder som egner seg godt for utbygging av bunnfaste vindparker.
Vindkraft er en av de mest miljøvennlige formene for storskala kraftproduksjon vi har tilgjengelig i dag. Norge har enorme vindressurser som nesten ikke er utnyttet. Fornybarnæringen i Norge sysselsetter allerede 40 000 mennesker og står for 62 milliarder av norsk verdiskapning.
Saltkraft.
Statkraft åpnet 24. november 2009 verdens første kraftverk basert på osmose, nemlig Statkraft Hurum saltkraftverk "(Statkraft Osmotic Power Prototype)" på Tofte i Hurum kommune, ved Oslofjorden.
Statkraft er verdensledende innen utviklingen av saltkraft. Saltkraft er ren, fornybar energi med et potensial på verdensbasis på mellom 1 600 og 1 700 TWh.. Energien bygger på naturfenomenet osmose, definert som transport av vann gjennom en halvgjennomtrengelig membran. Det er slik planter absorberer fuktighet gjennom bladene – og holder på den. Når ferskvann møter saltvann, for eksempel når en elv løper ut i havet, frigjøres enorme mengder energi. Denne energien kan utnyttes til kraftproduksjon gjennom osmose.
I saltkraftverket føres ferskvann og saltvann inn i separate kamre som er atskilt av en kunstig membran. Saltmolekylene i sjøvannet trekker ferskvannet gjennom membranen og øker trykket på sjøvannsiden. Trykket tilsvarer en 120 meters vannkolonne eller en stor foss, og kan brukes i en kraftturbin.
Membranen er den viktigste komponenten i et saltkraftsystem. Statkraft har vært engasjert i utviklingen av egnede membraner i flere år, og i 2011 ble det etablert et samarbeid med en av verdenslederne innen membraner, Nitto Denko.
Fjernvarme.
Fjernvarme handler om oppvarming av vann. Et fjernvarmeanlegg kan i praksis sammenlignes med et sentralvarmeanlegg som forsyner ett eller flere bygg med varmt vann. Varmtvannet sirkulerer mellom denne varmesentralen og kundens sentral i nedgravde, isolerte stålrør. Rørene legges i grøfter, ofte sammen med annen infrastruktur som telelinjer og strømkabler, og har et gjennomsnittlig varmetap på kunn fem til ti prosent. Kundene benytter vannet til oppvarming gjennom vannbåren gulvvarme eller radiatorer, og til oppvarming av tappevann.
Til produksjon av fjernvarme benyttes mange forskjellige energikilder. Dette kan være avfall, biobrensel, varmepumper, deponigass, naturgass, propan/butangass, elektrisitet og fyringsolje. Flere energikilder kan benyttes samtidig i fjernvarmesystemet. Dette fører til en stabil og fleksibel forsyning av varme til kundene.
Statkraft har gjennom Statkraft Varme og Skagerak Varme fjernvarmeanlegg i Trondheim, Klæbu, Porsgrunn, Horten, Jarlsø og Tønsberg. I Sverige produserer Statkraft Värme AB 320 GWh per år, basert på flisfyrte varmesentraler i Kungsbacka, Alingsås, Trosa, Vagnhärad og Åmål.
Solkraft.
Statkraft åpnet den 11. mars 2010 sin første solpark, Casale i Aprilia, syd for Roma i Italia. Solparken har en samlet kapasitet på 3,3 MW og en årlig kraftproduksjon på 4,5 millioner kWh. Statkraft er ikke lenger eier i ette prosjektet.
Statkraft i utviklingsland.
Statkraft har engasjement i vannkraft og annen energiutvikling i en rekke utviklingsland i Asia, Latin-Amerika og Mellom-Amerika. Selskapet som operativt håndterer utenlandssatsingene er SN Power, hvor Statkraft har 60% eierskap.


Sjøfartsdirektoratet.
Sjøfartsdirektoratets bygning i Storgata, Larvik
Sjøfartsdirektoratet er en norsk statlig etat under Nærings- og handelsdepartementet. Etaten har ansvar for sikkerhet for liv, helse, fartøy og miljø til sjøs. Den ble opprettet i 1903 som "Sjøfartskontoret", med Magnus Andersen som første sjøfartsdirektør.
Direktoratets hovedkontor er plassert i Haugesund, hvor etaten har 200 ansatte. I tillegg har Sjøfartsdirektoratet 19 stasjoner langs hele norskekysten. Vel 300 personer er ansatt i direktoratet.
Internasjonalt arbeider Sjøfartsdirektoratet tett mot Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO – International Maritime Organization) for å samordne regelverk og for å få gjennomslag for norske krav med hensyn til bemanning og krav til sikkerhet ved konstruksjon og drift av fartøyer.
I juni 2012 ble Skipsregisterne slått sammen med Sjøfartsdirektoratet
Samme år ble direktoratets operative avdelinger ISO sertifisert.
Olav Akselsen er sjøfartsdirektør.


Norsk Romsenter.
Utsikt til Andøya Rakettskytefelt sommers tid.
Norsk Romsenter (NRS) er en norsk statlig etat under Nærings- og handelsdepartementet med ansvar for å bidra til å skape vekst for norsk høyteknologisk industri knyttet til internasjonal romvirksomhet.
NRS forvalter Norges medlemskap i Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), samt statens eierandel i Andøya Rakettskytefelt. Det første leder ved etableringen i 1987 var Bjørn Johan Landmark.


Sosial- og helsedirektoratet.
Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) var i 2002-2008 en norsk statlig etat under Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Som del av en prosess med flytting av oppgaver mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet og SHdir i 2008 og 2009, skiftet SHdir navn til Helsedirektoratet 1. april 2008.
Sosial- og helsedirektoratet hadde som overordnet mål om å sikre "Sosial trygghet og god helse" i Norge.
Direktoratet ble etablert 1. januar 2002 ved å slå sammen ressurser fra Statens helsetilsyn, Statens institutt for folkehelse, Statens helseundersøkelser, Sosial- og helsedepartementet, Statens tobakksskaderåd, Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, Rusmiddeldirektoratet, Giftinformasjonssentralen, Etat for rådssekretariater, Sekretariatet for Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling, Sekretariatet for Nasjonalt råd for prioritering og Rikstrygdeverket.
Sosial- og helsedirektoratet hadde lokaler i Universitetsgata 2 i Oslo, med unntak av Giftinformasjonen som holdt til på Ullevål universitetssykehus.
Organisering.
Direktoratet ble i hele perioden ledet av direktør Bjørn-Inge Larsen, direktør siden opprettelsen og beskikket i juni 2007 som sosial- og helsedirektør for sin andre seksårs åremålsperiode. I tillegg besto ledelsen av assisterende direktør, syv divisjonsdirektører og kommunikasjonsdirektør.


Statens helsetilsyn.
Statens helsetilsyn er overordnet tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester i Norge, underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Forkortelse er Htil, engelsk navn Norwegian Board of Health Supervision. På fylkesnivået er Fylkesmannen tilsynsmyndighet på de samme områdene, og underlagt Statens helsetilsyn.
Statlig tilsyn med sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester.
Statlig tilsyn med disse tjenestene i Norge er å tilse etterlevelse av nasjonale lover og forskrifter.
Norge har, i forhold til mange andre land, en omfattende lovgivning for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, som
Tilsynet gjelder alle lovregulerte tjenester, enten de ytes av de statlig eide helseforetak (med sykehusene), kommunene, private bedrifter eller helsepersonell som driver egen praksis.
Statens helsetilsyn er uavhengig av løpende politisk styring, og prioriterer i stor utstrekning selv hvilke tjenester det skal føres tilsyn med og hvilke temaer tilsynet skal omfatte. Denne prioriteringen skjer blant annet på grunnlag av informasjon om risiko og sårbarhet.
Områdeovervåking.
Områdeovervåkning er tilsyn med et overordnet perspektiv, og består i å innhente, systematisere og tolke kunnskap om sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester i et tilsynsperspektiv. Slik kunnskap gir grunnlag for å vurdere behovsdekning og kvalitet.
Planlagt tilsyn med virksomhetene.
I tilsynet med de enkelte virksomhetene (kommuner, barneverninstitusjoner, sykehjem, sykehus osv.) brukes systemrevisjoner basert på internasjonalt anerkjent metodikk. Virksomheten granskes gjennom dokumentgjennomgang, intervjuer, befaring og stikkprøver. Rapporten fra tilsynet beskriver de punktene der forholdene ikke er i samsvar med lov eller forskrift, kalt avvik. Tilsynsmyndigheten følger opp avvik overfor eiere og ledelse inntil forholdene er brakt i samsvar med lov eller forskrift.
Hvert år utpeker Statens helsetilsyn to til fire områder for landsomfattende tilsyn, der Fylkesmannen gjør enkelttilsyn etter felles veileder. Hvert av disse landsomfattende tilsynene oppsummeres i egen rapport.
Fylkesmannen i Rogaland fører tilsyn med helseforhold i petroleumsvirksomheten, og samarbeider med Petroleumstilsynet og andre om dette.
Enkeltsaker om svikt i tjenestene.
Fylkesmennene får inn informasjon om mulig svikt i tjenestene fra mange kilder (pasienter, pårørende, arbeidsgiver, politiet, massemedia). De ca. 2000 sakene per år undersøkes for å klarlegge om det finnes brudd på lov eller forskrift.
Der det finnes svikt kan Statens helsetilsyn gi reaksjon mot virksomheten i form av pålegg om å rette forholdene, eller reaksjon mot helsepersonell med autorisasjon. Reaksjonen her kan være advarsel, tilbakekall av forskrivningsrett til visse legemidler, eller tilbakekall av autorisasjon. Hvert år trekkes mellom 50 og 100 autorisasjoner tilbake. Flest gjelder sykepleiere og leger. Det er ca. 300.000 helsepersonell med autorisasjon i Norge. De viktigste grunnene til tap av autorisasjon er rusmisbruk, seksuelt misbruk av pasient og annen atferd som er uforenlig med å være helsepersonell.
Meldinger om hendelser som har ført til eller kunne ført til betydelig personskade.
Statens helsetilsyn hadde frem til 1 juli 2012 ansvar for Meldesentralen, som samletr meldinger om hendelser i spesialisthelsetjenesten som har ført til eller kunne ha ført til betydelig personskade. Sykehusene og annen spesialisthelsetjeneste har lovbestemt plikt til å melde fra om slike hendelser, fra 1. juli 2012 til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Statistikk over meldinger finnes i årsrapport fra Meldesentralen som Statens helsetilsyn utgir.
Klager på tjenester og manglende oppfyllelse av rettigheter.
Pasient- og brukerrettighetsloven gir befolkningen mange rettigheter i møte med helsetjenesten. Loven omhandler rett til nødvendig helsehjelp, vurdering av legespesialist innen 30 dager, valg av sykehus, innsyn og retting i pasientjournal, medvirkning, informasjon. Det er også bestemmelser om barns særlige rettigheter, samtykke til helsehjelp og om individuell plan for de som trenger flere tjenester. Hvert år er det mellom 500 og 1000 slike klager. Klagene behandles av Fylkesmannen.
Helse- og omsorgtjenesteloven, som fra 1. januar 2012 erstattet sosialtjenesteloven og det meste av kommunehelsetjenesteloven, inneholder kommunenes plikt til å gi befolkningen tjenester, blant annet opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker, avlastningstiltak og lønn for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, støttekontakt for personer og familier, plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, bolig til vanskeligstilte, helsetjenester og omsorgstjenester for øvrig. Klage som gjelder disse tjenestene behandles av Fylkesmannen. Hvert år er det mellom 5000 og 7000 slike klager.
Bruk av funn og erfaringer fra tilsyn.
Tilsynsmyndighetene arbeider aktivt for at virksomheter som yter helse- og sosialtjenester skal bruke tilsynsrapportene, vedtakene i enkeltsaker, meldinger om feil og Statens helsetilsyns publikasjoner som kunnskapskilde i sitt arbeid med å utvikle styringssystemer og med forbedringer av tjenestenes kvalitet.
Funn og erfaringer fra tilsyn, øvrig kunnskapsgrunnlag og tilsynsmetoder er offentlig tilgjengelig.
Organisasjonen.
Geir Sverre Braut, konstituert direktør fra august 2012
Tilsynsmyndighetene er Statens helsetilsyn og Fylkesmannen.
Statens helsetilsyn er overordnet, nasjonal tilsynsmyndighet. Statens helsetilsyn har ca 100 ansatte, herav ca 25 jurister, ca 20 leger, 10-15 annet helsepersonell enn leger, mellom 5 og 10 sosialfaglig utdannede, cirka fem barnevernfaglig utdannede og ca 10 samfunnsvitere. Årsbudsjettet er ca. 95 mill. kr.
Statens helsetilsyn er organisert med ledelsen (kst. direktør Geir Sverre Braut, ass. direktør (p.t. ledig) og kommunikasjonsdirektør Nina Vedholm) og tre avdelinger: avdeling for tilsynssaker, avdeling for planlagt tilsyn og avdeling for fellestjenester. Statens helsetilsyn har kontorer i Calmeyers gate nordøst i Oslo sentrum. Jan Fredrik Andresen ble 28. september 2012 utnevnt til ny direktør for en periode på seks år. Tiltredelsestidspunkt er ikke bestemt.
Historie.
Helsetilsynets historie regnes fra opprettelsen av Det Norske Sundhedskollegiet i 1809. Medicinaldirektørembedet ble opprettet i 1875 og Medicinaldirektoratet i 1891. Helsedirektoratet ble opprettet i 1945 (formalisert først i 1948) og forenet rollene som fagdirektorat og departementsavdeling (sekretariat for statsråden). Dette ga direktoratet en sterk stilling i utviklingen av helsetjenesten.
I 1983 ble Helsedirektoratet utskilt fra departementet. Direktoratet og helsedirektørembetet fikk dermed et snevrere virkeområde. Regjeringen foreslo i 1992 å legge ned Helsedirektoratet og opprette tre kompetansesentre som skulle overta oppgavene. Stortinget fulgte ikke forslaget, men vedtok at Helsedirektoratet skulle omorganiseres og endres til Statens helsetilsyn. Stortinget la særlig vekt på tilsynsoppgavene og arbeidet med rettssikkerhet i helsetjenesten.
Fra 2002 ble direktoratsoppgavene utskilt og lagt til det nye Sosial- og helsedirektoratet. Statens helsetilsyn ble dermed et rent tilsynsorgan. Blant annet ligger regelverksutvikling ikke lenger i tilsynsmyndigheten, i motsetning til de fleste andre tilsyn.
Fylkeslegene ble fra 1. januar 2003 integrert i fylkesmannsembetene, og opptrådte i tilsynssaker som Helsetilsynet i fylket («Helsetilsynet i Finnmark» osv.) frem til 2012. Fra 2012 er Fylkesmannen tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, og er direkte underlagt Statens helsetilsyn.
Fra 2009 fikk Statens helsetilsyn tilsyn med medisinsk og annen helsefaglig forskning, etter den nye helseforskningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2009.
Fra 2010 er Statens helsetilsyn overordnet tilsynsmyndighet for barnevern, og for tjenester etter lov om sosiale tjenester i Nav. Etter avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet fikk Statens helsetilsyn i tillegg ansvar for tilsyn med helsetjenester til personell i Forsvarets utenlandsoperasjoner.


Statens landbruksforvaltning.
Statens landbruksforvaltning (SLF) er en norsk statlig etat som skal ivareta direktoratsoppgaver for Landbruks- og matdepartementet (LMD). SLF er fagmyndigheten som sikrer en enhetlig forvaltning av virkemidler i hele landet og gjennom hele verdikjeden.
SLF gir faglige råd, iverksetter landbrukspolitikken og legger til rette for landbruket og matindustrien.
SLF ligger i Oslo og har ca. 190 ansatte. Direktør for årmålsperioden 2012-2018 er Jørn Rolfsen


Manna.
Manna er føden som i følge Mosebøkene ble gitt fra Gud til jødene i ørkenen på mirakuløst vis, "manna fra himmelen". Israelittene hadde tilgang på manna helt til de begynte å høste av jorden i sitt nye hjemland. Moderne historikere antar manna dreide seg om spiselige produkter fra diverse kaktussorter tilgjengelige i Sinai-ørkenen eller gresshopper som var tillatt å spise (kosher).
Manna brukes også som betegnelse på enhver gudegitt eller åndelig næring.
Utvinning av manna.
Manna utvinnes fra enkelte asketrearter "Fraxinus ornelius", "Fraxinus augustifolia" etc. i det nordlige Sicilia, Castelbuno og Pollina. En lager snitt i stammen og la sevje renne ut. For å høste en viss mengde er det nødvendig å gjøre et snitt daglig, og ca. en gang i uken skrape fra stammen med spesielt utstyr. Fersk sevje har en fiolett farge og er bitter. Smaken blir søt etter stivning og fargen blir hvit innen en uke.
Bruk av manna.
Manna har vært brukt som avføringsmiddel av arabiske leger. Den har vært anbefalt mot forskjellige sykdommer i indre organer, i luftveiene og senere i slankekurer. Mange kreftpasienter brukte manna i håp om å bli helbredet.
Manna brukes idag som et mildt avføringsmiddel, særlig hos barn. Smaken er søtlig på grunn av høyt innhold av monosakkarider. Manna fra manna-ask inneholder opptil 50 % mannitol, hvorav navnet), og den lakserende effekten er vesentlig på grunn av osmotisk binding av vann i tarmen. Manna er et av innholdsstoffene i hamburgerte.
Mysterier.
Fra Algerie, Tyrkia, Iran, Sinai og Kirgisistan sies da at folk finner manna på bakken. Blant annet i Tyrkia plukkes mannaen opp og brukes til brødbaking, mens i andre land blir det mat for buskapen. Da manna falt ned på øya Hormuz i Persiabukta mente europeiske forskere, som da jobbet der, at det dreiet seg om frø fra tamarisktrær som hadde blåst over havet. Israelske botanikere og entomologer hadde imidlertid observert hvordan små insekter opptok næring fra tamarisktreet for så å skille det ut i et sukkeraktig sirupsstoff. Dette krystalliserte seg videre til korn som enten ble værende på grenen eller falt ned.


Reindriftsforvaltningen.
Reindriftsforvaltningen er en norsk statlig etat som har ansvar for spørsmål rundt reindrift, arealforvaltning, ressursovervåkning, vedlikehold av grensegjerder og drift av Statens Fjellstuer i Finnmark. Reindriftsforvaltningen fungerer dessuten som sekretariat og saksutreder for Reindriftsstyret. Etaten er underlagt Landbruks- og matdepartementet.


Sennaslekten.
Senna er en slekt i erteblomstfamilien av lave busker med lange grener som bærer fire–12 par dobbeltstilte blader. Slekten har trolig mer enn 250 arter. Plantene er opprinnelig fra Arabia, men dyrkes nå vesentlig i det sørlige India, Sudan og Egypt. De er belgplanter og bærer skulper med frø.
"Senna italica" fotografert i Fujeirah-emiratet, på østkysten av Forente arabiske emirater.
"Senna surattensis" fotografert i botanisk samling på Hawaii.
Plantene er buskaktige, ofte krypende, og har nesten alltid gule blomster. De kan minne om vikker av utseende. Belgene er tidvis bøyd, og stammen ofte litt forvedet.
Bruk.
Senna-arter har gode egenskaper som landskapsplante. "Senna siamea" har blader som kan spises som grønnsaker. "Senna italica" (=syn. "Cassia obovata") brukes som et hårbehandlingsmiddel og har en del av de samme egenskaper som henna, men uten rødfargen. I Kina brukes Kinesisk senna "(Senna obtusifolia)" som ingrediens i "Cassia Gum" - et fortykningsmiddel ved matlaging.
Såkalt Alexandrinsk senna "(Senna alexandrina)" har en avførende effekt som skyldes antraquinonderivater, såkalte sennosider, og brukes derfor ofte som avføringsmiddel, for eksempel i form av hamburgerte. Aten brukes også i en rekke andre medisinske egenskaper, blant annet som middel mot betennelser. Sennosider er virkestoffet i preparatene "X-prep", "Pursennid" og "Senokot".
Stoffet "resveratrol" ble først ekstrahert fra planten "Senna quinquangulata". Stoffet er antiinflammatorisk og planten har derved egenskaper som middel mot betennelser.
På samme måte som aloe og rabarbra, har også senna ekstrakter av Antrakinon, såkalte sennaglykosider. De virker blant annet mot forstoppelse.


Sennosider.
Sennosider'", sennaglykosider, (type A-D) er plantealkaloider (antraquinonderivater) med avførende egenskaper fra senna-planten.
Sennosider er hovedvirkestoffet i OFA- og Hamburgerte. Tarmtømmingsmiddelet X-prep® inneholder sennaekstrakt, mens sennosid A og B er virkestoffet i Pursennid® og Senokot®.
Den avførende effekten inntrer 6-12 timer etter peroralt inntak og 2 timer etter rektal administrasjon. Sennosidene absorberes lite i tynntarmen. Bakterier i tykktarmen hydrolyserer og reduserer antraquinonene til aktive monoantroner som irriterer/stimulerer tarmveggen. Resultatet er både økt peristaltikk og utskillelse av elektrolytter og vann.
Langvarig bruk av stimulerende laksantia frarådes blant annet på grunn av fare for hypokalemi. Kronisk bruk av sennaglykosider gir mørk misfarging av tykktarmmukosa ("melanosis coli"). Langvarig bruk regelmessig av Pursennid® kan føre til kraftig svekkelse av normal tarmfunksjon og avhengighet av laksantia.


Hamburgerte.
Hamburgerte er en klassisk drogeblanding fra apotekene til bruk mot obstipasjon (forstoppelse).
Bakgrunnen for navnet er en oppskrift fra 1852 i farmakopeen for Hamburg, "Codex medicamentorius Hamburgensis". Oppskriften fikk etterhvert navnet "Species laxantes Hamburgensis" og tok i Skandinavia over for en fransk oppskrift fra 1500-tallet kalt "Species laxantes St. Germain". Årsaken til Hamburgerteens popularitet var at den inneholdt manna i stedet for sukker som var meget kostbart på den tiden. Nå er det i praksis Frogner apotek i Oslo som står for den vesentlige delen av produksjonen i Norge.
Hamburgerte hadde en renessanse på 1970- og 80-tallet. I likhet med bruken av apotekdroger generelt, har etterspørselen gått betydelig ned de siste årene. Denne tendensen har blitt forsterket etter apotekreformen. Imidlertid er Hamburgerte fremdeles i bruk, og mange pasienter er mer komfortable med å drikke te fremfor å bruke tabletter eller klyster.
Innhold per 100g: Sennablader 60g, manna 25g, korianderfrø 8g og kaliumhydrogentartrat 7g.
Effekten og bivirkningene av Hamburgerte skyldes overveiende sennosider. Kolikk, diare og elektrolyttap som kan føre til hypokalemi er direkte knyttet til virkningsmekanismen. Andre bivirkninger er misfarging av urin og tykktarmslimhinne. Langvarig bruk fører til nedsatt tarmfunksjon og det er fare for å utvikle avhengighet av laksantia.


Munkegata nr. 6.
Munkegata nr. 6 til venstre i bildet
Munkegata nr. 6 (i Trondheim) ble bygget i 1812 – 1814 for Ingeniørvåpenets depot. Bygget ble også brukt som lokale for underoffiserskolen. Fra 1930 ble skolen også Befalsskole, under navnet "5. divisjons skole"


Leyland Motors.
Leyland Motors var en britisk produsent av biler og traktorer, som mellom 1950-tallet og 1960-tallet vokste og inkluderte flere britiske bilprodusenter som BMC, Standard-Triumph og Rover. Firmaet skiftet etter hvert navn til British Leyland.
På 1980-tallet ble BL gradvis delt opp, og bare den delen av firmaet som produserer lastebiler har overlevd. De produserer fremdeles 14 000 kjøretøyer i året.
Historie.
Leyland kan spore sin historie tilbake til 1896, da Lancashire Steam Motors startet produksjon av dampdrevne kjøretøyer ved landsbyen Leyland. Fra 1905 kom bensindrevne busser konstruert av Crossley som et alternativ til damp, og i 1907 slo LSM seg sammen med konkurrenten Coulthard til Leyland Motors Ltd.


Bakeriet.
Bakeriet (Munkegata nr. 2) ligger i Munkegata i Trondheim. Bakeriet ble oppført i perioden 1808 – 1810 av General og Arkitekt Nicolai Wilhelm Gedde. Bygget inneholdt frem til 1870 Militæret i Trondheims bakeri. Fra 1870 og ca tjue år frem i tid ble bygget brukt som skomaker og skredderverksted. I 1890 ble inngang flyttet til Bispegata og huset ble brukt som Kommandantkontor. Hovedinngangen ble flyttet tilbake til Munkegata i 1925, da huset fikk nye og moderne kontor. Fra 1945 til 2002 hadde Distrikstkommando Trøndelag hovedkontor i huset.


LuAZ.
LUAZ er en ukraninsk bilprodusent, stiftet i 1967 ved byen Lutsk. De produserte opprinnelig lette terrenggående kjøretøyer for det sovjetiske militæret. Nå driver de med bilproduksjon for Lada og UAZ.


Ekserserhuset.
Ekserserhuset (Munkegata nr. 4) ble oppført i 1805–1806 av general og arkitekt Nicolai Wilhelm Gedde som ekserserhus for soldatene i Trondheim. Huset inneholdt en gymnastikksal på 350 kvm. Huset er bygget med saltak og i rød teglstein. Fra 1945 var bygget sammen med Bakeriet og Munkegata nr. 6 Distriktskommando Trøndelags hovedkvarter.
Et tilsvarende bygg fantes i Bergen inntil det ble fjernet med henblikk på flytting og gjenbruk i samme form. Delene er nummerert, men pr. 2010 fortsatt lagret. Ny tomt er under vurdering, men fortsatt ikke endelig bestemt.


Hartlepool United FC.
Hartlepool United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1908, og ble valgt inn i The Football League i 1921. «The Pools», som er kallenavnet til Hartlepool, spiller hjemmekampene sine på Victoria Park i Hartlepool. Byen Hartlepool ligger i den engelske regionen Nordøst-England, rett nord for Middlesbrough, og omtrent fem mil sør for Newcastle.
Historie.
Hartlepool ble stiftet i 1908 som "Hartlepools United". Flertallsformen skyldes at det opprinnelig var to klubber som fusjonerte til én (Hartlepool og West Hartlepool), og først i 1977 fikk den dagens navn, Hartlepool United Football Club.
Hartlepool United har «alltid» vært en klubb som har holdt hus i de lavere divisjoner, og har aldri vunnet så mye som et fjerdedivisjonsmesterskap. Enkelte opprykk har det dog blitt; det første kom etter 1967/68-sesongen, før det bar ned igjen den påfølgende sesongen. Neste gang klubben opplevde opprykk var etter den strålende 1990/91-sesongen. Igjen rykket man opp som det tredje beste laget i divisjonen, og man fulgte også opp med henholdsvis 11.- og 16. plass de neste to sesongene, før man forsvant ned med et brak sesongen 1993/94, blant annet etter å ha tapt 1-8 hjemme for Plymouth i siste kamp. Det er klubbens verste hjemmetap i historien, og tidligere Pools-yndling Paul Dalton (som var sterkt bidragende da Pools rykket opp i 1991) var ufin nok til å score to mål mot gamleklubben.
Etter nedrykket fulgte igjen noen vanskelige sesonger, hvor man blant annet slet med store økonomiske problemer som følge av overambisiøs satsing idet man rykket opp i 1991. Heldigvis kom etter hvert en bergenser (Berge Gerdt Larsen) inn via et Aberdeen-basert oljeselskap og berget klubben fra konkursens rand, og de siste fem årene har stort sett bestått av oppturer. Gerdt Larsen-firmaet DNO har i flere år vært hovedsponsor for Hartlepool United. Nå er det Dove Energy som preger hjemmedrakten, mens Larsen Oil & Gas pryder den svart og rødstripede bortedrakten.
Mellom 2003 og 2006 var Hartlepool United i dagens League One, der de i hovedsak viste seg som en positiv overraskelse. Allerede i første forsøk klarte de play-off, der Bristol City viste seg som et sterkere lag til finale i Cardiff. Året etter derimot skulle det gå hele veien fram til finale. Etter å ha slått Tranmere på straffer, var det klart for finale på Millennium Stadium 29. mai 2005. Nok en gang tapte de (denne gangen i finalen skal sies). Hartlepool ble slått 4–2 av den gamle storheten Sheffield Wednesday etter ekstraomganger. Sesongen 2005/06 ble imidlertid tyngre og endte med nedrykk til League Two. Oppholdet der varte riktignok bare en sesong, og fra sesongen 2007/08 er klubben tilbake i League One. Der endte de på en 15.-plass, og skulle derfor fortsatt spille i League One sesongen 2008-09.
Denne sesongen startet godt, da man i første runde av ligacupen slo ut West Bromwich Albion, fra Premier League, etter ekstraomganger. Dessverre for Hartlepools del, ble det stopp mot Leeds i den påfølgende runden. Likevel kom sesongens høydepunkt like over nyttår, 3. januar 2009 stod Stoke City, også de fra Premier League, på den andre banehalvdelen. FA-Cupens tredje runde skal spilles. Hartlepool overrasket alle, og slo Premier League-laget ut av turneringen med en fortjent 2–0-seier. Dette ble belønnet med hjemmekamp mot West Ham United i fjerde runde, direktesendt på riksdekkende TV. Hartlepool tapte kampen 0–2, og måtte ta til takke med kun 4. runde i FA-cupen dette året også.
Hartlepool United har den tvilsomme æren av å være den klubben som søkte om gjenvalg til 4.divisjon flest ganger i perioden mellom 1958 da 4. divisjon ble startet og 1986 da man innførte direkte opp- og nedrykk mellom 4. divisjon og Football Conference. I alt 12 ganger måtte de søke om gjenvalg.
Norske spillere.
De tidligere Løv-Ham-spillerne Martin Hollund og Thomas Tennebø, samt den tidligere Brann-spilleren Jan Ove Pedersen har alle spilt for Hartlepool. Det samme har Stig Olav Larsen, som spilte noen få kamper for klubben i 1997-98-sesongen. Tim Henrik Sperrevik og Rune Vindheim har også spilt for klubben. Martin Hollund spilte 117 kamper for klubben, før han trappet ned og returnerte til Norge. Jan Ove Pedersen rakk å bli en av de mest populære spillerne i klubben, til tross for den korte perioden han tilbragte der. Pedersen ble rett og slett sett på som for god, og fortsatte derfor karrieren på et høyere nivå. Rune Lange var i klubben en kort periode i 2009, etter å ha signert en kontrakt som varte i et halvt åt. Dessverre ble han ganske alvorlig skadet i løpet av de første kampene for klubben, og fikk derfor bare noen ytterst få kamper. Han rakk å score ett mål for klubben. Jon André Fredriksen skrev kontrakt med klubben sommeren 2009, og kom fra Sarpsborg 08 for 80 000 kroner. Høsten 2010 ble kontrakten kansellert, og Fredriksen returnerte til Norge.


LTI.
London Taxis International (LTI) er et britisk selskap som produserer de berømte "London-taxiene". Selskapet eies av "Manganese Bronze Holdings PLC".
Historie.
Den klassiske modellen FX3, forgjengeren til FX4, ble bygget av karosseribyggeren Carbodies i samarbeid med Mann & Overton og Austin. FX3-taxien med Austin-logo ble satt i produksjon i 1948. Mer enn 7000 eksemplarer ble produsert de neste ti årene. Carbodies fortsatte så med å produsere komplette taxier, og i 1959 kom "FX4" på markedet. Selskapet ble kjøpt opp av Manganese Bronze Holdings PLC i 1973. I 1982 tok Carbodies over rettighetene til FX4-modellen fra British Leyland, som hadde kjøpt opp Austin.
Den siste modellen (per 2005) er "TXII", introdusert i 2002.
Over 100 000 London-taxier har blitt produsert.
TX1.
TX1 var den første modellen fra LTI, og ble bygget som en erstatter til den klassiske Austin FX4. De fleste eksemplarene er utstyrt med en dieselmotor fra Nissan. I 2002 ble modellen erstattet av TXII.
I motsetning til de modernistiske drosjene ble karosseriet designet svært likt de klassiske linjene fra FX4. Da prototypen sto ferdig ble den presentert for taxisjåfører i London, som mente modellen var "klassisk nok", og godkjente den for produksjon.
TXII.
TXII ble introdusert i 2002. Den er utstyrt med en Ford Dura Torq 2.4 l dieselmotor, og har en innebygget rampe for rullestoler. Bilen er også utstyrt med et utsvingbart sete for passasjerer som er dårlige til bens, og et intercom-system for passasjerer med hørselproblemer.


Lister (bil).
Lister Cars er en britisk bilprodusent. De startet i 1954 med en serie sportsbiler som konkurrerte med Jaguar D-Type og Aston Martin. Etter den enarmede løpsføreren deres, Archie Scott-Brown, døde i en ulykke i 1959 sluttet de med bilproduksjon.
På 1980-tallet dukket selskapet opp igjen og modifiserte Jaguar-biler. De lanserte også sportsbilen Lister Storm. I dag bygger firmaet bare en løpsbil i Le Mans-stil kalt Lister Storm LMP.


Liste over stortingsrepresentanter 1922–1924.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1922 til 1924. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 42 til Høyre,
37 til Venstre, 29 til Det norske Arbeiderparti, 17 til Bondepartiet,
15 til Det Frisinnede Venstre, 8 til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1922-1924


Sommersolverv.
Jordens stilling ved sommersolverv på nordlige halvkule
Sommersolverv er tidspunktet når Jorden er i det punktet av banen, der den nordlige halvkule heller sterkest mot sola. Når sola står i sør midt på dagen har den sin største høyde over horisonten i året, og det er den dagen som har størst daglengde. I dagligtale sier man ofte at «sola snur» på dette tidspunktet. Ved Krepsens vendekrets når sola opp til senit midt på dagen på dette tidspunktet.
På den nordlige halvkule inntreffer sommersolverv enten 20. eller 21. juni. På den sørlige halvkule inntreffer det 21. eller 22. desember. Vintersolverv inntreffer på motsatt halvkule de samme datoene.


Liste over stortingsrepresentanter 1925–1927.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1925 til 1927. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 43 til Høyre,
34 til Venstre, 24 til Det norske Arbeiderparti, 22 til Bondepartiet,
11 til Det Frisinnede Venstre, 8 til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti,
6 til Norges Kommunistiske Parti og 2 til Arbeiderdemokratene.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1925-1927


Suffiks.
Suffiks er en uselvstendig del av et ord som etterstilles. Suffikser kan bestemme ordklassen og/eller kjønn. Suffikser består av minst én bokstav, men kan også ha flere bokstaver.
Se også affiks, infiks og prefiks.


Henry Armstrong.
Henry Armstrong, også kjent som Henry Jackson jr. (født 12. desember 1912, død 22. oktober 1988) var en amerikansk bokser. Han ble født i Columbus, Mississippi, USA.
Generelt.
Armstrong er sammen med boksere som Sugar Ray Robinson, Ezzard Charles og Muhammad Ali regnet for å være en av tidenes aller beste profesjonelle boksere uansett vektklasse.
Sjelden ser man en «all-time ranking» uten at Armstrong okkuperer en av de aller øverste plasseringene. Trolig kan nesten ingen bokser i historien måle meritter mot Armstrong. Prestasjonene hans i ringen har etterhvert fått en nærmest mytisk status.
Oppvekst og tidlige år.
«Homicide» Henry Armstrong ble født Henry Jackson i Columbus, Mississippi, USA. På grunn av stadig sjikane og rasisme (slik det gjerne var i sørstatene på begynnelsen av 1900-tallet) ble familien Jackson tvunget til å leve i det som nærmest kan kalles en nomadelignende tilværelse. Familien flyttet seg rundt der Henrys foreldre kunne finne arbeid. Til slutt endte Jackson familien opp i St. Louis, Mississippi, en by som alltid har hatt sterke boksetradisjoner. Det var her at unge Henry oppdaget at han hadde et unikt talent for boksing. Det er ukjent hvilket år Henry gikk sin første amatørkamp ettersom det ikke eksisterte noe pålitelig register for amatørstevner på den tiden, men det som er klart er at han etter noen få kamper gjorde sin profesjonelle debut under navnet «Melody Jackson». Etter noen få kamper pakket Henrys familie nok en gang sakene og flyttet til Los Angeles, California. Fordi det ikke var noe pålitelig register for amatørboksere på denne tiden, så klarte heller ingen kontrollører å fange opp at Henry gjenopptok amatørstatusen sin under det som etter hvert skulle bli hans offisielle navn – Henry Armstrong.
Blir profesjonell.
Armstrong gjorde en flott amatørkarriere og slo seg til topps på alle amatørrankinger i fjærvektsklassen. Han hadde vunnet 85 amatørkamper på rad da han overraskende tapte den amerikanske OL kvalifiseringen i 1932. Ettersom han trengte penger for å bidra til familieforsørgingen, debuterte han nok en gang som proff. Armstrongs proffkarriere fikk en litt vaklende start da han tapte sine to første kamper, han hadde tidligere tapt en proffkamp da han kjempet som «Melody Jackson», så man kan jo bare tenke seg at han må ha hatt lyst til å legge opp nærmest før han kom i gang. Fargede boksere var ikke verdt mye på 1930-tallet dersom de ikke vant,det hele var en kamp om den sterkestes rett. Men ting tok seg opp etter hvert som Armstrong fant seg mer til rette med proffstilen, noe som han senere skulle sette en standard for innen perfeksjonisme.
Møter topp-10 motstand.
I november 1934 ble Armstrong matchet mot sin første topp 10 rangerte motstander, mexicaneren Baby Arizmendi på sistnevntes hjemmebane i Mexico by. Selv om Armstrong tapte en poengseier, gjorde han en bra figur og det ble arrangert en returmatch. Den 2. januar 1935 møttes de to igjen, men resultatet forble det samme, Armstrong tapte en poengseier. En måned senere gikk Armstrong på en ny nedtur, han ble diskvalifisert i 4. runde mot en annen mexicaner, Rodolfo Casanova, også denne gangen på motstanderens bane i Mexico by. Lite vites om kampen, man vet ikke engang hvorfor Armstrong ble disket. Imidlertid vet man at boksere har flere ganger blitt bortdømt mot mexicanere i Mexico, spesielt på den tiden da kampleder var eneste dommer. På denne tiden var det ikke uvanlig at en dommer gav hjemmebokseren seieren i en del kamper for å unngå bråk, opptøyer etc. Når man ser på hva Armstrong gjorde i sin karriere sammenlignet med Casanova, er det enkelte som vil hevde at det er sannsynlig at Armstrong var i ferd med å overkjøre ham og at dommeren stoppet kampen og hevdet at Armstrong slo lavt, skallet, etc. bare for å unngå bråk.
Swarmer.
Tilbake i USA fortsatte Armstrong å overkjøre motstanderne sine. Han hadde nå utviklet seg til å bli den man kaller en "swarmer", dvs. en bokser som overmanner motstanderne sine med høyt tempo og nærmest kontinuerlige slagserier. Veldig få boksere som har denne swarmerstilen greier å holde koken over mange runder, det krever en helt enorm utholdenhet og kondisjon. Årsaken til at Armstrong klarte det kan ligge i at han hadde en "genfeil". Medisinske undersøkelser avslørte at han hadde en langt lavere hvilepuls enn det som er normalt, selv for topptrente idrettsutøvere. Armstrong hadde med andre ord en mye høyere maksgrense for hva kroppen hans tålte av utholdenhet.
Etter hvert som Armstrong fant seg mer og mer til rette i proffringen falt den ene topp 10 fjærvekteren etter den andre; Midget Wolgast, Bobby Leyvas, Alton Black, Mike Belloise (2 ganger), Tony Chavez og Pete DeGrasse. Ingen klarte å holde tempoet hans. De som klarte seg tiden tapte på poeng. En ekstra tilfredsstillelse for Armstrong var at hans to mexicanske rivaler, Baby Arizmendi og Rodolfo Casanova var blant ofrene hans. Casanova ble denne gangen overkjørt i løpet av 3 runder, hvilket er verdt å merke seg og ta hensyn til i min ovennevnte spekulasjon.
VM-tittel.
I Oktober 1937 var Armstrong klar for å utfordre regjerende fjærvektsmester Petey Sarron om VM-tittelen. Etter 6 runder sto Armstrong igjen som den nykronede kongen over alle verdens fjærvektere.
På 1930-tallet var det ikke vanlig å sette en VM-tittel på spill i kamp med mindre det var en "superfight", så i stedet for å melke tittelen sin mot uverdige motstander i non-title matcher, insisterte Armstrong på å møte de beste tilgjengelige motstanderne selv i ikke-tittel kamper. Topp 10 rangerte Billy Beauhuld holdt i fem runder. Tony Chavez, som var 1-1 mot Armstrong fra deres tidligere møter, ble redusert til ingenting da han var i canvasen hele 7 ganger i første runde, før dommeren stoppet kampen. Eks-mesteren Albert ”Chalky” Wright som selv var en legende, måtte gi tapt etter 3 runder, det samme gjorde topp-10 rangerte Everett Rightmire. I tillegg møtte han Baby Arizmendi for 4. gang og justerte stillingen mellom dem til 2-2.
Ny vektklasse – weltervekt.
Armstrong hadde nå gjort rent bord i hele fjærvektsklassen, det var ikke lengre noen verdige motstandere som kunne sette ham på prøve. Han bestemte at det eneste riktige trekket var ikke å gå opp èn vektklasse, men to – opp til weltervektsklassen og utfordre VM-mesteren Barney Ross.
I Mai 1938 møttes de to VM-mestrene i henholdsvis fjærvekt og weltervekt. Etter det som regnes som en klassiker av en kamp vant Armstrong en poengseier etter 15 runder. 10 uker senere gikk Armstrong ned i Lettvektsklassen og tok tittelen fra Lou Ambers. Armstrong var nå VM-mester i vektklassene fjærvekt, lettvekt og weltervekt samtidig. Det er verdt å merke seg at både Barney Ross og Lou Ambers regnes som store mestre og er begge å finne i Boksingens Hall of Fame De var på ingen måte "flash in the pan" mestere som var tilfellet da Roy Jones gikk opp i tungvekt og slo John Ruiz i 2003.
Innehaver av 3 titler.
Selv om han nå holdt 3 titler, konsentrerte Armstrong seg mest om Weltervektstittelen da de kampene stort sett var de mest økonomisk lukrative. Som vanlig insisterte Armstrong på å få de beste motstanderne; Ceferino Garcia, Davey Day, Ernie Roderick og et siste prinsipielt møte med Arizmendi for å ende deres 5-kamp-serie med 3-2.
Tap av titler og nye vektklasser.
Etter å ha kjempet flere kamper på rad i weltervektsklassen, fikk Armstrong problemer med å klare vektgrensen da han skulle forsvare lettvektstittelen sin i returkampen mot Lou Ambers. Dehydrert og tappet for krefter klarte han ikke å overmanne Ambers denne gangen og tapte lettvektstittelen sin via en 15 runders poengavgjørelse. Etter alle problemene han hadde med å klare lettvektsgrensen innså Armstrong at det ikke ville være verdt forsøket å prøve å forsvare fjærvektstittelen sin. Han valgte heller å si den fra seg. I stedet for å forsøke seg igjen mot Ross, begynte han å se mot enda tyngre vektklasser. En tidligere motstander, Ceferino Garcia, var nå VM-mester i mellomvekt, og Armstrong likte sjansene sine. I mars 1940 møttes de to i Los Angeles og kjempet en meget jevn kamp, som ble dømt uavgjort av poengdommerne. Det betød at Garcia beholdt tittelen sin. Så nære var Armstrong ved å bli kronet VM-mester i sin 4. vektklasse.
Pause og comeback.
Armstrong returnerte til weltervektsklassen og gjorde ytterligere 4 forsvar av tittelen før han overraskende tapte tittelen via poeng til Fritzie Zivic. Da de to møttes til returkampen 3 måneder senere ble Armstrong like overraskende slått ut i 12. runde. Armstrong bestemte seg for å ta seg en pause etter flere hektiske år med mange tøffe kamper. I juni 1942 gjorde han comeback etter 17 måneder borte fra ringen. Ting så nesten ut som før da han slo Richard Rangel over 10 runder, men i sin neste kamp gikk han på en skrell mot ukjente Reuben Shank. Likevel fortsatte han mot er eller mindre ukjente motstandere i 7 kamper til før han slo topp 10 rangerte Juan Zurita og fikk en viss revansje mot Fritzie, Zivic som i mellomtiden hadde tapt tittelen sin til Freddie Cochrane. Selv om Armstrong slo Zivic, var det tydelig at han ikke var den samme som før. Alle kampene mot verdens beste boksere hadde begynt å ta ham igjen. Han slo flere topp-10 rangerte motstandere i sine siste år som proffbokser, men de beste han møtte, deriblant Sugar Ray Robinson og Beau Jack ble for mye for den slitne bokseren.
Etter karrieren.
I 1945 la Henry Armstrong opp med en 151-21-9 (101 KO) recliste.
Etter at boksekarrieren hans tok slutt slet han med alkoholproblemer og drakk opp hele formuen han tjente som bokser. I 1951 kom han seg ut av alkoholhelvetet og utdannet seg til prest.
Henry Armstrong døde den 24. oktober 1988, få uker før sin 76. fødselsdag. Han var blant de aller første bokserne som ble innrullert i boksingens hall of fame da den åpnet i 1990.


City of God.
"City of God" (på portugisisk "Cidade de Deus", oversatt til norsk: «Guds by») er en brasiliansk film som kom i 2002 i Brasil, og i 2003 i resten av verden. Manuset ble skrevet av Bráulio Mantovani, basert på en selvbiografi av Paulo Lins. Den ble regissert av Kátia Lund og Fernando Meirelles.
Handling.
Filmen handler om livet i favelaen Cidade de Deus, en av slummene i Rio de Janeiro. De fleste skuespillerne hadde aldri spilt før, og kommer fra forskjellige favelaer. Filmen ble dog ikke spilt inn i Cidade de Deus, av sikkerhetsmessige grunner.
Om filmen.
Filmen ble i 2004 Oscarnominert i fire kategorier: for beste kinematografi (Charlone), beste regissør (Meirelles), beste klipping (Daniel Rezende) og beste manus (Mantovani). I 2003 var den Brasils kandidat til beste utenlandske film, men ble ikke med. Dette har senere blitt sterkt kritisert.
Det har blitt laget en oppfølgingsserie kalt "City of Men".


Vakuum.
Vakuum, fra latinske "vakuus", «tom», er et begrep innen fysikk som beskriver et rom som ikke inneholder materie. I et teoretisk perfekt vakuum eksisterer ikke materiepartikler i det hele tatt, noe som betraktes som umulig å oppnå i praksis. I hverdagen betraktes vakuum for å være et volum hvor trykket er mindre enn atmosfæretrykket. Innen fysikk definerer man et rom å befinne seg i vakuum når trykket er mindre enn én tusendel av atmosfæretrykket, noe som er anvendbart i mange sammenhenger, som for eksempel i barometre og bilderør i fjernsynsapparater. I hverdagen defineres også vakuum til å omfatte et relativt moderat undertrykk, slik man finner det for eksempel i vakuumslanger eller industrielle vakuumpumper, til tross for at disse ikke er i nærheten av å kunne skape et absolutt vakuum, slik vakuum er beskrevet innen fysikken.
En fysiker kan omtale et ideelt testresultat som man skulle kunne oppnå i et perfekt vakuum, ofte omtalt som «vakuum» eller «free space» (hvor sistnevnte oversatt blir «fritt rom»), og da bruke termen partielt vakuum, som da refererer til det reelle vakuumnivået. Vakuumnivået sikter til hvor nært det partielle vakuumet ligger fra et perfekt vakuum, og som følgelig innebærer da et lavere gasstrykk økt vakuum. En vanlig støvsugers sugeevne kan redusere lufttrykket med omlag 20 prosent. Innen industri og i laberatorier er betraktelig høyere vakuumnivåer mulige. Vakuumkammere med ultrahøyvakuum, som er vanlige innen kjemi, fysikk og teknikk, arbeider i lufttrykk på under en billiondel (10-12) av atmosfæretrykket, og man kan nå ≈ 100 partikler/cm3. Det ytre verdensrommet innehar også et ultrahøyvakuum, med kun noen få hydrogenatomer i gjennomsnitt per kubikkmeter. Selv om hvert eneste atom og partikkel skulle kunne fjernes fra et volum, er det fortsatt ikke helt tomt på grunn av vakuumfluktasjoner, mørk energi, samt andre fenomener man finner innen kvantemekanikk. Vakuum ble et verdifullt industrielt verktøy på 1920-tallet i forbindelse med glødelamper og lysrør, og et bredt utvalg bruksområder av vakuumteknikk er tatt i bruk. Den siste tidens utvikling av bemannede romferder har høynet interessen for effektene av vakuum i forbindelse med menneskers helse og for livsformer i sin allminnelighet.


Nearkhos.
Nearkhos (gresk: Νέαρχος) var en av offiserene i arméen til Aleksander den store. Han var opprinnelig fra Kreta, men hans familie slo seg ned i Amfipolis i Makedonia en gang under Filips styre (antagelig etter at Filip tok byen i 357 f.Kr.) mens Nearkhos var en ung gutt. Han var nesten sikkert eldre enn Aleksander, som Ptolemaios, Erigyios og de andre «barndomsvennene».
Nearkhos var i likhet med Ptolemaios, Erigyios, Laomedon og Harpalos en av Aleksanders mentorer, og han ble sendt i eksil av Filip som resultat av Pixodaros-affæren. En vet ikke hvordan eksilet forløp seg, men de ble tilbakekalt etter Filips død da Aleksander tok tronen.
Etter at de ble tilbakekalt, fikk disse mennene den høyeste anerkjennelse. Nearkhos ble utnevnt som satrap av Lykia og Pamfylia i 334/3 f.Kr., en av de tidligste utnevnelsene av satraper av Aleksander. I 328 f.Kr. ble han avløst fra sin post og sluttet seg igjen til Aleksander i Bactria, og brakte ham forsterkninger. Etter beleiringen av Aornus ble Nearkhos sendt i spissen for en rekognoseringsstyrke, særlig for å finne ut om elefanter.
I 326 f.Kr. ble Nearkhos utnevnt til admiral av flåten som Aleksander hadde bygd ved Hydaspes. Under reisen ble noen av båtene skadet, og Nearkhos ble instruert i å forbli igjen for å overse reparasjonene, før de fortsatte ned elven. Dette tyder på at han hadde noe kunnskap om båtbygging, men han kunne neppe ha vært den eneste kvalifiserte.
Men han forble i kommandoen over flåten på turen fra Indus til Persiagulfen, som han beskrev i detalj. Etter flere oppdrag ankom Nearkhos Karmania der han møtte Aleksander etter at Aleksander hadde krysset Gedrosia-ørkenen. Aleksander sendte ham avgårde for å fullføre reisen, han reiste så langt som til Eufrates før han snudde for å slutte seg til Aleksander ved Susa, tidlig i 324 f.Kr.
Nearkhos giftet seg med datteren til Barsine og Mentor og fikk en krone som anerkjennelse for hans tjenester. Han tok flåten opp til Babylon, hvor han gav Aleksander Kaldeans advarsel om ikke å gå inn i byen. Aleksander hadde en rolle i Aleksanders endelige planer, da han skulle være admiral i invasjonsflåten som skulle sendes til Arabia, men planene ble avbrutt av kongens død.
I de innledende uenighetene over styret av imperiet, støttet Nearkhos Herakles, Aleksanders sønn med Barsine. Da freden brøt sammen sluttet han seg til Antigonus leir. Siste gang han ble nevnt, var som rådgiver til Demetrius i 313/2 f.Kr., hva som skjedde etter dette vet vi ikke, selv om han sannsynligvis trakk seg tilbake for å skrive sin egen historie.


William Sadler.
William Sadler (født 13. april 1950 i Buffalo, New York), er en amerikansk skuespiller.
William er godt kjent for sine roller i filmene og The Shawshank Redemption og i TV-serien Roswell, der han spilte sheriff Jim Valenti.


Harold Pinter.
Harold Pinter (født 10. oktober 1930, død 24. desember 2008) var en britisk skjønnlitterær forfatter og dramatiker, regissør, skuespiller, poet og samfunnsdebattant. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 2005.
Pinter er sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike engelskspråklige dramatikere i etterkrigstiden. Han har skrevet om lag tretti skuespill, tjue filmmanuskripter, og har vært ansvarlig for oppsetningen av ca. 30 teaterstykker. Blant de mest kjente stykkene er "The Birthday Party (1957)", "The Homecoming (1964)", "Old Times (1971)" og "Betrayal (1978)". Flere av stykkene er omarbeidet til film av forfatteren, som også har skrevet flere film- og tv-manus av andre forfatteres romaner. I tillegg regisserte han skuespill, både andre forfatteres og fra egen produksjon.
Pinters dramatikk omhandler ofte kommunikasjon eller fravær av kommunikasjon i mellommenneskelige relasjoner, og tematikken kretser ofte om konflikt mellom minner/glemsel, sannhet/løgn, lojalitet/svik, trussel/trygghet, taleførhet/taushet og makt/avmakt. Konkliktene i stykkene skjer dessuten ofte mellom menn og kvinner.
Oversikt.
Harold Pinters mest kjente dramatiske virkemidler er bruk av pauser og stillhet. I tillegg er den dramatiske dialogen hans en slags mikstur av autentisk britisk dagligtale og kunstferdig eller poetisk stilisert språk, noe som har blitt forbundet med ham i så sterk grad at det har resultert i et eget adjektiv 'pinteresk'. Pinter regnes også som en komisk dramatiker, og komikken oppstår gjerne i spenningsfeltet mellom den stiliserte dialogen og de ofte konfliktfylte dramatiske situasjonene stykkene framstiller. Litteraturkritikere har følgelig formulert en egen sjanger for dramatikken hans, nemlig 'trusselkomedier' (comedies of menace).
Verker.
Harold Pinter har utgitt en roman, en del prosatekster og en rekke dikt. Mest kjent er han imidlertid for sine dramatiske verker. Pinter har i alt skrevet 31 lengre skuespill og 14 kortere sketsjer (heriblant stykker produsert som TV-drama eller radiohørespill), 19 filmmanus av andre forfatteres romaner, samt fire filmatiseringer av egne skuespill.
Mottakelse blant publikum og kritikere.
Pinters første skuespill, "The Room" ("Rommet") ble produsert i 1957 på University of Bristol. Siden den gang har hans dramatikk fått plass på teater over hele den vestlige verden. Utenom Nobelprisen som Pinter ble tildelt for 2005 er Pinter blant annet blitt tildelt "Shakespeare-prisen" (Hamburg), "Den europeiske litteraturprisen" (Wien) og "Moliere D'Honneur". I 1996 ble han utnevnt til kommandør av Order of the British Empire og i 2002 mottok han Order of the Companions of Honour.
I Norge har Pinters skuespill blitt produsert i relativ stort omfang, blant annet på NRKs Fjernsynsteateret, på Nasjonalteateret, Den nationale scene og Rogaland Teater.
Pinter har også blitt gjenstand for forskning fra mange ulike perspektiver, blant annet psykoanalytisk, feministisk og maktkritisk. Martin Esslins klassiske forfatteportrett fra 1992 ("Pinter the Playwright") representerer den psykoanalytiske lesningen. Et eksempel på feministisk forskning med queer-aspekt, fins i "Pinter's Female Portraits" (Elizabeth Sakellaridou, 1988).
Politiske synspunkter.
Pinter var aktiv i antiapartheid-bevegelsen siden 1959, og jobbet for en kunstnerisk og akademisk boikott av Sør-Afrika. Han var også engasjert i støtte til opposisjonelle i Tyrkia, blant annet gjennom forfatterorganisasjonen PEN, og han var også engasjert i bevegelsen mot atomvåpen.
Harold Pinter var en motstander av de amerikanske invasjonene av Afghanistan og Irak. Han har kalt George W. Bush en massemorder og sammenlignet Bush-styret i USA med nazismen. Han har også kalt Tony Blair idiot og massemorder.
I sin takketale etter at han fikk Nobelprisen, hevdet han at USA hadde støttet og i mange tilfeller skapt hvert eneste høyreorienterte diktatur siden annen verdenskrig. I den samme talen forlangte han at den britiske statsministeren ble straffeforfulgt for krigsforbrytelser.


Hefaistion.
Hefaistion (gresk: Ἡφαιστίων; ca 356–høsten 324 f.Kr.), sønn av Amyntor, en makedonsk aristokrat, er kjent i historien som Aleksander den stores nærmeste venn, nestkommanderende, og, antagelig, elsker. Kildene sier at han var jevnaldrende med Aleksander, eller muligens litt eldre. Det er usikkert når de møttes for første gang. Men det er mulig at Hefation fikk samme utdannelse som Aleksander i landsbyen Mieza med Aristoteles som lærer, i likhet med andre gutter av adelsmenn. En vet at filosofen dedikerte en utgivelse av brev til ham, så de må ha møtt hverandre.
Hefaistion var ikke særlig begavet som kommandant på slagmarken, men han utmerket seg i planleggingen av logistikken. Når Aleksander trengte Hefaistions lederskap på slagmarken, plasserte han vanligvis en annen general sammen med ham, noen ganger Aleksander selv, for å være sikker på at ingen feil ble gjort. Hefaistions styrke i logistikken overgikk hans begrensninger på slagmarken.
Før invasjonen av India og kryssingen av Hindu Kush-fjellene i dagens Afghanistan, gjorde Aleksander Hefaistion til en "kiliark" og minister, og anerkjente ham som nestkommanderende. Under kampanjen i India fikk han igjen militært ansvar i baktroppen, bygge broer over elver og ledet en kompanjong-skvadron i slaget om Hydaspeselven.
Tilbake i Susa, hovedstaden i det persiske imperiet, giftet Aleksander seg med Dareios sin datter Stateira og gav hennes yngre søster som kone til Hefaistion, og gjorde ham dermed til sin svigerbror.
Høsten 324 f.Kr. var Aleksanders armé stasjonert i byen Ekbatana for vinteren. Hefaistion ble syk under lekene som ble holdt for hoffet og døde en uke senere. De beskrevne symptomene minner om tyfoidfeber, men mulighetene for forgiftning ble aldri utelukket. Som Aleksanders favoritt og nære venn, må han ha hatt mange politiske fiender. Uansett hvilken grunn som førte til Hefaistions død, er det sagt at Aleksander ble gal av sorg, han barberte sitt hode, i tillegg til manene på krigshestene, avlyste alle festligheter og, sier legenden, korsfestet doktoren som behandlet Hefaistion. Han satte umiddelbart av sted til Babylon med liket, hvor han holdt begravelsesleker for hans minne. Det ble bestemt at Hefaistion skulle bli dyrket som en guddommelig helt.


Jack Kilby.
Jack St. Clair Kilby (født 8. november 1923 i Jefferson City, Missouri, død 20. juni 2005 i Dallas, Texas) var en amerikansk fysiker og vinner av Nobelprisen i fysikk i år 2000. Han ble tildelt prisen «for sin del i oppfinningen av den integrerte kretsen» (mikrobrikken). Han ble tildelt halve prissummen, og den andre halvparten tilfalt tyske Herbert Kroemer og russiske Zjores Alfjorov «for utvikling av halvlederheterostrukturer brukt i høyhastighets- og optoelektronikk».
Kilby fikk en bachelor of science fra University of Illinois at Urbana-Champaign hvor han er æresmedlem av "Acacia Fraternity", og i 1947 fikk han en grad i elektroteknikk. Han tok videre en master of science i elektroteknikk fra University of Wisconsin i Milwaukee samtidig som han jobbet ved Centralab i Milwaukee.
Kilby var ansatt ved Texas Instruments siden 1958 og professor ved Texas A&M University 1978–85.


Jeunes Européens Fédéralistes.
Jeunes Européens Fédéralistes ("JEF", fransk for «De unge europeiske føderalister», på tysk "Junge Europäische Föderalisten", på engelsk "Young European Federalists") er en ungdomsorganisasjon som arbeider for å fremme europeisk integrasjon og samarbeid. JEF finnes i de fleste europeiske land, også utenfor EU, og har tilsammen mer enn 25 000 medlemmer. JEFs datterorganisasjon i Norge er Europeisk Ungdom, som i JEF-sammenheng gjerne kalles JEF Norge.


Louis de La Palud de Varembon.
Louis de La Palud de Varembon eller de Varambon (død 21. september 1451) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Saint-Jean de Maurienne i Frankrike og/eller Lausanne i Sveits.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. april 1440 av motpave Felix V. Hans kardinalverdighet ble bekreftet den 19. desember 1449 av pave Nikolaus V.
La Palud de Varembon, Louis de
La Palud de Varembon, Louis de
La Palud de Varembon, Louis de
La Palud de Varembon, Louis de


Dette er ditt liv.
Dette er ditt liv var et underholdningsprogram som i 1985 ble vist på NRK Fjernsyn. Harald Tusberg var programleder. Programmets format var at personer med en spesielt interessant livshistorie ble invitert, sammen med et knippe individer som kunne fortelle om personens livsforløp. Programmet, som ble direktesendt, var meget populært. Verken TV-seerne, eller programmets hovedperson, visste på forhånd hvem som skulle være Tusbergs gjest.
Høsten 1995 ble det vist nye episoder av programmet, også denne gang med Tusberg som programleder. Programmets setting var imidlertid annerledes denne gangen: Det ble innspilt på et hotell, det var ikke direktesendt og programmets gjester var ikke lenger noen hemmelighet.


Ivan Basso.
Ivan Basso (født 26. november 1977) er en italiensk syklist. Han har vært profesjonell siden 1998.
Karriere.
Han begynte karrieren i mindre italienske lag, før han skiftet til Fassa Bortolo i 2001. Her ble han kaptein i Tour de France, hvor han vant ungdomstrøya i 2002.
I 2004 kom Basso til Team CSC for å overta kapteinsvervet etter Tyler Hamilton. Han beviste sitt potensial allerede det første året, da han ble nummer tre i Touren. I 2005 satset han på å vinne både Giro d'Italia og Tour de France, men etter sykdom måtte han gi opp å vinne Giroen. Det var derfor bekymring omkring hans vinnersjanser i Touren samme år, men her kjørte han bra og tok andreplassen bak Lance Armstrong. I 2006 satset han igjen på både Giro og Tour, og han vant Giro d'Italia med over ni minutter ned til andreplassen, noe som er den største tidsdifferanse i løpet siden 1965.
Utestengelse og nye lag.
Frem mot Tour de France 2006 ble han betraktet som den største favoritten, men dagen før starten på løpet ble han suspendert og sendt hjem av Team CSC i forbindelse med avsløringene i dopingskandalen Operación Puerto der den spanske legen Eufemiano Fuentes var sentral.
I oktober 2006 annonserte Team CSC at de var blitt enige om å avslutte kontrakten. Noen dager senere ble Basso frikjent for tilknytning til Operation Puerto på grunn av manglende bevis. I november ble det kjent at han hadde skrevet kontrakt med Discovery Channel, til tross for at ProTour-lagene hadde blitt enige om å ikke skrive kontrakt med noen av de involverte syklistene før det hadde blitt en avklaring på saken. Kontrakten varte frem til 29. april 2007 da Ivan Basso bad om å bli løst fra kontrakten etter at saken mot han ble gjenopptatt.
15. juni 2007 vedtok Det italienske sykkelforbundet å utestenge Basso fra sykling i to år, til tross for at han ikke hadde avlagt noen positiv prøve. Under høringene tilsto Basso å ha "forsøkt å dope seg" før Tour de France i 2006, samt å ha vært involvert i Operación Puerto.
Utestengelsen varte frem til 24. oktober 2008.
I april 2008 ble det kjent at Basso hadde skrevet en toårsavtale med Liquigas. Dette skapte debatt da en avtale mellom ProTour-lagene sa at de ikke kunne skrive kontrakt med en rytter som har vært utestengt for doping før to år etter utestengelsen.
To dager etter utestengelsen var over, stilte han til start i Japan Cup.


Harald Tusberg.
Harald Tusberg fotografert av Rigmor Dahl Delphin i 1967. Foto i Oslo Museums samlinger.
Harald Tusberg (født 6. april 1935 i Bergen) er en tidligere journalist, forfatter, låtskriver, filmmanuskriptforfatter og programleder i NRK Fjernsynet. Han var blant annet programleder for "Dette er ditt liv", og ledet de norske sendingene fra Melodi Grand Prix. Tusberg samarbeidet mye med blant andre Egil Monn-Iversen (musikalene "Bør Børson jr." og "Ungen") og André Bjerke. I 1993 fikk han NOPA-prisen Årets verk for elleve tekster fra "Den Stundesløse". Han var inntil 1991 sjef for Underholdningsavdelingen i NRK. Med sin entusiasme og sitt allestedsnærvær satte han sitt preg på det som mange betrakter som en gullalder i NRKs underholdningsavdeling.
I 1957 ble han sammen med Sven-Erik Libæk og Kaare Terland lansert i sangertrioen The Windjammers i den amerikanske filmen Windjammer (om det norske skoleseilskipet Christian Radich).
I 1996 fikk han et hjerneslag som resulterte i at han måtte trekke seg fra arbeidslivet.
Tusberg er gift og har fire barn, blant dem rockemusikeren Harald Tusberg Jr.
Bøker.
Harald Tusberg: "Litt av et liv!", Oslo, Dreyer, 1989.


Bartolomeo Aicardi Visconti.
Bartolomeo Aicardi Visconti (død 28. april 1457) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Novara i Italia.
Han ble kreert til kardinal («"pseudokardinal"») den 12. april 1440 av motpave Felix V.
Aicardi Visconti, Bartolomeo
Aicardi Visconti, Bartolomeo
Aicardi Visconti, Bartolomeo


Otón de Moncada y de Luna.
Otón de Moncada y de Luna, eller katalansk, Ot de Montcada i de Luna (født ca 1390, død 20. februar 1473) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tortosa i Spania.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. oktober 1440 av motpave Felix V.
Han la ned kardinalsverdigheten i 1448.


Jordi d'Ornos.
Jordi d'Ornos eller fransk Georges d'Ornos (født i Perpignan i den gangs kongeriket Aragón og dagens Frankrike før 1390, død 1452) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vic i den gangs kongeriket Aragón og dagens Spania.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. oktober 1440 av motpave Felix V.
Han ble fratatt kardinalsverdigheten av pave Eugenius IV i 1445.


Recliste.
Recliste er et uttrykk som brukes innen boksing eller andre kampsporter for å vise til hvor mange seire, tap og uavgjorte kamper en utøver har. En liste kan se slik ut; 50-25-1 (24 KO). Det vil si at bokseren har vunnet 50 kamper, tapt 25 og har gått 1 uavgjort kamp.
Reclisten til Ezzard Charles som regnes som en av tidenes aller beste boksere ser slik ut: 96-25-1 (58 KO).
Ordet Recliste stammer trolig fra det engelske ordet "reclist" som igjen er en forkortelse og sammenslåing av ordene record (Rekord) og list (liste).


Ljanselva.
Ljanselva er ei lita elv som renner fra Nøklevann i Østmarka (Oslo), gjennom tett bebyggelse og verneverdig urskog, ned til Bunnefjorden. Elva er fiskeførende og har ørret i de øvre deler, mens den nederste delen er sjøørret- og lakseførende ved hjelp av ei laksetrapp.
Ljanselva drenerer Dalsbekken, Gjersrudbekken, Prinsdalsbekken og Lusetjernbekken.
Ljanselva miljøpark.
Ljanselva miljøpark betegner kultur og natur langs elva. All "urskog" i Norge er (automatisk) fredet.
Elveløpet.
Ljanselva starter ved Lutvann i Østmarka og renner via Nøklevann ved Rustadsaga og ned i Skraperudtjern. Ljanselva renner forbi Skullerudstua, og ned til Sagstua nær Skullerudkrysset. Ved Hauketo møter Ljanselva Gjersrudbekken og Prinsdalsbekken. Ned Liadalen til fisketrappen ved Hallagerbanen renner den gjennom Ljanselva naturpark. Ved Fiskevollbukta renner elva sammen med Lusetjernbekken og ut i Bunnefjorden.


Gjersrudtjern.
Gjersrudtjern ligger på Klemetsrud sør i Oslo. Vannet er næringsrikt og grunt, og huser en rekke fiskearter. Blant disse er abbor, mort, gjedde, suter, karuss og ål. Vannet er kjent blant meitefiskere som et middels godt sutervann. Det anbefales ikke å spise fisken man får her, grunnet tidligere avrenning fra avfallsplassen Grønmo. Vegetasjonen rundt vannet gjør at man får assosiasjoner til tropisk jungel, og ikke norsk landskap. Stedet huser også flere rødlistede arter, herunder en art øyenstikker og en vårflueart. Men våtmarksområdene rundt Gjersrudtjern er i en gjengroingsfase fra tidligere mer åpent kulturlandskap, og dette kan være en trussel for artsmangfoldet.


Vektklasser i boksing.
Vektklasser i boksing for amatører og profesjonelle.
Profesjonell boksing.
Vektklassene for profesjonelle kvinnelige boksere følger i all hovedsak dem for menn. Det er imidlertid mindre forskjeller i vektinndelingen som foretas av de forskjellige bokseorganisasjonene.


Range Rover Sport.
Range Rover Sport er en bilmodell fra britiske Land Rover med firehjulstrekk. Modellen har sitt utspring i konseptbilen Range Stormer, vist på bilder i 2004. Land Rover kaller bilen en «sportstourer».
Teknikk.
Bilen er bygget på plattformen til Discovery 3, kalt "T3". Den er kortet inn noe.
Motoralternativene er en kompressormatet 4.2-liters V8 på 390 hk, en 4.4-liters V8-bensinmotor på 300 hk og en 2.7-liters V6 turbodiesel på 190 hk. Bensinmotorene er fra Jaguar og dieselmotoren er den samme som brukes i Discovery 3.
Modellen fås kun med sekstrinns automatgirkasse fra ZF og reduksjonskasse. Senterdifferensialen varierer kraften mellom fram- og bakaksel elektronisk. Den har også automatisk låsing.
Bilen har elektronisk styrt, krysskoblet fjæringssystem og et krengningsstabilisering kalt Dynamic Response som er standard på kompressormodellen.
Konkurrenter.
Range Rover Sport sine nærmeste konkurrenter er de mest sportslige utgavene av BMW X5 og Porsche Cayenne.


Range Stormer.
Range Stormer var britiske Land Rover sin første konseptbil, vist i 2004. Den var hovedinspirasjonen til Range Rover Sport.


Rita Sletner.
Rita I. Sletner (født 3. juni 1960) er en norsk politiker (V). Hun er assisterende generalsekretær i Venstre.
Sletner var statssekretær i Justisdepartementet i Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 2001 til 2005. Hun var også partiets førstekandidat i Østfold i valgene i 2001, 2005 og 2009, uten å komme inn på Stortinget. Sletner var leder av Voldtektsutvalget som leverte sin innstilling til regjeringen 24. januar 2008 (NOU 2008: 4 Fra ord til handling).


TrackBack.
TrackBack er et system først implementert i nettlogg-systemet Movable Type og senere adoptert av mange nettlogg-verktøy, inkludert TypePad, WordPress, og Nucleus, som gjør det mulig for en nettlogger å se hvem som har lest innlegget og skrevet et eget innlegg basert på det. Systemet fungerer vet at et «ping» sendes mellom nettloggene og dermed gjennomfører en merknad.
TrackBack dukker vanligvis opp under et nettlogginnlegg og viser en oppsummering av hva som har blitt skrevet i målloggen, sammen med en adresse til og navnet på loggen.
Spesifikasjonene til TrackBack og den første implementasjonen ble utviklet av Six Apart, skaperne av MovableType.
Trackback-spamming har vist seg å bli et stadig økende problem. Mange av bloggsystemene har automatisk oppdaging av trackback-adresser. Dette kan utnyttes og det har blitt laget programmer som automatisk saumferer nettet for trackbacks og legger inn spam. Se også gerilja-markedsføring.


Rondanestien.
Rondanestien er en oppmerket turløype, som strekker seg fra Akerselvas munning til Hjerkinn.
På turen passerer den bl.a. Åstkjørkja på Øyerfjellet.
Rondanestien ble etablert i 2003 av Den Norske Turistforening, i samarbeid med Miljøverndepartementet.


Bjørnhollia.
Bjørnhollia er en bemannet turisthytte i østre Rondane, eid og drevet av Den Norske Turistforening (DNT). Fra 1714 hadde gårdene Loftsgård, Øvre Dale og Øvre Veggem i Sel, rett til sæterdrift i området.
Bjørnhollia hadde diverse eiere frem til 1941, da det ble kjøpt og ombygd av DNT. Bygget stod ferdig i 1947 med 24 senger (basert på et modifisert utkast av arkitekt Henrik Nissen Gunnar Brynning), samt en kjerreveg til Atnsjøen. Fra 1959 ble stedet drevet av Jenny og Hans Øyen. Det ble bygget traktorveg fra "Gammelgarden" til hytta i 1966, og fra 1972 ble Bjørnhollia drevet av Storm Øyen. I dag har den 90 sengeplasser og bestyres av Beate Øygarden og Svein Aaseng, Heidal i Sel. Om sommeren er det sæterdrift.


Grimsdalshytta.
Grimsdalshytta er en bemannet turisthytte i Rondane, eid og drevet av DNT Oslo og Omegn som er medlemsforening av Den Norske Turistforening.
Hytta er betjent i påske- og sommersesongen, ellers er den ubetjent og låst med DNT-nøkkel. I perioden 1. mai til 10. juni er hytten stengt av hensyn til kalvingsperioden til villreinen.


Storronden.
Storronden er et fjell i Rondane, i Sel kommune i Oppland. Fjellet har en høyde på 2138 moh og en primærfaktor på 390 meter. Fjellet kan bestiges via oppmerket sti fra turisthytten Rondvassbu, og denne turen beregnes å ta rundt fire timer opp og rundt to og en halv time ned.


City of Men.
City of Men (på portugisisk Cidade dos Homens, oversatt til norsk: Mennenes by) er en brasiliansk tv-serie, som bygger på den populære filmen City of God. Serien gikk fra 2002 til 2005. Den er laget av de samme folkene, og noen av skuespillerne var også med i filmen. Den var veldig populær i Brasil, og hadde rundt 35 millioner seere. Det har kommet tre sesonger av serien, og tilsammen fjorten episoder. Det lages nå en film, for å avslutte det hele.
Serien følger Acerola (Douglas Silva) og Laranjinha (Darlan Cunha) i favelaen The Hill (Bakken), og ser dypere på livet i slummen enn det City of God gjorde.
NRK2 viste serien våren 2006.


Fobi.
En fobi (fra "phóbos," som betyr «frykt» eller «sykelig frykt») er en irrasjonell, intens og vedvarende frykt for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr eller mennesker. Det viktigste symptomet på denne lidelsen er et overdrevent og urimelig ønske om å unngå det fryktede stimulus. Når frykten er utenfor egen kontroll, og hvis frykten forstyrrer dagliglivet, kan kriteriene for en diagnose på en av angstlidelsene være oppfylt.
Fobier forklares innen læringspsykologi med det somkalles nøytrale-, ubetingede-, og betingede stimuli, som utløser enten betingede eller ubetingede responser. Et eksempel kan være en person som blir angrepet av en hund (det ubetingede stimulus) som reagerer med frykt (en ubetinget respons). Når dette skjer, vil det ubetingede stimulus (at en ble angrepet av hunden) bli betinget (lært), og til dette nå betingede stimulus vil en utvikle en betinget reaksjon. Dersom hendelsen har fått sterk nok betydning for denne bestemte personen, vil han eller hun utvikle en frykt, eller i noen tilfeller en irrasjonell frykt, for alle hunder.
Fobier er en vanlig form for angstlidelser. En amerikansk studie ved National Institute of Mental Health (NIMH) fant at mellom 8,7 og 18,1 % av amerikanere lider av en eller flere fobier. Fordelt etter alder og kjønn fant studien at fobier var den vanligste psykiske lidelsen blant kvinner i alle aldersgrupper, og den nest vanligste lidelsen blant menn over 25 år.
Fobi blir generelt ikke satt som diagnose dersom symptomene ikke er spesielt plagsomme for pasienten, eller dersom det er sjelden at den fobiske reaksjonen utløses. For eksempel er det vanligvis ikke problematisk å ha edderkoppfobi dersom man bor i Norge. Hvis en fobi er definert som «svekkende for individet», så vil den kunne bli behandlet, etter å ha blitt vurdert i forhold til alvorlighetsgrad. En stor prosent av befolkningen er redde for å holde offentlige taler, som i alvorlighetsgrad kan variere fra mildt ubehag til en intens angst som hemmer alle sosiale sammenhenger.
Behandlingen innfører på en eller annen måte en erstatning for minnet som noe dødelig, til noe mer realistisk og rasjonelt basert. Den innfører også en erstatning for reaksjonen på hendelsen. I virkeligheten er de fleste fobier irrasjonelle i den forstand at de er antatt å være farlige, mens de i virkeligheten ikke på noen måte er truende for overlevelse.
Noen fobier er generert ut fra observasjon av en forelder eller et søskens reaksjon på aktuelt fobisk objekt. Observatøren kan da ta inn informasjon og generere frykt for dette objektet.
Årsaker.
Fobier er kjent som en følelsesmessig reaksjon innlært på grunn av vanskelige livserfaringer. Vanligvis oppstår fobier når frykt fremprovosert av en truende situasjon blir overført til andre liknende situasjoner. Den opprinnelige frykten kan ofte være fortrengt eller glemt. For eksempel kan overdreven ubegrunnet frykt for vann baseres på en opplevelse fra barndommen av nesten å ha druknet. Som en respons på dette forsøker den enkelte å unngå situasjonen i fremtiden, noe som reduserer angsten på kort sikt, men samtidig forsterker og opprettholder sammenhengen mellom fryktrespons og fobisk objekt.
Den anatomiske siden av fobier.
Fobier er ofte knyttet til amygdala, et område av hjernen som ligger bak hypofysen i det limbiske systemet. Amygdala kan utløse utskillelse av hormoner som påvirker frykt og aggresjon. Når frykt- eller aggresjonsresponsen er iverksatt kan amygdala starte frigjøring av hormoner i kroppen for å sette kroppen i en "alarmberedskap" hvor man er klar til å bevege seg, løpe, slåss, etc. Denne defensive alamrmberedskapen og responsen er i psykologi generelt omtalt som fight-or flight- (flykt-eller-slåss-) responsen.
Kliniske fobier.
Fobier varierer i alvorlighetsgrad mellom individer. Noen mennesker kan ganske enkelt unngå fryktobjektet og lider av relativt mild angst i forhold til det de er redde for. Andre lider av alvorlige panikkanfall med påfølgende svært ubehagelige og funksjonsnedsettende symptomer. De fleste forstår at de lider av en irrasjonell frykt, men de blir maktesløse overfor den overveldende panikkreaksjonen som kommer.
Behandlinger.
Ulike metoder hevdes å behandle fobier effektivt. Forventede effekter av forskjellige behandlinger kan variere fra person til person.
Noen terapeuter bruker virtuell virkelighet eller forestillingsøvelser for å desensitivere pasienter overfor det fryktede objektet. Dette er deler av systematisk desensitiviserings-terapi.
Kognitiv atferdsterapi (CBT) kan være nyttig behandling for fobier. Ved kognitiv atferdsterapi kan pasienten lære å forstå syklusen av negative tankemønstre, samt måter å endre disse tankemønstrene på. CBT kan gjennomføres i grupper. Gradvis desensitiveringsbehandling og CBT er ofte vellykket, forutsatt at pasienten er villig til å gjennomføre behandlingen og tåler et visst ubehag. I en klinisk studie hadde 90 % av pasientene ikke lenger å en fobisk reaksjon etter vellykket CBT-behandling.
«Eye Movement Desensitization and Reprocessing» (EMDR) har i kliniske studier vist seg å være effektiv i behandling av enkelte fobier. Hovedsakelig brukes EMDR til behandling av posttraumatisk stresslidelse, men behandlingen er også vist å være effektiv for å lette fobisymptomer etter et bestemt traume, for eksempel frykt for hunder etter å ha blitt bitt av en hund.
Hypnoterapi kombinert med nevro-lingvistisk programmering (neuro-linguistic programming) kan også brukes til å fjerne assosiasjoner som utløser en fobisk reaksjon. Mangel på forskning og vitenskapelige tester svekker denne tilnærmingens status som en effektiv behandling for fobi.
Antidepressive medisiner som SSRI og MAO-hemmere kan være nyttige i noen tilfeller av fobi. Benzodiazepiner kan være nyttige i akutt behandling av alvorlige symptomer, men risikoen for uønskede bivirkninger (som avhengighet og toleranseutvikling) taler mot langsiktig bruk ved fobiske lidelser.
Disse beskrevne behandlingsalternativene er ikke gjensidig utelukkende. Ofte kan en terapeut foreslå flere behandlinger.
Ikke-psykologiske forhold.
Ordet "fobi" kan også betegne andre forhold enn frykt. Selv om for eksempel begrepet "hydrofobi" betyr frykt for vann, kan det også bety manglende evne til å drikke vann på grunn av sykdom, eller for å beskrive en kjemisk forbindelse som frastøter seg vann.
Ikke-klinisk bruk av begrepet.
Det er mulig for en person å utvikle en fobi for nesten hva som helst. Navnet på en fobi inneholder vanligvis et gresk ord for hva pasienten frykter pluss suffikset -fobi. Få av disse tilstandene finnes i medisinsk litteratur. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er en «ikke-psykologisk» tilstand.
Termer for fordommer eller diskriminering.
En rekke betingelser med suffikset -fobi kan først og fremst forstås som en negativ holdning til visse kategorier av mennesker eller andre ting, og brukes som en analogi med den medisinske bruken av begrepet. Vanligvis er disse typer «fobier» beskrevet som fordommer, hat, diskriminering, eller fiendtlighet mot målet for «fobien». Ofte er denne holdningen basert på fordommer og er et spesielt tilfelle av generell fremmedfrykt (xenofobi).
Gruppediskriminering er ikke en fobi i klinisk forstand. I motsetning til kliniske fobier som vanligvis er kjennetegnet av invalidiserende angst, har gruppediskriminering vanligvis røtter i sosiale relasjoner.


World Taekwondo Federation.
World Taekwondo Federation (WTF) er det største verdensforbundet for Taekwondo og er det eneste taekwondoforbundet som er godkjent av Den internasjonale olympiske komité. De første olympiske leker (oppvisningsgren) i Taekwondo ble holdt i 1988 i Seoul. I dag dyrkes WTF Taekwondo av ca 30 millioner mennesker i 114 land. WTF er organisasjonen som styrer det idrettslige innen taekwondo.
World Taekwondo Federation ble opprettet i 1972. For å styre graderinger og andre aspekter innen taekwondo som ikke er direkte rettet mot konkurranser ble Kukkiwon opprettet, dette ligger i Seoul, i Sør-Korea.


Johannes Døperen.
Johannes Døperen er en skikkelse i Det nye testamente. Han døpte sin tremenning Jesus Kristus i Jordanelven.
Beretningen.
Han var sønn av den jødiske presten Sakarja og hans hustru Elisabeth. Hun var Jomfru Marias slektning, ifølge noen tradisjoner var de kusiner. Det fortelles i Bibelen at Maria besøkte Elisabeth mens de begge var svangre, og at barnet da «hoppet av fryd» i hennes mage. I Den katolske kirke mener man at Johannes da ble løst fra arvesynden, og dermed født uten skyld (dog ikke unnfanget uten skyld som Maria).
Johannes oppholdt seg ifølge evangeliene i Judeas ødemark og i traktene rundt Jordanelven. Han var nasireer. Han forkynte at folket måtte omvende seg og la seg døpe for å være rede til å ta imot Guds Sønn. Noen av dem som han døpte ble hans disipler.
Han døpte med tiden også Jesus, og fortellingen om det er velkjent. Guds ånd kom ned i skikkelse av en due etter at Jesus var døpt.
Kong Herodes Antipas fikk ham halshugget etter ønske fra sin kone Herodias, som var hans halvbrors tidligere kone. Dette ble etter jødisk syn regnet som ulovlig, og Johannes hadde fordømt ekteskapet, hvilket førte til at hun la ham for hat. Kongen holdt Johannes fanget på et sted som gjerne blir identifisert som festningen Machaerus, femten kilometer øst for Dødehavet. Under Herodes' fødselsdag danset Herodias' datter Salome og som takk for sin oppvisning sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville. Salome gikk til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om Johannes' hode på et fat. Han ble gravlagt av sine disipler i Sebaste i Samaria.
Festdager.
I Danmark og Norge var St. Johannes også kjent som St. Hans, en kortform av Johannes, og har gitt navn til høytiden St. Hans eller jonsok, den 24. juni som tradisjonelt regnes som hans fødselsdag, fordi det fortelles i Det nye testamente at da Maria unnfanget var Elisabeth seks måneder på vei; han ble altså født et halvt år før Jesus. Dagen var helligdag inntil festdagsreduksjonen av 1770.
Islamsk syn.
I Koranen blir fødselen til Johannes og fødselen til Jesus omtalt parallelt; begge fødsler var mirakuløse etter Guds inngripen: Sakarja var gammel og Elisabeth var ufruktbar da Gud skapte Johannes i morslivet. Johannes og Jesus regnes begge som profeter innen islam. Det som skal være relikvier etter Johannes oppbevares i Omajademoskeen i Damaskus.


The Legend of Zelda.
"The Legend of Zelda" er en serie videospill fra Nintendo (ofte forkortet "Zelda"). Gjennomgangsfigurene i serien er helten Link, Prinsesse Zelda og Ganondorf.
Det første spillet i serien kom ut i februar 1986. I Japan er spillet kjent som ゼルダの伝説 ("Zeruda no Densetsu"), og forkortet til ゼル伝 (Zeru-Den). Spillenes handling foregår som oftest i en fantasiverden kalt Hyrule. Gameplayet inneholder en blanding av action, eventyr, rollespill og gåteløsing. Spillserien er kjent for dets skjønnhet og storslåtthet, kreativt gameplay, flott originalmusikk (temamusikk). Spillene i serien er også noen av de mest solgte TV-spillene i verden noensinne.
I september 2005 passerte Nintendo nok en milepæl med 47 millioner solgte Zelda-spill.
Overblikk.
"The Legend of Zelda"-spillene inneholder, som deres hovedperson og helt, en ung mann ved navn Link. Link får i oppdrag å redde prinsesse Zelda, hvis navn har gitt opphav til spillseriens navn. Hovedskurken i seriene er en mektig, mørk trollmann som er kjent som Ganon eller Ganondorf. Handlingen foregår som oftest i det mystiske landet/kongedømmet Hyrule.
Det eneste spillet i serien som ikke gikk ut på å "redde prinsessen og riket" var ' – der var Zelda ikke med i det hele tatt (hun var nevnt noen ganger). I det spillet var hun kun sett i et tilbakeblikk.
Andre viktige elementer i serien er et guddommelig relikvie kjent som Triforce, som var etterlatt av de tre gudinnene som skapte Hyrule. Det består av tre gulltrekanter satt sammen til en trekant, én for hver gudinne: Kraftens Triforce (Din), Visdommens Triforce (Nayru) og Motets Triforce (Farore). Hver bit vil smitte dets guddommelige egenskap over på den som innehar relikviet. Vanligvis har Ganondorf kraftens triforce, mens Zelda har visdommens triforce – mens Link "har" eller "må" få tak i motets triforce. Om de tre bitene forenes, vil den oppfylle de dypeste ønskene til den personen som bærer gjenstanden så lenge han/hun lever med og speile hjertets inderste trang.
Hyrules land inneholder mange forskjellige klimaer og landskap, og huser mange forskjellige raser og stammer bestående av monstre og andre skapninger. Det er merkbare geografiske forskjeller fra spill til spill. Flere landskap fra det første spillet har likevel gått igjen i de senere spillene i serien, som Lost Woods og Death Mountain. Lake Hylia er også et annet landskap, selv om dette området ble introdusert først i det tredje spillet.
Zelda-spillene inneholder en miks av komplekse gåter, strategisk actionfylt gameplay og utforskning. Denne formelen har forblitt slik gjennom serien.
Seriens skaper, Shigeru Miyamoto har uttalt at han ble inspirert av hans ekspedisjoner i fjellsidene som omringet hans barndomshjem i Kyoto, der han våget seg inn i skoger med ensomme innsjøer, huler og små landsbyer. I følge Miyamoto var det en veldig minnerik begivenhet da han oppdaget en huleinngang midt i skogen. Etter litt nøling gikk han inn i skogen, og utforsket dets dyp ved hjelp av en lampe. Denne opplevelsen har helt klart påvirket Miyamotos arbeid, og huleutforsking er et hovedelement i de fleste Zelda-spill.
Norrøn og japansk mytologi har også en finger med i spillet, i tillegg til middelalderens kultur. Miyamoto har referert til skapelsen av Zelda-spillene som et forsøk på å opplive en «miniatyrhage» for spillerne av serien.
Sideoppdrag.
I tillegg til hovedoppdraget som går ut på å redde landet fra total destruksjon eller diktatur, er det også mindre oppdrag som Link kan påta seg. Disse sideoppdragene belønner ofte spilleren med ting som gjør hovedoppdraget enklere å fullføre (som f.eks. økt helse, nye våpen etc.), og er nødvendige om man vil fullføre spillene.
Den lengste av disse sideoppdragene – i flere spill – er en handlesekvens. I en handlesekvens får Link først en ting fra enten en butikk eller en figur i spillet. Han tar da denne gjenstanden til en karakter i spillet som trenger akkurat denne tingen, og bytter den inn mot en annen gjenstand. Denne nye tingen blir så byttet videre mot andre ting – og slik fortsetter det til handelen fører til en premie. Disse handlesekvensene har inneholdt så mange som 15 individuelle gjenstander!
Andre sideoppdrag inkluderer raser, et søk etter en gjemt ting, forsvunne karakterer eller ekstra gåter.
På grunn av tidsgrensen i Majora's Mask, spilte sideoppdragene en stor rolle i spillet. Enten var det korte oppdrag der man fikk økt helse, eller et langt og farlig oppdrag der man ble belønnet med noe langt mer verdifullt.
Philips CD-i.
Nintendo har ingen involvering i Zelda-spillene som ble gitt ut av Philips på CD-i. Nintendo og Philips hadde en avtale som gjorde at Philips hadde rettighetene til å gi ut Nintendo sine figurer i egne spill. Dette resulterte med tre Zelda-spill. Det er kun ' som har Link i hovedrollen. I de to andre spillene er Link kidnappet og man styrer prinsesse Zelda.
Zelda Wiki.
The Legend of Zelda-spillene fikk i 2006 en egen wiki-side, hvor fakta om spillenes handling, karakterer og annen bakgrunnsinformasjon kan bli funnet. Siden bygger på samme prinsipp som Wikipedia, der alle kan redigere.


Lagonda.
Lagonda var en britisk bilprodusent som ble stiftet i 1906 i Middlesex, England av amerikaneren Wilbur Gunn. Selskapet er oppkalt etter en elv i nærheten av Gunns hjemby, Springfield, Ohio. Selskapet ble kjøpt opp og integrert i Aston Martin i 1947.
Historie.
Wilbur Gunn bygget opprinnelig motorsykler i små antall. I 1907 lanserte han sin første bil, den sekssylindrete "Torpedo" med 20 hestekrefter, som han brukte i billøpet mellom Moskva og St. Petersburg i 1910, hvor han kjørte inn til seier. Denne suksessen sørget for en rekke ordre på biler i Russland, som fortsatte frem til 1914. Før 1. verdenskrig produserte Lagonda også en liten, men avansert bilmodell, "11.1" med en firesylindret 1 liters motor.
Etter 1. verdenskrig ble "11.1" oppgradert med en større 1,4 liters motor og elektriske lys under navnet "11.9" frem til 1923, og videreutviklingen "12" fra 1923 til 1926. Selskapets første sportsmodell ble lansert i 1925 med navnet "14/60", og var utstyrt med en 2 liters (1954 ccm), firesylindret motor med doble kamaksler og hemisfæriske forbrenningskamre. Bilen var designet av Arthur Davidson, som tidligere hadde arbeidet hos Lea-Francis. En kraftigere motor ble lansert i 1927 sammen med "12 Speed"-modellen, og i 1930 kunne motoren også leveres med kompressor. En versjon med et forlenget chassis, "16/65", med en sekssylindret 2.4 liters motor, var tilgjengelig fra 1926 til 1930. Selskapets siste modell i 1920-årene var utstyrt med en 3 liters (2931 ccm), sekssylindret motor, som var i produksjon frem til 1933 da motoren vokste til 3181 ccm. Denne modellen var også tilgjengelig med en avansert 8-trinns Maybach-girkasse under navnet "Selector Special".
En ny modell ble lansert i 1933, "16-80", utstyrt med en 2 liters Crossley-motor. Enda en ny modell kom til i 1934, "Rapier", med en 1 liters (1087 ccm) motor. Denne var i produksjon frem til 1935, men ble også produsert av et annet selskap, Rapier Cars i London, frem til 1938. I den andre enden av selskapets modellprogram var "M45", med en 4.5 liters (4467 ccm) sekssylindret motor. Denne modellen var god for over 150 km/t, og en videreutviklet racingversjon av denne med trimmet motor og et forkortet chassis vant 24-timersløpet i Le Mans i 1935. Samme år vokste selskapets 3-litersmotor til 3.5 liter.
Selskapet hadde økonomiske problemer, og i 1935 ble selskapet kjøpt av Alan Good, som overbød Rolls-Royce. Good ansatte W. O. Bentley som designer, og 4.5-litersserien ble nå til "LG45", med lavere (men tyngre) karosserier. "LG45" kom i tre forskjellige versjoner kjent som "Sanction 1", "Sanction 2" og "Sanction 3", hver av dem med stadig fler Bentley-forandringer i motoren. I 1938 ble "LG6" med uavhengig hjuloppheng foran og hydrauliske bremser lansert.
Bentleys mesterverk, "V12", ble lansert i 1937. Motoren på 4.5 liter (4480 ccm) leverte 180 hk, og ble sagt å kunne gå fra 15 til 150 km/t i øverste gir.
Aston Martin.
I 1947 ble selskapet overtatt av David Brown, og flyttet inn sammen med Aston Martin, som Brown også hadde kjøpt, i Feltham. MIddlesex. Produksjonen startet opp igjen med W. O. Bentleys siste modell, "Lagonda 2.6-Litre" fra 1948, men med et nytt chassis med uavhengig hjuloppheng på alle hjul. Den nye, sekssylindrete Lagonda-motoren på 2.6 liter (2580 ccm) med doble overliggende kamaksler ble basis for Aston Martins motorer på 1950-tallet. Motoren vokste til 3 liter i 1953, og var i produksjon frem til 1958.
Mange trodde merket hadde forsvunnet, men i 1961 ble navnet "Lagonda Rapide" vekket til live med et aluminiumskarosseri designet av Carrozzeria Touring i Milano, og en 4 liters motor (3995 ccm) som kunne få bilen opp i 200 km/t. På dette tidspunktet hadde Aston Martin-Lagonda, som selskapet nå het, flyttet til Newport Pagnell i Buckinghamshire. "Rapide" var i produksjon frem til 1965.
Mellom 1974 og 1976 ble syv Lagonda-sedaner produsert på chassis fra Aston Martin V8.
En ny modell ble lansert i 1976, den store og futuristiske Aston Martin Lagonda, som var designet av William Towns. Denne lave, firkantede og kileformede bilen ble bygget med komponenter fra Aston Martin V8, og var tilgjengelig frem til 1989.
Aston Martin viste en konseptbil kalt "Lagonda Vignale" på bilutstillingen i Genève i 1993.
I 1994 ble en håndfull Lagonda firedørs sedaner bygget på chassis fra Aston Martin Virage. Til tross for at disse er de hittil siste bilene som har båret Lagonda-navnet forventes det at Rapide-navnet gjenopplives i 2008 som Aston Martin Rapide sedan.


Forsvarets operasjonsmedalje.
Forsvarets operasjonsmedalje er en norsk militær medalje som tildeles militært personell som tjenestegjør utenlands i internasjonale operasjoner av en viss varighet og som har tilhørighet i en kontingent.
Historie.
Medaljen ble innstiftet 1. april 2005. For å bli tildelt medaljen måtte man ha tjenestegjort i minimum 90 dager. Dette ble endret i 2011, da kravet ble satt til 30 dagers sammenhengende tjeneste, samtidig som det ble presisert at «innsatsen skal skje utenriks i et krigsteater, et operasjonsområde eller i en bestemt navngitt operasjon», men at Forsvarssjefen kan gjøre «unntak for enheter/fagpersonell som bidrar til den aktuelle innsatsen uten fullt ut å tilfredsstille kravene». Også personell som gjør stabstjeneste i multinasjonale staber for slike internasjonale operasjoner er kvalifisert til medaljen.
Medaljen rangerer som nummer 47 i rekken av norske utmerkelser. Forsvarets operasjonsmedalje tildeles av Forsvarssjefen, som i saker om tildeling får råd av Forsvarssjefens medaljeråd.
Forsvarets operasjonsmedalje ble første gang utdelt 22. juni 2005 til personell som deltok i ingeniørkompaniet til Telemark bataljon i Irak fra juli 2003.
Utforming.
Medaljen preges i matt, bronsefarget metall. På advers er riksvåpenet preget foran en oppreist verge (sverd), i tillegg står inskripsjonen "«SEMPER PARATUS»" ("alltid beredt"). På revers av medaljen finnes en kompassrose. Medaljen blir utstyrt med forskjellige medaljebånd for ulike operasjoner eller land. Fargene i båndet settes sammen av fargene i Norges flagg og i flagget til landet operasjonen foregår i. Medaljen er ellers lik av utseende. Dersom man har flere tjenesteperioder i samme land markeres dette ved at det blir satt på romertall på medaljebåndet, tallet viser antall tjenesteperioder. Sammen med medaljen kommer også et diplom signert av Forsvarssjefen.


Lillomarka.
Lillomarka er en del av Oslomarka, beliggende nordøst for Oslo sentrum, i Oslo og Nittedal kommuner.
Beliggenhet.
Lillomarkas geografi er avgrenset av Maridalen i vest, Nittedal og Gjelleråsen med Gjelleråsmarka i øst, bebyggelsen i bydelene Bjerke og Grorud i sør og Gjøvikbanen og Movatn i nord. Vest og nordvest for Lillomarka, på andre siden av Maridalen, ligger Nordmarka.
Historie.
I Lillomarka ligger bl.a. de gamle Gothalfske gruver, drikkevannskildene Alnsjøen og Breisjøen. Mestertyven Ole Høilands gjemmested fra 1830-tallet ligger også her. Turistforeningen arrangerer jevnlig oppdagelsesturer til Ole Høilands hule i Lillomarka. Frem til rundt 1964 bodde flere mennesker mer eller mindre ulovlig i provisoriske hytter i Lillomarka, frem til Oslo kommune vedtok at hyttene skulle brennes.
Flere av vannene i Lillomarka ble tidligere brukt som isdammer, Isdammen på Årvoll, og Vesletjern (Lilletjern) ved Ammerud, var begge viktige iskilder for befolkningen. Vesletjern ble brukt frem til 1945, men det ble hentet isblokker fra Isdammen på Årvoll helt frem til vinteren 1967–1968. I dag er Vesletjern offentlig badedam.
I den senere tid er Lillomarka blitt et populært område for friluftsliv og fysisk rekreasjon. Ved sportsstua på Linderudkollen finnes et populært treningsanlegg for skihoppere.
Stuer i Lillomarka.
Lillomarka har fire sportsstuer som holder åpent for mindre servering store deler av året. Disse er Lilloseter, Linderudkollen, Sinober og Trollvannstua. Turistforeningen har stuen Fjellvang plassert i Lillomarka. Denne kan leies til overnatting for foreningens medlemmer. I tillegg finnes den private stuen Sørskogen, som ligger nord for Kjulstjern og sør for Sinober. Også her kan man få lettere servering. Ved Steinbruvann har Grorud idrettslag et klubb- og smørehus, her er det kiosk med noe ujevne åpningstider og salg av blant annet vafler og kaffe.
Friluftsliv i Lillomarka.
Lillomarkas beliggenhet gjør den svært godt tilgjengelig, og er blitt et sentralt friluftsområde for beboerne fra de nærliggende områder rundt hele marka, ikke minst for de som bor i Nittedal. Lillomarka omtales av Skiforeningen som er godt alternativ til utfartsstedene i Nordmarka, spesielt vinterstid.
Sportsstuene er naturlige mål for en tur i Lillomarka, men skogen har mange idylliske tjern og vann som er godt egnet for turer med telt, lavvo eller gapahuk. Marka er åpen for fisking i alle tjern og vann utenom drikkevannskildene Alunsjøen og Breidsjøen.
Badevann.
Mellom Ammerud og Grorud ligger det populære badevannet Steinbruvann, med en mindre badedam nedenfor. Badedammen ble opprettet mens Steinbruvann var drikkevannskilde og stengt for bading. Den russisk-ortodokse menigheten «Hellige Olga» i Oslo bruker Steinbruvann som en del av Theofania-feiringen på nyåret. Til minne om Jesu dåp i Jordan-elven dykker menighetens medlemmer seg tre ganger (for Treenigheten, som i deres tro første gang åpenbarte seg trettende dags jul) i Steinbruvann. Presten ber Gud gjøre vannet hellig, et gullkors dyppes i det, og et gullkar med vann fra Steinbruvann tas med til bruk ved ulike sakramenter i det kommende året.
På Ammerud, ved Apalløkka skole, ligger badevannet Vesletjern. Nær Grefsenkollen ligger badevannet Trollvann, ikke langt fra Trollvannstua.
Undervisning.
Skoler og barnehager som sokner til Lillomarka bruker den flittig til kortere og lengre friluftslivsturer sommer som vinter. Idrettsfag ved Bjerke videregående skole nytter Lillomarka i forbindelse med utholdenhetstrening (gå-, jogge- og løpeturer), orienteringskurs og friluftslivskurs.
Krigsskolen på Linderud har laget og vedlikeholder gode traseer for jogging og løping. De har merket løyper for 1 kilometer og 5 kilometer.
Orientering.
«Lill-O-Dilten» er navnet på et turorienteringsopplegg i regi av Lillomarka Orienteringslag. Lillodilten består av mange poster av ulik vanskelighetsgrad som ligger ute i marka hele tiden i bestemte deler av sommerhalvåret. Graderingen er vanligvis Mini-O-dilten som den letteste versjonen med ulike kart og postvalg i nærmorådet til Grorud og Ammerud. Lill-O-Dilten har gjerne noe vanskeligere poster plassert lenger fra hverandre over en større del av Lillomarka, også langt nord i marka.
Vinterfriluftsliv.
Vinterstid har Lillomarka et godt utvalg oppkjørte skiløyper, flere av disse er lysløyper. Det er Friluftsetaten i Oslo som er ansvarlig for det meste av skiløypenettet i Lillomarka.
Litteratur.
Revil, Bjørn. "Markaguiden" Gyldendal 2008. ISBN 978-82-05-37903-9
Eksterne lenker.
Lillomarka
Lillomarka


Vindmølle.
En vindmølle (mer moderne vindturbin) er en mekanisk innretning som blir drevet ved hjelp av blader på roterende aksel som får bevegelsesenergi fra vinden. Opprinnelig ble vindmøller brukt for å male korn eller pumpe vann, men i dag brukes ordet også om vindturbiner for produksjon av elektrisitet og pumping av vann. Vi snakker da om vindkraft.
Historikk.
Vindmølle på Fanø i Danmark.
De første vindmøllene vi kjenner til ble brukt i Kina for 4000 år siden, og ble brukt til å pumpe vann til kunstige vanningssystemer. I Hellas brukte man vindmøller for nesten 2000 år siden, i Iran ble de brukt 600 E.KR, mens vindmøllene kom til resten av Europa med korsfarerne først på 1100-tallet. I middelalderen begynte man å bruke vindkraft. Vindmøller spilte også en stor rolle under tørrlegging og gjenvinning av land fra Nordsjøen i deler av Nederland, samt oppdyrking av prærien i USA og Australia, der de ble brukt til å pumpe opp vann. Til Sverige kom vindmøllene på begynnelsen av 1300-tallet, der de ble brukt til å male korn og pumpe vann.
Mellom Nederland og Danmark er kysten og landet innafor flatt og godt egnet for vindmølledrift. Da var det ikke snakk om å utvinne elektrisk energi, vindmøller ble tatt i bruk for å drive innretninger, som ble brukt til handverk og landbruk. Vindmøllene ble brukt til å male korn, papirproduksjon, noen malte fargepigmenter til både hus- og kunstnermaling, mens atter andre malte kryddere eller drev et batteri av remskiver som drev sagblader, dreiebenker, driller osv. Ulike typer vindmøller utgjorde Nederlands første industriområde, nord for Amsterdam. Noen av møllene i dette området har blitt beholdt og er en del av friluftsmuseet Zaanse Schans. Den indre mekanikken med tannhjul og drev, var til å begynne med av tre, men jern og messing kom fort i bruk. Den mest sinnrike mekanismen var den som roterte hele møllehuset etterhvert som vinden dreide.
Norge hadde rikelig med vannkraft til å drive møller og kverner; derfor ble det bygget bare et fåtall vindmøller i landet vårt, og de fleste hadde kort levetid. I den senere tid har man i Norge begynt å bruke vindmøller til produksjon av elektrisk kraft. Det er blitt utbygget en del anlegg langs kysten, og flere prosjekter er under planlegging.
Vindkraft brukes ikke bare til vindmøller. Den har også blitt utnyttet i årtusener til å drive for eksempel seilbåter framover sjøen. Seilfly bruker oppadgående vinder til å holde seg oppe.
I dag bruker vi moderne vindturbiner for å produsere elektrisk energi. Danmark er et av landene som er kommet lengst i den teknologiske utviklingen av vindmøller.
Nederlandsk eldre vindmølle av typen "binnenkruier". Nyere type i bakgrunnen.
Moderne vindmøller som generer elektrisitet for en pumpe. De er mer effektive enn tradisjonelle vindmølledrevne pumper (i bakgrunnen)
Vindmøllenes moderne virkemåte.
Når anemometeret (måleinstrument for vindhastighet) registrerer en vindhastighet på over 4 m/s settes vingene som er festet til rotornavet automatisk i gang. Rotornavet er igjen festet på nacellen eller generatorhuset. Vindturbinens lavhastighetsaksel forbinder rotornavet med girkassen. Akselen inneholder rør fra vindmøllens hydraulikksystem. Der kan de aerodynamiske bremsene utløses.
Girkassen har lavhastighetsakselen til venstre. Girkassen får høyhastighetsakselen til å rotere 50 ganger raskere en lavhastighetsakselen. Høyhastighetsakselen roterer med omtrent 1500 omdreininger i minuttet og driver den elektriske generatoren. Akselen er forsynt med en mekanisk skivebrems. De mekaniske bremsene brukes kun i nødstilfeller hvor de aerodynamiske bremsene svikter, eller under service.
Generatoren er normalt en såkalt induksjonsgenerator. På en moderne vindturbin er den elektriske effekten normalt mellom 300 og 6000 kW. Dreiesystemet bruker elektriske motorer til å dreie vindmøllen opp mot vinden. Dreiesystemet styres av det elektroniske styresystemet, som får informasjon om vindretningen fra vindfanen.
En vindfane er lik en værhane. Den dreier seg opp mot vinden. Det elektroniske styresystemet overvåker kontinuerlig vindmøllens og dreiesystemets tilstand. Dersom feil oppstår (for eksempel overoppheting av generator eller girkasse) vil styresystemet automatisk stoppe vindmøllen, og vil også via et telefonmodem ringe til vindmølleoperatøren. Kjøleenheten inneholder en elektrisk ventilator, som brukes til å kjøle ned den elektriske generatoren. Kjøleenheten inneholder også en enhet som avkjøler oljen i girkassen. Noen vindmøller har vannkjølte generatorer. Vindmøllens tårn bærer nacellen og rotoren.
Generelt er det en fordel å ha høye tårn, fordi vindhastigheten stiger med avstanden til bakken. En typisk 1000 kW vindmølle vil ha et tårn på 50 til 80 meter.
Medvindsturbiner er en form for vindturbin der vindbladene treffes av vinden etter at denne har passert tårnkonstruksjonen.
Ulykker og utfordringer med moderne vindmøller.
I Storbritannia har British Wind Energy Association, etter en del ulykker, laget en retningslinje for helse, miljø og sikkerhet av vindmøller.
Vindmøller i Norge.
"Se også" vindkraftverk. Man finner en liste med planlagte vindmøller og vindmøller i drift på NVEs hjemmeside.


Klitoridektomi.
Klitoridektomi er en form for kjønnslemlestelse der den ytre delen av klitoris fjernes delvis eller helt. Klitoridektomi praktiseres sjelden i vestlige kulturer og ses ofte der på som både unødvendig og skadelig, men er relativt vanlig i deler av Afrika sør fra Sahara, da spesielt i de muslimske delene av Øst-Afrika, de kurdiske områdene av Irak og Iran, samt på Den arabiske halvøy.
I vesten er det kjent tilfeller av frivillig klitoridektomi innen subkulturer. Bakgrunnen for dette er dels en offertanke, og dels ønsket om at andre erogene soner vil bli mer følsomme dersom muligheten for stimulans av klitoris forsvinner. Det amerikanske forsikringsselskapet «Blue Cross Blue Shield» betalte rutinemessig for klitoridektomi frem til 1977, men antallet amerikanske kvinner som ble utsatt for dette inngrepet i sin barndom, er aldri blitt kartlagt. I henhold til lov av 15.12.1995 er det forbudt å omskjære kvinner i Norge.
En prosedyre som gir tilnærmet samme effekt ved at man kutter nerven til området ble brukt i enkelte land på begynnelsen av det 20. århundre, spesielt USA og Australia, for å hindre masturbasjon blant kvinner på institusjoner. I USA er det også rapportert tilfeller av elektrisk kauterisering av klitoris på mentalpasienter så sent som i 1950, også dette for å hindre masturbasjon.


Krokskogen (Oslo).
Krokskogen eller Krokskauen er et skogområde som er delt mellom kommunene Hole, Bærum, Ringerike og Oslo. Krokskogen omfatter området som i øst avgrenses av Langlielva og vannet Spålen, i nord av fylkesgrensen mellom Oppland og Buskerud, i vest Ringeriksbygdene og Tyrifjorden, E16 i sørvest og Bærumsbygdene i sør. Grensene mellom Bærumsmarka og Krokskogen følger bekken Fløyta slik at gården Kampen ligger på Krokskogen mens serveringsstedet Vensåssetra ligger i Bærumsmarka.
Høyeste punkt er Oppkuven på 703,6 meter over havet. Andre høye topper er Ringkolltoppen på 701,4 meter over havet og Gyrihaugen på 682,1 meter over havet.
En del av Krokskogen regnes med til Oslomarka.
Geologi.
I tidligpermtiden sprakk jordskorpa opp og lava strømmet ut over området. Krokskogen er bygget opp av lava fra minst 13 vulkanutbrudd. Krokskogen-Kolsås-Nittedal lavaprovins ble dannet i riftstadie seks. Dette utgjorde slutten på riftstadiet som startet i sør og endte lengst mot nord. Den innledende riftingen kulminerte med strømmer av rombeporfyrlava som dekket to tredjedeler av Oslofeltet. Krokskogstupet er bygget opp av rombeporfyr.
Kulturminner.
Kongeveien fra Oslo til Bergen ble ferdigstilt over Krokskogen i 1807 av Peder Anker.


Bjørn Otto Bragstad.
Bjørn Otto Bragstad (født 5. januar 1971) er en tidligere norsk fotballspiller.
Han største styrke var kanskje hodespill. Han var midtstopper og fikk bokført 15 landskamper for. Han var også med i norges EM-tropp i 2000. Etter EM ble han kjøpt opp av Derby. Han spilte 194 seriekamper og scoret 26 mål for Rosenborg Ballklub. Særlig de siste sesongene utgjorde han et utmerket stopper-par sammen med Erik Hoftun, og var sentral i Rosenborgs suksess i Europa. I de siste årene av karrieren spilte han for de engelske klubbene Derby og Birmingham, samt den østerrikske klubben Bregenz. Han lyktes ikke så bra i engelsk fotball, men gjorde det atskillig bedre i Østerrike.
Han la opp som fotballspiller sommeren 2004. Bragstad innehar en fjerdeplass blant de mestvinnede fotballspillere i Norge‎ med 10 seriemesterskap og tre cupmesterskap.


Vestmarka (Oslomarka).
Vestmarka er den sydlige fortsettelsen av Krokskogen sør for E16 og Sollihøgda. Vestmarka ligger i kommunene Bærum, Asker og Lier og avgrenses av E16 i nordøst, bebyggelsen i Bærum og Asker i øst, mot sør av E18, Lierskogen, Tranby og Asker sentrum, og mot vest av Holsfjorden og Lierdalen. Høyeste punkt er Kraftkollen 481 moh.
Vestmarka regnes som en del av Oslomarka og regnes således ofte sammen med Bærumsmarka som ligger i øst.
De største vannene i Vestmarka er Semsvannet, Store Sandungen, Asdøltjern og Stovivannet.


Kjekstadmarka.
Kjekstadmarka er den sørlige fortsettelsen av Vestmarka. Kjekstadmarka avgrenses av Lierdalen i vest, Røyken og Spikkestadbanen i sør og Asker i øst. Høyeste punkt er Brennåsen (361 moh.). DNT har en ubetjent hytte, Småvannsbu, ca. 2,5 km fra Dikemark
Kjekstadmarka regnes som en del av Oslomarka.


Bærumsmarka.
Bærumsmarka er et område som avgrenses av tettbebyggelsen i Bærum i sør, Sørkedalen i øst, Lommedalen i vest og Krokskogen i nord.
Bærumsmarka regnes som en del av Oslomarka. Geologisk tilhører området Oslofeltet, og Bærumsmarka faller omtrent sammen med Bærumskalderaen.
I 1985 ble foreningen Bærumsmarkas Venner dannet. Foreningen arbeider for å bevare Bærumsmarka mot fremtidig utbygging og for å fremme bruken av Bærumsmarka. Lokalhistorikeren "Trygve Christensen" var første leder av Bærumsmarkas Venner som siden 2004 ledes av "Stig O. Kapskarmo".
Sandvikselva, Lomma, Isielva.


Kaliumhydrogentartrat.
Kaliumhydrogentartrat ("kremortartari", "vinstein") er et salt av tartarsyre (også kalt vinsyre) med kjemisk formel KC4H5O6. Den urene formen kalles argol og er et biprodukt som krystalliseres ut ved gjæring av vin. Bruksområder er blant annet i matlaging til å stabilisere pisket eggehvite som skal røres inn. Kremortartari brukes også for å hindre krystallisering av sukker i sukkertøy, det brukes i kommersiell trolldeig og det er en av ingrediensene i bakepulver.
Kaliumhydrogentartrat har lakserende egenskaper. En studie som blant annet undersøkte effekten av ren tartarsyre på tykktarmsfunksjon, fant en god mykgjørende effekt på avføring og nedsatt transittid gjennom tarmen ved inntak av 5g kaliumhydrogentartrat. Innholdet av tartarsyre er særlig stort i rosiner (ca 20-25g per kg). Det er grunn til å tro at den gunstige effekten rosiner har på hard avføring skyldes både høyt innhold av fiber og tartarsyre. I tillegg til rosiner, druer og vin har tamarind høyt innhold av tartarsyre.


Liste over stortingsrepresentanter 1928–1930.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1928 til 1930. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 59 til Det norske Arbeiderparti,
30 til Venstre, 29 til Høyre, 26 til Bondepartiet, 3 til Norges Kommunistiske Parti,
2 til Det Frisinnede Venstre og 1 til Arbeiderdemokratene.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1928-1930


André Breton.
André Breton (født 19. februar 1896, død 28. september 1966) var en fransk forfatter, poet, dadaist og surrealist. Breton regnes som en av surrealismens grunnleggere. I 1924 publiserte han Det Surrealistiske Manifest.


Loose Ends.
"Loose Ends" er en bok skrevet av Greg Cox. "Loose Ends" er basert på TV-serien "Roswell". Boken er foreløpig ikke oversatt til norsk.
Handling.
Det hele startet som en uskyldig tur til Carlsbad Caverns for å slappe av, men nå angrer «Max», «Isabel», «Michael», «Liz» og «Maria» at de fikk ideen. Flere hundre meter under jorden, i hulenes souvernirbutikk bli «Liz» sjokkert over å se noen hun ikke regnet med å se noen gang mer – mannen som skjøt henne for lenge siden i kafeen «The CrashDown». Mannen gjenkjenner «Liz», og nå vil han drepe henne. Det er bare det at ingen vet hvorfor...


Perserkrigene.
Perserkrigene eller de gresk-persiske krigene var en serie konflikter mellom den greske verden og det persiske riket som startet rundt 500 f.Kr. og varte til 448 f.Kr. Begrepet henviser vanligvis til de to persiske invasjonene av det greske fastlandet i 490 f.Kr. og 480–479 f.Kr. I begge tilfellene lyktes de allierte grekerne i å beseire perserne. Ikke alle grekere kjempet mot perserne; noen var nøytrale, mens andre var allierte med Persia. Perserkrigene markerer skillet mellom arkaisk tid og klassisk tid i gresk historie. Begrepet kan også henvise til den fortsatte krigføringen til Romerriket og Bysantium mot partherne og sassanidene som varte i hundrevis av år.
Det som i dag er kjent om denne konflikten stammer hovedsakelig fra greske kilder, først og fremst Herodot, og i mindre grad noen romerske forfattere. Perserne ble en del av gresk historie etter at de i 546 f.Kr. erobret lydierne og dermed de greske bystatene i Jonia som tidligere var under lydierne. Et forsøk i 499 f.Kr. på å gjeninsette aristokratene i Naxos slo feil og jonierne gjorde opprør mot perserne. Symbolsk hjelp som ikke forandret det endelige utfallet, persisk seier, ble sendt fra det greske fastlandet. Mardonios drev et felttog i Thrakia i 492 f.Kr. for å konsolidere den persiske makten, men han ble stoppet av en storm. En amfibiestyrke under Datis og Artafernes jevnet Eretria med jorden, men den ble beseiret i slaget ved Marathon noen få dager senere av general Miltiades av Athen.
Kong Xerxes I ledet i 480 f.Kr. en stor styrke for å kue Hellas etter massive forberedelser. En liten styrke under kong Leonidas I av Sparta påførte styrken uforholdsmessige store tap i slaget ved Thermopylene, men ble beseiret på den tredje dagen. Athen ble plyndret og jevnet med jorden på ordre fra Xerxes, men den persiske flåten ble beseiret i slaget ved Salamis. Xerxes forlot Mardonios som fikk deler av den opprinnelige styrken til å fullføre jobben, og flyktet til Lilleasia. Året etter ble Mardonios beseiret og drept i slaget ved Plataiai og restene av den persiske flåten ble knust i slaget ved Mykale. Den greske flåten seilte til Hellespont hvor athenerne og de jonierne som nylig gjorde et nytt opprør beleiret Sestos.
Året etter drev spartanerne under Pausanias et siste felttog i Bysantium, som falt etter en beleiring. Pausanias ble kalt tilbake og athenerne fortsatte alene. De grunnla det athenske sjøforbundet for å fortsette kampen. Perserne ble først drevet fra Thrakia og etter slaget ved Eurymedon fra Jonia. Krigen flyttet seg til Kypros og videre til Egypt etter at landet gjorde opprør mot perserne. Sparta ble alarmert av Athens makt og erklærte krig. Athen ble til slutt beseiret i Egypt, inngikk fred med Sparta og signerte Kalliasfreden med Persia. Med den fredsavtalen ble Kypros returnert til Persia som ble tvunget ut av Egeerhavet. Krigen var slutt, men grekerne og perserne fortsatte å blande seg i hverandres saker frem til Persia ble erobret av Aleksander den store.
Historiske kilder.
Det som i dag er kjent om krigen kommer stort sett fra greske kilder. Herodot reiste etter sitt eksil fra hjembyen på midten av 400-tallet f.Kr. over hele Middelhavet, fra Skytia til Egypt, der han samlet inn informasjon om perserkrigene og andre hendelser som er beskrevet i boken "Ιστοριης Απόδειξη" ("Historie"). Han begynner med kong Krøsus' erobring av Jonia og ender med Sestos' fall i 479 f.Kr.
a> er hovedkilden til kunnskap om denne krigen
a> fortsetter der Herodot slutter, men gir oss bare en liten del av informasjon om Perserkrigene
Det er antatt at Herodot repeterte det han har blitt fortalt av sine verter og sponsorer uten å sette informasjonen i kritisk lys. Av den grunn gir han oss noen ganger sannheten, mens andre ganger er det sannsynlig at han beskriver overdrivelser og politisk propaganda. Til tross for dette ble han av antikke skrivere ansett som mer troverdig enn mange av sine forgjengere, og derfor ble han av Cicero kalt historiens far.
Thukydid ønsket å skrive en bok fra der Herodot slutter, frem til slutten av peloponneserkrigen i 404 f.Kr. I motsetning til Herodot som han til tider håner, kryssjekket Thukydid sine kilder og gir dermed en mer nøyaktig beskrivelse i sin bok "Ξυγγραφη" ("Peloponneserkrigen"). Uheldigvis er hans verk uferdig, det er antatt at han døde før boken ble ferdig. Han gir bare en detaljert beskrivelse av de første tyve årene av peloponneserkrigen og bare en liten del av det som skjedde før. Hendelser som er av interesse for denne artikkelen er beskrevet i bok I, paragraf 89 til 118.
I det 4. århundre f.Kr. skrev Eforos en historiebok der han beskriver hendelsene i perserkrigene. Diodorus Siculus skrev i det første århundre e.Kr. en historie fra tidenes begynnelse der han også inkluderer historien om denne krigen.
Det nærmeste vi får en persisk kilde i den greske litteraturen er Ktesias som var Artaxerxes II Mnemons personlige lege. Ktesias skrev en historie om Persia ved hjelp av persiske kilder i det 4. århundre f.Kr. I sine bøker håner også han Herodot og hevder at sine egne beretninger er nøyaktige siden de kommer fra perserne.
Uheldigvis har ikke verkene til de sistnevnte historikerne overlevd i sin helhet. Av den grunn er historikere nødt til å supplere Herodots og Tykidids sine beretninger med senere historikere som ikke skrev fullstendige verk om konflikten, som for eksempel Plutark fra det andre århundres Roma.
Bakgrunn.
Lydierne fra de vestlige delene av Lilleasia var den første utenlandske nasjonen som erobret Grekenland. Alyattes II gikk til krig mot Milet, noe som endte i en allianseavtale mellom Milet og Lydia. Denne avtalen førte til at Milet hadde kontrollen over interne saker, men måtte følge Lydia i utenlandske anliggende. Derfor sendte de en hær til rådighet for kongen av Lyda i hans krig mot mederne. Krøsus etterfulgte sin far i 560 f.Kr. og gikk til krig mot de andre greske bystatene i Lilleasia. Han erobret dem og tvang dem til å betale skatt, men utvidet ikke sitt rike til øyene i Egeerhavet.
Kyros den store gjorde opprør mot mederne i 554/553, og etter fire års krig erobret han mederne og grunnla perserriket. Krøsus så dette som en mulighet til å utvide sitt rike og spurte orakelet i Delfi om han skulle gå til krig. Orakelet svarte med et av sine mest berømte svar at «dersom Krøsus krysset elven Halys, ville han ødelegge et stort imperium». Krøsus innså ikke det tvetydige i utsagnet og marsjerte til krig, men han ble beseiret og hovedstaden falt til Kyros. De greske bystatene sendte så budbringere til Kyros og ba om de samme betingelsene som de hadde hatt under Krøsus, med unntak av Milet nektet Kyros og sa at de burde ha spurt mens utfallet av krigen var uvisst, slik Milet hadde gjort. Kyros erobret så Assyria før han døde. Hans etterfølger Kambyses II
Persiske satraper i Lilleasia innsatte tyranner i de fleste av de joniske byene og tvang grekerne til å betale skatt til «kongenes konge». Felttoget mot Egypt i 525 f.Kr. var vellykket da de kypriotiske byene, Polykrates av Samos (som begge hadde en flåte) og lederen for de greske leiesoldatene i Egypt, Fanes av Halikarnassus, kom til hans side. Denne erobringen økte misnøyen med perserne på grunn av reduksjonen i handel, siden fønikerne som tidligere frivillig hadde sluttet seg til perserriket tok deler av markedet. Videre stengte fallet av den greske kolonien Sybaris i det sørlige Italia i 510 de vestlige markedene for de joniske statene. Samtidig erobret Dareios den store, Kambyses' etterfølger, Libya og en del av India og skapte dermed et enormt imperium.
Det joniske opprøret.
Tysk kart over den persiske offensiven i perserkrigene.
Dareios den store beordret i 513 f.Kr. et felttog inn i Balkan. Han erobret Thrakia og Makedonia. Den makedonske kong Amyntas I ble en alliert som måtte betale skatt. På dette tidspunktet var staten hans veldig liten, sammensatt av Pieria og Bottaia. Dareios' styrker krysset også Donau inn i Skythia for å vise styrke. I dette felttoget ble Miltiades, kommandant for den athenske styrkene på den thrakiske halvøya, tvunget til å følge perserne. Mens Dareios var på andre siden av Donau, foreslo han for de andre grekerne at de skulle brenne broene og fange Dareios på den andre siden. Denne planen ble ikke fulgt.
Det joniske opprøret brøt ut i 499 f.Kr., igangsatt av Aristagoras i Milet. En styrke på 200 triremer, bemannet av joniske mannskap, som Artafernes, satrapen i Sardis, hadde sendt til Naxos under Aristagoras kommando, klarte ikke å fjerne demokratene og gjeninnsette oligarkiet. Joniske byer kastet tyrannene som perserne hadde satt over dem, dannet et forbund og ba om hjelp fra de andre grekerne. Athen sendte tjue skip og Eretria fem. Disse skipene sluttet seg til den joniske flåten og hjalp til med å spre opprøret langs kysten og til Kypros. De klarte å beseire den fønikiske flåten i Pamfylia. Opprøret hadde ikke større politiske mål, manglet samlende lederskap og, med unntak av kariene, så gjorde ingen ikke–grekere opprør. I 498 f.Kr. erobret og brente grekerne Sardis, noe som påkrevde et persisk svar i form av en invasjon.
Perserne satte sammen tre arméer og mobiliserte sin flåte. En armé ble sendt til Kypros. Flåten som støttet den ble beseiret av den joniske flåten, men hæren lyktes i å kue Kypros. Den andre hæren ble sendt til Propontis og tvang opprørsbyene til å overgi seg. Den tredje hæren dro først til Karia, og etter en rekke slag ble Karias overgivelse fremforhandlet. Etter dette ble Jonia isolert. Alle de tre arméene samlet seg i Jonia sammen med den nye flåten. Innledningsvis var de ute av stand til å beseire den joniske flåten til sjøs, men de persiske landstyrkene arbeidet mot å nekte den joniske flåten trygge havner, noe som gjorde at flåten var ute av stand til å få reparert skader eller få nye forsyninger. Den greske flåten ble til slutt knust i slaget ved Lade i 494 og de joniske byene ble plyndret, selv om de fikk ha demokratiske styrer etterpå.
Dareios' invasjon.
De siste restene av opprøret ble slått ned innen 493 f.Kr. av den persiske flåten som bestod av skip fra Egypt og Fønikia. Opprøret ble brukt som en mulighet til å utvide imperiets grenser til øyene i det østlige Egeerhavet, mange av disse hadde ikke vært under perserne tidligere, og Propontis (Marmarahavet). Mens den joniske byen Milet ble plyndret, dens templer ranet og befolkningen gjort til slaver eller bosatt andre steder, fant de andre joniske byene perserne overraskende milde i etterkant av opprøret. Dareios tok direkte kontroll over de nye bosetningene i regionen gjennom sin svigersønn Mardonios. Det flate skattesystemet ble byttet ut med en progressiv skatt basert på jordeiendommene til hver by. Demokratier ble etablert i noen, kanskje alle, av de joniske bystatene, fanger ble reintegrert i deres hjembyer, og Dareios oppmuntret aktivt den persiske adelen i området til å delta i gresk religiøs praksis, særlig de som hadde med Apollon å gjøre. Nedtegnelser fra denne perioden indikerer at den persiske og greske adelen begynte å gifte seg med hverandre, og barna til den persiske adelen fikk greske istedenfor persiske navn. Dareios' forsoningspolitikk ble brukt som en slags propagandakampanje mot fastlandsgrekerne, slik at da Dareios sendte sine heralder gjennom Hellas i 491 og krevde underleggelse, aksepterte innledningsvis de fleste bystatene tilbudet.
Mardonios' felttog.
Våren 492 f.Kr. samlet en ekspedisjonsstyrke ledet av Mardonios seg i Kilikia. Flåten dro opp langs kysten av Egeerhavet, fjernet tyrannnene, erobret Thasos og nådde Akanthos (landtangen på halvøya Athos). Hæren krysset Hellespont, Thrakia og Makedonia og underla seg alle folk på veien. Thrakia ble reorganisert under en satrap, og Makedonia ble redusert til en alliert som klientstat. Flåten til Mardonios forliste i uvær ved fjellet Athos. Ifølge Herodot mistet han 300 skip og 20 000 menn. Mardonios gav da ordre om å vende hjem. Vrygiene, en lokal thrakisk stamme, sørget for den hardeste motstanden, de klarte til og med å såre Mardonios i et nattraid, men ble til slutt kuet av de tilbakevendende styrkene.
Om dette felttoget burde inkluderes som et forsøk på invasjon av Hellas er omdiskutert. Noen moderne historikere har hevdet at Mardonios sin opprinnelige hensikt var å kue Athen, dette var også meningen til Herodot. Men siden både Thrakia og Makedonia ble fullstendig avskåret av det joniske opprøret, var en gjenerobring av området nødvendig med eller uten et videre felttog i Hellas. Den virkelige hensikten med felttoget blir antagelig aldri kjent, men resultatet av felttoget var at den persiske makten var tilbake på Balkan. Siden grensene til dagens hellenske republikk ble krysset, er felttoget inkludert i alle greske historiebøker.
Felttoget til Daris og Artafernes.
I 490 f.Kr. samlet Datis og Artafernes en ny persisk hær i Kilikia med tanke på å gå mot Attika og Eretria for å straffe dem for deres støtte til jonierne. Herodot sier at deres flåte bestod av 600 triremer, men sier ikke hvor mange transportfartøy som deltok. Han nevner heller ikke antallet persere eller grekere i landstyrkene. Blant andre antikke kilder sier Simonides fra Keos som i likhet med Herodot var nesten samtidig, at felttoget bestod av 200 000. Senere forfattere gir andre tall, Cornelius Nepos anslår det til 200 000 infanterister og 10 000 kavalerister, Plutark og Pausanias, uavhengig av hverandre, oppgir antallet 300 000, mens Platon og Lysias hevder 500 000.
Den persiske styrken seilte fra Samos til Naxos, hvor innbyggerne flyktet til fjellene. Perserne spredte seg over kykladene, der befolkningen overgav seg til den persiske kongen. Deretter dro perserne videre og beleiret Eretria, der innbyggerne, bare etter seks dager, overga seg. Byen ble så jevnet med jorden, og templer og helligdommer ble plyndret. Herodot hevder at mesteparten av befolkningen ble tatt til fange og holdt i Euboia utenfor kysten av Attika, men Eretria sendte syv skip til slaget ved Salamis ti år senere, noe som betyr at en betydelig del av befolkningen måtte ha overlevd og gjenoppbygget byen.
Den persiske flåten hadde med seg Hippias, sønn av den tidligere tyrannen Peisistratos i Athen, kanskje i håp om å etablere et propersisk tyranni i Athen. De fleste antikke forfattere er enige om at det var på grunn av rådet Hippias ga at hæren landet i Attika, nær Marathon. Pheidippides, en profesjonell budbringer, ble sendt til Sparta etter hjelp, men en festival (Karneia) forhindret spartanerne i å forlate byen, eller alternativt på grunn av helotenes opprør nevnt av Platon. Til slutt var Plataiai de eneste allierte athenerne hadde i slaget ved Marathon. Plataiai hadde dannet en allianse med Athen sent i det 6. århundre f.Kr.
Athenerne og plataierne klarte å slå perserne i slaget. Legenden skal ha det til at etter slaget ble det sendt en budbringer tilbake til byen for å fortelle innbyggerne om at athenerne hadde seiret og at de skulle stå imot perserne. Han løp antageligvis de 32 km gjennom den nordlige ruten fremfor de 40,8 km til den sørlige, fra Marathon til Athen, ropte Νενικήκαμεν! («vi har seiret»), brøt sammen og døde. Herodot forteller ikke om dette, og fortellingen dukket ikke opp før Plutark (46–127 e.Kr.) som gir ham navnet Thersipos eller Eukles. Lukian av Samosata gir ham navnet Philippides (ikke Pheidippides). Det skal bemerkes at i noen middelalderske utgaver av Herodot oppgis navnet på budbringeren mellom Athen og Sparta til Philippides og i noen moderne utgaver foretrekkes dette navnet. Denne legenden var inspirasjonen for dagens olympiske øvelse, maraton.
De persiske kommandantene håpet etter slaget å ta Athen uten motstand, seilte med sin flåte rundt Kapp Sunion og prøvde å lande ved Phaleron. Athenske ledere forutså trekket, og da perserne ankom Phalernon ble de møtt av en athensk hær. Etter dette seilte perserne beseiret tilbake til Asia.
Betydningen av slaget ved Marathon.
Følgene av slaget ved Marathon var dramatiske for begge parter i konflikten. Athenerne hadde vist sine krigsegenskaper mot de persiske styrkene som, hvis vi skal tro Herodot, var en ganske stor sådan. Grekerne så at de hadde en mulighet til å stå i mot den overveldende persiske hæren, og like etter Marathon ga et flertall av de greske bystatene opp båndene til Persia og gikk over til athenerne og spartanernes side.
Det viktigste var trolig effekten slaget hadde på perserne. Marathon var deres første nederlag i nærkamp siden kong Kyros den stores dager, nesten to generasjoner før. Mens det joniske opprør, persernes dårlige prestasjoner på sjøen og nedbrenningen av Sardis stod for umiddelbare trusler mot persernes besittelser i området, signaliserte Marathon en trussel mot hele den vestlige delen av riket.
Perserne hadde ikke klart å slå jonierne på havet, men de hadde klart å opprettholde makten på grunn av sin overlegne landstyrke. Nå som landstyrken også hadde vist svakheter, hadde perserne vist seg sårbare både til lands og til havs mot den relativt lille bystaten Athen.
De neste ti årene i Hellas.
Den politiske situasjonen i Hellas endret seg ikke betydelig i de ti årene som fulgte seieren ved Marathon. Aleksander I av Makedonia, sønn av Amyntas, er antatt å ha erklært seg uavhengig fra Persia og deltok i de olympiske leker. Leonidas I tok en av de tre tronene i Sparta.
Miltiades overbeviste athenerne om å føre et felttog til Kykladene for å sikre sin grense. Han lyktes ikke i felttoget og ble ført såret tilbake. Han ble stilt for retten, funnet skyldig og dømt til døden. Dommen ble senere omgjort til bot, men han døde av sitt sår før hans dom ble gjennomført og gravlagt med ære. Ostrakisme ble for første gang utøvd i 488 f.Kr., noe som førte til at politikere som talte for å bøye seg for Persia og noen av deres fiender, ble sendt i eksil. Dermed ble et nytt politisk lederskap dannet i Athen, med Themistokles som leder av det demokratiske partiet og Aristeides som leder av det aristokratiske partiet. På denne tiden gikk Athen til krig mot Egina. Den eginske flåtens evne til å gå i land uten motstand og raide, hvor som helst i Attika, førte til offentlig frustrasjon. Themistokles brukte denne frustrasjonen til å overbevise sine medborgere om å bruke profitten fra sølvgruvene i Lavrion til å bygge en flåte som han tenkte å bruke mot perserne. Det ble slått alarm i Hellas etter at de persiske forberedelsene til en ny invasjon hadde kommet langt på vei, med byggingen av broene ved Hellespont og kanalen ved Athos.
Perserne hadde sympatien til et antall greske bystater, inkludert Argos som hadde lovet å desertere når perserne nådde deres grenser. Alevades–familien som hersket i Larissa i Thessalia, så invasjonen som en mulighet til å utvide sin makt. Theben var villig til å gå over på persisk side når hæren til Xerxes nådde deres grenser, noe de gjorde rett etter Thermopylene, selv om Herodot antyder at det ved Thermopylene allerede var godt kjent at Theben hadde kapitulert.
Sparta og Athen sammenkalte høsten 481 f.Kr. til en kongress i tempelet til Poseidon på landtangen ved Korint. Alle greske bystater som på dette tidspunktet ikke hadde falt til perserne, ble tilkalt, med unntak av Massalia, hennes kolonier og Kyrene. Det ble argumentert for en generell forsoning. Athen og Éjina var offisielt sett forsonet. Budbringere ble sendt til byene som ikke hadde sendt utsendinger. Koloniene på Sicilia og det sørlige Italia ble tilkalt, men skal ha nektet dersom den syrakusiske kong Gelon ikke fikk kommandoen, en rettighet som spartanerne nektet å gi fra seg. I tillegg rapporterte Diodorus at perserne og karthagerne hadde signert en avtale om å koordinere invasjoner, noe som holdt de betydelige sicillianske og italienske forsterkningene i sjakk. Den eneste hjelpen de mottok var et skip fra Kroton som kjempet i slaget ved Salamis. Argos og Kreta nektet å sende utsendinger, og orakelet i Delfi deltok ikke. Det fortsatte som det hadde gjort siden begynnelsen av århundret med å sende orakelsvar om at floden av den persiske hær ville drukne Hellas. Korkyra lovet å hjelpe til, men trakk så sitt tilbud tilbake. De sendte en flåte utenfor Peloponnes som bare overvåket situasjonen. For det meste bestod alliansen av de peloponnesiske bystatene, Évvia–øyene og Attika.
Forberedelser og størrelsen på den persiske hær.
Dette antallet må minst dobles for å ta med støttetropper, derfor rapporterer Herodot om at hele styrken bestod av 5 283 220 menn, et anslag som har blitt avvist av moderne historikere. Andre antikke kilder gir andre tall. Poeten Simonides som var en nær samtidig, snakker om fire millioner. Ktesias som var Artaxerxes IIs personlige livlege, skrev en historie om Persia etter persiske kilder som dessverre ikke har overlevd. Gjennom henvisninger til ham i andre kilder vet vi at han mente antallet var 800 000 da den opprinnelige hæren møttes i Doriskos. Moderne forskere har foreslått forskjellige antall for hæren, anslag basert på kunnskap om det persiske militære systemet, deres logistiske evner, den greske landsbygda og tilgjengelige forsyninger langs hærens rute, særlig vann.
En retning forkaster antallene som blir gitt i antikke tekster som overdrivelser fra de seirendes side. Basert på analyser av tilgjengelige ressurser til hærene i antikk tid, var den persiske styrken på mellom 60 000 og 120 000 stridende, i tillegg til følget av ikke–stridende som var større enn vanlig på grunn av nærværet til den persiske kongen og høytstående adel. Den øvre grensen var 250 000 menn totalt. Hovedgrunnen til at de fleste setter grensen her, er mangelen på vann. Sir Fredrick Maurice, en britisk general i første verdenskrig, var blant dem som hevdet at hæren ikke kunne ha vært større enn 175 000 på grunn av vannmangel.
En annen retning hevder at de antikke kildene gir realistisk antall. Ifølge tekstene samlet grekerne på slutten av slaget ved Plataiai 110 000 (Herodot) eller 100 000 (Pompeius) menn. I det slaget stod de ifølge Herodot ovenfor 300 000 persere og 50 000 greske allierte. Dette gir et 3 til 1 forhold for de to hærene som ifølge retningen regner som et realistisk forhold.
Persisk bevegelse frem til Therme.
Xerxes hadde beordret byggingen av to broer laget av egyptiske og fønikiske båter i Hellespont, men de ble ødelagt av storm. Dermed ble to nye broer bygget, en av 314 triremer, den andre av 360. Det tok hæren syv dager og syv netter å krysse dem. En av broene ble brukt av fotsoldater og den andre av kavaleri. Fem betydelige matdepoter hadde blitt satt opp på veien, ved Lefki Atki på den thrakiske siden av Hellespont, ved Tyrozis ved innsjøen Bistonis, ved Doriskos hvor den asiatiske hæren sluttet seg til sine allierte fra Balkan, ved Eion og ved Therme, dagens Thessaloniki. Der hadde mat blitt sendt fra Asia i flere år i forberedelser for felttoget. Dyr var blitt ført der og foret, mens den lokale befolkningen var beordret i flere måneder om å male kornet til mel.
Det tok den persiske hæren tre og en halv måned å reise uten motstand fra Hellespont til Therme, en reise på rundt 600 km. Den største forsinkelsen skyldtes reorganiseringen av styrkene ved Doriskos da taktiske enheter erstattet de nasjonale formasjonene som ble brukt i marsjen.
Fra Therme til Megara.
En styrke på 10 000 athenere og spartanere, ledet av Euenetes og Themistokles, ble sendt til Tempe, mellom Thessalia og Makedonia, etter å ha blitt tilkalt av thessaliske borgere som mislikte alevadene. Den ankom med skip til Fthiotis og derfra over land. Der blokkerte de passet, og noen få thessaliske ryttere sluttet seg til styrken. Aleksander I av Makedonia advarte de allierte styrkene om at Xerxes hadde til hensikt å passere gjennom et annet pass, derfor dro de tilbake samme vei som de ankom. Dette skjedde mens Xerxes fremdeles var i Abydos. Hele Thessalia deserterte så til perserne i tillegg til mange byer nord for Thermopylene da de så at hjelpen ikke ville ankomme. Det tok Xerxes 13 dager fra Therme til Thermopylene.
Ved Thermopylene samlet det seg en styrke ledet av kong Leonidas I av Sparta som bare hadde med seg 300 "hippeis", bokstavlig «ryttere», selv om de kjempet til fots og fungerte som den kongelige livvakten. Det var også andre styrker tilstede, men de trakk seg tilbake før slaget.
På den tredje dagen avslørte en lokal forræder som het Efialtes, eksistensen til en fjellvei som førte til et sted bak de greske posisjonene. Leonidas og de 300 spartanerne, i tillegg til Demofilos og hans kontingent av thespiainere, beviste sitt mot ved å forsinke den persiske fremrykningen lenge nok til å la resten av hæren slippe unna og gi resten av Hellas en sjanse til å forberede seg.
I mellomtiden angrep en gresk marinestyrke på 271 triremer den persiske flåten utenfor Artemisium, mens en flåte på 75 triremer skulle forhindre en persisk omringing ved Khalkis. Perserne hadde sendt ut en sterk kontingent for å omringe den greske flåten, men den havnet i en storm utenfor Euboia og ble skadet. Herodot gjør en direkte parallell mellom slagene ved Thermopylene og Artemisium, der han til og med plasserer dem på samme dag. Artemisium var riktignok ikke en «kjemp til døden»–kamp slik Thermopylene hadde blitt, men Herodot forteller at rundt halvparten av den athenske flåten ble ødelagt eller skadet i en slik grad at skipene ikke kunne repareres, i tillegg til andre tap i den allierte flåten totalt sett. Samtidig hadde den lille greske flåten gjort alvorlige skader på den større og kraftigere persiske flåten som var fanget i det trange stredet og var ute av stand til å manøvrere, slik det også skulle skje ved Salamis. Videre ble 15 persiske skip erobret da de seilte rett inn i de greske linjene tidligere, ved en feil. Da nyhetene om tilbaketrekningen fra Thermopylene ankom, forlot den greske flåten sine posisjoner i det skjulte.
Athen ble evakuert, og den greske flåten trakk seg tilbake til Salamis for å hjelpe til med å overføre befolkningen i Attika til øya. Mens peloponneserne foreslo en forsvarslinje ved Isthmos, møtte i stedet Themistokles den persiske flåten i slaget ved Salamis og ødela mange av deres skip. Før slaget hadde Xerxes satt opp en trone på Salamis slik at han kunne se sin store seier over den vesle greske flåten. Men den smale gulfen gav lite rom for hans tunge triremer til å bevege seg i og gav de lettere greske skipene muligheter til å runde dem og ødelegge dem. Etter nederlaget trakk Xerxes og hans flåte seg tilbake til Asia, hvor et alvorlig opprør hadde startet i Babylon. Mardonios og hans armé ble etterlatt i Thessalia for vinteren.
Slutten på felttoget.
Den etterfølgende våren (479) tilbød Mardonios to ganger Athen en separat fred, men det ble avslått. Manøvrer i Boeotia, særlig kavaleri som stadig plaget de 38 000 athenske og peloponnesiske hoplittene, endte med slaget ved Plataiai. Grekerne ble advart kvelden før angrepet av Aleksander av Makedonia. Spartanerne og tegeanerne angrep hovedarméen, mens de fleste av persernes greske allierte lot som de flyktet og forlot slaget. Unntaket var thebanerne som angrep athenerne. Mardonios ble drept og hans armé spredt. Restene av den persiske arméen forlot Hellas, men hoveddelen klarte aldri å komme seg til Asia på grunn av bakholdsangrep fra styrkene til Aleksander ved en bielv til Strymon.
Samme dag som slaget ved Plataiai, omringet en gresk flåte, under kommandoen til den spartanske kong Leotykides, restene av den persiske flåten i slaget ved Mykale. De rykket så fremover mot Hellespont med intensjon om å ødelegge broene, men de var allerede ødelagt. Spartanerne dro deretter hjem. Da jonierne ba om mer assistanse, foreslo spartanerne at de skulle migrere til byene på den greske halvøya som hadde støttet perserne. Athenerne under Xanthippos fortsatte felttoget og beleiret Sestos. De fortsatte beleiringen alene til byen falt noen få måneder senere. Her sluttet Herodots bok.
Samlingen av Makedonia.
Bysantium fra verdensrommet, nåværende Istanbul og Bosporosstredet
Oppmuntret av den greske suksessen ved Plataiai og sin seier over perserne ved elven Strymon, ekspanderte Aleksander sitt rike til å inkludere de andre greske stammene som bodde øst for fjellet Pindos. Han grunnla tre byer for å ekspandere gresk innflytelse inn i sitt nylig erobrede land og klarte senere å ekspandere sitt rike øst for Strymon hvor han fikk kontroll over en del av fjellet Paggaion og dets berømte gullgruver. Dermed skapte han den største individuelle greske staten med tanke på areal, befolkning og inntekt. Men til tross for dets potensial, beholdt Makedonia en splittet og føydalistisk styreform hvor kongen hadde liten sentral autoritet og var avhengig av aristokratiets kombinerte styrker. Først i det 4. århundre f.Kr., da bystatene i sør var i generell nedgang, ville Filip II av Makedonia, en konge med gode politiske egenskaper, forene det makedonske aristokratiet i et fast, sentralisert monarki og ekspandere kongedømmet utenfor disse grensene, og heve det til en viktig posisjon.
De siste fellesoperasjonene i Bysantium.
Oppmuntret av Xerxes nederlag, gjorde grekerne i Asia og på øyene igjen opprør. I 478 seilte en flåte under Pausanias, bestående av 20 peloponnesiske og 30 athenske skip, til Kypros. Der lyktes de i å frigjøre de greske byene, men lyktes ikke helt i sine beleiringer av de fønikiske byene. Derfor forble Kypros en base for den persiske flåten. Den greske flåten seilte så til Bysantium. Det var svært viktig for Athen å kontrollere Hellespont og Bosporos, siden Athen gjennom den klassiske alderen bare produserte 40 % av maten som trengtes til å fø hennes befolkning. Resten ble importert fra de greske koloniene i Svartehavet.
Byen Bysantium falt uten beleiring. Mange persere, inkludert adelen, ble tatt som fanger av de greske styrkene. Pausanias, som var fra kongeætten agis, ble så imponert av den nye livsførselen han var vitne til at han adopterte den. Han begynte å gå med persiske klær og holdt banketter i persisk stil. Han vanæret også de joniske delegantene. Hans persiske måte å oppføre seg på skandaliserte både jonierne og peloponneserne, og Pausanias ble tilbakekalt til Sparta der han ble han anklaget for å ha drevet komplott sammen med den persiske kongen i den tro å å bli tyrann av Hellas, i tillegg til at han ble anklaget for hemmelig kommunikasjon med kongen og at han hadde bedt om å få gifte seg med hans datter. Han ble dømt for disse anklagene og funnet skyldig i å vanære individer i deres private affærer og dømt til ikke å lede felttog utenfor Sparta. Han var utålmodig og tok et krigsskip fra Hermion og reiste tilbake til Bysantium. Han var ikke velkommen der lenger og krysset istedet Propontis til regionen Troas, hvor han ble værende en stund. Hva han gjorde der er ukjent.
Pausanias ble kalt tilbake til Sparta av en spesialutsending hvor han ble anklaget for å drive komplott med kongenes konge og at han planla en helotrevolusjon. På vei tilbake, mens han fremdeles var innenfor den spartanske stats grenser, så han det valgte rådet på fem som hersket over Sparta nærme seg og en av dem signaliserte til ham at han var fortapt. Han søkte ly i et tempel i nærheten hvor han døde av sult flere dager senere. Noen moderne historikere hevder at dette bare var en fabrikasjon fra hans politiske fiender i Sparta, noe de baserte på at han aldri ble fordømt og om han hadde vært i forbund med perserne, ville han søkt tilflukt hos dem og aldri returnert.
I mellomtiden sendte spartanerne i 477 f.Kr. generalen Dorkis til Bysantium med en liten styrke. Jonierne ba dem dra siden minnet om Pausanias vanære av dem fremdeles var ferskt. Spartanerne som ikke lenger ønsket å fortsette kampene mot perserne, trakk seg lettet tilbake. Athen fylte gladelig vakuumet og dannet den første athenske alliansen, kjent som det athenske sjøforbundet.
Opprettelsen av det athenske sjøforbundet.
Aristeides, som leder for athenerne, gjorde et godt inntrykk på jonierne med sin karakter. Siden athenerne også var joniere, stolte jonierne mer på dem enn de doriske spartanerne. En kongress ble sammenkalt på den hellige øya Delos hvor alliansen ble dannet. Medlemmene fikk valget mellom å tilby væpnede styrker eller betale skatt til en felles kasse. De fleste byene valgte skatt. Aristeides brukte resten av sitt liv på alliansens saker og døde ifølge Plutark noen få år senere i Pontus hvor han var i ferd med å avgjøre hvor stor skatten til de forskjellige medlemmene skulle bli.
Themistokles var politisk marginalisert da lederskapet til det aristokratiske partiet gikk fra Aristeides til Kimon, sønn av Miltiades. Themistokles ble senere sendt i eksil og til slutt anklaget for konspirering med Pausanias mot Hellas. Etter en lang reise, henvendte han seg til perserne og etter gammel persisk tradisjon med å gi ly til prominente greske politikere, fikk han tre byer i Lilleasia til å herske over. Han døde der noen få år senere.
Athens kamp i det østlige Middelhavet og Hellas.
Nedtegnelsene ble etter dette sparsommelige, men Kimon ødela en persisk hær og flåte rundt 467 nær elven Eurymedon i Lilleasia. Helt siden slaget ved Eurymedon var Athen opptatt i operasjoner mot de persiske styrkene i Kypros. Egypt reiste seg igjen mot Persia, og deres kong Inaros ba i 460 Athen om hjelp som gladelig ble gitt, siden Athen ønsket å kolonisere Egypt. Perserne samlet en styrke på 400 000 (ifølge Ktesias og Diodorus) for å slå ned revolusjonen. Athen sendte 200 triremer som deltok i et felttog på Kypros til støtte for et opprør i Egypt. Et slag fant sted på Papremis på vestbredden til Nilen. Ifølge Diodorus som er vår eneste kilde om den athenske deltagelsen i dette slaget, beseiret igjen den athenske falanksen de tallmessig overlegne, men individuelt underlegne, persiske bueskytterne. Egypterne og libyerne som tidligere trakk seg tilbake på resten av fronten, fulgte bruddet i de persiske rekkene som athenerne skapte og vant slaget. Den persiske flåten trakk seg tilbake til Memfis. Et sjøslag fant sted der hvor 40 athenske skip under Karitimedes og 15 samianske skip (av de 200 som hadde ankommet) senket 30 og erobret 20 persiske skip, ifølge Ktesias.
I mellomtiden var Athen opptatt med krig på den greske halvøya. Mens helotrevolusjonen var i sin siste fase og Kimon var i Athen, reiste Argos seg mot Sparta. Den lille styrken som ble sendt for å kue opprøret ble beseiret av en felles styrke fra Athen og Argos i Oenoe i 460. De allierte fra Plataiai fant seg 19 år senere i hverandres struper. Flere slag fulgte, det viktigste var i Tanagra. Athen brukte denne usikre tiden i Egeerhavet som et påskudd til å flytte den felles skattekassen og setet til alliansen til Athen i 454/453. Krigen i Hellas stoppet i 453 da Kimon ble kalt tilbake fra eksil og forhandlet frem en fem års fred med spartanerne.
Athen beseiret i Egypt, men seirende på Kypros.
Mellom 459 f.Kr. og 456 f.Kr. var egypterne og deres athenske allierte fremdeles opptatt med beleiringen av de persiske styrken i Memfis. En stor del av den athenske flåten ble kalt tilbake til Egeerhavet for å hjelpe til med operasjonene der. Perserne organiserte en ny styrke, som ifølge Ktesias talte 200 000 soldater og 300 skip, mens den ifølge Diodorus hadde over 300 000 infanterister og kavalerister. Den ble ledet av Megabyzos. Et nytt slag fant sted nær Memfis. Kharitimedes ble drept, kong Inaros unnslapp til marinebasen som hadde blitt satt opp på øya Prosoptis i deltaet til Nilen. Der ble han beleiret i 18 måneder sammen med 6 000 athenere og deres flåte. De persiske generalene våget ikke å gå i land. De tørket ut området mellom elvebredden og øya og overrasket egypterne. Egypterne overgav seg raskt, med unntak av kong Inaros. Athenerne ble overlatt til seg selv. Megabyzos forhandlet med athenerne om deres overgivelse, og fikk gjennom Kyrene returnere hjem. Et antall av dem ble derimot, ifølge Ktesias, holdt som fanger. En flåte som ble sendt for å unnsette styrkene ved Prosoptis, som ikke var klar over at de hadde overgitt seg, ble beseiret av perserne nær Kapp Mendesium. Resultatet av dette tapet var at Kypros igjen falt til perserne. Athenerne og deres allierte mistet rundt 20 000 menn i dette felttoget, ifølge Isokrates' tall.
Etter at Kimon ble kalt tilbake, og de fem årene med fred, ble han sendt til Kypros og Kilikia for å kjempe mot perserne. Perserne hadde hjulpet flere byer i Jonia som hadde forsøkt å desertere fra forbundet. Med Kimon på Kypros ble det sendt en styrke på 200 triremer. De stod overfor en styrke på 300 persiske skip på Kypros, ledet av Artabazos og 300 000 soldater i Kilikia ledet av Megabyzos. Kimon erobret Marion og tok Kition på Kypros. Han sendte 60 skip til Egypt. Under beleiringen av Kition døde han av et sår eller sykdom. Hans dødsleie ble holdt hemmelig for den athenske hæren og deres allierte, til athenerne beseiret perserne både til sjøs og til lands 30 dager senere. Ifølge Thukydid fant begge slagene sted ved Salamis på Kypros, mens Diodorus forteller at flåten til perserne flyktet til Kilikia der den ble beseiret. Dermed beseiret Kimon perserne selv etter sin død.
Kalliasfreden.
Etter dette slaget var begge parter utmattet. Ingen av sidene hadde full kontroll over hele det østlige Middelhavet. Kongen av Persia sendte utsendinger til Athen. Perikles var positiv og sendte ifølge Diodorus Kallias, sønn av Ipponikos i Susa, høsten 449 f.Kr. for å forhandle. Mens de nøyaktige forholdene i avtalen forblir uklare, var resultatet uavhengighet for grekerne i Asia, persisk styre for Kypros og perserne oppgav forsøk på kontroll i Egeerhavet.
Etter freden ble inngått kalte athenerne tilbake de 60 triremene fra Egypt og sine styrker fra Kypros. Antagelig var dette del av avtalen, men det blir ikke nevnt. Situasjonen i Hellas hadde derimot flammet opp og krig fortsatte frem til trettiårsfreden av 445 f.Kr.
Senere konflikter.
Perserne gav aldri helt opp sine ambisjoner og fortsatte å blande seg i de greske affærene i en slags «kald krig», der de forsøkte å overtale byene med diplomati og/eller å kjøpe dem med gull og ansatte greske leiesoldater (mest kjent er Xenofon), inntil Aleksander gjorde slutt på det persiske imperiet. For grekerne skapte perserkrigene en bevissthet om gresk enhet, men realitetene var kortvarige, og bare tjue år etterpå ble den greske verden revet fra hverandre i Peloponneskrigen.


François de Meez.
François de Meez O.S.B. (død 7. mars 1444) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Genève.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. oktober 1440 av motpave Felix V.


Arne Fliflet.
Arne Fliflet (født 21. mai 1946) er høyesterettsadvokat og har vært sivilombudsmann siden 1990. Han ble cand.jur. i 1971 og var universitetslektor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo og dommerfullmektig i Førde i Sunnfjord i 1974–1975. Fra 1975 til 1990 var han advokat både i offentlig tjeneste og i privat praksis og ble høyesterettsadvokat i 1978. Han arbeidet hos regjeringsadvokaten fra 1976 til 1986, avbrutt av et studieopphold i London i 1979 og tjeneste som statsadvokat ved Eidsivating statsadvokatembeter i 1980–1981. I 1981 representerte han Landbruksdepartementet i det berømte Isene-dommen (Rt. 1981 s. 745), som han tapte. Han var partner hos advokatfirmaet Thommessen fra 1987 til han ble sivilombudsmann.


Bernard de La Planche.
Bernard de La Planche var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Dax i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. oktober 1440 av motpave Felix V.
La Planche, Bernard de
La Planche, Bernard de
La Planche, Bernard de


No Good Deed (Roswell).
"No Good Deed" er en bok skrevet av Dean Wesley Smith og Kristine Kathryn Rusch. "No Good Deed" er basert på TV-serien Roswell. Boken er foreløpig ikke oversatt til norsk.
Handling.
Handlingen i boken spiller videre på en episode i sesong 2 av TV-serien, hvor «Max» lurte seg inn på sykehuset og heldredet alvorlig syke barn. En desperat far kidnapper «Michael», som han tror kan helbrede datteren.


Jan de Raguse.
Jan de Raguse O.P. (italiener, født ca. 1380 i Ragusa i Dalmatia – nå del av Kroatia, død 1443 i Argos på Peloponnes, i dag i Hellas) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Argesch i Vallakia, nå i Romania.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. oktober 1440 av motpave Felix V.
Raguse, Jan de
Raguse, Jan de
Raguse, Jan de
Raguse, Jan de


Juan de Segovia.
Juan de Segovia (død 1458) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. oktober 1440 av motpave Felix V.
Segovia, Juan de
Segovia, Juan de


Denis de Moulin.
Denis de Moulin (død 15. september 1447) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Paris i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. november 1440 av motpave Felix V.
Moulin, Denis de
Moulin, Denis de
Moulin, Denis de


Gérard Machet.
Gérard Machet (død 17. juli 1448) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Castres i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. november 1440 av motpave Felix V.


Jean de Malestroit.
Jean de Malestroit (død 14. september 1443) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Nantes i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 12. november 1440 av motpave Felix V.
Malestroit, Jean de
Malestroit, Jean de
Malestroit, Jean de


6. divisjon (Norge).
6. divisjon var en norsk infanteridivisjon, satt opp i 1916. Den er mest kjent for innsatsen ved felttoget i Norge i 1940. Etter kapitulasjonen ble divisjonen demobilisert, men etter frigjøringen ble divisjonens stab opprettet i Sør-Norge og overført til Narvik i 1954. I 2002 ble divisjonen avløst av 6. divisjonskommando.
Historie.
6. divisjons historie kan spores tilbake til 1897 og Tromsø stifts Forsvar. Hærordningen av 1909 medførte at 6. brigade ble bygget opp, som ble til 6. divisjon i 1916.
6. divisjons historie er først og fremst knyttet til kampene ved Narvik i 1940. Ved Tysklands overfall på Norge 9. april ble store deler av landet hærtatt, også Narvik. Divisjonssjefen generalmajor Carl Gustav Fleischer mobiliserte for offensive operasjoner mot okkupanten, og dro i gang et felttog sørover mot Narvik. I samvirke med britiske, franske og polske styrker gikk 6. divisjon i harde kamper med okkupasjonsmakten, og 28. mai ble Narvik gjenerobret. På grunn av tilstanden i Frankrike måtte Narvik oppgis av allierte styrker like etter.
Divisjonen ble demobilisert, og satt opp igjen etter krigen. Den holdt først til i Sør-Norge, men ble overflyttet til Narvik i 1954. 1. september 1971 gjenoppsto 6. divisjon med stab i Harstad. I 1991 ble divisjonsstaben flyttet til Heggelia leir i indre Troms. I 1996 ble 6. divisjon på ny avdelingens navn, til divisjonen ble nedlagt med HSTY i 2009.


Jean d'Arces.
Jean d'Arces (død 12. desember 1454) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Tarentaise i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 4. april 1444 av motpave Felix V.
Senere, i 1449 godtok pave Nikolaus V ham som kardinal.
Arces, Jean d'
Arces, Jean d'
Arces, Jean d'


Luís Gonçalves de Amaral.
Luís Gonçalves de Amaral (død 10. februar 1444) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Viseu i Portugal.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 4. april 1444 av motpave Felix V.
Goncalves de Amaral, Luis
Goncalves de Amaral, Luis
Goncalves de Amaral, Luis


Forband.
Et forband er en sammensatt, stor militær landorganisasjon, som en brigade, divisjon, korps, armé eller armégruppe. Forband og avdelinger er ulike begreper; en avdeling er en ensartet organisasjon (for eksempel en panserbataljon eller et infanterikompani), mens et forband er en samling av separate avdelinger.
Det minste forbandet regnes vanligvis for å være brigaden, men avdelinger kan samles i mindre organisasjoner (for eksempel bataljonsstridsgrupper eller kompanistridsgrupper) for å løse spesifikke oppdrag.
Forband kan også referere til militære øvingskonsepter hvor avdelinger (ned til lagsnivå) virker sammen (for eksempel en feltskytebane hvor et lag, oppsatt med ulike våpen, bekjemper det samme mål: I motsetning til regulære skytebaner hvor man kun øver enkeltmannsferdigheter.)


Yves Saint-Laurent.
Yves Henri Donat Mathieu Saint-Laurent (født 1. august 1936, død 1. juni 2008) var en fransk motedesigner.
Han overtok sjefsstillingen i Dior etter at Christian Dior døde i 1957. Denne stillingen hadde han frem til 1960, da Saint-Laurent grunnla sitt eget motehus. Dette ble overtatt av Gucci-gruppen 1. november 2002.


Kløvendal.
Kløvendal eller Imladris på Sindarin er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Det er en av alvenes utposter i Midgard. Den blir av og til referert til som "det siste hjemlige hus øst for havet", noe som spiller på Valinor, som er vest for havet. Kløvendal ble grunnlagt av halvalven Elrond i Midgards andre tideverv (mellom 4000 og 5000 år før hendelsene som er omtalt i "Ringenes herre"). Utenom Elrond selv er andre viktige alver som bodde der blant andre Arwen Úndomiel og Glorfindel.
Det Sindarinske navnet for Kløvendal (som er oversatt derfra) er Imladris, som betyr "kløvet dyp kløft/dal".
Kløvendal ligger på kanten av en trang kløft hvor elva Bruinen renner gjennom (en av de viktigste inngangene til Kløvendal er via et vadested over Bruinen ikke langt unna), men var godt gjemt i sumpmarken og åsene ved foten av Hithaeglir eller Tåkefjellene.
Handling.
I boka "Hobbiten" (også av Tolkien), stopper hobbiten Bilbo Lommelun og følget med 13 dverger (blant dem Thorin Eikenskjold) i Kløvendal, og tar en pause i ferden til Ensomfjellet. Bilbo stopper også der på veien tilbake til Hobsyssel sammen med Gandalf Grå.
I "Ringenes herre" reiser hobbiten Frodo Lommelun og hans fire følgesvenner til Kløvendal med den ene ringen. Der møter de Bilbo, som trakk seg tilbake dit etter sin 111. fødselsdag for å bruke tiden sin til å tenke ut en måte å avslutte boken på "Fram og tilbake igjen". Flere andre alver, dverger og menn hadde også ankommet Kløvendal i forskjellige ærend; men på Elronds rådsmøte lærte de at egentlig var alle deres ærender viklet sammen med hva som kom til å skje med den ene ringen. De måtte bestemme det der og da. Det endte med at hobbiten Frodo avgjorde hele saken ved å ta på seg oppgaven med å bære ringen til Dommedagsberget.


Martin Bormann.
Martin Bormann (født 17. juni 1900, død 2. mai 1945) var Adolf Hitlers personlige sekretær og kansellileder i NSDAP. Han var en av Det tredje rikes mest innflytelsesrike personer under andre verdenskrig gjennom sin rolle som «sluse» inn til Hitler og sin kontroll over partiapparatet. De nasjonalistiske Gauleiterne rapporterte til Bormann.
Bakgrunn.
Bormann ble født i Wegeleben nær Halberstadt som da var en del av Kongeriket Preussen. Hans far var ansatt i postvesenet, mens han selv sluttet på skolen for å jobbe på en gård i Mecklenburg. På slutten av første verdenskrig var han en kort periode i hæren, og etter krigens slutt gikk han inn i Freikorps.
I mars 1924 ble han dømt til ett års fengsel for medvirkning til det brutale mordet på Walther Kadow i Ruhr, som ble antatt å være den som hadde angitt Albert Leo Schlageter til franskmennene. En annen som var involvert var Rudolf Höß, en nær venn av Bormann og senere beryktet som kommandant i Auschwitz.


Steinalderen.
Med begrepet neolitikum betegner man den perioden i steinalderen hvor før-metallurgiske befolkninger tar i bruk dyrking og husdyrhold (jordbruk).
Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden, og lå for eksempel i Midtøsten 2–4 000 år forut for den norske dateringen (se infoboks til høyre).
Perioden er den første i menneskets historie hvor man ser utstrakt bruk av teknologi, og en spredning av mennesker til tidligere ubebodde områder. Den ender med utviklingen av jordbruket, domestisering av dyr og smelting av kopper. Den kalles en prehistorisk periode, i den betydning at den var forut for den nedskrevne historie.
Man tok i bruk en rekke materialer. Noen steinsorter, som f.eks. flint, ble formet eller knakket for å lage skjæreredskaper og våpen, mens andre steinsorter som basalt og sandstein ble brukt til å lage kverner og andre redskaper. Tre, bein, skjell og horn ble også mye brukt. Når det er steinen som har gitt perioden navn skyldes dette at det er det materialer som bevares best og som dermed har satt mest spor etter seg. Mot slutten av perioden tok man også i bruk keramikk.
Steinalderen er den første perioden i treperiodesystemet, der bronsealderen og jernalderen utgjør de to andre. Den ble videre delt inn i de tre underperiodene nevnt ovenfor av John Lubbock i boken "Pre-historic Times" fra 1865, en klassiker innen forskningen på forhistorisk tid. De tre underperiodene er ytterligere inndelt i enda mindre underperioder.


Levanten.
Levanten er et omtrentlig historisk geografisk begrep som henviser til et stort område i Sørvest-Asia sør for Taurus-fjellene, begrenset av Middelhavet i vest, den nordlige Arabiske ørken og Mesopotamia i øst. Levanten inkluderer ikke Anatolia (selv om Kilikia til tider kan ha vært regnet med), Kaukasus-fjellene eller noen del av den Arabiske halvøya. Sinaihalvøya er noen ganger inkludert, men mer regnet som et mellomliggende perifert eller marginalt område som dannet en landbro mellom Levanten og det nordlige Egypt. De nåværende landene og områder, som svarer til Levanten, er Syria, Libanon, Jordan og Israel samt Gazastripen og Vestbredden.


Hovdyr.
Hovdyr (Ungulata) er en samlebetegnelse på pattedyr som har tær som ender i harde tåspisser som kalles hover. Av og til brukes betegnelsen som synonum med upartåede hovdyr (jamnfør «hovdyr og klovdyr»)
Hover er laget av keratin, det samme som negler og klør.
Alle hovdyr stammer fra arter med fem tær.
Reduksjonen i antall tær og evolusjonen av hover skjedde flere ganger uavhengig. De upartåede hovdyrene (tapirer, nesehorn og hester) har en eller tre tær, og utgjør en naturlig gruppe. Deres nærmeste slektninger er ikke klovdyrene, slik man lenge forestilte seg, men trolig skjelldyr og rovpattedyr. Hovdyr (i betydningen hov- og klovdyr) er derfor ingen systematisk gruppe, selv om den i eldre systematikk hadde fått det vitenskapelige navnet Ungulata. Betegnelsen "ungulate" brukes en del på engelsk, men ikke på norsk. Klovdyrene selv ser også ut til å være en kunstig gruppe, ettersom hvalene ser ut til å være en del av denne gruppa.
Hos de upartåede er det den midterste tåen, opprinnelig den tredje tåen, som er fremtredende og bærer det meste av dyrets vekt.
Av og til har også elefantene blitt regnet til hovdyrene, men disse er ikke spesielt nært beslektet med verken partåede eller upartåede hovdyr.


Kleopatra av Makedonia.
Kleopatra av Makedonia (ca 356–308 f.Kr.), var søster av den makedonske kongen Aleksander III og datter av kong Filip II av Makedonia og hans dronning Olympias.
Hun giftet seg med Aleksander I av Epirus, konge av Epirus, hennes onkel på morssiden, i 336 f.Kr. Det var i feiringen av hennes giftemål, som fant storslagent sted i Aegae i Makedonia, at Filip II ble myrdet. Hennes mann ble drept i 330 f.Kr. Etter brorens død i 323 f.Kr., var hun ettertraktet som kone av flere av hans generaler, som ønsket å styrke sin innflytelse med makedonerne med en sammenkobling med søsteren til Aleksander den store.
Leonnatus er først nevnt for å fremsette krav for hennes hånd, og han presenterte for Eumenes at han hadde fått et løfte om ekteskap fra henne. Etter at Leonnatus døde i 322 f.Kr., var Perdikkas den neste som første å inngå ekteskap. Etter hans død, ble hennes hånd søkt av Kassandros, Lysimakhos og Antigonos. Hun avslo riktignok alle tilbud. Hun flyktet til Sardis, hvor hun ble holdt i mange år i et slags ærerikt fangenskap. Kleopatra takket ja til Ptolemaios, men før hun kunne fullføre løftet, ble hun myrdet på ordre fra Antigonos.


Lett tungvekt.
Lett tungvekt er en vektklasse som brukes innen boksing og andre kampsporter.


Aleksander Hetland.
Aleksander Hetland (født 26. desember 1982) er en norsk svømmer. Hetland, som representerer Bærumssvømmerne, har sin styrke i medleyøvelsene.
Under kortbane-VM i 2004 tok Hetland 4. plass på 100 meter medley, og satte samtidig ny norsk rekord med tiden 54,44.
Under kortbane-EM i Debrecen, Ungarn i 2007 tok Hetland 2. plass på 50 meter bryst med tiden 26,95, og satte ny nordisk og norsk rekord i forsøket med tiden 26,95. Denne tiden forbedret han senere til 26,64 da han tok nok en sølv medalje under kortbane-EM i Rijeka, Kroatia i 2008.
Under kortbane-EM i Istanbul, Tyrkia i 2009 svømte Hetland inn til gull på 50 meter bryst. Med tiden 26,19 satte han også ny norsk rekord og nordisk rekord.


Kanvas.
Kanvas er et ekstremt slitesterkt tekstil som gjerne brukes til lerret for oljemaling, seilmaking, telt eller til gulvet i en boksering eller andre kampsportarenaer hvor solid material er nødvendig. Ordet kanvas er avledet fra det arabiske ordet for cannabis. Cannabishamp var lenge populært å lage kanvas av.
Moderne kanvas er laget av bomullsplanter og skiller seg fra andre slitesterke bomullstekstiler, som twill, ved at det er vevet. Kanvas har en meget enkel vevtekstur, vevetråden (veft) går over en renning og under den neste. Resultatet er et diagonalt mønster som benyttes i ulike produkter, for eksempel jeansbukser.
Å fremstill kanvas fra bomull ble ikke populært før Eli Whitney oppfant en rensemaskin for bomull ("«cotton gin» = en maskin som fjerner frø, skall og andre små objekter fra bomullsfibrene") ettersom rensing av bomullsfiber var en arbeidskrevende prosess.


Medleysvømming.
Medley er en kombinasjon av de fire ulike svømmedisiplinene i en distanse. Medley svømmes både som individuelle øvelser og som stafett.
Konkurranser.
Det konkurreres både nasjonalt og internasjonalt på følgende distanser: 100 m, 200 m, 400 m og 800 m).


Racecourse Ground, Derby.
Racecourse Ground, også kjent som The County Ground, er en tidligere fotballbane i Derby, England.
The Racecourse var hjemmebanen til Derby County fra 1884 til 1895 da laget flyttet til sin nye arena Baseball Ground.
I 1886 ble omkampen i FA-cupen mellom Blackburn Rovers og West Bromwich spilt på denne banen, og det var første gang at en FA-cupfinale ble spilt utenfor London. Blackburn vant denne omkampen 2-0.
Det har også blitt spilt en landskamp på Racecourse Ground. Den 9. mars 1895 vant 9-0 over i det britiske fotballmesterskapet.
The Racecource er først og fremst kjent som en cricketbane, og har vært hjemmebane til Derbyshire County Cricket Club siden 1871.


Gullfolieeksperimentet.
Skissen øverst viser det man forventet at eksperimentet skulle vise, alfapartikler som passerer uhindret gjennom atomkjernen, mens skissen nederst viser forsøkets faktiske resultat, et lite antall av partiklene ble avstøtt noe som tydet på en fast kjerne
Gullfolieeksperimentet ble gjennomført i 1909 av Ernest Marsden og Hans Geiger under ledelse av Ernest Rutherford. I dette eksperimentet ble en gullfolie bombardert med alfapartikler og spredningen av disse ble detektert. Det ble påvist at en liten andel av partiklene kommer tilbake i nærheten av kilden. Disse resultatene var grunnlaget for lansering av en ny atommodell med en sentral positivt ladd kjerne og med negativt ladde elektroner med små masser i forhold til kjernen og fordelt rundt denne.


ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival.
ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival er en årlig musikkfestival for samtidsmusikk og relaterte kunstarter.
Festivalen finner sted hvert år i september-oktober.
Foreningens formål er å arrangere en årlig internasjonal samtidsmusikkfestival på høyt kunstnerisk nivå i Oslo.
Fundamentet for festivalen er medlemmenes koordinering av ressurser.
Ultima ble etablert i 1990 da Foreningen Ny Musikk arrangerte Verdensmusikkdagene i Oslo, men den første festivalen ble avholdt høsten 1991.
Initiativtakere var Knut Høyland (NRK), Geir Johnson (Ny Musikk), John Persen (Norsk Komponistforening), Jostein Simble (Musikkinformasjonssenteret) og Helge Skansen (Ny Musikk). I utgangspunktet ble Ultima etablert som et spleiselag mellom 16 – seinere 18 – musikkinstitusjoner, men etterhvert fikk festivalen offentlig støtte, bl.a. gjennom Norsk Kulturråd og Oslo kommune. Den viktigste finansieringskilden de første ti årene var likevel oljeselskapet FINA Exploration, som inngikk en mangeårig sponsoravtale med festivalen, fra begynnelsen til 1999.
Fra 2006 er festivalen en knutepunktinstitusjon med finansiering av Kulturdepartementet (60%) og Oslo kommune (40%).
Ultima er medlem av nettverket Réseau Varèse – en sammenslutning for de største samtidsmusikk og samtidskunstfestivalene i Europa.


Otto von Porat.
Otto Wessel von Porat (født 29. september 1903 i Älmhult i Sverige død 14. oktober 1982 i Bærum) var en norsk bokser. Han er med sitt gull i 1924 den eneste nordmann som har vunnet OL-gull i boksing.
I en alder av 20 år, på strømpelesten 1,90 meter og en tyngde på 90 kg ble han OL-mester i tungvekt (over 79,4 kg) i OL i 1924. I finalen beseiret han danske Søren Petersen. Det var femten boksere fra 11 nasjoner som stilte i den tyngste vektklassen som ble avviklet i perioden 16. til 20. juli 1924.
Han ble også norgesmester i samme klasse årene 1924 og 1926. I 1926 innledet han en proffkarriere i USA. Porat ga seg som proffbokser i 1934.
Porat var fetter av filosofen, forfatteren og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe. Han var også etterkommer i 7. ledd av Dietrich von Porat, fektemester ved det svenske hoff på 1600-tallet.
Ifølge Olav Njølstads biografi om Jens Christian Hauge (2008), var Hauge som ung innom Akademikernes Bokseklubb der den gamle olympiske mester var trener, men forlot raskt treningslokalet da han forsto at han kunne risikere å bli slått «gul og blå» av Porat.


Piggfinnefisker.
Piggfinnefisker ("Perciformes"; fra gresk: "perke" = «abbor» og latin, "forma" = «form») er den største orden av fisk, med over 1/3 av artene. Den består av 20 underordener.
De fleste familier i mange av underordnene er ikke definerbare når det gjelder felles egenskaper, så det kan hende piggfinnefisk ikke er monofyletiske. Gruppen tilhører piggfinnede fisker, og navnelikheten gjør at de lett forveksles med denne.
De fleste piggfinnefisker lever i grunt saltvann, mens rundt 2000 arter (for eksempel ciklider) normalt bare finnes i ferskvann, og rundt 2200 arter finnes i ferskvann i minst en del av livssyklusen.
Vanlige piggfinnefisk i Norge er bl.a. makrell, berggylt, leppefisker, abbor, gjørs og hork.
Disse fiskene mangler fettfinne. Bukfinnene, med én pigg og fem myke stråler, sitter langt fremme. Brystfinnene sitter på sidene.


Midthavsrygger.
Midthavsryggene er de yngste delene av jordens overflate. Her stiger magma opp og størkner til ny havbunnskorpe. Magmaen er svært tyntflytende og lettsmeltet. Når ny smelte trenger opp gjennom midthavsryggen og størkner, vil den allerede eksisterende havbunnen bli presset ut til begge sider av midthavsryggen. Slik foregår havbunnsspredning. På denne måten vil havbunnen være et speilbilde om midthavsryggen.
Dette fenomenet ble oppdaget ved studier av paleomagnetisme.


Banshee.
Banshee eller Bean Sídhe er en mytisk skapning som dukker opp i irsk og skotsk folklore.
Navnet er satt sammen av de gæliske ordene "bean" (kvinne) og "sidhe" (fe), og betyr følgelig "kvinnelig fe". Bansheene følger bestemte familier, og varsler et familiemedlems bortgang med sitt karakteristiske skrik. Opprinnelig gjaldt det bare familiene "O'Neill", "O'Brien", "O'Connor", "O'Grady" og "Kavanagh", men listen har blitt utvidet gjennom inngifte. Hvis flere banshee-er kommer sammen og hyler, er det et varsel på en viktig persons bortgang. Bansheen er alltid ei kvinne som hovedsakelig inntar en av tre former; som ung kvinne, som staselig dame eller som gammel hurpe. Det hender også at hun blir sett mens hun vasker de blodflekkete klærne til den som skal gå bort, hun kalles da "bean-nighe" (vaskekone).


Kurt Asle Arvesen.
Kurt Asle Arvesen (født 9. februar 1975 i Molde, oppvokst i Eresfjord) er en tidligere norsk profesjonell sykkelrytter og nå coach i Team Sky. Arvesen ble profesjonell i 1998 og avsluttet sin karrierer for det britiske laget Team Sky i 2011. Hans tidligere klubber er Sandnes SK, CK Bjørgvin, Asics (Italia), Riso Scotti (Italia), Amica Chips (Italia), Team Fakta (Danmark) samt Team Saxo Bank (Danmark).
Arvesen har deltatt i alle de store Grand Tours. Han har deltatt i Tour de France fem ganger og har vunnet én etappeseier (2008). Han har vært med i Giro d'Italia to ganger, i 2003 og 2007 og vant en etappe begge ganger. Han har også deltatt i tre utgaver av Vuelta a España.
Biografi.
I 2003 vant han en etappe i Giro d'Italia. I 2004 ble han ansett som en av Tour de Frances mest uheldige ryttere etter å ha veltet og skadet seg på flere av etappene, men han fullførte likevel. I 2005 var han med i et brudd på 17. etappe, og lå lenge an til å vinne, men ble tatt igjen like før målstreken. I 2006 ble han ikke tatt ut til Tour de France, men var en av tre nordmenn som deltok i Vuelta a España.
I tillegg fikk han en 2.plass i Paris-Tours dette året da han tapte spurten for franskmannen Frederic Guesdon.
20. mai 2007 vant han sin andre etappeseier i Giro d'Italia, nøyaktig fire år etter den første. Etter å ha vært i brudd med en stor gruppe, slo han regjerende verdensmester Paolo Bettini i spurten.
Arvesen var med i Tour de France 2007, og gjorde en viktig jobb for CSC-laget som hadde Cancellara i gul trøye den første uka, men klarte ikke å få sin første etappeseier.
Senere på året vant han Danmark rundt sammenlagt.
16. juli 2008 vant Arvesen endelig en Tour de France-etappe, den 11. etappe i Tour de France 2008, 1,5 cm foran sveitsiske Martin Elmiger. I tillegg vant laget hans, Team CSC Saxo Bank, sammenlagtseieren (Carlos Sastre), ungdomstrøya (Andy Schleck) og lagkonkurransen i Tour de France 2008.
I Tour de France 2009 veltet Arvesen stygt på den 10. etappen og måtte bryte rittet. Han gjennomførte etappen, men etter målgang ble det konstatert kragebeinsbrudd og han dro hjem til Norge for å bli operert. Seinere på året gjennomførte han Vuelta a España før han ble beste nordmann i den harde løypa under sykkel VM i Mendrisio, Sveits.


Liste over stortingsrepresentanter 1931–1933.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1931 til 1933. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 47 til Det norske Arbeiderparti,
41 til Høyre, 33 til Venstre, 25 til Bondepartiet,
3 til Det Frisinnede Venstre og 1 til Arbeiderdemokratene
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1931-1933


Bjøro Håland.
Bjøro Håland (født 6. oktober 1943) er en norsk sangartist, mest kjent fra country-sjangeren.
Håland ble født på en liten gård kalt Håland, og vokste opp sammen med fem søsken. Hans scenedebut var da han var fem år gammel. Da han fylte 17 år, emigrerte han til USA. Der jobbet han som snekker og sang i barer. Han møtte sin kone Liv i Brooklyn, og de flyttet tilbake til Norge i 1966 og bosatte seg i Kristiansand. De har to barn sammen.
Hans første plateinnspilling var i 1970. Til sammen har han gitt ut 22 album som er solgt i fire millioner eksemplarer. Liv og Bjøro Håland er initiativtakere til musikkfestivalen Dark Season i Kristiansand.
Håland ble i 2012 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for sitt arbeid med å fremme de mellomfolkelige forbindelser mellom Norge og USA, særlig innen musikk.»


Streikebryteri.
Streikebryteri er en betegnelse en streikende fagforening og deres medlemmer gjerne bruker når en person unnlater å følge fagforeningens vedtak om streik, eller tar arbeid i en stilling som han eller hun vet er rammet av streik. Arbeiderne søker å hindre streikebryteri ved utsette streikevakter som noterer hvem streikebryterne er. I mellomkrigstiden, men også før det, ble navnene gjerne offentliggjort i fagorganisasjonenes blader. Streikebrytere har blitt brukt av arbeidsgiverne for å holde bedriften i gang under streiken, eller vanskeliggjøre streikearbeidet – slik fagforeningen gjerne ser det. Etterhvert fikk streikebryteri mindre betydning for konfliktenes forløp.


I.C. Dahl.
I.C. Dahl (Johan Christian Clausen Dahl, eller J.C. Dahl) (født 24. februar 1788 i Bergen, død 14. oktober 1857 i Dresden) var en norsk maler. Han regnes som den første norske billedkunstneren som var på et europeisk nivå innen malerkunsten, og som en av grunnleggerne av den nasjonalromantiske kunsten som oppstod i begynnelsen av 1800-tallet.
Livsløp.
Dahl ble født i Bergen den 24. februar 1788 som den nest yngste i en stor søskenflokk. Hans far var fisker og fløttmann fra Eivindvik. Han gikk i håndverkerlære hos malermester Johan Georg Müller i Bergen 1803-09, og skulle egentlig bli dekorasjonsmaler. Arbeidet i datidens malerverksted omfattet både grovmaleri som husvegger, og finere malerarbeider som border, ornamenter, prospekter, eller endog dekorasjon av hele rom. Han skal ha blitt regnet som talentfull, og fikk utfordrende oppgaver som portretter og prospekter. Han ble likevel bare hos Müller i 6 måneder etter avlagt svenneprøve. Verkene fra denne perioden (hvor en har registrert 19 malerier som han utførte mellom 1806 og 1811) karakteres i dag som prospekter, med en stil som virker inspirert av Johan Fredrik Leonard Dreier som var i Bergen fra 1800.
Hjelpere som klokker Kierumgaard og Lyder Sagen oppfattet den unge Johan som evnerik, og oppmuntret ham, ga ham veiledning og samlet etterhvert inn penger slik at Dahl kunne reise til København i 1811, og studere ved kunstakademiet der. Han oppholdt seg i København 1811-1818, og gjennomførte studiene slik de var lagt opp, med kopiering av andres studier, avtegning av gipsmodeller – og endelig etter levende modell. I denne perioden gjorde han ellers en del landskapsstudier både med blyant og oljefarger.
Han flyttet i 1818 til den saksiske hovedstaden Dresden, hvor han bosatte seg i Elbstrasse 33, i samme hus som venn og kollega Caspar David Friedrich. I løpet av årene i København hadde han tilsynelatende skapt seg et renomé, og han fulgte i 1820-21 den danske prins Christian Frederik på en Italia-reise.
Dahl gjorde Dresden til sin hjemby, og i 1820 ble han medlem av akademiet, og i 1824 professor ved kunstakademiet i Dresden. Han giftet seg i 1820 med Dorothea Franzisca Friederike Emilie von Block (1801–1827), datter av konservator Heinrich von Block, og ble i byen resten av sitt liv. Som enkemann giftet han seg igjen i 1830 med Amalie von Bassewitz (1794–1830). Han ble begravet på Eliasfriedhof, for i mai 1934 å bli flyttet til Bergen.
I samtidens kunstverden.
Thomas Fearnley og Jacob Mathias Calmeyer var elever hos Dahl i Dresden.
Dahl hadde også kulturhistoriske interesser. Han var en av initiativtagerne til etableringen av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, vakte interesse for stavkirkene gjennom å utgi plansjeverket "Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens" (1836–37), og talte for å restaurere Håkonshallen og Nidarosdomen.
Utmerkelser.
Dahl mottok St. Olavs Orden, Vasaordenen og Dannebrogordenen.


Robert Ritter von Greim.
Robert Ritter von Greim (født 22. juni 1892 i Bayreuth i Bayern, død 24. mai 1945 i Salzburg, Østerrike) var en tysk offiser under andre verdenskrig.
Robert Greim var sønn av en bayersk politikaptein. I 1911 ble han tatt opp som kadett i hæren og tjenestegjorde i første verdenskrig i artilleriet. I 1915 ble han flyttet over til Fliegertruppe, det tyske luftvåpenet. Greim fløy først tosetere, men gikk så over til "Jasta" 34b ("Jagdstaffel", «jagerskvadron») i 1918. Enheten hadde da blitt utstyrt med overflødige fly fra "Jagdgeschwader" I, som Manfred von Richthofen hadde ledet inntil sin død 21. april 1918. Selv om flyene var gamle, var de betraktelig bedre enn de Jasta 34b hadde fra før. I juni 1918 var Greim i kamp med en Bristol F.2, og flyet hans ble skadet. Han klarte allikevel å landet og kom uskadd fra hendelsen.
Han skjøt ned 28 fly, og ble tildelt "Pour le Mérite" og den bayerske "Militär-Max-Joseph-Orden". Sistnevnte innebar også adelskap og riddertittelen Ritter og adelspredikatet "von" til navnet.
I 1933 bad Hermann Göring ham om hjelp til å gjenoppbygge et tysk luftvåpen, Luftwaffe. I 1934 ble Greim kommandant for den første jagerflyverskolen siden den hemmelige skolen i Lipetsk hadde blitt stengt under Weimarrepublikken. Årsaken til hemmeligholdet var at Tyskland ifølge Versaillestraktaten ikke ga Tyskland anledning til å ha et luftvåpen.
Greim fikk i 1938 kommandoen over avdelingen for forskningsteknikk i Luftwaffe. Han var involvert i slaget om Storbritannia og Operasjon Barbarossa. Hitler gav ham Ridderkorset med eikeløv og sverd, hvilket gjorde ham til en av de høyest dekorerte offiserer i Det tredje rike.
Under slaget om Berlin fløy Greim inn til byen sammen med Hanna Reitsch for å møte Hitler. Flyet ble beskutt og Greim ble såret i foten. Hitlers privatlege, Ludwig Stumpfegger, tok seg personlig av ham i Førerbunkeren. De to flyverne forsøkte å få Hitler til å bli med dem ut av byen, men Hitler nektet. På dette tidspunkt hadde Hitler fått kjennskap til at Göring uten hans tillatelse hadde kontaktet de allierte for å forhandle, og avsatte ham. Han forfremmet Greim til generalfeltmarskalk, og utnevnte ham til kommandant for Luftwaffe. Dette var en tom tittel, ettersom Luftwaffe var en minimal styrke, med få fly og nesten ikke noe drivstoff.
Reitsch greide å fly Greim kom seg ut av Berlin, og de ble begge tatt til fange av amerikanske soldater 8. mai 1945, samme dag Tyskland kapitulerte. Det ble bestemt at han skulle overføres til de sovjetiske styrkene, og da Greim fryktet å bli torturert og henrettet av russerne valgte han å begå selvmord med cyanid den 24. mai 1945. Han siste ord var: «Jeg er sjefen for Luftwaffe, men jeg har ikke noe Luftwaffe».


Nebukadnesar II.
En mynt som trolig avbilder Nebukadnesar II
Nebukadnesar II (ca. 630–562 f.Kr.) var en av de mest kjente av herskerne i Babylonia i det ny-babylonske dynastiet. Han er berømt for sine erobringer av Judea og Jerusalem, i tillegg til hans monumentale bygning i hans hovedstad, Babylon. Han blir noen ganger kalt «Nebukadnesar den store», men som følge av av hans ødeleggelse av tempelet i Jerusalem og erobringen av Judea, ble han sett ned på i Bibelen og tillegget «den store» hadde problemer med å overleve.
Navn.
Hans navn på akkadisk "Nabû-kudurri-uṣur", betyr «Nebo, beskytt kudurru (grensesteinen)». I en inskripsjon framstiller han seg som «Nebos favoritt» (hebraisk: נבוכדנאצר Nəbhûkhadhnệşşar, "Nevuchadnetzar", "N'vuchadnetzar".)
Biografi.
Nebukadnesar var den eldste sønn og etterfølger etter Nabopolassar som frigjorde Babylon fra avhengighet under Assyria og la Ninive i ruiner. Han giftet seg med datteren til Kyaxares og slik ble det mederiske og babylonske dynastiene forent.
Da faren Naboplassar døde 15. august 604 f.Kr på et suksessfullt felttog mot den egyptiske kongen Necho II hvor Naboplassar gjenerobret Syria og Fønikia, dro Nebukadnesar tilbake til Babylon for å la seg trone.
Nebukadnesar deltok i en rekke militære felttog med sikte på å øke Babylons innflytelse i området, særlig Syria og Judea, hvor han erobret Jerusalem i 597 f.Kr. og brakte kong Jojakin til Babylon. Nebukadnesar inntok Jerusalem en gang til i 586 f.Kr. og denne gangen ødela han både byen og tempelet og tok med en rekke prominente jødiske ledere til Babylon. Denne hendelsen er omtalt i Bibelen.
«I Nebukadnesars, kongen over landet Babylon, trettisjuende år, reiste han til Mitzraim (Egypt) for å gå til krig. Amasis, konge over Egypt, samlet [hæren] og marsjerte ut av landet.»
Etter disse vellykkede krigsfeltogene, reiste Nebukadnesar tilbake til Babylon og satte i verk en omfattende byggevirksomhet, blant annet kanaler, akvedukter og vannreservoarer og ikke minst en rekke praktfulle byggverk som sitt palass, byporten Istarporten, Babels tårn og de såkalte Babylons hengende hager.
Etter sin død i oktober 562 f.Kr., da han var 83 eller 84 år, hadde han sittet ved makten i 43 år og ble etterfulgt av sønnen Evilmerodak, og deretter av svigersønnen Neriglissar 559-555 som igjen ble etterfulgt av Nabonidus 555-538. Nebukadnesars store rike forfalt raskt etter hans bortgang.
Nebukadnesar i Det gamle testamentet.
Da Nebukadnesar erobret Jerusalem i 597 f.Kr. og ødela byen ni år senere, tok han med store deler av Judeas befolkning til fangenskap i Babylon for å sikre at landet ikke skulle kunne komme tilbake. Dette babylonske fangenskapet er beskrevet i Det gamle testamentes Andre Kongebok 24-25. I den hebréiske tradisjonen tar han til fange profeten Daniel og forsøker å omvende ham til den babylonske troen. Profeten står i mot alle slike forsøk. For alle sine misgjerninger mot jødene blir han straffet til å leve som et vilt dyr uten samvær med andre mennesker og må spise gress (Gamle Testamentet Daniels bok). Det blir også fortalt om hvordan Nebukadnesar kaster de tre gudfryktige mennene Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego i en brennende ovn.
Nebukadnesar i nyere kultur.
Nebukadnessar er hovedperson i operaen med samme navn av Giuseppe Verdi fra 1842, og er også navnet på et skip Matrix-filmtrilogien.


Wincenty Kot z Dębna.
Kardinal Wincenty Kot z Dębna
Wincenty Kot z Dębna (født 1398, død 14. august 1448) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Gniezno i Polen.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 4. april 1444 av motpave Felix V.
Han fratrådte som kardinal i 1447.
Kot z Dębna, Wincenty
Kot z Dębna, Wincenty
Kot z Dębna, Wincenty


Guillaume d'Estaing.
Guillaume d'Estaing (død 28. oktober 1455) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkediakon i Metz.
Han ble kreert til kardinal "(pseudokardinal)" den 6. april 1444 av motpave Felix V.
Senere, i 1449 godtok pave Nikolaus V ham som kardinal.
Estaing, Guillaume d'
Estaing, Guillaume d'


Favela.
Favela er et begrep som brukes i Brasil om områder som er slum eller fattigkvarter. Ordet stammer fra Morro de Favela-fjellsiden i Rio de Janeiro, hvor frie slaver først etablerte et samfunn i 1890-årene.
Favelaer er ofte kjennetegnet ved en nærmest total mangel på gatenavn, elektrisitet, telenettverk og sanitæranlegg. Favelaer har ofte problemer med narkotikarelatert gjengkriminalitet. Det går rykter om at sosiale kodekser forbyr innbyggerne i å delta i kriminell aktivitet mens de er i sin egen favela.
De mest beryktede favelaene ligger rundt Rio de Janeiro, like ved luksuriøse leiligheter og dermed som et tydelig tegn på den enorme forskjellen mellom fattige og rike. I 2004 antok man at 30 prosent av Rios innbyggere bodde i favelaer. Også São Paulo har et stort antall favelaer.
Filmen "City of God" fra 2002, og den påfølgende TV-serien "City of Men", satte et fokus på favelaen ved å vise fattigdommen, volden og desperasjonen i slummen i Rio de Janeiro. Også filmen "Tropa de elite" fra 2007 viser kampen mellom politi og narkotikaselgere i en av Ro de Janeiros favelaområder.
Det kjente videospillet har en scene hvor britiske spesialstyrker jakter på en brasiliansk våpenhandler som skjuler seg i favelaen. Spilleren får oppleve det komplekse gatesystemet og den uoversiktlige bebyggelsen for å finne våpenhandleren.
Rio de Janeiro har favelaene Manguinhos og Jacarezinho m.fl.


Blondi.
«Blondi» (født 1934, død 29. april 1945), var Adolf Hitlers schäferhund. Han fikk tispen som gave fra Martin Bormann i 1941.
Før Blondi hadde han to schäferhunder med navn Blonda (mor (1926) og datter (ca 1930)).
Hitler var angivelig svært glad i Blondi, og lot henne sove i hans privatkammer i Førerbunkeren. I mai 1942 kjøpte Hitler en annen schäfer for å holde Blondi med selskap, og ga henne navnet Bella.
Blondi fikk et kull med valper med s schäfer Harras på vinteren 1945. Kort tid før sitt eget selvmord fikk Hitler henne avlivet i Førerbunkeren. Legen Werner Haase hjalp til slik at Blondi knuste en ampull med cyanid mellom tennene. Hitlers hundepasser, Fritz Tornow, tok valpene hennes ifra Goebbelsbarna, og skjøt dem i hagen til bunkeren.


Reichsleiter.
"Reichsleiter" («riksleder») var et av de høyeste embeter i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP fra 1922 til 1945. Embetsinnehaverene rapporterte direkte til Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere, og utførte sitt arbeid etter ordre fra disse.
Det var tyve personer som hadde tittelen, og som sammen utgjorde "Reichsleitung", partiets riksledelse. De hadde sitt hovedkvarter i Det brune hus i München.
Tittelen ble også tatt i bruk som en paramilitær grad i NSDAP, rett under "Gauleiter".
Embetsinnehavere etter ansvarsområde.
Stabsleder for førerens stedfortreder, senere leder for partikanselliet
Riksforretningsfører for NSDAP, senere leder for førerkanselliet
Stabsleder for NSDAPs politiske organisasjon, senere riksorganisasjonsleder for NSDAP
Leder for de forsvarspolitiske kontorer, senere NSDAPs kolonialpolitiske kontorer
Leder for NSDAPs landbrukspolitiske kontorer, senere Reichsbauernführer
Stedfortreder for formannen for den øverste partirett
Skriftfører for NSDAP, senere Leder for hoverkontoret for kommunalpolitikk


Fres.
En fres er en verktøymaskin med et roterende skjæreverktøy med mange egger. En fres kan brukes til for eksempel planering av emner (slik som toppen på en bilmotor), fremstilling av tenner i tannhjul, spor i aksler og annet.
En fres kan opereres manuelt eller under kontroll av en datamaskin (se CNC). Freser deles hovedsakelig inn i vertikale og horisontale maskiner.


Rudolf Höß.
a>. Han ble senere dømt av et polsk militærtribunal i Auschwitz
Rudolf Franz Ferdinand Höß (også skrevet Höss, født 25. november 1900 i Baden-Baden, død 16. april 1947 i Auschwitz) var en tysk nasjonalsosialist, Obersturmbannführer i Allgemeine-SS og Waffen-SS, samt kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz fra mai 1940 til november 1943. Han ble dømt til døden for krigsforbrytelser og henrettet ved henging i Auschwitz i 1947.
Bakgrunn.
Höß ble født i en katolsk familie, og faren som tidligere hadde vært offiser og var blitt skadet som major i Afrika, ble dimittert som følge av dette og plager etter gulfeber. Siden ble faren kjøpmann, og ville at sønnen skulle bli prest, men etter farens død meldte Höss seg i 1916 som frivillig til den tyske hæren, bare seksten år gammel. Han hadde på dette tidspunktet bare åtte års skolegang. Han ble sendt til Tyrkia og fronten i Palestina og Irak i kamp mot engelskmennene, og i 1917 ble han forfremmet til Feldwebel (tilsvarende sersjant) som en av de yngste underoffiserene i hæren, og belønnet med Jernkorset av både første og andre klasse.
Mellomkrigstiden.
Etter første verdenskrigs slutt gikk han inn i Freikorps Roßbach, og var aktiv i Øvre Schlesien, Baltikum og Ruhr. I 1922 gikk han ut av kirken og meldte seg samme året inn i NSDAP. Han var innblandet i mordet på Walter Kadow, en arbeidsløs lærer som angivelig hadde angitt Albert Leo Schlageter til franskmennene. For dette fikk han en dom på ti års straffarbeid. En av hans medskyldige, Martin Bormann, fikk ett års fengsel. Han ble løslatt ved et generelt amnesti, det såkalte "Hindenburgamnestiet" i 1928. I 1929 gikk han inn i den "völkisch"-orienterte foreningen Artamanen-Gesellschaft, hvor han blant annet ble kjent med Heinrich Himmler. I årene etter at han ble løslatt og fram til han ble tatt opp i SS i 1934, arbeidet han ved en rekke bondegårder og gods i Mecklenburg, Brandenburg og andre steder.
Leder av konsentrasjonsleirer.
I 1933 søkte Höß om medlemskap i SS, etter oppfordring fra Heinrich Himmler. Han ble akseptert i 1934, og 1. desember samme år kom han inn i Totenkopfverband. Rett etter ble han satt i tjeneste i konsentrasjonsleiren Dachau, hvor han ble "Blockführer" i 1935.
Han ble forfremmet til SS-Hauptsturmführer i 1938, og ble adjutant i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Året etter gikk han inn i Waffen-SS, og i 1940 ble han kommandant for Auschwitz, en stilling han hadde til 1943. I denne perioden administrerte han drapene på et stort antall jøder og andre personer som var uønsket i Det tredje rike.
Han opplyste selv at absolutt lydighet og streng disiplin til fordel for staten falt ham naturlig, og at han ankom Auschwitz i slutten av april «full av pågangsmot». Hensikten helliget alle midler, så da han gikk tom for piggtråd under byggingen av leiren, sørget han for at noe ble stjålet. De første fangene i Auschwitz var 30 «velprøvde medarbeidere» fra hans tid i Sachsenhausen: «Helt fra starten av innså jeg at vi bare kunne få noe brukbart ut av Auschwitz om alle arbeidet hardt og utrettelig, fra kommandanten og ned til siste fange. Men for å engasjere alle i dette, måtte jeg bryte med alle tradisjonelle fremgangsmåter i konsentrasjonsleirene.» «Splitt og hersk» var nemlig Höss' motto, og han gjorde derfor veteranfangene til "kapoer som fikk bedre mat og målsydde klær mot å føre oppsyn med de andre fangene. Slik ble innsatte gjort til kommandantens medskyldige.
5.september 1941 ble blåsyre-preparatet Zyklon B første gang brukt til gassing av mennesker i Auschwitz – nesten 600 sovjetiske krigsfanger og rundt 300 syke sivile fanger. Höss sa om dette: «Jeg må si rett ut at gassingen virket beroligende på meg, da masseutryddelsen av jødene skulle begynne i overskuelig fremtid. Jeg gruet meg alltid til skytingen. Men nå var jeg beroliget, fordi vi ville bli spart for alle disse blodbadene.» For ham var det gjerningsmennene som skulle spares. «Jeg trivdes ikke lenger i Auschwitz etter at masseutryddelsen begynte. Jeg var misfornøyd med meg selv.» Når han beklager drapene, har det ikke med ofrene å gjøre: «I dag innser jeg også at utryddelsen av jødene var et feilgrep, og et meget alvorlig feilgrep. Nettopp på grunn av denne masseutryddelsen har hele verden lagt Tyskland for hat.» Ett sted ser han likevel ut til å få mistanke til sine egne uttalelser: «Selv om sigøynerne skaffet meg mange ergrelser i Auschwitz, var de likevel mine yndlingsfanger – hvis man i det hele tatt kan bruke et slikt uttrykk.» Historikeren Martin Broszat konkluderer: «Den egosentrisitet som er så egen for ham, får ham til å omgjøre et lumskt mord på vergeløse barn til en morders indre tragedie.»
17.juli 1942 fikk han besøk av selveste Himmler, som interessert overvar gassingen av en transport med 449 jøder fra Nederland. Himmler var i «utmerket, ja, glimrende humør», bevilget seg et glass rødvin og til og med «røkte, noe han ikke pleide å gjøre».
1. desember 1943 ble han erstattet som kommandant i Auschwitz av Arthur Liebehenschel. De to byttet stillinger, slik at Höß gikk over til å bli formann for Amt D I i SS Wirtschaftsverwaltungshauptamt (WVHA), hvor han blant annet hadde overoppsynet med konsentrasjonsleirene og utredet metoder for massedrap. Han introduserte der Zyklon B som han allerede hadde testet ut i Auschwitz, gassen som mer enn noe forbindes med holocaust. Han ble også assistent for WVHAs leder, generalløytnant Richard Glücks.
Etter Himmlers personlige anbefaling ble han igjen sendt til Auschwitz den 8. mai 1944, for å forberede mottaket av, og drapene på, ungarske jøder i Auschwitz II Birkenau. Denne operasjonen ble kjent som "Aktion Höß".
For å gi det hele et skinn av lovlydighet, innskjerpet han at leirens personale ikke hadde lov å drikke eller røyke i arbeidstiden, og måtte fremstå velstelte som et godt eksempel for fangene: «Jeg gjør oppmerksom på at det hører med til tjenesteuniformen å være barbert.» De av leirpersonalet som benyttet seg av sykkel, måtte sørge for at baklys, klokke etc var i reglementert orden – ellers måtte de regne med "den strengeste straff". Videre var han meget stolt av «de nyanlagte hageanleggene» og forbød personalet å tråkke i dem, samtidig som han oppfordret SS til å anlegge egne hager: «De gifte SS-førerne, -underførerne og -mennene kan bare gjerde inn så mye hageområde rundt boligen som de kan vedlikeholde selv.»
Etter andre verdenskrig.
Höß hadde gjennom en bekjent som var u-båtkaptein i Flensburg, skaffet seg falskt navn og utgav seg for å være offiser i Kriegsmarine, slik at han ble dimittert som marineoffiser av britene i Schleswig-Holstein ved krigsavslutningen. Han gikk i dekning og arbeidet på en bondegård i Schleswig-Holstein, men ble arrestert av britisk militærpoliti den 11. mars 1946. Under Nürnbergprosessene vitnet han i sakene mot Ernst Kaltenbrunner, Oswald Pohl og IG Farben. Den 25. mai 1946 ble han utlevert til Polen og stilt for retten sammen med 40 av sine kolleger i Auschwitz. Han ble dømt til døden den 2. april 1947 og henrettet ved hengning 16. april 1947, inne i Auschwitz, nær sin forhenværende bolig. Höß gikk i døden uten å ytre et ord eller vise noen følelser. Henrettelsen skulle etter planen ha blitt gjennomført to dager tidligere i full offentlighet, men da var fengselet omringet av så store rasende folkemengder at transporten til galgen ble umulig. Myndighetene valgte å vente til forholdene ble sikrere, og lot denne gangen være å annonsere henrettelsestidspunktet. Bare et fåtalls personer var derfor vitne til disse siste øyeblikkene i Höß' liv.
Höß etterlot seg kone og fem barn. Hans selvbiografi ble utgitt posthumt i 1958 under tittelen "Rudolf Höß – Kommandant in Auschwitz". Han fremstilte seg selv som en person som hadde vokst opp med en sterk pliktfølelse, og som en som trodde på «den militære lydighetens høye dygd», selv om dette innebar massemord på millioner. Et alminnelig syn er at selvbiografien preges av selvmedlidenhet fra forfatterens side, en mann som forsoner seg med sin skjebne bare fordi naturens lover krever at også han må dø, i og med Tysklands krigsnederlag: «Hvor jeg misunner mine kamerater som fikk dø en ærlig soldatdød. Jeg var selv uten å vite det blitt et lite hjul i Det tredje rikes stores tilintetgjørelsesmaskineri. Maskinen er knust, motoren er forsvunnet, og jeg må gå samme vei. Verden forlanger det». I omtalene av selvbiografien fremheves det gjerne at Höß verken viste selvinnsikt eller ga inntrykk av å ha forstått de faktiske konsekvensene av det han hadde gjort.


SS-Totenkopf-Verbände.
SS-Totenkopf-Verbände (forkortet SS-TV, «dødninghodeavdelinger») var enheter i Schutzstaffel (SS) som sto for vaktholdet i konsentrasjonsleirene. De første styrkene i Waffen-SS, Totenkopf Division, ble hentet fra Totenkopfverbände.
SS-TV ble opprettet av SS-Standartenführer Theodor Eicke. Den første enheten ble opprettet i konsentrasjonsleiren Dachau. Etter de lange knivers natt i 1934 ble Eicke, som hadde spilt en viktig rolle i utrenskningen i Sturmabteilung, utnevnt til "Inspekteur der Konzentrationslager und Führer der SS Wachtverbände", inspektør for konsentrasjonsleirene og fører for vaktenhetene. Navnet Totenkopfverbände ble formelt innført av Heinrich Himmler den 29. mars 1936.
Enhetene bevarte sitt navn gjennom hele andre verdenskrig, men oppgavene ble etterhvert mer og mer av militær art.


David Ben-Gurion.
David Ben-Gurion (), oppr. David Grüen (født 16. oktober 1886 i i Płońsk, Kongress-Polen, død 1. desember 1973 i Sde Boker i Negevørkenen, Israel) ble i 1948 den første statsminister i staten Israel. Som landets leder preget av en jernhard vilje gjennom krigen i 1948 og etableringen av staten Israels uavhengighet, ble han landets sterke leder gjennom flere år.
Bakgrunn.
David Ben-Gurion ble født i Płońsk i det daværende Kongress-Polen, som igjen ble kontrollert av Det russiske keiserdømme. Faren Avigdor Grüen var advokat og en av lederne i Hovevei Zion-bevegelsen, en av forløperne til den moderne sionismen. Moren Scheindel døde da han var 11 år.
Ben-Gurion vokste opp som en ivrig sionist. Han studerte ved Universitetet i Warszawa og sluttet seg her til den marxistiske, sionistiske organisasjonen Poale Sion («Sions arbeidere») i 1904, og ble arrestert to ganger under 1905-revolusjonen.
Emigrasjon.
Som følge av pogromer og antisemittismen i Øst-Europa emigrerte han til osmansk-kontrollerte Palestina og ankom Jaffa 7. september 1906.
I Palestina fikk han først arbeid som appelsinplukker, men engasjerte seg snart i Hashomer en frivillig vaktstyrke som passet på isolerte jødiske landbrukseiendommer. 7. november 1911 ankom Ben-Gurion til Thessaloniki, som på denne tiden også var under osmansk kontroll, for å lære seg tyrkisk for sine juss-studier. i Thessaloniki ble han imponert over byens levende jødiske miljø og deres positive bidrag innenfor en rekke av samfunnets områder. Juss-studiene ble videreført i den osmanske hovedstaden Istanbul, hvor han tok det hebraiske navnet Ben-Gurion, etter middelalderhistorikeren Joseph ben Gorion. Han arbeidet på denne tiden også som journalist, men ble utvist fra Det osmanske rike, og dermed også fra Palestina i 1915 på grunn av politisk arbeid.
Han slo seg da med i New York City, hvor han møtte sin kommende ektefelle Paula Munweis. De giftet seg i 1917 og fikk tre barn. Som følge av Balfourerklæringen i 1917 sluttet han seg i 1918 til British Army som en del av Den jødiske legion under kampene i Sinai og Palestina.
Familien flyttet i 1918 tilbake til Palestina etter at dette hadde blitt det britiske Palestinamandatet etter første verdenskrig.
Sionistisk leder.
Etter at den marxistiske, sionistiske teoretikeren Ber Borochov døde 17. desember 1917, oppsto det en splittelse i Poale Zion-bevegelsen i en høyrefløy og en venstrefløy. Ben-Gurion sluttet seg sammen med sin nære venn Berl Katznelson seg til høyrefløyen, og Ahdut HaAvoda ble stiftet med Ben-Gurion som leder i 1919. Året etter var han med å å stifte Histadrut, den sionistiske fagbevegelsen i Palestina, og ble dens første generalsekretær.
I 1930 ble Hapoel Hatzair og Ahdut HaAvoda slått sammen til Mapai, et mer moderat, venstreorientert sionistisk arbeiderparti under ledelse av Ben-Gurion. I 1940-årene brøt det imidlertid en venstrefløy med Mapai, og dannet Mapam. Ben-Gurions organisasjoner ble toneangivende i World Zionist Organization, og Ben-Gurion ble i 1935 leder av organisasjonens utøvende styre (Executive Committee) og leder av Jewish Agency for Israel, et verv han hadde helt fram til opprettelse av staten Israel i 1948.
Under det arabiske opprøret i Palestina i 1936-1939, sto Ben-Gurion for en politikk hvor de sionistiske organisasjonene skulle vise tilbakeholdenhet, og ikke la Haganah eller andre jødiske grupper slå tilbake i de tilfellene der jødisk eiendommer ble angrepet, og kun konsentrere seg om selvforsvar. Da Peel-kommisjonen i 1937 forslo en deling av Palestina i en jødisk og en arabisk del, ble dette støttet av Ben-Gurion. Dette førte imidlertid til konflikt med Ze'ev Jabotinsky og hans støttespillere brøt da med Haganah og forlot denne.
Da Hvitboka av 1939 la sterke begrensinger på den jødiske innvandringen til Palestina og la andre restriksjoner for jødenes muligheter til å erverve seg eiendommer, endret Ben-Gurion politikk overfor britene. han uttalte at «fred i Palestina er ikke den beste måten å kunne unngå Hvitboka». Han trodde ikke lenger at en fredelig løsning med den arabiske befolkningen hadde noen sjanse og begynte å forberede den jødiske befolkningen på krig.
Under andre verdenskrig oppfordret Ben-Gurion jøder i Israel til å slutte seg til British Army i kampen mot Tyskland. Han skal ha sørget for at titusener vervet seg til de britiske styrkene, men er også kjent for å ha oppfordret jødene til å «støtte britene som om det ikke var noen Hvitbok, og motarbeide Hvitboka som om det ikke var noen krig». Dette kom til uttrykk ved at han bidro til at tusenvis av askenasiske jøder ulovlig fikk innvandre til Palestina i en periode hvor britene hadde lagt strenge restriksjoner på innvandringen.
Opprettelse av staten Israel.
FN foreslo 14. mai 1948 å dele Palestinamandatet i to områder, et jødisk og et arabisk. De arabiske landene avviste planen. Samme dag erklærte Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat. Han erklærte at den nye staten skulle «holde fast den fulle sosiale og politiske likhet for alle innbyggere, uavhengig av religion eller rase».
Den arabisk-israelske krig.
Den israelske selvstendighetserklæringen ble ikke anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Jordan, Libanon og Irak, som angrep den nylig etablerte staten. Kampene foregikk i hovedsak på landområdet til det tidligere britiske territoriet som var blitt til staten Israel, og senere i krigen til en viss grad på Sinaihalvøya. Krigen sluttet med våpenhvilen i 1949, men dette innebar ikke slutten på den arabisk-israelske konflikten.
Som leder av det jødiske råd, var Ben Gurion de facto leder for de palestinske jødene før selvstendighetserklæringen, og var Israels politiske og militære leder under krigen og den påfølgende palestinske emigrasjonen. Han sørget for avvæpning alle milits-grupper og at disse skulle bli erstattet av det nasjonale militære forsvaret. Dette førte til væpnede sammenstøt med Irgun.
Statsminister.
Ben-Gurion Israels første statsminister etter at Mapai vant valget som ble avholdt 14. februar 1949.
Saker.
Som statsminister var Ben-Gurion i første rekke ansvarlig for etableringen av den nye statens institusjoner. Men han hadde også fokus på andre store, nasjonale prosjekter som tok sikte på å drive fart i den nye statens utvikling, som Operasjon Magic Carpet (luftbroen av nær jøder fra arabiske land, særlig jemenittiske jøder i perioden juni 1949 til september 1950, etableringen og igangsettelsen av Israels nasjonale vanntransport, et storstilt nettverk for å transportere vann rundt til de vannfattige områdene, samt andre utviklingstiltak på landsbygda, samt etablering av nye byer. Særlig hadde han fokus på Negev, hvor jødisk etablering ikke kom i konflikt med andre folkegrupper.
Han trakk seg som statsminister etter Qibya-massakren og ble i januar 1954 erstattet av Moshe Sharett. Ben-Gurion var imidlertid snart tilbake som forsvarsminister, og tok over som statsminister igjen 3. november 1955.
Suezkrisen.
Da Ben-Gurion vendte tilbake til regjeringen, hadde de israelske sikkerhetsstyrkene begynt å svare mer aggressivt mot palestinske geriljaangrep fra Gaza, som da fortsatt var underegyptisk kontroll. Den økende voldspiralen førte til at Egypts president Gamal Abdel Nasser bygget opp sine militære styrker med støtte av Sovjetunionen. Israelerne svarte med opprustning med hjelp fra Frankrike, og Nasser blokkerte adgangen for israelske skip som skulle passere gjennom Rødehavet og Suezkanalen.
I juli 1956 trakk USA og Storbritannia tidligere støtte til bygging av Aswandam-prosjektet på Nilen og Nasser svarte med å nasjonalisere Suezkanalen som hadde stått under fransk og engelsk kontroll. Ben-Gurion samarbeidet med de britiske og franske militære planene ved å okkupere Sinaihalvøya. Slik fikk de franske og britiske styrkene et utgangspunkt for å innta Suezkanalen militært. Imidlertid førte inngripen fra USA og FN til at franskmennene og britene måtte trekke seg tilbake, og Israel til å trekke seg ut av Sinaihalvøya mot garantier for å kunne bruke Rødehavet og Suezkanalen fritt. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området, United Nations Emergency Force (UNEF).
Eichmannsaken.
Ben-Gurion måtte ta beslutningen om Mossad skulle kidnappe Adolf Eichmann etter at han var identifisert i Argentina, og om han skulle stilles for en israelsk domstol. Ben-Gurion ga tillatelse til dette, og ønsket at en slik rettssak skulle sørge for at den nye generasjonen som vokste opp i Israel skulle nå større kjennskap til hva som skjedde under holocaust, og at dette var en nasjonalplikt Israel hadde mot seks millioner drepte ofre. Ben-Gurion var opptatt av sakens politiske side og virkninger, men skal ikke ha sett denne sakens potensial før etter at Eichmann var kommet til Israel og den internasjonale debatten om kidnappingen av ham raste. Han ønsket å minne verden om skjebnen som hadde ramme seks millioner av hans folk og fortelle en glemsom og likegyldig verden om denne katastrofen, femten år etter at krigen hadde sluttet og hvor det hadde vært en viss taushet fra ofrenes side.
Ben-Gurion hadde håpet at rettssaken mot Eichmann skulle vise viktigheten av jødisk suverenitet for Israel. Videre viste saken hvor sårbare jødene har vært som minoritet i andre land og at jødene i Israel sto alene i veden og ikke kunne stole på noen andre. I tillegg førte den til høyt jødisk innvandring til Israel.
Eichmannsaken skal i tillegg ha påvirket utviklingen av humanitær folkerett og internasjonal strafferett.
Brudd med Mapai.
Ben-Gurion trakk seg i 1963 som statsminister av personlige grunner og Levi Eshkol ble hans etterfølger. Det følgende året oppsto det en bitter rivalisering mellom de to om håndteringen av Lavon-affæren. Dette førte til at Ben-Gurion brøt med sitt parti i juni 1965 og startet en nytt parti, Rafi som vant ti seter i Knesset. Etter Seksdagerskrigen tok Ben-Gurion til orde for å levere tilbake alle de okkuperte områdene, bortsett fra Øst-Jerusalem, Golanhøyden og Hebron-fjellet.
Da Mapai og Rafi skulle slås sammen til Alliansen, nektet Ben-Gurion å forsone seg med sitt tidligere parti og gikk til valget i 1969 med en eget nasjonal liste, og denne fikk fire seter i Knesset ved valget med 3,1% av stemmene.
Livet etter politikken.
Han trakk seg tilbake fra politikken året etter og levde resten av livet i en beskjeden bolig i en kibbutz i Negev.
Han ble i 1998 utvalgt av "Time Magazine" til en av det 20. århundres viktigste personer.
Oppkallinger.
a> som er oppkalt etter ham


Knesset.
Knesset (hebraisk:, «forsamling») er nasjonalforsamlingen (parlamentet) i Israel, lokalisert i Jerusalem. Knesset har et kammer som består av 120 medlemmer, som velges for en fireårig periode. Ingen politiske partier har noen gang hatt absolutt flertall i Knesset.
Historie.
Knesset ble etablert på en bakketopp vest i Jerusalem i Sheikh Badr-distriktet før Israels uavhengighetskrig i 1948. Bygningen ble senere finansiert av James A. de Rothschild som en gave til Staten Israel. Det ble bygd på land leid av den gresk-ortodokse kirken i Jerusalem.
Før konstruksjonen av den permanente bygningen hadde Knesset, regjeringen, samlet seg i Den jødiske agendas bygninger i Jerusalem, Kessem kino-bygning i Tel Aviv og Froumine-bygningen i Jerusalem.
Mandatfordelingen etter valget i 2006.
1 National Union er en allianse mellom Ahi, Moledet og Tkuma.
2 United Torah Judaism er en allianse mellom Agudat Israel og Degel HaTorah.


Menachem Begin.
Menachem Begin (hebraisk), polsk: Mieczysław Biegun, (russisk: Менахем Вольфович Бегин (født 16. august 1913 i Brest-Litovsk i Hviterussland, død 9. mars 1992 i Israel) var en israelsk politiker. Begin var leder av Irgun, en militant jødisk organisasjon som kjempet mot de britiske myndighetene i Palestinamandatet og arabiske militante. Bombingen av King David Hotel ble gjennomført i den perioden han var leder. Han var landets sjette statsminister, og satt fra juni 1977 til oktober 1983.
Han fikk Nobels fredspris i 1978 sammen med Anwar Sadat etter fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Fredsavtalen ble inngått noen måneder etter Camp David-avtalen ble signert på Camp David.
Begin var initiativtakeren til Operasjon Opera i 1981, som var et angrep på en irakisk atomreaktor som den israelsk regjeringen misstenkte skulle brukes til å lage atomvåpen.
Begins ettermæle har blitt svertet på grunn av hans ordre om å invadere Libanon i 1982. Invasjonen var en medvirkende årsak til den beryktede massakren i Sabra og Shatila i Beirut samme år, og selv om ingen israelere deltok i massakren, har blant annet Begin og Ariel Sharon blitt kritisert for å ikke ha forutsett faren for at de kristne falangistene kunne komme til å ta hevn for drapet på Libanons tidligere president Bashir Gemayel.
I 1983 trakk Begin seg fra det politiske liv. Årsakene skal ha vært hans kones bortgang, samt de store tapene i Libanon. Han ble sterkt preget av depresjon, og orket ikke lenger å bære de politiske byrdene det medførte å være statsminister. Yitzhak Shamir tok over etter ham, og styrte Israel til 1992 med unntak av en kort periode på 80-tallet, da Shimon Peres førte en kort regjering som tilslutt kollapset.


Yitzhak Shamir.
Yitzhak Shamir ("hebraisk"), eg. Yitzhak Jazernicki (født 15. oktober 1915, død 30. juni 2012 i Tel Aviv) var en israelsk politiker og statsminister fra 1983 til 1984 og igjen fra 1986 til 1992.
Han ble født i Ruzinoy i Russland (nåværende Ruzhany i Hviterussland) og emigrerte til Palestina i 1935 hvor han raskt ble medlem av den militante gruppen Irgun, og etter 1940 det noe mindre Lehi. I 1941 ble han arrestert av britiske myndigheter, men han flyktet i 1942 og ble så en av lederne av Lehi.
Etter dannelsen av Israel i 1948 tilsluttet han seg den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad (1955–65). Han sluttet seg så til Herut-partiet i 1969 (ledet av Menachem Begin). Ble valgt inn på Knesset i 1973 som medlem av Likud. Formann i Knesset i 1977 og utenriksminister i 1980. Tok over som statsminister etter Begin i 1983, en post han hadde til 1984. Ble så igjen statsminister i 1986 til 1992. Tapte i 1992 valget til fordel for Arbeiderpartiet og Yitzhak Rabin. Trakk seg året etter som leder for Likud og forsvant fra offentligheten.
Til tross for at han ble ansett som en «hardliner» innen Likud, klarte han sammen med Egypts president Anwar Sadat å få i gang fredsforhandlinger i 1981 og 1982. Noe som bidro til å normalisere forholdene mellom de to landene etter Yom Kippur-krigen i 1973. Fikk derimot mye kritikk for sin dårlige håndtering av inflasjonen i Israel i første halvdel av 80-tallet. Ble også kritisert da han i 1987 blokkerte fredsforhandlingene som Shimon Peres tok initiativ til mellom Israel og Jordan.


Nøkkel.
En nøkkel er et gjenstand som benyttes sammen med en lås for å sikre verdier. Nøkkelen og låsen har vært i bruk i flere tusen år.
Størrelsen og kompleksiteten av nøkkelen varierer i henhold til hvor vanskelig man ønsker det skal være å bryte sikringen som låsen representerer.


Birger Meidell.
Birger Øivind Meidell (født 4. februar 1882 i Bergen, død 29. januar 1958) var en norsk forsker og politiker (Nasjonal Samling). Han var konstituert sosialminister fra 25. september 1940 til 25. september 1941.
Meidell studerte i Norge, Tyskland og Frankrike, og tok forsikringseksamen ved universitetet i Göttingen i 1906. Han ble ansatt som aktuar i Livsforsikringsselskapet Norske Liv i 1907 og i Statens Pensjonskasse fra 1913. Han var direktør for Oslo kommunale pensjonskasse 1917–24, og var fra 1923 professor i forsikringsteknikk ved Det kgl. Frederiks Universitet, senere Universitetet i Oslo. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1923.
Meidell ble medlem av Nasjonal Samling i 1930-årene. Han var en av de som Vidkun Quisling annonserte som medlemmer av en påtenkt regjering i sin radiotale under den tyske invasjonen 9. april 1940. Meidell ble da nevnt som Kirke- og undervisningsminister.
Quislings kupp-regjering ble aldri en realitet, men 25. september samme år ble Meidell «kommissarisk statsråd» i Quislings regjering og leder av Sosialdepartementet. I denne stillingen arbeidet han for lønnsøkning og bedrede arbeidsforhold for arbeiderne. Han fikk i november 1940 innført en lov om arbeidsledighetstrygd, en bearbeidelse av den loven Stortinget hadde vedtatt i 1938, men som ble suspendert våren 1940. Samtidig søkte han innflytelse over LO ved å pleie kontakt med utvalgte opposisjonelle. Meidell arbeidet ut fra en egen strategi der NS' innflytelse over samfunnet skulle skapes gjennom bedrede sosiale forhold. Politisk tilhørte han det som kan kalles partiets venstrefløy.
Etter hvert kom Meidell i konflikt med Josef Terbovens Reichskomissariat over spørsmålet om økt lønn til arbeiderne. Han fikk også motstand for sitt forsøk på å føre en uavhengig politikk overfor fagforeningene fra Quisling og den fløyen i NS som ivret for en overtagelse av alle samfunnsfunksjoner med makt. Forsøkene på en tilnærming mellom departementet og utvalgte personer i LO førte også til at han ble motarbeidet av den NS-fiendtlige delen av landsorganisasjonen. Meidell trakk seg som kommissarisk statsråd i september 1941, og ble deretter direktør i Norges Brannkasse. Politikken hans om å skape oppslutning gjennom sosiale reformer og økt fordeling var avgjørende for at han måtte gå av.
I 1946 ble Meidell dømt til livsvarig tvangsarbeid for landssvik. Han ble benådet tre år senere.
Birger Meidell var bror av forfatteren og pressemannen Sigurd Segelcke Meidell.


Shimon Peres.
Shimon Peres (hebraisk) (født 2. august 1923 i Wiśniewo i Polen som Szymon Perski) er en israelsk politiker. 15. juli 2007 ble han Israels president.
Han ble først valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1959, og har hatt en rekke fremtredende verv og ministerposter. Det meste av tiden har han representert det israelske arbeiderpartiet, men har så gått over til sentrumspartiet Kadima. Peres var også presidentkandidat i 2000, men tapte da for Moshe Katsav.
Peres var Israels 8. statsminister i 1984–86, og ble igjen statsminister i perioden 1995–96, etter mordet på Yitzhak Rabin. Han mottok Nobels fredspris i 1994 (sammen med Yitzhak Rabin og Yasir Arafat).
Shimon Peres ble visestatsminister og utenriksminister i januar 2005, i en koalisjonsregjering ledet av Ariel Sharon.
Peres ble i 2007 nominert av Kadimapartiet som presidentkandidat, etter at Moshe Katsav ble tiltalt for en rekke sexovergrep. Han ble 13. juni 2007 valgt til president av Knesset. 15. juli 2007 ble han innsatt som president.
Shimon Peres ble i 2012 tildelt den amerikanske Presidentens frihetsmedalje.
Peres er fetter til den amerikanske skuespillerinnen Lauren Bacall (født Betty Joan Perski).


Tormod Hustad.
Tormod Kristoffer Hustad (født 15. februar 1889 i Inderøy i Nord-Trøndelag, død 19. august 1973) var en norsk arkitekt og politiker (Nasjonal Samling).
Hustad ble uteksaminert fra Norges Tekniske Høgskole (NTH) i høstsemesteret 1914. Fra 1923 var han ansatt ved NTH. Hustad tegnet flere større bygg, både private og offentlige. I Vidkun Quislings første regjering var Hustad landbruksminister. I september 1940 ble han utnevnt til kommissarisk statsråd i Arbeidsdepartementet. Han var arbeidsminister i Quislings regjering fra 1942 til 1944. I februar 1944 ble han etter tysk press og strid med Quisling fjernet fra regjeringen, og erstattet av Hans Skarphagen. I 1946 ble Hustad dømt til tvangsarbeid på livstid.
Hustad vant en internasjonal konkurranse om utformingen av NTH-ringen. Dette er en skolering for sivilingeniører og sivilarkitekter uteksaminert ved NTH, nå NTNU.
Hustad levde resten av sitt liv i Oslo. Han ble begravet på Ullern (Oslo) i september 1973.


Smallville.
"Smallville" er en TV-serie som i Norge går på TVNorge. Serien er skapt av Alfred Gough og Miles Millar, og omhandler livet til en tenåringsutgave av Clark Kent. Serien filmes i og rundt Cloverdale, British Columbia, Canada. Tom Welling spiller hovedpersonen Clark Kent.
Seriens hovedgruppe er ungdommer. Seriens premiere i USA hadde 8,4 millioner seere, og slo dermed alle de tidligere rekordene på kanalen.
Handling.
I Smallville får vi følge den unge Clark Kent (Tom Welling) i årene før han blir superhelt, mens han gjennomgår helt vanlige high school-problemer, som for eksempel vennskap, kjærlighet, forelskelser, hemmeligheter og skoleavis, samt alt det overnaturlige som skjer, og som får Clark til å innse at han er ment for noe mer enn å kun være gårdsgutt.
Historien starter på high school, hvor Clark er ulykkelig forelsket i Lana Lang (Kristin Kreuk). Hun er skolens mest populære jente, er sammen med quarterbacken på fotballaget hun er heiagjengleder for, og sist, men ikke minst: hun bærer et halskjede med det (for Clark) giftige stoffet kryptonitt – det eneste stoffet han ikke tåler. Men Lana har også en mørkere side under overflaten: hun ble foreldreløs etter meterorregnet som skjedde mange år tidligere, og er fremdeles sårbar for temaet.
I bakgrunnen lurer også en kjærlighetstriangel mellom Clark og hans to barndomsvenner Chloe Sullivan (Allison Mack) og Pete Ross (Sam Jones III), som gjør det hele ekstra komplisert. Hemmelighetene som Clark innehar gjør i tillegg at begge vennskapene settes på prøve.
Vi får også følge det spesielle vennskapet som oppstår mellom Clark og Lex Luthor (Michael Rosenbaum) når Lex kommer ut for en bilulykke, hvor Clark tilfeldigvis blir innblandet og tilsynelatende mirakuløst overlever.
Lex blir besatt av ulykken, og til tross for at de to utvikler et tett vennskap, klarer ikke Lex å holde seg helt unna å privatetterforske den merkelige insidenten. Og Lex' mistanke om at Clark er overnaturlig blir ikke akkurat mindre av at Clark alltid har noe å gjøre med alle de merkelige tingene som skjer i Smallville, landsbyen der ingenting er normalt. Dermed begynner han en langsom, men sikker ferd mot den mørkere siden av seg selv, den som en gang skal true med å ødelegge verden...
Episoder.
"Utdypende artikkel: Liste_over_Smallville-episoder"


Emulator.
En emulator er et program som kan kjøre et annet program på en maskinvare og/eller i et operativsystem hvor programmet som kjøres ellers ikke kan bli kjørt. I noen tilfeller også betegnet som virtuelle maskiner. De emulatorene som er mest brukt er emulatorer for datamaskinterminaler. For eksempel 3270 emulator som emulerer IBMs 3270 terminal. Denne var før PCens tid en av skjermene som ble benyttet mot IBMs stormaskiner. Emulatorer benyttes ofte av utviklere for å teste programvare laget for en spesiell maskinvareplatform på utviklerens egen maskin. Dette gjøres ofte for å lettere feilsøke.


SS «City of Flint».
SS «City of Flint» var et frakteskip tilhørende USAs handelsmarine og det første amerikanske skipet som ble tatt av tyskerne under andre verdenskrig.
Skipet var under kaptein Joseph H. Gainard kommando da det første gang involverte seg i krigen ved å redde 200 overlevende fra det torpederte britiske passasjerskipet SS «Athenia» i begynnelsen av september 1939.
9. oktober 1939 fraktet «City of Flint» 4000 tonn smøreolje fra New York til Storbritannia og var merket som et nøytralt skip da lommeslagskipet «Deutschland» avskar henne omtrent 1200 mil utenfor New York. De erklærte at lasten var smuglergods og tok skipet som krigsbytte. Et tysk prisemannskap malte over alle amerikanske merker og heiste det tyske flagget.
For å unngå britenes Royal Navy satte prisemannskapet kursen mot Tromsø. Norge var på denne tiden et nøytralt land og med senkingen av handelsskipet SS «Lotent W. Hassen» friskt i minnet nektet de tyskerne adgang. Prisemannskapet dro så mot Murmansk og hevdet å ha havarert med påfølgende krav om nødhavn. Sovjetunionen nektet dem likevel å anløpe, for hvis det virkelig var snakk om havari kunne ikke den amerikanske besetningen være krigsfanger.
I ukene som fulgte ga USA sine handelsskip ordre om å registrere seg i andre land, slik at støtten til de allierte kunne fortsette uten å bryte nøytraliteten. Imens begynte Royal Navy å nærme seg det fangede skipet.
Prisemannskapet prøvde nå Norge på nytt, denne gangen i Haugesund. Den norske regjeringen nektet atter en gang skipet adgang og kalte den tyske besetningen for kidnappere. Med Royal Navy like i hælene hadde ikke prisemannskapet noe annet valg enn å trosse det norske avslaget og 3. november seilte de likevel inn til havn. Den tyske besetningen ble internert og den 6. november skipet ble returnert til kaptein Gainard.
«City of Flint» fortsatte å trafikkere Atlanterhavet frem til hun ble senket 13. januar 1943.
City of Flint


The Football League.
The Football League er en organisasjon som representerer 72 fotballklubber fra England og Wales. Ligaen ble stiftet på et møte den 22. mars 1888 etter et initiativ fra Aston Villas direktør, William McGregor.
8. september samme år startet den første sesongen med 12 klubber, med antallet steg raskt og var i 1959 blitt 92 klubber. I 1992 brøt de 20 beste klubbene ut av ligaen og dannet sin egen liga, FA Premier League. The Football League representerer ikke disse klubbene lenger, selv om det er opprykk og nedrykk mellom FA-Premier League og The Football League. Klubbene i The Football League er fordelt på tre divisjoner: Football League Championship, Football League One og Football League Two.
Ligaen er den eldste profesjonelle fotballliga i verden.
Tabeller for øverste nivå i engelsk fotball.
Inkluderer bare de sesongene der The Football League sto som ansvarlig for denne divisjonen, altså fra 1888/89 til og med 1991/92-sesongen.
1888-89,
1889-90,
1890-91,
1891-92,
1892-93,
1893-94,
1894-95,
1895-96,
1896-97,
1897-98,
1898-99,
1899-00,
1900-01,
1901-02,
1902-03,
1903-04,
1904-05,
1905-06,
1906-07,
1907-08,
1908-09,
1909-10,
1910-11,
1911-12,
1912-13,
1913-14,
1914-15,
1919-20,
1920-21,
1921-22,
1922-23,
1923-24,
1924-25,
1925-26,
1926-27,
1927-28,
1928-29,
1929-30,
1930-31,
1931-32,
1932-33,
1933-34,
1934-35,
1935-36,
1936-37,
1937-38,
1938-39,
1939-40,
1946-47,
1947-48,
1948-49,
1949-50,
1950-51,
1951-52,
1952-53,
1953-54,
1954-55,
1955-56,
1956-57,
1957-58,
1958-59,
1959-60,
1960-61,
1961-62,
1962-63,
1963-64,
1964-65,
1965-66,
1966-67,
1967-68,
1968-69,
1969-70,
1970-71,
1971-72,
1972-73,
1973-74,
1974-75,
1975-76,
1976-77,
1977-78,
1978-79,
1979-80,
1980-81,
1981-82,
1982-83,
1983-84,
1984-85,
1985-86,
1986-87,
1987-88,
1988-89,
1989-90,
1990-91,
1991-92,
Tabeller for 2. nivå i engelsk fotball.
Football League Championship het 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Før 1992-93 var navnet 2. divisjon.
1892-93,
1893-94,
1894-95,
1895-96,
1896-97,
1897-98,
1898-99,
1899-00,
1900-01,
1901-02,
1902-03,
1903-04,
1904-05,
1905-06,
1906-07,
1907-08,
1908-09,
1909-10,
1910-11,
1911-12,
1912-13,
1913-14,
1914-15,
1919-20,
1920-21,
1921-22,
1922-23,
1923-24,
1924-25,
1925-26,
1926-27,
1927-28,
1928-29,
1929-30,
1930-31,
1931-32,
1932-33,
1933-34,
1934-35,
1935-36,
1936-37,
1937-38,
1938-39,
1939-40,
1946-47,
1947-48,
1948-49,
1949-50,
1950-51,
1951-52,
1952-53,
1953-54,
1954-55,
1955-56,
1956-57,
1957-58,
1958-59,
1959-60,
1960-61,
1961-62,
1962-63,
1963-64,
1964-65,
1965-66,
1966-67,
1967-68,
1968-69,
1969-70,
1970-71,
1971-72,
1972-73,
1973-74,
1974-75,
1975-76,
1976-77,
1977-78,
1978-79,
1979-80,
1980-81,
1981-82,
1982-83,
1983-84,
1984-85,
1985-86,
1986-87,
1987-88,
1988-89,
1989-90,
1990-91,
1991-92,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006
Tabeller for 3. nivå i engelsk fotball.
Football League One het 2. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Fra 1958-59 t.o.m. 1991-92 var navnet 3. divisjon. Fra 1921-22 til 1957-58 var det to avdelinger, som da ble kalt 3. divisjon sør og nord.
1920–1921,
1958–1959,
1959–1960,
1960–1961,
1961–1962,
1962–1963,
1963–1964,
1964–1965,
1965–1966,
1966–1967,
1967–1968,
1968–1969,
1969–1970,
1970–1971,
1971–1972,
1972–1973,
1973–1974,
1974–1975,
1975–1976,
1976–1977,
1977–1978,
1978–1979,
1979–1980,
1980–1981,
1981–1982,
1982–1983,
1983–1984,
1984–1985,
1985–1986,
1986–1987,
1987–1988,
1988–1989,
1989–1990,
1990–1991,
1991–1992,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006
3.divisjon, avd. sør.
1921–1922,
1922–1923,
1923–1924,
1924–1925,
1925–1926,
1926–1927,
1927–1928,
1928–1929,
1929–1930,
1930–1931,
1931–1932,
1932–1933,
1933–1934,
1934–1935,
1935–1936,
1936–1937,
1937–1938,
1938–1939,
1939–1940,
1946–1947,
1947–1948,
1948-1949,
1949-1950,
1950-1951,
1951-1952,
1952-1953,
1953-1954,
1954-1955,
1955-1956,
1956-1957,
1957-1958,
3.divisjon, avd. nord.
1921–1922,
1922–1923,
1923–1924,
1924–1925,
1925–1926,
1926–1927,
1927–1928,
1928–1929,
1929–1930,
1930–1931,
1931–1932,
1932–1933,
1933–1934,
1934–1935,
1935–1936,
1936–1937,
1937–1938,
1938–1939,
1939–1940,
1946–1947,
1947–1948,
1948-1949,
1949-1950,
1950-1951,
1951-1952,
1952-1953,
1953-1954,
1954-1955,
1955-1956,
1956-1957,
1957-1958
Tabeller for 4. nivå i engelsk fotball.
Football League Two het 3. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Fra 1958-59 t.o.m. 1991-92 var navnet 4. divisjon.
1958–1959,
1959–1960,
1960–1961,
1961–1962,
1962–1963,
1963–1964,
1964–1965,
1965–1966,
1966–1967,
1967–1968,
1968–1969,
1969–1970,
1970–1971,
1971–1972,
1972–1973,
1973–1974,
1974–1975,
1975–1976,
1976–1977,
1977–1978,
1978–1979,
1979–1980,
1980–1981,
1981–1982,
1982–1983,
1983–1984,
1984–1985,
1985–1986,
1986–1987,
1987–1988,
1988–1989,
1989–1990,
1990–1991,
1991–1992,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006


Man Ray.
Man Ray (født 27. august, 1890, død 18. november, 1976), født Emmanuel Radnitzky, var en amerikansk dadaistisk og surrealistisk fotograf og filmregissør.
Man Ray grunnla den amerikanske avdelingen av dada-bevegelsen sammen med Marcel Duchamp i New York, men flyttet i 1921 til Paris etter å ha erklært dadaismen i Amerika for død. I 1924 ble han en del av surrealistbevegelsen i Paris. Fra sitt atelier i kunstnerstrøket Montparnasse produserte Man Ray en lang rekke arbeider som revolusjonerte fotografiet i første halvdel av 1900-tallet.
Rundt 1921 begynte Man Ray og Laszlo Moholy-Nagy å lage deres noenlunde like rayographs og fotogramer. De plasserte ulike objekter på sensitivt fotopapir, og belyste disse ved hjelp av fotografiske fremkallingsapparater. På denne måten fikk de frem tingenes skygge og tekstur. Begge valgte de ofte maskindeler som objekter. Den tilsynelatende automatikken i prosessen virket tiltalende for deres dadaistiske og surrealistiske følelser.
I 1934 poserte kunstneren Meret Oppenheim for Man Ray, i det som ble en serie kjente fotografier som viste Oppenheim stående naken ved en trykkepresse.
Man Ray regisserte også flere viktige avantgardistiske kortfilmer, som «Le Retour à la Raison» (2 minutter, 1923); «Emak-Bakia» (16 min, 1926); «L'Étoile de Mer» (15 min, 1928); og «Les Mystéres du Château du Dé» (20 min, 1929).
Sent i livet flyttet Man Ray tilbake til USA. Han bosatte seg i Los Angeles, men returnerte til Paris og Montparnasse kort tid før han døde.
Eksterne lenker.
Man Ray
Man Ray
Man Ray
Man Ray


Rocky Marciano.
Rocky Marciano, egentlig Rocco Marchegiano (født 1. september 1923, død 31. august 1969) var en amerikansk bokser. Marciano var verdensmester i tungvekt 1952–56 og er den eneste tungvektsmesteren som har trukket seg tilbake uten å ha tapt en eneste kamp.
Marciano ble født og vokste opp i Brockton, Massachusetts. Han debuterte som proff i 1947. Han vant de første 16 kampene på KO, hvorav ni i første runde. Hans store gjennombrudd i ringen kom da han 12. juli 1951 møtte den legendariske eks-verdensmesteren Joe Louis. Marciano vant en brutal knockout-seier i åttende runde. Et drøyt år senere erobret han VM-tittelen ved å beseire Jersey Joe Walcott på KO i runde 13 i en meget hard kamp. I returoppgjøret ble Walcott slått ut allerede i runde 1. Marciano forsvarte tittelen ytterligere fem ganger, siste gangen mot mesteren i lett tungvekt, Archie Moore, der Rocky vant på KO i runde 9. Etter denne kampen trakk Marciano seg tilbake med statistikken 49 seire (43 på KO), 0 uavgjorte og 0 tap. Marciano ble kåret til "Fighter of the Year" hele tre ganger av "Ring Magazine", bare Muhammad Ali har vunnet denne prisen flere ganger.
Marciano vant også det som blir betegnet som årets kamp av samme magasin tre år på rad, fra 1952 til 1954.
I motsetning til en del andre tungvektsmestre levde Marciano et rolig privatliv uten skandaler. Han omkom i en flyulykke i 1969, bare 46 år gammel. Marciano er en av boksehistoriens største legender.


Liste over Italias statsministre.
Italias statsminister (italiensk: "Presidente del Consiglio dei Ministri") er regjeringssjef i den Italienske republikk og hadde den samme posisjon i det tidligere kongedømmet Italia.
Statministerembetet idag er hjemlet i Italias grunnlov, artikkel 92 til 96. Statsministeren utnevnes av Italias president.
Kongedømmet Italia.
Kongedømmet Italia (1861-1946) hadde 30 statsministre som styrte 65 regjeringer. Giovanni Giolitti er den av statsministrene (medregnet republikken Italia, men bortsett fra Mussolini) som har sittet lengst i embetet, nemlig 10 år seks måneder og fem dager.
Republikken Italia.
Republikken Italia har siden 1946 hatt 30 statsministre og 62 regjeringer. Alcide de Gasperi har vært leder av flest regjeringer med i alt åtte (hvorav en under monarkiet). Giulio Andreotti ledet sju regjeringer, mens Amintore Fanfani var statsminister i seks regjeringer. Silvio Berlusconi er den som samlet har regjert lengst (3297 dager).
Noter.
Italias statsministre
Italia


Tjølling kirke.
Tjølling kirke ligger i Larvik kommune i Vestfold.
Kirken ligger på et sted som i middelalderen har vært et lokalt maktsentrum for søndre Vestfold. Gården Huseby ligger nær ved. Man regner med at det er en sammenheng mellom denne gården og markedsplassen Kaupang.
Stedet var trolig en hedensk sentralhelligdom i førkristen tid.
Tjølling kirke er en basilika, den eneste av denne type i Vestfold utenom Tønsberg.
Det var trolig Sigurd Jorsalfare som bygget den tidlig på 1100-tallet. Kirken ble rammet av en brann på 1360-tallet, og ble deretter ombygd. Et jordskjelv skadet kirken i 1750-årene. Det har vært antatt at det var jordskjelvet i Lisboa i 1755, men det er mer sannsynlig at det var et jordskjelv i Kattegat i 1759 som forårsaket skadene. Kirken ble så gjenreist i første halvdel av 1760-årene. Den ble restaurert i 1860.
Gravminnene ved kirken er registrert av DIS-Norge.


Blitz.
a> i Oslo huser et radikalt ungdomsmiljø.
a>huset i 30C er bakerst i bildet.
Blitz eller Blitz-miljøet er en betegnelse på miljøet rundt det såkalte Blitz-huset i Oslo sentrum. Blitz-miljøet består stort sett av venstreradikale, i all hovedsak pønkere, anarkister, venstresosialister og kommunister. Blitz ble dannet i 1982 og har en lang historie med politisk aktivisme. Blitz har fått mye kritikk for å bruke vold som et politisk virkemiddel.
Historie.
Blitz-miljøet oppstod i 1982 med okkupasjonen av en bygård i Skippergata 6 i Oslo. Senere flyttet okkupantene inn i en tom bygård i Pilestredet 30 (i bydel St. Hanshaugen).
Oslo kommune prøvde å gjøre en avtale med blitzerne, og ansatte Stein Lillevolden som miljøarbeider med ansvar for stedet. Samtidig ble det inngått en leiekontrakt mellom blitzmiljøet og kommunen, der blitzerne fikk leie bygården for en symbolsk sum mot å ta på seg ansvaret for vedlikehold av bygningsmassen. Fra 1982 gikk dette i orden og Blitz fikk status som et «selvstendig ungdomshus».
Lillevolden ble etter hvert en slags uformell leder og organisator for miljøet, og var derfor til stadighet i søkelyset til Oslo-politiet under politimester Willy Haugli. Blant annet stormet Oslo-politiet på et tidspunkt Stortorvets Gjestegiveri for å arrestere Lillevolden.
Utover på 80-tallet bemerket Blitz-miljøet seg ved sine mange demonstrasjoner, blant annet da den britiske statsministeren Margaret Thatcher kom til Oslo i 1986 og da den amerikanske utenriksministeren Caspar Weinberger kom i 1987. Disse demonstrasjonene utviklet seg til regelrette gateslag mellom blitzerne og politiet, ofte med mange skadde på begge sider og mange arresterte blitzere.
En annen mye omtalt episode fant sted da blitzere tok seg inn på Oslo rådhus i 1986 og avbrøt en middag i bystyret ved å storme inn og spise opp maten til politikerne.
I 1988 kom første nummer av Blitz sin egen avis Smørsyra ut.
I 1989 ble brannbomber kastet inn i Blitz-huset under en konsert med 200 personer til stede, for "å hevne at Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen ikke fikk slippe til på talerstolen i Oslo sentrum 1. mai.”
Utover på 90-tallet ble Blitz flere ganger omtalt fordi de saboterte politiske møter til høyreorienterte partier, blant annet Fremskrittspartiet og Fedrelandspartiet. Senere har også et parti som Demokratene blitt rammet av aksjoner der folk fra Blitz-miljøet har vært fremtredende. Folk fra blitzmiljøet har for eksempel kastet egg på Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen under partiets 1. mai-markeringer fordi de oppfatter det som en provokasjon på arbeidernes dag.
I 2002 la det borgerlige byrådet ved Ann Kathrine Tornås (KrF) blitzhuset ut for salg. Etter en massiv aksjon fra Blitz' side ble salget stoppet, blant annet etter at blitzere hadde ramponert inngangspartiet på rådhuset.
Blitz deltok 22. mars 2003 i en demonstrasjon mot krigen i Irak. Politiet pågrep en rekke demonstranter etter at det ble kastet egg og stein mot en politikjede ved den amerikanske ambassaden i Oslo. En rekke demonstranter fikk medisinsk behandling etter slag mot hodet eller angrep av politihund. Etter demonstrasjonen ble det rettet en del kritikk mot bruk av politihund og påstander om politivold, satt i sammenheng med samtidige protestaksjoner rundt om i Europa. Amnesty International gransket hendelsen kritisk, og politiet satte selv i gang en intern evaluering av hendelsene.
I mars 2007 angrep demonstranter fra Blitz-miljøet politiet ved Danmarks ambassade på Frogner. Bakgrunnen for demonstrasjonen var København kommunes avgjørelse om å rive Ungdomshuset «Ungeren». Politiet måtte bruke tåregass mot demonstrantene, og en politimann ble lettere skadet etter at demonstrantene kastet stein og malingsbomber. Dette førte til politisk misnøye, og flere Oslo-politikere gikk hardt ut mot Blitz' voldelige adferd. Dette utløste en større mediedebatt, hvor enkelte FrP-politikere ytret at det nå var på tide å kaste blitzerne ut.
Senere samme måned ble det klart at NRK hadde anmeldt Blitz til politiet etter at reporter Anders Magnus og TV-fotograf Bengt Kristiansen ble angrepet av flere blitzere under demonstrasjonen mot den danske ambassaden.
Den 26. april 2007 ble 250 demonstranter fra Blitz anholdt av politiet i Oslo sentrum. De deltok i en lovlig demonstrasjon mot NATOs utenriksministermøte som ble holdt i byen, men noen av dem brøt politiets sperringer og gikk nærmere rådhuset, hvor de ble stanset av politiet. 8 av de anholdte ble pågrepet og siktet for vold og skadeverk. Stortingsrepresentant for Oslo FrP Christian Tybring-Gjedde gikk ut og sa at blitzerne burde kastes ut da det ble klart at politiet hadde funnet eksplosiver i huset.
Den 12. mars 2011 holdt Blitz en demonstrasjon mot tatoveringsstudioet «Metal Tattoo» på Holbergs plass som angivelig var et tilholdssted for nynazister, et par steinkast unna Blitzhuset. Det endte i flere arresterte, og en razzia på blitzhuset.
Flere Frp-politikere har tatt til orde for å få tvangsfjernet Blitz fra Pilestredet. Det har blant annet blitt hevdet at Blitzhuset ikke er noe ungdomshus, men et tilholdssted for «middelaldrede anarkister», med adresse til Stein Lillevolden som fortsatt er sentral i miljøet og fremstår som en slags leder både i Blitzhuset og under demonstrasjoner.
Undergrupper.
I tillegg har den feministiske radiostasjonen RadiOrakel lokaler på loftet i Blitzhuset. RadiOrakel er likevel ikke en del av Blitz.
Andre aktiviteter.
Blitz driver en kafé spesialisert på vegetar- og veganmat.
I tillegg til egne utgivelser så har Blitz Records også gitt ut en dobbel-LP, to live-CDer og flere live-kassetter der en kan høre disse bandene og flere andre som har vært en viktig del av husets historie. Huset har også et lydstudio.


Nøkkelost.
Nøkkelost er en fast løypeost som er krydret med spisskummen og kryddernellik. Nøkkelost lages primært på skummet melk, men i mindre målestokk hender det også at den lages av surmelk.
Opprinnelsen til norsk nøkkelost er nederlandsk leydenost (som i hjemlandet er kjent som "karveost"), som lages i byen Leiden. Byen har nøkler i byvåpenet, derav det norske navnet. Nøkkelost har siden midten av 1800-tallet blitt utviklet og og foredlet til en egen ostesort, unik for Norge. Moderne nøkkelost skiller seg fra leydenost på flere måter, blant annet gjennom at leydenost ikke tilsettes kryddernellik, men spisskummen og karve. Dessverre er kunnskapen om opprinnelsen til denne osten gått tapt. I Nederland kan nøkkelost (på Nederlandsk "nagelkaas") med kummen og nellik kjøpes i enkelte butikker. I Norge nevnes nøkkelost av Hanna Winsnes (1789–1872), i "Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen", i 1845.
Oppskrift.
Kryddernellik kan byttes ut med karve, men osten vil da få en ganske annen smak.
Melken varmes opp så ostestoffet skiller seg. Bland i de øvrige ingrediensene og sett blandingen over varmen, som ikke må være så høy at at smøret skiller seg fra. Rør til massen slipper kjelen og er blitt tykk og glatt. Trykk osten ned i en form og la stå til den er kald.


Vanna.
Det første som møter deg når du tar ferga fra Hansnes over Vannsund, er Skåningsbukt med Vanntinden ruvende bak. Bildet er tatt 12. juli 2004.
Fra Torsvåg, lengst nordvest på Vanna.
Vannøya, eller Vanna er en øy som ligger ytterst i Karlsøy kommune i Troms. Vannøya het opprinnelig Vorn eller Varna, som betyr «den som gir vern». Øya er 226,81 km² (inkludert Kåja og Lille Skorøya), og er kommunens nest største og Norges 17. største øy.
Det går ferge (riksvei 863) mellom Skåningsbukt på Vannøya og Hansnes på Ringvassøy.
Fergen til Vannøya tar ca. 40 minutter og det er 7 mil fra Tromsø til Hansnes.
Natur, kultur og næringsliv.
Hovednæringen på Vannøya er fiske og det er flere fiskebruk på øya. I mindre grad drives det med sau, gris og rein. Vannøyas kirke ligger på vestsiden av øya; Sengskroken kapell ble bygd i 1962 (innviet 02.09.62) og restaurert 1981/1986. Kapellet er en langkirke i tre med plass til 225 mennesker. Hamre Stadion ligger rett sør for kirken. Vannøya har et rikt naturliv og gode muligheter for fiske både på hav og i vassdrag (Skipsfjordelva og Vannareidvassdraget). Av dyreliv fins det f.eks mengder av sjøfugl, havørn, rype, hare og en og annen hval. Vannøya har de senere år fått en stor elgstamme,som i hovedsak holder til på den sørlige delen av øya. I 2008 var første året med elgjakt, 5 dyr ble felt. Elgstammen på den sørlige delen av øya er så stor at den ofte beiter i hager for å dekke sitt næringsbehov om vinteren. Det er planlagt en vindkraftpark med Norges hittil største vindmøller på Fakken, mellom Vannvåg og Kristoffervalen. Torsvåg fyr ligger ytterst nord-vest på øya.
Tettsteder og bygder.
Vannavalen og Kristoffervalen ligger på nordøstsida av Vannøya. Her er det havn, fiskebruk og et av Nordens største klippfiskanlegg. I Kristoffervalen er det barnehage og her er også redningsskøyten «Erik Bye» med sin faste besetning stasjonert.
Vannvåg ligger på sørøstsida av Vannøya. Her er det havn og fiskebruk. Grunnskole med for den østlige del av Vanna (52 elever 2011/2012). Det er barnehage, svømmehall, alpinbakke, post og handel. Vannvåg har også anløp av hurtigbåten mellom Tromsø og Skjervøy.
Lanesøyra ligger på sørsiden av Vannøya. Her ligger et ungdomshus og mange, merkede natur- og kulturstier. Løypenettet starter på Lanes, ved Ungdomshuset til Bygdelaget Ørheim og i Sjåvika. Det er merket løype fra Lanesøyra til Skarbruna og Skipsfjorden.
Vannareid ligger på vestsida av Vannøya. Her er det grunnskole med oppvekstsenter for den vestlige del av Vannøya (ca 38 elever 2012/2013 i skolen). Det er post og handel.
Burøysund ligger nordøstsida av Vannøya. Dette har vært et svært aktivt fiskevær, men fiskebruket ble nedlagt i 2003. Her ligger Burøysund bygdemuseum.
Torsvåg ligger ytterst, på nordvestsida av Vannøya. Fiskeværet Torsvåg har vært svært aktivt i mange hundre år og har også vært et viktig kirkested. I dag danner moloer på begge sider av holmen Kåja en lun havn. På Kåja ligger et av Vannøyas fiskebruk, “Torsvågbruket” og på toppen av Kåja er Torsvåg fyr.


Archie Moore.
Archie Moore eller Archibald Lee Wright (født 13. desember 1913, død 9. desember 1998) var en amerikansk bokser.
Generelt.
Om Moore ble det sagt at det å bokse var like naturlig som det er for andre mennesker å puste. I en karriere som strakte seg over 27 år, en evighet i boksing, kjempet han 229 kamper. Hele 141 av hans 194 seire vant han på knockout, og han innehar rekorden for flest KO-seire innen proffboksing, en rekord som sannsynligvis vil bestå for alltid ettersom moderne boksere sjelden bokser mer enn 50-60 kamper i løpet av en karriere.
Archibald Lee Wright, som Moore egentlig het, ble født i Benoit, Mississippi, USA den 13. desember i enten 1913 eller 1916, avhengig av hvilken kilde man ønsker å tro på. Selv hevdet han alltid at 1916 var fødselsåret hans, mens andre familiemedlemmer hevder 1913. Ingen vet med sikkerhet, men det var mest sannsynlig ett av disse to årene ettersom ingen andre kilder eller personer har hevdet andre årstall.
Oppvekst.
Som ungdom var Archie stadig på kant med loven, selv om det utelukkende dreide seg om mindre lovbrudd som nasking og pøbelstreker. I håp om å få ham på bedre veier bestemte familien seg for å fjerne ham fra miljøet han vanket i og flyttet til St. Louis. Det skulle ikke gå lenge før Archie ble arrestert og dømt til to år på et guttehjem for å ha gjort innbrudd og stjålet verdisaker i en bil. Det var i det tøffe miljøet her at Moore oppdaget talentet han hadde for boksing, og innen løslatelsen hans to år senere var han blitt en solid bokser og klar til å gå løs på en amatørkarriere som skulle bli grunnlaget for en legendarisk karriere som skulle se sin fødsel noen år senere.
Begynnelsen.
I 1936 gjorde Archibald sin proffdebut i mellomvektsklassen under navnet Archie Moore. I løpet av hans første to år som proff hadde han vært i ringen 24 ganger. I forhold til dagens standard høres dette nesten overveldende ut, men på 1930-tallet var dette ansett for å være et beskjedent antall kamper for en nybegynner. Moores manager satt med det dilemma at Moore var en god farget bokser, og svært mange boksere så det som en tap-tap situasjon å akseptere en kamp mot ham. Da Moores første test mot en rangert motstander kom i april 1939, møtte han den rutinerte Teddy Yarosz som var rangert blant de 10 beste i mellomvektsklassen. Selv om Moore greide seg bra i den kampen, ble den plutselige opptrappingen av nivået for mye, og Moore tapte på poeng etter 10 runder. Moore viste likevel at det ikke var lenge før han kunne måle seg mot de bedre bokserne i klassen, og i 1940 reiste han til Australia "for en neve dollar" og slo ut den topp 10 rangerte hjemmebokseren Ron Richards i 10. runde. Noen måneder senere gjentok han suksessen med en poengseier over den samme Richards, også da på hjemmebane, og da han vendte tilbake til USA med flere bra seire fra Australia, hadde han funnet veien helt til nr. 4 på Ring Magazine-rankingen. Moore var nå offisielt en "contender" i mellomvektsklassen.
Problemer.
De neste fire årene var Moore aktiv og registrerte seire over flere gode boksere, blant andre Jack Chase, Eddie Booker og Nate Bolden som han møtte flere ganger hver. Den eneste bokseren han ikke hadde taket på i løpet av denne perioden var den teknisk suverene Charley Burley. Burley regnes som en av tidenes aller beste i Mellomvektsklassen, han var så god at ingen verdensmester noen gang var villig til å sette tittelen sin på spill mot ham. Moore ble regelrett utklasset av Burley, som hadde ham i kanvasen flere ganger i løpet av kampen. Det skal sies til Moores forsvar at han sannsynligvis presterte dårligere enn hva han kunne, for han var i ferd med å vokse ut av Mellomvektsklassen og kampen for å holde seg innen vektgrensen begynte å bli svært tøff. Blant annet hadde han måttet slutte å svelge kjøttet han spiste, han måtte nøye seg med å "tygge ut saften" og spytte ut resten. Når tradisjonell boksekost på den tiden bestod av kjøtt og grønnsaker, sier det seg selv at han sjelden kunne prestere sitt beste rent fysisk – han hadde rett og slett ikke energien i kroppen. Moore var nemlig en meget muskuløs person og hadde en naturlig vekt som var 10-15 kg mer enn mellomvektsgrensen på 160 lbs/ 72,7 kg. Flere av kampene han hadde vunnet de siste årene var mot Lett-tungvektere i såkalte "catchweight" kamper, der to boksere fra naboliggende vektklasser "møtes på midten". Moore visste at han kunne klare seg bra i lett-tungvektsklassen når den tid kom, og med den evige kampen mot vekten, samt en overmann som Burley i klassen, gjorde at han valgte å forlate mellomvektsklassen og gikk opp i lett tungvekt, enda han var så nær en VM-kamp.
Nye vektklasser: Lett tungvekt - Tungvekt.
Fra og med 1945 kjempet Moore som en offisiell lett-tungvekter. Allerede i sitt første år gikk han 14 kamper, 7 av dem mot topp 10 rangert motsand i form av Lloyd Marshall, Holman Williams, Cocoa Kid og Jimmy Bivins. Dette var alle bunnsolide boksere fra en særdeles sterk æra. Bivins er innrullet i Boksingens Hall of Fame. Reclisten til Moore for 1945 alene var 12-2 (begge tapene kom mot Williams). Han startet 1946 med en flott seier over enda en rangert motstander, Curtis "Hatchetman" Sheppard, før han møtte sin overmann i Ezzard Charles noen måneder senere. Charles, som med Burley, skulle vise seg å være en bokser som hadde stilen som alltid slo Moores. Charles gikk seirende ut av alle deres tre innbyrdes møter. Moore fortsatte likevel å holde koken mot andre rangerte boksere, flere av dem opp til flere ganger. Da Ezzard Charles tok steget opp i tungvekt i 1949, stod Moore igjen som Lett-tungvektsklassens ener. Foruten Charles hadde han slått alle de beste, og til og med noen tungvektere da han prøvde seg i den klassen. De få tapene han gikk på underveis ble revansjert opptil flere ganger. Archie Moore var verdens beste bokser i lett tungvekt – bare ikke verdensmester.
Verdensmester.
Engelskmannen Freddie Mills, som regjerte som verdensmester i klassen i årene 1948-50 hadde vært uvillig til å forsvare tittelen sin mot klassens beste. Både Charles og Moore visste at han i hvert fall ikke ville forsvare den mot dem, fordi det var mer penger å tjene mot en hvit utfordrer enn en farget. Da Mills tapte for Joey Maxim i 1950, åpnet nye dører seg for klassens elite. Maxim var nemlig en bokser som var villig til å møte hvem som helst hvor som helst, og hudfarge hadde ingen betydning. Etter at Maxim hadde forsvart tittelen sin mot mellomvektsmesteren Sugar Ray Robinson, var det endelig Moores tur. Maxim sa seg villig til å møte Moore foran 15 000 fans, flesteparten av dem Moores tilhengere, i St.Louis. Etter 16 år som proffbokser var Moore endelig i sin drømmekamp om VM-tittelen. 15 runder senere gikk drømmen i oppfyllelse. Moore var verdensmester.
Archie Moore mot Rocky Marciano.
Man skulle kanskje ikke tro at prognosen for å beholde tittelen lenge er særlig god når man er 36/39 år gammel og har 160 proffkamper bak seg, men "longevity" var bare en av mange kvaliteter Moore besatt. Trolig var han på sitt beste i denne perioden, og det var han som først uttrykte "I'm like fine wine, I get better with age", en punchline Lennox Lewis tok flittig i bruk nesten 50 år senere.
Moore hadde nå beseiret alle verdige navn i lett-tungvektsklassen og tok gjerne en ikke-tittel match i tungvekt for å få nye utfordringer. I 1955, tre år etter at han tok tittelen fra Maxim utfordret han Rocky Marciano om VM-tittelen i tungvekt. Kampen fant sted i Yankee Stadium i Bronx, New York. Etter en lovende første runde der han lyktes med å sende tungvektsmesteren i gulvet, kun èn av to som klarte dette i løpet av Marciano's karriere, ble det snart klart at Marciano var for sterk for Moore. Etter 8. runde hadde Moore tatt i mot så mange harde treffere av Marciano at kampdommeren ville stoppe kampen. Moore tryglet kampdommeren om å få lov til å fortsette; "please don't stop the fight, let me be counted out, I'm a champion too". Dommeren visste hvor mye det ville bety for Moore og nølende lot han Moore få komme ut til 9. runde der Marciano gjorde slutt på ham. Moore ble talt ut. Svært få boksere opp gjennom historien hadde protestert dersom de var helt ferdige og en råsterk hardtslående Rocky Marciano stod klar i det motsatte ringhjørne, men Moore var en bokser som hadde en fighterhjerte så stort at det fylte hele bukhulen hans, noe han beviste opptil flere ganger i løpet av sin lange karriere.
Arhie Moore mot Floyd Patterson.
Etter at Marciano ubeseiret la hanskene på hylla i 1956 ble Moore valgt ut som en av bokserne som skulle avgjøre hvem som skulle overta tungvektstittelen. Motstanderen hans skulle være Floyd Patterson. Patterson var kjent for sine lynhurtige slagkombinasjoner. Han var en offensiv, hardtslående bokser, trent frem av boksetreneren Cus D’Amato. På begynnelsen av 1980-tallet brukte D’Amato de nøyaktig treningsteknikkene for å trene frem Mike Tyson. Patterson var på mange måter en prototype av Tyson når det gjaldt boksestil. Den 21-årige Patterson skulle vise seg å bli for ung og rask for den nå 40-43-årige Moore som ble stoppet i 5. runde. Det var nå klart at Moore var på hell i karrieren og han ville i stedet konsentrere seg om å forsvare lett-tungvektstittelen sin mot utfordrere på sin egen størrelse.
Slutten av karrieren.
Sitt neste forsvar av tittelen gjorde han mot Tony Anthony, som Moore slo ut i 7. runde og viste at selv om han ikke var verdens beste tungvekter, så var han i hvert fall verdens beste i lett-tungvektsklassen. Sitt tøffeste forsvar av tittelen hadde han i 1958 da han reiste til utfordrerens hjemby, Montreal, Canada, for å forsvare tittelen mot Yvon Durelle. Enda en gang skulle fighterhjerte hans settes på prøve da han tok tre tellinger allerede i første runde og én i femte. Men Moore, blodig og utmattet, bet det i seg og gikk til krig mot kanadieren. Etter flere brutale runder greide endelig Moore å slå ham ut i 11. runde. Durelle var sønderknust av skuffelse, men visste at han hadde greid seg bra nok til at han ville få en returkamp. Men returmøtet var ingen kamp. Moore hadde lært seg Durelless boksestil å kjenne og plukket ham fra hverandre i løpet av bare tre runder. I 1960 tapte Moore en ikke-tittel kamp mot italieneren Giulio Rinaldi i Roma, men revansjerte tapet med en 15 runders poengseier i New York. Moore innså nå at hans dager i ringen snart var talte og ønsket en utfordrer som ville gi ham en stor utbetaling.
Boksekommisjonen hadde andre planer derimot, de ville at han skulle forsvare tittelen mot Harold Johnson. Johnson var en meget god bokser, problemet var bare at han og Moore hadde kjempet mot hverandre fem ganger før og Moore hadde vunnet fire av oppgjørene. Moore var ikke interessert i å møte Johnson for sjette gang og nektet boksekommisjonens krav. De svarte med å strippe ham for tittelen. Etter å ha vært rangert som verdens beste lett-tungvekter i over 11 år, og regjert som verdensmester i 10 av dem, ble Moore fratatt tittelen fordi han ikke ville forsvare tittelen sin mot en bokser han allerede hadde slått 4 ganger. Avgjørelsen skapte furore i bokseverden, "alle" tok Moores parti. Moore svarte med å ta steget opp i tungvekt i håp om å sikre seg noen lukrative kamper før han la opp. Blant de mest kjente motstanderne hans de siste årene han bokset var Willie Pastrano (siste kamp som verdensmester, ikke tittelkamp) og Cassius Clay, som stoppet ham i 4. runde. Vi vet alle hva som senere ble av Clay. Archie Moore gikk sin siste kamp i 1963, 47/50 år gammel.
Etter boksekarrieren jobbet han som trener, og blant elevene hans var George Foreman og Earnie Shavers.
Når man ser tilbake på Moores karriere og prestasjoner blir det tydelig at ytterst få boksere kan måle seg med ham. Det at han var en av boksingens beste utøvere kilo-for-kilo frem til en alder av nesten 50, mangler sidestykke i boksehistorien. Ingen bokser kan sammenlignes med Archie Moore når det gjelder ”longevity”, dvs. hvor lenge han var god, og da snakker vi verdensklassenivå.


SEAT.
SEAT Cordoba 1.4 75 HK SIGNO
SEAT (Sociedad Española de Automóviles de Turismo) er et spansk bilmerke som eies av Volkswagen Group. Virksomheten ble startet i Barcelona i 1953 med bistand fra Fiat som da eide 7% av aksjene.
I mange år produserte SEAT lisensierte Fiat modeller, i likhet med endel andre selskaper som Polski Fiat i Polen og tidlige Ladaer.
Volkswagen Group startet sitt samarbeid med SEAT da Fiat trakk seg ut i 1981. I 1986 ble Volkswagen AG (VAG) majoritetsaksjonær, og i 1990 overtok selskapet alle aksjene. SEATs modeller utvikles og konstrueres i dag i overensstemmelse med VAGs retningslinjer.
I Norge forsvant salget av SEAT i 2006 grunnet dårlig salgsvolum. Salget av SEAT biler falt kraftig etter at importøren Harald A. Møller AS i Møllergruppen la ned importen, og SEAT Nordic evnet etter det ikke å skape tilstrekkelig fokus rundt bilmerket.


Hønefoss flyplass, Eggemoen.
Hønefoss flyplass, Eggemoen ligger på Eggemoen i Ringerike kommune, langs Rv35 mellom Hønefoss og Jevnaker. Flyplassen, som ble anlagt av tyskerene under andre verdenskrig, er i dag eid av Tronrud Engineering/Ringerike helikopter.
Flyplassen ligger i tilknytning til Eggemoen leir, en nedlagt militærleir.
Flyplassen blir mest brukt til privatflyging med småfly samt helikoptertrafikk.
Eggemoen med omegn er omtalt som Eggemoen Aviation and Technology Park og er et av Ringerikes største satsninger innen næringsliv og nyskapning.
Flyplassen ble stengt i 2009, og det er uklart når den åpner for trafikk igjen. Det er utført betydelige anleggsarbeider med økning av rullebanens bæreevne, lengde og bredde. Det er også bygget to nye store hangarer.


Škoda Auto.
Škoda Auto, a.s. er et tsjekkisk bilmerke, eid av Škoda Auto, som igjen eies av Volkswagen-konsernet. Bilmerket kan spore sin historie tilbake til 1895, da Laurin & Klement (L&K) ble stiftet i det som den gang var Østerrike-Ungarn.
Fra 1905 produserte L&K biler, og hadde suksess både på hjemmemarkedet og internasjonalt. Under første verdenskrig produserte de krigsmateriell, og etter krigen ble de kjøpt opp av Škoda (1924), det største industrikonsernet i Østerrike-Ungarn og så Tsjekkoslovakia. Etter en liten nedgang så ble bilmerket nok en gang populært på 1930-tallet.
Etter at Böhmen og Mähren ble et tysk protektorat, ble Škoda en del av "Hermann Göring Werke", og leverte tjenester til det tyske forsvaret.
Etter andre verdenskrigen havnet Tsjekkoslovakia bak jernteppet og ble administrert som en del av planøkonomien, men Škoda klarte å beholde sitt gode rykte til ut på 1960-tallet. Utviklingen stagnerte så, og de produserte biler med design fra 60-tallet til ut på 80- og 90-tallet.
I 1991 ble fabrikken kjøpt opp av Volkswagen AG. Den tsjekkiske regjeringen valgte å trekke inn en sterk utenlandsk partner da Škoda skulle privatiseres. På lik linje med Volkswagens oppkjøp av SEAT produserer Škoda nå biler bygget på samme plattform som tyske Volkswagen og Audi. Bilene produseres nå i en kvalitet som er like god som Volkswagen og Audi.


Mega Man.
Mega Man (også kalt Megaman, og kjent som ロックマン Rockman i Japan) er en serie av videospill fra Capcom, vanligvis figuren Mega Man i hovedrollen som ble skapt i 1987 av Keiji Inafune ved Capcom i Japan.
Mega Man Classic.
I året 200X skapte Dr. Light husholdningsroboten Rock, sammen med Roll som skulle være søsteren til Rock.
Men så stjal Dr. Wily, kollegaen til Dr. Light 6 Robot Masters som Dr. Light hadde laget. De 6 robotene ødela og terroriserte. Dette likte ikke Rock, og han ba Dr. Light om å bygge han om til en superrobot. Dette gjorde han, og nå kalte han seg "Mega Man".
"Fight Mega Man, for everlasting peace!"
Etter han stjal de 6 robot masterene bygde han nye roboter
som man kan finne i megaman spillene.
megaman X.
Dette handler om en gang når Dr.Light (mannen som skapte megaman)
laget en robot kalt megaman X (også kalt bare x) den oppfinnelsen ville ikke dr.Light
de onde skulle ta oppfinnelsen så den ble stengt inn i en kapsel helt
til 100 år senere når en arkeolog fant den. Der i fremtiden
måtte den redde verden fra den onde Sigma som hadde laget en hær av samme type
Megaman Zero.
Mega Man Zero serien denne serien er 100 år etter X serien. I den har serien er ikke hovedpersonen Mega Man, uten Zero fra Mega Man X serien. Etter og sovet i en kapsel i rundt 100 år har han nå våknet opp og har nå må bekjempe hæren Neo Arcadia.


Narsil.
Narsil er i J.R.R. Tolkiens Midgard et mystisk sverd, som ble båret av Elendil, far til Isildur. Narsil ble smidd av dvergen Telchar i første tideverv og skinte av lyset fra sol og måne. Navnet Narsil er høyalvisk (Quenya) og består av ordene Nar (Sol) og Sil (Måne). Sverdet ble brukt av Elendil den Høye, i den første krigen mot Sauron; både på slaget ved Dagorlad og ved beleringen av Barad-dûr. Ingen ork kunne motstå det og det var fryktet av alle på slagmarken. Under beleringen av Barad-Dûr da Sauron selv kom ut og kjempet mot Elendil og Gil-galad, ble Narsil knekt under vekten av Elendil da han falt over det. Men hans sønn Isildur klarte å skjære Den Ene Ringen av fingeren på Sauron med den ene splinten, noe som beseiret ham for denne gang. Etter slaget ble splintene av Narsil oppbevart i Kløvendal inntil Krigen om Ringen brøt ut. Sverdet ble da gjensmidd under navnet Andúril (Vestens Flamme) og båret av Aragorn.


Tom Welling.
Thomas John Patrick Welling (født 26. april 1977 i Albany i New York) er en amerikansk skuespiller. Welling er best kjent for sin rolle som Clark Kent i TV-serien "Smallville".
Tom Welling startet sin karriere i "Smallville" der han hadde rollen som Supermann. I serien kjemper Clark Kent for å få orden på superkreftene sine, kjærligheten og venner. Tom hadde sin første rolle i en spillefilm i "Cheaper by the Dozen" eller " Dusinet fullt" som den heter på norsk, hvor han spilte den nest eldste av tolv søsken.
Tom Welling er født og oppvokst i New York. Før han ble skuespiller var han modell. I 2001 var han med i seks episoder av "Judging Amy". Etter hans opptreden i "Judging Amy" fikk han rollen som Clark Kent i "Smallville". Tom har vært gift med Jamie White siden 2002.
Tom lever seg så bra inn i rollen sin at han oppfører seg som en helt i hverdagen. En gang så han en kvinne som ble ranet og Tom løp bort til henne og ordna opp konflikten. Kvinnen så på ham og sa: «Wow, you really are Superman» ("Wow, du er virkelig Supermann!"). Tom begynte bare å le.
Tom Welling gjorde noen modelloppdrag for et modelbyrå i USA, Louisa Modeling Agency.


Oberführer.
Oberführer var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA). Innehavere av graden var normalt kommandant for en gruppe paramilitære enheter innenfor et bestemt geografisk område.
Graden ble innført i SA i 1921, først som en tittel men fra 1925 også som grad. I SS ble den innført i 1925, og gitt til kommandantene for et SS-Gau. I 1930 ble SS reorganisert i grupper og brigader, og den høyere graden Brigadeführer ble innført.
Innen 1932 hadde Oberführer blitt den første generalstabsgrad i både SS og SA. Insigniene var to eikeløv båret på jakkeslagene, og skulderklaffene til en generalstabsoffiser. I 1938 ble gradens plass i SS-systemet noe endret, ettersom "SS-Verfügungstruppe", senere Waffen-SS, oppsto. Den ble etterhvert sidestilt med graden oberst i Wehrmacht.
Blant kjente personer som hadde denne graden var Julian Scherner, SS- og politisjef i Warszawa, og Emil Maurice, Hitlers sjåfør og en av grunnleggerne av SA.


Gruppenführer.
Insignier for SS-Gruppenführer etter 1942
Gruppenführer var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA), samt i noen andre organisasjoner tilknyttet NSDAP.
Insigniene var tre eikeløv på jakkeslagene. I 1942 la SS til en sølvknapp da nye grader ble opprettet.
SA-Gruppenführer.
En Gruppenführer i SA var normalt kommandant for flere mindre enheter, "Standarten", som ble plassert sammen i "Gruppen". Opprinnelig var en SA-Gruppenführer på nivå med en general.
SS-Gruppenführer.
I 1930 ble graden innført i SS, og gitt til de som kommanderte "Gruppen" i SS og noen høyere offiserer i SS-staben. I 1932 ble SS reorganisert, og "Gruppen" ble til "Abschnitt" («avsnitt»). En Gruppenführer hadde kommandoen over et Abschnitt, mens den nye graden SS-Obergruppenführer ble innført som en overordnet grad.
Som i SA ble graden opprinnelig regnet som likeverdig med generalsgraden i Wehrmacht, men i 1934 ble den plassert på nivå med Generalleutnant. I Waffen-SS ville en Gruppenführer normalt bli omtalt som "SS-Gruppenführer und Generalleutnant der Waffen-SS". Disse offiserene bar også skulderklaffene til en Generalleutnant i hæren.
En av de mest kjente personer som har innehatt denne rangen er Hermann Fegelein.
Andre organisasjoner.
I Volkssturm ble graden gitt til underoffiserer, og hadde dermed en helt annen betydning enn i SA og SS.


Biobrensel.
Biobrensel er en fornybar energikilde som er basert på levende organismer. Biobrensel kan for eksempel være ved, torv, flis, brikett, pellets, biodiesel, bioolje eller bioetanol.
Biobrensel fremholdes ofte som et miljøvennlig alternativ til fossilt brensel som olje og kull.
Grunnen til at biobrensel forurenser mindre enn fossile brensel er at det fossile brenslet (olje, kull og gass) har brukt tusenvis eller millioner av år på å bli dannet, og dermed har det opprinnelige biologiske materialet gradvis blitt bundet opp. Når vi derimot brenner biobrensel (f.eks. ved, flis, spon, rapsolje) så er dette hentet fra biologisk produksjon som har gått mye raskere og som fremdeles pågår. Og så lenge man hele tiden lar planter få vokse opp på de samme stedene hvor det er hugget de ned, blir hele tiden "nytt" CO2 bundet opp, på svært kort tid. Dermed fører ikke brenning av biobrensel til økning av totalmengden av CO2 i atmosfæren, i motsetning til forbrenning av fossilt brensel, som fører til en gradvis økning, og dermed høyere temperatur på jorda som følge av økt drivhuseffekt.
For 60% av verdens befolkning er biobrensel en viktig energikilde i deres hverdag. I fremtiden er det beregnet at omtrent 25% av verdens energibehov skal kunne dekkes av biobrensel.
Biobrenselanlegg.
Biobrenselanlegg produserer varme ved hjelp av biobrensel. Varmen overføres som oftest til fjernvarme. Bieobrensel kan også benyttes i en vanlig vedovn, eller mer spesialtilpassede ovner, eksempelvis for pellets. Fyrkjeler til varmeanlegg kan også benyttes, eller ombygges til for eksempel pellets. Biologisk brensel er en fornybar og kretsløpsbasert ressurs som ikke bidrar til økte CO2-utslipp. Biobrenselanlegget
anvender biologisk brensel som ved, bark, flis, torv, brikett, pellets,sagmugg og vegetabilske oljer. Det har også behov for vann og strøm(varmeanlegg og fjernvarme), for å kunne virke. Et pioneranlegg på Gardermoen ble anlagt i 2006. Enova yter økonomisk støtte til investeringer i anlegg som dette.


Bombingen av Khobar Towers.
En bygning som ble hardt skadet i angrepet
Bombingen av Khobar Towers var en terroraksjon som fant sted i byen Khobar i Saudi-Arabia i 1996. 19 amerikanske soldater og en saudi-arabisk sivilperson ble drept i angrepet. I tillegg ble 372 personer såret. Terroraksjonen ble utført den 25. juni 1996 ved at en bombe ble plassert i en tankbil. Amerikanske myndigheter mener saudiske militante sto bak bomben. Mistanker har også blitt rettet mot al-Qaida.


Latino Orsini.
Latino Orsini (født 1411 i Roma, død 11. august 1477) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og tilhørte den viktige romerske Orsinislekten.
Han ble kreert til kardinal den 20. desember 1448 av pave Nikolas V.
I 1438 ble Latino biskop av Conza i Italia, og i 1439 ble han erkebiskop av Trani. Nikolas V utnevnte ham til kardinal i desember 1448. I 1454 ble han erkebiskop av Bari, og under Paul II ble han legat til Marche. Under Sixtus IV var han pavelig "camerlengo". Fra 1472 var han dessuten erkebiskop av Taranto. Han ble utnevnt til øverstkommanderende over den pavelige flåte under krigen mot osmanerne. Før han ble prest fikk han en sønn, Paulo. Han var Giambattista Orsinis onkel.
Orsini, Latino
Orsini, Latino
Orsini, Latino
Orsini, Latino


Levi Eshkol.
Levi Eshkol, () (født 25. oktober 1895, død 26. februar 1969) er en tidligere israelsk statsminister.
Etter opprettelsen av staten Israel, ble Eshkol valgt inn i den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, i 1951 som medlem av partiet Mapai. Eshkol satt som landbruksminister frem til 1952, da han ble utnevnt til finansminister etter dødsfallet til Eliezer Kaplan. Eshkol satt som finansminister i tolv år. Under hans periode som finansminister, etablert Eshkol seg som en markant skikkelse innenfor partiet Mapai, og han ble utpekt av daværende statsminister David Ben-Gurion som en mulig etterfølger som statsminister. Da Ben-Gurion trakk seg fra statsminister-embetet i juni 1963, ble Eshkol valgt til partiformann med en bred konsensus, og han ble senere utnevnt til statsminister i Israel.
Eshkol jobbet for å forbedre Israels relasjoner til andre land, og i 1965 etablerte han diplomatiske forbindelser med Vest-Tyskland, samt kulturelle bånd med Sovjetunionen som også tillot enkelte sovjetiske jøder å immigrere til Israel. Eshkol var den første israelske statsminister som ble invitert på offisielt statsbesøk til USA i mai 1964. Det spesielle forholdet mellom Eshkol og USAs president Lyndon Johnson skulle vise seg å bli avgjørende for å sikre amerikansk politisk og militær støtte til Israel i forkant av seksdagerskrigen som fant sted i juni 1967. Eshkol trakk seg etterhvert tilbake fra politikken på grunn av skrantende helse, og han døde av et hjerteinfarkt i februar 1969. Han ble 73 år. En nasjonalpark i nærheten av Beersheba ble oppkalt etter ham. I 2005 ble Eshkol kåret til den 86te største israeleren gjennom tidene, i en meningsmåling utført av det israelske nyhetsnettstedet Ynet.


Alain de Coëtivy.
Alain de Coëtivy (født 8. november 1407 i Plounéventer ved Léon i Bretagne i Frankrike, død 4. mai 1474 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Avignon i Frankrike. Etterhvert fikk han kumulativt utnevnelser til en rekke andre bispeseter.
Han ble kreert til kardinal den 20. desember 1448 av pave Nikolaus V. Det hevdes at han var blitt reservert som kardinal "in pectore" av pave Eugenius IV året før, men navnet ble ikke publisert før paven døde.
Coetivy, Alain de
Coetivy, Alain de
Coetivy, Alain de
Coetivy, Alain de
Coetivy, Alain de


Jean Rolin.
Jean Rolin (død 23. juni 1483 i Autun) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Autun i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 20. desember 1448 av pave Nikolaus V. Jean Rolins far Nicolas Rolin var kansler i hertugdømmet Burgund.
Rolin, Jean
Rolin, Jean
Rolin, Jean


Nationalsozialistisches Flieger-Korps.
Nationalsozialistisches Flieger-Korps (NSFK, «Det nasjonalsosialistiske flyverkorps») var en paramilitær organisasjon under det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Korpsets oppbygning var basert på SAs struktur.
NSFK ble opprettet i begynnelsen av 1930-årene, da Tyskland på grunn av Versaillestraktaten ikke kunne opprette et flyvåpen. Medlemmene fikk militær flyvertrening i seilfly og private motorfly. Da Luftwaffe ble opprettet i 1935 ble mange av medlemmene overført dit, men NSFK fortsatte å eksistere, blant annet for å øke interessen for flyvåpenet. Ettersom medlemmene som ble overført var medlemmer av partiet, fikk Luftwaffe en kjerne av nasjonalsosialistiske offiserer, i kontrast til Wehrmacht og Kriegsmarine som fortsatt var dominert av «den gamle garde» fra det tyske aristokratiet.
Under andre verdenskrig utførte NSFKs medlemmer særlig tjeneste i antiluftskytsavdelinger.


Fylkesvei 84.
Fylkesvei 84 (Fv84) går mellom Lavangen og Sørreisa. Veiens lengde er 81,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps.
Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps (NSKK, «Det nasjonalsosialistiske motorkorps») var en paramilitær organisasjon for aktiviteter knyttet til motorkjøretøy underlagt det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Korpset ble opprettet i 1931 og opphørte å eksistere ved andre verdenskrigs slutt i 1945.
Historie.
NSKK erstattet en organisasjon som hadde blitt opprettet i 1930, "Nationalsozialistisches Automobil-Korps". Årsaken til navneendringen var at man ville reflektere at interessen strakk seg utover vanlige biler; først motorsykler, og etterhvert også lette pansrede kjøretøyer.
Korpset var den minste av NSDAPs organisasjoner, og var opprinnelig tenkt som et motorisert korps under Sturmabteilung (SA). Det var i 1934 omkring 10 000 medlemmer, og korpset ble da helt adskilt fra SA. Strukturen fortsatte å være basert på SAs. Dette kan ha reddet NSKK fra å bli utslettet, ettersom «De lange knivers natt», utrenskningen i SA, inntraff kort tid senere.
Hovedformålet med korpset var å lære opp medlemmene i kjøreferdigheter og vedlikehold av kjøretøyer. I midten av 1930-årene skaffet de seg praktisk erfaring blant annet gjennom å drive en veiredningstjeneste.
Interesserte personer kunne bli tatt opp i NSKK selv om de ikke hadde førerkort, men de måtte bevise at de var av «arisk rase».
Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble NSKK et viktig rekrutteringssted for Wehrmacht, det tyske forsvaret, ettersom medlemmene var trent i motorisert transport. Gjennom hele krigen var et flertall av enhetene i Wehrmacht hestetrukne, men det ble lagt stor vekt på å få opprettet så mange motoriserte enheter som mulig. De fleste av NSKKs medlemmer gikk inn i forskjellige motoriserte enheter.
I 1945 ble korpset oppløst, og under Nürnbergprosessen ble den erklært som en forbudt organisasjon, men ikke kriminell, som for eksempel Schutzstaffel. Årsaken til forbudet var dels den opprinnelige tilknytningen til SA, og dels rasedoktrinen som ble forfektet.


Fylkesvei 87.
Fylkesvei 87 (Fv87) går mellom Elverumskrysset i Bardu og Øvergård i Balsfjord. Veiens lengde er 76,6 km, alt innenfor Troms fylke.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Robot.
En robot (fra tsjekkisk "robota", arbeid – se under) er en mekanisk og programmert enhet som utfører oppgaver for å hjelpe mennesker. I likhet med interaktive dataprogrammer bygger funksjonen på tilbakekoplingsprinsippet: man får meldinger underveis som styrer hva som blir utført videre. De første robotene kunne gjøre små operasjoner og helt fra starten var presisjon i gjentatte bevegelser viktig. Roboter i dag brukes i mange ulike sammenhenger: Løfte, flytte, sveise, fylle/tømme, kutte, dele, mate, laste, loss – alt fra ørsmå ting til store, tunge deler som mennesker ikke kan flytte på.
Ordet "Robot" i ble brukt første gang i sin moderne form av forfatteren Karel Čapek i 1920 i hans teaterstykke "R.U.R: Rossum's Universal Robots" og har sitt utspring i det tsjekkiske ordet "robota" som betyr arbeid. I praksis har det funnes roboter etter ordets moderne mening i flere hundre år.
I teorien – og spesielt i sciencefictionlitteraturen kan også roboter få sin egen vilje, men det er så langt ikke noe belegg for dette. Sentralt i problemet med vilje og roboter er at intelligent oppførsel ikke henger sammen med egen fri vilje, en kan si at oppførselen – selv om den er intelligent – er deterministisk og mangler de tilfeldige eller kaotisk pregede valgene fra menneskelig oppførsel.
Disse reglene ble senere brukt i boka «I, Robot» (novellesamling) fra 1950, og danner grunnlaget for mye av de moderne robot-historiene innenfor science fiction.
I science fiction har man flere undergrupper roboter. Androider brukes mest om menneskeliknende roboter, mens cyborg er en kombinasjon mellom et menneske og en mekanisk robot. I norsk litteratur og tv-film kjenner vi også til Biomaten fra Jon Bing og Tor Åge Bringsværds serie Blindpassasjer fra 1978. Biomaten er en rent organisk men programmerbar robot.
Industriroboter brukes idag i utstrakt grad i produksjonsprosesser som er rutinemessige og/eller farlige for mennesker. Utvikling av slike industriroboter startet parallelt med utviklinga av datamaskiner og på 1960-tallet var de første tatt i bruk i produksjonslinjer. En pionerbedrift innen utvikling av roboter for overflatebehandling av produkter var det norske firmaet Trallfa som opprinnelig produserte bla. trillebårer. Utviklingen innen kunstig intelligens gjør at roboter kan virke mer og mer menneskelige med hendhold til oppførsel, men at disse robotene etterlikner elementer av menneskelig oppførsel, og ikke de prosessene som ligger bak denne oppførselen. KUKA Roboter er en verdensledende produsent av industriroboter.
En bomberobot er en fjernstyrt og førerløs robot som brukes til å undersøke, fjerne og uskadeliggjøre gjenstander som mistenkes for å kunne være bomber eller andre farlige emner.
De nyeste robotprogrammene er blitt svært strømlinjeformede. Vi har fått plenklippere og støvsugere som rygger for hindringer, snur og går i en ny retning og går til energipåfylling ved behov – og faktisk kommer over hele arealet innen rimelig tid. Leketøysindustriens nye myke «kjæledyr» som krever kos, klapp og stell er en annen tillempning. Til nå har man vært forsiktig med å lage helt menneskelignende roboter.


Karel Čapek.
Karel Čapek (født 9. januar 1890 i Malé Svatoňovice, død 25. desember 1938 i Praha) var en innflytelsesrik tsjekkisk forfatter og journalist. Čapek var på sin tid kjent som en fremstående journalist og forkjemper for demokrati, men er i dag mest kjent som forfatteren av skuespillet "R.U.R." ("Rossum's Universal Robots", opprinnelig "Rossumovi univerzální roboti") fra 1920, og romanen "Salamanderkrigen" fra 1936.
Karel Čapek hadde to søsken: forfatteren Helena, og den kjente kunstneren Josef. I likhet med sin bror var Karel flink til å tegne og illustrerte flere av bøkene sine (hovedsakelig reisebøker) med artige motiver. Som ung dro brødrene Karel og Josef til Praha, som begynte å bli preget av intellektuelle. Karel begynte å studere filosofi og estetikk, samtidig som han publiserte humoristiske og informative prosa sammen med broren under navnet "Čapek-brødrene". Karel studerte senere germansk kultur ved Sorbonne i Paris. Karel begynte sin karriere med å skrive kritikk av kunst og litteratur for aviser. Han mente alle forfattere burde interessere seg for journalistikk, fordi det gav et bedre syn på dagliglivet og et mer universelt syn. Čapek lærte seg å snakke fem språk flytende. Han var også aktiv i Utvalget for kunst og litteratur ved Folkeforbundet i Genève.
Karel Čapek begynte å jobbe som journalist sammen med broren for høyrefløy-avisa "Národní listy" i 1917, men begge gikk over til den liberale avisen "Lidové noviny" i 1921, hvor Karel var redaktør fram til han døde i 1938. Čapek ble en ledende talsperson for moderne tsjekkisk kultur i bl.a. nyhetsartikler, politiske kommentarer og essay. Han var inspirert av pragmatismen, forsvarte demokrati og kritiserte det han mente var to av de største truslene mot verdenssamfunnet: Sovjetunionens kommunistiske parti og Tysklands nasjonalsosialistiske parti.
Karel Čapek giftet seg med Olga Scheinpflugová i 1936, som senere gav ut biografien "En tsjekkisk roman: mitt liv med Karel Čapek", da under navnet Olga Čapek.
Forfatterskap.
Som forfatter var Karel Čapek opptatt med å ha med samfunnsbudskap, med advarsler om potensielle konsekvenser av ny teknologi, diktatur og overmektige selskaper. Han skrev både romaner, skuespill, barnebøker og reiseskildringer. Han skrev bl.a. reiseskildringen "En reise til Norden", hvor han skildret reisen og tegnet motiver fra besøk i Norge, Sverige og Danmark. Hans første samling tekster var "Martyrsøylen" som ble utgitt i 1917. Karel Čapeks debuterte på Nationalteateret i Praha i 1921, med skuespillet "Insektliv". Samme år ble også skuespillet "R.U.R." satt opp på samme teater.
"R.U.R.".
Skuespillet "R.U.R. (Rossum's Universal Robots)" ble ferdigskrevet våren 1920 og hadde premiere på Nasjonalteateret i Praha tidlig i 1921. Skuespillet tar plass i fremtiden og omhandler roboter, som var «kunstige mennesker» som kunne tenke for seg selv, besto av kjøtt og blod, men manglet en sjel: de manglet både følelser og kreativitet. Robotenes produktivitet fører til at mennesker blir ubrukelige, og gjør så opprør mot menneskeheten. Med skuespillet ønsket Karel Čapek å skape tanker om hvordan utviklingen av revolusjonerende teknologi kunne påvirke samfunnet. Skuespillet gjorde Karel Čapek verdenberømt, og markerer også introduksjonen av ordet «robot», som ble funnet opp av broren hans Josef. Robot kommer fra det tsjekkiske ordet «robota», som betyr pliktarbeid.
Første og andre verdenskrig.
Karel Čapek ble fritatt fra militærtjeneste da første verdenskrig brøt ut i 1914, fordi han hadde en lidelse i ryggen, som senere ble diagnostisert som Bekhterevs sykdom. Mange andre intellektuelle ble likevel sendt i krigen, og litteraturen som ble gitt ut etter at krigen var over i 1918 bar preg av dette. En annen viktig følge av første verdenskrig var at Tsjekkoslovakia ble løsrevet fra Østerrike-Ungarn. Karel Čapek var også preget og inspisert av verdenskrigen, og hans seneste bøker omhandler fremgangen av diktatur og konsekvenser av krig.
Død.
Čapek var ansett som en av Nazi-Tysklands største fiender i Tsjekkoslovakia, på grunn av de negative tekstene han skrev om regimet. Han ble oppfordret til å forlate landet da det så ut til at Tyskland kom til å invadere Tsjekkoslovakia. Čapek nektet å forlate landet, men døde av dobbeltsidig lungebetennelse 48 år gammel, 25. desember 1938, tre måneder før landet ble okkupert. Broren Josef døde i den tyske konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i april 1945.
Bekjentskap med president Masaryk.
Til tross for den store aldersforskjellen ble Karel Čapek en nær venn av Tsjekkoslovakias første president, Tomáš Garrigue Masaryk. Čapek skrev den bestselgende biografien "Samtaler med president Masaryk" om presidenten, som opprinnelig ble gitt ut i tre deler i henholdsvis 1928, 1931 og 1935. Masaryk døde i 1937, 87 år gammel. I en undersøkelse gjennomført på 1970-tallet kom Masaryk på førsteplass over de viktigste personene i moderne tsjekkisk historie, mens Karel Čapek kom på andre.
Karel Čapek tok aldri selv aktiv del i politikken, men ble likevel sett på som en slags «åndelig leder» for det tsjekkiske folk.


Fylkesvei 91.
Fylkesvei 91 (Fv91) går mellom Olderdalen i Kåfjord og Fagernes i Tromsø. Veien (unntatt fergestrekningene) er 45,9 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Museo del Prado.
Museo del Prado er et stort kunstmuseum i Madrid, hovedstaden i Spania. Museet har blant annet en svært god samling av europeisk kunst fra 1300-tallet og fram til tidlig 1800-tall.
Prado-museet åpnet i 1819 som den spanske kong Ferdinand VIIs eiendom, og ble i 1868 overdratt staten som Spanias Nasjonalgalleri. Hovedbygningen ble oppført på 1700-tallet, som en del av kong Karl IIIs visjoner om et mer monumentalt Madrid.
Museet har en stor samling av de spanske mesterne El Greco, Francisco Goya og Diego Velázquez og også sentrale arbeider av italienske og nordeuropeiske kunstnere som Rafael, Tizian, Caravaggio, Hieronymus Bosch, Albrecht Dürer og Rembrandt.
Velázquez' verker er viet flere rom i Prado-museet, og her finner man blant annet et av hans hovedverker, "Las Meninas", malt i 1656. Velázquez skal også ha mye av æren for at det spanske kongehuset tilegnet seg store kunstsamlinger fra renessansen og barokken, gjennom den betrodde posisjonen han hadde ved hoffet i Madrid.
Prado-museet har i dag rundt 8600 malerier i sitt eie, i tillegg til en betydelig samling tegninger, skulpturer og kunsthåndverk.


Astrolog.
En astrolog analyserer horoskop for å si noe om en persons karaktertrekk, og om hvordan vedkommende oppfattes og oppfatter og samhandler med andre mennesker ved hjelp av et kart over hvordan planetene sto på himmelen i fødselsøyeblikket. De fleste astrologer i dag analyserer utelukkende karaktertrekk. Andre forsøker også å si noe om en persons fremtid.
Utdypning: En astrolog er en som studerer himmellegemenes bevegelser med den oppfatning at dette forteller noe om mennesket og om begivenheter som inntreffer på jorden. Astrologen mener at tid strengt tatt ikke er linært, men også beveger seg i sykluser og at planetenes tilsynelatende bevegelser markerer rytmer i naturen. Astrologen har et holistisk syn på universet og mener at solsystemet oppfører seg som en enhet, slik uttrykket av Keplers lover og Bodes lov, og at mennesket opptrer som en del av denne helhet. Den ptolemaiske verdensmodell, som ordner mennesket univers inn i forskjellige sfærer etter et system som ligner tonene i musikkskala, og Aristoteles fire grunnprinsipper; varme, kulde, tørke og fuktighet, er grunnleggende i astrologens beskrivelse av menneskets tilsynelatende virkelighet.
Astrologen er spesielt opptatt av de filosofiske spørsmål som knytter seg til tid, og vår bevegelse gjennom tid og rom. I denne henseende oppfattes astrologi som en slags 'kvalitativ matematikk', og astrologen beskeftiger seg med å forstå de kvaliteter og potensialer som knytter seg til et gitt øyeblikk. Astrologen mener at det er mulig å ta dette kartet, gi råd om hvordan man best kan forholde seg til øyeblikkets muligheter og beregne når i fremtiden det er sannsynlig at disse potensialer utløses. Det finnes mange retninger innenfor astrologi: karakteranalyse, politisk astrologi, mundan astrologi (verdens begivenheter), medisinsk astrologi, øyeblikkshoroskopet, m.m.
Fra tidenes morgen var studiet av himmellegemene, og oppfatningen av en nedfelt orden i naturen, det første vitenskap, eller systematiske studium, som ble bedrevet av mennesket. Astrologi er derfor kalt for vitenskapens mor. Astronomi og astrologi var tidlig en og samme fag, og tidlige astrologer stod for nyvinninger innen bl.a. matematikk, filosofi, medisin, optikk, navigasjon, m.m. Den astrologiske symbolikk og tankegang har spilt en vesentlig rolle i utformingen av vår kultur, språk, kalendersystem og i de store verdens religioner. Forløperene til kristendommen var astrologer og spør av dette er særlig synlig i utformingen av Første Mosebok. De tre vise menn fra vesten, som i Matteus evangelium fulgte en stjerne til Jesubarnets fødested, er i moderne oversettelser av bibelen omtalt som de tre astrologene.
De tidlige astrologer var enten prester eller folk med høy anseelse i oldtidens samfunn. Astrologer var ofte ansatt ved hoffet og en av kongens aller nærmeste rådgivere. På grunn av deres sensitive og intuitive natur og evne til å formidle hemmelige beskjeder i kode, kunne astrologen anvendes som spioner i kongens tjeneste. Dette var tilfelle for astrologen John Dee som på 1600-tallet ansatt av Dronning Elisabeth I og som brukte signaturen "007" og var på den måten opphavet til rollefiguren James Bond.
I astrologiens historie ble karakterbeskrivelser ble først på moten fra slutten av det 19. århundrede, da den tids litteratur ble omskrevet til å passe med psykologiens inntog.


Mack (bilmerke).
En Mack lastebil fra 1920-tallet
Mack er en amerikansk produsent av lastebiler. De kan spore sin historie tilbake til brødrene John, Augustus og William Mack drev bilverksted-virksomhet i Brooklyn, New York rundt 1900.
Mack produserte busser i 1900, og i 1902 startet de Mack Brothers Company i New York. Til å begynne med kalte de merket sitt Manhattan, men fra 1910 brukte de familienavnet. I 1911 solgte de selskapet. Under første verdenskrig solgte de over 6 000 lastebiler til det amerikanske og britiske forsvaret.
Under andre verdenskrig produserte de lastebiler og motorer for de allierte styrkene. I 1969 patenterte de luftfjæring for hytta.
Fra 1979 og framover kjøpte Renault seg inn i Mack, og i 1990 overtok de hele selskapet. I 2001 overtok Volvo selskapet, men Renault beholdt 15% av aksjene.
I Norge.
I 1927 rykket Mack inn annonser i norske medier der de etterlyser en norsk importør. Om de lykkes vites ikke, men i 1938–39 så er Kolberg, Caspary & Co. importør, og 17 nye lastebiler blir registrert.
For tiden representeres Mack gjennom Renault Trucks i Norge.


Mahindra.
Mahindra er en indisk bilprodusent. De kan spore sin historie tilbake til stålprodusenten Mahindra & Mohammed, grunnlagt i Bombay i 1945. De ble i 1948 omorganisert til Mahindra & Mahindra Limited.
Mahindra begynte i bilbransjen med å montere Willys Jeep. Fra 1954 samarbeidet de teknisk og økonomisk med Willys-Overland.
Selskapet har i dag rundt 12 000 ansatte ved seks produksjonsanlegg og 49 salgskontorer.


MAN (bil).
MAN (Maschinenfabrik Augsburg-Nürnberg) er en tysk produsent av lastebiler og maskiner. De ble stiftet i 1908 etter en sammenslåing av Maschinenfabrik Augsburg og Maschinenfabrik Nürnberg. Rudolf Diesel fikk prototypen til dieselmotoren klar i tidlig 1897 mens han jobbet ved Maschinenfabrik Augsburg i Augsburg.
MANs bussproduksjon ble slått sammen med Neoplan i 2001, og det resulterende selskapet heter Neoman. MAN produserte frem til 1960-årene også traktorer, og er kjent for å være først ute med dieselmotor på traktorene.
Konsernet MAN AG er i dag (2009) delt opp i MAN Nutzfahrzeuge, MAN Latin America, MAN Diesel og MAN TURBO.
I Norge.
Allerede i 1921 var selskapet Halle, Kopsland & Co. importør av MAN og Saurer, men de var ikke spesielt aktive. Ikke før i 1936 blir det noe aktivitet, da Øivind Holtan A/S, delimportør av Ford, viste et busschassis fra MAN på Frognerutstillingen. Det norske MAN-salget fra midten av 1935 til april 1940 lød på moderate 7 lastebiler og 8 busser.
125 lastebiler fikk norske skilter under andre verdenskrig.
I 1966 hadde Hønefoss-firmaet Høsveis & Bofa A/S import av MAN på østlandet, mens Brødrene Wigand i Bergen tok seg av vestlandet. Wigand fortsatte med dette fram til 1976, selv om MAN Norge importerte MAN-Büssing fra 1973.
Harald A. Møllers datterselskap MAN VW Last og Buss tok over importen i 1980, og holdt det gående i fire år med MANs mindre modeller. Disse hadde Volkswagen LT førerhus. Etter dette så har MAN Last og Buss AS selv importert merket.
I 2007 ble det registrert 775 MAN lastebiler og 27 MAN busser, og året ble MANs foreløpig beste.


Digitalarkivet.
Digitalarkivet er Arkivverkets nettsted for publisering av digitalisert arkivmateriale. Nettstedet omfatter både kilder som er transkriberte (søkbare) og skannet. De viktigste søkbare kildene er de landsdekkende folketellingene fra 1801, 1865, 1900 og 1910. I tillegg ligger det mange transkriberte kirkebøker og emigrantprotokoller.
De fleste skannede kildene omfatter hele landet. Det gjelder kirkebøker til ca 1930, tinglysingsdokumenter til 1950, skifteprotokoller til ca 1850, tingbøker til ca 1800, lensregnskaper og stiftamtsstueregnskaper til ca 1700, manntallene 1664–1666 og 1701, matrikkelforarbeidene 1723 og matrikkelen 1838. Noen kilder dekker bare deler av landet, som Adressebøker for Oslo og enkelte genealogiske samlinger.
Nettstedet gir tilgang til (juni 2012) 12 937 avfotograferte kirkebøker (2,5 millioner doble sider), og 15 473 panteregistre og pantebøker (7,6 millioner sider) (http://www.arkivverket.no/URN:tl_read). I 2011 ble det lastet ned 225,8 millioner sider fra Digitalarkivet.
Nettstedet ble åpnet i 1998 av personale ved Statsarkivet i Bergen for transkriberte kilder. Fra 2005 er det utvidet med skannede kilder. Redaksjonen for Digitalarkivet ligger i Statsarkivet i Bergen.


Bjørn Tore Kvarme.
Bjørn Tore Kvarme (født 17. juni 1972) er en tidligere forsvarsspiller i Rosenborg. Han spilte vanligvis i midtforsvaret, men hadde også lang erfaring som høyreback. Kvarme har spilt én kamp for – en treningskamp mot i 1997.
Kvarme kom til Rosenborg første gang i 1991, da han ankom klubben fra Trondheims-klubben Utleira. Han spilte seks sesonger for RBK, og ble seriemester fem ganger før han søkte nye utfordringer. Høsten 1996 var Kvarme klar for Stabæk, men så kastet den engelske storklubben Liverpool seg inn i kampen om hans underskrift – og dermed ble Kvarme løst fra kontrakten med Stabæk og ble Liverpool-spiller på en Bosman-overgang som den første til Liverpool.
Kvarme var tre sesonger i Liverpool, men greide aldri å etablere seg som fast førstelagsspiller, selv om han i perioder fikk mye spilletid. Høsten 1999 ble han solgt til den franske klubben Saint-Étienne, hvor han spilte to sesonger, før han i 2001 ble kjøpt av spanske Real Sociedad. Kvarme spilte tre sesonger i Spania, før han avsluttet sitt utenlandsopphold med en halv sesong i franske Bastia. Han returnerte til Rosenborg foran 2005-sesongen.
I august 2007 informerte Kvarme om at han legger opp etter 2007-sesongen, Kvarme gikk imidlertid med på å ta en sesong til på Lerkendal. Bjørn Tore Kvarme pensjonerte seg fra Rosenborg rett etter kampen mot Bodø Glimt 2. juli 2008.


Blur.
Blur er et britisk band innenfor sjangrene britpop, indie-rock og rock, stiftet i 1989 i London.
Det begynte med at Damon Albarn og Graham Coxon møtte Alex James da de studerte i 1988. Damon spilte i ett band kalt Circus, som etterhvert utviklet seg til Blur i 1989, ved at både Alex og Graham ble med igruppa. Dave Rowntree spite allerede i gruppen. Medlemmer i gruppen er Damon Albarn (vokal), Alex James (bass) og Dave Rowntree (slagverk). Tidligere medlem Graham Coxon (gitar) forlot gruppen under innspillingen av "Think Tank" i 2002). I 2003 utga de "Think Tank". Siden det har det vært stille rundt Blur. Helt til sommeren 2008 – Blur bestemte seg for å spille en slags «gjenforenings-konsert». Det ble utsolgt på 2 minutter og de bestemte seg for å dra på turnè sommeren 2009. De besøkte blant annet Hyde Park i London to ganger. De har gitt ut flere kjente sanger som «Theres No Other Way» i 1991, «Girls & Boys» og «Parklife» i 1994, «Country House» i 1995 og «Stereotypes» i 1996.
Etter dette begynte britpop å forsvinne ut av rampelyset og Blur begynte med mer eksperimentell musikk. De fikk flere store hits etter dette med «Beetlebum» og «Song 2» i 1997, «Tender» og «Coffee & TV» i 1999 og «Out of Time» i 2003. Blur slo ordentlig igjennom i USA med sangen «Song 2». Etter dette ble det ikke sluppet flere Blur-singler i USA før «Crazy Beat» i 2003.


Kula Shaker.
Kula Shaker er et britisk band i sjangrene britpop og psykedelia. Deres popularitet var på høyden i 1996–97 med debutalbumet "K". Det solgte over en million eksemplarer i Storbritannia. De gikk opprinnelig i oppløsning i 1999, men ble gjenforent i 2006 med Harry Broadbent som erstatter for det tidligere bandmedlemmet Jay Darlington som nå er fast inventar i konsertutgaven av det britiske bandet Oasis.


Torsvåg fyr.
Torsvåg fyr ligger på den lille øya Kåja på nordvestsiden av øya Vanna i Karlsøy kommune i Troms. Det er adkomst til fyret på fylkesvei over en molo.
Den første fyrlykten i Torsvåg ble satt opp i 1904 for å trygge innseilingen fra storhavet. Denne ble erstattet med et større fyr i 1916.
Fyret slik det er i dag ble bygd i 1922 og var i mange år bebodd som familiestasjon, men er i dag ett av de få fyr som fremdeles har turnus-betjening.
Fyret har målestasjon for Meteorologisk institutt.
Torsvåg fyr har lenge vært et viktig sted for navigasjonshjelpemidler, og i tillegg til selve fyrlykta, var det i mange år en Decca-mast som nå er borte. I dag er det stasjon for DGPS satellittnavigasjon på fyret.


Oreslekten.
Orer, også kalt older er en slekt av trær i bjørkefamilien.
I Norge finnes to arter: Gråor ("Alnus incana") og svartor ("Alnus glutinosa").
Gråor har lysegrå og relativt jevn bark. Den kan bli opptil 23 m høy. Finnes over hele landet og vokser gjerne på fuktig grunn, men krever ikke det. Den trives også på skrinn og steinet grunn. Den er lyskrevende og hurtigvoksende.
Svartor har mørk furet bark. Den kan bli opptil 22 m høy, og vokser på næringsrik og fuktig grunn på Østlandet opp til Rendal, og langs kysten opp til Nord-Trøndelag.
I røttene til begge oreartene vokser noen knoller som inneholder bakterien "Frankia alni" som tar opp nitrogen direkte fra lufta. Denne bakterien lever i en symbiose (samliv til gjensidig nytte) med oretreet som på denne måten får dekket sitt nitrogenbehov. Andre lauvtrær trekker ut nitrogenet fra bladene om høsten før de felles. Ora derimot, har råd til å la nitrogenet følge bladene når de felles. Dette vises på høsten ved at bladene på marka i en oreskog er grønne. Det nitrogenrike oreløvet tilfører jorda viktige næringsstoffer, og derfor er plantelivet rikt der det vokser or.


Kristin Kreuk.
Kristin Laura Kreuk (født 30. desember 1982 i Vancouver, British Columbia, Canada), er en kanadisk skuespiller og modell, og er best kjent for sin rolle som Lana Lang i TV-serien Smallville. Sitt gjennombrudd som skuespiller kom imidlertid med rollen som Laurel Yeung i TV-serien Edgemont i 1999. Som filmskuespiller er Kreuk mest kjent for rollene i Eurotrip og Steet Fighter: The Legend of Chun-Li. Hun har også spilt Snøhvit i TV-filmen Snow-White, samt i Partition. Hun har dessuten nylig hatt en gjesterolle i den populære serien Chuck.
Kristins far, Peter Kreuk, opprinnelig fra Nederland, og mor, Deanna Che, opprinnelig fra Kina, arbeider begge som landskapsarkitekter. Kristin Kreuk har selv et ønske om å studere til landskapsarkitekt men har valgt å utsette dette inntil videre for å kunne fokusere fullt og helt på skuespilleryrket.


Cat Scratch Fever.
"Cat Scratch Fever" er et album og tittelsangen på et Ted Nugent-album fra 1977.
Sporliste.
† De to siste sporene var ikke med på originalalbumet, men er kommet med på CD-utgivelsen.


Southampton FC.
Southampton Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i FA Premier League. Klubben ble stiftet i 1885, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Saints», som er kallenavnet til Southampton, spiller hjemmekampene sine på St. Mary's Stadium i Southampton. Byen Southampton ligger i den engelske sørkysten, i regionen Sørøst-England, omtrent 13 mil sørvest for London.
Southampton er kjent for å være blant Englands beste talentutviklere og har utviklet blant andre Theo Walcott, Gareth Bale, Alex Oxlade-Chamberlain, Wayne Bridge, Kenwyne Jones, Leon Best, Alan Shearer, Matthew Le Tissier og Scott McDonald.
Rivaliserende klubber.
Portsmouth er Southampton sin hovedrival i fotball. I de periodene hvor begge lag har vært i samme divisjon har «hatet» mellom klubbene blusset opp.
Engelske landslagsspillere.
Siden klubben ble stiftet i 1885 har Southampton hatt 26 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 219 kamper, og scoret 33 mål for England. I 202 av kampene har spilleren fra Southampton vært med fra start, og i 24 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Southampton på klubbnivå.
Norske spillere.
Claus Lundekvam, Stig Johansen, Trond Egil Soltvedt, Jo Tessem og Egil Østenstad har alle spilt for klubben.


Avant-garde.
Avant-garde eller avantgarde er en betegnelse som brukes om kunstnerisk og intellektuell virksomhet som er radikal, eksperimentell og nyskapende. "Avantgardisme" dekker flere modernistiske kunstretninger som utfordrer det etablerte og skaper nye muligheter for kunstens utvikling, men brukes oftest om det å være" avantgarde", "avantgardistisk" eller "avantgardist" generelt, det vil si å være en pioner for nye strømninger i kulturen, politikken og kunsten.
Ordet avant-garde er fransk og betyr «fortropp». Begrepet er i utgangspunktet hentet fra militær terminologi, og henviser til spesialavdelinger som opererer i felten foran større fremrykkende hæravdelinger, gjerne bak fiendens forsvarslinjer.
Avantgardistisk kunst.
Den første kunstneriske avant-garde sies å være utstillingen De refusertes salong ("Salon des Refusés") i Paris i 1863. "De refusertes salong" ble organisert av en gruppe malere hvis arbeider hadde blitt refusert fra den opprinnelige Salongutstillingen, som var basert på strenge og konservative akademiske regler for hva som var god kunst. Kjente malere som Gustave Courbet, Paul Cézanne og Édouard Manet viste arbeider på "De refusertes salong", malerier som senere har blitt vurdert som store mesterverker.
Avantgardistisk kunst har vært en viktig bestanddel i modernismen, som særlig verdsatte originalitet og nyskaping i kunsten. Viktige kunstretninger som har fått karakteristikken avant-garde er futurisme, dadaisme, russisk konstruktivisme, abstrakt ekspresjonisme, situasjonisme og popkunst.


Manchester City FC.
Manchester City Football Club er en fotballklubb fra Manchester, England, som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1880, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Sky Blues», som klubben kalles, spiller sine hjemmekamper på Etihad Stadium.
Historie.
Klubben hadde først navnet West Gorton Saint Marks, deretter tok de navnet Gordon FC etter å ha fusjonert med Gorton Athletics i 1884. I 1887 flyttet de til en ny fotballbane og tok navnet Ardwick AFC. Ardwick AFC gikk konkurs i 1894, og da klubben begynte på nytt tok de navnet Manchester City.
1. september 2008 ble Manchester City kjøpt opp av Abu Dhabi United Group fra De forente arabiske emirater fra forhenværende statsminister i Thailand, Thaksin Shinawatra. Ved hjelp av de økonomiske midlene som dette førte med seg, klarte Manchester City å skaffe flere stjernespillere.
Plassering 2007/08: Nummer ni i Premier League med 55 poeng på 38 kamper (15–10–13).
Klubben vant sin første tittel på 35 år da de vant FA-cupen i 2011.
Foran sesongen 2011/2012 byttet City navn på hjemmebanen sin til Etihad Stadium. Som oversatt fra arabisk til engelsk betyr United Stadium.
Norske spillere.
Åge Hareide, Alf Inge Håland, Kåre Ingebrigtsen og Egil Østenstad har spilt for klubben. I tillegg har tidligere Viking-, Lillestrøm- og Moldetrener Uwe Rösler spilt for Manchester City. I dag er Abdisalam Ibrahim, Tom Skogsrud, Kim Skogsrud og Eirik Holmen Johansen i klubben.
Eksterne lenker.
England


Sunderland AFC.
Sunderland Association Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1879, og ble valgt inn i The Football League i 1890 på bekostning av Stoke, de ble dermed den første klubben til å bli valgt inn etter Football Leagues begynnelse i 1888. «The Black Cats», som er kallenavnet til Sunderland, spiller hjemmekampene sine på Stadium of Light i Sunderland.
Byen Sunderland ligger i den engelske regionen Nordøst-England, drøye to mil sørøst for Newcastle. Sunderland spiller til vanlig med rød-og-hvit stripete drakter og sort shorts, noe de begynte med i 1887. Klubben er for øvrig den siste klubben med stripete drakter som har vunnet den øverste ligaen i England, det skjedde da de vant i 1936.
Historie.
Klubben ble profesjonell i 1885, og spilte sin første ligakamp i The Football League mot Burnley den 13. september 1890. Klubben holdt plassen i øverste divisjon til 1958, og proklamerte seg på 50-tallet som den eneste klubben til å ha spilt ligafotball kun i toppdivisjon. De 57 sammenhengende sesongene i toppdivisjonen fra 1890 til 1958 var lenge engelsk rekord, nå bare slått av Arsenal.
Fra 1886 til 1898 var hjemmebanen Newcastle Road. Fra 1898 hadde klubben tilhold på Roker Park. Klubben flyttet til Stadium of Light i 1997. Hjemmebanen har en publikumskapasitet på rundt 49 000.
Klubben rykket sist opp til FA Premier League i 2007.
Rivaler og supportere.
Sunderland er bitre rivaler med naboklubben Newcastle United, noe som kommer klart fram i mange av kampsangene og det kjente «Tyne–Wear derby».
I oktober 2007 ble Sunderland-supporterne kåret til de mest høylytte supporterne i Premier League, etter en undersøkelse foretatt på alle stadionene i ligaen.
Engelske landslagsspillere.
Siden klubben ble stiftet i 1879 har Sunderland hatt 24 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 93 kamper, og scoret 18 mål for England. I 84 av kampene har spilleren fra Sunderland vært med fra start, og i 2 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Sunderland på klubbnivå.


City of Sunderland.
City of Sunderland er en enhetlig myndighet og by ("city") i Tyne and Wear, England. Distriktet omfatter Sunderland, Washington, Houton-le-Spring og Hetton-le-Hole.
Distriktet fikk status som "city" i 1992. Den gamle byen Sunderland beholdt sin status som "town", og er dermed en by innenfor en by.


Sunderland (Tyne and Wear).
Sunderland er en industri- og havneby i Tyne and Wear, England. Frem til 1974 utgjorde den et distrikt i Durham, men den ble så innlemmet i City of Sunderland i Tyne and Wear. Den er dermed en by innenfor en annen by, en situasjon som ikke er uvanlig i England.


Blackburn.
Blackburn er en by i Lancashire, England. Den er administrasjonsby for den enhetlige myndigheten Blackburn with Darwen. Under den industrielle revolusjon var Blackburn et sentrum for tekstilindustrien.
I dag er den kanskje mest kjent som hjemstedet til Blackburn Rovers FC. Byen ble nevnt av The Beatles i sangen «A Day in the Life». John Lennon hadde fått øye på en artikkel i "Daily Mail" om at man skulle fylle alle hullene i asfalten på byens gater, og dermed skrev han linjen «I read the news today. Oh, boy. 4000 holes in Blackburn Lancashire». Dette har gitt navn til fotballklubbens uoffisielle fanzine, "4000 Holes".


Blackburn with Darwen.
Blackburn with Darwen er en enhetlig myndighet i Lancashire, England. Den består av administrasjonsbyen Blackburn, den mindre byen Darwen og den omkringliggende landsbygden.
Distriktet ble opprettet i 1974 ved at Blackburn, Darwen og deler av landdistriktene Turton og Blackburn ble slått sammen. I mai 1997 fikk det sitt nåværende navn, og 1. april 1998 fikk det status som enhetlig myndighet.
Blackburn with Darwen utmerker seg ved at hele 19,4 % av befolkningen er muslimer (2004-tall), hvilket er den høyeste andelen i noe vanlig distrikt i England, og tredje høyest dersom man tar med Londons bydeler.


US Women's Open Championship.
US Women's Open Championship er en golfturnering på LPGA-touren, med status som "major".


Rogn.
Rogn ("Sorbus aucuparia") er et løvtre som hører til rosefamilien. Navnet kommer fra norrønt «reynir», som har sammenheng med fargen rød.
Vekstform.
Rogn vokser som pionertre og i skogbryn over hele Europa, bortsett fra i middelhavslandene og i Alpene. I tillegg vokser rogn i det vestlige Sibir, tempererte deler av Asia og nordlige Nord-Amerika. Treet er utbredt over hele Norge, opp til 1500 moh. i sør. Det vokser i alle jordtyper, fra våt og sur jord til næringsfattig sandjord. Rogna er lyskrevende, tåler mye vind, og kan bli opptil hundre år gammel.
Treet kan bli opptil ti meter høyt, avhengig av klima. Langs kysten og i fjellet kan rogn også finnes i buskform. Unge trær er slanke og kjegleformet i kronen, men etter som de blir eldre blir de mer avrundede og buskete. Dette er fordi treet gjerne mangler egentlige toppskudd. Bladene er taggete og smale og sitter parvis sammen. Treet feller bladene om høsten. Barken er brun og glatt, men på eldre trær kan den sprekke opp. Veden er lysebrun, hard og seig.
Blomster og bær.
Rogna har tallrike hvite blomster i en halvskjerm som blir til små, eplelignende bær. Blomstene har en sterk, stram lukt som tiltrekker seg fluer, men lukten rekker ikke langt fra treet, slik som den søtlige lukten fra for eksempel syrin og kaprifolium gjør.
Når bærene blir modne på høsten får de en rødoransje farge. Skallet er mykt og tynt, og bæra er sure. Men fugler som trost og sidensvans liker smaken, og sørger for at frøene blir spredt omkring. Unge rognetre kan vokse så godt som overalt; På tak, murer, i fjellvegger og i kronene eller stubbene av gamle trær.
Rognebærene inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin, askorbinsyre, eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca 1%), fruktsukker og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin.
Anvendelse.
Rogn blir brukt i treforedlingsindustrien og som fyringsved. Rogneveden er hard og seig, og egner seg godt som dreieemne og som skaft til forskjellige verktøy og redskap. Tidligere ble rogn også brukt til å lage ski.
Barken kan brukes til garving.
Løv fra rogn ble i tidligere tider anvendt som dyrefôr. Elg og andre hjortedyr spiser gjerne barken, tynne kvister og blad av rogn. Rognbladene smaker nesten som bitre mandler, og kan godt spises også av mennesker, men i mindre mengder.
Rognebæra er sure, men kan likevel brukes i for eksempel rognebærgelé eller som smaksetting på sprit. Rognebær inngår som en viktig ingrediens i Gammel Dansk. I tidligere tider ble bærene brukt som urindrivende middel, mot nyrestein og skjørbuk. Kuldepåvirkning gjør at de bitreste smaksstoffene dempes betraktelig. Høsting av rognebær til vinlegging skjer derfor gjerne senhøstes, dvs. etter første frostnatt. Alternativt kan bærene gies et opphold i fryseboks.
Rogn er kommuneblomsten til Skaun kommune i Sør-Trøndelag.
Historie.
I norrøn tid var treet viet til guden Tor. Rogn opptrer også i flere folkesagn. Dette gjorde at det var knyttet mye overtro til rogn og den skulle ha magiske egenskaper.
I Æsops fabler, som på 1700-tallet ble oversatt til engelsk av George Fyler Townsend, er det en historie om: "The Fox and the Sour Grapes". Der heter det om druene at: «They´re probably sour anyway». I norden, der det ikke var vanlig å dyrke druer, er derfor historien blitt omsatt, slik at det i den danske oversettelsen (fabel 11) heter det: "De er sure", sir ræven om rønnebær, for dem kan den ikke nå, så kalder den dem for grønne bær, som ikke er værd at få." – På norsk folkemunne: "Høyt henger de – og sure er de, sa reven".
Flere steder som Skottland og Finland ble rogn anvendt som tuntre til vern mot ondskap.
Fram til 1800-tallet, da man begynte med skogplanting, var rogna det eneste treslaget på Jæren.


Radialdekk.
Bilde som viser hvordan radialdekk er oppbyggd
Radialdekk er dekk for kjøretøy hvor "cordlagene" (trådlagene) ligger radialt, altså ikke krysser hverandre. På 1970-tallet gikk de fleste bilprodusenter over til å bruke radialdekk.


Charlton (Greenwich).
Charlton er et sted i Greenwich i det sørøstlige London. Kjernen i området er Charlton Village, som ligger i en åsside ved Themsen, men navnet dekker også et større område med forstadsbebyggelse ned til elvebredden, ved stedet for Thames Barrier ligger.
Stedet hadde tidligere et dårlig rykte. Daniel Defoe skrev i 1720-årene at stedet var «berømt, eller heller beryktet, for den årlige sammenkomsten av gale på Horn-Fair». Han fortsatte med å gjøre det klart at han hadde svært lite sans for oppførselen han hadde sett på denne festivalen.
Det mest kjente byggverket ved siden av Thames Barrier er Charlton House, en jakobeisk herregård tegnet av John Thorpe for sir Adam Newton. Sir Adam var privatlærer for Henry Frederick, prins av Wales, sønn av Jakob I av England. Han fikk også bygget St. Luke's kirke rett ved huset. I denne kirken er Spencer Perceval (død 1812) begravet; han er den eneste britiske statsminister som har blitt myrdet. I nordenden av hagen til Charlton House står et morbærtre som ble plantet i 1608 etter ordre fra Jakob I, i et forsøk på å kultivere silkeormer.
Charlton er også hjemstedet til fotballklubben Charlton Athletic FC, som har sin hjemmebane på The Valley, et tidligere kalkbrudd nord for Charlton Village. En annen idrettsklubb i området er den gamle og ærverdige Blackheath Rugby Club.


Diagonaldekk.
Diagonaldekk er dekk for kjøretøy hvor "cordlagene" (trådlagene) ligger diagonalt over hverandre. Denne dekktypen ble mindre brukt på 1970-tallet, og i dag leveres ingen biler med diagonaldekk.
Til å begynne med var vinkelen mellom cordlagene 90 grader, men dette ga dårlig sidestabilitet. I mange år var vinkelen 45 grader, før den til slutt endte opp på 40 grader. Dekkene klassifiseres etter hvor mange cordlag det er. Hvis det står "4 ply" på dekket, så besto det av fire lag bomullscord tidligere, mens etter hvert så betød det at dekket består av et antall cordlag som tilsvarer fire lag bomullscord i styrke.


Fulham.
Fulham er et sted i bydelen Hammersmith and Fulham i London. Det var tidligere sete for Fulham and Gibraltar bispedømme, og Fulham Palace var offisielt hjem for biskopen av London.
Stedet er av spesiell interesse for fotballinteresserte, ettersom hele tre store lag har tilhold der: Fulham FC, Chelsea FC og Queens Park Rangers FC.


Hasselslekten.
Hasselslekten ("Corylus") er en slekt i bjørkefamilien. Det er vanlig å regne slekten til bjørkefamilien, men enkelte forskere velger å plassere hasselslekten "(Corylus)", humlebøkslekten "(Ostrya)" og agnbøkslekten "(Carpinus)" i en egen familie – "Corylaceae" (hasselfamilien). Slekten er mest kjent for sine spiselige nøtter.
Anvendelse.
De tynne seige kvisten fra hasler er brukt til flettverk og tønnebånd. Veden brukes også til trekull, som blir av svært god kvalitet.
Nøttene inneholder ca 60 % olje, 20 % proteiner og en del C-vitaminer. De er blitt brukt både som menneske- og dyreføde, og som råstoff for både såpe- og parfymeproduksjon.
Tradisjon.
Hasselen har tidligere hatt betydning som «varseltre»; Mange nøtter betød en våt høst og kald vinter, mens få nøtter spådde en tørr høst og mild vinter.


Highbury.
Highbury er et sted i Islington i London. Det er mest kjent som hjemmebana til Arsenal FC – Arsenal Stadium – ofte kalt "Highbury". Arsenal FC har nå flytta til sitt nye Emirates Stadium i Ashburton Grove like ved.
Historie.
Området som i dag kalles Highbury var i middelalderen en del av herregården Tolentone, som er nevnt i Domesday Book. Hovedbygningen lå nær dagens kryss mellom Hornsey Road og Seven Sisters Road. Seinere forfalt husene, og nye bygninger ble reist oppe på bakken lengre mot sørøst. Denne ble kalt Highbury for å skille den fra den opprinnelige gården.
Under bondeopprøret i 1381 brukte 20 000 opprørere under ledelse av Jack Straw Highbury som hovedkvarter etter først å ha plyndra og ødelagt husene, og gjennom flere århundrer etterpå ble ruinen av Highbury kalt «Jack Straw’s Castle». Gården ble konfiskert av Henrik VIII i 1540, og forble krongods inntil parlamentet begynte å selge parseller av det utover på 1600-tallet. I 1781 bygde den rike megleren John Dawes Highbury House på stedet der Jack Straw's Castle hadde stått. Highbury House ble revet i 1938 og erstatta av Eton House flats (i Leigh Road).
Fra slutten av 1700-tallet var Highbury Barn et mye søkt forlystelsessted i Londons nordlige utkant. Stedet hadde på midten av 1800-tallet en stor danseplatting, teater og music hall, og ble så populært at naboer leverte en klage over bråket som fulgte med. Etter en rettssak i 1871 fikk Highbury Barn sin dansebevilling inndratt.
Highbury-området ble bymessig utbygd fra første halvdel av 1800-tallet; fram til 1870 stort sett i den sørlig delen, og overveiende med villaer i italiensk stil. Deretter begynte en utbygging av den nordlige delen med rekkehus i en langt lavere prisklasse. Omkring første verdenskrig var hele Highbury utbygd.
Highbury ble utsatt for tyske bomber under Blitzen i 1940-41, og en del av bebyggelsen ble ødelagt. Den verste hendelsen under krigen skjedde 17. juni 1944, da en V1-rakett slo ned på Highbury corner, og 26 mennesker ble drept. Highbury Corner hadde et flott hotell og en imponerende stasjonsbygning; disse er ikke blitt gjenoppbygd. Etter krigen ble de ødelagte kvartalene gjenoppbygd med kommunale boliger. Noen av de store, gamle villaene måtte også vike plassen, mens de resterende er gitt status som verneverdige.
I 1913 var fotballklubben Woolwich Arsenal på leting etter et sted i London for en ny hjemmebane. Den endte opp med å leie et område midt i Highbury, strøk Woolwich fra navnet og bygde sitt Arsenal Stadium her. Hjemmebana ble etter hvert bare kalt Highbury. På grunn av klubbens suksess ble Highbury et kjent navn, men samtidig en belastning for naboene. I 2006 flytta Arsenal til nytt stadionanlegg i Holloway, og det gamle Arsenal Stadium blir bebygd med nye boliger.


Alm.
Alm ("Ulmus glabra") er et tre i slekten almer. Almen kan bli opptil 40 m høy, og har grå bark som på eldre trær gjerne blir oppsprukket. I nyere tid har almen vært alvorlig truet av «almesyken». Denne sykdommen, som skyldes en soppart, har nærmest utradert almen fra store deler av kontinentet. I Norge, hvor almebestandene ligger spredt, har ikke sykdommen fått feste. Alm vokser i Norge først og fremst i varme, sørvendte lier nord til Nordland. (Nordligste forekomst finnes i Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat i Beiarn.) Veden er hard og har stor brennverdi. Tidligere ble bladverket mye benyttet som dyrefôr, og styvede, gamle almetrær er et vanlig syn, spesielt på Vestlandet.
Tradisjon.
I tidligere tider ble den indre delen av almebarken malt opp og brukt som tilsetning i barkebrød.
Levested og utbredelse i Norge.
Alm har ingen egen skogbestand i Norge, men den kan forekomme i dominerende enkeltflekker og i lier. I Norge er alm vanligst i lavlandet i sør og langs kysten til polarsirkelen. De mest kjente stedene man finner alm er Alvdal, Gol, Nore og Uvdal.
Det finnes også en liten almskog på øya Gudfjellet, som ligger i Tunnsjøen lengst nord i Nord-Trøndelag. I 1949 ble det telt omkring 150-200 trær. Området som alma vokser på er i dag naturreservat. Tunnsjøen ligger like ved grensa til Sverige. Grensa mellom Nordli og Røyrvik går rett over øya.
Almen har lett for å få en almesjukesopp, den sprer seg fort og dreper trærne. Almen er blitt utryddet i flere land i Europa og i Nord-Amerika. I Norge har man satt opp en «branngate». I dette området, mellom Vestfold og Telemark, blir almen overvåket nøye. Blir en alm angrepet av denne soppen, må den graves ned eller brennes.
Norges høyeste alm idag vokser på kirkegården i Risør. Den er i overkant av 35 m høy. Alder anslås til 200 år.


Moser.
Moser er planter og inngår derfor i planteriket. Under fellesbetegnelsen moser inngår levermoser ("Marchantiophyta"), bladmoser ("Bryophyta") og nålkapselmoser ("Anthocerophyta"). Disse utgjør ikke en monofyletisk gruppe, som betyr at de ikke er hverandres nærmeste slektninger. Levermosene er de mest basale landplantene, mens det er nålkapselmosene som er nærmeste slektninger (søstergruppe) til karplantene. Levermosene har ca. 5000 arter på verdenbasis og i underkant av 300 i Norge. Bladmosene er de mest artsrike med ca. 13 000 arter i verden og ca. 800 i Norge. Nålkapselmosene er en veldig liten gruppe med bare 150 kjente arter, av disse er to funnet i Norge.
Mose brukes som samlebetegnelse på de tre gruppene, fordi de deler en del egenskaper som gjør det veldig praktisk å gruppere dem sammen. De mangler røtter og med en tydelig generasjonsveksling mellom sporofytter og gametofytter. Hos mosene er det gametofytten som dominerer livssyklusen og er den delen vi forbinder med selve mosen, fordi det er den grønne delen vi ser til enhver tid. Moser har ikke indre ledningsvev for å frakte vann og næringsstoffer. Hele mosen suger direkte til seg vann fra omgivelsene. Dette begrenser størrelsen hos moser og gjør at de er små, ofte mindre enn 10 cm. De har ikke blomster, men sporofytter som produserer sporer som kan spres med vinden.
Enkelte arter er tilpasset et liv mellom stener og heller i byer, og lever bare der. Ellers er skog og området langs elver det viktigste biotopet for moser.
De første landplantene var moselignende planter.
Fossiler av moser er kjent fra silur (ca. 420 millioner år siden).
Moser er hardføre og inntar tidlig et vegetasjonsløst habitat – ofte er de de første (og eneste) plantevekstene i en steinur eller et goldt fjellområde. Moser vokser også på stammen av trær.
Kommersielt utnyttes mose til blomsterdekorasjon, som komponent i torv for brenning, og til røyking av malt i produksjonen av skotsk whisky.
Len Ellis ved Natural History Museum i London har 780.000 eksemplarer av ulike moser presset inn i store foldede ark i en samling som regnes blant verdens største for moser, og oppbevares i skapene som Joseph Banks fikk bygget til å oppbevare funn fra "Endeavour"-ekspedisjonen, der kaptein Cook oppdaget Australia. En av bidragsyterne til mosesamlingen, George Hunt, var så flittig at han trolig bidro til utryddelsen av flere arter.
Planten som kalles spansk mose er i virkeligheten ikke mose, men en art i ananasfamilien.


Canonbury stasjon.
Canonbury stasjon er en jernbanestasjon i Islington i det nordlige London. Den ligger på North London-linjen, og alle tog fra stasjonen drives av London Overground. Stasjonen ligger i Londons kollektivsone 2.
Tog fra stasjonen går vestover til Richmond upon Thames via Highbury, Camden Town og Willesden, og østover til Stratford via Hackney. Det er normalt fire avganger i timen hver vei, og stasjonen betjener først og fremst pendlere.


Máxima Zorreguieta.
Máxima Zorreguieta (født i Buenos Aires, Argentina, 17. mai 1971), prinsesse av Nederlandene, prinsesse av Orange-Nassau, fru van Amsberg er prins Willem-Alexander av Nederlands hustru og dermed Nederlands kronprinsesse.
Hun ble født i Buenos Aires i Argentina, og er datter av Jorge Horacio Zorreguieta Stefanini og hans andre kone, Maria del Carmen Cerruti Carricart. Før hun giftet seg arbeidet hun med investeringer i en bank.
Nyheten om at paret ønsket å gifte seg var kontroversiell. Máximas far var landbruksminister for Jorge Rafael Videla diktatoriske regime (1976–1983). I denne perioden forsvant 10 000–30 000 politisk opposisjonelle i Argentina. Koblingen mellom hans familie og det nederlandske kongehuset ble gjenstand for omfattende debatt.
Statsminister Wim Kok grep inn og meglet i den vanskelige situasjonen, noe han i ettertid har fått mye ros fra begge sider for. Det nederlandske parlamentet gav dispensasjon slik at Willem Alexander kunne gifte seg med en ikke-kongelig kvinne, som også er katolikk, uten at han måtte frasi seg arveretten til tronen. Det ble satt som vilkår at hennes far ikke fikk være med under bryllupet.
17. mai 2001 fikk hun innvilget nederlandsk statsborgerskap. Dette førte til protester fra den politiske venstresiden, ettersom det i Nederland, som i de fleste andre land, ikke er normalt at statsborgerskap blir innvilget før ekteskap er inngått, og da flere år etter bryllupet. I dette tilfellet måtte man velge mellom å dispensere fra denne regelen, eller å dispensere for kravet om at medlemmer av kongefamilien må være nederlandske statsborgere. Da det var ønskelig at hun var nederlandsk borger før hun eventuelt fødte den neste i arverekken, valgte man den løsningen.
18. juni 2003 ble det annonsert at hun var gravid, og parets første barn ble født 7. desember 2003 i Haag. Datteren, Catharina-Amalia av Nederland, er nummer to i arverekkefølgen. Hennes andre svangerskap ble annonsert i desember 2004, og deres andre datter, Alexia av Nederland, ble født 26. juni 2005. Deres tredje datter, Ariane av Nederland ble født 10. april 2007.


Salma Hayek.
Salma Hayek (født 2. september 1966 i Coatzacoalcos, Veracruz) er en meksikansk skuespillerinne. Hun blir av mange sett på som den mest suksessrike latinamerikanske skuespillerinnen i Hollywood siden Dolores del Río. Hayek har vært med i over tretti filmer og har vært nominert til Oscar.
Tidlig karriere i Mexico.
Da hun var 23 år gammel (i 1989) fikk Salma Hayek tittelrollen i såpeoperaen Teresa, en vellykket telenovela (spansk for såpeopera) som gjorde henne til stjerne i hjemlandet Mexico. Noen få år senere, i 1994, hadde hun hovedrollen i "El Callejón de los Milagros", som senere skulle bli den mest prisbelønte filmen i meksikansk historie.
Karriere i Hollywood.
I 1991 flyttet Hayek til Los Angeles for å studere til å bli skuespiller, med et håp om å bli skuespiller i en hollywoodfilm. Robert Rodriguez og hans produsentkone Elizabeth Avellan ga henne raskt en stor rolle mot Antonio Banderas i filmen "Desperado", en rolle som vakte oppsikt i Hollywood.
Hayek fikk senere en rolle i "From Dusk Till Dawn", en film som også ble produsert av Rodriguez. Selv om hennes vampyrrolle mot George Clooney og Quentin Tarantino var liten, var det en bemerkelsesverdig opptreden. Hayek fortsatte sin karriere både i kommersielle og kunstneriske filmer.
En av hennes følgende suksesser var bl.a. Wild Wild West (1999), hvor hun spilte mot Will Smith, Kevin Kline og Kenneth Branagh.
Det nye årtusenet startet rolig for Hayek, som planla å produsere og opptre i sin drømmerolle; som Frida Kahlo, den legendariske meksikanske maleren som Hayek hadde beundret hele livet.
I 2002 ble "Frida", co-produsert av Hayek selv, lansert. Hayek hadde tittelrollen, og Alfred Molina hadde rollen som hennes utro ektemann Diego Rivera. Denne rollen gjorde at Hayek ble nominert til Oscar samme år.
Annet.
Hayek snakker spansk, engelsk, arabisk og portugisisk. Hennes far er av libanesisk opphav. "Salma" er et spansk navn som kommer av det arabiske ordet "salam" som betyr «fred» og «ro». Hun giftet seg 14. februar 2009 med den franske forretningsmannen François-Henri Pinault. Da har sammen datteren Valentina Paloma Pinault (født 2007).
Hayek ble i 2011 utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen.


Harper's Magazine.
Harper's Magazines forside, september 1905.
"Harper's Magazine" er et amerikansk tidsskrift for litteratur, politikk og kulturspørsmål.
"Harper's Magazine" er basert i New York, og kom første gang ut i 1850. Profilerte forfattere som Mark Twain, Herman Melville, Tom Wolfe og David Foster Wallace har vært blant bidragsyterne til tidsskriftet, såvel som statsledere som Woodrow Wilson, Winston Churchill og Theodore Roosevelt.
Redaktør pr. juni 2005 er Lewis H. Lapham.


Paradigme.
Paradigme (gresk "παράδειγμα", "paradeigma") betyr forbilde, mønster, mønstergyldig eksempel.
Paradigme blir brukt som betegnelse på særlige regler innenfor vitenskapelige disipliner. Den amerikanske vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn definerte «paradigme» som de felles, i vid utstrekning uskrevne spilleregler, som samler et forskerkollektiv omkring en bestemt problemløsende, vitenskapelig praksis. Kuhn beskriver den vitenskapelige utviklingen som bestående av ulike faser som leder frem til en brytning mellom etablerte og nye paradigmer, som igjen ender i et paradigmeskifte; en aksept av det nye paradigmet.
Filosofen Michel Foucault brukte begrepene episteme og diskurs i en lignende betydning som paradigme forklart her.
Referanser.
Poul Lübke (red.), "Politikens filosofileksikon", Politikens Forlag AS, København 1983
T. S. Kuhn, "The Structure of Scientific Revolutions", Univ. of Chicago Pr., Chicago 1962


Bolton Wanderers FC.
Bolton Wanderers Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1874, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. Bolton har vunnet FA cupen fire ganger, den fjerde gangen etter to mål av Bolton-legenden Nat Lofthouse. «The Trotters», som er kallenavnet til Bolton Wanderers, spiller hjemmekampene sine på Reebok Stadium i Bolton. Byen Bolton ligger i den engelske regionen Nordvest-England, drøye to mil nordvest for Manchester. En norsk spiller har spilt for Bolton, det var Daniel Braaten som spilte uten stor suksess mellom juli 2007 og juni 2008.


Dehydroepiandrosteron.
Dehydroepiandrosteron (DHEA) er et naturlig forekommende steroidhormon. DHEA produseres i hovedsak i binyrebarken, men også i mindre mengder i testikler, eggstokker, fettvev og i hjernen. DHEA har androgene egenskaper, det er antatt dette skyldes at DHEA er en forløper for kjønnshormoner, blant annet testosteron. I blod finnes DHEA vesentlig i sulfatform, DHEA-S.
Konsentrasjonen av DHEA er størst like etter fødselen, og produksjonen når en ny topp like før puberteten. Deretter er det en jevn nedgang i DHEA-nivåene resten av livet, og dette har vært knyttet til den naturlige aldringsprosessen. DHEA har derfor blitt markedsført som kosttilskudd mot aldring. Blant de postulerte effektene er forebyggende virkning mot kardiovaskulær sykdom, diabetes, dyslipidemi og overvekt.
"In vitro" er det påvist gunstige effekter av DHEA på endotelfunksjon, det er antatt at disse effektene er mediert via en egen DHEA-reseptor som stimulerer utskillelse av nitrogenmonoksid (NO). NO har kardilaterende effekt, og en kan tenke seg at dette kan redusere blodtrykket. Imidlertid ser det ut til at DHEA øker makrofagaktiviteten og gir økt dannelse av skumceller i arterievegg. Resultatet kan være økt hypertensjon på grunn av økt aterogenese. Populasjonsbaserte studier viser at DHEA-S nivåer i serum er positivt korrelert til blodtrykk, særlig systolisk.
Til tross for at DHEA i stor grad har blitt brukt siden 1990-tallet er de anti-aldrende egenskapene dårlig dokumentert.
DHEAs rolle.
Forenklet sett kan en se DHEA som et forstadie til kjønnshormoner som østrogen og testosteron. Variasjoner i DHEAS kan derfor også betraktes som en buffer, et slags reservoir når det gjelder kroppens evne til å produsere kjønnshormoner. det faktum at det også til dels produseres i hjernen antyder at det også spiller en rolle som nevrosteriod. Siden DHEA primært produseres i zona reticularis i binyrene hevdes det at DHEA spiller an aktiv rolle innen immun- og stressrespons. DHEA kan også ha flere aktive biologiske funksjoner.
Virkninger.
Studier har vist at DHEA kan være nyttig for pasienter med systemisk lupus erythematosus. Studier bekrefter dette, samt en reduksjon av kolesterol og andre serum lipider ved bruk av DHEA.
Langvarig tilskudd av DHEA har vist seg å gi bedre humør og en bedring symptomer ved depresjon.
Biologisk alder.
Det er antydet i den forskningen som foreligger at DHEA nivået målt i serum er en god indikator på et menneskes biologiske alder. Det er også antydet at stress, livsstil og sykdom kan påvirke DHEA nivået slik at det synker raskere enn den kronologiske alderen skulle tilsi.
Alternativene ved et for lavt DHEA nivå er enten å innta hormonet direkte, eller å stimulere den naturlige produksjonen ved en kombinasjon av stressreduksjon og behandling. Fra kinesisk medisin antydes det at både akupunktur og urtemedisin kan stimulere binyrene, og dermed gi en økt egenproduksjon av DHEA, selv om det ikke er noen dokumenterte studier som viser dette.


Osebergskipet.
Osebergskipet er et vikingskip som ble bygd på Sørvestlandet i år 820 og funnet i Oseberghaugen ved Tønsberg i Vestfold 10. august 1903. Haugen ble gravet ut sommeren 1904 under ledelse av professor Gabriel Gustafson, assistert av Haakon Shetelig. Skipet ble først bygget opp igjen i Oslo sentrum i en av universitets bygninger. Det ble i september 1926 transportert på jernbaneskinner til Bygdøy, der det fikk et eget hus, Vikingskipshuset. Her kan skipet og de andre funnene i dag sees sammen med Gokstadskipet og Tuneskipet. Skipet ble haugsatt i år 834.
Oseberg vikingship head post in the Viking Ship Museum, Oslo, Norway
Skipet.
Osebergskipet er et klinkbygget skip nesten utelukkende av eik. Skipet er 21,5 m langt, 5 m bredt og med 0,65 m fribord. Det har 15 årepar og en mast med antatt høyde 9–13m. Vekten er ca. 11 tonn. En norsk forsker, Jon Godal, mener at Osebergskipet er bygget etter et alenmål tilsvarende det sjællandske.
Skipets for- og akterstevn er rikt dekorert med treskjæringer. De øverste delene av stevnene er imidlertid moderne rekonstruksjoner skåret av konservator Frederik Johannessen. Slik skipet fremstår i dag er ca. 90 % originalt treverk og 60 % originale jernnagler.
Rekonstruksjoner av skipet har vist at det er sjødyktig, men svært vanskelig å manøvrere. Dette kommer sannsynligvis av at man ikke har klart å gjenskape skrogets opprinnelige form, og heller ikke har stor nok kunnskap om den opprinnelige riggingen. Få deler av masten og resten av riggen ble funnet under utgravningen, og senere rekonstruksjoner baserer seg stort sett på moderne rigging og bilder av skip på runesteiner.
Skipet er relativt spinkelt i forhold skip som for eksempel Gokstad- og Tuneskipet. Man tenker seg derfor at Osebergskipet har vært et praktskip til kystseiling og ikke et krigsskip. Det har også vært foreslått at skipet er bygget kun for å legges i gravhaugen som en gave, men det er altså årringsdatert til 820, mens begravelsen først fant sted 14 år senere.
Byggingen.
Da Osebergskipet ble datert i 1991–92 ved hjelp av årringekronologi, viste det seg at skipet ikke var bygget av tømmer fra samme vekstsone rundt Oslofjorden som Gokstad- og Tuneskipet.
Forskere diskuterte om skipet kunne vært bygget i Danmark, men i 2009 oppdaget årringsspesialisten Niels Bonde og arkeologen Frans-Arne Stylegar at tømmeret kommer fra samme vekstsone som tømmeret brukt i Storhaugskipet og Grønhaugskipet fra Karmøy.
Dette gjør det trolig at Osebergskipets byggested er å finne på Sørvestlandet, antagelig i Rogaland eller Hordaland.
Skjelettrestene.
Det ble funnet skjelettrester av to kvinner i skipet. Man forsøkte å DNA-analysere den eldste av kvinnene, men beinprøven inneholdt tre ulike DNA-kilder. Den yngre kvinnen ble forsøkt analysert ved hjelp av mitokondrielt DNA, og kunne knyttes til haplogruppe U7, som er svært sjelden i Europa. Derimot forekommer den i Midtøsten og Kaukasus, med høyest forekomst i Iran, Pakistan og India. Imidlertid har ikke funnet latt seg reprodusere, og må dermed regnes som tvilsomt, selv om man senere har funnet et U7-individ gravlagt på den tusen år gamle kristne gravplassen Kongemarken i Roskilde.
Det har altså ikke lykkes å utarbeide en DNA-profil med utgangspunkt i skjelettene. En teori er at den ene av disse var en person av høy status som ble gravlagt med skip og praktutstyr. Den andre kvinnen kan da ha vært en tjenestekvinne, som skulle følge sin overordnede inn i dødsriket. Kvinnen som ble begravet, var sannsynligvis et framtredende medlem av datidens høvdingklasse. Det har vært spekulert i om det kan være dronning Åsa, som er beskrevet i Snorres Ynglingesaga. Dronning Åsa var ifølge sagaen mor til Halvdan Svarte og farmor til Harald Hårfagre.
En tolkning av Osebergfunnet, utført av arkeologen Anne Stine Ingstad, knytter funnet til hedensk kultus og tolker den eldre kvinnen som hovgydje (prestinne). Skjelettrestene ble tilbakeført graven under rekonstruksjonen av haugen i 1948. I 2007 ble skjelettrestene på nytt hentet ut av gravhaugen. Dette ble gjort av frykt for at de skulle bli ødelagt.
Replika.
Stiftelsen Nytt Osebergskip (SNOS) har i samarbeid med Marintek testet en ny modell av skipet i modellskipstanken i Trondheim i uke 17 2008. Testene var meget vellykkede og støtter opp under nyere forskning som viser at originalen hadde et bredere forskip og dermed bedre havgående egenskaper enn versjonen som er utstilt på Bygdøy.
SNOS bygde fra 2009 en kopi (replika) av skipet etter de nye tegningene. Bygget fant sted utenfor Oseberg kulturhus, som er sentralt beliggende i Tønsberg. Skipet ble sjøsatt 20. juni 2012 med kong Harald og dronning Sonja tilstede.


Vestmarka (Larvik).
Tursti i Vestmarka 4. maiLauvbuvannetLauvesetraVestmarka er et friluftsområde vest for Larvik. Her begynner de store skogsområdene eid av Treschow-Fritzøe. Området har flotte skogsbilveger som blir brukt av syklister og fotgjengere. På vinteren er det oppkjørte skiløyper i området. I vest er Vestmarka avgrensa av Farrisvannet og i øst av E18.
Populære utfartsmål i Vestmarka er Gopledal, Dammen, Fossane, Ono og Lauvesetra. Svært mange larviksfolk har gjennom årene fått sine første "villmarksopplevelser" gjennom overnattingsturer til speiderhytter på Fossane og Onoøya. Lauvbuvannet er et ørretvann ved turveien til Lauvesetra (bomvei).


Auguste Comte.
Auguste Comte (fullt navn Isidore Marie Auguste François Xavier Comte) (17. januar 1798 – 5. september 1857) var en fransk filosof og positivistisk tenker. Han regnes som sosiologiens grunnlegger.
Biografi.
Comte ble født i Montpellier. Etter endt skolegang ble han opptatt som student ved École Polytechnique i Paris, et lærested tro mot de Franske republikanske idealer. I 1816 ble imidlertid École stengt pga reorganisering og studentene ble bedt om å søke igjen om opptak senere. Comte ble dermed nødt til å forlate École for en tid og han fortsatte studiene ved den medisinske skolen i Montpellier. Da École omsider åpnet igjen, lot Comte være å søke om gjenopptak.
Hjemme i Montpellier kom han imidlertid på kant med sin katolske og kongevennlige familie. Han forlot igjen hjembyen for Paris hvor han tjente penger på strøjobber. Omsider begynte han igjen å studere og jobbe som assistent for Claude Henri de Rouvroy, Greven av Saint-Simon som bragte ham inn i den franske intellektuelle sosieteten. Men også dette tok en slutt pga uoverensstemmelser med Greven, og han forlot Saint-Simon. Men nå visste han hva han virkelig ville gjøre i livet, nemlig å jobbe med de filosofiske ideene innen positivismen. Hans plan for dette ble publisert i 1822 under tittelen "Plan de traveaux scientifiques nécessaires pour réorganiser la société", men han mislyktes i å få en akademisk stilling på dette grunnlaget og måtte leve på hjelp og gaver fra venner og kjente.
Han giftet seg med Caroline Massin, men de ble skilt i 1842. Comte var kjent som en arrogant, voldelig og utrivelig person. I 1826 ble han innlagt på et mentalsykehus, men skrev seg ut før han var kurert for å fortsette å jobbe med planen sin. I tiden mellom dette og skilsmissen publiserte han 6 volumer av verket "Cours de philosophie positive".
Fra 1844 var Comte i et kjærlighetsforhold med Clotilde de Vaux, et forhold som forble platonisk. Etter hennes død i 1846 ble kjærligheten overfor henne kvasi-religiøs, og Comte så etter hvert på seg selv som grunnlegger og profet i en ny religion, "religion for humanisme". Han publiserte 4 volumer av "Système de politique positive" (1851–1854).
Auguste Comte døde i Paris den 5. september 1857.
Arbeid og Ettermæle.
En universell lov som Comte mente å gjenkjenne i alle vitenskaper var den han kalte "loven om 3 faser". Det er for denne loven han kanskje er mest kjent i dag, nemlig at samfunnet har gjennomgått 3 faser: Teologisk, Metafysisk og vitenskapelig. Han stemplet den siste av disse fasene som "positiv".
Dette var en av de første teoriene innen sosial evolusjon og sosialdarwinisme: At menneskets sosiale utvikling fra den teologiske fasen, der naturen var mytologisk oppfattet og mennesket søkte forklaringer på naturfenomener i overnaturlige vesener, gjennom den metafysiske fasen der naturen ble oppfattet som et resultat av obskure abstrakte krefter, og mennesket søkte forklaringer på naturen gjennom disse, til den siste positive fasen der alle abstrakte og obskure krefter forkastes, og naturens fenomener forklares gjennom et konstant og gjensidig sammenhengsforhold. Denne utviklingen så han på som uunngåelig og en konsekvens av utviklingen i menneskets tanker og stadig mer utstrakt bruk av logisk fornuft i forståelsen av verden.
En annen universell lov kalte han den "ensyklopediske lov". Ved å kombinere lovene utviklet Comte en systematisk og hierarkisk klassifisering av alle vitenskaper, inkludert fysikk, astronomi, kjemi og biologi, men også "physique sociale" senere døpt "sosiologi".
Ideen om en spesiell vitenskap for det sosiale var populær på 1800-tallet og ikke unik for Comte, men det var måten Comte gikk inn for og beskrev dette på som var spesiell. Han så på sosiologien som den siste og største av alle vitenskaper, en som ville romme alle andre vitenskaper og integrere og relatere disse inn i en altomsluttende enhet.
Comte navnga også begrepet altruisme for å referere til det han mente var en moralsk forpliktelse mennesket hadde til å tjene andre og plassere deres interesser foran ens egne.


Wigan Athletic FC.
Wigan Athletic Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i FA Premier League. Klubben ble stiftet i 1932, og ble valgt inn i The Football League i 1978. «The Latics», som er kallenavnet til Wigan Athletic, spiller hjemmekampene sine på DW Stadium i Wigan. Byen Wigan ligger i Nordvest-England, omtrent midtveis mellom Liverpool og Manchester. Klubbens manager er Roberto Martinez. Han kom fra Swansea i juni 2009 etter at den forrige manageren, Steve Bruce, ble manager i Sunderland.
Historie.
Klubben ble stiftet etter at klubben Wigan Borough gikk konkurs. Wigan Athletic ble dermed det femte forsøket på å få i gang en fotballklubb i byen. Klubben spilte sine hjemmekamper på Springfield Park til 1999/2000-sesongen, da JJB Stadium ble bygget. Springfield Park brukes nå til blant annet reservelagskamper.
Eksterne lenker.
England


Alekhins forsvar.
Alekhins forsvar er en sjakkåpning som begynner med åpningstrekkene
Den er oppkalt etter den russiske verdensmesteren Aleksandr Alekhin etter at han spilte det to ganger i en turnering i Budapest i 1921.
Ved å spille springeren til f6 truer svart den hvite bonden på e4 som enten må forsvares eller flyttes igjen. Det sistnevnte er den vanligste da svart blir tvunget til å flytte springeren igjen, og vil gjerne bli tvunget til å flytte den enda flere ganger. Åpningen er regnet som «hypermoderne», det vil si at svart lar hvit oppnå en tidlig terrengfordel ved å befeste sentrum med bønder. Svart håper på å kunne angripe det hvite sentrum og vise at bøndene er svake.
Åpningstrekkene til hovedvariantene.
Hvits førstetrekk karakteriseres som kongebondeåpning. Svarts svar er det sjuende vanligste svaret, som spilles så pass sjeldent som i bare ca 2 % av tilfellene.
Med å spille e5 har hvit besvart svarts springertrussel mot e4-bonden med sitt angrep på springeren ved hjelp av den truede bonden. Blant mestere er er dette det desidert vanligste andretrekket for hvit, spilles i ca 82,3 % av tilfellene.
Dersom hvit spiller noe annet enn 2. e5, forlates hovedvariantene, og spillet kan føres over til andre åpningssystemer, se under seksjonen andre varianter nederst i artikkelen.
Svart flytter sin springer til det sikre feltet d5 (spilles i 99,3 % av tilfellene), men bryter dermed med idealet om å unngå å flytte samme brikke mer enn en gang i åpningsfasen. Fra denne stillingen får vi ulik utvikling videre for jaktvarianten i forhold til de andre hovedvariantene.
Firebondeangrepet.
Firebondeangrepet er den varianten som kanskje best illustrerer basisidéen ved Alekhins forsvar. Svart vil tillate hvit å gjøre flere tempovinnende angrep på springeren for å opprette en tilsynelatende imponerende bondesentrum i den tro at det senere kan ødelegges. Spillet kan bli veldig skarpt siden hvit enten må sikre sin posisjonsfordel eller gjøre bruk av den før svart lykkes i å angripe den. Svart må også spille aggressivt fordi passivt spill vil bli knust av hvits sentrum.
Den gamle hovedvarianten av Alekhins forsvar er
Denne varianten som oppretter et svært sentrum av bønder, er hvits mest ambisiøse plan, og spilles fortsatt, dog ikke særlig mye. Dette er ikke fordi varianten anses som spesielt dårlig for noen av partene, men fordi varianten er skarp og hvitspillere er som regel forsiktige med å gå inn i taktiske varianter der svart som regel er bedre forberedt. Hovedlinjen fortsetter med
Moderne hovedvariant.
da svart pleier å spille enten 4... Lg4, 4.... g6 eller 4.... dxe5. Denne planen er mindre ambisiøs, hvit satser på å lage et mindre sentrum som vil være lettere å forsvare. Svart vil fortsatt prøve å angripe dette sentrumet.
Andre hovedvarianter.
Andre vanlige hovedvarianter er avbyttevarianten med trekksekvensen
Med sitt tredjetrekk, som er det nest vanligste tredjetrekket (men likevel så sjelden spilt som i ca 10,9 % av tilfellene), truer hvit nok en gang svarts springer.
Dermed har vi stillingen som er illustrert i diagram 4.
I tospringervarianten aksepterer hvit straks doble bønder i bytte mot rask utvikling.
Andre varianter.
Mange hvitspillere ønsker å unngå hovedvariantene med 2. e5. Trekket gir hvit mulighet til å forsvare e-bonden istedet for å skyve den frem.


West Ham United FC.
West Ham United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i FA Premier League i 2012/2013-sesongen. Klubben ble stiftet i 1895, og ble valgt inn i The Football League i 1919.«The Hammers», eller «The Irons», som er kallenavnene til West Ham, spiller hjemmekampene sine på Boleyn Ground i Upton Park. Upton Park er et sted i bydelen Newham som ligger i det østlige London.
West Ham er mest kjent for å ha fostret opp flere stjernespillere, som Frank Lampard, Rio Ferdinand, Joe Cole, Michael Carrick, Jermain Defoe og Paul Ince.
Historie.
Klubben rykket opp til FA Premier League etter 2004/05-sesongen etter å ha slått Preston i playoff finalen på Millenium Stadium. De overrasket alle i Premier League og havnet til slutt på en sterk 9. plass. Men høydepunktet denne sesongen var uten tvil FA cupen finalen på Millenium Stadium. Her møtte de storfavorittene Liverpool. Kampen endte 3-3, men Liverpool vant på straffekonk.
Neste sesong hadde fansen store forventninger. Spesielt siden verdenstjernene Carlos Tevez og Javier Mascherano ble klare for klubben. Dette var sommerens sjokkovergang. Men spillerene fikk det ikke til i West Ham trøya. Mascherano gikk senere til Liverpool FC, men Tevez ble ut sesongen. Klubben ble også kjøpt opp av islendingen Eggert Magnússon i November 2006. Daværende manager Alan Pardew fikk raskt sparken etter den elendige sesongstarten. Alan Curbishley ble ansatt som ny manager. Han fikk suksess i første kamp og vant 1-0 mot Manchester United. Etter denne kampen vant ikke West Ham på 10 kamper og mange trodde at de skulle rykke ned.
Men da begynte Carlos Tevez å score. West Ham vant 7 av de 9 siste kampene, Tevez scoret 7 mål på disse kampene og West Ham sikret plassen etter 1-0 seieren mot Manchester United på Old Trafford i siste serierunde.
I 2011 rykket West Ham ned igjen til Championship. Det ble etterfulgt av en god sesong og de kjempet til seg en plass som lot de spille kvalifisering til opprykkskamp. De skal spille to play-off kamper mot Cardiff før de møtte Blackpool til finale om opprykket på Wembley. West Ham vant kampen 2-1 etter scoring av Carlton Cole og Ricardo Vaz Té, og rykket derfor direkte opp igjen til Premier League.
Managere.
Siden 1902 har klubben hatt 10 managere. Ni av disse har vært engelske, mens en har vært skotsk. I tillegg var Trevor Brooking midlertidig manager to ganger i 2003. En midlertidig manager (caretaker) blir ansatt dersom klubbens manager slutter, blir sykmeldt eller får sparken i løpet av sesongen. Midlertidige managere har ansvaret for laget til klubben har ansatt en ny manager noe som vanligvis skjer raskt etter forrige manager sluttet eller fikk sparken.


Jan Michaelsen.
Jan Munch Michaelsen (født 28. november 1970 i Nantes, Frankrike) er en tidligere dansk fotballspiller og nå fotballtrener som for øyeblikket har ansvaret for juniorspillerne i FC København. Han har tidligere spilt for Svendborg FB, Vanløse IF, Hellerup IK, AB, Panathinaikos og Hamarkameratene. Han har også 19 landskamper og ett mål for, og var med i troppen under fotball-VM i 2002. Jan er for øvrig sønn av den tidligere danske proffspilleren Allan Michaelsen og ble født under hans opphold i FC Nantes.
Jan Michaelsen har spilt 140 kamper for AB København og 100 for Panathinaikos, hvorav flere av dem i Champions League. Michaelsen debuterte for Ham-Kam mot Tromsø IL den 25. juli 2004, hvor han hadde assist på målet til Felix Ademola. I Hamarkameratene regnes Michaelsen som en defensiv midtbanespiller med dødballer, taklinger og overblikk som noen av sine største styrker.
Dagen etter at han skårte to mål for klubben i 1. serierunde i Adeccoligaen 2007 bekreftet Michaelsen at han ville legge opp som spiller ved kontraktslutt etter at sesongen er over. Han sa samtidig at han kunne tenke seg en trenerkarriere etter dette. I løpet av senhøsten ble han overtalt av trener Arne Erlandsen til å ta et år til.


Shadowdale BBS.
Shadowdale BBS, lokalisert på Sotra, og senere Bergen i Hordaland, var på midten av 90-tallet en av Norges mest kjente og mest kontroversielle elektroniske oppslagstavler. BBSen var et samlingspunkt for datanerder, rollespillfolk og black metal-fans fra hele landet. Midt på 90-tallet var det flere BBS-raid i Norge i forbindelse med å slå ned på piratkopiering og straffeforfølge BBSer som spredte manipulerte pornografiske bilder av kongefamilien. Det store flertallet av brukerne var i tenårene.
"Eg synest det forslaget [om redaktøransvar for sysopar] virker veldig lite gjennomtenkt. For vi er distributører, vi er ikkje redaktører. Det er jo et paradoks det der, at hvis Gataavisa trykker en oppfordring til bruk av dop, så de ofte gjør i Gateavisa da – det blir jo solgt gjennom Narvesen – så får Narvesen ingen problemer der. Men redaktøren for Gateavisa kan få problem. Men – hvis eg tar samme artikkel opp der, fra Gateavisa og legger den inn på basen og distributerer videre her, så er det eg som får problemet. Gateavisa får ingen problemer. Så eg tror de folkene – Åse Kleveland og den gjengen der – vet ikke hva de snakker om i det hele tatt."
Informasjon om narkotika, hjemmelagede bomber og satanistiske ritualer ble spredt fra oppslagstavlen. Shadowdale BBS fikk mye omtale i norske riksaviser og TV, blant annet Aftenposten og TV 2. Oppslagene i media førte ved flere anledninger til at mange grupperinger, spesielt innen de kristne miljøene, aksjonerte for å fjerne BBSen og det som ble påstått å være illegalt materiale. Det kom aldri til at noe av innholdet eller forvaltningen av innholdet ble prøvet og de få politianmeldelsene som ble lagt inn for å stoppe BBSens ble henlagt. Henlagte politianmeldelser og utallige medieoppslag fungerte som en katalysator for BBSens popularitet.
Samtidig med basens økende popularitet var satanisme et tema som var svært aktuelt i samfunnsdebatten, spesielt gjennom Grevens (Varg Vikernes) oppfordringer til å brenne kirker. Dette førte til at man på basen etterhvert kunne finne beskrivelser av satanistiske ritualer og annet stoff om okkultisme. Databasen reklamerte selv med at den hadde «størst kompetanse innen okkultisme/satanisme» i Norge. I et eget konferanseområde diskuterte man alt fra selvmord til ofringsritualer og kirkebranner. Ryktet om en anarkistisk og "satanistisk" BBS med det som på den tiden må anses for å være svært stort utvalg av bøker og tekstfiler, spredde seg også utenfor Norges grenser og medvirket til at Shadwodale ble et samlingssted også for selverklærte satanister med tilholdssted utenfor Norge. Ifølge Aftenposten fungerte Shadowdale som informasjonsbank for satanister fra hele Norden. Ansamlingen av "satanister" førte også til at en rekke kristne miljøer også var aktive på databasen.
BBSen ble etterhvert flyttet inn til Bergen og det ble avholdt flere såkalte "basetreff". Basetreffene på Shadowdale var populære og det kom tilreisende fra hele landet. Det største av disse fylte opp utestedet Garage og hadde rundt 200 deltagere. Medlemmer av BBSen laget også en rekke materiale knyttet til basen, som flyere, bilder og musikk.
Shadowdale BBS kjørte BBS-systemet ABBS. Sysop var Anders Ulveseth og Cyberpope. Henry Leirvoll fungerte som cosysop, under pseudonymene Lord Azazel og Kulde. Trixter og Merlin var også cosysoper. Cyberpunky fungerte i en periode som mentor, coach og edderkopp.


Vestfoldbanen.
Vestfoldbanen er den 148 km lange jernbanestrekningen fra Drammen, gjennom Vestfold og fram til Eidanger. Banestrekningen fra Eidanger og videre til Skien heter Bratsbergbanen. Banen ble opprinnelig kalt "Grevskapsbanen" eller "Jarlsbergbanen". Strekningen Drammen – Larvik ble åpnet 13. oktober 1881, strekningen Larvik – Skien åpnet 23. november 1882.
Dagens kapasitet tillater en gjennomsnittsfart på 67 km/t og det kreves dobbeltspor for å redusere ventetiden for møtende togtrafikk. Fra Tønsberg til Oslo (99 km) bruker toget 1 time og 30 minutter. Til sammenlikning bruker Østfoldbanen 1 time og 5 minutter på tilsvarende strekning, fra Fredrikstad til Oslo (100 km). 45 000 mennesker kjører hver dag tog ut av regionen Vestfold og Grenland. Vestfoldbanen er en del av det såkalte InterCity-triangelet (Skien-Lillehammer-Halden) hvor 90 % av passasjertrafikken med tog i Norge avvikles.
Historikk.
I 1871 ble det i en kongelig resolusjon bestemt at det skulle planlegges en jernbane gjennom Vestfold (daværende Jarlsberg og Larvik amt) og fram til Brevik. Flere traseer ble vurdert, disse kan deles inn i to hovedkategorier, en indre linje og en kystlinje. Stortinget vedtok å bygge banen i 1875, da ble den såkalte indre kystlinjen valgt. Det betyr at banen skulle gå gjennom fire av fylkets fem byer, Horten skulle betjenes med et sidespor som skulle være ferdig samtidig som resten av banen. Byggingen av banen gikk raskt, så da kongen var på besøk i Norge høsten 1881 ble banen offisielt åpnet den 13. oktober. Banen var imidlertid ikke helt ferdig på det tidspunktet, den ordinære togtrafikken startet rett før jul i 1881. Banen mellom Larvik og Skien åpnet 23. november 1882, og den 15. oktober 1895 ble også den siste strekningen fram til Brevik åpnet.
Banen var opprinnelig smalsporet med en sporvidde på 1067 mm. Som en av de siste strekningene i Norge ble den ferdig bygget om fra smalspor til normalspor. Arbeidet startet så smått før andre verdenskrig, men først etter krigen skjøt arbeidet fart og banen stod ferdig som normalsporet i 1949. Mellom Eidanger og Skien lå det imidlertid fra 1921 tre parallelle skinner, som gjorde det mulig å kjøre både smalsporede vogner og de normalsporede vognene som ble benyttet fra Brevik til Notodden og videre til Rjukan. Vestfoldbanen ble elektrifisert i 1957.
Sidebaner.
Vestfoldbanen har hatt flere sidebaner. I 1881 åpnet Hortenlinjen fra Skoppum til Horten. Denne ble nedlagt i 2008, etter å ha stått ubrukt i flere år. I 1895 åpnet Brevikbanen fra Eidanger til Brevik. Persontrafikken på Brevikbanen ble lagt ned i 1968, strekningen mellom Brevik og Nordcem sementfabrikk er lagt ned og skinnegangen er revet opp. På strekningen (Porsgrunn) – Eidanger – Norcem sementfabrikk går det fortsatt godstog.
Det var også sidebaner fra Tønsberg til Eidsfoss (Tønsberg-Eidsfossbanen som åpnet i 1901) og fra Holmestrand til Hvittingfoss (Holmestrand-Vittingfossbanen som åpnet i 1902). Disse to strekningene ble begge lagt ned i 1938.
Oppgradering.
Vestfoldbanen har i dag ikke kapasitet til å ta flere tog, uten at forsinkelsene øker. Vestfoldbanen er derfor under oppgradering, hvor man planlegger mulighet for 200 km/t (og enkelte steder enda høyere) dvs høyhastighetsbane på hele strekningen. I dag (2012) har bare den 17 km lange strekningen mellom Skoger i Drammen og Holm i Sande fått en slik oppgradering. Den nye reisetiden mellom Oslo og Tønsberg blir 1 time, og reisetiden mellom Porsgrunn og Oslo kuttes med en time i forhold til i dag.
Det er / bygges / planlegges også dobbeltspor på hele strekningen fra Drammen til Porsgrunn bortsett på strekningene Drammen – Skoger, Nykirke – Barkåker og Tønsberg – Larvik, som alle er enkeltsporstrekninger, og på nåværende tidspunkt (2010) planlagt å forbli dette.


Jean de la Grolaye de Villiers.
Jean de la Grolaye de Villiers (død 6. august 1499) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Lombès i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.
Grolaye de Villiers, Jean de la
Grolaye de Villiers, Jean de la
Grolaye de Villiers, Jean de la


Giovanni Antonio Sangiorgio.
Giovanni Antonio Sangiorgio (død 14. mai 1509) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Alessandria (1478–1499) og av Parma (1499–1509) i Italia samt titulærpatriark av Jerusalem (1500–1503).
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.


Bernardino López de Carvajal.
Bernardino López de Carvajal (født 1455 i Plasencia i Spania, død 16. desember 1523 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cartagena i Spania og titulærpatriark av Jerusalem.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.
Han var nevø av kardinal Juan Carvajal.


César de Borja.
César de Borja, også kjent som Cesare Borgia (født 1475 i Roma, myrdet 12. mars 1507 i Mendavia nær Viana i Spania) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var sønn av Rodrigo de Borja (den senere pave Alexander VI) og hans elskerinne Vanozza de Catanei, og ble legitimert ved en pavelig bulle av Sixtus IV i 1480. I 1491 ble han utnevnt til biskop av Pamplona; han var da 16 år. Året etter ble han utnevnt til erkebiskop av Valencia (som han aldri besøkte de seks årene han var erkebiskop for byen), og han ble ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av sin far pave Alexander VI. Men han ble aldri ordinert verken til prest eller biskop. Han var medlem av den mektige Borgia-dynastiet i middelalderens Italia brukte Cesare Borgia alle midler for å styrke familiens stilling. Både venner og fiender ble ordinert arsenikk hvis de sto i veien for hans ambisjoner. Etter hvert ble det kjent at en invitasjon til middag hos familien Borgia var det samme som en dødsdom
I 1498 frasa han seg kardinalsverdigheten, og giftet seg med Carlota de Albret, søsteren til Juan II av Navarra.


Domenico Grimani.
Domenico Grimani (død 27. august 1523) var en av Den katolske kirkes kardinaler og patriark av Aquileia.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.


Bernardino de Lunate.
Bernardino de Lunate (død 8. august 1497) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.
Lunate, Bernardino de
Lunate, Bernardino de


Raymund Pérault.
Raymund Pérault også kalt Peraudi (født 28. mai 1435 i Surgères, bispedømmet Saintes, département Charente-Maritime i Frankrike, død 5. september 1505 i Viterbo i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var avlats- og korstogskommissær. Han hadde gjennomført avlatskampanjer også i Skandinavia. Han var også kansler av Østerrike, og ble biskop av Gurk i Østerrike, skjønt lot det antagelig administrere ved en stedfortreder.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.
Trass sitt opphav ble han i samtiden ansett som "tysk" kardinal.
Hans virke innledet en ny utvikling i avlatens historie. Dette gjaldt i særdeleshet avlaten for sjelene i skjærsilden. Ifølge den pavelige bulle "Salvator noster" (4. august 1476), som han muligens selv var medforfatter av og uansett støttet sterkt opp under, kunne ved vinnes avlat til fordel til de avdøde i skjærsilden i kraft av den pavelige nøkkelmakt. I den følgende diskusjon preget Pérault den fremtidige teologiske forståelse med sin lære om de fire nåder ("gratia iubilei"; "gratia confessionalis"; "indulgentia plenaria pro animabus in purgatori"; "participatio in suffragiis ecclesie universalis"). Péraults verker "Summaria declaratio", "Avisamenta" og "Modus promerendi indulgentias" ble retningsgivende for senere avlatsinstruksjoner, også for Mainz-erkebiskopen Albrecht von Brandenburgs "Instructio summaria" i 1517, som også fikk usedvanlig stor spredning ved hjelp av boktrykkerkunsten.
Perault, Raymund
Perault, Raymund
Perault, Raymund
Perault, Raymund
Perault, Raymund
Perault, Raymund


John Morton.
John Morton (født rundt 1420 i Dorsetshire i England, død 15. september 1500 i Knowle i Kent) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Canterbury i England fra 1486. Før det hadde han blant annet vært biskop av Ely.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.
Det er sannsynlig at han var forfatter av "History of Richard III", et verk som vanligvis tilskrives Thomas More som hadde vært pasje i hans hushold og var den som oversatte verket til engelsk.


Fryderyk Jagelliończyk.
Fryderyk Jagellionczyk (føst i 1468, død 19. mars 1503) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av kongen av Polen. Han var den polske kirkes primas.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.


Ippolito d'Este den eldre.
Ippolito d'Este (den eldre) (født 1479 i Ferrara i Italia, død 3. september 1520 i Ferrara) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var hertug Ercole I og Eleanora av Aragons tredje sønn, og bestemt for den geistlige karriere. Som syvåring ble han «administrator» av Esztergóm i Ungarn, og han ble kreert til kardinal i en alder av 14 år den 20. september 1493 av pave Alexander VI. I en alder av 17 ble han erkebiskop av Milano, og senere akkumulerte han også andre bispeseter.
Este, Ippolito d'1
Este, Ippolito d'1
Este, Ippolito d'1
Este, Ippolito d'1


Giuliano Cesarini den yngre.
Giuliano Cesarini (den yngre) (død 17. mai 1510) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.
Cesarini, Giuliano2
Cesarini, Giuliano2


Capri.
Capri er en kjent Italiensk ferieøy. Øya ligger ved Amalfikysten ikke langt fra Napolibukten.
Geografi og historie.
Capri ligger i den sydlige del av Napoligulfen og består av to platåer, adskilt av en fruktbar slette. Øya har vært befolket siden det 8. århundre før Kristus da grekere og fønikere bosatte seg dert Men den første person som virkelig verdsatte øya var Keiser Tiberius, mannen som tok kontroll over Roma etter Keiser Augustus, omkring År 30 etter Kristus. Tiberius fikk bygget 30 lusuriøse villaer på øya, inklusive Villa Jovis. Han gav hver villa navn etter en gud,
Ferieparadis før masseturismen.
Øya fikk en ny oppblomstring tidlig på 1800-tallet. Det var det en voksende interesse for øya blant Europas intellektuelle og kunstnere. Tiltrukket av det behagelige klima, øyas beliggenhet og vakre natur, fikk øya en fredelig invasjon av engelske, amerikanske og tyske turister.
Axel Munthe og Capri.
Capri er blitt kjent gjennom den svenske legen Axel Munthe, (1857 – 1949) som bosatte seg på Capri der han på 1890-tallet hadde bygget en villa «San Michele» på restene av en av keiser Tiberius gamle villaer på øya. Munthe ble en populær person på Capri blant den lokale befolkning, bl.a. da han som lege tok hånd om øyas fattige befolkning uten å ta seg betalt. Munthes villa ble snart kjent og omtalt bl.a. pga de omfattende samlinger av antikviteter, og ble et tidlig besøksmål for Munthes venner av såvel kongelige personer som forfattere. Den er i dag øyes mest besøkte turistmål og er nå et museum. Det er det svenske vitenskapsakademi som disponerer eiendommen, og kunststipendiater på antikkens Italia har anledning til å bo der mens de arbeider på sine avhandlinger.
Hans memoarer som ble utgitt som "Boken om San Michele" er utgitt på mange språk. Den norske oversettelsen ved Alf Harbitz kom i 1931.
Tilholdssted for politiske flyktninger.
Øya har og vært tilholdssted for politiske flyktninger fra tidlig på 1900-tallet, bl.a den russiske forfatter Maxim Gorki. Vladimir Lenin har søkte også tilflukt på øya, likeledes den chilenske dikteren Pablo Neruda i 1950-årene, som levde i eksil på øya i mange år.
Kong Faruk søkte tilflukt der etter at han ble avsatt som konge av Egypt i 1952.
Gamle ruiner.
Man finner i dag flere ruiner fra romertiden her. Tiberius skal ha oppført tolv palasser på øya.
Turistparadis i dag.
Capri er spesielt kjent for den blå grotte "grotta azzurra" og sin slående vakre natur med klipper og det klare sjøgrønne middelhavsvannet i spissen.
Den enkleste måten å komme seg til Capri på er via hurtigbåt fra enten Napoli eller Sorrento. Båten anløper «Marina Grande» hvor det går en kabelbane "Il Foniculare" opp til selve byen Capri.


Sorrento.
Sorrento er en av Italias mest travle og berømte turistbyer sør for Roma. Sorrento ligger idyllisk til på kalksteinsklippene helt i den sydlige ende av Napolibukten, motsatt Pompeii og Napoli som danner nordgrensen for gulfen.
Forfatterne og kunstnernes by.
Sorrento inngikk i kunstnernes turistrute (Grand tour) på 1700- og 1800-tallet, og en lang rekke forfattere fra Johann Wolfgang Goethe og Hans Christian Andersen til Bjørnstjerne Bjørnson, Camilla Collett og Olaf Bull har besøkt byen. Likevel er det Henrik Ibsen, som gjorde ferdig både Peer Gynt (1867) og Gengangere (1881) her, og deres egen Torquato Tasso (1544-1595) som er mest tilstede i dagens bybilde. For Ibsen del er det satt opp en stor marmorplate over inngangsdøren til pensjonatet La Rosa Magra, hvor han bodde fra 17. august til 25. oktober 1867, og minneplater både bak resepsjonen og utenfor Hotel Tramontano, hvor han oppholdt seg i 1881. 2. mai 2007 ble det også inviet en egen Ibsenpark med en rottejomfrustatue plassert over et basseng og et eget amfiteater som grenser inn mot den gamle romanske bymur. Byens mest sentrale torg, ved hovedgaten Via d'Italia, bærer navnet Piazza Tasso. På torget står det også en bronseskulptur av renessansedikteren Tasso i helfigur.
Våre egne kunstmalere Thomas Fearnley og Adolph Tidemand er blant de mange som har vært på stedet og har laget oljemalerier og skisser herfra.
Travel turistby.
Byen har de seneste årene også blitt et ettertraktet reisemål for charterturister fra nordeuropeiske land. September-oktober er høysesong, og på denne tiden fylles også de trange gatene av cruiseskipturister.
Fra Sorrento er det kort vei med båt fra havna "La Marina Piccolo" til ferieøya Capri. Sorrento hører inn under regionen Campania og ligger i provinsen "di Napoli".
Her fremstilles den spesielle sorrentinske likøren "limoncello" av lokale sitroner.
Historie.
Historikeren Diodorus Siculus påstod at Sorrento ble grunnlagt av folkegruppen "ausoni", ledet av kong Liparos, som var sønn av Odyssevs og heksen Kirke. Dermed er vi tilbake i Homers mytiske verden, og de gamle romerne trodde at byens navn betød «Sirenenes land», fordi byens greske navn var "Syrrention", men mest sannsynlig kommer det av det greske verbet "syrreo" (= å flyte sammen), da Sorrento lå mellom to elver som løp ut i havet her. Geografen Strabo skrev om stedet: «Ikke langt fra Pompeii ligger Surrentum, en by i Campania, kjennetegnet ved Athenes helligdom, bygd av Odyssevs selv, som ligger på Sirenenes odde.» Ifølge Homer kom Odyssevs hit fra Troja.
Ved innseilingen til Sorrento lå det et gammelt tempel-fyrtårn, liksom på Lindos og Kapp Sounion utenfor Athen. Da man i 1990 grov ut området her, ble det funnet en mengde skår etter knuste drikkebegre. Det tolkes som at sjøfolk har drukket et offer til Athene her, som takk for å ha kommet seg trygt rundt odden. På 800-tallet f.Kr var området blitt kolonisert av grekere fra Euboia nær Athen, og de hadde tatt gudinnen sin med seg. De må ha drevet utstrakt handel, for mynter fra Sør-Frankrike er funnet i Sorrento. To rester etter gresk tid preger fremdeles byen: Rester av den greske bymuren i vulkansk stein, som ikke ble fornyet før i 1551, og dagens veinett, hvor man beveger sig på gater som ble anlagt av grekerne. Den ene av de fem byportene heter stadig "Porta Greco". Gateplanen, med rette gater øst-vest, ble bevart under samnittene, som overtok etter grekerne i 420 f.Kr, og senere romerne. Under samnittene sluttet Sorrento seg liksom Stabiae til Nocera-forbundet. Da det ikke ble slått lokal mynt her, har det ikke vært en selvstendig by. I 90 f.Kr måtte samnittene gi tapt for romerne. Sullas general Papius Multius la Stabiae i ruiner og undertvang Surrentum, og begynte året etter den romerske koloniseringen. Liksom i Pompeii tildelte han romerske veteraner lokale eiendommer. Flere veteraner fulgte under Augustus. Regionen virket forlokkende også på romerske rikfolk, og snart begynte luksusvillaene å reise seg.
Historisk sett er Sorrento et len, som siden 1400-tallet har tilhørt adelsslekten Tramontano-baronene. Sorrento var en del av kongeriket Napoli som omfattet det sørlige Italia og Sicilia. Etter Italias samling på 1800-tallet ble Sorrento en selvstendig kommune med demokratisk styreform.
Den kjente napolitanske sangen "Torna a Surriento" (= Kom tilbake til Sorrento) ble komponert i 1902 i Sorrento av brødrene Giambattista og Ernesto De Curtis, til ære for den daværende italienske statsministeren Giuseppe Zanardelli og hans offisielle besøk i byen.


Tatrafjellene.
Tatra (slovakisk og polsk: "Tatry", ungarsk: "Tátra") er et fjellområde i Karpatene. Størstedelen ligger i Slovakia, en mindre del i Polen. Høyeste topp er på 2 665 moh.
I omgangstale tilregnes også gjerne "Nedre Tatra", som strengt tatt er noe adskilt fra de egentlige Tatrafjellene. I det mellomliggende søkket er landskapene "Liptov" og "Spiš" (polsk Spisz). På polsk og slovakisk brukes da også flertallsformen "Tatry".
Byen Vysoké Tatry med vintersportsstedet Štrbské Pleso ligger i Høye Tatra.


Torsvåg.
Torsvåg fyr ligger på toppen av Kåja. Det største huset på bildet er Figenschow-gården, og huset lengst til venstre er Solberg-gården. Bak Kåja skimter vi Nord-Kvaløy.
Torsvåg ligger på Vanna, ei øy i Troms.
Sandfjord med Torsvågnæringen. Sandfjorden ligger rett nord for Torsvåg. Ved fjære sjø er fjorden tørr, bortsett fra elva som renner fra fjordbotnen. Omtrent midt i bildet ser du «Russeura», der det ble funnet en gravplass, trolig fra 1100-tallet.
Naturen i Torsvåg er storslått, med mye hav og himmel.
Torsvåg fyr er det siste bemannede fyret i Norge (2007).
Torsvågbruket er et av Vannas fire fiskebruk. Fremdeles har mange fiskebåter hjemmehavn her.
Hagen var spesielt kjent for sine store stemorsblomster.
Torsvåg er en grend som ligger på 70 grader nord, lengst nordvest på øya Vanna i Karlsøy kommune. Nærmeste by er Tromsø, som er ca. 9 mil sør for Torsvåg. Fiskeværet Torsvåg har eksistert i mange hundre år og i flere hundre år var dette også et viktig kirkested. I dag danner moloer på begge sider av holmen Kåja en lun havn midt i havgapet. På Kåja ligger et av Vannas fiskebruk, «Torsvågbruket», og på toppen av Kåja er Torsvåg fyr. I dag har Torsvåg bare mellom 10 og 20 innbyggere, men igjennom historien har mange satt sin fot i dette fiskeværet.
Det er funnet gravrøyser og steinaldertufter i og rundt Torsvåg, som tyder på at det har vært folk her i ganske lang tid. Ifølge et gammelt sagn som er gjengitt i Magdalene Thoresens «Billeder fra Midnatsolens Land» (1886), fikk plassen sitt navn da Tore Hund fra Bjarkøys fire brødre, Tor, Grim, Bur og Getmund kom til Vanna og bosatte seg på hvert sitt sted. Disse stedene fikk så navnene Torsvåg, Grimsholmen, Burøy(sund) og Jetnes.
Et blomstrende fiskevær helt fra middelalderen.
På Kirkesand har det stått et fiskeværskapell, trolig fra 1400-tallet til sent på 1600-tallet. Presten i Helgøy sogn var i en periode bosatt her, og erkebispen i Trondheim har også hatt sin mann i Torsvåg for å forvalte sine interesser.
Fra middelalderen og fram til litt ut på 1600-tallet blomstret fisket i Torsvåg, det var stort sett gode økonomiske tider både for fastboende og tilreisende sesongfiskere. De mest langveisfarende skal ha kommet helt fra Salten. Det kom også folk fra andre land og bosatte seg i Torsvåg. Fiskehandelen vokste fram og Torsvåg var både fiskevær, rorvær og handelsstasjon. Det var god handel og hyppig jektefart både til Trondheim og verdensbyen Bergen. Nyheter fra inn- og utland, handelsvarer og moter var ferske da de ankom Torsvåg, spesielt om sommeren. Men nedgangstidene på 1600-tallet rammet også Torsvåg, det ble befolkningsnedgang og kirken forsvant.
Folketallet tok seg opp igjen utover 1700-tallet, men først et stykke ut på 1800-tallet startet en ny tid, da Tromsø tok over Bergens rolle som handelsby. På midten av 1800-tallet kunne det være opp til 130–140 båter med nært 400 mann på sommerfiske i Torsvåg. På slutten av 1800-tallet fikk Torsvåg viktige funksjoner som handel, post og anløp av dampskip. Nabobygden Vannareid var avhengig av fiskeværet, både for disse bygdefunksjonene og for å drive fiske. I denne tiden var Torsvåg, som mange andre bygder på Vanna, preget av samisk bosetning. Det samiske språket forsvant etter hvert. Her må nevnes at en av de rikeste beboerne i kommunen bodde i Torsvåg og brukte kofte til søndagsbruk til sin død i 1917. Han eide også rein.
I løpet av hele året i 1905 var nærmere 1000 fiskere innom Torsvåg på fiske. På denne tiden var Torsvåg et av fylkets største fiskevær. Telefonen kom hit i 1910, det var 4–5 trandamperier her, rorbuer, tollstasjon, losstasjon og oppkjøpsfartøy. Det var to handelsmenn i Torsvåg og det skal til og med ha vært et bakeri.
Pomorhandel og nessekonger.
Russehandelen, eller pomorhandelen, pågikk fra starten av 1800-tallet og fram til 1919, med topp i tiårene rundt 1900. I 1909 var det 18 russeskuter i Torsvåg, de fleste fra Arkhangelsk. Tørrfisk, råfisk og skinn ble bytta i mel, gryn og tauverk fra Kvitsjøen. I pomortiden utviklet det seg et eget språk for handelen som pågikk; russenorsk.
På slutten av 1800-tallet utviklet nessekongesystemet seg, og i 1892 etablerte «Helgøykongen» sin handelsfilial i Torsvåg. Chr. Figenschou var da den mektigste handelsmannen i kommunen, han drev flere fiskebruk, kreditt- og handelsvirksomhet. Sønnen Dimitri overtok filialen i 1910 og fra 1920-tallet startet han direkte eksport av fisk til England og Tyskland. Hans sønn, Kristian Fredrik, overtok handelen i 1943.
Fiskebruket ble overtatt av Tromsø Fryseri og kjøleanlegg i 1960.
Det har vært flere som har drevet handel i Torsvåg. Johan Figenschou etablerte handel i Torsvåg i 1890. Rundt 1917 overtok svigersønnen Harald M. Solberg, som drev handelen til ca 1932. Andre handelshus var Waldemar Figenschous filial (rundt århundreskiftet), Walderhaugs fiskebruk i Jørnhollet (1920-tallet) og Bergstad fiskeforretning (rundt 1930).
Havneutbygging.
Russehandelen, de mange tilreisende fiskerne og ishavsfarta fra Tromsø gjorde at Torsvåg ble prioritert som storhavn og utbygging av havna ble igangsatt. I 1929 var Nordre molo bygget, men med en åpning for at båtene kunne passere. Kåja ble ikke landfast før i 1962, da først ble åpningen i moloen fylt. I årene etterpå ble de to andre moloene bygget.
I 1904 ble det satt opp en fyrlykt på Kåja, for å trygge innseilingen fra havet. I 1916 ble lykten erstattet av et fyrtårn på 9,6 meter. Torsvåg fyr ble det første fyret i kommunen. Fyret var en familiestasjon fram til 1980-tallet, og det er fremdeles betjent (februar 2007). Torsvåg fyr fungerer i dag også som meteorologisk stasjon og stasjon for DGPS satellittnavigasjon. Fyret avfolkes og automatiseres i løpet av 2007, som det siste av alle fyr i Norge.
Under annen verdenskrig inntok tyskerne Torsvåg straks etter okkupasjonen. De opprettet en vaktstasjon og peilestasjon på fyret med 7–8 mann. En bevæpnet vaktbåt var også stasjonert her under hele krigen.
Fiskebruket – en god arbeidsplass også i dag.
I tiden etter krigen har fiskebruket i Torsvåg vært hovedarbeidsplass for mange mennesker, både fra ytre Vanna og tilreisende. Linefisket har spesielt samlet mye folk her, både i egnerbuene og på båtene. Fiskebruket har i denne tiden hatt forskjellige eiere, og også forskjellige funksjoner, b.la foredling av lodde, reker og filetfabrikk. I dag er det ingenting igjen av de opprinnelige bygningene på bruket, noen bygg er blitt revet og andre har vært rammet av brann.
I dag (2007) eies Torsvågbruket AS av Norfra-konsernet og er et middels stort anlegg med rundt 30 ansatte. Fiskebruket baserer seg normalt på et årlig råstoffkjøp på 3000 tonn og produserer saltfisk, ferskfisk og filet for eksport. Den lokale flåten som er knyttet til fiskebruket består av rundt 20 fartøy, flere av dem driver med linefiske og bruker egnerbuene på bruket. Når vinterfisket er på sitt beste sysselsetter fiskebruket rundt 150 mennesker på bruket, i egnerbuer og båter.
En omtalt hage i et karrig landskap.
Det sies at hun startet med ei rabarbrarot og siden dyrket hun grønnsaker, bær, tulipaner, stemorsblomster og mange andre vekster. Tromsøpalmer ble også plantet for å verne mot nordavinden. Det var spesielt stemorsblomstene hennes som utmerket seg, de skal ha hatt svære blomster på opptil 8 cm i diameter.


Fyrlykt.
Fyrlykt er tradisjonelt sett et ubemannet fyr med begrenset rekkevidde.
I dag er de fleste fyr ubemannet så derfor betegnes nå de fleste ubemannede, automatiske fyr som fyrlykt.
Termoelektriske fyrlykter.
På øde steder langs den Russiske arktiske kystlinjen står det hundretalls fyrlykter drevet av radioisotopiske termoelektriske generatorer. Generatorene inneholder svært radioaktive strontium-90-kilder, og disse kildene utgjør en lokal forurensningsfare. Manglende fysisk sikring av kildene gjør dem lett tilgjengelige for uvedkommende og befolkningen generelt. Generatorene består av radioaktive strontium-90-kilder som produserer varme og som igjen driver en generator. Denne generatoren produserer elektrisitet som driver lampen i fyrlykten. Sr-90 og Y-90, som begge sender ut betastråling, utgjør en potensiell ekstern strålingsfare på to måter, både i form av betastrålingen selv og i form av gamma- og røntgenstråling som oppstår i kildekapslingen og det omliggende materialet.
Russland har rundt 100 RTG-fyrlykter i området rundt Finskebukta.


Yankee Stadium (1923).
Yankee Stadium er hjemmebanen til baseballlaget New York Yankees. Stadionet ligger på East 161st Street and River Avenue i The Bronx i New York Stadionet ble originalt åpnet den 18. april 1923 men også gjenåpnet den 15. april 1976 etter tre år med ombygginger og forbedringer. Den første kveldskampen på stadionet ble spilt her den 28. mai 1946.
Yankee Stadium blir ofte referert til som «The House that Ruth Built», «The Home of Champions», «The Big Ballpark», eller bare «The Stadium«. Det var den første baseballarenaen som fikk status som stadion.


«Gjøa».
«Gjøa» var det første fartøyet som seilte gjennom Nordvestpassasjen. Med et mannskap på seks, under ledelse av Roald Amundsen, nådde skuta Stillehavet i 1906 etter en reise på over tre år.
Den 70 fot store jakta ble bygd i 1872 i Rosendal og ble de første 28 årene brukt i fiskeriene, før Amundsen kjøpte den i 1901 for bruk i arktiske ekspedisjoner. De siste 18 årene før Amundsen kjøpte den, var «Gjøa» i ishavsskipperen Hans Christian Johannesens eie.
Mannskapet på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Helmer Hanssen, Anton Lund, Godfred Hansen, Peder Ristvedt, Gustav Juel Wiik og kokken Henrik Lindstrøm, som senere fulgte Amundsen på alle hans ekspedisjoner.
«Gjøa» seilte ut fra Oslo 16. juni 1903, og etter å ha seilt mellom fastlands-Canada og sørspissen av Victoria Island, nådde «Gjøa» Nome i Alaska 31. august 1906. Den seilte så videre til San Francisco, hvor den anløp til en storslagen velkomst 19. oktober samme år.
Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet flere målinger for bestemmelse av posisjonen til den magnetiske nordpol.
Skipet ble senere kjøpt av et norsk-amerikansk samfunn og donert til San Francisco by i 1909. Der ble den stilt ut i Golden Gate Park. I 1972 ble «Gjøa» brakt tilbake til Norge og er i dag utstilt på Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy i Oslo.


Alge.
Alger (latin: "algae"; tang, tare, «sjøgress», «grønske») er fellesnavn for en mengde protister, fra mikroskopiske encellede arter, til tangarter med mange meters omfang. «Alge» er egentlig et evolusjonært utviklingsstadium og ikke noen naturlig taksonomisk gruppe. Læren om alger kalles fykologi.
De aller fleste algene lever i saltvann, mange i ferskvann, og noen få på land. Algene utgjør størstedelen av Jordens biomasse. En del alger innen blågrønnbakterier og grønnalger lever i symbiose med sopp og bidrar til dannelse av lav.
Algene ble forsøksvist klassifisert av Carl von Linné, men det var først landsmannen Carl Adolph Agardh som i årene 1810–35 studerte algene i detalj og lyktes i å bygge opp en mer holdbar taksonomi.
Inndeling.
-phyta er divisjoner, -phyceae er klasser
Anvendelse.
Alger blir benyttet til blant annet alignater til bruk i næringsmiddelindustrien og innen bioteknologien. På grunn av sitt høye næringsinnhold er også alger en interessant næringsressurs. I noen land har man tradisjoner for å bruke sjøplanter som mat.
I Norge finnes det ca. 480 arter marine av makroalger, derav om lag 205 rødalger, 175 brunalger og 100 grønnalger. I hele verden er tallene om lag 4 500-10 000 arter av rødalger og 1 500 arter brunalger, der over 90 % er marine. Grønnalger har flest arter i
ferskvann. Mer enn 100 algearter brukes i kommersiell sammenheng, hvorav 5–10 arter står for svært mye av verdiskapingen.
Taksonomi.
Cyanobakterier var tidligere kjent som "blågrønnalger." Dette er ikke korrekt at Cyanobakterier er alger, men det er en vanlig misforståelse.


Espen Olsen.
Espen Olsen (født 13. mars 1979 i Lørenskog) er en norsk fotballspiller som spiller for Strømmen. Han kom til Strømmen fra Sogndal. Han kom til Sogndal fra Stabæk, som han signerte en 3,5 års kontrakt med 20. august 2007, men han tilbragte deler av denne tiden på utleie hos Start.
Olsen med Strømmens kapteinsbind, august 2012.
Olsen kom til Stabæk fra Hamarkameratene, hvor han spilte 171 kamper og skåret 46 mål, for om lag én million kroner. Olsen har tidligere spilt for både Strømmen samt Lørenskog og på to sesonger scoret han 50 mål for sistnevnte i 2. divisjon.
Bakgrunn.
Olsen kom til Ham-Kam foran 2002-sesongen, og ble året etter toppskårer i klubben, da laget rykket opp til Eliteserien. Han hadde ikke like stor suksess etter opprykket, og slet med å skåre mål, selv om han spilte de fleste kampene på topp sammen med Geir Frigård. Vårsesongen 2005 gikk heller ikke bra, med bare ett mål. Men da Ham-Kam kjøpte Markus Ringberg utviklet de to spissene et godt samarbeid, som for Olsens del resulterte i syv mål i løpet av høstsesongen. Med åtte mål ble han igjen lagets toppskårer, og han ble også kåret til årets spiller av lagets supportere.
Etter den positive høstsesongen i 2005 hvor han ble klubbens toppscorer med åtte mål ble Espen Olsen den største overraskelsen da Åge Hareide tok ut troppen til landslagets årlige januar-tur. Olsen hadde aldri tidligere spilt landslagsfotball, heller ikke på aldersbestemt nivå. Laget dro til California i USA for å møte Mexico og USA i to treningskamper. Han fikk spille i begge kampene, men klarte ikke å utmerke seg nevneverdig. Etter sesongen ble han også kåret til Ham-Kams beste spiller på klubbens hjemmeside.


Vegar Bjerke.
Vegar Bjerke (født 28. juli 1979 på Lillehammer) er en norsk fotballspiller som spiller for Hamarkameratene. Han har vokst opp i Moelv, og har ikke spilt toppfotball for andre klubber. Han har åtte kamper for aldersbestemte landslag. Bjerke er også assistenttrener for 3. divisjonsklubben Moelven IL Fotball.
Av dem som spiller i dag er det Bjerke som har vært lengst i klubben. Han startet på rekruttlaget til Ham-Kam i 1997, men spilte seg inn på A-laget i løpet av sesongen, og debuterte mot Start 31. august 1997. 2. juli 2006 spilte han sin kamp nummer 200 da han kom innpå i andre omgang i kampen mot Brann. Bjerke hadde i 1999 et prøveopphold i belgiske Anderlecht.
I august 2010 kom Bjerke i medias fokus grunnet hans eierskap i selskapet SID Norge som ble anmeldt for grovt bedrageri. Anmeldelsen ble henlagt av Hedmark politidistrikt. Som følge av konkursen i selskapet ble Bjerke og hans kompanjong illagt to år konkurskarantene, som blant annet innebærer at de ikke kan stifte selskaper.


Bostrak.
Bostrak (Bustrak'") er en tettbebyggelse i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark. Stedet har navn etter sin hovedgård, og kan være sammensatt av «"bost/bust"» (myrbust) og «"rák"» (kveggang).
Stedet, som ligger på vestsiden av Bjorvatnet, har egen barneskole, barnehage, idrettsforening, samt div. velforeninger og lag.
Bostrak er i dag kanskje mest kjent for musikeren og lastebilsjåføren Sputnik (Knut T. Storbukås), som har eget museum på stedet.


Espen Haug.
Espen Haug (født 30. januar 1970 i Oslo) er en norsk fotballtrener som tidligere har trent Frogn. I sin aktive karriere spilte han for Hønefoss, Strømmen IF, Vålerenga, Lyn og Ham-Kam. Han vant NM i fotball med Vålerenga i 1997, og scoret et av målene da Strømsgodset ble slått 4–2.
Han kom til Ham-Kam fra Lyn foran 2002-sesongen, og debuterte mot Ørn-Horten 14. april. Da Ham-Kam rykket opp i 2003, ble det den tredje klubben Haug rykket opp til eliteserien med.
I midten av sesongen 2006 gikk han til Hønefoss.
Espen Haug ble ansatt som ny trener i Frogn etter at trener og sportslig leder Håvard Lunde gikk av som hovedtrener for klubben i 2007. 2009-sesongen begynte tøff og havnet raskt på nedre del på tabellen. Badebylagets fans var ikke fornøyd med utviklingen DFI hadde og ba DFI ledelsen om å ordne opp. DFI lederen Arild Dregelid gikk ut i media og sa at Espen Haug hadde ledelsens tillit, og at han skulle fortsette som hovedtrener. Men etter flere dårlige resultater tok DFI ledelsen grep og fritok Espen Haug fra sine oppgaver som hovedtrener for laget.


Portsmouth FC.
Portsmouth Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1898, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «Pompey», som er kallenavnet til Portsmouth, spiller hjemmekampene sine på Fratton Park i Portsmouth. Kystbyen Portsmouth ligger i den engelske regionen Sørøst-England, omtrent tre mil sørøst for Southampton, og 12 mil sørvest for London.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1898 til 2005 har Portsmouth hatt 11 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 81 kamper, og scoret 9 mål. I 80 av kampene har spilleren fra Portsmouth vært med fra start, og i en kamp har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Portsmouth på klubbnivå.


Tredje ventrikkel.
Ventrikkelsystemet sett fra siden. Tredje ventrikkel ses midt i bildet gjennom sideventriklene (den store, havsirkelformede strukturen).
Frontalplan av sideventriklene og tredje ventrikkel.
Ventriklene sett i forhold til hjernens overflate.
Tredje ventrikkel (Latin: "ventriculus tertius") er en del av ventrikkelsystemet i hjernen. Ventriklene er kammer fylt med cerebrospinalvæske og tredje ventrikkel ligger midt i hjernen mellom høyre og venstre sideventrikkel. Cerebrospinalvæsken flyter til tredje ventrikkel fra sideventriklene anteriort (foran) gjennom foramen Monroi, og posteriort (bak) gjennom mesencephalic duct (Sylvius-akvedukten).
På høyre og venstre side av tredje ventrikkel er thalamus og hypothalamus, og ventrikkelens bakre vegg danner lamina terminalis. Forrest i ventrikkelen er to utstikkere, "supra-optic recess" ovenfor optic chiasma (synsnervekrysningen), og "infundibular recess" ovenfor hypofysestilken.


Rune Buer Johansen.
Rune Buer Johansen (født 4. september 1973 i Rakkestad) er en norsk fotballspiller som spiller for Løten FK. Han har tidligere spilt for Trømborg, Askim, Fredrikstad, Moss, Kongsvinger, Sogndal, Hamarkameratene og Nybergsund. Han har én. Han studerer for tiden ved Høgskolen i Hedmark.
VG hadde ham med på rundens lag i 2003, etter en fin sesong med Sogndal. I sine første år i Ham-Kam fikk han ikke spilletid på grunn av skader og uenighet med Ståle Solbakken, men han fikk fornyet tillit foran 2006-sesongen etter at han ble skadefri og Frode Grodås ble ny hovedtrener. Han har tidligere slått Ole Einar Bjørndalen på rulleskirenn på Hamar. I samme løpet spurtslo han Petter Northug på oppløpssiden. Buer Johansen er også kjent som en habil syklist, og har deltatt flere ganger i Birkebeinerrittet.
Han gikk til Løten foran 2010-sesongen og skal være spillende trener for laget.


Sideventriklene.
Ventriklene sett i forbindelse med hjernens overflate.
Sideventriklene (Latin: "ventriculus lateralis") er en del av ventrikkelsystemet i hjernen. Ventriklene er kammer fylt med cerebrospinalvæske og sideventriklene er de største av disse. Det er en sideventrikkel i hver hjernehalvdel og hver sideventrikkel har tre «horn». Det "anteriore" eller "frontale" hornet strekker seg ut i pannelappen, det "posteriore" eller "okkipitale" hornet i bakhodelappen og det "inferiore" eller "temporale" hornet i tinninglappen.
Sideventriklene er dekket av "plexus choroideus", som er et nettverk av blodkar dekket av en membran og som trer inn i ventriklene fra den innerste hjernehinnen, pia mater. Plexus choroideus produserer cerebrospinalvæske ved filtrering av blod. Sideventriklene er forbundet med tredje ventrikkel gjennom interventricular foramina.


Storfugl.
Storfugl (vitenskapelig navn "Tetrao urogallus") er den største arten i hønsefuglfamilien. Hannen, tiur, kan bli bortimot 90 cm lang og veie opptil 6 kg. Hunnen, røy, blir betraktelig mindre (drøyt 60 cm lang og ca. 2 kg). Storfuglen finnes utbredt i skogsområdene over hele landet og livnærer seg hovedsakelig på frø og plantedeler, særlig fra furu, men foretrekker bær og urter i sommer­halvåret.
En tiur kan bli opptil 20 år gammel.
Biotop og utbredelse.
Typisk storfuglbiotop er gammelskog (barskog), med innslag av løvskog) og åpne sletter, i tillegg til "skjørtegraner" – dvs. gran med store, dekkende grener nederst på stammen – som gir skjul for predatorer som rødrev, hønsehauk og mår. Arten er utbredt over store deler av Nord-Europa og Vest- og Sentral-Asia med flere underarter.
Tiurleik.
Parringen – tiurleiken – foregår på spesielle "spillplasser" i april – mai. Spillet innledes med at tiuren lager "kneppelyder", før en serie "klunkelyder" og lydserien avsluttes med "slipingen" (som lyden fra en slipestein). Røya har en mindre fremtredende kaklelyd. Leiken er et urgammelt spill, som sørger for at den sterkeste tiuren på spillplassen får føre sine gener videre. Seierherren får pare seg med alle røyene som er på spillplassen. Under en leik kan det bli påført alvorlige skader mellom 2 duellerende tiurer. Røya legger 6 – 8 egg i et rede på bakken. Hun ligger på redet i 20 – 30 dager, og ungene er flyveferdige etter 2 – 5 uker.
Populasjonene av storfugl varierer fra år til år, blant annet som følge av variasjoner i smågnager­bestandene, vær og temperaturer m.v. Sammenhengene bak variasjonene er meget komplekse, og forskerne har fremdeles til gode å kunne forklare disse fullstendig.
Overlevelsesevne i norsk natur.
Menneskelig inngripen i storfuglens biotoper er en viktig årsak til at bestandene mange steder er forsvunnet eller redusert. Det moderne skogbruket – med bruk av – har vært en viktig negativ faktor i så måte. I de senere årene er skogeierne blitt mer bevisste på ringvirkningene av sin virksomhet. Nyere former for skogbruk ivaretar derfor skogsfuglens behov i større grad. Virkemidler for å gi fuglene bedre vilkår er forsiktigere uttak av gammelskog, merking og utelating av beitefuruer ved hugst samt at myrområder ikke dreneres bort. av skogbruket er blitt mer vanlig, ettersom verdikjeden er blitt mer fokusert på miljøhensyn. Dette tiltaket ventes også å ha en positiv effekt på storfuglbestandene.
Slektskap.
Storfuglen kan forveksles med sin mindre slektning, orrfuglen. Den mest iøynefallende forskjellen er størrelsen, der orrfuglen er betydelig mindre og lettere. I flukt virker orrfuglen mindre langhalset og storhodet enn storfuglen. Orrhøna har kortere stjert enn røya, og orrhanen kan skilles fra tiuren ved at den har kileformet stjert. I tillegg påtreffes gjerne orrfugl i myrlandskap, løvskog og skog med mindre innslag av gammelskog. Orrfuglen på sin side kan også forveksles med den noe mindre jerpen.
Hybridisering.
Krysning av storfugl og orrhane forekommer av og til i naturen. Det er vanligst med krysning mellom røy og orrhane, og avkom mellom tiur og orrhøne er ikke kjent. Resultatet er et som oftest infertilt hybrid avkom som kalles rakkelfugl, men det er registrert avkom mellom rakkelhane og orrhøne.
Underarter.
"Røy" brukes også som en nedsettende betegnelse på eldre kvinner.


Cerebrospinalvæske.
Cerebrospinalvæsken (engelsk: Cerebrospinal fluid, forkortet: CSF) sirkulerer i hjernens hulrom. Funksjonen til denne væsken er å beskytte hjernen mot støt (støtabsorberende)
og utveksling av stoffer (inkl. næring) mellom blodårer og hjernevev. Cerebrospinalvæsken produseres av plexus choroideus som er et kapillærnettverk som trer inn i ventriklene fra den innerste hjernehinnen (pia mater). Væsken fins i de fire ventriklene i hjernen, den absorberes i subarachnoidalrommet og dreneres videre via venesystemet. Cerebrospinalvæsken forlater ventriklene gjennom tre små åpninger under lillehjernen (cerebellum), for å sirkulere over den ytre overflaten til hjernen og ryggmargen. Fra toppen av skallen sirkulerer den tilbake gjennom store vener.


Fjerde ventrikkel.
Ventrikkelsystemet sett fra siden. Fjerde ventrikkel ses nederst i bildet.
a>, fjerde ventrikkel ses nær toppen av bildet.
Ventriklene sett i forbindelse med hjernens overflate.
Fjerde ventrikkel (Latin: "ventriculus quartus") er en del av ventrikkelsystemet i hjernen. Ventriklene er kammer fylt med cerebrospinalvæske og fjerde ventrikkel ligger i hjernebroen "(pons)" eller øvre del av medulla. Cerebrospinalvæsken flyter til fjerde ventrikkel fra bakre del av tredje ventrikkel gjennom hjernens akvedukt og videre ut til subarachnoidalrommet i ryggmargen gjennom de to laterale Luschkas foramina "(apertura lateralis ventriculi quarti)" og de mediale Magendies foramen "(apertura medialis ventriculi quarte)".
Fjerde ventrikkel har et «tak» dorsalt og et «gulv» ventralt. Taket dannes av lillehjernen "(cerebellum)", og «veggene» av "de cerebellare pedunkler". Gulvet dennes av flere strukturer, blant andre "facial colliculus", "sulcus limitans" og "obex".
Brekningssenteret.
Brekningssenteret (som styrer kvalme og brekninger og oppkast) sitter i denne delen av hjernen. Det styrer i hovedsak med impulser fra fire steder: Via nervus vagus/nervus sympatikus (fordøyelsessystemet, hjertet, genitalia, urinveiene, bukhinnen) m.m.; Kjemoreseptortriggersonen (CTZ) (sensor for endogene og eksogene substanser fra cerebrospinal væske og blod); Vestibularisapparatet (reisesyke); Hjernebarken (visuelle inntrykk, lukt, likevektsorganene i det indre øret, psykogene påvirkninger).


Kenneth Dokken.
Kenneth Dokken (født 10. oktober 1978 i Lørenskog) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er trener for Notodden. Han er sønn av tidligere fotballspiller Arne Dokken og har tidligere spilt for Kolstad, Hønefoss, Strømsgodset, Ham-Kam, Odd Grenland og Ranheim. Han har 31 kamper for aldersbestemte landslag.
Spillerkarriere.
Dokken tilbrakte barndommen til dels i Hellas og til dels i Trondheim som en følge av hans far Arnes fotballkarriere. Mens Kenneth var i tenårene flyttet familien til Lier og han gikk da inn i junioravdelingen til Strømsgodset. Han debuterte i Eliteserien i 1996 og ble i Strømsgodset fram til 1998 da han gikk til Hønefoss. Dokken ble i Hønefoss i seks sesonger og ble etterhvert en nøkkelspiller for førstedivisjonsklubben, spesielt etter han ble omskolert fra spiss til midtbanespiller.
Etter 2003-sesongen forlot han Hønefoss til fordel for Hamarkameratene. Han debuterte for Ham-Kam mot Sogndal 12. april 2004 og fikk 56 kamper for klubben. Han ble solgt til Strømsgodset foran 2006-sesongen, men etter å ha havnet på benken i 2007 ble han lånt ut til Ham-Kam igjen foran høstsesongen. Den 25. januar 2008 signerte han en treårskontrakt med Odd Grenland og ble dermed gjenforent med sin tidligere trener i Strømsgodset, Dag-Eilev Fagermo.
Under semifinalen i cupen 2009 mellom Aalesund og Odd sparket Dokken ned Johan Arneng, og i påvente av en endelig avgjørelse suspenderte NFFs doms- og sanksjonsutvalg ham i seks uker. Etter behandling i forbundet ble straffen utvidet til syv kamper.
Denne kampen ble hans siste for Odd, og han skrev 15. desember 2009 under på en treårsavtale med Ranheim. Han ble i Trondheims-klubben bare i en sesong og skrev 22. Desember 2010 under en tre års avtale med Sandefjord. Dokken pådro seg brudd i kraniet i Sandefjords hjemmekamp mot Sarpsborg den 15. april 2012. Etter lang opptrening var han spilleklar igjen i august, men valgte å avslutte kontrakten med Sandefjord da han fikk tilbud om å bli hovedtrener i Notodden den 24. august 2012.
Trenerkarriere.
Fra 2008- til og med 2009-sesongen var Dokken trener for Birkebeineren og ledet laget til avdelingsseier i 3. divisjon i 2009. Laget tapte imidlertid kvalifiseringen om opprykk til 2. divisjon. Dokkens engasjement i Birkebeineren ble avsluttet da han gikk fra Odd til Ranheim som spiller. 13. april 2011 ble han imidlertid igjen engasjert som trener for klubben, og førte klubben til opprykk etter at Birkebeineren gikk ubeseiret gjennom serien. Han kombinerte jobben som hovedtrener i Birkebeineren med spill for Sandefjord Fotball. 24. august 2012 ble han hentet til Notodden som ny hovedtrener.


Villsvin.
Villsvin ("Sus scrofa") tilhører svinefamilien (Suidae) i klovdyr-gruppen. Arten regnes som opphavet til tamgrisen ("S. s. domesticus").
Beskrivelse.
Villsvin i sitt naturlige miljø
Størrelsen på villsvin varierer ganske mye, men kroppslengden blir normalt omkring 90 til 180 cm og vekten fra 50 til 200 kg hos ekte villsvin. Villsvinet har smalere skalle og et betydelig lengre snuteparti enn tamgrisen. Det utvikler dessuten gråbrun pels over hele kroppen, som gjerne blir gråere med alderen. I tempererte områder blir den tykk og varmeisolerende. Kroppen er slank og mangler tamgrisens fettlag, og lemmene er lenger. Nordlige stammer av villsvin ser ut til å bli noe mer langbente enn sørlige. Villsvin har dessuten alltid stående ører.
Villsvin ble utsatt i USA på begynnelsen av 1900-tallet og de parrer seg ofte med rømte tamsvin, slik at grensen mellom ekte villsvin og ville tamsvin i Nord-Amerika er nærmest ikke-eksisterende. Fra Europa er det kjent at villsvin/tamsvin-blandinger blir langt større enn ekte villsvin. Villsvin er også importert til andre deler av verden, for eksempel til Australia og andre deler av Oseania. Også fra disse stedene er det kjent at rømt villsvin parrer seg med rømt tamgris.
Villsvinet har en meget høyt utviklet luktesans og en godt utviklet smakssans. Luktesansen brukes aktivt til å finne mat og oppdage farer. Synet er derimot mindre utviklet. Øynene sitter på siden av hodet, noe som indikerer at de helst benyttes til å oppdage bevegelser med, som en forsvarsmekanisme. Framoversynet vil derfor være strekt redusert. Villsvin mangler svettekjertler og er avhengig i å regulere kroppstemperaturen gjennom sin aktivitet. Sølebad er derfor en god måte å beskytte seg mot solen på, når det blir varmt.
Svin har et tannsett som minner mye om menneskets, også villsvinet. Tyggeknutene på jekslene er imidlertid både flere, høyre og kraftigere enn våre. I hver kjevehalvdel har det 3 fortenner, 1 hjørnetann, 4 premolarer og 3 molarer (44 tenner i alt). Hos villsvinhannen vokser |hjørnetennene i over- og underkjeven ut til sylskarpe dolkelignende krumme støttenner. Dette er imidlertid ikke egentlig støttenner, men hoggtenner. Hoggtennene i overkjeven krummer seg ut og oppover og sliper mot hoggtennene i underkjeven når munnen åpnes og lukkes. Dette gir hoggtennene en knivlignende, sylkvass flate der de møtes. Hos hannen vokser disse tennene livet ut.
Atferd.
Villsvinet roter i jorda med trynet for å finne mat
Villsvin er sosiale dyr som danner flokker som består av purker, unger og ungdyr. Voksne hanner forlater flokken og lever som solitære dyr. De har bare samkvem under parringstiden. Dyra tilbringer storparten av dagen på leting etter mat.
Fra Europa er det kjent at villsvinflokken kan bestå av opptil 100 dyr, selv om flokkstørrelsen mer typisk teller omkring 20 individer. Disse flokkene kan ferdes over store områder, men vilsvinet har ikke et bestemt migreringsmønster. Hannene ferdes gjerne over et område som kan være opp mot dobbelt så stort som hunnenes.
Villsvin er normalt ikke aggressive, men kan angripe mennesker om de føler seg truet. Dette gjelder spesielt råner i brunst og purker med unger.
Reproduksjon.
Parringstiden varierer med habitatet. I temperert klima føder purka gjerne på vårparten, mens de føder året rundt i tropisk klima. Under parringstiden sloss hannene om retten til å parre seg, og da brukes de sylkvasse hjørnetennene som våpen. Som et forsvar mot sår i slike kamper har derfor villsvinet utviklet spesielt tykk hud på framre del av buken. Purka er brunstig i ca. 21 dager, hvorav hun er mottagelig i tre dager.
Ungene fødes etter 100-140 dager (115 dager i snitt). Kullet består vanligvis av 4-8 unger, selv om kull på opp mot 12 unger kan regnes som normalt. Ungene, som har stripet pels i den første tiden, når kjønnsmodenhet når de blir omkring 8-10 måneder gamle, men purka vil vanligvis ikke parre seg på nytt før ungene er omkring 18 måneder gamle. I spesielt næringsrike strøk kan imidlertid purka produsere mer enn ett kull i året. Hannene parrer seg normalt ikke før de er omkring 5 år gamle, fordi de ikke er fysisk i stand til å konkurrere om purkenes gunst på et tidligere tidspunkt.
Purka føder ungene i et reir hun har bygd av gress og strå. De blir i reiret den første tiden. Mora dier ungene til de blir omkring 3-4 måneder. Hun er svært beskyttende, men allikevel når normalt bare omkring halvpartene av ungene opp til kjønnsmodenhet. Selvstendige blir de først i tiden like før mora parrer seg på nytt.
Matvaner.
Villsvin er altetere med en opportunistisk diett. Svinedyrene har en fantastisk luktesans, som setter dem i stand til å finne mat på steder der andre dyr normalt ikke ville funnet noe. Det kraftfulle trynet gjør dem i stand til å rote opp jorda, slik at de kommer til føde som ligger gjemt i bakken. Dyrene spiser blant annet sopp, korn, frukt, rotfrukter, grønnsaker og andre plantevekster, nøtter, egg, fugl, smådyr m.m. Villsvinets enorme appetitt og varierte kosthold er en hovedårsak for artens store suksess.
Habitat.
Villsvin er helst skumrings- og demringsaktiv, til dels også dagaktiv, og forekommer i alle typer habitat, så lenge det finnes en stabil tilgang på vann. Det foretrekker fuktig løvskog og stepper, men foretrekker eik- og hasselskog der dette finnes. Arten er imidlertid svært tilpasningsdyktig, men trives best når temperaturen holder seg over 10° Celsius. I tempererte områder vil det også få problemer om snødybden blir for stor.
Utbredelse.
Villsvinet er en livskraftig art som er utbredt (enten naturlig eller som gjeninnført) i den tempererte og tropiske sonen i store deler av Eurasia, herunder også på øyene Sumatra, Java og Taiwan, og i deler av Nord-Afrika. Det har også blitt innført til Nord-Amerika (først kjent fra 1539, da et spansk fartøy ført av kaptein Hernando de Soto bragte med seg tamme griser til gulfregionen), Australia og New Zealand, men på disse stedene har rømte dyr, som opprinnelig ble innført som matgris eller oppdrettsdyr, blandet seg med rømt tamgris.
Villsvin finnes også naturlig i Danmark og Finland. Til Danmark kommer villsvinet via Tyskland, der det har blitt reintrodusert, mens det i Finland innvandrer via Karelen og Russland. Det finnes en viss risiko for at finske svin med tiden kan innvandre til Nord-Norge og klare å etablere seg langs kysten, der klimaet generelt er mildere enn i Finland.
Svenskene utryddet villsvinet på 1700-tallet, men innførte det på nytt til avl på 1940-tallet. Utover på 1970-tallet rømte flere svin fra svenske oppdrettere og klarte å etablere seg på nytt i Sør-Sverige. I 1987 fantes det således en stamme på ca. 100 villsvin i Södermanland. Samme året besluttet Sveriges riksdag at villsvinet var en naturlig del av svensk fauna.
Villsvin fantes langs kysten i Sør-Norge for 7 000 år siden. Det bekrefter tallrike funn etter boplasser og jegerfolk fra eldre steinalder. Ved overgangen mellom yngre steinalder og bronsealder forsvant (trolig) villsvinet fra Vestlandskysten, men det antas at temmede villsvin fortsatt ble holdt der. Det er uklart akkurat når det ble utryddet i resten av Norge, men det kan ha skjedd omkring år 500 f.Kr.
I de senere årene har enkeltdyr (streifdyr) blitt observert i grensetraktene mot Sverige, blant annet i søndre del av Hedmark, Akershus og Østfold. I de siste årene har det også blitt skutt et mindre antall villsvin på norsk side av grensen hvert år, men i øyeblikket finnes det ingen oversikt over hvor mange dyr som befinner seg her.
Den svenske villsvinstammen talte trolig omkring 80 000 dyr i 2006, da det ble felt over 25 000 dyr der. Mange mener derfor at villsvinet relativt hurtig også vil etablere seg i Norge.
Underarter.
En rekke (mer en tjue) underarter har blitt beskrevet i tillegg til tamgris, men bare fire har generell aksept blant forskere og taksonomer på internasjonalt nivå. I tillegg til de nevnte fire underatene (opplistet nedenfor) regner mange "Sus scrofa" ssp. "riukyanus" som en egen underartart. Dette er et villsvin som lever eksklusivt på Ryukyu-øyene (Japan), der den regnes som sårbar med hensyn til utryddelse på grunn av utstrakt jakt. Flere regner også "Sus scrofa" ssp. "leucomystax" (japansk villsvin) som en egen underart, selv om dette er mer kontroversielt. Revideringer med hensyn til underartene vil derfor kunne redusere eller endre antallet.
Annet.
Villsvinet bidrar til et bredt mangfold gjennom å rote opp jorda og spre frø i de områder dyra ferdes, selv om den lokale bonden sjelden setter pris på dette dyrets aktivitet/herjinger på dyrket mark. I områder der villsvinet er tallrikt kan rotingen i jordsmonnet også være svært ødeleggende for en rekke overflatearter. I mange land blir derfor villsvinet regnet som en pest og plage.
I Europa har ikke villsvinet andre naturlige fiender enn ulv og menneske, selv om villsvinungene naturlig nok må finne seg i å bli byttedyr for et noe større utvalg av rovpattdyr. I Østen er villsvinet også byttedyr for de store kattedyrene, som tiger, løve, leopard og snøleopard.
Villsvinkjøtt regnes som en delikatesse. Mennesket jakter villsvin over hele artens utbredelsesområde, både som matauk og som jakttrofé. For sistnevnte årsak er det spesielt hanner det jaktes på, siden disse ofte har praktfulle hoggtenner av elfenbein.
I Norge er det tillatt å jakte villsvin året rundt, siden denne arten egentlig ikke hører hjemme her lenger. Arten står derfor også oppført på norsk svarteliste, men mange mener også at villsvinet godt kan bli en del av norsk fauna igjen.
Villsvin er kjent som en betydelig aktør i spredning av sykdommer. Dette gjelder blant annet sykdommer som brucellose (smittsom kalvekasting), leptospirose, munn- og klovsyke, japansk hjernebetennelse (enkefalitt) med mer.


Wannskrækk.
Wannskrækk var i årene rundt 1980 ett av de viktigste punkbandene i Norge. I 1985 skiftet bandet navn til DumDum Boys.
Historien.
Wannskrækk ble opprettet i Trondheim i 1978 og var definitivt et punkband. Bandet hadde sin første konsert på Angelltrøa fritidsklubb i 1979 – samme år blir Prepple Houmb vokalist. I 1980 var Wannskrækk med på Hard Rock Kafés rockemønstring Kraftrock i storsalen på Studentersamfundet i Trondhjem. Denne ble også gitt ut på plate med Wannskrækks legendariske låter «Æ veit da faen æ» og «Inn te avhør». I 1981 ga de ut sin første egne plate – "Faen küler treffer aldri riktig" – som var en kommentar til det mislykkede attentatet mot Ronald Reagan samme år. Platen inneholder låtene «Så from», «Blå heder», klassikeren «AG-3» pluss en kort allsang-versjon av «Ran en bank» som ikke er listet på cover eller etiketter.
Sola Jonsen blir med på slagverk i 1982 og de spiller inn sin andre plate "Wannskrækk 12" i Oslo. Platen er produsert av Sverre Knudsen fra The Aller Værste! under pseudonymet Freddi Fjord. Den inneholder syv låter pluss et ulistet bonuskutt, en kort remix av «Sover du». Bandet begynner å ta av i alternativ-miljøene og etterhvert får de større ambisjoner – de vil gi ut plate på et stort plateselskap. Ingen plateselskap vil imidlertid gi ut musikk med et punkeband fra Trondheim og punken begynner å føles som en tvangstrøye. Bandet holder i 1985 sin avskjedskonsert, som også blir gitt ut på plate, og relanserer seg selv etter en liten pause som DumDum Boys.
I 2006 holdt de noen gjenforeningkonserter, blant annet en på UFFA 10. november.


Urokse.
Urokse ("Bos primigenius") er en nå utdødd klovdyrart i oksefamilien. Arten regnes som opphavet til tamkveget ("Bos taurus"), som trolig ble domestisert for cirka 10 000 år siden. Uroksen oppsto trolig i India, for omkring to millioner år siden.
Beskrivelse.
Urokser (urkveg) var mye større enn dagens tamfe. Oksen ble omkring 160–180 cm i skulderhøyde, og kua omkring 150 cm. Hodet var bestyrket med lange framoverrettede lyreformede kraftige horn. Kua hadde små, nærmest ubetydelige jur i forhold til dagens tamfe.
Urokser trivdes trolig best i de vidstrakte skogområdene med sumpholdige områder, elvedaler, deltaområder og myrholdig grunn.
Utbredelse og utryddelse.
Uroksen oppsto trolig i India for omkring 2 millioner år siden. Den vandret til Midtøsten i kvartær og kom til Europa for cirka 250 000 år siden. Det er funnet to komplette skjeletter av arten i Odsherred i Danmark.
Uroksens skjebne ble trolig endelig forseglet av overklassen, som jaktet de siste dyra til utryddelse i Europa. Uroksens gradvise forsvinning skjedde imidlertid over mange århundrer og kan neppe tilskrives overklassens jaktlyst, men trolig snarere en kombinasjon av jakt og en konkurranse med andre dyr (spesielt tamfe) om ernæringsgrunnlaget. Til slutt handlet det også om interessekonflikter, korrupsjon og mer eller mindre naturlige sykdommer som ble spredt med tamkveget, som konkurrerte om de samme beitelandet.
Utbredelsen dekket opprinnelig landområdene fra De britiske øyer og det sørlige Skandinavia, via det kontinentale Europa og det nordlige Afrika, til Midtøsten, Sentral-Asia og India.
Europa.
Selve utryddelsesprosessen ser ut til å ha startet i de sørlige og vestre delene av Europa, for så å ha spredd seg nordøstover. På De britiske øyer er det ikke gjort funn som er yngre enn 1300 fvt. (tidlig bronsealder). Vergil nevnte i 30 fvt. at det fortsatt levde urokser nord for Italia som ble temmet. Det er også klart at romerne måtte fange og transportere urokser til sine arenaer, noe mange tolker dit hen at arten alt må ha vært utryddet i sør omkring overgangen til vår tidsregning. I Danmark forsvant uroksen fra øyene omkring 5500 fvt. På Jylland først omkring overgangen til vår tidsregning. I Nederland er det ikke gjort funn som kan dateres til tiden etter 400 fvt. Fra Belgia mangler det opplysninger om arten, men i Frankrike er det kjent at Karl den store jaktet på «okser med gigantiske horn» i 802 evt. I grensestrøkene mot Sveits og Tyskland er det kjent at det fantes urokser så sent som i 1000 evt. I Tyskland finnes det troverdige kilder som hevder å ha observert urokser så sent som i 1406 og 1408. Adam av Bremen hevdet at at det fantes urokser i Sverige under det 11. århundre, men det er uklart om det var sant eller om han bare gjenga lokale historier. Kim Aaris-Sørensen (1999) hevder imidlertid at uroksen ble utryddet i Sverige omkring 4500 fvt. I Russland ble arten trolig utryddet i det 12. eller 13 århundre.
Asia.
Lite er kjent omkring uroksens utryddelse i Sentral-Asia og India. Forskerne tror at den for det meste kan ha blitt utryddet under Pleistocen, men trolig ikke i India. Der oppsto nemlig det domestiserte zebukveget fra denne underarten. Mohenjo-Daro kulturen har gjort bilder av tidlig zebukveg, som dateres til 4000–2000 fvt.
Afrika og Midtøsten.
De siste sikre kildene man har til uroksen i Midtøsten og Nord-Afrika, stammer fra en jaktturer som farao Ramses II gjorde mellom 1197 og 1165 fvt. Om turene skjedde i Egypt eller det nordlige Mesopotamia (Irak) er noe uklart, men mange heller mot det siste. Også kong Sankerib av Assyria skal ha jaktet urokser i det nordlige Mesopotamia under perioden 704–681 fvt. Den greske historikeren Herodotus skildrer mellom 485 og 425 fvt. urokser i Libya som «kveg som er dømt til å gresse baklengs på grunn av dyras kurvede horn». Forskerne hevder at uroksen ble utryddet i dette området under det siste årtusen før vår tidsregning.
Utryddelsen.
I det 13. århundre var uroksens utbredelse stort sett begrenset til Polen, Litauen, Moldova, Transylvania og Øst-Preussen. I 1564 kunne polske skogvoktere opplyse at det fortsatt fantes 38 urokser igjen i de polske skogene. I et forsøk på å redde arten ble det i en periode utlyst dødsstraff for å nedlegge urokser, men dette var ikke nok til å redde arten.
Det siste kjente eksemplaret, ei ku, ble drept i Jaktorów-skogen i Masovia i Polen, 55 km sørvest for Warszawa, i 1627. Hodeskallen fra dyret ble seinere tatt som krigsbytte av den svenske hæren under Karl Gustav-krigene i Polen 1655-1660 og befinner seg nå i Livrustkammaren i Stockholm.
Underarter.
Tre underarter er kjent. En av dem ble domestisert og distribuert verden rundt, mens de to andre ble utryddet.
Heck-kveg.
a> er avlet fram i forsøket på å rekonstruere uroksen.
Heck-kveg er en eksperimentell kvegrase som er et forsøk på å gjenskape uroksen. Rasen er derfor også kjent som "rekonstruert urokse". Rasen oppsto på 1900-tallet, da brødrene Heck fra Tyskland begynte å avle kveg med tanke på å gjenskape uroksen. Heinz Heck, som jobbet ved Hellabrunn zoologiske hage i München, startet opp i 1920, og Lutz Heck, som var direktør ved Berlin zoologiske hage og fikk god støtte fra nazistene under andre verdenskrig, fullførte gjenskapelsen.
Eksteriørmessig ligner kveget mye, men det er ikke like stort fysisk. Hannene kan bli opp mot 160 cm i skulderhøyde og veier typisk under 900 kg. I dag finnes det omkring 2 000 slike dyr i Europa, hvorav omkring 600 lever vilt i Nederland.


Grete Berget.
Grete Anni Berget (født 25. mars 1954 i Vinstra i Gudbrandsdalen i Oppland) er en norsk journalist og politiker (Arbeiderpartiet). Hun var informasjonssjef ved statsministerens kontor i 1988, personlig rådgiver for Gro Harlem Brundtland i 1989, barne- og familieminister fra 1991 til 1996, og informasjonssjef i Arbeiderpartiet fra 1998 til 2001. Som barne- og familieminister fremmet hun for våren 1998 lovforslaget om en egen fedrekvote for fødselspermisjon.
Hun ble i 2002 rådgiver i Europabevegelsen, og var fra 2003 til 2009 organisasjonens generalsekretær.
Fra 2010 er hun senior presserådgiver i informasjonsavdelingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Hun er gift med Per Ritzler.


Bevere.
Beverne er de største gnagerne som finnes på den nordlige halvkule, der de utgjør en svært liten familie, som kun består av de to artene eurasisk bever ("Castor fiber") og nordamerikansk bever ("Castor canadensis").
Beskrivelse.
Bevere er semiakvatiske pattedyr som trives i et temperert klima, der de er kjent som «naturens iherdige tømmerhoggere og dambyggere». De er ypperlige svømmere og tilbringer omtrent like mye tid i vann som på land. De er relativt store og veier normalt omkring 13-32 kg, selv om det har blitt registrert eksemplarer på opp mot 40 kg (hunnen er normalt størst). Den eurasiske beveren varierer mindre i størrelse enn den nordamerikanske, gjennom at den sjelden veier mindre enn 17 kg. I Skandinavia blir den vanligvis ca. 18-20 kg tung. Bevere kan være neddykket i 15 minutter og svømme mer enn 750 meter før den trenger påfyll av luft.
Kroppen er dekket av tykk, vanntett pels som består av lange dekkhår og tett isolerende underull. Øynene er dekket av ei blinkhinne når dyret svømmer neddykket, samtidig som ører og nesebor lukkes av en spesiell muskulatur. Bakbena er kraftige og har svømmehud mellom tærne. Forbena, derimot, ligner menneskelige hender. De brukes med stor dyktighet og presisjon til å utføre en rekke forskjellige oppgaver. Beveren har også en flat og meget muskuløs hale, som den aktivt bruker til å varsle om fare gjennom å slå med den i vannflaten.
Det hevdes at beveren overgår alle andre pattedyr (unntatt mennesket) når det gjelder evnen til å endre og tilpasse sitt livsmiljø. Mest imponerer kanskje beverens demninger. De kan være flere titalls meter lange. Den største demningen som er registrert fant man i Jeffersonelva i USA. Den var 643 meter lang, over 3 meter høy på midten og 6 meter bred i bunnen. Demningen sørger for at vannstanden i hovedreviret er mest mulig konstant.
Bevere lever i familiegrupper. I forbindelse med dammen konstruerer beveren en bolig på bredden, der inngangen ligger under vann. Beverhytta kan være opptil 7 m i diameter, og huse 2–3 familier, med høyst 8–10 individer.
Økologisk betydning.
Bevere utgjør en betydelig økologisk ressurs. Beverens dammer skaper nye våtmarksområder. Disse skaper livsgrunnlag for mange arter knyttet til våtmark. Beveren er derfor å anse som en nøkkelart med stor betydning for det biologiske mangfoldet.
Økonomisk betydning.
Beverskinn var en attraktiv handelsvare på 1800- og 1900-tallet, noe som ledet til stor fangst av bever i denne perioden. Mot slutten av 1900-åra økte imidlertid motstanden mot beverjakt. Beveren har nå mistet den betydningen den hadde som handelsvare.
Den omfattende jakten medførte at beveren ble drevet til utryddelsens rand rundt år 1900. Etter at jakten mistet sin økonomiske betydning har bestanden av bever tatt seg kraftig opp. Jakttiden er fra 1. oktober til 30. april i de kommuner hvor det er åpnet for beverjakt.
Noen steder kan beverens virksomhet føre til økonomiske tap, dammene kan f.eks. ødelegge tømmer og skade veier gjennom at områder oversvømmes.
Annet.
Nordamerikans bever er Canadas nasjonaldyr.


Hare.
Hare ("Lepus timidus") er en art i harefamilien.
Den er i stor grad tilpasset nordlige eller høytliggende omgivelser. Den finnes fra Fennoskandia til østlige Sibir, i tillegg finnes det isolerte bestander i Alpene, Irland, Polen, Storbritannia og Hokkaido. Den har blitt introdusert til Shetland og Færøyene.
Om sommeren har alle populasjonene pels i forskjellige bruntoner. Når vinteren kommer skifter de til en hvit vinterpels. Den irske rasen ("Lepus timidus hibernicus") holder seg brun hele året, og det er sjelden at individer utvikler hvit pels. Hos denne rasen kan halens overside ha en mørk/grå farge, mens halens overside hos alle andre populasjoner alltid er hvit. Irske harer er også større enn de fleste andre harer. Hvis man er uoppmerksom på disse tingene, kan det være lett å ta en irsk hare for å være en sørhare.
Harer har forskjellige matvaner fra område til område. Nord i Skandinavia, hvor bakken i månedsvis av gangen kan være dekket av snø, gresser harene på kvister og bark. I områder hvor snø er sjeldnere, som Irland, eter de for det meste gress.
I nordlige deler av Finland og Sverige konkurrerer haren med sørharen om leveområdene. Sørharen er større, og oftest i stand til å fordrive haren, men er dårligere tilpasset til å leve i snørike områder: Føttene er mindre og vinterpelsen har mye brunt i seg.
Polarharen ble tidligere regnet som en underart av haren, men den regnes nå som en egen art. Noen biologer mener at den irske haren også bør skilles ut som egen art.
Haren er 50-75 cm lang, med en 7-12 cm lang hale. Vekta er 2,5 – 5 kg.
Haren lever som regel alene. I nord kan det likevel samle seg flokker av harer om vinteren, kanskje som beskyttelse mot rovdyr. Om et rovdyr skulle komme, sprer harene seg for å forvirre fienden. En del harer som lever i områder uten skog om sommeren, trekker gjerne til skogsområder om vinteren. Om dagen holder haren seg oftest i ro i dagleiet, som bare er en liten grop i bakken eller snøen.
På tundraen og på fjellet består harens føde stort sett av vier eller gress. Om vinteren hender det at bakken er dekket av is eller frossen snø, og da kan det være vanskelig for haren å finne mat. I skogsområder spiser den blad, knopper og bark av busker, samt en del frø. Om sommeren eter den ulike urter og gress.
Haren er selv et byttedyr for rev, ulv, gaupe og ørn.
I parringstiden er hannene aggressive mot andre hanner, da kan de gjerne opptre i "boksekamper" for å avgjøre striden om hunnene. Paringen skjer om våren, i arktiske strøk gjerne ikke før i slutten av mai. Ungene fødes 50 dager etter paringen. Ungene er godt utviklet ved fødselen, de er pelskledde og kan springe allerede etter kort tid. De har derved større sjanse til å overleve. Hunnen får 1-9 unger i kullet. Hvis forholdene er gunstige, kan hunnen få flere kull. Ungene mates med en svært næringsrik melk en gang i døgnet, vanligvis ved solnedgang. Ungene er kjønnsmodne etter et år. Hunnen bygger ikke reir, men føder ungene på en mest mulig gunstig plass den finner.
Harer som lever i områder som har snø om vinteren, skifter pels to ganger i året. Tidspunktet for pelsskiftet varierer fra område til område og er avhengig av hvor lenge snøen pleier å ligger utpå våren. Pelsen om vinteren er tykkere, særlig på ørene. harens føtter er også dekket av tykk pels slik at den skal holde varmen.
Harens viktigste forsvar er det skarpe synet, den gode hørselen og hurtigheten. Øynene sitter høyt oppe og på siden av hodet for å få stort synsfelt. Når haren har oppdaget en fiende sitter den helt stille, og løper først av gårde når den skjønner at den er blitt sett.


Folkeaksjonen mot EU-medlemskap.
Folkeaksjonen mot EU-medlemskap (forkortelse FME) er en norsk organisasjon som arbeider mot norsk medlemskap i Den europeiske union. Organisasjonen arbeider også for en oppsigelse av både EØS-avtalen og Schengen-avtalen fordi de mener disse er grunnlovsstridig. Organisasjonen er forholdsvis ytterliggående og beskylder de som jobber aktivt for norsk EU-medlemskap for landsforræderi, og for å ha en femtekolonne på stortinget. På nettsidene sine presenteres en rekke konspirasjonsteorier, blant annet artikler der de skriver om det de oppfatter som frimurernes og katolikkenes grep om EU. Organisasjonen hevder også at Arbeiderpartiet har fått retningslinjene for sitt politiske arbeid fastlagt av Sions vises protokoller, som de omtaler som «en lærebok i hvordan man skal gå frem for å erobre all makt i verden, økonomisk så vel som militært». De ønsker å gjeninnføre den opprinnelige Grl. § 2, som utelukker jesuitter fra riket. Folkeaksjonen mot EU-medlemskap hevder at jøder og frimurere begikk statskupp i Norge i 1945, og at jødiske banker står bak en konspirasjon for å få verdensherredømme, som EU er et resultat av. Politisk står organisasjonen nær partier som Fedrelandspartiet, Kystpartiet,Norgespartiet og Demokratene. Organisasjonen antas å være liten og berøre relativt få personer. Sentrale personer inkluderer Lars Rønbeck (Norgespartiet) og Bjørgulf Mortensen (Fedrelandspartiet), foruten lederen Øyvind Aarsnes.
Magasinet Monitor beskriver Folkeaksjonen mot EU-medlemskap som «en antisemittisk gruppering».
Folkeaksjonen har ingen forbindelse med Nei til EU.


Fritz Haber.
Fritz Haber (født 9. desember 1868, død 29. januar 1934) var en tysk kjemiker.
Han ble født i en jødisk familie i Breslau i Schlesien, og studerte ved universitetet i Heidelberg fra 1886 til 1891 under Robert Bunsen, ved Berlin-universitetet i A. W. Hoffmanns gruppe, og ved det tekniske universitetet i Charlottenburg under Carl Liebermann. I 1891 tok han doktorgraden. To år senere konverterte han fra jødedommen til protestantismen. Han fikk Nobelprisen i kjemi i 1918.
Haber var en ivrig tysk nasjonalist, og gjorde en stor innsats for nasjonen under første verdenskrig med sin forskning innen industriell kjemi, som var av vital betydning for tysk krigsindustri. Bl.a. oppfant han nye måter å fremstille sprengstoff på, og oppfant nervegassen. Han mottok tallrike utmerkelser, ble direktør for Kaiser-Wilhelm-Institut für Physikalische Chemie und Elektrochemie i Berlin i 1911 og ble tildelt den militære graden kaptein av keiseren personlig, en sjelden ære for en vitenskapsmann som var for gammel til å tjenestegjøre i hæren.
Etter første verdenskrig beskyldte ententemaktene ham for «krigsforbrytelser» på grunn av sitt arbeid med stridsgass, og han flyktet for et kortere tidsrom til Sveits. I sine memoarer nevnte Otto Hahn en samtale med Haber, hvor Haber sa at det var franskmennene som hadde begynt med gasskrigføringen i første verdenskrig gjennom sin gassfylte geværammunisjon. Han mente også dette ville bidra til å forkorte krigen og dermed spare mange liv.
Etter 1919 arbeidet han i seks år forgjeves med å utvinne gull fra havet, for å hjelpe å betale reparasjonene seiersmaktene hadde pålagt landet.
Etter grunnleggelsen av kjemikonsernet IG Farben i 1925, satt han i konsernstyret.
For Haber, som var stolt av innsatsen han hadde gjort for landet sitt og var en kompromissløs tysk patriot med en sterk militaristisk orientering, var nazistenes maktovertagelse, som førte til at han ble nødt til å forlate landet, et stort sjokk. Han døde i Basel.
Instituttet han var direktør for er idag oppkalt etter ham (Fritz-Haber-Institut).
Habers store drøm var å bli anerkjent som prøyssisk aristokrat, en drøm som var iferd med å gå i oppfyllelse da Tyskland og Preussen ble republikker og alle adlinger opphørte.


Universität Hamburg.
Universität Hamburg er et universitet i den tyske bystaten Hamburg. Det ble grunnlagt av Wilhelm Stern i 1919 ved sammenslåing av tidligere eksisterende akademiske institusjoner, og har 41 000 studerende og 10 600 ansatte (2004).


Marius Müller (album).
"Marius Müller" er et posthumt album med Marius Müller, utgitt i 2000 på Universal.
Albumet er en samleplate med Müllers beste innspillinger, delvis valgt ut og satt sammen av ham selv før han døde i 1999.
Sporliste.
Alle sangene er skrevet av Marius Müller, hvis ikke annet er oppgitt. Originalt utgivelsesår oppgitt i parentes.


Missionaries of Charity.
Søstre fra Missionaries of Charity
Missionaries of Charity (fork. M.C., «Nestekjærlighetens misjonærer») er en katolsk kongregasjon.
Kongregasjonen ble grunnlagt i 1950 av Moder Teresa, for å virke «blant de fattigste av de fattige». Deres hovedarbeidsområde er drift av sykehus, hospitser for døende, skoler og barnehjem. De er aktive i 133 land (pr. 2005). Den første institusjonen ble åpnet i Calcutta (nå Kolkata) i 1950, etter at Moder Teresa hadde fått tillatelse til å starte den nye kongregasjonen.
I 1963 ble Missionaries of Charity Brothers grunnlagt. I 1976 kom en kontemplativ gren. Det finnes også tre legordener: Co-Workers of Mother Teresa, Sick and Suffering Co-Workers of Lay Missionaries of Charity. Ettersom kongregasjonen trengte hjelp fra prester grunnla hun i 1981 Corpus Christi-bevegelsen, som rekrutterer prester til perioder med tjeneste for kongregasjonen.
Etter Moder Teresas død ble Moder Nirmala Joshi valgt til ny generalsuperior.
Kongregasjonen etablerte et hus i Bergen i 2005. Søstrenes arbeid består av besøk på asylmottak, fengsler og aldershjem, og hjelp til narkomane, alkoholikere og hjemløse.


Brevik.
Brevik er en by i Porsgrunn kommune i Telemark. Brevik var egen kommune fram til kommunesammenslåingen i 1964, da den – sammen med Eidanger og Porsgrunn – ble en ny kommune som fikk navnet Porsgrunn. Brevik er i dag en bydel i den store flerkjernebyen i Grenland, som SSB kaller Skien.
Brevik regnes som en av Norges best bevarte «seilskutebyer». Byen ligger ytterst på Eidangerhalvøya, og var tidligere en betydelig utskipingshavn for blant annet is og trelast.
Oversikt over byens historie.
1622: General-admiral Cort Adeler blir født.
1630: Militært batteri (blokkhus) blir anlagt på Øya (Blokkhustangen).
1670: Breviks første kirke blir bygd.
1693: Brevik får sitt første skolestyre.
1760. Den første brua over til Øya blir bygd.
1761: Stor bybrann i Brevik.
1779: Kongelig bevilling til overfarten Brevik-Stathelle.
1800: Nok en stor brann. Brevik har ca. 1000 innbyggere.
1801: Militært kanonbatteri blir anlagt på Øya.
1820. Gapestokken ved kirken blir tatt ut av bruk.
1837: Hans Morten Thrane Esmark blir byens første ordfører.
1838: Postrøver Berg blir halshogd på Batteriet.
1847: Brevik får apotek. – Brevik Sparebank etableres.
1849: Brevik får sin første avis «Adressetidende».
1849: Brevik får sitt offentlige bibliotek.
1867: De første vannverksdammer blir bygd.
1878: Breviks kirke nr. 2 blir innviet.
1882: Setreveien blir anlagt som ny hovedvei inn til byen.
1893: Brevik Idrettslag blir stiftet.
1895: Brevik jernbanestasjon åpnes av kong Oscar II.
1896: Postruten med båt Brevik-Kristiansand åpnes.
1907: Kong Chulalongkorn av Siam besøker Brevik.
1919: Sementproduksjonen starter ved Dalen Portland Cementfabrik.
1949: Langbrygga blir opprustet med betongbrygge.
1952: Det blir bygd ny bru til Øya.
1961: Ny skole tas i bruk på Åsen.
1962: Brevik bru blir tatt i bruk.
1963: Breviks kirke nr. 3 blir innviet.
1963: Kommunesammenslåing. Eidanger og byene Brevik og Porsgrunn blir slått sammen.
1964: Ny kommune blir opprettet med navn Porsgrunn.
1979: Kystverkets trafikksentral på Strømtangen blir opprettet.
1982: Breviksbåten «Alliance» blir verdensmester i seiling (yngligeklassen i Florida).
1983: Restauranthuset Sjøloftet i Brevik starter opp ved Breviks havnebasseng.
1992: Brevik sykehjem tas i bruk.
1995: DD.MM. Kong Harald og Dronning Sonja besøker Brevik.
1996: Grenlandsbrua blir åpnet av H.M. Kong Harald.
Jernbane.
Brevik fikk egen jernbanelinje – Brevikbanen – i 1895. Persontrafikken ble nedlagt i 1968, og jernbanesporet er senere, sammen med deler av stasjonsområdet, blitt revet. I dag blir kun deler av banen brukt på strekningen fra Norcem til Porsgrunn for godstransport.
Post.
Breviks første postkontor ble åpnet sommeren 1689. Byen var et naturlig knutepunkt for posttrafikken i Sør-Norge og ble hovedpostkontor for hele Skiensfjorden. På begynnelsen av 1800-tallet var det bare de fire største byene i Norge – Bergen, Trondheim, Kristiansand og Oslo – som hadde større postomsetning enn Brevik. Postkontoret ble nedlagt og byttet ut med Post i butikk 17. september 2001, etter mer enn 300 års drift.


Brevik (andre betydninger).
Brevik er også navnet på en rekke gårder.


Totalnekting.
Totalnekting er en betegnelse på det å nekte å utføre verneplikt, såvel militær som sivil. Årsaken til at enkelte velger dette er hovedsakelig at de oppfatter den sivile verneplikten som et pressmiddel til å opprettholde den militære.
Tidligere ble totalnektere offisielt behandlet som sivilarbeidere som avtjente verneplikten i åpen anstalt. Dette betød i realiteten at de sonet inntil 16 måneder i fengsel uten dom, og etter internasjonalt press gikk man over til å dømme totalnektere for å unnlate å møte til tjeneste. Straffen ligger vanligvis på inntil 3 måneders fengsel, som kan gjøres betinget.
Totalnektere i Norge har vært organisert i Kampanjen mot verneplikt (KMV), som ble opprettet fordi Folkereisning mot krig ikke gikk inn for totalnekting som virkemiddel. Dette endret seg i slutten av 1990-årene, og KMV gikk kollektivt inn i Folkereisning mot krig. Organisasjonen eksisterer fortsatt som et uformelt nettverk.
En del totalnektere er også sesjonsnektere.


Sesjonsnekting.
Sesjonsnekting betegner det å nekte å møte på sesjon, i forbindelse med innkalling til førstegangstjeneste. I Norge har det forekommet svært få saker, og sesjonsnektingen har hatt pasifistisk grunnlag, enten
Den mest omtalte sesjonsnektingssak i Norge, er Adrian Bergmann-saken. Etter fire rettssaker ble Bergmann i oktober 2006 ilagt en bot på 3000 kroner for uteblivelse fra sesjon, men innvilget sin søknad om fritak for militærtjeneste.


Sekant.
En sekant er en linje som går i gjennom en sirkel eller en kurve. Den delen av den som er innenfor sirkelen eller kurven, er en korde.


Teknologirådet (Norge).
Teknologirådet er et uavhengig, offentlig organ for teknologivurdering. Rådet skal identifisere viktige teknologiutfordringer og fremme debatt om de muligheter og konsekvenser som ny teknologi skaper – for samfunnet og for den enkelte. Teknologirådet skal gi innspill om teknologiske valg til Stortinget og øvrige myndigheter.
Teknologirådet gjennomfører prosjekter på en rekke temaområder: matens klimaspor, fremtidens alderdom, personvern, nettspill, stamceller og kloning, bærekraftig innovasjon, nanoteknologi, biodrivstoff, IKT og genmodifisert mat. Gjennom aktiv metodeutvikling for teknologivurdering og fremsyn, involverer Teknologirådet både eksperter, beslutningstakere, interessenter og lekfolk i sitt arbeid. Målet er å gi flest mulig anledning til å ta stilling i viktige teknologispørsmål. Kontakt med media er derfor en viktig del av Teknologirådets oppgaver.
Teknologirådet er for tiden redaktør av nyhetsbrevet fra europeiske institusjoner som gir råd til nasjonalforsamlinger om ny teknologi. Nyhetsbrevet er et tillegg til nettstedet som favner alle institusjoner som er medlem av EPTA (European Parliamentary Technology Assessment). Teknologirådet skal også levere aktualiteter til EPTAs nettsted.
Teknologirådet ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1999, etter initiativ fra Stortinget. Rådet har 15 regjeringsoppnevnte medlemmer og ledes av Ingvild Myhre. Nestleder er Carsten Tank-Nielsen. Rådets sekretariat holder til i Oslo og ledes av direktør Tore Tennøe.
Eksterne lenker.
Nettstedet er en portal til en database over prosjekter som dekker et bredt spekter av teknologivurderinger som er utført av Europas fremste eksperter. Målgruppen for nyhetsbrevet er medlemsinstitusjoner, partnere og andre med interesse for teknologivurdering og samfunnsutvikling.


Civil Nuclear Constabulary.
Civil Nuclear Constabulary (CNC) er en britisk politistyrke som har ansvar for å holde ro og orden ved sivile kjernefysiske anlegg i Storbritannia. Styrken ble opprettet 1. april 2005 og erstattet det tidligere "United Kingdom Atomic Energy Authority Constabulary" som ble etablert i 1955.
CNCs oppgave er å opprettholde lov og orden og beskytte sivile kjernefysiske anlegg og materialer i Storbritannia, samt eskortere kjernefysisk materiale når det transporteres ut av landet til USA, Europa og Japan. CNC har ikke ansvar for å beskytte kjernefysiske våpen, som voktes av forsvaret og Ministry of Defence Police.
CNC sorterer under det britiske handels- og industridepartementet, i motsetning til de fleste andre britiske politistyrkene, som sorterer under indredepartementet. Til forskjell fra vanlige polititjenestemenn i Storbritannia, er CNC-tjenestemenn regelmessig bevæpnet.


Birkedal Hartmann.
Birkedal Hartmann er et fransk cognachus.
Dette cognachuset er det eneste som er ledet av en norsk statsborger.
Historie.
Birkedal Hartmann var det første «norske» cognachuset som etablerte seg i Cognac, i 1887. Det var "Halfdan Birkedal Hartmann" som den gang reiste til Cognac. Navnet på huset den gang var "Birkedal Hartmann og Hartmann Fils et Freres".
I 1892 flyttet han fra Cognac til Bordeaux, for å drive med vinhandel. Hans fokus var cognac og vin av høy kvalitet (og pris), og i tillegg drev han med både champagne, rom, vermut, whiskey, og olivenolje.
I 1940 overtok hans sønn, Poul Mogens Birkedal Hartmann cognac huset. Under 2. Verdenskrig hadde de en lav produksjon, og lagrene var tomme. Poul drev huset til sin død i 1972, og hans sønn, Ivan Birkedal Hartmann tok over. Ivan's sønn, Kim Birkedal Hartmann, besluttet etter noen år i ulike virksomheter, å registrere merkenavnet Birkedal-Hartmann i 2002, og til å bli kommersielle agent i 2003.
Senere, sammen med forhandler "Philippe Braastad-Tiffon SARL, (grunnlagt i Jarnac i 1999), lanserte han sitt konjakkmerke på det norske markedet. Han hadde en viss suksess på det norske markedet med by-konjakkene sine.
Kim ble født i Målselv i 1955 og bor i Bordeaux, og har bodd 10 år i Norge.
Utvalg.
I tillegg produserer huset en rekke «norske» konjakker;,,,, },,,,,, (Mandals Cognac), (Ålesund jubileumscognac) og (Moss 2014).


Amundsen (cognac).
Cognacen importeres til Norge av firmaet "Interbev".
Amundsens egen cognac ble lansert i 1999. Den ble først produsert av cognachuset H. Mounier, men flyttet til Maison Brillet i 2002.
Selskapet ledes i dag av Frode Hellmann.


H. Mounier.
H. Mounier er et cognachus.
Historie.
Cognachuset ble etablert i 1858 av "Henri Mounier", sammen med kjellermesteren "Jean Salmon" og "Eugène Bellet". Henri Mounier hadde en karriere bak seg som kaptein i den franske handelsflåten. Selskapet fikk navnet "Mounier & Cie". Eksporten gikk først til Nederland, senere også andre land i nordlige Europa.
I starten solgte de cognac kun i tønner, som var vanlig den gang. Dette skiftet imidlertid i andre halvdel av 1800-tallet, og i 1874 bestemte Henri Mounier seg for å gjøre det samme. Han etablerte et nytt selskap, "Henri Mounier & Co", senere byttet selskapet navn til "H. Mounier", som de heter den dag i dag.
Utvalg.
H. Mounier leverer ikke bare cognac, men også andre brennevinstyper, samt vin. De leverer cognac under flere merker (serier). Polignac er deres hovedmerke. «Paul Bocuse» ble lansert i 1983, «De Bonnefont» i 1965, «La Fayette» i 1954 og «Vigier Latour» i 1937.
Også andre alkoholholdige drikker selger de under andre merker enn "H. Mounier".
Cognac.
Paul Bocuse (samarbeide med en fransk gastronom med samme navn)
Vigier Latour (serie etablert i 1937)
Den "norske" cognacen Nansen produseres også av H. Mounier;
Tidligere ble også cognacmerket Amundsen produsert her, men produksjonen ble flyttet til Maison Brillet i 2002.
Pineau des Charentes.
De selger Pineau under flere merker;
Brandy.
De selger Brandy under to merker;


Amundsen.
Amundsen er et etternavn basert på et patronymikon, "sønn av Amund".


Hardy.
Hardy er også navn på et engelsk firma som leverer utstyr og klær til sportsfiskere, med spesiell vekt på fluefiske.
A. Hardy & Cie er et cognachus.
I tillegg til cognac, produserer de bl.a. Pineau des Charentes. De har også to andre cognac-merker, som heter "Angevin" og "Marquis".
Historie.
Huset ble etablert i 1863 av Antony Hardy. Han var opprinnelig skotsk, men drev et vin- og spritimportfirma i London. Han flyttet til cognacregionen for å få bedre kontroll over kvaliteten på den vinen og spriten han solgte i England. Han endret da også fornavnet sitt til Antoine, den franske varianten av Antony. De første årene pendlet han litt fram og tilbake mellom Skottland, London og cognacregionen, før han omsider slo seg ned i Cognac.
En av hans etterkommere, Francis Hardy var ordfører i byen Cognac, fra 1978.
Huset drives i dag av direkte etterkommere etter Antoine Hardy. Huset styres av Jaques Hardy og hans to døtre Sophie og Bénédicte Hardy. Sophie arbeider mye med produktutvikling og design, hun har bl.a. utviklet "Fisherman's Flask", til minne om Antonie Hardy, som var en ivrig fluefisker. Bénédicte jobber primært med markedsføring.
I begynnelsen av år 2000 ble Hardy kjøpt opp av det engelske investeringsselskapet "KPC", etter en periode der de slet med økonomien (hovedsakelig pga. økonomisk nedgang i Asia og Russland). Dette oppkjøpet førte ikke til store endringer hos Hardy, driften ble videreført med de samme menneskene. Noe modernisering ble gjort, bla. nye tappe-maskiner.


Riksvei 85.
Riksvei 85 (Rv85) er en ferge-/veiforbindelse mellom Sortland og E6 i Tysfjord. Mellom Gullesfjordbotn og Kåringen ved Lødingen er veien en del av både riksvei 85 og europavei 10. Fram til Lofotens fastlandsforbindelse ble åpnet 1. desember 2007 var hele strekningen mellom Sortland og Kåringen en del av E10. Det er ferge mellom Lødingen og Bognes. Sortlandsbrua er en del av både riksvei 85 og fylkesvei 82.
Ferga Bognes-Lødingen er den naturlige forbindelsen mellom E6 i Tysfjord og Vesterålen, og mellom E6 sørfra og Harstad-området.
Historie.
Veien mellom Strand i Sortland og Sigerfjord ble opprinnelig bygd på 1800-tallet, og senere ble det bygd vei gjennom Langvassdalen og langs Gullesfjorden i Kvæfjord. Over Sortlandssundet mellom Sortland og Strand ble det satt igang persontrafikk med motorbåt i 1907. Bilfergetrafikk kom i gang i 1947. Fergekaia på Strand var da klar, fergekaia på Sortland sto ferdig i 1948.
13. juli 1963 ble veiforbindelsen mellom Sortland og Lødingen tatt i bruk, da veien ble knyttet sammen i Austerdalen mellom Gullesfjordbotn og Kanstadbotn i Lødingen. Veien ble offisielt åpnet 1. juli 1964, og ble en del av daværende riksvei 19 mellom Bjerkvik, Vesterålen og Lofoten.
Begynnelsen på fergeforbindelsen mellom Lødingen og Bognes kom da prøvedrift av fergestrekningen mellom Lilleng i daværende Sandtorg kommune (nå Harstad), Lødingen og Bognes startet 19. juni 1950. Fergeruta var i drift sommerstid til og med 1959, med unntak av årene 1952, 1953 og 1954. Disse årene hadde ikke Lødingen egen fergekai, og ferga la til ved ekspedisjonskaia i Lødingen.
Veien mellom Harstad og Lødingen (også den i dag en del av E10) ble knyttet sammen ved Fiskøya i Lødingen 23. oktober 1958, og veien og fergekaia i Lødingen ble offisielt åpnet 31. juli 1959. Fergeanløpet på Lilleng ble sløyfet fra 21. juli samme år. Helårs fergedrift mellom Lødingen og Bognes startet opp 15. mai 1960 med den nybygde bilferga MF «Hinnøy».
Fra 20. juni 1960 til 12. desember 1976 hadde ferga også enkelte turer mellom Lødingen og Rinøyvåg i Lødingen Vestbygd. Den fergestrekningen ble nedlagt da Kanstadstraumen bru ble åpnet 12. desember 1976.
Sortlandsbrua ble tatt i bruk 4. juli 1975. På 1980-tallet ble det bygd ny fergekai med biloppstillingsplass utenfor Lødingen sentrum. Sigerfjordtunnelen og veien gjennom Kjerringnesdalen ble åpnet høsten 1995, og ledet veien utenom den rasfarlige Sigerfjorden og tettstedet Sigerfjord. I 1992 fikk riksvei 19 europaveistatus og ble omnummerert til europavei 10.
Lofotens fastlandsforbindelse ble åpnet 1. desember 2007. Som en del av veiutbyggingen ble veien omlagt i Gullesfjordbotn, og S-svingene der ble borte. Samtidig ble strekningen mellom Sortland og Gullesfjordbotn omnummerert til riksvei 85.
I april 2009 startet arbeidet med å utbedre veien mellom Kåringen og Lødingen, samt å modernisere fergekaia og oppstillingsplassen i Lødingen. Blant annet blir veien ombygd ved ulykkespunktet Ura. Dette arbeidet gjøres ferdig sommeren 2010.
Strekningen over eidet mellom Kanstad og Kåringen er bratt og svingete, og særlig bakken på Tjeldsund-siden er en flaskehals for tungtransport om vinteren. Det diskuteres flere alternativer til dagens vei, både ny vei over eidet, tunnel mellom Kanstad og Kåringen, og tunnel mellom Kanstadbotn og Fiskfjorden i Tjeldsund. Det er imidlertid ikke vedtatt noen planer for ombygging av denne strekningen ennå.


Pannelapp.
Pannelapp, eller frontallobe, Lat. lobus frontalis, strukturelt område i hjernen. En av fire hjernelapper. Lokalisert forrest og øverst i hjernen, foran isselappen (parietalloben) og tinninglappen (temporalloben). Pannelappen utgjør 1/3 av hele hjernebarken (cortex cerebri). Inneholder funksjoner for ekspresivt språk,d.v.s. områder som gjør at man kan snakke, motorikk, kognisjon og andre områder som frontale synsområde. Fremre del er viktig for planlegging, og har et vidt nettverk.
Skader på pannelappen kan gi funksjonsutfall tilsvarende funksjoner som finnes der..
Kirurgiske inngrep på pannelappen som f.eks lobotomi, kan i noen tilfeller gi atferdsmessige konskvenser.


Bakhodelapp.
Bakhodelapp, eller occipitallobe, Lat. "lobus occipitalis", strukturelt område i hjernen. En av fire hjernelapper i storehjernen. Lokalisert bakerst i hjernen. Inneholder funksjoner for synsprossessering, synsbarken (visuell cortex) er i hjernebarken på bakhodelappen.


Svinesundsbrua.
Lund + Slaatto Arkitekter
Svinesundsbrua er en motorveibro over sundet Svinesund på riksgrensen mellom Norge og Sverige.
Europavei 6 (E6) går over Svinesundsbrua og er en viktig vei for internasjonal trafikk mellom Sverige og Norge. Brua krysser grensen mellom Norge (Halden kommune i Østfold fylke) og Sverige (Strömstad kommune i Västra Götalands län).
Historie.
Svinesundsbrua ble åpnet i 2005 og kompletterer den eldre brua som ble åpnet i 1946. Innvielsen av den nye brua skulle etter planen funnet sted 7. juni 2005, til 100-årsmarkeringen av unionsoppløsningen, men ble flyttet til 10. juni 2005 slik at de norske og svenske kongehusene kunne være tilstede. Samtidig med innvielsen av den nye brua byttet den gamle navn til "Gamle Svinesundsbrua". På svensk heter de «Svinesundsbron» og «Gamla Svinesundsbron».
Dagen etter åpningen gjennomførte "Strömstad Löparklubb" og "Halden Skiklubb" «Svinesundsløpet» over Svinesundsbrua, men siden biltrafikken ble satt på 12. juni har brua vært stengt for fotgjengere.
Kostnader og finansiering.
Kostnadene for å bygge brua er beregnet til 675 millioner svenske kroner eller 616 millioner norske kroner, og skal i sin helhet nedbetales med bompenger over inntil 20 år.
1. juli 2005 ble bomstasjonene ved begge bruene satt i drift. Avgiften for en passering er 20 NOK (23 SEK) for kjøretøy under 3,5 tonn og 100 NOK (115 SEK) kjøretøy over 3,5 tonn. Det tilbys rabatt for pendlere gjennom det norske brikkesystemet AutoPASS. Frem til 1. mai 2006 var passeringer fra Norge til Sverige på den gamle brua avgiftsfrie. Tunge kjøretøyer med tillatt totalvekt over 3,5 tonn har dog ikke lengre lov til å benytte den gamle brua, med unntak for linjetrafikk og turistbusser.
Den gamle Svinesundsbrua.
Den gamle Svinesundsbrua, sett fra Sverige
Den gamle Svinesundsbrua, som ble innviet i 1946, erstattet i sin tid en ferge som hadde gått over sundet. De første tanker om en bru der kom rundt 1870 og da var det snakk om en jernbanebru for å koble den svenske Västkustbanan til Østfoldbanen som da var under bygging. Halden kommune gikk mot, de ville ha jernbanen gjennom byens sentrum. Utover 1900-tallet ble tankene tatt opp igjen, nå var det mer aktuelt å bygge en bilbru, men Halden gikk imot. Kompromisset ble å bygge brua slik at den aldri skulle kunne bygges om til jernbanebru.
Byggearbeidene startet i 1939, svenskene ville bygge i granitt mye som støtte til en kriserammet svensk steinhuggerindustri, norske myndigheter ville bygge enklere, og løsningen ble at Sverige betalte merutgiften og endte til slutt med å betale ca 90 prosent av brua. Til gjengjeld ble det brukt svensk granitt. Brua er den siste store brua i Norge der søylene er forblendet med tilhugd granitt (i sidespennene bygd som viadukter). Selve buen er støpt i betong, i en form som ble bygd på Nordbysletta og så flyttet til sundet. Da Tyskland invaderte Norge i april 1940 ble situasjonen i området meget spent, og byggearbeidene ble midlertidig stoppet. Arbeidene ble imidlertid gjenopptatt etter noen ukers avbrudd, og planen var å åpne brua for trafikk i løpet av 1942. Den 7. juli 1942 skjedde det en eksplosjon som skadet deler av de ferdige bruhvelvene på svensk side. Den offisielle forklaring var at dynamitt var blitt antent av lyn og at det hele var en ulykke. Skadene ble reparert men byggearbeidene ble innstilt og ikke gjenopptatt før krigen var over. Brua ble så ferdigstilt og offisielt åpnet 15. juni 1946.
Bruas totale lengde er 420 meter, og lengste spenn er 155 meter. Største høyde over fjorden er 65 meter. Brudekket og rekkverkene ble rehabilitert etter at den nye brua ble tatt i bruk, men er av tollhensyn ikke tillatt for tungtrafikk.
Om den nye konstruksjonen.
Tilfartsbruene er bygd som en bjelkebru hvor overbygningen er understøttet av totalt 5 pilarer. Overbygningen består av 2 stk. 11 m brede stålkasser som er bundet til hverandre med tverrbærere.
I bruans midtre del er overbygningen opphengt i betongbuen via vertikale kabler, som igjen er festet til horisontale stivere mellom kjørebanene. I tillegg er brubanen koblet direkte mot buen på begge sider, for å oppnå sidestabilitet.
I de vertikale kablene, som bærer brubanen, er det festet noen sensorer som måler dynamiske spenninger og krefter i konstruksjonen.
Selve buen er hul innvendig. Der er gjennomgående innvendige trapper i hele buen. I tillegg er det luker direkte inn mot stålkassene som bærer kjørebanene. Dette er gjort for at en skal kunne gjennomføre nødvendige inspeksjoner av broen. I tillegg er det installert egne avfuktingsanlegg for å hindre korrosjon.
Utmerkelser.
"Vägverkets Vackra Vägars Pris" utdelt den 23. oktober 2007.
Byggemetode.
Her kobles de to buehalvdelene sammen
Buebrua er bygd etter «fritt frambygg»-metoden. Det ble bygd to høye hjelpetårn på begge sider. Temporære kabler fra dette tårnet ble koblet direkte til «fritt fram»-delen. Støpevognen ble festet til en linebane som gikk mellom hjelpetårnene. Da buen var ferdigstøpt ble begge hjelpetårnene revet. Hele midtre del av overbygningen ble løftet opp fra et lasteskip og montert direkte.
Buen er solid festet til grunnen på begge sider. På nordre delen var fjellet oppsprukket så der måtte en bore hull ned til 12 m dybde for så å tette igjen med betong.
Foreslått navn på broen.
Den gamle brua hadde ulike navn på norsk og svensk side, men ble på folkemunne kun kalt henholdsvis «Svinesundbrua» og «Svinesundsbron». I Norge hadde den det offisielle navnet «Brunr. 1-109 Svinesund», mens den i Sverige het «Bro 06 över Idefjorden vid Svinesund (Svinesundsbron) i Strömstad på väg E6». I 1991 ble den også gitt tilleggsnavnet ”Sri Chinmoy peace bridge”, et navn den deler med flere bruer mellom broderfolk i ulike deler av verden.
I god tid før byggestart på den nye brua ble det i 2001 utlyst en navnekonkurranse som resulterte i en lang rekke forslag. Disse ble vurdert av en norsk-svensk komité oppnevnt av fylkesmann Edvard Grimstad i Østfold og landshövding Göte Bernhardsson i Västra Götalandsregionen. I sin tilrådning delte komiteen seg i to, Vikenbroen eller Svinesundbroen, og i sin oppsummering anbefalte Grimstad og Bernhardsson navnet Vikenbroen ut ifra det mandat som var gitt, men la til at alternativet Svinesundbroen/Svinesundsbroen også ville få deres støtte.
Men det var også andre som skulle ha et ord med i laget. Etter lov om stednavn skulle brua gis navn av Statens vegvesen, etter tilråding fra Statens navnekonsulenter og etter at forslaget på norsk side har vært til høring hos Halden kommune, fylkeskommunen og fylkesmannen i Østfold. Prosessen var noenlunde den samme i Sverige men før Vegvesenet og Vägverket kunne fatte beslutning måtte forslag ut på høring to ganger.
Navnekonsulenttjenesten for Østlandet og Agder-fylkene anbefalte i mai 2002 at den nye brua skulle gis navnet "Svinesundsbrua", alternativt "Svinesundbrua". Det ble samtidig foreslått at den eksisterende brua skulle gis navnet "Gamle Svinesund(s)brua". Statens navnekonsulent pekte spesielt på at det ikke er noe i veien for å bruke dette navnet selv om det nye brustedet ligger ca 500 meter fra selve sundet.
For å teste ut befolkningens syn, foretok Statens vegvesen i november 2002 en spørreundersøkelse. Den viste at 68% av et utvalg på 500 personer i Østfold foretrakk Svinesund som geografisk navn på den nye brua. 24 % sluttet seg til forslaget om ”Vikenbrua”.
Vegvesenet mente ved den endelige høringen at det var god grunn til å bruke betegnelsen ”Gamle” på den gamle fremfor ”Nye” på den nye. Dette sluttet også fylkeskommunen og Halden kommune seg til sammen med navnekonsulentene. I mars 2004 bestemte vegsjefene Sidsel Sandelien og Per Erik Winberg de nye navnene Svnesundsbrua/Svinesundsbron og Gamle Svinesundbrua/Gamla Svinesundsbron skulle gjelde fra 7. juni 2005 da den nye brua etter planene skulle åpnes.


Taunton Deane.
Taunton Deane er et administrativt distrikt i Somerset, England. Administrasjonsenteret er Taunton, som også er administrasjonsby for grevskapet.


Selective Service System.
Selective Service System (SSS) er en amerikansk føderal etat som administrerer landets militære verneplikt, kalt "Selective Service" («seleksjonstjeneste»). Systemet innebærer at alle menn mellom 18 og 26 år må registrere seg hos SSS for å gi myndighetene oversikt over hvem som er tilgjengelig for tjeneste hvis det oppstår en nødsituasjon.
USA avskaffet verneplikten i 1973, men opprettholder "Selective Service" som en mulighet for å gjeninnføre vernplikt hvis det skulle bryte ut krig eller forsvaret av andre grunner behøver rask utvidelse. En gjeninnføring av verneplikten må vedtas av Kongressen i lovs form, men "Selective Service" innebærer at myndighetene hurtig kan gjennomføre innkalling – prinsipielt i form av et lotteri – hvis en slik situasjon skulle oppstå. Sist gang man hadde verneplikt i USA, under Vietnamkrigen, ble lotteriet utført ved at man trakk ut datoer, og innkalte de vernepliktige som var født på disse datoene.


Tom Cruise.
Tom Cruise (født Thomas Cruise Mapother IV, 3. juli 1962 i Syracuse i New York) er en amerikansk skuespiller.
Tom Cruise har blitt nominert til Oscar-prisen som beste mannlige hovedrolle for filmene "Født 4. juli" og "Jerry Maguire" samt som beste mannlige birolle for "Magnolia".
Cruise har vært gift tre ganger med forskjellige skuespillerkolleger. Først med Mimi Rogers og siden med Nicole Kidman. Han ble skilt fra Kidman i 2001. Den 18. november 2006 giftet han seg med Katie Holmes. Sammen har de datteren Suri. Cruise og Holms skilte seg sommeren 2012. Tom Cruise har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Medieutspill som tilhenger av Scientologikirken.
Tom Cruise kom med i Scientologikirken i 1990 gjennom sin første kone Mimi Rogers. Han har siden høstet kritikk for flere medieutspill som frittalende talsmann for bevegelsen. Cruise har for eksempel sagt at scientologi og studiet av L. Ron Hubbard hjalp ham å overvinne dysleksi. Han har også aksjonert for at scientologi skal bli anerkjent som en religion i Europa.
I 2005 kritiserte Tom Cruise skuespilleren Brooke Shields for å bruke stoffet Paxil (paroksetin), et antidepressivum hun tok på grunn av fødselsdepresjon etter at hun hadde fått sin første datter i 2003. Cruise hevdet at stoffet skapte kjemisk ubalanse og at psykiatri er en pseudovitenskap. Shields svarte med at hun ikke ville ta imot råd fra noen som trodde på romvesener. Dette førte til en opphetet krangel på NBCs "The Today Show" 24. juni 2005.
Cruise har ellers blant annet sagt i et intervju med "Entertainment Weekly" at psykiatrien «er en nazistisk vitenskap» og at metadon opprinnelig ble kalt "adolophine" etter Adolf Hitler, en myte som er kjent som en vandrehistorie. I et intervju med "Der Spiegel" hevdet Cruise dessuten at «scientologi er det eneste vellykkede rehabiliteringsprogrammet i verden». Scientologi er kjent for sin kraftige motstand mot psykiatri.


Harare.
Harare (tidligere Salisbury) er hovedstad i Zimbabwe (tidligere Zimbabwe-Rhodesia, Rhodesia, og før dette Sør-Rhodesia). Med sine 1,4 millioner innbyggere er Harare landets største by.
Historie.
Pioneer Column som var en styrke opprettet av Cecil Rhodes og British South Africa Company etablerte et fort ved dagens Harare 12. september 1890. Opprinnelig kalte de fortet Fort Salisbury etter Markien av Salisbury, daværende britisk statsminister. Stedet vokste til en by og ble kommune i 1897 og fikk bystatus i 1935.
Salisbury var hovedstad for Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland mellom 1953 og 1963. Etter det var den hovedstad for Sør-Rhodesia, senere Rhodesia.
I 1980 ble Rhodesia anerkjent som republikken Zimbabwe og i 1982 skiftet Salisbury navn til Harare etter shonahøvdingen Heharawa.


Wolverhampton Wanderers FC.
Wolverhampton Wanderers Football Club er en engelsk fotballklubb, stiftet i 1877, som spiller i Football League Championship. «Wolves», som er kallenavnet til Wolverhampton Wanderers, spiller hjemmekampene sine på Molineux i Wolverhampton. Byen Wolverhampton ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent nordvest for Birmingham.
Historie.
Klubben ble grunnlagt under navnet St. Lukes i 1877 av John Baynton og John Brodie etter at en utvalgt gruppe elever som hadde utmerket seg ved skolen St Lukes, som holdt til i bydelen Blakenhall i Wolverhampton, hadde fått en fotball i gave av rektoren på skolen, Harry Barcroft. To år senere, i 1879, slo klubben seg sammen med en lokal cricket- og fotballklubb, The Wanderers, og grunnla klubben Wolverhampton Wanderers.
De første årene fikk klubben bruke to baner, "John Harper's Field" og "Windmill Field", som begge lå ved Lower Villiers Street in Blakenhall. I 1881 fikk de flytte til en bane rett over gaten fra Fighting Cocks Inn på Dudley Road. Det var ikke så enkelt for tilskuerne der, da det eneste man hadde for å kunne søke tilflukt under ved regnværsdager var et redskapsskjul. Her ble man værende frem til 1889 da man flyttet til dagens beliggenhet, Molineux.
Klubben ble en av 12 klubber som startet The Football League i 1888, og første sesongen sluttet de på tredje plass i serien, samt at de klarte å spille seg frem til FA-Cup finalen, der de tapte 3-0 for Preston North End.
Frem til andre verdenskrig.
Wolves var med i øverste divisjonen fra 1888 til 1906, da de rykket ned. Klubben hadde frem til da vunnet FA-Cupen for første gang den 26. mars 1893, da de slo Everton 1-0 på Fallowfield Stadium i Manchester, og fikk et nytt nederlag i finalen tre år senere, i 1896 da de tapte 1-2 for Sheffield Wednesday.
To år etter at klubben rykket ned, vant den FA-Cupen for andre gang, selv om den da var en klubb i den nest høyeste divisjonen da de den 25. april 1908 noe overraskende slo Newcastle 3-1 i finalen, som ble spilt på hjemmebanen til Crystal Palace. Klubben fikk med seg en ny finale i FA-cupen i 1921 mens de enda spilte i andredivisjonen, men denne gangen måtte de gi tapt med 0-1 mot Tottenham på hjemmebanen til Chelsea, Stamford Bridge.
Etter å ha kjempet i mange år for å komme tilbake i den øverste divisjonen, endte det istedenfor med at klubben rykket ned til tredje divisjonen i 1923. Dette ble en kortvarig visitt da de, under ledelse av major Frank Buckley klarte å vinne divisjonen på første forsøk i 1924 foran Rochdale. Klubben etablerte seg deretter i den nest øverste divisjonen og ble værende i denne i hele åtte år, før de i 1932 endelig vant serien og rykket opp til den øverste divisjonen igjen.
Frem mot andre verdenskrig etablerte klubben seg som en av toppklubbene i serien og var bare én seier unna seriemesterskapet i 1938, men tapte den siste avgjørende kampen mot Sunderland, og Arsenal vant istedenfor. Sesongen etter, i 1939, ble de på nytt nummer to, denne gangen etter Everton, samt at de også gikk på et forsmedelig 4-1 tap i cupfinalen mot Porsmouth.
Krigsårene.
Wolves fikk en vanskelig start på 1939/40-sesongen med å spille 2-2 mot Arsenal, 0-0 mot Grimsby og tap 1-2 mot Blackpool. Etter tre kamper i sesongen ble det erklært krig og serien ble stanset.
Etter en tre-ukers pause ble ligaen re-organisert i en regionale ligaer, slik at ikke klubbene måtte reise så langt. Wolves ble først lagt inn i en region som het "The Midland section", men ble senere flyttet over i "The Southern section".
Wolves vant "The Midland Regional League Championship" i 1939-40 og i 1941-42 vant de "The Football League War Cup" ved å slå Sunderland sammenlagt i en finale over to kamper. Wolves var ikke med i 1940/41-sesongen, siden Molineux ble utnevnt som hovedkvarter for landets såkalte "Air Raid Precautions Unit" som hadde som oppgave å beskytte sivile mot flyraid.
Under krigsårene var det vanlig at klubbene benyttet de spillerne som var tilgjengelig, inkludert «gjestespillere», ungdommer og old-boys. Wolvesspilleren Stan Cullis spilte mange kamper for hæren når han var utenlands, og spilte ofte for Aldershot når han var stasjonert der.
Wolves ble slått ut av War-time cup i 1944/45 i semifinalen mot Bolton, som ble spilt over to kamper. Krigen ble avblåst mellom de to kampene, noe som gjorde at Dennis Westcott kunne komme hjem fra opphold i Bremen for å spille andre kampen. Alex McIntish, som hadde vært savnet og meldt omkommet, kom også tilbake og kunne spille. Han var ikke omkommet, men hadde sittet som krigsfange i den siste delen av krigen. Men, verken Westcott eller McIntosh kunne hindre at Wolves tapte 3-4 sammenlagt.
1945/46-sesongen ble en mellomsesong der Wolves spilte i Southern league. De spilte 42 kamper og fikk 20 seiere, 11 uavgjort og 11 endte med tap. Wolves endte på 6. plass i serien med 51 poeng og ble slått ut av FA Cupen av Charlton i 4. runde etter å ha slått ut Lovell's Athletic i 3. runde.
Oppstart etter krigen og 1950-tallet: Stan Cullis og pokaler.
Da fotballen startet etter andre verdenskrig, var Wolves blant topplagene, men på samme måte som i 1938 tapte de den siste kampen, denne gangen 1-2 mot Liverpool, og tapte dermed også seriemesterskapet til merseysideklubben. Dette ble siste kampen i Wolves-trøya for Stan Cullis, som året etter ble trener for klubben.
Med Cullis som trener startet den mest fremgangsrike perioden i klubbens historie, og 1950-tallet ble det beste tiåret for Wolves siden klubben ble grunnlagt. I sitt første år med Cullis som trener, i 1949, ble klubben nummer seks i serien, og Cullis vant den første pokalen for Wolves på 41 år da de slo Leicester 3-1 i FA-Cup finalen. Året etter ble Wolves nok en gang nummer to i serien, denne gangen tapt på dårligere målforskjell enn seriemesterne Porstmouth.
Etter er par dårlige år i 1950/51 og 1951/52 gikk det bare fremover for klubben. Sesongen 1952/53 endte med tredje plass i serien, og med Billy Wright som kaptein på laget vant de endelig seriemesterskapet for første gang i 1954, noe laget også klarte å gjenta i 1958 og 1959. De ble nummer to i 1955 og 1960, samt at de ble nummer tre i 1956.
Klubben vant FA-Cup-finalen i 1960 da de slo Blackburn 3-1, og samme år vant de også Charity Shield finalen. Dette er det nærmeste klubben har vært "The double".
I tillegg ble de i 1960 den første klubben som lagde mer enn 100 mål i tre etterfølgende sesonger, noe de også klarte den fjerde sesongen på rad, i 1961.
På femtitallet spilte Wolves også i de berømte vennskapskampene «The Floodlight Friendlies» mot lag som Valencia, Spartak Moskva, Dynamo Moskva, Honved og Real Madrid – kontinentale topplag som alle kom til Molineux og ble slått foran store tilskuertall under et par magiske år for klubben. Ut fra disse kampene ble konseptet for de europeiske cupene utviklet.
1960-tallet: Cullis får sparken og klubben rykker ned.
Utover 1960-tallet gikk det dårligere med Wolves, og i september 1964 fikk Cullis sparken etter at klubben aldri kom seg ut av nedrykksstriden og endte opp med å spille sin første sesong utenfor toppserien siden 1931. Det tok bare to sesonger før klubben var tilbake i den øverste divisjonen, da de rykket opp igjen i 1967 etter at de klarte å vinne åtte kamper på rad.
1970-tallet: UEFA Cup finale og ligacup seier.
To år senere, i 1974 slo Wolves Manchester City 2-1 og vant dermed Ligacupen for første gang i klubbens historie.
I 1976 rykket Wolves ned igjen, men klarte å vinne 2. divisjon den gang og rykket dermed rett opp igjen året etter.
1980-tallet startet bra med at Wolves 15 mars 1980 slo regjerende europamester Nottingham Forest i ligacupfinalen etter et mål av Andy Gray, og fikk med det pokalen tilbake til Molineux.
1980-tallet: ligacup seier, tre divisjoner ned og Steve Bull!
Utover 1980-tallet bar det galt avgårde med Wolves. De rykket ned i 1982 men kom tilbake året etter. Deretter ble det tre nedrykk på rad i årene 1984, 1985 og 1986, og plutselig var Wolves et lag i 4. divisjonen for første gang i klubbens historie. Mange ser på klubbens verste øyeblikk da de i en førsterundekamp i FA-Cupen tapte 0-3 mot Chorley, et lag som befant seg utenfor ligasystemet.
Men det skjedde store endringer i klubben; det ble nye eiere og klubben fikk ny trener, Graham Turner, som ble ansatt i oktober 1986. Det medførte at før sesongen 1989 var over, var Wolves tilbake i 2. divisjonen etter at klubben klarte å rykke opp to år etter hverandre. Klubben fikk også en tur til Wembley, der de slo Burnley 2-0 og vant Sherpa Van Trophy i 1988.
En stor del av æren for dette skal Steve Bull ha. Turner kjøpte Bull fra erkerivalene West Bromwich sammen med lagkameraten Andy Thompson for tilsammen Bull lagde mer enn 50 mål i begge disse sesongene og ble som første spiller gjennom tidene tatt ut til å spille på mens han enda spilte i 3. divisjon. Bull er den dag i dag en av de aller mest verdsatte spillerne i Wolves gjennom tidene, og han lagde 306 mål for klubben før han la opp i sesongen 1998/99.
1990-tallet:Jack Hayward, play-off og nye trenere.
I 1990 ble Wolves kjøpt for av Jack Hayward, en engelsk forretningsmann som alltid hadde hatt et stort hjerte for klubben. Hayward hadde gjort store penger blant annet gjennom eiendomsforvaltning på Bahamas, og han var villig til å bruke penger på klubben som nå var plassert i 2. divisjonen.
Wolves klarte neste å rykke opp i 1989/90-sesongen, men kom akkurat utenfor play-off-plassene og misset dermed på sjansen til å klare opprykk i tre etterfølgende sesonger. Det skulle gå helt til 1995 før de klarte å rykke opp til det som nå hadde byttet navn til 1. divisjonen.
Under denne tiden var Sir Jack i full sving med å bruke penger på klubben, og man gikk på starten av 1990-tallet i gang med å bygge om stadion slik at den tilfredsstilte de nye sikkerhetskravene fra myndighetene. Man bygde om alle fire sidene på Molineux Stadium, der to av disse ble fullt og helt betalt av Sir Jack.
Graham Turner sluttet i klubben i mars 1994 og ble erstattet av den tidligere Graham Taylor. Taylor fikk Wolves til play-off, og mange trodde at det skulle bli premiershipfotball på Molineux igjen da de slo Bolton 2-1 i den første kampen, men et 2-0 tap i returkampen satte en effektiv stopper for drømmen om Premier League. Taylor fikk en dårlig start på neste sesong, fikk sparken i oktober 1995 og ble etterfulgt av Mark McGhee. McGhee fikk en bra start som trener, og i mars var klubben rett utenfor play-off-plass, men plutselig kom klubben inn i en dårlig periode og sesongen endte med 20. plass, bare to plasser over nedrykk og dermed den laveste plasseringen for klubben siden man rykket ned i 1984.
1996/97-sesongen ble god, men klubben ble snytt for andreplassen i serien (og dermed automatisk opprykk) til Barnsley, og Wolves tapte play-off-semifinalen mot Crystal Palace. Sesongen etter kom klubben til semifinalen i FA-Cupen, der de tapte for Arsenal, men i november 1998, da klubben var i ferd med å falle ut av play-off-plassen i serien, fikk McGhee sparken.
McGhee sin assistent, Colin Lee, tok over treneransvaret, men Wolves endte sesongen på en 7. plass, rett utenfor play-off. Sesongen 1999/00 gikk på samme måte som tidligere, og Wolves endte nok en gang på en 7. plass.
2000 – 2008: Dave Jones, Premier League og ny eier.
2000/01 startet uten at klubben klarte å forbedre seg, og i desember 2000 Lee fikk sparken da klubben lå på nedre halvdel av tabellen.
Tidligere Southampton-trener Dave Jones overtok etter Lee, og Wolves forbedret seg i den andre halvdelen av sesongen, men siden man tapte så mange poeng tidlig, kom ikke klubben lengre opp en nummer 12. Jones fikk etter hvert mer sving på sakene, og sesongen 2001/02 startet meget bra. Klubben lå inne på topp to plassering i store deler av sesongen, men en formsvikt på slutten av sesongen gjorde at erkerivalene West Brom tok andre plassen i serien og henviste Wolves til tredje. Wolves tapte play-off semifinalen mot Norwich, og dermed ble det ikke Premier League denne gangen heller.
Sesongen 2002/03 skulle bli en merkesesong for Wolves. Klubben fikk aldri en skikkelig flyt og var aldri med i toppen og kjempet om en direkte opprykksplass. Men de klarte å få en rekke med 12 kamper uten tap, sju seiere og fem uavgjort, og avsluttet med det serien på en femte plass. Det betød at de skulle spille play-off igjen. Denne gangen var det semifinale mot nyopprykkede Reading. Wolves lå lenge under 0-1 på hjemmebane i første kamp, men kom tilbake og lagde to mål på to minutter og vant 2-1. Alex Rae lagde det eneste målet i bortekampen på Madejski Stadium og dermed hadde Wolves vunnet semifinalen med 3-1 sammenlagt. Finalen ble spilt mot Sheffield United og tre mål i første omgang av Kenny Miller, Mark Kennedy og Nathan Blake var nok for at Wolves skulle vinne kampen 3-0, og klubben var med det tilbake i den øverste divisjonen i engelsk fotball, 19 år siden de rykket ned.
Livet i Premiership ble ikke så enkelt for Wolves som ikke vant på de åtte første kampene. De fikk et par gode resultater som for eksempel 1-0 seier over Manchester United i januar, men da klubben ikke klarte å vinne en eneste bortekamp i løpet av sesongen, endte sesongen med nedrykk igjen. Wolves endte sesongen på sisteplass i serien på dårligere målforskjell enn de to andre lagene som rykket ned: Leicester og Leeds.
Sesongen 2004/05 hadde klubben som mål å komme seg tilbake til det gode selskap, men sesongen startet på en forferdelig måte, og klubben var på et tidspunkt helt nede på 19. plass på tabellen. Det endte med at Jones fikk sparken i november 2004 da klubben lå an til å rykke ned for andre sesongen på rad. Assistenten Stuart Gray ble temporært satt til å lede laget i de første månedene etter at Jones var ute. Etterfølgeren til Jones ble Glenn Hoddle på en «løpende tolv måneders kontrakt». Wolves tapte bare 1 av de siste 25 kampene den sesongen, men hele 15 av disse endte uavgjort. Klubben endte på niende plass i serien, godt utenfor play-off plass. Likevel var faktisk Wolves det beste av de tre lagene som rykket ned fra Premier League året før, med Leeds på 14. plass og Leicester på 15. plass.
Sesongen 2005/06 gikk klubben høyt ut igjen og satte som mål å klare opprykk igjen. Men Hoddle hadde begynt å få problemer med tilhengerne, som stilte spørsmålstegn ved noen av disponeringene til Hoddle, som å sette den store spissen Carl Cort på vingen og å bruke på kjøpet av angriperen Thomasz Frankowski, som ikke lagde et eneste mål. Sesongen endte med en 7. plass i serien, hele åtte poeng etter play-off plass, noe som hadde vært et minimumsmål da sesongen startet. Fansen tok dette hardt, og mange gikk ut og sa at de ikke ville fornye sesongbilletten så lenge Hoddle trente laget. Det ble også tydelig på slutten av sesongen da tilskuertallet gikk ned på hjemmekampene.
Sesongen 2006/07: Store utskiftninger og play-off.
Sesongen 2006/07 startet med en del uroligheter rundt trener, spillerstallen og styret i klubben.
Glenn Hoddles posisjon som trener ble diskutert hos styret etter en mislykket sesong i 2005/06, men styret ga ham fornyet tillit på styremøte den 3. mai. Men den 4. juni sa Hoddle selv opp jobben da han etter eget utsagn ikke lengre var motivert for jobben.
Den 23. juni ble Mick McCarthy presentert som ny trener for klubben, og han ansatte også en ny assistenttrener, Ian Evans, noe som betød at Stuart Gray (assistenttrener), Carl Hoddle (trener / talentspeider) og George Foster (talentspeider) fikk sparken fra klubben.
På spillersiden ble det også gjort store omveltninger før sesongen kom i gang. Hele 12 spillere ble solgt fra troppen; dessuten kom 5 nye ansikter inn før sesongen startet igjen, noe som gjorde at bare to av spillerne som spilte siste kamp i sesongen 2005/06 startet første kampen denne sesongen!
Kampene i oppkjøringen til sesongen ble spilt i England og Wales.
Styret ble også utsatt for endringer. Rick Hawyard og Paul Manduca ble erstattet av Kevin Threlfall og John Gough, som begge er kjente forretningspersoner fra Wolverhampton.
Disse endringene innebar at forventningene til sesongen var svært begrenset. McCarthy klarte å få en god start og klarte å skape en optimisme i klubben og blant fansen. Man klarte også å få på plass en del nye spillere, blant annet Michael Kightly, Andy Keogh og Stephen Ward, i løpet av januar-vinduet.
Etter at Wolves røk ut av FA Cup i 4. runde, fikk de god flyt og tok 6 seiere på rad i serien, deriblant en 1-0-seier mot West Brom. Wolves vant siste kamp i serien med 4-1 mot Leicester, noe som gav 5. plass i serien og play-off kamper mot erkerivalen West Brom. Dessverre ble Matt Murray skadet i siste trening før kampene, noe som ga Wayne Hennessey sin første og andre kamp for klubben i disse to kampene. Selv om Wolves ble slått ut med 4-2 sammenlagt og drømmen om Premier League brast, ble McCarthy hyllet for det han klarte å oppnå i løpet av sesongen.
Som et bevis på hvor store omveltninger klubben gjennomgikk denne sesongen kan man nevne at McCarthy benyttet hele 41 spillere, og at bare tre at de som startet første kampen mot Plymouth spilte siste play-off-kampen mot West Brom.
07.
Sesongen 2007 – 08.
Det tok ikke mange dager etter at sesongen 2006 – 07 var ferdig før McCarthy startet å forberede seg til neste sesong. Det første som måtte gjøres var å rense opp i spillerstallen noe som førte til at fem spillere ble frigitt fra klubben, samt at fire andre ble lagt ut for salg.
Klubben selges for £10!
21. mai 2007 solgte daværende eier Jack Hayward klubben til Steve Morgan for £10!
Sir Jack, som ble 84 år i 2007, hadde lenge sett seg rundt etter en passende etterfølger som eier i klubben. Han uttalte tidlig at det var noen krav til en ny eier; det måtte være en brite (ikke uten grunn at Sir Jack kalles for «Union Jack») og at vedkommende måtte være villig til å satse et visst antall millioner pund i klubben. Hvis man fant den rette eieren, skulle Sir Jack selge klubben for en symbolsk sum. Mange har lurt på om dette var en PR-triks for å skaffe publisitet rundt klubben, spesielt etter at Graham Souness fikk et bud på klubben avvist.
Men Sir Jack holdt sitt ord og 100 % av andelene i Wolves ble overført til Steve Morgan. Formelt sett het det at «Hayward Family Trust selger Wolverhampton Wanderers til Carden Leisure Ltd for £10.» Samtidig forpliktet den nye eieren seg til å investere i klubben.
Lokale konkurrenter.
I West Midlands har Wolverhampton flere lokale konkurrenter.
Den største rivalen er helt klart West Bromwich Albion fra West Bromwich som er naboby til Wolverhampton. De to lagene har som oftest tilhørt samme divisjon i ligaen, og kampene dem imellom kalles Black Country derby. Allerede under den første sesongen i ligaen, 1888/89, møttes Wolverhampton og West Bromwich. Wolves vant både hjemme og borte den gangen, men i årene etter har lagene vunnet omentrent like mange ganger hver.
Klubbfarger, drakter og klubbmerke.
Wolverhampton Wanderers spiller i dag med en av de mest berømte og lett gjenkjennelige fotballdraktene i britisk fotball: Draktene er gullfarget overdel med sort shorts og strømper.
Men før klubben kom frem til disse fargene var man innom en del andre alternativer underveis. Da klubben ble opprettet hadde klubben blå og hvite striper; senere var det også røde og hvite striper, samt gull og sorte striper. Dagens utseende kom i 1930, da med en litt mørkere gullfarge enn i dag, og dagens farge var på plass i 1954.
Det første klubbmerket som var på draktene til Wolves var våpenskjoldet til Wolverhampton by. Dette ble vanligvis kun benyttet i store anledninger som eksempelvis cup finaler.
Sist på 1960-tallet lagde klubben sitt eget klubbmerke som var en enslig stående ulv, som senere ble endret til tre stående ulver. I 1979 ble dette endret til det man har i dag, et hode til en ulv, som er et av de mest kjente merkene i britisk fotball den dag i dag.
Hjemmebane.
Klubben har spilt sine hjemmekamper på Molineux siden 1889. I de første årene spilte man på "John Harper's Field" og "Windmill Field", til man i 1881 flyttet til en bane ved Dudley Road.
Molineux ble utviklet på 1920- og 30-tallet til å bli en av de mest berømte arenaene i England. Stadionet hadde fire seksjoner: South Bank, North Bank, Molineux Street Stand og Waterloo Road Stand. I en FA-Cup-kamp mot Liverpool i februar 1939 ble det satt publikumsrekord da hele tilskuere så at klubben vant 4-1. Under klubbens storhetstid på 1950-tallet hadde man stort sett alltid over tilskuere på kampene, mest ståplasser.
Arenaen beholdt sitt utseende frem til 1979, da John Ireland Stand erstattet gamle Molineux Street Stand. Etter tribunebrannen i Bradford i 1985 ble tre-seksjonene North Bank og Waterloo Road Stand stengt av sikkerhetsgrunner.
Men etter at mangemillionæren Sir Jack Hayward kjøpte klubben i 1990 ble arenaen bygget om. I 1992 ble North Bank Stand erstattet av Stan Cullis Stand og i august året etter ble Waterloo Road Stand erstattet av Billy Wright Stand. I desember 1993 ble Jack Harris Stand, som erstattet South Bank Stand, åpnet. Også John Ireland Stand ble renovert og endret navn til Steve Bull Stand. Molineux har i dag plass til sittende tilskuere.
Tidligere kjente Wolves spillere.
Oversikt over spiller som tidligere har spilt for klubben, men som nå enten har lagt opp eller spiller for andre klubber.
Norske spillere.
Her er en oversikt over norske spillere som har vært i klubben
Engelske landslagsspillere.
Siden klubben ble stiftet i 1877, har Wolverhampton hatt 33 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 305 kamper og scoret 40 mål for England. I 293 av kampene har spilleren fra Wolverhampton vært med fra start, og i 96 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Wolverhampton på klubbnivå.
Wolves i Europa.
Her følger en oversikt over kampene som Wolves har spilt i europacupene.
Eksterne lenker.
England


Nicole Kidman.
Nicole Mary Kidman (født 20. juni 1967) er en australsk skuespiller og sanger. Hun ble født i Honolulu, Hawaii til dr. Antony David Kidman og Janelle Ann (født MacNeille). Hennes far var på den tiden spesialist på kreftforskning i Washington D.C.. Familien returnerte til Australia da Nicole var fire år gammel da Tony Kidman tok en lærepost ved "University of Technology, Sydney". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Nicole har vært gift med Tom Cruise, som hun ble skilt med i 2001, og med han har hun adoptivbarna Connor og Isabella. Den 25. juni 2006 giftet Nicole seg med countrysangeren Keith Urban, og de har døtrene Sunday Rose og Faith Margaret.
I 2008 spilte hun hovedrollen i musikalen "Nine" sammen med Oscar-vinnerne Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Penélope Cruz, Judi Dench og Sophia Loren med Oscar-nominerte Kate Hudson og Grammy Award-vinner «Fergie» i biroller. Filmen hadde premiere i november 2009.
Under Oscar 2003 vant Kidman Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for innsatsen i "The Hours". Hun ble også nominert i samme kategori til Oscar 2011.


Liste over stortingsrepresentanter 1934–1936.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1934 til 1936. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 69 til Det norske Arbeiderparti,
30 til Høyre, 24 til Venstre,23 til Bondepartiet,
1 til Kristelig Folkeparti,
1 til Samfundspartiet, 1 til Arbeiderdemokratene og 1 til Det Frisinnede Venstre.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1934-1936


Liste over stortingsrepresentanter 1937–1945.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1937 til 1945. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 70 til Det norske Arbeiderparti,
36 til Høyre, 23 til Venstre, 18 til Bondepartiet,
2 til Kristelig Folkeparti og 1 til Samfundspartiet.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1937-1945


Liste over stortingsrepresentanter 1945–1949.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1945 til 1949. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 76 til Det norske Arbeiderparti,
25 til Høyre, 20 til Venstre, 11 til Norges Kommunistiske Parti,
8 til Kristelig Folkeparti.
Referanser.
Stortingsrepresentanter 1945-1949


Stein Karlsen.
Stein Karlsen (født 1. september 1948) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Hamarkameratene.
I 1973 ble han toppscorer i toppdivisjonen med 17 mål. Han var Ham-Kams toppscorer fra 1971 til 1974.
I serieåpningen i 1971 skåret Karlsen etter 49 sekunder mot Viking. Dette var det raskeste målet i toppserien til Kjell Roar Kaasa skåret etter 13 sekunder i 1998. I dag er det Ham-Kam spiller Tommy Øren som har rekorden. Øren scoret etter 11 sekunder hjemme mot Tromsø i 2006.


Prudence.
Prudence var et rockeband fra Namsos bestående av Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Johan Tangen, Kjell Ove Riseth, Kaare Skevik og Per Erik Wallum. Frode Viken, senere kjent fra blant annet DDE var også innom som bassist i en liten periode etter at Riseth mistet tre fingre på venstre hånd i en sagulykke og måtte slutte i bandet, før han ble erstattet av Jan Devik.
Historien.
Bandet skiftet navn fra "Whoopee Choop" i 1969 og skapte begrepet trønderrock da journalisten Bertil Lien fra Adresseavisen spurte dem om det var det de spilte. Bandet var sterkt inspirert av datidens store internasjonale musikkstjerner som The Beatles, Bob Dylan, The Band og Jethro Tull. Selve bandnavnet var hentet fra Beatles-låten «Dear Prudence». «Sawmill», «Mild Grey Fog», «Freezing», «14 pages», «Tomorrow May Be Vanished» og «Æ e trønder æ» er noen av bandets mest kjente sanger.
Inspirasjonen til å skrive egne tekster fikk Åge Aleksandersen fra læreren og trønderlyrikeren Even Lorch-Falch, som også er omtalt i boken "Fremmed fugl", biografien om Åge. Den er ført i pennen av forfatter og journalist Johan O. Jensen og kom ut i 1988.
Etter bruddet var det indre stridigheter, spesielt mellom Åge Aleksandersen og Terje Tysland som ikke snakket sammen på seks år. Flere av medlemmene startet etterpå solokarriere, flere med stort hell.
Bandet fikk Spellemannprisen 1975 i klassen pop for albumet "Takk te dokk". Bandet ble gjenforent for en konsert i 1980 og i 1996 ble de nok en gang gjenforent under en sending av Tore på sporet. Fredag den 23. april 2010 gjenforentes Johan Tangen, Åge Aleksandersen og Kjell Ove Riseth som Prudence igjen for å hylle Per Erik Wallum i Samfunnshuset i Namsos. I tillegg til Prudence ble også Rollaug og Nabolaget gjenforent for å hylle Wallum. Den 11. november 2011 blir Prudence igjen gjenforent i forbindelse med åpningen av Rock city i Namsos.


Møllergruppen.
MøllerGruppen AS er et norsk konsernselskap med virksomhet innen bilimport, -salg, -verksted, finansiell leasing, eiendomsutvikling samt andre investeringer utenom bilbransjen. Selskapet har røtter tilbake til selskapet Strømmen Auto AS startet av Harald A. Møller i 1936 for salg av Dodge og DeSoto personbiler.
I 1946 endret selskapet navn til "Harald A. Møller AS", og i 1948 ble det importør av Volkswagen, det merket de fleste forbinder med selskapet. I 1974 ble selskapet også Audi-importør.
I 1983 tok virksomheten igjen opp import og salg av Dodge gjennom selskapet "Møller US Import AS". Etter hvert ble det merkene Chrysler og Jeep som dette selskapet importerte og solgte. Som en følge av at Daimler-Benz og Chrysler Corp slo seg sammen til DaimlerChrysler, ble Møller US Import i 2003 solgt til Bertel O. Steen som er importør av Mercedes-Benz i Norge.
Selskapsnavnet MøllerGruppen kom i 1985 da Harald A. Møller Skedsmo AS fusjonerer med AS Hamas.
I 1989 ble MøllerGruppen også importør av SEAT. Også SEAT er eid av Volkswagen (VAG), og i 1991 ble det også importør for Škoda som også er eid av VAG. Importen av SEAT ble ført tilbake til fabrikken i 2003, mens Harald A. Møller beholdt ansvaret for service.
I 2003 ble MøllerGruppen delt. Familien Schage overtok selskapets eiendomsvirksomhet, mens familien Møller overtok bilvirksomheten. Familiegrenene delte investeringsvirksomheten mellom seg.
I 2006 ble selskapet rangert som nr. 40 i landet etter omsetning. Driftsinntektene var på 11,5 milliarder. Merkene selskapet representerte hadde et samlet salg på 32 500 nye biler i 2006, som tilsvarer en total markedsandel på 25%. Gruppen drev dermed Norges største virksomhet i bilbransjen og hadde 2 500 medarbeidere.
Møller Baltikum er importør og forhandler av Volkswagen og Audi i Latvia og Litauen, og ble skilt ut som eget forretningsområde i 2004. Fra 1. juni 2005 er selskapet Volkswagen-importør for alle de tre baltiske landene.
Eierskap.
Selskapet er familieeid med 33,33% på hvert av selskapene Vena Saphena as, Netrom as og Pinjong as. Aksjene i Vena Saphena as er eid 92,25% av Anne Catrine Møller, Netrom er eid 91,86% av Jon Morten Møller og Pinjong er eid 92,31% av Harald Møller.


Përmet (distrikt).
Përmet- eller Permet-distriktet (albansk: "Rrethi i Përmetit") er et distrikt sør i det albanske innlandet. Hovedstaden heter også Përmet. Distriktets areal er 929 km², og ved folketellingen i 2001 hadde distriktet innbyggere.
Distriktet grenser i sør til Hellas.


Sulejman Pasha.
Sulejman Pasha var en osmansk føydalherre og general. Han kom fra landsbyen Mullet. Han grunnla byen Tirana, som nå er Albanias hovedstad, i 1614. Der bygde han en moské, et bakeri og et tyrkisk bad.


Hartlepool.
Hartlepool er en by og enhetlig myndighet i Durham, England. I 1974 ble den overført til det nye grevskapet Cleveland. Da dette ble oppløst ble Hartlepool selvstyrt, og en del av det seremonielle grevskapet Durham.
Historie.
Hartlepool ble grunnlagt som en landsby i det 7. århundre, rundt et kloster som ble grunnlagt i 640. Det ble kjent under Hilda av Whitbys tid som abbedisse, 647–657. Klosteret ble ødelagt av vikinger i 800.
I løpet av middelalderen ble Hartlepool en liten, men viktig by. Den fikk et marked og bymurer, og havnen ble palatinatsgrevskapet Durhams offisielle havn. Den var en praktisk utskipningshavn for kull fra South Durham, og en jernbane ble anlagt allerede i 1835. En konkurrerende jernbanelinje ble anlagt i 1847, og rundt stasjonen vokste West Hartlepool opp.
De to byene vokste side om side. Befolkningstallet var sammenlagt bare omkring 1000 ved begynnelsen av det 19. århundre, og hele 64 000 i 1891. De to, kjent som Old Hartlepool og West Hartlepool, ble formelt slått sammen i 1967.
Det ble opprettet flere jernverk og skipsverft i det 19. århundre. Dette førte i sin tur til at flere rederier slo seg til i byen, og i 1913 var det hele 42 rederier med totalt 235 skip. Dette førte til at Tyskland så på byen som et viktig mål under første verdenskrig, og mellom 8.10 og 9.30 på morgenen 16. desember 1914 ble Old Hartlepool, West Hartlepool, Whitby og Scarborough beskutt av den tyske marinen. Totalt ble 1150 granater avfyrt. 137 omkom, og 592 ble såret. Kystbatteriene skjøt tilbake, 143 skudd, og skadet 3 skip inkludet slagkrysseren SMS «Blücher». Et nytt tysk forsøk på å beskyte byen førte til slaget ved Doggerbanken 24. januar 1915.
Under depresjonen i 1930-årene gikk det hardt utover Hartlepool. Byen hadde høy arbeidsledighet frem til andre verdenskrig, da skipsbygging og stålverk ble viktige industrier. Etter krigen opplevde begge næringer tilbakegang, og den siste sjøsettingen i Hartlepool fant sted i 1961.
Siden 1960-årene har Hartlepool opplevd vekst i handels- og servicenæringer. Et stort kjøpesenter ble reist i sentrum, i et område som ble totalt ødelagt av bombing under andre verdenskrig. Det har også kommet til en stor marina. Ved den historiske kaia ligger forøvrig fregatten HMS Trincomalee, bygget i Bombay i 1817, som er det eldste krigsskip som fortsatt flyter.
Utenfor Hartlepool ligger en gassavkjøpt atomreaktor, som ble åpnet i 1980-årene. Den er planlagt nedlagt i 2014. British Energy mener at det er fornuftig å erstatte den med en ny reaktor, noe som har ført til protester fra miljøverngrupper.
Kultur.
Byens fotballag er Hartlepool United FC.


Parafin.
Parafin er en fargeløs væske bestående av hydrokarboner som vanligvis utvinnes fra råolje. Parafin har kokepunkter fra ca 150°C til ca 250°C, og har en tetthet (egenvekt) på ca 0,80 kg/l. Kjemisk består parafin av hydrokarboner med mellom 12 og 15 karbonatomer. På grunn av sitt lave frysepunkt er parafin velegnet som drivstoff for fly. Samtidig er den også et upolart stoff.


Tom Jacobsen.
Tom Jacobsen (født 17. mars 1954) er en norsk fotballtrener og tidligere -spiller. Han er bror av Pål Jacobsen. Han spilte 15, samt 12 kamper på aldersbestemte landslag.
Han spilte for Hamarkameratene mellom 1971 og 1978 samt i 1983. I perioden 1979–82 spilte han for Vålerenga.
Han er for tiden talentsjef og juniortrener i Ham-Kam, og har tidligere vært både hovedtrener og assistentrener for laget.


Peter Engelbrektsson.
Peter Engelbrektsson (født 10. juli 1951) er en svensk fotballtrener. Fra nyttår 2007 trener han Kisa i 2. div. Han var førstedivisjonstrener for Hønefoss Ballklubb i fra 2004 til 2006, og har tidligere trent blant annet Hamarkameratene, Kisa, Skjetten SK og Oddevold. Han har også jobbet som talentspeider i NFF.
Han var trener da Ham-Kam rykket opp i eliteserien i 1991, og to år senere, i 1993, ledet han Ham-Kam til en sterk femteplass i ligaen, med siden legendariske seire over Glimt og Lillestrøm. Han ble nominert til Kniksen-prisen i 1993 som årets trener. Etter at Ham-Kam rykket ned i 1995 sluttet han i klubben.


Tore Antonsen.
Tore Antonsen (født 9. mars 1950) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Hamarkameratene til 1982. Antonsen sto i mål, og fikk ni landskamper og 457 kamper for Ham-Kam.
Han var blant annet med da slo i september 1981 og mot 31. oktober 1981 foran 70 000 tilskuere på Ferenc Puskas Stadion.


Bishops Hull.
Bishops Hull er en landsby og et verdslig sogn i Somerset, England. Den ligger som en forstad til Taunton, omkring 3 km vest for byen, ved elven Tone. Sognet omfatter også Rumwell, Rumwell Park, Roughmoor og Longalier.
Sognekirken er viet til apostlene Peter og Paulus.


West Somerset.
West Somerset er et administrativt distrikt i Somerset, England. Administrasjonssenteret er Williton, men noen offentlige kontorer er plassert i Minehead.
Quantock Hills strekker seg gjennom midten av distriktet, og var det første "Area of Outstanding Natural Beauty" som ble opprettet i Storbritannia, i 1956. Quantock Common er også en "Site of Special Scientific Interest".
West Somerset Railway går gjennom det meste av distriktet, fra Bishop's Lydeard i sør til Minehead i nordvest. Jernbanen betjener både elektriske og dampdrevne tog, og passasjerene er for det meste turister. Exmoor nasjonalpark begynner ved distriktets vestre grense.


Luigi d'Aragona.
Luigi d'Aragona eller Luis de Aragón (død 21. januar 1519) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av kong Ferdinand av Spania og Napoli, og bror til kong Alfonso av Sicilia.
Han ble kreert til kardinal in pectore i mai 1494 av pave Alexander VI, og publisert 19. februar 1496.
Aragona, Luigi d'
Aragona, Luigi d'
Aragona, Luigi d'
Aragona, Luigi d'


Guillaume Briçonnet.
Guillaume Briçonnet (født i Tours i Frankrike, død 14. desember 1514 i Narbonne) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Saint-Malo i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 16. januar 1495 av pave Alexander VI.
Briconnet, Guillaume
Briconnet, Guillaume
Briconnet, Guillaume


Philippe de Luxembourg.
Philippe de Luxembourg (død 2. juni 1519) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Le Mans i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 21. januar 1495 av pave Alexander VI.
Luxembourg, Philippe de
Luxembourg, Philippe de
Luxembourg, Philippe de


Juan Llopis.
Juan Llopis eller Lopez (født i Valencia i Spania, død 5. januar 1501) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Perugia i Italia, og deretter erkebiskop av Capua.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1497 av pave Alexander VI, som var en fjern slektning.
Llopis, Juan
Llopis, Juan
Llopis, Juan


Peder Martin Lysestøl.
Peder Martin Lysestøl (født 8. september 1942) er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST). Han har siden midten av 1960-tallet vært kjent for sitt politiske engasjement i flere partier og organisasjoner på venstresiden, som AKP(m-l), RV og Rødt. Lysestøl ble kjent for å føre en langdryg rettsprosess for å påvise at han hadde blitt telefonavlyttet av politiet, en sak som han tapte i både Høyesterett og den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Han fikk senere innsyn i politiets registerinnføring om seg selv, og fikk i 2001 en erstatning på 100 000 kroner for instruksstridig overvåkning på 70-tallet.
Bakgrunn og politisk arbeid.
Lysestøl var leder av ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti (SF), Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), i 1965. Samme år begynte han, etter råd fra Finn Gustavsen i SF, et studium i sosialøkonomi i Universitetet i Beograd. Her ble han interessert i internasjonal politikk og især palestinernes sak. I Beograd traff han også sin første kone – en ung egyptisk kvinne. Etter studiet flyttet Lysestøl til Oslo og jobbet der i bl.a. Statistisk Sentralbyrå og mye med politikk – blant annet med å få Al Fatah-folk til Oslo i 1970. Han ble skilt og flyttet til Trondheim i 1973 sammen med sin andre kone, forfatteren Inga E. Næss. Lysestøl ble da budsjett- og innkjøpssjef ved det nystartede Universitetet i Trondheim. Der ble han i tre år.
Det var et foredrag med Kåre Willoch i gymnasiesamfunnet som inspirerte Lysestøl til å velge sosialøkonomi som yrke. Han hadde egentlig tenkt å bli arkitekt, men har uttalt at det mer spennende å bygge samfunn enn hus.
Lysestøl brøt med AKP rundt 1990 og ble med på oppstarten av RV som selvstendig parti. Han har vært fylkestingsrepresentant for RV i Sør-Trøndelag i flere perioder og har vært engasjert i kampen mot EU, antikrigsbevegelsen og Palestinasaken. Han tok bl.a. initiativ til oppropet for boikott av Israel ved HIST og NTNU.
Palestina.
Lysestøl var med å stifte Palestinakomiteen, og var selv leder fra 1971 til 1973. I den perioden utygav han boken "Palestinerne: historie og frigjøringskamp". Han er også uttalt forsvarer av Hamas og ønsker å vise at bildet som fundamentalister er feil.
Lysestøl hevder at Israel er en apartheidstat, og jobber for boikott av Israel. Lysestøl var sentral i forsøket på å få NTNU til å boikotte Israel i 2009. Han er foredragsholder på Israeli Apartheid Week» Lillehammer 2011.
Lysestøl er stefar til forfatteren Tale Næss Lysestøl, som også har engasjert seg i Midtøstenpolitikk.
Jan Guillou.
Rundt 1975 fikk Lysestøl en foruroligende telefon fra sin venn Jan Guillou. Guillou hadde funnet ut at en av deres felles kjente gjennom palestinabevegelsen var dobbeltagent for Mossad og at han hadde rapportert inn deres felles nettverk til Mossad – med katastrofale konsekvenser for endel av deres palestinske kontakter. Noen få år etter begynte Jan Guillou å skrive serien om Coq Rouge – Carl Hamilton.
Som mange andre AKPere på midten av 70-tallet hadde også Lysestøl sin periode som proletarisert bygningsarbeider i ett år, før han ble leder for Sør-Trøndelag AKP på heltid.
Lysestøl-saken.
I 1979 mente Lysestøl å kunne påvise at han ble telefonavlyttet. Han hevdet å ha hørt merkelige lyder i hjemmetelefonen sin og kontaktet en bekjent i Televerket som undersøkte saken. Sammen mente de å ha funnet en kobling fra Lysestøls telefonlinje til politikammeret i Trondheim. De fotograferte koblingen og dette ble starten på en langdryg rettsprosess fra Lysestøls side.
Regjeringens kontrollutvalg fant imidlertid intet å kritisere i saken. Lysestøl anla sak for norske domstoler med krav om bl.a. fremleggelse av eventuell kjennelse om avlytting, men tapte denne saken endelig i Høyesterett i 1983 (Rt. 1983 s. 1483). Han klaget deretter saken inn for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, men vant heller ikke frem der.
Et sentralt poeng i saken var spørsmålet om AKP drev med lovlig eller ulovlig politisk virksomhet. Overvåkning av "lovlig" politisk virksomhet hadde blitt forbudt i 1977, men myndighetene argumenterte med at AKP drev med "ulovlig" politisk virksomhet bl.a. fordi de hadde programfestet å gripe til våpen mot myndighetene, og at det var fullt lovlig å overvåke AKPs "ulovlige" virksomhet.
Langt senere, etter at Lundkommisjonen hadde fremlagt sin rapport, fikk Lysestøl innsyn i politiets registerinnføring om seg selv, og søkte og fikk en generell erstatning på kroner 100 000,- for å ha blitt instruksstridig overvåket.


Bartolomé Martí.
Bartolomé Martí eller Martín (født i Valencia i Spania, død 25. mars 1500 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Segovia i Spania, et bispedømme han aldri besøkte fordi han foretrakk å forbli i Roma. Senere ble han biskop av Bagnoregio.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1497 av pave Alexander VI.
Marti, Bartolome
Marti, Bartolome
Marti, Bartolome


Juan de Castro.
Juan de Castro (født i Valencia i Spania, død 2. oktober 1506) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Agrigento på Sicilia.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1497 av pave Alexander VI.


Juan de Borja-Llançol de Romaní.
Juan de Borja-Llançol de Romaní (født i Valencia i Spania, død 17. januar 1500) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Melfi og senere erkebiskop av Capua i Italia.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1497 av pave Alexander VI.
Han var kardinal Pedro Luis de Borja-Llançol de Romanís bror.
Borja-Llancol de Romaní, Juan de
Borja-Llancol de Romaní, Juan de
Borja-Llancol de Romaní, Juan de
Borja-Llancol de Romaní, Juan de


Bodø hovedflystasjon.
a> tar av ved Bodø hovedflystasjon i 1982.
Bodø hovedflystasjon er Norges største militære flystasjon. I dag er stasjonen base for to jagerflyskvadroner (F-16) og én redningsskvadron som opererer Sea King-redningshelikoptre, i tillegg til en rekke støtteskvadroner og avdelinger. I tillegg har stasjonen under sine vinger Luftvernleiren Bodin leir, og Stasjonsgruppe Banak (Banak Flystasjon). Stasjonen er lokalisert på Bodøhalvøya, og ligger så å si midt i byen. 14. juni 2012 vedtok Stortinget at Bodø hovedflystasjon skal legges ned.
Den første flyplassen i Bodø.
Den første rullebanen i Bodø ble bygget i all hast mai 1940 for å ta i mot britiske fly. Denne rullebanen var anlagt i øst-vest retning hvor Norsk luftfartsmuseum holder til i dag, nord-øst for den østlige enden av dagens rullebane. Tyskland okkuperte etter hvert byen og benyttet seg av rullebanen. Før dette ble Bodø by lagt i grus under et massivt tysk bombeangrep 27. mai 1940. En mulig grunn for det tyske bombeangrepet "kan" ha vært den strategiske rollen Bodø fikk etter anleggelsen av den britiske flyplassen. Flystasjonen ble kraftig utbygget under krigen og var en flyplassene som Luftwaffe brukte i angrepene på Ishavskonvoiene til Murmansk.
Flystasjonen den andre flyplassen i Bodø.
Utbruddet av Koreakrigen 25. juni 1950 medførte en amerikansk og europeisk frykt for et nært forestående sovjetisk angrep på Vest-Europa. Daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge beordret en massiv hurtigutbygging av en ny flyplass i Bodø. Fordi man i 1950 brukte jetfly måtte man bygge en helt ny rullebane. Denne flyplassen ble bygget sør-vest for den gamle rullebanen fra 1940. Rullebanen skulle være 1000 meter lang og den måtte være ferdig senest sommeren 1951. Høsten 1950 startet arbeidet med å få flyplassen ferdig til fristen.
På det meste var 2000 mann i arbeid med å ferdigstille flyplassen. Rullebanen var ferdigstillet sommeren 1951 til militært bruk, men først 12. mai 1952 kunne flyplassen betjene en sivil flyrute. Flyplassen og hovedflystasjonen ble etter hvert en av byens største arbeidsgivere.
Etter den siste forlengelsen på 900 meter vestover i 2006 har flystripen en totallengde på ca. fire kilometer.
Flystasjonens rolle i den kalde krigen.
Et U-2 fly, tilsvarende fløy til Bodø under den kalde krigen
Under den kalde krigen var stasjonen en av Norges viktigste militære baser, kanskje den aller viktigste. Mest kjent fra denne tiden er kanskje U2-affæren, der et amerikansk spionfly av typen Lockheed U-2 ble skutt ned over Sovjetunionen. Flyet var på vei fra Pakistan til Bodø. Piloten overlevde og ble tatt til fange av russiske myndigheter. Han ble senere overlevert til USA. Episoden satte Bodø virkelig på kartet, og det viste seg etter hvert at Bodø høsten 1958 hadde vært en fremskutt U-2 base for etterretningstokter i nordområdene, noe som både settes i sammenheng med de sovjetiske atomprøvesprengingene på Novaja Semlja og den amerikanske mistanken om utbygging av utskytningsbaser for ICBM sør for Arkhangelsk.
I en eventuell atomkrig mellom Sovjetunionen og NATO var Bodø hovedflystasjons rolle å delta med jagerfly for å åpne sovjetiske luftforsvarssystemer. Planen var at når luftrommet var åpnet skulle B-52 bombefly tilhørende Strategic Air Command (SAC) ta seg inn over Sovjet og slippe atomvåpen over byer og militære installasjoner. Under den kalde krigen godtok ikke den norske regjering utplassering av atomvåpen på norsk jord i fredstid, men Bodø hovedflystasjon hadde spesialbygde lagre for å motta atomvåpen for lagring i en krise eller krigstid.
På 1980-tallet landet et annet amerikansk spionfly på Bodø hovedflystasjon. Flyet, en SR-71 (Blackbird), er det raskeste flyet som noensinne er bygget. Bodø var nødbase for denne flytypen og flyet var nødt til å lande etter at det fikk problemer med oljetrykket.


Tor Arne Granerud.
Tor Arne Granerud (født 12. august 1960) er en norsk fotballtrener, som tidligere spilte for Hamarkameratene. Han hadde åtte landskamper for aldersbestemt landslag, og ble toppscorer i eliteserien i 1982 med elleve mål, sammen med Trygve Johannessen fra Viking. Granerud spilte på venstrekanten, og var kjent for sin ekstreme fart.
Han er for tiden trener i Løten Fotballklubb, og har tidligere trent Hamar-klubben FL Fart. Han spilte i Ham-Kam i ti sesonger fra 1979 til 1988.


Joachim Sørum.
Joachim Sørum (født 11. februar 1979 på Dokka) er en norsk fotballspiller som spiller for Nybergsund IL. Han har tidligere spilt for Nordre Land, Faaberg, FF Lillehammer og Hamarkameratene. Sørum er forsvarsspiller og spiller hovedsakelig midtstopper, men kan også brukes som høyreback.
Hamarkameratene.
Sørum kom til Ham-Kam fra FF Lillehammer foran 2002-sesongen. Klubben ønsket ham året før, men da ble ikke klubbene enige om prisen. Han debuterte mot Tromsdalen 21. april 2002.
Høydepunktet i karrieren hans er nok 2–0-målet i hjemmekampen mot mot Rosenborg Ballklub i 2004. I kamp mot samme lag i 2005 fikk han en hodeskade, da han skallet med medspiller Glenn Ståhl. Han fikk over 130 kamper for Hamarlaget, men slet samtidig med store skadeproblemer, noe som blant annet gjorde at han var fraværende under 2007–sesongen.
Sørum spilte sin siste kamp for Hamarkameratene i en treningskamp mot Manglerud Star den 12. mars 2009.
Nybergsund.
Sørum spilte første gang for Nybergsund IL høsten 2008, da han var utlånt fra Hamarkameratene, og var med på å hjelpe klubben til en respektabel åttendeplass ved sesongslutt i førstedivisjon. Han meldte endelig overgang til Nybergsund og skrev under på en toårskontrakt den 30. mars 2009 i en avtale verdt 175 000 kr.


Svein Inge Haagenrud.
Svein Inge Haagenrud (født 8. november 1971 i Trondheim) er en tidligere norsk fotballspiller som tilbrakte mesteparten av sin karriere hos Hamarkameratene. Han har tidligere spilt for Sørumsand IF, Lillestrøm Sportsklubb, Nardo, Kongsvinger IL Toppfotball og Romerike Fotball. Svein Inge regnes som en stabil målvakt og er sønn av Svein Haagenrud, som er tidligere aktiv fotballspiller og generalsekretær i Norges Fotballforbund (1986-1988).
Haagenrud kom til Ham-Kam midt i 2001-sesongen som erstatning for den skadde Leif Harboe-Ree, og har vært fast førstekeeper siden debuten mot Haugesund FK 10. juni 2001. På slutten av 2004-sesongen fikk han en skade i skulderen, og har siden vært Ham-Kams andrevalg som keeper etter at klubben ble tvunget til å hente erstattere i henholdsvis Eddie Gustafsson (2005) og Ivar Rønningen (2006–2007).
Foruten i Hamarkameratene har han spilt noen kamper i eliteserien for LSK i 1990, og sto i mål for KIL i samme divisjon i 1995. I juli 2008 ble det kjent at Haagenrud trer inn som trener for 3. divisjonslaget Løten Fotballklubb ut sesongen 2008 etter å ha tatt trenerkurs type C, og den 23. januar 2009 ble det klart at Svein Inge Haagenrud hadde lagt opp som fotballspiller og akseptert stillingen som sportskoordinator i Hamarkameratene.


Marius Røvde.
Knut Marius Røvde (født 26. juni 1972) er en tidligere norsk fotballspiller som gjennom sin aktive karriere var målvakt. Han har tidligere spilt for Byåsen, Frogn, Stabæk, Hønefoss BK, Ayr United, Wrexham AFC, Motherwell, Lillestrøm og Hamarkameratene.
Røvde kom til Ham-Kam foran 2003-sesongen og ble hentet til HamKam som førstekeeper, men fikk ikke spilt mange kamper da han var utsatt for skader. Det ble blant annet uttalt at Røvde var en av lagets viktigste menn på treningsfeltet og i garderoben på grunn av hans innstilling og smittende humør. Høydepunktene i hans karriere var NM–gull med Stabæk, og to FA–cupfinaler i Skottland.
Røvde er nå keepertrener for Trinidad og Tobagos landslag.


Fjærvekt.
Fjærvekt er en vektklasse i boksing. Mange gode boksere har deltatt i denne lette vektklassen, som preges av mange boksere med både god slagkraft og utholdenhet.
Kjente fjærvektsboksere.
Andreas Evensen


Lettvekt.
Lettvekt er en vektklasse i boksing og diverse kampsportgrener. Lettvekt regnes som en av vektklassene med et særskilt høyt teknisk boksenivå.
Se også.
Lettvekt (MMA)


Cus D'Amato.
Cus D'Amato (født 17. januar 1908, død 4. november 1985) er en av boksehistoriens største trenerlegender. Han trente storheter som Floyd Patterson, José Torres og Mike Tyson. I tillegg har D'Amato trent opp en rekke av dagens fremste boksetrenere.


Lerbäckshögen.
Lerbäckshögen eller "Sliparebacken" eller "Sankt Libers hög" er en gravhaug fra bronsealderen utenfor Lund i det sørlige Sverige, på veien fra Lund til Kävlinge i Skåne.
Haugens navn var opprinnelig "Leerbecks høy" etter Lerbäcken, en bekk i nærheten. Et navn som ofte forekommer er St. Libers Høy. Dette er sikkert en forvanskning av navnet, for ingen helgen ved navn Sct. Liber, Sct. Liberius eller Sct. Liborius har noen tilknytning til området
Lerbäckshögen er en gammel kultplass og gravsted med en historie som strekker seg ca. tre tusen år tilbake. På denne haugen er nesten alle danske konger blitt valgt og hyllet av skåningene. Haugen var også stedet for Skånelandenes landsting inntil ca år 1600, da tinget ble flyttet til Lunds rådhus. På 1800-tallet ble vindmøllen "Sliparemöllan" bygget på stedet. Den blev revet i 1907 og den har gitt navn til bydelen "Möllevången".


Skånelandene.
Kart som viser Sverige og Bornholm med Skåneland markeret
Skånelandene, Skånelandskapen eller de skånske landskapene er et historisk-geografisk begrep uten administrativ betydning for et område i dagens sørlige Sverige. Størrelsen for dette området varierer noe, avhengig av sammenhengen. Navnet er en nyere konstruksjon basert på det latinske navnet "Terra Scaniæ".
I historisk sammenheng var Skånelandene et dansk landområde mens det selvstyrte Skåne slo seg sammen med Sjælland og Jylland i dannelsen av en dansk stat tidlig på 800-tallet, Som en kulturell og historisk region besto det av provinsene Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. Det ble en dansk provins, stundom referert til som De østlige provinsene, etter borgerkrigen som ble kalt for Det skånske opprør. Regionen ble en del av de områder som ble avgitt til Sverige i 1658 under traktaten i Roskilde, men etter et opprør på Bornholm ble denne øya avstått tilbake til Danmark i 1660 under traktaten i København i bytte med 18 krongods i Skåne. Siden denne traktaten har de dansk-svenske grensene forblitt uendret.
Skåneland har også vært benyttet som et poetisk navn for landskapet Skåne i en del dikt, eksempelvis «Skåneland» av Nils Norling (1880–1956) eller «Hembygden» av Nils Hildestrand (1849–1916). Skåneland (iblant også "Skånelandet") kan selv på moderne svensk bli benyttet som en omskrivning for Skåne, omtrent som "Värmeland" benyttes for Värmland.
Begrepet.
Det første skriftlige belegget for begrepet «Skåneland» er i henhold til Svenska Akademiens ordbok fra 1719. Det er uklart hvilket område som begrepet tegner. Carl von Linné benyttet det i 1751, skrevet i henhold til tidens skikk, om landskapet Skåne i sin bok "Skånska resa" (1751).
Begrepet «Skåneland» som kortform for de skånske landskapene synes å ha bli lansert av historikeren og skandinavisten Martin Weibull i siste halvdel 1800-tallet i hans politiske påberopelse "Samlingar till Skånes historia" i 1868 for å belyse om den felles førsvenske historie i Skåne, Blekinge, og Halland. Begrepet er hovedsakelig en oversettelse av middelalderlatinske "terra Scaniæ" («Skånes land» eller «Skåneland»). Weibull benyttet begrepet som en kombinert begrep for de fire provinsene hvor Skånelagen (den skånske lov, den eldste provinsielle lov for nordiske landene) hadde sin domsmakt, foruten også området til erkebispesetet i Lund inntil reformasjonen i 1536, siden det danske lutherske bispesetet Lund. Denne formen for Skåneland var deretter anvendt av fagtidsskriftet "Historisk tidskrift för Skåneland" som i årene 1901–1921 ble utgitt av De skånska landskapens historiska förening (og Martin Weibulls sønn, Lauritz Weibull. Dette kan regnes som gjennombruddet for begrepets anvendelse i historisk sammenheng. På dansk benyttes normalt formen "Skånelandene".
Tidlig historie.
Fra 1104 var det et danske erkebispesete i Lund, og det var her det første danske "universitet" ble grunnlagt, Akademiet i Lund (1425–1536).
De første danske historikere som skrev på 1100- og 1200-tallet, mente at det danske kongedømmet hadde eksistert siden den legendariske kong Dan en gang i en fjern fortid. Kilder på 700-tallet nevner eksistensen av Danmark som et kongedømme. I henhold til frankiske kilder fra 800-tallet anerkjente mange høvdinger i den sørlige delen av Norden danske konger som deres overherre, skjønt begrepet «kongedømme» var egentlig svært løse forbund av høvdinger fram til midten av middelalderen da sentraliseringen økte. Vest- og sørkysten av dagens Sverige var således en del av det danske rike i den omtalte tidsepoke som var kjent som «Danmark» Svein Estridsson, konge av Danmark i tiden 1047 til rundt 1074, som selv kan ha vært fra Skåne, er referert til den konge som med sin slekt etablerte Skåne som en integrert, og tidvis som den viktigste, delen av Danmark.
I 1332 døde kong Kristoffer II av Danmark som en «konge uten et land» etter at han og hans eldre bror og etterfølger hadde pantsatt Danmark stykke for stykke. Magnus VII av Sverige dro fordel av hans nabos elendighet og utløste panten for de østlige danske provinsene for et stort beløp i sølv, og ble således hersker av også Skåne (1332–1360), men han ble erstattet i 1360 av Valdemar Atterdag av Danmark.
Fra Kalmarunionen til tapet av Skåne.
Da Kalmarunionen ble dannet i 1397 ble unionen administrert fra København. I 1471 gjorde Sverige opprør under lederskap av Sture-familien. I 1503 da Sten Sture den eldre døde, hadde østlige Sveriges uavhengighet fra Danmark blitt etablert
I 1600 kontrollerte Danmark bortimot alt land som grenset mot Skagerrak, Kattegat og det avgrensete farvannet Øresund. De nåværende svenske provinsene Skåne, Blekinge og Halland var fortsatt danske, og provinsen Båhuslen var fortsatt norsk. Skåneland ble et område for bitre militære strider, særlig mellom 1500- og 1700-tallet da Danmark og Sverige konfronterte hverandre i kampen om å kontrollere Østersjøen og til svensk tilgang til handel med Vest-Europa. Danske historikere hare ofte representert dette som en periode av endeløs svensk aggresjon hvor Sverige var konstant i krig, mens svenske historikere har ofte representert denne tiden som «Sveriges storhetstid».
a>, det blodigste slag som noen gang ble utkjempet mellom Danmark og Sverige.
Sverige blandet seg inn i den danske borgerkrigen kjent som Grevefeiden (1534–1536), begynte en meget destruktiv invasjon av Skåne som alliert av Christian III. Senere, i tiden mellom oppløsningen av Kalmarunionen og 1814 var Danmark og Sverige i krig over Skåneland og andre grenseområder hele 11 ganger: 1563–70, 1611–1613, 1644–1645, 1657–1658; 1659–1661, 1674–1678, 1700, 1710–1721, 1788, 1808–1809, og 1814.
Den svenske forfatteren Vilhelm Moberg har i sin historie over det svenske folk gitt en tankefull diskusjon over grusomhetene som ble begått av begge sidene i kampene over grenseprovinsene, og identifisert dem som en kilde for propaganda for å antenne folkets raseri for å fortsette kampene. Disse slagsidene ble innskrevet i historiebøkene på begge sider. Som et eksempel har Moberg sammenlignet de historietekstene som han vokste opp med i Sverige, som representerte den svenske soldaten som alltid ren og ærefull til et brev skrevet av Gustavus Adolphus som hyllet at han hadde vært med på å sette i brann 24 skånske sogn, med soldater som ble oppmuntret til å voldta og myrde befolkningen, oppførsel som ble speilet likt på den danske siden. Skåneland var rett og slett et svært lite hyggelig sted å være i en lengre tidsepoke.


Bonaparte (konjakk).
Merket eies av Arcus, og tappes på flaske her. Cognacen importeres fra det «norske» konjakkhuset Tiffon (familien Braastad), og lagres videre på store eikeliggere i Norge før den tappes på flaske.
Utvalg.
Både VSOP og Royal 60 ans kom i kategorien «Hederlig omtale» ved "The International Wine and Spirit Competition" i 2003.


Torbay.
Torbay er en enhetlig myndighet i Devon, England. Området har navnet etter en østvendt bukt i den vestlige enden av Lyme Bay, og ble en enhetlig myndighet 1. april 1998.


Arcus.
Arcus AS er Norges største leverandør av vin og brennevin.
Arcus ble skilt ut fra Vinmonopolet 1. januar 1996, for å skille mellom salg og omsetning (Vinmonopolet) og import, eksport, produksjon og lagring (Arcus).
I juli 2001 solgte Staten (Nærings- og handelsdepartementet) 66% av sine aksjer i Arcus til Sucra AS. Selskapet fikk samtidig forkjøpsrett på de resterende aksjene, som så ble kjøpt i 2003.
Arcus sitter i dag på både lagre med drikke som ble med da selskapet ble skilt ut, og på oppskrifter fra Vinmonopolet. Noen av disse stammer fra langt tilbake i tid, blant annet oppskrifter som Vinmonopolet overtok fra "Løitens Brænderi" i 1927.
Sommeren 2005 solgte Sucra sitt eierskap i Arcus til det svenske investeringsselskapet Ratos, og derav også deleierskapet hos cognachuset Braastad.


Sucra.
Sucra AS er et selskap som ble opprettet i 2001 for å eie aksjene i vin- og spritdistributøren Arcus.
Sucra overtok 66% av aksjene i Arcus fra Staten ved Nærings- og handelsdepartementet i 2001 og de resterende aksjene i 2003. Sucra ble opprinnelig eid av bl.a. TINE, Norsk Kjøttsamvirke, Norske Potetindustrier og vin- og spritimportøren Ekjord.
Sucras eierskap i Arcus ble sommeren 2005 solgt til det svenske investeringsselskapet Ratos.


East Devon.
East Devon er et administrativt distrikt i Devon, England. Administrasjonssenteret er Sidmouth.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974, da Honiton ble slått sammen med Budleigh Salterton, Exmouth, Ottery St. Mary, Seaton og Sidmouth. I tillegg ble landdistriktene Axminster, Honiton og St. Thomas tatt med.


Podkasting.
Podkasting er en måte å publisere lyd- eller videoopptak på Internett som kan abonneres på ved hjelp av RSS. Podkasting (eng. "podcasting") er en sammenslåing av ordene "iPod" og "kringkasting" ("broadcasting").
Du kan blant annet bruke programmene Juice (tidligere iPoder), iTunes og winamp (nyere utgaver) til å abonnere på og finne slike podkaster.
Nettleserne Opera, Firefox og Safari har RSS-leser innbygd og viser lenker til filene som man så kan åpne direkte, lagre som bokmerke eller lime inn i favorittspilleren. Det finnes i dag et bredt utvalg av spillere som kan åpne lydfiler over http.
Historie.
Podkastingkonseptet ble foreslått så tidlig som i 2000, og teknologien var tilgjengelig i løpet av 2001, deretter implementert i programmet Radio Userland. I 2003 begynte podkaster å dukke opp på velkjente nettsteder. Begrepet «podcast» ble opprinnelig myntet av Ben Hammersley i en artikkel i The Guardian 12. februar 2004 til beskrive «lyd-blogging». Begrepet kan referere til både innhold og leveringsmetode, mens «podkasting» refererer kun til leveringsmåten.
I Norge var "Radioresepsjonen" det første radioprogrammet som ble lagt ut for gratis nedlasting.


Sidmouth.
Sidmouth er en liten by i Devon, England. Den er administrasjonsby for distriktet East Devon, og ligger omkring 24 km sørøst for Exeter. Byen ligger på Jurassic Coast, som er et verdensarvsted, og turveien langs sørvestkysten går innom Sidmouth.
Hovednæringsveien er turisme. I begynnelsen av august hvert år arrangeres det en folkemusikkfestival i byen. Det er også, med tanke på det lave folketallet, et overraskende stort antall butikker og serveringssteder, og et stort varehus. Omkring 60  av befolkningen er pensjonister, ettersom byen har et mildt klima som mange ønsker å flytte til etter endt arbeidskarriere.
Historie.
Sidmouth var opprinnelig en liten fiskerlandsby, med en havn som ikke hadde noen kommersiell suksess. I begynnelsen av det 19. århundre ble stedet en fasjonabel badeby for de øvre klasser, og en rekke villaer i georgiansk og regencystil sprang opp. De fleste har blitt omgjort til hoteller, men det opprinnelige utseendet er godt bevart.
I 1912 ble Lockyer Observatory and Planetarium innviet. Det begynte etterhvert å forfalle, og holdt på å bli revet. Lokale entusiaster reddet bygningen, og det brukes nå til et utdanningsprosjekt innen naturvitenskap og er regelmessig åpent for publikum.
Sidmouth var tidligere knyttet til jernbanenettet, men sidelinjen dit ble nedlagt i 1960-årene.


Georges d'Amboise.
Georges d'Amboise (født 1460 på slottet Chaumont-sur-Loire ved Amboise i Frankrike, død 25. mai 1510 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var først biskop av Montauban, fra 1492 erkebiskop av Narbonne og 1493 av Rouen samtidig stattholder i Normandie. Ludvig XII av Frankrike utnevnte ham i 1498 til førsteminister og samme ble han kreert til kardinal 17. september 1498 av pave Alexander VI.
Amboise, Georges d'
Amboise, Georges d'
Amboise, Georges d'
Amboise, Georges d'


Diego Hurtado de Mendoza y Quiñones.
Diego Hurtado de Mendoza y Quiñones (død 24. oktober 1502) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Sevilla.
Han ble kreert til kardinal 28. september 1500 av pave Alexander VI.
Hurtado de Mendoza Quiñones, Diego
Hurtado de Mendoza Quiñones, Diego
Hurtado de Mendoza Quiñones, Diego


Amanieu d'Albret.
Amanieu d'Albret (født ca 1478, død 20. desember 1520 i Casteljaloux nær Bazas i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var i slekt med den franske kongefamilie, og var bror av kong Juan III av Navarra. Han var nevø av kardinal Louis d'Albret (kreert 1461) og svoger til kardinal Cesare Borgia (1493). Han hadde en rekke kirkelige titler, men intet tyder på at han mottok noen preste- elle bispevigsel. Han hadde tre uekte barn; en sønn og to døtre.
Han ble hemmelig utnevnt til kardinal 20. mars 1500, og utnevnelsen ble publisert den 28. september 1500 av pave Alexander VI.
Han deltok i konklavene i september og oktober 1503, og etter pave Julius IIs valg måtte han forlate Roma. Han tok del i kardinalsammensvergelsen mot Julius, og i oktober 1511 truet derfor paven han med ekskommunikasjon og avsetning. Likevel tok han del i det skismatiske konsilet i Pisa samme år og forble tilknyttet den franske parti mot pave Julius.
Kardinal d'Albret deltok ikke i konklavet i 1513 som valgte Leo X. Pave Leo absolverte ham i 1514.
Albret, Amanieu d'
Albret, Amanieu d'
Albret, Amanieu d'


Pedro Luis de Borja-Llançol de Romaní.
Pedro Luis de Borja-Llançol de Romaní (død 4. oktober 1511) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Valencia i Spania. I 1503 trakk han seg tilbake til Napoli.
Han ble kreert til kardinal 20. mars 1500 av sin grandonkel, pave Alexander VI.
Han var kardinal Juan de Borja-Llançol de Romanís bror.


Jaime Serra.
Jaime Serra (født i Alzira eller Algemesi ved La Ribbera Alta, død 5. mars 1517 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Oristano på Sardinia, som han aldri besøkte, og fratrådte i 1510.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av sin slektning pave Alexander VI.
I 1501 utnevnte Alexander VI ham til administrator av bispedømmet Linköping i Sverige.


Klodenes kamp (film).
"Klodenes kamp" (originaltittel: "War of the Worlds") er en amerikansk science fiction-film fra 2005 regissert av Steven Spielberg, basert på romanen "The War of the Worlds" av H.G. Wells.
Handling.
Utenomjordiske lander rett utenfor New Jersey i USA og starter en krig for å erobre planeten jorden.
Om filmen.
Man begynte å spille inn filmen i november 2004. Regien var ved Steven Spielberg mens Kathleen Kennedy og Colin Wilson var produsenter. Premieren var den 13 juni 2005. Filmen er basert på H. G. Wells bok Klodenes kamp fra 1898.
Filmen er en nyinnspiling av "The War of the Worlds" fra 1953.


Lilian av Sverige.
Lilian av Sverige (født 30. august 1915 i Wales, Storbritannia) er prinsesse av Sverige og hertuginne av Halland. Hun er enke etter prins Bertil av Sverige, som var kong Carl XVI Gustafs onkel.
Hun ble født som "Lilian May Davies", og er datter av William John Davies og Gladys Mary Curran.
Før hun møtte prins Bertil var hun gift med skuespilleren Ian Craig.
Under andre verdenskrig arbeidet Lilian, den gang fru Craig, på en fabrikk som produserte radioer til den britiske marinen, og på et sykehus for sårede soldater.
I 1943 møtte hun prins Bertil av Sverige. De ble et par, men kunne av politiske årsaker ikke gifte seg før 7. desember 1976, da de inngikk ekteskap på Drottningholm slott. Prinsesse Lilian omtales som
5. januar 1997 døde prins Bertil med prinsesse Lilian ved sin side. Siden den gang har prinsesse Lilian fortsatt å representere kongefamilien i ulike sammenhenger. Hun er beskytter for mange organisasjoner og er også æresmedlem av en rekke klubber i prins Bertils interesseområde.
Prinsesse Lilian ga ut en biografi om sitt liv med prins Bertil i 2000.
Lilian ble i 1992 tildelt storkors av St. Olavs Orden.


Hennessy.
Hennessy er det største av cognachusene regnet i årlig konjakkproduksjon. De regnes også som én av «De fire store» i Cognac, sammen med Remy Martin, som er det største etter Hennessy, Martell, og Courvoisier.
Nesten 30% av all konjakk kommer fra Hennessy kjellere. De disponerer selv om lag 600 hektar druemarker og 450 hektar skog (Troncais-eik) som er viktig i tønneproduksjonen til lagring av konjakk. I tillegg til dette kjøper de inn druer fra til sammen 2.600 vinbønder. Dermed er de i tillegg til å være produsent også en såkalt negociant.
Historie.
Irske "Richard Hennessy" etablerte i 1765 et handelshus i Cognac, for å eksportere konjakk, hovedsakelig til De britiske øyer. Hans sønn, "James Hennessy", fikk handelshuset til å blomstre p.g.a. høye priser og stor etterspørsel. Han kalte huset «Jas Hennessy & Co», som huset fremdeles heter i dag.
Richard Hennessy tjenestegjorde under Frankrikes konge fra 1715 til 1774, Ludvig XV. Han var stasjonert på en øy i elven Charente, som renner gjennom Cognac-disdriktet. Han fikk sans for det lokale brennevinet han smakte, og sendte noen tønner hjem til Irland for salg, dette førte til at det etter en tid kom bestillinger tilbake til ham i Frankrike på mer. Han forsto hvilke økonomiske fordeler en slik produksjon kunne føre med seg og han etablerte derfor cognachuset, sammen med en partner.
På midten av 1800-tallet var det tredje generasjons Hennessy, "Maurice", en av de første husene som begynne med flasketapping av cognac. Før dette ble all konjakk sendt i eiketønner.
Hennessy har også blitt tilskrevet æren for å ha innføre aldersbenevnelsene: VS (Very Special), VSOP (Very Superior Old Pale) og XO (Extra Old), som fremdeles benyttes til å betegne konjakkalderen i dag. VSOP stammer fra en bestilling fra England, der kronprinsen, den kommende kong Georg IV, bestilte konjakk fra Hennessy, med beskjed om at den skulle være "very superior, old pale cognac". Etter dette begynte Maurice Hennessy å innføre stjerner som kvalitetsmerke, der tre stjerner fortsatt brukes om VS. Senere, i 1870, innførte han også begrepet XO, som benevnelse på husets eldste konjakker. Først var denne tiltenkt familie og venner, senere ble den også solgt. XO hadde i starten ingen betydning, så tilnavnet «Extra Old» har kommet til senere.
Huset drives i dag av Maurice Hennessy, åttende generasjons Hennessy. De sitter på regionens største lager av konjakk, regnet i volum, med totalt 42 lagerhaller. En del av dette er svært gammel konjakk fra husets begynnelse, d.v.s. midten av 1700-tallet. Konjakk tappes over i spesialproduserte glassbeholdere som kalles "demijohns". Når væsken slutter å utvikle seg på eikefatene, og den eldste konjakken Hennessy har liggende på eikefat er destillert i 1872.
Hennessy har sitt eget brannkorps på grunn av de store verdiene som kan gå tapt dersom det brenner.
Kjellermester er pr 2005 Yann Fillioux.
Utvalg.
I tillegg selger de noen "single destillery" konjakker, som selges under navnet på den vingården de er hentet fra;


Bertil av Sverige.
Bertil av Sverige (Bertil Gustaf Oscar Carl Eugén) (født 28. februar 1912, død 5. januar 1997) var prins av Sverige og hertug av Halland.
Prins Bertil var sønn av kong Gustav VI Adolf av Sverige og hans første hustru, prinsesse Margaret av Connaught. Hans eldste bror, arveprins Gustav Adolf av Sverige, døde i 1947, og etterlot seg en ett år gammel sønn, samtidig som alle de andre arvingene til tronen hadde mistet sine rettigheter som følge av sine ekteskap. Dermed var sjansene svært store for at Bertil en dag ville bli regent.
Som følge av dette valgte prins Bertil å ikke gifte seg med walisiske Lilian Davies, ettersom dette ville ta fra ham arveretten. Uansett, hans far levde lenge nok til at Bertils nevø Karl XVI Gustav ble myndig, og den nye kongen ga Bertil tillatelse til å gifte seg med Lilian Davies. Bryllupet fant sted 7. desember 1976. Inntil kronprins Carl Philips fødsel i 1979 var prins Bertil fortsatt først i arverekken.
Da arveloven ble endret i 1980 ble arverett til tronen innskrenket til bare å gjelde etterkommerne av Karl XVI Gustav, men det ble likevel gjort en unntak for prins Bertil, slik at han fortsatt var i arverekken etter kongens barn.
Prins Bertil var en svært populær mann. Han hadde stor interesse for biler, og var også ivrig tilhenger og utøver i en rekke idretter, blant annet tennis.
Bertil ble i 1952 tildelt storkors av St. Olavs Orden, i 1953 med kjede.


Benkestok.
a>et til Benkestok er her tegnet og normalisert i nyere tid.
Benkestok (også kjent som "Benkestokk", "Benchestoch" med videre) var en norsk adelsslekt i middelalderen. Slektsnavnet gikk ut av bruk midt på 1700-tallet. Riktignok er det antatt at slekten er utdødd i mannslinjen, men den har idag en lang rekke etterkommere gjennom kvinneledd.
Personer i slekten eide i gammel tid mye jordegods i Båhuslen, Herjedalen, Vestlandet, Nordland, Shetland og Færøyene. Personer i Benkestok-slekten bodde i Båhuslen, i Luster i Sogn der Jordanger var setegård, i Bergen, Bjørnør, Stavanger, Nordmøre, Trondheim og på Agder. Senere flytter de nordover og Melø gård i Meløy, som ble utgangspunktet for utbredelsen i Nordland. Den siste som brukte navnet Benkestokk bodde i Nordland midt på 1700-tallet. Anetavler fra 1700-tallet viser til at Benkestokk-er også kan ha bodde i Ryfylke, der Talgje ("Talgø") i Sjernarøyane og Haraldseid i Skjold kan ha vært setegårder, men det ikke samtidige kilder som bekrefter det.
Navnet Benkestokk.
Ifølget sagnet fikk slekten sitt adelsnavn etter en episode der en av slektens forfedre hadde berget kongens liv ved å gjemme ham for forfølgende fiender i en benkestokk, d.v.s. en uthulet trestokk som ellers normalt ble benyttet som sittebenk. Denne fremstillingen kan ikke dokumenteres. Antakelig dreier det seg bare om et "våpensagn" eller navnesagn, der ettertiden dikter inn en forklaring på et navn og et våpenmotiv som en ikke kjenner opprinnelsen til. Dette er tilfelle ved mange slektsnavn og våpenskjold.
Våpenskjold.
Benkestoks slektsvåpen har et skjold som er beskrevet slik av Hallvard Trætteberg: «Kløvd, 1. i blå bunn en halv sølv lilje på kløvningen, 2. skrådelt av sølv og blått». Skrådelingen gjengis noen ganger som en skråbjelke, som kan minne litt om en flat stokk, muligens da utført for å vise til slektsnavnet, og dermed gjøre dette til et såkalt talende våpen. Både liljer og skrådelinger er det imidlertid mange av i norske og utenlandske våpenskjold fra middelalderen og nyere tid. På øverste skjoldkant er det en hjelm med hjelmklede. På hjelmen er det som hjelmtegn to vesselhorn vekselvis delte av sølv og blått.
Fortsatt mangler vi en fagkyndig, grundig undersøkelse av benkestokvåpenets innhold, vurdert mot sammenlignbare våpenskjold.
Tord Benkestok i Strand.
Den første som brukte navnet Benkestokk er Tord Benkestok. Han er nevnt i 1399 i Oslobiskopen Eystein Aslaksons jordebok over kirkelig eiendom i Oslo bispedømme. Tore Vigerust mente at Tord Benkestokk kunne ha vært i Orm Øyvindsons tjeneste.
Strand ligger i Forshelle (nå Forshälla) sokn, 11 km sørsørvest for Uddevalla i det som var det gamle norske landskapet Båhuslen. Gården ligger ved kysten ved Svanesundet (Svanehals, nå Havstens fjord, Brunnefjälls kile og Halsefjorden) mellom fastlandet og Orust.
Henrik Benkestokk.
I en versjon av Absalon Pedersson Beyers "Norges Beskrivelse" opplyses det at Henrik Benkestokk var ridder under kong Erik av Pommern (1405–1440). Noe mer vet vi ikke om ham. Riddere var viktige politiske aktører i samtiden, og når han ikke er omtalt i samtidige kilder er det mest trolig en sagnperson.
Jon Tordsson Benkestok.
Jon Tordsson Benkestok er den første i slekten som fant veien til Norges største og viktigste kjøpstad, Bergen. Han var i 1435 lagrettemann i Bergen.
Trond Tordsson Benkestok.
Trond Tordsson Benkestok var medlem av det norske riksrådet første gang 4. juli 1440. Riksrådet skrev da at om de ikke snart får råd og hjelp fra kongen, vil de si opp troskapen til ham. 22. august 1440 var riksrådet igjen samlet i Oslo. Mellom dem var væpneren Trond Benkestokk. De sa da opp troskapen til kong Erik (av Pommern).
4. desember 1444 deltok han i et riksrådsmøte i København og bekreftet kong Christoffers retterbot om de hanseatiske kjøpmenns rettigheter i Norge. Det var en redusert rådsforsamling til stede, kun 12 personer, fem geistlige og sju verdslige, hvorav Trond Benkestok er nummer seks og tituleres "væpner". Rådet har ivaretatt den geografiske spredningen, idet kun det indre Østlandet, Nordlandene og Island mangler. Sannsynligvis har Trond representert høvedsmannen på Båhus festning, som mangler og ellers ville ha vært selvskreven.
Han nevnes ikke igjen som riksråd, og trolig er han død ikke lenge etter.
Trond Benkestokk.
I 1472 var Trond Benkestokk "væbner" og vitne i en arvesak i Bergen. 2. juni 1473 får vi vite at Trond Benkestokk og Vår Frue kirke sammen eide i bygården Galgen i Bergen. 7. september 1497 stevnet Åse Nilsdatter Vår Frue kirke for 20 mark for Vesle Galgen. Tore Vigerust mente at Åse Nilsdatter kunne ha vært enka til Trond Benkestokk.
Anders Benkestokk.
2. oktober 1480 var Anders Benkestok student i Rostock. 19. februar 1499 innvilget paven en søknad fra Anders Benkestokk, prest i Bjørnør, som tidligere har fått dispensasjon fra manglene ved sin fødsel, om at han skal ha adgang til å forene flere kirkelige embeter. Manglene ved hans fødsel viser nok til at foreldrene ikke var gift. Hvor lenge han var prest i Bjørnør vet vi ikke.
Torleif Benkestokk og Adelus Eriksdatter (Kruckow?).
18. april 1502 ble Torleif Benkestok stevnet for landskyld i to tun i Røneid i Luster. Torleif Benkestokk svarte at det var heimanfølgje for hans hustru, som da trolig var fra Sogn, men tapte saken. I 1505 ga Olav Aslakson 3 løpsbol i Høgi i Luster til sin slektning hustru Adelus Eriksdatter. Opplysningen om at Adelus eide i Høgi ble senere brukt som grunnlag for å vise Benkestokk-ættens odelsrett til Høgi. Adelus kan ha vært gift med Torleif Benkestok, og var i såfall enke i 1505 siden ektefellen ikke er omtalt. Var hun gift med Torleif, må hun etter våpentavlen som ble laget i 1572 - et epitafium - i Brønnøy kjerke i Nordland, ha vært av Kruckow-familien. Mor til Adelus har etter den samme anetavlen hørt til Smør-familien. Hennning Sollied mente at Adelus Eriksdatter først var gift med Hans Finnson og at de hadde sønnen Finn Hansen, og at hun så var gift med Torleif Benkestokk. Jordegodset som Benkestokk-ene senere eide i Sogn og Luster har da trolig kommet fra morsslekta hans.
I Birgitte Seeblads Norske Våpenbok, i Maren Jørgensdatter Staurs likpreken og i Trond Teistes aner fra 1660 omtales en Torleif Benkestok til "Talgø". I Trond Teistes aner omtales Torleif Benkestokk som befalingsmann over Sunnhordland. Talgø er nok det samme som Talgje i Finnøy kommune. Vi ser også at sønnen Trond i 1600-talls kilder blir oppført "til Talgø", uten at noen samtidige kilder bekrefter det. I Rostgaards Norske Vaapenbok No 1 hørte Torleif Benkestokk til på ”Langøen” – Langøy. Vi må nok være forsiktige med disse opplysningene. Sollied skriver at det er overveiende sannsynlig at Torleif Benkestoks foreldre var Trond Benkestok til Talgø og Brynhild Torleifsdatter. Brynhilds mor, Ingeborg var datter til Ulvhild Jonsdatter Smør. Vigerust skriver at eierne av Talgje var Olav Nilsson fra 1450, og deretter Brahe-slekten. Opplysningen om at Torleif bodde på Talgje mente han derfor var feil. Det Olav Nilsson kjøpte i 1450 og 1451 var Gard på Sør-Talgje. Det er flere garder både på Sør og Nord Talgje – så det kan være at han bodde på en av de andre gardene. Tore Vigerust mente at han bodde på Jordanger i Luster.
Trond Torleivsson Benkestok.
Trond Torleivsson Benkestok var trolig født omkring 1490 og døde 1558 i Bergen). I 1523-1525 dukker Trond Benkestokk opp i kildene som lensherre i Sogn. Han hadde da forlening med Kvamsøy og Aurland. Vi hører også om Trond som jordeier i Sogn. Det er også trolig at han bodde på Jordanger.
Forholdet mellom Trond Benkestokk og Vincent Lunge var dårlig. Høsten 1532 skriver Vincent Lunge om hva erkebiskopen hadde tatt fra ham. Han forteller også om den tid Finn Hansens og Trond Benkestokks karer sammen med erkebiskopens tjenere hadde tatt verdier fra Vincents tjener.
I november 1531 kom den kong Christian (II) som var blitt avsatt i 1524, til Oslo med en stor styrke, for å igjen å erobre landet. Johan Kruckow og Trond Benkestokk gikk aktivt ut med støtte av kong Fredrik (I). I juli 1532 ble kong Christian (II) tatt til fange og satt i fengsel. Med sin aktive støtte til kong Fredrik sto Trond Benkestokk politisk sterkt etterpå. Som en følge av sitt valg i striden fikk Trond tittelen væpner. 14. juli 1534 ble Trond Benkestok for første gang omtalt som væpner.
Høsten 1532 omtales Trond Benkestokk til Alstahaug og “Røddhen”. Trond er på dette tidspunktet flyttet til Nordland. I oktober 1541 fikk Trond Benkestokk livbrev på gods, renter og rettigheter til Meløy kapell og Sunnfjord len. I 1547 fikk Trond Benkestokk brev på Sunnmøre len og det gamle bispegodset i samme len. Til gjengjeld ser vi Trond Benkestokk utføre ulike offentlige oppdrag i årene etter.
I 1547 omtales Trond Benkestokk som “riddermenntsmenn”. Ved noen få anledninger i 1555 og 1556 fungerte Trond Benkestokk befalingsmann på Bergenhus i Kristoffer Huitfeldts fravær.
Inger Ottesdotter Rømer stevnet i 1539 Trond Benkestok for Meløy og Meløy gods på Helgeland, Øren og Øren gods (Æri godset?). Vi ser senere at Trond var eier av Meløy, så han vant i det minste den delen av saken. Arven etter Magdalena Olavsdatter ble det mange rettstvister om. 11. august 1557 ble det kunngjort et forlik mellom Erik Ormson og Trond Benkestokk til Meløy om deling av Smørsgodset. Trond fikk blant annet Hananger og Hanangers gods på Lista, halve Smørsgodset, halvdelen av det Færøyske og Shetlandske godset
14. februar 1558 døde Trond Benkestok i bryllupet som han hadde for en av sine døtre. 27. november 1569 døde hans enke fru Anna.
Adelus Trondsdatter Benkestokk.
20. september 1540 ga jomfru Magdalena Olsdatter (Bagge) til Hatteberg (dagens Rosendal) garden Hananger til Adelus Trondsdatter Benkestokk. Adelus var hennes slektninger på hennes morsside.
4. mai 1562 opplyser Absalon Pederson Beyer at Kristoffer Eriksen (Kruckow) var Trond Benkestoks svoger. Han var med stor sannsynlighet gift med Adelus Trondsdatter Benkestokk. Han var befalingsmann på Stensvikholm, og døde i 1563.
6. september 1570 var det skifte etter Trond Benkestok. Søstrene Adelis og Kristin Benkestokk fikk en del av Smørsgarden og en tomt på Stranden i Bergen, videre eiendommer i Sunnhordland, Fjellberg, Stord, Skånevik, Strandebarm, Egersund, Karmsund, samt i Fjerde.
18. juli 1604 omtales Adelus Benkestokk siste gang, og er nok død ikke lenge etter.
Jon Trondson Benkestok.
Jon Trondson Benkestok (født omkring 1530 og død omkring 1593) var med da Kong Christian IV lot seg hylle av den norske adelen på Akershus festning i 1591. Han undertegnet hyllningsdokumentet med familiens segl.
På grunn av Jon Benkestoks ekteskap med en såkalt ufri kvinne, Birgitte Nilsdotter, ble deres barn ikke regnet som adelige. Kjente barn var Torolf († 1622; uten barn), Anders († e. 1630; gift, uten kjente barn), Trond († 1626; hadde en datter), Johan (hadde en datter), Tord, Christopher (†.e 1618; hadde to sønner), Niels († e. 1599), Anna († e. 1599) og Margrethe Benkestok (flere etterkommere). Trond Benkestok hadde datteren Ermegaard Benkestok († 1696), som hadde etterkommere. Johan Benkestok hadde datteren Anna Benkestok, som var gift. Christopher Benkestok hadde formodentlig to sønner: Jens Christophersen Benkestok († e. 1665) og Anders Benkestok († 1672 i Trondheim). De to brødrene var de siste kjente mannlige medlemmer av adelsslekten.
Den yngre slekten Benkestok bestod av Gunder Amundsen Benkestok og dennes barn. Han var sønn av Ermegaard Benkestoks datter Magdalena Jonsdotter. Gunder Benkestok lot i 1753 arrangere en større reise til København, hvor målet var å oppnå adelskap som nær etterkommer av den gamle adelsslekten. Forsøket lykkes ikke.
En annen kognatisk etterkommer, Jon Gundersen Benkestok, et søskenbarn av den førstnevnte, brukte i 1756 dette navnet.
Tord Trondson Benkestokk til Jordanger.
Tord Benkestok skrev seg til Jordanger i Luster, som var hans setegård. 6. sptember 1570 var det skifte etter Trond Benkestok. Tord Benkestok arver sammen med Jon Benkestokk en grunn på Stranden i Bergen, videre Smørsgarden i Bergen, og deler av en rekke eiendommer i Sogn og Hardanger.
13. oktober 1572 ble det framlagt et brev for Domkapitlet i Stavanger beseglet av Tord Benkestok, om en farskapssak, der Kirstine Hansdatter skulle ha vært utro med Tord Benkestokk. Fra 1573 var Tord Benkestokk fogd over Jæren og Dalane. Han hadde bosted på garden Orre på Jæren og hadde bodd der i lang tid.
I 1578-1579 hadde Tord Benkestok forlening med Salten len. I 1582 (Bjønnes, 1999, side 51) var Tord Benkestokk i Oslo for å hylle prins Kristian. Han undertegnet da hyllingsdokumentet. 3. august 1583 fikk Tord Benkestokk for sin tjeneste som lagmann forleningsbrev på Steigen.
Tord Benkestokk døde en gang mellom 29. mai 1587 og 13. september 1587.
Brynhild Trondsdatter Benkestokk og Erik Hansen.
25-27. august 1565 (Beyer, 1858, side 290) giftet Brynhild Benkestokk seg med Erik Hansson. 12. september 1567 døde fru Brynhild Benkestokk på Nordmøre. Hun var gift med Erik Hansson, som var fogd på Nordmøre.
6. september 1570 var det skifte etter Trond Benkestok. Erik Hansson arvet på hans avdøde hustrus vegne - Brynnell Benkestokk, - en grunn i Bergen, og eiendommer i Nordhordland, Sunnfjord, Sunnmøre, Ørsta, Harnan, Borgen, Sykkylven og Lofoten.
Anna Torsdatter Benkestokk og Jon Kristenson Gran.
18. mars 1606 var Anne Benkestokk gift med Jon Kristenson Gran. Anne Benkestokk hadde vært utro med skolemesteren Søren Pederson i Stavanger. 7. mai 1606 (Brandrud, 1901, side 157) var samme sak oppe igjen i Domkapitlet og de ble skilt. Anne var på vei med en annens barn. Søren Pederson nektet. 17. januar 1601 møter mester Jon Gran i domkapitlet i Stavanger på vegne av Annes søster Adelus Benkestokk, og han har nok vært gift med Anne på dette tidspunktet. Jon Kristenson Gran var bartskjærer i Stavanger.
Kristin Benkestokk og Aksel Gyntersberg.
19. august 1565 omtales fru Kirsten Benkestokk for første gang. Hun var gift med Aksel Gyntersberg.
I 1569 var Aksel Gyntersberg og Adelus Benkestokk eiere av Meløy i Helgeland.
66. september 1570 var det skifte etter Trond Benkestok. Adelis og Kristin Benkestokk fikk en del av Smørsgarden og en tomt på Stranden i Bergen, videre eiendommer i Sunnhordland, Fjellberg, Stord, Skånevik, Strandebarm, Egersund, Karmsund, samt i Fjerde.
21.2.1572 døde Kristine Benkestokk i barselseng. Hun ble gravlagt i Brønnøysund. I 1588 døde Aksel Gyntersberg. Han skrev seg vekselvis til Snellsund (på ukjent sted) og Mel i Kvinnherad.
Brynhild Tordsdatter Benkestokk og Hans Olavson Teiste.
Hans Olavson Teiste var i 1598 og 1604 fogd på Lista. Han bodde på Hananger i Vanse. I 1606 var Hans Teiste fogd i Hardanger og i 1607 igjen fogd på Lista. De bodde da på Lunde, som de hadde arvet etter Adelus Benkestokk. I 1623 var Brynhild Benkestokk enke.
Adelus Benkestokk og Henrik Jørgenson Staur.
Adelus Andersdatter Benkestokk var i henhold til anetavlen til Maren Jørgensdatter Staur fra omkring 1685, datter til Anders Fartegnson Benkestokk til Meløy og datteren til Peder Gran på Meløy.
Anders Benkestokk er ikke kjent fra samtidige kilder.
Henrik Jørgenson Staur var en adelsmann som hadde Bremsnes som setegård. Han ble utnevnt til lagmann i Trondheim 27. juli 1589, og i tillegg lagmann over Jemtland 6. desember 1599. Han er omtalt som død 22. juni 1609.
Jon Benkestokk på Justad.
Jon Benkestokk på Justad i Lofoten er kjent fra 1647.
Familien.
Etter våpenbøker fra 1600- og 1700-tallet giftet personer i Benkestok-slekten seg med personer i adelsslektene Smør, Galte og Kane. Våpenbøker er ikke regnet som pålitelige, så forbindelsene er usikre.


Nidareid-ulykken.
Fotografi fra Nidareid-ulykken i 1921
Nidareid-ulykken var en togulykke som skjedde natt til 19. september 1921, på Nidareid, ved Ila, som i dag er lengst vest i Trondheim sentrum. Nordgående dagtog fra Støren passerte Marienborg kryssingsspor uten å stoppe, og kolliderte med et større ekstratog med gjester fra Dovrebanens høytidelige åpning samme dag.
Seks personer omkom og tolv ble skadd i ulykken, mange nasjonalt prominente, deriblant telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye Dovrebanens egen arkitekt Erik Glosimodt, overingeniør Hans Gudbrand Hammer, direktør for Norges Geografiske Oppmåling, oberst Nils J. Sejersted, kaptein Bjørnstad og major Nicolay C. Ræder.
En rekke uheldige omstendigheter og misforståelser som inntraff samtidig var årsak til ulykken. Etter ulykken ble det gjort forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner. Fire ansatte i jernbanen ble satt under tiltale, men i hovedsak frikjent.


Tammerfors.
Tammerfors (finsk: Tampere) er en by og kommune i Finland. Byen ligger mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi og er den tredje største byen i landet med 204 385 innbyggere (2006). Den er dermed den største innlandsbyen i Norden. Tammerfors er vennskapsby med bl.a Trondheim (Norge) og Łódź (Polen).
Under den finske borgerkrigen ble byen nærmere utslettet under det avgjørende slaget om byen i dagene 3.- 6. april 1918. Dette var det første slaget i Norden som sto i en industriby.


Hai Lam.
Hai Lam (født 11. januar 1983) er en norsk fotballspiller som spiller for Hamarkameratene. I perioden 2006-2009 spilte han for Nybergsund Idrettslag.
Han spilte for Ridabu IL i tidlig alder, men gikk etter hvert over til Ham-Kam for å spille juniorfotball. Han ble tatt inn på a-laget til HamKam foran 2001-sesongen og spilte der helt til 2006, da han meldte overgang til Nybergsund. Hai Lam meldte overgang tilbake til Hamarkameratene den 10. november 2009 sammen med klubbkameratene Lars Eirik Bredvold og Pål Ekeberg Schjerve.


Truls Jevne Hagen.
Truls Jevne Hagen (født 23. juni 1987 på Lillehammer) er en norsk fotballspiller som spiller for Hamarkameratene. Han kom fra ungdomsspill i Moelven foran 2004-sesongen, og spilte sin første eliteseriekamp mot Rosenborg Ballklub den 6. juni 2004.
Hagen har 23 kamper og ett mål for aldersbestemte landslag, og spiller enten på midtbanen eller i forsvar på høyre side.
Etter endt sesong i 1. divisjon fotball for herrer 2007 ble han kåret til årets høyreback og tatt med på årets lag av av flere landsomfattende og regionale aviser som stod sammen for kåringen av årets lag basert på poengsummene fra deres felles spillerbørs.


Ramiro Corrales.
Ramiro Corrales (født 12. mars 1977 i Salinas, California) er en amerikansk fotballspiller av meksikansk opprinnelse, som spiller for det amerikanske laget San Jose Earthquakes.
Ramiro Corrales startet sin profesjonelle fotballkarriere i Major League Soccer-klubben San Jose Earthquakes i 1996. I november 1997 gikk han til nå nedlagte Miami Fusion, og bare et halvt år etter dette gikk han til MetroStars, hvor han spilte mye. I 2001 gikk han tilbake til San Jose Earthquakes.
Corrales har spilt fem landskamper for, samt en del kamper for aldersbestemte landslag.
Karrieren i Norge.
Han signerte for Ham-Kam den 26. november 2004. Vårsesongen 2005 ble ødelagt på grunn av for lite trening, men han spilte seg etter hvert inn som fast venstreback, og startet i alle kampene i høstsesongen. Han ble kåret til årets Ham-Kam-spiller i 2006 av både Hamar Arbeiderblad og supporterne på klubbens hjemmeside.
Corrales gikk videre til Brann foran 2007-sesongen, og kort tid etter overgangen ble det klart at Corrales ikke hadde gyldig arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge. Utlendingsdirektoratet vedtok å utvise Corrales fra landet, og avslo senere også Branns anke. Den 14. mars omgjorde derimot Utlendingsnemnda UDIs vedtak, og Corrales ble endelig klar for Brann. Det ventes at straffen omgjøres til bøter, og også Corrales' tidligere klubb Ham-Kam ble politietterforsket, ettersom de benyttet seg av ulovlig arbeidskraft gjennom 2006-sesongen.


Burnley FC.
Burnley Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1882, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «The Clarets», som er kallenavnet til Burnley, spiller hjemmekampene sine på Turf Moor i Burnley. Byen Burnley ligger i den engelske regionen Nordvest-England, omtrent fire mil nord for Manchester.
Historie.
De fleste som fikk i gang klubben i 1881 spilte tidligere rugby. Derfor ble det stort sett spilt rugby det første året, og laget hadde navnet Burnley Rovers. I mai 1882 ble det bestemt at de skulle spille fotball og at navnet skulle være Burnley Football Club. Dette året begynte de å spille på den nåværende banen Turf Moor etter å ha brukt Calder Vale som arena i 1881.
De vant sitt siste ligamesterskap i 1960 og har ikke vært i toppdivisjonen siden 1976. De siste 5 årene har de spilt i Football League Championship.
Tradisjonsrike Burnley var farlig nær ved å bli historiske på negativ måte – ved å bli første klubb som rykket ut av Football League på åttitallet, men berget seg med et nødskrik. Suksessen til Burnley i nyere tid må tilskrives Stan Ternent, som var manager i klubben fra 1998 til 2004. Ternent snudde raskt en klubb som kjempet mot nedrykk til kjellerdivisjonen til en kandidat til playoff i Division One. Blant nøkkelspillerne som var med på denne snuoperasjonen, finner vi navn som backen Mitchell Thomas, playmakeren Paul Cook, midtstopperen Steve Davis og målmaskinen fra Ternents tid i Hull; Andy Payton. I tillegg fikk man en høyreving av høyt format i Glen Little, som en tid også ble nevnt i landslagsdiskusjonen, samt fart i karrieren til venstrevingen Graham Branch, som i dag er eneste "gjenlevende" fra generasjonen som var med å spille Burnley opp i det som nå går under navnet the Championship.
Den 25. mai 2009 rykka Burnley opp til Premier League for første gang, og første gang de kommer til å spille i den øverste divisjonen siden 1976.
Engelske landslagsspillere.
Siden 1882 har Burnley hatt 23 engelske landslagsspillere. De har spilt 85 kamper, og scoret 21 mål for England i disse kampene. I 84 av kampene har spilleren fra Burnley vært med fra start, og fem ganger har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Burnley på klubbnivå.


Tangent.
Tangent innen geometri er betegnelsen på en linje som berører en sirkel eller en annen kurve. (Sml. Sekant)


Ringebu stavkirke.
Ringebu stavkirke er bygget ca 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Oppland, ca. 60 km nord for Lillehammer.
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegard og Gildesvolden.
Systerklokkene.
Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka. Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk og foreldrene ble redd for at hun ville dø. De lovde da at ble hun frisk igjen og de fikk dø samtidig, skulle de gi to klokker til kirken.
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint.
Ryktet om klokkene nådde Oslo og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes til Oslo for å bli brukt i ei av kirkene der.
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem.
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokkene, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen.
Senere på våren bestemte de seg for å forsøke å få opp klokka. Etter å ha leita fant de den og fikk dratt den opp til ripa på båten. Overmodig utbrøt den ene av redningsmennene at nå hadde de henne og nå skulle hun til Oslo. Da brast tauet og klokka sank på nytt til bunnen av Mjøsa.


Felix Ademola.
Felix Ademola Aladesanmi (født 9. september 1974) er en nigeriansk fotballspiller på Manglerud Star Toppfotball.
Ademola har tidligere spilt for nigerianske Stationary Stores Lagos, franske R.C. Lens, belgiske R.F.C. Liége, colombianske Deportes de Tolima, Haugesund FK, Skeid, Hamarkameratene, Hønefoss, SK Vard Haugesund og svenske Husqvarna FF.
Han kom til Ham-Kam fra Husqvarna foran 2000-sesongen. Lagets svenske trener, Conny Karlsson, hadde trent ham da han var i Haugesund. Han debuterte mot Raufoss 12. april 2000, og har siden spilt godt over 100 kamper for Hamar-klubben, hvor han også ble kåret til årets spiller av fansen under debutsesongen.
Han har spilt én landskamp for, og var nære på å bli tatt med i troppen til VM i fotball 2002. Ademola går for øvrig under kallenavnet «the black cat» og «Felix Allemåla».
Spiller nå i 6. divisjon for førstelaget til Manglerud Star.


Hieroglyf.
En hieroglyf er et grafem eller tegn i et skriftspråk som hovedsakelig består av piktogrammer eller skjematiske bilder. De mest kjente hieroglyfskrifter består både av logogrammer (tegn som representerer et ord eller et morfem) og av lydtegn som representerer lyder (fonemer) eller kombinasjoner av dem, ofte stavelser. I mange skriftsystemer har hieroglyfer utviklet seg til å alfabetiske tegn (bokstaver) eller til tegn som bare representerer konsonanter (i abjader).
Et annet piktogramskrift er ofte forvekslet med hieroglyfer, som de mer presist burde bli kalt bare glyffer. Dette gjelder for eksempel Mayaskrift i Mellom-Amerika. Kinesiske skrift kalles på japansk kanji og aldri kalt for hieroglyfer.
Etymologi.
Ordet hieroglyf kommer fra gresk ἱερογλύφος ("ʰieroglýfos"), fra hiero- (ἱερός, "ʰierós"), «hellig» og glyph (γλύφειν, "glýfein") «å skjære ut».
Egyptiske hieroglyfer.
Den mest kjente hieroglyfskriften er den egyptiske, som oppsto for ca 6000 år siden og opprinnelig var hugget i stein. Den egyptiske betegnelsen for hieroglyfer er blitt omstavet som MDW NṮR (ofte transkribert som medu netjer'", som direkte oversatt betyr «gudens ord»).
Historie og utvikling.
Egyptiske hieroglyferHieroglyfene oppsto for omkring 6000 år siden. De ble i hovedsak brukt av byråkrater og embetsmenn i det gamle Egypt. De første hieroglyfene var kantete og egnet seg for å bli meislet inn i stein. Etter at papyrus ble oppfunnet, ble hieroglyfene enklere og mer allmenngjort. Dette resulterte i utvikling av de to skrifttypene hieratisk og demotisk. De ble brukt til ulike formål og avløste ikke hverandre.
Opprinnelig bestod skriften av 764 tegn. I senere perioder ble systemet utvidet til å omfatte ca 6000 tegn.
Hieroglyfene ble utviklet en gang på 3000-tallet f.Kr. Etter at alle ikke-kristne templer ble stengt, døde kunnskapen om hieroglyfer ut. De siste hieroglyfene vi kjenner til ble funnet i et tempel lengst sør i landet og dateres til 394 e.Kr. Men seks tegn fra det demotiske alfabet ble inkorporert i den egyptiske varianten av det greske alfabet som ble brukt av den koptiske kirke for å representere lyder som ikke fantes i gresk.
En tekst kunne inneholde alle disse kategoriene, og det gjorde meningen vanskelig å tyde.
Lydskriften består kun av konsonanter, ikke vokaler, som gjengir hva man antok for det viktigste av hvert ord, altså et slags skjelett av ordet. Leseren måtte da selv tilføye vokalene. Punktum finnes ikke, men et særskilte tegn som viser hvor et ord slutter.
Hieroglyfenes fysiske prosess.
Hieroglyfene fremstilte vesener og ting som omgav de gamle egypterne i hverdagen – mennesker, dyr, planter, redskaper og andre gjenstander.
Hieroglyfene ble i begynnelsen hugget inn i stein, noe som gjorde at tegnene ble sterkt stiliserte. Da man senere begynte å skrive på papyrus, oppsto den hieratiske skriften, en slags kursiv med mykere og enklere former. De ble skrevet horisontalt i rader eller vertikalt i kolonner. Tegnene kan leses fra høyre til venstre, ovenfra og ned, eller fra venstre til høyre, som i moderne europeiske skriftspråk. Retningen man leser teksten bestemmes av hvilken vei tegnet snur seg.
Skriftens estetiske utforming var av stor betydning. Når man hugget inskripsjoner på et monument, ble skriften arrangert slik at teksten utfylte den tilgjengelige plassen. Ofte måtte tekststykker gjentas for å oppnå en symmetrisk effekt. Funksjon og estetikk var en og samme ting. Dekorasjon uten praktisk eller religiøs betydning ga ingen mening.
Tolkning.
a> har tekst skrevet med hieroglyfer, demotisk skrift og gresk alfabet.
I århundrer hadde tegnene forvirret historikerne. De sto overalt på veggene i egyptiske templer og monumenter, men var uleselig. Inntil man i 1799 fant Rosettasteinen hadde det vært umulig for egyptologene å tyde de egyptiske hieroglyfene. Da Champollion i 1822 klarte å dechiffrere teksten på Rosettasteinen, åpenbarte en rik litterær fortidsverden seg for forskerne.
Språket forsvinner.
Da kunnskapen om hieroglyfene døde ut ved kristendommens innførelse, ble det gamle skriftsystemet avløst av det koptiske alfabet med 24 greske bokstaver supplert med 6 demotiske tegn for lyder som ikke finnes på gresk.
Da araberne invaderer Egypt på 1000-tallet ble det koptiske språket avløst av arabisk som talt folkespråk, men det ble bevart som liturgisk språk i Den koptiske kirke. I århundrer forsøkte de lærde forgjeves å tolke de gamle hieroglyfene, som de misforsto som en form for tegneserie, og ikke som et skriftspråk. Løsningen skulle forbli ukjent for verden inntil en av Napoleons offiserer fant den mest berømte stein i arkeologiens historie, Rosettasteinen.
Det latinske alfabetet har med en omvei via fønikernes og grekernes skrift utviklet seg fra de egyptiske hieroglyfer, men kun bokstaven «O» som svarer til hieroglyfen for «øye» er med sikkerhet bevart.


Oluwasegun Abiodun.
Oluwasegun Abiodun (født 5. desember 1984 i Maiduguri, Borno State) er en nigeriansk fotballspiller. Han spilte sist for Skeid, men ble løst fra kontrakten etter 2010-sesongen.
Han kom til Skeid i januar 2009 foran klubbens comeback i Adeccoligaen. Abiodun ble klubbens toppscorer med sju nettkjenninger i løpet av sesongen. Abiodun har tidligere spilt for nigerianske Julius Berger, israelske Maccabi Haifa, Al Whada fra Forente arabiske emirater og Hamarkameratene. Han er angrepsspiller kjent for sin hurtighet og for sin evne til å få med seg ballen i trengte posisjoner. Ifølge Ståle Solbakken så var Abiodun en sjeldent talentfull spiller som dessverre ikke fikk realisert sitt fulle potensial. Arild Stavrum uttalte at «jeg så et voldsomt potensial i ham, for det var en veldig god spiller».
Abiodun spilte i Champions League med Maccabi Haifa, og har også spilt en del kamper for det nigerianske OL-landslaget, som var nære på å komme til OL i Athen 2004. For det nigerianske U23-landslaget har han spilt ni kamper. Han var kaptein på nigerianske aldersbestemte landslag.
Han kom til Ham-Kam halvveis i 2004-sesongen, og debuterte mot FFK 12. september 2004. I 2006 skåret han fem mål og ble Ham-Kams toppskårer sammen med Roman Kienast.
I september 2011 meldte VG at Abiodun var anholdt for ulovlig opphold i Norge og at han snarlig ville bli deportert.


Nimzoindisk.
Nimzoindisk er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene
Åpningen er oppkalt etter den latviske mesterspilleren Aron Nimzovitsch, mens «indisk» er en betegnelse for «hypermoderne» åpninger med 1.d4 Sf6 der svarts okkupasjon av sentrum med bønder utsettes.
Temaer.
I motsetning til de fleste andre «indiske» åpninger behøver ikke nimzoindisk å innebære en fianchetto-utvikling av en løper, selv om fianchettering av en løper til b7 forekommer. Svarts 3.Lb4 binder hvits springer, og dermed hindres hvit fra å spille 4.e4 som ville ta et bredt sentrum. En av svarts planer er å bytte av sin svartfeltsløper mot den hvite springeren på c3 ved...Lxc3+ og påføre hvit dobbeltbønder som kan vise seg å være svake. Hvis hvit ønsker å unngå dette, men det er gjerne en del andre ulemper som må påregnes, som f.eks. å bruke tid på å flytte dronningen til c2 eller b3, eller å utvikle den andre springeren til e2 istedenfor det mer aktive f3.
Hvits plan i nimzoindisk er gjerne å gjøre bruk av løperparet og terrengfordelen som et eventuelt...Lxc3 avbytte vil gi. En slik fordel kan være et godt grunnlag for et angrep på den svarte kongestillingen.
Det at svart utsetter sin okkupasjon av sentrum gjør at nimzoindisk er ganske fleksibel, og trekkomkastninger til dronninggambit eller dronningindisk kan forekomme.


Øresundsregionen.
Øresundbroen, det samlende punkt for Øresundregionen
Luftfoto over deler av regionen, Malmö i forgrunnen og Amager lenger ut
Øresundsregionen (på svensk Öresundsregionen) er Skandinavias største samarbeidsregion med 3,5 millioner innbyggere, bundet geografisk sammen av Øresundsbroen. Området er politisk delt mellom regjeringene i Danmark – hvor 2/3 av befolkningen bor – og Sverige.
Området omfatter Skåne og Sjælland. Viktige byer i regionen er København, Malmö, Lund, Helsingborg og Roskilde.
Et voksende samarbeid mellom næringsliv og myndigheter i regionen har skutt fart etter åpningen av Øresundsbroen sommeren 2000. Øresundskomitéen består av politikere på kommune- og regionnivå og møtes jevnlig med støtte fra et permanent sekretariat.
Øresundsregionen er Skandinavias største IT-klynge (eng: "cluster"). I 2003 var 104 734 personer ansatt i IT-bransjen her, i tillegg til 458 forskere på heltid.
Øresundsregionen har i alt 15 universiteter, med til sammen 120 000 studenter, og 10 000 lærere og forskere. Læresetene samarbeider gjennom Øresundsuniversitetet. Skandinavias eldste forskningspark er Ideon i Lund.
I tillegg til IT og bioteknologi, er distribusjon og matvaresektoren viktige vekstområder. I 2004 hadde 65 av verdens 102 største selskaper etablert en egen nordisk organisasjon. På områdene matvarer og legemidler/bioteknologi er Øresundsregionen ledende, med 14 av 22 nordiske hovedkontorer. Firmaer som Findus, Dell, Nestlé, Gillette, Masterfoods, Danone, Coca-Cola og Carlsberg har etablert skandinaviske eller nordiske hovedkontorer her.
I København ses regionsamarbeidet som en måte å styrke Københavns posisjon på. Københavns lufthavn Kastrup ligger sentralt i regionen midt mellom Malmö og København. Velutdannet arbeidskraft fra universitetene i Skåne fyller behovet for IT-eksperter på den danske siden. Billige boliger, hytter og flotte naturområder trekker danskene til Skåne i stigende antall.
For Skåne betyr regionsamarbeidet at området blir del av en europeisk hovedstadsregion og ikke en perifer del av det svenske riket (sett fra Stockholm).
Regjeringen i Stockholm ser regionsamarbeidet som en mulighet for å få fart i økonomien og beskjeftigelsen i den tidligere industribyen Malmö, et av sosialdemokratiets tradisjonelle støttepunkter. Ut over dette virker det ikke som om den svenske regjeringen ønsker å stimulere til en utvikling som kan svekke den svenske sentralmakten. Blant annet gjenstår problemer med beskatning av pendlere og tolkning av de to statenes forskjellige skattesystemer.
Den eksisterende skatteavtalen (2005) gjør at personer betaler skatt der de arbeider, ikke der de bor. Samtidig har de rett til kommunale ytelser i kommunen der de bor. En skåning som arbeider i København er medlem av, og betaler kontingent til, en dansk arbeidsløshetskasse (A-kasse). Blir han arbeidsløs, kan han imidlertid ikke motta penger fra sin A-kasse, men må få ytelsen fra den svenske stat.


Preston North End FC.
Preston North End Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1881, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «The Lilywhites», som er kallenavnet til Preston North End, spiller hjemmekampene sine på Deepdale i Preston. Byen Preston ligger i den engelske regionen Nordvest-England, omtrent fem mil nordvest for Manchester.
Historie.
Klubben satte sitt preg på The Football League de første sesongene, og tok «the doble» den første sesongen. Virkelig imponerende var det at ligaen ble vunnet uten et tap, mens laget i FA-Cupen ikke slapp inn et eneste mål.
Basert på alle resultatene under sine 112 sesonger i The Football League 1888-89 til 2010-11, er Preston rangert som den femte mest suksessfulle engelske fotballklubben tidene innenlands.
Selv om det ikke gikk like bra senere med Preston spilte laget i de to øverste divisjonene helt fram til 1970, da det ble nedrykk til 3 divisjon. Midt på 80-tallet hadde de sin tyngste periode og i 1985/86 endte de tredje sist i 4 divisjon og var nær ved å havne utenfor The Football League. Siden den gang har det gått gradvis fremover og i 1999/00 var laget igjen klar for den nest øverste divisjon i ligasystemet.
I sesongen 2004/05 ble Preston nummer fem i Football League Championship, og var dermed kvalifisert for play-off sluttspillet til Premier League. I semifinalen slo de Derby County, men West Ham United ble for sterk i finalen. Laget kvalifiserte seg til nok et sluttspill i 2005/06 da de endte som nummer fire i ligaen, men dette året ble de slått ut av Leeds United i semifinalen.
Mange viktige spillere har spilt for PNE gjennom årene, inkludert gamle storheter som Bill Shankly og Tom Finney, samt siste kjente spillere som Jon Macken, David Healy, Richard Cresswell, David Nugent, Ricardo Fuller og Graham Alexander.
Kun Notts County har spilt flere Football League kamper enn Preston.
Deepdale.
Deepdale Stadium ble bygget i 1860 og ble først brukt til fotball i 1878.
Deepdale er hevdet å være den lengste kontinuerlig brukt fotballbane i verden, og i 2011 vil det ha vært brukt i 135 år. Den største frammøte, var 42 684 i sammenstøt med Arsenal i april 1938.
Etter en fullstendig ombygging mellom 1996 og 2009, har stadion nå har en kapasitet på 23,408 seter. Dagens bane dimensjonene er 110x75 meter.
Rivaler.
Preston primære rivalisering er med Blackpool FC, ​​og Lancashire derby mellom de to klubbene har blitt bestridt nesten 100 ganger på tvers av fire divisjoner i League fotball.
Preston har også lokale rivaliseringer med Lancashire klubber Burnley, Blackburn Rovers og i mindre grad Bolton Wanderers og Wigan Athletic. De har også hatt sammenstøt med Derby County, som mange fans mener er deres største historiske rivaler, sammen med Carlisle United og Sheffield United. De har også fortsatt en stor rivalisering med Leeds United, etter mange av første lagspillere dro til Leeds United rundt 2004, forårsaker mye motvilje mot dem, og også et bitter "play off" tap mot dem 3-1 sammenlagt hvor United fulførte andre omgang med bare ni mann. Preston beseiret nylig Leeds, 6-4, hvor de kom tilbake 1-4 under å bli det første laget som noensinne scorer 6 mål på Elland Road.
Engelske landslagsspillere.
Siden klubben ble stiftet i 1881 har Preston North End hatt 14 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 120 kamper, og scoret 50 mål for England. I 119 av kampene har spilleren fra Preston vært med fra start, og i 4 kamper har det engelske landslaget har hatt en kaptein som representerte Preston North End på klubbnivå.


Glenn Leif Ståhl.
Glenn Leif Ståhl (født 25. august 1971 i Värnamo) er tidligere en svensk fotballspiller som nå er hovedtrener for Moelven IL. Fra 2001 til 2005 spilte han for Hamarkameratene. Han har tidligere spilt for IFK Värnamo, Östers IF og Husqvarna FF. Ståhl har for øvrig 43 kamper for aldersbestemte landslag.
Ståhl er midtstopper, og debuterte for Ham-Kam mot 22. april 2001. Samme år ble han kåret til årets Ham-Kam-spiller i en avstemning på lagets hjemmeside.
Han var skadet store deler av 2005-sesongen, og spilte sin siste kamp for Hamar-laget 3. juli mot Brann. Ved sesongslutt 29. oktober fikk Ståhl en spesiell avslutning, da han som eneste av spillerne som sluttet i klubben etter sesongen fikk presang av Briskebybanden i pausa for innsatsen for laget.


Eddie Gustafsson.
Eddie Gustafsson (født 31. januar 1977 i Philadelphia i USA) er en svensk fotballspiller som spiller keeper for Red Bull Salzburg. Han har tidligere spilt for IFK Stockholm, IFK Norrköping, Molde FK, Ham-Kam og Fotballklubben Lyn.
Fra 2002 til 2004 var han førstekeeper for Molde. Han sto uten kontrakt etter sesongen, og prøvde seg i klubber i både Europa og USA uten å få kontrakt. Han gikk til Ham-Kam da de fikk keeperproblemer, og spilte alle kampene i 2005-sesongen.
I 2006 gikk svensken til Lyn etter at Ali Al-Habsi forlot Oslo-klubben til fordel for Bolton.
Eddie ble en av Lyns mest populære profiler og han ble av Aftenposten kåret til tippeligaens beste keeper i 2006. Og i 2008 ble han kåret til årets keeper i Tippeligaen. 1. januar 2009 gikk han til Red Bull Salzburg som Bosman-spiller. I en seriekamp mot LASK Linz 18. april 2010 brakk han benet og var først tilbake i 2011.


Burnley.
Burnley er en by i Lancashire, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Burnley.
Byen vokste opp omkring industrivirksomhet i det 19. århundre. Det var særlig tekstilindustri som var viktig, og da denne møtte nedgangstider førte det til høy arbeidsledighet i Burnley. I 2001 oppsto det ved flere tilfeller uroligheter i byen som en følge av sosial nød og spenninger mellom forskjellige folkegrupper, spesielt mellom hvite og asiater. British National Party har hatt økende oppslutning i lokalvalg, mye på grunn av utbredt fattigdom i flere bydeler, mens den forholdsvis store andelen av befolkningen som kommer fra Asia føler at de blir presset inn i byens aller minst privilegerte områder.
Kultur.
Burnley FC har spilt på Turf Moor siden 1893, og var en av klubbene som grunnla The Football League.


Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige.
Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige fant sted 13. august 1905. De stemmeberettigede (kun menn) skulle svare på om de var enige i «den stedfundne Opløsning af Unionen eller ikke». Avstemningstemaet var nøye gjennomtenkt fra den norske regjerings side. Formuleringen understreket det norske standpunkt, som var at unionen allerede var oppløst 7. juni som følge av at kongen hadde avsatt seg selv, ettersom han ikke hadde vært i stand til å skaffe landet en regjering. Fra norsk synspunkt var det viktig at temaet "ikke" skulle være «ja eller nei til oppløsning av unionen». Det ville bli oppfattet som en innrømmelse til den svenske oppfatning, at unionen fremdeles var gjeldende, siden den ikke kunne oppløses ensidig av den ene part.
At den svenske Riksdag ville kreve en folkeavstemning for å få bekreftet at flertallet av det norske folk virkelig ønsket unionsoppløsning, var kjent i Norge etter lekkasjer fra forhandlingene i Riksdagens "särskildta utskott". Den norske regjering handlet raskt og klarte å komme svenskene i forkjøpet. 28. juli vedtok Stortinget regjeringens forslag om at folkeavstemningen skulle finne sted. Det var dagen før Sverige offisielt kom med sitt krav om folkeavstemning. Dermed slapp Norge tilsynelatende å bøye seg for et krav utenfra, noe som ville vært følt som et nederlag. Ved å ta initiativet selv, kunne Norge bestemme avstemningstemaet.
368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var 85,4 % fremmøte.
Alminnelig stemmerett for menn (over 25 år) ble innført i Norge i 1898, men kvinnene fikk ikke stemmerett før i 1913. Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter.


Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge.
a>Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge fant sted 12. og 13. november 1905. De stemmeberettigede – kun menn som var 25 år eller eldre – skulle svare ja eller nei på spørsmålet om man var «enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge?».
Valget stod reelt mellom republikk og monarki, men folkeavstemningen ble formulert som et ja eller nei til prins Carl. Velgerne var under svært sterkt press fra den nyvalgte norske regjeringen i den nye norske staten. Den sa at den ville gå av om det ikke ble et ja til prins Carl. Landet ville dermed ha blitt ført ut i en konstitusjonell krise om det hadde blitt et nei til prins Carl av Danmark.
259 563 (78,9 %) stemte ja og 69 264 stemte nei. Det var 75,3 % fremmøte.


Peter Sørensen.
Peter Østergaard Sørensen (født 24. mars 1973) er en tidligere dansk fotballspiller og nåværende fotballtrener som tidligere har spilt for HamKam, Malmø FF, Silkeborg IF og FC Groningen. Sørensen spilte både på midtbanen og som midtstopper. (Den siste posisjonen spilte han mest i Hamarkameratene etter å ha overbevist trener Ståle Solbakken på treninger).
Sørensen kom til Ham-Kam foran 2003–sesongen, som et av Solbakkens første spillerkjøp. Han var kaptein når han spilte og skåret Ham-Kams første mål på Briskeby gressbane i tippeligaen på ni år, da han satte inn 1-1 på overtid mot Tromsø IL i april 2004. Etter 2005–sesongen la han for øvrig opp som fotballspiller, mye på grunn av skader. I 2006 ble Sørensen ansatt som assistenttrener hos den danske klubben Vejle, og fra 1. januar 2009 til 2010 var han hovedtrener for FC Fredericia. før han ble hovedtrener i AGF


Varangerbotn.
Varangerbotn (nordsamisk: "Vuonnabahta") er administrasjonssenter i Nesseby kommune i Finnmark. Stedet ligger innerst i Varangerfjorden.
Europavei 6 går gjennom stedet, mens Europavei 75 passerer her på vei østover mot Vardø.
Her ligger Varanger samiske museum (samisk: Varjjat Sami Musea). Museet viser samisk kultur i Finnmark. Det består blant annet av Amtsmannsgammen (med båthus, fartøy og samisk håndverk) og "Isak Saba-huset", barndomshuset til den første samiske representanten på Stortinget. Isak Saba valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet i 1906 og satt der til 1912.
Varangerbotn er sjekkpunkt for Finnmarksløpet.


Linesøya.
Linesøya er ei øy i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Øya ligger sørvest for Stokkøya. Den har et areal på. Øyas høyeste punkt er Linesfjellet (). Linesøya har også gått under navnet "Vågsøy" eller "Vågsøya", og dette navnet brukes i en del gamle kart.
Landbruk har vært en av hovednæringene på Linesøya. På Linesøya finnes følgende gårder med egne gårdsnummer: Lines, Sørgård, Eid, Stemma (inklusiv Tørvika) og Nordgård.
Linesøya har bruforbindelse til Stokkøya, som fikk bru til fastlandet i desember 2000. Mesta fikk i oppdrag å bygge brua til Linesøya. Brua er lang og har enfeltsvei med møteplasser. Opprinnelig var det planlagt at brua ville stå ferdig i mai eller juni 2008, men på grunn av vanskelige bunnforhold ble dette tidspunktet forskyvd til slutten av 2011. Brua sto ferdig 8. oktober 2011. Det ble markert med feiring på toppen av brua, med ca. 800 frammøtte.


Stokkøya.
Stokkøya er en øy i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Øyen har omtrent 300 innbyggere og et areal på. Høyeste punkt er Kamman.
Stokkøya fikk fastlandsforbindelse den 15. desember 2000 via den lange Stokkøybrua til
Høsten 2001 ble skolen og barnehagen lagt ned og barna overført til skolen i Stokksund.
På vestsiden av Stokkøya ligger Hosnavika og Hosnasand, som med sin lange sandstrand og tindvedkratt ovenfor flomålet ofte regnes som den fineste stranden på Fosen og kanskje hele Trøndelag.
Stokkøybrua er ei fritt frambygg-bru i Åfjord kommune som forbinder Stokkøya med fastlandet i Stoksund. Lengden er 525 meter, seilingshøyden 30 m og største spenn spenn 206 m. Brua åpnet i desember 2000, kostet rundt 120 millioner kroner og er en del av fylkesvei 723.


Lauvøya.
Lauvøya er ei øy i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Øya har omtrent 25 innbyggere. Lauvøya har fastlandsforbindelse via molo. Hver sommer arrangeres Lauvøydagene på grendahuset. I regi av dette er det også en turmarsj rundt øya. For de små er det en kort sjørøverløype.
Det har vært skole, butikk og leirskole der. Nå er de nedlagt, men brukes som vanlige hus eller feriesteder.


Rusta leir.
Rusta leir ligger i Bardufoss like ved Heggelia leir. Rusta og Heggelia var tidligere én leir, Bardufoss leir, men er nå delt i to.
Rusta leir ligger helt inntil Bardufoss flystasjon, som huser 139 Luftving, Luftforsvarets flygeskole og 718 skvadron (dronetjeneste) og FLO/Luft Bardufoss.
CSS-bataljonen (tidligere Logistikkbataljonen), MP-kompaniet, Hærstaben og brigadestaben har Rusta leir som standkvarter.
Tidligere holdt Luftvernbataljonen til ved Rusta leir, men denne er nå nedlagt. Voksenopplæringen i Rusta leir og Heggelia leir er slått sammen, og befinner seg nå på Rusta leir. Delen av leiren som huser CSS-bataljonen har tre kaserner, messe, VO, vaktbod,samt administrasjons- og kontorbygg.
Rusta leir ligger ca 3-4 mil unna Setermoen leir og Skjold leir som huser andre bataljoner fra Brigade Nord.


Harbakshola.
Harbakshola er en naturlig fjellhule ved Harbaksfjellet i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Hulen er den største i landsdelen og er 30–40 m høy og 130–140 m dyp. Inne i hulen finnes det spor etter en mur som har gått fra vegg til vegg, dette viser at den har vært en bygdeborg. Hulen er en av de mest storslåtte naturformasjoner i Sør-Trøndelag.
Det går merket sti opp til hulen.


Burnley (distrikt).
Burnley er et administrativt distrikt i Lancashire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret, byen Burnley.
Distriktet ble opprettet i 1974 ved at Burnley by ble slått sammen med Padiham og Burnley landdistrikt. I 1960-årene hadde dette området nesten 100 000 innbyggere, men folketallet sank så under 90 000. Av disse bor de aller fleste, omkring 74 000, i Burnley by.


Pietro Isvalies.
Pietro Isvalies (født i Messina på Sicilia, død 22. september 1511 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Reggio Calabria.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI.


Francisco de Borja.
Francisco de Borja (født i Xátiva eller Valencia i Spania, død 4. november 1511 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cosenza.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av sin slektning pave Alexander VI.
Han ble avsatt som kardinal og ekskommunisert av pave Julius II den 24. oktober 1511 fordi han deltok på det skismatiske konsilet i Pisa (1511–1512). Det ble også kardinalene Federico Sanseverino, Bernardino López de Carvajal, Guillaume Briçonnet og René de Prie, men de levde lenge nok til at den neste pave, Leo X fikk benådet og gjeninnsatt dem.
Borja, Francisco de
Borja, Francisco de
Borja, Francisco de


Juan de Vera.
Juan de Vera (født i Alzira ved La Ribera Alta i Spania, død 4. mai 1507 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Salerno. Senere ble han biskop av Leon.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI.
Vera, Juan de
Vera, Juan de
Vera, Juan de


Ludovico Prodocator.
Ludovico Prodocator eller Podochatero, Podocatharo, Podocatharus, Podacatharus, Podocathro (født på Kypros, død 24. august 1504) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Capacio.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI.
Prodocator, Ludovico
Prodocator, Ludovico
Prodocator, Ludovico


Antonio Trivulzio den eldre.
Antonio Trivulzio eller Giovanni Antonio Trivulzio (død 16. mars 1508) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Como.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI.
Trivulzio, Antonio1
Trivulzio, Antonio1
Trivulzio, Antonio1


Giovanni Battista Ferraro.
Giovanni Battista Ferraro (død 20. juli 1502) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Modena.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI.
Ferraro, Giovanni Battista
Ferraro, Giovanni Battista
Ferraro, Giovanni Battista


Giovanni Stefano Ferrero.
Giovanni Stefano Ferrero (død 5. november 1511) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vercelli.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI, og publisert 28. juni 1502.
Ferrero, Giovanni Stefano
Ferrero, Giovanni Stefano
Ferrero, Giovanni Stefano
Ferrero, Giovanni Stefano


Marco Cornaro.
Marco Cornaro (født 1482 i Venezia, død 24. juli 1524) var en av Den katolske kirkes kardinaler og biskoper.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI.
I 1505 kommisjonerte han det vakkert illustrerte verk som er blitt kjent som Cornaro-missalet.


Tamás Bakócz.
Tamás Bakócz de Erdőd (død 11. juni 1521) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Esztergom og kansler i Ungarn.
Han ble kreert til kardinal 19. februar 1500 av pave Alexander VI.
Bakocz, Tamas
Bakocz, Tamas
Bakocz, Tamas


Grytøya.
Grytøya er ei øy i Harstad og Bjarkøy kommuner i Troms. Øya ligger nord for Hinnøya omgitt av Toppsundet i sør, Kvernsundet i nord, Andfjorden i vest og Vågsfjorden i øst.
Det totale arealet er på 108,8 km², hvorav 70,4 km² av den sørlige delen ligger i Harstad og 38,4 km² av den nordlige delen ligger i Bjarkøy. Grytøya har et samlet folketall på 454 (2012), hvorav 388 i Harstad og 66 i Bjarkøy. Det høyeste punktet er det 1 013 meter høye fjellet Nona. Den 1. januar 2013 gjennomføres en kommunesammenslåing mellom Harstad og Bjarkøy.
De største befolkningssentrene på øya er fiskeværet Grøtavær og bygdene Bessebostad og Fenes. Kirke og bygdetun på Lundenes. Kapell og leirskole i Grøtavær. Fra Bjørnå går det bilferge til Stornes på Hinnøya. Fra Vikran er det fergeforbindelse nordover til Sandsøya og Bjarkøya. Bosetningene knyttes sammen av fylkesveiene 15, som går nordvestover fra Bjørnå, og 867 som går nordover fra Bjørnå.
Gartneriet på Grytøya startet opp i 1926 og leverer roser og potteplanter til Harstad-området og Vesterålen. Planteskolen startet opp i 1962.
I 1972 styrtet en Twin Otter på vei fra Bardufoss til Stokmarknes i fjellet Litjetussen. 17 mennesker omkom i ulykken.


Snønipa.
Snønipa er det høyeste fjellet i Jølster kommune og 1827 meter høyt. Fjellet ligger som en nunatak i Myklebustbreen (Snønipbreen), på vestsiden av Jostedalsbreen, på grensen mellom Jølster, Gloppen og Stryn.


Svanfossen.
Svanfossen er en foss i elven Vorma beliggende i Fenstad i Nes kommune, Akershus.
Mjøsa ble første gang regulert i 1859 med en dam i Sundfossen ved Eidsvoll, som skulle øke vanndybden i Vorma for å lette helårstrafikk mellom Mjøsa og Eidsvoll i Vormas øvre deler mellom Eidsvoll og Minnesund. På denne måten kunne jernbanen fra Oslo korrespondere med dampbåtene til de tre mjøsbyene og videre frakt av mennesker og gods fra Lillehammer nordover Gudbrandsdalen til Trondheim.
Reguleringsdammen for Mjøsa i Svanfossen (lenger ned i Vorma) sto ferdig i 1910 og har blitt ombygget flere ganger opp gjennom årene. Dammen i sin nåværende form sto ferdig i 1963. har konsesjon for regulering av Mjøsa, den siste med gyldighet fra 1947.
Svanfoss sluse ligger ved Svanfossen. Slusen gir adkomst mellom Mjøsa og Vormas nedre deler samt Glomma mellom Rånåsfoss og Funnefoss. Slusen var stengt fra 1973 til 1993, da en restaurert sluse ble åpnet igjen etter et samarbeid mellom NVE, Eidsvoll kommune, Nes kommune og Glommens og Laagens Brukseierforening.


Axel Smeets.
Axel Smeets (født 12. juli 1974 i Brussel) er en tidligere belgisk fotballspiller og nå fotballagent. Han har tidligere spilt for Bosvoorde, Anderlecht, Standard Liège, Salamanca, Gent, Charleroi, Sheffield United, Lierse, Ham-Kam og Ankaragücü. Han er høyreback, og har 25 kamper for det belgiske U21-landslaget.
Smeets skulle egentlig spille for Torino i 2004, men i de avgjørende forhandlingene ble det uenighet, og han kom til Hamar i stedet. Der var han en av de ledende spillerne da Ham-Kam kom på femteplass i sin første sesong i eliteserien på ni år. NISO satte han som høyreback i sitt årets lag for 2004.
Etter at den aktive spillerkarrieren tok slutt i 2006 begynte han som spilleragent hos belgiske "Star Factory Football Management", hvor Smeets fikk ansvaret for Skandinavia og Norge.


Knut Henry Haraldsen.
Knut Henry Haraldsen (født 14. desember 1976 i Kristiansand) er en norsk tidligere fotballspiller som senest spilte for Start. Haraldsen spilte for Hamarkameratene mellom 2005 til sesongslutt 2008. 31. januar 2009 signerte han en toårskontrakt med Start. Etter 2010-sesongen fikk han ikke fornyet kontrakten med Start.
Han spilte som midtstopper og hadde hodestyrken som sitt spesialfelt. Haraldsen har tidligere spilt for Hånes idrettsforening, Vigør, Start, Vålerenga, Bryne og belgiske Westerlo. Han kom til Hamarklubben i juni 2005 etter et toårig utenlandsopphold i den belgiske klubben Westerlo.
Han har spilt eliteseriefotball med tilsammen fire klubber i Bryne, Start, Vålerenga og Hamarkameratene. Haraldsen har også spilt tolv kamper for Norges U-21-herrelandslag i fotball i perioden mellom 1997 og 1998, hvor han debuterte mot den 19. august 1997. Knut Henry er for øvrig storebror til fotballspilleren Tom Reidar Haraldsen.


Novelletter (Kielland).
"Novelletter" er Alexander Kiellands debutverk fra 1879. En novellette kan hos Kielland dels bety en kort, poengtert prosatekst med de samme kjennetegn som novellen, dels en lengre fortelling i flere episoder.
Haabet er lysegrønt.
Samlingen åpner med den spøkefulle «"Haabet er lysegrønt"», som handler om den unge festløven Hans og hans mer beskjedne fetter Ole, som begge har kastet sine øyne på distriktslegens datter. Begge er like sikre på at Hans vil gå av med seieren, men når det kommer til stykket, er det Ole hun velger å la følge seg hjem.
Visne Blade.
«"Visne Blade"» er en ekfrase over et maleri i en parisisk kunstsalong. Her skildrer Kielland med stor innlevelse et forhold som er gått i stykker.
Erotik og Idyl.
I «"Erotik og Idyl"» merkes for første gang samfunnsrefseren Kielland. Det er en lengre fortelling om to unge som gifter seg med de aller største forventninger til ekteskapet, som de er blitt opplært til. Manglende opplæring i hva som fører til graviditet og barnefødsler fører dem imidlertid på få år inn i slit og fattigdom. De samme fruene som ved begynnelsen snakket om kjærlighetens høye idealer, trekker så den konklusjonen at de to har seg selv å takke for elendigheten, fordi de var uten de sjelelige forutsetninger for å virkeliggjøre den sanne kjærligheten.
Balstemning.
«"Balstemning"» henter handlinga fra Paris, og inneholder et askepottmotiv. Men Askepotts lykke problematiseres; i et glimt kommer fortida tilbake, og hun ser hvordan havet av fattige folkemasser en dag kan reise seg og sluke den intetanende overklassen.
En Middag.
Novellen «En Middag» tematiserer generasjonsopprøret. Grossereren holder en tale for den hjemvendte sønnen, der han innrømmer ungdommens rett til å tenke nye tanker og bringe samfunnsutviklingen framover. Men når det kommer til stykket, viser det seg å være kun fraser, og han tar det ille opp når sønnen prøver å korrigere han i en politisk diskusjon. Den gamle adjunkten får i oppgave å roe ned sønnen. Adjunkten har sett den ene generasjonen av opprørsk ungdom etter den andre tilpasse seg og gå inn i rekkene, og konklusjonen er pessimistisk: ««Ja ja! det er altsammen godt nok. Men se kun til, jeg får dog Ret: han der bliver akkurat som vi Andre.» Og Adjunkten fik Ret.»"
To Venner.
«"To Venner"» er en lengre fortelling om forholdet mellom to uadskillelige barndomsvenner som også følges ad gjennom yrkeslivet; den ene innadvendt og lite påaktet, men dyktig i forretningslivet – den andre glad og utadvendt og alles yndling. Uten at noen av dem egentlig er klar over det, bygger det seg opp et skjult nag hos den ene. De drives fra hverandre, og det hele får en fatal utgang.
Slaget ved Waterloo.
"Novelletter" avsluttes med den lange fortellingen «"Slaget ved Waterloo"», som i det ytre kan se ut som en spøk. Men samfunnsrefseren Kielland kommer til orde gjennom en kvinnelig biperson, som får helten til å avsløre sine holdninger til kvinnen. Avsløringen skjer med velkjent kiellandsk ironi: «"Og deri maa dog Alle give Fætter Hans Ret, at skal en Kvinde kunde opfylde sin Opgave her i Livet (at være Hustru for en Mand), bør hun selvfølgeligt ikke have andre Kundskaber end dem, hendes Mand ønsker at hun skal have, eller selv vil bibringe hende."»


Federico Sanseverino.
Francisco de Borja (død 7. august 1516) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" 9. mars 1489 av pave Innocens VIII, som døde uten å ha "publisert" ham. Imidlertid intervenerte kardinal Ascanio Sforza under sedesvakansen og publiserte utnevnelsen, slik at Sanseverino kunne delta på konklaven.
Han ble avsatt som kardinal og ekskommunisert av pave Julius II den 24. oktober 1511 fordi han deltok på det skismatiske konsilet i Pisa (1511–1512). Det ble også kardinalene Francisco de Borja, Bernardino López de Carvajal, Guillaume Briçonnet og René de Prie, pave Leo X fikk benådet og gjeninnsatt dem (unntatt Francisco de Borja, som døde i 1511).
Sanseverino, Federico
Sanseverino, Federico
Sanseverino, Federico


Lorenzo Cybo de Mari.
Lorenzo Cybo de Mari (død 21. desember 1503) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Benevento.
Han ble kreert til kardinal 9. mars 1489 av sin onkel pave Innocens VIII.
Cybo de Mari, Lorenzo
Cybo de Mari, Lorenzo
Cybo de Mari, Lorenzo


Burøysund bygdemuseum.
Burøysund Bygdemuseum ble stiftet i 1990 for å ta vare på den gamle kystkulturen på Vanna. Museet ligger i Burøysund på Vanna i Troms, ca. 3 mil fra fergeleiet i Skåningsbukt. Museet består av to hus, «Havglimtbua» og «Naustet» og flere gamle båter, deriblant en nordlandsbåt, «Måsen».


Ardicino della Porta den yngre.
Ardicino della Porta den yngre (død 4. september 1493) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Aleria på Korsika.
Han ble kreert til kardinal 9. mars 1489 av sin onkel pave Innocens VIII.
Porta, Ardicino2 della
Porta, Ardicino2 della
Porta, Ardicino2 della


Antonio Pallavicini.
Antonio Pallavicini (død 10. september 1507) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Orense i Spania.
Han ble kreert til kardinal 9. mars 1489 av sin onkel pave Innocens VIII.
Pallavicini, Antonio
Pallavicini, Antonio
Pallavicini, Antonio


André d'Espinay.
André d'Espinay (død 10. november 1500) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bordeaux i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 9. mars 1489 av sin onkel pave Innocens VIII.


Krøkle.
Krøkle ("Osmerus eperlanus") er en fisk som lever i ferskvann i Sør-Norge.
Norsk sportsfiskerrekord: 0,064, Stein Engebråten, Skarnes, Hurdalssjøen, 05.03.2005


Duer.
Duer er en gruppe fugler med over 40 slekter.
De legger vanligvis to kull med egg hvert år.
De skiller seg fra andre fugler ved at de kurrer, og gir ungene sine «duemelk» fra kroen. Fuglene har kompakte kropper med kort hals, og korte, slanke nebb.
Duer i kulturen.
Fuglene er blitt sett på som fredelige, elskelige vesen, og er gjennom turtelduer blitt symbol på kjærlighet, mens hvite duer står for fred. Innen kristendommen symboliserer fuglen den hellige ånd. Flere navn er blitt tatt fra fuglen, som det nederlandske Dyveke og det spanske Paloma, men også mannsnavnet Jonas, som er er avledet av det hebraiske ordet for due, "yonah".
Fredsdue er også et kjent symbol.
Duer og mennesker.
Duer ble før i tiden brukt som et kommunikasjonsmiddel, som en brevdue. Fuglen kan bli ganske folkekjær, og er i mange byer vanlig der folk ferdes og den får mat av turister. Ringdue er et velsmakende ettertraktet jaktbytte.


Finn Myrstad.
Finn Lützow-Holm Myrstad (født 4. april 1981 i Florø) var leder i Europeisk Ungdom fra 2005 til 2007. Han har også vært aktiv i CISV, NorMUN og Det europeiske ungdomsparlamentet (EUP). Myrstad har vært ungdomsdelegat til FNs generalforsamling og FNs bosetningsprogram (Habitat).
Han tok artium ved Oslo katedralskole i 2001 og er utdannet bachelor i statsvitenskap ved UiO. I 2007 jobbet han i Europapolitisk avdeling i UD, deretter (2007–08) tok han en mastergrad i europeisk politikk ved London School of Economics and Political Science. I perioden 2008-2011 jobbet han som konsulent, seniorkonsulent og nestleder for Brusselkontoret AS, et Brusselbasert konsulentselskap med spesialkompetanse på forholdet mellom Norge, EU og EØS.
Nå jobber han som spesialrådgiver for Statnett SFs kontor i Brussel.


BlitzBasic.
BlitzBasic (Blitz Basic'") er et programmeringsspråk basert på BASIC utviklet av Mark Sibly og er spesielt rettet mot spillprogrammering. De første versjonene av Blitz Basic var opprinnelig for Amiga, hvor det konkurrerte med en annen basic-dialekt, AMOS. Den første utgaven av spillet Worms ble programmert i Blitz Basic for Amiga. Amiga-støtten har senere blitt kuttet, og BlitzBasic kommer nå versjoner for operativsystemene Microsoft Windows, Linux og Mac OS X.
BlitzBasic er videreutviklet til tre versjoner, BlitzPlus ("Hovedvekt på applikasjoner"), Blitz3D ("Hovedvekt på spill") og BlitzMax ("Modulbasert profesjonelt objektorientert programmeringsspråk").


Tryg.
Trygs kontorer på Lysaker i Oslo.
Gamle Vesta-bøyer er også brukelige
Tryg A/S, tidligere "TrygVesta", er Nordens nest største skadeforsikringsselskap med hovedkontor i København.
Tryg Norge.
Tryg i Norge har hovedkontor i Fyllingsdalen i Bergen.
Selskapet har også et stort kontor på Lysaker i Oslo, og totalt 125 salgs- og franschisekontorer rundt om i landet. I tillegg selger Tryg sine forsikringer gjennom Nordeas filialnett.
Tryg-konsernet har om lag 4000 ansatte i Norge, Danmark, Sverige og Finland. Ca. 1500 av disse jobber i Norge. Konsernsjef er danske Morten Hübbe, som overtok etter Stine Bosse 1. februar 2011. Kjerstin Fyllingen er siden 2003 konserndirektør og landssjef for Norge.
Forsikringsselskapet er en filial av forsikringskonsernet Tryg, som også eier Tryg Forsikring i Danmark, Enter Forsikring (Norge), Moderna Försäkringar (Sverige), og "Tryg Garanti".
Tryg har også en raskt voksende virksomhet i Finland.
Tryg er det tredje største skadeforsikringsselskapet i Norge med en markedsandel på 17,1 prosent ved utgangen av 2010, og tilbyr de fleste forsikringsprodukter for privat- og næringslivskunder.
Historikk.
I Norge ble selskapet dannet som Vesta i 1880 og var da et brannforsikringsselskap. Det hadde i alle år et nært samarbeid med sitt søsterselskap, livsforsikringsselskapet Hygea, fra 1989 del av Vital.
I 1962/63 fusjonerte Vesta med de bergenske selskapene Bergen Brand og sjøforsikringsselskapet Æolus, og var deretter ledende innen sjøforsikring, og i mange år største forsikringsselskapet i Norge. Selskapet var på 80-tallet del av Vesta-gruppen sammen med Hygea og finansieringsselskapet Nevi. I 1989 ble Vesta overtatt av svenske Skandia.
TrygVesta ble etablert i 2002, men det var ikke før 30. juni 2007 at Vesta endret navn til TrygVesta. Navnet kommer av gruppens to største selskaper, Tryg Forsikring i Danmark og Vesta i Norge.
18. august 2010 fikk konsernet sitt nåværende navn "Tryg".
Livbøyen.
Tryg er nok mest kjent for å sette ut sine livbøyer ved kaier og vann i Norge. Siden den første Vesta-bøyen ble hengt ut i 1952 har den blitt benyttet i mer enn tusen tilfeller der menneskeliv har stått på spill. I dag er det utplassert mer enn 33 000 livbøyer, og finnes i alle landets kommuner. Hver livbøye har sin fadder som passer på at livbøyen er i orden. Fadderne kan være privatpersoner, foreninger eller kommuner.
Livbøyene har flere steder vært utsatt for hærverk og tyveri, ofte flere ganger fra samme sted.


Opel Ascona.
Opel Ascona A ble introdusert i 1970 og var søstermodell til Manta A. A-modellen ble produsert frem til 1975, da den ble avløst av Ascona B. Toppmodellen til Ascona B het Black Jack. Den kraftigste Ascona som ble levert fra Opel, het Ascona B 400. Denne ble levert med en 2,4 liters 16v sugemotor på 144hk (gateversjonen). Bilen er teknisk lik Manta B 400, og disse bilene er brukt mye i rally opp igjennom årene. Ascona B ble produsert frem til 1981, da den forhjulsdrevne Ascona C ble introdusert. Ascona C ble i 1982 kåret til «Årets bil i verden» og fikk også utmerkelsen «Det gyldne ratt» (Das goldene lenkrad) i Forbundsrepublikken Tyskland. Ascona C ble høsten 1988 avløst av Vectra A.
Ascona C ble produsert i både Antwerpen (Belgia), Rüsselsheim (Forbundsrepublikken Tyskland) og i Luton, (England). I England gikk den under navnet Vauxhall Cavalier. Der kunne man også få den som stasjonsvogn. Den ble også produsert i Brasil under navnet Chevrolet Monza. Søstermodellene i USA het henholdsvis Chevrolet Cavalier, Cadillac Cimarron, Pontiac Sunbird (senere omdøpt til Sunfire), Oldsmobile Firenza og Buick Skyhawk. Søstermodellen i Australia het Holden Camira, mens Isuzu Aska var navnet på søstermodellen i Japan.
Alle disse bilene hadde samme plattform som Ascona C.


Etan.
Etan er et enkelt hydrokarbon som blant annet inngår i naturgass. Ved normalt trykk og temperatur er etan en luktløs og fargeløs gass.


Google Earth.
Google Earth er et globusprogram fra dataselskapet Google der man kan se satellittbilder fra hele jordkloden. Det varierer fra sted til sted hvor bra oppløsningen på bildene er, men på noen steder, som f.eks. i Bergen og Oslo, kan man se biler på parkeringsplasser og folk i gater.
Google Earth het tidligere "Earth Viewer" og var produsert av "Keyhole", men skiftet navn da Google kjøpte selskapet.
Funksjoner.
I tillegg til å se satellitt- og flybilder av hele jordkloden, kan man se landskap og bygninger i 3D. Man kan forandre synsvinkelen, og det er da mulig å se for eksempel fjellene i Jotunheimen med tilnærmet naturtro profil. Man kan også se opp og studere stjernehimmelen.
SketchUp.
Google har lansert gratisprogrammet Google SketchUp. Med dette programmet kan man enkelt konstruere og publisere 3D-modeller for Google Earth. På nettstedet publiseres fortløpende 3D-modeller for Google Earth.
PlaceMarks.
I Google Earth kan man legge til og dele bokmerker (PlaceMarks) som kan inneholde både tekst og bilder som vises i et vindu.
Overlays.
Man kan også legge til «Image Overlays». For eksempel kan man legge inn et kart, flyfoto eller satellittbilde for et område.
Oppdaterte databaser.
Google Earth kan også brukes til fortløpende automatiske oppslag i databaser som er tilpasset slik bruk ved hjelp av en såkalt Network Link. Ved hjelp av disse kan man for eksempel følge flytrafikk, regattaer og sykkelløp som Tour de France.
Bildebase.
Bildebasen i Google Earth blir oppdatert og utvidet med ujevne mellomrom. Foreløbig er Norge for det meste dekket med lavoppløselige bilder.
Flysimulator.
«Google Earth Flight Simulator» er en integrert flysimulator i Google Earth. Ved hjelp av simulatoren kan man fly verden rundt i forskjellige flytyper, som f.eks.Airbus A380.


Nye Novelletter.
Nye Novelletter er Alexander Kiellands andre novellesamling, fra 1880.
Torvmyr.
Samlinga åpner med den korte novelletten "Torvmyr", der Kielland overraskende legger synsvinkelen til et dyr – en gammel ravn. Det er et virkemiddel han bruker med stort mesterskap også i andre fortellinger i samlinga, og av og til i romanene. Ravnen gir til beste en refleksjon over de foretaksomme menneskene, som ikke kan la noe urørt natur være i fred, men kultiverer og domestiserer alt av natur for sine egne formål.
Novellen er skrevet til en tegning av forfatterens søster, maleren Kitty Kielland. Hun fulgte senere opp temaet med maleriet "Torvmyr" (1880), og ble presentert på Salongen i Paris, og flere senere malerier fra jærlandskapet.
Siesta.
I "Siesta" kommer Kiellands innlevelse i musikken til uttrykk. Her er en skildring av musikkens makt forbundet med et angrep på overklassens likegyldighet og uforstand. Handlinga finner sted i Paris, i et løst sammensatt selskap av rike og forspiste mennesker fra mange land. En ukjent ire besørger musikken, som i stigende grad gir stemme til verdens fattige og undertrykte. Den gode stemninga spoleres, men det viser seg at tilhørerne likevel ingenting har forstått.
En Skipperhistorie.
"En Skipperhistorie" er en underfundig allegori over temaet konservatisme og radikalisme. Skipperen og styrmannen vegrer seg mot å la skuta seile, men gir en kort stund etter for press og tillater at det kastes loss. Mannskapet jubler over den friske seilasen, men brått lar skipperen ankeret gå, og ender med å belære mannskapet om hvilken fare de har utsatt seg for: "Ja – heldigvis! – denne Gang gik det godt! men nu haaber jeg ogsaa, at enhver af Jer vil have lært, hvor farligt det er at laane Øre til diss umodne Opviglere, der aldrig kunne være i Ro og lade Udviklingen – som Styrmanden siger – gaa sin naturlige Gang."
Folkefest.
"Folkefest" handler om to nygifte som tilbringer en av hvetebrødsdagene i en forstad til Paris. Her morer de seg godt på et tivoli som frambyr alle slags folkelige forlystelser. Den gode stemningen forandrer seg til sin motsetning idet de tar en snarvei og kommer på baksida av salgsbodene og sirkusteltene og ser loslittheten og fattigdommen grine mot seg.
En Abekat.
"En Abekat" er en spøkefull historie om en juridisk kandidat som er oppe til eksamen, og som berger seg igjennom ved en skjebnens tilskikkelse. Kielland utfolder her et overskudd av vidd, og får samtidig gitt noen velretta spark til akademia og til jussen i særdeleshet.
En god Samvittighet.
I "En god Samvittighet" når Kielland et toppunkt i bitende ironi over borgerskapets fruer og deres trang til veldedighet mot de fattige. Fru Warden har satt seg fore å oppsøke fattigdommen for å se med sine egne øyne og hjelpe der det trengs. Hun viker gysende tilbake når hun innser at noe slikt som en edel fattigdom ikke finnes, og kan trygt konkludere med at den slags mennesker verken kan eller bør hjelpes.
Præstegården.
"Præstegården" er en lang fortelling om en landsens prestedatter som har vokst opp morløs under farens beskyttende oppsyn. Han har gjort sitt beste for å skåne henne for livets realiteter, og når hun en sommerdag blir utsatt for en ung bymanns oppvartning, er hun fullstendig uforberedt. Fortellinga er et innlegg mot en borgerlig-kristelig barneoppdragelse som unnlater å forberede barn og unge på livet. Fortellinga åpner og slutter med en skildring av henholdsvis vårens og høstens komme, der Kielland viser seg som en mesterlig naturskildrer. Igjen bruker han grepet med å la dyr, planter og naturkrefter tenke, føle og handle.


Opel Commodore.
Opel Commodore A Coupé (1970)Opel Commodore A ble introdusert i 1967, som en mer påkostet utgave av Rekord C, som hadde blitt introdusert i 1966. Commodore ble kun levert med 6-sylindret motor.
I starten kunne man velge mellom 2200 og 2500 kubikkcentimeter, men 2200 ble senere forlatt til fordel for 2800. A-modellen ble produsert til 1971, da Commodore B ble introdusert. Den ble levert med motorstørrelser på 2500 og 2800 og ble produsert frem til 1977, da den ble avløst av Commodore C. Commodore C ble produsert fra 1978 til 1982 og ble levert med 2,5-liters motor. For modellåret 1982 kunne man velge mellom 2,5 S og 2,5 E. S hadde forgassermotor, mens E hadde direkte innsprøytning. Commodore ble nedlagt fra og med 1983, da man betraktet Rekord og Senator som fullgode alternativer.
Rekord og Commodore fikk ros for å representere Opels sans for god ergonomi på en god måte.


Opel Senator.
Opel Senator A1 ble introdusert i 1977 og ble levert med 2.8 S (forgassermotor), 3.0 S (forgassermotor) eller 3.0 E (direkte innsprøyting). Spesielt sistnevnte motoralternativ fikk lovord i motorpressen for sine ytelser. Produksjonen av 2.8 S og 3.0 S ble senere nedlagt, til fordel for 2.5 E.
I 1982 ble A1 modifisert i form av A2, og ble levert med 2,3 D, 2,3 TD (Comprex Diesel Turbo), 2,2i 2,5i og 3,0i. Diesel- modellene kjennetegnes av det spesielle panseret med en opphøyning i midten. Mens Opel Senator A er en luksusutgave av Rekord, heller Senator A1 over mot Rekord E1, mens Senator A2 er en Rekord E2 av utseendet. I forhold til Rekord kom disse bilene med større motor, bedre bremser, grøftelys, servo og bedre komfort som standard, mens ting som differensialbrems, kjørecomputer, elektrisk takluke, elektriske vinduer, ABS-bremser er ekstrautstyr, bortsett fra på CD-utgaven (Corps Diplomatique), hvor det var standarsutstyr
Senator A kom også i Coupe-utgave, kalt Opel Monza.
Senator A2 ble produsert frem til 1987, da Senator B ble introdusert. Den kom i 2,5i (140hk) 2,6i 12V(150hk) og 3.0i 12V (177HK på 3-litersmotoren) og 24V (204HK på 3-litersmotoren) Den ble produsert frem til 1994. Det ble også laget en sportsmodell fra Irmscher med en 4.0 24V på 277HK, bygget på Senator B2-modellen.
Senator ble tatt ut av produksjon fordi Omega B(1) hadde det meste av utstyret som Senator B(1) hadde. Senator var også en god del dyrere enn Omega A. Det ble produsert 68 000 Senator B.
I Storbritannia ble bilene solgt under merkenavnet Vauxhall (Royale, Royale Coupe, Monza).
I lettere modifisert utgave også som Buick, Holden (Commodore, Statesman, med V6/V8 motorer) og som Toyota (Lexcen) i Australia. I Sør-Afrika ble de solgt som Chevrolet.


Suzuki.
Suzuki Motor Corporation(スズキ株式会社) er et japansk multinasjonalt selskap som produserer biler, motorsykler, ATV, utenbordsmotorer, rullestoler og en rekke små forbrenningsmotorer. Selskapet har over 45 000 ansatte, produksjon i 23 land og 133 distributører i 192 land.
Historie.
Suzuki ble stiftet av Michio Suzuki i 1909. Opprinnelig lagde firmaet automatiske vevemaskiner. I 1952 begynte firmaet å lage motoriserte sykler, den første sykkelen hadde en motor på 36 ccm. I 1954 ble navnet på firmaet endret til Suzuki Motor Corporation. I 1955 kom den første bilen, kalt Suzulight.
I 1970 kom den første 4x4 bilen på markedet, denne bilen er kjent som LJ10/Jimny 360. Bilen hadde en totaktsmotor på 359 ccm med en ytelse på 25 hk. Denne bilen var beregnet for det japanske småbilmarkedet. Suzuki har etterhvert blitt kjent for å lage biler med firehjulstrekk, bilene er også kjent for å ha gode terrengegenskaper.
SJ.
Suzuki SJ410 ble introdusert i 1982 og erstattet med dette Suzuki LJ. Bilen ble levert med en motor på 970 ccm med en ytelse på 45 hk. Fra 1983 kom bilen i to utgaver, i tillegg til originalen kom det en utgave som var 343 mm lenger. SJ410 ble produsert fram til 1985.
I 1984 kom SJ413. Bilen ble levert med en motor på 1324 ccm med ytelse på 64 hk.
Bilen er kjent under flere navn, i USA ble den kjent som Suzuki Samurai, Suzuki Sierra og Holden Rover i Australia og Maturi Gypsy i India.
I de fleste land ble bilen ble erstattet av Suzuki Jimny i 1999.
Swift.
Suzuki Swift var kjend som Suzuki Cultus i Japan (til 1998) og er en småbil, introdusert i 1983 med navnet Suzuki SA310. Den blev levert med en tresylindret motor på 993 ccm, men har også leverts med en rekke andre alternativer.
Vitara.
Suzuki Grand Vitara modell 1998-2005.
Suzuki Vitara ble introdusert i 1988 som en oppfølger til SJ413. I utgangspunktet kom den med 1,3 l motoren til SJ413, men ble snart erstattet med en 1590 ccm motor med 90 hk. Bilen ble også levert med en 2.0 l V6 motor, samt en 2.0 l dieselmotor.
Navnet Suzuki Vitara ble brukt i Europa og Australia. Bilen er kjent som Suzuki Escudo i Asia. I USA er den kjent som Suzuki Sidekick, Suzuki Geo Tracker (senere Chevrolet Geo Tracker), og i Canada som Asüna Sunrunner.
Vitara ble erstattet av Grand Vitara i 1998.
Grand Vitara.
Suzuki Grand Vitara erstattet Vitara i 1998. Grand Vitara XL7 er en lengre utgave av Grand Vitara. I slutten av 2005 kom Grand Vitara i en ny og tidsriktig model, den gamle Grand Vitara XL7 blir en selvstendig model med navnet XL7 og Grand Vitara blir en selvstendig konkurrent til biler som RAV4, Honda CR-V. Grand Vitara stiller nærmere BMW X3 i størrelse.
Grand Vitara ble levert med en rekke motoralternativer. Fra begynnelsen av, var det 2,0l bensin på 128hk, 2,0 diesel på 87hk og V6 bensinmotor på 2,5l og 144hk som var tilgjengelige. Først og sistnevte fantes i kombinasjon med automatgir, dieselmodellen, som forøvrig ble produsert av Mazda, fantes i Norge til å begynne med bare med manuelt gir. (Diesel, automat inkl. ac på bestilling)
Etterhvert kom en 109hk commonrail TDi med i produktspekteret, samt at 2,5 liters motoren ble oppgradert til 2,7liter i XL7.
I 2005 ble Grand Vitara erstattet av en helt nyutviklet modell. Den ble introdusert i en 3 dørs-utgave med en 1.6 liters bensinmotor, samt 2 5-dørs utgaver, begge med 2 liter bensinmotorer. Rundt årsskiftet 2005/2006 ble motoralternativene utvidet til også å gjelde en 1.9 liter dieselmotor med common rail teknologi. Motoren var utviklet av Renault, samtidig som Grand Vitara diesel var blant de første dieselbilene med standard partikkerfilter teknologi.
Jimny.
Suzuki Jimny ble introdusert i 1998, og ble en erstatter for Suzuki SJ. Bilen kom med en 1,3 l motor med 80 hk.
Motorsykler.
Suzuki produserer også motorsykler. De produserer for eksempel GSX1300R, som er Suzukis racing sykkel. Det finnes GSX-R600, GSX-R750 og GSX-R1000.


Atle Maurud.
Atle Maurud (født 15. oktober 1970 i Gjøvik) er en tidligere norsk fotballspiller for klubbene Gjøvik-Lyn, Hamarkameratene, Lyn, FF Lillehammer og Raufoss Idrettslag. Han er nå sportslig leder for Gjøvik-Lyn. Maurud var for øvrig toppskårer for Ham-Kam i 1995, 1996, 1998 og i 2000.


Olav Dag Hauge.
Olav Dag Hauge er domprost i Oslo. Den tidligere feltprosten i Det norske forsvar ble utnevnt i statsråd fredag 4. desember 1998.
Før feltprostgjerningen, som varte i drøye to år, har han vært flystasjonsprest ved Sola Lufthavn, kallskapellan i Søndre Land prestegjeld, residerende kapellan i Høvik prestegjeld og feltprest for FN-styrkene i Libanon.
Hauge har også vært generalsekretær i Den norske kirkes presteforening.
Hauge, Olav Dag


Einar Aas.
Einar Jan Aas (født 12. oktober 1955) er en tidligere norsk fotballspiller. Han var den første nordmann som spilte profesjonell fotball i England, og den første norske spilleren som har spilt profesjonell fotball i både England og Tyskland. På de lagene han spilte inntok han hele tiden en posisjon som midtstopper.
Aas startet karrieren i Moss FK i 1973. I 1976 rykket laget opp til 1. divisjon som den gang var toppdivisjonen i norsk fotball. Året etter fikk han prøve seg på det norske fotball-landslaget, og han fikk tilsammen 35 landskamper for Norge. Han var med på det norske landslaget som i 1981 slo England 2-1 i en kvalifiseringskamp til fotball-VM.
Aas startet sin profesjonelle karriere i Bayern München i 1980. Sesongen etter gikk han til Nottingham Forest i England, som på den tiden ble ledet av manager Brian Clough. Aas pådro seg høsten 1981 et beinbrudd som satte en stopper for en lovende karriere.
I 1984 kom han tilbake til Moss FK, hvor han avsluttet karrieren med norsk seriemesterskap i 1987.


Embedsmann.
En embedsmann eller embedskvinne (embetsmann eller embetskvinne), er en person som innehar et embede, noe som i de fleste tilfeller innebærer at vedkommende har en høyere stilling innen administrasjonen i en stat eller visse organisasjoner.
I Norge.
I Norge er en embedsmann eller embedskvinne betegnelsen på en person som er utnevnt av Kongen i statsråd til en høyere stilling i statstjenesten. I departementene regnes for eksempel statsansatte fra byråsjef og oppover som embedsmenn. Fast ansatte politijurister og dommere, sorenskrivere og fogder er også embedsmenn. En del stillinger som tidligere var embeder, er i dag gått over til å bli tjenestemannstillinger, for eksempel professor- og prestestillinger. Embedsmenn har vanligvis utdannelse på universitetsnivå. Den årlige publikasjonen Norges statskalender inneholder lister over landets embeds- og tjenestemenn, i tillegg til opplysninger om statlige institusjoner, administrative inndelinger og annet.
I Norges grunnlov nevnes embedsmenn i paragraf 21 og 22. Der skiller en mellom sivile, geistlige og militære embedsmenn. Paragraf 92 angir vilkår for hvem som kan bli utnevnt til statens embeter.
Utnevnelse og avskjedigelse.
Embedsmenn blir utnevnt av Kongen i statsråd. Utnevnelsesbrevet kalles bestalling. Embedsmenn skal ifølge Grunnloven avlegge embedsed ved utnevnelsen.
Embedsmenn kan ikke bli forflyttet mot sin vilje, og mange kan bare bli avskjediget etter dom, enten på grunn av straffbare handlinger eller hvis de ikke kan utføre embedsoppgavene sine. Statsråder, embedsmenn i departementene, overøvrighetspersoner (biskoper, fylkesmenn og andre) og høyere offiserer kan imidlertid avsettes uten dom. Alle embedsmenn kan dessuten avskjediges når de når pensjonsalderen. Embedsmenn som får avskjed i nåde, beholder sin embedstittel og rang, unntatt statsråder.
Noen embeder går på åremål, og utløper derfor ved et bestemt tidspunkt.
Historikk.
Tradisjonelt var embedsmenn i Norge prester og offiserer. Embedsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embedsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.
I tiden fra 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884 hadde embedsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. Derfor har historikeren Jens Arup Seip døpt epoken embedsmannsstaten. Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter 1905.
Under utformingen av Eidsvollsgrunnloven sikret embedsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktbruk fra kongens side, slik det kunne forekomme under eneveldets tid. Embedsmennene ønsket å kunne utføre sin embedsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embedsmenn utnevnes av Kongen i statsråd og avskjedigelse kan kun skje etter dom.
Professorene ved universitetene var embedsmenn fra 1813 til 1989, slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd.
Annen betydning.
Betegnelsen "embedsmann" har også blitt brukt om tidligere tiders tyske håndverkere i Bergen som hørte til ett av de fem laugene. Ordet kunne også betegne «håndverker med borgerskap» og yrkesmessige rettigheter i en by. I Bibelen er "embedsmann" dessuten tidvis brukt synonymt med «tjener».
Kina.
I det keiserlige Kina var en karrière som embedsmann, såkalt mandarin, åpen for alle som bestod en krevende eksamen med hemmelig sensur.
Embedsmannsstanden i norsk litteratur.
Camilla Collett har skildret livet i en norsk embedsmannsfamilie ved midten av 1800-tallet i "Amtmandens Døttre" (1854–55). Collett har dessuten gitt et bilde av sin egen oppvekst i en prestefamilie på 1830-tallet i sine dagbøker og erindringsbøker. Fra 1870-årene vant realismen frem i norsk litteratur, og et stadig tilbakevendende tema hos de realistiske forfatterne er forholdet mellom bondekulturen og embedskulturen. Den første norske forfatteren som skrev om dette emnet var Kristian Elster d.e., som stammet fra en embedsmannsslekt i Sunnfjord. I romanen "Tora Trondal" (1879) representeres konflikten ved at Tora Trondal må velge mellom fullmektigen Erik Gran og den bondepregede studenten Hans Ejd. Arne Garborg tok opp emnet i "Bondestudentar" (1883), om bondestudenten Daniel Braut som til slutt selv blir embedsmann. Aleksander Kielland kom fra en borgerfamilie, og var derfor også i en viss grad fremmed overfor embedsmennene. Forholdet mellom bøndene og presten deres er et av temaene i "Sne" (1886). Jonas Lie kom i motsetning til Kielland fra et embedsmannsmiljø, og har i "Familjen paa Gilje" gitt en berømt skildring av en isolert embedsmannsfamilie i en avsides fjelldal på 1840-tallet.
Forholdet mellom embedsmannstanden og bøndene er også et hovedtema i Hans E. Kincks forfatterskap. Kinck, som var sønn av en lege, hadde et ambivalent forhold til bøndene, men han unngikk heller ikke å skildre embedsstandens lyter. I "Herman Ek" skildrer han en embedsmannssønns oppvekst i Setesdalen, hans studietid i Kristiania og hans forsøk på å industrialisere hjembygden. Konflikten er også skildret i "Fru Anny Porse" (1900), "Præsten" (1905) og i hovedverket "Sneskavlen brast" (1918–19), som skildrer oppløsningen både blant bondestanden og embedsstanden i en vestlandsbygd på 1870-tallet, tiden for «det store hamskiftet» på bygdene.
Tryggve Andersen grep i "I cancelliraadens dage" (1899) tilbake til de «kondisjonerte» familiene i en hedmarksk bygd i årene før 1814. Hjalmar Christensen var en slektning av Kristian Elster d.e. og stammet i likhet med denne fra en embedsmannsslekt i Sunnfjord. Hans "Fogedgaarden" er inspirert av "I cancelliraadens dage" og gir tablåer fra livet på en embedsgård i Sunnfjord gjennom midten av 1800-tallet. I "Den gamle bygd" (1913) og "Den nye bygd" (1914) skildrer han hvordan en prestesønn vender seg bort fra slektens embedsmannstradisjoner og blir ingeniør for å følge med i tiden. I "Tuntræet" (1917) og "Demring" (1918) vendte han tilbake til opplysningstidens embedsmannsmiljø. Kristian Elster d.y., Kristian d.e.s sønn og Hjalmar Christensens fetter, beskrev embedsmannskulturens nedgang. "Av skyggenes slægt" (1919) viser hvordan en embedsmannsfamilie på Vestlandet strever med å holde tradisjonene ved hevd, ettersom verden endrer seg omkring den. Skriversønnen Johannes Hage sier: «Å nei, vår tid er forbi. Våre gamle embetsgårder, våre haver, våre stuer, det er alt forbi [...] Vårt kulturarbeid er forbrukt, alt dette med dommer, forhør og barnedåp, det jo ikke så nødvendig, og skal det være, så kan hvem som helst lære seg det; nei det var den gamle embetskultur, slektskulturen, som betød noe». Boken ender med at skriverens barn gifter seg inn i en bonde- og borgerslekter. Et vemodig avskjed med embedsmannskulturen er også Katharina Gjesdahls "Porcellænsdukken" (1919).


Embede.
Embede eller embete (fra keltisk språk til norrønt "embætti") er en betegnelse på en høyere stilling, oftest i statstjenesten. En som er innehaver av et embete kalles embetsmann eller også embetskvinne.
I Norge er embete en betegnelse på en stilling hvor innehaveren er utnevnt av Kongen i statsråd. Tidligere var for eksempel alle prestestillinger, professorstillinger med videre embeder, men for å redusere saksmengden i statsråd er antallet embeder betydelig redusert.
De som innehar embedsstillinger har et særlig sterkt stillingsvern, ved at de som hovedregel bare kan avsettes ved dom, jfr. Grl. § 22. Det gjelder visse unntak fra dette, blant annet for medlemmer av statsrådet, ansatte ved statsrådets kontorer, militære ledere og visse andre grupper; disse kan avsettes av Kongen. For alle embedsmenn gjelder dessuten at de kan avsettes når de har nådd en viss aldersgrense, som fastsettes ved særskilt lov.
Bakgrunnen for dette særskilt sterke stillingsvernet, var at grunnlovsfedrene på Eidsvoll fryktet en forfatningsglidning tilbake til enevelde dersom kongen kunne avskjedige embedsmenn på grunn av politisk uenighet. Den relative mangelen på alternative eliter, som adel eller storkapitalister i Norge, førte til at embedsmannsstanden fikk en så fremskutt posisjon i samfunnet at perioden fra 1814 til 1884 omtales om "Embedsmannsstaten".


Bestalling.
Bestalling er den utnevnelse en embedsmann mottar når han utnevnes til et embede av kongen i statsråd. Mer spesifikt refererer det til utnevnelsesbrevet.


Den endelige løsning.
«Den endelige løsning på det jødiske problem», på tysk "Endlösung der Judenfrage", er et uttrykk som refererer til det nazistiske Tysklands planer om å løse «det jødiske problem» eller gjennom systematiske omplasseringer og påfølgende tilintetgjørelser gjennom folkemord på jødene i løpet av den andre verdenskrig. Uttrykket ble skapt av Adolf Eichmann (1906–1962), en av de nazistiske toppene som ledet og hadde oppsyn med kampanjen for folkemordet.
Heinrich Himmler var hovedarkitekten bak omstendighetene som kom til å utrydde tre fjerdedeler av alle jøder i Europa. Etter instruksjon fra Adolf Hitler gav Hermann Göring, Hitlers utpekte etterfølger, ordren til SS-general Reinhard Heydrich den 31. juli 1941 om "så snart som mulig oversende meg en hovedplan over materielle og finansielle nødvendigheter for å utføre den ønskelige og «endelige løsning på det jødiske problem»". Et særlig kjent resultat av dette er Aksjon Reinhardt.
Nazistene samlet jødiske grupper i ghettoer, senere i konsentrasjonsleirer, for å forenkle utnyttelsen av dem og for senere å tilintetgjøre dem.
Wannsee-konferansen som fant sted i Villa Wannensee ved Berlin den 20. januar 1942, var et møte mellom nazioffiserer, politiledelsen og ledere av ulike departement for å diskutere «den endelige løsning». Møtet er også det første kjente møtet med denne agendaen. Etter krigen fant de allierte intakte møtereferater fra konferansen, som ble brukt som verdifulle bevis ved domstolen i Nürnberg.
Store deler av verden referer nå til "holocaust" ved omtale av resultatene av «den endelige løsning». Jødene foretrekker det hebraiske ordet "Shoah" (השואה katastrofe), også skrevet "Sho'ah", i stedet for holocaust, grunnet ordets etymologi: "Holocaust" betyr direkte oversatt fra gresk «helt oppbrent», som et offer til gudene. Men verken nazistene eller jødene selv anså jødeutryddelsen som noe religiøst offer, slik at betegnelsen blir ganske misvisende.
Et berømt og omtalt offer for «den endelige løsning» ble tenåringsjenta Anne Frank, på grunn av dagboka som hun skrev før hun døde i den tyske konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Hennes far overlevde holocaust og har publisert store deler av dagboken.
Se også.
Endelige


Sheffield Wednesday FC.
Sheffield Wednesday Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1867, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Owls», som er kallenavnet til Sheffield Wednesday, spiller hjemmekampene sine på Hillsborough Stadium i Sheffield. Byen Sheffield ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, omtrent fem mil sør for Leeds.
Historie.
Klubben ble stiftet onsdag 4. september 1867. Klubben var egentlig et cricketlag, og fotball var noe man spilte i vintermånedene. Fotballdelen ble etterhvert mer og mer populær, og i 1882 ble de to lagene delt. I 1887 ble laget profesjonelt, og deretter tok det ikke veldig lang tid før Sheffield Wednesday var en del av The Football League.
4 Mars 2007 debuterte 16 år gamle Rocky Lekaj for Sheffield Wednesday. Dette ble også historisk fordi Lekaj er den yngste norske spilleren som har spilt i engelsk toppdivisjon. Eric Cantona var på prøvespill i klubben, men Sheffield Wednesday ville forlenge prøvespillet før de bestemte seg. Dette provoserte franskmannen. Eric Cantona dro til Leeds United, og resten er historie.


Conrad Gesner.
Conrad Gesner (Konrad Gessner, Conrad von Gesner, Conradus Gesnerus) (født 1516- død 1565) var en sveitsisk naturforsker og polyhistor. Trebindsverket "Historia Animalium" (1555–1558) regnes som et tidlig standardverk i moderne zoologi, og med "De Rerum Fossilium" (1565) grunnla han faget paleontologi. Plantefamilien Gesneriaceae er oppkalt etter Gesner.
Biografi.
Conrad Gesner ble født og vokste opp i Zürich som sønn av en buntmaker. Etter at faren var falt i slaget ved Kappel i 1531, stod den unge Gesner på bar bakke. Ved hjelp av gode venner som Oswald Myconius og Heinrich Bullinger kunne han fullføre studier ved universitetene i Strasbourg, Burgos og seinere Basel.
I 1537 fikk Gesner et professorat i gresk i det nyoppretta akademiet i Lausanne. Her fikk han anledning til å utvikle sine interesser innafor naturvitenskapene, særlig botanikk. I 1540-41 gjesta han det berømte medisinske universitetet i Montpellier, og i 1541 tok han eksamen i medisin i Basel. Han åpna praksis i Zürich; samtidig hadde han en post som foreleser i fysikk. Resten av sitt liv tilbrakte Gesner i Zürich – bare avbrutt av årlige feltstudier i botanikk omkring i landet. Han arbeidde på en rekke felter samtidig, og skrev i alt 72 vitenskapelige og kompilatoriske verk. Gesner døde av pest i 1565.
Verk.
I samtida var Gesner best kjent som botaniker, enda de viktigste manuskriptene innafor botanikk ikke ble utgitt før lenge etter hans død (Nürnberg 1751-1771). Sjøl utga han bare "Enchiridion historiae plantarum" og "Catalogus plantarum" (1542) på fire språk.
I 1545 fullførte han det bemerkelsesverdige "Bibliotheca universalis" (utg. av J. Simler, 1574), som er en katalog over alle kjente skrifter på latin, gresk og hebraisk. I 1548 kom oppfølgeren "Pandeclarium sive partitionum universalium Conradi Gesneri Ligurini libri xxi.", hvorav 19 bind ble fullført. Med disse verkene kan Gesner sies å ha gitt viktige impulser til bibliografisk metode.
En teologisk enCyklopedi ble utgitt i 1549, og i 1555 gav han ut "Mithridates de differentis linguis", som er en oversikt over 130 kjente språk, med Fadervår gjengitt på 22 språk. Et planlagt medisinsk verk aldri ble virkeliggjort.
Hans store zoologiske verk "Historia animalium" i fire bind i åra 1551-58, og manuskriptet til et femte bind om slanger ble utgitt i 1587. De fire første binda finnes i en tysk oversettelse ("Thierbuch") fra 1563. Dette verket regnes som begynnelsen på moderne zoologi.
I 1565 kom verket "De Rerum Fosilium" («Om ting som graves opp av jorda»), som markerer starten på paleontologifaget. Gesner var opptatt av presis beskrivelse, klassifisering og navngiving av objektene, og sjøl om han tok feil i mangt, er mange av beskrivelsene hans overraskende korrekte. I alle sine zoologiske og paleontologiske verk brukte han dessuten illustrasjoner, som han mente kunne beskrive arter bedre enn mange ord. Illustrasjonene er temmelig enkle tresnitt, men gir interessante blikk inn i de tidlig-moderne naturvitenskapenes univers.
Innafor den binominale nomenklaturen brukes «Gesner» som betegnelse på arter beskrevet av Gesner.
Utafor vitenskapelige miljøer er Gesner best kjent for sin kjærlighet til fjellet og for sine mange fjellturer. I skriftet "Libellus de lacte et operibus lactariis" skildrer han de mange undrene en vandrer kan oppleve i fjellet. Han var fast beslutta på å klatre minst ett fjell hvert år – ikke bare for å samle planter, men også for å styrke kroppen. I 1555 utga Gessner "Descriptio Montis Fracti sive Montis Pilati", som er en skildring av en tur til toppen Gnepfstein (1920 m) i Pilatuskjeden.
Gessner var avbilda på de sveitsiske 50-francsedlene som var i omløp mellom 1978 og 1994.
Eksterne lenker.
Gesner, Conrad
Gesner, Conrad
Gesner, Conrad


Brasils herrelandslag i fotball.
Brasils herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Brasil, og dette landslaget blir administrert av Brasils fotballforbund. Det brasilianske fotballforbundet ble stiftet i 1919, og landet ble medlem av FIFA i 1923. Brasil har deltatt i samtlige 19 VM-sluttspill. Nasjonalstadion er Maracanã i Rio de Janeiro.
Historie.
Brasil er det eneste landslaget som har deltatt i samtlige sluttspill som har blitt arrangert. De har vunnet fem VM-titler, og landslaget har også vunnet Copa América og Confederations Cup en rekke ganger.
Meritter.
Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap i 2010 (avholdt i Sør-Afrika) ble vunnet av Spania.


Lonesome Means Happy.
"Doerum: Lonesome Means Happy" er et soloalbum av Aslak Dørum, utgitt i 2005.
Sporliste.
Tekst og musikk skrevet av Aslak Dørum, hvis ikke annet er oppgitt.


Reidar Vangen.
Reidar Vangen (født 3. september 1933, død 28. januar 2002) var en norsk hæroffiser. Vangen var, sammen med oberst Zacharias Backer, en av pionerene og grunnleggerne av fallskjermtjenesten ved daværende Hærens Fallskjermjegerskole HFJS. Begge var også aktiv i å utbre fallskjermsporten i Norge sivilt. Variert tjeneste ved en rekke militære avdelinger og staber over hele landet; bl.a. tjeneste som
Bataljonssjef for Norbatt kontingentene XIII og XIV i Libanon fra mai 1984 til mai 1985 med grad av oberst.
Reider Vangen avsluttet sin militære karriere i FO/HST/Infanteriinspektoratet. Han hadde tillitsverv og gjorde en betydelig innsats for FN-veteranforeningen inntil sin død.
Reidar Vangen var en dyktig o-løper og aktiv i Idrettslaget Hemings/Njårds O-lag.


Sheffield.
Sheffield er en by og en "de facto" enhetlig myndighet i South Yorkshire, England. Selve byen har en befolkning på i overkant av en halv million mennesker, men med forsteder bor det omkring 1,3 millioner der. Den er dermed blant de ti største byene i England.
Det er mye landsbygd som ligger innenfor bygrensen, og omkring en tredjedel av området tilhører Peak District nasjonalpark. Sheffield er den eneste engelske byen med status som "city" som har en nasjonalpark innenfor bygrensen. Den regnes som en av Englands grønneste byer, med 150 skogområdet og 50 offentlige parker.
Dagens grenser ble fastlagt i 1974, da det gamle distriktet Sheffield ble slått sammen med Stocksbridge bydistrikt og Wortley landdistrikt.
Historie.
Det har vært bosetninger i området helt siden istiden, men første landsbyene som Sheffield vokste frem fra ble grunnlagt i angelsaksisk tid. Etter normannernes erobring av England i 1066 ble det bygget et slott der for å kontrollere befolkningen, og en liten by begynte å utvikle seg rundt dette.
I det 14. århundre hadde byen blitt kjent for knivproduksjon, og begynte å vokse. Innen 1600 hadde den blitt Englands største kniv- og bestikkprodusent. I 1740-årene ble det utviklet en ny prosess for stålproduksjon, og denne gav stål av betraktelig bedre kvalitet. Man kom samtidig frem til en metode for å lage sølvplett. Dette førte til at Sheffield under den industrielle revolusjon opplevde enorm vekst, både økonomisk og i folketall. Den ble en valgkrets i 1842 og fikk status som "city" i 1893.
Idrett.
Den første offisielle fotballklubben i verden, Sheffield FC, ble grunnlagt i 1855. Innen 1860 var det hele femten fotballklubber i byen. Det er nå to klubber i The Football League: Sheffield United FC og Sheffield Wednesday FC.
Transport.
Sheffield har et trikkenettverk kalt Supertram.


Demotisk.
Demotisk (gresk: δημοτικός, "dēmotikós", «populær») referrer enten til oldtidens egyptiske skriftspråk avledet fra nordegyptiske former av hieratisk skrift som ble benyttet på Nildeltaet, eller et utviklingstrinn i egyptisk språk som fulgte senegyptisk og gikk forut koptisk. Begrepet ble først benyttet av den greske historikeren Herodot for å skille det fra hieratisk og hieroglyfiske skriftformer. Demotisk ble mest brukt i økonomiske og litterære sammenhenger og var det mest brukte skriftspråket i Egypt rundt år 600 f.Kr., men i romersk tid, en gang på 200-tallet e.Kr., gikk skriftspråket ut av bruk og siste kjente bruk var en grafitti på veggen av et Isistempel i Philae i 452.


Jon Simonsen Mølstre.
John Simonsen Mølstre (født 1802, døde 19. august 1871) var landhandler, poståpner, skysskaffer og gjestgiver i Mølstrevåg og, på hans eldre dager, den første fyrvokteren på Ryvarden fyr.
Mølstre eide alt land som var rundt Vågen og hadde lakserettighetene. Han ble kalt Jo Berget i dagligtale. Han nedstammet fra de gamle norske adelsslekter Dall, Smør og Orm.
Faren Simon hjalp sønnen Ole i gang som landhandler i Sønstabøvåg i Bremnes, Bømlo, og John satte han i gang ca 1830 i en sjøbu i Mølstrevåg. Sildefisket slo til, og han bygde sjøhus og brygger og eksporterte sild med eget fartøy til utlandet.
John var gift to ganger, først med Berta Ramsland og deretter med Johanne Marie Andersdatter Busch. Hennes far Anders Johannesen Busch (Opdahl) var haugianer, og dro etter Hauges oppfordring først som nybygger til Troms, men etter å ha drevet en stund som jekteskipper, etablerte han seg i kretsen av haugianske kjøpmenn i Bergen.
John Simonsen Mølstre fikk åtte barn, et barn med Berta Ramsland og syv med Johanne Marie Busch.


Leicester City FC.
Leicester City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1884, og ble valgt inn i The Football League i 1894. «The Foxes», som er kallenavnet til Leicester, spiller hjemmekampene sine på King Power Stadium i Leicester. Byen Leicester ligger i den engelske regionen Øst-Midlands, omtrent sju mil øst for Birmingham.
Historie.
Klubben ble stiftet som «Leicester Fosse» fordi de spilte på en bane som lå i Fosse Road. Før klubben flyttet til Filbert Street i 1891 hadde de benyttet fem forskjellige baner. Leicester City rykket for første gang opp til den øverste divisjonen i 1908. På grunn av finansielle problemer måtte klubben omorganiseres og Leicester Fosse ble til Leicester City Football Club. Siden den gang har Leicester gått opp og ned mellom de to øverste divisjonene, selv om de på slutten 90-tallet hadde rekke plasseringer blant de 10 beste i toppserien.
Engelske landslagsspillere.
Siden klubben ble stiftet i 1884 har Leicester hatt 16 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 118 kamper, og scoret 12 mål for England. I 107 av kampene har spilleren fra Leicester vært med fra start, men det engelske landslaget har ennå ikke hatt en kaptein som representerte Leicester på klubbnivå.


Serious Organised Crime Agency.
Serious Organised Crime Agency (SOCA) er en britisk politietat som ble opprettet 1. april 2006 gjennom en sammenslåing av National Crime Squad, National Criminal Intelligence Service, etterretnings- og etterforskningselementer i toll- og skattemyndighetene og immigrasjonsdirektoratets avdeling for organisert immigrasjonskriminalitet.
SOCA skal være en nasjonal politietat med landsdekkende jurisdiksjon. Etaten skal bekjempe organisert kriminalitet, inkludert narkotikakriminalitet og menneskesmugling, og arbeider i nært samarbeid med Storbritannias politistyrker, sikkerhetstjenesten, toll- og skattemyndigheter og immigrasjonsmyndighetene.


Trond Torleivsson Benkestok.
Trond Torleivsson Benkestok (trolig født omkring 1490 og død 1558 i Bergen) var en norsk adelsmann ("væpner").
Trond Benkestokk og Vincent Lunge.
I 1523-1525 dukker Trond Benkestokk opp i kildene som lensherre i Sogn. Han hadde da forlening med Kvamsøy og Aurland.
Vi hører også om Trond som jordeier i Sogn. Det er også trolig at han bodde på Joranger. I 1528 og 1529 var Vincent Lunge (DN IX nr 607)i strid om noe arvegods, herunder Joranger. Vincent var av dansk ætt, men gift i Norge med Margrete Nilsdatter Gyldenløve. Det er trolig på hennes vegne at de har en trette. Det tyder på at Trond var i slekt med Margrete. Striden med Vincent Lunge om jordegodset ser vi ikke noe mer til, men vi finner senere både Vincent Lunge og Trond Benkestokk som eiere i Jordanger. De kan da ha gjort et forlik.
Forholdet mellom Trond Benkestokk og Vincent Lunge var likevel dårlig. Høsten 1532 skriver Vincent Lunge om hva erkebiskopen hadde tatt fra ham. Han forteller også om den tid Finn Hansens og Trond Benkestokks karer sammen med erkebiskopens tjenere hadde tatt verdier fra Vincents tjener.
Høsten 1532 omtales Trond Benkestokk til Alstahaug og “Røddhen”. Trond er på dette tidspunktet flyttet til Nordland.
Kong Christian kommer tilbake i Norge.
I november 1531 kom den kong Christian (II) som var blitt avsatt i 1524, til Oslo med en stor styrke, for å igjen å erobre landet. Han tok kontrollen over store deler av Østlandet. Han fikk samtidig støtte fra erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros, og med det kontrollen over Midt-Norge og Nord- Norge. Erkebiskopen så på kong Christian som et middel til å motarbeide virkningen av Luthers lære.
2. februar 1532 skrev Johan Kruckow til Eske Bille. Han har hørt at kong Christian II er kommet til Norge (det vil si Oslo). Mens mange norske stormenn enten støttet kong Christian eller ikke foretok seg noe, gikk Johan Kruckow og kretsen rundt ham aktivt ut med støtte av kong Fredrik (I). Det har tydeligvis vært et utvidet familieråd, hvor de har diskutert situasjonen. Hans Bagge og Johan Kruckow var svogre, Trond Benkestoks mor var av Kruckow-familien og Jon Teiste var svigersønn til Johan Kruckow. Det har nok vært en vanskelig beslutning. Vi ser at Johan Kruckow hadde sønnen Hans i tjeneste hos erkebiskopen og svogeren Kjell Tordsen var direkte involvert i krigshandlingene på kong Christians side. Jon Teiste var senest i desember 1531 ansatt av erkebiskopen som kjøkemester, med tilholdssted i Erkebispegården i Bergen. Når Jon Teiste nå støttet kong Fredrik må han ha tatt parti mot sin arbeidsgiver og med det brutt med ham. Vi finner heller ikke Jon Teiste senere omtalt som kjøkemester. Trond Benkestok ser vi også i årene før hadde arbeidet for erkebiskopen og drev røvertokter mot Vincent Lunge og fru Inger på Austrått. Trond Benkestok forteller også noen år senere at han etter dette ble frarøvet gods av erkebiskopens menn. Vi vet ikke hva som har veid tyngst i den beslutningen som ble fattet. Det kan også ha hatt dårlige erfaringer med kong Christians vanstyre før 1524. Det kan være at noen av dem var lutheranere. Trond Benkestok ser vi likevel må ha vært tro mot den katolske læren like til erkebiskopen flyktet i 1537.
I juli 1532 ble kong Christian (II) tatt til fange og satt i fengsel i København. Med sin aktive støtte til kong Fredrik sto Johan Kruckow politisk sterkt etterpå. I løpet av de neste årene ser vi at kongen belønner Johan Krukow med å gi hans to sønner Hans og Jon samt svigersønnen Jon Teiste og Trond Benkestok tittelen væpnere. De fikk altså samme adelstittel som Johan Kruckow. De som hadde støttet kong Christian, som erkebiskopen, kom svekket ut av maktkampen.
Som en følge av sitt valg i striden fikk Trond tittelen væpner. 14.7.1534 ble Trond Benkestok for første gang omtalt som væpner. 11.6.1535 (DN XVI nr 577) og 21.7.1535 er væpneren Trond Benkestokk dommer i Trondheim.
I.11.1538 lager kongen et beskyttelsesbrev for Trond Benkestok, hustru, barn “etc”. Brevet må vi tolke som at Trond var tilhenger av erkebiskopen i Trondheim da reformasjonen ble innført, og hørte til folkene hans. Vi ser på samme måte at Olav Teiste og befolkningen i Trondheim fikk sine beskyttelsesbrev samtidig. Olav Teiste var en av de siste tilhengerne til erkebiskopen. Når erkebiskopen nå var flyktet, fikk de fribrev – straffefritak – for sin oppstand mot kongen.
Kongens tjener.
I oktober 1541 fikk Trond Benkestokk livbrev på gods, renter og rettigheter til Meløy kapell og Sunnfjord len. I 1547 fikk Trond Benkestokk brev på Sunnmøre len og det gamle bispegodset i samme len. Til gjengjeld ser vi Trond Benkestokk utføre ulike offentlige oppdrag i årene etter.
I 1547 omtales Trond Benkestokk som “Riddermenntsmenn”. Ved noen få anledninger i 1555 og 1556 fungerte Trond Benkestokk befalingsmann på Bergenhus i Kristoffer Huitfeldts fravær.
Familie og arvesaker.
Fru Ingerd (Ottesdatter) stevnet i 1539 Trond Benkestok for Meløy og Meløy gods på Helgeland, Øren og Øren gods (Æri godset?). Trond måtte møte i Bergen 29.7.1539. Vi ser senere at Trond var eier av Meløy, så han vant i det minste den delen av saken.
I 1557 hadde Trond Benkestok bedt kongen om å utnevne hans sønn (ikke navngitt) til kannik ved Domkirken (i Bergen?). Høvedsmannen på Bergenhus Kristoffer Valkendorf ba superintendenten forhøre sønnen om han er lærd og “vil bli ved bogen”. Når kongen har fått svar fra superintendenten vil han gi ham sitt brev på det.
Arven etter Magdalena Olavsdatter ble det mange rettstvister om. 11. august 1557 ble det kunngjort et forlik mellom Erik Ormson og Trond Benkestokk til Meløy om deling av Smørsgodset. Trond fikk blant annet Hananger og Hanangers gods på Lista, halve Smørsgodset, halvdelen av det Færøyske og Shetlandske godset
14. februar 1558 døde Trond Benkestok i bryllupet som han hadde for en av sine døtre. 27. november 1569 døde fru Anna, Trond Benkestoks enke.
Claus Bille omtaler Trond Torleivsson Benkestok som «dend acteste och forstandeste adels mand, som er der Noren fiæls».


Gisle Kverndokk.
Gisle Kverndokk (født 3. februar 1967 i Trondheim, oppvokst i Skien) er en norsk komponist.
Utdannelse.
Kverndokk studerte i tenårene komposisjon med Ragnar Søderlind. Etter å ha fullført videregående skole begynte han studier ved Norges musikkhøgskole, der han tok diplomeksamen i 1994 etter studier med Olav Anton Thommessen, Lasse Thoresen og Alfred Janson. Han studerte også med John Corigliano og David Diamond ved The Juilliard School i New York by.
Arbeid og produksjon.
I 1992 vant Kverndokk en av prisene i konkurransen The Juilliard Composers Competition med orkesterverket "Selene". Med verket "Initiasjon" for fiolin og orkester vant han i 1993 førstepris i konkurransen for komponister under 30 år i ROSTRUM i Paris. Kverndokk har skrevet to solokonserter, begge uroppført av Bergen Filharmoniske Orkester; "Konsert for obo og orkester" i 1996, og "Konsert for fløyte og orkester" i 1998. Hans "Peer Gynt Fantasi" ble skrevet for Arve Tellefsen og Oslo Filharmoniske Orkester til Sommerkonserten i Holmenkollen, og uroppført der i 2000. Sesongen 1999 – 2000 var Kverndokk årets komponist ved Trondheim Symfoniorkester. I februar 2003 ble hans "The Crystal Cabinet", konsert for fiolin, klaver og orkester, uroppført av Oslo Filharmoniske Orkester.
Kverndokks første opera, "Falketårnet", ble uroppført i 1990, med sangere og musikere fra Norges musikkhøgskole. Operaen var basert på Erik Fosnæs Hansens debutroman av samme navn. Kverndokk og Fosnæs Hansen ble kjent med hverandre gjennom NRK Radios ungdomsprogram "Opp fra skrivebordsskuffen", som de som tenåringer begge sendte inn henholdsvis komposisjoner og tekster til.
Kverndokks barneopera "Georgs magiske medisin" ble bestilt av Operaen i Kristiansund, og hadde sin uroppførelse der i 1995. Den vant Årets Verk i Norsk Komponistforening samme år, og har siden blitt framført av Den Norske Opera, Opera Vest i Bergen og Trondheim Symfoniorkester. Den har også blitt oppført utenlands, ved Schleswig-Holstein-festivalen i Tyskland. "Georgs magiske medisin" har dessuten blitt produsert i radioversjon med Kringkastingsorkesteret.
Kverndokk har skrevet flere musikaler sammen med librettist Øystein Wiik. Deres første samarbeid var musikalen "Sofies verden", som hadde premiere under Slottsfestspillene i Ettlingen i Tyskland i 1998. Norgespremieren fant sted året etter i Hangar 4 på Fornebu, et teater som ble bygget spesielt for denne anledningen. I 2001 ble musikalen "Vincent" om maleren Vincent van Gogh uroppført ved Slottsfestspillene i Ettlingen, og i 2002 ble musikalen "Farlige forbindelser", basert på Pierre Choderlos de Laclos's roman, uroppført ved Theater Pforzheim i Tyskland. Høsten 2003 hadde Kverndokks og Wiiks musikal "Frendelaus", basert på romanen av Hector Malot, urpremiere på Det Norske Teatret i Oslo. Sommeren 2008 hadde duoens opera om Martin Luther, "Martin L", premiere i Erfurt i Tyskland.
Sammen med librettist Ivar Tindberg har Kverndokk skrevet radio-operaen "Bokken Lasson – sensibel suksess" for radiokanalen NRK P2. Dette verket vant en førstepris ved Prix Italia i Bologna i 2000. Kverndokks og Tindbergs opera basert på Johan Falkbergets roman "Den fjerde nattevakt" hadde premiere på Den Norske Opera i november 2005. Operaen "Jorden rundt på 80 dager" med libretto av Øystein Wiik skulle ha vært åpningsforestilling i den nye operahuset i Bjørvika i Oslo, men oppsetningen ble utsatt fordi det nye operahusets tekniske installasjoner ikke var klare til innvielsen. "Jorden rundt på 80 dager" ble derfor først satt opp i mai 2010].
I 2005 debuterte Gisle Kverndokk som filmkomponist, med musikken til den danske spillefilmen "Kinamand".
Kverndokk er fløytist, pianist og aktiv som teater- og orkestermusiker. Han har vært musikalsk ansvarlig/dirigent for en rekke musikkteater-produksjoner i Norge, Tyskland og Canada.
Han ble tildelt Anders Jahres kulturpris for unge kunstnere og Familien Wilhelm Hansens legat i 1997, Lili Boulanger’s Memorial Fund ved universitetet i Boston i 1999 og Edvard-prisen i åpen klasse for "Den fjerde nattevakt" i 2006.


Tunsberghus.
Bronsemodell som viser hvordan man forestiller seg at borgen på Slottsfjellet kan ha sett ut i sine velmaktsdagerTunsberghus er et borganlegg på toppen av Slottsfjellet i Tønsberg i Vestfold. På 1200- og 1300-tallet var det en av Norges kongelige residenser og arealmessig det største og viktigste festningsanlegget i landet. Tunsberghus ble brent i 1503 og er i dag ruiner.
Historikk.
Tunsberghus, som dominerte byen Tønsberg og jordbruksområdene rundt, har sannsynligvis eksistert før 1100-tallet. I borgerkrigstiden på 1100-tallet forskanset Baglerne seg i festningen da den ble beleiret av Kong Sverre og Birkebeinerne. Tårnet som står i dag, ble reist i 1888 Tunsberghus gjennomgikk siden en storstilt utbyggning I Håkon Håkonssons og Magnus Lagabøtes regjeringstid på 1200-tallet. Festningen fikk en ytre og indre ringmur, borghaller og bolig til kongen, samt en egen festningskirke.
Det var på Tunsberghus at den siste norske konge før unionstiden, Håkon V, døde i 1319. Festningen var residenssete for Tønsberg len til 1503, da den ble brent ned etter å ha blitt inntatt av svenske soldater og opprørske bønder fra Vestfold-området. Den ble aldri forsøkt bygd opp igjen. Man har heller ingen sikre opplysninger om hvordan den nøyaktig så ut.
Stein fra borgmurene ble siden brukt i grunnmurene på privathus i byen, blant annet i den gamle bydelen Fjerdingen, og i dag er det bare lave ruiner igjen av anlegget på Slottsfjellet. Til Tønsberg bys 1000-års-jubileum i 1888 ble Slottsfjellstårnet reist på fjellet. Det er i dag byens mest kjente landemerke.


Max Scheler.
Max Scheler (født 22. august 1874 i München, død 19. mai 1928 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof. Han er kjent for sitt arbeide innen fenomenologi og filosofisk antropologi.


Alexia av Nederland.
Alexia Juliana Marcela Laurentien (født 26. juni 2005 i Haag, Nederland) er prinsesse av Nederland og av Oranien-Nassau. Hun er den andre datteren til Nederlands kronprinspar, prins Willem-Alexander og prinsesse Máxima. Hun er nummer tre i arvefølgen til Nederlands trone, etter sin far og storesøsteren Catharina-Amalia.
Prinsessens navn ble straks etter offentliggjøringen sett i sammenheng med Alexia Grinda, prins Bernhard av Nederlands datter fra et utenomekteskapelig forhold. Prins Willem-Alexander benektet dette overfor pressen, og kunne opplyse om at datteren er oppkalt etter ham selv. Med de øvrige navnene er hun i tillegg oppkalt etter henholdsvis oldemoren, dronning Juliana av Nederland, moren tante, Marcela Cerruti, samt tanten, prinsesse Laurentien av Nederland.
Eksterne lenker.
Alexia av Nederland
Alexia av Nederland
Alexia av Nederland


Stoltzekleiven.
Tretrappene det siste stykket av Stoltzekleiven
Stoltzekleiven er en bratt steinlagt tursti og trapp med ca 800 trappetrinn i Bergen opp mot Sandviksfjellet. Stoltzekleiven tar av fra Fjellveiens nordlige del i Sandviken. Stoltzekleiven er etter en rekke uhell anbefalt «enveiskjørt» slik at man fra toppen velger å gå ned igjen via Munkebotn eller Skredderdalen.
Historie.
Fra eldre tider var denne passasjen kjent som «Rævaskaret». Bergen kommune satte i 1937 igang såkalt nødsarbeid for arbeidsledig ungdom og det ble laget en fast trasé i stein.
Familien Stoltz som stammer fra Hannover kjøpte i 1870 gården Frydenlund. Hovedbygningen lå mellom Uren og dagens Amalie Skramsvei. Denne ble da på folkemunne hetende Stoltzegården. Fra gården gikk det fra gammelt av en sti opp til jordene ovenfor det som skulle bli Fjellveien. I slutten av 1920 tallet bygget Bergen Elektrisitetsverk (BEV etablert 1900) transformatorstasjonen i Fjellveien. I forbindelse med trekkingen av kraftlinjen frem til denne ble stien forlenget oppover fjellsiden. Dagens 45kV linje følger samme trase. I 1935 ble det søkt om midler til å forlenge denne stien opp til Sandviksfløyen. I 1937 ble arbeidet igangsatt. Man valgte å bryte ut av den eksisterende traseen omtrent midt i det svakt skrånende fjellpartiet halvveis i dagens kleive og svinge ca. 180 grader mot nord (venstre). Dette er stedet hvor i dag den orange båren er plassert. Mange turgjengere går her feil og fortsetter rett frem på den gamle anleggstien. Fortsetter man på denne møter man til slutt stien i Skredderdalen.
Da arbeidet med stien var kommet i gang ble Gerhard Stoltz (d.y.), rektor på Bergen Katedralskole og kommunens navnekspert, bedt om å komme med et navneforslag. Det endte etter en del diskusjon med at stien fikk navnet Stoltzekleiven etter Stoltzegården hvor stien startet. Gerhard Stoltz var i følge nevøen, professor Knut Fægri, uenig i navnevalget. Arbeidet med stien var i følge en artikkel i Bergens Tidende 13. november 1939 på det nærmeste ferdig.
Stoltzekleiven Opp.
Hvert år i september arrangerer idrettslaget Varegg motbakkeløpet «Stoltzekleiven Opp». Løpet går fra Fjellveien, 200 meter sør for Bergen sekundærstasjon, og opp til skaret under Sandviksfløyen. Det ble arrangert første gang i 1979 i forbindelse med 100-årsjubileum for Fjellveien.
Slitasje.
Stoltzekleiven er en av de mest populære turstiene i Bergen, og trafikken opp og ned samt vær og vind har ført til slitasje. Dette medfører et stort behov for reparasjoner. Våren 2009 ble tretrappene i øverste del byttet ut i sin helhet.
Illøpet av 2011 skal midtre del av Stoltzekleiven rustes opp.
Arbeidet vil bli utført av Sherpaer fra Nepal.


Lodi.
Lodi er en by med omkring 41 000 innbyggere i provinsen av samme navn (Provinsen Lodi) i den italienske region Lombardia. Den ligger 30 km sørøst for Milano ved elven Adda.
Historie.
Lodi var en keltisk bosetning og hadde navnet "Laus Pompeia" under romertiden. Siden 300-tallet har byen vært katolsk bispedømme, skjønt de første fem hundre år av bispedømmets historie ikke er overlevert. Det var først mot slutten av 900-tallet at byen fikk en viss betydning. På grunn av en oppsving av handelsvirksomheten havnet Lodi i konflikt med Milano. Etter en rekke kriger ødela milanesiske styrker Lodi, men en ny by ble anlagt syv kilometer av den gamle i 1158. Først i 1198 kom det til fredsslutning med Milano, og begge byene profitterte økonomisk på samarbeidet.
1200-tallet ble preget av sosial uro og rivaliseringen mellom ghibellinerne og guelferne, og Milano intervenerte en rekke ganger. På begynnelsen av 1300-tallet fikk Viscontislekten makt over byen. Dermed ble Lodi en del av Milanos territorium.
I 1992 ble området rundt Lodi utskilt fra provinsen Milano og gjort til en egen provins.
Severdigheter.
Bykjernen med Piazza Maggiore; den delvis romanske katedral, rådhuset, bispepalasset.


Drømmefall – Den lengste reisen.
"Drømmefall – Den lengste reisen" (engelsk tittel: "Dreamfall – The Longest Journey") er et Gullstikka-belønnet eventyrspill for Xbox og PC, utviklet av det norske spillstudioet Funcom. Spillet ble utgitt våren 2006, og er etterfølgeren til "Den lengste reisen".
Handling.
Zoë Castillo er i ferd med å bli involvert i en konspirasjon som omfatter parallelle verdener og hundrevis av år. Noe påvirker vår verden: Statiske forstyrrelser avbryter vår teknologi, og det har trolig sammenheng med et spøkelsesaktig sikkelse, kun noen få har sett – en skikkelse som bor i et svart hus i et vinterlandskap. Når Zoë begynner å lete etter en savnet venn, oppdager hun at det skjuler seg en magisk verden bak vår egen – og nå er letingen i gang etter den ene personen som kan hjelpe Zoë ut av det farlige nettet hun har blitt innviklet i: April Ryan.
Historien finner sted i år 2219, 10 år etter historien i "Den lengste reisen". Spillet har de spillbare karakterene Zöe Castillo, April Ryan (fra det forrige spillet) og Kian Alvane. Andre karakterer dukker også opp, blant andre flere kjente karakterer fra Den lengste reisen. Tvillingverdenene Stark og Arkadia eksisterer fortsatt, i tillegg til den nye verdenen Winter. I Stark, vår verden, har Afrika tatt over som supermakt, mens Europa er svekket av indre stridigheter. Handlingen starter i byen Casablanca i Nord-Afrika.
Drømmefall begynner i vår verden, Stark, i Tibet rundt 1930. Brian Westhouse forbereder seg på å krysse over til den magiske verdenen, Arkadia. De som har spilt Den Lengste Reisen vet at Brian kommer frem, for April Ryan møter han i Arkadia ca. 300 år senere. Brian fortalte da April at han hadde vært fanget mellom verdenen i løpet av den tiden. Når vi nå i Drømmefall se Brian krysse skillet mellom verdenene ser vi at han havner i et merkelig blått landskap. Litt bortenfor står det en mann. Mannen blir overrasket over å se Brian og sier at han ikke burde være der. Da Brian snur seg ser han noe som ligner et sorthull i himmelen med tentakler som strekker seg mot ham.
I neste scene treffer vi Zoë Castillo, en 20 år gammel jente fra Casa Blanca. Vi har hoppet frem til året 2104. Zoë ligger i koma. Hun forteller spilleren at forferdelige ting holder på å skje og ber oss høre godt etter «Dette er veldig viktig». Så begynner hun å fortelle oss hvordan det hele startet, en uke tidligere.
I løpet av det første kapittelet blir vi introdusert for Zoës kjente og kjære. Faren Gabriel, bestevenninnen Olivia, robotkjæledyret Wonkers og ekskjæresten Reza. Zoë blir også forfulgt av en jente som prøver å kommunisere med Zoë gjennom skjermer, jenta ber Zoë om å finne og redde April Ryan, Zoë selv aner ikke hvem April Ryan er. Bortsett fra det er Zoë en helt normal jente. Hun har nettopp dropet ut av skolen og slitter for tiden med å finne en retning i livet. Så hun har god tid til å hjelpe Reza, som er reporter, med å hente en pakke fra en kilde. Da Zoë møtter opp på avtalt sted har to mystiske personer låst Helena Chang (Rezas kilde) inne i et gasskammer. Zoë redder henne, og får pakken med opplysningen Reza trenger. Zoë drar så til Rezas leilighet for å gi ham pakken. I leiligheten finner Zoë en død kvinne, ved siden av henne ligger det et merkelig apparat. Men før Zoë får undersøkt noe nærmere blir leiligheten stormet av noen soldater som arresterer henne.
Anmeldelser og kritikk.
Det Drømmefall har fått mest positive tilbakemeldinger på er den gode historien, de engasjerende karakterene og stemningen generelt i spillet (musikk, miljø o.l.). Det spillet har fått noe negativ tilbakemelding på er at kampsystemet og noen av gåtene kan være litt for enkle.
VG og Dagbladet ga begge spillet terningkast fem i sine anmeldelser. Blant de utenlandske kritikkerne ga GameSpy spillet fem av fem stjerner og karakteriserte det som "outstanding", mens GameSpot ga karakteren 8.1 av 10 og karakteriserte spillet som "great".
Norsk oversettelse.
Den norske oversettelsen av Drømmefall er noe ufullstendig i forhold til den norske versjonen av Den lengste reisen. Dette har vært påpekt og fordømt av fans.
Skuespillerlisten.
Ingeborg Sundrehagen Raustøl, kjent fra Hotel Cæsar, hadde stemmen til Zoë Castillo.


Fylkesvei 863.
Fylkesvei 863 (Fv863) går mellom Skåningsbukt på Vanna i Karlsøy kommune og Kvaløysletta i Tromsø kommune.
Veien går nordover fra Kvaløysletta langs østkysten av Kvaløya til Futrikelv, der den går gjennom Kvalsundtunnelen til Skulgam på Ringvassøy. Der fortsetter veien nordover langs østkysten av Ringvassøy til Hessfjord og videre til Hansnes. Fra Hansnes går det ferge til Skåningsbukt på Vanna. Fergeforbindelsen, fergeleiet og ca 150 m av veien på Vanna inngår i Rv863. Bortsett fra fergestrekningen er veien 56,7 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fiskebruk.
Et fiskebruk er et anlegg innen fiskeindustrien for mottak og foredling av fisk og/eller skalldyr. Fiskebruket kan ha mange funksjoner, med alt fra foredling av fisk til fiskefilét og produksjon av fiskemat, til salting, frysing og tørking av fisk på hjell. Andre funksjoner kan være sortering av lodde, rekepilling og foredling av krabbe. Fiskebrukene kan være basert på sesongfiskeri eller helårsfiskeri.
Ved mottak av fisk sløyes, skylles og veies fisken, før den evt. flekkes, saltes eller råskjæres for tørking.
På et fiskebruk kan også fiskerne ha egne bygninger/lokaler til disposisjon for lineegning og opphold.


Helgoland.
Parade i anledning den britiske avståelsen av Helgoland til Tyskland (1890)
Helgoland (nedertysk for «hellig land», engelsk: "Heligoland", nordfrisisk: "Lun") er to øyer i Nordsjøen, ca. 70 km. utenfor Schleswig-Holsteins vestkyst. De har en befolkning på omkring 1 650 personer, hovedsakelig frisere.
Hovedøya, "Hauptinsel", er på 1,0 km², og øst for denne ligger "Düne" (dansk "Dynen", frisisk "De halem"), som er på 0,7 km². Frem til 1720 var Helgoland éi øy, men en storm ødela den naturlige forbindelsen og delte den i to. Helgolands høyeste punkt ligger på hovedøya og er 61 moh.
Historie.
Bosetning er kjent fra førhistorisk tid. I år 697 trakk den frisiske kongen Radbod seg tilbake til Helgoland etter å ha blitt slått av frankerne. I 1231 var Helgoland blitt en besittelse under den danske kong Valdemar II, og fra da av frem til 1714 skiftet den hender en rekke ganger mellom Danmark og hertugdømmet Schleswig. En kort periode var den også underlagt den hanseatiske bystaten Hamburg.
I august 1714 ble den erobret av Danmark, og under Napoleonskrigene ble den i 1807 erobret av Storbritannia. Den tyske nasjonalsangen ble skrevet på den dengang britiske øya i 1841 av August Heinrich Hoffmann von Fallersleben.
Britene avstod Helgoland til Tyskland i 1890 i bytte mot at tyskerne gav opp krav på Zanzibar i Afrika. I årene som fulgte ble øya utbygget til en viktig marinebase. Under første verdenskrig ble befolkningen evakuert til fastlandet. Det første sjøslaget under første verdenskrig ble utkjempet ved Helgoland-bukten i krigens første måned. Øyboerne vendte tilbake i 1918, men i 1930-årene ble marinebasen reaktivert. Under andre verdenskrig forble øyboerne på Helgoland, men 18. april 1945 angrep britiske bombefly øya og la husene i grus. Sivilbefolkningen søkte vern i naturlige bergformasjoner, og de fleste av de 128 menneskene som ble drept var antiluftskytspersonell. Øyene ble evakuert den følgende natten.
I etterkrigstiden ble øya, frem til 1952, brukt som skytefelt for krigsskip. 18. april 1947 detonerte Royal Navy 6800 tonn sprengstoff i forsøk på å rive hele hovedøya. De militære installasjonene der ble ødelagt, men øya besto. I 1952 ble øya tilbakeført til tyske myndigheter, som satte igang en større opprydning. Blant annet måtte store mengder blindgjengere fjernes.
Øya er nå et feriested og nyter godt av skattefritak. Store deler av økonomien er tuftet på taxfree-salg av tobakk, alkohol og parfyme til turistene. Øya er også utenfor Schengenområdet. Helgoland er bilfri, og det går ferge til Hamburg. Hver sommer arrangeres det seilregattaer ved Helgoland.
Offisielle språk er frisisk og høytysk. Mange av borgerne på øya snakker helgolandsk ("Halunder"), som er en egen dialekt av frisisk, og det er også mange som behersker nedersaksisk.
Filateli.
Mens Helgoland var under britisk herredømme ble det utgitt 20 frimerker på øya. Disse var de første flerfarvede frimerkene og er fremdeles etterspurt.


Roswell (New Mexico).
Roswell er en by i sørøstlige New Mexico, USA. Roswell er best kjent for Roswell-saken i 1947, da det sies at et ikke-jordisk romfarøy styrtet i ørkenen utenfor byen.


William Gilbert.
William Gilbert, fra forsida av "De Magnete"
William Gilbert eller William Gylberde (født 24. mai 1544, død 10. desember 1603) var en engelsk lege og fysiker.
Han ble født i en relativt velstående familie i Colchester, og fikk utdanning ved St. John's College i Cambridge. Etter avslutta medisinstudier åpna han praksis i London. Han ble medlem og seinere (fra 1600) president i Royal College of Physicians – det organet som regulerte medisinpraksis i London og omegn. Han var lege for både Elisabeth I og Jakob I. Gilbert levde hele livet ugift. Han døde av byllepest.
I 1600 publiserte Gilbert verket "De Magnete, Magneticisque Corporibus, et de Magno Magnete Tellure" ("Om magneten og magnetiske legemer, og om den store magneten Jorda"), som raskt ble et standardverk over hele Europa om elektriske og magnetiske krefter. I dette verket beskriver han sine eksperimenter med en kuleforma magnet, som han ga betegneslen "terrella".
Til tross for at europeere i lang tid hadde foretatt lange sjøreiser over åpent hav, var kunnskapene om magnetisme dårlige, og Gilberts funn fikk stor praktisk betydning. Gilbert utførte eksperimenter over en rekke tradisjonelle forestillinger om magnetisme, og viste at det meste ikke stemte med virkeligheten. En utbredt oppfatning innafor vitenskapen var at det var Polarstjernen som fikk krystaller av magnetjernstein til å orientere seg når de ble lagt på en vannflate. Gilbert var en av de første som utførte virkelige naturvitenskapelige eksperimenter – til forskjell fra tidligere tiders naturfilosofer – og banet på den måten veg for moderne naturvitenskap.
Gilbert kom til at at det var Jorda sjøl som var opphav til magnetismen. Han sammenlikna magnetens polaritet med Jordas polaritet, og bygde opp en omfattende magnetismefilosofi over denne analogien: Magnetismen var Jordas sjel, og som den roterer om sin egen akse, ville enhver kuleforma magnet gjøre det når den ble orientert langs jordaksen.
"De Magnete" kom på samme tid som Nikolaus Kopernicus arbeidet med en revisjon av kosmologien, og både Copernikus, Galileo Galilei og Johannes Kepler dro nytte av Gilberts eksperimenter.
Gilbert var den første som trakk et klart skille mellom magnetisme og raveffekten, det vil si statisk elektrisitet. Den siste kraften gav han navnet elektrisitet, etter det greske ordet for rav – "elektron".
Flere av Gilberts upubliserte og ufullendte verk ble utgitt i 1651 av hans yngre halvbror under tittelen "De Mundo Nostro Sublunari Philosophia Nova" ("Ny filosofi om vår jord under månen"). Dette var imidlertid et verk som fikk liten innflytelse.
Enheten for magnetisk potensialdifferens, gilbert (Gb), er oppkalt etter William Gilbert.


Coventry City FC.
Coventry City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1883, og ble valgt inn i The Football League i 1919. «The Sky Blues», som er kallenavnet til Coventry City, spiller hjemmekampene sine på Ricoh Arena i Coventry. Byen Coventry ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent tre mil øst for Birmingham.
Historie.
Klubben ble stiftet i 1883 av arbeidere på en sykkelfabrikk. I starten var de mest kjent som Singers, som var navnet på sykkelfabrikken. 10 år senere ble klubben profesjonell, og i 1898 fikk laget navnet Coventry City da det var bestemt at de kom til å flytte til en ny bane, Highfield Road.
Operasjon Premiership.
Klubben var i toppdivisjonen fra 1967 til 2001. Etter nedrykket til Championship har det vært noen tunge år med skuffende resultater. De ønsker en snarlig retur til toppfotball. Fotballklubben har igangsatt «Operasjon Premiership». Målet er opprykk til Premier League innen 2008/2009-sesongen. 2005/2006-sesongen endte med en 8. plass i Championship etter nedrykksplassering i begynnelsen, men en meget god andre del av sesongen løftet laget til en respektabel plassering.
Slagordet for «Operation Premiership» var «Ambition, determination and your help». Finansieringen av planen er avhengig av at lokale investorer og bedrifter samt fans bidrar med finansiering til å drive toppfotball i Coventry.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1883 til 2005 har Coventry City hatt 4 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 11 kamper, men ingen av dem har scoret mål for England. I 8 av kampene har spilleren fra Coventry City vært med fra start, men det engelske landslaget har ennå ikke hatt en kaptein som representerte Coventry City på klubbnivå.
Norske spillere.
Trond Egil Soltvedt og Runar Normann har begge spilt for klubben.


Ivar Johansen (politiker).
Ivar Johansen (født 11. november 1950) er en norsk politiker (SV). Han har siden 1987 vært medlem av bystyret i Oslo. Han er medlem av bystyrets finanskomite.
Johansen er også sentralstyremedlem i KS, samt mangeårig medlem av de stortingsoppnevnte organene Forsvarets Ombudsmannsnemnd og Ombudsmannsnemnda for sivile tjenestepliktige.
Oppvekst.
Ivar Johansen er oppvokst i Fredrikstad der moren var sykepleier og faren reparatør ved sykehuset. Han har framhaldsskole og realskole men ingen videre utdanning etter dette. Fjorten år gammel deltok han i valgkampen for arbeiderpartiet, og noen år senere tok han initiativ til oppstarten av et nytt partilag, visstnok fordi det var for mye dans i det han var medlem i. I forbindelse med folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972 tok han imidlertid avskjed med sosialdemokratiet og har siden innehatt diverse stillinger på venstresida, blant annet i PAX og SV. Han har også arbeidet som kontorsjef i Gyldendal.
Graving i norsk etterretningsvirksomhet og påfølgende rettssaker.
Fra 1972 hadde Ivar Johansen arbeidet med å samle informasjon til et bokprosjekt om hemmelige tjenester i Forsvaret. Dette førte ham blant annet i kontakt med tidligere major i Forsvarets Etterretningstjeneste Svein Blindheim noe som ga opphav til den såkalte «Blindheimsaken». I 1977 ble han landskjent i forbindelse med den såkalte Listesaken. Johansen hadde ved hjelp av åpne kilder kartlagt ansatte i Politiets Overvåkingstjeneste (POT) som tilsvarer dagens PST - Politiets Sikkerhetstjeneste, og tilbød dette materialet til avisen "Ny Tid". Dette førte blant annet til politirazzia hos avisen. Johansen fikk en dom på ett år, hvorav 60 dager ble sonet og resten gjort betinget. Journalistene Jan Otto Hauge og Ingolf Håkon Teigene, samt Club 7-sekretæren Trond Jensen fikk betingede dommer.
Johansen var også noe senere tiltalt i Ikkevoldsaken. I rettssaken mot redaksjonen i bladet Ikkevold, som offentliggjorde informasjon om et amerikanskfinansiert etterretningsanlegg, en ubåt-lyttestasjon, på Andøya, ble han som redaksjonsleder – og redaksjonen for øvrig – etter flere rettsrunder frikjent av Høyesterett i 1987.
Da det blåste som verst omkring Ivar Johansen i forbindelse med disse rettssakene ble han forsøkt mistenkeliggjort fra flere hold. Ml-bevegelsen antydet at han var sovjetisk agent, avisen Farmand koblet ham opp mot den beryktede Baader-Meinhof-banden mens SV-ledelsen åpnet muligheten for at han kunne være provokatør da det ble kjent at han hadde hatt hyppig møtevirksomhet med seksjonssjef Trond Johansen i Forsvarets etterretningstjeneste.
I tillegg til forsvars- og sikkerhetspolitikk har Ivar Johansen vært særlig opptatt av helse- og sosialpolitikk. Hans hjemmeside inneholder en omfattende politisk kommentaraktivitet, og oversikt over norske politikere med kontaktinformasjon. Slik er den et utmerket redskap for politisk aktivisme.


James Hetfield.
James Alan Hetfield (født 3. august 1963 i Downey, California) er en amerikansk musiker. Han er mest kjent som gitarist og vokalist i thrash metal-bandet Metallica. Han dannet Metallica sammen med den danske trommeslageren Lars Ulrich i 1981. Siden oppstarten har bandet solgt mer enn 100 millioner album, noe som gjør Metallica til et av tidenes mestselgende band. Bandet har vunnet ni Grammy Awards og er inkludert i Rockens æresgalleri.
Oppvekst.
James Hetfield er født 3. august 1963. Han har to halvbrødre fra sin mors første ekteskap, og en yngre søster. Han gikk på Downey High School og fikk artium fra Orange County's Brea Olinda High School i 1981.
Hetfields far, Virgil, var lastebilsjåfør og forlot familien da James fortsatt var liten. Hans mor, Cynthia, var operasanger. Begge foreldrene var sterkt tilknyttet den kristne sekten Christian Science. I henhold til denne trosretningen var bruk av medisiner, eller bruk av annen behandling for leging av sykdom umomoralsk. Da moren ble diagnostisisert med dødelig kreft, ble det i henhold til deres tro ikke benyttet noen form for behandling. Denne oppveksten dannet grunnlaget for sanger senere i karrieren med Metallica. Hans skildringer finner man blant annet i sangene «The God That Failed», «Until It Sleeps», «Dyers Eve» og «Mama Said».
Cynthia Hetfield døde i 1979 som følge av kreftdiagnosen hun fikk diagnostisisert tidligere. 16 år gammel flyttet James inn til sin eldre halvbror David. Virgil Hetfield døde i 1996 under bandets turne i forbindelse med deres album "Load".
Musikalsk inspirasjon.
Hetfield var ni år gammel da han for første gang fikk pianotimer, men ettersom tiden gikk begynte han å spille på halvbroren Davids trommesett. David hadde også gitarer, og James begynte med tiden å få fascinasjonen for dette instrumentet. Etter som gitarevnene ble bedre, dannet han og noen kamerater bandene Leather Charm og Obsession.
Hetfield har i alle år vært en stor tilhenger av bandet Aerosmith, og har ved flere anledninger nevnt dem som en meget stor inspirasjon i ungdommen. Andre inspirasjonskilder er tyngre band som: Black Sabbath, Led Zeppelin, DC, Motörhead, Thin Lizzy, Ted Nugent og Deep Purple.
Metallica.
Etter å ha saumfart utallige musikkmagasiner, var det alltid ett navn som var gjennomgående i annonsene for personer som ønsket å starte band - Lars Ulrich. Etter hvert fikk de til et møte, hvorpå deres store fascinasjon for NWOBHM dannet grunnlaget for deres vennskap. Sammen startet de bandet Metallica, der James spilte rytmegitar og Ulrich spilte trommer. I bandets spede begynnelse, var det mange ulike bandsammensetninger, men ideen var hele tiden å danne noe tilsvarende det engelske bandet Diamond Head (som forøvrig var en av de ledende bandene innen NWOBHM). James Hetfield var usikker på sine egenskaper som vokalist, og bandet ble enige om å spørre John Bush fra det San Fransisco-baserte bandet Armored Saint (som senere ble med i bandet Anthrax) om å synge. Bush takke høflig nei med den begrunnelse at han ville spille i band med sine beste barndomskamerater. Til slutt ble bandet bestående av James Hetfield (gitar og vokal), Lars Ulrich (trommer), Dave Mustaine (gitar) og Ron McGovney (bass). McGovney ble tidlig i løpet av 1982 byttet ut med den nå legendariske bassisten Cliff Burton.
Fra 1982-1983 ble Mustaines bruk av alkohol såpass utagerende at Hetfield ikke lenger kunne samarbeide med ham. Det hele resulterte i at Mustaine ble sendt på en 4-dagers busstur fra New York tilbake til San Fransisco. Mustaine dannet siden bandet Megadeth. Metallica hyret inn gitarist Kirk Hammett i april 1983, og besetningen var endelig komplett og konsistent for mange år framover. Senere har det vært en kjent sak i bransjen at Mustaine og Metallica ikke har vært perlevenner. I den senere tid har derimot de gamle kamphanene blitt nære venner igjen.
Fram til midten av 90-tallet stod Hetfield for alle harmoni og rytmegitarinnspillinger på plate. Under innspillingen av albumet Load i 1996 har Kirk Hammett spilt sine egne spor. Selv om Hammett er bandets sologitarist, har Hetfield ved flere anledninger spilt soloer blant annet i sanger som «Nothing Else Matters», «My Friend of Misery», solo nr. to i «The Outlaw Torn», «To Live Is to Die», «Master of Puppets» og «Orion». Han skriver også i all hovedsak gitarharmoniene, tekstene, vokalmelodiene samt arrangering av låtene sammen med Ulrich.
Opp gjennom årene har James Hetfield vært involvert i en rekke sceneulykker. Den mest bemerkelsesverdige er kanskje pyroteknikkskandalen fra Olympiastadion i Montreal i 1992. Under sangen «Fade to Black» ble Hetfield alvorlig brent av en pyroflamme som var flyttet uten at noen hadde fått beskjed om det. Gitaren tok mye av støyten, men hans venstre side fikk 2.- og 3. grads forbrenning, hvor alt hår brant. Konserten måtte følgelig avlyses, men i kjent Metallicastil var de tidlig på veien igjen. Kun 17 dager etter eksplosjonen var Hetfield tilbake i bandet. I mellomtiden hadde Kirk Hammetts gitartekniker John Marshall steppet inn som gitarist mens Hetfield kun tok seg av vokaloppgavene.
Hetfield brakk også armen ved flere anledninger som følge av skateboardulykker, noe som flere ganger gjorde at han ikke kunne spille konserter. Bandets managament ble etterhvert bekymret for hvor ofte Hetfield skadet seg, og la derfor inn en klausul i kontrakten hans om et forbud mot skateboarding så lenge Metallica var på turne. Under innspillingen av "Metallica" ("The Black Album"], mistet Hetfield stemmen som følge av overbelastning.
Under produksjonen av "St. Anger"-albumet la Hetfield seg inn på en avrusingsklinikk etter mange år med alkoholmisbruk. Et opphold som skulle vare noen måneder, ble til over to år. Hele den tunge perioden er godt dokumentert i filmen "Some Kind of Monster".
James Hetfield og Metallica er nettopp ferdige med en turne som feiret 20-årsjubileet til deres mest solgte album, "Metallica", også kalt "The Black Album".


Kirk Hammett.
Kirk Lee Hammett (født 18. november 1962) er sologitarist i metal-bandet Metallica.
Biografi.
Kirk Hammett begynte å spille gitar som 15-åring, da han arvet musikkinteressen fra broren, og fikk sansen for Jimi Hendrix, Led Zeppelin og UFO.
Han har gått i skole hos Joe Satriani hvor han lærte å spille blues, jazz og klassisk gitar.
Før Metallica, startet Hammett bandet Exodus sammen med trommeslager Tom Hunting, men han forlot bandet til fordel for Metallica.
1. april 1983 fikk Hammett en telefon fra Metallica som akkurat hadde skilt lag med Dave Mustaine og ville ha Hammett til å stille på prøvespilling. Hammett trodde dette var en aprilspøk, men det var det ikke. Han ble sponset penger til å forlate California for første gang, og møtte de tre fremmede medlemmene i Metallica på en flyplass.
Metallica fant fort ut at Hammett var en av dem etter at han improviserte soloen i "Seek and Destroy", og 16. April fikk han stillingen som hovedgitarist.
Kirk Hammett har kontrakt med ESP Guitars, som lager hans populære signatur-modeller.
Den første forsterkeren til Hammett laget han selv av en skoeske og en 4" høyttaler.
Privatliv.
Hammett har vært gift to ganger. Hans første forhold med eks-kona Rebecca endte i 1990. Han bor nå i San Francisco sammen med Lani, hans andre kone. Den 29. september 2006 fikk de en sønn som fikk navnet Angel Ray Keala Hammett.
Han er også kåret til verdens 11 beste gitarist ifølge Rolling Stone Magazine.


Coventry.
Coventry er en by i West Midlands i England. Den har status som "metropolitan borough", hvilket gjør den til en "de facto" enhetlig myndighet. Byen er den niende største i England.
Historie.
Det tradisjonelle grunnleggelsesåret er 1043, da et benediktinerkloster ble åpnet av Leofric, jarl av Mercia og hans kone Lady Godiva (se nedenfor). Nyere forskning viser at klosteret antagelig eksisterte allerede i 1022, og det er mulig at hendelsen i 1043 var en utvidelse eller en større overføring av eiendommer. Etterhvert oppsto et marked ved klosterporten, og rundt dette en permanent bosetning.
Innen det 14. århundre hadde Coventry blitt et sentrum for tekstilproduksjon, og den var en av de viktigste byen i England i middelalderen. Status som "city" ble innvilget i 1345, og på et tidspunkt ble byen også et eget grevskap.
Under den engelske borgerkrigen var borgerne svært fiendtlig innstilt mot rojalistfanger som ble plassert i byen, og dette skal ha vært opphavet til uttrykket «sent to Coventry», som i Storbritannia betyr «å bli utstøtt».
Mot slutten av det 19. århundre tok bil- og sykkelproduksjon over sin viktigste industri (se Næringsliv.
Den gamle og den nye katedralen
På grunn av industrivirksomheten i byen var den mål for bombing under andre verdenskrig. Det største raidet fant sted 14. november 1940, da Luftwaffe la store deler av byen i ruiner. Blant annet ble katedralen ødelagt; den nye ble åpnet i 1962.
Etter andre verdenskrig ble byen gjenoppbygget, og det ble blant annet anlagt et stort handleområde med gågater og kjøpesenteret "The Precinct". Byen hadde gode tidere i 1950- og 1960-årene, men da den britiske bilindustrien gikk inn i nedgangstider i 1970-årene gikk arbeidsledigheten i været. I begynnelsen av 1980-årene var hele 20 % av arbeidsstyrken uten jobb. I senere år har nye industrier kommet til, og situasjonen er kraftig forbedret.
Næringsliv.
Byen har lenge vært et sentrum for bil- og sykkelproduksjon, med en bilindustri som ble grunnlagt allerede i 1896. De første fabrikantene var Coventry Motette, Great Horseless Carriage Co, Swift, Humber, Riley og Daimler. Triumphs motorsykkelfabrikk ble grunnlagt i Coventry i 1902. I dag har mye av bilindustrien flyttet andre steder, men Jaguar har fortsatt sitt hovedkvarter der, men lite produksjonsvirksomhet, og Peugeot har en stor fabrikk i Ryton, rett utenfor byen. Peugeout fabrikken skal legges ned innen 2007. Peugeot kjøpte fabrikken fra Chrysler for 1 pund på 1980-tallet. De kjente Londondrosjene blir produsert i Coventry av London Taxis Internasjonal.
Andre viktige industriprodukter er elektronisk utstyr, maskinverktøy, landbruksmaskiner, fiberprodukter, romfartsprodukter og telekommunikasjonsutstyr.
Utdannelse.
Byen har to universiteter, University of Warwick og Coventry University.
Kultur.
I Coventry Transport Museum er blant annet to biler som har satt fartsrekord, Thrust2 og ThrustSSC, utstilt. Museet har også en stor samling av historiske modeller som Jaguar, Aston Martin og Lotus. Museet har gratis inngang.
Byens fotballklubb er Coventry City FC, som spiller i Football League Championship. Deres stadion er Ricoh Arena som er en ny arena ferdigstilt i 2005. Det gamle stadionet var Highfield Road som nå blir revet, tomten skal brukes til boliger. Klubben har en stolt historie, og spilte i den engelske toppdivisjonen fra 1967 til 2001. Høydepunktet var FA-cup triumfen i 1987.
Kjente bysbarn.
Den mest kjente borgeren er Lady Godiva, som ifølge legenden red naken gjennom byen (antagelig red hun egentlig på en «naken» hest, altså uten sal) i protest mot de høye skattene hennes mann Leofric påla innbyggerne. Borgerne ble bedt om å se vekk mens hun red forbi, men en av dem klarte ikke å la være i kikke. Han ble angivelig blind; han ble også kjent som «Peeping Tom», et uttrykk som i dag betyr kikker på engelsk. I byens sentrum står det en statue av Lady Godiva.


Gunnar Kopperud.
Gunnar Kopperud (født 28. mai 1946 i Oslo) er norsk forfatter, journalist og medielærer. Kopperud har magistergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo, og er utdannet skuespiller og instruktør i London.
I en årrekke har Kopperud vært utenriks- og krigsreporter i Afrika og Asia. Han har blant annet arbeidet for Dagbladet, Associated Press, NRK, Bistandsaktuelt og en rekke utenlandske aviser.
Erfaringer fra utenriksarbeidet gjenspeiles i hans fem første skjønnlitterære bøker: "Den hvite apen" (1996), "Lysets tid" (1998), "Savn" (1999), "Politikapteinens fange" (2003) og "Innvielse" (2005).
Romanen "Internasjonalen" (2006) handler om en norsk innlandskommune som rammes av økonomiske nedskjæringer på en rekke områder. Da det lokale glassverkets hornorkester ikke lenger får lov til å spille «Internasjonalen», topper situasjonen seg og resulterer i en busstur av de helt sjeldne. Romanen omhandler også 1930-tallets arbeidskonflikter.
"Hviske i mørket" (2008), er en historisk roman om en ung norsk teologistudent som blir involvert i dansk-norsk slavehandel i Afrika på 1700-tallet.
Han seneste roman "Tilfluktsrommet" (2010) er en thriller fra et asylmottak i Nord-Norge. «Kopperud kan kunsten å spinne en intrige, knytte kjerringtråder i et mangefasettert plot med parallellhistorier. Han lar hektiske action- og spenningsavsnitt brytes mot mer ettertenksomt rolige, og det vesle nordnorske øysamfunnet med sitt asylmottak byttes ut med sørsudanske landskap og mennesker på flukt over flere kontinenter, mot ukjente mål», skrev Jan Askelund i sin anmeldelse av boken i Stavanger Aftenblad 9. mars 2010.
Flere av bøkene er oversatt til forskjellige språk, deriblant engelsk.
«Med "Den hvite apen. Fortellinger fra en annen virkelighet" fra 1996 innledet Gunnar Kopperud (f. 1946) et av de mest interessante skjønnlitterære forfatterskapene på norsk de siste årene. Et hovedtema er vold og ondskap, og han skriver med et perspektiv og en litterær stil som ligner få andre», skrev Bjørn Ivar Fyksen i en omfattende gjennomgang av Kopperuds forfatterskap litteraturtidsskriftet "Vinduet" nr. 4/2010.


James J. Jeffries.
James Jackson Jeffries, også kalt Jim Jeffries, (født 15. april 1875 i Ohio, død 3. mars 1953 i California) var en amerikansk bokser. Han regnes som en av historiens aller største tungvektsboksere.
Generelt.
Jim Jeffries har i nyere tid vært mest husket for "Battle of the Century" som han tapte for Jack Johnson. Johnson ble med det tidenes første fargede verdensmester i tungvektsboksing. Inntrykket mange har fått av Jeffries fra denne kampen er ikke reelt for resten av hans boksekarriere. Faktum er at Jeffries var på høyde med flere av de aller største mesterne i historien. For eksempel når det gjelder å være en dominant bokser og VM-mester i tungvektsklassen. Han var en av de mest fryktede tungvektere gjennom alle tider. Han er også en av de største, men på grunn av kampen mot Johnson (se Jack Johnson vs. James J. Jeffries) har han blitt særdeles undervurdert og mange har fått et feilaktig bilde av Jeffries' ferdigheter i ringen.
Oppvekst og tidlige år.
Tidlig i livet hans ble det klart at han var et idrettstalent langt utover det vanlige. Jim var langt større enn sine jevnaldrende og allerede tidlig i tenårene kunne han måle krefter med voksne menn, i en tid da folk hadde fysisk krevende jobber som det å være tømmerhogger, gruvearbeider, håndverker, etc.
Som ung mann utmerket Jeffries seg i en rekke idretter. Hovedidrettene hans var boksing, bryting og turn, men han imponerte også i flere friidrettsgrener, deriblant høydehopp og sprint. Som 16-åring løp Jeffries 100 yards (91,4 meter) på 10 sekunder. Dette høres kanskje ikke spesielt imponerende ut sammenlignet med dagens sprintrekorder, men det er viktig å huske på at det ikke fantes doping, kosttilskudd eller fottøy av dagens klasse på 1890-tallet, kunnskapene om kosthold var også svært sparsomme. Jeffries var et sjeldent idrettstalent.
Jeffries gjorde det spesielt bra i idretter som krevde rå styrke og utholdenhet. Med sine 90-100 velproporsjonerte kilo fordelt på 188 cm var han på størrelse med en moderne tungvekter. Det finnes et bilde av Jeffries, tatt ca. 1899, som viser at muskuløse og atletiske idrettsutøvere slett ikke er noe som har vokst frem de siste 30-40 årene. Jeffries ville uten problemer ha blitt tatt for å være en toppidrettsutøver om han hadde levd i dag.
Boksekarrieren.
Etter hvert ble det klart at Jeffries' største talent lå innen boksing. Etter en relativt kort amatørkarriere debuterte han som proffbokser som 21-åring i 1896 ved å slå ut motstanderen sin i 14. runde (enkelte kilder hevder kampen gikk 17 runder). Jeffries' debutkamp var stipulert til 20 runder.
Som bokser var Jim Jeffries en prototype lik Rocky Marciano, dog større og sterkere. I likhet med dagens tungvektere bokset han mer på rå styrke enn teknikk, og var en meget offensiv bokser. Jeffries hadde en enorm kampvilje og var besatt av tanken på at han var villig og forberedt på å presse seg lenger enn sin motstander, noe han kom til å bevise flere ganger i løpet av karrieren.
Rangert motstand.
Allerede etter 11 måneder som proff møtte Jeffries sin første rangerte motstander. Ring Magazine var enda mange år unna sin første utgave, men journalister på den tiden var stort sett enige om hvem som var de beste bokserne på den tiden. Joe Choyinski hadde en recliste som lød 32-6-2, og hadde delt ring med flere store boksere, inkludert den daværende VM-mesteren, James J. Corbett, Bob Fitzsimmons, George Godfrey og Tom Sharkey. Choyinsky var med andre ord en meget rutinert bokser, og det å la ham gå i ringen med en bokser med bare seks proffkamper bak seg ville vært fullstendig uhørt i dag.
I en blodig kamp i november 1897 kjempet Jeffries og Choyinski til en uavgjort dommeravgjørelse etter 20 runder. Choyinski utbokset Jeffries i første halvdel av kampen, men etterhvert som han begynte å trøtne, skrudde Jeffries opp tempoet mer og mer for hver runde. Mot slutten av kampen var Choyinski på tynn is flere ganger og uttrykte en lettelse da siste runde var over. Jeffries var, som Rocky Marciano, en bokser som klarte å opprettholde høyt tempo gjennom en hel kamp. Jeffries pådro seg stygge kutt inne i munnen i løpet av kampen. At boksere fikk kuttskader i munnhulen var nokså vanlig. Dette var før tannbeskytteren så dagens lys, og innsiden av lepper og kinn ble ofte skåret opp som følge av at slag klemte og rev vevet i munnhulen den mot tennene. I løpet av kampen mottok Jeffries et hardt slag på munnen som gjorde at innsiden av overleppen ble sittende fast i glippen mellom fortennene. Vevet i leppen satt så hardt fast at Jeffries trener måtte klippe over vevet som satt fast. Man kan bare forestille seg hvor blodig kampen må ha vært.
Mot tittelkamp.
Etter uavgjort-avgjørelsen mot Choyinski var det klart at få boksere ville klare å måle krefter og utholdenhet mot Jeffries. VM-kamper på denne tiden var som regel stipulert til 25 runder, og målet var å få Jeffries i en tittelkamp så fort som mulig. Jeffries neste store test skulle være den fryktede fargede australske bokseren, Peter Jackson. Jackson hadde i mange år forsøkt å lure den gamle mesteren John L. Sullivan inn i ringen, men alt forgjeves. Til Jackson utallige utfordringer på slutten av 1880-tallet svarte Sullivan kort «I have never fought a nigger, and I never shall!». Dette på tross av at Jackson var ansett av alle som den beste utfordreren i verden. Det var ikke før James J. Corbett kjempet til en uavgjortavgjørelse mot Jackson etter 61 runder i 1891 at Sullivan endelig fant det han mente var en verdig utfordrer til tronen sin. Jackson ble frosset ut av VM-bildet fordi han var farget, ikke fordi han var så god som han var.
Jeffries hadde stor tro på seg selv og visste at en seier over Jackson ville være en VM-billett. Jackson var favoritt da han gikk inn i kampen mot Jeffries med en 47-1-3 (32 KO) recliste. Jeffries knuste Jackson allerede i 3. runde.
Jeffries var nå sulten på en VM-kamp. Året i forveien hadde Bob Fitzsimmons tatt VM-tittelen fra James J. Corbett ved å slå ham ut i 14. runde. Jeffries visste at teknikeren Corbett ville være vanskelig å slå, med den tidligere mellomvektsmesteren Bob Fitzsimmons hadde en boksestil som passet Jeffries bedre. Problemet var bare at Fitzsimmons «satt på tittelen» og var mer interessert i å tjene penger som VM-mester på annen måte enn å forsvare tittelen.
Til Jeffries utfordringer svarte Fitzsimmons at han ikke hadde gjort seg fortjent til en VM-kamp enda.
«Sailor» Tom Sharkey hadde ord på seg for å være den røffeste bokseren i verden. Han var en brawler som Jeffries, men hadde mye mer erfaring og kunne skryte av en 28-0-5 (24 KO) recliste. Noen av kampene hans hadde til og med vært «bare-knuckle kamper». På papiret var han en bedre og mer erfaren bokser, men Jeffries visste at veien til en VM-kamp gikk forbi ham. Selv om Sharkey teknisk sett var ubeseiret, hadde Bob Fitzsimmons slått ham ut et par år tidligere. Dommeren i kampen deres, den gamle westernlegenden Wyatt Earp, hadde satt pengene sine på en Sharkey seier, og da Fitzsimmons senket Sharkey med sine fryktede kroppslag i 8. runde av kampen deres, fikk Earp panikk ved tanken om at innsatsen hans skulle gå tapt og erklærte Sharkey som vinner fordi Fitzsimmons hadde slått under beltestedet. Alle i publikum var uenig i avgjørelsen og pep ut Earp. Da Fitzsimmons konfronterte Earp etter kampen for å klage på avgjørelsen, svarte Earp med å true Fitzsimmons med revolveren sin. Fitzsimmons måtte pakke sakene sine å komme seg ut av byen. Denne hendelsen svertet mye av det gode ryktet Wyatt Earp hadde. Det er skrevet en egen bok om denne kampen og de påfølgende hendelsene, "The Earp Decision" er skrevet av Jack Demattos.
Som Peter Jackson og Joe Choyinski så var også Tom Sharkey favoritt over James Jeffries i kampen. Bokseekspertene på den tiden konkluderte med at Sharky gjorde alt bedre eller like bra som Jeffries, og han hadde mange ganger mer erfaring i tillegg. Sharkey og Jeffries møtte hverandre i San Francisco den 6. mai 1898, kampen var stipulert til 20, og vinneren ville få en kamp mot VM-mesteren, Bob Fitzsimmons.
De to brawlerene kjempet 20 forrykende runder mot hverandre i svært høyt tempo. Begge boksere pådro seg stygge kuttskader og var rystet flere ganger i løpet av kampen. Da gong-gongen gikk for siste runde ble Jeffries erklært som vinner på poeng og offisiell utfordrer til VM-tittelen. I løpet av sine første 10 kamper hadde Jeffries slått 3 av de beste tungvekterne i verden. Jeffries var ydmyk etter kampen og erklærte at Sharkey var hans tøffeste motstander.
Verdensmester.
VM-kampen mot Fitzsimmons var nå sikret. Selv ikke VM-mesteren kunne nekte for at Jeffries var en verdig utfordrer. Faktisk uttalte han at Jeffries prestasjoner i forhold til hvor lite erfaring han hadde var forbløffende, men Jeffries skulle nok selv finne ut nøyaktig hvorfor Fitzsimmons var VM-mester.
Den 9. juni 1899 fant kampen sted i Brooklyn, New York. Mesteren var favoritten selv om Jeffries var betydelig større og tyngre, men Fitzsimmons hadde gjort karriere ut av å slå ut enda større og tyngre menn enn Jeffries.
Bob Fitzsimmons sies å være en av tidenes kilo-for-kilo aller beste og mest hardtslående boksere. Han var den første bokseren som ble VM-mester i tre vektklasser og møtte alle de beste bokserne i verden fra mellomvekt og oppover i en periode fra 1890-tallet til tidlig 1900-tallet. Selv om han sjelden veide mer enn 75 kg, hadde han ingen betenkeligheter med å møte boksere som veide 40-50 kg mer enn ham selv. Det var Fitzsimmons som uttalte det etterhvert kjente uttrykket "the bigger they are, the harder they fall." Det var ingen papir-mester som Jeffries skulle opp mot, Fitzsimmons hadde slått alle nevneverdige boksere i verden innen 1899.
Kampen mellom Jeffries og Fitzsimmons var eksplosiv fra første sekund. Fitzsimmons var en smart bokser som visste at det å krige med en mann så sterk som Jeffries ville kun være til fordel for Jeffries, og han brukte derfor teknikk og rette støt for å holde kjempen unna. Jeffries tok i mot mange fulltreffere som ville ha sendt de aller fleste andre tungvektere deisende i kanvasen, men det var i stor grad denne kampen som skapte legenden om Jeffries stålkjeve. Etter hvert som hver runde gikk slo Fitzsimmons seg mer og mer tom for krefter og Jeffries kom mer og mer inn i kampen. Endelig i 11. runde klarte Jeffries å overvelde mesteren så mye at Fitzsimmons sank i kanvasen og ble telt ut. James J. Jeffries ble erklært VM-mester i tungvekt via knockoutseier i 11. runde i sin 11. proffkamp.
Utfordrere.
Umiddelbart etter seieren over Fitzsimmons ble Jeffries utfordret av sin gamle rival, «Sailor» Tom Sharkey. Jeffries hadde ingen planer, som tradisjonen var, om å melke tittelen mest mulig utenfor ringen. Jeffries hadde satt seg et nytt mål etter å ha nådd sitt første. Han ville være den største tungvekteren gjennom tidene, en tittel som tilhørte «The Great John L.» (John L. Sullivan). Tom Sharkey hadde gjort seg verdig til en VM-kamp mot den nye mesteren basert på deres første jevne kamp alene. I tillegg hadde han gått flere kamper mot sterke navn siden det møtet.
Returkamp mot Sharkey.
Returkampen mot Sharkey var stipulert til 25 runder og skulle finne sted på Coney Island, New York den 3. november 1899. Under treningsoppholdet foran kampen hadde Jeffires skadet venstre skulderfeste. Vanligvis blir kamper utsatt eller avlyst pga. slike skader, men Jeffries insisterte på at ting skulle gå som avtalt. Skaden gjorde at Jeffries slagkraft i venstre arm var betraktelig redusert, men han tok sjansen likevel. Mot sin tøffeste motstander skulle han altså gå inn i kampen med en skade som reduserte han som bokser. Dette ville vært uaktuelt i dag.
Det var en rekke omstendigheter rundt denne kampen som var unike. For det første ble det regnet som tidenes beste boksekamp frem til da, og var regnet som dette i flere tiår senere. Thomas Alva Edison var på plass med filmkameraet sitt, det skulle være første gang en innendørs boksekamp ble filmet. Problemet var at for å få nok lys til at det kunne bli et brukbart opptak, måtte det lys til – mye lys. Lampene over ringen var senket så lavt at Jeffries kunne ta på dem ved å strekke armen i været. Det var nesten blendene for boksere, dommeren brukte cowboyhatt med et kaldt håndkle opp under fordi den ekstra varmen lampene avga rett over boksernes hode var uutholdelig. Flere av tilskuerne ringside besvimte pga. heteslag. Likevel klarte Jeffries og Sharky å prestere 25 actionfylte runder. Jeffries ble tildelt seieren på poeng.
Kampen og varmen fra lampene var en så enorm påkjenning for bokserne at få dager etter kampen hadde begge boksere mistet mesteparten av håret på hodet. Dette var forbigående, men sier mye om hvor ille varmen må ha vært i dette oppgjøret.
Originalfilmen av kampen har vært savnet i mange tiår. Det som imidlertid er en kuriositet er at kampen ble piratfilmet, og Jeffries vs. Sharkey 2 er verdens første kjente piratopptak.
Legende og verdensmester.
Jeffries stjernestatus hadde nå nådd vanvittige proporsjoner. Han ble omtalt i dikt og folkesanger, og vandrehistoriene om han var mange. En lege foretok en helsesjekk på Jeffries rundt denne tiden og konkluderte med at Jeffries styrke og helse gjorde at han «was simply not human» – umenneskelig.
En historie om Jeffries forteller at han var på jakttur med noen venner; de hadde sporet en voksen hjort i en hel dag og da de endelig fikk skutt den, bar Jeffries den på skuldrene hele de 11 km tilbake til jaktleiren uten pause. Faktisk hadde resten av jaktlaget problemer med å følge tempoet hans.
Jeffries deltok ofte i styrkeløft konkurranser med gode resultater og gikk for å være verdens sterkeste mann på begynnelsen av 1900-tallet, og vandrehistoriene om han tok ingen ende da han satte ny rekord for korteste VM-kamp da han slo ut sin neste utforder på 55 sekunder, en rekord som står i dag (når det gjelder en VM-tittel, ikke forbundstitler).
I 1900 møtte Jeffries det som skulle være sin vanskeligste motstander. Eks-mesteren «Gentleman» James Corbett var et naturlig valg av motstander. Han var høyt rangert og et kjent navn. I sin forrige kamp hadde Corbett utbokset Tom Sharkey fullstendig før han ble diskvalifisert ved at en av sekundantene sine entret ringen før gong-gongen ringte for 8. runde. Dette er diskvalifikasjonsgrunnlag og dommeren hadde ikke annet å gjøre enn å følge reglene.
Corbett var ikke ukjent for Jeffries. Han hadde leid inn den unge Jeffries som sparringspartner i 1892 da han trente til sin VM-kamp mot John L. Sullivan. Corbett hadde også fungert som en av Jeffries sekundanter i kampen mot Fitzsimmons året før, mer for sin egen del enn for Jeffries, for det ble sagt at Corbett og Fitzsimmons hadde et så genuint hat forhold til hverandre og Corbett ville være så nære som mulig da den erkerivalen hans ble telt ut.
Jeffries husket godt hvor godt Corbett hadde utbokset ham under sparringsøktene deres åtte år tidligere, men nå var Jeffries ikke lenger uerfaren 17-åring, men en 25 år gammel tungvektsmester bokseringen ikke hadde sett maken til. Han mente at de ville være jevnt matchet nå, og han gav den gamle mesteren en sjanse.
Mot Corbett.
Det var ingen gammel, utbrent eks-mester som møtte til kamp mot Jeffries. Corbett leverte sin aller beste prestasjon i ringen noensinne, skrev eksperter som satt ringside til kampen. Den større og sterkere Jeffries så forvokst og klossete ut ved siden av. Hadde dette vært en 12 eller 15 runders kamp ville Corbett ha vunnet en soleklar poengseier. Men det var hardere bud i gamle dager, etter 12 runder var kampen såvidt halvveis og ingenting var avgjort. Corbett hadde gått 61 runder mot Peter Jackson tidligere, så kondisjonen hans var det ingen ting i veien med. Men det er forskjell på kondisjon og utholdenhet. Å bokse mot en motstander i 25 runder krever en ufattelig kondisjon, ingen av dagens tungvektere ville ha klart det, men når man må ta imot mange harde slag underveis blir det langt verre. Til det kreves en nærmest umenneskelig utholdenhet og psyke, og det var dette alle som møtte James Jeffries ikke mestret. Corbett utbokset Jeffries i 17 runder før Jeffries virkelig kom inn i kampen og begynte å gjøre skade på sin mer tekniske motstander. I 23. runde møtte Corbett veggen for hva han kunne tåle av kondisjon og utholdenhet. Jeffries hamret ham i senk og dommeren talte ham ut.
Annen motstand.
Også i sin neste kamp skulle Jeffries møte på et kjent fjes. Gus Ruhlin, som Jeffries hadde bokset uavgjort mot tidlig i karrieren da de begge var nybegynnere hadde etablert seg som en rangert tungvekter siden deres første møte. Hvis det var noen tvil om hvem som var best i deres første kamp, så ble det klarhet i det nå. Ruhlin ble telt ut i 5. runde.
Siden deres første møte hadde Bob Fitzsimmons vunnet over den samme Ruhlin og Tom Sharkey, begge på knockout. Denne gangen var Fitzsimmons utfordreren og møtte Jeffries til returmatch den 25. juli 1902. Denne gangen skulle Fitzsimmons prøve ny taktikk mot Jeffries, det å gå til krig mot mesteren. Fitzsimmons var tross alt såpass hardtslående at ingen som hadde tatt i mot nok av slagene hans stod tiden ut.
De to krigerne braste i hverandre fra første runde. Fitzsimmons holdt seg på nærdistanse der han fikk mest kraft i slagene sine og fyrte løs så hardt han kunne. Han var mye raskere enn Jeffries of kunne lese mesterens boksestil uten problemer. Mange trodde at Fitzsimmons var i ferd med å vinne, for allerede etter noen få runder hadde han brukket nese, kjeve, kinnben, ribben og påført mesteren stygge kutt i ansiktet. Historiene om Jeffries var gode, men det måtte være grenser for hvor mye han egentlig tålte. Men ingen fikk svar på det den kvelden. I 6. runde hadde Fitzsimmons slått så mye og så hardt at begge hendene hans var brukket og han var ikke i stand til å slå lenger. Dermed satte Jeffries i gang en brutal nedslakting av den gamle mesteren. I 8. runde ble Fitzsimmons telt ut.
Returoppgjør mot Corbett.
Bob Fitzsimmons og Tom Sharky var nå helt ute av bildet for hva en VM-utfordring gjaldt. James Corbett derimot, hadde gjort en så bra figur mot Jeffries at publikum forlangte et returoppgjør. Villig til å møte hvem som helst unntatt fargede boksere, sa Jeffries seg enig og et returoppgjør mellom dem ble arrangert. I August 1903 møtte de to kjenningene hverandre, men denne gangen var det tydelig at Corbett ikke hadde mer å gå på. Jeffries nærmest seigpinte den gamle mesteren i 10 runder før han senket ham med et kroppslag.
Forholdet til fargede.
Med seieren over Corbett hadde Jeffries nå slått de tre ledende tungvekterne i verden to ganger hver. Det begynte å bli tynt med verdige motstandere, så Jeffries utfordret Fitzsimmons, Sharkey og Corbett til kamp på samme dag, altså én kamp mot hver av dem på èn og samme dag. Alle tre takket nei.
På denne tiden var det flere fargede boksere som begynte å få oppmerksomhet. De to mest kjente var Sam Langford, og den fremtidige mesteren, Jack Johnson. Langford var en bokser med enorm erfaring og var villig til å møte hvem som helst hvor som helst. I 1903 satte han inn notiser i flere av de største avisene i landet der han utfordret alle tungvektere, «unntatt James Jeffries».
Jack Johnson var villig til å møte Jeffries, men tanken på at en farget bokser skulle få VM-kamp var ikke til å leve med i USA på tidlig 1900-tallet. Jeffries respekterte publikums ønske og erklærte at han ikke var villig til å forsvare tittelen sin mot fargede boksere. Han hadde møtt en høyt rangert farget bokser tidligere, Peter Jackson, men det var før han ble VM-mester.
Jack Johnson gjorde det han kunne for å lokke Jeffries inn i ringen. En dag møttes de på samme bar og Johnson konfronterte ham og kalte ham for en feiging. Jeffries svarte at de to alene kunne gå ned i kjelleren og bokse om ønskelig. Johnson vendte ryggen til og marsjerte ut av lokalet. Han kalte aldri Jeffries for feiging igjen etter det møtet.
Diverse.
I 1904 gjorde Jeffries sitt siste forsvar av tittelen til en i utgangspunktet uverdig bokser, ved navn Jack Munroe. Munroe hadde skapt et navn ved å slå ned mesteren i en sparringsøkt året før. I kamp holdt han kun halvannen runde før lyset gikk og Jeffries vant med det sin siste offisielle kamp.
Etter Munroe kampen var det ingen motstandere igjen som var ansett som verdig for Jeffries. Han annonserte at han la opp og at Marvin Hart og Jack Root skulle kjempe om hans ledige tittel i en kamp han fungerte som dommer.
I pensjonisttilværelsen levde Jeffries et behagelig liv sammen med familien sin på en ranch. Det var ikke før seks år senere, i 1910, at han ble lokket til å gjøre comeback som "det hvite håp" mot den forhatte Jack Johnson i det som ble kalt «Battle of the Century».
Som mange amerikanere ble han slått konkurs som følge av det store børskrakket i 1929, men fikk stablet seg på bena noen år etter. Han levde et stille og anonymt liv etter han trakk seg tilbake fra bokseringen for godt i 1910.
Hans endelige recliste lyder 18-1-2 (15 KO).
Jeffries prestasjoner er særdeles undervurdert. Han dominerte tungvektsklassen med en jernhånd i fem år og slo alle de topp rangerte utfordrene. Dessverre huskes han best for sin rolle i kampen mot Johnson, en kamp som viser en gammel mester som bukket under fra press fra innflytelsesrike og pengesterke personer.
Jack Johnson som vant den kampen mente Jeffries var tidenes største VM-mester i tungvekt helt til sin død i 1946.
Jeffries hadde trolig en enorm respekt som mester med tanke på at han var favoritt i kampen mot Jack Johnson seks år etter at han la opp.


Pierre d'Aubusson.
Pierre d'Aubusson (født i 1423, død 3. juli 1503) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var stormester av Johannitterordenen.
Han ble kreert til kardinal 9. mars 1489 av pave Innocens VIII.


Maffeo Gherardi.
Maffeo Gherardi O.S.B.Cam. (død 14. september 1492) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var patriark av Venezia.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" 9. mars 1489 av pave Innocens VIII. I juli samme år sa paven at han skulle bli «publisert» ved det neste kardinalskonsistorium, men hvis intet slikt skulle finne sted innen han selv døde skulle han likevel anses som publisert slik at han kunne delta ved pavevalget. Og slik ble det.


Ryton-on-Dunsmore.
Ryton-on-Dunsmore (i dagligtale bare Ryton) er en landsby og et verdslig sogn i Warwickshire, England. Den ligger sørøst for Coventry, og regnes ofte som en av byens forsteder.
Den største arbeidsgiveren er Peugeot, som har en stor fabrikk i landsbyen. Den ble opprinnelig startet av Rootes Group og ble senere drevet av Chrysler en periode.
Henry Doubleday Research Association har en stor utstillingshage i Ryton, som viser organisk hagebruk.


Ansty (Warwickshire).
Ansty er en landsby og et verdslig sogn i Warwickshire, England. Den ligger rett utenfor Coventry, og tilhørte grevskapet Coventry inntil dette ble oppløst.
Navnet kommer fra angelsaksisk "Ānstīg", bokstavelig «en-sti», det vil si en avsidesliggende eller smal sti, eller en liten sti som forbinder andre stier.
Stedet ligger nær motorveiene M6 og M69, og Oxfordkanalen går gjennom landsbyen.
Rett sør for landsbyen ligger bilfabrikken Ansty Rolls-Royce.


Binley Woods.
Binley Woods er en landsby og et verdslig sogn i Warwickshire, England. Den ble grunnlagt så sent som i 1920-årene, da Coombe Abbey solgte en del av sine eiendommer. Opprinnelig het den bare Binley, men det andre navneleddet ble lagt til i 1950-årene for å unngå sammenblanding med Binley, en av Coventry forsteder.
Landsbyen ligger like ved Coventry, og da denne byen ble kraftig bombet uten andre verdenskrig ble mange av de hjemløse innbyggerne plassert i Binley Woods. De fleste av dem bodde i skur og campingvogner.
Som navnet antyder ligger det skogområder i nærheten. Brandon Wood blir forvaltet av Forestry Commission i samarbeid med den lokale organisasjonen "Friends of Brandon Wood".
TV-serien "Høy på pæra" ble filmet i Binley Woods.


Odontologi.
Odontologi er læren om tennene og tannsykdommene.
Dentin.
Dentin kalles også tannbenet, og utgjør hoveddelen av tannen. Dentinet inneholder mange små dentinkanaler som går fra pulpa og ut til emaljen. Celler i pulpa, odontoblaster, har utstikkere som går ut i kanalene. Disse utstikkerne lar seg påvirke av mekanisk irritasjon, termisk irritasjon, trykkirritasjon og uttørkingsirritasjon, og det er derfor man får smerter ved boring i tennene.
Emalje.
Emaljen er kroppens desidert hardeste vev og kan være 1-2,5 mm tykt. Denne kler normalt hele den synlige delen av tannen og er normalt mer eller mindre gjennomsiktig. Tannens utseendet kommer fra det underliggende dentinet Emalje består av 96% hydroksyapatitt, 1% protein, hvorav mest tuftelin, ameloblastin, og enamelin, og ca 3% vann.
Sement.
Sementen kler roten og er ikke spesielt hard, men hardere enn vanlig bein. Sementen har en beskyttende funksjon i forhold til roten. I tillegg vil fibre fra det periodontale ligamentet løpe fra sementet og til det omliggende alveolar beinet som igjen skal feste tannen til kjevebeinet. Det er to hovedtyper sement. Acellulær sement som ligger som det første sementlaget rundt hele roten, og cellulær sement som dekker først og fremst nederste 1/3 av roten og mellom røttene på jekslene. Sementen rundt tannroten er ikke innervert av noen nerver.
Pulpa.
Pulpa, eller nerven, består av bindevev, nerver og blodårer og er helt myk. Pulpa innerveres av 250-2500 nociseptive(smerte)fibre. Pulpa forsyner tannen med næring og fuktighet. Pulpa er et lavkomplianse vev, dvs at små forandringer i blodgjennomstrømning, gir store forandringer i det pulpale trykket. Som f.eks. ved inflammasjoner i pulpa vil trykket øke drastisk. Hvis ikke tannen greier å få fjernet overskuddet av væsken og dermed ikke det store trykket, vil tannen gå inn i nekrose, dvs dø.
Annet.
Peridontiet er tannens støttevev. Det består av tannkjøttet (gingiva), sement som dekker roten, periodontalt ligament og alveolar bein som fester tannen til kjevebenet.
Tannhelse.
I munnhulen vil det alltids finnes bakterier og andre mikroorganismer. Man regner med at det finnes over 1 000 forskjellige mikroorganismer i munnhulen til en frisk person til enhver tid. Noen av disse mikroorganismene vil klebe seg til tennene i løpet av døgnet, og spesielt bakterien "Streptococcus mutans" vil omdanne sukker (sucrose) til syre som angriper tennene og lager tannråte.
Protetikk.
Protetikk (også kjent som oral protetikk, krone bro behandling eller protetisk tannbehandling) er en av spesialitetene som er godkjent av Den Norsk Tannlegeforening, () Oral protetikk, er en 3 årig fulltids spesialist utdannelse som diagnostiserer, behandlingsplanlegger, rehabiliterer og ivaretar den orale funksjon, komfort samt estetikk til pasienter. Denne spesialist utdannelsen gjennomføres i Norge ved universitetene i og. Kliniske tilstander assosiert ved manglende eller ødelagte tenner og/eller oralt vev, behandles av protetikeren ved bruk av biokompatible kunstige erstatninger.
En protetiker er en tannlege som er spesialist i oral protetikk, spesialist i estetisk og rekonstruktiv tannbehandling. Protetikeren restaurerer orale funksjoner ved hjelp av faste og avtakbare proteser. Behandlings planlegging og restaurering ved hjelp implantater og rehabilitering av okklusjon med proteser, kroner og broer hører med i protetikken. Videre omfatter utdannelsen diagnostisering og behandiling av pasienter med temporomandibulær dysfunksjon (TMD).
Periodontitt, eller tannsløsningssykdom, tidligere kalt "pyrea" eller "pyrrhorea", er en sykdom som karakteriseres ved at tannkjøttet blør ved berøring («bleeding on probing», BOP) og at tennene løsner. Årsaken til periodontitt er hovedsakelig plakk. Plakk er en biofilm som dannes på tannoverflaten, og som må fjernes daglig for å forebygge sykdommen. Personer som røyker og diabetikere er mer utsatt enn andre. Det forskes på sammenhengen, men man antar det har noe med blodgjennomstrømingen gjennom de små kapilærer.
Bakterier lager ikke bare syrer som lager hull, men etterlater seg også avfallsstoffer, toksiner, som «spiser» opp kjevebenet. Dårlig immunforsvar (sykdom, alder osv.) vil også påvirke. AIDS-syke kan f.eks. miste alle tennene i løpet av kort tid.


Brinklow.
Brinklow er en landsby og et verdslig sogn i Warwickshire, England. Den ligger omtrent midt mellom Rugby og Coventry, ved den romerske veien Fosse Way.
Rett utenfor landsbyen er en normannisk borg, en "motte-and-bailey", som er en av de best bevarte strukturene av denne typen i England. Man mener at det er bygget på en eldre gravhaug, men det har ikke blitt utført utgravninger som kan bekrefte dette. Navnet på landsbyen trekker i retning av at det stemmer; "Brincehláw" er angelsaksisk for «gravhaugen ved kanten av en ås».
Oxfordkanalen renner langs landsbyen. Tidligere gikk det en sidegren av kanalen inn til selve landsbyen, men denne er ikke lenger i bruk.
Landsbykirken er fra det 13. århundre.


Charles Spence Bate.
Charles Spence Bate (født 16. mars 1819, død 29. juli 1889) var en britisk zoolog og tannlege som bodde i Swansea og senere Plymouth. Han var en autoritet innen krepsdyr og korresponderte ofte med Charles Darwin, hovedsakelig vedrørende deres felles interesse i rankefotingen.


Clifton-upon-Dunsmore.
Clifton-upon-Dunsmore (i dagligtale bare Clifton) er en landsby og et verdslig sogn i Warwickshire, England.
Clifton ligger omkring halvannen kilometer øst for Rugby, og er i praksis en forstad til denne byen. Det var tidligere en jernbanestasjon i landsbyen, som betjente linjen mellom Rugby og Market Harborough som åpnet i 1864. Stasjonen ble nedlagt i 1953, og hele linjen i 1966.
Landsbyen ligger på en bakketopp, og Oxfordkanalen renner forbi ved foten av denne. Nord for landsbyen renner elven Avon.
Omkring halvannen km øst for Clifton ligger Dow Bridge, stedet hvor A5 (opprinnelig den romerske veien Watling Street) krysser Avon. På dette stedet møtes de tre grevskapene Warwickshire, Northamptonshire og Leicestershire.


A5 (Storbritannia).
A5 er en av hovedveiene i Storbritannia. Den går fra London til Holyhead i Wales. Langs store deler av ruten følger den den romerske veien Watling Street.
Veien ble anlagt av ingeniøren Thomas Telford, og langs store strekninger i Wales ligger den i stor grad slik den opprinnelig ble konstruert. Flere av tollbodene langs veien er bevart på denne strekningen. Formålet med veien var å gjøre det mulig for hestekjerrer å frakte post mellom London og Holyhead, og derfra videre til Irland. På grunn av dette er den anlagt slik at den ikke noe sted har stigninger på mer enn 5 %.
Rute.
Marble Arch, hvor A5 starter
Veien starter ved Marble Arch i London, og går nordvestover på Edgware Road. Den mister navnet A5 i nærheten av Edgware, og fortsetter som A5183 til kryss 9 sør for Luton på M1, hvor den igjen får navnet A5. På denne strekningen passerer den Elstree, Borehamwood, Radlett, St. Albans og Redbourn.
Veien går så gjennom Dunstable, Milton Keynes og Towcester, fordi Rugby og Hinckley og så gjennom Tamworth.
Etter Brownhills krysser den motorveien M6 og fortsetter så via Cannock til Telford, en by som forøvrig har navn etter Thomas Telford. Derfra har den en kort strekning motorveistandard og heter M54.
Den passerer så Shrewsbury, Nesscliffe og Oswestry, og går inn i Wales rett vest for Chirk. I Wales går den gjennom Corwen, Llangollen og Betws-y-Coed, så opp gjennom Capel Curig hvor den når sin maksimale høyde på 312 moh.
Veien går så ned igjen mellom fjellene i Snowdonia, fordbi Bethesda og Bangor. Den krysser Menaistredet på Menai Suspension Bridge nær Bangor, og går så inn på Anglesey parallelt med A55 inn til Holyhead. Den slutter der ved Admiralty Arch, et monument tegnet av Thomas Harrison til minne om kong Georg IVs besøk under en reise til Irland.
Deler av A5 har blitt sidevei, ettersom motorveiene M1, M54 og M6 har blitt anlagt som en mer direkte rute. I Wales er det også vanlig å velge A55 for å slippe å kjøre fjellruten gjennom Snowdonia, og i stedet ta den enklere veien gjennom Cheshire Gap og så langs kysten.
A0005


John Napier.
John Napier, baron av Murchiston (født 1550 – død 4. april 1617) var en skotsk godseier og matematiker.
Napier regnes som oppfinneren av logaritmer. Under arbeidet med å forenkle tidkrevende utregninger innafor bl.a. navigasjon og trigonometri fant han at ethvert tall kan skrives som en potens, og at f.eks. en multiplikasjon kan omgjøres til en sum av eksponentene i to potenser med samme rot. 4 * 16 = 64 kan skrives som 22 * 24 = 26, og utregninga blir da 2 + 4 = 6 med etterfølgende beregning av 26 = 64. Med denne metoden kunne utregninger til sjøs som før tok en time, reduseres til få minutter.
En av Napiers store beundrere var Henry Briggs, professor i geometri ved Oxford. De var begge enige om at mer praktiske tabeller kunne konstrueres hvis en brukte grunntallet 10. Napier døde før arbeidet var avslutta, og det ble Briggs som fullførte arbeidet.
Napier er kjent som konstruktør av de første regnemaskiner. 'Napiers bein' kalles et regnebrett som bestod av rekker med tresylindre med inngraverte multiplikasjonstabeller, montert i ei treramme. Multiplikasjon skjer ved å arrangere sylindrene i bestemte mønstre. Det var arbeidet med denne som ga Napier ideen om logaritmer.
Verker.
Napier, John
Napier, John
Napier, John


Kvinesdal utvandrerfestival.
Kvinesdal utvandrerfestival er en årlig festival som markerer den norske utvandringen til USA fra Norge som skjedde på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Festivalen arrangeres hver sommer av Sørlandet utvandrersenter i Kvinesdal i slutten av juni og begynnelsen av juli.
Den første utvandrerfestivalen ble arrangert i 1989 av foreningen Viking Lodge i samarbeid med Kvinesdal kommune. Festivalen har siden da vært arrangert hvert år.


Attac.
"Association pour la Taxation des Transactions pour l'Aide aux Citoyens" (Attac) er en internasjonal organisasjon som har som hovedmål å innføre skatt på valutatransaksjoner. Attac har avdelinger i over 40 stater. Attac er partipolitisk uavhengig men samtidig assosiert med den politiske venstresiden.
Attac ble grunnlagt i Frankrike i 1998 etter at den franske avisen Le Monde Diplomatique oppfordret til å skape en organisasjon som skulle arbeide for å innføre en skatt på valutatransaksjoner, kalt Tobin-skatten. Initiativtakernes mål var å legge en demper på valutaspekulasjon, som de hevdet gjorde finansmarkedene ustabile og som de anså førte til økonomiske kriser. Sympatisørene av Attac anså at økonomiske kriser hadde valutaspekulasjon som hovedårsak, og at disse krisene førte til at millioner av mennesker er blitt tvunget inn i arbeidsløshet og fattigdom. Tobin-skatten ble for Attac en symbolsak for arbeidet mot liberalisering og for stabilisering av de globale finansmarkedene. Attac ble grunnlagt for å jobbe for det organisasjonen anså var en mer demokratisk og rettferdig verdensøkonomi.
Attacs motto er «en annen verden er mulig». Den har som politisk mål en mer rettferdig og demokratisk verden. Attac mener nyliberalistisk politikk er dominerende og bør erstattes med en annen politikk som de mener vil legge større vekt på menneselige enn økonomiske hensyn.
Attac Norge.
Etter oppstarten i Frankrike spredte organisasjonen seg raskt til å bli en internasjonal nettverksorganisasjon. Attac Norge ble startet opp 2001, og sluttet seg da til Attacs internasjonale plattform. I denne fremheves blant annet arbeidet for skatt på valutatransaksjoner, gjeldsslette, avvikling av skatteparadiser og arbeid for et mer rettferdig, globalt handelsregime hvor handel skal komme også de svakeste til gode. Forandringene i verdenssituasjonen etter 11. september og ’bushismen’ har gjort også arbeid mot krig sentralt, spesielt å hindre at krig benyttes som et blir virkemiddel for å sikre økonomiske og geopolitiske interesser. I de siste årene har Attac Norge jobbet dessuten mot skatteparadiser, privatisering av offentlige tjenester og mot New Public Management. Attac Norge samarbeider med andre politiske organisasjoner og fagforeninger. Attac Norge har kontorer sammen med flere andre organisasjoner i Solidaritetshuset i Oslo.
Ledere i Attac Norge.
Organisasjonen ledes for tiden av Benedikte Pryneid Hansen.
Politikk.
Attac kritiserer økonomisk globalisering og det de oppfatter som konsekvensene av nyliberalistisk politikk. I følge Attac er økonomisk liberalisering, frihandel og privatisering ikke en nødvendig og naturlig politisk utvikling for et land. Organisasjonen regner verdensøkonomien som grunnleggende urettferdig og at det økonomiske systemet fører til at det kanaliseres mer ressurser fra den fattige til den rike verden enn omvendt. Kampsakene til organisasjonen tilpasses nasjonale og lokale forhold, samtidig som virksomheten koordineres gjennom et globalt samarbeid.
Attacs krav om skatt på finanstransaksjoner ble 28. september 2011 lansert av EU-kommisjonen og får støtte fra den norske regjeringa.
Attacs hovedmål, beskatning av valutatransaksjoner har høstet kritikk. Først og fremst fordi slik beskatning vil legge en demper på fri flyt av valuta på tvers av landegrensene. Dette kan i sin tur redusere mulighetene for økonomiske investeringer i fattige land.


Opiater.
Opiater er kjemisk nært beslektede forbindelser (opioider) som finnes i eller er syntetisert fra morfinlignende plantealkaloider i opiumsvalmuen, "Papaver somniferum". Disse stoffene gir smertestillende effekter via opioidreseptorer i sentralnervesystemet. Eksempler på opiater er morfin, heroin og kodein.
Innenfor medisin beskriver begrepet opiat de narkotiske akaloidene som finnes i opiumsvalmuen, samt derivatene av disse alkaloidene.


Opioider.
Opioider er en fellesbetegnelse på stoffer som kan binde seg til opioidreseptorer, blant annet i sentralnervesystemet hvor de gir ønskede smertestillende effekter. Andre mindre ønskelige virkninger ved medisinsk bruk av opioider er kvalme, forstoppelse, hemming av pusterefleksen, rus og sløret bevissthet. Ved gjentatt administrering av opioider kan det utvikles toleranse, samt fysisk og/eller psykologisk avhengighet. Det er derimot sjelden det oppstår avhengighet ved vanlig terapeutisk bruk. Virkningen av opioider oppheves av opioidantagonister som naloxon.
En viktig undergruppe er opiumsalkaloider, også kalt opiater. Disse er fremstilles fra opiumsvalmue. Eksempler er morfin, heroin, kodein og oksykodon.
Det finnes en rekke helsyntetiske opioider som ikke er kjemisk beslektet med opiatene, flere av disse er meget potente. Eksempler på syntetiske opioider er metadon, buprenorfin, fentanyl, ketobemidon, petidin og dekstropropoksifen.
På cellenivå.
Opioider binder seg til opioid-reseptorer. Dette er G-proteinmedierte reseptorer, og har flere effekter.
Den totale effekten er altså redusert celleaktivitet. Hvorfor dette gir smertelindring er sammensatt, og ikke fullt ut kjent. Det antas at redusert frisetting av inhiberende nevrotransmitter (GABA) øker aktiviteten i smertelindrende baner i nervesystemet.
På nervenivå.
Smertesignaler fra skadet vev går inn i ryggmargen gjennom nervefibre av typen Ad og C. Der kobler de seg på den oppadstigende smertebanen (Tractus spinothalamicus), som sender signalene videre opp til hjernen. I koblingspunktet ligger en del ekstra nerveceller kalt internevroner. Disse kan dempe smertesignalet, og det antas at en del av virkemåten til opioider er å stiulere disse internevronene, slik at de øker sin smertedemping.
I tillegg blir smertesignalene dempet av "nedadgående baner" fra Raphe-kjernene og Periakveduktal grå substans (som er navn på områder i hjernestammen). Opioider stimulerer indirekte disse nedadgående banene ved å fjerne GABA-inhibering.
Effekt.
Effektene av opioider kan deles i sentralnervøse og perifere.
Beskrivelser.
Avhengighet innebærer abstinenssymptomer hvis forbruket opphører i en periode.
Toleranse, betyr at det kreves større og større doser for å fremkalle samme virkning.


Edgware Road.
Edgware Road (også kalt i London "شارع العرب (shāriḥ al-‘arab):" «den arabiske gata» på arabisk) er en gate i London, som utgjør første del av hovedveien A5, mellom Paddington, Marylebone og Lisson Grove. Den går nordvestover fra Marble Arch, gjennom Maida Vale, Kilburn og Cricklewood. Rett før West Hendon møter den North Circular Road ved Brent Cross. Den fortsetter så nordover gjennom The Hyde, Colindale, Burnt Oak og når tilslutt Edgware.
Den sørlige halvdelen av veien utgjør London Inner Ring Road, og er en del av grensen til sonen for Londons rushtrafikkavgift. Langs noen deler av strekningen går den under andre navn, som Kilburn High Road, Cricklewood Broadway og West Hendon Broadway.
I 1711 ble veien opprustet mellom Edgware og Kilburn, blant annet med flere vertshus som fungerte som stoppe- og hvilesteder for kjerretrafikken. Flere av disse er bevart langs veien.
Den sørligste delen av veien, mellom Marble Arch og Marylebone Road, har svært mange arabiske butikker og spisesteder, noe som reflekterer befolkningssammensetningen i området.
Edgware Road er nesten helt rett hele strekningen, noe som skyldes at den har sin opprinnelse i den romerske veien Watling Street.


Liste over fylker i California.
right
Den amerikanske delstaten California er delt inn i 58 fylker (counties). Fylkene er ansvarlige for lokale tjenester og politi innenfor deres grenser dersom de ikke er inkorporert i en by, samt lokale domstoler. De første fylkene ble opprettet i 1850. Da ble i alt 18 fylker opprettet. Ni fylker ble opprettet senere samme år.
California


Norwich City FC.
Norwich City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1902, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Canaries», som er kallenavnet til Norwich City, spiller hjemmekampene sine på Carrow Road i Norwich. Byen Norwich ligger i den engelske regionen Øst-England, omtrent 18 mil nordøst for London.
Historie.
I begynnelsen spilte Norwich City på en bane som het Newmarket Road. Laget deltok i en amatørliga, men det tok ikke lang tid før Norwich City ble anklaget for å være profesjonelle. Dermed fikk de ikke lenger delta i amatørligaen, og klubben ble formelt profesjonell i 1905. 2 år senere startet de med gule drakter, som har vært karakteristiske for klubben siden, og i 1908 flyttet de hjemmebanen sin til Rosary Road. The Nest, som var navnet på den nye banen, skulle være deres tilholdssted de neste 27 årene.
Da Norwich ble med i The Football League i 1920 førte det til økt tilskueroppslutning. The Nest hadde ikke kapasitet til å møte den nye situasjonen, og Norwich City måtte flytte for tredje gang i klubbens historie. Denne gang til Carrow Road som har vært deres hjemmebane fra 1935 og fram til dags dato. 2. Mai 2011 sikret Norwich opprykk til premier league etter seier mot Portsmouth.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1902 til 2005 har Norwich hatt 6 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 14 kamper, men ingen av dem har scoret mål for England. I 10 av kampene har spilleren fra Norwich vært med fra start, men det engelske landslaget har ikke hatt en kaptein som representerte Norwich City på klubbnivå.
Norske spillere.
Åge Hareide og Erik Fuglestad har begge spilt for klubben.


William Harvey.
William Harvey (født 1. april 1578, død 3. juni 1657) var en engelsk lege som ved begynnelsen av det 17. århundre kom fram til en korrekt beskrivelse av blodomløpet. Han bygde videre på Descartes' ideer om at blodårene var rørforma og brakte næring rundt i kroppen. Mange mener at Harvey også bygde på overlevert kunnskap innen arabisk medisin, særlig fra Ibn Nafis, som allerede i det 13. århundre utforska arterier og vener.
Biografi.
Harvey var født i Folkestone, og fikk utdanninga si ved King's School i Canterbury, Gonville and Caius College i Cambridge og universitetet i Padova. Her studerte han under Hieronymus Fabricius, og tok eksamen i 1602. Deretter returnerte han til England og gifta seg med Elizabeth Brown, datter av Elisabeth Is livlege.
Han virka som lege ved St. Bartholomew's hospital i London mellom 1609 og 1643, og var bl.a. medlem av Royal College of Physicians.
Utforsking av blodomløpet.
På Harveys tid gjaldt fortsatt den greske legen Galens lære om kroppen, og Harvey trodde sjøl på Aristoteles' teori om at blodet inneholdt en livskraft som ga liv til mennesker og dyr. Det var mot denne bakgrunnen at Harvey så gjennomførte en serie med elegante eksperimenter som etter hvert ga han et nytt syn på kroppen, og som tilhører høydepunktene under den vitenskapelige revolusjon.
Harveys tro på den overleverte kunnskapen begynte å avta etter at han fant en forbindelse mellom hjertet og arteriene på den ene sida og levra og venene på den andre. I følge tradisjonell medisin skulle dette være systemer av helt ulik art. I tillegg kom oppdagelsen av hvordan blodet også gjennomstrømmer lungene, samt venenes envegsklaffer, som tilsa at de bare kunne frakte blod mot hjertet.
Etter å ha utført eksperimenter på en rekke dyrearter, kom Harvey fram til at hjertet er en muskel med envegsklaffer, og pumper blodet ved å trekke seg sammen. Beregninger på hjertets kapasitet brakte han til den konklusjonen at blodet måtte gå fra arteriene over i venene ute i kroppen.
I 1628 kunne han offentliggjøre en fullstendig og ugjendrivelig teori om blodomløpet, i "Exercitatio Anatomica de Motu Cordis et Sanguinis in Animalibus" (Anatomisk øvelse over hjertets og blodets bevegelse i dyr), et skrift på bare 72 sider.
Embryologi.
I sine seinere år utførte Harvey forskning på fosterutvikling. Han støtta Aristoteles' teori om at et embryo ble danna gradvis, og ikke hadde de samme karakteristika som det voksne individet på et tidlig stadium. Han framsatte en hypotese om at også pattedyr danna egg, og dissekerte et stort antall hjortedyr i de kongelige jaktmarkene i håp om å finne egg, noe som ikke lyktes han. Denne forskninga ble publisert i "De Generatione" i 1651.
Samtidig kritikk.
Sjøl om Harveys teori ble allment akseptert i samtida, ble han også angrepet. Han fant det påkrevd å forsvare seg i skriftet "Exercitatio anatomica de circulatione sanguinis" i 1649. Harvey hadde høg anseelse som lege, og fungerte som livlege for både James I (1618–25) og Karl I (1625–47). Han foreleste også ved Royal College of Physicians (1615–56).
I 1661 kunne Marcello Malpighi v.hj.a. et enkelt mikroskop se hvordan blodet strømmer gjennom kapillærene i muskulaturen, og dermed gi det endelige beviset for at Harveys teori om blodomløpet som ett, lukka system var korrekt. Harveys oppdagelser ga i det hele tatt støtet til mye ny medisinsk forskning, og til fornya interesse for arabisk legekunst, særlig for Ibn Nafis, Ibn Sina og Rhazes.
Harveys banebrytende oppdagleser hadde likevel liten virkning på den medisinske praksis i samtida. Årelating, som har sin begrunnelse i Galens feilaktige teorier, fortsatte å være en populær behandlingsmetode langt inn i det 19. århundre – lenge etter at Harveys teorier hadde slått igjennom.
Harvey, William
Harvey, William
Harvey, William


Pietro Riario.
Pietro Riario O.Min. (født i 1445 i Savona i Italia, død 5. januar 1474 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble kreert til kardinal 16. desember 1471 av sin onkel pave Sixtus IV.
Det antas at det var onkelen Francesco della Rovere (den senere pave Sixtus IV) som anbefalte Pietro Riario å tre inn i fransiskanerordenen i sin ungdom. Han skal ha studert i Pavia, Padova, Venezia, Bologna, Siena og Ferrara før han i 1467 fulgte sin nå kardinalsutnevnte onkel til Roma.
Under konklavet i august 1471 var det etter flere nokså sikre indikasjoner meget på grunn av Riarios innsats (taktiske spill, løfter og fremtidige forfremmelser og embeder som innebar større inntekter) som bragte de fastlåste kardinalene ut av dødvanne og sikret sin onkels valg til pave.
Etter Sixtus IVs innsettelse fikk Riario nærmest frie hender til å bygge opp en maktposisjon innen kurien. Av finansiell betydning ble embedene som abbed av et kloster nær grensen til Frankrike, og bispeembedet Treviso, av stor betydning. I en tremånedersperiode i 1471 bekledte han også embedet som ansvarlig for det pavelige skattkammer. Før jul ble han dessuten kreert til kardinal.
Også etterpå fortsatte de pavelige gunstbevisninger, – innen kort tid akkumulerte Riario embedene som latinsk titulærpatriark av Konstantinopel, erkebiskop av både Firenze og Sevilla, biskop av Valencia, Spalato og Mende, og abbed for en rekke klostre. De prebendene dette innbragte gav han en årlig inntekt på 60 000 dukater.Med disse midlene finansierte kardinalen en overmåte sløsaktig livsstil: Han omgav seg med et personlig hoff, begunstiget diktere og kunstnere, begynte byggingen av et kjempepalass ved basilikaen SS. Apostoli, og foranstaltet fremfor alt stadig pompøse gjestebud og fester som representerer et høydepunkt i renessansens festkultur. Imidlertid var ikke denne luksus bare uttryk for sløsaktighet, men også tildels for en bevisst politisk kalkyle. Det gjaldt å stille til skue pavedømmets verdslige glans og rikdom både overfor den romerske adel og overfor de italienske republikker og fyrstedømmer. Dette førte til diplomatiske kontakter og politiske gjennombrudd. Blant annet fikk han i stand et for Roma og for seg selv gunstig bryllup mellom sin bror Girolamo med en Sforza-datter.
En legasjonsreise sommeren 1473 til Nord-Italia hadde som mål å kjøpe tilbake byen Imola fra milaneserne. Kort etter hjemkomsten til Roma døde kardinal Riario plutselig og uventet. Samtidige var av forskjellige oppfatninger om dødsårsaken – vellevned, eller giftmord?
Han fikk et av renessansens aller vakreste gravmonumenter i kirken SS. Apostoli.
Kardinal Pietro Riario, som i løpet av få år ble sin tids rikeste og mektigste kardinal, er det tidligste eksempel på den nepotisme som satte inn fra pave Sixtus' dager i renessansepavedømmet. Riario skapte skole for andre andre levemenn i kardinalskollegiet.
Riario, Pietro
Riario, Pietro
Riario, Pietro
Riario, Pietro
Riario, Pietro
Riario, Pietro


Philippe de Lévis.
Philippe de Lévis (født 4. november 1435, død 11. november 1475) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Arles i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 7. mai 1473 av pave Sixtus IV.
Levis, Philippe de
Levis, Philippe de
Levis, Philippe de


Stefano Nardini.
Stefano Nardini (død 22. oktober 1484) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Milano i Italia.
Han ble kreert til kardinal 7. mai 1473 av pave Sixtus IV.
Nardini, Stefano
Nardini, Stefano
Nardini, Stefano


Giovanni Arcimboldo.
Våpen for kardinal Giovanni Arcimboldo
Giovanni Arcimboldo (død 2. oktober 1488) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Novara i Italia.
Han ble kreert til kardinal 7. mai 1473 av pave Sixtus IV.


Ausias Despuig.
Ausias Despuig (født i Xativa i Spania, død 3. september 1483 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 7. mai 1473 av pave Sixtus IV. Han var da erkebiskop av Monreale på Sicilia.
Han ble erkebiskop av Zaragoza i Spania i 1475, men måtte fratre i 1578 på grunn av fiendskapet med Johannes II. Han var også biskop av Capaccio ved Salerno 1476–1483.
Despuig, Ausias
Despuig, Ausias
Despuig, Ausias


Brighton & Hove Albion FC.
Brighton & Hove Albion Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1901, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Seagulls», som er kallenavnet til Brighton, spiller hjemmekampene sine på American Express Community Stadium (Falmer Stadium) i Brighton. Byen Brighton ligger ved kanalkysten i den engelske regionen Sørøst-England, omtrent åtte mil sør for London.
Historie.
På et møte i «Seven Stars public house», Ship Street den 24. juni 1901 ble fotballklubben Brighton & Hove United stiftet etter et initiativ fra John Jackson. På grunn av protester fra en klubb som het Hove FC ble navnet forandret til Brighton & Hove Albion før de hadde spilt en kamp. I starten deltok de i Southern League.
De gikk inn i 3. divisjon da de kom med i The Football League i 1920, og på dette nivået ble de værende fram til 1958. I årene fra 1958 og fram til 1962 spilte de i 2. divisjon, men så rykket de ned 2 år på rad og spilte noen sesonger i 4. divisjon. Den beste perioden i klubbens historie var fra 1979 fram til 1983, da de spilte i den engelske toppdivisjonen. I 1983 kom de også til finalen i FA-Cupen, der de spilte 2-2 mot Manchester United, før de tapte 4-0 i omkampen. Klubben spiller i dag i Football League One.
Hjemmebane.
Fra 1902 spilte Brighton & Hove Albion på banen Goldstone Ground. Klubbens tilskuerrekord på 36 747 ble satt i en kamp mot Fulham 27. desember 1958 (2. divisjon). Goldstone Ground var den ene av to baner utenfor London som hadde kamper under sommer-OL 1948. (Den andre var Fratton Park i Portsmouth.) På 1990-tallet fikk imidlertid klubben økonomiske problemer, og Goldstone Ground ble solgt. Siste kamp på banen ble spilt 26. april 1997. Banen ble revet, og i dag ligger et butikkområde der banen lå.
Albion spilte deretter i to sesonger i "utlendighet" på Gillinghams bane Priestfield Stadium, over 100 km fra Brighton. Sommeren 1999 fikk klubben tillatelse til å flytte hjem igjen til Brighton og spille på friidrettsbanen Withdean Stadium. Naboene til Withdean Stadium var skeptiske til at fotballklubben skulle spille der, og det ble innført begrensninger på både musikkspilling på stadionet og parkering. Lydbegrensningene ble lempet på etter et år, men parkeringsrestriksjonene gjelder fremdeles. For fotballpublikumet er heller ikke banen ideell, siden løpebanen rundt gressmatta gjør at tribunene står langt fra banen, og sikten dermed blir begrenset. I 2004 kåret avisa The Guardian Withdean Stadium til ligaens 4. verste stadion.
I 2005 fikk Brighton & Hove Albion endelig tillatelse til å bygge nytt, permanent stadion ved landsbyen Falmer. Stadionet med navnet Falmer Stadium var planlagt ferdig til sesongstart høsten 2008. Planleggingen av det nye stadionet møtte mye motstand noe som førte til at åpningen ikke ble ferdig før i 2011. Åpningskampen mot Eastbourne Borough ble spilt 16. juli 2011 og endte med 2-0-seier til hjemmelaget.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1901 til 2005 har Brighton & Hove Albion hatt 3 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 5 kamper, men ingen av dem har scoret mål for England. I 4 av kampene har spilleren fra Brighton & Hove Albion vært med fra start, men det engelske landslaget har ennå ikke hatt en kaptein som representerte Brighton & Hove Albion på klubbnivå.


Pedro González de Mendoza.
Pedro González de Mendoza (født i Guadalajara i Spania den 3. mai 1428, død 11. januar 1495 samme sted) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Toledo og Spanias kansler.
Han ble kreert til kardinal 7. mai 1473 av pave Sixtus IV.
Den 9. mai 1474 ble han erkebiskop av Sevilla og den 13. november 1482 erkebiskop av Toledo og den spanske kirkes primas.
I 1473 var han blitt kong Henrik IV av Kastillas kansler, og etter hans død året etter storkansler for Ferdinand og Isabella. I yngre år hadde han levd et slapt og behagelig liv, men under de 22 år han var kansler gjorde han en utrettelig innsats for land og kirke.Han var en av de få innflytelsesrike menn i Spania som fremmet Christofer Columbus' prosjekter.
På dødsleiet anbefalte han den store Ximenes som sin etterfølger.


Giacopo Antonio Venier.
Giacopo Antonio Venier (død 3. august 1479) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cuenca i Spania.
Han ble kreert til kardinal 7. mai 1473 av pave Sixtus IV.


Gamme.
Gamme fra Øst-Finnmark fra slutten av 1800-tallet.
Gamme (samisk "goahti") er en eldgammel, enkel form for jordhytte. Den har reisverk av trevirke som er dekket med jord og/eller torv. Gammer forbindes i dag først og fremst med samer og kvener, men denne typen bolig har vært benyttet over hele landet, helt siden de første menneskene kom hit og langt opp i historisk tid.
Vanligvis hadde en gamme ett rom, men den kunne også være avdelt i flere rom. Ildstedet var gjerne på gulvet midt i hytta, med røykhull i taket (ljore).
Andre steder i landet enn Finnmark er disse enkle jordhyttene blitt kalt «kjøyte» eller «kote», og de ble i nyere tid hovedsakelig brukt som midlertidige boliger for tømmerhoggere og fangstfolk.
Verdens lengste gamme ligger ved grensestasjonen i Svanvik i Pasvikdalen i Sør-Varanger. Den ble først bygget i 1921, men ble brent ned under krigen, den ble ikke gjenoppbygd før i 1998.


Cardiff City FC.
Cardiff City Football Club er en walisisk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1899, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Bluebirds», som er kallenavnet til Cardiff City, spiller hjemmekampene sine på Cardiff City Stadium i Cardiff. Byen Cardiff ligger i det sørlige Wales, og er regionens hovedstad. Cardiff ligger omtrent sju mil vest for den engelske byen Bristol, og 18 mil sørvest for Birmingham.


Crewe Alexandra FC.
Crewe Alexandra Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1877, og ble valgt inn i The Football League i 1892. Laget forsvant ut av The Football League i 1896, men kom inn igjen i 1920. «The Railwaymen», som er kallenavnet til Crewe Alexandra, spiller hjemmekampene sine på Alexandra Stadium i Crewe – frem til 1995 ble stadionet kalt Gresty Road (etter gaten det ligger i), og mange fans bruker fortsatt dette navnet. Byen Crewe ligger i den engelske regionen Nordvest-England, omtrent seks mil sør for Liverpool og Manchester.


Jorge da Costa.
Jorge da Costa (død den 19. september 1509) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lisboa i Portugal.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1476 av pave Sixtus IV.


Charles II de Bourbon.
Charles II de Bourbons våpenskjold
Charles II de Bourbon (død den 13. september 1488) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Lyon i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1476 av pave Sixtus IV.
Bourbon, Charles2 de
Bourbon, Charles2 de
Bourbon, Charles2 de


Pedro Ferris.
Pedro Ferris (født i Cocentaina i Spania, død den 17. juli 1490 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tarazona i Spania.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1476 av pave Sixtus IV.
Ferris, Pedro
Ferris, Pedro
Ferris, Pedro


Crystal Palace FC.
Crystal Palace Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1905, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Eagles», som er kallenavnet til Crystal Palace, spiller hjemmekampene sine på Selhurst Park i bydelen Croydon i sør-London.
Historie.
Crystal Palace FC ble grunnlagt den 19. september 1905 av arbeidere ved krystallpalasset, og spilte opprinnelig deres hjemmekamper på banen "Crystal Palace" i nærheten av bygningen. Det fantes en annen Crystal Palace klubb allerede i 1861, men den nåværende klubben er ikke en direkte fortsettelse av den.
Den nåværende klubben ble dannet i 1905, etter at selskapet som hadde ansvaret for krystalpallaset ikke ble anerkjent av The Football Association (FA). FA godtok ikke at cup-finale vertene skulle ha sin egen klubb. Etter dette måtte en ny klubb stiftes, og den nåværende klubben hadde sin hjemmebane på cup finale banen frem til 1915.
Engelske landslagsspillere.
Siden klubben ble stiftet i 1905 har Crystal Palace hatt 11 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 40 kamper, og scoret 2 mål for England. I 33 av kampene har spilleren fra Crystal Palace vært med fra start, men ennå har ikke det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Crystal Palace på klubbnivå.


Giovanni Battista Mellini.
Giovanni Battista Mellini (død den 10. august 1478) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Urbino i Italia.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1476 av pave Sixtus IV.


Pierre de Foix den yngre.
Pierre de Foix (den yngre) (død den 17. juli 1490) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vannes i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1476 av pave Sixtus IV.
Foix, Pierre2 de
Foix, Pierre2 de
Foix, Pierre2 de


Heller.
a> er en typisk heller med bosetningsspor fra steinalderen
En heller er et naturlig formet overheng i fjellet, eventuelt et overheng under en flyttblokk (da gjerne kalt en blokkheller) som kan gi ly for vær og vind. Hellerne er ofte formet av havets brenninger ved erosjon i fjellsidene, og finnes derfor oftest nær havet, men en mengde hellere finnes også ellers over hele landet, helt opp til høyfjellet.
Hellere forbindes gjerne med steinalderfolket siden det på slike steder er funnet godt bevarte etterlatenskaper etter disse, men de ble også benyttet gjennom bronsealderen og første del av jernalderen.
I Rogaland uttales heller «hidler», som for eksempel Mohidleren i Frafjordheiane.


Hull City AFC.
Hull City Association Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i The Championship. Klubben ble stiftet i 1904, og ble valgt inn i The Football League i 1905. «The Tigers», som er kallenavnet til Hull City, spiller hjemmekampene sine på Kingston Communications Stadium i Hull som har en kapasitet på 25 404. Byen Hull, formelt heter den Kingston upon Hull, ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, omtrent ti mil øst for Leeds.
Historikk.
Fotballklubben ble stiftet i juni 1904, men hadde problemer med å finne en hjemmebane å spille på. Den første sesongen spilte de bare vennskapskamper, da de ikke var i stand til å søke om opptak i The Football League for 1904-1905-sesongen. De første sesongene spilte de på stadionet The Boulevard i Kingston upon Hull, som var rugby-lagets bane. Den første kampen ble spilt 1. september 1904 og endte 1-1 mot Notts County FC.
Laget flyttet etter hvert til Anlaby Road Cricket Ground og ble tatt opp i den engelske andre divisjon (nest høyeste nivå) i 1905-1906-sesongen. Laget endte på femte plass. Etter andre verdenskrig flyttet laget til den nybygde stadionet, Boothferry Park, med en publikumskapasitet på 15 160.
Selv om laget markerte seg noen ganger i FA-cupen, fikk ikke laget noen nasjonal suksess før på begynnelsen av 2000-tallet, da det kom inn en del nye folk i klubbens ledelse, blant andre Adam Pearson som ny styreformann, etter å ha vært markedssjef i Leeds United FC. Samtidig flyttet laget i 2002 til den nye stadionet Kingston Communications Stadium.
Hull City rykket opp i Premier League 24. mai 2008 etter seier 1–0 i playoff-finalen mot Bristol City. Dean Windass (39) ble matchvinner i sin første og sannsynligvis siste kamp på Wembley. Etter tre opprykk på fem år var dette første gang Hull var i den øverste divisjonen i England.
I sin første kamp i Premier League spilte Hull hjemme mot Fulham 16. august 2008, og selv om det startet med et mål for Fulham, endte det tilslutt med to Hull-mål av Geovanni og Caleb Folan, som ga "The Tigers" sine første poeng bare 8 minutter før full tid.
Hull City overrasket stort de første månedene med sterke borteseiere over Arsenal, Tottenham, Newcastle og West Bromwich, samt uavgjort mot Liverpool, Stoke, Portsmouth og Blackburn i de ni første bortekampene – det eneste tapet kom etter en underholdende kamp mot Manchester United som til slutt endte 4-3 i favør vertene på Old Trafford.
Til tross for Hulls svært gode start, ble andre halvdel av sesongen preget av lange tapsrekker og endte opp i en kamp mot nedrykk. Hull endte til slutt på 17. plass, ett poeng over nedrykksstreken.
Kjente spillere.
Kjente spillere er Nick Barmby, Anthony Gardner og Jimmy Bullard.


Ipswich Town FC.
Ipswich Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1878, og ble valgt inn i The Football League i 1938. «The Tractor Boys», som er kallenavnet til Ipswich Town, spiller hjemmekampene sine på Portman Road i Ipswich. Byen Ipswich ligger i den engelske regionen Øst-England, omtrent 13 mil nordøst for London.
Engelske landslagsspillere.
Siden 1878 har Ipswich hatt 12 engelske landslagsspillere. De har spilt 156 kamper, og scoret 22 mål for England i disse kampene. I 145 av kampene har spilleren fra Ipswich vært med fra start, og åtte ganger har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Ipswich på klubbnivå.


Luton Town FC.
Luton Town Football Club er en engelsk fotballklubb fra byen Luton i Bedfordshire.
Klubben ble stiftet i 1885, og ble valgt inn i The Football League i 1897. «The Hatters», som er kallenavnet til Luton Town, spiller hjemmekampene sine på Kenilworth Road Stadium som har en tilskuerkapasitet på 10280. Kallenavnet er et knyttet til byen Luton sin historiske tilknytning til hatteproduksjon.
Siden 2009/10-sesongen spiller Luton Town i Conference National etter å ha rykket ned fra League Two sesongen før. 2006/2007-sesongen rykket klubben ned fra Football League Championship, og 2007/2008-sesongen rykket de videre ned fra League One. Klubben fikk sitt tredje strake nedrykk etter 2008/2009-sesongen ettersom den da startet med 30 minuspoeng grunnet brudd på agentbetaling via tredjepart (10 minuspoeng) og manglende betalingsdyktighet (20 minuspoeng).
Klubben er en av to klubber som har spilt i alle 5 landsomfattende divisjonene i engelsk fotball (Oxford United er den første).
Klubbens manager er Paul Buckle som tidligere har trent Bristol Rovers og Torquay United.
Klubbens største bragd gjennom tidene er nok seier i Ligacupen i 1987/88-sesongen og tap i finalen året etter. Klubben tapte også finalen i FA-cupen i 1958/59-sesongen.
Klubben har en stor fanskare i Norge, og blant tilhengerne er den anerkjente sportsjournalisten og forfatteren Jarle Mordal, tidligere landslagsspiller Frode Olsen og fotballtrener Lars Petter Rønnestad.
Luton Town har en norsk supporterklubb som heter Luton Town Supporters Club of Scandinavia.


Millwall FC.
Millwall Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1885, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Lions», som er kallenavnet til Millwall, spiller hjemmekampene sine på The Den i bydelen Southwark i London.
Historie.
Millwall var sist oppe i den engelske toppserien sesongene 88/89 og 89/90, da man var ledet av den skotske manageren John Docherty. Laget bestod i disse årene av mange egne produkter (Horne, McLeary, Stevens, Sheringham) samt spillere hentet inn fra London eller omegn (slik som Steve Wood fra Reading, Terry Hurlock fra Brentford, Les Briley fra Aldershot – Tony Cascarino var mest "eksotisk" i så måte; fra Gillingham). Da laget rykket ned med god margin i 90, smuldret stammen raskt opp, men flere av spillerne opplevde store karrierer videre hver for seg, slik som Terry Hurlock (Rangers og Southampton) og Tony Cascarino (Aston Villa og diverse franske klubber).
Engelske landslagsspillere.
Fra 1901 til 1938 hadde Millwall 8 engelske landslagsspillere. Tilsammen har disse spilt 10 kamper, og scoret 2 mål. I alle 10 kampene har spilleren fra Millwall vært med fra start, men det engelske landslaget har ikke hatt en kaptein som representerte Millwall på klubbnivå.


Plymouth Argyle FC.
Plymouth Argyle Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1886, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Pilgrims», som er kallenavnet til Plymouth Argyle, spiller hjemmekampene sine på Home Park i Plymouth. Byen Plymouth ligger i den engelske regionen Sørvest-England, omtrent 20 mil sørvest for Bristol. Plymouth Argyle er ligaens sørligste og vestligste klubb.


Reading FC.
Reading Football Club er en engelsk fotballklubb fra Reading i Berkshire som spiller i Premier League fra høsten 2012. Klubben ble stiftet i 1871, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Royals», som er kallenavnet til Reading, spiller hjemmekampene sine på Madejski Stadium i Reading. Byen Reading ligger i den engelske regionen Sørøst-England, omtrent seks mil vest for London.


Fagopposisjonen av 1911.
Fagopposisjonen av 1911 oppsto etter et faglig møte i Trondheim i 1911, der det ble vedtatt en resolusjon (Trondhjemsresolusjonen) om at organisasjonsarbeidet skulle drives på «et mer revolusjonært grundlag end før».
"«Møtet uttaler, at den faglige situation nu kræver, at organisationsarbeidet lægges paa et mere revolutionært grundlag end før. I henhold hertil peker møtet paa som nærligende program:"
"A. 1.De skriftlige bindende overenskomster avskaffes. 2. Forsikringsvæsenet sløifes."
"B. Som "kampmidler" benyttes i første række:"
"1. Streik. 2. Sympatistreik. 3. Boykot. 4. Obstruktion. 5. Sabotage. 6. Kooperation."
"1. At landsorganisationen gjøres til det centrale, – fællesnevneren."
"2. Denne inddeles i departementer svarende til de store industrier, altsaa industriforbund."
"Der oprettes lokale samorganisasjoner som bl.a. overtar den lokale agitation og gives
I åra forut hadde det vært en linjekamp i Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon om hvorvidt en i det faglige arbeidet skulle satse på langsiktige avtaler med arbeidsgiverne eller på en mer aksjonistisk linje. Innafor veletablerte industriforbund og handverkerforeninger sto den første linja sterkest, mens mange arbeidere i den raskt voksende tungindustrien og i anleggsbransjen så seg best tjent med den siste.
Fagopposisjonen med Martin Tranmæl i spissen krevde en omlegging fra en forbundsvis lønnskamp til en mer samordna kamp bygd på Landsorganisasjonen sentralt og samorganisasjonene lokalt. I tillegg reiste den krav om nasjonalisering av økonomien og direkte arbeiderkontroll over produksjonsmidlene.
Arbeiderpartiet ble kritisert for å legge for stor vekt på det parlamentariske arbeidet. I partiet allierte Fagopposisjonen seg med Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet og Det sosialdemokratiske studentlaget, som også var påvirka av internasjonale sosialistiske ideer.
Kort tid etter Den russiske revolusjon i 1917 begynte opposisjonen å organisere arbeider- og soldatråd rundt omkring i landet, og i mars 1918 holdt rådsbevegelsen landskonferanse. Den avviste partiflertallets linje som sa at samfunnsendringer måtte bygge på folkeflertallet, uttrykt gjennom frie valg med allmenn stemmerett. Mot denne linja satte opposisjonen arbeiderklassens kamp mot «de besiddende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse» – uavhengig av sammensetninga i Stortinget.
På Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 greidde Fagopposisjonen å samle flertall for et noe moderert forslag som sidestilte kamp for parlamentarisk flertall med revolusjonær masseaksjon. Ved valgene trakk den gamle ledelsen seg fra alle verv, og opposisjonen inntok det nye sentralstyret.
På landsmøtet i 1919 ble det vedtatt å melde partiet inn i Den tredje internasjonale. Dermed hadde Fagopposisjonen vunnet fram i kampen for å gjøre Det norske arbeiderparti til et revolusjonært parti.
Samme år fikk Fagopposisjonen også flertall på LO-kongressen. Den gamle lederen, Ole O. Lian, ble gjenvalgt etter å ha nærma seg opposisjonens syn. Ny nestformann ble Elias Volan.


Sheffield United FC.
Sheffield United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1889, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Blades», som er kallenavnet til Sheffield United, spiller hjemmekampene sine på Bramall Lane i Sheffield. Byen Sheffield ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, omtrent fem mil sør for Leeds.


Watford FC.
Watford Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1881, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Hornets», som er kallenavnet til Watford, spiller hjemmekampene sine på Vicarage Road i Watford. Byen Watford ligger i Hertfordshire, i den engelske regionen Øst-England, rett nordvest for London.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1881 til 2005 har Watford hatt 2 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 40 kamper, og scoret 6 mål for England. I 23 av kampene har spilleren fra Watford vært med fra start, men det engelske landslaget har ennå ikke hatt en kaptein som representerte Watford på klubbnivå.


Alameda County.
Alameda County er et fylke i den amerikanske delstaten California. Fylket ligger rundt San Francisco Bay Area. Ifølge folketellingen i 2000 bodde det 1 443 741 personer i fylket. Administrasjonssenteret ligger i Oakland
Historie.
Fylket ble opprettet den 25. mars 1853 fra deler av fylkene Contra Costa County og Santa Clara County. På den tiden lå administrasjonssenteret i byen Alvarado. I 1856 ble det flyttet til San Leandro. I perioden 1872–1875 lå senteret i Brooklyn. Brooklyn er nå en del av Oakland.
Geografi.
Alameda County er 2 127 kvadratkilometer stort. 1 910 kvadratkilometer er land og de resterende 216 kvadratkilometerene er vann.
I vest grenser fylket til San Francisco Bay. I nord ligger Berkeley Hills som strekker seg mot midten av fylket. De største byene og tettstedene ligger i vest nær kysten. I øst ligger Livermore Valley.
Befolkning.
Ifølge folketellingen i 2000 bodde det 1 443 741 personer i fylket. Befolkningstettheten er 756 pr. kvadratkilometer. For hver 100 kvinner er det 94 menn.
Det er 523 366 husholdninger i fylket hvorav 32,60 % har barn under 18 år. 47 % av husholdningene er gifte ektepar. Gjennomsnittlig husholdningsstørrelse er 2,71 og gjennomsnittlig familiestørrelse er 3,31.


Cristoforo della Rovere.
Cristoforo della Rovere (død den 1. februar 1478) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tarentaise i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 10. desember 1477 av pave Sixtus IV.
Della Rovere, Cristoforo
Della Rovere, Cristoforo
Della Rovere, Cristoforo


Girolamo Basso della Rovere.
Girolamo Basso della Rovere (død 1. september 1507) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Recanati i Italia.
Han ble kreert til kardinal 10. desember 1477 av sin onhel pave Sixtus IV.
Basso della Rovere, Girolamo
Basso della Rovere, Girolamo
Basso della Rovere, Girolamo


Giorg Hesler.
Giorg Hesler eller Kesler, på moderne tysk kjent som "Georg Hessler", "Georg Heßler", "Georg von Hessler", "Georg von Heßler" og "Georg von Hasler" (født ca 1427 i Bamberg i Bayern; druknet den 21. september 1482 i Donau ved Melk) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var rådgiver til keiser Fredrik III.
Han studerte fra rundt 1446 ved universitetene i Wien, Leipzig, Köln, Heidelberg og Pavia. I Pavia ble han i 1454 gjort til doctor iuris utriusque. Han ble presteviet ca 1456.
Fra 1458 til 1460 var Hesler domprost i Worms og senest 1460 ble han "Priesterherr" i Köln. I 1466 ble han domherre i Speyer. Hesler virket i en rekke verdslige og geistlige fyrsters tjeneste.
Han ble kreert til kardinal 10. desember 1477 av pave Sixtus IV.
Fra 1480 var han fyrstbiskop av bispedømmet Passau.
Hesler, Giorg
Hesler, Giorg


Gabriele Rangone.
Gabriele Rangone (av Verona) O.Min.Obs. (død 27. september 1486) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Agrigento.
Han ble kreert til kardinal 10. desember 1477 av pave Sixtus IV.
Rangone, Gabriele
Rangone, Gabriele
Rangone, Gabriele
Rangone, Gabriele


Pietro Foscari.
Pietro Foscari (død den 11. august 1485) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var "primicerius" ved domkirken i Venezia.
Han ble kreert til kardinal 10. desember 1477 av pave Sixtus IV.
Foscari, Pietro
Foscari, Pietro


Jeremiah Horrocks.
Jeremiah Horrocks eller Horrox (født 1619 – død 3. januar 1641) var en engelsk astronom. Han var den første som forutså og observerte en venuspassasje.
Han var født i Toxteth Park nær Liverpool som sønn av en småbruker. Til tross for små midler ble han opptatt ved University of Cambridge, men avslutta studiene i 1635 uten å ta eksamen, trolig av økonomiske grunner.
I Cambridge ble han kjent med verkene til bl.a. Johannes Kepler og Tycho Brahe. Kepler hadde beregna at Venus ville komme nær sola i 1639, men uten å passere. Horrocks hadde gjort sine egne observasjoner av Venus i årevis, og var overbevist om at Keplers beregning var gal, og at en venuspassasje virkelig ville finne sted.
Horrocks fokuserte bildet av sola gjennom et enkelt teleskop på et stykke kartong. Han hadde regna ut at passasjen ville begynne kl. 15 den 24. november (4. desember etter den gregorianske kalender) på observasjonsstedet hans, Much Hoole i Lancashire. Været var skya, men kl. 1515 kunne han se Venus avtegne seg på bildet av sola på papparket, og han observerte den i en halv time til solnedgang. Passasjen kunne også observeres av vennen og medarbeideren William Crabtree i Salford.
Ut fra disse observasjonene kunne Horrocks som den første gjøre beregninger på Venus' størrelse, og på avstanden fra Jorda til sola. Den siste beregningen endte et stykke fra det riktige (63% av den faktiske avstanden), men den var mye bedre enn de overslagene som forekom på hans tid.
Horrocks døde plutselig under et opphold på hjemstedet Toxteht Park av ukjent årsak – bare 23 år gammel. Avhandlingen "Venus in sub sole visa" ble utgitt av vennen Johannes Hevelius i 1662.
Horrocks, Jeremiah


Giovanni d'Aragona.
Giovanni d'Aragona (død den 17. oktober 1485) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av kongen av Napoli.
Han ble kreert til kardinal 10. desember 1477 av pave Sixtus IV.
Aragona, Giovanni d'
Aragona, Giovanni d'
Aragona, Giovanni d'


Raffaelo Riario-Sansoni.
Raffaelo Riario-Sansoni (født den 3. mai 1460 i Savona i Italia, død den 9. juli 1521 i Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sønn av kongen av Napoli.
Han ble allerede som 17-åring kreert til kardinal 10. desember 1477 av sin onkel pave Sixtus IV.
Andre kardinaler i slekten var Pietro Riario (kreert 1471), Alessandro Riario (1578), Tommaso Riario Sforza (1823) og Sisto Riario Sforza (1846).
Riario-Sansoni, Raffaelo
Riario-Sansoni, Raffaelo
Riario-Sansoni, Raffaelo
Riario-Sansoni, Raffaelo
Riario-Sansoni, Raffaelo


Domenico della Rovere.
Domenico della Rovere (død 22. april 1501) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Tarantaise så av Genève og av Torino.
Han ble kreert til kardinal 10. februar 1478 av pave Sixtus IV.
Han var bror til kardinal Cristoforo della Rovere.


Cosma Orsini.
Cosma Orsini (død den 21. november 1481) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble erkebiskop av Trani.
Han ble kreert til kardinal 15. mai 1480 av pave Sixtus IV.
Han tilhørte den innflytelsesrike Orsinislekten.
Orsini, Cosma
Orsini, Cosma
Orsini, Cosma


Ferry de Clugni.
Ferry de Clugni (død 7. oktober 1483) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Tournai i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 15. mai 1480 av pave Sixtus IV.
Clugni, Ferry de
Clugni, Ferry de
Clugni, Ferry de


Giovanni Battista Savelli.
Giovanni Battista Savelli (død den 18. september 1498) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 15. mai 1480 av pave Sixtus IV.
Han huskes mest for sine iherdige men mislykkede forsøk på å få pave Alexander VI avsatt ved et konsilsvedtak.
Savelli, Giovanni Battista
Savelli, Giovanni Battista
Savelli, Giovanni Battista


Giovanni Colonna.
Giovanni Colonna er navnet til hele fire katolske kardinaler fra Colonnaslekten.


Giovanni de' Conti.
Giovanni de' Conti (død 20. oktober 1493) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cosenza i Italia.
Han ble kreert til kardinal 15. november 1483 av pave Sixtus IV.
Conti, Giovanni de'
Conti, Giovanni de'
Conti, Giovanni de'


Giovanni Giacomo Sclafenati.
Giovanni Giacomo Sclafenati (død den 9. desember 1497) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Parma i Italia.
Han ble kreert til kardinal 15. november 1483 av pave Sixtus IV.
Sclafenati, Giovanni Giacomo
Sclafenati, Giovanni Giacomo
Sclafenati, Giovanni Giacomo


Giovanni Battista Orsini.
Giovanni Battista Orsini også kjent som Giambattista (død den 22. februar 1503) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var medlem av den viktige Orsinislekten i Roma.
Han ble kreert til kardinal 15. november 1483 av pave Sixtus IV.
Pave Innocens VIII utnevnte ham i 1491 til erkebiskop av Taranto, som han regjerte ved stedfortreder mens han selv ivaretok sitt verv som administrator av deler av Kirkestaten. Han var en nøkkelperson for valget av Alexander VI under konklavet i 1492. Men snart kom Orsini og andre på kant med paven, og ble kastet i Engelsborgen på pavens befaling. Der døde han. I samtiden ble det visket at han ble forgiftet av pave Alexander.
Orsini, Giovanni Battista
Orsini, Giovanni Battista
Orsini, Giovanni Battista


Hélie de Bourdeilles.
Hélie de Bourdeilles O.Min. (død den 5. juli 1484) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Tours i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 15. november 1483 av pave Sixtus IV.


Joan Margarit i Pau.
Joan Margarit i Pau eller spansk Juan Margarit (født i 1422 i Girona i Spania, død den 21. november 1484) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Girona.
Han ble kreert til kardinal 15. november 1483 av pave Sixtus IV.


Ascanio Sforza.
Ascanio Maria Sforza de' Visconti (født 3. mars 1455, død den 27. mai 1505 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pavia i Italia.
Han ble kreert til kardinal 17. mars 1484 av pave Sixtus IV.
Sforza, Ascanio Maria
Sforza, Ascanio Maria
Sforza, Ascanio Maria
Sforza, Ascanio Maria


AFC Wimbledon.
AFC Wimbledon er et profesjonelt fotballag fra London som skal representere bydelen Merton, med særlig fokus på Wimbledon. Kampene blir dog spilt i London-forstaden Kingston upon Thames.
Historie.
Klubben ble opprettet i 2002 som en protest mot at man flyttet klubben Wimbledon FC (som senere skiftet navn til Milton Keynes Dons FC) fra bydelen Wimbledon til Milton Keynes til tross for sterke protester fra klubbens supportere. Klubben og fansen ser på AFC Wimbledon som en naturlig fortsettelse på Wimbledon FC, og at Milton Keynes Dons FC verken representerer folket eller klubbens minne.
Klubben spilte sine to første sesonger i toppdivisjonen i Seagrave Haulage Combined Counties League, en liga bestående av lag rundt London. I den andre sesongen tapte de ingen kamper (vant 42, 4 uavgjort), og rykket opp til Isthmian League First Division foran 2004/05-sesongen. Denne vant de også, med 29 seire, 10 uavgjort og 3 tap, og de rykket opp Isthmian League Premier Division. Her ble det en fjerdeplass og akkurat ikke opprykk. Laget har rekorden i England for flest kamper uten tap. De spilte 78 kamper, over tre sesonger og to ligaer, uten å tape. I sesongen 2006/07 lå de relativt godt an, men fikk −15 poeng for bruk av en ikke-godkjent spiller. Dette ble senere omgjort til −3 poeng, noe som holdt til en plass i play-off. I play-off tapte de imidlertid, og måtte fortsette i Isthimian League Premier Division.
I sesongen 2007/08 endte AFC Wimbledon på en tredjeplass, noe som holdt til play-off igjen. Denne gangen vant de play-off og rykket opp til Conference South. Denne divisjonen ble vunnet første året, og dermed bar det videre til Conference National, nivå 5 på den engelske fotballpyramiden. Første sesong på dette nivået manglet det noen få poeng til playoff-plass. Sesongen 2010/11 endte med opprykk til Football League Two.
Sponsoren er Sports Interactive, skaperne av spillet Championship Manager, som nå lager Football Manager.
Navnet.
Når de skulle gi klubben navn, ville grunnleggerne komme så nære «Wimbledon FC» som mulig. Førstevalget deres, «FC Wimbledon», ble avvist av London F.A. «AFC Wimbledon» ble godkjent, da AFC er vanlig i klubbnavn og står gjerne for «Association Football Club». Marc Jones, en av grunnleggerne, påstår på sin side at det ikke står for noen ting. Noen har dog foreslått «A Fan's Club».


Isthmian League Premier Division.
Isthmian League Premier Division er toppdivisjonen i Isthmian League. Det er det sjuende leddet i den engelske fotballserien. Den blir, av sponsorgrunner, ofte referert til som Ryman League Premier Division.
Vinneren av divisjonen rykker opp til Conference South. Klubbene fra nr. 2 til nr. 5 spiller play-off. Vinneren av denne rykker også opp. Klubber som rykker ned havner enten i Isthmian League First Division eller Southern League Division One East, avhenging av hvor de er fra.


Billig lykke.
"Billig lykke" er Joachim (Jokke) Nielsens siste plate med bandet The Tourettes. Det kom ut i 1999 på plateselskapet S2 Records. I 2006 ble albumet remastret og gitt ut på nytt med tre ekstra spor.


Indre Østland Fotballkrets.
http://www.fotball.no/Kretser/indre_ostland/
Indre Østland Fotballkrets ble stiftet 5. august 1905, og er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Hedmark og Oppland, bortsett fra Alvdal, Folldal, Os, Tolga og Tynset, som hører til i Trøndelag Fotballkrets, og Jevnaker, som hører til Buskerud Fotballkrets.
I 2005 var 175 klubber medlem av kretsen, og medlemstallet var cirka 54 600.
4. divisjon.
"For tabeller se 4. divisjon fotball for herrer 2012"
Lag per avdeling: 12, 11 og 11
5. divisjon.
"For tabeller se 5. divisjon fotball for herrer 2012"
Opprykksplasser: 6 (1 lag per avdeling)
4. divisjon.
Opprykksplasser: 2 (1 lag per avdeling)


Reading (Berkshire).
Reading er en by og en enhetlig myndighet i Berkshire, England. Den ligger ved stedet hvor elvene Themsen og Kennet renner sammen, omkring halvveis mellom London og Oxford. Byen er ved siden av London et av de viktigste forretningssentra i det sørøstlige England, og flere store britiske og multinasjonale selskaper har sine hovedkvarter der.
Historie.
En bosetning ble grunnlagt på stedet i det 8. århundre. Den hadde navnet "Readingum", som enten kommer fra angelsaksisk for «Readdas folks sted», eller fra keltisk "Rhydd-Inge", «Overgangsstedet ved elven»; den angelsaksiske teorien er den mest plausible. I 871 ble den inntatt av vikinger. Da "Domesday Book" ble nedtegnet i 1086 hadde den 600 innbyggere, og var en "borough", som moderne forstad betyr valgkrets men som dengang viste til at det var en befestet by. I middelalderen kom mange pilegrimer til Reading Abbey.
Ved slutten av det 16. århundre var Reading den største byen i Berkshire, med over 3000 innbyggere. Den var en viktig kamparena under den engelske borgerkrigen. Byen skiftet hender flere ganger. På tross av gode befestninger varte den lengste beleiringen, i april 1643, bare ti dager. Reading var også åsted for betydelige sammenstøt under den ærerike revolusjonen i 1688
I 1801 hadde byen omkring 9400 innbyggere, og den fortsatte å vokse. Produksjonsindustrien vokste også, og fra 1832 sendte byen to representanter til parlamentet. Et bystyre ble innført i 1839, og to år senere kom jernbanen; enda en jernbanelinje ble anlagt i 1849. I 1851 var det 21 500 innbyggere, mer enn en dobling på 50 år. Den fikk status som et eget grevskap i 1887, og innen 1900 hadde befolkningtallet igjen blitt doblet, til 59 000.
Blant særlig viktige varer som ble produsert var øl (spesielt India Pale Ale, som ble oppfunnet i Reading), planteknoller og kjeks. Ettersom dette på engelsk heter "beer", "bulbs" og "biscuits" ble byens industri ofte referert til som "The Three B's", «De tre B'ene».
Byen fortsatte å vokse i det 20. århundre. I 1911 ble Caversham i Oxfordshire, på den andre siden av Themsen, innlemmet i Reading. I senere år har det kommet til en rekke nye boligområder, og mange pendlere har slått seg ned der. Det har også kommet til flere kjøpesentre.
Idrett.
Reading FC spiller i Football League Championship, og har sin hjemmebane på Madejski Stadium.


Yin og yang.
Det tradisjonelle symbolet for yin (svart) og yang (hvit)
Yin (陰 (japansk) eller 阴 (kinesisk)) og yang (陽 eller 阳) er sentrale begreper innen kinesisk filosofi, særlig taoisme. På japansk kalles begrepet "in-yo". Begrepene ble antagelig først introdusert i den kinesiske spådoms- og filosofi-teksten Yijing, som har røtter tilbake til ca 800 f.Kr., og som var ferdig redigert ca år 1.
Yin er her det jordiske, yang det himmelske prinsipp. De symboliserer to motsatte, komplementære prinsipper som kald – varm, mørk – lys, passiv – aktiv og så videre. Overgangen mellom yin og yang er ikke skarp, men flytende. For eksempel kan man i filosofien beskrive sommer som full yang, høst som overgang fra yang til yin, vinter som full yin og vår som overgang fra yin til yang.
Yang og yin sees på som krefter som skal utfylle hverandre. Ubalanse mellom kreftene kan oppstå.
Yin karakteriseres ofte som en kinesisk drage, og yang som en tiger.
Den ytre sirkel betyr «alt» mens det sort og hvite innenfor sirkelen representerer samspillet mellom to krefter kalt «yin» (sort) og «yang» (hvit). De kan ikke eksistere uten hverandre. De er ikke helt sort og hvite, akkurat som at ting i livet ikke er helt sort eller hvitt.
Taijitegnet.
Taijitegnet, på kinesisk Taiji Tu 太極圖, kalles av mange i Vesten ofte feilaktig for Yin Yang-tegnet. Det er uten tvil det mest kjente symbolet fra kinesisk filosofi. Yin og yang er en integrert del av begrepet Taiji (på norsk ofte kalt Tai Chi)
Diagrammet er av ukjent opprinnelse, det finnes ikke en opprinnelig autentisk forklaring på det. Selv om taiji-tegnet er så kjent er det vanskelig å finne en historisk klar og logisk forklaring på hva det presis dekker. I de fleste forklaringer blir taiji forvekslet med yin og yang, som faktisk kun er en del av forklaringen om taiji.
Det er en generell enighet om at de to ”fiskene” beskriver yin og yangs syklus, og at taiji symboliserer yin og yangs 陰陽 veksling, de uendelige forandringer og transformasjoner. Det er likevel ikke mulig å finne en opprinnelig forklaring på hva de to ”øynene” står for.
En av de tidligste betydningene av yin og yang var henholdsvis skyggesiden (yin) og solsiden (yang) av et fjell, hvor bjergkammen var taiji. Yin-yang 陰陽 fikk sin nåværende filosofiske betydning senest omkring 300 f.Kr. hvor det forekommer i flere tekster, blant andre Zhuang Zi.


Robert Boyle.
Robert Boyle (født, død) var en irsk naturfilosof, kjent for sine arbeider innen fysikk og kjemi.
Biografi.
Han ble født i Lismore Castle i Munster som barn nr. 14 av Richard Boyle, jarl av Cork. Allerede som barn lærte han å snakke latin og fransk, og åtte år gammel ble han sendt til Eton. Etter tre år der ble han sendt på en utenlandsreise med en fransk privatlærer. Han tilbrakte to år i Genova; seinere kom han til Firenze. Her ble han kjent med verkene til den store Galileo Galilei, som døde mens Boyle oppholdt seg i byen.
Da han kom tilbake til England i 1644, var faren død, og hadde etterlatt ham store eiendommer i Dorset og i Irland. Han viet seg nå til vitenskapelig forskning, og ble snart et framtredende medlem av forskerforbundet Invisible College – som seinere ble til Royal Society. Medlemmene hadde hyppige møter i London og i Oxford, der Boyle slo seg ned i 1654. Etter å ha lest om Otto von Guerickes luftpumpe, satte han seg fore å forbedre konstruksjonen sammen med Robert Hooke. I 1659 kunne han presentere sin "machina Boyleana" eller "pneumatiske maskin", og med den gjennomførte han en serie eksperimenter med luft. Disse ble presentert i "New Experiments Physico-Mechanicall touching the spring of the air and its effects" i 1660.
I 1668 forlot han Oxford og flyttet inn hos en søster på Pall Mall i London. Etter at søsteren ble alvorlig syk, trakk Boyle seg tilbake fra offentligheten. Han døde ved juletider i 1691, og er gravlagt ved St. Martin-in-the-Fields i London. I sitt testamente donerte han midler til en forelesningsrekke, kjent som Boyle Lectures.
Forskning.
Boyle inntok gjennom hele karrieren en uavhengig posisjon i forhold til alle andre skoler, og han var lite opptatt av den eventuelle praktiske nytten av forskningen sin. Han var selv overbevist alkymist, men kritiserte likevel de delene av alkymien som han mente var for dårlig fundert. Han medvirket til å få opphevet Henrik IVs forbud mot forsøk med å mangfoldiggjøre gull og sølv. Han opponerte mot Aristoteles' inndeling av materien i fire elementer og Paracelsus' tre prinsipper, men kom selv ikke lenger enn til å slå fast at det sannsynligvis var mer enn fire – kanskje også mer enn fem – grunnstoffer. Han beveget seg i retning av et moderne syn på grunnstoff som udelelige komponenter i legemer, og forsto forskjellen mellom en blanding og en kjemisk forbindelse. Han forbedret teknikker for å bestemme bestanddelene i en blanding, og kalte prosessen «analyse».
Han utførte eksperimenter med forbrenning og ånding, og var også interessert i anatomi, men hans sarte natur holdt han borte fra disseksjoner.
Av mer varig verdi er Boyles eksperimenter med forplantning av lydbølger, spesifikk vekt, refraksjon, krystaller, elektrisitet, farger og hydrostatikk.
Boyle var den første som formulerte loven om at volumet av en gass er omvendt proporsjonalt med trykket. Loven er kjent som Boyle-Mariottes lov, selv om Boyle presenterte den i 1660 og Edme Mariotte først i 1676.


Barnebidrag.
Barnebidrag skal betales av den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet sitt.
Alle foreldre er pliktige til å forsørge sine barn etter en evnevurdering. Reglene om bidragsplikten finnes i barneloven. Det er i utgangspunktet barnets foreldre som skal avtale bidragets størrelse, men dersom de ikke kommer til enighet kan hver av dem kreve at NAV fastsetter, og innkrever, bidraget.
Med virkning fra 1. oktober 2003 skal bidraget fastsettes med utgangspunkt i standardssatser for hva underholdet av barnet koster pr mnd. Denne kostnaden fordeles mellom foreldrene i samsvar med deres inntekter. Tilslutt får den som er bidragspliktig standardfradrag dersom han/hun har samvær med barnet.
Bidrag skal betales fra den måned barnet blir født og til og med den måned barnet fyller 18 år. Bidraget kan forlenges under skolegang i videregående skole.
Pr. 1. januar 2005 ble det innkrevd barnebidrag i tilsammen 123 000 saker, der 157 000 barn var involvert. Det var totalt 107 000 personer som bidragspliktige. Differansen skyldes bl.a. at i 5 600 saker er faren ukjent.


Luther Vandross.
Luther Ronzoni Vandross jr. (født 20. april 1951, død 1. juli 2005) var en amerikansk R&B-sanger. Han var født i New York City i 1951. Luther Vandross begynte å spille piano da han var tre år. Han startet sin karriere på 1970-tallet som en bakgrunnsvokalist for artister som David Bowie (som oppdaget ham og fikk han med på sitt "Young Americans"-album), Roberta Flack, Carly Simon, Donna Summer, Bette Midler, Chic og Barbra Streisand. Han fikk endelig sitt gjennombrudd som gjestesanger for gruppa Change. Hans første hit var «Searching».
Vandross hadde diabetes, en sykdom som gikk i familien. I 2003 ble han veldig syk. Han stilte opp på Grammy for å motta prisen for årets sang, og da sa han «Whenever I say goodbye it's never for long because I believe in the power of love» (direkte oversatt: «Hver gang jeg sier farvel er det ikke for lenge, fordi jeg tror på styrken av kjærligheten».
Foruten å være på The Oprah Winfrey Show, ble han aldri sett offentlig igjen. Luther Vandross døde 1. juli 2005 på John F. Kennedy Medical Center i Edison, New Jersey på en alder av 54. Grunnen til at han døde ble aldri sagt offentlig. Begravelsen ble holdt 8. juli, 2005 i New York City. To dager seinere ble han begravet i George Washington Memorial Park i Paramus, New Jersey.


Anglere.
Kartet viser både halvøya Angeln (til øst for Flensburg og Schleswig) og halvøya Schwansen (sør for Schlei).
Anglere var et germansk folk som tok sitt navn fra forfedrenes kulturelle region Angeln, et distrikt i dagens Schleswig-Holstein i nordlige Tyskland. Anglerne var den ene av tre tre hovedgruppene som bosatte seg på Britannia i sub-romersk Britannia. De grunnla flere mindre kongedømmer i angelsaksiske England, og deres navn var opprinnelsen til navnet «England». Området East Anglia har også navn etter anglerne, ettersom dette var deres kjerneområde i England.
Etymologi.
Rekonstruksjon av et angelsaksisk hus i West Stow
Det etniske navnet «angle» har flere former og stavinger, og betydninger. Det tidligste attesterte utgaven er det latiniserte navnet "Anglii", er germansk stamme nevnt i "Germania" av Tacitus.
Pave Gregor I den store er den første som er kjent for å ha forenklet "Anglii" til "Angli", hvilket han gjorde i en epistel, den sistnevnte formen utviklet seg til den foretrukne formen av ordet i Britannia og deretter utover på kontinentet (den generiske formen ble "Anglus" i svar). Landet forble "Anglia" på latin. I mellomtiden er det flere likheter i form og mening bevitnet i angelsaksisk litteratur: kong Alfred den stores oversettelse av Orosius' verdenshistorie benytter "Angelcynn" (-ætt) for å beskrive England og det engelske (angelsaksiske) folk; Beda den ærverdige benytter "Angelfolc" (-folk); det er også slik former som "Engel", "Englan" (folket), "Englaland", og "Englisc", som alle viser tegn på vokale mutasjoner og senere utvikling til dominerende former.
Anglere under et annet navn.
Germanere i kamp under slaget ved Teutoburgerskogen, "Varusschlacht", 1909
To betydningsfull antikke geografer, Strabo og Plinius den eldre nevner ingenting om anglerne. Grunnene for at de er utelatt er antagelig for at deres bosetning på sørkysten av Østersjøen var betraktet som "terra incognita", ukjent land. Imidlertid har begge to beskrevet denne kysten. Ettersom anglerne hadde et antatt geografisk navn, er det mulig at de hadde andre navn ikke basert på geografi, eller av andre grunner.
Strabos redegjørelse av slaget ved Teutoburgerskogen gir sin kunnskap om de siste årene av Augustus' styre og etter, hvilket er tidlig på det første århundret. Strabo (7.2.1, 4 og 7.3.1) hevder at kimbrere levde fortsatt på halvøya (det vil si Jylland) som de alltid hadde gjort, selv om en del av dem likte å vandre. Bortenfor elven Elben er folket ved kysten ukjente i Strabos verk, men sør for dem er svebere fra Elben til "getae", gotere. Strabo arbeidet østover fra Rhinen.
Plinius på den annen side arbeidet fra øst mot vest (4.13.94). Hans beskrivelse forlater Svartehavet, krysser fjellene "Ripaei" til kysten av det nordlige hav, og følger den vestover til Gadir i hva som i dag er Spania. I den første retningen er Skytia hvor sarmatere, "vistula veneti" (baltiske venetere), skirere og hirriere er lokalisert, så langt unna som Vistula (Wisła). Deretter begynner ingvæonere («Yngves folk»). Baunonia (Bornholm) er en øy som ligger midt imot Skytia. Cylipenus, antagelig Kielbukta, er beskrevet, og derfra er det en bukt som kalles Lagnus og som er grensen mot kimbrere. Dets lokalitet er ikke kjent, men det er mulig det var region Angeln.
Hos Plinius består ingvæonere av kimbrere og teutonere (også chaukere, men de var ikke i denne regionen). Om Lagnus lå ved grensen til kimbrerne og etter Kiel, da må Angeln ha vært i området til teutonere. De var kanskje ikke kjent som «anglere» på den tiden; imidlertid omfattet området til teutonere også Vorpommern og regionen sør for Elben (hovedsakelig Holstein), medregnet for den forutsatt større rekkevidden til anglerne i senere kilder.
Tacitus.
Angelsaksisk brosje av sølv, British Museum
Muligens er den første tilfellet av anglere som er i nedtegnet historie i Tacitus' "Germania", kapittel 40, hvor «anglii» er nevnt i en liste over germanske stammer. Han gir ingen presis indikasjon på deres geografiske beliggenhet, men hevder at sammen med seks andre stammer dyrket de en gudinne ved navn Nerthus og dennes helligdom lå på «ei øy i havet er det ei ukrenket lund». De andre stammene var "reudigni", "auiones" (øyfolket), "varini" (varinere), "eudoses" (jydere), "suarines" og "nuithones". Til sammen er de beskrevet som å være bakenfor festningsvoller som elver og skoger, det vil si umulig å angripe. Da "eudoses" er jydere referer deres navn antagelig til lokaliteter som Jylland eller langs kysten av Østersjøen. Om det er tilfelle er disse folkene de samme som kimbrere og teutonere hos Plinius. Kysten har tilstrekkelig med elvemunninger, innløp, sund, elver, øyer, sumper og myrland til å være utilgjengelig for de som ikke var kjent med området, eksempelvis romere som betraktet området som ukjent, utilgjengelig og med en liten befolkning og av liten økonomisk interesse.
De fleste forskere mener at "anglii", anglere, levde langs kysten av Østersjøen, antagelig i den sørlige delen av Jylland. Denne oppfatningen er basert delvis på angelsaksisk og danske tradisjoner angående personer og hendelser på 300-tallet, og delvis til det faktum at påfallende likheter til kulten for Nerthus slik det er beskrevet hos Tacitus er funnet i mytologien i det førkristne Norden, særlig i den svenske og danske områdene.
Tacitus' avhandling "Germania" er inkonsekvent med Strabo og Plinius på et betydelig punkt. Tacitus kaller Østersjøen for det svebiske havet og ser de syv stammene som inkludert "anglii" som svebere. Hos Plinius er sveberne blant stammene hos herminonere i midtre Tyskland. Hos Strabo lå sveberne sør for kysten. Det svebiske språket utviklet seg til gammelhøytysk mens anglere og jydere var blant de som snakket gammelsaksisk.
"Suevi Angili".
Klaudios Ptolemaios i hans verk "Geografike hyfegesis" (2.10), et halv århundre senere, presenterer et noe mer komplekst syn. Sakserne er plassert rundt nedre Elben, et område de kunne ha oppnådd kun ved en utvidelse av den saksiske allianse. Øst for dem er teutonere og også en dissimilasjon av dem, "teutonoari", som forklares som «menn» (wer); det vil si «teuton-mennene». Disse teutonene synes å ha vært lokalisert i Angeln og de landet som omgir dette området.
Anglerne som sådan er ikke listet i det hele tatt. Isteden finnes "syeboi angeilloi", latinisert til "suevi angili", lokalisert sør for midtre Elben. Grunnet usikkerheten til dette avsnittet har det vært mye spekulasjon om det opprinnelige hjemlandet til "anglii". En teori er at de eller deler av dem bodde eller forflyttet seg sammen med andre kystfolk og kanskje gikk inn i et forbund ved elveområdet langs Saale (i nabolaget til den antikke kantonen Engilin) ved dalførene Unstrut nedenfor Kyffhäuserkreis, den samme regionen som det er antatt at "Lex Angliorum et Werinorum hoc est Thuringorum" er kommet fra. De etniske navnene frisere og varinere er attestert i nabonavnene til disse saksiske eller svebiske landområdene.
En annen mulig løsning er at disse anglerne til Ptolemaios er ikke de fra Schleswig i det hele tatt. I henhold til lingvisten Julius Pokorny er "angri-" i angrivariere som norrøne "-angr" i Hardanger og "angl-" i "anglii", de kommer alle fra samme rotord som betyr «bøyd», men i forskjellig mening. Med andre ord, likheten i navnene er helt tilfeldig og reflekterer ikke i noen etnisk enhet utover å være germanske. "Suevi angili" ville ha vært i Nedre Saksen (Niedersachsen) eller i nærheten av det, og som med Ptolemaios' "suevi semnones" (semnonere), var blant sveberne på den tiden.
Beda.
Den angelsaksiske kirkehistorikeren Beda den ærverdige hevder med tillit at "anglii", før de kom til de britiske øyer, bodde i et land som ble kalt for "Angulus" og «som ligger mellom landene til jydere og saksere, og er fortsatt ubefolket til denne dag». Tilsvarende vitnemål er gitt av "Historia Brittonum". Kong Alfred av England (849-899) og krønikeskriveren Æthelweard har identifisert dette stedet med distriktet som i dag kalles for Angeln i provinsen Schleswig (Slesvig), skjønt det kan ha vært større den gang, og denne identifikasjonen stemmer overens med teksten til Beda. I den fortellingen som den norske sjøfareren Ottar fra Hålogaland ga om sin to dages sjøreise fra Oslofjorden og til Slesvig, rapporterte han at landet lå på styrbord, og Alfred la tilføyelsen «på disse øyene bodde englere før de kom hit». Bekreftelse er levert av engelske og danske tradisjoner angående to konger ved navn Wermund og Offa av Angel (dansk Uffe hin Spage), og fra disse kommer kongsslekten i Mercia fra, og hvis handlinger er knyttet til Angeln, Schleswig (Slesvig), og Rendsburg. Dansk tradisjon har bevart nedtegnelsene av to guvernører av Slesvig, far og sønn, i deres tjeneste: Frowinus (Freawine) og Wigo (Wig), som hevdet avstamming fra kongefamilien i Wessex. I løpet av 400-tallet invaderte anglerne det britiske øyer sammen med en rekke andre germanske stammer. Etter denne tiden opptrer ikke deres navn på kontinentet, unntatt i tittelen "Suevi Angili".
Provinsen Slesvig har rike forhistorisk levninger som går tilbake til 300- og 400-tallet. En stort gravfelt med kremasjoner har blitt avdekket ved Borgstedterfeld mellom Rendsburg og Eckernförde, og har vist fram en rekke urner og brosjer (brystnåler) som minner meget om de som er funnet i hedenske, førkristne graver i England. Av enda større betydning er de store avleiringene i myrene ved Thorsberg (i Angeln) og Nydam Mose som inneholdt store mengder med våpen, ornamentikk, klær, jordbruksredskaper og lignende, og dessuten Nydamskipet.Ved hjelp av disse oppdagelsene har anglernes kultur før invasjonen og utvandringen til de britiske øyer blitt satt sammen.
Anglernes kongedømmer i England.
Kart som viser de angelsaksiske kongedømmene i England en gang rundt 540
I henhold til kilder som Bedas historie, etter at anglerne hadde invadert og innvandret på de britiske øyer delte de seg opp og opprettet etter hvert særskilte småkongedømmer i "Nord Angelnen" (Northumbria, det vil si nord for elven Humber), "Ost Angelnen" (East Anglia), og "Mittlere Angelnen" (Mercia). Historikeren H.R. Loyn har observert i denne sammenhengen at «en sjøreise er vågal for stammeinstitusjoner», i den forstand at stammebaserte kongedømmer oppsto i England. I tidligere tider var det to nordlige kongedømmer (Bernicia og Deira) og i to Midlands (Midtre Anglia og Mercia). Som et resultat fra påvirkningen fra vestsakserne ble alle de germanske stammene til sist kalt for angelsaksere av normannerne. Det vestsaksiske kongedømmet hadde erobret, forent og grunnlagt kongedømmet England på 900-tallet. Regionene East Anglia og Northumbria er fortsatt kjent under sine opprinnelige navn den dag i dag. Northumbria var i sin tid stort rike og strakte seg så langt nord til hva som i dag er sørøstlige Skottland, inkludert Edinburgh, og så langt sør som til utløpet av Humber.
De som ble værende fra det området som anglerne forlot er i dag den nordøstlige delen av den den nordligste tyske delstaten Schleswig-Holstein på halvøya Jylland. Der er det fortsatt et lite område som kalles Angeln i dag og er formet som en trekant som går grovt sett fra moderne Flensburg ved Flensburgfjorden til byen Schleswig og deretter til Maasholm ved innløpet av Slien.
Pave Gregor.
Det finnes en legende om pave Gregor I den store som tilsynelatende har en historisk forankring. Gregor kom til å overvære en gruppe med barn som var anglere fra Deira som var til salg som slaver på det romerske markedet. Gregor spurte om deres bakgrunn og da de fortalte at de var "anglii" (angels =engler), svarte han med et latinsk ordspill: «Bene, nam et angelicam habent faciem, et tales angelorum in caelis decet esse coheredes» («Det er godt for de har englers fjes, og et slikt folk burde være medarvinger til englene i himmelen»). Etter sigende skal han deretter å sørget for at deres hedenske hjemland ble konvertert til kristendommen.


Universal carrier.
Universal carrier (ofte kjent under navnet Brengun carrier) var en mindre britisk beltevogn. Den ble brukt under andre verdenskrig av britiske og samveldestyrker, dessuten var den også i bruk i den norske Brigaden i Skottland.
Den var lett bevæpnet og lett panseret, blant annet manglet den tak, noe som gjorde soldatene inni særdeles utsatt for splinterskader.


Hålogaland.
Kart over Hålogaland før ca år 1000 e. Kr.
Hålogaland var området nord for Trøndelag fram til middelalderen. I tiden før kristningen av Norge var Hålogaland et selvstendig småkongerike i de nåværende fylkene Nordland og Troms, nord for Namdalen i Nord-Trøndelag og sør for Lyngen i Troms. Dette samsvarte med området for norrøn bosetning i Nord-Norge. Området nord og øst for Hålogaland var Finnmark, hvor samene bodde.
Geografisk utstrekning.
Før Olav Tryggvason overfalt Vågar i 999 skal Hålogaland ha strakt seg mer eller mindre fra Namdalen i sør til Kvitsjøen (norrønt "Gandvik") i nord. Mot øst omfattet det store deler av nåværende Svensk Lappland, Nord-Finland og Nordvest-Russland. Men mye tyder på at de store områdene i innlandet og nord for Malangen var "norsk skattland", og ikke en likestilt del av Hålogaland.
Senere skal Hålogalands sørgrense ha gått ved Kunna i Meløy. Nordgrensen mot Finnmark (Norrønt "Finnmork" – «samenes grenseland») flyttet seg stadig lenger nordover etter som tiden gikk. Etter slaget på Stiklestad i 1030 gikk grensen mot nord og øst ved Trondenes. På 1100-tallet var der fire hovedfylker i Hålogaland: Helgeland, Salten, Lofoten/Vesterålen og Trondenes. Rundt 1250 gikk nordgrensen ved Tromsø, og senere i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263) ble den flyttet til Kvænangen. I 1307 var Vardø blitt grenseposten.
I nyere tid er Hålogaland definert som dagens Nordland, Troms og Finnmark inkl. Svalbard og Jan Mayen. Dette gir seg bl.a. uttrykk gjennom at Bispedømmene i nord er kalt for Nord-Hålogaland (Finnmark og Troms) og Sør-Hålogaland (Nordland). Hålogaland lagmannsrett dekker de tre nordligste fylkene. Hålogalandsallmenningen skal omfatte Troms og Nordland.
I de senere årene har Sør-Troms, Ofoten, Vesterålen og til dels Lofoten tatt til å regne seg som egen region, hvor de feilaktig benytter navnet Hålogaland. Se blant annet Hålogalandsbrua.
Den riktige benevnelsen er Midtre Hålogaland, som dessuten er navnet på politidistriktet i denne regionen.
Lang historie.
Hålogaland har en framtredende plass i sagaene, «mye mer enn forventet av et sted så langt nord», ifølge Wikipedias engelske tekst. Men Nord-Norge ble tidlig bebodd. De eldste spor av mennesker i Norge er funnet i Finnmark og de eldste spor av hustufter i Norge er funnet på Træna i Nordland.
Hålogaland er beskrevet før Norge av historieskriverne. Området var kjent av grekerne gjennom handelssamkvem så tidlig som 800–900 f.Kr. Dikteren Homer skriver om landet med så lang en dag, at den gjeteren som jagde feet inn om kvelden kunne rope til gjeteren som jagde feet ut om morgenen. Historieskriveren Herodot (484–ca. 425 f.Kr.) skriver at han har hørt om et folk som sover i seks måneder av året (den lange vinternatta). Astronomen og geografen Pytheas fra Massalia foretok i rundt 330 f.Kr., på Alexander den stores tid, en reise fra Marseille til Nord-Europa. Han endte på øya "Thule", der solen ikke gikk ned midtsommers, og himmel og hav ble blandet sammen til en «issørpe».
Romerske historieskrivere nevner landet i år 100 e.Kr, bl.a omtaler de «Dumna», som kan være øya Dønna på Helgeland.
Rundt år 550 nevnes håløygene av Jordanes i goterfolkets saga. Han forteller om en stamme som kalles "Adogit", som bor i den nordlige delen av Skandinavia. Mange mener han refererer til folket på Andøya.
Den greske historieskriveren Prokopios skriver i år 550 om liv og skikker til nordboerne. Han skriver at solen ikke går ned i 40 dager om sommeren, og at den forsvinner helt i 40 dager om vinteren. Når det nærmer seg tid for at sola skal komme tilbake, samler folket seg og fester, dette er en av de største festene i Thule. Om vi starter med at dette stedet hadde midnattsol i 40 dager, og bruker dette for og finne stedet, samt at stedet har vært et sted hvor en slik fest fant sted, er det mye som tyder på at Prokopios snakker om Steigen i Nordland.
Maktsenter i nord.
På Borg på Vestvågøya i Lofoten, har arkeologer avdekket den største vikingebygningen som noen gang er funnet – et høvdingesete, som ble etablert allerede rundt år 500 e. Kr., med sensasjonelle funn av gjenstander som knytter Lofoten til Middelhavet, Frankrike, England og Tyskland. Det vitner om et maktsentrum. Selve høvdinggården er det største vikingebygget som noen gang er avdekket – hele 83 meter langt og 9 meter høyt. «Lofoten og Nord-Norge var en integrert del av den felles europeiske kulturen i vikingtida,» slår fast. Høvdingsetet på Borg ble forlatt rundt år 950, og den siste høvdingen var trolig Olaf Tvennumbruni, som etablerte seg på nytt på Island.
I tillegg til Borg, nevner Snorre Sturlassons sagafremstillinger høvdingsetene Tjøtta, Bjarkøy, Borg, Salten, Steigen, Vågan, Andenes og Trondarnes. Man antar at innbyggerne fra Helgeland til Malangen sluttet seg sammen som et håløygfolk allerede før år 500.
Først da jernet og jordbruket ekspanderte synes Hålogaland å bli for lite og en utflytning skjedde. Noen dro sydover til det jordbruksrike Trøndelag mens andre utvandret til Island i stor skala, som høvdingen på Borg. Noen mener at utvandringen til Island var forårsaket av ladejarlenes harde styring av Hålogaland etter at Håkon Grjotgardsson døde.
Samtidig som Harald Hårfagre samlet Norge i sør, hadde høvdingen Håkon Grjotgardsson (død ca. 917) fra Andøya makten i nord, fra Nordmøre til Troms. Vi vet ikke sikkert om Harald og Håkon har samarbeidet om å erobre Trøndelag, eller om Håkon har blitt Haralds jarl. Men Håkon bosatte seg ved Nidelvens utløp og tok tittelen «Ladejarl». Forbundet mellom kongen og jarlen ble ytterligere forsterket da Harald giftet seg med Håkons datter Åsa. I over 200 år skulle jarleætten stå kongsmakten nærmest.
Harald Hårfagres (ca. 850–933) sønn, Eirik Blodøks (ca. 895–954), fikk blant annet Hålogaland i len fra sin far, men hans kongemakt varte bare i to år før han måtte rømme landet for sin bror, Håkon den gode. I Håkons regjeringstid hadde Håkon Grjotgardssons sønn, Sigurd Håkonsson Ladejarl, en innflytelsesrik posisjon som kongens venn og rådgiver.
Handel og skatt.
Det er havet som danner grunnlag for Hålogalands økonomiske posisjon opp igjennom århundrene. Torskefiske, sildefiske, selfangst, hvalfangst, sjøfuglfangst og sanking av egg og dun gjorde håløygene til et rikt og mektig folk. Handel med skinn og hvalrosstenner var også en viktig inntektskilde. Det fantes mange markedsplasser i Hålogaland; de mest kjente er Torgar på Helgeland, Sandtorg i Tjeldsund, Vågan i Lofoten, Bjarkøy og Hillesøy i Troms. Håløygenes handelsveier gikk ikke bare sjøveien langs kysten, de hadde også ferdselsveier over kjølen til Bottenviken, til Østersjøen og Øst-Europa.
Lenger ned kan du lese om høvdingen Ottar, som på slutten av 800-tallet forteller om den vel etablerte finneskatten, som var så viktig i hålogalandshøvdingenes økonomi. Skatten var detaljert regulert, noe som tyder på at de enkelte høvdingene måtte ha hatt en overenskomst, selv om de var selvstendige stormenn. Grensen mellom Ottars rike og Bjarkøyriket har sannsynligvis gått ved Malangen. Denne grensen har trolig også vært satt ved politiske vedtak.
Jarleætten i Hålogaland oppstod under folkevandringstiden, med Andøya som hovedsete. Mange av dem flytta senere til Lade i Trøndelag. Det er mulig jarleætten har hatt hånd om finneskatten på denne tiden. I begynnelsen samarbeidet de med Hårfagreætten, men etter hvert oppstod det rivalisering, og jarlene slo seg sammen med danskekongen. De tapte for den norske kongemakten, noe som førte til at Olav den hellige kunne få monopol på finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen.
Viktigheten av denne handelen og finneskatten skriver Ottar om på 800-tallet, og vi kan også forstå det ut av kongenes behov for å besøke Nord-Norge og Kvitsjøen. Eirik Blodøks, Harald Gråfell og Harald Hardråde foretok alle slike reiser. Olav den hellige finansierte også en slik reise med Tore Hund fra Bjarkøy som leder.
Etter slaget på Stiklestad tapte mange av høvdingene og jarlene gods til kongen. Bjarkøyætten kom imidlertid godt ut av det, selv etter at Tore Hund hadde vært med på å ta livet av kong Olav på Stiklestad.
Det kom en ny leidangsordning etter rikssamlingen, som sannsynligvis gikk så langt nord som til Finnmark. På 1100-tallet kan man si at Hålogaland hadde sluttet å eksistere som fristat. Nord-Norge ble en landsdel i kongeriket Norge.
Legendenes land.
I år 985 listet Øyvind Skaldespillar opp forfedrene til Håkon Ladejarl i 27 ledd i "Háleygjatal" («Opptelling av håløygene»). Her møtes skaldens nåtid fortidens legender og han fører ætten helt tilbake til Sæming, den sønn Odin fikk med Skade, skigudinna.
Også i den første sagaen hos Snorre Sturluson, Ynglingesagaen, opptrer legendariske småkonger fra nord. Sagaen forteller om to kongssønner fra Svitjod som herjet i Danmark, «da møtte Gudlaug håløygkonge og kom i strid med ham,» skriver Snorre, «og det endte med at Gudlaugs skip ble ryddet og han sjøl fanget; de satte ham i land på Straumøynes ("ukjent sted"), og der hengte de ham...»
Senere er den ene av brødrene, Jørund, igjen i Danmark med hæren på herjingstokt. Ved Limfjorden møter han Gylaug håløygkonge som kom med en stor hær. Dette var sønn av den Gudlaug som ble forsmedelig hengt. Han la straks til kamp med Jørund som måtte gi seg for overmakten og skipet hans ble ryddet. «Han løp på sjøen, men ble fanget og ført opp på land,» skriver Snorre. «Kong Gylaug lot så reise en galge, leide Jørund bort til den og lot ham henge.»
En tredje håløyg er også nevnt, men istedet for være enda en øye-for-øye fortelling, er det heller et sagn med vittige trekk: En hestglad Kong Adils fra Svitjod sendte en hest ved navn Ravn ("Hrafn") til kong Godgjest på Hålogaland. «Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse; så falt han av hesten og døde, det var i Omd ("dvs. Andøya") på Hålogaland,» skriver Snorre.
Ottar fra Hålogaland.
Kart over Ottars reiser, først nord til Nordishavet, deretter syd til London.
Sjøfareren og handelsmannen Ottar er kanskje den meste kjente historiske representanten fra Hålogaland. Han seilte fra Hålogaland til England rundt år 890, og hvor den engelske kongen Alfred den store fikk skrevet ned hans beretning om Hålogaland og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius' verdenshistorie.
Det er usikkert hvor i Nord-Norge Ottar bodde. Selv sier han at «jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (samene) stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.»
Man har spekulert på Ottars bosted kan ha vært i nåværende Lyngen kommune eller et sted i Malangsgapet. Hans Eidnes i «Hålogalands historie» (1943) mener at Ottar bodde ute ved Malangen, på sørvestsiden av Kvaløya i Hillesøy (i dag Tromsø kommune). Også andre steder har vært nevnt.
Øyvind Skaldespiller.
Øyvind Skaldespiller var den siste store skalden i Norge. Han bodde på Tjøtta (øy sør for Sandnessjøen). Han var sønn av Finn Skjálgi og Gunnhild, datterdatter av Harald Hårfagre. Faren Finn var sønn av Øyvind Lambe og Sigrid fra Sandnes (også gift med Torolv Kveldulvsson).
Øyvind Skaldespiller har også gitt levende glimt fra hverdagsliv på Hålogaland i uårstiden (ca. 970) hvor det var sult og mangel på korn, og hvor man må fóre buskapen med bjørkblader, slik finnene gjør (forøvrig en av de første skriftlige referanser til samer).
I 986 var Øyvind med i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene som lendmann under Håkon jarl. Herfra diktet han «Háløygjatal». Han døde som gammel mann i 990.
Tapte sagaer om Hålogaland?
Norrønfilologen Alfred Jacobsen mener det er sannsynlig at det er gått tapt en "Håløygenes saga", skrevet i Norge, foruten ytterligere en saga om Hårek fra Tjøtta. Det er sannsynlig vært nedfelt en skriftlig nordnorsk saga om Tore Hund, en saga med et adskillig mer sympatisk karakter enn hva Snorre Sturlasson har formidlet. Jacobsen fremhever Nidaros på 1200-tallet som et norsk kultursenter hvor sagaer fikk sin endelige form, ofte ført i pennen av islendere. Ut ifra sammenlignbare studier i eksisterende skrifter kan det argumenteres for at nordnorske ættesagaer ble stykket opp og deler innfelt i kongesagaene. Argumentasjonen peker på nordnorsk lokalkunnskap, gjentagelser og innholdsmessige misforhold. I tillegg argumenteres det også for at en saga om Ladejarlene har gått tapt.
Eventyrlige fjell.
Skjønnheten til «Lekamøya» trollbandt «Hestmannen» og satte hans elskovshug i brann. Og solnedgangen minner fortsatt om det.
Også naturen selv har ansporet til sagn og eventyr. Et sagn forteller om at Suliskongen sovnet og hans syv sprelske døtre dro sydover for å danse i måneskinnet. I Lofoten satt Vågakallen og ønsket seg den åttende datteren, Lekamøya. Vågakallen grep buen, svingte seg på hesten og red sørover. Lekamøya ble redd og la på sprang. Da skjøt Vågakallen ei pil etter henne.
Gamle Skarsfjellgubben (eller Sømnakongen) så det, og slengte den brede hatten sin i været, pila for gjennom den og havnet i havet. Akkurat da steg morgensola opp. Den første strålen traff Suliskongen som ble til stein. Slik gikk det med dem alle; både Skarsfjellgubben, De syv søstre, Lekamøya ved Leka og Torghatten ved Torget med hullet etter pila som gjenfinnes i et skjær nord for Leka. Og der ute i havet rir fortsatt Vågakallen og folk kaller ham Hestmannen.
Fjellenes ulike og karakteristiske former har også vært viktige sjømerker på den tidvis farefulle seilasen langs kysten. Dagens Helgelandskyst er Norges største skjærgård med tallrike øyer, høye fjell, isbreer og store vidder.
Etymologi.
Navnet Hålogaland stammer fra norrønt "Hálogaland". Første ledd består av folkenavnet "háleygir", men betydningen er usikker og har gitt flere tolkningsforsøk. Alfred Jacobsen i «Helgeland historie», bd. 2, skriver at skikken å bruke ‘-land’ i landskapsnavn som i Hordaland og Rogaland er meget gammel, sannsynligvis helt tilbake til folkevandringstiden, år 400-800 e. Kr. Innbyggerne i Hálogaland blir kalt "háleygir", og folkennavnet må ha eksistert før landskapsnavnet og begge navnene må ses i sammenheng.
Hellig?
Professor Peter Andreas Munch mente Hålogaland betyr «det hellige landet» fordi nordmennene etter hans mening først landet i Nord-Norge.
Kong Alfreds angelsaksiske skrivere oppfattet Ottars land som "Halgoland", og det ble videreført av Adam av Bremen (ca 1070) som "Halagland". «Halag» er angelsaksisk for det tilsvarende norrøne «heilagr». Det er godt belagt at Hálogaland over tid (visstnok første gang påvist i 1385) ble til "Helgeland" via en sammendragning hvor vokalen mellom l og g falt ut. Helgeland har derfor ingenting med «hellig land» å gjøre, i motsetning til øya Helgoland.
De gamle nordmenn sa at Hálogaland var oppkalt etter en kong Holgi lik Norge var oppkalt etter en kong Nor. Det finnes belagt i «Haraldskæði» (ca 900) og som Snorre Sturlasson tok opp i «Den yngre Edda». Det samme sier "Flateyboka", skrevet på Island i 1380-årene, men her het kongen Låge eller Hålåge, den høyvokste lågen. Han var broren til Kåre, en av forfedrene til kong Nor. Hålåge var sønn av Fornjot, som rådde over Kvenland (Nord-Finland).
Kuriøse.
Den tyske keltologen Kasper Zeuss hadde i 1837 en notis hvor han antydet at andreleddet kunne være norrønt "logi" – «ild». Hálogaland ble da "Land des Hálogi", altså «Nordlyslandet». Halvdan Koht (1908) og Finn Hødnebø (1972) er innom noe av det samme: Háleygr er «sammensatt av "hár" adj. og "leygr" «lue, ild, flamme», betegner vel folket som «høye og lyse». Sakligheten i denne argumentasjonen er ikke altfor tung.
I 1952 kom en tolkning som så det andre leddet i Hálogaland som "laug" (hunkj.), dvs. bad, og mente háleygir da kunne bety «de høyvokste folkene som bodde ved Laugen», en ganske usannsynlig teori. Ytterligere kuriøst og lite rimelig er forslag fra 1965 som forsøkte å se navnet sammensatt av "háll", dvs. sleip, listig, og et adjektiv "eygr", dvs. øye. Dette skulle da være en betegnelse på samene, altså samenes øyenparti.
Sannsynlig.
Det mest interessante tolkningforsøket ga Halvdan Koht i «Håløygminne», bind 1 (1920): Førsteleddet "há" kunne være dratt sammen av urnordiske "haþu" som betyr strid. Andreleddet viste til et germansk folk, lugiene, som levde mellom Oder og Elben (omtalt år 100 e. Kr.). Roten til dette folkenavnet måtte være "*ljug" i betydningen stadfeste ved ed, altså sverge til en pakt. Håløygene vil da bety «de (som er) sambudne i strid».
Alfred Jacobsen (se overfor) lanserer en tilsvarende løsning, men med en annen begrunnelse. I tiden mellom 500 og 700, overgangen fra urnordisk til norrønt, foregikk det store endringer i språket hvor stavingstallet ble redusert med opptil flere ledd ved at trykklette og korte vokaler falt bort (Synkopetiden). "Háleygr/Hálogaland" stammer fra urnordiske "HaÞuwulafR" og "HaðulaikaR" ved at ð har falt bort og en a-lyden har kommet til som erstatningsforlengelse. "*Hálaug" vil da kunne bety «høytidelig kampavtale» og "háleygir" blir da, noe omstendelig, «de som høytidelig (ved ed) forplikter seg til kamp».
«Forutsetningen for en slik avtale», skriver Jacobsen,«må vel være at det eksisterte en viss form for organisert samfunn, et felles tingsted og mulighet for relativt rask kommunikasjon i det vidstrakte håløygriket når farer truet.»
Moderne former.
Man finner igjen navnet i moderne institusjoner som Hålogaland Teater, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland bispedømmer. Hålogaland lagmannsrett omfatter fylkene Nordland, Troms og Finnmark, samt Svalbard og Jan Mayen.
Hålogaland brukes i dag ofte som fellesnavn på regionen som utgjør dagens Vesterålen, Lofoten, Ofoten og Sør-Troms, men dette er ikke dekkende, siden nordre Nordland og Sør-Troms bare var en liten del av det historiske Hålogaland. Hålogaland er det historiske navnet på hele landsdelen. Om en skulle gjøre en avgrensning ville det isåfall vært østlige deler av dagens Finnmark. Den riktige benevnelsen på regionen som omfatter distriktene i Sør-Troms og Nordre-Nordland, er Midtre-Hålogaland, som gjennom Stortingsvedtak av 2004 også er navnet på politidistriktet i regionen. I tillegg lever en moderne utgave av Hålogaland-navnet som regionsnavn for søndre del av Nordland fylke, Helgeland, ved at det har skjedd både en endring i språk og en avgrensning i geografi.
Norsk språkråd anbefaler følgende varianter: håløyg, håløygsk, hålogalandsk, hålogalending, foruten Hålogaland og Håløygjafylke.


Sutton Hoo.
Kopi av hjelmen fra Sutton Hoo
Sutton Hoo er navnet på et høydedrag i Suffolk i England, øst for landsbyen Woodbridge og omtrent 12 km øst for Ipswich. Stedet er ubetinget best kjent for to angelsaksiske gravfelt fra 500- og 600-tallet. En av gravhaugene her inneholdt en intakt skipsgrav med et gravgods som overgår det meste i både rikdom og kulturhistorisk interesse. Gjenstandene er nå i British Museum i London, mange av dem på permanent utstilling.
Funnene fra Sutton Hoo er av spesiell interesse for forskningen om engelsk tidlig middelalder fordi de kaster lys over en periode av engelsk historie som ut fra de skriftlige kildene ligger i grensesnittet mellom myter, legender og historiske fakta. Funnene har vært sentrale i forståelsen av den angelsaksiske epoken generelt og Øst-Anglias tidlige historie spesielt.
Gravfeltene ligger med utsikt mot utløpet av elva Deben, og videre utover Nordsjøen. Det største feltet har 20 gravhauger og ligger på en bakkekam lengst mot sør og nærmest elva og havet. Ca. 500 m lenger nord ligger det såkalte ”nye” feltet på en annen bakkekam. Det ble oppdaget i 2000 da man skulle forberede grunnen for et opplevelsessenter på stedet.
Utgravninger før 1930-tallet.
Det har lenge vært gravd i gravhaugene på feltet, i hvert fall siden 1600-tallet, og virksomheten eskalerte gjennom 1800-tallet. Den såkalte haug 1 hadde gått gjennom hele denne perioden uten å bli skadet for mye. I 1860 ble det funnet 18 bushels (en bushel = ca. 37 liter) med jernnagler i en av haugene.
Utgravningene i 1938.
Stedet der gravfeltet lå hadde vært innmark på 1800-tallet, men rundt 1930 hadde det gått tilbake til lyngmark og beite. Like ved stedet var det i 1910 bygd et større hus for grunneieren, Mrs. Edith May Pretty. Hun hadde hørt av gamle folk på stedet at det var store skatter gjemt i gravhaugene. Hennes nevø hadde gått over haugene med ønskekvist, og mente det var gull i den som skulle vise seg å romme skipsgraven. Mrs. Pretty tok i 1937 kontakt med museet i Ipswich, som igjen henviste henne til Basil Brown. Han var fra Suffolk, og han hadde arbeidet i mange år for museet med arkeologiske undersøkelser, først og fremst på romerske funnsteder.
Mrs. Pretty ville først ha Brown til å åpne den største av haugene, haug 1. Brown syntes den så ut til å ha dyperegående skader, og ville heller begynne med tre mindre, men tilsynelatende mer intakte hauger (nr.2,3, og 4), og han fikk medhold i det fra Ipswich museum. Utgravningene startet sommeren 1938 ved Brown og tre gårdsarbeidere. I den største av haugene (nr. 2) fant han båtnagler og et ødelagt gravkammer med rester av glass- og metallgjenstander. Gravskikken var uvanlig i området, og man var i tvil om funnet var angelsaksisk eller skandinavisk, fra vikingtiden.
Utgravningen i 1939.
Men mrs. Pretty sto hardt på at hun ville ha undersøkt haug 1, og våren 1939 tok Brown fatt på utgravningen, hjulpet av skogvokteren og gartneren. Han gikk inn fra østsiden med en sjakt, og kom straks på båtnagler. Heldigvis la Brown merke til at de lå uforstyrret, og han tilpasset det videre arbeidet etter det. Etter flere uker med tålmodig framrensing av nagler begynte dimensjonene ved funnet å sige inn på Brown. Til slutt nådde de fram til gravkammeret, og Brown kunne konstatere at også dette var urørt.
I juni fikk arkeologen Charles Phillips ved Universitetet i Cambridge høre om et skipsfunn i Suffolk. Han kontaktet museet i Ipswich, og sammen med konservator Maynard kom han ut til Browns utgravning. Phillips ble forskrekket over at et slikt funn ble tatt hånd om av to gårdsarbeidere og en som strengt tatt ikke hadde noen utdannelse som arkeolog. I samråd med bl.a. universitetet og British Museum ble det til at Phillips tok over ledelsen av utgravningen. Han fikk samlet et team av spesialister mens Brown fortsatte å rense fram skipet, nagle for nagle. Alt treverk i skipet var råtnet bort, men naglene lå på plass, slik at det var mulig å rekonstruere skipet.
Mens Brown grov på skipet, begynte Phillips og hans folk å tømme gravkammeret. Etter hvert som de imponerende gjenstandene av både gull og sølv kom fram, ble det klart at man sto overfor et gravfunn fra 600-tallet, av hittil uante dimensjoner. Dessverre ble nyheten om funnet overskygget av krigsutbruddet samme høst.
Eiendomsforholdet måtte avgjøres ved rettslig kjennelse. Etter gjeldende britisk lov var det bare skattefunn, dvs. gjenstander som var ment å hentes fram igjen, som ble betegnet som "treasure trove", og som tilfalt staten. Gravfunn, som var beregnet å skulle være begravd for alltid, var ikke "treasure trove", og skulle tilfalle grunneieren. Hele funnet ble derfor mrs. Prettys eiendom. Hun valgte imidlertid å donere funnet til den britiske stat, og det ble tatt hånd om av British Museum. Utgravningsfeltet ble sikret med gresstorver og einerbusker og deretter fylt igjen. Phillips og hans kolleger publiserte funnet i 1940. Senere under krigen ble feltet brukt som øvelsesområde for militære kjøretøyer.
Undersøkelser 1965-71.
Etter krigen var det Rupert Bruce-Mitford som fikk ansvaret for Sutton Hoo-funnet. I Phillips’ publikasjon og notater kom han på uklarheter omkring utgravningen i 1939, og fikk åpnet gravhaugen igjen. Avtrykket av skipet ble frilagt og det ble tatt nøyaktige oppmålinger og avstøpninger. Disse ble brukt til å lage en fullskala modell av skipet i glassfiber. Deretter ble haugen restaurert tilbake til sitt utseende før 1939. Gjenstandene ble konservert på ny og grundig gjennomgått. Resultatet av Bruce-Mitford og hans kollegers arbeid gjennom en årrekke ble publisert i trebindsverket «The Sutton Hoo Ship Burial» i årene 1975-83.
Undersøkelser 1983-92.
Etter publikasjonen av gjenstandsmaterialet vendte interessen seg i retning av miljøet funnet ble gjort i. Det var professor Martin Carver ved Universitetet i York som sto for undersøkelsene. Gravfeltet ble nøye oppmålt og terrenget rundt haugene ble flateavdekket, dvs. at matjorden ble fjernet med maskin, og feltet renset for hånd. Slik er det mulig å påvise menneskelagde inngrep under flat mark. Det viste seg at haugene var plassert i forhold til gamle – keltiske og romerske – eiendomsmønstre. Det ble også funnet en rekke enkle graver for angelsaksiske henrettede, anlagt senere enn gravfeltet. Haug 2 ble restaurert til opprinnelig utseende. Haug 17 var urørt, og utgravning brakte for dagen en grav med en ung mann med våpen og gravgaver. Disse undersøkelsene ble publisert ferdig i 2005.
Skipsgraven.
Skipsgraven er et av de mest praktfulle arkeologiske funn i England. Det er enestående i kvaliteten på gjenstandene, i størrelse og i kompleksitet. De viktigste gjenstandene, de som ligger utstilt i British Museum, lå alle i gravkammeret.
Skipet.
Selv om så godt som alt treverk var forsvunnet, var avtrykket etter skipet nærmest fullstendig bevart under undersøkelsen i 1939. Det er derfor langt på vei mulig å rekonstruere det. Skipet må ha vært ca. 27 m langt, med spiss akterstavn og høye stevner som på vikingskipene. Største bredde midtskips var 4,4 m. Skroget var klinkbygd med ni bordganger, avstivet med 26 par spanter. Det hadde ikke noen tydelig kjøl. Det har vært mulig å etterspore reparasjoner, så skipet har øyensynlig vært i bruk før det ble hauglagt.
Skipet var lagt øverst på bakkekammen med baugen pekende østover, og var satt ned i en kunstig forsenkning, tydeligvis gravd ut etter mål av skipet, slik at bare stevnene og de øverste delene av bordgangene har stukket opp av grøfta. Tofter, eventuelt dekk og mast var fjernet. Det er funnet rester av keiper, og antakelig var det blitt rodd av 40 mann.
Gravkammeret.
Midt i skipet var bygd et stort gravkammer, 5,5 m langt, der skipssiden utgjorde sideveggene og med tømrede endevegger. Det fantes ikke noe spor etter den døde, noe som har framkalt spekulasjoner om det kunne dreie seg om en kenotaf. Likevel, ut fra plasseringen av gravgodset, og kunnskapen om at jordsmonnet på stedet oppløser bein relativt raskt, er det i dag liten tvil om at liket har vært til stede. Det har ligget midt i kammeret, med føttene mot øst. Målinger av fosfat i jordsmonnet indikerer dette. Det har ligget inne i, eller oppå, en 2,7 m lang trekonstruksjon, tolket som en stor kiste eller som en plattform. På sørsiden av denne sto en jernbeslått bøtte, en lampe av jern som fremdeles inneholdt bivoks og en keramikkflaske.
Gravhaugen.
Etter at den døde og gravgodset var plassert i kammeret ble begravelsen fullbyrdet ved at haugen ble bygd over skipet. Den ble synlig lange veier, særlig må den ha vært et dominerende trekk i landskapet sett fra elven. Antakelig er dette den aller siste gravhaugen som ble reist i gravfeltet ved Sutton Hoo.
En gang i middelalderen ble det bygd en grensegrøft som tok av en del av vestsiden av haugen. Dette må være grunnen til at da gravplyndrere begynte å grave her en gang på 1600-tallet, tok de feil av hvor sentrum av haugen egentlig var.
Hjelm, sølvboller og skjeer.
Gjenstandene rundt den sannsynlige plasseringen av liket tyder på at han har ligget med hodet nær den vestre tverrveggen. Ved venstre side av hodet lå hjelmen, pakket inn i et klede.
Hjelmen er dekorert med stempeldekorerte plater av fortinnet bronse, motivene antyder at de henspiller på historiske begivenheter og/eller myter. Disse er direkte sammenliknbare med dekoren på hjelmene fra gravfunnene i Vendel og Valsgärde nord for Uppsala i Sverige. Sutton Hoo-hjelmen skiller seg likevel fra disse ved at den har som basis en helsmidd jernhjelm, mens de svenske er satt sammen av mindre jernplater. Den har også en full ansiktsmaske, en fast nakkebeskytter og lange kinnbeskyttere. Hjelmer fra førhistorisk tid er usedvanlig sjeldne, og denne har ingen paralleller i England, kanskje bortsett fra et funn fra Caenby i Lincolnshire.
Da gravkammeret kollapset var hjelmen gjennomrustet, og den ble fullstendig knust. Den er nå utstilt restaurert og rekonstruert etter en formidabel innsats fra konserveringsavdelingen ved British Museum.
Til høyre for hodet lå ti sølvboller plassert inni hverandre og satt på hodet. De stammer antakelig fra det østromerske riket, og har blitt laget i løpet av 500-tallet. Under dem lå to sølvskjeer, antakelig også de bysantinske, merket med navnene til apostelen Paulus; "PAVLOC" og "CAVLOC" (Saul). En teori er at dette skal ha vært en dåpsgave til den avdøde, men dette er omdiskutert.
Sverd, bandolær og spyd.
Parallelt med den døde, på høyre side lå et våpensett med tre kastespyd og sverd. Spydene lå med spissene opp i forhold til den døde. Inntil den døde lå et sverd i skjede prydet med innlegg av gull og cloisonné. Klingen var damascert i vakkert mønster. Festet til sverdet var et kryssbandolær med belte. Dette er prydet med spenner og beslag i gull- og cloisonnéarbeid av aller ypperste klasse.
Pung, skulderklaffer og den store gullspennen.
Sammen med sverdutstyret er kanskje de andre gjenstandene som ble funnet ved overkroppen de aller flotteste gjenstandene i funnet. Kunstnerisk og teknologisk er de av aller høyeste klasse.
Den store spennen er laget i tre stykker. Platen er oval, belagt med gull og ornert med dyreornamentikk i stil II i karveskurd. Detaljene er framhevet i nielloteknikk. Platen er hul, med hengslet bakplate, kanskje ment å bære en relikvie i hulrommet. Tungeplaten og bøylen er tilsvarende dekorert.
Hver av skulderklaffene består av to halvrunde plater holdt sammen av et hengselstykke som dreier på en løs stang. Overflaten er dekorert med granater i millefioriteknikk omgitt av dyreornamenter i stil II. På undersiden av platene er nagler som har vært festet til et tykt lærkyrass. Klaffene holder sammen rygg- og brystsiden av kyrasset, slik at det sitter stramt på. Læret er selvsagt gått i oppløsning for lengst. Disse to skulderklaffene er de eneste som er funnet på angelsaksisk område.
Pungen har også vært av lær, men det rikt ornamenterte beslaget er bevart. Det består av et avlangt stykke horn montert på et metallstykke. På hornplaten er montert et gjennombrutt metallstykke med motiver av rovfugler, ulver som spiser mennesker, geometriske motiver, og et dobbelt motiv med dyr – kanskje hester – som vikler bena inn i hverandre. Håndverkeren har antakelig tatt motivene fra avbildninger på hjelmbeslag, som de fra Vendel og Valsgärde. Teknikk og utførelse kan vanskelig karakteriseres som annet enn briljant.
Disse gjenstandene må være laget av usedvanlig dyktig og erfaren gullsmed som må ha hatt tilgang til de beste ressurser som var å oppdrive i Anglia. Båret sammen må de ha gitt et solid inntrykk av kongen som en opphøyet person, og som uttrykker autoritet og eleganse.
Pungen inneholdt 37 frankiske gullmynter, alle forskjellige, det ser nesten ut som de kommer fra en samling. Myntene har vært meget omdiskuterte. Er de kharonsmynter til betalig for veien til det hinsidige, er de en del av gravutstyret, eller hva? Myntene utgjør i det minste en basis for datering av begravelsen. Muligens har det vært en gang på 630-tallet, men også dette er omdiskutert.
Drikkehorn med tilbehør.
I høyde med knærne var det lagt en samling av drikkekar. To drikkehorn skiller seg klart ut. De er laget av hornene fra en urokse ("Bos primigenius"), og er vesentlig større enn hornene fra vårt storfe. Drikkehornene er utstyrt med beslag, rikt ornert, og med klare paralleller til metallarbeidene fra Vendel. Her sto også en samling av metallbeslåtte drikkebegre av lønnetre. Ved siden av lå en bunt med tøy, men videre spesifikasjon av dette er nå vanskelig.
Gjenstander deponert i østenden av kammeret.
Mange gjenstander lå i to samlinger, kanskje opprinnelig pakket i tekstil, ved fotenden av liket. Det mest oppsiktsvekkende er en lang ringbrynje, noe som hører til de store sjeldenhetene. Det var også to hengekar, sko av lær, en tretallerken, en pute fylt med dun, og andre gjenstander. Ved siden av lå en langskaftet våpenøks.
Drikkehorn med tilbehør.
I høyde med knærne var det lagt en samling av drikkekar. To drikkehorn skiller seg klart ut. De er laget av hornene fra en urokse ("Bos primigenius"), og er vesentlig større enn hornene fra vårt storfe. Drikkehornene er utstyrt med beslag, rikt ornert, og med klare paralleller til metallarbeidene fra Vendel. Her sto også en samling av metallbeslåtte drikkebegre av lønnetre. Ved siden av lå en bunt med tøy, men videre spesifikasjon av dette er nå vanskelig.
Sølvbegere og deres innhold.
Oppå disse gjenstandene var det satt en del sølvbegere. Det var et sett med riflede sølvskåler med et relieff av et kvinnehode i bunnen. De er i senromersk stil, og er antakelig laget i Italia. Oppi disse lå en god del smågjenstander; flere små trekopper, kammer av (hjorte-?) gevir, små kniver, en liten sølvbolle, en spillebrikke – kanskje kongen fra et sjakkspill eller lignende, og oppå dette igjen en gullornert sølvøse, også den laget i middelhavsområdet.
Og oppå alt dette igjen lå et meget stort, rundt sølvfat med graverte ornamenter, laget i det bysantinske riket ca. 500, med stempler for keiser Anastasius I (491-518). På dette lå et ubrent bein som ikke lenger kan artsbestemmes. Denne samlingen av sølvgjenstander fra middelhavsområdet er helt unik for skipsgraven fra Sutton Hoo, både når det gjelder Storbritannia og Europa.
Vestveggen.
Langs den indre vestveggen, nærmest hodeenden, sto en stor jerngjenstand, og ved siden av et meget stort rundt skjold. Skjoldbulen var dekorert med granater og dyreornamenter i relieff. På forsiden var det to store granatprydede plaketter, den ene forestiller en rovfugl, den andre en flygende drage.
Midt på veggen lå en lang, jevnt tilformet brynestein med kvadratisk tverrsnitt, avsmalnende mot endene. På hver av sidene var det skåret ut ansikter. Til den ene enden var det festet en bronsefigur av en kronhjort. Denne gjenstanden var lenge omdiskutert, men det beste forslaget synes å være at det er et septer. Sør for denne igjen sto et lagget trespann med jernbeslag; et av flere i denne graven.
I sørvesthjørnet lå en samling gjenstander som muligens har vært hengt opp på veggen. Nederst var et – muligens – koptisk bronsekar med innpunslede dyrefigurer. Oppå denne lå restene av en seks-strenget angelsaksisk lyre i et trekk av beverskinn. Lyren er av en type som finnes i noen av de rikeste gravfunnene på angelsaksisk område og på Kontinentet. Øverst lå et stort og meget forseggjort hengekar («"hanging bowl"»), laget i England og prydet med beslag i millefiori og emalje.
Østveggen.
Ved den nordre enden av østveggen sto en stor lagget bøtte av barlind, og oppe i den et spann. Sør for denne var to store bronsekjeler, en halvrund og en med konkave sider, som opprinnelig har stått lent opp mot veggen. Midt på sto enda en bronsekjele med tilhørende oppheng; en 3,5 m lang jernlenke med svært forseggjorte ornamenter og ledd.
Tekstiler.
Tallrike spor av tekstiler finnes i nesten hele gravkammeret. En del kypertvevd stoff kan være fra kapper, senge- og veggtepper. Noen tepper har samme veveteknikk som tilsvarende tepper fra Syria. To andre tepper, ved fot- og hodeenden av den døde kan minne om tilsvarende fra Skandinavia.
Den døde mannen i skipsgraven.
Som nevnt ble det ikke konkret funnet noe lik i gravkammeret. Dette førte i begynnelsen til spekulasjoner at dette kunne være en kenotaf. Ved Bruce-Mitfords undersøkelse i 1967 fant man imidlertid anomalier i fosfatinnholdet i jordsmonnet under gravkammeret. Det var påfallende høye verdier innenfor et meget begrenset område her, så begrenset at det kunne noenlunde dekkes av omrisset av en person. Bruce-Mitford konkluderer at dette virkelig er de siste sporene av et legeme som er gått fullstendig i oppløsning i det sure jordsmonnet. Kvaliteten og mengden av gjenstandene indikerer at vedkommende har vært av det aller øverste aristokratiet; mest sannsynlig av kongelig byrd. Mange navn av kjente angliske konger i det aktuelle tidsrommet har vært kastet fram, men stort sett er det bare to som har blitt regnet som sannsynlige, det er Raedwald og Sigeberth.
I 1940 var det at historikeren H.M.Chadwich mente at graven kunne være reist over kong Raedwald av Øst-Anglia, som regjerte ca. 599 – ca. 624. Hovedkilden til denne kongens liv finnes i Beda den ærverdiges historieverk "Historia Ecclesiastica" som sto ferdig i 731. Her finner man fortellingen om den gregorianske misjonen på de britiske øyer, ledet av St. Augustin. Han kom til Kent i 597, der kong Raedwald ble døpt som en av de første engelske kongene. Raedwald slo seg senere opp til å bli konge av både Anglia og Northumbria før han døde. Raedwald, selv om han var døpt, etablerte ikke noe entydig kristent kongedømme. Sønnen Eorpwald, imidlertid, definerte seg som en kristen hersker, og ble senere den første engelske konge nord og sør for Humber som etablerte et kristent kongedømme.
Selvsagt kan ikke spørsmålet om mannen i Sutton Hoo-graven avgjøres en gang for alle. Men ved å gå ut fra gjenstandene, deres antall og kvalitet, og de ressursene som har gått med til å anskaffe dem, kan man komme videre. Videre ligger stedet meget nær Readwalds kongesete i Rendlesham. Hypotesen at mannen i skipsgraven er Readwald har fått vid støtte blant både arkeologer og historikere, men det kommer med ujevne mellomrom opp antakelser om andre identifikasjoner.
Kontakten med Skandinavia.
I årene 1881-83 fant den svenske arkeologen Hjalmar Stolpe 14 graver ved Vendel i Uppland, fire mil nord for Uppsala. Sju av gravene var i opp til ni meter lange båter, og inneholdt sverd, hjelmer og andre våpen. Et tilsvarende gravfelt ble funnet ved Valsgärde rett nord for Uppsala.
Dateringen av de eldste gravene her sammenfaller noenlunde med de yngste fra Sutton Hoo. Det er interessant å legge merke til at disse, de aller første skips- og båtgravene, opptrer noenlunde samtidig, i Anglia og Uppland. I tillegg er det flere paralleller i gravutstyret. Særlig har hjelmene og de overdådige spennene og beslagene med niello- og cloisonnéarbeider vært framhevet.
Foruten kontakten med de tidlige merovingertidsgravene i Uppland er det en del funn i Øst-Norge som må skrive seg fra rike graver i en liknende tradisjon. Det viktigste funnet er gravfunnet fra Åker utenfor Hamar, med blant annet en stor beltespenne med rik niello- og cloisonné-ornamentikk. Disse gravene går under betegnelsen Åker-komplekset, og sees som gravene ved Vendel og Valgärde i sammenheng med funnene fra Sutton Hoo.
Denne sammenhengen over store avstander, inkludert Nordsjøen, har vært gjenstand for mange spekulasjoner. En hypotese som kan virke plausibel er at konge- og høvdingslektene på begge sider av Nordsjøen var i nær kontakt i denne perioden. Det finnes måter å opprettholde slik kontakt mellom slekter, en av dem er gjennom ekteskap, men også ved gjensidig oppfostring av sønner, jfr. sagaenes beretning om Håkon den Godes oppfostring hos kong Ethelstan av Wessex. På denne måten vil også materiell kultur kunne spres innenfor aristokratiet over store avstander.
Gravhaugene.
Gravfeltet omfatter ca. 20 gravhauger. Carvers undersøkelser i 1983-92 bekreftet at dett ikke var en gravplass for folk flest; her var det utelukkende gravlagt individer fra det øverste sosiale lag. Hver haug inneholdt én begravelse, vanligvis en branngrav med rikt gravgods. Begravelsene strekker seg over et tidsrom på 50-60 år gjennom siste del av 500-tallet og første del av 600-tallet. Nesten alle var blitt plyndret. Noen funn peker seg ut, men selvsagt uten å komme i nærheten av rikdommene i skipsgraven.
Haug 2, mannsbegravelse under et skip..
Denne haugen ble undersøkt av Basil Brown i 1938, men den kan være stedet der det ble funnet masser av klinknagler i 1860. Haugen var iallfall grundig plyndret. Brown hadde funnet nagler her, men han tolket dem som rester av en ganske liten båt. Carvers gjenåpning av haugen viste at dette var i virkeligheten et plankebygd kammer på ca. 5 x 2 meter, nedskåret i undergrunnen under haugen. Over kammeret har det ligget et skip som var plassert i retning øst-vest, dette har vært atskillig mindre enn det i skipsgraven.
Fosfatprøver viste også her at det har ligget et fullstendig oppløst legeme i sørvestdelen av kammeret. Gravgavene var svært fragmenterte, men de har inneholdt et engelsklaget blått glassbeger, to skiver av forgylt bronse, kanskje fra skjoldbeslag, en beltespenne av sølv og en del andre småsaker. Spissen av et damascert sverd viser store likheter med sverdet fra skipsgraven. Fragmenter av beslag til drikkehorn må ha vært laget av samme gullsmed som sto for de tilsvarende i skipsgraven. Skjoldbeslagene likner påfallende på de som ble funnet i skipsgraven. I det hele har disse to begravelsene svært mye til felles.
Haug 17: Ryttergraven.
En «sandman» preparert til utstillingsformål.
I denne haugen lå en ung mann begravet sammen med hesten sin. De lå i hver sin grav under haugen, og var blitt spart for gravplyndrerne; plyndringsgropa gikk rett ned fra sentrum av haugen og hadde truffet mellomrommet mellom de to gravene. Mannen lå i en eiketrekiste med et kostbart sverd ved siden. Sverdbeltet var viklet rundt sverdet, på det satt en stor beltespenne med cloisonné-innlegg. Ved hodet lå ildstål og en skinnpung som inneholdt mosaikkperler og uslepne granater. Ellers i graven lå en lanse og skjold og to bronsekar, foruten et rikt dekorert seletøy til hesten. Gjenstandene ligger utstilt i besøkssenteret ved Sutton Hoo.
Ryttergravene kjennes også fra Norden, og tolkes som graver for menn av høyere rang, om man vil, en slags forløper til adel og riddervesen.
Graver med henrettede («the Sandmen»).
Ved flateavdekking ble det funnet en del graver under flat mark, som skiller seg markant ut fra de rike gravene i gravhaugene. Det dreier seg om individer som har fått en voldelig død, ved flere av dem er det mulig å konstatere henging og halshogging. Som oftest var alt organisk materiale forsvunnet, men det var mulig å rekonstruere noen av kroppene etter det avtrykket som satt igjen i jordsmonnet.
Carver undersøkte to konsentrasjoner av disse gravene, en øst for gravfeltet og en rundt Haug 5. Antakelig har det stått en galge på denne haugen, en god stund etter at den ble bygd. Disse gravene skriver seg alle fra 700- og 800-tallet.
Det «nye» gravfeltet.
I 2000 ble det gjort en arkeologisk undersøkelse på stedet der det skulle reises et besøkssenter. Det viste seg at på stedet lå det flere angelsaksiske graver, noen med gjenstander som avspeiler høy status. Det første funnet var et fragmentarisk bronsekar med drevne relieffer av krigere i kamp med løver. Karet er antakelig av syrisk eller nubisk opprinnelse, men lå dessverre utenfor kontekst. For øvrig ble det funnet en serie med bunner av gravhauger med intakte branngraver. En av disse inneholdt også et svartglittet leirkar og et stort hengekar av bronse fra 600-tallet. En enkelt skjelettgrav ble funnet, en våpengrav med spyd og skjold. Skjoldet hadde beslag av vendeltype, som i skipsgraven.


Mellomengelsk.
Mellomengelsk ("Middle English") er et begrep som omfatter det engelske språk fra omkring begynnelsen av 1100-tallet til slutten av det 1400-tallet. Perioden startet en tid etter normannernes erobring av England da den nye språkformen fordrev gammelengelsk eller "angelsaksisk", og sluttet da Chancery Standard, en variant av London-engelsk, begynte å spre seg. Det var særlig innføringen av trykkpressen, som William Caxton sto for i 1470, som førte til at den nye standarden ble spredd. På den tiden ble en variant av den northumbriske dialekt som var alminnelig i nordlige England snakket i sørøstlige Skottland og utviklet seg til skotsk språk. Det språk i England som ble benyttet etter denne tiden og fram til 1650 er karakterisert som tidlig moderne engelsk.
Mens gammelengelsk gjerne brukte sene vestsaksiske konvensjoner i rettskrivningen rett før normannerne erobret landet, hadde mellomengelsk en mye større variasjon, særlig i forhold til bruk av dialektformer. Man finner ikke spor av at det var større dialektforskjeller i talespråket i mellomengelsk periode enn tidligere. Dette signaliserer at Wessex, et viktig kulturelt sentrum i sen angelsaksisk tid, begynte å miste sin posisjon og at lokale tradisjoner tok over. I løpet av århundrene som fulgte var det særlig Northumbria, London og East Anglia som utviklet seg til å bli litterære sentre og med egne fellesinteresser.
Normannisk-fransk i kongedømmet England.
Det er ikke mulig å undervurdere graden av kultursjokk som den normanniske erobringen av England i 1066 førte til da hele den herskende klasse, både adelen som kirken, i det engelsktalende (gammelengelsk) hierarki ble fjernet løpet av noen tiår, hvilket er dokumentert ved "Dommedagsboken". I deres sted ble ny overklasse etablert, normannere som snakket en egen dialekt av fransk, normannisk, og benyttet seg av latin i statsadministrasjonen og i kirken, noe som fundamentalt endret utdanning og skolevesenet. "Se hovedartikkel, Normannernes invasjon av England".
Selv i dag, etter bortimot tusen år, er normannisk innflytelse på engelsk språk fortsatt merkbart. Betrakt følgende par av ord fra moderne engelsk. Det først ordet i hvert par er avledet fra gammelengelsk og det andre er av anglo-normannisk opprinnelse (tilnærmet norsk oversettelse i parentes): "pig/pork" (gris/flesk), "chicken/poultry" (kylling/fjærfe), "calf/veal" (kalv/kalvekjøtt), "cow/beef" (ku/storfekjøtt), "wood/forest" (tre/skog), "sheep/mutton" (sau/fårekjøtt), "house/mansion" (hus/våning), "worthy/honourable" (aktverdig/ærefull), "bold/courageous" (dristig/tapper), "freedom/liberty" (frihet/frihet)...
Hva disse ordparene viser er at språket viser endringene i samfunnsklassene, mellom de normanniske som hadde og de angelsaksiske som ikke hadde. Det er ingen tilfeldighet at de moderne ordene for dyr som «pig» og «cow» er angelsaksiske mens navnene for de matrettene som disse skaffet, «pork» og «beef», er anglo-normanniske. Bøndene gjorde arbeidet for produktet og herrene nøt resultatet. Det har nedfelt seg i språket.
Den rolle som anglo-normannisk hadde som regjeringen, statsapparatet og lovverkets språk kan bli sett i rikeligheten av moderne engelske ord for styringens mekanismer som er avledet fra anglo-normannisk: "court", "judge", "jury", "appeal", "parliament". (retten, dommer, jury, anke, parlament). Også alminnelig i moderne engelsk er begreper knyttet til ridderkulturene som vokste fram på 1100-tallet som et svar på kravene til føydalismen og korstogene. Fra tidlig av er dette ordforrådet for forfinet og dannet oppførsel å komme seg inn i engelsk: ordet «debonaire» opptrer i "Peterborough-krøniken" i 1137; det samme gjør «castel» ("castle" = borg/festning), en annen normannisk importord, og som satte like stort preg på det engelsk språk som det gjorde på engelske landområder.
Gammelengelsk og mellomengelsk.
Slutten på gammelengelsk (angelsaksisk) styre endret ikke kursen på den lingvistiske situasjonen øyeblikkelig. Selv om det fleste høyere autoriteter i kirken var besatt av normannere ble gammelengelsk fortsatt benyttet i skrivingen av krønikene, som med "Peterborough-krøniken", fram til midten av 1100-tallet og det store flertallet av befolkningen som gjorde grovarbeidet var ikke lese- eller skrivekyndig og fortsatte å snakke sitt morsmål som fra før erobringen. De språklige barrierene mellom klassene var dog ikke uoverstigelige. Ordrer måtte bli gitt og disse måtte bli forstått. Det fantes mellommenn som snakket begge språk og den lokale arbeiderklasse måtte lære seg enkelte instrukser på fransk. Ved å være født og oppvokst i England, med engelske barnepleiere og tjenere, ble også overklassen preget av engelsk.
Morsmålet til folk flest ble endret sakte og ulikt i de forskjellige engelske regioner. Da gammelengelsk ebbet ut og var blitt erstattet av mellomengelsk var dette ikke preget av standardisert språk, men uttrykt forskjellig i de ulike regioner. Mellomengelsk er mangfoldig som uttrykk for de rådende dialekter i de samme regioner som i den angelsaksiske perioden.
Forskning.
Ved Universitetet i Stavanger studeres mellomengelsk i et eget forskningsprosjekt, "The Middle English Grammar Project (MEG)", støttet av Norges Forskningsråd. Prosjektet, som ledes av Merja Stenroos, er et samarbeidsprosjekt mellom universitetene i Stavanger og Glasgow. Prosjektet gjør bred undersøkelse av mellomengelsk i perioden 1100-1500 basert på mer enn tusen originaltekster. Prosjektet er en del av et større forskningsprogram, "Språkhistorie i nordsjøområdet" ("North Sea Language History"), som ble opprettet i 2008.


Hagiografi.
Hagiografi (fra gresk "hagios" og "grafein", «å skrive om hellige») betegner studiet av helgener, med fokus på enkeltpersoner. Studiet av helgener som fenomen, uten fokus på de enkelte helgener, kalles hagiologi. Hagiografi betegner også skriftene som resulterer fra studiet, som har utviklet seg som en egen litterær sjanger.
I kirkens første århundrer utviklet hagiografien seg til å bli en viktig sjanger. Den kombinerer historisk informasjon, som er interessant for akademikere, med historier og legender som er inspirerende og dermed interessante for et mye bredere publikum. De første skriftene var "martyrier", som beskrev en martyrs død. Senere, og særlig etter at de store forfølgelsene ebbet ut, begynte man å fokusere på helgenens liv mer enn hans eller hennes død, og dette kunne bli beskrevet i et "vita" («liv»).
I middelalderen var hagiografi et viktig særstudium innen både historie og religion.
I moderne tid er det fremste hagiografiske miljøet Bollandistene, som gir ut "Acta Sanctorum", en meget omfattende, kildekritisk katalog over helgener og deres liv.
Som pejorativ.
Begrepet «hagiografisk» har blitt brukt som en nedsettende beskrivelse, relatert til verk av biografer og historikere som er diskutabelt ukritiske eller æresfryktige ("reverential"), i forhold til personene de beskriver.


Bjørnsonstipendet.
Bjørnsonstipendet er Den Norske Bokhandlerforenings forfatterstipend og ble etablert i 1997. Stipendet er opprettet i samarbeid med Den norske Forfatterforening og Bjørnsonfestivalen. Stipendet tildeles «en forfatter det er grunn til å knytte betydelige forventninger til og som fortrinnsvis er i etableringsfasen». Prisen består av et diplom og 15 000 kroner.


Naseby.
Naseby er en landsby i Northamptonshire, England. Den ligger omkring 11 km fra Market Harborough.
Stedet er mest kjent for slaget ved Naseby, som sto i 1645 under den engelske borgerkrigen. Selve slagstedet er ved Naseby Field, omkring 2,5 km nord for landsbyen. I selve landsbyen ligger et lite museum til minne om slaget. Det fantes tidligere et museum viet til slaget også i Daventry, men dette ble nedlagt i 2004.


Bertwald av Canterbury.
Bertwald av Canterbury (født ca. 650, død 731) var den åttende erkebiskopen av Canterbury, fra 693 til sin død. Han var den første angelsakser som ble utnevnt til dette embetet.
Han var av kongelig byrd, men lite er kjent om hans tidlige liv. Beda forteller at han var godt kjent med Bibelen, og med kirkelig vitenskap. Bertwald førte korrespondanse med Bonifatius, Aldhelm av Sherborne og Ulfrid, som alle senere ble regnet som helgener.
Cenwalh av Wessex utnevnte ham i 667 til den første angelsaksiske abbeden i Glastonbury, noe kongens venn Benedict Biscop hadde rådet ham til. Bertwald fikk en stor eiendom ved Meare av kongen omkring fire år senere. Omkring 676 ble han abbed i Reculver i Kent.
Da han ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury reiste han til Frankrike, hvor han ble konsekrert av erkebiskop Godwin av Lyon. Han opprettet nye bispedømmer i Wessex, og kongedømmet Sussex ble, som det siste av de angelsaksiske rikene, omvendt til kristendommen under hans tid som erkebiskop.
Bertwald presederte ved konsilet i Easterfield i 702, som avsatte og ekskommuniserte biskop Wilfrid av York. Tre år senere ledet han et annet konsil, hvor Wilfrid ble innsatt som biskop av Hexham.


Anette Bøe.
Anette Bøe (født 5. november 1957 i Larvik, oppvokst på Nanset) er en tidligere norsk langrennsløper og ishockeyspiller. Som langrennsløper representerte hun Larvik Turn & Idrettsforening de første sesongene.
Bøes første internasjonale medalje kom i OL i 1980 med bronse på 4 x 5 km stafett. Hun vant gullmedalje på stafetten i VM i Oslo i 1982. 1985 ble Anette Bøes beste år, i VM i Seefeld fikk hun individuelt gull på både 5 og 10 km. Det ble i tillegg sølv på stafetten og bronse på 20 km. Dette året vant hun også verdenscupen i langrenn.
Bøe har vunnet tre NM-gull. Hun har dessuten to seire i Holmenkollen, én seier i Lahtisspelen og én seier i Svenska Skidspelen. Bøe er NM-vinner i ishockey to ganger. I 1984 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen. Bøe ble også tildelt Sportsjournalistenes statuett og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1985. Hun ble i år 2000 tildelt Egebergs Ærespris (langrenn og ishockey).
I 2009 deltok hun i "Zebra Grand Prix" på TV2 Zebra, hvor hun sammen med lagkamerat Rein Alexander kom på tredjeplass. I 2010 var hun med i NRK-serien "Mesternes Mester".
Anette Bøe er søster av bildekunstneren Birgitte Bøe og er gift med president i Norges Ishockeyforbund, Ole-Jacob Libæk.


Angelo Capranica.
Angelo Capranica (død den 3. juli 1478) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Rieti i Italia.
Han ble kreert til kardinal 5. mars 1460 av pave Pius II.
Han var bror av kardinal Domenico Capranica.
Capranica, Angelo
Capranica, Angelo
Capranica, Angelo


Berardo Eroli.
Våpenskjold for kardinal Berardo Eroli
Berardo Eroli (død den 2. april 1479) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Spoleto i Italia.
Han ble kreert til kardinal 5. mars 1460 av pave Pius II.
Eruli, Berardo
Eruli, Berardo
Eruli, Berardo


Niccolò Fortiguerra.
Niccolò Fortiguerra (født 7. oktober 1419 i Pistoia i Italia, død den 21. desember 1473 i Viterbo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Chieti i Italia.
Han ble biskop av Teano i 1458, og ble kreert til kardinal 5. mars 1460 av pave Pius II.
Han var i slekt med denne pave, og regnes dermed som hans kardinalnepote. Han hadde en doktorgrad "in utroque iure" fra Universitetet i Siena.
I 1462 ledet han et felttog innen Kirkestaten mot Sigismondo Pandolfo Malatesta, og inntok Fano. Senere, i 1465, beseiret han Deifobo d'Anguillara i kamp.
Han døde i Viterbo, men ble begravet i kirken Santa Cecilia i Trastevere i Roma.


Alessandro Oliva Sassoferrato.
Alessandro Oliva Sassoferrato O.E.S.A. (født i Coboccolino i Italia, død den 20. august 1463) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble generalminister for sin orden, augustinereremittene.
Han ble kreert til kardinal 5. mars 1460 av pave Pius II.
Oliva Sassoferrato, Alessandro
Oliva Sassoferrato, Alessandro
Oliva Sassoferrato, Alessandro
Oliva Sassoferrato, Alessandro


Burkhard Weisbriach.
Burkhard Weisbriach (død den 16. februar 1466) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Salzburg.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" 5. mars 1460 av pave Pius II, offentliggjort 31. mai 1462.
Weisbriach, Burkhard
Weisbriach, Burkhard
Weisbriach, Burkhard
Weisbriach, Burkhard


Bartolomeo Roverella.
Bartolomeo Roverella (død den 5. mai 1476) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Ravenna.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1461 av pave Pius II.
Roverella, Bartolomeo
Roverella, Bartolomeo
Roverella, Bartolomeo


Jean Jouffroy.
Jean Jouffroy (død desember 1473) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Arras i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1461 av pave Pius II.
Jouffroy, Jean
Jouffroy, Jean
Jouffroy, Jean


Jaime Cardona.
Jaime Cardona (død 1. desember 1466) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Urgel i Spania.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1461 av pave Pius II.


Louis d'Albret.
Louis d'Albret (død 4. september 1465) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cahors i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1461 av pave Pius II.
Albret, Louis d'
Albret, Louis d'
Albret, Louis d'


Giacomo Ammannati-Piccolomini.
Giacomo Ammannati-Piccolomini (død 10. september 1479) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Pavia i Italia.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1461 av pave Pius II.
Ammannati-Piccolomini, Giacomo
Ammannati-Piccolomini, Giacomo
Ammannati-Piccolomini, Giacomo


Live 8.
Live 8 var en serie med konserter som ble arrangert i juli 2005 i G8-landene. Ni konserter fant sted samtidig 2. juli, blant annet i London, Paris, Berlin, Roma og Philadelphia (USA). Bl.a. deltok det norske bandet a-ha på konserten i Berlin. Konsertene ble direkteoverført på fjernsyn over hele verden.
Konsertene fant sted like før det 31. G8-toppmøtet, som ble holdt på Gleneagles Hotel i Perthshire, Skottland i juli 2005. Arrangementet fant også sted på 20-årsdagen for Live Aid. Målet med konsertene var å overbevise de mektigste lederne i verden til å slette u-landenes gjeld til den rike verden, øke og forbedre bistanden og fremforhandle mer «rettferdige» regler for internasjonal handel for å gjøre slutt på sult og fattigdom i den tredje verden. Det pågikk en underskriftskampanje samtidig med konsertene og underskriftene ble levert til de åtte lederne for G8 (se oversikt).
7. november 2005 ble det utgitt en DVD med opptak fra konsertene i tillegg til ekstramateriell.


Ridabu Idrettslag.
Ridabu Idrettslag er et idrettslag fra Hamar med 350 aktive medlemmer (per 1. april 2009). For tiden er det aktivitet kun i fotballaget, men det har tidligere vært både håndballag og turnere. Idrettslaget ble stiftet i 1965, etter en sammenslåing mellom Hjellum Idrettslag (stiftet 8. august 1936) og Åker Idrettslag (stiftet 8. september 1960).
Den formelle dannelsen av det nye laget fant sted på høsten 1965. Et utvalg bestående av Anders Glomlien og Reidar Johansen fra Hjellum Idrettslag og Sverre Næss og Trygve Rognerud fra Åker Idrettslag skulle ta seg av sammenslutningen.
Kampene spilles på «Black River Park». Der er det to store baner, én bane med naturgress og én bane med kunstgress. Kunstgressbanen ble åpnet 20.08.2008 kl. 20.08. Banens offisielle navn er Black River Park (på grunn av nærheten til Svartelva).
Målet til laget er hentet fra "Ridabu-sangen": «Bli bære enn nummer to.» I logoen er det avbildet en skilpadde.
Breddefotball.
Ridabu IL er en typisk breddeklubb og det satses mye på trivsel og miljø. Det er til sesongen 2009 påmeldt 16 aldersbestemte guttelag, og 11 aldersbestemte jentelag (hvorav tre er slått sammen med Ottestad Idrettslag). Juniorlaget er også slått sammen med Ottestad Idrettslag. Erkerivalen til breddefotballagene blir ofte sett på som Fart – dette på grunn av lagenes geografiske beliggenhet, i henholdsvis Vang og Øvre-Vang, og at ungdom fra begge områdene går på samme ungdomsskole.
A-lag.
Ridabu har ved flere anledninger hatt et A-lag, som i storhetstiden på 80-tallet lå i fjerde divisjon. I 2005 spilte laget i 5. divisjon avdeling 5, og ble i en reportasje i Hamar Dagblad 27. juni 2005 kalt «Hamars dårligste fotballag». I 2010 ble det på nytt etablert et A-lag på Ridabu, og de endte på 3. plass i 5. divisjon i sin comebacksesong. I 2011 rykket Ridabu opp igjen til 4. divisjon for første gang på 20 år etter å ha vunnet 5 divisjon avd 5 foran hardtsatsende Nes. Laget ble også kretsmester i 5.divisjon etter å ha slått Ringebu/Fåvang 3-1 i finalen. Sesongens store spiller ble Simen Halseth som på årsavslutningen kunne ta imot prisene for "Årets spiller", "Spillernes spiller" og "Årets toppscorer". Magnus Kalland fikk prisen som "Årets skilpadde" (flest ganger banens beste).
Sesongen 2012 ble Ridabus første sesong på et nivå høyere enn den laveste divisjonen på 20 år, og skulle bli en kamp for å overleve. Prestasjonene varierte fra det forferdelig til det helt fantastiske, men etter endt sesong kunne gutta fra Black River Park feire fornyet kontrakt etter å ha havnet på en fin 8.plass.
Tidligere spillere.
HamKam-spillerne Hai Lam og Emil Sildnes har spilt fotball for Ridabu. Det samme har skøyteløper Even Wetten.


Senigallia.
Senigallia (også "Sinigallia", tidligere "Sinigaglia") er en by ved Adriaterhavet på den italienske halvøy. Den er i dag en badeby i provinsen Ancona, og har ca. 41 000 innbyggere.
I antikken var den kjent under navnet Sena Gallica, og var da hovedbosetningen til de galliske senonerne. Den ble i 283 f.Kr. romersk koloni.
Byen var blant de fem kystbyene i dette området som i middelalderen gikk under samlebetegnelsen "Pentapolis".
Byen har en veldig festning fra Renessansen.


Geoffrey de Havilland.
Geoffrey de Havilland (født 27. juli 1882, død 21. mai 1965) var en britisk flypioneer og flykonstruktør. Han var sjef for De Havilland Aircraft Company etter første verdenskrig og frem til det ble slått sammen med Hawker Siddeley i 1960.
Da han var ferdig utdannet som ingeniør var hans største drøm å designe biler og motorsykler. Dette forandret seg imidlertid og fra og med 1907 begynte han å designe fly. Hans første fly tok 2 år å bygge og det styrtet like etter start.
Under første verdenskrig jobbet han i selskapet Airco, der han konstruerte endel av krigsflyene som var i bruk hos Royal Flying Corps. Etter krigen kjøpte de Havilland opp Airco og omdøpte det til De Havilland Aircraft Company. Selskapets fly, blant annet Mosquito, spilte en stor rolle i Royal Air Force under andre verdenskrig.
Han kontrollerte selskapet frem til det ble slått sammen med Hawker Siddeley i 1960, blant annet på grunn av store problemer med selskapets jetpassasjerfly De Havilland Comet.
To av de Havillands sønner omkom som testpiloter av selskapets fly.
Eksterne lenker.
Havilland, Geoffrey de
Havilland, Geoffrey de


Peter Harry Carstensen.
Peter Harry CarstensenPeter Harry Carstensen (født 12. mars 1947 i Elisabeth-Sophien-Koog på Nordstrand) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han var fra 2005 til 2012 ministerpresident i Schleswig-Holstein.
Carstensen er utdannet i landbruksvitenskap i Kiel, og tok senere statseksamen for læreryrket. Frem til 1983 underviste han på landbruksskolen i Bredstedt, og var virksom som næringslivsrådgiver ved landbrukskammeret i Schleswig-Holstein.
Han ble medlem av CDU i 1971, og var leder for CDU-laget i Nordfriesland mellom 1986 og 1992. Fra juli 2000 var han viseformann og fra juni 2002 formann for CDU i Schleswig-Holstein. Han er innvalgt i det tyske parlamentet siden 1983, og var formann i komitéen for ernæring, landbruk og skog mellom 1994 og 2002. Han ble innvalgt i Schleswig-Holsteins landdag ved delstatsvalget i 2005.
Carstensen er gift og har to døtre, bl.a. keramikeren Anja-Christina Carstensen.


DS «Norge».
DS «Norge» var et passasjerskip som seilte mellom København og New York, for det meste med emigranter. Det ble bygget i 1881 av Alex. Stephen & Sons Ltd., Linthouse, Glasgow for det belgiske selskapet Theodore C. Engels & Co i Antwerpen. Skipets originale navn var «Pieter de Coninck». Skipet var 338 fot, 42 fot bredt og 3 318 BRT og 3 700 DWT.<ref
name="Sebak 67">Sebak 2001: 67 Skipet hadde en dampmaskin som ga det en fart på 10 knop. Det kunne ta inntil 800 passasjerer.
I 1889 ble det solgt til S Dampskibs-selskabet Thingvalla i Danmark og gitt navnet «Norge». På vei fra Kristiansand til New York gikk det den 28. juni 1904 på grunn ved Rockall, på St. Helen-grunnen. Av de 727 passasjerene og besetningen på 68 omkom 635, blant dem 224 nordmenn. Forliset av DS «Norge» er det hvor flest nordmenn har omkommet.
Den kjente norske forfatteren Herman Wildenvey (Herman Theodor Lauritzen Portaas, 19 år) var med som passasjer og overlevde.
Under sjøforklaringen kom det frem at fartøyet oppfylte gjeldende krav til livbåtkapasitet, men denne var alt for liten for antall passasjerer. Videre er det uklart hva «Norge» støtte på da vraket aldri er funnet. Det spekuleres i om årsaken til ulykken kan ha vært spesielle magnetiske fenomener rundt Rockall, noe som kan ha gitt en eksepsjonelt stor lokal misvisning for skipets magnetkompass.
Madvig frifant samtlige etter sjøforklaringen, kaptein Valdemar Johannes Gundel måtte likevel betale sine egne saksomkostninger på 600 kroner.


Heiligendamm.
Heiligendamm er en landsby i kommunen Bad Doberan ved Østersjø-kysten i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Gjennom den dampdrevne smalsporbanen Molli er stedet forbundet med Kühlungsborn og Bad Doberan. I 2007 fant det 33. G8-toppmøtet sted i Heiligendamm.
Historie.
Heiligendamm er Tysklands eldste badeby; første badegjest og ansvarlig for utbyggingen av stedet til sjøbad var i 1793 storhertugen av Mecklenburg, Fredrik Frans I.
Johann Christoph Heinrich von Seydwitz, Carl Theodor Severin og Gustav Adolph Demmler oppførte mellom 1793 og 1870 et klassisistisk anlegg, et "Gesamtkunstwerk", av bade- og logihus. På grunn av sine hvite bygninger ble Heiligendamm kjent som «den hvite byen ved havet». Siden grunnleggelsen var Heiligendamm det mest elegante sjøbad i Tyskland. Frem til 1930-tallet tilbragte store deler av den europeiske høyadel sine sommerferier her. Etter annen verdenskrig forfalt enkelte av de enestående bygningene, men etter gjenforeningen ble de restaurert, og i 2003 ble et nytt luksushotell, Kempinski Grand Hotel, åpnet.


Kronisk utmattelsessyndrom.
Kronisk utmattelsessyndrom (CFS fra den engelske betegnelsen "chronic fatigue syndrome") er den vanligste betegnelsen på en variabelt svekkende lidelse eller lidelser som defineres generelt ved vedvarende utmattelse som ikke er relatert til anstrengelse, som ikke reduseres vesentlig av hvile, og som er ledsaget av andre spesifikke symptomer i minst seks måneder. Lidelsen kan også bli referert til som post-viralt utmattelsessyndrom (når tilstanden oppstår etter influensalignende sykdom), myalgisk encefalomyelitt (ME) og ellers flere andre betegnelser. Sykdomsforløpet ved CFS har en rekke nevrologiske, immunologiske og endokrine system-abnormiteter. Selv om Verdens helseorganisasjon har klassifisert tilstanden under "Sykdommer i nervesystemet", er årsaken til CFS ukjent, og det finnes ingen diagnostisk laboratorietest eller biomarkør som påviser tilstanden.
Utmattelse er et vanlig symptom på mange sykdommer, men CFS er en multi-systemisk sykdom, og er relativt sjelden. Symptomer på CFS omfatter utbredte muskel-og leddsmerter, kognitive vanskeligheter, kronisk, ofte alvorlig, mental og fysisk utmattelse, og andre karakteristiske symptomer hos en tidligere frisk og aktiv person. CFS-pasienter kan rapportere flere symptomer som muskelsvakhet, overfølsomhet, ortostatisk intoleranse, fordøyelsesforstyrrelser, depresjon, dårlig immunforsvar, og hjerte-og luftveisproblemer. Det er uklart om disse symptomene representerer komorbide tilstander, eller om de er symptomer på en underliggende årsak til CFS. Alle diagnostiske kriterier krever at symptomene ikke skal være forårsaket av andre medisinske tilstander.
Studier har rapportert svært varierende tall på utbredelsen av CFS, fra sju til 3000 tilfeller per 100000 voksne, men nasjonale helseorganisasjoner har anslått at mer enn 1 million amerikanere, og omlag en kvart million mennesker i Storbritannia, har CFS. Av ukjente grunner forekommer CFS oftest hos personer i 40 og 50-årene, oftere hos kvinner enn menn, og tilstanden er mindre utbredt blant barn og unge. Livskvaliteten hos de som rammes av CFS er "spesielt og unikt nedsatt", og full tilfriskning fra tilstanden forekommer i bare 5-10 % av tilfellene.
Samtidig som at det er enighet om at CFS er en genuin trussel mot helse, velvære og produktivitet, hersker det også strid om mange aspeker ved lidelsen; legegrupper, forskere og talspersoner for pasienter fremmer ulike diagnostiske kriterier, etiologiske hypoteser og behandlinger. Betegnelsen kronisk utmattelsessyndrom er i seg selv kontroversiell, da mange pasienter og interessegrupper, samt enkelte eksperter, ønsker å forandre betegnelsen fordi de mener den ikke formidler alvoret i sykdommen og dermed virker stigmatiserende.
I oktober 2011 ble det offentliggjort en studie fra Haukeland Universitetssykehus ledet av kreftlegene Olav Mella og Øystein Fluge. Studien viste at en stor andel ME-pasienter hadde oppsiktsvekkende stor fremgang av kreft- og leddgiktsmedisinen Rituximab, noe som indikerer at ME kan være en autoimmun sykdom. Internasjonale eksperter, blant andre den amerikanske professoren David Bell, beskrev studien som kanskje det største gjennombruddet i ME-forskningen noensinne.
Klassifisering.
Valg av definisjon kan påvirke hvilke typer pasienter som velges ut for gjennomføringen av studier. Med sikte på å forbedre diagnostisering, håndtering, og behandling av CFS, blir kliniske retningslinjer vanligvis basert på casebeskrivelser. Et eksempel er CFS/ME-retningslinjene for den nasjonale helsetjenesten i England og Wales, laget i 2007 av det britiske National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE).
Benevnelse.
Kronisk utmattelsessyndrom er den mest brukte betegnelsen, men en bred godkjenning av en benevnelse finnes ikke. Ulike autoriteter på lidelsen ser CFS som en forstyrrelse i det sentrale nervesystemet, som en metabolsk forstyrrelse, en infeksjons - eller postinfeksjonssykdom, en hjertelidelse, en forstyrrelse i immunforsvaret, eller som en psykisk lidelse, og at ulike symptomprofiler kan skyldes en rekke forskjellige lidelser.
Over tid og i ulike land har mange benevnelser blitt knyttet til tilstanden(e). Ved siden av kronisk utmattelsessyndrom, har tilstanden også blitt kalt Akureyri-sykdom, godartet myalgisk encefalomyelitt, kronisk tretthetssyndrom og immun dysfunksjon syndrom, kronisk mononukleose, epidemisk myalgisk encefalomyelitt, epidemisk nevromyastheni, Island-sykdom, myalgisk encefalomyelitt, myalgisk encefalitt, myalgisk encefalopati, postviralt utmattelsessyndrom, raphe nucleus encefalopati, «Royal Free»-sykdom, Tapanui-influensa og jappe-influensa (vurdert som nedsettende). Mange pasienter foretrekker et annen benevnelse, så som «myalgisk encefalomyelitt», da de mener at «kronisk utmattelsessyndrom» trivialiserer tilstanden. Betegnelsen fører til at sykdommen ikke blir sett på som et alvorlig helseproblem, og oppmuntrer ikke til forskning.
En gjennomgang fra 2001 refererte til en artikkel (1959) av Acheson, der det foreslås at myalgisk encefalomyelitt kan være et distinkt annet syndrom enn CFS, men i litteraturen blir de to begrepene vanligvis brukt synonymt. En analyse fra 1999 forklarte hvorfor det britiske Royal Colleges of Physicians, Psychiatrists, and General Practitioners i 1996 tok til orde for bruken av kronisk utmattelsessyndrom i stedet for myalgisk encefalomyelitt, eller ME, hvilket var mest brukt i Storbritannia, «fordi det så langt ikke finnes en anerkjent patologi i muskulatur og i sentralnervesystemet som skulle følge av begrepet ME». 1996-rapporten ble akseptert til en viss grad, men fikk også hard kritikk for at pasientenes synspunkter ikke var blitt inkludert. I 2002 registrerte en kommentator fra "Lancet" at en ny rapport fra "arbeidsgruppen for CFS/ME" brukte kompromiss-navnet CFS/ME. Kommentatoren mente at «det faktum at begge benevnelser på sykdommen ble brukt, symboliserer respekt for ulike synspunkter, og anerkjenner samtidig en stadig mangel på enighet om en universelt akseptabel betegnelse».
Debut/utbrudd.
Flertallet av CFS-tilfeller starter brått, vanligvis ledsaget av en «influensaliknende sykdom», mens en betydelig del av tilfellene begynner etter flere måneder med alvorlig stress.
En australsk studie fant at en undergruppe av pasientene fylte kriteriene for CFS etter infeksjon med virus og ikke-virale patogener, og forskerne konkluderte med at «post-infeksiøst utmattelsessyndrom er en gyldig sykdomsmodell å forske på som en mulig patofysiologisk utvikling av CFS».
Midlertidig er det foreløpig ukjent hvilken rolle infeksjoner og stress har i utviklingen av CFS/ME, og nøyaktig prevalens er heller ikke stadfestet.
Symptomer.
CDC refererer spesifikt til flere sykdommer med symptomer som ligner de ved CFS: "mononukleose, Lymes sykdom, lupus, multippel sklerose, fibromyalgi, primære søvnforstyrrelser, alvorlig fedme og depressive lidelser. Medikamenter kan også føre til bivirkninger som ligner symptomene på CFS."
Funksjonsevne, funksjonshemming og helse.
Pasienter beskriver en kritisk reduksjon av fysisk aktivitet, og i det generelle aktivitetsnivået, og rapporterer en svekkelse av funksjonsevnen som er sammenlignbar med andre utmattende medisinske tilstander som sent stadium av AIDS, lupus, revmatoid artritt, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), og effekten av cellegiftbehandling. CFS påvirker en persons funksjonelle status og velvære mer enn større medisinske tilstander som multippel sklerose, hjertesvikt, eller type II diabetes mellitus. Alvorlighetsgraden av symptomer og uførhet, med sterkt invalidiserende og kroniske smerter, er den samme hos begge kjønn. Til tross for en felles diagnose, kan allikevel den funksjonelle kapasiteten til personer med CFS variere sterkt. Mens noen fører relativt normalt liv, er andre sengeliggende og ute av stand til å ta vare på seg selv. Sysselsettingsratene varierer; over halvparten av personer diagnostisert med CFS er ute av stand til å arbeide, og nesten to tredjedeler er begrenset i arbeidet sitt på grunn av lidelsen. Mer enn halvparten mottar trygd eller har midlertidig sykefravær, og mindre enn en femtedel jobber heltid.
Kognitiv funksjon.
En metaanalyse gjennomført nylig konkluderte med at kognitive symptomer hovedsakelig var redusert oppmerksomhet, hukommelse og reaksjonstid. De kognitive svekkelsene ble bedømt til å kunne påvirke daglige aktiviteter med stor sannsynlighet. Hastigheten på prosesseringen av enkel og kompleks informasjon, og funksjoner som krever en fungerende hukommelse over lengre tid, var redusert i moderat til omfattende grad. Perseptuelle evner, motorisk hastighet, språk, resonnering, og intelligens så ikke ut til å være vesentlig endret.
Patofysiologi.
Mekanismene og patogenesen av kronisk utmattelsessyndrom er ukjent. Forskningsstudier har undersøkt og laget hypoteser om de mulige biomedisinske og epidemiologiske egenskapene ved sykdommen, inkludert oksidativt stress, genetisk disposisjon, virale eller bakterielle infeksjoner, abnormaliteter i hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen, dysfunksjoner i immunsystemet samt psykologiske og psykososiale faktorer. Selv om det er uklart hvilke faktorer som kan være årsaker til eller konsekvenser av CFS, har ulike modeller blitt foreslått.
En studie fra 2009 antydet en sammenheng mellom retroviruset xenotropic murine leukemi virus-related virus (XMRV) og kronisk utmattelsessyndrom i USA. Fire oppfølgingsstudier i Storbritannia, USA og Nederland fant derimot ingen slik sammenheng.
Diagnostikk.
Det finnes ingen karakteristiske laboratorieabnormaliteter som kan diagnostisere CFS/ME, så testing brukes til å utelukke andre mulige årsaker til symptomene. Når symptomene viser seg å skyldes andre forhold, utelukkes diagnosen CFS.
Behandling.
Mange pasienter opplever ikke full tilfriskning fra CFS selv etter behandling, og det finnes ingen universelt effektive helbredende alternativer. Kosthold, fysioterapi, kosttilskudd, antidepressiva, smertestillende medikamenter, pacing og komplementær og alternativ medisin har blitt foreslått som måter å håndtere CFS på. Kognitiv atferdsterapi (KAT) og gradert treningsterapi har vist moderat effekt for mange pasienter i flere randomiserte kontrollerte studier. Siden studier av CFS og gradert treningsterapi ofte krever at pasientene oppsøker en klinikk, kan hardt rammede pasienter ha blitt ekskludert.
Pasientundersøkelser har indikert at pacing viser seg å være den mest effektive intervensjonen.
Kognitiv atferdsterapi.
Kognitiv atferdsterapi (KAT), en form for psykologisk behandling som ofte brukes i behandlingen av kronisk syke pasienter, har moderat effekt ved CFS, og «kan være nyttig i behandlingen av enkelte CFS-pasienter». Siden årsaken eller årsakene til CFS er ukjente, prøver man med KAT å hjelpe pasienter til forstå sine egne individuelle symptomer og oppfatninger, og å utvikle strategier for å forbedre daglig fungering.
En metaanalyse fra "Cochrane Review" viste at KAT var en effektiv behandling for å redusere symptomer på utmattelse. En gjennomgang av fire studier viste at blant pasienter som mottok behandling med KAT, opplevde 40 % av deltakerne klinisk respons. Til sammenligning var andelen 26 % blant pasienter som mottok «vanlig behandling». På samme vis viste tre studier at KAT fungerte bedre enn andre typer psykologiske behandlinger (48 % mot 27 %). Effektene kan muligens avta etter at terapien er avsluttet; forskerne skrev at «bevismaterialet ved oppfølging er begrenset til en liten gruppe av studier med inkonsekvente funn» og oppfordrer til videre forskning. En metaanalyse av 5 tilfeldige kontrollerte studier av KAT og kronisk utmattelse og kronisk utmattelsessyndrom (2007) rapporterte at 33-73 % av pasientene opplevde såpass bedring at de ikke lenger var klinisk utmattede. En metaanalyse fra 2010 av studier som målte fysisk aktivitet før og etter KAT, viste at selv om KAT reduserte utmattelse effektivt, var aktivitetsnivået ikke påvirket av terapien, og endringer i fysisk aktivitet var ikke relatert til endringer i utmattelse. Forfatterne konkluderte med at effekten av KAT på utmattelse ikke hadde innvirkning på endringer i fysisk aktivitet.
Gradert treningsterapi.
Gradert treningsterapi (GTT) er en form for fysioterapi. En metaanalyse av fem randomiserte studier fant at pasienter som fikk treningsterapi var mindre slitne etter 12 uker enn kontrollgruppen, og forfatterne konkluderte forsiktig med at GTT viser seg lovende som behandling. En systematisk oversikt som inkluderte de samme fem randomiserte kontrollerte studiene, publisert i 2006, bemerker at «ingen alvorlig rammede pasienter var inkludert i studiene av GTT". Undersøkelser utført på vegne av pasientorganisasjoner rapporterer ofte bivirkninger.
Pacing.
Pacing er en strategi for forvaltning av energi. Denne strategien oppmuntrer til atferdsendringer samtidig som den tar høyde for svingninger i alvorlighetsgrad av symptomer og forsinket treningsframgang. Pasienter anbefales å sette realiserbare mål for daglig aktivitet/trening, og å balansere aktiviteten med hvile for å unngå over-anstrengelse som kan forverre symptomene. De som evner å fungere innenfor de individuelle grensene sine, oppfordres til å gradvis øke aktiviteten og mosjonsnivået, samtidig som de vedlikeholder de etablerte energiforvaltningsteknikkene. Målet er å gradvis forbedre rutinemessig fungering for den enkelte. En liten studie konkluderte med at pacing ga statistisk sett bedre resultater enn avslapning/fleksibilitetsterapi. En undersøkelse fra 2009 med 828 norske CFS-pasienter viste at pacing ble vurdert som nyttig av 96 % av deltakerne.
Annet.
Andre behandlinger for CFS har vært foreslått, men effektiviteten av disse er ikke blitt bekreftet. Medikamenter som antas å kunne lindre stressrelaterte lidelser omfatter antidepressiva og immunhemmende medikamenter. Forskning på bruk av antidepressiva gir blandede resultater, og bruken av dem er fortsatt kontroversielt. Mange CFS-pasienter er overfølsomme for medisiner, særlig beroligende midler, og noen pasienter rapporterer overfølsomhet for kjemiske stoffer og enkelte matvarer. CFS-pasienter har lav placeborespons, spesielt ved psykologiske-psykiatriske tiltak, muligens på grunn av pasientenes forventninger.
Tilfriskning.
En systematisk gjennomgang av 14 studier som beskrev forbedring og yrkesmessige resultater hos personer med CFS som ikke hadde mottatt behandlig, fant at "median full tilfriskning var 5 % (variasjon 0-31 %) og median andel pasienter som opplevde forbedring i løpet av oppfølgingstiden, var 39,5 % (variasjon 8-63 %). Tilbakeføring til arbeid i oppfølgingstiden varierte fra 8 % til 30 % i de tre studiene som vurderte dette utfallet." "I fem studier ble det rapportert en forverring av symptomer hos mellom 5 og 20 % av pasientene i løpet av oppfølgingen." Et godt utkomme var assosiert med lavere alvorlighetsgrad av utmattelse, en følelse av å ha kontroll over symptomene og å ikke tilskrive sykdommen til en fysisk årsak. En annen gjennomgang kunne påvise at barn har en bedre prognose enn voksne, med 54-94 % tilfriskning hos barn ved oppfølging sammenlignet med mindre enn 10 % blant voksne.
Ifølge CDC kan forsinkelser i diagnostisering og behandling redusere sjansene for forbedring.
Dødelighet.
To studier som direkte adresserte dødelighet ved CFS, ble publisert i 2006. En 14 år longitudinell studie av personer med CFS rapporterte at dødelighet av alle årsaker eller selvmord ikke avvek i noen særlig grad fra standardiserte dødelighetsrater. En mindre retrospektiv studie rapporterte at personer med CFS hadde større sannsynlighet for å dø av hjertesvikt, selvmord og kreft. Alderen ved dødsfall grunnet disse tre forholdene var henholdsvis betydelig yngre enn i den øvrige befolkningen. Vesentlige svakheter ved undersøkelsen var at det var umulig å kontrollere nøyaktigheten av dødsårsak eller den enkelte deltakers CFS-diagnose.
Forekomst.
En gjennomgang fra 2003 slår fast at studier har rapportert alt mellom 7 og 3000 tilfeller av CFS for hver 100000 voksne. Ranjith vurderte den epidemiologiske litteraturen vedrørende CFS og foreslo at de store variasjonene i prevalensestimater kan skyldes de ulike definisjonene av CFS som er i bruk, settingen for valg av pasienter, og metodikken som brukes til å ekskludere deltakere som har mulige alternative diagnoser. Centers for Disease Control rapporterer at mer enn 1 million amerikanere har CFS og at ca 80 % av tilfellene er udiagnostisert. Ca 250000 mennesker i Storbritannia er rammet av sykdommen i henhold til det britiske National Health Service.
Risikofaktorer.
Alle etniske grupper viser seg å være mottakelig for sykdommen. Lavere inntektsgrupper har litt større sannsynlighet for å utvikle CFS. En metaanalyse fra 2009 påviste at afroamerikanere og indianere har en betydelig høyere risiko for CFS sammenlignet med det hvite amerikanske flertallet. Flere kvinner enn menn får CFS - mellom 60 og 85 % av tilfellene er kvinner, men det finnes indikasjon på at forekomsten blant menn er underrapportert. Sykdommen forekommer oftere hos personer mellom 40 og 59 år. CFS er mindre utbredt blant barn og unge enn blant voksne. Slektninger av personer som har CFS ser ut til å være mer disponert for å utvikle sykdommen. Det finnes ingen direkte bevis på at CFS er smittsomt, selv om sykdommen kan forekomme hos flere medlemmer av samme familie; dette er antatt å skyldes en familiær eller genetisk sammenheng, men mer forskning er nødvendig for å kunne gi et definitivt svar.
En systematisk oversikt fra 2008 inkluderte 11 primærstudier som hadde vurdert ulike demografiske, medisinske, psykologiske, sosiale og miljømessige faktorer for å kunne forutsi utviklingen av CFS, og man fant at mange av disse faktorene var assosiert med CFS i betydelig grad. Forskerne konkluderte med at mangelen på muligheten til å generalisere og replikere studier betydde at «ingen av de identifiserte faktorene synes egnet for rettidig identifisering av pasienter med risiko for å utvikle CFS/ME innenfor klinisk praksis."
Differensialdiagnoser.
Visse medisinske tilstander kan føre til kronisk tretthet og må utelukkes før diagnosen CFS kan gis. Hypotyreose, anemi, diabetes og enkelte psykiatriske lidelser er noen av de sykdommer som må utelukkes dersom pasienten viser tilsvarende symptomer.
Personer med fibromyalgi (FM, eller fibromyalgi syndrom, FMS) har muskelsmerter og søvnforstyrrelser. Trøtthet og muskelsmerter forekommer hyppig i den innledende fasen av ulike arvelige muskellidelser og i flere autoimmune, endokrine og metabolske syndromer, og blir ofte diagnostisert som CFS eller fibromyalgi når åpenbare biokjemiske/metabolske abnormaliteter og nevrologiske symptomer er fraværende. Multippel kjemisk overfølsomhet, Gulfkrig-syndrom og postpoliosyndrom har symptomer som ligner CFS-symptomer, og det finnes teorier om at sistnevnte også har en felles patofysiologi.
Selv om post-Lyme syndrom og CFS deler mange symptomer, påviste en studie at pasienter med førstnevnte syndrom opplever mer kognitiv svikt, mens pasienter med sistnevnte opplever mer influensalignende symptomer.
En studiegjennomgang fra 2006 viste at det manglet litteratur for å kunne påvise en gyldig diskriminant av udifferensiert somatoform lidelse fra CFS. Forfatteren uttalte at opplevelsen av utmattelse som utelukkende fysisk og ikke mental, fanges opp av definisjonen av somatoform lidelse, men ikke av CFS. Hysteri-diagnoser er ikke bare eksklusjonsdiagnoser, men krever at bestemte kriterier er oppfylt. Depressive symptomer ved CFS kan diagnostisk differensieres fra primær depresjon ved fraværet av anhedoni og ved "la belle indifference" (likegladhet), skyldfølelse, og forekomsten av somatiske symptomer som sår hals, hovne lymfeknuter, og mosjonintoleranse med forverring av symptomer etter anstrengelse.
Komorbiditet.
Mange CFS-pasienter har også, eller synes å ha, andre medisinske problemer eller relaterte diagnoser. Komorbid fibromyalgi er vanlig, der bare pasienter med fibromyalgi viser unormal smerterespons. Fibromyalgi forekommer hos en stor andel av CFS-pasienter i tiden mellom sykdomsutbrudd og det andre året, og enkelte forskere antyder at fibromyalgi og CFS er beslektet. Som tidligere nevnt, har mange CFS-rammede også symptomer på irritabel tarm syndrom, temporomandibulære leddsmerter, hodepine inklusive migrene, og andre former for muskelsmerter. Personer med CFS har betydelig høyere forekomst av stemningslidelser enn den øvrige befolkningen. Nedsatt stemningsleie er en vanlig reaksjon på tap forårsaket av kronisk sykdom, hvilket i noen tilfeller kan utvikle seg til å bli en komorbid situasjonsbestemt depresjon. Sammenlignet med den øvrige befolkningen, har mannlige CFS-pasienter større sannsynlighet for å oppleve kronisk bekkensmertesyndrom (CP/CPP), og kvinnelige CFS-pasienter har også større sannsynlighet for å oppleve kroniske bekkensmerter. CFS er vesentlig vanligere hos kvinner med endometriose sammenlignet med kvinner i den øvrige befolkningen i USA.
Historie.
I 1934 oppsto et utbrudd av noe som dengang ble kalt "atypisk poliomyelitt" (på den tiden ansett som en form for polio) ved Los Angeles County Hospital. Tilstanden lignet sterkt på det som nå kalles kronisk utmattelsessyndrom, og rammet et stort antall sykepleiere og leger. I 1955 oppsto nok et utbrudd, denne gang ved Royal Free Hospital i London, som også for det meste påvirket sykehuspersonalet. Denne tilstanden lignet også CFS, og ble kalt både "Royal Free-sykdom" og "godartet myalgisk encefalomyelitt", og dannet grunnlaget for beskrivelser nedtegnet av Acheson, Ramsay og andre. I 1969 ble godartet myalgisk encefalomyelitt klassifisert og innført i International Classification of Diseases (ICD) under "Sykdommer i nervesystemet".
Betegnelsen kronisk utmattelsessyndrom ble foreslått i artikkelen "Kronisk utmattelsessyndrom: en fungerende case-definisjon" (1988) som erstatning for betegnelsen "kronisk Epstein-Barr virus syndrom". Denne definisjonen ble publisert etter at epidemiologer ved det amerikanske Centers for Disease Control og Prevention hadde undersøkt pasienter ved Lake Tahoe-utbruddet. I 2006 startet CDC et nasjonalt program for å informere den amerikanske befolkningen og helsepersonell om CFS.
Økonomisk effekt.
Reynolds et al. (2004) anslo at sykdommen forårsaket ca 20000 dollar i tapt produktivitet per person med CFS, hvilket utgjorde 9.1 milliarder dollar per år i USA. En studie fra 2008 beregnet at ME/CFS kostet det amerikanske samfunnet ca mellom 18.7 og 24.0 milliarder dollar årlig.
Sosiale problemer.
En studie påviste at CFS/ME-pasienter opplever en tung psykososial byrde. En undersøkelse gjort av Tymes Trust rapporterte at barn med CFS ofte oppgir at de må kjempe for anerkjennelse av sine behov, og/eller de føler seg mobbet av medisinske og pedagogiske fagpersoner. Den tvetydige statusen CFS har som medisinsk tilstand kan føre til sterkere opplevelse av stigmatisering.
Støttegrupper.
I en studie kom det fram at CFS-pasienter som deltar i støttegrupper ikke rapporterte noen endringer i negative interaksjoner, sammenlignet med den bedringen i negative interaksjoner som ble rapportert av pasienter som ble behandlet med kognitiv atferdsterapi. Pasienter med større mengde negative interaksjoner fikk gjennomsnittlig dårligere sosial støtte enn det sykdomsfrie kreftpasienter eller friske kontrollgrupper gjorde, hvilket i sin tur førte til større alvorlighetsgrad av utmattelse og funksjonssvikt enn KAT-pasienter.
Lege-pasient forholdet.
Enkelte i det medisinske samfunnet ville først ikke anerkjenne CFS som en reell tilstand, og det fantes heller ingen enighet om utbredelsen av sykdommen. Det har hersket mye uenighet om årsaker, diagnose, og behandling av sykdommen. Den omstridte årsakssammenhengen kan påvirke livet til de som er diagnostisert med CFS, påvirke pasient-lege forholdet, legens tillit til egen evne til å diagnostisere og behandle, muligheten til å dele problemer ved diagnosen med pasienten, og ta opp problemstillinger som oppreisning, erstatning, og skyld. Det hersker stor uenighet om hvordvidt midler til forskning og behandling bør fokusere på fysiologiske, psykologiske eller psykososiale aspekter ved CFS. Denne splittelsen er særlig stor mellom pasientgrupper og talsmenn for psykologisk og psykososial behandling i Storbritannia. CFS-rammede beskriver en kamp for helsetjenster og legitimitet på grunn av en byråkratisk benektelse av tilstanden grunnet mangelen på en kjent etiologi. Uenigheten om hvordan tilstanden bør behandles av helsevesenet har resultert i en dyr og langvarig konflikt for alle involverte.
Blodgivning.
I 2010 innførte en rekke nasjonale blodbanker tiltak for å hindre eller forby personer diagnostisert med CFS å gi blod, basert på den mulige sammenhengen mellom CFS og XMRV. Disse tiltakene ble innført i bla Canada, New Zealand, Australia og USA. Helseministeren i Storbritannia uttalte under en parlamentarisk samling at CFS-pasienter ikke kan gi blod før de har tilfrisknet.


DS «Turist».
DS «Turist» var en dampbåt bygget i 1888 ved Christiansands Mek. Værksted, Kristiansand som byggnr. 44. Den var 50 fot lang, 10,3 fot bred, og stakk 2,1 fot dypt. Den hadde plass til 80-90 passasjerer, hadde skrog av klinket jern, og en dampmaskin for vedfyring. Den ble bygd for Halvor Halvorsen Strømme, gårdbruker og politiker i Drangedal i Telemark. Etter leveringen i Kristiansand gikk båten for egen maskin til Kil ved Kragerø. Her ble den kuttet i to deler og trukket opp til innsjøen Toke av 10 hester. Her ble delene så klinket sammen igjen, og båten sjøsatt. 11. juni 1888 fikk den sitt første passasjersertifikat. «Turist» var planlagt brukt til passasjer- og godstrafikk.
Eieren av båten, Halvor H. Strømme, hadde planer om å få kanalisert elva fra Toke ned til Kragerø, og bruke «Turist» til trafikk mellom havet og Prestestranda, lengst nord i Toke. Disse planene ble det imidlertid aldri noe av, og «Turist» ble seilende på Toke i all sin tid. Det var en staselig båt; hvitmalt og med salong utstyrt med datidens luksus i plysj og mahogny samt blankpusset messing over alt.
I 1913 ble båten modernisert, og dampmaskinen ble byttet ut med en Søderblom dieselmotor. I 1929 gikk «Turist» ut av trafikk. Alt overbygg ble fjernet, og den ble tatt i bruk som lekter. I 1944 ble den solgt til bruk som lekter ved Dalsfoss kraftverk, og maskinen ble tatt ut.


Opel Monza.
Opel Monza er en bilmodell fra den tyske bilprodusenten Opel. Monza kom på markedet høsten 1977 og var Senators søstermodell. Mens Senator var en 4-dørs sedan, var Monza 3-dørs kombi-coupe. Den hadde ellers identisk modell-utvalg som Senator. I likhet med Senator fikk Monza en liten ansikts- og hekkløfting i 1983, men Monza ble imidlertid ikke fornyet i 1987, da Senator B ble introdusert.


Chinedu Ogbuke.
Chinedu Obasi «Edu» Ogbuke (født 1. juni 1986 i Enugu) er en nigeriansk fotballspiller som spiller for TSG 1899 Hoffenheim.
«Edu» som han også kalles har i Norge kommet noe i skyggen av sin landsmann Mikel, men det er ingen tvil om at også Chinedu er et stort talent. I juni 2005 ble det antydet at han også ønskes av Chelsea, med et ev. utlån til belgiske Westerlo i en periode først. Chinedu imponerte tidvis kraftig i U-20 VM i Nederland sommeren 2005, og scoret bl.a. i semifinalen og finalen (som Nigeria tapte for Argentina).Spanske aviser linket 2. august 2007 den engelske toppklubben Liverpool FC til et mulig kjøp av «Edu».


Butan.
Butan er et hydrokarbon med fire karbonatomer. Butan har to isomerer, n-butan og 2-metylpropan. Sistnevnte kanskje bedre kjent under navnet isobutan. Butan kan produseres fra råolje.
Butan er en bestanddel i LPG, (Liquified Pressurized Gas / Gass i væskeform under høyt trykk)). Andre bruksområder er som lightergass og som kjølemedium i kjøleskap og frysere. Butan brukes også som drivgass i en del spraybokser.
Butan under trykk blir flytende, også ved romtemperatur, noe som gjør lagringsvolumet betraktelig mindre. Gassen er derfor vanlig til gassflasker i alle formater fra lightere/påfyllingsflasker for slike, via camping- og gassgrillbeholdere og til gasstanker til oppvarming av hus samt til matlaging.
Gassen er lettantennelig og kan gi eksplosjonsfare ved feil bruk.


Apache OpenOffice.
Apache OpenOffice (AOO), er en kontorprogramvare som inneholder tekstbehandlingsprogram, regneark, presentasjonsprogram, tegneprogram og et databaseprogram. AOO er fri programvare, og distribueres av Apache Software Foundation under Apache-lisensen. Det betyr at både programmet og dets kildekode kan lastes ned gratis, og privatpersoner eller bedrifter kan selv gjøre endringer eller reparere feil. Kildekoden er skrevet i C++ og Java.
AOO benytter ODF som sitt primære dokumentformat. Dette er en ISO-standard som blant annet er tatt i bruk av offentlig sektor i Norge og EU for utveksling av digitale dokumenter. I tillegg støttes formatene til Microsoft Office og en rekke andre kontorprogrammer. AOO er multiplattform programvare, tilgjengelig for mange forskjellige operativsystemer, deriblant Microsoft Windows, Mac OS X, Linux, Solaris, FreeBSD, NetBSD og OpenBSD.
Historie.
Apache OpenOffice og OpenOffice.org har sin opprinnelse i kontorprogramvaren StarOffice. Denne ble opprinnelig utviklet av StarDivisjon, men ble oppkjøpt av Sun Microsystems i august 1999. Den 19. juli 2000 frigjorde Sun Microsystems kildekoden til StarOffice under navnet OpenOffice.org'". Formålet var å redusere den dominerende markedsandelen til Microsoft Office ved å tilby et fritt, åpen og høykvalitets alternativ. Første versjon av OpenOffice.org ble lansert i 2002. StarOffice ble samtidig videreført som et kommersielt produkt, med egne proprietære tilleggskomponenter, og de to programpakkene blir fremdeles utviklet i tett samarbeid.
Den 27. januar 2010 ble Sun Microsystems kjøpt opp av Oracle, og de fortsatte utviklingen et drøyt år før de i april 2011 besluttet å legge ned sin satsning på OpenOffice og donere prosjektet til Apache Software Foundation. I mai 2012 utga Apache den første ASL-lisensierte versjonen, og byttet samtidig offisielt navn fra OpenOffice.org til Apache OpenOffice. Tidligere hadde programpakken vært lisensiert under den mer restriktive lisensen LGPL.
Tidligere har programpakken også blitt distribuert i egne utgaver for 2, OpenVMS og IRIX.
Oversikt.
Apache OpenOffice prosjektet søker «"å som et brukernettverk, lage den ledende internasjonale kontorprogramvarepakken som vil kjøre på alle store plattformer og gi tilgang til all funksjonalitet og data gjennom åpene komponentbaserte APIer og XML-baserte filformater."»
Apache OpenOffice søker å konkurrere med Microsoft Office og emulerer dets utseende og opplevelse der hvor det er passelig. Apache OpenOffice kan lese og skrive de fleste filformatene som kan finnes i Microsoft Office, og har mange andre bruksmuligheter, som er en essensiell egenskap med programvarepakken for mange brukere. Apache OpenOffice er i stand til å åpne eldre versjoner av Microsoft Office-formater og skadede filer som Microsoft Office selv ikke klarer å åpne.
OpenOffice.org Writer som redigerer et HTML-dokument
De primære plattformene som Apache OpenOffice rettes mot er Microsoft Windows, MacOsX, Linux og Solaris. Det er også porteringer tilgjengelig eller under utvikling mange andre Unix-like operativsystemer, slik som FreeBSD.
En utgave av «Federal Computer Week» listet OpenOffice.org som en av «de fem stjernene av åpenkildekode produkter.» I kontrast, ble OpenOffice.org i 2005 brukt av avisen «"The Guardian"» for å illustrere hva den hevdet er begrensningene til åpen kildekode programvare, selv om artikkelen avslutter med å poengtere at programvaren kan være bedre enn MS Word for å skrive bøker.
Det er ikke mulig å laste ned disse komponentene individuelt på Windows, selv om de kan installeres separat. De fleste Linuxdistribusjoner bryter ned komponentene i individuelle pakker, som kan lastes ned og installeres separat.
Bruk.
OpenOffice.org er en viktig del av mange store linuxdistribusjoner, blant annet norske Skolelinux. Programpakken finnes på en rekke språk, inkludert bokmål og nynorsk. Det finnes også ordlister til stavekontroll på både bokmål og nynorsk.
Makroer kan programmeres med OpenOffice.org-Basic som likner på MS-Basic, det finnes også API for C++ og Java.
Utbredelse.
Apache OpenOffice støtter OpenDocument (ODF), og har i tillegg en innebygd funksjon for å konvertere dokumenter til Portable Document Format (PDF). Programvarepakken tilfredsstiller således kravene til publisering av dokumenter i norsk forvaltning.
Et regjeringsoppnevnt standardiseringsråd skrev i en innstilling til Fornyingsdepartementet av 8. januar 2009, at PDF og ODF bør benyttes ved utveksling av dokumenter mellom offentlig sektor og innbyggere eller næringsliv. Rådet anbefalte at publikasjon av nye dokumenter i disse formatene blir påbudt fra og med 1. januar 2012. Alt tidligere publisert innhold ble foreslått konvertert til PDF og ODF innen 1. januar 2014. Innstillingen ble vedtatt av Stortinget 2. juli 2009.
Den 1. mars 2010 tok NRK i bruk OpenOffice.org på en del av sine datamaskiner. Mediabedriften hadde i mange år bare benyttet seg av Microsoft Office.
Utvikling og varemerker.
Kildekoden har hele tiden blitt utviklet av et brukernettverk der bidragsyterne inkluderer aktører som Novell, Red Hat, RedFlag CH2000, Google, IBM og selvsagt Sun Microsystems og Oracle. I tillegg har mer enn 450,000 mennesker i mange land bidratt til utviklingen av programpakken. Videre utvikling av produktet administreres av, inntil prosjektet blir "voksent" og går fra å være et inkubator-prosjekt hos Apache til å være et eget prosjekt.
Det offisielle navnet på produktet er Apache OpenOffice, eller OpenOffice.org som det var kjent som før versjon 3.4. Det er egentlig misvisende å kun referere til OpenOffice, da dette er et varemerke som tilhører et selskap i Nederland som ble grunnlagt av bl.a. Wouter Hanegraaff, og benyttes også av Orange UK.
Avarter og kontroverser.
Flere Linuxdistribusjoner, herav Ubuntu, openSUSE og Mandriva Linux, har benyttet en fork eller en uoffisiell avlegger av OpenOffice, kalt Go-oo, drevet av utviklere som var uenige med Sun/Oracle om retningen på prosjektet.
I 2010 ble The Document Foundation (TDF) opprettet og de videreførte Go-oo koden under nytt navn, LibreOffice, og mange utviklere som var gått lei av måten Oracle forvaltet produktet og utviklingsmiljøet sitt på. LibreOffice ble støttet av mange av Linux-distributørene og også mange andre bedrifter og organisasjoner i det vakuumet som oppstod mellom Oracle sin utviklings-stans før Apache kom igang med å overta. De som ikke gikk over til TDF, deriblant IBM, har vært aktive i å få flyttet over all koden fra Oracle til Apache og tilpasse programmet slik til Apache-lisensen. IBM har bl.a. donert forbedringene fra Lotus Sympony til Apache OpenOffice.
Mange mener at siden hovedgrunnen til at LibreOffice avgreningen ble startet var misnøye med Oracle sitt forvalterskap, bør nå utviklermiljøene bak både LibreOffice og Apache OpenOffice samarbeide igjen. Det later ikke til å være så enkelt, delvis på grunn av vondt blod og person-konflikter og delvis på grunn av forskjellene mellom lisensene LGPL og ASL.


Charwelton.
Charwelton er en liten landsby og et verdslig sogn i Northamptonshire, England. Den ligger ved A361, noen kilometer sørvest for Daventry.
Landsbyen hadde tidligere en jernbanestasjon ved Great Central Railway, som også var endestasjon for en privat jernbanestrekning hvor man fraktet jernmalm fra bruddene ved Hellidon ned til hovedjernbanelinjen.


Hellidon.
Hellidon er en liten landsby og et verdslig sogn i Northamptonshire, England. Den ligger ved A425, omkring åtte kilometer sørvest for Daventry.
Stedet hadde flere store brudd hvor man tok ut jernmalm, som ble fraktet på en privat jernbanelinje til Charwelton og så lastet over på godstog på Great Central Railway. Bruddene ble lagt ned i 1950-årene.
Det er i dag flere vingårder rundt landsbyen.
Sophie Grigson, kjent som kokebokforfatter og fra fjernsyn, har bosatt seg i landsbyen.


Maria João.
Maria João (født 27. juli 1956 i Lisboa) er en portugisisk jazzsanger.
Hun er særlig kjent for å kombinere tradisjonell portugisisk fado med samtidens jazzstrømninger og er derfor en typisk representant for verdensjazz.
Siden 1991 har hun samarbeidet med den portugisiske pianisten Mário Laginha som har komponert mye av musikken og har blitt Joãos viktigste musikalske partner. Den norske perkusjonisten Helge A. Norbakken samarbeider med João siden 1999. Hun har også samarbeidet med pianistene Aki Takase, Japan, og i 2005/06 med Jan Gunnar Hoff, Norge.


Sabine Bergmann-Pohl.
Sabine Bergmann-Pohl (født 20. april 1946 i Eisenach som "Sabine Schulz") er en tysk politiker (CDU). Hun var i 1990 president for Folkekammeret og dermed DDRs siste statsoverhode. Fra 1990 til 1991 var hun forbundsminister for særlige oppgaver i Helmut Kohls føderale regjering, og fra 1991 til 1998 statssekretær i det føderale helseministeriet.
Utdannelse og yrke.
Bergmann-Pohl tok Abitur i 1964 og studerte medisin i Øst-Berlin mellom 1966 og 1972. Hun ble godkjent som spesialist i lungesykdommer i 1979 og tok doktorgraden i 1980. Frem til 1990 arbeidet hun som lege og leder innen helsevesenet i Øst-Berlin.
Politisk karriere.
I 1981 ble hun medlem av CDU i DDR, et av de såkalte «blokkpartiene». Hun ble innvalgt i Folkekammeret i DDR ved det første frie valget 18. mars 1990. 5. april samme år ble hun valgt til Folkekammerets president. Som følge av en forfatningsendring samme dag overtok hun den tidligere statsrådsformannens beføyelser og ble dermed også statsoverhode i DDR. Hun innehadde denne funksjonen frem til 2. oktober. Med den tyske gjenforeningen 3. oktober ble hun medlem av Forbundsdagen, hvor hun også ble innvalgt i flere etterfølgende valg og satt frem til 22. september 2002. Hun ble også allerede 3. september utnevnt til forbundsminister for særlige oppgaver. Etter det første føderale valget etter gjenforeningen gikk hun ut av regjeringen 18. januar 1991 og ble utnevnt til statssekretær i det føderale helseministeriet. Hun var statssekretær frem til regjeringen gikk av 26. oktober 1998.
I 2003 ble hun president for Berlins Røde Kors.


LPG.
LPG er en forkortelse for Liquefied Petroleum Gas – Våtgass.
LPG er en blanding av hydrokarboner som er gasser ved normalt trykk og temperatur. De viktigste gassene er propan og/eller butan. LPG kan i noen tilfeller være omtrent ren propan, i andre tilfeller ren butan eller en blanding av disse to.
LPG oppbevares og selges normalt på stål- eller komposittbeholdere. LPG blir flytende under trykk, herav navnet "liquefied".
På norsk kan man gjerne bruke betegnelsen "Kondenserende petroleumsgass".
I Norge brukes LPG, i all hovedsak propan, på samme måte som man i store deler av verden bruker naturgass. Dvs til oppvarming (direkte eller i kjeler) og tørkeprosesser, i industri, landbruk og bolig.
LPG brukes dessuten som drivstoff for kjøretøy, da gjerne under betegnelsen "Autogass".


Bad Doberan.
Bad Doberan er en by og et gammelt kursted i Mecklenburg-Vorpommern ved Østersjøen i det nordlige Tyskland. Bad Doberan har et areal på 32,73 km² og ca. 11  500 innbyggere (2004).
Byen ligger ca. 16 km. vest for Rostock, og er en viktig turistby bl.a. på grunn av badestranden som finnes i bydelen Heiligendamm.
G8-toppmøtet i 2007 fant sted i Heiligendamm fra den 6. juni til den 8. juni.


Angiografi.
Angiografi eller arteriografi er en medisinsk billeddiagnostisk metode, hvor et røntgen-bilde eller MR-bilde blir tatt for å fremstille innsiden av blodfylte strukturer som arterier, vener og hjertekamrene. Ordet er avledet fra de greske ordene "angeion", "blodåre", og "graphein", "å skrive eller registrere". Bildet som fremstilles kalles et angiogram.
Den portugisiske legen og nevrologen Egas Moniz, Nobel-pris vinner i 1949, utviklet i 1927 teknikken ved cerebral angiografi, for derigjennom å diagnostisere ulike sykdommer i nervesystemet som svulster og arteriovenøse malformasjoner. Han regnes som en av pionerene innenfor dette feltet.
Angiografi krever innførsel av et kateter inn i en arterie som fører blod til de arteriegrenene som skal undersøkes.
Ettersom blod har samme radiodensitet som tilliggende vev, blir det gitt et kontrastmiddel (som absorberer røntgenstråler eller modulerer magnetfelt) inn i blodbanen, slik at hulrommet i arterien blir synlig fordi kontrasten i blodet kaster skygge eller at magnetiske egenskapene i kontrasten gir annen gråtone på MRbildet enn omgivelsene. Bildene vil vise forsnevringer som hindrer blodstrømmen som tynnere grener av blodårene.
Bildene kan taes som enkeltbilder, som bilder i rekkefølge med svært få bilder pr.sekund. Bildene kan også taes som film eller video med ca.30 bilder pr sekund, som viser kontastens passasje gjennom karene i riktig hastighet. På en slik film eller hurtigserie sees hvordan blodet går saktere igjennom en forsnevring og gir dårligere blodforsyning til vevet som den blodåra skal forsyne.
En av de vanligste angiografiundersøkelsene er coronar angiografi, eller undersøkelse av hjertets kransarterier. Kransarteriene begynner like ovenfor aortaklaffen helt i begynnelsen av hovedpulsåren. Derfra går kransarteriene på hjertets overflate og forsyner det meste av hjertemuskelen. Det settes et langt kateter inn i blodåren enten ved håndleddet, eller lysken. Enden av kateteret føres mot blodstrømmen til hjertet og settes inn i åpningen til en av to kransarterier. Når kontrasten sendes inn i kransarteriene kan man på videogjennomlysning se forsnevringer som kan forårsake hjerteinfarkt eller anginaanfall. Under samme inngrep kan det settes en stent, som er en liten metallhylse i strekkmetall. Stenten føres inn i forsnevringen og blåses opp med ca 12 atmosfærers trykk, utvider forsnevringen og blir sittende som en fôring på innsiden av blodåren. Noen forsnevringer egner seg ikke for stent-behandling. Angiografien blir da kartlegging før shuntoperasjon når vener fra benet brukes som en ny blodåre som en omvei rundt forsnevringene i kransarteriene.


Perthshire.
Perthshire (skotsk gælisk "Siorrachd Pheairt") er et tradisjonelt grevskap i det sentrale Skottland, som strekker seg fra Strathmore i øst til Drumochter-passet i nord, Rannoch Moor og Ben Lui i vest, og Aberfoyle i syd. G8-toppmøtet i 2005 fant sted i Perthshire (Gleneagles Hotel).


Gleneagles Hotel.
Gleneagles hotelGleneagles Hotel er et kjent luksushotell i Perthshire, Skottland, åpnet i 1924. Det er bl.a. berømt for sine golfkurs. I 1986 var hotellet lokasjon for Bilderberg-konferansen, og i juli 2005 fant G8-toppmøtet sted her.


Risk.
Risk er et populært tur-basert brettspill, produsert av Parker Brothers (nå en del av Hasbro). Spillet ble funnet opp av den franske filmregissøren Albert Lamorisse, og ble gitt ut for første gang i 1957 som "La Conquête du Monde" (The Conquest of the World).
"Risk" blir spilt av to til seks spillere på et spillebrett med Napoleonstidens politiske kart over jorda. Spillebrettet er delt opp i 42 territorier, som er fordelt på seks kontinenter. Spillerne kontrollerer hærstyrker, som brukes i et forsøk på å erobre territorier fra de andre spillere ved troppeslag som avgjøres ved terningskast. Målet med spillet er å få kontroll over alle territoriene eller «verdensherredømme», gjennom å eliminere alle de andre spillerne. Ved å bruke area movement, unngår "Risk" realistiske grenser, slik som størrelsen på verden og logistikken med lange felttog.
Det er kommet flere spesialutgaver av "Risk", blant annet en Ringenes Herre-utgave hvor verdenskartet er byttet ut med et kart over Midgard.
Pc og videospill.
Det er blitt gitt ut flere data- og videospillutgaver av "Risk", de første gitt ut til Commodore 64 i 1988 og til Macintosh (Mac) i 1989. Siden da har det kommet utgaver til PC, Amiga, Sega Genesis, PlayStation, PlayStation 2 og Game Boy Advance. Det siste spillet er "Risk II" for PC og Mac, som ble gitt ut i 2000. I tillegg er det gitt ut flere hundre uoffisielle "Risk" etterligninger, hvorav mange kan spilles via internett.


Tur-basert spill.
At et spill er tur-basert betyr at man har hver sin tur å gjøre noe. Et eksempel på et tur-basert spill er Ludo, hvor hver spiller har hver sin tur å kaste terning og deretter flytte brikken.


Venaissin.
Venaissin (eller Comtat Venaissin, eller Comtat) er det historiske navn på området rundt byen Avignon i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i Frankrike. Det bestod i grove trekk av området mellom Rhône-elven, Durance og Mont Ventoux. Den motsatte bredden av Rhône var under den franske krones kontroll. Avignon var selv ikke del av Comtat Venaissin; byen var et "comtat" for seg selv.
I løpet av 1200-tallet tilhørte Venaissin Alphonse av Toulouse, greve av Poitiers. Han testamenterte det til Pavestolen. Han døde i 1271, og området ble pavelig territorium i 1274. Regionen hadde sitt navn etter den tidligere hovedstaden, Venasque. Men i 1320 ble Carpentras ny hovedstad.
Avignon ble solgt til Pavestolen av grevinne Jeanne av Provence i 1348, og dermed kunne de to "comtater" kombineres og bli en samlet pavelig enklave. Innbyggerne ble ikke ilagt skatter, og var fritatt fra militærtjeneste, og det gjorde livet i Venaissin langt mer attraktivt enn under den franske krone. Venaissin tiltrakk seg også mange franske jøder, fordi de ble bedre behandlet under pavelig styre enn ble i resten av Frankrike. Frankrikes eldste bestående synagoge, bygget på 1300-tallet, ligger i Carpentras.
Mange franske herskere forsøkte å annektere området. Venaissin ble invadert av franske styrker 1663 og 1668, og dessuten var det okkupert 1768–1774 under stridighetene mellom krone og kirke. Det var dessuten ilagt handels- og tollrestriksjoner på de franske konger Ludvig XIV og Ludvig XV. Den pavelige kontroll vedvarte til 1791, da en uhjemlet folkeavstemning ble foretatt og flertallet stemte for innlemmelse i Frankrike. Pavedømmet anerkjente ikke dette.


Luis Julian de Milà.
Luis Julian de Milà y de Borja (født 1432 i Xativa i Spania, død 1510 i Bèlgida, Vall d'Albaida) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Segorbe i Spania.
Han ble kreert til kardinal den 17. september 1456 av sin onkel Callistus III.
Mila, Luis Julian de
Mila, Luis Julian de
Mila, Luis Julian de
Mila, Luis Julian de


Jaime av Portugal.
Jaime (født 17. september 1433, død 27. august 1459) var infante av Portugal, en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Lisboa.
Han ble kreert til kardinal den 17. september 1456 av Callistus III.


Richard Olivier de Longueil.
Richard Olivier de Longueil (død 19. august 1470) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Coutances i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 17. desember 1456 av Callistus III.
Han arbeidet iherdig for å påvise at henrettelsen av Jeanne d'Arc hadde vært urettmessig.
Longueil, Richard Olivier de
Longueil, Richard Olivier de
Longueil, Richard Olivier de


Glemmen.
Glemmen er en tidligere landkommune i Østfold. Glemmen ligger nord for det gamle Fredrikstad. I 1964 ble Glemmen slått sammen med bykommunen Fredrikstad og utgjør i dag den nordre del av kommunedel "sentrum".
Fra gammelt het området Glemminge og i tidsrommet 1838-1908 var Glemminge en del av herredskommunen Glemminge og Kråkerøy. I 1918 skiftet Glemminge navn til dagens Glemmen.
Glemmen har navn etter områdets eldste gård, "Glymeimar" som allerede i middelalderen ble delt i to bruk. Gamle Glemmen kirke ble bygget på østre Glemmens grunn (G.nr. 1) på 1100-tallet og dette gav bygden navn. Østre Glemmen er i dag (2010) helt utstykket til boligtomter og det tidligere våningshuset er blitt kirkestue for menigheten. Vestre Glemmen (G.nr. 2) er i dag (2010) fortsatt et gårdsbruk, men markene er sterkt nedbygget av industri.
Navnet Glemmen knytter man i dag først og fremst til kirkebyggene Gamle Glemmen kirke, Glemmen kirke og til Glemmen videregående skole.


Pass It Records.
Pass It Records er et kollektiv av artister innen rappsjangeren. De består av DJer, rappere, sangere, produsenter og en liten stab.
Pass It første gjennombrudd var med Equicez, som består av Geir «Cast» Kristiansen og Axel «F'EM one» Purcell. De ga ut albumet «State of Emergency» som vant Spellemannprisen og Alarmprisen i 2004. For samme album fikk de også flere Norwegian Hip-Hop awards.


Philip Ruud.
Philip Ruud (født Adolfo Arieta Cenabria 10. september 1987 i Bogotá i Colombia) er en norsk musiker med artistnavnet Philip. Han ble først kjent da han gjorde gjesteopptreden våren og sommeren 2003 med gruppen Equicez. Den første plateutgivelsen han var med på med en egen låt var «Flipset» på mixtapen "The Omen".
Hans første soloutgivelse var singelen «Sommerflørt» sammen med Sandra Lyng Haugen. Philip ga ut sitt første album, "Skulk med stil", våren 2005 på Pass It Records.
Philip het Adolfo Arieta Cenabria og bodde på barnehjem i Bogotá i Colombia da han fire måneder gammel ble adoptert til Norge. Hans biologiske mor var 16 år da hun ble gravid. Han vokste opp hos sine adoptivforeldre på Greverud utenfor Oslo.


Filippo Calandrini.
Filippo Calandrini (død 18. juli 1476) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Bologna.
Han ble kreert til kardinal den 20. desember 1448 av sin halvbror pave Nikolaus V.
Calandrini, Filippo
Calandrini, Filippo
Calandrini, Filippo


Geir «Cast» Kristiansen.
Geir Kristiansen (født 25. august 1980 i Norge) med artistnavnet Cast er oppvokst på Kolbotn utenfor Oslo og utgjør sammen med F'EM one rapgruppen Equicez. De tilhører begge musikkollektivet/plateselskapet Pass It.
Cast ga ut albumet "Problembarn" i samarbeid med EMI, hadde en radiohit med singelen «Kela» og solgte litt over 6000 album. Han vant Alarmprisen 2006 for beste video for «Problembarn».


Equicez.
Equicez er en Norsk Hip Hop-gruppe som består av rapperene F'EM One og Cast fra Kolbotn.
Historie.
Gruppen har kommet langt siden de for første gang møttes i 1993. Debuten tok lang tid å gjøre ferdig, men etter ti år med innspillinger ga de ut deres første album "State of Emergency". Albumet fikk Spellemannprisen i 2003 for klassen Hip Hop. I 2004 vant de Alarmprisen i klassen Hip Hop. For samme album fikk de også flere Norwegian Hip-Hop awards. Singelen "Barnslig" ble en hit og ble spilt på P3 i hele 16 uker. De fikk blant annet Spellemannprisen for «Beste sang».
Album.
2003: State of Emergency
2012: Hardcore Encore


Denis Diderot.
Denis Diderot (født 5. oktober 1713 i Langres i Frankrike, død 31. juli 1784 i Paris), fransk filosof, forfatter og redaktør av den første moderne encyklopedi. Han ble en av opplysningstidens mest fremtredende personer og blant de mest radikale og frittalende, som førte til at han ble arrestert flere ganger. Diderot var overbevist om at dersom religiøse dogmer viket for fornuften, og fornuften fikk fullt spillerom, kunne menneskene løse alle deres problemer. Han var også kjent for å komme frem med ubehagelige tanker - som at det den frie vilje er en illusjon, at Gud ikke eksisterer og at universet ikke har en mening. Han stod for ateisme, individualisme og materialisme.
Encyclopedien.
Første bind av "Encyclopédie" ble utgitt i 1751 i samarbeid med Jean le Rond d'Alembert, og inneholdt mange liberale og progressive ideer. Boktrykkeren og bokselgeren Andre Le Breton henvendte seg til Denis Diderot da en fransk oversettelse av Ephraim Chambers' "Cyclopaedia, or Universal Dictionary of Arts and Sciences", skulle publiseres. Oversettelsen hadde først blitt gjort av engelskmannen John Mills og senere tyskeren Gottfried Sellius. Diderot tok i mot tilbudet og hans kreative tankesett og skarpsindige visjon transformerte verket. Ideene, kunnskapen og forfatterne blant filosofene i «Brevrepublikken» hadde liten innflytelse i samfunnet på grunn av store avstander mellom «samfunnsmedlemmene». Diderot overtalte Le Breton til å samle alle disse forfatterne, ideene og kunnskap i et nytt verk fremfor å gjenskape Cyclopaedia. Entusiasmen hans smittet over på utgiverne, som samlet inn tilstrekkelig kapital til en langt større forretning enn planlagt. Jean le Rond d’Alembert ble overtalt til å bli Diderot sin kollega; den nødvendige tillatelsen ble anskaffet fra regjeringen.
Prosjektet ble godt mottatt da det i 1750 ble presentert til offentligheten i en omfattende brosjyre. Første bind ble publisert i 1751. Ved å omfatte all kunnskap vil det «kunne endre menneskets måte å tenke på». Ideen var dyptgående og spennende da verket var et av de første verkene i opplysningstiden. Diderot ønsket å gi folket mulighet til å videreutvikle kunnskapen sin og, på sett og vis, gi tilgang til all kunnskap man kunne tenke seg. Verket samlet og forkortet all datidens kunnskap og gjorde den tilgjengelig for allmennheten. Det var ikke bare vitenskapsmenns og akademiers ekspertise som ble tatt i bruk, men også den vanlige manns dyktighet. Disse menneskene skulle gå sammen i en forening og gjennomføre et slikt prosjekt. De skulle kun jobbe for å stoppe samfunnsmessige ensrettinger og basere en stor mengde informasjon på forskjellige synspunkter, metoder eller filosofier.
Dette leksikonet hadde hatt en beskjeden begynnelse som en rent kommersiell oversettelse av "Chambers Cyclopedia" (1728) fra engelsk til fransk. Men prosjektet vokste til det mistet all forbindelse med de opprinnelige intensjonene. Diderot ble redaktør for verket, og det ble hans hovedbeskjeftigelse til 1772. Ettersom årene gikk, kom det ene bindet etter det andre ut under hans ledelse, til utgivelsen var fullstendig med bind 35.
Dette var den største forlagssatsningen til da. Det som gjorde den intellektuelt og historisk viktig, var at den tok opp i seg den nye holdningen til kunnskap som Voltaire hadde importert til Frankrike fra England. Dette var en vitenskapelig tilnærming som hadde Francis Bacon og Isaac Newton som sine store forbilder.
I encyklopedien ble dette idealet forenet med en filosofisk tilnærming som fremfor alt orienterte seg utfra John Locke. Som verkets redaktør vedgikk Diderot at hans mål var å «forandre den tradisjonelle måten å tenke på». Encyklopedistene var menn som i hovedsak var engasjert i rasjonalismens sak, den nye vitenskap, toleranse og sosiale reformer.
Motstand mot autoritetene.
Tittelsiden av encyklopédiens første bind.
Den negative siden ved det uttalte målet om å endre de konvensjonelle tankemønstrene, var av avgjørende betydning og gjorde at encyklopedien fikk problemer med myndighetene. Hele dette store verket fornektet implisitt at den religiøse lære var en gyldig kilde til faktisk informasjon om verden.
Dermed fornektet den også bibelen og kirkens intellektuelle autoritet. Den avviste likeledes å anerkjenne politisk makt som en kilde til autoritet i intellektuelle eller kunstneriske spørsmål. Encyklopedien vendte seg mot nesten alt som fantes av sosial, politisk og religiøs ortodoksi i tiden. Encyklopedien var et storstilt prosjekt til fremme av et syn på kunnskap og lærdom, både i kunsten og vitenskapen, som ble et av de karakteristiske trekkene i moderniteten.
Ideer på utstilling.
Mange fremtredende personer bidro til encyklopedien, for eksempel Georges-Louis Leclerc, baron de Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og Voltaire og mange andre. Svært mange av disse bidragsyterne var presentert ved navn, noe som var uvanlig den gang. Noen av artiklene deres har fått status som klassikere. Diderot skrev selv en rekke av dem.
Av den komplette førsteutgaven ble det solgt 4225 sett. Det var ikke noe som kunne sammenlignes med den i noe land, og dens innflytelse på det intellektuelle livet i Europa lar seg ikke måle. Man må ha "in mente" at Paris den gang var internasjonalt anerkjent som det intellektuelle, kunstneriske, politiske og sosiale sentrum i verden. Overalt kunne utdannede mennesker fransk. Det var også språket til det internasjonale diplomatiet, og det fantes også mange land der herskerne snakket fransk istedet for sitt eget språk. Forståelig nok har det ikke vært lett for franskmenn å akseptere at deres språk har blitt forbigått av engelsk på disse områdene i løpet av det tyvende århundre.
Encyklopedien fikk stadig flere vanskeligheter med den offisielle sensuren ettersom de ulike bindene kom, og i 1759 ble den stoppet av et kongelig dekret. Men Diderot og medarbeiderne hans fortsatte å arbeide i hemmelighet med å forberede de resterende bindene, og til slutt ble også disse utgitt.
Møte med Leonhard Euler.
Ifølge en berømt historie om møte mellom Denis Diderot og den kjente matematikeren Leonhard Euler, ble Euler bedt om å legge fram et matematisk bevis for Guds eksistens for å fornærme den frittenkende og ateistiske Diderot. Under Diderots opphold ved det vitenskapelige akademiet i St. Petersburg, spredde Diderot ateistiske tanker i akademiet. Katarina den Store ønsket å stoppe dette, og ba matematikeren Leonhard Euler om å debattere Diderot offentlig. Under en offentlig debatt i St. Petersburg kom Euler frem med argumentet: "Monsieur", formula_1, "donc Dieu existe, responsez"!" Dette kan oversettes som: "Min Herre, formula_1, derfor eksisterer Gud, vennligst svar"!" Ifølge historien skulle Diderot ha blitt så flau over sine manglende matematikkunnskaper, og ba derfor om å forlate St. Petersburg. Denne historien blir i dag sett på som svært tvilsom. Diderot skal nemlig ha vært en framragende matematiker. Historien er sannsynligvis oppdiktet av den engelske matematikeren De Morgan.
Egne verk.
Mens alt dette pågikk, skrev Diderot også egne verker. Men han visste at heller ikke disse ville bli godtatt av den offisielle sensuren på grunn av den uttalte materialismen og ateismen. Han fortsatte ikke desto mindre å skrive, overbevist om at ettertiden ville anerkjenne kvaliteten av hans arbeider. Og det har den gjort. Diderot sitt tidligste arbeid omfatter en oversettelse av Temple Stanyans’ History of Greece (1743), en oversettelse av Robert James’s Medicinal Dictionary (1746–1748) skrevet sammen med kollegaene François-Vincent Toussaint og Marc-Antoine Eidous, en fri gjengiving av Shaftesburys "Inquiry Concerning Virtue and Merit" (1745), samt egenproduserte tekster. I 1746 skrev han sitt første originale verk, "Pensées philosophiques", og supplerte dette med en kort essay om tilstrekkeligheten av naturreligion. Han satt senere sammen et bind av uanstendige fortellinger kalt "Les bijoux indiscrets" (1748). Det viste seg at han i ettertid angret på dette verket. I 1747 skrev han allegorien Promenade du sceptique, hvor han først trekker frem katolisismens overdådighet, deretter forgjengeligheten til verdens gleder som kirkens motstander, og til sist den desperate og uetterretterlige filosofien som påstår å være overordnet både kirken og verden.
Gjennom det berømte verket "Lettre sur les aveugles à l'usage de ceux qui voient" («Brev til den blinde») (1749) ble Diderot introdusert til verden som en mann med en meget original tankegang. Temaet er en diskusjon om forholdet mellom menneskets fornuft og den kunnskapen en får gjennom oppfatning (de fem sansene). Tittelen, "Letter on the Blind For the Use of Those Who See", fremkalte ironisk tvil om hvem «de blinde» som diskusjonen omhandlet egentlig var. I essayet argumenterer en blind engelsk matematiker med navnet Saunderson at den eneste kunnskapen han og en person med synet i behold kan være enige om er matematikk, fordi kunnskap kommer fra sansene og oppfatninger. Det blir foreslått at de blinde kan lære seg å lese ved å bruke følsomheten i fingrene. En senere essay kalt "Lettre sur les sourds et muets" tar hensyn til en lignende berøvelse blant døve og stumme. Det er den uttrykkelige, men uutviklede fremstillingen av teorien om variasjon og naturlig utvalg som gjør "Lettre sur les aveugles" så bemerkelsesverdig.
Filosofisk hadde Diderot en deterministisk og materialistisk verdensoppfatning. Han oppfattet ikke den menneskelige frie vilje som et absolutt, men forestilte seg at bevisstheten var et utslag av en lovmessighet i naturen. Bevisstheten er ifølge Diderot et potensial som alt i materien besitter på det atomare plan og som iblant gir seg utslag i mennesket. Den enhet som bevisstheten utgjør, var det imidlertid ikke mulig for Diderot å betrakte på det mikroskopiske plan. Han forestilte seg derfor en høyere lovmessighet som var diktert av nødvendigheten.
I sin samtid ble Diderot først og fremst oppfattet som redaktøren av encyklopedien, en encyklopedi som i dag er fullstendig passé vitenskapelig sett. De skriftene som Diderot nå er kjent for, kom imidlertid først ut etter hans død. De mest kjente av dem er kanskje de tre dialogene «Samtale mellom Diderot og d'Alembert», «d'Alemberts drøm» og «Fortsettelsen av den forrige samtale» (normalt kjent under samlebetegnelsen «Le Rêve de d'Alembert» eller «d`Alemberts drøm»).
I dialogene brytes Diderot med det moralske dilemma som en determinist står overfor. Dessuten fremlegges i dialogene Diderots visjon av verden og dens tilblivelse, av det menneskelige samfunn og menneskets seksualitet og moral. Dialogene springer elegant fra det minste til det største, millioner av år frem og tilbake i tiden, alt sammen holdt i en klar og humoristisk stil.
I romanen "Fatalisten Jacques og herren hans" (1796) fremlegger Diderot et mer ironisk syn på deterministen og lar hovedpersonen Jacques bli hanrei, noe han som den determinist han er, bøyer seg for som en nødvendighet.
Referanser.
Diderot, Denis
Diderot, Denis
Diderot, Denis
Diderot, Denis


Hamresanden.
Hamresanden er en av de minste bydelene i Kristiansand. Hamresanden er primært kjent som en ca. 3 kilometer lang badestrand om lag en mil fra Kristiansand, som er meget populær om sommeren. Tre campingplasser og et leilighetshotell er plassert på Hamresanden.
Hamresanden strekker seg fra Grovika og opp langs Tovdalselva og består i tillegg av sletten under Moneheia.
Tidligere NRK-sjef John G. Bernander og tidligere skøyteløper Kees Verkerk bor på Hamresanden.
I 2010 ble det meldt at norske arkeologer hadde funnet et såkalt "sarupanlegg", et regionalt kultsenter fra traktbegerkulturen i yngre steinalder, ved Hamresanden. Anlegget er det første i sitt slag som er påvist i Norge.


Jansenismen.
Jansenismen var en retning innen kristen filosofi som har sitt navn fra sin grunnlegger og fremste eksponent, den flamske teolog Cornelius Jansen (1585–1638). Den ble aldri noen massebevegelse, men hadde en viss betydning blant det lesende publikum, i borgerskapet og i aristokratiet.
Historikk.
Jansen, som var en motstander av jesuittene, gikk inn for at man skulle vende tilbake til de filosofiske og teologiske fundamenter man etter hans mening fant hos den hellige Augustin. Hans posthumt publiserte verk "Augustinus" (1640) fikk en betydelig innflytelse, og blant de tenkere som tok til seg «jansenismen» var Racine og Pascal. I Frankrike ble jansenismen forbundet med klosteret i Port-Royal-des-Champs, som drev en rekke av de skoler som utdannet Racine og Pascal, med forfatterskapet til Pasquier Quesnel.
Jansenismen ble fordømt som heretisk i en rekke pavelige buller, fremfor alt av pave Innocens X og av pave Klemens XI ("Unigenitus"). Det er verdt å merke seg at ettersom Jansen selv var død innen hans hovedverk og fordi han hadde tatt med erklæringer om sin beredvillighet og lydighet overfor den katolske kirke, ble han selv aldri betraktet som noen heretiker. Den endelige avvisning av jansenismen kom fra pave Pius X, som gikk inn for hyppig, gjerne daglig, kommunion, og som anbefalte barnekommunion fra ca åtte års alder.
I Frankrike forsøkte kong Ludvig XIV, under innflytelse fra jesuittene, å få en slutt på jansenismen. Et særlig fokus var i den forbindelse klosteret i Port-Royal. I 1710 ble de siste nonnene sendt derfra og klosteret derpå jevnet med jorden. Tilhengere til jansenismen som flyktet fra Frankrike slo seg ofte ned i Nederland, og særlig i område rundt Utrecht. Dette kan sees i sammenheng med den gammelkatolske bevegelsen og utviklingen av Utrechtunionen i slutten av 1800-tallet.
Teologi.
Jansenismen la stor vekt på arvesynden, det menneskelige forderv, den guddommelige nådes nødvendighet, og predestinasjon. I jansenistisk tenkning var menneskene født onde, og uten guddommelig hjelp kunne det aldri bli godt. Dette betød at man måtte være svært omhyggelig med hvilke valg man fattet, legge for dagen et høyt nivå av fromhet og moralsk rettskaffenhet, og forberede seg grundig ved bønn og skriftemål før man mottok kommunion (og dermed tenderte jansenismen mot svært sjelden mottakelse av nattverdens sakrament). Jansenismens forestilling om predestinasjonen, med grunnlag i Augustins verker og med stor likhet til kalvinismens predestinasjonslære, var at bare et svært begrenset antall mennesker, de «utvalgte», var forutbestemt den evige frelse.


Opel Manta.
Opel Manta er en bilmodell fra bilprodusenten Opel. Den er oppkalt etter djevelskaten (engelsk "manta ray"). Opel Manta A ble introdusert i 1970, parallelt med søstermodellen Ascona A. Manta var i realiteten en coupéutgave av Asconaen, bygd på samme drivlinje og chassis. Manta A og Ascona A ble populære i USA og Canada, der de gikk under merkenavnet Buick og ble levert med 1,9 E motor. Manta A kunne også fås med Admirals 2800 motor og dessuten i turboutgave.
I likhet med Ascona ble Manta fornyet i 1975, da B-modellen kom ut (se bildet til høyre). Manta B var også denne gang identisk med Ascona B. Du fikk dem i forskjellige utstyrsvarianter, kalt b.l.a. SR, Berlinetta, GT/E, osv.Produksjonen av Ascona B ble i 1981 avløst av den forhjulsdrevne Ascona C, men Mantaen fikk en "facelift" med ny front og andre motor-, og utstyrsalternativer, og ble produsert parallelt med Ascona C frem til 1988.
Manta B ble en tid også tilbudt som 3-dørs kombicoupé. Denne ble imidlertid ikke noen stor suksess og de aller fleste Manta B-modellene på bruktmarkedet i dag er den rene coupé-utgaven, som ble meget populær, ikke minst blant ungdommen.
Manta ble i en tid levert i "400-" utgave. Da med en 2,4 liters motor på 144HK. Dette var gateversjonen av den bilen som fabrikken brukte i motorsport(Rally).
400-utgaven hadde fire runde frontlykter, større støtfangere og skjermer, osv.
Etterfølgeren til Manta het Opel Calibra som ble produsert til 1997.


Kirkham (Lancashire).
Kirkham, tidligere kjent som Kirkam-in-Amounderness, er en by på Fyldehalvøya i Lancashire, England.
Noen av kontorene til det administrative distriktet Fylde ligger i Kirkham, selv om det er Lytham St. Annes som egentlig er administrasjonssenteret.
Byen ble notert i "Domesday Book" (1086) som "Churcheham", og markedet har et av de eldste kongelige chartre i England.
Det ligger et stort åpent fengsel i byen.


West Lancashire.
West Lancashire er et administrativt distrikt i Lancashire, England. Administrasjonssenteret er Ormskirk.
Det er planer om å opprette to enhetlige myndigheter i området, Sefton og Wigan. West Lancashire vil da bli delt mellom dem. I det første delingsforslaget ble Ormskirk delt i to, men dette førte til sterke protester. Det er derfor foreslått at Ormskirk skal bli en del av det nye distriktet "Sefton and West Lancashire".


Ormskirk.
Ormskirk er en liten markedsby i Lancashire, England, omkring 21 km nord for Liverpool og 29 km sør for Preston. Byen er administrasjonssenter for distriktet West Lancashire.
Byen ble grunnlagt av vikinger. De skal ha vært ledet av en person ved navn "Orme" (eller "Orm"). Mange mener at han må ha vært kristen og bygde en kirke på stedet, "Orms kirke", som så ble stedsnavnet Ormskirk.
Sognekirken er bygget over den eldste kirken, og er viet til apostlene Peter og Paulus. Den er byens eldste bygning. Kirken er en av bare tre i England som har både tårn og spir (engelsk kirkearkitektur er her helt annerledes enn norsk), og den er unik ved at den har begge deler i samme ende av bygningen.
Byen ligger ved A59, og er nordlig endestasjon for Merseyrail.


Johannes Haarklou.
Johannes Haarklou (født 13. mai 1847 i Haukedalen i Sunnfjord, død 26. november 1925 i Oslo) var en norsk komponist, organist og dirigent.
I 1868 ble han lærer i Eiker og fikk lært orgelspill og harmonilære i Drammen. 1872 studerte han i Christiania med Ludvig Mathias Lindeman. Fra 1873 til 1875 studerte han ved konservatoriet i Leipzig, bla. med Carl Reinecke og deretter ved musikkhøyskolen i Berlin. Fra 1880 var han organist og dirigent i Oslo. Han hadde ry som virtuos og for sine improvisasjoner på orgelet.
Haarklou er mest kjent for oratoriet "Skabelsen og Mennesket" til tekst av Henrik Wergeland, verket ble uroppført i 1891. Han skrev også fem operaer, fire symfonier, et symfonisk dikt ("Westminster Abbey"), to orgelsymfonier, sonater, sanger, korverk og pianostykker. Han tonesatte Knut Hamsuns dikt «Med røde roser». En del av hans verk har ikke blitt publisert. Fra 1882 til 1921 var han også musikkritiker ved forskjellige aviser, bla. i Dagbladet.
Haarklou gikk kraftig ut mot Edvard Grieg da Grieg inviterte eliteorkesteret "Concertgebouw" fra Amsterdam til musikkfesten i Bergen i 1898, i stedet for Musikforeningens Orkester fra Kristiania.
I 1911 ble Haarklou utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1929 ble Haarklous plass på Torshov i Oslo oppkalt etter Johannes Haarklou.
Johannes Haarklou er far til komponist og organist Andreas Haarklou.


Sirius Satellite Radio.
Sirius Satellite Radio er et satellittradio-tilbud i USA og Canada som tilbyr en rekke kanaler med musikk, sport, nyheter og underholdning. Kanalene er reklamefrie, men for å kunne høre på kanalene må man tegne et abonnement. Radiokanalene blir kringkastet fra tre satellitter i en geosynkron bane over Nord-Amerika. Den første av disse satellittene ble skutt opp i 2000


Marc Ravalomanana.
Marc Ravalomanana (født 12. desember 1949 i Imerinkasinina, Antananarivoprovinsen) var Madagaskars president fra 2002 til 2009.
Familien av Ravalomanana hadde en bedrift (TIKO) for meieriprodukter. Han utviklet den til landets største bedrift med hjelp av verdensbanken. I 1999 ble Marc Ravalomanana borgermester av Antananarivo.
Den 6. mai 2002 ble han president av Madagaskar. Han er kjent for sin ultra-liberale økonomiske politikk. Landets økonomiske situasjonen ble forbedret av han, men inflasjonen økte også. Han er kjent for å ha bidratt sterkt til å forbedre landets infrastruktur, veier, havner og flyplasser. Han ble anklaget av kritikerne for å blande sine egne økonomiske interesser med statens interesser. Dette førte til hans fall i 2009. Den 17. mars gjorde hans etterfølger Andry Rajoelina statskupp ved hjelp av en gruppe mytterister i hæren. Ravalomanana har siden levd i eksil i Sør-Afrika.


Mikrobølge.
Mikrobølger er et trivialnavn for elektromagnetiske bølger med bølgelengder i området 1 mm–30 cm, altså i den korte enden av radiobølgeområdet. Elektromagnetiske bølger med kortere bølgelengder kalles infrarøde.
Bølgelengder på 30 cm–1 mm tilsvarer frekvenser på 1–300 GHz. Mikrobølgeområdet er delt inn i ulike bånd, slik som «ultra-high frequency» (UHF, 0,3–3 GHz), «super-high frequency» (SHF, 3–30 GHz), og «extremely high frequency» (EHF, 30–300 GHz).
Mikrobølger blir brukt blant annet i mikrobølgeovner, radarer og satellittbasert kommunikasjon. På grunn av mangel på stabile mikrobølgekilder og tilhørende komponenter, ble ikke mikrobølgeteknologi utviklet før under andre verdenskrig, og da i forbindelse med radarutvikling i militært øyemed.


«H. L. Hunley».
Tegning av «H. L. Hunley» etter George S. Cook, basert på et fotografi fra 1863.
«H. L. Hunley» var en ubåt i Sørstatene under den amerikanske borgerkrigen. Her kom den til innsats én gang og hadde en ubetydelig rolle i krigen. Den markerer imidlertid et betydelig skritt i utviklingen av marinefartøyer idet «H. L. Hunley» er den første ubåt som har lykkes med å senke et fiendtlig skip. I angrepet gikk ubåten selv tapt og demonstrerer dermed både fordelene og farene ved undervannskrigføring. Under angrepet var «H. L. Hunley» bare delvis neddykket. Omstendighetene rundt forliset er uklare. «H. L. Hunley» sank to ganger under øvelse og til slutt i sitt eneste angrep. Av tre besetninger omkom 21 mann mens 4 kom fra det med livet.
«H. L. Hunley» ble oppfunnet og finansiert av Horace Lawson Hunley. Kort tid etter at Hunley hadde startet sine første sjøtester ble fartøyet konfiskert av sørstatsstyrkene ved Charleston i South Carolina. Testene fortsatte under Hunleys ledelse. Hunley selv omkom ombord i den andre ulykken.
Selve angrepet.
17. februar 1864 ble ubåten sendt ut på sitt første og siste oppdrag, å senke nordstatskrigsskipet USS «Housatonic», som deltok i blokaden av Charleston. «H. L. Hunley» var armert med en stangtorpedo – en kruttladning montert på en lang stang foran båten. Denne ladningen hadde en spiss med mothaker på, som skulle sette seg fast i skroget på USS «Housatonic». Når «H. L. Hunley» så bakket, ville et tau som forbant minen og ubåten strammes, og kruttladningen utløses. «Hunley» klarte å sette fast torpedoen inn i siden på «Housatonic», som sprengte i det «H. L. Hunley» trakk seg tilbake. «Housatonic» sank i løpet av 5 minutter.
«H. L. Hunley» sank også, etter å ha signalisert til land at angrepet var gjennomført. Det er uvisst hvorfor «H. L. Hunley» sank, men det er mulig at den ble så sterkt skadet under eksplosjonen at den senere sank i det den dykket ned for å gå inn til land. En stangtorpedo kunne være minst like farlig for angriperen som offeret. Tauet som ble brukt til å utløse torpedoen kunne ikke være særlig langt – i så fall hadde det vært fare for at tauet viklet seg inn i propellen eller ble flokete. Funnet av det som kan være gamle batterier og kobberledninger i vraket av «H. L. Hunley», kan derimot tyde på at torpedoen ble detonert elektrisk – men uansett sank «H. L. Hunley» før den nådde land.
Vraket.
Vraket av «H. L. Hunley» ble funnet i 1995 av forfatteren Clive Cussler og organisasjon National Underwater and Marine Agency (NUMA). Cussler har beskrevet letingen og funnet i boken "The Sea Hunters".


Barbara Strozzi.
a>, med tittelen "Kvinnelig musiker med Viola da Gamba", antatt å være av Barbara Strozzi
Barbara Strozzi (døpt 6. august 1619, død 1677) var en italiensk barokksangerinne og komponist. Hun ble født i Venezia, og døde i Padova.
Biografi.
Hun var adoptert og sannsynligvis uekte datter av Giulio Strozzi, som inkluderte henne i sine samtalegrupper, akademier, særlig i «Accademia degli Unisoni», hvor hun både ble bedt om å synge og å være med i samtalene. Strozzi studerte med Francesco Cavalli. Etter at hennes far døde, måtte hun forsørge seg selv ved komponering, noe som var mulig fordi hun hadde rike velyndere, blant andre Ferdinand II av Østerrike og Sophia, hertuginne av Braunschweig-Lüneburg, som hun dediserte sine verk til.
Verkene.
De fleste av hennes verk er for sopran og continuo, noe som gjør at man antar at hun selv framførte dem. Hennes verk er forankret i "seconda prattica" tradisjonen, slik som også Claudio Monteverdis verk, men Strozzis komposisjoner har et mer lyrisk preg, basert på stemmens egen styrke. Mange av tekstene var skrevet av hennes far Giulio.
Eksterne lenker.
Strozzi, Barbara
Strozzi, Barbara
Strozzi, Barbara
Strozzi, Barbara


Julia Franck.
Julia Franck (født 20. februar 1970 i Øst-Berlin (daværende DDR)) er en tysk forfatter.
Liv.
Julia Franck flyktet til Vest-Berlin i 1978. Familien bosatte seg deretter i Schleswig-Holstein. Julia Franck studerte tysk litteratur og amerikanistikk i Berlin.
I 1998 fikk hun Alfred-Döblin-stipendet og vant i 2000 3Sat-prisen under Ingeborg-Bachmann-konkurransen i Klagenfurt, Østerrike. I 2004 vant hun Marie-Luise-Kaschnitz-prisen og 2005 var hun stipendiat ved den romerske Villa Massimo. Med "Linfruen" vant hun i 2007 Den tyske bokprisen.


Modulasjon.
Med Modulasjon menes i elektronikk og teleteknikk en prosess som fører til blanding av to forskjellige signaler til ett signal, på en slik måte at signalene senere kan skilles uten informasjonstap. Typisk for nødvendigheten av modulasjon er kringkasting. Radiobølger er elektromagnetiske bølger med stor rekkevidde, men deres frekvenser (over 150 kHz) ligger langt over den hørbare lyden som mennesker bruker (20 Hz til 20 kHz). For å virkeliggjøre kringkasting blandes et jevnt radiofrekvent signal med lydsignalet før det forsterkes og ledes til en senderantenne. Lydsignalet kalles generelt nyttesignalet, og det jevne signalte kalles bærsignalet eller bærebølgen. At bæresignalet kalles jevnt betyr her at det er sinusformet og at de viktigste parametre ikke varierer før modulasjonen foretas. De to viktigste parametrene er signalets "frekvens" og signalets styrke, eller "amplitude". Signalets "fase" er også en variabel parameter, men den er ikke uavhengig av frekvensen eller dens endringer. Bæresignalet er altså transportmidlet og nyttesignalet er passasjeren.
I mottakeren skilles de to signalene igjen i en prosess kalt "demodulasjon". Hovedformålet er å vinne tilbake nyttesignalet, mens bæresignalet kan brukes til å angi senderens styrke eller variasjonen av styrken.
Modulasjon brukes til en rekke formål og kan være både av analog natur som ved klassisk radio-kringkasting eller av digital natur på et utall vis. Typisk er i alle fall at kun en av bæresignalets parametre blir styrt av nyttesignalet på noe vis. AM er forkortelse for "amplitudemodulasjon", hvor bæresignalets styrke styres av nyttesignalet. FM er forkortelse for "frekvensmodulasjon", hvor bæresignalets frekvens styres av nyttesignalet.
Et lydsignal (øverst) kan bli båret på en modulert bølge ved styrkeendringer (øverst) eller frekvensendringer (nederst).
Blandingssignalet ved AM inneholder ikke bare grunnfrekvensen, men også tillegg som stammer fra nyttesignalet. Tilleggene ytrer seg som at blandingssignalet tar opp en "bredde" i frekvensspektret. Denne bredden er to ganger den høyeste frekvens i nyttesignalet, én del nedover og én del oppover fra grunnfrekvensen. Disse kalles de to sidebåndene. Når et 4.5 kHz nyttesignal sendes, trenger radiosignalet altså en båndbredde på 9 kHz. Frekvensmodulasjon fører selvfølgelig også til at en sender tar opp frekvensplass, eller båndbredde. Av den grunn er det bare plass til et begrenset antall sendere på lufta, f. eks. på mellombølgen eller FM-båndet. (Kringkastingsbånd er å se på som fast eiendom, som jordstykker som er ettertraktet, og som deles ut eller selges på regjeringsnivå.)
Modulasjonstyper.
En spesiell variant av AM er SSB, Single-SideBand, eller på norsk enkelt sidebånd. Et SSB-signal er bare interessant for kortbølge og øker rekkevidden som en sender kan nå med en gitt utgangseffekt. Man fjerner både bærebølgen (som ikke har informasjon) og det ene sidebåndet (som har samme informasjon som det andre) før signalet går på lufta. Det er en komplisert teknikk og nyttesignalet forvrenges på flere måter underveis. Særlig forstyrrende er at nyttesignalet flyttes ustrukturert i frekvens.


Francesca Caccini.
Francesca Caccini (født 18. september 1587, død antagelig i 1640) var en italiensk komponist, sangerinne, luttspiller og musikklærer i den tidlige barokke perioden. Hun var datter av Giulio Caccini, og var antagelig den mest innflytelsesrike kvinnelige europeiske komponist, i enhver genre, mellom Hildegard von Bingen og det 19. århundre. Hennes opera "La liberazione di Ruggiero" har lenge blitt ansett som den første italienske opera som ble spilt utenfor Italia.
Liv.
Caccini ble født i Firenze, og fikk trolig sin første utdannelse av faren. Hennes første offentlige opptreden var som sangerinne i bryllupet til Henrik IV av Frankrike og Maria de' Medici i 1600; hennes far deltok i organiseringen og komponerte musikken for anledningen. I 1604, da hele Caccini-familien besøkte Frankrike, priset Henrik hennes sang og ba henne bli ved det franske hoffet, noe florentinske myndigheter imidlertid ikke gikk med på. Hjemme i Italia øket stadig hennes anseelse, og også Claudio Monteverdi hørte til hennes beundrere. I 1607 giftet hun seg med Giovanni Battista Signorini, et medlem av "Camerata de' Bardi".
I løpet av denne tiden utviklet hun også sine ferdigheter som komponist, og en skrev en god del musikk for Medici-hoffet, og etterhvert begynte hun også å skrive i den nye musikkformen opera.
Verker.
Francesca skrev fire operaer, av disse er fire gått tapt og bare "La liberazione di Ruggiero" er bevart. Av hennes tallrike mindre komposisjoner, sakral, sekulær, vokal og instrumental, er den eneste overlevende samlingen hennes publikasjon fra 1618, "Il primo libro delle musiche", som inneholder stykker for en eller to stemmer og basso continuo.
Litteratur.
Caccini, Francesca
Caccini, Francesca
Caccini, Francesca
Caccini, Francesca


IAI Kfir.
IAI Kfir (hebraisk: כפיר) er et israelsk kampfly basert på det franske Mirage III. Kfiren ble produsert som følge av en fransk våpenembargo mot Israel, slik at Dassault ikke kunne levere de Mirageflyene Israel hadde bestilt av dem. Flytypen har blitt eksportert til Ecuador og Colombia, og det amerikanske forsvaret har kjøpt flytypen under betegnelsen «F-21A» til som «fiendefly» under trening og øvelser, som for eksempel Red Flag-øvelsen.
Kfir C10 er en eksportvariant for Colombia som vil bli levert fra 2009. Denne består av 24 fly, de 11 gjenværende colombianske Kfir C7 og ytterligere 13 tidligere israelske fly, som vil bli oppgradert til C10 standard. Denne inkluderer ny EL/M-2032 radar, oppgradert cockpit med multifunksjonsskjermer, og ny avionikk og våpensystemer.


Tour de France 2005.
Tour de France 2005 er den 92. utgaven av Tour de France. Rittet ble i utgangspunktet vunnet av Lance Armstrong, som vant for syvende gang på rad. I 2012 ble han fratatt seieren uten at noen ny vinner ble kåret. Tour de France 2005 står derfor uten sammenlagtvinner. Løpet ble holdt fra 2. juli til 24. juli og gikk hovedsakelig i Frankrike, i tillegg til kortere stopp i Tyskland og byen Karlsruhe. Løpet fulgte klokken og passerte først innom Alpene og deretter Pyreneene. Årets tourløype ble annonsert den 28. oktober.
To norske ryttere deltok i dette årets Tour de France; Thor Hushovd, kjørte for Crédit Agricole og Kurt-Asle Arvesen, som kjørte for Team CSC.
Tour de France 2005.
Løpet i 2005 er på totalt 3607 km fordelt på 21 etapper. Av disse er det totalt 3 tempoetapper. Det er også kun 3 etapper som ender med en klatring mot mål (Courchevel, Ax-3 Domaines og Pla d'Adet), dette er et lavere antall enn det som har vanlig i tidligere år. Som vanlig ender løpet på Champs-Élysées i Paris.
De første etappene blir for tredje gang på 12 år syklet i departementet Vendée. Tradisjonelt sykles det en prolog den første dagen. I årets tour er denne erstattet med en 20 km lang individuell tempoetappe, som er over dobbelt så langt som det vanlige. På 5. etappe sykles det lagtempo. På nest siste etappe sykles det igjen en svært avgjørende individuell tempo, før rittet avsluttes i Paris.
Rittets hviledager er 11. og 18. juli.
I denne utgaven av Touren var det det også en markering av det tragiske dødsfallet til den italienske syklisten Fabio Casartelli. Dette skjedde på 15. etappe når syklistene passererte Col de Portet d'Aspet hvor Casartelli døde på samme etappe 10 år tidligere. Det markeres også at det er 100 år siden Touren hadde sin første klatreetappe opp fjellet Ballon d'Alsace. Under 9. etappe ble dette markert, akkurat 100 år etter denne spede starten på fjellene som Touren er blitt verdenskjent for.
Lance Armstrong.
Lance Armstrong med den gule ledertrøya på 11. etappe av Tour de France 2005.
Armstrong vant sin 7. og siste "tour" i denne utgaven. Etter målgang på Champs-Élysées satte han punktum for det som da syntes å være en av historiens aller største idrettskarrierer uansett gren. Armstrong var svært dominerende i 2005-rittet. Selv om han bare vant én etappe lot han aldri hovedkonkurrentene Ivan Basso og Jan Ullrich få muligheten til å ta inn ett eneste sekund på sammenlagtledelsen i de viktige etappene. Armstrong vant rittet med knusende tall og var til slutt hele 4 minutter og 40 sekunder foran Ivan Basso i sammendraget. Det ble sagt at Armstrong «gav seg på topp», minst like god som da han vant touren for første gang, men det viste seg senere at han trolig la opp grunnet nye dopingregler. I sitt siste Tour de France vant Lance Armstrong, 20. etappe. Armstrong syklet i gul trøye i dominerende 17 av totalt 21 etapper i sin siste tour.
Etappene.
a> under Tour de France 2005. Bildet er tatt 50 meter foran målstreken.
For å se mer utfyllende rapporter og resultatlister fra hver enkelt etappe, kan man klikke på "Etappe".
Denne tabellen viser kun vinneren av etappen og hvem som fikk gul trøye etter etappen.
Deltagende lag og ryttere.
21 lag med 189 utøvere stilte til start, blant disse de to nordmennene Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen


Lagtempo (sykling).
Lagtempo eller Team Time Trial (TTT) er et sykkelritt der man på samme måte som individuelt temporitt kjører «mot klokka», men her deltar hele laget. Lagtempo kjøres ofte som del av større etapperitt som for eksempel Tour de France. I etapperitt må lagtempoetappen i henhold til UCIs reglement foregå i den første tredel av rittet. Vanligvis tas tiden til laget på den syklisten som kommer inn som nummer fem.


Hunting High and Low.
"Hunting High and Low" er debutalbumet til den norske pop-gruppa a-ha.
Albumet ble utgitt 1. juni 1985, og nådde en andreplass på albumlista i Storbritannia og en 17.-plass på Billboardlista i USA. Her hjemme kom albumet inn på VG-lista i uke 25-1985. Der ble det liggende i 33 uker med #1 som beste plassering.
Albumet inneholder flere av gruppas største hits, blant andre «Take on Me» (nr. 1 i USA, nr 2 i Storbritannia), «Hunting High and Low» (nr. 5 i Storbritannia), «Train of Thought» (nr. 7 i Storbritannia) og «The Sun Always Shines on T.V.» (nr 1 i Storbritannia).
Sporet «Hunting High and Low» ble kategorisert som «upassende» av BBC under gulfkrigen i 1990.


De to sicilier.
Kongedømmet De to sicilier var det nye navn som bourbonkongen Ferdinand IV av Napoli gav sitt herredømme (som omfattet Sør-Italia og Sicilia) etter Napoleonskrigene og han selv ble gjeninnsatt i det fordums velde i 1816. Hovedstad var Napoli.
Overblikk.
Før de franske invasjonene under Napoleonstiden hersket bourbonerne over de samme områdene, men de var da formelt delt i «Kongedømmet Napoli» og «Kongedømmet Sicilia». Etter at dobbeltkongedømmet skiftet navn, ble Ferdinand kjent som kong Ferdinand I av De to Sicilier. Kongedømmet bestod til 1860, da kong Frans II ble styrtet av opprørere anført av Garibaldi og støttet av kongedømmet Sardinia. Dette kongedømmet annekterte dette området, og fra nå av ble det hele hetende kongedømmet Italia.
Navnehistorien.
Navnet "De to sicilier" går tilbake til 1282, da kongedømmet Sicilia. Selv om det fortsatt ble regjert som en enhet i enda ett århundre, skilte øya og fastlandet lag da «Den sicilianske vesper» gjorde opprør mot det napolitanske styre, og slo seg istedet inn under Aragon. De angevinske napolitanske konger klarte å holde på fastlandsbesittelsene og fortsatte å holde på navnet «Kongedømmet Sicilia» for å holde sitt krav i hevd. I en periode var den sørlige halvøy kjent som «Kongedømmet Sicila på denne side av Kapp Faro», etter fyret på fastlandssiden av Messinastredet. Men dette var aldri kongedømmets offisielle navn.
De to kongedømmene var ikke igjen under samme hersker før i 1735. under Karl III av Spania, og ble ikke folkerettslig gjenforent før etter Wienerkongressen i 1815.
Konger av De to sicilier, 1816-1860.
I 1860 ble kongedømmet erobret av Giuseppe Garibaldi som en del av Italias samling.
Et annet kjent medlem av Huset de to Sicilier var Maria Christina av Bourbon-to Sicilier (1806–1878).
Eksterne lenker.
S


Burscough.
Burscough er en liten markedsby i Lancashire, England.
Leeds og Liverpoolkanalen og veien A59 går gjennom byen. Den har to jernbanestasjoner, Burscough stasjon på linjen mellom Liverpool og Preston, og Burscough Bridge stasjon på linjen mellom Southport og Manchester. Tidligere krysset linjene hverandre i Burscough, men de er nå lagt om.


Robert von Mohl.
Robert von Mohl (født 17. august 1799 i Stuttgart, død 4. november 1875 i Berlin) var en tysk jurist og politiker.
Han var medlem av en rekke parlamenter, bl.a. den tyske nasjonalforsamlingen i Frankfurt i 1848 og etter den tyske riksgrunnleggelse av Riksdagen. Fra 1827 til 1846 var han professor i statsvitenskap ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen. Robert von Mohl var en av de første som brukte begrepet «konstitusjonell stat», som motsetning til den «aristokratiske» politistat.
Gjennom Kato Hiroyuki og andre japanske tenkere og statsmenn, øvet Mohls verker stor innflytelse på japansk statsfilosofi etter Meijirestaurasjonen.
Hans sønn var diplomaten Ottmar von Mohl.


Magne Furuholmen.
Magne Furuholmen (født 1. november 1962 i Oslo) er en norsk musiker, komponist og kunstner. Han er mest kjent som et av medlemmene i pop-trioen a-ha, sammen med Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy. Han spiller piano og keyboard i a-ha. Internasjonalt ble a-ha-medlemmet Furuholmen kjent under kallenavnet Mags. Som a-ha-medlem er han også oppført som opphavsmann alene eller sammen med andre på flere av a-has kjente sanger.
Han er sønn av Kåre Furuholmen, som spilte trompet i Bent Sølves.
Magne Furuholmen har også komponert filmmusikk sammen med Kjetil Bjerkestrand under navnet Timbersound. For musikken til TV-serien "Hotel Oslo" fikk de Edvard-prisen i 1998 i klassen annen kunstart.
I tillegg er Magne Furuholmen en anerkjent og meget allsidig bildende kunstner og skulptør innenfor flere teknikker og materialer, med flere utstillinger og offentlige utsmykkingsoppdrag.
Furuholmen ble i 2011 sammen med a-ha innlemmet i Rockheim Hall of Fame.
I 2012 er han med som mentor i TV-programmet "The Voice", som går på TV 2.
Kongen utnevnte i 2012 Furuholmen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «innsats for norsk musikkliv».


Den engelske borgerkrigen.
a> (1824 – 1916), "The Wounded Cavalier" – "Den sårete kavalér" (1855). Det avbilder en likblek kavalér som ligger såret på bakken, holdt oppe av en ung kvinne, mens en puritaner står i svart i bakgrunnen.
Den engelske borgerkrigen er et samlebegrep for en serie væpnede konflikter som fant sted i England mellom 1642 og 1651. Partene i konflikten var parlamentarianerne og rojalistene. De mest sentrale konfliktene var de tre mellom 1642 og 1645, 1648 til 1649 og 1649 til 1651. Den første store trefningen var slaget ved Edgehill den 23. oktober 1642, og den siste var slaget ved Worcester den 3. september 1651, som ble vunnet av parlamentarianerne.
Konfliktene var forbundet med en annen serie konflikter fra 1639 til 1651 i England, Skottland og Irland, som på det tidspunkt var styrt av samme monark, men ellers hadde helt forskjellige politiske strukturer.
Krigene førte til rettssaken mot og henrettelsen av Karl I av England. Hans sønn, Karl II av England, ble tvunget i eksil. Monarkiet ble erstattet av Det engelske samveldet 1649–1653, og deretter Protektoratet, Oliver Cromwells diktatur, 1653–1659. Den engelske kirke mistet sitt religiøse monopol, og det ble opprettet et nytt, protestantisk aristokrati i Irland. Konstitusjonelt førte krigene til at prinsippet om at den britiske monarken ikke kan styre uten parlamentets og folkets samtykke ble innført.
Borgerkrigen skiller seg fra tidligere indre konflikter i England ved at den ikke dreide seg utelukkende om "hvem" som skulle styre landet, men i like stor grad om "hvordan" landet skulle styres. Noen historikere omtaler den derfor som "Den engelske revolusjon", mens rojalister, spesielt i det 17. århundre, omtalte den som "Det store opprøret".
Kongens ambisjoner.
Ved Karl Is tiltredelse var forholdet mellom England og Skottland nokså fredelig. Karls far, Jakob I av England (som også var Jakob VI av Skottland) hadde drømt om å forene De britiske øyer under én monark, og Karl delte denne ambisjonen. Han delte også sin fars tanker om kongenes guddommelige rett til å styre, og krevde absolutt lojalitet av sine undersåtter. Til gjengjeld skulle han gi dem et rettferdig styre. Dette kravet om lojalitet førte til at selv det å stille spørsmål ved en ordre i beste fall ble sett på som en fornærmelse og i verste fall som høyforræderi. Gjennom en serie hendelser, som hver for seg var små og ubetydelige, førte dette til et alvorlig brudd mellom kongen og parlamentet.
Parlamentets konstitusjonelle rolle.
Før krigen var ikke parlamentet en permanent institusjon. Det fungerte som en midlertidig, rådgivende forsamling, som ble innkalt av kongen når han trengte å kreve inn ekstraskatt. Kongen kunne så fritt oppløse det når han ikke lenger trengte det. Noe av grunnen til at han trengte parlamentet var at det representerte den samfunnsklassen som var ansvarlig for innsamling av skatter, nemlig landeierne. Skulle de nekte å kreve inn skatt hadde han ingen maktmidler til å tvinge dem, og de måtte derfor ta del i avgjørelsen. Parlamentsmedlemmene kunne på sin side legge frem forslag ("bills") for kongen. De hadde ingen autoritet til å tvinge ham til å vedta disse forslagene, utover at de kunne nekte å skrive ut skatter.
Begynnende bekymring.
En av de første hendelsene som skapte bekymring var Karls ekteskap med Henrietta Maria av Frankrike, inngått kort tid etter hans tiltredelse i 1625. Hun var katolikk, og dette opprørte puritanerne i parlamentet, som utgjorde en svært sterk minoritet bestående av omkring en tredjedel av parlamentsmedlemmene. Spørsmålet var ikke bare om kongen ville konvertere til katolisismen, men også om det kunne føre til trusler mot riket. Siden ekskommunikasjonen av Henrik VIII hadde mange forbundet katolisisme med invasjonstrusler og en hard linje i andre lands politikk overfor England.
Karl bestemte seg også for å ta del i kriger som raste på kontinentet, noe han så på nærmest som et korstog. Hans favoritt, George Villiers, 1. hertug av Buckingham, ble utnevnt til kommandant for de engelske styrkene. Parlamentet var skeptiske til ham, og besluttet at støtten til Karl måtte gis under forutsetningen av at Buckingham kunne kalles tilbake dersom han ikke gjorde en god nok jobb. Parlamentet av 1625 gav Karl retten til å ta inn tollavgifter for ett år av gangen, og ikke for hele hans regjeringstid slik man hadde gjort med tidligere konger. Etter et katastrofalt raid mot Frankrike ble Buckingham tilbakekalt i 1626. Karl ble rasende og oppløste parlamentet.
"Petition of Right".
Kongen aksepterte dette, fordi han måtte ha parlamentets støtte for å finansiere krigføring. Samtidig ønsket han å unngå å innkalle parlamentet igjen, og lette derfor etter andre måter å kreve inn penger på. En av de mest kontroversielle metodene var gjeninnføring og økning av skipspenger. Dette var en skatt som i middelalderen hadde blitt pålagt havnebyene, men Karl innførte den også i innlandet. Ettersom det var en skatt som gikk direkte til Royal Navy kunne kongen og hans støttespillere hevde at den var nødvendig for rikets forsvar, og derfor innenfor det kongen kunne gjøre uten parlamentets godkjennelse.
Men fordi den ikke var godkjent av parlamentet, nektet flere fremstående personer å betale. Blant de som ble dømt for ikke å betale skatten var sir John Eliot, William Prynne og John Hampden. Karl brukte "Court of the Star Chamber" i denne saken, noe som også hisset opp mange, ettersom dette tradisjonelt hadde vært borgernes siste ankeinstans i saker hvor de sto mot kongen, mens den nå var første og eneste rettsinstans som ble brukt mot dem.
Elleveårstyranniet.
Karl klarte seg uten et parlament i de neste ti årene. Denne perioden ble kalt, avhengig av politisk ståsted, enten «Elleveårstyranniet» eller «Karls personlige regjeringstid». Det hele falt sammen på grunn av Bispekrigene, en serie kostbare og for Englands del katastrofale kriger mot skottene i 1639 og 1640.
Religion var også et problematisk tema. Karl bekjente seg til den såkalte høyanglikanismen, en sakramental versjon av Den anglikanske kirke. Hans fremste politiske rådgiver, erkebiskop William Laud, delte denne troen. Da Karl i 1633 utnevnte Laud til erkebiskop av Canterbury startet en serie reformer i kirken, i den hensikt å gjøre seremoniene til en viktigere del av gudstjenestelivet. Den første endringen var at trebord ble byttet ut med stenaltere. Puritanerne oppfattet dette som et forsøk på å gjeninnføre katolisismen, og da de klaget fikk Laud dem arrestert. I 1637 fikk John Bastwick, Henry Burton og William Prynne ørene kuttet av for å ha skrevet pamfletter hvor de angrep Lauds syn. Dette var en straff som sjelden ble brukt mot "gentlemen", og det vakte sinne hos mange.
Karl ønsket også å ha én enhetlig kirke i alle de tre delene av riket, og han påtvang derfor våren 1638 den engelske "Book of Common Prayer" på skottene. Skotske presbyterianere reagerte voldsomt på dette. Det brøt ut opptøyer i Edinburgh, hvor Jenny Geddes ledet "National Covenant". Opprørere nøyde seg ikke med å motsette seg bønneboken, men forsøkte også å fjerne bispeembetet fra Den skotske kirke. Karl brukte et år på å samle en hær, og i 1639 ble den sendt nordover for å slå ned opprøret. Etter en trefning som falt svært uheldig ut for engelskmennene, måtte han søke en våpenhvile, og i fredsavtalen i Berwick ble han ydmyket både ved at han måtte love å ikke blande seg inn i religiøse spørsmål i Skottland og ved at han måtte betale de skotske kostnadene for krigen.
Lokale problemer.
Sommeren 1642 hadde disse nasjonale problemene påvirket folks mening, slik at to sider begynte å utkrystallisere seg. Dermed ble også lokale problemer hvor kongen på en eller annen måte var involvert, sett i en større sammenheng. Det kunne være ting som dreneringsprosjekter i The Fens, hvor folk hadde kontrakter med kongen og mistet sitt levebrød fordi han forandret forutsetningene. Mange følte at kongen ikke hadde noen følelse for folks behov, og store deler av det østlige England sluttet seg til parlamentarianerne på grunn av denne saken. Dette førte i sin tur til at sentrale personer i den kommende borgerkrigen, som jarlen av Manchester og Oliver Cromwell begynte å organisere seg. Samtidig ser man at en av de ledende personene i dreneringsprosjektet, jarlen av Lindsey kjempet på kongens side inntil han falt i slaget ved Edgehill.
«Det korte parlamentet».
Karl trengte å slå ned opprøret i nord, men hadde ikke nok penger. I 1640 måtte han derfor gjeninnkalle parlamentet, som benyttet anledningen til å ta opp andre saker. Parlamentsmedlemmene var også imot bruk av militære styrker for å slå ned opprøret. Karl tok dette som en majestetsfornærmelse og oppløste parlamentet. Det ble derfor kjent under tilnavnet «Det korte parlamentet» («The Short Parliament»). Uten parlamentets støtte angrep han igjen Skottland og led fullstendig nederlag. Ikke bare mistet han kontrollen over Skottland, men skottene tok også kontroll over Northumberland og grevskapet Durham.
En av kongens fremst rådgivere, Thomas Wentworth, var i 1632 blitt utnevnt til "Lord Deputy of Ireland". Der hadde han samlet inn mye penger fra jordeiende katolikker, mot å gi dem en viss religiøs toleranse. I 1639 ble han kalt tilbake til England, og i 1640 ble han utnevnt til 2. jarl av Stratford. Karl forsøkte å bruke hans talenter i Skottland, men denne gangen lyktes han ikke og engelskmennene ble jaget på flukt på slagmarken også i det andre sammenstøtet i 1640.
«Det lange parlamentet».
Kongen var desperat og måtte igjen kalle inn parlamentet i november 1640. Denne gangen ble det sittende lenge og er derfor kjent som «Det lange parlamentet» («The Long Parliament»). Ingen av de sakene Det korte parlamentet hadde tatt opp hadde blitt gjort noe med, og derfor ble de igjen tatt opp med kongen. Under John Pym og John Hampdens ledelse vedtok parlamentet en lov som krevde at det skulle reformeres hvert tredje år (det vil si gjennom nyvalg) og som fratok kongen retten til å oppløse forsamlingen. Det ble også vedtatt lover som forbød kongen å kreve inn skatter på egen hånd, og en lov som ga parlamentsmedlemmene kontroll over kongens ministre.
I mellomtiden hadde jarlen av Stratford funnet en løsning på problemet i Skottland. Han samlet en hær i Irland, som han ville bruke mot skottene. Parlamentet ble rasende ved tanken på at det protestantiske England skulle bruke en katolsk hær mot skottene. I begynnelsen av 1641 ble Stratford arrestert og plassert i Tower of London, anklaget for forræderi. John Pym hevdet at når Stratford hadde sagt at han var klar for å kjempe mot «kongedømmet» viste ikke dette til Skottland, men til England. Det er ingen grunn til at dette skulle være tilfelle, og man hadde da heller ikke bevis som holdt til å felle ham. Underhuset forsøkte derfor med en "Bill of Attainder". Dette er en kjennelse hvor monarken erklærer at en person er skyldig i en forbrytelse, uten noen rettssak. Men en slik kjennelse krever monarkens signatur, og Karl var fortsatt rasende over behandlingen av Buckingham. Han nektet derfor å skrive under. Stratford, som så at det brygget opp til krig, skrev selv til kongen og ba ham revurdere dette; han var med andre ord villig til å ofre seg for å unngå krig. Kjennelsen ble utstedt, og han ble henrettet 12. mai 1641.
Men i strid med hva Stratford hadde tenkt seg, førte hans offer ikke til at landet ble reddet fra krig. De irske katolikkene, som hadde støttet ham, fryktet en protestantisk aksjon og valgte å slå til først. Hele Irland ble derfor kastet ut i kaotiske tilstander. Det begynte å gå rykter om at kongen støttet dem, og puritanerne i parlamentet hevdet at dette var akkurat det de selv kunne vente fra Karl dersom de ikke handlet.
4. januar 1642 forsøkte kongen å arrestere fem parlamentsmedlemmer, John Hampden, John Pym, Arthur Haslrig, Denzil Holles og William Strode, for å sikte dem for forræderi. Men de var blitt advart og hadde gått i dekning. Da soldater kom inn i parlamentet for å hente dem spurte de "Speaker" hvor de var, og han svarte at han «verken har øyne å se med eller ører å høre med utover det dette hus ber meg om». Han sa med andre ord at han tjente parlamentet, og ikke kongen. Mens de fem rømte gjennom London bevæpnet parlamentets støttespillere seg for å beskytte dem.
Første borgerkrig.
Kart over områdene holdt av rojalistene (rødt) og parlamentarianerne (grønt) i løpet av den første engelske borgerkrig, 1642-45
Det lange parlamentet, som hadde satt seg opp mot kongens autoritet, samlet en hær ledet av Robert Deveraux, 3. jarl av Essex. Det var to ting de ville oppnå med dette: Å slå tilbake en invasjon fra Skottland og å slå tilbake forsøk fra kongen og hans støttespillere på å gjenopprette monarkens autoritet. Karl I hadde i mellomtiden forlatt London og samlet en hær gjennom det gamle systemet "Commission of Array". I april 1642 reiste han det kongelige banneret i Nottingham, og borgerkrigen var et faktum.
Ved begynnelsen av konflikten var store deler av landet nøytralt. Royal Navy og de fleste byer tenderte mot å støtte parlamentet, mens kongen hadde mer støtte på landsbygden. Man antar at det til sammen bare var omkring 15 000 soldater kampklare da krigen brøt ut. Men den spredte seg raskt og berørte etter hvert alle samfunnslag i alle deler av De britiske øyer. Mange områder forsøkte å være nøytrale, men klarte ikke å stå imot presset.
Kongen og hans støttespillere stod for tradisjoner i forhold til stat og kirke, mens parlamentet stod for radikale reformer i religionen og økonomien og en stor reform av den nasjonale maktfordelingen. Parlamentet var dog ikke en enhetlig gruppe; på et tidspunkt under den første borgerkrigen var det flere parlamentsmedlemmer og lorder i kongens provisoriske parlament i Oxford enn det var i parlamentet i Westminster.
Parlamentet hadde større ressurser enn kongen, ettersom det hadde kontroll over alle større byer, inkludert de store arsenalene i Hull og London. Kongen håpet av noen raske seire ville veie opp for de materielle fordelene parlamentet hadde. Dermed ble målet for den første større beleiringen Hull. Beleiringen begynte i juli 1642 og endte med en avgjørende seier for parlamentet.
I september 1642 ankom kongen Wellington, en liten men viktig markedsby i Shropshire. Der talte han til sine tropper på Orleton Hall. Kongen erklærte at han sto for protestantisk religion, Englands lover og parlamentets frihet. Dette ble kjent som Wellingtonerklæringen, som var så viktig at en forkortet versjon av budskapet ble preget på 10-shillings sølvmynter ("RELIG:PROT:LEG:ANG:LIBER:PAR") og sølvhalvkroner ("REL.PRO.LEG.ANG.LIB.PAR"). Forkortelsene stod for "Religio Protestantium, Leges Angliae, Libertas Parliamenti", en latinsk oversettelse av erklæringen.
Det første slaget i krigen stod ved Edgehill. Resultatet var uavklart, og begge sider hevdet å ha seiret. En av kongens fremste offiserer, hans nevø Rupert av Rhinen, viste seg som en fremragende kavalerikommandant. På den andre siden var det også en kavalerienhet som utmerket seg, nemlig den som var samlet og ledet av Oliver Cromwell. Senere i krigen utarbeidet Cromwell planene for New Model Army, med en struktur som man fortsatt ser spor av i mange lands forsvarsstyrker. Den hadde en enhetlig kommandostruktur, i stedet for det eldre systemet hvor hver av de adelige kommandantene hadde sin egen hær, som ikke nødvendigvis fungerte særlig effektivt sammen med andre enheter, og som selv valgte hvilke slag de ville delta i. New Model Army var mer samkjørt og effektiv og gav parlamentet en stor militær fordel. Etter den neste trefningen, slaget ved Turnham Green, måtte kongen trekke seg tilbake til Oxford, som ble hans base gjennom resten av krigen.
I 1643 seiret rojalistene i slaget ved Adwalton Moor og tok kontroll over det meste av Yorkshire. I Midlands tok parlamentarianerne Lichfield etter en beleiring ledet først av Lord Brooke og deretter John Gell. Etter seieren slo Gell følge med John Brereton og kjempet i slaget ved Hopton Heath, hvor rojalistenes kommandant Spencer Compton, 2. jarl av Northampton falt. Rojalistene seiret så i slaget ved Lansdowne og slaget ved Roundway Down som gjorde prins Rupert i stand til å ta Bristol. Samme år grunnla Cromwell "Ironsides", en eliteenhet som benyttet hans nye prinsipper for militær ledelse. Takket være denne enheten seiret parlamentarianerne i slaget ved Gainsborough i juli 1643.
I september 1643 stod slaget ved Newbury med uavklart resultat. Den 11. oktober seiret parlamentarianerne i slaget ved Winceby, og de fikk dermed kontroll over Lincoln. Etter politisk manøvrering på begge sider forhandlet Karl I frem en våpenhvile i Irland og fikk dermed frigjort sine styrker der, mens parlamentet sikret skotsk støtte mot å gi visse innrømmelser til Skottland.
a>, 1644. Maleri av J. Baker
Parlamentarianerne seiret, med skotsk hjelp, igjen i slaget ved Marston Moor i 1644 og tok dermed York. Cromwells handlinger under slaget var avgjørende, og han ble lagt merke til som en potensiell politisk, såvel som militær leder. Noe senere samme år ble slaget ved Lostwithiel i Cornwall et kraftig tilbakeslag for parlamentet.
I 1645 reorganiserte parlamentet sine hovedstyrker i New Model Army. Thomas Fairfax ble øverstkommanderende og Cromwell hans nestkommanderende og generalløytnant i kavaleriet. 14. juni stod slaget ved Naseby og 10. juli slaget ved Langport. Disse slagene viste seg i ettertid å være helt avgjørende seire for parlamentet, ettersom Karl Is styrker praktisk talt ble knust.
Kongen forsøkte å konsolidere Midlands som en maktbase. Han begynte å opprette en akse mellom Oxford og Newark on Trent, som var sterkt befestet og stod fast på kongens side. Han tok Leicester, som ligger mellom de to byene, men hadde så ikke ressurser nok til å komme lenger. I mai 1646 søkte han tilflukt hos en skotsk hær i Southwell i Nottinghamshire. Han ble deres fange, og dette markerte slutten på den første engelske borgerkrig.
Karl I tatt til fange.
Karl I ble frikjøpt av parlamentet og ble holdt fengslet i Holdenby House mens parlamentet la videre planer. Ettersom krigen var over begynte demobiliseringen av parlamentshæren, men soldatene motsatte seg dette fordi de ikke hadde fått utbetalt lønn. Etter en tid ble kongen kidnappet av hæren for å bli brukt som brekkstang i forhandlinger med parlamentet. Han var tre måneder i Hampton Court Palace, før han flyktet til Wight hvor han igjen ble tatt til fange og plassert i Carisbrooke Castle. Hærens bekymring økte, og i august 1647 marsjerte den til London og diskuterte fremgangsmåter i Putneydebattene.
Andre borgerkrig.
Karl I benyttet seg av at oppmerksomheten ble ledet vekk fra ham og mens han fortsatt var parlamentets fange forhandlet han frem en ny avtale med skottene. Den 28. desember 1647 lovet han dem en kirkereform. Det at han klarte å få denne avtalen istand ledet til en ny borgerkrig.
En serie rojalistiske opprør fulgte, og deretter en skotsk invasjon i juli 1648. Alle ble slått ned av parlamentarianerne, som uten å ville det hadde fått en stående hær med stor slagkraft. At Karl I hadde sveket parlamentet ved å forhandle bak dets rygg førte til en debatt om hvorvidt han skulle få komme til makten igjen i det hele tatt. De som støttet monarkiet forsøkte å forhandle med kongen. I Wales skiftet parlamentstropper som ikke hadde fått betalt side, men Cromwell slo raskt ned dette opprøret. Allerede i slaget ved Preston i 1648 ble den siste rojalistiske motstanden knust.
Karl Is rettssak og henrettelse.
Halshuggingen av Karl I. Whitehall, 1649
Parlamentshæren var rasende fordi parlamentet fortsatt vurderte å gjeninnsette Karl I, og utførte det som ble kjent som «Pride's utrenskning», etter kommandanten Thomas Pride. 45 parlamentsmedlemmer ble arrestert, og 146 ble utestengt fra parlamentet. Bare 75 fikk slippe inn i forsamlingen og da med hærens godkjenning. Dette er kjent som «Rest-parlamentet» ("Rump Parliament"), og satt fra 8. desember 1648 til 20. april 1653. De fikk ordre fra hæren om å opprette en høyesterett hvor det skulle føres sak i det engelske folks navn mot Karl I for høyforræderi.
Utfallet av saken var bestemt på forhånd. 59 kommissærer (dommere) fant ham skyldig i høyforræderi og beskrev ham i dommen som en «tyrann, forræder, morder og samfunnsfiende». Han ble halshugget på et skafott foran Banqueting House i Palace of Whitehall den 30. januar 1649.
Etter Restaurasjonen ble de dommerne, som da ble kalt kongemorderne («Regicides»), som fortsatt var i live og ikke i eksil, dømt til døden eller livsvarig fengsel.
Tredje borgerkrig.
Tredje borgerkrig kom som et resultat av henrettelsen av Karl I. Den var den mest omfattende fasen i borgerkrigene.
I Irland.
I Irland hadde det vært kontinuerlig krig siden opprøret i 1641. I 1648 var det meste av øya kontrollert av Irish Confederates, og de inngikk en allianse med rojalistene fordi de fryktet at parlamentshæren skulle erobre øya. Under James Butler, 1. hertug av Ormonde forsøkte de kombinerte rojalistiske og konfødererte styrkene å knuse parlamentsstyrkene som kontrollerte Dublin, men de led nederlag i slaget ved Rathmines. Det tidligere parlamentsmedlemmet Robert Blake blokkerte prins Ruperts flåte ved Kinsale, og Cromwell kunne dermed stige i land i Dublin den 15. august 1649 med en styrke som var stor nok til å slå ned alliansen.
Cromwells felttog gir fortsatt gjenklang i den irske folkesjelen. En hendelse som spesielt holdes sterkt i minne er massakren i Drogheda, hvor nesten 3500 mennesker ble drept etter at byen ble tatt. Dette tallet inkluderer omkring 2700 rojalistiske soldater og rundt 800 sivile, fanger og prester. Selv om langt flere døde i kamper ellers i landet, har massakren blitt et bilde på det som fra irsk side ble oppfattet som Cromwells grusomhet.
Parlamentshærens erobring av Irland gikk gradvis fremover helt til 1653, da den siste rojalistiske og konfødererte hæren kapitulerte. Det er anslått at opptil 30 % av øyas befolkning enten døde eller dro i eksil som følge av krigen, enten på grunn av kamphandlinger eller på grunn av ødelagte avlinger og hjem. Nesten all jord som var eid av katolikker ble konfiskert og delt ut til parlamentssoldater og til briter som hadde bosatt seg der før krigen.
I Skottland.
a>. Maleri av Andrew Carrick Gow
Henrettelsen av Karl I endret dynamikken i den skotske borgerkrigen. Karl II av England oppfordret James Graham, jarl av Montrose til å samle en hær i høylandet. Men Scottish Covenanters støttet ikke henrettelsen av Karl I, og fryktet for presbyterianismen og den skotske uavhengigheten under det nye Samveldet. De tilbød derfor Karl II den skotske kronen, som det minste av to onder. Karl overgav derfor Montrose til sine fiender. På grunn av klanfeidene i høylandet kunne ikke Montrose trekke seg ut av striden, og 27. april 1650 led han nederlag i slaget ved Carbisdale i Ross-shire. Montrose ble tatt til fange kort tid etter slaget, og ført til Edinburgh hvor han 20. mai ble dømt til døden av Det skotske parlamentet. Han ble hengt neste dag. Karl II steg i land i Garmouth i Morayshire den 23. juni 1650 og signerte umiddelbart Scottish Covenant fra 1638 og Solemn League fra 1643.
De kombinerte styrkene i Skottland var den største trusselen mot den engelske republikken, så Cromwell valgte å overlate resten av erobringen av Irland til sine underordnede. 22. juli 1650 ankom han Skottland og beleiret Edinburgh. I slutten av august var hæren hans blitt sterkt svekket av sykdom og mangel på forsyninger, og han måtte trekke seg tilbake mot England. En skotsk hær under David Leslie forsøkte å stoppe dem, men ble beseiret i slaget ved Dunbar 3. september. Cromwells hær klarte da å ta Edinburgh, og innen utgangen av året hadde hans styrker tatt store deler av det sørlige Skottland.
I juli 1651 krysset Cromwells hær Firth of Forth inn i Fife og slo skottene i slaget ved Inverkeithing. New Model Army marsjerte så mot Perth, noe som gav Karl II mulighet til å gå inn i England. Cromwell fulgte etter ham og overlot til George Monck å fullføre felttoget i Skottland. Monck tok Stirling 14. august og Dundee 1. september. I 1652 ble resten av den rojalistiske styrken oppløst under "Tender of Union". Avtalen gav skottene 30 seter i et forent parlament i London, og Monck ble militær guvernør i Skottland.
I England.
Parlamentarianernes seier ved Dunbar hindret ikke Karl II i å marsjere langt inn i England. Han gikk vestover, fordi det var i den delen av landet rojalistene hadde sterkest støtte, men han fikk allikevel med seg langt færre soldater enn han hadde håpet på. I slaget ved Worcester 3. september 1651 seiret Cromwell, og Karl II måtte gå i eksil i Frankrike. Dette markerer slutten på borgerkrigene.
Politisk kontroll.
Under krigene etablerte parlamentet flere komiteer som styrte krigsinnsatsen. Den første var Committee of Safety, som ble opprettet i juli 1642 og bestod av femten parlamentsmedlemmer.
Etter at den anglo-skotske alliansen var inngått opprettet parlamentet Committee for Both Kingdoms, som eksisterte mellom 1644 og 1648. Etter at den ble oppløst fortsatte de engelske medlemmene å møtes og ble kjent som Derby House Committee. Denne ble til slutt erstattet av en ny Committee of Safety.
Etterspill.
Det er antatt at omkring 10 % av de tre landenes befolkning omkom i løpet av krigene. De fleste var ofre for epidemier, som særlig ble spredd av soldater og som ble forsterket av underernæring. Irland var som nevnt spesielt hardt rammet, med omkring 30 % av befolkningen død eller i eksil.
Borgerkrigene etterlot England, Skottland og Irland blant de få landene i Europa uten en monark. I kjølvannet av seieren ble mange idealene og mange av idealistene plassert på sidelinjen. Den republikanske regjeringen av det engelske samveldet styrte England (og senere også hele Skottland og Irland) fra 1649 til 1653 og fra 1659 til 1660. Mellom de to periodene, grunnet intern strid mellom de ulike fraksjonene i parlamentet, styrte Oliver Cromwell over protektoratet som Lord Protector (i praksis som en militær diktator) fram til hans død i 1658.
Richard Cromwell hadde ikke hærens tillit, og syv måneder etter farens død ble han avsatt. Rumpparlamentet ble gjeninnført, men også dette ble oppløst da det oppførte seg som om ingenting hadde endret seg siden 1653, og hæren aksepterte ikke dette. Etter at det ble oppløst i oktober 1659 var det fare for en fullstendig samfunnsoppløsning, ettersom hæren begynte å splitte seg opp i fraksjoner.
George Monck benyttet kaoset til å marsjere sørover fra Skottland. 4. april 1660 annonserte Karl II i Bredaerklæringen sine krav for å ta imot den engelske kronen. Monck innkalte Konvensjonsparlamentet som ble samlet 25. april. 8. mai erklærte det at Karl II hadde vært rettmessig monark siden henrettelsen av Karl I, og 23. mai kom han hjem fra eksil. 29. mai ble han hyllet som konge i London, og 23. april 1661 ble han kronet i Westminster Abbey. Disse hendelsene er kjent som Restaurasjonen.
Monarkiet var blitt gjenopprettet med parlamentets aksept, og det langsiktige resultatet av borgerkrigene kan derfor sies å være at England og Skottland utviklet seg mot å bli parlamentariske demokratier. Dette systemet hadde blant annet den effekt at Det forente kongerike senere unngikk de republikanske bevegelser som ble så sterke på kontinentet etter Den franske revolusjon. Fremtidige monarker ble meget forsiktige med å presse parlamentet for mye. I 1688 var det i praksis parlamentet som valgte dynasti i Den ærerike revolusjon. Fraksjonene i parlamentet utviklet seg til politiske partier, Tories og Whigs.


Felix Dahn.
Felix Ludwig Julius Dahn (født 9. februar 1834, død 3. januar 1912) var en tysk jurist, forfatter og historiker.
Han ble født i Hamburg som eldste sønn i en familie av fransk og tysk opprinnelse. Foreldrene var skuespillere. Dahn påbegynte sine studier i jus og filosofi i München, og tok den juridiske doktorgrad i Berlin. Etter å ha habilitert seg, ble han tilknyttet universitetet i München, og i 1863 fikk han en stilling ved universitetet i Würzburg. I 1872 ble han professor ved Albertina-universitetet i Königsberg, og i 1888 fikk han en lærestol i Breslau. Dahn var også honorær professor i medisin og filosofi. En måned før sin 78nde fødselsdag døde han i Breslau. Dahn var gift med Therese von Droste-Hülshoff (1845–1929).


Rundhodene.
Rundhodene var oppnavnet til de som støttet parlamentet under den engelske borgerkrigen. Også kjent som "parlamentarikere" kjempet de mot kong Karl I av England og hans tilhengere, "cavalierne", det vil si rojalistene, som hevdet kongens enevelde, og kongenes guddommelige rett. Målet til rundhodenes fraksjon var å gi parlamentet øverste kontroll over den utøvende administrasjonen.
De fleste rundhoder eller parlamentarikere synes å ha søkt et konstitusjonelt, forfatningsmessig monarki istedenfor et absolutt, eneveldig monarki som Karl I forventet. Mot slutten av den andre borgerkrigen i 1649 var imidlertid alminnelige mistillit og antipati mot kongen såpass stor at det gjorde det mulig for republikanske ledere blant parlamentarikerne som Oliver Cromwell å forby monarkiet helt og holdent og etablere et republikansk samvelde. Rundhodenes øverstkommanderende i den første borgerkrigen, lord Fairfax, forble tilhenger av konstitusjonelt monarki, det samme var mange andre ledere som Edward Montagu.
Englands mange puritanske og presbyterianske var bortimot alle tilhengere av rundhodene, det samme var mange mindre religiøse grupper som "independents" («de uavhengige»), men mange rundhoder var i Den engelske kirke, og det samme mange var mange rojalister. Andre politiske og religiøse fraksjoner blant rundhodene var "diggers" («graverne»), "levellers" («utjevnerne») og "fifth monarchists" («femtemonarkistene»).
Opprinnelse og bakgrunn.
En del puritanere, men slett ikke alle, hadde håret klippet kort rundt skallen, og de var således en opplagt kontrast til de menn med langt hår og med krøller.
I løpet av krigen og for en tid etterpå var «rundhode» et nedsettende begrep, — i New Model Army var det en straffbar forseelse å kalle en medsoldat for en rundhode. Det står i kontrast til begrepet «cavalier» som beskrev tilhengerne av rojalistenes sak. Cavalier begynte også som et nedsettende begrep — de første som benyttet det var for å sammenligne medlemmene i rojalistpartiet med spanske "caballeros" som hadde forgrepet seg på hollandske protestanter i dronning Elisabeths tid — men i motsetning til rundhodene ble cavalier omfavnet av de som ble kalt for det, og de benyttet det etter hvert selv som beskrivelse.
Rundhoder synes først å ha vært blitt benyttet som et nedsettende begrep mot slutten av 1641, da debattene i parlamentet om geistlighetloven av 1640, eller også kalt for biskopenes lov om utestengelse, som skapte opptøyer ved Westminster. En kilde sa at mengden som samlet seg her, «Svært få av dem hadde håret lengre enn ørene, derav kom det til at de som vanligvis kom med deres roping ved Westminster ble kalt for rundhoder». Demonstrantene omfattet lærlinger i London og rundthoder ble et nedsettende begrep for dem ettersom de vedtekter som hadde gått med på omfattet en forordning om kortklipt hår.
I henhold til den samtidige historikeren John Rushworth (død 1690) ble begrepet første gang benyttet den 27. desember 1641 av en avskjediget offiser ved navn David Hide som under opptøyene skal ha trukket sitt sverd og uttalt at han ville «kutte strupene på de rundhodete bikkjene som brølte mot biskopene.»
Imidlertid tilskriver Richard Baxter (død 1691), en puritansk kirkeleder, opprinnelsen til begrepet til en bemerkning som ble uttalt av dronning Henrietta Maria av Frankrike ved rettssaken til jarlen av Strafford tidligere dette året i referanse til John Pym da hun spurte hvem den rundhodete mannen var.
Jarlen av Clarendon, den fremste rådgiveren til Karl II av England, skal ha bemerket om saken at «de to begrepene rundhoder og cavalier (...) de som ble sett på som tjenere av kongen, de ble deretter kalt for "cavaliere", og de andre, pøblene som ble fordømt og foraktet under navnet "rundhoder".»
Ironisk, etter at den anglikanske erkebiskop William Laud opprettet en vedtekt i 1636 som instruerte hele geistligheten om å ha en kort hårfrisyre, var det mange puritanere som gjorde opprør for vise deres forakt for hans autoritet og lot sitt hår vokse enda lengre (noe som kan bli sett på deres portretter) skjønt de fortsatte å være kjent som «rundhoder». Langt hår var vanlige blant «de uavhengige» og blant puritanere av høy rang (inkludert Cromwell og hans sønn), særlig mot slutten av protektoratet, mens den «presbyterianske» (de vil si ikke-uavhangige) fraksjonen, og militære, offiserer som menige, fortsatte å foretrekke kort hår. Mot slutten av denne perioden var det en del uavhengige puritanere som igjen begynte å benytte begrepet «rundhode» i ironisk eller spottende henvisning til presbyterianske puritanere.
Rundhoder forble i bruk for å beskrive de som støttet en republikk eller hadde tendenser i den retning til opp mot krisen i forbindelse med utelukkelsesloven i 1678–1681; begrepet ble deretter erstattet av "whig", som opprinnelig også hadde en nedsettende betydning. På samme vis under kristen med utelukkelsesloven ble begrepet "cavalier" erstattet med "tory", et begrep introdusert av motstanderne av toryene, og som også var innledningsvis et nedsettende begrep.


Rojalistene.
Rojalistene, også kjent som kavalérene ("Cavaliers"), var en av partene i Den engelske borgerkrigen 1642-1651. De støttet, som navnet forteller, monarkens rettigheter mot parlamentets krav om økt innflytelse.


Knutsen & Ludvigsen.
Knutsen & Ludvigsen var et norsk band som laget absurd underholdning for barn og barnlige voksne. Bandet besto av Øystein Dolmen («Knutsen») og Gustav Lorentzen («Ludvigsen»). Knutsen og Ludvigsen holdt sammen fra 1970 til 1986, men hadde en rekke gjenforenings-/gjenoppløsningskonserter i 2004, 2005 og 2006. Bandet var i hovedsak fokusert rundt karakterene Knutsen og Ludvigsen, to «små fyrer som bor i en tunnel», og deres anarkistiske og bisarre påfunn, som kan minne om Astrid Lindgrens fortellinger, især om Pippi Langstrømpe i oppførsel og verdenssyn. Knutsen og Ludvigsen bor i «tunnelen» utenfor en by, men det er aldri eksplisitt hvilken by det er snakk om.
Historie.
Det finnes mange historier om hvordan Knutsen & Ludvigsen ble til. Den mest troverdige historien for hvordan karakterene ble til, er at de oppstod under sene nachspiel på Studentersamfundet i Trondhjems "hybler" på slutten av 1960-tallet, hvor de i tillegg til å skrive UKErevyen i 1969 også lagde små barneprogram for UKEsenderen, forløperen til Studentradion i Trondheim. Til disse små snuttene ble de første visene om Knutsen & Ludvigsen skrevet. De slo igjennom i Barnetimen i 1970 og kom med tre plater de neste fire årene med stort hell og boken "23 viser og mye annet".
Knutsen og Ludvigsen (1970).
Det første albumet var selvtitulert, og hadde, i motsetning til de påfølgende, en mer hørespill-aktig karakter, inkludert fortellerstemme. I historien dukker også problemet om at de skal kastes ut av tunnelen av myndighetene opp, noe de kom tilbake til på albumet «Fiskepudding! Lakrisbåter!». Her ble også «Konduktøren» introdusert for første gang. Denne figuren dukket også opp flere ganger i løpet av flere av prosjektene til Knutsen og Ludvigsen. Sangene «Knutsen og Ludvigsens kjenningsmelodi» og «Matpakkespisevise», sistnvente især, er de mest kjente sangene fra dette albumet. Omslagsbildet til albumet var Øystein Dolmens tegning av de to figurene Knutsen og Ludvigsen. Samtlige album gitt ut av Knutsen & Ludvigsen ble siden preget av Dolmens strek. De to figurene sier «Nå kiler det i magen, det gjør ingenting. Det skal det jo for oss som er så små».
Brunost no igjæn? (1972).
Andrealbumet «Brunost no igjæn?» var dermed det første albumet som var et album med bare sanger, uten fortelling. Albumet lanserte karakteren «Bestefar Knutsen», altså bestefaren til Knutsen av de to. Bestefaren dukket opp gjentatte ganger etter Brunost no igjæn?, men dette var den eneste gangen han selv sang. I tillegg til Bestefar Knutsen, er også «Det store Dyret» introdusert i denne historien. Det store Dyret har 17 hoder og er i utgangspunktet skummelt på dette albumet. For denne platen vant Knutsen og Ludvigsen Spellemannprisen 1972 (uttgitt i mars 1973) klassen barneplate. Omslaget består av Knutsen og Ludvigsen som spiller trommer (Knutsen) og banjo (Ludvigsen). I tillegg spiller Konduktøren bass, noe som spiller på at bassisten Jan Tro var stemmen til Konduktøren. Bestefar Knutsen spiller tuba, mens det store dyret til venstre på omslaget består av mange hoder, alle med flere kommentarer. Knutsen og Ludvigsen sier «Tålmodighet det er godt å lære (heh)» (Ludvigsen) og «Tålmodige må vi alle være Rock a hula hepp» (Knutsen). Dette er linjer som dukker opp i en sang på det påfølgende nummeret. Konduktøren sier «Jazz, gitt». Av sanger på dette albumet er «Nesevise» den mest kjente. På tross av at platen ikke har de samme klassikerne som flere andre plater, kom den inn på Morgenbladets topp 100 norske rockeplater, på en 63. plass.
Knutsen og Ludvigsen nr. 3 - Tut (1973).
Tredjealbumet, som oftest bare kjent som Tut, er det første som viste Dolmen og Lorentzen på forsiden. De to holder ut hendene slik at de tegnede Kntsen og Ludvigsen kan kjøre tog over dem. «Tut» inneholder en av bandets mest kjente sanger, «Grevling i taket». I tillegg hadde de fortsatt relasjonen med Bestefar Knutsen, i dette tilfellet med to sanger, «Sjørøverkaptein Knutsen» og «Bestefar skulle ut og fri». I den førstnevnte var Knutsen en fryktet sjørøver som blant annet fikk brev fra «Myndighetene», og, i typisk anakronistisk stil, slapp fri slavene som Tordenskiold fraktet til Amerika. En figur som også dukket opp på dette albumet var «Rallare Svendson», som dukker opp i to sanger, begge sunget på svensk. I tillegg hadde albumet «Ikke tigge», et klart spark til Margrethe Munthe, som inneholder teksten «Tålmodighet det er godt å lære tålmodige må vi alle være», fra forsiden på «Brunost no igjæn?».
Bakklandets Bassangforening.
Bakklandet Bassangforening var et sideprosjekt med flere venner og kolleger. Om enn sangene har en klar stil som minner om Knutsen & Ludvigsen, var dette i utgangspunktet Dolmen og Lorentzens påfunn. Den første platen, «Ned med Nidaros» (1975) har ingen egentlig kjente sanger, det nærmeste er muligens «Feskhandler Thorske» og «Gamle, gule plata med Beach Boys». Andrealbumet til Bakklandets Bassangforening, «Du milde Mosart» (1977), var en stor overraskelse i det at det var et konsertopptak med Arve Tellefsen. Konserten bar preg av en slags blanding mellom Tellefsens forsøksvise seriøsitet og Dolmen og Lorentzens spilloppmakeri. Tellefsen sang selv på flere av sangene, inkludert «Rosenborgvise». Den muligens mest kjente sangen fra denne konserten er «Eventyret om en melodi», framført i sin helhet av Lorentzen.
Fiskepudding! Lakrisbåter! (1980).
I 1980 kom det neste rene Knutsen & Ludvigsen-albumet, Fiskepudding! Lakrisbåter!. Albumet hadde stor suksess, og hadde også en viss form for fortelling innimellom sangene. Især henger de tre sangene «Til byen», «Ingenting så spennende som det» og «Trikken hjem» sammen i form av at det er en historie der Knutsen, Ludvigsen og Det store Dyret drar på tur til byen. Plateomslaget viser nettopp det, og er det første albumet helt i farger. Den mest kjente sangen fra albumet er «Hallo! Hallo!», som slo godt an. I tillegg har «Grønn papegøye i en snor» (igjen om Kaptein Knutsen), «Batteri» og «Hei Ny dag» fått oppmerksomhet.
Juba Juba (1983).
Der «Fiskepudding! Lakrisbåter!» ga Knutsen & Ludvigsen nytt liv og ny oppmerksomhet, fikk Juba Juba dem til toppen av norsk pop. Svært mange av sangene ble kjente. De mest kjente ble «Dum og deilig», «Eg ve te Bergen» og «Kanskje kommer kongen», men i tillegg har også «God morgen, Norge» (som ofte brukes som vignett), «Gammel Negermarsj», «Spøkelsestog», «Ku i tunnelen» og «Brilleslange» blitt kjente. Platen fikk Spellemannprisen 1983 for beste barneplate. Plateomslaget var i sterk rosa med de to hengende over et gjerde med fingre i hver sin musefelle, og Ludvigsen med en vimpel der det står «Hva er klokka?». Sangene fra Juba Juba fikk mye tid på radio, og platen solgte til over 110 000 eksemplarer, kanskje fordi folk som hadde vokst opp med Knutsen & Ludvigsen hadde blitt voksne. Dette medførte at Juba Juba kom på tredjeplass på VG-listen.
Juba Juba ble det siste studioalbumet fra Knutsen & Ludvigsen, og Knutsen & Ludvigsen ble oppløst i 1986.
Andre medier.
Knutsen og Ludvigsen hadde markert seg i forskjellige medier samtidig som de ga ut pater. De begynte som et hørespill, og dette gikk etter hvert over i teateroppsetninger. I 1976 kom det også en film der Harald Heide-Steen jr. og Rolf Just Nilsen hadde hovedrollene som Knutsen & Ludvigsen, men denne hadde bare måtelig suksess. Dolmen og Lorentzens innflytelse i den filmen regnes for å ha vært bagatellmessig. I 1979 kom hørespillet "Knutsen & Ludvigsen avslører Fridtjof Nansens falske berømmelse".
Tiden etterpå.
I 1995 lå Knutsen & Ludvigsens alter egoer Dolmen & Lorentzen i strid med hverandre, da produsent Ole A. Sørli ville hindre Lorentzen å gi ut en konsertplate med materiale fra Knutsen & Ludvigsen. Dolmen var vitne for Sørli. Dette fikk DumDum Boys til å spille inn deres låt «Kan det være nødvendig å være så sint» (fra Fiskepudding! Lakrisbåter!) og gi den ut på singel under bandnavnet "Racer". Det sies at dette fikk Dolmen og Lorentzen til å begrave stridsøksen. Året etter – i 1996 – kom hyllestplaten "Ellediller & krokofanter" der Norges fremste rock- og pop-band tolket Knutsen & Ludvigsens låter. Dolmen og Lorentzen var selv også med på noen av innspillingene.
I 2004 hadde Knutsen & Ludvigsen en serie konserter som skulle være en kombinert gjenforenings- og nok-en-gang-oppløsnings-turne med Motorpsykkel som backingband. Det ble sagt at Knutsen & Ludvigsen var endelig oppløst – igjen.
Knutsen og Ludvigsen ble nok en gang gjenforent i 2005 og holdt konsert i Grieghallen i Bergen 29. desember sammen med The Train Conductors (Sondre Lerche, Julian Berntsen, Bård Ylvisåker, Tarjei Strøm og Kato og Yngve Ådland). Det samme ensemblet spilte på Øyafestivalen 2006 den 12. august i Oslo. Låtutvalget var på disse konsertene var stort sett Juba Juba-platen. 19. august spilte Knutsen og Ludvigsen som oppvarming for DumDum Boys på Torget i Trondheim. Bakgrunnsmusikerene var igjen Motorpsykkel med Ronny Wikmark på tangenter i sidevogna.
Den 26. oktober 2006 sendte TV 2 et halvtimes portrett, "Hele Historien – Knutsen & Ludvigsen", hvor blant annet Øystein Dolmen, Gustav Lorentzen, Sola Jonsen fra DumDum Boys og Arve Tellefsen medvirket. Samme år fikk Knutsen & Ludvigsen Gammleng-prisen i klassen veteran.
Gustav Lorentzen døde 21. april 2010, 62 år gammel.
Plateutgivelser.
Singelen "Balladen om Nancy Drew"/"Rett West", med "Lillebjørn Nilsen" på 5-streng banjo, er inkludert på "Knutsen og Ludvigsens Vær'ste. Flexisingelen "Bakklandet Bassangforening" som fulgte med en del eksemplarer av "Ned med Nidaros" er dessverre ikke inkludert på CD-utgaven av albumet. Under navnet "Jerikos Murerlag" deltok Knutsen & Ludvigsen med sangene «Vesle Kassim», «Dette deilige land» og «La Palestina leve» på LPen "Palestina", gitt ut av plateselskapet MAI i 1975. Disse er ikke utgitt senere.
i 1988, to år etter oppløsningen, lagde Knutsen & Ludvigsen en reklamekassett for "Adax Skotørrer". Kassetten inneholder sketsjer og en ny sang, "Adaxvise". Den øvrige musikken er coverversjoner av listepop.
Av hyllestplater finnes "Ellediller og krokofanter" fra 1996 og singelen "Kan det være nødvendig å være så sint" med Racer (DumDum Boys) fra 1995. I tillegg finnes en uoffisiell CD kalt "Petter & Arne Aal" fra 2008. Albumet "The Yawn of the New Age" med støykunstneren Zweizz inneholder et spor med tittelen "Hommage a Knutsen & Ludvigsen".


2. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Etappen endte som forventet med en massespurt. Et firemannsbrudd som inneholdt blant andre Thomas Voeckler og Laszlo Bodrogi lå lenge i tet, bruddet hadde på det meste et forsprang på ca. 4 minutter og 20 sekunder ned til hovedfeltet. Bruddet ble imidlertid tatt igjen omtrent en mil fra mål i Les Essarts. Massespurten endte med seier til belgiske Tom Boonen, like foran Thor Hushovd og australske Robbie McEwen. Hushovd kom for sent opp i toppfart og selv om han var den med høyest fart de siste 30 meterne klarte han ikke å hente forspranget til Boonen. Team CSCs David Zibierski kom i mål med hovedfeltet og beholdt dermed den gule ledertrøyen. Hushovds lagkamerat Bodrogi klatret opp til en 3.plass i sammendraget etter at han kapret bonussekunder da han lå i brudd. Lance Armstrong forsvarte sin 2.plass i sammendraget uten større problemer og ønsker trolig å ligge der inntil lagtempoen for å spare laget for de ekstra kreftene som må brukes på å forsvare og kjøre for den gule ledertrøyen slik tradisjonen er i Tour de France. Kurt Asle Arvesen gjorde en god jobb for Team CSC og fungerte som hjelperytter i denne etappen.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Grouet (17,5 km)
2. mellomsprint i Talmont – Saint-Hilaire (69,5 km)
3. mellomsprint i Château-Guibert (150 km)
Klatretrøye.
Côte du Lac de la Vouraie 4. Kategori (165 km)
Eksterne lenker.
02


Temporitt.
Temporitt (fransk: "contre-la-montre", engelsk: "Individual Time Trial" eller "ITT") er et sykkelritt med individuell start, det vil si at man kjører «mot klokka».
Denne formen for sykling kan være både et løp i seg selv, eller den kan være en del av et større etapperitt, som for eksempel Tour de France.
I etapperitt er ofte den første etappen en kort tempoetappe. Dersom den er kortere enn 8 km kalles den "prolog". Typisk distanse for temporitt utover i konkurransen er 50 – 60 km. Deltagerne starter enkeltvis med gjerne ett minutts mellomrom (to minutter for de siste startende) og har ikke lov til å hjelpe hverandre underveis. Den som ligger best an i sammendraget starter sist. Vanlige temporitt er som oftest unnagjort på rundt en time, mens en prolog bare kan ta rundt 10 minutter. Temporitt varer vesentlig kortere enn landeveisritt med fellesstart.
Det arrangeres også temporitt for lag.
Utstyret som brukes i temporitt er noe annerledes enn det som brukes i vanlig fellesstart. Syklene er mer aerodynamiske, og det brukes ofte hjelmer som er dråpeformet for å minske luftmotstanden. Hjulene er også annerledes. Bakhjulet er massivt og tungt, for å kunne opprettholde en høy hastighet samt for minske turbulensen og dermed øke stabiliteten. Forhjulet er noe lettere enn bakhjulet, slik at rytteren skal kunne svinge uten for store problemer. Sykkelrammen er vesentlig stivere enn på en tradisjonell sykkel. Alt i alt gjør dette at sykkelen går raskere, men den er også vesentlig mer ubehagelig å sykle på, som er grunnen til at disse syklene ikke brukes til annet enn temporitt.


3. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Også denne etappen ble preget av et lengre brudd som ble innkjørt mot slutten av etappen. Akkurat som på 2. etappe.
Erik Dekker (RAB), Nicolas Portal (A2R) og Rubens Bertogliati (SDV) gikk i brudd etter 27 km og opparbeidet seg en ledelse som på det meste var på hele fem og et halvt minutt. Dekker holdt unna for hovedfeltet til det gjensto 3 km til mål. Massespurten ble som på 2. etappe vunnet av Tom Boonen som gjorde en ny glimrende spurt. Thor Hushovd startet spurten for tidlig og selv om han ledet en stund ble han stiv mot slutten og endte med det på en 9. plass. Kurt Asle Arvesen gjorde en jobb for laget og kom i mål midt i hovedfeltet på 54.plass. Robbie McEwen ble diskvalifisert og nedgradert til 186. plass (sisteplass i hovedfeltet) på etappen etter at han hindret O'Grady i spurten. Denne hendelsen sendte McEwen midlertidig ut av tetkampen om den grønne trøya, noe som på dette tidspunktet var svært gode nytt for O'Grays hardeste konkurrenter, Boonen og Hushovd. David Zabriskie, innehaveren av den gule trøya, kom til mål med hovedfeltet og han beholdt med det ledelsen i rittet, foran Armstrong og Bodrogi.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i St-Michel-Mont-Mercure (29 km)
2. mellomsprint i Coron (79 km)
3. mellomsprint i Les Trois-Moutiers (137 km)
Klatretrøye.
1. klatring i Cote de Pouzauges 4. Kategori (22 km)
2. klatring i Cote de Chinon 4. Kategori (161.5 km)
3. klatring i Cote de la Taconniere 4. Kategori (179.5 km)
Resultater.
1 Tom Boonen (Bel) Quick.Step 4.36.09
4 Bernhard Eisel (Aut) Française Des Jeux
5 Allan Davis (Aus) Liberty Seguros-Würth
8 Anthony Geslin (Fra) Bouygues Telecom
9 Thor Hushovd (Nor) Credit Agricole
10 Angelo Furlan (Ita) Domina Vacanze
03


Sedan (bil).
Audi A6 er et eksempel på en sedan
Sedan betegner en biltype med konvensjonelt, lukket karosseri med to eller fire sidedører og A-, B- og C-stolper som bærer taket. En sedan har dessuten bagasjerom med lokk (ikke topphengslet dør m/vindu) som er adskilt fra kupéen, og den er registrert for fire, fem eller seks personer. Enkelte sedaner kan ha bakseterygger eller armlener som kan felles ned slik at lange objekter kan føres inn i kupéen fra bagasjerommet. Betegnelsen kommer fra fransk og betød opprinnelig en slags lukket bærestol som man antar har sin opprinnelse fra byen Sedan.


Adrian Rockertsen Falkener.
Adrian Rockertsen Falkener (født ca. 1500, død 1596) var borgermester i Trondheim i årene 1554–1595.
I kildene er mellomnavnet/farsnavnet skrevet på forskjellige måter: "Rotkersson, Rothkertsøn, Rockertsøn, Rotgarsøn, Rutgersøn, Rochertssøn, Richartssøn" og "Roghartsen".
Det finnes imidlertid få kilder til informasjon om Falkener. Fødselsår og fødested er derfor usikre, noen kilder hevder at han ble født i Holland, mens andre hevder Bergen. Dødsåret er iflg. Trondheim Byleksikon 1595, men i kildene varierer fødselsåret fra 1478 til 1512, der begge ytterpunktene er like usannsynlige. Det fortelles også at Falkener skulle ha oppnådd en alder på 120 år, noe som er vel så usannsynlig.
Falkener hadde trolig hollandske røtter, og bodde i Bergen fram til han, sannsynligvis rundt 1520, kom til Trondheim. Her ble han rådmann i følge noen kilder i 1526, men det er usikkert. Han ble underborgermester fra ukjent årstall før 1547, og førsteborgermester fra 1554 til 1595. I 1594 ba han om å få fratrede sin stilling pga. alderdom og skrøpelighet.
(Frederik II var dansk-norsk konge mellom 1559–1588).
Som mange andre trøndere, var Falkener svenskvennlig under Den nordiske syvårskrig (1563–1570). Tilhengerne så på svenskene som befriere fra det danske herredømmet, og de ble mottatt med åpne armer da de i 1564 ankom Trondheim. Falkener var tro tilhenger og ble rådgiver til Claude Collart, som var kommandant av den svenske garnisonen i Trondheim. Det sies at mange av eiendommene som ble konfiskert fra svenskmotstanderne, havnet i Falkeners hender.
Adrian Falkener eide flere eiendommer i Trondheim og omegn, blant andre "Falkenergården" (tilsvarer i dag Olav Tryggvasonsgt. 5). Han skal også ha eid gårdene "Haugan" på Byneset og "Kvåle" i Orkdal. Utenfor byen eide han en løkke, "Adriansløkken" (tilsvarer "Arildsløkken" i Ila), som strakk seg langs Nidelva mot Stavne. Han eide også 1-2 jekter som gikk i handelsfart nordover til Finnmark.


Torsen.
Torsen er en ren mekanisk differensialteknologi for bruk i biler og andre kjøretøyer. Torsen er oppfunnet og patentert av det amerikanske selskapet Gleason Corporation. En Torsen-differensial fordeler kraften trinnløst og kontinuerlig mellom de aksler eller hjulpar den betjener.
Torsen-teknologien ble først brukt i militære kjøretøyer av merket Hummer fra 1983. Fra 1986 tok Audi i bruk Torsen-differensial i sine Quattro-modeller. Betegnelsen Torsen er et akronym laget av «Torque Sensing» (momentregistrerende).


Team Saxo Bank-Tinkoff Bank.
Team Saxo Bank-Tinkoff Bank (tidligere Team CSC) er et profesjonelt, dansk sykkellag som eies av Riis Cycling A/S med tidligere Tour de France-vinner Bjarne Riis i spissen fra 2000.
Saxo Bank kom inn som delsponsor før Tour de France 2008, og skulle fra 2009 starte på en treårig avtale som hovedsponsor. I løpet av 2010-sesongen gav Saxo Bank beskjed om at de ikke ville fullføre avtalen. Delsponsor SunGard kom med som tittelsponsor, og 3. august ble det annonsert at Saxo Bank ville være med ett år til.
Historie.
Laget ble lansert i 1998 som Team Home Jack and Jones, under ledelse av blant annet tidligere danske toppsyklister. Laget ble plassert i 2. divisjon og ikke 3. divisjon (hvilket var vanlig for nye lag) på grunn av gode økonomiske rammer. Målet var deltagelse i Tour de France senest 2000. Allerede tre måneder etter lanseringen trakk kapteinen Brian Holm seg på grunn av interne konflikter. På tross av en del konflikter mellom ledelsen og rytterene, foreløp resten av sesongen med en del gode resultater. Hele 9 seiere oppnådde de i deres første sesong. I 1999-sesongen oppnådde de så gode resultater at de nesten klarte å kvalifisere seg til Tour de France. De fortsatte fremgangen utover høsten og vant 2. divisjon. Det innebar opprykk til 1. divisjon (Tilsvarende UCI ProTour i dag). Likevel trakk den ene hovedsponsoren, Home, seg da nyinnkjøpte Mark Streel testet positivt på erytropoietin (EPO).
Før 2000-sesongen klarte teamledelsen å inngå hovedsponsorkontrakt med Memory Card og lagets første år i 1. divisjon var under navnet Team Memory Card – Jack and Jones. Denne sesongen innebar også Tour de France-deltakelse, hvilket hadde vært målet siden oppstarten i 1998. Denne sesongen var likevel også et negativt vendepunkt for laget ettersom deler av ledelsen valgte å kaste inn håndkledet. I tillegg gikk hovedsponsoravtalen med Jack and Jones ut, samtidig som Memory Card måtte trekke seg av økonomiske årsaker.
Etter denne sesongen tok Bjarne Riis over det mer eller mindre sponsorløse laget. Riis hadde lagt opp som profesjonell syklist våren samme året, men var ikke ferdig i sykkelsporten. I løpet av den høsten fikk de hovedsponsoravtale med det kanadiske IT-firmaet, CSC (Computer Sciences Corporation) og Internett-leverandøren, WorldOnline, som samme høst ble oppkjøpt av den italienske tele-giganten, Tiscali, og dermed skiftet navn. Laget het nå Team CSC – Tiscali. Ikke bare de økonomiske forholdene ble forsterket. Laurent Jalabert ble den store nyanskaffelsen i forkant av 2001-sesongen og han svarte med å vinne den prikkete klatretrøyen i Tour de France denne sesongen. Lance Armstrongs hjelperytter Tyler Hamilton ble anskaffet i begynnelsen av 2002-sesongen og han presterte 2. plass i Giro d'Italia allerede samme sesong. Laurent Jalabert gjentok klatrebragden fra Tour de France i 2001 og vant klatretrøyen også dette året.
Høsten 2002 var slutten på samarbeidet med Tiscali og laget het nå kun Team CSC. I den påfølgende sesongs utgave av Tour de France gjorde Team CSC stor suksess. Med tre plasseringer i topp 20, tre etappeseirer og seier i lagkonkurransen var det danske sykkellaget for alvor med helt der oppe. I etterkant av 2003-sesongen kjøpte Bjarne Riis og Co blant andre det italienske supertalentet Ivan Basso. Samtidig ble Kurt Asle Arvesen kjøpt inn fra det danske 2. divisjonslaget Team Fakta. I 2004 imponerte Team CSC i vårklassikerene for første gang og i Tour de France klarte lagets nye kaptein, Ivan Basso, å markere seg med en sterk 3.-plass sammenlagt. Våren 2005 imponerte de igjen i endagsklassikerene og i Tour de France dette året klarte Ivan Basso en 2. plass i Tour de France. Team CSC vant også den sammenlagte lagkonkurransen i UCI ProTour.
2006-sesongen startet bra for Bjarne Riis og Team CSC. Tidlig i januar ble det inngått en forlenget sponsorkontrakt med CSC (Computer Sciences Corporation) og laget gjorde det stort i vårklassikerene. Nyervervelsen Fabian Cancellara vant en overbevisende seier i det legendariske endagsrittet Paris - Roubaix, og en uke etter, fulgte Fränk Schleck opp med seier i Amstel Gold Race. I denne sesongen ble det også satset på seier i alle de tre Grand Tourene. Ivan Basso åpnet med en svært overbevisende sammenlagtseier i Giro d'Italia dette året med hele ni minutters margin til neste rytter, overraskelsen José Enrique Gutiérrez. Dagen før prologen i Tour de France ble Ivan Basso og en rekke andre favoritter nektet start på grunn av mistanke om innblandelse i bloddopingprogrammet til den spanske gynekologen Eufemiano Fuentes. Basso ble senere sparket av ledelsen i Team CSC. Likevel gjorde Team CSC en god innsats i Tour de France, med to etappeseire, blant annet Fränk Schlecks Alpe d'Huez-triumf. Carlos Sastre så lenge ut til å blande seg inn i kampen om sammenlagtseieren, men en dårlig tempoetappe på rittets nest siste dag henviste den spanske sliteren til fjerdeplass sammenlagt. Team CSC ble nummer tre i lagkonkurransen. Etter en noe turbulent sommer, markerte Team CSC seg igjen på høstsesongen. Jens Voigt dominerte Deutschland Tour og vant sammenlagt, Carlos Sastre klarte fjerdeplass i Vuelta a España (hans femte Grand Tour på rad) og Fabian Cancellara vant VM-tempoen i Salzburg. Kurt Asle Arvesen rundet av sin sesong med en sterk, men likevel sur andreplass i Paris - Tours, en spurt som ble veldig lik 17. etappe av Tour de France 2005. Team CSC vant UCI Pro Tour for lag i 2005, 2006 og 2007.
Rytterne.
2008-sesongen ble en bra sesong for laget, som vant lagkonkurransen i Tour de France, tok sammenlagtseieren med Carlos Sastre og ungdomstrøya med Andy Schleck. Kurt Asle Arvesen vant også en etappe, iført den norske mestertrøya.
10. juni 2008 ble det kjent at danske Saxo Bank kom inn som ny sponsor etter at CSC hadde annonsert at 2008-sesongen var deres siste. Saxo Bank skulle bli delsponsor ut 2008 og hovedsponsor fra 2009, og laget bytte navn til Team Saxo Bank. Samtidig trakk også Cervélo Cycles seg som lagets sykkelsponsor for å danne et eget proffsykkellag. 28. september 2008 ble det annonsert at laget hadde fått nok en dansk sponsor i IT Factory, og navnet fra 2009 skulle bli "Team Saxo Bank-IT Factory". To måneder senere, 1. desember, ble IT Factory slått konkurs etter at direktøren i selskapet hadde gjort et underslag på over 500 millioner kroner.


Larry Hagman.
Larry Hagman, fotografert i 2006
Larry Hagman (født 21. september 1931 i Fort Worth i Texas) er en amerikansk skuespiller. I Norge mest kjent for rollen som JR Ewing, en søkkrik og skruppelløs oljemagnat i TV-serien Dallas, som gikk som en farsott over verden helt fra slutten av 1970-tallet til opp til 1990-tallet.
I 1996 gjennomgikk Hagman en livreddende operasjon, i det han fikk transplantert en ny lever. Han har offentlig vedgått at han har hatt alkoholproblemer i mange år. Hagman har også spilt i en rekke andre filmer, blant annet som brannmann i en av Supermann-filmene. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Harpun.
a>-kulturen i Sør-Frankrike ca. 12300-9600 f.Kr.
En harpun er et stikkvåpen utviklet til jakt og fangst, spesielt av sjøpattedyr som seler og hvaler, men også til fangst av større fisk. Spissen på harpunen er utstyrt med mothakere for å unngå at byttet kan frigjøre seg fra harpunen etter at det er truffet. I enden av harpunen har mange valgt å feste en line, som gjør det mulig å kontrollere byttet. Det finnes to hovedtyper av harpun, såkalt "håndharpun" og "granatharpun".
Håndharpun.
Håndharpunen er et stikkvåpen som er avhengig av et støtskaft for å trenge inn. Etter innstikking har skaftet ingen betydning fordi linen er festet til selve harpunspissen, som benyttes til å trekke til seg fangsten. Dette er et gammelt fangstredskap, kjent helt tilbake fra steinalderen. Våpenet brukes fortsatt av arktiske jegerfolk til fangst av sel og hval. Sportsdykkere bruker dessuten moderne utgaver av dette våpenet til harpunering av fisk.
Granatharpun.
Granatharpun er et stikkvåpen som skytes ut med en harpunkanon. Harpunen er utstyrt med et granathode som eksploderer etter innstilt tid. Denne oppfinnelsen fikk sin endelige utforming i første halvdel av 1860-årene. Granatharpunens idehaver, designer og konstruktør var nordmannen Jacob Nicolai Walsøe på 1840-tallet. Nordmannen Erik Eriksen var også tidlig ute med ideer om en granatharpun på 1850-tallet, han samarbeidet senere med Svend Foyn som fikk æren. Men harpunen ble først patentert og industrialisert av Svend Foyn i 1886, som med dette åpnet for den «moderne» hvalfangsten. Ved fangst av mindre hvalarter sløyfes som oftest sprenggranaten.
Hvem som egentlig skal ha oppfunnet granaten er kilde til diskusjon – Den amerikanske oppfinner Horace Smith, en av grunnleggerne til våpenfabrikken Smith & Wesson er også oppgitt som oppfinner av "the explosive bullet used to kill the whale".
Den egentlige oppfinneren er utvilsomt Jacob Nicolai Walsøe. Født på Lødingen 26. september 1819. Han hadde utviklet en granatharpun allerede i 1840-årene og søkte offentlig støtte til sine eksperiment da. Han fikk støtte av Selskapet for Norges Vel i 1849, men ble nektet å ta ut patent på oppfinnelsen da han hadde mottatt støtte fra staten til sine eksperiment og oppfinnelse. Han forsøkte men klarte ikke å reise tilstrekkelig med penger for å realisere sin oppfinnelse i praktisk drift. For nærmere opplysninger se Jacob Nicolai Walsøe.
Erik Larsen Vognild, født på Vognild i Oppdal 28 august 1844, var også tidlig ute med sin ide for granatharpun. Han hadde en ide og konstruerte sin granatharpun, men hadde ikke økonomi til å sette den i produksjon. Svend Foyn hadde derimot økonomi til det, og høstet også æren for oppfinnelsen.
Vognild reiste i ung alder til Ibestad i Troms. Der konstruerte han den første treskemaskin som ble drevet av hestekraft.
Han dro senere til Amerika der han vant ry som Chicagos beste urmaker. Kilde: Opdalslagets aarbok 1930
Referanser.
"Informasjon om Erik Eriksen i denne artikkelen er basert på "The Discovery of King Karl Land, Spitsbergen, by Adolf Hoel, The Geographical Review Vol. XXV, No. 3, July, 1935, Pp. 476-478, American Geographical Society, Broadway AT 156th Street, New York" og Store norske leksikon, Aschehoug & Gyldendal."
Informasjon om Horace Smith er fra http://en.wikipedia.org/wiki/Horace_Smith_(inventor) og "History of Smith and Wesson" by Roy G. Jinks ISBN 0-917714-14-8


Patrick Duffy.
Patrick G. Duffy (født 17. mars 1949) er en amerikansk skuespiller og regissør. Han er kjent for sin rolle som Bobby Ewing i TV-serien Dallas og som Frank Lambert i situasjonskomedien Steg for steg, hvor han regisserte mange av episodene selv. Duffy er buddhist.


Crédit Agricole (sykkellag).
Crédit Agricole (C.A) var et profesjonelt fransk sykkellag som tilhørte den øverste divisjonen i internasjonal sykkelsport, UCI ProTour. Laget deltok også i utvalgte ritt i UCI Continental Tour. Fra 1998 var det franske finanskonsernet Crédit Agricole lagets hovedsponsor, men disse trakk seg ut etter 2008-sesongen. Det lyktes ikke klubbens sportssjef Roger Legeay å finne en ny hovedsponsor, og laget ble lagt ned.
Nordmannen Thor Hushovd var kaptein og en av de aller største stjernene på laget.
Klubben.
NB: Perioden som GAN har ingenting med sykkelklubben som gikk under samme navn i perioden 1972-1976, annet enn at begge ble sponset av det franske forsikringsselskapet med samme navn.
Greg LeMond er en av de største stjernene i klubbens historie, og vant sin siste sammenlagtseier i Tour de France i 1990. Nordmannen Atle Kvålsvoll syklet for laget i perioden 1988-1992, og var en av LeMonds viktigste og mest oppofrende hjelperyttere. Da LeMond forlot GAN hentet laget inn den britiske banesyklisten Chris Boardman, som spesialiserte seg på tempoløp, og vant prologene i Tour de France i 1996 og 1998. Australieren og spurtspesialisten Stuart O'Grady ble hentet inn til GAN i 1995, og syklet for laget i hele 8 år. Han vant flere etapper i Tour de France. Tyskeren Jens Voigt sluttet seg til laget i 1998, og i løpet av de neste fem årene vant han over 20 store seiere.
Nordmannen Thor Hushovd signerte for Crédit Agricole høsten 1999, og kjørte sin første hele sesong for laget året etter. I 2001 deltok han i sin første Tour de France. Etter noe uenighet innad i laget i forhold til den andre spurteren, Stuart O'Grady, har Hushovd siden 2004-sesongen vært lagets ubestridte hovedspurter og lagkaptein.
Norske Mads Kaggestad fikk kontrakt med Crédit Agricole i 2003, blant annet for å være Hushovds faste treningsmakker. Hans kontrakt utløp etter 2007-sesongen, og fra 2008 har Gabriel Rasch overtatt Kaggestads rolle.
Se også.
Peugeot (sykkellag)


Snare.
Snare er en eldgammel form for jaktredskap, konstruert for fangst av småvilt og fugler. Dette fangstredskapet er kjent helt tilbake til steinalderen, da det ble laget av tynne vidjekvister, dyresener eller skinnstrimler. Senere ble snaren laget av hestetagl, og etter det av tynn metalltråd.
Snaren ble gjerne festet slik at viltet fikk hodet inn i en renneløkke, og deretter ble kvalt når det prøvde å frigjøre seg. Rype, storfugl og hare har vært de vanligste byttene ved snarejakt.
Utformingen av snarer har tradisjonelt blitt gjort etter hvor dyrene ferdes. Rype og storfugl ble gjerne fanget på bakken, ved at en laget et enkelt gjerde av kvister som ledet til åtet, som gjerne besto av tørkede bær. Åtet ble plassert på begge sider av en port, der løkken ble plassert i hodehøyde. Byttet ville først spise tomt på ene siden, og så prøve seg på andre siden, med døden til følge.
Skulle snaren settes i et tre, dvs. henges opp, bruktes en klavelignende gren, der løkkene (oftest to, for å sikre at byttet ikke kunne smette unna) sto midt i åpningen, med agnet bundet fast under. Fuglen ville bruke klaven som vagle, og rakk sjelden ned til maten.
Den som skal bruke snarer til fangst av rype plikter å føre regelmessig tilsyn med snarene minst hver andre dag.
En variant av snaring er å bruke en løkke av messingtråd til å fange større ørret og laks med, mens fisken står stille på ett sted. Løkken må da tres inn på fisken bakfra uten at fisken aner uråd og forsvinner. Feste for tråden er like foran halefinnen.


Oscar Arnold Wergeland.
Oscar Arnold Wergeland (født 12. oktober 1844 i Christiania, død 20. mai 1910 i Kristiania) var en norsk historiemaler. Han er best kjent for maleriet "Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814", som ble malt i 1885. Maleriet henger bak talerstolen i Stortingssalen i Oslo.
Arbeid.
Wergeland var elev hos David Arnesen i Christiania 1859, og ved Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania 1865-1867. Han frekventerte dessuten Eckersbergs malerskole i flere omganger i perioden 1865-69. Dernest ble han student ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København 1869-70, og i München 1874-76.
Sammen med Eilif Peterssen er han en av få norske norske malerne som har valgt historiemaleriet som hovedsjanger. Wergelands "oevre" omfatter en lang rekke skildringer fra dansk og norsk historie. Han har særlig beskjeftiget seg med emner fra vikingtiden. Etter at han kom hjem fra München ble han i 1889 lærer ved Tegneskolen. Han er representert i Nasjonalgalleriet med to bilder.
Riksforsamlingen 1814.
Arbeidet med "Riksforsamlingen" begynte trolig i 1882, og bildet ble gitt til Stortinget i 1885 som en gave fra korpslege Lorentz Reinhold Boll Ring. Som forarbeid til bildet malte Wergeland 27 portretter, samlet på 17 bilder, som nå henger i Eidsvollbygningen. I alt omfatter bildet "Riksforsamlingen" 55 portretter.
Oscar Arnold Wergelands farfar, Lars Johan Wergeland, var bror av "Eidsvollsmannen" Nicolai Wergeland. Han var også bror av dr. philos. Agnes Mathilde Wergeland.


Nise.
Nise ("Phocoena phocoena"), eller vanlig nise og havnenise som den også kalles er en liten tannhval som tilhører nisefamilien og er en av tre kjente arter i slekten med vanlige niser ("Phocoena"). Vanlig nise er den minste av alle tannhvalene.
Beskrivelse.
Vanlig nise kan bli opptil to meter lang (det normale er 1,4-1,7 meter, avhengig av kjønn) og har en kort og kompakt, strømlinjeformet kroppsbygning med et «stumpt» nebb. Hunnene blir størst og veier opp mot 76 kg, mens hannene gjerne veier opp til ca. 61 kg. Nisen er svart på ryggen, men fargen går etter hvert over til grå langs sidene og hvit i buken. Nisen har ca. 50 tenner til sammen i over- og underkjeven.
Navnet «nise» kommer fra "hnísa" på norrønt, etter den nyse- eller snøftelignende lyden den lager når den trekker luft.
Vanlig nise er fredet i Norge.
Utbredelse og habitat.
Vanlig nise holder helst til i tempererte farvann i kystnære strøk, men den finnes også sørover langs vestkysten av Afrika, sør til kysten av Senegal. Den er normalt fraværende i Middelhavet, men det finnes en lokal stamme i Svartehavet. Ellers er den vanlig langs kysten på begge sider av Nordatlanteren. Dette inkluderer i øst Østersjøen, Skagerrak, Nordsjøen og Norskehavet, nordøstover til Kvitsjøen og deler av Barentshavet, og mot vest kysten av Island, Grønland, Canada og det nordøstre USA. Den finnes dessuten i det nordlige Stillehavet, fra Japan og et stykke nordover mot det russiske fastlandet i Øst-Sibir og de sørlige områdene av Beringstredet. Videre østover til kysten av Alaska og det nordvestlige Canada og USA.
Atferd.
Vanlig nise er et flokkdyr. Den lever normalt i små flokker på inntil åtte dyr, men i sammenheng med migrering og store etegilder kan man se flokker på femti til flere hundre individer. Nisen livnærer seg hovedsakelig av fisk og blekksprut. Den er utbredt i kystnære strøk på den nordlige halvkule og forekommer ofte i norske farvann, herunder også i fjordene. De kan bli opp mot 25 år gamle.


Carlos Alberto Parreira.
Carlos Alberto Gomes Parreira (født 27. februar 1943) er en brasiliansk fotballtrener. Han er landslagssjef for. Frem til 19. juli 2006 var han trener for Brasils landslag i fotball.
Parreira er sammen med Bora Milutinović én av to trenere som har sikret VM-deltakelse for 5 ulike land. Han ledet til VM i fotball i 1982, til VM i 1990, Brasil i 1994 og 2006, i 1998 og Sør-Afrika i 2010. (En trener, Bora Milutinović har 4 lag).
I 1997 trente han Major League Soccer-laget MetroStars. Han har også ledet to brasilianske klubblag: Fluminense og Corinthians. Den siste trenerjobben førte til at han var med på å vinne to viktige trofeer i 2003: Copa do Brasil og Campeonato Paulista.


Encyclopédie.
Tittelsiden til encyklopediens første bind.
"Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers" (eller
"Den store franske encyclopedi") var en tidlig encyklopedi, som ble utgitt mellom 1751 og 1772 i Frankrike. Verkets hovedredaktører var Denis Diderot og Jean le Rond d'Alembert.
Ett år etter at første bind var kommet ut ble verket midlertidig forbudt. Men allerede året etter, i 1753, kunne utgivelsen fortsette. Til å begynne med var det en oversettelse av engelskmannen Ephraim Chambers’ "Cyclopaedia, or Universal Dictionary of Arts and Sciences", som utkom i 1728 i to bind, men underveis ble den sterkt utvidet og politisert med mange liberale og progressive idéer.
Ved avslutningen i 1772 bestod den av 17 bind tekst og 11 bind med bilder og tegninger.
Mange fremtredende personer bidro til encyklopedien, for eksempel Georges Louis Buffon, baron de Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og Voltaire.


Chiwoniso Maraire.
Chiwoniso Maraire (født 1976) er en amerikansk-zimbabwisk sanger og musiker.
Hun ble født i Olympia, Washington, USA, og er datter av Dumisani Maraire. Hun er nå bosatt i Harare. Maraire er en av få kvinnelige afrikanske artister som spiller det tradisjonelle afrikanske fingerpianoet mbira.
Plateutgivelser.
Maraire, C


Étienne Bonnot de Condillac.
Étienne Bonnot de Condillac (født 30. september 1715 i Grenoble i Frankrike, død 3. august 1780 i abbediet Flux nær Beaugency) var fransk filosof, logiker og katolsk prest.
Han ble utdannet på jesuittenes kollegium i Lyon og ved seminaret "Saint-Sulpice" i Paris, og ble presteviet i 1740.
Som filosof tok han utgangspunkt i John Locke og utvilket en sensualistisk erkjennelsesteori.
I "Traitée des systèmes" (1749) skjelnet Condillac mellom tegn: De tegn som bare tilfeldig knyttes til gjenstanden, naturlige tegn, og kunstige (eller betingede) tegn (som språk og skrift). Nøkkelen til erkjennelsens hemmelighet ligger i å anvende disse tegnene på rett vis. Ved å dele opp kompliserte begreper i deres enkleste bestanddeler, unngår man feil.
I "Traité des sensations" (1754) tilbakefører Condillac alle sjelelige funksjoner (følelser, ønsker, viljesbeslutninger) til de fornemmelser som de har sitt utgangspunkt i. Han intellektualiserer fornemmelsene selv og de psykiske erfaringer. "Forstanden ser mer enn øyet", skriver Condillac.
I verkene "La logique ou les premiers dévelopments de l'art de penser" (1780) og "La langue des calculs" (1798) tar Condillac utgangspunkt i tesen om tankes og språks uatskillelighet, og forklarer språkutviklinger med handlinger. Ved å dele opp handlinger og betrakte dem ut fra deres kommunikasjonsbudskap (og dermed også en oppdeling av ideene som er disse handlingenes "tegn") blir handlingenes språk en analytisk metode.
Condillac forstår "viten" som en en logisk sikker slutning ut fra fornuftsgrunner, altså som noe mer enn bare sannsynlighet.
Hovedverker.
Condillac var antagelig bidragsyter til en hovedartikkel i "Den store franske encyclopedi".


Knut A.G. Hauge.
Knut Audun Grodås Hauge (født 18. februar 1970) er en norsk tegneserietegner. Han er blant annet mannen bak serien Mille som ble publisert i bladet Pondus, i Bergens Tidende og i tegneserieantologien FLEIP. Hauge er utdannet lektor og jobber som lærer ved Sentrum videregående skole i Kongsvinger. I tillegg er han tekstforfatter, blant annet for satireprogrammet Hallo i uken på NRK P2.
Under sin tid i Trondheim var Hauge en av intiativtagerne til Trondheimstegnerne, og han er fremdeles tilknyttet denne gruppen.
Hauge er opprinnelig fra vestlandsbyen Haugesund, men bor i dag i Arvika, Sverige.


Iñigo Idiakez.
Iñigo Idiakez (født 8. november 1973 i Spania) er en spansk fotballspiller som har spilt for tre spanske og to engelske klubber. Han er midtbanespiller og spiller nå for Southampton i Football League Championship.
Biografi.
Idiakez startet sin profesjonelle fotballkariere i den spanske klubben Real Sociedad i 1992. Etter å ha vært i denne klubben i over 10 år ble hans neste stopp Real Oviedo. I denne klubben spilte han bare en sesong noe han også gjorde i sin tredje klubb, Rayo Vallecano.
Den 23. juli 2004 signerte han en 2-års kontrakt med Derby County, og han spilte sin første kamp for denne klubben den 7. august 2004 i en ligakamp mot Leeds United. Sitt første mål for klubben fra Derbyshire kom 14. august 2004 i en ligakamp mot Ipswich Town. I april 2005 skrev han under på en utvidelse av kontrakten hans med Derby, og denne utvidelsen var på et år med en opsjon på ytterligere et år. Dette ville binde han til Derby ut 2007/08 sesongen, men den 31. august 2006 solgte klubben han til Southampton for $250 000.


Mille.
Mille er en enruteserie laget av Knut A.G. Hauge, publisert på nettet siden årsskiftet 1998/99, og i bladet Pondus fra 2000 til 2006. Den trykkes i Bergens Tidende, i tegneserieantologien FLEIP og ble i en periode også publisert i Kapital. Mille betyr 'tusen' på latin, og tegneserien ble opprinnelig nedlagt da tusen ruter var oppnådd i desember 2006. Mille gjenoppstod på nettet i 2009.
Mille er en tegneserie i samme tradisjon og format som rutene til den amerikanske tegneren Gary Larson, men med utgangspunkt i norske forhold. De fleste figurene i Mille-rutene snakker Oslo øst-dialekt, i motsetning til tegneren selv som er oppvokst på Kvala i Haugesund (men har bodd store deler av sitt voksne liv i Groruddalen).


Morten Bisgaard.
Morten Bisgaard (født 25. juni 1974 i Randers, Danmark) er en dansk tidligere fotballspiller som har spilt for fem danske, en italiensk og en engelsk klubb.
Bisgaard har spilt åtte landskamper, og scoret ett mål for.
Klubblag.
Etter å ha spilt for en del mindre klubber i Danmark kom Bisgaard til Odense i 1993. Sommeren 1998 reiste han til den italienske klubben Udinese, og han ble i denne klubben fram til juli 2001 da han gikk til danske FC København. Han spilte for FC København i tre sesonger, og scoret blant annet et mål i den danske cupfinalen for laget fra København.
Den 9. juni 2004 signerte Morten Bisgaard for den engelske klubben Derby County, og han debuterte for denne klubben 7. august 2004 i en kamp mot Leeds United. Sitt første mål for klubben fra Derbyshire var mot Brighton & Hove Albion i en ligakamp den 5. februar 2005. Totalt spilte han 36 ligakamper og scoret fire mål for "the Rams" i 2004/05-sesongen. Han spilte også begge play-off kampene i mai 2005 da Derby ble slått ut av Preston North End.
2005/06-sesongen startet bra for Bisgaard da han scoret fire ligamål på de åtte første kampene, men etter at klubben tapte 3-0 hjemme mot Wolverhampton Wanderers den 18. november 2005 forsvant han ut av startoppstillingen. Selv om han totalt stoppet på 33 ligakamper i denne sesongen var en del av disse korte innhopp på slutten av kampene.
Landslag.
Bisgaard debuterte på det danske landslaget den 14. august 1996 i en kamp mot, og han scoret sitt første landslagsmål 12. september 2000 i en kamp mot. Hans åttende og siste landskamp var mot den 7. oktober 2000. Bisgaard har også spilt 8 U-21 og 12 U-19 landskamper.


Den cisalpinske republikk.
Den cisalpinske republikk (ital. "Repubblica Cisalpina") var en fransk klientrepublikk i det nordlige Italia mellom 1797 og 1802.
Etter Slaget ved Lodi i mai 1796 gikk den franske general Napoleon Bonaparte i gang med å organisere to stater – den ene sør for elven Po (Den cispadanske republikk) – den andre i nord (Den transpadanske republikk).
Disse to ferske franske marionettrepublikkene ble, sammen med provinsen Novara, snart etter sammenslått til Den cisalpinske republikk (29. juni 1797) og fikk Milano som hovedstad. Den cisalpinske republikk omfattet omtrent det tidligere Hertugdømmet Milano, de delene av Republikken Venezia som lå vest for elven Adige, Hertugdømmet Modena, De pavelige legasjoner og den piemontesiske provinsen Novara. Republikken hadde en befolkning på ca. 3,5 millioner. Hæren bestod av 20 000 franske styrker, betalt av Den cisalpinske republikk. Den første presidenten (director) var Serbelloni.
Den 10. oktober 1797 gjorde Valtellina opprør mot grisonerne og sluttet seg til republikken.
Republikken ble besatt av østerrikske styrker i 1799, men ble gjenetablert den 2. juni 1800 etter Slaget ved Marengo. I januar 1802 endret Den cisalpinske republikk navn til Den italienske republikk og senere til Kongedømmet Italia (1805 – 1814).


Grzegorz Rasiak.
Grzegorz Rasiak (født 12. januar 1979 i Szczecin) er en polsk landslagsspiller i fotball. Han er angrepsspiller og spiller for øyeblikket for den polske Lechia Gdańsk.
Rasiak har spilt 37 landskamper og scoret 8 mål for i perioden 2002 til 2007.
Klubblag.
Rasiak startet sin karriere i 1996 i polske Warta Poznań. I 1998 gikk han til GKS Bełchatów, og i 2000 skrev han under for Odra Wodzisław. I denne klubben scoret han 9 ligamål på 28 kamper før han i 2001 var klar for Groclin Dyskobolia Grodzisk Wielkopolski. Her ble han værende fram til 2004 da italienske Siena kom med et tilbud som Rasiak godtok. Utskiftinger i den italienske klubben sitt styre førte imidlertid til at overgangen ble kansellert, og han slo derfor til på et tilbud fra den engelske klubben Derby County.
Han signerte for den Derby i september 2004, og den 25. september 2004 debuterte han for klubben i en kamp mot Wigan Athletic. Hans første mål for klubben fra Derbyshire kom i en ligakamp mot Watford 16. oktober 2004, og totalt scoret Rasiak 18 ligamål på 41 kamper for Derby County før han ble solgt til Tottenham Hotspur for £2 millioner den 31. august 2005.
Han debuterte i Premier League den 10. september 2005 mot Liverpool, men spilte bare ni kamper for Tottenham før han ble lånt ut til Southampton, med klausul om senere kjøp, 8. februar 2006. Da 2005/06 sesongen var over returnerte han tilbake til Tottenham før Southampton kjøpte han for £2 millioner den 2. mai 2006.
Landslag.
Grzegorz Rasiak debuterte på det polske landslaget i en kamp mot Færøyene den 21. februar 2004. Han har spilt seks VM-kvalifiseringskamper for Polen og han var også i den polske troppen til VM i 2006.


Rhône.
Rhône er en elv som renner fra Sveits gjennom Frankrike og ned i Middelhavet. Elvens kilder er i Furkapasset (2108 m) i de sveitsiske alper. Derfra renner den ned i Genèvesjøen. Etter å ha rent ut av denne sjøen og vestover, møter den sin eneste større sideelv, Saône. Deretter renner den rett sørover til Languedoc der den deler seg i et stort delta og munner ut i Middelhavet.
Blant byene som ligger ved Rhônes bredder er Genève, Lyon, Valence og Avignon.


Lee Holmes.
Lee Daniel Holmes (født 2. april 1987 i Mansfield i Nottinghamshire) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske fotballklubber og som nå er under kontrakt med Preston North End.
Holmes, som er en venstre kantspiller, har spilt kamper på U-16, U-17 og U-19 nivå for.
Klubblag.
Holmes ble Derbys yngste ligaspiller gjennom tidene da han, 15 år og 268 dager gammel, debuterte for klubben i en kamp mot Grimsby Town den 26. desember 2002. Lee Holmes kom inn som innbytter i en kamp som Grimsby vant 3-1. Ikke lenge etterpå skrev han FA-Cup historie da han ble den yngste spilleren som har spilt i de ordinære rundene av turneringen. I 3. runde kampen mot Brentford den 4. januar 2003 gjorde han et innhopp 15 år og 277 dager gammel. Totalt spilte han 2 ligakamper og 1 cupkamp for Derby i 2002/03-sesongen.
I den påfølgende sesongen ble Lee Holmes også den yngste som noengang har scoret for Derby County i ligasammenheng. Dette skjedde mot Coventry 25. oktober 2003 da han var 16 år og 206 dager. Da denne sesongen var over hadde Holmes fått bokført 2 mål på 23 ligakamper. I første del av 2004/05-sesongen fikk han med seg 2 ligakamper og 1 cupkamp for klubben fra Derbyshire før han den 22. desember 2004 ble utlånt til Swindon Town. Hans første kamp for denne klubben var mot Peterborough United den 26. dember 2004 i en kamp som Swindon vant 2-0, og hans første scoring for Swindon kom i en kamp mot Doncaster Rovers den 26. februar 2005. Han returnerte tilbake til Derby i mars 2005 etter å ha scoret ett ligamål på 15 kamper for "the Robins". I siste del av 2004/05-sesongen spilte han en ligakamp for "the Rams".
I 2005/06-sesongen ble det 18 ligakamper på Holmes, og midt i denne sesongen forlenget han kontrakten med Derby. Det skjedde 19. januar 2006 da han skrev under på en 2-års kontrakt som startet fra sommeren 2006. I august 2006 ble han lånt ut til Bradford City, og hans første kamp for Bradford var 5. august 2006 i en ligakamp mot Nottingham Forest. Etter å ha spilt 16 ligakamper og 3 cupkamper for Bradford vendte han tilbake til Derby i desember 2006 på grunn av en skade. I 2006/07-sesongen spilte ikke Holmes noen obligatoriske kamper for Derby County, og heller ikke i første del av 2007/08-sesongen ble det noen kamper for Derby på Holmes. For å få mer spilletid ble han utlånt til Football League One klubben Walsall den 11. januar 2008. Han debuterte for "the Sadlers" den 12. januar 2008 da de spilte 2-2 i en ligakamp mot Swindon Town.
Landslag.
Holmes var sentral i England sin U-19 tropp som spilte EM i Nord-Irland sommeren 2005. Han spilte alle England sine kamper, og scoret England sitt mål i finalen mot Frankrike i en kamp England tapte 3-1.


Spansk åpning.
I sjakk er Spansk en sjakkåpning som defineres ved trekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lb5. Referansen til Spania kommer av at dette var hjemlandet til Ruy López de Segura, en prest og sjakkteoretiker fra det 16. århundre. I engelskspråklige land kalles åpningen for nettopp «Ruy Lopez». Spansk er den mest spilte av alle åpninger som begynner med 1.e4 e5.
En av ideene bak 3.Lb5 er at springeren som garderer bonden på e5 nå er under oppsyn. Selv om hvit ikke direkte truer 4.Lxc6 fulgt av 5.Sxe5 (da 5...Dd4 vinner tilbake bonden) er dette noe svart er nødt til å ta hensyn til. Ellers så oppnår 3.Lb5 utvikling av løperen og trekket forbereder rokade.
Hovedvarianter.
Svarts vanligste forsvar er 3...a6 som tvinger hvit til å enten trekke løperen til a4 (det vanligste) eller bytte av på c6 (Avbyttevarianten). Blant alternativene finnes de solide trekkene 3...Sf6 (Berlinerforsvaret), 3...d6 (Steinitz-forsvaret), samt de mer aggressive 3...f5 (Jaenisch-gambiten) og 3...Sd4 (Bird-forsvaret).
Hvis hvit ønsker å unngå hovedvariantene i Spansk, går det an å spille 5.De2 (Worrall-angrepet) som dekker e4-bonden igjen.


Live Aid.
Live Aid var en rockekonsert som ble holdt den 13. juli 1985. Initiativtakere til konserten var Bob Geldof og Midge Ure og formålet var å samle inn penger til de sulterammede i Etiopia. Konserten ble hovedsakelig avholdt på Wembley stadion i London (med et publikum på om lag 72 000) og på JFK stadion i Philadelphia (med om lag 90 000 publikummere). Det ble også avholdt mindre konserter i Sydney og i Moskva. Konserten var tidenes største satellittoverførte TV-sending, hvor man hadde seere fra om lag 100 land.


Carbonariene.
Carbonariene (ital. Carbonari = «kullbrennere») var fellesbetegnelsen for en rekke hemmelige revolusjonære selskaper som ble grunnlagt tidlig på 1800-tallet i Italia. De var sentrale drivkrefter ved planleggingene av en rekke opprør og revolusjoner i en rekke italienske stater, i 1820, 1830–1831 og 1848.
Carbonarienes historiske røtter er noe uklare. Men dette hemmelige brorskapet utviklet seg i Kongedømmet Napoli og var tidlig en faktor i og rundt hovedstaden Napoli. Her støttet carbonariene først Joachim Murat (som Napoleon hadde innsatt som konge), men gav så sin tilslutning til kong Ferdinand I.
De ble organisert på samme vis som frimurerne, i små celler, spredt over hele landet. De arbeidet for et liberalt og samlet Italia. Dette skulle skje ved at universitetsstudenter og intellektuelle skulle anføre spontane opprør i den arbeidene befolkning. Det var også et antiklerikalt element i deres tenkning og program.
Den 15. august 1814 fordømte kardinalene Pacca og Consalvi de hemmelige selskaper, blant annet frimureriet og carbonariene. De ble noen år senere fordømt av paven selv Pius VII) og medlemmene truet med ekskommunikasjon fra den katolske kirke i 1821, i den apostoliske konstitusjon "Ecclesiam a Jesu Christo".
Silvio Pellico (1788–1854) og Pietro Maroncelli (1795–1846) var ledende medlemmer blant carbonarine. Begge var i mange år holdt fengslet av østerrikerne, lenge i Borgen Spielberg i Brno i Mähren. Etter at han var løslatt skrev Pellico boken "Le mie prigioni", der han i detalj beskriver de ti årene han tilbragte i fengsel. Maroncelli mistet ett bein i fengsel. Han sørget for oversettelse og redigering av Pellicos bok i Paris (1833). Blant carbonariene var også Giuseppe Garibaldi og Giuseppe Mazzini.
Revolusjonene ble slått ned av franskmennene under Louis Napoleon og av de østerrikske habsburgerne, som forsøkte å holde på sine maktposisjoner i Italia (Venezia og Milano var begge del av det østerrikske rike, og Kongedømmet Begge Sicilier har styrt av konger fra huset Bourbon som stod under sterk innflytelse fra den franske regjering). At revolusjonene slo feil, viste at nasjonal samling ikke kunne skje alene på grunnlag av idealisme, men måtte drives frem ved «realpolitikk». Samlingen av Italia i 1860- og 1870-årene ble tilslutt virkeliggjort ad diplomatisk vei fra Piemonte-Sardinias side.
Annet.
Matretten spaghetti alla carbonara, det vil si "spaghetti på kullbrennernes vis", har sin bakgrunn i disse hemmelige selskapene.


Johannesburg.
Johannesburg er Sør-Afrikas største by med 3,2 millioner innbyggere. Byen ble etablert i 1886 og er hovedstad i provinsen Gauteng, som er den rikeste provinsen i Sør-Afrika og i hele Afrika sør for Sahara. Johannesburg har mange kallenavn blant sine innbyggere, det vanligste er «Jo'burg», ellers er «Jozi», «JHB», «eGoli» eller «Gautheng» vanlige navn. De siste navnene er «ishiZulu» og «seSotho», og henviser til gullgruvene som byen bygger på (bokstavelig «Sted med gull»).
Johannesburg er også Sør-Afrikas økonomiske sentrum, og er en av verdens mest kriminelle byer. Byen er en av de 40 største storbyområdene i verden, og den eneste byen i Afrika som offisielt blir kalt en verdensby. Mange regner ofte feilaktig med Johannesburg som hovedstad i Sør-Afrika, men de tre hovedstedene i landet er Bloemfontein, Cape Town og Pretoria. Sistnevnte ligger kun ca. 100 km fra Johannesburg. Den sørafrikanske forfatningsdomstolen, høyesteretten i Sør-Afrika, ligger derimot i byen.
Johannesburg er et handelssentrum for gull og diamanter på grunn av byens plassering i de mineralrike fjellene Witwatersrand. I Johannesburg ligger også OR Tambo International Airport, den største og travleste flyplassen i Afrika, og innfallsport for videre reiser i det sørlige Afrika.
Demografi.
I følge en folketelling i 2001 bor det mer enn 3 millioner mennesker i byen. Johannesburg dekker et område på 1 644 km², som er svært stort sammenliknet med andre byer, og derfor blir folketettheten bare 1 962/km². Folketallet i Stor-Johannesburg er nesten 8 millioner. Johannesburg omslutter også Soweto i sørvest, et township som apartheid-regjeringen etablerte for å huse de mange svarte i byen.
Klima.
Johannesburg ligger på det høye platået i østlige deler av Sør-Afrika, hele 1 753 meter over havet. Klimaet er tørt, selv om det oppstår regnbyger om ettermiddagen mellom oktober og april.
Gjennomsnittstemperaturen ligger på rundt 27 °C om sommeren og 20°C om vinteren. Minusgrader og frost forekommer innimellom, men dette skjer relativt sjelden. Årsnedbøren ligger mellom 600 og 800 millimeter, og de største mengdene kommer om sommeren.
Flyplasser.
Johannesburg betjenes av OR Tambo internasjonale lufthavn (tidligere Johannesburg internasjonale lufthavn) for både innenriks og internasjonale flyvninger. Andre flyplasser rundt byen er Rand lufthavn, Grand Central lufthavn, og Lanseria. Rand lufthavn ligger i Germiston, og er en liten flystripe som mest brukes av private. Flyplassen var også hjem til South African Airwayss første Boeing 747 Classic, the Lebombo, som nå er luftfartsmuseum. Grand Central ligger i Midrand og betjener for det meste private fly. Lanseria lufthavn brukes til kommersiell trafikk til Cape Town, Botswana, og Sun City.
Annet.
Til tross for dens størrelse har den relativt få attraksjoner og den regnes heller ikke som utpreget turistby.
Referanser.
Sør-Afrika


Padiham.
Padiham er en liten by ved elven Calder i Lancashire, England. Den ligger omkring fem km vest for Burnley.
Byen ble grunnlagt før normannernes erobring av England i det 11. århundre. Den var i flere hundre år en viktig markedsby for området, hvor man solgte produkter fra Pendleside. Markedet eksisterer fortsatt, og holdes på onsdager og fredager.
Padiham ble utvidet og i stor grad ombygd under den industrielle revolusjon. Sentrum er i dag definert som et bevaringsverdig område.
John Wesley skrev i 1757 at Padiham hadde «… de villeste kvinner jeg noen gang har sett».


Karl Emmanuel IV av Sardinia.
Karl Emmanuel IV av huset Savoia (født 24. mai 1751, død 6. oktober 1819 i Roma) var konge av Kongedømmet Sardinia fra 1796 til 1802.
Han målte 1.49 meter på strømpelesten.


Samiske valgkretser.
a>Valgordningen for sametingsvalget i 2009 er endret. Fra og med dette valget har Sametinget sju valgkretser.
I følge den gamle ordningen var det tretten valgkretser for det norske sametinget.


Imola.
Imola er en by i den norditalienske regionen Emilia-Romagnas provins Bologna. Innbyggertallet er på rundt 65 000.
Byen oppstod allerede i antikken. På romersk tid oppstod bynavnet «Forum Cornelii», og henspiller på Lucius Cornelius Sulla, som grunnla en romersk koloni der. Navnet Imola kommer fra lokal dialekt, «der borte/der nede», altså en slags stedsangivelse som passer med at man står på høydedragene i nærheten og peker.
I Forum Cornelii og krysset romerveiene «Decumanus Maximus» og «Cardo Maximus».
I byen ligger bilbanen Autodromo Enzo e Dino Ferrari, hvor det blant annet har blitt holdt en rekke Formel 1 løp


Saemien Sijte.
Saemien Sijte er et sørsamisk nasjonalt museum beliggende på Snåsa i Nord-Trøndelag.
Selve organisasjonen ble etablert som en kulturforening den 29.2.1964 og hadde i startfasen som hovedmål å realisere planen om et samisk kulturhus med en samling av bruksting, samiske bygninger/husvær, duedtie og andre ting av kulturell og historisk interesse som kunne gi et bilde av sørsamisk liv og historie.
Ved siden av den museale virksomheten arbeider Saemien Sijte også med kulturspørsmål som er fremtidsrettet og som har som hovedmål å styrke den sørsamiske identiteten og fellesskapsfølelsen.
Saemien Sijte ligger på nabotomten til Åarjel-Saemiej Skuvle. Det er derfor naturlig med et nært samarbeide mellom disse to samiske institusjonene i arbeidet med å sikre at det samiske kultur og samfunnsliv fortsatt skal ha en fremtid og utviklingsmuligheter.
Bygningen Saemien Sijte sto ferdig 1. juli 1979 og ble offisielt innviet 3. oktober 1980.
Institusjonen Saemien Sijte er fra 01.01.06 omorganisert til stiftelse som ledes av et styre på 5 medlemmer. Rune Fjellheim leder stiftelsesstyret. Foreningen Saemien Sijte har overført bygg og virksomhet til stiftelsen.
Foreningen Saemien Sijte har eget styre, med lagets årsmøte som høgeste organ. Foreningen velger 2 av styremedlemmene til stiftelsen. Foreningen vil utvikle sin virksomhet videre i samarbeid med Stiftelsen Saemien Sijte og andre aktører.
Saemien Sijte disponerer et areal på 25da som Snåsa kommune har stilt til disposisjon. Planen er å utnytte dette arealet til å bygge opp en utstilling av samiske bygninger og redskaper som naturlig hører til ute i det fri.
Saemien Sijte leier også ut kontorlokaler til andre offentlige institusjoner som jobber med samiske spørsmål. Dette gjør at det i dag er samlet en betydelig kompetanse innenfor husets vegger, både faglig og kulturelt.
I takt med samfunnsendringene for øvrig, har oppgavene til Saemien Sijte bare blitt flere og større.
Som museum skal Saemien Sijte drive med dokumentasjon, bevaring, forskning og formidling. Behovet og interessen for kunnskap og informasjon om samisk kultur er stort. Dette er viktig for det samiske samfunnet, men interessen og behovet for informasjon fra andre grupper i det lokale, regionale og internasjonale samfunnet er også økende.
De nåværende lokalene har blitt for små og uhensiktsmessige til de oppgavene de skal fylle.
Saemien Sijte er derfor midt opp i et spennende utviklingsarbeid med utbygging av sentret. Det planlegges for flere kontor og arbeidsplasser samt utvidet formidlingsvirksomhet med bla. nye utstillinger og IT basert informasjon.


Crédit Agricole (bank).
Crédit Agricole er et fransk finanskonsern grunnlagt i 2000. Selskapet er verdens fjerde største bankgruppe.
Crédit Agricole var hovedsponsor for det profesjonelle sykkellaget med samme navn, men trakk seg ut etter 2008-sesongen.


Ernst Wilhelm Leberecht Tempel.
Ernst Wilhelm Leberecht Tempel (født 4. desember 1821 i Niedercunnersdorf, Sachsen, død 16. mars 1889 i Arcetri, Italia) var en tysk astronom og litograf. Han fant blant annet 5 asteroider og 12 kometer, f.eks. Tempel 1.
Tempel, Ernst
Tempel, Ernst
Tempel, Ernst


Warez.
Warez er et uttrykk som betyr piratkopiert materiale. Uttrykket er utledet fra det engelske ordet for programvare, «software».
Skrivemåten, med «z» som flertallsending er forholdsvis vanlig i internettsjargong, andre eksempler på dette er «appz» ("applications") og «gamez» ("games"). Uttrykket blir hovedsakelig brukt til å beskrive piratkopiert programvare som blir distribuert på Internett av organiserte «Warez-grupper», piratkopier som blir solgt for profitt blir som regel ikke kalt for warez. I tillegg til programvare distribuerer også warez-gruppene annet opphavsrettsbeskyttet materiale, som filmer og musikk. Dette blir også omtalt som warez, selv om det ikke er programvare.


4. etappe i Tour de France 2005.
Startliste.
15.25: Crédit Agricole (Thor Hushovd)
15.55: Discovery Channel
16.00: Team CSC (Kurt Asle Arvesen)
Info.
Dette var årets eneste lagtempo i touren. De store forhåndsfavirittene var Team CSC og Discovery Channel Pro Cycling Team.
Første lag starter kl. 14:20 og siste lag ut starter kl. 16:00. Startintervallene mellom hvert lag er på 5 minutter.
Som forventet ble dette en kamp mellom laget til Bjarne Riis (Team CSC) og Lance Armstrong (DSC). CSC ledet med 15 sekunder på Armstrong tidlig i løpet, men etterhvert tok Discovery inn på CSC, med kun 6 km igjen til mål ledet CSC med 2 sekunder. Kun noen hundre meter fra mål falt mannen i den gule trøya, CSCs David Zabriskie. Dette gjorde at laget trolig tapte noen dyrebare sekunder, som trolig førte til at Discovery vant etappen og at Zabriskie mistet ledelsen i rittet. Om Zabriskie ikke hadde falt ville han etter all sannsynlighet beholdt ledelsen i løpet ettersom at CSC da trolig ville vært noen sekunder raskere. Istedet trillet Zabriskie i mål på en 53.plass, 1 minutt og 28 sekunder bak DSC-laget. Kurt Asle Arvesen gjorde en solid innsats på CSC laget og var en av de som dro laget aller mest de siste meterne etter Zabriskies fall. Lance Armstrong overtok den gule ledertrøyen etter denne etappen. Thor Hushovds lag Crédit Agricole imponerte og havnet til slutt på 6.plass.
5. etappe går fra Chambord til Montargis.
Eksterne lenker.
04


RAS-syndrom.
RAS-syndrom (Redundant Akronym Syndrom-syndrom) er en humoristisk betegnelse på den vanlige feilen der man bruker ett av ordene som utgjør et akronym sammen med akronymet selv, og dermed i realiteten gjentar dette ordet.


Tivoli (Italia).
Tivoli (i antikken: Tibur) er en midtitaliensk by i regionen Lazio, omkring 20 km øst for Romas utkant.
Historie.
Tibur var bebodd av latinerne, og kom likesom det øvrige Latium under romersk kontroll i det 4. årh. f.Kr. (Municipium 90 f.Kr.). Utenfor byen bygget keiser Hadrian et stort villaanlegg, Villa Adriana.
Også i middelalderen var Tivoli en av de viktigste byene i Romas nærområde. På midten av 1500-tallet bygde Pirro Ligorio på oppdrag av kardinal Ippolito d'Este den storslagne Villa d'Este, berømt for sine mange fontener.
Byens romantiske beliggenhet med elven Anienes fossefall og antikke ruiner har alltid virket tiltrekkende på kunstnere.
Geografi.
Byen ligger ved elven Aniene i vesthengene av Monti Tiburtini. Den har om lag 53 000 innbyggere.


Patrick Süskind.
Patrick Süskind (født 26. mars 1949 i Ambach i Bayern) er en tysk forfatter. Han studerte historie i München og Aix-en-Provence. Han bor nå i München og Paris.
Süskinds mest kjente bok er debutromanen "Parfymen" ("Das Parfüm") fra 1985. Det er en sanselig miljøskildring, en frodig fabel og en grotesk kriminalhistorie om den unge parisieren Jean-Baptiste Grenouille som med sin ekstremt velutviklede luktesans og manglende moral gjør alt for å framstille den mest fantastiske parfymen i 1700-tallets Frankrike. Boka ble en bestselger og oversatt til 46 språk, på norsk allerede i 1986. Den ble filmatisert i 2006.
Forfatteren har i tillegg til romanene også skrevet en dreiebok.
Filmatisering av "Parfymen".
Bestselgeren "Parfymen" ble filmatisert i 2006 som et historisk drama og en thriller under tittelen "Parfymen – Historien om en morder" ("Perfume: The Story of a Murderer"). Både regissørene Stanley Kubrick, Milos Forman og Martin Scorsese hadde planer om å filmatisere boken, men ombestemte seg da de fant ut hvor vanskelig det var, og Tom Tykwer overtok oppgaven. Den unge engelske skuespilleren Ben Whishaw spiller hovedrollen og opptrer sammen med stjerner som Dustin Hoffman og Alan Rickman samt Rachel Hurd-Wood. Filmen hadde norsk premiere 19. januar 2007.


Lugo (Emilia-Romagna).
Lugo er en liten bykommune på Posletten i nærheten av Ravenna i Nord-Italia.


Lee Camp.
Lee Camp (født 22. august 1984 i Derby, Derbyshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske fotballklubber. Han spiller nå for Nottingham Forest i Football League Championship.
Camp, som er keeper, har spilt landskamper på U-17, U-18, U-19 og U-21 nivå for.
Biografi.
Lee Camp, som gikk på Derby County sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Derby County 1. august 2002. Han ble lånt ut til Football Conference laget Burton Albion 6. januar 2003, og han debuterte for dette laget den 18. januar 2003 i en kamp mot Leigh RMI. Kort tid etter ble Camp hentet tilbake til Derby fordi klubben trengte reservekeeper, og den 26. april 2003 debuterte han for Derby County da Lee Grant ble skadet i kampen mot Walsall og måtte gi seg etter første omgang.
I mars 2004 ble han lånt ut til Queens Park Rangers, og hans første kamp for laget fra London var mot Hartlepool United 13. mars 2003. Totalt spilte han 12 kamper på slutten av 2003/04-sesongen for Queens Park Rangers som rykket opp til Football League Championship denne sesongen.
I 2004/05-sesongen etablerte Camp seg som førstekeeper i Derby og på slutten av sesongen ble han kåret til årets unge spiller i klubben. Etter å ha vært førstekeeper i to sesonger mistet han denne posisjonen tidlig 2006/07-sesongen da klubbens nye manager Billy Davies hentet inn Stephen Bywater fra West Ham United. Dermed valgte Camp å si ja til en låneavtale med Norwich City den 7. september 2006. Camp var andrevalg etter Paul Gallacher på keeperplassen i starten på sitt låneopphold i Norwich, men da Jamie Ashdown fra Portsmouth skrev under på en låneavtale i oktober 2006 ble Camp et tredjevalg. Den 20. november 2006 returnerte Ashdown tilbake til Portsmouth, og kort tid etter ble Gallacher skadet. Dermed fikk Camp sin debut for "the Canaries" den 28. november 2006 i en ligakamp mot Leicester City. Etter tre kamper for Norwich returnerte Camp tilbake til Derby County i desember 2006.
I februar 2007 skrev Camp nok en gang under på en låneavtale med Queens Park Rangers, og i denne låneperioden fikk han bokført 11 ligakamper for laget fra London. I april 2007 ble han hentet tilbake til Derby igjen på grunn av at lagets førstekeeper Bywater var blitt suspendert og ikke kunne spille ligakampen mot Crystal Palace. Totalt spilte Lee Camp 3 ligakamper og 1 cupkamp for "the Rams" i 2006/07-sesongen.
Den 27. juli 2007 signerte Camp på en 3-års kontrakt med Queens Park Rangers som betalte rundt £300 000 for han.


2005–06 i engelsk fotball.
2005-06-sesongen i engelsk fotball var den 126. sesongen med konkurransefotball i England.
Oversikt.
Den nye Wembley skulle ha vært åpnet til FA-Cup-finalen i mai. Likevel reserverte FA Millennium Stadium som en backup allerede i august 2005, fordi det var tvil om åpningsdatoen. Tvilen ble bekreftet 21. februar 2006, da FA annonserte at nye Wembley ikke ville være ferdig i tide. Den 31. mars 2006 bekreftet FA at den nye nasjonalarenaen ikke ville bli åpnet før i 2007.
FC United of Manchester, som er stiftet av misfornøyde Manchester United-fans, spilte sin første sesong i engelsk fotball. De deltok i North West Counties Football League Division Two, som er det 10. nivået i engelsk fotball, og rykket opp på første forsøk. Opprykket var klart allerede i april måned.
Wigan Athletic, som rykket opp til Premier League etter å ha blitt nummer to i Football League Championship, spilte på det øverste nivået i engelsk fotball for første gang i klubbens historie.
Landslaget.
Englands landslag i fotball kvalifiserte seg til Fotball-VM 2006, som vinner av gruppe 6, der de møtte blant andre Wales og Nord Irland.
2 Regnes ikke som offisiell A-kamp.
3 0-0 etter ekstraomganger. England tapte 3-1 i den påfølgende straffesparkkonkurransen. Owen Hargreaves scoret for England, mens Frank Lampard, Steven Gerrard og Jamie Carragher misset.
Sommerens overgangsvindu.
Dette overgangsvinduet startet da 2004/05 sesongen sluttet og gikk til 31. august 2005.


Babergh.
Babergh er et administrativt distrikt i Suffolk, England. Administrasjonssenteret er Hadleigh. Navnet "Babergh" kommer fra et angelsaksisk distrikt, et "hundrede", som nevnes i "Domesday Book" (1086). Det moderne distriktet ble opprettet i 1974 ved at fem distrikter ble slått sammen.
Størsteparten av området som kalles «Constable Country» ligger i Babergh, og mange besøkende kommer for å se Dedham Vale og de historiske landsbyene Long Melford, Lavenham og Kersey.


Hadleigh.
Hadleigh er en by i Suffolk, England.
Guthrum, konge av Danelagen som ble beseiret av Alfred den store i det 9. århundre, skal være gravlagt i St. Mary's church.
Hadleigh har en laugshall fra det 15. århundre, og mange gamle bygninger i hovedgaten (High Street).
Byen var kjent for produksjon av ull og tekstiler. Den var også, i likhet med den nærliggende byen East Bergholt, kjent for radikal protestantisme i det 16. århundre. Den mest kjente predikanten fra Hadleigh, Rowland Taylor, led martyrdøden under Maria I.


Deep Impact (romsonde).
Den vellykkede styrtlandingen fanget på bilde
Deep Impact er en NASA-romsonde laget for å studere oppbyggningen av kometer. En del av sonden utførte 4. juli 2005 en vellykket styrtlanding på kometen Tempel 1.
Tidligere oppdrag, som Giotto og Stardust, var kun forbiflyvninger for å ta bilder av kometene og studere støv rundt kometene.
Utvidelse av oppdraget.
NASA offentliggjorde i juli 2007 at de utvidet og forlenget oppdraget til Deep Impact og Stardust. Romsonden var ferdig med sitt opprinnelig oppdrag tilbake i 2005.
Deep Impact Extended Investigation (DIXI).
DIXI vil innebære en passering av kometen Boethin, som aldri har vært utforsket før. Boethin er en liten, kort-periode komet som stammer fra utenfor Jupiter sin bane. Undersøkelsen av kometen vil sørge for at en kan gjenvinne noen av de vitenskapelige data tapt i 2002, da CONTOUR-ferden mislyktes. DIXI vil bli gjennomført 5. desember 2008.
Extrasolar Planet Observation and Characterization (EPOCh).
EPOCh-undersøkelsen vil bruke romsonden til å observere flere nærliggende lyssterke stjerner når allerede kjente ekstrasolære gigant-planeter passerer foran og bak stjernen. De innsamlede dataene vil bli brukt til å karakterisere planetene, og til å bestemme om de har ringer, måner eller Jord-lignende følgesvenner.
EPOCh sin sensitive observasjoner vil overgå de gjort av både nåværende jordbaserte og rombaserte observatorier. EPOCh vil også måle det middels-infrarøde spektrum til Jorden, og dermed sørge for sammenlignbar data for fremtidige observasjoner av atmosfæren til ekstrasolære planeter. Denne undersøkelsen av ekstrasolære planeter vil bli gjort i 2007, på vei til kometen Boethin.


Blægja.
Blægja er høyeste punkt på Hellefjellet (1304 moh.). Toppen ligger rett over isbreen Blåfonna på Askvollhalvøya. Navnet «Blægja» kommer fra det norrøne ordet duk, som i tøyduk, ettersom fjellet ligger som en «hvit duk» mesteparten av året.


Elizabeth Patterson.
Elizabeth Patterson Bonaparte (født 1785, død 1879), kjent som «Betsy», var den første konen til Jérôme Bonaparte og dermed svigerinne til keiser Napoleon I av Frankrike.
Hun var datter av en handelsmann fra Baltimore i USA. Hennes far William var født i Irland og kom til Nord-Amerika forut for den amerikanske revolusjonen. Han var katolikk, og var en av delstaten Marylands rikeste menn.
Elizabeth og Jerôme ble viet av Baltimores katolske erkebiskop den 24. desember 1803.
Da Napoleon hørte om bryllupet, beordret han broren tilbake til Frankrike, og sørget for at ekteskapet ble annullert av de borgerlige domstoler. Jerôme kom tilbake til Frankrike sammen med Betsy, men hun ble nektet tillatelse til å gå i land. Hun dro så til England, og der fødte hun en sønn.
Jerôme gav etter for sin bror keiseren, returnerte til den franske marine, og giftet seg med en tysk prinsesse.
Betsy vendte tilbake til Baltimore med sønnen Jérôme Napoleon Bonaparte.


St. Edmundsbury.
St. Edmundsbury er et administrativt distrikt i Suffolk, England. Det har navn etter administrasjonssenteret, Bury St. Edmunds.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at byene Bury St. Edmunds og Haverhill ble slått sammen med landdistriktene Clare og Thingoe.


Wienerkongressen.
Representantene til Wienkongressen i 1814-1815
Wienkongressen fant sted i Wien i Østerrike fra oktober 1814 til juni 1815 for å regulere og restaurere Europas politiske forhold etter napoleonskrigene. Dette var den tredje store fredskongress i den nyere tid.
Kongressen kom til som den østerrikske utenriksminister fyrst Metternichs verk, og hans avvisning av tidens liberale og nasjonale ideer fikk sette sitt preg på den.
Deltakere.
Nesten alle Europas stater og fyrstehus tok del på kongressen. De fem stormaktenes delegasjonsledere var Metternich for Østerrike, Castlereagh for Storbritannia, keiser Alexander I og Nesselrode for Russland, Hardenberg og Humboldt for Preussen, og Talleyrand for Frankrike.
På vegne av Sverige deltok greve Carl Löwenhielm, og på vegne av Danmark deltok utenriksminister greve Niels Rosenkrantz. Kong Frederik VI var også tilstede.
Forløp.
Det polsk-saksiske spørsmål førte til randen av krig. Opptatt av den europeiske likevekt motsatte Castlereagh og Metternich seg at Russland skulle få annektere Polen. Talleyrand, fransk utenriksminister både under Barras, Napoleon og kong Ludvig XVIII benyttet seg av krisen for å oppnå en politisk styrkelse av Frankrike ved at han tiltrådte den hemmelige britisk-østerrikske pakten mot Russland og Preussen (januar 1815).
Napoleons hjemkomst fra Elba førte til en rask kompromissvilje og avslutning av Wienkongressens arbeid. I juni ble avtaleverket ferdig.
Resultater.
Wienkongressen gjenetablerte balansen mellom de fem stormaktene («pentarkiet»).
Frankrike beholdt i det vesentlige sine grenser og besittelser fra 1792, i tillegg kontrollert av en "krans av mellomstore stater": den nye staten Det forente nederlandske kongedømme, Kongedømmet Sardinia-Piemonte nå forøket med de fransktalende områder av Savoia.
Norge ble overført fra Danmark til den svenske kongen.
Storbritannia i personalunion med det nye Kongedømmet Hannover og med de nye besittelsene Malta, Ceylon, Kappkolonien og Helgoland kom ut av kongressen som de egentlige seierherrer.
Russland vant Kongress-Polen (med egen forfatning) og ble en ledende kolonimakt.
Østerrike gav avkall på de habsburgske Nederlandene (Belgia) og Fremre Østerrike (i dagens Tyskland, Frankrike m.v.) i bytte mot territoriegevinster i Galicia, Øvre Italia og Dalmatia. Landet utøvet et politisk tilsyn med store deler av dagens Italia.
Preussen slo seg til ro med en deling av Sachsen og fikk i bytte Rhinprovinsen og Westfalen.
Sveits fikk sin «evigvarende nøytralitet» garantert.
Betydning for utvikling av diplomati.
Wien-kongressen var et vendepunkt fordi diplomatiske praksiser ble kodifisert og formalisert, og på grunn av at det dreide seg om en form for samhandling mellom diplomater som gikk utover det å diskutere spesifikke avtaler eller situasjoner; man befattet seg også med å trekke opp et sett spesifikke praksiser for hvordan internasjonal politikk skulle foregå i stort. I og med at det dreiet seg om å kodifisere suvereners rettigheter overfor hverandre og dermed bidra til å slå tilbake de universalistiske tankene som den franske revolusjons-diplomatiet som Napoleon hadde forsøkt å eksportere på bajonettspissene, kunne Henry Kissinger med rette kalle sin doktorgrad om temaet "A World Restored". Den østerrikske statsmannen Metternich var blant dem som var seg dette bevisst da han under kongressens gang observerte at
I en av de hemmelige klausulene i første Paris-traktat fra 1814 ble Frankrikes fire motstandere enige om å opprette «a system of real and permanent balance of power in Europe». Dermed var grunnstenen lagt for det som skulle bli kalt en stormaktskonsert, og denne konserten var samtidig den første formaliseringen av ideen om at det fantes stormakter. Makter som fikk være med i enkelte sammenhenger, men ikke i alle, kom i en mellomstilling, mens de som ble ekskludert fra samtlige møter havnet i kategorien vi nå kjenner som småstater.
Nye kongresser, der statsoverhoder og/eller utenriksministre fra tre eller flere av disse stormaktene (Storbritannia, Preussen, Østerrike-Ungarn, Russland, Frankrike) deltok, ble holdt i Paris etter Krimkrigen i 1856, og i Berlin etter det man kan kalle den første Balkan-krig i 1878. I tillegg ble det i perioden mellom Wien-kongressen og den første verdenskrig avholdt omkring to dusin kongresser, der det var sendemenn som var hovedaktørene. Det diplomatiske systemet som manifesterte seg i kongresser og konferanser kalles ofte den europeiske konsert.
Konsertdiplomatiet kjennetegnes også ved at stormaktenes skriftlige, og i takt med fremveksten av ny teknologi som telefoni, også muntlige dialog seg imellom utgjør et tyngdepunkt som omkranses av annen og andres diplomatiske praksis. Kongressene og konferansene, som de siste tiårene har blitt enda flere og enda mer sentrale for diplomatisk praksis, kan sees som formelle møter som utfyller den løpende utveksling av dokumenter.


Kjeller (Akershus).
Kjeller er et tettbebygd sted utenfor Lillestrøm i Skedsmo kommune i Akershus. Stedet er en del av tettstedet Oslo. I kort avstand fra Kjeller ligger også Åråsen, hjemmebane for fotballklubben Lillestrøm. På Kjeller ligger Kjeller flyplass.
Historie.
Kjeller var Norges første flyplass "(1912)", som etter hvert ble en viktig militær flyplass (særlig bygget opp under andre verdenskrig). Luftforsvarets flytekniske skole ble opprettet her i 1946, og senere flyttet til Kjevik. I 1955 ble Luftforsvarets Forsyningskommando ("LFK") opprettet her. LFK gikk i 2001 inn i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). I dag huser Kjeller deler av FLOs avdelinger "Forsyning" og "IKT". Avdelingen FLO Luftkapasiteter, som er tillagt fagmyndighetsrollen for militær luftfart i Norge, er i sin helhet lokalisert til Kjeller. Sjef FLO Luftkapasiteter innehar også funksjonen "plasskommandant" for Kjeller flyplass.
NORSAR på Kjeller var det stedet i Norge og først i Europa "(20 minutter før London, sies det med glimt i øyet)" som ble koblet til ARPANET – forløperen til internett.
Teknologi og forsking.
Tidligere lå Telenor Forskning og Utvikling også på Kjeller, men flyttet i 2001 til Fornebu. Høgskolen i Akershus overtok de gamle lokalene til Telenor.
Kongsberg Defence and Aerospace, Scandpower, Dynea, Comlab, Rainpower, Datek Wireless og Scandinavian Clinical Research.
Fremtidsutsikter.
Det har vært vurdert om Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller skulle flyttes til Gardermoen, og Forsvaret avhende flyplassen, noe som har ført til høylydte protester fra privatflyvere som har Kjeller som base (landets største konsentrasjon av private og klubbeide småfly). Det ser ikke ut til at dette vil skje med det første.
Skedsmo kommune har de senere årene hatt en kraftig folkevekst, med utbygging av ikke-forskningrelatert aktivitet på Kjeller som en følge av dette. Det er bygd nye boliger og en ny grunnskole på Kjeller og Forsvaret har satt igang med videre utbygging. Det er planlagt et nytt og større boligfelt på områder som tidligere var tiltenkt utvidelse av forskningsaktiviteten.


Bury St. Edmunds.
Bury St. Edmunds er en by i Suffolk, England. Den er administrasjonssenter for distriktet St. Edmundsbury.
Byen er mest kjent for ruinene av St. Edmunds Abbey. Den har sitt noe uvanlig navn etter Edmund martyren, som i 870 falt i slaget ved Hoxne og ble gravlagt ("buried") i abbediet. Byen vokste opp rundt abbediet, som ble et pilegrimsmål; Edmund var ikke bare en helgen, men også den siste angelsaksiske kongen av East Anglia.
I 1214 samlet de engelske baronene seg i Bury St. Edmunds, hvor de i kirken sverget på at de ville presse kong Johan til å skrive under et frihetscharter, senere kjent som "Magna Carta".
I det 14. århundre oppsto en stor tekstilindustri i byen. Abbediet ble for det meste ødelagt under oppløsningen av klostrene i det 16. århundre, men byen var da stor nok til å klare seg uten tilstrømningen av pilegrimer. Ved den industrielle revolusjon var byen for avsidesliggende til å nyte godt av den raske utviklingen, og den opplevde derfor en tilbakegang. Den er som følge av dette i dag fortsatt en gammeldags markedsby.
Ved siden av abbediet ligger Bury St. Edmunds-katedralen, som ble reist så sent som i 1913. Den ble utvidet i 1960-årene, og et nytt tårn i nygotisk stil sto ferdig i 2005.
I abbediets hage ble det i slutten av 1990-årene installert en internettbenk, hvor hvem som helst kan plugge inn en bærbar datamaskin og koble seg opp til internett. Dette var verdens første parkbenk med internettilknytning; senere har flere kommet til på andre steder. I den første uken oppdaget to tenåringer at det var mulig å ringe gratis fra den, et problem de kontaktet Bill Gates om. En annen premiere i byen var Storbritannias første veiskilt med indre belysning. Ettersom det ikke følger standarden, måtte det gis spesialtillatelse til å sette det opp.
Byens "Theatre Royal" er sentralt i kulturlivet. Det er også en stor kulturfestival i mai hvert år. En av pubene som hevder å være Storbritannia minste, "The Nutshell" («Nøtteskallet») ligger i byen. Om den virkelig er den minste avhenger av hvordan man måler.
Green King Brewery er kjent for sitt India Pale Ale og sitt sterke "Abbot Ale".


Kurt Daluege.
Kurt Daluege deler ut en orden til medlemmer i politibataljonen «Cholm» i 1942
Kurt Max Franz Daluege (født 15. september 1897 i Kreuzburg (Oberschlesien), dengang del av Tyskland, henrettet 23. oktober 1946 i Praha-Pankrác i Tsjekkoslovakia) var sjef for det tyske Ordnungspolizei fra 1936 og Riksprotektor for Böhmen og Mähren fra 1942.
Daleuge gikk inn i Schutzstaffel i 1920-årene, og var blant annet aktiv under de lange knivers natt, likvideringen av ledere i Sturmabteilung i 1934. Han hadde i 1942 graden "SS-Oberstgruppenführer und Generaloberst der Polizei". Etter likvideringen av Reinhard Heydrich det året ble han riksprotektor i Böhmen og Mähren. Dette var et område hvor det var mye motstand mot den tyske okkupasjonen, og i likhet med Heydrich hadde Daluege en brutal fremferd mot både partisaner og sivile.
Daleuge ble i 1946 dømt til døden for krigsforbrytelser begått i Tsjekkoslovakia, og henrettet samme år.
Daluege, Kurt
Daluege, Kurt
Daluege, Kurt
Daluege, Kurt


Sporvidde.
Sporvidde er avstanden mellom innerkantene av skinnene i et jernbane-, T-bane- eller trikke-spor. 60 prosent av verdens jernbaner har en sporvidde på 1435 mm, såkalt normalspor. Jernbane som er smalere kalles smalspor, og bredere kalles bredspor.
I jernbanens barndom var ikke utbygginger av nye linjer en del av en overordnet plan. Spor ble bygd samtidig på forskjellige strekninger uten å være tilknyttet andre jernbanelinjer. Valg av sporvidde ble derfor et spørsmål om kostnad og inntektsgrunnlaget på strekningen. Smale spor er billigere å legge, siden kurveradiene kan være mindre. Brede spor er dyrere, siden linjen måtte være rettere. Brede spor kan imidlertid bære større vekt og gir bedre stabilitet, noe som muligjør kraftigere lokomotiver og høyere hastighet og nyttelast. Etterhvert som jernbanenettet ble utvidet, oppsto det stadig oftere sporbrudd – det vil si at to ulike sporvidder møttes. Sporbrudd førte til kostbar og tidkrevende omlastinger, og førte til økende behov for standardisering. I Storbritannia ble Stevensons sporvidde på 1 435 mm valgt som standard i 1846, og ble kalt normalspor. I Norge begynte omleggingen fra smalspor til normalspor i 1904, men legging av smalspor fortsatte helt til 1924.
Normalspor.
Tog på bredspor (1600 mm) på Bray stasjon i Irland


SS-Oberst-Gruppenführer.
SS-Oberstgruppenführer var den høyeste graden i Schutzstaffel (SS) med unntak av den helt spesielle graden Reichsführer-SS. Graden tilsvarte en generaloberst i Wehrmacht.
De som hadde graden fikk også tilsvarende grad i politiet eller Waffen-SS, med unntak av Schwarz som fikk graden som "Ehrenführer", det vil si en æresgrad og ikke en reell kommandograd.
Heinrich Himmler tilbød i 1944 graden til Albert Speer, som senere fortalte at han avslo på grunn av sin avsmak for SS. Hermann Göring fikk samme tilbud, men også han avslo, i dette tilfellet på grunn av avsmak for Himmler.
Oberstgruppenführer
Oberstgruppenführer


Den nordiske syvårskrig.
Den nordiske syvårskrig ble utkjempet mellom 1563 og 1570. Krigen var mellom Sverige på den ene siden, og Danmark-Norge med sine allierte i Polen og hanseatene i Lübeck, på den andre siden. Begge parter gikk i krig med stor entusiasme og hadde et ønske om å bli dominerende i Norden. Sverige ønsket å åpne sjøveien og Danmark hadde et ønske om å gjenskape Kalmarunionen.
Forløp.
Krigen startet i Østersjøen 30. mai 1563, ved at en dansk flåteavdeling utenfor Bornholm skjøt varselsskudd for å få en svensk flåteenhet til å ta ned toppseilet som tegn på aksept av dansk overherredømme i Østersjøen. Det svenske admiralskipet ble truffet og dette utløste en kamp mellom de danske og svenske skipene.
I juni inngikk Danmark en allianse med hansastaden Lübeck, og i oktober sluttet de forbund med Polen. Allerede 31. juli ble danske og lübeckske krigserklæringer levert i Stockholm.
4. september 1563 kapitulerte den svenske festning Älvsborg, som lå ved Sveriges eneste tilgang til havet i vest (Kattegat), klemt inne mellom det norske Båhuslen i nord og det danske Halland i syd, men Älvsborg kontrollerte også landforbindelsen mellom de danske og norske landsdelene. Svenskekongen, Erik XIV, sendte en hær inn i Halland; men svenskene måtte trekke seg tilbake da den danske hæren rykket fram og beseiret dem ved Marekjær (Mared) nær Halmstad. Den dansk-lübeckske flåte var sterk, men greide ikke å blokkere seilas til og fra Sverige.
Kong Eriks tropper begynte på høsten i 1563 systematisk å ødelegge Blekinge, for å skape en forsvarssone mot deres eget land. Dette førte bl.a. til en massakre på Rønnebys innbyggere 3. september 1564. Alle byens innbyggere, 2 000 barn, kvinner og menn, ble hugget ned.
20. oktober 1565 beseiret danske tropper under Daniel Rantzau en overlegen svensk styrke i Slaget ved Axtorne i nærheten av den danske festningen Varbjerghus. Men svenskene hadde allerede inntatt festningen og byen Varbjerg og foranstaltet et blodbad blant forsvarerne. Hele besetningen, med unntak av kommandanten Hans Holk og noen andre adelsmenn, ble likvidert.
I januar 1566 angrep svenskene Skåne, men hovedangrepet var rettet mot Båhus, som ikke var mulig å erobre. Daniel Rantzau herjet derimot grundig i Västergötland. Til sjøs hadde svenskene framgang og drev fortolling i Øresund, uten at danskene kunne hindre det.
Krigen i Norge.
I 1564 inntok svenskene Jemtland. Herjedalen og Trondhjems len i Norge under franskmannen Claude Collart. Men angrepet ble slått tilbake av en norsk styrke fra Bergen, ledet av Erik Munk, og de svenske styrkene overga seg 22. mai 1564.
1567 startet med et svensk angrep i det sørøstlige Norge, der Hamar ble tatt og Akershus festning beleiret. Blant annet ble gamle Hamar domkirke sterkt herjet og brannskadet. Akershus forble urørt, fordi svenskene ikke hadde tunge nok kanoner til å knuse de tykke veggene. De sendte bud etter tyngre skyts, men det tok tid før de tunge kanonene kom. Erik Munk kom til unnsetning fra Bergen og fjernet den svenske beleiringen. Resten av Oslo satte byens egne borgere i brann.
Sarpsborg ble brent, flyttet og fikk navnet Fredrikstad. Byen ble herjet av brann flere ganger under syvårskrigen. Vestfold ble også herjet, og blant annet ble ladegården Auli i Sem, Skjærsnes i Stokke og Istre kapell i Tjølling satt i brann.
Bønder og borgere i Norge ble også kalt ut til krigstjeneste. Men befolkningen både på norsk og svensk side av grensen var generelt imot krigen. De avtalte bondefred seg imellom, med fri handel og fritt samkvem. Jemtene gikk til og med så langt at de oppfordret til fredsforhandlinger mellom den danske og den svenske kongen før krigen brøt ut.
Kongeskifte i Sverige.
Erik XIV, Sveriges konge 1560-1568
Om våren brøt Eriks gryende sinnssykdom ut, noe som lammet den svenske krigføringen. Selv danskene var utmattet og igangsatte ikke noen alvorlige angrep før i oktober, da Rantzau angrep Småland og Östergötland. Han kom dit i november og brente alt han kom over. Et forsøk på å avskjære ham på tilbakeveien over Holaveden mislyktes, og i midten av februar 1568 kom han tilbake til Halland.
I 1568 ble svenskekongen Erik avsatt av sine yngre brødre Johan og Karl, og krigen roet seg også fra dansk side. Forsøk på å få til fred mellom de stridende hadde under de foregående årene ikke manglet. Både den danske enkedronningen, hertugen av Pommern, det franske sendebudet i Danmark Charles Dançay og keiserne Ferdinand I og Maximilian II hadde forsøkt seg som meglere. Men siden både Erik XIV og Fredrik II viste seg som dårlige fredselskere, mislyktes forsøkene.
I 1569 startet krigføringen på nytt. Danskene angrep Varberg, som ble gjenerobret 13. november. Dette tapet ble ikke oppveid av svenskenes herjinger i Skåne. Men utmattelse på begge sider tvang snart fram nye forhandlinger.
Freden.
Det ble holdt fredsmøte på den tyske keiserens initiativ 15. juli 1570 i Stettin. Møtet resulterte i Freden i Stettin 13. desember samme år. Fredrik II godkjente fredsavtalen 25. januar 1571. Alle gjensidige fordringer ble oppgitt og alle erobringer skulle gis tilbake. Som pant for en krigsskadeserstatning fra Sverige, beholdt Danmark likevel festningen Älvsborg.


Josef Duchač.
Josef Duchač (født 19. februar 1938 i Bad Schlag i Sudetenland) er en tysk politiker (CDU).
Familien var av sudettysk opprinnelse, men ble fordrevet fra Tsjekkoslovakia etter krigen, og havnet i DDR, hvor Josef Duchač utdannet seg til kjemiker. Frem til gjenforeningen arbeidet han i kommunalforvaltningen i Gotha. I 1990 ble han kortvarig regjeringsfullmektig og deretter leder for regjeringsdistriktet Erfurt. Etter gjenopprettelsen av delstaten Thüringen ble Josef Duchač, som hadde blitt medlem av CDU, valgt til statsminister etter valgene 14. oktober 1990. Han ledet en koalisjonsregjering mellom CDU og FDP. Han gikk av 23. januar 1992, etter ikke lenger å ha sin egen fraksjons tillit på grunn av mistanker om at han hadde samarbeidet med Sovjetunionen og vært Stasi-tyster. Et mistillitsforslag fra SPD på samme bakgrunn allerede i 1991 hadde blitt nedstemt.
CDU-FDP-koalisjonen valgte Bernhard Vogel (tidligere statsminister i Rheinland-Pfalz) til ny regjeringssjef.


Discovery Channel Pro Cycling Team.
Discovery Channel Pro Cycling Team var et amerikansk sykkellag. Laget var en lang periode kjent som US Postal Service Pro Cycling Team, der Lance Armstrong var lagets store stjerne og kaptein, med sju sammenlagtseire og 23 etappeseire i Tour de France mellom 1999 og 2005. Siden 2005 var laget blant de 20 faste ProTour-lagene.
US Postal trakk seg ut av laget i 2004, etter at deler av det offentlige USA var misfornøyd med at skattebetalernes penger gikk til finansiering av et sykkellag. Discovery Channel signerte i 2004 en sponsoravtale med laget til og med 2007-sesongen.
Etter at Billy Campbell ble sparket fra jobben som president for Discovery Networks, trolig for å ha signert dopingbeskyldte Ivan Basso, bestemte Discovery Channel seg for å ikke forlenge sponsoravtalen utover 2007-sesongen.
10. august 2007 ble det klart at laget ville bli lagt ned etter sesongen, etter at sportsdirektør Johan Bruyneel ikke klarte å finne en ny hovedsponsor. Dette til tross for at de fikk både første- og tredjeplass sammenlagt i Tour de France 2007.
De fleste rytterne klarte å få kontrakter med andre ProTour-lag før 2008-sesongen, og hele åtte av rytterne fulgte med Bruyneel til Astana Team.


Liste over utøvere i Tour de France 2005.
Liste over utøvere i Tour de France 2005
Se også.
Utøvere i Tour de France 2005


Ipswich.
Ipswich er administrasjonsbyen og et administrativ distrikt i Suffolk, England. Den ligger ved en fjord som dannes av elven Orwell.
Historie.
Det har vært bosetninger på stedet siden steinalderen, og man finner kontinuerlige spor etter mennesker også gjennom jernalderen, romersk tid og angelsaksisk tid. Den fikk forløperen til dagens navn, "Gippeswick", i sistnevnte periode.
I angelsaksisk tid begynte bosetningen, som til da hadde vært liten og spredt, å vokse på grunn av den praktiske havnen. Det hevdes at Gippeswick var den første angelsaksiske byen, og kongedømmet East Anglia var en periode sentrert omkring byen.
Byen fikk sitt første charter av kong Johan i 1200. Den vokste og ble velstående gjennom tekstilhandel med kontinentet. I 1380 skrev Geoffrey Chaucer satiriske bemerkninger om kjøpmennene i Ipswich i "Canterbury-fortellingene".
I middelalderen ble en helligdom viet til Jomfru Maria et viktig pilegrimsmål. Statuen av Maria ble fjernet ved reformasjonen, og skulle brennes. Det hevdes dog at den ble smuglet ut av landet og er bevart i Nettuno i Italia.
Kardinal Thomas Wolsey ble født i Ispswich ca. 1475. Han var sønn av en rik jordeier, og ble en av Henrik VIIIs nærmeste politiske allierte. I 1528 grunnla han et kollegium i sin fødeby, som nå heter Ipswich School.
I 1555 ble en gruppe protestanter, Ipswichmartyrene, brent som kjettere.
Fa 1611 til 1634 var byen et sentrum for emigrasjon til New England. Det var særlig Samual Ward som organiserte dette, og hans sønn Nathaniel Ward ble den første presten i Ipswich, Massachusetts.
Lord Nelson og hans kone flyttet til Ipswich i 1797, og i 1800 ble han "High Steward of Ipswich".
Dagens Ipswich.
Ipswich er fortsatt en travel havneby, med mange millioner tonn last i året. Den hadde tidligere en kortbaneflyplass med gressdekke, med regelmessige flyvninger til Nederland, men denne ble nedlagt og er nå omregulert til boligområde.
Tolly Cobbold Brewery, bygget i det 19. århundre og ombygget 1894–1896 er et av de best bevarte viktorianske bryggeriene i Storbritannia. Bygningen avløste bryggeriets opprinnelige, fra 1746.
Kultur.
Ipswich Museum har kopier av Mildenhallskatten og Sutton Hoo-funnet, samt saksiske våpen og smykker som er funnet i området.
Malerne John Constable og Thomas Gainsborough levde og virket i Ipswich. Charles Dickens besøkte byen i 1835, og la handlingen i "The Pickwick Papers" dit. Hotellet han bodde på, som dengang het The Tavern og nå Great White Horse Hotel, ble åpnet allerede i 1518. Dickens beskriver interiøret nøye i boken, og det er fortsatt mulig å kjenne seg igjen.
Ipswich Town FC er en av de mest fremgangsrike fotballklubbene i East Anglia. Hovedrivalen er Norwich.


Orwell (Suffolk).
Orwell er en elv i Suffolk, England.
Den har sitt opphav i elven Gipping. Ved Ipswich danner den en fjord, og renner ut i Nordsjøen mellom Harwich og Felixstowe.
George Orwell, som opprinnelig het Eric Blair, satte så stor pris på denne elven at han tok sitt forfatternavn etter den.


Kano.
Kano (via sp. fra karibisk) er en liten, smal, åpen og nærmest flatbunnet båt, som regel med spisse stevner. Det er uklart hvor uttrykket opprinnelig stammer fra, men det ble trolig ført til Europa fra Karibia med conquistadorene.
Kanoen drives fram av et seil eller den padles av en eller flere personer som sitter framovervendt og bruker enkeltblada padleårer. De eldste kanoene var trolig stokkebåter, uthulte trestammer, en båttype som har vært i bruk over store deler av verden.
I Oseania og Karibia har utriggerkanoer vært utbredt. Indianerne i Nord-Amerika lagde kanoer av planker kledd med vanntett «hud» av bark. Bjørkenever skal ha gitt de beste kanoene. Moderne kanoer lages oftest i plast eller aluminium. Skrogformen samt lengden og bredden bestemmer hva kanoen er egnet til.


Suffolk Coastal.
Suffolk Coastal er et administrativt distrikt i Suffolk, England. Administrasjonssenteret er Woodbridge.
Steder i distriktet.
*


Bury FC.
Bury Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1885, og ble valgt inn i The Football League i 1894. «The Shakers», som er kallenavnet til Bury, spiller hjemmekampene sine på Gigg Lane i Bury. Byen Bury ligger i Stor-Manchester i Nordvest-England.
Historie.
Bury ble stiftet på Old White Horse Hotel, Fleet Street, Bury den 24. april 1885. Klubben var med på å starte Lancaster League i 1889. I deres første år i The Football League vant de 2. divisjon og etter å ha slått Liverpool i den avgjørende kampen.
Dette var starten på den mest suksessrike tiden i Bury sin historie, og de ble værende i toppdivisjonen fram til 1912. Høydepunktene i denne perioden var imidlertid triumfene i FA-cupen, der de vant både i 1900 og 1903. Finaleseieren på 6–0 over Derby County er fortsatt den største seieren i denne turneringen.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1885 til 2005 har Bury hatt seks engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 11 kamper, og scoret syv mål for England. I alle 11 kampene har spilleren fra Bury vært med fra start, men det engelske landslaget har ennå ikke hatt en kaptein som representerte Bury på klubbnivå.


Indigo.
Indigo eller indigoblått er en mørk blåfiolett farge som utvinnes fra planten "Indigofera anil". Indigo er det eldste fargestoff man kjenner, og er funnet brukt i bånd hos mumier i Egypt. Naturlig indigo stammer fra Bengal i Øst-India, og navnet betyr «fargen fra India». Fargestoffet finnes også i andre planter samt i en snegleart i Middelhavet. Syntetisk indigo kom på markedet rundt 1900 og brukes i dag til farging av bl.a. dongeri.
Fargestoffet finnes også i andre planter. Før indigo-fargestoffet kom til Europa fra India ble planten vaid brukt til blåfarging.
Indigo var en av de vanskeligste fargene å fremstille syntetisk. Adolf Baeyer var den første som fikk den laget (1880), men det var først nesten 20 år senere at BASF fant en effektiv produksjonsmetode.
Farger på internett.
Indigofarge ligger på internett nærmere Midnight Blue (Hex: #191970) enn den fargen som kalles Indigo (Hex: #4B0082), denne er mer fiolett enn indigo.
Indigo spekteret.
Som farge inngår den i fargespekteret og har bølgelengder rundt 450-420 nm. Den regnes som en av regnbuens syv farger, men trolig tatt med for å oppnå tallmagi med syv farger. I representasjoner av fargespekteret deles indigo som regel mellom blå og lilla.


Padleåre.
En padleåre er et redskap til framdrift og styring av små båter, vanligvis kanoer og kajakker.
Kanoårer har ett blad og er 100–175 cm lange. Lengden avhenger av brukerens kroppstørrelse, seteplasseringen i kanoen, åretype og bruksmåte. Padleren bruker åren i framovervendt stilling i motsetning til en roer som vanligvis sitter med ryggen mot fartsretningen. Kraftoverføringen til årebladene skjer direkte fra padlerens kropp og ikke via åregafler eller tollepinner som ved roing.
Kajakkårer har to blad, ett i hver ende av skaftet, og er 190–260 cm lange. Åren føres i en Åreføring. Inuitene Eskimoene laget årene av drivved. De var tilpasset brukerens kroppshøyde og armlengde. De var like mye et verktøy som fremdriftsmiddel. Siden åren ga en lav padlestilling, forstyrret den byttet mindre ved jakt. Dens utforming (lange smale blade og meget kort skaft) gjør at den påvirkes svært lite av vind. Det er to hovedversjoner: Østgrønlandsk og vestgrønlandsk. Flere har oppdaget denne åretypens fordeler idag.


São José dos Campos.
São José dos Campos er en kommune og by i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São José dos Campos ligger i dalføret "Vale do Paraíba". Byen er en av de største byene i delstaten.
Byen er et viktig industrisenter noe som blant annet inkluderer petrokjemi, bilproduksjon, utstyr for telekommunikasjon samt en del småindustri. Mest kjente industribedrift er antakelig flyprodusenten Embraer. I tillegg finnes det en del forskningsinstitutt i området, hvor de største er Brasils nasjonale institutt for romforskning (Instituto Nacional de Pesquisas Espaciais) og Det tekniske senter for luftfart.


Discovery Channel.
Discovery Channel er et amerikansk kabel-TV-nettverk som hovedsakelig sender vitenskapelige programmer, som dokumentarer og naturprogrammer. Nettverket eies av Discovery Communications, som også eier TLC (tidligere "The Learning Channel"), Animal Planet, The Travel Channel, The Science Channel, BBC America (drives i samarbeid med BBC), The Military Channel, Discovery World, Discovery Science, Discovery Travel & Living og FitTV. Discovery Channel har også flere digitale kanaler: Discovery Times (drives i samarbeid med "The New York Times"), Discovery Health, Discovery Home, Discovery Kids og Discovery HD Theater (en HDTV-kanal).
Kanalen hadde en dekningsgrad i Norge på 60% i 2007.


Sjakkåpning.
260px
I sjakk er åpningen den første fasen av partiet der begge spillerne er opptatt av å få utviklet brikkene og gjøre krav på viktige felt, særlig sentrumsfeltene e4, d4, e5 og d5. Det finnes ingen klar skillelinje for når åpningen går over til midtspill. I de fleste partier spilles åpningstrekkene ganske raskt fordi begge spillerne pleier å ha lært de første trekkene utenat.
Det finnes flere forskjellige åpninger, noen fokuserer på aggressivitet, andre på å holde en sunn og solid stilling. Åpningen er den fasen av partiet som det finnes mest litteratur om.
Åpningspill og åpningstrekk.
Hvit har tjue mulige førstetrekk til disposisjon, og svart har like mange svar på hvert av dem. Valg av førstetrekk er til en viss grad retningsgivende for hvilken linje partiet vil følge, og med svarts svartrekk er mye av strategien for spillets neste fase, midtspillet, allerede gitt. Ofte setter man navn på et åpningssystem allerede etter hvits førstetrekk (f.eks. kalles trekket 1.c4 "Engelsk åpning") eller etter svarts svar (f.eks. kalles trekkene 1.e4 c5 "Siciliansk åpning"). Valg av trekk senere kan likevel føre til overgang mellom ulike åpningssystemer, slik at man på tross av førstetrekket kan føre partiet over til andre åpningssystemer (transponering).
Kongebondeåpninger regnes som det åpningssystemet som gir raskest utvikling for hvit. Flankeåpningene er regnet som de langsomste åpningssystemene. I sjakkens tidligste historie var det mer vanlig å gå til direkte angrep gjennom kongebondeåpninger. Direkte angrep var den eneste akseptable spillestilen. Etter hvert som det viste seg at direkte angrep ikke var noen garanti for suksess, er det blitt vanligere med langsommere, grundigere forberedelser, og tankene bak dronningbondeåpninger og flankeåpninger er blitt bedre forstått og mer brukt. Dronningbondeåpninger og flankeåpninger vil generelt kreve mer langsiktig planlegging enn de mer åpne kongebondeåpningene, der kortsiktig taktikk oftere vil være avgjørende.
Åpningstrekk.
Trekket gjør et krav på sentrum og befrir hvits hvitfeltsløper. Hvis hvit ønsker det, kan et bondefremstøt til d4 gjennomføres ganske kjapt etterpå fordi d-bonden er beskyttet av dronningen. På minussiden svekker trekket feltene d4 og f4, og bonden på e4 for øyeblikket er ubeskyttet. Den amerikanske verdensmester Bobby Fischer mente at 1.e4 var «best i test», mens den ungarske Gyula Breyer mente noe spøkefullt at «etter 1.e4 er hvits stilling i sine siste krampetrekninger». Det skal nevnes at Breyer ofte besvarte 1.e4 med 1...e5, og at han selv spilte 1.e4 noen ganger.
Trekket gjør også et krav på sentrumsherredømme og slipper fri svartfeltsløperen. Det at bonden på d4 er forsvart av dronningen gjør at åpninger med 1.d4 er meget forskjellige fra de med 1.e4.
Disse fire åpningene utgjør ca 98,3 % av 464 827 spilte partier på pr 07.05.2008. De andre 16 mulige åpningene utgjør dermed bare ca 1,7 %.
Åpne spill: 1. e4 e5.
Blant åpninger med 1.e4 e5 finner man
Halvåpne spill: 1. e4.
Blant åpninger med 1.e4 der svart svarer med et annet trekk enn 1... e5 finner man
Lukkede spill: 1. d4.
Mens partier med 1.e4 har en tendens til å bli åpne, pleier 1.d4 (diagram 5) å føre til mer lukkede stillingstyper. Svart kan etter 1.d4 aktivt hindre hvit fra å spille 2.e4 ved enten å spille 1...d5, 1...Sf6 eller 1...f5. Andre trekk tillater 2.e4 som kan føre partiet over i åpninger som vanligvis innledes med 1.e4. For eksempel fører 1.d4 e6 2.e4 til fransk. Mye av spillets karakter bestemmes nå av om svart befester en bonde i sentrum med et tidlig bondefremstøt...d7-d5 (som oftest fører til diverse varianter av dronninggambit, eller utsetter dette (som oftest fører til en av de indiske åpningene. Alternativet med 1...f5 (Hollandsk) er en mer risikabel fortsettelse.
Halvlukkede spill.
Med 1. d4 gjør hvit krav på sentrum, men det finnes likevel muligheter for svart til å stå sterkt i sentrum. Indiske systemer og andre halvlukkede spill kan gi muligheter for dette.
Flankeåpninger og uvanlige hvite førstetrekk.
Flankeåpninger er en gruppe med hvite åpninger med spill på en eller begge flankene. Åpninger som begynner med andre trekk enn kongebondeåpning (1. e4) og dronningbondeåpning (1. d4) kalles vanligvis flankeåpninger.
Hvit spiller i en hypermoderne stil, og angriper sentrum fra flankene med brikker heller enn å okkupere det med bønder. Slike åpninger spilles ofte, og 1. Sf3 og 1. c4 er de vanligste åpningstrekkene etter 1.e4 og 1.d4.
Andre trekk er regnet som så passive at de svært sjelden spilles. De verste trekkene som finnes (utenom trekk som kan føre til idiotmatten, dvs 1.f4 osv, se matt i åpningen nedenfor) er antagelig 1.g4 (Grobs angrep), som antakelig skaper de største svekkelsene, 1.Sa3 som helt unødig setter en springer på kanten av brettet og 1.f3 som svekker kongestillingen, frarøver en springer sin beste plassering på f3, og gjør absolutt intet for utvikling.
Matt i åpningen.
Det finnes åpningsfeller der sjakkmatt kan forekomme svært tidlig i partiet. Dette krever imidlertid at den ene spilleren spiller svært dårlig.
Idiotmatt.
Det skal sies at selv blant nybegynnere vil denne stillingen nesten aldri oppstå fordi de hvite trekkene er ulogiske. 1.f3? gjør ingenting for utviklingen (snarere tvert imot, da den tar f3-feltet fra springeren), og g4 er en stygg, meningsløs og selvmorderisk svekkelse av kongestillingen. Det er det eneste trekket som tillater matt i neste. (2.h3?? tillater matt i to.) Trekket 1. f4, Birds åpning, kan føre til samme stilling, dette trekket blokkerer ikke springeren, men resultatet (matt) er det samme.
Froms gambit.
Hvis hvit nå er uoppmerksom og spiller
Skolematt.
Det må presiseres at man bør være forsiktig med å gå ut med dronningen så tidlig i partiet. Det bryter med flere viktige åpningsstrategier, og kan gi tempotap og materielltap som kan medføre problemer senere i partiet.
Trekket 3.Dh5?! er en trussel mot f7, men hvis svart er forsiktig skal dette forsøket fra hvit strande. I stedet for det forhastede 3...Sf6?? bør svart spille f.eks. 3...De7, som dekker f7-feltet, bonden på e5, og gjør 4...Sf6 mulig i neste trekk som jager dronningen tilbake.
Flere åpningsfeller.
Lasker-fellen under Albins motgambit.
ECO-klassifisering.
Sjakkåpninger kan klassifiseres i en matematisk form som kalles. ECO er en forkortelse for «Encyclopedia of Chess Openings», et teoriverk i fem bind som er utgitt av det internasjonale sjakkforbundet FIDE. En kode består av en bokstav fra og med A til og med E og et tall fra og med 00 til og med 99, f.eks. «E31». Hver kode tar for seg en variant. Større åpninger er behandlet i større detalj og omfattes av flere koder, flest har siciliansk med hele 80 koder fra B20 til B99. De sjeldne åpningstrekkene fra hvit deler koden A00. Flere sjakkpublikasjoner tar med ECO-koden når de publiserer partier.


Popkunst.
Popkunst eller "Pop art" er en kunstretning som utviklet seg som en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen, som var den dominerende kunstretningen i USA på 1940- og 50-tallet. Betegnelsen «popkunst» kommer av «populærkunst», og henviser til denne kunstretningens fokus på temaer og teknikker hentet fra masse- og underholdningskulturen.
Popkunsten i Europa.
Popkunst blir vanligvis sett som et typisk amerikansk fenomen, men de første kunstnerne som kan karakteriseres som rene popkunstnere var engelske. Allerede rundt 1952 hadde en gruppe kunstnere og arkitekter i London, The Independent Group, etablert kriterier for hva som skulle bli en definert pop-estetikk, blant annet ved å benytte seg av virkemidler som til da hadde blitt karakterisert som «kitsch». Kunstnerne i The Independent Group hevdet at «kultur» skulle knyttes til et mangfold av sosiale praksiser, heller enn til det ypperste av kunstneriske frembringelser. De identifiserte seg med kapitalismens forbrukerkultur, og lot seg påvirke av industridesign, reklame, science fiction og vitenskapelige ideer. Den engelske kritikeren Lawrence Alloway var den som først brukte begrepet "popkunst", i 1958.
Eduardo Paolozzi, Richard Hamilton og David Hockney blir regnet som de mest innflytelsesrike av de engelske popkunstnerne. I Tyskland arbeidet kunstnere som Sigmar Polke og Gerhard Richter med lignende ideer utover på 1960-tallet.
Popkunsten i USA.
Parallelt med utviklingen i England på 1950-tallet arbeidet amerikanske kunstnere som Jasper Johns og Robert Rauschenberg med uttrykk og temaer som hadde likhetstrekk med tendensene i England. Disse kunstnerne fikk først karakteristikken neo-dada, på grunn av blandingen av høy- og lavkulturelle referanser, samt bruken av readymades. Dette ble sett på som en videreføring av arven fra dadaistene, og spesielt arbeidene til Marcel Duchamp, som kom til å få stor betydning for utviklingen av amerikansk samtidskunst i tiårene etter andre verdenskrig.
1950- og 60-tallet var preget av fremtidsoptimisme og økt velstand både i Europa og USA, og den nye livsstilen dette resulterte i ble et viktig utgangspunkt for popkunstnerne. Utover på 1960-tallet kom popkunsten til å bli en av de dominerende kunstretningene i USA, og sentrale popkunstnere som Andy Warhol, James Rosenquist og Roy Lichtenstein gjorde mange av sine viktigste arbeider i denne perioden.
Popkunstnerne forholdt seg til forbrukerkulturen med en blanding av fasinasjon og kritisk distanse, og popkunsten ble i starten oppfattet som en radikal bevegelse som kritiserte det bestående. Popkunstnerne brøt med modernismens fokus på mediespesifikkhet, og benyttet seg av et vidt repertoar av uttrykk og virkemidler, gjerne hentet fra massekulturen, som tegneserier, produktdesign og fjernsyn. Peter Blake designet platecovere for Elvis Presley og The Beatles. Andy Warhol, som selv hadde bakgrunn fra reklameindustrien, produserte flere filmer, og også et album med rockegruppen The Velvet Underground. Han grunnla også mote- og livsstilsbladet Interview på 1970-tallet.


Osasco.
Osasco er en kommune og by i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Byen ligger vest i delstaten.
Osasco ble grunnlagt av den italienske innvandreren Antonio Agu, som opprinnelig kom fra Torino. Byen ble utskilt som egen kommune i 1962. Det er gode togforbindelser fra Osasco og inn til São Paulo by.


Tupianske språk.
Tupianske språk er en indiansk språkfamilie som tales i Sør-Amerika. Den største undergruppa av tupianske språk er tupí-guaraní-språkene. Denne gruppa inkluderer relativt store språk som guaraní, som er offisielt i Paraguay og også brukes i Argentina, Bolivia og Brasil, i tillegg til klassisk tupí.


Fylkesvei 611.
Fylkesvei 611 (Fv611) går mellom Naustdal og Stavang i Flora. Veiens lengde er 38,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Tupí-guaraní-språk.
Tupí-guaraní-språk er den største undergruppa av tupianske språk, som snakkes av urbefolkningsgrupper i Sør-Amerika. "Ethnologue" definerer 53 levende språk i elleve undergrupper, blant disse guaraní, som er offisielt språk og majoritetsspråk i Paraguay.


Bury.
Bury er en by i den nordlige delen av Stor-Manchester i England, mellom Rochdale og Bolton. Den ligger rett vest for motorveien M66, og er administrasjonssenter og største by i distriktet Bury
Byen nevnes første gang som et sogn i 962. Det ligger flere romerske ruiner der, så bosetningen går betraktelig lenger tilbake. Frem til den industrielle revolusjon forble den en liten by, men så betydde nærheten til Manchester og den gode tilgangen på hurtig rennende vann at man kunne bygge fabrikker drevet med vannkraft i området. Hovedproduktet var bomullsstoff, som ble skipet ut gjennom Manchester.
Kultur.
Fotballklubben Bury FC holder til i byen, og spiller sine hjemmekamper på Gigg Lane.


Popmusikk.
Popmusikk og pop er forkortelser for uttrykket populærmusikk, som er en samlebetegnelse for en rekke kommersielt orienterte stilarter innen musikk, som kan hevdes å være "tidsaktuell underholdningsmusikk". Popmusikken retter seg i første rekke mot et kjøpekraftig ungdommelig publikum, men musikken favner folk i alle aldre. Begrepet som sådan oppsto i USA på 1950-tallet og stammer fra det engelske uttrykket "popular music".
Swing er et eksempel på 1930-tallets populærmusikk, og rock and rollmusikk eller (rock) regnes som 50-tallets populærmusikk. På 1960-tallet dukket beatmusikken opp og ble datidens popmusikk. Etter hvert som mange av de klassiske popbandene ble eldre og nye kom til, har begrepet favnet stadig ny betydninger og sjangre. Eksempler på dette er musikkstiler som hip hop og heavy metal med flere.


Monolever.
Monolever er en betegnelse på et asymmetrisk oppheng av hjul på motorsykkel, scooter og moped. Normalt er hjul på to-hjulinger festet i to punkt på et gaffelformet oppheng. På kjøretøy med monolever har gaffelen bare én arm, og hjulet er skrudd fast med hjulmuttere som på en bil. Dette forekommer oftest på bakhjulsoppheng, men er kjent også som forhjulsoppheng.


Bury (distrikt).
Bury er et administrativt distrikt i Stor-Manchester, England. Det har status som "metropolitan borough", og er dermed "de facto" en enhetlig myndighet. Administrasjonssenteret er den største byen i distriktet, Bury, som det også har navn etter.
Det ble opprettet 1. april 1974, da Bury ble slått sammen med Prestwich, Radcliffe, Tottington, Whitefield og deler av Ramsbottom.


Talamus.
Talamus er en subkortikalt beliggende struktur i hjernen. Strukturen ligger i diencephalon i bakre (posterior) del av forhjernen og består av ca. 22 kjerner. Talamus er involvert i bearbeiding av sanseinntrykk og styrer sensorisk integrering (syn og hørsel – NB! Ikke lukt). Mottar for eksempel synsinntrykk (nucleus genikulate laterale) og auditive inntrykk (nucleus genikulate mediale). Projiserer fibre til cortex cerebri.


Ashton-in-Makerfield.
Ashton-in-Makerfield (tidligere Ashton-in-the-Willows) er en by i Stor-Manchester, England. Den tilhørte tidligere Lancashire.
I St. Oswalds kirke er hånden til Edmund Arrowsmith, en jesuittprest som ble henrettet i 1628, bevart.


Mikhail Bakunin.
Mikhail Aleksandrovitsj Bakunin (russisk: Михаил Александрович Бакунин; født i Prjamukhino i Tver oblast, død i Bern) var en russisk forfatter, revolusjonær og agitator, en av anarkismens forgrunnsfigurer. Han oversatte Karl Marx' verk "Das Kapital" til russisk.
Bakunin ble født nær Moskva og var den eldste sønnen i en russisk godseierfamilie. Han ble utdannet ved en militær skole i St. Petersburg, og ble offiser. Da han sluttet i militæret, tok han fatt på studiet av tysk filosofi i Moskva. Han tilhørte først de ortodokse hegelianere, men etter sin ankomst til Tyskland i 1840 sluttet han seg til venstrehegelianerne. I Tyskland traff han Weitling, og dette ledet han fra opprør i teori til opprør i praksis.
Bakunin kom snart til Paris hvor han traff både Proudhon og Marx. I Paris arbeidet han først og fremst for den slaviske nasjonalismens sak, som opptok han på denne tida. I 1847 ble han utvist fra landet på grunn av en tale mot tsaren. I de neste par årene tok han aktivt del i oppstandene i Paris, Praha og Dresden. Oppstanden i Dresden, der han kjempet på barrikadene sammen med Richard Wagner, førte til at han i 1850 blei arrestert og dømt til døden i Sachsen. Isteden blei han utlevert til tsaren.
I Russland satt han i fengsel inntil han i 1857 ble deportert til Sibir. Herfra flyktet han i 1861 og kom via Japan og USA til London. Her traff han sin gamle venn Herzen, og samarbeidet med han i tidsskriftet The Bell (Klokken) inntil uoverensstemmelsene mellom dem blei for store. I London traff han igjen Marx. Under oppstandelsen i Polen i 1863 forsøkte han å skape en slavisk støtteaksjon. Dette mislyktes, og han slo seg ned i Italia.
Anarkistisk aktivitet.
Etter at han hadde dannet et internasjonalt brorskapsforbund, utviklet hans syn seg etter hvert til å bli mer anarkistisk. I 1868 trådte Bakunin inn i "Den første Internasjonale". Opprinnelig arbeidet han for en sammenslutning mellom Internasjonalen og "Liga for fred og frihet", en borgerlig-demokratisk organisasjon. Da dette mislyktes dannet han "Den internasjonale allianse for sosialt demokrati", og anmodet om opptakelse for denne. Dette ble avslått.
Arverett.
På Internasjonalen i Basel i 1869 fremmet Bakunin et forslag om å avskaffe arveretten, mens Marx fremmet forslag om en progressiv arveavgift. Bakunin fikk flertallet med seg og skarp fraksjonsstrid fulgte. Den "romanske federasjon" av Internasjonalen ble splittet etter skarpe angrep på Bakunin fra generalrådet, men flertallet fulgte Bakunin. En konferanse i London september 1871 dreide seg om han. Den vedtok at politisk arbeid var en del av Internasjonalens oppgave. Den marxistiske delen av den "romanske federasjon" ble anerkjent, og Bakunin og hans folk konstituerte seg som "Jurafederasjonen". Mellom 1869 og 1870, ble Bakunin involvert med den russiske revolusjonære Sergej Netsjajev i en rekke hemmelige prosjekter. Imidlertid brøt Bakunin med Netsjajev på grunn av det Bakunin oppfattet som Netsjajevs «Jesuitt-metoder», der det revolusjonære målet helliget alle midler. I Haag september 1872 vedtok Internasjonalen, etter dyktig fraksjonsvirksomhet av Marx, å ekskludere Bakunin. Han opprettet sin egen anarkistiske Internasjonale, som holdt seg til etter hans død i 1876.
Anarkistisk kollektivisme.
Bakunin er den store revolusjonsmaker innen anarkismen, men resultatene svarte ikke alltid til innsatsen han ytet. Han er sentral i utviklingen av moderne anarkistisk aktivisme og ideer. Hans ideal var en kollektiv økonomi basert på små selvstyrte enheter. Som midler ville han bruke væpnet oppstand og generalstreik, som skulle knuse statens herredømme. Hans ideer ble viktige i det 20-århundre blant store deler av den radikale arbeiderbevegelsen. Bakunins retning blir vanligvis omtalt som anarkokollektivisme, men mange av hans ideer er også nesten identiske til det man senere har kalt anarkosyndikalisme. Bakunin har påvirket mange fagbevegelser, spesielt i Spania.
Bakunin var mer opptatt av å skape revolusjoner enn å skrive bøker. De ting han har skrevet er derfor fragmentariske og ofte uten avslutning. Bakunin on Anarchism, redigert av Sam Dolgoff, er en god samling av Bakunins skrifter.
Frihet.
Et kjent sitat fra Bakunin er «Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet.»


Kardang.
Drivaksel med kardangledd eller universalledd i hver ende
Den synlige kardangakselen på en klassisk BMW-motorsykkel
Kardang eller kardangaksel er en betegnelse som har sitt opphav i at det i hver ende av mellomakselen på biler og motorsykler er to universalledd eller "kardanske ledd" oppkalt etter den som regnes som oppfinneren, Girolamo Cardano (1501–1576).


Edmund Arrowsmith.
Edmund Arrowsmith (født Brian Arrowsmith 1585, henrettet 28. august 1628) var en jesuittprest som virket i England etter reformasjonen. Han ble avslørt og henrettet, og regnes som helgen i Den katolske kirke.
Han ble født i Haydock i Lancashire (nå i Stor-Manchester). Foreldrene var Margaret Gerard og Robert Arrowsmith. Faren var selveiende bonde. Begge foreldrene hadde vært fengslet fordi de var "recusanter", det vil si katolikker som nektet å gå til anglikanske gudstjenester.
Da han ble fermet tok han navnet Edmund, som han siden fortsatte å bruke. Han fikk sin utdannelse først av en eldre prest, og fra 1605 på det engelske kollegiet i Douai i Flandern. I 1612 ble han presteviet, og året etter reiste han hjem til Lancashire. Han ble kjent som en fryktløs prest som trosset forbudet mot katolsk religionsutøvelse.
I 1622 ble han arrestert og forhørt av biskopen av Chester. Han ble så løslatt, noe som antagelig skyldes at kong Jakob I forsøkte å få sin sønn gift med en spansk prinsesse, noe som kunne bli vanskelig dersom han forfulgte katolikker.
En tid senere sluttet han seg til jesuittene i deres novisiat i Clerkenwell, London. I 1628 refset han en mann, bare kjent som Holden i kildene, som levde i et i katolsk forstand incestuøst ekteskap. Holden angav ham til myndighetene, og han ble igjen arrestert. Denne gang ble han tiltalt for å være seminarprest utdannet i utlandet for tjeneste i England, noe som var regnet som høyforræderi og dermed belagt med dødsstraff. Han ble funnet skyldig og dømt til døden. Han ble så lagt i lenker i to dager, og man fristet ham med løslatelse dersom han frasa seg sin katolske tro. John Southworth, som satt fengslet sammen med ham, hørte hans siste skriftemål.
28. august 1628 ble han henrettet ved hengning, trekking og kvartering i Lancaster. Hans siste ord skal ha vært «Bone Jesu», «gode Jesus» på latin. Det er bevart et samtidig portrett av ham, og i St. Oswalds kirke i Ashton-in-Makerfield nær Wigan er den ene hånden hans bevart. Det finnes historier om mirakuløse helbredelser i forbindelse med dette relikviet.
Pav Pius XI saligkåret ham i 1929, og Paul VI helligkåret ham som en av De førti martyrer fra England og Wales den 25. oktober 1970. Han hadde tidligere minnedag på dødsdagen, men den feires nå sammen med de andre martyrene den 25. oktober.
Edmund Arrowsmith


Kletten.
Kletten er et 269 meter høyt fjell som dominerer østsiden av Naustdal. Fjellet går vertikalt rett opp til toppen fra elven Nausta ved havnivå.


Antioquia.
Antioquia er et departement nordvest i Colombia som grenser til nabodepartementene Córdoba, Sucre, Bolívar, Santander, Boyacá, Caldas, Risaralda og Chocó. I nord ligger Atlanterhavet.
Antioqia er en av 32 delstater i Colombia. Antioqia er den nest største delstaten med 5 682 000 innbyggere fordelt på 124 kommuner med 10 større bysentere.
Departementshovedstaden Medellín ble stiftet 2. mars 1616 av Fransico de Herrera. Medellin er lokalisert i Aburradalen omkring elven rio Medellin. Byen hadde i 2005 2,2 mill. innbyggere og vel 3,3 mill. innbyggere med forsteder. Medellin er en av Colombias største kulturelle sentra, med blomsterfestival i august, «Feria las flores», og tyrefektningsfestival i januar, «Feria Taurino».
Medellin har et industrisentrum med en del elektro- og tekstilindustri. Den årlige tekstilmessen Colombiatex arrangeres i Medellin.
Medellin har 2 flyplasser som eneste by i Colombia. Medellin har også bygd ut t-bane (Metro) som dekker forstedene lenger nord og sør i Aburradalen. Denne er koblet med en hengebane opp en av de bratte fjellsidene (Metrocable).
Viktige naturressurser er olje og kull samt jern, bauxitt, bly, platina, sølv og gull. Innenfor jordbruk dyrkes det mye kaffe og bananer.
Nasjonalparken Las Orquídeas er en stor attraksjon i departementet.


Castro (Lazio).
Castro var en gammel by på vestsiden av Bolsenasjøen i Lazio i Italia.
Den gikk antagelig tilbake til latinernes tid.
Byen var omkjempet av pavene på den ene side (Urban VIII og Innocens X) og de farnesinske hertugene av Parma på den annen (Odoardo Farnese og så hans sønn Ranuccio II Farnese). Byen kom dårlig fra "Castro-krigene"; på ordre av pave Innocens X ble den til slutt jevnet med jorden den 2. september 1649. Den ble aldri gjenoppbygd.


Steadicam.
a>en til venstre er utstyrt med en steadicam.
Steadicam er en innretning for stabilisering av kamera under film- og TV-produksjoner. Innretningen hindrer kameraoperatørens ujevne bevegelser i å påvirke bildet. Ved å sette kameraet i en steadicam-rigg som fotografen har spent fast på kroppen, kan fotografen for eksempel løpe opp en trapp, og kameraet vil få en glidende bevegelse opp trappa. Den som styrer en steadicam kalles en steadicam operatør.
Historie.
Steadicamet ble oppfunnet tidlig på 1970-tallet av oppfinner og kameramann Garrett Brown, som originalt kalte oppfinnelsen «the Brown Stabilizer». Etter å ha lagd den første fungerende prototypen filmet Brown en timinutter lang demo som viste de revolusjonære bevegelsene denne nye innretningen kunne produsere.
Demoen ble sett av en rekke regissører, inkludert Stanley Kubrick og John G. Avildsen. Avildsen regisserte "Rocky" i 1976, en av de første filmene som viste steadicamopptak. Steadicam ble først brukt i den biografiske "Bound for Glory", mens Kubrick brukte Brown Stabilizer i sin 1980-film "Ondskapens hotell".
Selv om han ikke var den første til å bruke den i en større film så var Kubricks bruk av steadicam i "Ondskapens hotell" ansett som det første gjennombruddet for steadicam-teknologien. De lange, jevne sporingsopptakene som ble tatt opp igjennom Overlook-hotellet i filmen hadde stor påvirkning på andre filmmakere. Både Steven Spielberg og Martin Scorsese har spesielt lagt merke til de lave følgeopptakene som Kubrick gjorde av gutten Danny når han syklet på sin trehjuling gjennom lobbyen på Overlook-hotell. Siden steadicamet kunne posisjonere kameraet så nær bakken at det ville være umulig å ta opp med noen form for dolly-kamera.
Cinema Products Corporation fikk de eksklusive rettighetene til oppfinnelsen og den ble senere markedsført som steadicam. I oktober 2000 ble Steadicam® et varemerke av kameraprodusenten Tiffen.


Metronome Spartacus.
Metronome Spartacus AS er et norsk TV-produksjonsselskap som produserer "Hotel Cæsar" for TV 2.
Selskapet holder til i Sandakerveien 24C på Myrens Verksted i Oslo. Det er også her brorparten av serien spilles inn.


Nausta.
Nausta er en elv som renner gjennom Naustdal. Den begynner på Langevasstranda og renner ut i Førdefjorden ved Sanden i Naustdal sentrum, under Kletten.
Nausta er en av Norges beste smålakselver. Elven ble vernet i 2005.


Framfylkingen.
Framfylkingen er LOs barne- og familieorganisasjon.
Framfylkingen engasjerer seg i barnepolitiske saker og er opptatt av å følge FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen). Det er også en miljø- og friluftsorganisasjon som ser det som viktig å lære barn og unge å bli glad i naturen og ta vare på den. Saker Framfylkingen engasjerer seg i er blant annet fattigdom, barnearbeid, mangfold og internasjonal solidaritet.
Historie.
Framfylkingen ble startet i 1934 etter et vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte i 1933. I stiftelsesbrevet av 1933 står det blant annet: «Formålet med framfylkingen er å skape en almen socialistisk friluftsorganisasjon med sideordnede oppgaver, som faller sammen med de unges interesser. Nevenyttig gjerning og socialistisk kulturarbeid skal gå hånd i hånd, dertil vil den delta i det socialistiske fredsarbeide».
I dag er ikke Framfylkingen tilknyttet et politisk parti. I 1977 ble Framfylkingen LOs barne – og familieorganisasjon. Det vil si at Framfylkingen er en organisasjon for hele fag- og arbeiderbevegelsen.


Osimo.
Osimo er en småby og en kommune i provinsen Ancona i det nordlige Italia, med 29.400 innbyggere.
Byen ble katolsk bispesete på 600-tallet (sammenslått med erkebispedømmet Ancona i 1983). Den inngikk i de såkalte pippinske skjenkelser til pavene i 756, og ble således en del av Kirkestaten.


Adam Bolder.
Adam Bolder (født 25. oktober 1980 i Hull, East Riding of Yorkshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for tre engelske klubber. Han spiller nå for Queens Park Rangers i Football League Championship.
Biografi.
Adam Bolder skrev sin første profesjonelle kontrakt med Hull City i august 1998. Hans første ligakamp for Hull var mot Hartlepool United den 23. januar 1999. Bolder spilte nesten tre sesonger i Hull City før han den 27. mars 2000 gikk til Derby County. Hans første kamp for Derby var den 5. mai 2001 på Old Trafford mot Manchester United, og 14 dager senere fikk han sin hjemmedebut for "the Rams" da klubben spilte 1-1 mot Ipswich.
I 2001/02-sesongen spilte Adam Bolder 11 kamper i Premier League og en cupkamp, før han i sesongen etter etablerte seg som førstelagspiller for klubben fra Derbyshire med 45 ligakamper i Football League Championship. I denne sesongen laget han også sine første mål for Derby, og det skjedde den 17. august 2002 i en kamp mot Grimsby Town. Derby vant kampen 2-1, og Bolder laget begge Derbys mål.
Den neste sesongen ble det 24 ligakamper og 1 mål før han i i 2004/05-sesongen noterte seg for 36 ligakamper og 2 play-off kamper til Premier League. I 2005/06 spilte han 35 ligakamper, og ved sesongslutt kåret en jury han til "Årets spiller" i Derby County.
Etter at Billy Davies ble ansatt som ny manager i Derby sommeren 2006 fikk Bolder mindre tillit, og etter å ha spilt 13 ligakamper i første del av 2006/07-sesongen for "the Rams" valgte han å skrive under for Queens Park Rangers den 27. januar 2007. Han debuterte for Rangers 30. januar 2007 i en ligakamp mot Barnsley.


Naustdalstunnelen.
Naustdalstunnelen er en 5970 meter lang tunnel på riksvei 5 i Naustdal og Flora kommuner i Sogn og Fjordane. Tunnelen går mellom Jonstad i Naustdal og Svarthumle i Flora, og erstattet den gamle veien over snøtunge Ramsdalsheia. Byggingen startet 7. juni 1993 på Svarthumle-sida, og tunnelen ble åpnet 18. august 1995. Tunnelen var finansiert med en bom på Svarthumle, eid av Sunnfjordtunnelen AS. Bomstasjonen ble stengt 20. mars 2010 etter den hadde samlet inn 250 millioner kroner.
Naustdalstunnelen er stengt for syklister og fotgjengere.
Den gamle veien over Ramsdalsheia ble åpnet for trafikk i 1945 (offisielt åpnet først i 1952). Etter at Naustdalstunnelen ble åpnet, ble Ramsdalsheia tunnel (230 m) på gamleveien stengt. Gamleveien (i dag kommunal vei) og tunnelen ble senere opprustet, og gjenåpnet for sommertrafikk i august 2006.


FNs konvensjon om barns rettigheter.
FNs konvensjon om barns rettigheter er en traktat om menneskerettigheter som omhandler sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til barn. Konvensjonen definerer et barn som et menneske under 18 år, så fremst ikke en annen grense for voksen alder er anerkjent av landets lover. Loven ble signert av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og trådte i kraft den 2. september 1990. Konvensjonen er ratifisert av 194 land, herav alle FNs medlemsland med unntak av Somalia og USA.
To valgfrie tilleggsprotokoller ble vedtatt den 25. mai 2000. Den første valgfrie protokollen begrenser barns deltagelse i væpnede konflikter. Den andre protokollen forbyr salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Begge protokollene er ratifisert av mer enn 120 stater.
Konvensjonen, såvel som begge tilleggsprotokollene, er inkorporerte i den norske Menneskerettighetsloven av 1999.


Mannheller.
a> med bred utgang i østre løp og to felts inngang i vestre løp
Mannheller er ei fergekai i Sogndal. Ved kaia starter Amlatunnelens delte løp. Fergekaia ligger langs riksvei 5 og tar i mot trafikk som skal til og fra Fodnes.
Mannheller fergekai ble i 1997 tildelt Vakre vegers pris av Vegdirektoratet for god tilpasning til stedets natur. Prosjektet er designet av landskapsarkitektfirmaet Bjørbekk & Lindheim AS i samarbeid med Norconsult AS og med kunstneriske bidrag av Marianne Heske – silketrykk på plater i den gigantiske ventehallen for biler som er sprengt inn i fjellet. Prosjektets utfordring var den store rasfaren på stedet.


CMYK.
CMYK (CMYK) er et fargesystem som brukes i forbindelse med trykk og reproduksjon, og firefargers separasjoner brukes til et 4-fargetrykk. Trykkfargene er cyan, magenta, gul og svart. Blanding av disse fire fargene er nok til å skape en troverdig kopi av en original (bilde, illustrasjon el.l.) Mengden av hver farge angis i prosentverdi mellom 0 og 100, f.eks. 40% magenta - hvor 0 er ingenting og 100 er heldekk.
Primærfargene i fargesystemet er cyan, magenta, gul og sort. Betegnelsen CMYK er et derivat fra de engelske navnene på primærfargene: Cyan, Magenta, Yellow og blacK/Key-color.
Firefargetrykk.
CMYK er et subtraktivt fargesystem. Det vil si at når like mengder cyan, magenta og gul blandes, blir resultatet sort farge. Fargene som benyttes til trykking er imidlertid ikke fargerene. Pigmentet i fargene er for bredspektrede. Dette kalles trykkfargefeil. Derfor vil en blanding av cyan, magenta og gul gi en mørk brun farge, i stedet for den teoretiske sorte fargen.
Den gule fargen har det mest korrekte fargespekteret. Rene trykkfarger kan fremstilles, men kostnaden gjør det ulønnsomt. Samtidig er resultatet godt nok med de rimelige fargene.
Primærfargene i CMYK er komplementære til primærfargene i RGB. Følgende fargepar er komplementære: rød – cyan, grønn – magenta, blå – gul. (By Gm Cr).
Blanding av to primærfarger i CMYK gir en primærfarge i RGB: cyan + gul gir grønn, magenta + gul gir rød, cyan + magenta gir blå. Sort farge benyttes for å skape god dybde i reproduksjon av bilder og illustrasjoner - i tillegg til å være hovedfarge for tekst.
Svakheter og hjelpesystemer.
Svakheter i CMYK-systemet gir vanskeligheter med f.eks. grønne og oransje fargenyanser. Derfor er det utviklet mange andre flerfargesystem som er basert på CMYK. Disse benytter tilleggsfarger som f.eks. grønt, oransje og blått. Et av de systemene som er mest kjent er et 6-fargesystem som kalles Hexachrome, produsert av Pantone. Hexachrome benytter CMYK + grønn + oransje.
I Norge er ikke bruken av disse variantene spesielt stor. Kostnad, kompetanse og kjennskap til teknologien er hovedårsakene til det. Mye vanligere er det å benytte enkelte spesialfarger, oftest fra PMS, Pantone Matching System.
Moderne blekkbaserte skrivere og plottere har ofte et 7-fargesystem. Disse maskinene benytter typisk cyan, lys cyan, magenta, lys magenta, gul, sort og grå. Dette gir et mye større fargerom, og dermed bedre fargegjengivelse.
CMYK-systemet kan ikke gjengi like mange farger som RGB-systemet. Forskjellen er i størrelsesorden 4 millioner fargenyanser i CMYK og 16 millioner i RGB. Det kan dermed oppstå fargeforskjeller fra skjerm (RGB) til papir (CMYK).
Konvertering av farger fra ett fargerom til et annet er et eget fagfelt. Stikkord til dette er kromatisk (UCR) og akromatisk (GCR) repro. Forskjellene er viktige, avhengig av papiret det trykkes på. Digitale konverteringer gjøres typisk i et bildebehandlingsprogram, og er basert på enten fargetabeller (gammelt) eller ICC-profiler (nytt).
Det er forskjell på CMYK-fargene avhengig av hvor i verden de benyttes. Grovt sett deles verden da opp i Europa, Asia og Amerika. Dominerende standarder er Eurostandard, SWOP og Toyo. Viskositeten varierer mye mellom f.eks. offsetfarger og dyptrykksfarger.
CMYK-trykk og papirkvaliteter.
Fargeoppfattelsen avhenger av papiret som benyttes. Fargene påføres i tynne lag, og disse er da transparente. Innfallende lys trenger gjennom fargelaget og reflekteres fra papiret under. Mikrostrukturen i papiret varierer fra jevn og glatt for bestrøkne papirkvaliteter, til ujevne for resirkulerte/ubestrøkne papirkvaliteter. Glatt underlag reflekterer mer lys og virker «hvitere.»
Papir som benyttes til trykking er veldig avgjørende med hensyn til resultatet. Et bestrøket papir gir en god fargegjengivelse, mens et resirkulert/ubestrøket papir gir en slørete og grå fargegjengivelse. Total fargemengde som kan påføres et papir varierer. Nordiske anbefalinger for avispapir er 240%. Det er ingen nordiske anbefalinger for følgende, men erfaringer tilsier at resirkulert/ubestrøket papir tåler ca 260-280%, og et godt bestrøket papir ca 300-320%. Rastertettheten og fargens egenskaper kan være bestemmende faktorer. I den mørkeste fargen som kan trykkes rent uten at rasterkvaliteten reduseres på trykk, er total fargemengde summen av prosentverdiene til de fire trykkfargene. Maksimal fargemengde er teoretisk 400% – dvs heldekk i alle fire farger.
Fargemengden som benyttes uttrykkes med density-verdier på heldekk (avhenger av tykkelsen på fargelaget), og måles av trykkeren med et densitometer – mange trykkerier har gjerne sin egen husstandard. For standardisert trykk eksisterer det ISO-standarder som regulerer bl.a. fargemengden, f.eks. ISO 12647-2. Å følge en standard kan være viktig ved f.eks. reklamasjoner. Til avisproduksjon brukes minst farge. Trykk på resirkulert miljøpapir bruker 30-40% mer farge enn et vanlig bestrøket papir.


RGB.
Modellens primærfarger rødt, grønt og blått med sekundærfargene magenta, cyan og gult.
RGB (Rødt, Grønt, Blått) er en fargemodell som brukes ved additiv fargeblanding, dvs. farger som oppstår som resultat av utsendt lys med ulike bølgelengder. Modellen benytter én tonerekke (kanal) for hver av de tre primærfargene rødt, grønt og blått.
Modellen i seg selv definerer ikke primærfargene eksakt, og enhver farge som oppstår som et blandingsforhold av de tre vil dermed heller ikke være eksakt definert, men relative.


Betacam.
Sony Betacam SP-kamera "Digital 1000".
Sony Betacam-SP VTP BVW-65 videobåndopptaker.
a>Betacam SP L (topp), Betacam SP S (venstre), VHS (høyre).
a>, men opptakene er ikke interkompatible.
Betacam er en serie med videobåndprodukter utviklet av Sony fra 1982 og utover for proffmarkedet. Båndene er en halv tomme brede. I dagligtale brukes «betacam» for å referere til kamera, bånd, og videospiller som støtter formatet så vel som formatet selv.
Kassettene til alle Betacam-utgaver, fra (vanlig) Betacam til Digital Betacam har de samme fysiske dimensjonene, slik at tapebiblioteker og lagringsløsninger ikke trenger å skiftes ut når man skifter format.
Kassettene kommer i størrelsene S og L. Kameraer kan kun bruke S-kassetter mens de aller fleste videobåndopptakere kan bruke begge typer. Fargene på kassettene og omslaget er forskjellig for kasset-typene. Det finnes også en mekanisk nøkkel som forteller videobåndopptakerne hvilken type kassett som brukes.
Formatet tok over for 3/4-tommerformatet U-Matic som Sony hadde introdusert i 1971. I tillegg til bedre bildekvalitet, førte løsningen med integrert kamera og opptaker i en enhet til at formatet ble raskt tatt i bruk av nyhetsformidlere.
Selv om Betacam fremdeles er populært i felten og for arkivering, har diskbaserte produkter, som Multi Access Video Disk Recorder, ført til at det har blitt faset ut i studiomiljøer.
Digital Betacam.
Digital Betacam, ofte kalt Digibeta, er digitalutgaven av Betacam. Digital Betacam gir veldig god bildekvalitet - video komprimeres 3:1 (4:2:2 DCT-90 mbit kompresjon), mye mindre enn DV som opererer med 5:1 kompresjon.(4:2:0 DCT 25mbit kompresjon)


Svarthumle.
Svarthumle (også kalt Svarthumla) er et område i Flora. Området er preget av jordbruk. Bomstasjonen ved enden av Naustdalstunnelen ligger på Svarthumle.


Paul Boertien.
Paul Boertien (født 20. januar 1979 i Haltwhistle, Northumberland, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for seks engelske klubber. Han spiller nå for Walsall i Football League One.
Biografi.
Boertien startet fotballkarrieren i klubben Carlisle United i august 1996. Hans første obligatoriske kamp for Carlisle United var en ligacupkamp den 26. august 1997 mot Chester City. Han debuterte i ligasammenheng 4. oktober 1997 mot Walsall, og totalt fikk han med seg ni ligakamper og fire cupkamper for "the Cumbrians" i 1997/98-sesongen.
Boertien scoret sitt første mål da Carlisle spilte 1-1 mot Swansea City den 13. februar 1999, og i denne sesongen fikk han med seg åtte ligakamper for Carlisle før han den 25. mars 1999 ble kjøpt av Derby County for £250 000.
Han debuterte for Derby 16. mai 1999 i en kamp mot Chelsea i Premier League, og det var den eneste kampen han fikk som Derbyspiller i 1998/99-sesongen. Sesongen etter spilte han en cupkamp mot Swansea City før han i februar 2000 signerte en låneavtale med Crewe Alexandra. Han spilte sin første kamp for "the Railwaymen" den 12. februar 2000 i en ligakamp mot West Bromwich Albion, og han spilte ytterligere en ligakamp for Crewe før han returnerte til Derby i mars 2000. På slutten av 1999/00-sesongen spilte han to ligakamper for "the Rams".
I 2000/01-sesongen ble det åtte ligakamper og tre cupkamper på Boertien, og i denne sesongen noterte han seg for sitt første ligamål for Derby. Det skjedde den 16. april 2001 i en kamp mot Leicester City. Året etter etablerte han seg for alvor i Derby og da sesongen var slutt hadde han bokført 32 kamper i Premier League, mens han den påfølgende sesongen stoppet på 42 kamper i Football League Championship. I 2003/04-sesongen spilte Boertien elleve ligakamper for Derby før han i januar 2004 skrev under på en låneavtale med Notts County. Han debuterte for Notts County 24.januar 2004 i en kamp mot Swindon Town, og han stoppet på fem kamper for klubben fra Nottingham før han var tilbake i Derby i februar 2004.
I siste del av denne sesongen spilte han seg inn på laget til Derby igjen og han fikk med seg sju ligakamper før han fikk en kneskade i april 2004. Denne skaden var så alvorlig at han først var helt restituert i januar 2005. Allerede i sin andre kamp etter comebacket ble han skadet igjen, og mens han skulle bygge seg opp etter denne skaden fikk han sin tredje alvorlige skade i en treningskamp. Dette skjedde i november 2005 og denne skaden førte til at han gikk glipp av resten av 2005/06-sesongen.
Foran 2006/07-sesongen var Paul Boertien helt skadefri, og i en ligakamp mot Hull City spilte han sin første ligakamp for sesongen. I en ligakamp mot Leicester City den 11. november 2006 fikk han nok en gang sjansen fra start. Årsaken til dette var at managerens førstevalg på venstre back, Mohammed Camara, måtte stå over på grunn av suspensjon. Boertien hadde etter denne kampen en rekke kamper fra start, men den 26. desember 2006 i en ligakamp mot Wolverhampton Wanderers ble han igjen skadet, og da Boertien var resitituert fra denne skaden hadde Derby kjøpt inn venstrebacken James McEveley. For å få spilletid i siste del av 2006/07-sesongen valgte derfor Boertien å skrive under på en låneavtale med Chesterfield i mars 2007, og han debuterte for Chesterfield 24. mars 2007 i en ligakamp mot Yeovil Town. Etter å ha spilt 4 ligakamper for "the Spireites" vendte han tilbake til Derby i april 2007. Totalt spilte Boertien 11 ligakamper for Derby i 2006/07-sesongen.
I juni 2007 gikk kontrakten hans med Derby County ut, og han ble ikke tilbudt ny kontrakt. I slutten på juli 2007 signerte han imidlertid for nok en engelsk klubb, denne gang Walsall.


Ramsdalsheia.
Ramsdalsheia er et fjellområde i Naustdal/Flora. Riksvei 5 gikk her før den ble erstattet med Naustdalstunnelen.


Autocue.
Autocue eller teleprompter er et hjelpemiddel som gjør det mulig for nyhetsopplesere å se rett inn i kameraet mens de leser teksten. En maskin viser teksten i et slags speil som er montert foran kameralinsen. Når det svarte dekslet er montert, trenger man ikke speil, men bare en glassplate for å vise teksten. Når nyhetsoppleseren ikke trenger å se ned på huskelapper, virker det som om han har memorert det han skal si og snakker spontant.
Historie.
Den første formen for autocue var simpelthen ruller med tekst som ble plassert nær kamera og så rullet fram etter hvert som oppleseren leste teksten. Han slapp nå å se på «cue cards» som ble holdt opp til side for kamera og som gjorde at han ikke så i kamera når han skulle følge med på kortene.
Det første systemet for autocue ble laget i 1950-årene av skuespilleren Fred Barton jr. som en hjelp til TV-skuespillere som hadde problemer med å memorere store mengder tekst på kort tid. Det første PC-baserte systemet kom i 1982 for Atari 800 Personal Computer og er fremdeles i drift. Lucie Ball brukte et slikt system når hun leste annonser på TV.
Moderne bruk.
Bill Clinton holder en tale. Glassplata foran ham brukes til å reflektere tekst fra autocuen.
En autocue som viser tekst
Etter hvert har systemet blitt utviklet slik at det nå brukes i en rekke sammenhenger. For eksempel kan systemet brukes av talere, uten kamera. Mange sangere bruker også systemet for å være sikre på å huske teksten til sangene. Kjente sangere som har brukt autocue inkluderer Frank Sinatra, Bruce Springsteen og Elton John. De har gjerne autocue kamuflert som en monitor på scenen.
Det finnes også systemer som kan brukes i private sammenhenger i forbindelse med amatørfilmopptak.


Liste over stortingsrepresentanter 1950–1953.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1950 til 1953. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 85 til Det norske Arbeiderparti,
23 til Høyre, 21 til Venstre, 12 til Bondepartiet og 9 til
Kristelig Folkeparti.
Kjøpstedene i Østfold og Akershus fylker (Drøbak, Fredrikstad, Halden, Moss, Sarpsborg).
Stortingsrepresentanter 1950-1953


Sunnfjordtunnelen.
Sunnfjordtunnelen AS er et aksjeselskap som står for driften av Naustdalstunnelen på Rv5. Selskapet hadde èn bomstasjon, plassert på Flora-siden av tunnelen. Innkrevingen ved stasjonen finansierte deler av kostnadene ved bygging av tunnelen. Den hadde ikke system for registrering av AutoPASS-brikke.
Tunnelen ble etter hvert nedbetalt, og 20. mars 2010 klokken 12:00 opphørte bompengeinnkrevingen. Bomstasjonen hadde da krevd inn 250 millioner kroner over 14 år, åtte måneder og fem dager. 6,3 millioner biler hadde passert bomstasjonen i løpet av denne perioden. Ikke benyttede billetter kunne så leveres i bomstasjonen frem til 30. mars, og ved Fjord1 sitt kontor i Florø. Disse ble da refundert.


OB-buss.
OB-buss er betegnelsen på mobile fjernsynskontrollrom på hjul i forskjellige størrelser. Det kan være kjøretøy i størrelsesvariasjon fra vanlige varebiler til store trailere. OB står for Outside Broadcast, og bussene brukes til å produsere fjernsynsprogram på location, hvor det ikke er tilgang til konvensjonelle fjernsynskontrollrom. OB-bussenes tradisjonelle bruksområder er hovedsakelig sport, konserter og events, men det blir mer og mer vanlig å benytte OB-busser til vanlige studioprogram. TV 2s studioer i Nydalen, hvor blant annet Senkveld og liknende programmer blir produsert benytter seg av OB-busser isteden for faste kontrollrom, som NRK har på NRK Marienlyst.
OB-Team AS sin OB64 med følgebil FB64 i produksjon på Oslo Konserthus.
Infrastruktur.
En OB-buss inneholder utstyret og arbeidsplassene man trenger for å avvikle en fjernsynssending. Bussene er fast utstyrt med et gitt antall kamera og annet utstyr som trengs, men har gjerne infrastruktur for å koble til ekstra utstyr og kamera ved større produksjoner. Som regel har bussene også en følgebil som inneholder alt periferutstyr som trengs; kameraer, stativer, dollyer, mikrofoner, kabel osv. Følgebilen har også plass til å pakke med ekstra utstyr man trenger, avhengig av størrelsen på produksjonen.
Bussene er som regel delt inn i forskjellige avdelinger, alt etter størrelse og prioritering. En vanlig løsning er å ha den største avdelingen i midten, denne avdelingen kalles for regikontrollen. I regikontrollen sitter som regel regi sammen med script, bildemiks og eventuelt grafiker foran en monitorvegg. På monitorene ser man de forskjellige kildene som benyttes i produksjonen, f.eks. kameraer, vber (innslag), slow motion og grafikk. I regikontrollen styres produksjonen, regi og script kommuniserer gjennom intercom med resten av teamet, gir instruksjoner til fotografene og ber om grafikk, innslag eller slowmotion. Bildemiks bruker bildemikseren til å legge ut de kildene regi ber om på lufta. I regikontrollen, bak overnevnte avdeling sitter ofte slowmotion-avviklerne og innslagsavviklerne, med sine maskiner.
Bussene pleier i tillegg til regikontrollen å ha en lydkontroll og en bildekontroll. I lydkontrollen mikses og rutes lyden ut til sending eller opptak. I bildekontrollen sitter kamerakontrolløren(e) og som oftest også teknisk leder (TOM). Kameraene kobles til bussen med triax- eller fiberoptisk kabel, som strekkes mellom kamera og CCUene (camera control unit) i bussen. Kamerakontrolløren bruker CCUene til å styre eksponering, farger, hvit- og svartbalanse osv. for at bildene skal se like ut, at gresset har samme grønnfarge på alle kameraene f.eks. Dette gjør at man har kontroll på alle bildene opp i mot hverandre, og at fotografen kan konsentrere seg om utsnitt, zoom, fokus, kamerabevegelser osv. Fra CCUene sendes signalene videre til rutere, patchfelt og/eller direkte inn i bilde-/lydmiksere.
Det norske markedet.
OB-Team AS er en av skandinavias største OB-produksjonsfirma og eies 100% av TV 2 Norge. OB-Team har åtte busser og alle kan produsere i HD formatene 1080-50i og 720-50p og en av bussene kan også produsere 3D. NRK er også en aktør på markedet med sine flaggskip HD1 og HD2, og har også flere andre busser, inkludert tre dedikerte 5.1 surround lydbusser. Sammen med det svenskeide Mediatec Broadcast AS (tidligere Digital Vision) er disse de fremste leverandørene av OB-teknikk til norske fjernsynsproduksjoner. Mindre firmaer, som Pål Westby AS, leverer mye teknikk til konsertopptak og storskjermproduksjoner, men også til noen konvensjonelle fjernsynsprogrammer.
Diverse.
Med direkte-sendinger blir signalene fra OB-bussen kontribuert, eller sendt videre med en satellitt uplink eller med en mikrøbølgesender til et mottakspunkt til ATM-nettet. Mange større idrettsarenaer og konserthaller har et tilknytningspunkt til ATM-nettet. I Norge er det Norkring som eier dette nettet.
Man har også mindre varianter, gjerne kalt SNG-biler, som blir brukt i forbindelse med mindre produksjoner som. f.eks live-overføringer i nyhetssendinger. SNG står for Satellite News Gathering. Som navnet indikerer foregår kontribusjonen av det innspilte materialet via satellitt.


Hotel Seger.
"Hotel Seger" (2000–2001) var en svensk såpeserie sendt på Kanal5. Den var en versjon av den norske såpeserien "Hotel Cæsar" omgjort til svenske forhold, men handlingen i serien var nøyaktig lik den norske.
Det ble laget 170 episoder av "Hotel Seger", men på grunn av svært dårlig seeroppslutning ble serien tatt av skjermen før alle episodene var blitt sendt. I 2001 ble den sendt på finsk fjernsyn, og hadde da langt større suksess enn i Sverige.


Logo.
Logo er en grafisk figur som kjennetegner en fysisk eller juridisk person så som en bedrift/organisasjon, eller en vare/tjeneste. Logo kalles også figurmerke og er for mange virksomheter og produkter også registrert som varemerke.
En logo kan være i en eller flere farger, streker eller flater. En logo kan være basert på bokstaver, tall og lignende tegn, eller være en stilisering av en figur fra virkelighetens eller fantasiens verden, men visstnok aldri en ren avbildning av noe. En logo kan også være en helt abstrakt figur.
En logo kan være lik en bestemt utforming av et våpenskjold, men et særtrekk ved et våpen er at det skal kunne bli brukt i et skjold, mens det ikke er noe særtrekk ved en logo. Dessuten er normalt en logo sterkt knyttet til en bestemt utforming, mens et våpens form kan variere svært mye.
En logo kan også være lik et bumerke, men et bumerke består alltid av streker eller linjer, mens en logo også kan bestå av flater med mer eller mindre dybdevirkning.


Handelshuset.
200px
Handelshuset er det første kjøpesenteret i Førde.
Handelshuset ble opprinnelig bygd som et slaktehus på 1960-tallet. På 1980-tallet flyttet slakteriet til nye lokaler på Reset og private investorer kjøpte bygget og bygde det om til et moderne handlesenter som åpnet i 1987. Handelshuset har vært gjennom mange ombygginger siden da. Den største utbyggingen, åpnet i 2005, er i dag kjent som «Handelshuset Nord». En skywalk knytter «Handelshuset Sør» (det opprinnelige bygget) og Handelshuset Nord sammen og gjør det til det største kjøpesenteret mellom Ålesund og Bergen.


Fanta.
Fanta er en kullsyreholdig drikk laget av The Coca-Cola Company. Den ble utviklet i Tyskland av Max Keith i 1940 etter at utbruddet av annen verdenskrig sperret Tysklands forsyning av Coca-Cola-sirup. Brusen ble først laget av biprodukter fra oste- og syltetøysproduksjon. Navnet "Fanta" stammer fra det tyske ordet for fantasi ("Fantasie" eller "Phantasie").
Etter krigen ble Fanta kjøpt opp av moderselskapet, som kjøpte rettighetene til navnet i 1960. Fanta selges i dag i mer enn 180 land og i varierende smaker. Den er mer populær i Europa og Sør-Amerika enn i Nord-Amerika.
Fanta med appelsinsmak inneholder 4,5% råsaft fra appelsin.


Liste over stortingsrepresentanter 1954–1957.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1954 til 1957. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 77 til Det norske Arbeiderparti,
27 til Høyre, 15 til Venstre, 14 til Bondepartiet, 14 til
Kristelig Folkeparti og 3 til Norges Kommunistiske Parti.
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1954-1957


Eddik.
Eddik er en blanding av eddiksyre og vann, og er en organisk syre. Det selges vanligvis som 5 eller 7 prosent eddik.
Finere eddik lages blant annet av vin og kalles vineddik. Når vin utsettes for oksygen blir den sur, vinen invaderes av bakterier som puster luft, bakteriene oksyderer alkoholen til eddiksyre. En tradisjonell metode var å la vinen flyte gjennom et lag med høvelspon. Eddik heter på fransk "vinaigre" som betyr "sur vin".


Liste over stortingsrepresentanter 1958–1961.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1958 til 1961. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 78 til Det norske Arbeiderparti,
29 til Høyre, 15 til Bondepartiet, 15 til Venstre, 12 til
Kristelig Folkeparti og 1 til Norges Kommunistiske Parti.
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1958-1961


Liste over stortingsrepresentanter 1961–1965.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1961 til 1965. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 74 til Det norske Arbeiderparti,
29 til Høyre, 16 til Senterpartiet, 15 til
Kristelig Folkeparti, 14 til Venstre og 2 til Sosialistisk Folkeparti.
Etter omvalg.
Fra 2. mars 1962
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1961–1965


Liste over stortingsrepresentanter 1965–1969.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1965 til 1969. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 68 til Det norske Arbeiderparti,
31 til Høyre, 18 til Senterpartiet, 18 til Venstre, 13 til
Kristelig Folkeparti og 2 til Sosialistisk Folkeparti.
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1965-1969


Uwe Timm.
Uwe Timm (født 30. mars 1940 i Hamburg) er en tysk forfatter.
Liv.
Timm studerte filosofi og germanistikk i München og Paris. Han tok doktorgraden med en avhandling om Albert Camus. Timm var utgiver av AutorenEdition fra 1972 til 1982. Han bodde i Roma fra 1981 til 1983 og flere år i Afrika og New York.
Han er kjent for flere bøker i Tyskland, blant annet barneboken "Rennschwein Rudi Rüssel", som ble filmatisert i 2005, og "Die Entdeckung der Currywurst" som er oversatt til over 20 språk. Han bor nå i München.


Erwin Strittmatter.
Erwin Strittmatter (f. 14. august 1912 i Spremberg – d. 31. januar 1994 i Schulzenhof ved Dollgow) var en tysk forfatter.
Han var en av de mest kjente forfattere i det tidligere DDR.
I sin ungdom bodde Strittmatter i Bohsdorf, ikke langt fra Spremberg. Hans foreldre eide en liten butikk der. Fra
1924 til 1930 gikk han på Reform-Realgymnasium i Spremberg. Han var medlem av SPD allerede før 1933.
Etter verdenskrigen arbeidet han som baker og journalist i Senftenberg ved Märkische Volksstimme.
Fra 1954 til sin død arbeidet han som forfatter.
Hans mest kjente bok er "Butikken" (Der Laden). I denne autobiografiske trilologien beskriver han livet i det 20. århundre i Niederlausitz.


5. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Nok en etappe som endte med massespurt. Et brudd med blant andre Juan Antonio Flecha, etappevinner fra 2003, ble tatt igjen cirka en mil fra mål. Norges håp, Hushovd, trådde ut av pedalen 550 meter fra mål og tapte noen få meter, men allikevel kjempet han seg tilbake i posisjon og var bra med i spurten. Der nådde han ikke helt opp, og ble nummer tre, litt under en sykkellengde bak McEwen. Lance Armstrong kjørte i mål med hovedfeltet og beholdt dermed den gule ledertrøyen, Maillot jaune. Arvesen forsøkte ikke å gå i brudd, slik han på forhånd annonserte i mediene.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Villeny (20 km)
2. mellomsprint i Aubigny-sur-Nere (80.5 km)
3. mellomsprint i Gien (135 km)
Klatretrøye.
1. klatring i Cote de Bellevue 4. Kategori (109.5 km)
Resultatliste.
1 Robbie McEwen (Aus) Davitamon-Lotto 3.46.00
3 Thor Hushovd (Nor) Credit Agricole
4 Stuart O'Grady (Aus) Cofidis, Le Credit Par Telephone
5 Angelo Furlan (Ita) Domina Vacanze
6 Allan Davis (Aus) Liberty Seguros-Würth
7 Bernhard Eisel (Aut) Française Des Jeux
8 Baden Cooke (Aus) Française Des Jeux
9 Jens Voigt (Ger) Team CSC
Eksterne lenker.
05


Pentapolis.
Pentapolis'", fra det greske ordet πέντε ("pente"), «fem», og πόλις ("polis"), «by(-stat)», er en geografisk og/eller institusjonell gruppering av fem byer. Byer i antikken ville antagelig danne slike grupper av politiske, kommersielle og militære årsaker, noe som skjedde senere med Cinque Ports (fem havner), som henviste til fem havnebyer i Kent og Sussex i England.


Torstein Eckhoff.
Torstein Eckhoff (født 6. juni 1916, død 1993) var dr. juris og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han var ledende innen norsk og nordisk forvaltningsrett. Hans bok "Forvaltningrett" var og er et standardverk innenfor forvaltningsretten. Den gis fortsatt ut, nå av hans kollega Eivind Smith. Eckhoff er også kjent for sin rettskildelære.
Torstein Eckhoff var også sentral i grunnleggelsen av PRIO (Institutt for fredsforskning), og var styremedlem i en årrekke og styreleder 1979-86.
Eckhoff var en lidenskapelig røyker og var den eneste ansatte ved universitetene i Norge som fikk tillatelse til å røyke under sine forelesninger.


Eckhoff.
Eckhoff er et etternavn brukt i Norge med opprinnelse fra tyske Holstein.


Eivind Smith.
Eivind Smith foreleser for jusstudenter i "Misjonssalen" i Oslo sentrum.
Eivind Smith (født 4. desember 1949) er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hans hovedarbeidsområde er norsk og komparativ forvaltningsrett og statsforfatningsrett.
Smith ble cand. jur. i 1974 og tok den juridiske doktorgrad i 1979 med avhandlingen "Organisasjoner i fiskeriforvaltningen". I 1986 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap med særlig plikt til å forelese i offentlig rett.
Han har bl.a. forfattet videreføringen av verket "Forvaltningrett", som avdøde Torstein Eckhoff i sin tid skrev.
Smith har mottatt flere utmerkelser. Han er æresdoktor ved Universitetet i Uppsala og offiser av den franske ordenen Palmes académiques. I 2012 ble han utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen.


Pesaro.
Pesaro er en italiensk havneby i regionen Marche, og hovedstad i provinsen Pesaro og Urbino
Pesaro har om lag 90 000 innbyggere. Den har stor turistnæring. Blant de severdige byer i provinsen er Cagli, Fontonte, Mondavio, Pergola, San Leo, Sant'Agata Feltria, Sassocorvaro, Urbania og Urbino.
Historie.
På romertiden het denne etruskiske byen "Pisaurum". Pisaurum lå ved Via Flaminia og var dikteren Lucius Accius' fødeby.
Byen var blant de fem kystbyene i dette området som i middelalderen gikk under samlebetegnelsen "Pentapolis". Pesaro blomstret under den tidlige italienske renessanse mellom 13- og 1500-tallet.


Tom Boonen.
Tom Boonen (født 15. oktober 1980 i Mol) er en belgisk syklist. Han er først og fremst en spurter, og hans største meritter er VM-gullet i 2005, poengkonkurransen i Tour de France 2007, seierne i Flandern rundt i 2005, 2006 og 2012, og triumfene i Paris–Roubaix i 2005, 2008, 2009 og 2012.
Karriere.
Tom Boonen startet sin karriere som profesjonell syklist for Lance Armstrongs lag US Postal Service i 2002. Da han i sin første start i det prestisjetunge verdenscuprittet Paris–Roubaix kom på tredjeplass, ble det klart at man hadde med et ekstraordinært sykkeltalent å gjøre. Men for US Postal måtte han som regel finne seg i å kjøre som hjelperytter for Armstrong og George Hincapie. Derfor valgte han å forlate laget etter bare en sesong. En slik avgjørelse var svært uvanlig for en så ung rytter, og han ble kritisert for avgjørelsen av Lance Armstrong og resten av laget.
Boonen fikk istedenfor kontrakt med det belgiske laget Quick Step-Davitamon som satset mye på Boonens spesialiteter, en-dagsklassikerne og spurtene. I 2003 måtte han finne seg i å hjelpe sin mentor Johan Museeuw for det meste, men i 2004 ble han en av Quick Steps viktigste ryttere. På vårparten vant han både E3 Prijs Vlaanderen og Gent-Wevelgem. I tillegg ble det seier i to etapper i Tour de France, blant annet den svært ettertraktede siste-etappen opp Champs-Élysées i Paris.
2005.
I 2005 ble Boonen Quick Steps kaptein, og takket med en av de sterkeste sesongene en syklist har prestert noensinne. Han startet sesongen med 2. plass i «Het Volk». Senere vant han E3-prijs Harelbeke. I løpet av en uke april sto Boonen for en sjelden sterk prestasjon. Først vant han Flandern Rundt, der han overrasket alle med å stikke fra resten av utbrytergruppen noen kilometer fra mål. To uker senere triumferte han i Paris–Roubaix, der han blant annet slo sin tidligere lagkamerat George Hincapie i spurten. Han fulgte opp i Tour de France 2005 da Boonen vant andre etappe og tredje etappe. Etter å ha båret den grønne poengtrøya i ti etapper måtte han imidlertid bryte rittet etter å ha skadet kneet i en velt på den ellevte etappen. Thor Hushovd, som lå på andre plass i poengkonkurransen, overtok dermed den grønne trøya. Boonen kronet sesongen med å bli verdensmester 25. september, da han vant spurten overlegent. Han vant totalt 17 enkeltseirer det året, i tillegg til å vinne Belgia Rundt sammenlagt.
Hans triumfer i 2005 sørget for å gi ham en rekke utmerkelser. Det franske sykkelmagasinet Vélo d'Or kåret Boonen til årets beste syklist foran Tour de France-vinner Lance Armstrong. I tillegg ble han kåret til årets idrettsutøver i Belgia og årets sportspersonlighet i samme land.
2006.
I 2006 fortsatte Boonen å kjøre godt på sykkelsetet. Han forsvarte blant annet tittelen sin i Flandern rundt i april. Totalt ble det 19 seirer den sesongen. Han klarte imidlertid ikke å vinne en eneste etappe i Tour de France, og fullførte ikke rittet, men kjørte med den gule ledertrøyen i fire dager.
2007.
2007-sesongen startet med fem etappeseire i Tour of Qatar. Han vant også E3 Prijs Vlaanderen og Kuurne-Brussel-Kuurne, men Boonen klarte ikke å vinne noen av de store brosteinsklassikerne. Derimot vant han to etapper og den grønne poengtrøya i Tour de France.
2008.
Boonen åpnet sesongen sterkt, med blant annet sammenlagtseier og fire etappeseire i Tour of Qatar, og var storfavoritt til å vinne Flandern rundt i april. Istedenfor å vinne sørget han for å bremse alle forsøk på å kjøre inn lagkamerat Stijn Devolder, som endte opp som seierherre. Uken etter vant han den andre store brosteinklassikeren Paris–Roubaix, etter å ha utmanøvrert de hardeste konkurrentene i spurten. I juni 2008 ble det kjent at Boonen hadde avgitt en en positiv urinprøve som viste bruk av kokain. Prøven ble tatt 25. mai, tre dager før etapperittet Belgia rundt. Kokain er ikke regnet som doping i sykkelsport når det er brukt utenfor konkurranse, og Boonen ble derfor ikke utestengt. Likevel ville verken arrangørene av Sveits rundt eller Tour de France at han skulle delta i deres ritt. I februar 2009 fant en belgisk domstol han skyldig i kokainbruk, men valgte å ikke straffeforfølge ham, fordi han var "straffet nok".
I stedet for Tour de France deltok han i Østerrike rundt og fikk en etappeseier. I august vant han to etapper i ENECO Tour. Han vant også sine første etapper i Vuelta a España da han tok etappeseieren på den 3. og 16. etappen.
2009.
Boonen startet sin 2009-sesong med å vinne en etappe, sammenlagt og poengkonkurransen i Tour of Qatar. Han vant også Kuurne-Brussel-Kuurne for for andre gang i sin karriere. I Flandern rundt, sesongens første store mål, viste han god form, men måtte som i 2008 ta en defensiv rolle da lagkamerat Stijn Devolder stakk fra, og vant for andre gang. Uka etter vant Boonen Paris–Roubaix for tredje gang.
27. april testet Boonen positivt for kokain (utenfor konkurranse) for tredje gang (det første tilfellet i november 2007 var ikke tidligere offentlig kjent) og ble suspendert fra laget 9. mai. Han fikk igjen konkurrere i Dauphiné Libéré i juni. Kort etter dette, ble han belgisk mester på landevei, for første gang.
Tour de France-arrangøren ASO, ville som i 2008 ikke la Boonen stille i rittet. Dagen før starten i Monaco fikk han, etter en langvarig strid i rettssystemet, tillatelse fra CAS til å starte. Touren ble ingen suksess for Boonen, og før den 15. etappen måtte han gi seg på grunn av sykdom.


Johs. Andenæs.
Johannes Bratt Andenæs, kjent som Johs. Andenæs, (født 7. september 1912 i Innvik i Sogn og Fjordane, død 3. juli 2003 i Oslo) var en fremtredende norsk jurist, dr. juris og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Andenæs har blitt stående som en nestor innen norsk juss, spesielt strafferett, straffeprosess og statsrett var hans fagfelt. En periode etter andre verdenskrig var han konstituert dommer i Høyesterett. Standardverket innen statsrett, "Statsforfatningen i Norge", skrev han på en dorull mens han satt på Bredtveit fengsel under annen verdenskrig. Et annet verk av sentral betydning er boka "Alminnelig strafferett" (1. utgave 1956), som stadig er pensum ved de juridiske fakultetene. Han ble i 1943 dr. juris på avhandlingen "Straffbar unnlatelse".
Andenæs var en sentral person under landssvikoppgjøret etter krigen, et emne han skrev om i boka "Det vanskelige oppgjøret" utgitt i 1979. Inntil 1946 beholdt en norsk kvinne gift med utlending, ifølge Statsborgerloven av 1924 sitt norske statsborgerskap så lenge hun var bosatt i Norge. Men i 1946 vedtok Stortinget en provisorisk anordning som fratok norske kvinner statsborgerskapet om de hadde giftet seg med en tysker i krigsårene. I odelstingsproposisjon nr 136, foredratt av Jens Chr. Hauge, begrunnes dette med at krigsbruden hadde «opptrådt på en høyst uverdig måte» ved å gifte seg med et medlem av okkupasjonsmakten. Om dette skrev Andenæs i "Verdens Gang" samme år: «Man utviser ikke landssvikere, ikke tyskertøser og deres barn, bare akkurat denne kategori som har fått sitt forhold legalisert ved ekteskap, og deres barn. Hvis man sier at det å gifte seg med en tysker er et så uverdig forhold for en norsk kvinne at hun bør miste sitt norske statsborgerskap og utvises, må det være like uverdig for en norsk mann å gifte seg med en tysk kvinne.» Faktum var 28 norske menn hadde giftet seg med tyske kvinner i krigsårene. Disse ble aldri truet med deportasjon.
Andenæs' skrifter blir i dag ofte benyttet som referanse av de prosederende parter, såvel som av domstolene selv.
I 1986 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.
Johs. var bror av forleggeren Tønnes Andenæs. De stammer fra gården Andenes i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane.
Johs. Andenæs giftet seg med Ida Johanne Andenæs (født Røren 19. juni 1913, død 3. mai 2008) i 1939. De fikk fire barn sammen, deriblant jusprofessor Mads Henry Andenæs og Aftenposten-journalist Ulf Andenæs.


Andenæs.
Andenæs er et norsk etternavn. Navnet stammer fra gården Andenes i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane, der slekten har sitt opphav. Navnet kommer trolig fra betydningen neset ved Anda, en halvøy mellom Gloppefjorden og Nordfjorden.
Statistisk sentralbyrå oppgir at 139 personer i Norge har etternavnet Andenæs per 2008.


Fano.
Fano (i antikken: Fanum Fortunae) (i dag 62.455 innbyggere) er en by i provinsen Pesaro og Urbino i Marche-regionen i Italia. Den er en badeby 12 km sørøst for Pesaro, der den gamle romerveien "Via Flaminia" når ned til Adriaterhavet.
__NOTOC__
Historie.
Stedet nevnes i de historiske kilder for første gang i 49 f.Kr., når Julius Caesar holdt området sammen med byene Pisaurum og Ancona. Caesar Augustus opprettet en romersk koloni der og omgav den med en bymur som det fremdeles er deler igjen av. Augustus reiste også en bue i 2 e.Kr. ved innfarten til byen – den står fremdeles.
Det er dessuten kjent at den romerske arkitekt og ingeniør Marcus Vitruvius Pollio arbeidet på en basilika i Fanum Fortunae. Bygningen er i dag forsvunnet.
Byen var blant de fem kystbyene i dette området som i middelalderen gikk under samlebetegnelsen "Pentapolis".


David Zabriskie.
David Zabriskie (født 12. januar 1979 i Salt Lake City) er en amerikansk proffsyklist. Han sykler for amerikanske Garmin-Sharp.
Zabriskie begynte som profesjonell i 1999. Fra 2001 til og med 2004 syklet han for US Postal Team, deretter for det danske laget Team CSC fram til og med 2007.
Blant hans største seire er en etappeseier i Vuelta a España 2004, en etappeseier i Giro d'Italia 2005 (8. etappe, tempo). I tillegg vant han første etappe i Tour de France 2005, noe som førte til at han kjørte med den gjeve gule ledertrøyen på de tre påfølgende etappene frem til han veltet like før mål på lagtempoetappen. Han var det første amerikaner til å vinne etapper i alle tre Grand Tours.
Zabriskie er syv ganger amerikansk mester på tempo (2004, 2006, 2007, 2008, 2009, 2011 og 2012).
I 2006 fikk han sølv på temporittet under VM i Salzburg. To år senere tok han bronse i temporittet.


Fylkesvei 614.
Fylkesvei 614 (Fv614) går mellom Grov i Flora og Stårheim i Eid. Veien (unntatt fergestrekningen) er 73,5 km lang.
Fylkesvei 614 er hovedforbindelsen gjennom Bremanger kommune. Fergestrekningen mellom Isane og Stårheim er del av veien.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Lyngby Boldklub.
Lyngby Boldklubb er en dansk fotballklubb fra Kongens Lyngby, Danmark. Klubben ble stiftet i 1921, og spiller for øyeblikket i 1. divisjon.
De spiller hjemmekampene sine på Lyngby stadion.
Historie.
I 1994 satset klubben profesjonelt og fotballaget tok navnet Lyngby FC. I 2001 fikk laget store økonomiske problemer og ble slått konkurs 18. desember 2001. Som en følge av dette måtte de selge mange spillere og da sesongen var slutt ble de degradert til amatørligaen. De tok tilbake sitt gamle navn, "Lyngby Boldklubb", og spilte 2002/03 sesongen på det 4. øverste nivået av dansk fotball. I 2003 rykket klubben opp til 2. divisjon, og to år senere, den 18. juni 2005, var laget klar for dansk 1. divisjon.
Økonomisk ser det også lysere ut for Lyngby, de har nettopp skrevet to spillerkontrakter for første gang siden 2001.
Meritter.
Danmarksmesterskapet


Fylkesvei 544 (Sogn og Fjordane).
Fylkesvei 544 (Fv544) i Sogn og Fjordane går mellom Straumsnes og Grøndal i Flora kommune. Veien er 20,4 km lang.
Eksterne lenker.
544


1. divisjon fotball for herrer.
1. divisjon i fotball for herrer er den nest øverste divisjonen i norsk herrefotball. Det offisielle navnet har fra 2005 vært Adeccoligaen på grunn av sponsingen fra Adecco.
Serien.
Det er totalt 16 lag i ligaen. Det spilles hjemme/borte fra april til november. Ved slutt av sesongen rykker de to beste opp til Eliteserien. De fire dårligste lagene rykker ned til 2.divisjon. Til og med sesongen 2010, spilte lagene som endte på 3., 4. og 5. plass kvalifisering mot laget som endte på 14.plass i Eliteserien om plass i Eliteserien.
Historie.
Fram til 1996 besto 1. divisjon av to avdelinger, og frem til 1990 het serien 2. divisjon.


1. divisjon fotball for herrer 2005.
1. divisjon fotball for herrer 2005, også kalt Adeccoligaen 2005, var det nest høyeste nivået i norsk fotball året 2005. Dette var første sesongen der selskapet Adecco sponset ligaen.
Opp- og nedrykk.
De to beste lagene rykket direkte opp til Eliteserien 2006, mens nummer tre spilte kvalifisering om opprykk mot nummer 12 i Eliteserien. Fire lag rykket ned til 2. divisjon 2006.
Kvalifisering: beholdt plassen etter kvalifiseringskamper mot
Målskårere.
Nannskog ble toppscorer i Adeccoligaen 2005.


Vindkjegla.
Vindkjegla er et fjell i Naustdal kommune i Sogn og Fjordane, det har en høyde på 688 meter over havet. Fjellet har en reflektor på toppen og er synlig fra store deler av Naustdal sentrum.


Bærelva.
Bærelva er en elv i Naustdal. Den begynner innerst i Stølsdalen og renner ut i Nausta.


Tasjkent.
Det historiske museet i Tasjkent
Tasjkent (usbekisk: "Toshkent" og "Тошкент") er hovedstaden i Usbekistan og hadde i 1996 over 2,3 millioner innbyggere. Navnet kommer fra russisk og betyr steinbyen. Før var det et veldig viktig stopp på Silkeveien fra Asia til Europa.
Fra 1966 til 1968 var det en lang rekke jordskjelv som gjorde stor skade, og mye av byen ble helt eller nesten jevnet med jorden. Mange av bygningene som ble skadd under jordskjelvene ble senere bygd opp igjen.
Severdigheter.
Grunnet ødeleggelsen av mange av de historiske bygningene etter den russiske revolusjonen og senere av det kraftige jordskjelvet som rammet byen i 1966, er mye av Tasjkents arkitektur gått tapt. Noe som fortsatt eksisterer er Kukeldash Madrassa fra det 16. århundret. Bygningen dateres tilbake til Abdullah Khans (1557–1598) regjeringstid.
Transport.
Tasjkents metro er et moderne t-banesystem og det er det eneste av sitt slag i Sentral-Asia. Tasjkent internasjonale lufthavn ligger 12 km utenfor sentrum og betjener over 2 millioner passasjerer i året.


Vannaktivitet.
Vannaktivitet (aw) er avhengig av saltinnholdet og vanninnholdet i stoffet. Om vannaktiviteten er under 0,90 regnes det for så lite vann at de fleste mikrober får problemer med å formere seg. Sopp kan likevel formere seg helt ned til 0,75 aw og 0,6 er satt som en grense for kommersielle tørre produkter som skal oppbevares lengre enn ett år.
1,00 er rent vann, og 0,00 er knusktørt.
P = partielt damptrykk til vann i en matvare ved temperatur T
P0 = metnings damptrykk til rent vann ved temperatur T
EHR = relativ fuktighet ved T (equilibrium relative humidity)
- tar hensyn til assosiering av vann med andre komponenter
- bedre mål på holdbarhet enn mengde vann.


Slaget ved Aspromonte.
Slaget ved Aspromonte sørvest i Calabria i Sør-Italia avsluttet Giuseppe Garibaldis annen marsj mot Roma den 29. august 1862.
Hans motstandere var styrker under kong Viktor Emmanuel II av Italia av Kongedømmet Italia, som ikke ville ta risikoen på at Garibaldis marsj skulle utløse krig med Frankrike, hvis styrker stod i Roma for å beskytte Paven og den gjenværende delen av Kirkestaten mot slike angrep.
Slaget stod ved fjellet Aspromonte, ikke langt fra byen Reggio di Calabria. De kongelige styrker beseiret Garibaldi, som selv ble såret og tatt til fange. Men hans menn ble gitt amnesti den 5. oktober. Garibaldi selv ble også snart satt fri.
Aspromonte, Slaget ved


Slough.
Slough er en by og en enhetlig myndighet i grevskapet Berkshire i det sørøstlige England.
Historie.
Mesteparten av området var før en del Buckinghamshire. Slough ble dannet etter en sammenvekst av en rekke landsbyer. Jernbanen kom til Slough i 1840 ledet til dronning Victorias første jernbanetur.
Forsteder innen distriktet.
I tillegg er Burnham i Buckinghamshire regnet som en forstad til byen.


Yuan-dynastiet.
Yuan-dynastiet (mongolsk: "Dai Ön Yeke Mongghul Ulus", kinesisk: 元朝 pinyin: "Yuán Cháo") var et herskerdynasti i Kina som offisielt bestod fra 1271 til 1368, også kalt Det mongolske dynasti. Det er et av to dynastier i kinesisk historie grunnlagt av folkeslag som ikke tilhører Hàn-etnisiteten (det andre er Qīng). De fleste kinesere i dag vurderer dette dynastiet som et utenlandsk åk, denne vurderingen skyldes delvis tradisjonell (nasjonalistisk) historieskriving.
Det mongolske verdensrikes opprinnelse.
Temüdsjin, senere best kjent som Djengis Khan, var stamfaren til alle Yuán-dynastiets herskere. Han var sønn av Yesügei, stammehøvding for kiyadene — en av de mange stammer i det oppsplittede Mongolia. I ung alder mistet han faren som ble drept av en rivaliserende stamme. Dette utløste en stor borgerkrig. Til slutt seiret Temüdsjin, og tok herskertittelen Wang Khan. Han utviklet en skriftlig lov for alle mongoler, kalt Jassa, og krevde at den ble fulgt til punkt og prikke.
Temüdsjin fulgte opp med angrep på andre stammer i området og utvidet hele tiden sin makt. Ved hjelp av en kombinasjon av diplomati, organisasjon, militær dyktighet og brutalitet klarte han det nær utenkelige, å forene alle de mongolske stammer til ett folk (1206). Under et "khuriltai" (et rådsmøte for de mongolske høvdinger) ble han gikk tittelen «allherskeren» ("Djengis Khan"). Dette ble begynnelsen på det som etterhvert ble kjent som Yuán-dynastiet, og som til å begynne med hersket over Mongolia, Russland og store deler av Sentralasia, men som senere skulle bli avgrenset til Kina.
Mongolerne angriper Kina.
På den tid dette "khuriltai" trådte sammen var Djengis Khan allerede i tvister med det vestlige Xià. De utviklet seg til den første av hans erobringstokter utenfor det mongolske kjerneområdet. I år 1209 hadde han klart å knekke Vest-Xiàs makt, til tross for de store vanskeligheter han hadde med å innta de godt befestede byene i Xiàveldet. De inngikk en fredsavtale der Xià-keiseren underkastet seg Djengis Khan som overhode.
a>. Vest-Xià var endel større da den mongolske invasjon fant sted noen generasjoner senere.
Lenger nordøst i Kina stod nå Jīn-dynastiet for tur; deres områder var nå de som lå nærmest. I 1211 bestemte Djengis Khan seg for å underlegge seg dette området fullstendig, og erklærte krig. Problemene mongolene hadde hatt overfor Vest-Xià gjentok seg; ute i det fri seiret de lett, men faste befestninger hadde de store vanskeligheter med. Djengis nedsatte da en studiegruppe bestående av folk fra hans egen meget dyktige stab og med kinesiske ingeniører som rådgivere. Gradvis utviklet de beleiringsteknikker som etter få år skulle gi mongolene ry som krigshistoriens beste beleirere.
En serie overveldende seirer fulgte, og i 1213 hadde Djengis Khan erobret og konsolidert sitt grep om Jīn-Kina så langt som frem til den kinesiske mur.
Den mongolske hæren fosset så videre, i området mellom Den store muren og elven Huang He. Den kunne nå fullstendig rasere store deler av Nord-Kina. I 1215 beleiret, inntok og plyndret og brente Djengis Khans styrker Jīn-hovedstaden Yanjing (senere kjent som Běijīng). Jīn-keiseren, Xuan Zong, overgav seg imidlertid ikke, men flyttet sin hovedstad til Kaifeng. Der ble hans etterfølgere nedkjempet, men det var ikke før i 1234.
Etter å ha brent den gamle Jīn-hovedstaden bygde mongolene i 1267 sin egen «storslagne hovedstad» ("Dadu") et kort stykke nordenfor. Det er denne byen som i Marco Polos beretninger går under navnet «Cambuluc». Det antas at grunnen til at Kublai Khan, som ville bli keiser over Kina, valgte dette stedet fordi det lå nærmere Mongolia enn noen av de mange mer tradisjonelle hovedsteder lenger sør i landet.
Mongolernes konsolidering av herredømmet over Kina.
a> (1216–1294), i Kina kalt Hūbìliè (忽必烈)
Yuán-dynastiet ble formelt proklamert i 1271, av Djengis Khans barnebarn Kublai Khan. Det avløste etter tradisjonell kinesisk historiografi Sòng-dynastiet, og maktovertagelsen var fullbyrdet i 1276 og de siste Sòng-dynastiet-tilhengernes nederlag i 1279 med byen Guangzhous fall.
Både det at dynastiet ble proklamert allerede før Sòng-dynastiet-dynastiet hadde falt, og at mongolene valgte å gi det et kinesisk og ikke mongolsk navn, viser noe av Kublai Khans politiske og militære teft. Kublai Khan ble forsøkt presset av sine rådgivere til å utvide de mongolske erobringer ytterligere til også å omfatte Japan, Myanmar, Vietnam og Indonesia. Men det ble det aldri noe av.
Mongolenes plyndringer og herjinger under erobringskrigene førte naturlig nok til at den jevne kineser var meget negativt innstilt til Yuán-dynastiet. Og mongolene var snare med å røve med seg så meget penger og annet, som om de regnet med at deres styre ville bli kortvarig. Dette forsterket den negative innstillingen; det gode som Kublai Khan gjorde, fikk ikke den positive oppmerksomhet som det nok ellers ville ha fått. I tillegg til reformer av landbruk og transportvesen bygde han sykehus og utviklet et matdistribusjonssystem for de aller fattigste. Han fremmet også vitenskap og religion.
De mongolske erobringer førte ikke til forstyrrelser av den kinesiske utenrikshandel. Tvert i mot var Yuán-dynastiet ivrig etter å fremme handelsforbindelsene med de arabiske land, som de også selv profitterte på.
Mongolene regjerte fra Dadu (også kalt Khan-balyq) skjønt keiseren holdt seg også med en storslagen sommerresidens i Shangdu (utgangspunktet for diktningens legendariske Xanadu). Karakorum gav herredømmet legitimitet.
De mongoliske garnisonene konsentrerte sitt nærvær om hovedstaden, mens de i de rike områdene rundt Jangtsekiang (Yangzhou, Nanking, Hangzhou) etter kort tid satte sin lit til at kinesiske tropper under mongolsk kommando bevarte fred og kontroll. De kinesiske soldatene ble utskiftet annethvert år, og spredt rundt om i fjernere provinser. Også offiserene ble regelmessig forflyttet, slik at faren for konspirasjoner og opprør mot keisermakten skulle vanskeliggjøres.
Ett av fire mongolriker: Innen- og utenrikspolitisk nøt Yuán-dynastiet bare en formell anerkjennelse. Det var stadige konfrontasjoner med mongoler som var forblitt ute på steppelandet (den siste i 1360). Dertil kom at mongolregentene i vest, Den gyldne horde og Il-khanatet førte sin egen politikk fra hhv. 1260 og 1295 og gikk over til islam. Fra 1310 nyorganiserte det inntil da ustabile Tsjagatai-khanatet seg, slik at det på 1300-tallet var fire forskjellige mongolriker i Sentral- og Østasia.
Befolkning og befolkningsinndeling.
Omkring 1290 bestod Kinas befolkning offisielt av 60 millioner sørkinesere, 10 millioner nordkinesere og 2 millioner mongoler og semuer. En tidligere forketelling fra 1235 oppgav 8,5 millioner bosatt i Nord-Kina, men da var det enorme antall slaver og hjemløse ikke medregnet. Sammenlignet med Jīn-dynastiets tid hadde Nord-Kina altså vært gjennom et dramatisk fall i folketallet.
Kublai Khan inndelte Kinas befolkning i fire, og definerte delingen i lovboken Yuán-dian-zhang. Det lot seg imidlertid ikke gjøre i praksis å fastholde denne delingen helt.
Handel, administrasjon, kulturelle nyvinninger.
a> – miniatyr fra boken "Marco Polos reiser"
Yuán-styret representerte en stagnasjon når det sammenlignes med de forutgående dynastier. Men likevel var det en økning av transitthandel, og landet deltok og dro nytte av i den verdensvide kunnskapsutveksling. Islam fikk en oppsving i provinsene Yunnan og Gansu, og to katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var erkebispedømmet "Cambalue" (Běijīng) i 1307, og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i den viktige havnebyen Zaitun. (Den siste biskop av Zaitun ble drept i 1362, og Cembalue svant hen etter at erkebiskopen ble bortført i 1375.
Under Guo Shuojing kom en kalenderreform takket være persisk innflytelse. Irrigasjonssystemene ble forbedret. Marco Polos store reise fant sted under denne tid.
Mongolene var handelsorientert, noe som var et brudd med de gamle kinesiske konfucianske idealer. Handelsfolket, som for det meste var muslimsk og organisert i handelslaug, fikk en aktet stilling i samfunnet. Mongolene stilte også "joint-venture"-kapital til rådighet for dem, og tiltrodde dem utviklingen av finansvesenet. Dette siste hadde også sine negative sider, ettersom muslimene gjennomgående ila høyere skatter enn det som var tradisjonelt i landet. Allerede i 1239 hadde Abd al-Rahman fordoblet skattene, og finansminister Ahmed Fanakati (som ble myrdet i 1282) hadde tredoblet dem i løpet av tre år.
De ikke-kinesiske navnene ovenfor er ingen tilfeldighet: Det var en gjennomgående politikk å hente inn personer for de viktigere embedsposter fra Midtøsten, Sentral-Asia og til og med Europa dersom det ikke lot seg gjøre å finne nok skikkede mongoler. Kineserne ble stort sett holdt unna; dog kunne kinesere få tilsvarende poster i områder med gjennomgående ikkekinesisk befolkning.
For å fremme handelen og forbedre Nord-Kinas forsyningssituasjon konstruerte man i årene 1279 til 1294 det nordlige avsnitt av keiserkanalen. Den fulgte en ny kurs, ettersom den gamle var for lang og dessuten ikke lenger farbar for skip av vanlig størrelse. Parallelt med dette brukte man sjøveien for å frakte sydens rikdommer nordover.
Mongolene inndelte forvaltningen inn i "det hemmelige statsråd" (for forsvarsanliggender), "sensorrådet" for tiloppsynet med embedsverket, og "sentralsekreteriatet" for alle sivile anliggender. Dette siste rådet hadde seks avdelinger; for skatt, personal, riter, krig, justis, og offentlige arbeider. Men mange av provinsene var relativt selvstendige, som fremfor alt (Gansu og Yunnan). Forvaltningen var plaget av stadige maktkamper. Flere ministre, og særlig de mest hensynsløse, måtte bøte med livet (Ahmed Fanakati 1282, Lu Shih-jung 1285, Senge 1291, Bayan 1340, Toghta 1356).
Et stort problem under mongoldynastiet var knyttet tilden gamle embedsmannseksamen. Denne var en bærebjelke for kinesisk forvaltning helt siden Tang-dynastiets dager. Mongolene hadde innført et eget slikt system i 1237/1238 etter råd fra Yelü Chutsai, men avskaffet det igjen nesten med det samme. Det ble ikke gjeninnført igjen før i 1315 av keiser Ayurparibatra. Nord- og sørkineserne ble imidlertid holdt nede, slik at de endte opp med bare 30 % av stillingene. Og selve prøvene var for en parodi å regne sammenlignet med tidligere tiders krav.
Belteplakett med dragemotif fra Yuán-tiden
Som under andre epoker der Kina ble regjert av fremmede makthavere, innebar også Yuán-styret et større kulturelt mangfold. Blant de viktigere kulturelle nyvinninger kan nevnes utviklingen av kinesisk drama og kinesisk romanlitteratur, og en tiltagende bruk av kinesisk dagligtale også skriftlig. Det mongolske storriket innebar en blomstrende øst-vest-handel og endel kulturell utveksling. Vestlige musikkinstrumenter beriket kinesisk musikk.
Under denne perioden gikk mange kinesere over til islam i landets nordvestlige og sørvestlige hjørner. Nestorianisme og katolisisme nøt godt av en toleranseperiode. Tibetansk buddhisme seilte i medvind, mens den tradisjonelle taoisme ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet de konfusianske styringsskikker og embedsmannseksamener som kommet i bakleksen under de forutgående tiders splittelser.
Det ble gjort store fremskritt innen områdene reiselitteratur, kartografi, geografi og naturvitenskapelig dannelse. Visse viktige kinesiske innovasjoner, som trykketeknikker, porselensproduksjon, spillkort og medisinske håndbøker ble introdusert i Europa, mens fremstilling av tynt glass og cloisonné ble populært i Kina.
Det beste porselenet ble – likesom under Sòng-dynastiet – produsert i Jingdezhen-området og andre steder i Sør-Kina. Den høye kvalitet som den keiserlige porselen fra Jingdezhen oppnådde, har også sammenheng med mongolenes mistillit til kinesiske lærde. I stedet for å engasjere dem i sentrale embeder, ble de gjerne satt til manuelt arbeid. De mest intelligente lærde ble antagelig bestraktet som de potensielt mest farlige. Det er derfor grunn til å tro at nettopp de beste hjerner og de dyktigste kalliografer havnet nettopp i porselensindustrien.
Uro i befolkningen.
Siste del av Yuán-tiden var preget av stridigheter, uår og en boksende bitterhet blant kineserne mot de utenlandske herskere. Yuán-dynastiet var et av de kortere i Kinas historie – det var ved makt bare et århundre, fra fra 1271 til 1368. Som tiden gikk ble herskerne stadig mer påvirket av det kinesiske, og de mistet grepet om de andre mongolske land i Asia. Mens de ekte mongoler så på dem som alt for kinesiske, betraktet kineserne dem som for mongolske. Etterhvert mistet de grepet om makten. Det gjorde ikke saken bedre at herskerne ikke tok seg bryderiet med å lære seg det kinesiske språk, og var heller uinteressert i Kinas rike kultur. De senere Yuán-keiserne hersket stadig kortere, og deres styre var preget av intriger og rivalisering. De var også heller uinteressert i administrasjon.
Keiser Yingzong regjerte i kun to år (1321 til 1323); han ble styrtet ved et kupp iscenesatt av fem fyrster. De innsatte keiser Taidingdi, men etter en tid ble også han drept.
Fra midten av 1300-tallet kom det til en rekke ødeleggende overstemmelser etter at dikene rundt Den gule flod brast i 1351. Mongolenes kansler Toghta lot da bygge en ny kanal sør for Shandonghalvøya. Det lyktes i den forbindelsene kineserne for første gang å organisere en oppstand. Kort etter brøt det ut flere opprør i Sentral-Kina (1352), unter forskjellige anførere. Det viktigste opprøret ble ledet av gruppen De røde turbaner. Mellom 1355 og 1368 ble Zhu Yuánzhang mer og mer den naturlige anfører. Det var han som ble den første keiser av det påfølgende Míng-dynastiet. I 1368 kunne hans hær, ledet av Hsü Ta, fordrive khanen Toghan Timur fra Běijīng. Slik kom mongolenes herredømme over Kina til sin avslutning.
Det nordlige Yuán.
Med mongolenes retrett til Mongolia opphørte Yuán-dynastiet som dynasti i Kina, men det fortsatte utenfor landets grenser. Det kalles gjerne Det nordlige Yuán av moderne historikere. Etter kinesisk politisk ortodoksi kunne det kun bestå et legitimt kinesisk rike, og dermed fornektet Yuán-dynastiet og Míng-dynastiet hverandres legitimitet. Moderne kinersiske historikere anser stort sett Míng-dynastiet som det mer rettmessige fra denne tid.
Kineserne kalte mongolene for «tartarer», ikke for «mongoler». Selv kalte de seg på sitt eget språk for «mongghol». En kinesisk hær rykket inn i 1380, og i 1388 vant den en avgjørende seier. Omkring 70 000 mongoler ble tatt til fange, og palasset Karakorum (mongolenes regjeringssete) ble tilintetgjort. Åtte år etter invasjonen overtok Yesüder den mongolske trone. Han var en etterkommer etter Arigh Bugha. Etter å ha ledet mongolene gjennom turbulente tider overlot han så tronen til etterkommere av Kublai Khan.
Mongololene var hardt presset av mandsjuene på 1600-tallet. I 1634 døde Ligdan Khan, den siste Store Khan over Mongolene, på vei til Tibet. Han sønn Ejei Khan overgav seg til mandsjuene og gav Yuán-keisernes store segl til deres hersker Huang Taiji.


Geir Helge Rasmussen.
Geir Helge Rasmussen (født 1. mars 1966) er en norsk politiker (Senterpartiet). Han var ordfører i Utsira kommune i perioden 2003 til 2007.


Sanden.
Skulpturen "Budeia" (2007) av Kjartan Slettemark med utsyn over Førdefjorden
Sanden (folkelig også kalt Stranda) er navnet på et område i Naustdal sentrum i Sunnfjord, Sogn og Fjordane. Sanden er tusenårssted for Naustdal kommune.
Naturområdet.
Sanden tok form i 1995–96 da veivesenet brukte steinmassene fra Naustdalstunnelen til å bygge området ut i sjøen.
Ved Sandens østgrense renner den kjente lakseelva Nausta ut i Førdefjorden. Vest for Sanden ligger småbåthavnen. Det skjermede sjøbassenget i området brukes som badestrand. Sanden er et mye brukt rekreasjonsområde. Fra Sanden er det flott utsikt til fjorden og Heilefjellet med toppen Blægja (1304 meter over havet) med evig snø.
I 2007 ble skulpturen Budeia av Kjartan Slettemark avduket på Sanden, i forbindelse med Naustdalkunstnerens 75-årsdag 6. august 2007.
Sanden-Søndag.
Siden 2003 har "Sanden-Søndag" blitt arrangert hvert år, søndag før skolestart i august. Sanden-Søndag er en dag for sjø- og strandaktiviteter og kulturinnslag. Dagen arrangeres av Naustdal Frivilligsentral og et tiltalls frivillige organisasjoner.


Steinvikholm slott.
Steinvikholm slott er en slottsfestning på Skatval i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Steinvikholm ligger i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Slottet ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson i Nidaros. I samtiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder. I forhold til øvrige festningsverk i inn- og utland var Steinvikholm meget moderne for sin tid, men militær teknologi og strategi i rask endring gjorde det raskt foreldet. Slottet er formet som en irregulær, nesten kvadratisk, firkant med tårn i to av de motstående hjørnene (nord og øst).
Byggingen ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532, altså etter om lag syv år, på rekordtid etter datidens målestokk. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537. I perioden 1532–1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len. I 1546 ble slottet rammet av en brann, og det ble foretatt endel ombygginger. Under Den nordiske syvårskrig ble Steinvikholm beleiret og etterhvert oppgitt uten kamp. Lensherren hadde Steinvikholm som representasjonsbolig frem til 1575, da aktiviteten på slottet tilsynelatende opphørte for godt.
Slottet opplevde et betydelig forfall etter 1575, og både bygdefolket og byggherrer utenbygds benyttet det som et steinbrudd fra 1661. Historien om erkebiskopens byggverk ble etterhvert glemt, og de fleste forbireisende geografer og historikere fant ruinen uinteressant. I 1849 ble det imidlertid foretatt arkeologiske utgravninger etter initiativ fra Fortidsminneforeningen, som i 1893 kjøpte slottsruinen og påbegynte en svært omfattende utgravning og rekonstruering. Derfor er slottet, slik det fremstår i dag, i all hovedsak en rekonstruksjon fra årene 1893–1900, og det opprinnelige byggverket raget om lag tre ganger høyere enn denne.
Holmen.
Steinvikholm ligger ved grenden Steinvik på Skatval. Holmens opprinnelige navn skal ha vært "Steinn", og suffikset «holm» må ha blitt lagt til idet man glemte opphavet til navnet Steinvik. Holmen er Skatvals nest største øy, etter Saltøy, men festningen opptar omtrent halvparten av alt tilgjengelig landareal. Selve holmen er temmelig berglendt. En liten slette beliggende i retning mot landsiden er det, og i enden av denne, nordøst på selve holmen, ligger den tidligere husmannsplassen Slottet, som var bebodd fra 1800-tallet og frem til 1950-årene. Mot nord ligger det en brygge.
En bro over til holmen er åpen fra mai til oktober hvert år, mens man også kan komme seg over på et landfast eide, som forbinder holmen og fastlandet ved fjære sjø. På slottets storhetstid stod sjøen to meter høyere, noe som gjorde folk avhengig av enten bro eller båt, og som i sin tur også begrenset holmens størrelse betraktelig. Sletten nedenfor slottet oppstod ikke før på 1800-tallet. Man har imidlertid holdt muligheten åpen for at holmen kan ha vært landfast deler av døgnet allerede på erkebiskopens tid.
Holmen er også et yndet badested om sommeren, da særlig ved bryggen og den nevnte sletten. På landsiden er det en sandstrand, til forskjell fra de sedvanlige steinfjærene i distriktet.
Oppførelse.
Byggingen av slottet ble tidligst påbegynt sommeren 1524, da erkebiskopen kom hjem fra sin reise til Roma, og i et brev fra biskop Hans Rev i Oslo til erkebiskopen datert til 20. oktober 1525, er byggearbeidet for første gang omtalt: «Item her effther skall aldrig fortrydes, att Steenvigsholm bliffuer fulwell befested oc end met thet snareste, hwo som bygger udj fred han er thes tryggere udj wfred.» Det primære byggematerialet var kleberstein, som ble fraktet til stedet med båt fra steinbrudd sør for Trondhjem, eksempelvis i Orkdal.
Brev datert til 1527 indikerer at slottet, på det tidspunktet, var stort sett ferdig, og det hersker stor enighet om at slottet var ferdig oppført i 1532, altså etter omtrent syv års bygging, noe som var rekordtid etter datidens målestokk, uten nåtidens redskaper og finansiering. Det sies at erkebiskopen brukte alle de syv årenes skatteinntekter til å finansiere byggingen.
Ingenting i erkebiskopens arkiv eller samtidige dokumenter understøtter antagelsen om at erkebiskopen hyret inn utenlandske fagfolk til byggingen. En særegen detalj ved det steinhuggerarbeidet som ble utført på Steinvikholm, er at man har funnet bumerker fra steinhuggere, hvilket ikke er funnet på noe byggverk etter reformasjonen. Det gjør Steinvikholm slott til det yngste byggverket i Norge med innrissede bumerker. Nettopp disse bumerkene gir svaret på hvem steinhuggerne var, nemlig norske steinhuggere fra lauget ved Nidarosdomen. Den aktede trondhjemsborger og laugsmester Peter Steinhugger, som ledet arbeidet ved Nidarosdomen under erkebiskop Erik Walkendorf, kan ha vært byggmester på Steinvikholm.
Motivasjon.
Olav Engelbrektsson var en kontroversiell mann og endatil i konflikt med kong Frederik I av Danmark og Norge i flere viktige spørsmål. Stridens kjerne var overherredømmet over Danmark, Sverige og Norge. Olav Engelbrektssons forgjenger i embedet, Erik Walkendorf, måtte fratre som følge av disse rivningene. Den katolske kong Christian II av Danmark, Norge og Sverige, som erkebiskopen lovte troskap til, var blitt tvunget i landflyktighet i 1524. I kraft av embedet som erkebiskop var Olav Engelbrektsson også formann i det norske Riksrådet. Hans iver for norsk selvstendighet ble underbygget gjennom allianser i Riksrådet, ofte med dem som kjempet først og fremst for å øke egen makt og eiendom.
Motivene for at erkebiskopen skulle bygge et slott med befestning av en slik størrelsesorden er litt uklare, men det var urolige tider både i Norden og i kirken, og det kan late til at festningen skulle tjene som et tilfluktssted for erkebiskopen. Jon Leirfall har dessuten pekt på et mulig sekundært motiv, at erkebiskopen behøvde en residens som stod i stil med hans posisjon. I skriftlige kilder gav erkebiskopen aldri noen videre begrunnelse enn beskyttelse, hverken for oppførelsen eller stedvalget.
Lokaliseringen på Steinvikholm har antageligvis sin rot i flere forhold, men det er nærliggende på peke på mattilførselen fra de omkringliggende kirkegodsene Steinvik, Hammer og Fløan, nærheten til Erkebispegården, samt at holmen er såpass lett å forsvare at slottet rett etter oppførelsen måtte kunne regnes som uinntagelig. I tiden like før reformasjonen eide kirken og klostrene 86 % av all jord i Stjørdal, kronen og adelen eide 10 %, mens 4 % var selveiere. Mange har vist til militærstrategiske mangler ved Erkebispegården i Trondhjem, men synene på hvorvidt Steinvikholm oppfyller disse kravene, er svært sprikende. At erkebiskopen leide inn en flåte, tyder på at tilgangen til en isfri havn var viktig. Det er også delte meninger om utsynet over Trondheimsfjorden hadde betydning for stedvalget. Ut fra en religiøs overbevisning har Bodvar Schjelderup endog argumentert for at Steinvikholm måtte være et «utvalgt sted» på linje med Novgorod og Jerusalem, men ikke i en hierofanisk forstand.
Mulige forbilder.
Riga festning er et mulig forbilde for Steinvikholm slott.
Det har vært påpekt at Olav Engelbrektsson besøkte paven i Roma og fikk møte militære rådgivere der, og at Leonardo da Vinci (død 1519) var en av pavens rådgivere i årene 1513–1516. Man har der senere funnet en tegning som viser samme type festning som på Steinvikholm, altså en nært kvadratisk festning med tårn i to motstående ender, som Leonardo da Vinci tegnet da han bodde i Milano 1483–1499. Olav Engelbrektsson møtte paven syv år etter at Leonardo da Vinci var hans rådgiver, og erkebiskopen kan således fått sett tegningen. Denne festningstypen var imidlertid alminnelig i Europa, og den hadde ved oppførelsen av Steinvikholm slott en flere hundre år gammel tradisjon bak seg. Av andre europeiske slott med samme planløsning kan nevnes Terpersie Castle i Aberdeenshire og Château de Banne i Ardèche.
En mer nærliggende mulighet er at erkebiskopen, eller andre i hans krets, på en av sine reiser har sett Riga festning, som ble ombygd ti år før Steinvikholm slott, eventuelt andre tilsvarende europeiske anlegg. I norsk sammenheng er Steinvikholm enestående, men flere slott i Skåne, for eksempel Eriksholm, Torup slott og Vidskøvle slott, deler Steinvikholm slotts karakteristiske trekk. At mange av slottene i Skåne er oppført etter Steinvikholm, utelukker allikevel ikke muligheten for at de kan ha en felles inspirasjonskilde eller ha påvirket hverandre under planlegging og oppførelse. Fredrik B. Wallem har fremhevet Riga festning og ridderslottet i Rehden i dagens Polen som sannsynlige inspirasjonskilder. Wallem bemerket et iøynefallende stort samsvar mellom grunnplanene og romdisposisjonene på Steinvikholm, i Riga og i Rehden.
Utseende og bruk under erkebiskopen.
Byggverket har blitt omtalt under varierende betegnelser: Henrik Mathiesen, Fredrik B. Wallem, Fritz C. Skaar, Dag Johnson og Wilhelm Swensen har kalt det et «slott», Jon Leirfall har kalt det en «borg», mens Guthorm Kavli har kalt det en «festning». Sæbjørg Walaker Nordeide har drøftet denne problemstillingen, men har også vist til at begrepsbruken kan være delvis kronologisk betinget. Den mest utbredte navneformen er «Steinvikholm slott». Ved en sidestilling av byggverkets funksjoner kan man benytte det kombinerende begrepet «slottsfestning».
Slottet måler ca. 52,5 × 50 meter i ytre mål, hvilket tilsvarer en omkrets på 205 meter og en grunnflate på 2 625 kvadratmeter. Murene er 3,8–4,4 meter tykke, mens de to tårnene er henholdsvis 20 og 16 meter i diameter med henholdsvis 5,4 og 4,5 meter tykke murer. Borggården var forholdsvis liten med ca. 17 × 24 meter, eller ca. 400 kvadratmeter. Slottet hadde minst to etasjer, og i den nordvestre enden fant man også kjellere.
Forsvarsverker.
Grunnet terrenget er restene av erkebiskopens egen fløy noe høyere oppe enn resten av borgen, nesten en hel etasje å regne, og i enden av denne fløyen ligger altså ett av de to tårnene, «Bonden». Bonden er det største tårnet, samt det som ligger høyest oppe, og det er 20 meter i diameter. Det ser også ut til å ha vært det mest utrustede, da dette tårnet hadde skuddretninger mot landsiden, broen og ut mot fjorden. Det andre tårnet ligger altså lengre nede i terrenget, var mindre utrustet, og har skuddretninger mot Fættenfjorden, Åsen og deler av Åsenfjorden.
Erkebiskopens flukt og død.
Under reformasjonen i 1536-1537 søkte Olav Engelbrektsson ly i festningen og flyttet også St. Olavs skrin og andre kostbarheter dit. 1. april 1537 stevnet erkebiskopen ut fjorden for siste gang, før han dro videre til Sverige og senere til Lier i Nederlandene, (nå Belgia). Der døde han allerede i februar året etter. Et relieff av Marit Wik ble avduket av Dronning Sonja i St. Gummarus-kirken, hvor Olav Engelbrektsson ligger begravd, den 21. mai 2003.
St. Olavs skrin på Steinvikholm ble snart ødelagt av danske styrker, mens den innerste trekisten med helgenkongens legeme ble værende på borgen til 1564. Da ble den flyttet tilbake til en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen, inntil graven ble lukket i 1568 og etterhvert glemt.
Betydning og bruk etter reformasjonen.
Etter reformasjonen var det begrenset bruk av festningen, blant annet på grunn av vanskelighetene med å få ferskvann. Festningen ble ombygd etter en brann i 1542, hvor man gjorde flere forandringer innvendig.
Den nordiske syvårskrig.
Festningen ble overgitt til svenskene uten kamp i den nordiske syvårskrigen – begrunnet med at det var lite vann og at det var kvinner og barn på festningen.
Restaurering og ny bruk.
Scene og kulisser for operaen "Olav Engelbrektsson" i 2007.
Etter de omfattende arbeidene omkring år 1900 har det også blitt foretatt større og mindre restaureringer på slottet, og Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider har vært involvert i mye av dette. Over noen år på 2000-tallet ble store deler av yttermurene restaurert, og mot slutten av samme tiår ble det lagt nye tak av kobber på tårnene.
Årlig blir operaen "Olav Engelbrektsson", som dramatiserer erkebiskopens siste natt på slottet, oppført på Steinvikholm på sensommeren. Edvard Hoem har skrevet libretto, mens Henning Sommerro har stått for musikken. Urpremièren gikk av stabelen den 5. august 1993, dengang som musikkdramaet "Lucie", og i 1996 ble musikkdramaet omskrevet til dagens operaforestilling. Oppsetningen er særlig kjent for sin bruk av lokale amatører og unge talenter i tillegg til profesjonelle aktører, og med årene har over 70 000 personer fra inn- og utland sett operaen. I de siste årene har operaen blitt avviklet utenfor selve slottet i frykt for å tære for mye på ruinene. Operaen arrangeres av Steinvikholm Musikkteater.
I 1999 ble Steinvikholm Aquavit lansert. Denne akevitten henspiller på en forsendelse til erkebiskopen fra Eske Bille datert til 13. april 1531. Med en flaske akevitt fulgte et brev hvor Bille skrev at han sendte «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes. Jeg ville gierne sendt Eders Naade mere deraf, men naa staaer ikke Urthene her at bekomm.» Dette er den tidligste forekomsten av akevitt i skriftlige kilder i Norge. I ettertid har Bille fått æren som fremstiller av det første norske brennevinet, mens erkebiskopen har blitt tillagt æren for å ha tatt i bruk brennevinet som legemiddel i Norge.
Steinvikholm slott eies fortsatt av Fortidsminneforeningens avdeling i Sør-Trøndelag av historiske årsaker. Selve holmen er delt mellom de to Steinvik-gårdene. Driften av omvisningstilbud og kiosksalg på stedet bestyres av av foreningen Steinvikholms venner med tilskudd fra Stjørdal kommune.


Claude Collart.
Claude Collart, eller Claudius Gallus var en fransk hærfører. Han ble født i Champagne, Frankrike, fødselsår ukjent. Han døde ca. 1567. Collart tjente først hos hertugen av Guise og bega seg siden til Sverige, hvor han kom i tjeneste hos kong Erik XIV. Kongen brukte Collart i såvel diplomatiske som militære verv. I 1562, da Erik skulle fri til landgreven av Hessens datter Kristina, ble Collart sendt til greven som forhandler. En stund etter sin hjemkomst fikk han kommandoen over en tropp som skulle angripe det nordlige Norge. Med en hær på omkring 4 000 menn inntok han Jemtland (februar 1564), gikk over fjellene og erobret Steinvikholmen festning i Nord-Trøndelag, Trondheim by og en ikke ubetydelig del av det nordenfjeldske Norge. Men gjennom usedelighet, vandalisme og uklok strenghet tirret Collart snart opp den tidligere så svenskvennlige befolkningen. I tillegg svekket han sin stilling gjennom å sende hjem en del av sine tropper. Da et norsk motangrep ledet av Erik Munk kom fra Bergen, tapte han derfor hele erobringen, unntatt Jemtland. 22. mai 1564 kapitulerte Collart på Steinvikholmen og ble ført som fange til Danmark. Hans videre skjebne er ukjent.


Toralv Maurstad.
Toralv Maurstad og moren Tordis Maurstad i 1973
Toralv Maurstad (født 24. november 1926 i Bærum) er en norsk skuespiller, instruktør og tidligere teatersjef.
Maurstad har teaterutdannelse fra Royal Academy of Dramatic Art i London (1947–49). Bortsett fra en del barneroller hadde han sin debut i 1949 ved Trøndelag Teater. I 1951 flyttet han til Oslo og Det Nye Teater. Samme år hadde han sin første store filmrolle, i "Kranes konditori".
Fra 1954 var Maurstad ansatt ved Nationaltheatret, der han gjorde en solid innsats i en rekke komedier og i samtidsdramatikk som Joe Osbornes "Se deg om i vrede". I 1963 fikk han Kritikerprisen. Men han er også blitt kjent for flere klassikertolkninger, som Puck i Shakespeares "En midtsommernattsdrøm" og tittelrollene i "Erasmus Montanus", "Peer Gynt" og "Brand". Legendarisk er et gjestespill ved Det norske Teatret i 1961, der han spilte mot foreldrene i "Lang dags ferd mot natt" av Eugene O'Neill.
Maurstad var sjef ved Oslo Nye Teater i ti år fra 1967 og ved Nationaltheatret fra 1978 til 1986. Begge periodene var preget av både store kunstneriske seirer og mye uro innad på grunn av Maurstads personalpolitikk. På Nationaltheatret sa han opp åtte skuespillere, noe som førte til streik.
Etter sjefstiden har Maurstad vært frilanser, også langt ut i det som ellers regnes som pensjonsalder.
Utmerkelser.
I mars 2007 ble Maurstad utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Familie.
Toralv Maurstad er sønn av skuespillerne Alfred Maurstad og Tordis Maurstad og halvbror til skuespilleren Mari Maurstad. Han er gift med Beate Eriksen og har tidligere vært gift to ganger (med Eva Henning og Anne-Ma Burum).


Sykling.
Sykling er en aktivitet der en person ved hjelp av en sykkel tar seg fram ved egen muskelkraft. Hensikten kan variere, det kan være transport, rekreasjon eller konkurranse, og kan gjøres på veier og asfalt, i terreng, på snø eller innendørs.
Sykling som transportmåte.
Sykling er en av de vanligste måte for transport mange steder i verden og et av de mest effektive midler for transport, særlig over kortere distanser, og i bymiljø. Sammenlignet med motorkjøretøy har det en mengde fordeler, det frigir for eksempel ingen farlige giftstoffer, reduserer trafikk-kork, minimerer lydforurensning, er lettere og rimeligere å parkere, har lavere sannsynelighet for dødsfall per transporterte distanse, er lett å manøvrere rundt hindringer, kan benyttes både på veier og på mer ulent underlag og fører til lavere slitasje på vei og infrastruktur. Ulemper ved sykling er blant annet dårlig beskyttelse ved uhell (særlig hvor motorkjøretøy er involvert), transport tar lengre tid, det er ingen beskyttelse for dårlig vær, det er vanskelig å transportere passasjerer og det er visse fysiske krav til det å operere en sykkel.
Landeveissykling.
Landeveisløp foregår vanligvis med samlede starter og er rundt 200 km langt. Unntaket her er tempoetapper hvor deltakerne starter enkeltvis eller samlet som lag, og løpet er på rundt 50 km.
Rytterne kan grovt deles inn i to kategorier. De kraftsterke rytterne vil på ett eller annet tidspunkt forsøke å sprenge feltet eller gå i brudd slik at de kan gå alene over mål. Sprintere vil derimot sammen med sitt lag forsøke å holde feltet samlet slik at de kan vinne en sprint. Laget vil da sette opp farten når mål nærmer seg og dra sprinteren opp i god posisjon til å komme først i mål.
Den mest kjente konkurransen i landeveissykling er Tour de France som ble arrangert for første gang i 1903.
Banesykling.
Banesykling gjøres på en spesialbygd bane, også kalt en velodrom, i dag ofte innendørs. Det finnes flere forskjellige banesyklings-grener, men alle er kortere enn typiske landeveissykkel-ritt.
Terrengsykling.
Med terrengsykling menes ofte «cross country», eller «rundbaneritt», som består av en løype i en viss grad av terreng, både oppover og nedover. Andre grener innen terrengsykling er videre utforsykling, freeride, og til en viss grad dirt, selv om sistnevnte kanskje har mer til felles med street og BMX.
Rundbane.
Rundbane er siden 1996 en olympisk-gren. I et meget dramatisk rundbaneritt under OL i Athen i 2004, der hun var på nippet til å måtte bryte på grunn av et sviktende girsystem, vant Gunn-Rita Dahle Flesjå gull for Norge.
I Norge arrangeres det ritt både for aktive og turritt, både grusritt som feks Birkebeinerrittet og ritt med mer teknisk karakter som Terrengsykkelrittet.
Utfor.
Utfor, utforsykling, eller downhill er en gren innenfor sykkelsporten, en gravitasjonsassistert tempobasert terrengsykkeløvelse, der syklister tar seg frem og ned bakker med sykkel, enten i skogsterreng med bakker, grusveier og stier, eller i by-terreng med trapper, asfaltunderlag og tette smug.
Frikjøring er en utfor-gren hvor det gjelder å få flyt nedover en bratt fjellside/ nedovergående sti. Målet med øvelsen er forholdvis åpen, dvs det er ikke nødvendigvis ønskelig å komme raskest ned bakken.
Andre terrengsykkeløvelser.
Dirtjump (også forkortet til «dirt») er en gren hvor man hopper på store jordhopp med dirtjump-sykler (hard-tail og skivebremser). Her gjør man forskjellige triks, og prinsippet er det samme som bmx dirt jumping. Ofte er det en serie jordhopp etter hverandre så man kan gjøre en «line» (en rekke forskjellige triks etter hverandre). I konkurranser blir rytterne bedømt ut ifra triksene de gjør på disse hoppene, samt flyt, stil og originalitet.
Slopestyle er den konkurranseformen som er vanligst idag, sammen med utforsykling. Mens utforsykling er en ren racing-sport, går slopestyle ut på triks, flyt og stil. Det er altså ingen tidtagning her. Resultatene blir avgjort ved at et panel med dommere gir syklistene poeng for hver «run» (nedfart), basert på triks, stil, linjevalg og utnyttelse av parken. Syklistene kjører ned en løype som ligger i utforbakke, og som er full av forskjellige elementer («hindere»). Vanlige elementer er hopp, drops (man hopper utfor en kant, og lander lavere enn utgangspunktet), step-ups (det motsatte av drops, man hopper og lander høyere enn utgangspunktet) og North-Shore (broer bygget over bakkeplan. Ender ofte i en dropp).
BMX.
BMX (BMX-sykling) står for Bicycle Moto Cross. Syklene er 20" cross-sykler. Sykkelsporten er delt opp i to grener, racing og freestyle. I 2005 ble organisasjonen International BMX Freestyle Federation IBMXFF opprettet innunder Det internasjonale sykkelforbundet (UCI). BMX Racing er blitt OL-gren i Beijing i 2008.
Racing foregår på lukkede baner som minner mye om motorcrossbaner. Rytterne kjører også med klær som minner mye om de motorcross-ryttere har. Dette var en stor del av hensikten da sporten ble dannet, da den oppsto blant barn som ønsket å bli som motorcross-heltene sine.
Syklene har kun et gear, vanligvis 44x16 tenner. Denne sporten var svært populær på begynnelsen av 1980-tallet, men interessen har sunket de siste årene. I USA er det profesjonelle BMX-lag.
BMX Freestyle er den grenen innen BMX som har fått økende interesse. Innen denne grenen er det ytterligere fire grener – dirt jumping, ramp, street og flatland.
I rampkonkurransen konkurreres det i både vert og miniramp, sistnevnte kun i VM, mens vert er en populær gren i X Games. Vert-sykling er sykling i en høy ramp (halfpipe) hvor noe av veggene når vertikal retning.
Street går ut på å finne elementer rundt i bylandskapet som kan sykles på. Gelendere (rails), kanter, murer o.l. er vanlige elementer. Konkurranseformen av street foregår i skateparker, da det vil være praktisk umulig å arrangere en konkurranse over et så stort område som streetsykling innebærer. I skateparkene er hinderene omtrent de samme, men mer tilrettelagt og konsentrert på et mindre område.
Flatland er en gren som går ut på å gjøre forskjellige triks på sykkelen mens man ruller rundt på et flatt område. Denne grenen skiller seg ut fra de andre, da det ikke er snakk om hopp eller ramper her.
Terrengsykling.
Terrengsykling er en sport i sterk fremvekst. Det gjøres som rekreasjon og sport av stadig fler. I land med tilgang til natur og lange sommermåneder er det gode muligheter for å drive med terrengsykling. Man kan sykle i grupper eller alene, i en viss fart, eller uavhengig av klokken. Terrengsykling byr på naturopplevelser, frisk luft, og fysisk stimulans.
Tursykling.
Tur og ferie med sykkelen er en populær aktivitet for mange. Syklistenes Landsforening har gjennom mange år utviklet informasjon for tur og feriesyklisten - turbeskrivelser, kart og bøker, tips for planlegging og gjennomføring av turer m.m.
Se også siden: Nasjonal sykkelrute.
Mosjonssykling.
En sykkel som er fastmontert og brukes til treningsformål kalles ergometersykkel eller trimsykkel.
Militær bruk.
En infanterist som er satt opp med sykkel og bruker denne til forflytning kalles hjulrytter. Hjulryttere har vært i bruk i flere land, for eksempel Sveits, Danmark og Norge. Under Vietnamkrigen fraktet Nord-Vietnam store mengder forsyninger over Ho Chi Minh-stien blant annet på sykkel.
Økt mediadekning og økt interesse.
TV 2 har siden 2003 sendt verdens nest største idrettsarrangement, Le Tour de France, hvert år, noe som har økt oppmerksomheten til sykkel som idrett. De har hatt jevn økning i seertallene. Dette er en av grunnene det pekes på som forklaring til at Norges Cycleforbund i gjentatte år har økt medlemsmassen betraktelig.
Infrastruktur for sykling.
Etter norske og internasjonale lover og regler betraktes sykler som kjøretøy. Syklende som bruker sykkelen som fremkomstmiddel har grovt sett de samme rettigheter og plikter som fører av andre kjøretøy. I noen land, som i Norge er det slik at syklende generelt tillates å bruke fortau og gangstier, men da ubetinget på de gåendes premisser.
I noen land, som for eksempel Nederland og Danmark finnes et forholdvis godt utbygd nett med sykkelfelt og egne sykkelveger, separert både fra gående og biltrafikk.
Trondheim.
I Trondheim finnes sykkelheisen Trampe som er den første, og hittil eneste, sykkelheisen i verden. Prototypen ble bygd i 1993 i Trondheim, og er fremdeles i drift i 2008.
Sykkelbyen Sandnes.
Fra Norges sykkelhistories spede barndom og frem til i dag har Sandnes alltid vært Sykkelbyen i Norge. Grunnen til dette er at landets største sykkelprodusent Øglænd DBS hadde sin sykkelfabrikk i Sandnes helt fra 1906. Sykkelproduksjonen er nå nedlagt i Sandnes, med det drives fremdeles med produktutvikling av sykler i Sandnes.
Sandnes har et svært godt utbygd gang- og sykkelveinett i hele byen. I 1996 startet Sandnes med bysykler. I 1997 fikk Sandnes Miljøverndepartementets Miljøbypris for ordningen med gratis sykler i Sandnes. I dag finnes det over 100 bysykler i Sandnes.
Sykkelrestaurant.
Stavanger lufthavn, Sola har Norges eneste sykkelrestaurant, med navnet Jonas. Restauranten er en temarestaurant bygget rundt Øglænd og DBS. Her kan man nyte sitt måltid med sykler under taket, på veggene samt at det er lagt inn sykkeldeler i gulvet under glass. Restauranten hevder at man kan få sin favorittrett servert av en syklende kelner.


Klatretrøya (Tour de France).
Den rødprikkede klatretrøya ("fr. maillot à pois") bæres av den som leder klatrekonkurransen i Tour de France. Klatrekonkurransen har vært en del av Tour de France siden 1933, men trøya kom ikke før i 1975.
Richard Virenque er den som har vunnet klatrekonkurransen flest ganger, med hele syv seire mellom 1994 og 2004.
Fordeling av poeng.
Stigningene/klatringene i Tour de France er kategorisert etter hvor lange og bratte de er. Klatrepoengene fordeles etter hvilken kategori stigningen er. I 2011 ble reglene endret slik at det var færre poeng å dele ut. Ved målgang på en topp dobles poengene dersom stigningen er 2.kategori eller høyere.
Før 2011.
Dersom klatringen var etappens siste, og den var 2. kategori eller høyere, ble poengene doblet.


Grønn trøye (Tour de France).
Grønn trøye ("fr. maillot vert") bæres av den som leder poengkonkurransen i Tour de France. Trøya ble introdusert i 1953.
Poengkonkurransen står vanligvis mellom de beste spurterne. Poeng deles ut ved målgang og ved spurter underveis. I mål fordeles poengene blant de første rytterne i forhold til hvilken type etappe det er, blant annet avhengig av hvor stor sannsynlighet det er for at etappen avsluttes med massespurt.
Fordeling av poeng.
I 2011 ble reglene endret slik at det kun er de 15 første i mål som får poeng, i tillegg til at det er kun én innlagt spurt på hver etappe, med poeng til de 15 første.
Før 2011.
I tillegg hadde de fleste etapper to spurter underveis der det deles ut 6, 4 og 2 poeng til de tre første.


Slaget ved Worcester.
Slaget ved Worcester var det siste slaget i Den engelske borgerkrigen, eller mer spesifikt i den tredje borgerkrigen. Det sto ved Worcester 3. september 1651. Oliver Cromwell og parlamentarianerne beseiret en skotsk styrke som kjempet for Karl II av Skottland under David Leslie.
Kongen forsøkte med hjelp fra sine skotske allierte å ta tilbake tronen han hadde mistet da faren, Karl I, ble henrettet i 1649. Skottenes kommandant, David Leslie, støttet en plan om å kjempe i Skottland, hvor rojalistene hadde mest støtte. Men Karl insisterte på at man skulle kjempe i England.
Karl gikk inn i byen 23. august, og lot styrkene hvile ut og fylle opp lagrene med mat, ammunisjon og andre fornødenheter. Cromwell delte sine styrker i to grupper. Han begynte så en beleiring, men klarte ikke å krysse Severn sørfra. Et angrep med båter slo også feil. Cromwell fikk så bygget en bro over elven, og klarte å presse kongens styrker på flukt.
I et motangrep lyktes det skottene å presse Cromwell tilbake over broen, men etter tre timers kamper hadde situasjonen igjen snudd og rojalistene ble presset inn i byen. Worcester ble omringet, og Karl flyktet. Under flukten måtte han på et tidspunkt skjule seg i et hult eiketre på eiendommen til Boscobel House. Han klarte å komme unna, og gikk i eksil i Frankrike.
Styrkeforhold og tapstall er ukjent, men man mener at Cromwells styrker kan ha vært opptil dobbelt så store som kongens.
Worcester


Slaget ved Edgehill.
Slaget ved Edgehill (også kjent under det egentlige stedsnavnet, Edge Hill) var den første store trefningen i Den engelske borgerkrigen, eller mer spesifikt den første borgerkrigen. Det ble utkjempet i nærheten av Kineton i Warwickshire den 23. oktober 1642. Resultatet var uavklart, noe som hindret rojalistene muligheten til å vinne en rask seier over parlamentarianerne i London, og som dermed førte til tre år med borgerkrig før det ble en pause i kampene.
Den 12. oktober satte Karl I ut fra Shrewsbury i retning London. Samtidig satte Robert Devereux, 3. jarl av Essex ut fra Worcester. Den 21. oktober var styrkene bare drøyt ti kilometer fra hverandre.
Kongen fryktet et angrep på flanken, og ble av prins Rupert av Rhinen overtalt til å plassere sine styrker i åssiden på Edge Hill. Essex var ikke klar over hvor nær styrkene var hverandre, og kom farlig nær før han gjorde styrkene klare til kamp. Striden brøt ut på ettermidddagen 23. oktober.
Mens Karl red forbi sine soldater for å styrke moralen, åpnet parlamentarianernes artilleri ild. Dette førte til en ildutveksling med artilleri som varte en times tid. Prins Rupert ledet så rojalistenes kavaleriangrep, noe som fikk en betydelig andel av parlamentarianernes kavaleri til å skifte side. Det ble skåret en kile inn i parlamentarianernes infanteri på flanken, og fotsoldatene begynte å flykte. Rojalistenes kavaleri begikk da en kritisk feil, ettersom de forfulgte infanteriet og lot sine egne styrker være uten kavaleristøtte.
Parlamentarianernes kavalerireserve ble brakt frem, og dreide rundt rojalistenes infanteri som nå var uten kavaleribeskyttelse. Infanteriet ble hardt rammet, men klarte å omgruppere og danne en ny forsvarslinje. Essex så da at Ruperts kavaleri var på vei tilbake, og ettersom mørkets frembrudd var nær trakk han sine styrker tilbake.
Det er uklart hvilke styrkeforhold og tapstall sidene i slaget hadde.
Edgehill


Arauca (departement).
Arauca er et departement i Colombia som ligger øst i landet, og grenser til departementene Vichada, Casanare og Boyacá samt til nabolandet Venezuela. Departementshovedstaden heter også Arauca. Oljefeltet Caño Limón, som befinner seg i departementet, står for om lag 30 % av Colombias oljeproduksjon.


Atlántico.
Atlántico er et departement nord i Colombia som grenser til nabodepartementene Magdalena og Bolívar. I nord grenser den til Atlanterhavet. I tillegg til departementshovedstaden Barranquilla er Galapa, Malambo og Sabanalarga viktige byer. Atlántico er det tredje minste departementet i landet, etter San Andrés y Providencia og Quindío. Departementet har en befolkning på om lag, noe som gjør den til en av de tettest befolkede provinsene i Colombia med 670,65 innbyggere per km²;.


Bolívar (departement).
Bolívar er et departement som ligger nord i Colombia. Departementet strekker seg fra kysten der hovedstaden Cartagena ligger, nær munningen av elva Rio Magdalena og strekker seg videre sørover langs elva. Nabodepartementer er Atlántico, Magdalena, Cesar, Santander, Antioquia og Sucre.


Boyacá.
Boyacá er et departement i det sentrale området av Colombia. Departementet grenser til Venezuela samt til nabodepartementene Arauca, Casanare, Cundinamarca, Antioquia, Santander og Norte de Santander. Geografisk strekker Boyacá seg fra fjellområdet Cordillera og vestover til elva Rio Magdalena. Hovedstaden heter Tunja. Andre byer er Duitama, Puerto Boyacá, Soatá og Sogamoso.
Innenfor jordbruk dyrkes det blant annet poteter, hvete, kaffe, tobakk og ulike typer frukt. Det utvinnes også smaragder i departementet.
Boyacá var en av de ni departementene som tidligere utgjorde «Colombias forente stater».


Caldas.
Caldas er et departement i det sentrale området av Colombia som grenser til nabodepartementene Antioquia, Cundinamarca, Tolima og Risaralda.
Innenfor jordbruk er kaffe et viktig produkt. I tillegg dyrkes det blant annet sukkerrør, bananer og mais.


Caquetá.
Caquetá er et departement sør i Colombia som grenser til nabodepartementene Vaupés, Amazonas, Putumayo, Cauca, Huila, Meta og Guaviare. Hovedstaden heter Florencia.
Jordbruk er en viktig inntektskilde for departementet, hvor man blant annet dyrker mais, kakao og sukkerrør. Departementet er også rik på tømmer og planter som kan brukes til medisinske formål.


Grand Tour.
Den kollektive betegnelsen for disse rittene er "Grand Tours", og alle disse rittenes format er like. Alle varer i 3 uker med daglige etapper. Etappene er en blanding av lange flate etapper (fellesstart) som gjerne ender med sprintdueller ved mål; andre etapper er preget av fjell og åser og passer bedre for klatrerne i feltet. Vanlig lengde på disse etappene er fra cirka 150 km til ca. 250 km. I tillegg sykles det enkelte tempoetapper både individuelt og for lag. I alle rittene er det konkurranser for beste klatrer, en for beste spurter, og selvfølgelig også en for sammenlagtlederen av løpet. Kun to syklister har vunnet de tre konkurransene i samme ritt. I 1969 vant Eddy Merckx dem i Tour de France og i 1995 vant Laurent Jalabert dem i Vueltaen.
Vinnere av alle tre Grand Tours.
Ingen syklist har vunnet alle de tre Grand Tours i samme år. Kun fem syklister har vunnet alle tre tourene i løpet av karrieren. Foruten disse fem er det ytterligere 16 ryttere som har vunnet to av rittene i løpet av karrieren.
Vinnere av to Grand Tour samme år.
Ni syklister har vunnet to av rittene i samme sesong. Vueltaen var inntil 1995 i april/mai (før Giroen), men har siden det blitt arrangert i september.
Grand Tour-deltakere.
Det er bare 32 syklister som har fullført alle tre Grand Tours i samme sesong. Marino Lejarreta gjorde det fire ganger i perioden 1987-1991.


Casanare.
Casanare er et departement som ligger i de østlige, sentrale deler av Colombia. Den grenser i sørøst til departementet Vichada, i sør til Meta, mot Arauca i nord samt mot Boyacá i vest. Departementshovedstaden heter Yopal. Andre byer er Aguazul og La Salina.


Carlo Bellisomi.
Carlo Bellisomi (født 30. juli 1736 i Pavia i Italia, død 9. august 1808 i Cesena) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Pavestolens diplomati og var blant annet nuntius i Köln og i Portugal.
Han ble utnevnt til kardinal "in pectore" den 14. februar 1785 av pave Pius VI, med publikasjon 21. februar 1794.
I 1795 ble han erkebiskop av Cesena.
Kan deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII. Under dette pavevalget var han selv i ferd med å bli valgt, men kardinal Franziskus Herzan von Harras presenterte den østerrikske keiser Franz IIs veto mot ham.
I 1801 presiderte han etter Napoleon Bonapartes ønske en kirkelig komite som forberedte "Den organiske lov for det italienske kleresi" (1802), en lovgivning som liknet det franske Konkordatet i 1801.
Bellisomi, Carlo
Bellisomi, Carlo
Bellisomi, Carlo
Bellisomi, Carlo
Bellisomi, Carlo


Gleneagles.
Gleneagles (skotsk gælisk Gleann na h-Eaglais eller Gleann Eagas) er en dal i området Ochil Hills i Skottland. Navnet er en forvanskning av et eldre, gælisk navn som betyr «kirken i dalen» eller «dalen mellom høydene»; hvilken av de to formene som er det korrekte navnet er ikke kjent.
Stedet er kjent for Gleneagles Hotel, som var vert for G8-møtet den 6. juli til den 8. juli 2005. Golfbanen er også berømt, og i forbindelse med G8-møtet fikk den kallenavnet «Skottlands tyngst befestede golfbane».
Jernbanestasjonen betjener tog på linjen mellom Perth og Stirling. Frem til 1964 gikk det også et spor til Crieff derfra, og stasjonen het derfor tidligere "Crieff Junction". Da dette sporet ble lagt ned ble navnet endret til Gleneagles stasjon.


Gul trøye (Tour de France).
Gul trøye (fransk: "maillot jaune") er trøyen som bæres av sammenlagtlederen i Tour de France. Tour de France var den første idrettskonkurransen der lederen bar gul trøye. Nå er det vanlig i flere andre sykkelløp og idrettskonkurranser.
Sammenlagtlederen i Tour de France er den syklisten som har brukt kortest tid totalt på etappene, pluss eventuelle tidsbonuser. Før 2008 fikk vanligvis de tre første i mål på vanlige etapper fratrekk på henholdsvis 20, 12 og 8 sekunder, og de tre første på de innlagte spurtene fikk fratrekk på henholdsvis 6, 4 og 2 sekunder.
To ganger har vinneren av "maillot jaune" i Tour de France ikke hatt trøyen i løpet av rittet og kun båret den på podiet etter siste etappe. Det skjedde i 1947 (Jean Robic) og i 1968 (Jan Janssen).
Thor Hushovd er eneste nordmann som har båret ledertrøyen i Tour de France, dette skjedde på andre etappe i 2004 samt første og tredje etappe i 2006 og andre, tredje, fjerde, femte, sjette, syvende og åttende etappe i 2011
Vinnere av gul trøye i Tour de France.
Lance Armstrong vant den gule trøya hele sju ganger i perioden 1999-2005, men ble i 2012 fratatt alle seirene grunnet bruk av doping. Det er pr. august 2012 ikke annonsert noen ny offisiell vinner av disse årenes gule trøye.


Hyacinthe Sigismond Gerdil.
Hyacinthe Sigismond Gerdil C.R.S.P. (født 23. juni 1718 i Samoëns i Savoia – nå i Frankrike, død 12. august 1802 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal "in pectore" den 23. juni 1777 av pave Pius VI, med publikasjon 15. desember 1777.
Han hadde en rekke høyere poster i Den romerske kurie.
Gerdil deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII. Under dette pavevalget var han selv i ferd med å bli valgt, men kardinal Franziskus Herzan von Harras presenterte den østerrikske keiser Franz II veto mot ham.
Han var en fremragende og lærd forfatter og hans verker spenner over emner som dogmatikk, moralteologi, kirkerett, filosofi, pedagogikk, historie, fysikk og naturvitenskaper.
Gerdil, Hyacinthe Sigismond
Gerdil, Hyacinthe Sigismond
Gerdil, Hyacinthe Sigismond
Gerdil, Hyacinthe Sigismond
Gerdil, Hyacinthe Sigismond
Gerdil, Hyacinthe Sigismond


Ferrara.
Ferrara er hovedstaden i provinsen Ferrara i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Den har omkring 135 000 innbyggere.


Konseptkunst.
Konseptkunst eller konseptualisme er en kunstretning som hovedsakelig utviklet seg i Europa og USA fra siste halvdel av 1960-tallet. Konseptkunst kan fremfor noe karakteriseres som en idébasert kunstnerisk virksomhet, i den forstand at idéen bak et kunstverk blir vurdert som viktigere enn den håndverksmessige eller visuelle utførelsen.
Den konseptuelle kunsten har sine røtter i første halvdel av 1900-tallet, i dadaismen og da særlig arbeidene til Marcel Duchamp. Duchamps bruk av readymades, og hans holdninger til kunst som først og fremst en meningsproduserende virksomhet, har hatt stor betydning for konseptkunstnerne.
Konseptkunsten var i utgangspunktet en radikal bevegelse som kritiserte både det formalistiske og mediespesifikke fundamentet for den modernistiske kunsten, og politiske og sosiale forhold, som feministiske spørsmål eller den amerikanske krigføringen i Vietnam.
Den konseptuelle kunsten stiller gjerne spørsmål ved selve kunstens vesen; dens innholdsmessige, politiske og institusjonelle premisser. Konseptualismen har også blitt kalt «den språklige vending i kunsten», idet den ofte gjør direkte bruk av tekst og tekstbaserte uttrykksformer. Forrige århundres språkfilosofi og filosofer som Ludwig Wittgenstein har vært viktig som utgangspunkt for mange konseptkunstnere.
Konseptualismen har vært en viktig referanse for mange kunstnere også i de siste tiårene, og i en viss forstand kan man si at det meste av det som omtales som samtidskunst i dag har et konseptuelt utgangspunkt. Kunstnere som mer spesifikt refererer til 1960- og 70-tallets konseptkunst, kalles gjerne post- eller nykonseptualister.


Cauca.
Cauca er et departement vest i Colombia som grenser til nabodepartementene Valle del Cauca, Tolima, Huila, Caquetá, Putumayo og Nariño. Cauca grenser også til Stillehavet. Departementshovedstaden er Popayán. Øyene Gorgona og Malpelo inngår som en del av departementet.
Innenfor jordbruk er mais, sukkerrør, hvete, bananer, kaffe og poteter viktige produkter.


Cesar.
Cesar er et departement nordvest i Colombia som grenser til nabodepartementene La Guajira, Norte de Santander, Santander, Bolívar og Magdalena samt til nabolandet Venezuela. Departementshovedstaden heter Valledupar. Andre byer er Aguachica, Chiriguaná og Codazzi.
I fjellområdet Sierra Nevada de Santa Marta i nærheten av hovedstaden Valledupar ligger de to høyeste fjellene i Colombia, Pico Cristóbal Colón og Pico Simón Bolívar.


Chocó.
Chocó er et departement nordvest i Colombia. Dette er den eneste departementet som grenser både til Stillehavet og Atlanterhavet. Chocó er også Colombias eneste grensedepartement mot Panama. I øst grenser den mot departementene Antioquia og Risaralda mens den grenser mot departementet Valle del Cauca i sør. Departementshovedstaden ligger i Quibdó. Andre byer er Istmina og Riosucio.
Innenfor jordbruk er blant annet ris, bananer og mais viktige produkter. Tømmerhogst og gruvedrift er andre næringsveier. Det utvinnes gull, platina og sølv i departementet. Chocó har flere nasjonalparker: Parque Nacional Los Katíos (grenser opp mot nasjonalparken Parque Darién i Panama), Parque Nacional Utría og Parque Nacional Tatamá.


William Prynne.
William Prynne (født 1600, død 24. oktober 1669) var en engelsk politiker i det 17. århundre. Han var puritaner, og motstander av erkebiskopen av Canterbury, William Laud. Dermed ble han en sentral person i opptakten til Den engelske borgerkrigen.
Prynne ble født i Swanswick, nær Bath i Somerset. Han studerte jus ved Oxford University. Etter studiene begynte han å angripe arminianisme, den høykirkelige retningen innen Den engelske kirke, og det han oppfattet som umoral ved hoffet. Han skrev pamfletten "Histriomastix", som var et angrep på teateret. Hans fordømmelse av skuespillerinner i dette verket ble av mange sett på som et fordekt angrep på dronning Henrietta Maria. I 1633 ble han stilt for retten i "Court of the Star Chamber", og dømt til fengsel og til å få deler av ørene skåret av.
Han fortsatte sin aktivitet fra fengselet, og i 1637 ble han dømt til å få resten av ørene skåret av og til å bli brennemerket med bokstavene "S L" for "seditious libeller" (undergravende sladdermaker). Selv sa han i ettertid at bokstavene sto for "stigmata Laudis", «Lauds merker».
Det lange parlamentet, som ble innkalt i november 1640, løslot ham, og under borgerkrigen støttet han parlamentarianerne. Han deltok ved rettssaken mot Laud, som endte med dødsdom over erkebiskopen. Samtidig endret konstellasjonene seg, slik at Prynne som tidligere hadde vært fremst i den radikale opposisjonen nå tilhørte de konservative presbyterianistene som sto mot Oliver Cromwells uavhengige.
Cromwell fikk ham fengslet fra 1650 til 1653 for motstand mot militært styre. Senere støttet Prynne gjeninnføringen av monarkiet da Karl II kom til makten. Han ble for dette belønnet med et embete; han ble arkivar i Tower of London, og var en mønsteransatt i den offentlige administrasjonen.
Prynne, William
Prynne, William
Prynne, William


ONCE.
ONCE, også kjent som Liberty Seguros, Liberty Seguros-Würth og Astana-Würth var et spansk sykkellag. Hovedsponsor fra 2004 var det spanske forsikringsselskapet Liberty Seguros. Sportssjefen på laget var Manolo Saiz.
På grunn av Operasjon Puerto-skandalen trakk Liberty Seguros seg som sponsor for laget i 2006. Som en følge av denne skandalen inndro også det internasjonale sykkelforbundet UCI ProTour-lisensen til Saiz.
Deler av Liberty Seguros-organisasjonen finner man i dag igjen i sykkellaget Astana Team.


Córdoba (Colombia).
Córdoba er et departement nordvest i Colombia og grenser mot Atlanterhavet. Den grenser også mot nabodepartementene Sucre i øst og Antioquia i sør og vest. Departementshovedstaden ligger i Montería. Andre byer er Ayapel, Cereté, Lorica og Sahagún.
Deler av nasjonalparken Paramillo ligger i departementet, resten av parken ligger i departementet Antioquia.


Air Force One.
a> ble brukt som Air Force One i 1961.
a>-fly, populært kalt Air Force One-and-a-Half mens det var i bruk.
Air Force One er det kallesignalet som anvendes over radioen når USAs president er ombord på et hvilket som helst av det amerikanske flyvåpenets luftfartøyer. Når presidenten oppholder seg ombord på et av flyvåpenets luftfartøyer, er dette fartøyet altså pr. definisjon «Air Force One». Flyet som visepresidenten oppholder seg på kalles på samme måte «Air Force Two».
Tilsvarende anvendes uttrykket Navy One om det luftfartøyet som presidenten oppholder seg i hvis det tilhører marinen, Marine One hvis det tilhører marineinfanteriet, Army One hvis det tilhører hæren og Coast Guard One hvis det tilhører kystvakten. Executive One er betegnelsen på et sivilt luftfartøy som frakter presidenten. Hvis noen av disse transporterer presidentens familie, men ikke presidenten selv, får flyet rett til å bruke kallesignalet Air Force One Foxrot. Foxrot står for "Family"(familie).
Når uttrykket «Air Force One» ofte knyttes til et bestemt fly, skyldes det at presidenten normalt reiser rundt med et av flyvåpenets to ombygde Boeing 747-fly. Disse flyene, som er stasjonert på Andrews Air Force Base, er basert på modellen 747-200B, med den militære betegnelsen VC-25A og har henholdsvis nummer 28000 og 29000 malt på halen.


Windjammer.
"Windjammer" var en amerikansk film hvor filmteamet fulgte seilskipet «Christian Radich». Det var den første filmen som ble tatt opp i "Cinemiracle" som gav de som så den en spektakulær opplevelse av seilasen på 17 500 nautiske mil.
Skipet og dets besetning ble filmet under seilasen fra Oslo, over atlanterhavet til Karibien, så videre til New York og derfra tilbake til Oslo. Verdenspremiere var ved Grauman's Chinese Theatre i Hollywood, den 8. april 1958, og filmen gikk i 35 uker.


Sølvi Wang.
Sølvi Valborg Kristi Wang (født 28. august 1929 på Høvik i Bærum, død 31. mai 2011 i Oslo) var en norsk sanger, revyartist, komiker og skuespiller. Hun hadde fremtredende roller på scene, film og TV.
Sølvi Wang var datter av orkesterledereren og jazzmusikeren Yngvar Wang (1904–1960), og kirkesangeren Ragnhild Marie Gulbrandsen (1905–1991). Allerede 5 år gammel hadde Sølvi Wang sin første radioopptreden med Kristian Haugers orkester. Hun sang deretter med orkesteret på restaurant Regnbuen fra hun var 8, med faren som kapellmester. Fra hun var 15–16 år sang hun fast i Øyvind Berghs orkester og ofte i Den Norske Swingklubb. Hun studerte dessuten klaver ved Rieflings klaverinstitutt.
På Hegdehaugen gymnas traff hun sin fremtidige ektemann, komponist og produsent Egil Monn-Iversen. Wang og Monn-Iversen giftet seg i 1951, og forble gift frem til hennes død. Sammen hadde de to barn, hvorav den ene er tv-produsent Bitte Monn-Iversen.
I 1950, da Wang var 21 år, ble hun ansatt i NRKs grammofonarkiv som "ekspert i jazz og dansemusikk" på grunn av hennes kompetanse opparbeidet gjennom studier og musikkfremføring. Hun fikk ansvar for innkjøp og utvalg av plater innen denne sjangeren, og valgte ut musikk som ble spilt i «Morgenmelodien» og i programposten «Dansemusikk på grammofon». Musikk- og skuespillerkarrieren tok raskt overhånd, og hun måtte trekke seg fra stillingen i januar 1953. Hennes stilling i grammofonarkivet ble overtatt av jazzmusikeren Thorleif Østereng, mens ansvaret for oppsetningen av morgenkonserten gikk over til Egil Monn-Iversen.
Sølvi Wang stiftet The Monn Keys sammen med Egil Monn-Iversen, og hun var den eneste av aktørene som var med i hele gruppens levetid fra 1940- til 1960-tallet. Sammen med denne humoristiske vokalgruppen dro hun på turné over store deler av Nord-Europa (inkludert Benelux, Sveits og Østerrike). Spesielt oppnådde gruppen stor suksess i Norge og Sverige. Hun var også en av medeierne i selskapet Egil Monn-Iversen AS som på sin høyde i 1959 sto for 23% av omsetningen i musikkbransjen i Norge. Selskapets virksomhet var i hovedsak plateutgivelser, musikkforlag, konsertbyrå, jukeboksoperatør og revy- og filmprodusent.
Wang var med på en rekke revyer ved Chat Noir og Edderkoppen teater i Oslo, både som en del av The Monn Keys og som soloartist. På revyscenen arbeidet hun som soloartist blant annet tett med Leif Juster og Rolf Just Nilsen, og satt opp flere forestillinger separat med hver av de to, eksempelvis forestillingen L Wang og Nilsen (1979). Hennes one-man-show Song of Sølvi (1970) ble også en stor suksess.
Da NRK startet sine ordinære TV-sendinger i 1960 sto hun for en sentral del av underholdningstilbudet. Da spesielt gjennom programmer som Slagerparaden og Prospektkortet. Disse programmene ble også meget populære i resten av Norden. Fra 1964 var hun fast tilknyttet Det norske teatret hvor hun har hatt hovedroller i musikaler som Trost i taklampa, Annie Get Your Gun, The King and I, West Side Story, Spellemann på taket, Bør Børson jr. og Ungen. Hun hadde flere store roller i musikaler, teaterstykker, filmer og TV-serier.
Hun var første nordmann noensinne som vant i den internasjonale TV-festivalen Rose D'Or, der hun fikk Chaplin- og pressepris i 1966 med humorprogrammet «That's Entertainment». Denne seieren førte til at hun blant annet gjestet The Ed Sullivan Show i USA og Saturday Night at The London Palladium i Storbritannia. Episoden av The Ed Sullivan Show som Wang deltok i ble sendt 12. juni 1966, og ble distribuert ut til over 200 millioner seere i USA og Canada. Suksessen gjorde videre at hun ble tilbudt sin egen humorserie på BBC. Dessuten var hun ønsket til ytterligere gjestespill på ITV, og både Palladium og Ed Sullivan ville ha henne som gjesteartist i minimum fire programmer hver. Hun valgte dog å si nei til flere internasjonale oppdrag for å prioritere familie og karriere i Norge. «That's Entertainment» ble vist på ulike tv-kanaler over store deler av Europa, deriblant BBC.
Wang ble på 80-tallet utnevnt til æresborger av Oslo av daværende ordfører Albert Nordengen, og i 1989 ble hun tildelt Leonardstatuetten, norsk revys høyeste utmerkelse. I 1983 ble hun tildelt Leif Justers Ærespris sammen med Jens Book-Jensen, Bias Bernhoft og Per Lekang.
Den siste rollen hun gjorde på scenen var som Golde i "Spellemann på taket" på Det norske teater som hadde premiere i 1987. 1988 trakk hun seg tilbake fra scenen bare 59 år gammel – men med 54 års erfaring som artist.


Baltimore.
Baltimore (innbyggere, 2011) er den største byen i delstaten Maryland i USA, og en av landets viktigste havnebyer. Den er nesten helt omkranset av Baltimore County unntatt i sør. Selve byen Baltimore er uavhengig, og ikke del av noe fylke.
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1729, og oppkalt etter baron Baltimore, en av de britiske grunnleggerne av kolonien Maryland. Havnen tjente opprinnelig tobakkshandelens behov. Men snart tjente den også den amerikanske samhandel med Europa og Karibia. Da Philadelphia var okkupert av britene i 1777, trådte kontinentalkongressen sammen i Baltimore.
I 1827 ble USAs første jernbanelinje, Baltimore & Ohio Railroad, åpnet i Baltimore.
Havnen utviklet seg på 1800-tallet til den nest største innvandringshavnen i USA, etter New York.


Tobias Linderoth.
Tobias Jan Håkan Linderoth (født 21. april 1979) er en tidligere svensk fotballspiller. Han er sønn av den svenske fotballspilleren, og senere også treneren, Anders Linderoth. Linderoth ble hentet til Stabæk Fotball fra svenske IF Elfsborg for fem millioner kroner, og senere solgt til Everton i engelsk Premier League i 2002 for hele 35 millioner kroner. Der spilte han 2 sesonger før han ble hentet til danske FC København av Hans Backe (ex. Stabæk). I juni 2007 gikk han over til Galatasaray.


Pierre François Charles Augereau.
Pierre François Charles Augereau, duc de Castiglione (født 21. oktober 1757 i Paris, død 12. juni 1816), var fransk feltmarskalk og kjempet både i de franske revolusjonskriger og i napoleonskrigene.
Augereau, Pierre François Charles
Augereau, Pierre François Charles
Augereau, Pierre François Charles
Augereau, Pierre François Charles


Carla Bley.
Carla Bley (født Borg, 11. mai 1938 i Oakland, California) er en jazzkomponist, arrangør, bandleader, pianist og organist.
Hun ble oppmuntret til å lære å synge og å spille piano av faren som var pianolærer og ledet et kirkekor. 17 år gammel flyttet hun til New York og ble sigarettpike i Birdland. Der møtte hun jazzpianisten Paul Bley som hun giftet seg med i 1957. Han oppmuntret henne til å begynne med komposisjon. De ble senere skilt, men han fortsatte å spille komposisjonene hennes.
Etter Paul Bley ble Michael Mantler hennes musikalske og personlige partner, de fikk datteren Karen sammen, hun er nå selv er jazzorganist. Sammen med Michael Mantler ledet hun Jazz Composers' Orchestra, for dette komponerte hun i åene 1968 til 1971 "Escalator over the Hill", en av de få jazz-operaene som har blitt skrevet.
Hun arbeidet også sammen med andre musikere – for Charlie Haden arrangerte hun og komponerte musikken til "Liberation Music Orchestra", for Gary Burton skrev hun "A Genuine Tong Funeral.
Musikalsk partner på el-bass er nesten alltid Steve Swallow.


Magdalena (elv).
Magdalena (spansk: "Río Magdalena") er den største elva i Colombia. Den går fra sør til nord i den vestlige delen av landet og er om lag 1 540 kilometer lang. Elva er farbar med større båter til byen Honda, omtrent 1 000 km oppover fra munningen.
Río Magdalena har sitt utspring i Andesfjellene i departementet Huila sør i landet. Elva renner ut i Det karibiske hav ved byen Barranquilla. Største sideelv er Cauca, som kommer fra Cali og har tilførsel fra elva Porce fra Medellín. Ei annen sideelv i øst starter ved hovedstaden Bogotá, slik at alle Colombias fire millionbyer ligger i Magdalena-vassdraget.


Nedbør.
Nedbør er en meteorologisk betegnelse for vann som treffer jordens overflate. Den har formene regn og snø samt de spesielle utgavene sludd, hagl, graupel og yr. Nedbør er en svært viktig del av vannkretsløpet, og er kilden til mesteparten av ferskvannet på Jorda. I fagkretser er det uenighet om hvorvidt kondensering som dugg eller rim skal regnes som nedbør.
Dannelse av nedbør.
a> er en viktig del av vannkrettsløpet
Kondensasjon.
Nedbør blir dannet når relativ varm og fuktig luft stiger. Når luften blir avkjølt begynner vanndamp å kondensere på kondensasjonskjerner og danner skyer. Når skydråpene har blitt store nok kan to prosesser føre til nedbør, koalesens og Bergeronprosessen.
Koalesens.
Koalesens skjer når vanndråper kolliderer og vokser sammen til større dråper, eller når vanndråper fryser til på en iskrystall. På grunn av luftmotstanden er vanndråpene i en sky mer eller mindre stasjonære. Sammen med luftturbulens kolliderer vanndråpene og danner større dråper. Koalesensprosessen fortsetter fram til dråpene er blitt så store at luftmotstanden ikke kan holde på dem lenger og de faller ut av skyene som nedbør.
Bergeronprosessen.
Bergeronprosessen er en prosess der underkjølte vanndråper fryser til på iskrystaller. Når disse iskrystallene vokser og blir tunge nok, vil de begynne og å falle og øke massen sin ved koalesens med andre iskrystaller og vanndråper. Denne prosessen er avhengig av temperatur, siden underkjølte dråper bare eksisterer i skyer som er under frysepunktet. På grunn av den store temperaturforskjellen mellom sky og jordoverflate, kan iskrystallene smelte og bli regn før den når bakken.
Konvektiv nedbør.
Konvektiv nedbør oppstår fra konvektive skyer, for eksempel cumulonimbus eller cumulus congestus, som byger. Siden konvektive skyer ikke har så stor horisontal utstrekning vil ikke en enkelt byge dekke et stort område, men de kan til gjengjeld ha svært kraftig intensitet. Konvektiv nedbør er vanligst i tropene. Hagl er alltid et tegn på konveksjon. På mildere bredder er konvektiv nedbør assosiert med kaldfronter (ofte bak fronten), bygelinjer og varmfronter med store mengder fukt.
Stratiform nedbør.
Stratiform nedbør, også kjent som storskala nedbør eller frontnedbør, oppstår ved at luften sakte stiger sammen med synoptiske systemer som kaldfronter eller foran varmfronter.
Orografisk nedbør.
Orografisk nedbør oppstår på losiden av fjell når større luftstrømmer kommer mot en fjellkjede og blir hevet opp i høyden. Lufta blir adiabatisk avkjølt og kondenserer. I områder av verden med forholdsvis vedvarende vindretning vil klimaet på vindsiden av fjellet ofte være vesentlig forskjellig fra klimaet på lesiden av fjellet. På vindsiden vil fjellene føre til orografisk nedbør, mens lesiden ofte blir liggende i en regnskygge med fønvind i tillegg. Et eksempel på denne effekten finner vi sør i Norge der Vestlandet har et vesentlig våtere klima enn Østlandet.
Måling av nedbør.
Nedbør måles med en nedbørsmåler, og angis vanligvis i millimeter (med en desimal). Tallet viser til hvor høyt vannet i flytende form vil stå over bakken om det ikke synker i jorda, renner vekk eller fordamper. En millimeter nedbør tilsvarer en liter per kvadratmeter. Nedbør som snø eller sludd smeltes til vann, før en måler mengden.
Nedbørmålinger skjer manuelt eller automatisk. For manuell måling kan en i prinsippet bruke en hvilken som helst beholder med rette vegger. Til offisielle målinger brukes ei spesiallagd oppsamlingsbøtte med en åpningsflate på 200-225 cm² (ulike modeller). Mange steder påmonteres bøtta en vindskjerm. Denne kan kompensere noe for vind som gjør at nedbøren treffer i skrå vinkel, slik at for lite nedbør samles opp. Noen nedbørmålere har en spesiell oppsamler for den tida av året da nedbøren i hovedsak kommer som snø.
Den oppsamlede nedbøren blir 1-4 ganger i døgnet helt over i målebeger, der en tydelig kan lese av mengden. På værstasjoner blir nedbøren målt til samme tid over hele verden, klokka 06 UTC og klokka 18 UTC. Noen få av disse måler også klokka 12 og 00 UTC. Nedbørstasjoner måler stort sett nedbør bare én gang i døgnet. I Norge har dette tradisjonelt skjedd klokka 8 klokketid (uansett årstid), men en går nå i økende grad over til å måle klokka 06 UTC også på disse stasjonene. Stasjoner i nettverket til Meteorologisk institutt rapporterer inn innmålt mengde enten i sanntid eller ved ukentlige samlemeldinger.
I værstatistikk brukes betegnelsen nedbørdøgn på 24 timer fram til klokka 06 UTC den oppgitte datoen. Dette betyr at nedbør som faller på dagtid, bokføres på påfølgende dato.
Automatiske nedbørmålinger skjer på ulike vis. Den vanligste er ved at ei oppsamlingsbøtte veies kontinuerlig, og at vekten konverteres til millimeter. Automatstasjoner gir dermed gjerne timesverdier av nedbør.
Dugg og rim.
I Norge er det praksis at også dugg og rim som avsettes i målebøtta, regnes som nedbør. Enkelte andre land, blant annet Sverige, har ikke denne praksisen.
Nedbør i Norge.
I Norge er det mest nedbør på Vestlandet. Sør-Norge ligger midt i vestavindsbeltet, og mange av lavtrykkene som kommer inn mot Europa passerer i nærheten av Sør-Norge. Frontsystemene disse bringer med seg kommer ofte inn mot Vestlandet. I tillegg vil fjellene som deler Sør-Norge på langs føre til orografisk nedbør i vest. Fra september til januar regner det omtrent 2 av 3 dager på Vestlandet og i løpet av et år får enkelte steder over 3000 mm nedbør.
Nordover i landet er det derimot mye mindre nedbør, hovedsakelig fordi temperaturen er lavere her og luften kan ikke holde på så mye fukt som lenger sør. Østlandet har også mye mindre nedbør enn i vest, mest fordi fjellene som deler Sør-Norge fører til en regnskyggeeffekt på østsiden. De nordlige dalstrøkene på Østlandet er blant de tørreste områdene i landet på grunn av fjell både i vest og i nord.
Global nedbør.
Figuren til høyre viser månedsvis nedbør gjennom året.


Saint-Pierre og Miquelon.
Øygruppen Saint-Pierre og Miquelon er et fransk oversjøisk samfunn ("Collectivités d'outre mer") utenfor sørkysten av Canada, nærmere bestemt den kanadiske provinsen Newfoundland og Labrador. Territoriets økonomi er bygget på fiske og på grunn av nedgangen i torskefisket utenfor Newfoundland og Labrador har Saint-Pierre og Miquelon blitt veldig hardt rammet.
Demografi.
Antallet innbyggere på Saint-Pierre og Miquelon var ifølge folketellingen i 2006 6 125 innbyggere. 5 509 av disse bodde i kommunen Saint-Pierre, og de resterende 616 i kommunen Miquelon-Langlade (alle på Miquelon, og ingen på Langlade).
Langlade har ingen innbyggere på fast basis, siden Charles Lafitte. Charles Lafitte var velkjent på øyene under tilnavnet «de Gaulle», og levde alene på Langlade i mange år med hundene sine. Han døde i juli 2006. Om sommeren kan folketallet på Langlade overstige 1000, siden mange fra Saint-Pierre pleier å feriere der.
Historie.
De tidlige bosetningene av St. Pierre og Miquelon, som ble priset av europeerne for de rike fiskebankene, var karakterisert av perioder med konflikter mellom franskmennene og engelskmennene.
Mye tyder på at det har vært innbyggere på øyene også i forhistorisk tid (sannsynligvis Beothuk). De europeiske bosetningene er noen av de eldste i Amerika (med de spanske og portugisiske bosetningene), fra i hvert fall tidlig i det 16. århundre. Først var det baskiske fiskere som bare besøkte øyene i fiskesesongene, men fra midten av det 17. århundre var det permanent fransk bebyggelse på øyene.
Fra slutten av det 17. til begynnelsen av det 18. århundre gjorde britiske angrep at de franske kolonistene måtte forlate øyene, og britene tok kontrollen i 50 år (fra 1713 til 1763). Franskmennene tok tilbake kontrollen i 1763 ved Parisfreden, (som overdro hele Ny-Frankrike til Storbritannia unntatt Saint-Pierre og Miquelon.) og innbyggerne kom tilbake for deretter å leve fredfullt i 15 år.
Fransk støtte til den amerikanske revolusjon førte til et britisk angrep på øyene, og de franske nybyggerne ble deportert. Kontrollen over St. Pierre og Miquelon gikk frem og tilbake mellom Frankrike og Storbritannia for de neste 38 årene, og øyene måtte tåle angrep fra begge land, frivillig- eller tvangsflytting av øyenes innbyggere, og omveltninger i forbindelse med den franske revolusjon.
Frankrike tok til slutt tilbake øyene etter at Napoleon abdiserte for andre gang i 1815, og etter dette fulgte 70 år med fremgang for den franske fiskeindustrien og innbyggerne på Saint-Pierre og Miquelon. Dog gjorde politiske og økonomiske endringer at fiskeindustrien fikk en langsom tilbakegang etter slutten av det 19. århundre.
Det var en 13 år lang økonomisk "boom" i forbindelse med forbudstiden i USA, da Miquelon og St. Pierre var viktige baser for smugling av alkohol. Denne perioden endte med at forbudet ble opphevet i 1933, og økonomien sank ned i en depresjon.
Igjennom andre verdenskrig var guvernør Gilbert de Bournat lojal mot Vichy-regimet; han måtte forhandle om finansielle forordninger med amerikanske myndigheter for å få tak i lån med garanti fra franske skattepenger. På samme tid vurderte Canada å invadere Saint-Pierre og Miquelon. Flere påskudd ble satt fram, mest radiosendinger med Vichy-propaganda. Det ble påstått at radioen hjalp tyske ubåter på Grand Banks, men dette ble aldri bevist. Etter råd av statsministeren, William Lyon Mackenzie King, autoriserte aldri guvernørgeneral Alexander Cambridge planene.
Under ordre fra Charles de Gaulle organiserte admiral Émile Muselier frigjøringen av Saint-Pierre og Miquelon, uten at canadiske og amerikanske myndigheter samtykket i eller visste om dette. Den 24. desember 1941 tok en krigsflåte ledet av ubåt-cruiseren "Surcouf" kontroll over øyene uten motstand. De Gaulle organiserte en folkeavstemning, som endte i hans favør, og Saint-Pierre og Miquelon ble så et av de første franske territoriene til å bli med i det frie Frankrike. Affæren førte til mistro i forholdet mellom De Gaulle og Roosevelt.
Politikk og administrasjon.
Politikken i Saint-Pierre og Miquelon har plass i et rammeverk av et parlamentarisk representativt demokrati. Saint Pierre er et fransk oversjøisk samfunn, og dermed er presidenten av Saint-Pierre og Miquelons territorialråd (fransk: conseil territorial) regjeringssjef i et multi-partisystem. Utøvende makt blir praktisert av regjeringen.
Saint Pierre og Miquelon sender en representant til Frankrikes nasjonalforsamling og en senator til Frankrikes senat.


6. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Til nå rittets mest kuperte etappe ble preget av et langt brudd og regnvær. Christophe Mengin gikk i bakken i en krapp sving 400 meter før mål på det våte underlaget. Mengin ledet etappen da med 2-3 sekunder på Vinokourov og Bernucci, med feltet like etter dem igjen. Fallet førte til at store deler av feltet gikk i bakken, inkludert alle de store spurterne. Hushovd var mest heldig av disse og kom seg raskt på bena og kom seg til mål på en 5.plass og 22 poeng i kampen om den grønne trøya. Hverken McEwen eller Boonen fikk poeng og dermed tok Hushovd kraftig innpå Tom Boonens ledelse. Arvesen kom i mål på en 10.plass og ligger med det også opp på en meget sterk 10.plass i sammendraget. Det mest sensasjonelle i denne etappen var dog at Vinokourov klarte å stjele hele 19 sekunder på Armstrong i sammendraget pga av sin høye plassering og bonussekundene det medførte.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Nully (56 km)
2. mellomsprint i Challaines (144.5 km)
3. mellomsprint i Dommartin-les-toul (169.5 km)
Klatretrøye.
1. klatring i Cote de Joinville 4. kategori (83.5 km)
2. klatring i Cote de Brouthieres 4. kategori (104 km)
3. klatring i Cote de Montigny 4. kategori (141 km)
4. klatring i Cote de Maron 4. kategori (185.5 km)
06


Forte di Fenestrelle.
Forte di Fenestrelle er et stort festningsanlegg i Alpene i dalen Val Chisone i den italienske regionen Piemonte. Herskerne fra Huset Savoia bygget på 1700-tallet et enormt nettverk av befestninger her for å beskytte Savoia mot fiendtlige angrep. Fire fort bler anlagt og forbundet med hverandre med en innebygget trappegang opp Monte Orsieras bratte heng.


Opel Diplomat.
Opel Diplomat A ble introdusert som Opels flaggskip i 1963. Den ble levert med åttesylindrede V-motorer på henholdsvis 4,6 og 5,4 liter. Da Diplomat ble introdusert. var dette den største bil i Tyskland fram til Mercedes lanserte sin 600.
A-modellen ble også levert i kupéversjon, med 5,4 liters motor. Motorene kom fra GM i USA, og var henholdsvis 283 og 327 kubikktommers «Small block» Chevrolet V8. Disse var til dels tilpasset Opel, men basert på standarddeler.
Gearkassene kom også fra USA. Man benyttet seg av totrinns «Powerglide» automatgear. Bakakselen ble også levert direkte fra USA, den kom fra Pontiac. A-modellens design ble utført i USA, hvorpå en ferdig modell i leire ble sendt til Tyskland hvor Opels designere gjorde mindre tilpasninger.
A-modellen ble i 1969 avløst av B-modellen, som ble produsert frem til 1977. B-modellen ble levert med både 5,4 liter V8 og med en sekssylindret rekkemotor på 2,8 liter og Bosch D-jetronic bensininnsprøyting.
V8 motoren i B-modellen var den samme som for A-modellen, men gearkassen ble endret. Fra og med B-modellen var dette en tretrinns TH-400 automatgearkasse som også er et GM-produkt.
2,8-litersmotoren, som var Opels CIH-motor (Camshaft In Head), ble bare levert med tretrinns TH-180 automatgearkasse.
I forbindelse med introduksjonen av B-modellen ble det satt fokus på mer avansert teknikk enn i forgjengeren, som i stor grad var preget av amerikansk teknikk, noe den til dels ble kritisert for i Europa. På B-modellen ble det bl.a introdusert De-Dion bakaksel, ventilerte skivebremser på alle hjul, og elektronisk bensininnsprøytning for 2,8 liter motoren.
Designet ble denne gangen i større grad påvirket av Europa, og da spesielt italiensk design for å falle i europeisk smak.
Blant formgiverne er bl.a Claire McKichan og Hans Seer nevnt.
Diplomat-B ble produsert i et antall av 18 725 stk, derav 11 108 5,4 liter V8.
Diplomat var en del av den såkalte KAD-serien, som var forkortelse for KapitänAdmiralDiplomat-serien. A-modellen av henholdsvis Kapitän, Admiral og Diplomat hadde identisk utseende. Det som skilte dem fra hverandre var dels motorstyrken og dels utstyret, med Kapitänen som den mest spartanske.
Opel Diplomat 5,4 konkurrerte ut tilsvarende Mercedeser og BMWer når det gjaldt ytelse og var et dekkende uttrykk for Opels amerikanske tilknytning gjennom General Motors (GM). Motoren var identisk med den som satt i Chevrolet Corvette, men bedre tilpasset høyhastighetskjøring på tyske motorveier. Under utprøving av 5,4-literen viste det seg nemlig at Chevrolet-motoren brøt sammen. Opel ble derfor nødt til å forsterke Chevrolet-motoren, slik at den ble tilpasset tyske forhold. Motoren i Opel Diplomat 5,4 er med andre ord mer slitesterk enn tilsvarende motor i Chevrolet Corvette.


Opel Admiral.
Opel Admiral ble første gang introdusert i 1937 som Opels største vogn, med 3,6 liter 6 sylindret rekkemotor. Produksjonen av denne første utgaven varte frem til utbruddet av andre verdenskrig, og nådde et antall av 6404 eksemplar.
Den kom som både firedørs sedan og cabriolet, men ble også levert med forskjellige spesialkarosseri fra uavhengige karosserimakere.
Admiral ble introdusert på nytt som A-modell i 1963, og kunne fås med sekssylindret rekkemotor på 2.6 liter med støtstenger, og senere 2,8 liter med overliggende kamaksel. I tillegg kunne den fås med en åttesylindret motor på 4.6 liter. Denne motoren er nærmere beskrevet under artikkel om Diplomat.
A-modellen ble avløst av B-modellen i 1969 som ble produsert frem til 1977.
B-modellen følger teknisk sett Diplomat, med unntak av at V8-motor ikke ble levert på Admiral B.
Motorutvalget besto av tre forskjellige 2,8 liter CIH (Camshaft In Head) motorer.
Forskjellen besto i at den minste motoren, såkalt "S", hadde én forgasser med enkelt eksosanlegg. Den mellomste, såkalt "H", hadde to forgassere og dobbelt eksosanlegg. Den største, såkalt "E", var utrustet med Bosch D Jetronic bensininsprøytning og dobbelt eksosanlegg.
Admiral var en del av den såkalte KAD-serien (Kapitän Admiral Diplomat-serien). Admiral var mer luksuriøs enn Kapitän, men mindre luksuriøs enn Diplomat. A-modellene av henholdsvis Kapitän, Admiral og Diplomat hadde identisk utseende, mens Diplomat B adskilte seg i det vesentlige fra Kapitän B og Admiral B ved å ha annen front og hekk.


Opel Kapitän.
Opel Kapitän, var sammen med "Admiral" og "Diplomat" som kom ut i 1964, en av Opels store modeller. Den ble produsert i perioden 1938–1970. Alle førkrigs-modellene hadde seks-sylinder rekkemotorer på 2,5 til 2,8 liter og selvbærende karosseri.
Kapitän ’39 (1938–1940).
Kapitän var den siste Opel modellen som ble konstruert før andre verdenskrigen. Den ble først vist på slutten av 1938 og presentert for det internasjonale publikum på bilutstillingen i Genève på våren 1939. Førkrigs-Opel Kapitän ble tilbudt som limousin med to eller fire dører og som cabriolet.
Før den sivile bilproduksjonen måtte innstilles på høsten 1940 ble 25'371 biler bygd. I tillegg ble tre enketeksemplarer bygd i 1943 (til sammen 25'374]. Prisen for en todørs limousin var 3'575 riksmark (RM) og 3'975 RM for en firedørs. Cabrioleten kostet 4'325 RM. Bilen hadde suksess også utenfor Tyskland.
To-seters cabriolet.
Karosseri-firmaene Gläser i Dresden og Hebmüller i Wülfrath produserte to-seters cabrioleter på grunnlag av Opel Kapitän chassis og motorer. Det ble ikke bygd mange av dem så de er sjeldne.
I Norge fins det i alle fall en.
Etter krigen ble det ikke lenger bygd noen cabrioleter hos Opel selv.
Kapitän '48 (1948-1950).
I 1947 ble produksjonen av Olympia gjenopptatt først. Høsten 1948 kom Kapitän tilbake i produksjon med minimale endringer. Riktignok bare son firedørs limousin. Endringene var: Dørene bak var hengslet i bakkant, lyskasterne var nå runde, støtfangeren hadde større horn og hjuldekslene var endret. Motoren var den samme son før krigen (seks sylindre i rekke med 2,5 liter med 40 kw/55 PS). Girspaken sto i midten og bilen kom opp i 126 km/h.
Frem til april 1950 ble 12'936 bygd.
Kapitän ’50 (1950–1951).
Kapitän ’50 fikk noen endringer og forbedringer. Tdeligst var at bilen fikk „Rattgir“, et nytt dashbord (identisk med Kapitän ’51) og nytt design for innenutkledningen og setetrekk (striper). 2,5 liter motorens kompresjon ble øket fra 6,0:1 til 6,1:1.
Kapitän ’50 ble bygd fra mai 1950 til februar 1951 i 17'470 stykk.
Kapitän ’51 (1951–1953).
Kapitän ’51 med sitt moderniserte karosseri, udelt bakvindu, mer krom og en sterkere motor (43 kw/58 PS) var et av de første tegn på det tyske „økonomiske under“. I 50-åra var denne bilen populær og et statussymbol. Den lå til tider på tredje plass i bilregistreringsstatistikken etter VW og Opel Olympia Rekord.
Fra mars 1951 til juli 1953 ble tilsammen 48'587 bygd. Prisen var 9'250 DM (fra 1. august 1951: 9'600 DM).
Kapitän ’54 (1953–1955).
Høsten 1953 fikk den nye Kapitän ’54 et pontonkarosseri i amerikansk stil med en markant „Haikjeft“-grill. Alle dørene var nå hengslet foran og frontruta var udelt. Motorens ytelse steg til 50 kW (68 PS), maksimalhastigheten til 138 km/h.
I produksjonstiden fra november 1953 til juli 1955 ble 61'543 bygd. Prisen var 9'500 DM (fra 3. Januar 1955: 8'990 DM).
Kapitän ’56 / ’57 (1955–1958).
I 1955 ble en Facelift gjennomført; Motordekslet ble glattet, grillen bestod nå av loddrette gitterstaver i stedet for „Haikjeften“. Bakskjermene fikk små finner. Motorens ytelse ble økt til 55 kW (75 PS).
For første gang kunne man for 900 DM påslag kjøpe en „luksusversjon“, som blant annet omfattet enkeltseter foran, avblendbart speil inne, ryggelys og annet „snadder“. En overdrive (for 2. og 3. gir) var også å få.
Av Kapitän ’56 og Kapitän ’57 ble tilsammen 92'555 bygd.
Kapitän P 2,5 (opprinnelig „P“, 1958-1959).
Opel Kapitän P 2,5 (P = Panoramascheibe), kom ut i 1958, med en 2,5 liters motor med en ytelse på 59 kW (80 PS). Stylingen med finner bak og med Panoramavinduer foran og bak og masse krom var inspirert av tidens amerikanske biler. På grunn av nøkkelhullformen på baklysene fikk bilen tilnavnet „Nøkkelhullkaptein“, ofte også Kapitän „P 1“.
Fordi taket gikk langt nedover og panoramavinduet bak gikk rundt hjørnet, var bakdøren ikke bare optisk smale, det var virkelig vanskelig for voksne å komme inn i baksetet. Andre kritikkpunkter var dårlig utsikt til siden for baksetepassasjerene. Denne kritikken førte til at denne modellen ble avløst etter et år.
Kapitän P 2,5 kostet 10'250 DM, fra juni 1958 til juni 1959 ble 34'842 bygd.
For et påslag på 750 DM var en luksusversjon og for 650 DM var overdrive å få.
Kapitän P 2,6 (1959–1963).
Sommeren 1959 kom en Kapitän, som var mer saklig og „europeisk“: Det nye karosseriet hadde en flatere, strukket linjeføring med et ennu større panoramavindu foran. Takformen ble endret, slik at det ikke lenger var vanskelig å komme inn i baksetet. Motoren vokste til 2605 cm³ med 90 PS (66 kW) ytelse og maksimalhastigheten til 150 km/h.
Det ble den mest vellykkede Kapitän som noensinne ble bygd. Inntil 1960 var overdrive å få, deretter var en automatisk 3-girs-„Hydramatic“-girkasse og fra og med 1962 en servostyring foruten en „L“-Version som ekstrautstyr. Opel sluttet også med den amerikanske „uskikken“ å komme med en „ny“ modell nesten hvert år. Fra august 1959 til desember 1963 ble tilsammen 145'616 Kapitän P 2,6 bygd. De siste bilene ble registrert i februar 1964. P 2,6 var den siste Opel Kapitän i seks-sylinder-klassen som rangsjerte foran Mercedes-Benz i den tyske registreringsstatistikken for nye biler.
Typebetegnelsen „Kapitän P-LV“ blir ofte brukt galt, særlig for Kapitän P 2,6. Det kommer fra en feil i Oswald-standardverk, som blir kopiert stadig vekk: Betegnelsen „LV“ er Opel-intern og betyr „Limousine viertürig“ (limousine fire dører), analogt står f.eks. „LZ“ für „Limousine zweitürig“ (limousin to dører) (jfr. reservedelskatalogene). „LVL“ betyr „Limousine viertürig Luxus“. Denne Kapitän-modellen het internt først Kapitän P og senere – for å uttrykke forskjellen til P 2,6 med større motor – nettop P 2,5.
av Opel Kapitän P 2,6 fantes også en todørs coupé-artig modell, som i meget lite antall, ble bygd hos „Karosseriebau Autenrieth“ i Darmstadt. To av dem er kjent.
Kapitän var den mest spartanske i Opels KAD-serie (KapitänAdmiralDiplomat). A-modellene av disse tre variantene var identiske i utseende. Da B-modellene ble introdusert skilte Kapitän og Admiral lag med Diplomat, ved at sistnevnte fikk en noe annen utforming av front- og hekkpartiet.
Mens både Admiral og Diplomat ble produsert frem til 1977, ble produksjonen av Kapitän avsluttet rundt 1970.
Opel Kapitän A (1964–1968).
Våren 1964 begynte produksjonen av KAD (Kapitän/Admiral/Diplomat) A-serien og dermed også Opel Kapitän A som den minste modellen i „overklassen“.
Det konsekvente, elegante karosseriet uten panoramavinduer var identisk med karosseriet til den bedre utstyrte Admiral og den øverste modellen Diplomat. 2,6 liter motoren ble økt til 100 PS (74 kW), og høsten 1965 kom en fullstendig ny motor med 2784 cm³ og 125 PS (92 kW) ytelse, som passet bedre til den store vogna. En fire-girs girkasse var også ny.
Produksjonen ble avsluttet høsten 1968. Modellserien Kapitän-Admiral-Diplomat som steg i trinn etter utstyret, blir nå forkortet med „KAD“. Fra da av mistet Opel førsteplassen i seks-sylinder-klassen i den tyske registreringsstatistikken for nye biler.
Se: "Opel KAD A"
Opel Kapitän B (1969–1970).
Tidlig på året 1969 kom KAD-B-serien ut, derved også Kapitän B. Opphengningen ble forbedret med en De-Dion-bakakse og karosseriet ble litt mindre (ca. 5 cm i lengden og bredden).
Produksjonen av Kapitän B sluttet allerede våren 1970, og dermed forsvant navnet Kapitän fra Opels tilbudslister. KAD-B-serien fortsatte med Admiral og Diplomat frem til 1976 rsp. 1977.
Se: "Opel KAD B"


Rover.
Den siste Rover 75 som ble produsert står i dag på Motor Heritage Museum
Rover var et britisk bilmerke. I 2005 ble Rover-fabrikken solgt til kinesiske Nanjing Automobile Group og GB Sports Car Company. Det nye navnet på Rover 75, som kineserne har overtatt produksjonen av, er Roewe 750. Rettighetene til det tradisjonsrike Rover-navnet innehas i dag av det store amerikanske bilkonsernet Ford, etter at det i en tid har tilhørt BMW. Dermed kan det se ut til at navnene Rover og Land Rover (herunder Range Rover) igjen har havnet under samme tak.
Rover har gjennomlevd turbulente tider og et utall eiere opp gjennom historien. Merket ble først benyttet på biler i 1904. Siden den gang har Rover vært under eierskap fra flere hold, bl.a. BMC, British Leyland, og sist BMW, før selskapet ble solgt til uavhengige eiere (Phoenix Group) i 2000. Det nye selskapet ble MG Rover Group, med MG-merket som en sportsligere parallell modellserie. MG Rover gikk konkurs i april 2005 men ble kjøpt opp av dagens eiere i august samme år. På Internett kan man i dag finne mer eller mindre komiske utslag av dette salget ved at noen har manipulert med Rover-emblemet, slik at det i dag heter "Over".
Rover fikk på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet lide for dårlig britisk industripolitikk. Rover fikk ikke den nødvendige industrielle friheten til utvikling av nye modeller. For eksempel ble Rovers ønskede introduksjon av den store P8 skrinlagt, fordi British Leyland, som Rover hadde blitt tvunget inn i av den sosialdemokratiske regjeringen, ikke likte tanken på at Rover skulle fortsette å konkurrere med Jaguar, slik det hadde gjort med stor suksess på 1960-tallet. Ettersom Jaguar hadde et medlem av BL-styret og ikke Rover, ble tanken skrinlagt. Regjeringen mente at British Leyland skulle være et hierarki av bilmerker, med Jaguar på topp og Rover som nummer to. BL skapte varige skader på britisk bilindustri.
De minste av Rovers modeller i dag er en etterlevning etter et tett modell og motorsamarbeid med Honda på åttitallet.
Den første Rover var en trehjulssykkel fra 1883. Selskapets første bil ble produsert i 1904.


Lizz Wright.
Lizz Wright (født 22. januar 1980 i Hahira, Georgia, USA) er en amerikansk jazzsanger.
Hennes musikksjanger kan betegnes som neo-soul, med innflytelse fra gospel, rhythm'n'blues og folk, fremført med en sangstil som er emosjonell betont.
Lizz Wright vokste opp i syden av Georgia der faren var prest, hun kom derfor tidlig i kontakt med gospelmusikk. Med 14 år hadde hun selv lært seg å spille piano, og begynte å spille i kirken hos faren. I 1996 vant hun "National Choral Award" for sin innsats i musikkprojekter på "High School". Ved en "Billie-Holiday-Tribute" i Hollywood Bowl i Los Angeles ble hun oppdaget av fans og journalister. På sitt første album, "Salt" har hun skrevet fem av stykkene selv.
I 2006 besøker Wright Nasjonal jazzscene på Cosmopolite, Bergen jazzforum, Vossajazz og Kongsberg Jazzfestival.
Eksterne lenker.
Wright, Lizz
Wright, Lizz


Désirée, baronesse Silfverschiöld.
Désirée av Sverige (Désirée Elisabeth Sibylla) (født 2. juni 1938 på Haga slott i Stockholm) er en svensk prinsesse. Hun er søster av kong Carl XVI Gustaf av Sverige.
Hun ble født som "Hennes Kongelige Høyhet prinsesse Désirée av Sverige", og er datter av arveprins Gustav Adolf og prinsesse Sibylla av Sverige.
18. desember 1963 ble forlovelsen med baron Niclas Silfverschiöld offentliggjort, og 5. juni 1964 giftet de seg i Storkyrkan i Stockholm. Som følge av sitt ekteskap mistet hun statusen som Kongelig Høyhet og blir nå titulert "prinsesse Désirée, baronesse Silfverschiöld".
Prinsesse Désirée bor på Silfverschiöld-familiens slott Koberg. Hun holder seg stort sett utenfor rampelyset, men et par ganger i året påtar hun seg offisielle oppgaver. Prinsessen og hennes ektemann blir også vanligvis invitert til offisielle middager og gallaer som kongeparet arrangerer.
Prinsesse Désirée, baronesse Silfverschiöld er fadder til kronprinsesse Victoria.
Hun er innehaver av storkors av St. Olavs orden.


Gandalv.
Gandalv er en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens Midgard, og er en av hovedpersonene i Ringenes herre. Gandalv er en istar, hjelpere for valaene, og vandrer rundt i Midgard som en gammel mann, med langt grått (siden hvitt) hår og skjegg. Han røyker ofte pipe med urter. De enkle menneskene kaller ham "trollmann". Han bærer et legendarisk sverd som heter Glamdring og en magisk trollstav.
Gandalv var den av de fem istarene, og var Manwës personelige valg. "Gandalv den Grå" styrter Balroggen i Morias Miner ned i avgrunnen under broen i Khazad-dûm på slutten av den første boka i Ringenes herre-trilogien. Gandalv beseirer balrogen til slutt, men for det må han betale med livet, men valaene sendte ham tilbake i den andre boka, To tårn, som "Gandalv den Hvite".
Som "Gandalv den Hvite" tar han plassen til Sarumann i Det Hvite Råd. Etter dette inntar han en langt større rolle i kampen mot den mørke herren Sauron, og kjemper som den "Hvite rytter" i Rohan og Minas Tirith.
På slutten av den tredje boka, Atter en konge, drar han med alvene og hobbitene Frodo og Bilbo til Gråhavnene, og drar så over havet til Valinor. Da bærer han Narya. Narya er en av de tre alveringene som er omtalt i verset. De andre to ringene er båret av Galadriel og Elrond.
I filmtrilogien Ringenes herre blir Gandalv spilt av Sir Ian McKellen.
Navnet "Gandalf" stammer egentlig fra det norrøne diktet "Voluspå", og er en sammensetning av ordene "Gandr" og "Alfr". Ordet "Gandr" kan etymologisk spores tilbake til betydningen "magi", men kan også ha betydningen "stav". "Alfr" betyr logisk nok "Alv", til tross for at Gandalv i Ringenes Herre ikke er av alveætt.


Solothurn (kanton).
Solothurn er en kanton i Sveits. Den ligger i den nordvestlige delen av landet, og grenser i vest og syd mot Bern, og i øst mot Aargau, i nord mot Basel-Landschaft. To av distriktene er eksklaver og ligger mellom Basel-Landschaft og den franske grensen. En tredje eksklave ligger i Bern.
Kantonen har 248 000 innbyggere og er hovedsakelig tyskspråklig; tysk er det eneste offisielle språket. Befolkningen er ca. 60 % romersk-katolsk og den resterende andelen overveiende protestantisk.
Byer, kommuner og distrikter.
Distriktene er rent administrative enheter, mens amtene fungerer både som retts- og valgkretser.


Bertel Thorvaldsen.
Rytterstatuen av Maximilian I på Wittelsbacherplatz i München
a>. Kjøpt på auksjon av Thorvaldsens Museum i 1917.
Pave Pius VIIs gravmæle i Peterskirken som ble avduket i 1831. Gipsmodellen finnes i Thorvaldsens Museum. Thorvaldsen selv var ikke fornøyd med monumentet og anså det nærmest som mislykket. Årsaken kan ha vært forholdet mellom dimensjonene på skulpturen og kirkerommet, som er et av verdens største.
Bertel Thorvaldsen (født 19. november 1770 i København, død samme sted 24. mars 1844) var en dansk kunstner og blant Danmarks og Nordens fremste billedhuggere. Han arbeidet i den nyklassisistiske stilen som hadde antikk kunst som forbilde.
Han er i dag særlig kjent for Thorvaldsens Museum som inneholder nesten alle kunstnerens originalmodeller og hvor han ligger gravlagt, utsmykkingen av Vor Frue kirke i København og for skulpturen «Jason med det gyldne skind» som var
Thorvaldsen oppholdt seg i Roma i 40 år, men betraktes allikevel som en av den danske gullalders hovedpersoner på grunn av sin store innflytelse på andre danske kunstnere.
Barndom og oppvekst.
Thorvaldsen skulle etter tradisjonen hatt et dårlig hjem. I følge historikeren Louis Bobé er det all mulig grunn til å tvile på det.
Thorvaldsen var sønn av den islandske billedskjæreren Gottskálk Þorvaldsson (1740–1806) og hans ektefelle Karen Dagnes, født Grønlund (1736–1804). Faren var sønn av en fattig islandsk prest og kom til København 17 år gammel. I København livnærte han seg ved å skjære ut ornamenter på fartøyene. Ektefellen var en bondefødt kvinne fra Jylland.
Gottskálk Þorvaldsson, som kalte seg Thorvaldsen på dansk, skal ikke ha vært en særlig dyktig arbeider og han var henfallen til fest og alkohol. Det ble derfor et fattig og uordentlig hjem Bertel Thorvaldsen vokste opp i. Han fikk ikke regelmessig skoleundervisning, men lærte sannsynligvis å lese og skrive hjemme. Muligens ga faren han en form for veiledning i tegning og oppdaget at gutten hadde anlegg i den retningen, for Bertel Thorvaldsen ble innskrevet som elev på Det Kongelige Danske Kunstakademis første frihåndsskole allerede som 11-åring. Han tegnet ved Kunstakademiet på kveldene og hjalp faren med å skjære i tre på dagtid.
I januar 1786 rykket han opp i Modelskolen og der fikk han Akademiets betydeligste kunstnere, Johannes Wiedewelt og Nicolai Abildgaard, som lærere. Av disse to ble det maleren Abildgaard som kom til å virke sterkest på den unge Thorvaldsen. Mens det fra hele dennes tidligste periode neppe kan nevnes noe arbeide som minner om Wiedewelt, ser flere av hans ungdomsverk ut som om de er basert på skisser av Abildgaard. Abildgaard hadde også øye for hans store evner og viste interesse for at de fikk den best mulige utvikling. Wiedewelt har imidlertid sannsynligvis påvirket Thorvaldsen med sitt skrift "Tanker om Smagen udi Kunsterne i Almindelighed" i retning av den internasjonale nyklassisismen.
Sølv- og gullmedalje.
2. januar 1787 vant Thorvaldsen Akademiets lille sølvmedalje for en modellfigur i relieff. Kort tid etter ble han konfirmert. Faren mente nå at han burde være fornøyd med den kunstneriske utdannelsen han hadde fått og fikk han til for en tid å slutte å gå på Akademiet ettersom den gamle trengte sønnens hjelp.
Mer enn et år fikk studiene allikevel ikke lov å hvile, vinteren 1788–89 tegnet Thorvaldsen igjen under Abildgaard og følgende vår mottok han den store sølvmedaljen for en Amor utført i relieff etter modell. I den følgende tiden levde han dels av å utføre dekorative arbeider, dels av å tegne og modellere portretter samt undervise i tegning; kveldene tilbrakte han ofte med komposisjonsøvelser sammen med kamerater.
Sommeren 1791 meldte han seg til konkurransen om den lille gullmedaljen og fikk til oppgave "Heliodors Uddrivelse af Templet". Den tiltalte ham ikke og hvis ikke en av Akademiets professorer hadde hindret ham, ville han ha forlatt arbeidslokalet uten å gjøre noe forsøk på å løse oppgaven. Nå ble skissen imidlertid ferdig og godkjent og etter den fullførte han så det relieffet han fikk tildelt medaljen for den 15. august 1791. «Heliodors Uddrivelse» er langtfra noe mesterverk; komposisjonen er løs og figurene svakt karakteriserte; man kan også ane påvirkning fra både Rafael og Abildgaard; adskillige enkeltheter er imidlertid vakkert og dyktig modellert.
Samme år fikk Thorvaldsen ad privat vei en understøttelse som satte ham i stand til å utføre et par arbeider for egen regning. Først fremsto relieffet «Priamus og Achilles» med dets talende komposisjon og livfulle modellering, dernest i 1792 relieffet «Hercules og Omphale», det første verk hvor Thorvaldsen er helt frigjort fra innflytelsen fra Abildgaard og påvirket av antikken, som han hadde skaffet seg en forestilling om gjennom studiet av gipsavstøpninger som tilhørte Akademiet. Omtrent fra samme tid er sannsynligvis også gruppen «En Moder med sine 2 Sønner», kunstnerens eldste kjente forsøk på fremstillingen av frittstående figurer.
Akademiets store gullmedalje ble tilkjent Thorvaldsen 13. august 1793 for relieffet «Petrus, som helbreder den værkbrudne». I tillegg til medaljen innbrakte kunstverket Akademiets store treårige reisestipend. Men dette var opptatt av en annen og Thorvaldsen måtte vente tre år før han kunne reise av sted. I tiden før han kunne reise hjalp han stadig sin far med arbeidet; og han tjente til livsopphold dels ved å utføre portrettegninger for privatpersoner og illustrasjoner til bøker, dels ved dekorative arbeider. I 1794 og 1795 hadde han dessuten en understøttelse fra Akademiet på 100 riksdaler årlig. Blant hans selvstendige verk fra disse årene er blant annet en byste av A.P. Bernstorff og en portrettbyste av Tyge Rothe.
Tiden i Roma.
23. august 1796 mottok Thorvaldsen endelig sin «Rejseinstrux» til sin dannelsesreise fra Akademiet, med et formelt tilsagn om et stipendium på 400 riksdaler årlig i tre år. Kort tid etter tok han farvel med sine foreldre, med den unge kvinnen han var forlovet med – om henne vet man bare at hun het Margrethe og at Thorvaldsen hurtig glemte henne – og med sine venner. Han fikk kongelig tillatelse til å følge med fregatten «Thetis» som snart skulle foreta et tokt til Middelhavet. Avreisen fant sted 30. august. I januar 1797 ble Thorvaldsen ilandsatt i Palermo, derfra dro han til Napoli, tilbrakte der en måneds tid med å studere i kunstsamlingene og dro så til Roma hvor han ankom 8. mars.
Goethe var i sin tid blitt så grepet av sitt opphold i Roma at han betegnet sin ankomst dit som sin personlige gjenfødelse, sin «andre fødselsdag». Inspirert av Goethe ble det alminnelig å feire sin romerske fødselsdag, datoen for første ankomst til byen og Thorvaldsen feiret resten av livet 8. mars 1797 som sin viktigste fødselsdag.
Thorvaldsen bodde ovenfor Spansketrappen i Via Sistina og hadde verksted i Palazzo Barberinis stallbygninger.
I de første par årene fikk Thorvaldsen utført få originalverk. Han mistet kanskje motet som følge av det overveldende inntrykket fra den store kunsten han nå trådte i forhold til. Blant de få verkene han fullførte og sendte hjem de første seks årene av Roma-oppholdet, var den lille gruppen «Bacchus og Ariadne». Forøvrig hugget han Bernstorffs og Rothes byster i marmor og kopierte flere antikke statuer, sannsynligvis etter forslag fra Georg Zoëga som tok seg av den unge kunstneren. Zoëgas kunnskap om antikken og hans konstruktive kritikk av Thorvaldsens arbeider fikk stor betydning for Thorvaldsen.
Zoëga kan nok ha vært overrasket over Thorvaldsens boklige og intellektuelle bakgrunn og skrev om førsteinntrykket av han i dagboken sin: «Jeg forlanger ei at en Konstner skal være lærd, jeg ønsker det ikke engang; men et slags dunkelt Begreb maa han dog i det mindste have om Navnet og Betydningen af de Ting, han ser.» Thorvaldsen kom imidlertid til å tilegne seg de helt nødvendige kunnskaper og ikke mer enn det.
Han ble regelmessig gjest i Zoëgas hjem og gjorde der flere bekjentskaper han fikk nytte av. Det var også hos Zoëga han ble kjent med Anna Maria v. Uhden, født Magnani (1772–1846). Hun hadde tjent i Zoëgas hus som "Cameriera" og var gift med en tysk arkeolog; hun ble Thorvaldsens elskerinne. Hun skal ha vært lite åndelig interessert og forholdet til henne ble i årenes løp på mange måter trykkende for Thorvaldsen. Paret fikk to barn; en gutt som døde fem år gammel og en datter. Forholdet mellom Anna Maria Uhden og Thorvaldsen varte i 20 år.
«Jason med det gyldne skind».
Ved siden av Zoëga var utvilsomt maleren Asmus Jacob Carstens den som fikk størst betydning for Thorvaldsens utvikling i den første delen av hans opphold i Roma. Thorvaldsen hadde sett og beundret en del av hans tegninger i København. Da Thorvaldsen kom til Roma bodde Carstens der og levde enda et år. Thorvaldsen besøkte han jevnlig, studerte hans arbeider, kopierte adskillige av dem og ordnet dem etter hans død; fra dem lånte han en del motiver som påvirket hans stil og som fungerte som et overgangsledd til antikken eller ble et middel til å lære å forstå den.
Utvilsomt har Thorvaldsen fått ideen og delvis hovedlinjene til sin «Jason» fra Carstens' «Argonavtertoget». «Jason» ble det første større originalarbeide han utførte i Roma. Opprinnelig fremsto den som en legemsstor statue ferdig i leire utpå vårparten i 1801. Thorvaldsen slo den ned fordi han ikke hadde råd til å la den støpe i gips. Men Friederike Brun, hans venn og mesén, bekostet gipsavstøpningen, og utpå ettersommeren startet han igjen på figuren, denne gang i overnaturlig størrelse.
Den nye «Jason» sto ferdig ved utgangen av 1802 og snart gikk dens ry viden om i kunstnernes og kunstvennenes krets. Thorvaldsens verksted kom på guidenes lister over Roms severdigheter, Antonio Canova uttalte seg i høye toner om det nye kunstverkets «store og opprinnelige stil» og den strenge Zoëga ga det sitt fulle bifall.
Men noen kjøper meldte seg ikke og Thorvaldsen som ikke så noen utvei til å skaffe penger til et forlenget opphold i syden, forberedte seg på hjemreisen. Kofferten var allerede pakket og vognen sto nesten for døren; så førte tilfeldige omstendigheter til en dags utsettelse. Og innen denne dagen var over var «Jason» bestilt i marmor av sir Thomas Hope, en velstående engelskmann. Ved hjelp av et klekkelig forskudd ble Thorvaldsen i stand til å utsette hjemreisen på ubestemt tid.
Thorvaldsen hadde sannsynligvis opprinnelig tenkt å kunne fullføre marmorstatuen i løpet av 1803, men i virkeligheten gikk det 25 år før den ble avlevert. Dette hadde nærmest sin årsak i at han dels fikk nye bestillinger og dels på eget initiativ satte i gang med det ene arbeidet. I begynnelsen fikk han få bestillinger fra Danmark, men desto flere av hans verk ble bestilt fra andre land, særlig etter at han var blitt venn med den danske sendemannen baron Schubart.
Andre arbeider.
«Ganymedes med Jupiters ørn» fra 1817
a> i Vor Frue kirke fra 1827. Dåpsengelen er stilt opp i koret og var en gave fra Thorvaldsen. Dåpsengelen er modellert egenhendig av Thorvaldsen. Marmorutgaven ble stilt opp i 1839 samtidig med de øvrige skulpturene til kirken
I 1803 begynte Thorvaldsen blant annet på «Achilles og Briseïs», et relieff over et antikt tema. I 1804 kom i tillegg til relieffet «Musernes Dans på Helicon» og gruppen «Amor og Psyche» betydelige statuer som «Apollo», «Bacchus» og «Ganymedes». Samme år mottok han beskjed fra hjemlandet om at det offentlige hadde tilstått ham en understøttelse på 300 riksdaler, samt et brev hvor arkitekt C.F. Hansen oppfordret ham til å overta forskjellige arbeider for det nye Christiansborg.
I 1805 ble han utnevnt til medlem av Københavns Kunstakademi og umiddelbart deretter til professor, men han tenkte ikke på å vende hjem. Virksomheten i det romerske atelieret ble stadig utvidet og allerede på dette tidspunkt var Thorvaldsen nødt til å søke hjelp av en stadig voksende skare av medhjelpere – dels yngre kunstnere, dels mer håndverksmessig utdannede arbeidere. Til dem betrodde han det meste av marmorhuggingen og den overveiende delen av utføringen av de store modellene slik at mesteren mer og mer innskrenket seg til å utføre skissene samt gi verkene den aller siste finpuss.
Rundt 1820 hadde han så mange som 40 ansatte i atelieret
Han fikk etter hvert mange bestillinger fra italienske og utenlandske fyrster og adelige: en rytterstatue av den polske frihetshelten prins Jozef Poniatowski og astronomen Nikolaus Kopernicus, begge til Warszawa.
I perioden 1823–1831 utførte han gravmonumentet for Pius VII til Peterskirken i Roma. Et annet internasjonalt kjent verk er «Løven i Luzern» fra 1819, et monument over sveitsergarden, som til siste mann forsvarte Ludvig XVI av Frankrike og hans familie under stormen av Tuileriene.
Thorvaldsen fikk også danske bestillinger. Til Vor Frue kirke i København som ble gjenoppbygget etter ødeleggelsen i 1807 fikk Thorvaldsen bestilling på statuene av Kristus og de tolv apostlene. I tillegg utførte han også skulpturen «Den knelende dåpsengel».
Arbeidet for Vor Frue kirke opptok ham og i 1821–22 skred det frem med stor energi. Kristusfiguren, apostelstatuene og Johannesgruppen ble modellert i 1821 og de påfølgende år den knelende dåpsengel som er fra 1827. De store frisene ble først ferdige i 1839–40. Kristusfiguren modellerte han selv med bistand fra Pietro Tenerani, de øvrige figurene til bestillingen til Vor Frue kirke ble modellert av medhjelperne etter Thorvaldsens skisser og under hans veiledning.
I den følgende tiden ble det arbeidet på bestillingen fra Polen; Poniatowskis 20 fot høye rytterstatue var ferdig som modell i 1828. Den ble støpt i bronse i Warszawa og stilt opp, men ble kort tid etter tatt ned av russerne og ført til godset Hamel i guvernementet Mohilev; Kopernikus-monumentet ble avsendt og stilt opp foran universitetet i Warszawa samme år. Fra det følgende årtiet skal her nevnes en rekke særlig betydelige arbeider: Lord Byron, sittende figur fra 1830, det kolossale ryttermonument for kurfyrst Maximilian I av Bayern, 1834, Schiller-statuen, 1836, Conradins statue som Thorvaldsen i 1836 egenhendig modellerte for kirken Santa Maria del Carmine i Napoli, samt relieffene «Årstiderne», Tro, Haab og Kjærlighed, «Homer, som synger for Grækerne» og «Hectors Afsked fra Andromache». I tillegg til dette en mengde mindre relieffer med emner for en stor del fra
greske lyrikere og og hvor den lille Amor som oftest opptrer som hovedfigur; et enkelt av dem, «Hylas» fra 1832, er modellert over en komposisjon fra Carstens' Argonavtertoget. Gutenberg-statuen som er reist i Mainz, var bestilt hos Thorvaldsen og ble modellert under hans tilsyn og i hans atelier i 1833, men er forøvrig helt igjennom, også for skissens vedkommende, et verk av Herman Wilhelm Bissen. Bissen fikk rundt kroner for arbeidet.
Hjemkomst.
Etter at Thorvaldsen flere ganger hadde hjemsendt større samlinger av sine arbeider og det var blitt kjent at han hadde til hensikt å testamenter sine verk, andre kunstneres originalmodeller som han hadde kjøpt, sin store samling av samtidig malerkunst og antikke gjenstander til byen København, ble det dannet en komité for å skaffe midler til opprettelsen av et Thorvaldsens Museum.
Thorvaldsens grav i museets indre gård
Den 10. april 1838 underskrev han sitt testamente og kort tid etter besluttet han seg for å gi etter for de gjentatte oppfordringene om å komme hjem. Reisen ble imidlertid utsatt flere ganger, Thorvaldsen hadde vanskelig for å løsrive seg fra sitt andre fedreland. Men sommeren 1838 ble det alvor, den 7. august gikk han ombord på fregatten «Rota» i Livorno og 17. september ble han mottatt på Københavns Red med lenge forberedte festligheter og med stormende jubel fra alle de tusener som hadde samlet seg for å hilse ham velkommen.
Samme år fikk han bolig og verksted på Charlottenborg på Kongens Nytorv.
Nå fulgte æresbevisninger og fester slag i slag. Allerede i 1819 var han blitt utnevnt til etatsråd; nå fikk han tittel av konferensråd og det følgende året ble han tildelt Dannebrogordenen. Kunstakademiet hadde allerede i 1833 utnevnt ham til direktør, nå fikk akademiet preget en medalje som for fremtiden skulle brukes til hederspris for det beste arbeide på kunstutstillingen. Forfattere som H.C. Andersen, Oehlenschläger og Emil Aarestrup lovpriste ham ved å skrive dikt til hans æreog han ble utnevnt til æresborger av København.
Innen årets utgang ble «Johannesgruppen» på Vor Frue kirke stilt opp og i pinsen 1839 kom marmoreksemplarene av Kristus og 10 av de 12 apostlene på plass – Andreas og Thaddæus var fortsatt ikke avlevert ettersom kunstneren ønsket å omarbeide dem. Det meste av sommeren og høsten tilbrakte Thorvaldsen som baron Stampes gjest på herregården Nysø, hvor Christine Stampe hadde fått bygget et atelier til ham. Der utførte han blant annet sin egen portrettstatue «Thorvaldsen støttende sig til Haabet», samt skissene til relieffrisene for Vor Frue kirke og til en statue av Christian IV.
Spørsmålet om museet ble nå avgjort, pengemidlene sikret, en byggegrunn anvist av kongen og Bindesbølls planer til oppføringen godkjent.
Hele skipsladninger av kunstverk ble etter hvert sendt hjem fra verkstedene og magasinene i Roma. Thorvaldsen reiste også selv ned for å organisere arbeidet. Han utførte deretter nye skisser til Thaddæus og Andreas før han året etter returnerte til København.
Allerede dagen etter ankomsten gikk han for å se på museumsbygningen som da var kommet under tak, og på gravplassen i museets indre gård.
Han dro kort tid etter til Nysø og gjenopptok arbeidet. Som det betydeligste verk han utførte i denne perioden, kan nevnes relieffet «Juleglæden i Himlen». Senere tok han i København fatt på de statuene som var bestilt til Christiansborg, modellerte Christian IVs billedstøtte og ferdigstilte «Hercules».
Mot slutten av 1843 ble han syk, men ble noe bedre utpå nyåret slik at han kunne tegne noen skisser. 24. mars arbeidet han på en byste av Luther, gikk deretter i et middagsselskap hvor han blant annet snakket om en ny reise han hadde tenkt å foreta til Italia. Ved denne sammenkomsten var flere av hans gamle venner til stede, blant annet baron og baronesse Stampe, Oehlenschläger, H.C. Andersen, Ernst Meyer og flere andre. «Nu», sa Thorvaldsen under måltidet, «kan jeg dø, når det skal være, for nu har Bindesbøll min grav færdig.»
Etter måltidet gikk han i teatret, satte seg på sin plass i parkett og hilste på de som satt rundt han. Et øyeblikk etter sank han sammen med lukkede øyne og innen man fikk båret han ut var det opplagt at han var død.
Thorvaldsen ble bisatt i Vor Frue kirke hvor kisten ble plassert i østre kapell. Først 6. september 1848 ble den brakt til sitt endelige hvilested i museets gård.
Thorvaldsens barn.
Thorvaldsen giftet seg aldri, men fikk to barn med Anna Maria Magnani; sønnen Carlo Alberto (1806–1811) og Elisa (1813–1846). Carlo Alberto omkom sannsynligvis i en ulykke, men omstendighetene rundt er ikke klarlagt.
Elisa ble i 1833 på Thorvaldsens anmodning til Frederik VI anerkjent som legitim datter.


Solothurn.
Solothurn er hovedstaden i den sveitsiske kantonen ved samme navn.


Antonio Canova.
Antonio Canova (født 1. november 1757 i Possagno ved Bassano i Italia, død 13. oktober 1822 i Venezia) var en italiensk billedhugger og en av hovedrepresentantene for den italienske nyklassisismen.
Canova innledet sin karriere i Venezia, der han skulpterte skikkelser som har mange likheter med figurene i Tiepolos fresker.
I 1779 besøkte Canova Roma, der han følgende år slo seg ned for godt. Han ble bekjent med en internasjonal, og først og fremst britisk gruppe kunstnere, arkeologer og teoretikere, og begynte å utvikle en ny, streng og kompromissløs idealistisk skulpturstil. I år 1787 fullførte han monumentet over pave Clemens XIV i kirken "Santi Apostoli" i Roma, og dette førte til at han fikk internasjonal berømmelse og dessuten tallrike bestilninger, blant annet monumentet over pave Clemens XIII (1792) i Peterskirken.
Canova overgikk suksessivt til å skulptere frittstående skulpturer med motiv hentet fra den klassiske mytologien. Hans "Amor og Psyke" (1793) skildrer det øyeblikket da Amor ifølge Apuleius versjon av fortellingen vekker den døende Psyke, et komplisert bilde av kjærlighet og død.
Verket er ikke heller mindre komplisert om det utelukkende betraktes som en tredimensjonal komposisjon av sammenkoblede former i kontrapunktisk harmoni. Skikkelsene, som helt har sunket hen i hverandre og ikke gir tilskueren et eneste blikk, utgjør en selvstendig enhet. Foruten at Canova i sine samtidiges øyne gav skulpturkunsten en renessanse, befridde han den fra de arkitektoniske innrammingene som de fleste arbeider utenom portrettene var bundet til siden 1600-tallets begynnelse. Det er også et tidens tegn at en del av hans nye skulpturer var avsett for muséer – de første store kunstverk som ble laget spesielt med dette for øye. Muséer ble først på denne tiden betraktet som institusjoner som var beregnet for almenheten.
Som overoppsynsmann over Kirkestatens kunstskatter (fra 1802) var han i 1815 ansvarlig for tilbakeføringen av de kunstverker som var blitt stjålet av Napoleon. Han utløste skandale da den avsatte keisers søster, Pauline Borghese, satt modell for ham naken. Skulpturen er nå på museet "Galleria Nazionale d'Arte Antica" i Palazzo Barberini.
Andre verker er blant annet "Ebe" (1816), museet i Forlì.
Eksterne lenker.
Canova, Antonio
Canova, Antonio
Canova, Antonio


Johann Friedrich Overbeck.
Johann Friedrich Overbeck, selvportrett fra omkring 1830
Johann Friedrich Overbeck (født 3. juli 1789 i Lübeck i Tyskland, død 12. november 1869 i Roma i Italia) var en tysk maler, tegner og illustratør.
Etter studier i Wien reiste Overbeck i 1810 til Roma og ble berømt etter en utstilling av sine verk der i 1819. Sammen med Peter von Cornelius og Franz Pforr og andre kunstnere skapte han bevegelsen nasarenerne. Hans motiver var overveiende historiske og religiøse.


Franz Pforr.
Franz Pforr (født 5. april 1788 i Frankfurt am Main i Tyskland, død 16. juni 1812 i Albano Laziale sør for Roma i Italia) var en tysk maler under romantikken.
Sammen med bl.a. Peter von Cornelius og Friedrich Overbeck utgjorde han kunstnergruppen nasarenerne.


Peter von Cornelius.
Peter von Cornelius (født 23. september 1783 i Düsseldorf i Tyskland, død 6. mars 1867 i Berlin) var en tysk maler.
Han var for en tid medlem av nasarenerne, en gruppe kunstnere i Roma, og slo seg senere ned i München.
Cornelius, Peter von
Cornelius, Peter von


Rudolf Schadow.
Rudolf (Ridolfo) Schadow (født 9. juli 1786 i Roma, død 31. januar 1822 i Roma) var en tysk billedhugger.
Levned.
Han var eldste sønn og elev av Johann Gottfried Schadow. I 1810 dro han og broren Wilhelm til Roma for å studere, og der overtok de et atelier. Hans første selvstendige verk, en statue av Paris, ble utstilt i Berlinerakademiet i 1812, og viser at Schadow var inspirert av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen.
Han konverterte i 1814 til katolisismen.


Philipp Veit.
Philipp Veit (født 13. februar 1793 i Berlin i Tyskland, død 18. desember 1877) var en tysk maler som gjorde seg bekjent under den tyske romantikken. Veit gjorde seg også bemerket for å bruke fresko teknikk i hans verk.
Biografi.
Veit ble født i Berlin, Preussen i 1793. Han var sønn av en bankmann Simon Veit og hans kone Dorothea. Veit fikk hans første kunst utdannelse i Dresden og Wien. Han ble sterkt påvirket av
den nasarenske bevegelsen, som han senere ble medlem av. Han jobbet i Roma noen år før han dro til Frankfurt. Her var han direktør over kunstsamlinger fra 1830 til 1843, han underviste også som professor. Fra 1853 til hans død i 1877 holdt han stillingen som direktør over det kommunale galleriet i Mainz. Veit var, sammen med nazarenes bevegelsen, mer aktiv i tegninger enn klassiske malerier, og selv om han til tider brukte mange sterke farger, er hans verk ofte blitt sett på som fargede tegneserier enn malerier i dagens øyne.


Sankt Paul utenfor murene.
Basilica di San Paolo fuori le mura
Sankt Paul utenfor murene (italiensk Basilica di San Paolo fuori le mura) er den største katolske basilikaen i Roma etter Peterskirken.
Den går tilbake til keiser Konstantin den store, men det byggverket som står i dag er en gjenoppbygning etter den nesten fullstendige ødeleggelsen i 1823, da kirken brant ned til grunnen.
Kirken er i henhold til Lateranoverenskomsten en eksklave under Vatikanstaten.
Eksterne lenker.
Roma


Brong-Ahafo.
Brong-Ahafo er en region i Ghana. Den ligger mellom Ashanti og grensen til Elfenbenskysten. Administrasjonsbyen er Sunyani.
Regionen er ikke like kjent blant turister som andre deler av landet. De viktigste severdighetene er Kintampo med store fossefall, og apelandsbyen Fiema.


Upper West (Ghana).
Upper West Region er en region i Ghana. Den ligger i den nordvestlige delen av landet, og grenser mot Burkina Faso i nord og vest. Administrasjonsbyen er Wa.
De største stammene i regionen er Dagaare i vest, Sisaala i øst og Wala i Wa og omegn. Et stort flertall blant walaene er muslimer, og Wa er derfor den største byen i Ghana hvor et flertall av befolkningen bekjenner seg til islam. Sisaalaene og dagaarene er for det meste kristne eller animister. Språkene waali og dagaare er såpass nær hverandre at walaene og dagaarene kan forstå mye av hverandre språk.
Viktigste næringsei er jordbruk, spesielt mais, hirse, jordnøtter, okra og ris. Det er også mye husdyrhold, særlig av sau, geit, høns, gris og perlehøns. Regionen er fattig og har en lang tørketid, fra oktober til mai, hvilket fører til at mange av innbyggerne tar arbeid i andre deler av landet i denne perioden.
I denne regionen og i Upper East Region brygger man den tradisjonelle drikken pito, som er et søtlig, alkoholsvakt hirseøl. Det selges normalt egne barer, hvor man øser opp til seg selv fra en tønne med en kalebass. Fordi prisen er svært lav, gjerne en liten sum for å drikke så mye man ønsker, er pito svært populært.


Great Barrier Reef.
200px
Great Barrier Reef (Det store barriererevet) er verdens største korallrev.
Revet ligger i Korallhavet utenfor nordkysten av Queensland i Australia. Det er over 2 000 kilometer langt, det dekker et område på 345 400 km² og kan sees fra verdensrommet. The Great Barrier Reef er verdens største enkeltstruktur laget av levende organismer. Dette reves struktur består av milliarder av bittesmå organismer, kjent som koralldyr. The Great Barrier Reef støtter et bredt mangfold av liv, og har blitt erklært som en del av verdensarven av UNESCO i 1981. CNN har merket det som 1 av de 7 naturlige underverk i verden. "Queensland National Trust" har erklært den et delstatsikon for Queensland. En stor del av revet er beskyttet av Great Barrier Reef Marine Park. Den første britiske oppdageren som fant revet var James Cook, som oppdaget det da han gikk på grunn 11. juni 1770.
Geologi og geografi.
Australia har flyttet nordover med en hastighet på 7 cm per år, og det startet i løpet av kenozoikum. Østlige Australia opplevde en periode av tektoniske uplift som fører til drenering av delene i Queensland og flyttet det 400 km til innlandet. I denne perioden oppsto også flere vulkanske utbrudd. Noen av disse utbruddene har dannet øyer. Etter at Korallhavet ble dannet, begynte korallrevene å vokse i bassenget. Men fram til om lag 25 millioner år siden, var fortsatt nordlige Queensland i tempererte farvann sør for tropene og for kaldt for å støtte korallvekst. Historien om utviklingen av Great Barrier Reef er klar; etter at Queensland drev i tropisk farvann er historien i stor grad påvirket av hvordan skjærene svingte (vokste og minsket) ved nivåendringer i havet.
Turisme.
Hvert år kommer det mer enn to millioner personer som genererer tilsammen 2 milliarder australske dollar.
Turismen er også skadelig for revet. Personer som tråkker på korallene, ankere som blir kastet ned på korallene og båter som lekker bensin/olje.
Dyreliv.
The Great Barrier Reef støtter et mangfold av liv, inkludert mange sårbare og truede arter. I revet finnes det over 1 500 typer fisk, 4 000 typer bløtdyr og 350 typer koraller. Tretti arter av hvaler, delfiner og niser har vært registrert, inkludert Dvergretthval, og Knølhval. Store bestander av sjøkuer har også tilhold der.
Seks arter av havskilpadder kommer til revet – blant andre Suppeskilpadder og Havlærskilpadder. Suppeskilpaddene har to bestander, en i den nordlige delen av revet og de andre i den sørlige delen. Femten arter av sjøgress tiltrekker seg sjøkuer og skilpadder, og gir et bra habitat for fisk. De vanligste artene av sjøgress er Halophila og Halodule.
Saltvannskrokodiller lever i mangrovene på kysten i nærheten av revene. Rundt 125 arter av hai, piggrokker og skater bor på revet. 4000 arter av mollusker har vært registrert på revet, inkludert gigantiske muslinger og ulike nakensnegler og andre sjøsnegler. 49 arter av pipefisk og ni arter av sjøhester har blitt registrert. Minst sju arter av frosk finnes på øyene.
215 fuglearter (inkludert 22 arter av sjøfugl og 32 arter av vadefugl) er tiltrukket til revene der de hekker. Blant annet Hvitmaget havørn og Rosenterne. De fleste hekkeområdene er på øyene i den nordlige og sørlige delen av Great Barrier Reef, med 1.4 – 1.7 millioner fugler hekkende. Øyene i og rundt Great Barrier Reef har også 2195 kjente plantearter, tre av disse er endemiske.
17 arter av sjøslanger bor på revet. Det tar tre eller fire år for slangene å nå seksuell modenhet, de har lang levetid, men med lav fruktbarhet. De lever i varme farvann opptil 50 meter dypt. Ingen av havslangene som man finner på "Great Barrier Reef World Heritage" området er endemisk til rev, og heller ingen av dem truet.
Det finnes minst 330 arter av kappedyr på revet, som spenner i størrelse fra 1-100 mm i diameter, og mellom 300-500 arter av mosdyr er funnet. Forskere er redde for at korallene vil dø på grunn av global oppvarming, fordi de er så sårbare ovenfor temperaturendringer.


Robbie McEwen.
Robbie McEwen (født 24. juni 1972 i Brisbane, Queensland, Australia) er en australsk tidligere profesjonell landeveissyklist.
Han startet sin profesjonelle karriere i 1996 i Rabobank. Deretter kom han etterhvert over i det belgiske Lotto-systemet hvor han var frem til 2008. Etter to år i Katjusja valgte han før 2011-sesongen å skrive kontrakt med den nystartede australske Pegasus-laget, men da laget ikke fikk lisens, endte han like før jul opp i amerikanske Team RadioShack. Sin siste sesong startet han for det nystartede australske laget GreenEDGE, og kjørte sitt siste ritt under Tour of California 2012 før han trådte inn i støtteapparatet.
McEwen har deltatt i Tour de France ved tolv anledninger, i 1997-2000, 2002-2008 og 2010. Han har vunnet 12 etapper i løpet, og vant poengkonkurransen tre ganger, i 2002, 2004 og 2006. I 1999 på 20. etappe vant han sprinten i Paris på Champs-Elysées. I 2002 vant han 3. etappe: Metz–Reims og 20. etappe: Melun–Paris. I 2004 vant han 3. og 9. etappe. I 2005 vant han 5. etappe, 7. etappe og 13. etappe. I 2006 vant han 2., 4. og 6. etappe. I 2007 vant han den 1. etappen, men måtte gi seg etter den 8. etappen fordi han ikke klarte å sykle i mål før tidsfristen gikk ut.
Han har også 12 etappeseire i Giro d'Italia, og som i Tour de France vant han tre etapper både i 2005 og 2006.


Det britiske imperiet.
Det britiske imperiet anno 1897 er angitt i rosa på kartet. Rosa var den tradisjonelle fargen som ble benyttet for å vise imperiet på kart.
Det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien, og verdens mektigste stormakt på 1700- og 1800-tallet. Imperiet var et produkt av europeisk kolonialisme som startet med spanske og portugisiske ekspedisjoner mot blant annet India og Amerika på slutten av det 15. århundre. I 1921 omfattet imperiet om lag 458 millioner mennesker, noe som utgjorde omtrent en fjerdedel av verdens befolkning. Imperiet dekket nesten 37 millioner kvadratkilometer, rundt 35 prosent av verdens totale landområde. Dog var den britiske kontrollen begrenset til kystområder og koloniale maktsentre. Den britiske kultur og politikk, samt britenes språk ble spredd over store deler av verden som et resultat av imperiets utbredelse, og var en viktig faktor i hvorvidt engelsk ble et verdensspråk.
Det meste av imperiet ble oppløst i kjølvannet av den andre verdenskrig, og nesten alle territoriene som tidligere var britiske kolonier ble selvstendige. Mange av disse nye nasjonene meldte seg inn i Samveldet av nasjoner, (the British Commonwealth) som er en organisasjon for stater som tidligere var en del av imperiet.
I imperiets storhetstid ble det sagt: «Solen går aldri ned over det britiske imperium.», fordi den enorme geografiske spredningen av kolonier forsikret om at solen alltid skinte på en del av imperiet.
Etymologi.
Begrepet "Det britiske imperiet" var ofte i bruk etter 1685, som for eksempel John Oldmixon: "British Empire in America, Containing the History of the Discovery, Settlement, Progress and Present State of All the British Colonies, on the Continent and Islands of America" (London, 1708).
Det oversjøiske imperiets vekst.
Grunnlaget for Storbritannias oversjøiske imperie var den maritime pionerpolitikken til kong Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509. Han bygde videre på de kommersielle kontaktene innenfor ullhandelen som vokste frem blant annet under den forrige regenten, kong Rikard III. Henrik VII etablerte det moderne engelske handelsflåtesystemet, som støttet opp under engelsk skipsbygging og sjøfart. Handelsflåten la også grunnlaget for merkantile institusjoner som senere skulle spille en betydningsfull rolle, slik som Massachusetts Bay Company og British East India Company. Kong Henriks finansielle reformer skapte en solidere statlig økonomi, som hjalp til å finansiere utviklingen av handelsflåten. Under Kong Henrik ble også byggingen av den første engelske tørrdokk i Portsmouth samt forbedringer på Englands lille marine gjennomført. I 1496 og 1497 støttet kong Henrik reisene til italieneren "Giovanni Caboto" engelsk: John Cabot. Reiser som resulterte i etableringen av den første oversjøiske engelske koloni, en fiskeribosetning på Newfoundland som Cabot på Henriks vegne gjorde krav på.
Henrik VIII og veksten av den britiske marinen.
Kong Henrik VIII grunnla på sett og vis den engelske moderne marine, selv om planene for å gjøre det ble lagt under hans fars regjeringstid. Marinen ble gradvis ekspandert for å beskytte den engelske handelen og åpne opp nye ruter. Antallet krigsskip ble tredoblet og det første store fartøyet med tunge kanoner med lang rekkevidde ble konstruert. Henrik VIII initierte også marinens formelle, sentraliserte administrasjon, bygde nye havner og opprettet nettverket av varder og fyrlykter som forenklet kystnavigasjonen for engelske og andre handelsflåter.
Irland.
Koloniseringspolitikken for Irland ble etablert rundt 1550. Det resulterte i opprettelsen av såkalte "plantations" særlig i nordøstlige områder. Ulster (omtrent dagens Nord-Irland ble britisk koloni i 1610 etter en niårig krig (1595–1603). Ulster utgjorde deretter en "mal" for den videre utvidelsen av imperiet. Flere av dem som var involvert i etableringen kolonien var også involvert i den tidlige koloniseringen av Nordamerika, som for eksempel Humphrey Gilbert, Walter Raleigh, Francis Drake og Ralph Lane.
Elisabethperioden.
"Den spanske armadas tap" malt i 1796 av Philippe-Jacques de Loutherbourg.
I Tudordronningen Elizabeth Is regjeringstid seilte Sir Francis Drake jorden rundt i årene 1577 til 1580. Han var den andre som seilte jorden rundt etter Ferdinand Magellans ekspedisjon.
I 1579 gikk Drake i land i det nordlige California, som han gjorde krav på for den engelske trone. Han kalte stedet for "Nova Albion" (Nye Albion, Albion var en gammel betegnelse på England eller Storbritannia). I senere kart er Nova Albion markert nord for Nye Spania. Etter Drakes jordomseiling økte Englands interesse for områder utenfor Europa. John Dee var en eksponent for dette, og han lanserte uttrykket «Det britiske imperiet». Han var ekspert i navigasjon og ble oppsøkt av mange av Englands tidlige oppdagelsesreisende både før og etter deres ekspedisjoner. Han var fra Wales, og hans bruk av begrepet «britisk» passet godt med det walisiske opphavet til Elizabeths Tudorslekt. Hans idé om imperium kommer imidlertid fra Dantes bok "Monarchia".
Humphrey Gilbert fulgte opp Cabots opprinnelige krav da han seilte til Newfoundland i 1583 og erklærte det som en engelsk koloni den 5. august i St. John. Sir Walter Raleigh etablerte den første kolonien i Virginia i 1587 på Roanoke-øya. Gilberts bosetning på Newfoundland og Roanokekolonien varte imidlertid kun en kort periode og ble forlatt på grunn av matmangel, sykdom, dårlig ledelse og alvorlige sammenstøt med de lokale stammene.
I Elisabeth-perioden ble Henrik VIIIs marine utvidet, det ble satset på britiske atlanterhavsekspedisjoner og den handelen med spesielt Nederland og den Hanseatiske liga ble styrket. I 1588 ble Den spanske armada bestiret av den britiske marine i Den engelske kanal. Denne seieren over datidens fremste sjømakt satt den britiske marienen på kartet for alvor og Spanias posisjon i Atlanterhavsområdet ble gradvis svekket.
Stuart-perioden.
I 1604 forhandlet Kong James I av England fram Londonavtalen som avsluttet krigen med Spania, og den første permanente engelske bosettingen ble etablert i 1607 i Jamestown, Virginia. Samtidig ble styret av Storbritannia gradvis samordnet. I 1707 kom unionsloven som slo sammen det engelske parlamentet og det skotske parlamentet i Westminster til å bli det britiske parlamentet.
Skotsk styre.
Før Skottlands union med England var det flere forsøk på å etablere et skotsk oversjøisk imperium med bosettinger i Nord- og Sør-Amerika. Den mest kjente av disse var den katastrofale Dariénplanen som forsøkte å etablere en bosettingskoloni og handelssted i Panama for å fremme handelen mellom Skottland og det fjerne østen.
Etter unionen med England skaffet mange skotter seg posisjoner som adminstratorer, leger, advokater og lærere, spesielt i Canada, Jamaica, India, Australia og New Zealand. Utviklinen i Skottland under «den skotske opplysningstiden» førte til fremgang for imperiet. Skottene bosatte seg over hele riket og etablerte sine egne bosettinger, eksempelvis som Dunedin på New Zealand.
Kolonisering av Nord-Amerika og Australasia.
Jamestownkolonistene som var ledet av kaptein John Smith overlevde de harde prøvelsene gjennom den første vinteren i 1607, og la grunnlaget for Englands første permanente oversjøiske bosetting. Kolonialriket begynte derfor å ta form tidlig på 1600-tallet med engelsk bosetting av de østlige koloniene i Nord-Amerika. De sørlige delene av disse ble senere til USAs første stater. Dessuten foregikk det en kolonisering av noen av de karibiske øyene, som Jamaica og Barbados.
Disse sukkerproduserende koloniene i Karibien, hvor slaveri ble basis for økonomien, var i begynnelsen Englands økonomisk viktigste kolonier. De amerikanske koloniene hvor det ble produsert tobakk, bomull og ris i sør og maritimt materiell og pels i nord hadde ikke så stor økonomisk betydning. De hadde derimot store områder med godt landbruksland der mange engelske immigranter slo seg ned.
Englands amerikanske imperium ekspanderte gradvis ved hjelp av kriger og kolonisering. England fikk kontroll over New Amsterdam (senere New York) etter den andre engelsk-hollandske krig (1663–1667). Den voksende amerikanske kolonien trengte mer jordbruksareal og ekspanderte hele tiden vestover.
I løpet av Syvårskrigen slo britene franskmennene ved Abrahamslettene og tok hele Ny-Frankrike i 1760. Dette ga britene kontroll over hele det østlige Nord-Amerika.
Koloniseringen av Australia startet som fengselskoloni fra 1788. New Zealand kom under den britiske kronen fra 1840 og sammen gjorde de store områder tilgjengelige for britisk innvandring. Grunnlaget for Storbritannias krav på hele det australske kontinentet ble lagt da Matthew Flinders seilte rundt det i 1803 og med det beviste at koloniene New Holland og New South Wales var del av samme landmasse. Koloniene i Australia ble senere selvstyrte og ble lukrative eksportører av ull og gull.
Frihandel og «uformelt imperium».
Det gamle britiske kolonisystemet begynte å forfalle på 1700-tallet. Under den lange perioden med whigenes dominans i britisk politisk liv (1714–62) ble imperiet mindre viktig. Storbritannias forsøk på å styrke sitt monopol på handel med koloniene i Nord-Amerika førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–83), og resulterte i at de mistet sine mest folkerike kolonier.
Denne perioden blir også omtalt som slutten på det «første britiske imperium» for å markere skiftet fra britisk ekspansjon på det amerikanske kontinentet på 1600- og 1700-tallet til det «andre britiske imperium» i Asia og senere Afrika på 1700- og 1800-tallet. Tapet av de tretten koloniene i Amerika viste at koloniene ikke nødvendigvis var så fordelaktige økonomisk sett, siden Storbritannia fortsatt kunne profittere på handel med dem uten å betale for forsvar og administrasjon.
Merkantilismen, den økonomiske doktrinen om konkurranse mellom nasjoner for å samle så mye rikdom som mulig og som karakteriserte for første perioden av kolonitiden, ble nå erstattet av laissez-faire, den økonomiske liberalismen til Adam Smith og hans etterfølgere, som Richard Cobden.
Britene lærte av tapet av kontroll i Nord-Amerika at det kan være noe å tjene på handel selv om man ikke styrer en koloni. Dette førte til at det i 1840- og 1850-årene ble opprettet selvstyrende kolonier med hvit bosetting i Canada og Australasia, som ble sett på som utposter for hjemlandet. Irland ble behandlet annerledes på grunn av sin geografiske nærhet, med innlemmelse i Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Dette skjedde i stor grad som en konsekvens av det irske opprøret mot britisk styre i 1798.
I 1807 gjorde Storbritannia slavehandel ulovlig, og forsøkte å påtvinge prinsippet på andre nasjoner. På midten av 1800-tallet hadde Storbritannia i all hovedsak utryddet verdens slavehandel. Slaveri i seg selv ble avskaffet i de britiske koloniene i 1824, men fenomenet med kontraktstjeneste og reelt slaveri fortsatte helt til 1920.
Slutten på det gamle koloni- og slavesystemet ble etterfulgt av innføringen av frihandel, som kulminerte med opphevelsen av kornforordningene og navigasjonsforordningene i 1840-årene. Frihandel åpnet det britiske markedet for fri konkurranse, og stimulerte handel med andre land i midten av 1800-tallet.
Noen argumenterer at frihandel kom frem som et resultat av Storbritannias økonomiske posisjon og var ikke tilknyttet noen virkelig filosofisk overbevisning. På tross av det tidligere tapet av 13 av Storbritannias Nordamerikanske kolonier gjorde den endelige seieren i Europa over Napoleons Frankrike i 1815 nasjonen til den mest innflytelsesrike internasjonale maktfaktor. Mens den industrielle revolusjonen startet tidligere i Storbritannia enn i andre europeiske land og gav landet økonomisk lederskap, dominerte Royal Navy på alle hav. Ingen andre europeiske stormakter forfulgte med like stor konsekvens drømmen om et verdensomspennende rike. Storbritannia utvidet sin økonomiske og politiske innflytelse i hele det "uformelle imperiet" gjennom kombinasjonen av frihandel og strategisk fortrinnsrett.
Mellom Wienerkongressen i 1815 og den fransk-prøyssiske krig i 1870 var Storbritannia verdens ledende industrielle maktfaktor med over 30% av den globale industriproduksjon i 1870. Som "verdens fabrikk" kunne Storbritannia produsere ferdige produkter så effektivt og billig at de kunne underby tilsvarende lokaltproduserte varer i fremmede markeder. Under stabile politiske forhold i spesielle oversjøiske markeder kunne Storbritannia ha økonomisk fremgang gjennom frihandel alene uten å ha formell styring med handelspartnerne. Det amerikanske kontinentet, spesielt Argentina og USA, ble sett på å være godt innenfor det britiske handelsimperium på grunn av de begrensninger som ble satt av Monroe-doktrinen som hindret europeiske nasjoner i å ta formell kontroll over land i området.
Det britiske ostindiske kompani.
Det britiske Ostindiske kompani (eng. British East India Company) var arkitekten bak innlemmelsen av det indiske subkontinentet i Det britiske imperiet. Subkontinentet ble det imperiets største inntektskilde sammen med etableringen av Hongkong, Singapore, Ceylon og Britisk Malaya.
Det britiske Ostindiske kompani startet som et aksjeselskap av handelsmenn og investorer i London. De ble tildelt et Royal Charter av Elizabeth I i 1600, for at de skulle ha særlige handelsprivilegier i India. The "Honourable East India Company" fikk monopol på all handel med det østindiske området. Selskapet utviklet seg fra å være et kommersielt handelsselskap til å bli et selskap som faktisk regjerte India. Det fikk styrende og militære tilleggsfunksjoner med kontroll over en stor privat hær av lokale indiskættede soldater, såkalte "sepoys". East Asian Company var trolig den viktigste faktor i britenes asiatiske suksee. Selskapet regnes som verdens første multinasjonale foretak. Deres territorier ble overtatt av den britiske kronen i 1858 etter det indiske mytteriet (Sepoy-opprøret).
På det tidspunktet var Det indiske subkontinentet et lappeteppe av mange kongedømmer, og det eksisterte ingen politisk enhet med navnet India. Det var britiske og europeiske idéer som gjorde at tanken om India som et samlet land oppstod. Inntil britene opprettet India som en administrativ enhet var ikke ordet India mer enn en samlebetegnelse på halvøya sør for Himalaya.
Selskapet interesserte seg også for områder langs ruten mellom Storbritannia og India. Så tidlig som i 1620 forsøkte selskapet å legge krav på Table Mountain-området på sørspissen av Sørafrika, senere okkuperte de St. Helena. Selskapet etablerte Hongkong og Singapore, og den ansatte Kaptein Kidd for å bekjempe piratvirksomhet. Den kultiverte produksjonen av te i India. Selskapets produkter var grunnlaget for Teselskapet i Boston (startskuddet for den amerikanske uavhengighetskrigen) i kolonitidens Amerika.
I 1615 instruerte Jakob I Thomas Roe til å besøke Mughalkongen Jahangir, som regjerte over storparten av det indiske subkontinentet samt deler av Afghanistan. Målet med oppdraget var å få til en kommersiell avtale som ville gi selskapet enerett til bosetting og å bygge fabrikker i Surat og andre områder. Som motytelse tilbød selskapet kongen varer og rariteter fra det europeiske markedet. Oppdraget var meget vellykket og Jahangir sendte et brev til kongen via Roe. Det britiske Ostindiske kompani dominerte nå handelen på hele det indiske subkontinent. I 1634 utvidet Mughalkongen Shah Jahan sin gjestfrihet overfor de engelske handelsfolkene til også å gjelde regionen Bengal, som hadde verdens største tekstilindustri. På den tiden ga Mughalkongen totalt fritak fra skatt på handel. Dette ga selskapet en klar kommersiell fordel i den indiske handelen. Med selskapets store inntekter bygde de sine egne militære styrker fra og med 1680-årene, hvor soldatene i hovedsak ble hentet fra den lokale befolkningen. Hæren besto av indiske sepoys under kommando av britiske offiserer.
Utvidelse.
a> etablerte selskapet som en militær i tillegg til en kommersiell maktfaktor.
Mughalimperiet forfalt og delte seg i mindre stater kontrollert av lokale regenter i stadig konflikt med hverandre. I denne situasjonen utvidet selskapet sine territorier. I 1757 kom selskapet i konflikt med Nawaben av Bengal, Siraj Ud Daulah. Under Robert Clives kommando slo selskapets tropper og deres lokale allierte Nawaben den 23. juni 1757 i slaget ved Plassey. Denne seieren, som resulterte i okkupasjonen av Bengal, markerte begynnelsen på britisk styre i India og etablerte det britiske Ostindiske selskapet som en militær i tillegg til en kommersiell makt. Rikdommen fra Bengals skattkammer tillot selskapet å styrke sin militære makt og gjorde det mulig å okkupere de fleste deler av India.
Kompaniet fulgte opp med en rekke slag med lokale indiske regenter. De vanskeligste av disse var de fire engelsk-mysoriske slagene (mellom 1766 og 1799) mot det sydindiske kongedømmet Mysore, styrt av Hyder Ali og senere hans sønn Tipu Sultan ("Tigeren fra Mysore") som utviklet bruken av raketter i krig. Mysore ble ikke slått før i det 4. engelsk-mysoriske slaget av britiske styrker med hjelp av styrker fra Mysores nabostater. På grunn av dette er Hyder Ali og spesielt Tipu Sultan husket i India som legendariske regenter. Etter å ha fått tak i musorenes raketteknologi brukte britene den for mange andre senere kriger og konflikter. Det var dog et antall stater i India som selskapet ikke kunne beseire med militærmakt, hovedsakelig i nord. Likevel økte også der selskapets tilstedeværelse stadig til tross for mange interne konflikter og tvilsomme tilbud om beskyttelse mot hverandre. Selskapets strategi bestod i aggressiv handling, trusler og diplomati hvis man anså det som en bedre vei. Målet var å forhindre at de lokale regentene samlet seg mot selskapet. I 1850 styrte selskapet over det meste av det indiske subkontinentet og selskapet fungerte nå mer som en nasjonal administrasjon enn som et handelshus.
Selskapet var også ansvarlig for den ulovlige opiumshandelen med Kina mot Qing-keiserens vilje. Denne smuglervirksomheten førte til opiumskrigene mellom 1834 og 1860. Som et resultat av selskapets seier i den første opiumskrigen ble Hongkong etablert. Selskapet hadde flere kriger og konflikter med omkringliggende asiatiske land. Den vanskeligste var trolig de tre anglo-afghanske krigene mellom 1839 og 1919 mot Afghanistan, som de ikke lyktes å beseire.
Kollaps.
Selskapets styre opphørte nøyaktig 100 år etter seieren ved Plassey, da det indiske mytteriet (Sepoy-opprøret) startet i 1857. Selskapets indiske sepoyer startet et væpnet opprør mot deres britiske overordnede etter en periode med politisk uro utløst av flere hendelser: En av de viktigste var at selskapet introduserte Modell 1853 Enfield riflen. Papirhylsene som inneholdt kruttet var smurt inn med animalsk fett og måtte bites åpen før kruttet kunne helles inn i riflemunningen. Å spise kufett var forbudt for hindusoldater og grisefett var forbudt for muslimske soldater. Selv om selskapet insisterte på at verken kufett eller grisefett ble benyttet, døde ikke ryktene, og mange sepoyer nektet å bruke våpenet. En annen hendelse var henrettelsen av den indiske sepoyen Mangal Pandey. Han ble hengt for å ha angrepet og skadet sin britiske overordnede, trolig på grunn av introduksjonen av Enfieldriflen. Opprøret gjorde slutt på det britiske ostindiske selskaps regime i India, og førte isteden til 90 år med direkte britisk styre av det indiske subkontinent, etter at selskapet var oppløst og administrasjonen av subkontinentet ble overtatt av den britiske regjering. Perioden med direkte britisk styre er kjent som British Raj, regionene som nå er kjent som India, Pakistan, Bangladesh og Myanmar var den gang Britisk India.
Sammenbruddet av "Pax Britannica".
Som det første land som ble industrialisert hadde Storbritannia muligheten til å hente råvarer fra hele verden og selge industriprodukter tilbake. Dette endret seg gradvis i løpet av 1800-tallet ettersom andre makter også ble industrialisert, og begynte å interessere seg for kontroll av markeder og råvarer. I 1870-årene begynte de britiske produsentene å erfare en reell konkurranse fra andre land.
Industrialiseringen skjedde raskt i Tyskland og USA. Dette gav dem mulighet til å overta hegemoniet fra de «gamle» britiske og franske økonomiene. I 1870 hadde tysk tekstil- og metallindustri gått forbi de britiske i organisering og teknisk effektivitet og utkonkurrerte britiske produsenter til og med på hjemmemarkedet. Ved århundreskiftet eksporterte tysk jernindustri til Storbritannia, det tidligere «verdens verksted».
Men «usynlig eksport» (bank, forsikring og shippingtjenester) ga Storbritannia fortsatt inntekter til Storbritannia. Landets andel av verdenshandelen falt fra en fjerdedel i 1880 til en sjettedel i 1913. Storbritannia tapte ikke bare i konkurransen med nylig industrialiserte land, men også i konkurranse med mindre utviklede land og de tapte også markeder i handelsområder som de tidligere totalt dominerte, som India, Kina, Latin-Amerika og Afrikas kystområder.
En lang periode med fall i priser og nedgang i forretningsvirksomheten økte presset på myndighetene til å støtte industri hjemme. Det førte til at mange land i Europa beveget seg bort fra frihandel (Tyskland i 1879 og Frankrike i 1881).
Resultatet av begrensningene i både eksportmuligheter og på de innenlandske markedene førte til at oversjøiske markeder knyttet til hjemlandet ble beskyttet med imperiale skattebarrierer. Dette ga eksportmarkeder uten utenlandsk konkurranse, som samtidig kunne levere billige råvarer til Storbritannia. Storbritannia fortsatte dog å følge frihandelsprinsippene frem til 1932.
Storbritannia og den nye imperialismen.
Politikken og ideologien bak europeisk kolonisering mellom 1870-årene og utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 er ofte betegnet som «den nye imperialismen». Perioden utmerker seg med en jakt uten like på det som har blitt kalt «imperium for imperiums del», aggressiv konkurranse om oversjøiske territoriale anskaffelser, og introduksjon av doktriner om rasemessing overlegenhet som fratok befolkningen i koloniene retten til å styre seg selv.
I løpet av denne perioden la Europas makter nesten 23 000 000m² til sine oversjøiske kolonier. Frem til 1880-årene var store deler av Afrika fremdeles ikke okkupert av vestlige makter, og verdensdelen ble det primære målet for den nye imperialismens ekspansjon. Også i andre deler av verden ekspanderte kolonimaktene, spesielt i sydøst Asia og på den østlige kysten av Asia. Også Japan ønsket å ekspandere, og jaktet på territorier.
Storbritannias marsj inn i den nye imperiumsepoken er ofte datert til 1875, da den konservative regjeringen til Benjamin Disraeli kjøpte den gjeldstyngede egyptiske regenten Isma'il Pashas aksjer i Suezkanalen for å sikre kontroll over denne strategiske vannveien, en skipsrute mellom Storbritannia og India siden den ble åpnet seks år tidligere under Keiser Napoleon III. Felles Anglo-Fransk finansiell kontroll over Egypt opphørte i og med den britiske okkupasjonen i 1882.
Frykten for den russiske århundrelange ekspansjonen sydover var en tilleggsfaktor i den britiske planen. I 1878 tok Storbritannia kontroll over Kypros som en base for motstand mot russiske angrep på Det ottomanske rike etter Krimkrigen og invasjonen av Afghanistan for å forhindre økt russisk innflytelse der. Storbritannia førte tre blodige og mislykkede kampanjer inn i Afghanistan der de møtte en voldsom motstand. Den første anglo-afghanske krigen førte til en av de mest dramatiske nederlag for det viktorianske militæret da en hel britisk arme ble utslettet av russiskutstyrte afghanske Pashtun stammefolk under retretten fra Kabul i 1842. Den andre anglo-afghanske krigen førte til det uventede totale britiske nederlaget ved Maiwand i 1880, angrepet på Kabul og britisk retrett til India. Den tredje anglo-afghanske krigen i 1919 førte til en stammereisning mot det utslitte britiske militæret på hælene etter den første verdenskrig og britene ble drevet ut for godt fra den nye afghanske staten. Det «store spillet» i det indre Asia sluttet med en blodig britisk ekspedisjon mot Tibet.
På samme tid tok noen sterke industrilobbyister og offentlige ledere i Storbritannia, senere representert av Joseph Chamberlain, det synspunktet at et formelt imperium var nødvendig for å hindre Storbritannias relative tilbakegang i verdens markeder. I løpet av 1890-årene tok Storbritannia i bruk den nye politikken, og Chamberlain sto frem som en leder i kappløpet for de tropisk afrikanske territoriene.
Storbritannias tilpasning til nyimperialismen kan bli sett på som en søken etter nye markeder eller investeringsmuligheter for overskuddskapital eller primært som et strategisk forsøk på å beskytte eksisterende handelsforhold og dermed forhindre at oversjøiske markeder ble slukt opp av lukkede imperiale handelsblokker fra rivaliserende makter. Det at Chamberlains Skattereformkampanje på 1900-tallet for imperial beskyttelse feilet, illustrerer styrken til frihandelsfølelsen også når man står ovenfor tap av internasjonale markedsandeler. Historikere har argumentert med at Storbritannias tilpasning til nyimperialismen var en effekt av dets relative tilbakegang i verden, enn av egen styrke.
Britisk kolonipolitikk.
Britisk kolonipolitikk var i stor grad drevet frem av Storbritannias handelsinteresser. Mens bosettingsøkonomien utviklet infrastrukturen for å støtte opp under balansert utvikling, var noen tropiske afrikanske territorier kun eksportører av råvarer. Den britiske politikken gjorde mange utviklings-økonomier farlig avhengige av en enkel råvare, eksportert til Storbritannia eller andre britiske bosetninger. Manipulering av konflikter mellom etniske, religiøse og rasemessige identiteter slik at man kunne holde befolkningen i koloniene opptatt med disse motsetningene isteden for å samle seg mot kolonimakten, den klassiske «splitt og hersk»-strategien, fremkaller fremdeles problemer i områder som Irland, India, Zimbabwe, Sudan og Uganda.
Storbritannia og kappløpet om Afrika.
I 1875 var de to viktigste europeiske afrikanske områder franskkontrollerte Algerie og den britiskkontrollerte Kapp-kolonien. I 1914 var det bare Etiopia og republikken Liberia som forble utenfor formell europeisk kontroll. Omformingen fra et «uformelt imperium» av kontroll gjennom økonomisk dominans til direkte kontroll tok form ved kappløpet om områder mellom europeiske nasjoner. Storbritannia var motvillig mot å være med i dette kappløpet utfra tradisjonen om et handelsimperium heller enn et kolonialimperium. Men Storbritannia ble revet med og etablerte sitt eget afrikanske imperium for å beholde maktbalansen.
Ettersom den franske, belgiske og portugisiske aktiviteten i den nedre Kongoelvregionen truet med å undergrave frihandelsvirksomhet i det tropiske Afrika forsøkte Berlinkongressen i 1878 å regulere kampen mellom maktene ved å definere «effektiv okkupasjon» som kriteriet for internasjonal anerkjenning av territoriale krav, en formulering som nødvendiggjorde rutinemessig bruk av militære styrker mot innfødte selvstendige stater og folk.
Storbritannias militære okkupasjon av Egypt i 1882, utløst av usikkerheten rundt Suezkanalen, førte til kontroll over Nildalen og til invasjonen av nabostaten Sudan konfrontasjon med den franske militære ekspedisjonen ved Fashoda i september 1899.
I 1899 fullførte Storbritannia okkupasjon av dagens Sør-Afrika. Dette hadde startet med annekteringen av Kappkolonien i 1806 og fortsatte med erobringen av boerrepublikkene på slutten av 1800-tallet etter en andre boerkrig. Cecil Rhodes var pioneren for britisk ekspansjon nordover i Afrika med sitt privateide British South Africa Company. Rhodes ekspanderte inn landområdet nord for Sørafrika og etablerte Rhodesia. Rhodes hadde en drøm om å knytte Cape Town sammen med Alexandria med jernbane gjennom et britisk Afrika som dekket kontinentet fra nord til sør. Det ledet til hans selskaps påtrykk på staten for videre ekspansjon inn i Afrika.
Den britiske økningen av territorier i Sør- og Østafrika gjorde at Rhodes og Alfred Milner, den britiske høykommissær for Sør-Afrika, ivret for å få til et «Kapp til Kairo» imperium koblet sammen ved hjelp av jernbane. Tysklands okkupasjon av Tanganyika hindret realiseringen av dette inntil slutten av første verdenskrig. I 1903 kommuniserte «All Red Line»-telegrafsystemet med alle delene av imperiet.
Storbritannia, som var en sterk forsvarer av frihandel, hadde i 1914 ikke bare det største oversjøiske imperium på grunn av Storbritannias lange tilstedeværelse i India, men også på grunn av at de hadde vunnet «kappløpet om Afrika». Mellom 1885 og 1914 hadde Storbritannia nesten 30 % av Afrikas befolkning under sin kontroll, sammenlignet med 15 % for Frankrike, 9 % for Tyskland og 7 % for Belgia og 1 % for Italia. Nigeria alene stod for en befolkning på 15 millioner som var mere enn hele det Franske Vestafrika eller hele Tysklands koloniale imperium.
Påvirkningen fra den første verdenskrigen.
Kart som viser det britiske imperiet anno 1921 i rosa farge.
Imperiet idag.
Den dag idag er det bare smuler igjen av det store imperiet som en gang hersket over det meste av verden, i 1981 forsvant begrepet "kronkolonier" og ble i 2002 erstattet med oversjøiske territorier. I dag består det det britiske imperiet av mange øyer bortsett fra Gibraltar som er på den iberiske halvøy. Områdene er fortsatt årsak til konflikter, dette har spesielt gjeldt Falklandsøyene som i 1982 ble angrepet av Argentina (Falklandskrigen). Falklandskrigen er den siste krigen Storbritannia har utkjempet uten hjelp fra noe annet land.
Referanser.
Denne artikkel er i all hovedsak basert på artikkelen i den engelske wikipediaen. Angitte referanser er de samme som for denne.
Se også.
Britiske imperiet


Atle Selberg.
Atle Selberg (født 14. juni 1917 i Langesund, død 6. august 2007) var en norsk matematiker, kjent for sitt arbeide i analytisk tallteori. Selberg regnes som en av de fremste tallteoretikerne gjennom tidene.
Selberg ble født i Langesund. Både hans far og hans to eldre brødre var matematikere. Mens han fortsatt gikk på skolen ble han påvirket av arbeidet til Srinivasa Aiyangar Ramanujan. Selberg ble cand.real. i 1939 og tok sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 1942.
Selberg flyttet til USA etter andre verdenskrig og ansatt ved Princeton University fra 1947. Han ble medlem av Institute for Advanced Study, Princeton, USA i 1949.
Under den andre verdenskrig arbeidet han i isolasjon på grunn av nazistenes okkupasjon av Norge. Etter krigen ble hans utredelser kjent, blant annet et bevis for at en positiv andel av den imaginære delen av de ikketrivielle røttene til Riemanns zeta-funksjon ligger på aksen Re(s) = 1/2. Etter krigen vendte han til sieve teori, et tidligere forsømt område innenfor matematikken hvor Selberg gjorde store fremskritt. I en artikkel i 1947 introduserte han Selbergs sieve, en metode hvor blant andre viktige resultater ledet til Chens teorem. På 50-tallet jobbet han med å introdusere spektralteori inn i tallteorien, noe som resulterte i Selbergs sporformel, hans mest anerkjente arbeide.
Selberg ble tildelt Fieldsmedaljen i 1950 og Wolfprisen i matematikk i 1986. I 1987 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.


Critérium du Dauphiné.
Critérium du Dauphiné (Libéré) er et årlig sykkelritt over åtte etapper i Dauphiné-regionen i Frankrike i første halvdel av juni. Sammen med Sveits rundt er det et viktig ritt i oppkjøringen til Tour de France i juli. Rittet hadde opprinnelig navn etter arrangøren, avisen "Le Dauphiné Libéré". Fra 2010 er rittet overtatt av ASO, og "Libéré" er ikke lenger en del av navnet.
Fordi Dauphiné-Alpene preger rittet i stor grad er vinnerne ofte klatrespesialister. Mange av fjellklatringene som er kjent fra Tour de France brukes her, for eks. Mont Ventoux og Col du Galibier eller "Col de la Chartreuse". De syklistene som har vunnet Tour de France 5 eller flere ganger har også vunnet Dauphiné Libéré. Lance Armstrong vant Dauphiné i 2002 og 2003, men tapte for Iban Mayo i 2004, mest på grunn Mayos enormt sterke klatring opp Mont Ventoux. Armstrong endte på 4. plass i 2005-utgaven av Dauphiné, 59 sekunder bak vinneren Iñigo Landaluze, fra Euskaltel-Euskadi.
Rittet ble arrangert for første gang i 1947 da Edouard Klablinski fra Polen vant. Nello Lauredi, Luis Ocaña, Charly Mottet og Bernard Hinault har flest seire; alle har vunnet tre ganger hver.


Gorkijparken.
Gorkijparken er en fornøyelsespark i Moskva i Russland. Parken ble åpnet i 1928 og er oppkalt etter forfatteren Maxim Gorkij. Det finnes også en Cola-gork, med påskriften "Gork i parken", som henspiller til nettopp denne parken.


Ringerike Grand Prix.
Ringerike Grand Prix eller Ringerike rundt er det største norske sykkelrittet. Rittet arrangeres vanligvis i første halvdel av juni, på Ringerike, og ble i perioden 1990-2010 kjørt som etapperitt over fem etapper for 6-manns lag.
Rittet har vært en del av UCI Europa Tour siden 2005, med kategoriseringen; 2.2.
I 2011 arrangeres rittet som et internasjonalt endagsritt utenfor UCI-klassifikasjon, ettersom etapperittet Tour of Norway har tatt over datoene til "gamle" Ringerike GP.


Klassifisering av sykkelritt.
Klassifisering av sykkelritt foretas av UCI etter type og vanskelighetsgrad.
Klassifiseringen styrer blant annet hvem som kan delta i rittene og størrelsen på pengepremiene.


Entra Eiendom.
Entra Eiendom AS er et norsk statlig aksjeselskap, etablert 1. juli 2000 gjennom Stortingets vedtak om utskillelse av kontorbyggvirksomheten i Statsbygg. Selskapet forvalter rundt 1 million kvadratmeter fordelt på 120 bygg pr. 1. januar 2012. Det er staten ved Nærings- og handelsdepartementet som eier alle aksjene i selskapet. Entra har avkastningskrav som for private eiendomsbedrifter.
Entra har hovedkontor i Oslo og regionkontorer i Oslo, Bergen og Trondheim. Styret består av fem eksterne medlemmer og to ansattevalgte representanter, med Siri Hatlen som nåværende styreformann.
Eiendommer.
Her er noen andre bygg Entra eier: Munchkvartalet med Borgarting lagmannsrett, Tollboden i Bergen, Bodø Toldkammer, Skattens Hus i Trondheim, Nonnesetergaten 4 i Bergen, Kongsgård allé 20 i Kristiansand, Statens Hus i Moss, Fredrik Selmers Vei 4 i Oslo, Tøyensenteret i Oslo, NVE bygget i Oslo, Professor Hanssens vei 10 (Oljedirektoratet) i Stavanger, Fylkeshuset i Tromsø, Brattørkaia i Trondheim, Kongens gate 87 i Trondheim, Dronningensgate 2 (Domstoladministrasjonen) i Trondheim.
Mulig privatisering.
Regjeringen har foreslått nedsalg og delprivatisering av Entra Eiendom.
Ledelse.
11. april 2008 ble det kjent at styret i Entra Eiendom hadde ansatt tidligere administrerende direktør i Mesta, Kyrre Olaf Johansen, som ny administrerende direktør.
I april 2012 ble det foretatt et lederskifte, og Kyrre Olaf Johansen fratrådte som Entra-sjef, og viseadministrerende direktør Rune Olsø ble konstituert som ny administrerende direktør.. I september 2012 ble det klart at Rune Olsø blir ny administrerende direktør i Entra Eiendom
Entras mulige uheldige salg av eiendom.
Det kom i februar 2006 frem opplysninger om mulige uheldige omstendigheter i forbindelse med salg av en eiendom til underpris og innkjøp av materiell fra et firma som en i styret har et eierforhold til. Dette har ført til krav om granskning fra Riksrevisjonen og reaksjoner fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.
Administrerende direktør for Entra Eiendom var Erik Løfsnes frem til hans avgang i juni 2007 etter avtale med styret.


Notts County FC.
Notts County Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1862, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «The Magpies», som er kallenavnet til Notts County, spiller hjemmekampene sine på Meadow Lane i Nottingham. Byen Nottingham ligger i den engelske regionen Øst-Midlands, omtrent sju mil sør for Sheffield og åtte mil nordøst for Birmingham.
Historie.
I følge klubbens historie er den offisielle dato da klubben ble stiftet, 7. desember 1864 på George Hotell. Men det er også henvisninger fra et avisreferat (The Nottingham Guardian) fra 28. november 1862 der de forteller at Nottingham Football Club er stiftet på Cremorne Gardens. Selv om en ikke er helt sikker på tidspunktet for starten blir Notts County regnet som verdens eldste ligaklubb. Den eldste fotballklubben overhodet er Sheffield Football Club.
Laget spilte sin første kamp i The Football League mot Everton der de tapte 2-1, og da den første sesongen var over var resultatet en 11. plass. Notts County fikk sin største triumf i 1894 der laget slo Bolton Wanderers 4–1 i FA-cupfinalen, og Jimmy Logan laget hat trick. Det var første gang et hat trick var blitt laget i cupfinalen.
I 1910 flyttet laget til sin nåværende bane, Meadow Lane. Den første kampen på den nye banen var mot byrivalen Nottingham Forest foran 28 000 tilskuere.
Det sies at Juventus i sin oppstart ble inspirert av Nottingham Forrest sine drakter og bestilte disse, ved en feil fikk de Notts County sine. Notts County har derfor samme drakter som storklubben Juventus.


Upper East (Ghana).
Upper East Region er en region i Ghana. Den ligger i den nordvestlige delen av landet, og grenser mot Burkina Faso i nord og Togo i øst. Administrasjonsbyen er Bolgatanga (Bolga). Landskapet består for det meste av savanne og sahel, og det er et svært tørt klima.
De største etniske gruppene i regionen er bimoba, bissa, buli, frafra, kantosi, kasem og kusaal.
Hovednæringsveien er jordbruk, spesielt kveg og kornsorter som hirse, sorghum og ris. Området er også kjent for kunsthåndverk.
I denne regionen og i Upper West Region brygger man den tradisjonelle drikken pito, som er et søtlig, alkoholsvakt hirseøl. Det selges normalt egne barer, hvor man øser opp til seg selv fra en tønne med en kalebass. Fordi prisen er svært lav, gjerne en liten sum for å drikke så mye man ønsker, er pito svært populært.
Markedet i Bolga har en lang historie. Byen ligger på et sted hvor handelsruten fra Mali kryser ruten fra det nordlige Nigeria, og markedet kunne dermed tilby helt spesielle varer. I dag er det særlig kjent for stråhatter, kurver, lærvarer og tradisjonelle klesplagg.
Flere slaveleire er bevart, og det er guidede turer som forteller om slaveriets historie i regionen.


Wa (Ghana).
Wa er regionshovedstad og største by i Upper West Region i Ghana. Den er også sentrum for stammen wala, og var hjemmet til deres høvding, Wa-Na-høvdingen, inntil 1998.
Et stort flertall blant walaene er muslimer, og dette gjør Wa til den største ghanesiske byen som er dominert av islam.
Blant severdigheter finner man Wa-Na-palasset, et bymuseum, mange moskéer og en flodhestpark.


Vatikanbiblioteket.
Vatikanbiblioteket (latin: "Bibliotheca Apostolica Vaticana") er Den hellige stols bibliotek, og ligger i Vatikanbyen. Det er et av de eldste og viktigste bibliotekene og samlingene av historiske tekster.
Pave Nikolas V opprettet biblioteket i 1448 da han kombinerte omkring 350 greske, latinske og hebraiske kodekser overlevert av hans forgjengere med sin egen samling og fortløpende kostbare nyanskaffelser, blant dem manuskripter fra Konstantinopels keiserlige bibliotek.
Da den første bibliotekaren, Bartolomeo Platina, satte opp en bestandsfortegnelse i 1481, kom den på over 3500 enkeltposter. Dermed stod det fast at biblioteket allerede da var det største i den vestlige verden. Omkring 1587 gav pave Sixtus V arkitekten Domenico Fontana i oppdrag å konstruere en ny bygning for biblioteket. Denne bygningen er fremdeles i bruk. Bøkene var lenket til og utstilt på benker.
Over åphundrene ble biblioteksbestanden ytterligere utøket ved gaver og anskaffelser.
I 1623 ble biblioteket for arvefyrstedømmet Pfalz i Heidelberg med sine omkring 3500 manuskripter skjenket av hertug Maximilian I av Bayern til Pavestolen. Litt er senere blitt gitt tilbake til Heidelberg, men storparten av samlingen er fremdeles i Vatikanet.
I 1657 anskaffet biblioteket også manuskriptene som hertugene av Urbino hadde samlet. I 1661 ble grekeren Leo Allatius utnevnt til bibliotekar. Christina av Sverige sørget for at hennes bibliotek, som i praksis var omtrent alt som hadde hørt til det svenske kongelige bibliotek, også ble del av Vatikanbiblioteket ved hennes død i 1689.
I 2005 hadde biblioteket 75 000 manuskripter og over 1,1 millioner trykte bøker, av dem ca. 8 500 incunabula. Vatikanets hemmelige arkiver ble utskilt fra biblioteket tidlig på 1600-tallet; de har ytterligere 150 000 bestanddeler.
Blant bibliotekets mest fremstående skatter er Codex Vaticanus, det eldste bibelmanuskript som kjennes til. Procopius' «hemmelige historie» ble oppdaget i biblioteket i 1623.


Flint.
31 cm lang steinalderøks av flint.
Flint er et mineralaggregat, dvs. et mineral og en bergart satt sammen. I dette tilfellet er det av kvarts og kalsedon i mikroskopiske krystaller. Flint er meget hardt, 7 på Mohs skala, og har tilnærmet amorf krystallstruktur. Flint dannes ved kompliserte prosesser i krittavleiringer. Der opptrer den som knoller, ofte i særskilte lag, og kan være sort, grått, gulaktig eller rødbrunt av farge, med en lysere overflate. I Skandinavia finnes flere varianter. "Senonflint" er nesten svart av farge, med blank, glassaktig overflate. Den finnes bl.a. i nordre del av Jylland. "Danienflint" er grå og med litt grovere struktur enn senonflinten, finnes i midtre del av Jylland, på Sjælland og i Skåne. I østre del av Skåne og i Blekinge finnes "kristianstadflint" som er grå med hvite prikker. Flint finnes ikke opprinnelig i Norge, men finnes her som knoller i strandsonen («strandflint») langs kysten, hvor den er kommet med drivis sørfra under istidene og senere.
Flint egner seg for tilhugging («knapping», eller «knakking»). Den har spaltningsegenskaper som likner på glass, og kan som dette spaltes i stykker med svært skarpe kanter. Flint ble i steinalderen og langt opp i bronsealderen brukt til en mengde forskjellige redskaper og våpen. Den beste flinten fantes på Østlandet. Langs strendene i Danmark og Skåne lå mengder av flint som storbreen rev løs fra kalkleiene under istiden, og som sjøen senere anriket i strandbeltet. Når vannet frøs på, drev flint med isflak nordover til Norge. På visse strandterrasser langs Oslofjorden fant arkeologen Erling Johansen fra 0,5 % til 2 % flint. Han har også påvist gropene der steinalderfolkene grov ut flint. Mellom Bohuslän og Lista ligger disse runde gropene i en meters dybde i kompakte lag med rullestein. Noen flintgruver må ha vært brukt langt inn i bronsealderen, siden strandvollen det er snakk om, først ble tørrlagt da. Nordmenn må ha gravd etter flint i minst seks tusen år, og det er funnet flint fra kysten mer enn 150 km inne i landet, i Telemark og Hallingdal.
Når arkeologer graver ved helleristningsfelt, er avslag av flint og kvarts blant de aller vanligste funnene. Når biter av flint eller kvarts slås sammen, oppstår det nemlig lysglimt, og trolig har bronsealderens presteskap hatt slike lysglimt som et innslag i sine nattlige religiøse seremonier foran helleristningene.
Etterhvert ble flinten også brukt som fyrtøy til å gjøre opp ild, og i flintlåser på gevær fra 1600- til 1800-tallet. Flint har også gitt navn til tegneseriefiguren Fred Flintstone.
Jordens eldste fossiler.
Mange av de eldste fossilene man kjenner stammer fra flint-avsetninger. Flinten er her en sekundær avsetning som har erstattet tidligere avleiringer av kalkstein. Fossilene har gjerne form av stromatolitter og inneholder særlig rester av cyanobakterier, men også alger, sopp og andre enkle organismer. De første slike fossilfunn som ble grundig utredet var den rundt 2 milliarder år gamle Gunflint Chert-formasjonen fra Ontario, Canada, som inneholder fossiler av ulike slags cyanobakterier. Det finnes også fossilbærende flint-avsetninger fra nyere perioder, særlig kjent er Rhynie chert fra Skottland, som er fra tidlig Devon (ca. 400 millioner år gammel) og blant annet inneholder svært godt bevarte fossiler av landplanter og de eldste kjente spretthaler og insekter.


Ludvig XVIII av Frankrike.
Ludvig XVIII – "Louis XVIII" – (født 17. november 1755 i Versailles, død 16. september 1824 i Paris) var Frankrikes konge 1814–1824.
Han giftet seg i 1773 med Luise av Savoia, datteren til kong Vittorio Amadeo III av Piemonte-Sardinia. Han hadde mange barn fra en rekke utenomekteskapelige forhold.
Han regjerte etter sin eldre bror som «den attende». Det har aldri vært noen regjerende kong Ludvig XVII, men dette tallet betraktet han «reservert» sin nevø som døde som barn.
Ludvig XVIII holdt seg i eksil under den franske revolusjon og Napoleonskrigene, men vendte tilbake i 1814. Hans regjeringstid hadde et tidlig avbrudd av Napoleons "cent jours" («De hundre dagene»).


Karl IV av Spania.
Karl IV (spansk Carlos IV, født 11. november 1748 i Portici, død 19. januar 1819 i Napoli) var konge av Spania fra 1788 til 1808.
Karl IV var sønn av Karl III av Spania og overtok tronen etter farens død i 1788. Som monark var egentlig velmenende, men svak og udugelig, og ble styrt helt og holdent av sin hustru Maria Luisa av Parma og hennes elsker, Manuel Godoy.
En reisning i Spania, ledet av tronfølgeren – den senere Ferdinand VII av Spania – mot sin mors elsker, førte til at Karl IV den 19. mars 1808, helt forskrekket ble tvunget til abdisere til fordel for sin sønn.
Napoléon Bonaparte fungerte som «megler» i et møte samme år mellom far og sønn i Bayonne og der tvang ham dem begge til avsi sine krav på den spanske trone til fordel for sin bror Joseph Bonaparte, som i juli 1808 ble utropt til konge av Spania.
Karl IV dro sammen med sin hustru til Napoli hvor han henga seg til sin store interesse, jakt.
Ekteskap og barn.
På Pradomuseet i Madrid finnes et verdensberømt maleri av Karl IV med familie, malt av kunsternen Goya.


Det pavelige atheneum Sant' Anselmo.
Det pavelige atheneum Sant' Anselmo i Roma er en katolsk undervisningsinstitusjon særlig kjent for liturgisk teologi.
Klosteret Sant'Anselmo ble gruinnlagt av pave Innocens XI i 1687 for benediktinernes cassinensiske kongregasjon. Etter at kommuniteten var blitt nær utslettet som følge av pesten i 1837, ble institusjonen gjenopplivet ved nygrunnleggelse av pave Pius IX i 1867, nå for hele benediktinerordenen. Men allerede ved den italienske innmarsj i pavenes Roma og okkupasjon av den siste rest av Kirkestaten i 1870 førte til at man på nytt måtte stenge.
Pave Leo XIII gjenopprettet institusjonen med dens tre gamle fakulteter (teologi, filosofi, kirkerett) og åpnet det for alle klerikere, både regularklerikere og sekularklerikere. I 1961 tilkom et eget institutt for liturgi.
Anselmo, Det pavelige atheneum Sant'
Anselmo, Det pavelige atheneum Sant'


Terrorangrepet i London 7. juli 2005.
Terrorangrepet i London 7. juli 2005 var flere bombeangrep rettet mot Londons kollektivtransportsystem. Tre undergrunnsbaner og en buss ble rammet av bomber på morgenen 7. juli 2005. Metropolitan Police Service bekreftet at det dreide seg om fire bomber, og etterforskningen viste at det dreide seg om selvmordsbomber. Tidlige rapporter om flere bomber skyldes antagelig at personer som ringte var forvirret omkring tid og sted. Angrepet kom på et tidspunkt hvor verdens øyne var rettet mot London, som dagen før ble tildelt sommer-OL 2012. Det falt også sammen med forberedelsene for rettssaken mot Abu Hamza al-Masri, som er varetektsfengslet i England, og G8s toppmøte i Skottland. I en erklæring hvis ekthet foreløpig ikke er verifisert, påtok al-Qaida seg ansvaret for «det velsignede raidet» i London. I den offisielle rapporten fra Home Office til Det britiske parlamentet ble det ikke trukket noen klar konklusjon på spørsmålet om hvorvidt utenlandske organisasjoner, herunder al-Qaida, stod bak, da man ikke har bevis som kan avgjøre dette.
Innledning.
Politiet ber folk om å forlate området ved Russell Square
Kart over hvor bombene smalt.
Den første bomben gikk av ved Aldgate undergrunnsstasjon. Det ble først meldt om en kollisjon mellom to tog på strekningen mellom Liverpool Street stasjon og Aldgate, og en eksplosjon som fulgte kollisjonen. De første rapportene meldte om åtte alvorlig skadede og fjorten lettere skadede som fikk medisinsk behandling. Senere er det meldt om over 100 skadede og to døde.
Andre bomber har gått av ved Edgware Road undergrunnsstasjon, King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon, Moorgate undergrunnsstasjon, Russell Square undergrunnsstasjon og Liverpool Street stasjon, men det er pr. kl 13.15 den 7. juli 2005 uklart om dette er korrekt. Bombene mot undergrunnen skal ha vært plassert i togvognene. En bombe på en dobbeltdekkerbuss gikk av på Tavistock Square.
Turister ble bedt om å forlate området rundt Russell Square, der blant annet British Museum ligger. Militære styrker ble etter angrepet satt inn i området ved Covent Garden, som på denne tiden av året er fullpakket av turister. Kollektivsystemet i det sentrale London ble fullstendig stengt etter at det ble klart at det var rammet av terrorhandlinger.
Det var 4 menn som utførte terroraksjonen. Etterforskning gjort av britisk etterretning MI5 og MI6 kunne ikke knytte dem til en større terrororganisasjon.
Målet.
Undergrunnsnettet har lenge blitt ansett som et av de mest sentrale terrormål i London. Med tre millioner passasjerer, og fulle tog i rushtiden, er den både et attraktivt mål i seg selv, og et mål hvor det er lett for terrorister å blande seg inn i folkemengden slik at det er mulig å plassere eksplosiver.
På grunn av at undergrunnsbanen lenge har vært et potensielt mål for Det provisoriske IRA og andre grupper har man lenge arbeidet med å gjøre passasjerer oppmerksomme på faresignaler. De reisende har f.eks. i mange år blitt oppfordret til ikke å la deres bagasje stå uten tilsyn på stasjonene og om å melde fra umiddelbart dersom man ser slik bagasje. I 2004 ble det holdt en større antiterrorøvelse der politi, brannvesen, ambulansetjenesten og andre var involvert, og undergrunnsbanen var et av de simulerte målene.
Bombene.
Det ble først kunngjort at de tre bombene på undergrunnsbanen gikk av i løpet av et tidsrom på omkring 25 minutter. Senere undersøkelser har vist at dette ikke er korrekt, og at alle tre gikk av innenfor et tidsrom på omkring 50 sekunder ca. kl. 08.50 lokal tid. Årsaken til at man først oppgav andre tidspunkter var at man hadde registrert når første nødtelefon kom inn. På grunn av den enorme pågangen, og forvirringen rundt hvor eksplosjonene hadde funnet sted – man trodde lenge det dreide seg om opptil syv bomber fordi samme bombe ble rapportert fra flere stasjoner – lå disse tidspunktene langt etter det reelle.
Bombene bestod av høyeksplosiver, og materialet var dermed høyst sannsynlig ikke hjemmelaget. Det at tre av bombene gikk av i løpet av mindre enn ett minutt peker i retning av at det ble brukt tidsutløsere. Det er anslått at det var mindre enn 4,5 kg sprengstoff i hver bombe, noe som gjorde det mulig å plassere dem i små ryggsekker.
Bomben mellom Aldgate og Liverpool Street undergrunnsstasjoner.
Den første eksplosjonen som ble meldt inntraff ca. kl. 08.50 lokal tid på et undergrunnstog på Circle-linjen mellom Aldgate undergrunnsstasjon og Liverpool Street undergrunnsstasjon. Åstedet ligger mellom Liverpool Street og Aldgate East undergrunnsstasjon, men Circle-linjen svinger av på et annet spor rett før Aldgate East og går rett til Aldgate. Tidlige rapporter gikk ut på at bomben lå på skinnegangen, men det ble senere bekreftet at den befant seg på gulvet i tredje vogn. Toget sto nær Liverpool Street, men passasjerer ble evakuert via begge stasjoner.
Syv mennesker er bekreftet omkommet. Mer enn 100 ble skadet, ti av dem alvorlig.
Bomben mellom Russell Square og King's Cross undergrunnsstasjoner.
Bomben gikk av på et tog på Piccadilly-linjen mellom Russell Square undergrunnsstasjon og King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon ca. kl. 08.50 lokal tid. Bomben var plassert på gulvet i første vogn. Redningsarbeidet på stedet var svært vanskelig. Tunnelen ligger på 21 meters dyp, og før man kunne starte gjennomgangen av vognene måtte taket støttes opp i tilfelle bomben hadde forårsaket strukturelle skader.
Bomben ved Edgware Road undergrunnsstasjon.
Også ved Edgware Road undergrunnsstasjon var det Circle-linjen som ble rammet. Bomben gikk av ca. kl. 08.50. Den var plassert på gulvet i andre vogn. Eksplosjonen lagde hull i en vegg, slik at det også ble skader på et tog på et annet spor.
Bomben på Tavistock Square.
En av bombene gikk av på en toetasjers buss i krysset mellom Tavistock Square og Upper Woburn Place ca. kl. 09.47. Vitner fortalte etter angrepet at det kan ha vært snakk om en selvmordsbomber. Det ble tidlig spekulert i at denne bomben kan ha gått av ved et uhell under transport til et planlagt attentatsted på undergrunnen, blant annet på bakgrunn av at ingen av de fire eksplosjonene skjedde i Sør-London til tross for slike hentydninger i meldingen fra den antatte terroristorganisasjonen som stod bak. En person med asiatisk utseende var synlig nervøs og romsterte i en bag kort tid før eksplosjonen. Senere undersøkelser har vist at han befant seg øyensynlig i sentrum av eksplosjonen, og rettsmedisinere gransker levningene for å finne ut om han kan ha vært involvert i angrepet. Etter det politiet senere offentliggjorde, var denne personen Hasib Husain, men det er vanskelig å avgjøre om han hadde planlagt å utløse bomben på bussen, eller om bomben gikk av for tidlig ved et uhell. Det spekuleres i at bomben kunne ha vært ment for undergrunnens Northern Line, som løper gjennom King's Cross, men som ikke var i drift denne dagen.
Tretten personer på eller ved bussen omkom.
Ofre.
Britiske myndigheter har foreløpig bekreftet at 52 personer har omkommet, og at over 700 er skadd. Det er også kunngjort at man mener at det endelige antall omkomne vil bli noe i overkant av 50, og maksimalt 75.
De 49 som først ble erklært omkommet var uformelt identifisert i løpet av 11. juni, mens tre av dem ble formelt identifisert i løpet av samme dag.
"Tallene nedenfor er bekreftet av Metropolitan Police Casualty Bureau"
Skadede.
Politiet har opplyst at omkring 300 av de skadede ble ført til sykehus i ambulanser, mens resten var i stand til å oppsøke hjelp på egen hånd. Omkring 100 var alvorlig eller livstruende. 22 personer var på formiddagen 8. juli oppgitt å fortsatt være i kritisk situasjon.
Materielle skader.
De materielle skadene det er meldt om på ettermiddagen 7. juli er begrenset til tog, skinnegang og stasjoner på undergrunnsbanen, samt busser. Det er ikke meldt om skader på andre bygninger, men eksplosjonen på bussen har antagelig forårsaket mindre skader på enkelte fasader. Flere biler ble også skadet i busseksplosjonen.
Forstyrrelse av kommunikasjon og tjenester.
Utenom skadede og drepte førte angrepet til at hele kollektivnettet i det sentrale London (kollektivsone 1) måtte stenges. I tillegg ble store områder i byen avsperret; blant annet ble det meste av Charing Cross Road stengt på grunn av en mistenkelig pakke. Biltrafikken ble også sterkt begrenset, slik at man på innfartsveiene ble møtt med skilt som viste at sentrum var stengt og en oppfordring til å skru på radio.
Vodafone, en av de største mobiltelefonoperatørene i London, fikk i løpet av få timer så stor belastning på nettet at de måtte omprioritere celler for å sikre at oppringninger til nødtelefoner fikk prioritet. Andre mobilselskaper opplevde lignende problemer. Først 9. juli begynte nettet å komme i mer normal drift igjen etter at mengden samtaler begynte å falle.
FTSE 100-indeksen og børsene i flere land falt flere prosent etter at nyheten om angrepet ble kjent. City of London er et viktig finansielt sentrum, og man regner med store forstyrrelser av driften på grunn av mangel på transportmuligheter og avsperrede veier.
I andre storbyer ble det umiddelbart innført strengere sikkerhetstiltak på kollektivnettet og på flyplasser.
I West End stengte alle teatre, noe som utenom dager hvor det er statsbegravelser ikke har skjedd siden andre verdenskrig.
Flytrafikken til og fra London ble ikke stengt etter angrepet, men Gatwick Express og andre kollektivtilbud måtte stenges.
Etter noen timer ble bussene satt igang igjen, og togtrafikken ble satt igang i begrenset omfang. Undergrunnen forblir stengt i minst 24 timer. Biltrafikk slipper igjen inn i London, men noen gjennomfartsårer, som Edgware Road, er stengt. Rushtrafikkavgiften ble suspendert hele dagen 7. og 8. juli. Transport for London har satt opp en nettside for formidling av ledige plasser i bilen, slik at antall biler kan begrenses ved at folk kjører sammen. Passasjerbåtene på Themsen satte igang en gratisservice. Docklands Light Railway ble også satt i drift igjen på ettermiddagen, men stopper foreløpig ikke på Bank undergrunnsstasjon. Politiet oppfordret alle som arbeider i London om å vurdere om de trengte å komme på jobb 8. juli, ettersom det fortsatt vil være store forsinkelser i transportsystemet.
I løpet av morgenen 8. juli ble alle undergrunnslinjer unntatt Circle og Hammersmith & City satt igang igjen. På flere av linjene ble passasjerene på deler av strekningen befordret med buss.
Reaksjoner mot muslimer.
En konsekvens av angrep som dette er at mange retter sitt sinne mot muslimer generelt. Muslim Council of Britain mottok i løpet av de første timene etter angrepet mer enn 30 000 hatske epost-meldinger, hvorav de fleste ser ut til å ha blitt sendt av en liten gruppe mennesker. Det forekom også brannstiftelser i flere moskéer i London og andre britiske byer i de første dagene etter angrepet. I Belvedere ble et sikhtempel forsøkt brent ned, antagelig i den tro at det var en moské.
Muslimske ledere arbeidet sammen med andre religiøse ledere og politiet med å forebygge diskriminering av muslimer i Storbritannia, og politiet gjorde det klart at de ville slå hardt ned på rasistiske angrep på muslimer.
Redningsarbeidet.
a> ved King's Cross like etter angrepet
Redningsarbeidet startet umiddelbart etter eksplosjonene. Passasjerer begynte raskt å hjelpe hverandre, og flere har fortalt at man bruke paraplyer og andre gjenstander for å slå ut vinduer på togene. Det var ikke bare passasjerene på togene hvor det var plassert bomber som måtte evakueres; også andre tog stanset og flere passasjerer på disse fikk problemer på grunn av røyk i tunnelene. Et stort antall ambulanser og andre utrykningskjøretøy ble dirigert til eksplosjonsstedene så snart meldingene kom inn. Det var en tid forvirring omkring hvor de skulle, ettersom det ble meldt om eksplosjoner ved flere stasjoner som en følge av at to av bombene gikk av i tunnelene mellom stasjoner. Det viste seg at man uansett evakuerte overlevende gjennom flere stasjoner, slik at de gale meldingene faktisk førte til at redningspersonell befant seg på de steder hvor de trengtes.
Arbeidet i undergrunnsbanen var det mest krevende i forhold til redningspersonellets sikkerhet. Det hadde oppstått strukturelle skader, som spesielt var alvorlige på Piccadilly-linjen. Taket måtte derfor sikres før man kunne sette igang det omfattende arbeidet. Pr. 11. juli var fortsatt 25 personer savnet.
På Tavistock Square eksploderte bomben på bussen ved en skjebnens ironi rett utenfor hovedkvarteret til British Medical Association, den britiske legeforeningen. Dette betydde at et betydelig antall leger umiddelbart kom til stedet og begynte med førstehjelp og med vurdering av pasientene slik at de hardest skadede kunne evakueres først.
Mer enn 115 000 samtaler ble ringt inn til informasjonslinjen for pårørende. Disse resulterte i registrering av mer enn 4000 savnede. Disse ble delt i tre kategorier: De som med stor sikkerhet var på togene eller bussen; de som med rimelig sannsynlighet var i området hvor eksplosjonene skjedde, og de som var et eller annet sted i London da angrepet fant sted. Politiet hadde problemer med å finne frem til en endelig liste over savnede, fordi svært mange ikke ringte tilbake når noen kom til rette. Langt de fleste av dem som ble meldt savnet, var bare ute av stand til å komme i kontakt med familie eller venner fordi det var vanskelig å komme gjennom på telefon og fordi det var vanskelig å komme seg ut av London før kollektivtrafikken ble åpnet igjen.
Identifisering av ofrene.
Identifiseringen av de omkomne ble startet 9. juli, og det første navnet ble offentliggjort 11. juli. Enkelte av de omkomne var meget sterkt skadet; spesielt gjelder dette noen av de omkomne på bussen. Det var derfor et vanskelig arbeid, som også ble forsinket av at man måtte lete etter tekniske spor som kunne bidra til en oppklaring av saken.
Et midlertidig bårehus ble reist i City of London, slik at man kunne utføre det vanskelige arbeidet med identifisering på ett sted fremfor å måtte fordele det på flere sykehus. Dette var en stor fordel i forhold til sikring av eventuelle beviser.
Mulig advarsel.
Det ble etter angrepet hevdet av Scotland Yard hadde fortalt Israel at man fryktet terrorangrep like før bombene gikk av, men London-politiet benektet dette. Ifølge en israelsk tjenestemann unnlot tidligere statsminister Benjamin Netanjahu å gå på et møte på et hotell nær åstedet for en av bombene.
Mulige årsaker.
London har lenge vært regnet som et av de mest utsatte terrormål i Europa, og har også lang erfaring med terrorisme (særlig irsk), men det er særlig tre ting som utpeker seg som mulige årsaker til at London ble rammet akkurat i juli 2005. Man kan selvsagt tenke seg at årsaken ligger lenger tilbake i tid, nemlig den britiske deltagelsen i krigføring i Afghanistan og Irak, og at det er tilfeldig at angrepet kommer nå, eller at det er en aksjon som har vært planlagt lenge og at man bare har valgt et tidspunkt hvor den vil få maksimal effekt. Under en «Irak-høring» i juli 2010 uttalte den tidligere sjefen for den britiske etterretningsorganisasjonen MI5 at invasjonene av Irak og Afghanistan uten tvil hadde økt terrortrusselen mot Storbritannia.
Sommer-OL 2012.
London ble tildelt Sommer-OL 2012 dagen før angrepet. Dette betyr at verdens øyne var rettet mot byen. Terrorister ville på denne måten kunne vise at de ikke har problemer med å operere i den blivende OL-byen.
G8-toppmøtet.
G8-landene var på samme tid samlet til toppmøte i Gleneagles i Skottland. Sikkerheten omkring selve møtet er meget streng, og Storbritannias hovedstad kan derfor ha vært et alternativt mål for terrorister som ønsket å markere seg overfor de samlede statslederne.
Rettssaken mot Abu Hamza al-Masri.
Abu Hamza al-Masri, en britisk fundamentalistisk islamist, var på tidspunktet for terroraksjonen varetektsfengslet i påvente av en rettssak hvor han er tiltalt for 16 forbrytelser, noe som har vakt sinne i fundamentalistiske kretser.
Minutt for minutt 7. juli.
Ettermiddagsavisen "Evening Standard" noen timer etter angrepet
Tidsangivelsene er lokal tid, dvs. britisk sommertid.
Erklæring fra noen som påstår seg ansvarlige for angrepene.
Sitatet til sist er fra "sure 47:7 " i Koranen ().
Uttrykket "ghazw", oversatt til engelsk her til «raid», har historisk ofte blitt benyttet i islamsk sammenheng som et fortjenstfullt angrep på fiender av en islamsk stat. De som utøver et slikt angrep ("ghazawāt") kalles "ghāzī". Det norske ordet razzia kommer via fransk "razzie" som en lydlig gjengivelse av maghreb-arabisk uttale av "ghazw".
Fra saudiarabisk hold er det kommet en kommentar om at den arabiske grammatikk i erklæringen er svak, og at koransitatet inneholder feil. Dertil må det sies at skriftlig høyarabisk er så komplisert at vanlige arabisktalende sliter med det, det skal mer enn vanlig dannelse til å beherske det.
I tillegg kommer at det ikke er kjent noen andre terrororganisasjoner med interesse av å operere i Storbritannia som har interesse av, vilje til og styrke til å utføre en slik aksjon.
Britiske og internasjonale reaksjoner.
Statsledere på G8-møtet sto samlet mens Tony Blair gav sin første uttalelse
Sikkerhetstiltak etter angrepet.
Det ble umiddelbart etter angrepet satt igang sikkerhetstiltak i London og andre britiske byer. Omkring 1500 tjenestefolk fra Metropolitan Police Service var utlånt til Edinburgh i forbindelse med G8-toppmøtet, og mange av disse ble raskt sendt til London for å delta i arbeidet. Britisk politi er normalt ubevæpnet, men det ble gitt ordre om bevæpning av store deler av politistyrken. At ikke alle umiddelbart ble bevæpnet skyldes erfaringer fra Nord-Irland, der man har funnet at selv i ekstreme situasjoner kan ubevæpnet politi være mer effektivt i forhold til å holde orden blant sivile som er forvirrede og redde.
Den første oppgaven politiet sto ovenfor var evakuering av utsatte områder. Mens evakueringen av de undergrunnsstasjonene som var direkte rammet, i stor grad ble styrt av brannvesen og ambulansepersonell, evakuerte politiet Edgware Road, Russell Square og andre området. Soldater ble satt inn i området rundt Covent Garden. Dette er et meget travelt område, som kunne være et attraktivt mål for terrorister.
Bussene i London mottok fem beskjeder med instruksjoner etter angrepet. Den første ba sjåførene plukke opp passasjerer utenom ruten ved enkelte undergrunnsstasjoner, på grunn av strømfeil. Den andre ba dem plukke opp passasjerer ved andre stasjoner. Tredje beskjed gjorde det klart at hele undergrunnen var stengt og at det ikke skulle kreves inn betaling på bussene. På dette tidspunktet ser det ut til å ha blitt klart at også minst en buss var rammet (man trodde lenge at det kunne være flere). Den fjerde meldingen ga derfor beskjed om å ikke kjøre inn i kollektivsone 1, det vil si det sentrale London. Alle busser i den retningen skulle stoppe ved grensen mellom sonene 1 og 2. Da den siste meldingen kom var det klart at omfanget av angrepet var stort, og man ba derfor sjåførene om å kjøre til side, evakuere passasjerene med alle deres personlige eiendeler, se etter om det sto igjen bagasje og sørge for at alle kunne gjøre rede for sine eiendeler. De skulle så ringe sentralen, og fikk spesifikt beskjed om å gjøre dette via en vanlig telefonlinje da ma fryktet av bruk av radio eller mobiltelefon kunne utløse en eventuell fjernstyrt sprengladning.
På Londons flyplasser ble det innført strengere sikkerhetstiltak umiddelbart etter angrepet. Dette dreier seg dels om en styrking av vanlige tiltak for å styrke flysikkerheten, men også om økt beredskap i forhold til identifisering av mulige mistenkte.
Jernbanen ble også underlagt ekstra sikkerhetstiltak, først og fremst i form av økt nærvær av politi.
På en rekke steder i England, blant annet Poole, Coventry og Brighton, ble mistenkelige pakker og vesker sprengt i kontrollerte eksplosjoner av frykt for at de inneholdt bomber. Ingen av dem viste seg å inneholde eksplosiver.
10. juli ble 20 000 mennesker evakuert i Birmingham, på grunn av en mistenkelig koffert. Samme dag ble fire vesker eller pakker funnet på en buss i byen ødelagt i kontrollerte sprengninger. Det var ikke sprengstoff i noen av funnene.
11. juli ble Whitehall og Parliament Square i London avstengt, og fotgjengere ble evakuert. Husene i området ble ikke evakuert. Årsaken skal ha vært en mistenkelig pakke i nærheten av Downing Street, der den britiske statsministeren bor.
Etterforskning.
Britisk etterretning har sammen med politiet satt igang en massiv etterforskning for å finne de skyldige. Blant de første oppgavene er analyser av sprenglegemene. Et sentralt spørsmål er om det dreide seg om selvmordsbomber eller andre typer bomber. Dette vil påvirke etterforskningen; dersom det dreier seg om selvmordsbomber kan det i enkelte tilfeller være mulig å finne DNA fra gjerningsmannen. Det er også viktig å identifisere sprengstoffet og utløsermekanismen, da dette kan gi gode indikasjoner på hvem som står bak.
Det er også mer enn 10 000 overvåkningskameraer på undergrunnsbanen, og svært mange i gatene i London. Politiet har startet det enorme arbeidet med å gå gjennom materialet fra disse kameraene i håp om å finne bilder som kan bidra til en oppklaring. Mer enn 2500 filmer ble samlet inn fra kameraene i løpet av de første dagene etter angrepet.
Det ble i løpet av de første fire dagene ringt inn 2000 tips til etterforskernes tipstelefon.
Flere land, blant annet Israel og USA, har tilbudt assistanse til etterforskningen. I første omgang vil Metropolitan Police Service, som har stor erfaring med bomber fra tidligere terroraksjoner, utføre arbeidet sammen med britiske etterretningstjeneste. Senere, dersom det viser seg at det er personer bosatt i andre land som står bak angrepet, kan det forventes at Interpols nettverk vil bli tatt i bruk.
10. juli.
10. juli ble tre personer pågrepet med henvisning anti-terrorlover på Heathrow. De tre skal ha blitt pågrepet i forbindelse med en annen etterforskning, og det er mulig at de forsøkte å komme seg ut av Storbritannia fordi man forventer en opprulling av miljøer knyttet til terrororganisasjoner.
11. juli.
11. juli ble et hus i Lublin i Polen, som eies av en britisk statsborger av pakistansk opprinnelse, gjennomsøkt av polske spesialstyrker. Dette skal ha skjedd som et ledd i etterforskningen. Mannen ble ikke pågrepet.
12. juli.
12. juli ransaket britisk antiterrorpoliti seks hus i Leeds-området i West Yorkshire. Sir Ian Blair fra Metropolitan Police Service bekreftet at dette skjedde i forbindelse med etterforskningen, og var utløst av funn gjort på åstedet. Han sa samtidig at man mente det var sannsynlig at det kunne komme ytterligere angrep i London eller andre steder i England.
I første omgang ble ingen pågrepet, men i et av husene skal politiet ha utført en kontrollert sprengning. Bevæpnet politi tok stilling utenfor et hus i Burley i Leeds, og omkring 500 mennesker ble evakuert fra området. Politiet annonserte etterpå at betydelige mengder sprengstoff og utstyr hadde blitt beslaglagt.
En teori som ble offentliggjort var at personer fra Leeds kunne ha utført angrepet og deretter forlatt byen. Politiet hadde allerede begynt å fokusere på King's Cross stasjon som et mulig sted hvor aksjonen ble innledet, ettersom alle de tre togene og bussen hadde vært innom denne stasjonen. Togene fra Leeds kommer også inn på King's Cross.
Det ble også bekreftet at britisk politi hadde vært i kontakt med sine spanske kolleger, som har erfaring med denne typen etterforskning etter terrorangrepet i Madrid mars 2004.
På ettermiddagen annonserte politiet at minst en av gjerningsmennene omkom under angrepet, at det var sannsynlig at to til også hadde blitt drept av bombene, og at status for en fjerde mistenkt var usikker. Dokumenter tilhærende tre av dem ble funnet på åstedene. En slektning av en av de mistenkte ble arrestert i Leeds. Politiet hadde identifisert de mistenkte ved hjelp av opptak fra et overvåkingskamera.
I Luton ble store deler av sentrum omkring stasjonen stengt av, og all togtrafikk forbi byen ble stanset i en periode. Det ble utført fem kontrollerte sprengninger av gjenstander i eller omkring den ene bilen, hvor man fant en betydelig mengde eksplosiver. Den andre bilen inneholdt ikke eksposiver, og ble tauet til Leighton Buzzard for tekniske undersøkelser.
Det ble i løpet av dagen klart at det dreide seg om selvmordsbomber.
13. juli.
Navn på fire som skulle ha utløst selvmordsbombene, samt en person som er mistenkt for å planlegge angrepet, kom ut i pressen. Det viste seg etter noen dager at listen var stort sett sammenfallende med politiets konklusjoner.
Angrepet i historisk kontekst.
Man må tilbake til da V2-rakett drepte 131 mennesker i Stepney den 27. mars 1945 for å finne et bombeangrep i London som har krevd flere menneskeliv. Tar man med ulykker må man tilbake til 1952, da 112 omkom i en togkollisjon ved Harrow & Wealdstone stasjon.
For Storbritannia som helhet var angrepet det nest verste i antall ofre, etter Lockerbiebomben i Skottland, som krevde 270 menneskeliv. De neste i rekken er Omaghbomben i Nord-Irland 1998 (29 døde) og Birminghambombene i 1974 (21 døde). Aksjonen er den første koordinerte aksjon utført av islamister i London.
Den er også den hendelse som har krevd flest menneskeliv på Londons undergrunnsbane noensinne; de neste i rekken er Moorgate-ulykken i 1975 (43 døde) og brannen på King's Cross i 1987 (31 døde).
Det har blitt utløst bomber mot kollektivtrafikken i London tidligere. 10. september 1973 utløste IRA to bomber; en på King's Cross stasjon og en på Euston stasjon. I februar og mars 1976 plasserte IRA flere sprenglegemer i undergrunnsnettet. 4. mars 1976 ble åtte mennesker skadet av en bombe på Cannon Street undergrunnsstasjon, og 11 dager senere ble ni skadet på West Ham stasjon. Noen sekunder etter at den andre bomben gikk av ble togføreren skutt ned og drept mens han forsøkte å følge etter en av terroristene. To bomber ble uskadeliggjort ved Oxford Circus undergrunnsstasjon og Wood Green undergrunnsstasjon.
I nyere tid har det bare vært én annen bombe på en buss i London. Den 18. februar 1996 gikk en bombe av på en buss på Wellington Street ved Aldwych. Det eneste offeret var et IRA-medlem som fraktet bomben. Etterforskningen viste at den ikke var ment som en selvmordsbombe, men at den gikk av ved et uhell under transport til et annet sted.
Angrepet hadde også, med fire bomber, det høyeste antall eksplosjoner i et enkelt terrorangrep i Storbritannia siden Blodige fredag i Belfast 1972, da 22 bomber gikk av. Det krevde det høyeste antall dødsofre i et angrep på kollektivsystemer på verdensbasis siden angrepet i Madrid i 2004.
Angrepet var den første terroraksjon i London som krevde menneskeliv siden 30. april 1999, da nynazisten David Copeland utløste en bombe på Admiral Duncan pub i Soho som drepte tre mennesker.
Eksterne lenker.
2005
Terrorangrepet i London 20050707


Abu Hamza al-Masri.
Sjeik Abu Hamza al-Masri (født 15. april 1958) er en fundamentalistisk islamist i England. Han leder Finsbury Park Mosque, som har blitt knyttet til personer som Zacarias Moussaoui og Richard Reid, og regnes som en av de mest radikale islamister i Storbritannia. Mange muslimer har fordømt hans ekstreme holdninger.
26. august 2004 ble han arrestert av britisk politi under seksjon 41 av Terrorism Act 2000, som gjelder bestilling av, forberedelse til eller utføring av terrorhandlinger. Han ble sluppet fra 31. august. Den 19. oktober samme år ble han tiltalt for seksten forbrytelser, inkludert oppfordring til mord på ikke-muslimer og intensjon om å skape rasehat.
Han ble 7. februar 2006 funnet skyldig for flere tilfeller av blant annet planlegging av mord og for å ha oppfordret til rasehat. Dommen lød på syv års fengsel.


Marcus Tudgay.
Marcus Tudgay (født 3. februar 1983) er en engelsk fotballspiller som spiller spiss for Nottingham Forest FC.
Tudgay har tidligere spilt for Derby County FC og Sheffield Wednesday FC. Han debuterte for Derby County mot Gillingham den 13. august 2002.


Tavistock Square.
Tavistock er en plass i Bloomsbury i London, ikke langt fra British Museum. Den ble anlagt i 1820-årene av arkitekten Thomas Cubitt. Midt på plassen står en statue av Mahatma Gandhi, som ble reist i 1968. Fred er et gjennomgangstema i parken, hvor det er flere trær som er plantet i forbindelse med fredstiltak eller til minne om ofre for krig, samt et monument for militærnektere.
Det ligger en rekke hoteller rundt plassen, og British Medical Association (BMA) har sitt hovedkvarter der.
Under terrorangrepet 7. juli 2005 gikk en bombe av på en buss på Tavistock Square.


Russell Square.
thumb
Russell Square er en stor plass med et hageanlegg i Bloomsbury i det sentrale London. Den ligger like ved University of Londons hovedbygninger og British Museum. Russell Square undergrunnsstasjon ligger like ved plassen.
Plassen ble anlagt i begynnelsen av det 19. århundre, og i 2002 ble den restaurert slik at den ligner den opprinnelige planen. I midten av plassen står en fontene med stråler som kommer rett ut fra bakken.
Navnet kommer fra familien til jarlene og hertugene av Bedford, som i 17. og 18. århundre utviklet familiens eiendommer i London, blant annet Covent Garden og eiendommen som nå er Russel Square. Noen av husene fra denne tiden er bevart på vestsiden av plassen.
På det nordvestlige hjørnet står en blå plakett som forteller at T.S. Eliot bodde der en periode.


Sebastián Eguren.
Sebastián Eguren Ledesma (født 8. januar 1981 i Montevideo) er en uruguayansk fotballspiller, som for tiden er under kontrakt med den spanske klubben Sporting Gijón. Eguren ble i juli 2005 hentet til Rosenborg sammen med landsmannen Alejandro Lago på anbefaling fra Terje Liverød. I februar 2006 ble han vraket av daværende trener Per-Mathias Høgmo og leid ut til sin forrige klubb, Montevideo Wanderers, frem til 1. juli samme år. Etter at leieperioden med Montevideo Wanderers gikk ut, valgte Rosenborg å leie ham ut til Hammarby.
Senere bestemte Hammarby seg for å kjøpe Eguren fra Rosenborg på permanent basis, så han ble dermed solgt til Hammarby mens svenske Fredrik Stoor gikk motsatt vei. I 2008 ble han videresolgt til Villarreal i Spania, hvor han er en meget sentral spiller. Eguren kan bekle de fleste plassene på midtbanen, og er kjent for å være en målfarlig spiller som er flink til å komme seg inn i motstandernes felt. Han har spilt 23 landskamper for.


Alejandro Lago.
Eduardo Alejandro Lago Correa (født 28. juni 1979) er en uruguayansk fotballspiller. Lago kom til RBK etter anbefalling fra Terje Liverød. Til tross for at han var en av lagets beste spillere i den tunge høstsesongen 2005, ble han i februar 2006 vraket av daværende trener Per Mathias Høgmo og leid ut til den uruguayanske klubben Bella Vista. Avtalen utløp 1. juli samme år, samme dag som Lago ble klar for et nytt utlån, denne gangen til IFK Göteborg. I januar 2007 bestemte imidlertid Rosenborg seg for å gi Lago en ny sjanse i RBK-forsvaret. Lago startet i serieåpningen mot Viking, men måtte ut med skade allerede etter 39 minutter. I juni da både Christer Basma, Miika Koppinen, Vidar Riseth og Bjørn Tore Kvarme slet med skader fikk Lago noen kamper, men da høsten kom var han ute av laget for godt. Grunnet EØS-regler kunne kun tre spillere fra utenfor EØS-området benyttes i samme kamp. Og i hard konkurranse med Yssouf Koné, Abdou Razack Traoré og Didier Konan Ya fikk ikke Lago engang sitte på benken.
Som en konsekvens av dette maktet Lago heller ikke å oppfylle kravet om å ha spilt halvparten av kampene for å få ny arbeidstillatelse; spilte ni av 40 kamper. Rosenborg så seg derfor nødt til å avslutte samarbeidet med Lago i november – ett år før kontrakten gikk ut, sjøl om klubben egentlig var interessert i å beholde hardhausen.
Ved juletider ble derimot reglene endret. Utenlandske spillere fra og utenfra EØS-området ble likestilte, og kravet om spilletid forsvant. Rosenborg som hadde mistet både Miika Koppinen og Vidar Riseth, valgte derfor å hente tilbake Lago i januar 2008. Etter å ha spilt flere treningskamper gjennom vinteren ble Lago vraket i serieåpningen. Og med nyinnkjøpte Kris Stadsgaard og Vadim Demidov virket veien lang til en fast plass på laget. Men da Bjørn Tore Kvarme ble skadet og Vadim Demidov ble flyttet opp på midtbanen fikk Lago spille fra start i kampen mot Vålerenga den 20. april. Lago og Stadsgaard såg ut til å utfylle hverandre perfekt. God innsats gjennom våren og sommeren førte til at RBKwebs lesere kåret ham til månedens spiller i både mai og juli. Den 29. oktober 2008 forlenget Lago kontrakten med RBK etter å ha vært ønsket av flere europeiske klubber som feks tyske 1. FSV Mainz 05. Lago valgt ikke å fornye kontrakten etter 2011-sesongen og flytter hjem til Uruguay
I Januar 2012 ble han klar for klubben Montevideo Wanderers som satser tungt.


Mikael Dorsin.
Mikael Frank «Micke» Dorsin (født 6. oktober 1981 på Lidingö, Sverige) er en svensk fotballspiller som for øyeblikket spiller venstreback for Rosenborg. Han har i tillegg spilt flere kamper for det.


Bloomsbury (London).
Bloomsbury er et område i Camden i det sentrale London. Det har navn etter William de Blemund, senere forvansket til Bloomsbury, som kjøpte området i 1201.
Noen av de vakreste plasser og offentlige hager i London ligger i Bloomsbury, blant annet Russell Square, Bloomsbury Square, Gordon Square, Tavistock Square og Woburn Square. Blant viktige bygninger finner man British Museum, British Library og University of Londons hovedbygninger.
Området har gitt navn til Bloomsbury Group, en gruppe kunstnere på begynnelsen av det 20. århundre.
Kollektivtransport.
I tillegg ligger den nedlagte British Museum undergrunnsstasjon i Bloomsbury.
Under terrorangrepet mot London den 7. juli 2005 gikk flere bomber av i Bloomsbury.


Aldgate East undergrunnsstasjon.
Aldgate East undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Whitechapel, i bydelen Tower Hamlets, og er i kollektivsone 1. Stasjonen betjener Hammersmith & City-linjen og District-linjen. Mange av passasjerene er pendlere til og fra City of London, som ligger like ved.
Den opprinnelige stasjonen ble åpnet som en del av en utvidelse av Metropolitan District Railway, som nå er District-linjen. Den lå på et dårlig sted fordi det var nødvendig med en ekstremt krapp sving, og i 1940-årene ble den flyttet noe østover. Den neste stasjonen, St. Mary's undergrunnsstasjon, ble da stengt og erstattet med en ekstra inngang på Aldgate East.


Konklavet 1799–1800.
Konklavet 1799–1800 fant sted i Venezia og valgte etterfølgeren til pave Pius VI, som døde i fransk fangenskap i Valence den 29. august 1799. Konklavet trådte sammen den 30. november 1799 og varte helt til 14. mars 1800, da kardinalene valgte Giorgio Barnaba Luigi Chiaramonti, som tok navnet Pius VII.
Under Østerrikes beskyttelse.
a> var kontrollert av franskmennene måtte man møtes annetsteds.
Etter Pius' bortgang i fransk fangenskap i Valence ved Rhône den 28. august 1799 møtte konklavet i 30. november. Ifølge en bestemmelse Pius VI hadde gitt i november 1798 skulle det finne sted i den by i et katolsk styrt land der det ved hans død skulle befinne seg det høyeste antallet kardinaler. Han ønsket med dette å forhindre et franskdominert valg, eller at franskmennene sammenkalte til et "motkonklave" i Frankrike. Det var kjent at han hadde tenkt seg Venezia, som var under keiserlig styre, men han hadde ikke foreskrive dette ettertrykkelig.
Det viste seg uansett å være Venezia som oppfylte de pavelige spesifikasjoner. Det var 33 av Den katolske kirkes kardinaler som trådte sammen i benediktinerklosteret San Giorgio på øya San Giorgio Maggiore der. Etter noe tid ankom nok en; den østerrikske kardinal Franziskus Herzan von Harras.
Venezia, likesom store deler av Nord-Italia, var den gang under Østerrike. Under valget stod kardinalene under østerriksk beskyttelse – den tysk-romerske keiser Frans II bestred dessuten mange utgifter knyttet til pavevalget. Dessuten var kardinal Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón av Toledo viktig; han støttet konklavet blant annet ved å finansiere mange fattige kardinalers reiseutgifter.
Konklavets forløp.
Allerede da kardinalene tok inn i de munkecellene de var tildelt, var misstemningen til å ta og føle på.
Fraksjonene.
Til å begynne med holdt "zelantigruppen" klar avstand fra enhver storpolitisk partidannelse, selv om deres mål om å bevirke en gjenopprettelse av Kirkestaten mer realistisk ville tale til fordel for en kandidat som helte i østerriksk retning. Zelantiene var opptatt av å kjempe for Pavestolens fulle rettigheter, men dets medlemmer holdt distanse både til "det østerrikske parti" og til "de moderate", som vel var beredt til kompromisser men som i sine hjerter var fiendtlig stemt mot Østerrike. "Moderati"-partiet var villig til å tilpasse seg Kirkestatens undergang som et blivende historisk faktum.
Det var imidlertid ikke til å unngå at medlemmer av zelantiene etterhvert graviterte mot den ene eller annen av de to grupper, men disse gruppene var imidlertid så innbyrdes splittet at det var meget vanskelig for dem å manøvrere. Derfor tok det flere uker før noen av deres ledere, — Herzan for Østerrike og Albani for de moderate — våget å fremme noen kandidat for alvor.
Imens holdt hoffene i det franskvennlige Napoli og Wien nøye oppsikt med hverandre med tanke på fremtiden for Kirkestaten, som var blitt avskaffet av stormaktene og hvis territorier Napoli og Wien hadde forsynt seg av, hver på sin kant. De erklærte seg villige til å restituere de områder de holdt, men bare dersom den annen part tok det første skritt. Men ingen av dem ville ta det første skritt i mangel av gjensidige garantier. Verken keiser Frans II eller kong Ferdinand IV syntes å ha særlig tillit til noe «gentlemen's agreement» mellom seg.
Kardinal Bellisomi lanseres.
Prosessen gikk i baklås, fordi flere kandidater ble blokkert ettersom de ikke passet enten franskmennene eller østerrikerne. Til å begynne med fikk den avdøde pave Pius VIs protegé kardinal Carlo Bellisomi endel oppslutning og ble nesten valgt, men en aktiv minoritet blokkerte ham, samtidig som kardinal Herzan presenterte et østerriksk veto mot ham.
Kardinal Mattei lanseres.
Det østerrikske parti foretrakk klart kardinal Alessandro Mattei fremfor Bellisomi, og i begynnelsen av februar mente Herzan at tiden var inne for å presentere hans kandidatur. Mattei var en av de kardinaler som hadde gått inn for Tolentino-traktaten, og det kunne dermed påregnes at han ville holde seg til den som pave. Dette passet det østerrikske parti (Østerrike hadde profittert stort ved oppstykkingen av Kirkestaten som fant sted etter Tolentino), men å få en så sannsynlig tilhenger av denne traktaten utgjorde en for sterk utfordring mot de øvrige kardinaler.
Dessuten hadde Herzan klart å bli mektig omstridt på grunn av sin deklaratoriske stil og fordi det ble klart at han som keiserens representant ville motarbeide enhver kardinal som kom fra Frankrike, Spania, Piemonte, Sardinia, Sicilia eller Napoli. Dermed var jo valgmulighetene heller sterkt innskrenket i et konklave som i utgangspunktet hadde eksepsjonelt få kandidater iblant seg.
Dette ledet de forskjellige fraksjoner av den anti-østerrikske opposisjon til å utvikle et sterkere samarbeide. Albanis parti oppviste en så sterk og ubrutt front at mot slutten av februar hadde Matteis kandidatur havarert.
Kardinal Gerdil lanseres.
Men det var én ting å forene opposisjonen til forsvar mot en felles motstander, og noe helt annet å selv gå på offensiven. Her var Albanis oppgave ikke bare vanskeliggjort av de anti-østerrikske kardinalers sprikende holdninger, men også av at man ikke visste hvilke andre kandidater som den østerrikske keiser hadde skrevet ned på Herzans fortegnelse over dem som det skulle nedlegges veto mot. Et forsøk på å fremme den savoiardiske kardinal Gerdils kandidatur ble gjort, men han ble sjaltet ut av et nytt østerriksk veto.
Den nøytrale kandidat.
Situasjonen var nå tilsynelatende fullstendig fastlåst. Den eneste mulighet måtte ligge i å velge en «nøytral» kandidat.
"Kardinal Ruffos rolle".
Blant de napolitanske prelatene var det en kardinal Ruffo, som kom fra et siciliansk fyrstehus og var en hengiven tilhenger av "braschiene" (så kalt etter den nylig avdøde pave, Pius VI, hvis gamle navn hadde vært Giannangelo Braschi). Men det var også Ruffo som hadde assistert braschienes miksing og triksing for å berike seg selv. Ruffo hadde dermed hatt en høy stjerne hos den avdøde kardinalnepoten, men ettersom hans navn og rykte var knyttet til kongen og dronningen av Napoli, og til Napolis statsminister Lord Acton, i forbindelse med den antirevolusjonære kampanjen i Roma, var hans anseelse i den liberale kardinalsfraksjon på minussiden. Og hva gjaldt "zelantiene" var de forskrekket over det lite oppbyggelige levned han hadde lagt for dagen ved dronning Marie Carolines hoff. De ville ikke ha noe å gjøre med ham. Ettersom han var en sicilianer, var han naturlig mistrodd av det østerrikske parti. Dermed fikk han den kalde skulder i alle leirer.
"Kardinal Maurys forkjærlighet for sjokolade".
a>, øya ved Venezia der konklavet ble avholdt.
Til slutt ble Chiaramonti foreslått som den "nøytrale" kandidat, og her hadde Ruffo en finger med i spillet. I munkecellen ved siden av Ruffo var den franske kardinal Jean-Siffrein Maury, som representerte den franske eksilkonge Ludvig XVIII. Han var lite opptatt av de forskjellige kardinalpartiers allianser og planlegging. Vel så viktig var det at han var meget glad i finere sjokolade, og at Ruffo hadde mottatt en stor forsyning av dronning Marie Caroline med den edleste sjokolade som var å oppdrive. Under de langtrukne dager og uker avlåst og isolert i klosteret under konklavet ble den franske og den sicilianske kardinalen ofte sittende sammen over en kopp sjokolade, og de ble gode venner. Ruffo var vel oppmerksom på at enhver kandidat som ble lansert av ham, ville bli betraktet med den største mistenksomhet og neppe ha noen sjanser. Derfor måtte han holde seg selv i kulissene.
Den mann Ruffo ønsket å fremme, var kardinal Chiaramonti, som alltid hadde forholdt seg respektfullt overfor Ruffo. Under deres samtaler i klosterhaven hadde Ruffo også funnet ut at Chiaramonti hadde synspunkter og holdninger som han kunne istemme i på mange punkter. Chiaramonti hadde alltid holdt avstand til fraksjonene, og da franske og østerrikske styrker hadde kjempet mot hverandre på slagmarken nær hans bispesete Imola, hadde han vist den samme omsorg for de sårede fra begge sider. Hans holdninger og personlige levned ville tilfredsstille "zelantienes" høye krav. Chiaramonti var av passende alder (56 år), og var på farssiden beslektet med Braschislekten. Han hadde Braschi-paven å takke for sin geistlige karriere. "Braschienes" støtte ville dermed ikke være noe problem, og dermed ville også Albanis støtte være oppnåelig. Videre kunne Ruffo ved hjelp av sitt vennskap med Maury presentere Chiaramontis kandidatur for konklavesekretæren Consalvi, som riktignok ikke var kardinal men som likevel hadde betydelig innflytelse.
"Kardinal Maury lanserer kardinal Chiaramonti".
Slik gikk det til at kardinal Chiaramonti ble lansert som "nøytral" kandidat av kardinal Maury. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal Ercole Consalvi, ble den potensielle motstand fra det østerrikske parti nøytralisert.
"Kardinal Consalvis rolle".
Consalvi visste at Herzan ville være helt urokkelig hva gjeldt kravet om at den nye pave skulle være villig til å ratifisere Tolentino-traktaten, så Consalvi prøvde ikke en gang å ta opp Chiaramontis navn med ham. Derimot var det ikke alle i det østerrikske parti som la slik vekt på denne traktaten, og dem fikk Consalvi over på sin side. Herzan forstod ikke før kvelden før den avgjørende avstemning hva som var i ferd med å skje, og ettersom Chiaramonti ikke stod på hans liste over kardinaler keiser Franz II ville nedlegge veto mot, kunne han ikke gå til motaksjon. Det er også sannsynlig at en samtale Herzan hadde med Chiaramonti overbeviste ham om at det ikke ville skade om det likevel ble han som ble valgt.
Kardinal Chiaramontis valg og kroning.
Kardinal Chiaramonti valgt den 14. mars 1800. Han tok navnet Pius VII og ble kronet den 21. mars på en heller spesiell måte; protodiakonen kardinal Doria Pamphilij måtte benytte en tiara (pavekrone) laget av pappmasjé, av venezianske adelskvinner. De hadde dekorert dem med sine egne edelstener.
Oversikten viser kardinalenes antall og oppmøte under konklavene fra 1700 til 2005.
Et unikt konklave.
Konklavet 1799-1800 hadde en rekke særtrekk som atskiller det fra mange av de foregående pavevalg, men også fra samtlige av de senere konklaver.
Dette var det siste konklavet som er blitt gjennomført utenfor Roma. Man må helt tilbake til skismaet mellom pavene i Roma og Avignon (1378–1417) for å finne pavevalg som ikke ble foretatt i Roma.
Konklavet ble gjennomført med det laveste antall deltakende kardinaler (34) siden 1534. Faktisk var det samlede antall kardinaler på denne tiden ikke høyere enn 45, det laveste antall siden de 31 det var i 1513.
Det var også et svært langvarig pavevalg (105 dager), skjønt det umiddelbart foregående, fra den 5. oktober 1774 til den 15. februar 1775, hadde vart i hele 133 dager.
Den østerrikske keiser nedla veto mot "to" kardinaler – det hadde aldri skjedd før, og det skulle heller ikke skje senere.


Christian Bernt Apenes.
Christian Bernt Apenes (født 19. februar 1902 i Fredrikstad, død 20. oktober 1976) var en norsk jurist og sorenskriver i Fredrikstad. Han var gift med Inger Johanne Apenes og var far til Georg Apenes, tidligere direktør for Datatilsynet.
Som student var han teatersjef for Studentteatret ved Det Norske Studentersamfund.


Alexandre Coste.
Éric Alexandre Stéphane Coste (født 24. august 2003 i Paris), kjent som Alexandre Coste, er sønn av fyrst Albert II av Monaco og hans tidligere kjæreste Nicole Coste, som er en flyvertinne fra Togo.
Coste har ikke arverett til den monegaskiske tronen, og vil heller ikke bære Grimaldi-navnet. Han vil derimot ha arverett til fyrstens personlige formue.
Fyrst Albert II vedkjente seg offisielt farsskapet via sin advokat Thierry Lacoste den 6. juli 2005.
Coste, Alexandre
Coste, Alexandre


Sherpa.
Noen nasjonale grupper i Nepal;
Sherpa er en folkegruppe som bor i fjellområdene Øst i Himalaya, i Nepal, India og Tibet. Sherpa betyr en som kommer østfra – «østlending».
Ordet "sherpa" blir ofte feilaktig brukt av turister som synonym til "fjellfører"/"guide".
I Nepal regnes sherpa-folket til himal, som er en fellesbetegnelse for nært beslektede grupper med tibetansk språk og kultur som bor i Himalaya. I Kina er de kjent under navnet "Xiaerba". De regnes av den kinesiske regjeringen som tibetanske.
Antall i Nepal og India.
I følge folketellingen i 2001 var det om lag 130 000 sherpaer i Nepal.
Mange sherpaer hører hjemme i de østlige områdene av Nepal: Solu og Khumbu, som ligger sør og nord i Solukhumbu distrikt, og Pharak, som regnes som et grenseområde mellom dem. Pangboche, som ligger i Khumbu, er den eldste sherpalandsbyen i Nepal. Den er antatt å være 300 år gammel.
Noen bor også lenger vest, i Rolwalingdalen og Helambuområdet nord for Katmandu. De har også emigrert til hovedstaden og andre deler av landet.
De er spesielt konsentrert i distriktene Solukhumbu, Dolkha, Sindhulpalchok, Rasuwa, og i den østlige delen av Taplejung distriktet.
Nettstedet Ethnologue rekner i tillegg med at det bor over 20 000 sherpaer i India, særlig i Darjeeling distrikt i Vest-Bengal i byene Darjeeling og Kalimpong, og i staten Sikkim.
Historie, språk, kultur.
Sherpaene har vandret inn i historisk tid fra Tibet, og har skrevet ned beretninger om migrasjonen sin.
Språket deres, sherpa (internasjonal språkkode xsr), tilhører den sino-tibetanske språkgruppen og klassifiseres som et sørlig tibetansk språk. Det skrives både med det tibetanske skriftssystemet og med devanagari, som også brukes i blant annet nepali og hindi.
De fleste nepalske sherpaer er tospråklige og kan også snakke nepali. Mange som jobber i turistindustrien snakker også vestlige og asiatiske språk, som er vanlige blant turistene.
Fjelldistriktene der sherpaene tradisjonelt har bodd, er fattige og karrige. De levde vanligvis av handel og jordbruk.
Sherpaenes religion er tibetansk buddhisme. Lamaene behersker ofte skriftlig standard tibetansk.
Den etniske gruppen Jirel er etnisk i slekt med sherpaene.
Tradisjonelt har mannlige sherpaer blitt oppkalt etter dagen de er født.
Fjellsport.
Sherpaene var viktige for tidlige ekspedisjoner i Himalaya, der de hadde oppgaver som bærere og guider. I dag blir ordet sherpa brukt synonymt med alle fjellførere i Himalayaområdet. Sherpaene i Nepal liker ikke å bli assosiert med vanlige bærere, siden de ofte fungerer som kjentmenn, får bedre betalt og er mer respektert i det nepalske samfunnet.
Sherpaene er kjent i klatrerkretser for sin ekspertise, utholdenhet og erfaring. Ettersom sherpaene holder til høyt til fjells, har de i likhet med andre fjellfolk flere røde blodlegemer og større hjerte enn folk fra lavlandet. Dette gjør at de kan oppta mer oksygen, hvilket øker yteevnen i høyden.
Den mest kjente sherpaen er Tenzing Norgay fra Darjeeling i India. Han var i 1953, sammen med Edmund Hillary, den første til å bestige Mount Everest.


Brașov.
Brașov (tysk: "Kronstadt", ungarsk: "Brassó") er en by i Romania. Den er administrasjonsentrum i Brașov fylke. I 2002 hadde Brașov 283 901 innbyggere. Brașov ligger i den sentrale delen av Romania i Karpatene og er del av regionen Transilvania.
Historie.
Byen ble grunnlagt under navnet "Corona" (Kronstadt) av ordensbrødre fra Den tyske orden på begynnelsen av 1200-tallet, som sydøstligste tyske by i Siebenbürgen. I 1225 måtte ordensbrødrene forlate byen, og slo seg ned i Baltikum. Byen var gjennom mange århundrer det kulturelle, åndelige og religiøse sentrum for Siebenbürgen-sakserne, den tyske folkegruppen i Siebenbürgen, som hadde slått seg ned i området på 1200-tallet og utgjorde flertallsbefolkningen i byen frem til det 19. århundre. Byen er også en av de syv befestede byene som gav navn til Siebenbürgen. I det 13. og 14. århundre angrep tatarer og tyrkere stadig byen. Så sent som i det 17. århundre var byen og regionen gjennom sin beliggenhet ved grensen til det ottomanske rike stadig truet. Byen og regionen tilhørte siden middelalderen kongeriket Ungarn og dermed det habsburgske rike (senere Østerrike-Ungarn). Siden fredsavtalen i Trianon i 1920 har byen tilhørt Romania. Mellom 1951 og 1961 ble byen kalt "Orașul Stalin" etter Josef Stalin av det sovjetinnsatte kommunistregimet. I 1989 var byen en av de første hvor folk gjorde opprør mot kommunistdiktaturet. I de siste tiårene har byen hatt en rumensk flertallsbefolkning. Det bor imidlertid fremdeles endel ungarere der. Gjennom fordrivelsen etter annen verdenskrig og senere utvandring før og etter 1989, er den tyske befolkningen i mellomtiden nesten helt forsvunnet (den er for tiden på ca. 1 400 personer).
Sport.
Brașovs damehåndballag Rulmentul Urban Brașov tapte i 2007 cupvinnercupen mot Larvik Håndballklubb. Resultatet ble 50-40 til Larvik etter to kamper.


Bronsealderen.
Våpen, smykker og ornamenter fra bronsealderen.
Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder «kobberalderen») og jernalderen. Bronsealderen begynte da menneskene gikk over fra å lage sine verktøy av stein (som i steinalderen) til å lage noen av dem av bronse. Bronsealderen ble avløst av jernalderen da jern ble tatt i bruk som viktigste materiale for verktøy og våpen.
Bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen. Denne oppdelingen kalles treperiodesystemet. I andre deler av verden inklusivt større deler av Afrika sør for Sahara har utviklingen tatt andre retninger og andre klassifiseringssystem blir benyttet.
Klimatisk var bronsealderen relativt mild, særlig i Europa. Det var gode tider for jordbruk og langveis handel vitner om økte overskudd i bonde- og landsbysamfunnene. Oppfinnelsen av hjulet kan ha vært en konsekvens av bronsealderen, det ble brukt både til produksjon av keramikk og til transport av mennesker og varer. Vogner spiller en viktig religiøs rolle i Norden og Sentral-Europa i bronsealderen.
Innledning.
Bronsealderen var en tid da en ny elite, svært dyktige håndverkere og spesialister og et helt nytt og mer hierarkisk samfunnssystem vokste fram. Det var i denne tiden de første egentlige statene oppsto. Mange arkeologer har ment at stater oppstod med jordbruksrevolusjonen, men i Asia oppstod de første virkelige statene først etter bronsealderen, gjerne 3-4 000 år etter at jordbruket ble innført. I Europa gikk det enda lengre tid – her oppstod de første virkelige stater først omkring 1000-500 f.Kr, det vil si i jernalderen, 5 000 år etter at jordbruket ble introdusert.
Den nye samfunnsmessige lagdelingen i bronsealderen ble understøttet av nye religioner og ny religiøs makt. Det som utmerker denne tiden var betydningen av langvarige reiser og handelsforbindelser, i alle fall sammenlignet med den tidligere perioden, den neolittiske perioden eller bondesteinalderen. Nye guder kom til og gamle guder ble redefinert. Guder for krig, for håndverk, for reiser og lignende oppsto. Reisene medførte at ulike forestillinger fikk spredning over et stort område. Denne forestillingsverden kan blant annet studeres i historier som for eksempel eposet om Gilgamesj, Iliaden og Odysseen, og de keltiske sagnene som ble skrevet ned langt senere.
Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Norden 1800 f.Kr. I Norge regnes bronsealderen fra 1.500-500 f.Kr, da den avlsøes av jernalderen.
På grunn av de fåtallige funnene antar man at bronsen i begynnelsen stort sett ble brukt til smykker og andre pyntegjenstander, særlig siden tinn på den tiden var så vanskelig tilgjengelig. En årsak til fåtallige funn kan også være at disse kostbarhetene rett og slett ble passet spesielt godt på. I tillegg til at råmaterialene var kostbare så krevde selve bronsestøpingen mye kunnskap. Derfor var det nok bare de mektigste familiene som var i besittelse av smykker og våpen av bronse.
Opprinnelse.
Når og hvor bronsen ble oppdaget er omdiskutert, og det mest sannsynlige er at bronse ble oppdaget uavhengig av hverandre på flere steder. Det tidligste kjent tinn-bronse er fra det området som nå er Iran og Irak og dateres tilbake til slutten av 3000-tallet f.Kr., men det har blitt hevdet at man har funnet spor av tinn-bronse på 4000-tallet f.Kr. i Thailand. Arsenikkbronse ble laget i Anatolia og på begge sider av Kaukasus ved begynnelsen av 2000-tallet f.Kr. Noen forskere daterer noen gjenstander av arsenikkbronse til maykopkulturen i nordlige Kaukasus og i sørlige Russland så tidlig som på 3000-tallet f.Kr., noe som vil gjøre funnene til de eldste kjente, men andre forskere daterer den samme maykop-gjenstandene til 2000-tallet f.Kr.
Midtøsten og det østlige Middelhavsområdet.
Hver hovedperiode kan bli delt inn i kortere underkategorier som EB I, EB II, MB IIa etc.
a>.Bronsealderen i Midtøsten og i det østlige Middelhavsområdet ble preget av perioder av sentralisering og desentralisering. Dog var den politiske og økonomiske grunnen bystater og disses regionale områder. Under visse perioder ble områder kontrollert og sentralisert av en dominerende by eller herskerfamilie.
Den første var Uruk og dennes urbanisering skjedde i begynnelsen og midten av 3000-tallet f.Kr. Deretter kom området til å bestå av konkurrerende bystater hvor kontrollen over større områder bare kunne opprettholdes i løpet av kortere tid. Etter denne tiden kom en tid med politisk sentralisering som begynte med Sargon av Akkad. Deretter var det igjen konkurrerende bystater som kriget om makten. Denne perioden ble etterfulgt mellom ca 1500 f.Kr. til 1200 f.Kr. av Mykene i dagens Hellas, hettittene i dagens Tyrkia, Assyria, Babylonia og Egypt. Disse statene hadde en nedgangsperiode i løpet av 1200-tallet f.Kr., noe som resulterte i folkevandringer og uår.
Mellom hver periode av sentralisering og desentralisering ble etterfulgt av en tid med krise og krig, invasjoner fra ulike stammer og etterfølgende ødeleggelser av byene. En del av disse krisene kan forbindes til klimaforandringer, eksempelvis de forandringer som skjedde rundt 2300 f.Kr. og tilsvarende da Uruk kollapset rundt 3000 f.Kr. med folkeforflytninger som resultat.
I løpet av hele bronseperioden kan man skimte en større evne til å kontrollere territorier og til å kreve tributter og skatter. I begynnelsen av 2000-tallet f.Kr. finnes det store områder i bystatene av frie jordbrukseiere utenfor byenes kontroll mens det i slutten av 2000-tallet f.Kr. hadde bystatene full kontroll over undersåttene.
Privatiseringen økte i løpet av 2000-tallet f.Kr. i Mesopotamia, spesialisering og selvstendige handelsmenn organisert i familieforetak og laug ble utviklet parallelt med Midtøstens bystater og man kan se selvstendige handelsforetak fra begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. bli stadig mer tydelig i de arkeologiske funnene i karavanerutene mellom Assur og Kanesh.
Balansen mellom tempel og palass-samfunnet og den private foretaksvirksomheten av frie bønder, håndverkere og slaver ble endret gradvis over tid. En følge av denne var at skyldsettingen hos privatpersoner økte og ettersom staten ikke lenger utjevnet all skyld som man av tradisjon hadde gjort tidligere innebar det at mennesker flyttet til andre områder og land. Bystatene var således multietniske og flere språk ble talt av beboerne, fra handelskoloniene til innvandrede grupper som håndverkere, handelsmenn, bønder og soldater. Disse kom under bestemte perioder til å dominere og tok over når statene var på nedgang. Hurritter i det nordligere Mesopotamia og Syria, kassitter i Babylonia og hyksoser i Egypt er eksempler på dette. Lojaliteten lå ikke i det etniske eller til et bestemt språk, men hos kongen i bystatene. Det er en av forklaringene til det enorme kontaktnettet som ble utviklet i Eurasia i løpet av bronsealderen.
Lederskaper var teokratisk og lederne hadde en direkte forbindelse til gudene. Kongene gjennomførte ritualer som om de var guder og guder kunne stundom være mennesker. Stilen og ritualene varierte, men båndene mellom gud og lederskapet var sterke. Handel, reiser og esoterisk kunnskap var en integrert del av maktutøvelsen.
Den egeiske bronsealder.
På 2000-tallet f.Kr. oppsto det rike bysamfunnet i Lilleasia og det egeiske området som ble en forutsetning for videre spredning av bronse til resten av Europa. På Kreta vokste den minoiske kulturen fram og hadde sin storhetstid rundt 2000 f.Kr. og fra ca 1600 f.Kr. ble tyngdepunktet flyttet til det greske fastlandet og til Mykene.
Kobber og tinn eksisterer sjelden i samme område. Den egeiske kulturens bronsealdersivilisasjonen etablert et langtrekkende nettverk som importerte tinn og trekull til Kypros hvor kobber ble utvunnet, og således kunne legeres med tinn for å produsere bronse. Bronsegjenstander ble deretter eksportert vidt omkring og stimulerte også annen handel. Isotopiske analyser av tinn i noen bronseredskaper fra Middelhavsområdet, har indikert at noe kom fra så fjerne steder som Cornwall. Den minoiske sivilisasjon med sentrum i Knossos synes å ha koordinert og beskyttet denne bronsealderhandelen.
Hvordan bronsealderen sluttet i denne regionen, blir fortsatt forsket på og diskutert. Det finnes klare hentydninger til at flere minoiske vasallstater miste store andeler av sin respektive befolkning på grunn av ekstreme sultkatastrofer og/eller pest. Den minoiske kulturens kornlager, som befant seg i området nord for Svartehavet, mistet også brått store deler av befolkningen, slik at eksporten derfra avtok.
Andre teorier har vendt blikket mot Knossos. Vulkanutbruddet på øya Santorini (Thera) i Egeerhavet, kun 65 km nord for Kreta, skjedde på denne tiden. Noen forskere har spekulert i om en tsunami eller flodbølge etter vulkanutbruddet ødela viktige byer på Kreta. Noen har ment at flodbølgen ødela den kretiske flåten i havnene på Kreta og at sivilisasjonen således mistet sitt militære overtak. Uansett synes det som om at de viktigste byene på Kreta brant og ble ødelagt en gang rundt 1450 f.Kr. og at den mykenske sivilisasjonen tok over. En teori er at jernredskaper ble vanligere. Slik mistet tinnhandelen sin betydning. Uten avsetning på tinn ble de minoiske koloniene utsatt for katastrofer som tørke, sult og krig, eller en kombinasjon av disse faktorer, som det minoiske riket ikke hadde noe å stille opp mot.
Sentral-Europa.
Kunnskapen om metall bredte seg gradvis over hele vestlige Asia og Europa, men det tok mer enn 2 000 år før kobber og bronse var alminnelig utbredt. Kobber forekommer sjeldent, og tinn enda mer sjeldent. En fordel med bronse i forhold til redskaper av stein var at når bronseredskapene ble skadet kunne de smeltes om og bli nye redskaper eller våpen.
Antagelig reiste etter hvert smeder rundt i hele Europa og tilbød sin imponerende kunnskap. Omkring 2500 f.Kr. brukte man kobber som strakte seg fra Portugal og Danmark i vest til Pakistan i øst. Tusen år senere var man gått over til bronse i de samme områdene, men da var allerede et nytt metall, jernet, i sin begynnelse i Lilleasia.
Únéticekulturen er den tidligste bronsealderskulturen i Sentral-Europa, dateres til omkring 2400 – 1800 f.Kr. Kulturen er oppkalt etter et gravfelt i Tsjekkia. Kulturen har mindre undergrupper som kulturene i Straubingen, Adlerberg og Hatvan. Noen svært rike gravfelter, som en lokalisert i Leubingen med gravgaver i gull, peker på at et økende sosialt hierarki var allerede til stede i Únéticekulturen. Samlet var likevel gravplasser sjeldne og av liten størrelse i denne perioden.
Únéticekulturen ble etterfulgt av høygravskulturen i den midterste bronsealderen (1600 f.Kr. -1200 f.Kr.), karakterisert av store, kollektive gravhauger. I østlige Ungarn så den tidlige bronsealderen begynnelsen på mako-kulturen, fulgt av ottomány-kulturen og gyulavarsánd-kulturen.
Den sene bronsealderens urnegravkulturen (1300 f.Kr. – 700 f.Kr.), navngitt etter dens gravskikk med å kremere. Den inkluderer kulturer i østlige Tyskland og Lausenitz-kulturen i Polen (1300 f.Kr. – 500 f.Kr.). Det vokste fram viktige gruve- og produksjonssentra med stor produksjon for eksport til hele Europa. Alpene var et viktig gruve- og produksjonsområde, mens mye av bronsefunnene i Danmark fra urnegravtiden skriver seg fra et intensivt produksjonsområde i det nordlige Ungarn.
Store deler av bronsealderen var klimatisk sett relativt varm og tørr, og løvskog med hassel og varmekjære trær vokste så langt nord som Finland. Under bronsealderen ble mye av Sentral-Europa uthogd og det åpne bondelandskapet over store områder oppstod. I den sene bronsealderen, fra omkring 1.200 f.Kr, var det en betydelig befolkningsvekst i Europa og sterkere konsentrasjon av jordbruk, bosettinger, befestede borger og hødvingemakt i hele Sentral-Europa. De befestede stedene fikk gradvis mer makt, de beskyttet handelen og skrev etterhvert ut skatter og avkrevde militærtjenestene fra bondebefolkningen. Ved overgangen til jernalderen utviklet det seg befestede, meget store landsbyer med palisader og forsvarstårn, slik som Biskupin i Polen.
Den sentraleuropeiske bronsealderen ble etterfulgt av jernalderen og hallstattkulturen, omkring 700 f.Kr. – 450 f.Kr. Den forbindes med kelterne, men vi snakker fortsatt ikke om egentlige statsdannelser i Sentral-Europa selv på denne tiden.
Storbritannia og Irland.
a> funnet i Danmark.På de britiske øyene er det antatt at bronsealderen varte fra rundt 2100 f.Kr. til 700 f.Kr. Innvandring brakte nye befolkningsgrupper til øyene fra kontinentet. Nyere isotopiske undersøkelser av tannemaljer i bronsegraver rundt Stonehenge indikerer at en del av de nye folkene kom fra områder rundt dagens Sveits. Traktbegerkulturen viste en annen oppførsel enn de tidligere neolittiske folkene og det kulturelle skiftet var markant. Sammensmeltingen av de ulike folkene gikk antagelig fredelig for seg.
En rik kultur utviklet seg i Wessex i sydlige England. På samme tid var det klimaendringer og hvor det tidligere var varm og tørt ble det mye våtere, noe som tvang befolkningen vekk fra lettforsvarte befestninger i de høyereliggende områdene og ned i dalene hvor det var mer fruktbart. Store kvegfarmer utviklet seg på lavlandet, noe som bidro til økonomisk vekst, men også nedhogging av skogsområdene.
Deverel-Rimbury-kulturen begynte å komme til syne i den siste halvdelen av den midterste bronsealderen, ca 1400 f.Kr. – 1100 f.Kr. Cornwall var en betydelig leverandør av tinn, for det meste til VestEuropa, og kobber utvunnet av gruver som Great Orme i nordlige Wales. Sosiale grupper synes å ha inngått i et stammesystem, men med voksende kompleksitet og hierarki. De tidligere fellesgravene ble individuelle.
Bronsealderen på Irland er spesielt karakterisert av det relativt store antallet av gravhauger.
Bronsealderen i Norden.
I nordlige Tyskland, Danmark, Sverige og til dels også Norge lagde bronsealderens beboere mange distinkte og vakre gjenstander, eksempelvis paret med lurer som ble oppdaget i 1797 i Danmark. Urindoeuropéisk kan ha nådd frem til det nordlige Europa og Norden en gang rundt 2000 f.Kr, og ble opphav til de fleste européiske språk som snakkes i dag.
Omtrent samtidig med antatt spredning av det urindoeuropéiske språket, begynte en vidtrekkende handel, og det ble importert tinn helt fra Cornwall. Fra omkring 1800 f.Kr. fantes det en selvstendig skandinavisk bronsealderkultur, med Danmark som et sentralt bindeledd. Kobber og tinn ble for det meste betalt med rav og skinn. Skinnene byttet handelsmennene til seg mot blant annet flint i Norge. Rav var etterspurt så langt unna som i Egypt. Vi vet ikke hvorfor skandinavene selv unnlot å bruke det til f.eks smykker.
Tidligere mente flere arkeologer at Norge i liten grad hadde noen bronsealder, men at steinalderen i virkeligheten fortsatte med noen få metallgjenstander til pynt. Bosetningen ble antatt å ha ligget langs raene, der jorden er fruktbar og godt drenert. Slettene med leirete jord ble regnet som umulige å dyrke med ard. Men under utvidelsen av E6 i Østfold til firefelts motorvei i 2003-6, fant man rester etter langhus på Stensrød ved Svinesund. Leirslettene ble altså dyrket opp også i bronsealderen, og byggeskikken viser at folk i Østfold levde som bronsealderbøndene på kontinentet. På Solberg gård i Sarpsborg kommuneble det under E6-utgravningen i 2004/5 oppdaget et femten meter langt langhus med en indre stolperekke til å bære taket. (I yngre bronsealder ble et treskipet hus vanlig, med to stolperekker som delte boplassen inn i tre områder.) Reisverket var av tømmer, med vegger flettet av kvist og halm, klint tett med en blanding av leire, strå og kumøkk.
Bronsens utbredelse i Norden skyldtes sannsynligvis at det pågikk en form for organisert handel, og den må ha vært styrt av en mektig overklasse, for det kan ikke ha vært billig å utruste de lange sjøturene som denne handelen krevde.


Cancún.
Hotellområdet langs kysten ved Cancún
Cancún er en kystby i den meksikanske delstaten Quintana Roo. Byen er hovedsete for kommunen Benito Juárez. Den er et verdenskjent turistmål. Cancún hadde 628 306 innbyggere i 2010.
Selve byen ligger på fastlandet, mens hotellområdet befinner seg på en lang og smal øy som er forbundet med broer til fastlandet. Mellom fastlandet og denne øya er lagunene Nichupté og Bojórquez. Øya Isla Mujeres ligger rundt 13 km nord for Cancún, og kan nås med båt fra Puerto Juárez og Punta Sam.
Tidlig i 1970-årene var Cancún fremdeles en underutviklet samling av små fiskerlandsbyer og noen mayaruiner. Sammen med en gruppe internasjonale investorer besluttet den meksikanske regjeringen å gjøre stedet til et internasjonalt turistmål. Det ble bygget vei fra strandområdet til fastlandet og anlagt en internasjonal lufthavn. Byen har vokst fort og har nå omtrent en halv million innbyggere.


St. Olavs hospital.
St. Olavs hospital (tidligere Regionsykehuset i Trondheim) er et av Norges største helseforetak og er en sammenslutning av alle offentlige sykehus i Sør-Trøndelag. Det meste av virksomheten er samlet på Øya i Trondheim hvor et av Nord-Europas mest moderne sykehus nå er under bygging. St. Olavs Hospital eies formelt sett av Helse Midt-Norge, som igjen eies av staten.
I tillegg til virksomheten på Øya, består St. Olavs hospital av Røros sykehus, Orkdal Sjukehus, to psykiatriske sykehus (Østmarka og Brøset), tre distriktspsykiatriske sentre (Orkdal DPS, Nidaros DPS og Tiller DPS), Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk, Psykiatrisk ungdomsteam, Habiliteringstjenesten for voksne – og en rekke psykiatriske poliklinikker.
Hospitalet innehar også mange nasjonale høyspesialiserte funksjoner.
Nøkkeltall.
"Nøkkeltall 2005 for St. Olavs hospital"
Andel øyeblikkelig hjelp somatikk: 64 %
Pasienter på venteliste somatikk: 17 116


Barnehage.
Barnehage eller barnehave (av tysk "Kindergarten") er en institusjon for barn som er under skolepliktig alder. De første barnehager ble grunnlagt av den tyske pedagogen Friedrich Fröbel (1782–1852). Etterhånden er barnehager blitt meget alminnelige i Norge. Fra 1970-tallet har det foregått utbygging av barnehager over hele landet.
Lovregulert.
I Norge blir alle barnehager drevet etter lov om barnehager og rammeplan for barnehager. Alle barnehager skal i utgangspunktet ha en daglig leder med barnefaglig eller pedagogisk utdanning, men det kan søkes om dispensasjon fra dette kravet. Pedagogiske ledere må ha førskolelærerutdanning.
Etter barnehagelovens formålsparagraf skal barnehagen blant annet bidra til å gi barn en oppdragelse i tråd med kristne grunnverdier. Private barnehager kan imidlertid i vedtektene bestemme at denne delen av formålsparagrafen ikke skal gjelde. Det er vedtatt en ny formålsparagraf som ikke henviser til spesifikke religioner, denne er imidlertid ikke trådt i kraft enda.
Opptak til barnehage i Norge.
Opptak til barnehagene er i første omgang basert på det geografiske området som barnehagen ligger i. Opptaket kan også være avgrenset til for eksempel et borettslag eller en bestemt aldersgruppe. Opptakskriteriene defineres av eieren av barnehagen. Kommunen har ansvaret for å tilrettelegge for barn med funksjonshemminger. Hvis man har fått avslag på søknad om barnehageplass, finnes ingen garanti for at man får plass ved senere opptak derom man søker igjen. Det opereres ikke med nummererte ventelister, men gjøres ny vurdering av alle søkere på listen for hver ny ledig plass.
I Norge hadde 250 000 barn barnehageplass ved utgangen av 2007. Cirka 84 prosent av alle ett- til femåringer går til barnehage.
I 2007 var 74 prosent av nye barn i barnehage under tre år. I 2007 fantes det 6 600 barnehager i Norge.
Fra 2006 til 2007 fikk 20 700 flere barn heltidsplass. Økt anvendelse av heltidsplass skjer på samtlige alderstrinn.
Steinerbarnehager.
I Norge finnes det i 2008 over 60 Steinerbarnehager. Barnehagene bygger på en aldersspesifikk pedagogikk utviklet av Rudolf Steiner og en antroposofisk livsanskuelse. I den første 7-årsperioden i barnets liv gjelder det å utvikle det fysiske grunnlaget optimalt, basert på antroposofisk tankegods, som skal hjelpe den videre utviklingen av barnets vilje, følelse- og -tankevirksomhet.


Friedrich Wilhelm August Fröbel.
Friedrich Wilhelm August Fröbel (født 21. april 1782 i Oberweißbach (Thüringer Wald), død 21. juni 1852 i Marienthal (ved Bad Liebenstein)) var en tysk pedagog, og elev av Pestalozzi. Fröbel grunnla den første barnehaven i Bad Blankenburg i 1840. Han innførte begrepet «friarbeid» i pedagogikken, og utviklet prinsipper for lek og læring for barn. Fröbels verk har hatt stor betydning i Tyskland, Japan, USA, Korea, Russland og fremfor alt Skandinavia og mye av Europa ellers.


Charles Lloyd.
Charles Lloyd (født 15. mars 1938 i Memphis, Tennessee) er en amerikansk jazzmusiker.
Han spiller hovedsakelig tenorsaksofon og tverrfløyte, av og til også altsaksofon og andre treblåseinstrumenter.
Etter at han tidlig ble aktiv jazzmusiker i Los Angeles sammen med Gerald Wilson, Chico Hamilton og Cannonball Adderley ble han vidt kjent for kvartetten med Keith Jarrett, Cecil McBee og Jack DeJohnette som han dannet i 1966. Musikken var en ny stil som var en blanding av postbop, frijazz og souljazz, både musikkjournalister og fans var begeistret. I 1968 ble gruppen oppløst og Lloyd lot ikke høre særlig mer fra seg.
Etter å ha truffet Michel Petrucciani i 1982 begynte han å spille av og til igjen og siden slutten av 90-tallet spiller han regelmessig inn album igjen.


Lorenzo Bernucci.
Lorenzo Bernucci (født 15. september 1979 i Sarzana) er en italiensk syklist.
Han har syklet profesjonelt siden 2002, og kjørte i 2002 til 2004 for laget Landbouwkrediet-Colnago (LAN). I 2005 gikk han over til Fassa Bortolo (FAS), før han signerte for T-Mobile Team i forkant av 2006-sesongen.
Bernucci hittil største prestasjon kom da han vant 6. etappe av Tour de France 2005 fra Troyes til Nancy, en etappe der avslutningen ble sterkt preget av en massevelt like før mål. Dette var Bernuccis første seier som profesjonell sykkelrytter.
3. september 2007 ble T-Mobile Team-ledelsen informert av UCI om en positiv A-prøve. Testen viste spor av sibutramine (et middel som undertrykker appetitten) og ble tatt 15. august under Tyskland rundt 2007. Som en følge av dette ble Bernucci trukket fra T-Mobiles lag i Vuelta a España 2007 etter etappen 3. september. Han hevdet at han hadde fått i seg stoffet via Ectiva, som han kjøpte på apoteket. Videre sa Bernucci at han hadde brukt dette preparatet i 4 år og at han ikke visste at sibutramine ble lagt til dopinglisten i 2006. Det å ta medikamenter uten godkjennelse fra lagets leger, var et klart brudd på T-Mobiles regler, og som en følge av dette besluttet T-Mobile å avslutte kontrakten. Bernucci ble utestengt i ett år, og etter at suspensjonen var over 6. september 2008 syklet han for italienske Team Cinelli-OPD. I 2009 syklet han for Team LPR, og fra 2010-sesongen for Lampre-Farnese Vini.
I 2011 ble han utestengt for fem år, samtidig som hans bror, mor, kone og svigerfar fikk mellom tre og fire års utestengelse fra gitte sportsfaciliteter og -arrangement i Italia.


Iqbal Sacranie.
Sir Iqbal Sacranie (født 1951) er generalsekretær for Muslim Council of Britain, den største sammenslutning av muslimske trossamfunn i Storbritannia.
Han ble født i Malawi, og tilhærte en av de mange familiene som flyttet til Storbritannia etter at landet ble selvstendig i 1964. Han fikk sin utdannelse som regnskapsfører i London, og ble direktør for familiens firma.
Sacranie giftet seg i 1976, og har tre barn.
I 1980-årene begynte han sammen med andre muslimer å arbeide med spørsmålet om hvordan det voksende antallet muslimer kunne få en bedre posisjon i det britiske samfunnet, til beste for både seg selv og andre briter. Han var med på å starte flere grupper, som ledet frem til grunnleggelsen av Muslim Council of Britain i 1997.
Sacranie er beryktet for sin uttalelse fra 1989 om at "death is perhaps too easy" for forfatteren Salman Rushdie etter at Ayatollah Khomeini dømte Rushdie til døden for romanen Sataniske Vers og oppfordret muslimer til å myrde ham.
I juni 2005 ble Iqbal Sacranie adlet av dronning Elisabeth II.


Muslim Council of Britain.
Muslim Council of Britain («Det britiske muslimske råd») er en paraplyorganisasjon for over 100 muslimske trossamfunn i Storbritannia. Rådet ble grunnlagt i 1997.
Nåværende (2005) generalsekretær er sir Iqbal Sacranie.


Courchevel.
Courchevel er navnet på et skisportsområde i regionen Savoie i de franske alpene. Courchevel omfatter byene Courchevel 1300 (Le Praz), Courchevel 1550, Courchevel 1650 (Moriond) og Courchevel 1850, som har fått navn etter byenes høyde i meter over havet. Byene blir mer eksklusive og elegante jo høyere man kommer i fjellet, og boligprisene i 1850 er betydelig høyere enn i Le Praz, 1550 eller 1650. Courchevel-dalen omfatter også byen La Tania, som ble bygd som innkvartering for deltakerne i Vinter-OL 1992 i Albertville. De olympiske hopprennene ble arrangert i Le Praz.


Charing Cross Road.
Charing Cross Road er en gate i London. Den går fra Trafalgar Square til St Giles's Circus, og går der over i Tottenham Court Road. Veien har sitt navn fra Charing Cross, et av Eleanorkorsene, som står nær Trafalgar Square.
Gaten er særlig kjent for sine mange bokhandler. Man finner blant annet verdens største bokhandel, Foyles, spesialistbokhandler som Zwemmer's (kunstbøker), Murder One/New Worlds (krim, fantasy, sci-fi) og Comic Showcase (tegneserier), samt en rekke antikvariater. I senere år har flere antikvariater måttet flytte ved fra Charing Cross Road på grunn av enorm stigning i husleie. Den berømte Marquee Club har også holdt til i gaten.
I sørenden av gaten står en statue av Edith Cavell.


Vodafone.
Vodafone-standen ved GSMA Barcelona 2008.
Vodafone er en multinasjonal, privateiet mobiloperatør. Selskapet ble startet i Storbritannia da statsminister Margareth Thatcher tok initiativ til liberalisering av telemarkedet og oppheving av British Telecoms monopol. Hovedkvarteret til Vodafone er delt mellom Newbury i Berkshire, England og Düsseldorf i Tyskland. Selskapet er verdens nest største i sin bransje, bare overgått i kundetall av China Mobile.
Pr. 31. mars 2005 hadde Vodafone 154,8 millioner proporsjonale kunder i 26 markeder (med proporsjonale kunder menes at dersom Vodafone har 30 % andel i et underselskap med en million kunder, regnes 300 000 som Vodafones kunder). Selskapet opererer blant annet i India og flere land i Afrika, men ikke i Norge.
Vodafone har hatt mobiloperasjon i Sverige under navnet Europolitian, men denne virksomheten ble kjøpt opp av norske Telenor i 2005.
Selskapet er listet på Londonbørsen som LSE:VOD.L og på New York-børsen som VOD. Navnet Vodafone står for VOice-DAta-FONE (stemme-data-[tele]fon).
Siden 2007 har Vodafone vært tittelsponsoren til Formel 1-laget McLaren, etter å ha forlatt Ferrari i slutten av 2006 hvor de hadde en langt mindre rolle blant sponsorene. Som følge av dette heter laget nå "Vodafone McLaren Mercedes".


Hackney Central.
Hackney Central er et sted i det østlige London, omkring 6,5 kilometer fra Charing Cross. Det utgjør kjernen i bydelen Hackney, og ble tidligere kalt "Hackney Proper" eller bare Hackney. Sistnevnte betegnelse er fortsatt vanlig å bruke dersom det er klart at man snakker om det spesifikke stedet og ikke hele bydelen.
St Augustine's Tower fra det 13. århundre er den eldste bygningen i Hackney Central
Området var opprinnelig kjent som "Hackney village". Saksere ser ut til å ha bosatt seg der i det 5. eller 6. århundre, og navnet kommer fra "Haca's ey", «Hacas øy», en referanse til at området lå som en øy i et myrlandskap. I Tudortiden fikk området er eksklusivt preg da flere fremtredende medlemmer av det kongelige hoff hadde boliger der, og Henrik VIII hadde et palass nær stedet hvor rundkjøringen i Lee Bridge Road ligger nå. Den eldste bygningen er St Augustine's Tower, som er den eneste bevarte delen av sognekirken fra det 16. århundre. Kirken erstattet en eldre sognekirke fra det 13. århundre. Det var et populært sted for utflukter helt frem til georgiansk tid, da man begynte å reise den moderne forstaden. Med jernbane, trikk og fabrikker forsvant det landlige preget fullstendig, og Hackney sluttet å være en tumleplass for overklassen.
Etter andre verdenskrig ble mesteparten av området bygget opp på nytt. Bare noen få viktorianske terrassehus gjenstår; disse er til gjengjeld svært populære. Det meste av industrien i nærheten, spesielt i Homerton og Lee Valley, er nedlagt. NHS og bydelsforvaltningen er dermed de største arbeidsgiverne.
Blant kjente personer fra Hackney finner man forfatterne Grace Aguilar og Daniel Defoe.
I Hackney Empire Music Hall, som i senere år er restaurert og gjenåpnet, har blant andre Charlie Chaplin og Marie Lloyd opptrådt.


Åttenasjonsalliansen.
Japan Russland Det britiske imperiet Frankrike USA Det tyske keiserriket Italias flagg Kongedømmet ItaliaØsterrike-Ungarns flagg Østerrike-Ungarn
Etter at alliansens ekspedisjonsstyrker hadde slått ned det kinesiske opprøret, ble den kinesiske regjeringen tvunget til å undertegne Bokserprotokollen.


Fylkesvei 515.
Fylkesvei 515 (Fv515) går mellom Grinde og Nedstrand i Tysvær. Veiens lengde er 37 km.
Den tar av fra E39 ved Grinde og går østover til Skjoldafjorden, over Skjoldastraumen, sørover på østsiden av Skjoldafjorden til Espevik og deretter østover forbi Hinderåvåg til Nedstrand ferge.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Digital informasjon.
Digital informasjon er informasjon hvor alle opplysningene (data) er lagret som tall. Datamaskiner er godt egnede til å behandle og lagre digital informasjon.
For at datamaskiner skal kunne representere vår vanlige, analoge hverdag, må alle analoge verdier omformes til ett eller flere tall, med andre ord til digital informasjon. Dette tar to trinn hvor det første er å omvandle det analoge signalet til digitalt ved sampling og lagring av resultatet. Trinn to er å organisere de nyvunnede data i et format som passer til datatypen (måleserie, musikk, bilde) og som kan leses av andre computere eller maskiner (DVD-spiller, mp3-spiller...). Hvordan dette gjøres er gitt av konvensjoner som bedrifter og standardiseringsorganisasjoner er blitt enige om. Eksempler på slik standardisert informasjon er tekst, lyd og bilder som skal lagres eller bearbeides på datamaskiner.
Det er vanlig å gruppere sammenhørende digital informasjon i filer. Filer er noe alle digitale lagringsmedia må kunne forholde seg til. Filer får navn gitt av mennesker eller automatisk. Navnet er todelt med et punktum og etternavnet er en trebokstavers kode som sier hva filen ventes å inneholde. Et musikkstykke er gjerne en fil, liksom et bilde eller en videosnutt er det. En fil kan dog inneholde flere enkeltobjekter.
Tekst.
All tekst vi skriver eller leser på en datamaskin er gjort om til digital informasjon ved at hvert enkelt tegn har fått sin tallverdi. Hvilke tall som blir benyttet er avhengig av hvilken tegnstandard som er i bruk. Som eksempel på tegnstandarder kan nevnes ASCII, ANSI, Unicode og UTF-8. Tegnene vi skriver på tastaturet blir omgjort til tall. Bokstaven lagres og overføres som tall, og søking på ord er søking på riktig sammensetning av tall. Først når en bokstav skal skrives på en skriver eller skjerm blir den omsatt tilbake fra et enkelt tall til figuren som er bokstaven.
Lyd.
Ved å måle tidsforløpet på lyden (som elektronisk signal) med faste, korte tidsintervaller kan vi representere musikk på en datamaskin. Dette kalles punktprøving eller sampling. Hvor god etterligning av virkeligheten vi klarer å lage avhenger av to ting; Hvor kort intervallet mellom hver avlesing er og antall sifre som blir benyttet. Ved å gjøre dette raskt nok med tilstrekkelig oppløsning lurer vi øret til å tro at dette er kontinuerlig informasjon.
For å omforme lyd til digital informasjon benyttes en analog-til-digital omformer (A/D) og motsatt vei en digital-til-analog-omformer (D/A). Antallet sifre brukt av omformeren forteller oss også noe om hvor godt resultatet blir og hvor likt det analoge signalet vi klarer å representere lyden. Artikkelen om sampling inneholder mere om dette.
Den høyeste frekvensen vi kan få med oss ved sampling av lyd er halvparten av punktprøvingsfrekvensen. CD-standarden setter punktprøvingsfrekvensen for musikk til 44 100 Hz. Musikken inneholder frekvenser opp til 20 000 Hz og det er plass til nødvendig anti-alias filtrering opp til 22 050 Hz.
Bilder.
Bilder kan representeres digitalt ved at man måler lysstyrke og fargetone i en rekke punkter i bildet, som en scanner eller et kamera gjør. For å representere et bilde av gråtoner kan en ofte klare seg med 256 verdier per bildepunkt, mens fargebilder gjerne benytter seg av flere tusen eller millioner farger.
Det er flere måter å lagre og representere farger på. På TV og datamaskiner benytter man additiv fargeblanding med grunnfargene Rød, Grønn og Blå RGB. I forbindelse trykking benyttes subtraktiv fargeblanding (CMYK som har grunnfargene Cyan, Magenta, Yellow (gul) og Key (sort)). For å representere bildepunkter digitalt benyttes ett tall for hver grunnfarge. For tiden er 8 bits per farge populært, slik at hvert bildepunkt representeres fullstendig med 24 bits.
Det er utarbeidet en rekke normer for lagringsformat av bilder. Formatene er forskjellige alt etter hva bildene er tenkt å brukes til. Bildene kan få svært store filstørrelser og kompresjon (datamengde-reduksjon) er i utstrakt bruk. Noen pakkeformater er i stand til å gjengi bildet uforandret og andre tilbyr et innstillbart kompromiss mellom bildekvalitet og datareduksjon. Førstnevnte kalles tapsfri kompresjon og sistnevnte kan redusere filstørrelsen adskillig mer an førstnevnte.


Analog informasjon.
Analog er en kvantitativ variabel som kan endres langs en kontinuerlig (trinnløs) skala. De fleste variable er analoge og må oversettes til digital form for å kunne anvendes av en datamaskin.
En «gammeldags» telefonlinje er en analog linje.


Fylkesvei 513.
Fylkesvei 513 (Fv513) går mellom Solheim i Vindafjord og Båtsvik i Tysvær. Veiens lengde er 10,8 km.
Den tar av fra E134 ved Solheim og går sørover langs østsiden av Skjoldafjorden til den møter Rv515 ved Båtsvik.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


EDGE.
EDGE (Enhanced Data rates for GSM Evolution) er en oppgradering av GSM-nettet, som gjør at overføringshastigheten av data øker sammenlignet med GPRS. Forskjellen mellom EDGE og GPRS er at i EDGE overføres flere data i hver tidsluke.
EDGE ble bygget fra omkring år 2000 i Norge, og ble bygget med større flatedekning enn det senere UMTS fordi EDGE innebærer en oppgradering av software i GSM-nettet, som har lengre rekkevidde. I Norge har både Telenor og NetCom EDGE i det meste av sine nett per 1. januar 2005.
En mobiltelefon med støtte for EDGE som er i et område som er bygget ut med EDGE, kan for eksempel sende en MMS-melding eller andre data raskere enn om det ble sendt i GSM-nettet.


Fylkesvei 517.
Fylkesvei 517 (Fv517) går mellom Lovraeid og Jelsa i Suldal. Veiens lengde er 17,8 km.
Den tar av fra riksvei 13 ved Lovraeidet og går vestover langs sørsiden av Sandsfjorden til Jelsa ferge.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 519.
Fylkesvei 519 (Fv519) går mellom Nordbø i Rennesøy og Jelsa i Suldal, størstedels som fergestrekning.
Den tar av fra E39 ved Nordbø og går østover til Hanasand, via tunnel under Talgjefjorden, videre langs sørsiden av Finnøy til Judaberg og deretter med ferge over Nedstrandfjorden til Nedstrand og videre til Jelsa.
30. oktober 2009 ble Talgjefjordtunnelen mellom Rennesøy og Finnøy med arm til Talgje offisielt åpnet etter at arbeidene på veistrekningen hadde startet i august 2006. Fergestrekningen mellom Hanasand og Ladstein ble nedlagt samme dag.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Bård Tufte Johansen.
Bård Tufte Johansen (født 19. juni 1969) er en norsk komiker, produsent og tekstforfatter fra Skien som, særlig sammen med Harald Eia (siden 1994), har skapt en rekke TV- og radioprogrammer i NRK. Han dro et år til USA på videregående skole og jobbet to år som støvsugerselger før han startet i NRKs ungdomsredaksjon i 1990. Han sang også i bandet Utopian Fields, og var med på deres første utgivelse i 1989.
I 2010 forlot Tufte Johansen NRK sammen med Eia og startet produksjonsselskapet Funkenhauser Productions.


Airbus A320.
Airbus A320 er et tomotors jetfly som brukes for passasjer- og fraktflygninger på korte til middels lange strekninger. Flytypen er produsert av Airbus og var den første sivile flytypen som brukte digitalt fly-by-wire-system hvor flygerne kontrollerer rorene ved hjelp av elektronikk i stedet for den tradisjonelle mekaniske teknologien.
Varianter.
A320 er blitt videreutviklet til en familie med fly med den samme grunnleggende konstruksjonen. De andre variantene i serien er den noe kortere A319, den korteste A318 og den forlengede utgaven A321. Passasjerkapasiteten for de ulike flyene i serien varierer fra 100 til 220 passasjerer. SAS har fire A319-fly og åtte A321-fly i sin flåte.
Pr i dag har SAS ingen A320-fly, men de har bestilt 30 fly (samt opsjoner på ytterligere 11) av den såkalte A320neo-utgaven (New Engine Option) med levering fra 2016. Listeprisen er oppgitt til å være 533 millioner NOK per fly.
Norwegian annonserte i januar 2012 at de kjøper inn 222 nye fly, med en opsjon på å kjøpe 150 til. Av disse er 100 stykk Airbus A320neo (som SAS har bestilt), med opsjon på å kjøpe 50 til.


Airbus A318.
Airbus A318 er et jetfly som brukes for passasjer- og fraktflygninger på korte til middels lange strekninger. Flytypen er produsert av Airbus og er en forkortet versjon av Airbus A319 (som igjen var en forkortet versjon av den opprinnelige Airbus A320). Flytypen fløy for første gang i 2002 og kan ta fra 107 til 117 passasjerer. A318 er den første flytypen fra Airbus hvor platene er lasersveiset sammen, i stedet for tradisjonell nagling. Denne teknologien vil også bli benyttet i Airbus A380. Flytypen benytter digitalt fly-by-wire-system hvor flygerne kontrollerer rorene ved hjelp av elektronikk i stedet for den tidligere mekaniske teknologien.
I forhold til andre Airbus-modeller har salget av denne utgaven vært heller dårlig. Ifølge "Airliner World" for september 2006 hadde produsenten fått ordre på 88 fly. Blant de større kundene var Air France med 18 fly, LAN Airlines med 20 og Mexicana med 10. Airbus tester også flyet for å få det godkjent til å benytte London City Airport, noe som vil gjøre flytypen mer attraktiv for europeiske operatører.


Airbus A319.
Airbus A319 er et jetfly som brukes for passasjer- og fraktflygninger på korte til middels lange strekninger. Flytypen som er produsert av Airbus er en forkortet versjon av den opprinnelige Airbus A320 og kan ta fra 124 til 156 passasjerer. Første flygning skjedde i 1995. Flytypen benytter digitalt fly-by-wire-system hvor flygerne kontrollerer rorene ved hjelp av elektronikk istedet for den tidligere mekaniske teknologien. SAS har 4 A319 i sin flåte.


Airbus A321.
Airbus A321 er et to-motors jetfly som brukes for passasjer- og fraktflygninger på korte til middels lange strekninger. Flytypen er produsert av Airbus.
A321 fløy første gang 11. mars 1993 og er en forlenget versjon av den opprinnelige Airbus A320. Flytypen benytter digitalt fly-by-wire-system hvor flygerne kontrollerer rorene ved hjelp av elektronikk istedet for den tidligere mekaniske teknologien.
SAS har 8 A321-fly i flåten.
Lufthansa har 29 A321 i flåten sin.
Novair har 3 A321-fly, mens Thomas Cook Arlines Scandinavia har 6 fly av denne typen i sin flåte.


Airbus A330.
Airbus A330 er et tomotors jetfly som benyttes til passasjer- og fraktflygninger på mellomlange og lange distanser. Flyet produseres av Airbus og kompletteres av Airbus A340, som i utgangspunktet er samme konstruksjon, men med fire motorer og lengre rekkevidde.
A330 finnes i to versjoner, grunnmodellen A330-300 med plass for 295 passasjerer, og den mindre A330-200 med plass for 253 passasjerer i standardkonfigurasjon.
SAS har 4 A330-300-fly i sin flåte, med plass til 264 passasjerer (34 business-seter, 35 economy extra-seter og 195 economy-seter). Utgaven benyttes for det meste på flygninger til USA, bl a mellom Oslo og New York. SAS har også 7 A340-300, som for det meste benyttes på flygninger til Asia.
A330 har en svært god sikkerhetsstatistikk selv om et fly gikk tapt under en testflygning i Toulouse 30. juni 1994 og alle syv ombord omkom. I rutetrafikk har A330 aldri hatt en dødelig ulykke fram til 2009. 1. juni 2009 gikk Airbus A330-200 fra Air France med 228 personer ombord ned i Atlanterhavet på vei fra Rio de Janeiro til Paris. Ulykkesårsaken har ikke blitt fastslått og det er heller ikke kjent om flyet styrtet eller om det ble foretatt en kontrollert nødlanding i havet.
Den 12. mai 2010 styrtet ei Airbus A330-200 i Tripoli i Libya. 103 mennesker omkom, kun én overlevde. Flyet eies av det libyske flyselskapet Afriqiyah Airways. Det var på vei fra Johannesburg til London, og skulle mellomlande i den libyske hovedstaden da ulykken skjedde.
Den mest alvorlige nestenulykken skjedde 24. oktober 2001 da det kanadiske Air Transat Flight 236 mellom Toronto og Lisboa gikk tom for drivstoff midt over Atlanteren og dermed mistet all motorkraft. Flygerne klarte å holde flyet i luften i om lag 20 minutter og gled 120 km inn til en nødlanding på en militærflyplass ved Lajes på Asorene. Uhellet skyldtes en drivstofflekkasje i høyre motor på grunn av feil i vedlikehold av flyet.


Barnsley FC.
Barnsley Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1887, og ble valgt inn i The Football League i 1898. «The Tykes», som er kallenavnet til Barnsley, spiller hjemmekampene sine på Oakwell Stadium i Barnsley. Byen Barnsley ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, omtrent midt mellom storbyene Leeds og Sheffield.
Historie.
Klubben ble stiftet av Tiverton Preedy, og fra 1887 til 1897 var navnet Barnsley St Peter's. I denne perioden deltok laget først i Sheffield and District League fra 1890-1891 og senere i Midland League fra 1895-1896. I 1898 gikk de inn i 2. divisjonen til The Football League, og deres første kamp endte med et 1-0 tap mot Lincoln City. Deres største triumf kom i 1912 da de vant FA-Cupen. Finalen endte uavgjort 0-0 mot West Bromwich, men i omkampen vant laget 1-0. Barnsley var også i finalen 2 år tidligere, men da ble det tap mot Newcastle United.
I seriesammenheng holdt klubben seg i 2. divisjon fram til 1930-årene, da det ble nedrykk og noen år i 3. divisjon (nord). Laget pendlet stort sett mellom 2. og 3. divisjon i tiden etterpå, men i 1964/65 sesongen rykket klubben ned fra 3. divisjon og fikk sitt første opphold i 4. divisjon. Der ble det et opphold på 3 år før Barnsley igjen kunne spille i 3. divisjon. I 1981 rykket klubben opp til 1. divisjon for første gang siden 1959. Her ble de værende fram til 1996/97 sesongen som skaffet laget en 2. plass i serien, og direkte opprykk til Premier League. For første gang i Barnsley sin historie var laget klar for å spille i Englands øverste fotballserie, men det ble med et år i Premier League. Med en 19. plass ble det nedrykk til 1. divisjon (gamle 2. divisjon) igjen.
Siden 2002 har Barnsley spilt på det tredje øverste nivået, som nå har navnet Football League One.
Sesongen 2005/2006 kulminerte dog med at laget rykket opp til The Championship etter å ha slått Swansea 4-3 på straffer i play-off-kampene.
Engelske landslagsspillere.
Fra 1887 til 2005 har Barnsley hatt 1 engelsk landslagsspiller. Han spilte 1 kamp, og scoret ikke mål for England i den kampen. Han spilte fra start, men var ikke kaptein.


Legat.
Et legat er en pengegave som foræres til personer som oppfyller bestemte kriterier. Det finnes legater for mange ulike formål, som f.eks. stipender for ungdom under utdanning eller støtte til livsopphold for eneforsørgere eller vanskeligstilte. Det finnes også mange legater for kunstnere og musikere.
Et legat kan for eksempel opprettes dersom en person testamenterer en sum med penger til et bestemt formål. Det opprettes så et styre som får i oppgave å forvalte disse pengene og fordele midlene etter bestemte kriterier. Pengene investeres gjerne i fond eller aksjer med lav risiko, og det er avkastningen som fordeles mellom verdige søkere.


Tolentino-traktaten.
Tolentino-traktaten av 19. februar 1797 var den fredsavtale som pave Pius VI ble tvunget til å undertegne etter den seierrike franske invasjon i Nord-Italia i 1796–1797. Den førte til en oppstykking av Kirkestaten som ble delt mellom Østerrike, kongedømmet Napoli og (en mindre del) den nyopprettede franske klientstat Den cisalpinske republikk.
Paven måtte avstå Avignon, Venaissin, Bologna, Ferrara og Romagna (som ble utropt til Den anconitanske republikk) og betale 15 millioner franc i krigsreparasjoner, og overlevere en rekke kunstskatter.
Etterspill.
Under et forsøk på å bringe revolusjonen til Roma ble den franske general Mathurin-Léonard Duphot skutt og drept, hvorpå franskmennene okkuperte Roma den 10. februar 1798 og utropte Den romerske republikk fem dager etter. Fordi paven nektet å underkaste seg det franske styre, ble han tatt til fange og ført fra Roma om natten den 20. februar.


Guainía.
Guainía er et departement i Colombia og ligger helt øst i landet. Den grenser til nabodepartementene Vaupés, Guaviare og Vichada samt til Venezuela og Brasil. Hovedstaden heter Puerto Inírida. Guainía ble opprettet som eget departement i 1991.


La Guajira.
La Guajira er et departement nordøst i Colombia som grenser til nabodepartementene Cesar og Magdalena samt til Venezuela og Atlanterhavet. Departementshovedstaden heter Riohacha.


Liste over stortingsrepresentanter 1969–1973.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1969 til 1973. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 150 representanter, fordelt med 74 til Det norske Arbeiderparti,
29 til Høyre, 20 til Senterpartiet, 14 til Kristelig Folkeparti og
Venstre ble splittet, og fra 9. desember 1972 er det 8
representanter for Det Nye Folkepartiet og følgelig 5
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1969-1973


Metronet.
Metronet er en avdeling under London Underground, og er et av to foretak ansvarlig for vedlikehold og utbedring av Londons undergrunnsbane. Frem til 18. juli 2007 var selskapet i privat eie, men det ble satt under administrasjon etter avsløringer om kraftige kostnadsoverskridelser, og senere overtatt av Transport for London/London Underground. Metronet har ansvaret for ni av undergrunnslinjene; "tube"-linjene Bakerloo, Central og Victoria, og de grunne linjene ("subsurface"-linjene), Circle, District, East London, Hammersmith & City og Metropolitan. Før juli 2007 var Metronet et konsortium eid av de fem selskapene Atkins, Balfour Beatty, Bombardier Transportation, EDF Energy og RWE Thames Water.
Selskapet som er ansvarlig for de øvrige undergrunnslinjene er Tube Lines.


7. etappe i Tour de France 2005.
Info.
7. etappe gikk fra den fcranske byen Lunéville til Karlsruhe i Tyskland. Etappen var preget av et langt brudd av Fabian Wegmann. Han var i brudd i 160 km, 149 av disse i et solobrudd. Wegmann ble tatt igjen ca. 20 km fra mål. I spurten seiret McEwen ettar at Boonen og Hushovd feilet. Hushovd la seg på hjulet til Boonen som for første gang denne touren gjorde en dårlig spurt. Dermed endte også Hushovd lenger ned på resultatlista enn ønskelig. Bäckstedt var bra med i spurten og utfordret McEwen inn til døra!
Hovedfeltet ikke langt fra målgang i Karlsruhe
Innlagte spurter.
1. mellomsprint i Rambervilliers (32,5 km)
2. mellomsprint i Brumath (146,5 km)
3. mellomsprint i Rastatt (169,5 km)
Klatretrøye.
Col de la Chipotte 4. kategori (45 km)
Col du Hantz 3. kategori (74 km)
07


Liste over stortingsrepresentanter 1973–1977.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1973 til 1977. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 155 representanter, fordelt med 62 til Det norske Arbeiderparti,
29 til Høyre, 21 til Senterpartiet, 20 til Kristelig Folkeparti,
16 til Sosialistisk Valgforbund,
4 til Anders Langes Parti, 2 til Venstre og 1 til Det Nye Folkepartiet.
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1973-1977


Liste over stortingsrepresentanter 1977–1981.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1977 til 1981. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 155 representanter, fordelt med 76 til Det norske Arbeiderparti,
41 til Høyre, 22 til Kristelig Folkeparti, 12 til
2 til Sosialistisk Venstreparti og 2 til Venstre
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1977-1981


Liste over stortingsrepresentanter 1981–1985.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1981 til 1985. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 155 representanter, fordelt med 65 (66 etter omvalget) til Det norske Arbeiderparti,
54 (53 etter omvalget) til Høyre, 15 til Kristelig Folkeparti, 11 til
4 til Sosialistisk Venstreparti, 2 til Fremskrittspartiet og 2 til Venstre.
Det var omvalg i Buskerud. Det norske Arbeiderparti vant en plass
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1981-1985


Mathurin-Léonard Duphot.
Mathurin-Léonard Duphot (født 21. september 1769 i Lyon i Frankrike, død 27. desember 1797 i Roma), kalt Leonard, var fransk general under de franske revolusjonskriger.
Han var sønn av en steinhugger. Den 25. juli 1785 sluttet han seg til Vermandois-regimentet. Han ble forfremmet til sersjant den 25. mars 1792. Han deltok den franske alpehærens ekspedisjoner i Savoia, og ble deretter sendt til Nice. I november 1794 ble han "adjutant-general chef de brigade". Han nevnes ofte i general Augereaus meldinger. Den 13. juni 1795 ble han fjernet fra rullene over aktive offiserer.
Den 9. februar 1796 ble han innkalt til tjeneste i innenrikshæren. Men han kom tilbake til general Augereau i Italia i august 1796, og var med i kampene ved Mantua, Rivoli og La Favorita.
Han ble forfremmet til brigadegeneral den 30. mars 1797. Deretter dro han til Roma sammen med Joseph Bonaparte. Under sine bestrebelser på å få i stand et revolusjonært opprør der, ble han skutt og drept av folkemengden.
Hans død gav Napoleon påskudd til å okkupere Roma, avskaffe Kirkestaten og opprette lydriket Den romerske republikk.
Duhhot skrev også poesi, og ble kjent for sin diktning ved verkene "Mon rêve" og "Ode aux mânes des héros morts pour la liberté".
Duphot, Mathurin-Léonard
Duphot, Mathurin-Léonard
Duphot, Mathurin-Léonard


Den romerske republikk (1798).
Den romerske republikk ble opprettet den 7. mars 1798, da franske troppestyrker rykket inn i Roma i det som var igjen av Kirkestaten og proklamerte republikk. Dette skjedde under påskudd av å skape ro etter drapet på den franske generalen Mathurin-Léonard Duphot i Roma sent i 1797.
Pave Pius VI ble sendt i eksil til Frankrike, og døde der i 1799. I 1799 ble også Tiberinarepublikken, med hovedstad i Perugia, forent med den romerske republikk.
Den romerske republikk var kortlivet; Kirkestaten ble gjenopprettet i juni 1800.
Historiske stater på den apenniniske halvøy


Bluescreen.
Bluescreen eller greenscreen er et hjelpemiddel innenfor filmproduksjon. Bluescreen og greenscreen kan brukes til å få et objekt, gjerne et menneske, til å se ut som det gjør noe som ikke ville være mulig, eller som setter objektet i fare. Som for eksempel å hoppe fra en høy bygning, fly eller lignende.
Dette gjøres ved at personen for eksempel later som han flyr foran en chroma blå (eller chroma grønn) skjerm. (kan også være i form av tapet, maling etc.). Etter at dette er tatt opp, kan personen som redigerer filmen «keye bort» det blå (eller grønne) for så å sette inn en annen bakgrunn.
Greenscreen og bluescreen trenger god belysning for at fargen skal bli chroma blå/grønn.
Andre farger kan også bli brukt, men grønt og blått er det mest brukte innenfor filmproduksjon fordi det er sjelden at det brukes på settet.
Hvis scenen er digital, eller kan gis en digital representasjon, kan det brukes matematiske modeller for å gjøre det samme. Dette kan i noen tilfeller gi større fleksibilitet på bekostning av noe mer kompleks etterproduskjon.
Bluescreen og greenscreen er noe av det mest brukte innenfor visuelle effekter.


Webmaster.
En webmaster er en person som administrerer eller er ansvarlig for den tekniske siden av et nettsted. Dette kan for eksempel være en nettside, et diskusjonsforum, eller en chattekanal. En webmaster arbeider med konstruksjon, design, programmering og vedlikehold av et nettsted. I større internettrepresentanser er disse funksjonene som regel fordelt på flere personer.
Redaktører og moderatorer er ansvarlig for innholdet av et nettsted.


Glasgow Coma Scale.
Glasgow Coma Scale (også kjent som Glasgow Coma Score, ofte forkortet GCS) er et skåre-system for vurdering av bevissthetsnivået til en pasient, basert på en publikasjon av Teasdale & Jennett (1974) i Glasgow. Systemet kan brukes til vurdering av enhver pasient med bevissthetsnedsettelse, men blir mest brukt overfor pasienter med sykdommer i sentralnervesystemet.
Skalaen består av tre akser, hvor øyeåpning, språkfunksjon og motorisk respons vurderes. Innenfor akse gis det på bakgrunn av pasientens prestasjon en poengsum, som så adderes og tilsammen skal gjenspeile pasientens bevissthetsnivå. En dypt bevisstløs pasient vil ved denne addering ha skåre 3, hvorimot en fullstendig våken pasient skårer 15.


Lee Grant (fotballspiller).
Lee Anderson Grant (født 27. januar 1983 i Hemel Hempstead, Hertfordshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fem engelske fotballklubber. Han spiller nå for Sheffield Wednesday i Football League Championship.
Grant har spilt landskamper på U-19 og U-21 nivå for.
Biografi.
Lee Grant startet sin karriere i Derbys ungdomsavdeling i 1998 etter å ha takket nei til et lignende tilbud fra Chelsea. Etter å ha fullført utdanningen på fotballakademiet ble han tilbudt kontrakt med Derby County i august 2000.
I sesongen 2001/02 var han en periode på utlån til York City, og han fikk med seg 1 ligakamp for klubben fra North Yorkshire før han returnerte til Derby. Han debuterte, som innbytter, for Derby County mot Burnley den 7. september 2002, før han i oktober fikk sin første kamp fra start i lokaloppgjøret mot Nottingham Forest. Totalt fikk han med seg 29 ligakamper i 2002/03-sesongen, og i løpet av den neste sesongen etablerte han seg som førstevalget i mål da han totalt fikk med seg 36 ligakamper. Foran 2004/05-sesongen ble han overraskende vraket til fordel for Lee Camp, og han stoppet på 2 ligakamper for Derby denne sesongen.
Også i den neste sesongen ble han vurdert som et andrevalg, og på grunn av manglende spilletid skrev Grant under på en 3-måneders utlånsavtale med Burnley i november 2005. Han debutere for klubben fra Lancashire mot Leicester den 19. november 2005, men det ble med den ene ligakampen for Burnley, og Grant returnerte til Derby i januar 2006. Den 31. januar 2006 skrev han under på en ny 3-måneders utlånsavtale, denne gang med Football League One laget Oldham Athletic. Grant debuterte for denne klubben i en kamp mot Port Vale den 4. februar 2006, og han fikk tilsammen 16 ligakamper på slutten av 2005/06-sesongen for Oldham.
I mai 2006 returnerte han til Derby County, og den 8. august 2006 spilte han sin første ligakamp for "the Rams" på nesten to år da han voktet målet i en bortekamp mot Stoke City. Siden Stephen Bywater i samme måned ble Derbyspiller ble det med en kamp for Grant i august, men da Bywater ble skadet i september 2006 fikk Grant nok en gang sjansen i mål. Denne jobben hadde han i seks kamper, men foran ligakampen mot Cardiff City den 28. oktober 2006 foretrakk klubbens manager, Billy Davies, nok en gang Bywater som målmann. Totalt fikk Grant med seg 7 ligakamper og 1 cupkamp for Derby i 2006/07-sesongen. Hans kontrakt med klubben gikk ut sommeren 2007, og siden han ønsket å spille mer fotball enn han har fått i Derby valgte han ikke å fornye kontrakten med klubben fra Derbyshire.
Den 2. juli 2007 skrev Grant under på en 3-års kontrakt med Sheffield Wednesday.


Nathan Doyle.
Nathan Doyle (født 12. januar 1987 i Derby, Derbyshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske klubber. Han spiller nå for Bradford City.
Doyle, som er forsvarsspiller, har spilt landskamper på U-16, U-17 og U-20 nivå for England.
Klubblag.
Nathan Doyle, som har vært en del av Derby County sitt fotballakademi, debuterte for Derby allerede som 16-åring. Dette skjedde 1. november 2003 i en ligakamp mot Preston North End, og hans andre kamp i 2003/04-sesongen var returoppgjøret mot Preston den 17. april 2004. Den neste sesongen fikk han med seg tre ligakamper og en cupkamp for "the Rams", mens han i 2005/06-sesongen fikk bokført fire ligakamper for Derby.
I februar 2006 ble han lånt ut til Notts County, og han debuterte for klubben fra Nottinghamshire den 25. februar 2006 i en ligakamp mot Lincoln City. I mai 2006 returnerte han tilbake til Derby County etter tolv ligakamper for "the Magpies". I starten på 2006/07-sesongen var han klar for sitt andre låneopphold da han skrev under på en avtale med Bradford City i august 2006. Hans første kamp for Bradford var mot Nottingham Forest 5. august 2006, og etter å ha spilt 28 ligakamper og 5 cupkamper for Bradford ble Doyle i slutten på januar 2007 hentet tilbake til Derby på grunn av at Hull City ønsket å kjøpe spilleren. Overgangen til Hull ble fullført den 31. januar 2007 for en ukjent salgsum, og Doyle skrev under på en kontrakt som binder han til Hull fram til sommeren 2009.


The Lancet.
"The Lancet" er et britisk medisinsk tidsskrift, som utgis ukentlig av Lancet Publishing Group. Navnet er hentet fra det kirurgiske instrumentet lansett. Den nåværende sjefredaktør er Richard Horton.
I tillegg til The Lancet. finnes det en rekke subspesialiserte tidsskrifter fra Lancet Publishing Group; "The Lancet Neurology" (nevrologi), "The Lancet Oncology" (onkologi) og "The Lancet Infectious Diseases" (infeksjonssykdommer).
Svindelskandale.
I januar 2006 ble det avslørt at en artikkel publisert i "The Lancet" i oktober 2005 var ren svindel. Artikkelen var skrevet av kreftforskeren Jon Sudbø og 13 medforfattere, deriblant Sudbøs tvillingbror, fysikeren Asle Sudbø. En forsker oppdaget at tallene i artikkelen «Non-steroidal anti-inflammatory drugs and the risk of oral cancer: a nested case-control study» umulig kunne stemme, og da Sudbøs arbeidsgiver, Radiumhospitalet, ble kjent med saken, innrømmet Sudbø å ha fabrikkert materialet artikkelen bygget på, som inkluderte nesten 500 fiktive pasienter med fiktive navn, personnumre og sykdomshistorier. Sudbø har også takket en rekke organisasjoner, deriblant Kreftforeningen og Forskningsrådet, for støtte som han aldri har fått.
Skandalen førte til en debatt om "The Lancets" kvalitetskontroll av enkelte av tidsskriftets artikler. "The Lancet" trykket artikkelen etter en såkalt «fast track review», en meget kritisert praksis tidsskriftet begynte med i 1997 og som, etter en redaksjonell vurdering, kun innebærer en overfladisk vurdering av artikkelen med publisering i løpet av 4 uker, men alle originale forskingsbidrag må gjennom en fagfellevurdering.
Eksterne lenker.
Lancet


Embedseksamen.
Embedseksamen, også skrevet embetseksamen,var tidligere den avsluttende høyere eksamen innen alle fagområder ved universitetene i Norge, og ble brukt både på lavere grad, cand.mag., og på høyere grad, det vil si cand.jur. (juridisk embetseksamen), cand.philol., cand.polit., cand.scient., cand.med., cand.theol.), (cand.paed.spec.) og så videre. Betegnelsen falt formelt bort med universitetsloven av 1989, men ble av de ulike fakultetene fremdeles brukt for å henvise til den avsluttende eksamen for studiene der. I dag har betegnelsene bachelor og master langt på vei erstattet henholdsvis embedseksamen av lavere grad og høyere grad.


Konklavet 1823.
Konklavet 1823 førte til valget av kardinal Annibale Della Genga til pave den 28. september 1823, som tok navnet "Leo XII". Han ble valgt selv om det var aktiv motstand fra Frankrike. Han var den pro-østerrikske "zelanti"-fraksjonens kandidat.
Konklavet begynte den 2. september i Quirinalpalasset i Roma, og det skulle ta 26 dager før de lyktes i å velge ny pave. Blant de 56 kardinalene var det to dominerende grupper. Det var for det første "zelantiene", som var pro-østerrikske. De var anført av kardinalene Albani, de Gregorio, della Somaglia, Falzacappa, Pallotta og Testaferrata. Det andre partiet var "de moderate", anført av kardinalene Consalvi, Pacca, Arezzo og Morozzo. Deres styrke og innflytelse var omtrent like stor.
Den østerrikske keiser hadde – med rette – ansett det som tenkelig at en annerledes sinnet kardinal, kardinal Severoli, kunne bli valgt, og ønsket å forhindre det. Gjennom kardinal Giuseppe Albani nedla han derfor østerriksk veto mot et slik utfall straks Severolis stemmetall kom så høyt opp at et valg var overhengende. Det var den 21. september, da Severoli fikk så meget som 26 stemmer.
Da Della Genga ved den 51. avstemningen fikk det tilstrekkelige stemmetall den 27. september ville han av helsegrunner først ikke godta valget, og påpekte tårefull for kardinalene at de hadde valgt "en død mann". Men da kardinalene insisterte på at det var hans plikt å takke ja, aksepterte han valget dagen etter, og tok navnet Leo XII. Han ble kronet den 5. oktober 1823 av kardinal Fabrizio Ruffo.
Det er mulig at Della Gengas svekkede helse var med å skaffe ham det tilstrekkelige antall valgstemmer; enkelte kardinaler trodde de valgte en "overgangspave".


COBOL.
COBOL (COmmon Business Oriented Language) er et programmeringsspråk som har vært i utstrakt bruk for koding av økonomiske og administrative transaksjonssystemer. Det ble konstruert i 1959 initiert av amerikanske forsvarsmyndigheter. COBOL brukes fortsatt i mange eksisterende systemer fordi disse ofte er store, godt uttestet og ikke er utsatt for sterke endringskrav. COBOL og systemene kodet i dette språket ble sterkt fokusert i forbindelse med år 2000-problemet.
Utbredelse.
På slutten av 1990-tallet gjennomførte The Gartner Group en studie som viste at av et estimert antall på 300 milliarder kodelinjer i eksisterende kode er åtti prosent, dvs. rundt 240 milliarder linjer, skrevet i COBOL. De fant også ut at mer enn halvparten av driftskritiske nye applikasjoner fortsatt programmeres i COBOL.
Syntaks.
COBOL har vært et forbilde for utviklingen av SQL, som er det vanligste spørrespråket til bruk mot databaser.


Fredrikstad festning.
"Det grunnmurede provianthus", festningens og byens eldste bygning
Fredrikstad festning ble anlagt ved Fredrikstad i 1663-1666 av ingeniøroffiseren Willem Coucheron etter godkjennelse av kong Frederik II. Den første kommandanten ble utnevnt 6. januar 1662. Det var oberstløytnant Johan Eberhard Speckhan. Foruten selve garnisonen sto fra 1730-årene til omkring midten av 1800-tallet slaveriet under kommandanten. I 1716 var festningen Tordenskiolds base under operasjonene på den svenske vestkysten.
Den eneste gang festningen var i kamp var da Sverige invaderte Norge i 1814. Svenske styrker ble landsatt på sørsiden av Kråkerøy, artilleriet deres beskjøt festningen fra et høydedrag på Kråkerøy som siden fikk navnet Svenskeberget, et navn som fortatt finnes på bykartet. Stillingen var uholdbar, festningen lå helt åpen for fiendtlig ild, og den 4. august 1814 kapitulerte Fredrikstad festning for de svenske styrkene.
Ved kongelig resolusjon i 1903 ble festningen nedlagt som festningsanlegg, men fortsatte å være en militær garnison. I nyere tid er Gamlebyen blitt brukt som et utdanningssted. Fredrikstad festning er unik i Norge i at hele festningsverket er bevart.
Restaureringsplan for festningsverkene ble lagt fram i 1987 og noen år senere bevilget staten midler til en større restaurering av festningen. I forbindelse med omleggingen av det norske forsvaret, ble det i 2001 vedtatt at Forsvarets virksomhet i Gamlebyen skulle nedlegges og 28. juni 2002 marsjerte en ut for siste gang. Anlegget forvaltes av Forsvarsbyggs avdeling «Nasjonale festningsverk».
Fredrikstad festning er nå en turistattraksjon med historiske bygninger, kunstutstillinger og kunsthåndverk.


Candidatus medicinæ.
"Candidatus medicinæ" (for menn) eller "candidata medicinæ" (for kvinner) (forkortet cand.med.) er den latinske betegnelse for en person som har avlagt den medisinske embedseksamen. Den internasjonale tittelen for cand.med. er Medical Doctor ("MD").
I Norge gir dette mulighet til å søke om turnustjeneste ved sykehus og i legedistrikt, som igjen er et kvalifikasjonskrav for å oppnå lisens eller autorisasjon som lege.
Tittelen cand. med. brukes i denne formen i Danmark og Norge, og i forsvensket form i Sverige. Tittelen er direkte sammenlignbar med tittelen oppnådd etter medisinsk studium i de fleste andre vestlige land, f.eks. britisk "MBBS/MBChB" og amerikansk "MD", selv om legestudiet kan variere fra land til land med tanke på varighet og innhold.
Den første som tok denne eksamen i Norge, var Carl Schultz i 1817.


Maestro (sang).
«"Maestro"» er en sang av det norske rockebandet Kaizers Orchestra. Den er tittelsporet til deres tredje studioalbum, utgitt 15. august 2005. Låta ble utgitt som første single fra albumet, 4. juni 2005. Sangen er skrevet av bandets vokalist Janove Ottesen. Den ble spilt inn i Duper Studio i Bergen i februar/mars 2005, og er produsert av Ottesen sammen med Jørgen Træen. «Maestro» var lenge bandets personlige rekord, den nådde trettende plass da den kom ut. I 2010 ble den slått av Hjerteknuser, som nådde femteplass.
Låta lå sju uker på VG-lista i 2005 med fem som beste plassering.
Musikkvideo.
En musikkvideo ble også lagd til låta. Den ble filmet på et lite sirkus nær Berlin i 2005, og det tok kun én dag. Bandet hadde allerede spurt tre norske regissører fra før, men siden ingen av dem hadde tid, bestemte de seg for å spørre den tyske regissøren Uwe Flade og QFilmproduktion. De ansatte på sirkuset spilte en stor rolle i videoen, du kan blant annet se en flammesluker, en slangekvinne og en knivkaster.
Sporliste på singelen.
Alle låter er skrevet av Janove Ottesen.


Sondre Lerche.
Sondre Lerche Vaular (født 5. september 1982 i Bergen) er en norsk musiker og låtskriver.
__TOC__
Biografi.
Låtskriver, sangtekstforfatter, filmkomponist, gitarist, sanger og popartist, født i Bergen 1982, nå bosatt i Brooklyn, New York.
Lerche gjorde seg bemerket lokalt som 13 åring da han opptrådte jevnlig på byens toneangivende musikklubber med bandet Side Effects og solo med eget materiale, samt David Bowie, Elvis Costello og Cole Porter covers. Slik kom han i kontakt med produsent HP Gundersen som ble en tidlig mentor for Lerche. 16 år gammel skrev Lerche platekontrakt med Per Eirik Johansen og Virgin Records, samt de fleste av låtene som omsider ble hans debutalbum, Faces Down, produsert av HP Gundersen (Madrugada, de Lillos) og Jørgen Trœen (Kaizers Orchestra, Jaga Jazzist), utgitt høsten 2001 i kjølvannet av en rekke kritikerroste EP’er og massiv radiospilling.
Albumet ble raskt utgitt i store deler av Europa og Asia og slik begynte utenlandsdelen av Lerches allerede omfattende karriere. Platen var en umiddelbar salgs-, og kritikersuksess og Lerche mottok to Spellemann-nominasjoner og vant trofeet for Årets Nykommer. Albumet solgte til gull og var gjenstand for uttallige utnevnelser blant årets beste album fra kritikere og publikasjoner over hele verden. Mest nevneverdig var kanskje Rolling Stone Magazine som inkluderte Faces Down blant årets ypperste utgivelse og utnevnte albumet til et av årets 10 beste debutalbum da det omsider kom ut i USA høsten 2002. De neste to årene vendte Lerche stadig tilbake til USA for flere omfattende turneer, samtidig som nytt album ble innspilt i Bergen.
Two Way Monologue utkom vinteren 2004 og var om mulig enda mer kritikerrost og raffinert enn forgjengeren. Det resulterte i nok en Spellemann-nominasjon, flere radioslagere og enda en gullplate. Dette ble også Lerches største albumsuksess i USA så langt, og nok en gang turnerte Lerche verden over, med ekstra fokus på USA, samt England der musikkbladet Uncut kåret platen til en av årets beste. Lerche ble også nominert som Beste Nordiske artist under MTV European Awards 2004. Et av Lerches personlige høydepunkt kom da han ble invitert til å opptre på Kongsberg Jazzen sammen med brasilianske Milton Nascimento – en av Lerches største inspirasjonskilder – av legenden selv. Året ble avrundet med en rørende opptreden med Kringkastingsorkesteret på Nobels Fredspris konsert i Oslo, desember 2004.
Vinteren 2005 flyttet Lerche til New York for å skrive sitt neste album. Men skrivefreden ble avbrutt da Elvis Costello inviterte Lerche som sin ”special guest” på en omfattende USA turne. I tillegg samarbeidet Lerche med den Grammy-vinnende amerikanske soul produsenten, låtskriveren, artisten og musikeren, Raphael Saadiq (Prince, D’Angelo, Mary J. Blige) i LA.
Skriveperioden i New York resulterte omsider i to svœrt forskjellige, album. Først utkom Duper Sessions, innspilt med The Faces Down Quartet i Bergen, nok engang med Jørgen Trœen bak spakene. Dette var en uventet avstikker i retning jazzinfluert poplåtskriving, innspilt spontant og upretensiøst i Bergen. Platen både gledet og forundret, og Lerche selv må ha vœrt begge deler da albumet debuterte innenfor Top 5 både på salgslistene hjemme i Norge og på USA’s Billboard’s Contemporary Jazz Chart.
Allerede samme uke Duper Sessions utkom i USA gikk Lerche i gang med innspillingen av neste album, Phantom Punch, i Los Angeles. Nok en gang backet av sitt etter hvert faste bergensmannskap, The Faces Down, samt den Grammy-vinnende amerikanske produsenten Tony Hoffer (Beck, Depeche Mode, Phoenix). Resultatet ble et slags ubevisst motstykke til forgjengeren; aggressivt og energisk, men alltid melodisk oppfinnsomt. Albumet ble turnert på fire kontinenter med The Faces Down; i USA med Lerches norske kollega Thomas Dybdahl som oppvarmer.
Mens Phantom Punch gikk sin seiersgang vinteren 2007 var Lerche for lengst i gang med sitt neste prosjekt. Allerede i 2006 hadde han blitt kontaktet av regissør og Oscar-nominert manusforfatter Peter Hedges (About A Boy, Hva Er Det Med Gilbert Grape?) som ønsket Lerche som eneansvarlig for musikken i hans neste film, Dan In Real Life. Hedges fikk Walt Disney Pictures i ryggen og Lerche ble, uten noe tidligere erfaring med formatet, en av de yngste filmkomponistene og artistene noensinne med hovedansvaret for musikken i en større Hollywood-produksjon.
Det resulterende soundtrack-albumet var en blanding av tidligere utgitte Lerche-låter, spesialkomponerte sanger og instrumentalmusikk, som i kjølvannet av filmens omfattende suksess med storheter som Juliette Binoche og Steve Carell i hovedrollene, ble en salgssuksess i USA. Lerche gjorde også en sterk opptreden på Late Show with David Letterman, for anledningen backet av Norah Jones’ band. DVD utgaven av Dan In Real Life utkom siden med en egen dokumentar om Lerches filmmusikkprosess.
Etter tre albumutgivelser på to og et halvt år, samt konstant turnering og promotering, brukte Lerche 2008 til å hente seg inn igjen og skrive sitt sjette album, Heartbeat Radio. Lerche returnerte til Bergen for innspillingen, denne gang med Faces Down gitarist Kato Ådland som produsent, og mikset platen i Brooklyn med Grammy-vinner Joe Chiccarelli (U2, White Stripes, The Shins). Albumet ble nœrmest en oppsummering av de mange tema, stilarter og retninger Lerche så langt hadde vœrt borti, eklektisk sydd sammen til et ambisiøst men og fengende popalbum.
Amerikansk presse var om mulig mer begeistret enn noen gang, med rosende anmeldelser i NY Times, New Yorker, Washington Post, LA Times og Spin Magazine, samt ytterligere en Spellemannprisnominasjon hjemme i Norge. Heartbeat Radio ble behørig turnert i soloformatet som Lerche har utviklet betraktelig siden hans spede begynnelse. Gjennom over 1000 solo konserter på rocke klubber verden over så vel som Hollywood Bowl i LA og Royal Albert Hall i London har Lerche utviklet seg til å bli en uredd, kreativ og energisk gitarist og sanger som trives alene på scenen, i dialog med publikum.
I mars 2010 sto Lerche, i følge MTV og Rolling Stone, for det sterkeste innslaget under minnekonserten for Big Star vokalist og låtskriver Alex Chilton da han, foran hele verdens musikkbransje på South By Southwest i Austin, Texas, tre dager etter Chiltons død, fremførte klassikeren ”Ballad Of El Goodo” sammen med de gjenvœrende Big Star medlemmene. Samme måned sto Lerche på scenen i Carnegie Hall og var i følge NY Times, sammen med Patti Smith, høydepunktet under en konsert til œre for The Who.
Parallelt med komponeringen av sitt syvende album, tok Sondre ytterligere filmoppdrag for venner og Hollywood; kortfilmene Faultlines og Snapshots av Kate Barker med musikk av Lerche var begge representert på Filmfestivalen i Cannes’ kortfilmprogram i 2009 og 10, og da Paramount Pictures trengte en erstatning for The Beatles klassikeren ”Fool On The Hill” i storfilmen Dinner For Schmucks, kontaktet de Lerche som svarte med låten ”Dear Laughing Doubters”.
Han har også deltatt på Disney sin Muppetsplate The Green Album sammen med Weezer, My Morning Jacket, OK Go og Andrew Bird. Albumet var på Top 10 på Billboardlisten.
Sondre sitt første selvstitulerte album ble gitt ut tidlig sommer 2011. For første gang utgitt på sitt eget plateselskap Mona Records i samarbeid med Tellé Records i Skandinavia og Europa. Basert på den første salgsuken debuterte albumet på Billboard Topp 200 album. Albumet er produsert av Kato Ådland og Nicolas Vernhes (Animal Collective, Spoon, Dirty Projectors) med musikere fra Midlake og Regina Spektors band. Platen er mer nedstrippet og eksperimentell i uttrykket, og ble fulgt opp av suksessfulle turneer i USA og Europa. Dette er det mest kritikerroste albumet til Sondre noensinne – i Norge og utlandet. I november 2011 opptrådte han for andre gang på The Late Show with David Letterman.
Våren 2012 er han aktuell på TV- programmet The Voice på TV2 som en av fire mentorer i den norske utgaven av sangkonkurransen.
Pressesitater fra siste album:.
"Lydbildet er både rikholdig og fullt av pusterom, ofte smaksatt med nostalgisk knirkende strykere, balansen mellom støy og eleganse er tilnærmet perfekt."
-  5 av 6, VG, 27.05.2011
- 5 av 6, Aftenposten, 26.05. 2011
"Sondre Lerche er endelig hjemme. Overbeviser på plate nummer syv."
- 5 av 6,  Dagbladet, 31.05.2011
"Dette er sofistikert, sublimt, melodiøst og selvsikkert helt på hans egne premisser."
- 5 av 6 Dagsavisen, 27.05.2011
"honeyed voice and unfailing pop craft "
- 8 of 10 in Spin
"indie rock's Burt Bacharach"
- A- in Entertainment Weekly,
- Rolling Stone,
" no clutter, no retracing of steps, just 10 strong tunes"
- 8,3 av 10, Paste Magazine
” displaying a knack for hearttugging chord changes and delicately deployed Brazillian rythms”
-4 av 5, Uncut Magazine


Flexus.
En kortleser eller «validator» som reisende kan benytte for å bekrefte at de har gyldig billett i reisekortet eller aktivere ny billett. Kortet leses av når det holdes rolig foran validatoren.
Flexus, internt benevnt "Nytt billett- og betalingssystem" (NBB) eller "Elektronisk Billettering i Ruter" (EBIR), er det opprinnelige navnet på det elektroniske billettsystemet som benyttes i kollektivtrafikken i Oslo og Akershus, gjennom Ruter As, samt på NSBs tog i østlandsområdet. De elektroniske reisekortene fikk nye navn og utseender i 2010 (NSB)/2011 (Ruter), og blir nå markedsført i to varianter; "NSBs reisekort" og "Ruter Reisekortet".
Planen er at de elektroniske kortene skal erstatte alle eksisterende papirbaserte kort og billetter. Per mai 2011 er Flexus tilgjengelig med enkeltbillett, 24-timers-, 7-dagers- og 30-dagersbillett samt produktet Reisepenger, som tilsvarer det tidligere Flexikortet på papir. I samme systemet brukes det også et kort for engangsbruk til enkeltbillett og 24-timersbillett, kalt Impuls.
Opprinnelig startet arbeidet med billettsystemet i 2000, og systemet skulle vært satt i drift i 2005. Mange tekniske og organisatoriske problemer har ført til stadige utsettelser. Derfor drifter Ruter fortsatt to parallelle billettsystemer. Kostnadene for det nye systemet har nådd 600 millioner - før det er satt i full drift.
Innføringen av det elektroniske billettsystemet ble en av de viktigste arbeidsoppgavene til den nye bestillerenheten for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus, Ruter As, som 1. januar 2008 overtok arbeidsoppgavene til tidligere Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk. I tillegg har NSB en egen utrulling av systemet.
I Ruter var det ved utgangen av 2010 340 000 aktive elektroniske reisekort i omløp, en økning fra 82 000 i januar 2010. Også året etter var det en kraftig økning i antall elektroniske reisekort, og det var i Ruter 630 000 aktive reisekort. Dette innebærer at mer enn halvparten av den samlede befolkningen i Oslo og Akershus var aktive brukere. 95 % av alle periodebilletter i bruk var elektroniske ved utgangen av 2010, mens det kun var 53 % av Ruters kunder totalt som benyttet seg av elektronisk reisekort.I 2011 ble 94 % av alle kollektivreiser gjennomført med elektroniske billetter.
Flexus-navnet.
Flexus-prosjektet utviklet seg til å bli en av «de største offentlige skandalene i Oslo de siste tiårene», en historie som ble «ganske stygg. Og lang. Og dyr», ifølge Aftenposten.
I 2010 besluttet derfor NSB å omprofilere det belastede Flexus-navnet, og lanserte isteden egne NSB-kort med annen betegnelse og annen design. I mars 2011 ble det også klart at Ruter droppet navnet. Selskapet lanserte kort med teksten "Ruter Reisekortet". «- Det er ikke til å stikke under stol at Flexus-navnet er blitt en belastning,» uttalte Ruters informasjonsjef Gry Isberg. NSBs kommunikasjonssjef Åge-Christoffer Lundeby oppsummerte: «Flexus-navnet klinger ikke spesielt godt.»
Men selv om selskapene vraket merkevare-navnet, fortsatte utbyggingen av systemet: «I praksis betyr det fint lite for den reisende, men symbolsk er det dramatisk», mente Aftenpostens kommentator da Flexus-betegnelsen ble droppet. De elektroniske kortene er kostbare. I praksis vil vil derfor overgangen til nye kort med ny design skje over lang tid, etter hvert som eldre Flexus-kort naturlig fases ut.
Overgangen til elektroniske kort.
En begrenset test av elektroniske kort ble drevet blant skoleelever fra 2007. Testen ble senere utvidet til å gjelde flere brukere, deriblant ordinære passasjerer som ønsket å være testbrukere og benytte Flexus istedenfor papirbasert månedskort.
I oktober 2008 ble abonnenter på månedskort i Akershus og mellom Akershus og Oslo overført til Flexus. Et utvalg abonnenter på månedskort for Oslo ("A-kort") ble overført til Flexus våren 2009, og i 2010 ble salg av A-kort stoppet. I dag kan alle kjøpe Flexus-kort hos Ruters kommisjonærer eller via Internett. 30-dagersbillett, 7-dagersbillett, 24-timersbillett, studentbillett, Reisepenger/Smartbillett (erstattet den tidligere billetten Flexikort) og Rufusbillett finnes fra 2012 kun som elektroniske billetter, mens enkeltbillett (finnes også som elektronisk billett), kupongkort og gruppekort finnes fremdeles i papirutgaver.
Papir versus Flexus.
Både Flexus-lesere (til venstre) for elektroniske billetter og oransje stemplingsautomater for papirbilletter er montert i Oslos trikker og busser, siden Ruter foreløpig drifter to billettsystemer parallelt. De gamle Flexikortene er ikke lenger gyldige, men Kupongkort er en flerreise-billett av papir som fortsatt brukes og skal stemples.
Ved bruk av papirbillett kunne passasjerene selv se på billetten om den var gyldig. Det er ikke mulig med et Flexus-kort. Det må leses av («valideres») med en av de Flexus-leserne som er plassert på T-bane- og togstasjoner eller inne på trikker, båter og busser. I praksis betyr det at man først kan se om kortet er gyldig etter å ha gått på trikk, båt eller buss. Om billetten er utløpt må det løses enkeltbillett ombord. Periodebilletter selges ikke hos føreren, og enkeltbilletter ombord er priset høyere enn i vanlige utsalg. For å unngå å måtte kjøpe enkeltbillett ombord kan man selvfølgelig kjøpe ny periodebillett på forhånd (man kan kjøpe ny billett allerede "før" den gyldige periodebilletten utløper), alternativt legge inn en enkeltbillett på reisekortet som man kan benytte om man ikke har annen gyldig billett i reisekortet. Et av problemene med de gamle papirbillettene var at stemplene kunne være vanskelige å tyde samt at stemplingsautomatene på de ulike driftsartene ga ulike stempler, mens man ved avlesning av elektronisk reisekort får en klarere beskjed om utløpstidspunkt (og ikke tidspunktet billetten ble stemplet).
Flexus-leserne viser teksten med grå skrift på displayet, og verken lesere eller automater er godt tilpasset svaksynte. Også eldre, ustø til bens har hatt problemer når kort må leses av ombord på trikker og busser som settes i bevegelse. Teksten må dessuten leses i det man leser av kortet, mens man holder kortet foran leseren. Dersom man ikke får med seg budskapet i første forsøk nytter det ikke å holde kortet opp en gang til. Da gir displayet kun beskjed om at kortet alt er validert (denne beskjeden bekrefter riktignok at det er en gylidg billett i reisekortet). Man kan imidlertid holde kortet lengre foran kortleseren første gang, da vil teksten vises lengre i displayet. Man kan også benytte en billettautomat for å få informasjon om innholdet i kortet, alternativt benytte «MinSide» på Internett.
I det papirbaserte systemet måtte verken passasjerer med gyldig kort eller med overgangsbillett "stemple" ved hver påstigning. Bare de som hadde behov for å stemple gjorde dette i automatene. Man "viste" imidlertid billetten eller kortet til føreren ombord på trikk og buss. Ved innføringen av Flexus ønsket Ruter å pålegge "alle" brukerne å lese av kort i automatene ved "alle" påstigninger. Dette for å videreføre «tradisjonen» med å vise kort til fører samt å få korrekt reisedata og -statistikk. Dette pålegget har Ruter, av flere grunner, aldri klart å gjennomføre.
At passasjerer ignorerte pålegget innebar problemer for Flexus-systemet, siden korrekte reisedata og -statistikk ikke ble samlet inn. I 2010 henvendte derfor Ruter seg til Samferdselsdepartementet med et forslag om å ilegge gebyrer til passasjerer som ikke validerte. I praksis ville man bøtelegge passasjerer som både hadde betalt og hadde gyldig billett. Forslaget møtte sterke reaksjoner blant passasjerer og politikere, og samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) var raskt ute med å avvise tanken. Samferdselsbyråd Jøran Kallmyr (FrP) støttet først ideen, men ombestemte seg raskt etter å ha fått med seg publikums reaksjoner, det samme gjorde Ruter selv. Rutersjef Bernt Reitan Jenssen lovet å fjerne teksten om at Flexus «skal» valideres når Ruter produserte nye kort, og var bekymret for «omdømmesmellen» Ruter hadde fått etter denne saken.
Flexikort versus Flexus.
I det papirbaserte billettsystemet ble også Flexikort, et kort bestående av en remse på 8 «enkeltbilletter», benyttet. Ved kjøp av Flexikort er pris per tur lavere enn ved kjøp av en og en billett. Flexikortet stemples ved hver reise, og kan benyttes for en eller flere personer som reiser sammen. En gruppe på 8 kan altså reise med ett kort, og stemple 8 ganger.
Fra 2011 fikk man samme mulighet i Flexus-systemet, og kan kjøpe «reisepenger i kortet». Prisrabatten er den samme, men i elektronisk form kan denne ordningen kun benyttes av én person per reise. En gruppe på 8 med 8 gyldige billetter i kortet får nå bare betalt for én. Om man prøver å lese av ett kort flere ganger ved påstigning gir validatoren melding om at kortet alt er validert. Hver person må dermed ha eget kort. Fra oktober 2011 blir det mulig å kjøpe en egen gruppebillett i reisekortet.
Flexus som studentkort.
Høsten 2010 introduserte man 30-dagersbillett for studenter på elektronisk reisekort. For å ta dette i bruk måtte man de første månedene oppsøke kundesenteret Trafikanten, bussterminalen i Oslo eller Lillestrøm eller betjente NSB-stasjoner og dokumentrere at man er student. Man fikk da det Ruter kalte «studentprofil i kortet». Fra 1. januar 2011 ble det ikke lenger nødvendig å ha studentprofil for å kunne kjøpe 30-dagersbillett for studenter.
Siden kortet ikke er personlig kan det kun brukes sammen med ID "og" studiebevis. Ved kontroller må det nå gjennomføres «trippel-kontroll»: Først må kortet leses av elektronisk, deretter må det kontrolleres gyldig ID-kort, til sist må det sjekkes studentbevis med semestermerke eller kvittering for betalt semesteravgift. Manglende dokumentasjon innebærer gebyr, selv om man har et betalt og gyldig kort.
Tekniske problemer.
Kort, kortlesere og automater som ikke har fungert har skapt ekstra problemer med innføringen av systemet. Ruter skrev i sin årsrapport for 2011 at «"en kundeopplevd oppetid på avleserne på rundt 98 %, og helt nede i 92 % på bybuss, er langt fra akseptabelt."» De skrev videre at «en rekke forbedringstiltak er således igangsatt.»
På høsten 2010 hadde Ruters kontrollører kun "to" håndholdte kortlesere som kunne lese av Flexus-kort, og disse var trege med dårlig batterikapasitet. Klubbleder ved T-banen, Anette Michelet, karakteriserte det som «pinlig» når kontrollørene ikke fikk gjort jobben sin og pekte på Ruters ansvar. Senere i 2010 hadde kontrollørene igjen et tilstrekkelig antall kortlesere. Samme høst anslo Ruter at åtte prosent av Flexus-kortene som var i omløp var «døde». Dette gjaldt om lag 30 000 kort. Årsaken var i følge selskapet at kortene hadde ligget for lenge på lager, slik at kontrollørene ikke kunne lese informasjonen med sine lesere. Ved kontroll fikk passasjerer med slike kort gebyr, og måtte selv oppsøke selskapet for å bevise sin uskyld før gebyret ble trukket.
På grunn av forsinkelsene ble det også problemer med de gamle, papirbaserte automatene som ifølge de opprinnelige planene for lengst skulle vært faset ut. Noen av bussenes stempelbokser måtte overføres til trikkene, mens bussjåfører ble henvist til å håndstemple billetter og kort. Det fungerte dårlig i rushtiden, og ekstra dårlig da man i en periode manglet trykksverte til håndstemplene og måtte la folk kjøre gratis. «Det er uholdbart og uansvarlig å bare se på at inntekter forsvinner ved at folk kjører gratis. Det er jo meningsløs butikk», oppsummerte direktør i UniBuss, Helge Leite. Unibuss sto for 70 prosent av bussdriften i Oslo, der Ruter hadde ansvar for billettutstyret på bussene. De nye automatene for salg av elektroniske billetter har også hatt tekniske problemer.
Flexus-sperrene på T-banen.
På de større T-banestasjonene i Oslo ble det satt opp fysiske sperrer i forbindelse med innføringen av Flexus. Dette gjaldt stasjonene Carl Berners plass, Grønland, Jernbanetorget, Nationaltheatret, Nydalen, Majorstuen, Sinsen, Stortinget og Tøyen. Man regnet at om lag 80 prosent av T-banereisene gikk til eller fra en av disse stasjonene.
Når en passasjer leser av gyldig kort skal glassdører åpne seg og slippe den reisende inn – eller ut. På denne måten skal Ruter, ideelt sett, sikre at alle hadde gyldig billett og at registrerte trafikkdata ble korrekte.
Fem år etter at sperrene var satt opp ble de fortsatt ikke benyttet. Ruter opplyste i mars 2011 at "«Det foregår for tiden testing av brukes av disse. Det er ennå ikke avgjort hvordan disse skal brukes, og om stasjonene skal holdes sperret slik at passasje kun er mulig ved avlesing av reisekortet.»" De fungerte per mars 2011 kun som Flexus-lesere. Høsten 2011 ble både sperrene og leserne koblet ut, etter at passasjerer hadde blitt klemt i dørene. Rett etter ble glassdørene fysisk fjernet, for at leserne skulle kunne tas i bruk igjen.
Fysiske sperrer kan være et problem for evakuering av stasjonene ved brann, ulykker el.l. Dersom de skulle tas i bruk på ti stasjoner fra morgen til kveld ville det av sikkerhetshensyn kreve 40–50 ansatte, til en kostnad på 20 millioner i året. Leder i Oslo Sporveiers Arbeiderforening, Rune Aasen, mener sperrene burde vært fjernet og aldri montert. «Investeringer for flere titalls millioner kroner er overflødig», ifølge Aftenposten.
Flexus som overvåkingssystem.
Ruters opprinnelige planer ville betydd et system for totalovervåking av passasjertrafikken: Ruter ønsket flest mulig passasjerer med personlig registrerte Flexus-kort, og ønsket avlesning av "alle" kort ved "alle" påstigninger. Samtidig har trafikkselskapet bygget ut kameraovervåking på stasjoner og inne på T-baner, trikker og busser. Fullt utbygget vil et slikt system ikke bare kunne registrere hvem som reiser hvor når. Rent teknisk vil det også kunne registrere hvem som snakker med hvem på plattformen, hvem som leser hvilke aviser på trikken osv.
Ruter har forbeholdt seg retten til å lagre data fra Flexus-registreringene. I informasjon til Flexus-brukerne påpeker selskapet at fakturarelaterte data, grunnet norsk regnskapslovgivning, må lagres i minst 10 år.
Ruters system har møtt kritikk både hos Datatilsynet og på politisk hold. Datatilsynet har kommet med kritikk av mengden informasjon som samles inn, at denne knyttes til person og at informasjon lagres uten at det er nødvendig. SVs gruppeleder i Oslo Bystyre, Knut Even Lindsjørn mente Ruters tvang om registrering minnet om «DDR og deres beryktede politi Stasi».
Ruter skriver selv at «Alle personlige opplysninger som blir sendt inn til Ruter, blir forsvarlig lagret og fortrolig behandlet. Opplysningene blir kun lagret så lenge det er nødvendig for å kunne behandle saken eller utføre den aktuelle tjenesten.»
Organiseringen av prosjektet.
Da arbeidet med det elektroniske billettsystemet ble innledet i 2000 ble det utlyst en konkurranse blant ulike leverandører. Det endte med at NSB bestilte utstyr fra sveitsiske Ascom, Stor-Oslo Lokaltrafikk fra australsk-belgiske ERG og Oslo Sporveier fra franske Thales (Thales e-Transactions CGA SA). Dette fordi de ulike leverandørene hadde kompetanse som passet de ulike selskapenes virksomhet best.
Kontraktsforhold var stort sett avklart i 2003, og systemet skulle være klart for prøvedrift i 2005. Det ble gjennomført tester, der mottakeren aksepterte og signerte prøvedriftstestene. Leverandøren Thales la også til grunn at systemet var klart til prøvedrift. Det var det definitivt ikke. Tvert imot viste det seg at hele prosjektet var i en kritisk fase.
Internt i trafikkselskapet gjennomførte man nå en fullstendig reorganisering av prosjektet. Det ble bemannet på nytt i mars 2006. Godkjente prøvedriftstester ble «reversert», deler av kontrakten ble reforhandlet, det ble lagt opp til nye tester og ny framdriftsplan for prosjektet.
Økonomien i prosjektet.
I 2002 ble det foretatt en beregning som viste at innføringen av Flexus ville gi en gevinst på 400 millioner over en 15-årsperiode. Beregningen ble foretatt av en av leverandørene, Thales. En av de viktigste forutsetningene var at Flexus skulle hindre «sniking».
I årsberetningen for 2006 slo imidlertid styret i Oslo Sporveier fast at man hadde klart å ta ut det meste av denne gevinsten ved andre tiltak. En viktig økonomisk forutsetning som hadde ligget til grunn for oppstart av Flexus-prosjektet var altså falt bort.
I 2009 la Transportøkonomisk institutt fram en vurdering basert på Thales-rapporten, der tallene var gjennomgått og oppdatert. TØI reduserte gevinsten fra pluss 400 millioner til minus 5, og konkluderte med at systemet ikke var lønnsomt. Da TØI la fram rapporten baserte man fortsatt kalkylene på at man skulle klare å redusere «snik» ved hjelp av fysisk sperrede T-banestasjoner og "obligatorisk" kortavlesning - forutsetninger som til dels ikke lenger er tilstede.
Politisk oppvask.
Etter Kommunerevisjonens gransking var det strid om Flexus-saken i Oslo bystyre. Ap, SV og Venstre kom med harde merknader mot tidligere samferdselsbyråd Peter N. Myhre (FrP). Han ble kritisert fordi han, tross store overskridelser og forsinkelser, ikke hadde tatt fatt i prosjektet. Ifølge Rune Gerhardsen (Ap) kunne det endt med mistillit mot Myhre, som imidlertid hadde trukket seg tre uker før saken kom opp. Myhre selv oppga at han hadde trukket seg for å drive valgkamp, og at det ikke hadde noe å gjøre med Flexus-saken.
En annen politiker som var sentral i Flexus-prosessen var Michael Tetzschner (H). Han begynte som styreleder i Oslo Sporveier i 2001, og gikk ikke av før våren 2008.
Flexus-teknologien.
Flexus er basert på et kontaktløst smartkort av typen Mifare DESFire. Datastrukturen på kortet bygger på standarden «Håndbok 206 Elektronisk billettering» også referert til som NSD (NORTIC specification for DESFire) utgitt av Statens vegvesen. Kolumbuskort i Rogaland og i Trondheim samt billettsystemene i Troms, Nordland, Møre og Romsdal, Hedmark, Oppland, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder er basert på samme standard, men er levert av en norsk leverandør; FARA.


Fergesambandet Moss–Horten.
MF «Bastø II» ved kai i Moss, juni 2005
Fergesambandet Moss–Horten, kjent som "Bastøferga", er et gammelt fergesamband mellom byene Moss i Østfold og Horten i Vestfold. Sambandet har siden 1996 blitt trafikkert av Bastø Fosen AS. Selskapet er eid av Torghatten ASA. Selskapet har fire ferger, «Bastø I», «Bastø II», «Bastø III» og «Bastø IV». Selskapet fraktet i 2010 over 1,5 millioner kjøretøy og over 3 millioner passasjerer. Fergeruten Moss – Horten er den eneste innenlandske fergeruten som ikke er subsidiert av det offentlige, sambandet er også Norges største. Riksvei 19 bruker denne fergen.
Historien om «Bastøfergene».
Fergeforbindelsen over ytre delen av Oslofjorden har en lang historie, og ble sannsynligvis brukt fra tidlig i middelalderen. I visitasbøker fra biskop Jens Nilssøn fra 1582 er det nevnt at det var vanlig å reise over fjorden her, Tronvik på Jeløya var da fergestedet på østsiden av fjorden.
I et brev av 1712 beordrer kong Frederik IV lensmannen i Borre å bygge en større ferge; den skulle kunne ta 16 hester og 50 mann. Ved fergeprivilegiet av 1752 ble det pålagt å holde ferge med plass for 6 hester med deres ryttere og i tillegg båtmenn. I 1784 gis det bestemmelser om fergetakstene, fergemannen skulle ha 40 skilling for å ro en båt for 12 personer over fjorden, vintertakst var 60 skilling.
I 1857 tok det offentlige over fergedriften, og fergestedet ble flyttet til Melløsbryggen i Moss. Åpningen av Smaalensbanen i 1879 og Vestfoldbanen i 1881 ga et behov for en mer stabil fergeforbindelse.
Dampskipene overtar.
I 1884 startet konsul Richard Peterson fergefart med dampskipet «Axel» mellom Moss og Horten, året etter kom «Bastø», et nybygget dampskip. Dampskipet «Horten» ble innkjøpt som reservebåt, og i 1900 fikk selskapet «Bastø II» Denne fergeruten ble i 1910 tatt over av A/S Alpha, ved at de overtok dampskipene «Bastø» og «Bastø II». A/S Alpha var stiftet i Moss i 1892, og formålet var å drive dampskipsrute mellom Moss og Kristiania. I de første årene Alfa drev fergeruten på Horten var det passasjerer og gods som ble fraktet, men etter første verdenskrig ble det og frakt av biler.
I 1934 fikk selskapet overlevert DS «Bastø», fartøyet kunne ta 400 passasjerer og 18 biler. Denne fergen ble raskt for liten da trafikken steg sterkt, sommeren 1937 satte man f.eks ny dagsrekord med 210 biler på en dag. I 1934 ble det fraktet 6 605 biler, i 1935 økte det til 8 745 og til 10 143 i 1936; behovet for en ny bilferge var klart.
I 1939 ble MF «Bastø II» levert fra Moss Værft & Dokk, den kunne ta 600 passasjerer og 34 biler. Denne fergen var selskapets første «roll on – roll off», med ombord/ilandkjøring over spesialbygget fergeleie.
Den 9. april 1940 gikk MF «Bastø II» i ordinær trafikk, på tvers av strømmen av tyske krigsskip inn fjorden. Under krigen ble seks av selskapets syv fartøy rekvirert av tyskerne.
Ekspansjon etter krigen.
Ingen av selskapets fartøyer ble senket under krigen og i 1949 bygget man MF «Bastø», som søsterskip til MF «Bastø II». Trafikken økte stadig og i 1956 fikk man levert MF «Bastø I», med kapasitet for 600 passasjerer og 55 personbiler. Fra sommeren 1964 ble ruten betjent av fire ferger i sommerhalvåret; «Bastø I«(1956), «Bastø II» (1961), «Bastø III» (1949) og «Bastø IV» (1964). Resten av året gikk det tre ferger og det ble transportert 228 648 biler og 620 000 passasjerer.
På grunn av stadig økt trafikk og økte mannskapsutgifter gikk utviklingen i retning større ferger, MS «Bastø V» ble levert fra Moss Værft & Dokk i 1973 med kapasitet for 500 passasjerer og 120 biler. Den gikk Moss – Horten om sommeren, resten av året seilte den utenriks. I 1978 ble «Bastø I» levert fra Framnæs mek. Verksted, den tok 700 passasjerer og 190 personbiler.
I 1984 ble A/S Alpha solgt til Kosmos, det ble en divisjon i selskapet og navnet ble endret til Bastøfergen. I 1989 ble Bastøfergen kjøpt av avgående administrerende direktør i Kosmos, Bjørn Bettum og det ble en del av hans familieeide selskap Gokstad AS. I 1991 ble MF «Vestfold» levert fra Trønderverftet med kapasitet for 700 passasjerer og 250 personbiler. Ruten ble da trafikkert av den nye fergen og den mindre MF «Østfold» (tidligere MF «Bastø II»).
Dagens fergeselskap etableres.
Oslofjorden, fergesambandet Moss-Horten går i øst-vest retning, på tvers av fjorden som går nesten rett nord-sør
I 1996 fikk selskapet Bastø Fosen AS konsesjon på ruten, i en overgangsperiode ble det benyttet to eldre fartøyer inntil de nybygde MF «Bastø I» og «Bastø II» ble levert i 1997 fra Fosen mekaniske verksted. De to innleide fartøyene, MS «Einar Tambarskjelve» og MS «Holger Stjern» var lite egnet for ruten, i dårlig teknisk stand og brukerne protesterte, tildels heftig.
Da de to nye pendelfergene kom i fart ble det igjen et godt fergetilbud. Trafikken fortsatte imidlertid å stige, fra om lag 600 000 kjøretøy i 1996 til 1 400 000 kjøretøy i 2004 og i 2001 ble MF «Sogn» leid inn som et tredje ekstra fartøy. I 2003 søkte selskapet ny konsesjon og fikk denne frem til og med 2015, det la grunnlag for kontrahering av MF «Bastø III», levert fra Polen i februar 2005.
Daglig drift.
Selskapets tre ferger starter fra kl 05.00 fra Moss og 05.15 fra Horten med siste avgang ved midnatt fra begge sider. På dagtid er det avgang hver halvtime fram til 2030 og overfarten tar om lag 30 minutter. Om hverdagene er det 36 avganger fra hver side, noe færre i helgen. «Bastø III» tar 220 personbilenheter, mens de to eldre fergene «Bastø I» og «Bastø II» hver tar 200 personbilenheter.
Selskapet har grunnet stor trafikk kjøpt inn en fjerde ferge, MF «Bastø IV» så totalt antall avganger er 44 i sommerperioden.
Fra juni 2011 ble fergen M/F Stavanger leid inn frem til 31, desember grunnet økende trafikk som følger av at Oslofjordtunnelen er stengt for vogntog over 7,5 tonn.
Tunnel under Oslofjorden.
Siden 1960-tallet har det vært ulike ideer om fast forbindelse over Oslofjorden for å fjerne fergeforbindelsen. I mars 2008 la Statens vegvesen frem en rapport som anbefalte tunnel dersom den faste forbindelsen skal realiseres. En tunnel vil koste om lag 5 milliarder og være firefelts, i motsetning til en bro som vil koste om lag 15 milliarder. En eventuell tunnel vil bli 17 kilometer lang grunnet krav fra EU om maksimalt 6 % stigning og på det dypeste vil tunnelen være 325 meter under havflaten.
Trivia.
MF «Bastø III» på vei fra Moss til Horten, mai 2005


Magnus Bäckstedt.
Magnus Bäckstedt (født 30. januar 1975 i Linköping) er en svensk tidligere landeveissyklist.
I 1998 ble han den første svenske syklisten som vant en etappe i Tour de France, og i 2004 vant han det prestisjefylte endagsløpet Paris-Roubaix, også dette som første svenske.
Karriere.
Magnus Bäckstedt debuterte i det belgiske laget Collstrop-Lystex i 1996, som 21-åring, etter et framgangsrikt første år som amatør. I løpet av debutåret som profesjonell vant han sørafrikanske Boland Bank Tour og tok andreplassen i det franske endagsrittet GP d'Isbergues. Året etter vant han også det sistnevnte rittet og de store lagene fikk øynene opp for han. Blant annet GAN-laget, som senere byttet navn til Crédit Agricole, ville ha ham i sin lagoppstilling og svensken skrev under for laget. I sitt første år i Crédit Agricole konkurrerte han i sitt første Paris-Roubaix og endte på syvendeplass. Han ble også uttatt til Tour de France og overrasket alle ytterligere da han vant den 19. etappen med målgang i Autun.
Årene som fulgte hadde han kneproblemer og etter et svakt 2001 bestemte ledelsen i Crédit Agricole seg for å ikke forlenge kontrakten. Til slutt fikk han en kontrakt med det lille danske laget Team Fakta. I løpet av sine to år i laget vant han intergirokonkurransen og ble nummer to på den ene tempoetappen i Giro d'Italia 2003, tross en punktering. Han ble også nummer to i endagsrittene GP d'Ouverture la Marseillaise og Nokere-Koerse. Team Fakta la ned sin virksomhet i slutten av 2003 og han ble kontaktet av flere italienske lag som ville ha han. Før sesongen 2004 gikk han til italienske Alessio-Bianchi.
I april 2004 vant svensken, som første skandinav, vårklassikeren Paris-Roubaix, det største endagsrittet, og ble umiddelbart et kjent navn innenfor sykkelsporten.
Da Alessio-Bianchi la ned på slutten av 2004 skrev Bäckstedt under for det nye italienske ProTour-laget Liquigas-Bianchi. Sesongen startet med en del sykefravær, men Bäckstedt kom tilbake innen vårklassikerne startet for året. Han var blant annet ute i et lang utbruddsforsøk under Flandern rundt.
Bäckstedt endte på fjerdeplass i Paris-Roubaix det året.
Magnus Bäckstedt konkurrerte for Liquigas mellom 2005 og 2007. Under Tour de France 2005 ble han nummer to på 7. etappe, etter Robbie McEwen.
Fra 2008-sesongen konkurrerer han for Garmin-Chipotle. Under sin første konkurranse med det nye laget, på den femte etappen av Tour of Qatar, brøt han kragebeinet i en velt. Noen uker senere var Bäckstedt tilbake fra sin skade. I april 2008 endte han på andreplass etter Joost Posthuma på etappe 3b under Tredagers i De Panne.
Garmin-Chipotle, med Magnus Bäckstedt i troppen, vant lagtempoetappen under Giro d'Italia 2008, men Bäckstedt måtte gi seg etter ni etapper. Bäckstedt var også med i Tour de France 2008, men måtte gi seg da han ikke rakk tidsfristen på den 7. etappen på grunn av sykdom.
Han hadde kontrakt med Garmin-Slipstream for 2009-sesongen, men annonserte 6. februar at han la opp som aktiv syklist, blant annet grunnet skader og sykdom.


År 2000-problemet.
År 2000-problemet (også kjent som "Y2k" og "millennium-feilen") var en defekt eller feil i dataprogrammer som ville få en del programmer som var avhengig av å prosessere på dato og tid til å prosessere feil eller gi galt resultat på og etter 1. januar 2000.
Bakgrunn.
Feilen besto i at datasystemer og logikk-basert elektronikk var basert på et tosifret årstall hvor kun de to siste tallene i et årstall var benyttet (som for eksempel ‘50’ av ‘1950’), og de to første av årstallet var underforståtte (som for eksempel ‘19’ av ‘1950’). Frykten var basert på at databeregninger av tid og varighet ville bomme med 100 år.
Advarselen mot defekten i datasystemene økte proporsjonalt med frykten for det samme fram mot millenniumskiftet, spesielt for at kritisk industri (elektrisitet og finans) og statlige bedrifter (sykehus, militære, kommunikasjon) ville stoppe opp og ikke fungere etter midnatt, 1. januar 2000. Frykten ble hisset opp av spekulasjoner i media på hva som ville skje og hvor store skadevirkningene kunne bli. Over hele verden sjekket og oppgraderte selskaper og organisasjoner sine datasystemer for å være best forberedt. Forberedelsene for År 2000-problemet hadde en betydelig effekt på dataindustrien. Det ble antatt at USA brukte mellom 150 og 225 milliarder dollar på tekniske oppgraderinger og forberedelser til tusenårsskiftet, mens Norge skal har brukt 30 milliarder kroner. Land som Russland og Kina skal kun har brukt en brøkdel av dette.
Da det nye millenniet var et faktum viste det seg at det gikk svært mye bedre enn hva en kunne frykte. Betydelige katastrofer som at atomreaktorer begynte å smelte, at passasjerfly falt ned fra himmelen eller at sykehus ikke hadde strøm inntraff aldri. Om det skyldes tiltakene eller at problemet var overdrevet kan være vanskelig å beregne. For befolkningen som helhet ble År 2000-problemet en ikke-hendelse.
Påstått bløff.
Paul Strassmann, tidligere informasjonsdirektør ved Pentagon, Xerox og General Foods, uttalte like etter år 2000 at verden hadde blitt lurt. Han hevdet videre at USA hadde blitt «plyndret» og at psykologien i dette var å komme med ekstreme krav som ikke hadde rot i virkeligheten. Flere andre kritikere uttalte at IT-sjefer har utnyttet situasjonen for å skaffe seg kostbare oppgraderinger av datasystemene. Den kjente IT-eksperten Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo mente en del av informasjonen som kom ut i forkant av tusenårsskiftet var hysteripreget, men at det var nødvendig å bruke så mye penger som vi hadde gjort i Norge.
Konsekvenser.
Det har blitt antatt at Y2K skal ha bidratt til kollapsen i IT-bransjen i 2001 (den såkalte IT-boblen). I forkant av år 2000 vokste konsulentselskapene og databedriftene på å rette opp det såkalte «Y2K-problemet». Dette var kostbare operasjoner, og mange bedrifter benyttet sjansen til å oppgradere datautstyret sitt. Like etter opplevde IT-bedriftene en svikt i salget av varer og tjenester, samtidig som de var overbemannet.


Sår.
Et sår sydd med fire sting.
Et sår er et fysisk traume hvor hud har blitt revet, kuttet eller punktert. Hvis såret er utsatt for luft er det en økt fare for at bakterier kan gå inn i såret og føre til en infeksjon. Et større sår kan også føre til død grunnet blodtap.
Ulike typer sår.
Det finnes både åpne og lukkede sår. Til de lukkede sårene hører skrammer og blåmerker, også kalt hematom. Slike oppstår når man får harde slag mot huden, for eksempel i en bilulykke eller slåsskamp. Normalt vil huden lege seg selv over en tid på fire til seks uker, men tiden øker med alderen.
Til de åpne sårene hører kutt, enten med kniv eller med en spiss. Om de er store, må de bli sydd. Skuddsår er kompliserte sår, da skadene går dypt inn i huden og kanskje også berører indre organer.


Fylkesvei 806.
Fylkesvei 806 (Fv806) går mellom Korgen og Bleikvasslia i Hemnes og er en del av "Villmarksveien". Veiens lengde er 22,3 km.
Veien tar av fra E6 i Korgen og går i nesten rett linje sørover til Bleikvasslia. "Villmarksveien" fortsetter som.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Karlstadkonvensjonen.
De norske og de svenske forhandlerne i Karlstad.
Karlstadkonvensjonen (også kalt Karlstad-forhandlingene eller Karlstad-forliket'") kalles den avtalen som ble undertegnet 23. september 1905 mellom Norge og Sverige etter forhandlingene i den svenske byen Karlstad om oppløsning av unionen mellom de to landene. Forhandlingene hadde blitt til etter at Norge hadde oppløst unionen fra sin side, mens Sverige ikke hadde anerkjent oppløsningen. Møtet handlet imidlertid ikke om selve oppløsningen, den var akseptert fra svensk side som uungåelig, men om å få på plass de punkter som angikk begge land slik at en fredelig separasjon kunne foregå.
Bakgrunn.
a> var lite samarbeidsvillig med de norske myndighetene.Norge og Sverige hadde felles utenriksministerium, og dette lå i Sverige. Inn under Utrikesministeriets oppgaver lå konsulatvesen. For Sveriges del var dette av mindre betydning enn for Norges. Norge hadde utstrakt skipsfart til mange land, og så viktigheten i å ha norske konsuler, og aller helst et norsk konsulatvesen for å betjene norske interesser. Det var allerede flere norske konsuler i viktige havner for norsk skipshandel, men ifølge flere ikke nok konsuler, uansett nasjonalitet. I 1895 bestemte Venstre seg for å presse gjennom et norsk konsulatvesen uten å ta hensyn til monarken, men da Sverige truet med krig, ble saken lagt død.
Forskjellige forsøk på å komme til enighet fra 1902-1905 hadde mislyktes, delvis på grunn av Statsminister Erik Gustaf Boströms uvilje. Da den mer diplomatiske utenriksministeren Alfred Lagerheim måtte gå av på grunn av uenigheter med Boström, valgte Boström i november 1904 å forfatte seks punkter et eventuelt norsk konsulatvesen måtte overholde. Disse kravene ble fra norsk presse sett på som så strenge at de ble kalt «lydrikepunktene»
Den 11. mars 1905 gikk regjeringen Hagerup av, ettersom konsulatsaken ikke hadde gått i ønskelig retning. Christiana Michelsens samlingsregjering tok over med Christian Michelsen som statsminister. Michelsen fortsatte med konsulatsaken, og etter hvert ble det Boström som gikk av. Ny statsminister, etter at samtlige tidligere kandidater hadde unnskyldt seg, ble Johan Ramstedt. Grunnen til at mange takket nei til statsministerstillingen kan ha vært at man forsto alvoret av situasjonen, og at den sittende minister ville bli husket som den som mistet Norge.
Unionsoppløsningen fra norsk side.
Det juridiske grunnlagg for denne uttalelsen er ikke uproblematisk, noe Oscar II påpekte korrekt i sitt tilsvar den 10. juni, der han påpeker at det ikke er noen sammenheng mellom regjeringens avskjed, hans uvilje til å akseptere den og den norske konklusjonen at han dermed ikke har utført sine plikter som monark av Norge.
I tillegg var det ikke juridisk mulig for Norge å oppheve Riksakten av 1815 uten Sveriges godkjennelse.
a> hadde noen uortodokse løsninger på problemet med konsulatsaken og unionen med Sverige.Deretter delte svenske og norske myndigheter seg i unionsoppfattelsen. Svenskene mente at unionen "de jure" ikke var oppløst, og anerkjente ikke oppløsningen. Nordmennene mente at den "de facto" var det, og opererte som selvstendige. Fra svensk side ble det nedsatt et særskilt utvalg med utgangspunkt i Riksdagen som skulle utarbeide de svenske vilkårene for en oppløsning av unionen. Michelsen-regjeringen tok opp sine poster som regjeringen til det selvstendige Norge.
Et særskilt utvalg med utspring i Riksdagen, «Hemliga utskottet», brukte så juli måned til å utarbeide de svenske vilkårene for unionens oppløsning. Den 25. juli framla de sin innstilling, at Sverige skulle gå i forhandlinger med Norge om unionsoppløsning. Blant kravene var folkeavstemning fra Norges side, og demilitarisert sone på begge sider av grensen, hvilket betydde at alle moderne festninger på norsk side, da Ørje-fortene, Urskog fort og moderne påbygg på Kongsvinger festning og Fredriksten festning måtte avvikles. Regjeringen Ramstedt gikk av som følge av innstillingen, som gikk rett gjennom Riksdagen den 28. juli, den 3. august. Ny regjering ble ledet av Christian Lundeberg, kjent som svært konservativ. Dette var forøvrig det første regjeringsskiftet i svensk historie uten kongens medvirkning, og koalisjonsregjeringens bånd til Riksdagen var et første svensk skritt mot parlamentarisme.
For norsk del gikk kravet om folkeavstemning og forhandliger gjennom, om enn folkeavstemningen ble igangsatt av Stortinget før kravet offisielt kom, men etter at det var presentert Riksdagen. Folkeavstemningen 13. august viste nok en gang forskjellen mellom norsk og svensk innstilling. Svenskene ba om folkeavstemning for oppløsning av unionen, mens folkeavstemningen i Norge handlet om godkjennelse av «den stedfundne Opløsning af Unionen». Resultatet ble uansett et overveldende «Ja». Selve avstemningsprosessen var ikke helt uten kontroverser. Flere steder lå det ikke Nei-stemmer, og andre steder lå det blanke ark der man måtte skrive "Nei" selv. Det var også et tungt Ja-miljø, og vanskelig å stemme nei. Ettersom avstemningen angikk den «stedfunde» oppløsningen, og ikke angikk en avstemning om unionsoppløsning, og ettersom den heller ikke var en kommentar om fremgangsmåten 7. juni, var det heller ikke like stort engasjement blant de som mente at fremgangsmåten var feil.
Den 21. august behandlet Stortinget regjeringens forslag om å be Sverige medvirke til unionsoppløsningen ved å oppheve Riksakten. Den ba også om fullmakt til å forhandle om vilkårene. Med 11 motstenner fra de radikale deler av den politiske venstresiden fikk regjeringen godkjent vedtaket. Sverige svarte raskt med å foreslå forhandlinger mellom fire representanter for hvert land, derav minst to statsråder. Karlstad ble foreslått fordi byen lå midtveis mellom de to hovedstedene.
Unionen sett utenfra.
Norge og Sverige var ikke høyt prioritert i stormaktsøyemed, men en unionsoppløsning hadde store betydninger i flere sammenhenger, i hovedsak i forhold til hvor vidt Østersjøen skulle være «åpent» eller «lukket», og med hensyn til Norges fremtidige styresett og eventuelle dynastiske betydninger. Reaksjonene var klart sterkest fra britisk og tysk hold, mens Frankrike og til dels Russland var mindre involvert.
I november 1855 ble Novembertraktaten inngått. Den gikk i hovedsak ut på at Storbritannia og Frankrike ville støtte Sverige og Norge mot ethvert russisk angrep mot at dobbeltmonarietikke ga bort noe land til Russland. En unionsoppløsning ville tilsidesette denne avtalen, som var beregnet på Norge og Sverige sammen, og ikke på de to landene som selvstendige.
Engelske reaksjoner.
a> var godt orientert om situasjonen i Norge og Sverige.Fra januar 1905 var Storbritannias minister i Sverige og Norge Sir James Rennell Rodd. Rodd satte seg godt inn i situasjonen, og valgte å besøke Norge allerede i februar 1905, noe som var uvanlig for Storbritannias representanter, som stort sett holdt til i Stockholm. Rodd selv oppfattet situasjonen langt mer alvorlig etter å ha kommet til Norge i februar, der han snakket med statsminister Hagerup. På den annen side opplevde han ikke «lydrikepunktene» til Bostöm som helt urimelige. Da skal Rodd ha foreslått en «golden bridge», et kollegialt samarbeid i utenriksministeriet til Hagerup. Rodd samtalte også med kronprins Gustav i anledning dennes tur til Oslo som delvis overlappet med Rodds tur.
Parallellt med den vanlige kommunikasjonen, hadde Fridtjof Nansen påvirket folkeopinionen i Storbritannia via diverse avisartikler for det meste i mars måned. Han hadde også møtt Lansdowne uoffisielt ettersom han ikke hadde noen mandat. Lord Lansdowne rapporterte til Rodd om en svært lang innføring i problemene mellom Norge og Sverige fra Nansens side, og disse besto i hovedsak av argumenter som var godt kjent av Lansdowne.
Rodd fulgte godt med på utviklingen fra Norge, og tok opp både interne og eksterne problemstillinger i forhold til unionsoppløsningen. Han fikk hele tiden god tilbakemelding fra utenriksminister Lansdowne. Da Rodd tok opp faren for russisk invasjon i Skandinavia og Novembertraktatens verdi under en oppløsning, sendte Landsdowne den 29. april en depeche med Strobritannias syn på unionskonflikten tilbake til Rodd.
Det var altså klart at Storbritannia ikke ønsket at Norge eller Sverige skulle brukes militært verken av Storbritannia eller av andre krefter. Den tidligere skepsisen mot Russland og inkluderingen av «the other Powers», hovedsaklig Tyskland, viste at det ikke forelå noen ønske om å ekskludere noen eller å ha en avtale beregnet på å behandle noen som antagonist.
Selve unionsoppløsningen fikk beskjeden oppmerksomhet fra engelsk hold. Den foregikk på et tidspunkt da Rodd var i London for å bivåne bryllupet mellom prins Gustav og Margaret av Connaught den 15. juni. Det ble rapportert fra den britiske attache Sir Arthur Grant Duff til Lansdowne, og Grant Duff hadde samtalt med grev Gyldenstolpe i Sverige, og forsikret denne om at Storbritannia ikke hadde noen planer om å anerkjenne unionsoppløsningen og dermed Norge som selvstendig land.
Fram til Karlstadkonvensjonen handet det i stor grad fra rent diplomatisk side mest å holde oversikt over situasjonen og å anmode Norge om tålmodighet og Sverige om å ikke trekke ut tiden. Imidlertid hadde Fritz Wedel Jarlsberg lansert de to hovedkandidatene fra norsk side til å ta over tronen etter Oscar II. De to forslagene var Prins Carl av Sverige og Prins Carl av Danmark, det førstnevnte av høflighetsgrunner, det sistnevnte av hensyn til Prins Carl av Danmarks dynastiske forbindelser med Storbritannias monark, da han var gift med Edward VIIs yngste datter. Wedel Jarlsberg skremte med faren for republikk eller intervensjon fra en annen stormakt i tronfølgerspørsmålet.
Mens Rodd ikke tok hensyn til Wedel Jarlsberg, var hans kollega i København, Sir Alan Johnstone, langt mer ivrig. Han rapporterte til Lansdowne og formidlet også til Edward VII om viktigheten av å få presset fram et avbud fra svensk side slik at prins Carl av Danmark kunne overta tronen. Rodd var imidlertid skeptsik til Wedel Jarlsbers formuleringer. Det ble etter hvert en kamp mellom Edward VII og Johnstone på den ene siden og Lansdowne og Rodd på den andre som endte med at utenriksministeren og ministeren i Stockholms syn, å ikke intervenere, vant frem.
Tyske reaksjoner.
Den tyske minister i Norge og Sverige i 1905, grev Casimir von Leyden, hadde liten tro på kronprins Gustavs reise «til fiendeland». Han var i tillegg skeptisk til den norske sak. Han mente at forhandlinger om konsulatvesen ikke burde ha funnet sted, at «lydrikepunktene» ikke var urimelige, og at nordmennene aldri var særlig interessert i en løsning som gikk ut på at unionen besto. Likevel var han ikke fjern for Norges krav, og mente at de hadde vist stor intelligensm energi og dristighet. Svenskene hadde utvist likegyldighet og det svenske kongehus hadde behandlet Norge stemoderlig ifølge von Leyden.
Da Michelsen-regjeringen tok over, var von Leyden mest overrasket over sammensetningen av ministre, som han mente ga klare indikasjoner om at regjeringen ikke kom til å samarbeide om stort, og ville få en kort levetid utover konsulatsaken. Da Tyskland ikke ble konfrontert om Novembertraktaten på det daværende tidspunkt, fokuserte heller von Leyden på generelle observasjoner om unionsoppløsningen, der han langt på vei anklaget svenskene for å ha vært gammeldagse og å ikke ha tatt situajsonen på alvor.
Wilhelm II var svært godt informert om utviklingen, og leste kommunikeer med interesse. Da tronen ble ledig, anså Wilhelm II det som uheldig at den ville bli gitt til svigersønnen til Edward VII, og han prøvde å igangestte et kandidatur for den danske prins Carls onkel, Valdemar av Danmark, som et bedre alternativ. Valdemar var bror av enkekeiserinne Dagmar av Russland. Wilhelm II tok opp dette med Nikolaj II av Russland ved Björkö, der en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid ble diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-engelske og i sær kritiske til Edward VII. Imidlertid tok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det ble lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjalt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert.
Forhandlinger og mobilisering.
Forhandlingene ble lagt til losjehuset til Frimurerlosjen i Karlstad. Fra norsk side stilte statsminister Christian Michelsen, utenriksminister Jørgen Løvland, stortingspresident Carl Berner og statsråd Benjamin Vogt, alle utnevnt av regjeringen. Løvland ble av ikke-norske kilder omtalt som statsminister, da han var Norges statsminister i Sverige. Fra svensk side stilte Christian Lundeberg, utenriksminister Frederik Wachtmeister, kirkeminister Hjalmar Hammarskiöld og statsråd Karl Staaf.
I tillegg til noen hummerrike undervansskjær ved Iddefjorden, som ble behandlet som eget punkt.
Punktet om "tvistemålsavgjørelse" ved voldgift gikk rett igjennom som generelt punkt, og ble behandlet og godkjent i de enkelte sakene bortsett fra punkt to.
"Transittrafikken" var særlig orientert rundt malmtransport mellom Kiruna og Narvik og papirtramsport i omtrent samme retning. Det ble bestemt at det ikke skulle være noen tollsatser på transport av varer brukt av de to lands statsbaner med unntak av innenrikstoll og avgifter. Her ble malmen unntatt. Etter norsk krav ble det innført en tidsbegrensning til 1926 på avtalen.
Punktet om "felles innsjøer og vassdrag" var i hovedsak et spørsmål om Trysilelva/Klaraälven, og til en viss grad andre elveføre som begynte i ett land og rant ut i et annet. Det var et svensk krav om det ikke var tillatt å påvirke elvens strømning, det vil si å bygge vannkraftverk, i elver som gikk på begge sider av grensen. Begge parter var enige i dette punktet også.
Punktene om "flyttsamenes rett til beite" var ikke helt uproblematisk, da den norske regjeringen opplevde skaden som reinflokkene til samene gjorde som så stor at det vanskeliggjorde livet for fastboende bønder i både Troms og Finnmark. Svenskene på sin side ville ha fri ferdsel. Med trussel om å stenge grensen i bakhånd fikk Norge til en avtale som ble en moderert utgave av det kravet svenskene hadde og et nærmere det norske forslag, at man skulle fortsette som tidligere frem til en ny avtale ble inngått i 1917.
Forhandlingenes overleget største poeng var riktignok "kravet om nedleggelse av norske festninger". Det var enighet landene imellom om en nøytral sone. Tre av de fire festningene, Ørje, Urskog og Fredrikssten, lå innnefor den nøytrale sonen, og Kongsvinger tangerte den. Nedleggelsen av de moderne fortene og tilbyggene var mest av symbolsk betydning, fordi de hadde ikke hatt stor betydning militært mot en fiende fra øst. Det lå imidlertid en god del symbolikk, både i de nye fortene og i de gamle festningene.
Christian Michelsen brakte opp problemet med å rive de gamle festningene Kongsvinger og Fredriksten, og hans kollega Lundeberg forsikret om at det kun var snakk om de nye tilbyggene, fra århundreskiftet, som skulle fjernes. Dette hadde også stått i rapporten fra Hemliga Utskottet og rapporten fra Riksdagen til Stortinget. Hvorfor Michelsen likevel brakte opp dette temaet er usikkert. Forhandlingene fortsatte uansett fram til 7. september, da Michelsen hadde foreslått at festningene ved Ørje og Urskog kunne rives mot at den nøytrale sonen ble demilitarisert, det vil si at ingen land fikk ha tropper der. På det tidspunkt ble det enighet om å ta en pause for å konferere med sine lands regjeringer og parlament.
Krigsfrykt.
Et videre problem var at det foregikk troppebevegelser ikke langt fra grensen. Det ble igangsatt rykter om at det var mobilisert 65-70 000 tropper på svensk side. Noen av disse kunne spores tilbake til Wedel Jarlsberg, som prøvde å påvirke stormaktene fra København. Dette ble tilbakevis med at disse soldatene var ute på en øvelse som foregikk omtrent i dette området omtrent denne tiden på året hvert år.Uansett ble det oppfattet med stor bekymring fra norsk side. Den norske journalisten S. C. Hammer rapporterte: «"Om Aftenen den 13de var der mange Mennesker i Bevægelse paa Hovedstadens Gader. Overalt førtes levende Diskussioner. Tanken var vendt mod de Landsmænd, som laa ved Grænsen eller var paa Veien derhen, og mod de Sømænd, der havde den ærefulde Opgave at værne om vore Kyster"».
Den norske frykten for krig var stor nok til at det den 13. september ble utsendt ordre om delvis mobilisering fra norsk side. Dermed lå det grensevakter ved grensen til Sverige da forhandlingene ble tatt opp igjen. Antall delmobiliserte norske soldater ver omtrent 23 000. På svensk side var det et sted mellom 50 000 og 70 000 soldater inne, og en stor del av den svenske marinen ble flyttet fra Göteborg til Strömstad, rett ved den norske marinen. Regjeringen og Stortinget ga dermed forhandlingsdelegasjonen rett til å gå med på å fjerne til og med de historiske grensefestningene, så lenge en nøytral sone ble opprettholdt. Michelsen benyttet anledningen til å bryte løftet om å holde forhandlingene hemmelige, og fortalte Nansen og Wedel Jarlsberg om at svenskene krevde fjerning av også de historiske festningene.a>.
Stormaktenes intervenering.
Wedel Jarlsbergs rapporter om mobilisering fra svensk side og hans senere forslag om å få til en samlet britisk-dansk anmodning om at svenskene skulle takke nei til trontilbudet som var blitt gitt til en prins av slekten Bernadotte, hadde plassert ham i et skarpt skille i britisk diplomati. Edward VII og Alan Johnstone støtte ham, Lansdowne og Rodd gjorde ikke det. Johnstone hadde arrangert et møte med ham, Wedel Jarlsberg, Nansen, den danske utenriksminister Raben-Levetzau og den tyske charge d'affaires, prins Reuss. Der ble troppeforflytningene og påståtte krav om at det fra svensk hold var et ønske om å rive ikke bare de moderne, men også de historiske delene av festningene ved Kongsvinger og Fredriksten, fremlagt. Johnstone sendte flere rapporter om troppeforflytning fra svensk hold fra Johnstone til Lansdowne.
Rodd advarte mot å høre på en Wedel Jarlsberg, «whose forecasts have not hitherto been altogether justified by results», og Lansdowne avskrev Wedel som «a very unsafe guide». I dette tilfellet var det imidlertid Michelsen som sto bak ryktet. Heller ikke Fridtjof Nansens innsats vekket begeistring. Lansdowne var på ferie i Irland da Nansen den 12. september oppsøkte utenriksdepartementet, og kong Edward VII ba ham møte Nansen på sommerstedet. Til dette svarte Lansdowne at dersom kongen mente det var så viktig, dro han heller til London, men at han anså at et
På tysk side var det hele mer eller mindre forstått. Da Reuss rapporterte om troppeforflytningene som Nansen og Wedel Jarlsberg snakket om, ble von Müller, von Leydens etterfølger i Stockholm, kontaktet. På spørsmål om intervenering, frarådet han det. Han forklarte at den såkalte mobiliseringen fra svensk side var vanlige øvelser, og at de ikke var mobilisert. Han forklarte også at svenskenes minstekrav bare gjalt de nye, og ikke de gamle delene av Kongsvinger og Fredriksten. Det var enighet fra samtlige parter, inkludert Wilhelm II, hvis aktivitet stort sett var redusert til å lese gjennom depescher og gjøre randbemerkninger. Dermed ble Tyskland passive gjennom hele konflikten.
Imidlertid bestemte Frankrikes sendebud i Sverige, Theophile Marchand, seg for å sende en depesche til den svenske regjeringen for å be om moderasjon og klokskap. En tilsvarende depesche som nevnte spesifikt grensefestningene, ble sendt av Russlands sendebut Budberg, på tross av at han i møte med von Müller og Rodd ble frarådet det av begge.
Forhandlingene fortsetter.
Forhandlingene i Karlstad ble gjenopptatt 13. september. Det noe pussige som hadde skjedd fra norsk side var at Michelsen hadde fått godkjennelse til å rive samtlige festninger mot å få en nøytral sone. Ettersom svenskene krevde riving av de moderne festningene, var altså forhandlingsposisjonen i overkant defensiv. Bakgrunnen for dette kan ha vært at Michelsen ville framstå som om han hadde vunnet en seier istedet for å imøtegå de svenske kravene.
Forhandlingene ble en tautrekking om alle kravene, og den norske delegasjonen gikk etter hvert med på tre moderne fort, men mente at Kongsvinger burde spares. Stormaktsintervensjonene kom i starten av gjenopptakelsen av forhandlingene, men det er lite som peker i retning av at de fikk noen praktisk betydning. Etter noen dager ble Sverige og Norge enige i at de moderne tilbyggene ved samtlige fire fort/festninger skulle fjernes, men samtidig at det skulle dannes en demilitarisert, og ikke bare nøytral, sone. Dette var et kompromiss begge land så ut til å leve godt med.
Reaksjoner og følger.
Stortinget behandlet avtalen lørdag 7. oktober og mandag 9. oktober. På tross av Stortingets generøse omdefinering av krav, var ikke alle medlemmene fornøyd med resultatet. En liten gruppering, i hovedsak på venstresiden, mente at regjeringen ikke hadde vært rakrygget, og at det var bedre å gå til krig enn å akseptere vilkårene for fred, da å rive grensefestningene. Det var særlig Johan Castberg, Alfred Eriksen og Wollert Konow (Hedmark) som var imot dette. Disse ble kalt «karlstadstormerne». Likevel ble den godtatt med 101 stemmer mot 16. I realiteten hadde Stortinget neppe noe valg.
Den svenske Riksdagen fulgte etter 13. oktober. Få dager senere vedtok Riksdagen å anerkjenne Norge som uavhengig stat og oppheve Riksakten. Unionsoppløsningen ble endelig stadfestet da kong Oscar II 26. oktober underskrev dokumentene som anerkjente Norge som uavhengig stat, og samme dag abdiserte som norsk konge. Statsrettslig sett ble unionen oppløst 26. oktober, og ikke 7. juni. Samme dag avslo Oscar dessuten den norske forespørselen om å la en av sønnene bli norsk konge. Dermed gjensto det bare å formelt tilby Carl av Danmark tronen.
Stormaktenes direkte press på Norge og Sverige for å finne en hurtig løsning på problemet er uklart, og det forelå bare anmodninger om rimelige, ikke hurtige, løsninger på forhandlingene. Det er imidlertid mulig at Sverige og Norge følte et press. Det er imidlertid få tegn som tyder på at press fra stormaktene var hovedårsaken til at behandlingene gikk fort.
Etter den svenske anerkjennelsen var alle hindringer ryddet av veien for anerkjennelse fra og diplomatiske forbindelser med andre stater, og de første sendemennene kom til Kristiania allerede ved månedsskiftet. Det ble Russland som ble det første landet etter Sverige som anerkjente Norge som selvstendig, tett fulgt av Storbritannia.


Fylkesvei 808.
Fylkesvei 808 (Fv808) går mellom Finneidfjord i Hemnes og Bakken i Leirfjord. Veiens lengde er 37,8 km (utenom fergestrekningen).
Veien tar av fra E6 i Finneidfjord og går i retning nordvest forbi Sjøgarden til Hemnesberget, med ferge innover Leirvika til Dalan og videre vestover forbi Moen til Bakken (Indre Låvong) der den møter riksvei 17.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Christian Lundeberg.
Christian Lundeberg (født 14. juli 1842, død 10. november 1911) var en svensk politiker, industrileder, riksdagsmann (1886–1911), statsminister august – november 1905. Han var gift med Anna Elfbrink, som han hadde seks barn med. Lundeberg var en "grå eminense", han søkte ikke makt, men i den kritiske situasjonen ved oppløsningen av unionen så han sitt ansvar. Paradoksalt nok var han også positiv overfor kongens innflytelse i svensk politikk, samtidig bidro han til å svekke den.
Christian Lundeberg ble født i Valbo i Gävleborgs län, han var sønn av brukseieren Johan Ulrik Lundeberg og Maria Eckman. Han studerte ved Ultuna og tok så Krigsskolen, etter det var han løytnant ved dalregementet 1861–74. Han forlot offiserskarrieren for å bli forretningsmann, mest ved Forsbacka bruk, der han var direktør fra 1885–1906. Han tilhørte riksdagens første kammers konservative og proteksjonistiske parti og ble leder av partiet i 1899. Han var meget opptatt av forsvars og unionsspørsmål. En rekke viktige forsvarspolitiske reformer ble til med hans medvirkning, blant annet alminnelig verneplikt.
Lundeberg spilte en ledende rolle ved behandlingen av unionsspørsmålet i riksdagen i 1905. Han var leder for komiteen som rettet så sterk kritikk mot regjeringen Ramstedt at den gikk av. I juli fikk han i oppdrag å danne ny regjering, i praksis var det en samlingsregjering. Ved forhandlingene i Karlstad med Norges statsminister Michelsen klarte han å oppnå et for Sverige akseptabelt resultat, ved den såkalte Karlstadkonvensjonen.
Lundebergs regjering utmerket seg ved å dannes uten innblanding fra kongen og dens holdning stemte med riksdagens innstilning. I tillegg kom flere av de nye statsrådene fra andre samfunnsklasser enn de de foregående statsråder hadde blitt rekruttert fra. I tillegg til Lundeberg selv; den første industrimann som ble statsminister, så var det advokaten Karl Staaff, sorenskriveren Johan Widén og den første bonden ved kongens råd, Alfred Peterson.
Da unionskrisen var løst, regnet kongehuset med at alt skulle gå tilbake til det gamle og ville at Lundeberg skulle fortsette som statsminister etter utskiftning av enkelte statsråder. Lundeberg forsøkte imidlertid å finne grunnlag for en fortsatt samlingsregjering med sikte på å løse stemmerettsspørsmålet. Da det mislyktes, forsøkte han å danne en ren høyreregjering, men høyremennene mente at det var de liberales tur til å ta ledelsen etter deres fremgang ved valget samme høst. Lundeberg gikk da av og fortsatte i riksdagen til sin død i 1911.


Fylkesvei 812.
Fylkesvei 812 (Fv812) går mellom Medby i Saltdal og Tuv i Bodø. Veiens lengde er 68,9 km.
Veien tar av fra E6 ved Medby og går først vestover, så nordover til Misvær, videre nordover til Skjerstadfjorden og deretter vestover til Tuv der den møter riksvei 17. Strekninga over fjellet fra Medby kalles ofte for «Dugnadsveien».
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 830.
Fylkesvei 830 (Fv830) går mellom Finneid og Sulitjelma i Fauske kommune i Nordland. Veiens lengde er 35,7 km.
Veien tar av fra E6 ved Finneid og går i sørøstlig retning til Sulitjelma. Veien ble lagt der jernbanesporene til Sulitjelmabanen (nedlagt i 1972) tidligere hadde gått. Arbeidet med å forberede jernbanetraséen til biltrafikk begynte 2. juli 1971. I løpet av tre uker fra 24. juli 1972 ble skinnegangen revet og veien gjort kjørbar. Videre arbeid med veien (blant annet utstrossing av tunnelene) ble utført fram til 1975.
Veien er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 826.
Fylkesvei 826 (Fv826) går mellom Vargåsen i Fauske og Røsvika i Sørfold. Veiens lengde er 21,8 km.
Veien tar av fra E6 ved Vargåsen og går nordover på vestsiden av Sørfolda til Røsvik.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 835.
Fylkesvei 835 (Fv835) går mellom Tømmerneset i Hamarøy og Nordfold/Ålstad i Steigen. Veiens lengde mellom Tømmerneset og Nordfold er 65,8 km.
Veien tar av fra E6 ved Tømmerneset og går vestover på sørsiden av Sagfjorden til Skjelvareid og videre sørover til Leinesfjord og deretter i retning sørøst til Nordfold. En sidevei går mellom Skjelvareid nordover forbi Bogen og Ålstad på Engeløya.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Ærø Folkehøjskole.
Ærø Folkehøjskole er en folkehøgskole i Ærøskøbing på den danske øya Ærø. Skolen, som ble etablert i 1978, underviser hovedsakelig i kreative fag som musikk, sang og teater. Den er etablert i et gammelt badehotell og har plass til 45 elever. I dens lokaler er det rom med musikinstrumenter, scene, kostymerom, sminkerom, lyd- og lysutstyr og innspilningsstudioer.
Skolens forstander er Henrik Hartvig. Lærerne er profesjonelle musikere
Linjer og fag.
Alle elevene har også fellesfagene «Menneske og eksistens», «Sport & bevægelse», fellestime og samlinger. De har også et variert utvalg av valgfag, fra musikkteori og hørelære til mat og mirakler. I tillegg er det mulighet til å få individuell undervisning på eget instrument. De setter også opp en musikkteaterforestilling som de selv har utarbeidet.


Jæren folkehøgskule.
Jæren folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole som ligger på Kleppe i Klepp kommune på Jæren i Rogaland. Folkehøgskolen har sju forskjellige linjer å velge mellom; Musikk, Foto, Surf, Sosial, Film og Foto, Bu og fritid og Interiør. Ellers er skolen kjent for å ha en vindmølle som produserer elektrisitet fra vindkraft. Skolen tar årlig imot vel 90 elever og har siden 80-tallet hvert år hatt fulltegnede kurs. Skolen reiser hvert år på en felles studietur for å bli kjent med andre deler av verden. I 2012 reiste skolen til Sør-Afrika. I tillegg til hovedkurset tilbyr skolen noen kortkurs. Kurset "Sommer på Jæren" for psykisk utviklingshemmede har vært arrangert i 25 år. Skolen eies av den selveiende stiftelsen Jæren folkehøgskule som med 26 ansatte har en omsetning på ca 15 millioner årlig. Skolen har som målsetning å drive folkehøgskole på grundtvigiansk tradisjon, og skolen har ingen bestemte politiske eller religiøse føringer.


Göta kanal.
Göta kanal er en kanal i sørlige Sverige. Kanalen er 190,5 km lang, derav er 87,3 km menneskeskapt. Sammen med Trollhätte kanal og Göta älv danner kanalen en sammenhengende vannforbindelse tvers igjennom Sverige. Den har også forbindelse til Kinda kanal ved innsjøen Roxen. Kanalen har 58 sluser, hvorav 21 er mellom Vänern og Vättern.
Kanalen ble planlagt som en måte å slippe unna Øresundstollen på, ved å omgå Øresund. Kanalen åpnet i 1832, men fikk aldri noen stor økonomisk innvirkning, siden jernbanen kom litt senere. Men den har blitt en populær turistattraksjon.


Moderaterna.
Moderata samlingspartiet, oftest bare Moderaterna (m), er et liberalkonservativt politisk parti i Sverige. Partiet ble grunnlagt som Allmänna valmansförbundet i 1904, og skiftet navn til Högerns riksorganisation i 1938, Högerpartiet i 1952 og sitt nåværende navn i 1969. Moderaterna er Sveriges nest største parti etter antallet mandater i Riksdagen og i medlemstall. De inngår i den borgerlige koalisjonen Alliansen sammen med Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna. Moderaternas leder fra 2003, Fredrik Reinfeldt, er også landets statsminister fra 2006.
Partiet kan føre sine historiske røtter tilbake til 1880-tallets Lantmannapartiet, og var ved grunnleggelsen i 1904 et sterkt konservativt parti som understreket viktigheten av institusjoner som monarkiet, rettsvesenet og forsvaret, og var imot innføring av almen stemmerett. Utover 1900-tallet ble partiets politikk påvirket av demokratisering og liberalisme, og i 1980-årene ble den langt mer markedsliberal, noe som førte partiet fra sin mer tradisjonelle konservatisme og til dagens offisielle ideologi; liberalkonservatisme. Moderaterna ble svekket da andre borgerlige partier kom til i 1930-årene, og ble ikke det største borgerlige partiet igjen før i slutten av 1970-årene. Partiets statsministre i nyere tid er Carl Bildt (1991–1994) og Fredrik Reinfeldt (2006–).
Da Reinfeldt overtok ledelsen i Moderaterna, lanserte partiet de «Nya Moderaterna», og partiet ble sagt å bevege seg i retning av det politiske sentrum i Sverige gjennom å «avvise skatterevolusjon» og visse politiske konflikter, samtidig som fokus på sosialpolitikk og sysselsetting økte. Merkesaker for partiet idag er valgfrihet, sysselsetting, privat initiativ og privat eiendomsrett.
Politisk plattform.
Moderaterna har en blanding av liberale og konservative synspunkter, og definerer liberalkonservatismen, en gren av konservatismen, som sin ideologi. Partiet ønsker større individuell frihet og en åpnere markedsøkonomi, og ønsker større økonomisk frihet gjennom skattelettelser, privatisering og avregulering. Muligheten til fritt valg av varer og tjenester er også viktig for partiet, og dette skal komme i kombinasjon med en redusert offentlig sektor og et redusert offentlig eierskap.
Moderaterna er imidlertid tilhenger av de fleste sosiale ytelser innført siden 1930-årene. Partiet har gått bort fra sitt ønske om flat skatt og det meste av sin kritikk mot arbeidslovgivningen. Partiet ønsker større innsats for bekjempelse av volds- og sedelighetskriminialitet, og har et uttalt mål om full sysselsetting. Moderaterna støtter en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning i Sverige og et svensk medlemskap i EU og NATO. Sistnevnte standpunkt har blitt tonet ned de senere årene. Moderaterna støtter også bruken av euro som valuta i Sverige, men utfallet av folkeavstemningen i 2003 har fått partiet til å legge saken i bero.
Historiske røtter.
Moderata samlingspartiet kan føre sin historie tilbake til ulike konservative grupperinger, eller partier, som fantes i Riksdagens to kamre i siste halvdel av 1800-tallet, deriblant Lantmannapartiet i andrekammeret (det direktevalgte underhuset) og Protektionistiska partiet i førstekammeret (det indirekte valgte overhuset). Partiene var dengang sammenslutninger av enkeltstående riksdagsmenn, ikke landsomfattende medlemsorganisasjoner.
I førstekammeret fantes i årene 1888–1909 Protektionistiska partiet, som i 1910 ble Förenade högerpartiet, og i årene 1888–1904 Minoritetspartiet. Disse gikk under navnet Första kammarens moderata parti (eller bare Moderata partiet). I 1912 gikk de sammen til Första kammarens nationella parti, som gjerne ble forkortet til Förstakammarshögern. Denne grupperingen bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.
Lantmannapartiet ble dannet i andrekammeret allerede i begynnelsen av 1867, etter lovendringen som avskaffet standsriksdagen, selv om det i noen år var delt i Gamla lantmannapartiet og Nya lantmannapartiet. I 1903 ble De moderata reformvännernas grupp dannet, og fra og med 1906 ble denne avløst av Nationella framstegspartiet. I 1912 gikk dette partiet sammen med Lantmannapartiet og dannet Lantmanna- och Borgarepartiet, oftest kalt Andrakammarshögern, som bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.
Dannelsen av partiorganisasjonen.
Allmänna valmansförbundet ble stiftet den 17. oktober 1904 på Restaurang Runan i Hantverksföreningens hus i Stockholm. Hensikten var å skape en landsomfattende valgkamporganisasjon for de konservative partiene som allerede fantes i Riksdagens to kamre. I så måte kan Fosterländska förbundet, stiftet i 1893, ansees som en forløper til den moderne partiorganisasjonen.
Allmänna valmansförbundet var fra begynnelsen en rendyrket valgkamporganisasjon, som riksdagspartiene formelt sett var uavhengige av, men samarbeidet med.
Demokratiske reformer.
I 1906 foreslo Karl Staaffs liberale regjering, med støtte fra sosialdemokrater, almen stemmerett, som blant annet innebar flertallsvalg i enmannskretser. Forslaget ble felt i Riksdagen av Allmänna valmansförbundet, som ønsket forholdstallsvalg med lik stemmerett til andrekammeret, men beholde den begrensede stemmeretten til førstekammeret. Førstekammeret hadde til da vært indirekte valgt gjennom gradert stemmerett, og bare stemmeberettigede var valgbare til kammeret, hvilket gjorde at Allmänna valmansförbundet var sterkest der.
Arvid Lindmans første regjering drev i 1909 gjennom en lovendring som innførte forholdstallsvalg til andrekammeret. Samtidig ble førstekammeret fortsatt valgt gjennom gradert stemmerett: Den rikeste velgeren hadde førti ganger flere stemmer enn den med lavest inntekt. I 1917 foreslo en koalisjonsregjering mellom de liberale og Socialdemokraterna almen og lik stemmerett for menn. Forslaget ble vedtatt i førstekammeret, men falt i andrekammeret, hvor Allmänna valmansförbundet hadde flertall. Under sterkt press med store protester og fare for revolusjon stemte partiet i 1918 for almen og stemmerett for skattebetalende menn og kvinner over 24 år som ikke mottok fattighjelp eller satt fengslet. Flere ledende representanter for Allmänna valmansförbundet beklaget under debatten i Riksdagen at de måtte treffe denne beslutningen.
Partiet forsvarte monarkiet, men ble presset av liberale og sosialdemokrater, som ville innføre republikk. Man kom frem til et kompromiss som reddet monarkiet, men som innskrenket kongens makt og fjernet de fleste av hans muligheter til å påvirke politikken. Først i 1974 ble den faktiske muligheten til å gjeninnføre en sterk personlig kongemakt fjernet, men kompromisset gjorde kongens rolle i hovedsak seremoniell allerede ved inngåelsen.
Konsolidering av partiet.
I 1933 og i begynnelsen av 1934 opplevde partiet en splittelse som følge av ulike oppfatninger om fascismen. Partiets frittstående ungdomsorganisasjon, Sveriges Nationella Ungdomsförbund, hadde en tid hatt dragninger mot denne ideologien. Man organiserte tillike uniformerte «kampgrupper», noe som vakte svært negative reaksjoner i moderpartiet. Partilederen Arvid Lindman tok samtidig sterk avstand fra nazismen i Tyskland og Sverige. Partiet brøt alt samarbeid med ungdomsorganisasjonen i 1934, og sørget samme år for å stifte en ny, Ungsvenskarna. Ungsvenskarna tok navnet Högerns ungdomsförbund (HUF) i 1946, senere sitt nåværende, Moderata ungdomsförbundet (MUF), i 1969.
De konservative gruppene i Riksdagen, Första kammarens nationella parti og Lantmanna- och Borgarepartiet, gikk formelt sammen til en gruppe fra og med Riksdagens sesjon i 1935, og tok navnet Högerns riksdagsgrupp. Noen år senere, i 1938, byttet Allmänna valmansförbundet navn til Högerns riksorganisation. Således ble partiet etterhvert konsolidert, idet de folkevalgte ble direkte knyttet til medlemsorganisasjonen, hvilket gjorde Högern til et moderne masseparti.
På grunn av det spente internasjonale klimaet under andre verdenskrig ble en samlingsregjering dannet i 1939. Regjeringen ble ledet av Per Albin Hansson fra Socialdemokraterna. Representanter fra Högern besatte blant andre poster som kommunikasjonsminister, kirkeminister og handelsminister.
Etterkrigstiden.
Jarl Hjalmarsson, Högerns partileder 1950–1961.
Etter oppløsningen av samlingsregjeringen skulle det gå drøye tredve år før Högern kom i regjeringsposisjon igjen. I 1950-årene ble partiet svekket, og var ikke lenger Socialdemokraternas selvsagte hovedmotstander. Högern tapte terreng til fordel for Folkpartiet og senere Centerpartiet. Högern talte tidlig for en tilnærming til Vest-Europa gjennom allerede i begynnelsen av 1960-årene, under partilederen Gunnar Heckscher, støtte et svensk medlemskap i EEC, forløperen til EU. I 1969, på den tiden Yngve Holmberg var partileder, byttet Högern navn til Moderaterna.
Med venstredreiningen som rådet i svensk politikk fra slutten av 1960-årene og gjennom det meste av 1970-årene, ble partiet marginalisert, og ble ansett som ekstremt av mange. Under partilederen Gösta Bohman greide man imidlertid å snu denne trenden, og partiet fikk økende velgertilslutning.
Fra midten av 1970-årene kom en høyredreining i svensk politikk, og ved valget i 1976 oppnådde de borgerlige flertall i Riksdagen for første gang på 44 år. Den daværende konstitusjonen krevde imidlertid et flertall for et mistillitsforslag mot den sittende statsministeren, Olof Palme, for å kreve hans avgang, noe som ikke fantes, og Palme fortsatte. Etter 1976 kom Moderaterna til å inngå i Thorbjörn Fälldins regjering. Regjeringen falt i 1978 på kjernekraftsaken, der Moderaterna og Folkpartiet støttet en fortsatt utbygging, mens Centerpartiet var imot. Folkpartiet dannet deretter regjering alene, i håp om at partiet var det som enklest kunne finne løsninger over blokkgrensene og en endelig løsning på energispørsmålet. Moderaterna så på Ola Ullstens regjering som et svik mot trepartiavtalen, og stemte mot regjeringens tiltredelse. Da de andre partiene la ned sine stemmer, innebar det dog et flertall for regjeringen.
Ledende borgerlig parti.
I 1979 fikk de borgerlige igjen flertall, og Fälldin dannet en ny trepartiregjering. Moderaternas ministre trakk seg ut av regjeringen i 1981, da budsjettminister Rolf Wirtén fra Folkpartiet hadde inngått et kompromiss med Socialdemokraterna i skattepolitikken, noe Moderaterna ikke støttet. I 1980-årene stabiliserte Moderaterna seg som det ledende borgerlige partiet.
Etter valget i 1991 kunne partileder Carl Bildt bli statsminister i en ny borgerlig koalisjonsregjering, som imidlertid var avhengig av parlamentarisk støtte fra det høyrepopulistiske Ny demokrati. Moderaterna beholdt sin velgertilslutning ved neste valg, i 1994, men ettersom de øvrige koalisjonspartnerne fikk sin redusert, og Ny demokrati falt ut av Riksdagen, mistet man regjeringsmakten til Socialdemokraterna. I 1998 var oppslutningen fremdeles stabil, men det borgerlige flertallet uteble, så Bildt overlot ledelsen av partiet til Bo Lundgren året etter.
«Nya Moderaterna».
Foran riksdagsvalget i 2006 ledet Moderaterna et borgerlig samarbeid som var mer sammensveiset enn tidligere, og etablerte Allians för Sverige sammen med de tre andre borgerlige riksdagspartiene. Moderaterna fikk omlag 26 % av stemmene i valget, partiets beste valgresultat siden 1928. Allians för Sverige oppnådde flertall i Riksdagen, og Reinfeldt ble statsminister i en regjering der halvparten av ministrene kom fra Moderaterna. Allerede den første uken ble tre av Moderaternas ministre anklaget for unndragelse av SVT-lisens og bruk av svart arbeidskraft, og handelsminister Maria Borelius og kulturminister Cecilia Stegö Chilò gikk av.
Moderaterna gjorde et dårlig valg til Europaparlamentet i 2004 sammenlignet med riksdagsvalget i 2006, men dette tilsvarte en knapp økning fra forrige europaparlamentsvalg. Etter riksdagsvalget i 2006 falt Moderaterna kraftig på meningsmålingene, og frem til 2008 fikk partiet vanligvis 20–24 % i oppslutning. Fra 2009 gikk partiet derimot kraftig frem, tilsynelatende på bekostning av de øvrige borgerlige partiene, hvilket kulminerte sommeren 2010, da partiet på de fleste målinger oversteg 30 % i oppslutning. I riksdagsvalget 2010 fikk Moderaterna i overkant av 30 % av stemmene, partiets beste valgresultat siden innføringen av almen stemmerett i 1921. Til tross for de øvrige borgerlige partienes tilbakegang, forble Alliansen (tidligere Allians för Sverige) den største blokken i Riksdagen, men mistet flertallet. De rödgröna fikk 43 %, og det tapte borgerlige flertallet skyldtes først og fremst Sverigedemokraternas inntreden i Riksdagen. Reinfeldts regjering fortsatte etter valget som en mindretallsregjering.
Velgermasse.
Tabellen til venstre viser Moderaternas oppslutning blant visse utvalgte velgergrupper i riksdagsvalget 2010, ifølge SVTs undersøkelse foretatt i valglokaler i alle valgkretser. Noen av gruppene er mer generelle enn andre, og kan derfor overlappe. Tabellen til høyre viser partiets oppslutning i de ulike valgkretsene ved samme valg. De gruppene og valgkretsene der partiets oppslutning er høyere enn i befolkningen som helhet, er markert med grønt, mens tilsvarende grupper og valgkretser med lavere oppslutning er markert med rødt.
Slik som vist i tabellen, har Moderaterna høyest oppslutning blant gründere (40 %), tjenestemenn (34 %), ansatte i privat sektor (34 %), menn (32 %) og arbeidstagere (32 %). I motsatt ende av skalaen finner man personer i sykepermisjon (14 %), LO-medlemmer (16 %), blåsnipparbeidere (19 %), personer oppvokst utenfor Sverige (20 %) og kommuneansatte (21 %).
Moderaterna har sin høyeste oppslutning i urbane strøk i Stockholm-området og Vest- og Sør-Sverige, mens oppslutningen er lavere i tynt og spredt befolkede områder, spesielt i Norrland. De fem valgkretsene med høyst oppslutning er Stockholms län (39,96 %), Skåne län, sør (38,46 %), Hallands län (34,71 %), Stockholms kommun (34,29 %) og Skåne län, vest (33,80 %). Lavest oppslutning har partiet i valgkretsene Norrbottens län (16,38 %), Västerbottens län (17,69 %), Västernorrlands län (21,60 %), Jämtlands län (22,20 %) og Gävleborgs län (23,14 %).
Moderaterna har den høyeste andelen av velgere som identifiserer seg som høyreorienterte, 83 %, mens 2 % av partiets velgere regner seg som venstreorienterte, og 14 % ikke føler tilhørighet til noen fløy. Sammen med Centerpartiet har Moderaterna også den største andelen av velgere, 83 %, som har stor eller svært stor tiltro til svenske politikere (gjennomsnittet var 70 %).


Riksvei 827.
Riksvei 827 (Rv827) går mellom Sommarset i Tysfjord og Sætran i Ballangen. Veien (unntatt fergestrekningen) er 39,1 km lang.
Veien tar av fra E6 ved Sommarset og går østover til Drag, med ferge over Tysfjorden til Kjøpsvik og videre mot nordøst til Efjorden og nordover langs vestsiden av Forsahavet til Sætran der den møter E6 igjen.
Riksvei 827 er et alternativ til E6 via Ulvsvåg. Riksvei 827 har en litt lengre fergestrekning enn E6, men er til gjengjeld 12 km kortere, og mangler bakkene ved Ulvsvågskaret og Skjellesvikskaret.
Historie.
Veien mellom Sommarset og Drag ble bygd mellom 1935 og 1939. Fergeforbindelsen Drag-Kjøpsvik-Skarberget ble satt i drift 2. desember 1968. Anløpet på Skarberget ble nedlagt da veien mellom Kjøpsvik og Sætran ble åpnet i 1992. Veien ga Kjøpsvik fergefri veiforbindelse til Narvik.


Charing Cross.
Charing Cross er et område i City of Westminster i det sentrale London.
Navnet Charing kommer fra en liten landsby som lå på dette stedet, og betyr «en sving i elven». I denne landsbyen satte Edvard I opp et av eleanorkorsene, monumenter til minne om hans hustru Eleanor av Castilla som ble reist på de tolv stedene hvor hennes kiste sto over natten under ferden fra Lincolnshire til Westminster. En viktoriansk «kopi» av korset, som er både større og mer ornamental enn originalen, står utenfor Charing Cross stasjon. Det nye korset ble designet av Edward Middleton Barry. Det opprinnelige sto på stedet hvor man i dag finner en statue av Karl I av England.
Alle avstander til London måles fra et punkt i Charing Cross. Dette er markert med en plakett like ved Trafalgar Square.


Haugetun Folkehøyskole.
Haugetun Folkehøyskole er en kristen folkehøgskole i Rolvsøy (Fredrikstad kommune) i Østfold. Skolen tar årlig opp vel 100 elever og eies av Normisjon. Haugetun folkehøyskole var en kjent tuberkoloseinstitusjon som ble lagt ned rundt århundreskiftet 1800 til 1900. Deler av fundamentet i gymsalen er fra den opprinnelige bygningen.


Fylkesvei 819.
Fylkesvei 819 (Fv819) går mellom Ballangen og Kjeldebotn. Veiens lengde er 20,9 km.
Veien tar av fra E6 i Ballangen og går mot nordvest langs sørsiden av Ofotfjorden til Kjeldebotn.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Chinatown (London).
Chinatown er et område i Soho i City of Westminster, London. Det er som navnet antyder et område som er dominert av kinesiske innbyggere og næringsdrivende.
Den opprinnelige "chinatown" i London lå i den østlige delen av byen, men etterhvert som kinesisk mat og kultur ble mer populært, og mange kinesere i byen begynte å bli mer velstående, flyttet det til West End. Flyttingen førte med seg at Chinatown fikk et helt annet og mer åpent preg. Den gamle var preget av opiumsbuler og slum, mens dagens Chinatown er et velholdt område i hjertet av Londons underholdningsområde.
Området er typisk for kinesiske bydeler i vestlige land. Det er kinesiske dekorasjoner og snmboler overalt, og butikkene og restaurantene er for det meste kinesiske. Dog er det, ettersom det ligger i Soho, noen sexbutikker og strippebarer der også. Gateskiltene er tospråklige, på engelsk og kinesisk.
Innvandrere fra andre asiatiske land, som Japan, Singapore og Korea, driver også forretnigner og bor i Chinatown.


Stavern folkehøyskole.
Stavern folkehøyskole har i alt 117 elevplasser, noe som gjør den til en av landets største.
Skolen tilbyr et bredt utvalg linjer innenfor kategoriene Kreativitet, Aktivitet og Solidaritet. Skolen ligger i Stavern, 1,5 times kjøring fra Oslo og en halv time fra Torp lufthavn. Alle linjene har et lengre utenlandsopphold i tillegg til mange turer rundt i Norge med relevans til fagene man studerer.


Granateple.
Granateple er en frukt som hører til de fruktene som er høyt verdsatt i tropiske områder. Treet tilhører granateplefamilien ("Punicaceae") og har det vitenskapelige artsnavnet "Punica granatum". Til tross for navnet er ikke granateplet i slekt med eplet.
Granatepler er rødlige frukter som vokser på hovedsakelig små trær. På avstand kan de ha en viss likhet med epler. Imidlertid har fruktene et hardt skall og er utstyrt med en rosett. Frukten er fylt med mange små frø som er omgitt av røde, saftige kjerner. Disse kjernene har en syrlig smak. Blomstene er rødoransje og har fra gammelt av blitt brukt til utvinning av en saft som har vært brukt i medisinske formål.
Den beste måten å få ut alle kjernene på, er å skjære av toppen og bunnen av skallet. Videre skjærer man med en kniv forsiktig i skallet, fra topp til bunn på begge sider. Da er det enkelt å brekke frukten i to deler, og ingen av kjernene ødelegges.
Granatepler brukes også i produksjonen av Campari.
Granateplene har vært en viktig nytteplante siden oldtiden. Frukten nevnes i Bibelen både som noe som fantes i Egypt og som en av velsignelsene i det forjettede land. En del av utsmykningen i tempelet var formet som granatepler, og likedan deler av yppersteprestens kledning.
I en tradisjon har også frukten blitt sett på som hellig fordi den visstnok inneholdt det samme antall frø som antall lover i Moseloven, altså 613.
I hinduismen er granateple én av de hellige tre fruktene ved siden av fersken og sitron.
I buddhismen regnes granatepler som en av de tre «velsignede frukter», de to andre er fersken og sitron. I flere gamle fruktbarhetskulter har også frukten spilt en rolle.
Den spanske byen Granada er oppkalt etter denne frukten.


Wayne Shorter.
Wayne Shorter (født 25. august 1933 i Newark, New Jersey) er en amerikansk jazzsaksofonist og komponist.
Shorter spilte opprinnelig sammen med Horace Silver og Maynard Ferguson til han 1959 skiftet til Art Blakey's Jazz Messengers. Fra 1964 til 1969 var han medlem av Miles Davis' kvintett.
I 1970 startet han sammen med Joe Zawinul og Miroslav Vitous den legendariske fusiongruppen Weather Report.


Akbar den store.
Akbar den store. Portrett av kunstneren Manohar
Jalaluddin Muhammad Akbár (født 15. oktober 1543, død 1605), bedre kjent som Akbar den store, var en indisk keiser. Han hersket over det islamske Mogulimperiet fra 1556 til sin død, og regnes som en av Indias største keisere.
Tidlige år.
Akbar var eldste sønn av keiser Humayun, og overtok dermed riket ved farens død i 1556. Akbar var bare 13 år gammel da dette skjedde. Det var ikke før i 1562 at Akbar selv overtok styret av imperiet.
De første 10 årene av regjeringstiden var stormfulle. Det var 16 forskjellige opprør mot sentralmakten i denne perioden, spesielt i Rajputana. Det var ikke før i 1568, da Mewar ble erobret, at hinduklanene i Rajputana overga seg.
Etter å ha stabilisert riket i Nord-India kunne Akbar utvide riket på andre fronter. Han erobret Gujarat i 1572–73, Bengal i 1574–75, Kabul i 1581 og Kashmir i 1595.
Religion.
Akbar var opptatt av teologi i hele sin levetid. I 1575 opprettet han et «tilbedelsens hus» i Fatehpur Sikri. Her kunne forskjellige islamske teologer debattere religion. I 1578 ble også kristne, hinduistiske og parsiske teologer invitert til å delta i diskusjonene.
Akbar selv hadde et avslappet forhold til religion. Han overholdt ikke islams forbud mot rusmidler, og var kjent som en ivrig bruker av alkohol, cannabis og opium. Dette sjokkerte mange ved hoffet.
Akbar viste stor toleranse overfor personer med annen religiøs tro, bl.a. hinduer og kristne. Dette var en nødvendighet i India, der undersåttene tilhørte mange forskjellige religioner.
Denne politikken slo imidlertid tilbake på Akbar i 1580 da bengalerne gjorde opprør. Det ble da utstedt en fatwa mot ham. I fatwaen ble han beskyldt for å ha brutt med Islam, noe som gjorde at «alle muslimer måtte gripe til våpen mot ham».
Det var et mål for Akbar at konene hans skulle fordeles likt mellom rikets forskjellige religioner, han giftet seg med flere hinduprinsesser og en kristen prinsesse i tillegg til de muslimske konene.
Innenriks.
I starten av regjeringstiden til Akbar var Delhi hovedstad i riket. Akbar bygget en ny by, Fatehpur Sikri, like vest for Agra og gjorde den til hovedstad. Denne nye praktbyen var bare bebodd i 15 år før den måtte oppgis. Det fantes nemlig ikke tilførsel av ferskvann til byen. Hovedstaden ble derfor flyttet til Agra.
Akbar var beryktet for sitt høye forbruk, noe som slet hardt på statens finanser. Han fikk visstnok sydd 1000 drakter i året, og hadde enorme mengder elefanter og hester. Det ble derfor innført flere nye skatter under regjeringstiden hans.
Slutten.
Akbars sønn, Salim (den senere keiser Jahangir), lå i strid med sin far i mange år. Denne striden endte med en krig på starten av 1600-tallet, en krig som slet ut Akbar. Akbar døde i Agra i 1605.


Maida Vale.
Maida Vale er et område i City of Westminster i det sentrale London. Det har navn etter puben "Hero of Maida", som åpnet på Edgware Road like etter slaget ved Maida, hvor britene i 1806 seiret over franskmennene. Maida Vale er overveiende et boligområde – tildels svært velstående med mange edvardianske herskapshus. Hovedgata Maida Vale Road er en fortsettelse av Edgware Road, og følger den romerske Watling Street. Området avgrenses mot Paddington i sør av den delen av Regent's Canal som kalles Little Venice.
På slutten av det 19. århundre og begynnelsen av det 20. var Maida Vale først og fremst befolket av jøder. En spansk og portugisisk synagoge fra 1896 er listet som bevaringsverdig ("Grade 2").


Millbank.
Millbank er et område og ei gate i bydelen City of Westminster i London. Det ligger øst for Pimlico, og sør for Westminster. Området har navn etter en mølle som tilhørte Westminster Abbey i middelalderen, og som stod ved Great College Street.
I det 18. århundre ble området dominert av fengselet Millbank Penitentiary, som ble brukt til fanger som skulle transporteres til koloniene. Fengselet lå der det store kunstmuseet Tate Britain ligger i dag.
Hovedveien gjennom området, A3212, heter også Millbank og går fra Vauxhall Bridge til Abingdon Street rett sør for Parliament Square. Mange parlamentsmedlemmer har sine kontorer langs denne veien. Veien ble anlagt som en del av Thames Embankment på midten av det 19. århundre, og ligger over et stort kloakkanlegg som tar imot overskuddsvann fra Themsen. Den følger omtrent stien langs Themsen som i middelalderen forbandt Westminster med fiskerlandsbyen Chelsea lengre opp langs elva.
Før valget i 1997 tok Labour Party over to etasjer i Millbank Tower som partihovedkvarter. Leien var på hele én million pund i året, og allerede i 2001 måtte partiet finne nye lokaler. «Millbank Machine» og «Millbank Tendency» har gått inn i den politiske sjargongen i Storbritannia som referanse til Labours ledelse som gapte over for mye.
Et annet ruvende bygg i Millbank er Thames House, som fra 1937 har vært hovedkvarter for den britiske regjeringas avdeling for indre sikkerhet, MI5.
Kollektivtransport.
Sistnevnte betjener også jernbanen til Kent, Surrey og Sussex.


Ottar fra Hålogaland.
Sjøfareren og handelsmannen Ottar er kanskje den meste kjente historiske representanten fra Hålogaland, det gamle navnet på området nord for Trøndelag.
Ottar levde sist på 800-tallet og var muligens herse ("høvdingetittel"). Gården hans lå lengst nord i Hålogaland, muligens ved Malangen, på sørvestsiden av Kvaløya i Hillesøy, men også andre steder har vært nevnt. Mange navn fra vikingtiden er preget av samtidens voldelige adferd, men Ottar er et unntak i så måte. Han drev med skinnvarehandel i inn- og utland, foruten oppdagelsesreiser i moderne forstand.
Kart over Ottars reiser, først nord til Nordishavet, deretter syd til London.
Ottar seilte fra Hålogaland til England rundt år 890, og hvor den engelske kongen Alfred den store i Wessex fikk skrevet ned hans beretning om Hålogaland og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen til "Ohthere", som Ottar ble kalt, ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av en latinske verdenshistorie forfattet av den spanske munken Orosius på 400-tallet. Dette verket har i innledningen et oversyn av de land som romerne kjente til, men alt nord for Alpene var utelatt. Til dette tillegget ble det lagt til to beretninger fra Europas ytterkanter, en om en reise av Wulfstan inn i Østersjøen, den andre om hålogalendingen Ottars ferd i Nordishavet.
Ottars reise mot nord.
«Jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene ("samene") stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.
Jeg fikk hug etter vite hvor langt landet strekker seg mot nord, og om det bor folk nord om ødemarka. Jeg seilte da nordetter langs landet i 3 dager, og lengre drar aldri hvalfangerne. Hele tiden hadde jeg ødemarka på styrbord og det åpne havet på bakbord. Så seilet jeg lengre nordetter i 3 dager til. Da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var ("sannsynligvis Nordkapp"). Der måtte jeg vente på mer vestlig eller nordvestlig vind.
Så seilte jeg østetter langs med landet så langt jeg kunne seile i 4 dager. Der lå jeg og ventet på rett nordavind. For landet bøyde seg sørover eller havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var ("Gandvika, Kvitsjøen"). Så seilte jeg rett sørover langs landet så langt jeg kunne komme i 5 dager. Da lå der ei stor å ("elv") opp i landet ("Varsuga"). Vi dro opp i åa, men landet på hisiden av åa ("Bjarmeland") var sterkt bygd, og dit torde vi ikke komme da vi fryktet for ufred.
Finnene sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere. Bjarmene fortalte oss mye om landet sitt. ("Sannsynligvis utløpet av Dvina hvor Arkhangelsk nå ligger.") Målet de talte var om lag det samme som finnene sitt.
Jeg tok ut på denne ferda for å undersøke landet, og for å få hvalross. Hvalrossen har i tennene sine et svært fint bein, og huden er god til skipsreip. Denne hvalen er mindre enn andre hvaler, for han er bare 7 alner lang. Heime i mitt eget land er der hvaler ("i motsetning til hvalross") som er 48 alen og de største er 50 alner lange. Av dem kan jeg selv selv-sjette ("han selv med fem andre") drepe 60 på to dager.
Da vi dro heimefra eide jeg 600 tamme rein, alle ukjøpte dyr. Av dem var 6 lokkereiner, og de er svært dyre hos finnene. For med dem temmer de villreinen. Jeg er mellom de første mennene der i landet. Men likevel eier jeg bare 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. Det lille jeg pløyer, pløyer jeg med hester.
Den største herligdommen hos oss er den avgiften finnene betaler ("finneskatten"). De skatter hver etter sin byrd. Den høybyrdigste finn skal gi 15 mårskinn, 5 reinfeller, 1 bjørneskinn, 10 ambrer fjør, 1 kofte av bjørneskinn eller oterskinn, og 2 skipsreip, hvert 60 alner langt, av hvalrosshud eller selhud.» ("Språklig tillempet fra «Hålogalands historie»")
Eldste beskrivelse av Norge.
Slik ble eldste beretning om Norge ("Norðmanna land") også den eldste beretning om Hålogaland berget for ettertiden. Ottar sa selv han kom fra det som de engelske skriverne oppfattet som "Halgoland". ("Se Hålogaland for etymologisk forklaring.")
Ottars beretning inneholder en generell beskrivelse av Norge: Det er langt og smalt. Alt som kan pløyes eller dyrkes ligger ved sjøen. Øst for den begynte landstripen holder finnene til. Jo lengre nord man kommer, desto smalere blir det dyrkede landet. I sørøst er det bredest og kan være 60 mil ("gammelengelsk mil: ca 90 km") bredt eller mer. På midten er 30 mil ("ca 45 km"), men i nord er det mange steder bare 3 mil ("ca 4,5 km") før man kommer til fjellet.
I den sydlige del av landet ligger en havn (markedsplass, handelsplass) som kalles ‘Sciringes heal’. Dit kunne han ikke seile på en måned dersom han la bi om natten og hadde gunstig vind. Hele tiden måtte han seile langs landet, og på styrbord side hadde han først 'Ira land' (Island?) og deretter de øyer som lå mellom 'Ira land' (Island?) og 'þissum lande' (England/Wessex). Dette landet (England/Wessex) ligger på styrbord side hele tiden til han kom til 'Sciringes heal', og hele veien ligger 'Norðweg' på babord side. Sør for 'Sciringes heal' skjærer et stort hav seg inn i landet, bredere enn noen mann kan se over, og på den andre siden ligger Jylland og deretter 'Sillende' (Sønderjylland). Havet strekker seg mange hundre mil (engelske mil ca. 1,5km) opp i landet. Fra 'Skiringes heal' til 'æt Hæþum' (Hedeby) i Danmark seilte han i fem dager. Da han seilte dit fra 'Sciringes heal' hadde han på babord side 'Denamearc' (Danmark) og på hans styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby lå på styrbord side Jylland, 'Sillende' og mange øyer, og i to dager lå da øyene som tilhørte Danmark på babord side.
Hittil har ingen vitenskapelig kunnet dokumentere hvor i det sydlige Norge 'Sciringes heal' lå. De fleste forskerne mener at det var Skringssal (Kaupang) i Vestfold Ottar besøkte. Men beskrivelsen han gir av Norge og seilasen langs vestkysten av landet med England på styrbord side helt til han kom til 'Sciringes heal', tyder på at stedet må ha ligget langt lenger vest, kanskje i området rundt Lista og Lindesnes.
Ottar er blitt brukt som et bevis på en gryende nasjonal tilhørighet på slutten av 800-tallet. Dette tilbakevises av blant andre arkeolog Terje Østigård som mener at "Dette synet på etnisitet og hvordan man kan analysere etnisitet i fortidige samfunn, representerer en slutningsrekke av faktafeil og begrepssammenblandinger ut fra en antropologisk og arkeologisk forståelse av hva etnisitet er".
Tidsskrift.
Håløygen Ottar har også inspirert og gitt navn til det populærvitenskapelig tidsskriftet Ottar fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet, fast utgivelse siden 1954.
I populærkultur.
Ottar ble portrettert av Bjørn Sundquist i første episode av den norske undervisningserien "Norsk historie", som gikk vinteren 1992 på NRK-TV.


Brennemerking (straff).
Brennemerking er en straffemetode som kombinerer fysisk avstraffelse, permanent merking av dømte og ofte også offentlig ydmykelse. Metoden har blitt brukt i svært mange europeiske land og i deres kolonier. Den ble utført ved at et rødglødende brennjern ble presset mot huden.
Ved brennemerkingen kunne alle dømte bli gitt samme symbol, slik det var vanlig i f.eks. Frankrike, eller det kunne bli brukt bokstaver som viste hva forbrytelsen bestod av, som i f.eks. Storbritannia. Det varierte også hvor man plasserte merket, fra steder hvor den kunne skjules, som i armhulen, til steder som var svært synlige, som kinn eller panne.
I oldkirken ble prester som ble avsatt fra sitt embete ofte brennemerket i hendene, slik at de ikke kunne utføre liturgiske handlinger uten at menigheten så at de var avsatt.
I Storbritannia brukte man i en del tilfeller en spesiell metode, kalt merking med kaldt jern. Jernet ble da kjølt ned i vann, normalt uten at den dømte visste om det, før det ble presset mot huden. Dette ble brukt som en siste advarsel i tilfeller hvor man av spesielle årsaker ønsket å vise nåde, slik som i saker hvor den dømte var svært ung.
Det er i dag ingen land som offisielt bruker brennemerking som straff, men uoffisielt kan det inngå blant torturmetoder. Det brukes da også elektriske brennjern og gassbrennere.


Barnsley.
Barnsley er en by i South Yorkshire, England. Den ligger ved elven Dearne omkring 20 kilometer nord for Sheffield, og er administrasjonsby for distriktet Barnsley. Byen ligger mellom kryss 36 og 37 på motorveien M1.
Navnet "Barnsley" kommer fra angelsaksisk "Beorn's lay", «Beorns rydning». Den er nevnt i "Domesday Book" (1086), og fikk charter for å holde marked og en årlig festival i 1249.
Tidligere var kullgruvedrift viktigste næringsvei, men samtlige gruver er nå stengt. Etter en periode med høy arbeidsledighet har det blitt etablert en rekke nye servicebedrifter i byen.
Det bor i overkant av 72 000 mennesker i Barnsley.
Kultur.
Fotballklubben Barnsley FC spiller i Football League Championship.


Osaka.
Osaka (大阪市, Ōsaka-shi) er Japans tredje største by. Byen ligger i Kansai-regionen på Japans største øy Honshu («fastlandet»), og er blant Japans viktigste industriområder og havner.
Historisk sett har Osaka vært den kommersielle hovedstaden i Japan. Dette gjenspeiles i dag ved hvor mange som har sitt arbeid i Osaka. Selve Osaka by har ca. 2,6 millioner innbyggere om natten, men 3,7 millioner har sitt daglige virke i byen.
Byregionen Keihanshin består av byene Osaka, Kobe og Kyoto, med Osaka som viktigste by. Samlet har byområdet et innbyggertall på 17 375 000, og er nest størst i Japan etter byområdet Tokyo. Etter Tokyo og Yokohama (som begge ligger i Tokyo byområde) er Osaka Japans tredje største by.
Konohana-broen i Osaka er en av verdens lengste hengebroer.


Offentlig tjenestemann.
En offentlig tjenestemann eller bestillingsmann er i Norge en arbeidstaker som er tilsatt i statens tjeneste og som ikke er embetsmann, statsråd eller statssekretær. Med tjenestemann regnes også innleide arbeidstakere i statlig virksomhet, der hvor dette uttrykkelig er sagt.
Offentlige tjenestemenn er særlig beskyttet med gunstigere ansettelsesforhold og fysiske angrep straffes med strengere straffer enn generelt for andre. Til gjengjeld har offentlige tjenestemenn plikter og begrensninger ansatte i privat sektor ikke har, bl.a. plikt til å overta annen stilling, plikt til å motta ordensstraff eller suspensjon samt forbud mot å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som kan påvirke hans tjenestlige handlinger.


Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse.
Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse eller kongelig kjøpstadsstatus regner norske byer etter (antatt) årstall for grunnleggelse, eller det årstall byen fikk status som ladested, bergstad eller kjøpstad.
Bybegrepet har endret seg over tid. For middelalderbyene først i listen mangler oftest eksakte opplysninger, slik at det er viktig å oppgi historisk kilde for antatt tidspunkt for byens første eksistens. For unionstiden med Danmark er det kongemakten som gir byene status som kjøpsteder, ladesteder eller bergstad, denne retten overtar den nye norske staten fra 1814. I 1952 ble begrepene kjøpstad og ladested avskaffet, og erstattet med by. Etter 1960 ble mange byer slått sammen med sine nabokommuner, og man innførte begrepene bykommune og herredskommune eller landkommune. Skulle en kommune være bykommune måtte den ha et større tettsted i sentrum. Mange små byer mistet sin tidligere bystatus. Inntil 1996 ble bystatus gitt av Kommunaldepartementet, men dette året opphevet staten alle forskjeller mellom kommunene, og åpnet for at enhver kommune kalle seg by etter eget vedtak. I 1997 kom et regelverk som krever 5000 innbyggere og et markant bymessig sentrum. Siste del inneholder kommuner som har erklært seg selv eller sitt tettsted by. På fire år fikk Norge 35 nye byer.
Det er per 2011 offisielt 100 byer  og en bergstad (Røros) i Norge.
NB: Se også diskusjonssiden! Dette er en side der kildekritikk er nødvendig.
Kommuner som har erklært seg selv som byer fra 1996 og senere.
Referanser.
Norske byer
Byer


Antonio Dugnani.
Antonio Dugnani (født 8. juni 1748 i Milano i Italia, død 17. oktober 1818 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Frankrike 1785–1791, og senere tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse.
Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1796 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
I 1808 var han blant de mange kardinaler som Napoleon deporterte fra Roma. Han ble først sendt til Milano, og til Paris året etter. Han klarte å utebli fra bryllupet mellom Napoleon Bonaparte og Maria-Louise av Østerrike uten å bli straffet for det. Han hevdet at han var indisponert (det er ukjent om insdisposisjonen var ekte eller innbilt) og ble unnskyldt. Han var dermed blant de "røde kardinaler".
Etter Napoleons fall i 1814 var han i stand til å vende tilbake til Roma.
Dugnani, Antonio
Dugnani, Antonio
Dugnani, Antonio
Dugnani, Antonio


Ippolito Antonio Vincenti Mareri.
Ippolito Antonio Vincenti Mareri (født 20. januar 1738 i Rieti i Italia, død 21. mars 1811 i Paris i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Spania, og senere tilknyttet Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1796 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Han presederte over bryllupet mellom Napoleon Bonaparte og Maria-Louise av Østerrike i Paris i 1810.
Vincenti Mareri, Ippolito Antonio
Vincenti Mareri, Ippolito Antonio
Vincenti Mareri, Ippolito Antonio
Vincenti Mareri, Ippolito Antonio


Giovanni Battista Bussi de Pretis.
Giovanni Battista Bussi de Pretis (født 11. september 1721 i Urbino i Italia, død 27. juni 1800 i Iesi) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Iesi fra 1794.
Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1796 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Bussi, Giovanni Battista1
Bussi, Giovanni Battista1
Bussi, Giovanni Battista1
Bussi, Giovanni Battista1


Gravvik.
Gravvik ble utskilt som egen kommune i 1909, men ble i 1964 slått sammen med Foldereid, Kolvereid og Nærøy til det som nå er Nærøy kommune. Gravvik er nå skolekrets i Nærøy kommune, med ca 330 innbyggere (juli 2005).
Landbruk og fiskerinæring har tradisjonelt stått sterkt i Gravvik. I dag er oppdrett, både av laks, skjell og kveite viktige næringer.
I Gravvik finner du den hula i Norge med flest hulemalerier; Fingalshula
Gravvik var og er kirkesogn sammen med Leka kommune.


Andrej Belyj.
Andrej Belyj (russisk: Андрей Белый; egentlig "Boris Nikolajevitsj Bugajev" [russisk: Борис Николаевич Бугаев]; født i Moskva, død 8. januar 1934 samme sted) var en russisk forfatter.
Belyj var en teoretisk skolert forfatter som gjennom forfatterskapet eksperimenterte med ulike skrivemåter. Han regnes først og fremst som en framtredende representant for symbolismen. Den store romanen Petersburg regnes som hovedverket hans. Her foregriper han en form for modernistisk prosa som noe seinere utfolder seg hos bl.a. James Joyce. Belyj virket også som litteraturkritiker og -teoretiker.
Andrej Belyj var gift i noen få år med Assya Turgenieff, og han tilbragte fire år i Tyskland fra 1912 til 1916. I løpet av denne tiden gikk han til så mange av Rudolf Steiners foredrag han kunne. Belyj var med på flere av Steiner sine foredragsreiser rundt i Europa, blant annet til München, Kristiania (Oslo) og København. Norgesbesøket i 1913 har han beskrevet i sin memoarbok «Verwandeln des Lebens». Etter den russiske revolusjonen var han istand til å komme tilbake til Vesten på et midlertidig visum, men han ble pålagt å vende hjem igjen i 1923. Han døde i 1934, før Stalins verste utrenskninger.
Eksterne lenker.
Belyj, Andrej
Belyj, Andrej
Belyj, Andrej


Petersburg.
Petersburg er navnet på en rekke steder i USA, f.eks.
"Petersburg" er også tittelen på en roman av Andrej Belyj.


Petersburg (roman).
"Petersburg" (Петербург) er tittelen på den russiske forfatteren Andrej Belyjs mest kjente roman fra 1913.
Handlingen foregår over en periode på ti dager i St. Petersburg omkring 1905. I en epilog får vi høre hvordan det går med hovedpersonene fram til 1913.
Vi møter far og sønn «Ableuchov» – «Apollon» og «Nikolai» – som i løpet av noen oktoberdager gjennomgår en krise i sine liv. «Apollon»s kone («Nikolai»s mor) kommer i løpet av handlingen tilbake fra et årelangt opphold i Vest-Europa, etter å ha reist av gårde med en kunstner.
«Apollon» er jurist og en høytstående embetsmann i det keiserlige byråkratiet, med makt til å sende ut dekreter over hele det russiske imperiet. Etter som sønnen har vokst til, har faren utvikla et korrekt, men fjernt og kjærlighetsløst forhold til sønnen, som i godt voksen alder fortsatt bor hjemme og ikke tar seg noe større til enn å lese Kant og drive med filosofiske funderinger. Faren nærer en forakt for sønnens ørkesløse liv og utsvevende livsstil.
I sin tiltaksløshet har «Nikolai» kommet i kontakt med revolusjonære grupper i byen, og i et ubetenksomt øyeblikk sier han seg villig til å utføre et bombeattentat mot tsarregimet. Senere får han utlevert en tidsinnstilt bombe der urverket alt er aktivert, med ordre om å bruke den mot sin egen far. En god del av romanen befatter seg med «Nikolai»s kvaler i denne forbindelse, og om de forviklingene som oppstår i løpet av de 24 timene han har på seg til bomben springer. Først oppbevarer han den i sin egen skrivebordsskuff, deretter bestemmer han seg for å kaste den i Neva. Men når han endelig kommer for å hente den, er skuffen tom.
Handlingen utspiller seg i en dyster, tåkete og klam St. Petersburg der det har begynt å murre i arbeiderkvarterene mot undertrykkelse og klasseforskjeller. Anarkistene organiserer i det skjulte, men det gjør også tsarens hemmelige politi, og det er ikke godt å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Den store bronsestatuen av Peter den store til hest hersker over byen og menneskene, og utgjør et kraftfullt gjennomgangsmotiv i romanen.
Belyj eksperimenterer i "Petersburg" med romansjangeren, og benytter virkemidler som først seinere blir tatt i bruk i vestlig litteratur. Her er lange passasjer med bevissthetsstrøm, med en særegen oppbrutt, repetitiv prosa. Handlingen skrider ikke jevnt framover; flere parallelle handlingsløp gir romanen et kaleidoskopisk preg. Forvirring råder i personenes indre, i forholdet mellom personene, og i det språklige uttrykket.


Aurelio Roverella.
Aurelio Roverella (født 21. august 1748 i Cesena i Italia, død 6. september 1812 i Bourbon-les-bains i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var pro-datar i Den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1796 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Roverella, Aurelio
Roverella, Aurelio
Roverella, Aurelio
Roverella, Aurelio


Giovanni Rinuccini.
Giovanni Rinuccini (født 22. juli 1743 i Firenze i Italia, død 28. desember 1801 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var guvernør av Roma.
Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1796 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Rinuccini, Giovanni
Rinuccini, Giovanni
Rinuccini, Giovanni


Ludovico Flangini Giovanelli.
Ludovico Flangini Giovanelli (født 26. juli 1733 i Venezia i Italia, død 29. februar 1804 i Venezia) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var ble gift med Laura Maria Donato i 1759 og fikk en datter. I 1761 ble han enkemann.
Han ble kreert til kardinal den 3. august 1789 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII. Han var blitt presteviet rett før konklavet begynte. I 1801 ble han patriark av Venezia.


Antonio de Sentmenat y Castella.
Antonio de Sentmenat y Castella (født 21. april 1734 i Barcelona i Spania, død 14. april 1806 i Aranjuez) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ávila 1783–1784, og patriark av Vestindia fra 1784.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.


Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón.
Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón
Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón (født 22. september 1722 i León i Spania, død 14. april 1804 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Plasencia 1765–1772, og deretter erkebiskop av Toledo fra 1772.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII. Hans finansielle assistanse var avgjørende for konklavet ettersom han blant annet dekket reiseutgiftene til flere fattige kardinaler.
Han fratrådte som erkebiskop av Toledo i desember 1800 for å kunne være hos pave Pius VII som en anv hans nærmeste medarbeidere.
Han ble begravet i 1804 i Roma, men i 1956 ble hans levninger flyttet til katedralen i Mexico by.
Lorenzana y Butrón, Francisco Antonio de
Lorenzana y Butrón, Francisco Antonio de
Lorenzana y Butrón, Francisco Antonio de
Lorenzana y Butrón, Francisco Antonio de


Ignazio Busca.
Ignazio Busca (født 31. august 1731 i Milano i Italia, død 12. august 1803 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var blant annet nuntius i Flandern, og Kirkestatens statssekretær 1796–1797.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.
Hans avvisende politikk overfor Frankrike førte til den første franske invasjon, som endte med Tolentino-traktaten 15. mars 1797. Under den andre franske invasjon av Roma ble hans eiendommer plyndret og hans bibliotek ført til Frankrike.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Busca, Ignazio
Busca, Ignazio
Busca, Ignazio
Busca, Ignazio
Busca, Ignazio


Stefano Borgia.
Stefano Borgia (født 3. desember 1731 i Velletri i Italia, død 23. november 1804 i Lyon) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. blant annet nuntius i Flandern, og Kirkestatens statssekretær 1796–1797.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.
Under den franske okkupasjon av Roma 1797–1798 gav paven ham ansvar for byen. Etter proklamasjonen av republikk i 1798 ble han arrestert men snart satt fri. Da paven ble bortført av franskmennene, fulgte kardinal Borgia med i eksil til Valence i Sør-Frankrike.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Han var prefekt for Indekskongregasjonen 1801–1802 og deretter for Kongregasjonen for troens utbredelse fra 24. august 1804.
Han døde den 23. november samme år i Lyon, mens han ledsaget pave Pius VII til Paris for å krone Napoleon.
Han var en fjern slekning av den spanske Borjaslekten.
Borgia, Stefano
Borgia, Stefano
Borgia, Stefano
Borgia, Stefano
Borgia, Stefano


Tupolev Tu-160.
Tupolev Tu-160 (NATO-kallenavn: "«Blackjack»") er et russisk supersonisk bombefly med variabel vingegeometri. Tu-160 ble utviklet i det tidligere Sovjetunionen, som et motstykke til den amerikanske B-1A, og prototypen fløy første gang 19. september 1981. Det er laget for atomvåpen, men kan også frakte konvensjonelle våpen. Tupolev Tu-160 blir av russerne omtalt som en «ubåt-dreper».
Det var det siste strategiske bombeflyet som ble laget i Sovjet-Unionen og det tyngste kampflyet som er laget. Omkring 30 fly ble produsert før produksjonen stanset i 1992, noen få fly har blitt bygget senere også, og etter at Sovjetunionen ble oppløst har bare Russland brukt flytypen. Ukraina overtok en del av flyene, men disse er overført til Russland eller skrapet.
I 2007 gjenopptok Russland flyvningene med de strategiske bobeflyene Tupolev Tu-160, etter at de fra 1990-årene hadde vært stanset grunnet mangel på penger til drivstoff.
Tupolev Tu-160 har en rekkevidde på mer enn 12 000 kilometer uten etterfylling av drivstoff. og en kapasitet på 50 000 kilo med missiler.


Sentrum videregående skole.
Sentrum videregående skole er en videregående skole i Kongsvinger. Skolen er et resultat av en sammenslåing av Kongsvinger tekniske fagskole på Rasta og Sentrum videregående skole i Strandveien. For å samlokalisere de to skolene ble det satt i gang en utbygging i området ved gamle Sentrum videregående skole. Skoleutbyggingen var et samarbeid mellom Kongsvinger kommune og Hedmark fylkeskommune, og omfattet også området til den tidligere barneskolen Sentralskolen (nedlagt fra 1. august 2005). Det nye skoleområdet, tatt i bruk i 2009, inkluderer foruten ny videregående skole også nytt folkebibliotek i Kongsvinger og en utvidelse av parkområdet i Kongsvinger sentrum.
Skolen har i tillegg skole- og arbeidsforberedende kurs, samt undervisning for elever med spesielle behov.


Kongsvinger tekniske fagskole.
Kongsvinger tekniske fagskole var en videregående skole på Rasta i Kongsvinger, nå slått sammen med og en del av Sentrum videregående skole. I 2009 stod de nye skolebyggene ved Sentrums område i Strandveien klare og aktiviteten ved fagskolens gamle lokaler på Rasta ble flyttet dit.


Grafisk design.
Grafisk design eller grafisk formgivning er kunsten å arrangere bilder og tekst for å kommunisere et budskap, og skape forståelse for budskapet. Dette kan utføres på alle medier, som trykksaker, web og andre digitale medier, film og animasjon, produkter og produktemballasje, skilt, logoer, brosjyrer, reklame, bøker o.l. Praktisering av grafisk design kan spores tilbake til opprinnelsen av det skrevne ord, men det var først i begynnelsen av 1800-tallet at det ble ansett som et eget fag.
Grafisk design er en flerfaglig disiplin, som overlapper andre fagdisipliner markant. Disse er i første rekke billedkunst, arkitektur, interiørdesign, illustrasjon, foto, menneske-maskin-interaksjon, design av brukergrensesnitt, informasjonsdesign og interaksjonsdesign. Strategisk design krever også kunnskap om markedskommunikasjon, forretningsstrategi, sosiologi, antropologi og psykologi. Dette for å være i stand til å utføre kvalitative bakgrunnsundersøkelser, behovsanalyse, målgruppeanalyse og analyse av produkter, tjenester eller kommunikasjonsobjekter. En designer må også ha teknologiske ferdigheter og materialkunnskap.
Designprinsipper.
Det finnes ingen offisiell klassisk designteori, fordi de grunnleggende prinsippene for design (persepsjonsteori) har eksistert i mange tusen år. De første forestillingene om prinsippene har trolig blitt presentert i skrifter om arkitektur og komposisjon innen billedkunst. I følge klassisk designteori (og teori for billedkunst), er estetikken i et design resultat av hvordan komposisjonen av designelementene følger designprinsippene.
Mange av disse prinsippene finner vi igjen i psykologiske teorier om persepsjon, som spesielt ble satt fokus på innen Gestaltpsykologien på begynnelsen av 1900-tallet. Gestaltpsykologene isolerte over hundre konfigurasjoner "(gestalter)" som visuell informasjon er arrangert i. I følge forskningen er den grunnleggende persepsjonen "forgrunn-bakgrunn-slektskap", som er avbildet over. Når man fokuserer på de to profilene, kan man ikke se vasen, og motsatt. En annen viktig gestaltkonfigurasjon viser måten hjernen fullfører linjer på for å skape helhet, eller for å danne en figur av enkeltelementer. Kontinuitetsprinsippet av Max Wertheimer (1880 –1943), som startet gestaltpsykologien i 1912, er en annen konfigurasjon som hevder at hjernen lager en fortsettelse av et mønster selv etter at det stopper. Gestaltpsykologien har spilt en viktig rolle i utviklingen av grafisk design det siste århundret.
Designelementer.
Designelementene er de isolerte enkeltdelene eller aspektene som et design består av. Et designelement kan være eksplisitt eller implisitt, for eksempel danner grensen mellom to fargefelt av kontrastfarger en implisitt linje.
Klassisk designteori er ofte det første designstudenter blir presentert for. Detaljer og antall prinsipper varierer fra lærebok til lærebok, og fra lærer til lærer. Uansett begrenser klassisk designteori seg til de estetiske sidene ved design. Andre obligatoriske teorier innen grafisk design legger mer vekt på aspektene ved visuell kommunikasjon, designstrategi og brukervennlighet.
Designprosessen.
For å utarbeide et design jobber designeren etter en prosessmodell. Designprosessen omfatter en ofte kompleks vei gjennom flere trinn mot designløsningen.
Prosessen omfatter blant annet bakgrunnsundersøkelser og utforskning, behovsanalyse og strategi, målgruppeanalyse, konkurrentanalyse, konseptutvikling, grafisk design og produksjon, og evaluering.
Av alle fasene i prosessen er problemformuleringen den viktigste. Alle de andre fasene er avhengige av at denne, og ofte kan løsningen gi seg selv når problemet er analysert og formulert skikkelig. Design er først og fremst tankearbeid med problemløsning, og ikke håndarbeid, som mange ikke-designere ofte assosierer med faget. Gjennom hele designprosessen tenker designeren fram og tilbake mellom fasene for å sikre at løsningen blir riktig i forhold til problemet. Designprosessen er derfor som oftest sirkulær.
Form og funksjon.
Som i arkitektur, går en av de grunnleggende debattene innen grafisk design på forholdet mellom form og funksjon. "Form" defineres som en tings fasong eller visuelle kvalitet. Den refererer til estetikk og hvordan en ting ser ut. Mye av grafisk design handler om å gjøre ting tiltalende (eller utiltalende, eller til hvilken som helst annen kvalitet, avhengig av prosjektets mål).
"Funksjon" handler mye om å få jobben gjort, og er pragmatisk og forretningsorientert. Å trykke en avis på glanset papir er for dyrt, og hvis man trykker den på tørkepapir vil den falle fra hverandre. Et kunstnerisk fotografi av et fjellandskap ville nok heller ikke understøtte et budskap om et arktisk cruice.
Bergkunst.
Hulemaleriene i hulene i Lascaux i Frankrike fra mellom 14 000 og 15 000 f.Kr er noen av de eldste billedframstillingene vi kjenner til. I Norden ble det laget bergkunst i form av helleristninger fra 10 000 f.Kr. Helleristningene i Alta er et eksempel på norsk bergkunst, de eldste er datert til 4 200 f.Kr. Sammen med oppfinnelsen av skriftspråket, danner bergkunsten en milepæl i designhistorien.
Skriftsystemer.
De første skriftsystemene var trolig den babylonske kileskriften fra ca 3 200 f.Kr. og de egyptiske hieroglyfene fra ca 3 000 f.Kr. Skriftspråkene utviklet seg fra symboler basert på piktogrammer (bilder som ligner på det de skal bety) eller ideogrammer (bilder som representerer ord). Slike symboler ble brukt i mange forskjellige kulturer fra hele verden, fra rundt 9 000 f.Kr, og utviklet seg til skriftspråk fra rundt 5 000 f.Kr. I Norden ble runer brukt fra tiden like etter Kristi fødsel.
Piktogrammer og ideogrammer representerer de tidligste kjente formene for grafisk design. Tradisjonelt har hensikten med grafisk design opp igjennom historien vært å kommunisere idéer og mening ved bruk av grafiske elementer som typografi, fotografi og illustrasjon.
Det gyldne snitt.
En annen milepæl i designhistorien er oppdagelsen av Det gyldne snitt, som er en måte å dele linjer på som gir en naturlig balanse mellom symmetri og asymmetri. Oppdagelsen er vanligvis tilskrevet den greske matematikeren Pythagoras (ca. 580 – 500 f.Kr.). I vestlige kulturer har former proporsjonert i følge Det gyldne snitt lenge blitt ansett som estetisk tilfredsstillende, og denne proporsjoneringen brukes fremdeles innen kunst og design.
Håndskrevne og illustrerte bøker.
Bokblad fra "Book of Kells".
De første registrerte bøker er fra det første århundret e.Kr. Før dette var de litterære verkene nedskrevet på ruller, noe som forøvrig fortsatte fram til 300-tallet. De første håndskrevne bøkene fra antikken og tidlig middelalder kalles kodeks. Kodeks var en forbedring fra skriftrullen, fordi den kunne åpnes flatt på hvilken som helst side, noe som gjorde tekstene mer tilgjengelig. Arkene kunne også ha tekst på begge sider og tekstene var ofte rikt illustrert.
Book of Kells er et vakkert og veldig tidlig eksempel på grafisk design, med en form som er akseptabel selv i dag. Boken er et håndskrevet eksemplar av Bibelen, og den er kjent for sine mange vakre illustrasjoner. Boken ble laget av keltiske munker på 800-tallet.
Trykkekunsten.
Johann Gutenberg (ca. 1390 – 1468 revolusjonerte bokproduksjonen i vesten da han utviklet trykkekunsten (andre trykkteknikker var oppfunnet i Kina og Korea tidligere). De første bøkene som ble produsert på Gutenbergs trykkpresse kom til å danne standard på design av bøker for ettertiden. Grafisk design fra denne perioden blir referert til som "Old style" (spesielt skriftsnittene som de første typografene brukte), eller Humanist, etter den dominerende filosofiske skolen på denne tiden. Innførselen av sidenummerering (paginering) på 1600-tallet, gjorde det enklere å finne fram i bøkene, noe som er viktig i forhold til design av brukervennlige produkter.
Faget grafisk design tar form.
Etter Gutenberg utviklet grafisk design seg gradvis bort fra kunsten fram mot slutten av 1800-tallet. Fra 1891 til 1896 publiserte William Morris' (1834 – 1896) "Kelmscott Press" noen av de mest betydningsfulle grafisk designarbeidene innenfor "Arts and Crafts Movement" (kunstretning i Storbritannia). Han skapte en lukrativ bedrift ved å produsere raffinerte bøker som han solgte til velstående mennesker. Morris beviste at det var et marked for arbeider innen grafisk design, og var en pionér innen arbeidet med å skille grafisk design fra grafisk produksjon, og fra kunst. Arbeidene til Kelmscott Press karakteriseres av sin dekadense og sin sterke påvirkning av historiske stilarter. Uansett var disse arbeidene historisk viktige, fordi de var den første betydelige reaksjonen på den dovne tilstanden grafisk design var i på 1800-tallet. Morris' arbeider, sammen med resten av "Private Press-bevegelsen", hadde en direkte påvirkning på art nouveau og er indirekte ansvarlig for den generelle utviklingen av grafisk design på begynnelsen av 1900-tallet.
Begrepet "grafisk design" ble først brukt av den amerikanske bok- og skriftdesigneren William Addison Dwiggins (1880–1956) på begynnelsen av 1900-tallet.
Piet Mondrian, (1872 – 1944), refereres ofte til som grafisk designfagets far. Selv om han ikke var grafisk designer, men kunstner, har hans bruk av rutenett inspirert til den grunnleggende strukturen i moderne reklamelayout, som fremdeles er i bruk av grafiske designere.
Tidlig modernisme.
Tidlig på 1900-tallet var arbeidene innen moderne grafisk design, som i kunsten, preget av en motreaksjon på dekadensen innen design på slutten av 1800-tallet. Kjennetegnet på tidlig moderne typografi er skrifttypene sans-serif. Tidlige moderne typografer som Edward Johnston (1872 – 1944) og Eric Gill (1882 – 1940) etter ham, var inspirert av den folkelige og industripregede typografien fra slutten av 1800-tallet. Skiltingen i London Underground er klassisk for denne epoken, med en skrifttype designet av Edward Johnston i 1916.
Bauhaus-skolen.
Jan Tschichold (1902 – 1974) sammenfattet prinsippene innen moderne typografi i sin bok "Die neue Typographie" i 1928. Senere avviste han filosofien han hadde presentert i boken sin, fordi han mente den var fascistisk, men bokens innflytelse forble fortsatt stor. Tschichold og andre Bauhaustypografer som Herbert Bayer (1900–1985), Laszlo Moholy-Nagy (1895 – 1946) og El Lissitzky (1890 – 1941) er regnet som etablererne av grafisk designfaget, slik som vi kjenner det i dag. De var pionérer innen produksjonsteknikker og den grafiske stilretningen som preget hele århundret. Selv om datateknikken har endret produksjonsmetodene for godt, har den eksperimentielle tilnærmingen til design som de var pionérer i, nå blitt mer relevant enn noensinne.
De følgende årene ble moderne grafisk design godt akseptert og fikk en utstrakt bruk. En blomstrende amerikansk førkrigsøkonomi skapte større behov for grafisk design, hovedsakelig innen annonseutforming og pakningsdesign. Da den tyske Bauhaus-skolen innen design emigrerte til Chicago i 1937, brakte den med seg den «masseproduserte» minimalismen til Amerika. Dette førte med seg en gnistrende postmoderne arkitektur og design. Navn som er verdt å merke seg fra midten av århundret, er Adrian Frutiger (født 1928), designeren av skrifttypene Frutiger og Univers. En annen er Paul Rand (1914–1996), som fra slutten av 1930-tallet og fram til sin død videreførte Bauhausprinsippene til populær annonseutforming og logodesign. Dette var med på å skape den unike amerikanske tilnærmingen til europeisk minimalisme, og han ble en av de ledende pionérene innen den delen av grafisk design som omhandler bedriftsidentitet (corporate identity). Josef Müller-Brockmann (1914 – 1996) var også en viktig designer fra midten av 1900-tallet. Han designet plakater i den strenge, minimalistiske formen som er typisk for 1950-tallet og 1960-tallet.
Postmodernisme.
Reaksjonen på den økende strengheten innen grafisk design kom sakte, men ubønnhørlig. Opprinnelsen til den postmodernistiske typografien kan spores tilbake til humanistbevegelsen på 1950-tallet. Av de mest betydningsfulle fra denne epoken er Hermann Zapf (født 1818), som designet to skrifttyper som fremdeles har utstrakt bruk; Palatino (1948) og Optima (1952). Men denne blandingen av serif- og sans-serif-skrifttyper, og innføringen av organiske former til typografien igjen, var mer en bekreftelse av modernismen enn en protest mot den.
Et viktig punkt for grafisk design ble nådd da manifestet "«First things first 1964 Manifesto»" ble publisert i 1964. Manifestet oppfordret til mer radikalt grafisk design og kritiserte idéene om at design var en nøytral prosess som ikke tok stilling til verdier. Det bygde på idéer fra kritisk teori, Frankfurterskolen og motkulturen på denne tiden. Manifestet påvirket en hel generasjon av nye grafiske designere og bidro til etableringen av fagtidsskrifter som "«Emigre magazine»".
En av de grafiske designerne det er verdt å merke seg fra siste halvdel av 1900-tallet er Milton Glaser (født 1929), som designet en kjent plakat med Bob Dylan i 1968 og den umiskjennelige reklamekampanjen «I Love NY» i 1973. Glaser var inspirert av pop-kulturen på 1960-tallet og 1970-tallet.
Datamaskinen tas i bruk.
Utviklingen gjennom 1900-tallet var sterkt inspirert av teknologiske framskritt innen trykketeknikker og fotografi. På 1990-tallet spilte teknologiske nyvinninger en lignende rolle, men denne gangen var det datamaskinen som ble tatt i bruk av designere. I begynnelsen var dette faktisk et skritt tilbake. Zuzana Licko (født 1961) begynte tidlig å bruke datamaskin til layout, som på denne tiden målte internminne (RAM) i kilobytes og skrifttypene ble satt sammen av prikker og ikke linjer. Sammen med ektemannen, Rudy VanderLans, etablerte hun fagtidsskriftet «Emigre magazine» og skriftdesignselskapet «Emigre type foundry». De jobbet med kreative utfoldelser under datamaskinens ekstraordinære begrensninger. «Emigre magazine» ble digital designs «bibel», etter hvert som datateknologien utviklet seg til det punktet da fordelene med å bruke datamaskin til designarbeid ble større enn ulempene.
Desktop Publishing.
På 1980-tallet ble det utviklet dataprogrammer for desktop publishing, et av de første programmene var «Aldus PageMaker». Illustrasjonsprogrammet «Adobe Illustrator» introduserte en hel generasjon av designere til datamaskinens kvaliteter. Datamaskinen ga muligheter som tidligere hadde vært uoppnåelige, for eksempel med fotomanipulering og design av 3D-illustrasjoner. En annen viktig mulighet designere fikk gjennom bruk av datamaskinen, var det å kunne sette teksten selv og umiddelbart se hvordan den fungerte i layouten. Dette førte til en ny og mer radikal bruk av typografi. Blant de designerne som tidligst helhjertet tok i bruk datamaskinen som designverktøy var April Greiman og de tidligere nevnte Emigre-designerne. Siden tidlig på 1990-tallet har grafisk design utviklet seg til et yrke som nesten i sin helhet blir utført i på datamaskin, og den blir i dag ansett som et uunnværlig verktøy for grafiske designere.
Skjermbilde av Scribus 1.3 på en Apple Macintosh-PC.
Kompleksiteten i mange av disse dataprogrammene utelukket opprinnelig designere som ikke hadde økonomi til å lære å bruke dem, eller hadde mulighet til å lære dem i studiesammenheng. Selv om datamaskinen er ansett som et uunnværlig verktøy innen arbeid med grafisk design, er det fortsatt noen som fortsetter å bruke manuelle og tradisjonelle verktøy i sitt kreative arbeid, blant andre Jean Benoit-Levy, Studio Cyan og Milton Glaser.
Grafill.
I 1937 gikk norske grafiske designere og andre yrkestegnere sammen og stiftet "Yrkestegnernes Forening". Denne foreningen fikk etter hvert navnet "Norske Grafiske Designere (NGD)". I 1991 gikk NGD og "Norsk Illustratørforbund" (stiftet 1983) sammen og dannet en felles forening; "Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon". Formålet til Grafill er å: "«samle utøvere i visuell kommunikasjon i Norge i en partipolitisk nøytral organisasjon som skal ivareta medlemmenes faglige, økonomiske, juridiske og sosiale interesser»". Foreningen representerer i dag (2006) ca. 90% av de grafiske designerne og illustratørene som betraktes som profesjonelle i bransjen.
Grafill utgir blant annet fagtidskriftet «Magasinet Visuelt», og arrangerer den årlige «Visuelt-konkurransen» og konkurransen «Årets vakreste Bøker» med prisutdelinger under «Visueltdagene». Årets Vakreste bøker ble innstiftet av boktrykker Arthur Nelson i 1933. Under Visueltdagene blir det også holdt faglige seminarer til inspirasjon for medlemmene.
Norsk Designråd.
I 1963 ble stiftelsen "Norsk Designcentrum (NDC)" dannet, fremmet av "Norges Eksportråd" (i dag Innovasjon Norge) og "Norges Industriforbund" (i dag NHO). Stiftelsens formålsparagraf var å "«fremme god industriell formgivning av norske industriprodukter, med henblikk på å gjøre norsk industri mer konkurransedyktig i inn- og utland»". Norsk Designcentrum var unikt i europeisk sammenheng da det åpnet sine dører for publikum i januar 1965. Året etter delte de ut "NDCs Merke for God Design" for første gang. En av kategoriene var grafisk design, og i 1966 ble merket blant andre tildelt bøkene "Jens Bjørneboe: «Til lykke med dagen», Karl Marx: «Samfunn og frihet» og Wilhelm Aubert: «Likhet og rett»" fra Pax forlag. Arild Kristo sto for designet av omslagene.
1. juli 1974 ble Norsk Designcentrum avviklet og erstattet av "Rådet for Industridesign (RID)" 12. august samme år. På slutten av 1985 ble Rådet for Industridesign til Norsk Designråd. Navneendringen var forårsaket av at fagområdet grafisk design hadde fått stadig større plass på agendaen, og begrepet industridesign føltes begrensende. Norsk Designråd skulle bistå næringslivet i bruk av design i produktutvikling og profilering. Formålet ble satt til å "«fremme bruk av god design i markedsorientert produktutvikling og markedskommunikasjon for å oppnå større konkurranseevne og lønnsomhet i norsk industri og næringsliv – nasjonalt og internasjonalt»." På slutten av 1990-tallet etablerte Norsk Designråd i samarbeid med "Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond" (nå "Innovasjon Norge") et nasjonalt nettverk for næringsrettet design, med kontaktpersoner i alle fylker.
Norsk Designråd har de siste årene bidratt med innspill til politiske handlingsplaner, kampanjer og aktiviteter for bruk av design, og fungert som møteplass for bedrifter, designere og deres fagmiljøer. Rådet tildeler også Merket for God Design til norske bedrifter og samarbeidende designere som har utviklet gode produkter i fellesskap. Andre designutmerkelser Norsk Designråd deler ut er Hedersprisen for God Design, Klassikerprisen for God Design og Unge talenter.


8. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Feltet før stigningen til Cote de Bad HerrenalbEn hard og lang etappe med flere klatringer de første milene. Etterhvert gikk det et brudd som blant annet inneholdt vinneren Pieter Weening. Thor Hushovd var også med i starten av dette bruddet og sikret seg verdifulle sprintpoeng i den nest siste mellomsprinten. Dermed tok Hushovd inn 6 poeng på Tom Boonen og etter denne etappen var han bare 5 poeng bak i sammendraget om den grønne trøyen. I den siste bakken stakk Weening fra resten av bruddet og opparbeidet seg en såpass solid ledelse at det bare var Klöden fra hovedfeltet som klarte å ta ham igjen. Lance Armstrong ble sterkt utfordret av både T-Mobile Team og Team CSC etter at laget hans gikk i oppløsning underveis i den siste klatringen og Armstrong sto igjen som den eneste rytteren i Discovery. Armstrong sto imot presset og lot ikke sine antatt nærmeste konkurrenter Ivan Basso, Jan Ullrich og Alexandre Vinokourov få et forsprang. Dermed ble forandringen i sammendraget små om vi ser bort i fra at Klöden klatret til 9. plass i sammendraget, 01:50 min bak Armstrong.
Armstrong før start på etappen
Innlagte spurter.
1. mellomsprint i Sasbach (64,5 km)
2. mellomsprint i Kenzingen (125,5 km)
3. mellomsprint i Illhaeusern (162 km)
Klatretrøye.
Dobel Kategori 3 (14,5 km)
Bad Herrenalb Kategori 3 (27 km)
Nachtigal Kategori 3 (38,5 km)
Zimmerplatz Kategori 3 (48 km)
Col de la Schlucht Kategori 2 (216 km)
08


Pieter Weening.
Pieter Weening (født 5. april 1981 i Harkema, Nederland) er en nederlandsk syklist.
Weening har syklet for det nederlandske profflaget Rabobank siden 2004, men sykler fra 2012-sesongen for GreenEDGE.
Hans største seire er 8. etappe i Tour de France 2005 og 5. etappe av Giro d'Italia 2011.
Han er 1,86 m høy og veier 68 kg.


Vittorio Maria Baldassare Gaetano Costa d'Arignano.
Vittorio Maria Baldassare Gaetano Costa d'Arignano (født 10. mars 1737 i Torino i Italia, død 16. mai 1804 i Torino) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vercelli, og ble erkebiskop av Torino 1778.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.
Costa d'Arignano, Vittorio Maria Baldassare Gaetano
Costa d'Arignano, Vittorio Maria Baldassare Gaetano
Costa d'Arignano, Vittorio Maria Baldassare Gaetano
Costa d'Arignano, Vittorio Maria Baldassare Gaetano


Michael Rasmussen.
a>. Han fikk klatretrøya etter denne etappen.
Michael Rasmussen (født 1. juni 1974 i Holbæk, Danmark) er en dansk syklist. Rasmussen var en av verdens beste terrengsyklister før han begynte å satse på landeveissykling og Tour de France. Rasmussen er en spesielt god klatrer.
Rasmussen var en av favorittene til å vinne klatretrøyen i Tour de France 2005. I det samme løpet vant han sin hittil største seier i karrieren da han utklasset konkurrentene på den harde 9. etappen. Han vant også klatretrøyen sammenlagt dette året.
I Tour de France 2006 vant Rasmussen den meget kuperte 16. etappen, denne seieren gav grunnlaget for at han også vant klatretrøyen dette året.
19. juli 2007 ble det kjent at Rasmussen er utestengt fra det danske sykkellandslaget for brudd på meldeplikten til dopingkontrollørene. Rasmussen fikk dermed ikke delta i VM i Stuttgart i september eller OL i Beijing i 2008. Da Rasmussen hadde den gule ledertrøyen mens løpet pågikk, uttalte presidenten for Touren, Patrice Clerc, at han ikke syntes Rasmussen fortjente å lede løpet, at han ikke var et forbilde og at det var uheldig at han deltok i løpet. Michael Rasmussen ble den 25. juli trukket fra Tour de France av Rabobank. Han er også kastet ut av laget, som uten Rasmussen fullførte touren. Rasmussen ble i juli 2008 tilkjent en erstatning på 5.6 millioner kroner etter at han ble sparket fra Rabobank i 2007.
Kallenavn.
Rasmussen går under kallenavnet «Kyllingen». Det går forskjellige historier om hvordan han har fått dette kallenavnet, da med utgangspunkt i hans lette kroppsbygning. Under et intervju med Dansk TV2 (under Tour de France 2005), forklarte han at kallenavnet kom under en fest, hvor en av deltagerne ble kalt «Bamse», og at han dermed ble kalt «Kylling». Dette på grunn av det populære danske barne-tv-programmet "Bamse og Kylling".


Andreas Klöden.
Andreas Klöden (født 22. juni 1975 i Mittweida, Tyskland), bosatt i Kreuzlingen i Sveits, er en tysk syklist. Han sykler for laget RadioShack-Nissan. Hans hittil fremste resultat er andreplassen sammenlagt i Tour de France i 2004. Han er 183 cm høy, og veier 63 kg.
Fra 1998 til 2006 syklet han for T-Mobile Team, tidligere "Team Telekom". T-Mobile-ledelsen ønsket å signere en ny kontrakt med ham på sensommeren 2006, og prøvde å lokke ham med penger og lovnader om en kapteinsrolle. Klöden takket allikevel nei og forlot laget. I dagboken sin skrev han at avgjørelsen først og fremst skyldtes det faktum at Astana er et svært sterkt lag med ryttere som Alexander Vinokourov og Andrej Kasjetsjkin, og at han og laget dermed kunne oppnå mye i den kommende sesongen. Det ryktes også at noe av grunnen ligger i måten Jan Ullrich ble behandlet av T-Mobile-ledelsen da dopingskandalen begynte sommeren 2006. På det tidspunktet var det heller ikke slått fast at Ullrich virkelig var innblandet. Klöden skal blant annet ha vært skuffet over at Ullrich ble avskjediget via faks. Etter at Klödens avgjørelse ble kjent, uttalte T-Mobile-ledelsen at de ikke kunne skjønne hvorfor Klöden forlot T-Mobile Team, hvor han ville vært kaptein, for å være hjelperytter for Alexander Vinokourov, men at de allikevel respekterte beslutningen.
I 2000 vant Andreas Klöden to viktige etapperitt, Paris–Nice og Baskerland rundt. Høsten samme år kom han på tredje plass i landeveisrittet under OL i Sydney, bak lagkameratene Jan Ullrich og Alexandre Vinokourov.


Joseph Franz von Paula von Auersperg.
Joseph Franz von Paula von Auersperg
Joseph Franz von Paula von Auersperg (født 31. januar 1734 i Wien i Østerrike, død 21. august 1795 i Passau, fyrstbispedømmet Passau (i dagens Bayern, Tyskland)) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Lavant, fratråstre etter et halvt år, ble senerer biskop av Gurk og i 1784 biskop av Passau.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.


Transkritisk prosess.
En transkritisk prosess er en kretsprosess hvor arbeidsmediet (kuldemediet) har tilstander både over og under kritisk punkt.
Når karbondioksid (CO2) brukes som arbeidsmedium, er det ofte nødvendig å kjøre prosessen transkritisk. Professor Gustav Lorentzen (1915–1995) utviklet på 80-tallet en transkritisk krets som dannet grunnlaget for en rekke nye, miljøvennlige anvendelser av CO2 som arbeidsmedium.


Kritisk punkt.
Kritisk punkt er det tilstandspunktet (kombinasjonen av tilstandsvariable) for et stoff hvor væske- og gassfasene går sammen i "en" fase. I dette punktet har en kritisk temperatur, kritisk trykk og kritisk tetthet. Under kritisk trykk har stoffet distinkte væske- og gass-faser. Over kritisk trykk har stoffet tettfase.


Erik Dekker.
Erik Dekker under Tour de France 2005
Dekker feires etter temporittet under Ster Elektrotour 2006
Erik Dekker (født 21. august 1970 i Hoogeveen, Drenthe (Nederland)) var en profesjonell syklist. Etter at han la opp i 2006 ble han han sportsdirektør for Rabobank-laget i 2007. Dekker ble profesjonell i 1992, og syklet for laget Rabobank fra 1996 til 2006.
Biografi.
Dekker begynte som konkurransesyklist da han åtte år gammel konkurrerte for klubben "de Peddelaars", og I 1983 vant han sin kategori I 1983-utgaven av Tour de Junior i Achterveld. Han var da tolv år gammel. I 1985 ble han valgt ut til å delta i det nederlandske juniorlandslaget. I denne tiden tok han blant annet sølv under U-21 VM i Bergamo i 1987, og som amatør tok han også OL-sølv i landeveisrittet i OL 1992 i Barcelona.
Den første proffseieren kom i en etappe i Baskerland rundt i 1994. Samme år debuterte han i Tour de France.
I løpet av 1997 viste det seg at han var mer enn et 'lagmedlem', blant annet deltok han i et rykk under Tour de France og senere samme år vant han både temporittet og sammenlagt under Ronde van Nederland. Dessverre signaliserte dette også starten på mange skader. Dekker mistet en stor del av sesongen i 1998 på grunn av en hamstringskade, og i 1999 ble han nektet han å delta i VM i landeveissykling i Verona. En test 9. oktober viste at hans blod hadde en hematokrittverdi på 52.
Hans beste år var 2000, da han vant tre etapper i Tour de France. Ingen annen rytter hadde dette året fler etappeseire enn ham. Høsten samme år vant Dekker sin første klassiker, Clásica de San Sebastián. I 2001 vant han Amstel Gold Race og verdenscupen sammenlagt. Dette året vant han nok en etappe i Tour de France. I 2002 vant han blant annet det nederlandske mesterskapet i landeveissykling og Tirreno-Adriatico, mens han også pådro seg et lårbensbrudd i et fall under klassikeren Milano-San Remo. Han deltok likevel i Tour de France og assisterte Karsten Kroon under seieren i den åttende etappen.
I 2003 slet han med en kneskade, selv om han hadde flere comebacks. Under et av disse vant han «Grote Prijs Erik Breukink». I oktober ble formen bedre, og han stilte til start under VM i landeveissykling.
Året etter, 2004, ble et godt år for Dekker. Han tok en 11. plass under verdenscuprittet Milano-San Remo, en 5. plass under Ronde van Vlaanderen, vant Ronde van Drenthe og vant Ronde van Nederland ett sekund foran russeren Vjatsjeslav Jekimov. Han avsluttet året med å vinne verdenscuprittet Paris-Tours 10. oktober. I desember 2004 ble det kjent at han ble den nye lederen av proffsyklistenes fagforbund, VVBW.
I 2006 måtte Dekker bryte Tour de France under 3. etappe på grunn av et fall som resulterte i hjernerystelse og skader på ansikt og tenner. Dette førte til at han la opp noen måneder tidligere enn planlagt, noe han offentliggjorde 7. august. Han sa da at han ikke hadde det i seg å kunne gjøre flere comebacks.
Han red sitt siste ritt i Nederland da han deltok i kriteriumsrittet De Gouden Pijl i Emmen 8. august, mens hans siste offisielle ritt fant sted på Curaçao 4. november 2006.
Priser.
Dekker ble utropt til «Årets nederlandske sportsmann» i 2001, og han har blitt tildelt Gerrit Schulte-trofeen tre ganger, i 2000, 2001 og 2004.


Louis-Joseph de Laval-Montmorency.
Louis-Joseph de Laval-Montmorency (født 17. juli 1724 på slottet Baillet ved Angoulême i Frankrike, død 17. juni 1808 i eksil i Altona i Tyskland) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Orléans, fratrådte etter fire år, ble senere biskop av Condom i to år, deretter biskop av Metz.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.
Under den franske revolusjon dro han i eksil til Tyskland.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Laval-Montmorency, Louis-Joseph de
Laval-Montmorency, Louis-Joseph de
Laval-Montmorency, Louis-Joseph de
Laval-Montmorency, Louis-Joseph de


Tommaso Antici.
Tommaso Antici (født 10. mai 1731 i Recanati i Italia, død 4. januar 1812 i Recanati) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var den dyktig diplomat, og var også prefekt for Kongregasjonen for det tridentinske konsil 1795–1798.
Han ble kreert til kardinal den 30. mars 1789 av pave Pius VI.
Han fratrådte som kardinal den 7. mars 1798 på grunn av kronisk sykdom og ønske om en rolig alderdom, ifølge den offisielle versjon. Paven aksepterte hans fratreden i september. Han deltok "ikke" ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chieregati til pave Pius VII.
Noen kilder mener at den virkelige grunnen var at han ville slippe besværligheter i forhold til Den romerske republikk. Senere ønsket han å bli gjeninnsatt som kardinal, og prøvde forgjeves å bli mottatt som deltaker på konklavet 1799-1800 i Venezia. I et brev til kardinalkollegiet skrev han at han var blitt tvunget av de revolusjonære til å gå av. Men kardinalene bekreftet den avdøde paves beslutning. Den 3. september 1800 henvendte han seg til den nye pave, Pius VII, for å få tilbake kardinalsverdigheten. Det gikk heller ikke. Da trakk han seg tilbake til Recanati der han gjorde meget godt for de fattige.
Antici, Tommaso
Antici, Tommaso
Antici, Tommaso
Antici, Tommaso


Justitieombudsmannen.
Justitieombudsmannen, ofte forkortet JO eller Riksdagens ombudsmän som er det offisielle svenske navnet, ble opprettet ved forfatningen av 1809. Justitieombudsmannen har, på samme måte som sivilombudsmannen i Norge overoppsyn med at ingen blir urettmessig behandlet innen statlig eller kommunal forvaltning.
Historie.
Ved innføringen av forfatningen av 1809 anså man at det var nødvendig med en uavhengig part som kunne kontrollere kongemakten og se etter at borgerne ikke ble urettmessig behandlet. Den svenske Riksdagen valgte derfor en justisombudsmann og gjør så fremdeles. Den første Justitieombudsmannen ble utnevnt i 1810.
Dagens JO.
Selv etter nesten 200 år arbeider justisombudsmannen etter stort sett samme retningslinjer som da embetet ble opprettet. JO er en person valgt av riksdagen som skal sørge for at domstoler, andre myndigheter og tjenestemenn gjennomfører sitt arbeide i henhold til lov.
Eksterne lenker.
Riksdagens ombudsmän


Étienne-Charles de Loménie de Brienne.
Etienne-Charles de Loménie de Brienne
Etienne-Charles de Loménie de Brienne (født 9. oktober 1727 i Paris i Frankrike, død 19. februar 1794 i Sens) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Condom 1761–1793, erkebiskop av Toulouse 1763–1788 og ble erkebiskop av Sens i 1788.
Blant hans venner var filosofene Jean Le Ronde d'Alembert og André Morellet, og politikere som Robert Turgot. De fikk ham til å gå inn i politikken, gå imot og avløse Charles-Alexandre Calonne i finansdepartementet. Han var også fransk statsminister i 1788.
Han ble kreert til kardinal den 15. desember 1788 av pave Pius VI.
Han aksepterte sivilkonstitusjonen for kleresiet den 30. januar 1791 og ble utnevnt av den franske regjering til biskop av Yonne. Den 23. februar 1791 ble han i et pavelig skriv skarpt kritisert for denne illojaliteten. Lomenie de Brienne svarte med å frasi seg kardinalsverdigheten, og paven avsatte ham som kardinal i september 1791.
I november 1793 apostaserte han for sin egen sikkerhets skyld. Han ble likevel arrestert av de revolusjonære den 18. februar 1794. Dagen etter ble han funnet død i sin fengselscelle.
Lomenie de Brienne, Etienne-Charles de
Lomenie de Brienne, Etienne-Charles de
Lomenie de Brienne, Etienne-Charles de
Lomenie de Brienne, Etienne-Charles de


Romoaldo Braschi-Onesti.
Romoaldo Braschi-Onesti (født 19. juli 1753 i Cesena i Italia, død 30. april 1817 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1786 av sin onkel pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
Braschi-Onesti, Romoaldo
Braschi-Onesti, Romoaldo
Braschi-Onesti, Romoaldo
Braschi-Onesti, Romoaldo
Braschi-Onesti, Romoaldo


UNOSOM.
a> styrker i UNOSOM-tjeneste i 1993
UNOSOM, formelt United Nations Operation in Somalia, var to separate fredsbevarende FN-operasjoner, begge i Somalia. Bakgrunnen var den pågående borgerkrigen i landet og sult på grunn av interne kamper.
UNOSOM I.
UNOSOM I ble opprettet ved en resolusjon av FNs sikkerhetsråd i 1992 og var aktiv fra april 1992 til mars 1993. Misjonens mandat var å overvåke våpenhvilen i hovedstaden Mogadishu og eskortere humanitære forsyninger til distribusjonssentra i byen. Misjonens mandat og styrker ble senere utvidet til å omfatte beskyttelse av humanitære konvoier og distribusjonssentra i hele Somalia.
UNOSOM II.
UNOSOM II ble etablert i mars 1993, hensikten var å sikre forholdene i Somalia for humanitære bistand. For å oppnå det, gjennom avvæpning og brobygging, skulle de fortsette arbeidet Unified Task Force hadde begynt. UNOSOM II representerte en meget ambisiøs satsning fra FN, men fikk sitt banesår da 18 amerikanske soldater ble drept. UNOSOM II ble trukket ut tidlig i mars 1995.


Giuseppe Garampi.
Giuseppe Garampi (født 29. oktober 1725 i Rimini i Italia, død 4. mai 1792 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Han var også nuntius i Østerrike, og ble senere erkebiskop av Montefiascone.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Garampi, Giuseppe
Garampi, Giuseppe
Garampi, Giuseppe
Garampi, Giuseppe


Golanhøyden.
Golanhøyden er et høydedrag på opp til om lag 1 000 moh, 1 150 km² stort, og ligger der landene Jordan, Syria, Libanon og Israel møtes. Området har vært okkupert av Israel siden 1967, og under israelsk jurisdiksjon siden 1981, noe som ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Syria anser området som syrisk. Høydene har militærstrategisk betydning, har viktige vannforekomster og tiltrekker seg turister.
Befolkning.
Innen den israelske okkupasjonen fant sted var det bosatt 147 600 mennesker av meget variert etnisk bakgrunn på Golanhøyden. Flesteparten flyktet etter okkupasjonen. I 2005 hadde Golanhøyden en befolkning på cirka 38 900 innbyggere, deriblant cirka 19 300 drusere, 16 500 jødiske bosettere samt 2 100 syriske muslimer.
Eldre historie.
I det tredje årtusen f.Kr. ble området befolket av amoritter. I det andre årtusen f.Kr. overtok arameere Golanhøyden. Senere ble området en del av det bibelske Israelriket, men da Israel ble erobret av assyrerne i 722 f.Kr. ble Golan en del av Assyria. Senere ble området styrt av babylonere, persere, makedonere og romere.
Nyere historie.
Golanhøyden var en del av det osmanske rike frem til dette gikk i oppløsning i forbindelse med første verdenskrig. Området ble da en del av det britiske mandatområdet. Området ble imidlertid overført til Frankrike i 1923, og ble dermed en del av Syria da Syria fikk sin uavhengighet i forbindelse med slutten av andre verdenskrig.
Etter at staten Israel ble opprettet, ble Golanhøydene til stadighet benyttet av Syria til beskytning av sivile, israelske mål. Fra 1949 til 1967 ble 140 israelere drept i slike aksjoner. Den israelske forsvarsminister under krigen i 1967, Moshe Dayan, har uttalt at det var syriske angrep ofte var et resultat av israelsk provokasjoner i den demilitariserte sonen. Etter at seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt brøt ut i 1967, startet Syria et omfattende bombardement av byene i Nord-Israel fra Golanhøydene. Det endte med at Israel gikk til motangrep og tok kontrollen med Golanhøydene med store militære tap.
Under Yom Kippur-krigen i 1973 fikk den syriske hæren igjen kontrollen over Golanhøyden, men Israel gjenerobret området like etterpå. Israel og Syria inngikk våpenhvileavtale i 1974, som gav Israel kontroll over store deler av Golanhøyden, mens Syria fikk beholde en mindre, demilitarisert sone.
I 1974 satte FN inn fredsbevarende styrker på Golanhøyden for å sikre at våpenhvileavtalen mellom Israel og Syria ble opprettholdt.
Golanhøyden under israelsk styre.
Israelsk bosetning på Golanhøyden, ca. 1978
Golanhøyden ble styrt av den israelske hæren frem til 1981, da Knesset vedtok «Golan-loven». Denne loven gjorde at israelsk lov også gjaldt på Golanhøyden, men loven innlemmet ikke området i Israel. Ikke-jøder i området fikk for eksempel ikke israelsk statsborgerskap, noe de måtte ha fått for at det skulle ha vært en formell anneksjon.
Golan-loven er ikke godtatt av verken Syria eller FN.
Mange av de som hadde bodd i området flyktet i forbindelse med seksdagerskrigen. Israelerne satte i gang utbygginger av boliger slik at området ble bebodd igjen, men denne gang av jøder fra Israel.
Israel nekter flyktningene fra 1967 retten til å vende tilbake til Golanhøyden. Dette er på linje med Israels helhetlige politikk når det gjelder «retten til å vende tilbake», flyktninger og deres etterkommere fra de andre krigene, og områdene i Israel har heller ikke noen slik rett.
Fra 1967 har om lag 18 000 israelske bosettere slått seg ned i området. Om lag 20 000 drusere, som er bosatt i området, er tilbudt israelsk statsborgerskap, men de fleste har avslått.
Israelsk tilbaketrekning fra Golanhøyden har vært en forutsetning fra Syria for en fremtidig fredsavtale med Israel. Israel og Syria forhandlet seneste gang om Golanhøyden i 2000. De USA-styrte forhandlingene endte med brudd.
Israels syn på Golanhøyden.
Mange i Israel mener at Israel har en historisk rett til området siden det var en del av nordriket i Israel i gammeltestamentlig tid, det har bodd jøder der i 3 000 år. Ortodokse jøder mener at dette var en del av landet som ble gitt til Israels folk, og at det dermed ikke kan oppgis.
Den israelske hæren mener at Golanhøyden er viktig for Israels sikkerhet. Høydedraget kan lett forsvares, og vanskeliggjør syriske angrep mot Israel. Samtidig kan man lett kontrollere Jordandalen herifra, noe som er en strategisk fordel i forhold til kongeriket Jordan.
Noen mener også at siden området egentlig var en del av det britiske mandatområdet, bør det tilhøre Israel. De mener at Storbritannia ikke hadde noen rett til å gi avkall på det, da jødene var blitt lovet kontrollen over Palestina.
Syrias syn på Golanhøyden.
Syrerne anser området som en del av den syriske provinsen Al Qunaytirah (القنيطرة), og anser det som en uatskillelig del av Republikken Syria. De mener at Israels okkupasjon er ulovlig ifølge internasjonale lover.
Det er et ufravikelig krav fra Syrias side at Golanhøyden skal tilbakeføres før det kan bli snakk om noen fredsavtale med Israel.
Syria mener at de har like stor historisk rett på området som Israel har, og at det ikke har bodd jøder der på to tusen år. De beskylder den israelske regjeringen for å jukse med arkeologiske bevis for å underbygge jødisk tilhørighet til området.


Vincenzo Ranuzzi.
Vincenzo Ranuzzi (født 1. oktober 1726 i Bologna i Italia, død 27. oktober 1800 i Ancona) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Venezia, og senere i Portugal, og ble erkebiskop av Ancona i 1785.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1799-1800.
Ranuzzi, Vincenzo
Ranuzzi, Vincenzo
Ranuzzi, Vincenzo
Ranuzzi, Vincenzo
Ranuzzi, Vincenzo


Nicola Colonna di Stigliano.
Nicola Colonna di Stigliano (født 15. juli 1730 i Napoli i Italia, død 30. mars 1796 i Savignano) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Spania.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Colonna, Nicola
Colonna, Nicola
Colonna, Nicola
Colonna, Nicola


Rasta (Kongsvinger).
Rasta er et område i Kongsvinger. Området ligger på begge sider av Riksvei 2 sørøst for Kongsvinger sentrum og omfatter både boligområder og rene industrifelt.
Rasta har eget fotballag, Rasta IL, i 5. divisjon.
Statistisk sentralbyrås avdeling i Kongsvinger ligger på Rasta.


Muzio Gallo.
Muzio Gallo (født 15. april 1721 i Osimo i Italia, død 13. desember 1801 i Viterbo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble senere biskop av Viterbo.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Han deltok "ikke" ved konklavei 1799-1800.
Gallo, Muzio
Gallo, Muzio
Gallo, Muzio
Gallo, Muzio


Giovanno Maria Riminaldi.
Giovanno Maria Riminaldi (født 4. oktober 1718 i Ferrara i Italia, død 12. oktober 1789 i Perugia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Riminaldi, Giovanno Maria
Riminaldi, Giovanno Maria
Riminaldi, Giovanno Maria
Riminaldi, Giovanno Maria


Paolo Massei.
Paolo Massei (født 30. september 1712 i Montepulciano i Italia, død 9. juni 1785 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Massei, Paolo
Massei, Paolo
Massei, Paolo
Massei, Paolo


Fernando Spinelli.
Fernando Spinelli (født 9. november 1728 i Napoli i Italia, død 18. desember 1795 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Spinelli, Fernando
Spinelli, Fernando
Spinelli, Fernando
Spinelli, Fernando


Carlo Livizzani Forni.
Carlo Livizzani Forni (født 1. november 1722 i Modena i Italia, død 1. juli 1802 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 14. februar 1785 av pave Pius VI.
Da franskmennene okkuperte Roma i 1798 ble han beordret til Modena, og kunne ikke vende tilbake til Roma før etter pavevalget.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII.
Han var nevøen til kardinal Giuseppe Livizzani Mulazzani (kreert 1753)
Forni, Carlo Livizzani
Forni, Carlo Livizzani
Forni, Carlo Livizzani
Forni, Carlo Livizzani


Giovanni Andrea Archetti.
Giovanni Andrea Archetti (født 11. september 1731 i Brescia i Italia, død 5. november 1805 i Ascoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie. Han var deretter erkebiskop av Ascoli Piceno.
Han ble kreert til kardinal den 20. september 1784 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII.
Archetti, Giovanni Andrea
Archetti, Giovanni Andrea
Archetti, Giovanni Andrea
Archetti, Giovanni Andrea
Archetti, Giovanni Andrea


Ascoli Piceno.
Ascoli Piceno er en by i Marche-regionen i Italia, hovedstad i provinsen av samme navn. Den hadde i 2001 50.135 innbyggere.
I 2012 var den sammen med byen San Benedetto del Tronto vertskap for VM på rulleskøyter.
Folkets plass ("Piazza del Popolo")


New Zealands historie.
Pre-europeisk.
Det er alminnelig godtatt at New Zealand opprinnelig ble oppdaget og bosatt av polynesiere en gang mellom år 1000 og 1300 e.kr. Noen historiske bevis tyder likevel på at det kan ha skjedd før dette. Menneskene som slo seg ned på hovedøyene ble til maorifolket. En annen befolkning som bosatte seg på Chathamøyene øst for New Zealand ble til moriori-folket. Det er usikkert om moriorienes forfedre kom direkte fra Polynesia eller om de var maorier fra hovedøyene som dro øst.
Noen av maoriene, særlig på Nordøya, kalte sitt nye hjemland «Aotearoa». Dette blir ofte oversatt som «Den lange hvite skyens land»
De opprinnelige beboerne var moa-jegere. Moa var en stor fugl som veide opp til 250 kilo og som hadde mistet evnen til å fly. Den døde ut på attenhundretallet eller tidligere da den ikke greide å omstille seg til jakt fra pattedyr og mennesker. Før menneskene ankom var moa byttedyret til Haastørnen eller harpagornis, den største rovfuglen som noensinne er beskrevet. Harpagornis døde ut sammen med byttet sitt. Moa-jegerne kan ha assimilert med senere ankomne innvandrere fra Polynesia som ifølge maorisk tradisjon ankom mellom år 952 og 1150 e.kr.
New Zealand har ingen innfødte landpattedyr bortsett fra to flaggermusarter. Etter at moaen var utdødd spiste maoriene for det meste kumara, en type søtpotet de hadde med seg fra Polynesia. Kannibalisme, som andre steder i Stillehavsområdet, utgjorde en meget begrenset del av dietten.
Europeiske oppdagelsesreisende.
De første europeere vi vet nådde New Zealand ble ledet av den hollandske oppdageren Abel Tasman. De ankom med skipene "Heemskerck" og "Zeehaen", som ankret opp i nordenden av Sørøya i desember 1642 men som seilte nord til Tonga etter et sammenstøt med lokale maorier. Tasman tegnet skisser av hovedøyenes vestkyster og kalte dem «Nova Zeeland». Navnet «Nieuw Zeeland» finnes på sjøkart over området like etter dette. Tidligere beskrev sistnevnte en øy nær Ny-Guinea. Løytnant James Cook gjennomførte en full oppdagelsesferd av begge øyers kyster i 1769 og 1770. Cook vendte tilbake til New Zealand i løpet av begge sine to senere reiser til Stillehavet.
Hval- og selfangere.
Fra 1790-årene ble New Zealand besøkt av britiske, franske og amerikanske hvalskuter. Mannskapene deres kom iblant i konflikt med maoriene. Fra rundt 1800 ankom handelsmenn og misjonærer og forsterket konfliktene. Den første «fullblods»-europeeren født på territoriet var Thomas King i 1815 i Bay of Islands. Dette ble fulgt av stor europeisk innvandring og i 1839 kjøpte «The New Zealand Company» mye land. Samtidig viste franskmennene interesse for øyene. Disse faktorene gjorde at den britiske regjeringen bestemte seg for å ta kontroll.
Koloni.
New Zealand ble en britisk koloni i 1840 da Waitangi-traktaten ble underskrevet av maorihøvdinger og den britiske monarks stedfortreder. Den britiske monark var representert av William Hobson, som var viseguvernør av New Zealand. På denne tiden var New Zealand underordnet og styrt fra New South Wales, Australia
Storbritannias motivasjon for å kolonisere var å komme andre europeiske nasjoner i forkjøpet. Frankrike hadde i 1840 opprettet en liten bosetning på Banks Peninsula på Sørøya. Samtidig var det mye lovløshet blant de hovedsakelig britiske hvalfangere og handelsmenn. Maorihøvdingene skrev under fordi de søkte beskyttelse for sine eiendeler og eiendommer (noe som bare ble delvis gjennomført). En annen årsak var løftet om beskyttelse mot andre maoristammer som angrep med musketter kjøpt fra europeiske hvalfangere og handelsmenn. Foranledningen for sistnevnte var de såkalte «Musket Wars» eller «muskettkrigene» i 1820 og 1835. En tidlig kolonist, Frederick Edward Maning, skrev to fargerike samtidige bøker om livet i New Zealand på denne tiden. "Old New Zealand" og "History of the War in the North of New Zealand against the Chief Heke" er senere blitt regnet som klassikere i newzealandsk litteratur.
Provinsen Southland (hovedstad Invercargill) brøt først med Otago for så senere å gå under denne igjen.
Kolonistene (kalt "pakeha" av maoriene som igjen ble kalt "New Zealanders" av kolonistene) var allerede i 1859 i flertall. I 1911 hadde disse igjen mangedoblet til å overskride en million.
Politisk separasjon av de to hovedøyene var et hett tema i 1860-årene. Den befolkningsrike Nordøya var splittet av krig og politiske tumulter mens Sørøya ble velstående. Spesielt gjorde dette seg gjeldende i 1861 da et gullfunn ble gjort i Gabriel’s Gully i Central Otago.
Mange beboere på Sørøya så seg lei av å støtte Nordøya finansielt uten å få noe særlig igjen for det. Spesielt var bitterheten mellom de to provinsene Auckland og Otago stor da Dunedin-journalisten Julius Vogel startet en kampanje for å gjøre Sørøya uavhengig. Den 19. september 1865 stemte 17 medlemmer av parlamentet for oppløsning mens 31 stemte for samhold. New Zealand forble dermed samlet. Vogel ble senere statsminister for et samlet New Zealand.
Sørøya hadde det meste av den hvite befolkningen fram til rundt 1900 da Nordøya overtok. Denne har også hatt en stadig voksende andel av hele landets befolkning gjennom hele nittenhundretallet og fram til i dag.
Maoribefolkningen sank drastisk etter 1820 som følge av stammekriger ("muskettkrigene") og på grunn av nye sykdommer fra kolonistene. Meslinger, kikhoste, influensa og senere tyfus reduserte en opprinnelig maoribefolkning fra rundt 100 000–120 000 til kun 62 000 i 1857 og 44 000 i 1891. Veksten begynte sakte å tilta etter Spanskesyken i 1918. Rundt 1900 hadde maoriene mistet det meste av eiendommene sine gjennom salg, konfiskeringer og etter væpnet konflikt med kolonistyret.
I 1841 ble New Zealand en selvstendig koloni. Før det hadde den vært en del av og blitt administrert av den Australske kolonien New South Wales
Selvstyre ble gitt til nybyggerbefolkningen i 1852 under det britiske parlamentets "New Zealand Constitution Act 1852". I 1867 fikk maoriene et reservert antall plasser i parlamentet. I denne perioden begynte kvegindustrien å utvikle seg og fundamentet for New Zealands moderne økonomi tok form. På slutten av 1800-tallet gjorde den nye skipstrafikken det mulig å drive eksport i stor skala av ull, kjøtt og meieriprodukter.
I 1890-årene hadde et parlamentarisk styre langs demokratiske linjer slått rot og New Zealands sosiale institusjoner fikk sin nåværende form. I 1893 ble New Zealand det første vestlige landet i verden som ga kvinner rett til å stemme i nasjonale valg. På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjennomført store sosiale reformer som la fundamentet for New Zealands versjon av velferdsstaten.
Maoriene ble gradvis flere og gjennom sosialt samvær og giftemål med kolonister og misjonærer tok de til seg mye av den europeiske kulturen. I de senere årtier har maoriene blitt mer og mer urbanisert. Samtidig er mange blitt politiske aktive og kulturelt bevisste.
Dominion og domene.
New Zealand (som Fiji) bestemte seg for ikke å gå inn i et samvelde med Australia i 1901. I stedet gikk landet fra å være en koloni til å bli en egen dominion i 1907 med samme status som Australia og Canada. New Zealand beholdt en sterk lojalitet til Samveldet som det utgjorde en del av. Landet bidro med befolkningsmessig proporsjonale tropper til Boerkrigen (1899–1902), Første Verdenskrig og andre verdenskrig. New Zealands fulle uavhengighet ble formalisert av "Balfour-deklarasjonen" i 1926 og "Statue of Westminster" i 1931. Sistnevnte ble ratifisert 25. november 1947. Samveldets monark er fremdeles også New Zealands majestet, som har vært et uavhengig konstitusjonelt monarki. I 1951 ble det legislative tinget "Legislative Council" avskaffet da det ble oppfattet som ineffektivt. Derav har New Zealand bare et parlamentarisk nivå. (En sammenligning kan være Over- og Underhuset i britisk styresett, der Overhuset ville blitt avskaffet.)
I 1983 ble ordet dominion erstattet med "realm" eller domene og dronningen ble gitt et formelt forhold til det Executive Council som er det samme som det forholdet hun har til Privy Council i Storbritannia. I 1986 ble loven "The Constitution Act 1986" vedtatt. Denne ugyldiggjorde "Statue of Westminster" fra 1931 og trådde i kraft 1. januar 1987. Fram til dette tidspunktet kunne det britiske parlamentet vedta lover for New Zealand hvis det "ettertrykkelig var slått fast i loven at New Zealand hadde bedt om og godtatt dette."
Akkurat som Australia innså New Zealand at Storbritannias dager som en førsterangs verdensmakt var talte. I 1951 skrev de derfor under ANZUS-pakten med Australia og USA. Men i 1986 frasa USA seg sine forsvarsforpliktelser overfor New Zealand da den daværende arbeiderpartiregjeringen forbød atomdrevne fartøy å fortøye i landets havner.
Frem til 1973 hadde New Zealand nære økonomiske forbindelser med Storbritannia. Dette innebar at de var et foretrukket land for eksport av lam og meieriprodukter. Dette samarbeidet endte brått da Storbritannia ble en del av EU og New Zealand ble tvunget til å se til nabostatene i stillehavsregionen av Asia for eksportmarkeder. I 1985 inngikk New Zealand en økonomisk samarbeidsavtale med Australia kalt "Closer Economic Relations" eller bare "CER". Landet har også deltatt i økonomiforumet "Asia Pacific Economic Cooperation (APEC)", og var vert for dets møte i 1999.
Den asiatiske stillehavsregionen har også overtatt for Storbritannia som kilde for immigranter. Tradisjonelt har New Zealand betraktet seg som "bi-kulturelt", satt sammen av de av europeisk avstamning (pakeha) og maori. Dette i motsetning til land som Australia og Canada som ser seg selv som multikulturelle. Selv om de kulturelle båndene til Storbritannia fremdeles er sterke, og de fleste pakeha har røtter derfra, er det nesten ingen som fremdeles ser på det som «hjemme» eller «moderlandet». Da statsministeren i 1994 Jim Bolger foreslo at New Zealand skulle kutte alle bånd til det britiske monarkiet og bli en republikk fant dette liten støtte i befolkningen.
I de senere år har de fleste regjeringer forsøkt å rette på klagene fra maorier som har blitt urettferdig behandlet. I 1975 ble tribunalet Waitangi Tribunal opprettet. Dette skulle høre klager på brudd på Waitangi-traktaten fra statens side. I 1985 fikk tribunalet også makt til å høre klager mot staten så langt tilbake som til 1840.
Under arbeiderpartiregjeringen fra 1984 til 1990 begynte en omlegging av økonomien mot frimarked og privatisering av offentlig eierskap. I 1986 trådde loven Constitution Act i effekt og i 1993 stemte flertallet av innbyggerne for å forandre et britisklignende valgsystem til et basert på proporsjonal representasjon som i Norge. Dette ble kalt Mixed Member Proportional eller MMP.
I 1996 ble MMP for første gang tatt i bruk ved et valg. Systemet er laget slik at mindre partier har større mulighet for å få representanter valgt til parlamentet. Det virker også å ha fungert slik i praksis etter som de tradisjonelt to største partiene arbeiderpartiet "Labour" og høyre partiet "National" ikke har fått absolutt majoritet siden den gang. Siden har også New Zealand hatt mindretallsregjeringer bortsett fra ett år. Den nåværende Labour-regjeringen fikk 41 % av stemmene mot National sine 21 % i valget i juli 2002. Etter valget dannet Labour en mindretallsregjering med det venstreorienterte fremskrittspartiet Progressive Coalition. Regjeringen fører et løst samarbeid med det kristenkonservative partiet United Future for å skape flertall.
New Zealand ble brukt som setting for "Midgard" i trilogien "Ringenes herre" basert på Tolkiens bøker. Dette har brakt mange ekstra turister til landet i den senere tid.


Paris–Nice.
Paris–Nice er et etapperitt på sykkel som arrangeres i mars hvert år.
Det ble første gang arrangert i 1933. Syklisten som har vunnet flest ganger er Seán Kelly, som vant sju ganger på rad i årene 1982–1988.
Selv om rittet heter Paris–Nice, starter det ikke alltid i Paris, men starter ofte i byer nær eller sør for Paris. Den siste etappen avsluttes hvert år på Promenade des Anglais i Nice. Den siste eller nest siste etappen går ofte over Col d'Eze, en fjellovergang nær Nice.
Paris–Nice arrangeres av ASO (Amaury Sport Organisation). ASO organiserer også andre sykkelritt, blant annet Tour de France og Paris–Roubaix.
Rittet var med i UCI ProTour i perioden 2005-2007.


Egil Hovland.
Egil Hovland (født 18. oktober 1924 i Råde) er en norsk kordirigent og organist og en av Norges mest produktive samtidskomponister. Produksjonen omfatter symfoniske verk, kammermusikk, korverk, konserter (for ulike soloinstrumenter), opera, kirkemusikk (bibelspill, kirkeballetter, liturgisk musikk). Allment kjent er han for salmen "Måne og sol" med tekst av Britt G. Hallqvist. I Norsk Salmebok er han representert med en rekke melodier.
Da Egil Hovland var fire år flyttet familien til Fredrikstad. Faren dirigerte der et kor, og dette ble Egils første kontakt med musikk. Han begynte snart å få undervisning. Året han fylte 18 (1942) vikarierte han som organist i Glemmen kirke. Senere studerte han ved Oslo Musikkonservatorium og fikk eksamen i kirkemusikk. Han har studert komposisjon med bl.a. Luigi Dallapiccola og Aaron Copland. Allerede samme året som han fylte 25 år (1949) startet han sitt mangeårige "daglige" virke som organist i Glemmen kirke hjemme i Fredrikstad der mange kjenner ham fra. I dag er det Svein Erik Gundersen som er kantor i Glemmen kirke mens Thorgeir Sjøvold er kantor i Gamle Glemmen kirke. Begge deler en del av.
Egil Hovland har også vært musikkanmelder i Demokraten.
I 1983 ble han Ridder av St. Olavs Orden og i 2004 ble han utnevnt til æresmedlem av Foreningen norske kordirigenter (Fonoko).
Egil Hovland stilte på Abort-motstandernes Liste i Østfold ved Stortingsvalget 2005.
Innspillinger.
Til hans 80-årsdag i 2004 spilte Gunnar Petersen-Øverleir inn platen Egil Hovland organ works med verker av Egil Hovland.


Brukskvalitet.
Brukskvalitet er Norsk språkråds anbefaling for det engelske begrepet "usability". Brukskvalitet er allerede et godt innarbeidet ord på norsk innen blant annet møbeldesign og industridesign. Begrepene brukbarhet og brukervennlighet (engelsk: "user friendly") blir fortsatt benyttet som oversettelser for usability.
Metoder for å oppnå høy brukskvalitet.
Hvorvidt et produkt ender opp med høy eller lav brukskvalitet er gjerne avhengig av om de som lager produktet har kompetanse og et bevisst ønske om at dette skal skje. De første eksempler på en metodisk tilnærming til dette finner vi tradisjonelt i miljøer som lager produkter eller systemer der feilhandlinger har store konsekvenser (fly, romfart, forsvaret, kjernekraft m.fl.). Etter hvert har man sett at brukskvalitet også kan være en viktig konkurransefaktor for konsumentprodukter. Et firma som tidlig så dette var Apple Computer, der sentrale personer på 1980-tallet laget enkle metoder for å drive det de kalte "User Inspection". Etterhvert har disse metodene blitt utviklet videre slik at man allerede ved lansering av et nytt produkt kan ha kontroll på produktets brukskvalitet. Ved kundefokusert utvikling (User Centered Design) tar man utgangspunkt i en analyse av hvem som skal benytte produktet og hvilke oppgaver disse brukerne ønsker å løse. Deretter drives gjerne designprosessen mer eller mindre iterativt med praktisk uttesting av hvorvidt representative forsøkspersoner klarer å benytte produktet (i en prototyp-versjon) til å løse oppgavene. Når man ser at brukerne klarer å løse de aktuelle oppgavene, kan man anse designet som mer eller mindre ferdig. Hvis produktet realiseres i henhold til dette, kan man forvente at det vil ha høy brukskvalitet.


Sverre Jordan.
Sverre Jordan (født 25. mai 1889 i Bergen, død 10. januar 1972 i Bergen) var en norsk komponist og dirigent.
Fra 1907 til 1914 studerte han komposisjon i Berlin. Han debuterte som pianist i Bergen i 1911.
Han har blant annet skrevet rundt 200 romanser til tekster av Knut Hamsun og andre, melodramaet "Feberdigte" (1921), "Holbergsilhouetter" (Op. 39, 1938) og en fiolinkonsert.
Jordan, Sverre
Jordan, Sverre
Jordan, Sverre
Jordan, Sverre


Tysklands historie (1945–1990).
Denne artikkelen omhandler Tysklands historie i tida etter andre verdenskrig fram til 1990. Den inneholder stoff om både Forbundsrepublikken Tyskland (ofte kalt Vest-Tyskland) og Den tyske demokratiske republikk (DDR) (Øst-Tyskland).
Nederlaget.
Tyskland lå i ruiner etter nederlaget i andre verdenskrig. Da det tredje rike endelig kapitulerte den 8. mai 1945 var landet okkupert av de allierte i vest, og av sovjetiske styrker i øst. Det var et utslitt Tyskland som gav opp, tapene under krigen hadde vært enorme, både i menneskeliv og i materielle skader.
Umiddelbare følger av krigen.
Under Jaltakonferansen i februar hadde lederne for Sovjetunionen, Amerikas forente stater og Storbritannia lagt planer for hva som skulle skje med Tyskland etter krigen.
Sovjetunionen hadde dyttet vestgrensen sin vestover i 1939, og dermed overtatt en del av Polen. Polakkene ble kompensert ved at de i realiteten overtok de østlige områdene av Tyskland. Schlesien, Øst-Pommern og Prøyssen ble underlagt polsk administrasjon, med unntak av den nordlige delen av Øst-Preussen med hovedstaden Königsberg, som ble omdøpt til Kaliningrad og de facto innlemmet i Sovjetunionen. Alle områdene øst for den såkalte Oder-Neisse-linjen ble okkupert og de facto-annektert1.
Et stort antall tyskere hadde flyktet fra disse områdene i angst for den røde armé. En umiddelbar følge av Potsdamkonferansen ble deporteringen av om lag 3 millioner av de resterende tyskerne til det nye Tyskland. De neste 7 millioner tyskere ble deportert fra Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia og Romania, i samsvar med de retningslinjer de allierte og Sovjetunionen hadde kommet frem til under Potsdamkonferansen. Det totale antall etniske tyskere som flyktet eller ble deportert fra Øst-Europa anslåes til å ligge rundt 12 millioner. I tillegg døde om lag 2 millioner tyskere under denne prosessen.
De resterende tyske områder ble delt i fire soner, som ble administrert av de fire seierherrene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Hovedstaden Berlin ble også delt i fire, selv om den geografisk lå langt inne i den sovjetiske sonen. De vestlige områdene ble administrert av vestmaktene, og de østlige av Sovjetunionen.
Avnazifisering.
Adolf Hitler-gaten får tilbake sitt opprinnelige navn
Et viktig mål for seierherrene etter krigen var det å avnazifisere Tyskland og andre europeiske land hvor denne ideologien hadde fått fotfeste. Det dreide seg om en rekke deler av samfunnet som kultur, presse, økonomi, rettsvesen og politikk. Avnazifiseringen gikk bl.a. ut på å fjerne personer i innflytelsesrike stillinger og ved å forby symboler og organisasjoner som var forankret i nazismen. Grunnlaget for avnazifiseringen var Potsdamavtalen vedtatt under Potsdamkonferansen. Ved innledningen av den kalde krigen og opprettelsen av Vest-Tyskland ble avnasifiseringsprogrammet stanset og i noen grad reversert.
Den største og mest kjente rettsprosessen mot nazistene i Tyskland var Nürnbergprosessen som ble ført for Det internasjonale militærtribunal mot topplederne. Siden kom en rekke andre rettsprosesser som går under navnet Nürnbergprosessene.
Gjenoppbygning.
I 1946 holdt man lokalvalg i den britiske sonen. Konrad Adenauer var leder for CDU i vest, og utmerket seg som en dyktig politiker. Det at han ikke hadde hatt noe med nazismen å gjøre gjorde han politisk spiselig for britene.
Til østsonen hadde sovjeterne allerede under krigen skolert fremtidige kommunistledere. Walter Ulbricht var kommunistenes mann i Tyskland. Det var imidlertid ikke så lett for kommunistene å gjøre politisk comeback etter all den anti-kommunistiske propagandaen som det tyske folk var blitt utsatt for i Hitler-tiden. De fleste tyskere var også svært skeptiske til kommunistene på grunn av grusomhetene begått av Sovjetunionen under og etter krigen, ikke minst fordrivelsen.
Det som var igjen av tysk industri skulle demonteres og fraktes til seierherrene som krigsskadeerstatning. Mange fabrikker ble fraktet i sin helhet til Sovjetunionen etter krigen.
Amerikanerne var redde for å ydmyke tyskerne for mye, kloke av skade etter Versailles-traktaten etter første verdenskrig. De valgte heller å hjelpe tyskerne, gjennom Marshallplanen. I 1948 gjennomførte de også en valutareform, og erstattet Riksmarken med den nye Deutsche Mark. Like etter innføringen av D-marken var det også en valutareform i østsonen, der det ble en egen Øst-mark.
Berlinblokaden.
"For detaljer, se hovedartikkelen: Berlinblokaden."
Minnesmerke over luftbroen som reddet Vest-Berlin
I september 1947 møttes utenriksministerene fra USA, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg i London. Her diskuterte de måter å hindre en fryktet sovjetisk ekspansjon. Her ble også valutareformen vedtatt.
I protest mot D-marken forlot sovjeterne den 20. mars 1948 det allierte kontrollrådet. Den 24. juni blokkerte de alle innfartsveier inn i Vest-Berlin.
Over to millioner mennesker ble med dette avskåret fra alle forsyninger. Det var ingen matproduksjon i byen, så all mat måtte fraktes inn med fly.
Allerede to dager etter blokadens start begynte det britiske luftforsvar å fly inn forsyninger. I juli var mengden kommet opp i 2 000 tonn i døgnet, og den 16. april 1949 ble rekorden satt, da fløy 1398 fly inn 11 740 tonn varer.
Den 12. mai 1949 ga sovjeterne opp blokaden. Den hadde ingen effekt, byen ble likevel forsynt med varer. Dette var et stort propagandanederlag for Stalin, og en stor moralsk seier for vestmaktene.
Totalt ble det levert 2 250 000 tonn med forsyninger til Vest-Berlin i løpet av tiden blokaden varte. Det var 277 804 flyvninger inn til byen i denne perioden. Luftbroen stoppet ikke umiddelbart da blokaden ble hevet, den fortsatte ut september.
Statsdannelse i vest.
"For detaljer, se hovedartikkelen: Vest-Tyskland."
De vestallierte okkupasjonsmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) overførte gradvis mer makt til tyskerne. Det parlamentariske råd som besto av medlemmer av de vesttyske delstatsparlamentene, vedtok den nye grunnloven kalt Grundgesetz med ikrafttredelse 23. mai 1949. I august ble det avholdt frie valg, og i september ble en regjering ledet av Konrad Adenauer dannet. Samtidig fikk den tyske staten tilbake selvstyret på de fleste viktige punkter. Landets provisoriske hovedstad ble byen Bonn.
Et viktig spørsmål for Vest-Tyskland i den tidlige etterkrigshistorien var om man skulle satse på vestintegrasjon, eller på nøytralitet og gjenforening med østområdene. Den prøyssiske sosialdemokraten Kurt Schumacher stod for det siste synet, den vesttyske og katolske Konrad Adenauer for det første. Etter at CDU ble største parti allerede ved valget i 1949 gikk Forbundsrepublikken Tyskland raskt i retning av tett samarbeid med de andre vesteuropeiske landene. I 1951 var forbundsrepublikken med på å starte Det europeiske kull- og stålfellesskap, sammen med Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg.
I 1955 ble Vest-Tyskland medlem i NATO. Frykt for invasjon fra øst førte til at hæren ble gjenoppbygd, men med under stram kontroll av de andre vestallierte. Det ble også stående store mengder tropper fra de andre NATO-landene i Forbundsrepublikken, for å forsvare landet mot et eventuelt sovjetisk angrep.
I 1957 ble Saar-området etter en folkeavstemming (Frankrike eller Tyskland) en del av Vest-Tyskland som Saarland.
Statsdannelse i øst.
"For detaljer, se hovedartikkelen: Den tyske demokratiske republikk."
I den sovjetiske okkupasjonssonen som ikke var blitt de facto-annektert, SBZ, ble det sosialdemokratiske partiet tvunget til å slå seg sammen med kommunistpartiet i april 1946. Det nye partiet fikk navnet "Tysklands sosialistiske enhetsparti" (tysk: Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, SED). Til de vestalliertes store overraskelse ble det ikke innført et ettpartisystem i øst, det fantes flere uavhengige partier, såkalte «blokkpartier», men de hadde liten reell innflytelse og kommunistpartiet var garantert den reelle makten.
Det ble avholdt (manipulerte) valg i SBZ i oktober 1946, der Enhetspartiet vant klart. Valget dannet basisen for de såkalte folkekongressene, som var samlet i 1948 og 1949.
Etter at den nye grunnloven til Forbundsrepublikken Tyskland ble vedtatt i mai 1949, ble det også i SBZ raskt utarbeidet en grunnlov. Denne ble vedtatt den 30. mai. "Den tyske demokratiske republikk" (tysk: Deutsche Demokratische Republik, DDR) ble opprettet den 7. oktober 1949, med Berlin (øst) som hovedstad.
Wilhelm Pieck ble president i DDR, med Otto Grotewohl som ministerpresident (statsminister). Landets viktigste politiker var likevel generalsekretæren i sentralkomitéen i Enhetspartiet, Walter Ulbricht. I praksis var landet også styrt fra Moskva i likhet med de andre sovjetiske marionettregimene i Øst- og Sentral-Europa, DDR fikk vesentlig færre rettigheter enn hva den vest-tyske stat fikk.
Den tyske demokratiske republikk ble med i østblokkens svar på NATO, Warszawapakten, året etter at denne ble dannet i 1955.
Forholdet mellom øst og vest.
Regjeringen i vest, under ledelse av Konrad Adenauer, kjørte en hard anti-kommunistisk linje. De anså ikke regjeringen i DDR som legitim, og mente at de selv representerte hele den tyske nasjon. Gjennom Hallstein-doktrinen begrenset forbundsrepublikken den diplomatiske kontakten med land som anerkjente DDR.
Det var tidvis store interne uroligheter i DDR. Den mest kjente av disse er urolighetene som kulminerte den 17. juni 1953, da den røde armé slo ned øst-berlinernes oppstand. 17. juni ble deretter proklamert som Vest-Tysklands nasjonaldag og en del av Unter den Linden i Vest-Berlin omdøpt til "Strasse des 17. Juni".
Berlinmuren sett fra Kreutzberg i Vest-Berlin
De labre forholdene i øst gjorde at mange valgte å reise over til vest. Frem til «republikkflukt» ble kriminalisert i 1957 hoppet over 1,7 millioner mennesker av til vesten.
Løsningen på fluktproblemet lå i å sperre av grensen mot Forbundsrepublikken. Likevel fortsatte folk å rømme DDR, det var fortsatt mulig å ta seg til vest gjennom Berlin. Den 13. august 1961 ble det, nærmest over natten, bygget en mur gjennom byen. Berlinmuren delte byen i to adskilte soner, Vest-Berlin som formelt var en egen bystat underlagt de vestallierte og de facto tilknyttet Forbundsrepublikken Tyskland og Øst-Berlin som var hovedstaden i den tyske demokratiske republikk.
Muren skapte nye problemer i forholdet mellom de to tyske statene, og også i forholdet mellom USA og Sovjetunionen.
Realpolitiske forhold gjorde at USA i praksis etterhvert tolererte den, selv om byggingen var et brudd på avtalen seierherrene fra andre verdenskrig hadde.
I 1969 gikk den vest-tyske forbundskansleren, sosialdemokraten Willy Brandt (SPD), inn for å normalisere forholdet til DDR og til de andre østblokklandene. Denne «Ostpolitik» ble kraftig motarbeidet av de konservative, som heller ville ha en hard linje. Brandt utarbeidet avtaler med Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Bulgaria. DDR ble formelt anerkjent av forbundsrepublikken og de andre NATO-landene (deriblant Norge) i 1974.
Økonomi.
Økonomisk sett var forbundsrepublikken en eneste lang suksesshistorie. Landet ble raskt bygget opp etter ødeleggelsene under krigen, og ved inngangen til 60-tallet var landet nok en gang blitt en økonomisk motor i Europa. Vest-Tyskland begynte å eksportere industrivarer til hele verden. Landet hadde en typisk blandingsøkonomi.
Også i øst var det økonomisk fremgang på 50-tallet og 60-tallet. DDR hadde planøkonomi, etter modell av Sovjetunionen. Ødeleggelsene i øst var større enn de i vest under krigen, dessuten hadde kommunistene takket nei til Marshall-hjelpen. Det tok derfor lenger tid å bygge opp landet igjen i øst enn i vest.
Siden DDRs industri var statsdrevet, ble produksjonen av forbruksvarer nedprioritert. Dette førte til en nesten kronisk mangel på mange typer forbruksvarer. Privatpersoner måtte stå på venteliste i årevis for å f.eks. kunne kjøpe en bil. Samtidig hadde DDR problemer med å få bygge nok boliger, det var også lange ventelister for å få husvære.
Mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst. Utover på 80-tallet ble problemene i industrien bare større og større. I 1983 lånte forbundsrepublikken en million mark til DDR for å redde den øst-tyske økonomien. Betingelsen for lånet var at vest-tyske borgere skulle kunne få innreisetillatelse i DDR.
Kommunismens sammenbrudd i Europa.
"For detaljer, se hovedartikkelen: Tysk gjenforening."
I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov leder i Sovjetunionen. Gorbatsjov satte i gang med reformer for å redde den skakkjørte sovjetiske økonomien, under parolene «perestrojka» og «glasnost».
De politiske og økonomiske forholdene i Sovjetunionen ble ikke bedre, og da unionen var i ferd med å revne ble økonomien samtidig ødelagt. Dette ble en katastrofe for DDR. Kombinasjonen av at tilgangen på billig subsidiert sovjetisk råolje tok slutt og at hele eksportmarkedet til den øst-tyske industrien forsvant, gjorde at industrien i DDR gikk med i dragsuget.
Samtidig åpnet Ungarn grensen mot Østerrike, noe som gjorde at det ble et smutthull gjennom «jernteppet». Store mengder DDR-borgere flyktet til vesten denne veien.
Sammenbruddet i økonomien førte til at folk demonstrerte mot den sittende regjeringen. Statsrådsformann og SED-generalsekretær Erich Honecker måtte gå av den 18. oktober 1989. Den 9. november ble utreiseforbudet opphevet, og Berlinmuren falt.
Det ble avholdt valg den 18. mars 1990, de eneste frie valg i DDRs historie. Lothar de Maizière fra CDU ble statsminister etter valget. Han gikk straks i gang med å forhandle med Vest-Tyskland, Sovjetunionen, Storbritannia og USA om en gjenforening av de to tyske statene. Den 18. mai inngikk forbundsrepublikken og DDR en økonomisk og sosial samarbeidsavtale, samt en valutaunion. Den 23. august vedtok parlamentet i DDR at landet skulle inkorporeres i Forbundsrepublikken.
Den 3. oktober 1990 opphørte DDR å eksistere. Forbundsrepublikkens lover og konstitusjon ble gjeldende også i det som hadde vært DDR, og fem nyopprettede delstater ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.


Ordnungspolizei.
Ordnungspolizei (tysk, «Ordenspolitiet», forkortet Orpo) var den regulære politistyrken i Tyskland i årene 1936 til 1945.
Styrken ble opprettet av innenriksministeriet sommeren 1936, som en erstatning for alle tidligere politistyrker. Den ble underlagt Schutzstaffel (SS), hvilket førte til at SS hadde kontroll over alle politistyrker på lokalt, delstats- og nasjonalt nivå. Ved siden av Ordnungspolizei fantes også Sicherheitspolizei (Sipo, «Sikkerhetspolitiet») og Kriminalpolizei (Kripo, «Kriminalpolitiet»).
Ordnungspolizei hadde ansvaret for alminnelig politiarbeid, mens politiske saker sorterte under Sipo. Kripo bestod av profesjonelle etterforskere som etterforsket særlig alvorlige forbrytelser, enten de var av alminnelig eller politisk karakter.
Lederen for Ordnungspolizei var SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege, som var direkte underlagt Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Himmler fikk tittelen "Chef der Deutschen Polizei", «Sjef for det tyske politiet».


Wulfstan fra Hedeby.
Wulfstan fra Hedeby (også kalt Wulfstan fra Hadeby'") var en handelsmann som fortalte om en reise fra Hedeby (norrønt Hæðum, latinsk Haithabu) i Danmark til Truso i dagens Polen. Reisen skjedde trolig rundt år 880 e. Kr.
Reiseskildringen stammer fra en tekst, som den engelske konge Alfred den store omkring 890 lot sette inn i sin egen oversettelse av en senromersk, kristen verdenshistorie av Orosius. Dermed hører Wulfstans beretning, sammen med en reise som Ottar fra Hålogaland gjorde til Nordishavet og til England, til de eldste kilder om Nordens geografi. Den ga også de eldste skriftlige belegg for en rekke nordiske stednavn, sannsynligvis vært en av de første personer som har anvendt ordet Danmark (eller Danemark) i sin beskrivelse.
Den nøyaktige plasseringen av Trosu er ikke sikker, ettersom kystlinjen har endret seg betydelig, men de fleste historikere ettersporer området innenfor eller nær den nåværende polske byen Elbląg, ikke langt fra Gdańsk.
Wulfstans reise.
Wulfstan fortalte at han reiste fra Hedeby, at sjøreisen til Truso tok syv dager og netter og at skipet hele vegen gikk under seil. Vendland var på hans styrbords side, og til babord ("venstre") hadde han Langaland ("i dag Langeland"), Læland ("Lolland"), Falster, og Sconeg ("Skåne"), land som alle hørte til "Denemearcan" (Danmark).
«Så havde vi Burgendaland ("Bornholm") til babord, og de har deres egen konge. Så efter Burgendaland hadde vi de land som heter først Blecinga ("Blekinge"), Meore ("Møre, i dag en del av Kalmar len"), Eowland ("Øland"), og Gotland, som alle tilhørte Sweom ("sveaerne"). Og vi hadde Vendland til styrbord hele vegen til Wislas munning. Wisla er en meget stor flod som skiller Witland fra Vendland.» ("Oversettelsen en tillemping fra Niels Lund, se Litteratur")
Dansk eller engelsk?
Karl Baumann begrunner i sin bok "Die Prussen. Ein sympathisches Volk zwischen Weichsel und Memel" (1991) at Wulfstan ikke bare besøkte, men også bodde i Truso. Wulfstan benevnes ofte som angelsakser, og det er mulig at han var en engelsk handelsmann som i motsetning til sine landsmenn ikke bare reiste til Hedeby, men også ytterligere østover. Det er derimot også mulig at han var fra Danmark, og at navnet er angelsaksisk tillemping og at han ga sin fortelling når han uansett var i England.
Handelsmannen Wulfstan av Hedeby bør ikke forveksles med St. Wulfstan av Worcester, biskop av Worcester i det 11. århundre, heller ikke med Wulfstan I av York, erkebiskop av York i det 10. århundre, og Wulfstan II av York, erkebiskop av York i det 11. århundre.


Reichskriegsflagge (organisasjon).
Reichskriegsflagge («Rikskrigsflagget») var en høyreradikal gruppering i Tyskland i årene etter første verdenskrig. Navnet viser til keisertidens krigsflagg, som gruppen tok som sitt symbol. Den kan regnes som en del av Freikorps-bevegelsen, og i likhet med andre slike grupper bestod den først og fremst av veteraner fra krigen som var desillusjonert og frustrert over situasjonen i Tyskland.
Et av de mest kjente medlemmene var Heinrich Himmler, som senere ble Reichsführer-SS og en av Det tredje rikes mektigste menn. Under ølkjellerkuppet i 1923 deltok flere av medlemmene. Gruppen gikk som andre frikorps i oppløsning, og mange av medlemmene ble absorbert inn i Sturmabteilung, NSDAPs paramilitære organisasjon.


Feldwebel.
Feldwebel er en tysk militær grad som har eksistert minst siden det 18. århundre. Den er også brukt som tittel helt siden middelalderen. Graden tilsvarer sersjant i andre lands system.
Det 19. århundre og keiserriket.
Graden ble tatt i bruk i stort omfang fra begynnelsen av det 19. århundre. Frem til 1918 var feldwebel den høyeste underoffisersgrad, og hadde gjerne oppgaver som ellers ligger under en sersjantmajor.
I 1877 innførte man graden "Feldwebel-Leutnant", som kunne gis til veteraner i reserven. En feldwebel-leutnant hadde offisersrang, men sto under selv den yngste sekondløytnant, og var sosialt på et lavere trinn.
I Reichswehr og Wehrmacht.
I Schutzstaffel og Sturmabteilung var en oberscharführer på samme nivå som en feldwebel i Wehrmacht.
I Bundeswehr.
Etter andre verdenskrig, i Bundeswehr, regnes en feldwebel som en høyere underoffiser. Man oppnår normalt graden etter tre til fem års tjeneste.
I marinen er tilsvarende rang bootsmann


Fylkesvei 825.
Fylkesvei 825 (Fv825) går mellom Tjeldsundbrua i Skånland og Middagshaugen i Gratangen. Veiens lengde er 68,4 km.
Veien tar av fra E6 ved Middagshaugen og går forbi Gratangsbotn og Årstein og deretter vestover langs Astafjorden forbi Grov, Astafjord og Sandstrand til Steinsland der den møter E10.
Veien kan være et alternativ til E10 mellom Bjerkvik/Gratangen og Tjeldsundbrua. Riksvei 825 har imidlertid dårligere standard enn E10.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


SS-Gauführer.
SS-Gauführer var en tittel i Schutzstaffel (SS). Den kan oversettes med «distriktsfører», og var en tittel som ble gitt i tillegg til en paramilitær grad. Graden kunne være en lav offisersgrad, ettersom det ikke var noen direkte sammenheng mellom å være Gauführer og å føre kommando i SS. For eksempel var Heinrich Himmler SA-Sturmführer da han ble SS-Gauführer.
Etterhvert som SS vokste og fikk et bedre utbygget militært hierarki forsvant tittelens betydning mer og mer.


Fylkesvei 851.
Fylkesvei 851 (Fv851) går mellom Brandhaug i Bardu og Sjøvegan i Salangen. Veiens lengde er 19,1 km.
Veien tar av fra E6 ved Brandhaug og går vestover til Sjøvegan der den møter Rv84.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 847.
Fylkesvei 847 (Fv847) går mellom Setermoen og Innset i Bardu. Veiens lengde er 35,2 km.
Veien tar av fra E6 ved Setermoen og går sørover langs Barduelva til Innset. Riksveien utgjør første del av veien til Altevatnet.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Felix Kersten.
Felix Kersten (født 1898 i Dorpat i Estland i Tsar-Russland, død 16. april 1960 i Sverige) var fra 1928 massør for prins Hendrik av Nederland og senere for Heinrich Himmler, lederen for SS.
Kersten var ikke tilhenger av nasjonalsosialismen, men fryktet for sin egen sikkerhet dersom han nektet å arbeide for Himmler. Under forhandlingene som førte til Folke Bernadottes redningsoperasjon for de skandinaviske fangene i Tyskland (De hvite bussene) deltok Kersten som mellommann. I krigens siste dager skal Kersten ha bidratt til å få Himmler til å gi opp troen på en tysk seier, noe som førte til hans mislykkede forsøk på å forhandle med de vestlige allierte.
Han ga etter andre verdenskrig ut sine memoarer.
Kersten, Felix
Kersten, Felix
Kersten, Felix


Sofie av Norge og Sverige.
Sofie av Norge og Sverige (Sophie av Nassau'") ("Sophia") (født 9. juli 1836, død 30. desember 1913), var dronning av Norge og Sverige. Hun var datter av hertug Vilhelm I av Nassau og prinsesse Pauline av Württemberg i hertugdømmet Nassau. Sofia giftet seg med den fremtidige kongen Oscar II 6. juni 1857 på slottet i Wiesbaden-Biebrich. I Sverige brukte hun navneformen Sophia, i Norge Sophie.
Sofie var liberal og hadde en modererende innflytelse på sin mann, blant annet ved krisesituasjonene i unionen mellom Sverige og Norge. Hun var sterkt skeptisk til den tyske keiser Vilhelm II, som hun anså som militaristisk. Dronning Sofie tilbrakte sine sommerferier i perioden 1892-1904 i Norge, på gården Skinnarbøl ved Kongsvinger. Som norgesvenn bidro hun til at det ikke ble krig mellom Sverige og Norge ved unionsoppløsningen i 1905.
I Oslo er Sofies gate og Sofies plass oppkalt etter henne. Hun ga også i 1902 sitt navn til sykehuset Sophies Minde, opprettet i 1892, men flyttet til Skådalen i 1902, nå en del av Oslo universitetssykehus.


Riksvei 853.
Riksvei 853 (Rv853) er en forbindelsesvei mellom Andselv og Bardufoss lufthavn i Målselv med en lengde på 1,8 km.


Israel (andre betydninger).
Israel (hebraisk ישׂראל "Yisra'el" eller "Yiśrā’ēl", betyr «Stående (med) Gud») var navnet gitt til den bibelske patriarken Jakob.
Noen bibelkommentatorer har fremholdt at "Israel" er et annet navn for "Isak" istedenfor "Jakob", eller at det kan bety begge. Dette ser ut til å være basert på Amos' bok. Men stikk i strid med denne teorien så hevder Første Mosebok klart at navnet er gitt til Jakob, ikke Isak; se Israel.


Jasper Johns.
Jasper Johns (født 15. mai, 1930) er en amerikansk kunstner.
Johns har vært en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i USA fra slutten av 1950-tallet. Han blir sett som en forgjenger for popkunsten, og arbeidene hans har fått karakteristikken neo-dada på grunn av slektskapet med dadaistene. Hans mest kjente arbeid er maleriet "Flag"; et maleri av det amerikanske flagget, fra 1954.
Han ble tildelt Wolfprisen i 1986.


Per Øyvind Heradstveit.
Per Øyvind Heradstveit (født 26. mai 1932 i Skjold (nå i Vindafjord kommune) i Rogaland, død 11. mai 2004) var en norsk programleder, journalist og forfatter som arbeidet en årrekke i NRK.
Heradstveit var en betydelig TV-personlighet i Norge. Han startet den journalistiske karrieren i NRKs Dagsnytt i 1956 etter å ha studert filologi. Før han begynte i NRK hadde han vært lektor i Rouen i Frankrike.
Med programmet «"Åpen post"» (1966) var Heradstveit (sammen med Kjell Arnljot Wig) med på å innføre debatt som programform i fjernsynet. Han huskes også som mangeårig programleder for debattprogrammet "På sparket" (1975–81) og for en serie om menneskesinnet og depresjoner som han holdt sammen med psykiatriprofessor Nils Retterstøl på 1980-tallet. Serien fikk stor oppmerksomhet, og var med på å skape større forståelse for psykiske lidelser. Heradstveit var dessuten London-korrespondent for NRK fra 1988 til 1992.
Som pensjonist var han i 1999 hoveddrivkraften bak den internettbaserte nettavisa "Treffpunkt", en nettavis for eldre. Han var i perioden 1997 til 2000 leder for Statens IT-forum for eldre.
Han skrev en rekke bøker. Blant annet om kongehuset, Vidkun Quisling og Einar Gerhardsen. Gav i 1996 ut boka «"Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind"».
Død og andre forhold.
Per Øyvind Heradstveit døde av senvirkningene av et hjerneslag han fikk i 2000. Han var lammet av slaget frem til sin død i 2004.
Han var bror av forskeren Daniel Heradstveit.
I 2008 ble det kjent at Heradstveit i 1965 ble betalt av Arbeiderpartiet for å hjelpe til i valgkampen.


Spolebein.
Spolebeinet (radius) er et av to lange ben i underarmen. Det andre heter ulna.
Rotasjon i underarmen.
Spolebeinet roteres når vi vrir på underarmen. Dersom vi holder overarmen rett ned og underarmen fremover heter rotasjonen «supinasjon» når håndflaten peker oppover, og «pronasjon» når håndbaken vender oppover. Den øverste enden av spolebeinet, også kalt «radiushodet» er sylinderformet og kan kjennes på utsiden av albuen som en av to knoker under huden. Når underarmen roteres kan vi kjenne at det er bevegelse i radiushodet.
Spolebeinet utgjør mesteparten av underarmsdelen av håndleddet. Ovenfor lillefingeren kan vi kjenne at spolebeinet roterer rundt ulnas hode som også er sylinderformet.
Håndleddsbrudd / radiusfraktur / Colles fraktur / fractura radii typica.
Når vi faller og tar oss for vil det ofte bli et håndleddsbrudd like ovenfor nederste ende av spolebeinet. Når det er nysnø eller is på gater og veier er dette et av de vanligste bruddene, "fractura radii typica" som kan oversettes til «typisk brudd i spolebeinet».
Radiusbrudd er det hyppigste håndleddsbruddet. Bruddtypen er vanligst hos eldre kvinner, og er vanligere hos kvinner enn hos menn. Ca. 90 % av bruddene innebærer at det nederste bruddstykket er forskjøvet opp (dorsalt, mot håndryggssiden) – bruddtypen betegnes også Colles brudd.
Dersom den nederste biten av spolebeinet er rotert mot håndbaken må det settes bedøvelse i bruddspalten før bruddet settes riktig på plass (kalt reponering). Dette gjøres med et kraftig drag i fingrene, før hånda og underarmen blir gipset fra albuen til fingrenes grunnledd.
Vanligvis taes det røntgenbile både før og etter at bruddet er satt på plass.
Flere akuttstuer ved legevakt / legekontor / sykehus har montert en egen krok i veggen omtrent en meter over gulvet spesielt for reponering av dette bruddet. Det benyttes en slynge fra kroken til like over albuen, slik at legen kan trekke i fingrene og manipulere bruddet for å sette det på plass, uten å trenge egen assistent for å holde igjen albuen.


Ulna.
Røntgen av underarm, med radius øverst og ulna nede. Øvre del av hånden synes til høyre.
Ulna er et av to rørknokler i underarmen. Ulna kalles på norsk for underarmsbenet
Albueleddet er et sammensatt hengselledd, ved at overarmsbenet, humerus, har leddflate både mot radius-spolebenet og ulna. Øverste ende av ulna er albuespissen, "olecranon". Resten av ulna kan kjennes under huden helt ned til håndleddet ovenfor lillefingeren der benet avsluttes i en liten sylinderformet del kalt "ulnas hode".
Se forklaring om rotasjon i underarmen under radius, som er det andre knokkelen langs underarmen.


Parallellogram.
Parallellogrammet er selv en undergruppe under trapeset. En undergruppe av parallellogrammet er rektanglet, hvor vinkelen mellom to linjer som ikke er parallelle er 90°. En annen undergruppe er romben hvor alle linjestykker er like lange. Kvadratet er en undergruppe under både romben og rektangelet.
Areal.
Arealet "A" av et parallellogram er lik lengden av et linjestykke, grunnlinja "b", multiplisert med avstanden til dets parallell "h".
Omkrets.
Omkretsen "L" er to ganger summen av lengdene av to av linjestykkene som har et felles hjørne.


Streptokokker.
Streptokokker er en slekt (genus) grampositive bakterier tilhørende klassen Firmicutes. De er runde (kokker) og vokser vanligvis i par eller kjeder.
De deles historisk inn i alfa-, beta-, og nonhemolytiske (= gammahemolytiske) etter sin fenotypiske evne å løse opp røde blodlegemer i dyrkningsskåler i laboratoriet. De beta-hemolytiske streptokokkene deles videre inn gruppe A, B, C, D, F, og G etter Rebecca Lancefields system som baserer seg på bakterienes evne å agluttinere antistoffer mot gruppeantigenene. Gruppeinndelingen er kun delvis sammenfallende med den naturlige/genetiske inndelingen i arter.
Streptokokker er en naturlig del av bakteriefloraen hos pattedyr. Hos mennesker finner man dem i munnen, huden, innvollene og de øvre luftveiene.
Gruppe A-streptokokker er blant de mest humanpatogene bakteriene vi kjenner. Også Gruppe B-streptokokker er en betydelig årsak for sykdom hos mennesker. Blant alfa-hemolytiske strepotkokker finnes arter som kan lage abscesser og betennelser på hjerteklaffer, såkalt endokarditt. Pneumokokker er blant annet en betydelig årsak til alvorlige lungebetennelser, i de senere år finnes en vaksine mot disse.


Ludvig Irgens-Jensen.
Paul Ludvig Irgens-Jensen (født 13. april 1894 i Oslo, død 11. april 1969 i Sicilia, Italia) var en norsk komponist.
Opprinnelig studerte han filologi og tok klaverundervisning ved siden av. Som komponist var han selvlært, men med en imponerende beherskelse av form,kontrapunkt og instrumentasjon. Han debuterte i 1920 med en rekke sanger.
Irgens Jensens mest betydelige verk er det polyfone orkesterverket Passacaglia (1927) som vant andreprisen i den skandinaviske avdelingen av Columbia grammofonselskaps Schubert-konkurranse i 1928.
Under krigen komponerte han sanger og korverk som ble offentliggjort uten opphavsmann fordi tekstene hadde patriotisk innhold. Han var også innom andre kunstarter og tegnet og malte godt. Dertil var han en språkbegavelse med suveren beherskelse av hovedspråkene. Ludvig Irgens-Jensen karakteriseres gjerne som humanist og européer. Som person var han beskjeden og selvkritisk.
Litteratur.
Vollsnes, Arvid O.: "Komponisten Ludvig Irgens-Jensen; Europeer og nordmann" Aschehoug (2000) ISBN 82-03-22445-8


Bjarne Brustad.
Bjarne Brustad (født 4. mars 1895 i Oslo, død 20. mai 1978) var en norsk komponist og bratsjist. Brustad var først fiolinist og deretter solobratsjist i Oslo Filharmoniske Orkester i en årrekke fram til 1943 da han tok avskjed fra orkestret og helliget seg komposisjon og undervisning. Han var knyttet til Musikkonservatoriet i Oslo.
Han begynte å studere ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1907, i 1914 debuterte han som fiolinist, i 1924 som komponist. Han har blant annet skrevet 9 symfonier, 4 fiolinkonserter, den til nå ikke oppførte operaen "Atlantis" fra 1945 og forskjellig kammermusikk og vokalmusikk. Fra 1951 fikk han kunstnerlønn.


Filateli.
Filateli er studiet av og fritidsinteressen som går ut på å samle på frimerker og andre postrelaterte objekter som konvolutter, frankeringsmerker, førstedagsbrev og poststempler. En "filatelist" er en som samler både filatelistiske objekter og kunnskapen om dem. Følgelig kan ikke alle frimerkesamlere kalles filatelister.
Mange norske filatelister er medlem av Norsk Filatelistforbund.
Blant aktuelle blader om filateli finner vi det norske "Norsk Filatelistisk Tidsskrift" og det svenske "Nordisk Filateli".


Numismatikk.
Numismatikk er læren om mynter, pengesedler og medaljer, og fritidsinteressen myntsamling. Hovedfokus er på mynter, mens samling av sedler gjerne inngår i numismatikken som en undergruppe. Seddelsamling kalles også "notafili".
Myntsamling foregår i stor grad på samme måte som filateli ved at de fleste samlere ofte konsentrerer seg om et felt, for eksempel et land eller tidsepoke. En vanlig måte å samle mynter er å samle mynter av samme valør fra ulike årstall, for eksempel 1-kroner fra 1875 til 2008. Det finnes utallige andre måter å samle mynter på, for eksempel olympiske mynter, dollar-mynter, nød-mynter.
Kvalitet er viktig for å avgjøre en mynts samlerverdi. I Norge benytter samlere seg av en skala: 0, 0/01, 01, 1+, 1- og 2. En plettfri usirkulert mynt kalles en 0-mynt, mens et normalt sirkulert eksemplar kalles en kvalitet 1 mynt. Kvalitetsvurderingene tar ikke hensyn til myntens alder. Likevel kan måten mynten ble preget på spille inn i vurderingen, for eksempel om mynten er preget for hånd eller ved pregepresse.
"Proof-mynter" er preget på en spesiell måte som resulterer i mynter av høy pregekvalitet. Disse myntene er oftest speilblanke, men noen er preget som matte proof-mynter. Proof-mynter ligger som oftest i kapsel, og må ikke håndteres uten spesiell beskyttelse på fingrene om man tar den ut av denne, siden den minste ripe i mynten vil senke verdien.
Sedler vurderes også etter en skala ganske lik mynter, men her tar man da utgangspunkt i ganske nøyaktige kriterier. Dette er beskrevet i boken "Norske pengesedler" av Karl Sæthre.
Studiet av numismatikk er de fleste steder organisert som et spesialstudium innen kunsthistorie, ofte med berøringspunkter til arkeologi.


Wulfstan II av York.
Wulfstan (død 28. mai 1023) var erkebiskop av York fra 1003 til sin død. Han var den andre erkebiskop av York med dette navnet.
Han er, sammen med Alfric av Eynsham, en av de fremste forfatterne i den benediktinske reformperioden i England. Mens han var biskop av London skrev han en serie prekener som viser stor kyndighet i retorisk prosa. Han skrev i en rytmisk form med allitterasjon. Preknene ble skrevet på gammelengelsk, selv om de er kjent under sine latinske navn. Den mest kjente av dem er "Sermo Lupi ad Angelos" («Ulvens preken til anglerne», hvor han fremstiller danene som en straff fra Gud for engelskmennenes synder. Flere av hans prekener omhandler de siste dager og Antikrists komme.
Under Ethelred II den rådville og Knut den store var han ansvarlig for å skrive ned engelsk lov, både verdslig og kirkelig. Han ser ut til å ha hatt en viktig posisjon ved hoffet.


Førstegangstjeneste.
Førstegangstjeneste er i de land som har allmenn verneplikt den første tjenesteperioden soldaten avtjener i militæret. Normal førstegangstjeneste er man kun soldat – menig eller vise korporal, men man kan også få utført førstegangstjenesten på befalskole, der man er et år som elev, og påfølgende år som sersjant/kvartermester, eller Utskrevet befalskurs (UB) hvor man har opplæring første 6 måneder, og er UB-korporal siste 6 månedene.
Lengden på førstegangstjenesten i Norge er som det fremgår av tabellen under. Selv om de fleste avdelingene offisielt har tolv måneder blir hele avdelinger førtidsdimittert. Reelt sett har de fleste soldatene i 2005 ti–elleve måneder førstegangstjeneste


Alpine County.
Alpine County er et fylke i den amerikanske delstaten California. Alpine County er det fylket i California med lavest innbyggertall, personer i følge folketellingen i 2000. Administrasjonssenteret ligger i Markleeville.
Historie.
Alpine County ble opprettet i 1864 av deler fra fylkene Amador, El Dorado, Calaveras og Tuolumne.
Geografi.
Fylket dekker et areal på kvadratkilometer, hvorav kvadratkilometer er land og 12 kvadratkilometer er vann. Fylket ligger i fjellkjeden Sierra Nevada, mellom Tahoesjøen og Yosemite Nasjonalpark.


Yosemite nasjonalpark.
Yosemite nasjonalpark (uttale: yoh-SEM-it-ee) er en nasjonalpark og et verdensarvområde i delstaten California, USA. Parken ble etablert 1. oktober 1890, og er på 3 081 km². De viktigste naturattraksjonene i parken er spektakulære granittklipper, høye fossefall, klare elver, mammuttrær og biologiske mangfold. Omkring 89% av parken regnes som villmark, som i liten grad er preget av menneskelig aktivitet.
Geografi.
Yosemite ligger i fjellkjeden Sierra Nevada i California mellom 648 og 3 997 moh. og favner over fem vegetasjonssoner: chaparral/eikeskog, submontan, montan, subalpin og alpin.
Parken har tusenvis av innsjøer, vann og bekker, 1300 kilometer med stier og over 500 kilometer med veier. Yosemite-dalen er omgitt på begge sider av loddrette, opptil 900 meter høye fjellvegger, hvorav de mest kjente er Half Dome og El Capitan. Disse er populære mål for fjellklatrere fra hele verden.
Historie.
Indianerstammer som paiute, Sierra Miwok og ahwahnechee bodde i området før europeerne kom hit.
Gullrushet i California rundt 1850 økte ferdselen i området. Turismen tiltok fra 1855 og allerede i 1864 ble deler av området vernet under navnet "Yosemite Grant". Yosemite ble med det den første naturfredningen i regi av USAs føderale myndigheter; selv om det ikke ble den første nasjonalparken – det ble Yellowstone nasjonalpark i 1872. Skotsk-amerikanske John Muir (1838–1914) var en av ildsjelene bak naturfredningen, og han deltok også i arbeidet med naturvitenskapelig utforskning av området. Siden 1984 har parken stått på UNESCOs Verdensarvliste.
Årlig besøker over 3,5 millioner mennesker parken, de fleste av dem besøker bare de 18 km² i Yosemite-dalen som utgjør ca 1% av parkens areal.


Rebekka Bakken.
Rebekka Bakken (født 4. april 1970 i Oslo) er en norsk jazzsanger og komponist.
Rebekka Bakken samlet de første erfaringer som sanger i forskjellige skoleband. I 1988 begynte hun å skrive egne sanger og å synge i profesjonelle soul-, funk- og rockband. I 1995 avbrøt hun sitt filosofistudium og dro til New York, hvor hun og hennes band ble velvillig mottatt. Rebekka Bakken bor nå i Wien.
Hun er kjent for sin særlig uttrykksfulle og variasjonsrike stemme. Hun fremfører musikk som er en kombinasjon av folk, jazz og pop og regnes som en av de viktigste representantene for den nye skandinaviske retningen i improvisert musikk. Hun betrakter seg ikke selv som jazzmusiker, selv om hun som regel blir tilordnet jazzen, og musikken hennes er sterkt preget av jazz.
Den 17. mai 2007 mottok hun den østerrikske musikkprisen Amadeus Austrian Music Award for plata "I keep my cool" i kategorien jazz/blues/folk.


Medaljen for borgerdåd.
Medaljen for borgerdåd, også kalt Borgerdådsmedaljen, er en norsk, sivil utmerkelse tildelt mellom 1821 og 2004.
Medaljen hadde opprinnelig én klasse, men ble i 1844 delt i to: gull (1. klasse) og sølv (2. klasse). "Medaljen for borgerdåd" er den høyeste rangerte utmerkelsen i Norge etter Krigskorset. Medaljen ble tildelt av Kongen i statsråd, etter innstilling fra Justisdepartementet, og var dermed i praksis en fortjenstmedalje der tildeling var under kontroll av regjeringen. Regjeringen vedtok i 2004 at "Medaljen for borgerdåd" ikke lenger skal utdeles. I dag er St. Olavs Orden den høyeste utmerkelsen en nordmann kan motta for sivile utmerkelser. Krigskorset har høyere rang, men gis kun for innsats i krig.
Opprettelse.
Medaljen for borgerdåd ble innstiftet ved kongelig resolusjon 10. april 1819 av kong Karl III Johan. Medaljen ble første gang utdelt i 1821. Opprinnelig var medaljen tiltenkt belønning av «flid og duelighed ved forliksvesenet og andre lignende ombud samt for borgerlige fortjenester av riket». Ved kongelig resolusjon av 13. april 1844 ble statuttene endret slik at medaljen også kunne tildeles for «for nidkjær embedsførelse og annen fortjenstlig virksomhet av hvilkensomhelst art, der finnes å egne sig til offentlig anerkjennelse, så vel som for enkelt utmerket dåd.» Samtidig ble det innført to klasser. Reglene for tildeling av medaljen ble på nytt endret ved kongelig resolusjon av 1. mai 1920. Det ble da framholdt at tildeling først og fremst burde skje for «fortjenstfull virksomhet i ikke lønnede verv eller annen virksomhet med allmennyttige eller veldedige formål.»
Utforming.
Ved innstiftelsen hadde medaljen en klasse og ble slått i sølv. Fra 1844 av er medaljen utformet i gull eller sølv, avhengig av klasse. Fra innstiftelsen og til 1907 bar advers Karl III Johans portrett og navn. Dette ble endret 11. februar 1907 da kong Haakon VIIs brystbilde kom inn i stedet. Revers av medaljen prydes av en eikekrans omkring ordene «For borgerdåd». Medaljongen har krone på toppen og er opphengt i et høyrødt, vatret medaljebånd som i midten har en mørkeblå stripe med hvite kanter. De første årene var medaljebåndet mellomgrønt. Dette ble forandret i 1844.
Medaljen skal bæres på venstre side av brystet.
Tildeling.
"Medaljen for borgerdåd" i gull er tildelt forholdsvis få og nyter også derav meget høy prestisje. I gull er medaljen tildelt til sammen 28 nordmenn. Etter 1945 er "Medaljen for borgerdåd" i gull kun tildelt ti personer. "Medaljen for borgerdåd" i gull ble i 1947 tildelt kong Haakon, etter initiativ fra regjeringen. Tildelingen skjedde i forbindelse med kongens fødselsdag. Statsminister Gerhardsen begrunnet tildelingen ved å vise til at «Ved virke for landet og folket gjennom de mange år, i krig som i fred, har Deres Majestet realisert sitt valgspråk «Alt for Norge»» og videre at «Statsrådets medlemmer finner ikke å kunne gi et bredere og verdigere uttrykk for de følelser som i dag besjeler hele folket enn ved i ærbødighet å anmode Deres Majestet om heretter å bære Borgerdådsmedaljen i gull.»
I etterkrigstiden ble medaljen i gull også tildelt framstående politikere som Johan Nygaardsvold, Carl Joachim Hambro, Trygve Lie og Einar Gerhardsen, samt embetsmenn som Paal Berg og Wilhelm Thagaard. Gerhardsen aksepterte "Borgerdådsmedaljen" fordi den tildeles av regjeringen og ikke av kongen. Forfatteren Johan Falkberget ble også tildelt første klasse av Medaljen for borgerdåd. I 1973 ble medaljen i gull, etter regjeringens initiativ, tildelt kong Olav. Tildelingen skjedde i forbindelse med kongens 70-årsdag. Den siste tildeling av "Medaljen for borgerdåd" i gull fant sted i 1995, da Jens Christian Hauge ble hedret med denne utmerkelsen av regjeringen under ledelse av Gro Harlem Brundtland.
Medaljen for borgerdåd i sølv ble før 1920 tildelt i et større antall, deretter med avtagende hyppighet. I sølv ble medaljen i årene etter 1945 tildelt ti personer. Sølvmedaljen ble siste gang tildelt i 1960. I etterkrigstiden viste begrunnelsene for tildeling av "Medaljen for borgerdåd" i sølv til «langt og fortjenstfullt samfunnsnyttig virke.» Blant mottakerne noteres titler som tidligere lensmann, stadsfysikus, gårdbruker, fylkeslandbrukssjef og fabrikkeier.
Ettersom tildeling skjedde ved regjeringen ble "Medaljen for borgerdåd", særlig i tiden etter 1945, ansett som en aksepterbar utmerkelse også av dem som var motstandere av det kongelige ordensvesen, og som derfor ikke ville motta St. Olavs Orden. Medaljen var i så henseende også et alternativ til Kongens fortjenstmedalje.
Medaljen tilfalt i hovedsak menn. Den første tildeling til en kvinne, Inger Nakken, fant sted i 1851.Inger Nakken fikk denne medaljen for å ha reddet elleve mennesker fra drukningsdøden. Ikke bare var hun den første kvinnen som fikk medaljen, hun var også den første samen som fikk en slik heder.
Inntil 1885 ble Medaljen for borgerdåd også tildelt utenlandske statsborgere. I gull ble den tildelt utlendinger bare ved to anledninger, i 1862 og 1874. I sølv ble "Medaljen for borgerdåd" tildelt utledninger i langt større antall. Det ble til sammen utdelt 171 sølvmedaljer til utenlandske borgere.


BBC World Service.
a> i London, sete for BBC World Service
BBC World Service er en divisjon i det britiske medieselskapet BBC som kringkaster internasjonale nyheter over radio på 33 forskjellige språk til rundt 150 millioner mennesker over hele verden. I motsetning til BBCs andre radio- og fjernsynstjenester, som finansieres gjennom en kringkastingsavgift, mottar World Service midler direkte fra den britiske regjeringen gjennom utenriksdepartementet. BBC World Service produseres i Bush House i London.


BBC Monitoring.
BBC Monitoring er en avdeling i BBC World Service som overvåker massemedia over hele verden. Avdelingen velger ut og oversetter informasjon fra radio, fjernsyn, presse, nyhetsbyråer og Internett fra 150 land på over 70 forskjellige språk. BBC Monitoring holder til i Caversham i Reading øst for London, og finansieres ikke via kringkastingsavgiften, men direkte fra aksjeeierne, samt fra salg av abonnementstjenester myndigheter og bedrifter.
BBC Monitoring ble opprettet i 1939 for å gi den britiske regjeringen tilgang til utenlandsk media og propaganda. Avdelingen skaffet regjeringen verdifull informasjon under andre verdenskrig, spesielt i områder der britiske journalister ikke hadde tilgang. Den spilte også en viktig rolle under den kalde krigen ved å bistå observatører med å følge utviklingen bak jernteppet. Senere har avdelingen vært aktiv i forbindelse med konfliktene i Jugoslavia, Midtøsten, Afghanistan, Irak og Nord-Korea.
Eksterne lenker.
BBC Monitoring


Haakon VIIs Frihetskors.
Haakon VIIs Frihetskors er en norsk utmerkelse fra den andre verdenskrig. Medaljen ble innstiftet 18. mai 1945. Den blir utdelt til norske eller utenlandske militære eller sivile for fremragende militær eller sivil innsats under krig, både i strid og i administrativ tjeneste. Haakon VIIs Frihetskors rangerer som nummer to av de norske krigsmedaljene og som nummer fem i rekken av norske utmerkelser.
Bakgrunn.
Ved etableringen i mai 1945 ble Haakon VIIs Frihetskors innstiftet i samme kongelige resolusjon som Haakon VIIs Frihetsmedalje. Resolusjonen endret samtidig statuttene for de allerede eksisterende utmerkelsene Krigskorset og Krigsmedaljen. De to nye utmerkelsene ble sett i sammenheng: I den kongelige resolusjon ble «en tjenesteorden med 2 klasser» besluttet opprettet, der Frihetskorset skulle være den øvre klasse og Frihetsmedaljen den nedre. Utformingen av de to utmerkelsene, som først ble fastsatt senere, fikk visse likhetstrekk. Begge har Haakon VIIs monogram kombinert med bokstaven V, seierstegnet, som det sentrale motiv og begge er opphengt i mørk blått bånd. Den kongelige resolusjonen ga likevel ikke noe felles navn på tjenesteordenen, men navnga i stedet de to klassene. Det ble også fastsatt to ulike sett statutter, ett for Haakon VIIs Frihetskors og ett for Haakon VIIs Frihetsmedalje. I statuttene benyttes navnet «Haakon den 7de's Frihetskors» i overskriften, deretter «Frihetskorset» i de enkelte paragrafer. De to statuttene viser ikke til hverandre. Selv om det ved innstiftelsen ble talt om én tjenesteorden i to klasser, er det vanlig å betrakte Haakon VIIs Frihetskors og Haakon VIIs Frihetsmedalje som to selvstendige utmerkelser.
Utforming.
Medaljen består av et hvitemaljert malteserkors og midt i korset på adversen er det et sirkulert felt med monogrammet til Kong Haakon VII over bokstaven «V» (victory = seier) i forgylt sølv på rød bunn. På reversen står innskriften «ALT FOR NORGE», kong Haakons valgspråk, på den horisontale korsarmen med «7 JUNI» over og «1945» under, begge deler i mindre skrift. Datoen 7. juni 1945 er dagen kong Haakon kom tilbake til Norge etter den andre verdenskrig. Medaljen bæres på venstre side av brystet i et blått bånd med en hvit vertikal stripe et stykke inn fra hver kant. Medaljen er produsert av gullsmedfirmaet J. Tostrup i Oslo.
Båndstripen er blå, med to hvite striper et stykke inn fra hver kant og har Haakon VIIs forgylte monogram påsatt i midten.
Tildeling.
Haakon VIIs Frihetskors tildeles etter beslutning i kongen i statsråd. Innstilling skjer ved Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet eller Justisdepartementet. Tildeling fant sted de første årene etter andre verdenskrigs slutt og til de første årene på 1950-tallet. Haakon VIIs Frihetskors ble også tildelt utlendinger for innsats for Norges sak under krigen, enten denne var militær, sivil, diplomatisk og konsulær eller humanitær.
Tildeling av Haakon VIIs frihetskors ble i 1979 gjenopptatt, sammen med andre norske krigsmedaljer. Bakgrunnen var kritikk mot at norske sjøfolk, som seilte i handelsflåten under andre verdenskrig, ikke hadde fått den heder de fortjente. Sakene ble vurdert av Krigsdekorasjonsrådet og endte med nye tildelinger av krigsmedaljer. Særlig Krigsmedaljen og Deltagermedaljen ble tildelt i stort antall. Det ble i 1988 også foretatt et fåtall tildelinger av Haakon VIIs frihetskors til krigsseilere.
Statutter.
§1 – Haakon 7de's Frihetskors kan utdeles til norske eller utenlandske militære og sivile som har innlagt seg særlige fortjenester av Norges sak ved fremragende militær eller sivil virksomhet under krig.
§2 – Frihetskorsets utseende vil bli fastsatt senere.
§3 – Frihetskorset bæres av norske borgere på venstre side av brystet. På uniform kan en istedenfor korset bære båndspenne.
Alle innstillinger til dekorering skal foredras i statsråd av Statsministeren.
§5 – I forslag om dekorasjon skal gis en fremstilling av de handlinger eller den virksomhet som ligger til grunn for forslaget.
§6 – Med Frihetskorset skal følge et diplom.
§7 – Dekorasjonen er personlig eiendom og skal derfor ikke leveres tilbake ved vedkommendes død. Frihetskorset kan utdeles post mortem og overlates nærmeste etterlatte til oppbevaring.


St. Olavsmedaljen med ekegren.
St. Olavsmedaljen med ekegren er en norsk krigsmedalje.
St. Olavsmedaljen med ekegren regnes som en separat utmerkelse fra den sivile St. Olavsmedaljen, som tildeles for utbredelse av kjennskap til Norge i utlandet og for ivaretakelse av utflyttede nordmenns forbindelser til Norge. St. Olavsmedaljen ble innstiftet i 1939. Den 6. februar 1942 ble det bestemt at St. Olavsmedaljen i krigstid også kunne utdeles til belønning for andre tjenester, særlig for «personlig innsats for Norges sak». Året etter, 22. mars 1943, ble det besluttet at medaljen skulle utstyres med en ekegren i sølv når den ble utdelt for «personlig innsats for Norge under krigen». Den militære medaljen kalles derav St. Olavsmedaljen med ekegren. 6. oktober 1943 ble det bestemt at flere grener kunne tilføyes hvis mottakeren utmerket seg igjen.
Tildeling av medaljen ble gjenopptatt i 2010 og statuttene ble endret 16. mars 2012. I forbindelse med gjenopptakelse av tildeling, ble skillet mellom den sivile og militære utmerkelsen tydeliggjort. Kongen bestemte da å «skille ut St. Olavsmedaljen med ekegren og stille den til rådighet for regjeringen i tilknytning til en helhetlig nyordning av forsvarsrelaterte dekorasjoner». Vedtak om tildeling fattes som tidligere av kongen i statsråd.
Rangering.
St. Olavsmedaljen med ekegren rangerer som nummer seks i rekken av norske militære og sivile utmerkelser. Den er den tredje fremste av de norske krigsmedaljene tildelt for innsats under andre verdenskrig og rangerer etter Krigskorset og Haakon VIIs Frihetskors, men foran Krigsmedaljen.
Mens Krigskorset med sverd tildeles for "særlig fremragende" innsats, tildeles St. Olavsmedaljen med ekegren for "fremragende" innsats og Krigsmedaljen for "særlig" innsats.
Utforming.
St. Olavsmedaljen med ekegren er laget i sølv. Den har i sin utforming kongelig, nasjonal og militær symbolikk. På adversen har den portrett av til en hver tid regjerende konge. Ved innstiftelsen og utdeling under andre verdenskrig var dette Haakon VII. Kongens navn, tittel og valgspråk står som omskrift langs kanten, eksempelvis: «HAAKON VII • NORGES KONGE • ALT FOR NORGE •». Kongens kronede monogram er plassert over medaljen. Reversen bærer Olavskorset, et kløverbladkors med to økser, som regnes som et norsk nasjonalsymbol. Medaljen er opphengt i et bånd tilsvarende det som benyttes for St. Olavs Orden, det vil si rødt med kantstriper i hvitt og blått. Fargene er de samme som i Norges flagg. En gren med ekeløv og ekenøtter i sølv er plassert skrått over båndet. Ekeløv og ekegrener benyttes i militær symbolikk og representerer tapperhet, styrke og patriotisme.
I tilfeller der en og samme person gjentatte ganger har gjort seg fortjent til St. Olavsmedaljen med ekegren, utstyres båndet med en ekstra ekegren for hver tildeling. Tidligere var det satt en begrensning på maksimalt tre ekegrener. Ved endring i statuttene i 2012 er denne begrensningen ikke lenger nevnt.
Medaljene er utformet av forskjellige myntgravører, blant annet av Halfdan Rui.
Tildeling.
Tildeling startet under andre verdenskrig og fortsatte i etterkrigstiden utover til 1952. Tildeling ble gjenopptatt 1986, som følge av krigsdekorasjonssaken. I 1988 og 1989 ble St. Olavsmedaljen med ekegren tildelt nye 43 krigsseilere fra handelsflåten. Totalt er St. Olavsmedaljen med ekegren tildelt 779 norske borgere, derav en kvinne, for innsats i andre verdenskrig. Minst 29 personer har fått medaljen med to ekegrener, tre personer er tildelt medaljen med tre ekegrener. St. Olavsmedaljen med ekegren er også tildelt utenlandske borgere, men i beskjedent antall.
I statsråd 10. desember 2010 ble det bestemt at St. Olavsmedaljen med ekegren også kan tildeles for innsats etter andre verdenskrig, i krig eller annen væpnet konflikt der norske styrker deltar, og at statuttene endres i tråd med dette. Samtidig er tildeling av Krigsmedaljen også besluttet gjenopptatt, mens Krigskorset ble besluttet gjeninnført i 2009.
Statuttene fra 2012 bestemmer at St. Olavsmedaljen med ekegren kan tildeles for fremragende innsats i kamp, enten dette gjelder fremragende personlig tapperhet eller fremragende ledelse av avdeling. Innsatsen må være utført i krig eller væpnet konflikt. Utmerkelsen kan tildeles nordmenn så vel som utlendinger, militære så vel som sivile. Medaljen kan tildeles post mortem. Den overlates da til den dekorertes nærmeste etterlatte.
Tildeling av St. Olavsmedaljen med ekegren bestemmes av Kongen i statsråd på grunnlag av Forsvarsdepartementets innstilling. Forut for innstilling skal Forsvarsdepartementet sørge for at det blir gjort en fagmilitær vurdering av den innsatsen som vurderes belønnet. Forsvarssjefen må gi sin anbefaling til innstilling. I 2012 ble det innført en paragraf om at Kongen i statsråd kan frata medaljen den som har vist seg uverdig til å bære den.
De første tildelingene av St. Olavsmedaljen med ekegren for innsats etter andre verdenskrig ble vedtatt i statsråd 23. mars 2012. Medaljen ble da tildelt Torgeir Gråtrud for «utvist personlig tapperhet og ledelse under kamp i internasjonale operasjoner i Afghanistan i 2005 og 2007» og Vegard Riibe Punsvik.
Statutter.
Endrede statutter for St. Olavsmedaljen med ekegren ble vedtatt i statsråd 16. mars 2012.


Medaljen for edel dåd.
a>). Fotografi av Gustav Borgen, Norsk Folkemuseum.
Revers av medaljens opprinnelige utforming i tre klasser. Fotografi av Gustav Borgen, Norsk Folkemuseum.
Medaljen for edel dåd er en norsk utmerkelse som ble innstiftet ved kongelig resolusjon 19. august 1885. Den deles ut for hederlige handlinger i forbindelse med redning av liv eller likeverdig handling. Den er siden 1905 inndelt i gradene gull og sølv. I gull deles den ut for usedvanlig fremragende redningsdåd der redningen har vært til fare for redningsmannens liv. Medaljen for edel dåd i gull rangerer som nummer sju av norske dekorasjoner godkjent av kongen, mens medaljen i sølv rangerer som nummer tretten.
Historie.
Medaljen for edel dåd ble innstiftet av kong Oscar II ved kongelig resolusjon datert 19. august 1885. Opprinnelig hadde medaljen tre klasser: Gull med krone, sølv med krone og sølv. Ved innstiftelsen fikk utmerkelsen navnet "Rednings-Medaille", «et Hæderstegn til Belønning af udvist hæderligt Forhold ved Redning af Menneskeliv, eller anden dermed ligeartet Daad».
Etter innstiftelsen ved kongelig resolusjon i 1885, er bestemmelsene om medaljen endret ved kongelige resolusjoner av 20. april 1897, 20. desember 1905 og 19. september 1958. I 1897 ble det ikke bestemt annet enn at medaljen skal følges av et diplom. Endringen i 1905 medførte at den nye kong Haakon VIIs brystbilde kom på medaljens forside, samtidig som antallet klasser ble redusert til to: gull og sølv, begge med krone. Diameteren for begge ble satt til 29,5 mm. Den kongelige resolusjon i 1958 opphevde alle tidligere resolusjoner og inneholder tildelingskriterier, bestemmelser saksgang og medaljens utseende. Det ble da bestemt at medaljen skulle ha kong Olav Vs brystbilde.
Nominasjon, innstilling og vedtak.
Nominasjon til Medaljen for edel dåd skal skje innen fem år etter redningsdåden ved henvendelse til Nærings- og handelsdepartementet. Sjøfartsdirektoratet er av Nærings- og handelsdepartementet tillagt innstillingsmyndighet. Vedtak om tildeling fattes av Kongen i statsråd. Sjøfartsdirektoratet har utarbeidet forslagsskjema med veiledning.
Utforming.
Medaljen for edel dåd har siden den ble innført hatt regjerende monarks portrett på advers og på revers innskriften «FOR ÆDEL DAAD.» eller «FOR EDEL DÅD» omgitt av en eikekrans. Siden 1885 har medaljen hatt portrettene til kongene Oscar II, Haakon VII, Olav V og Harald V. Reversen har siden innstiftelsen vært den samme. Inntil 1905 var medaljen i sølv med eller uten krone. Etter 1905 er begge valører utstyrt med krone. Medaljen er i gull eller sølv.
Redningsmedaljen bar ved innføringen et venstrevendt portrett av kong Oscar II med omskriften «OSCAR II NORGES OG SVERIGES KONGE» i en bue langs kanten i medaljens øvre del. Medaljen var laget av medaljør Ivar Throndsen. Medaljene for første og tredje hadde en diameter på 29,5 mm, mens medaljen for andre klasse var større, 36 mm.
Etter 1905 bar medaljen et høyrevendt portrett av kong Haakon VII med innskriften «HAAKON VII NORGES KONGE» i en bue langs kanten helt nederst. Kong Olav Vs portrett var også høyrevendt og hadde innskriften «OLAV • V • NORGES • KONGE •» i en bue langs kanten i medaljens nedre halvdel. Denne utgaven av medaljen ble laget av medaljøren Øivind Hansen i 1959.
Den nåværende utgaven bærer på advers kong Harald Vs høyrevendte skulderportrett med innskriften «HARALD V • NORGES KONGE». Innskriften er plassert langs kanten av medaljens nedre del, fra oppe på venstre side og halvvegs opp på høyre side. På revers er det en eikekrans som slynger seg om ordene «FOR EDEL DÅD». Medaljen er utstyrt med krone.
Medaljen bæres i et bånd med de norske nasjonalfargene, da slik at to brede striper i rødt skiller tre grupper av smale striper i hvitt-blått-hvitt.
Tildeling.
Medaljen for edel dåd er i årenes løp tildelt nordmenn så vel som utlendinger, barn og voksne, sivile så vel som militære, for innsats i Norge og i utlandet, til sjøs og på land og i fredstid så vel som i krig.
Medaljen er særlig benyttet for å belønne ekstraordinær redningsinnsats i forbindelse med forlis, skipsulykker og ved fare for drukning. Dette gjelder ved forlis og ulykker i Norge, men medaljen er også tildelt for redning av sjømenn på norske skip i utenlandske farvann. Tildeling av medaljen i gull til styrmann Einar Ramm for redningsinnsats ved forliset til DS «Hera» i 1931 er et eksempel på bruk av medaljen ved forlis i norsk farvann. Tildelingen av medaljen i sølv til matros Alexander Marejev, som i 1976 reddet en norsk sjømann som falt i sjøen i Klaipėda, er et eksempel på hvordan medaljen er benyttet for å hedre en utledning som har reddet en norsk sjømanns liv. I 1978 ble det etablert en egen utmerkelse for redningsinnsats til sjøs, kalt Medaljen for redningsdåd til sjøs.
a> i 1980 ble tre personer tildelt Medaljen for edel dåd.
Antallet årlige tildelinger varierer sterkt. Med store ulykker har det også fulgt omfattende utdeling. I 1935 ble elleve tyske sjøfolk tildelt medaljen for redning av mannskapet på «Sisto». I januar 1937 raste et voldsomt uvær i Nordsjøen og flere fartøyer kom i havsnød. Ved forliset til «Trym» gjorde mannskapet fra «Venus» redningsinnsats, mens mannskapet på «Leda» reddet personer fra «Karmt». Innsatsen ble belønnet med Medaljen for edel dåd: I 1937 ble det tildelt hele 19 gullmedaljer.
Redningen av mannskapet på MK «Saltdalingen» av Harstad i Nord-Atlanteren 27. februar 1939 ble hedret med tildeling av seks sølvmedaljer. Etter å ha reddet besetningen på DS «Bims» i Østersjøen i oktober 1938, ble 19 russere fra fartøyet «Turksib» tildelt medaljen i sølv. Redningsinnsatsen ved forliset til fergen MF «Skagerak» vest for Hirtshals 7. september 1966, der alle 144 personer om bord ble reddet, ble i tillegg til fire medaljer for edel dåd til danske redningsmenn, også belønnet med tildeling av St. Olavs orden.
Medaljen for edel dåd er også benyttet for å hedre redningsinnsats på land. Arne Randers Heen ble i 1939 tildelt medaljen for å ha reddet en fjellklatrer som satt fast i fjellet Dronninga. I 1950 ble medaljen i sølv tildelt ni personer som gjorde redningsinnsats i en gruveulykke i Kings Bay på Svalbard. Redning av menneskeliv ved brann har også blitt hedret med medaljen i sølv, det samme gjelder ved jernbaneulykke, helikopterulykke og sprengningsulykke. For redningsinnsats under Alexander L. Kielland-ulykken i Nordsjøen i 1980 ble en britisk helikopterflyger fra RAF og to nordmenn, den ene tilhørende 330 skvadron, den andre overstyrmann på taubåten «Tender Power», tildelt medaljen.
Medaljen ble også tildelt for innsats under andre verdenskrig. I 1948 ble en sersjant hedret for redningsinnsats under kampene i Norge i 1940, da han reddet en løytnant etter at flyet hans styrtet. En tjenestegjørende i den norske marinen, Boy Rist, ble tildelt Medaljen for edel dåd i sølv for redningsinnsats da han «reddet under meget vanskelige forhold en dekksmann som var falt over bord fra en korvett utenfor St. Johns.»
Etter andre verdenskrig ble medaljen ved flere tilfeller tildelt militært personell som reddet kolleger eller andre i forbindelse med ulykker av forskjellig slag. Vernepliktige så vel som befal er videre hedret med Medaljen for edel dåd for redningsinnsats, både ved redning av fjellklatrer fra helikopter og ved dykkeres redning av forliste. Forsvaret etablerte i 1982 en egen utmerkelse, kalt Forsvarets medalje for edel dåd.
Frivillig redningsinnsats ved Utøya ble i 2012 hedret med fem gullmedaljer og fjorten sølvmedaljer
Medaljen for edel dåd er også tildelt barn og unge. Medaljen i sølv ble i 1956 tildelt en 16 år gammel realskoleelev, som hadde reddet en ti år gammel jente fra å drukne etter brann i en fritidsbåt. I 1960 mottok en elleve år gammel jente fra Verdal Medaljen for edel dåd i sølv «fordi hun den 28. november i fjor reddet en fem års gutt fra døden efterat han hadde falt ned i en silo fylt med kokende potetensilasje.»
Fra midten av 1980-talet holder tildeling av Medaljen for edel dåd nærmest helt opp, med unntak av tre tildelinger i 2001. Dette året ble medaljen tildelt tre britiske statsborgere for innsatsen de gjorde for å redde medpassasjerer under Åsta-ulykken i 2000, de første tildelinger siden 1983.
Det kom forslag om å hedre redningsinnsats ved Utøya 22. juli 2011 med Medaljen for edel dåd. Nærings- og handelsdepartementet bekreftet 5. juni 2012 å ha mottatt innstillinger om tildeling fra Sjøfartsdirektoratet. 15. juni 2012 ble det offentliggjort at 19 frivillige som reddet ungdommer ved Utøya er tildelt medaljen. Det ble tildelt fem medaljer i gull og fjorten i sølv. Ytterligere to medaljer i sølv ble i september tildelt for redningsinnsats ved Utøya, samtidig som en sølvmedalje ble tildelt for redningsinnsats etter bombeangrepet på regjeringskvartalet.


St. Olavsmedaljen.
St. Olavsmedaljen ble innstiftet av Kong Haakon VII 17. mars 1939 «til belønning av fortjenester ved utbredelse av kjennskap til Norge og fremme av forbindelsen mellom det utflyttede Norge og hjemlandet». Medaljen kan deles ut til nordmenn og utlendinger. St. Olavsmedaljen rangerer som nummer ni i rekken av offisielle norske utmerkelser. Medaljen er ikke tilknyttet St. Olavs Orden.
St. Olavsmedaljen med ekegren blir utdelt for innsats for Norge i krig og regnes som en separat utmerkelse. Den er rangert som nummer seks av de norske utmerkelsene.
Utforming.
St. Olavsmedaljen er i sølv. Adversen har den regjerende monarkens portrett og valgspråk. Siden innstiftelsen i 1939 har medaljen på forsiden båret portrettene til kong Haakon, kong Olav og kong Harald. På reversen er Olavskorset. Både forsiden og baksiden bærer en perlerand mot kanten. Over medaljen er den regjerende monarkens kronede monogram. Medaljen skal bæres på venstre side i båndet tilsvarende båndet for St. Olavs Orden.
Medaljene med kong Haakons og kong Olavs portrett ble modellert av Halfdan Rui St. Olavsmedaljen med kong Haralds portrett er modellert av Harald Wårvik og gravert av Yngvar Thoresen.
Tildeling.
Forslag om tildeling av St. Olavsmedaljen fremsettes gjennom ordenskanselliene for St. Olavs Orden eller Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Tildeling skjer etter beslutning av kongen. I april 2009 ble Kongens medaljeråd opprettet for behandling av medaljesaker ved Det kongelige hoff.
St. Olavsmedaljen tildeles både nordmenn og utlendinger, som har arbeidet for å gjøre Norge kjent i utlandet. Her kan innsats innen kunst og kultur komme i betraktning, likeså virke innen idrett. Medaljen utdeles forholdsvis sjeldent. I 2008 ble åtte personer hedret med St. Olavsmedaljen, alle bortsett fra en bosatt i utlandet. Oversikten for 2009 viser tre tildelinger til nordmenn og ni til utlendinger.
St. Olavsmedaljen er i 2010 tildelt Harry T. Cleven, Liv N. Garras og Asbjørn Odd Ystebø.


Krigsmedaljen.
Krigsmedaljen er en norsk utmerkelse fra den andre verdenskrig. Medaljen ble innstiftet ved Kongelig resolusjon 23. mai 1941. Den kunne deles ut til norske og utenlandske militære og sivile som på en fortjenstfull måte har deltatt aktivt i kamp for Norge under andre verdenskrig. Krigsmedaljen kunne utdeles post mortem til alle nordmenn og utlendinger som kjempet i de norske styrker og handelsflåten, og falt for Norges sak. Medaljen ble gjenopptatt i 2010 og statuttene ble endret 16. mars 2012. Krigsmedaljen rangerer som nummer fire av de militære utmerkelsene for innsats under andre verdenskrig og som nummer ti i rekken av norske sivile og militære utmerkelser.
Rangering.
Krigsmedaljen rangerer nummer ti i rekken av norske sivile og militære utmerkelser, bak St. Olavsmedaljen, men foran Forsvarets medalje for edel dåd. Blant utmerkelsene for innsats under andre verdenskrig rangerer krigsmedaljen som nummer fire, etter St. Olavsmedaljen med ekegren og foran Haakon VIIs Frihetsmedalje.
Etter gjenopptakelse av utdeling av krigsdekorasjoner tildeles Krigskorset med sverd for "særlig fremragende" innsats, St. Olavsmedaljen med ekegren for "fremragende" innsats og Krigsmedaljen for "særlig" innsats.
Utforming.
Medaljen er i bronse. På adversen har medaljen portrett av regjerende monark, sammen med navn og valgspråk. På reversen er det en krans med skriften «KRIGSMEDALJE», kongens monogram på hver side og korslagte eikegrener. På toppen av medaljen står den regjerende konges kronede monogram. Ved innstiftelsen hadde medaljen kong Haakon VIIs bilde, navn og valgspråk, og denne varianten er benyttet for tildelinger for innsats under andre verdenskrig også etter kong Haakons død. Etter gjenopptagelsen av Krigsmedaljen i 2010 og med endrede statutter av 2012, skal medaljen ha bilde av regjerende monark.
Båndet er i fargene rødt og gult, fargene fra Norges riksvåpen og kongeflagg. Båndets grunnfarge er rød med en bred og en smal gul stripe ved hver kant. Dersom en mottaker gjør seg fortjent til medaljen flere ganger, blir det satt på opp til tre stjerner på båndet. Medaljen er opphengt i båndet i en halv eikekrans. Eikeløv og eikegrener benyttes i militær symbolikk og representerer tapperhet, styrke og patriotisme.
Medaljen ble først produsert hos firmaet Spink & Son i London, senere ved Tostrup.
Sammen med medaljen følger det et diplom, undertegnet av kongen.
Tildeling.
Tildeling av Krigsmedaljen begynte under andre verdenskrig og fortsatte de første etterkrigsårene fram til begynnelsen av 1950-tallet. Beslutning om tildeling fant sted etter vedtak av kongen i statsråd. Forsvarsdepartementet utarbeidet innstilling for militært personell.
Tildeling av Krigsmedaljen ble i 1979 gjenopptatt for innsats under andre verdenskrig. Bakgrunnen var kritikk mot at norske sjøfolk som seilte i handelsflåten under den andre verdenskrig ikke hadde fått den heder de fortjente. I 1981 ble også tildeling gjenopptatt for de som tjenestegjorde i det norske sjøforsvaret under andre verdenskrig. Sakene ble vurdert av Krigsdekorasjonsrådet. I tiden fra desember 1979 til august 1987 ble til sammen 10 755 personer tildelt Krigsmedaljen.
I statsråd 10. desember 2010 ble det bestemt at Krigsmedaljen også kan tildeles for innsats etter andre verdenskrig, i krig eller annen væpnet konflikt der norske styrker deltar, og at statuttene endres i tråd med dette. Samtidig er tildeling av St. Olavsmedaljen med ekegren også besluttet gjenopptatt, mens Krigskorset ble gjeninnført i 2009.
Statuttene fra 2012 bestemmer at Krigsmedaljen kan tildeles for personlig innsats i kamp «eller lignende bedrift», enten det gjelder særlig utvist personlig tapperhet eller ved særlig ledelsen av en avdeling. Innsatsen må være utført i krig eller væpnet konflikt. Medaljen kan tildeles nordmenn så vel som utlendinger, militære så vel som sivile. Den kan tildeles post mortem og overlates da til den dekorertes nærmeste etterlatte.
Tildeling av vedtas av Kongen i statsråd på grunnlag av Forsvarsdepartementets innstilling. Forut for innstilling skal departementet sørge for at det blir gjort en fagmilitær vurdering av den innsatsen som vurderes belønnet. Forsvarssjefen må gi sin anbefaling til innstilling. I 2012 ble det innført en paragraf om at Kongen i statsråd kan frata medaljen den som har vist seg uverdig til å bære den.
De første tildelinger av Krigsmedaljen for innsats etter andre verdenskrig ble vedtatt i statsråd 23. mars 2012. Medaljen ble da tildelt fem personer for innsats i Afghanistan. Blant de dekorerte var Christian Lian, som ble tildelt medaljen med stjerne (to tildelinger). Lian mottok medaljen post mortem.
Statutter.
Stiftet ved Kgl. res. av 23. mai 1941.
Med tillegg i Kgl. res. av 13. november 1942.
Gjenopptatt ved Kgl. res. av 21. september 1979 for Nortraship.
Gjenopptatt ved Kgl. res. av 13. november 1981 for Marinen.
Endrede statutter for Krigsmedaljen ble vedtatt i statsråd 16. mars 2012.


Fylkesvei 855.
Fylkesvei 855 (Fv855) går mellom Buktamoen i Målselv og Finnfjordbotn i Lenvik. Veiens lengde er 30 km.
Veien tar av fra E6 ved Buktamoen og går i retning nordvest til Finnfjorden.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Forsvarets medalje for edel dåd.
Forsvarets medalje for edel dåd er en norsk medalje innstiftet 1. mai 1982 til belønning av militært og sivilt personell som har utvist rådsnarhet under farefulle forhold og dermed bidratt til å forhindre tap av menneskeliv eller avverget skade på materiell, eller som har vist personlig dyktighet og mot ut over det som kan kreves under farefulle forhold. Medaljen tildeles av kongen etter innstilling fra Forsvarssjefen.
Etter den omfattende revisjonen av Forsvarets system for tildeling av utmerkelser i 2009 fantes Forsvarets medalje for edel dåd i to varianter, med og uten laurbærgren, som en stridsdekorasjon for mot og tapperhet i situasjoner uten stridskontakt. Medaljen med laurbærgren falt bort ved endring av statuttene i 2011. Forsvarets medalje for edel dåd tildeles etter dette fortsatt for innsats i strid.
Forsvarets medalje for edel dåd rangerer som nummer elleve i rekken av norske utmerkelser.
Utforming.
Forsvarets medalje for edel dåd er rund og er utført i forgylt sølv. På adversen har den riksløven med en laurbærkrans rundt. Kransen er åpen øverst. På reversen har den omskriften «FORSVARET • FOR EDEL DÅD». Medaljen er opphengt i et rødt bånd, som har tre gullstriper. For særlig innsats kunne båndet utstyres med laurbærgren i gull, men dette falt bort ved endring av statuttene 27. oktober 2011.
Sammen med medaljen følger diplom undertegnet av kongen. Diplomet påføres en kortfattet begrunnelse for tildeling.
Medaljen skal bæres på venstre side av brystet.
Tildeling.
Forsvarets medalje for edel dåd regnes som en stridsdekorasjon, som tildeles for særlig innsats i situasjoner uten direkte stridskontakt. Den kan tildeles både militært og sivilt norsk personell. Også utlendinger kan tildeles medaljen. Den kan tildeles samme person bare en gang. Medaljen tildeles «militært og sivilt personell som i militær sammenheng har utvist personlig rådsnarhet og mot ut over det som kan kreves. Under farefulle forhold og/eller med fare for eget liv har bidratt til å forhindre tap av menneskeliv eller avverget skader på materiell og eiendom.»
Ved revisjonen av Forsvarets system for dekorering av personell, ble det i 2009 innført en laurbærgren til medaljen. Denne rangerte et trinn høyere enn medaljen uten laurbærgren, men likevel etter St. Olavsmedaljen med ekegren, som nå var den fremste utmerkelsen i denne kategorien. Forsvarets medalje for edel dåd med laurbæregren i gull kunne tildeles «norsk militært personell som under internasjonale operasjoner hvor det med fare for eget liv er utvist snarrådighet, mot og lederegenskaper langt over det som forventes, samt for fremragende ledelse av avdeling eller fartøy i strid.» Forsvarets medalje for edel dåd med laurbærgren ble tildelt med tilbakevirkende kraft fra 1. april 2005, men opphørte i 2011.
Medaljen kan tildeles post mortem. Den kunne tidligere også tildeles personell som hadde blitt såret i tjeneste, men dette er det fra 2009 slutt på.
Medaljen tildeles av kongen etter innstilling fra Forsvarssjefen. Saker som gjelder tildeling av medaljen med laurbærgren behandles først i Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd.
I 2011 ble det innført en regel om at Forsvarssjefen kan frata medaljen den som har vist seg uverdig til å bære den.
Mottagere.
Forsvarets medalje for edel dåd er tildelt for innsats i ulike situasjoner, og for innsats som har bidratt til å redde både militære kolleger og sivile. Både militært personell og sivile har mottatt medaljen.
Norges engasjement i UNIFIL i Libanon medførte en rekke farefulle situasjoner der norsk personell utmerket seg. Medaljen var inntil 2005 tildelt 60 norske soldater og en sivil for innsats i Libanon. I 2010 ble ytterligere én offiser tildelt Forsvarets medalje for edel dåd for innsats i UNIFIL-tjeneste, for innsatsen han i 1994 gjorde for å redde en minesprengt italiensk kollega.
Medaljen ble i 2002 tildelt en løytnant, en sersjant, en korporal og en menig, som i april 2002 reddet livet til en mineskadet norsk soldat i Afghanistan. I 2008 ble to soldater hedret med medaljen for å ha reddet en kollega, som var skadet av en improvisert sprengladning i Meymaneh i Afghanistan i november 2007.
I 2005 ble en fenrik tildelt medaljen for sin deltagelse i redningen av 122 mennesker, som i mars 2004 var beleiret i en boligblokk under opptøyer i Pristina i Kosovo. I 2006 ble medaljen tildelt en norsk offiser for innsats i FN-tjeneste i Eritrea, der han medvirket til å redde en gutt som var sterkt skadet av en mine.
Forsvarets medalje for edel dåd er også tildelt for innsats i Norge. To soldater fra Heimevernet og en sivil person, som i 2008 med fare for eget liv berget en kvinne fra å drukne under flom i Buskerud, ble tildelt medaljen i oktober 2008.
I 2010 ble løytnant Eivind Sunde tildelt medaljen for å ha utvist tapperhet i redningsforsøket av to soldater som ble fanget i en Leopard 2 etter at den gikk under isen, på øvelsen Cold Response i 2006.


Haakon VIIs Frihetsmedalje.
Haakon VIIs Frihetsmedalje er en norsk utmerkelse fra den andre verdenskrig. Medaljen ble innstiftet 18. mai 1945. Den kan deles ut til norske eller utenlandske militære og sivile som på en fortjenestefull måte har ytt Norge tjenester under krig. Mottakeren trenger ikke ha vært i direkte kamp. Haakon VIIs Frihetsmedalje rangerer som nummer fem av de militære utmerkelsene for innsats under andre verdenskrig og som nummer tolv i rekken av norske sivile og militære utmerkelser.
Bakgrunn.
Ved etableringen i mai 1945 ble Haakon VIIs Frihetsmedalje innstiftet i samme kongelige resolusjon som Haakon VIIs Frihetskors. Resolusjonen endret samtidig statuttene for de allerede eksisterende utmerkelsene Krigskorset og Krigsmedaljen. De to nye utmerkelsene ble sett i sammenheng: I den kongelige resolusjon ble «en tjenesteorden med 2 klasser» besluttet innført, der Frihetskorset skulle være den øvre klasse og Frihetsmedaljen den nedre. Utformingen av de to utmerkelsene, som først ble fastsatt senere, fikk visse likhetstrekk. Begge har Haakon VIIs monogram kombinert med bokstaven V, seierstegnet, som det sentrale motiv og begge er opphengt i mørk blått bånd. Den kongelige resolusjonen ga likevel ikke noe felles navn på tjenesteordenen, men navnga i stedet de to klassene. Det ble også fastsatt to ulike sett statutter, ett for Haakon VIIs Frihetskors og ett for Haakon VIIs Frihetsmedalje. I statuttene benyttes navnet «Haakon den 7de's Frihetsmedalje» i overskriften, deretter «Frihetsmedaljen» i de enkelte paragrafer. De to statuttene viser ikke til hverandre. Selv om det ved innstiftelsen ble talt om én tjenesteorden i to klasser, er det vanlig å betrakte Haakon VIIs Frihetskors og Haakon VIIs Frihetsmedalje som to selvstendige utmerkelser.
Utforming.
Medaljen er i bronse og har monogrammet til Kong Haakon VII over bokstaven «V», etter "victoria", latinsk for seier, omgitt av en perlerand på advers. Utenfor denne står omskriften «ALT FOR NORGE + 1940 – 1945 +». Revers er forsynt med en eikekrans. I militær sammenheng benyttes eikeløv og eikegrener som symboler for tapperhet, styrke og patriotisme. Medaljen er opphengt i båndet i et ledd utformet som en smal banderole, foldet i begge ender. Medaljen skal bæres på venstre side av brystet i et blått bånd. Den er produsert av gullsmedfirmaet J. Tostrup i Oslo, og sammen med medaljen følger det et diplom, undertegnet av kongen.
Tildeling.
Tildeling av Haakon VIIs Frihetsmedalje begynte i 1945 og fortsatte de første etterkrigsårene fram til begynnelsen av 1950-tallet. Beslutning om tildeling fant sted etter vedtak av kongen i statsråd. Innstilling om tildeling fant sted gjennom Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet eller Justisdepartementet.
Tildeling av Haakon VIIs Frihetsmedalje ble i 1979 gjenopptatt. Bakgrunnen var kritikk mot at norske sjøfolk som seilte i handelsflåten under den andre verdenskrig ikke hadde fått den heder de fortjente. I 1981 ble også tildeling gjenopptatt for de som tjenestegjorde i det norske sjøforsvaret under andre verdenskrig. Sakene ble vurdert av Krigsdekorasjonsrådet og resulterte i nye tildelinger av Haakon VIIs Frihetsmedalje.
Statutter.
§1 – Frihetsmedaljen kan utdeles til norske eller utenlandske militære og sivile som på en fortjenstfull måte har ytet Norges sak tjenester under krig.
§2 – Frihetsmedaljens utseende vil bli fastsatt senere.
§3 – Frihetsmedaljen bæres av norske borgere på venstre side av brystet. På uniform kan en istedenfor medaljen bære båndspenne.
Alle innstillinger til dekorering skal foredras i statsråd av Statsministeren.
§5 – Med Frihetsmedaljen skal følge et diplom.
§6 – Frihetsmedaljen er personlig eiendom og skal derfor ikke leveres tilbake ved vedkommendes død. Frihetsmedaljen kan utdeles post mortem og overlates nærmeste etterlatte til oppbevaring.


Politiets hederskors.
Politiets hederskors er en norsk medalje som ble delt ut av Politidirektøren. Medaljen ble innstiftet 1. mars 2002, og avviklet i 2012. Den er den fremste av flere etatsmedaljer i politiet og rangerer foran Politimedaljen med laurbærgren og Politimedaljen. Politiets hederskors er godkjent til bruk på politiuniform og også på norsk militær uniform.
Utforming.
Medaljen er formet som et kors i forgylt metall og hvit emalje. Adversen har hvite korsarmer. I sentrum av korset er emblemet til Politi- og lensmannsetaten, med det norske riksvåpenet i rød emalje og gull mot en gull bakgrunn strødd med kors og flankert av gull fasces. Korset er satt på en krans av forgylt eikeløv, som framkommer i korsvinklene. På reversen står det «HONOR ET MERITUM» ("ære og innsats") over tre linjer satt på en sirkel i midten av korset. Medaljen har et oppheng som er formet som eikeløv med eikenøtt og en gjennomgående ring. Båndet er i svart med to 2 mm brede, gule, loddrette striper ytterst på hver side.
Sammen med medaljen fulgte et diplom underskrevet av Politidirektøren. Diplomet var påført begrunnelse for tildelingen.
Mottakere.
Medaljen kunne deles ut til norsk politipersonell som i politimessig sammenheng hadde bidratt til å hindre tap av menneskeliv eller å avverge skader på materiell og eiendom ved å vise personlig rådsnarhet under farefulle forhold. Medaljen kunne også deles ut til politipersonell som hadde vist personlig dyktighet og mot utover det som kan kreves. Medaljen ble delt ut post mortem til tre polititjenestemenn som ble drept i tjeneste.
Politiets hederskors kunne også tildeles for særdeles fortjenstfull embetsutførelse. Den kunne også tildeles personer som ikke arbeider i politietaten, norske så vel som utenlandske, «som på en særdeles fortjenstfull måte har bistått norsk politi.»
Medaljen ble tildelt en rekke politimestere og andre politisjefer etter lang tjenestetid. Politiets hederskors ble også tildelt post mortem til polititjenestemenn som falt i tjeneste. Tildelingen av Politiets hederskors til Gunnar Sønsteby var et eksempel på dekorering av personer utenfor politietaten.
Statutter.
Politiets hederskors tildeles av Politidirektøren. Hederskorset måler 45 x 45 mm og er utført i emalje og forgylt metall.
Forside: Korsarmene i hvit emalje. I korsets sentrum Politiets etatsemblem i rød emalje. Bak korsvingene preget, forgylt ekeløv.
Bakside: HONOR ET MERITUM (Ære og innsats).
Oppheng: Oppheng/feste for bånd er utformet som ekeløv med eikenøtt og en gjennomgående ring for feste av medaljebånd
Medaljen bæres i et 35 mm bredt bånd i sort farge. På båndet to 2 mm brede gule striper, vertikalt og ytterst på hver side av båndet, Avstand mellom stripene er 1 mm.
Politiets hederskors kan tildeles norsk politipersonell, uniformert og sivilt som i politimessig sammenheng ved utvist personlig rådsnarhet under farefulle forhold har bidratt til å forhindre tap av menneskeliv eller avverge skader på materiell og eiendom, eller som under farefulle forhold har vist personlig dyktighet og mot ut over det som kan kreves. Medaljen tildeles Post Mortem til alle som har mistet livet under utførelse av farefullt politimessig tjenesteoppdrag.
Hederskorset kan også tildeles for særdeles fortjenstfull embetsutførelse i de tilfelle hvor ikke annen høyere rangert norsk dekorasjon er aktuell.
Hederskorset tildeles bare en gang til samme person. Hederskorset kan ikke tildeles samtidig med annen norsk dekorasjon for samme handling.
Med hederskorset skal det følge diplom og båndstripe samt hederskors i miniatyr. Diplomet skal øverst ha bilde av hederskorsets forside og en tekst som beskriver hederskorsets navn.
Videre skal diplomet fylles ut med mottakerens navn og i hvilken forbindelse medaljen er tildelt. Diplomet undertegnes av Politidirektøren.
Medaljen er personlig eiendom og skal ikke inndras ved innehaverens død.
Medaljen er tillatt båret til uniform etter de til enhver tid gjeldende bestemmelser.
Hederskorset kan tildeles personer utenfor politi- og lensmannsetaten samt utenlandske statsborgere, som på en særdeles fortjenstfull måte har bistått norsk politi.
Medaljen utdeles av Politidirektøren eller den som bemyndiges.


Sivilforsvarets hederskors.
Sivilforsvarets hederskors er en medalje for personell i Sivilforsvaret, som tildeles for rådsnar innsats under farefulle forhold. Medaljen ble innstiftet 6. november 2003 og er administrert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Den er den fremste av etatsmedaljene i Sivilforsvaret, foran Sivilforsvarsmedaljen med laurbærgren og Sivilforsvarsmedaljen. Medaljen benyttes på Sivilforsvarets uniform og er også godkjent for bruk på norsk militær uniform.
Utforming.
Medaljen består av et blått malteserkors i emalje med en midtmedaljong i sølv metall der Sivilforsvarets emblem er plassert. Sivilforsvarets emblem viser en løve som holder et skjold foran seg, det hele med en kongekrone over. På reversen er inskripsjonen: «Honor et caritas» ("ære og nestekjærlighet"). Båndet har fargene sølvgrått med to smale blå striper ved hver av kantene.
Tildeling.
Sivilforsvarets hederskors tildeles personell i Sivilforsvaret som i tjenesten har vist rådsnarhet under farefulle forhold.


Fylkesvei 854.
Fylkesvei 854 (Fv854) går mellom Målsnes og Rundhaug i Målselv. Veiens lengde er 44,6 km.
Veien begynner ved Rundhaug og går nordover forbi Fleskanesan, krysser E6 ved Bukta/Olsborg og går videre nordover langs østsiden av Målselvfjorden til Målsnes.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Forsvarsmedaljen med laurbærgren.
Forsvarsmedaljen med laurbærgren er en norsk militær medalje, som ble innstiftet 1. mai 1982. Den blir delt ut til personer som har ytt særlig stor eller fremragende innsats for Forsvaret. Medaljen tildeles av Forsvarssjefen. Forsvarsmedaljen med laurbærgren rangerer som nummer 19 i rekken av norske utmerkelser.
Utforming.
Medaljen har samme utforming som Forsvarsmedaljen, men med en laurbærgren i sølv på båndet. Medaljen er rund med en diameter på 33 millimeter og er i sølvfarget metall. Adversen har tre sverd plassert ved siden av hverandre, pekende oppover. Reversen har teksten «FORSVARET • FOR FORTJENESTER •». Båndet er rødt med en loddrett fire millimeter bred sølvstripe midt på.
Sammen med medaljen følger diplom undertegnet av Forsvarssjefen.
Tildeling.
Forsvarsmedaljen med laurbærgren kan tildeles «militært og sivilt personell som i tjenestesammenheng har utvist personlig dyktighet og fortjenstfull innsats for Forsvaret.» Lang og tro tjeneste regnes ikke som grunnlag for tildeling. Denne utmerkelsen kan også tildeles «norske og utenlandske personer utenfor Forsvarets organisasjon som på en fortjensfull måte har bistått Forsvaret.» Den kan tildeles samme person bare en gang.
Forsvarsmedaljen med laurbærgren er tildelt en del av Forsvarets ledende personell i kraft av stilling. Dette gjelder Forsvarssjefen, sjefen for Forsvarsstaben, sjefen for Fellesoperativt hovedkvarter, sjefen for Etterretningstjenesten, sjefen for Forsvarets logistikkorganisasjon, Generalinspektøren for Hæren, Generalinspektøren for Sjøforsvaret, Generalinspektøren for Luftforsvaret, Generalinspektøren for Heimevernet og sjefen for Militærmisjonen i Brussel.
Medaljen tildeles av Forsvarssjefen eller den han bemyndiger. Saker om tildeling behandles av Forsvarssjefens dekorasjonsråd, tidligere Forsvarssjefens medaljeråd, og forelegges Forsvarssjefen for avgjørelse.
I 2011 ble det innført en regel om at Forsvarssjefen kan frata medaljen den som har vist seg uverdig til å bære den.
Statutter.
Endret 20. mars 2003


Politimedaljen med laurbærgren.
Politimedaljen med laurbærgren er en norsk medalje tildelt av Politidirektøren. Medaljen ble innstiftet 1. mars 2002. Den er godkjent til bruk på politiuniform og også på norsk militær uniform. Den er en av flere etatsmedaljer i politiet og rangerer etter Politiets hederskors, men før Politimedaljen.
Tildeling.
Medaljen blir tildelt politiembetsmenn, polititjenestemenn og sivilt personell som har utmerket seg på en fortjenstfull måte i sin tjeneste for politi- og lensmannsetaten.
Utførelse.
Medaljen er i sølvfarget metall. Den er rund og har en diameter på 33 mm. Advers har Politiets etatsemblem, det norske riksvåpenet mot en bakgrunn strødd med kors og flankert av fasces, og en opphøyet rand ytterst. Revers har teksten «POLITIET» i en halvsirkel øverst og «FOR TJENESTER» i en halvsirkel nederst. To femtaggede stjerner skiller de to delene av innskriften. Medaljen skal bæres i et 35 mm bredt bånd i svart med en loddrett, 4 mm gullstripe midt på. På båndet er det festet en sølv laurbærgren.
Medaljen er i utforming identisk med Politimedaljen, bortsett fra laurbærgrenen på medaljebåndet.
Sammen med medaljen følger et diplom.
Mottagere.
Medaljen er også tildelt personer utenfor politietaten. I november 2008 ble den tildelt oberst 1 Vigar Aabrek og kontreadmiral Egil Jørgen Eikanger for «særdeles fortjenstfull bistand til norsk politi». I 2009 ble den tildelt sjefen for Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger, viseadmiral Jan Reksten, for innsats for å bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret.


Sivilforsvaret.
Sivilforsvaret er i fredstid en norsk statlig forsterkningsressurs for nød- og redningsetatene ved større ulykker og naturkatastrofer. I krigstid skal Sivilforsvaret beskytte sivilbefolkningen mot skader ved krigshandlinger og store hendelser. I tillegg til hjelpemannskaper har Sivilforsvaret i krisesituasjoner ansvar for informasjon til sivilbefolkningen, varsling med sirener, drift av tilfluktsrom og evakuering.
Sivilforsvarets virksomhet er regulert av Sivilbeskyttelsesloven. Både kvinner og menn mellom 18 og 65 år kan pålegges tjenesteplikt. Også personer over 65 år kan pålegges tjenesteplikt i krigsreserven. I fredstid utskriver Vernepliktsverket årlig 1000 personer til tjeneste i Sivilforsvaret. Disse velges blant menn som er fritatt for militær verneplikt eller er sivile vernepliktige samt blant barnløse kvinner mellom 18 og 40 år. Også personer som er ferdige med sin militære verneplikt kan utskrives. Personer som er mellom 16 og 18 år eller over 65 år kan etter søknad og vurdering tas inn til tjeneste.
Organisering.
Sivilforsvaret består av åtte deler, som igjen er fordelt over tre nivåer
Historikk.
Historisk sett er Sivilforsvarets utgangspunkt Det Frivillige Luftvern (senere: Det Sivile Luftvern) som ble opprettet i 1936. Å forhindre og rå bot på skader som skyldtes krigshandlinger var Sivilforsvarets primære oppgave. Dette fremgår også av den gjeldende lov om sivilforsvar fra 1953. I praksis er ikke dette lengre hovedbegrunnelsen for at vi har et sivilforsvar. Utviklingen i det moderne trusselbildet gjort at Sivilforsvaret i dag i mye større grad fokuserer på bistand ved ulykker og katastrofer i fredstid. Dette følger også av endringer i det internasjonale trusselbildet med terrorhandlinger og internasjonale katastrofer, hvor også norske statsborgere blir berørt. Som en konsekvens av dette er oppsetninger og materiell modernisert for å kunne møte nye og fremtidige utfordringer.


Sivilforsvarsmedaljen med laurbærgren.
Sivilforsvarsmedaljen med laurbærgren er en medalje som blir delt ut for spesielle fortjenester av Sivilforsvaret. Medaljen ble innstiftet 6. november 2003 og er administrert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Den er den nest fremste av etatsmedaljene i Sivilforsvaret, etter Sivilforsvarets hederskors, men foran Sivilforsvarsmedaljen. Medaljen benyttes på Sivilforsvarets uniform og er også godkjent for bruk på norsk militær uniform.
Utførelse.
Medaljen er rund, i sølv, og har Sivilforsvarets våpenmerke på advers. Sivilforsvarets emblem viser en løve som holder et skjold foran seg, det hele med en kongekrone over. Båndet er grått og med en tynn blå, vertikal stripe på midten. Båndet er forsynt med en laurbærgren i sølvmetall.


Deltagermedaljen.
Deltagermedaljen 9. april 1940 – 8. mai 1945 er en norsk krigsmedalje innstiftet 19. september 1945.
Tildeling.
Medaljen tildeles militært personell, både norsk og alliert, som deltok i kamp og/eller ble såret under den andre verdenskrig. Personell som tildeles Deltagermedaljen må ha vist god nasjonal holdning under okkupasjonstiden. Medaljen omtales i biografisk sammenheng ofte som «krigsdeltakermedaljen».
Deltagermedaljen er tenkt som en medalje for alle som deltok i kamp for Norge og er dermed den vanligste medalje tildelt for innsats under andre verdenskrig. Tildeling begynte i 1945 og fortsatte utover i etterkrigstiden inntil krigsdekorering holdt opp tidlig på 1950-tallet.
Tildeling av Deltagermedaljen ble i 1979 gjenopptatt. Bakgrunnen var kritikk mot at norske sjøfolk som seilte i handelsflåten under den andre verdenskrig ikke hadde fått den heder de fortjente. I 1981 ble også tildeling gjenopptatt for de som tjenestegjorde i det norske sjøforsvaret under andre verdenskrig. Sakene ble vurdert av Krigsdekorasjonsrådet og resulterte i nye tildelinger av Deltagermedaljen.
Rangering.
Deltagermedaljen rangerer som nummer seks av de militære utmerkelsene for innsats under andre verdenskrig og som nummer 23 i rekken av norske sivile og militære utmerkelser.
Utforming.
Medaljen er i bronse. På adversen er Norges riksvåpen med omskriften «9 APRIL 1940 * 8 MAI 1945 *». På reversen er kongeflagget, handelsflagget og orlogsflagget. Over disse en smal sirkel med innskriften «DELTAGER I KAMPEN». Motivet er omgitt av en lenke.
Båndet kan utstyres med en rosett dersom mottageren i tillegg til deltagelse i kampene i Norge i 1940 også oppfyller vilkårene for tildeling ved senere tjeneste i Norges styrker i utlandet eller i Hjemmestyrkene.
Medaljen ble produsert av gullsmedfirmaet J. Tostrup i Oslo i etterkrigstiden, mens nyere utgaver er produsert hos andre firmaer.
Statutter.
Bifalt av H. M. Kongen 19. september 1945
Det er forutsatt at alt personell som tildeles Deltagermedaljen må ha vist god nasjonal holdning under okkupasjonstiden. Hvis personell som tilfredsstiller kravene for krigen i Norge 1940, senere har tjenestegjort i de væpnede styrker utenfor landets grenser eller i Hjemmestyrkene og også her tilfredsstiller de fastsatte krav, vil Deltagermedaljens bånd bli forsynt med en rosett.
Anm: Denne dekorasjon har ikke vært tildelt personell som har tjenestegjort i Handelsflåten utenfor Norge.
Medaljen (33 mm) er preget i bronse. På adversen er gjengitt riksvåpenet og omskriften «9. april 1940 – 8. mai 1945». På reversen er gjengitt Kongeflagget, statsflagget (splittflagget) og handelsflagget og over disse flagg en smal sirkel med innskriften «Deltager i kamp».
Båndet (32 mm) er rødt, hvitt og blått med følgende fordeling: rødt 8 mm, hvitt 2 mm, blått 2 mm, hvitt 8 mm, blått 2 mm, hvitt 2 mm, rødt 8 mm.


Maudheimmedaljen.
Maudheimmedaljen ble stiftet av Kong Haakon VII 14. november 1951 til minne om Den norsk-britisk-svenske vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis 1949-1952.
Medaljen er den samme som Kongens fortjenstmedalje i sølv, men den har en sølvspenne over båndet som er merket «MAUDHEIM 1949–1952».
Bare 18 personer ble tildelt Maudheimmedaljen: Sju nordmenn, fem svensker, tre briter, to australiere og en canadier. Ekspedisjonens leder John Giæver var blant nordmennene som ble tildelt Maudheimmedaljen. Blant svenske mottagere var glasiologen Valter Schytt, meteorologen Gösta Hjalmar Liljequist og filmfotografen Stig Hallgren.


Haakon VIIs 70-årsmedalje.
Haakon VIIs 70 årsmedalje er en norsk krigs- og minnemedalje. Medaljen ble innstiftet av kong Haakon VII 27. oktober 1942. Den ble delt ut til militært personell som gjorde tjeneste i de norske væpnede styrkene i Storbritannia på kongens fødselsdag, 3. august 1942.
Utforming.
Medaljen er laget i bronse og har et bilde av kong Haakon VII i admiralsuniform med omskriften «HAAKON 7 NORGES KONGE» på advers. På revers står teksten «TIL MINNE OM / 70 ÅRSDAGEN / 3 AUGUST 1942» over tre linjer omgitt av ordenskjedet for St. Olavs Orden. I toppen av medaljen er en kongekrone. Medaljen har et rødt bånd med to gule striper, og skal bæres på venstre side av brystet. Den er modellert av Oskar Sørensen og er produsert i 1946 av gullsmedfirmaet J. Tostrup i Oslo.
Tildeling.
Etter innstiftelsen i 1942 ble mottagerne av Haakon VIIs 70-årsmedalje kun tildelt båndstripe. Selve medaljen ble først produsert og utdelt i 1946. Det ble da levert 9 500 eksemplar. Antallet tildelinger antas å være tilsvarende.
Rangering.
Haakon VIIs 70-årsmedalje rangerer som nummer sju av de militære utmerkelsene for innsats under andre verdenskrig og som nummer 33 i rekken av norske sivile og militære utmerkelser.


Fylkesvei 857.
Fylkesvei 857 (Fv857) går mellom Heia i Balsfjord og Øverbygd i Målselv. Veiens lengde er 20,8 km.
Veien går i retnig sørøst som forbindelsesvei mellom E6 og riksvei 87.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Forsvarsmedaljen.
Forsvarsmedaljen er en norsk militær medalje, som ble innstiftet 1. mai 1982. Den deles ut av Forsvarssjefen for langvarig tjeneste i det norske Forsvaret.
Tildeling.
Forsvarsmedaljen tildeles militært og sivilt personell som har tjenestegjort i Forsvaret i til sammen 25 år. For hvert femte år etter dette får mottakeren en stjerne. Mottakeren kan få opptil tre stjerner.
Etter en endring av statuttene 12. oktober 2005 kan Forsvarsmedaljen tildeles områdesjefer i Heimevernet etter 10 års tjeneste.
Medaljen kan også tildeles for annet enn lang tjeneste. Ved endring av statuttene i 2011 ble det bestemt at medaljen også kan tildeles «norske og utenlandske personer i og utenfor Forsvarets organisasjon som på en fortjensfull måte har bistått det norske forsvar.»
Utforming.
Medaljen er rund med en diameter på 33 millimeter og er i sølvfarget metall. Adversen har tre sverd plassert ved siden av hverandre, pekende oppover. Reversen har teksten «FORSVARET • FOR FORTJENESTER •». Båndet er rødt med en loddrett fire millimeter bred sølvstripe midt på.


Politimedaljen.
Politimedaljen er en norsk medalje for politiet, og blir utdelt av politidirektøren. Medaljen ble innstiftet 1. mars 2002. Den er godkjent til bruk på politiuniform og på norsk, militær uniform. Politimedaljen er en av flere etatsmedaljer i politiet og rangerer etter Politiets hederskors og Politimedaljen med laurbærgren, som er en selvstendig medalje.
Tildeling.
Medaljen deles ut til politiembetsmenn, -tjenestemenn og sivilt personell som har tjenestegjort i til sammen 25 år i politiet. Mottakeren får deretter en forgylt stjerne for hvert femte år. Mottakeren kan få maksimalt tre stjerner.
Utførelse.
Medaljen er rund og i sølvfarget metall. Advers har politiets etatsemblem, det norske riksvåpenet mot en bakgrunn strødd med kors og flankert av fasces, og en opphøyet rand ytterst. Revers har teksten «POLITIET» i en halvsirkel øverst og «FOR TJENESTER» i en halvsirkel nederst. To femtaggede stjerner skiller de to delene av innskriften. Medaljen er opphengt i et svart bånd med en loddrett gullstripe midt på. Båndet kan utstyres med stjerner.
Medaljen er i utforming identisk med Politimedaljen med laurbærgren, bortsett fra at denne har laurbærgrenen på medaljebåndet.
Sammen med medaljen følger et diplom, påtrykt underskriften til politidirektøren. Diplomet er påført begrunnelse for tildelingen.


Sivilforsvarsmedaljen.
Sivilforsvarsmedaljen er en norsk medalje, som tildeles for tjeneste i Sivilforsvaret. Medaljen ble innstiftet i 16. november 2003 og er administrert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Den er en av flere etatsmedaljer i Sivilforsvaret og rangerer etter Sivilforsvarets hederskors og Sivilforsvarsmedaljen med laurbærgren, som er en selvstendig utmerkelse. Medaljen benyttes på Sivilforsvarets uniform og er også godkjent for bruk på norsk militær uniform.
Tildeling.
Medaljen blir utdelt til alle som har tjenestegjort i Sivilforsvaret i mer enn 25 år. For hvert femte år over 25 blir båndet forsynt med en til tre stjerner.
Utførelse.
Medaljen er rund, utført i sølvfarget metall og har Sivilforsvarets våpenmerke på advers. Sivilforsvarets emblem viser en løve som holder et skjold foran seg, det hele med en kongekrone over. På medaljens revers står teksten "SIVILFORSVARET – FOR TJENESTER". Båndet er sølvgrått og med en tynn, blå, vertikal stripe på midten. Det kan være utstyrt med stjerner.


Politiets medalje for internasjonal tjeneste.
Politiets medalje for internasjonal tjeneste er en norsk medalje, som tildeles tjenestemenn i politietaten for internasjonal tjeneste. Medaljen ble innstiftet 14. september 2004 og blir delt ut av Politidirektøren.
Tildeling.
Medaljen blir delt ut til norsk politipersonell (både uniformerte og sivile) som har deltatt i internasjonal tjeneste, etter avgjørelse av norske politiske myndigheter, i minst seks måneder. Man kan også få medaljen for spesielle oppdrag av kortere varighet, eller for fortjenestefull tjeneste utenfor Norge. Utenlandske personer som har ytt fortjenestefull bistand til norske politistyrker i utlandet. Det tildeles stjerne for tjeneste utover minste tjenestetid for tildeling, maksimalt tre stjerner. Medaljen skal bæres med laurbærgren ved mer enn 60 måneders akkumulert tjeneste i utlandet.
Medaljen kan tildeles med rosett for særlig fortjenestefull innsats.
Utforming.
Medaljen er rund, forsølvet og har en diameter på 33 mm. Adversen har kors med eikeløvsbakgrunn og Politiets etatsemblem i sentrum av korsvingene. Etatsemblemet viser det norske riksvåpenet mot en gull bakgrunn strødd med kors og flankert av fasces. Reversen har påskriften «POLITIET – FOR INTERNASJONAL TJENESTE». Opphenget er en kule med en gjennomgående ring for feste av medaljebånd. Båndet er 35 mm bredt, svart og med to vertikale, 4 mm brede, gule striper 4 m fra båndets ytterkanter. Båndet kan utstyres med stjerner, laurbærgren og rosett.
Statutter.
§ 1 Politiets medalje for internasjonal tjeneste tildeles av Politidirektøren. Den er rund, forsølvet og har en diameter på 33 mm.
Forside: Kors med ekeløvsbakgrunn og politiets etatsemblem i sentrum av korsvingene.
Bakside: Påskrift: POLITIET - FOR INTERNASJONAL TJENESTE.
Oppheng: Oppheng/feste for bånd er utformet som en kule med en gjennom- gående ring for feste av medaljebånd.
§ 2 Medaljen bæres i et 35 mm bredt bånd i sort farge. 4 mm fra båndets ytterkanter to vertikale 4 mm brede gule striper.
§ 3 Politiets medalje for internasjonal tjeneste tildeles norsk politipersonell, uniformert og sivilt, som har deltatt i internasjonal tjeneste, besluttet av norske politiske myndigheter, i minimum 6 måneder. For spesielle oppdrag kan medaljen tildeles for kortere tjenesteperiode.
Medaljen kan også tildeles for annen fortjenstfull tjeneste utenfor Norge.
§ 4 Medaljen skal bæres med laurbærgren ved mer enn 60 måneders akkumulert tjeneste
§ 5 Politiets medalje kan også tildeles utenlandske personer som på en fortjenstfull måte har ytet bistand til norske politistyrker i internasjonale operasjoner.
§ 6 Med medaljen skal det følge diplom og båndstripe samt medalje i miniatyr. Diplomet skal øverst ha bilde av medaljens forside og en tekst som beskriver medaljens navn.
Videre skal diplomet fylles ut med mottakerens navn og i hvilken forbindelse medaljen er tildelt. Diplomet undertegnes av Politidirektøren.
§ 7 Medaljen er personlig eiendom og skal ikke inndras ved innehaverens død. Medaljen kan tildeles Post Mortem.
§ 8 Medaljen er tillatt båret til uniform etter de til enhver tid gjeldende bestemmelser. Medaljen implementeres f o m 1. januar 1949.
Personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner i perioden 1. januar 1949 og frem til 14. september 1995 kan kjøpe medaljen ved henvendelse til Politiets data- og materielltjeneste.


Sivilforsvarets medalje for internasjonal tjeneste.
Sivilforsvarets medalje for internasjonal tjeneste er en norsk medalje som tildeles personell i Sivilforsvaret for deltagelse i internasjonal tjeneste. Medaljen ble innstiftet i november 2003 og blir administrert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Tildeling.
Medaljen blir utdelt til personell i Sivilforsvaret som har tatt del i internasjonale redningsoperasjoner i en akkumulert lengde på over seks måneder. Ved videre tjeneste tildeles stjerner, maksimalt tre stykker. Medaljen kan også tildeles med laurbærgren.
Utførelse.
Medaljen er rund, i sølvfarget metall og har på advers en stilisert jordklode besatt med trekanter og med Sivilforsvarets emblem på høyre side. Medaljebåndet er sølvgrått og med en tynn, blå, vertikal stripe langs hver side. Det kan utstyres med stjerner eller laurbærgren.


Forsvarets innsatsmedalje.
Forsvarets innsatsmedalje er en norsk militær medalje innstiftet i 1992 som blir delt ut av Forsvarssjefen. Den ble først tildelt som operasjonsmedalje, men endret i 2009 karakter og ble en dekorasjon for spesiell innsats i strid. Fra 2012 tildeles medaljen personell som har vist uvanlig tapperhet og mot i farefulle operasjoner og kamphandlinger.
Ved særlig fortjenstfull innsats tildeles medaljen med rosett.
Tildeling.
Fra innstiftelsen i 1991 til 1994 hadde medaljen karakter av en deltagermedalje for deltakelse i internasjonale operasjoner. Etter at tildeling ble gjenopptatt i 2009 er Forsvarets innsatsmedalje en dekorasjon som tildeles for mot og tapperhet i direkte stridskontakt. Medaljen tildeles nå alltid med rosett og med et bånd som indikerer i hvilket operasjonsområde handlingen som hedres er utført i.
Utførelse.
Forsvarets innsatsmedalje er rund og i bronse eller gull. Adversen har et oppoverrettet sverd med en eikegrener på hver side. Reversen har skriften «FOR DIN INNSATS» med en eikegren over og under. Eikeløv og eikegrener benyttes i militær symbolikk og representerer tapperhet, styrke og patriotisme. Medaljen har forskjellig farge på båndet etter oppdraget den har vært delt ut for. Fargene skal ha tilknytning til det aktuelle stedet. Dersom en person tok del i flere operasjoner ble medaljen delt ut på nytt med den aktuelle båndfargen.
Forsvarets innsatsmedalje som operasjonsmedalje.
Medaljen ble i årene 1991 til 1994 delt ut til norsk militært personell som tok del i farefulle, spesielle, militære operasjoner innen eller utenfor Norge. Medaljen var da utført i bronse. Den ble også utdelt til utenlandsk militært personell som ytet bistand til norske væpnede styrker på en fortjenestefull måte. Oppdraget skulle normalt vare over to måneder, men særlige forhold kunne tilsi at medaljen blir delt ut for kortere oppdrag. Personell som har deltatt aktivt i kamphandlinger eller har vist særlig innsats i farefulle oppdrag, kan tildeles medaljen med rosett.
Medaljen har blitt delt ut for operasjoner i Saudi-Arabia (1991) og på Balkan (1994). Den ble etter dette lenge ikke utdelt for andre operasjoner, da Forsvarets operasjonsmedalje og Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner overtok. Båndet for operasjoner i Saudi-Arabia i forbindelse med Gulfkrigen bar farger fra Kuwaits flagg, mens båndet for UNPROFOR på Balkan hadde fargene rødt, hvitt, blått og gult hentet fra de daværende flaggene for Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Makedonia.
Medaljen for innsats på Balkan ble i 1995 også tildelt med rosett for særlig innsats i farefullt oppdrag i forbindelse med at internasjonale styrker kom den beleirede byen Maglaj til unnsetning.
Forsvarets innsatsmedalje som stridsdekorasjon.
Tildeling av Forsvarets innsatsmedalje ble 20. mai 2009 bestemt gjenopptatt med tilbakevirkende kraft fra 1. april 2005. Medaljen med rosett kunne nå tildeles «norsk og utenlandsk militært personell som har deltatt i farefulle, spesielle militære operasjoner utenfor landets grenser under kamphandlinger, og utmerket seg ved tapperhet og mot utover det som normalt kan kreves.» Den kunne tildeles bare en gang for innsats i samme operasjonsområde. Den rangerer som den fjerde og siste i kategorien for utmerkelser som det norske Forsvaret tildeler for mot og tapperhet i direkte stridskontakt, etter Krigskorset med sverd, Militærkorset med sverd og Militærkorset.
Forsvarets innsatsmedalje med rosett hadde samme grunnleggende utforming som tidligere, men er nå i gullfarget metall. Båndet ble gjort forskjellig og alltid utstyrt med en rosett i gull. Medaljen fikk bånd med ny utforming for hvert operasjonsområde der norske styrker deltar i internasjonale operasjoner, likevel slik at båndets kanter alltid er i de norske flaggfargene. Dette tilsvarer måten Forsvarets operasjonsmedalje utstyres med bånd på.
Etter gjenopptagelsen ble Forsvarets innsatsmedalje med rosett tildelt for innsats i Afghanistan, da med bånd i fargene til Afghanistans flagg, tre sentrale striper i svart, rødt og grønt.
Statuttene for Forsvarets innsatsmedalje ble endret 1. januar 2012. Medaljen kan heretter «tildeles norsk militært personell som har deltatt i farefulle, spesielle operasjoner og kamphandlinger, besluttet av norske politiske myndigheter. Vedkommende må ha utmerket seg ved tapperhet og mot ut over det som normalt kan kreves. Innsatsmedaljen kan tildeles med rosett for særlig fortjenstfull innsats. Da kreves en aktiv deltagelse i kamphandlinger eller en særlig innsats i farefulle oppdrag.» Personell som gjør seg fortjent til medaljen på ny, får en barre på medaljebåndet. En og samme person kan få inntil tre barrer. Personell som på nytt gjør seg fortjent til medaljen med rosett, får en ekstra rosett på båndet, også i slike tilfeller maksimalt tre. Også utlendinger kan tildeles Forsvarets innsatsmedalje.
Det er fra 2012 innført en regel om at Forsvarssjefen kan frata medaljen den som har vist seg uverdig til å bære den.
Fra 2012 er medaljebåndet endret og har nå «fargene fra Norges flagg og Forsvarsgrenenes farger. Ytterst rødt, dernest en hvit stripe som følges av en mørkeblå farge og med lyseblå farge i midten. De røde, blå og lyseblå stripene er like brede. Lik på begge sider mot midten.» Selve medaljen har samme utseende som tidligere.


Fylkesvei 858.
Fylkesvei 858 (Fv858) går mellom Eidkjosen i Tromsø og Tømmerelvbrua i Balsfjord. Veiens lengde er 82,9 km.
Veien går nordover på vestsiden av Balsfjorden forbi Storsteinnes til Nyvik, deretter vestover langs Nordfjorden til Mestervik, deretter over til Balsfjorden igjen og videre nordover langs vestsiden til Ballsnes der den går i undersjøisk tunnel (Ryatunnelen) under Straumsfjorden til Larseng på Kvaløya. Fra Larseng går veien videre på østsiden av Kvaløya til Eidkjosen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Norsk Militært Tidsskrifts medalje for besvarelse av prisoppgave.
Båndstripe for Norsk militært tidsskrifts medalje for besvarelse av prisoppgave
Norsk Militært Tidsskrifts medalje for besvarelse av prisoppgave ble stiftet av Kristiania militære samfund 20. juli 1860 til fremme av militær vitenskap.
Det skulle hvert år settes opp fire oppgaver, men dette er nå endret slik at priskomitéen enten kan velge et tema eller legge opp til frie besvarelser. Besvarelsene skal ha militærfaglig eller sikkerhetspolitisk tema av historisk eller samtidig karakter. De godkjente svarene skal belønnes med en medalje i gull, sølv eller bronse etter kvaliteten på svaret. Opprinnelig var det også en pengepremie knyttet til prisen, men denne gikk ut i 1878. Den er nå innført igjen i form av et stipend der beløpet varierer etter medaljens valør. Besvarelser som premieres trykkes i Norsk Militært Tidsskrift eller offentliggjøres på annen måte.
Medaljen deles ut på samfunnets stiftelsesdag,1. mars. Den er godkjent til bruk på norsk militær uniform, der den rangerer som den fremste i «Gruppe 4: Andre norske utmerkelser».
På adversen har medaljen en fremstilling av Pallas Athene, med sverd i den ene hånden og en bokrull i den andre, sammen med en løve og en ugle. Løven er kronet og har en øks, en referanse til Norges riksvåpen. På reversen er det en eike- og laurbærkrans med ordene «MILITAIRE TIDSSKRIFTS PRISMEDAILLE» over tre linjer innenfor. Mottakerens navn og årstallet for tildelingen er gravert inn på randen. Medaljen skal bæres i et blått bånd med røde og hvite kantstriper. Fargene er de samme som i Norges flagg.
Medaljen er utført av G. Loos og ble opprinnelig produsert i Berlin.


Norges Lotteforbunds hederstegn.
Båndstripe for Norges Lotteforbunds hederstegn
Norges Lotteforbunds hederstegn skal deles ut til militære eller sivile personer, norske eller utenlandske, som har lagt ned et særlig viktig arbeid for Norges Lotteforbund til fremme av NLFs formål. Tildeling skjer etter enstemmig vedtak av landsstyret i Norges Lotteforbund. Medaljen er NLFs merke i et lilla bånd med to gullstriper på midten.


PLANELM-medaljen.
PLANELM-medaljen er en dansk militær medalje.
Den blir delt ut til personell som er tilknyttet Planning element-staben i SHIRBRIG (Multinational United Nations Standby Forces High Readiness Brigade) i Danmark.
Medaljen har på advers teksten «SHIRBRIG PLANELM» rundt FN-flagget, og er nummerert på revers. Den har et medaljebånd i fargene blått, rødt, hvitt, rødt, blått. Medaljen kommer i sett med miniatyr og båndstripe.


Det militære skarpskyttermerke.
Det militære skarpskyttermerke er et dyktighetsmerke for skyting med personlig våpen (gevær, maskingevær, pistol eller maskinpistol). Skyttermerket ble stiftet i 1861 som en «Skydepremie». Merket har som formål å stimulere skyteinteressa blant militære og sivile skyttere, og gjennom årlige skyteprøver å holde skyteferdighetene oppe hos befal og mannskap i de stående styrkene, Heimevernet og mobiliseringsstyrkene. Merket er to korslagte gevær over en bundet laurbærkrans med et rødt felt innenfor kransen. I toppen er riksvåpenet. Merket finnes i valørene gull, sølv og bronse i tillegg til en medalje i gull. Medaljen har samme utforming som merket, men er større og hengere i et rødt og gult bånd. Det er spesifikke krav til alle valørene både når det gjeld ferdigheter og antall år en må gjennomføre prøver for å kvalifisere seg.


KNBLO-medaljen.
Medaljen for første gangs gjennomføring
KNBLO-medaljen (også kalt "Nijmegenmedaljen") er en medalje for deltakelse i den fire dager lange Nijmegenmarsjen i byen Nijmegen i Nederland. Dette er det eneste utenlandske ferdighetsmerket som er godkjent for bruk på norsk uniform. Dette er også det eneste av ferdighetsmerkene der en får en medalje ved første gangs deltakelse. Den første marsjen ble holdt i 1909. Den blir arrangert årlig av De Koninklijke Nederlandse Bond voor Lichamelijke Opvoeding (KNBLO) (Det kongelige nederlandske forbundet for fysisk oppfostring). Daglig marsjlengde er mellom 30 og 50 kilometer, alt etter deltakerens alder og kjønn.


Giro d'Italia 2005.
Etappene i Giro d'Italia 2005
Bilde fra Giro d'Italia 2005
Den 88. utgaven av sykkelrittet Giro d'Italia ble arrangert over 20 etapper i tidsrommet 7. – 29. mai 2005.
Rittet ble vunnet av italieneren Paolo Savoldelli foran landsmannen Gilberto Simoni og José Rujano fra Venezuela.


Jurisdiksjon.
Jurisdiksjon er et rettslig begrep på myndighetenes grunnlag for å utøve tvang på sine statsborgere og i sitt territorium. Begrepet kan deles inn i betydningene "domsmyndighet" og "tvangsmyndighet". Spørsmål om domsmyndighet går ut på hvem som har rett til å dømme i en sak, mens tvangsmyndighet går ut på typiske politioppgaver, mest praktisk pågripelse, samt inndriving av pengekrav og annet som kan være gjenstand for tvangsfullbyrdelse.
Begrepet jurisdiksjon brukes på nasjonalt og internasjonalt nivå. Nasjonalt vil spørsmål om domsmyndighet gå på hvilken domstol som er rett verneting i en sak. Spørsmål om tvangsmyndighet vil sjelden oppstå på nasjonalt nivå, ettersom slik myndighet ikke er underlagt interne områdebegrensinger. Dette kan imidlertid stille seg annerledes i stater som er organisert som føderasjoner. Et eksempel på dette er USA, der politiet i de enkelte delstatene normalt ikke har jurisdiksjon utover delstatens grenser.
Internasjonalt vil hver enkelt stat som utgangspunkt ha jurisdiksjon over sitt eget landområde, samt luftterritoriet over dette. Videre vil man som følge av den folkerettslige Havrettskonvensjonen ha jurisdiksjon over visse nærliggende havområder. Dette gjelder for det første de såkalte "indre farvann", som er farvann innenfor visse grunnlinjer som trekkes langs kysten. Statene vil også ha jurisdiksjon i det såkalte "territorialfarvannet", som kan strekke seg inntil 12 nautiske mil målt fra grunnlinjene, og i den såkalte "tilstøtende sone" ytterligere 12 nautiske mil utover. Den jurisdiksjon som kan gjøres gjeldende i disse sonene vil imdidlertid være noe begrenset i forhold til på landjorda og i de indre farvann. Blant annet vil skip ha rett til uskyldig gjennomfart i territorialfarvannet og det er begrensninger på adgangen til å forfølge og ta arrest i skip i slik gjennomfart. I den tilstøtende sone vil staten ikke ha suverenitet, men vil likevel ha en viss jurisdiksjon ved at den vil ha myndighet til å utøve tvangskraft for å hindre smugling, tollovertredelser, overtredelser av immigrasjonslovgivningen og lignende forhold. I den økonomiske sonen, som kan strekke seg 200 nautiske mil fra grunnlinjene, vil statene ha visse økonomiske enerettigheter, først og fremst til fiske og petroleumsproduksjon, og vil ha jurisdiksjon i forhold til å hindre at andre stater eller private rettssubjekter opptrer i strid med disse enerettene.
I tillegg til land- og sjøområder vil statene ha en viss jurisdiksjon over egne statsborgere, uavhengig av hvor disse befinner seg. Norge vil således ha myndighet til å straffe norske statsborgere for handlinger begått i utlandet, og regler om dette er nedfelt i straffeloven. Dette forutsetter imidlertid utlevering, da stater ikke vil ha tvangsmyndighet på andre staters territorium. Stater vil også ha jurisdiksjon over sine egne skip og luftfartøyer, selv om disse befinner seg på åpent hav eller i luften over åpent hav.
Det er vanlig at utenlandske ambassader ligger sitt eget lands jurisdiksjon. "The High Court of Justiciary" i Camp Zeist i Nederland som i 2001 dømte i Lockerbie-saken lå under skotsk jurisdiksjon. Canada valgte under andre verdenskrig å la deler av et sykehus midlertidig stå utenfor canadisk jurisdiksjon slik at en nederlandsk prinsesse juridisk sett ikke skulle bli født på utenlandsk jord.


Brescia.
Brescia er en by i regionen Lombardia i det nordlige Italia med en befolkning på rundt 200 000. Den er hovedstaden i provinsen Brescia (900 000 innbyggere, en av Italias største), og er Lombardias største by, etter Milano.
Byen het "Brixia" i antikken, og har eksistert før Romerrikets tid. Meget er bevart i byen fra romertiden og middelalderen. Brescia ligger midt i det tredje største italienske industriområdet, og har også en velutviklet finansnæring og turistnæring, takket være nærheten til turistmål som Gardasjøen, Iseosjøen og Alpene.


Perugia.
Perugia er hovedstad i regionen Umbria i Italia og har om lag 158 000 innbyggere.
Perugia ble opprinnelig grunnlagt av etruskerne på en markant høyde (493 m), det antikke navnet var "Perusia". Den hørte til de tolv mektigste etruskiske byene og til De tolv byers forbund.
Maleren Perugino er født nær denne byen.


De tolv staters forbund.
Etter Vejis ødeleggelse tilkom Populonia i forbundet.
Lignende etruskiske byforbund fantes også i deres bosetningsområder på Posletten og i Campania.
Tolv staters forbund


Tahoesjøen.
Tahoesjøen er en innsjø i Sierra Nevada-fjellkjeden i de amerikanske delstatene California og Nevada. Omkring to tredeler av innsjøen ligger i California. Tahoesjøen er den største, høyeste i Amerikas forente stater, samt den nest dypeste. Sjøen ligger 1898 moh. og dekker et område på 497 km². Sjøen er 501 meter på det dypeste.
Historie.
Før 1860-tallet var det kun indianerstammen Washoe. Under streiken til sølvgruvearbeiderne i Virginia City i Nevada ble tusenvis av trær felt rundt innsjøen for å brukes til bjelker i gruvene.
I dag er området rundt innsjøen turistattraksjoner med restauranter, skibakker og kasinoer.


Liste over stortingsrepresentanter 1985–1989.
Liste over alle stortingrepresentanter i peroiden 1985 til 1989. Listen omfatter alle som ble valgt fast til Stortinget.
Det var totalt 157 representanter, fordelt med 71 til Det norske Arbeiderparti, 50 til Høyre, 16 til Kristelig Folkeparti, 12 til Senterpartiet, 6 til Sosialistisk Venstreparti og 2 til Fremskrittspartiet.
I løpet av perioden avgikk tre stortingsrepresentanter ved døden. Dette var Knut Frydenlund (d. 26. februar 1987), Bjørn Erling Ytterhorn (d. 12. september 1987) og Rolf Presthus (d. 1. januar 1988). Disse ble erstattet av henholdsvis Marit Nybakk, Hans J. Røsjorde og Eva R. Finstad.
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1985-1989


Ellipse.
Ellipse - animasjon av avstander fra brennpunktene
En ellipse er i matematikken en geometrisk figur som er en «flattrykt sirkel». Den består av punkter som har en fast samlet avstand fra to brennpunkter. Når brennpunktene møtes går ellipsen over til en sirkel. Den interne linjen som går gjennom begge brennpunktene kalles hovedaksen.
formula_1
Her er formula_2 ellipsens sentrum, og a og b er størrelsen til halvaksene, dvs. største og minste avstand fra sentrum til periferien.Når formula_3, er ellipsen en sirkel med radius r.
Planeter beveger seg i ellipseformete baner rundt sin respektive sol plassert i et brennpunkt, ref. Keplers lover.


Paolo Francesco Antamori.
Paolo Francesco Altamori (født 14. november 1712 i Roma i Italia, død 4. desember 1795 i Orvieto) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble deretter biskop av Orvieto.
Han ble kreert til kardinal i 11. desember 1780 av pave Pius VI.
Altamori, Paolo Francesco
Altamori, Paolo Francesco
Altamori, Paolo Francesco
Altamori, Paolo Francesco


Bureau of the Census.
United States Census Bureau sin logo.
Bureau of the Census (norsk "Folketellingsbyrået") er et byrå innen Næringsdepartementet i USA som har til oppgave å holde en folketelling hvert tiende år i følge grunnloven. Fordelingen og antallet av representanter i Representantenes hus er basert på tallene fra byrået. Byrået samler også inn statistikk og informasjon om land, folk og økonomi.
Eksterne lenker.
USA


Franziskus Herzan von Harras.
Franziskus von Paula Herzan von Herras (født 5. april 1755 i Prag i Böhmen, død 1. juni 1804 i Wien i Østerrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Navnet gjengis tidvis også som Herczan von Harras, Hertzan von Harras, eller (Frantisek de Paula) Hrzán z Harasova.
Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble deretter biskop av Orvieto.
Han ble kreert til kardinal i 12. juli 1779 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800, og nedla da den østerrikske keisers veto mot kardinalene Carlo Bellosomi og Giacinto Sigismondo Gerdil.
Han ble utnevnt til biskop av Szombathély i Ungarn den 12. mai 1800 og bispeviet seks dager etter av pave Pius VII.
Herzan von Herras, Franziskus
Herzan von Herras, Franziskus
Herzan von Herras, Franziskus
Herzan von Herras, Franziskus
Herzan von Herras, Franziskus
Herzan von Herras, Franziskus
Herzan von Herras, Franziskus
Herzan von Herras, Franziskus


Francisco Javier Delgado Venegas.
Francisco Javier Delgado Venegas (født 18. desember 1714 i Villanueva del Ariscal i Spania, død 10. desember 1801 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Kanariøyene, deretter av Sigüenza og så av erkebispedømmet Sevilla. Deretter, i 1778, ble han patriark av Vest-India samtidig som han beholdt embedet i Sevilla.
Han ble kreert til kardinal i 1. juni 1778 av pave Pius VI.
Delgado Venegas, Francisco Javier
Delgado Venegas, Francisco Javier
Delgado Venegas, Francisco Javier
Delgado Venegas, Francisco Javier


Dominique de La Rochefoucauld.
Dominique de La Rochefoucauld (født 12. september 1712 på slottet Saint-Elpise, St. Chély d'Apcher, ved Mende i Spania, død 23. september 1800 i Münster i Tyskland) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Albi, deretter av Rouen.
Han ble kreert til kardinal i 1. juni 1778 av pave Pius VI.
Han forlot Frankrike i september 1792 og dro først til Maastricht, deretter til Brussel og til sist til Münster, der han døde.
Han deltok "ikke" på konklavet 1799-1800.
Han tilhørte en fattig gren av sin slekt, og var i familie med kardinal Frédéric-Jérôme de La Rochefoucauld de Roye (kreert 1747).
Rochefoucauld, Dominique de La
Rochefoucauld, Dominique de La
Rochefoucauld, Dominique de La
Rochefoucauld, Dominique de La


Orosius.
Paulus Orosius (født ca. 385, død ca. 420), historiker og teolog, ble født i Portugal (sannsynligvis i Bracara, det nåværende Braga i det nordlige Portugal) i slutten av 300-tallet e. Kr. Verken året da han ble født, mellom 380 og 390, eller året da han døde er nøyaktig kjent. Orosius er utenfor teologien kjent for sitt historieverk som i ca. år 890 ble oversatt fra latin og utvidet for den engelske kongen Alfred den store i Wessex.
Biografi.
Etter å ha blitt ordinert som prest, ble han interessert i kontroversene i hjemlandet rundt den spanske teologen Priscillian av Avila, den første personen i kristendommens historie som ble henrettet for religiøst avvik (heresi, som kommer fra greske αιρεσις, hairesis (fra αιρεομαι, haireomai, «valg»). Det kan ha vært i denne forbindelsen at han i år 413 eller 414 konsulterte Augustin av Hippo (nåværende Annaba i Algerie), en teolog som den senere Martin Luther var dypt influert av. Etter å ha oppholdt seg en tid i Afrika som en disippel av Augustin ble han sendt av denne til Palestina med et introduksjonsbrev til Hieronymus.
Den hellige Hieronymus, (ca 340–420), egentlig Eusebius Sophronius Hieronymus, er best kjent som oversetter av Bibelen fra gresk og hebraisk til latin. Hieronymus' utgave, "Vulgata", er fortsatt den offisielle tekst for den romersk-katolske kirke. Begrunnelsen for hans oppdrag, utover å være pilegrim og lete etter relikvier, var at han muligens ønsket ytterligere instruksjoner fra Hieronymus angående spørsmålene rundt Priscillian, mens den egentlige grunnen var at Orosius skulle støtte Hieronymus og andre mot Pelagius («havets mann»), en britisk munk ved navn Morgan (ca 360–435), og som ble oppfattet som en kjetter av Den katolske kirke.
Pelagius hadde siden kirkemøtet i Kartago i 411, hvor spørsmålet om treenigheten ble avgjort (og som fortsatt skaper teologiske konflikter blant dagens kristne), levd i Palestina og fått tilhengere der. Pelagius avviste doktrinen om arvesynd og lærte at dåpen ganske enkelt var et adgangskort til himmelen, og at nåden ikke er nødvendig for frelse.
Resultatet av Orosius' ankomst var at biskopen av Jerusalem opprettet et kirkemøte i byen i juni 415 hvor Orosius slo fast beslutningene fra Kartago og leste Augustins anklagende skrifter mot Pelagius, men uten større suksess da mange ikke forsto latin. Pelagius klarte å forsvare seg mot Augustins anklager, også ved et senere provinsielt kirkemøte i Diospolis (Lydda) i desember. Den bitre konflikten mellom Augustin og Pelagius fortsatte med anklagelser om løgn fra begge parter.
Det eneste Orosius oppnådde var å få biskopens samtykke til å sende brev og sendebud til paven, Innocent I, og etter å ha ventet lenge nok på en beslutning som ikke gikk i favør av Orosius, returnerte han til Nord-Afrika hvor det antas at han senere døde. Han brakte også med seg nylig oppdagede relikvier av en protomartyr, kristenhetens første martyrer, fra Palestina til Menorca, hvor de ble betraktet som nyttige i arbeidet med å omvende jøder.
Hans arbeid.
Det eldste kjente verk av Orosius, "Consultatio sive commonitorium ad Augustinum de errore Priscillianistarum et Origenistarum", forklarer dets objekter ved dets tittel, og ble skrevet rett etter at han kom til Afrika. Det blir vanligvis trykket i tekstene til Den hellige Augustin sammen med et svar fra den samme, "Conira Priscillianistas et Origenistas liber ad Orosium".
Hans neste verk, "Liber apologeticus de arbitril libertate", ble skrevet under hans opphold i Palestina, og i sammenheng med den konflikt som opptok ham der. Det er en skarp, men ikke alltid en rettferdig kritikk av Pelagius sett fra posisjonen til en disippel av Augustin.
Hans "Historiae adversum Paganos" ble gjort på forslag fra Augustin, som også verket ble dedikert til. Da Augustin forslo dette oppdraget hadde han allerede planlagt og gjort framskritt med sitt eget verk "De civitate Dei" (norsk: «Gudsstaten»). Det er det samme argument som ble utvidet av hans disippel, nemlig at historien beviser at verden ikke har blitt verre etter at kristendommen ble introdusert. På tross av dets pragmatiske karakter og manglende litterære sjarm var verket det første forsøket på å skrive en verdenshistorie som en historie hvor Gud rettleder menneskeheten. Dets hensikt ga mening i øynene på de ortodokse, og verket som ble kalt for "Hormesta" (eller "Ormesta" eller "Ormista", og ingen vet hvorfor) fikk raskt en utstrakt popularitet. Nær 200 manuskripter har overlevd.
Oversettelser til andre språk.
En fri oversettelse til gammelengelsk (også kalt angelsaksisk) og utvidet ble gjort på oppdrag av Alfred den store. Siden Orosius kun skrev om verden sør for Alpene utvidet kong Alfred teksten med reiseskildringer fra Ottar fra Hålogaland og Wulfstan fra Hedeby, hvilket har gjort Orosius' verk aktuell også i våre dager.
Verdenshistorien til Orosius ble også oversatt til arabisk under styret til al-Hakam II av Cordova, som igjen ble en av kildene til Ibn Khalduns historieverk.
Orosius' bruk av kilder.
De «kildene» som Orosius benyttet har vært gransket av T. de Morner. Utover Det nye og Det gamle testamente, har han sannsynligvis gransket skriftene til Cæsar, Livius, Justinus, Tacitus, Suetonius, Florus og en kosmografi, foruten at han har stor gjeld til Den hellige Hieronymus' oversettelse av tekstene til Eusebius.


9. etappe i Tour de France 2005.
Info.
En mellomhard etappe med flere stigninger de første kilometerne. Den nye klatrekongen Michael Rasmussen dro fra feltet etter bare 4 km og ble i den posisjonen helt til mål. Kun Dario Cioni fulgte Rasmussen ett stykke, men han måtte slippe noen km før den nest siste klatringen. Rundt 6 mil fra mål rev Christophe Moreau og Jens Voigt seg løs fra forfølgergruppen på seks mann som lenge hadde forsøkt å ta igjen Rasmussen, men de kom aldri nærmere dansken i tet. I den siste klatringen var Rasmussen ekstremt god og økte avstanden til samtlige konkurrenter. På det meste var ledelsen til Rasmussen på hovedfeltet på nesten 10 minutter, mens ledelsen på Voigt og Moreau hele tiden lå mellom 2.25 og 4.00 minutter. Stuart O'Grady var den eneste av de beste sprinterne som klarte å følge hovedfeltet i mål. Med det tok han inn hele 18 poeng på motstanderne i kampen om den grønne trøya og krøp helt opp i ryggen til Tom Boonen og Thor Hushovd. Etter etappen kunne Voigt overta den gule ledertrøyen fra Lance Armstrong, mens Rasmussen sikret seg et meget solid grep om klatretrøyen. Om man ser bort fra Moreau kom alle de store forhåndsfavorittene i mål med hovedfeltet.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Husseren-Wesserling (87,5 km)
2. mellomsprint i Oberbruck (131 km)
3. mellomsprint i Illhaeusern (162 km)
Klatretrøye.
Col de Grosse Pierre Kategori 3 (6,5 km)
Col des Feignes Kategori 3 (22 km)
Col de Bramont Kategori 3 (32,5 km)
Le Grand Ballon Kategori 2 (64 km)
Col de Bussang Kategori 3 (98 km)
Le Ballon d'Alsace Kategori 1 (115 km)
09


Johann Heinrich von Frankenberg.
Kardinal Johann Heinrich von Frankenberg
Johann Heinrich von Frankenberg (født 18. september 1726 i Gross-Glogau i det da østerrikske Schlesien, død 11. juni 1804 i Breda i Nederland) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Mechelen og Belgias primas 1759–1801.
Han ble kreert til kardinal i 1. juni 1778 av pave Pius VI.
På aktiv og kraftfull måte forsvarte han kirkens rettigheter overfor den såkalte "josefinismen", det kirkepolitiske system som keiser Joseph II av Østerrike utviklet og som gav staten full råderett i kirkelige anliggender.
Da Frankrike okkuperte Belgia nektet han å avlegge den lydighetsed som kleresiet var pålagt, og ble dermed sendt i eksil til Emmerich i Preussen i 1797.
Han deltok "ikke" på konklavet 1799-1800.
Han ble i 1801 tvunget av prøysserne til å forlate Emmerich, og dro da til fyrstedømmet Borken ved Münster. Men da det ble avskaffet dro han til Breda, der han døde.
Frankenberg, Johann Heinrich von
Frankenberg, Johann Heinrich von
Frankenberg, Johann Heinrich von
Frankenberg, Johann Heinrich von
Frankenberg, Johann Heinrich von
Frankenberg, Johann Heinrich von


Tommaso Maria Ghilini.
Tommaso Maria Ghilini (født 5. august 1718 i Alessandria della Paglia i Italia, død 3. april 1787 i Torino) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Belgia og denere tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal i 1. juni 1778 av pave Pius VI.
Ghilini, Tommaso Maria
Ghilini, Tommaso Maria
Ghilini, Tommaso Maria
Ghilini, Tommaso Maria


Carlo Giuseppe Filippa della Martiniana.
Carlo Giuseppe Filippa della Martiniana (født 19. juni 1724 i Torino i Italia, død 7. desember 1802 i Vercelli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop i Saint-Jean-de-Maurienne og senere i Vercelli.
Han ble kreert til kardinal i 1. juni 1778 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII.
Et møte han hadde med Napoleon i 1800 var med på å skape en ny fransk holdning til Den katolske kirke, noe som resulterte i Konkordatet i 1801.


Caversham.
Caversham er en landsby i Berkshire, England. Den var tradisjonalt en del av Oxfordshire, men i 1911 hadde Reading vokst så mye at den ble innlemmet i byen. Den regnes nå som en landsby innenfor den enhetlige myndigheten Reading. Landbyen ligger ved nordbredden av Themsen, på den andre siden av elven fra Reading sentrum.
Den ligger dels nede på sletten ved elven, og dels oppover i en bratt ås mot nord. Dette betyr at den er delt i to distinkte deler, kjent som Upper og Lower Caversham. Det ligger også et boligmråde lit utenfor, som ble bygget i et parkområde i 1960-årene. Dette er kjent som Caversham Park Village eller bare Caversham Park.
BBC Monitoring, avdelingen til BBC World Service som lytter til utenlandske sendinger og følger nyheter på internett og på trykk, ligger i Caversham. Det gjør også BBC Written Archives Centre.
I middelalderen var stedet et demesne styrt av William Marshal (død 1219 i Caversham).


Jamie Vincent.
Jamie Vincent (født 18. juni 1975 i London) er en engelsk fotballspiller som spiller for Didcot Town F.C. på syvende nivå i ligasystemet.
Biografi.
Vincent startet sin fotballkarriere i Crystal Palace i 1993, og han var i denne klubben fram til 30. august 1996. Da ble han kjøpt av Bournemouth for £25 000. Klubben fra Sørvest-England hadde i sesongen 1994/95 hatt en 6-måneders utlånsavtale med Vincent, og var defor villig til å tilby han en kontrakt når de fikk muligheten.
I 1999 ble han kjøpt av Huddersfield Town for £500 000, og han debuterte for klubben fra Yorkshire den 3. april 1999 i en kamp mot Queens Park Rangers. To år senere ble Jamie Vincent kjøpt av Portsmouth for £800 000 pund. Han var i denne klubben fram til januar 2004, men var i 2003/04 sesongen en periode på utlån til Walsall.
Den 17. januar gikk han gratis til Derby County, og han var i denne klubben fram til januar 2006. Første del av 06 sesongen var han på utlån til Millwall. Den 31. januar 2006 gikk han gratis til Yeovil Town, men spilte ingen kamper. Etter en kort låneperiode i Millwall, gikk han gratis til Swindon Town sommeren 2006. Ved sesongslutt 2009 ble Vincent arrestert for mistanke om vold mot en kvinne etter å ha feiret at klubben unngikk nedrykk. Klubben forlenget ikke kontrakten.
Walsall signerte han samme sommer og etter en sesong, fikk han videre til Aldershot før han nå spiller for Didcot Town som spiller på sjuende nivå.


St. Moritz.
Sankt Moritz (italiensk "San Maurizio", retoromansk "San Murezzan", fransk "Saint-Moritz") er en alpelandsby med ca. 5029 innbyggere i den sveitsiske kantonen Graubünden. Den er berømt som kursted og vintersportssted. St. Moritz arrangerte olympiske vinterleker i 1928 og 1948.


Louis-René-Eduard de Rohan-Guéménée.
Louis-René-Eduard de Rohan-Guéménée (født 25. september 1734 i Paris i Frankrike, død 16. februar 1803 i Ettenheim i Baden i Tyskland) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Strasbourg.
Han ble kreert til kardinal 1. juni 1778 av pave Pius VI.
I det hemmelige konsistoriet den 13. februar 1786 publiserte paven for kardinalene et dekret der han suspenderte Rohan-Guéménée fra kardinalsverdigheten på grunn av den politisk-finansuielle skandalen knyttet til dronning Marie-Antoinette av Frankrikes halskjede. Han sa at han hadde gitt kardinal Rohan seks måneders frist til å bedre seg. Bakgrunnen var at kardinalen, som ønsket å gjenvinne tapt gunst hos dronningen som ikke hadde noen tanke for ham, var blitt lurt av en intrigemaker til å tro at han igjen hadde hennes gunst, og at hun ønsket at han på hennes vegne skulle kjøpe henne et kostbart diamanthalskjede. Dronningen mottok aldri smykket, og da hun ble klar over historien fikk hun kardinalen arrestert i august 1785 i Versailles og bragt til Bastillen. Pariserparlamentet frikjente ham, men hans prestisje hadde lidd skade.
Den 18. desember ble han gjeninnsatt i kardinalsverdigheten.
Ham motsatte seg sivilkonstitusjonen om kleresiet i Frankrike, og måtte derfor ta opp residens i Ettenheim i den tyske delen av sitt bispedømme.
Han fratrådte sitt bispeembede den 29. november 1801 for å underlette forholdet mellom kirke og stat etter konkordatsundertegnelsen mellom Pavestolen og Frankrike.
Han deltok "ikke" ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII.
Han var i slekt med kardinalene Armand Gaston Maximilien de Rohan de Soubise (kreert 1712), Armand-Jules de Rohan-Soubise-Ventadour (1747) og Louis-César-Constantin de Rohan-Guéménée-Montbazon (1761), alle sammen biskoper av Strasbourg.
Rohan-Guéménée, Louis-René-Eduard de
Rohan-Guéménée, Louis-René-Eduard de
Rohan-Guéménée, Louis-René-Eduard de
Rohan-Guéménée, Louis-René-Eduard de


Jens Voigt.
Jens Voigt (født 17. september 1971 i Grevesmühlen) er en tysk syklist som sykler for RadioShack-Nissan. Han har det meste av karrieren sin syklet for Team Saxo Bank (tidligere Team CSC), og før dette for Crédit Agricole. Jens Voigt er kjent for å være en svært offensiv rytter, og er ofte med i brudd.


Giovanni Cornaro.
Giovanni Cornaro (født 30. juni 1720 i Venezia i Italia, død 29. mars 1789 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 1. juni 1778 av pave Pius VI.
Han var fra en annen gren av den gamle Cordanoslekten som de andre Cornaro-kardinalene kom fra, skjønt de var alle hans fjerne slektninger: Kardinalene Marco Cornaro (kreert 1500), Francesco Cornaro (1527), Andrea Cornaro (1544), Luigi Cornaro (1551), Federico Cornaro (1585), Federico Baldissera Bartolomeo Cornaro (1626) og Giorgio Cornaro (1697).
Cornaro, Giovanni
Cornaro, Giovanni
Cornaro, Giovanni
Cornaro, Giovanni


Romoaldo Guidi.
Romoaldo Guidi (født 5. februar 1722 i Cesena i Italia, død 22. mars 1780 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 1. juni 1778 av pave Pius VI. Han mottok ingen høyere vigselsgrad enn subdiakonatet.
Guidi, Romoaldo
Guidi, Romoaldo
Guidi, Romoaldo


Wiesbaden-Biebrich.
Biebrich er en bydel i den hessiske hovedstaden Wiesbaden. Frem til den ble innlemmet i Wiesbaden i 1926, var Biebrich en egen by.
Historie.
Biebrich nevnes tidligst i 874 som Villa Biburc. Frem til det 20. århundre var den en småby og var sommerresidens for fyrstene og (siden 1806) hertugene av Nassau. De bygget det imponerende barokkslottet (1700-1744, arkitekter: Maximilian von Welsch og Friedrich Joachim Stengel) med omgivende landskapshaver (1817-1823 av Friedrich Ludwig von Sckell), den nåværende slottsparken, ved Rhinens bredder.
I det 19. århundre ble Biebrich et betydningsfullt industrisentrum i Rhein-Main-området. Etter første verdenskrig slet byen med pengenød og arbeidsløshet, og valgte å bli en del av den rike storbyen Wiesbaden. Idag er Biebrich Wiesbadens største bydel med ca. 35 000 innbyggere.
Personer.
Biebrich


Chesterfield FC.
Chesterfield Football Club er en engelsk fotballklubb fra Chesterfield som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1867, og ble valgt inn i The Football League i 1899. Klubben forsvant ut av The Football League i 1909, før de kom inn igjen i 1921. «The Spireites», som er kallenavnet til Chesterfield, spiller hjemmekampene sine på Proact Stadium. Byen Chesterfield ligger i den engelske regionen Øst-Midlands, omtrent fem mil nord for Derby, og to mil sør for Sheffield.


Bernardino Honorati.
Bernardino Honorati eller Onorati (født 17. juli 1724 i Jesi i Italia, død 12. august 1807 i Senigallia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Firenze og i Venezia. Senere ble han erkebiskop av Senigallia.
Han ble kreert til kardinal 23. juni 1777 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII.
Eksterne lenker.
Honorati, Bernardino
Honorati, Bernardino
Honorati, Bernardino
Honorati, Bernardino


Akropolis.
a> (oppe til venstre) og teateret til Herodes Atticus (nede til venstre).
Ordet akropolis (fra gammelgresk "ἡ ἀκρόπολις", sammensatt av "ἄκρος" – "ákros" («høyest, øverst») og "ἡ πόλις" (gammelgr. genitiv "-εως)" – "ʰē pólis" («bystat, by», dvs. «den øvre byen»)), er en betegnelse på høyborgen i de eldste greske byene, som i senere tid fikk templer, altere og statuer til ære for gudene. Mest kjent av akropolisene er akropolisen i Athen. Tidlige bosettere valgte høyereliggende områder for å kunne forsvare seg, vanligvis var dette en høyde med bratte sider. Disse tidlige festningene ble i mange deler av verden kjernen av store byer som vokste opp på det lavere området rundt.
Ordet «akropolis», selv om det har gresk opprinnelse og assosieres hovedsakelig med de greske byene (Athen, Argos, Theben og Korint med sitt Akrokorint), kan generelt brukes om alle slike festninger (Roma, Jerusalem, Bratislava, mange i Lille-Asia eller til og med Castle Hill i Edinburgh).
Det mest berømte eksemplaret er akropolisen i Athen som på grunn av sine historiske assosiasjoner og de berømte bygningene som ble satt opp på den, vanligvis er kjent uten presisering som «Akropolis».
På grunn av sin klassiske gresk-romerske stil har ruinene av Mission San Juan Capistranos «Great Stone Church» i California i USA blitt kalt den «amerikanske akropolis».
Andre deler av verden utviklet andre navn for høye festninger eller alcázar som ofte forsterket en naturlig sterk posisjon. I det sentrale Italia klynger mange små landsbysamfunn seg til foten av en befestet bebyggelse kjent som «La Rocca» til samfunnet.
Begrepet "akropolis" er også brukt for å beskrive det sentrale komplekset av overlappende strukturer som plazaer og pyramider i mange mayabyer som Tikal og Copán.


New Zealands politiske system.
Representantenes hus, New Zealands parlament
New Zealands politiske system er et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk styreform. Det grunnleggende systemet er basert på det britiske, selv om det er foretatt betydelige modifikasjoner. Elizabeth II av Storbritannia er statsoverhode, men oppgavene som statsoverhode ivaretas til daglig av en generalguvernør. Den praktiske politikken utøves av en statsminister og en regjering, som utgår fra et folkevalgt parlament.
Grunnlov.
New Zealand har ingen formell skriftlig grunnlov. I stedet har man en samling dokumenter, inklusive enkelte lover fra det britiske og newzealandske parlament, Waitangitraktaten fra 1840, og en allmenn enighet om politiske prosedyrer kalt "constitutional conventions". I 1986 ble flere områder ofte forbundet med en grunnlov vedtatt i en lov kalt "Constitution Act 1986". Fra tid til annen har det vært reist forslag om å skape en formell grunnlov, men så langt har det ikke blitt noe av.
Monarki.
New Zealands statsoverhode er Dronningen av New Zealand. For tiden er dette Elizabeth II. Landets monarki har vært atskilt fra det britiske siden 1953, da en lov kalt "New Zealand Royal Titles Act of 1953" ble vedtatt. Alle handlinger fra dronningens side i New Zealand blir gjort under navnet "Dronning av New Zealand", ikke "Dronning av Storbritannia". Til daglig blir de monarkiske funksjoner ivaretatt av generalguvernøren ("The Governor-General of New Zealand"). For tiden er Jerry Mateparae generalguvernør. Generalguvernøren blir oppnevnt av dronningen etter anbefaling av New Zealands statsminister.
Det har tidvis vært forslag om å avskaffe monarkiet og erstatte dette med en republikk. I motsetning til sin nabo Australia har ikke New Zealand avholdt en folkeavstemning over spørsmålet.
Maorifolket har et parallelt kongehus, med representasjonsoppgaver i politiske og kulturelle sammenhenger.
Utøvende makt.
a>, statsminister og leder for det konservative "National Party"
Den newzealandske regjeringen kalles kabinettet. Dette har utøvende makt og er ansvarlige overfor parlament. Statsministeren, som er leder for det politiske partiet eller koalisjonen av partier som har majoriteten av seter i parlamentet "House of Representatives", er leder for kabinettet. Alle kabinettministre må være medlemmer av parlamentet, "Member of Parliament" (forkortet "MP"), og har et kollektivt ansvar overfor det.
Lovgivende makt.
New Zealand har et parlamentarisk organ, det 120 seters "House of Representatives". Parlamentet velges for en periode på tre år. Den sittende regjering kan utskrive nyvalg når den måtte ønske innen treårsperioden er over.
Siden 1996 har landet hatt et valgsystem som i hovedsak er basert på proporsjonal representasjon, men som kalles "mixed member proportional system" (MMP), fordi representantene enten er valgt som representant fra en partiliste i en valgkrets med flere mandater eller direkte ved flertallsvalg i enmannskretser.
Maoriene har en del egne seter i nasjonalforsamlingen. Bare maorier kan stille til valg og avlegge stemme i disse valgkretsene, men kan også i stedet stille til valg og avlegge stemme i ordinære valgkretser. Flere maorier er innvalgt i parlamentet på ordinær måte.
Stemmerettsalderen i New Zealand er 18 år. Kvinner fikk stemmerett i 1893. New Zealand var det første land i verden som innførte kvinnelig stemmerett.
Det siste valget på New Zealand fant sted 8. november 2008.


Chesterfield.
Chesterfield er en markedsby og et administrativt distrikt i Derbyshire, England. Den ligger ved stedet hvor elvene Rother og Hipper møtes.
Byen fikk sitt markedscharter fra kong Johan uten land i 1204. Den vokste sakte men sikkert frem til det 19. århundre, da den fikk velstandstider på grunn av jernbanen. Chesterfieldlinjen, som var en del av North Midland-linjen mellom Derby og Leeds, ble påbegynt av George Stephenson i 1837. Under konstruksjonen oppdaget man en stor kullåre. Stephenson startet opp et gruveselskap, som tok ut både kull og jernmalm i området. Stephenson bodde i Tapton House i Chesterfield resten av livet, og er gravlagt i Trinity Church.
Byens mest kjente landemerke er spiret til kirken Saint Mary and All Saints. Det kalles «det crooked spire» («Det skjeve tårnet») og oppen lener seg nesten 3 meter til siden i forhold til tårnets midtpunkt. Dette skyldes antagelig bruk av vått tømmer eller for få støttestag. Mer fargerike forklaringer er at spiret var så sjokkert over å høre at en jomfru giftet seg i kirken, at det bøyde seg for å se nærmere på det, eller at en smed i Bolsover skodde Djevelen feil, og at Djevelen så i store smerter hoppet over tårnet og slo det ut av stilling.
Boremaskinene som ble brukt under konstruksjonen av Kanaltunnelen ble laget i Chesterfield av Markham & Co., som nå ikke lenger har noen lokaler der.


Bolsover (distrikt).
Bolsover er et administrativt distrikt i Derbyshire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret, byen Bolsover. Distriktet ble opprettet 1. april 1974, da Bolsover bydistrikt ble slått sammen med landdistriktene Balckwell og Clowne.


Bolsover.
Bolsover er en by i Derbyshire, England. Den er administrasjonsby for distriktet Bolsover, og størsteparten av distriktets omkring 70 000 innbyggere bor i byen.
Bolsover slott ble først reist i normannisk tid, og var opprinnelig sete for Peverilslekten. Den første Peveril var sønn av Vilhelm Erobreren. Det første slottet er ikke bevart, og det som står i byen nå er fra 1613.
Kullgruvedrift var tidligere viktigste næringsvei, men som ellers i England har det gått nedover med denne industrien og Bolsover Colliery stengte i 1993.


Festning.
Mehrangarh Fort i Jodhpur (Rajasthan, India)
Festning er militære konstruksjoner og bygninger beregnet til forsvar i krig. Mennesker har bygget defensive konstruksjoner i mange tusen år og i ulike komplekse utgaver. Det gir en forsvarer mulighetene til å utnytte sine ressurser, vanligvis mannskaper og våpen, bedre. Festningen sørger for å utnytte terrenget og omgivelsene på en bedre måte. Begrepet kommer fra latin, "fortis", «sterk» og "facere", «å lage».
Festningsverk deles vanligvis inn i to grupper, nemlig permanente festningsverk og feltbefestninger. Permanente festningsverk blir vanligvis bygget i fredstid med de ressurser en stat har; og er som regel kraftige bygningsverk i sten eller betong. Feltbefestninger er midlertidige stillinger som bygges av styrker under krig og med forgjengelige materialer, som tømmer. Det er og en mellomkategori som kan kalles semipermanente festningsverk. Slike blir bygget hvis en under en krig ønsker å beskytte et område så godt en kan, og har tid og ressurser til det.
Middelalderfestninger ble vanligvis utdatert da kanonene kom i det 14. århundre. Festningsverk i stål og betong fikk en renessanse i det 19. århundre, men utviklingen i moderne krigføring siden den første verdenskrig har i hovedsak gjort festninger overflødige. Kun dype underjordiske bunkere kan fremdeles gi noe beskyttelse i moderne krigføring. Mange historiske festningsverk har i moderne tid blitt store turistattraksjoner, som for eksempel Oscarsborg festning.
Befestning.
Befestning er et militært begrep som referer til å forbedre eller bedre et områdes betingelser for å forsvare det eller å gjøre det vanskeligere å erobre. Befestning er ikke nødvendigvis en festning, men kan i enkelte tilfeller være det. Dette kan gjøres ved å gjøre terrenget vanskelig å komme gjennom for angriperen, samt å lage kunstige anlegg for forsvareren, for eksempel dekningsrom og festningsanlegg. Dette siste er både for å beskyttere forsvareren og hans materiell og forsyninger, samt å gi bedre betingelser for å bruke forsvarsvåpnene. Et eksempel på dette kan være gode skuddfelt. Se også skyttergravskrig
Teknisk oppbygging.
Festninger er ofte plassert på dominerende punkter i terrenget. Terrenget og de naturlige hindringene er utbedret med steinmurer, palisader eller jordvoller som danner den ytre grensen for hovedfestningen. Disse skal gjøre det vanskeligere for fienden å angripe. Terrenget utenfor den ytterste muren eller vollgraven kalles glacis. Dette ble planert slik at forsvarerne uhindret kunne beskyte fienden.
Grunnplanen til de fleste festninger opp til og inkludert middelalderen var oftest enkle. De besto av en enkel geometrisk form. To hovedsystemer fantes, "bastionsystemet" og "tenaljesystemet".
Bastionsystemet.
I bastionsystemet er festningen en kvadrat, femkant eller åttekant. Uregelmessige femkanter stikker ut fra hovedomrisset. Disse heter "bastioner", og er plassert der det er hensiktsmessig, ofte i brytningspunktene. Mellom bastionene går forbindelsesmurer kalt "kurtiner". Fra bastioner kunne kanoner "bestryke" (skyte) langsetter kurtinene.
Kurtinmurene kunne være rette eller krenellerte. Noen ganger sprang lavere forsvarsverker, kalt "kaponier", ut fra muren ("eskarpen") mot vollgraven.
Tenaljesystemet.
I tenaljesystemet er omrisset stjerneformet. Spissene som vender utover kalles "tenaljer".
Snitt gjennom festningsverket.
center
center
Vest-Europa.
Bilde av Krak de Chevaliers hvor man tydelig ser mellomrommet mellom de to murene.
Inngangen til en bunker i Maginotlinjen
I Vest-Europa startet utviklingen av festningsverk med antikkens Roma. Romerne laget sin enkle "castra", et rektangel i mur med rette hjørnetårn og halvrunde tårn, kalt "rondeller", i kurtinene. Etter romerrikets fall går utviklingen videre i Østromerriket. Her kom vindebroen, fallgitter, og utkragede tårn med krenelering og skyteskår. Utviklingen gikk fram til Bysants i 1453 blir erobret av tyrkerne.
Da maurerne begynte erobringen av Spania i 711, overtok de de gamle romerske castrum. Deres ledere flyttet inn i disse. Perioden mellom 700 og 1200 ble høydepunktet i festningsbyggingens historie. I perioden fram til 1492 blir det i Spania reist 3 000 festninger og 10 000 befestede steder. Da ble punktum satt ved at spanierne omsider fikk erobret tilbake sitt gamle land. Også i Frankrike er det stor byggeaktivitet.
Et typisk trekk er et stort og kraftig forsvarstårn, kalt "donjon", som blir plassert i sentralt i festningen. Denne blir også brakt til England med Wilhelm Erobreren. Han begynte i 1078 med White Tower i London og Windsor Castle. Denne konstruksjonen er egentlig en videreføring av normannerenes "motte-and-bailey", et enkelt festningsverk som var lett å sette opp. Det besto av et område med en grøft rundt og en oppkastet høyde inni. På toppen av høyden lå gjerne et trekastell. Senere gikk man over til å bygge i mur.
Fra 1277, når Edvard I erobret Wales, gikk festningsbyggingen framover. Man begynte å bygge for forsvar i dybden, med den ene muren på utsiden av den andre. Det bygges også selvstendig portbygninger som kan fungere også etter at hovedfestning er falt. Et eksempel er Harlech Castle med sine to rondeller på hver side av en lang passasje som inngang.
Fra korstogene mellom 1096 og 1291 får man i Vesten også nye impulser til festningsbygginingens kunst. Korsfarernes første festninger var enkle rektangler, men senere blir de mer kompliserte. Et trekk var også å flytte donjonen, som opprinnelig var innerst, ut i den ytterste muren. Den kunne da også fungere mer offensivt. Krak de Chevaliers i Syria er et eksempel på senere store anlegg med konsentriske murer.
Da kruttvåpen kom i allmenn bruk rundt 1350 ble festningenes karakter endret for alvor. Kruttvåpnene var til å begynne med ikke så imponerende, men raske forbedringer, slik som at steinkuler ble byttet ut med jernkuler, påvirket festningenes konstruksjon. Høye tårn var lite motstandsdyktige mot kruttartilleri, og ble erstattet av lavere utbygg, kalt bastioner. Disse ga også bedre plass enn tårnene for kanoner. Festningene måtte derimot ikke være "for" lave, for da mistet man oversikt over terrenget rundt. For å skjule festningen og gjøre den mer motstandsdyktig så bygget man opp terrenget rundt, glasien, mot murene.
Det var i Italia den nye generasjonen festninger også ble tatt fram. Fra Italia tok ingeniørene med seg bastionfestningene til England, Frankrike og Nederlandene, dit de reiste for å jobbe. Allerede rundt 1500 hadde Castel Sant Angelo i Roma blitt bygget ut med bastioner. Yarmouth Castle sto ferdig i 1546 og Antwerpens Citadel sto klart i 1568. Disse danner mønster, og rundt 1600 kommer trendene også til Norge, med utenlandske ingeniører og arkitekter.
I Nederland ble også den nye teknikken forbedret. Foranledningen var den nederlandske frigjøringskampen mot de spanske habsburgerne. Rike nederlandske borgere hadde råd til å sette opp festninger med jordvoller. Disse lå langs angrepsaksene langs landets mange kanaler og elver.
Bøker ble også skrevet om det nye fagfeltet. I 1587 utga Daniel Speckle fra Strassbourg verket "Architectura von Vestungen" hvor han beskrev åtte systemer for å bygge festninger. Ingeniøren Fransesco di Marchi fra Italia utga i 1599 et verk kalt "Architecttura Militare". I dette kan man se avviklingen av runde tårn.
Mot slutten av 1500-tallet fikk man det som kaltes den nederlandske skole. Maurits av Nassau, prins av Oranien hadde stor påvirkning på denne. Kjennetegn er brede og lave festninger, noe som var grunnet at Nederland er flatt land hvor man ikke trengte høye festningsmurer for å ha godt utsyn.
Den mest kjente festningsbyggeren var Sebastian Vauban (1633–1707) fra Frankrike. Han hadde ansvaret for å bygge 33 festninger, og utbedret 300. Alle hans 53 beleiringer var vellykkede. Et kjennetegn for hans arbeid var en dobbelt ring av kanaler eller vollgraver rundt festningene han anla. Slik ble ikke festningen nødvendigvis tatt selv om den ytre ringen av bastioner ble tatt.
Andre kjente festningsbyggere var svensken Erik Dahlbergh (1625–1703), nederlenderen Menno van Ceohoorn (1641–1704) og René de Montalembert (1714–1780). Den siste av disse er kjent for publikasjonen "La fortification perpendiculaire" fra 1766, hvor han innførte tårn med kasematter og plasserte kanonene i flere høyder og tettere sammen. Hans idéer hadde lang fartstid, og var i bruk i Europa til langt ut på 1800-tallet.
På 1800-tallet kom også "det prøyssiske system". Kjennetegnet her var mangel på bastioner. De ble erstattet kapionerer, små separate tårn som hadde skyteskår som kunne bestryke vollgraven og veggene. De byene som tok systemet i bruk anla en sagtakket linje med voller. Köln og Mainz benyttet dette systemet. Paris hadde også et slikt festningsverk, men i krigen i 1870–71 var det til ingen nytte.
En rekke forbedringer gjorde store omveltninger i festningkunsten. Rundt 1850 kom baklademekanismen for kanoner, og rundt 1870 så kom sprenggranatene. Samtidig begynte man å utvikle teknikker for indirekte ild, altså hvor man ikke behøvde å se målet fra standplassen. Alt dette bidro til det franske nederlaget ved Paris.
Maskingeværer og annen teknologi førte en periode til at forsvaret ble uforholdsmessig kraftigere enn angrepet, noe som ledet til skyttergravskrigen under første verdenskrig. Stridsvognene kom på banen, men fikk ikke vist sitt fulle potensial under krigen. Dette ledet til en større interesse for linjeforsvaret, noe som blant annet førte til konstruksjon av den svært kostbare franske Maginotlinjen. Denne ble raskt omgått og erobret i 1940. Samme skjebne led den antatt kraftige belgiske befestningen Eben Emael. Den ble tatt av et lite antall glidefly som satt ned 87 soldater på taket av festningen.
Etter dette hadde festninger to roller. Den ene var politisk, for å markere en stats interesser eller overmakt i et område. Den andre var som kystfestninger, som var relativt vanlig fram til presisjonsvåpen gjorde enhver festning umoderne på 1980-tallet.


Sura.
Sura (سورة) er det arabiske uttrykket for «kapittel» i Koranen. Hver sura er delt inn i aya (også "ayat"), eller «vers». Suraene er organisert slik at de lengste står først i Koranen, mens de korteste står lengst bak. "Åpningssuraen" er et unntak fra dette prinsippet.
Suraene blir også sorterte etter om de er åpenbart for Muhammed mens han oppholdt seg i Mekka, eller i Medina. Mekka-suraene er eldre enn Medina-suraene.


DGPS.
Differensiell GPS (DGPS) er en utvidelse av GPS-systemet. DGPS bruker et nett av landbaserte referansestasjoner til å kringkaste forskjellen mellom posisjonene angitt av satellittsystemet og den faktiske posisjonen til stasjonene. DGPS var spesielt nyttig da GPS systemet ble degradert ved "Selective Availability", siden DGPS da kunne forbedre nøyaktigheten til rundt +/÷ 5–10 meter. DGPS-nettverket har stort sett blitt utviklet av finske og svenske maritime myndigheter for å forbedre navigasjonsnøyaktigheten i kystfarvann.
"Selective Availability" ble slått av i år 2000, og med det nye europeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo som er forventet operativt i 2013 vil nytten av DGPS ytterligere reduseres.


Rådhuset i Trondheim.
Det nye Rådhuset i Trondheim ligger i Munkegata 1 og er i dag møtelokale for bystyret, formannskapet og arbeidsplass for kommunens sentraladministrasjon. Bygningen som ble tegnet av arkitektene Lars Solberg og Johan Christensen og er en stor toetasjers bygning i nyrenessansestil. Bygningen har to korte sidefløyer og en bred midtrisalitt. Rådhuset rommer også en stor del av Trondheim bys kunstsamlinger, blant annet ordførergalleriet.
Historie.
Rådhusets historie kort skissert på en plakett
Det nye rådhuset ble oppført i 1895–96 som tilholdssted for Trondhjems Tekniske Læreanstalt. Etter at den ble avviklet tok Trondhjems tekniske mellomskole over. Den hadde tilhold i bygningen frem til 1929, da den ble overtatt av kommunen. Etter en omfattende ombygging ved arkitekt Carl J. Moe flyttet byens administrasjon inn i 1930.


Jan Ullrich.
Jan Ullrich (født 2. desember 1973 i Rostock) er en tidligere tysk landeveissyklist. I 1997 vant han som første tysker Tour de France. Fem ganger har han kommet på andre plass i Tour de France. Han vant Spania Rundt i 1999. I tillegg er han blitt individuell verdensmester i temporitt to ganger, og han vant landeveisrittet på sykkel under OL 2000 i Sydney.
Lag.
Etter at Ullrich forlot Telekom i i 2002 gikk han til det nystiftede laget Team Coast. Dessverre hadde Coast problemer med finansieringen, og skiftet navn til Team Bianchi våren 2003. Etter at Team Bianchi ble lagt ned senere på året, forsonet han seg med Team Telekom-ledelsen og kom tilbake til sine gamle lagkamerater under det nye lagnavnet T-Mobile.
Dopingskandalen.
I juni 2006 ble det kjent at syklister som Ullrich, Ivan Basso, Joseba Beloki, Roberto Heras, Francisco Mancebo, Tyler Hamilton og Santiago Botero alle er nevnt i en dopingrapport fra spanske myndigheter.
30. juni 2006 ble det kjent at Ullrich og lagkamerat Oscar Sevilla, samt lagleder Rudy Pevenage, ble suspendert av sitt eget lag T-Mobile Team. Laget skal ha fått beskjed fra Tour-arrangørene om at alle er involvert i dopingetterforskningen som har foregått i Spania. Storfavoritten i det årets Tour de France Ivan Basso, var også involvert i dette. Basso ble også suspendert fra sitt lag Team CSC. Jan Ullrich sa i 2007 at han legger opp.
Ullrich har vært involvert i dopingbruk før også. I 2002 ble han utestengt i seks måneder etter å ha blitt tatt for bruk av amfetamin. Ullrich hevdet han hadde tatt amfetaminet på en fest, og at han angret veldig på det han hadde gjort. Dessuten var han i en svært tung periode da han dopet seg. Han hadde slitt med kneskader og hadde dessuten alvorlige problemer med kjæresten og var derfor mer mottagelig for å prøve et slikt "partydop". Disse faktorene, samt hans påstand om at han ikke hadde gjort det for å bedre sykkelprestasjonene sine, medvirket til at straffen ble såpass kort.
Laget hans, Telekom, var selvsagt ikke fornøyde med amfetaminbruken hans, og straffet ham også. Ullrich var misfornøyd med måten lagledelsen hadde håndtert saken, og forlot derfor Telekom før 2003-sesongen.


Victoria and Albert Museum.
 Victoria and Albert Museum (V&amp;A) er et museum i Kensington i Vest-London. Det ble etablert i 1852 som "The Museum of Manufactures", og i 1854 omdøpt til "South Kensington Museum". I 1899 fikk det dagens navn, til ære for dronning Victoria av Storbritannia og hennes gemal prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. 
Dette museet ble ansett som den vestlige verdens første kunstindustrimuseum, og ble stiftet for å fremme god formgivning eller design i fremstillingen av ulike gjenstander til bruk særlig i hjemmene. De norske kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim ble opprettet etter mønster av Victoria and Albert Museum.
Museet ble opprettet ved hjelp av midler fra Verdensutstillingen i London (1851). Museets første direktør var sir Henry Cole. I de første årene ble det lagt stor vekt på at dette museet skulle være noe annet enn et kunstmuseum som National Gallery, og det skulle heller ikke først og fremst være en akademisk institusjon slik som British Museum. Allerede i 1858 begynte museet å ha kveldsåpent enkelte dager, slik at folk fra arbeiderklassen skulle kunne besøke utstillingene etter endt arbeidsdag, og studere gjenstandene i samlingene for å lære seg prinsippene for god formgivning.
I dag rommer Victoria and Albert Museum gjenstander fra såvel Amerika, Nord-Afrika, Asia som Europa, og samlingene omfatter såvel husgeråd som hele interiører, smykker og klær, skulpturer og tegninger, trykk og fotografier, for å nevne noe.


George Hincapie.
George Hincapié Garcés (født 29. juni 1973 i Queens i New York) er en amerikansk tidligere profesjonell syklist. Han er kanskje mest kjent som hjelperytter for den syvdobbelte Tour de France-vinneren Lance Armstrong. Hincapie har imidlertid også flere seire selv, blant annet fra Gent-Wevelgem i 2001 og Kuurne-Brussel-Kuurne i 2005. Han vant også 15. etappe i Tour de France 2005. Han regnes alltid blant favorittene i klassikere som Paris-Roubaix og Flandern rundt.
Hincapie syklet for Motorola (1994–1996) og US Postal/Discovery Channel (1997–2007). I 2008 og 2009 syklet han for Team High Road/Team Columbia, før han gikk over til BMC Racing Team.


Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha.
Ernst I (født 2. januar 1784, død 29. januar 1844) var hertug av Sachsen-Coburg-Saalfeld og senere Sachsen-Coburg-Gotha. Han var sønn av hertug Franz Friedrich av Sachsen-Coburg-Saalsfeld (1750–1806) og grevinne Augusta Reuss zu Ebersdorf und Lobenstein (1757–1831).
Den 3. juli 1817 ble han gift med prinsesse Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg. De fikk to barn: Hertug Ernst II av Sachsen-Coburg-Gotha og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha, gift med dronning Victoria av Storbritannia.
Ernst ble skilt fra sin første kone i 1826. Han giftet seg på nytt med sin niese, hertuginne Marie av Württemberg (1799–1860) i Coburg.


Sion (norsk borg).
Fjellet hvor Sverresborg er plassert.
Sion, Zion eller Sverresborg var en borg i Nidaros. Borgen ble oppført på en høyde vest for byen av kong Sverre Sigurdsson for å forsvare Nidaros (i dag Trondheim) mot fiendtlig angrep. Navnet sies å komme fra kong Davids borg i Jerusalem, men kan like gjerne stamme fra det norske ordet "sjon", som betyr vidt utsyn.
Bakgrunnen, krigen mot Heklungene.
Det ene av to store steinhus som utgjorde portrommet.
Den nordøstlige steinmuren under rekonstruering.
I 1177 ledet Sverre Sigurdsson, som ble konge av Norge i perioden 1184 til 1202, birkebeinerne til Trøndelag, hvor Sverre ble mottatt som konge ved Øretinget i juni måned. Dette var en viktig symbolsk hendelse siden nye norske konger tradisjonelt ble valgt ved tinget. Etter dette forflyttet birkebeinerne seg lenger sør og overvintret i Østerdalen, hvor de neste vår dro tilbake til Trøndelag og begynte et angrep på byen Nidaros (senere Trondheim). Birkebeinerne tapte slaget og ble tvunget til å rømme sørover inntil de møtte og beseiret regjerende konge Magnus Erlingsson og hans armé ved Ringerike. Oppildnet av denne seiren dro birkebeinerne nordover til Trøndelag igjen og forble i Nidaros vinteren 1178.
Våren 1179 ankom Magnus Erlingsson med sin armé, og slaget mellom Magnus og Sverre sto 19. juni i det som i dag er kjent som slaget på Kalvskinnet. Sverre Sigurdsson vant slaget med klar margin og strammet dermed sitt grep om Trøndelag.
Magnus Erlingsson og hans heklunger angrep Trøndelag igjen våren 1180. Sverre Sigurdsson holdt Trøndelag fra Nidaros, som på den tiden var beskyttet av trepalisader som strakk seg fra Nidelva til fjorden over halsen av halvøya ved Ila, som forbinder byen med resten av fastlandet. I slaget på Ilevollene måtte Magnus Erlingsson og heklungene igjen se seg slått.
De to styrkene møttes igjen tidlig i 1181 i slaget på Nordnes, noe som resulterte i en mindre seier for Sverre Sigurdsson, men Magnus Erlingsson utnyttet siden det faktum at Sverre var borte fra Trøndelag til å overfalle og brenne ned birkebeinernes flåte. Sverre Sigurdsson ble derfor tvunget til å returnere med fare for å risikere å miste sitt eneste sikre fotfeste. Sommeren 1182 gjorde Magnus Erlingsson et forsøk på å ta Nidaros ved beleiring, men ble drevet tilbake med store tap da birkebeinerne gikk til et overraskende motangrep om natten.
Byggingen av borgen.
Siden det var behov for et sikkert oppholdssted når Sverre Sigurdsson var i Nidaros, ble det bestemt å bygge en uinntakelig borg strategisk plassert over byen. Byggingen av landets første steinborg startet vinteren 1182–83 som forsvar mot fienden. Borgen ble bygget av stein og noe treverk oppe på et steilt fjell som gjorde borgen lett å forsvare, selv med få menn. Stein til byggingen ble hentet ut bare 600 meter fra borgen, fra et steinbrudd som ble anlagt da byggingen av Nidarosdomen ble påbegynt. Siden erkebiskopen var i eksil i England, hadde byggingen av Nidarosdomen stagnert, og derfor var både murere og steinhoggere ledige for oppdrag. Byggingen av borgen gikk derfor raskt og allerede til påske 1183 flyttet Sverre Sigurdsson og hans menn inn.
Borgens utseende.
Utgravningene fra 1936 og 37 viste at borgen hadde inngang mot sør gjennom et kraftig fremspringende porttårn. På hver side av tårnet lå en steinbygning, den ene huset mest sannsynlig Kongens hall og kammer. Rundt resten av fjellplatået (50 x 80 meter) var det bygd en solid ringmur. Man går ut i fra at det var flere bygninger på platået, enten frittstående eller langs ringmuren av treverk og torvtak.
Krigen mot baglerne.
Sjøslaget ved Fimreite i 1184 ble det endelige slaget mellom birkebeinerne og heklungerne. Magnus Erlingsson druknet, og Sverre Sigurdsson ble etter seks år med kamper den nye kongen av Norge. Likevel varte ikke freden lenge, fordi i 1188 ble Nidaros igjen angrepet mens kong Sverres menn gjestet byen. Hans motstandere, kuvlungene, stormet inn i byen, noe som resulterte i et blodbad og ødeleggelse av blant annet kong Sverres borg, som ble røvet for alt gods, revet og satt fyr på før angriperne forlot byen. Borgen ble siden gjenoppbygd av birkebeinerne mellom 1190 og 1194, men ødelagt på nytt av baglerne i 1197.
Borgens videre skjebne.
Det er ikke presist kjent når borgen ble restaurert, men ifølge Sverresagaen skulle borgen ha blitt restaurert rundt 1198. Sverre Sigurdsson døde for øvrig i Bergen den 8. mars 1202, og det siste man hører om Sverresborg er at borgen først ble gjenoppbygd av hans sønnesønn kong Håkon Håkonsson, før han i 1263 lot borgmurene rive fordi den hadde forfalt i den fredstiden som hadde fulgt gjenoppbyggingen og at den ikke lenger hadde noen større betydning.
Ikke før i 1909 ble det foretatt arbeider rundt borgen med det formål for å opprette et folkemuseum. Dette museet ble offisielt grunnlagt i 1913 under navnet Trøndelag Folkemuseum.
I følge sagaen rundt krigen mot baglerne i 1197 skal en død birkebeiner ha blitt kastet ned i brønnen på festningen med det formål å forgifte drikkevannet, altså en tidlig form for biologisk krigføring. Under utgravningene som ble ledet av arkitekt Gerhard Fischer og som foregikk mellom 1936 og 1937, ble det funnet en skjelett under en stein nede i brønnen som ikke ble fjernet av arkeologene.
Borgknausen og høydeplatået ble også strategisk viktig under andre verdenskrig, da den ble befestet av tyskerne.


Joe DiMaggio.
Joseph Paul DiMaggio (eg. "Giuseppe Paolo DiMaggio", født 25. november 1914 i Martinez, California, død 8. mars 1999 i Florida av lungekreft) var en amerikansk legendarisk baseballspiller. Han spilte hele sin karriere for New York Yankees.
Di Maggio giftet seg med Marilyn Monroe 14. januar 1954. 274 dager senere tok hun ut separasjon.


Ernst II av Sachsen-Coburg-Gotha.
Ernst II (født 21. juni 1818 i Coburg, død 2. august 1893 i Reinhardsbrunn ved Gotha) var hertug av Sachsen-Coburg-Gotha. Han overtok regenskapet over dobbelthertugdømmet etter sin far i 1844. I Tyskland er han særlig kjent for sin deltagelse i sjøslaget mot Danmark under den slesvig-holstenske krig i 1849, der han ledet tyske forbundstropper ved Eckernförde.
Hans regjering var til å begynne med preget av en politikk som representerte interessene til det liberale borgerskap. En rekke borgerrettigheter fra Frankfurt-konstitusjonen, som forenings- og forsamlingsfrihet, ble innført i de to hertugdømmenes felles grunnlov i 1852. Også den almene stemmenretten uten klasseinndeling for mannlige statsborgere over 25 år, som hadde blitt innført ved den mislykkede marsrevolusjonen i 1849, ble bekreftet i grunnloven. Ernst II var en av de viktigste personene innen den tyske liberale nasjonalbevegelsen, og søkte en fornyelse og enighet i forholdet mellom det tyske folket. Under hans beskyttelse ble i 1860 i Coburg den første tyske turn- og ungdomsfesten arrangert, i 1861 i Gotha den første "Schützenfest", og i 1862 i Coburg ble Deutscher Sängerbund grunnlagt. Alt dette var tiltak og organisasjoner var viktige i den tyske nasjonalbevegelsen.
På grunn av sitt nære forhold til andre herskerhus i Europa, bl.a. den britiske kongefamilien, profilerte han seg i opposisjon til Otto von Bismarcks politikk, men deltok likevel i den tysk-østerrikske krig i 1866 som Preussens forbundsfelle.
Innen kunst og kultur var han aktiv som både regissør og skuespiller, og komponerte bl.a. operaer som "Santa Chiara". Han var også venn og velgjører av den kjente forfatteren Gustav Freytag og valskomponisten Johann Strauss.
Hans ekteskap med prinsesse Alexandrine av Baden (f. 6. desember 1820, d. 20. desember 1904) forble barnløst, derfor ble han etterfulgt som hertug av Sachsen-Coburg og Gotha av sin nevø, Alfred, andre sønn av hans bror Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia.
Han grunnla bl.a. Gymnasium Ernestinum Coburg.


Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha.
Alfred av Edinburgh og Sachsen-Coburg-Gotha i admiralsuniform
Alfred Ernst Albert (født 6. august 1844 på Windsor Castle, Berkshire, England, død 30. juli 1900 på Schloss Rosenau, Coburg, Tyskland) var den tredje hertug av Sachsen-Coburg og Gotha.
Han var andre sønn av prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia. Hans tittel ved fødselen var prins av Storbritannia og Irland. Senere ble han hertug av Edinburgh, regjerende hertug av Sachsen-Coburg-Gotha, hertug av Sachsen, hertug av Jülich, Kleve og Berg, Engern og Westfalen, landgreve av Thüringen, markgreve av Meissen, fyrste av Henneberg, greve av Mark og Ravenstein, herre til Ravenstein og Tonna, greve av Kent, og greve av Ulster. Dessuten var han kongelig britisk og keiserlig russisk admiral, kongelig saksisk, keiserlig russisk og kongelig prøyssisk general og innehaver av et stort antall tyske og britiske regimenter.


Storbritannias forsvar.
Storbritannias forsvar består av tre forsvarsgrener med den offisielle betegnelsen "Armed Forces of the Crown". Øverstkommanderende er dronningen, mens Forsvarsministeriet har det politiske ansvaret.
Forsvaret har ansvar for å beskytte Storbritannia og dets oversjøiske territorier, fremme landets utvidede sikkerhetsinteresser og støtte internasjonale fredsbevarende operasjoner. Britiske styrker er aktive og faste deltagere i NATO og andre koalisjoner.
Forsvaret består av hæren, British Army, med 112 700 personell i aktiv tjeneste; flyvåpenet, Royal Air Force, med 53 400 i aktiv tjeneste; og marinen, Royal Navy, med 53 400 personell, inkludert marineinfanteriet Royal Marines. Storbritannia har ikke hatt verneplikt siden avskaffelsen av National Service i 1960.
Ved siden av Frankrike og Russland har Storbritannia en av de mest slagkraftige og omfattende militærstyrkene i Europa. Til tross for landets utstrakte militære evner, forutsetter senere forsvarspolitikk at enhver stor operasjon utføres som del av en koalisjon. Operasjonene i Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak kan alle ses som presedensskapende i denne sammenheng. Den siste relle krigen hvor Storbritannia kjempet alene var Falklandskrigen i 1982.


Marcantonio Marcolini.
Marcantonio Marcolini (født 22. november 1721 i Fano i Italia, død 18. juni 1782 i Fano) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie. Han var blant annet nuntius i Firenze.
Han ble kreert til kardinal 23. juni 1777 av pave Pius VI.


Guglielmo Pallotta.
Guglielmo Pallotta (født 13. november 1727 i Macerata i Italia, død 21. september 1795 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 23. juni 1777 av pave Pius VI.
Andre kardinaler i samme slekt var Giovanni Evangelista Pallotta (kreert 1587), Giovanni Battista Maria Pallotta (kreert 1629), og Antonio Pallotta (kreert 1823).
Pallotta, Guglielmo
Pallotta, Guglielmo
Pallotta, Guglielmo
Pallotta, Guglielmo


Bristol City FC.
Bristol City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1897, og ble valgt inn i The Football League i 1901. «The Robins», som er kallenavnet til Bristol City, spiller hjemmekampene sine på Ashton Gate i Bristol. Byen Bristol ligger i den engelske regionen Sørvest-England, omtrent 14 mil sør for Birmingham og sju mil øst for Cardiff i Wales. Foruten City huser byen også klubbens erkerivaler Bristol Rovers.


Gregorio Antonio Maria Salviati.
Gregorio Antonio Maria Salviati (født 12. desember 1727 i Roma i Italia, død 5. august 1794 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 23. juni 1777 av pave Pius VI.
Salviati, Gregorio Antonio Maria
Salviati, Gregorio Antonio Maria
Salviati, Gregorio Antonio Maria
Salviati, Gregorio Antonio Maria


Andrea Gioannetti.
Andrea Gioannetti O.S.B.Cam. (født 6. januar 1722 i Bologna i Italia, død 8. april 1800 i Bologna) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna.
Tidlig karriere.
Hans dåpsnavn var egentlig Melchiorre Benedetto Lucidoro Gioannetti, Andrea var det navn han fikk da han trådte inn i kamaldulenserordenen. Det skjedde i klosteret i Classe nær Ravenna i 1739.
Han ble etter grundig utdannelse lærer i teologi (1748) ved ordenens skoler, og personlig teolog for erkebiskopen av Ravenna, Ferdinando Romoaldo Guiccioli, i juni 1753. Deretter ble han abbed først ved klosteret i Classe (1763) og senere ved klosteret S. Gregorio al Monte Celio i Roma (1773).
Erkebiskop av Bologna.
Han ble titularbiskop av Emeria og utnevnt til administrator av Bologna den 20. januar 1776. Bispevielsen ble foretatt den 4. februar 1776 i Roma av kardinal Giovanni Francesco Albano. Den 15. desember 1777 ble han offisielt utnevnt til erkebiskop av Bologna.
Han ble kreert "«in pectore»" til kardinal den 23. juni 1777 av pave Pius VI, og dette ble publisert 15. desember 1777, samme dag som han ble erkebiskop av Bologna.
Bologna etter den franske innmarsj.
Den katolske kirke i Bologna ble hardt rammet av de politiske forandringer som fant sted etter general Napoléon Bonapartes franske okkupasjon av byen, som tok til med franske troppers innmarsj 19. juni 1796. De bragte med seg et nytt republikansk politisk system med bakgrunn i tankegodset fra den franske revolusjon, som var fiendtlig innstilt til religion. Byen ble først del av den franske klientstaten Den cispadanske republikk, som året etter, i 1797, gikk opp i Den cisalpinske republikk. Alle religiøse ordener og brorskap ble forbudt og oppløst, kirkens velferdsinstitusjoner og karitative verk ble sekularisert, og religionsfriheten ble innskrenket.
Kardinalens siste år.
Kardinal Andrea Gioannetti deltok ved det langvarige og vanskelige konklavet 1799-1800 på øya San Giorgio Maggiore i Venezia som til slutt valgte kardinal Giorgio Barnaba Luigi Chiaramonti til ny pave. Men Gioannetti døde få uker etter at valget var gjennomført. Det skulle ta to år før erkebispedømmet Bologna igjen skulle få erkebiskop, og det var ikke før med Napoleons fall i 1814 at normale kirkelige tilstander kunne gjenopprettes.
Gioannetti, Andrea
Gioannetti, Andrea
Gioannetti, Andrea
Gioannetti, Andrea
Gioannetti, Andrea
Gioannetti, Andrea


Huddersfield Town FC.
Huddersfield Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1908, og ble valgt inn i The Football League i 1910. «The Terriers», som er kallenavnet til Huddersfield Town, spiller hjemmekampene sine på Galpharm Stadium i Huddersfield. Byen Huddersfield ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, omtrent 30 km sørvest for Leeds. 2. Februar, 2005, ble navnet skiftet fra "Huddersfield Town Association Football Club" til "Huddersfield Town Football Club". Rivalene til Huddersfield er Leeds United AFC og Bradford City AFC.
Frem til 1994 spilte klubben på banen Leeds Road.
Town's styreleder, Ken Davy, er også styreleder i rugby laget "Huddersfield Giants". Dette har ført til delte meninger blant fansen, grunnet at han har en dobbelt rolle og at det er uklare finansielle avtaler mellom klubbene.


Giovanni Octavio Manciforti Sperelli.
Giovanni Octavio Manciforti Sperelli (født 22. februar 1730 i Assisi i Italia, død 5. juni 1781 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var blant annet nuntius i Firenze.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" 23. juni 1777 av pave Pius VI, publisert 11. desember 1780.
Manciforti Sperelli, Giovanni Octavio
Manciforti Sperelli, Giovanni Octavio
Manciforti Sperelli, Giovanni Octavio
Manciforti Sperelli, Giovanni Octavio
Manciforti Sperelli, Giovanni Octavio
Manciforti Sperelli, Giovanni Octavio


Vincenzo Maria Altieri.
Vincenzo Maria Altieri (født 24. november 1724 i Roma i Italia, død 10. februar 1800 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 23. juni 1777 av pave Pius VI, publisert 11. desember 1780.
Han trakk seg som kardinal den 12. mars 1798, dette le akaseptert av paven den 7. september samme år. Men under sedisvakansen etter Pius VIs død sendte han den 8. februar 1800 en tilbakekallelse. Ettersom han døde allerede to dager etter, fikk den ingen betydning.
Han var nevø til kardinalene Lorenzo Altieri (kreert 1690) og Giovanni Battista Altieri (1724).
Altieri, Vincenzo Maria
Altieri, Vincenzo Maria
Altieri, Vincenzo Maria
Altieri, Vincenzo Maria
Altieri, Vincenzo Maria


New Zealands geografi.
Satellittbilde av New Zealand fra 2002
New Zealand ligger i Oseania, sør i stillehavet og sør-øst for Australia, og består av to hovedøyer – Nordøya og Sørøya og mange mindre (se "Øyer i New Zealand"). De mest betydningsfulle av de mindre øyene er Stewart Island, Waiheke Island, Great Barrier Island og Chathamøyene. Landets totale areal er 268 680 km², og landets kystgrense er på 15 134 km.
Klimaet er temperert, med store regionale kontraster. Landet er preget av fjell med sletter langs kysten. 5,8 % av landet er dyrket mark og 6,44 % permanente avlinger. Landets viktigste naturlige ressurser er naturgass, jernmalm, sand, kull, tømmer, vannkraft, gull, kalksten. Det høyeste punktet er Mount Cook, som er 3 754 meter høyt. Det er vanlig med jordskjelv, men disse er som regel ikke alvorlige, og det er vulkansk aktivitet på øyene.
Landets hovedstad er Wellington, den sørligste hovedstaden i verden.
Politisk geografi.
New Zealands regioner (med grenser).
New Zealand består av 16 regioner, syv på Sørøya og ni på Nordøya. Det er også et stort antall øyer som ikke ligger innenfor noen administrative grenser. Chathamøyene er ingen region, selv om styret opptrer som en region under Resource Management Act. Kermadec Islands og de sub-antarktiske øyene blir styrt av noen få fra Department of Conservation.
Klima.
Typografisk kart over New Zealand
New Zealand ligger på Jordens sørlige halvkule, og har dermed sommer og vinter motsatt av den nordlige halvkule. New Zealand ligger i nærheten av Antarktis, hvor hullet i ozonlaget er stort, slik at landet er spesielt utsatt for UV-stråling.
Klimaet er temperert, med kalde vintre og svale somre, ganske likt klimaet i Norge. Når vinden kommer sørfra bringer den med seg kald arktisk luft, og på Sørøya kan det derfor forekomme snøstormer på vinteren. På Nordøya er det derimot sjeldent snø, og temperaturen er sjeldent under null, unntatt i høylandet ved vulkanene. Toppen av Ruapehu fungerer som et skisportsted i vinterhalvåret og hovedveien som forbinder Nordøyas sørlige og nordlige del er ofte lukket om vinteren på grunn av snø, ettersom den går gjennom høytliggende områder.
Den vanligste vindretningen i New Zealand er fra vest. Luften i vestavinden kommer fra Tasmania. Ved Tasmania blir vinden varmet opp, og på turen over Det tasmanske hav til New Zealand samler det seg opp mye fuktighet, slik at den er varm og fuktig når den treffer New Zealand. Dersom den treffer fjellkjeden på vestkysten av Sørøya, blir luften presset opp og dermed avkjølt, for å så være årsaken til kraftig land. Dette er årsaken til at landet er meget frodig. Ved sørspissen av Sørøya er det en regnskog ved navn Fiordland. Området er berømt for sine mange dype fjorder med navn som Milford Sound og Doubtful Sound, omgitt av nesten loddrette klippevegger. All nedbøren fører til rikelig av ferskvann, hvilket renner ut til havet gjennom New Zealands mange elver. Den lengste elva er Waikato River på Nordøya. De mest imponerende fossefallene ligger likevel i Fiordland, og forekommer når det regner.
Selv om det regner mye i New Zealand er det ikke mye grunnvann. Det skyldes at det meste regnvannet renner fort over overflatene og ender i havet ved elvene. I New Zealand finnes derfor store sjøer hvor ferskvannet lagres, da vannmangel kan bli et problem på Nordøya sommerstid. Landskapet i New Zealand er kuppert, og når det regner voldsomt, kan store jordskred forekomme. Jordlaget er mange steder tynt med klippegrunn like under, og er derfor plantet til med gress, som blir brukt til gressing av sauene. Kun på de flate områdene med bedre jord, som området øst for Mount Ruapehu, blir jorden dyrket med korn, grønnsaker, kiwier, appelsintrær, sitrontrær, vintokker etc.


San Giorgio Maggiore.
San Giorgio Maggiore og Venezia.
San Giorgio Maggiore er en av øyene som utgjør Venezia. Den ligger øst for Giudecca og sør for hovedgruppen av øyer.
Øya var antagelig bebodd allerede i romertiden, og hadde definitivt en kirke i 829. Benediktinernes San Giorgio-kloster ble opprettet i 982, og klosterets munker drenerte øyas sumpland. De hadde en utrakt grad av selvstyre og hadde tette forbindelser med Firenze og Padova. Klosteret ble et yndet sted å ta inn for fremtredende besøkende til Venezia.
San Giorgio er nå best kjent for kirken San Giorgio Maggiore, tegnet av Andrea Palladio og påbegynt i 1566.
Tidlig på 1800-tallet ble øya en frihavn med ny havn bygd i 1812.


James Knox Polk.
a>. Demokraten Polk seiret med 170 valgmannstemmer, mot 105 for Clay.
James Knox Polk (født 2. november 1795, død 15. juni 1849) var den ellevte presidenten i USA. Han var president fra 4. mars 1845 til 4. mars 1849. Juristen Polk huskes særlig for den store ekspansjonen som skjedde i hans presidentperiode, statene Texas, Iowa og Wisconsin ble en del av USA i denne perioden. Deler av Oregonterritoriet på vestkysten ble også innlemmet.
Tidlige år.
Polk ble født i Mecklenburg County i Nord-Carolina 2. november 1795 som den eldste av 10 søsken. Foreldrene var plantasjeeieren Samuel Polk (1772-1827) og Jane Knox Polk (1776-1852). I 1806 flyttet familien til en plantasje ved Duck River i Tennessee. Både faren og farfaren skal ha vært svært politisk engasjerte, familiens politiske forbilde var Thomas Jefferson.
James var mye syk som barn, og i 1812 ble han operert for å fjerne stein i urinblæren. Operasjonen gjorde ham trolig steril, men var ellers vellykket siden han senere hadde bedre helse.
Han tok utdannelse som jurist, og var ferdig utdannet i 1818 som en av de beste studentene i sin klasse. Han giftet seg med den åtte år yngre Sarah Childess i 1824, et ekteskap som varte til hans død i 1849.
Politisk karriere.
Polk ble valgt inn i Representantenes hus i 1825, og han ble valgt til leder i Representanenes hus ("Speaker of the House") i 1835. Han er til nå den eneste speakeren som senere er blitt valgt til president. Han fungerte som Speaker til han ble valgt til guvernør i Tennessee i 1839. Han tapte imidlertid guvernørvalget både i 1841 og 1843. Da han fikk tilbud om å bli marineminister i John Tylers regjering takket han nei, han ville heller satse på å bli visepresident ved valget i 1844.
På demokratenes landsmøte i 1844 ble Polk noe overraskende valgt til presidentkandidat. Favoritten Martin van Buren var motstander av at Texas skulle tas opp som stat i USA, og dette standpunktet gjorde at sørstatene klarte å blokkere hans kandidatur.
Det var ventet at Whig-partiet med presidentkandidat Henry Clay skulle vinne valget i 1844. Polk klarte likevel å vinne med knapp margin, trolig på grunn av hans løfte om å innlemme Texas og hans løfte om å definere grensene mot Canada i nord og Mexico i sør. Han fikk også drahjelp av de gamle presidentene Andrew Jackson og John Tyler som begge anbefalte å stemme på Polk.
Texas.
Innlemmelsen av Texas ble påbegynt av forgjengeren John Tyler da det ble kjent at Polk hadde vunnet valget. Tyler så på valgresultet som et mandat til å innlemme Texas i Unionen til tross for at Tylers eget parti var mot innlemmelsen. Han valgte å handle raskt for å hindre at britene fikk kontroll over området. Kongressen godkjente innlemmelsen 28. februar 1845, og innlemmelsen ble formelt fullført 29. desember 1845.
Området som ble innlemmet tilsvarer dagens Texas, i tillegg til deler av New Mexico, Oklahoma, Kansas, Wyoming og Colorado.
Statskassen.
USAs nasjonalbank ble lagt ned under Andrew Jackson i 1833, og siden det hadde ikke landet noen nasjonalbank. En statskasse ble opprettet i 1846, og den eksisterte fram til 1921.
Oregon-avtalen.
Oregon-avtalen ble undertegnet med britene i 1846. Den sikret at området som i dag utgjør statene Washington og Oregon, samt deler av Idaho og Wyoming kom under USAs kontroll. Britene beholdt kontrollen over Vancouver og området nord for 49. breddegrad. Avtalen var mindre ekspansiv enn mange hadde ventet, de mest ekstreme mente grensen burde gå ved Alaskas sørlige grense. For Polk var dette kompromisset trolig en taktisk vurdering. Han vurderte trolig Storbritannia som en langt farligere fiende for USA enn Mexico, det andre landet USA hadde en uavklart grense mot. Oregon-avtalen sikret i det minste en fredelig løsning på denne opprivende konflikten.
Tollreduksjon.
I 1846 ble også "The Walker Tariff" godkjent i kongressen, den reduserte tollsatsene betydelig. Dette førte til at handelen særlig med Storbritannia tok seg opp, noe som bedret forholdet mellom disse nasjonene til tross for den opprivende Oregon-avtalen.
Krig med Mexico.
Etter at Oregon-avtalen var inngått vendte Polk blikket sørover og tilbød Mexico å kjøpe området nord for Rio Grande. Mexico avslo dette, og Polk svarte med å sende soldater inn i det omstridte grenseområdet. Da Mexico gjorde det samme gikk Polk i 1846 til kongressen med en krigserklæring. Til tross for Mexicos overtallige styrker vant USA klart takket være overlegen taktikk og våpenteknologi. Denne krigen er i etterkant blitt kalt den meksikansk-amerikanske krigen.
Krigen var over i februar 1848, og USA kjøpte et stort areal av Mexico for en symbolsk sum på 15 millioner dollar. Arealet tilsvarer i dag delstatene California, Nevada og Utah, samt deler av Wyoming, Colorado, New Mexico og Arizona. Tilsammen nær doblet de tre utvidelsene som skjedde i Polks periode USAs areal i forhold til arealet landet hadde da han ble president.
Cuba.
I 1848 henvendte Polk seg til Spania. Han ønsket å kjøpe Cuba for 100 millioner dollar, men Spania avslo tilbudet.
Tida etter presidentperioden.
Polk ble syk kort tid etter at han hadde gått av som president; han var trolig blitt smittet av kolera. Han døde 15. juni 1849, bare 103 dager etter at han hadde gått av.


Zachary Taylor.
Zachary Taylor (født 24. november 1784, død 9. juli 1850) var USAs 12. president. Taylor representerte partiet Whig, og ble den siste valgte presidenten for Whig Party. Han var president fra 4. mars 1849 til han døde 9. juli 1850. Han fikk dermed bare sitte som president i 16 måneder. Taylor er mest kjent for en lang militær karrierre som toppet seg med Mexicokrigen på andre halvdel av 1840-tallet..
Taylor, Zachary
Taylor, Zachary
Taylor, Zachary


Millard Fillmore.
Millard Fillmore (født 7. januar 1800, død 8. mars 1874) var valgt som visepresident og tok over som USAs president da Zachary Taylor døde i 1850. Ved Fillmore`s overtakelse var konflikten mellom nord og sør på sitt verste. Fillmore var tilhenger av et kompromiss i saken om hvorvidt nye stater skulle være slavefrie eller ikke. President Taylor på sin side var slaverimotstander, og drev USA til randen av en borgerkrig før sin død. Etter Fillmore`s overtakelse gikk kompromisset gjennom i Kongressen, og borgerkrigen ble utsatt i 10 år. Fillmore ble den siste av totalt fire presidenter fra Whig Party. Partiet ble sterkt splittet i slaverispørsmålet, og gikk i oppløsning like etter Fillmore`s avgang. Fillmore ble ikke renominert av sitt parti i 1852, og tapte også valget i 1856 da han stilte opp for et tredjeparti.
Juristen Fillmore er mest kjent for at han gav sitt bidrag til en åpen handelsforbindelse mellom USA og Japan. Han var også grunnleggeren av University at Buffalo, The State University of New York.


Norsk revyfestival.
Norsk revyfestival er en festival for revy som blir arrangert annethvert år på Høylandet. Festivalen ble startet i 1987 av Andreas Romstad Mørkved og Lornts Mørkved, som fikk ideen i et juleselskap. Over 20 000 publikummere besøker festivalen og 100 revynummer blir spilt av en rekke grupper fra hele Norge. På festivalen arrangeres blant annet det norske andeløp og landsmøtet til toillingforbundet.
Festivalen mottok Nord-Trøndelag fylkes kulturpris i 1999.


Guido Calcagnini.
Guido Calcagnini (født 25. september 1725 i Ferrara i Italia, død 27. august 1807 i Osimo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og var blant annet nuntius i kongedømmet Napoli, og senere erkebiskop av Osimo.
Han ble kreert til kardinal 20. mai 1776 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII.
En annen kardinal i samme slekt var Carlo Leopoldo Calcagnini (kreert 1743).
Calcagnini, Guido
Calcagnini, Guido
Calcagnini, Guido
Calcagnini, Guido


Angelo Maria Durini.
Angelo Maria Durini (født 29. mai 1725 i Milano i Italia, død 28. april 1796 i sin villa nær Comosjøen) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og var blant annet nuntius i Polen.
Han ble kreert til kardinal 20. mai 1776 av pave Pius VI.
Durini, Angelo Maria
Durini, Angelo Maria
Durini, Angelo Maria
Durini, Angelo Maria


Boeing 747-8.
Boeing 747-8 er den hittil nyeste versjonen av Boeing 747 jumbojet. Modellen ble presentert 14. november 2005 som en konkurrent til Airbus A380. Før den offisielle presentasjonen i 2005 var dette flyet kjent som Boeing 747 Advanced.
Bakgrunn.
747-8 vil gjøre bruk av samme motorer og cockpittype som 787. Boeing ga flyet navnet 747-8 på grunn av bruken av samme teknologi som 787. Før 747-8 ble offisielt lansert hadde Boeing planer om å utvikle andre varianter av eksisterende 747-typer. Disse var planlagt navngitt 747X (Experimental) og 747-XQLR (Experimental Quiet Long Range). Disse navnene ble til slutt erstattet av "747 Advanced" programmet, som utviklet seg til det nåværende 747-8.
Boeing hevder at den nye 747-8 vil ha et lavere støynivå, være mer økonomisk og mer miljøvennlig enn tidligere varianter av Boeing 747. Siden det er en videreutvikling av den eksisterende 747-400 drar også flyet fordel av økonomiske fortrinn som følge av liknende utdanning og bruk av felles deler mellom de to variantene.
I motsetning til hovedkonkurrenten Airbus-380 som trenger et modifisert gangbro-opplegg og større parkeringsplass ved flyplassene, vil 747-8 kunne bruke allerede eksisterende infrastruktur.
747-8 vil også kunne trafikkere mindre flyplasser enn det A-380 kan.
Passasjervarianten (747-8 Intercontinental) vil ha kapasitet til å ta 450 passasjerer fordelt over 3 klasser i overkant av 8 000 nautiske mil (14 816 km) med en hastighet på Mach 0,86.
Konstruksjonsendringer.
Passasjervarianten vil bli 74,3 m lang (3,6 m lenger enn 747-400), noe som gir plass til 34 flere passasjerer og 2 ekstra fraktpaller. Ny motorteknologi og bedre aerodynamikk vil også forlenge rekkevidden til 8 000 nautiske mil (14 816 km), noe som gir flyet mulighet til non-stop flyruter på strekninger som Hongkong–New York eller Sydney–Dallas.


Huddersfield.
Huddersfield er en by i West Yorkshire, England. Den er administrasjonssenter for Kirklees, som "de facto" er en enhetlig myndighet. Huddersfield har tradisjonelt vært kjent som en markedsby, men etter at den lokale tekniske høyskolen ble oppgradert til University of Huddersfield har mange begynte å omtale den som en universitetsby i stedet.
De lokale myndighetene har ønsket å få byens status oppgradert til "city", men innbyggerne avviste dette i en uoffisiell folkeavstemning som ble organisert av lokalmedia.
Byen ligger ved stedet hvor elvene Colne og Holme møtes. Det går to kanaler dit, Huddersfield Broad-kanalen og Huddersfield Narrow-kanalen.
Fotballklubben Huddersfield Town AFC spiller i Football League One.


Giovanni Archinto.
Giovanni Archinto (født 29. mai 1725 i Milano i Italia, død 9. februar 1799 i Milano) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal in pectore 15. april 1776 av pave Pius VI, publisert 20. mai 1776.
Han var nevø til kardinalene Alberico Archinto (1756) og (på morssiden) Vitaliano Borromeo (1766), og dessuten i slekt med kardinal Giuseppe Archinto (1699).
Archinto, Giovanni
Archinto, Giovanni
Archinto, Giovanni
Archinto, Giovanni
Archinto, Giovanni


Torolv Kveldulvsson.
Torolv Kveldulvsson var sønn av Kveldulv Bjålvesson og Salbjørg Kåresdatter, og bror til Skallagrim Kveldulvsson som fikk sønnen Egil Skallagrimsson.
Egils saga behandler litterært sett to brødrekontraster; Torolv Kveldulvsson er like staut, omgjengelig og vakker som broren Skallagrim er kraftig, mørk til sinns og ikke spesielt vakker. Det samme forholdet går igjen hos Egil og hans bror, og deretter hos hans barn. Denne kontrasten er viktig som en påminnelse om at sagaene kan være like mye skjønnlitteratur som historiske skrifter.
Biografi.
Torolv Kveldulvsson var hirdmann hos Harald Hårfagre og utmerket seg i slaget i Hafrsfjord. Som kongens ombudsmann fikk han ifølge sagatradisjonen retten til finnskatten, men vakte senere kong Haralds mistenksomhet og ble drept av kongens menn ca år 900. På grunn av tvisten med kongen utvandrer ætten til Island.
Torolv Kveldulvssons ætt kom fra Fjordane, men da Bård Brynjulvsson døde av sårene han fikk etter slaget i Hafrsfjord lot han vennen Torolv overta godset på Torgar ("nå Torget, rett syd for Brønnøysund") i Hålogaland, sin kone Sigrid og oppfostringen av sønnen. Torolv blir da en del av den legendariske Torgarætten. Torgar lå strategisk i skipsleia, rett ved siden av Torghatten, og her oppsto det tidlig en handelsplass og et høvdingesete.
Finneskatt.
Den eldste i Torgarætten som nevnes i sagaene er Bjørgulv og sønnen Brynjulv, som lenge hadde finneskatten, dvs retten til handel og kreve skatt av samene. Finneskatten gikk da i arv, med kong Haralds godkjennelse, til Torolv Kveldulvsson. Senere overtok og bosatte Torolv Kveldulvsson seg på Sandnesgården ("nåværende Sandnessjøen") og ble da en betydelig maktfaktor på Hålogaland.
Næringsvirksomhet.
Torolv Kveldulvsson drev næringsvirksomhet i stor stil. Han er den første kjente eksportør av tørrfisk nordfra. Egils saga forteller at han i tiden rundt 875 «sendte folk nord til kaupangen Vágar i Hålogaland (nå Vågan) på skreifiske og fór også med fisk til England. Torolv lot «bære om bord skrei og huder og røyskattskinn» og lot skipet seile vestover til England «for å kjøpe klede og andre ting som han trengte».
Sagaen forteller også at Torolv Kveldulvsson hadde eggvær, som ga dun (fuglefjær) og egg, som var en viktig handelsvare som strekker seg langt tilbake i tid. Arkeologene har funnet spor etter ærfugl i steinalderens kjøkkenmøddinger og på helleristninger i Nord-Norge.
Etter Torolv Kveldulvssons død blir konen Sigrid gift med høvdingen Øyvind Lambe, og fra dem stammer Tjøtta-ætten.


Skrei.
Skrei er en vandrende torsk med årlige gytevandringer til Norskekysten og beitevandringer til de sentrale områdene i Barentshavet. Omkring 40 % av skreien gyter i Lofoten-området i februar-april, men skreiens gyteområde strekker seg fra Mørekysten til Finnmark. Ordet "skrei" kommer sannsynligvis fra det norrøne ordet "skrida" som betyr å vandre.
På 1990-tallet ble det endelig fastslått at skrei og kysttorsk er genetisk forskjellige populasjoner etter studier av DNA-markører ledet av professor Svein Erik Fevolden ved Norges fiskerihøgskole. Det kan dermed slås fast at torsk og skrei ikke blandes, men utgjør helt adskilte bestander. Det har lenge vært antatt en slik forskjell og fysiologiske forskjeller og blodprøver har gitt indikasjoner om dette. Helt sikker kunne man imidlertid ikke være inntil nye DNA-teknikker kunne tas i bruk.


Kirklees.
Kirklees er et urbant distrikt ("metropolitan borough") i West Yorkshire, England. Det styres som en enhetlig myndighet, og administrasjonssenteret er Huddersfield.
Det er et av de høyest befolkede distriktene i England uten status som ("city"). Årsaken til dette er at det inkluderer mange byer og landsbyer, og situasjonen vil bli komplisert dersom man gir hele distriktet status som by.
De fleste byene er sentrert omkring gamle møller eller markeder. Det finnes også noen små jordbrukslandsbyer. En av de siste gjenværende kullgruvene i grevskapet ligger ved Scissett. Den var så liten av den unngikk nasjonalisering, og har derfor alltid vært i privat eie.
Noen deler av distriktet sliter med høy arbeidsløshet og sosial nød, og byene Dewsbury og Batley har blitt utvalgt til et spesielt EU-program som skal bidra til å hjelpe med problemene.


Batley.
Batley er en liten by i West Yorkshire, England. Den ligger nord for Dewsbury, like ved motorveien M62.
Byen var i viktoriansk tid et sentrum for det som ble kalt «the shoddy trade», den tilsmussede næringen. Filler og gamle klær ble resirkulert til tepper, pledd og uniformer. Shoddy er en betegnelse for resirkulert ull. Eierne av bedriftene som drev med dette ble kalt "shoddy barons" og det var også en "shoddy King". Det store huset som nå er Bagshaw Museum i Wilton Park ble bygget av en av disse «baronene».
Batley Grammar School har hatt flere kjente elever: Sir Titus Salt, som grunnla mønsterlandsbyen Saltaire samt Joseph Priestley, Josiah Wedgwood og kaptein James Cook.
Byen har sammen med Dewsbury slitt med økonomiske problemer i lengre tid, og begge har blitt med i et EU-program for å avhjelpe dette.


Dewsbury.
Dewsbury er en by i West Yorkshire, England. Den ligger vest for Wakefield, og sør for Batley, ved elven Calder og Calder og Hebble-kanalen.
Dewsbury var et sentrum for det som ble kalt «the shoddy trade», den sjuskete næringen. Filler og ødelagt klær ble resirkulert til pledd, tepper og uniformer.
Patrick Brontë, faren til Anne, Charlotte og Emily Brontë var rektor i byens sognekirke.
Byen har nå en stor asiatisk befolkningsgruppe, som utgjør omkring 30 % av totalbefolkningen. Det har til tider vært anspent mellom forskjellige etniske grupper, men det har aldri brutt ut større uroligheter. British National Party har i enkelte kretser fått opptil 35 % av stemmene, men har ikke vunnet noe i sete. Den islamske misjonsorganisasjonen Tablighi Jamaat har sitt britiske hovedkvarter i Dewsbury.
Dewsbury er et av de fattigste steder i grevskapet, og har sammen med Batley kommet inn i et EU-program for å avhjelpe dette.


Kaupangen i Skiringssal.
Skiringssal-kaupangen, oftest kalt bare Kaupang, var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem kilometer utenfor Larvik sentrum. Havnebyen lå godt beskyttet bak Lamøya, og ligger i tidligere Tjølling kommune. Skiringssal-kaupangen betraktes som Norges første by. Man kaller som oftest stedet for Kaupang. Man antar at på 800-tallet kan det ha bodd 400–600 mennesker der.
Forskningshistorien.
I Heimskringlas "Ynglingasaga" finner man en antydning til en geografisk deling av Vestfold, som før rikssamlingen var et eget kongedømme. Det skulle bestå av Borre i nord og Skiringssal i sør. Borre kjente man godt, og likeså gravhaugene ved kirkestedet. For de gamle polyhistorer var imidlertid Skiringssal et mysterium. Mange forslag ble satt fram, blant annet av Gerhard Schøning. Han trekker fram at Skiringssal må ha vært et viktig sted med kongesete og «tempel», men han greide ikke å stedfeste det. I 1802 kopler den svenske historikeren Jakob Frederik Neikter sagaenes Skiringssal til den såkalte Ottars beretning, nedtegnet i England ca. 900. Her nevnes nemlig et sted kalt "Sciringes heal". Uavhengig av Neikter kom Nikolai Grundtvig til samme konklusjon nesten 20 år senere. Men i 1815 konkluderte Rasmus Rask at Sciringes heal måtte være identisk med Konghelle i Bohuslän. Da Rask senere ble kjent med Neikters syn, sa han seg enig i at Sciringes heal uten tvil var identisk med Skiringssal. Men allerede i 1800 antydet Henric Gabriel Porthan at Sciringes heal kanskje måtte søkes i Kristiansands stift. Senere er dette spørsmålet blitt tatt opp av Alvar Ellegård, Einar Gunnar Birgisson og Kjell-Olav Masdalen. I dag kan det ikke anses som vitenskapelig dokumentert at Sciringes heal var identisk med Skiringssal.
I 1822 kom imidlertid Jens Kraft over to gamle dokumenter fra 1400-tallet; det ene anfører at gården Guri i Tjølling sies å ligge i "Skirikx Saal", det andre var en fortegnelse over gods tilhørende Tønsbergs Hospital, der et antall gårder i Tjølling ligger i "Skirisall". Det er også Kraft som for første gang fattet interesse for gårdsnavnet Kaupang, og mente at det må ha ligget en handelsplass et eller annet sted innenfor navnegårdens grenser.
Den første som besøkte Kaupang og så det med historikerens blikk var Gerhard Munthe. Han la merke til de store gravfeltene på stedet, og koplet dem med en mulig markedsplass nettopp ved Kaupangkilen. På midten av 1830-tallet var maleren Johannes Flintoe på Kaupang og tok skisser som han senere laget et meget fantasifullt bilde av stedet i vikingtiden etter. I 1845 kom maleren Christian Zeuthen på initiativ av historikeren Christian Lange. Han laget flere skisser av fortidsminnene på Kaupang, deriblant en kartskisse. I 1850 skrev historikeren Peter Andreas Munch en lengre artikkel der han oppsummerte diskusjonene om Skiringssal og det mulige handelsstedet ved Kaupang. Han foreslo også at de mange gravhaugene på stedet burde graves ut.
Arkeologene kommer på banen.
Utsikt fra gravfeltet på Bikjholberget utover Kaupangkilen. Det grønne jordet til høyre utgjør noe av bosetningsområdet.
Gravfeltet på Bikjholberget. Midt på bildet et gravkammer som har ligget i sentrum av en liten gravhaug.
Nicolay Nicolaysen tok ham på ordet. I 1866 hadde Stortinget satt av en årlig bevilgning til arkeologiske undersøkelser. Sommeren 1867 grov han ut 71 av de 115 gravhaugene på Kaupang og tre på nabogården Søndre Huseby. Sett med datidens øyne var undersøkelsene en skuffelse, idet de store og innholdsrike begravelsene stort sett glimret med sitt fravær.
I 1902 tok Gustav Storm opp problemstillingene omkring Skiringssal / Kaupang, og dette kan ha ansporet Gabriel Gustafson til nye utgravninger på Kaupang. Her grov han ut tre eller fire mindre gravhauger på Lamøya øst for Kaupangkilen. Men han gikk ikke videre med undersøkelser her, sannsynligvis fordi han ble opptatt med Osebergfunnet en årrekke framover. Deretter skulle det gå mange år før det var noen arkeologisk aktivitet på stedet.
Historikerne fortsatte imidlertid å diskutere. Selv om man strengt tatt ikke hadde funnet noe konkret bevis for at det hadde ligget noe handelssted på Kaupang, begynte man nå å ta det for gitt. Halvdan Koht begynte i 1921 å diskutere hva som skjedde med handelsvirksomheten i området etter at Kaupang var blitt nedlagt. Han mente at det var blitt flyttet til Sem utenfor Tønsberg.
De første funnene.
Etter krigen var det søskenparet Astri og Hans Christian Jahnsen som drev Nordre Kaupang gård. De hadde et åpent øye for kulturminnene på gården, og de tok stadig vare på gjenstander som kom fram ved jordarbeidet. I 1947 fikk de bruk for et sted å lagre turnips for vinteren, og de grov en grop på høydedraget Bikjholberget, like sørøst for tunet. Her kom det fram flere gjenstander som lå tett sammen, blant annet fem bronsespenner og et sverd. Dette ble sendt inn til Universitetets Oldsaksamling.
To år senere grov de en ny grøft, ikke langt unna, og fant en mannsgrav med fullt våpensett og nagler etter en båt. Da dro Bjørn Hougen, daværende underbestyrer ved Oldsaksamlingen på befaring til Kaupang. Han kunne bare konstatere at søsknene Jahnsen hadde tatt opp det som var av gjenstander, han ga dem tillatelse til å grave videre og returnerte til Oslo. Det varte imidlertid ikke lenge før det kom fram flere gjenstander. Hougen sendte da konservator Charlotte Blindheim for å ettergrave funnstedene.
Hun kunne konstatere at det dreide seg om en kvinnegrav fra vikingtiden, og hun rensket og ettergrov funnstedet. I løpet av dette arbeidet kom hun på en tredje grav, det viste seg å være den langt rikeste av de tre. Blindheim vendte tilbake til Oldsaksamlingen med funnene, og det ble bestemt at det måtte graves mer på Bikjholberget. Dette skulle bli begynnelsen på et mangeårig utgravningsprogram.
Utgravningene på Bikjholberget.
Arbeidet begynte våren 1950, og det fortsatte hver sommer fram til 1957. Da hadde Blindheim og hennes assistenter avdekket i alt 540 m² og funnet 74 graver, de aller fleste av dem lå under flat mark uten noen haug eller annen markering på overflaten. Likevel mener Frans-Arne Stylegar at det fortsatt kan ligge et åttitalls graver i områder som Blindheim ikke har dekket. Dateringen av gravene er ifølge Blindheim i perioden 760 til 940.
Bikjholberget er i dag det stedet som besøkende blir sluset fram til. Her er der god oversikt over terrenget, og det er satt opp informasjonstavle og et plastisk kart over gravfeltene og bosetningsområdet.
Bosetningsområdet.
I sin analyse av gravskikken på Bikjholberget peker Blindheim på et par trekk som avviker fra det generelle bildet innen vikingtidens Vestfold. Hennes tolkning er at dette er graver for en befolkning som har vært bosatt i en annen kontekst enn bondebefolkningen, og at de har drevet hovedsakelig innen en tradisjon basert på handel og håndverk. Men hvor hadde de bodd?
I løpet av utgravningene hadde Blindheim gjort seg godt kjent i området. Hun la merke til at det østvendte jordet vest for Bikjholberget hadde påfallende mørkt jordsmonn. Kunne det være samme fenomen som på Birka, der bosetningsområdet allerede fra gammelt av var kjent som «Svarta Jorden»? Sommeren 1956 åpnet hun de første små prøvesjaktene, og sommeren etter ble hele virksomheten lagt over til å flategrave et mindre felt.
Utgravningene foregikk fram til 1967, og ble supplert med et mindre felt som ble gravet i 1974. Totalt ble 1,4 da blottlagt, og avslørte fem komplette bygninger og deler av en sjette, to brygger med tilhørende gangveier og seks brønner og groper. En av bygningene ble tolket som en helårsbolig, de andre som verksteder og lager.
Tolkning.
Arbeidet med Kaupangmaterialet tok lang tid. Grunnen var hovedsakelig at Blindheim måtte kombinere sitt arbeid som fylkesansvarlig konservator for Vestfold med forskningsarbeidet. Gradvis kom hun og hennes medarbeidere fram til et helhetlig bilde av Kaupang, og ikke minst omlandet. En foreløpig presentasjon av utgravningene ble publisert i Viking i 1969, men den fullstendige publikasjonen forelå ikke fullstendig før i 1999.
Blindheims hypotese var at Kaupang kommer opp som handelssted rundt 800, at bosetningen har vært noenlunde stabil fram til den går gradvis ned gjennom 900-tallet, og at virksomheten føres over til Tønsberg. Hun faller altså ned på samme konklusjon som Koht, men med den forskjell at Blindheim gjør det på basis av konkrete funn.
Handelsstedet vokser fram med bakgrunn i en lokal kongemakt, antakelig for hele Vestfold, som har økonomiske og strategiske interesser i det. Denne kongemakten kopler Blindheim opp mot Ynglingeætten, og forklarer funn av østlig opphav med deres kontakter mot Sverige. Nabogården nord for Kaupang heter Huseby, og Blindheim mener bl.a. med bakgrunn i historikeren Asgaut Steinnes’ teorier, at dette er kongsgården. Videre, i tråd med Steinnes, antar hun at navnet Huseby er av relativt ny dato, og at det er denne gården som er det egentlige Skiringssal.
Det er verd å merke seg at en av Blindheims medarbeidere var uenig med henne på ett punkt. Ellen Karine Hougen, som arbeidet med glass- og keramikkfunnene fra Kaupang, hadde en avvikende oppfatning om den politiske settingen. Hun så Vestfold som en del av dansk overherredømme. På den bakgrunn ville framveksten av handelsstedet være et resultat av dansk påtrykk, og må sees som en integrert del av bydannelsene i Sør-Skandinavia.
Charlotte Blindheim fortsatte arbeidet med Kaupang også etter at hun formelt hadde gått av med pensjon. Men i 1997 var publikasjonen nær komplett, og hun overlot ansvaret til Dagfinn Skre. Da var det gått 23 år siden siste spadetak på Kaupang.
Nye undersøkelser på Kaupang.
Da Skre overtok ledelsen av Kaupang-undersøkelsen, gjorde han opp forskningsstatus. Siden Blindheims utgravninger 1950-73 var det gjort flere viktige undersøkelser av tidlige bydannelser i hele Norden, bl.a. i Ribe og Birka. Store mengder materiale var kommet til, mye var blitt publisert, og feltmetodene var blitt bedre utviklet. De problemstillinger som forskere arbeidet med rundt 2000 kunne ikke besvares ut fra Blindheims undersøkelser. Det ble klart at det var behov for nye undersøkelser i svartjordområdet på Kaupang.
Registreringsfasen.
Det er vanlig at man før selve utgravningen undersøker området som skal graves ut. Det gir seg selv at man så for seg et langt og komplisert feltarbeid, og la mye vekt på den innledende fasen. Arbeidet begynte med å gå over hele bosetningsområdet og lete etter løsfunn i overflaten av dyrket mark visuelt (såkalt field-walking), og med metalldetektor. I tillegg benyttet man også magnetometer for å finne anomalier i jordsmonnet. Dette viste seg problematisk siden deler av berggrunnen på stedet er naturlig magnetisk. Man brukte også georadar (Ground Penetrating Radar; GPR) og fant anomalier som kunne være menneskeskapte. For å sjekke dybden av jordsmonnet over undergrunnen ble det stukket systematisk med jordbor. Resultatene fra registreringsfasen ble brukt for å planlegge selve utgravningen.
Utgravningsfasen.
Selve utgravningene begynte allerede i 1999, først med sjakting i forkant av anlegg av gang- og sykkelvei og vannledning. Dette som en ordinær forvaltningsgraving, men i regi av prosjektet. Gravningene innenfor selve forskningsprosjektet gikk over tre feltsesonger fra 2000 til 2002. I 2003 ble det foretatt en begrenset undersøkelse i vikingtidens havneområde.
Funnene.
Gjenstandsmaterialet avspeiler et vidt spekter av håndverk, handel og husholdningsavfall. Bevaringsforholdene for bein, gevir og metall var generelt dårlige. Likevel lar gjenstandsmaterialet seg sammenlikne med det som er kjent fra for eksempel Ribe, Hedeby og Birka. Handel og håndverk lar seg etterspore gjennom hele Kaupangs levetid.
Bygningene.
Det vanlige Kaupanghuset var relativt lite, med to par takbærende stolper, sentralt ildsted og jordgulv. Noen av bygningene har et adskilt rom i den ene enden. Inngangene er stort sett i gavlene, som vendte mot sjøen. Enkelte bygninger har slående likhet med hus som er funnet i den norrøne bosetningen i Dublin. Brønnene er bygd på forskjellig måte, med avstivning av flettverk, men også med laftet plank. Dette er noe av de aller tidligste eksemplene på lafting som er funnet i Norge. Bryggene var antakelig bygd av tømmer og plank. Det Blindheim tolket som steinbrygger var antakelig steinsatte gangveier over den leirete fjæra.
Konklusjon.
Utgravningene bekrefter at Kaupang ble etablert rundt 800, på et område der det ikke var etablert bosetning fra tidligere. Bosetningsområdet strekker seg langs datidens strandlinje, som lå ca. 3,5 m over dagens. På det største var bosetningen 750 m lang og bredden varierte mellom 20 og 90 m. I alt dekket den ca. 54 da. De sentrale delene var organisert i parseller. De mer perifere var løsere organisert, og later til å ha hatt annen funksjon enn de sentrale. Kanskje var de i bruk bare periodevis eller i sesonger. De nordligste delene av området ble en gang i siste halvdel av 800-tallet, eller i begynnelsen av 900-tallet, lagt ut til gravplass.
Kaupang var i bruk fram til omkring 930. Da opphørte aktiviteten, tydeligvis ganske raskt, men det ser ut til å ha vært en viss virksomhet rundt 950-70-årene. Området vokste deretter til med skog. Mot slutten av middelalderen ble stedet for størsteparten dyrket opp.
Skiringssalen (?) på Huseby.
Som nevnt ovenfor har forskere i mange år bitt seg merke i at nabogården til Kaupang heter Huseby. Navnet deler den med 53 andre gårder i Norge, og enda flere i Sverige og Danmark. Stort sett har de til felles at de er større enn gjennomsnittet, og ligger sentralt i bygda. Historiske kilder viser at de påfallende ofte spiller en eller annen rolle i forhold til det tidlige kongedømmet.
Navnet betyr «gården med mange og/eller store hus», og etymologisk sett er ordet relativt nytt. Man er enig om at disse gårdene opprinnelig har hatt et annet navn, og at de har fått navnet Huseby i det de får en ny rolle gjennom det nye rikskongedømmet.
Filologen Kåre Hoel foreslo i 1986 at Husebys egentlige navn var Skiringssal; «den lysende eller skinnende salen». Prosjektlederen for Kaupang-undersøkelsen 1998-2003, Dagfinn Skre, bestemte seg tidlig for å undersøke terrenget nærmere også på Huseby. Under de innledende registreringene våren 1999 kom et av registreringsteamene over en stor, planert flate på toppen av Husebyhaugen, like ved tunet på gården. Den var 36 m lang og opp til 13 m bred, orientert grovt sett nord-sør. Flaten ble identifisert som en mulig husterrasse. Slike finnes det en del av i Sverige, blant annet på Helgö, ved Gamla Uppsala og på Hovgården ved Birka, men hittil hadde de vært ukjent i Norge.
For å forsikre seg om at dette virkelig var et kulturminne, ble det samme sommer gjort en prøvegraving. Funn av skjørbrent stein og brent leire indikerte at det virkelig kunne være spor av en bygning fra jernalderen. Sommeren 2000 ble plattformen gravet ut, og resultatene var oppsiktsvekkende.
En gang i 3-400-tallet var det bygget en gravhaug på stedet. I siste halvdel av 700-tallet ble denne haugen delvis utplanert og dannet deler av husterrassen. På den ble det reist en stor hallbygning som må ha stått der gjennom hele 800-tallet. Senere, kanskje på 1000-tallet, ble det reist en stor laftebygning her. Selve hallen var det nå lite igjen av, men på basis av de stolpehullene som var bevart, og av steinfundamentene langs veggene mente man å konstatere at hallen var maksimalt 11,5 m bred og omkring 35 m lang. Slike hallbygninger ble bare bygget for og av det øverste aristokratiet; en virkelig kongelig bygning. Fra Husebyhaugen er det direkte sikt sørover mot bebyggelsen på Kaupang, og videre ut Kaupangkilen. Bygningen må ha virket meget kraftig i det lettkuperte landskapet. Det virker nærliggende å tro at dette kanskje virkelig er Skiringssalen.
Kaupang blir nedlagt.
Blindheims forklaring på at Kaupang ble nedlagt var at landhevning og gjenslamming gjorde havnen i Kaupangkilen ubrukbar, og at virksomheten derfor måtte flyttes.
Dagfinn Skre ser heller historiske og politiske grunner til nedleggelsen. Etter en lengre gjennomgang av sagalitteraturen, både ut fra egen lesning og tolkningene ved historikeren Claus Krag, konkluderer Skre med at Vestfold i merovingertiden var under dansk overherredømme. (Dette innebærer at de lokale makthaverne hadde gått i forbund med danekongen og anerkjent ham som overordnet; "ikke" at vestfoldingene var etnisk danske.) Det er derfor på dansk initiativ at Kaupang grunnlegges i årene rundt 800. Dette overherredømmet ser ut til å svinne hen i løpet av første halvdel av 900-tallet. Dette igjen må være en viktig grunn til at virksomheten på Kaupang forsvant gradvis, og helt ca. 950. Når det danske kongedømmet, særlig under kong Harald Blåtann, igjen vinner terreng, vil danskene igjen åpne handelssteder i Norge, men denne gang ikke ved Kaupang. Mot slutten av 900-tallet ser man nemlig sakte men sikkert oppkomst av byer i Skien og i Oslo, men denne gang bydannelser av en annen og mer regulert art enn det vi så i Kaupang. Dette er byer som er anlagt ved direkte kongelig initiativ.
Dagens Kaupang.
Landhevningen etter vikingtiden har gjort at bosetningsområdet nå ligger et stykke fra vannkanten. På området har vernemyndigheten gitt forbud mot fulldyrking. Det dyrkes derfor grass og store områder er lagt ut som beitemark for sauer.
Litteratur.
Dagfinn Skre (ed): Kaupang in Skiringssal. "Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1. Norske Oldfunn XXII", Oslo 2007 ISBN 978-87-7934-259-0
Eksterne lenker.
Skiringssal


Pro tempore.
Pro tempore, som oftest brukt ved forkortelsen p.t. eller pro tem, er et latinsk uttrykk som best kan oversettes til norsk med «for tiden».
Selv om betydningen er den samme, blir ofte "p.t." feilaktig forstått som en forkortelse for «per tiden»


Cleckheaton.
Cleackheaton er en by i West Yorkshire, England. Den ligger sør for Bradford, øst for Brighouse og vest for Batley.
Byen oppsto omkring en mølle, i likhet med flere andre byer i distriktet Kirklees. Denne industrien har forlengst forsvunnet.


Vegetativ tilstand.
Vegetativ tilstand er en tilstand hos en pasient med alvorlig hjerneskade, hvor koma har utviklet seg til en tilstand av våkenhet uten sporbar selvbevissthet. Det er uenighet innen både medisinen og jussen om hvorvidt denne tilstanden er reversibel.
En definisjon på "vegetativ tilstand" er «En klinisk tilstand hvor det ikke observeres konsistente observerbare uttrykk for selvbevissthet, spesifikk gjenkjenning av eksterne stimuli eller konsistent evidens for oppmerksomhet, intensjon eller lært respons.» (J.T. Giacino og K.A. Kalmar. «The Vegetative and Minimally Conscious States: A comparison of clinical features and functional outcome during the first year post-injury.» "Journal of Head Trauma Rehabilitation". 1997:12(4): 36–51.)


Blindgate.
Skilt nr. 527.1 som viser at veien er fysisk stengt.
Ei blindgate eller blindvei er en vei eller gate som bare kan forlates gjennom innkjørselen.
En blindvei blir ofte bygget for å unngå gjennomgangstrafikk. Den kan også oppstå når en tidligere vei blir avskåret av et nytt byggverk, ofte også av geografisk nødvendighet, som når en vei ender ute på et nes.
I en labyrint er en blindvei ofte et vesentlig stilelement.
Ordet er ofte brukt metaforisk om teknologi, for eksempel om lydformater som minidisk og DAT-bånd der en ikke ser mulighet for videre utvikling/fremskritt.


Meltham.
Meltham er en liten by i West Yorkshire, England. Den ligger omkring 5 km sørvest for Huddersfield.
Tidligere var store deler av arbeidsstyrken ansatt ved traktorfabrikken David Brown, men siden den ble stengt i midten av 1980-årene har de fleste pendlet til Huddersfield.
Byen ligger på grensen til Peak District.


Tysklands historie (etter 1990).
Denne artikkelen omhandler Tyskland etter den tyske gjenforeningen i 1990. Se også Tysklands historie (1945-1990) for mer om gjenforeningen av de to tyske statene.
Tysk politikk like etter gjenforeningen.
Den 14. oktober 1990, elleve dager etter gjenforeningen, ble seks nye delstater (tysk: Bundesländer) opptatt i forbundsrepublikken: Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen, samtidig som byen Berlin fikk status som delstat. Det ble bestemt av landets hovedstad skulle flyttes tilbake fra Bonn til Berlin.
Den 2. desember ble det første fellestyske valget siden Weimarrepublikkens dager holdt. De konservative CDU, under ledelse av den sittende forbundskansler Helmut Kohl, vant valget med 43,8% prosent av stemmene. Hovedkonkurenten, sosialdemokratiske SPD, fikk bare 33,5% av stemmene.
Valget ble et stort nederlag for det gamle kommunistpartiet i DDR. Partiet hadde skiftet navn til "Partiet for demokratisk sosialisme", PDS. PDS fikk bare 2,4% av stemmene, og nådde ikke den nasjonale sperregrensen på fem prosent. De ble likevel reddet av spesialregelen om at sperregrensen skulle gjelde separat i øst og i vest i dette valget. De ble derfor representert i forbundsdagen med 17 mandater, siden de fikk 10% i øst.
Fremmedhat.
I 1992 gikk det en bølge av fremmedhat og rasisme gjennom Tyskland. 17 mennesker mistet livet i flere mordbranner i Rostock, Mölln og Solingen. Mange i det tidligere DDR lot frustrasjonen over den økende arbeidsledigheten gå ut over flyktninger og innvandrere.
Dødsfallene førte til en sterk mobilisering blant anti-rasister. I desember gikk hundretusenvis av mennesker i hele landet i fakkeltog mot fremmedhatet.
Problemer i øst.
Mesteparten av industrien i det tidligere DDR var håpløst umoderne i 1990. De var også tikkende miljøbomber.
Mye av industrien i det gamle DDR ble derfor nedlagt like etter sammenslåingen. Dette førte til stor arbeidsledighet i de østlige delstatene.
Overgangen mot en markedsøkonomi ble tung i øst. DDR-staten hadde eid alt næringsliv, og dette måtte over på private hender. Privatiseringsprosessen tok lang tid, det var ikke før i årsskiftet 1994–95
Enkelte steder i øst har man også hatt problemer med nynazisme såvel som venstreekstremisme. Nazistiske ytringer og symbolbruk er totalforbudt i Tyskland. Oppslutningen om nasjonalistiske partier er stor, bl.a. fikk de høyreekstreme Nationaldemokratische Partei Deutschlands 9% av stemmene i delstatsvalgene i den øst-tyske delstaten Sachsen. Partiet PDS, som klassifiseres som venstreekstremt av Verfassungsschutz, får stadig høy oppslutning i mye av det tidligere DDR, men er uten betydning i det vestlige Tyskland.
Sosialdemokratene tar over.
Ved valget høsten 1998 vant venstresiden. En samarbeidsregjering ble dannet av SPD og de grønne. Gerhard Schröder ble ny forbundskansler, med Joschka Fischer som ny utenriksminister.
De konservative opplevde på samme tid en stor korrupsjonsskandale. Det ble kjent at regjeringen Kohl mottok store anonyme pengegaver fra det statskontrollerte franske oljeselskapet Elf Aquitaine gjennom hele nittitallet. Kohl måtte etter dette trekke seg som CDU-leder. Angela Merkel overtok som partileder.
Krigen i Kosovo førte til store politiske problemer. For første gang siden andre verdenskrig deltok tyske styrker i krigshandlinger utenlands. De grønne var sterkt i mot krigsdeltagelsen.
Euroen innføres.
Den 1. januar 2002 gikk D-marken ut av bruk. Euroen, EUs felles valuta, ble eneste gyldige betalingsmiddel i Tyskland.
Introdusjonskursen var 1,95 mark for en euro. Innføringen førte imidlertid med seg en viss prisvekst, det var mange butikker som utnyttet overgangen og den medfølgende forvirringen til å sette opp prisene. Prisstigningen førte til at den nye valutaen ble upopulær blant mange.
Samtidig mistet den tyske sentralbanken muligheten til å ha en selvstendig pengepolitikk. Etter innføringen av euro var det bare Den europeiske sentralbanken i Frankfurt som kunne drive pengepolitikk. Dette gjorde at de tyske myndighetene mistet et viktig virkemiddel i kampen mot arbeidsledigheten.
Schröder får en ny periode.
Ved parlamentsvalget den 22. september 2002 ble Gerhard Schröder noe overraskende gjenvalgt, etter at den konservative kanslerkandidaten Edmund Stoiber (CSU) hadde ledet på meningsmålingene i lang tid. SPD fikk 251 mandater i forbundsdagen, CSU/CDU fikk bare 248 mandater.
Schröders regjering kunne fortsette med dette valgresultatet. Regjeringens handlefrihet ble likevel begrenset av et konservativt flertall i overhuset, Forbundsrådet.
Horst Köhler, Tysklands president 2004–2010.
I 2004 ble Horst Köhler fra CDU valgt til ny tysk president. Han etterfulgte Johannes Rau.
I de øst-tyske lokalvalgene i 2004 fikk mange sjokk da et valgsamarbeid mellom de to høyreekstreme partiene Deutsche Volksunion og Nationaldemokratische Partei Deutschlands gjorde gode valg i Brandenburg og Sachsen. De andre partiene begynte straks å samarbeide, for å holde de høyreekstreme utenfor maktposisjoner.
NPD-politikeren Jürgen W. Gansel skapte oppstyr da han sammenlignet den allierte bombingen av Tyskland med Hitler-regimets systematiske jødeutryddelser, holocaust. Denne uttalelsen gjorde at debatten om et forbud mot høyreekstreme partier blusset opp igjen.
Merkel tar over.
Etter at sosialdemokratene gjorde et dårlig valg i sitt kjerneområde Nordrhein-Westfalen i 2005, gikk Schröder inn for å fremskynde neste nasjonale parlamentsvalg. Denne taktikken slo tilbake på sosialdemokratene, og den konservative blokken ble forbundsdagens største gruppering.
De konservative partiene fikk ikke flertall på egen hånd, og heller ikke sammen med samarbeidspartneren FDP fikk de flertall. Løsningen på regjeringsfloken ble en storkoalisjon mellom de konservative og sosialdemokratene. Denne koalisjonen ble ledet av Angela Merkel.
Merkel II.
a> ble utnevnt til utenriksminister i regjeringen Merkel II
Et nytt valg til den tyske forbundsdagen ble avviklet 27. september 2009. De konservative unionspartiene CDU/CSU fikk sammen med FDP tilsrekkelig flertall for en "svart-gul" koalisjon. Unionspartiene mistet stemmer og oppnådde sitt svakeste valgresultat siden 1949. Tapene var imidlertid ikke så store som hos SPD som gjennomlevde sitt svakeste valg noensinne. Merkel oppnådde personlig 49,3 % av stemmene i valgkrets 15 (Stralsund – Nordvorpommern – Rügen), en økning på 8 % fra forrige valg.
Etter undertegning av en koalisjonsavtale mellom CDU/CSU og FDP ble Angela Merkel 28. oktober 2009 gjenvalgt som forbundskansler med 323 av 612 stemmer, ni stemmer færre enn koalisjonens basis i forbundsdagen. Guido Westerwelle FDP ble i regjeringen Merkel II utnevnt til utenriksminister og visekansler.
Christian Wulff ble 30. juni 2010 valgt til ny president etter Horst Köhler, forøvrig i tredje valgomgang. Da embetet var ledig etterat Köhler hadde trukket seg, trådte Wulff straks i virksomhet. Wulff trakk seg fra embetet 17. februar 2012.


Midtre Folgefonna.
Midtre Folgefonna er den minste av de tre breene som utgjør Folgefonna.


Jan Petter Hammerø.
Jan Petter Hammerø (født 19. juni 1946) var ordfører i Molde i perioden 2003–2011. Han representerer partiet Høyre. I direktevalget på ordfører i 2003 vant han med 4449 stemmer, eller 44.3%. Også ved valget i 2007 arrangerte Molde direkte ordførervalg, og Hammerø vant også dette valget.


Michael Grundt Spang.
Michael Grundt Spang (født 14. juni 1931 i Mandal, død 13. november 2003) var en norsk forfatter og journalist. Spang arbeidet for Dagbladet og Verdens Gang. Han var særlig kjent som kriminaljournalist, krimforfatter og samfunnsdebattant. I sine mange bøker og artikler uttrykte han en gjennomgående konservativ og systemtro holdning til norsk rettspleie og kriminalomsorg. Boken "Torgersen-saken" var et tilsvar til Jens Bjørneboes "Tilfellet Torgersen", hvor Bjørneboe argumenterte for at den drapsdømte Fredrik Fasting Torgersen hadde blitt offer for justismord.
Spangs roman "Operasjon V for vanvidd" ble filmatisert i 1970. Sammen med Kjell Syversen vant han i 1981 Nordvisjonens konkurranse om beste manuskript for TV-krim. Dramaet ble i 1984 filmatisert av NRK som "SK 917 har nettopp landet". I 1985 ble romanen "Spionen" dramatisert som hørespillserie av Arild Feldborg og sendt på NRK Radio.
Michael Grundt Spang var yngre bror til jagerflyveren Helner Grundt Spang.


Baseball Ground.
Baseball Ground er en tidligere fotballbane i Derby, England.
Den ble først brukt til baseball, og var banen til Derby County Baseball Club fra 1890 til 1898. Deretter ble den brukt til fotball, og var hjemmebanen til Derby County fra 1895 til 1997.
Som navnet antyder var anlegget i utgangspunktet tenkt brukt for baseball. I begynnelsen var navnet Ley's Baseball Ground, og det var et sportsanlegg som var bygget og eid av forretningsmannen Sir Francis Ley. Meningen var at det skulle benyttes av arbeiderne på hans støperi, Ley's Malleable Castings Vulcan Ironworks. Ley håpet også på at dette anlegget skulle gjøre det lettere å få introdusert sporten baseball til England.
Derby County Baseball Club vant det første mesterskapet i National Baseball League of Great Britain and Ireland som ble etablert i 1890. Samme år kom det protester fra andre lag i denne ligaen om at Derby County Baseball Club hadde for mange amerikanske spillere. Dette førte til at klubben ble tvunget til å trekke seg fra ligaen i 1890. Selve baseballklubben fortsatte imidlertid fram til 1898 før den ble nedlagt.
Derby County Football Club hadde ved forskjellige anledninger brukt banen til sine hjemmekamper, og siden baseballklubben i distriktet hadde synkende interesse, flyttet fotballklubben fra Racecourse Ground for godt i 1895. Samtidig ble navnet forandret til Baseball Ground.
På det meste var tilskuerkapasiteten på Baseball Ground omtrent 42 000 (bare ståplasser). Tilskuerrekorden er 41 826, og ble oppnådd i en cupkamp mot Tottenham Hotspur i 1969. Etterhvert ble Baseball Ground omformet til å bli et stadion som bare hadde sitteplasser. Som en følge av dette sank kapasiteten til 18 300.
Derby County flyttet til sitt helt nye stadion Pride Park Stadium i 1997. Den siste ligakampen som Derby County spilte på Baseball Ground var mot Arsenal. Banen ble imidlertid brukt reservelagskamper noen sesonger til. I 2003 ble fotballanlegget revet fordi området skulle tilrettelegges for hus og leiligheter.
Baseball Ground ble brukt som landslagsarena i en fotballkamp. Den 11. februar 1911 vant 2-1 over i det britiske mesterskapet.


POP3.
POP står for Post Office Protocol (Post "K"ontor Protokoll) og finnes nå i tredje versjon.
Protokollen brukes for å hente post fra en e-post tjener til egen datamaskin gjennom IP-protokollen.
POP3 brukes sammen med to andre protokoller for å håndtere e-post. Disse er SMTP og IMAP. POP3 er en "hent"-protokoll "(klienten henter data fra serveren)", mens SMTP er en "send"-protokoll "(klienten sender data til serveren uten å bli forespurt)". IMAP er et alternativ til POP3.
En stor forskjell mellom SMTP og POP3 er at SMTP ikke krever noen form for identifikasjon gjennom en form for login + passord. Dette gjør SMTP ubrukelig til å hente beskjeder.
POP3 virker over TCP-porten 110.


Sauøya.
Sauøya er ei øy i Iddefjorden. Øya ligger i Halden kommune i Østfold fylke. Øya har et areal på 0,3 km². Det høyeste punktet er 72 moh.


Skriverøya.
Skriverøya er ei halvøy i Iddefjorden i gamle Idd kommune. Her finnes kulturminner fra jernalderen, den store nordiske krigen og stenhoggernes glansdager.


Brattøya.
Brattøya er ei øy i Iddefjorden ved Halden.
Øya er bratt rundt kystlinjen (derav navnet), men flat på toppen.
På øya var det tidligere en husmannsplass tilhørende Rød herregård, Bratøien, på siden som vender mot herregården.
Ved folketellingen i 1900 bodde det seks mennesker på plassen, i dag finner man bare grunnmuren igjen på hustomten.
Rød herregårds gjester, deriblant kong Håkon VII, brukte øya til jakt på hare.
Øya ble på 1950-tallet solgt til Halden kommune som senere gjorde den om til et naturreservat.


Tysklands historie (1918–1933).
Weimarrepublikken (1918/19–1933) er betegnelsen på Tysklands første periode som demokratisk republikk. Den parlamentariske republikken ble opprettet i kjølvannet av første verdenskrig, Novemberrevolusjonen og det tyske keiserrikes fall, og endte med utnevnelsen av Adolf Hitler som rikskansler og det påfølgende nasjonalsosialistiske diktaturet.
Tyskland hadde alminnelig stemmerett for menn fra 1871, men parlamentarismen, dvs. at regjeringen må ha støtte i parlamentet, fikk først sitt gjennombrudd helt på slutten av keiserrikets tid. 9. november 1918 ble republikken proklamert, og den nye grunnloven trådte i kraft 11. august 1919. Statsdannelsens offisielle navn var "Deutsches Reich" («det tyske riket»), en betegnelse som brukes om den tyske nasjonalstaten i årene mellom 1871 og 1945. For lett å skille de tre demokratiske periodene av Tysklands historie bruker dagens historikere betegnelsene "Weimarrepublikken" (1918/19–1933), "Bonnrepublikken" (1949–1990) og "Berlinrepublikken" (1990–).
Weimarrepublikken hadde i sin tid et av verdens mest liberale demokratiske styresett. I likhet med dagens Tyskland var Weimarrepublikken organisert som en forbundsstat hvor delvis autonome delstater hadde egne regjeringer og til dels egne lover. Fristaten Preussen var den største staten i Weimarrepublikken med omkring 62 % av både territorium og befolkning. Fristaten Bayern var den nest største delstaten, etterfulgt av Fristaten Sachsen, Den frie folkestaten Württemberg, Republikken Baden og Land Thüringen. Alt i alt bestod Weimarrepublikken av 19 ulike territorier. I 1925 hadde den et areal på 468 787 km² og en befolkning på 62 411 000 innbyggere.
Regjeringsmakten hadde hovedsakelig den såkalte Weimarkoalisjonen, som bestod av det sosialdemokratiske SPD, det katolske "Deutsche Zentrumspartei" og det liberale "Deutsche Demokratische Partei". Det nasjonal-liberale "Deutsche Volkspartei" hadde også regjeringsmakten en kort tid.
I løpet av de 14 årene Weimarrepublikken eksisterte var den hjemsøkt av store utfordringer, deriblant separatistiske bevegelser, opptøyer organisert av den ekstreme venstresiden såvel som politisk vold fra nasjonalistiske ekstremister, okkupasjon av ententetropper fra Frankrike og Belgia med påfølgende hyperinflasjon, og store økonomiske byrder i form av krigserstatning etter første verdenskrig som følge av Versaillestraktaten. De allierte forsøkte to ganger å omstrukturere utbetalingene av gjelden gjennom Dawesplanen og Youngplanen.
Krigen sendte landet ut i kaos, med utstrakt matmangel og store sosiale forskjeller. En revolusjon etter russisk mønster truet den demokratisk valgte regjeringen, og det nyfødte demokratiet måtte balansere mellom ekstreme bevegelser både til høyre og venstre.
Weimarrepublikken klarte likevel å håndtere mange av de alliertes krav: i 1924 ble pengepolitikken reformert med den nye myntenheten Reichsmark, en felles skattepolitikk for hele Tyskland ble innført, og i 1920 ble jernbanesystemet samordnet med opprettelsen av "Deutsche Reichsbahn".
Epoken endte med Adolf Hitlers og nasjonalsosialistenes maktovertagelse i 1933. Selv om Weimarforfatningen av 1919 offisielt aldri ble forkastet, innebar det nasjonalsosialistiske styrets "Gleichschaltung" («koordinering») i februar og mars 1933 at diktaturet i praksis kunne foreta politiske beslutninger i strid med grunnloven. Weimarforfatningen ble på denne måten tilsidesatt, og året 1933 representerte derfor slutten på Weimarrepublikken og begynnelsen på nasjonalsosialistenes "Tredje rike".
Etymologi.
Samtidige talsmenn og motstandere av republikk snakket alle om den "tyske republikk" ("Deutschen Republik"). I nasjonalforsamlingen av 1919 forsøkte begge sosialdemokratiske partiene – SPD og USPD, å innføre denne benevnelsen som statsnavn, ettersom benevnelsen "riket" hadde en såpass dårlig klang i utlandet. De liberale partiene, deriblant forfatningsjuristen Hugo Preuss i det liberale partiet "Deutsche Demokratische Partei", ønsket å bevare det tradisjonelle navnet "det tyske riket", og fikk støtte av representantene fra "Deutsche Zentrumspartei" og "Deutschnationale Volkspartei". Senere kom deler av de borgerlige partiene likevel frem til at republikken ikke fortjente det gamle navnet. Ordlyden i Artikkel 1 i forfatningen – "«det tyske rike er en republikk»", var derfor også et kompromiss.
Interessant nok valgte de ikke benevnelsen Fristat. Fristat er det tyske navnet på republikk, og ble valgt av tyske språkpurister på 1700- og 1800-tallet, som ønsket å rense det tyske språket for fremmedord. I 1918 ble bruken av benevnelsen Fristat aktualisert, ikke bare av rene språkpuristiske grunner, men også fordi det avledede franske ordet "république" ble assosiert med Frankrike, som hadde vært Tysklands fiende under første verdenskrig. De fleste tyske delrepublikkene tok i bruk benevnelsen "Fristat". Unntakene var Baden (republikk), Hessen (folkestat), Württemberg (fri folkestat), Thüringen (land) og byene Bremen, Hamburg og Lübeck (frie Hansabyer).
Tilknytningen til byen Weimar ble opprinnelig bare brukt i sammenheng med forfatningen. Først under republikkens 10-års jubileum i 1929 snakket de konservative, nasjonalsosialistene og kommunistene om "Weimarrepublikken". I 1932 ble denne benevnelsen benyttet av den republikkvennlige avisen "Vossische Zeitung" i Berlin
Arthur Rosenbergs verk fra 1935 hadde tittelen "Geschichte der deutschen Republik", mens nyere utgaver og andre bøker benyttet benevnelsen "Weimarrepublikken" i tittel eller undertittel. Først etter andre verdenskrig ble det politisk konsensus å bruke benevnelsen i journalistikk og historisk forskning. Første verk med tittelen «Weimar-republikken» – skrevet av Ferdinand Friedensburg, utkom i 1946.
Forbundsrepublikken (1949–1990) ble ofte referert til som Bonnrepublikken og «den andre republikken», i motsetning til «den første republikken» fra Weimar. Idag benyttes de tre benevnelsene "Weimarrepublikken", "Bonnrepublikken" og Berlinrepublikken for å skille mellom de tre demokratiske periodene av Tysklands historie.
Et Tyskland i kaos.
Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918 hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra den russiske revolusjonen og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland.
Den 28. oktober gjorde sjømenn i Wilhelmshaven og Kiel opprør. Dette opprøret var begynnelsen på Novemberrevolusjonen og spredde seg raskt til hele riket. Den 7. november nådde opprøret Bayern, der kong Ludvig måtte flykte. De kommunistiske opprørerne utropte en bayersk sovjetrepublikk.
Rikskansler Max von Baden forsto at det gikk mot slutten for keiserriket. Den 9. november 1918 bad han keiser Wilhelm II om å abdisere. Wilhelm abdiserte og flyktet til det nøytrale Nederland.
Samme dag erklærte kommunistlederen Karl Liebknecht at Tyskland var blitt en sosialistisk republikk. To timer senere fikk han konkurranse av Philipp Scheidemann, som utropte en ny og ikke-sosialistisk republikk.
Max von Baden gikk da av som kansler, i håp om at det ville roe massene nok til at revolusjonen ville stoppe. Manøveren mislyktes, og nye forsøk på å danne regjering ble motarbeidet av det sosialistiske Spartakusforbundet, under ledelse av Rosa Luxemburg og Liebknecht.
Den 23. november 1918 gjorde soldatene i Berlin opprør. Opprøret ble brutalt slått ned. Dette førte til en splittelse på venstresiden, og kommunistene løsrev seg fra det sosialdemokratiske SPD og dannet sitt eget parti, KPD.
Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte Frikorpsene. Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919 etter det såkalte Spartakistopprøret. Etter press fra den nye kansleren, den sosialdemokratiske anti-kommunisten Friedrich Ebert, gikk frikorpsmennene fri. Dette gjorde Ebert mektig upopulær i kommunistiske kretser.
Den 19. januar ble det avholdt valg i Tyskland. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til Weimar, der en ny grunnlov, Weimarforfatningen, ble utformet. Denne grunnloven, som var utarbeidet av den jødiske juristen og politikeren Hugo Preuss, ble i samtiden sett på som svært liberal og progressiv.
I løpet av 1919 ble opprørene i München og de østlige provinser slått ned, og forholdene i Tyskland ble til en viss grad normalisert.
Versailles-traktaten.
"For detaljer, se hovedartikkelen: Versailles-traktaten."
Den 10. januar 1920 ble Versailles-traktaten ratifisert. Denne traktaten dikterte fredsbetingelsene for Tyskland etter første verdenskrig. Derfor er den også kjent som diktat-freden i Tyskland.
Tyskland mistet mindre områder i vest, men i øst måtte det avgis en del territorium til den nyopprettede staten Polen. Byen Danzig ble fristad under Folkeforbundet, for å sikre Polen adgang til Østersjøen. Alle de tyske koloniene gikk tapt. Rhinland i sør ble demilitarisert.
Samtidig måtte Tyskland ta på seg skylden for krigen og betale store erstatninger til seierherrene. Det ble også lagt store begrensninger på størrelsen på hæren og flåten.
Mange tyskere oppfattet Versailles-traktaten som svært urettferdig. Det tyske folks misnøye med traktaten blir av mange sett på som en årsak til at kampberedte politiske bevegelser som kommunister og nasjonalsosialister hadde stor fremgang i Tyskland.
Tyskland rystes av flere kuppforsøk.
Den 13. mars 1920 ble det gjennomført et forsøk på statskupp. Frikorpset "Marinebrigade Ehrhardt" under ledelse av Reichswehrs øverstkommanderende i Berlin, general Walther von Lüttwitz, besatte Berlin og installerte den høyreorienterte Wolfgang Kapp som rikskansler. Den legitime regjeringen måtte flykte til Dresden og senere videre til Stuttgart. Regjeringen satte i gang en generalstreik som lammet Tyskland, og Kapp måtte gi opp allerede 17. mars.
Inspirert av generalstreiken dannet kommunistene en rød armé i Ruhr, bestående av 50 000 frivillige. Dette opprøret ble raskt slått ned av hæren, med hjelp av frikorpsene. Det kom imidlertid flere kommunistoppstander, bl.a. i mars 1921 i Hamburg og i Sachsen.
I 1920 ble det lille partiet "Det Tyske Arbeiderparti", ledet av Adolf Hitler, gjort om til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (tysk: die Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Dette partiet sto bak det såkalte ølkjellerkuppet i München den 8. november 1923. General Erich Ludendorff, en av de militære toppene fra første verdenskrig, var også med på kuppforsøket.
Kuppet var mislykket. Kuppmakerne tok i første omgang over München, men politiet fikk rask slått ned opprøret. I en farse av en rettssak ble Hitler dømt til 5 års fengsel, noe som var lovens minstestraff for denne typen forbrytelser. Hitler sonet bare 9 måneder av dommen, og han brukte soningstiden til å skrive boken "Mein Kampf".
Hyperinflasjon.
Salget av papirmark for å kjøpe utenlandsk valuta som var påkrevd som betaling for den enorme krigsgjelden førte til at mellom 1921 og 1923 gikk papirmarken gjennom en kraftig devaluering. Verdien gikk videre ned på grunn av valutaspekulasjon. Den opprinnelige kursen mot amerikanske dollar var 4,2 mark pr. dollar. I august 1923 gikk det en million mark på en dollar, og den 20. november gikk det 4 200 000 000 000 mark på en dollar.
Inflasjonen var blitt så stor at arbeidere fikk lønn to ganger om dagen slik at lønnen kunne brukes mens pengene fortsatt var noe verdt. Papirpenger ble fort verdiløse, mange brukte penger til å tenne opp i peisen med. Mynt ble populært i denne perioden siden mynter tross alt har en viss metallverdi.
I januar 1923 klarte ikke myndighetene i Tyskland lenger å betale på krigserstatningene. Franske og belgiske tropper okkuperte da Ruhrområdet, som var Tysklands mest industrialiserte landsdel. Franskmennene og belgierne tok kontroll over tyske gruver og bedrifter for å sikre fortsatte erstatningsbetalinger. Dette førte til streiker og passiv motstand i mange av bedriftene.
En ny regjering ble dannet for å løse problemene. Ny rikskansler ble Gustav Stresemann (DVP). Stresemann fikk løst streikeproblemene i Ruhr, og den 15. november 1923 ble det innført en ny pengeenhet, Rentenmark. Det gikk 1 000 000 000 000 gamle mark på en ny. Den nye valutaen var forbudt å overføre til utlendinger og dermed ble hyperinflasjonen stoppet slik at man inn i 1924 hadde en relativt stabil valuta i Tyskland. Da ble også overgangsvalutaen Rentenmark erstattet med den nye og varige Riksmark. Betalingen av krigserstatningen til ententen kunne gjenopptas.
Hyperinflasjonen ruinerte mange som levde på oppsparte midler. Samtidig satte den økonomien i Tyskland tilbake. Først i 1928 var reallønnen i gjennomsnitt tilbake på 1913-nivå.
Fremgang.
Paul von Hindenburg, tysk president 1925–1934
Utover på 20-tallet gikk ting bedre i Tyskland. Da inflasjonen endelig var kommet under kontroll begynte den økonomiske fremgangen, godt hjulpet av amerikanske lån.
I 1925 ble Paul von Hindenburg valgt til ny rikspresident. Han var sterkt høyreorientert, men sterkt i mot Hitler og hans nasjonalsosialisme. Hindenburg ble sett på som den som kunne hindre at Hitler kom til makten.
De gode tidene gjorde også at nasjonalsosialistenes oppslutning stupte. I riksdagsvalget i 1928 fikk nazistene bare 2,6 % av stemmene og ble marginalisert.
Samtidig ble Tyskland mer velsett internasjonalt. Stresemann, som nå var blitt utenriksminister, fikk i 1925 inngått Locarnotraktaten som gjorde Tyskland til medlem av Folkeforbundet, med fast sete i sikkerhetsrådet som anerkjennelse for landets stormaktsstatus. For denne avtalen fikk Stresemann Nobels fredspris.
Republikken bryter sammen.
Stresemann døde i 1929. I 1930 ble det regjeringskrise, og samarbeidsregjeringen mellom de liberale og sosialdemokratene måtte gå. Heinrich Brüning ble ny rikskansler.
Tyskland var nå kommet i en økonomisk krise på grunn av problemene i verdensøkonomien. Depresjonen gjorde at mange var arbeidsledige, og oppslutningen om ytterpartiene økte. I riksdagsvalget i 1930 fikk Hitler 18,3 % av stemmene, og med 107 riksdagsmandater ble nasjonalsosialistene det nest største partiet.
Valget i 1930 førte til at ingen lenger hadde noe flertall i riksdagen. Brüning prøvde å få igjennom nødvendige økonomiske reformer, men tiltakene var upopulære og møtte stor motstand i riksdagen. Manglende støtte i riksdagen gjorde at regjeringen ble helt handlingslammet, noe som førte landet mot stupet.
I april 1932 var det valg på rikspresident. Hitler bestemte seg for å stille, men ble slått av en halvveis dement Hindenburg.
Like etter presidentvalget sparket Hindenburg Brüning, på tross av at Brüning hadde støttet Hindenburg under presidentvalgkampen. Hindenburg utpekte Franz von Papen til ny rikskansler.
På grunn av manglende parlamentarisk flertall bestemte Papen seg for å oppløse riksdagen og skrive ut nyvalg. I valget i 1932 fikk NSDAP 37,2 % av stemmene og ble med det det klart største partiet, i stor grad ved hjelp av manipulasjon og terrorisering av politiske motstandere. Også de sovjetvennlige kommunistene, KPD, gjorde et godt valg og fikk 100 mandater i riksdagen.
På bakgrunn av det sterke valget krevde Hitler politisk innflytelse og krevde at Hindenburg skulle utpeke ham til rikskansler. Dette nektet Hindenburg den 6. august. Siden det fortsatt ikke var noe klart flertall i riksdagen, ble det utskrevet nok et valg, med håp om at noen endelig skulle få flertall.
Valget fant sted den 6. november 1932, og NSDAP gikk tilbake med 4 prosentpoeng. NSDAP var likevel størst med 33 % av stemmene. Papen gikk av og ble etterfulgt av Kurt von Schleicher den 3. desember. Schleicher greide heller ikke å samle et styringsdyktig flertall i riksdagen.
I januar 1933 møttes Papen, Hitler og Kurt von Schröder for å finne en løsning på den politiske krisen. De ble enige om at Hitler skulle bli rikskansler, med Papen som visekansler. Regjeringen skulle bare ha to nazistiske medlemmer i tillegg til Hitler og ville derfor ikke ha noe nasjonalsosialistisk flertall.
Hindenburg var motstander av nasjonalsosialistene og var til å begynne med skeptisk til denne løsningen, men Papen greide å overbevise Hindenburg om at det å ta Hitler med i regjeringen var en fin måte å passivisere ham på. Det ville gjøre Hitler lett å kontrollere, argumenterte Papen. Hindenburg gikk etterhvert med på dette, og 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til Tysklands rikskansler.
Årsaker til sammenbruddet.
Enkle forklaringsmodeller som forsøker å forklare Weimarrepublikkens fall ut fra én enkelt årsak kommer til kort. Fallet skyldes verken utelukkende en institusjonell svikt i Weimarforfatningen eller den store depresjonens massearbeidsløshet som drev store velgerskarer i armene på nasjonalsosialistene. Den forsømte demokratiseringen av rettsapparatet, forvaltningen og militærvesenet kan heller ikke regnes som eneste årsak, ei heller de feilvurderinger som ble gjort av enkeltindivider innen republikken. Dessuten hadde Hitler og NSDAPs velgerappell kulminert ved årsskiftet 1932/33. Den første tyske republikkens fall skyldes et helt knippe årsaker og de ulykksalige forbindelsene dem i mellom.
Veien inn i diktaturet var ikke uunngåelig selv om forskningen stiller hovedaktørene under Weimarrepublikkens siste fase i et overveiende negativt lys: delvis forblindet av personlige ambisjoner og offer for overvurdering av egne evner, banet de veien for Hitlers vei til makten. Tilslutt sto forsvarerne av republikken uten relle alternativer.
Etter at Hitler var utnevnt klarte ikke de demokratiske partiene å enes om en felles strategi; selv det politiske sentrum vurderte mulighetene for en politisk koalisjon med NSDAP. Republikkens siste rikskansler, Kurt von Schleicher, forsømte på sin side å gi presidenten alternativer til en grunnlovsstridig utsettelse av nyvalg. Dermed ville det for eksempel bli mulig for ham å sitte som leder for et forretningsministerium selv om han fikk et mistillitsvotum mot seg. Dersom de som framsatte mistillitsvotumet ønsket å danne et regjeringsdyktig flertall, ville de kunne avvises med henvisning til at når det gjaldt regjeringsskifte var Riksdagen bundet av et «konstruktivt mistillitsvotum», selv om Weimarforfatningen ikke hadde forutsett dette. Konseptet med et «konstruktivt mistillitsvotum» forelå allerede fra 1927, og Schleichers rådgivere foreslo at et tilsvarende argument ble brukt mot Hindenburg.
Weimarrepublikken framstilles ofte som et «demokrati uten demokrater», men dette er en alt for enkel framstilling av problemet. Likevel treffer beskrivelsen godt når det gjelder flere ledende figurer i tidens stat, næringsliv og forvaltning, samt en stor del av partiene og velgermassen. En tendens til å latterliggjøre Tysklands fiender for deres demokratiske styresett var den gang vanlig i den tyske befolkningen, og dette var noe nazipartiet profiterte på.
Hitler ble rikskansler på en tid da partiet hans var i alvorlig krise med indre konflikter etter flere tilbakeslag. Det som nasjonalsosialistene for å signalisere styrke omtalte som "Machtergreifung", blir av mange heller sett på nærmest som en maktovergivelse, dvs at republikken selv valgte å gi opp.
Samfunns- og historievitenskapelige vurderinger.
På grunn av de katastrofale følgene av Weimarrepublikkens fall, har historikere og samfunnsvitere belyst fenomenet fra flere ulike synsvinkler. Eberhard Kolb påpeker i sin oppsummering at de ulike historikeres tyngdepunkt og framholdte årsakssammenhenger ikke er en nødvendig følge av kildematerialet, men like mye av forskernes interesser og perspektiver, faktisk også hvilken generasjon forskere de tilhører. Nedenfor følger fortolkningene til en del forskere som har beskjeftiget seg mye med Weimarrepublikken – av uunngåelige grunner er det en god del redundans.
Hagen Schulze ser mentaliteten, innstillingen og tankegangen som viktigste årsak: "«En kortfattet konklusjon er at befolkningen, grupper, partier og enkelte myndighetspersoner sviktet republikken fordi de tenkte feil og derfor handlet feil»"
Detlev Peukert mente at Weimarrepublikkens fall skyldes "«fire ødeleggende prosesser som enkeltvis nok kunne vært mestret.»"


DDR-RAM.
DDR-RAM (engelsk: Double Data Rate Random Access Memory) er en minnebrikke i stasjonære datamaskiner. Forskjellen mellom DDR-RAM og forgjengeren SDR-RAM ("Single Data Rate Random Access Memory") er at DDR-RAM kan behandle data dobbelt så raskt som SDR-RAM. Årsaken er at DDR-RAM overfører data på begge sider av et klokkesignal fra prosessoren, mens SDR-RAM kun overfører data på den ene siden av signalet.
Forskjellene mellom DDR-, DDR2-RAM og DDR3 er at DDR-minne har lavere dataoverføringshastighet (i MB/s), men samtidig lavere forsinkelse (CAS-latency) enn DDR2-minne. Dette gjør at de er like effektive, men DDR2-RAM har den fordelen at de tåler lavere spenning enn DDR. Antall pinner på minnebrikken er også forskjellig. DDR-RAM har 184, mens DDR2-RAM har 240. DDR- og DDR2-RAM kan derfor ikke blandes, og passer inn i forskjellige typer hovedkort. DDR3 ram er nyere og støtter raskere hastigheter enn DDR2-RAM.


Tissvassklumptjønnin.
Tissvassklumptjønnin er en gruppe små tjern rett vest for haugen Søre Tissvassklumpen (679 moh.) i Lierne kommune i Nord-Trøndelag fylke.
Navnet "Tissvassklumptjønnin" ble i TV-programmet "Typisk norsk" kåret til det morsomste stedsnavnet i Norge.


Kaupangen i Trønderheimen.
Kaupangen i Trønderheimen eller Kaupangen i Nidaros er navnet Trondheim gikk under i middelalderen. Kaupangen er sannsynligvis eldre enn hva selve Trondheim er, Noen kilder skriver at det var kjøpmannsboder på Nidarneset allerede tidlig på 900-tallet.


Mario Marefoschi Compagnoni.
Mario Marefoschi Compagnoni (født 10. september 1714 i Macerata i Italia, død 23. desember 1780 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for kongregasjonen for ritene fra 1771 til sin død.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" 29. januar 1770 av pave Klemens XIV, publisert 10. september 1770.
Kardinal Mario Marefoschi Compagnoni var president for den kommisjonen som skulle få gjennomført pavens beslutning om å oppheve jesuittordenen i 1773. Han var kjent for sine pro-jansenistiske sympatier og vennskap med Pietro Tamburini, en markant jansenist og kjent professor ved Universitetet i Paris. Han hadde dessuten sørget for å få fjernet jesuittene fra staben ved det pavelige irske kollegium i Roma.
Han deltok ved konklavet 1774-1775 som valgte kardinal Braschi til pave Pius VI.
Han ble camerlengo for kardinalskollegiet i 1778.
Han var nevø til kardinal Prospero Marefoschi (kreert 1724).
Marefoschi Compagnoni, Mario
Marefoschi Compagnoni, Mario
Marefoschi Compagnoni, Mario
Marefoschi Compagnoni, Mario
Marefoschi Compagnoni, Mario


Macerata.
Macerata er en by og provinshovedstad i Marcheregionen i Italia.
Den har en befolkning på i overkant av 43 000. Det historiske sentrum ligger på en høyde, og det går en heis mellom gamlebyen og den moderne byen.
Matematikeren, jesuittpresten og kinamisjonæren Matteo Ricci (1552–1610) ble født i Macerata.


Scipione Borghese.
Scipione Borghese (født 1. april 1734 i Roma i Italia, død 25. desember 1782 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 10. september 1770 av pave Klemens XIV.
Han deltok ved konklavet 1774-1775 som valgte kardinal Braschi til pave Pius VI.
Han ble camerlengo for kardinalskollegiet i 1778.


Giovanni Battista Rezzonico.
Giovanni Battista Rezzonico (født 1. juni 1740 i Venezia i Italia, død 21. juli 1783 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 10. september 1770 av pave Klemens XIV, som lekmann. Han mottok aldri noen vigsler.
Han deltok ved konklavet 1774-1775 som valgte kardinal Braschi til pave Pius VI.
Han var i slekt med pave Klemens XIII (1758–1769) og kardinal Carlo Rezzonico den yngre (kreert 1758).
Rezzonico, Giovanni Battista
Rezzonico, Giovanni Battista
Rezzonico, Giovanni Battista


Antonio Casali.
Antonio Casali (født 25. mai 1715 i Roma i Italia, død 14. januar 1787 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og gjorde en stor innsats for byen Romas fattigomsorg.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal 12. desember 1770 av pave Klemens XIV, som lekmann, men mottok aldri noen vigsler. Utnevnelsen ble publisert 15. mars 1773.
Casali var medlem av den kommisjon som under ledelse av kardinal Mario Marefoschi Compagnoni i 1773 så til at beslutningen om å oppløse jesuittordenen ble gjennomført.
Han deltok ved konklavet 1774-1775 som valgte kardinal Braschi til pave Pius VI.
Casali, Antonio
Casali, Antonio
Casali, Antonio
Casali, Antonio
Casali, Antonio


Pasquale Acquaviva d'Aragona.
Pasquale Acquaviva d'Aragona (født 3. november 1718 i Napoli i Italia, død 29. februar 1788 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og gjorde en stor innsats for byen Romas fattigomsorg.
Han ble kreert in pectore til kardinal 12. desember 1770 av pave Klemens XIV, som lekmann. Han mottok aldri noen vigsler. Utnevnelsen ble publisert 15. mars 1773.
Han var sjef for den pavelige marine og senere for hele det pavelige militærvesen.
Han deltok ved konklavet 1774-1775 som valgte kardinal Braschi til pave Pius VI.
Han var i slekt med kardinalene Troiano Acquaviva d'Aragona (kreert 1732 – hans onkel), Francesco Acquaviva d'Aragona (1706), Giovanni Vincenzo Acquaviva d'Aragona (1542), Giulio Acquaviva d'Aragona (1570), Ottavio Acquaviva d'Aragona den eldre (1591) og Ottavio Acquaviva d'Aragona den yngre (1654).
Acquaviva d'Aragona, Pasquale
Acquaviva d'Aragona, Pasquale
Acquaviva d'Aragona, Pasquale
Acquaviva d'Aragona, Pasquale
Acquaviva d'Aragona, Pasquale


Antonio Eugenio Visconti.
Antonio Eugenio Visconti (født 17. juni 1713 i Milano i Italia, død 4. mars 1788 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og var nuntius i Polen og i Østerrike.
Han ble kreert "in pectore" til kardinal 17. juni 1771 av pave Klemens XIV, utnevnelsen ble publisert 14. april 1773.
Han deltok ved konklavet 1774-1775 som valgte kardinal Braschi til pave Pius VI.
Visconti, Antonio Eugenio
Visconti, Antonio Eugenio
Visconti, Antonio Eugenio
Visconti, Antonio Eugenio
Visconti, Antonio Eugenio


Fermo.
Fermo er en by med omkring 35 000 innbyggere, hovedstad i provinsen Fermo i regionen Marche i Italia.


Gubbio.
Gubbio er en by i regionen Umbria i Italia med 30 500 innbyggere (det egentlige byområde har 17 000 innbyggere). Byen var opprinnelig en etruskisk bosetning ved navn "Ikuvium".
I middelalderen var Gubbio selvstendig fra tidlig på 1100-tallet til midten av 1300-tallet.


Montefiascone.
Montefiascone, fra latinsk "Mons Faliscus" er en italiensk by med 12.600 innbyggere. Den ble bispedømme på 1300-tallet, og forble det til en sammenslåing i 1986.
Montefiascone er kjent for vinmerket Est! Est! Est!.


Pergola (italiensk by).
Pergola er en italiensk småby med 6.800 innbyggere (hele kommunen) i provinsen Pesaro og Urbino.


Piacenza.
Piacenza (i antikken "Placentia") er en by i det nordlige Italia. Den er hovedstad i provinsen Piacenza i regionen Emilia-Romagna. Byen er handelsplass og industrisentrum.


Schwarzburg-Rudolstadt.
Schwarzburg-Rudolstadt er et tidligere tysk fyrstedømme og forbundsstat i dagens Thüringen. Den ble grunnlagt som grevskap i 1599, og var fra 1697 til 1918 et fyrstedømme. Den ble tysk forbundsstat i 1871, og ble oppløst i 1920 da den ble en del av Thüringen.
Pr. 1900 hadde Schwarzburg-Rudolstadt et areal på 941 km² og 93 059 innbyggere. Av befolkningen var 98,5 lutheranere. Bilkjennetegn var SR.
Det lille fyrstedømmet bestod av to herskap, kalt "Oberherrschaft" og "Unterherrschaft". Det øvre herskapet bestod av 735 km² med byene Rudolstadt, Bad Blankenburg, Königsee, Oberweißbach, Schwarzburg og Stadtilm, og i tillegg hørte eksklavene Angelroda, Elxleben, Leutenberg, og Weißbach bei Leutenberg til herskapet. Det nedre herskapet bestod av 206 km² med byene Frankenhausen og Straußberg, og i tillegg hørte eksklavene Schlotheim og Immenroda til herskapet.


Den cispadanske republikk.
Den cispadanske republikk ("Repubblica Cispadana" - fra latinsk "cis" = "på denne siden (sett fra Roma) av" + «Padana» = "elven po") var en kortlivet republikk i det nordlige Italia, opprettet i 1796 under den franske hærs beskyttelse og ledet av Napoleon Bonaparte. Det påfølgende år ble den innlemmet i den da opprettede cisalpinske republikk.
Den 16. oktober 1796 ble det avholdt en kongress i Modena der representanter fra provinsene Modena, Bologna, Ferrara og Reggio Emilia proklamerte disse fire provinser som en ny "Repubblica Cispadana". Det var Napoleon og hans styrker som stod bak, og tiltaket hadde for øye å utbre den franske revolusjon og Frankrikes maktområde. Kongressen innbød også andre provinser i Italia om å tilslutte seg den nye republikk.
Det ble dannet et borgervern bestående av ridende jegere og av artilleri. Den 7. januar 1797 dannet kongressen regjering.
Den 9. juli slo den cispadanske republikk seg sammen med Den transpadanske republikk og dannet Den cisalpinske republikk.


En tid for alt.
"En tid for alt" er en roman av Karl Ove Knausgård fra 2004. Romanen ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til en av de 25 beste romanene fra de siste 25 år.
Fortelleren i romanen har satt seg fore å skrive englenes historie på jorda fra skapelsen til i dag. Som hovedkilde har han den italienske engleforskeren Antinous Bellori, som selv møtte to engler som elleveåring, og siden har viet sitt liv til å utforske englene ved å granske alle de skriftstedene der engler viser seg på jorda – både i Det gamle testamentet, Det nye testamentet og i de apokryfe skriftene. Belloris hovedkonklusjon er slående: Etter å ha refset og straffet menneskene med sverd, ild og syndflod i noen tusen år, satser Herren alt på ett kort og fødes på jorda som menneske. Dette gjør han for å erfare det menneskelige innenfra. Men dermed avgår Gud ved døden på Golgata, og englene – som har vært Guds budbringere og håndlangere – etterlates på jorda og må klare seg som best de kan.
Bellori (som er en fiktiv person) avslutter sitt store verk "Om englenes natur" i 1584 - i samme tidsalder som Giordano Bruno, Isaac Newton og andre skaper det moderne verdensbildet. Selv om Belloris verk er like grensesprengende på sitt område som astronomenes og fysikernes er det på sine, er det de siste som forandrer verden, mens Bellori blir fortidd og glemt.
Etter å ha erkjent at verket hans ikke fikk den oppmerksomheten det burde hatt, drives Bellori av en besettelse etter å finne englene og gi verden syn for sagn, og han gjennomtråler Europas ødemarker på jakt etter engler. Til slutt finner han dem også, men det får sannsynligvis skjebnesvangre følger for ham selv.
Fortelleren veksler mellom essayistisk-analytiske kapitler der han gjør rede for Belloris og sine egne tanker, og lange fortellinger om Kain og Abel og Noa og syndfloden. At han ikke et øyeblikk tviler på at engler er en realitet, gir de «vitenskapelige» kapitlene en særegen effekt.
Det er når han ikke lenger kan støtte seg til Bellori, men på egen hånd må fortsette englenes historie opp til vår egen tid, vi merker at ikke alt står så bra til hos fortelleren. I avslutningskapitlet møter vi fortelleren i hans eget liv, og det viser seg ganske riktig at den mentale helsa slett ikke er god, og at han er ved et punkt i livet der han ikke lenger mestrer et sosialt liv.
Fortellerens egen historie på slutten av romanen kaster nytt lys over de tidligere kapitlene.


British Medical Association.
British Medical Association (BMA) er den britiske legeforeningen, og har hovedkvarter på Tavistock Square i London. De fleste leger i Storbritannia er medlemmer av organisasjonen, som fungerer både som fagforening og som fagetisk rådgiver. British Medical Association utgir det ansette medisinske tidsskriftet "British Medical Journal".
Organisasjonens historie går tilbake til omkring 1860, da en rekke regionale legeforeninger sluttet seg sammen.


Hæren (Danmark).
Hæren er en av tre forsvarsgrener i det danske forsvaret. Hæren består av to hovedkommandoer – Hærens Operative Kommando (HOK) og Hærens Materielkommando (HMAK) – som begge rapporterer til Forsvarsministeriet.
Hærens Operative Kommando, opprettet i 1991, har ansvar for å trene soldater og utføre operasjoner. Den har 13 500 ansatte (2004) og hovedkvarter i Karup.
Hærens Materielkommando, opprettet i 1967, driver logistikk, innkjøp og materiellforvaltning for Hæren. Kommandoen har 1100 ansatte og hovedkvarter i Hjørring.


Jözzejassen.
Jözzejassen er en jazzfestival som arrangeres i Arvika, Sverige.
Festivalen går av stabelen første uke i august annethvert år (siste i 2005), og konsertene skjer i hovedsak i Arvikas havneområde.


Tommy Sydsæter.
Tommy Sydsæter (født 29. mars 1964 i Drammen) er en norsk tegneserieskaper. Tidlig i sin karriere jobbet han for humorbladene KonK og Norsk MAD, men er nok best kjent for sine bidrag til humorbladet Pyton, hvor han blant annet tegnet seriene Dølle Døck, Rhesus Minus og Tommy Tusj og tegneserien om Vazelina Bilopphøggers, som alle var blant bladets mest populære serier.
«Rhesus og Tommy» ble laget i samarbeid med Rolf Håndstad, og var kanskje Pytons aller galeste serie. De fleste av Sydsæters andre serier ble skapt sammen med Pyton-redaktør Dag Kolstad (alias Dick Kolby). Etter at Pyton ble nedlagt i 1996 har Sydsæter vært lite aktiv på som tegneserietegner.
Han er i de senere årene blitt en av norges fremste innen fargelegging av tegneserier. Etter først å ha jobbet for Bladkompaniet, har han i de senere årene fargelagt for Egmont, og da spesielt i Nemibladet.
Han fikk Kirke- og undervisningsdepartementets tegneseriepris 1984 for "Vazelina Bilopphøggers".


Béla Anda.
Béla Nicolai Anda (født 4. april 1963 i Bonn) er en tysk journalist, som fra 2002 til 2005 var regjeringstalsmann og sjef for det føderale pressekontoret. Han har bakgrunn fra Springerpressen.
Hans familie er av ungarsk opprinnelse. Etter Abitur (artium) og avtjening av verneplikt fikk han i 1984 praksis i Welt am Sonntag, og var senere frem til 1986 dens politiske redaktør.
Mellom 1986 og 1991 studerte han statsvitenskap ved Otto-Suhr-Institut ved Freie Universität Berlin, og arbeidet deretter i forskjellige stillinger for boulevardavisen Bild-Zeitung frem til 1998. I 1996 offentliggjorde han sammen med Rolf Kleine en biografi over Gerhard Schröder.
Etter Schröders maktovertagelse ble den partiløse Anda i februar 1999 utnevnt til stedfortredende regjeringstalsmann. Etter at Uwe-Karsten Heye trakk seg fra stillingen som regjeringstalsmann etter valget i 2002, ble Anda hans etterfølger. Han gikk av ved regjeringsskiftet etter valget i 2005, og ble etterfulgt av Ulrich Wilhelm.


Planck-tid.
Planck-tid (oppkalt etter Max Planck), eller elementærtid, er tiden det tar å tilbakelegge en "Planck-lengde" med lysfarten. Dette er tidens minste udelelige enhet. Det er den korteste tiden som kan bety noe; vi kan ikke skille mellom to tidspunkter mindre enn 1 Planck-tid fra hverandre.
En regner med at universet er 4.3 * 1017 sekunder gammelt, som er ca 8 * 1060 Planck-tider.
Definisjon.
Planck-tid, tP, er tiden det tar å tilbakelegge en Planck-lengde med lysfarten.
Lysfarten c = 299 792 458 m/s
En Planck-lengde = 1,616 * 10 -35 m
Planck-tiden = 1,616*10-35m / (299 792 458 m/s) formula_1 5,391*10-44 sekunder
formula_2 5,391 * 10 -44 sekunder


St. Pauls katedral.
St. Pauls katedral er den anglikanske biskopen av Londons katedral. Den ligger på Ludgate Hill i City of London. Dagens katedral regnes for å være den femte på stedet, og ble bygget etter at en eldre katedral ble ødelagt i bybrannen i 1666.
Historie.
Bispedømmet London ble opprettet i 604, og dets katedral har alltid ligget på Ludgate Hill og vært viet til apostelen Paulus. Høyden har også før dette vært assosiert med religion; man mener at det først sto en megalitt der, og senere et romersk tempel viet til Diana.
Første og andre katedral.
Den første katedralen ble reist av angelsakserne i 604, og var i tre. Den brant i 675, og ble gjenoppbygget omkring ti år senere.
Den tredje katedralen.
I 962 ble kirken plyndret og ødelagt av vikinger, og den tredje katedralen ble bygget, denne gang for det meste i stein. Den ble ødelagt i brann i 1087.
Den fjerde katedralen.
Katedralen slik den så ut før spiret ble ødelagt i 1561
Den fjerde katedralen ble bygget av normannerne etter brannen. Det tok mer enn to århundrer å bygge den, og underveis måtte man gjøre mye arbeid på nytt etter en brann i 1136. Igjen ble taket for det meste reist i tre. Den var egentlig ferdig i 1240, men man satte straks i gang en utvidelse, og dermed fortsatte byggearbeidet til 1314. Konsekrasjonen foregikk noen år før den sto ferdig, i 1300. Den var verdens tredje lengste kirke med sine 181 meter, og hadde et av de høyeste spirene, som målte 149 meter.
Underveis restaurerte man i 1140 graven til St. Erchenbald, som var biskop i London fra 675 til sin død 30. april 693, og ble gravlagt i den daværende katedralen. Han ble minnet på sin dødsdag hvert år, samt lokalt med en oktav (minnedag åtte dager etter den egentlige festdagen). Dette bidro til å tidfeste et udatert kalenderfragment for mai og juni som befinner seg i universitetsbiblioteket i Bergen. En notis i fragmentet angir at St. Erchenbalds oktav skulle feires 7. mai, og da må fragmentet stamme fra England. Vi vet at en gruppe engelske munker kom hit i 1146 for å stifte Lysekloster. Trolig kom kalenderen til Norge med dem, siden dyrkelsen av St. Erchenbald nylig var blitt styrket i England ved restaureringen av hans grav, og dette stemmer med skrift og utstyr på fragmentet.
I det 16. århundre var bygningen i forfall. Under Henrik VIII og Edvard VI, førte loven om oppløsningen av Englands klostre til at interiøret i stor grad ble ødelagt. Kapeller rundt kirken ble solgt og tatt i bruk som butikker, og andre bygninger ble revet for å gi materialer til byggeprosjekter som Somerset House. I 1549 egget radikale protestantiske predikanter en folkemengde til å ødelegge mye av det gjenværende interiøret. Så, i 1561, ble spiret ødelagt av et lynnedslag. Det ble ikke erstattet, og lav- og høykirkelige mente at dette var Guds straff mot motparten.
Inigo Jones, den første klassisistiske arkitekt i England, tegnet en ny vestfront i 1630-årene. Denne ble bare få år senere sterkt skadet av puritanerne etter den engelske borgerkrigen.
Den fjerde katedralens historie endte i bybrannen i 1666, da den ble nesten fullstendig ødelagt. Man bestemte seg for å begynne helt på nytt, noe det faktisk hadde vært snakk om allerede før brannen. Det er her av betydning at dette skjedde på en tid hvor man hadde en motreaksjon mot puritanismen etter Oliver Cromwells diktatur, noe som førte til at forkjemperne for en storslått katedral lettere nådde frem med sine synspunkter.
Den nåværende katedralen.
Oppgaven med å tegne den nye katedralen ble gitt til Christopher Wren i 1668. Han fikk på samme tid i oppdrag å tegne omkring femti andre kirker i byen. Hans første design, basert på de gamle fundamentene, ble avvist i 1669. Den andre designet hadde form av et gresk kors; dette ble avvist omkring 1672 som et for radikalt konsept. Det tredje forsøket kom helt til modellstadiet; Wrens «Great Model» i skalaen 1:24 er nå utstilt i krypten.
Et fjerde design ble akseptert i 1675, og byggingen begynte i juni samme år. Den skulle egentlig ha en liten kuppel med et spir, men Karl II hadde gitt Wren frie hender til å gjøre om på «ornamentale ting». Wren tøyde dette begrepet meget langt og gjorde om hele kuppelen slik at man fikk den storslagne kuppelen som i dag preger kirkens utseende, samt tårnene i vestenden.
Kuppelen er inspirert av Peterskirken og er 108 meter høy inkludert korset på toppen. I engelske mål er dette 365 fot, som symboliserer dagene i året. Det er egentlig tre kupler innenfor hverandre. Den ytre har ingen strukturell funksjon, og kunne derfor bygges ekstra stor slik at den ble et viktig landemerke. Den innerste er langt mindre, hvilket gjør den bedre tilpasset til interiøret enn den ville vært ellers. Mellom de to ligger en tredje kuppel, som har støttefunksjoner for den ytre.
Den ble bygget i portlandstein, i en stil som representerer overgangen mellom senrenessanse og barokk. Katedralen sto ferdig 20. oktober 1708 på Wrens 76-årsdag. Den første gudstjenesten var blitt holdt flere år tidligere, den 2. desember 1697.
Under Londonblitzen ble katedralen brukt som siktemerke av tyske bombere, ettersom den er en av de bygningene i City of London som er lettest å identifisere fra luften. Den ble truffet av en bombe 9. oktober 1940, men klarte seg uten altfor store skader.
Katedralen ligger på en øst-vest akse, med alteret i øst slik det tradisjonelt skal være i kirker. Skipet har tre små sidekapeller. Kuppelen er plassert over kirkens midtpunkt, og det er tre runde gallerier i den. Det innvendige "Whispering Gallery", hvorfra man har utsikt ned i kirken, er det mest kjente. På grunn av de spesielle akustiske forholdene kan man stå på den ene siden og hviske mot veggen, og dette kan høres på motsatt side. Utvendig finner man "Stone Gallery" og "Golden Gallery".
Koret ligger øst for kuppelen og har plasser for kleresiet og koret, samt kirkens orgel. Orgelet ble bestilt i 1694, og i dagens form er det det tredje største i Storbritannia med 138 stemmer og 7189 piper. Orgelfronten er konstruert av Grinling Gibbons.
I den store krypten er det over 200 minnesmerker og graver. Wren var den første som ble gravlagt der, i 1723. I gulvet i kirken ligger en enkel minneplakett hvor det står: «Lector, si monumentum requiris, circumspice» – «Du som leser, hvis du trenger et monument, se deg omkring». Det er svært få dyrebare gjenstander i katedralen; mange har forsvunnet gjennom årenes løp, og i 1810 var det et stort tyveri hvor det meste av det som var igjen ble tatt.
Mange store statsbegravelser har skjedd fra St. Pauls katedral, blant annet Horatio Nelsons, hertugen av Wellingtons og Winston Churchills. Kongelige vielser, begravelser og annet holdes gjerne i Westminster Abbey, men St. Paul ble brukt da prins Charles og lady Diana Spencer giftet seg.
Katedralen er åpen for publikum. Det er en inngangsavgift for de som bare kommer for å se bygningen, mens de som kommer for å delta i en gudstjeneste, kommer inn gratis. Inngangspengene går blant annet til å betale for en storstilt restaurering som startet i 2000.


Ludgate Hill.
Ludgate Hill er en høyde og en gate i City of London. Den ligger i nærheten av Ludgate, en byport som ble bygget om til fengsel, og som ble revet i 1780. Høyden er mest kjent for St. Pauls katedral, London bispedømmes domkirke.
Navnet Ludgate kommer antagelig fra den legendariske kong Ludd, som skal ha grunnlagt London. Stedet var blant de første som ble bebodd. Man mener at det sto en megalitt der, og senere et romersk tempel viet til Diana.
I nærheten av Ludgate Hill, i Cannon Street, ligger London Stone, en pre-romersk stein som tidligere var utgangspunkt for måling av avstanden til London. I dag måles avstanden til et punkt ved Charing Cross.


Sagnet om Lysets Rike.
Sagnet om Lysets Rike er en romanserie i 20 bind av den svensk-norske forfatteren Margit Sandemo, utgitt 1995-2000.
Serien er en fortsettelse av Sandemos serie "Heksemesteren" og finner sted i en fantastisk verden bortenfor tid og rom. Serien har også referanser til hennes mest kjente serie "Sagaen om Isfolket".


Liste over utøvere som ikke fullførte Tour de France 2005.
Syklister som ikke fullførte Tour de France 2005.
Utøvere som ikke fullførte Tour de France 2005


Glasgow.
Rådhuset i Glasgow ligger ved George Square i hjertet av byen.
Glasgow er den største byen i Skottland og den tredje største i Storbritannia. Den ligger ved elven Clyde i den vestlige delen av det sentrale Skottland og utgjør sammen med flere mindre landsbyer regionen City of Glasgow.
Glasgow vokste fra å være et bispesete i middelalderen, og med den senere etableringen av University of Glasgow, til å bli et sentrum for transatlantisk handel i løpet av 1800-tallet. Med den industrielle revolusjon ble byen et senter for ingeniørvitenskap og skipsbygging.
I 1960-årene hadde den et befolkningstall på hele 1,1 million, og var da den fjerde største byen i Europa, etter London, Paris og Berlin. De senere år har innbyggertallet blitt nesten halvert, på grunn av blant annet endringer av bygrensene og generell nedgang i folketallet. Stor-Glasgow hadde ca. 1,1 million innbyggere i 2004. I dag er byen er kjent som Skottlands kommersielle hovedstad og er det tredje største turistmålet i Storbritannia etter London og Edinburgh.
Historie.
Leilighetsbygning i rød sandstein som er typisk for de eldre boligstrøkene i Glasgow.
a>. I bakgrunnen kan en se en av heisekranene som ble brukt til å heise lokomotiv ombord i båter, som i dag står som et symbol på en tidligere storhetstid.
Navnet kommer fra skotsk gælisk "glas gu", som betyr «grønn senkning». "Glas gu" er første gang funnet i kilder fra 1116, men før dette hadde bosetningen navnet "Cathures", som var et kumbrisk navn. Det moderne navnet har fremdeles et visst hold da byen har over 70 parker, den eldste er Glasgow Green som er fra det 15. århundre.
Stedet der Glasgow ligger har blitt brukt som bosted fra forhistorisk tid på grunn av at det var et egnet vadested over Clyde, noe som også gjorde at det var et naturlig sted for laksefiske. Byen ble grunnlagt av Kentigern av Glasgow i det 6. århundre, Kentigern fikk også bygget en kirke i området. Denne kirken ligger på samme sted som katedralen ligger i dag. Glasgow var i middelalderen det nest største bispedømmet i Skottland. Byen vokste opp gjennom middelalderen og opprettelsen av University of Glasgow i 1451 og oppgraderingen av bispedømmet til erkebispedømme førte til at byen fikk større religiøs og utdanningsmessig betydning.
Etter at Skottland og England (med Wales) inngikk Acts of Union i 1707, som førte til opprettelsen av kongedømmet Storbritannia, fikk Skottland tilgang til store markeder i det britiske imperiet. På grunn av at Glasgow hadde gode havner ble byen en viktig handelsby for internasjonal handel med tobakk, sukker og bomull til Amerika. Særlig viktig var det at Glasgow, i motsetning til andre skotske havnebyer som Dundee og Aberdeen, hadde enkel tilgang til Atlanterhavet. Flere av de viktigste gatene i Glasgow er oppkalt etter handelsfolk som ble rike på handel med tobakk fra koloniene i Amerika frem til den amerikanske uavhengighetskrigen startet i 1775. Etter dette ble handelen konsentrert om de britiske koloniene i Karibia.
I begynnelsen av det 18. århundre besøkte forfatteren Daniel Defoe Glasgow og uttalte at byen var «den fineste og best bygde byen i Storbritannia, med unntak av London». På denne tiden var byens befolkning rundt 12 000 og hadde ennå ikke gjennomgått de store omveltningene som opplysningstiden og den industrielle revolusjon førte med seg.
Etter industrialiseringen produserte Glasgow blant annet tekstiler og stål som ble eksportert. Etter at Forth og Clyde-kanalen og Monklandkanalen ble åpnet i henholdsvis 1790 og 1791, fikk byen enkel tilgang på jernmalm og kull fra gruver i Lanarkshire. Etter et omfattende arbeid med å mudre opp Clyde ble skipsbygging en stor industri langs elven og flere berømte skip har blitt bygget i og rundt Glasgow, som for eksempel RMS «Lusitania», RMS «Queen Elizabeth», RMS «Queen Elizabeth 2» og det kongelige skipet HMY «Britannia». Byen hadde også en omfattende industri som bygget lokomotiver. Glasgow passerte Edinburgh som den største byen i Skottland i 1821 og ble omtalt som «the Second City of the Empire» («Den andre byen i riket»), hvor den første byen var London. På denne tiden ble flere av de mest markante bygningene og infrastrukturen i Glasgow bygget opp, byen fikk blant annet undergrunnsbane, Glasgow undergrunnsbane, i 1896. Det ble også bygget en akvedukt fra Loch Katrine til byen i 1859 som forsynte, og fremdeles forsyner, innbyggerne med drikkevann.
Fra 1840-årene og utover kom et stort antall irske tilflyttere for å søke lykken i Glasgow. Det var særlig Hungersnøden i Irland 1845–1849 som utløste dette og denne innvandringen fra Irland har fortsatt fram til våre dager. Innvandringen fra Irland har særlig kommet fra grevskapet Donegal i Ulster) til det vestlige Skottland og City of Glasgow regionen og Lanarkshire. Også fra Det skotske høylandet har det vært en stor forflytning til byen, blant annet som følge av ryddingen av Det skotske høylandet. Både irene og innflytterne fra Høylandet førte till en eksplosiv vekst av katolisismen i Glasgow. Veksten i den katolske befolkningen førte til at Glasgow erkebispedømme ble opprettet 4. mars 1878 da det tidligere apostolisk vikariatet for Skottlands vestlige distrikter, opprettet i 1827 ble delt i tre bispedømmer.
Tidlig på 1900-tallet slo også mange litauiske flyktninger seg ned i Glasgow og på sitt høydepunkt på 1950-tallet var det litauiske miljøet på rundt i Glasgow-området og har siden blitt assimilert inn i byens katolske miljø. Også mange fra Italia bosatte seg i Glasgow på denne tiden, fra provinser som Frosinone mellom Roma og Napoli og Lucca i det nordvestlige Toscana, og mange av dem arbeidet som iskremselgere.
Dette har ført til at Glasgow har en stor katolsk befolkning. Den irske påvirkningen i byen er fremdeles synlig, for eksempel gjennom fotballaget Celtic FC. Den religiøse delingen av byen har ført til visse sekteriske problemer.
Det 20. århundre førte med seg både nedgangstider og gjenoppbygging av byen. Etter første verdenskrig led Glasgow av de økonomiske nedgangstidene som fulgte. Dette førte til en økning i den radikale sosialismebevegelsen og en bevegelse kalt «Red Clydeside» ble skapt. Denne bevegelsen kjempet blant annet for lavere husleie i de ofte overfylte og forurensede boligstrøkene, samt 40 timers arbeidsuke, i denne perioden var det flere omfattende streiker. Den 31. januar 1919 brøt det ut opptøyer i sentrum av byen og så mye som 90 000 mennesker var samlet. I frykt for en bolsjeviklignende revolusjon, og med den russiske revolusjonen og novemberrevolusjonen i Tyskland friskt i minnet, sendte myndighetene inn soldater og stridsvogner fra England. Man ville ikke sende inn skotske tropper på grunn av at man fryktet at disse kunne sympatisere med opprørerne, derfor ble skotske tropper som var i byen nektet å forlate brakkene. Flere, også kvinner og barn, ble skadet i opptøyene og flere av de antatte lederne ble arrestert og senere dømt til flere måneder i fengsel.
Forholdene i byen bedret seg frem mot utbruddet av andre verdenskrig og vokste på de økonomiske oppgangstidene som fulgte etter krigens slutt. På 1960-tallet opplevde imidlertid byen at økende konkurranse fra land som Tyskland og Japan førte til at flere av de store industrivirksomhetene i byen tapte inntekter. Som et resultat av dette gikk Glasgow inn i en lengre periode med økonomisk nedgang, høyere arbeidsledighet, forfall, befolkningsnedgang, økende helsemessige problemer og stort press på velferdsgoder. Flere forslag om hvordan byen skulle gjenskape sin gamle storhet ble fremmet. Ett av disse forslagene gikk ut på å rive ned store deler av bygningene i sentrum av byen for å skape et mer strømlinjeformet sentrum, dette ble ikke tatt til følge. Imidlertid ble store deler av boligområdene nær sentrum revet på grunn av at disse hadde utviklet seg til å bli slumområder.
Til sammen ble omkring 750 000 av byens innbyggere flyttet til nye byer som ble opprettet i utkantstrøkene, eksempler på slike byer er Castlemilk, Drumchapel og Easterhouse. Flere av de nye byene lå utenfor bygrensene. Denne utflyttingen er mye av bakgrunnen for det, tilsynelatende, dramatiske fallet i innbyggere som Glasgow opplevde fra omkring en og en halv million innbyggere på 1930-tallet til omkring 600 000 i dag.
Fra 1990-tallet og utover opplevde byen igjen økonomisk fremgang. Denne fremgangen kom blant annet på grunn av økt turisme, som igjen delvis skyldtes at byen ble europeisk kulturhovedstad i 1990. Myndighetene pusset bokstavelig talt opp fasaden til byen ved å sandblåse gamle bygninger som var blitt svarte av årevis med forurensning. Dette førte til at de sentrale bystrøk ble mer populære som boområder, noe som igjen førte til et mer levende sentrum. Særlig har områdene rundt Clyde blitt modernisert. Disse områdene bestod hovedsakelig av industriområder som hadde ligget brakk over lengre tid på grunn av nedgangstidene. De senere årene har flere omfattende leilighetskompleks blitt bygget langs elven, i tillegg til en rekke kontorbygg. Langs elven ligger i dag også et stort kurs og konferansesenter, som også er en mye brukt konsertarena og Glasgow Science Centre.
Heraldikk.
Glasgows byvåpen ble godkjent av Lord Lyon King of Arms den 25. oktober 1866. Det inkorporer en rekke symboler og emblemer som har sammenheng med livet til Glasgows skytshelgen Kentigern og som hadde blitt brukt som offisielt segl før 1866. Emblemene symboliserer mirakler som Kentigern skal ha utført.
Nederst i byvåpenet står byens motto "Let Glasgow Flourish" (la Glasgow blomstre). Dette skal stamme fra en preken holdt av Kentigern.
Kultur.
Glasgow har vært vertskap for Verdensutstillingen i 1888, 1901, 1911 og 1938. Byen var også Europeisk kulturhovedstad i 1990 og skal også arrangere samveldelekene i 2014. Flere populære band, som Mogwai, Franz Ferdinand, Belle & Sebastian, Travis, Texas og Simple Minds har sitt opphav i Glasgow.
Byen har også flere museer, det fremste er Kelvingrove Art Gallery and Museum, som er den best besøkte turistattraksjonen i Skottland. Museet ligger på vestsiden av byen like ved University of Glasgow.
Fotball.
Glasgow er hjemby til de to største lagene i Skottland, Rangers FC og Celtic FC som begge spiller i Scottish Premier League og i 2008. Lokaloppgjørene mellom disse to klubbene er kjent som Old Firm. Byen er også hjemby til Partick Thistle FC og Queen's Park FC. Glasgow har også de tre største fotballstadionene i Skottland: Celtic Park (60 832 seter), Hampden Park (52 500 seter) og Ibrox Stadium (51 082 seter). Hampden Park er også hjemmebanen til Skottlands herrelandslag i fotball.


Roger Bannister.
Roger Gilbert Bannister (født 23. mars 1929 i Harrow, London) er en tidligere britisk friidrettsutøver, mest kjent for å ha løpt en engelsk mil (1609,4 m) under fire minutter. Bannister er i dag en fremstående nevrolog.
Det historiske løpet fant sted 6. mai 1954 i Oxford, og ble sett av ca. 3000 tilskuere under en kamp mellom det britiske friidrettsforbundet og Oxford University. I vindkast opp mot 40 km/t ble stevnet nesten avlyst. Bannister løp drømmemilen på 3.59,4. Tidtaker var Norris McWhirter, som senere redigerte Guinness rekordbok.
Rekorden ble slått 21. juni samme år av John Landy fra Australia, som løp på 3.58.
Bannister ble utnevnt til "Knight Commander" av Order of the British Empire og derved opphøyet i ridderstanden. Han fikk dermed også rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn.
Treningsanekdote.
Som legestudent ved St Mary's Hospital i Paddington valgte Roger Bannister å bruke sin timelange lunsjpause til en 10 minutters joggetur til Paddington-banen, der han løp ti 400-metere på omtrent 60 sekunder med to minutters hvile mellom hver runde. Dette tok i alt 48 minutter, slik at han hadde tolv minutter igjen til å spise lunsj.


St. Pauls undergrunnsstasjon.
St. Pauls undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger ved nordøst-hjørnet av St. Pauls katedral i City of London. Hovedinngangen til katedralen ligger på vestsiden, noen minutters gange fra stasjonen. Den betjener Central-linjen, og er i kollektivsone 1.
På grunn av at middelaldergatene over stasjonen fortsatt var bevart da stasjonen ble bygget, måtte man finne spesielle løsninger for å holde tunnelen innenfor gateløpet. Ved å gjøre det kunne man nemlig unngå å måtte kompensere eierne av husene i nærheten for støy og vibrasjoner. Derfor er den østgående plattformen lagt rett under den vestgående. Gatene har siden blitt utvidet, og det samme har stasjonens billetthall, men plattformene ligger som før.
Da stasjonen åpnet 30. juli 1900 het den "Post Office", fordi den lå vis-à-vis hovedpostkontoret i St. Martin le Grand. 1. februar 1937 ble rulletrapper installert, og dermed ble inngangen flyttet nærmere katedralen og stasjonen fikk nytt navn,
Den opprinnelig utgangen og heissjakten ble ombygget for å bedre ventilasjonen, og er fortsatt synlig på en trafikkøy ved St. Martin le Grand. Heissjakten er også godt synlig ved rulletrappene. Heisene gikk til et punkt mellom de to plattformene, slik at det ble så få trappetrinn å gå som mulig for alle, fremfor at noen måtte gå en hel etasje; å lage separate heiser til de to plattformene ville blitt for kostbart.
Stasjonen St. Pauls Thameslink ble åpnet et stykke unna i 1990. Denne Thameslink-stasjonen er ikke forbundet til undergrunnen, og mange havnet på feil sted. Den ble derfor omdøpt til City Thameslink for å unngå forvirring, men i guidebøker som har noen år gamle kart finner man det gamle navnet.


Harrow.
Harrow er et sted i bydelen Harrow i London. Det ligger i den vestlige delen av byen, omkring 16 km fra sentrum.
Området er særlig kjent for Harrow School, hvor en rekke kjente personer har vært elever, blant annet Winston Churchill og Jawaharlal Nehru. University of Westminster har en stor campus i Harrow.
Transport.
Veiene A40, M25 og M40 er lett tilgjengelige fra Harrow.


Adjektiv.
Det finnes noen få ord som ofte klassifiseres som adjektiver, men som ikke kan opptre i attributiv posisjon. Et eksempel på dette i norsk er "alene."
Etter vår definisjon ville altså "alene" ikke regnes som et adjektiv. Dersom man skulle forsøke å justere vår definisjon slik at "alene" omfattes, måtte man gjøre det på en slik måte at definisjonen fortsatt utelukker uttrykk vi normalt "ikke" regner som adjektiver. En annen strategi er å se på "alene" og endel andre ord som er vanskelige å klassifisere, f.eks. "sammen," som en lukket ordklasse for seg. I moderne, formell lingvistikk er den siste strategien mer vanlig.
Bøying.
Adjektiver kan i mange språk få gradbøying: glad – glad-ere – glad-est. Disse tre formene kalles henholdsvis "positiv", "komparativ" og "superlativ". Noen adjektiver får "mer" og "mest" i stedet for gradbøying: mer arbeidsom - mest arbeidsom. Dette er perifrastisk uttrykk. I de språk som ikke har gradbøying brukes kun denne metoden for å uttrykke gradsforskjeller. Noen ord kan ikke ha gradbøying av semantiske årsaker, men regnes likevel som adjektiv: død, psykisk.
Adjektiv har også på mange språk samsvarsbøying, dvs. at de bøyes i kjønn og tall, og eventuelt kasus, etter det substantivet de står til: en fin ring – et fint stykke – fine bøker. Videre kan adjektiv ha bestemt form: den fine ringen.
Også ordenstall regnes som adjektiver fordi de står til substantiver på samme måte som øvrige adjektiv.
Predikative og attributive adjektiver.
Noen adjektiver kan brukes som predikater etter kopulaverbet "være." Når de brukes slik, kalles de for predikative adjektiver. Eksempler på adjektiver som kan brukes slik er "glad, snill, stor, død, tung" og "alene". Adjektiver som ikke kan være predikative er "tidligere" og "påstått".
Adjektiver som ikke kan være predikative kan brukes i attributiv posisjon inne i en substantivfrase. De fleste adjektiver kan brukes både i predikativ og attributiv posisjon, men, som vi så ovenfor, finnes det noen ord som ofte klassifiseres som adjektiver, men som bare kan brukes i predikativ posisjon, slik som "alene".
Intersektive og subsektive adjektiver.
Når vi snakker om "franske viner" snakker vi om ting som ligger i grensesnittet mellom mengden av franske ting, og ting som kan beskrives som viner. Men når vi snakker om "små elefanter", snakker vi ikke om ting som ligger i grensesnittet mellom "små" ting og elefanter: En "liten" elefant kan være mye større enn ei "stor" mus. En liten elefant er altså liten, sammenlignet med andre elefanter, og ei stor mus er stor, sammenlignet med andre mus. For å tolke adjektiver som "liten" trenger vi altså et slags perspektiv, eller en "sammenligningsklasse". Men med franske viner behøves ikke det: En fransk vin er ikke en vin som er relativt "fransk" sammenlignet med andre viner. Adjektiver som "fransk" kalles intersektive etter det engelske ordet "intersection" (grensesnitt), fordi de kan tolkes ved å ta grensesnittet mellom referansen til adjektivet og referansen til substantivet. Adjektiver som "liten" kalles subsektive fordi de alltid må referere til en delmengde av det substantivet refererer til, dvs. de avhenger av "sammenligningsklasser," og denne sammenligninsklassen er oftest identisk med referansen til substantivet som modifiseres.
Noen adjektiver er hverken intersektive eller subsektive. "Påståtte stortingsmenn" er ikke nødvendigvis stortingsmenn i det hele tatt. Denne frasen kan ikke tolkes som grensesnittet mellom mengden av "påståtte ting" og mengden av stortingsmenn. Man kan heller ikke tolke den som mengden av stortingsmenn som er relativt "påståtte," sammenlignet med andre stortingsmenn.
I en substantivfrase kommer gjerne subsektive adjektiver foran intersektive adjektiver. Den siste substantivfrasen nedenfor er ikke ugrammatisk, men den kan bare brukes hvis vi ønsker å understreke "franskheten" til den vinen vi snakker om.


Helena av Waldeck-Pyrmont.
Prinsesse Helena av Waldeck-Pyrmont (født 17. februar 1861 i Arolsen i Waldeck-Pyrmont, død 1. september 1922 i Hinterris i Tirol, Østerrike) var datter av Georg Victor av Waldeck-Pyrmont (1831–1893) og hans kone Helene Wilhelmine av Nassau-Weilburg. Hun giftet seg 27. april 1882 i St. George's Chapel på Windsor Castle i England med prins Leopold av Storbritannia, hertug av Albany, som var yngste sønn av prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia.
De fikk to barn, prinsesse Alice og hertug Carl Eduard av Sachsen-Coburg-Gotha.
I Storbritannia var hun kjent som hertuginnen av Albany, med tiltaleformen kongelig høyhet.
Hun var søster av dronning Emma av Nederland, og er oldemor til kong Carl XVI Gustaf av Sverige.


Episteme.
Episteme (fra gresk "επιστήμη" ("epistemi"), «vitenskap», «viten», «kunnskap») betegner i gresk filosofi sikker viten, i motsetning til doxa, som betyr antakelse. Episteme oppfattes som å stamme fra en fornuftserkjennelse, mens doxa beror på sanseerfaringen.
Filosofen Michel Foucault brukte begrepet i boken "Ordene og Tingene" (1966), i betydningen en etablert sannhet som ligger under alle diskurser i en bestemt epoke.


Prinsipp.
Prinsipp kommer fra latin "principium", som betyr «opprinnelse» eller «første årsak». Prinsipp brukes i betydningen "grunnsetning", som i en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling.


Carl Eduard av Sachsen-Coburg-Gotha.
Carl Eduard (født 19. juli 1884 i Claremont House, Esher/Surrey (England) som Leopold Charles Edward George Albert'", død 6. mars 1954 i Coburg) var den siste regjerende hertugen av Sachsen-Coburg-Gotha. Han hadde dessuten den britiske tittelen hertug av Albany. Han var morfar till kong Carl XVI Gustaf av Sverige.
Familiebakgrunn og oppvekst.
Han var sønn av prins Leopold av Storbritannia, hertugen av Albany, og hans kone Helena av Waldeck-Pyrmont. Faren døde like før han ble født, og han arvet derfor farens titler ved fødselen. Han var barnebarn av prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia.
Etter hertug Alfreds død den 30. juli 1900, etterfulgte Carl Eduard ham som hersker i den britiske kongefamiliens tyske hjemstat. Han var 15 år da han flyttet til Tyskland, hvor han fikk militær utdannelse i Berlin-Lichterfelde og stod under tilsyn av sin fetter, keiser Wilhelm II. I 1902 ble han gjort til ridder av Hosebåndsordenen ("Knight of the Garter") av kong Edward VII. Fra 1903 studerte han jus og statsvitenskap ved universitetet i Bonn, hvor han var medlem av den berømte studentforeningen "Borussia" (latin for Preussen), som mange av høyadelens sønner tilhørte.
På sin 21. fødselsdag i 1905 tok han opp sine plikter som hertug av dobbelthertugdømmet Sachsen-Coburg og Gotha. Han ble gift 11. oktober samme år på slottet Glücksburg med prinsesse Viktoria Adelheid zu Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, en slektning av den tyske keiserinne Victoria og av samme slekt som det dansk-norske kongehuset.
Den nye hertugen var begeistret for tidens nye oppfinnelser, og fremmet bilproduksjon, luftfartsindustri og utbygging av flyplasser i hertugdømmet.
Første verdenskrig.
Hertug Carl Eduard deltok i første verdenskrig ved den 38. infanteridivisjons stab som saksisk general av kavaleriet, og ble 1914 utnevnt til general av infanteriet. Han trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste av helseårsaker i 1915, men besøkte ofte sitt 6. thüringske infanteriregiment 95 ved fronten. I 1917 ble hertugen fratatt alle sine engelske titler og utmerkelser samt sitt sete i det britiske overhuset. Dette møtte hertugdømmene med en lovendring som bestemte at ingen britisk prins lenger hadde noen arverett i Sachsen-Coburg-Gotha.
Weimar-republikken.
Ved første verdenskrigs slutt, 9. november 1918, erklærte det revolusjonære, provisoriske arbeider- og soldatrådet i Gotha hertug Carl Eduard for avsatt. 13. november, senere enn de fleste andre tyske forbundsfyrster, abdiserte han. Dermed opphørte unionen mellom Sachsen-Coburg og Gotha, som ble delt i to fristater. Gotha ble i 1920 en del av Thüringen, mens Sachsen-Coburg ble en del av Bayern.
Fra 1919 var hertugen aktiv i nasjonalkonservative og nasjonalistiske kretser, og ledet fra 1922 Bund der Kaisertreuen (forbundet av keisertro). Han støttet aktivt frikorpsene, og var aktiv i det paramilitære Bund Wiking og Stahlhelmbund. Han støttet også tidlig nasjonalsosialistene, og ved presidentvalget i 1932 støttet han Adolf Hitler mot den sittende konservative presidenten, Paul von Hindenburg. Han ble medlem av NSDAP og av SA i 1933. Fra samme år var han president for tysk Røde Kors, fra 1934 rikskommissær for den frivillige sykepleie og fra 1936 medlem av det tyske parlamentet, Riksdagen, president for foreningen av tyske frontkjemperforbund og leder for den tyske avdelingen av Anglo-German-Fellowship. Han innehadde et stort antall andre verv i forskjellige organisasjoner, Deutsche Bank o.a.
Etter andre verdenskrig.
De amerikanske troppene som først nådde frem til Coburg, fant hertugen og hans kone gjemt i en bryggerikjeller. De var overrasket over hans arrogante holdning – han angret ingenting, mente at Polen hadde angrepet Tyskland i stedet for omvendt, og beskrev nasjonalsosialismen som en vidunderlig idé. 5. juni 1945 ble han arrestert og anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, etterfulgt av en serie opphold i amerikanske fangeleire og sykehus. I januar 1948 ble han idømt en bot for å ha vært «medløper». Siden fikk datteren Sibylla reise til Coburg og hilse på sin far, som hun ikke hadde sett på seks år. Han led nå også av en type kreft som etterhvert tok fra ham synet på begge øynene. I mars 1949 ble han dømt til 18 måneders fengsel, og synet på ham som medskyldig heller enn medløper, ble skjerpet. I juni 1950 ble han endelig dømt til en mild bot – han hadde fra mai 1949 fått tilbake kontrollen over slektens store formue.
Han døde 70 år gammel av kreft i 1954 som den nest siste av de gjenlevende, tidligere regjerende tyske forbundsfyrstene.
Etterkommere.
Hans sønn, arveprins Johann Leopold (f. 1906 i Coburg, d. 1972 i Grein, Østerrike) giftet seg 1932 ikke standsmessig med den skilte baronesse Feodora von der Horst, og måtte for seg og sine etterkommere frasi seg arverettigheter og tilhørighet til huset Sachsen-Coburg-Gotha i henhold til husets dynastiske lover. I dette ekteskapet fulgte tre barn, bl.a. Ernst Leopold, som senere likevel ble overhode for huset Sachsen-Coburg-Gotha. Carl Eduards andre sønn, Hubertus (f. 1909 i Gotha, d. 1943 i Mosty (Polen)) var barnløs da han falt i annen verdenskrig. Derfor
ble den tredje sønnen, prins Friedrich Josias (f. 1918 i Coburg, d. 1998 i Amstetten) overhode for huset Sachsen-Coburg-Gotha i 1954. Carl Eduards eldste datter, prinsesse Sibylla, ble gift i 1932 med prins Gustav Adolf av Sverige. Deres sønn var den senere kong Carl XVI Gustaf av Sverige.


Anglo-German Fellowship.
Anglo-German Fellowship var en britisk protysk organisasjon grunnlagt i 1935.
Organisasjonen bestod av fremtredende britiske industrimenn, bankierer, høyere statstjenestemenn og politikere, deriblant et stort antall medlemmer av både Underhuset og Overhuset, som søkte et forbund med Tyskland mot Sovjetunionen og Stalin.
Organisasjonen hadde også en tysk avdeling som førte en tilsvarende proengelsk politikk i Tyskland.
Kjente medlemmer.
"Den britiske ambassade i Berlin har senere brukt navnet Anglo-German-Fellowship om et utvekslingsprogram som ikke har noe med den opprinnelige organisasjonen å gjøre."


Franklin Pierce.
a>. Demokraten Pierce seiret med 254 valgmannstemmer, mot 42 for Scott.
Franklin Pierce (født 23. november 1804, død 8. oktober 1869) var USAs 14. president. Pierce vant valget i 1852 med klar margin, men mistet mye av populariteten i de nordlige statene siden han var tilhenger av slaveriet.
Tidlig karriere.
Franklin Pierce ble født i en liten tømmerhytte i Hillborough, New Hampshire, 23. november 1804. Hans far Benjamin Pierce var også en velkjent politiker som tjente som guvernør i New Hampshire. Pierce var født i en stor familie med åtte søsken, hvorav han var nummer født som nummer sju. Pierce var episkopaler og ble senere i livet sterkt påvirket av sin kone Jane Means Appleton, en prestedatter fra Hampton, New Hampshire. De giftet seg i 1834 og fikk tre gutter. Én døde som spedbarn, den andre da han var fire og den siste i en tragisk togulykke rett før innsettelsen.
Pierce var utdannet jurist og fikk sin embetseksamen i 1827. Han startet sin egen praksis som ble svært suksessfull. Hans politiske karriere startet i 1829 da han ble valgt inn i delstatsforsamlingen. Han var datidens yngste representant for senatet da han møtte 32 år gammel der for første gang. Året var 1837. Han støttet James K. Polks kandidatur i 1844 og ble belønnet med en stilling som føderal statsadvokat.
I 1846 meldte han seg som menig i den frivillige militsen i krigen mot Mexico. Året etter ble han oberst etter Polks ønske, før han kort etterpå ble brigader. Han ble utnevnt som forhandler mellom de krigende parter av general Scott.
Veien til Det hvite hus.
Da demokratene hadde sitt landsmøte i 1852 var ikke Pierce aktuell som presidentkandidat. Men de demokratiske toppkandidatene hadde alle mislyktes i å få det nødvendige to tredjedels flertall, så Pierce ble foreslått som en kompromisskandidat. En overrasket Pierce som var en outsider til visepresidentstillingen ble nesten enstemmig valgt under den 49. voteringen til landsmøtet.
Under selve valget vant han overlegent med 27 stater og 254 valgmannstemmer. Han ble datidens yngste president med sin 48 leveår.
Den største tragedien opplevde Pierce noen uker før han flyttet til Det hvite hus. På en rutinetur hjem til Concord var hele familien samlet på toget. Ved Andover i Massachussetts opplevde toget et voldsomt rykk, noe som førte til at vognen familien Pierce satt i løsnet. Den trillet bakover og falt nedover en skråning hvor den traff bakken. Alle utenom sønnen til Pierce kom uskadet fra det, men den eneste gjenlevende sønnen Benjamin falt ut av det åpne vinduet og ble slo seg i hjel foran foreldrenes øyne. Dette traumet skulle jage Pierce resten av livet.
Presidentperioden.
Da Pierce skulle overta embetet var det liten lykke å spore blant det nye presidentparet. Pierce hadde kommet alene til Washington DC siden kona var kommet i en bunnløs depresjon og tolket mannens tiltredelse som en straff fra Gud. Pierce selv gikk gradvis over i en avhengighet av alkohol.
Pierce viste mental styrke og begynte å gjøre sin jobb som nasjonens leder. Han utnevnte en stor del av nye personer til viktige stillinger og begynte å redegjøre for en trans-kontinental jernbanelinje. Spørsmålet om slaveri prøvde Pierce å unngå ved å la det være en sak for den enkelte delstat. Dette førte til at motsetningene mellom delstatene ble større og borgerkrig ble mer og mer aktuelt. Som et indirekte resultat ble det moderne republikanske partiet stiftet 28. februar 1853.
Etterhvert som perioden begynte å nærme seg slutten, minsket oppslutningen til Pierce, også blant hans egne. Mange feilgrep i både utenriks- og innenrikspolitikken sørget for at Pierce, selv om han ønsket det, ikke fikk gjenvalg under landsmøtet til demokratene. I stedet vant tidligere favoritt James Buchanan nominasjonen og senere valget.
Etter presidentperioden.
Pierce forlot embetet som en upopulær mann, fordi han hadde "«solgt seg» til sørstatene. Han og konen dro på en europatur etter perioden, men begge hadde for store traumer til å fungere normalt. Kona døde av tuberkulose i 1863, mens Pierce selv tok sin siste pust 8. oktober 1869.
Pierce, Franklin
Pierce, Franklin
Pierce, Franklin


Belvedere (London).
Belvedere er et område i Bexley i det sørøstlige London. Navnet kommer muligens fra en "belvedere", en struktur som er reist for å utnytte en fin utsikt, i dette tilfellet utsikten over Themsen.
Stedet er delt i to, Upper og Lower Belvedere. I den øvre delen ligger en kirke og noen teglsteinsvillaer, mens det i den nedre delen ligger et metodistkapell og et høyteknologisk anlegg for forbrenning av biologisk avfall fra elven. Stedet har en egen fotballklubb.
Belvedere stasjon betjener North Kent-linjen.


Leticia.
Leticia er hovedstad i provinsen Amazonas i Colombia. Byen har en befolkning på om lag 37 000 og ligger ved bredden av Amazonas, der hvor grensene til Colombia, Brasil og Peru møtes ved Tres Fronteras. Byen er Colombias eneste havneby langs Amazonas og samtidig landets sørligste by. Byen grenser opp til nabobyen Tabatinga i Brasil. Til sammen utgjør de to et byområde med om lag 100 000 innbyggere.


Parameter.
Parameter (gresk: "para" «ved siden av» og "metron" «mål») angir en i matematisk funksjon inngående konstant størrelse. Det kan også angi en målestørrelse hvis variasjoner fører til tilsvarende variasjoner i resultatet. For eksempel er månens plassering i forhold til jorden en parameter dersom vi foretar eksperimenter med tidevannshøyder. Notasjon for parametre er normalt gitt ved "a", "b", "c" og/eller "d". Parametre bestemmer det lineære avhengigshetsforholdet mellom variablene i en ligning. Økonomer kaller parametre for tekniske konstanter, dvs at parametrene ikke nødvendigvis må gis fornuftige tolkninger pga at man velger en forenklet (linær) matematisk funksjonsspesifisering av ligningene som kan føre til at tolkningen av parametrene blir misvisende.


Arauca (by).
Arauca (fullstendig navn: Villa de Santa Bárbara de Arauca) er hovedstad i provinsen Arauca i Colombia og har om lag 33 000 innbyggere (1993). Byen har eksistert siden 1500-tallet og er i dag senter for Colombias oljeproduksjon.
Byen ble formelt etablert 4. desember 1780 og oppkalt etter elven Arauca, som nå markerer grensen mot Venezuela. Stedets økonomi har siden grunnleggelsen vært basert på kvegoppdrett og det er fremdeles en viktig næringsgren. Siden 1984 har imidlertid utvinning av olje fra tjæresand blitt stadig viktigere for byen. Det har også blitt bygget en bro, Puente José Antonio Páez, som knytter byen til Venezuela, ferdigstillelse av hovedveien mellom Caracas og Bogotá som går gjennom byen har også bidratt til økt næringsvirksomhet.


Tunja.
Tunja er hovedstad i departement Boyacá i Colombia og har om lag 170 000 innbyggere.


Amador County.
Amador County er et fylke i den amerikanske delstaten California. Fylkets administrasjonssenter ligger i byen Jackson.
Historie.
Amador County ble opprettet i 1854 fra deler av fylkene Calaveras og El Dorado. I 1865 ble en del av fylket overført til Alpine County.
Fylket er oppkalt etter Jose Maria Amador, en spanskettet soldat, bonde og gruvearbeider som i 1848 åpnet en gullgruve sammen med indianere i området.
Geografi.
Fylkets areal er 1.566 km² stort. 1.536 km² er land og de resterende 30 km² er vann.
Befolkning.
I følge folketellingen i 2000 bodde det 35.100 personer i fylket. Befolkningstettheten er 23 pr. kvadratkilometer. For hver 100 kvinner er det 123,40 menn.
Det er 12.759 husholdninger i fylket hvorav 26,20% har barn under 18 år. Gjennomsnittlig husholdningsstørrelse er 2,39.


Cartagena (Colombia).
Cartagena er en havneby og provinshovedstad i Bolívar i Colombia. Byen er også kjent under navnene Cartagena de Indias eller La Heroica. Byen har en befolkning på om lag 900 000 innbyggere. Med de omkringliggende områdene er befolkningstallet 1,2 millioner, noe som gjør den til landets femte største storbyområde. Byen ble grunnlagt i 1533 av don Pedro de Heredia, som kalte opp byen etter Cartagena i Spania. Cartagena var et viktig senter for spansk kolonisering av Sør-Amerika, og er i dag fortsatt et viktig økonomisk sentrum samt et populært turistmål.
Cartagenas befestede bydel og fort står på UNESCOs verdensarvliste.
Den norske kickbokseren og profesjonelle bokseren Cecilia Brækhus er født i Cartagena.


Cartagena (Spania).
Cartagena er en spansk havneby. Byen ligger sørøst i landet i provinsen Murcia, ut mot Middelhavet.
Byen ble grunnlagt 230 f.Kr. under navnet "Carthago Nova".
Under Filip II av Spania var byen en viktig havneby og var blant annet et utgangspunkt for reiser til de spanske koloniene. Fremdeles er havna viktig for byen og har blant annet et skipsverft.


Kalfaret.
Kalfaret er et strøk i Bergen i Bergenhus bydel, like sør for byens sentrum, som ble bebygget ved begynnelsen av det 20. århundre. Strøket lå på den tiden i utkanten av byen, og her bygget overklassen sine boliger. Store deler av den opprinnelige bebyggelsen er idag bevart. Hansa bryggeri holdt opprinnelig til på Kalfaret, men produksjonen ble fra 1980-årene gradvis flyttet til Kokstad. Hansa har opprettet Mikrobryggeri, bryggerimuseum og selskapslokale i deler av de gamle bryggerilokalene. Resten er i dag erstattet av det nyoppførte leilighetsanlegget "Hansaparken". Assistentkirkegården, Pleiestiftelsen for spedalske, Bergen byarkiv, Lyststedet Bellevue og deler av Fjellveien ligger også i strøket, som inkluderer hele Fjellsiden sør for "Forskjønnelsen". Hovedveiene i strøket er "Kalfarveien", "Kalvedalsveien", "Fjellveien" og "Ole Irgens vei".
I middelalderen ble stedet hvor Sankt Jacobs kirkegård ligger kalt «Jerusalem». Herfra og opp til Kalfartoppen skal det være 1200 skritt, det samme som lengden på Via Dolorosa (Smertens vei) og avstanden fra Jerusalem til Golgata. Gjentagelsen av Kristi vandring med korset oppover til toppen av Calvarieberget er antatt å ha gitt navn til Kalfaret. «Calvaria» er det latinske navnet på Golgata (hodeskalle). Kalfartoppen ble i middelalderen brukt som samlingssted for langfredagsprosesjonen. Navnet har også vært tolket som "Kalvefaret", dvs. stien der kalver ble ført til byen for å selges.
Kalfaret ble innlemmet i Bergen i 1877, og strøksgrensen følger bygrensen fra før 1877 fra Nordre Starefossen ned til Kalfarveien. Grensen vil da krysse Kalfarveien ca. 260 meter sør for Stadsporten, følger så Kalfarveiens østre side forbi Stadsporten til Hospitalsengen, ned langs Jernbanebakken, så sørover langs Store Lungegårdsvannets opprinnelige strandlinje til til Krossbru i Nubben, følger så bygrensen fra 1877 opp til Fløyfjellet, og tilbake til utgangspunktet. Kalfaret grenser dermed til strøkene Skansen, Fjellet og Marken i nord, til området (ikke bydelen) Årstad i sør, til Fløyfjellet i øst og til Store Lungegårdsvannet i vest.
Kalfaret omfatter grunnkretsene Starefossen, Kalfarlien, Seiersbjerget, Bellevue, Ole Irgens vei og Nystuen med til sammen 2 387 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet areal på 0,73 km². I tillegg ligger deler av grunnkretsen Jernbanen innenfor strøkets grenser.


Goodge Street undergrunnsstasjon.
Goodge Street undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger ved Tottenham Court Road i City of Westminster. Stasjonen betjener Northern-linjen, og er i kollektivsone 1.
Den ble åpnet 22. juni 1907 som "Tottenham Court Road undergrunnsstasjon". Allerede 3. september 1908 ble dette endret, ettersom "Oxford Street undergrunnsstasjon" fikk forbindelse mellom Northern- og Central-linjene, og ble omdøpt til Tottenham Court Road. Goodge Street fikk da navn etter en sidegate.
Den er en av de få stasjonene hvor adgangen til plattformene er via heis og ikke rullestrapp. Den er også en av de få hvor det er separat ut- og inngang, et resultat av at man har beholdt den opprinnelige designen på heissystemet.
Goodge Street er svært travel i rushtiden, men strømmen av mennesker går for det meste en vei; de fleste passasjerene er pendlere som skal til jobb på morgenenen og hjem igjen på ettermiddagen. Andre passasjerer bruker normalt heller Tottenham Court Road, som ligger mer sentralt i forhold til handlegater og underholdningstilbud.
Den er en av åtte stasjoner som har et tilfluktsrom under plattformene. Det var derfra at general Eisenhower annonserte at D-dagen hadde begynt i 1944.


Manizales.
Manizales er hovedstad i departementet Caldas i Colombia og har om lag 480 000 innbyggere.
Byen ligger nord i området «Zona Cafetera», nær vulkanen Nevado del Ruiz i en høyde av 2153 meter over havet.
Manizales er et viktig utdanningssenter og har flere ulike universiteter.


Syning.
Syning er et uttrykk som brukes når noen ser en avdød. Den avdøde kan være i en seng, på en båre eller i en kiste. En syning kan finne sted når som helst mellom dødsfallet og begravelsen/bisettelsen. Syning forveksles ofte med likskue som har en mer formell juridisk karakter.


Ian Blair.
Ian Blair, baron Blair av Boughton, (født 19. mars 1953) er kommissær for Metropolitan Police Service, Londons politistyrke. Dette er den høyeste posisjonen i det britiske politiet. Han ble innsatt i embetet 1. februar 2005.
Blair, som for øvrig ikke er slekt med statsminister Tony Blair, ble utdannet ved Wrekin College i Shropshire, Harvard High School i Los Angeles og ved Christ Church College i Oxford. Han har en mastergrad i engelsk språk og engelsk litteratur.
I 1974 begynte han i politiet, som konstabel i Soho i London. I 1999 mottok han Queen's Police Medal, og i 2003 ble han adlet for sine tjenester for politivesenet.
Blair ble i 2010 utnevnt til livstidspeer og fikk tittelen baron Blair of Boughton.


Commissioner of Police of the Metropolis.
Metropolitan Police-kommissær (engelsk Commissioner of Police of the Metropolis, gjerne omtalt som Metropolitan Police Commissioner eller forkortet til Met Commissioner) er tittelen til sjefen for Metropolitan Police Service, Londons politistyrke.
Det er den høyest rangerte stillingen i det britiske politiet, uten at dette har praktisk betydning ettersom de ulike politistyrkene er uavhengige av hverandre.
Stillingen ble opprettet i 1839, og frem til 1855 var den alltid delt mellom to personer. Dersom den som utnevnes til stillingen ikke er adlet tidligere blir han (det har hittil ikke vært noen kvinner i stillingen) det alltid før tiltredelse.
Insigniene for embetet er unike i det britiske politiet, og består av en krone over en Bath-stjerne over korslagte politikøller omgitt av en krans. De er svært like insigniene til en general i den britiske hæren.
I begynnelsen var kommissærene enten pensjonerte offiserer fra militæret eller offentlige tjenestemenn, uten spesiell bakgrunn fra politiet. Dog hadde flere av de tidlige kommissærene erfaring fra koloniadministrasjon, der de hadde politimyndighet. Den første med en politikarriere bak seg var John Nott-Bower, som ble utnevnt i 1953; den første som hadde startet karrieren som vanlig konstabel var Joseph Simpson, utnevnt i 1958, og den første som hadde gått alle gradene fra konstabel og opp, var Robert Mark som ble utnevnt i 1972. Etter dette har alle kommissærer vært gjennom en vanlig politikarriere.


Florencia.
Florencia er hovedstad i provinsen Caquetá i Colombia og har en befolkning på 163.323 (2012). Byen ble grunnlagt av misjonærer i 1902.


Yopal.
Yopal er hovedstad i provinsen Casanare i Colombia og har om lag 84 000 innbyggere. Byen ligger 387 km. fra hovedstaden fra Bogotá.


Kontrollert sprengning.
En kontrollert sprengning er en metode som kan brukes blant annet til å uskadeliggjøre mulige bomber eller for å rive større bygninger.
I forhold til sprengning av bomber kan disse utføres enten ved at objektet isoleres slik at det ikke kan gjøre skade, f.eks. på et åpent område eller i en bunker, eller ved at man avfyrer et skudd som utløser en mindre sprengning uten av hovedladningen går av. Arbeidet skjer i dag vanligvis med roboter, slik at det er minimal fare for tap av menneskeliv.


Namdalen.
Bangsund nær Namsos ligger i Namdalen
Fra Grong, E6 følger Namdalen i omlag 100 kilometer
Namdalen (sørsamisk "Nååmesjevuemie") er en dal og et distrikt i den nordlige delen av Nord-Trøndelag fylke i landskapet og landsdelen Trøndelag. Området har totalt 34 317 innbyggere (1. juli 2009) og 11 860 kvadratkilometer, fordelt på de tretten kommunene Flatanger, Namsos, Fosnes, Nærøy, Vikna, Leka, Overhalla, Høylandet, Grong, Namsskogan, Røyrvik, Lierne og Namdalseid.
Iblant skiller man mellom indre og ytre Namdal. Det er to byer i området: Namsos og Kolvereid. Sistnevnte er Norges minste by. Namdalen grenser til Innherred, Fosen, Helgeland og Jämtland. Gjennom hoveddalføret renner den 200 km lange elven Namsen.
Avgrensingen er ikke entydig. Namdalseid og Snåsa deltar i interkommunale samarbeid i henholdsvis Midtre og Indre Namdal regionråd, men er i enkelte andre inndelinger orientert mot Innherred: Nord-Innherred prosti og Inntrøndelag tingrett.


Berenike I av Egypt.
Berenike I av Egypt, datter av Lagos, var først konen til Filip, en ukjent makedonsk adelsmann, som hun fikk den senere Magas av Kyrene sammen med. Da Filip døde, kom hun til Egypt som hoffdame til Eurydike, konen til Ptolemaios I, Aleksanders general og grunnlegger av ptolemei-dynastiet. Berenike fanget oppmerksomheten til kongen. Hennes sønn med Ptolemaios I, Ptolemaios II Filadelfos, ble anerkjent som arving fremfor barna til Eurydike.
Ptolemaios oppkalte en ny havn han bygget ved Rødehavet etter henne, Berenike. Kong Pyrrhos av Epirus gav også navnet "Berenikis" til en ny by. Hennes sønn Ptolemaios II Filadelfos utstedte guddommelig minne til henne da hun døde.
Berenike 01


Arsinoe II av Egypt.
Arsinoe II (316–270 f.Kr.), dronning av Thrakia og senere medhersker av Egypt med hennes bror og mann Ptolemaios II av Egypt.
Arsinoe II var først gift med kong Lysimakus av Thrakia, som hun fødte tre sønner. Etter at han døde i et slag i 281 f.Kr., flyktet hun til Kassandrea og giftet seg med sin halvbror Ptolemaios Keraunos. Dette viste seg å være en alvorlig feiltagelse da Ptolemaios Keraunos straks drepte to av sønnene hennes, den tredje unnslapp. Arsinoe flyktet igjen, denne gang til Alexandria, Egypt.
I Egypt satte hun antagelig igang anklagene som førte til eksil for hennes bror Ptolemaios IIs første kone, Arsinoe I av Egypt. Arsinoe II giftet seg så med sin bror. Som resultat fikk de begge kallenavnet «Filadelfos» («broder-elsker») av de skandaliserte grekerne. Arsinoe II delte alle brorens titler og var tydeligvis ganske innflytelsesrik, hun fikk byer oppkalt etter seg, egen kult dedikert til seg (som var egyptisk skikk) og dukket opp på mynter. Det virker også som hun bidro i stor grad i utenrikspolitikken, inkludert Ptolemaios seier i den første syriske krig (274–271 f.Kr. mellom Egypt og Selevkidriket i Midtøsten. Etter hennes død, fortsatte Ptolemaios II å henvise til henne i offisielle dokumenter, i tillegg til å støtte hennes mynter og kult.
Arsinoe 02


Knarrevik.
Knarrevik er et sted i Fjell kommune i Hordaland, og er sammen med Straume en del av tettstedet Straume. Man kommer til Knarrevik ved å følge Fylkesvei 209 fra krysset ved riksvei 555 like over Sotrabroen. Det ligger på nordsiden i forhold til broen. Navnet kommer av vikingenes fraktebåt knarr, og viser at stedet har lange tradisjoner.
En av dagens viktige industriarbeidsplasser i Knarrevik er Norwegian Talc, som produserer tilsettingsstoffer til maling. De fleste som bor i Knarrevik har arbeid i Bergen. Den gamle Knarrevik skole er erstattet av den nye skolen, Liljevatnet skule, som er bygget like ved festningsverker fra 2. verdenskrig.


Nesoddtangen.
Nesoddtangen er et tettsted og administrasjonssenteret i Nesodden kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Omtrent 2/3 av Nesoddens befolkning bor her, og tettstedet er nå blant de 40 største i Norge etter folketall.
Tettstedet Nesoddtangen omfatter grovt regnet Alværn, Bjørnemyr, Flaskebekk, Tangen (bryggestedet), Oksval, Skoklefall, Ursvik, Hellvik, Berger og Fjordvangen i tillegg til det sentrale området rundt Tangenåsen, der Tangen Sentrum (Nesoddens største nærsenter) ligger.
Geografisk utstrekning.
Nesoddtangen og Tangen er to navnebegrep som over de siste 70 år er blandet godt sammen. Den opprinnelige "Tangen gård" lå (og hovedbygningen ligger ennå) helt nord på halvøya, ved Tangen brygge, det "egentlige" Nesoddtangen. Det er nesten to kilometer opp til kollen "Tangenåsen" der det i etterkrigstiden ble bygget et vanntårn for fordeling av vann til byggefeltene som nå grodde opp som paddehatter fra 1949 og fremover. Byggefeltene som hovedsakelig kom i lia fra Oksval og opp mot Tangenåsen, og etterhvert på feltet "Skogen" mellom Tangenåsen og Flaskebekk, ble en tid omtalt som "Tangenbyen". Et butikksenter, Tangen Sentrum, ble rundt 1960 oppført nær toppen av Tangenåsen. Det lokale postkontoret ble flyttet hit fra Oksval, og ble omdøpt til Nesoddtangen. Stedsnavnet Nesoddtangen ble dermed flyttet fra bryggestedet og opp til det som en stund hadde vært kalt Tangenbyen.
Tangenåsen (også kalt "Tangen" på folkemunne) er stadig sentrum for den mest tettbefolkede, nordlige delen av kommunen, som også omfatter (listet fra sørvest til sørøst med klokken) Alværn, Bjørnemyr, Flaskebekk, Tangen (bryggestedet), Oksval, Ursvik, Hellvik, Skoklefall, Berger, og hytteområdene på Fjordvangen. Statistisk sentralbyrå betrakter disse områdene som ett sammenhengene tettsted – Nesoddtangen. Her ligger også Varden (i åsen mellom Bjørnemyr og Flaskebekk) der bl.a. brannstasjonen og kommuneadministrasjonen befinner seg, nær to av indre Oslofjords fineste utsiktspunkter.
På den bratte vestsiden av odden, med utsikt over Oslofjorden, finnes områdene Bjørnemyr og Alværn, som nå er vokst sammen med tettstedet Nesoddtangen.
Nesoddtangen brygge er identisk med Tangen brygge. Den ligger aller lengst nord på halvøya, herfra går Nesoddbåten til Aker Brygge i Oslo, ett av Norges travleste passasjerfergesamband. Selv om utenbygdsboende ofte omtaler nesoddbåten som «Nesoddfergen» må det sies at den aldri har fraktet biler.


Spjelkavik.
Spjelkavik er en bydel i Ålesund kommune i Møre og Romsdal fylke og inkluderer områdene rundt tettstedet Spjelkavik/Moa, i tillegg til boligområdene Åse, Lerstad, Olsvika og Fremmerholen. Spjelkavik har i dag rundt 10 500 innbyggere, og er Ålesunds nest største bydel. Bydelen ligger ca. 10 km fra Ålesund sentrum og er blant de områdene i Ålesund som vokser hurtigst.
I bydelen ligger tre barneskoler; Åse Skole, Lerstad Barneskole og Spjelkavik Barneskole(Møre og Romsdals nest største barneskole), Spjelkavik Ungdomsskole og to videregående skoler (Spjelkavik vgs. og Borgund vgs).
Spjelkavik har de siste 20 årene gjennomgått en rivende utviklig, med massiv etablering av boliger. Boligbyggingen er fortsatt (2011) på rask fremmarsj. Norges nest største kjøpesenter målt i antall butikker (Amfi Moa), ligger i Spjelkavik.
Spjelkavik Idrettslag.
Spjelkaviks eget fotballag har ca. 900 medlemmer. Aktivitetene er hovedsakelig fotball, håndball og alpint. Klubben har i de seneste årene (2003–2006) produsert barnestjerner i alpint, deriblant Sebastian Foss Solevaag, Kristian Røst, Marius Ryste, Andreas Røst og søstrene Lene, Nina og Mona Løseth. Fotballaget til Spjelkavik spiller for tiden i 4. divisjon fotball for herrer. Tidligere var målet å bli nest best i byen (etter Aalesunds Fotballklubb). Målsetningen for sesongen 2011/2012 bør være opprykk til 3. divisjon. Ny trener er Jan Ove Lange, som tidligere har trent SPK Herd, Blindheim IL og Valder IL. Lange kjenner klubben godt ettersom det er hans tidligere klubb som spiller. Spjelkaviks idrettspark består av tre store fotballbaner, hvorav to med kunstgress, en hall med kunstgress (2007) for fotball, en ski/turheis og en turløype m/lys.


Lysaker.
Lysaker er et strøk med boliger, industri og kontorer helt øst i Bærum kommune i Akershus på grensen mot Oslo. Kommunegrensen følger Lysakerelva som ved Lysaker munner ut i Lysakerfjorden. Lysaker grenser til Stabekk, Fornebu og Jar; og Sollerud/Lilleaker i Oslo på den andre siden av elven. Området har navn etter Lysaker gård, som lå vest for elva og på sjøsiden av dagens E18, hvor det nå står en rekke forretningsbygg. Navnet betyr «de lysende åkrene».
Lysaker ble et trafikknutepunkt etter at Kongsberg Sølvverk ble anlagt i 1624 og det ble anlagt ny vei til Christiania med bro ved dagens Lysakerbro. Tidligere ble elven krysset lengre opp, rett ovenfor fossen, ved Fåbro (tidligere navn på Lysakerelven var «Fod»). Særlig etter at Drammenbanen ble lagt her i 1872 vokste Lysakers betydning som trafikknutepunkt.
I dag er det ingen andre steder i Norge hvor det passerer flere biler per døgn enn på Europavei 18 ved Lysaker. Statens vegvesen har beregnet at det i perioden 2005–2010 vil være i gjennomsnitt 170 000 passeringer i døgnet. Dette er en oppjustering fra det tidligere anslaget fra 1990-tallet, som var på 120 000 passeringer.
Lysaker-lokket er et sentrum for bedrifter i området. På Lysaker-lokket over E18 ligger Lysaker Torg som har postkontor med spesiell bedriftsservice. Videre har området bedrifter som Nextgentel, Findus, Barnengen, Oracle, Statkraft, Pfizer, Microsoft, Nokia, Wilh. Wilhelmsen, Petroleum Geo-Services, og Granfos Brug, samt kontorbygninger for Klaveness rederi og Aker Kværner. Lysaker stasjon ved siden av har togforbindelse med Skøyen inn mot sentrum av Oslo og Sandvika vestover. Flytoget passerer der jevnlig. Videre er området et bussknutepunkt for lokal- og langdistansebusser, samt passasjerferge til Nesodden.
Fridtjof Nansens hus Polhøgda ligger på Lysaker og huser nå Fridtjof Nansens Institutt.
Lysaker har gitt navn til den såkalte Lysakerkretsen; et nettverk av kunstnerer og vitenskapsmenn som bodde her rundt 1900.
I vår tid jobber mange på Lysaker. De siste 25 årene er antallet arbeidsplasser mer enn femdoblet. Innen en radius på 800 meter fra Lysaker stasjon ligger det hele 25 000 arbeidsplasser, underforstått at noen av disse ligger på Lilleaker på Oslosiden.


Berenike II av Egypt.
Berenike II, var datter av Magas av Kyrene, og konen til Ptolemaios III Euergetes I, den tredje herskeren av ptolemei-dynastiet i Egypt.
Under hennes manns fravær på en ekspedisjon til Syria, dedikerte hun sitt hår til Venus som ofring for at han skulle komme trygt hjem, og plasserte det i tempelet til gudinnen ved Zefyrium. Håret forsvant på ukjent vis, men Konon av Samos forklarte fenomen kjølig med at det hadde blitt båret til himlene og plassert blant stjernene.
Navnet "Coma Berenices" eller "Berenikes hår", gitt til et stjernebilde, er til minne om denne hendelsen.
Kort tid etter hennes manns død (221 f.Kr.), ble hun myrdet på ordre av hennes sønn Ptolemaios IV, som hun antagelig delte makten med.
Forgjengeren av den moderne byen Benghazi ble grunnlagt på nytt av henne og fikk hennes navn: Berenike.
Berenike 02


Bunnefjorden.
Bunnefjorden er den delen av Oslofjorden som ligger øst for Nesodden og vest for Ekebergskråninga, Nordstrand og Oppegård. Den nordøstligste delen av Bunnefjorden ligger i Oslo kommune, den innerste (sørligste) delen ligger i Ås kommune, Frogn kommune og resten er delt mellom Nesodden kommune i vest og Oppegård kommune i øst.
Bunnefjorden har en terskel på omlag 60 meters dyp mot Oslofjorden i nord, og er mye dypere lenger inne (ca 150 m). Fjorden har i lange perioder, noen ganger over flere år, liten eller ingen vannutskiftning. Vannet er av dårlig kvalitet, spesielt under 50 meters dyp og nær bunnen.
De største øyene i Bunnefjorden er Langøyene, Malmøya, Ulvøya, Ormøya, Gressholmen og Husbergøya.


Arsinoe III av Egypt.
Arsinoe III (246/245 f.Kr.–204 f.Kr.) var dronning av Egypt (220–204 f.Kr.). Hun var datter av Ptolemaios III og Berenike II.
Hun giftet seg med sin bror, Ptolemaios IV, en gang sent i oktober eller tidlig november 220 f.Kr. De hersket sammen i seksten år. Sommeren 204 f.Kr. ble hun myrdet i et palasskupp, kort tid før hennes manns død.
Eksterne lenker.
Arsinoe 03


Kleopatra IV av Egypt.
Kleopatra IV hersket som dronning av Egypt en kort tid 116–115 f.Kr., sammen med hennes mann Ptolemaios IX Lathyros. Hun ble senere kone av kongen i Syria.
Hun giftet seg med Lathyros, hennes bror, i 116 f.Kr., og ble dermed medhersker av Egypt. Men hennes høye posisjon varte bare noen måneder, for deres mor og medhersker Kleopatra III presset henne ut og skiftet henne ut med Kleopatra Selene.
Kleopatra flyktet fra Egypt, svært oppbrakt over sin mor, og reiste til Kypros, hvor hun satte sammen en armé og forsøkte å gifte seg med sin andre bror Ptolemaios X Aleksander. Men Aleksander ville ikke gifte seg med henne, så hun reiste til Syria, hvor Antiokos IX Cyzicenus aksepterte hennes store hær som medgift og giftet seg med henne.
Kleopatra 04


10. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Et brudd på 7 mann som inkluderte Laurent Brochard kom løs helt i starten på etappen og disse hadde på det meste et forsprang på 10:40 minutter. Etterhvert bestemte Jörg Jaksche og Oscar Pereiro Sio seg for å ta opp jakten. Jaksche tok igjen den opprinnelige gruppen til Brochard og deretter Brochard selv og Luis Sanchez som nå lå alene i teten, ca. 40 km fra mål. Forspranget ned til hovedfeltet var i denne perioden på 04:30 min. Avstanden krympet raskt etterhvert som den siste stigningen nærmet seg, samtidig falt de fleste rytterne fra det opprinnelige bruddet fra tetgruppen. Hovedfeltet kjørte inn i den siste stigningen 22 km fra mål med ett forrykende tempo og etter kort tid besto denne gruppen av bare 15 ryttere: Armstrong, Azevedo, Hincapie, Ullrich, Vinokourov, Mancebo, Evans, Landis, Piepoli, Mazzoleni og Leipheimer. En rekke sammenlagtkandidater som Roberto Heras og Iban Mayo falt tidlig fra. Noe overraskende falt også Vinokourov fra tidligere enn ventet. Da det var ca 10-11 km igjen var Armstrongs hjelperyttere ferdige, dette hadde liten betydning for jernmannen fra Texas som knuste sine nærmeste konkurrenter i sammendraget de siste 10 til 15 kilometerne. En mann som Jan Ullrich måtte slippe allerede rundt 11 km fra mål, omtrent samtidig som Armstrongs siste hjelperytter. Jaksche ble tatt igjen ca. 10 km fra mål av Armstrong og de få andre rytterne som nå lå i front. Den eneste som fulgte Armstrong hele veien var Alejandro Valverde som til gjengjeld slo Armstrong i spurten. Rasmussen sikret seg en fortsatt solid ledelse i kampen om klatretrøyen. Han ble også betegnet som en utfordrer til Armstrong i sammendraget av enkelte eksperter etter denne etappen.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Detrier (40 km)
2. mellomsprint i Bourg-Saint-Maurice (138,5 km)
Klatretrøye.
Cormet-de-Roselend Kategori 1 (118 km)
Courchevel Kategori 1 (192.5 km – Målgang)
10


Liste over stortingsrepresentanter 1989–1993.
Liste over alle stortingrepresentanter i peroiden 1989 til 1993. Listen omfatter alle som ble valgt fast til
Det var totalt 165 representanter, fordelt med 63 til Det norske Arbeiderparti,
37 til Høyre, 22 til Fremskrittspartiet, 17 til Sosialistisk Venstreparti,
14 til Kristelig Folkeparti, 11 til Senterpartiet og
1 til Framtid for Finnmark.
De 8 utjevningsmandatene gikk til Akershus (3), Hordaland (1), Oslo (1), Rogaland (2) og Østfold (1).
Østfold.
Stortingsrepresentanter 1989-1993


JavaScript.
JavaScript er en implementasjon av ECMAScript, et skriptspråk som er best kjent for å tilføre dynamiske elementer til nettsider. Sammen med øvrig innhold på nettsiden (hovedsakelig HTML) sendes det kode (innenfor et -tagpar), som kjøres lokalt i nettleseren, automatisk eller som reaksjon på brukervalg på siden.
Vanlige bruksområder er å bytte ut, fjerne eller legge inn tekst avhengig av hvor på siden du klikker, å skifte fokus i et skjema, og å åpne pop-up-vinduer.
Ajax (Asynchronous JavaScript And XML) er en kombinasjon av JavaScript og andre skript- og markeringsspråk som brukes til å lage dynamiske nettjenester.
JavaScript ble opprinnelig utviklet av Netscape under navnet LiveScript til Netscape Navigator versjon 2 i 1995. Det finnes mange andre implementasjoner av ECMAScript, slik som Microsofts JScript, Rhino, samt innebygde implementasjoner i de fleste nettlesere.
JavaScript har lite til felles med Java, bortsett fra at begge har en syntaks som slekter på programmeringsspråket C.
Navnet JavaScript er et varemerke eid av Oracle etter oppkjøpet av Sun Microsystems i 2010.


Akershus Heimevernsdistrikt 04.
Akershus Heimevernsdistrikt HV-04 var et tidligere heimevernsdistrikt som ble nedlagt sommeren 2005. Heimevernsdistrikts mannskaper ved Solør-avsnittet ble ned nedleggelsen overført til HV-05 på Terningmoen på Elverum. De øvrige avsnittene, fra Romerike, ble overført til HV-02 på Lutvann i Oslo i det nye HV-distriktet Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02.


Hydroklorfluorkarbon.
Hydroklorfluorkarbon (HKFK) er ufullstendig halogenert hydrokarbon med klor og fluor. Disse fluidene er ikke lenger tillatt brukt i nye anlegg.
Et viktig fluid i denne gruppen har vært HKFK-22, som ble mye bruk i varmepumper og for komfortkjøling (air conditioning).


Halogenering.
Halogenering er en kjemisk reaksjon som inkorporerer et halogenatom i et molekyl. Det finnes mer beskrivende begreper som spesifiserer type halogen som inngår i reaksjonen: fluorering, klorering, brominering og jodering. Halogenering innebærer reaksjon av et halogen med et alken for å gi et 1,2-dihalid addisjonsprodukt eller med en aromatisk forbindelse for å gi et substitusjonsprodukt. For eksempel produseres det hvert år omkring seks millioner tonn 1,2-dikloroetan (etylendiklorid) industrielt ved addisjon av klorgass til etylen. Produktet brukes både som et løsemiddel og som utgangsstoff for produksjon av PVC.
I en Markovnikov addisjonsreaksjon reagerer et halogen som for eksempel brom med et alken, noe som fører til at π-bindingen bryter og etterfølgende dannelse av et haloalkan. Dette gjør hydrokarbonet mer reaktivt, og brom viser seg å være en god utgående gruppe i etterfølgende kjemiske reaksjoner, slik som nukleofile alifatiske substitusjonsreaksjoner og eliminasjonsreaksjoner.
Dehalogenering er likeledes det motsatte av en halogenering: et halogenatom blir fjernet fra et molekyl som følge av en reaksjon.
Eksempler.
Dannelse av gull(III)klorid ved klorinering av gull er et ekempel på en halogenering.
Hunsdieckerreaksjonen (fra karboksylsyrer) og Sandmeyerreaksjonen (fra arylhalider) er to spesifikke metoder for halogenering.
Syntese av halotan - et eksempel på halogenering


Halogen.
Halogen er en betegnelse for hovedgruppe 17 i det periodiske system og inneholder grunnstoffene fluor, klor, brom, jod og astat. Navnet er gresk og betyr 'salt-danner' fordi grunnstoffene reagerer lett med metaller og danner salter. De har 7 valenselektroner og er derfor svært reaktive.
De er svært reaktive fordi de lett tar til seg et ekstra elektron og blir negativt ladd. Reaksjonsevnen er høyest hos fluor og avtar nedover i gruppen. Atomkjernen drar mer på elektroner nærmere kjernen, fluor har altså høyest elektronegativitet. Det blir vanskeligere for atomet å dra på elektroner lenger borte fra kjernen. Altså avtar reaksjonsevnen med økende atomnummer eller nedover gruppene.
Halogener danner toatomige molekyler som F2, Cl2, Br2 og I2.
Halogener er giftige stoffer i fri tilstand, altså når de ikke opptrer i kjemiske forbindelser, og må behandles med forsiktighet.
Halogener blir brukt i tannkrem, til desinfisering, bleking av papir, til kjemisk industri og til halogenpærer, der halogengassen forhindrer at glødetråden i lampen tar fyr når man slår den på.


Alejandro Valverde.
Alejandro Valverde Belmonte (født 25. april 1980 i Las Lumberas) er en spansk landeveissyklist. Han har sin styrke både som spurter og som klatrer. Han har blant annet tre medaljer fra VM, to serie i Liège–Bastogne–Liège og vant Vuelta a España 2009. I 2010 ble han utestengt i to år for sin tilknytning til Operación Puerto i 2006.
Biografi.
Valverde kommer fra en sykkelfamilie; hans far var amatørrytter i sin ungdom og introduserte sønnene sine til sykkelverdenen. Alejandros første ritt var i Jumilla i Murcia-regionen, der han ble nummer to. Dette var det eneste løpet han stilte opp i som han ikke vant under skoletiden.
Amatør.
På bakgrunn av sine mange seire, ble Valverde tilbudt kontrakt av amatørlaget til Banesto som holdt til i Navarra som lå et godt stykke fra Valverdes hjem. Utmattende reising hver fjerde uke er kanskje en forklaring på hvorfor resultatene i Banesto uteble for Valverde
Han byttet lag til fordel for Kelme der han kom under vingene til trener Fransisco Moya, som Valverde har gitt mye av æren for at han har blitt den syklisten han er i dag. Kelme lovet han også en plass på profflaget hvis han leverte gode resultater for amatørlaget. På slutten av hans første år på amatørlaget, skrev han under på en proffkontrakt med Kelme.
Profesjonell.
Valverde ble proffsyklist i år 2000, da han signerte for spanske Kelme.
Valverde fikk sitt første store gjennombrudd i tiden i Kelme. I 2003 vant han to etappeseire, og fullførte som tredjemann i sammendraget i Vuelta a España. Han vant også Majorca Challenge det samme året, og avsluttet sesongen med en sølvmedalje i landeveisrittet i VM i landeveissykling.
Han syklet for laget frem til og med 2004-sesongen, men da Kelme ikke fikk lisens til ProTouren, skiftet Valverde til Illes Balears.
2005.
I 2005 vant Valverde den 10. etappen av Tour de France etter å ha spurtslått Lance Armstrong i Courchevel (2000m – 1. kategori). Etter den 12. etappen lå han på 5. plass i sammendraget, 3 minutter og 9 sekunder bak Armstrong. I tillegg ledet han ungdomskonkurransen med samme margin ned til Armstrongs lagkamerat Jaroslav Popovytsj. En kneskade tvang Valverde å trekke seg fra rittet på den 13. etappen, og det var så vidt han klarte å komme tilbake i tide til VM i Madrid. Spanias kaptein Óscar Freire måtte stå over mesterskapet grunnet skade, og dermed måtte Valverde lede de spanske troppene til tross for at han ikke var kommet i form etter skaden han pådro seg i Tour de France. Han klarte til slutt å kjempe seg til nok en sølvmedaje, bare slått av belgiske Tom Boonen.
2006.
I 2006 vant Valverde en etappe i Baskerland rundt og avsluttet som nummer to i sammendraget i tillegg til å vinne poengkonkurransen. Deretter tok han en prestisjefull dobbel i vårklassikerene etter seire i både La Flèche Wallonne og Liège–Bastogne–Liège fire dager senere. Han fulgte opp med en etappeseier i Romandie rundt der han endte på en 3. plass i sammendraget. Hans store mål for sesongen var Tour de France, og han har uttalt at å vinne Touren er ett av hans mål i løpet av karrieren. Han besøkte Pinarellos sykkelfabrikk i Treviso for å forbedre tempo-egenskapene sine, og ble sett på som en av favorittene til å vinne Touren etter at Jan Ullrich og Ivan Basso ble nektet start på grunn av dopingmistanker. Drømmen ble i stedet knust da han ble innblandet i en velt på den 3. etappen og måtte bryte rittet med et brukket krageben. Han flyttet all fokus mot å vinne Vueltaen senere det året.
Han gikk inn i Vueltaen som favoritt siden han ikke hadde syklet hele Tour de France, og derfor hadde mer krefter og energi enn de andre sammenlagtkandidatene. Den regjerende mester Denis Mensjov og CSC-rytteren Carlos Sastre endte begge blant de ti beste i Tour de France, og var ventet å være tappet for krefter før det harde rittet i Spania. Valverde vant den 7. etappen og dominerte på klatreetappene, og etter den 9. etappen kunne han ikle seg den gullfargede ledertrøyen. Aggressive angrep og klatringer fra Aleksandr Vinokurov førte til at Valverde mistet ledertrøyen. På den siste tempoetappen tapte Valverde ytterligere til Vinokurov og måtte til slutt nøye seg med en andreplass i sammendraget, hans andre podium i rittet.
På bakgrunn av blant annet innsatsen i Vueltaen, tok Valverde hjem sammenlagtseieren i ProTouren 2006. Han var en av favorittene foran VM i Salzburg, men måtte nøye seg med en bronsemedalje.
2007.
Han startet 2007-sesongen sterkt med sammenlagtseire i både Volta a la Comunitat Valenciana og Vuelta a Murcia. På den 4. etappen i Vuelta a Murcia vant han sin første tempoetappe i karrieren. Han ble regnet som favoritt før vår-klassikerene og markerte seg med andreplasser i både Liège–Bastogne–Liège og La Flèche Wallonne.
2008.
I april 2008 vant han, som i 2006, Liège–Bastogne–Liège. I juni tok han to etappeseire, og vant poengtrøya og sammenlagt i Dauphiné Libéré.
Valverde vant 1. og 6. etappe i Tour de France og kjørte i gul trøye på to etapper, men ble ikke bedre enn nummer ni sammenlagt. Like etter Tour de France vant han Clásica San Sebastián. Han var blant favorittene til landeveisrittet i OL, men lyktes ikke helt. I Vuelta a España vant han 2. etappe. Han vant også UCI ProTour sammenlagt for andre gang.
2009.
Valverde startet 2009 i god form med å vinne både poeng- og klatrekonkurransen, samt to etapper i Vuelta a Castilla y León. Han vant Catalonia rundt sammenlagt i mai og Dauphiné Libéré i juni.
Den 11. mai 2009 fikk Valverde en to år lang dopingstraff av CONI (den italienske olympiske komite) fra alle ritt på italiensk jord, grunnet tilknytning til Operasjon Puerto. Det innebar at han ikke fikk stille opp i Tour de France som gikk innom Italia på den 16. etappen.
2010.
I 2010 vant han to etappeseire og poengkonkurransen i Baskerland rundt, Tour Méditerranéen sammenlagt, og en etappe og sammenlagt i Romandie rundt. 31. mai vedtok CAS å utestenge Valverde i to år fra 1. januar 2010. Han ble samtidig fratatt alle resultatene fra 2010.
Meritter.
Mester, UCI ProTour
" Alle reslultater ble fjernet/tapt/nullstilt fra 31. mai 2010 til 1. januar 2010. I tillegg var han utesteng frem til 1. januar 2012. Mistede resultater er ikke nevnt i listen. "


Robin Miriam Carlsson.
Robin Miriam Carlsson (født 12. juni 1979), kjent under artistnavnet Robyn, er en svensk sangerinne og låtskriver.
Eksterne lenker.
Carlsson, Robin Miriam
Carlsson, Robin Miriam


Villavicencio.
Villavicencio (populært kalt "Villavo") er en by i Colombia med 340 295 innbyggere (2002, hele kommunen). Byen er hovedstaden i fylket (departamento del) Meta.
Byen ligger 467 meter over havet, like øst for den østligste del ("Cordillera Oriental") av Andesfjellene, som er tredelt gjennom Colombia. Byen har en direkte veiforbindelse til hovedstaden Bogotá, 90 km (2 timers biltur) over et rundt 3000 m høyt fjellpass.
Byen kalles «La puerta al llano» (døren til slettelandet) og har en flyplass som ofte brukes til mellomlanding på vei mellom hovedstaden og jungelen i øst. På grunn av høyden er klimaet behagelig ("god norsk sommer" hele året). Årsmiddeltemperaturen er 27 °C med variasjoner typisk mellom 19 og 33 °C. Gjennomsnittlig årlig nedbør er 4085 mm, altså et særdeles fuktig klima.
Byen ble grunnlagt i 1840 av "Esteban Aguirre" og ble oppkalt etter "Antonio Villavicencio".


Meta (departement).
Meta er et departement i Colombia som grenser til nabodepartementene Vichada, Guaviare, Caquetá, Huila, Cundinamarca, Casanare samt til hovedstadsområdet Bogotá. Departementet ligger sentralt i landet i vestre del av slettelandet (Los Llanos). Her finnes et monument plassert i det geografiske sentrum av landet. Hovedstaden er Villavicencio. Departementets navn kommer fra elva "Rio Meta" som renner gjennom området.


Nordfjord.
Sogn er vist i gult, Sunnfjord i rødt og Nordfjord i blått
Nordfjord er fra gammelt av det nordligste av de tre fogderiene i fylket Sogn og Fjordane. De to andre er Sogn og Sunnfjord. Regionen Nordfjord dekker de syv kommunene Hornindal, Stryn, Eid, Gloppen, Vågsøy, Bremanger og Selje, som med unntak av Hornindal alle er tilknyttet fjorden Nordfjord. Nordfjords eneste by er Måløy, som ligger mot vest. Stadt og Vestkapp som ligger mot nordvest, og Norges dypeste innsjø, Hornindalsvatnet, ligger nært Sunnmøre i nord. Norges største isbre, Jostedalsbreen ligger mot Sogn i sør og Oppland i øst.
Nordfjord har et samlet areal på 4 304 km² med 32 765 innbyggere (1. januar 2012).
Folk fra Nordfjord kalles for "nordfjordinger" og det blir gjerne sagt at det snakker "nordfjorddialekt", selv om det er markerte forskjeller i dialektene i regionen. Nordfjordbunaden kommer fra dette området. Nordfjord er ett av de 15 distriktene som til sammen ugjør landsdelen Vestlandet.
Nordfjord og Sunnfjord var i middelalderen to halvfylker som sammen utgjorde et fylke under Gulatingsloven med navnet Firdafylke (nå kalt "Fjordane"). Sammen med Møre og Romsdal inngår Nordfjord i Nordvestlandet.


Schwarzburg-Sondershausen.
Schwarzburg-Sondershausen var et tysk fyrstedømme og forbundsstat. Det ble grunnlagt som grevskapet "Schwarzburg-Arnstadt" i 1599, og ble opphøyet til fyrstedømme i 1697 og fikk navnet "Schwarzburg-Sondershausen" i 1716. I 1920 ble staten en del av Thüringen.
Pr. 1919 hadde fyrstedømmet 92 692 innbyggere. Arealet var på tilsammen 862,1 km², oppdelt i en rekke enklaver, og bestod av det såkalte øvre herskapet med distriktene Arnstadt og Gehren og enklavene Geschwenda og Rocksdorf, og det nedre herskapet med distriktene Sondershausen og Ebeleben. Andre viktige steder i det øvre herskapet var Masserberg, Großbreitenbach und Plaue (Thüringen) og i det nedre herskapet Greußen og Clingen.


Bantuspråk.
Kart som viser spredningen av Bantu (mørk gul)
Bantu kommer sannsynligvis fra Vest-Afrika og har spredd seg utover.
Bantuspråk er en språkgruppe i nigerkongo-språkfamilien. Det er bortimot 250 bantuspråk i henhold til kriteriet innbyrdes forståelige språk, skjønt skillet mellom språk og dialekt er ofte uklart, og "Ethnologue" (en katalog over språk) har regnet seg fram til hele 535 språk. Bantuspråkene blir snakket hovedsakelig øst og sør for dagens nasjon Kamerun, det vil si regionene som er kjent som sentrale Afrika, østlige Afrika og sørlige Afrika. Deler av dette området omfatter også andre språkfamilier (se kart).
Bantuspråk blir snakket i sør Kamerun, Nigeria, Gabon, Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Rwanda, Burundi, Uganda, Kenya, Tanzania, Angola, Zambia, Malawi, Mosambik, Zimbabwe, Namibia, Botswana, og Sør-Afrika. Denne utbredelsen gjør bantuspråkene til den språkgruppen som er mest utbredt i Afrika, med omtrent 310 millioner brukere.
I henhold til "Ethnologue" er flere bantuspråk blant de språk som har mest tallrike antallet utøvere i Afrika, inkludert shonaspråk og zuluspråk. Bantuspråkene med det største antallet utøvere er swahili. Det har over 80 millioner talere som strekker seg over åtte land og dette antallet er voksende. Shona alene har beregnet 10,8 millioner som taler det i Zimbabwe. Zulu kommer deretter med 10,3 millioner talere. Ethnologue lister manyika og ndau som adskilte språk, skjønt de som snakker shona regner disse som to av de fem dialektene av shona. Om 3,4 millioner talere av manyika og ndau er blant shonaspråket, da utgjør shona totalt 14,2 millioner som har dette som førstespråk.
Bantuspråkene er antatt å ha hatt sin opprinnelse hovedsakelig i området som i dag utgjør Nigeria og Kamerun i Vest-Afrika. For mellom 2500-3000 år siden begynte de som snakket en form for urbantu en tusen år lang rekke med utvandring øst- og sørover. Den jordbrukskulturen er antatt å ha spilt en betydelig rolle i å befolke Afrika sør for Sahara, et område hvor bantufolkene nå utgjør en dominerende andel av befolkningen.
Bantu som teknisk begrep, som betyr ganske enkelt «folk», ble først benyttet av den tyske lingvisten Wilhelm Bleek (1827–1875), da dette er reflektert i mange av språkene i denne gruppen. En felles karakterstikk i bantuspråkene er bruken av ord som "muntu" eller "mutu" for «person», og flertallsendelsen for substantivet menneske som begynner med "mu-" (klass I) i de fleste språkene, og "ba-" (klasse II), således gir bantu for «folk». Bleek, og senere Carl Meinhof, gjorde studier som sammenlignet de grammatikalske strukturene i bantuspråkene.


Djibouti (by).
Djibouti er hovedstad og største by i Republikken Djibouti. Den ligger på en halvøy mellom Tadjourabukta og Adenbukta nær innløpet til Rødehavet. Byen ble grunnlagt av franskmennene i 1888, og har ca. 450 000 av landets 499 700 innbyggere. Djibouti er en en viktig havneby og har store anlegg for bunkring og forsyninger. Havnen har også vært brukt til fiske og fergeruter til Tadjoura og Obock. Byen er avhengig av transitthandelen med Etiopia via jernbanen til Addis Abeba. Byen har vært hovedstad i Fransk Somaliland siden 1892, hovedstad i Djibouti siden 1977, og frihavn siden 1981. Byen huser den Internasjonale lufthavnen Ambouli. Det nasjonale flyselskapet Djibouti Airlines har hovedkontoret sitt i byen.


Lyksalig pinsefest.
"Lyksalig pinsefest" er en roman av Peter Wessel Zapffe.
Romanen skildrer brannen i Grue kirke 26. mai 1822, som brøt ut under høymessen 1. pinsedag og krevde 116 menneskeliv – de fleste kvinner og barn.
Beretningen er ført i pennen av en mann av i dag, som jevnlig møtes med fire venner for å diskutere filosofiske og religiøse problemer. To av dem er teologer – Christian er konservativ og ortodoks, mens Frederik er liberal og mer søkende. Jørgen og Henrik er ateister, mens jeg-personen, som tar referat fra møtene og i boka kaller seg «sekretæren», er en tviler.
Det er Jørgen som lanserer brannen i Grue kirke som tema, og som på første møte redegjør for sjølve hendelsesforløpet ved å referere øyenvitneskildringer og forhørsprotokoller. Her benytter forfatteren en blanding av fiktive øyenvitner og historiske dokumenter. Jørgen vil dessuten levendegjøre hendelsen for de andre ved å ta dem med på en tenkt tilstedeværelse inne i kirka under brannen, og vi følger de redningsløst fortapte fra sekund til sekund like inn i døden.
I neste møte refererer Jørgen samtidas og den nære ettertidas kommentar til og forklaring av katastrofen. Teologer og kristne så på brannen som et tegn på Guds uransakelighet, og at Herren til tross for sine harde refselser vil det beste for menneskene. En slik straffedom bør få menneskene til å vende seg til Ham. Jørgen bruker hendelsen og kirkens utlegning av den som et utgangspunkt for å ta opp det paradoksale i at en gud som er allmektig og som derfor har villet denne katastrofen, samtidig sies å være kjærlighet.
Under dette og to påfølgende møter opptrer Henrik som "enfant terrible" som håner alle kristne sannheter og utlegninger, men som også ofte kommer med svært slående uttalelser. Christian provoseres til stadighet og truer med å reise seg og gå, noe han gjør alvor av mot slutten av romanen. Frederik sier lite, og i løpet av de fire møtene rystes han grunnleggende i sin kristne tro, og de fire gjenværende forenes i en undring over livets mening eller meningsløshet.
Jørgen er den som hele tida legger premissene for samtalene, og som forfatterens talerør trekker konklusjonene: Ikke bare bør kirken som institusjon gjøres ansvarlig for gjennom kirketukt å ha tvunget Grue menighet inn i en åpenbar brannfelle. Hele kristendommens lære om synd, soning og frelse avvises. Han slår fast at kirke og presteskap har ført folket inn i et århundrelangt bedrag som først i de senere årene har mista grepet om menneskenes tanker. I den grad de 116 døde i Grue kirke har bidratt til å sette spørsmålstegn ved kristendommens trosgrunnlag, døde de ikke forgjeves.
Romanen er skrevet i en 1800-talls dansk-norsk rettskriving, har lange sitater fra salmer, taler og dokumenter, og er illustrert med kart, plantegninger og fotografier.


Fred. Olsen & Co..
Fred. Olsen & Co. – norsk skipsrederi, startet i 1848 av Fredrik Christian Olsen, den eldste av tre brødre fra Hvitsten i Vestby kommune. Dagens selskap er et konglomerat med interesser i en rekke land, og eier blant annet klokkefabrikken Timex.
Historie.
Fred. Olsen & Co.-selskapene har sitt utspring i Hvitsten i forrige århundre. Opphevelsen av den engelske navigasjonsakten i 1849 skapte en oppblomstring av internasjonal handel og skipsfart og de tre brødrene Fredrik Christian, Petter og Andreas Olsen forsto raskt hvilke muligheter som da åpnet seg for norsk skipsfart. De ble alle skipsførere i ung alder. Den eldste av dem, Fredrik Christian Olsen, født i Hvitsten i 1815, ble skipsfører i 1841. Han kjøpte sine to første seilskip allerede i 1848, skonnertene «Johanne Christine» og «Elisabeth».
Da han døde i 1875 hadde han eid hele 22 seilskip. Petter Olsen (født 1821 – død 1899) kjøpte i 1852 sitt første skip, briggen «Thilda». Hans rederi kom opp i 16 seilskip samt andeler i andre skip. Andreas Olsens (født 1826 – død 1893) første eget fartøy var barken «De Tre Venner» som han kjøpte i 1860. Senere ervervet han 5 andre seilskip. Brødrene Olsens forretningsvirksomhet ble etter hvert så omfattende at det ble opprettet egen tollstasjon i Hvitsten.
Tidlige år.
Den som i første rekke kom til å føre brødrene Olsens skipsfartstradisjon videre var Thomas Fredrik (Fred.) Olsen (født 1857, død 1933), sønn av Petter Olsen. Han ble kaptein 23 år gammel og seilte på farens skip. Oppbyggingen av Fred. Olsens egen flåte begynte med at «Bayard II», og «Skien» ble overtatt fra faren Petter Olsen i 1886. I de følgende år skjedde det samme med «Eda», «Gerda» og «Nornen». Frem til 1892 kjøpte han også «Cito», «Courant», «Morning Light» og «Broderfolket». Fred. Olsens seilskipsflåte vokste raskt.
Fred. Olsen hadde en kongstanke, nemlig å bygge opp et nett av regulære linjer på Nordsjøen og senere oversjøisk. En forutsetning for å kunne lykkes var etter hans mening å tilby kundene regelmessige seilinger og best mulig service. Som den fremsynte mann han var, forsto han på et meget tidlig tidspunkt at for å nå sine mål måtte han skifte fra seil til damp. Allerede i 1897 lot han derfor sitt første dampskip DS «Bayard» på 1550 tonn bygge ved Nyland Værksted i Christiania. I henholdsvis 1898 og 1899 fulgte søsterskipene «Bonheur» og «Balduin» fra samme verksted.
Fred. Olsen tok også selv initiativet til opprettelsen av nye regulære ruter. Dette gjaldt blant annet mellom Skandinavia og Syd-Amerika og mellom Norge og havner i Østersjøen. Han så også hvilke muligheter som åpnet seg da Panamakanalen ble åpnet i 1914 og etablerte derfor umiddelbart en linje til sentrale havner på den nordamerikanske vestkyst.
Første verdenskrig og mellomkrigstiden.
Under første verdenskrig forliste 23 av rederiets 44 skip og etter krigen startet en meget hektisk gjenoppbyggingsperiode. Aktiviteten ble også utvidet, og i 1921 overtok rederiet hovedinteressen i Otto Thoresens daværende Spanskelinje og Kanarilinje og deres andel av Syd-Amerikalinjen. Spanskelinjen ble senere utvidet til også å omfatte indre Middelhav. I 1923 overtok Fred. Olsen & Co. Jeløylinjens ruter til tyske havner.
Rederiet bygget sitt første tankskip, MT «Borgny», i 1929. På den tiden begynte man også oppbyggingen av en moderne flåte av hurtiggående fraktskip til bruk i Middelhavet og på Kanariøyene. Etter Fred. Olsens død i 1933 overtok hans sønner Rudolf og Thomas Olsen hovedansvaret for den videre utvikling. De var opptatt som partnere henholdsvis i 1914 og 1922. I 1916 ble det personlige firmaet Fred. Olsen forandret til Fred. Olsen & Co.
I årene frem mot andre verdenskrig ble det bygget flere lasteskip for Nordsjølinjen samt hurtige fruktskip for Middelhavslinjen. I denne perioden ble også de moderne og elegante passasjerskipene «Bretagne», «Black Prince» og «Black Watch» bygget, alle tre ved S Akers mek. Verksted, Oslo.
Andre verdenskrig og etterkrigstiden.
Fly fra Fred. Olsen flyselskap
Fred. Olsens ferger på Kanariøyene, to av de i havn samtidig
Da Norge ble angrepet 9. april 1940 var rederiets skip spredt over halve kloden. Alle skip som ikke lå innesperret i fiendtlig okkupert havn gikk da straks inn i alliert tjeneste. Krigstapene ble betydelige. Ved krigens slutt i 1945 var hele 28 skip gått tapt, dvs. halvparten av rederiets flåte. Den utenlandske virksomheten ble under krigen ledet av Thomas Olsen fra New York.
I årene etterpå fulgte en intens gjenoppbyggingsperiode. Det ble da lagt vekt på å bygge spesialskip tilpasset den linjen de skulle betjene. Det ble bygget hurtiggående linjeskip utstyrt med moderne ventilasjonsanlegg og med kjøle- og fryserom for bl.a. å kunne transportere frukt, grønnsaker, kjøtt og meieriprodukter. For Nordsjølinjen la man spesiell vekt på å konstruere skip for fullmekanisert lastebehandling, og gjennom palletesering av stykkgodslast oppnådde man en betydelig effektivisering av laste- og losseoperasjoner, noe som igjen resulterte i mindre liggetid i havn og bedre kapasitetsutnyttelse. I 1970 årene ble operasjonen ytterligere rasjonalisert ved omlegging til ro-ro tonnasje.
Passasjertrafikken på Nordsjøen, som har lange tradisjoner i rederiet, ble styrket ved de nye søsterskipene MS «Braemar» og MS «Blenheim» fra begynnelsen av 1950-årene, mens kombinasjonsskipene MS «Black Watch» og MS «Black Prince» for for fart mellom Storbritannia - Kanariøyene og fergeservice i Nordsjøen kom i 1966. Sistnevnte ble senere utviklet til nåværende Fred. Olsen Cruise Lines, mens fergeselskapet Kristiansands Dampskipselskap ble overtatt i 1968 og utviklet videre til det ble solgt i 1991.
Luftfart.
Rudolf og Thomas Olsen tok initiativet til et av de første norske flyselskap: Det norske Luftfartsselskap Fred. Olsen og Bergenske A(S (DNL), en forløper til etterkrigstidens Fred. Olsens Flyselskap og engasjementer i DNL/SAS, Widerøe og Sterling.
Energi.
Allerede i midten av 1960-årene så Fred. Olsen hvilke muligheter som lå innen oljesektoren, spesielt på letesiden, og han var en av initiativtakerne til etableringen av Norwegian Oil Consortium (NOCO) og senere Saga Petroleum A/S. Dette viste seg å være en riktig satsing. Gjennom en 45 % eierinteresse i NOCO hadde man et betydelig engasjement innen oljeleting, produksjon og salg av olje. Disse interessene ble solgt i 1991. Også innen offshoresektoren har Fred. Olsen & Co. – selskapene vært blant pionerene i Norge. I et raskt stigende olje- og offshoremarked ble det fra 1973 bygget opp en meget slagkraftig offshoredivisjon med Dolphin International Inc., Houston og senere Dolphin A/S, Tananger og Dolphin Drilling Aberdeen som operasjonsselskaper.
Virksomheten i Aker-gruppen, som frem til 1970 tallet var vokst til landets største industriarbeidsplass, ble omstrukturert fra bygging av skip til konstruksjoner og service for offshore næringene. Rederiet var en pådriver i forbindelse med byggingen av de kjente Aker H-3-riggene og kontraherte i begynnelsen av 1970-årene selv flere enheter. Dolphin, som opererer riggene, har markert seg som et internasjonalt selskap og gjennomført store offshoreoppdrag i Nordsjøen, Middelhavet og Mexico-gulfen samt utenfor Syd-Amerika, Alaska, Sakhalin, Australia og Indonesia. Dolphin-selskapene var også tidlig aktive innen relaterte tjenester som prosjektering, brønnvedlikehold, dykkertjenester og fjernstyrte undervannsfartøy. Disse aktivitetene er senere solgt. Fred. Olsen Production AS ble etablert i 1994 og har utviklet en rekke prosjekter innen flytende oljeproduksjon. I 1997 ble offshore- og energi-aktivitetene samlet i Fred. Olsen Energy ASA (FOE), et nytt, selvstendig selskap.
Tankfart.
Tankfart har også lenge vært et satsningsområde. Siden 1929 har Fred. Olsen-relaterte selskaper operert mer enn 40 tankskip, på i alt over 5 mill. dwt. Tankflåten ble solgt i 1972/73, men Ganger Rolf og Bonheur gikk inn i tankmarkedet igjen i 1986 og ervervet i de påfølgende år en rekke Suez-max og VLCCer. I 1993 ble disse engasjementer konsolidert i et nytt selskap, First Olsen Tankers Ltd., Bermuda (FOTL). Etter en aksjeemisjon på USD 108 mill. i oktober 1993 var også FOTL børsnotert inntil 1999. Selskapet (som nå heter First Olsen Ltd.) er nå 100 % eiet av Bonheur og Ganger Rolf.
Fornybar energi.
Den første investering i fornybar energi ble gjort i 1997 som partner i en vindkraftpark i Skottland. Gjennom Fred. Olsen Renewables AS har senere en rekke vindkraftprosjekter blitt utviklet og realisert, som en fortsettelse av de Fred. Olsen-relaterte selskapenes brede engasjement i energi-relatert virksomhet. Fred. Olsen Renewables AS arbeider med prosjekter i Norge, Sverige, Irland og Storbritannia.


Nils Berdahl.
Nils Berdahl (født 29. oktober 1905 i Åfjord, død 9. juni 1944 i Vefsn), også kjent under navnet Birger E. Sjøberg, var en nordmann som ledet motstandsbevegelsen på Helgeland under andre verdenskrig.
Berdahl var opprinnelig fra Trøndelag. I perioden 1937 til 1939 bodde Berdahl i fjellbygda Bågnes samt at han bodde alene i ei koie ved Bielite i Vilhelmina kommune i Sverige. Det er ikke kjent hva han gjorde i denne perioden. Sjøberg organiserte blant annet våpentransport fra kysten og til det indre av Helgeland. En vanlig rute var fra Visten og over fjellet til Eiterådalen i Vefsn. Han var blant annet involvert i Majavatn-affæren. Berdal falt på flukt fra tyskerne i Eiterådalen i juni 1944.
Berdahl ble gift med Liv Elisabeth Grannes (senere Liv Elisabeth Hauge) i 1944.
Man kjenner ikke hele levnetsløpet til Berdahl, noe som har ført til at han er en myteomspunnet person.


Solkrem.
Solkrem er en krem som man smører seg inn med før man utsettes for kraftig sol for å forhindre solbrenthet og UV-stråler som kan fremkalle hudkreft. Solkrem forebygger aldring av huden, rynker og gjør at huden ikke flasser av og blir brent. I noen grad regner man også med at filtrene forebygger hudkreft, men at overdreven soling bør unngås selv om man smører huden med solkrem.
Moderne solkrem inneholder kjemiske UVA og/eller UVB filtre. UVA-filter beskytter mot soleksem og rynker. UVB-filter beskytter mot solbrenthet. Før 1938 inneholdt solkremer kun såkalt fysisk solfilter. Zinkoksid og titandioksid er blant de mest kjente. Fysisk solfilter brukes også i enkelte moderne solkremer i tillegg til de kjemiske.
UVA-filter beskytter mot ultrafiolette stråler med bølgelengder mellom 320 og 400 nanometer. Disse strålene vil over lang tid bryte ned huden og overdreven soling uten beskyttelse sies å kunne gi tidlig aldring. Av denne grunn brukes også et UVA-filter i mange ansiktskremer.
UVB-filter beskytter mot ultrafiloette stråler med bølgelengder mellom 290 og 320 nanometer. Det er denne strålingen som gir hurtig effekt på huden, i litt for store doser som solbrenthet.
I tillegg til krem finnes det også spray, gel og lotion som har tilsvarende, solbeskyttende egenskaper. Enkelte solkremer er satt sammen slik at de beholder effekten selv om brukeren bader eller svetter. Selv vanlige ansiktskremer uten fysiske eller kjemiske solfiltre, vil kunne gi beskyttelse ved soling opptil faktor 3-4.
Solfaktor.
Solfaktor, på engelsk kalt "SPF" (Sun Protection Factor), er et mål på styrken av et solfilterpreparat, det vil si hvor godt for eksempel en solkrem beskytter mot skadelig UVB-stråling fra sola. Begrepet SPF ble introdusert i 1962 og er i dag en etablert standard alle seriøse produsenter verden over forholder seg til.
Solfaktoren angir hvor mange ganger lenger en kan utsette seg for sollys hvis en bruker preparatet i forhold til hvis en ikke bruker det. En solfaktor på for eksempel 5 betyr at en kan være i sola fem ganger lenger enn uten solkrem og likevel oppnå samme solingseffekt.
Bivirkninger.
Opprinnelig ble de kjemiske UV-filtrene i solkremer tilskrevet utelukkende positive egenskaper. Med forskning og viten er disse etter hvert noe mer omdiskuterte og tildels omstridte, først og fremst evnen til å beskytte mot hudkreft. Dessuten settes det spørsmålstegn ved om enkelte av de syntetiske substansene i solfilterne kan være kreftfremkallende. Man fokuserer også på mulige, forsterkede og uønskede nedbrytningsprosesser i huden som følge av påvirkning fra substanser i filtrene.
Videre ansees det uheldig av solfiltre med faktor 8 eller høyere forhindrer dannelse av naturlig vitamin D i huden. Man har også funnet at enkelte av substansene, f.eks benzofenon, trenger dypt ned i huden og går inn i blodbanen og kan spores i urin. Forskere arbeider nå mye med å finne en balanse mellom de kreftfremkallende og -beskyttende egenskapene som er påvist ved kjemiske solfiltre.


Jøssing.
Jøssing var et navn på antinazistiske nordmenn under andre verdenskrig. Navnet kommer av Altmark-saken i Jøssingfjorden i Sokndal Kommune den 16. februar 1940.
Betegnelsen ble opprinnelig brukt som et skjellsord av Nasjonal Samling-avisen Fritt Folk, men fremstøtet slo fullstendig feil; ordet ble raskt tatt i bruk av folk flest som en hedersbetegnelse.
Faktisk gjorde -ing-formen at betegnelsen jøssing egnet seg godt som motstykke til "quisling", som i Norge ble benyttet om norske kollaboratører med fienden.
Begrepet ble brukt i navnet på flere illegale aviser under krigen. Avisen "Jøssing" kom ut i Stavanger. I Fredrikstad kom "Jøssingen" ut, mens "Jøssingtidende" var navnet på en avis i Oslo. Navnet "Jøssingposten" ble brukt både på en avis i Oslo, en avis i Kristiansund, en avis i Skien, en avis i Thune og en avis i Tønsberg.


Honorius.
Flavius Augustus Honorius (9. september 384 – 15. august 423 var vestromersk keiser fra 395 til hans død. Han var den yngre av keiser Theodosius den stores to sønner med hans første hustru, Aelia Flaccilla. Hans bror Arcadius ble den første østromerske keiseren.
Honorius blir sett på som en av de svakeste av de romerske keisere. I de første årene da han var mindreårig styrte vandalen Stilicho som regent, men selv i voksen alder tok Honorius kun liten del i styringen av riket i egne hender og overlot for det meste den virkelige makta hos andre. Honorius’ regjeringstid faller sammen med begynnelsen av folkevandringstida. Indre uroligheter og angrep fra forskjellige germanske folkegrupper satte Vestromerriket under et voldsomt press. I 410 ble Roma plyndret av Alariks visigotere. I andre halvdel av hans regjeringstid maktet medkeiseren Konstantius III å gjenopprette en viss orden, men da denne døde i 421 oppsto en maktkamp som bidro sterkt til å akselerere disintegrasjonen av Romerriket.
Stilicho.
Honorius’ far, Theodosius I, var den siste keiseren som hersket alene i hele det romerske keiserriket. Han døde i Milano 17. januar 395. Riket ble da delt mellom hans to sønner. I en alder av ti år Honorius fikk den vestlige, mens storebroren Arcadius fikk den østlige. Som regent for den unge Honorius hadde Theodosius utpekt Stilicho som med tittelen "magister utriusque militiae" var rikets fremste general. Stilicho hevdet at Theodosius på dødsleiet hadde utpekt ham til regent også for Arcadius, men hoffet i Konstantinopel motsatte seg dette. Det oppsto derfor et svært anspent forhold mellom øst og vest.
Sent i 397 byttet Gildo, kommandanten i Africa lojalitet fra vest til øst. Dette var en svært alvorlig trussel da Romas befolkning var helt avhengig av kornleveranser derfra, men Stilichos håndtering av krisa var rask og effektiv og opprøret ble slått ned i løpet av våren 398. Samme år giftet Honorius seg, som nå var i tenårene, med Stilichos datter Maria.
Balkan-huset på denne tiden et folkeslag kalt visigoterne. På papiret var visigoterne bosatt på romersk territorium som romerske allierte, men i praksis var de et brysomt fremmedelement som romerne høyst motvillig hadde akseptert over grensa i 376 og siden ikke hadde klart å kaste ut. For første gang samlet under en konge, Alarik, gjorde visigoterne opprør i 395, samme år som Honorius ble keiser. Stilicho gjorde to forsøk på å underkue dem, i 395 og 397, men begge strandet på grunn av motvilje fra Østromerriket. I 401 invaderte Alarik Italia, kanskje på oppfordring fra Konstantinopel. Det tok noe tid å mobilisere i mot, men påsken 402 beseiret Stilicho Alarik i et slag ved Pollentia og visigoterne ble tvunget til å trekke seg tilbake til Dalmatia. Denne invasjonen fikk to viktige langtidsfølger. For å forsterke forsvaret av Italia ble soldater flyttet fra Britannia og Rhinen. I tillegg flyttet Honorius og hoffet fra det strategiske knutepunktet Milano til det tryggere, men mer avstedsliggende Ravenna.
Sent i 406 gjorde Stilicho krav på Dacia og Makedonia for Vestromerriket. Disse områdene hadde tradisjonelt tilhørt den vestlige delen av riket, men under keiser Theodosius hadde de blitt administrert fra Konstantinopel. For å sette makt bak kravene inngikk Stilicho en allianse med Alarik. I påvente av forsterkninger fra Italia ledet Alarik visigoterne inn i Epirus. Disse planene måtte imidlertid snart skrinlegges som følge av hendelser lengre vest.
31. desember gikk en stor hærskare alanere, svebere og vandaler over Rhinen nær Mainz. Fikk nærmest fritt spillerom til å plyndre Gallia. Omtrent samtidig gjorde soldatene i Britannia opprør utropte Konstantin III til keiser. Konstantin III krysset kanalen med så godt som alle soldatene som fantes på øya, vant Gallia for sin sak og marsjerte sørover for å styrte Honorius. En hær ledet av den gotiske generalen Sarus ble sendt i mot, men ble beseiret.
Alarik hadde ikke oppnådd noe med sin allianse med Vestromerriket og i 408 ledet han visigoterne nordover til Noricum. Her truet han med krig dersom han ikke snart mottok betaling for seg og sine menn. Honorius ønsket å gå til krig mot visigoterne, men lot seg overtale av Stilicho til å akseptere Alariks betingelser. Det hadde nå dannet seg en aktiv opposisjon mot Stilicho ledet av embetsmannen Olypmius. Forholdet mellom Honorius og Stilicho var også forverret. Det hjalp lite at Honorius for andre gang giftet seg med en av Stilichos døtre, Thermantia.
Østromerrikets keiser, Arcadius, døde 1. mai 408. Han etterlot seg en sjuårig sønn, Theodosius II. Honorius ønsket å reise østover for å sikre sin nevøs tronbestigelse, men lot seg igjen overtale av Stilicho som ønsket. Da dette ble kjent begynte Olympius og hans tilhengere å spre rykter om at Stilichos virkelige hensikt var å utrope sin egen sønn Eucherius til østromersk keiser.
11. august var Honorius i Pavia for å inspisere tropper samlet for å marsjere mot Konstantin III. Under inspeksjonen gjorde soldatene plutselig opprør og drepte mange av Stilichos hovedtilhengere, men keiseren selv ble ikke rørt. Stilicho var ved Bologna, men istedenfor å starte en borgerkrig mot Honorius valgte han å vende tilbake til Ravenna. Her ble han arrestert og siden henrettet 22. august.
Olympius overtok nå regjeringen. Stilicho ble stemplet som statsfiende og mange av tilhengerne hans drept.
Honorius døde av ødem i 423.


James Buchanan.
a>. Demokraten Buchanan seiret med 174 valgmannstemmer, mot 114 for Fremont og 8 for Fillmore.
James Buchanan (født 23. april 1791 i Cove Gap i Pennsylvania i USA, død 1. juni 1868 i Lancaster i Pennsylvania) var USAs 15. president. Buchanan har i ettertid blitt kritisert for ikke å klare å unngå splittelsen som senere førte til den amerikanske borgerkrigen. Han er den eneste presidenten som aldri har vært gift. Bakgrunnen for dette var trolig en tragedie han opplevde som ung da hans forlovede tok sitt liv etter en krangel de to imellom.
Tidlig liv.
I likhet med mange andre av USA sine presidenter ble James Buchanan født i en liten tømmerhytte i Cove Cap, Pennsylvania den 23.april 1791. Hans foreldre var av irsk avstamning og hadde greie økonomiske vilkår. Han hadde en søskenflokk på syv stykker, hvorav James var den eldste. Han fikk sin opplæring Old Stone Academy før han ble opptatt ved Dickinson College i Carlisle 1807. Buchanan var en god student med var flere ganger like ved å bli utvist pga dårlig oppførsel. I 1809 flyttet han til Lancaster, hvor han studerte juss og fikk advokatbevilgning i 1812.
Begynnelsen av det politiske liv.
Selv om Buchanan var en ivrig jurist begynte han også å snuse på det politiske liv. Hans tidligste folkevalgte verv var fra 1815 til 1816. Da satt han i delstatsforsamlingen til Pennsylvania. Hans politiske engasjement hadde mest trolig blitt vekket i 1814, da han som frivillig soldat forsvarte Baltimore under Den britiske-amerikanske krigen. Han ble raskt lagt merke til i Pennsylvania og ble valgt til Representantens hus som 29-åring i 1820. Det finnes mange grunner til at Buchanan valgte en rikspolitisk karriere, men den mest trolige var noe så enkelt som kjærlighetssorg.
Kjærlighetstragedien.
Sommeren 1819 hadde Buchanan forlovet seg med den unge millionærarvingen Anne Coleman. Dette var et forhold Coleman ikke likte, de mente at Buchanan var ute etter pengene kun. Noen måneder etter forlovelsen hadde paret en så heftig krangel at Coleman brøt forlovelsen der og da og reiste bort til slektninger i Philadelphia. Coleman døde av det som antageligvis var selvmord. Buchanan var knust da nyhetene nådde ham og følte seg ansvarlig for hennes bortgang. Han sendte et åpenhjertig brev til foreldrene hvor han tigget om å være til stede i begravelsen, men brevet kom tilbake uåpnet. Buchanan sverget at han aldri ville gifte seg igjen og ble den eneste ungkarspresidenten i Det hvite hus.
Veien til Washington.
Buchanan representerte et parti som var i full oppløsning. Han støttet kandidat Andrew Jackson og prøvde å overtale ham til å inngå allianser med sine fiender i partiet. Dette førte til at Buchanan selv ble kastet ut av partiet. Likevel kom han inn i varmen igjen da han meldte seg inn i Jacksons nydannede demokratiske parti. I 1830 sa han fra seg gjenvalg for å gjenoppta advokatpraksisen, men endte opp med å bli ambassadør i Russland allerede i 1832. Andrew Jackson sendte han der likevel for å bli kvitt han, og ikke fordi det var en påskjønnelse. I 1834 var Buchanan tilbake i i Washington DC, hvor han hadde blitt Senator. I ti år satt han i Senatet, men forskjellige viktige verv. I 1844 var han som 53 år gammel aktuell som demokratenes presidentkandidat. Buchanan tapte kampen mot James Polk, men var likevel en støttespiller og utenriksminister under Polk.
Da Polk gikk av i 1849 var igjen Buchanan en av favorittene til å bli Presidentkandidat, men denne gang tapte han mot veteranen Lewis Cass. Buchanan hadde håpet på en viktig stilling i den neste regjeringen, men siden Cass tapte valget dro Buchanan tilbake til Lancaster hvor han hadde kjøpt seg en stor eiendom.
I 1853 gikk Buchanan igjen inn i lederstriden om nominasjonen, men måtte seg slått av outsideren og kompromisskandidaten Franklin Pierce. Buchanan ble igjen ambassadør, denne gang til Storbritannia.
Presidenttiden.
Buchanan distanserte seg fra det politiske livet i Washington DC under sin periode som ambassadør, og håpet på å gå snarlig av med pensjon. Likevel ville den politiske tilstanden i Unionen noe annet. Pierce hadde gjort en dårlig jobb under embetet og motsetningene mellom nord og sør begynte å bli faretruende stor. Hans imperialistiske syn på anneksjon av Cuba sørget for at han hadde de avgjørende sørstatene med seg, og han ble valgt med stor margin som kandidat under landsmøtet i 1856. Han samlende karakter gjorde at han også klarte å vinne valget senere på året. Et annet viktig punkt var også at den politiske motstanden var splittet mellom det nystartede Republikanske partiet og protestpartiet Amerikansk jord. Buchanan gikk inn i embetet med kun ett mål: Hindre amerikansk borgerkrig.
Presidentperioden til Buchanan ble preget av en økonomisk depresjon og store uro i forskjellige delstater. Buchanan brøt sitt eget premiss om føderal selvstyre og sendte inn føderale tropper inn i Utah. Delstaten var preget av stor uro og mangel på lovlige tilstander.
Likevel ble all tid og ressurser brukt til å holde ro og orden mellom nord og sør. Hans diplomatiske linje frastøtet seg både sine tilhengere sør og nord, og han hadde nok selvinnsikt til å ikke prøve seg på renominasjon. Han var også lite aktiv i valgkampen i 1860. Da Abraham Lincoln sin valgseier ble klar, løsrev 11 stater seg fra unionen. Buchanan kalte dette forræderi og brudd på den amerikanske grunnloven, men forholdt seg ellers passiv. De siste ukene som President opplevde han at både finansministeren og krigsministeren dro til sør for å starte krig mot Unionen.
Desperat etter å bevare freden prøvde Buchanan å gjøre alt for å unngå å provosere. Han nektet å sende forsterkninger til fortene langs grensen og da sørstatene angrep Fort Sumter, var Buchanans manglende vilje til å forberede seg til krig grunnen til at sør lyktes så tidlig i krigen. Han forlot det hvite hus vel vitende at han hadde ikke klart å oppnå det eneste målet han hadde satt seg.
Livet Etterpå.
Da krigen foregikk på det verste var Buchanan av liten interesse for noen. Uten politisk makt dro han hjem til farmen sin i Pennsylvania og brukte tiden på bøker. Han hadde ingen arvinger og levde i et 16-roms villa alene. Han støttet aktivt både Lincoln og senere Johnson sin politikk angående sørstatene.
Da krigen var over ga Buchanan ut sine memoarer, som første President noensinne. Han klandret kongressen for å provosere fram en krig og prøvde å forklare hvorfor det gikk som det gikk med USA. 1.juni 1868 ble han funnet død hjemme på gården sin. Hjertet som hadde hatt mange påkjenninger gjennom livet hadde stoppet og Buchanan døde som en ensom mann.


Ambrosius Aurelianus.
Ambrosius Aurelianus (i mytologiske tekster er han ofte kalt Aurelius Ambrosius) var ifølge Gildas en romersk-britisk leder, som vant flere viktige slag mot angelsakserne i det 5. århundre. Det har blitt spekulert om han var den romersk-britiske hærføreren som vant slaget ved Mons Badonicus, og at han var det historiske grunnlaget for den mytiske kong Arthur.
Ambrosius Aurelianus er en av de få personene Gildas nevner ved navn. Han skal ha vært den som samlet de britiske stammene etter den angelsaksiske invasjonen. I følge Gildas var han av keiserlig avstamning, men det blir ikke fortalt hvem hans foreldre er, og en av de siste gjenlevende romere i Storbritannia.


Uther Pendragon.
Uther Pendragon (britisk: "pen" (hode) og "dragon", antagelig oversettelse: dragenes hode) var den legendariske faren til kong Arthur. Hans navn er kanskje en derivasjon av (eller stammer fra samme kilden som) navnet Arthur.
Uther blir først nevnt av Geoffrey av Monmouth i "Historia Regum Britanniae" (De britiske kongenes historie). I følge Geoffrey klarte Uther å gjøre Igraine gravid ved å på magisk vis lure henne til å tro at han var hennes ektemann, Gorlois hertug av Cornwall. Temaet om ulegitime fødsler går igjen i den senere historien om Arthur og Mordred.
Han var en yngre bror av Aurelius Ambrosius, og var hans etterfølger som konge av Logres. Han var også en yngre bror av Konstans, sønn av Konstantine III.
Walisiske tekster nevner en annen sønn av Uther, Madoc, far til Arthurs nevø, Eliwlod.
Geoffrey gir Uther også en datter med Igraine, Anna. Hun blir gift med kong Lot av Orknøyene og ble moren til Gawain og Mordred. I senere tradisjon er Gawain sønn av Igraine og Gorlois.


Anomali.
Anomali (fra gresk "anomalia", ujevnhet), betyr en avvikelse fra normen, det forventede eller lovmessige. En anomali er en irregularitet som er vanskelig å forklare utfra eksisterende teorier, altså et faktum som strider mot et etablert paradigme.


Andrew Johnson.
Andrew Johnson (født 29. desember 1808, død 31. juli 1875) var visepresident under Abraham Lincoln, og ble USAs 17. president etter at Lincoln ble drept i 1865. Johnson hadde ansvaret for oppbyggingen og samlingen av USA etter borgerkrigen. Under dette arbeidet kom Johnson på kant med Kongressen, og ble stilt for riksrett i 1868, men ble frikjent i Senatet.
Tidlig liv og karrière.
Johnson var opprinnelig fra Raleigh i Nord-Carolina. Faren døde tidlig, og moren fikk barna inn i tekstilindustrien for å begrense fattigdommen i hjemmet. Johnson gikk aldri på noen skole, og lærte selv å lese og skrive. I 1820-årene jobbet han som skredder i Laurens i Sør-Carolina. Da Johnson var 16–17 år, flyktet han vekk til Greeneville i Tennessee sammen med broren, og fant seg også der jobb som skredder. Som attenåring giftet Johnson seg med Eliza McCardle, som han fikk fire barn sammen med i perioden 1828–1852. Eliza hjalp Johnson blant annet med å forbedre sine lese- og skriveferdigheter.
Johnson satt som senator fra Sør-Carolina i perioden 1853–1857, da sørstatene proklamerte seg uavhengig. Da dette skjedde var Johnson den eneste senatoren fra sør som ikke sa opp sin post som senator, og ble den mest prominente krigsdemokraten fra sør. I 1862 ga Lincoln ham jobben som militærguvernør i Tennesse, hvor han viste seg å være effektiv i krigen mot opprørerne der.
Visepresident.
Johnson ble nominert som visepresident for Abraham Lincoln gjennom National Union Party (en valgallianse mellom demokrater fra sør som støttet Lincoln, samt republikanere, som hovedsakelig var fra nord). Johnson og Lincoln vant presidentvalget i november 1864.
President.
Andrew Johnson ble president etter mordet på Lincoln den 15. april 1865, altså bare noen måneder etter innsettelsen i januar samme år. Han brukte mesteparten av sin presidentperiode på å bygge opp igjen både embetet og landet etter borgerkrigen. Hans politikk omfattet blant annet å tilgi konføderasjonen, og å fortest mulig få opprørsstatene tilbake i Unionen. Dessuten la han ned en rekke vetoer mot lover angående sivile rettigheter, som førte til mange feider mellom Johnson og radikale republikanere. I 1868 klarte de å få ham stilt for riksrett, men han ble frikjent med én stemmes overvekt i senatet. Han er den første, og én av to, presidenter som har blitt stilt til rett for kongressen.


Muirfield.
Muirfield er en privat golfbane i Gullane i East Lothian, Skottland. Banen er blant dem som på omgang arrangerer The Open Championship. Muirfield er hjemmebanen til golfklubben "The Honourable Company of Edinburgh Golfers".
The Honourable Company of Edinburgh Golfers.
The Honourable Company of Edinburgh Golfers regnes som verdens eldste golfklubb, selv om golfens historie er flere hundre år eldre. Klubbens arkiv går tilbake til 1744, da det ble nedskrevet 13 golfregler for den første turneringen. Klubben spilte de fem hullene på Leith Links i nesten 100 år, men flyttet til Musselburghs ni-hulls "Old Course" i 1836. Som så mange andre prestisjetunge skotske baner, herunder St. Andrews, er Musselburgh åpen for almenheten, og klubben anla sin egen private bane på Muirfield i 1891.


St. Andrews.
St. Andrews er en kystby i Fife i Skottland. Byen har rundt 18 000 innbyggere og ligger på østkysten mot Nordsjøen mellom Edinburgh og Dundee. Byen er navngitt etter apostelen Andreas, som på grunn av en misforståelse mellom de latinske ordene «Scotia» og «Scythia», ble Skottlands nasjonalhelgen under det anglifiserte navnet Andrew.
Byen betegnes ofte som «golfens mekka» fordi Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews sammen med USGA er golfsportens organ for tolking og vedlikehold av golfreglene samt fordi området St. Andrews Links med sine baner er kjent som golfsportens opprinnelige hjemsted.
Den kjente golfpioneren Tom Morris sr. (Old Tom Morris) ligger gravlagt på byens kirkegård sammen med sin kjente sønn Tom Morris jr.. Old Tom er spesielt kjent for sine mange gode banedesign, bl.a. Prestwick, Royal Dornoch, Muirfield, Carnoustie, Royal County Down, Nairn, Cruden Bay og Machrihanish.
University of St Andrews ble grunnlagt i 1413 og er Skottlands eldste universitet og det tredje eldste i den engelsk-språklige verden. Det er også et av Storbritannias mest prestisjefylte universiteter, rangert som nr. 3 av The Guardian University Guide 2012.
Byen var opprinnelig en piktisk festning før det ble en kongelig burgh i 1124.


Kondominium.
Kondominium (av latin "con-dominium", «felles eiendom», også "kondominat") er flere staters felles styre over et område. Også området selv betegnes kondominium.
I historien finnes en rekke eksempler på kondominier, men slik forvaltning viste seg ofte å være ustabil, og de fleste kondominier havnet under en enkelt stats styre.


MF «Glutra».
MF «Glutra» er verdens første gassdrevne ferge og har vært i drift siden år 2000. MF «Glutra» drives av Fjord1 og Møre og Romsdal Fylkesbåtar.
Skipet fylles med flytende naturgass fra Statoils anlegg på Tjeldbergodden. Fyllingen skjer fra bil.
MF «Glutra» hadde ved overlevering en kapasitet på 86 personbilenheter og 300 passasjerer. I 2010 ble ferga forlenget og fikk en kapasitet på 124 personbilenheter. Ferga går i ruta Flakk – Rørvik utenfor Trondheim (februar 2011).
MF «Glutra» hørte til Møre og Romsdal Fylkesbåtar MRF før MRF ble med i Fjord1-fusjonen.


Halhjem.
Halhjem ligger i Os kommune i Hordaland fylke. Halhjem er mest kjent som et ferjested på E39, med ferjeanløp til Sandvikvåg på Stord i Fitjar kommune, og Våge på Tysnes. Stedet ble tatt i bruk som ferjested i 1957, og den første ferjekaien ble tatt i bruk i 1963. Trafikken har økt sterkt på dette sambandet, og det har vært flere utvidelser av kaianlegget. I 2006 ble Halhjem fergekai utvidet for bruk av nye gassdrevne ferger, og trafikkeres nå av ferjer fra rederiet Fjord1.
I 1999 var folketallet på Halhjem 991, men senere er stedet blitt regnet som en del av Osøyro. Halhjem har barnehage og småskole for 1. til 4. klasse i en enhet som kalles Halhjem barnetun. Anlegget ble tatt i bruk i 1997 og ligger i Halhjemsmarka, om lag en kilometer fra ferjekaien. Her er det også flere byggefelt, fotballbane og ballbinge.
Halhjem har hatt bosetning fra tidlig i menneskenes historie. Blant annet er det her funnet noen fine helleristninger.
Før Halhjem ble ferjested, var området populært hytteområde for folk fra Bergen.


Diagram.
Diagram (fra gresk "διάγραμμα" ("diagramma"), «tegning» el. «skjema») er en skjematisk tegning eller grafisk fremstilling av informasjon, som for eksempel sammenhengen mellom ulike mengder og variabler. Det finnes flere ulike typer diagrammer, og de ulike typene egner seg ofte til ulike formål.
Informasjonsdesign er læren om å presentere diagrammer og annen informasjon på en en måte som kommuniserer budskapet lett og effektivt, og legger vekt på designmessige forhold som farge, typografi og generell utforming.


Terrorangrepet i Madrid mars 2004.
Terrorangrepet i Madrid mars 2004 refererer til bombingen av pendlertog i Spanias hovedstad Madrid på morgenen 11. mars 2004. 191 mennesker ble drept og 1460 skadet. Angrepet ble høyst sannsynlig utført av en islamistisk gruppe med tilknytning til Al-Qaidanettverket.
Innledning.
Angrepet bestod av en koordinert serie på ti eksplosjoner som inntraff ombord på fire pendlertog under rushtiden. Totalt skal tretten bomber ha vært utplassert, men tre eksploderte ikke.
Antallet dødsofre var det høyeste i et terroristangrep i Europa siden Lockerbiebomben i 1988, og det verste i Spania etter borgerkrigen. Det høyeste antall ofre i landet i denne perioden var ved den baskiske separatistorganisasjonen ETAs bombing av et supermarked i Barcelona i 1987, hvor 21 omkom og 40 ble skadet.
I offisielle uttalelser etter angrepet ble ETA utpekt som ansvarlig. Organisasjonen nektet for at de hadde ansvar for angrepet. I løpet av kort tid dukket det opp bevis som pekte mot Groupe Islamique Combattant Marocain (GICM), en radikal islamistisk gruppe. I løpet av den neste måneden ble femten personer arrestert og syv andre brakt inn for avhør i forbindelse med angrepet.
Den 2. april forsøkte terrorister å sprenge skinnegangen til høyhastighetstoget AVE, men lyktes ikke med dette. Politiet identifiserte en leilighet i Leganés sør for Madrid som base for terrorister som stod bak både dette forsøket og Madridbombene. Tre mistenkte, Jamal Zougam, Serhane Abdelmaji og Jamal Ahmidan befant seg i leiligheten da politiet gikk til aksjon på kvelden 3. april. Da politiets aksjon startet utløste en av de tre en bombe som drepte alle de tre mistenkte og en politimann.
Etterforskere fant senere ut at eksplosivene i Leganés var av samme type som var brukt i Madrid og i det mislykkede angrepet på AVE-toget. Det er antatt at de tre som omkom i Leganés var ansvarlige for utføringen av begge aksjoner. Det er også antatt at andre involverte fortsatt er på frifot, og per juli 2005 pågår etterforskningen fortsatt. En av de mistenkte, Mustafa Setmariam Nasar, ble også navngitt i forbindelse med etterforskningen av terrorangrepet i London juli 2005.
Angrepet.
"Alle tidspunkter er angitt i lokal tid, som tilsvarer norsk tid."
Eksplosjonene inntraff i morgenrushet på pendlertog rett sør for Madrid sentrum.
23. mars ble det annonsert at det endelige antall ofre var 191 omkomne (hvorav 13 eller 14 døde av skadene på senere tidspunkt), og 1460 skadede. 100 var fortsatt på sykehus på dette tidspunkt. Det hadde tidligere blitt anslått at det var 202 døde, men dette skyldte feilidentifisering av legemsdeler.
41 av dødsofrene kom fra tretten land utenfor Spania: Romania (15), Ecuador (5), Peru (5), Polen (4), Colombia (3), Honduras (2), Bulgaria (1), Chile (1), Cuba (1), Den dominikanske republikk (1), Guinea-Bissau (1), Frankrike (1) og Marokko (1).
Det ser ut til at det var planlagt at bombene skulle gå av omtrent samtidig, mens togene sto inne på stasjonene. Men toget som eksploderte ved Téllezgaten ble stående og vente på grønt signal, og bombene gikk derfor av utenfor stasjonen. Ifølge eksperter var sprengkraften i bombene nok til at dersom alle hadde gått av (to av de på toget ved Téllezgaten gikk ikke av) og begge tog hadde vært inne på stasjonen, ville taket på stasjonen antagelig rast og antallet ofre ville blitt mye høyere.
De to udetonerte bombene ved Téllezgaten og en av toget ved El Pozo ble desarmert og analysert. De var koblet til mobiltelefoner, og skulle gå av når alarmen gikk. På El Pozo-bomben som ikke detonerte ser det ut til at den var stilt tolv timer feil.
Det ser ut til at samtlige bomber var skjult i ryggsekker. Det ble først hevdet av sprengstoffet var titadine, en form for komprimert dynamitt som har blitt brukt av ETA i senere år. Etterforskningen viste at det ikke var dette stoffet som var brukt, men Goma-2, et spansk sprengstoff som ETA ikke har brukt siden 1980-årene.
Politiet fikk tips om tre maskerte personer som hadde oppført seg mistenkelig ved Alcalá de Henares mellom 07.00 og 07.10. En varebil ble funnet utenfor stasjonen, med detonatorer, lydbånd med vers fra Koranen og mobiltelefoner. Pendlerlinjen som alle togene kjørte på starter i Alcalá de Henares, som er en soveby med lave bokostnader hvor de fleste innbyggerne er innvandrere og studenter.
Etterforskning.
24. mai 2005 ble tre personer pågrepet i Spania, to i Madrid og den tredje i Granada, mistenkt for å ha deltatt i angrepet.
Den 26. juli 2005 pågrep fransk politi to personer i byen Lille. De var ettersøkt av spansk politi for en eller annen form for medvirkning til angrepet.
Madrid 2004-03-11


Hasib Hussain.
Hasib Mir Hussain (født 16. september 1986, antatt død 7. juli 2005) var den yngste av de mistenkte etter terrorangrepet i London juli 2005. Det antas at han utløste en selvmordsbombe i en buss på Tavistock Square.
Han var født i Beeston i Leeds, i en familie av pakistansk opprinnelse. Han var yngst av tre brødre. På tidspunktet for terrorangrepet bodde han sammen med sin familie i Colonso Mount i Beeston.
Etter en vanskelig ungdomtid ble han mellom halvannet og to år før terrorangrepet dypt religiøs. På et tidspunkt kom han så i kontakt med radikale islamister.
Kort tid etter terrorangrepet meldte hans foreldre fra til Metropolitan Police Service at han hadde reist til London sammen med tre venner, og at de ikke hadde hørt fra ham.
Hussain, Hasib
Hussain, Hasib


Minerva (bil).
1931 Minerva 8 AL Rollston Convertible Sedan
Minerva var en belgisk bilprodusent startet av nederlenderen Sylvain de Jong i Antwerpen i 1883. Først produserte de sykler, men startet med produksjon av biler på begynnelsen av 1900-tallet.
I 1936 gikk produsenten konkurs, og ble kjøpt opp av belgiske Imperia, som brukte merkenavnet på noen biler de eksporterte til Frankrike og Storbritannia, samt på Minerva lastebiler.
Etter andre verdenskrig og fram til 1953 bygget Minerva Land Rovere på lisens for den belgiske hæren. Etter 1956 ble selskapet fullstendig nedlagt.


Shahzad Tanweer.
Shahzad Tanweer (født 15. desember 1982, antatt død 7. juli 2005) var en av de mistenkte etter terrorangrepet i London juli 2005. Han antas å ha utløst en selvmordsbombe, eller bragt med seg en tidsinnstilt bombe, på Circle-linjen mellom Aldgate undergrunnsstasjon og Liverpool Street stasjon.
Han ble født i Bradford i England, og var en av fire søsken i en familie av pakistansk opprinnelse. Familien flyttet i 1984 til Leeds. Han tok eksamen i idrettsvitenskap ved Leeds University, og var kjent som en dyktig cricketspiller. Etter studiene var han arbeidsledig, men jobbet noen ganger i en av farens forretninger, en "fish and chips"-butikk like ved familiens hjem.
Han gikk i moskéen hver dag, og ble ofte sett i tre forskjellige lokale moskéer. Han reiste også på "hajj", pilegrimsreisen til Mekka som muslimer forventes å gjøre dersom de har mulighet til det. Selv om han ikke hadde blitt oppfattet som en radikal islamist av venner og familie var det i de siste månedene før terrorangrepet flere tegn på at han begynte å tiltrekkes av slike miljøer. I desember 2004 reiste han til Lahore i Pakistan for et nimåneders islamstudium, men reiste tilbake til England etter bare to måneder.
Tanweeer, Shahzad
Tanweeer, Shahzad


Mohammed Sadique Khan.
Mohammed Sadique Khan (også stavet Sidique) (født ca. 1974, antatt død 7. juli 2005) var en av de mistenkte etter terrorangrepet i London juli 2005. Han antas å ha utløst en selvmordsbombe, eller bragt med seg en tidsinnstilt bombe, som drepte syv mennesker og såret over 100 på et tog på Circle-linjen på Edgware Road undergrunnsstasjon. Dokumenter som tilhørte Khan ble funnet på dette toget.
Han var fra Dewsbury ved Leeds. Khan var gift og hadde en datter.
Khan, Mohammed Sidique
Khan, Mohammed Sidique


Rashid Facha.
Rashid Facha (antatt død 7. juli 2005) var en person som ble navngitt i de første rapportene i sammenheng med terrorangrepet i London juli 2005. Han var i slutten av 20-årene ved tidspunktet for angrepet.
Fachas kone var hindu, en blanding som er uvanlig blant radikale islamister. Paret hadde et åtte måneder gammel datter. De bodde i Dewsbury, øst for Leeds.


Marcos (bilmerke).
Marcos var en liten britisk bilprodusent. Selskapet ble stiftet i 1959 av Jem Marsh og Frank Costin. Costin hadde tidligere jobbet med De Havilland Mosquito jagerbombere, og derfra fikk han ideen om å bruke finér til ramma.
De har gjennom årene bygget biler til både motorsport og vei. Foreløpig siste nytt fra fabrikken var da de viste en modell i 2002, men den er ennå ikke i produksjon.
I følge Bilnorge.no var det i 2002 registrert syv Marcos i Norge.


Mæl.
Mæl er et tettsted ved Tinnsjøen i Tinn i Telemark, og en jernbanestasjon og fergested på Rjukanbanen og første stasjon etter jernbanefergen over Tinnsjøen. Mæl ligger 17 kilometer øst for byen og kommunesenteret Rjukan.
Mæl stasjon het da banen åpnet i 1909 Rollag. Navnet på stedet ble endret til Mæl da Rollag stasjon på Numedalsbanen ble opprettet i 1927. Mæl mistet sitt postnummer 3657 i 1991, og ble da en del av 3658 Miland. Mæl har om lag 200 innbyggere (2007), og har småbåthavn for båteiere med båter som går på Tinnsjøen.
Uttalen på stedsnavnet er lang "e" som i "Meel" og ikke "æ" som normaluttale. Navnet kommer av at stedet ligger ved elveutløpet av elva Maana ved starten på Tinnsjøen.
Opprinnelig er stedsnavnet Mæl på andre sida, Miland-sida, av elvemunningen, der Mæl kirke ligger.
Mæl er anløpssted for Tinnsjøfergene MF «Storegut» og DF «Ammonia», to ferger som i sommerhalvåret er åpne for henholdsvis turer og charterturer og omvisning.
Det er kaffestasjon med infosenter i gamle Mæl Stasjon fra St. Hans til tidlig i september.


11. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Dette ble dagen da Thor Hushovd skulle forsøke å kapre den grønne poengtrøyen. Sammen med rittets minste rytter Samuel Dumoulin rykket han i nedoverbakkene de første 20 kmHushovds mål var å komme seg over den første stigningen blant de aller første slik at han dermed kunne sikre seg dagens første seks sprintpoeng. Da stigningen til årets første fjell "utenfor kategori" begynte etter 28 kilometers sykling ble Dumoulin raskt distansert av Hushovd. Inn i bakken hadde Hushovd et forsprang på over 6 minutter til hovedfeltet. Da en rekke gode klatrere, blant annet storkanonene Alexander Vinokourov og Santiago Botero rykket fra hovedfeltet. Denne gruppen tok igjen Hushovd ca. 3 km fra toppen av Col de la Madeleine. Hushovd falt også gjennom hovedfeltet som på dette tidspunktet var rundt 40 sekunder bak tetgruppen som på toppen bestod av Vinokourov, Botero, Oscar Pereiro Sio og Egoi Martinez. Utbryterne kjørte raskt og selv om Hushovd klarte å kjøre seg opp til hovedfeltet i utforkjøringene ned mot den første mellomsprinten hadde han ikke nok krefter til å forsøke å hente de fire i teten. Inn i de siste to fjellene hadde denne gruppen et forsprang på cirka 2 minuttter. Martinez måtte raskt slippe og det samme måtte etterhvert også Pereiro. Botero og Vinokourov kjørte bra de siste to fjellene og før den siste stigningen opp mot Col du Galibier ledet de med 3:30 på Armstrong og hovedfeltet. Dette forspranget krympet til 2:30 på toppen av "Galibier". Først på de aller siste flate kilometerne inn mot mål at hovedfeltet klarte å ta igjen ytterligere noe av forspranget. Vinokourov var sterkest i spurten og vant med klar margin.
Team CSC-rytteren Jens Voigt kjørte etappen med feber og kom for sent i mål til å klare tidsgrensen, dermed ble han diskvalifisert og fikk ikke fortsette touren.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i St-Michel-de-Maurienne (97.5 km)
2. mellomsprint i Moulin-Baron (162 km)
Klatretrøye.
Col de la Madeleine Kategori: HC (55 km)
Col du Télégraphe Kategori: 1 (110 km)
Col du Galibier Kategori: HC (133 km)
11


Tysklands historie (1933–1945).
Det tredje riket er en periode av Tysklands historie som strekker seg fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933, perioden med stadig forverret politisk situasjon frem til utbruddet av krigshandlinger i 1939 og til den andre verdenskrig slutter i 1945. Tituleringen «Det tredje riket» (ty. "Das dritte Reich") relaterer til Det tysk-romerske riket som «Det første riket», og Det tyske keiserrike som «Det andre riket». Det offisielle navnet på staten var "Deutsches Reich" («Det tyske riket») i perioden 1933-1943, og "Großdeutsches Reich" («Det stortyske riket») fra 1943 til 1945. Tyskere refererer i dag gjerne til perioden som "Zeit des Nationalsozialismus" eller forkortet "NS-Zeit" («den nasjonalsosialistiske periode»).
Riksdagen brenner.
I januar 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland. Han ledet en koalisjonsregjering der nasjonalsosialistene var i mindretall, så Hitler hadde derfor ennå ikke fritt spillerom. Til tross for at partiet var i mindretall ble han 30. januar 1933 utnevnt av Reichspräsident Hindenburg til Kansler av Tyskland etter press fra Franz von Papen.
Natt til den 27. februar 1933 sto Riksdagsbygningen i Berlin, i flammer. Politiet fant en nederlandsk kommunist, Marinus van der Lubbe, liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. KPD ble fra 1. mars forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert.
I mars ble tre bulgarske kommunister arrestert, den mest kjente av disse var Georgi Dimitrov. Bulgarerne og van der Lubbe ble stilt for retten i Leipzig senere i 1933. Van der Lubbe ble funnet skyldig og ble henrettet den 10. januar 1934. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nasjonalsosialistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte "Volksgerichtshöfe", Folkedomstolene. Disse rettene kunne nasjonalsosialistene kontrollere selv, og folkedomstolene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer.
Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident Paul von Hindenburg til å få Hindenburg til å erklære unntakstilstand. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret (Riksdagsbrannforordningen) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nasjonalsosialistene erklærte så at Komintern sto bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter valget 5. mars 1933 kom den såkalte Bemyndigelsesloven, som gav rikskansleren diktatoriske fullmakter.
Dette valget var det siste Riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929.
De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52 % av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30 %.
Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, bl.a. provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser den 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå øket høyrefløyen til over 60 %, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men det var ikke forbundet med direkte fare å stemme på SPD eller KPD. Stemmene ble korrekt tellet opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.
Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25 % av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.
De andre partiene forsvinner.
De andre politiske partiene ble etterhvert forbudt. Etter at ledelsen i Sosialdemokratene hadde kritisert Hitler offentlig i Riksdagen, ble partiet forbudt og partiets verdier ble konfiskert. De venstreliberale Deutsche Staatspartei ble også snart tvangsoppløst. Høyrepartiene, bestående av de katolske partiene og de konservative, gikk i oppløsning innenfra etter press fra nasjonalsosialistene.
Den 14. juni 1933 ble NSDAP Tysklands eneste lovlige parti. Forsøk på annen partipolitikk ble straffet med flere års fengsel. Riksdagen besto fortsatt, men nå bare av nasjonalsosialister.
Hindenburgs død.
Paul von Hindenburg, tysk president 1925-1934
Nasjonalsosialistene fikk enda mer utvidede fullmakter den 20. januar 1934, da en ny lov ble vedtatt som fratok de tyske delstatene makt. Weimarrepublikkens konstitusjon sikret delstatene stort selvstyre, noe som passet dårlig for nasjonalsosialistene. Den nye loven satte delstatene under kontroll fra sentralregjeringen i Berlin, og oppløste delstatenes egne parlament.
Den 2. august døde president Hindenburg. Hindenburg var den siste politikeren som kunne fungere som en viss motvekt til Hitler, og ved presidentens død var det ikke lenger noen som sto i veien for Hitler. Hitler samlet vervene som rikskansler og rikspresident, og tok selv tittelen "fører og rikskansler".
Etter dette hadde Hitler full kontroll over Tyskland. Alle rester av republikken var borte, nå var Tyskland et totalitært regime.
Hitler tar kontroll over SA.
Sturmabteilung (SA) var en paramilitær nasjonalsosialistisk gruppe, opprettet av Hitler selv i 1920. SA var blitt brukt til å trakassere politiske motstandere på 20-tallet, men nå følte Hitler at de var blitt en truende maktfaktor. Under ledelse av den populære Ernst Röhm var Hitler redd for at de skulle true førerens posisjon. Videre sto Hitler under et press fra de militære, da SA og Röhm stadig høyere artikulerte kravet om formelle posisjoner innen de væpnede styrker.
Natten til 30. juni 1934 ble kjent som «De lange knivers natt». Hitler hadde på forhånd fått fabrikkert bevis for at Röhm planla et kupp, og fikk ham arrestert denne natten.
Hitler hadde også alliert seg med de andre nasjonalsosialistiske toppene Hermann Göring, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Ved hjelp av SS fikk disse nøytralisert og overtatt SA. SA ble etter dette omstrukturert og i praksis lagt ned. SS, som tidligere hadde vært en undergruppe av SA, ble nå en egen enhet. SS overtok på mange måter SAs rolle etter denne utrenskningen.
Samtidig som SA ble kuppet, ble også en mengde andre politiske motstandere arrestert. Blant de mest kjente var Kurt von Schleicher, den tidligere rikskansleren.
Hitler benyttet også anledningen til å overta kontrollen over hæren. Hæren ble reorganisert, Wehrmacht overtok for det tidligere Reichswehr.
Hitlers økonomiske politikk.
Da Hitler kom til makten var Tyskland ennå rammet av depresjonen. Arbeidsledigheten var høy, og også landbruket slet med å produsere nok mat i de økonomiske krisetidene.
a>, tysk riksbankpresident og "Reichswirtschaftsminister" («økonomiminister»)
Hitler allierte seg fort med storindustrien. Han utnevnte Hjalmar Schacht til ny president i riksbanken allerede i 1933. Schacht var vel ansett i det tyske næringslivet, og dette beroliget de som var redd for at Hitler skulle føre en alt for venstreorientert økonomisk politikk.
Samfunnsøkonomisk sett la Hitler seg noe over mot planøkonomi. Han fikk utarbeidet fireårsplaner for økonomien, i samme stil som i Sovjetunionen. Samtidig samarbeidet Hitler tett med næringslivslederne. Hitler ville satse mye på å bygge ut tungindustrien ytterligere, da han så på denne som en bærebjelke i økonomien og viktig til å ruste landet opp igjen.
Hitler stimulerte også økonomien ved å sette i gang store offentlige byggeprosjekter. Mest kjent er nettet av motorveier, de såkalte Autobahn. Utbyggingen av veiene skaffet arbeid til mange, og gav bilindustrien viktig hjelp.
Industrien ble også oppmuntret til å forske på syntetiske produkter. Hitler ville unngå å havne i samme situasjon som under første verdenskrig, da Tyskland måtte gi opp på grunn av manglende forsyninger uten å egentlig ha tapt krigen militært. Det var spesielt viktig å utvikle kunstig bensin, noe I.G. Farben greide i 1934 ved hjelp av statsstøtte.
Samtidig prøvde nasjonalsosialistene å reformere jordbruket ved å innføre maksimalgrenser på hvor mye gjeld som kunne ligge på en gård. Dette gav imidlertid ikke den ønskede effekten, og produksjonen gikk bare nedover. Resultatet var at Tyskland måtte importere matvarer, noe som gikk på bekostning av våpenimporten. Tyskland fikk et stort underskudd på handelsbalansen på grunn av denne importen.
Tyskland hadde likevel stor økonomisk fremgang på 30-tallet. Veksten i industrien var så stor at handelsunderskuddet ble av sekundær betydning. Veksten kom i stor grad vanlige folk til gode, på grunn av lavere arbeidsledighet og større tilgang på forbruksvarer.
Tysklands industrielle tyngdepunkt forflyttet seg også østover i denne perioden. Tradisjonelt sett hadde de vestlige bystrøkene, som Düsseldorf, Gelsenkirchen og Dortmund, hatt mesteparten av industrien. Mye av den nybygde industrien på 30-tallet ble bygd i Midt-Tyskland og i de tidligere tyske østområdene. Disse østligere områdene hadde tidligere stort sett vært jordbruksområder, men de gikk inn i en rivende utvikling i Hitlertiden.
Jødeforfølgelser.
Hitler satte straks i gang med forfølgelse av jøder da han kom til makten. Det ble stadig innført regler og påbud for jøder, og jøder fikk forbud mot å jobbe i staten og militærvesenet og ble uønsket i utdanningssystemet.
I 1935 kom de såkalte Nürnberg-lovene, som kriminaliserte ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Senere ble jødiske menn pålagt å ta «Israel» som mellomnavn, og jødiske kvinner måtte legge «Sarah» til navnet. Jøder fikk også en gul «J» stemplet i passet.
Jødiske butikker ble systematisk ødelagt av SA, og jøder ble stadig trakassert. Den største aksjonen kom natt til 10. november 1938, en natt som ble kjent som krystallnatten. 1500 synagoger ble satt i brann, 7000 jødiske butikker ble ramponert og 20 000 jøder og andre «uønskede» ble satt i konsentrasjonsleir.
Mange jøder valgte å forlate Tyskland på grunn av jødeforfølgelsene. Noen dro til USA, og andre dro til andre europeiske land.
Krystallnatten førte til at mange utenlands fordømte nasjonalsosialistene. USA hjemkalte bl.a. sin ambassadør i Berlin. Jødeforfølgelsene gjorde at nasjonalsosialistiske og fascistiske bevegelser i andre land mistet lokal støtte og sympati.
Opprustning.
Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten. Marinen ble begrenset til seks større krigsskip, og hæren ble begrenset til mann, hvorav kun offiserer. Tyskland fikk ikke lov til å ha noe luftforsvar.
Allerede fra 1933 gikk Hitler inn for å bygge opp de militære styrkene. Dette måtte gjøres i hemmelighet så Frankrike og Storbritannia ikke oppdaget opprustningen.
Opprustningen var nå kommet så langt at britene og franskmennene måtte svare. Frankrike økte varigheten av verneplikten, og britene gikk i gang med å utvide marinen. Hitler svarte øyeblikkelig med å også innføre verneplikt i Tyskland, samtidig som han erklærte at Tyskland ikke hadde til hensikt å overholde rustningsbegrensningene i Versailles-traktaten. Tyskland gikk derfor i gang med å bygge opp Luftwaffe igjen.
De andre stormaktene reagerte i liten grad på dette. Storbritannia, Italia og Frankrike prøvde å opptre samlet og protestere, uten at Hitler brydde seg. Folkeforbundet fordømte Hitlers politikk, men Tyskland hadde meldt seg ut av Folkeforbundet allerede ved Hitlers maktovertagelse, noe som gjorde at de sto uten sanksjonsmuligheter.
Hitler ønsket å bygge opp den tyske flåten igjen, men så fort at han ikke hadde ressurser nok til å bygge opp både hæren og flåten. Løsningen var å gjøre en avtale med Storbritannia om at størrelsen på den tyske overflateflåten ikke skulle overstige 35 % av størrelsen på den britiske overflateflåten. Tyskland kunne ha like mange ubåter som Storbritannia. Hitler anså avtalen som en stor diplomatisk seier.
I oktober 1935 angrep Italia Etiopia. Dette bidro til at demokratiene Frankrike og Storbritannia så med stor skepsis på Mussolini, og blokkerte handelen med landet. Tyskland benyttet denne sjansen til å nærme seg Italia, og fortsatte å handle med Mussolini.
I 1936 brøt det ut borgerkrig i Spania. Både Italia og Tyskland støttet nasjonalistene, ledet av Francisco Franco, og støttet Franco militært. De felles målene i Spania bidro til å føre Italia og Tyskland enda nærmere hverandre. Den 1. november 1936 snakket Mussolini i en tale om «aksen mellom Roma og Berlin», den nye alliansen aksemaktene var en realitet. På grunn av den russiske støtten til republikken, ønsket de vestlige stormaktene ikke å gripe inn på den legale regjeringens side, og overlot spanjolene til sin skjebne. Dette førte til at en rekke frivillige, ofte fra arbeiderklassen i England, Norge, Frankrike og andre europeiske land, meldte seg på republikkens side.
Tyskland sendte i 1936 tropper inn i den demilitariserte sonen Rhinland. Hitler mente at dette var nødvendig for å sikre den tyske grensen mot Frankrike. Samtidig var det et alvorlig brudd på Versailles-traktaten. Siden Frankrike
ikke reagerte på dette overfor Tyskland, fikk Hitler blod på tann og antok at Tyskland kunne handle som de ville uten at seierherrene fra første verdenskrig reagerte.
Overtagelsen av Østerrike.
Tyskland presset stadig på for et tett samarbeid med lillebroren i sør, Østerrike. Selv om landene hadde undertegnet en avtale den 11. juli 1936 der Tyskland anerkjente Østerrikes suverenitet, jobbet sterke krefter i Tyskland for en gjenforening. Spesielt Hermann Göring jobbet for dette.
Østerrike hadde også sitt eget nasjonalsosialistiske part, DNSAP, ledet av Arthur Seyss-Inquart. I 1938 ble det avslørt at disse planla et kupp i Østerrike. Østerrikes kansler Kurt Schuschnigg tok dette opp med Hitler under et møte i Berchtesgaden.
Hitler anså dette som en glimrende mulighet til å presse Østerrike til å innfri en mengde tyske krav. Hitler krevde bl.a. at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg.
Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning om spørsmålet.
Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Hen krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene.
Hitler svarte på dette den 12. mars med å sende Wehrmacht inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper.
Hitler dro selv til Østerrike, og ble møtt av jublende folkmasser. Hitler erklærte så det østerrikske "Anschluss", Østerrike skulle innlemmes i Tyskland som provinsen Ostmark. Hitler avholdt folkeavstemning om dette den 10. april, og fikk støtte av over 99 % av velgerne i et valg som hverken var fritt eller hemmelig.
Münchenavtalen.
Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet etter første verdenskrig som en stat for tsjekkere og slovaker. Landet hadde imidlertid en stor tysk minoritet, det var over tre millioner tsjekkoslovakere med tysk som morsmål. Disse bodde stort sett i området Sudetenland, som lå opp mot den tyske grensen.
Tsjekkoslovakias demokratiske styresett og landets allianser med Frankrike og Sovjetunionen irriterte Hitler. Hitler brukte tyskerne i Sudetenland som middel for å ødelegge Tsjekkoslovakia. Med henvisning til prinsippet om nasjonal selvråderett krevde han i 1938 at tyskerne der skulle få lede seg selv.
Dette var helt uakseptabelt for Tsjekkoslovakias regjering. Sudetenland var vitalt for landets forsvarsevne, med sitt fjelllandskap og sine befestninger. Samtidig var viktig tungindusti som f.eks. Skodafabrikkene plassert her.
Da regjeringen i Praha nektet å følge de tyske kravene, truet Hitler med krig. Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen ønsket imidlertid ikke krig med Tyskland, og bad den tsjekkiske presidenten Edvard Beneš om å følge det tyske diktatet.
Den britiske statsministeren Neville Chamberlain dro til Tyskland for å møte Hitler. Chamberlain gikk med på at Tyskland kunne annektere Sudetenland, så lenge Hitler ikke kom med flere krav.
Avtalen om Tysklands overtakelse av Sudetenland, den såkalte Münchenavtalen, ble undertegnet i München den 29. september 1938 av Neville Chamberlain, Edouard Daladier og Benito Mussolini. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var ikke representert. Fra 1. oktober ble Sudetenland en del av det tyske riket.
Denne avtalen brukes ofte som et eksempel på at man må vise fasthet overfor diktatorer for å hindre dem i å nå sine mål. USAs utenriksminister Madeleine Albright har f. eks. i april 1999 i forbindelse med angrepet på Jugoslavia uttalt at hun har «Munchen som sitt intellektuelle kompass». Dette er en feiltolkning, Hitler var rasende fordi vestmaktene ikke valgte krig.
Det avtalen viser klarest er at vestmaktene var villig til det meste så lenge Hitler angrep østover.
Hitler var imidlertid ikke fornøyd før hele Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere. I mars 1939 ønsket slovakiske separatister selvstyre for Slovakia. Hitler lovte den slovakiske lederen Josef Tiso selvstyre, og truet den tsjekkoslovakiske regjeringen med krig om de motsatte seg uavhengighet for Slovakia.
Den tsjekkoslovakiske regjeringen gjorde nå alt den kunne for å unngå krig med Tyskland. Hitler hadde imidlertid bestemt seg, og informerte Tsjekkoslovakia om at tyske tropper ville innta landet snarest. Den nye presidenten, Emil Hácha, så at landet ikke kunne forsvare seg effektivt mot den tyske hæren og gav ordre om at man ikke skulle gjøre motstand under invasjonen. Den 15. mars rykket tyske tropper inn i Böhmen-Mähren, og Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere som en uavhengig nasjon.
Krigen nærmer seg.
Etter den første verdenskrig var byen Danzig blitt en såkalt fristad, under ledelse av Folkeforbundet. Dette skjedde til tross for at byen hadde en overveldende majoritet at etnisk tyske innbyggere. Danzig (polsk: Gdańsk) ble Polens eneste havneby, og var derfor nødvendig for å sikre landet adgang til Østersjøen.
Hitler ønsket å tilbakeføre Danzig til Tyskland. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop tok spørsmålet opp med den polske ambassadøren Józef Lipski den 24. oktober 1938. Den polske regjeringen var naturlig nok noe skeptisk til dette, og bestemte seg for å avvente situasjonen.
Hitler hadde håpet at den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia skulle skremme polakkene til å gå med på de tyske krav. Hendelsene i Tsjekkoslovakia fikk heller motsatt effekt. Storbritannia hadde endelig mistet troen på Hitler, og signaliserte til Polen at de støttet Polen i disputten om Danzig. Med britisk støtte nektet Polen å gå med på kravet om overgivelse av Danzig. Da Hitler så at diplomatisk press ikke førte frem begynte han å forberede en invasjon av Polen. 23. mai 1939 forklarte Adolf Hitler imidlertid sine offiserer at grunnen til invasjonen ikke var Danzig, men Tysklands behov for Lebensraum. Detaljene av dette konseptet ble senere formulert i Generalplan Ost.
Den 23. august 1939 ble verden overrasket av den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten. Denne pakten var en avtale mellom erkefiendene Tyskland og Sovjetunionen. Offisielt var det en ikke-angrepsavtale, men avtalen hadde også en hemmelig del. En deling av Polen ble avtalt, de vestlige områdene skulle tilfalle Tyskland, og de østlige skulle innlemmes i Sovjetunionen. Samtidig fikk Stalin frie hender overfor Finland, Estland og Latvia.
Denne avtalen gjorde at Hitler ble sikker på at Frankrike og Storbritannia ikke ville oppfylle sine forpliktelser overfor Polen. Hitler planla derfor et angrep innen kort tid. Samtidig gjorde Chamberlain det klart overfor Hitler at Storbritannia sto på sin forpliktelse til å forsvare Polen.
Chamberlains tidligere ettergivenhet gjorde at Hitler ikke tok britene på alvor. Samtidig var han sikker på å vinne en eventuell konflikt med vestmaktene nå som han hadde ryggen fri i øst. Hitler stilte derfor Polen et ultimatum, og da Polen ikke oppfylte kravene gikk Tyskland til krig mot Polen den 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den 3. september var den andre verdenskrigen begynt.
Store tyske seirer.
De tyske styrkene erobret og okkuperte Polen etter om lag 1 måned, skjønt den polske regjeringen kapitulerte aldri. Da Sovjetunionen den 17. september angrep og okkuperte Polens østlige provinser forsvant alt håp om at Polen skulle stå i mot, selv om enkelte byer holdt stand lenge. Hovedstaden Warszawa kapitulerte ikke før den 28. september, og den 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert.
I krigens første halvår var det liten aktivitet på vestfronten. Denne perioden kalles ofte «skyggekrigen». Verken de allierte eller Tyskland satte i gang noen felttog.
På sjøen satte Tyskland inn ubåter og andre skip for å hindre allierte konvoier, med en viss suksess. Bl.a. gjorde det tyske lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» stor skade i Sør-Atlanteren, før det ble senket i munningen av Río de la Plata den 17. desember.
Våren 1940 gikk Tyskland til angrep på Danmark og Norge. Under Operasjon Weserübung ble Danmark lett erobret, men i Norge møtte Tyskland alvorlig motstand. Under kampene om Narvik ble den tyske fremrykningen stoppet. Likevel måtte de norske forsvarerne i Norge gi seg den 7. juni.
Den 10. mai angrep Tyskland Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Nederland, Belgia og Luxembourg ble enkelt erobret. Det tyske styrkene var også de franske og britiske overlegne, den 14. juni falt Paris. Den 22. juni kapitulerte Frankrike.
Store ødeleggelser i London etter et tysk bombeangrep
Den britiske hæren hadde på mirakuløst vis unnsluppet Wehrmacht ved Dunkerque. Den vellykkede evakueringen fra Dunkerque gjorde at Storbritannia kunne fortsette krigen. Tyskland satte da i gang Slaget om Storbritannia, Luftwaffe skulle tvinge Winston Churchill og britene i kne. Selv om tyskerne gjorde stor skade på mange britiske byer, vant britene slaget om Storbritannia.
Sommeren 1941 erobret Tyskland Jugoslavia og Hellas. Selv om disse landene ble erobret i løpet av tre uker, fortsatte kampene i landene i form av geriljaangrep av motstandsbevegelser. Den tyske okkupasjonen av Jugoslavia og Hellas ble aldri effektiv.
Den 22. juni gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Under Operasjon Barbarossa vant tyskerne store seirer i 1941. Den tyske hæren sto ved Moskva da den russiske vinteren satte inn og stoppet den tyske fremgangen.
Tyskland, kontrollerte områder og allierte land under Barbarossa-felttoget, 1941-42. Dette var Tysklands og Aksemaktenes største utstrekning under andre verdenskrig
Sommeren 1942 fortsatte den tyske offensiven. Det var først ved Stalingrad at den tyske fremgangen ble endelig stoppet. I Slaget om Stalingrad høsten og vinteren 1942 døde hundretusenvis av soldater på begge sider. Den tyske 6. armée kapitulerte den 2. februar 1943, etter dette var det den røde armé som hadde det strategiske overtaket.
Holocaust.
Etterhvert som Tyskland erobret flere og flere europeiske land ble den tyske anti-jødiske politikken innført i disse landene. Tyskland tvang også sine allierte til å utlevere jødene i disse landene.
Jøder ble tidlig tvunget til å flytte inn i gettoer. Dette var egne byområder som ved hjelp av murer var adskilt fra resten av byen. Samtidig ble jødene tvunget til å jobbe som tvangsarbeidere i den tyske industrien.
I januar 1942 møttes tyske ledere ved Großer Wannsee utenfor Berlin. Under Wannsee-konferansen ble man enige om hvordan den "Den endelige løsningen på jødespørsmålet" skulle organiseres.
Etter dette ble det opprettet flere utryddelsesleirer, den mest kjente av disse er Auschwitz. Disse leirene var i motsetning til tidligere konsentrasjonsleirer ikke arbeidsleirer, men rene dødsmaskiner. Det ble under SS skapt et apparat som ved hjelp av industrielle metoder for masseutryddelse skapte et av historiens største folkemord.
I tillegg til jøder ble også slavere, homofile, sigøynere, psykisk utviklingshemmede, politiske opposisjonelle, og andre «uønskede» utryddet.
Det totale tallet på døde i det nasjonalsosialistiske folkemordet er omstridt, men mange forskere anslår tallet til ca. 11 millioner. Av disse var mellom fem og seks millioner jøder.
Tyskland taper krigen.
I desember 1941 ble USA med i krigen etter Japans angrep på Pearl Harbor den 7. desember. I den forbindelse erklærte også Hitler krig mot USA.
Tyskland og deres allierte var nå i krig med store deler av den resterende verden. Den amerikanske hæren var fortsatt liten, men med de amerikanske ressursene som i stadig større grad ble rettet mot rusningsindustrien, var det bare et tidsspørsmål før de allierte ville få et overtak.
I løpet av 1942 og 1943 ble Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel slått i Nord-Afrika og måtte kapitulere i 1943. Senere samme år ble Italia invadert av de allierte. Dette skapte, sammen med de sovjetiske offensivene på Østfronten, en meget vanskelig situasjon for de tyske styrkene. Wehrmacht ble stadig presset lenger bakover.
På samme tid ødela den allierte bombekampanjen stadig mer av den tyske industrien, hvor de fleste store tyske byer også ble rammet, blant annet ble Hamburg og Dresden så å si jevnet med jorden, mens Berlin fikk veldig stor medfart. Den tyske industrien gikk derfor bokstavelig talt under jorden, men effektiviteten ble faktisk økt i forhold til årene 1940 – 43, særlig skyldes dette bruken av slavearbeidere fra de okkuperte landene, inkludert jøder. Men den tyske rustningsindustrien klarte ikke å holde tritt med tapene ved frontene. Samtidig ble forsyningssituasjonen hjemme i Tyskland stadig vanskeligere, og krigsindustrien greide dermed ikke lenger å sørge for de nødvendige forsyningene det militæret trengte.
I 1944 opprettet de allierte en ny front da de gikk i land i Normandie. På østfronten gjenerobret den sovjetiske hæren stadig større områder, tysk materiell og soldater. I 1944 nådde Den røde hær Polen.
Den 20. juli 1944 prøvde flere høyere offiserer i Wehrmacht å gjennomføre et av flere statskupp-forsøk, hvor et attentat mot Hitler utført av oberst grev Claus von Stauffenberg ble gjennomført. 20. juli-attentatet mislyktes i å ta livet av Hitler, noe som ble ansatt for avgjørende for å kunne påberope seg makten på et legitimt grunnlag. Statskuppets ledere ble henrettet, og førte til et enda dårlige samarbeidsklima mellom Hitler og de væpnede styrkene, da de gjensidige tillitsforholdene ble stadig dårligere.
Den siste tyske offensiven i vest, Ardenneroffensiven ble mislykket, hovedsakelig på grunn av manglende drivstoff og evne til rask nok framrykking. De allierte trykket stadig lenger og lenger inn mot selve Tyskland, og i øst rykket Den røde armé fram til Oder-Neisse-linjen, hvor framrykkingen stoppet. I takt med den sovjetiske framrykkingen i øst, ble det skapt stadig større flyktningestrømmer vestover.
Hitler nektet å erkjenne de militære vanskelighetene Tyskland sto overfor, og godtok fortsatt ikke taktiske tilbaketrekninger. Han hadde en urealistisk forstilling for fortsatt militær slagkraft og stridsevne. Sluttkampene om Berlin ble innledet ved Seelow 14. april da den røde arme startet framrykkingen mot Berlin. Til tross for hard tysk motstand og treg framrykking de første dagene, nådde den sovjetiske styrken Berlin i månedskiftet april/mai, og 30. april 1945 begikk Hitler selvmord i førerbunkeren i Berlin mens kampene fortsatt raste i byen.
Hitlers etterfølger som statssjef ble Karl Dönitz. Dönitz gikk inn for å avslutte krigen så fort som mulig, og den 8. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene betingelsesløst. Andre verdenskrig i Europa var over, og det tredje rikets dager var talte.


Jøssingfjorden.
Jøssingfjorden er en fjord i Sokndal kommune i Rogaland fylke. Jøssingfjorden er særlig kjent for Altmark-saken i Jøssingfjorden den 16. februar 1940. Innerst i fjorden ligger Nedre Helleren kraftverk.
Under annen verdenskrig ble betegnelsen jøssing tatt i bruk for antinazistiske nordmenn; bakgrunnen var Altmark-saken.
Jøssingfjorden er også utskipningshavn for bedriften Titania AS som driver med gruve (dagbrudd) og renseanlegg for titanmalm.
Fjorden er omgitt av bratte fjellsider, og ender i en stor steinur, som var en stor utfordring for veibyggerne da nåværende riksvei 44 skulle bygges. Veien forbi ura og opp og inne i en loddrett fjellside på nordsiden av fjorden er fortsatt en turistattraksjon langs Nordsjøruten. Fjellsiden stopper forøvrig ca. 8 meter før den møter bakken nede ved fjorden, og danner en stor heller. I dag ligger det to små hus der, med bosetning til begynnelsen av 1900-tallet.


Ippolito d'Este den yngre.
Ippolito II d'Este (den yngre) (født 25. august 1509 i Ferrara i Italia, død 2. desember 1572 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han er kjent som «kardinalen av Ferrara». Han var en av de rikeste av Italias renessansefyrster.
Han var hertug Alfonso I d'Estes og Lucrezia Borgias annen sønn, og pave Alexander VIs dattersønn, og var nevø til kardinal Ippolito I d'Este (kreert 1493). Han var onkel til kardinal Luigi d'Este (1561). Andre kardinaler i familien er Alessandro d'Este (1599), Rinaldo d'Este d.e. (1641) og Rinaldo d'Este d.y. (1686).
I en alder av ti år ble han, som etterfølger av sin onkel Ippolito I, utnevnt til erkebiskop av Milano. Frem til han nådde kanonisk alder (minstealder for bispevielse) i 1519 forble han «administrator» av bispesetene). Han fortsatte imidlertid å residere i sin fødeby Ferrara, og besøkte ikke Milano før tretti år var gått.
I 1538 fikk kong Frans I av Frankrike satt igjennom at erkebiskopen ble utnevnt til kardinal, i (berettiget) håp om at Ippolito d'Este ville bli en sterk og konsekvent forsvarer av «det franske partis interesser» ved Den hellige stol. Han ble først kreert "in pectore" den 30. desember, utnevnelsen ble offentliggjort den 5. mars 1539.
Fra 1539 til 1551 var han administrator av erkebispedømmet Lyon. Han akkumulerte også for kortere eller lengre perioder en rekke andre bispestoler i Frankrike eller Italia.
Ved en rekke konklaver var kardinal Ippolito II d'Este franskmennenes favoritt, men han nådde aldri opp. Det som ble oppfattet som intrigemakeri på egne vegne ved konklavet i april 1555 reduserte hans sjanser for fremtiden betraktelig. Ved det det nye konklavet fem uker senere (pave Marcellus IIs pontifikat varte under en måned) var det temmelig klart at han ikke var valgbar. At han ved disse anledninger ikke ble valgt, var en bekreftelse av at renessansepavenes tid var et avsluttet kapittel.
Ippolito II d'Este er byggherren til Villa d'Este i Tivoli. Kardinalen var blitt utnevnt til guvernør av Tivoli av pave Julius III, og fra 1550 til sin bortgang i 1572 bygde han dette storslagne palasset med sitt terrasseparkanlegg med fontener og skulpturer.
Bibliografi.
"In memoria del cardinale di Ferrara Ippolito II d'Este nel cinquecentesimo anniversario della nascita (1509–2009)", a cura di Roberto Borgia, Tivoli, Liceo classico statale Amedeo di Savoia di Tivoli, 2009. ISBN 978-88-9027-95-5-3


Maserati.
Maserati Quattroporte på Paris Motor Show 2006
Maserati er en italiensk produsent av løpsbiler og sportsbiler, startet i 1914 i Bologna. De har hovedkvarter i Modena, og eies i dag av Fiat, etter å ha vært en del av Ferrari i noen år, et selskap hvor Fiat eier aksjemajoriteten.
Historie.
Maserati-brødrene, Alfieri Maserati, Bindo Maserati, Carlo Maserati, Ettore Maserati, Ernesto Maserati og Mario Maserati var alle involvert i produksjon av biler i begynnelsen av det 20. århundre. Alfieri, Bindo og Ernesto bygget løpsbiler med 2 liters motor for Diatto. I 1926 stoppet Diatto produksjonen av løpsbiler, noe som ledet til produksjonen av den første Maserati-modellen og stiftelsen av merket Maserati. En av de første modellene fra Maserati vant Targa Florio-løpet i 1926 med Alfieri bak rattet. Maserati begynte raskt å bygge løpsbiler med både 4, 6, 8 og 16 sylindre. Mario, som var kunstner, antas å ha designet selskapets logo. Alfieri Maserati døde i 1932, men tre andre brødre, Bindo, Ernesto og Ettore, holdt selskapet gående, og fortsatte å bygge biler som vant en rekke løp.
Orsi-eierskap.
I 1937 solgte de gjenværende Maserati-brødrene aksjene sine til Orsi-familien, som i 1940 flyttet selskapets hovedkvarter til hjembyen Modena, hvor det fortsatt ligger. Brødrene fortsatte i utviklingsroller for selskapet, og bilene fortsatte å vinne løp, til og med mot gigantene i tysk motorsport, Auto Union og Mercedes. I 1939 vant en Maserati Indianapolis 500, en bragd de gjentok året etter.
Da 2. verdenskrig startet begynte Maserati å produsere komponenter til krigsinnsatsen, og bilproduksjonen stoppet. Så fort krigen var over startet bilproduksjonen opp igjen, og Maserati A6-serien gjorde det godt i en rekke løp. Dette var den siste modellen Maserati-brødrene var involvert i, som forlot selskapet etter at deres tiårskontrakt med Orsi-familien hadde gått ut. Maserati-brødrene stiftet i stedet bilprodusenten O.S.C.A..
Den argentinske føreren Juan Manuel Fangio kjørte for Maserati i flere år på 1950-tallet, og vant en rekke løp, inkludert verdensmesterskapet i 1957 i en Maserati 250F. Andre prosjekter på 1950-tallet var Maserati 200S, Maserati 300S, Maserati 450S, og deretter, i 1961, Maserati Birdcage. Maserati trakk seg fra fabrikksdeltakelse i racing i 1957, men fortsatte å bygge løpsbiler for andre.
Etter 1957 ble Maserati stadig mer fokusert på gatemodeller, og sjefsingeniør Giulio Alfieri bygget Maserati 3500 2+2 coupé, utstyrt med et aluminiumskarosseri over Carrozzeria Tourings superleggera-chassis og sekssylindret motor. superleggera-prinsippet ble også benyttet for den V8-motoriserte Maserati 5000. Deretter kom Maserati Sebring med karosseri fra Vignale, som ble lansert i 1962, Maserati Mistral Coupé (1963) og Spyder (1964), begge designet av Pietro Frua, og fabrikkens første firedørs bil, Maserati Quattroporte i 1963, som også var designet av Pietro Frua. Toseteren Maserati Ghibli ble lansert i 1967, etterfulgt av en cabrioletutgave (Spyder) i 1969.
Citroën-eierskap.
I 1968 ble Maserati kjøpt opp av Citroën. Adolfo Orsi ble sittende som direktør, men det skjedde store forandringer på fabrikken. Nye modeller ble lansert og bygget i større antall enn tidligere. Citroën lånte kompetanse og motorer fra Maserati til sin Citroën SM og andre modeller, og Maserati-modellene brukte Citroën-teknologi, spesielt hydraulikksystemene.
De nye modellene inkluderte Maserati Bora, den første masseproduserte midtmotoriserte Maserati, i 1971, og deretter både Maserati Merak og Maserati Khamsin kort tid etterpå. Maserati Quattroporte II, som delte noen komponenter med Citroën SM, ble aldri satt i regulær produksjon. Oljekrisen på 1970-tallet bremset den ambisiøse utviklingen hos Maserati, da bensintørste sportsbiler ikke lenger var særlig populært. Citroën gikk konkurs i 1974, og den 23. mai 1975 bestemte den nye styringsgruppen, PSA Peugeot Citroën, at Maserati også var konkurs. De ble såvidt holdt i live av økonomisk støtte fra italienske myndigheter.
De Tomaso.
I 1975 var selskapet tilbake på bena takket være Alessandro de Tomaso, en argentinsk tidligere racersjåfør og ny direktør hos Maserati. De Tomaso hadde sørget for at motorsykkelprodusenten Benelli, som han kontrollerte, kjøpte Maserati fra Citroën, og satt seg selv som direktør. Nye modeller ble introdusert i 1976, blant annet Maserati Kyalami og Maserati Quattroporte III.
Utover 1980-tallet valgte selskapet bort de midtmotoriserte sportsbilene Bora og Merak til fordel for kantete, frontmotoriserte, bakhjulsdrevne coupéer, som var billigere enn før men fortsatt med høye ytelser, som for eksempel Maserati Biturbo. To nye coupéer, Maserati Shamal og Maserati Ghibli II, ble lansert i 1990 og 1992.
Selskapet samarbeidet også tett med Chrysler, som ble ledet av de Tomasos venn Lee Iacocca. Chrysler kjøpte deler av Maserati, og de to selskapene produserte en bil sammen: Chrysler TC by Maserati.
Det var også to svært ambisiøse prosjekter på gang: Maserati Chubasco, en midtmotorisert superbil med V8, som ble lagt brakk grunnet manglende finansiering, og Maserati Barchetta, som utviklet seg til en løpsmodell med 16 produserte eksemplarer i tillegg til to prototyper. Den var utstyrt med en midtmontert V6 biturbomotor på 2 liter og plastkarosseri.
Fiat-eierskap.
I 1993 ble selskapet kjøpt av Fiat. Store investeringer ble gjort i selskapet, og Maserati blomstret.
I 1998 begynte et nytt kapittel i Maseratis historie, da selskapet lanserte 3200 GT. Denne todørs coupéen var utstyrt med en 3,2 liters V8 med doble turboladere, som kunne levere 370 hk (276 kW). Bilen akselerer fra 0-100 km/t på under fem sekunder, og har en toppfart på 285 km/t. Denne modellen var i produksjon frem til 2002, da den ble erstattet med en designmessig meget lik modell 4200 GT, som hadde en 4,2 liters V8 motor uten turbo, men med tilsvarende ytelser. Modellen ble laget i to hovedvarianter: Coupé og Spyder. Modellen var i produksjon frem til 2007.
Ferrari.
I 1997 solgte Fiat 50 % av aksjene i selskapet til Maseratis mangeårige erkerival Ferrari (som også er kontrollert av Fiat). I 1999 ble Ferrari tilordnet full kontroll over selskapet, og gjorde Maserati til sin luksusdivisjon. En ny fabrikk ble bygget, som skulle erstatte den eksisterende fabrikken fra 1940-tallet.
I løpet av "Ferrari-perioden" ble to helt nye modeller lansert: MC12, en superbil med Enzo Ferrari-basert chassis og V12 motor, og Quattroporte, en luksussedan med en 4,2 liters V8-motor; senere utgaver leveres også med 4,7 liters V8 motorer.
I dag.
I 2005 ble Maserati igjen separert fra Ferrari, og er nå et av bilmerkene under Fiats kontroll ved siden av Ferrari, Alfa Romeo, Fiat og Lancia.
Modellen Gran Turismo ble introdusert i 2007 for å erstatte coupé-versjonen av 4200 GT. Spyder-versjonen fikk en avløser i 2009 med introduksjonen av Gran Cabrio. Gran Turismo og Gran Cabrio leveres i 4,2 og 4,7 liters utgaver. En racinginsinspirert utgave Gran Turismo MC Stradale ble lansert i 2010. MC Stradale versjonen er lettere, har høyere effekt og har en topphastighet i overkant av 300 km/t.
Maserati har siden 2004 igjen satset på racing, og merket har hatt betydelig suksess i GT1 klassen med racingversjonen av MC12 modellen. De ble GT1 verdensmestere i 2010. En racingversjon av Gran Turismo modellen er blitt utviklet for løp i GT4 klassen, og vant bl.a. to løp i European GT4 Cup serien i 2010.
I Norge.
Det skal ha blitt importert noen få Maserati-biler enkeltvis til Norge på 1960-tallet, antageligvis privat. Norsk Citroën AS hadde agenturet i 1971–73, uten å gjøre noe stort ut av det.
På 1980-tallet importerte ItalBil biler til Norge fram til slutten av «jappetiden». Senere ble Morgen-importøren Hallan AS også Ferrari-distributør, og tok da også inn Maserati. La Strada hadde senere agenturet from til 2003. Maserati forhandles i dag av Autostrada Sport (Selv om de ikke er offisiell importør eller forhandler). I følge Statistisk sentralbyrå var det 31. desember 2009 111 registrerte Maserati i Norge.


Popayán.
Popayán er hovedstad i provinsen Cauca i Colombia og har en befolkning på 219 532 innbyggere (2005) og ligger i dalføret "Valle de Pubenza". Byen ble grunnlagt av Sebastián de Belalcázar den 13. januar 1537 og ligger i en høyde av 1737 moh.
Byen er kjent for sin koloniale arkitektur og for sine bidrag til kultur og politikk i Colombia. Popayán har produsert flere presidenter enn noen annen by i landet, samtidig byen har vært hjemsted for en rekke forfattere, komponister og malere.
Mye av byen ble ødelagt i et jordskjelv som rammet byen den 13. mars 1983. Selv om mange av de gamle bygningene ble gjenoppbygd, bærer det gamle bysentrumet fortsatt preg av jordskjelvet.
I nærheten av Popayán ligger nasjonalparken Puracé, som er oppkalt etter en inaktiv vulkan som ligger i parken. Puracé har mange fossefall og varme kilder.


Apostel.
Apostel er den vanligste betegnelsen på de tolv menn som Jesus fra Nasaret valgte som sine nærmeste medarbeidere (disipler). Betegnelsen ”apostel” brukes også om enkelte andre markante skikkelser i kirkehistorien.
Etymologi.
Ordet kommer av det greske ordet ”apostolos” (απόστολος) som betyr «en som er utsendt». Ordet innebærer at man er sendt med en fullmakt og opptrer med autoritet på vegne av den som har sendt en. Dette i motsetning til en budbærer eller herold som bare fremfører et budskap på vegne av en annen.
I latinske bibler er ordet oversatt med «misjonær». Begrepene apostel og misjonær brukes i dag – og gjennom kirkehistorien – likevel om ulike funksjoner, selv om det formelt sett er samme ord på to ulike språk. I noen tilfeller er det dog en overlapping mellom funksjonene til apostel og misjonær.
Jesu tolv apostler.
Det Nye Testamentet forteller at Jesus hadde mange disipler, men at han valgte ut 12 av disse til å ha en spesiell rolle. Han kalte disse 12 for apostler. Apostlene hadde et spesielt nært forhold til Jesus mens han drev sin undervisning. Blant annet var de 12 med på Jesu siste måltid.
Apostlenes viktigste oppgave skulle dog være etter Jesu død og oppstandelse. Da mottok de Misjonsbefalingen som er «programerklæringen» for all kristen misjon. De 12 apostlene grunnla deretter historiens første kristne menighet, som var i Jerusalem. De grunnla dessuten den første kristne misjonsbevegelse, som beskrives i de første tolv kapitler av Apostlenes gjerninger.
Tradisjonen sier at 11 av de 12 apostlene ble drept for sin tros skyld. Den eneste som døde en naturlig død i høy alder var Johannes.
Apostlenes navn.
Apostlene var fra Galilea hvor folk flest snakket både gresk og arameisk. Derfor opptrer apostlene noen ganger med arameiske navn og andre ganger med greske navn. I tillegg fikk noen av dem tilnavn: Simon er mest kjent under navnet Peter, men dette er et gresk ord for ”klippe” og egentlig ikke et navn. Judas Iskariot forrådte Jesus og begikk deretter selvmord. Han ble derfor etter Jesu død erstattet med Mattias, som deretter ble regnet som en av de tolv på linje med de som Jesus selv hadde utpekt.
Det Nye Testamentet inneholder fire lister over de 12 apostlene. Disse såkalte apostelkatalogene består av tre grupper med fire navn. Det er alltid de samme personene som står først i hver gruppe, mens rekkefølgen for øvrig virker å være tilfeldig.
Litteratur.
Jesu 12 apostler er omhandlet i en mengde litteratur og bildende kunst. De eldste vitnesbyrd om apostlene utenfor Det Nye Testamentet er fra skriftene til de såkalte apostoliske fedre, hvorav noen kjente apostlene personlig.
Av bøkene i Bibelen tilskrives det ene av evangeliene til apostelen Johannes sitt forfatterskap, i tillegg til tre brev og den apokalyptiske boka Johannes Åpenbaring. Peter tilskrives to brev. Matteus skrev ett av evangeliene. Dessuten regner man med at Markus fikk mye av sin informasjon fra Peter da han skrev sitt evangelium.
Tidlig kristen tid.
I den første kristne tid ble tittelen apostel også brukt om andre menn og kvinner som hadde viktige funksjoner innen misjon. De mest kjente av disse som omtales i Det Nye Testamentet som apostler er Barnabas, Paulus, Silas og Timoteus.
Disse apostlene omtales noen ganger som «Den Hellige Ånds» apostler, for å skille dem fra de tolv som Jesus selv utvalgte. Paulus var altså ikke blant Jesu tolv apostler, men tilhørte denne andre gruppen av apostler.
Kirkehistorien.
Gjennom kirkehistorien har misjonærer som har gjort et banebrytende arbeid noen ganger blitt tillagt tittelen apostel. Det har sin bakgrunn i at Paulus omtalte seg selv som «hedningenes apostel». Eksempler på slike er: Ansgar, Nordens apostel, Hans Egede, Grønlands apostel og Hudson Taylor, Kinas apostel.
Noen kirkesamfunn har inkludert begrepet apostel i sin styringsstruktur. Den romersk-katolske kirke anser paven som Kristi apostel. Nyere karismatiske menigheter er noen ganger tilknyttet apostler eller såkalte «apostoliske nettverk». Disse forskjellige kirkesamfunnene har dog svært ulik oppfattelse av hva «apostel» betyr.
Apostler i dag?
Framveksten av den karismatiske bevegelse har de siste årene aktualisert begrepet apostel på nytt. Mange karismatiske menigheter har et ideal om et lederskap bestående av de såkalte «fem tjenestegaver» som Paulus beskriver: Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Fremst av disse gavene anses apostelen å være.
Stadig flere norske bevegelser omtaler seg selv som «apostoliske nettverk». Blant de mest kjente er Kristent Nettverk og Doulos-nettverket.Apostler har også vært diskusjonstema innad i pinsebevegelsen.
Tilhengerne av denne form for styringsstruktur hevder at man oppnår to store fordeler ved slike apostoliske nettverk: De fleste karismatiske menigheter er selvstendige og uavhengige. I mange slike menigheter har pastoren stor innflytelse. Ved å knytte seg til et apostolisk nettverk vil pastorens makt balanseres gjennom innspill fra mennesker som står utenfor den lokale situasjon. Dessuten vil en lokal menighet som knytter seg til et større nettverk få tilgang på flere ressurser.
Den andre kritikken er sosiologisk. Siden dagens apostler hevder å være sendt fra Gud med autoritet, så blir det vanskelig å opponere mot dem. Dette kan åpne opp for manipulasjon og maktmisbruk.


Felleskjøpet.
Felleskjøpet er en gruppe av uavhengige, kooperative selskaper eid av medlemmene i sitt geografiske nedslagsfelt. Felleskjøpene er den viktigste leverandøren av driftsmidler til det norske landbruket og er i tillegg den største kjøperen av norskprodusert korn.
Felleskjøpets hovedmål.
Felleskjøpet skal bidra til å bedre medlemmenes økonomi på kort og lang sikt, gjennom innkjøp, foredling, salg og distribusjon av driftsmidler, forbruksartikler og tjenester til landbruket.
Regionale selskaper.
Felleskjøpet består av tre uavhengige, bondeeide selskap i tre geografiske områder.
Norske Felleskjøp (NFK).
Norske Felleskjøp er et andelslag eid av Felleskjøpet Agri og Felleskjøpet Nordmøre og Romsdal.
Felleskjøpet Fôrutvikling (FKF).
Felleskjøpet Fôrutvikling er felleskjøpenes eget selskap for forskning og utvikling av fôrmidler til husdyr. Selskapet ble opprettet i 1992 og er lokalisert i Trondheim.
Samarbeid gjennom samvirke.
Fra midten av 1800-tallet var det et sterkt økende behov for innkjøp av driftsmidler som gjødsel, foredlet såfrø, kraftfôr, industriproduserte maskiner til landbruket. Inspirert av ideer om samarbeid gjennom samvirke ble forløperne til dagens felleskjøp stiftet ved inngangen til det forrige århundre.
Felleskjøpene er som samvirkeorganisasjoner eid av medlemmene/bøndene. Det er medlemmene som er brukere, og felleskjøpene har som formål å gi størst mulig nytte til medlemmene. Felleskjøpene er gjennom Norske Felleskjøp medlemmer i Norsk Landbrukssamvirke, en interesseorganisasjon for 13 landsomfattende samvirkeorganisasjoner – blant annet TINE og Nortura.


Arne Kavli.
Arne Kavli (født 27. mai 1878 i Bergen, død 1970 i Oslo) var en norsk maler og grafiker.
Arne Kavli reiste i 1897 til Antwerpen for å studere ved kunstakademiet. Senere studerte han blant annet hos skagensmaleren Peder Krøyer i København. Kavli fikk i 1899 syv bilder antatt på Høstutstillingen. Hans bilder forbindes ofte med lyse og muntre farger og sorgløse, sommerlige motiver.
Kavli var i perioder i kunstnerfellesskap med Edvard Munch. Han reiste mye og tilbrakte blant annet perioder i Paris.


Brunskogsnegl.
Brunskogsnegl ("Arion vulgaris") er et bløtdyr og tilhører de landlevende lungesneglene i familien skogsnegler. Den er en «nakensnegle» uten synlig skall.
Etymologi.
Fra begynnelsen av ble brunskogsneglen omtalt som "Arion lusitanicus", en snegleart som opprinnelig ble beskrevet å stamme fra Portugal.
Nyere undersøkelser tyder imidlertid på at vi har med en annen "Arion"-art å gjøre, "A. vulgaris". Denne skiller seg fra "A. lusitanicus" ved å ha annet kromosomtall og forskjellige indre kjønnsorganer. Masseforekomstene av brunskogsnegl i Danmark og Storbritannia er også "A. vulgaris", og det er derfor all grunn til å anta at det er den samme art vi har med å gjøre her til lands.
Brunskogsnegl er fra mars 2011 artens norske navn. Tidligere ble den kalt "iberiaskogsnegl", fordi forskerne trodde at sneglen tilhørte arten "Arion lusitanicus". Det er en art som stammer fra Den iberiske halvøy (Portugal og Spania), derav navnet iberia- eller spansk snegl. Nyere undersøkelser viser imidlertid at denne antagelsen om artstilhørighet var feil. Arten heter derimot "Arion vulgaris" og har fått det norske navnet "brunskogsnegl".
Tidligere ble denne sneglen også kalt "brunsnegl", "mordersnegl", "kannibalsnegl", "drapssnegl" og "spansk vegsnegl". Tilnavnet "mordersnegl" fikk den fordi arten spiser både åtsler og planter. Tilnavnet "spansk vegsneg" fikk den fordi arten ofte observeres langs veiene i Europa. Tilnavnene må imidlertid sees i sammenheng med forvirringen om artstilhørigheten. De kan derfor ikke uten videre overføres til brunskogsneglen.
Utbredelse.
Brunskogsnegl stammer trolig fra vestlige strøk i Europa, som Spania og Frankrike, snarere enn fra Den iberiske halvøya. Akkurat hvor arten oppsto er imidlertid uklart. Fra disse områdene har arten siden spredt seg til mesteparten av Vest-Europa, Sentral-Europa og Nord-Europa. Spredningen har også nådd visse deler av Sør-Europa og Øst-Europa. I USA ble den oppdaget første gang i 1998, men den regnes ikke som etablert der.
Utbredelse i Norge.
Brunskogsneglen ble innført som fremmed dyreart til Norge rundt 1988, og har spredd seg i de sørlige delene av Norge. Den regnes for et skadedyr på flere planter og er en stor plage for mange hageeiere.
I Norge ble brunskogsneglen først oppdaget på Stord. Den kom hit med innførsel av blomster og jord. Senere har den spredd seg langs kysten nord til Nordland. Brunskogsneglen har også dukket opp på Østlandet. Selv om brunskogsneglen er en ganske rask snegle (rask, til snegle å være), har spredningen gått atskillig raskere enn det arten ville klart ved egen hjelp. Utbredelsen tyder på at egg og kanskje voksne individer fraktes rundt med jord og levende planter og etablerer nye populasjoner, særlig i nærheten av plantesentre hvor mye jord og planter fraktes til og fra.
Forhenværende landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen erklærte på en konferanse 24. april at 2008 skulle være "Det nasjonale dugnadsåret for bekjempelse av brunskogsnegl".
Beskrivelse.
Brunskogsneglen er en stor og kraftig snegle. Den blir 7–15 cm lang. Den er relativt jevnt brun med et mørkere hode og svakt rødaktig sålekant. Undersiden av sålen er gråbrun eller sølefarget. Den kan skilles fra andre lignende snegler i Norge, som har en lysere såle, nesten hvit. Slimet er ganske kraftig gult, dette ser man tydelig hvis man avliver sneglen i varmt vann.
Brunskogsnegl har to par tentakler. På det øverste paret finnes øyne ute på spissen. Det underste paret brukes til å registrere lukter eller kjemikalier. De har en kappehule som er en del av åndedrettet til sneglen, og den fungerer som en lunge. På en uforstyrret snegl kan en lett se åpningen til kappehulen som et hull, normalt på høyre siden av kappen. Alle skogsnegler har åndehullet foran midten av kappa. Den kan ligne på enkelte arter i familien kjølsnegler (Limacidae), men disse har åndehullet bak midten av kappa og en kjøl på den bakre delen av kroppen.
Atferd.
Brunskogsneglen finnes på fuktige steder med skygge. Den er aktiv om natten når luftfuktigheten er høyere. Om dagen hviler den ofte under steiner eller i tett vegetasjon. Om været blir for tørt og varmt, lukker den åpningen til kappehulen mest mulig, for å spare på fuktigheten. Selv om den som andre snegler trives best om natten, kan den også sees om dagen i fuktig vær. Brunskogsneglen foretrekker åpne landskap. Overvintringen skjer ofte i komposthauger, steinhauger eller jordhuler.
Som de øvrige skogsnegle-artene lever den i første rekke av levende planter og hageavfall, men kan også spise åtsler, særlig av døde artsfrender. Dør en brunskogsnegl, tar det gjerne ikke lang tid før andre brunskogsnegler kommer og begynner å spise av den.
Brunskogsneglen er en uvanlig lite aggressiv art, og størrelsen på territorier og leveområdet justeres med bestandtetthetene. I motsetning til svartskogsnegl ser ikke brunskogsneglen ut til å ha noen øvre grense for hvor tette bestander den vil tolerere. Dette er noe av bakgrunnen for at at brunskogsneglen i motsetning til andre skogsnegler kan ha masseforekomster om næringstilgangen er god nok.
Forplantning og livssyklus.
Brunskogsneglen er hermafroditt (tvekjønnet). For å kunne legge egg kreves allikevel to snegler, som under paringen, befrukter hverandre. Den parrer seg sannsynligvis også med den vanlige svarte skogsneglen ("Arion ater") og danner hybrider med mange fargenyanser fra lys brun til svart. Brunskogsneglen kan legge opptil 400 egg, i grupper på 20-30 egg. Eggene legges på skyggefulle fuktige steder under mose og kvist, i juli og august. Etter en–to uker klekkes eggene. De nyklekkete sneglene ser ut som miniatyrer av de voksne individene. Utviklingstiden til et voksent individ kan variere, men mellom seks og sju måneder er vanlig. De nye sneglene er kjønnsmodne etter fire–fem uker.
Når høsten og kulden kommer, vil eldre individer dø. Egg og unge individer overlever på frostfrie steder nede i jord, under steiner, i hule trestammer, komposthauger eller liknende. De våkner vanligvis opp igjen i mars og april.
Bekjempelse.
Brunskogsneglen har en stor forplantningsevne og er blitt en stor plage for hageeiere. I sine opprinnelige leveområder holdes bestanden nede av tørke og parasitter, men det relativt mye fuktigere klimaet i Norge og mangel på dyrets naturlige fiender gjør at Norge opplever masseforekomster. Det er ikke uvanlig å se et titalls individer eller fler innenfor en kvadratmeter. Det er sett betydelig nedgang i antallet snegler i hager der grevlinger er observert. Hageeiere kan også ha god hjelp av piggsvin, som fortrinnsvis spiser brunskogsneglene mens de er små. Mange bekjemper voksne brunskogsnegler ved å håndplukke dem i hagen og senere avlive sneglene enten ved å legge dem i glovarmt vann eller rett i fryseren. Etterpå kan man grave dem ned i hagen hvor de blir til ny jord.
Det forskes nå på hvordan sneglens utbredelse kan hindres. Regjeringen har tidligere bevilget penger til et samarbeidsprosjekt mellom Bioforsk og Universitetet i Bergen for å finne fram til forebyggende og direkte tiltak mot "mordersneglene". Samarbeidet og bevilgningene trappes nå opp til også å gjelde Mattilsynet, Norsk Gartnerforbund og Hageselskapet.
Sneglen gjør også skade innenfor landbruket ettersom den er giftig. I Sverige spekuleres det i hvorvidt brunskogsnelger i foret kan ha forårsaket sterilitet hos kyr
Nemaslug.
Preparatet Nemaslug inneholder nematoder som fungerer som en parasitt på små brunskogsnegler. Parasitten trenger inn under kappen på sneglen og skiller ut en bakterie. Dette medfører at sneglen slutter å spise innen et par dager og dør deretter etter to til fire uker. Preparatet er mest effektiv mot yngre snegler.
En metode for bekjempelse av brunskogsneglen ved bruk av nematoder er å samle inn en stor mengde med snegler fra hagen, gjerne i samarbeid i hele boligområdet. Nemaslug løses opp i lunkent vann i en bøtte, 1 pakke rekker til ca. 50 liter vann. De innsamlede sneglene drepes (klippes i to med en vanlig saks) og dyppes i Nemaslug-oppløsningen i et dørslag (sil). Sneglerestene legges ut som åte på skyggefulle steder og der snegler ellers trives. Tøm den resterende Nemaslug-oppløsningen som er igjen i bøtta over sneglerestene. Etterhvert vil friske snegler kjenne lukten og spise restene av sine artsfrender, de blir selv smittet og dør – og blir i neste runde spist av andre, friske snegler som også blir syke og dør.
Øl.
Snegler tiltrekkes generelt av øl, de liker den sterke duften. Amerikanske studier viser at mørkt øl fungerer bedre enn lys. Man kan fylle noen centimeter øl på en vanlig isboks og grave den ned. Isboksen må ha lokk på, for å hindre regnvann i å trenge inn. For at sneglen skal finne veien inn må man derfor skjære ned kantene på alle fire sider, men la selve hjørnene få beholde sin opprinnelige høyde. Etter at øl og lokk er på plass, plasserer man boksen slik at langsidene ligger helt i plan med bakken, mens hjørnene og lokket altså stikker noe opp. Boksen tømmes et par ganger i døgnet.
Snegleresistente planter.
Man kan anlegge hager som sneglene ikke liker som et ledd i bekjempelsen. Ettersom sneglene er avhengige av mye fuktighet for å trives, kan man anlegge en hage som tørker raskt ut etter regnvær. Et forskningsprosjekt ved Bioforsk Plantehelse viser at en kan forvente å bli kvitt omtrent en fjerdedel av sneglebestanden gjennom et slikt tiltak. Poenget er å gjøre hagen lys og luftig ved blant annet å klippe vekk de nederste greinene på busker og trær, begrense seg til punktvanning (ikke spreder) om morgenen, holde plenen kortklipt og å holde hagen ryddig.
Selv om sneglene er ganske altetende, er det visse planter og vekster som de ikke liker. Dette er for eksempel aromatiske planter, kryddervekster og busker, inkludert bærbusker. Andre planter som sneglene ikke liker er
Brunskogsneglen er imidlertid glad i såkalte myke sommerblomster, slik som margeritter og ringblomster, samt det meste i grønnsakshagen.


Alameda.
Alameda er en by i Alameda County i California. Byen ligger på en øy med samme navn i San Francisco Bay. En annen del av byen ligger på øya "Bay Farm Island" som den deler med Oakland internasjonale flyplass.
Byen har i motsetning til andre nærliggende tettsteder status som kommune.


Urien av Rheged.
Urien var konge av Rheged i nordre England og søndre Skottland i det 6. århundre.
Han er kjent for å ha samlet flere keltiske stammer og vunnet flere slag mot anglerne i Bernicia.
Hans handlinger ble omtalt i Taliesins verk, som i sin tur er bevart i håndskriften kjent som "Taliesins bok" (Llyfr Taliesin).
Urien fikk fire sønner; Owain som etterfulgte ham som konge av Rheged, Riwallawn, Run og Pascen.
Ifølge Nennius' Historia Brittonum skal han ha blitt myrdet av en av sine allierte, Morcant, under beleiring av anglerne på øya Metcaud (dagens Lindisfarne).
Arthurlegenden.
I legenden om kong Arthur er han kjent som kong Urien av Gore. Konge over det mytiske landet Gore. Lot av Orknøyene og Auguselus av Skottland blir regnet som hans brødre. Under Uther Pendragons regjeringstid ble Urien gift med Arthurs søster (ofte Morgan le Fay, men noen ganger er hun nevnt ved andre navn). Urien er blant de kongene som i begynnelsen nekter å godkjenne Arthur som Uthers etterfølger, men etter en kort krig blir opprøret slått ned og Urien og de andre sverger troskap til Arthur.


Determinativ.
Ordklassen determinativ eller bestemmelsesord består av ord som står til et substantiv og som på en eller annen måte bestemmer substantivets antall og tilhørighet. Determinativet kan også understreke hvilket eksemplar av substantivet det er snakk om.
Bøyning.
Noen determinativer har genus- og tallbøying – andre ikke.
Possessiver.
Possessiver eller eiendomsord er determinativer som angir tilhørighet. Disse kalles også ofte for "eiendomspronomen".
Possessiver med genus- og tallbøying er: min, din, sin og vår. Ubøyde possessiver er: hans, hennes, dens, dets, deres og Deres.
Demonstrativer.
Demonstrativer eller pekeord er determinativer som peker ut ett element i en mengde. Sammen med et substantiv danner de derfor substantivfraser med unik referanse. De fleste demonstrativer bøyes i samsvar med det substantiver de står til.
De viktigste demonstrativene i bokmål er: den, denne, hvilken, slik, sånn, samme, annen.
I eldre grammatikker regnes demonstrativene som pronomen.
Kvantorer.
Kvantorer eller mengdeord er determinativer som angir antall eller mengde.
Kvantorer som bøyes i samsvar med substantivet de står til: noen, ingen, en, én, enhver, all, hver.
Kvantorer uten bøying: begge, to, tre, fire osv. Ord fra andre ordklasser kan også fungere som kvantorer, f.eks. adjektivene hel, halv, forskjellig, ulik, enkelte, utallige, visse, få, mange.
Tidligere ble kvantorene plassert blant pronomenene (ubestemte pronomen), eller de ble regnet som egne ordklasser (tallord og artikler).
Forsterkere.
Forsterkere er ord som står sammen med et annet determinativ: Selv, sjøl, egen.


Classe.
Classe er i dag et lite sted i utkanten av den norditalienske byen Ravenna. Stedet var en gang en viktig base for den keiserlige romerske flåte («classis»), innerst i Adriaterhavet. Denne havnen lå tidligere innenfor Ravennas bymurer. Den keiserlige "Porta Aurea in Classis" ble ikke nedlagt før på 1500-tallet.


Hans Frank.
Hans Frank (født 23. mai 1900 i Karlsruhe i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker som under andre verdenskrig var guvernør for det okkuperte Polen i det som ble kalt Generalguvernementet.
Blant de handlinger han stod bak som generalguvernør var AB Aktion, en systematisk likvidering av mer enn 2000 polske intellektuelle og ledere.
Han ble av militærdomstolen i Nürnberg anklaget for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Han sa seg skyldig i noen av beskyldningene, og ble den 1. oktober 1946 dømt til døden ved hengning.


Théodore Géricault.
Théodore Géricault (født 26. september 1791 i Rouen, død 26. januar 1824 i Paris) var en viktig fransk maler og litograf, kjent for «Medusas flåte» og andre malerier. Han var en av pionérene fra romantikken.
Géricault ble utdannet av Carle Vernet og i klassisk figurkomposisjon av Pierre-Narcisse Guérin, en streng klassisist som mislikte sin students impulsive temperament, men anerkjente hans talent.
Géricault forlot snart klasserommet og valgte å studere i Louvre isteden, hvor han kopierte malerier av Peter Paul Rubens, Tizian, Diego Velàzquez og Rembrandt i omkring seks år, fra 1810 til 1815.


William Hanna.
William Hanna (født 14. juli 1910 i New Mexico i USA, død 22. mars 2001) var en amerikansk tegnefilmskaper. I samarbeid med kollegaen Joseph Barbera (født 1911, død 18. desember 2006) startet han katt-og-mus-tegnefilmserien "Tom & Jerry" (1940–58), som de vant 7 Oscarpriser for. Grunnla sammen med Barbera tegnefilmproduksjonsselskapet Hanna-Barbera (nå Cartoon Network Studios), som produserte kjente tegnefilmserier som Familien Flint, Scooby-Doo og Familien Jetson.


Gåseby.
Gåseby er en by i den fiktive staten Calisota i USA. Byen grenser blant annet til Andeby.
Andeby og Gåseby er erkefiender i nesten alt, blant annet fotball.


Valledupar.
Valledupar er hovedstad i provinsen Cesar i Colombia. Byen ble grunnlagt 6. januar 1550 av Hernando de Santana og Juan de Castellanos ved elva Río Guatapurí. Valledupar er et viktig jordbrukssenter. Byen er imidlertid mer kjent for å være fødested for musikkformen Vallenato som spilles med trekkspill, en liten tromme (caja) og et rytmeinstrument (guacharaca).


John McCain.
John Sidney McCain III (født 29. august 1936 på basen Coco Solo i den da amerikanske Panamakanalsonen) er en amerikansk politiker (Det republikanske parti). Både McCains far og farfar var admiraler i US Navy. John McCain selv er kjent for sin deltakelse som flyger i Vietnamkrigen, og sitt fem og et halvt år lange krigsfangenskap i Hanoi.
John McCain sluttet i US Navy i 1981 og begynte med politisk arbeid på heltid. Han var i to perioder delegat til representantenes hus før han i 1986 ble valgt til senatet. McCain er kjent som en uavhengig konservativ, i senatet har han støttet flere saker som det republikanske partiet har vært lunkne til eller motstandere av. John McCain drev valgkamp for å bli det republikanske partiets presidentkandidat ved presidentvalget i november 2008. Etter nominasjonsvalgene 4. mars 2008 hadde han nok delstatsdelegater til å kunne vinne nominasjonen med rent flertall.
Bakgrunn.
Både hans far og hans farfar var admiraler i United States Navy. John McCains far kommanderte de amerikanske flåtestyrker rundt Vietnam mens McCain var krigsfange der. Han kom fra ubåtvåpenet, og fikk flere tapperhetsmedaljer. Bestefaren kommanderte flåtens flystyrker under Slaget om Okinawa i 1945. Han var blant dem som utviklet de amerikanske strategier for krigføring med hangarskip og ledet blant annet de amerikanske flåtestyrker i avgjørende slag som Slaget i Leytebukten. Han døde fire dager etter krigsslutt.
Under de første ti år av John McCains liv var familien stadig på flyttefot. De fulgte farens posteringer til New London i Connecticut, Pearl Harbor på Hawaii og flere andre flåtestasjoner i Stillehavet.
Etter at annen verdenskrig var over slo familien seg ned i det nordlige Virginia; McCain gikk på St. Stephen's School i Alexandria i Virginia fra 1946 til 1949, og senere Episcopal High School samme sted. Alt i alt gikk han på 20 forskjellige skoler under oppveksten.
Marineflyver, krigsfange i Vietnam.
McCain, foran til høyre, i 1965
Vietnameserne satte opp et monument på stedet der McCain ble fisket opp og tatt til fange i 1967
a> på et flyfoto fra 1970
McCain fulgte i sine forfedres fotspor og trådte inn i den amerikanske marine og tok offisersutdannelse ved U.S. Naval Academy. Senere tjenestegjorde han under Vietnamkrigen.
Den 29. juli 1967 var han på flydekket til hangarskipet USS «Forrestal», inne i cockpiten til en A-4E Skyhawk, da flyet ble truffet av en feilavfyrt Zunirakett fra et annet fly på dekk. Han klarte å komme seg ut ved å klatre forover på flynesen og ned på dekket og løpe bort fra det brennende flyet; nitti sekunder etter førte en voldsom kjedereaksjon til at ammunisjon og drivstoff gikk i luften. Det omkom 134 soldater. Det var også mange sårede, blant dem McCain.
Den 26. oktober 1967 var han ute på sitt 23. bombetokt under krigen, og skulle angripe et varmekraftverk sentralt i Hanoi. Det var et mål man tidligere hadde unngått på grunn av det godt utbygde luftforsvaret i området. Han ble skutt ned av en sovjetiskprodusert SA-2 bakke-til-luftrakett mens han var under oppstigning etter å ha sluppet bombelasten. Da han skjøt seg ut av cockpiten på det ødelagte flyet brakk han et ben og begge armene, og da han ble fisket opp av Truc Bach-sjøen, ble han påført slag og bajonettstikk.
John McCain havnet i nordvietnamesisk fangenskap i den beryktede fangeleiren med tilnavnet «Hanoi Hilton» i Hanoi. Der ble armene hans brukket på nytt under senere tortur.
Fra 1967 til 1973 var han nordvietnamesernes krigsfange. Da hans far ble forfremmet til øverstkommanderende for de amerikanske flåtestridskreftene i krigsområdet ville nordvietnameserne frigi sønnen. Det var etter ett års fangenskap. Men McCain avslo å bli satt fri dersom ikke medfangene hans også ble satt fri samtidig. Gitt hans fars stilling var det klart for ham at nordvietnameserne ville kunne score en propagandaseier med en velregissert løslatelse av ham. Under sitt senere fangenskap ble han torturert kanskje mer intenst enn før, skjønt man passet på at det ikke var fare for hans liv.
Han ble til slutt løslatt i 1973. Ved hjemkomsten ble han litt av en celebritet, og hans fangenskap ble bredt dekket i amerikansk presse. I en lang artikkel i "U.S. News & World Report" beskrev han opplevelsene sine i fangenskap og uttrykte støtte til president Richard Nixons håndtering av krigen.
McCain fikk langvarig behandling for sine skader, og studerte ved National War College i Fort McNair i Washington, D.C. fra 1973 til 1974. Få trodde at McCain kunne bli flyver igjen, men etter ni måneders smertefull fysioterapi for blant annet å kunne bøye knærne igjen bestod han sent 1974 den fysiske prøve for flyvere og fikk tilbake flyverstatusen. Han ble nestkommanderende og deretter kommandant for VA-174 Hellrazors, som var marinens treningsskvadron på Østkysten for A-7 Corsair II-fly, på Naval Air Station Cecil Field ved Jacksonville i Florida, og marinens største angrepsskvadron. Under McCains lederskap fikk enheten et påtagelig kvalitetsløft.
McCains militære karriere stagnerte og han dimitterte fra marinen i 1981 med graden kommandør. I løpet av sin militære løpebane mottok han utmerkelsene Silver Star, Bronze Star, Legion of Merit, Purple Heart og Distinguished Flying Cross.
Han har siden fengselsoppholdet ikke kunnet løfte hendene sine over skuldernivå, ettersom fangevokterne lot hans brukne armer vokse sammen skjevt.
Etter en senere valgkamp, da det ble fremsatt beskyldninger om at han overdrev om sin tid i det militære og i fangenskapet, eller at han var blitt mentalt svekket av årene i fangenskap, fikk han frigitt til offentligheten alle papirer som forsvaret hadde om hans person. Blant papirene var også detaljerte journaler og rapporter fra psykologene som behandlet ham etter at han kom tilbake fra fangenskapet.
Kongressmann.
I kongressen ble McCain medlem av innenrikskomiteen og komiteen for eldresaker, og ble også formann for republikanernes utvalg for indianerspørsmål. Han stod bak en rekke lovforslag om indianerspørsmål, men de fleste av dem nådde ikke frem.
Han stemte i 1983 mot en resolusjon som tillot president Ronald Reagan å videreføre utplasseringen av U.S. Marines i Libanon, fordi han «ikke kunne se noen oppnåelige mål i Libanon». I ettertid ble det omtalt som svært fremsynt: Én måned etter døde mange av soldatene i et selvmordsangrep mot forlegningen deres i Beirut.
McCain ble gjenvalgt som kongressmann i 1984. Det lyktes ham i denne kongressperioden å få gjennomslag for sin "Indian Economic Development Act". I 1985 reiste han for første gang tilbake til Vietnam sammen med journalisten Walter Cronkite, som laget et nyhetsinnslag om besøket. Han så et monument som var blitt satt opp der han var blitt tatt til fange som den «nedskutte luftpirat Ma Can», etter dette har McCain besøkt Vietnam en rekke ganger.
I 1986 brøt han med partifeller for å overstyre president Reagans veto mot "The Comprehensive Anti-Apartheid Act" som ila sanksjoner mot Sør-Afrika.
Senator.
Siden 1987 har McCain vært senator fra Arizona. McCain bestemte seg for å stille til valg som senator i 1986, da den konservative veteranen Barry Goldwater etter mange års tjeneste trakk seg tilbake fra sin Arizona-post i Senatet. Ingen republikaner ville stille opp mot ham i noen nominasjonskamp. Ifølge hans pressesekretær Torie Clarke var McCains politiske tyngde så overveldende at til og med hans mest formidable potensielle motkandidat fra demokratisk hold, guvernør Bruce Babbitt, avstod fra å stille til valg mot ham.
Dermed fikk McCain en svakere motkandidat, Richard Kimball, en ung politiker med en eksentrisk stil, som sov på kontorgulvet sitt og som McCains allierte i Arizonas presse karakteriserte som lidende av "«terminal weirdness.»" Selv om McCains kontakter med en Duke Tully, som det ble kjent hadde fabrikkert sine militære bragder, og det forhold at McCains svigerfar tidligere hadde hatt noen sammenstøt med loven, ble dratt frem under valgkampen, vant McCain valget med stor margin, 60 mot 40 prosent.
McCain ble i 1987 medlem av forsvarskomiteen, handelskomiteen og komiteen for indianersaker i Senatet. Han støttet sterkt opp om Gramm-Rudman, en lovgivning som skulle fremtvinge automatiske utgiftskutt i tilfelle det ble budsjettunderskudd. McCain ble lagt merke til på grunn av sin tale om tiden som krigsfange under Republikanernes nasjonalkonvensjon i 1988, og ble nevnt i pressen som en mulig visepresidentkandidat sammen med George Bush, som var blitt republikanernes presidentkandidat. I 1989 forsvarte han sin venn John Towers nominasjon til forsvarsminister, men uten å lykkes: Tower ble vraket. McCain kom i den forbindelse i motsetning til "Moral Majority"-medgrunnlegger Paul Weyrich — som var motstander av Tower fordi han angivelig drakk og hadde hatt utenomekteskapelige forhold. Dette sammenstøtet var begynnelsen på det som skulle bli et vanskelig forhold mellom McCain og den kristelige høyrefløy.
Keating Five-skandalen.
McCains politiske karriere ble berørt da han ble del av det som ble kalt Keating Five-skandalen i 1980-årene. Under sparebankkrisen da ble Charles Keating Jrs "Lincoln Savings and Loan Association" insolvent på grunn av noen uheldige lån. For å gjenvinne betalingsevnen foretok Lincoln noen transaksjoner og disposisjoner som gjorde at den kom i føderale oppsynsmyndigheters søkelys. Det ble hevdet at Keating kontaktet fem senatorer som han hadde støttet økonomisk. McCain var en av dem, og han gjorde noen forsøk på å stagge oppsynsmyndighetene som ville overta Lincoln. Mellom 1982 og 1987 mottok McCain anslagsvis 112 000 dollar i politiske bidrag fra Keating og hans kontakter, og hadde også andre fordeler av kontakten med Keating.
En senatsgranskning i etterkant fant ikke å kunne se at det var skjedd noe ulovlig i forbindelse med senatorenes kontakt med Keating, men mente at de hadde utvist dårlig dømmekraft. Også McCain selv sa at deres engasjement var uheldig, og ikke burde ha funnet sted. McCain overlevde den politiske skandalen, delvis ved sin opptreden overfor massemediene: Hans beredvillighet til åpen og uforblommet tale gjorde at han ofte ble invitert med på nyhetskommentarprogrammer. Dette tiltok særlig under den første Golfkrigen i 1991. McCain begynte å arbeide imot lobbyistpenger fra da av.
Perioden 1992–1995.
Under gjenvalgskampanjen i 1992 var opposisjonen mot ham splittet mellom en demokratisk kandidat (borgerrettsaktivisten Claire Sargent), og en uavhengig kandidat (den tidligere guvernør Evan Mecham). McCain vant med stor margin, 56 prosent av stemmene mot Sargents 32 prosent og Mechams 11 prosent.
I januar 1993 ble McCain formann for styret for International Republican Institute, en pro-demokratiorganisasjon med bånd til Det republikanske parti. Den stillingen innebar at McCain kunne styrke sin ekspertise innen utenrikssaker.
McCain samarbeidet også med demokratiske senatorer. Han var medlem av 1991–1993 års «Senate Select Committee on POW/MIA Affairs», ledet av demokraten og vietnamkrigsveteranen John Kerry, som skulle granske hva som var skjedd med de soldater som var savnet (engelsk MIA, "missing in action") fra Vietnamkrigen. Komiteens arbeid innebar flere reiser til Vietnam og fikk Forsvarsdepartementet til å nedgradere og frigi over en million sider med relevante dokumenter. Komiteens sluttrapport, som McCain gikk god for, sa at man ikke hadde noen sterke grunner til å tro at det lenger var noen amerikanere i fangenskap i Sørøstasia.
Etter å ha mislikt Kerry i flere år på grunn av hans samarbeid med "Vietnam Veterans Against the War" utviklet McCain etter eget utsagn en stor respekt og beundring for Kerry under komitésamarbeidet.
Komiteens arbeid var viktig som tilrettelegging for forbedrede forbindelser mellom de to statene. McCain presset på for normalisering av de diplomatiske forbindelser med Vietnam, delvis fordi han mente at man måtte hele sårene og komme seg videre, delvis fordi han betraktet det som i pakt med USAs nasjonale interesse – han anså Vietnam blant annet som en verdifull regional motvekt mot Kina.
I 1994 vedtok Senatet en resolusjon, foreslått av Kerry og McCain, som gikk inn for opphevelse av USAs handelsembargo mot Vietnam; det var ment som et skritt mot normalisering. Under og etter sin tid i komiteen ble McCain beskyldt for å være en forræder eller en «Manchurian Candidate» av noen aktivister som var av den overbevisning at mange amerikanere fremdeles ble holdt mot sin vilje i Sørøstasia. McCain sa at han og Kerry hadde fått vietnameserne til å gi dem full tilgang til deres nedtegnelser, og at de brukte tusenvis av timer på å prøve å finne reelle – ikke fabrikkerte – tegn på at det fantes amerikanske overlevende.
I 1995 normaliserte president Bill Clinton de diplomatiske forbindelser med Vietnam, med synlig støtte fra McCain og Kerry.
Fra 1994 samarbeidet han med den demokratiske Wisconsin-senatoren Russ Feingold om en reform av valgkampfinansiering. Lovforslaget McCain-Feingold ville stramme inn for «soft money», det vil si bidrag fra selskaper, fagforeninger og andre organisasjoner til politiske partier, og som partiene deretter kunne la tilflyte politiske kandidater og slik omgå beløpsgrensene for «hard money»-donasjoner direkte til valgkampene.
McCains og Feingolds anstrengelser møtte fra første stund motstand både fra pengesterke interessenter og fra sittende politikere innen begge partier som mente at tiltakene innebar begrensninger av ytringsfriheten. Også folk som ville demme opp for massemedienes makt over fremstillingen av de politiske dagsordener var kritisk til forslaget. På den annen side fikk forslaget en god del positiv omtale i nasjonale medier. Det var i denne forbindelse at han fikk tilnavnet «the maverick senator». Han benyttet også ordet «maverick» om seg selv, som i sin bok «Worth the Fighting For» (fra 2002). Første versjon av McCain-Feingold-loven ble fremlagt for Senatet i september 1995; den ble pratet bort ved filibustertaktikk og nådde aldri frem til avstemning.
McCain gikk også til angrep på det som kalles «pork barrel spending», en praksis som han mente ikke tjente den nasjonale interesse. Det han siktet til var blant annet til en bevilgningstaktikk der en rikspolitiker kun stemte for et forslag ved å knytte en egen klausul til forslaget med bevilgning til noe helt annet, gjerne et prosjekt innen politikerens eget valgdistrikt. McCain var med på å få vedtatt en lov som i 1996 gav presidenten anledning til å nedlegge selektive veto mot slike tilleggspunkter ved et vedtatt lovfremlegg. Selv om dette var en av McCains største seirer i Senatet, var seieren kortlivet: I 1998 ble loven kjent grunnlovsstridig av amerikansk høyesterett.
Et mer symbolsk forsøk på å demme opp for kongressprivilegier var et forslag han presenterte i 1994 som ville fjerne kongressmedlemmenes gratis VIP-parkering ved flyplassene i hovedstadsområdet. Det bare irriterte hans kolleger, som avviste det.
McCain var en av kun fire republikanere i Kongressen som stemte i mot loven " Private Securities Litigation Reform Act " i 1995, og den eneste republikanske senator som stemte i mot " Freedom to Farm Act " i 1996. Han var en av kun fem senatorer som stemte mot "Telecommunications Act" i 1996.
Ved starten av presidentvalgkampene for 1996 var McCain nasjonal kampanjeleder for den svært mislykkede nominasjonskampanjen til republikaneren Phil Gramm, senator fra Texas. Etter at Gramm trakk seg, støttet McCain kandidaturet til Senatets majoritetsleder Bob Dole, som også ble republikanernes presidentkandidat. Igjen var McCain blant dem som ble regnet som mulige visepresidentkandidater. McCain utviklet et nært vennskap med Dole, blant annet ettersom de begge hadde nær-døden-opplevelser fra krig; han nominerte Dole under republikanernes nasjonale konvent og var en nær støttespiller og rådgiver under valgkampen, som Dole tapte.
Perioden 1997–2001.
I 1997 ble McCain formann for handelskomiteen i Senatet. Han ble da kritisert for å motta penger fra konserner og forretninger som lå under komiteens tilsynsområde. Til dem svarte han at så å si hver eneste forretningsvirksomhet i Amerika falt under komiteens tilsyn, og at han avgrenset disse bidragenes størrelse til 1000 dollar slik at det ikke kunne hevdes at donasjonene kunne likestilles med slike som var problematiske i valgkampsammenheng.
McCain i Pentagon i 1997
Samme år kåret tidsskriftet "Time" McCain som en av Amerikas 25 mest innflytelsesrike personer.
McCain benyttet sitt formannskap i handelskomiteen til å ta for seg tobakksindustrien i 1998. Han foreslo lovgivning som ville øke sigarettavgiftene for dermed å finansiere antirøkekampanjer og redusere antallet røkere blant tenåringene, øke forskningsmidlene for helseforskning, og hjelpe delstatene med å dekke kostnader knyttet til tobakksrelaterte helseskader.
Tobakksindustrien svarte med en landsomfattende annonsekampanje til mellom 40 og 50 millioner dollar. Selv om McCains lovforslag hadde tilslutning fra Clintonadministrasjonen og mange helseorganisasjoner var de fleste republikanere motstandere av den – de mente at den ville skape et nytt og tungt byråkrati. Forslaget kom opp for Senatet to ganger, men nådde aldri frem til avstemning. Saken ble betraktet som et politisk nederlag for McCain.
McCain ble gjenvalgt til en tredje termin i Senatet i november 1998, med 69 prosent mot 27 prosent – hans demokratiske konkurrent var advokaten og miljøvernforkjemperen Ed Ranger. Ranger var en motorsykkelentusiast som var relativt ny innen politikken, og som bare kort tid før hadde vendt tilbake til USA fra Mexico. McCain aksepterte ikke noe «soft money» under kampanjen, men klarte likevel å skaffe til veie 4,4 millioner dollar for sin valgkamp. Han sa at han trengte det i tilfelle i tilfelle tobakkselskaper eller andre særinteresser i Washington skulle ha prøvd seg på en kampanje mot ham. Ett av Rangers kampanjeargumenter var at McCain bare var halvhjertet interessert i Senatet fordi han heller ville bli president. Og McCain tok også skritt for å tilrettelegge for en presidentsvalgkamp måneden etter.
I 1998 og 1999 ble McCain-Feingold-forslaget igjen presentert for Senatet, men det led også da samme skjebne som i 1995.
McCain drev i 1999-2000 valgkamp for å bli den republikanske presidentkandidaten for valgene i 2000. Han hadde opprinnelig planlagt å kunngjøre sitt kandidatur og starte aktiv valgkamp i april 1999, men på grunn av Kosovokrigen la han om planene. Han kunngjorde uten stor fanfare at han ville stille, og gjorde det formelt i september i en tale i Nashua i New Hampshire. Det var mange republikanere som kjempet om nominasjonen, men den ledende hva gjaldt partistøtte og valgkampmidler var presidentsønnen og Texasguvernøren George W. Bush. Da McCain begynte sin valgkamp, var andre republikanske kandidater som Lamar Alexander, John Kasich og Dan Quayle i ferd med å trekke seg.
McCain hoppet over nominasjonsvalgene i Iowa og satset på den påfølgende, i New Hampshire. Etter en aktiv valgkamp der vant han i februar 2000 hele 49 prosent av stemmene mot Bush' 30 prosent. Ettersom andre republikanere var i ferd med å falle fra, stod det raskt mellom ham og Bush. I South Carolina ble valgkampen meget brutal, og McCain fikk smake både negativ valgreklame, rykter og beskyldninger. Meningsmålingene hadde vist at McCain ville vinne der, men det snudde og Bush vant delstaten. McCains kampanje kom seg aldri helt, og etter en del svake resultater trakk han sitt kandidatur tidlig i mars.
McCain begynte 2001 med å gå på tvers av den nye George W. Bush-administrasjonen på en rekke områder. I januar 2001 kom den ferskeste versjonen av McCain-Feingold for Senatet; det møtte motstand fra Bush og storparten av det republikanske establishment, men hjulpet av valgresultatene fra 2000 fikk loven først gjennomslag i Senatet inntil den ble nedbremset igjen av prosedyremessige hindre. I løpet av disse få månedene gikk McCain også imot Bush i saker som "HMO"-reform, klimatiltak og våpenlovgivning. I mai stemte McCain mot " Economic Growth and Tax Relief Reconciliation Act", der Bush gikk inn på skatteletter over 11 år på 350 milliarder dollar. Han var den ene av kun to republikanere som stemte imot, og begrunnet det med at han ikke med god samvittighet kunne gå inn for å redusere skatten til landets bedrestilte, på bekostning av middelklassen som trengte skattelette sårest.
Det var på denne tid at den republikanske senatoren Jim Jeffords brøt med partiet og ble partiuavhengig, med den følge at Senatet kom under demokratenes kontroll. McCain forsvarte ham. Det oppstod spekulasjon om også han ville vende republikanerne ryggen, men dette er noe han hele tiden har benektet at han vurderte.
11. september 2001.
Etter terrorangrepene 11. september 2001 ble McCain en sterk støttespiller for president Bush og talsmann for kraftige militære tiltak. Han støttet sterkt opp om den amerikanskledede krigen i Afghanistan, og gikk i oktober 2001 offentlig inn for at man ikke gikk frem med gradvis sterkere engasjement men slo til med massiv kraft mot Taliban, også med bakkestyrker.
Sammen med den demokratiske senator Joe Lieberman forfattet McCain den lovgivning som frembragte 11-kommisjonen, og sammen med den demokratiske senator Fritz Hollings stod han bak den nye og skjerpede lovgivning om flyplasssikkerhet.
Under diskusjonene om den foreslåtte amerikanske militæraksjon mot Irak gav McCain sterk støtte til Bush, og kalte Saddam Hussein for en stormannsgal tyrann hvis grusomhet og krenkelser av sivilisasjonens normer er beryktede.
McCain-Feingold ble ytterligere holdt tilbake av fokusskiftene etter 11. september-angrepene. Men til slutt ble lovforslaget vedtatt i mars 2002 både i Representantenes hus og i Senatet. Ettervirkningene etter Enron-skandalen gav viktig drahjelp. Prosessen hadde brukt syv år frem til vedtak og presidentens signatur. Loven er blitt karakterisert som ikke bare McCains fremste bragd som politiker, men som noe av det mest skjellsettende innen amerikansk politisk historie.
McCain ble gjenvalgt til Senatet i 2004 med den største margin han hadde oppnådd så langt, med 77 prosent av stemmene.
I desember 2004 sa McCain helt åpent at han hadde tapt all tillit til daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld.
I Senatet er han blant annet medlem i forsvarskomiteen og i komiteen for handel, vitenskap og transport.
McCain Detainee Amendment.
Den 3. oktober 2005 introduserte McCain lovendringsforslaget "McCain Detainee Amendment", og det ble raskt vedtatt i Senatet med stemmetallet 90 mot 9. Det forbød inhuman behandling av fanger, inklusive de i Guantanamo Bay, ved å foreskrive at man ikke kunne gå ut over de teknikker som var beskrevet i "FM 34-52 Intelligence Interrogation". Selv om president Bush hadde truet med å nedlegge veto dersom McCains formuleringer var med i lovteksten, bekjentgjorde han den 15. desember at han gikk med på McCains opplegg og ville gjøre det klart at «denne regjeringen ikke torturerer, og at vi vil holde oss til den internasjonale konvensjon om tortur, både ute og hjemme».
Vedrørende dommerutnevnelser var McCain overbevist om at dommere skulle holde seg til strikt til å tolke konstitusjonen og han støttet av den grunn gjennom årene nominasjonene til USAs høyesterett av Robert Bork, Clarence Thomas, John Roberts og Samuel Alito.
Nominasjonskamp for presidentvalgene 2008.
John McCain er presidentkandidat ved valgene i 2008 etter at han senhøstes 2006 opprettet en undersøkelseskomité med dette for øye og bekreftet sitt kandidatur under programmet "The Late Show with David Letterman" på CBS 28. februar 2007
McCain forsøkte å bli president ved primærvalget 2000, men ble slått av daværende texasguvernør George W. Bush. Han ble av mange demokrater ønsket som John Kerrys visepresidentkandidat i 2004, men avviste det. I lang tid har reform av valgfinansiering vært en av hans politiske hovedsaker.
Blant dem som gav sin støtte da McCain i 2007 kunngjorde sine presidentsambisjoner var de tidligere amerikanske utenriksministrene Henry Kissinger, Alexander Haig, George Shultz og Lawrence Eagleburger.
McCain støtter USAs engasjement i Irak, men kritiserte fra tidlig tidspunkt den strategi som ble valgt. Han mente at det kunne føre til etterkrigskaos dersom man satte inn for få styrker, og mente i lang tid at de strategier som forsvarsminister Donald Rumsfeld gikk inn for, var så uheldige at presidenten burde skifte ham ut. Lenge etter kom Bush' politikk i forhold til Irak mer over på de spor som McCain var gått inn for. McCain hadde argumentert for styrkeoppbygning, og tidlig i 2008, ett år etter at dette ble iverksatt av Bush-administrasjonen, kunne det se ut som om dette gav endel av de resultater amerikanerne ønsket seg.
McCain gjorde det ikke så bra under det aller første nominasjonsvalget i januar 2008, i Iowa, men hadde heller ikke drevet valgkamp der. Det gjorde han imidlertid i New Hampshire, og ble der den republikanske kandidat som fikk flest stemmer.
Etter at Mitt Romney trakk seg som kandidat etter supertirsdagen 5. februar 2008, hadde McCain ubestridt flest delegater bak seg, og var over halvveis til målet på 1 191. Mitt Romneys avgjørelse 14. februar om å gi McCain sin støtte, som ville føre til at de fleste av Romneys 280 vunnede delegater vil gå over til McCain, hjalp McCain enda noen steg nærmere seieren. Det var bare teoretisk sjanse for at hans nå eneste reelle motstander Mike Huckabee ville vinne over ham i antallet delegater. McCains eneste store risiko for å tape kandidaturet var i tilfelle ingen kandidater fikk de nødvendige 1 191 delegater innen den republikanske nasjonalforsamlingen, hvilket fører til at samtlige delegater, selv de primærvalgbundede, da i annen runde med stemmegivning kan stemme på hvem de vil.
I løpet av 4. mars, da McCain vant primærvalgene i blant annet de folke- og delegatsrike statene Texas og Ohio, passerte han det nødvendige antallet delegater, og var teoretisk sett den republikanske nominasjonsprosessens vinner. Den endelige avgjørelsen av dette kommer likevel ikke før ved den republikanske nasjonalforsamling i Saint Paul i Minnesota i perioden 1.-4. september 2008.
Tre dager før nasjonalforsamlingen trådte sammen kunngjorde McCain at han hadde valgt seg Alaskas guvernør Sarah Palin som sin visepresidentkandidat.


İsmet İnönü.
Mustafa İsmet İnönü (født 1884, død 25. desember 1973) var en tyrkisk offiser og politiker. Han var Tyrkias andre president (1938–1950), etter Kemal Atatürk. Partiet hans tapte valget i 1950, men Inönü ble statsminister (1961–1965) etter et kupp i 1960.


Gennadij Janajev.
Gennadij Ivanovitsj Janajev (russisk: Геннадий Иванович Янаев; født 26. august 1937 i Perevos, død 24. september 2010 i Moskva) var en russisk (tidligere sovjetisk) politiker. Han arbeidet for Komsomol, Den kommunistiske ungdomsorganisasjonen, siden 1963. Fra juli 1990 til januar 1991 var han medlem av Politbyrået, og fra desember 1990 til august 1991 var han Sovjetunionens visepresident. Han deltok i statskuppet i august 1991 og ble arrestert, men senere løslatt i et amnesti i 1994.


Elia Kazan.
Elia KazanElia Kazan, egentlig Elias Kazancıoğlu (gresk: Ηλίας Καζαντζόγλου, "Ilias Kazantzoglou"; født 7. september 1909 i Istanbul, død 28. september 2003 i New York) var en greskfødt amerikansk film- og teaterregissør. Han var en av Hollywoods fremste filmskapere, og fikk Oscar for filmene "Mellom gentlemen" (Gentleman's Agreement) (1947) og "Storbyhavnen" (On the Waterfront) (1954). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Da han fikk en æres-Oscar i 1999, var det demonstrasjoner utenfor på bakgrunn av at han i 1950-årene så villig hadde oppgitt en rekke navn til Joseph McCarthys «komite mot uamerikansk virksomhet» med beskyldninger om at de var kommunister og ikke til å stole på.


Computer Sciences Corporation.
Computer Sciences Corporation (CSC) er et amerikansk programvareselskap med hovedkontor i California. Selskapet ble grunnlagt i 1959 av Roy Nutt og Fletcher Jones. Pr. 2007 har CSC 79 000 ansatte over hele verden.
CSC har tidligere vært sponsor for det profesjonelle sykkellaget Team CSC og har i flere år vært samarbeidspartner med Tour de France.
CSC i Norge.
CSCs norske avdeling heter CSC Solutions Norge AS. Enheten ble etablert i 1996 gjennom oppkjøpet av The Continuum Company. Siden har virksomheten vokst gjennom innlemmelse av selskaper som Mynd og Scandinavian IT Group. Pr 2007 har selskapet ca 500 medarbeidere i Norge, fordelt på kontorer i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Omsetning regnskapsåret 2005-2006 var NOK 665 millioner.


T-Mobile.
T-Mobile er et tysk mobiltelefonselskap, eiet av Deutsche Telekom. Det ble skilt ut som egen virksomhet i 1990, og har hovedkvarter i den tidligere hovedstaden Bonn i det vestlige Tyskland. Selskapet har spesialisert seg på integrerte operasjoner med tilbud av både mobiltelefoni, fasttelefoni og bredbånd, og har overtatt en rekke tidligere statseide teleselskap i Mellom-Europa og på Balkan. Selskapets omsetning i 2007 var om lag 450 milliarder kroner, og driftsoverskuddet 140 milliarder kroner. Antall ansatte i 2008 var.
Selskapet har 140 millioner abonnenter, fordelt på flere land, og er dermed verdens åttende største mobiltelefonoperatør. Selskapet opererer egne teleselskap i Tyskland, Østerrike, Nederland, Storbritannia og USA, og har majoritetseierskap i teleselskap under navnet T-Mobile i Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia og Montenegro. Dessuten har T-Mobile minoritetsposter i Albania, Bulgaria, Bosnia-Hercegovina, Hellas, Makedonia og Romania. Deutsche Telekom har også et internettselskap "(ISP)" kalt T-Online, som leverer tjenester til bredbåndsnett i Tyskland, Østerrike og Sveits.


Liberty Seguros (forsikringsselskap).
Liberty Seguros er et Spania-basert forsikringsselskap som eies av det amerikanske konsernet Liberty Mutual.


Selma Lønning Aarø.
Selma Lønning Aarø (født 13. juli 1972) er en norsk forfatter og spaltist. Hun har en fast spalte i Dagbladets lørdagsutgave.
Hun debuterte med romanen "Den endelige historien" i 1995, som fikk Cappelens pris for beste debutroman. Siden har hun gitt ut fire romaner og en lettlest roman for ungdom. I tillegg har hun sammen med Nils-Øivind Haagensen redigert tre årganger av Cappelens debutantantologi.
Lønning Aarøs roman, "Vill ni åka mera?" (2003), har blitt betegnet som hennes gjennombrudd som forfatter. Med denne romanen ble hun også nominert til Brageprisen. Aarø er oversatt til dansk og nederlandsk.


Sponvika.
Sponvika (også kalt Sponviken) er et tettsted i Halden kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger åtte kilometer vest for Isebakke og 12 kilometer vest for Halden sentrum.
Stedet.
Sponvika er hovedsakelig et sommersted med mange hytter og feriegjester, og på sommeren øker innbyggertallet betraktelig. Det finnes en kiosk/pub med uteservering. Det er to badestrender som er verd et besøk, «Pina» og Svalerødkilen. Her er det muligheter for både lek og bad, og det finnes WC på begge to. Det finnes også en masse små, mer eller mindre private strender rundt Sponvika.
Det er et yrende båtliv på sommeren, med gode fiskemuligheter. Tidligere var Sponvika et yrende sted for fiskehandel og fiskefabrikker, hovedsakelig mottakere og bearbeidere av sild.
Dersom man kommer inn til Norge over E6 over Svinesund er Sponvika det første skiltet man ser etter grensen. Kjører man motsatt vei er veien til Sponvika siste mulighet til å snu mens man fortsatt er i Norge, og siste avkjørsel dersom man ikke vil betale bompenger.


Isebakke.
Isebakke er et tettsted i Halden kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Iddefjorden omtrent midt i mellom Svinesund og Halden by. Riksvei 21 går ved Isebakke.


Hasle (Sarpsborg).
Hasle er et tettsted i Sarpsborg kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på østsiden av Glomma omtrent åtte kilometer nordøst for Sarpsborg sentrum.


Aleksandr Vinokurov.
Aleksandr Nikolajevitsj Vinokurov (russisk: Александр Николаевич Винокуров; født 16. september 1973 i Petropavlovsk, Sovjetunionen, nå Petropavl, Kasakhstan) er en kasakhstansk (etnisk russisk) profesjonell syklist. Av hans største seire er sammenlagtseieren i Vuelta a España 2006. I 2007 ble han utestengt i ett år etter å ha testet positivt på bloddoping under Tour de France. Han gjorde comeback etter utestengelsen, men på grunn av et stygt fall under Tour de France 2011 der han brakk lårbeinet, annonserte han at han kom til å legge opp. Et par måneder senere var han klar til å satse på ny.
Profesjonell karriere.
Vinokurov ble profesjonell i 1997 da på laget Casino. Gjennombruddet kom i 1999 da han vant Quatre Jours de Dunkerque og Dauphiné Libéré. I 2000 ble han med i Team Telekom. Samme år tok han sølvmedalje i landeveisrittet i OL i Sydney, bak lagkameraten Jan Ullrich. Han vant også en etappe i Vuelta a España.
I 2003 vant han Paris–Nice, kun et par dager etter at hans venn og landsmann Andrej Kiviljov døde etter en velt på andre etappe. Nøyaktig 40 dager senere, som er tradisjonell sørgeperiode i Kasakhstan, vant han Amstel Gold Race. Han dediserte begge seire til Kiviljov, og sa ved en anledning at han syklet med "styrken fra to menn". Samme år vant han Sveits rundt og en etappe i Tour de France hvor han sammenlagt ble nr. 3. I denne utgaven av Tour de France angrep han praktisk talt på hver eneste fjelletappe, og det var slik han fikk etappeseieren. Dessverre for Vinokurov fikk han ikke noe særlig hjelp fra lagkameratene i fjellene. Paolo Savoldelli og Cadel Evans hadde slitt med skader mesteparten av sesongen, og Santiago Botero, som i utgangspunktet var tiltenkt kapteinsrollen, var slett ikke i form. Imidlertid syklet Vino så bra at det ikke betydde noe før på den siste skikkelige fjelletappen. Da måtte han slippe opp det nest siste fjellet og 3. plassen hans i sammendraget kunne gå tapt. Mot slutten av dette fjellet og et stykke opp i det siste fikk han hjelp av Botero og Giuseppe Guerini, men den siste delen måtte han kjøre alene. Likevel klarte han å begrense tidstapet, og forsvarte 3. plassen, selv om han tapte tid til konkurrentene.
I 2004 var han en av favorittene i Tour de France, men et par uker før start brakk han skulderen i Sveits rundt, og mistet dermed touren.
Sesongen 2005 viste Vinokurov igjen god form, han vant det eldste klassiske rittet, Liège-Bastogne-Liège, en etappe i Dauphiné Libéré, og det nasjonale mesterskapet hjemme i Kasakhstan.
Før og under Tour de France 2005 var det en del uklarheter og spekulasjoner med hensyn til hvem Team T-Mobile egentlig skulle kjøre for; Vinokurov som ble nr. 3 i 2003, Andreas Klöden som ble nr. 2 i 2004, eller kapteinen Jan Ullrich som ble nr. 4 i 2004. Vinokurov ble til slutt nr. 5 sammenlagt, etter å ha vunnet siste etappe, noe som gav han verdifulle bonussekunder.
Kontrakten med T-Mobile gikk ut i 2005, og Liberty Seguros ble hans nye lag. I mai 2006 ble sportsdirektøren Manolo Saiz arrestert i forbindelse med dopingskandalen Operación Puerto, og sponsoren trakk seg. En koalisjon av selskaper fra Kasakhstan tok over, og laget ble kalt Astana-Würth. Laget fikk ikke stille i Tour de France 2006 fordi fem av rytterne var innblandet i dopingskandalen.
Astana-Würth fikk klarsignal til å starte i Vuelta a España 2006, og Vinokurov, som ikke hadde fått sjansen til å vise seg fram i Tour de France, fikk sterk konkurranse av favoritten Alejandro Valverde som brakk kravebeinet i Tour de France. Vinokurov var svært offensiv og angrepsvillig og trakk det lengste strået, vant sammenlagt og tre etapper.
Vinokurov var på forhånd utpekt som en av favorittene til å vinne Tour de France 2007. Et stygt fall på den femte etappen førte til at han måtte sy 24 sting i knærne og han pådro seg skader i skulderen og rompa. Han tapte mye til de andre forhåndsfavorittene, men på tempoetappen 21. juli var han tilbake og vant med over et minutt til nestemann. To dager seinere gikk han til topps på den 196 km lange 15. etappen. Dagen etter ble det kjent at han hadde avlagt positiv dopingprøve (bloddoping) etter seieren på den 13. etappen, ga positivt utslag på bloddoping. Hele Astana-laget trakk seg fra rittet etter sterk anmodning fra rittledelsen.
6. desember 2007 ble han utestengt i ett år av sitt eget forbund. Dagen etter gav Vinokurov beskjed at han gav seg med sykkelsport.
I 2009 valgte Vinokurov likevel å gjøre comeback. Han stilte for det kasakhstanske landslaget 2. august i sitt første ritt, Castillon-la-Bataille, og i Tour de l'Ain 8. august.
Hans største seier etter utestengelsen var Liège–Bastogne–Liège i 2010. Han tok også blant annet en etappeseier i Tour de France samme år.
Under Tour de France 2011 var han i en velt på 9. etappe, og brakk lårbeinet. Han kunngjorde på fransk TV en uke senere at han kom til å legge opp. I løpet av høsten ble det klart at han hadde planer om å likevel fortsette, blant annet fordi laget trengte rankingpoengene hans.


Glosli.
Glosli er et tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent seks kilometer sørvest for Skivika og ca. ti kilometer sørøst for byen Fredrikstads sentrum.
Etymologi.
Navnet er satt sammen av verbet "å glose" (å lyse, glimte) og "li".


Ise.
Ise er et tettsted i Sarpsborg kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Isesjøen omtrent ni kilometer øst for Sarpsborg sentrum. Ise ble tilknyttet jernbanenettet i 1882, da Ise stasjon sto ferdig til åpningen av Østfoldbanens Østre linje. Jernbanestasjonen trafikkeres ikke av NSB idag.
Stedet.
Allerede tidlig på 1800-tallet lå det et glassbruk her, men utviklingen av den lokale industrien skjøt fart etter at jernbanen kom hit. Sagbruket "A/S Haga Hoell & Co" etablerte seg på gamle Ise Brug i 1878, og i 1882 kom "Ise Meieri og Landhandleri". Senere kom "Ise Mølle", "Eriksen Jern & Metallstøperi" og "Granat Apparatfabrikk"
Frem til 2009 lå det en lokal Jokerbutikk på Ise. Nå er nærmeste handlemulighet for innbyggerne på Ise på Borgenhaugen, omtrent seks kilometer på vei mot Sarpsborg sentrum. Ise har derimot en lokal kebab og pizza-restaurant, som blir mye brukt under Gatebils biltreff på Rudskogen om sommeren.
Det er ikke tilknyttet egen buss til Ise, men bussen mellom Sarpsborg og Mysen stopper på Ise.


Skjeberg (tettsted).
Skjeberg (uttales "Skjebber" og lokalt ofte kalt Stasjonsbyen) er et tettsted i Sarpsborg kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger som en øy i det rike jordbruksområdet sør på Skjebergsletta, i et gammelt kommunikasjonsknutepunkt. Skjeberg ligger omtrent 12 kilometer sør for Sarpsborg sentrum, ca. 20 kilometer øst for Fredrikstad sentrum og 19 kilometer nordvest for Halden sentrum.
Skjeberg var også egen kommune fram til 1992, da den ble del av storkommunen Sarpsborg.
Historie.
a> symboliserte Raet, den store morenen fra istiden som går gjennom kommunen
Navnet Skjeberg kommer av "Skjalf", som betyr en flattrykt høyde. Dette er et eldgammelt bosetningsområde som tidlig ble isfritt, omkring 8000 f.Kr. I Skjeberg er det et felt med helleristninger på Solberg ved fylkesvei 110. I Skjeberg gjorde man i 1979 et sensasjonelt funn av et 111 cm lang, treskåret norrøn gud, datert til omkring 200 e.Kr. Skjeberggubben er et enestående funn og utgjør en gud i helfigur.
Skjeberg kirke er fra middelalderen, men er senere ombygd på 1700-tallet og restaurert i 1968 i denne stilen. Her var det også trefninger i 1814 i forbindelse med svenskenes framrykning, i tiden før inngåelsen av Mossekonvensjonen.
Skjeberg utviklet seg først til et tettsted i moderne forstand etter at Skjeberg stasjon ble opprettet i forbindelse med Smålensbanens åpning i 1879.
I tillegg til Skjeberg stasjon var det fire stoppesteder, Foss (km 116,24) opprettet 1916 nedlagt 26.05.1968, Guslund (km 120,16) opprettet 1913 nedlagt 26.05.1968, Torgauten (km 121,34) opprettet 1925 nedlagt 1936 og Øiestad (122,77) opprettet 1936 nedlagt 26.05.1974. Ved Øiestad ligger Jørstad/Høyli tunnel (km 122,72), med en lengde på 26 meter.
Tettstedet.
Tettstedet Skjeberg har lokalt gått under navnet «Stasjonsbyen». Selv om Skjeberg stasjon har vært nedlagt siden våren 1983, er navnet fremdeles i bruk (2010). En person fra Skjeberg (den gamle kommunen) kalles populært en «skjebring». Skjeberg har eget fotballag (Skjeberg SK), golfklubb, volleyballag, rideklubb, mm.
I nær tilknytning til Stasjonsbyen, ligger Høysand og Kvastebyen (kalles på folkemunne «Feriehjemmet»). Høysand har en populær badestrand, stor campingplass og en foreningseid båthavn. I Skjeberg ligger også Skjeberg Folkehøyskole.
Skjebergkilen har hytter og fritidseiendommer, og nærmere 3000 båtplasser. Skjeberg har også god tilknytting til Hvalerøyene, som er populære reisemål for skjebringer med båt.
Skjeberg har postnumrene 1746 og 1747, hvor skillet går langs jernbanen.
I 2009 åpnet Stasjonsbyens tredje matbutikk, Rema 1000. Kort tid etter ble driften ved Coop Prix lagt ned. Stasjonsbyen har i dag dermed to kolonialer: Joker og nevnte Rema 1000.
Maritimt liv.
Skjeberg er også kjent for de gode tresnekkemiljøene. Selv om det er en stor andel plastbåter med båtplass inne i Skjebergkilen, finnes det også en andel trebåter og trebåtentusiaster her.
Alderen på eierne varierer også mye, fra unge til gamle.
Skjebringer har også lange tradisjoner med å besøke inntilliggende skjærgårdskommune Hvaler, særlig øyene Singleøya, Nordre og Søndre Sandøy, Herføll og Skjærhaldenområdet.
Det er også mange som besøker nabolandet Sverige. Ikke langt unna ligger Strömstad, Kosterøyene, Hunnebostrand, Smögen og Grebbestad.
Det er også gode fiskemuligheter her, med stor sjanse for å få makrell, torsk, hvitting eller sjøørret, for å nevne noen. Det fiskes mye fra en brygge i Høysand, der det tidvis kommer inn store stimer.
Marinaer i Skjebergkilen.
I egen skjærgård, Skjebergkilen, finnes mange marinaer
Kiosken i Høysand.
Verdt å nevne er den velkjente og særegne, turkise kiosken plassert ved båthavna i Høysand. Siden slutten av 1970-tallet har det blitt servert is og mat fra denne vesle kiosken, drevet av kioskeierne Augusto og Henning Lange. Også tidligere var det kioskdrift her, men nevnte duo har gjort kiosken populær og kjent langt utenfor lokalsamfunnets grenser.


Skjønhaug.
Skjønhaug er et tettsted og administrasjonssenteret i Trøgstad kommune i Østfold. Stedet ligger langs riksvei 22 mellom Mysen og Lillestrøm. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
På Skjønhaug finnes det skoler, barnehager, butikker, aldershjem, kirke, bibliotek og kommunehuset for Trøgstad. Her ligger også Trøgstadhallen (flerbrukshall med en håndballbane), Trøgstad stadion (friidrett og fotball) og en go-kart-bane. Noen kilometer sør for tettstedet ligger Turnlåven, en låve som er bygd om til turnhall. Ved Trøgstad stadion er det også en kunstgressbane for fotball.
Historie.
Allerede på 1800-tallet var det klart at området rundt Trøgstad kirke var det naturlige sentrum i herredet. Flere faktorer talte for dette, for det første var kirken et samlingspunkt i seg selv, i tillegg var det det kommunikasjonsmessige knutepunktet for området; det var her veien fra Mysen nordover til Båstad krysset veien fra Askim og videre mot Høland.
I 1831 ble Trøgstad kornmagasin opprettet på stedet, og i 1837 kjøpte kommunen opp Skjønhaug gård, noe som betød at kommunale og andre virksomheter begynte å konsentrere seg her. I og med at Østre linje ble lagt utenom kommunen, ble det heller ikke skapt noen stasjonsby som utfordret dette bildet. Rundt 1900 begynte folk å bosette seg i større skala rundt Skjønhaug; landbruket trengte færre folk, og nærhet til kommunikasjon, landhandel, kirke og skoler ble viktigere kriterier for folk som skulle finne seg et sted å bo.
En større utbygging av stedet skjedde fra rundt 1920 til midten av 1930-tallet. Kommunen hadde kjøpt opp Lille Skramrud og lagt ut tomter for salg. I 1946 ble Skjønhaug for første gang regnet som et tettsted ved en folketelling med 322 regisrerte innbyggere. Fra rundt 1960-tallet og utover har stadig nye områder rundt Skjønhaug blitt regulert til boligformål.
Den 29. oktober 1967 gikk det et leirras i Nordby-feltet, et nyopprettet boligområde nord for Skjønhaug. I dette raset forsvant 12 hus i leirmassene, og 4 personer omkom.
Trøgstad fort var operativt som en del av Glommalinjen i årene 1918-1995. I dag er området åpent for publikum, og på dette området holder bl.a. Gammel-Teknisk Forening til. Ved Trøgstad kirke ligger Trøgstad Bygdemuseum, et av fylkets eldste bygdetun, etablert i 1928.


Heiås.
Heiås er et tettsted i Trøgstad kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 8 kilometer nord for kommunesenteret Skjønhaug.
Heiås-krysset (venstre) og Kirkebyåsen i Båstad.
Tettstedet kalles vanligvis Båstad, noe også kommuneadministrasjonen i Trøgstad bruker. Lokalt brukes navnet Heiås kun om området rundt veikrysset Båstadveien (riksvei 22) - Sentvetveien (fylkesvei 773).
I Båstad er det barneskole, barnehage, butikk, bensinstasjon, motell og campingplass. Idrettsanleggene i bygda omfatter en kunstisbane for skøyter, fotballbane (gress), lysløype (3 km), tennisbane og skytterbane. Båstad har status som turiststed, noe som betyr at butikkene om ønskelig kan holde søndagsåpent.
Båstad kirke er bygd i 1860.
Båstad innehar kulderekorden for Østfold fylke på -34,9 °C, satt den 9. februar 1966.


The Dark Side of the Moon.
"The Dark Side of the Moon" er et konseptalbum utgitt av Pink Floyd i 1973. Temaet for albumet er filosofiske spørsmål omkring emner som tid, penger, krig, psykiske lidelser og død.
Albumet er regnet av mange fans som bandets høydepunkt, i sterk konkurranse med et annet konseptalbum, "The Wall" fra 1979. Albumet er et av høydepunktene innen progressiv rock, med blant annet utstrakt bruk av samtidens nye sjanger elektronisk musikk, som for eksempel i låtene «Time», «Money» og «Us and Them». I denne sammenhengen var Pink Floyd nyskapende og et av de første bandene til å blande vanlige elementer fra rock med nye elementer fra elektronisk musikk som lydeffekter. Men det er nok det innovative i kombinasjon med albumets tekster og musikalske nyansene som gjør albumet til en bauta i rockehistorien.
"The Dark Side of the Moon" er det tredje mest solgte albumet i verden gjennom tidene. Siden albumet ble utgitt i 1973 er det blitt solgt over 45 millioner eksemplarer (2010, etter "Thriller" og "Back in Black"). Albumet oppdages stadig av nye lyttere, i 2003 ble 250 000 eksemplarer solgt, og platebransjen regnet med å selge omtrent 8000 eksemplarer i uken gjennom 2004. For å gi et bilde av albumets popularitet er det beregnet at 1 av 14 amerikanere under 50 år eier minst et eksemplar av "The Dark Side of the Moon".
Sporliste.
"The Dark Side of the Moon" ble opprinnelig utgitt som LP. I og med at den var et konseptalbum, er det ikke mellomrom mellom sangene. Av denne grunn kan det være vanskelig å avgjøre når de ulike låtene begynner og slutter. Nedenfor er låtavgrensningen på den første CD-utgivelsen. På den originale LP-en er den eneste pausen mellom «The Great Gig in the Sky» og «Money» – det var når lytteren måtte snu LP-en. På enkelte CD-versjoner ligger «Speak to Me» og «Breathe» på samme spor, men de blir listet og kreditert som to komposisjoner.
Myten om "The Dark Side of the Moon" og filmen "Wizard of Oz".
Når albumet blir spilt samtidig med filmen "The Wizard of Oz" mener noen at det oppstår en viss sammenheng mellom innholdet i musikken og handlingen i filmen. Et eksempel på dette er at starten av «Money» skjer samtidig som Dorothy i filmen går på den gule brosteinsveien, dette skjer også samtidig med at filmen går over fra svart/hvitt til farger. Et annet eksempel er at hjerteslagene i avslutningen av albumet kommer samtidig med at Dorothy hører etter Tinn-mannens hjerteslag. Pink Floyd framhever at effekten av "Dark Side of the Moon" og "The Wizard of Oz" er tilfeldig.
David Gilmour kommenterte effekten slik: "«Some guy with too much time on his hands had this idea with combining Wizard Of Oz with Dark Side of the Moon»". Det er neppe en hemmelig og kunstnerisk hyllest til filmen fra Pink Floyds side, tatt i betrakning at folk flest ikke hadde mulighet til å se "The Wizard of Oz" hjemme da videospilleren ikke var lansert for forbruksmarkedet. Slik ville de færreste kunne nyttiggjøre seg en eventuell bevisst synkronisering. I tillegg var det vanskelig å synkronisere filmen og musikken så lenge albumet bare fantes i LP-format og man var avhengig av å snu LP-en når «Money» skulle spilles. En eventuell synkronisering måtte da være avhengig av å stoppe filmen akkurat før filmen skifter til farger.
Synkronisering av filmen og albumet oppnås ved man starter musikken i det MGM-løven brøler for tredje gang i filmen.
Sitat.
«"It's very well-balanced and well-constructed, dynamically and musically, and I think the humanity of its approach is appealing. It's satisfying. I think also that it was the first album of that kind. People often quote S F Sorrow by The Pretty Things as being from a similar mould — they were both done in the same studio at about the same time — but I think it was probably the first completely cohesive album that was made. A concept album, mate! I always thought it would be hugely successful. I had the same feelings about The Wall. [...] But of course, Dark Side Of The Moon finished the Pink Floyd off once and for all. To be that successful is the aim of every group. And once you've cracked it, it's all over. In hindsight, I think the Pink Floyd was finished as long ago as that."»


Discovery (romferge).
"Discovery" (fartøybetegnelse: OV-103) er en amerikansk romferge tilhørende romfartsorganisasjonen NASA. Romfergen er oppkalt etter HMS «Discovery», et skip som James Cook benyttet på sin tredje oppdagelsesreise. "Discovery" var romfergen som transporterte romteleskopet Hubble ut i bane rundt jorden. "Discovery" er den eldste operative romfergen i NASAs flåte. Den ble fløyet for første gang 30. august 1984.


Elfenben.
a> og enkelte andre store pattedyr. Bildet viser bearbeidet elfenben fra elefant
Elfenben eller elfenbein er et naturlig materiale som består av tannben (en type dentin) og utgjør hovedbestanddelen av støttennene hos noen arter pattedyr. Elfenben kommer i all vesentlighet fra støttennene til elefanter, men også støttenner fra flodhester, hvalross, spermhval, narhval, spekkhugger og vortesvin kan benyttes.
Handel med elfenben.
Elfenben er svært verdifullt og kan sammenlignes med edelmetall og edelstener hva pris angår, selv om råvareprisen har vært svært varierende gjennom tiden. Bearbeidet elfenben koster mange ganger mer enn selve råvaren, som når den selges ut fra land i Afrika typisk ligger på ca. 35-100 amerikanske dollar per kilo (oktober 2006). Før råvaren når sitt endelige bestemmelsessted for bearbeidelse har imidlertid prisen blitt mangedoblet. Det mest verdifulle elfenbenet stammer fra støttennene til den afrikanske skogselefanten og er svakt rosafarget. Dette elfenbenet er hardere enn noe annet elfenben, men allikevel lett å bearbeide. Prisen på det illegale markedet er formidabel.
På 1960-tallet lå råvareprisen på mellom 3 og 10 amerikanske dollar per pund (450 g) for støttenner av asiatisk elefant. Selv om elefanter har vært jaktet for sitt elfenben gjennom flere hundre år, så var det først på 1970-tallet at etterspørselen virkelig eksploderte, noe som naturlig nok også gjorde elfenben mer attraktivt økonomisk. I 1975 var råvareprisen steget til 50 dollar pundet. I 1979 veide støttenner i snitt 10,1 kg, mens de i 1987 kun veide 4,9 kg. En klar indikasjon på at stadig yngre dyr måtte felles for å tilfredsstille etterspørselen.
Den store etterspørselen førte til at det fra januar 1986 ble innført en kvoteordning på handel med elfenben, og like forut for implementeringen ble det gitt et generelt amnesti for illegale råvarer. CITES skulle overvåke ordningen, men bare 16 av 35 afrikanske land ble med. På denne tiden utgjorde den ulovlige handelen med elfenben omkring 75-80% av den totale omsetningen av elfenben. Mange land fant også raskt ut at det var relativt enkelt å unngå CITES kontrollordning, som var basert på at elfenben ikke lenger skulle omsettes som råmateriale. Med det var nok å bearbeide råmaterialet i noen grad, og så eksportere det. Kvoteordningen førte til at prisen på elfenben i 1987 steg til 125 dollar pundet. I 1989 var prisen oppe i mer enn 159 dollar pundet (354 dollar per kilo).
I 1950 utgjorde handel med elfenben ca. 204 metriske tonn totalt. I 1960 var det kommet opp i 412 tonn, i 1970 564 tonn, og i 1980 966 tonn totalt. Hovedårsaken til økningen var større etterspørsel fra asiatiske land, som på denne tiden hadde stor økonomisk vekst.
Forbud mot handel med elfenben.
Den enorme handelen med elfenben førte til at dyrene som produserer det ble stadig færre, og innførsel og salg av elfenben er nå enten forbudt eller strengt regulert i mange land.
På CITES møtet i Lausanne i Sveits, i oktober 1989, var spørsmålet om man skulle inkludere afrikanske elefanter på CITES liste (Appendix I) over arter det er forbudt å drive handel med eller ikke. På den tiden hadde store elefantnasjoner som Kenya og Uganda i løpet av perioden 1973-1987 tapt omkring 85% av den naturlige bestanden av elefanter. Allikevel argumenterte flere land, blant annet Kenya, for en lempeligere ordning. Den årlige eksporten av legalt og illegalt elfenben fra Afrika kommet opp i 770 metriske tonn årlig, noe som tilsvarte 75 000 elefanter. Majoriteten av land stemte imidlertid for et totalt handelsforbud, som videre ble iverksatt fra den 18. januar 1990. Zimbabwe, Sør-Afrika, Botswana, Zambia og Malawi stemte i mot forslaget, sammen med Hongkong, som fra 1979-1987 var verdens største importør av ubehandlet elfenben. Samtidig var Japan den største importøren av elfenben totalt sett. Landet sto for omkring 38% av den totale verdenshandelen alene, mens Europa sto for ca. 18% og USA for ca. 12%. Forbudet ble siden re-evaluert under CITES konferansen i Kyoto, Japan, i 1992.
Både før og etter forbudet har krypskyttere fortsatt å jakte på elfenben, med den følge at bestanden av de berørte dyrene har blitt ytterligere redusert. Mange land har også et ønske om at forbudet i sin nåværende form opphører. Land som Zimbabwe og Sør-Afrika har fortsatt å hevde at slik handel er nødvendig, både av økonomiske og økologiske årsaker. I Sør-Afrika hevder blant annet lokale myndigheter at bestanden er i ferd med å blir større enn hva faunaen kan tåle.
I 2002 lempet De forente nasjoner delvis på forbudet mot elfenbelshandel ved å tillate noen få land å eksportere bestemte kvanta. Imidlertid viste en studie ved universitetet i Oxford at under én prosent av de 500 millioner amerikanske dollar elfenbenshandelen innbringer tilfaller afrikanere; det meste går til mellommenn og selgere. Handelsforbudet med elfenben er imidlertid omstridt i sin nåværende form.
I Russland produseres elfenben fra mammutlevninger som gjenfinnes i tundraen.


Nancy.
Nancy er en by og kommune i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine øst i Frankrike. Nancy er hovedstad i departementet. Byen har ca. innbyggere, men hvis man tar med hele det urbane området rundt er innbyggertallet mer enn.
Place Stanislas, Place de la Carrière og Place d'Alliance, som alle skriver seg fra hertug Stanisławs byplan fra 1752, ble oppført på UNESCOs liste over verdensarven i 1983. Den dansk-norske prinsesse Christine (1521–1590) er begravet i Nancys "Église des Cordeliers".


TNT (band).
TNT er et norsk hard rock/heavy metal-band som ble startet i Trondheim i 1982 av Dag Ingebrigtsen, Ronni Le Tekrø, Steinar Eikum og Morten «Diesel» Dahl.
TNT slapp sitt første album allerede samme året bandet ble stiftet (bandets eneste album med norske tekster) og fikk en hit med sangen «Harley-Davidson». I august 1983 kom Morty Black inn i stedet for Steinar Eikum på bass, og året etter ble amerikanske Tony Harnell TNTs ny frontmann. Bandet vant Spellemannprisen 1987 i klassen rock for albumet "Tell No Tales". I 1988 bestemte «Diesel» Dahl seg for å forlate bandet etter at det hadde vært en turbulent tid i bandet. «10 000 Lovers (In One)» er TNTs største hit.


Alshus.
Alshus er et tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Alshus ligger på Kråkerøy, omtrent syv kilometer sør for Fredrikstad.
Etymologi.
Navnet er satt sammen av mannsnavnet "Alf" og "hus".


Naurus historie.
Nauru er en øystat i Stillehavet med en omfattende historie. Øyas innfødte befolkning, nauruerne, er sannsynligvis etterkommere av polynesiske eller melanesiske oppdagelsesreisende fra Ny-Guinea som slo seg ned der. Nauru ble oppdaget av europeerne for drøyt 200 år siden og var i henholdsvis Storbritannias, Australias, Tysklands og Japans besittelse før den fikk sin uavhengighet i 1968. På grunn av utvinning av fosfat på 1970-tallet var Nauru det nest rikeste landet i verden regnet etter BNP per person, men i dag klassifiseres Nauru som et u-land.
Tidlig historie.
Opphavet til de innfødte nauruerne er ikke kjent med sikkerhet. De stammer sannsynligvis fra den siste malayo-stillehavsfolkevandringen (fra rundt 1200 f.Kr.), da polynesiske eller melanesiske seilere fra Ny-Guinea kan ha bosatt seg der. De første nauruerne var antakelig mikronesiske, som i det vestlige Stillehavet delvis er blandet med melanesiere.
Den britiske kapteinen John Fearn regnes som den første europeeren som oppdaget Nauru 8. november 1798, med hvalfangerskipet «Hunter». På grunn av dens beliggenhet kalte de den «Pleasant Island» ("Den behagelige øya"), et navn den beholdt i de neste nitti åra, da Storbritannia hadde besittelse av øya. På 1800-tallet var Nauru et beryktet piratreir.
På denne tiden var det tolv stammer i Nauru: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. Før 1888 var det ingen felles leder av alle stammene. I dag er stammene representert ved hver sin takk i den tolvtakkede stjerna i Naurus flagg. Dagens nauruere identifiserer seg ikke lenger med hvilken stamme de tilhører, men heller med hvilket distrikt de bor i. Stammen Iruwa kom opprinnelig fra Gilbertøyene, og er dermed ikke innfødt. Fra stammene Irutsi og Iwi finnes i dag ingen etterkommere; stammene døde antageligvis ut under Japans okkupering av Nauru, da nesten alle nauruere ble sendt til Truk. Det var tilfeldig at alle stammemedlemmene i disse to stammene døde.
Før første verdenskrig.
"Se også: Den nauriske stammekrigen"
Tysk anneksjonsseremoni i Nauru; Kong Auweyida forrest i midten
Auweyida og Eigamoiya sammen med innfødte nauruere
Den europeiske immigrasjonen, for det meste fra Storbritannia, begynte for fullt fra 1830, og var ikke uten konsekvenser for den nauriske befolkningen: Til da ukjente sykdommer som influensa ble mange naurueres død. I 1878 begynte også den nauriske stammekrigen, som skulle vare i ti år. Denne krigen minsket Naurus befolkning med en tredjedel.
Konflikten ble først stoppet da Tyskland overtok øya 16. april 1888, og den 2. oktober samme år, ble øya annektert til det tyske protektoratet Marshalløyene. Tyskland overtok øya, stort sett av strategiske grunner, for å styrke sin koloniale besittelse i Stillehavet. Den tyske kommisjonæren brukte høvdingen Auweyida og hans kone Eigamoiya som keiserens representanter på øya. Inntil 1920 tilhørte Nauru det tidligere Tysk Ny-Guinea.
I 1900 ble de enorme fosfatressursene på øya oppdaget. Det ble antatt at det befant seg rundt 42 millioner tonn der, en antagelse som trolig var en stor underdrivelse. Fosfat fra Nauru ble kalt «nauruit» fordi det hadde et spesielt utseende, samt at det inneholdt fluorin. I 1905 ble det dannet et tysk-britisk samarbeidsselskap, som fra 1906 kontrollerte fosfatutvinninga på øya. På grunn av dette kom fremmedarbeidere fra Kina og Gilbertøyene til Nauru.
I 1907 seilte de første skipene lastet med fosfat ut fra Nauru. "The Pacific Phosphate Company" anla et sykehus, kloakkanlegg, et kondenseringsanlegg for ferskvannsforsyning i tørketider, en sodavannfabrikk, så vel som ismaskiner og kjølekamre. Det ble også laget et kraftverk, så elektriske lys kunne tas i bruk. Innen 1913 hadde 46 skip seilt fra Nauru, lastet med til sammen 138 725 tonn fosfat.
Den protestantiske misjonsorganisasjonen i Boston sendte i 1899 den tysk-amerikanske misjonæren Philip Delaporte til Nauru; han hadde da vært misjonær på Gilbertøyene siden 1887. I 1908 ble en protestantisk misjonærstasjon startet på øya, og tysk ble skolespråket; i 1902 hadde Den katolske kirke startet en misjonærstasjon. Noe senere ble polygamiet erstattet med det kristne ekteskapet.
Under første verdenskrig.
Under første verdenskrig ble Nauru, som andre tyske kolonier i Stillehavet, overgitt uten kamp, og ble okkupert av australske tropper 4. august 1914. Fra 17. desember 1920 administrerte Australia på vegne av Storbritannia og Ny-Zealand Nauru som et mandatterritorium, og sikret seg rettighetene til utvinning av fosfatressursene til spottpris. I 1927 ble «høvdingerådet» dannet, den første nauriske politiske instans.
I 1919 ble angam-dagen kunngjort. Det ble bestemt at når den 1 500. nauruer ble født, skulle denne dagen være en nasjonal helligdag. 1 500 sies å være den nedre grense for et samfunns overlevelse. I 1932 kom den første angam-babyen.
Under andre verdenskrig.
I begynnelsen var ikke Nauru innblandet i andre verdenskrig. I slutten av desember 1940 angrep den tyske hjelpekrysseren «Komet» handelsskip ved øya, beskjøt fosfatanlegget og fosfatminene ble lammet i en tid. 8. desember 1941 kom meldingen om det japanske angrepet på Pearl Harbour. Den følgende uka ble telegramstasjonen på øya bombardert av et japansk fly. På Nauru kunne man høre at japanerne avanserte raskere mot øya enn forventet, fordi de hadde okkupert de nærliggende Gilbertøyene. Mange utenlandske innbyggere begynte å føle seg usikre.
Det britiske fosfatselskapet bestemte seg for at det beste ville være å evakuere øya. Det franske kampskipet «Le Triomphant» seilte fra de nye Hebrider til Nauru, og tok 61 europeere, 391 kinesere og 49 medlemmer av den militære garnisonen ombord. De siste 191 europeerne ble igjen på Nauru og håpet på å bli evakuert på samme måte, noe som imidlertid ikke skjedde.
26. august 1942 kom 300 soldater fra det japanske riket som var alliert med Tyskland, Italia o.a. til Nauru, noe som var uventet på dette tidspunktet. De tok umiddelbart de resterende europeerne som fanger. De rundt 1 850 innfødte nauruerne ble befalt å skaffe japanerne mat. Et antall forsvarskanoner ble satt opp langs kysten, i tillegg til mange skjul langs kysten og på strategiske punkter i innlandet. Det ble også satt opp et underjordisk sykehus.
Senere begynte rundt 1 500 japanske og koreanske arbeidere å etablere en flyplass, med assistanse fra 300 nauruere og kiribatiere. Flyplassen ble ferdig i januar 1943, og er den dag i dag Nauru internasjonale flyplass.
Samtidig som japanske eksperter prøvde å få i gang fosfatproduksjonen igjen, bombarderte amerikanske fly Nauru 25. mars 1943, og 15 japanske fly ble ødelagt, samt at rullebanen ble skadet. En konsekvens av dette ble at japanerne henrettet fem britiske fanger. Forsøket på å gjenopprette fosfatproduksjonen mislyktes, og Nauru forble kun et strategisk viktig sted for japanerne. De amerikanske flyraidene forårsaket en avbrytelse av matforsyningene til øya, noe som gjorde at den japanske kommandøren bestemte seg for å sende 1 200 nauruere og to misjonærer (blant dem alsasiske Alois Kayser) til arbeidsleirer på Truk og andre øyer i Karolinene.
Forholdene på Nauru var dårlige. Den stadige torpederingen av forsyningsskip og uavbrutte luftraid gjorde at menneskene på øya måtte overleve på det de kunne lage sjøl. Mot slutten av krigen var rundt 300 japanere utsultede, og mange grep til kannibalisme for å overleve. Den japanske overgivelsen av Nauru kom 13. september 1945 ombord på det australske krigsskipet HMAS «Dimantina». 3 745 japanere og koreanere dro tilbake til sine hjemland, men noen ble stilt for krigsrett på grunn av henrettelse av europeiske og nauriske fanger. I januar 1946 kom de overlevende nauruerne, kun 737 i tallet, tilbake fra arbeidsleirene på Truk. Der hadde over en tredel dødd av underernæring og bakteriesykdommer. Denne store nedgangen i Naurus befolkning gjorde en ny angam-dag mulig i 1949.
Velstandsperiode.
Etter andre verdenskrig gikk Nauru igjen til Australia. I 1947 ble øya et vergemandat kontrollert av Australia, Storbritannia og Ny-Zealand. 18. desember 1951 fikk øya indre selvstyre, og i 1956 ble den øverste høvdingen, Timothy Detudamo, regjeringsformann. Etter at Raymond Gadabu fra 1953 til 1955 hadde hatt dette vervet, tok Hammer DeRoburt over, og han jobbet hardt for selvstendighet. Allerede i 1966 var fosfatindustriens ødeleggelse på øya tydelig, og Australia tilbød seg å gi en øy tilhørende Queensland til nauruerne i bytte mot Nauru, men nauruerne ville heller bli på Nauru og få selvstendighet. Etter en folkeavstemning erklærte Nauru i 1967 sin selvstendighet, som avsluttet det australske vergemandatet over øya. 31. januar 1968 ble Nauru politisk selvstendig, og ble anerkjent av Australia og FN som en republikk; første president ble Hammer DeRoburt. DeRoburt forble president til 1976, da Bernard Dowiyogo tok over. Dowiyogo ble internasjonalt bemerket takket være sin kritikk av Frankrikes testsprengninger av atomvåpen i Stillehavet.
Nauru profitterte først på fosfatutvinninga etter 1970, da Nauru Phosphate Corporation ble etablert og tok over for det britiske fosfatselskapet. Med hjelp av fosfatinntektene ble infrastrukturen oppgradert til vestlig standard, med en hovedvei som går rundt hele øya, samt en vei fra Buada til og rundt Buada-lagunen, pluss to australske kraftverk i Aiwo. Nauru ble det nest rikeste landet i verden (regnet etter BNP per person), nest etter Saudi-Arabia.
Med gravemaskiner ble fosfat daglig gravd opp fra jorda, og transportert til skip ankret opp utenfor korallrevene i Aiwo via en smalsporbane. Årlig ble rundt 2 millioner tonn utvunnet. Restene etter utvinningen er i dag kun et ubeboelig månelandskap av korallstein. Kun en beboelig kyststripe på 150–300 meter står igjen. Det australske samveldet opprettholdt sitt tilbud om ei øy utafor Queensland, men regjeringen nektet, fordi de var redde for at uavhengigheten ville gå dukken viss de tok imot tilbudet.
Nauru saksøkte Australia på grunn av deres fosfatutvinning på øya fra før Naurus selvstendighet. 9. august 1993 fikk Nauru 107 000 000 dollar fra Australia til et restaureringsprogram for øya. Dette programmet inneholdt blant annet rehabilitering av områder der fosfat hadde blitt utgravd, der kun koralltakker sto igjen, men på grunn av det store arealet det gjaldt ble dette prosjektet gitt opp, og pengene brukt på videre modernisering av infrastrukturen. Som en følge av denne gaven, valgte Nauru å ikke videre forfølge saken mot Australia.
9. oktober 1997 inngikk regjeringa en kontrakt med Det internasjonale diabetesinstituttet om et langvarig forskningsprosjekt (30 % av alle nauruere har diabetes). Kontrakten innebærer at nauruere gjør seg tilgjengelige for genetiske undersøkelser i 20 år, og at staten deltar i finansieringa av prosjektet. 1. mai 1999 ble Nauru fullt medlem i Samveldet, og 14. september samme år ble det medlem av FN.
Korrupsjon og finanskrise.
På 1990-tallet hadde Nauru utviklet seg til å bli et skatteparadis for utenlandske firmaer. I januar 2000 blokkerte Den tyske bank, som har verdensomspennende bankaktiviteter, alle dollartransaksjoner til Bank of Nauru, og G8 vurderte å innføre sanksjoner mot landet på grunn av hvitvasking av penger av den russiske mafiaen og søramerikanske narkoligaer. I en årlig amerikansk rapport utgitt i mars 2000 ble det avslørt at den russiske mafiaens favoritthvitvaskingssted var Nauru. Ifølge Den russiske sentralbanks tall hadde rundt 80 milliarder amerikanske dollar gått gjennom Naurus bank, for det meste til postboksfirmaer. Det var ingen kontroll av penger som gikk inn og ut av banken, og Amerikas forente stater krevde derfor at en anti-hvitvaskingslov skulle inntre i øynasjonen. Etter press fra FN fikk Nauru en slik lov. 19. april 2002 utga OECD en ny svartliste av stater med dårlige skattevaner, og Nauru sto på denne fram til mai 2004. Nauru er imidlertid fortsatt på FATFs lister over ikke samarbeidsvillige land når det gjelder hvitvasking. I et forsøk på få landet strøket fra lista, ble det i september 2004 innført ytterligere lover mot hvitvasking
Siden DeRoburts død har den politiske situasjonen i Nauru vært meget ustabil. Mange mistillitsforslag som har ført til at landet ofte har skiftet president, samt meget varierte meninger innad i parlamentet om hvordan Naurus store rikdom skulle brukes, førte til at den finansielle situasjonen kom ut av kontroll. Den ble heller ikke bedre av at det ble slutt på fosfatressursene. Mellom 1999 og 2003 var det en rekke mistillitsforslag som førte til at René Harris og Bernard Dowiyogo var president annenhver gang. Dowiyogo var president da han 10. mars 2003 døde av diabetes på et sykehus i Washington D.C.. Hans etterfølger, Derog Gioura fikk et hjerteinfarkt, og ga umiddelbart ifra seg embetet. Ludwig Scotty ble valgt 29. mai 2003, og det virket som om den politiske situasjonen igjen kunne stabilisere seg. Det kom imidlertid enda et mistillitsforslag i august 2003, og Harris ble igjen president. 22. juni 2004 ble Scotty på ny president, da Harris ble avsatt ved enda et mistillitsforslag.
I 2001 ble Nauru Detention Centre oppsatt under Harris' regjering. Her holdes afghanske flyktninger fra båten «Tampa» for Australias regjering, som betaler Nauru godt for at de holder dem der. Det ble imidlertid sterke protester mot denne flyktningleiren i 2003, og "Bush Lodge", presidentboligen, ble brent ned til grunnen. 23. april 2004 var det demonstrasjoner på flyplassen da Harris skulle fly til Kina for å forhandle. Blant disse demonstrantene var parlamentsmedlemmer fra opposisjonspartiet Naoero Amo, og disse fikk 14 års fengsel for opprør. Disse straffene ble opphevet da Scotty ble valgt til president. I mai 2004 startet noen australske menneskerettsaktivister Flotilla of Hope, et seilas av to australske båter fra Sydney til Nauru, i en fredelig protest mot flyktningleiren på Nauru.
Den nye regjeringa under Scotty har nå et dilemma: Den satt som mål å få leiren stengt ned, men Harris advarte mot dette, fordi leiren for tiden utgjør hele Naurus inntekt, og om de la den ned ville staten gå konkurs. Det ble problemer med et statsbudsjett, og i juni 2004 ble tre australske eksperter sendt til Nauru for å støtte regjeringen med et nytt statsbudsjett.
Nylige hendelser.
I august 2004 ble en australsk studie utgitt, som konkluderte i at Nauru har to valg: Enten å bli et land av «fattige og sykdomsplagede tiggere, eller bestemme seg for å leve et sunt og beskjedent liv». Dette skal tolkes slik at alternativet med fattige og sykdomsplagede tiggere er om Nauru forblir en selvstendig republikk, mens alternativet med et sunt og beskjedent liv er om Nauru oppgir sin selvstendighet og blir underlagt nærliggende land som Australia, Ny-Zealand eller Fiji. Studieforfatteren Helen Hughes sier at dramatiske forandringer må til for å snu den økonomiske nedgangen og gjenopprette den politiske stabiliteten. Nabolandene i Pacific Islands Forum har sagt seg villige til å hjelpe Nauru i landets hittil største krise.
1. oktober 2004 erklærte president Scotty nasjonal unntakstilstand grunnet økonomisk krise, og oppløste samtidig parlamentet; valget ble satt til følgende 23. oktober. Scotty og hans liberal-reformatistiske følge vant valget, og fikk en historisk majoritet på 16 mot 2. Nauru er nå på god vei til å overkomme de politiske krisene, og kan følgelig konsentrere seg på de økonomiske problemene.
Ved slutten av januar 2005 annonserte den australske vitenskapsministeren Brendan Nelson at Australia ville lagre sitt radioaktive avfall utafor landets grenser, og Nauru ble sett som et meget egnet sted for dette. 15. juni 2005 ble Nauru med i Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC), muligens lokket av Japan, en stor hvalfangstnasjon. Det antas at Japan ville ha Nauru til å støtte dem i en sak om kommersiell hvalfangst i et møte som fant sted 20. juni 2005 i Ulsan, Sør-Korea. Naurus inntog i IWC ble ansett som kontroversielt i Australia, og den australske regjeringa truet med diplomatiske konsekvenser. Den nauriske IWC-utsendingen Marcus Stephen avslo imidlertid de australske klagene.


Øyenkilen.
Øyenkilen er tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 11 kilometer sørvest for Fredrikstad by og litt nord for Strømtangen fyr.


Slevik.
Slevik er et tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 11 kilometer vest for Fredrikstad by.
Etymologi.
Navnet "Slevik" er satt sammen av ordene "slede" (et slags fiskeredskap) og "vik".


Engelsviken.
Engelsviken (av navnet "Ingjald" og "vik") er et tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Engelsviken har en flott skjærgård, og er kjent for sitt fiskemotak og Restauranten Engelsviken.
Tettstedet Engelsviken er et gammelt lokalsamfunn bygget opp rundt fiskeindustien. Engelsviken er en av de få små havnene som fortsatt har drift, med Engelsviken slipp, Engelsviken brygge (Fiskerestaurant) og andre. Det er et populært område, og de siste årene har det vært stor utbygging av nye boliger.
Om sommeren øker antallet beboere kraftig i Engelsviken da det er mange hytter i området. Den flotte stranda på Solviken er godt besøkt hele sommeren. Solviken Camping, som er delt i to, har også fullt belegg hele sommeren.
Engelsviken har også fått personfergeforbindelse til Tønsberg og Torp flyplass. De siste årene har Engelsviken i tillegg til restauranten og fiskebutikken også fått nærbutikk (Joker Engelsviken) og frisør.


Lervik.
Lervik er et tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 14 kilometer nordvest for Fredrikstad sentrum.
I forrige århundre besto Lerviks befolkning stort sett av bønder og fiskere, mange av de beste hvalskytterne kom fra Lervik og flere har relasjoner til Sør-Afrika gjennom hvalfangst. I dag fremstår Lervik som en forstad til Fredrikstad, og et hytte og badeparadis.
Etymologi.
Navnet "Lervik" er satt sammen av ordene "leir" (leire) og "vik". Andre steder med samme språklige navneopphav er Lerwick på Shetland, Leirvík på Færøyene, og Leirvik i Hordaland m.fl.


Saltnes.
Saltnes er et sted i Råde kommune i Østfold. En liten del ligger også i Fredrikstad kommune (0,15 km²). Saltnes har i de siste ti årene blitt mer og mer populært å bo i. Befolkningen har økt kraftig siden 1955, da innbyggertallet lå på ca. 50–100. I dag er innbyggertallet ca 3400. Den mest populære badestranden er på Saltholmen, som har mange synlige tegn fra istiden. Tettstedet har én kommunal barnehage og barneskole.
Beliggenhet.
Saltnesområdet er markert i rødt
Saltnes ligger ved Krogstadfjorden – en arm av Oslofjorden – og lå tidligere (for flere hundre år siden) i Onsøy, da Krogstadfjorden var forbundet med Glommas vestre løp.
Historie.
Saltnes har fått navnet sitt fra saltutvinningene som foregikk på Saltholmen for flere hundre år siden. Saltutvinninga utviklet seg senere til fiskeri og i dag står det rundt ti fiskebuer på holmen. Disse buene blir nå brukt som sommerhus.
I hvalfangsttida for omtrent hundre år siden utvandret det mange fra Saltnesområdet. Noen ble igjen, og noen ble forelsket, giftet seg og tok med sine nye hustruer tilbake igjen. Det står igjen mange hus som er fra hvalfangsstida, som også står i "Hvalfangerveien". Disse husene er store og praktfulle, noe som kan si litt om hvor godt betalt det var med hvalfangst.
Kultur.
Hvert år på den første lørdagen i juni arrangeres det et marked i sentrum av tettstedet (Bjørkå). Dette markedet holdes utenfor Saltinn (eller kiosken i Saltnes).
Saltnes har også sin egen BMX-klubb der de har en egen bane.
St. Hansaftenarrangeres av hvert år. Hit kommer mellom 2000-4000 mennesker veien for å feire på Saltholmen.
Julegrantenning utenfor Saltinn kiosken skjer 1.adventsdag hvert år. Dette er arrangert av Kiwanis, hvor Saltnesmusikken er med på å skape en god førjulstemning.


Karlshus.
Karlshus er et tettsted og administrasjonssenteret i Råde kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Karlshus ligger på sørsiden av Vansjø langs E6, omtrent 4,5 kilometer sørøst for Ryggebyen.


Larkollen.
Larkollen er et tettsted i Rygge kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Larkollen ligger ved Oslofjorden, sørvest i Rygge kommune omtrent 14,5 kilometer sørvest for Ryggebyen.
Til Larkollen hører også øyene Kollen og Eldøya. Øya Store Sletter regnes også å tilhøre til Larkollen selv om den, sammen med sine to søsterøyer Midtre og Søndre Sletter, ligger i Råde kommune. Eldøya preges av en særegen fauna og et rikt fugle- og dyreliv, og store deler av øya er naturreservat. Kollen, Eldøya, Sletterøyene og øya Danmark i Kurefjorden utgjør tilsammen Eldøya - Sletter Verneområde. Deler av plantelivet på øyene er fredet, og det er restriksjoner knyttet til bruk av områdene. Eldøya og Kollen har betydelig forekomster av flått.
Stedet.
Larkollen var tidligere et lite ladested, som også på 1700- og først på 1800-tallet spilte en rolle i miltære sammenhenger på grunn av gunstig strategisk beliggenhet. Tidligere lå kystfortet Fredriksodde ved Larkollsundet, men dette er forlengst revet. Etter 1. verdenskrig ble det imidlertid reist en monumental sommervilla over ruinene som ennå er markert synlige. Fortet ble anlagt i 1711, men kom aldri i kamp.
I våre dager er Forsvaret representert ved dypvannskaia ved innløpet til Larkollsundet, der tankskip losser drivstoff til Rygge flystasjon.
Opphavet til stedsnavnet er uviss. Teoriene er mange, men navnet kan ha sitt utspring fra øya Kollen som ligger rett vest for Larkollen. Allerede på 1600-tallet dukket navnet opp på forskjellige sjøkart. Førsteleddet i navnet kan ha sammenheng med verbet å lade (=laste).
På slutten av 1800-tallet begynte byfolk å feriere i Larkollen. Forretningsmannen Anthon B. Nilsen (1855-1936)fra Fredrikstad regnes som en av de aller første. Han bygget sommervillaen "Pusterum", og her skrev han med årene flere av bøkene som han utga under pseudonymet Elias Kræmmer.
I sommerhalvåret gjør feriegjester og tilreisende at innbyggertallet mer enn dobles. Generelt opplever bygden at innbyggertallet er økende, og også Larkollen er nå sterkt preget av fortetning av helårsboliger. Mange av de nye husene er godt tilpasset det tradisjonelle bygningsmiljøet i Larkollen. De mange steingjerdene som flankerer store deler av fylkesvei 119 gjennom tettstedet, og ikke minst mange av side- og stikkveiene, bidrar sterkt til å understreke Larkollens lune særpreg.
Sport og fritid.
Larkollen IL ble stiftet i 1937, og idrettslaget har banen Park Lane. Larkollen IL har et bordtennislag som spiller i 2.divisjon og et innebandylag. I tillegg har Larkollen IL avdelinger for barneidrett, fotball, håndball, jolle, klatring og mosjonstrim.
Larkollen Seilforening ble stiftet i 2010, og holder til i Rørvik. Foreningen lærer barn, ungdommer og voksne å seile. Den har Optimist-joller, RS Terra og 2 kroner.
Larkolluka er et årlig arrangement i bygda med aktivitetstilbud for hele familien. Blant de tradisjonelle aktivitetene finnes blant annet sommershow, krabbefiskekonkurranse, olabilløp (også kalt Larkollen Grand Prix), bryggedans og fiskekonkurranse.
Næringsliv.
Stedet hadde tidligere to hoteller (Røeds Hotell fra 1899 og Støtvig Hotell fra 1900), begge er nå revet, men et nytt Støtvig hotell er under bygging i 2012. På Larkollen finnes en dagligvareforretning med post, Losen Kafé og Møtested samt frisørsalong. Syd for selve tettstedet Larkollen ligger NAF Larkollen Camping, som er Norges tredje største campingplass. Campingplassen er kjen fra NRKs serie "Campingliv".
Av næringsveier i og nær Larkollen er jordbruket fremtredende. Tidligere gikk også en relativt stor fiskeflåte ut fra Rørvik båthavn, men denne aktiviteten har siden 1980-tallet gått betydelig tilbake.
Omtale i media.
En barnebok er skrevet på engelsk av Astrid Karlsen Scott som heter "Little House on the Fjord", som er selvbiografisk og handler om en ni-åring og hennes families opphold ett år på Larkollen 1945-46. Boken ble utgitt i USA i 2004.
"Larkollboken", skrevet av Knut A. Nilsen ble utgitt av Moss Avis 1981, i forbindelse med Larkollen Vels 50 års jubileum. Rikt illustrert lokalhistorie.


Thunder Horse.
Thunder Horse er verdens største halvt nedsenkbare og forankrede oljeplattform, eid av BP (75%) og ExxonMobil (25%), operert av BP, som befinner seg i Mexico-gulfen, ca. 150 km sydøst for New Orleans.
Prøveboring på feltet startet i 2002.
I juli 2005 ble plattformen evakuert p.g.a. orkanen Dennis. Da orkanen hadde passert, viste det seg at plattformen var alvorlig skadet og hadde slagside. Skadene ble i ettertid vurdert til omlag 100 millioner dollar. Det var ingen personskader ved hendelsen.
Senere ble plattformen også rammet av orkanen Katrina, men ble ikke vesentlig skadet av denne.
Årsaker til slagsiden.
Fredag 8. juli 2005 ble personell evakuert på grunn av den varslede orkanen Dennis. Ifølge
overvåkingssystemet ombord, begynte vann å strømme kort tid etter at alt personell var evakuert. Etter ca seks timer krenget den ca 16 grader til babord side. Da krengningen ble oppdaget mandag 11. juli 2005 var den på ca 20 grader. Siden plattformen allerede krenget 16 grader før passeringen av orkanen Dennis, kan bølger i orkanen ha bidratt til innstrømningen av sjøvann.
De fire hydrauliske kraftenhetene (HPUer) som styrer ballastkontrollventilene ble isolert som en del av evakueringsprosessen. HPUene er produsert av det norske selskapet Danfoss Marine Systems. Prosessen med å isolere HPUer var basert på erfaring fra tidligere oppdrag. BP hadde ikke en formell skriftlig prosedyre spesifikt for isolasjon av HPUene. Kort tid etter at isolering av alle fire HPUene var gjennomført (umiddelbart før evakuering), fikk en betydelig antall alarmer som indikerte flere utilsiktede ventilbevegelser. Innspilte data indikerer at over 80 ballast- og lensepumpeventiler opplevde bevegelser.
Den 7. august 2005 ble en test gjennomført på to av de fire HPUene å gjenskape den isolerte tilstand de ble etterlatt i før evakuering. Dette viser at isolasjonen ikke ble effektiv, og at HPUene fremdeles var i stand til å gi tilstrekkelig hydraulisk kraft til å forårsake at 80 lensepumpe- og ballastventiler åpnet gradvis fra sin opprinnelig lukkede stilling. BP gjennomførte ikke en risiko- og operabilitetsanalyse (HAZOP) av dette systemet i løpet av designfasen. BP uttalte at hvis de hadde foretatt en slik gjennomgang, ville de sannsynligvis ikke ha sett på dette scenariet fordi systemet ble kjøpt fra produsenten som et komplett system. BP hadde ikke konferert med produsenten for å identifisere farer skapt av feil drift av systemet.
Vannets bevegelser skjedde fra en rekke ballasttanker, de viktigste fra styrbord framre søyle, inn i andre tanker og områder i ulike deler av skroget. De to søyleballasttankene, som var fulle av vann umiddelbart før evakuering, ble funnet å være tomme da en gikk ombord igjen. Høyden på søyletanken er ca 40 meter over kjølen. Denne høyden ga tilstrekkelig hydrostatisk trykk til å føre vannet gjennom delvis åpnete ventiler. Tre tilbakeslagsventiler i rørsystemet ble funnet å være installert i feil posisjon, og en tilbakeslagsventil ble funnet å være ubrukelige. Det var videre en rekke feil ved kabelgjennomganger i skott som ble oppdaget senere. Kabelgjennomgangene er åpninger i vanntette skott der kablene for elektrisk kraft og instrumentsignalene passerer. I hovedsak er det støpte blokker av plast som tetter rundt hver kabel. Lekkasjene oppstod i områder fylt med tomme blokker. Kabelføringene var også feil installert for de konfigurasjoner de ble brukt til. Kabelgjennomføringene ble produsert av MCT Brattberg i Sverige.
Det er beregnet at om lag 15.000 tonn sjøvann kom inn i skroget under hendelsen. Inspeksjon av skroget, både over og under vannlinjen, har ikke avdekket noen brudd eller hull. I tillegg har inspeksjon og testing av alle gjennomføringer i skroget under normale vannlinjen (instrumentporter, sjøkister, med mer) ikke avdekket bevis for en lekkasje. Ballastsystemet skulle være utstyrt med ekstern overvåking og mulighetene til styring av ballastkontrollsystemet før plattformen ble tatt i bruk. Men dette utstyret var ikke i drift da plattformen forlot verftet, heller ikke var det operasjonelt ved evakueringen for orkanen Dennis.
Anbefalinger etter hendelsen.
1. Gjennomføre inspeksjoner av gjennomføringene for å sikre riktig installasjon.
2. Gjennomføre inspeksjon eller kartlegging av alle skottgjennomføringer å sikre riktig isolasjon.
3. Foreta inspeksjon eller kartlegging av alle potensielle innstrømningspunkter i vær- og vanntette barrierer.
4. Gjennomføre en HAZOP-vurdering av hydrauliske systemer, lensepumper og ballastsystemer for forsvarlig drift og isolasjon. Denne gjennomgangen bør inkludere en gjennomgang av evakueringsrutiner for å isolere alle systemer, og en verifisert test av evakueringsrutinene.
5. Kreve fjernovervåkning og fjernstyring av ballastkontrollsystem før plattformen forlater verftet.
6. Kreve beredskapsplaner for kritiske operasjoner, som storm-beredskap under installasjonsperioden av nye plattformer.
Referanse.
UNITED STATES DEPARTMENT OF THE INTERIOR, MINERALS MANAGEMENT SERVICE, GULF OF MEXICO REGION, ACCIDENT INVESTIGATION REPORT av 28. juli 2010.


Svinndal.
Svinndal er et tettsted i Våler kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
Svinndal utgjør en del av idrettslaget i Våler som heter Vansjø/Svinndal. Fotballagene spiller sine hjemmekamper på Svinndal Stadion, som ligger rett ved siden av Svinndal barneskole midt i Svinndal sentrum.
I Svinndal ligger Svinndal kirke.


Tomter.
Tomter er et tettsted i Hobøl kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 40 kilometer sør for Oslo, og ca. 15 kilometer nordvest for Askim sentrum. Tomter er et av tre tettsteder i Hobøl kommune, de to andre er Knapstad og Ringvoll.
Tilgjengelighet.
Tomter stasjon har jernbanetilknytning med byene Oslo, Ski, Askim og Mysen, som er en del av Østfoldbanens østre linje. Det går ett tog i timen begge veier på hverdagene og annenhver time i helgene, samt to tog i rushtiden. Hvert år blir bommen til jernbaneovergangen kjørt i filler. Her krysser Fylkesvei 120, nemlig hovedveien gjennom Tomter, som strekker seg i en nord-sør-trasé gjennom sentrum. Mellom Svikebøl og Brekke mølle er Tomter det eneste strekket hvor veien ikke går langs med Hobølelva. Nord i sentrum er det ett t-kryss med fylkesvei 205 til Ski og Kråkstad. 500 meter sør for tettstedet finnes Fylkesvei 207 som går til Knapstad og Europavei 18 (E18). Det går svært få busser gjennom Tomter dersom man ser bort i fra skolebussene.
Innhold.
Tettstedet har 1 stk dagligvarebutikker, pub, kiosk, museum, bibliotek, pizzabakeri og frisør. Her finnes også Tomter idrettsplass med to fotballbaner (kunstgress og gress), idrettshus og Granskollen skianlegg med 8 hoppbakker. Anlegget eies av Hobøl og Tomter idrettslag.
Arrangement.
Tomterdagene er etterhvert blitt et populært årlig arrangement på Tomter.


Briançon.
Briançon er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør-øst i Frankrike. Briançon er underprefektur i departementet. Byen ligger på meter, og er med det den høyeste i Europa.
Severdigheter.
Byens festning ble bygd av den fransk militæringeniøren Vauban, på 1600-tallet for å beskytte regionen mot Østerrike, og inngår i verdensarvminnet Vaubans festninger.
Byen ligger i nærheten av Ecrins nasjonalpark, en av Frankrikes ni nasjonalparker.


Bela Lugosi.
Béla Ferenc Dezső Blaskó (født 20. oktober 1882, død 16. august 1956), best kjent under navnet Bela Lugosi, var en ungarsk-amerikansk filmskuespiller. Han spilte i mer enn 100 filmer iløpet av sin karriere, han er spesielt kjent for sine skrekkfilmer. Han ble kjent for sine tolkninger av Bram Stokers Dracula.
Han ble født i Lugos i Transilvania i Østerrike-Ungarn (nåværende Lugoj i Romania) som den yngste sønnen av en bankier. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den østerriksk-ungarske hæren som løytnant. Etter første verdenskrig forlot han Ungarn som følge av undertrykking etter at han prøvde å organisere en fagbevegelse for skuespillere. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Lugosi døde 16.August, 1956. Han ble begravd i et Dracula-kostyme. På denne tiden var han i så
dårlig form at Frank Sinatra betalte begravelsen hans. Han ble spilt av Martin Landau i filmen Ed Wood.
Eksterne lenker.
Lugosi, Bela
Lugosi, Bela
Lugosi, Bela
Lugosi, Bela
Lugosi, Bela
Lugosi, Bela


Lugoj.
Lugoj (ungarsk: Lugos, tysk: Lugosch) er en by i Timiș fylke i Transilvania i Romania. Den ligger på begge sidene av elven Timiș som deler byen inn i et tysk kvarter på vestbredden og et rumensk på østbredden.
Tidligere var Lugoj sterkt befestet og en viktig by i regionen.


Gérardmer.
Gérardmer er en by og kommune i departementet Vosges i regionen Lorraine øst i Frankrike. Byen ligger 670 moh..


Vestby (tettsted).
Vestby er et tettsted og administrasjonssenteret i Vestby kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent ni kilometer sør for tettstedet Ås og 13 kilometer sørøst for Drøbak.


Elvestad.
Elvestad er et kjent norsk trafikknutepunkt i Hobøl kommune i Østfold. Det er der Riksvei 120 og E18 krysser hverandre.
Hobøl er en av 10 kommuner som pga sin beliggenhet innover i landet kan sies å tilhøre det geografiske avgrensede området Indre Østfold, mens de mer kystnære områdene av Østfold (Moss – Fredrikstad – Sarpsborg – Halden osv) går under benevnelsene Ytre Østfold og Nedre Glomma-regionen (spesielt områdene rundt Fredrikstad – Sarpsborg – Halden)
Elvestad er også kommunesenteret i Hobøl kommune, da herredshuset ligger ved krysset E18 / Riksvei 120. Dette preger tydelig stedet bygningsmessig.
Noen kaller Elvestad et tettsted, men det er muligens å dra begrepet «tettsted» litt langt. Elvestad er et geografisk avgrenset område rundt selve veikrysset (i realiteten et «søkk» eller en «dal» som er maks et par kilometer bredt). Stedet har antagelig fått dette navnet mye pga Hobølelva, som et stykke følger Riksvei 120 og sammen med denne krysser E18 ved Elvestadkrysset.


Mulhouse.
Mulhouse ("Mülhausen" på tysk, "Milhüsa" på elsassisk) er en by og kommune i det østre Frankrike. Det er den største byen i Haut-Rhin og den nest største i Alsace etter Strasbourg. Byen har et areal på 22,18 km², og har cirka 110 359 innbyggere (1999). Mulhouse er en typisk industriby hvor blant annet Peugeot er etablert. Peugeot er den største arbeidsgiveren i Alsace.
Arsene Wenger spilte tidligere på byens fotballlag
Se også.
Kommuner i departementet Haut-Rhin


Sasanide-dynastiet.
Sasanide-dynastiet var navnet som ble gitt til kongene i Persia under det andre persiske imperiet, fra 224 inntil 651, da den siste sasanide-sjahen, Yazdegird III, tapte en 14-årig kamp for å drive ut umajjad-kalifatet, det første av de islamske imperiene.
Imperiet.
Sasanide-epoken startet for fullt i 228, da sjahen Ardashir I ødela det parthiske imperiet som hadde hatt kontrollen over regionen i århundrer. Han og hans etterfølgere skapte et enormt imperium, basert i Firouzabad, Fars, som inkluderte landene til de gamle akamenidenes persiske imperium øst for Eufrat. Sasanidene ønsket å gjenskape storheten til det antikke Iran og gjorde krav på å persifisere landet. De gjorde zoroastrisme til statsreligion og gjorde krav på i inskripsjoner å ha forfulgt andre trossystem (selv om disse kravene ikke bekreftes i innfødte jødiske og kristne kilder fra den tiden). Det var sjahens lenge etterlengtede mål å gjenforene hele akamenidenes territorium som brakte den i stadige kriger mot Romerriket og det Byzantiske riket.
Ardashirs sønn Shapor I (241–272) fortsatte denne ekspansjonen, erobret Bactria og Kushan, mens han ledet flere kampanjer mot Roma. I 259 beseiret den persiske hæren den romerske keiseren Valerian i slaget ved Edessa, hvor nesten romerske soldater ble fanget eller drept. Valerian forsøkte da å forhandle frem en fredsavtale med Shapor, men ble fanget ved svik og brakt i fangenskap. Shapor brukte Valerian som en menneskelig trapp for å hjelpe den persiske kongen opp på hesten sin, og på denne måten ydmyket en romersk keiser til den ytterste nedverdigelse av en utenlandsk leder. Valerians lik ble senere flådd for å lage et varig trofé over romersk underkuelse.
Ved slutten av det 5. århundret angrep en ny fiende, de barbariske hunerne, Persia. De beseiret den persiske kongen Peroz I i 483, og i noen år etter dette krevde hunerne store skatter. Det var først under styret til Khosrau I (531–579) at hunerne ble beseiret. Khosrau I, også kjent som Anushrivan den rettferdige, er den mest anerkjente sasanide-herskeren. Han reformerte skattesystemet og reorganiserte hæren og byråkratiet, bandt hæren tettere til det sentrale styret enn de lokale herrene. Under hans styre vokste de såkalte "dihqans" fram (direkte oversatt: landsbyherrer), den enkle landeiende adelen som var ryggraden i den senere sasanidiske provinsadministrasjonen og i innsamlingssystemet for skatt. Kosrau preget sin hovedstad med mange nye bygninger og grunnla nye byer. Han gjenoppbygde kanaler og gårder som var blitt ødelagt i krigene. Han bygde sterke festninger ved passene og plasserte stammer i nøye utvalgte byer ved grensene, slik at de kunne fungere som voktere av staten mot innvaderere.
Justinian betalte Khosrau gullstykker for å beholde freden, men det ser ut til at han var en mann som foretrakk å nyte fruktene av fred og så uansett ingen grunn til å fortsette en meningsløs krig. Han var tolerant mot alle religioner, selv om han utstedte et dekret som sa at zoroastrisme skulle være den offisielle statsreligionen, men han likte svært dårlig at en av hans sønner ble kristen. Under hans overoppsyn ble mange bøker også bragt fra India og oversatt til pahlavi. Noen av disse fant senere sin vei inn i den islamske verdens litteratur.
Styresystem.
Sasanidene etablerte et imperium grovt sett innenfor grensene til akamenidene med hovedstaden Ctesiphon. Sasanidene arbeidet systematisk med å gjenopplive iranske tradisjoner og å utrydde innflytelsen av gresk kultur. Deres styre var kjennetegnet av betydelig sentralisering, ambisiøs byplanlegging, utvikling av landbruket og teknologiske forbedringer. Sasanide-herskerne tok tittelen shahanshah (konge av konger) da de hersket over utallige småherskere, kjent som "shahrdarer". Historikere tror samfunnet var delt inn i fire klasser: prestene, krigerne, statsbyråkrater og allmennheten. De kongelige prinsene, småherskerne, store landherrene og prestene dannet sammen en privilegert sfære som var nokså fast.
Sasanidenes styre og den sosiale sammensetningen ble styrket av zoroastrismen, som ble statsreligionen. Zoroastrismens presteskap fikk enorm makt. Overhodet til presteklassen, "mobadan", sammen med den militære kommandøren, "eran spahbod", og lederen for byråkratiet var blant de mektigste i staten. Romerriket, med sin hovedstad Konstantinopel, hadde erstattet Hellas som Irans primære vestlige fiende, og fiendtligheter mellom de to imperiene var vanlige. Shapor I (240-272), sønn og etterfølger av Ardashir, førte vellykkede kampanjer mot romerne, og i 260 ble til og med keiser Valerian tatt til fange. Mellom 260 og 263 tapte han sine erobringer til Odenathus, en alliert av Roma. Shapor II (hersket 309-379) gjenerobret de tapte territoriene i tre etterfølgende kriger med romerne.
Sasanidenes armé.
Den iranske samfunnet under sasanidene ble delt, angivelig av Ardashir I, inn i fire grupper: prester, krigere ("arteštdar"), statlige byråkrater og bønder. Den andre kategorien inneholdt prinser, herrer og det landeiende aristokratiet, og en av de tre store ildtemplene i imperiet, "Adur Gušnasp" ved "Šiz" (Takht-e Soleyman i Aserbajdsjan) tilhørte dem. Med en klar militær plan som tok mål av å gjenopprette det iranske imperiet, dannet Ardashir I en stående armé som var under hans personlige kommando og dens offiserer ble skilt fra satrapene og lokale prinser og adelskap. Ardashir hadde startet som militær kommandør til Darabgerd og hadde kunnskap om eldre og samtidig militær historie som han dro stor nytte av. Han gjeninnsatte akamenidenes militære organisasjoner, beholdt det parthiske kavaleriet og innsatte nye typer beskyttelse og beleiringsmaskiner. Dermed skapte han en stående hær ("sepah") som tjente hans etterfølgere i over fire århundrer og beskyttet Iran mot sentral-asiatiske nomader og romerske arméer.
«Alle kompaniene var kledd i jern, og alle delene av deres kropper var dekket av tykke plater, så tilpasset at de stive leddene tilsvaret deres lemmer, og formene av menneskelige ansikt var så dyktig tilpasset til deres hoder, at siden hele deres kropp var dekket av metall, kunne piler kun trenge gjennom hvor de kunne se gjennom små åpninger ved pupillen ved øynene eller gjennom nesetippen hvor de kunne trekke litt luft. Av disse stod noen bevæpnet med tunge spyd så urørlige at du ville trodd de ble holdt fast av klammer av bronse.»
De beskrevne rytterne trer frem på et steinrelieff fra det 7.århundret som viser keiser Khosrau II Parvez på sin hingst Šabdiz ved Taq-e Bostan i Kermanshah. Siden sasanidene mangler stigbøylen, brukte de en krigssal som, likt den middelalderske typen, hadde en kant på baksiden og to stropper over rytterens lår, som dermed holdt ham i salen særlig under voldelig kontakt i slag. Våpnene rytterne bar på tiden til Khosrau Anoshiravan minner om de tolv krigsgjenstandene som nevnes i Vendidad 14,9, som viser at deler av denne teksten hadde blitt revidert i den senere sasanide-perioden.
Den viktigste bysantinske avhandlingen på krigskunst, Strategicon, som også var skrevet på denne tiden, krever det samme utstyret fra de tungt bevæpnede rytterne. Dette skyldtes den gradvise orientaliseringen av den romerske armeen i den grad at i det 6. århundret «ble romernes og persernes militærvesen mere og mer tilpasset, slik at hærene til Justinian og Khosrau ligner hverandre». Den militære litteraturen til de to motpartene viser sterke likheter. Ifølge de iranske kildene nevnt ovenfor, var kamputstyret til de tungt bevæpnede sasaniske rytterne som følger: hjelm, visir ("pahlavi griwban"), brystplate, ringbrynje, hansker ("abdast"), belte, lårspenner ("ran-ban"), lanse, sverd, krigsøks, krigsklubbe, to buer og to buestrenger, hylster med 30 piler, to ekstra buestrenger, spyd og brystning til hesten, noen hadde lagt til en lasso (kamand) eller et slyngevåpen med slyngsteiner. Elitekorpset blant kavaleriet ble kalt «de udødelige», antagelig var deres antall som akamenidenes med samme navn mann. Ved en anledning (under keiser Bahram V) angrep styrken en romersk hær, men som undertallig ble de overmannet og ble hugget ned til siste mann. Et annet elitekavaleri var det armenske, som perserne gav særlig ære. I løpet av tiden økte betydningen av det tunge kavaleriet og den anerkjente rytteren fikk benevnelsen «ridder» tilsvarende den europeiske. Om ikke av kongelig blod, var han på høyde med medlemmer i de herskende familiene og var blant kongens kompanjonger.
Sasanidene formet ikke lett kavaleri men brukte, enten som allierte eller leiesoldater, tropper fra krigerske stammer som kjempet under deres egne høvdinger. «Sagestanerne var de modigste av alle», gelanere, albanere og hunerne, kushanerne og khaserer var de viktigste bidragsyterne til lett kavaleri. Dyktigheten til dailamittene i bruken av sverd og dolk gjorde dem til verdifulle tropper i nærkamp, mens arabere var effektive i ørkenkrig.
Infanteriet ("paygan") bestod av bueskyttere og ordinære fotsoldater. Bueskytterne ble beskyttet «av et avlangt kurvet skjold, dekket av flettede grener og tauverk». De rykket frem i tett formasjon og overøste fienden med mengder av piler. De ordinære fotsoldatene ble rekruttert fra bønder og fikk ingen betaling, de tjente hovedsakelig som væpnere for krigerne til hest. De angrep også murer, grov ut huler og så etter bagasjetoget. Deres våpen var et spyd og et skjold. Kavaleriet var bedre støttet av krigselefanter «som så ut som bevegelige tårn» som kunne skape uorden og skade i fiendtlige rekker i åpent lende og flate marker. Sasanidene brukte ikke stridsvogner. I motsetning til partherne organiserte iranerne effektive beleiringsmaskiner for å redusere fiendtlige fort og befestede byer. De lærte dette forsvarssystemet fra romerne, men var snart på høyde med dem ikke bare i bruk av offensive beleiringsmaskiner som katapulter, ballista, rambukker og bevegelige tårn, men også i metoder for å forsvare sine befestninger mot slike maskiner, ved å kaste stein, helle kokende væske på angriperne eller skyte brannpiler.
En arme besto i utgangspunktet av 12 000 mann. Den totale styrken på registrerte krigere i 578 var. Armeen var delt, som hos partherne, i flere "gunds", der hver bestod av et antall "drafšs" (enheter med særskilte bannere), hver bestod av noen "wašts". Det keiserlige banneret var "Drafš-a Kavian", et talismanisk emblem som fulgte Kongenes Konge eller kommandøren av armeen, som var stasjonert i sentrum av hans styrker og styrte kamphandlingene derfra fra en hevet trone. I hvertfall fra Khosrau Anoshiravans tid ser det ut til at et syvnivås hierarkisk system ble foretrukket i organiseringen av armeen. Den høyeste militære tittelen var "arghed", som var et privilegium til sasanide-familien. Inntil Khosraus militære reformer var hele den iranske arméen under en suveren kommandør, Eran-spahbed, som fungerte som forsvarsminister og som hadde makt til å sette i gang fredsforhandlinger. Han kom vanligvis fra en av de store adelsfamiliene og ble regnet som rådgiver til den store kongen.
Sammen med gjenopprettelsen av «heroiske» navn i midten av sasanide-tiden, ble tittelen "arteštaran salar" gitt for å betegne en generalissimo med ekstraordinær autoritet, men dette gikk en bort fra da Khosrau fjernet embetet "Eran-spahbed" og byttet det ut med fire marskalker ("spahbed") av imperiet. Andre høyere offiserer som var knyttet til hæren var: "Eran-ambaragbed", «minister av imperiets våpenlager», som hadde ansvaret for våpen og utstyr til krigerne; "marzbans", herskere av viktige grenseprovinser; "kanarang", tydeligvis en tittel for herskeren av Tus; "gund-salar", «general»; "paygan-salar", «kommandør av infanteriet»; og "pushtigban-salar", «kommandør av den kongelige livgarde».
En god del det som er kjent om sasanidenes hær dateres fra det sjette og syvende århundret, da, som et resultat av Khosraus reformer, fire hovedkorps ble etablert. Soldater ble innrullert som statsansatte og mottok betaling og subsidier i tillegg til våpen og hester og det ble plassert garnisoner i mange sårbare grenseområder av omplasserte krigerske stammer. Kildene er særlig rike i beskrivelsene av sasanidenes krigskunst fordi det eksisterte betydelig militær litteratur som en finner spor av i Shahnama, et utdrag av et kapittel av det sasaniske Avesta kalt Arteštarestan «regler for krig», og i utdrag fra A'in-nama som Ebn Qotayba har tatt vare på i hans Oyun al-akhbar og Inostransev har forklart i detalj. Arteštarestan var en komplett manual for militæret. Den beskrev i detalj reglene for rekruttering, våpen og beskyttelse, hester og deres utstyr, trening, grader og betaling for soldater og hvordan de skulle tas hånd om, samling av militær etterretning og forholdsregler mot overraskelseangrep, kvalifikasjonene til kommandørene og deres plikter, hvordan en skulle ta vare på livene til mennene, vokte Iran, belønne den modige og behandling av de vanærede. A'in-nama inneholdt verdifulle instruksjoner om taktikk, strategi og logistikk. Den fastholdt, for eksempel, at kavaleriet skulle plasseres i fronten, venstrehendte bueskyttere som var i stand til å skyte til begge sider ble plassert på venstre ving, som skulle forbli defensiv og bli brukt som støtte i tilfelle fienden rykket fremover, sentrum skulle stasjoneres på en opphøyet plass slik at dets to hoveddeler (dvs hovedlinjen av kavaleriet og den mindre linjen av infanteri bak dem) kunne motstå fiendens angrep mer effektivt, og at mennene skulle settes opp slik at de hadde solen og vinden i ryggen.
Slag ble vanligvis avgjort gjennom sjokkangrep av kavaleri i fronten mot motstandernes rekker med tunge lanser mens bueskyttere gav støtte ved å sende en storm av piler. Sentrum, hvor kommandører tok sin posisjon på en trone under Derafsh Kaviani, ble beskyttet av de sterkeste enhetene. Siden soldatene bar skjoldet til venstre og dette gjorde dem ineffektive i å bruke sverdet mot venstre, ble høyre regnet som angrepslinjen, begge sider forsøkte å gå på utsiden av fienden fra den siden, dvs på den respektive motstanderens venstre side. Derfor ble venstre ving styrket men tildelt en defensiv rolle. Hovedsvakheten til den iranske armé var dens mangel på utholdenhet i nærkamp. En annen svakhet var iranernes for store avhengighet til nærværet av deres leder. Det øyeblikket kommandøren falt eller flyktet, gav hans menn etter uansett om hvordan kampene gikk.
Under sasanide-tiden utviklet den gamle tradisjonen om en mot en-kamp til en fast regel. I 421 møtte keiser Bahram V en romersk armé, men aksepterte krigen som tapt da hans mester ble drept i en en-mot-en-konkurranse med en goter fra den romerske siden. Slike dueller blir gjengitt på flere steinrelieffer ved Naksh-i Rustam.
Sasanide-keiserne var bevisst deres rolle som militære ledere. Mange deltok i slag, og noen ble drept der. Bilder av sasanidekongene viser dem som krigere med lanse og sverd. Noen skal ha skrevet manualer i bueskyting, og en vet at de holdt regnskap med sine kampanjer («Da Khosrau Parvez fullførte sine kriger med Bahram-e Choubina og styrket sitt styre over imperiet, beordret han sin sekretær å skrive ned en beskrivelse av disse krigene og hendelser knyttet til denne i sin helhet, fra begynnelsen til slutten.»)
Mens det tunge kavaleriet viste seg effektivt mot de romerske armeene, var den for treg og bundet opp for å fungere med full styrke mot bevegelige og uberegnelig lett kavaleri og raske bueskyttere til fots. Perserne som i det tidlige syvende århundret erobret Egypt og Lilleasia, tapte avgjørende slag en generasjon senere da raske, lettbevepnede arabisk kavaleri, vant til trefninger og krigføring i ørkenen, angrep dem.
Ekspansjon inn i India.
Etter at sasanidene kom til makten i Iran i 226 utvidet den andre keiseren, Shapor I (240-270), sin autoritet østover inn i India, og tidligere autonome Kushan måtte akseptere hans overhøyhet.
Etterfølgende sasanide-keisere skiftet mellom å være tolerante overfor andre religioner og å føre en politikk med forfølgelser, særlig mot kristne, men i India var kushanerne generelt tolerante overfor andre trossystem. Takket være handel med varer som sølvtøy og tekstiler som avbildet sasanide-keiserne under jakt eller i arbeid med å dømme rett og galt, ble deres imperielle eksempel velkjent i Kushan, og Kushan brukte av politiske grunner Iranske virkemidler i sin kunst. Imitasjon er en av de beste formene for å innynde seg. Denne adopsjonen av iranske former, fremfor indiske, hjalp også kushanerne i å beholde sitt særpreg fra sine overhoder.
Selv om Kushan-imperiet gikk nedover på slutten av det 3. århundret, noe som førte til fremveksten av et innfødt indisk dynasti, guptaene, i det 4. århundret, er det klart at sasanidenes innflytelse forble tydelig i nordvestre India.
Nedgang.
Persia kom langt i å nå drømmen om å gjenopprette akamenidenes grenser da Jerusalem og Damaskus falt, og kort tid etter ble til og med Egypt erobret. Konstantinopel ble beleiret i 626 av slavere og avarer som ble støttet av perserne. Men Khosrau II hadde strukket sin armé for langt og beskattet sitt folk for hardt. Den bysantiske keiseren Heraklius oppga i et taktisk trekk sin beleirede hovedstad og seilte opp Svartehavet for å angripe Persia bakfra.
Under Heraklius' kampanje i det persiske imperiet i 620-årene oppstod det gjensidig mistenksomhet mellom Khosrau og general Shahrbaraz. Bysantiske agenter viste Shahbaraz brev som indikerte at Khosrau planla å henrette generalen. Dette holdt en av hovedarmeene og dets beste general passiv i denne viktige perioden, noe som bidro til Byzants' seier.
Heraklius klarte å beseire flere persiske armeer, og det kulminerte i slaget ved Ninive hvor hovedarméen ble drevet på flukt. Heraklius marsjerte så gjennom Mesopotamia og det vestlige Persia hvor han plyndret Takht-e Soleyman og palasset til Yazdegird, hvor han fikk nyhetene om mordet på sin rival Khosrau II.
I den påfølgende freden fikk Byzantium Mesopotamia og Armenia. Kaos og borgerkrig fulgte nederlaget. Over en periode på 14 år og tolv etterfølgende konger, ble sasanide-imperiet betydelig svekket, og makten til den sentrale autoriteten falt i hendene på generalene. Sasanidene klarte aldri å reise seg igjen.
Våren 633 besteg et barnebarn av Khosrau kalt Yazdegird III tronen, og samme år gjennomførte de første arabiske skvadronene sine første raid inn i persisk territorium. År med krigføring hadde utmattet både byzantinerne og iranerne. De senere sasanidene ble videre svekket av økonomisk nedgang, høy skattlegging, religiøs uro, faste sosiale former, økende makt til provinsielle landeiere og raske skifter av herskere. Disse faktorene la grunnlaget for den arabiske invasjonen i det syvende århundret.
Dette var begynnelsen på slutten. Yazdegird var en gutt, helt avhengig av sine rådgivere, ute av stand til å samle et enormt land som smuldret opp i et antall små føydale kongedømmer.Byzantium truet ikke lenger. Trusselen kom fra de små disiplinerte arméene til Khalid ibn Walid, en gang en av Muhammeds valgte krigskamerater og nå, etter profetens død, lederen av den arabiske armé.
Se også den islamske erobringen av Iran
Kunst.
På mange måter så sasanide-perioden (224-633) de største bedriftene til persisk sivilisasjon, og skapte det siste store iranske imperiet før den muslimske erobringen.
Sasanide-dynastiet, som akamenidenes, oppstod i provinsen Fars. De så seg selv som etterfølgere til akamenidene, etter det hellenistiske og parthiske mellomspillet, og så på det som sin rolle å gjenskape storheten til Iran.
På sin høyde strakte sasanide-imperiet seg fra Syria til nordvestre India, men dets innflytelse ble merket langt utenfor disse politiske grensene. Sasanidiske motiv fant sin vei inn i kunsten til Sentral-Asia og Kina, Bysantium og til og med det merovingiske Frankrike.
I gjenopplivingen av storheten til akamenidenes fortid var ikke sasanidene imitatorer. Kunsten i denne perioden avslører en oppsiktsvekkende virilitet. I noen aspekter legger den grunnlaget som senere ble videreutviklet i den islamske perioden. Erobringen av Persia av Aleksander den store hadde spredt hellenistisk kunst inn i vest-Asia, men dersom Østen aksepterte den ytre formen for denne kunsten, assimilerte den aldri ånden. Allerede i den parthiske perioden ble den hellenistiske kunsten fritt tolket av folkene i det nære Østen og gjennom sasanide-perioden var der en kontinuerlig prosess av reaksjon mot den. Sasanidisk kunst gjenopplivet former og tradisjoner som var innfødt i Persia, og i den islamske perioden nådde disse kysten av Middelhavet.
Overdådigheten som de sasanidiske monarkene levde i er godt illustrert gjennom deres overlevende palasser, som de i Firouzabad og Bishapur i Fars og hovedstaden Ctesiphon i Mesopotamia. I tillegg til lokale tradisjoner, må parthisk arkitektur ha vært ansvarlig for svært mange av de sasanidiske arkitektoniske karakteristikkene. Alle blir karaktisert av tønneformede tak introdusert i den parthiske perioden, men nå nådde de massive proporsjoner, særlig i Ctesiphon. Buen i den store hallen i Ctesiphon som ble lagt til under styret til Shapor I (241-272) har et spenn på mer enn 25 meter og når en høude på 39 meter fra bakken. Denne storslagne strukturen fascinerte arkitekter i århundrene som fulgte og har alltid blitt regnet som en av de viktigste delene av persisk erkitektur. Mange av palassene inneholder en audienshall som bestod, som i Firouzabad, av et kammer under en kuppel. Perserne løste problemet med å lage en sirkelkuppel på en firkantet bygning ved hjelp av bue bygget på tvers av hvert hjørne i firkanten, og på denne måten konverterte den til en åttekant som det var enkelt å plassere kuppelen på. Kuppelkammeret i palasset i Firouzabad er den tidligste overlevende eksemplet på bruken av buene og dermed er det god grunn til å anse Persia som dets opprinnelsessted.
Den unike karakteristikken til sasanidisk arkitektur var dets distinkte bruk av plass. Den sasanidiske arkitekten satte sammen bygningen med tanke på masse og overflater, derfor bruken av massive mursteinsmurer dekorert med smuldret eller skrapet mørtel. Veggdekorasjonene fins i Bishapur, men bedre eksempler er tatt vare på fra Chal Tarkhan nær Rayy (datert til sen sasanidisk eller tidlig islamsk tid), og fra Ctesiphon og Kish i Mesopotamia. Panelene viser dyrefigurer i små tallerker, menneskebyster og geometriske og blomstermotiv.
Ved Bishapur var noen av gulvene dekorert med mosaikk som viser scener fra festligheter som ved en bankett. Romersk innflytelse er tydelig her, og mosaikken kan ha blitt lagt av romerske fanger. Bygninger ble også dekorert med veggmalerier, særlig fine eksemplarer har blitt funnet ved Kuh-i Khwaja i Sistan.
Sasanide-imperiets tidslinje.
226-241: Styret til Ardashir I
241-271: Styret til Shapor I
271-301: En periode med dynastiske stridigheter.
309-379: Styret til Shapor II «den store»
399-420: Styret til Yazdegird I «synderen»
420-440: Styret til Bahram V.
483: Dekret om toleranse gitt til de kristne.
491: Den armenske kirken tar avstand fra Konsilet i Khalkedon.
531-579: Styret til Khosrau I, «den velsignede» (Anushirvan)
533: «Avtalen om uendelig fred» med Roma.
590-628: Styret til Khosrau II
603-628: Krig med Roma. Med erobringer i Syria, Palestina, Egypt og Anatolia, gjenoppretter nesten Persia grensene til akamenide-dynastiet, før de blir slått tilbake av romerne.
610: Araberne beseirer en sasanidisk armé ved Dhu-Qar.
626: Feilslått beleiring av Konstantinopel av avarer og persere.
627: Den romerske keiseren Heraklius invaderer Assyria og Mesopotamia. Endelig beseiring av persiske styrker i slaget om Niniveh av en khazar-romersk allianse.
628-632: Kaotisk periode med mange samtidige herskere.
632-642: Styret til Yazdegird III
633: Avgjørende sasanidisk nederlag i slaget om Kadisiya innleder den arabiske erobringen av Persia.
642: Endelig arabisk seier da den persiske hæren blir knust ved Nehawand.
651: Den siste sasanideherskeren Yazdegird III blir myrdet ved Merv, dagens Turkmenistan, som er slutten på dynastiet.


Degernes.
Degernes er den søndre delen av, og et tettsted i, Rakkestad kommune i Østfold. Tettstedet Degernes har innbyggere per 1. januar, og ligger ved riksvei 22 mot Halden, omtrent åtte kilometer sørøst for kommunesenteret Rakkestad. Degernes var egen kommune fra 1917 til 1964, da den ble slått sammen med Rakkestad kommune.
I Degernes sentrum finnes blant annet Kirkeng barneskole, Kirkeng barnehage, bibliotekfilial, idrettshall, Degernes kirke, dagligvareforretning, byggvareforretning og bensinstasjon med kafe og pub.
Næringslivet består i stor grad av landbruk, med hele spekteret av produksjoner fra korndyrking til alle slags dyrehold. På 1950-tallet var det endel gruvedrift i kommunen, og det er mange steder åpne gruver fra den perioden. Degernes har mange fine fiskevann, flott natur med skog og utmark som er godt egnet til turgåing og sykkelturer.
Det er et mangfoldig kulturliv i bygda, med mange lag og foreninger.
Degernes har postnummer 1892, og innbyggerne kalles degernesinger, eller denesinger som de selv sier.
Etymologi.
Navnet "Degernes" er satt sammen av adjektivet "diger" (dvs. stor) og substantivet "nes".


LPGA Championship.
LPGA-mesterskapet, for tiden kjent under navnet Wegmans LPGA Championship, er den nest eldste golfturneringen på LPGA-touren, etter US Women's Open Championship. Den har status som "major" på LPGA-touren, men ikke på Ladies European Tour.


Kirkebygden.
Kirkebygden er et tettsted og administrasjonssenteret i Våler kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger nesten 18 kilometer nordøst for byen Moss. I Kirkebygden ligger Våler kirke, og her finnes også en barne- og ungdomsskole, en barnehage, et eldrehjem og omsorgsboliger.
Stedet er Våler kommunes tusenårssted.


Oakland internasjonale flyplass.
Oakland internasjonale flyplass (IATA: OAK, ICAO: KOAK) ligger på øya "Bay Farm Island" i byen Oakland i delstaten California i Amerikas forente stater. IATA-koden er OAK. 16 flyselskaper bruker for tiden flyplassen.
Flyplassen er delt opp i to separerte enheter, den sydlige og den nordlige. Den sydlige delen har en rullebane og blir brukt til kommersiell luftrafikk. Den nordlige delen har tre rullebaner og blir brukt til allmenn luftfart.
Historie.
Byggingen av flyplassen startet i 1927, og ble dedisert til Charles Lindbergh. I de første årene var flyplassen avreisepunkt for flere historiske flygninger, blant annet Charles Kingsford Smith sin USA–Australia-tur i 1928 og Amelia Earharts siste flytur i 1939.
Boeing Air Transport (forgenger til United Airlines) begynte å trafikkere flyplassen i 1927 og Trans World Airlines fulgte etter i 1932.
Under andre verdenskrig, i 1943 tok forsvaret over driften av flyplassen for å bruke den til militære formål i Stillehavet. All trafikk ble omdirigert til San Francisco internasjonale flyplass. Etter krigen var over begynte trafikken igjen; Western Airlines begynte flygninger i 1946 og ble raskt etterfulgt av flere andre flyselskaper.
Under Vietnamkrigen fløy World Airlines militært personell fra Oakland til sine baser i sørøst-Asia. Etter krigen sank trafikken kraftig, men på grunn av statlige regulasjoner startet flere små fly med regionale avganger.
En utbygning som skal stå klar i 2009 er planlagt med et budsjett på 1,4 milliarder USD.
Terminal 1.
Terminal 1 har 19 utganger: 1 – 19
Terminal 2.
Terminal 2 has 13 Gates: 20 – 32


Flateby.
Flateby er et tettsted i Enebakk kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i den nordlige delen av Enebakk, og grenser mot Oslo, Rælingen og Fet. Tidligere het dette stedet "Stranden".
Stedet.
Det er utsikt over Øyeren fra store deler av Flateby. Flateby Samfunnshus er stedets sosiale samlingspunkt, med et stort spekter av klubber og aktiviteter. Flatebysenteret har medisinutsalg, lille villa (butikk med bla sko og smykker i), jernvare, matbutikk m/postkontor, frisør, Antonios (restaurant), minibank, Seven/eleven og bensinstasjon (Shell). Har også musikk-butikk.
Skoler og barnehager.
Klassetrinn 1 – 4: Hauglia skole
Klassetrinn 5 – 7: Stranden skole
Det er 4 barnehager på Flateby; Flateby barnehage, Hauglia andelsbarnehage, Melgård andelsbarnehage og Bergskaug barnehage.
Idrett og friluftsliv.
Enebakk Idrettsforening (EIF) har grupper for ski, handball, turn, fotball, taekwon-do og ikke minst snowboard og alpin-ski twin-tip. Snowbordgruppa turbofjøla er en av Norges 10 største snowboard klubber. EIF bruker hvit og grønt som klubbfarger. Det største idrettstalentet som har kommet fra Flateby er Thomas Alsgaard
Flateby Hundeklubb (FHK) Klubbens formål er å arbeide for riktig behandling av hunder og for at aktiviteter med hund drives i verdige former, legge muligheter og forhold til rette for medlemmene for aktiviteter med hund, bidra til å fremme utviklingen av de enkelte hunderaser, av fysisk og psykisk sunne hunder, typeriktige, funksjonelle og sosialt veltilpassede individer, gjerne i samarbeid med aktuelle raseklubber og ivareta medlemmenes kynologiske interesser.
Fortuna Rideklubb har nå etablert Melgaard Hestesenter. Det er rideskole aktiviteter samt mulighet for å leie stallplass for egen hest. Det er bygd innendørs ridehall.
Streifinn er et forsamlingshus eid av Enebakk Idrettsforening. Bygget inneholder b.l.a. dusj, garderobe og kjøkken. Streifinn er vanligvis åpent i forbindelse med arrangemanger samt lørdag og søndager. Streifinn er inngangsportalen til Østmarka med gode turmuligheter både sommer og vinter. I tilknytning til Streifinn er det lysløype, fotballbaner (grus, ballbinge, skatepark samt Turbofjølas alpin anlegg.
Flatebyhallen ligger rett ved siden av Stranden skole. Hallen har kunstgress samt dekke (1/3 av hallen) som kan legges ved behov. Dette dekke brukes hovedsakelig til handball. Flatebyhallen brukes også til 17. mai arrangemang samt konserter. DDE har flere ganger hatt konserter i hallen. Det er god utbyggd garderobe anlegg samt kiosk.
Enebakk Pistolklubb (EPK) ble stiftet i 1967 med en håndfull medlemmer. I dag teller klubben i underkant av 90 medlemmer. EPK er ikke direkte kjent for medlemmenes fantastiske prestasjoner i NM / EM /VM men det er en gjeng som møtes for å skyte hull i papp og ha det sosialt sammen. Enkelte deltar på stevner men hovedsakelig holdes ambisjonsnivået på det sosiale. I sommerhalvåret trener EPK på sitt feltområde ved Lyseren og på vinteren holder EPK til i 2 etg på brannstasjonen i Kirkebygda. Treningen gjennomføres normalt på mandager(sommer) og tirsdager(vinter) fra kl 1800.
Historie.
På Flateby lå ett av godsene til John Collett, etter sigende det største av hans gods. Hvert år ved juletider ble det her holdt store selskapeligheter, med dramatiske opptog, komediespill og maskerader. Henrik Wergeland kalte stedet «Den Collettske Eremitage». Flateby er scene for første del av Henrik Wergelands skuespill "Norge i 1800 og 1836" som ble oppført i Studentersamfundet 17. mai 1836 år. Kulturtradisjonene fra Flateby er nærværende i Ragnhild Jølsens diktning. Da det Collettske handelshus brøt sammen, ble godset solgt i 1827, og bygningene ble revet i 1840. I dag er det ingen ting som vitner om bygningen, annet enn høyden det lå på.
Personer fra Flateby.
I Flateby har blant annet Thomas Alsgaard (skiløper), Charlotte Filberg (Disco-danser) og Marius Ramberg Skaug (Skuespiller) vokst opp.


Fjellstrand.
Fjellstrand er et tettsted i Nesodden kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent ni kilometer sør for kommunesenteret Nesoddtangen og ca. åtte kilometer nord for tettstedet Fagerstrand.
Historie.
Fjellstrand har tatt navn etter en husmanns-/strandsitterplass under gården Fjeld, denne plassen lå helt nede ved Oslofjorden. De første plasser eller bruk utskilt fra Fjeld gård var Nyborg og Urianstad, og de fleste eiendommer på Fjellstrand er utskilt fra disse eller Fjeld, eller fra Røer og Granerud.
Fjellstrand fikk et oppsving som sommersted rett etter første verdenskrig, og det fantes flere butikker og kaféer der fram til femtitallet. De fleste sommerhus og hytter er etter hvert konvertert til helårsboliger. En kort periode fungerte Fjellstrand som et administrativt sentrum med blant annet lensmannskontor, postkontor og telefonsentral.
Fjellstrand i dag.
Fjellstrand har bevart preget av småhusbebyggelse med gradvis fortetting, men noe mer feltpreget boligutbygging er satt i gang de senere årene. For tiden finnes frisørsalong og en butikk. Fjellstrand er også egen skolekrets med barneskole (1.–7. trinn). For øvrig har Fjellstrand nydelig beliggenhet på vestsiden av nesoddlandet med flotte bade- og fiskemuligheter, f.eks. Ommen, hvor Oslofjordens Friluftsråd holder utleiehytter. Fjellstrand vel er en aktiv velforening med ca. 300 medlemmer. Den er blant annet engasjert i badestrand, friområdet Nyborgjordet og Folkets Hus/Fjellstrand grendehus, populært kalt «Grender'n». Det siste er åsted for Garagefestival, Fjellstrandrevyen, Nesodden russerevy og Fårikålfest, som arrangeres hvert år.


Fagerstrand.
Fagerstrand er et tettsted i Nesodden kommune i Akershus. Med innbyggere per 1. januar, er Fagerstrand det nest største tettstedet på Nesodden. Fagerstrand er det tettstedet som ligger lengst sør på Nesodden og grenser til nabokommunen Frogn. Tettstedet Fjellstrand ligger omtrent åtte kilometer nord for Fagerstrand, og det er ca. 17 kilometer nordover til kommunesenteret Nesoddtangen.
Stedet.
Fagerstrand ligger sentralt til i forhold til Oslo. Det tar en time å reise til Oslo via buss og båt. Alternativt 45-55 minutter med direktebussen som har to avganger tur/retur i rushtiden.
På Fagerstrand er det mange bademuligheter, og det finnes oppmonterte stupebrett og flytebrygge langs sjøkanten. Populære fritidssysler er fiske og båtlivet.
Det finnes to skoler på Fagerstrand, Myklerud skole og Bakkeløkka ungdomsskole. Bakkeløkka ungdomsskole vant skolebyggsprisen i 2002 og ble i 2005 demonstrasjonsskole.
«Fagerstrand» var også navnet på et fjernsynsprogram som ble filmet på Fagerstrand og sendt på TV 2 i første halvdel av 2005. Dette var et realityprogram som handlet om 12 forskjellige par som skulle samarbeide om å bygge et hus.
Stedet byr på varierte naturopplevelser og har mange strandområder, men også skogsområder. Merkede turstier til blant annet Tjernsbråtan hvor det ligger en speiderhytte.
Historie.
Fagerstrand var opprinnelig navn på eiendommen som ligger rett ovenfor badestranda. Opprinnelig hete denne Grisebu, men i forbindelse med en eiendomsoverdragelse rundt år 1900 ble det endret til Fagerstrand, som så kom på kartet, og er etter hvert blitt navn på hele tettstedet.
Fagerstrand Idrettsforening.
Fagerstrand IF (FIF) ble stiftet i 1968 og er en lokal klubb med eget klubbhus ved Myklerudbanen. Klubben hadde ved utgangen av 2005 462 medlemmer som var aktive i en eller flere grupper. Fotball, innebandy, håndball, allidrett og styrke.


Women's British Open.
Women's British Open, for tiden kjent som Ricoh Women's British Open'", er en prestisjetung golfturnering for kvinner. Den er den eneste turneringen som har status som "major" både på LPGA-touren og Ladies European Tour. Turneringen ble etablert i 1976 og ble del av LPGA-touren i 1994.


Fabio Casartelli.
Fabio Casartelli (født 16. august 1970 nær Como, Italia, død 18. juli 1995) var en italiensk profesjonell syklist som blant annet ble olympisk mester under Sommer-OL 1992.
Casartelli omkom på veien ved Col de Portet d'Aspet, i Frankrike under utforkjøringen ned fjellet på 15. etappe av Tour de France 1995. Under Tour de France 2005 ble det holdt en minnemarkering ved et monument på stedet der Casartelli omkom. Denne markeringen ble holdt på den 15. etappen, som gikk forbi stedet Casartelli omkom. Casartellis enke og sønn deltok i 10-års markeringen. Sønnen ble født samme år som Casartelli døde. Casartelli er en av kun 3 syklister som har måttet bøte med livet under Tour de France. Casartelli syklet for det amerikanske laget Motorola. Han var den siste utøveren som ble plukket ut til touren for dette laget i 1995. Han ble da valgt istedenfor lagkameraten George Hincapie som skulle vinne den samme 15. etappen ti år senere.
Amatørkarrieren.
Fabio Casartelli viste stort talent som amatørsyklist. Han hadde mange fine seire og plasseringer i perioden 1990–1992, der høydepunktet var gullemdaljen i landeveisrittet i OL 1992 i Barcelona foran nederlandske Erik Dekker og Dainis Ozols fra Latvia.
Profesjonell karriere.
Casartelli ble profesjonell for laget Ariostea i 1993. Dette året vant han en etappe i rittet Settimana Bergamasca, kom på andreplass i en etappe i Sveits rundt, og fullførte Giro d'Italia. I 1994 gikk han til laget ZG-Mobili, før han sesongen etter gikk til Team Motorola. Han kom på sjette plass i det spanske rittet Clásica de Almería og tredjeplass på andre etappe i Murcia rundt. Under Tour de France 1995 kjørte Casartelli sammen med Alvaro Mejia, Frankie Andreu, Lance Armstrong, Steve Bauer, Kaspars Ozers, Andrea Peron, Jack Swart og Sean Yates.
Dødsfallet.
Minnesmerket på Col de Portet d'Aspet
18. juli, under femtende etappe av Tour de France, veltet Fabio Casartelli og noen andre av rytterne under nedkjøringen fra Col de Portet d'Aspet i Pyreneene. Casartelli pådro seg alvorlige skader i ansiktet og hodet, og mistet bevisstheten. Under helikoptertransport til et lokalt sykehus sluttet han å puste, og etter flere gjenopplivningsforsøk ble han erklært død. Mange har hevdet at en moderne sykkelhjelm ville ha reddet livet til Casartelli, men slaget var ikke bare mot den delen av hodet som blir beskyttet av en hjelm, og i en hastighet på nesten 100 km/t vil støtenergien være mer enn 20 ganger høyere enn det en typisk hjelm er utviklet for å absorbere.
Etter nøye overveielser valgte Motorola-teamet å fortsette Tour de France. Det øvrige feltet hedret Fabio ved å la lagkameratene vinne den neste etappen uten konkurranse. Société du Tour de France delte ut etappepremier som vanlig, og rytterne donerte alle prispengene til et fond som ble opprettet for Casartellis familie. Tour-ledelsen la til like mye penger, og flere tusen enkeltpersoner, spesielt i USA, gav sine bidrag til fondet.
Société du Tour de France og Motorola-teamet reiste et minnesmerke på stedet der han styrtet. Minnesmerket er et solur som står slik at solens skygge uthever tre datoer – Casartellis fødsels- og dødsdato, samt datoen da han vant OL-gull.


Blois.
Blois er en by i Frankrike, og er hovedstaden i departementet Loir-et-Cher. Den har 49 171 innbyggere, og ligger ved elva Loire, mellom Orléans og Tours.
Det berømte Château de Blois ligger her. Det var blant annet der Jeanne d'Arc ble velsignet av erkebiskopen av Reims før hun dro med hæren sin for å drive ut engelskmennene i Orléans.


Skalpell.
En skalpell er en meget skarp kniv som brukes ved kirurgiske inngrep og ved anatomisk disseksjon, (undersøkelse av strukturer i lik eller annet dødt vev.) Skalpellen brukes også i enkelte håndverk og hobbyer, for eksempel modellbygging.
Skalpeller kan være for engangs- eller flergangsbruk. Tidligere fantes skalpeller beregnet for sliping/kvessing av bladet. Nå er det vanlig med skalpellhåndtak som vaskes og steriliseres etter bruk, og som er beregnet for bruk med engangs skalpellblad med standardfeste mellom håndtaket og bladet.
Det er også mange utgaver av engangsskalpeller i handelen, vanligvis i steril pakning med plastikhåndtak med solid feste til skalpellbladet.
Skalpellblader er vanligvis i herdet spesialstål. Kirurgiske skalpellblader er vanligvis utført i stål med høyt karboninnhold, mens blader beregnet til håndverk ofte er laget i rustfritt stål. Skalpeller lages også i andre materialer. Ved kirurgi under MR-veiledning er det viktig at skalpellen er av et ikke-magnetisk materiale, siden magnetismen vil dra i kniven, og den bør ikke være elektrisk ledende slik at magnetismen varmer opp materialet. Flere materialer kan også gi forstyrrelser i bildet.
For skjæring og koagulering under kirurgiske inngrep kan det også benyttes laser "kniver" eller elektrokauterisering. Ved elektrokauterisering legges en tynn metallplate under pasienten og det benyttes en elektrisk ledende gele mot huden. Et apparat gir en høyfrekvent elektrisk strøm med høy impedanse som gir høy spenning og svært lav strømstyrke mellom platen og en spiss elektrode som brukes som kniv. Dette deler vevet og det skjer en oppvarming som lukker små blodårer og dermed gir mindre blødning.
Kirurgiske skalpeller.
Kirurgiske skalpeller lages vanligvis med håndtak som vaskes og steriliseres, og engangs skalpellblad som alltid er nye når inngrepet begynner.
Det er to forskjellige medisinske skalpellhåndtak. Det vanligste er flate håndtak som nummer 3 og 4. Nummer 7 håndtak er rundere, som en penn med en flatere side.
Blader som passer håndtak nummer 4. Et nummer 4 håndtak er litt større enn nummer 3 håndtak, og bladene er også litt større.
Det er flere forskjellige måter å holde en skalpell på, og disse har bestemte betegnelser.
I det siste tiåret er det kommet skalpeller med beskyttelsesinnretninger som skal hindre at helsepersonell kutter seg ved uhell. Kuttuhell medfører smittefare med bl.a. HIV og hepatitt. Enkelte modeller har skalpellblad som trekkes inn i skalpellen.
I oldtidens Egypt hadde man skalpeller til bruk ved balsamering.


Harestad skole.
Harestad skole er en barne- og ungdomsskole i Randaberg kommune.
Harestad skole er en 1-10-skole med ca. 690 elever. Den er en sammenslåing av gamle Harestad barneskole og Randaberg ungdomsskole. Skolen er delt inn i fem avdelinger, 1.-4. trinn, 5.-7. trinn, 8.-10. trinn, ATO og SFO. Hver avdeling har en avdelingsleder som også er med i skolens plangruppe sammen med ledelsen.
Skolen har en skolefritidsordning med to avdelinger. Dette skoleåret benytter ca. 145 elever seg av tilbudet. Skolen har i tillegg en ATO-avdeling for Randaberg kommune. Det er i år 7 elever som går på denne avdelingen. Skolen er også ansvarlig for organiseringen av kommunens morsmålsopplæring.
Til sammen har skolen ca. 86 årsverk fordelt på rundt 100 ansatte. De fleste er tilsatt i undervisningsstillinger, men skolen har også miljøteraputer, assistenter, bibliotekar, IKT-konsulent og kontorskretær.
Høsten 2005 begynte Tor Anfinsen som rektor ved Harestad skole. Han tok over etter Liv Alma Arnevik som i et år hadde vikariert for Jenny Elisabeth Nilssen, som hadde fått jobb i kommunen som den gang skolefaglig ansvarlig. Januar 2010 tok Petter Hagen over som rektor ved skolen, mens Tor Anfinsen gikk over i en midlertidig stilling hos skolesjefen i kommunen. I tillegg til rektor Petter Hagen og undervisningsinspektørene Åge Vårdal, Grete Mjelde Olsen og Sissel Gilje. Tidligere inspektør Odin Nøsen er nå rådgiver på skolekontoret i en prosjektstilling i forbindelse med bygging av en ny skole i kommunen.
Skolen har siden høsten 2003 brukt et for både elever og lærere.


Adrenalin.
Adrenalin (synonym:epinefrin) er et hormon og en nevrotransmitter. Adrenalin ble for første gang isolert og identifisert i 1895 av Napoleon Cybulski, en polsk fysiolog. Friedrich Stolz var den første som klarte å lage syntetisk adrenalin i 1904.
Virkemåte.
Adrenalinet som produseres i binyremargen trekker sammen perifere blodkar slik at blodet sentraliseres i kroppen og dermed øker blodtrykket. Adrenalin oppstår naturlig når sentralnervesystemet stimuleres slik som ved frykt, opphisselse eller sinne.
Det øker også hjertets sammentrekningsevne slik at hjerteminuttvolum øker.
Man tror også at ledningshastigheten og irritabiliteten i hjertet øker.
Man kan også finne tilfeller av hukommelsetap ved bruk av store mengder adrenalin ved doping eller f.eks. bilulykker der personer husker lite eller ingenting som en bivirkning til adrenalinet som i slike tilfeller blir produsert i kroppen. Adrenalinet virker kraftig på hjertet, og det er her virkningen inntrer først, deretter virker det effektivt på sammentrekningen av blodårene i huden, slimhinnene og nyrene. Når dette skjer, pumper hjertet opp til 25 liter i minuttet i stedet for 5 liter. Gis stor nok dose virker det også på andre perifere blodkar. Adrenalin har veldig kort virkningstid, og må derfor settes med korte mellomrom, 3-5 minutter (hjertestans (3 min) og alvorlig allergisk reaksjon)


Rosa Parks.
Rosa Louise Parks (født 4. februar 1913 som Rosa Louise McCauley, død 24. oktober 2005) var en afroamerikansk syerske som tildeles noe av æren for starten på protestene mot raseskillet i USA på 1950- og 1960-tallet.
1. desember 1955, i Montgomery i Alabama, nektet hun å gi fra seg setet i den «fargede» delen av Buss No. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full. Motivet var at hun var lei av bli behandlet som en annenrangs borger. Parks ble arrestert, dømt og fengslet. Men E.D Nixon og Clifford Durr betalte kausjonen samme kvelden som hun ble arrestert.
Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet, ledet av da nokså ukjente Martin Luther King jr., seg for å diskutere passende aksjoner etter hendelsen. Resultatet var at hele det fargede miljøet gjennomførte en 381 dager lang boikott av bussene i Montgomery, fra desember 1955 til desember 1956. Den førte til at et stort antall busser ble stående parkert i månedsvis, inntil lovene som tillot segregering på offentlige kommunikasjonsmidler ble opphevet. Denne hendelsen var med på å sette i gang flere protester mot segregeringen.
USAs høyesterett kom i 1956 frem til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig.
Parks hadde vært medlem av National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) og aktiv i borgerrettsbevegelsen siden tidlig på 50-tallet, og ble etter dette et forbilde i bevegelsen. Hun ble tildelt flere priser og æresbevisninger for sitt engasjement, blant annet Kongressens gullmedalje i 1999, og 9. september 1996 mottok hun Presidentens frihetsmedalje av president Bill Clinton. Begge regnes som USAs høyeste sivile utmerkelser.
I 2001 ble hun dedikert en park og et museum i Montgomery.


Diffus axonal skade.
Diffus axonal skade er en form for traumatisk hjerneskade, som kan oppstå som følge av et decelerasjonstraume mot hodet. Klinisk gir diffus axonal skade ofte opphav til en varig vegetativ tilstand, men er sjelden dødelig. Ved denne form for skade vil MR kunne avdekke skader i hvit hjernesubstans, eller i overgangen mellom hvit og grå hjernesubstans.


Rēzekne.
Rēzekne er en by i det østlige Latvia, i fylket med samme navn. Byen er grunnlagt på den gamle handelsruten mellom Litauen og Pskov, hvor den snur østover ved elva Rēzekne. En latgalisk borg lå her mellom det 9. og det 13. århundre, men ble ødelagt av tyske korsfarere. Byen nevnes som "Rositten" i dokumenter fra 1285. Byen har flere ganger vært ødelagt under kriger, og ble sist gjenoppbygget på 1950-tallet.
Byen er i dag en spesiell økonomisk sone og et senter for utdanning og kultur i landsdelen. Den er vennskapsby med Arendal i Norge, Vitebsk i Hviterussland og Czestochowa i Polen.
Demografi.
I 2000 var 39,6 % av innbyggerne latviere, 53,9 % russere, 2,5 % er polakker og 4,2 % er av andre nasjonaliteter.
Historie.
Den gamle handelsveien mellom Litauen og Pskov snur øst langs elva Rēzekne. Tyske korsfarere ødela den latgaliske borgen som lå her og bygde sin egen på 1200-tallet. Rēzekne ble ødelagt under en livoniske krig og kom under Polen i 1528. Etter den første oppdelingen av Polen i 1772 kom byen under det russiske rike. I 1773 fikk de bystatus.
Kongressen for latgalske rettigheter kom sammen i Rēzekne i april 1917 og vedtok å løsrive Latgale fra Vitebsk og gå inn i union med de andre regionene i Latvia. Rēzekne ble et senter for kultur og økonomi etter den latviske staten ble stiftet.
Under andre verdenskrig ble byen hardt skadet, men i 1950 ble renovasjonsarbeidet ferdigstilt og Rēzekne ble tvangsindustrialisert av de sovjetiske myndighetene.
I senere tid har Rēzekne igjen blitt et sentrum for kultur. Latgalisk TV har sin stasjon her og byen har et vidt spekter av utdanningstilbud.
Severdigheter.
Den latviske staten har merket av 41 objekter i byen som bevaringsverdige.
Det mest kjente monumentet i Rēzekne er monumentet for latgalisk frigjøring, kjent som «Latgales Mara» eller bare «Mara». Det ble opprinnelig utformet av Leon Tomasickis og støpt i bronse av skulptøren Karlis Jansons og ble avdekket i 1939. Statuen ble revet ned to ganger av de sovjetiske okkupasjonsstyrkene, men ble gjenskapt og avduket igjen i 1992.
Borghaugen midt i byen er det eldste historiske vitnesbyrdet i byen. På den ligger restene av en borg reist av den tyske orden på 1200-tallet.
Den største kirken og også den høyeste bygningen i byen er den katolske katedralen Jesu Hjerte. Den ble i 1995 katedral for det da opprettede katolske bispedømmet Rēzekne-Aglona. Fasaden er pseudo-romansk, men alteret er pseudo-gotisk. Den eldste kirken er den russisk-ortodokse kirken bygget i 1840–1846. Den fikk sitt nåværende utseende etter en gjenoppbygging i 1906.
Latgale-gaten har mursteinsbygninger som er de eldste som fremdeles står i byen. Rundt om i byen kan man også finne minnesmerker til ære for soldater som falt for Latvias uavhengighet i 1920 og frigjøringen fra nazismen i 1944. Det finnes også minnesmerker for de som ble deportert til Sibir i 1941 og 1949 og 30 av innbyggerne i landsbyen Audrini som ble offentlig henrettet i her.
Rēzekne har også et museum bygget rundt latgalisk historie og kultur fra steinalderen og fram til i dag.
Kultur.
Rēzekne er vert for «Latgales TVs Musikkfestival» og sportsdanskonkurranser. Årlige foreteelser er en sangfestival på St. Hans (24. juni), en kunstmarkedsplass den siste søndagen i september og byfestivalen også i september.
Byen har to kulturhus og fire offentlige biblioteker. To teater finnes i byen, det ene heter «Jorick» og er arvtager etter det russiske nasjonalteateret og det andre heter «Rēzeknes nasjonalteater» og ble stiftet i 1959. Som i alle latviske byer så finnes det flere sangkor.
Flere kjente keramikere bor og jobber i Rēzekne.
Undervisning.
Rēzekne har åtte større skoler, inkludert den polske skolen, Handelsskolen, Kunsthøyskolen og Musikkhøyskolen. Et institutt for høyere utdanning ble etablert i 1993. Det har fire fakulteter innen økonomi, pedagogikk, tekniske fag og humaniora.
De latviske grensevaktene har også en skole som gjennomgår utvidelser fra 2004.
Transport.
Rēzekne ligger i krysningen mellom jernbanelinjene Riga-Moskva og Warszawa-St. Petersburg. To jernbanestasjoner er bygget for å betjene disse. En del gods fra Russland mot Østersjøen går gjennom byen, i tillegg til passasjertrafikken.
Riksveien A12 går fra byen og går inn på A6 mot Riga.
Byen har en liten flyplass, men den brukes utelukkende av grensevakter.


Glamdring.
Glamdring var et sverd fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Sverdet ble skapt av alven Turgon i det første tidevervet. Det forsvant en tid, i flere tusen år, helt til Gandalv (sammen med Thorin Eikenskjold og følge) fant det i en trollhule nord for Kløvendal, sammen med sverdene Orcrist og Stikk, i boka "Hobbiten" og beholdt det som sitt eget sverd. Han brukte det også gjennom hele boka "Ringenes herre".
"Glamdring" er oversatt som Fiendehammeren, og orkene (Tussene) i "Hobbiten" kalte den bare for Bank. Glamdring kommer fra "Glamhoth": "larmende hårde" (med det menes orker) og derfor kan "Glamdring" bli ordrett oversatt som "Orkehammer".
Glamdring, sammen med Orcrist, er beskrevet i "Hobbiten" som å ha vært "sverd med meget vakre skjeder og hjaltet besatt med edle steiner", og Glamdring blir omtalt av Elrond som "Fiende hammeren som en gang ble båret av Gondolins konge". I boka "Ufullendte fortellinger" er det en fotnote til historien "Om Tuor og hans komme til Gondolin" er det sagt at Turgons sverd var "et sverd i hvitt og gull i en skjede av hvaltann (eng. ruel–bone)", og selv om Glamdring ikke er nevnt med navn er det grunn til å to at dette er sverdet det er snakk om.
Glamdring ble mest sannsynlig tatt med vest over havet av Gandalv på slutten av det tredje tidevervet.
Glamdring har inskripsjoner av runer på alvespråket. I filmene som er utgitt av New Line Cinema og regissert av Peter Jackson sier disse runene følgende: "Turgon Aran Gondolin, Tortha gar a matha Glamdring, Vegil Glamdring gud daelo. Dam an Glamhoth." Dette er oversatt til engelsk som "Turgon, king of Gondolin, wields, has, and holds the sword Glamdring, Foe of Morgoth's realm, Hammer of the Orcs." Denne inskripsjonen blir ikke nevnt eller funnet i noen av J. R. R. Tolkiens materiale. Alt Tolkien sier i "Hobbiten" er at navnet på sverdet var gitt i rune, men ingenting blir eller sakt. Den oppfunnete inskripsjonen på sverdene laget til filmen, kan likevel være mulig, siden Elrond kunne identifisere at sverdet tilhørte Turgon.
Et problem med denne inskripsjonen er at den er på Sindarin, mens i et essay skrevet i den senere delen av Tolkiens liv står det at Turgon hadde gjeninnført Quenya som språket som ble brukt i hans hus i (se "The Peoples of Middle-earth", s. 348). Det ble også sakt i "Hobbiten" at Gandalv ikke kunne lese runene, men at Elrond kunne, noe som antyder at runene ikke var vandlig Cirth men en slags spesiell type som Gandalv ikke kjent til, eller, mer sannsynlig, at det var en lite gjennomtenkt handling fra Tolkiens side, tatt i betraktning at det i begynnelsen ikke var meningen at "Hobbiten" skulle bli så tett vevd inn i "Silmarillions" legender. Så selv om inskripsjonene på sverdet i filmene om Ringenes herre er på Sindarin med Cirth, har det alviske språket helt klart utviklet seg fra Turgons tid, så det er mulig at Elrond, siden var en overlevende fra det første tidevervet, kunne lese og forstå inskripsjonen mens Gandalv som hadde levd i Aman fram til midten av det tredje tidevervet ikke kunne det.
Som alle andre høyalviske sved reagerte Glamdring med en blå eller hvit glød hvis orker (eller balroger) er i nærheten, og dette gjelder også Frodos sverd Stikk og Thorin Eikenskjolds sverd Orcrist, som også ble laget i Gondolin. Dette er likevel utelatt fra "Ringenes herre" filmene fra New Line Cinema fordi de mente det virket forvirrende.


Leighton Buzzard.
Leigton Buzzard er en by i Chiltern Hills i Bedfordshire. Den ligger ved M1 og A5 mellom Luton og Milton Keynes.
Byen tilhører distriktet South Bedfordshire, og administreres sammen med Linslade under navnet "Leighton-Linslade".
Navnet er av usikkert opphav. "Leighton" kommer antagelig fra et saksisk ord som betyr «rydning i skogen». "Buzzard" skal ha blitt lagt til av dekanen i Lincoln i det 12. århundre. Det var to steder som het Leighton i Lincoln bispedømme, og for å skille dem la han angivelig til navnet til sin lokale representant, Theobald de Busar, som så ble forvansket til Buzzard. Det andre stedet ble hetende Leighton Bromswold.
Sognekirken er fra 1277, og er viet til alle helgener ("All Saints"). Den har et 57 meter høyt spir, flotte jernarbeider fra middelalderen, gammel graffiti og et tak som er dekorert med utskårne engler fra det 15. århundre. Kirken erstattet en eldre, angelsaksisk kirke på stedet.
Leighton Buzzard Railway er en bevart smalsporet jernbane.
Fotballklubben Leigton Town FC spiller i Southern League Division One East, mens rugbyklubben Leighton Buzzard RFC spiller i Rugby Union i Midlands East Division 3.


Erez Uriely.
Erez Uriely (født 7. september 1963) er leder for Senter mot antisemittisme, (tidl: Norsk Israel Senter). Han er bl.a. kjent for å beskylde Ariel Sharon for å planlegge etnisk rensning av jøder fra Gaza. Han ble ekskludert fra Det Mosaiske Trossamfund i 2004. Eksklusjonen ble vedtatt av styret i DMT med øyeblikkelig virkning og uten ankemuligheter. Grunnlaget for eksklusjonen var påstander om samarbeid med partiet Demokratene og den anti-islamske organisasjonen Forum mot islamisering. Disse påstandene blir av Norsk Israelsenter avvist som grunnløse.
Han er gift med Rachel Suissa.


Konstantin III (motkeiser).
Flavius Claudius Constantinus, kjent på norsk som Konstantin III (fødsel ukjent – død 411, før 18. september) var en romersk general som erklærte seg selv som vestromersk keiser i år 407, abdiserte i 411 og ble deretter tatt til fange og ble henrettet kort tid etter.
Han opptrer som den mytiske Konstantin II av Britannia, en konge av britonene i walisiske krøniker og i Geoffrey av Monmouths legendepregede verk "Historia Regum Britanniae".
I historien.
Den 31. desember 406 krysset flere germanske stammer elven Rhinen nær byen Mainz og tilintetgjorde de romerske forsvarsverkene, ett slag vestromerriket aldri igjen skulle reise seg fra.
Samtidig gjorde provinsen Britannia opprør mot Roma. De reiste og rev ned to egne keisere, før valget falt på Konstantin, en alminnelig soldat. Konstantin krysset straks den engelske kanal, for å slå tilbake den germanske invasjonen. Med seg tok han alle gjenværende soldater i Britannia, noe som la landet åpent for barbariske herjinger. Konstantins handlinger førte ikke bare til at han sikret rhinen, men han kastet også ut Stilichos romerske tropper fra Gallia.
Konstantine vendte sin oppmerksomhet nå mot Italia, og sendte sin sønn, Konstans, til Spania for å forsikre seg mot ett angrep i ryggen fra keiser Honorius' familie. Samtidig gjorde de romerske soldatene opprør mot Stilicho, som ført til hans henrettelse, den 22. august 408, og generalen Sarus deserterte med sine soldater fra keiserens tjeneste. Dette førte til at Honorius nesten ikke hadde noen militær makt igjen. Så når Konstantines sendebud nådde Ravenna hadde han ingen andre valg enn å godkjenne Konstantine som medkeiser.
De germanske barbarene som hadde krysset rhinen i 406 herjet fortsatt uavbrutt i Gallia. I 409 nådde de pyreneene, brøt seg lett gjennom Konstantins forsvarsverk og strømmet inn i Spania. Gerontius generalen Konstans hadde satt til å kontrollere Spania erklærte seg selv som keiser og allierte seg med barbarene. Konstantins frykt for ett angrep i ryggen ble nå virkelighet. Samtidig gjorde provinsene Britannia og Armorica opprør mot Konstanin fordig han hadde forlatt dem forsvarsløse mot herjende saksere og pikter. Konstantine satset nå alt på ett desperat kort, og invaderte Italia. Men han ble slått og tvunget til å trekke seg tilbake til Vienne våren 410.
Gerontius og hans germanske allierte beseiret en større del av Konstantines hær ved Vienne i 411, og beleiret Konstantine inne i festningen i Arles. Samtidig hadde en ny general tatt kontroll over den romerske hæren, den senere keiser Konstantius III. Han beseiret Gerontius og tok over beleiringen. Konstantius tok Konstantin til fange og henrettet ham enten august eller september. Konstantius klarte senere å gjenvinne kontroll over Gallia og Spania, men Britannia kom aldri mer under romersk styre.
I legenden.
Konstantine er kjent i britisk legende som en av de mytiske konger av britene, da kalt Konstantine II (Konstantin I var den romerske keiseren Konstantin den store som ble utnevnt til keiser av de britiske soldatene ved Eboracum. Han etterfulgte Gracianus Municeps som antagelig er bygd på den historiske Gratian som var den de britiske soldatene hadde utnevnt til keiser før de drepte ham og utnevnte Konstantin i hans sted.
Ifølge Geoffrey av Monmouth skulle britene ha bedt kongen av Bretagne om hjelp etter Gracianus' død. Kong Aldroenus sendte sin bror, Konstantine, til Britannia. Konstantine beseiret piktene og gjenopprettet fred og ro (omtrent det motsatte av det den historiske personen gjorde). Han fikk tre sønner, Konstans, Aurelius Ambrosius og Uther Pendragon. Han sendte Konstans til ett kloster og de to andre til Bretagne.
Konstantine regjerte i ti år før han ble stukket i hjel av en piktisk tjener.


Harrow & Wealdstone stasjon.
Harrow & Wealdstone stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i London. Den ligger på grensen mellom Harrow og Wealdstone, og er nordlig endestasjon for Bakerloo-linjen, i kollektivsone 5.
Jernbanestasjonen betjener tog til Euston stasjon, Milton Keynes og Birmingham.
Stasjonen var åsted for den største ulykken i London etter andre verdenskrig da tre tog kolliderte der i 1952. Et skotsk ekspresstog kjørte inn i et lokaltog som sto ved plattform 4, og sekunder senere kjørte et nordgående ekspresstog inn i vrakene. Broen over sporene falt sammen, og store deler av plattform 2 og 3 ble fullstendig ødelagt.


Stepney.
Winterton House, en av de mange store boligblokkene i Stepney
Stepney er et område i det østlige sentrale London, i bydelen Tower Hamlets. Det ligger mellom hovedgatene Mile End Road og Commercial Road, og betjenes av Stepney Green undergrunnsstasjon. Navnet kommer av "Stibba", som var en angelsaksisk høvding. Like siden Stepney ble bygd som en forstad til London på 1700-tallet har den vært blant byens fattigste områder.
Stepney er omtalt som kirkegods i Domesday Book fra 1085. Fram til slutten av 1700-tallet var Stepney dominert av hagebruk som forsynte London med matvarer. Da ble det bebygd av jødiske immigranter. Det jødiske innslaget ble etter hvert så stort at biskopen av Stepney klagde til myndighetene over at kirkene ville bli «stående som øyer i et fremmed hav». Han fikk støtte fra det lokale parlamentsmedlemmet William Evans-Gordon og British Brothers League, som forsøkte å reise en opinion mot jødisk innvandring. Arbeidet resulterte i Aliens Act av 1905, som innførte begrensninger på innvandring til Storbritannia.
På 1930-tallet kom en del nye innflyttere – tyske jøder og andre – på flukt fra nazismen. Stepney ble utsatt for omfattende bombing under krigen, og 1/3 av bebyggelsen ble totalt ødelagt. Den 27. mars 1945 ble 131 mennesker drept da en V2-rakett traff Stepney.
Etter krigen ble Stepney gjenoppbygd med triste, knapt beboelige offentlige boliger. Stepney ligger med for stor avstand både til City og til Themsen til at bydelen har fått nyte godt av de omfattende byfornyelsesprosjektene som i de seinere åra er blitt andre deler av East End til del.
I 1911 fant Sidney Street-beleiringen sted i Stepney. To ettersøkte forbrytere omkom i en brann etter skuddveksling med politi og soldater.
Fotballspilleren Ashley Cole og skuespilleren Steven Berkoff kommer herfra.


Aldwych.
Aldwych er et område i City of Westminster i London, og navnet på en gate som går i en halvsirkel gjennom området fra Strand til Fleet Street.
Navnet kommer fra gammelengelsk "eald" og "wic", som betyr «gammel avsidesliggende gård». Stedet er nevnt under navnet "Aldewich" i 1211.
Aldwych undergrunnsstasjon er ikke lenger i bruk. I et nivå i dataspillet "Tomb Raider 3" foregår handlingen på denne stasjonen.


West Ham stasjon.
West Ham stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i West Ham i London. Den ligger i kollektivsone 3.
Stasjonen åpnet i 1901, og begynte å betjene District-linjen i 1902 og Hammersmith & City-linjen (som da var en del av Metropolitan-linjen) i 1936. Jubilee-linjen tok den i bruk etter en modernisering i 1999. Jernbanedelen benyttes av c2c. Docklands Light Railway åpnet 31. august 2011 en grenlinje til Stratford International stasjon, blant annet som del av forberedelsen for OL i 2012.
Den 15. mars 1976 ble ni mennesker skadet da IRA utløste en bombe på stasjonen. Noen sekunder senere ble en togfører som forsøkte å forfølge de flyktende terroristene skutt ned og drept.


Arne Skauge.
Arne Skauge (født 27. januar 1948 i Bergen) er en tidligere norsk bankmann og politiker (H).
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han er sønn av hovedbokholder Rolf Skauge (1918–1994) og seksjonssjef Karen Børs (1923–). Arne Skauge har examen artium fra 1966, og er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole fra 1971. Skauge var revisjonsassistent i Bergen kommune 1966–1967, konsulent for samfunnsplanlegging i Viak AS 1971–1976, personalsjef i Bergen kommune 1976–1978, divisjonsdirektør og konserndirektør i Den norske Bank 1993–1998, administrerende direktør i Den norske Bankforening 1998–2000, administrerende direktør i Finansnæringens Hovedorganisasjon 2000–2011 og viseadministrerende direktør i Finansnæringens Fellesorganisasjon 2010–2011.
Blant hans mange styreverv kan nevnes styreleder i Factoring Finans AS 1995–1997, styremedlem i Vital Forsikring ASA 1995–1998, styreleder i Samfunns- og næringslivsforskning AS 1995–2007 og styreleder i Norges Turistråd 1999–2004.
Politisk arbeid.
Skauge hadde ulike verv i Bergen Unge Høyre og Bergen Høyre fra slutten av 1960-årene, og satt som medlem av Bergen Høyres hovedstyre 1970–1993, medlem av Bergen bystyre 1972–1977 og varamedlem av Hordaland fylkesting 1972–1975. Han var videre viseformann 1974–1975 og formann 1976–1977 i Hordaland Høyre, medlem av Høyres kommunalutvalg 1978–1981 og innvalgt på Stortinget fra Hordaland 1977–1993. På Stortinget var han medlem av Stortingets finanskomité 1977–1981, medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité 1983–1984, medlem av Stortingets sosialkomité 1986–1989 og sekretær i Stortingets energi- og industrikomité 1990–1993.
Skauge satt i Willoch-regjeringen i 1980-årene som statsråd i Handels- og skipsfartsdepartementet 1981–1983, statssekretær ved Statsministerens kontor 1984–1986 og statsråd i Finansdepartementet i en kort periode i 1986. Skauge kom tilbake som finansminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990, og var ellers 2. viseformann i Høyre 1984–1986.


Terrorangrepet i Omagh 15. august 1998.
Omaghbomben var et terroristangrep som ble utført av Real IRA den 15. august 1998 i Omagh i Nord-Irland. Bilbomben drepte 29 mennesker og skadet omkring 220. Real IRA er en liten gruppe som brøt ut fra Det provisoriske IRA etter at Belfastavtalen ble undertegnet. Angrepet var rettet mot fredsprosessen i Nord-Irland.
Angrepet vakte avsky i alle politiske og religiøse leire i Storbritannia. Ofrene var både katolikker og protestanter, samt spanske turister og andre som var på dagstur fra Donegal i Republikken Irland. Det skapte særlig sterke reaksjoner da det ble klart at en av de drepte var en kvinne som var gravid med tvillinger.
En advarsel som oppgav galt sted ble sendt til Ulster Television samme dag. Royal Ulster Constabulary evakuerte dette stedet, og ledet uvitede mennesker i retning av stedet hvor bilen med sprengstoff stod. Advarselen kom bare en halv time før eksplosjonen, så man rakk ikke å oppdage feilen.
Real IRA hevdet i ettertid at målet var rettsbygningen. Dette støttes ikke av bevismaterialet, og både tidspunktet for bomben og den falske advarselen tyder på at man hadde planer om å utløse bomben blant flest mulig sivile.
I 2000 annonserte BBC i programserien "Panorama" at de fremste mistenkte var Seamus McKenna, Michael McKevitt, Liam Campbell, Colm Murphy og Seamus Daly. Ikke lenge etter ble BBCs Television Centre i London bombet, antagelig som hevn for programmet.
Colm Murphy ble i 2001 dømt i Dublin Special Criminal Court for «konspirasjon til å forårsake en eksplosjon som med sannsynlighet ville sette liv i fare eller forårsake skader». Straffen ble satt til fjorten års fengsel. På grunn av mangel på bevis kunne man ikke stille de andre mistenkte for retten. Flere av dem ble senere saksøkt av en gruppe av pårørende.
26. mai 2005 ble Sean Hoey fra Jonesborough i Armagh tiltalt for medvirkning i Omaghaksjonen og 32 andre terroraksjoner.
Omagh 19980815


Magnetresonanstomografi.
Magnetresonanstomografi, oftest forkortet MRI (engelsk: magnetic resonance imaging) eller MR, er en teknikk for å fremstille bilder av kroppsvev hos mennesker eller dyr. Teknologien er utledet fra prinsippet om atomers spesifikke egensvingetid og hvordan disse oppfører seg når de utsettes for radiobølger mens de er plassert i et kraftig magnetfelt. Konsentrasjonen av enkelte grunnstoffer (f.eks. hydrogen eller karbon-13) eller molekyler (f.eks. fett eller vann) kan fremstilles som signaltetthet, som satt i et bilde vil kunne brukes til å visualisere vevsstrukturer og organer. Størst kontrast ses gjerne ikke mellom hardt vev og bløtt vev som i røntgen, men snarere mellom fettvev eller fettholdige organer (f.eks. sentralnervesystemet) og mer vannholdig vev (f.eks. blod, muskler og sener). Metodologien er spesielt anvendbar for visualisering av bløtdelsstrukturer og nervesystemet.
MRI-prinsippet.
Hvert eneste proton i kroppen spinner rundt sin egen akse, og siden alle protoner er elektrisk ladet, danner de samtidig hvert sitt lille magnetfelt (spin quantum). Hydrogenkjernen ¹H (protonet) er det stoffet som produserer det kraftigste signalet av alle stabile atomkjerner.
I magnettomografen blir kroppen utsatt for et kraftig eksternt magnetfelt, B0. (B0 kan f.eks. være 1, 1½, 2 eller 3 Tesla). Dette ytre magnetfeltet påvirker alle de små protonmagnetene i kroppen, og får dem til å gjøre presesjonsbevegelser (i tillegg til opprinnelig spinn).
Alle presesjonsbevegelser er stabile og protonmagnetene preseserer rundt det kraftige magnetfeltet B0, enten ved å vende hver sin nordpol i relativt samme retning som det eksterne magnetfeltet, eller ved å vende sin nordpol i stikk motsatt retning.
Etter noen få millisekund vil det alltid oppstå et lite overskudd protonmagneter med samme orientering som B0-nordpolen (Nordpolene til protonmagnetene vender samme vei som nordpolen til det eksterne magnetfeltet). Overskuddet danner en vektor som kalles «Net Magnetisation Vector» (M0).
Men alle presesjonsbevegelsene er ute av fase med hverandre (slingrer ukoordinert og tilfeldig til ulike sider), så det dannes ingen andre vektorer enn M0.
B0-vektoren er i seg selv uinteressant da den representerer et eksternt magnetfelt.
M0-vektoren representerer objektet, men er i en fiksert situasjon som ikke kan skape noe bildeinformasjon.
For å få ut bildeinformasjon, sendes et radiosignal vertikalt inn på M0. Frekvensen må være nøyaktig 42,56 MHz pr. 1 Tesla (10 000 Gauß). Da oppstår nemlig resonans. Vilkårene for resonans er uttrykt i Larmors ligning: formula_1 (Der altså formula_2 er 42,56 MHz, og B0 er feltstyrken målt i Tesla).
Hvis resonansvilkårene blir oppfylt, og bare hvis, vil protonene absorbere energi fra radiosignalet og alle presesjonsbevegelsene vil bli synkronisert slik at de ”slingrer” til samme side samtidig og følger hverandre rundt i et 100% synkront bevegelsesmønster.
Dette kalles å ”gå i fase”, og straks dette skjer, skapes en vektor "som roterer i det transverse planet" med presesjonsbevegelsene. Siden dette tar noen få millisekund, virker det som om M0-vektoren flipper over i det transverse planet (der radiosignalet projiseres inn).
Straks radiosignalet brytes, går presesjonsbevegelsene ut av fase igjen, og den transverse vektoren forsvinner. Det virker som om M0-vektoren faller tilbake til utgangspunktet. Dette tilbakefallet er et ”fritt fall” og kalles «Free induction decay» (FID).
Mens dette skjer, gir protonmagnetene tilbake den energien de fikk av radiopulsen (den energien som fikk dem til å gå i fase). Energien som avgis, induserer strøm til en mottakercoil (dette er MR-signalet). Siden presesjonsbevegelsene bruker litt tid på å gå ut av fase, vil MR-signalet være vekslende positivt og negativt (jf. den roterende vektoren), og registreres som en bølge med gradvis minkende amplitude (FID).
Magnetvektoren M0 som roterte et øyeblikk i det transverse planet, vender altså tilbake og blir på nytt parallell med B0. Tiden dette tar kalles «relaxation times», og den (tiden) varierer en del avhengig av vevstype. Det er nettopp denne tidsvariasjonen som skaper bildekontraster.
For å finne ut hvor ulike MR-signaler kommer fra, trengs tre par gradientcoiler plassert i et xyz-koordinatsystem (3D). Disse coilene er elektromagneter, og mellom to slike kan feltstyrken B0 økes litt til > B0 ved den ene, og minskes litt til < B0 ved den andre. Når denne graderingen gjøres, vil bare en smal skive mellom gradientcoilene få nøyaktig feltstyrken B0.
Når radiosignalet sendes inn, vil resonans oppstå kun i den smale skiven som har nøyaktig feltstyrken B0, og protonmagnetenes presesjonsbevegelser vil bare gå i fase der. Når radiosignalet slåes av, er det kun fra dette smale området at det induseres MR-signal til mottakercoilen.
Ved at det samme prinsipielle grep gjøres i 3 dimensjoner i koordinatsystemet, har man full kontroll over lokalisasjon av MR-signalet. Før MRI-rådata blir transformert til et vanlig MRI-bilde, blir de av fagfolk omtalt som k-space. I tradisjonell MRI blir k-space registrert linje for linje, en for hver radiopuls. Hvert datapunkt i det tredimensjonale koordinatsystemet kalles gjerne en voxel.
fMRI.
fMRI data (gule og røde), dvs. signifikant aktiverte voxels fra EPI-bilder lagt over et strukturelt MRI-bilde.
"Se hovedartikkel: Funksjonell magnetresonanstomografi"
Ved Funksjonell Magnetresonanstomografi(fMRI) blir alle k-space linjene innsamlet kontinuerlig i løpet av en eneste radiopuls ved å benytte en kraftig frem og tilbakesvingende avlesingsgradient (coil), der k-space dekker hele hjernen i løpet av bare 100 millisekund. Når signaler fra hele hjernen på denne måten innsamles om og om igjen med små intervaller, er det ikke bare mulig å registrere funksjonelle hjerneaktiviteter som representerer mentale prosesser, men også hvor i hjernen disse foregår. Denne teknikken, sammen med elektofysiologiske ERP-studier (og i kombinasjon) har overtatt etter den tidligere lesjonsbaserte forskningen i jakten på å lokalisere kognitive, emosjonelle og andre mentale ressurser og prosesser. Eksperimentelle design gjør det mulig å splitte prosessene opp i spesifiserte delprosesser slik at hjernekartene fingraderes til større og større detaljrikdom. Man kan se endringer på under 1 sekund. Da 1 s er for lang latenstid for å observere mange funksjoner i hjernen, har man i det siste koblet MRI og "f"MRI med EEG for å få høy oppløsning både i tid og rom. Kombinasjonen av fMRI og elektrofysiologiske ERP-studier (EEG) drar spesifikt ut nytten av den spatiale oppløsningen i fMRI og den temporale oppløsningen til elektrofysiologiske målinger.
Kontrastmidler.
MRI kan utføres med eller uten kontrastmidler. De fleste MR-kontrastmidler inneholder paramagnetiske eller superparamagnetiske metaller som gadolinium eller mangan, som påvirker de magnetiske egenskapene til kroppsvevene i forskjellig grad slik at kontrasten mellom ulike vev fremheves i MR-bildene. Særlig fremheves blodårer, og dette brukes bl.a. for å avbilde hjernens karnettverk. Også hjertets funksjon kan bedømmes. MR-undersøkelser som gjerne kan utføres uten kontrastmiddel er diagnose av belastningsbrudd i knokler eller brist i muskler og sener – skadetyper som ofte ikke kan identifiseres ved hjelp av røntgen.
Bruksområde.
Sykdommer i hjernen og sentralnervesystemet kan kartlegges godt med MR-teknikk siden MR-signaler gir bedre avbildning av bløtdeler enn røntgenbaserte teknikker. Multippel sklerose (MS) og skiveutglidning (prolaps) er typiske sykdommer som fremstilles svært godt ved en MR-undersøkelse. I tillegg brukes MR mye på barn da MR ikke benytter seg av røntgenstråler. På denne måten beskytter man organer som er strålefølsomme hos denne pasientgruppen. Siden et MR-opptak kan ta opp til flere minutter, er det viktig at pasienten kan ligge helt stille under opptaket. Små barn kan trenge narkose når det skal gjøres MR-undersøkelse.
fMRI blir i all hovedsak brukt til hjernekartleggingsforskning (såkalte Brain Mapping Studier).
Kontraindikasjoner.
Når en pasient blir henvist til en MR-undersøkelse må pasienten fylle ut en sjekkliste før undersøkelsen. Grunnen til dette er at enkelte pasienter ikke kan benytte seg av MR. Da MR er en maskin som benytter seg av et meget sterkt magnetfelt, kan en ikke ha operert inn metall i kroppen. Eksempler på dette kan være pacemaker, klips etter utposninger på blodårer, og enkelte øre – implantat (eks. cochlea-implantat). Enkelte proteser etter operasjoner i hofte, knær og lignende kan også påvirkes av dette.
Stift – tenner, broer, tannregulering og spiral påvirkes ikke av undersøkelsen.
Eksterne lenker.
Hvis man ønsker å lære mer om MR, finnes det en.


Nærøyfjorden.
Nærøyfjorden er en fjord i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Nærøyfjorden er omkring 17 kilometer lang og utgjør en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden. Nærøyfjorden strekker til det lille stedet Gudvangen. Bakka er en liten bygd som ligger på den ene sida av Nærøyfjorden, like ved Gudvangen. Man finner også den fraflyttete bygda Dyrdal og gården Styvi i Nærøyfjorden.
Fjorden er en smal fjord, og et sted bare 250 meter bred, mens fjellene i området strekker seg hele 1761 meter over havflaten.
14. juli 2005 ble Nærøyfjordområde sammen med Geirangerfjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Nærøyfjordområdet omfatter areal i Aurland, Lærdal, Vik og Voss kommune. I Vik og Lærdal er områdene knyttet til Aurlandsfjorden, Fresvikbreen og Bleia naturreservat. I Voss er områdene knyttet til Grånosmyrane naturreservat, Stalheimskleivi med Sivlefossen og Sivlesnipa, Øvsthusdalen med fangstanlegg ved Halsavatnet og Gravhalsen, og Fyresdalen med Grindafletvatni og Grindaflethytta.
Nærøyfjorden verdensarvpark er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.


Geirangerfjorden.
Geirangerfjorden er en fjord på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den er 15 kilometer lang og utgjør en arm av Storfjorden. Innerst i fjorden ligger Geiranger.
Langs fjorden finner en Skageflå, Blomberg og Knivsflå, som er høgt beliggende, fraflyttede gårder tilgjengelig via sti og båt. Fjorden er et av Norges mest besøkte turistmål. 14. juli 2005 ble Geirangerfjordområde sammen med Nærøyfjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Området som blei utnevnt til verdensarv var 498 km² i kommunene Norddal og Stranda. Reinheimen nasjonalpark, som er verna for å beskytte villreinsstammen i Ottadalen, ligger også innenfor Norddal kommunes grenser. I 2006 ble Vestnorsk fjordlandskap kåret til det best bevarte UNESCO-sted av magasinet National Geographic.
Selskapet Fjord1 driver ei bilferge som går langs heile fjorden mellom Geiranger og Hellesylt.
Geografi og klima.
Den geologiske utviklinga i området skjedde under den siste istida. Isbreane gravte ut dype fjorder og forma høge fjell. På det djupeste er fjordene rundt 6-700 meter. Man finner også fjell som er opp mot 2000 meter høge.
Området rundt fjorden er mildt, noe som gjør frukt- og bærproduksjon mulig. Vintrene er ikke særlig kalde i låglandet, likevel kan det bli mye snø, gjerne med gode skiforhold, i fjella.
Fosser.
De to mest kjente fossene i Geirangerfjorden er Knivsflåfossene, bedre kjent som De syv søstrene og Friaren. De to fossene ligger på hver sin side av fjorden, og det blir sagt at Friaren gir kur til De syv søstrene på den andre sida.
En annen foss i fjorden er Brudesløret.
Bosetning rundt fjorden.
Det skal ha vært bosetning i områdene rundt fjorden fra like etter den siste istida for 10 000 år siden. I denne tida skal området primært ha vært bosatt av reinjegere. Det har også blitt funnet tegn på bosetninger under den yngre bronsealder for 4000 år siden.
Området er i dag delt mellom kommunene Norddal og Stranda. Innbyggertallet i Norddal kommune er på cirka 1760 innbyggere fordelt på fem små bygder, Eidsdal, Fjørå, Norddal, Tafjord og administrasjonssenteret Valldal. Stranda kommune har 4540 innbyggere i bygdene Geiranger, Hellesylt, Liabygda og administrasjonssenteret Stranda.
På grunn av all turisme knytta opp mot fjorden, øker folketallet i disse kommunene betraktelig i turistsesongen, da spesielt om sommeren. Disse består for det meste av sesongarbeidere og folk som har hytter og campingvogner stående fast.
Turisme.
Fjellklatrere fra Storbritannia var blant de første som oppdaga fjorden som et eksotisk reisemål på midten av 1800-tallet. Allerede i 1869 seilte det første turistskipet inn fjorden.
Det ble etter sigende oppretta et skysslag i området. Målet var å frakte turister opp Geirangervegen (bygget i 1889) fram til Djupvasshytta. I begynnelsen var det hestevogner som blei brukt, men etter hvert kom det importerte biler som var ombygde for å takle lokale vegforhold.
Siden har flere hotell og hytter blitt bygget for å gi husly til den økende turismen. Også vegene har blitt forbedra og dermed gjort det lettere å ta seg til turistmålene. I 1936 kom Trollstigvegen, Nibbevegen i 1939, og Ørnevegen i 1954. Sistnevnte er åpen hele året.
Næringa i distriktet er godt tjent med turismen. Man regner nå med at det er om lag 600 000 turister innom Geiranger og Trollstigen i løpet av en sommer.
Geirangerfjorden omkranset av snødekte fjell vinteren 2010.


Helge Rykkja.
Helge Rykkja (født 27. august 1943 på Mysen) er en norsk forfatter, lærer og lokalpolitiker (Rødt), bosatt i Kragerø siden 1974. Han debuterte i 1966 med diktsamlingen BOK på Kommet Forlag, et lite undergrunnsforlag han etablerte i samarbeid med Jan Erik Vold. Han var redaksjonsmedlem – og i en periode ansvarlig redaktør – av litteraturtidsskriftet "Profil" i perioden 1966 til 1969.


Quibdó.
Quibdó by og kommune lokalisert på kartet over Columbia.
Quibdó er en by og en kommune i Columbia. Byen kalles også San Francisco de Quibdó og er hovedstad i provinsen Chocó vest i Colombia. Den ligger ved elva Río Atrato og ble grunnlagt i 1690 av Manuel Cañizales.
I 2005 hadde byen 101 134 innbyggere, mens det i hele kommunen var 112 886 innbyggere. Kommunen har et areal på 3 337,5 km².


Frank Stubb Micaelsen.
Frank Stubb Micaelsen (født 9. mai 1947) er en norsk forfatter, bosatt i Halden.
Han debuterte i 1975 med diktsamlingen "Kamerat Sirius". I 1985 mottok han Hartvig Kirans Minnepris, nå Bokklubbens Lyrikkpris.


Markus Midré.
Markus Midré (født 31. august 1975) er en norsk forfatter.
Markus Midré er oppvokst i Oslo. Han debuterte som 20-åring med diktsamlingen "Teori om tusen skygger" (Tiden Norsk Forlag, 1995), og høstet svært gode kritikker. Han ble utropt som et av våre største litterære talenter, og av Aftenpostens anmelder Eilif Straume allerede da ønsket velkommen på parnasset. Bok nummer to, diktsamlingen "Mirakelarkivet" (1996), som har sterke pseudo-dokumentariske trekk, bekreftet denne posisjonen. Dette er beretningen om to barn – Karl og Theresa – som vokser opp i Øst-Berlin på 1960-tallet; hun forsvinner og han bruker resten av livet på å lete etter henne. Romanen "Elefantene" (1998) er lagt til London i en nær framtid. I diktsamlingen "Kom alle mennesker" minimaliserer Midré uttrykket sitt, og skriver dikt som kretser rundt skog og ensomhet. I "Lungene" (2002) skriver han om en gjeng ungdommer som vokser opp i Gamle Oslo på slutten av 1980-tallet, og som fordriver tiden med å ringe til Kontakttelefonen. I diktsamlingen "Formular" vender han tilbake til noe av den desperate, fragmentariske stilen i sine første bøker. I 2006 utgav han barneboka "Gordon blir uteligger", i samarbeid med tegneren Flu Hartberg. De to samarbeidet igjen om barne- og ungdomsboken "Muren" i 2008, før Midré senere samme år ga ut "Tunnel", en kort roman om en mann som våkner opp i Oslo med et betraktelig hukommelsestap.


Montería.
Montería er hovedstad i provinsen Córdoba nord i Colombia og har om lag 400 000 innbyggere. Byen ligger ved elva Río Sinú og ble grunnlagt 1. mai 1777 av Juan de Torrezar Díaz Pimienta. Byen ble opprinnelig kalt «Jerónimo de Buenavista» helt til den ble flyttet til dagens beliggenhet ved elvebredden. Populært omtales byen også som
"La Perla del Sinú" dvs. «Sinús perle.» Kvegoppdrett er viktig for byens økonomi, og den regnes som et viktig senter for kvegoppdrett i Colombia.


Royal St. George's Golf Club.
Royal St. George's Golf Club er en av de mest prestisjetunge golfklubbene i Storbritannia. Den ble grunnlagt i 1887. Klubbens bane er blant dem som på omgang arrangerer The Open Championship.
Klubben har arrangert The Open tretten ganger siden 1894. Da var det den første klubben utenfor Skottland til å avholde mesterskapet. Blant vinnerne av The Open spilt på denne banen er Greg Norman og Walter Hagen. Banen har mange helt eller delvis blinde hull. Dette gikk av moten på 1940-tallet, og klubben arrangerte ingen Open-mesterskap på mange år. På 1970-tallet ble banen modernisert, og i 1981 var The Open tilbake på St. George's.
St. George's har også arrangert The Amateur Championship tretten ganger.
Klubben ligger i Sandwich i Kent. Klubbens Challenge Trophy ble først spilt i 1888, og er et av de eldste troféer i golf.
En av banens bunkere, Big Bertha på hull 4, er den dypeste i bruk på noen mesterskapsbane, og den nest dypeste i England.


Cundinamarca.
Cundinamarca er et departement sentralt i Colombia som grenser til nabodepartementene Boyacá, Meta, Tolima og Caldas. Cundimnamarca omslutter også nesten hele Distrito Capital de Bogotá. Hovedstaden i provinsen er Bogotá, som ligger utenfor Cundinamarcas grenser. Dette er et særfenomen blant Colombias provinser og skyldes at det stadfestes i Colombias grunnlov at Bogotá er hovedstad i Cundinamarca. Det kreves dermed en grunnlovsendring for å endre hovedstaden i provinsen. Andre byer er Engativá, Facatativá, Girardot, Soacha, Zipaquirá, Fusagasugá, og Guaduas.
Provinsen var opprinnelig en av ni stater i «Colombias forente stater».


12. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Før etappen ble det klart at lederen i kampen om den grønne trøyen Tom Boonen måtte trekke seg. Dermed overtok Thor Hushovd ledelsen i denne kampen. Hushovd syklet ikke i den grønne trøyen før i 13. etappe.
Denne småkuperte etappen var i utgangspunktet perfekt for Kurt-Asle Arvesen, som på forhånd annonserte at han skulle forsøke å gå brudd. Men Arvesen kom ikke med i riktig brudd. Mange forsøkte å gå i brudd allerede fra starten men da en gruppe til slutt fikk gå fra hovedfeltet satt ikke Arvesen i denne. Isteden rykket Stuart O'Grady fra feltet for å få kontakt med utbrytergruppen. For å forsvare ledelsen i kampen om den grønne trøyen måtte Hushovd følge O'Grady. Etterhvert opparbeidet denne gruppen seg et solid forsprang som på hovedfeltet. Under bestigningen av det siste fjellet klarte ingen andre å følge David Moncoutie som fikk et forsprang han ikke gav fra seg. Han vant dermed etappen snaue minuttet foran forfølgerne. Hushovd og O'Grady kom mot mål samtidig 3:15 bak Moncoutie.
I spurten var Hushovd overlegen og han hadde ingen problemer med å slå O'Grady. Dermed økte Hushovd ledelsen på sin argeste konkurrenter O'Grady og Robbie McEwen med henholdsvis ett og fire poeng. McEwen vant spurten i hovedfeltet som kom samlet til mål 10:33 min. etter Moncoutie
Grønn trøye.
1. mellomsprint i La Roche de Rame (17.5 km)
2. mellomsprint i Embrun (41.5 km)
Klatretrøye.
Cote des Demoiselles Kategori 3 (61 km)
Col St.Jean Kategori 2 (88 km)
Col du Labouret Kategori 4 (115.5 km)
Col du Corolbin Kategori 2 (156.5 km)
Col de l'Onne Kategori 4 (177,5 km)
12


Den transpadanske republikk.
Den transpadanske republikk ("Repubblica Traspadana" - fra latinsk "trans" = på den andre siden (sett fra Roma) av + "Padana" = elven po) var en kortlivet republikk i det nordlige Italia, opprettet i 1796 under den franske hærs beskyttelse og ledet av Napoleon Bonaparte. Det påfølgende år gikk den inn i den da opprettede cisalpinske republikk.
Frankrikes styrker inntok Milano i Lombardia den 15. mai 1796, og den transpadanske republikk som kort tid etter ble opprettet, omfattet Milano og Mantua. Den 9. juli 1797 slo den transpadanske republikk seg sammen med Den cispadanske republikk og dannet Den cisalpinske republikk.


Alkymisten.
"Alkymisten" (portugisisk: "O Alquimista") er en roman av den brasilianske forfatteren Paulo Coelho. Den ble utgitt i 1988 og er i dag en av de mest solgte romanene i verden. Romanen handler om åndelig søken og om å følge sin drøm.
Handling.
Boken forteller om den andalusiske gjetergutten Santiago, og hans drøm om å finne en av verdens rikeste skatter. Gjennom to netter, der han drømmer om en pike som forteller ham om hva som venter ham i Egypt, møtet med en spåkone som råder ham til å følge drømmen og møtet med en underlig gammel mann som påstår at han er kongen av Salem, bestemmer Santiago seg for å følge rådene. Fra Spania reiser han til Tanger og gjennom Egypts ørken til et møte med Alkymisten.
Alkymisten er en utbrodering av eventyret «Sanndrømt» fra Tusen og en natt, fortalt den 351. natt. Jorge Luis Borges behandler det samme eventyret i sin novelle «Historien om de to som drømte» i boka «Nederdrektighetens historie».
Tema.
Boken har vært viktig for New Agebevegelsen fordi «den i romans form formidler sentrale sider ved deres verdensbilde og menneskesyn: den handler om åndelige søken, om å finne seg selv gjennom å se de magiske sammenhengene i tilværelsen og i et univers gjennomsyret av mystikk. Coelhos eget etterord til romanen gir da også til kjenne en sterk New Age-orientering, som igjen understrekes ved romanheltens opplevelse av å være i ett med verdenssjelen.».


Olaug Nilssen.
Olaug Nilssen (født 28. desember 1977 i Solheimsdalen i Førde) er en norsk forfatter og dramatiker som skriver på nynorsk. Hun er bosatt i Bergen.
Nilssen har studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og skrivekunst ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland. Hun har også gått et år på skrivelinja ved Heimly Folkehøgskole på Finnsnes. Hun arbeider også som skribent og bokanmelder. Siden august 2008 er hun leder for Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun er også nestleder i Norsk forfattersentrum. Hun er oppnevnt som medlem av Norsk kulturråd for perioden 2010–2013.
Olaug Nilssen debuterte i 1998 med romanen "Innestengt i udyr". Hun har blitt kåret til en av Norges ti viktigste unge forfattere, og holdt festtale da Noregs Mållag feiret 100 år; talen kalte hun Nokre vener slæst.
Nilssen har blant annet vært aktiv i tidsskriftet "Vagant", og sammen med Gunnhild Øyehaug var hun redaktør for det litterære tidsskriftet "Kraftsentrum". Romanen "Få meg på, for faen" ble filmatisert i 2011.


Boknafjorden.
Boknafjorden er en fjord i Rogaland. Fjorden er vid og åpen mot havet, og grenses i nord av Karmøy og i sør av Tungeneset helt nord på Jæren. Målt fra Imsen/Jarstein til Tengesdal er fjorden 94 km lang. I fjordmunningen ligger en rekke øyer, der Rennesøy er den største. Midt inni er fjorden om lag 20 km. vid og grener seg i en rekke mindre side- og delfjorder (se nedenunder) foruten en rekke større øyer, der mange har ferje- og skyssbåtsamband. Store deler av fjellmassen er gammel havbunn (skifer og lignende mineralrike bergarter). Jordsmonnet på øyene er derfor fruktbart.
Fjorden deler fylket i Nord-Rogaland og Sør-Rogaland, noe som har påvirket utviklingsmulighetene i fylket sterkt. Av den grunn er det planlagt en tunnel under fjorden, Boknafjordtunnelen. Håpet er at den skal binde sammen fylket i framtida.
Kommunene Kvitsøy, Rennesøy, Finnøy, Tysvær, Bokn og Karmøy ligger i eller ved Boknafjorden.


Weimaraner.
Weimaraner er en tysk jakthund som hører til gruppen av stående fuglehunder. Den karakteristiske fargen, kombinert med den ofte nærmest lydløse fremferden, har gitt denne rasen tilnavnet «the grey ghost» i den engelskspråklige verden.
Opprinnelse og alder.
Weimaraner er en av de eldste kontinentale stående fuglehundene vi kjenner til. Allerede på 1600- og 1700-tallet ble jakthunder som til forveksling likner dagens weimaranere avbildet ved flere anledninger. Noen mener at denne hunden opprinnelig har et fransk utspring, og at den nedstammer fra såkate "Chien Gris de Saint Louis", hunder som ble benyttet til flokkjakt. Det er imidlertid mer sannsynlig at den nedstammer fra en type tyske grå jakthunder, som fantes der på 1800-tallet.
Storhertug Carl-August av Sachsen-Weimar var den første til å avle denne grå smidige hunden, viss opprinnelse derfor regnes som Thüringen i Tyskland. Han krysset inn" Chien d'Oysel" (som ligner dagens spaniels), "St. Hubertushund" og engelsk pointer. Opprinnelig ble den regnet som en drivende hund.
Den første raseklubben ble dannet alt i 1897, mens rasestandarden (korthåret) er fra 1925. Den er stort sett uforandret til denne dag. På begynnelsen av 1900-tallet ble det også krysset fram en langhåret variant, men denne er ikke like vanlig å se.
I begynnelsen var rasen svært eksklusiv, forbeholdt den tyske adelen, men i løpet av 1900-tallets første halvdel spredtes den over verden, og da særlig til USA og Storbritannia. De første hundene kom til Norge i 1964, og har der beholdt noe av sitt eksklusive preg. For tiden finnes i underkant av 200 hunder i Norge, og det fødes fra ett til tre kull hvet år. I tillegg importeres årlig et antall hunder.
Utseende, anatomi og fysikk.
Weimaraner er en en litt langstrakt stor og atletisk brukshund av funksjonell type. Formvakker, tørr hud med tydelig underliggende muskulatur og sener. Typisk kjønnspreg. Hannhundene skal ha en mankehøyde på 59-70 cm og tispene på 57-65 cm. Fargen skal være grå i ulike nyanser, og øynene skal være ravfargede.
Rasen forekommer vanligst i korthåret utgave, men også langhårsvarianten har en viss utbredelse. Pr dags dato finnes ca. 25 langhår i Norge. Denne skiller seg ikke fra korthår på andre måter enn ved hårlaget.
Bruksområde.
Alle rasens egenskaper har betydning for dens jaktadferd. Den egner seg best til småviltjakt i skog, på fjell og lavland, men er også anvendbar ved støtjakt. Flere ganger er det også felt elg for weimaraner, da som bandhund. Også som apportør ved f.eks. andejakt, er weimaraner et godt valg. Den regnes som en god «all-rounder» i jaktmiljøet.
Hundens ypperlige luktesans gjør den godt egnet til ettersøk av skadet vilt. Flere norske weimaranere er godkjente som ettersøkshunder, og brukes ved ettersøk av elg, hjort og rådyr både under jakt og etter påkjørsler. Rasen har også en sterk hang til både å apportere og rapportere.
Spesielt jakt på skogsfugl passer godt for rasen, og det er her weimaranere har oppnådd flest premieringer i Norge. Denne jaktformen passer godt weimaranerens søk som er noe trangere enn de mer stortgående rasene som for eksempel setter. Mange skogsfugljegere opplever det som et pluss at weimaraneren holder god kontakt med føreren under jakten. De skal apportere, både på land og i vann.
Rasens utseende har også ført til at den har vært etterspurt som familiehund i mange land.
Lynne og væremåte.
Weimaraner har et livlig temperament, og er årvåken og vaktsom. Den er selvstendig og litt sta, men lærenem. Den har stort behov for aktivitet og mosjon. Mosjon alene er dessuten ikke nok. Hunden har både behov for, og kapasitet til, å arbeide. Trening og utøvelse av jakt, lydighet, ettersøk og trekk og kløv er som skapt for rasen. Man bør være erfaren og trygg som hundeeier før man anskaffer en weimaraner. Dens spesielle kombinasjon av følsomhet, stahet, skarphet overfor vilt samt beskytterinstinktet krever en fast og bestemt dressur.
Annet.
Helsetilstanden hos norske weimaranere er god. Forekomsten av HD er lavere enn hos mange andre raser. Den er ikke befengt med særskilte sykdommer eller mangler. Diffuse hudproblemer har vært observert og noen tilfeller av magedreining, men ikke i en slik utstrekning at det kan sies å være et rasespesifikt problem.
I og med at rasen er såpass fåtallig her til lands, er avlsmessig samarbeide over landegrensene helt nødvendig. I gjennom alle år har det blitt importert hunder fra de andre nordiske land, samt Tyskland, og norske tisper har blitt bedekket i disse landene. I tillegg er sperma importert fra USA.


Puerto Inírida.
Puerto Inírida er hovedstad i provinsen Guainía som ligger sørøst i Colombia. Byen ligger ved elven Río Inírida og ble opprettet i 1963.


Guaviare (departement).
Guaviare er et departement i Colombia og ligger i det sentrale området av landet. Den grenser til nabodepartementene Guainía, Vaupés, Caquetá, Meta og Vichada. Hovedstaden heter San José del Guaviare. Andre byer er El Retorno, Miraflores.


Theben (Egypt).
Theben ("Niwt"; gresk Θῆβαι, "Thēbai"; arabisk: طيبة‎, "Ṭībah"; dagens Luxor) var Egypts administrative og religiøse sentrum under store deler av Mellomriket helt frem til gresk-romersk tid. Theben som i dag er forsvunnet, var det greske navnet. Byen lå rundt 800 km sør for Middelhavet på østbredden av elven Nilen innenfor dagens moderne by Luxor. Thebens Nekropolis lå ved siden av på vestsiden av Nilen.
Byen var dominert av det store Karnaktempelet tilegnet guden Amon (samt Mut og Khonsu) og det noe mindre Luxortempelet. En sfinksgate knyttet de to templene sammen. På vestbredden lot konger seg begrave under den første halvdel av Mellomriket, og særlig under Det nye riket da gravene i Kongenes dal ble bygd. Foruten gravene i Kongenes dal er det embetsmannsgraver og dronninggraver i klippene langs vestbredden. I tillegg til gravene oppførte kongene også templene på vestbredden som var tilegnet den enkelte (døde) konge sammen med de viktigste gudene i Theben, særlig Amon. Under jevnlige festivaler ble statuer av guder fraktet i båt fra Karnak over Nilen for å besøke østbreddens templer.
Historie.
Navnet Thebai er det greske betegnelse for oldtidens egyptiske " opet" «Karnaktempelet» (fra koptiske "ta-pe", Ta-opet ble "Thebai"). Ved setet av den thebanske triade med Amun, Mut, og Khonsu, var Theben kjent på egyptisk språk fra slutten av det nye rike som "niwt-imn", «Byen til Amun». Dette fant sin veg inn i den hebraiske Bibelen som נא אמון ("nōʼ ʼāmôn") ("Nahums bok" 3:8), antagelig i referanse til den egyptiske guddom Amun-Ra, mest sannsynlig er det også det samme som נא («No») ("Esekiels bok" 30:14-16, "Jeremias bok" 46:25). På gresk ble dette navnet gjengitt som Διόσπολις, "Diospolis", «Byen til Zevs», da Zevs var den guden som grekerne identifiserte med Amun, se "interpretatio graeca". Grekerne ga også tilnavnet μεγάλη, "megale", «den store», for å skille byen fra tallrike andre byer som også ble kalt for Diospolis. På samme vis kalte romerne byen for "Diospolis Magna".
I moderne henvisning er likhustemplene og gravene på vestbredden av Nilen generelt ment som en del av Theben.
I 1979 er ruinene av oldtidens Theben bestemt listet av UNESCO som et sted tilhørende verdensarven. De to store templene i Kongenes dal og Dronningenes dal, Luxortemplet, er blant de store prestasjoner i oldtidens Egypt.


San José del Guaviare.
San José del Guaviare er en by og hovedstad i provinsen Guaviare i det sentrale Colombia. Byen ligger ved elva Guaviare, på østsiden av Andesfjellene, rundt 400 km sørøst for Bogotá. Den ble grunnlagt i 1910 og fikk bystatus i 1976. Byen har 34 863 innbyggere (2005). Hele kommunen, med et areal på 13 912 km², hadde 53 994 innbyggere (2005).
Byens næringsliv er i hovedsak basert på jordbruksområdene rundt, hvor det produseres bananer, maniok, kakao og gummi. De viktigste håndverksproduktene er koster og børster basert på fiber fra chiquichiqui-palmen, samt andre produkter som hovedsakelig fremstilles av områdets urbefolkning. Fiske og husdyrhold er også viktig for regionens økonomi.
Provinsens eneste lufthavn ligger like ved byen, og flyselskapet Satena har daglige flyvninger til Bogota. Byen er knyttet til veinettet i resten av Colombia via en hovedvei mot nordvest. Byen har ikke jernbaneforbindelse. Elva Guaviare er også en viktig transportåre for byen og distriktet rundt.


Huila.
Huila er et departement sørvest i Colombia og grenser til nabodepartementene Meta, Caquetá, Cauca og Tolima. Departementet ble opprettet i 1905. Hovedstaden heter Neiva. Andre byer er Campoalegre, Pitalito og Plata.
Colombias største elv, Rio Magdalena, har sitt utspring i Huila.


Neiva.
Neiva er hovedstad i provinsen Huila i Colombia og har en befolkning på 330.817 innbyggere. Byen ligger i Magdalenadalen og ble grunnlagt i 1612 av Diego de Ospina y Medinilla.


MG (bil).
1961 MG A 1600 MK1 Roadster
MG er en britisk produsent av sportsbiler som ble stiftet i 1924. Selskapet fikk navnet fra "Morris Garages", en Morris-forhandler i Oxford, som begynte å produsere sine egne versjoner av bilene med design av Cecil Kimber, som kom til selskapet som salgssjef i 1921, og som ble forfremmet til daglig leder i 1922.
MG er mest kjent for åpne sportsbiler med to seter, men har også produsert sedaner og coupéer. Mer nylig har selskapet også blitt benyttet for å gi navn til sportsligere versjoner av modeller tilhørende andre merker i samme konsern.
MG har ikke produsert biler siden "MG Rover" gikk konkurs våren 2005, men det antas at MG vil fortsette produksjonen i januar 2007 under de nye eierne, "Nanjing Automobile Group". Under sine nye eiere kan bokstavene "MG" få en ny betydning. Nanjings direktør, Zhang Xin, har uttalt «Vi ønsker at kinesiske kunder skal kjenne merket som 'Modern Gentleman'. At merket skal representere verdighet og stil».
Historie.
Det er debatt rundt når MG startet. Selskapet selv mener de startet i 1924, men de første bilene bar både Morris og MG-logoer, og en referanse til MG ble gjort i en avis i Oxford i november 1923. Noen betviler dette, og mener MG startet i 1925.
De første bilene var basert på Morris-modeller, fikk nye karosserier produsert av "Carbodies" i Coventry, og ble montert i Alfred Lane, Oxford. Snart ble etterspørselen så stor at MG flyttet til større lokaler i Bainton Road (september 1925, hvor de delte lokaler med Morris' radiatorfabrikk. Selskapet vokste fortsatt, og i 1927 flyttet MG igjen, til en egen fabrikk i Edmund Road, Cowley, Oxford, nær Morris' hovedfabrikk. I 1928 hadde selskapet blitt stort nok til at man mente det burde få en egen identitet uavhengig av Morris Garages, og "M.G. Car Company Limited" ble etablert i mars samme år. I oktober 1928 stilte selskapet for første gang ut biler, på bilutstillingen i London. De gikk snart tom for plass nok en gang, og leide snart en gammel skinnfabrikk i Abingdon, Oxford (1929), hvor selskapet holdt til helt frem til 1980. Opprinnelig var selskapet eid av William Morris selv, men det ble etterhvert solgt til Morris Motors i 1935, en endring som kom til å få store konsekvenser for selskapet, og spesielt motorsportaktivitetene. MG ble absorbert inn i British Motor Corporation i 1952, og senere i British Leyland i 1968. Fabrikken ble stengt ned i et nådeløst nedskjæringsprogram på det turbulente 1970-tallet, og siden den gang har MG-bilene blitt produsert på fabrikken i Longbridge.
MG ble en del av "MG Rover Group", basert i Longbridge, Birmingham. MG Rover gikk konkurs i 2005, og ble kjøpt opp av kinesiske "Nanjing Automobile Group".
Den første modellen, "14|28" fra 1924, besto av et nytt karosseri på chassis fra Morris Oxford. Den første modellen som kan kalles MG, og ikke en ombygget Morris, var "18/80" fra 1928, som hadde et spesialdesignet chassis, og den første vertikale MG-grillen som merket senere skulle bli kjent for. En mindre modell ble lansert i 1929, som den første i en lang serie av "Midget"-modeller. MG etablerte også et navn i internasjonal bilracings spede barndom. Før 2. verdenskrig produserte MG en modellserie kjent som "T-Series Midget", som etter krigen ble eksportert til hele verden, og ble en stor suksess. Disse modellene inkluderte blant andre MG TC, MG TD og MG TF, som alle er basert på modellen MG TB fra før krigen. MG sluttet med sedanproduksjon en stund etter krigen, og lanserte modellen MGA i 1955. MGB fulgte i 1962, for å tilfredsstille etterspørselen etter en mer moderne og komfortabel sportsbil. I 1965 ble coupéen MGB GT lansert. Med kontinuerlige oppdateringer, de fleste for å tilfredsstille stadig strengere utslipps- og miljøkrav i USA, holdt MGB seg i produksjon frem til 1980. Mellom 1967 og 1969 ble også MGC produsert, en modell som var basert på MGBs karosseri, men med en større, sekssylindret motor. Tyngden på denne motoren i kombinasjon med datidens dekk og hjuloppheng gjorde at bilen fikk rykte på seg for å ha dårligere kjøreegenskaper enn MGB. MG startet også produksjon av MG Midget i 1961. Midget var i bunn og grunn en omdøpt og noe endret 2. generasjons Austin-Healey Sprite. I likhet med MGB ble Midget stadig oppdatert frem til Abingdon-fabrikken stengte dørene i 1980.
Merket levde videre etter 1980 da eieren British Leyland (senere Austin Rover Group), plasserte MG-logoen på en rekke Austin-sedaner. På New Zealand ble MG-merket også benyttet på stasjonsvognen Austin Montego sent på 1980-tallet, under navnet "MG 2.0 Si Wagon".
Sent på 1980-tallet ble ARG ("Austin Rover Group") omdøpt til Rover Group, og gjenopplivet toseteren med modellen MG RV8, før de introduserte den helt nye MGF i 1995 (redesignet og relansert som TF).
Da Rover ble solgt fra BMW i 1999 ble MG-navnet også benyttet på sportsligere versjoner av Rovers sedan-modeller, samt Rover 75 stasjonsvogn.
MG Rover Group kjøpte Qvale, som hadde tatt over utviklingen av De Tomaso Bigua. Bilen, som fikk navnet Qvale Mangusta og allerede var godkjent for salg USA, ble basis for MG XPower SV, en "ekstrem" V8-motorisert sportsbil. Den ble lansert i 2002, og kom i salg i 2004.
MGs bilproduksjon ble stoppet den 7. april 2005, da MG Rover Group gikk konkurs.
Siden 2003 har den tidligere Abingdon-fabrikken huset McDonalds og "Thames Valley Police".
Fremtidsplaner.
I 2006 ble det kjent at "Project Kimber", som ble ledet av David James, hadde gått inn i samtaler med "Nanjing Automobile Group" om salg av MG-navnet for å produsere en rekke sportsbiler basert på den utgåtte Smart Roadster fra DaimlerChrysler.
Det forventes at Nanjing vil gjenstarte produksjonen av "MG TF" og "ZT"-serien tidlig i 2007, men modellene "ZR" og "ZS" vil sannsynligvis ikke bli satt i ny produksjon.
Den 11. juli 2006 annonserte Nanjing at produksjonen av sportscoupéen TF vil starte igjen. En ny fabrikk skal bygges i Ardmore, Oklahoma. I tillegg vil et nytt utviklingssenter åpne i USA, plassert på Universitetet i Oklahoma. I tillegg vil Longbridge-fabrikken i England fortsette produksjon av TF, og en tredje fabrikk vil bli bygget på et ukjent sted i Kina. Ifølge Nanjing vil nye MG-modeller komme for salg i USA sommeren 2008.


Christophe Moreau.
Christophe Moreau (født 12. april 1971 i Vervins) er en fransk tidligere profesjonell syklist. Han debuterte som profesjonell syklist i 1995 for Festina, og syklet for dem fram til 2000. I 2001 gikk han til Crédit Agricole og ble kaptein på laget. I 2006 og 2007 har han syklet for AG2R Prévoyance, før han i 2008 gikk over til Agritubel. Da Agritubel la ned etter 2009-sesongen gikk han til Caisse d'Epargne før han la opp etter sesongen.


Tour de France 2004.
Tour de France 2004 var den 91. utgaven av Tour de France. Løpet ble avholdt mellom 3. juli og 25. juli 2004. Lance Armstrong vant i utgangspunktet sin sjette sammenlagttittel, men ble i 2012 fratatt seieren.
Det var en prolog og tjue etapper i rittet.
Etappene.
Etappene tegnet inn på kartet.
Lederne av konkurransene i TDF 2004.
a> hadde gul trøye i ti dager
Eksterne lenker.
2004


David Moncoutié.
David Moncoutié (født 30. april 1975) er en fransk syklist.
Han begynte å sykle profesjonelt i 1997, og har hele tiden syklet for laget Cofidis.
Han fikk sin første seier i 1999, da han vant en etappe i Dauphiné Libéré.
Han vant klatretrøya i Vuelta a España i 2008, 2009, 2010 og 2011.


Mythos (øl).
Mythos er et greskprodusert øl av lager-typen som lages av Mythos Brewery ltd.
Mythos Brewery ltd. ble opprettet i 1970 under navnet Henninger Hellas S.A og produserte i all hovedsak det tyske ølet Henninger på lisens. Etter et eierskifte i 1992 endret de navn til Northern Greece Brewery Ltd, fokus ble endret, og ølet Mythos ble lansert i 1997, til så stor suksess at firmaet i 2001 skiftet navn til "Mythos Brewery ltd."
Mythos er i dag det andre største ølmerket i Hellas etter det nederlandske Amstel, og er det eneste store av de greske ølmerkene.
Det er to typer Mythos ol, "Mythos Hellenic Lager Beer" og "Mythos Quality Lager Beer". Den siste er ganske vanskelig å få tak på i vanlige greske butikker.


Santiago Botero.
Santiago Botero Echeverry (født 27. oktober 1972 i Medellín, Colombia) er en colombiansk syklist. Han har syklet Tour de France tre ganger, og Spania rundt fire ganger.
I store deler av karrieren sin har han syklet for Kelme. I 2003 ble han med i T-Mobile Team, men der mente man at han manglet treningsdisiplin.
Han vant VM i tempo i 2002. Han har vunnet tre etapper i Tour de France. I Tour de France 2000 fikk han dessuten klatretrøya.


Pau.
Pau er en kommune og hovedstad i departementet Pyrénées-Atlantiques i regionen Aquitaine i det sør-vestlige Frankrike.
Pau ligger 10 mil fra Atlanterhavet og 5 mil fra fjellene Pyreneene.
Det er ikke sikkert at det har eksistert en bosetting her før 1100-tallet da byen fikk festningsverk. Byen ble sete for vicomten av Béarn og den ble hovedstad for denne tidligere franske provins i 1464. "Château de Pau" ble brukt som residens av kongene av Navarra når de besøkte Béarn, og Henrik IV av Frankrike (1553–1610) og ble født der. Slottet har to tårn fra 1100-tallet og den største fra 1300-tallet.
Jean-Baptiste Bernadotte som ble Karl Johan av Sverige og av Norge ble også født på châteauen. Huset er blitt til museum Musée Bernadotte.
Rett sør fra Pau ligger Jurançon som er kjent for sine søte hvitviner. Sykkelrittet Tour de France bruker Pau svært ofte som start eller målby for etapper gjennom Pyreneene.


Lier skanse.
Lier skanse var et forsvarsverk langs veien fra Sverige gjennom Eidskog til Kongsvinger. Skansen lå ved de to gårdene på Lier og var ett av mange mindre forsvarsverk mellom Kongsvinger festning og grensen. Den ble anlagt vinteren 1808. To slag ble utkjempet ved skansen i årene 1807–1814; det første vant svenskene, mens nordmennene vant det andre. Det var ved det siste slaget at oberstløytnant Andreas Samuel Krebs utmerket seg. Ved dagens riksvei 2 sør for Kongsvinger kan man se en bautastein til minne om disse kampene.
I 1905 ble det igjen utplassert soldater ved Lier skanse som en del av den delvise mobiliseringen under unionsoppløsningen. Konflikten fikk en fredelig løsning og soldatene kunne snart dra hjem.
Kampene i 1808.
Danmark-Norge og Sverige var blitt dratt inn i Napoleonskrigene på hver sin side, og en svensk brigade rykket 15. april 1808 over grensen med kurs for Kongsvinger. De norske styrkene hadde skjønt at noe var på gang og trukket seg litt tilbake. Planen var å stoppe svenskene ved Kongetorp, men en av de tre svenske kolonnene omgikk denne stillingen. Forsvarerne måtte derfor trekke seg videre tilbake til Lier, hvor major Bernt Peter Kreutz hadde kommandoen.
Om morgenen 18. april startet angrepet på Lier skanse. Den svenske kaptein Matern angrep skansens høyre flanke, men var for tidlig ute og måtte trekke seg tilbake i påvente av hovedangrepet. De svenske hovedstyrkene ventet på beskjed fra den tredje svenske kolonnen under major Cederström, som skulle angripe skansen i ryggen ved å krysse isen på Vingersjøen. Mens de ventet ankom den svenske øverstkommanderende, general Gustaf Mauritz Armfelt. Til slutt kom det beskjed om at isen på Vingersjøen ikke var trygg. Armfelt måtte derfor endre planene og ga Cederström ordre om å gå sør for sjøen for å angripe skansen fra siden. Imens skulle de andre svenske styrkene forstyrre nordmennene.
Først utpå ettermiddagen begynte selve angrepet ved at svenske kanoner beskjøt skansen en stund. Deretter prøvde svenskene å storme den flere ganger, men klarte det ikke. Armfeldt ga derfor ordre om retrett, men ordren rakk aldri å bli utført. Cederströms styrker var nemlig blitt observert og major Kreutz ga ordre om at deler av et kompani skulle forsterke forsvaret på den siden. Ordren ble misforstått av kaptein Emanuel Sadolin, som tok med seg hele kompaniet. Dermed kunne kaptein Matern innta deres forlatte stillinger. Videre bestemte Sadolin seg for å angripe i stedet for å gå i forsvarstilling, men ble hindret av en flomstor bekk og dessuten av kraftig beskytning. En tredel av kompaniet ble drept eller såret før de kom seg tilbake i sikkerhet. De norske styrkene begynte også å gå tom for ammunisjon.
Svenskene avbrøt derfor retretten og gjorde et siste angrepsforsøk. Det lyktes og major Kreutz måtte beordre retrett. Da hadde 54 nordmenn falt, 100 var blitt tatt til fange og et ukjent antall var såret. Hos svenskene var fem døde, mens 83 var blitt såret.
Nederlaget rystet ledelsen av det norske forsvaret. Et raskt motangrep for å kaste ut svenskene ble planlagt, men føret tillot det ikke og man måtte vente. Til tross for norske angrep andre steder i distriktet, beholdt svenskene Lier skanse frem til 19. mai klokka 22.30. Da ble styrkene trukket tilbake i påvente av et svensk-engelsk angrep på Sjælland. Tilbaketrekkingen overrasket nordmennene, men det var likevel gledelige nyheter for dem.
Kampene i 1814.
Den 14. januar 1814 ble Danmark ved Kielfreden tvunget til å avstå Norge til Sverige, men dette gikk ikke Norge med på. Norge erklærte seg uavhengig, vedtok en egen grunnlov og valgte Christian Frederik til konge. Styrkene ved Kongsvinger ble utvidet, men man forholdt seg rolig i forhold til de svenske styrkene. Denne tilstanden kunne ikke vare. Den 19. juli rykket svenskene inn i Norge ved Halden.
31. juli klokka 18.00 gikk den svenske generalmajor Karl Pontus Gahn over grensen mellom Eda og Eidskog. Om morgenen 1. august hadde de passert Magnor og spioner sørget for at de norske styrkene visste hvor de var. Ved Matrand møtte svenskene motstand, men drev den til slutt tilbake.
De norske styrkene vurderte å samle seg ved Kongetorp, men oberstløytnant Krebs fant det best å trekke seg tilbake til Lier. Lier skanse var stort sett som i 1808, men flanken mot Vingersjøen var styrket. 2. august ga Christian Frederik ordre om at styrker fra Høland skulle sette kursen mot Eidskog for å angripe svenskene i siden den 5. august, men de kom frem for sent.
De svenske styrkene delte seg i tre under angrepet på Lier skanse. Styrkene som angrep i øst klarte å drive nordmennene litt tilbake, men da de kom innenfor rekkevidde av de norske kanonene brøt angrepet sammen. De som angrep i sør ble kraftig beskutt så snart de kom ut på enga foran skansen, og deres forsøk på å innta forskansen ble stanset gang på gang. Angrepet i vest ble nøytralisert av en myr og kanonild. Utpå kvelden bestemte Gahn at angrepet skulle avbrytes. De svenske styrkene trakk seg tilbake, men forble i Norge.
Den 4. august brøt Krebs opp med styrkene sine fra Lier og dro mot Eidskog for å kaste svenskene ut. Dette lyktes han med i slaget ved Matrand og svenskene måtte trekke seg tilbake over grensen. Utpå høsten gikk Norge inn i personalunion med Sverige og fiendtlighetene opphørte.


Øvrebyen.
Tråstadberget med Øvrebyen oppunder festningen.
Øvrebyen er navnet på den eldste og vernede bydelen i Kongsvinger som i 1975 ble regulert til Norges første antikvariske område. Den utviklet seg fra leiren av arbeidere og militært personell som oppstod sammen med Kongsvinger festning i 1682.
Bebyggelsen består for det meste av trehus som daterer seg fra tidlig 1700-tall til slutten av 1800-tallet. Flere av husene er fredet, og hele bydelen vernet. Gatenettet er rektangulært og opptegnet av den luxembourgske adelsmannen Johan Caspar de Cicignon, som også tegnet opp en ny gateplan for Trondheim. En del tre Hedmarks første sykehus ble etablert i Øvrebyen i 1792 og var i drift til garnisonskirurgen døde 10 år senere.
Jonas Lie bodde en tid i Kongsvinger og gaten der han bodde, like ved Vinger kirke, har blitt oppkalt etter ham. Dagny Juel bodde også i Øvrebyen, og barndomshjemmet hennes, Rolighed, huser nå Kvinnemuseet. Kongsvinger museum holder til i Aamodtgården oppe ved festningen.
I Øvrebyen ligger også Øvrebyen videregående skole med en hovedbygning fra 1880.


Brumunddal Fotball.
Brumunddal Fotball er et norsk fotballag fra Brumunddal i Ringsaker. Brumunddal Idrettslag ble startet i 1895 og omgjort til allianseidrettslag i 2003. Brumunddal har spilt i 2. divisjon siden 2010-sesongen, og var også å finne her i 2005 og 2006.
Brumunddal Fotball er en av de største klubbene i Indre Østland Fotballkrets med over 900 medlemmer. Juniorlaget vant Norway Cup i 2006.
Klubbens kanskje beste spiller gjennom tidene er Bjørn Vidar Jonsdal, som spilte på laget som ble norgesmester i fotball for juniorer i 1970. Nåværende midtbanespiller Vemund Brekke Skard har tidligere hatt proffopphold blant annet i Ipswich Town.
Alle lagene i Brumunddal Fotball spiller hjemmekampene sine på Sveum idrettspark.


Ulf Risnes.
Ulf Risnes (født 2. desember 1960) er musiker, produsent og låtskriver og er mest kjent som gitarist, vokalist og låtskriver i gruppen Tre Små Kinesere. Han har også gitt ut et album som soloartist.
Historie.
Risnes, som vokste opp på Munkvoll (Stabells vei) i Trondheim, spilte i flere kjente og ukjente band i Trondheim tidlig på 1980-tallet, men det var først som vokalist og gitarist i Tre Små Kinesere han ble kjent for et større publikum. Han har også jobbet som produsent for andre artister, blant annet Postgirobygget og Malin. I tillegg har han også jobbet i NRK p3 i en lengre periode, i tillegg til å produsere for mgp jr.
Etter at Tre Små Kinesere ble lagt på is i februar 2005, startet Risnes innspillingen av sitt første soloalbum, "Ingen andre", som ble utgitt i februar 2007. Risnes mottok Kardemommestipendiet i 2006. Siden ble Tre Små Kinesere gjenforent, og i 2010 ga de ut plata "Kjærlighet på tunga". Bassist Bård Slagsvold er erstattet av Truls Waagø.


Matra.
Matra er et fransk selskap som driver innen luftfart og produksjon av våpen og biler. Fram til 1984 var de også et bilmerke. I dag (2005) er de en del av Lagardère Group.
Matra var eiet av Floirat-familien, og ble kjent på 1960-tallet da de begynte med bilproduksjon etter å ha kjøpt opp Automobiles René Bonnet. Matra Automobiles produserte løpsbiler og sportsbiler med stort hell og deltok blant annet i formel 1 på 1960 og 1970-tallet.
Senere bygde de en rekke egne mer ordinære bilmodeller, og de bygger fremdeles biler for Renault.
I Norge.
Matra ble importert til Norge fra 1974 til begynnelsen av 1980-tallet gjennom Chrysler Norge, men ble ofte registrert som Simca eller Talbot.


Triumfbuen (roman).
Triumfbuen (Arc de Triomphe) er en roman av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque fra 1946. Boka ble utgitt på norsk i 1947.
Handlingen foregår i Paris i 1939, på et tidspunkt da de fleste skjønner at en ny krig er uunngåelig. Hovedpersonen er en tysk kirurg som oppholder seg illegalt i Frankrike, og som for tiden lever i Paris under navnet «Ravic». Hjemme i Tyskland har han vært utsatt for tortur og skarpe forhør fordi han var antatt å sitte inne med opplysninger om jøder og opposisjonelle som han hadde holdt skjult i huset sitt. Han ble satt i konsentrasjonsleir en tid, deretter innlagt på sjukehus, og greide så å flykte herfra til utlandet.
Seinere har han deltatt som lege på republikansk side under den spanske borgerkrigen. Etter Francos seier har han så endt opp i Paris. Franske myndigheter anerkjenner ikke flyktninger fra Tyskland, og «Ravic» lever hele tida under trussel om å bli avslørt og sendt ut av landet. Derfor lever han på Hotel International, som har spesialisert seg på å huse flyktninger av alle slag fra hele Europa. Han livnærer seg ved å utføre vanskelige operasjoner på private klinikker. «Ravic» garanteres full diskresjon – men må finne seg i at oppdragsgiveren får æren og det meste av honoraret. Han fungerer dessuten som privat tilsynslege ved et bordell.
Under en nattevandring i Paris' gater støter han på den unge «Joan Madou», som streifer apatisk og formålsløst omkring midt på natta. Han forstår at han må ta hand om henne, og finner etter hvert ut at hun er på flukt fra et hotellrom der mannen – som hun var i ferd med å skilles fra – ligger død etter et slagtilfelle. «Ravic» tar hand om de praktiske sidene ved dødsfallet, og er fast bestemt på gjøre seg ferdig med saken og glemme «Joan».
Mye mot sin vilje oppdager han at han har begynt å få følelser for «Joan». Han har vært fast bestemt på ikke å knytte seg til noe eller noen, men må etter hvert innse at han er blitt like avhengig av henne som hun av han. De trykkende ytre omstendighetene skal imidlertid snart vise seg å gjøre forholdet komplisert.
Et annet spenningsmoment ligger i gjensynet med Gestapo-mannen «Haake», som var forhørsleder i fengslet i Berlin. Nå oppholder «Haake» seg tidvis i Paris som spion. Skal «Ravic» prøve å få hevn, og hvordan skal det i så fall skje?
Mens forholdet til «Joan» og oppgjøret med «Haake» nærmer seg en løsning, rykker også verdenskrigen nærmere utover sommeren 1939. Romanen slutter den dagen Frankrike erklærer Tyskland krig.


Triumfbue.
En triumfbue er et byggverk forma som en monumental port, som regel reist for å feire en seierrik krig. Tradisjonen går tilbake til Romerriket, og flere antikke triumfbuer eksisterer fortsatt i tidligere og nåværende romerske byer. Av de 22 triumfbuene som vi kjenner til fra det gamle Roma, står fire i dag.
De romerske triumfbuene var til å begynne med midlertidige, symbolske porter inn i byen, bygd i tegl eller huggen stein med en buet hvelving og smykka med våpen erobra fra fienden.
Seinere ble det reist mer storslåtte buer i marmor med en stor port i midten og ofte to mindre på sidene, dekorert med søyler, basrelieffer og statuer. I hvelvingen kunne det henge bevinga seiersguder, med kroner i hendene, som symbolsk skulle senkes ned på seierherrenes hoder når de passerte gjennom. Ofte var triumfbuen dekorert med relieffer som fortalte om felttoget eller kanpen og om seieren. Det var også vanlig å bruke deler fra eldre monumenter på nytt, "spolier" for bl.a. å understreke kontinuitet.
I løpet av det 2. århundre tok en til å reise buer til minne om annet enn krigslykke, f.eks. triumfbuen i Ancona, som ble reist for å feire Trajans utbedring av havna.
Det er også blitt reist triumfbuer i det 19. og 20. århundre – se liste under. Mange steder eksisterer fortsatt tradisjonen med å reise midlertidige triumfbuer i forbindelse med parader og feiringer.


Till Lindemann.
Till Lindemann (født 4. januar 1963) er en tysk musiker, mest kjent som vokalist i det tyske bandet Rammstein.
Personlig karakteristikk.
Till Lindemann er et kraftig syn på scenen. Et av hans mest kjente trekk er når han bøyer seg ned og slår seg på låret etter takten på riffet.
Lindemann har uttalt at han er i sitt beste når han hører på Chris Isaak, Marilyn Manson, Jean-Michel Jarre, Tangerine Dream, Mike Oldfield, Ministry, Nine Inch Nails, Type O Negative, Limp Bizkit, Placebo, Black Sabbath, Deep Purple,Led Zeppelin og jazz mens han går en tur i i parken en søndags ettermiddag. Han er også en stor fan av Kraftwerk, som han mener var det første gode tyske metalbandet.
Han ga ut novellesamlingen Messer (kniv) i 2008.
Han har oppdratt ett barn; Nele som alenefar(mor: Anja Koesling), og det finnes ubekreftede rykter om at han har tre til.
Han jobbet som kurvfletter i en periode i DDR.
Personlig bakgrunn.
Lindemann ble født i Leipzig, men vokste opp i byen Wendisch-Rambow i Schwerin som ligger i Øst-Tyskland). Faren hans, Werner Lindemann, var poet. Hans mor Brigitte (Gitta) Lindemann, var kunstner og forfatter som hadde skrevet minst en bok sammen med Werner. De skilte seg i 1975, da Till var 12 år.Lindemann har en søster som er seks år eldre. Da han var 12 år gikk han på en idrettskole i Rostock Sports Club, og fra 1977 til 1980 gikk han på et internat.
Till Lindemann var tysk landslagsdeltaker i svømming. Han var tatt ut i troppen til OL 1980 i Moskva. Han ble imidlertid nektet deltakelse etter at han uten lov forlot hotellet i Roma under europamesterskapet i svømming samme år.
Musikalsk karriere.
I 1986 begynte Lindemann å spille trommer i det tyske bandet First Arsch.
Senere, på 1990-tallet begynte han å skrive sangtekster som var delvis basert på dikt han hadde skrevet. Han ville da starte et soloprojekt med disse tekstene, men da Richard Z. Kruspe spurte om han ville være med i Rammstein svarte han ja. De brukte tekstene han hadde skrevet til å lage en demo.


Riohacha.
Riohacha er hovedstad i provinsen La Guajira som ligger nordøst i Colombia. Byen ble grunnlagt på begynnelsen av 1500-tallet av den tyske oppdageren Nikolaus Federmann under navnet «Nuestra Señora de los Remedios del Río de la Hacha.» I 1596 ble Riohacha angrepet av engelskmannen Francis Drake.


Nikolaus Federmann.
Nikolaus Federmann (født 1501 i Ulm, død 1542 i Valladolid) var en tysk handelsagent og oppdager som reiste i Venezuela og Colombia. Han skal blant annet ha grunnlagt byen Riohacha nordøst i Colombia.
Federmann, Nikolaus
Federmann, Nikolaus
Federmann, Nikolaus


Magdalena (departement).
Magdalena er et departement nordøst i Colombia som grenser til nabodepartementene La Guajira, Cesar Bolívar og Atlántico. Departementet er oppkalt etter elva Rio Magdalena og var en av de opprinnelige ni departementene som dannet «Colombias forente stater». Hovedstaden i Magdalena er Santa Marta.


Glukagon.
Glukagon er et hormon som produseres i bukspyttkjertelen, i samme område som insulin. Insulin produseres i betaceller, mens glukagon produseres i alfaceller. Glukagon har den motsatte effekten av insulin, dvs. at det får blodsukkeret til å stige. Mange mennesker med diabetes type 1 bruker glukagon i sprøyteform ved hard føling eller insulinsjokk.
Glukagon virker ved å binde seg til glukagonreseptorer. Glukagonreseptorer finnes mest i leveren, og i nyrene.
Glukagon øker blodsukkernivået ved: a) glykogenolyse, dvs nedbrytning av sukkerlageret i leveren, og b) glukoneogenese, dvs nydannelse av sukker.
Hos friske personer synker glukagonnivået ved inntak av karbohydratrike måltider. Personer med type 2 diabetes mangler denne evnen til å hemme leverens sukkerproduksjon ved matinntak.
Det er inkretinhormonet GLP-1 (Glucagon-like peptide 1) som sender signaler til alfaceller om å redusere frisetting av glukagon ved matinntak.


Stavanger Støberi & Dok.
Stavanger Støberi & Dok var et skipsverft og jernstøperi som var i virksomhet i årene 1871–1931 i Stavanger ved Spilderhaug, i Østre bydel. Dette var det første skipsverftet i Stavanger om bygde dampskip i jern. Forgjengeren til det som skulle bli Stavanger Støberi & Dok ble grunnlagt av ingeniør Carl Brun allerede i 1851
De første årene holdt verftet til på Roaldsøy. Etter tre års drift ervervet de en tomt i Spilderhaugvigen. Den gunstige beliggenhet i byens østre del i en lun vik med gode havnemuligheter, kom til å bli avgjørende for bedriftens fremtidige skjebne.
13. juli 1881 ble det første dampskipet sjøsatt. Det fikk navnet «Nora» og var konstruert og kontrahert av skipsreder Thomas S. Falck. Bedriften var nå blitt betydelig utvidet. Den hadde to tørrdokker og en mindre slipp, ballastskai og flere vel utstyrte verkstedbygninger.
I 1885 ble Norges første jernseilskip, «Paulus», kontrahert av Det norske misjonsselskap, levert. I 1893 ble verdens første motorseilskip, «Reform», bygd ved verftet. I 1919 var ca. 700 personer ansatt ved Stavanger Støberi & Dok. I 1926 overtok bedriftens bankforbindelse administrasjonen av verkstedet, Stavanger Støberi & Dok var nå i en svak økonomisk forfatning. I 1930 var sammenslåing av Stavanger Støberi & Dok og Rosenberg Mekaniske Verksted et faktum. Det meste av maskiner og utstyr ved verftet ble flyttet til Buøy.
Høsten 2008 ble det utgitt bok om Stavanger Støberi & Dok og fartøyene som ble bygd der.


Glykogen.
Glukose lagres i leveren og musklene i form av glykogen. Ved økt behov for glukose (for eksempel ved hypoglykemi hos diabetikere) kan glykogenet brytes ned slik at glukose frigjøres til resten av kroppen. Hormonet glukagon fremmer nedbrytingen av av glykogen. Glykogen blir primært brutt ned av enzymet glykogen fosforylase. Oppbygningen er temmelig lik oppbygningen til amylopektin, med lange, forgreinede kjeder med sammenbundede glukosemolekyler. En kjede har mellom 33 000 og 60 000 glukoseenheter, og de bundet sammen med α1 → 4-bindinger. Glykogen er lite løselig i vann. Glykogenmolekyler har ingen fast størrelse, men er under stadig oppbygging og nedbryting. Leveren inneholder ca. 100 g glykogen, musklene i alt mellom 200 og 400 g.


Gottfred Borghammer.
Gottfred Borghammer (født 13. april 1909, død 2003) var en norsk forfatter fra Stavanger. Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag.


Richard Z. Kruspe-Bernstein.
Richard Zven Kruspe (født 24. juni 1967) er en tysk musiker mest kjent som gitarist i bandet Rammstein.
Barndom.
Richard ble født i Wittenberg i Tyskland. Han var den yngste av 2 søstre og 1 bror. Foreldrene hans skilte seg da han var ung, men moren giftet seg igjen. Richard likte ikke sin stefar, og de to kom aldri overens med hverandre. Veldig lite er kjent om Richards unge liv. Han har alltid ville være en rockestjerne.
Etternavnet Bernstein, som står på coveret på Mutter og Reise Reise stammer fra et tidligere ekteskap med den amerikanske skuespillerinde Caron Bernstein.
Karaktertrekk.
Han har ingen tatoveringer eller piercinger. Han snakker utmerket engelsk med en sterk amerikansk aksent. Han liker Kiss, Black Sabbath, DC, Big Black, Red Hot Chili Peppers, Suicidal Tendencies, og Pantera. Blant hans tidligere jobber er selger.
Fremtid.
Kruspe kommer med all sannsynlighet til å fortsette å jobbe med Rammstein.Kruspe har derimot startet et solo band kalt Emigrate. Den første låta fra dem het "Wake Up" og ble sent til de som mottok nyhetsmail fra Rammstein. Det første albumet ble sluppet 31. august 2007. Fra denne plata har det blitt utgitt to singler. "New York City" og "Temptation".


Ardasjir I av Persia.
Ardasjir I (tidlig mellompersisk "Arđaxšēr" «Som har den guddommelige ordre som sitt kongedømme»), også kjent som Ardashīr-i Pāpagān Ardashir, «sønn av Pāpağ» og som Artaxerxes, var en Kurdisk hersker og grunnleggeren av Sasanide-dynastiet.
Tidlige år.
Ardashir var født sent i det 2. århundret i Fars, en vasallstat under det parthiske imperiet. Hans far Pāpağ (eller Pāpak) fjernet den forrige kongen Gochihr og tok hans trone. Hans mor kan ha hatt navnet Rodhagh. Under hans fars styre, styrte Ardashir byen Darabjird og fikk tittelen «argobadh». Da Pāpağ døde, overtok hans eldre bror Šāpūr tronen. Men Ardashir gjorde opprør mot sin bror og tok kongetittelen for seg selv i 208.
Ardashir utvidet raskt sitt territorium, krevde lojalitet fra de lokale prinsene i Fars og fikk kontroll over naboprovinsene Kerman, Isfahan, Susiana og Mesene. Denne ekspansjonen fanget oppmerksomheten til arsakiden og storkongen Artabanes IV, Ardashirs overherre og hersker av det parthiske imperiet som marsjerte mot ham i 224. Deres arméer braket sammen ved Hormizdeghan og Artabanes ble drept. Ardashir fortsatte med å invadere de vestlige provinsene av det nå ikke-eksisterende parthiske imperiet. Ardashir brakte det 400 år gamle imperiet til dets slutt og begynte fire århundrer med sasanide-styre da han ble kronet i 226 som enehersker av Persia og tok tittelen "Šāhānšāh", «kongenes konge». Hans livsledsager Adhur-Anahid tok tittelen «dronningenes dronning»
I løpet av de neste få årene, ekspanderte Ardashir sitt nye imperium videre mot øst og nordvest og erobret provinsene Sistan, Gorgan, Khorasan, Margiana (i dagens Turkmenistan), Balkh og Khorasmia. Bahrain og Mosul ble også lagt til sasanidenes områder. Videre anerkjente kongene i Kushan, Turan og Mekran Ardashir som deres overherre. I vest hadde angrep mot Hatra, Armenia og Adiabene lite suksess.
Religion og stat.
Ifølge historikeren Arthur Christensen var den sasanidiske stat slik den ble etablert av Ardashir, karakterisert av to generelle trender som gjorde den forskjellig fra sin parthiske forgjenger: En sterk politisk sentralisering og organisert statlig støtte til zoroastrismen.
Det parthiske imperiet bestod av en løs føderasjon av vasall-kongedømmer under styret til storkongen. Ardashir, kanskje etter å ha sett av sin egen suksess svakhetene av slik desentralisering, etablerte et sterkt sentralt styre for å styre Persia. Imperiet ble delt inn i kantoner, størrelsen av de ulike var basert på militære forhold. Disse kantonene var laget for å motstå innflytelsen til arvede interesser og fødal rivalisering. Lokale guvernører som nedstammet fra den herskende familien bar tittelen "shāh". I et forsøk på å beskytte den kongelige autoriteten fra regionale utfordringer, var de personlige rikene til sasanidene og grener av familien spredt over imperiet. Mens de gamle føydale prinsene (vāspuhrs) forble, ble det krevd av dem at de skulle dele militær tjeneste med deres lokale tropper (for det mest bønder som avtjente militær tjeneste på deltid som skatt). Det lavere adelsfolket ble kultivert som en kilde til militær styrke, dannet elitekavaleri i hæren og det kongelige huset fant en brukbar (og tydeligvis sikker) militær styrke gjennom å ansette leiesoldater.
Zoroastrismen hadde eksistert i det parthiske imperiet, og dets hellige tekst "Avestaen", hadde antagelig blitt samlet under årene til arsakidene. Sasanidene kunne spore sitt opphav til Tempelet i Anahita ved Staxr, hvor Ardashirs bestefar hadde vært en høyerestående person. Under Ardashir ble zoroastrismen (noen ganger kalt Mazdean) ført frem og regulert av staten. Sasanidene bygde ildtempler og, under kongelig styring, en ny og offisiell versjon av Avestaen ble satt sammen av en prest kalt Tansār. Styret støttet offisielt zurvanist-doktrinen til religionen, som la vekt på konseptet om tid som det opprinnelige prinsippet, fremfor den konkurrerende doktrinen til vayismen som la stor vekt på masse fremfor tid. Til tross for denne statlige støtten av en spesiell sekt, ser det ut til at andre religiøse retninger ble tolerert så lenge de ikke blandet seg med den politiske autoriteten til sasanidene.
I andre innenrikssaker fastholdt Ardashir sin familiebase i 257;rs, hvor han bygget strukturer som Ghal'eh Dokhtar og Ardashirs palass. Til tross for disse imponerende strukturene, etablerte han sitt styre i den gamle hovedstaden til partherne i Ctesiphon ved Tigris. Han gjenoppbygget også byen Selevkia som lå rett over elven og som ble ødelagt av romerne i 165 og gav den navnet "Veh-Ardashir". Det ble oppmuntret til handel og viktige havner ved Mesene og Charax ble reparert eller bygget.
Krig mot Roma.
I de senere årene av hans styre involverte Ardashir seg i en serie bevæpnede konflikter med Persias store rival i vest, Romerriket.
Ardashirs eksapnsjonistiske tendenser gjorde at han var frustret over sin feilslåtte invasjon av Armenia, hvor en slektning av de tidligere arsakidherskerne i Parthia satt på tronen. Tatt i betraktning Armenias tradisjonelle posisjon som en alliert av romerne, kan Ardashir ha sett sin primære motstander ikke i armenerne og de kaukaskiske troppene han stod ovenfor, men i Roma og hennes legioner.
I 230 ledet Ardashir sin armé inn i den romerske provinsen Mesopotamia og la uten suksess festningsbyen Nisibis under beleiring. Samtidig dro hans kavaleri langt nok forbi den romerske grensen til å true Syria og Kappadokia. Det ser ut til at romerne foretrakk en diplomatisk løsning til krisen, og forsøkte å minne perserne om overlegenheten til den romerske armé, men uten å lykkes. Ardashir førte kampanjer mot utposter langs den romerske grensen året etterpå, men uten suksess. Resultatet var at den romerske keiseren Severus Aleksander dro østover og etablerte sitt hovedkvarter i Antiokia, men hadde problemer med å samle troppene sine og derfor igjen forsøkte diplomati, som Ardashir avviste.
Til slutt, i 232 ledet Severus Aleksander sine legioner i et angrep på tre steder på perserne. Men de separate armégruppene avanserte ikke på koordinert vis, og Ardashir klarte å dra nytte av uordenen og konsentrerte sine styrker mot fienden som rykket frem gjennom Armenia hvor han klarte å stoppe den romerske fremrykningen. Men etter å ha hørt om de romerske planene om å marsjere mot hans hovedstad ved Ctesiphon, etterlot Ardashir bare en liten styrke i nord og møtte fiendens styrker som rykket frem i sør. Antagelig beseiret han den på avgjørende måte. Men en kan anta at perserne led betydelig tap også, siden det ikke ble gjort noen forsøk på å forfølge de flyktende romerne. Begge lederne må ha hatt grunner til å unngå videre kamper, siden Severus Aleksander returnerte til Europa året etter og Ardashir ikke fornyet sine angrep på flere år, antagelig fordi han fokuserte sine styrker i øst.
Ardashir, sammen med sin sønn og etterfølger 363;r, invaderte Mesopotamia på nytt i 237. Dette forsøket førte til vellykkede angrep på Nisibis og Carrhae og sjokket dette førte til i Roma fikk keiseren til å gjenopplive den romerske klientstaten Osrhoëne. I 241 overvant Ardashir og Šāpūr endelig den stae festningen Hatra. Ardashir døde senere samme år.
Ardashir var en energisk konge, ansvarlig for Persias fornyelse, styrket zoroastrismen og etablerte et dynasti som ville vare i fire århundrer. Mens hans kampanjer mot Roma hadde begrenset suksess, var han i stand til å gjøre hva ingen perser hadde kunnet gjøre på en lang stund, fremtvinge et alvorlig svar fra det romerske styret og militæret, og på den måten gjøre klart for den betydelige suksessen hans sønn og etterfølger ville nyte mot samme fiende.


13. etappe i Tour de France 2005.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Mausanne-les-Alpinnes (22 km)
2. mellomsprint i Moussac (96 km)
Klatretrøye.
Col de la Vayede Kategori 4 (26.5 km)
13


Gammeltestamentlig teologi.
Gammeltestamentlig bibelteologi er en under og deldisiplin av det vitenskapelige studiet av Det gamle testamente.
Det er vanlig å definere gammeltestamentlig bibelteologi som en vitenskapelig aktivitet og diskurs som forsøker å sammenfatte og tolke det som forstås som sentrale motiver og tankeføringer i Det gamle testamente (og historisk forstått som det andre tempelets tid).
Disiplinen forsøker dermed i tradisjonell forstand å gi en helhetsfremstilling av Det gamle testamentets forståelse av Gud og verden.
Den gammeltestamentlige bibelteologien utgjør sammen med studiet av Det gamle testaments historie, innledningsspørsmål til de enkelte bøker (Isagogikk), eksegese av enkelte tekster, og tekst- og overleveringshistorie (kanonspørsmålet) det vitenskapelige studiet av Det gamle testamente.
Et umulig prosjekt?
Det er reist i de senere år en større debatt om hvorvidt det er mulig å bedrive en systematisk syntetisering av et såpass stort og forskjellig materiale som Det gamle testamente inneholder. Materialet har en lang tilblivelsestid med ulike geografisk og miljø- og kulturbetingelser. En systematisering forutsetter på mange måter at det er mulig å tale om et slags sentrum som Det gamle testamente handler om (Gud, frelse, pakt, folk, hellighet, bønn osv).
Hele denne spørsmålsstillingen leder over i den kristne teologi’s refleksjon over hva som er åpenbaringen.
Struktureringsproblemet.
Innenfor hver kategori finnes det ulike løsninger, med et siste tilskudd, som reflekterer problemet med å finne én kjerne i Det gamle testamente, nemlig Erhard S. Gerstenbergers "Theologien im Alten Testament" (altså en pluralistisk forståelse av innholdet i Det gamle testamente).
Historieproblemet.
Samtidig med struktureringsproblemet så har historieproblemet også dukket opp i studiet av Det gamle testamente. Det har i stor grad med forhold knyttet til et nytt epistemologisk grunnsyn de siste 20-30 årene innenfor akademia. Bibelvitenskapen er tradisjonelt en historisk vitenskap, selv om ”leservinklingen” er blitt viktigere de siste årtier.
For det første har forholdet mellom bibel og historie blitt problematisert. Det at Det gamle testamente på en troverdig måte gjengir historien ”slik den var” er ikke lenger selvsagt (om den noen gang har vært det). De kritiske røster har vært økende de senere år og det foregår en intens og opphetet debatt rundt Det gamle testamentes historistitet.
For det andre må det i neste runde avklares hvilket GT man forholder seg til, dvs. hvilken kanon (MT, LXX eller annen)? Ennen måte å si det på: Hva er det den vitenskapelige gammeltestamentlige bibeteologien skal kalle Det gamle testamente?. Bør den som vitenskapelig disiplin benytte en annen betegnelse?
Til sist, i forlengelsen av dette problemet ligger forholdet mellom Det gamle og Det nye testamente, og igjen åpenbaringsspørsmålet.
Vanlige problemstillinger som bibelteologien arbeider med.
For å kunne besvare disse spørsmålene må bibelteologien arbeide tett sammen med de andre deldisiplinene i studiet av Det gamle testamente.
Forslag til struktur.
Selv om disse overveielsene reiser problemer som står til debatt i lang tid fremover vil en struktur basert på Det gamle testamentets egne narrative struktur være å foretrekke (Tanakh). I denne kan mange av de andre problemene trekkes inn og vurderes.


Santa Marta.
Santa Marta er hovedstad i provinsen i Magdalena i Colombia. Byen ligger ute ved den karibiske kysten og var den første byen som ble grunnlagt i Colombia.
Sør for byen ligger de to høyeste fjellene i Colombia, Pico Cristóbal Colón og Pico Simón Bolívar. Øst for byen ligger Tayrona nasjonalpark.
Historie.
Byen ble grunnlagt av den spanske erobreren Rodrigo de Bastidas, som valgte området på grunn av dets naturlige skjønnhet og trygg havn. I dag er Santa Marta en viktig havneby og sentrum for turisme, historie og kultur.
Det er den første byen som ble grunnlagt i Colombia og den andre i Sør-Amerika.
Simón Bolívar døde på gården Quinta de San Pedro Alejandrino i utkanten av Santa Marta 17. desember 1830.
Området hvor Santa Marta ligger, var før ankomsten av spanske oppdagelsesreisende bebodd av indianere fra tayronakulturen.
Geografi.
Santa Marta hadde 409 480 innbyggere i 2008, med totalt 435 079 innbyggere i hele kommunen i et område med 2 381 km.
Turisme.
Las Fiestas del Mar er en festival som feires hvert år. Festivalens slagord er «Santa Marta, la Magia de tenerlo todo» («Santa Marta, det magiske ved å ha alt»).
En populær aktivitet er dykking i de nærliggende korallrevene.


Ashland (California).
Ashland er et tettsted i Alameda County i California. Ashland er 4,8 kvadratkilometer stort og har 20 793 innbyggere (2000). Folketettheten er 4363,2 per kvadratkilometer.


Berkeley.
Berkeley er en by i Alameda County i California. Byen er mest kjent for å huse en avdeling av University of California. Det bor 102 743 personer i Berkeley pr. 2000. Byen har befolkningstetthet på 3792,5 pr. kvadratkilometer, noe som er av de høyeste i California.
Mye av Berkeleys økonomi og status skyldes byens nære bånd til universitetet som åpnet i 1872.


Carl av Sverige, hertug av Västergötland.
Carl av Sverige, hertug av Västergötland (Oscar Carl Wilhelm) (født 27. februar 1861, død 24. oktober 1951) var prins av Sverige, sønn av kong Oscar II av Sverige og morfar til kong Harald V av Norge.
Han ble født som prins av Sverige og Norge, og fikk samtidig tittelen hertug av Västergötland. Hans foreldre var kong Oscar II og dronning Sofia, som var født prinsesse av Nassau.
Prins Carl var en av kandidatene til å bli konge av Norge etter unionsoppløsningen i 1905. Å velge en svensk prins ble sett på som en mindre radikal vei ut av unionen. Men kong Oscar II godtok aldri dette, og dermed ble det danske prins Carl som ble norsk konge under navnet Haakon VII. Uansett, nesten 25 år senere giftet prins Carls datter, prinsesse Märtha seg med kong Haakons sønn, den senere kong Olav V av Norge. Norges nåværende konge, Harald V, er dermed prins Carls barnebarn.
Gjennom sin yngste datter, prinsesse Astrid, har prins Carl også etterkommere i Belgia og Luxembourg. Belgias forrige og nåværende konge, samt den nå avdøde storhertuginne Joséphine-Charlotte av Luxembourg er alle barnebarn av prins Carl.
I 1947 ble Carl tildelt Haakon VIIs Frihetskors «for fremragende fortjenester av Norges sak under krigen».
Referanser.
Carl av Sverige, hertug av Västergötland
Carl av Sverige, hertug av Västergötland
Carl av Sverige, hertug av Västergötland


Margaretha av Sverige.
Margaretha av Sverige (Margaretha Sofia Lovisa Ingeborg) (født 25. juni 1899, død 4. januar 1977) var prinsesse av Sverige og Norge, og senere dansk prinsesse.
Hun var det eldste barnet av prins Carl av Sverige, hertug av Västergötland, og prinsesse Ingeborg av Danmark. Søstrene Märtha og Astrid ble senere henholdsvis kronprinsesse av Norge og dronning av Belgia. I tillegg hadde hun en lillebror, Carl.
Etter søsteren Märthas død i 1954 ble «tante Margaretha» en viktig støtte for sin nevø og sine nieser i Norge. Hun var fadder for prinsesse Märtha Louise.
Titler.
Margaretha av Sverige
Margaretha av Sverige
Margaretha av Sverige
Margaretha av Sverige


Liste over østromerske keisere.
Liste over østromerske keisere omfatter ikke tallrike med-keisere i Østromerriket (det bysantinske riket) som aldri oppnådde status som senior eller ble eneherskere. Før Herakleios bar keiserne de latinske titlene som hadde blitt inkorporert i keiserverdigheten i løpet av årene; "Imperator Cæsar Flavius... Augustus". Herakleios brøt med den gamle tradisjon og innførte gresk språk som keiserrikets offisielle språk, og med dette tok han den greske tittelen "Βασιλεύς" ("Basilevs") som betydde enehersker. Alle bysantinske keisere så på seg selv som romerske keisere. Begrepet «bysantinsk» ble først benyttet av vestlig historiografi langt senere, på 1500-tallet.
Selv om det katolske vesten anerkjente Østromerrikets hevd på den romerske arv i flere århundrer kronet pave Leo III den 25. desember 800 frankernes konge, Karl den store, som romersk keiser – noe som igjen førte til dannelsen Det hellige romerske rike – på grunn av de vanskelige forholdene med den ortodokse kirke, en hendelse som ble betraktet som en stor krenkelse av bysantinerne. Dette skjedde etter kroningen av keiserinne Irene, en kvinne ikke ble anerkjent av paven i Roma som verdig eller berettiget til tronen.
Se også.
Østromerske keisere
Østromerske keisere


Royal Birkdale Golf Club.
Royal Birkdale Golf Club er en golfklubb i byen Southport i Merseyside i England. Klubbens bane er blant dem som på omgang arrangerer The Open Championship. Royal Birkdale ble stiftet i 1889.
The Open Championship på Royal Birkdale.
Klubben har arrangert The Open ni ganger.
Andre store turneringer.
Banen har også hatt store dameturneringer. The Women's Open Championship har blitt arrangert der fire ganger.
Ryder Cup ble arrangert der i 1965 og 1969.


Sjahpur I av Persia.
Sjahpur I, sønn av Ardasjir I, var konge av Persia fra 241 til 272.
Den persiske legenden som gjør ham til sønn av en arsakidisk prinsesse er ikke historisk. Ardasjir I hadde mot slutten av sitt styre fornyet krigen mot Roma. Sjahpur erobret de mesopotamiske festningene Nisibis og Carrhae og rykket inn i Syria, men ble drevet tilbake av Timesitheus, svigerfar av den unge keiseren Gordianus III, og ble beseiret ved Resaena i 243.
Kort tid etterpå døde Timesitheus og Gordianus ble myrdet av Filip araberen, som inngikk en ydmykende fred med perserne (244). Da den gotiske invasjonen og den fortsatte utskiftningen av stadig nye keisere etter døden til Decius (251) brakte det romerske imperiet til randen av oppløsning, opptok Sjahpur på nytt sine angrep.
Han erobret Armenia, invaderte Syria og plyndret Antiokia. Til slutt marsjerte keiseren Valerian mot ham, men Valerian ble tatt til fange i den romersk-kontrollerte provinsen Edessa, da han forsøkte å forhandle (260). Sjahpur rykket inn i Lilleasia, men ble slått av Ballista, og nå gjorde Septimus Odenathus, prins av Palmyra, opprør bak hans linjer, beseiret den persiske armé, gjenerobret Carrhae og Nisibis, fanget det kongelige harem og gikk to ganger inn i Ctesiphon (263–265).
Sjahpur var ute av stand til å gjenoppta offensiven, han tapte til og med Armenia igjen. Men ifølge persiske tradisjoner, som ser ut til at en kan stole på, erobret han den store festningen Hatra i den mesopotamiske ørkenen, og storheten i hans styre var at han holdt den romerske keiseren fanget til den dagen han døde. I Istakhr-dalen (nær Persepolis), under gravene til akamenidene ved Naksh-i Rustam, vises Sjahpur til hest i kongelig rustning med kronen på hodet. Foran ham kneler Valerian i romerske klær og ber om nåde. Den samme scenen vises på steinene nær ruinene av byene Darabjird og Sjahpur i Persia. Sjahpur etterlot andre relieffer og steininskripsjoner. En, ved Nakshi-Rajab nær Persepolis, har også en gresk oversettelse. Her kaller han seg «Mazdayasnieren (tilbeder av Ahuramazda), den gode Sapores, kongenes konge av de ariske iranerne og ikke-arier, av guddommelig opphav, sønn av Mazdayasnieren, guden Artaxerxes, kongenes konge av arierne, barnebarn av gudekongen Papak.» En annen lang innskripsjon ved Hajjiabad (Istakhr) nevner kongens bedrifer innen bueskyting i nærvær av sine adelsmenn.
Fra hans titler ser vi at Sjahpur I krevde herredømmet over hele jorden, selv om hans rike i virkeligheten strakte seg lite lenger enn Ardasjir Is. Sjahpur byggde den store byen Gundishapor nær den gamle akamenidiske hovedstaden Susa, og økte fruktbarheten av dette rike distriktet ved hjelp av en kunstig barriere gjennom Karun-elven nær Shushter, som ble bygd av romerske fanger og fremdeles kalles Band-i-Kaisar, «Cæsars pir». Han er også ansvarlig for byggingen av byen Bishapor, som ble bygd av romerske soldater som ble fanget etter nederlaget til den romerske keiseren Valerian i 260. Under hans styre begynte profeten Mani, grunnleggeren av manikeismen, sin forkynnelse i Persia, og kongen ser ut til å ha likt hans ideer.


Fylkesvei 868.
Fylkesvei 868 (Fv868) går mellom Oteren i Storfjord og Lyngseidet i Lyngen. Veiens lengde er 42 km.
Veien tar av fra E6 og går nordover på vestsiden av Storfjorden og Lyngen forbi Furuflaten til Lyngseidet der den møter riksvei 91.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Hormizd I av Persia.
Hormizd I, konge av Persia, (272–273) var sønnen til Shapor I, som han var guvernør under i Khorasan, og dukket opp i hans kriger mot Romerriket.
I den persiske tradisjonen om historien til Ardashir I, tatt vare på i en pahlavi-tekst, er han gjort til sønn av en datter av Mithrak, en persisk dynast, hvis familie Ardashir hadde ødelagt fullstendig fordi magikere hadde forutsagt at det fra hans blod ville komme en gjenoppretter av imperiet til Iran.
Bare hans datter unnslipper ved hjelp av en bonde. Shapor ser henne og gjør henne til sin kone, og hennes sønn Hormizd blir senere anerkjent av Ardashir. I denne legende, som også har blitt delvis tatt vare på i Tabari, blir de store erobringene til Shapor overført til Hormizd. I virkeligheten hersket han bare i et år og ti dager.


Pico Cristóbal Colón.
Pico Cristóbal Colón er det høyeste fjellet sammen med Pico Simon Bolivar i Colombia og inngår i fjellkjeden Sierra Nevada de Santa Marta. Fjellene har en høyde på 5775 moh. (andre kilder rapporterer en høyde på 5800 moh.).


Pico Simón Bolívar.
Pico Simón Bolívar er sammen med Pico Cristóbal Colón det høyeste fjellet i Colombia og inngår i fjellkjeden Sierra Nevada de Santa Marta. Fjellet er 5775 moh. (andre kilder rapporterer en høyde på 5800 moh.). Toppen ligger 46 kilometer fra det Karibiske hav.


Bahram I av Persia.
Bahram I, var konge av Persia (273–277).
Fra en pahlavisk inskripsjon vet vi at han var sønnen (ikke som de greske forfatterne og Tabari sier, barnebarnet) til Shapor I, og han etterfulgte sin bror Hormizd I som bare hersket i ett år.
Bahram I er kongen som, på oppfordring fra magikerne, drepte Mani, grunnleggeren av manikeismen, på en grusom måte. Ingenting annet vites om hans styre.
Navnet "Bahram" kommer fra "Varahrän", den yngre formen av det gamle "Verethragna", navnet på antikkens Persias gud for seier og «morderen av dragen Verethra». Bahram er også det persiske navnet for planeten Mars.


Fylkesvei 866.
Fylkesvei 866 (Fv866) går mellom Langslett i Nordreisa og Skjervøy. Veiens lengde er 34,7 km.
Veien tar av fra E6 ved Langslett og går nordover langs østsiden av Rotsundet og videre på vestsiden av Reisafjorden, deretter i tunnel under Maursundet til Kågen og nordover på østsiden av Kågen til Skjervøybrua og Skjervøy.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 865.
Fylkesvei 865 (Fv865) går mellom Storslett og Bilto i Nordreisa. Veiens lengde er 43,1 km.
Veien tar av fra E6 ved Storslett og går sørover gjennom Reisadalen til Biltu.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Leo IV (pave).
Den hellige Leo IV (død 17. juli 855) var pave fra 847 til sin død.
Han kom ifølge "Liber Pontificalis" fra Roma, og var sønn av en Rodoald som antagelig var av langobardisk ætt. Som ung gutt ble han oppdratt i klosteret San Marino ai Monti, og under Gregor IV ble han subdiakon. Sergius II utnevnte ham til kardinal.
Etter Sergius' plutselige død 27. januar 847 ble Leo i et eksepsjonelt raskt pavevalg utpekt til hans etterfølger allerede samme dag. Seks uker senere ble han innsatt i embetet uten at man ventet på keiserlig godkjenning, noe som var påkrevet i den romerske konstitusjonen av 824. Forklaringen på dette var at man etter det sarascenske angrepet kort tid før ikke turde å vente. Romerne måtte dog love at de senere skulle følge prosedyrene som var nedfelt.
Våren 847 ble Roma igjen angrepet av sarascenere, og Leo måtte organisere forsvaret samtidig som han var ansvarlig for å sørge for at skadene fra forrige angrep ble reparert. Keiserens tropper hadde i august 846 kommet for sent til å stoppe sarascenerne som hadde seilt opp Tiberen, og selveste Peterskirken var en av mange kirker som hadde blitt plyndret. Lothar I befalte at bymuren skulle forsterkes, og Leo satte igag dette arbeidet. Blant forsvarverkene som ble reist var murene rundt Vatikanet, et festningsanlegg som fikk navnet «Den leoninske by» ("Civitas Leonina"). De ble innviet under en stor seremoni 27. juni 852.
I 849, mens arbeidet med murene i Roma pågikk, ble en stor sarascenerflåte samlet ved Sardinia. Byene Napoli, Amalfi og Gaeta samlet en stor flåte som ventet i Tiberen. Etter å ha fått avklart at det var der for å hjelpe byen – det var først noe usikkerhet ettersom disse byene var underlagt østkeiseren – ledet Leo en romersk hær til Ostia for å styrke flåten. Sarascenerne ødela havnebyen Centumcellae, men ble påført et knusende nederlag utenfor Ostia.
Leo gjenoppbygde Centumcellae på et sikrere sted i 854. Den nye byen fikk navnet Leopolis, i dag Civitavecchia. Han grunnla også en befestet by i Porto, ved Tiberens munning. Dette bidro sterkt til å øke ikke bare Leos egen, men også pavemebetets, autoritet og popularitet.
Påsken 850 salvet Leo keiser Lothars sønn Ludvig II til medkeiser. Forholdet til keiseren var stort sett godt, men det var enkelt konflikter som bunnet i at begge krevde sine rettigheter ut fra konstitusjonen av 824. Ved et tilfelle ble en pavelig legat myrdet, og som gjengjeldelse fikk Leo tre keiserlige representanter henrettet.
Leo hadde en autoritær stil, som særlig kom frem i hans behandling av ulydige prelater. Ravenna hadde lenge prøvd å bli uavhengig fra Roma, noe som ble støttet av den bysantinske keiseren. Erkebiskop Johannes av Ravenna (850-861) erklærte sitt område uavhengig, og konfiskerte romersk kirkegods. Med keiser Ludvigs støtte klarte Leo å tvinge Johannes til å underkaste seg, men i 861 dukket striden opp igjen under pave Nikolas I.
En annen stor maktstrid innen kirken sto mellom Leo og erkebiskop Hinkmar av Reims (845-862). Erkebiskopen krevde å få utøve sin metropolitanmakt overfor bispedømmene som tilhørte hans kirkeprovins, og keiseren forsøkte å få ham utnevnt som apostolisk vikar, noe Leo nektet å gjøre.
Leo ekskommuniserte Anastasius «Bibliothecarius», som senere ble motpave.
I 853 nådde Leo høydepunktet i sin kamp for Romas autoritet, da han annullerte alle vedtak fra synoden i Soissons i april samme år. Synoden hadde erklært ordinasjonen av erkebiskop Ebo av Reims for ugyldig, og avsatte ham. Paven krevde en ny synode som var ledet av pavelige legater.
Hans tone overfor Konstantinopel var hovmodig, og han irettesatte blant annet patriark Ignatius for ikke å konsultere Roma før han avsatte biskopen av Syrakus. Leo kunne ha godkjent dommen, men valgte i stedet å innstevne begge parter til Roma, noe som må ha blitt oppfattet som en stor fornærmelse i Konstantinopel.
Leo var opptatt av kirkelig disiplin, og ga meget grundige svar når han ble konsultert. Særlig kjent er hans svar til de engelske biskopene i 849. Han gjennomførte flere reformer; blant annet bestemte han at det ikke lenger skulle være tillatt å sette relikvieskrin på høyalteret, og at det på alteret kun skulle være Evangeliebok, kalk og patena under messefeiringen. Han var også den første pave som satte dato på dokumentene han utstedte.
Usikre kilder forteller at han i 853 salvet Alfred, som i 871 ble konge av England. Historien virker ikke helt sannsynlig, men det som er sikkert er at Alfred kom til Roma som pilegrim sammen med faren Ethelwulf samme år som Leo død, og han må i den forbindelse ha fått en pavelig velsignelse.
Før Leos død snakket mange allerede om hans hellighet, og legenden forteller at han skal ha slukket en brann ved å gjøre korstegn, en scene som langt senere ble malt av Rafael. Han døde 17. juli 855, og ble gravlagt i Peterskirken. Kort tid etter hans død ble han regnet som helgen, og det fortelles om flere mirakler som skal ha skjedd ved hans grav.


Fylkesvei 882.
Fylkesvei 882 (Fv882) går mellom Langfjordbotn i Alta og Hansvoll ved Breivikbotn i Hasvik. Veien (unntatt fergestrekningen) er 56,4 km lang.
Veien tar av fra E6 ved Langfjordbotn og går østover på nordsiden av Langfjorden, først mot nordvest og så nordover på østsiden av Øksfjorden, med ferge til Hasvik og videre på vestsiden av Sørøya til Breivikbotn.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Leo V (pave).
Leo V (født ukjent dato, muligens død september 903) var pave fra juli 903 til sin død en drøy måned senere.
Han var fra Priapi i Ardea, Italia.
Da han ble valgt til pave var han kardinal, og det ser ut til at han var kardinalprest i en kirke utenfor Roma – samtidige pavelister kaller ham en "presbiter forensis", noe som antyder dette.
Den eneste handling vi kjenner til fra hans tid som pave er en bulle hvor han unntok kannikene i Bologna fra skatt.
Han ble i september 903 avsatt. Det er hevdet at han ble myrdet, og da antagelig av kardinal Kristoforus. Kristoforus tilranet seg paveembetet, men ble selv avsatt og henrettet av pave Sergius III i 904. En annen mulighet, som mange historikere heller til, er at han døde av naturlige årsaker i fengsel. Det er i så fall mulig at hans dødsdato skal settes noe senere.


Riksvei 881.
Riksvei 881 (Rv881) er en forbindelsesvei mellom Elvebakken i Alta og Alta lufthavn. Veien er 254 meter lang.


Fylkesvei 883.
Fylkesvei 883 (Fv883) går mellom Lauvås og Sandbukta i Alta. Veiens lengde er 36,9 km.
Veien tar av fra E6 ved Lauvås og går mot nordvest på østsiden av Altafjorden til Sandbukta.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 890.
Fylkesvei 890 (Fv890) går mellom Tana bru i Tana og Berlevåg. Veiens lengde er 135,7 km.
Veien tar av fra E6 ved Tana bru og går nordover på østsiden av Tana forbi Oarjjit Sieidda til Leirpollneset, østover forbi Austertana til Gædnjajav'ri, derfra nordover langs kysten forbi Kongsfjord til Berlevåg.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Strekningen Kongsfjord–Berlevåg har turistveinavnet Ishavsveien og har fri utsikt over Barentshavet.


Fylkesvei 895.
Fylkesvei 895 (Fv895) går mellom Skiippagurra og riksgrensen ved Jovsseteana i Tana. Veiens lengde er 18,5 km.
Veien tar av fra E6 ved Skiippagurra og går i retning sørvest på sørsiden av Tana til riksgrensen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Bahram II av Persia.
Bahram II, konge av Persia (276–293), var sønn av Bahram I.
Under hans styre angrep keiseren Karus perserne og erobret Ctesiphon (283), men døde av pest.


Riksvei 893.
Riksvei 893 (Rv893) går mellom Skoltefossen (Neiden) og riksgrensen i Sør-Varanger. Veiens lengde er 10,5 km.
Veien tar av fra E6 ved Neiden og går vestover til riksgrensen mot Finland. Dette er i praksis hovedveien mellen Sør-Varanger og Sør-Norge. Avstanden Kirkenes-Oslo er 1900 km over Haparanda-Sundsvall-Sveg-Särna-Trysil og 2520 km langs E6.


Bahram III av Persia.
Bahram III, konge av Persia, sønn av Bahram II, under hvis styre han hadde styrt Sejistan.
Han hersket kun i fire måneder i 293, og ble etterfulgt av sin grandonkel Nerseh.


Riksvei 887.
Riksvei 887 (Rv887) er en forbindelsesvei mellom E6 og Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen i Sør-Varanger. Veien er 568 meter lang.


Nerseh av Persia.
Nerseh var en sasanidisk konge av Persia (293–302) og sønn av Shapor I.
Han steg som utfordrer til tronen mot sin grandnevø Bahram III i 293 og ble snart konge alene. Han angrep Romerriket, men etter å ha beseiret keiseren Galerius nær Callinicum ved Eufrates i 296, ble han totalt beseiret i 297 og tvunget til å inngå fred, hvor vestre Mesopotamia og fem provinser på den venstre bredden av øvre Tigris ble avstått til romerne og deres herredømme over kongedømmet Armenia ble anerkjent.
Freden som ble inngått i 297 varte i førti år. Nerseh døde i 302 og ble etterfulgt av sin sønn Hormizd II.


Fylkesvei 885.
Fylkesvei 885 (Fv885) går mellom Hesseng og Nyrud i Sør-Varanger.
Veien tar av fra E6 ved Hesseng og går forbi Sandnes og Bjørnevatn sørover i Pasvikdalen til Nyrud. Veiens lengde 97,6 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Planer.
Siden 1930-tallet har det eksistert planer på å forlenge veien fra Nyrud og sørover, forbi Treriksrøysa på Krokfjell og videre til Nellim i Finland. Den såkalte Mellomriksveien er fortsatt under administrativ og politisk behandling og en konsekvensutredning med kostnadsoverslag finnes fra 2006. Det finnes ingen festlagt tidsplan ennå. Regjeringen har i 2010 besluttet å legge prosjektet på is, og sier at fylket må betale en slik vei.


Hormizd II av Persia.
Hormizd II, konge av Persia, sønn av Nerseh, hersket i syv år og fem måneder, 302–309.
En vet ingenting om hans styre. Etter hans død ble hans eldste sønn Adarnases drept av stormennene etter et svært kort styre, da han viste grusomme tendenser. En annen sønn, Hormizd, ble holdt fanget og tronen reservert for barnet som en konkubine av Hormizd II var gravid med og som fikk navnet Sjahpur II.
Hans sønn Hormizd unnslapp fra fengselet ved hjelp av sin kone i 323 og fant tilflukt i hoffet til Konstantin den store. I 363 tjente Hormizd i hæren til Julian mot Persia, hans sønn, med samme navn, tjente etterpå i det romerske styret som prokonsul.


Sjahpur II av Persia.
Sjahpur II den store (født 309, død 379) var konge av Persia.
Da kong Hormizd II døde, drepte de persiske stormennene hans eldste sønn, blindet den andre og fengslet den tredje (Hormizd, som senere flyktet til Romerriket). Tronen ble reservert for det ufødte barnet til en av konene til Hormizd, Det er sagt Sjahpur kan ha vært den eneste kongen i historien som ble kronet "in utero". Kronen ble plassert på hans mors mave. Dette barnet, som fikk navnet Sjahpur, var derfor født konge. Styret ble utført av hans mor og stormennene. Men da Sjahpur ble gammel nok, viste han seg å bli en av de største monarkene i dynastiet.
Under hans styre ble samlingen av Avesta fullført, heresi og apostasi straffet og de kristne forfulgt. Dette var en reaksjon mot kristningen av det romerske imperiet av Konstantin den store.
I 337, rett før Konstantin døde, brøt Sjahpur freden som ble inngått i 297 mellom Nerseh og Diokletian, som hadde holdt i førti år, og en krig på tjueseks år (337-363) begynte i to serier av kriger. Den første krigen var mellom 337 og 350. Sjahpur forsøkte med varierende suksess å erobre de store festningene i romernes Mesopotamia: Singara, Nisisbis (som han stod utenfor tre ganger forgjeves) og Amida (Diarbekr).
Den romerske keiseren Konstantin II ble alltid beseiret på slagmarken. Likevel gjorde Sjahpur knapt noe fremgang, den militære styrken til hans kongedømme var ikke stor nok for varende okkupasjon av de erobrede distriktene. Samtidig ble han angrepet i øst av nomadestammer, blant disse nevnes chionitene. Etter en forlenget kamp (353-358) ble de tvunget til å inngå fred, og deres konge, Grumbates, slo følge med Sjahpur i krigen mot romerne.
I 358 var han klar for den andre serien med kriger mot romerne, denne gang med mye mer suksess. I 359 erobret Sjahpur Amida etter en beleiring som varte i 27 dager, og han tok Singara og noen andre festninger året etter. Keiser Julian rykket mot Ctesiphon i 359 med en sterk armé, men han ble drept i et slag. Hans etterfølger Jovian ble beseiret og måtte godta en ydmykende fred, der distriktene ved Tigris og Nisibis (totalt 5 romerske provinser) ble avstått til perserne, og romerne lovet å ikke blande seg mer inn i Armenia. I steinskulpturene nær byen Bishapor vises den store suksessen. Under hovene til kongens hest ligger liket av en fiende, antagelig Julian, og en kuet romer, keiseren Jovian, ber om fred.
Sjahpur invaderte nå Armenia hvor han tok kong Arsakes III, romernes trofaste allierte, til fange gjennom svik og tvang ham til å begå selvmord. Han forsøkte så å innføre zoroastrisk ortodoksi i Armenia. Men adelsmennene i Armenia, støttet i hemmelighet av romerne, motstod ham. Romerne sendte kong Pap, sønn av Arsakes III, inn i Armenia. Krig med Roma truet med å bryte ut igjen, men Valens offret Pap ved å få ham myrdet i Tarsus hvor han søkte tilflukt (374). Sjahpur hadde ført mengder av fanger fra det romerske territoriet inn i hans rike, de fleste slo seg ned i Susiana. Her gjenoppbygde han Susa, etter å ha drept byens opprørske innbyggere og grunnla noen andre byer. Han var suksessrik i øst, og den store byen Nishapur i Khorasan (øst i Parthia) ble grunnlagt av ham.
Ved hans død var det persiske imperiet sterkere enn noen gang før og betydelig større enn da han besteg tronen, de østlige fiendene var pasifiserte og Persia hadde tatt kontroll over Armenia.


Ardasjir II av Persia.
Ardashir II var konge av Persia 379–383.
Under styret til hans bror Sjahpur II hadde han vært guvernør-konge i Adiabene, hvor han forfulgte kristne. Etter Shapors død, ble han gitt tronen av stormennene, selv om han var mer enn sytti år gammel.


Sjahpur III av Persia.
Sjahpur III var konge av Persia fra 383 til 388. Han var sønn til Sjahpur II og ble ført til tronen av stormennene mot hans onkel, Ardashir II og drept av dem etter et styre på fem år. Han inngikk en traktat med Theodosius den store.
Overenskomst med Roma.
Forhandlinger mellom romerne og perserne som hadde begynt under styret til Ardasjir II endte i en avtale om gjensidig vennskap i år 384.
I henhold til denne avtalen ble Armenia delt mellom Romerriket og Persia. Således ble to to kongedømmer opprette, det ene underlagt Roma og det andre Persia. Det minste av disse, som utgjorde de vestlige distriktene, ble gitt til romerne som overlot styret til Arshak III som hadde blitt gjort til konge av Manuel Mamikonian, sønn av den ulykksalige Pap av Armenia, og sønnesønn av Arshak III, en samtidig med den romerske keiseren Julian den frafalne. Den største del av Armenia, som besto av de regioner som lengst mot øst, ble gitt til Persia som håndterte dem over til Khosrov III den lille, en kristen fra Arshakuni-dynastiet. Det fredelige forholdet som ble opprettet mellom Roma og Persia kom til å overleve i 36 år.


Bahram IV av Persia.
Mynt med bilde av Bahram IV av Persia
Bahram IV, konge av Persia (389–399), sønn og etterfølger Shapor III, som han var guvernør under i Kirman, derfor ble han kalt "Kirmanshah".
Under ham og hans forgjenger ble Armenia delt mellom Romerriket og det persiske imperiet. Bahram IV ble drept etter misnøye.


MS «Color Fantasy».
MS «Color Fantasy» er et kombinert passasjerskip og bilferge som er eid av Color Line, og som trafikkerer strekningen Oslo–Kiel. Skipet tok over for selskapets tidligere flaggskip, MS «Prinsesse Ragnhild», på ruten Oslo-Kiel 10. desember 2004 og er sammen med søsterskipet MS «Color Magic» blant de største cruisefergene i verden. MS «Color Magic» tok den 15. september 2007 over etter MS «Kronprins Harald» på ruten mellom Oslo og Kiel.


Risrock.
Risrock er en rockefestival som arrangeres årlig i Steinkjer. Den har tidligere blitt arrangert under Steinkjermartnan, men har i de siste årene blitt lagt utenfor. Festivalen ble arrangert for første gang i 1986 da fem lokale band opptrådte. Etter noen år forsvant festivalen, men dukket opp igjen i 1997 og har deretter blitt arrangert hvert år, med tilhørende arrangementer på andre tider av året (for eksempel "Rock for Risrock"). Festivalen anses å være en viktig eksponeringsarena for lokale band.


Safe.
Sikkerhetsskap i et tysk rådhus
En safe (også skrevet seif) er et låsbart skap eller rom brukt til å sikre verdifulle gjenstander mot tyveri eller skade. En safe er vanligvis en hul kube eller sylinder, der en av sidene er en dør. Boksen er som oftest laget av sterke metaller, som f.eks. stål. Hele rom med tilsvarende egenskaper lages gjerne i armert betong med ståldør og kalles hvelv.
I 1835 tok Chubb-brødrene ut sitt første patent på en tyverisikker safe. Det er likevel mulig at den første safen ble laget før dette, da Chubb Safes begynte å lage sikkerhetslåser i 1818.
Å åpne safer uten å ha koden den en benytter stetoskop for å lytte etter «knepp»‚ er et populært filmtema, det mest kjente eksempelet i Norge er nok Olsenbanden-filmene.


Fylkesvei 253.
Fylkesvei 253 (Fv253) går mellom Vingnes og Bronsøya i Lillehammer. Veiens lengde er 7,2 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 213.
Fylkesvei 213 (Fv213) går mellom Nes i Ringsaker og Lillehammer. Veiens lengde er 56,9 km, hvorav 47,8 km i Hedmark og 9,1 km i Oppland.
Veien var del av E6 inntil Mjøsbrua ble satt i trafikk. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Yazdegird I av Persia.
Yazdegird I («skapt av gud» "Izdigerdes"), konge av Persia, sønn av Shapor III, 399–420, kalt «synderen» av perserne.
Han var en svært intelligent hersker som forsøkte å frigjøre seg fra makten til stormennene og magi-prestene. Han straffet adelsmennene strengt da de forsøkte undertrykkelse. Han stoppet forfølgelsene av de kristne og gav dem en egen organisasjon.
Han levde i fred og vennskap med Østromerriket, og ble derfor lovprist like mye av byzantiske forfattere som han ble anklaget av perserne.
Etter et styre på tjue år ser det ut til at han ble myrdet i Khorasan.


Fylkesvei 255.
Fylkesvei 255 (Fv255) går mellom Vinstra i Nord-Fron og Hovemoen i Lillehammer. Veiens lengde er 108,4 km.
Det pågår nå utbedring av veien (breddeutvidelse og bygging av gang- og sykkelvei) mellom Hovemoen og Segalstad bru, samt forlengelse fra Hovemoen til Storhove.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Pula (valuta).
Pula (BWP) er myntenheten i Botswana. Pula betyr «regn» på setswana. En pula deles på 100 thebe (betyr «skjold»). Mynten finnes i valørene 5t, 10t, 25t, 50t, P1, P2, P5. Sedlene finnes i valørene P10, P20, P50, P100.
På tross av en devaluvering i mai 2005 er Pula fremdeles en av Afrikas sterkeste myntenheter.


Bahram V av Persia.
Bahram V'", konge av Persia (420–438), også kalt «Bahram Gur», sønn av Yazdegird I, etter viss død (eller mord) han fikk tronen mot opposisjonen av stormenn ved hjelp av al-Mondhir, den arabiske dynasten i Hira. Bahrams mor var Soshandukht, datteren av den jødiske lederen i Babylon.
Han lovet å herske annerledes enn sin far, som hadde vært svært energisk og på samme tid tolerant overfor religioner. Derfor begynte Bahram V en systematisk forfølgelse av kristne, som førte til krig med Østromerriket. Men han hadde lite suksess og inngikk snart en traktat der begge imperier lovet toleranse mot tilbedere av de to rivaliserende religionene, kristendom og zoroastrisme.
I 427 knuste han en invasjon i øst av de nomadiske hvitehunerne, utvidet sin innflytelse inn i Sentral-Asia, hvor hans portrett overlevde i århundrer på mynter i Bukhara (i dagens Usbekistan).
Bahram kastet vasallkongen i den persiske delen av Armenia og gjorde den til en provins. Han er en stor favoritt i persisk tradisjon, som tillegger ham mange fortellinger om hans mot og flotte utseende, om hans seirer over romerne, tyrkere, indere og afrikanere og av hans opplevelser i jakt og kjærlighet. Han blir kalt Bahram Gur, «sebra», for hans interesse for jakt, og særlig sebrajakt.
I virkeligheten ser det heller ut til at han var en svak monark, etter hjertet til stormennene og prestene. Det er sagt at han bygget mange store ildtempler, med store hager og landsbyer ("Tabari").


Yazdegird II av Persia.
Yazdegird II, («skapt av gud» "Izdegerdes"), konge av Persia var sønnen til Bahram V og hersket fra 438 til 457.
Han forfulgte de kristne og jødene og hadde en kort krig med Østromerriket i 441. Han forsøkte å utvide kongedømmet i øst og kjempet mot Kushan og kidaritene (eller hunerne).


Hormizd III av Persia.
Hormizd III, konge av Persia, sønn av Yazdegird II, etterfulgte sin far i 457.
Han måtte kontinuerlig kjempe med sine brødre og med efthalittene i Bactria, og ble drept av Peroz I i 459.


Oslo (Minnesota).
Oslo er en by i den amerikanske delstaten Minnesota ved elven Red River. Byen har et areal på ca. 1 km² og ligger i Marshall County. Ifølge det amerikanske folketellingsbyrået har omkring 40 prosent av innbyggerne norske aner. Byen hadde 347 innbyggere i år 2000.
Den lille byen er utsatt for oversvømmelser fra elven nær årlig, men bysamfunnet går sammen for å beskytte byen mot vannskader.
Den etniske sammensetningen er europeisk opprinnelse 253 (76.7%), "hispanics" (som meksikansk) 67 (20.3%), amerikansk-indiansk 6 (1.8%), og annet. Av den største gruppen oppgir disse å være av følgende hovedsakelige avstamning: norsk (38.3%), svensk (13.8%), polsk (13.0%), tysk (10.1%), irsk (5.8%), og fransk (4.6%).
Historie.
Stedet, tidligere kjent som "Village of Oslo" («Landsbyen Oslo») oppsto da innvandrere dukket opp i 1878, mest sannsynlig fra Norge. De etablerte seg i små gårder langs elven, tiltrukket av den fruktbare jorden og god tilgang på vann fra elven som rant ved og tilgang på tømmer.
Elven var også viktig for transport og Oslo ble stoppested for handel med dampskip. Varer, særlig korn, lastet på ved en plattform i nærheten av Oslo. Fra 1890-tallet og fram til rundt 1912 var elvetrafikken viktigste form for transport. Passasjer kunne reise med skip til Winnipeg for kun 50 cent.
Ved det første møtet i landsbyrådet den 8. desember 1905 ble det vedtatt å kalle stedet for «The Village of Oslo» til ære for Norges hovedstad. Dette ble videreformidlet av representanten i kongressen, Halvor Stenersen, til det amerikanske postvesen. Tidligere ble post for stedet mottatt i Granville i Polk County. 2 år senere, den 1. november 1907, ble det vurdert å endre navnet på landsbyen til "Soo City", og ved valget sto det 48 til 24. Forslaget ble tatt opp på nytt i mars 1908, og da ble det gitt 42 stemmer for navnet Oslo, mens 27 stemte imot. Stedets navn var således Soo City i fire måneder.
Våren ble det kjøpt et område for å bygge et lokalt fengsel. Kostnadene var 1056 dollar og ble vedtatt av byrådet den 20. mars 1906. Fengslet sto fram til 1972 da det ble revet for å gjøre plass for dagens brannstasjon.
Som med flere små landsbyer i USA, har det ikke vært store endringer i befolkningstallet. Da Oslo ble en landsby i 1905 er det antatt at det var rundt 150 beboere. Ved folketelling i 1910 var den på 344, i 1920 på 365, 1930 på 328, 1940 på 392, og i 1950 på 440. En uoffisiell folketelling i 1980 oppgir 369.


Peroz I av Persia.
Peroz var en sasanide-konge av Persia, som hersket 457–484. Peroz var sønnen til Yazdegird II.
Han gjorde opprør mot sin bror Hormizd III, som etterfulgte deres far som kongenes konge. I 459 beseiret og drepte han sin bror med hjelp av efthalittene, eller hvitehunerne, som hadde invadert Bactria. Samtidig drepte Peroz de fleste av hans slektninger, og begynte forfølgelser av noen sekter innen kristendom. Han tillot spredningen av den assyriske kirke, en gren av kristendom som var forskjellig fra den til det Byzantiske imperiet.
Peroz forsøkte å beholde freden med Byzantium og han var lyktes nokså godt i dette. Men han forsøkte også å underkue hvitehunerne som begynte å erobre østre Iran. Romerne støttet ham med subsidier, men alle hans kriger endte i forferdelse. En gang ble han tatt til fange og måtte gi sin sønn Kavadh I som gissel til hvitehunerne i to år inntil han kunne betale en høy løsepenge.
Da Kavadh var fri, brøt Peroz sin traktat med hvitehunerne og rykket frem med en stor armé. Hæren gikk seg vill i den østlige ørkenen og ble ødelagt i 484. Hvitehunerne invaderte og plyndret Persia i to år. Til slutt klarte en persisk adelsmann fra den gamle Karen-familien, Zarmihr (eller Sokhra), å gjenopprette en viss form for orden. Han satte Balash, en av brødrene til Peroz, på tronen.


Skålavegen (Molde).
a> og er en del av Skålaveien.
a> og er en del av Skålaveien.
Skålavegen er et stykke av riksvei 64 i Molde kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Veien ble åpnet 24. mai 1991 og går fra kryss med europavei 39 i Lergrovika gjennom den 2743 meter lange Fannefjordtunnelen videre over Bolsøya over den 555 meter lange Bolsøybrua og møter den gamle riksveien mellom midt mellom Grønnes og Røvik på Skålahalvøya.
Skålaveien ble bygd som fastlandsforbindelse for Bolsøya og som et fergeavløsningsprosjekt, og erstattet fergestrekningene Molde-Bolsøya, som var en mindre fylkesveirute, og Lønset-Grønnes, som inntil veiens åpning var riksvei 64s krysning av Fannefjorden.
Veien var delvis bompengefinansiert med en estimert nedbetalingstid på 20 år, men var nedbetalt etter 14, og ble bompengefri klokka 12 den 15. juli 2005.


Balash av Persia.
Balash (blant de greske forfatterne "Balas", den senere formen for navnet "Vologases"), Sasanidisk konge 484–488, var bror og etterfølger av Peroz I som døde i et slag mot hvitehunerne som invaderte Persia fra øst.
Han slo ned opprøret til sin bror Zareh, og ble lovprist som en mild og generøs monark som gjorde innrømmelser overfor de kristne. Men siden han ikke gjorde noe med sine fiender, ble han etter et styre på fire år fjernet og blindet, og hans nevø, Kavadh I, inntok tronen.


Bureau of Land Management.
Bureau of Land Management (BLM) er en amerikansk føderal etat i Innenriksdepartementet som forvalter føderale landområder. Etatens eiendommer omfatter 1 060 000 km², eller en åttedel av USAs landmasse. Brorparten av eiendommene ligger i vestlige delstater.


Bureau of Indian Affairs.
Bureau of Indian Affairs (BIA) er en amerikansk føderal etat i Indredepartementet med ansvar for administrasjon av 225 000 km² med landområder som forvaltes av den føderale regjeringen på vegne av indianerne. I samarbeid med de over 500 føderalt anerkjente indianerstammene i landet, utvikler BIA infrastruktur og landbruk på landområdene, og tilbyr utdannelsesmuligheter for rundt 48 000 indianerstudenter.


Cut.
Cut er et begrep innen golf som betegner kvalifiseringsgrense. I turneringer, som vanligvis går over fire runder, angis en cut på antall slag i forhold til par etter to runder, slik at de to siste rundene kun spilles med de beste spillerne. Cutten kan for eksempel være to slag under par hvilket innebærer at spillere med ett slag under par eller dårligere ikke får delta videre i turneringen.


Kavadh I av Persia.
Kavadh I (449–531), sønn av Peroz I, var Sasanide konge i Persia (488–531), kronet av adelsmennene i stedet for hans avsatte og blindede onkel Balash.
På denne tiden var imperiet uorganisert på grunn av invasjonen til hvitehunerne fra øst. Etter en av deres seire mot Peroz, var Kavadh gissel blant dem i to år, mens han ventet på betalingen av en betydelig løsepenge. I 484 ble Peroz beseiret og drept sammen med hele sin hær. Balash klarte ikke gjenopprette den kongelige autoritet. Stormennene og høyesteprestene som håpet at Kavadh skulle passe deres formål, ble snart skuffet.
Kavadh gav sin støtte til den «kommunistiske» sekten grunnlagt av Mazdak, sønn av Bamdad, som krevde at de rike skulle dele sine koner og deres velstand med de fattige. Hans intensjon var tydeligvis at ved å adoptere doktrinen til mazdakittene, kunne han bryte innflytelsen til stormennene. Men i 496 ble han avsatt og stengte inne i «borgen Oblivion (Lethe)» i Susiana, og hans bror Djamasp ble satt på tronen.
Men Kavadh flyktet og fant tilflukt hos hvitehunerne, viss konge gav ham sin datter til kone og hjalp ham i å returnere til Persia. I 499 ble han konge igjen og straffet sine motstandere. Han måtte betale skatt til hvitehunerne og ba om subsidier fra Konstantinopel, som hadde støttet perserne før. Men nå avslo keiseren Anastasios I subsidier, som forventet at de to rivaliserende maktene i øst skulle utmatte hverandre i krig. Samtidig intervenerte han i saker i den persiske delen av Armenia.
Kavadh sluttet seg sammen med hvitehunerne og begynte en krig mot romerne. I 502 tok han Theodosiopolis (Erzurum) i Armenia og i 503 Amida (Diarbekr) ved Tigris. I 505 førte en invasjon av Armenia av de vestlige hunerne fra Kaukasus til en våpenhvile, som romerne måtte betale subsidier til perserne under for vedlikeholdet av festningene i Kaukasus.
Da Justin I i 518 kom på tronen begynte konflikten på nytt. Den persiske vasallen Mondhir av Hira la Mesopotamia øde og slaktet munker og nonner. I 531 ble Belisarius beseiret i slaget om Callinicum. Kort tid etterpå døde Kavadh, 82 år gammel, i september 531. I løpet av sine siste år hadde hans favorittsønn Khosrau stor innflytelse over ham og ble utropt til etterfølger. Han fikk også Kavadh til å bryte med mazdakittene, viss doktrine hadde spredt seg vidt utover og skapt stor sosial forvirring i Persia.
I 529 ble de satt på plass i en teologisk diskusjon holdt foran tronen til kongen av ortodokse magikere, og de ble slaktet og forfulgt overalt. Mazdak selv ble hengt. Kavadh var tydeligvis, som Procopius kaller ham, en usedvanlig klarsynt og energisk hersker. Selv om han ikke kunne frigjør seg fra hvitehunernes trussel, lyktes han i å gjenopprette orden internt og kjempet med suksess mot romerne. Han bygget noen byer som fikk navn etter ham og begynte å regulere beskatningen.


Djamasp av Persia.
Djamasp, sasanidekonge som hersket over Persia 496-498. Han var yngre bror av kong Kavadh I og ble innsatt på tronen etter avsettelsen av den forrige av adelsmennene.
Lite vites om Djamasp og hans navn dukker bare opp i forbindelse med hans korte mellomstyre. Byzantiske beretninger om episoden navner at Kavadh ble avsatt fordi han var fast bestemt på å spre en ny «religion» som preket refordeling av eiendom. Etter Khavads avsettelse og korte fengsling, ble Djamasp valgt som etterfølger etter broren.
Senere islamske kilder som Tabari og Dinawarinevner at Djamasp var en god og snill konge og at han reduserte skattene for å lette presset på bøndene og de fattige. Han var også en ekte tilhenger av zoroastrismen, det var forskjeller fra denne som kostet Khavad tronen og friheten.
Kildene sier at da Kavadh returnerte i spissen for en stor hær som ble gitt ham av hunerkongen, steg Djamasp lojalt til siden og gav tronen tilbake til sin bror.


Norsk PEN.
Norsk PEN (eller "Norsk P.E.N.") er en avdeling av "International PEN". Organisasjonen ble stiftet i 1921, og den norske avdelingen ble stiftet i 1922 av Johan Bojer. Foreningen er en internasjonal litterær forening og kampforening for forfatteres og andre skribenters rett til ytringsfrihet, slik den er nedfelt i Menneskerettighetserklæringens § 19, i den norske Grunnlovens § 100 og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som Norge er tilsluttet.
Nåværende formann er forlegger Anders Heger. En rekke kjente norske forfattere, forleggere og journalister er eller har vært medlemmer av styret.


Khosrau I av Persia.
Khosrau I'", «den velsignede» ("Anushirvan"), (531–579) var favorittsønnen og etterfølgeren til Kavadh I og den mest kjente av sasanide-kongene.
Ifølge en beretning var Khosrau Kavadhs sønn med en bondejente, og ble opprinnelig regnet som uverdig til å arve hans fars trone. Hans brødre utfordret hans krav, Khosrau fikk dem drept. I begynnelsen av sitt styre konkluderte han en «evig» fred med keiser Justinian som ønsket å få ryggen fri for erobringen av Afrika og Sicilia. Men hans suksesser mot vandalene og goterne fikk Khosrau til å starte en krig i 540.
Han invaderte Syria og førte innbyggerne i Antiokia til hans residens, hvor han bygget en ny by for dem nær Ctesiphon under navnet Khosrau-Antiokia eller Chosro-Antiokia. I løpet av de neste årene kjempet han med suksess i Lazica eller Lazistan (den antikke Colchis), ved Svartehavet, og i Mesopotamia.
Romerne, selv om de ble ledet av Belisarius, kunne lite gjøre med ham. I 545 ble en våpenhvile inngått, men i Lazica fortsatte krigen til 556. Tilslutt, i 562, ble en fred inngått for 50 år, hvor perserne etterlot Lazistan til romerne og lovet ikke å forfølge de kristne, dersom de ikke forsøkte å omvende zoroastrene. Romerne måtte igjen betale subsidier til Persia.
I mellomtiden hadde hvitehunerne blitt angrepet av tyrkerne (goktyrkere) i øst. Khosrau gikk sammen med dem og erobret Bactria, mens han forlot landet nord for Amu-Darja til tyrkerne. Mange andre opprørske stammer ble kuet. Rundt 570 ba dynastene i Jemen, som var blitt kuet av etiopiere fra Axum, om hjelp fra khosrau. Han sendte en flåte med en liten armé under Vahriz som kastet etiopierne ut. Fra den tiden til erobringene til Mahomet var Jemen avhengig av Persia, og en persisk guvernør holdt til der. I 571 brøt en ny krig med Roma ut om Armenia hvor Khosrau erobret festningen Dara ved Eufrates, invaderte Syria og Kappadokia og returnerte med et stort bytte. Under forhandlingene med keiser Tiberius døde Khosrau i 579, og ble etterfulgt av sin sønn Hormizd IV.
Khosrau hadde i de siste årene av hans fars styre støtt den kjetterske og kommunistiske persiske sekten til mazdakittene ut i kulden (se Kavadh I). Han var en oppriktig tilhenger av zoroastristisk ortodoksi og til og med beordret at religionens hellige tekst, avestaen, skulle bli landets lov, men han var ingen fanatiker eller forfølger. Han tolererte alle kristne bekjennelser. Da en av hans sønner gjorde opprør rundt 550 og ble tatt til fange, henrettet han ham ikke. Han straffet heller ikke de kristne som hadde støttet ham.
Han introduserte et rasjonelt system for skattlegging, basert på en undersøkelse av eiendeler av land, som hans far hadde påbegynt og forsøkte på alle måter å øke velferden og inntektene til hans rike. I Babylonia bygget eller restaurerte han kanalene. Hans armé var betydelig overlegne romerne i disiplin, og tydeligvis godt betalte. Han var også interessert i litteratur og filosofiske diskusjoner. Under hans styre ble sjakk introdusert fra India og den berømte boken til Kalilah og Dimnah ble oversatt. På den måten ble han kjent som en vis prins.


Grans Bryggeri.
Grans Bryggeri AS ble etablert i 1899 og har produksjon og lager i Sandefjord.
I oktober 2005 kjøpte Reitangruppen seg inn og eier dermed 50 % av bryggeriet. Familien Gran eier de resterende 50%.
Daglig leder er Morten Gran, og bryggeriet har 57 ansatte. I 2009 solgte Grans ca. 13.5 millioner liter øl og ca. 30 millioner liter brus.
Bryggeriet ble kåret til Årets Vestfoldbedrift 2004.


Willi August Kesting.
Willie August Kesting (født 28. januar 1908, henrettet 8. august 1946) var tysk statsborger og utdannet som møbelsnekker. Han var med i SA fra mai 1932 og gikk ved Hitlers maktovertagelse inn i det tyske hemmelige politi. Han kom til Norge i november 1941 som overassistent ved Sicherheitsdienst avdeling IV A i Bergen og ble kriminalsekretær og leder for avdeling IV E 6. oktober 1944. Han ledet avdelingen til kapitulasjonen og ble dømt til døden for krigsforbrytelser (mishandling og drap) i Gulating lagmannsrett 18. mars 1946. Etter stadfestelse av dommen i Høyesterett, ble han henrettet på Sverresborg i Bergen 8. august 1946.
Eksterne lenker.
Statsarkivet i Bergen: To dødsdommer i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig: Dom i saken mot Willie August Kesting og Nils Peter Bernhard Hjelmberg


Vi har så korte armar.
"Vi har så korte armar " – med undertittel "Tilstandsrapportar" – er en roman av Olaug Nilssen fra 2002.
Liv og Ølgjer er to ungdommer på omtrent samme alder fra bygda Skoddeheimen i Sogn og Fjordane. Begge studerer i Bergen. I tilbakeblikk får vi glimt av oppveksten i ei bygd der skodda ligger tjukk i dagevis og sola bare unntaksvis er framme og får folk til å gå ut, møtes og le sammen.
En får inntrykk av at både Liv og Ølgjer har vært utsatt for en viss grad av mobbing – eller at de iallfall ikke har vært med i gjengen. Det har derimot de to fandenivoldske jentene – «vi» – som åpner og avslutter romanen, og som rett som det er kikker inn gjennom vinduene eller lytter ved dørene til hyblene deres. Disse kan like gjerne representere følelsen hovepersonene har av å bli fulgt med våkent blikk av omgivelsene, dvs. hjembygda. For både Liv og Ølgjer prøver å bryte opp fra de verdiene de er oppvokst med og finne sitt eget liv.
Ølgjer er den som best ser ut til å lykkes med det, mens Liv lammes av tanken på hvordan hun tar seg ut i andres øyne – enten det er studiekamerater eller Ølgjer, som hun gjerne vil elske og bli elska av. Mye av romanen skildrer Livs fantasier i form av indre monolog eller dagboksblad. Naturligheten og erotikken befinner seg på fantasiplanet. Hun viser dessuten tendenser til manisk renslighet, og plages sjølsagt av de andres noe lemfeldige renhold i hybelhuset.
Nilssen skriver en typisk modernistisk prosa, med sitater, allusjoner og tekstbiter fra andre verk – særlig salmer. Det veksler mellom nåtid og fortid, og det er umerkelige overganger mellom ytre og indre plan, mellom fantasi og virkelighet. Dialogene kan begynne som reelle dialoger, for så å bevege seg over til å bli Livs indre samtaler med andre. Lange partier kan minne om bevissthetsstrøm der teksten styres av assosiasjoner og tankesprang.
Tittelen antyder et pessimistisk syn på mulighetene for mennesker til å nå hverandre i meningsfull kommunikasjon.


Stream of consciousness.
Stream of consciousness eller bevissthetsstrøm betegner i psykologien den konstante strømmen av vekslende tanker og følelser som et menneske har i bevisst tilstand. Begrepet ble første gang brukt av den amerikanske psykologen William James i boka "Principles of Psychology" i 1890.
I litteraturteori betegner begrepet en litterær teknikk som i ekstrem grad inntar en indre synsvinkel ved å gjengi en persons bevissthetsstrøm. Begrepet ble introdusert i litteraturteorien av May Sinclair.
En slik framstillingsform innebærer nødvendigvis tankesprang som er vanskelige for leseren å følge. Noen forfattere avstår også fra store bokstaver og punktum for ikke å bryte illusjonen. Det mest kjente eksemplet på stream of consciousness er Molly Blooms 40 siders monolog i "Ulysses" av James Joyce: «"... ja og det neste ble vel at vi fikk en sykesøster og hadde ham liggende der til de kastet ham ut eller kanskje en nonne som på det ekle fotografiet han har hun er ikke mer nonne enn jeg er ja for de er så svake og klynkende når de er syke de kan ikke unnvære en kvinne for å bli bra igjen hvis han blør neseblod skulle man nesten tro at det var Å noe så skrekkelig tragisk du skulle nesten tro han var døden nær på South Circular den gangen han forstuet foten på korprøven på Sukkertoppen den dagen jeg hadde den kjolen på meg..."»
Tidlige eksempler på stream of consciousness kan en finne i Thomas Brownes "The Garden of Cyrus" fra 1658, i "Tristram Shandy" av Laurence Sterne fra 1760 og "The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket" av Edgar Allan Poe fra 1837-38. Leo Tolstoj bruker en liknende teknikk mot slutten av "Anna Karenina" fra 1877. Noen vil hevde at Ovids "Metamorfoser" bærer preg av stream of consciousness.
I norsk litteratur kan en finne innslag av stream of consciousness i nyromantikken, f.eks. hos Sigbjørn Obstfelder. Det er heller ikke uvanlig å knytte betegnelsen til Hamsuns "Sult", sjøl om framstillinga av personens indre liv her er sett i tilbakeblikk. Fra 1950-tallet er teknikken tatt i bruk av en lang rekke forfattere.


Nils Peter Bernhard Hjelmberg.
Nils Peter Bernhard Hjelmberg (født 3. januar 1923 i København, henrettet 8. august 1946) var dansk Gestapo-mann.
Hjelmberg var dansk statsborger. Han kom til Norge i oktober 1942 og begynte i kontorstilling hos det tyske sikkerhetspolitiet i Bergen. I januar 1944 ble han overført til Gestapo, avdeling IV E som tolk og hjelpepolitimann, og han stod i stillingen til kapitulasjonen. Under forhør deltok han gjentatte ganger i tortur, minst to ganger med den følge at offeret senere døde av skadene.
Han ble dømt til livsvarig fengsel for krigsforbrytelser i Gulating lagmannsrett 18. mars 1946. Høyesterett skjerpet straffen til dødsdom, og han ble henrettet på Sverresborg 8. august 1946.
Eksterne lenker.
Statsarkivet i Bergen: To dødsdommer i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig: Dom i saken mot Willie August Kesting og Nils Peter Bernhard Hjelmberg


Statens kunstakademi.
Statens kunstakademi er en norsk høyskole som tilbyr studier i fordypningsområdene maleri, fotografi/video/film, digital kunst, lydkunst, skulptur, installasjon, performance, og kunstteori. Akademiet har gjennom årene eksistert i mange forskjellige bygninger i Oslo og gjennomgått store strukturelle forandringer, og tilbyr i dag et treårig bachelorprogram og et toårig masterprogram. Siden 1996 er Kunstakademiet i Oslo plassert under Kunsthøgskolen i Oslo.
Dette har skapt mye debatt i kunstmiljøene i Norge at Akademiet ble plassert under Kunsthøgskolen. Våren 2004 blusset konflikten opp igjen, etter at avdelingen mot studentenes og de ansattes ønsker ble slått sammen med kunsthåndverkfagene i den tidligere Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i det nyopprettede "Fakultet for Visuell Kunst".
De første årene.
a> (1852–1925) var én av tre professorer ved Kunstakademiet da det ble etablert i 1909.
Den 29. november 1909 møtte 25 malerelever og fire billedhuggerelever opp til sin første dag på det nyopprettede Statens kunstakademi. De gikk til et fire timers daglig modellstudium i loslitte og trekkefulle lokaler i loftsetasjen i Torvet 8 ved Stortorget. Det var 170 m² fordelt på seks atelierer, et til hver av de tre professorene og et til hver av de tre klassene – tegneklassen, malerklassen og billedhuggerklassen. De tre professorene var alle sterke navn på datidens kunstscene: malerne Christian Krohg og Halfdan Strøm, og billedhuggeren Gunnar Utsond. Veien fram til åpningsdagen hadde vært lang. Akademiet ble en realitet etter nesten 100 år med kamp fra kunstnernes side, og ble i 1909 bare så vidt votert igjennom i Stortinget med én stemmes overvekt (stortingspresident Berners dobbeltstemme). Lokalene, og den minimale årlige bevilgningen på 11 000 kroner, tyder på at det ikke var knyttet noen nasjonal stolthet eller prestisje til Norges første offentlige utdanningsinstitusjon for bildende kunstnere. Og om professorene var sentrale navn i tiden, var deres utnevnelse omstridt. Svært mange mente de representerte gårsdagens kunst, og strømmen av unge norske gikk fortsatt til kunstens metropol Paris. Men Norge hadde endelig et kunstakademi, eller i det minste en kunstutdanning, 150 år etter sine naboland.
Akademiet ble organisert etter mønster av de gamle mesteratelierer, eller de frie akademiene i Paris. Elevene arbeidet selvstendig etter levende modell, og ble korrigert av sin professor 2-3 ganger i uken. Bortsett fra noe anatomiundervisning, var det ingen støttefag. Det ble forutsatt at elevene hadde grunnleggende kunnskap om perspektiv, fargelære og anatomi når de ble tatt opp, og mange hadde gått på Statens håndverks- og kunstindustriskole før de søkte akademiet. Det første året ble det tatt opp 29 ordinære elever, 25 i tegne- og malerklassene og 4 i billedhuggerklassen. Akademiet fikk status som høyskole med åremålstilsatte professorer. Opptak ble foretatt på grunnlag av prøvearbeider. Undervisningen var praktisk talt uendret helt fram til slutten av 1960-årene. Akademiet flyttet inn i bedre lokaler i Handelsbygningen (Drammensveien 20) i 1919, og til spesialtegnede lokaler på baksiden av Kunstnernes hus i 1930.
Bildende Kunstneres Styre fungerte både som akademisk råd (styre) og innstillende myndighet for akademiet fra 1909 til 1956. Det er lett å se en parallell til det klassiske akademisystemet i denne konstellasjonen, med et kunstnervalgt styre på syv som ga staten råd i alle kunstsaker, administrerte Høstutstillingen (den norske salongen), óg den nasjonale kunstutdannelsen gjennom akademiet.
Realismens epoke.
Malerklassen ved «det nye norske kunstakademi». Christian Krohg sees sittende med ryggen til.
Under realismen – 1909-1925 – var undervisningen basert på et naturalistisk kunstsyn. Krohg uttalte en gang at tilhengere av samtidens «ismer» hverken ville ha sluppet inn på akademiet, eller ønsket å gå der. Det var en gammelmodig undervisning som ble drevet av de to tilårskomne professorene, og de fleste unge søkte seg ut. Heller ikke Utsonds undervisning var særlig betydnigsfull for norsk skulptur. Han hadde totalt 25 elever i løpet av sine 11 år som professor. Det ble etterfølgeren Wilhelm Rasmussen som fornyet norsk skulptur gjennom sin undervisning fra 1921 til 1946.
Matisse-elevene.
Malerstudenter ved Kunstakademiet.Mange så akademiet som en bakevje de første 15 årene, og det var stor interesse for hvem som ville bli Krohgs etterfølger da han gikk av med pensjon i 1925, 72 år gammel. Etter en heftig strid i kunstmiljøet ble Matisse-eleven Axel Revold tilsatt høsten 1925. Revolds maleri lå i tradisjonen fra Paul Cézanne og Henri Matisse. Han hadde eksperimentert med kubistiske komposisjonsprinsipper. Ansettelsen var et nådestøt mot realismen som dominerende kunstretning i Norge, og markerer også begynnelsen på matisse-elevenes hegemoni på akademiet og i norsk kunstundervisning. Med Axel Revold opplevde akademiets malerlinje en revitalisering og blomstringsperiode. Han var en elsket og søkt professor i en slik grad at han dannet en egen «skole». I 1935 gikk Halfdan Strøm av med pensjon, også han 72 år gammel. Han hadde få elever etter at Revold tiltrådte. Jean Heiberg etterfulgte Strøm. Heiberg var også tidligere elev av Matisse – han skal ha vært Matisse' yndlingselev – og var en høyt ansett og respektert maler. Heibergs form under korrekturen var stillferdig og ordknapp, men han øvet en dyp og positiv innvirkning på et stort antall av sine elever.
I de siste årene før krigen hadde studenttallet kommet opp i ca. 60 i et fortsatt treårig studium.
Jacobinerne.
1935 ble den danske maler og arkitekt Georg Jacobsen knyttet til akademiet, fra 1936 i et ekstraordinært professorat i billedbygging og komposisjonslære. Den formalistiske retningen som Revold på visse måter innledet, festnet nå for alvor grepet. Jacobsens egne arbeider var preget av en underliggende geometrisk konstruksjon basert på kompliserte geometriske beregninger. Ideen var at det lå en geometrisk lovmessighet bak komposisjonen i all god kunst, tilsvarende fargelæren. Det var en bevisst formulert estetikk preget av troen på at vesentlige problemer og oppgaver knyttet til kunsten var funnet og løst. Interessen var en tid enorm både hos yngre og eldre kunstnere, og det ble en voldsom søkning til hans klasse, også fra etablerte kunstnere. Den «jacobinske» metoden ble nok tolket for bokstavelig av mange, noe som ble bestemmende for videre utvikling av norsk maleri. Dette var en «doktrinær» periode preget av en ekstrem formalisme. Deler av norsk maleri stivnet i et mønster det tok tid å komme ut av. Akademiet selv var i 1930-årene nærmest uten kontakt med den internasjonale modernismen.
Krigsår.
Nasjonal samling (NS) gikk inn for en «nyordning» av akademiet i 1941, og tilsatte maler og partimedlem Søren Onsager som professor. Revold fikk ikke fornyet sitt åremål. Under slike forhold nektet Heiberg å fortsette. Sammen med sine to malerprofessorer forlot også elevene akademiet i en boikottaksjon. De dannet et illegalt akademi – «Fabrikken» – som drev undervisning på skiftende steder rundt i byen. Imens eksisterte akademiet som en ren papirinstitusjon et par år, til tyskerne okkuperte lokalene og brukte dem til noe annet. Skulpturprofessor Wilhelm Rasmussen sympatiserte med de nye makthaverne, men var en sympatisk og dyktig professor som beholdt en håndfull elever. Først fra 1943 ble skulpturundervisningen også illegal, og ivaretatt på skift av Rasmussen-elevene Stinius Fredriksen og Per Palle Storm i en like omflakkende tilværelse som den malerne førte.
Etterkrigstider og fortsatt formalisme.
Årene etter krigen var den perioden da det nonfigurative maleriet omsider brøt fra i Norge. Det var imidlertid ikke akademiets lærere som brakte disse impulsene. Akademiet var fortsatt preget av en tro på den formalistiske estetikk som hadde festet seg i mellomkrigstiden og som hadde rot en abstrahert, senkubistisk figurativ tradisjon. Det var de unge selv som kjempet fram det nye – mer, eller helst mindre, hjulpet av sine lærere.
I det første etterkrigsåret hadde akademiet over 100 elever. Departementet gikk med på å opprette et nytt professorat i maleri, og Matisse-elven og «freskobroren» Per Krohg ble ansatt i 1946. Heiberg holdt stand fram til 1955, men Revold sluttet etter 21 år i 1946. Han ble etterfulgt av Aage Storstein. Disse tre professorene representerte en sjeldent høy kompetanse vedrørende maleriets formale verdier. Per Krohgs kunst øser av en stor fantasirikdom paret med ukonvensjonelle synspunkter og friske kunstneriske grep, mens Storstein var billedbyggeren framfor noen, og med en utpreget intellektuell holdning til det å skape kunst. Alexander Schultz ble professor i 1955 og satt til 1965. Han ble en overgangsskikkelse og brobygger mellom de ulike syn som hersket i disse årene da det informelle – eller nonfigurative – maleriet kjempet seg fram i Norge.
Storm på skulpturavdelingen.
Per Palle Storm ble ansatt som eneste professor i skulptur fra 1947, men underviste helt fra 1943. Det blir nærmere 37 år totalt. I denne perioden kom han til å prege norsk skulptur på en helt avgjørende måte. Han var en kunnskapsrik, levende, dynamisk og karismatisk lærer, som især la vekt på akt- og portrettmodellering. Dermed ga han elevene et solid grunnlag for videre arbeid. Som «innbitt naturalist» og motstander av andre skulpturelle uttrykksformer, kom han imidlertid til å stenge nyere impulser ute fra avdelingen. Han korrigerte ofte på en voldsom måte og skar elevenes arbeide helt ned – for å komme inn til det han så som kjernen i arbeidet. Utgangspunktet var menneskekroppen – og modellering eneste undervisningsform.
Revold-elevene tar over.
I 1958 ble Reidar Aulie professor etter Per Krohg. Revold-elev snever forstand var han ikke, han fant tidlig fram til sitt eget særegne uttrykk. Hans munter-melankolske og til tider nesten naivistiske arbeider viser en viss ekspresjonistisk innflytelse, der temaene er styrt av et sosialt og menneskelig engasjement. Aulie gikk fullstendig fri av Jacobsens påvirkning.Hans undervisning ved akademiet er karakterisert som umiddelbar og intuitiv. Aulie var direktør, senere rektor fra 1965-71.
Alf-Jørgen Aas (1915–81)som ble professor etter Schultz hadde studert under Revold, Heiberg og Jacobsen. Fra 1950 konsentrerte Aas seg om pedagogisk og administrativt virke. Han ledet Studieatelieret i Bergen fra 1951-55, var kunstkritiker i Aftenposten, direksjonsformann i Kunstnernes hus og styremedlem i Henie-Onstad Stiftelse. Dessuten rådgiver for mesenene Onstad og Henie. Verdifulle erfaringer han tok med til akademiet nettopp i en periode da det virkelig trengtes, da akademiet ble organisert inn i høyskolesystemet på alvor. Han hadde et skarpt intellekt, og ingen romantisk innstilling til kunstnerrollen. For ham var det å skape et spørsmål om karakter og livsholdning mer enn talent og tilfeldigheter. Aas var rektor fra 1971-74.
De nonfigurative.
Nonfigurativ er ikke fullt ut dekkende for de professorer som ble tilsatt fra slutten av 1960-årene.Det brukes her mer for å gjøre oppmerksom på at akademiet heretter står for en større bredde i kunstsynet enn før. Halvdan Ljøsne ble i 1967 ansatt i et nytt professorat i komposisjon og romkunst. Han var glimrende kvalifisert for oppgaven. Han hadde studert under Storstein og Heiberg, senere i Paris, og hadde magistergraden i kunsthistorie.Med ham kom endelig eksperimenter inn på akademiet. Ljøsne holdt ukentlige forelesninger i kunsthistorie, farge-, komposisjons- og formproblemer, og bidro til en mer allsidig undervisning og en sterkere orientering mot samtidskunsten. Ljøsne var rektor fra 1974-77.
Sigurd Winge rakk bare å undervise et halvt år i sin «materialklasse» fra 1969 til 1970.
Han ble etterfulgt av Ludvig Eikaas i 1970 – en av pionerene innen det nonfigurative maleriet, også en dyktig grafiker og med en utpreget eksperimenterende kunstner, som også kunne ta i bruk skulpturelle uttrykk. I hans klasse fikk alle stor frihet. De var godt utstyrt med nye verktøy og materialer. Eikaas oppmuntret til eksperimenter i materialer og form, og utprøving. Han så betydningen av å skape et miljø slik at elevene kunne lære av hverandre. Om kveldene gikk diskusjonen høyt rundt kafébordene, og på dagtid ble det mang en tur på byen med studier av gater, fasader og plasser. Eikaas trakk inn utøvere fra musikk, arkitektur og teater, og inviterte malervenner og kolleger til å bidra med erfaringer. Eikaas var rektor fra 1980-83.
Knut Rose etterfulgte sin lærer Aulie i 1973. Han hadde også studert under Storstein. Han begynte i en nonfigurativ tradisjon, men tok med tiden i bruk enkelte figurative elementer i sine monumentale og assosiasjonsskapende bilder. Som professor hevdet han nødvendigheten både av et grundig aktstudium og god materialkunnskap. Han var rektor fra 1977-80.
I 1981 ble Inger Sitter tilsatt som akademiets første kvinnelige professor. Sitter regnes også blant de nonfigurative pionerene i norsk maleri. Hun sluttet allerede i 1983.
Grafikk.
I 1960-årene fikk norsk grafikk en sterk oppblomstring. I kjølvannet av dette ble det opprettet en grafikklasse i 1968, ledet av Arne Malmedal. Han bygget opp klassen til et komplett og tidsmessig verksted, men sluttet selv like før stillingen som avdelingsleder ble omgjort til professorat. Dermed var det Guttorm Guttormsgaard som ble den første professor i grafisk kunst. Han var rektor fra 1983-84. I 1987 gikk professoratet til den tsjekkisk-fødte Zdenka Rusova. Øvrig stab på grafikkavdelingen var kunstnerne Svein Johansen, Dag Rødsand, Arne Nilsskog og Sidsel Westbø. Rusova var rektor fra 1987-91, fra 1989 en full tids stilling.
Skulpturavdelingen «etter Stormen».
Det ble først med Boge Berg at skulpturavdelingen tok skrittet inn i samtiden. Berg ble ansatt etter Storm i 1980, og ble professor fra 1982-88. Han åpnet avdelingen for et bredt mangfold, enda stor vekt fortsatt lå på modellelring og modellstudier. Med seg på avdelingen hadde han Hans Bergersen, Michael O'Donnell, Øivin Storbækken og andre. I 1989 tiltrådte Steinar Christensen professoratet, og satt til 1996, inkludert en periode som rektor fra 1991-93. Avdelingen ble åpnet for større bruk av gjestelærere. I 1996 kom Stein Rønning inn som skulpturprofessor. Samme år ble Istvan Lisztes professor i figurativ skulptur.
Mangfold og postmodernisme.
Statens kunstakademi ble selvstendig høyskole med et eget styre og rektor fra 1971. Lokalsituasjonen var kritisk fra første dag, og på et tidspunkt i 1970-årene var undervisningen spredd på mange forskjellige steder i byen. Administrasjon og noen atelierer ble flyttet til Uranienborgveien 2, grafikerne var i Tollbugaten 19, Eikaas-klassen i Kristian IVs gate, billedhuggerne i Lakkegata 79. Det var gode miljøer på hvert av disse stedene, men det splintret akademiet som én institusjon. I 1982 skjedde endelig en bedring – akademiet flyttet sammen i St. Olavsgate 32 (tidligere Norges geografiske opmaaling). Atelierene i Kunstnernes Hus var det fortsatt behov for. Medregnet mesteratelierene i Handelsbygningen, Thorvald Meyers gate og Hekkveien, disponerte akademiet på dette tidspunkt ca. 4000 kvm netto.
I 1983 ble det opprettet en egen klasse for eksperimenter – den såkalte «anneksklassen», drevet fram til 1987 av Michael O'Donnell, Magnus Pálsson og sist Paul Brand. Bruken av gjestelærere var også økende. Fra 1982 ble åremålsordningen innskjerpet, ingen kunne sitte mer enn to perioder. Det åpnet for en større gjennomstrømning av professorer. I 1986 ble Ørnulf Opdahl og Irma Salo Jæger professorer i maleri og satt til 1992. Fra 1987 til 1993 fulgte Per Kleiva, så Jon Anton Risan fra 1988 til 1990. Ingrid Book var professor i maleri 1991-96, Paul Brand fra 1992-98 og Arvid Pettersen fra 1993 til 2002, inkludert en periode som rektor for det nyetablerte Kunsthøgskolen i Oslo.
I 1997 ble skillet mellom avdelingene for maleri, grafikk og skulptur oppløst. Studentene kunne bevege seg fritt på hele feltet fri kunst. Et unntak fra dette var de nyopprettede to klassene for figurativt maleri og figurativ skulptur, som statsråd Gudmund Hernes bidro til å etablere fra 1996. Istvan Lisztes fikk professoratet i skulptur, mens Jan Valentin Sæther ble professor i figurativt maleri fra 1996-2002. Kjell Bjørgeengen ble professor i digital kunst, et professorat omdannet fra det tidligere grafikkprofessoratet.
I 1990-årene ble det lagt større vekt på teori enn før – et fenomen vi finner igjen på andre kunstakademier i Norden og Europa. Stian Grøgaard ble teorikoordinator i 1995 og professor i teori i 2006.
Avdeling under Kunsthøgskolen i Oslo.
I 1996 ble Kunsthøgskolen i Oslo opprettet ved en samorganisering av statens teaterhøgskole, Statens balletthøgskole, Statens operahøgskole, Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi. Med sine 105 studenter utgjorde akademiet en knapp fjerdedel av studentmassen. Driften fortsatte uforandret fram til 2004, da akademiet opphørte som egen avdeling og ble samordnet med kunsthåndverkfagene på det tidligere SHKS. Debatten gikk høyt og aksjonene var mange. I 2008 ble situasjonen igjen noe endret, ettersom Fakultet for visuell kunst fikk to dekaner – en for Kunstakademiet og en for det såkalte Kunstfag.


Jürgen Prochnow.
Jürgen Prochnow (født 10. juni 1941 i Berlin) er en tysk skuespiller.
Hans skuespillerkarrière begynte ved Schauspielhaus Bochum som ble ledet av Peter Zadek på 1970-tallet, men først i oktober 2004 vendte han tilbake til scenen. Han spiller nå i komedien på Kurfürstendamm, og medvirker ved Rilke-prosjektet.
Hans filmdebut var "Zoff" av Eberhard Pieper i 1971. I 1973 spilte han første gang i en av Wolfgang Petersens filmer, "Einer von uns beiden" (med Klaus Schwarzkopf som motspiller). 1974 spilte han titelrollen i "Die Verrohung des Franz Blum" av Reinhard Hauff, og 1975 i "Katharina Blums tapte ære" etter Heinrich Böll. En av hans mest kjente roller var som u-båtkapteinen Heinrich Lehmann-Willenbrock i "Das Boot" (1981). Senere har han spilt i mange Hollywood-filmer, bl.a. "Beverly Hills Cop 2" (1987). To ganger har han portrettert homofile, første gang 1977 i "Die Konsequenz" og tyve år senere i "Der Schrei der Liebe".
Han har også spilt i "Den engelske pasienten" (1996).


Kunsthøgskolen i Oslo.
Den gamle Seilduksfabrikken er i dag en del av KHiO
KHiOs bygg, første byggetrinn på Christiania Seildugsfabrik
Kunsthøgskolen i Oslo, forkortet KHiO, er landets største kunsthøgskole med rundt 500 studenter og 180 ansatte. Skolen tilbyr treårig bachelorstudium, toårig masterstudium og årsstudium. Det undervises i billedkunst, kunstfag, design, teater, dans og opera. Rektor er Cecilie Broch Knudsen.
KHiO ble samlet ved åpningen av siste byggetrinn på den gamle Seilduksfabrikken på Grünerløkka, ved semesterstart 30. august 2010. I 2011 ble KHIO delt opp i seks avdelinger: Teaterhøgskolen, Balletthøgskolen, Operahøgskolen, Design, Kunstfag og Kunstakademiet.
Kunsthøgskolen i Oslo er en av de to selvstendige nasjonale institusjoner som tilbyr høyere utdanning innen visuell kunst og design. Den andre er Kunsthøgskolen i Bergen. Kunsthøgskolen i Oslo tilbyr også høyere utdanning innen scenekunst.
Historikk og organisering.
I 2003 ble de tre scenekunstavdelingene samlet i ett fakultet, "Fakultet for scenekunst". Samme år ble avdeling Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) delt i to avdelinger, "Avdeling Design" og "Avdeling Kunstfag". Stortinget fattet vedtak om full samlokalisering. I 2003 flyttet scenekunstutdanningene dans, teater, opera og scenografi inn i nye lokaler på Grünerløkka. Resten av utdanningene innen visuell kunst og design flyttet inn i annet byggetrinn 30. august 2010 på samme campus ved tidligere Christiania Seildugsfabrik ved Akerselva, hvor også "Galleri Seilduken" er etablert. Arkitekten bak byggetrinn 1 er Samark AS, mens Lund Hagem Arkitekter AS og Søyland Arkitekter AS står bak byggetrinn 2. Det totale areal er på 40 000 kvadratmeter brutto.
I 2005 ble Statens kunstakademi og SHKS slått sammen til "Fakultet for visuell kunst", og avdeling for design ble til "Fakultet for design".
Peter Butenschøn var rektor ved Kunsthøgskolen fram til 1. august 2007, da tidligere rektor ved Einar Granums kunstfagskole, Cecilie Broch Knudsen overtok som rektor. I 2011 ble Cecilie Broch Knudsen gjenvalgt for fire nye år som rektor.
Avdelinger 2011.
På styremøte 12. april 2011 ble det vedtatt en seksdelt avdelingsmodell for Kunsthøgskolen i Oslo. Organiseringen tredde i kraft 1. august 2011.


Hormizd IV av Persia.
Hormizd IV, sønn av Khosrau I, hersket som konge av Persia fra 579 til 590.
Han ser ut til å ha vært dominerende og voldelig, men ikke uten godhet. Noen karakteristiske fortellinger blir fortalt om ham av Tabari. Hans fars sympatier hadde vært med adelsmennene og prestene. Hormizd beskyttet det vanlige folket og innførte en streng disiplin i sin armé og ved hoffet. Da prestene krevde forfølgelser av de kristne, nektet han på grunnlaget av at tronen og styret kunne bare sikres gjennom godviljen fra begge religionene. Konsekvensen var at han pådro seg sterk opposisjon i de styrende klassene, som førte til mange henrettelser og konfiskasjoner.
Da han kom på tronen drepte han sine brødre, på orientalsk vis. Fra sin far arvet han en krig mot Byzantium og mot tyrkere i øst, og fredsforhandlinger med Tiberius II Konstantin hadde så vidt begynt, men Hormizd nektet å avgi noe av erobringene til sin far. Derfor er beretningene av ham av byzantiske forfattere, som gikk full beretning fra forhandlingene, langt fra positive til ham.
I 588 beseiret hans general Bahram Chobin tyrkerne, men i det neste året ble han slått av romerne. Og da kongen overstyrte ham gjorde han opprør med sin armé. Dette var signalet for en generell oppstand. Stormennene avsatte og blindet Hormizd og utropte hans sønn Khosrau II til konge. I krigen som nå fulgte mellom Bahram Chobin og Khosrau II ble Hormizd drept av noen tilhengere av hans sønn.


Royal Liverpool Golf Club.
Royal Liverpool Golf Club er en aktet golfklubb i Merseyside i det nordvestre England. Den ble grunnlagt i 1869 og fikk betegnelsen "Royal" (Kongelig) i 1871 da hertugen av Clarence, en av dronning Victorias yngre sønner, ble klubbens beskytter.
Til tross for navnet ligger klubbens bane i den lille byen Hoylake på Wirral-halvøya, som er skilt fra Liverpool av munningen til elven Mersey. Banen er derfor også kjent som Hoylake. Klubben har én 18-hullsbane, som er en links.
Store turneringer.
Klubben har også vært vert for flere profesjonelle turneringer på Europatouren, og for mange dame-, senior- og junior-turneringer. Klubben var vert for The Open for første gang på 30 år i 2006.
Og da med Marius Thorp som Silver Medal vinner, og Tiger Woods som vinner av The Open.


Walker Cup Match.
Walker Cup Match er en serie golfmatcher som spilles annet hvert år mellom lag bestående av ledende amatørgolfere fra USA og Storbritannia (inkludert Republikken Irland). Konkurransen organiseres i samarbeid mellom Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews (R&A) og United States Golf Association (USGA), og er oppkalt etter George Herbert Walker (farfar og navnebror til George H.W. Bush og oldefar til George W. Bush), som var president i USGA da konkurransen fikk sin oppstart i 1920.


Khosrau II av Persia.
Khosrau II Parvez, «den seirende», konge av Persia, sønn av Hormizd IV, barnebarn av Khosrau I, hersket 590–628.
Han ble satt på tronen av stormennene som gjorde opprør mot Hormizd IV i 590, og kort tid etter var hans far blindet og drept. Men samtidig hadde generalen Bahram Chobin utropt seg til konge, og Khosrau II var ikke i stand til å opprettholde seg.
Krigen med romerne, som startet i 571, var ennå ikke avsluttet. Khosrau flyktet til Syria og overtalte keiseren Maurice om å sende hjelp. Mange ledende menn og deler av troppene anerkjente Khosrau, og i 591 ble han brakt tilbake til Ctesiphon. Bahram Chobin ble beseiret og flyktet til tyrkerne, hvor han ble myrdet. Fred med Roma ble så inngått.
Maurice brukte ikke sin fordel. Han gjeninnførte den tidligere grensen og avsluttet subsidiene som tidligere hadde blitt betalt til perserne. Khosrau II var underlegen sin bestefar. Han var hatefull og grusom, jaktende og hengitt til luksus. Han var hverken en general eller en administrator. På begynnelsen av sitt styre favoriserte han de kristne, men da Maurice ble myrdet i 602 av Phocas, startet han en krig med Roma for å hevne hans død. Hans arméer plyndret Syria og Lilleasia, og i 608 rykket han mot Chalcedon.
I 613 og 614 ble Damaskus og Jerusalem tatt av generalen Shahrbaraz og det hellige korset ble båret avgårde i triumf. Kort tid etter ble til og med Egypt erobret. Romerne kunne ikke tilby mer enn liten motstand, da de ble var preget av intern uenighet og var presset av avarere og slavere. Tilslutt klarte keiser Heraklius (som etterfulgte Phocas i 610) i 622 å reise i felten. I 624 rykket han inn i det nordlige Media, hvor han ødela det store ildtemplet i Gandzak. I 626 kjempet han i Lazistan (Colchis), mens Shahrbaraz rykket inn i Chalcedon og forsøkte forgjeves, forent med avarene, å erobre Konstantinopel.
I 627 beseiret Heraklius den persiske hæren i slaget ved Niniveh og avanserte mot Ctesiphon. Khosrau flyktet fra sitt favorittbosted, Dastagei (nær Bagdad), uten å tilby motstand, og hans despotisme og unnlatenhet vekket motstand overalt. Hans eldste sønn Kavadh II som Khosrau hadde fengslet, ble satt fri av noen av de ledende mennene og utropt til konge. Fire dager senere ble Khosrau myrdet i sitt palass (februar 628). Imens returnerte Heraklius i triumf til Konstantinopel. I 629 ble korset gitt tilbake til ham og Egypt evakuert, mens det persiske imperiet, fra dets storhet det nådde ti år tidligere, sank inn i håpløst anarki.


Kavadh II av Persia.
Kavadh II Sheroe konge av Persia, sønn av Khosrau II, ble satt på tronen i opposisjon til hans far i februar 628, etter de store seirene til keiser Heraklius. Han drepte sin far og sine atten brødre, innledet forhandlinger med Heraklius, men døde etter et styre på noen få måneder.


14. etappe i Tour de France 2005.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Narbonne (50 km)
2. mellomsprint i St. Laurent de Cabrerisse (78 km)
Klatretrøye.
Col de Villerouge Kategori 4 (90,5 km)
Col de Bedos Kategori 4 (98.5 km)
Col des Fourches Kategori 4 (104 km)
Col du Paradis Kategori 3 (115.5 km)
Port de Pailheres Kategori: HC (191,5 km)
Ax 3 Domaines Kategori: 1 (219,5 km)
14


Ardasjir III av Persia.
Ardashir III (621–630), konge av Persia fra 628 til 630. Sønn av Kavadh II og ble satt på tronen som en gutt på syv år, men ble drept to år senere av sin general Shahrbaraz.


Shahrbaraz av Persia.
Shahrbaraz (død 9. juni, 630) var general i den persiske armé under Khosrau II. Han tok Damaskus og Jerusalem fra Byzantium i 613 og 614, og det hellige korset ble båret bort i triumf. Men under Heraklius sine kampanjer i Persia i 620-årene steg gjensidig mistenksomhet mellom Khosrau og Shahrbaraz. Byzantiske agenter viste Shahrbaraz brev som indikerte at Khosrau planla å henrette generalen. Dette holdt en av hovedarméene og dets beste general nøytral på et avgjørende tidspunkt, noe som akselererte slutten på krigen og sikret byzantisk seier.
Etter kapitulasjonen var Shahrbaraz tungt involvert i intrigene i det som var igjen av det sasanidiske hoffet. 27. april 630 drepte han Ardashir III og ble hersker av sasanide-imperiet. Han inngikk fred med Heraklius og returnerte korset.
Shahrbaraz ble drept 9. juni og Boran etterfulgte ham.


Den norske Bank.
Den norske Bank (DnB) var en norsk bank dannet i 1990 ved fusjonen av Den norske Creditbank og Bergen Bank. DnB kjøpte i 1996 Vital Forsikring, og 1. desember 1999 ble Postbanken fusjonert inn i DnB. Etter Finance Credit-saken ble Nordlandsbanken kjøpt opp av DnB i 2003, men fortsatte som egen bank med dispensasjon fra Kredittilsynet.
4. desember 2003 fusjonerte DnB med Gjensidige NOR til DnB NOR.
Egil Gade Greve var konsernsjef i DnB det første året, deretter var Finn Hvistendahl konsernsjef fra 1991 til 1998. Svein Aaser var konsernsjef i DnB og DnB NOR fra 1998 til 2006. Rune Bjerke har vært konsernsjef siden 2006.
Fra 2011 endret DnB NOR sitt navn til DNB. Kostnadene ved omleggingen ble anslått til mellom 150 og 170 millioner kroner.


Hormizd VI av Persia.
Hormizd VI (eller V), konge av Persia, var en av de mange tronranerne som dukket opp etter mordet på Khosrau II (628). Han opprettholdt makten i to år i 631 og 632 i distriktet Nisibis.


Yazdegird III av Persia.
Yazdegird III, («skapt av gud» "Izdegerdes"), konge av Persia, barnebarn av Khosrau II, som ble myrdet av sin sønn Kavadh II i 628, ble satt på tronen i 632 etter en rekke interne konflikter.
Han var bare et barn og kan aldri ha hatt reell makt. I hans første år startet den arabiske invasjonen av Persia, og i 637 avgjorde slaget om Kadisiya skjebnen til imperiet.
Ctesiphon ble erobret av araberne, og kongen flyktet til Media. Yazdegird flyktet fra et distrikt til et annet, før han til slutt ble myrdet ved Merv i 651. Parsiene som brukte den gamle persiske kalender, fortsatte å telle årene fra han kom på tronen (Yazdegirds periode, startet 16. juni 632).
Hans datter Shahr Banu giftet seg med barnebarnet til Muhammed, Husayn ibn Ali, og fødte den fjerde shiaimamen, Ali Zayn al Abidin. Hans sønn Peroz flyktet til Kina.


Royal Cinque Ports Golf Club.
Royal Cinque Ports Golf Club er en golfklubb i byen Deal i Kent i det sydlige England. Den ble grunnlagt i 1892. Navnet kommer av Deals medlemskap i Cinque Ports, en gruppe havner som i middelalderen ble tildelt spesielle privilegier av den britiske monarken. Klubbens har én 18-hulls linksbane.
Royal Cinque Ports var vert for The Open Championship i 1909 og 1920. De neste to gangene klubben skulle arrangere The Open, i 1938 og 1948, måtte turneringen flyttes fordi uvanlig høyt tidevann oversvømmet banen. Klubben ble dermed fjernet fra The Open-turnusen.


Western Open.
Western Open er den nest eldste golfturneringen i USA, etter US Open. Den ble arrangert for første gang i 1899 med en premiepott på 150 dollar, hvorav vinneren fikk 50 dollar. I likhet med US Open ble turneringen i de første årene vanligvis vunnet av profesjonelle spillere fra Storbritannia.
Western Open har vært spilt på flere forskjellige baner i og rundt Chicago, men siden 1993 har vertsklubben vært Cog Hill Golf and Country Club. Turneringen er fast stopp på PGA-touren og spilles ultimo juni eller primo juli. De siste årene har den hatt flere forskjellige sponsornavn foran tittelen, inkluldert Beatrice, Centel, Sprint, Motorola, Advil og Cialis.


The Barclays.
The Barclays er en golfturnering på PGA-touren som spilles på Westchester Country Club i Westchester County i New York. Turneringen ble grunnlagt i 1967 som Westchester Classic, og er fortsatt kjent under dette navnet blant golfentusiaster.
Vinnere.
(*) avkortet til 54 hull grunnet uvær


Robert Allenby.
Robert Allenby (født 12. juli 1971) er en australsk profesjonell golfspiller.
Han ble profesjonell i 1992 og gjorde tidlig stor suksess. Han toppet pengelisten på PGA Tour of Australasia allerede første året, og igjen i 1994. Han begynte etter hvert også å spille på Europatouren, og dette var hans viktigste tour frem til 1998, da han hoppet over på PGA-touren.
Allenby gjorde en skuffende første sesong på PGA-touren, da han endte på 126. plass på pengelisten. I 2000 vant han imidlertid både Shell Houston Open og Advil Western Open. Neste sesong tok han to nye seire. Begge disse årene endte han på 16. plass på pengelisten. Siden har han ikke vunnet på PGA-touren, men vært blant de 50 beste på pengelisten i 2002–2004.
Allenby spilte for det internasjonale laget i Presidents Cup i 1994, 1996, 2000 og 2003.
Eksterne lenker.
Allenby, Robert
Allenby, Robert


Stuart Appleby.
Stuart Appleby (født 1. mai 1971) er en australsk profesjonell golfspiller.
Han vokste opp på en gård i det nordlige Victoria, og øvet på golf ved å slå baller fra innhegning til innhegning. Appleby ble profesjonell i 1992 og startet sin karriere på PGA Tour of Australasia. I 1995 vant han to ganger på Nike Tour, og kvalifiserte seg til PGA-touren ved å slutte sesongen på femte plass på pengelisten. Per august 2010 har han vunnet ni ganger på PGA-touren. Han spilte på det internasjonale laget i The Presidents Cup i 1994, 1996 og 1998, og har figurert blant topp 15 på verdensrankingen i golf.
I august 2010 vant han Greenbrier Classic, etter en sisterunde på 59 slag. Han ble med dette den femte til å bruke bare 59 slag på en runde i en offisiell turnering på PGA-touren. De fire før ham var Al Geiberger (1977), Chip Beck (1991), David Duval (1999) og Paul Goydos (2010).
Eksterne lenker.
Appleby, Stuart
Appleby, Stuart


PGA Tour of Australasia.
PGA Tour of Australasia er en fremstående golftour for herrer. Offisielle turneringer på touren gir poeng til verdensrankingen i golf.
De fleste av spillerne på touren er fra Australasia (mest australiere, og en del newzealendere), men spillere fra store deler av verden deltar også. De beste spillerne fra Australasia vier det meste av sin tid til PGA-touren eller Europatouren, og vender hjem for å spille noen få turneringer hvert år. Noen av de mest prestisjefylte turneringene på PGA Tour of Australasia har derfor også offisiell status på PGA-touren eller Europatouren for å oppmuntre fremtrendende spillere til å delta.
De viktigste turneringene på touren inkluderer Australian Open, ANZ Championship og Heineken Classic.


Australasia.
Australasia er et begrep for regionen som omfatter Australia, New Zealand, Ny-Guinea og de mange mindre øyene i nærheten. Begrepet er løst definert og brukes mest av britiske geografer, med definisjoner som varierer fra kun New Zealand, Australia og Ny-Guinea, til hele Oseania.
Tidligere har Australasia blitt brukt som navn på lag som har hatt deltakere fra både Australia og New Zealand. Eksempler på dette er i tennis mellom 1905 og 1913 da Australia og New Zealand stilte med sine beste spillere for å konkurre sammen i Davis Cup. Australasia deltok også i OL 1908 i London og OL 1912 i Stockholm, samt i "Festival of Light" i London, som var en forløper til samveldelekene.


Office for Contemporary Art Norway.
Office for Contemporary Art Norway (OCA) er en uavhengig, ikke-kommersiell stiftelse hvis hovedformål er å tilrettelegge for profesjonelt samarbeid i samtidskunstfeltet mellom Norge og en internasjonal kunstscene.
OCA ble grunnlagt høsten 2001 av Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet, og startet sin virksomhet i januar 2002, under ledelse av direktør Ute Meta Bauer. OCA administrerer Utenriksdepartementets reisestøtteordning for billedkunst og Norges deltakelse ved biennalen i Venezia, i tillegg til utvekslingsprogrammer for norske kunstnere og kuratorer i New York, Berlin, Istanbul, Brussel, Rio de Janeiro, São Paulo og Beijing, og for utenlandske kunstnere og kuratorer i Norge. Med nye lokaler fra høsten 2008 har OCA også fått sine egne prosjektlokaler for utstillinger, forelesninger og filmvisninger som en del av OCA Semesterplan. Fra september 2005 har OCA operert under ledelse av den amerikanske kuratoren Marta Kuzma som ble ansatt som ny direktør etter Bauer.
Internasjonal støtte.
OCA tildeler økonomisk støtte som gir ikke-kommersielle internasjonale institusjoner og internasjonale kuratorer anledning til å hente inn norske kunstnere, kuratorer og kritikere i sentrale utstillinger og sammenhenger, og gjør det mulig for norske kulturarbeidere og kunstnere å bygge nettverk på den internasjonale arenaen. Søknader til denne ordningen vurderes på kvartalsmessig basis.
Internasjonale gjesteatelieropphold.
OCA tilbyr gjesteatelieropphold i utlandet for norske kunstnere, kuratorer og kritikere gjennom International Studio Program ved Künstlerhaus Bethanien, Berlin, International Studio and Curatorial Program (ISCP) i New York City, Platform Garanti Istanbul Residency Program i Istanbul, Platform China Residency i Beijing, Capacete Residency Programme i Rio de Janeiro og São Paulo og ved Residency Berlin Mitte i Berlin.
Internasjonalt atelierprogram (ISP).
Det internasjonale atelierprogrammet i Oslo er åpent for internasjonale kunstnere, kuratorer og kulturarbeidere som OCA inviterer til et opphold på opphold til tre måneder, enten i forbindelse med en bestemt forskningsoppgave i Norge eller på uavhengig grunnlag. De residerende kunstnerne og kulturarbeiderne oppfordres til å engasjere seg i det norske kunstmiljøet og opprette midlertidige og varige utvekslingsbånd over hele landet.
OCA Semesterplan.
OCA Semesterplan er OCAs arrangementskalender som kommer ut to ganger i året for å offentliggjøre aktiviteter, forelesninger, filmvisninger og utstillinger som finner sted i OCAs lokaler eller på OCAs initiativ.


Katti Anker Møller.
Kathrine Anker Møller (født 23. oktober 1868 ved Hamar, død 20. august 1945 i Torsnes) var en norsk kvinnesaksforkjemper og kommunist. Hun var født på Hamar, men tilbrakte sitt voksne liv i Fredrikstad. Hun var datter av Herman Anker og var gift med godseier Kai Møller som eide Torsø i Østfold. Journalisten og kvinnesaksforkjemperen Ella Anker var en av hennes søstre.
Forfatteren Nini Roll Anker var gift med Kattis fetter Nils Anker fra 1892 til 1907, og med en annen av hennes fettere, Johan August Anker, fra 1910.
Politisk virke.
Hun var særlig opptatt av å bedre forholdene for ugifte mødre og uekte barn. Sammen med svogeren Johan Castberg arbeidet hun for en revisjon av lovverket på området, noe som resulterte i De Castbergske barnelover av 1915. I 1919 holdt hun foredraget "Kvindernes fødselspolitik", der hun fremmet forslag om at kvinner med barn skulle få mødrelønn fra Staten. Sigrid Undset tok sterkt avstand fra Katti Anker Møllers foredrag, og ga uttrykk for dette i en svært krass artikkel med tittelen "Begrepsforvirring" (1919). Forslaget om mødrelønn fikk likevel oppslutning fra flere andre hold, og Det norske Arbeiderpartiet nedsatte i 1923 en "mødrelønkomité" for å utrede spørsmålet. Katti Anker Møllers forslag om mødrelønn var et initiativ som noen tiår senere ble realisert som barnetrygden.
En annen av hennes hjertesaker var prevensjonsveiledning, og hun sto bak opprettelsen av det første mødrehygienekontoret i 1924. Utover på 1920- og 30-tallet ble det opprettet en rekke mødrehygienekontorer landet over.
Straffeloven av 1902 hadde en strafferamme på tre års fengsel for abort. Møller arbeidet sterkt for å få abort avkriminalisert. Hun møtte motstand fra blant annet Anna Backer, men fikk støtte fra arbeiderkvinnene, men ikke fra Arbeiderpartiet, og det kom ingen lovendring i hennes levetid.
Siv Jensen brukte Anker Møller som symbol på FrP sin politikk og kvinnesatsning på landsmøtet i 2009.
Møller var også med i Norske Kvinners Nasjonalråd. Hennes datter Tove Mohr skrev en biografi om henne.


Irans historie.
Historien til Iran (Persia) dekker tusenvis av år, fra kongedømmet Elam til dagens islamske republikk Iran. Den antikke nasjonen Iran var historisk kjent i vesten som Persia inntil 21. mars 1935. Navnet ble brukt i vest på grunn av det greske navnet for Iran, "Persis". Persia blir brukt for å beskrive nasjonen Iran, dets folk eller dets antikke imperier. Perserne kalte landet sitt for Iran/Iranshahr siden sasanidenes tid.
Navnet "Persia" kommer fra en region sør i Iran, kalt "Fars" eller "Pars" på persisk. "Persis" er den helleniserte formen for Pars, som var bakgrunnen for at europeiske nasjoner kalte det "Persia". Denne regionen var kjernen for det opprinnelige persiske imperiet. Vesten henviste til staten som Persia inntil 21. mars 1935 da Reza Shah Pahlavi formelt ba det internasjonale samfunnet kalle landet ved dets innfødte navn, Iran, som betyr "ariernes land".
Persia var en gang en supermakt, et betydelig imperium, men har med jevne mellomrom blitt overkjørt av invasjoner og har fått sitt territorium endret opp gjennom århundrene. På grunn av invasjoner av makedonere, arabere, seldsjukk-tyrkere, mongoler og andre, og på grunn av at det ofte har blitt viklet inn i affærene til større makter, har Persia alltid revurdert sin nasjonale identitet og har utviklet en spesiell politisk og kulturell enhet.
Oldtiden.
De tidligste faste bosetningskulturene dateres til 18 000-16 000 år siden. Det sjette årtusenet f.Kr. så et nokså avansert landbrukssamfunn med bylignende befolkningssentra.
a>, i "The Golden Age of Persia".
Mange dynastier har hersket i Persia opp gjennom tidene. Forskere og arkeologer er bare i startgropen av å oppdage utstrekningen av det uavhengige, ikke-semittiske elamitt-imperiet og som mange av de som bygget ziggurater og byer før de greske og egyptiske statene oppstod. På slutten av det andre årtusenet, slo nomader fra Sentral-Asia seg ned i Persia.
Det første ekte imperiet av globale dimensjoner i Persia, blomstret under akamenidene (559-330 f.Kr.) Dynastiet var grunnlagt av Kyros den store som samlet de forskjellige stammene og kongedømmene til en samlet enhet. Etter den hellenistiske perioden (300-250 f.Kr.) kom parthernes (250 f.Kr.-226 e.Kr.) og sasanidenes (226-651) dynastier.
Islamsk erobring.
Innen et år etter Muhammeds død i 632, var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kalif, kunne begynne kampanjen mot de bysantinske og sasanidiske imperiene.
Beduin-araberne som kastet sasanideimperiet var drevet ikke bare av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, islam. De rike sasanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger og «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» var et hovedmotiv for araberne. Erobringen av Persia og videre var først og fremst for å skaffe seg nye inntekter.
Middelalderen.
Persias neste herskende dynastier kom fra de sentralasiatiske tyrkisk-språklige krigerne som flyttet ut av Sentral-Asia inn i Transoxiana i mer enn et årtusen. Abbasid-kalifene begynte å leie inn disse folkene som slavekrigere så tidlig som det niende århundret. Kort tid etterpå begynte den reelle makten til abbasid-kalifene å forsvinne, etterhvert ble de religiøse figurer mens krigerslavene hersket. Ettersom makten til abbasid-kalifene minket, steg en rekke uavhengige og innfødte dynastier i forskjellige deler av Persia, noen med betydelig innflytelse og makt. Blant de viktigste av desse overlappende dynastiene var tahiridene i Khorasan (820-872), saffaridene i Sistan (867-903) og samanidene (875-1005), opprinnelig i Bukhara. Samanidene hersket etterhvert et område fra det sentrale Persia til India. I 962 erobret en tyrkisk slaveguvernør av samanidene, Aluptigin, Ghazni (i dagens Afghanistan) og etablerte et dynasti, ghaznavidedynastiet, som varte til 1186.
Flere samanid-byer ble tapt til en annen tyrkisk gruppe, seldsjukkene, en klan av oghuz (eller ghuzz)-tyrkerne, som levde nord for Amu-Darja. Deres leder, Tughril Beg, snudde sine krigere mot ghaznavidene i Khorasan. Han gikk sørover og så vestover og erobret, men uten å ødelegge, byene i sin vei. I 1055 gav kalifen i Bagdad Tughril Beg kapper, gaver og tittelen «kongen av østen». Under Tughril Begs etterfølger, Malik Shah I (1072–1092), opplevde Iran en kulturell og forskningsmessig renessanse, mye takket være den brilliante iranske visiren Nizam al-Mulk. Disse lederne etablerte skoler i alle større byer. De brakte Abu Hamid Ghazali, en av de største islamske teologer, og andre eminente forskere til seldsjukk-hovedstaden i Bagdad og oppmuntret og støttet deres arbeid.
En alvorlig intern trussel mot seldsjukkene, derimot, kom fra ismailittene, en hemmelig sekt med hovedkvarter i Alamut mellom Rasht og Teheran. De kontrollerte det umiddelbare område i mer enn 150 år og sendte sporadisk ut støttespillere for å styrke sitt styre ved å myrde viktige embetsmenn.
Før første verdenskrig.
Amin-o-Dowleh, leder av den kongelige persiske utsendingen til hoffet til Napoleon III.Persia gikk gjennom en fornyelse under safavide-dynastiet (1502–1736), der den mest prominente figuren var sjah Abbas I. Erobreren Nadir Shah og hans etterfølgere ble fulgt av zand-dynastiet grunnlagt av Karim Khan, qajar- og pahlavi dynastiene, de to siste hhv. 1795-1925 og 1925-1979.
I det 17.århundret hadde de europeiske landene, inkludert Portugal, Storbritannia, Russland og Frankrike, allerede etablert kolonistiske fotfester i regionen. Iran tapte som et resultat herredømme over mange av sine provinser til disse landene via Turkmanchay-traktaten, Gulistan-traktaten og andre.
Moderne iransk historie begynte med et nasjonalitisk opprør mot sjahen (som forble ved makten) i 1905, opprettelsen av en begrenset konstitusjon i 1906 (som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki), og funnene av olje, se William Knox D'Arcy og British Petroleum. Storbritannia og Russland kappet om å kontrollere området, og regulerte den til slutt i en avtale i 1907 som delte regionen inn i innflytelsessfærer.
Verdenskrigene.
Teherans gravplass fra andre verdenskrig for allierte styrkera>.
Under 1. verdenskrig var landet okkupert av britiske og russiske styrker, men var stort sett nøytralt. I 1919 forsøkte britene å opprette et protektorat i Iran, støttet av Sovjetunionens tilbaketrekning i 1921. Det året etablerte et militærkupp Reza Khan, en persisk offiser av den persiske kosakkbrigaden, som diktator og så sjahen av det nye pahlavi-dynastiet (1925). Reza Shah Pahlavi hersket i nesten 16 år, innsatte det nye pahlavi-dynastiet, hindret de britiske forsøkene på kontroll og presset på for å få landet utviklet.
Under hans styre begynte Persia å modernisere og sekularisere politikken, og den sentrale regjeringen sikret sin autoritet over stammene og provinsene.
Under 2. verdenskrig utgjorde Iran en viktig del av de allierte forsyningslinjene for forsyninger til Sovjetunionen. I august 1941 okkuperte britiske og indiske styrker Iran fra Irak og sovjetiske styrker fra nord. I september abdiserte Reza til fordel for sin sønn Muhammed Reza Pahlavi som hersket til 1979.
Ved Teheran-konferansen i 1943 garanterte USA, Storbritannia og Sovjetunionen uavhengighet etter krigen og grensene til Iran. Men da krigen endte, nektet ikke bare sovjetiske tropper stasjonert i det nordvestre Iran å trekke seg tilbake, men støttet opprør som etablerte en kort, pro-sovjetisk separatistregime i de nordlige regionene Aserbajdsjan og Kurdistan, Folkerepublikken Aserbajdsjan og Kurdisk Folkerepublikk sent i 1945, begge i realiteten sovjetiske marionettregimer.
Sovjetiske tropper trakk seg ikke ut fra Iran før mai, 1946 etter å ha mottatt løfter om oljekonsesjoner. De sovjetiske republikkene i nord ble snart kastet og oljekonsesjonene trukket tilbake.
USA og sjahen.
Innledningsvis var der håp om at etter-okkupasjonstidens Iran kunne bli et konstitusjonelt monarki. Den nye, unge sjah Muhammed Reza Pahlavi tok til å begynne med en tilbaketrukket rolle i styringen av landet, og tillot parlamentet å ha mest makt. Noen valg ble holdt i de første usikre årene, selv om de ble preget av korrupsjon. Parlamentet ble kronisk ustabilt, og fra 1947 til 1951-perioden så Iran oppkomsten og fallet til seks forskjellige statsministre.
I 1951 tvang statsminister Muhammed Mossadegh, en militant nasjonalist, parlamentet til å nasjonalisere den britiskeide oljeindustrien i en situasjon kjent som Abadan-krisen. Til tross for britisk press, inkludert en økonomisk blokade som førte til harde tider, fortsatte nasjonaliseringen. Mossadegh ble midlertidig tvunget fra makten i 1952 men returnerte raskt og tvang sjahen til å flykte. Det ble antatt at Mossadegh ville erklære en republikk, men noen få dager senere returnerte sjahen og tvang igjen Mossadegh fra embetet 19. august med amerikansk CIA-støtte. Mossadegh ble arrestert og en ny statsminister ble utnevnt.
Som takk for den amerikanske støtten gikk sjahen i 1954 med på å la et internasjonalt konsortium bestående av britiske (40 %), amerikanske (40 %), franske (6 %) og nederlandske (14 %) selskaper å drive de iranske oljefasilitetene de neste 25 årene, der profittene skulle deles likt. Med andre ord, ingen kontroll eller profitt gikk til Iran. De sene 50-årene og 60-årene så en tilbakevending til stabilitet. I 1957 endte unntakstilstanden etter 16 år og Iran nærmet seg Vesten, sluttet seg til Bagdad-pakten og fikk militær og økonomisk støtte fra USA. Den iranske regjeringen begynte et bredt reformprogram for å modernisere landet, bl.a. ved å forandre det kvasi-føydale jordsystemet.
Men reformene forbedret ikke de økonomiske tilstandene i stor grad og den liberale provestlige politikken fremmedgjorde enkelte islamske religiøse og politiske grupper. Fra midten av 60-årene ble den politiske situasjonen økende ustabil, og organisasjoner som Mujaheddin-e-Khalq (MEK) dukket opp. I 1961 satte Iran i gang en serie med økonomiske, sosiale og administrative reformer som ble kjent som sjahens hvite revolusjon. Kjernen i dette programmet var landreformer. Modernisering og økonomisk vekst som en ikke hadde sett tidligere fortsatte, drevet av Irans enorme petroleumsreserver, den tredje største i verden.
Statsminister Hassan Ali Mansur ble myrdet i 1965 og den interne sikkerhetsorganisasjonen, SAVAK, ble mer voldelig aktiv. Det er antatt at 13 000-13 500 mennesker ble drept av SAVAK i løpet av denne tidsepoken, og tusenvis flere ble arrestert og torturert. Det islamske presteskapet, ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini (som ble sendt i eksil i 1964), hevet røsten mer og mer.
Internasjonale forbindelser med Irak var sterkt nedadgående, hovedsakelig pga uenighet over Shatt al-Arab-vannveien som i en avtale fra 1937 ble gitt til Irak. Etter et antall sammenstøt i april 1969, forkastet Iran 1937-avtalen og krevde reforhandlinger. Iran økte i stor grad sine forsvarsbudsjetter og innen de tidlige 70-årene var landet regionens sterkeste militærnakt. I november 1971 tok iranske styrker kontroll over tre øyer i munningen av Persiagulfen, som respons til at Irak utviste tusenvis av iranske borgere.
I midten av 1973 returnerte sjahen oljeindustrien til nasjonal kontroll. Etter den arabisk-israelske krigen i oktober, 1973, sluttet Iran seg ikke til den arabiske oljeboikotten mot vesten og Israel. Istedet brukte den situasjonen til å heve oljeprisene og brukte pengene til modernisering og for å øke forsvarsutgiftene.
Mujaheddin-e-Khalq myrdet i begynnelsen av 70-årene Teheran-basert amerikansk militært personell og amerikanske sivile involvert i militære kontrakter, i et forsøk på å svekke regimet og fjerne utenlandsk innflytelse. En grensedisputt mellom Irak og Iran ble løst med Alger-avtalen 6. mars 1975.
Men de økonomiske forbedringene hadde en tendens til å komme en svært liten gruppe til gode og hadde ingen innvirkning på majoriteten av befolkningen, noe som kulminerte i utstrakte relgiøstledede protester sent i 70-årene. Der var utstrakt religiøs og politisk motstand mot Muhammed Reza Pahlavis styre og programmer, særlig SAVAK, det hatede interne sikkerhets og etterettningsorganisasjonen. Unntakstilstand ble erklært i september 1978 for alle betydelige byer men sjahen anerkjente erosjonen av maktbasen og flyktet fra Iran 16. januar 1979.
Islamsk revolusjon.
Etter mange måneder med folkelige protester mot styret til sjahen, ble han tvunget til å flykte nasjonen 16. januar 1979. En periode med intern strid om Irans fremtid endte med at en allianse ledet av ayatollah Khomeini vant frem. Den ville gjøre Iran om til en teokratisk stat. Den 1. februar 1979 vendte Khomeini hjem fra eksil fra Frankrike (etter 15 år i Frankrike, Tyrkia og Irak) og styrtet sjahens regjering 11. februar og ble Irans øverste leder.
Den nye regjeringen var sterkt nasjonalistisk og religiøst konservativ. Den nasjonaliserte industri og gjeninnførte islamske tradisjoner innen kultur og rettspleie. Utslag av vestlig innflytelse ble stått ned på og den eksisterende provestlige eliten var snar til å slutte seg til sjahen i eksil. Der kom til sammenstøt mellom rivaliserende religiøse fraksjoner, og brutal undertrykkelse av motstandere ble vanlig.
Den islamske republikk.
Støttet av Mujaheddin-e-Khalq tok iranske militante studenter den amerikanske ambassaden i Teheran 4. november 1979 og holdt den til 20. januar 1981 (Se Gisselkrisen i Iran). Carter-administrasjonen innførte økonomiske sanksjoner 7. april 1980 og forsøkte en redningsaksjon senere samme måned. Et kommandoangrep ble avbrutt 25. april før Teheran var nådd, etter at mekaniske problemer satte redningshelikoptrene på bakken og åtte amerikanske soldater ble drept i en kollisjon i luften. 24. mai krevde den internasjonale domstolen at gislene skulle frigis. Krisen ble avsluttet med signeringen av Alger forliket den 19. januar 1981. Gislene ble frigitt dagen etter, få minutter etter at Ronald Reagan overtok presidentembetet etter Jimmy Carter.
Irak invaderte Iran 22. september 1980 (se Iran-Irak-krigen). USA solgte våpen til Iran som del av den grumsete avtalen (se Iran-Contras-skandalen). Samtidig forsynte USA Irak med våpen og teknologi for å opprettholde en balanse i krigen. Iran gikk til slutt med på FNs resolusjon 598 i 1988 på å stanse den blodige krigen.
I 1981 detonerte Mujaheddin-e-Khalq bomber i hovedkvarteret til det islamske republikkpartiet og i statsministerens kontor og drepte 70 høyerestående iranske embetsmenn, inkludert ayatollah Muhammed Beheshti (justisminister), Muhammed Ali Rajai (president) og Muhammed Javad Bahonar (statsminister).
Etter Khomeinis død 3. juni 1989 valgte ekspertrådet, et valgt råd av høyere prester, presidenten i republikken, Ali Khamenei, til hans etterfølger som nasjonal religiøs leder i det som skulle vise seg å være en jevn overgang. I august samme år ble Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, ordstyreren i nasjonalforsamlingen, valgt til president av et overveldende flertall.
Under gulfkrigen (1991) forble landet relativt nøytralt, og begrenset sine handlinger til fordømmelse av USA og tillot irakiske fly og flyktninger inn i landet.
Rafsanjani ble gjenvalgt i 1993 med et mer moderat flertall. Noen vestlige observatører tilla den lavere valgdeltagelsen til misnøye med den svekkede økonomien. Rafsanjani ble avløst i 1997 av den mer moderate Muhammed Khatami. Dette førte landet inn i en farlig drakamp mellom en regjering som søkte reformer og moderat liberalisering mot et presteskap som fremdeles var sterkt konservativt. Denne splittelsen nådde et klimaks i juli 1999, da massive protester mot regjeringen brøt ut i gatene i Teheran. Urolighetene varte i over en uke før politi og regjeringstro vigilanter spredte folkemengdene. Khatami ble gjenvalgt i juni 2001 men hans forsøk var stadig blokkert av det religiøse vokterrådet.
Etter Khatamis gjenvalg, beveget konservative elementer innen Irans regjering seg for å underminere den reformistiske bevegelsen ved å forby liberale aviser og diskvalifisere kandidater for parlamentsvalg. Denne hindringen av enighet, kombinert med Khatamis feilslåtte forsøk på å reformere regjeringen, førte til voksende politisk apati blant Irans ungdom. Den sterkt konservative borgermesteren i Teheran, Mahmoud Ahmadinejad, ble valgt til president i 2005 i et valg som fant sted etter at over tusen kandidater var blitt diskvalifisert av vokterrådet.


Luigi Locati.
Luigi Locati (født 23. juli 1928, død 14. juli 2005) var en italiensk katolsk biskop og misjonær. Han var aktiv i hjelpearbeid i Isiolo i Kenya, hvor han ble skutt og drept 14. juli 2005. Ifølge politiet i landet er det mistanke om at drapet hadde forbindelse med stammekonflikter i området.
Han ble født i Vinzaglio i Nord-Italia, og ble presteviet 29. juni 1952. Han kom til Kenya som misjonær og begynte å arbeide som sogneprest i Isiolo på 1960-tallet. 15. desember 1995 ble han utnevnt til apostolisk vikar av Isiolo og titulærbiskop av Zica.


General Dynamics F-111 Aardvark.
General Dynamics F-111 Aardvark er et amerikansk langdistanse-, rekognoserings-/taktisk jagerbomber utviklet av General Dynamics. Aardvark-navnet ble ikke offisielt før flyet ble tatt ut av tjeneste, men det ble brukt som et kallenavn.
Historie og utvikling.
Under navnet "Tactical Fighter Experimental" ble F-111 utviklet etter ønsker fra den amerikanske marinen og flyvåpenet. Flyvåpenet ønsket et fly som kunne fly langt, fort og lavt slik at det kunne trenge igjennom Sovjetunionens forsvar. Marinen på sin side ønsket et langdistansefly med høy utholdenhet for å beskytte skipene sine mot sovjetiske jet-bombere som var utstyrt med anti-skip-missiler. Til det trengtes et fly med en kraftig radar og flere langdistansemissiler slik at både fly og missiler kunne tilintetgjøres.
Forsvaret fikk inn ni ulike forslag til flyet fra ulike forsvarsbedrifter. Marinen og flyvåpenet var ikke fornøyd med noen av forslagene, men antydet at forslagene fra Boeing og General Dynamics var de best egnede. Etter flere senere forslag bestemte forsvarsdepartementet i 1962 at kontrakten om levering av flyene skulle gå til General Dynamics.
Den første flygningen med F-111A, som var utgaven tilpasset flyvåpenet, fant sted den 21. desember 1964. Flyet ble offisielt tatt i bruk av flyvåpenet i 1967. Marineutgaven, F-111B, ble avbestilt i 1968 til fordel for flyet F-14 Tomcat. Storbritannia viste interesse for flyet, men ordren ble avbestilt. Den eneste eksporten av F-111 var til det australske flyvåpenet.
Utfasing.
Flyet ble tatt ut av tjeneste i US Air Force i 1998, da det ble erstattet av F-15E Strike Eagle.
I Australia skal F-111 være i bruk til 2010. Australske myndigheter besluttet i mars 2007 å kjøpe 24 stk F/A-18E/F Super Hornet for å erstatte F-111.


Nerthus.
Nerthus (sannsynligvis fra urgermansk "*Nerþuz", beslektet med Njord) var en urnordisk eller gammelgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne, samt gudinne for fred og velstand.
Tolkning av Tacitus.
Dette er beskrivelsen av en fruktbarhetskult, ifølge den norske filologen Anne Holtsmark, som fremmer grøderikdommen hos planter og dyr og mennesker over store områder i tid og sted: kjøringen av en vogn på markene av et «par», her gudinnen og presten hennes, hellig fred så lenge kjøringen varer, ofringen av trellene og hemmelighetene på det hellige stedet.
Filologene har slitt med koblingen mellom den norrøne Njord, som er av hankjønn, og den nordgermanske gudinnen Nerthus. Det er mulig at Tacitus har misforstått kildene sine: i fruktbarhetskulter er det gjerne et gudepar av begge kjønn, eller i det minste en androgyn, tvekjønnet guddom som senere splittes i to kjønn.
Kjønnsforvekslingen er blitt forsøkt forklart med at kulten handlet om et gudepar som forenes i fruktbarhetsfremmende møte, såkalt «hellig bryllup». Sørskandinaviske funn i myrer (myrfunn) synes å bekrefte forekomsten av slike ritualer med påfølgende ofring. De tusen år som står mellom Tacitus’ fortelling og 1200-tallets sagaskrivere, gjør at Nerthus’ rolle i tidlig norrøn mytologi sjelden kan studeres som annet enn spekulasjon.
Arkeologiske spor.
Kjøringen med vogn har paralleller i Norden og er påvist i arkeologiske spor: de danske Dejbjergvognene i Jylland og vognopptoget som ble skildret på Osebergteppet. En interessant fortelling finnes i det islandske verket "Flateybok", som forøvrig ble skrevet blant annet for å drive gjøn med svenskene ved at de var mindre begavet enn islendere, forteller om hvordan eventyreren Gunnar Helming berger livet ved å late som han er guden Frøy og drar så rundt i Sverige i en vogn sammen med en ung «Frøya». Sveaerne ble svært glade da han gjorde Frøya gravid!


Ingeborg av Danmark.
Ingeborg av Danmark sammen med Carl av Sverige
Ingeborg av Danmark (Ingeborg Charlotte Caroline Frederikke Louise) (født 2. august 1878 i København, død 12. mars 1958 i Stockholm) var født prinsesse av Danmark, og ble senere svensk prinsesse. Hun var mor til Norges kronprinsesse Märtha.
Prinsesse Ingeborg var det femte av de åtte barna til kong Frederik VIII av Danmark og dronning Louise, født prinsesse av Sverige. Blant hennes søsken var kong Christian X av Danmark, som etterfulgte faren på tronen, samt prins Carl, som i 1905 ble valgt til konge av Norge under navnet Haakon VII.
Prinsesse Ingeborg og prins Carl bodde i mange år på Djurgården i Stockholm, og hver sommer bodde de på feriestedet Fridheim, der barnebarna fra Norge, Belgia og Danmark kunne leke sammen under oppsyn av besteforeldrene.
Prinsesse Ingeborg overlevde to av sine barn, Astrid og Märtha, og var en god støtte for familien ved begge dødsfallene. Sorgen var derfor stor da Ingeborg selv sovnet stille inn i 1958, nær 80 år gammel.


Laurentien av Nederland.
Laurentien, prinsesse av Nederland, prinsesse av Oranien-Nassau, fru van Amsberg-Brinkhorst (Petra Laurentien Brinkhorst) (født 25. mai 1966 i Leiden, Nederland) er prinsesse av Nederland og gift med prins Constantijn.
Hun er datter av den nederlandske finansministeren Laurens-Jan Brinkhorst og Jantien Brinkhorst-Heringa, og har en bror.
Hun gikk på skole både i Groningen, Haag og Tokyo før hun i 1986 begynte å studere historie ved Universitetet i Groningen. Deretter studerte hun statsvitenskap i London og journalistikk ved Berkeley i California. Hun var ferdig utdannet journalist i 1991.
16. desember 2000 ble forlovelsen mellom prins Constantijn og Laurentien Brinkhorst annonsert. De giftet seg borgerlig i rådhuset i Haag den 17. mai 2001, og deretter kirkelig to dager senere.
Prinsesse Laurentien er fadder til Leah Isadora Behn, som er prinsesse Märtha Louises yngste datter.


Vrak.
Et vrak er en fysisk ødelagt ting, spesielt et fartøy.
Havarerte skip, skipsvrak, er blitt så sterkt skadet at det ikke kan repareres. I Norge er vrak som er over 100 år gamle og med ukjent eier, statens eiendom.
En bil kan etter en kraftig kollisjon bli betegnes som et bilvrak. Dette begrepet kan også brukes om en bil som er utslitt. Tollvesenet utbetaler vrakpant for innleverte bilvrak.
Ordet vrak brukes også i overført betydning om en person som har blitt kraftig redusert, fysisk og/eller psykisk, f.eks «nervevrak».
Vrakpant.
Ved innlevering av brukte motorkjøretøyer i Norge for opphugging ved godkjent avfallsplass, betaler staten vrakpant til kjøretøyets eier. Selskapet Autoretur AS er opprettet av norske bilimportører for å administrere returordningen.
Isteden for å vrake bilene, selger enkelte bilopphuggere dem til Afrika. Vrakpantsvindel for nærmere to millioner kroner ble avdekket i 2006.
Skipsvrak.
Et skipsvrak er vraket etter en båt eller et skip, kan finnes på land men som oftes finnes disse naturligvis under havets overflate. Et av de mest kjente skipsvrakene i Norge er Akerendam, også kjent som Rundefunnet. Akerendam (VOC-ship), en nederlandsk «austindiafarer» et frakteskip som under sin jomfrutur i 1725 kom ut av kurs og forliste utenfor Runde på Sunnmøre en stormfull natt til 8. mars samme år. Dette skipsvraket ble funnet av sportsdykkere i 1972. Det at dykkerne som fant vraket, og senere også marinarkeologer, tok opp til sammen 56 400 gull- og sølvmynter, førte til at man fra Statens side ønsket å endre loven om kulturminner. Da en stor del av pengelasten fra Akerendam tilfalt finnerene (dykkerne). I dag sier kulturminnelovens §14 om Skipsfunn at båter som er mer enn 100 år, skipsskrog, last og annet som har vært om bord i slike båter er statens eiendom, og ingen har lov til å grave fram, flytte, ta opp eller på annen måte skade slike gjenstander.


Eloise av Oranien-Nassau, jonkvrouw van Amsberg.
Eloise av Oranien-Nassau, jonkvrouw van Amsberg (Eloise Beatrix Sophie Laurence) (født 8. juni 2002 i Haag, Nederland) er barnebarn av dronning Beatrix av Nederland og Claus von Amsberg. Prinsessen er nummer seks i arvefølgen til Nederlands trone.
Hennes foreldre er prins Constantijn og prinsesse Laurentien, og hun har en yngre bror, grev Claus-Casimir.
Grevinne Eloises faddere er kronprins Haakon av Norge, prins Johan Friso av Nederland, prinsesse Carolina av Bourbon-Parma og Sophie de Wouw.
Eloise av Oranien-Nassau, jonkvrouw van Amsberg
Eloise av Oranien-Nassau, jonkvrouw van Amsberg
Eloise av Oranien-Nassau, jonkvrouw van Amsberg


Freden i Stettin.
Freden i Stettin avsluttet Den nordiske syvårskrigen (1563–1570) 13. desember 1570. Freden mellom Sverige og Danmark-Norge kom som resultat av et fredsmøte i Stettin (havneby i dagens Polen), som ble arrangert på den tysk-romerske keiseren Maximilian IIs initiativ 15. juli samme år.
Da krigen startet regjerte Erik XIV i Sverige og Danmark-Norges regent var Frederik II. Det hadde tidligere vært meglet mellom landene av blant andre den danske enkedronningen, hertugen av Pommern, det franske sendebudet i Danmark Charles Dançay og de tysk-romerske keiserne Ferdinand I og senere Maximilian II.
Et senere forsøk på å få til en fredsavtale ble gjort av den svenske hertug Johan (senere Johan III) i 1568 samtidig med opprøret mot Erik. Det ble undertegnet en fredsavtale mellom de stridende partene, men den ble senere forkastet av svenskene på grunn av harde vilkår.
I juli 1570 lykkedes det Maximilian II å samle sammen til en fredskongress i Stettin. Delegasjonene fra Sverige og Danmark-Norge besto hver av fire forhandlere, i tillegg hadde Bremen og Lübeck sine delegater til stede. Hovedmegleren var Charles Dançay, ellers kom meglerne fra den tysk-romerske keiseren, kurfyrsten av Sachsen, kongen av Frankrike samt Polen.
Fredsvilkårene.
Frederik II godkjente fredsavtalen 25. januar 1571. Sveriges isolerte stilling og faren for at Russland skulle bli innblandet i krigen, fikk også svenskene til å godta de harde vilkårene. Egentlig var det ingen vinner av denne krigen, begge landene ble tapere i den forstand at de er ble mye fattigere. Vilkårene om at den tyske keiseren skulle overta svenske besittelser i Estland ble ikke fulgt, og lübeckerne mottok aldri den avtalte pengesummen.


Claus-Casimir av Oranien-Nassau, jonkheer van Amsberg.
Claus-Casimir, greve av Oranien-Nassau, jonker av Amsberg (Claus-Casimir Bernhard Marius Max) (født 21. mars 2004 i Haag, Nederland) er barnebarn av dronning Beatrix av Nederland og Claus von Amsberg. Han er nummer sju i arvefølgen til Nederlands trone.
Hans foreldre er prins Constantijn og prinsesse Laurentien, og han har en eldre søster, grevinne Eloise.
Claus-Casimir av Oranien-Nassau, jonkheer van Amsberg
Claus-Casimir av Oranien-Nassau, jonkheer van Amsberg
Claus-Casimir av Oranien-Nassau, jonkheer van Amsberg


Constantijn av Nederland.
Constantijn, prins av Nederland, prins av Oranien-Nassau, jonker av Amsberg (Constantijn Christof Frederik Aschwin) (født 11. oktober 1969 i Utrecht) er prins av Nederland. Han er nummer fem i arvefølgen til Nederlands trone.
Hans foreldre er dronning Beatrix av Nederland og prins Claus, og han har to brødre, Willem-Alexander og Johan Friso.
Prins Constantijn studerte juss i Leiden, og har senere blant annet arbeidet i EU og Verdensbanken.
Prins Constantijn er en ivrig idrettsmann. Han spiller fotball, tennis og golf, og går også på ski. Andre interesser er tegning, matlaging og litteratur.


Rēzekne fylke.
Rēzekne er et fylke øst i Latvia, rundt 250 km fra hovedstaden Riga. Det ligger i hjertet av landskapet Latgale.
Administrativt sentrum er byen Rēzekne.


Kvarstadbåtene.
Kartskisse over Skagerrak og Nordsjøen, området kvarstadbåtene måtte seile gjennom for å komme fra det nøytrale Sverige til Storbritannia
Kvarstadbåtene er betegnelsen for de norske handelsskipene som lå i svenske havner ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 og som både den norske eksilregjeringen og de tyske okkupasjonsmyndighetene gjorde krav på. Ved krigsutbruddet var det om lag 40 skip. Etter tysk press gikk noen til Norge og noen ble rekvirert av Sverige, mens de gjenværende femten fartøyene etterhvert ble samlet i Göteborg.
På tross av trusselen fra den tyske Skagerraksperren prøvde britene å få båtene over til Storbritannia. Dels var fartøyene verdifulle i seg selv og dels var de lastet med svenske kulelager og spesialstål som de allierte hadde behov for. Utbruddsforsøk skjedde i flere omganger; i det første, Operation Rubble i januar 1941, lyktes det fem skip å nå britisk havn. Etter det første forsøket ble de gjenværende fartøyene tatt i arrest, såkalt kvarstad på svensk, derav navnet "kvarstadbåtene".
I det neste forsøket, Operation Performance i april 1942, nådde kun to av ti skip med en samlet besetning på 132 Storbritannia. Av totalt 471 personer, var 85 ombord på de to fartøyene som returnerte. Dermed var 386 med på selve utbruddet. Av disse ble 19 drept og 234 tatt til fange, hvorav 43 døde i tysk fangenskap. Samlet omkom altså 62 av de 471 personene som var ombord på kvarstadbåtene.
De norske handelsfartøyene påvirket Sveriges mål om å være nøytralt under andre verdenskrig. På grunn av kvarstadbåtene ble Sverige presset fra både Tyskland og de allierte. Ved hemmelige forhandlinger mellom svenske myndigheter og de krigførende partene ble spørsmålet om kvarstadbåtenes mulighet for å forlate svensk farvann også koblet til spørsmålet om "lejdtrafiken".
Bakgrunn.
a>. Tonnasjemangelen var en av drivkreftene bak kvarstadbåtene, den andre var lasten med svenske kulelager og spesialstål
Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, utløste det umiddelbart en kamp om den viktige norske handelsflåten. Både de allierte og tyskerne gjorde det de kunne for å få kontroll over flest mulig skip, og stort sett vant de allierte denne kampen. Den norske flåten ble rekvirert for alliert tjeneste og lagt inn i den nyetablerte organisasjonen Nortraship, hvor de stort sett ble chartret videre til britene. I det nøytrale Sverige lå det imidlertid et trettitalls norske handelsfartøy som begge de krigførende sidene var interessert i.
Tyske myndigheter la sterkt press på gjenværende norske skipsredere i det okkuperte Norge for at de skulle beordre skipene å seile til Norge. De la også press på Sverige for å få kontroll over fartøyene. Tyskerne ønsket at den svenske regjeringen holdt skipene tilbake om de ikke selv fikk overta dem. En del norske skipsførere fulgte Nortraships rekvisisjonsbeslutning, mens andre fartøy som var innestengt i Sverige, fulgte ordre fra sine redere og gikk til Norge eller annet tyskkontrollert område.
I løpet av 1940 seilte 13 skip til det tyskokkuperte Norge, delvis i forståelse med norske myndigheter. Mange redere kan antas å ha handlet under tysk tvang, da om lag 25 norske redere som ikke ville samarbeide med tyskerne ble forhørt og fengslet. Ni av skipene ble rekvirert av den svenske regjeringen og gikk i svensk fart under krigen. Tilbake var 15 norske handelsfartøy som var forhindret fra å gå til alliert havn grunnet den tyske blokaden.
Operation Rubble.
Nordsjøen og Skagerrak fra satellitt
I løpet av desember 1940 og begynnelsen av januar 1941 seilte de fem fartøyene i den britiske Operation Rubble, MS «Elisabeth Bakke», MS «John Bakke», MT «Ranja», MS «Tai Shan» og MS «Taurus», hver for seg fra Göteborgs havn og samlet seg i Brofjorden nær Lysekil. Operasjonen ble ledet av den britiske diplomaten, forretningsmannen og forhenværende oppdagelsesreisende George Binney. Han var assisterende handelsattaché ved Storbritannias legasjon i Stockholm, men også tilknyttet den hemmelige britiske militære organisasjonen Special Operations Executive (SOE).
Da det norske fartøyet MS «Elisabeth Bakke» forlot Göteborg i midten av desember, ble hun fulgt av den svenske jageren HMS «Ehrensköld». Ombord på jageren var det to offiserer med tyske sympatier. Det to varslet det tyske konsulatet og personale fra den tyske militære etterretningstjenesten Abwehr. Ettersom det svenske politiet hadde telefonavlytting på noen av de involverte, kunne de som hadde gitt informasjon raskt arresteres. Stemningen i den svenske marinen var allment tyskvennlig, spesielt etter det britiske forsøket på å beslaglegge fire svenske jagere i juni 1940, den såkalte Psilanderaffæren.
Fartøyene som seilte ut, var på rundt 5 000 bruttotonn og i dekke av tåke seilte de på ettermiddagen den 23. januar nær Norskekysten og i Norskerenna ettersom det ikke var fare for sjøminer der på grunn av det store dypet. De norske handelsfartøyene klarte å komme gjennom den tyske Skagerraksperren og nådde Kirkwall den 25. januar 1941. Lasten bestod av viktige varer for de alliertes krigsinnsats: maskiner, kvalitetsstål og kulelager.
MT «Ranja» ble oppdaget av tyske jagerfly. Fartøyets svenske førstestyrmann ble truffet av en salve fra et av flyenes maskingevær før britiske jagere og fly til slutt nådde frem og kunne forsvare fartøyene. Styrmannen døde fire dager senere i Kirkwall. De tyske slagkrysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» hadde forlatt Kiel den 23. januar for å angripe allierte konvoier i Nordatlanteren og kom av en tilfeldighet nær de norske fartøyene, men uten at partene kom innenfor synsvidde av hverandre.
Offiserer på skipene som lyktes i å ta seg til Storbritannia, ble i desember 1941 blant de første mottagere av det nyinnstiftede Krigskorset. De som ble hedret av norske myndigheter i eksil i London, var skipsfører Carl I. Jensen på MS «Taurus», skipsfører Einar F. Isaachsen og maskinmester Reidar O. Paulsen på MS «Tai Shan» og maskinmester Hans Gustav Hansen på MS «John Bakke».
Domstolsforhandlingene.
Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop truet med å ta fartøyene i Göteborg med makt
a>. Fotografi fra 1939, da regjeringen tiltrådte
De tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge ble svært forbitret over de norske handelsfartøyenes vellykkede seilas til Storbritannia. Da dette skjedde midt under pågående handelsforhandlinger mellom Sverige og Tyskland om å tillate svensk sjøfart vestover, den såkalte "lejdtrafiken", ble en avtale en stund vanskeliggjort. Den tyske utenriksminister Ribbentrop truet med at flere utbrudd av norske fartøy ville bli møtt med at den tyske flåten ville gå inn i Göteborgs havn og ta de gjenværende fartøyene med makt.
Et resultat av Operation Rubble ble også at tyskerne fikk igjennom et svensk løfte om at alle norske fartøy som var igjen i Sverige skulle samles i Göteborg, underforstått for at kontrollen med dem skulle være lettere.
Sommeren 1941 ble det skrevet en kontrakt mellom norske Nortraship og den britiske regjeringen ved Ministry of War Transport. Storbritannia skulle få leie elleve av de norske fartøyene som lå i Göteborg. I avtalen sto det at britiske skipsførere skulle ha hovedansvaret ombord med norske skipsførere som Nortraships representanter. Den allierte planen var et nytt utbrudd høsten 1941, når nettene var blitt mørke nok til å våge seg igjen. Tyske myndigheter skjerpet kravene mot UD i Stockholm for å få fartøyene utlevert til sine redere i det tyskokkuperte Norge. De tyske myndighetene hadde også gjennom sine spioner i Göteborg informasjon om at båtene skulle avgå.
På sensommeren forsøkte samlingsregjeringen Per-Albin Hansson å unngå det tyske presset om utlevering ved at de gjenværende norske fartøyene ble belagt med kvarstad, og spørsmålene om eierskap, disposisjonsrett og besittelsesrett ble en sak for en svensk domstol. Den svenske regjeringen hevdet at kun domstol eller överexekutor, etter vurdering, kunne gi myndighetene rett til å stoppe fartøyene. Partene var formelt Nortraship på den ene siden og berørte norske redere på den andre siden, i praksis de krigførende land Storbritannia og Tyskland. Forhandlingene ble under et halvår en føljetong i pressen, og i amerikansk og britisk presse kom de i noen aviser å omtales som «the Kvarstad Comedy». Prosessen ble ført gjennom det svenske rettssystemet like opp til Högsta domstolen.
Lex Cervin.
Det tyske forsøket på å få kontroll på fartøyene gjennom kvarstad skjedde formelt som krav fra de norske rederiene, pågikk i rundt syv måneder og kan grovt sett inndeles i to perioder. Den første perioden var fra 19. september 1941, da den første søknaden om interimistisk kvarstad ble levert namsretten i Göteborg og frem til 6. november da søknaden for siste gang ble avslått. Den andre perioden var fra 7. november 1941 til 17. mars 1942, da kravet om interimistisk kvarstad ble endelig avvist av Högsta domstolen.
Formelt sett forsøkte den svenske regjeringen å holde seg nøytral i saken, men da gjentatte søknader om kvarstad ble avslått av rådmannen i Göteborg, den uavhengige og uredde överexekutor Andreas Cervin, sørget regjeringen for at loven om kvarstad ble endret i rekordfart. Den 30. oktober ble loven, som ble kjent som lex Cervin, trykt. Fra alliert side protesterte den britiske regjering og fremholdt at endringen av loven var i strid med den svenske regjerings linje om å ikke gripe inn i rettergangen. I ettertid er det argumentert for at den svenske regjeringen i spørsmålet om kvarstadbåtene ikke forholdt seg nøytralt, men støttet den tyske siden i saken.
Etter at Andreas Cervin som överexekutor på kort tid og gjentatte ganger på samme måte som når det gjaldt DS «Charente» hadde omprøvd begjæring om interimistisk kvarstad og i samtlige tilfelle motsatt seg å bifalle ansøkningene, så bifalt Göta Hovrätt disse. Hovrättens beslutning skulle gjelde inntil överexekutor meddelte sin endelige beslutning.
På denne tiden ble Cervin kalt inn til sin sjef, fungerende borgermester Gustaf Bergqvist, som meddelte at statsråd Rosander hadde sagt til han at överexekutor ytterst nøye burde granske og prøve spørsmålet om de norske båtene. Det var av høyeste betydning at en klok avgjørelse ble fattet i dette, for hele landet viktige ærend. Om så ikke skjedde så skulle tyskerne kunne forstyrre landets forsyningsmuligheter og muligens også på andre sett markere sin misnøye.
Den 6. november avslo överexekutor Cervin, på tross av påvirkningen fra den svenske regjeringen via borgermesteren, nok en gang de norske redernes søknad om kvarstad og opphevet dermed automatisk Hovrättens beslutning. Den 7. november bevilget Hovrätten nok en gang interimistisk kvarstad på båtene, og den 15. desember kom endelig uttalelse fra Hovrätten med samme innhold. De britiske og norske regjeringene og de av britene utnevnte befalhaverne på båtene overklaget til Högsta domstolen. Högsta domstolen dømte i saken den 17. mars 1942 og fant, at den britiske regjeringen hadde disposisjonsrett over fartøyene og at kvarstad med hensyn til det og til den fremmende statens immunitet ikke kunne innvilges. Kvarstaden ble hevet og de norske fartøyene var dermed endelig frie til å avseile.
Operation Performance.
På svensk side var øverstkommanderende for den svenske marinen, admiral Fabian Tamm, en sentral person ved kvarstadbåtenes utbrudd
En tysk såkalt "Vorpostenboot", vanligvis trålere som ble utstyrt med kanon og maskingeværer, ble brukt for patruljering ved kysten
Panserskipet HMS «Manligheten» var en av de mange svenske marinefartøyene involvert i vakthold og beredskap grunnet kvarstadbåtene
Oppladning.
I august 1941 ble en svensk forretningsmann anholdt av svenske militære etter en kort jakt som sluttet i sjøbadehuset (kallbadhuset) på Styrsö-Bratten. Han hadde pådratt seg medpassasjerers oppmerksomhet, da han hadde gjort notater om de fartøy som ble passert i Göteborgs havn under båtferden ut til skjærgården. Ved påfølgende forhør ble tyskeren Wilhelm Sick oppgitt som kontaktmann. Wilhelm Sick viste seg senere å være sjef for den avdeling hos Gestapo i Kiel som hadde ansvar for saker knyttet til Sverige.
For å forhindre et utbrudd av de norske fartøyene innen avgjørelsen i domstolene gav sjefen for den svenske marinen, admiral Fabian Tamm, en hemmelig ordre den 28. september 1941. Denne innebar at de norske fartøyene skulle stoppes av svenske militære om de, på vei ut av havnen, ikke hadde lagt bi senest på høyde med marinebasen Nya Varvet.
Den 17. mars 1942 dømte Högsta domstolen til Nortraships og de alliertes fordel. Kvarstaden ble hevet, hvilket innebar at de gjenværende norske fartøy fikk rett til å seile fra Göteborg.
Tyske forberedelser.
For å holde oppsikt med de norske fartøyene i Göteborg havn leide to tyske Abwehr-agenter i januar 1942 en leilighet i niende etasje på Ingenjörsgatan 1.
Den 24. mars fikk den tyske marineledelsen, Oberkommando der Kriegsmarine (OKM) i Berlin, et forslag om en plan hvor en ubåt skulle ta seg til Vinga, og derfra med spesialstyrker i gummibåter gå inn i Göteborgs havn, feste magnetiske miner på de norske fartøyenes skrog og senke dem ved kai, alternativt under seilasen mot Storbritannia. Forslaget ble etter diskusjon forkastet av marineledelsen som altfor risikofylt.
Tyske krigsskip og fly begynte en omfattende patruljering utenfor den svenske tremilsgrensen og vaktkjeden i Kattegat hadde blitt kraftig utvidet etter Operation Rubble. Da overvåkingen av havnen tydet på avgang ble Luftwaffe i Norge og Danmark satt i høyeste beredskap. Det samme ble den tyske 16. Vorpostenflotillie i Frederikshavn, som mest bestod av ombygde og bevæpnede trålere som skulle kunne slå til allerede inne på svensk farvann med sine kanoner.
Fire patruljefartøy gikk også ut fra Hanstholm og Kristiansand, samt tre tyske torpedobåter, tre S-båter (Schnellboote) og tre ubåter var også i farvannet mellom Norge og Danmark ved utbruddsforsøket. Britisk etterretning anslo at tyskerne kunne sette inn rundt 40 overflatefartøy og 60 fly mot kvarstadbåtene.
Svenske forberedelser.
Fra svensk side fantes Göteborgseskadern med panserskipet HMS «Manligheten» som flaggskip, 6. ubåtdivisjon med HMS «Ulven», HMS «Gripen» og HMS «Draken» og 3. ubåtdivisjon samt krysseren HMS «Fylgia».
Den svenske marinen fikk den 21. mars ordre fra sjefen for marinen om å se til at kvarstadbåtene gikk direkte ut til havs, ikke ankret opp i svensk farvann og ikke returnerte til svensk farvann etter å ha forlatt det. Brudd mot instruksjonene skulle innebære at fartøyene skulle tvinges tilbake til Göteborg, om nødvendig med makt.
Jagerfly fra F 9 Säve og luftvern var også i høyeste beredskap mot mulig inntrengende tyske fly.
Britiske og norske forberedelser.
Mot slutten av januar 1942 hadde den britiske regjeringen gitt Sir George Binney, som ble adlet etter den vellykkede operasjon Rubble, tillatelse til å forberede avseiling. For å kunne bevæpne handelsfartøyene ordnet Binney med smugling av gamle Lewisgun maskingeværer fra første verdenskrig via det britiske konsulatet på Avenyn 1 i Göteborg. Maskingeværene kom fra våpenlager i Sverige som ble opprettet da Storbritannia sendte våpen beregnet for britiske frivillige under den finske vinterkrigen, men ettersom krigen ble avsluttet innen de kunne deles ut, hadde våpnene blitt værende igjen i Sverige.
Våpendeler, ammunisjon og sprengstoff ble smuglet i reisevesker ned i kjelleren på konsulatet, og via diplomatpostsekker ble de siden fraktet i kassebil til fartøyene. Slik omgikk man både den svenske tollen og tyske spioner. Totalt ble 20 maskingevær og 20 000 patroner fraktet ombord. Metallrør som kunne lades med fyrverkeri ble også montert, beregnet på å anvendes for å imitere kanonild. Sprengstoffet ble plassert på ulike steder i fartøyene, med ledning til skipsførers lugar, så fartøyene raskt kunne senkes av egen besetning dersom de ble innhentet av tyske krigsskip.
På militæravdelingen ved den norske legasjonen i Stockholm hadde man opprettet lister over egnede personer som også kunne tjenestegjøre når de hadde nådd Storbritannia. Dette gjaldt særlig flyvere, men også personell for hæren og marinen. Listene ble anvendt ved uttak av «ekstramannskapet», som var en annen betegnelse for passasjerer. Blant besetningene var også et antall kvinner.
Fartøyene var også fullastet med viktige varer for alliert krigsindustri, maskindeler og kulelager. 471 personer var valgt ut som mannskap og ekstramannskap. De fleste var nordmenn, men det var også overlevende briter fra de jagerne som tidligere hadde blitt senket av tyskerne i slaget om Narvik.
Etter dommen hadde kvarstadfartøyene tillatelse til å forlate Sverige, men været fortsatte å være kaldt og klart. Værmeldingen for den 30. mars 1942 varslet mildere vær med tåke og snøfall over Skagerrak. Binney og skipsførerne på de ti fartøyene besluttet seg da for å seile ut.
Utbruddet.
Fartøyene kastet loss på kvelden den 31. mars. På grunn av tykk is drøyde det flere timer, til straks etter klokken 23, innen alle fartøyene stevnet ut mot havet i den månelyse natten. De hadde eskorte av svensk marinefartøy med tente lanterner, noe som varslet tyskerne om at noe var i ferd med å skje. Samtidig befant det seg en kjede av 14 tyske vaktfartøy ved den svenske territorialgrensen. Tyskerne hadde fått informasjon om at kvarstadbåtene hadde avseilt, og hadde ordre om å ta dem i beslag og føre dem til Fredrikshavn.
Fartøyene som seilte ut var SS «Charente», MT «Buccaneer», MS «Lionel», MT «Storsten», MS «Dicto», SS «Gudvang», MT «Rigmor», SS «Skytteren», MT «Lind» og MT «B.P. Newton». Da konvoien passerte Vinga uten den varslede tåken dreide den nordover. Etter hvert begynte barometeret å synke og de tynne fjærskyene ble avløst av lave skyer, det forventede uværet var på vei. På høyde med Marstrand seilte «Dicto», som hadde George Binney og en meteorolog ombord, inn i et drivisbelte og måtte gå lengre ut til havs.
Ved totiden om natten seilte «Forpostbåt 1613», en bevæpnet, tysk tråler, med slukkede lanterner opp bak «Dicto», tente lyskastere og skjøt varselskudd med sin kanon. «Dicto» dreide igjen inn mot den svenske kysten og den beskyttende isen. Fartøyet måtte presse seg frem i isen noe som resulterte i skader på skroget, men det tyske fartøyet fulgte ikke etter. Det norske lasteskipet ankret nord om Hållö fyr i påvente av neste værmelding klokken åtte om morgenen.
I et snøvær mellom klokken fem og seks om morgenen forsøkte «Rigmor» og «Lind» på høyde med Måseskär, med «Storsten», «Lionel» og «Buccaneer» lengre syd, å ta seg ut. Bare seks nautiske mil utenfor territorialgrensen dukket en bevæpnet tysk tråler opp og beordret begge de sistnevnte å stoppe. De forsøkte da sammen med «Rigmor» og «Lind» å returnere til svensk farvann. «Storsten» fortsatte vestover, noe også «B.P. Newton» gjorde da fartøyet ved 7-tiden om morgenen ble beordret av en svensk patruljebåt å forlate svensk territorialfarvann.
«Buccaneer».
Tankskipet «Buccaneer» på 6 000 brutto registertonn, som tråleren siktet seg inn på, ble beskutt og fikk flere treff. Da den britiske skipsføreren forstod at man ikke kunne unnslippe, besluttet han å stoppe maskinen og sprenge fartøyet. Den tyske tråleren beskjøt dekket med maskingevær for å hindre besetningen i å forlate «Buccaneer», men etter at sprengladninger hadde detonert og fartøyet begynte å synke, opphørte beskytningen. MT «Buccaneer» sank i posisjon. Tråleren plukket opp overlevende og fortsatte til Frederikshavn. Ved forliset var fartøyet om lag 6–7 nautiske mil utenfor Käringön.
Det 172 meter lange flytende hvalkokeriet «Skytteren» i opplag utenfor Tønsberg rundt 1930
Måseskär nye og gamle fyr, livbåtene fra «Skytteren» var så nær kysten at de så fyret, men ble tvunget tilbake av de tyske bevæpnede trålerne
«Skytteren».
Det flytende hvalkokeriet «Skytteren» på 12 000 BRT var om lag tre nautiske mil vest av Måseskär klokken 06.30, da «Rigmor» og «Lind» vendte tilbake mot svensk territorialfarvann jaget av en tysk tråler. Handelsfartøyene passerte og advarte «Skytteren», som hadde store problemer både med maskinen og roret, muligens forårsaket av sabotasje. Den tyske båten skjøt en granat rett under styrhuset og beordret det norske fartøyet til å stoppe. «Skytteren» forsøkte å renne angriperen i senk, men fikk selv ytterligere granattreff.
Skipsføreren besluttet da å senke fartøyet. Sprengladningene ombord detonerte raskt og det store skroget syntes å løfte seg i vannet innen det la seg over på babord side. «Skytteren» sank i posisjon. Etter å ha sjøsatt tre livbåter, som ble rodd inn mot isbeltet på den svenske kysten, sjøsatte man ytterligere en livbåt som ble rodd nordover. Det siste ble gjort for å gjøre det mulig for de andre å unnslippe, da mange var flyktninger ettersøkt av Gestapo. Etter å ha tvunget livbåten som ble rodd nordover til å bli tatt på slep satte tråleren full fart mot de andre, hvorav to hadde nådd iskanten og forsøkte å finne en åpning i isen.
Til tross for at alle de innblandede befant seg på svensk territorialfarvann, ble begge livbåtene med våpen truet til å bli slept mot en oppsamlingsplass nær territorialgrensen. Overlevende har senere fortalt at man var så nær at man kunne høre en hund bjeffe på land. En annen berettet at man kunne telle vinduene i husene på den nærmeste øya. Da den bevæpnede tyske tråleren som slepte en av livbåtene nærmet seg «Skytteren» østfra ble det synlig en røksøyle i horisonten i nord. Mennene i livbåtene ble da med våpen tvunget ombord på tråleren. Da fartøyet fra nord kom nærmere, viste det seg å være den svenske havneisbryteren «Göta Lejon».
«Göta Lejon» ankommer.
Den svenske havneisbryteren «Göta Lejon», som også hadde rollen som vaktfartøy, hadde gått ut fra Smögen på morgenen for å hjelpe lokale fiskebåter gjennom isen. På høyde med Måseskär fikk man se et brennende fartøy, og kjente igjen silhuetten av «Skytteren». Da «Göta Lejon» gikk nærmere ble det observert tyske bevæpnede trålere rundt det brennende fartøyet. Tyskerne syntes å ha kommet østfra, fra Sverige, og lå i følge «Göta Lejon»s fartøysledelse fortsatt i svensk territorialfarvann.
«Göta Lejon» gikk da inn mellom de tyske trålerne og ba dem om å fjerne seg fra svensk farvann. I mellomtiden kom en tysk tråler ut av tåken fra øst, med en stor livbåt på slep, åpenbart fra «Skytteren». «Göta Lejon» signalerte med signallampa på tysk at tråleren skulle overlate livbåten og forlate svensk farvann. Beskjeden ble også gitt via høyttalere på tysk. Bortsett fra at de tyske fartøyene rettet sine kanoner mot «Göta Lejon», var det ingen reaksjon å merke. Avstanden ble av fartøysjefen på «Göta Lejon» bedømt til å være om lag 20–30 meter til det nærmeste tyske fartøyet, som stevnet vestover med livbåten på slep.
Fartøysjefen på «Göta Lejon» bestemte seg for å ikke gripe inn for å unngå kamp og risikere sin besetning på 50 mann mot de tyske trålerne. Den offisielle svenske holdningen til hendelsen, etter en anmeldelse om grensekrenkning av fartøyssjefen på «Göta Lejon», var at «Skytteren» befant seg utenfor svensk territorialfarvann, mens «Göta Lejon» var innenfor. I følge kabinettssekreterare i svensk UD, Erik Boheman, forekom det ingen nøytralitetskrenkninger under utseilingen av de norsk fartøyene. «Skytteren» drev brennende nordover langs kysten og sank rundt klokken 12 den 1. april, om lag syv nautiske mil utenfor Käringön.
«Dicto».
Da værmeldingen kom ved åttetiden om morgenen, var den svært nedslående for de norske fartøyene. Været skulle klarne utover dagen og tåken ville ikke holde for seilasen til Storbritannia. George Binney valgte å bryte radiotausheten og sende en advarsel til de øvrige kl 08.11, men da antennen ikke var korrekt montert, ble ikke meldingen oppfanget av de andre skipene i gruppen. Binney bestemte så at «Dicto» skulle returnere til Göteborg, og fartøyet var tilbake i Göteborg ved midnatt natten mot 2. april. Det ble liggende i Sverige ut krigen.
Den svenske jageren HMS «Psilander» i 1940
«Lind», «Rigmor», «Lionel», «Charente» og «Gudvang» hadde samlet seg nær Måseskär ved åttetiden og seilte sakte sydover. Da dukket de svenske jagerne HMS «Puke» og HMS «Psilander» opp. Sammen med panserskipet HMS «Manligheten» og bevæpnede svenske patruljefartøy ble kvarstadbåtene varslet med signalflagg (blant annet signalet LNL, «styr till havs»), varselskudd og aggressiv manøvrering å forlate svensk territorialfarvann. Klokken 08.45 besluttet skipsføreren på «Lionel» å vende tilbake til Göteborg og de andre fire fulgte etter klokken 9.
«Lionel».
Etter å ha blitt stoppet ved Böttö med varselskudd kunne «Lionel» deretter fortsette til Göteborg og var tilbake på morgenen den 2. april. Skipet ble, som «Dicto», liggende i Sverige resten av krigen.
Da tåken kom tilbake ved titiden på formiddagen ombestemte skipsførerne på de gjenværende fire fartøyene seg og bestemte seg for å prøve å seile til Storbritannia.
«Charente».
Fartøyet satte kurs vestover, men klokken 13.30 lettet tåken, og to bevæpnede tyske trålere styrte mot henne og heiste stoppsignal. Skipsføreren lot som han ikke forsto og fortsatte, men etter at trålerne skjøt varselskudd, ble «Charente» tvunget til å legge bi.
Besetningen ble beordret i livbåtene, og skipsføreren forsøkte å utløse sprengladninger for å senke fartøyet, men uten å lykkes. Da en tysk offiser og noen gaster tok seg ombord og erklærte at fartøyet var beslaglagt, prøvde skipsføreren igjen, og denne gangen detonerte sprengladningene. Besetningen ble plukket opp fra livbåtene og ført til Frederikshavn. «Charente» var da den gikk ned 6–7 nautiske mil utenfor Käringön, med omtrentlige posisjon.
Den tyske jagerbomberen Junkers Ju 88
«Storsten».
Tankskipet «Storsten» hadde i flere timer holdt en nordvestlig kurs da det ved titiden ble beskutt av to tyske eskortefartøy. En kraftig tåkebanke gjorde det imidlertid mulig å komme unna forfølgerne. Sydøst av Kristiansand ved totiden om dagen dukke et tysk Junkers Ju 88-bombefly opp og straks etter ble forskipet på «Storsten» skaket av en eksplosjon, trolig fra en sjømine. Da forskipet sank ble resten av fartøyet umulig å manøvrere.
Telegrafisten ble beordret å sende SOS, men bombeflyet gjorde en lav overflyvning med en krok fast i en lang line. På tross av beskytning fra maskingeværene, som «Storsten» hadde ombord, lyktes flyet i å å slite av antennen med kroken, og ytterligere forsøk på å reparere antennen ble hindret på grunn av beskytning. Flyet slapp også to bomber, den ene falt om lag 20 meter fra fartøyet og den andre traff dekket og rullet deretter ned i havet uten å eksplodere.
I mellomtiden tiden hadde en tysk tråler kommet til stedet og begynte å skyte på «Storsten». Besetningen overgav da fartøyet og satte ut tre livbåter, hvorav en motorbåt, deretter ble sprengladninger ombord aktivisert. Da livbåtene ble sjøsatt utenfor synsvidde for tråleren kunne de raskt forsvinne i tåken. Britiske Beaufighter jagerfly observerte «Storsten» med kraftig slagside og gjorde en lav overflyvning forbi livbåtene om lag klokken 18.30 den 1. april. Livbåtene holdt først en vestlig kurs, men da motoren stoppet og været ble dårligere var det vanskelig å ta seg vestover. Den 3. april delte man gruppen og en livbåt ble forlatt. En av de øvrige to livbåtene fortsatte vestover, men da man hadde norsk land i sikte ville gruppen i den andre båten ta seg i land så snart som mulig.
De nådde land ved Rekefjorden i Sokndal om kvelden den 4. april, og en del av mannskapene fra livbåten ble raskt tatt til fange av tyskerne. Bare 6-8 personer i gruppen på 32 som opprinnelig var i livbåten klarte å ta seg til Sverige. Den livbåten som holdt vestlig kurs ble observert av britiske observasjonsfly den 4. april, men forsvant deretter. Fire måneder senere, den 3. august, ble en livbåt funnet nær Agger på den danske vestkysten med personlig eiendeler fra andremaskinisten Erling Bakke, en av de som man visste var med i livbåten som holdt vestlig kurs. Derimot var livbåten ikke fra «Storsten».
Lewisgun maskingevær, hovedbevæpning på kvarstadbåtene
«Gudvang».
Dampskipet «Gudvang» holdt først en nordlig, deretter en vestlig kurs etter å ha passert ut i internasjonalt farvann. Rett etter klokken 20 den 1. april nærmet det seg to bevæpnede tyske trålere som signalerte til «Gudvang» at hun skulle legge bi, samt skjøt opp lysraketter da ordren ikke ble adlydt umiddelbart.
Fartøyet stoppet maskinen og besetningen gjorde seg klar til å gå i livbåten som var på motsatt side av den nærmeste tråleren. Da fulgte 3–4 skudd fra tråleren som blant annet ødela en livbåt som var plassert på en av lastelukene. I mørket og forvirringen lyktes man å sjøsette to livbåter og aktivere sprengladninger for å senke fartøyet. Planen var deretter å ro til Norge, men tråleren nådde raskt livbåtene og tvang besetningen ombord. De kom frem til Frederikshavn den 2. april.
Det britiske jagerflyet Bristol Beaufighter, her bevæpnet med torpedoer, rett etter å ha tatt av, Beaufightere støttet MT «B.P. Newton» og «Lind» ved utbruddet og angrep tyske fly for å beskytte fartøyene
«B.P. Newton».
Tankskipet «B.P. Newton» var bygd ved Kockums og gjorde sin jomfrutur. Under seilasen vestover møtte den ved 13-tiden en bevæpnet tysk tråler og ble beskutt, men «B.P. Newton» seilte raskere enn tråleren og klarte å slippe unna. På høyde med Kristiansand kom på ny to bevæpnede tyske trålere og i en halv times tid ble fartøyet beskutt med 15–20 granater samt maskingeværild uten at det fikk større skader. Ved angrepene sendte fartøyet SOS, noe som ble mottatt av kystradiostasjoner i Danmark og Storbritannia og av Göteborg radio i Sverige.
Den britiske og norske befalhaveren bestemte å stoppe maskinen og sprenge fartøyet, men annenstyrmann Gunnar Album beordret i stedet full fart forover, og man lyktes nok en gang å seile fra forfølgerne. Ved 16-tiden dukket en Junkers Ju 88 opp og beskjøt fartøyet. Da det hadde blitt utrustet med tre Lewis maskingeværer lyktes besetningen i å jage bort det tysk flyet. Ytterligere tre flyangrep ble gjennomført i løpet av ettermiddagen. Ved et av angrepene eksploderte en bombe om lag 30 meter fra fartøyet, som ble kraftig skaket og måtte utføre mindre reparasjoner før det kunne fortsette. Et av de tyske flyene ble truffet av beskytningen fra maskingeværene med kraftig røkutvikling som resultat.
Ved 16.30-tiden så utkikken på fartøyet «Lind» hvordan det tyske flyet krenget og eksploderte i luften. Klokken 06.40 om morgenen den 2. april ble de møtt av de tre gamle britiske jagerne HMS «Wallace», HMS «Valorous» og HMS «Vanity» som hadde blitt sendt ut for å møte handelsfartøyene. Med HMS «Valorous» som eskorte gjennom minefelt, og et britisk Beaufighter jagerfly som beskyttelse mot luftangrep, ankom «B.P. Newton» til havnen i Leith ved Edinburgh påfølgende dag.
Torpedoangrep med det tyske flyet Heinkel He 111
«Lind».
Det lille tankskipet «Lind» hadde først styrt en nordvestlig kurs, men da det var på høyde med Skagen dreide det til en vestlig kurs ut i Skagerrak. Hun hadde klart å unnslippe bevæpnede tyske patruljebåter gjennom å raskt endre kurs når noen ble oppdaget. Klokken to på natten den 2. april kom «Lind» frem til «position A» i Nordsjøen, som var den første forhåndsbestemte posisjonen i skipsførernes seilingsordrer. Om lag klokken 11.30 ble fartøyet angrepet av en tysk Heinkel He 111 bevæpnet med torpedoer.
Da det tyske flyet forsøkte å komme i posisjon for angrep samtidig som «Lind» gjorde unnvikende manøvre og forsøkte å forsvare seg med maskingevær, dukket ytterligere et fly opp. Det var en britisk Beaufighter som angrep det tysk bombeflyet. Etter noen minutter måtte det britiske flyet returnere for å ikke gå tom for drivstoff. Det tyske flyet gikk da til fornyet angrep og slapp sine torpedoer på om lag 500 meters hold, men hadde feilberegnet dypgående for «Lind», og torpedoene passerte under kjølen på fartøyet. Under angrepene hadde fartøyet sendt SOS, og det ble mottatt av en britisk kystradiostasjon.
Om morgenen den 3. april hadde «Lind» nådd «Position N», som var den siste posisjonen i skipsførernes seilingsordrer, uten å se noen britisk eskorte. Ved 13-tiden ble hun til slutt observert av et britisk Lockheed Hudson maritimt rekognoseringsfly og deretter hadde «Lind» kontinuerlig flystøtte. Nærmere Storbritannia ankom om kvelden en jager som eskorterte fartøyet til havnen i Methil rett nord for Edinburgh, dit man kom på kvelden den 4. april.
Den britiske jageren HMS «Vanity», en av de allierte krigsskip som møtte kvarstadbåtene i Nordsjøen
Britisk Lockheed Hudson i 1942, et fly av denne typen var det første som observerte og støttet MT «Lind» ved utbruddet
«Rigmor».
Tankskipet «Rigmor» hadde holdt vestlig kurs inntil det om lag klokken 18 den 1. april ble angrepet av et tysk bombefly som slapp brannbomber og beskjøt fartøyet med sine maskingevær. En bombe traff og sprengte bort en lasteluke samt skadet dekket og en tank, som heldigvis kun ble anvendt for ballastvann. Bombeflyet sirklet rundt inntil det ble kveld samtidig som besetningen forsøkte å holde det på avstand med sitt maskingevær. Klokken 08.45 den 2. april ble to britiske Bristol Blenheim observert. Et av dem holdt seg over fartøyet mens det andre varslet jagerne HMS «Faulknor», «Eskimo», «Escapade», «Wallace» og «Vanity» som seilte mot handelsfartøyene i møte for å beskytte dem.
Klokken 11.30 ble et tysk observasjonsfly sett i nærheten av «Rigmor», men det ble jaget bort av det britiske flyet. Rett etter klokken 12 var det britiske flyet nødt til å returnere og om lag klokken 12.30 dukket et tysk bombefly opp og angrep, men bombene traff ikke fartøyet. De britiske jagerne var nå rundt 50 nautiske mil fra «Rigmor», som sendte SOS, men med feilaktig posisjon. Ytterligere to tyske bombefly hadde funnet fartøyet og angrep med bomber og maskingevær. En bombe traff styrbord side, og en annen eksploderte nær akterskipet hvilket førte til at propellakselen knakk. De tre bombeflyene fortsatte å angripe med maskingevær, blant annet ble broen og radiorommet truffet.
Klokken 13.15 ble det sendt et nytt SOS, denne gangen med korrekt posisjon og jagerne økte farten for å komme frem. Da fartøyet hadde fått slagside, ikke var manøvrerbart og maskingeværet hadde sluttet å fungere, ble besetningen beordret i livbåtene. Kort etter dukket to tyske sjøfly opp og angrep med torpedoer. En torpedo traff midtskips, men fartøyet sank fremdeles ikke. Nå hadde jagerne ankommet og besetningen på «Rigmor» ble tatt opp av HMS «Eskimo». Et siste forsøk på å slepe fartøyet mislyktes på grunn av sjøgang og angripende tyske fly. Klokken 17 ble «Rigmor» senket gjennom granatbeskytning fra HMS «Faulknor». «Rigmor» sank i posisjon. Deretter seilte jagerstyrken vestover og var fremme i britisk havn klokken 10 den 4. april.
Selv om en stor del av den totale tonnasjen ble tapt i Operation Performance, så var en stor del av lasten fremdeles igjen i Sverige, da den var ombord på de lasteskipene «Dicto» og «Lionel», som vendte tilbake til Göteborg. Av de 471 besetningsmedlemmene på de ti fartøyene ble 234 tatt til fange, og 19 ble drept under utbruddsforsøket. 43 av de som ble tatt til fange, døde senere i tysk fangenskap, blant annet gjennom henrettelser, i konsentrasjonsleirene Sonnenburg, Sachsenhausen og Bergen-Belsen.
Den 8. april 1945 ble 11 av fangene fra kvarstadbåtene reddet ut fra Bergen-Belsen av Folke Bernadottes aksjon med de hvite bussene. Fangene var da svært syke i tyfus. Etterhvert ble ytterligere fanger befridd, og den 27. april ble de siste ni av fangene fra kvarstadbåtene befridd fra et fengsel nær Berlin, av sovjetiske soldater.
Tabell over fartøyene i Operation Performance.
Under er en tabell som gir de viktigste data for fartøyene som deltok i Operation Performance. Det meste av informasjonen er fra nettstedet warsailors.com, men også andre kilder er benyttet.
Tabell over personell i Operation Performance.
Tabellen under gir en oversikt over personellet som deltok i Operation Performance. Siden summene avviker i flere publikasjoner, er oppgavene forsøkt dokumentert best mulig.
Reaksjoner på Operation Performance.
I Storbritannia gav man de svenske myndighetene skylden for tragedien, med en lang liste av anklager. Dels hadde fartøyene bare fått seile ut fra Göteborg, som var overvåket av spioner. Dessuten hadde den svenske eskorten hatt tente lanterner, de norske fartøyenes mørklegging var derfor til liten hjelp. Fartøyene hadde heller ikke fått ankre opp i svensk farvann, men hadde blitt jaget ut. Samtidig som svenske myndigheter tillot tyske tropper å reise med svenske tog, nektet man allierte handelsfartøy å bevæpne seg med maskingevær.
Den norske eksilregjeringen i London mente at britene hadde stolt for mye på improvisasjon og flaks etter den vellykkede Operation Rubble. De siterte også det tyske uttrykket «Zweimal ist nicht einmal nochmal», to ganger er ikke en gang, en gang til. Den norske forsvarsledelsen var svært kritisk til operasjonen og sjefen for admiralstaben, kontreadmiral Edvard Christian Danielsen skrev i en sjømilitær vurdering våren 1945 at operasjonen var «grensende til dumdristighet», at den kunne sammenlignes med konvoiene til Malta og Murmansk.
Den tyske reaksjonen mot Sverige ble også heftig, da fartøyene i smug hadde blitt bevæpnet med maskingeværer i Göteborgs havn. Bevæpningen kunne bare skjedd med svenske myndigheters godkjenning, mente tyskerne. De krevde at de skyldige i hva de anså som et nøytralitetsbrudd skulle straffes, og truet igjen å stoppe "lejdtrafiken".
Den britiske ministeren i Stockholm, Victor Mallet, hadde gjentatte ganger forsikret svenske myndigheter at bevæpning av handelsfartøyene ikke skulle skje. Han og George Binney ble derfor innkalt til svensk UD for å forklare hvordan dette hadde gått til. Binney ble utvist etter forhøret hos UD, og forlot Sverige den 18. april. Skipsførerne på «Dicto» og «Lionel» ble tiltalt for våpensmugling, og ble dømt til å betale 70 respektive 50 pund i bøter. De svenske myndighetene nektet også «Dicto» og «Lionel» å avseile.
Høsten 1942 ble den svenske regjeringen utsatt for stadig sterkere press fra britisk og amerikansk hold for å tillate de to fartøyene å avseile. Spørsmålet forstyrret de pågående handelsforhandlingene med de allierte, blant annet den for den svenske forsvarsevnens sentrale spørsmål om tillatelse til en fordoblet oljeimport. Til slutt ble spørsmålet koblet til hele "lejdtrafiken", og den svenske regjeringen hadde i praksis valget mellom at "lejdtrafiken" ble stanset av de allierte, dersom kvarstadbåtene ble holdt igjen, eller at trafikken ble stanset av tyskerne, dersom skipene fikk tillatelse til å avseile.
Tysklands legasjon i Stockholm var engasjert i saken. Bildet er tatt 30. april 1945
Den svenske regjeringen gav den 11. januar 1943 tillatelse for «Dicto» og «Lionel» til å avseile fra og med den 17. januar. Dette var et viktig sikkerhetspolitisk signal til de krigførende, da det var første gang siden 1940 at Sverige sa opp en avtale fremkommet etter press fra Tyskland, og gjorde det med henvisning til de alliertes diplomatiske press. Den tyske reaksjonen ble skarp, og landets legasjon i Stockholm meddelte den 14. januar 1943 at «dette betyr den alvorligste krisen mellom Sverige og Tyskland hittil» og at saken skulle tas opp til behandling direkte i Hitlers hovedkvarter.
Begge de to gjenværende kvarstadbåtene, «Dicto» og «Lionel», ankret i Hakefjorden den 17. januar 1943 som en del i Operation Cabaret, organisert av George Binney, der tre britiske modifiserte kanonbåter var tenkt å møte opp ute i Skagerrak. Dette innebar at tyskerne, som fikk informasjon om hva som var på gang, umiddelbart stoppet "lejdtrafiken" fra den 18. januar. I slutten av februar avblåste britene Operation Cabaret.
Den tydelig endrede svenske nøytralitetspolitikken, blant annet i samband med frislippet av kvarstadbåtene, gjorde at Hitler i februar 1943 gav ordre til stabssjefen ved Armeeoberkommando (AOK) Norwegen, generalløytnant Rudolf Bamler, om å bygge opp en styrke med to panser- og fire infanteridivisjoner, som skulle kunne holde Sverige i sjakk eller settes inn i et lynangrep. Denne planlagte militærstyrken kunne bare delvis bygges opp, og fikk snart andre oppgaver i den for Tyskland anstrengte krigssituasjonen.
Også etter Operation Performance hedret den norske regjeringen i London utbruddet med tildelinger av Krigskorset. I april 1942 ble utmerkelsen tildelt skipsfører Elias R. Blindheim, maskinmester Lorentz Lund og maskinist John Magnus Haaland på «B.P. Newton», skipsfører Paul K. Monsen på M/T «Rigmor» og skipsfører Hans Anton Trovik og maskinmester Ole Haakon Bentsen på M/T «Lind».
Fanger i natt og tåke.
Besetningsmedlemmene fra de fire fartøyene som ble stoppet av tyske armerte trålere, MT «Buccaneer», SS «Charente», SS «Gudvang» og SS «Skytteren», ble tatt inn til Frederikshavn i Danmark. De så ble transportert videre til Tyskland og fangeleiren Marlag und Milag Nord nær Bremen dit de ankom 6. april 1942. De overlevende fra MT «Storsten», som sank ved Kristiansand, ble først sperret inne på Akershus festning, deretter overført til Tyskland og Marlag und Milag Nord i juni 1942. Leiren hadde da totalt 382 besetningsmedlemmer fra kvarstadbåtene.
I fangeleiren ble besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene først isolert i en egen brakke. Matrasjonene var knappe og de sanitære forhold under all kritikk. Besetningsmedlemmene ble fraktet til den tyske marinens hovedkvarter i Wilhelmshaven i puljer for å forhøres av marinens etterretningsvesen. Spørsmålene var rundt fartøyenes last, bevæpning og hvordan maskingeværene og sprengladningene var tatt ombord. Fra den 10. juli fikk besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene bevege seg fritt innenfor Marlag und Milag Nord og de ble behandlet tilsvarende de andre krigsfangene, den beste tiden for gruppen begynte.
Den 3. februar 1943 ble besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene, minus to syke og de seks kvinnene, fraktet til et fengsel i byen Rendsburg, en liten by på nordsiden av Kielkanalen. Fangene ble forhørt frem til begynnelsen av april, denne gangen var det Gestapo som var ansvarlig og spørsmålene kretset rundt fangenes holdning til Tyskland og hva tyskerne anså som deres lojalitetsplikt overfor Vidkun Quisling. Fangene svarte ærlig og åpenhjertig, da de anså at de hadde alt å vinne på å ikke skjule sin patriotiske holdning. I ettertid viste det seg at de åpenhjertige svar i forhørene som i første omgang bidro til skjerpet dom, samtidig bidro til å redde livet til mange av fangene, da de ble satt i tukthus i stedet for rene konsentrasjonsleire.
I slutten av april begynte så rettssaken, hvor de tyske myndighetene hevdet at besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene var å anse som tyske borgere og anklaget dem for å være landsforrædere, en anklage som i henhold til gjeldende tysk lov kunne medføre dødsstraff. Dommene lød på fire og ni års tukthus. Av de 161 mann som ble dømt, var det kun elleve som av ulike personlige grunner fikk kortere straff, da på ett års fengsel. De elleve mann ble i ett år behandlet som fengselsfanger, deretter ble de som NN-fanger plassert i forskjellige konsentrasjonsleire.
Overlevende fanger fra Sonnenburg konsentrasjonsleir med sovjetiske soldater i mars 1945, kun en håndfull av fangene var så heldige
Fra besetningsmedlemmene på kvarstadbåtene forlot Rendsburg og frem til frigjøringen i mai 1945 ble de behandlet som Nacht und Nebel fanger. I praksis betød det at de var levende begravd, skulle arbeides og sultes til døde og intet livstegn fikk komme ut til omverdenen. Nesten alle ble overført til Sonnenburg konsentrasjonsleir, hvor de første ankom den 11. juni 1943, og i juli fulgte de andre etter.
Forholdene i Sonnenburg konsentrasjonsleir var svært harde, arbeidet var fra 0630 til 1830 og matrasjonene var minimale, rundt 700–800 kalorier per mann om dagen (en vanlig mann behøver 2–3 ganger så mye). Det harde arbeidet og lite mat gjorde fangene svært utsatt for sykdom, og spesielt tuberkulose krevde mange liv. Sonnenburg konsentrasjonsleir hadde egen sykestue, men fangene fryktet den, da sjansene for å overleve et opphold der var små.
I november 1944 begynte sovjetiske styrker å nærme seg Sonnenburg, og NN-fangene ble evakuert, deriblant besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene, og halvannet år med lidelse og sult var over. Av de totalt 43 fra kvarstadbåtene som døde i tysk fangenskap, døde 32 i Sonnenburg konsentrasjonsleir.
Neste oppholdssted for karene fra kvarstadbåtene var Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Etter oppholdet i Sonnenburg var det en stor forbedring både med hensyn til mat og legetilsyn. De tyske myndighetene hadde egentlig tenkt å sende folkene fra kvarstadbåtene videre til Mauthausen, men grunnet den svensk-danske aksjonen med de hvite bussene ble planen forpurret, og de fleste fangene ble transportert til Sverige i mars 1945.
En mindre gruppe på ni syke fanger fra kvarstadbåtene ble i februar 1945 overført fra Sachsenhausen til en såkalt helseleir, Bergen-Belsen, i nærheten av Hannover. Forholdene der var forferdelige, men heldigvis ble oppholdet kort, og den 8. april 1945 ble de overlevende hentet av de hvite bussene og brakt til Sverige.
Av de kvarstadfangene som kom til Sonnenburg, ble 13 overført til fengselet Wolfenbüttel ved Braunschweig etter ett år. Da de allierte styrkene nærmet seg i 1945, ble de evakuert derfra, for til sist å bli befridd av sovjeterne da de kom til Brandenburg.
Ettersøking og hjelp til fangene.
Fremst blant de ulike organisasjoner og enkeltpersoner som forsøkte å hjelpe fangene fra kvarstadbåtene var Den norske sjømannsmisjon ved prestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen, Norges Røde Kors og det Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) i Genève var også aktive. I den tiden fangene var i Marlag und Milag Nord kunne de besøke leiren og overrakte bøker, pakker med mat og formidlet informasjon både til fangene og fra fangene til pårørende i Norge. Ved overføringen til Rendsburg ble imidlertid kontakten mellom fangene og sjømannsprestene stoppet av de tyske myndighetene og fangenes pårørende og de norske prestene fikk ikke noen informasjon fra myndighetene om hvor de var blitt av.
Fra Norges Røde Kors fikk sjømannsprestene etterhvert informasjon om at fangene kunne være i Rendsburg, og straffeanstalten ble besøkt gjentatte ganger. Ledelsen ved fengselet benektet at det var nordmenn der, men prestene ante at det var desinformasjon og de fikk etterhvert kontakter som kunne informere om hva som skjedde med fangene. Sjømannsprestene forsøkte på ulike måter å få besetningene fra kvarstadbåtene tilbakeført til status som vanlig krigsfanger, uten at det lyktes.
Etter domsavsigelsen forsvant fangene fra Rendsburg, og sjømannsprestene måtte igjen drive diskrete undersøkelser for å prøve å finne hvor karene fra kvarstadbåtene ble holdt. Etter en tid var det den tyske presten ved Sonnenburg som tok kontakt og opplyste at det var norske fanger der, informasjon som han straks etter forsøkte å trekke tilbake. De norske sjømannsprestene forsøkte først å få holde gudstjeneste for «eventuelle norske fanger som måtte befinne seg i Deres anstalt», men henvendelsen ble ubesvart. Deretter begynte prestene å sende pakker til navngitte fanger, noen forsvant, mens andre kom i retur. Det endte med et rasende brev fra sjefen for Sonnenburg som for fremtiden fraba seg enhver henvendelse.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) ved den norske representanten Peter Martin Anker arbeidet også med fangene, og i et møte i Berlin informerte ICRC tyskerne om at dersom besetningene fra kvarstadbåtene ikke fikk den behandling krigsfanger hadde krav på, så ville britene ikke lenger behandle sjøfolk fra tyske skip som krigsfanger. Denne trusselen hjalp, og fangene ble overført til Sachsenhausen, hvor forholdene for nordmenn var bedre. Om besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene ikke hadde blitt overført fra Sonnenburg, er det sannsynlig at de hadde blitt myrdet, slik de andre fangene der ble rett før de sovjetiske styrkene inntok området.
Operation Bridford og Moonshine.
Den britiske kanonbåten «Gay Viking»
Fra april 1943 planla George Binney Operation Bridford, som innebar at fem ombygde dieseldrevne kanonbåter fra Royal Navy under Red Ensign, den britiske handelsflåtens flagg, i omganger skulle hente lasten av kulelager fra «Dicto» og «Lionel» i det som ble betegnet som «The ball bearing run». Et krav fra London om å hente kvarstadbåtenes last i nordre Bohuslän med mindre handelsfartøy møtte ingen innsigelser hos den svenske regjeringen, men virksomheten ble gjennomført med større hemmelighold enn i Göteborg.
Den såkalte "lejdtrafiken" for svenske handelsfartøy ble gjenopptatt i mai 1943, men ble igjen stoppet av tyskerne i oktober 1943, da med henvisning til risikoen for at de norske fartøyene skulle utnytte vintermånedene til å gjøre et nytt utbruddforsøk. Den 7. september ble «Dicto» og «Lionel» flyttet til Brofjorden nær Lysekil, der omlastningen til kanonbåtene skulle skje. Lasten på de to båtene ble losset og lastekraner ble montert på kaien i Lysekil.
De fem kanonbåtene «Nonsuch», «Hopewell», «Gay Viking», «Gay Corsair» og «Master Standfast» planla å seile fra Hull i England på sen ettermiddag, og komme frem til Lysekil tidig om morgenen to dager senere. Deretter skulle de laste og seile fra Sverige samme kveld for å være tilbake i Hull på morgenen to dager senere. Med det tidsskjemaet kunne man seile med redusert fart over Nordsjøen, og deretter utnytte nattemørket for å passere det av tyskerne vel bevoktede Skagerrak med høyeste mulige fart.
Kanonbåtene med et deplasement på 95 tonn hadde tre propeller og sammenlagt 3 000 bhp med en toppfart på over 30 knop, mens marsjfart var 25 knop. På den første seilasen, hvor alle fem båtene startet på kvelden den 26. oktober 1943, fullførte bare «Gay Viking» til Sverige der det ble hilst velkommen av lokalbefolkningen i Lysekil.
De de britiske besetningsmedlemmene fikk ikke røre seg fritt, de ble eskortert til badehuset og stadshotellet i Lysekil av svensk militært personell. Den 31. oktober var fartøyet tilbake i Storbritannia med 40 tonn last. På fem måneder ble totalt 347,5 tonn fraktet over med de hurtiggående båtene mens fraktfly i samme periode transporterte 88 tonn. Det var imidlertid også innbyggere i Lysekil med nazistiske sympatier som rapportert de britiske båtenes aktiviteter til tyske myndigheter.
Båtene ble også utsatt for flere havarier av veivakslene, og «Master Standfast» ble beskutt den 2. november av en tysk armert tråler under sin første rundtur, da tyskerens lyssignaler fikk blokadebryteren til å tro at det var en svensk los. Flere besetningsmedlemmer ble skadet da det tyske fartøyet åpnet ild, og den britiske skipssjefen døde senere av sine skader. Besetningen på 19 mann ble tatt til fange, og «Master Standfast» ble deretter slept inn til Frederikshavn. Visse tyske fartøy var like raske som de britiske, men de manglet radar og hadde derfor vanskelig for å lokalisere de britiske fartøyene som seilte helt mørklagte i hverandres kjølvann. Seilasene mellom Storbritannia og Lysekil ble avbrutt i mars 1944 på grunn av den stadig kortere natten.
Den amerikanske irritasjonen overfor Sveriges nøytralitetspolitikk økte under høsten 1943 og våren 1944. Bakgrunnen var at amerikanske bombetokt mot de tyske kulelagerfabrikkene i Schweinfurt, blant annet den 14. oktober 1943 (Black Thursday), innebar høye tap av amerikanske flyvere og bombefly. Da svenske SKF hadde eierinteresser i de aktuelle tyske kulelagerfabrikkene, samt at produksjonsbortfallet i Tyskland ble dekket av svensk eksport fra SKF i Göteborg, så truet amerikanerne med å bombe Göteborg og SKF om ikke kulelagerleveransene til Tyskland opphørte.
På høsten 1944 gjenopptok tre av de britiske blokadebryterne sine turer mellom Hull og Lysekil, da med hensikten å hjelpe den danske motstandsbevegelsen med materiell fra Storbritannia via Sverige i Operation Moonshine. Seilasene ble avsluttet i februar 1945. De tross alt suksessfulle kanonbåtseilasene medførte at man ikke behøvde å gjøre ytterligere utbrytningsforsøk med «Dicto» og «Lionel» under krigen. Den svenske kabinettssekreteraren Erik Boheman, som ofte var innblandet i en balansegang med spørsmål knyttet til kvarstadbåtene, brukte å si til sin kone at om de noen gang skulle få tvillinggutter, så skulle de døpes til Lionel og Dicto.
I ettertid.
Det flytende hvalkokeriet «Skytteren», opprinnelig bygget som passasjerdampskipet S/S «Suevic» for White Star Line, er med sine 172 meters lengde og 19 meters bredde Sveriges største vrak. «Skytteren» ligger på 71 meters dyp og hadde lekket mindre mengder olje i rundt 10 år, da svenske myndigheter vinteren 2005 ble oppmerksomme på at fartøyet hadde begynt å lekke større mengder olje.
Utredninger har blitt satt igang for å finne saneringsmetoder, og hvilke trusler miljøet kan utsettes for. Interessenter er blant andre Sjöfartsverket, Länsstyrelsen i Västra Götaland, Kustbevakningen, Chalmers tekniska högskola samt firmaene Stena Bulk og Preem. I EU-prosjektet «Forum Skagerrak II» mellom Sverige, Norge og Danmark har et av delprosjektene vært å identifisere de vrak i Skagerrak som kan være en risiko for miljøet i fremtiden.


Scornicești.
Scornicești er en by i fylket Olt i Romania med 12 802 innbyggere. Byen er mest kjent som fødested for den rumenske diktatoren Nikolae Ceaușescu, som bodde i byen frem til han fylte 11 og flyttet til București for å bli skomaker.
Under Ceaușescus regime gjennomgikk Scornicești store forandringer, siden Ceaușescu ønsket å bruke byen som en modell på den nye sosialistbyen. De gamle landsbyhusene ble revet og erstattet med blokker. Dessuten bygde han en ny stadion til det lokale fotballaget FC Olt som, med Ceaușescus hjelp, rykket opp til rumensk eliteserie.


David Sanborn.
David Sanborn, San Francisco 2003
David Sanborn (født 30. juli 1945 i Tampa, Florida) er en amerikansk pop- og jazzsaksofonist.
Kort etter fødselen flyttet David Sanborns familie til St. Louis, Missouri. Fra 1948 til 1956 led han av poliomyelitt. En lege rådet ham til å spille et blåseinstrument, og han valgte altsaksofon. Fra 1957 til 1962 spilte han i bandene til Albert King og Little Milton i forskjellige clubs i St. Louis og fikk dermed sine første erfaringer foran et publikum. I 1967 flyttet han med kone og barn til San Francisco og ble der medlem av Paul Butterfield Blues Band, i 1969 spilte han med dette bandet på den legendariske musikkfestivalen i Woodstock. Fra 1972 til 1974 var han nesten uavbrutt på turné sammen med Stevie Wonder, David Bowie, Rolling Stones, Gil Evans og Brecker Brothers. I 1997 var han sammen med Eric Clapton og andre på turné med bandet Legends. Han har mange opptredener hos Late Night with David Letterman,som gikk på NBC, der han regelmessig var med Paul Shaffer og bandet The World's Most Dangerous Band. Han har også vært med i Lettermans Late Show with David Letterman på CBS.


Turnberry.
Colin Montgomerie Links Golf Academy, en av verdens fremste skoler for linksgolf, holder også til på Turnberry.


McLaren Automotive.
McLaren er et bilmerke, eid av McLaren Group. Bilprodusenten McLaren Cars ble stiftet i 1990 for å produsere gatebiler basert på Formel 1-teknologi. De arbeider tett sammen med Formel 1-konstruktøren McLaren, som også er en del av McLaren Group.
Modeller.
De har en egen modell, kalt McLaren F1, og en modell basert på Mercedes-Benz SLR som de har utviklet i samarbeid med Mercedes-Benz.


Herborg Kråkevik.
Herborg Kråkevik (født 28. desember 1973) er en norsk skuespiller og sanger, født og oppvokst i Jondal i Hardanger. Hun er særlig kjent for sine tolkninger av norske sanger og viser fra det klassiske norske sangbokrepertoaret, samt for sin innsats på scene og film.
Av sceneroller kan nevnes "Herborgs verden", Eliza i "My fair lady" (1997) og Julie i "Romeo og Julie" (1997), de to siste på Den Nationale Scene.
I 1998 ble Kråkevik tildelt Anders Jahres kulturpris.
Kråkevik oppnådde stor suksess med albumet "Kråkeviks songbok" (2000), som inneholdt tolkninger av kjente og kjære norske sanger. For dette albumet ble hun Årets spellemann under Spellemannprisen 2000. På film er Kråkevik kjent for hovedrollen i "Det største i verden" (2001), en film basert på Bjørnstjerne Bjørnsons roman "Fiskerjenten", der Petra er hovedskikkelsen. Med forestillingen "Eg og Edith" turnerte hun i Norge med sin tolkning av Edith Piafs sanger sammen med Odd Nordstoga på trekkspill og ga ut album med samme navn i 2002. 2011 satte hun opp forestillingen "Kjære landsmenn" på Det Norske Teatret. Forestillingen ble kåret til beste forestilling – scene under Komiprisen 2012, mens nummeret «Dialekter i robåt» ble kåret til årets nummer.
Kråkevik er gift og har to barn.


Ingeborg Thuen.
Ingeborg Bertea Thuen (født 12. mai 1897, død 13. juli 2005) fra Os i Hordaland var Norges eldste person fra 11. desember 2004 til hun døde 13. juli 2005. Som tjueåring arbeidet hun som kokke for Christian Michelsen. Hun hadde tre barn, 13 barnebarn, 30 oldebarn og ett tippoldebarn.
Ingeborg Thuen ble kjent langt ut over Norges grenser da hun som 106-åring ble tilbudt gratis skoleskyss til 1. klasse – datasystemet oppfattet årstallet '97 som om hun var født i 1997 og skulle begynne i 1. klasse høsten 2003.


Kameraovervåking.
Overvåkningskameraer som dekker flere synsretninger, montert på toppen av en bygning
Kameraovervåking, på engelsk ofte kalt closed-circuit television og forkortet CCTV, er bruk av fjernsynskameraer til visuell overvåkning, særlig av bygninger og områder. Metoden skiller seg fra tradisjonell kringkasting ved at TV-systemet er "closed-circuit", altså at alle komponentene er koblet sammen ved hjelp av kabler eller andre direkte midler i et lukket system der som oftest bare personer med tillatelse kan få se bildene.
Kameraovervåkning benyttes i banker, postkontorer, kjøpesentre, flyplasser og mange andre steder. Bruk av slikt overvåkning på offentlige steder er sterkt økende, noe som har medført debatt om sikkerhet og personvern.
Spionkameraer brukes ved hemmelig overvåkning.


Mauricio Kagel.
Mauricio Kagel (født 24. desember 1931 i Buenos Aires, død 18. september 2008) var en argentisk komponist. Han ble professor i musikkteater ved musikkhøyskolen i Köln i 1974, og bodde i Tyskland gjennom hele karrieren. Han var mest kjent for sin interesse for å utvikle den teatralske siden av musikken.


Australsk fotball på Nauru.
En kanadisk og en naurisk spiller kjemper om ballen under det internasjonale mesterskapet i australsk fotball i Australia i 2008.
Australsk fotball er nasjonalsporten på Nauru, og er den mest spilte sporten på øystaten. Det finnes et naurisk mesterskap for sporten, som drives av forbundet "Nauru Australian Football Association" ("NAFA"). NAFA holder til ved Linkbelt Oval, som for tiden er det eneste fotballstadionet på Nauru. NAFA består av en president, en sekretær, en kasserer, og en representant fra hvert lag. Presidenten blir, i likhet med landets president, valgt for tre og tre år. Fram til 1999 var Valdon Dowiyogo president.
Den nauriske regjeringa støtter for det meste vektløfting, siden det er i denne sporten landet har oppnådd størst internasjonal suksess. Australsk fotball og golf blir som de eneste andre idretter støttet, men i mindre grad enn vektløfting. Siden det ikke finnes mange andre alternativer til fritidsaktiviteter, er australsk fotball meget populært på Nauru, og nesten alle landets innbyggere deltar, enten som spillere eller tilskuere. Nauruerne er også interesserte i det australske mesterskapet, og følger med på de ukentlige kampene på tv. Det er imidlertid ikke mulighet for å se lokale kamper på tv, siden NAFA ikke har råd til finansieringen, samt at interessen utenfra for naurisk australsk fotball er minimal.
Historie.
Første gang australsk fotball ble spilt av nauruere var på 1930-tallet, av elever på skolen Victoria i Melbourne. Blant disse var Hammer DeRoburt, som senere skulle lede Nauru til dets selvstendighet. Skolene Victoria og Geelong i Melbourne var populære skoler blant nauruere, som før andre verdenskrig ikke hadde andre utdanningstilbud enn en førskole.
Da DeRoburt kom tilbake fra Geelong, introduserte han australsk fotball på Nauru, og det ble raskt en meget populær sport. Han var en stor fan av Geelongs lag, "The Cats", og hver gang han var i Melbourne så han en "Cats"-kamp.
I 1994 reddet Kinza Clodumar, den gang president i Nauru Insurance Corporation, laget "Fitzroy Lions" fra konkurs med en sjuårs millionavtale.
Mellom 1987 og 1999 ble det nauriske mesterskapet dominert av "Menaida Tigers", som vant alle seriene disse åra. I 1997 var det ingen mesterskap i Nauru, men landet sendte likevel et U14-lag til Queensland Junior State Championships, og laget vant alle de fire kampene det spilte. Etterpå ble Paner Baguga, da den beste U18-spilleren, sendt til det australske laget "Morningside" for å spille i Queensland State Football League. I 2001 var det på ny ikke noe nasjonalt mesterskap.
Landslaget.
I 1995 deltok det nauriske landslaget i australsk fotball i Arafura Games i Darwin, og vant bronse der. «Fregattfuglen» (som laget ble kalt) ble trent av tidligere "Geelong Cats"-spiller Mark Yeates.
I mars 2000 deltok landslaget, nå kalt "The Chiefs" i Web Sports Cup i Queensland, og vant mot landslagene fra Samoa og Australia. De gjentok suksessen neste år, og vant gull i Arafure Games i 2001.
Lag i mesterskapet.
Det finnes ingen informasjon om de øvrige lagene, Esso, Eagles, Frigates og Yaren Magpies.
Sesongen varer fra mai til desember. Mesterskapet er så å si avskjermet fra utenlandsk påvirkning; det skjer kun meget sjelden at utenlandske spillere deltar, og siden 1989 har kun seks australske spillere deltatt. Andre utlendinger som har spilt i den kommer fra Kiribati, Tuvalu og Fiji. Nauriske spillere i utenlandske mesterskap er også et sjeldent syn; hittil er det bare Paner Baguga som har spilt profesjonelt i utlandet.
Seniormesterskapet.
Seniormesterskapet består av en elitedivisjon med sju lag, og en reservedivisjon med fem lag. Kun to kamper kan spilles hver uke, da Linkbelt Oval er det eneste stadionet der det er mulig å spille australsk fotball. Meneñ stadion er uferdig, og Denig stadion er ikke et fotballstadion.
Juniormesterskap.
NAFA organiserer ikke lenger noe juniormesterskap. De organiserte tidligere en U16-liga, men det har blitt avsluttet.
Mesterskap for U17-, U14- og U11-lag blir organisert av "Nauru Mini Football Federation" ("NMFF"), som ikke er tilknyttet NAFA. NMFF ble stiftet av Sean Oppenheimer, en tidligere "Blues"-spiller, og styremedlem i firmaet Capelle & Partner. Oppenheimer prøvde å få NAFA til å starte juniormesterskap – han hadde til og med sponsoravtaler verdt $ 3 000, men de avslo likevel forslaget.
Derfor startet Oppenheimer og noen likesinnede et selvstendig U14-mesterskap i 1999. "Capelle & Partner" sponset baller, drakter, trofeer og lignende. De møttes hver uke for å planlegge mesterskapet. De hadde regnet med at det var nok spillere til to lag, men i stedet for de 36 spillerne som da ville vært nødvendig, meldte hele 400 ungdommer seg for å være med.
Da mesterskapet ble en suksess, ville NAFA bli involvert igjen, men NMFF nektet. Befolkninga støttet det nye juniormesterskapet, og kampene var godt besøkte. Linkbelt Oval, den eneste ordentlige arenaen for australsk fotball, var leid bort til NAFA, så juniorlagene ble nødt til å spille på en flate i Ewa, nær Capelle & Partners hovedkvarter.
I juniormesterskapets første finale var 500 tilskuere samlet, og fikk se Blues slå Ubenited Power. I 2000 ble det også opprettet et U11- og et U17-mesterskap, begge organiserte av NMFF. NAFA organiserer fortsatt kun seniormesterskapet.
Dømming og sponsing.
Det er ingen offisielle dommere. De seks dommerne som trengs for å spille australsk fotball er kun uavhengige spillere uten uniform; de stiller i hvite klær.
NAFAs hovedsponsor er "Q Store", en dagligvarebutikk som sponser pokalene. En av premiene er en flyreise til Australia med Our Airline, øyas flyselskap, som forøvrig er NAFAs nest største sponsor.
Eksterne lenker.
Nauru


Émile Zola.
Émile Édouard Charles Antoine Zola (født 2. april 1840, død 29. september 1902 av kullosforgiftning) var en innflytelsesrik fransk forfatter og poet, en av de viktigste innenfor naturalismen, og en viktig drivkraft i den politiske liberaliseringen av Frankrike.
Émile Zola skrev det verdensberømte åpne brevet: "J'accuse" (Jeg anklager) om Dreyfus-saken, som dreide seg om en domfellelse for spionasje av en uskyldig fransk offiser. Brevet var stilet til den franske president og ble offentliggjort i avisen "L'Aurore" den 13. januar 1898. Zola innser i brevet at hans ytring er en lovovertredelse (injurie), men skriver det allikevel som en samvittighetshandling. Han ble da også idømt fengselsstraff for det, men brevet var i høy grad medvirkende til at saken mot den dømte offiser ble genopptatt, og at den uskyldige fikk oppreisning.
Zola begynte sin skolegang i Aix, der hans far, ingeniør Francois Zola, en italiener, var bosatt og døde 1847. Moren, som var fransk, flyttet med sin sønn til Paris, der han 1858 intrådte i Lycée Saint-Louis. Han tenkte å bli advokat, men falt igjennom i examen 1859 og måtte søke sitt oppehold som kontorist men forlot plassen etter to måneder. Han levde i mars 1860 til februar 1862 et bohemliv til han fikk plass i Hachette & co:s forlagsbokhandel. Siden noen år hadde han skrevet vers som var mer som etterklanger (Musset m. fl.) og ikke fant forleggere. 1864 krontes likevel noen dikt av L'académie des jeux floraux i Toulouse og samme år utkom hans debutarbeid, novellesamlingen "Contes à Ninon" (ny uppl. 1906, "Hon som älskar mig", 1919), naive små berettelser, satiriske eventyr, fantasier, fullkomment ulike fra hans senere arbeider. Han skrev deretter avisartikler, spesielt kritikker over kunst og litteratur i "Figaro" og "L'événement", som fikk oppmerksomhet av fagfolket og det interesserte Manet, den ennå uforståtte maleren, og de realistiske tendensene; de samlet seg i "Mes haines, causeries littéraires et artistiques" (1866), der den særskilt utgivne "Mon solon" inngikk.


Bluegil 3.
Bluegil 3 var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Dominic I. Detonasjonen ble utført ved Johnston Island i Stillehavet 26. oktober 1962. Bomben var på 1 megatonn (4,2 petajoule).


Calamity.
Calamity var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Dominic I. Detonasjonen ble utført ved Johnston Island i Stillehavet 27. oktober 1962. Bomben var på 1 megatonn (4,2 petajoule.)


Catron.
Catron var en prøvesprengning av en atombombe under Operation Hardtack II. Detonasjonen ble utført i Nevada i USA 24. oktober 1958. Bomben var på 21 kilotonn (88 terajoule.)


Bymuseet i Bergen.
Bymuseet i Bergen ble etablert 1. juli 2005 og er en sammenslåing av flere tidligere selvstendige museer og kulturminner i Bergen kommune. Bymuseet har i dag ansvar for Alvøen hovedbygning, Bergen Skolemuseum, Bryggens Museum, Damsgård hovedgård, Gamle Bergen Museum, Hordamuseet, Håkonshallen, Lepramuseet og Rosenkrantztårnet.
Bymuseet har årlig ca 170 000 besøkende, og forvalter totalt over 120 bygninger i Bergen kommune.


Tom Sheppard.
Tom Sheppard er en britisk oppdager, pilot og testpilot for Royal Air Force.
Sahara vest-øst.
Sheppard er kjent for å ha ledet den første motoriserte kryssingen av Sahara fra kyst til kyst. Kjøretøyene brukt var Land Rover 101. Ekspedisjonen forlot Dakar 26. januar 1975 og brukte 100 dager på 12.060 km med 288 navigasjonspauser og 609 avlesninger av lokal gravitasjon.
Utmerkelser.
Sheppard er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Han fikk i 1976 Royal Geographical Society sin Ness-utmerkelse for å fremme forståelsen av geografi og miljø i verden.


Fylkesvei 256.
Fylkesvei 256 (Fv256) går mellom Hundorp i Sør-Fron og Vinstra i Nord-Fron. Veiens lengde er 20,1 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 254.
Fylkesvei 254 (Fv254) går mellom Tretten i Øyer og Segalstad bru i Gausdal. Veiens lengde er 19,1 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Legemiddelassistert rehabilitering.
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er betegnelsen på den norske ordningen for substitusjonsbehandling ved opiatavhengighet. Pasientene blir behandlet med metadon eller buprenorfin ("Suboxone eller Subutex"). Begrepet favner om mer enn ren substitusjonsbehandling, da rehabiliterende tiltak ut over medisinering så langt har hatt en sentral plass i ordningen. Helsedirektoratet har i 2010 gitt ut nye retningslinjer for. På Helsebiblioteket er denne publisert i en nettutgave som er tilgjengelig for alle innbyggere i Norge.
Vitenskapelig bakgrunn for substitusjons-behandling.
Ved å erstatte illegal og uregelmessig bruk av opiater (som regel heroin) med regelmessig administrasjon av langtidsvirkende legeforskrevne opioider, oppnås mer stabil binding til opioidreseptorene i sentralnervesystemet. Opiatavhengige opplever dermed ikke lenger abstinens, og trangen til å bruke opiater blir betydelig mindre. Opiatavhengighet regnes å være en kronisk lidelse, og behandlingen er derfor i prinsippet ment å være livslang.
Praktisk gjennomføring.
Det mest brukte medikamentet er metadon, som på grunn av sin lange halveringstid kan inntas sjeldnere enn heroin. Ulempen er at det er en opioidreseptor-fullagonist. Dette medfører en ikke ubetydelig fare for overdose, særlig i kombinasjon med andre opioider og/eller alkohol. Den partielle opioidagonisten buprenorfin ("Subutex eller Suboxone") er langt tryggere og brukes i stadig større utstrekning. Det er fremdeles uklart om det er forskjell mellom metadon eller buprenorfin når det gjelder behandlingsresultat. I Tyskland, Nederland, Storbritannia, Canada, Spania og Sveits gjennomføres også opiatsubstitusjon med heroin. I tillegg har et prøveprosjekt nylig startet i Danmark. I Østerrike har en etterhvert fått god dokumentasjon på at et meget langtidsvirkende morfinpreparat som kan doseres en gang daglig ("Substitol") kan ha bedre effekt enn metadon.
Siden metadonbehandling systematisk ble satt i gang i 1963 er effekten godt dokumentert. Behandlingen redder liv i form av redusert antall overdoser og komplikasjoner knyttet til injisering av illegale rusmidler. Bruken av heroin og kriminell aktivitet reduseres betraktelig. Det er også vist at substitusjonsbehandling uten andre tiltak gir økt livskvalitet for rusmisbrukerne. Mye taler for at andre tiltak enn medisinering alene er nødvendig for å oppnå større grad av integrering i normalsamfunnet og mulighet for å fungere i arbeidslivet.
Henvisningsprosessen.
To veier finnes: Leger kan henvise til LAR, eller sosialkontoret kan søke om LAR.
Lege sender en medisinsk henvisning til spesialisthelsetjenesten. Når spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen har legen delt det medisinske ansvaret. I mellomtiden bør pasienten stabiliseres med erstatningsmedisin. Førstevalget er buprenorfin (Subutex, Suboxone, Temgesic) men også morfin fortrinnsvis depot tabletter. (Se nedenfor Substitusjonsbehandling utenfor LAR).
Sosialetat kan sende såkalt søknad om LAR til regionalt LAR-senter. Under ingen omstendigheter skal sosialkontoret forsinke medisinsk behandling, og pasienten bør umiddelbart kontakte lege.
Dersom pasienten trenger sosiale ytelser er det en fordel at lege og sosialetat etablerer en såkalt ansvarsgruppe for å følge opp pasienten. Pasienten bestemmer hvem som skal delta i ansvarsgruppen.
Spesialisthelsetjenesten skal behandle legens henvisning og sosialkontorets søknad innen 30 dager etter den er mottatt. Ved alvorlig sykdom med fare for liv og helse skal spesialisthelsetjenesten foreta vurdering raskere, og ved ufullstendig henvisning er det spesialisthelsetjenestens plikt å innhente opplysninger evt. innkalle pasienten til konsultasjon jfr. spesialisthelsetjeneste-loven.
Det er ikke medisinsk fundament for å kreve at pasienten skal prøve medikamentfri behandling, selv om det er anbefalt i retningslinje. Medikamentfrie tiltak regnes ikke som medisinsk behandling per se, fordi de fleste får tilbakefall og dødeligheten høy. Etter medikamentfrihet f.eks. behandlingsinstitusjon eller fengsel har pasientene høyest risiko for å dø av overdose.
Substitusjonsbehandling utenfor LAR.
Det kan ta flere måneder før LAR starter behandling med erstatningsmedisin. I mellomtiden bør fastlegen sørge for erstatningsmedisin ettersom pasienten er behandlingstrengende. Sykehus avdeling med akutt funksjon for pasienter med skadelig opioidbruk skal ha en skriftlig prosedyre for "Substitusjonsbehandling utenfor LAR" som fastlegen kan få.
Substitusjonsbehandling i LAR.
I starten av behandlingen er det relativt rigide kontrollrutiner. Det taes hyppige urinprøver for å avdekke eventuelt bruk av andre rusmidler. Metadonløsning drikkes under oppsyn på lokalt apotek eller metadonsenter. Dersom metadonbrukerne ikke bruker andre rusmidler tillates det etter en tid at man kan ta med seg metadonet hjem, og urinprøvekontrollene blir sjeldnere.
Spesialisthelsetjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan sammen med LAR-pasienten og samarbeidspartnere.
Ved substitusjonsbehandling bør fastlegen ilegge kjøreforbud, og informere fylkeslegen som da skal sørge for at førerkort beslaglegges. Pasienter som er stabilisert på erstatningsmedisin kan få førerkortet tilbake etter 6 mnd.
Eksklusjon fra substitusjonsbehandling i LAR øker dødelighet.
Leger har brukt substitusjonsbehandling til formål utover rent medisinske formål, og har som straff inndratt medisin dersom pasienter utøver eller truer med vold, dersom de har en omfattende bruk av andre rusmidler, dersom de driver med omsetning av illegale rusmidler, dersom de manipulerer urinprøver eller lurer unna metadon/"Subutex" for videresalg. [Mangler referanse] Slik inndragning var vanlig før, men det er lovstridig for helsepersonell å straffe kriminelle handlinger ved å inndra livreddende og skadereduserende behandling hos pasienter med en livstruende sykdom. [Trenger ref. til Helsepersonell-loven, Pasientrettighetsloven, Spesialisthelsetjenesteloven, og Menneskerettsloven.] Norsk forskning viser at ved ufrivillig eksklusjon fra substitusjonsbehandling øker dødeligheten. En forskergruppe viser økt dødelighet med 200-500% [Clausen et al] og en annen [Kornør et al] viste over 2000% økning.
LAR i Norge - historikk.
a>, nasjonalt kompetansesenter for LAR, regional vedtaksmyndighet for Helse Øst og poliklinikk for Oslo
I Norge har bruken av metadon til behandling av narkomane vært et kontroversielt tema, og nærmest ikke-eksisterende frem til hiv-epidemien begynte å spre seg blant narkomane på midten av 80-tallet. Da de første rusavhengige pasientene begynte å utvikle AIDS, startet sykehusleger å foreskrive metadon til disse. Et sterkt argument for det var at de AIDS-syke rusmisbrukerne sluttet med sprøyter (metadon inntas oralt i form av en saftoppløsning), og risikoen for at de skulle spre smitten videre med sprøytedeling ble betraktelig mindre. Men på tross av hiv-epidemien tok det enda noen år før metadonbehandling ble alminnelig tilgjengelig for Norges heroinavhengige. Det var fortsatt sterke krefter i samfunnet som sto i mot denne formen for behandling.
I Norge hadde bestandig all behandling av rusmisbrukere vært basert på total rus – og medikamentfrihet, og argumentet var at det var lite hensiktsmessig å behandle narkomane med å gi dem mer narkotika. Men utover første halvdel av 90-tallet begynte vi å se noe som skulle medvirke til å snu opinionen mot metadonbehandlingen; overdosestatistikken fikk et voldsomt oppsving, spesielt i Oslo, og i tillegg økte elendighetene og sykeligheten til rusmisbrukerne sterkt. Resultatet av dette ble at regjeringen beordret igangsetting av et prøveprosjekt i Oslo. 50 av de tyngst belastede misbrukerne skulle få delta i et tre-åring forsøksprosjekt med metadonbehandling.
For å hente råd rettet man blikket mot Sverige som hadde hatt metadonbehandling av narkomane siden 60-tallet. Det var også en svensk lege som fikk ansvaret for dette pilotprosjektet; Dr. Olof Blix. I 1996, da forsøksprosjektet var ferdig og evaluert, ble det konkludert med at det var så vellykket at man skulle utvide metadonbehandlingen til å gjelde i hele landet, og da på permanent basis. Etter modell fra Sverige er det opprettet flere regionale sentra som dekker hele landet.
Status - videre utfordringer.
31.12.2009 var det 5.383 personer i LAR i Norge. Behovet antas å være større (ca. 7-10 000), og det er ventelister for å komme inn i behandling. Behandlingen er fortsatt tuftet på ideen om total rusfrihet, men i praksis viser det seg at svært mange LAR-klienter ikke klarer å avslutte rusmisbruket. Det var tidligere knyttet mye usikkerhet til tolkningen av kriteriene for inntak og utskrivning i LAR. Det var særlig problematisk at det var regionale forskjeller i utøvelsen av forskriftene. Etter at ny retningslinje for LAR trådte i kraft pr. 1/1 2010 er kriteriene for inntak og utskrivning blitt tydeligere, og intensjonen er at dette skal jevne ut regionale forskjeller.
Det har vist seg å være en viss lekkasje av substitusjonsmedikamenter fra enkelte LAR-pasienter til rusmiljøene. Statistikk fra Folkehelseinstituttet viser at bare 16% av metadonrelaterte dødsfall i Norge i perioden 1992-2004 skjedde blant pasienter i LAR. De fleste av de øvrige 114 som døde, var personer utenfor LAR som det er grunn til å tro på ulovlig vis hadde skaffet seg metadon forskrevet i forbindelse med LAR. Fremdeles dør flere titalls mennesker årlig i Norge på grunn av metadon, som regel i kombinasjon med andre rusmidler, særlig benzodiazepiner, alkohol eller andre opioider. For "Subutex" er dette trolig ikke et problem. Det er ikke kjent i hvor stor grad metadon eller buprenorfin på avveie fører til nyrekruttering av opioidavhengige.


De syv fjell.
Årsaken til uenigheten er antagelig at antallet syv er inspirert av Romas «syv høyder», samt at det ikke er snakk om syv selvstendige topper synlige fra Bergen sentrum. Ulriken, Fløyfjellet, Rundemanen, Blåmanen og Sandviksfløyen er nemlig alle del av samme fjellmassiv, mens Lyderhorn sett fra byen ligger skjult bak Damsgårdsfjellet.
Under den årlige 7-fjellsturen, som arrangeres av Bergen Turlag, er det fjellene Lyderhorn, Damsgårdsfjellet, Løvstakken, Ulriken, Rundemanen, Fløyfjellet og Sandviksfjellet som bestiges.


Fylkesvei 257.
Fylkesvei 257 (Fv257) går mellom Sjoa i Sel og Randsverk i Vågå. Veiens lengde er 31,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Festspillene i Nord-Norge.
Festspillene i Nord-Norge (FINN) er et årlig kulturarrangement i Harstad som varer vel ei uke rundt Sankthans arrangert av en stiftelse med samme navn. Direktør er Birger Carlsen.
Festspillene ble første gang arrangert i 1965 med åpningsdag 5. juni. Ideen til Festspillene kom fra Jan Kr. Nilsen («Nilas»), journalist i Harstad Tidende. 8. april 1964 møttes et antall representanter fra sang- og musikklivet i Harstad. Møtet foregikk på Grand Hotell og et interimstyre ble nedsatt. Følgende personer fra dette styret, foruten idehaveren, hadde viktige roller i mange år: Leif Arne Heløe, Erling Hall-Hofsø og Svein Hauan. 22. juni 1964 ble det så arrangert et stiftelsesmøte hvor det ble vedtatt en programprofil som skulle bli stående gjennom mange år.
De første festspillene var nærmest som et stort nordnorsk sang- og musikkstevne på frivillig basis. Jazz (jazzklubb) var en sentral ingrediens. Etter få år kom et nytt viktig element inn med sagaspill ved "Laugen" på Trondenes.
I noen år var det i forbindelse med festspillene et nordnorsk symfoniorkester, tidvis med verdenskjente solister, f.eks. pianisten Stefan Askenase. Orkesteret ble ledet av Ernst Glaser.


Broadway.
a> som ligger der Broadway og 7th Avenue krysser hverandre.
Broadway er en nesten 30 kilometer lang gate på Manhattan i New York, og byens eldste hovedgate som løper nord–sør. Gaten er kjent som sentrum for USAs teaterindustri.
På den smale og kileformede hjørnetomten nord for 23. gate der Broadway møter Fifth Avenue, ble høyblokken «Fuller Building» reist i 1902. Bygningen er bedre kjent som Flatiron Building takket være formen den fikk på grunn av tomtens trekantede form ("Flatiron" – «Strykejernet»).


Dani Levy.
Dani Levy (født 17. november 1957 i Basel, Sveits) er en sveitsisk-tysk skuespiller og regissør. Den jødiske Levy flyttet 22 år gammel til morens opprinnelige hjemby Berlin.
14. februar 2005 mottak han Ernst-Lubitsch-Preis for sin religionskomedie "Alles auf Zucker", som handler om en jødisk familie i Berlin. Med filmen ønsket han å puste nytt liv i det tysk-jødiske lystspill og vise moderne jødisk kultur i Berlin. Filmens hovedroller spilles av Henry Hübchen, Hannelore Elsner, Udo Samel, Golda Tencer, Steffen Groth, Sebastian Blomberg og Elena Uhlig. Ernst-Lubitsch-Preis utdeles årlig til den beste tyskspråklige komedie av "Club der Filmjournalisten e.V.". I tillegg fikk Levys film tilsammen 6 Lola-priser ved den 55. utdelingen av den tyske filmprisen i 2005, bl.a. prisen for beste spillefilm og beste regi.
Filmografi.
Levy, Dani


Alles auf Zucker.
"Alles auf Zucker" er en tysk filmkomedie av Daniel Levy fra 2004, som i 2005 mottok seks priser fra det tyske filmakademiet, blant annet for beste spillefilm, beste regi, beste manus og beste hovedrolleinnehaver. Filmen portretterer en moderne jødisk familie i Berlin.
Handling.
Den arbeidsløse sportsreporteren «Zucker» håper på en arv fra hans mor, som er nylig død, som kan løse hans finansielle problemer. Men i testamentet har moren bestemt at «Zucker» må forsone seg med sin ortodokse bror, som han er blitt uvenn med og ikke har sett på flere år. Hvis ikke får han ingen arv. For «Zucker» spiller den jødiske tro ingen rolle i hans liv. På godt og vondt må brødrene med så forskjellig livsstil møte hverandre.
Filmen står innenfor den tysk-jødiske lystspilltradisjonen.


Morris.
Morris er et britisk bilmerke, opprinnelig eid av Morris Motor Company, men senere eid av flere større selskaper.
I 1913 startet William Morris (1877–1963) med bilproduksjon i sykkelverkstedet sitt. Tidlig på 1930-tallet hadde Morris blitt Storbritannias største bilprodusent, med en 51% andel av hjemmemarkedet. Deres mest kjente modell var Morris Minor, introdusert i 1948.
Tidlig på 1950-tallet slo Morris seg sammen med rivalen Austin og dannet British Motor Corporation (BMC). I 1968 ble Morris-navnet en del av British Leyland. Navnet var i bruk til 1980-tallet, og rettighetene eies i dag av MG Rover, som igjen var eiet av BMW før de gikk konkurs i 2005.


Moskvitch.
1972 Moskvitch 427 stasjonsvogn
Moskvitch (noen ganger stavet Moskvich eller Moskwitch) var et russisk bilmerke.
Etter andre verdenskrig flyttet sovjetiske myndigheter hele produksjonslinjen til Opel i Brandenburg til Sovjetunionen. En fabrikk kalt MZMA (Moskovskij Zavod Malolitrazjnykh Avtomobilej) ble startet i 1947 for å produsere Moskvitch 400 basert på Opel Kadett. Senere modeller ble utviklet av sovjetiske ingeniører selv. I 1969 forandret fabrikken navnet til AZLK (Avtomobilnyj Zavod imeni Leninskogo Komsomola).
Bilene fra Moskvitch var ganske solide og pålitelige på dårlige veier, og ble solgt til rimelige priser. Planøkonomien klarte ikke å oppfylle etterspørselen, så folk måtte vente lenge for å få kjøpt en ny bil. I 1988 forsøkte Moskvitch å starte en ny serie med modellen Aleko. Markedet på 1990-tallet var ikke mottagelig, og i 2002 gikk AZLK konkurs.
I årene etter andre verdenskrig var det valutarestriksjoner på import av biler til Norge. For kjøp av amerikanske og europeiske (engelske) modeller måtte en ha kjøpetillatelse, noe som ikke var lett å oppnå for folk flest. Moskvitch kunne en få kjøpt fritt, og et stort antall slike biler ble importert på 1950- og 1960-tallet. Da bilimporten ble frigitt sank salget av Moskvitch drastisk og etter et par år ble det knapt solgt en eneste bil.


Georg Totschnig.
Georg Totschnig (født 25. mai 1971 i Innsbruck) er en østerriksk tidligere syklist.
Totschnig ble profesjonell i 1993, da han skrev under for det italienske laget Polti. Her syklet han sammen med den dobbelte verdensmesteren Gianni Bugno. Allerede året etter, 1994, kom han på 13. plass i Giro d'Italia.
I 1995 gikk Totschnig til Team Telekom, der han i flere år syklet sammen med Jan Ullrich, inntil han meldte overgang til det østerrikske laget Team Gerolsteiner i 2001.
Totschnig hadde sin styrke i fjellene, og den største suksessen kom med etappeseieren på 14. etappe i Tour de France 16. juli 2005.


15. etappe i Tour de France 2005.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Clermont (37 km)
2. mellomsprint i Argein (69,5 km)
Klatretrøye.
Col de Portet d'Aspet Kategori 2 (85 km)
Col de Menté Kategori: 1 (100,5 km)
Col du Portillon Kategori: 1 (137,5 km)
Col de Peyresourde Kategori: 1 (162 km)
Col de Val-Louron Azet Kategori: 1 (182,5 km)
St.Lary Soulan Kategori: HC (205,5 km – Målgang)
15


1. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Denne korte tempoen var preget av blant annet ujevne vindforhold som kan ha ført til at enkelte av syklistene som startet tidlig kan ha hatt visse fordeler.
Lance Armstrong var som vanlig meget sterk og tok igjen Jan Ullrich med ett minutt ute i løypa. Hushovd hadde ikke sin beste dag på jobben og klaget over dårlige ben etter etappen.
Eksterne lenker.
01


Maybach.
Maybach er et tysk luksusbilmerke, opprinnelig lansert av Wilhelm Maybach i 1909, med hans sønn Karl Maybach som direktør. Selskapet var opprinnelig kjent under navnet "Luftfahrzeug-Motoreinbau GmbH", og produserte motorer for luftskip frem til 1918. Senere skiftet selskapet navn til "Maybach-Motorenbau GmbH". I dag er merkenavnet eiet av Daimler AG, som produserer luksusbilene Maybach 57 og Maybach 62.
1909-1940.
Maybach har sine historiske røtter fra Wilhelm Maybach, som var teknisk direktør hos Daimler-Motoren-Gesellschaft. Opprinnelig utviklet og produserte selskapet diesel- og gassmotorer for Zeppelinere, og senere omnibusser. Selskapet bygget sin første eksperimentelle bil i 1919, og den første produksjonsmodellen ble introdusert på bilutstillingen i Berlin to år senere. Mellom 1921 og 1940 produserte selskapet en rekke luksusmodeller, samtidig som produksjonen av store dieselmotorer for tog- og marinebruk fortsatte.
Maybach bidro til den tyske krigsinnsatsen under andre verdenskrig ved å produsere motorene til stridsvognene Panther og Tiger, som for eksempel Maybach HL230. Etter krigen utførte fabrikken endel reparasjonsarbeider, men bilproduksjonen ble aldri startet opp igjen, og omkring 20 år senere skiftet selskapet navn til MTU Friedrichshafen.
1997–.
I 1997 presenterte Mercedes-Benz et nytt luksusbilkonsept med navnet "Mercedes-Benz Maybach" på bilutstillingen i Tokyo. Da modellen senere ble satt i produksjon valgte Mercedes-Benz å skille ut modellen i et eget merke, som fikk navnet Maybach.
Maybach ble derfor gjenfødt som merke tidlig på 2000-tallet, med produksjon av den nye modellen i to ulike størrelser, Maybach 57 og Maybach 62. Tallene i navnet tilsvarer modellens lengde i desimeter. I 2005 ble en ny og mer sportslig modell kalt Maybach 57 S lagt til modellprogrammet, utstyrt med en 6,0 l V12 med dobbel turbo og 604 hk.


Den islamske erobringen av Iran.
Den islamske erobringen av Iran førte til kollaps for sasanide-imperiet, den endelige nedgangen for zoroastrismen i Iran og fødselen av den islamske sivilisasjon.
Introduksjon.
Innen et år etter Muhammeds død i 632, var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kalif, kunne begynne kampanjen mot de bysantinske og sasanidiske imperiene.
Beduin-araberne som kastet sasanide-dynastiet var drevet ikke bare av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, islam. De rike sasanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger etter sasanidenes kollaps. Faktisk var «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» et hovedmotiv for aggresjonen til araberne. Videre skriver Richard Nelson Frye at de invaderende araberne var innledningsvis lite interessert i byttene som ble samlet fra slagene. Tabari reporterte til og med at Omar ibn al-Khattab skal ha frarådet, om ikke akkurat forbød, konversjoner til islam for iranere i de tidligste dagene til islam og forsøkte å forbeholde konversjoner til islam for arabere. En beretning hevder at han stoppet de seirende araberne fra å invadere det iranske platået etter slaget ved Jalula fordi han ikke ønsket å se persiske konversjoner til islam. Derfor var erobringen av Persia og videre først og fremst for å skaffe nye inntekter.
Okkupasjon og erobring.
Abu Bakr beseiret den bysantinske arméen ved Damaskus i 625 og begynte så sin erobring av Iran. I 637 okkuperte arabiske styrker den sasanidiske hovedstaden Ctesiphon etter slaget ved Kadisiya (som de gav navnet Madain), og i 641–642 beseiret de den sasanidiske arméen ved Nahavand. Etter det lå Iran åpen for invadererne. Den islamske erobringen var hjulpet av den materielle og sosiale konkursen til sasanidene. Den innfødte befolkningen hadde lite å tape ved å samarbeide med den erobrende makten. Videre tilbød muslimene relativ religiøs toleranse og rettferdig behandling til befolkningene som aksepterte islamsk styre uten motstand.
Okkupasjonen av Persia var i en jevn prosess. Mange arabiske muslimer trodde for eksempel at iranske konverterte ikke skulle kle seg som arabere, blant mange andre former for diskriminering som oppstod. Der er forskjellige beretninger om brutal og umenneskelig behandling og massakrer på iranere av de arabiske styrkene som er godt dokumentert. Det var først i 650 at motstanden i Iran var nedkjempet. Konversjoner til islam, som gav visse fordeler, var nokså rask blant bybefolkningen, men gikk saktere blant bøndene og dihqanere. Majoriteten av iranerne ble ikke muslimer før det niende århundret.
Selv om erobrerne, særlig umayyadene (de muslimske herskerne som etterfulgte Muhammed fra 661-750), hadde en tendens til å stresse at arabere var de fremste blant muslimer, ble iranerne gradvis integrert inn i det nye samfunnet. De muslimske erobrerne adopterte sasanidenes myntsystem og mange sasanidiske administrative metoder, inkludert embetet til visiren, eller ministeren, og divan, et byrå eller register for å kontrollere statens inntekter og utgifter som ble karakteristisk for administrasjonen i de muslimske landene. Senere kalifer adopterte iranske seremonielle hoffskikker og utsmykningene til det sasanidiske monarki. Iranske menn tjente opprinnelig som administratorer etter erobringen, og iranere bidro betydelig til alle grener av islamsk undervisning, inkludert filologi, litteratur, historie, geografi, rettsvitenskap, filosofi, medisin og vitenskap.
Men araberne var i kontroll. Den nye statsreligionen, islam, satte sitt eget system av tro, lover og sosiale skikker. I regioner som overgav seg fredelig til muslimsk styre, beholdt landeierne deres land. Men kronens land, land som ble etterlatt av flyktende eiere, og land tatt av erobring, falt i hendene på den nye staten. Dette inkluderte de rike landene til Sawad, en rik, alluvial slette i det sentrale og sørlige Irak. Arabisk ble det offisielle språket i hoffet i 696, selv om persisk fortsatte å være mye brukt som det snakkede språket. Det niende århundret førte fremveksten av mer rene iranske styrende dynastier til en fornyelse av det persiske språket, beriket av arabiske lånord og skrevet med det arabiske alfabetet, og av persisk litteratur.
Shiaislam.
En annen arv etter den arabiske erobringen var shiaislam, som selv om den har blitt nært forbundet med Iran, innledningsvis ikke var en iransk religiøs bevegelse. Den oppstod hos de arabiske muslimene. I den store delingen av islam, fastholdt en gruppe blant de troendes samfunn at lederskapet av samfunnet etter Muhammeds død rettmessig tilhørte Muhammeds svigersønn Ali ibn Abi Talib og hans etterfølgere. Denne gruppen ble kjent som Shiat Ali, tilhengerne til Ali, eller Shi'as. En annen gruppe, støttespillere av Muawiyah I (en rivaliserende utfordrer til kalifatet etter mordet på Uthman ibn Affan), utfordret Alis valg til kalifatet i 656. Etter at Ali ble myrdet mens han ba i en moské i Kufa i 661, ble Muawiya utropt til kalif av et flertall i det islamske samfunnet. Han ble den første kalifen i Umayyad-dynastiet, som hadde sin hovedstad i Damaskus.
Alis yngste sønn, Husayn, nektet å anerkjenne Muawiyas sønn og etterfølger Yazid I og flyktet til Mekka, hvor han ble bedt om å lede shiaene, som for det meste bodde i dagens Irak, i et opprør. Ved Karbala i Irak ble Husayns bande på 200 mannlige og kvinnelige tilhengere, som nektet å overgi seg, til slutt kuttet ned av rundt 4000 umayyad-soldater. Umayyad-lederen fikk Husayns hode, og Husayns død i 680 den tiende dagen i Moharam fortsetter å bli ansett som sørgedag for alle shiaer.
Den største konsentrasjonen av shiaer i det første århundret til islam var i det sørlige Irak. Det var først i det 16. århundret, under safavide-dynastiet, at majoriteten av iranerne ble shiaer. Shiaislam ble da, som det er nå, statsreligion.
Abbasidene, som kastet umayyadene i 750, selv om de var sympatiske mot de iranske shiaene, var tydelig et arabisk dynasti. De gjorde opprør i navnet til etterfølgerne av Muhammeds onkel, Abbas, og huset Hashim. Hashim var en etterkommer av både shiaene og Abbas, eller sunni, linje, og abbasidebevegelsen fikk støttet fra både sunni og shiamuslimer. Abbaside-arméen bestod hovedsakelig av khorasanere og ble ledet av en iransk general, Abu Muslim. Den inneholdt både iranske og arabiske elementer, og abbasidene hadde støtte både fra iranere og arabere.
Abbasidene, selv om de hadde sympati for shiaene, hvis støtte de ønsket å beholde, oppmuntret ikke de mer ekstemistiske shia-målsetningene. Abbasidene etablerte sin hovedstad i Bagdad. Al-Mamun, som grep makten fra sin bror, al-Amin, og utropte seg til kalif i 811, hadde en iransk mor og hadde derfor støtte i Khorasan. Abbasidene fortsatte å sentralisere politikken til sine forgjengere. Under deres styre, opplevde den islamske verden en kulturell blomstring og ekspansjon av handel og økonomisk rikdom. Disse var utviklinger som Iran delte.
Referanser.
Islamske erobringen av Iran


Gardehusarregimentet.
Gardehusarregimentet er et regiment i den danske Hæren som utdanner husarer til Danske Division, Den Danske Internationale Brigade og flere andre enheter til international tjeneste. Regimentet har røtter tilbake til Christian IV, som opprettet Sjællandske Livregiment i 1614. Dette ble senere slått sammen med Danske Livregiment til Gardehusarregimentet.
Gardehusarregimentet er garnisonert på Antvorskov kaserne i Slagelse, men deler av regimentet er stasjonert i Næstved og rundt 300 husarer på Bornholm. Hesteskadronen, som har mellom 70–75 hester, holder til på Antvorskov kaserne, der den har stall og ridefasiliteter og arbeidsområder for salmakere, smeder og veterinærer.


Skjærviken.
Skjærviken er et sted helt øst i Fredrikstad kommune i Østfold, helt på grensen til Sarpsborg kommune.
Det er flere meninger om hva navnet Skjærviken kommer av, spesielt da den lille fjorden/pollen Hunnebunnen som Skjærviken ligger ved er fullstendig fri for skjær. I begynnelsen av 1900 ble Skivika benyttet som navn, men det er funnet skriv som viser at Skjærviken er brukt som navn så tidlig som i 1912. På militære kartverk fra 1700 tallet er navnet Schieviig brukt. I Skjærviken finner man utallige historiske spor, og mest kjent er Hunnfeltet, hvor vi finner spor fra alle tidsepokene som stenalder/jernalder/bronsealder og middelalder. Her er det stenringer med bautasteiner, et lite helleristningsfelt, og utallige unike spor fra bronsealderen, som for eksempel gravhauger. Det er også rester etter en bygdeborg på Ravnefjellet, som ligger tett inntil Hunnfeltet.
I de siste årene har det blitt gjort arkeologiske utgravinger på Hunnfeltet, hvor arkeologistudenter har undersøkt graver som ligger nær et sandtak. Her har det vært fare for at viktige historiske spor kunne gå tapt. Det har blitt gjort mange små funn her, og den mest spennende oppdagelsen her er vel funnet av en smelteovn fra bronsealderen.
Det er nå planer om å etablere et «opplevelsessenter» i Skjærviken, med fokus på den historien som finnes så tilgjengelig her.
Samlingspunktet i dag er det lokale grendehuset, hvor det også er en barnehage. Vispen badested i Skjærviken er tilrettelagt for rullestolbrukere. Her er det også et moderne toalett anlegg, og godt med parkeringsplasser.
Det er mange fine små turstier i Skjærviken, og lokalsamfunnsutvalget har stått for merking av flere av dem. Det er i år åpnet en sti som går langs vannkanten fra Vispen til Kjølshunn. Kjølshunn er et eget byggefelt på vestsiden av Torsneskilen. Bebyggelsen er hovedsakelig eneboliger og noen rekkehus.


Jydske Dragonregiment.
Jydske Dragonregiment er et regiment i den danske Hæren, med røtter tilbake til 1679. Regimentet er et panserregiment med fem tjenestegørende kampvognseskadroner. Hovedoppgaven er å utdanne vernepliktige dragoner til internasjonal tjeneste.
Jydske Dragonregiment består av I Panserbataljon, II Uddannelsesbataljon, III Panserbataljon og V Opklaringsbataljon. Av disse inngår III Panserbataljon og 5. Spejdereskadron (administrativt underlagt Opklaringsbataljonen) i Danske Internationale Brigade.


Fredrikstad domprosti.
Fredrikstad domprosti er er et prosti i Borg bispedømme. Borg bispedømme omfatter Østfold og Akershus (unntatt Asker og Bærum). Prostiet kalles «domprosti» fordi hovedkirken i prostiet er Fredrikstad domkirke, altså bispekirken i bispedømmet. Prosten i prostiet kalles derfor domprost.


Sannesund.
Sannesund (eller "Sandesund" iflg. Kartverket) er et sund i Glomma, i Sarpsborg kommune i Østfold. Det forenes av den lange Sandesundbrua, som utgjør E6 mellom Alvim i Sarpsborg og Årum i Fredrikstad.


Alvim.
Alvim er et tettsted i Sarpsborg kommune i Østfold. Det ligger på vestsiden av Glomma på Tunøya.
Stedet var en viktig kongsgård i vikingtiden.


Årum.
Årum er et tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Det ligger på østsiden av Glomma, nordøst i Fredrikstad. E6 går tett ved tettbebyggelsen i Årum. Roald Amundsen ble født på plassen Tomta under Vesten, ca. 3 kilometer vest for Årum. Årum skole er tettstedets barneskole, og har elever fra Årum, Sundløkka, Veberg og Vesten.


Gunnar Nilsen.
Gunnar Nilsen (født 31. mars 1913 i Fredrikstad (Glemmen), død 3. oktober 1984 i Fredrikstad) var en norsk forretningsmann, pioner innen matvarebransjen. Han grunnla matvareprodusenten Stabburet, og ble kjent under tilnavnet «Stabbur-Nilsen».
Nilsen begynte med handel og produksjon allerede da han gikk på folkeskolen. Han åpna sin første butikk 19 år gammel, og i 1936 utvida han fra tobakkskiosk til delikatesseforretning med egen produksjon. Denne kalte han Stabburet matsenter. Han utvida stadig. Under og like etter andre verdenskrig baserte han seg mest på fisk, men da kjøttrasjoneringa blei avvikla i 1950 la han raskt om. Han blei etter hvert en av landets største produsenter av kjøtthermetikk. Han bedrev effektiv og personlig markedsføring, og han var en ivrig lobbyist for å få gjennomført sine planer.
Produksjonen blei i 1969 solgt til Denofa-Lilleborg. Matbutikken, som var en av landets største, beholdt familien inntil 1985.
Nilsen var avholdsmann heile sitt liv, og han brukte mye krefter på å hjelpe folk med alkoholproblemer, blant annet med jobb i konsernet. Da butikken blei solgt, var det med klausul om at det ikke skulle selges alhoholholdige drikker så lenge Nilsen eller kona levde. Han var også en av initiativtakerne til det alkoholfrie ølet "Zero".
Nilsen var ei tid formann i Fredrikstad Fotballklubb. I 1972 blei han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Han har ei gate oppkalt etter seg i hjembyen.


Carnoustie Golf Club.
Carnoustie Golf Club er en golfklubb i Carnoustie, Skottland, grunnlagt i 1842. Den er en av verdens 10 eldste golfklubber. Det har vært spilt golf på Carnoustie siden 1500-tallet, og den eldste opptegnelsen, fra 1527, forteller om jarlen av Panmure, sir Robert Maule, som «"Exercisest the Gowf"» på linksområdet.
Den opprinnelige banen på Carnoustie var på 10 hull, frem og tilbake over en bekk. Innvielsen av jernbanen langs kysten fra Dundee til Arbroath i 1838 førte med seg en tilstrømning av nye golfere langveisfra. Dette resulterte i at banen ble ombygget og utvidet i 1867 til det som i mellomtiden var blitt standard 18 hull. Siden har Carnoustie fått to nye 18-hullsbaner – "Burnside Course" og den noe kortere "Buddon Links".
"The Championship Course" på Carnoustie har vært scene for The Open Championship ved flere anledninger. Første gang var i 1931, da Tommy Armour fra Edinburgh vant. Senere vinnere på Carnoustie er Henry Cotton i 1936, Ben Hogan i 1953, Gary Player i 1968, Tom Watson i 1976, Paul Lawrie i 1999 og Padraig Harrington i 2007.
I USA har banen fått kallenavnet «"Car-Nasty"» på grunn av de meget vanskelige spilleforholdene. Begrepet «Carnoustie-effekten» stammer fra The Open i 1999, da mange av verdens beste golfspillere, oppfostret på jevne amerikanske golfbaner, ble frustrert av de uforutsette problemene på linksbanen. Mens store golfmesterskap som regel vinnes med en score langt under par, eller rett under par i US Open, ble vinnerscoren på Carnoustie i 1999 seks over par.


Carnoustie.
Carnoustie er en liten by i Angus, Skottland.
Den er særlig kjent for Carnoustie Golf Club. Man spilte angivelig golf der allerede i 1527, mens den tidligste referansen til golf i St. Andrews er fra 1552.
På begynnelsen av det 20. århundre ble byen et kursted, da det kom på moten å reise til sjøen for å få frisk luft og bade i saltvann. Dette førte til enorm aktivitet, som ble avbrutt av utbruddet av første verdenskrig i 1914. Etter krigens slutt i 1918 tok turistnæringen seg opp igjen, og i dag er turisme svært viktig for byen. Svært mange av de som kommer dit nå er på golfferie; da det etter andre verdenskrig ble mulig å reise på billige pakketurer til varmere strøk var det få som valgte å legge strandferie så langt nord.


Ali Akbar Hashemi Rafsanjani.
Ayatollah Ali Akbar Hashemi Bahramani (persisk: آیت اﷲ هاشمی بهرمانی), også kjent som Hashemi Rafsanjani (هاشمی رفسنجانی), født 25. august 1934, er en av de mest innflytelsesrike iranske politikerne, og tjener for tiden som formann i rådet for mekling i uenighet i praktiske saker i Iran.
Han tjente også som president i Iran fra 1989 til 1997. I 2005 forsøkte han å vinne en tredje periode i embetet, men tapte i den andre valgomgangen for borgermesteren i Teheran, Mahmoud Ahmadinejad i presidentvalget.
Privatliv.
Fra et ekteskap i 1958 har Rafsanjani tre sønner, Mohsen, Mehdi og Yasser (som ble oppkalt etter Yasir Arafat) og to døtre, Fatemeh og Faezeh. Bare Faezeh Hashemi har ført et politisk liv som førte henne til å være en majlis-representant og etterpå utgiver av avisen "Zan".
Rafsanjani har skrevet noen bøker, viktigst er en bok om Amir Kabir kalt "Amir Kabir, helten i kampen mot imperialismen".
Politisk liv.
Rafsanjani var et sentralt medlem i Irans revolusjonære råd i begynnelsen av den nye islamske republikken, sammen med Muhammed Javad Bahonar, Muhammed Beheshti, Morteza Motahhari og Abdolkarim Mousavi Ardebili.
Rafsanjani er prest av yrke og ble den første ordstyreren i det nye iranske parlamentet etter begynnelsen av den islamske republikken og tjente til 1989.
Rafsanjani tjente som president i Iran fra 17. august 1989 til 1997 og er den første presidenten i Iran som frivillig har gitt fra seg embetet. Hans forgjengere var Abolhassan Banisadr, dømt for å ha motsatt seg presteskapet, Muhammed Ali Rajai, myrdet, og Ali Khamenei, forfremmet til øverste leder.
I 2001, i det første valget etter at hans to presidentperioder gikk ut, lanserte han seg selv for parlamentvalg igjen, men var ikke blant de 30 representantene til Teheran som ble valgt. Vokterrådet diskvalifiserte så mange stemmer og klarte å få ham valgt inn som den 30. kandidaten. Han ble medlem av parlamentet igjen, men trakk seg før han ble tatt i ed. Han forklarte at hans grunn var at han ønsket å «kunne tjene folket bedre i andre poster». Rafsanjani er for tiden formann i det praktiske meklingsrådet, som løser utøvende saker mellom parlamentet og vokterrådet og råder øverste leder i saker med nasjonal politikk. Han er også nestformann i ekspertrådet, rådet som velger den øverste leder.
Relasjoner med Vesten.
Dersom den islamske verden, en dag, er like gode utstyrt med våpen som de Israel har nå, vil imperialistenes strategi nå en stillstand fordi bruken av selv en atombombe i Israel vil ødelegge alt. Men det vil bare skade den islamske verden. Det er ikke rasjonelt å tro at noe slikt kan skje.


Lisleby.
Lisleby er et tettsted ca.3,5 km i fra sentrale Fredrikstad. Før kommunesammenslåingen mellom Glemmen og Fredrikstad i 1963 var Lisleby en del av Glemmen kommune. «Snippen» er Lislebys sentrum og består av PEBA-bygningen med matbutikk med posttjenester, frisør og tannlege, Langvik frukt og tobakk, Renseri, «Snippen Cafe og Pizzeria» og Far East Restaurant.
Lisleby har i underkant av 5000 innbyggere. Ca.10 000 mennesker tilhørte imidlertid det gamle postnr. 1660 Lisleby.
Nøkleby skole er barneskolen på Lisleby. Den er bygget i 1955 og er Fredrikstads største barneskole med 25 klasser og 528 elever.
Navnet «Lisleby» er avledet fra «Liten gård». Nøkleby, som er en del av Lisleby, betyr «Stor gård».
Glemmen gamle kirke er den lokale kirken. Kirken ble bygd av bruddstein i romansk stil i 1182, og er Fredrikstads eldste bygning. Kirken feiret 800-årsjubileum i 1982, med visitas av Kong Olav V.
Sentralidrettsanlegget på Lisleby er et større idrettsanlegg bestående av en fotballbane med tribune, friidrettsanlegg, treningsbane, grusbane og en liten kunstgressbane. Det er planer om å lage en kunstgressbane på treningsbanen, den kommer til å være like stor som hovedmatten. Det kommer fortsatt til å være naturgress som man kan trene på om sommeren, og da kunstgress banen som man kan bruke om vinteren. Sentralidrettsanlegget er hjemmebane til Lisleby fotballklubb.
Lisleby stasjon ble opprettet i 1888 som en del av den nåværende Østfoldbanen. Stasjonen ble stengt for persontrafikk i 1983, og er i dag kun et kryssningsspor for møtende tog.
Elektrisk lys kom første gang i bruk i Norge på Lisleby brug i 1877.


Sellebakk.
Sellebakk er et tettsted i Fredrikstad og sentrum i tidligere Borge kommune i Østfold.
Sellebakk ble tidligere stavet Selbak. Sellebakk ligger på østsiden av Glomma, tvers overfor Lisleby, som ligger på vestsiden. Bebyggelsen er som en liten småby med kontorer, atskillige forretninger, håndverksbedrifter og bolighus. Mot øst fortsetter tettbebyggelsen sammenhengende med strøket Kjølberg på den andre siden av Sarpsborgveien. Barneskolen heter Kjølberg skole. Navnet Sellebakk har sammenheng med treslaget selje, «Seljebakken». Selbak Bruk, sagbruk og høvleri, ble startet i 1860 og var i virksomhet i nær hundre år. En av de kjente medeiere i bedriften var Emil Mørch.


Ågårdselva.
Ågårdselva er, sammen med Mingevannet og Visterflo, et sideløp til Glomma i Sarpsborg kommune, og er dermed en del av Glommavassdraget. Elva springer ut fra Mingevannet ved Trøsken, renner gjennom Sølvstufossen, og munner ut i Visterflo nedstrøms Solli. På 1800–tallet var Ågårdselva en viktig kraftkilde for Sanne & Solli Brug som i en periode var et av Nord–Europas største sagbruk. I dag er Ågårdselva best kjent som en utmerket lakseelv.
Sølvstufoss.
Området ved Sølvstufoss er vilt og vakkert, og for Østfold et særpreget landskap. Fra øst kommer man til Sølvstufoss ved å starte ved Agnalt skole og følge kjerreveien vestover forbi den gamle husmannsplassen Grøtet. Man kan også starte turen på Bådstangen og gå derfra på en godt merket natursti. Ved Sølvstufoss kan man krysse Ågårdselva på en gangbro som spenner rett over fossen. Da broa ble bygget i 1986 erstattet den den gamle hengebroa som ble revet. For å komme til Sølvstufoss fra vest kan man følge stien fra Isnes, eller skogsbilveien fra Stikka.
Fiske.
Ågårdselva er kjent for å være en god lakseelv. Fiske etter laks er tillatt f.o.m. 1. juni t.o.m. 31. august mot løsning av fiskekort. Fisketiden gjelder også for innlandsfisk. Fangst av laks og sjøørret er bare tillatt med stang. Fiske fra båt er forbudt i Ågårdselva. Hvis man får laks eller sjøørret under 35 cm skal den settes varsomt ut igjen.
Tuneflua.
Tuneflua er en blodsugende knottart som har fått navnet «Tuneflue» fordi den klekkes i den delen av Glommavassdraget som ligger i tidligere Tune kommune – Ågårdselva. Tuneflua har eksistert i flere tiår, men størrelsen på bestanden har variert noe fra år til år, dels på grunn av naturlige svingninger og dels på grunn av at vannstanden i Ågårdselva varierer. Tuneflua kan lokalt opptre i store mengder i en 2–3 ukers periode rundt St.Hans. Voksne tunefluer kan fly 10–15 km, så den opptrer derfor også i nabokommunene. De siste årene er det arbeidet systematisk for å bekjempe tuneflueklekkingen i Ågårdselva, blant annet gjennom manipulering av vannføringen i elva.
Verneområder.
På nordsiden av elva nedenfor Sølvstufossen, ligger Ågårdselva naturreservat. Her har elva gravd seg ned i en forkastning som kan følges gjennom Bjørndalen og videre ut til kysten ved Onsøy. Reservatet utgjøres derfor av en bratt skrent med svært varierte naturforhold.
På motsatt side av elva ligger Valbrekke landskapsvernområde.
Sagbruket.
Ved foten av strykene nedenfor Sølvstufoss lå på 1800–tallet et av Nord–Europas største sagbruk – Sanne & Solli Brug. Allerede på 1600–tallet ble det skåret tømmer på bruket, og i perioden 1860–1880 var Sanne & Solli Brug et av Nord–Europas største, med 22 oppgangssager og ca 600 arbeidere. I 1925 ble driften nedlagt. I dag har naturen tatt tilbake det gamle industriområdet og svartora står tett der sagbruksbygningene lå for hundre år siden. De mange grunnmurene og pilfarene viser oss fortsatt størrelsen av anlegget, og en kopi av vannhjulet som dro fram tømmeret til sagbrukene markerer områdets historiske betydning.
Kunstgalleriet.
Kunstgalleriet Soli Brug er et populært sted for kunstutstillinger. Utstillingene holdes to ganger i året, i juni og desember. Hver utstilling varer i 2 uker og besøkes av rundt 15 000 mennesker fra hele Østlandet. Soli Brug eies og drives privat.


Muhammed Ali Rajai.
Muhammed Ali Rajai (født 1933 i i Ghazvin, død 30. august 1981) var den andre valgte president i Iran, etter å ha tjent som statsminister under Abolhassan Banisadr.
Han var også utenriksminister i fem måneder (11. mars 1981–15. august 1981), mens han var statsminister.
Han var en sterk tilhenger av den iranske revolusjonen og var leder i bevegelsen for å rense iranske universiteter for amerikansk og europeisk innflytelse, som senere ble kalt "Kulturrevolusjonen", oppkalt etter det kinesiske sosialistiske styrets utrenskning av opposisjonelle og ødeleggelse av Folkerepublikken Kinas kultur mellom 1966 og 1969. Etter å ha tjent som president i noen få uker, ble han myrdet sammen med sin statsminister Muhammed Javad Bahonar og noen andre medlemmer av regjeringen. Ingen grupper påtok seg ansvaret for attentatet, men iranske myndigheter hevdet Folkets Mujahedin sto bak.


Kjøkøy.
Kjøkøy er ei øy tilhørende Fredrikstad kommune. Den grenser til Hvaler kommune.


Industriland.
Som industriland, industrinasjon eller utviklet land betegner man et land som gjennom en sterk, mangfoldig og teknologisk avansert økonomi har en forholdsvis høy levestandard. De fleste land med et høyt brutto nasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger regnes som industrinasjoner. Noen få land har imidlertid oppnådd et (vanligvis forbigående) høyt BNP pr. innbygger gjennom utnyttelse av naturressurser, men uten å utvikle den mangfoldige industrielle og service-baserte økonomien nødvendig for å bli betegnet som «industrinasjon» eller «utviklet».
Industrinasjonene kalles gjerne «den første verden», da i motsetning til «den tredje verden» («den andre verden» ble brukt for å beskrive kommunistland under den kalde krigen). Betegnelsen «den vestlige verden» har en lignende mening, men dens konnotasjoner begrenser dens anvendelse, særlig i Asia.
Forskjellige observatører og teoretikere ser forskjellige grunner for hvorfor noen land, og ikke andre, oppnår en høyere økonomisk utvikling. Mange hevder at økonomisk utvikling krever en kombinasjon av representativ regjering (eller demokrati), en markedsøkonomisk økonomisk modell, og fravær av korrupsjon. Andre hevder at rike land ble rike ved å utnytte fattige land gjennom imperialisme og kolonisering, og idag gjennom globalisering.
Industriland.
De største industrilandene etablerte på 1970-tallet det som er blitt kjent som G8.


Vesten.
a> har fått egne farger, respektivt lyserødt og turkis.
Vesten, "vestverden", "den vestlige verden", også kjent som "Oksidenten" (som Orientens motsetning), fra latin "occidens", solnedgang, er et kulturgeografisk begrep som "kan" benyttes til tross for at begrepets ulike meninger er avhengig av sammenhengen og historisk tidsepoke. Selv definisjonen for hva som i dag utgjør Vesten varierer. I alminnelighet er man enige om at Vesten i det minste består av de såkalte liberale demokratiene (demokratiske stater med markedsøkonomi) i Vest-Europa, Nord-Amerika, Israel, men også Australia og New Zealand. Et voksende antall stater i Øst-Europa, som fram til rundt 1990, ble kontrollert av tidligere Sovjetunionen (i dag Russland), har også fått markedsøkonomi og/eller blitt medlem av EU, kan derfor bli medregnet i begrepet Vesten (til tross for at mange av dem geografisk sett ligger i østlige delen av Europa). I viktig i denne sammenhengen er at det er forskere, journalister, politikere med flere i Vesten som har inndelt Jordens områder i mer eller mindre hensiktsmessige inndelinger som Vesten, Midtøsten, Indokina, Araberverden, Det nære østen, Det fjerne østen, «Svarte» Afrika og lignende. Ettersom en definisjon av hva Vesten nødvendigvis vil være subjektiv, vil denne artikkelen diskutere flere argumenter for og imot for hva Vesten som begrep kan utgjøre.
Konseptet med Vesten har sine røtter i den gresk-romerske sivilisasjon i Europa, framgangen til kristendommen, og det store skisma på midten av 1000-tallet som delte kristendommen i en vestlig og en østlig halvdel. I moderne tid har vestlig kultur blitt tungt påvirket av tradisjonene fra renessansen og opplysningstiden, og formet av den ekspansive kolonialismen på 1700- og 1800-tallet. Vesten som politisk betegnelse ble midlertidig fremmet av den gjensidige fiendtligheten med jernteppet som skilte Europa i den frie vesten og blokken av kommuniststater dominert av Sovjetunionen under den kalde krigen på midten til slutten av 1980-tallet. I samtidens politiske og kulturelle kontekst er Vesten vanligvis bestående av Nord- og Sør-Amerika, Europa, Australia, New Zealand og Israel.
a> ført til avgjørende forskjeller i samfunnsmessige strukturer, i styreformer, i teknologier og økonomisk utvikling, i filosofi og etikk, i arkitektur og kunst, og skikker og klesdrakter.
Begrepet Oksidenten tilsvarer Vesten som begrep, men ordet er blitt arkaisk i Norge, og det benyttes i stadig mindre grad i resten av verden også. Dog har det fått en liten renessanse i senere år grunnet de politiske og kulturelle konfliktene mellom øst og vest. En voldelig fransk høyregruppe kaller seg Occident ut ifra betydningen «de vestlige» som de identifiserte seg selv som. Det motsatte begrepet, Orienten, betraktes også som antikvert i våre dager.
Jordens sivilisasjoner, kulturgeografiske regioner eller «blokker», kan inndeles i mange variabler: religion, demokrati/ikke-demokratier, økonomi, språk, historie, politiske allianser, og lignende. Statsviteren Samuel P. Huntington er en av mange som har forsøkt å dele Jordens land inn i «superregioner», noe som framgår av kartet over. Han greide å dele hele den muslimske verden etter kun religion, men det er også det eneste. Den kristne verden spenner over tre regioner i Huntingtons modell: Vesten, Latin-Amerika og den østlige ortodokse verden. Kina, Sør-Korea og Vietnam er helt enkelt en kinesisk og konfutsianistiske sivilisasjon i Huntingtons modell, til tross for at både taoisme og buddhisme dominerer i deler av denne superregionen og til tross for at det er vanlig at folk her kan ha både to eller flere religioner.
Introduksjon.
Vesten har sin opprinnelse i antikkens Hellas og antikkens Roma. Over tid vokste deres riker seg først mot øst og sør, erobret og absorberte mange eldre sivilisasjoner i oldtidens Midtøsten, og senere vokste de nordover og vestover til inkludere Vest-Europa.
En del historikere, som eksempelvis Carroll Quigley i "Evolution of Civilizations", har hevdet at den vestlige sivilisasjonen ble født en gang rundt 400 e.Kr. etter Vestromerriket falt fullstendig sammen og etterlot et vakuum for nye ideer til å blomstre som var umulig i antikkens samfunn. Uansett historisk syn opplevde Vesten i tiden mellom Vestromerrikets sammenbrudd og renessansen en periode av betydelig nedgang, kjent som middelalderen som omfattet den mørke tidsalderen og korstogene.
Kunnskap om antikkens vestlige verden ble delvis bevart i løpet av denne perioden grunnet det østlige romerske rike (det bysantinske riket). Kunnskapen ble også bevart grunnet den arabiske verden,
Siden renessansen har Vesten utviklet seg hinsides innflytelsen fra antikkens grekere, romere og arabere grunnet handels, vitenskaplige, industrielle revolusjoner, og økningen i folketallet av kristne i de vestlige rikene og særlig de globale rikene på 1700- og 1800-tallet. Siden tidsaldrene med oppdagelser, har forestillingen om Vesten ekspandert til å inkludere både nordlige som sørlige Amerika, Australia, og New Zealand. Alle landene i Latin-Amerika og Karibia er betraktet som en del den vestlige kulturen grunnet deres tidligere status som bosettingsland for de vestlige kristne nasjonene.
Selv om mange deler av Latin-Amerika og Karibia er en blanding av europeiske, afrikanske, og innfødte kulturelle innflytelser, kan det samme argumentet bli benyttet på USA. Generelt er den nåværende konsensus at i det minste kulturer og folk fra Vest-Europa, Australia, New Zealand og hele den vestlige halvkule utgjør hva som kalles for Vesten. Med unntak av Australia, New Zealand og kanskje Israel er det verd å merke seg at Vesten som begrep har geografisk relevans. Det er en debatt om Øst-Europa bør tilhøre en egen kategori eller inkluderes i Vesten. Argumentet som støttet at Øst-Europa bør tilhøre Vesten er at de østeuropeiske nasjonene som Bulgaria og Romania er i dag en del av EU. EU består av hovedsakelig land fra Vest-Europa. Men dette argumenter halter ved at betydningsfulle land som Island og Norge ikke er medlem av EU, men betraktes likevel som en vesentlig del av Vesten. Samtidig er det anmerket at de fleste østeuropeiske kristne landene kommer fra en tradisjonell øst-ortodoks kristen bakgrunn, og at virkningen av kommunismen i disse landene på 1900-tallet var stor. Selv om hverken Hellas og Kypros ikke ligger i Vest-Europa har de begge blitt betraktet som en del av Vesten. Grunnen er delvis til at de ikke har vært undertrykt av kommuniststyrene og delvis til at hele den vestlige kulturen har sin opprinnelse i antikkens Hellas.
Japan og Sør-Korea er de eneste asiatiske medlemmene av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og de to landene er også to av mest utviklede demokratiene i Asia. De har også en høy levestandard og et høyt nivå innenfor menneskelig utvikling (som borgerlige rettigheter, menneskerettigheter og sikkerhet for loven). Det har blitt fremmet at utviklede land i Asia som Japan, Singapore, Taiwan og Sør-Korea bør inkluderes i Vesten grunnet deres sterke økonomiske, politiske og militære tilknytning til Vest-Europa, Nato og USA. Hvis det er et argument har verdi bør også Kina inkluderes og da er begrepet «Vesten» blitt ganske utvannet som begrep om både vest som øst er omfattet av det. Et sterkere motargument er at selv om det er stor vestlig innflytelse i disse landenes kulturer, består de uansett av hovedsakelig forskjellige og adskilte kulturer, religioner (skjønt kristendom er en betydelig religion i Sør-Korea), språk, skikker og verdenssyn som er produkter av deres egen innfødte utviklinger framfor et produkt av vestlig innflytelse.
Et forsvar av Vesten.
«Demokratiske stater med markeds- eller blandingsøkonomi og hvor religion har fått underordnet seg vitenskapen» kunne være en beskrivelse av statene i Vesten, noe som bygger på de verdier som de representerer og ikke hvor de ligger geografisk. De fleste ligger dog i den vestlige og sentrale delen av Europa, Nord-Amerika og Australia. Den engelsk-pakistanske historikeren Ibn Warraq har beskrevet Vesten i henhold til egenskapene "rasjonalisme", "universalisme" og "selvkritikk".
"Rasjonalisme" er troen på at den menneskelige fornuft er kapabel til sann forståelse av store deler av virkeligheten, mener Warraq, og hevder at der er i Vesten som fornuften utnyttes i størst utstrekning for å forstå verden og de vitenskapelig lovene. Det har ført til stadig mer avanserte maskiner, en effektiv legekunst, en eksploderende økning av avkastningen i jordbruket, høy levestandard, større likestilling mellom kjønnene, og som til og med kan føre til en kolonialisering av planeten Mars. Hele den vestlige tiltroen til vitenskapen har sin årsak i rasjonalisme som begynte allerede hos de tidlige greske filosofene og som ved middelalderens slutt beseiret de «innlysende» religiøse «sannhetene».
"Universalismen" er, i henhold til Warraq, en egenskap hos den vestlige sivilisasjonen å alltid ha en mer eller mindre åpenhet for verden utenfor Vesten, for andre ideer, skikker og mennesker. Det motsatte er totalitære og/eller selvtilrekkelige samfunnssystemer. De sistnevnte har ingen interesse for verden utenfor ettersom de ikke finner noe som er meningsfylt eller verdifullt der. At akkurat Vesten skaffet seg kolonier kan ha sin årsak blant annet i en nysgjerrighet, mener Warraq. Kun to universalistiske religioner med opprinnelse i Midtøsten har fra begynnelsen (eller nesten fra begynnelsen rettet seg mot Vesten, som i sin tur har tatt dem til seg grunnet sin åpenhet og nysgjerrighet: kristendommen og bahá'í.
"Selvkritikk" er, i henhold til Warraq, enda en sterkt utviklet egenskap i Vesten. Den vestlige verden har mye på sin samvittighet når det gjelder udåder: inkvisisjonen, slaveriet, folkemordet på indianerne, folkemordet på jødene, brudd mot menneskerettighetene og mye mer. Til viss grad muliggjorde dette den nevnte vitenskapelige forspranget og rasjonalismen. Men Vesten ligger også foran alle andre i form av selvkritikk og selvrefleksjon, i henhold til Warraq. Vestens mange forbrytelser har blitt redegjort og lagret i Vesten, forskningen og den politiske debatten har skjedd i Vesten, krigsforbryterdomstolene og menneskerettstribunalene har kommet i stand og opprettet i Vesten.
Vestlig kultur.
Begrepet «vestlig kultur» er brukt i bred betydning for å referere til en av arv av sosiale normer, etiske verdier, tradisjonelle skikker, religiøse overbevisninger, politiske systemer og særskilte gjenstander og teknologier.
Konseptet om en vestlig kultur er generelt knyttet til den antikke definisjonen av Vesten. I denne definisjonen er den vestlige kulturen et sett av litterære, vitenskapelige, politiske, kunstneriske og filosofiske prinsipper som adskiller det fra andre sivilisasjoner.
Dette må ikke leses ensidig som at ingen andre sivilisasjoner har utviklet demokrati eller kunst (hvilket mange har), men at det til sammen er en oppfattelse (men ingen sannhet) av hva vestlig kultur er. Vestlig kultur passer også til de land som er sterkt preget av europeisk utvandring og bosetning, som Amerika og Australia, og er ikke begrenset til Europa.
Et trekk som definerer de moderne vestlige samfunnene er eksistensen av politisk og kulturelt pluralisme som aksepterer prominente subkulturer eller motkulturer og som integrerer økende kulturell synkretisme grunnet globalisering og ut- og innvandring.
Historiske inndelinger.
De geopolitiske inndelingene i Europa som skapte konseptene Øst og Vest hadde sin opprinnelse i Romerriket. Den østlige delen av Middelhavet var preget av meget urbaniserte kulturer som hadde gresk som et felles språk (som igjen hadde sin opprinnelse i Aleksander den store og hans hellenistiske etterfølgere), mens den vestlige delen var mindre urban, mer preget av jordbruksland i sitt vesen og som raskt tilpasset seg latin som felles språk. Etter at Vestromerriket kollapset ble vestlige Europa til sist adskilt fra den østlige delen hvor bysantinsk gresk og østlig kristendom ble de grunnleggende innflytelsene i den arabisk-muslimske verden og blant østlige og sørlige slaviske. Den katolske vestlige og sentrale Europa som sådan, opprettholdt en særskilt identitet spesielt da den begynte å reformere og sementere seg i løpet av renessansen. Selv etter den protestantiske reformasjonen fortsatte protestantiske Europa å se på seg selv som mer knyttet til katolske Europa enn med andre deler av antatte siviliserte verden.
Bruken av begrepet Vesten som et spesifikk kulturell og geopolitisk begrep utviklet seg i løpet av oppdagelsenes tidsalder da Europa spredte sin kultur til andre deler av verden. I de to siste århundrene har begrepet den vestlige verden tidvis blitt benyttet synonymt med den kristne verden grunnet den tallmessige dominansen av katolikker og protestanter sammenlignet med andre kristne tradisjoner, skjønt denne dominansen er ganske nylig. Etter hvert som europeere ble mindre religiøse og mer sekulære i løpet av 1800- og 1900-tallet har begrepet den vestlige verden fått mindre religiøse konnotasjoner og mer politisk betydning, særlig i løpet av den kalde krigen. I tillegg har de tettere forbindelsene mellom Vesten og Asia og andre deler av verden i nyere tid ført til at innholdet og meningen i begrepet har blitt langt mer tåkete.
Hellenistisk tid.
Den greske kulturens spredning, ca 500-tallet f.Kr.
Den hellenistiske distinksjonen mellom barbarere og grekere kontrasteres i mange av de greske koloniene i forskjellen mellom den greskspråklige kulturen og de omgivende ikke-greske kulturene. I tiden tidlig på 500-tallet f.Kr. så Herodot på de persiske krigene som en konflikt mellom Europa og Asia. Ingen av de greske forfatterne benyttet betegnelsene «øst» og «vest» da de beskrev konflikten. Den anakronistiske bruken av begrepene angående konflikten kan også være misvisende da begrepet vest heller begynte å bli benyttet for å skape kontrast mot grekerne og den gresktalende kulturen.
Vestlige samfunn sporer sine kulturelle opprinnelse til gresk filosofi og den kristne religion, en tråd som begynte i antikkens Hellas ved at "Det gamle testamente" først ble oversatt fra hebraisk til gresk og benyttet således gresk terminologi. Vegen gikk videre gjennom Romerriket, og etter kristendommens inntog (etter at den oppsto i Midtøsten) ble spredt gjennom hele Europa.
I løpet av folkevandringstiden ble de vestlige delene av Romerriket, Vestromerriket, erobret av germanske folkeslag og kom til sist til å dominere det vestlige kristne pavedømmet (som holdt en politisk og religiøs autoritet, en samfunnsform fjernt fra den greske sivilisasjon i alle dens stadier), noe som førte til et brudd mellom øst og vest i Europa, mellom det latinske vest og bysantinskgresk øst. Det store skisma i 1054 og det fjerde korstog bekreftet og sementerte bruddet.
Ideen om et vestlig samfunn påvirket av (men ikke direkte en evolusjon av) antikkens Hellas gir kun mening fra renessansen av for Vestens historie da gresk kunst og filosofi ble «gjenoppdaget» i Vesten.
Romerriket.
De vestlige østlige delene av Romerriket.
Antikkens Roma (510 f.Kr. – 476 e.Kr.) var en sivilisasjon som vokstre fram fra en bystat grunnlagt på den italienske halvøya på 800-tallet f.Kr. til å bli et veldig verdensrike som strakte seg rundt hele Middelhavet. I løpet av de årene Romerriket eksisterte vekslet det fra å være et monarki, til republikk til et autokratisk (keiserdømme) rike. Det kom til å dominere vestlige delen av Europa (landene nord for Rhinen unntatt), Balkan og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring ved romerske legioner og deretter kulturell tilpasning ved å gi romerske privilegier og til sist statsborgerskap til hele riket. Uansett, til tross for dets store arv var det en rekke faktorer som til sist førte til Romerrikets nedgang og fall.
Den vestlige delen av riket, Vestromerriket, kollapset og ble brutt opp i en rekke uavhengige kongedømmer på 500-tallet grunnet borgerkriger, korrupsjon, og ødeleggende germanske invasjoner fra stammer som goterne, frankerne og vandalene.
Østromerriket ble styrt fra Konstantinopel, og vanligvis referert til som det bysantinske rike etter år 476, den tradisjonelle dato for Vestromerrikets fall, og for begynnelsen på tidlig middelalder. Østromerriket overlevde Vestens fall og beskyttet romerske juridiske og kulturelle tradisjoner, kombinert med greske og kristne elementer, for ytterligere tusen år. Antikkens Roma og Romerriket bidro stort til utviklingen av lov, krig, kunst, litteratur, arkitektur, teknologi og språk til den vestlige verden, og dets historie fortsetter å ha en betydelig innflytelse på verden i dag.
Den kristne skisma.
Tidlig på 400-tallet etablerte keiser Konstantin den store byen Konstantinopel som hovedstad for Østromerriket. Den østlige riket omfattet landene øst for Adriaterhavet og grenset mot den østlige delen av Middelhavet og deler av Svartehavet. Delingen av Romerriket i en østlig og en vestlig del reflekterte administrasjonen av den kristne kirke mellom Roma og Konstantinopels debatt og krangling om hvem av byene som var hovedstad og overhode for kristenheten.
Etter hvert som de østlige og vestlige kirkene spredde deres innflytelse kan linjen mellom «Øst» og «Vest» bli beskrevet som skiftende, men den fulgte generelt et kulturelt skille som ble definert ved eksistensen av det bysantinske rike og den vekslende makten og innflytelsen til kirken i Roma. En del, som Huntington, har teoretisert at denne kulturelle skillet eksisterer også under den kalde krigen som den tilnærmede vestlige grensen til de landene som var alliert med Sovjetunionen, Andre har kritisert dette synet på grunnlag av de forveksler Østromerriket med Russland, særlig i betraktning av det faktum at landet hadde mange av sine historiske røtter i Bysants mens Hellas var alliert med Vesten under den kalde krigen.
Under Karl den store etablerte frankerne et rike som ble anerkjent som Det tysk-romerske rike og som arvtager av Romerriket, av paven i Roma, noe som var en fornærmelse overfor den romerske keiseren i Konstantinopel. Kroningen av den tysk-romerske keiseren av paven førte til antagelsen at den fremste makten var det pavelige hierarkiet, noe som varte fram til den protestantiske reformasjonen. Norden, Tyskland, Storbritannia (England og Skottland, men ikke Irland) og andre land ble protestantiske. I denne konteksten kan den protestantiske reformasjonen bli sett på som et skisma med den latinske, katolske kirke. Martin Luther brøt med paven og med keiseren, støttet av mange tyske prinser. Disse endringene ble overtatt av den danske og svenske kongen (og fikk således konsekvenser for Norge).
Vestens kolonialisme.
a> med vestlig kultur og teknologi til fremmede land, på godt og ondt.
a> har den vestlige innflytelsen var markant.
Reformasjonen og den påfølgende oppløsningen av den vestlige kristenverden som en felles politisk område førte til Tredveårskrigen. Krigen ble avsluttet med freden i Westfalen som sementerte konseptet av nasjonalstaten, og prinsippet om hvert lands suverenitet. De første oppdagelsesreisene og de første koloniene, ledet av Spania og Portugal, ble fulgt av nederlendere, britene og franskmennene som kom til spre den vestlige institusjonene over hele verden. De vestlige kirkene misjonerte og spredt sin tro, kultur og språk til andre deler av verden. Koblet til kraften fra den industrielle revolusjon i Storbritannia fikk disse politiske og økonomiske institusjonene innflytelse i de fleste land. Dette tvang siden den etterkolonialistiske verden til å organisere seg i nasjonalstater med grenser som ikke alltid reflekterte etnisiteten i områdene. På dette viset, gjennom den tunge kolonialistiske arven og etterkoloniale politiske prosesser, har den vestlige sivilisasjonen hatt en global innflytelse. Under kolonialismen ble det vestlige samfunnet også innført og etablert i Nord- og Sør-Amerika foruten også Australia og New Zealand.
Selv om Japan ikke var en del av Vestens kolonialisme ble landet også påvirket av vestlig kultur i den såkalte Meiji-perioden (1868–1912). Meiji betyr «opplyst styre». Det tradisjonelle japanske samfunnet ble omformet til en industriell og militær makt av vestlig type under ledelse av keiser Mutsuhito. Siden nedgangen til det japanske keiserdømmet etter den andre verdenskrig har det moderne Japan blitt betraktet som en politisk del av Vesten.
Edward Said, en palestinsk-amerikansk litteraturhistoriker og forfatter, mest kjent for boka "Orientalismen" (1978), benyttet seg av det eldre begrepet Oksidenten i hans diskusjoner om orientalismen. I henhold til Said dannet Vesten en romantisk visjon av Østen for å rettferdiggjøre sine kolonialistiske og imperialistiske hensikter. Den todelte Oksident-Orient-fordelingen fokuserte på Vestens visjoner om Østen framfor de faktiske forhold i Østen. Saids teorier er knyttet til Hegels herre-slave-dialektikk: Oksidenten ville ikke eksistere uten Orienten, og omvendt. Vestlige forfattere opprettet denne irrasjonelle, feminine, svake «andre» i kontrast til det rasjonelle, maskuline, sterke Vesten ettersom det var et behov for å skape en forskjell mellom de to som kunne rettferdiggjøre de imperialistiske ambisjonene.
Den kalde krigen.
Øst og vest i 1980, slik den kalde krigen definerte verden. Europa ble delt i øst og vest, men jernteppet som delte Sentral-Europa.
Under den kalde krigen kom en ny definisjon av Vesten. Jorden ble delt inn tre verdener. Den første verden som hovedsakelig besto av Nato og de land som var alliert med USA. Den andre verden som besto av de områdene som sto under Sovjetunionens innflytelse. Den tredje verden besto av resten, først og fremst de ulike utviklingsland, men også Jugoslavia, India og for en tid også Folkerepublikken Kina, selv om de i senere år er plassert i den andre verden grunnet sine kommunistiske regimer eller geopolitiske beliggenhet.
En del land kan ikke like lett plasseres i definisjonen for noen av kategoriene, blant annet Sverige, Sveits, Irland og Island som hadde flere handelsavtaler med vestlandene (se EFTA). Finland sto under sovjetisk innflytelse, men beholdt sin nøytralitet, var ikke kommunistisk eller medlem av Warszawapakten eller COMECON.
I 1955 fikk Østerrike tilbake fullt selvbestemmelse mot løfte om nøytralitet og garantier mot gjenforening med Tyskland. Landet lå likevel på den vestlige siden av jernteppet og sto under amerikansk innflytelse. Tyrkia plasseres til hverken vesten eller den første verden til tross for sitt medlemskap i Nato. Til sist ble Spania ikke medlem av Nato før mot slutten av den kalde krigen, nemlig i 1982 og etter diktatoren Francisco Francos død.
Moderne syn.
En nøyaktige utbredelsen av Vesten er subjektivt i sitt vesen, og er avhengig på hvilke kulturelle, økonomiske, åndelige eller politiske kriterier som blir benyttet.
Mange antropologer, sosiologer og historikere motsetter seg begrepsdannelser som «Vesten og Resten». Det samme har blitt gjort ved malthusiske demografer med en skarp sondring mellom europeiske og ikke-europeiske familiesystemer. Blant antropologene omfatter dette Durkheim, Dumont og Lévi-Strauss.
Ettersom begrepet «den vestlige verden» ikke har en streng internasjonal, mellomfolkelig definisjon, blir det ikke benyttet av regjeringer og myndigheter i lovverket eller internasjonale traktater. Isteden benyttes det andre begreper med definisjoner.
Etnisk / lingvistisk.
Vesten er også betraktet som en samling med nasjoner hvor indoeuropeiske språk og kulturer er praktisert. I henhold til etnisitet kan det referere til germansk, latinsk og keltiske folk og det meste av deres områder. Det kan også referere til en del slaviske områder i Sentral-Europa.
Kulturelt.
Fra en kulturelt og sosiologisk tilnærming er Vesten definert som å omfatte alle kulturer som direkte er kommet fra europeiske kulturer, det vil si Europa, Nord- og Sør-Amerika, Australia og New Zealand. Til sammen utgjør disse landene de vestlige samfunn.
På 1900-tallet fikk kristendommen en nedgang i innflytelse i mange vestlige land, i Vest-Europa og andre steder. Sekularisering (skille religion fra politikk og vitenskap) økte, men kristendommen spiller fortsatt en viktig rolle, særlig i høytidene, i den vestlige kultur. Den offisielle religionen i Storbritannia og en del nordiske land er kristendom, men de fleste europeiske land har ingen offisiell religion. Til tross for dette utgjør kristendommen i sine mange former den største troen i de fleste vestlige land. Således er kan Vesten defineres i henhold til kristent flertall.
Ettersom europeisk kultur har stor innflytelse i land som Sør-Afrika kan det argumenteres for at dette landet tilhører Vesten eller er blitt «vesternisert». Et annet land som er betraktet som en vestlig nasjon er Israel, særlig i kontrast til sine arabiske naboer. Rundt 80 prosent av befolkningen i Israel er askenasiske jøder som er etterkommere fra jøder som utvandret eller flyktet fra ulike europeiske land etter at staten Israel ble opprettet. Mange av disse snakker fortsatt det språket fra det land de forlot og er preget av de respektive europeiske kulturene. Israel deltar også Melodi Grand Prix, som er et «europeisk» musikkshow. Ytterligere et land som er preget av vestlig kultur er Kapp Verde og hvor de fleste snakker portugisisk som førstespråk.
Moderne politisk.
Land i Vesten er generelt betraktet som å dele bestemte grunnleggende politiske idelogier, inkludert liberalt demokrati, juridiske prinsipper, menneskerettigheter og en høy grad av likestilling. I tillegg har en del land sterke politiske og/eller militær bånd til Vest- og Sentral-Europa, Nato, og/eller USA. Disse landene, som Japan, Israel, og Sør-Korea, kan bli sagt å være vestlig i politisk forstand.
Således er definisjonen av begrepet «Vestlige» ikke nødvendigvis ikke knyttet den geografiske meningen av ordet. Et geografisk vestlig nasjon som Cuba er vanligvis ikke betraktet som en del av det politiske Vesten grunnet landets fremmedgjøring overfor demokrati, ytringsfrihet, etc.
Økonomisk.
Fordeling av land som benytter det latinske alfabet.
Fordeling av språk i verden.
De grønne landene defineres som regel som den tredje verden, de gule defineres av og til som en del av den tredje verden
Selv om den kalde krigen er avsluttet og en del medlemmer av den tidligere Østblokken i dag beveger seg mot liberale demokratier og andre verdier som er felles for de tradisjonelle vestlige statene, er de fleste tidligere sovjetrepublikkene ikke betraktet som vestlige grunnet deres små andeler av sosiale og politiske reformer, foruten også deres opplagte kulturelle, økonomiske og politiske forskjeller. I denne forstand kan Vesten defineres som Nord-Amerika, Vest- og Sentral-Europa, de baltiske statene og Kroatia, Australia og New Zealand.
Begrepet Vesten er ofte utbyttbar med begrepet «den første verden» og legger således vekt på forskjellen mellom den første verden og den tredje verden. En annen betegnelse på den første verden som foretrekkes blant annet i Norge er industriland. Tilsvarende kalles den tredje verden for utviklingsland. Dette henspiller på det faktum at de fleste land som geografisk eller kulturelt er vestlige er også industriland. De fleste land i Nord- og Sør-Amerika er industriland, og utgjør således en stor andel av Vesten. Men mange land som vanligvis ikke regnes til Vesten, som Japan, Sør-Korea, Singapore, Taiwan etc, er også industriland.
Eksistensen av «Nord» impliserer eksistensen av «Sør», og det sosio-økonomiske skillet mellom nord og sør. Begrepet «Nord» har i en del sammenhenger, som ved Johan Galtungs fokus på «Nord-Sør-problematikken», erstattet tidligere bruk av begrepet «Vesten», og er på mange vis en mer adekvat skille enn Øst og Vest. Nord gir en del absolutte geografiske indikatorer for lokaliseringen av rike land ettersom de fleste av dem ligger på den nordlige hemisfære.
De tretti land med store inntekter i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) som består av Australia, Canada, Island, Israel, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Korea, Sveits, USA og landene i EU (unntatt Bulgaria, Kypros, Latvia, Litauen, Malta og Romania) er generelt inkludert i det som kalles for «utviklede land», skjønt OECD inkluderer tre land, Chile, Mexico og Tyrkia, som ikke er fullstendig industriland, men nylig industrialiserte land. Selv om småstater som Andorra, Kypros, Hongkong, Malta, Liechtenstein, Monaco, San Marino, Singapore, Taiwan, og Vatikanstaten ikke er medlemmer av OECD kan de likevel bli betraktet som utviklede land grunnet deres høye levestandard, store inntekter, og deres sosiale, økonomiske og politiske struktur er bortimot helt lik som landene som er medlemmer av OECD.
Avslutning.
a>, en tidigere britisk kronkoloni som idag tilhører Kina. Det finnes skilter med både kinesisk og, akkurat som i de fleste andra storbyer i Asia, skilter med vestlige tekst.
Begrepet Vesten kan bli brukt i nedsettende mening ved studier som er kritisk til vestlig innflytelse grunnet blant annet den imperialistiske og kolonialistiske fortiden. En del kritikere har også hevdet at det tradisjonelle Vesten har fortsatt med å være engasjert i hva som kan bli oppfattet som moderne realisering av imperialisme og kolonialisme, blant annet av nyliberalisme og globalisering.
Definisjoner av begrepet Vesten kan bli betraktet som etnosentrisk ved at det er konstruert rundt en eller annen del av vestlig kultur. Den britiske forfatteren Rudyard Kipling skrev om dette at "East is East and West is West and never the twain shall meet," om at øst er øst, og vest er vest, og aldri skal de to møtes, hvilket uttrykte hans oppfatning at ingen fra Vesten kan forstå asiatiske kulturer da disse skiller seg for stor grad fra vestlige. I nyere tid har John Lennon skrevet sangen «You Are Here» at "East is west and west is east / Let it be complete" med referanse til Kiplings tekst, noe som uttrykte Lennons mening at slike oppfatninger om verdens inndelinger er meningsløse i seg selv.
Paradoksalt kan dagens Asia og Afrika i varierende grad bli betraktet som kvasi-vestlig. Mange østasiatere og sørasiatere og afrikanere assosierer seg med kosmopolitiske kulturer. Likeledes er det mange i Vesten som identifiserer seg med en transkulturell menneskelighet. Fra et annerledes perspektiv kan det også argumenteres at ideen om Vesten er delvis en oppfinnelse som ikke fremmes i Vesten, men benyttet av ikkevestlige for å forme og definere ikke-vestlige veger imot eller for modernitet.


Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren.
Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren AS (KITH) er et norsk aksjeselskap eid av Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og KS. KITHs oppgaver omfatter blant annet å utvikle informasjonsteknologi for helse- og sosialsektoren.
Standardisering.
KITH etablerer standarder og profiler av standarder for bruk i det norske helsevesenet. KITH er norsk representant i flere internasjonale standardiseringsorganisasjoner.
Kodeverk.
KITH har ansvaret for å forvalte en rekke kodeverk for det norske helse og sosial-sektoren. Blant annet forvalter de den norske versjonen av WHO diagnosekodeverket ICD-10. Kodeverkene publiseres på et eget nettsted www.volven.no.
Historikk.
KITH ble etablert i 1990 som svar på en rapport fra Riksrevisjonen som var kritisk til lite systematisk utvikling av IT i det norske helsevesenet.
Aktuelt.
KITH har i dag ca 30 ansatte og hovedkontor i Trondheim og avdelingskontor i Oslo. KITH arrangerer sammen med Norsk senter for elektronisk pasientjournal den årlige IT-helse konferansen HelsIT.


NOMESKO Classification of Surgical Procedures.
NOMESKO Classification of Surgical Procedures (ofte forkortet NCSP) er et kodesett for kirurgiske prosedyrer, av enten diagnostisk og terapeutisk karakter, som er utgitt og vedlikeholdes av Nordisk Medicinalstatistisk Komité (NOMESKO).


Torp (Fredrikstad).
Torp er en bydel i Fredrikstad. Den ligger på østsiden av Glomma, og hører til kommunedel Borge.
Den første industrien i Torpeområdet var en sag, «Wiel-saga» som startet opp i 1865. De hugget bjelker til bruksvirke. I 1896 ble det bygget et teglverk som lagde tegl. Dette sluttet i 1909. I 1910 begynte man å lage papir på bruket sagbruket «Torp brug». Dette varte helt til 1972. Lecafabrikken kom i 1963, hvor man lagde «Leca-kuler». Det var flere bruk oppover elva, og man bygde boliger i områdene ovenfor, for eksempel det som ble til «Torpeberget».


Veum.
Veum er en tettbebyggelse som ligger i Fredrikstad kommune på vestsiden av Glomma. Grenser blant annet til kommunedel Onsøy. Det største boligområdet heter Ambjørnrød. Skogstrand IL er den lokale idrettsklubben. Den ble stiftet i 1945, og driver både med håndball og fotball. Klubben har ca. 600 medlemmer. Fargene er gule overdeler, sorte bukser og gule strømper.
Veum er også kjent som stedet der et psykiatrisk sykehus har ligget siden åpningen i 1914. Det har hatt ulike navn, men har blant folk flest hele tiden vært kjent som «Veum». I dag er institusjonen en del av Sykehuset Østfold.
Veum flyplass ligger ved Veum.


Nabbetorp.
Nabbetorp er et tettsted i Fredrikstad kommune i Østfold. Det ligger på østsiden av Glomma, like ved Gamlebyen i Gamle Fredrikstad. Nabbetorp er tidligere kjent for teglverksdrift. Før andre verdenskrig var det mye politisk aktivitet på Nabbetorp, og de fleste hørte enten til NKP-fraksjonen eller DNA-fraksjonen. Etter krigen var det stor drift ved Nabbetorp Mekaniske Verksted, som senere ble lagt ned. Av industri som eksisterer i dag, kan nevnes Unger Fabrikker, som ble etablert i 1922.


Gamle Fredrikstad.
Gamle Fredrikstad er deler av den del av Fredrikstad kommune som ligger på østsiden av Glomma og som blant annet omfatter Gamlebyen, Nabbetorp, Begby og Torsnes. Betegnelsen finnes nesten utelukkende relatert til postadresse/postnummer og finnes ikke som stedsangivelse på kommunens kart.
«Gamle Fredrikstad» er også navn på en forening av huseiere og myndigheter med formål å bevare den gamle festningsbyen.


Gamlebyen (Fredrikstad).
Gamlebyen er den delen av Fredrikstad som ble grunnlagt i 1567 og som ligger på østsiden av Glomma. På torget er det en statue av grunnlegger Fredrik II. Gamlebyen er Nord-Europas best bevarte festningsby.


Veit Harlan.
Veit Harlan (født 22. september 1899 i Berlin, død 13. april 1964 i Italia) var en tysk skuespiller og filmregissør.
Biografi.
Han var sønn av forfatteren Walter Harlan og fru Adele, og hadde to søsken, en søster Esther og en bror Peter. Etter sølvsmedlære og skuespillundervisning under Max Reinhardt debuterte Harlan på teaterscenen i 1915. I 1916 meldte han seg frivillig til krigstjeneste, og ble satt inn ved vestfronten. Etter første verdenskrig studerte han videre ved Reinhardts seminarium i Berlin, og ble 1919 frivillig ved Berliner Volksbühne på Bülowplatz. Mellom 1920 og 1922 tilhørte han dets faste ensemble.
1922 forlot Harlan Berlin, og var virksom ved statsteatret i Meiningen (Thüringen). Han tilhørte også den nordtyske Holtorf-Gruppe, en omreisende teatertrupp. Samme år giftet han seg med den jødiske sangerinnen Dora Gerson, men de ble skilt allerede to år senere. Etter forskjellige roller i de følgende årene, giftet han seg 1929 med skuespillerinnen Hilde Körber, som han fikk tre barn med, frem til de skilte seg ni år senere.
På midten av 1930-tallet laget Harlan en rekke filmer for den nasjonalsosialistiske regjeringen. For "Der Herrscher" fikk han den nasjonale filmprisen. I 1939 giftet han seg med skuespillerinnen Kristina Söderbaum, som spilte hovedrollen i flere av hans filmer. I 1943 ble han utnevnt til professor i anledning Universum Film AGs 25-årsjubileum.
Hans sønn er forfatteren og regissøren Thomas Harlan. Christiane Kubrick, enken etter regissøren Stanley Kubrick, er hans barnebarn. Jan Harlan, produsenten for en rekke Kubrick-filmer, er hans nevø.
Filmografi.
250px
Harlan, Veit
Harlan, Veit
Harlan, Veit


Teoderik av Freiberg.
Teoderik av Freiberg (født ca. 1250 – død etter 1310) var en tysk teolog og vitenskapsmann.
Han regnes for å være den første til å gi en tilfredsstillende forklaring av regnbuen. Mellom 1304 og 1311 eksperimenterte han med vannfylte glassballonger for å se hvordan lyset brytes i regndråper. Han forklarte regnbuen med at lyset brytes på veg inn i dråpene og på nytt når de forlater dråpene. Dette behandler han i skriftet "De iride et radialibus impressionibus". Problemet med dobbelt regnbue fant han ikke noe svar på.


Die Linkspartei.
a> var leder i Die Linkspartei
Die Linkspartei (Venstrepartiet), enkelte steder også kalt Die Linkspartei.PDS (kort Die Linke.PDS) var et politisk parti i Tyskland. Partiet gikk 16. juni 2007 inn i det nye tyske venstrepartiet Die Linke.
Die Linkspartei ble opprettet foran valget i 2005 da det tidligere Partei des Demokratischen Sozialismus, som før 1990 het Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, tok et nytt navn som del av valgsamarbeidet med WASG.
Årsaken til det nye navnet var at det var uakseptabelt for de sosialdemokratiske utbryterne i WASG å stille til valg for PDS, arvtageren etter det totalitære kommunistpartiet som styrte DDR diktatorisk. Det var lenge strid om det nye partinavnet, PDS ønsket å beholde «sosialisme» i navnet, mens WASG avviste dette, da «sosialisme» har en svært dårlig klang i Tyskland, ikke minst i vest, og partiet fryktet at PDS hadde så mange lik i lasten fra DDR-tiden at det ville skade dem i valgkampen. Til slutt ble man enige om et kompromiss, som innebar at det tidligere PDS kunne legge til «PDS» etter det nye partinavnet, mens man i felles sammenhenger bare bruker «Die Linkspartei».
Die Linkspartei ble overvåket av Bundesamt für Verfassungsschutz, nevnt i Verfassungsschutzbericht og klassifisert som venstreekstremt.
Partiet ble ledet av Lothar Bisky.
Partiet satt i delstatsregjeringene i Mecklenburg-Vorpommern og Berlin. Ved forbundsdagsvalget i 2005 fikk partiet 8,7 prosent av stemmene, og var dermed representert med 54 delegater i Forbundsdagen. Gregor Gysi og Oskar Lafontaine er parlamentariske ledere.
Die Linkspartei var og Die Linke er i dag det eneste partiet i Forbundsdagen som går imot de andre partienes arbeid for reform av den tyske velferdsstaten, særlig reformen "Hartz IV".


Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative.
Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative (WASG) var et politisk protestparti i Tyskland, dannet i 2005 som utbryterparti fra det sosialdemokratiske SPD i protest mot partiledelsens økonomiske politikk og reformer av velferdsstaten. Ved valget i staten Nordrhein-Westfalen i 2005 oppnådde WASG 2,2 % av stemmene.
Senere samme år inngikk det et valgsamarbeide med PDS, og dets representanter vil stille til føderale valg for Die Linkspartei. Bl.a. tidligere SPD-formann Oskar Lafontaine har sluttet seg til WASG.
Partiet gikk 16. juni 2007 inn i det nye tyske venstrepartiet Die Linke.


Saparmurat Nijazov.
Saparmurat Atajevitsj Nijazov (turkmensk: "Saparmyrat Nyýazow ") (født 19. februar 1940 i "Gypjak" nær Asjkhabad, døde 21. desember 2006 i Asjkhabad) var Turkmenistans president, og har siden 1985 vært en av Turkmenistans mektigste personer.
Nijazov ble foreldreløs i ung alder. Faren hans døde i kampen mot tyskerne i andre verdenskrig, og resten av familien døde i jordskjelvet som ødela Asjkhabad i 1948. Han ble oppdratt på et sovjetisk barnehjem, og ble medlem av kommunistpartiet der han steg i gradene.
Han ble satt inn som leder for kommunistpartiet i den turkmenske sovjetrepublikken i 1985 av Mikhail Gorbatsjov.
Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 beholdt Nijazov makten. Han ble landets første president. Den tidligere lokalavdelinga av Sovjetunionens kommunistiske parti ble omdøpt til Turkmenistans demokratiske parti.
I 1993 tok han tilnavnet "Turkmenbasji" som betyr «Leder for alle turkmenere» akkurat som Atatürk gjorde i Tyrkia. Den 29. desember 1999 ble han utnevnt til «president for livstid» av Turkmenistans såkalte lovgivende myndigheter, selv om det ble bestemt av de lovgivende myndighetene at det skulle avholdes et valg i 2010.
Nijazov hadde en autoritær lederstil, og var kjent for sin ofte bisarre persondyrkelse. Han mente at Turkmenistan ikke hadde noen nasjonal identitet, og har derfor prøvd å bygge landet i sitt bilde. Byen Krasnovodsk ved Kaspihavet fikk navnet Turkmenbasji, i tillegg til at flere skoler, flyplasser og til og med en meteoritt har fått hans navn. Alle offentlige bygninger hadde store portrettbilder av ham på veggene, og statuer av ham selv og moren er spredt over hele landet. De mest kjente statuene er den som er plassert midt i Karakum-ørkenen, og gullstatuen i Asjkhabad som er montert på en skive som gjør at han alltid ser mot sola. Han hadde også planer for å bygge et ispalass nær Asjkhabad, på tross av det varme, ørkenlignende klimaet i landet.
Utdanningssystemet i Turkmenistan lærte alle unge turkmenere at de skal elske Turkmenbasji. Hans verker og taler er fremdeles en viktig del av innholdet i lærebøkene. Den aller viktigste teksten Nijazov skrev var det nasjonale eposet «Ruhnama», "Sjelens bok". Alle bøker som ble skrevet i sovjettiden er forbudt, og bibliotekene har omtrent ingen andre bøker enn Nijazovs. I 2004 bestemte han at alle landsbybibliotekene i Turkmenistan skulle stenges, fordi han mente at folk på den turkmenske landsbygda ikke kunne lese.
Andre ting Nijazov gjorde for å få frem en turkmensk kultur, var å innføre et eget turkmensk alfabet til erstatning for det kyrilliske, definere de forskjellige livsstadiene, og å gi dagene og månedene nye navn. I august 2002 endra de turkmenske myndighetene de offisielle navnene på månedene som ytterligere understreka personkulten rundt Nijazovs. Januar ble hetende «Turkmenbasji» og april ble oppkalt etter hans mor. Disse endringene ble reversert i juli 2008.
Nijazov var kjent for å lage lover etter sine egne innfall. Blant annet forbød han menn på TV å bruke sminke, dette fordi han hadde problemer med å skille menn og kvinner fra hverandre på TV. Det er ikke lov å bruke tobakk i Turkmenistan, fordi Niyazov måtte slutte å røyke etter å ha blitt operert for kreft. Han innførte også forbud mot langt hår, skjegg og gulltenner.
Den 1. mars 2005 bestemte Nijazov at alle sykehus utenfor Asjkhabad skulle stenges, angivelig fordi han så det som sløsing å ha leger utenfor hovedstaden.
Etter at det visstnok ble forsøkt et attentat mot ham i 2002 ble mange arrestert for å være konspiratører eller deres familie. Kritikere mener at attentatet var planlagt for at Nijazov skulle kunne kvitte seg med den politiske opposisjonen i landet.
Etter Nijazovs død i 2006 har den nye presidenten, Gurbanguly Berdimuhammedov, gradvis fjerna elementer fra personkulten rundt Nijazov.


Hangar.
En hangar er garasje for fly, helikopter og andre luftfartøyer.
Gjennomskåret tegning av en hangar.


Backgammon.
Et bilde av et backgammonbrett.
Backgammon er et klassisk brettspill for to spillere. Hver spiller har femten brikker (eller menn) som flytter mellom tjuefire triangler (eller punkter) etter verdien av to terninger. Spillet er vunnet når en av spillerne klarer å flytte alle sine brikker av brettet.
Historie.
Backgammon er et av de eldste kjente brettspillene, med røtter som kan spores over 5 000 år tilbake. Noen av teoriene angående opprinnelsessted, er at det kommer fra flere forskjellige lignende spill i Egypt, Sumer eller Mesopotamia. Man vet at det ble spilt i antikkens Hellas, og et lignende spill, kalt "Tabular" eller «ludus duodecium scriptorum» ("Spillet med de tolv linjene"), ble gravd ut fra ruinene av Pompeii. "Tabular" ble spredt utover Europa av de romerske legionene, men det overlevde ikke det romerske rikets fall.
Backgammon hører til gruppen spill med ufullstendig informasjon hvilket innebærer at backgammon ikke er et 100% ferdighetsspill og dermed har innslag av hell. Innslaget av hell (bruk av terninger) vil minke jo flere ganger terningene kastes men vil aldri gå helt til null.
Den versjonen av spillet som er vanlig i dag, er importert fra Arabia hvor det igjen hadde kommet fra Persia. Spillet var lenge forbudt av kirken, antagelig på grunn av gambling. Et av de siste forsøkene på å kvitte seg med spillet ble utført av kardinal Wolsey i 1526, noe som førte til at spillmakere begynte å utvikle måter å skjule brettene. Derfor kommer backgammon i dag i form av en liten koffert, et objekt det var lett å gjemme i for eksempel en bokhylle.
I løpet av de neste hundre årene ble spillets regler, foruten doblingsterningen som antagelig ble funnet opp på 1920-tallet i Amerika, formalisert til de reglene som vanligvis brukes i dag. I 1645 blir navnet "backgammon" brukt, muligens fra «gammon», et middelalderengelsk ord for «spill», så «backgammon» blir derfor «tilbakespill» på norsk. Navnet kan også ha walisisk opphav, som direkte oversatt blir «hurtig kamp».
Regler.
Backgammon er et enkelt spill med dype strategiske elementer. Det tar ikke lang tid å lære spillet, selv om merkelige situasjoner oppstår som krever god kjennskap til reglene. Spilletiden for hvert spill er kort, så spillet spilles meget ofte i "sett", for eksempel første spiller til fem poeng. Kort fortalt er spillets mål å få alle sine brikker forbi motstanderens brikker, for deretter å flytte dem ut av brettet. Det kan være vanskelig ettersom brikkene er spredt utover hele brettet og man må flytte dem helhetlig for å unngå at de blir blokkert eller tatt av motspilleren.
Hver side av brettet har tolv "punkter", som oftest representert av lange triangler i skiftende farge. Det er forbindelse mellom punktene på midten av brettet, men bare på en av sidene. Slik får man en sammenhengende rekke med 24 punkter som man kan nummerere fra 1 til 24, hvor brikkene alltid flytter fra høye punktverdier til lavere. De to spillerne beveger brikkene sine i motsatt retning av hverandre, slik at 1-punktet for den ene spilleren er 24-punktet for den andre. Av og til, spesielt i nedskrevne spill, ses nummereringen fra den ene spillerens side.
Hver spiller starter med to brikker på sitt 24-punkt, tre på sitt 8-punkt, og fem brikker på 13-punktet og 6-punktet.
Merk at brettet kan snus horisontalt, med startposisjoner og spilleretningen snudd på samme måte, men uten noen konsekvenser for spillmekanikken. Begge måtene å spille på er like vanlige og brettene blir laget for å kunne spilles på begge veier.
Punktene 1 til 6, hvor spilleren ønsker å få inn sine brikker, kalles "indre hjemland". En spiller kan ikke flytte noen brikker ut av spillet om ikke alle de resterende brikkene hans er innenfor indre hjemland. Punktene 7 til 12 kalles "ytre hjemland", 13 til 18 kalles "motstanderens ytre hjemland", og 19 til 24 kalles "motstanderens indre hjemland".
Spillet starter ved at hver av spillerne ruller en terning hver. Den av spillerne som får den høyeste verdien, starter å flytte med de terningene som allerede er kastet. Om begge spillerne kaster likt, kaster man om igjen. Deretter rulleres turen mellom spillerne der hver spiller kaster to terninger før sitt flytt. Er resultatet av terningkastene for eksempel 6 og 2 må spilleren flytte en brikke seks felter frem og så en brikke to felter frem. Terningen kan spilles i hvilken som helst rekkefølge, og den samme brikken kan flyttes i henhold til begge terningene, så lenge den lander på hvert av punktene. Altså kan spilleren flytte 6 og så 2, eller 2 og deretter 6, men ikke 8 i ett.
Hvis en spiller ikke har noen lovlige flytt etter å ha kastet terningen, fordi alle punktene som han kan flytte til, er befestet av to eller flere av motstanderens brikker, går turen videre til motspilleren. Om det er mulig for en spiller å spille begge terninger er han nødt til å gjøre det. Og om det bare er mulig å spille en terning må man spille den før turen går videre. Om han kan flytte med bare en av terningene, men ikke begge, må det høyeste nummeret spilles.
Hvis en spiller kaster to terninger med samme verdi (doble) skal hver terning spilles to ganger. For eksempel ved et kast på to 3'ere må han spille fire brikker tre punkter hver. Som tidligere kan en brikke spilles på flere terninger så lenge brikken lander på hvert av punktene.
En brikke kan lande på hvilket som helst ledig punkt eller punkt okkupert av spillerens egne brikker. I tillegg kan spilleren flytte til punkter hvor motstanderen har en enslig brikke (en blottet brikke, kalt en "blott"). I det siste tilfellet har blotten blitt truffet ("hit"), og plasseres midlertidig på "baren", som går tvers over brettet. En brikke kan ikke lande på et punkt befestet av to eller flere av motspillerens brikker. Ingen punkt er derfor okkupert av brikker fra begge spillerne.
En brikke fra bar kommer inn på brettet i motstanderens indre hjemland. Et kast på 1 gir muligheten til å entre 24-punktet, et kast på 2 til 23-punket, osv. En spiller med en eller flere brikker på bar kan ikke flytte noen andre brikker før alle hans brikker fra bar er kommet inn i motspillerens hjemland.
Når alle spillerens brikker er innenfor hans indre hjemland, kan han begynne og flytte dem ut av brettet. I og med at alle spillerens brikker må være innenfor indre hjemland for at spilleren skal kunne flytte ut brikker, innebærer det at om motspilleren klarer å slå en blott må spilleren få denne ut igjen fra bar, for så å flytte brikken rundt hele brettet igjen.
I prinsippet må man ta vekk de brikkene som har akkurat like mange punkter igjen som det er øyne på terningen (altså 1 for å flytte ut fra 1-punket; 2 for å flytte ut fra 2-punket, osv.), men det er ingenting i veien for at spilleren kan flytte brikkene sine i henhold til vanlige flytteregler uten å flytte inn. Om det ikke er noen brikker på akkurat det punket som spilleren har kastet for å flytte inn fra, kan han gjøre et vanlig trekk innenfor sitt "Indre hjemland". En terningverdi kan altså ikke brukes til flytte vekk brikker fra lavere punker om ikke alle de høyere punktene er tomme. Man kan f.eks. ikke flytte inn en brikke fra 4-punktet med 5 på terningen dersom det står en eller flere brikker på 6-punktet.
Man får 1 poeng for å vinne ett spill.
Dersom motspilleren ikke har flyttet ut noen av sine brikker idet et spill er vunnet, har motspilleren tapt en "gammon", som teller som dobbelt av normalt tap. Dette gir 2 poeng.
Har en spiller ikke har flyttet ut noen av sine brikker og fortsatt har brikker innenfor motspillerens indre hjemland eller på "bar" idet motspilleren har flyttet ut alle femten, har han tapt "backgammon", som teller som tredobbelt normalt tap. Dette gir 3 poeng.
Doblingskuben.
Når man spiller sett eller om pengeverdier brukes det en sekssidet terning med tallene 2, 4, 8, 16, 32 og 64; for å øke intensiteten i spillet og behovet for å bruke strategi. Denne terningen omtales som "kuben" eller "doblingskuben". Om en spiller føler at spillet går i hans favør, kan han før han kaster terningene, doble, noe som vil si at spilleren krever at resten av spillet spilles med dobbelt så høy innsats. Kuben legges på brettet med to-tallet opp (om det ikke har vært doblet tidligere, da man i stedet legger den doble verdien av verdien som allerede vender opp). Motspilleren må enten akseptere eller gi seg, noe som vil si at spilleren som doblet vinner runden og mottar poengene for den. Etter at innsatsen er doblet første gang tilhører muligheten for å doble eksklusivt til den spilleren som sist aksepterte en dobling.
Det er sjelden at kuben blir doblet til mer enn 4, selv om det teoretisk sett ikke er noen grense for hvor langt man kan doble. Selv om 64 er høyeste verdi på kuben, kan man gå opp til 128, 256, 512 og videre.
Vanlige tilleggsregler og variasjoner.
Backgammon er et gammelt spill som ofte har blitt overlevert muntlig fra person til person, og som derfor har forandret seg ettersom det har spredt seg til geografiske områder som har andre spilltradisjoner. Det finnes derfor en rekke regelvariasjoner. I tillegg finnes det en rekke regler som brukes i spesielle spillsituasjoner, for eksempel når man spiller om penger.
Crawford-regelen.
Crawford-regelen ble innført av John R. Crawford, som var turneringsleder da verdensmesterskapet ble avholdt på Bahamas. Den regnes i dag som en standard regel når man spiller sett. Siden det ikke har noe å si for en spiller om han oppnår mer enn det antall poeng man spiller til i et sett, finnes det ikke noen grunn til "ikke" å doble for den spilleren som ligger under når den ledende spilleren mangler et poeng for å vinne settet. Crawford-regelen fjerner denne fordelen ved å si at når en av spillerne mangler et poeng for å vinne skal det spilles en omgang uten kuben. Hvis spillet ikke vinnes etter den omgangen, skal resten av spillet spilles med kube.
Tvungen utflytting.
I enkelte miljøer spilles utflyttingen fra brettet tvungent, noe som vil si at man bare kan flytte den brikken som akkurat samsvarer til verdiene på terningen, og om man ikke har brikker på det aktuelle punktet er man tvunget til å flytte den bakerste brikken, og det helt inn om verdien på terningen er høyere enn antall punkter man må flytte. Fordi brikkene lett ufrivillig blir blottet gjør denne variasjonen at det er adskillig mer fordelaktig, spesielt for spilleren som ligger under i løpet, å vente med å flytte ut de to bakerste brikkene fra motspillerens hjemland i håp om å kunne slå og sperre en av motspillerens brikker på baren. Slik kan man tjene mange runder og spillet kan lett snu seg.
En annen variasjon av denne måten å spille på sier at spillerne bare kan flytte den aller bakerste brikken under utflytting. I motsetning til den andre måten å spille tvungen utflytting på blir det få blottede brikker. Tvungen utflytting er vanlig i enkelte geografiske områder, men brukes aldri i offentlige turneringer ettersom det ikke samsvarer med offisielle regler.
Maks antall brikker på et punkt.
Denne regelen setter en øvre grense for antall brikker man kan besette et punkt med til fem, noe som vil umuliggjøre mange flytt som ellers kunne vært gjort. Denne regelen er vanlig blant annet i Egypt hvor den anses å gjøre spillet mer interessant.
Jacoby-regelen.
Jacoby-regelen ble utformet av Oswald Jacoby, som regelen har blitt utformet etter. Regelen går ut på at å oppnå gammon eller backgammon bare teller dobbelt eller trippelt om en av spillerne har doblet i løpet av spillet. Dette gjør at spillet går fortere ved at spillerne tvinges til å doble om de ligger langt foran. I tillegg oppfordrer det til mer aggressivt spill for å kunne oppnå gammon eller backgammon. Regelen benyttes veldig sjelden, om ikke aldri, når man spiller sett, men er en meget vanlig regel i pengespill.
Bevere og vaskebjørner (beavers and raccoons).
Når man spiller om penger er det vanlig å spille med "beavers" som vil si at en spiller har muligheten til å doble igjen etter han har akseptert å doble innsatsen. Gjendoblingen må utføres før den andre spilleren har kastet terningene, og den som gjendobler beholder doblingsterningen. "Raccoons" er en utvidelse av denne regelen som lar den opprinnelige spilleren doble etter en "beaver". Disse reglene blir aldri brukt i turneringer eller når det spilles sett.
Automatiske doblinger.
Når man spiller med automatiske doblinger, har hvert omkast spillerne må gjøre på starten av spillet på grunn av at det kastes like verdier, den sideeffekten at kuben snus og verdien av spillet dobles. Kuben blir liggende på midten av brettet slik at begge spillere har tilgang til den. Jacoby-regelen er fortsatt effektiv. Man spiller med automatiske doblinger i pengespill når spillerne blir enige om det på forhånd.


Ziyarid.
Ziyaridene var et iransk dynasti som hersket i de kaspiske provinsene Gorgan og Mazandaran mellom 928-1043 (også kjent som "Tabarestan"). Grunnleggeren av dynastiet var Mardaviz ebne Ziyar (927-935) som dro fordel av et opprør i samanidenes hær i Iran til å ta makten i det nordlige Iran. Han utvidet snarte sitt rike og erobret byene Hamadan og Isfahan.
Kanskje av de mer interessante tingene fra denne epoken er at vi vet at Abu Rayhan Biruni, den store vitenskapsmannen i middelalderen, ble støttet av Qabus, herskeren av Ziyarid-staten i år 1000 i Gorgan. Faktisk dedikerte han sitt verk "Kronologi" til Qabus rundt 1000 og observerte månefasene derfra.
Graven som er bygget av brent murstein, er en enorm sylinder topped av et konisk tak. Sylinderen er 18 meter i diameter og veggene er 5 meter tykke. Høyden fra grunnflaten til toppen er 53 meter.


Prestwick Golf Club.
Prestwick Golf Club er en golfklubb i byen Prestwick i Ayrshire, Skottland. Den ligger rundt 50 km fra Skottlands største by, Glasgow.
Prestwick Golf Club ble grunnlagt i 1851, og Old Tom Morris var klubbens greenkeeper og køllemaker i flere år. Prestwick er kjent som fødestedet til The Open Championship, golfsportens eldste "major". Klubben arrangerte The Open alle de første årene, fra 1860 til 1870, og fortsatte i turnusen frem til 1925. I alt var Prestwick vert for mesterskapet 24 ganger.
I de første årene bestod banen av 12 hull, men mot slutten av 1800-tallet var 18 hull blitt standard, og Prestwick ble omsider utvidet tilsvarende. Til forskjell fra noen andre av Skottlands velrenommerte baner er Prestwick en privat klubb, men gjester får spille på banen de fleste av dagene.


Samanidene.
Samanide-dynastiet (819–999) var et persisk dynasti i Sentral-Asia oppkalt etter sin grunnlegger Saman Khoda. De gjenopplivet persiske tradisjoner og språk etter den islamske erobringen av Iran. Deres hovedsteder var Bukhara, Samarkand og Herat.
Samanidene var de første innfødte herskerne etter den arabiske erobringen, og de er regnet som begynnelsen på tadsjik-nasjonen. Under samanidenes styre ble det en renessanse for persisk kultur, og ved hoffet blomstret litteratur og vitenskap.
De fire barnebarna til Saman Khoda hjalp abbasidenes kalif al-Mamun i Transoxania og Khorasan, og fikk provinser som belønning. Nuh fikk Samarkand, Ahmad fikk Fergana, Yahya fikk Shash (dagens Tasjkent) og Elyas Herat. Ahmads sønn Nasr ble hersker over Transoxania i 875, men det var under hans sønn Ismail Samani, som regjerte fra 892 til 907, at samanidene fikk sin storhetstid. Samani nedkjempet saffaridene i Khorasan og zaydidene i Tabaristan, og fikk dermed kontroll over Transoxania og Khorasan. Hovedstaden i riket var Bukhara. Samanidenes rike betraktes som det første tadsjikiske riket.
Samanidene spredte islamsk og persisk kultur til Sentral-Asia. Store deler av befolkningen konverterte til Islam. Den første fullstendige oversettelsen av Koranen til persisk skjedde på 800-tallet under samanidene.
Samanidenes rike gikk i oppløsning i 999 da Kara-khanidene okkuperte deres hovedstad Bukhara. Kara-khanidene og ghaznavidene delte riket mellom seg. Khorasan og Afghanistan tilfalt Kara-khanidene, og Transoxania ghaznavidene. Elven Oxus (Amu Darja) ble grenselinje mellom de to rikene.


Tom Morris sr..
Tom Morris sr., også kjent som Old Tom Morris, (født 16. juni 1821, død 24. mai 1908) var en av pionerene innen profesjonell golf. Han ble født i St. Andrews, kjent som «golfens hjemsted». Hans sønn, Tom Morris jr. eller «Young Tom Morris», var også en mestergolfer.
Morris var elev av Allan Robertson, som regnes som den første profesjonelle golfspilleren. Han arbeidet som greenkeeper, køllemaker og banearkitekt, i tillegg til å spille turneringsgolf. Han kom på annenplass i det første Open Championship i 1860, og vant mesterskapet året etter. Dette fulgte han opp med nye seire i 1862, 1864 og 1867. Han har fortsatt rekorden som The Opens eldste vinner (46 år gammel), og for største seiersmargin (13 slag i 1862).
Blant golfbanene som Morris var med å utforme er Muirfield, Prestwick og Carnoustie.


Nødnummer.
Et nødnummer er et telefonnummer som kan ringes til en lokal nødsentral, for å komme i kontakt med offentlig hjelp i nødsituasjoner. Nødnummere er ofte korte for at de skal være enkle å huske.
Det finnes ulike nødnummere i ulike deler av verden. Noen land har flere ulike nødnummere og andre har bare et enkelt universalnummer. I den Europeiske Union er 112 standard nødnummer, men det er fullt tillatt å ha andre nødnummer i tillegg. Det er mange av landene som har dette, men Sverige, Finland, Island og Danmark har bare 112. I Norge har vi i tillegg direkte nummer til de enkelte nødetatene. Alle kan ringe 112 og bli satt videre til 110 eller 113 ved behov, men vanligvis ringer publikum rett nødnummer.
I Norge pågår for tiden en diskusjon om å samle alle nødnummer under ett. Helsevesenet mener at det er en stor fordel for publikum å kunne ringe direkte til medisinsk fagpersoner som straks kan gi nødvendig råd og sende ambulanse ved behov. De ser det som en ulempe at alle nødsamtaler skal sluses gjennom ett nødnummer for så å bli satt videre til medisinsk fagpersonell. Det tar lengre tid siden det er svært mange feilanrop til 112 og fordi innringer må forklare seg flere ganger etterhvert som de blir satt over. Ved for eksempel hjerneslag og hjerteinfarkt betyr hvert sekund i forkortet responsstid at muligheten for å overleve (og uten skade) øker.
Uttale.
Nødnummere uttales med ett og ett tall, f.eks.: En-En-Null (110) eller En-En-Tre (113). Da slipper barn, eldre og utviklingshemmede være i tvil om hvordan de skal slå nummeret. Merkingen på f.eks. de nye gule ambulansene har også denne oppdelingen av nødnummerne.
Historie.
Det første nødnummeret ble opprettet i den engelske hovedstaden London i 1937. Nødnummeret var 999.
I Norge var det tidlig på 1960-tallet etablert nødsentraler ved flere politikammer, blant annet i Bærum. I 1964 kom innstillingen til «Nødhjelpsutvalget» som anga at alle politikammer skulle ha nødhjelpsmottak. Sentralene skulle utvikles av Televerket og politiet skulle være mottaker av nødanrop idet en antok at politiet i mange tilfeller ville bli tilkalt uansett art av nød. Felles nødnummer skulle være 000. Dette fordi telefoner i Oslo og resten av landet hadde forskjellig nummerskive. «0» var imidlertid på samme sted på begge typer.
Televerket produserte 52 sentraler og startet installasjonen av disse. Etter kort tid oppsto det diskusjoner omkring finansieringen av driften av 000-sentralene. Dette førte til «Hordaland-modellen» etter et initiativ fra Haukeland sykehus. Hver hjelpeinstans fikk ansvar for eget nødmottak og eget nummer: 001 for brann, 002 for politi og 003 for ambulanse. Ved at ikke alle siffer var like ble antall feilanrop noe redusert. I 1993 ble nummerne justert til 110, 112 og 113. Når en i 2008 igjen diskuterer ett felles nummer, så er ringen sluttet.
Det mest kjente nødnummeret er antakelig 911, som brukes i USA. Nummeret ble lansert av AT&T i 1968, og i løpet av svært få år implementert i det meste av landet. 911 ble lovfestet som landsomfattende nødnummer i USA i 1999. Det er et bevisst folkeopplysningsprosjekt at det i amerikansk film og TV nær konsekvent er selve nummeret som uttales (ikke «politiet», «brannvesenet» eller «ambulanse»), når dialogen dreier seg om nødanrop. Vi har ikke vært like konsekvente i Norge der vi kaller 113 for «Ambulanse», «AMK», «Medisinsk nødtelefon» eller «Medisinsk nødhjelp». Det siste er det korrekte. Dessverre er det blitt vanlig å si «hundreogtolv» heller enn «en-en-to». I USA sier de konsekvent «nine-one-one», ikke «nine-eleven» eller «ninehundred-and-eleven».
Etter at serien "Rescue 911" ble populær i Norge, begynte mange nordmenn å ringe 911 i nødstilfeller. Derfor viderekobler de fleste mobiler som selges i Norge 911 til 112.


Muhammed Javad Bahonar.
Muhammed Javad Bahonar (محمدجواد باهنر på persisk), (1933–30. august 1981), var den andre statsministeren i Iran etter 1979-revolusjonen og generalsekretær i det islamske republikkpartiet.
Bahonar var født i Kerman, Iran. Han var en prest som ble fengslet for motarbeiding av regjeringen i 1960-årene. Han hadde ikke vært aktiv innen politikken lenge før revolusjonen, men var medforfatter i bøker i islamske studier. Men etter revolusjonen ble han et grunnleggende medlem av det islamske republikkpartiet, og et opprinnelig medlem av revolusjonsrådet i Iran. Han ble valgt til utdanningsminister da Muhammed Ali Rajai var statsminister i mars 1981, og fortsatte arbeidet med å rense iranske universiteter for amerikansk og europeisk innflytelse, i det som ble kjent som "kulturrevolusjonen". Da Rajai ble president 4. august, 1981, valgte han Bahonar som sin statsminister.
Etter at Muhammed Beheshti ble myrdet 28. juni 1981, ble Bahonar generalsekretær i det islamske republikkpartiet, men han varte ikke lenge i den posisjonen, eller i posisjonen som statsminister, da han ble myrdet etter mindre enn to måneder i disse embetene, sammen med Rajai og andre partiledere, da en bombe eksploderte ved partiets kontor i Teheran.


McLaughlin.
McLaughlin Model 41 Touring 1912
LcLaughlin var et kanadisk bilmerke, som startet i 1908 med å produsere biler med motorer fra amerikanske Buick. I 1918 ble bedriften solgt og ble del av General Motors i Canada.


Monteverdi (bil).
Monteverdi var et sveitsisk luksusbilmerke, stiftet i 1967 av Peter Monteverdi (1934–1998), som var basert i Binningen, Sveits. Monteverdi bygget, solgte og kjøre en rekke spesialbiler på 1950- og 1960-tallet, samtidig som han utviklet verkstedet faren hadde startet til en stor forhandler for merkene Ferrari, BMW og Lancia.
I 1967 bestemte Monteverdi seg for å starte serieproduksjon av eksklusive, luksuriøse sportsbiler med høye ytelser. Den første modellen, toseteren Monteverdi High Speed 375S coupé, ble presentert på bilutstillingen i Frankfurt samme år, og fikk en positiv mottakelse. Bilen var designet av Pietro Frua, og hadde et aluminiumskarosseri, rørramme, bakaksel fra De Dion, en Chrysler V8-motor med 380 hk, og et luksuriøst interiør. De påfølgende årene ble flere andre 375-modeller introdusert med samme basiskonstruksjon, men med variasjoner i akselavstand og ytelser. Blant annet ble en 2+2, en fireseter med 4 dører og en toseters cabrioletversjon lansert.
En mindre, BMW-basert 2000 GTI-modell ble presentert i 1969, men ble aldri satt i produksjon.
Den midtmotoriserte toseteren Monteverdi Hai 450 ble presentert på bilutstillingen i Genève i 1970, men på grunn av en adskillig høyere pris enn konkurrerende modeller fra Ferrari og Lamborghini var den ingen suksess, og kun to eksemplarer skal ha blitt produsert.
I 1976 gikk sportsmodellene ut av produksjon, og Monteverdi konsentrerte seg om utvikling og bygging av Safari, Sierra og Sahara – terrengkjøretøy som i begynnelsen var utstyrt med den samme V8-motoren fra Chrysler, men som senere fikk Nissan-motor. Disse modellene solgte i større antall enn de tidligere sportsmodellene, og forble i produksjon frem til 1982. Mellom 1980 og 1982 produserte Monteverdi også en firedørs versjon av Range Rover, før fabrikanten selv introduserte en firedørs utgave.
Til tross for at mange andre modeller var under planlegging, og prototyper ble bygget i noen tilfeller, kom ingen i produksjon, og i 1982 var det slutt for Monteverdi som bilprodusent. Fabrikken ble bygget om til museum, Monteverdi Car Collection, som åpnet dørene i 1985.
I 1990 returnerte Monteverdi til racing ved kjøp av Formel 1-teamet Onyx, som ble omdøpt til Monteverdi-Onyx i 1990-sesongen. De overlevde frem til det tiende løpet før de ble lagt ned.


Mega (bil).
1995 Aixam Mega Coupé R
Mega er et fransk bilmerke, eid av mopedbilprodusenten Aixam. Merket ble lansert i 1992 med modellen Mega Club, en SUV med motor fra Peugeot på 1,1 eller 1,4 liter, alternativt 1,5 liter dieselmotor. Senere kom supersportsbilene Mega Track og Monte Carlo. Ingen av disse ble noen salgssuksesser, og i 2002 kom en budbil med Mega-navnet, noe som mer lignet Aixams vanlige modeller.


Muhammed Khatami.
thumb
Hojjat ol-Eslam Seyyed Muhammed Khatami (حجت‌الاسلام سید محمد خاتمی, født 29. september 1943 i Ardakan, Yazd provinsen) var den femte presidenten i Iran. Han var president fra 2. august 1997 til 3. august 2005. Han er medlem av det sentrale råde i militante presters samfunn. Khatami ble etterfulgt av Mahmoud Ahmadinejad.
Khatamis karriere.
Før han tjente som president, hadde Khatami vært en representant i parlamentet fra 1980 til 1982, leder av Kayhan-instituttet, minister for kultur og islamsk rådgivning (1982–1986, og igjen for en ny periode fra 1989 til 24. mai 1992, da han trakk seg), leder for Nasjonalbiblioteket i Iran fra 1992 til 1997 og medlem av øverste råd for kulturrevolusjonen.
Khatami har bachelor-grad i vestlig filosofi fra Isfahan universitet, men han forlot den akademiske utdannelsen mens han studerte for en mastergrad i pedagogikk ved universitetet i Teheran og reiste til Qom for å fullføre sine tidligere studier i islamsk vitenskap. Han studerte der i syv år og fullførte kursene til beste karakter, Ijtihad. Etter det reiste han til Tyskland for å lede Hamburgs islamske senter, hvor han ble til den iranske revolusjonen.
FN utropte år 2001 til FNs "år for dialog mellom sivilisasjoner", etter Khatamis forslag.
I tillegg til sitt morsmål persisk, snakker han også arabisk, engelsk og tysk. Han er gift med Zohreh Sadeghi og har to døtre og en sønn: Leila (født 1975), Narges (født 1981) og Emad (født 1989).
Tiden som president.
Khatami ble valgt til president 23. mai 1997 og ble gjenvalgt 8. juni 2001 for en ny periode. Khatami vant hovedsakelig på grunn av stemmer fra kvinnene og ungdommene som stemte på ham fordi han lovet å forbedre statusen til kvinnene og svare på kravene til ungdomsgenerasjonen i Iran.
Khatami er regnet som den første reformist-presidenten i Iran, siden fokuset for hans kampanje var på å styre etter loven, demokrati og inkluderingen av alle iranere i den politiske besluttningsprosessen. Men hans politikk av reformer har ført til gjentatte sammenstøt med de konservative islamistene i det iranske styret, som kontrollerer mektige styringsorganisasjoner som vokterrådet hvis medlemmer blir oppnevnt av den øverste leder.
8. april 2005 satt Khatami nær den iranskfødte israelske presidenten Moshe Katsav under begavelsen til pave Johannes Paul II pga alfabetisk orden. Senere hevdet Katsav å ha håndhildt og snakket med Khatami. Det gjør denne hendelsen til den første politiske kontakten mellom Iran og Israel siden diplomatiske bånd ble brutt i 1979. Men etter at han returnerte til Iran, rapporterte landets statskontrollerte media at Khatami benektet på det sterkeste å ha håndhilst og snakket med Katsav.
Etter presidentperioden.
Etter presidentperioden har Muhammed Khatami holdt en lav profil. Foran presidentvalget i 2009 var han en stund kandidat til å stille opp mot Mahmoud Ahmadinejad, men han trakk sitt kandidatur til fordel for Mir Hossein Mousavi. En uke etter valget, der svært mange har protestert mot det angivelige valgfusket og drapene på demonstranter skrev Khatami et brev der han tar avstand fra politikken til prestestyret og Mahmoud Ahmadinejad. I brevet skriver han blant annet: – Folket har talt, og vi må respektere det. Regjeringen kan ikke drepe og fengsle folk bare fordi de sier hva de mener.


Mercedes.
Mercedes var et bilmerke eid av tyske Daimler Motoren Gesellschaft (DMG), som første gang dukket opp i 1900, etter stifteren Gottlieb Daimlers død. Navnet ble ikke et registrert varemerke før den 23. juni 1902, og kunne ikke registreres offisielt før den 26. september, men navnet dukket opp på en bil allerede den 22. desember 1900, da Emil Jellinek fikk levert en bil han hadde bestilt fra Daimler, bygget av Wilhelm Maybach, etter Jellineks spesifikasjoner. Ifølge kontrakten var bilen utstyrt med en helt ny motor kalt Daimler-Mercedes. Dette motornavnet var første gang navnet Mercedes ble brukt av DMG, og nevnte bilmodell fikk senere navnet "Mercedes 35 hp".
Jellinek var bilselger og racingentusiast, og hadde lenge kjørt DMG-biler med datterens navn "Mércédès" malt på siden, fordi han mente det brakte hell. Senere inngikk han en avtale med DMG om produksjon av en liten serie sportsbiler som skulle utstyres med en motor som offisielt var oppkalt etter datteren. Han kjørte disse bilene i løp med stor suksess, og fikk raskt oppmerksomhet fra potensielle kunder, noe som førte til at Jellinek fikk en styreplass i DMG. Nevnte modell var en stor utviklingen i bilens historie. Modellen ble lansert for salg i 1901 under navnet Mercedes 35 hp, og på grunn av modellens suksess begynte DMG å gi Mercedes-navnet til andre modeller, som f.eks "Mercedes 8/11 hp" og "Mercedes 40 hp Simplex". Jellinek ble svært opptatt av navnet, og endret senere sitt navn til Emil Jellinek-Mercedes. Wilhelm Maybach forlot DMG i 1907, og startet sitt eget selskap.
Navnet Mercedes ble senere brukt for å representere DMG i et annet merkenavn, "Mercedes-Benz", som ble opprettet i 1926 og gitt til alle modeller produsert av det nye selskapet, Daimler-Benz AG, et resultat av en fusjon mellom "Benz & Cie." og "Daimler Motoren Gesellschaft" samme år. Etternavnet til Karl Benz ble beholdt i det nye navnet, men fordi DMG hadde solgt eksklusive lisenser til andre selskaper kunne de ikke bruke navnet til sin stifter, Daimler, offisielt i alle land, og bestemte seg derfor for å benytte navnet til sin mest populære modell.


Iran–Irak-krigen.
Iran–Irak-krigen, også kalt den påtvungne krigen (جنگ تحمیلی) i Iran, var en krig mellom de væpnede styrkene til Irak og Iran som varte fra 22. september 1980 til 20. august 1988. Den ble ofte henvist til som den "persiske gulfkrigen" før Irak–Kuwait-konflikten (1990–91) som ble kjent som den andre gulfkrigen, men etterhvert bare den "persiske gulfkrigen".
Krigen begynte da Irak invaderte Iran 22. september 1980. Konflikten så innledningsvis ut som en suksess for irakerne, men det gikk ikke lenge før de ble slått tilbake og konflikten stabiliserte seg så i en lang utmattelseskrig. Krigen forandret for alltid politikken i området, som spilte inn i global politikk og førte til den irakiske invasjonen av Kuwait i 1990. Like før krigens utbrudd var bare 2 av irans 28 divisjoner kampdyktige. Dette var Irak klar over og regnet derfor med et kort og seierrik felttokt. I tillegg til dette hadde Iran i 1980 henrettet rundt 1000 av sine offiserer og førtidspensjonert 10 000. Etter et par år med krig innså det iranske regimet at revolusjonsgardens fanatisme og tenåringers offervilje ikke var nok til å vinne krigen. Gradvis ble innflytelsen til det muslimske presteskapets i den militære overkommando svekket, og ca 3000 fortidpensjonerte offiserer fikk beskjed om at de var velkommen tilbake. Dette var en medvirkende årsak til at Irans «krigslykke» begynte å snu til deres favør.
Situasjonen før krigen.
Selv om Iran-Irak krigen 1980–1988 var om dominans over Persiagulf-regionen, går røttene til krigen mange århundrer tilbake. Det har alltid vært rivalisering mellom forskjellige kongedømmer i Mesopotamia (dagens Irak) og det persiske imperiet (Iran).
Opprinnelsen til Iran-Irak-krigen går tilbake til spørsmålet om herredømme over den ressursrike provinsen Khuzestan. Khuzestan, hjemmet til Irans Elamittrike, var et uavhengig ikke-semittisk språklig kongedømme hvis hovedstad var Susa. Khuzestan har blitt angrepet og okkupert av forskjellige kongedømmer i Mesopotamia mange ganger.
18. desember 1959 erklærte Abdul Karim Qassim, som nettopp hadde tatt kontroll over Irak gjennom et statskupp, åpent at: «"Vi ønsker ikke å henvise til historien om arabiske stammer som bodde i Al-Ahwaz og Mohammareh. Ottomanerne gav Mohammareh, som var en del av irakisk territorium, til Iran."» Det irakiske regimets misnøye over Irans kontroll over den oljerike Khuzestan-provinsen var ikke avgrenset til retoriske uttalelser. Irak startet å støtte separatist-bevegelser i provinsen, og tok til og med opp saken om dets territoriale krav i det neste møtet til den arabiske liga, uten suksess. Irak viste motvilje i å gjennomføre eksisterende avtaler med Iran, særlig etter at Nasser døde i Egypt og Baath-partiet steg til makten, da Irak bestemte seg for å innta rollen som «leder av den arabiske verden».
I 1969 erklærte visestatsministeren i Irak åpent: «"Iraks uenighet med Iran har forbindelse med Arabistan (Khuzestan) som er del av irakisk jord og ble annektert av Iran under fremmed styre"» Snart begynte irakiske radiostasjoner eksklusive sendinger inn i «Arabistan», som oppmuntret iranske arabere og til og med balucher å gjøre opprør mot Irans sentrale regjering. TV-stasjoner i Basra begynte å vise Irans Khuzestan-provins som del av Iraks nye provins kalt "Nassiriyeh" og gav nye arabiske navn på alle iranske byer.
Irak brøt de diplomatiske forbindelsene i 1971 etter å ha satt frem krav om herredømme over øyene Abu Musa og Tunb-øyene i Persiagulfen etter at britene trakk seg ut av gulfen. Irak utviste så 70 000 iranere fra Irak etter å ha klaget til den arabiske liga, og FN, uten suksess.
En av faktorene som bidro til fiendtlighetene mellom de to maktene var en uenighet om full kontroll over Shatt al-Arab-vannveien øverst i Persiagulfen, en viktig kanal for olje-eksporten fra begge land. I 1975 hadde USAs utenriksminister Henry Kissinger sanksjonert at Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran, skulle angripe Irak over vannveien, som var under irakisk kontroll, kort tid etter at begge landene signerte Alger-avtalen, hvor Irak gjorde territoriale innrømmelser, inkludert vannveien, i bytte mot normaliserte relasjoner.
Irak hadde iscenesatt et slag mot iranske styrker et år tidligere i 1974 som resulterte i tunge tap på begge sider. Iran forsøkte å destabilisere Irak og oppmuntret kurdiske nasjonalister til å bryte opp landet, som respons for Iraks lignende aktiviteter i Irans Khuzestan-provins. Irans ambassade i London ble til og med angrepet av irakiske terrorist-styrker noen få måneder før krigen i 1980, i det som ble kjent som beleiringen av den iranske ambassaden.
Saddam Hussein var ivrig interessert i å heve Irak til en sterk regional makt. En vellykket invasjon av Iran ville gjøre Irak til den dominerende makten i regionen i Persiagulfen og dets lukrative oljehandel. Slike luftige ambisjoner var ikke utenfor rekkevidde. Alvorlige utrenskinger av offiserer (inkludert flere henrettelser beordret av Sadegh Khalkhali, etter-revolusjonens sharia-hersker) og mangel på reservedeler for Irans amerikanskproduserte materiell hadde lamslått Irans en gang mektige militær. Hoveddelen av det iranske militæret bestod av dårlig væpnede, men besluttede militser. Iran hadde minimalt forsvar i Arvand/Shatt al-Arab-eleven.
Etterspillet av den iranske revolusjonen i 1979 var sentral i konflikten. Ayatollah Khomeini truet med å spre revolusjonen til resten av Midtøsten, selv om Iran militært sett knapt var i stand til det, da mesteparten av sjahens armé var avskaffet. Tilhengerne av Khomeini trodde at de undertrykte shiamuslimene i Irak, Saudi Arabia og Kuwait kunne følge Irans eksempel og vende seg mot sine regjeringer. Samtidig gjorde revolusjonen i Iran, destabiliseringen av landet og dets fremmedgjøring fra den vestlige verden den til et fristende mål for den ekspansjonistiske Saddam Hussein. Kombinert med det fakta at Iran hadde tapt sin militære leverandør og nære allierte, USA.
Rapporten fra FNs generalsekretær datert 9. desember 1991 (S/23273) slår uttrykkelig fast at «Iraks aggresjon mot Iran» startet krigen og brøt internasjonal sikkerhet og fred.
Tidlige faser.
a> under den irakiske invasjonen i september-oktober 1981.
Irak satte i gang en invasjon av Iran 22. september 1980. En anklage mot Iran om støtte til et feilslått attentat mot utenriksminister Tariq Aziz ble brukt som forløper for angrepet. Saudi Arabia og Kuwait gav betydelig finansiell støtte. Overraskelsesangrepet rykket raskt frem mot de fremdeles uorganiserte iranske styrkene, selv om et irakisk luftangrep på iranske flyplasser var ineffektive. Folket i Iran samlet seg rundt sin revolusjon, fremfor å vende seg mot ayatollahens regjering slik eksiliranere hadde lovet, og gav mye tøffere motstand enn ventet.
Tidlig hadde Irak noe begrenset suksess, de rykket frem på bred front inn i iransk territorium langs Mehran-Khorramabad-aksen i det sentrale Iran og mot Ahvaz i den oljerike provinsen Khuzestan. Men irakerne oppdaget snart at det iranske militæret ikke var så tappet som de trodde. I juni 1982 tok en iransk motoffensiv tilbake områdene som tidligere ble tapt til Irak.
Mesteparten av kampene i resten av krigen skjedde på irakisk territorium, selv om noen har tolket den irakiske tilbaketrekningen som en taktisk plan av det irakiske militæret. Ved å kjempe rett innenfor Irak, kunne Saddam Hussein høste folkelig irakisk patriotisme. Den irakiske hæren kunne også kjempe på sitt eget territorium i veletablerte forsvarsstillinger. Iranerne fortsatte å sette inn usofistikerte menneskelige bølger av angrep, mens irakiske soldater forble for det meste i defensive stillinger.
Iraks armé var hovedsakelig bevæpnet med våpen landet hadde kjøpt fra Sovjetunionen og dets satellittstater i det foregående tiåret. Under krigen kjøpte landet avansert utstyr fra Sovjet og Frankrike verdt milliarder av dollar i tillegg til Kina, Egypt, Tyskland og andre kilder (inkludert europeiske fasiliteter for å lage og/eller forbedre kjemiske våpen). Tyskland sammen med andre vestlige land (blant dem Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) gav Irak teknologi til biologiske og kjemiske våpen og forløpere for muligheten til å bli en atommakt. Mye av Iraks finansielle støtte kom fra andre arabiske stater, først og fremst oljerike Kuwait og Saudi-Arabia.
USA hadde vært på vakt ovenfor Teheran-regimet siden den iranske revolusjon i 1979 som hadde kastet deres støttespiller, sjah Muhammed Reza Pahlavi og resultert i at deres ambassade-personell ble holdt tilbake i gisselkrisen i Iran i 1979-81. Etter den iranske suksessen på slagmarken i 1982, gjorde USA sin støtte av Irak tydeligere ved å gi etterretning, økonomisk støtte, normaliserte relasjoner med regjeringen (brutt under seks-dagers-krigen i 1967) og angivelig også forsynte våpen.
Irak tilbød i 1982 å innstille krigshandlingene, men Irans faste besluttsomhet fra og med juli 1982 på å ødelegge den irakiske regjeringen, førte til ytterligere seks år med statisk krigføring.
Tankskipkrigen og amerikansk innblanding.
Et tørrlasteskip under angrep under tankskipskrigen
Både Iran og Irak angrep oljetankere og handelsskip fra 1981 av, inkludert nøytrale nasjoners skip, i et forsøk på å fravriste handel fra motstanderen. Etter gjentatte irakiske angrep på Irans viktigste eksportfasilitet på Khark-øya, angrep Iran en kuwaitisk tanker nær Bahrain 13. mai 1984 og en saudi-arabisk tanker i saudisk farvann 18. mai. Angrep på skip tilhørende ikke-stridende nasjoner i gulfen økte kraftig etter dette, og denne fasen av krigen ble kalt «tankerkrigen». Da det hele var over, hadde Iran og Irak senket mer enn en tredjedel av den totale tonnasjen handelsskip som gikk ned under annen verdenskrig. De fleste av de drøyt 300 sjøfolk som omkom var koreanere, indere, filippinere og pakistanere.
To norske supertankere eid av John Fredriksen ble angrepet og hardt skadet av irakiske jagerfly i 1986; «W Eagle» og «W Enterprise» (Tidligere eiet av rederiet Lars Krogh under navnene «Wind Eagle» og «Wind Enterprise»). Dette ble aldri slått stort opp i norske medier da rederiet ikke ønsket publisitet rundt saken. «W Eagle» ble truffet ved roret av en radarsøkende rakett. Skipene kunne ikke fortsette for egen maskin. «W Enterprise» ble enda hardere skadet. Skipet ble truffet ikke langt fra broen og tankskipet så i ettertid nærmest helt «flatt» ut, i tillegg til å ligge svært dypt i vannet, i sterk kontrast fra den vanlige profilen med et langt skrog og et høyt overbygg. Det måtte større ombygninger til for å få skipet seilbart igjen. Ingen skal ha blitt drept i angrepene, men flere på «W Enterprise» skal ha blitt forholdsvis hardt skadet. «W Enterprise» var fullastet med olje, begge skipene var blant datidens største og mest moderne tankskip.
Skipet «Seawise Giant» på 564 000 dødvekttonn og verdens største supertanker ble også angrepet av irakiske jagerfly og bombet da den lå som lagerskip for Iran i Hormuz-stredet 14. mai 1988. Vraket ble senere kjøpt av et selskap tilknyttet det norske rederiet Norman International AS og reparert. Det kom i drift igjen i 1991 under navnet «Jahre Viking».
Angrepene førte til at norsk utenriksdepartement ble bedt om å foreta en stille vurdering om bevæpning av norske tankskip. Utrederne kom raskt til en negativ tilråding.
Det største antallet angrep ble rettet av Iran mot kuwaitiske fartøy, og den 1. november 1986 ba Kuwait formelt om hjelp fra andre nasjoner for å beskytte skipstrafikken. Sovjetunionen gikk med på å leie tankere fra 1987 og USA tilbød å gi tankerne beskyttelse ved å la dem seile under amerikansk flagg 7. mars 1987. (Operasjon Earnest Will og Operasjon Prime Chance) Under folkeretten ville et angrep på slike skip bli behandlet som et angrep på USA, og gav USA muligheten til å svare militært. Denne støtten ville beskytte skipene som gikk til irakiske havner, og garanterte effektivt Iraks inntektsstrøm for resten av krigen.
Et irakisk fly angrep ved en feiltagelse USS «Stark», en fregatt av «Perry» klassen 17. mai, drepte 37 og skadet 21. Men USAs oppmerksomhet var på å isolere Iran, landet kritiserte Irans minelegging av internasjonalt farvann og sponset FNs sikkerhetsråds resolusjon 598 som gikk gjennom enstemmig 20. juli og som førte til trefninger med iranske styrker. I oktober 1987 angrep USA iranske oljeplattformer som svar på et iransk angrep på tankeren "Sea Isle City" som gikk under amerikansk flagg.
14. april 1988 ble fregatten USS «Samuel B. Roberts» hardt skadet av en iransk mine. Amerikanske styrker svarte med Operasjon Praying Mantis 18. april, den amerikanske marines største operasjon med overflatekrigsskip siden 2. verdenskrig. Under denne operasjonen skjøt krysseren USS «Vincennes» ned Iran Air Flight 655 med 290 passasjerer og mannskap 3. juli 1988. Den amerikanske regjeringen sa at passasjerflyet ble tatt for å være et iransk F-14 Tomcat-jagerfly som hadde vært i det samme området som det sivile flyet kort tid før. Den iranske regjeringen avviste USAs forklaring og hevdet at nedskytingen ble gjort med fullt overlegg.
Gjennom alt dette hadde medlemmer av Reagan-administrasjonen, samtidig, i hemmelighet solgt våpen til Iran. Først indirekte (muligens gjennom Israel) og så direkte. Håpet var at Iran ville, i bytte, overtale flere radikale grupper til å løslate vestlige gisler. (for detaljer, se Iran-Contras-skandalen).
Konklusjon.
I de siste årene i krigen, fikk Irak mer og mer utenlandsk hjelp og begynte å bygge mer moderne, veltrente væpnede styrker. I 1988 satte Irak i gang en ny offensiv inn i iransk territorium og begynte alvorlige flyangrep på iranske byer, som Teheran. Iran følte seg militært isolert og, under trusler om krig med USA, tilbød å åpne fredsforhandlinger. Irak aksepterte, siden den irakiske økonomien og befolkningen var sterkt preget etter 8 år med krig, og de ønsket å styrke sin posisjon.
Krigen ble karakterisert av ekstrem brutalitet, inkludert bruken av kjemiske våpen, særlig tabun, av Irak. Veldig lite press ble lagt på Irak av verdenssamfunnet for å forhindre slike angrep eller å fordømme dets tidligere innledende fiendtligheter. Irak og den amerikanske regjeringen påsto noen ganger at Iran også brukte kjemiske våpen, men disse påstandene ble aldri bekreftet av uavhengige kilder. Taktikken brukt i krigen minnet om de fra 1. verdenskrig, med massive menneskelige stormangrep ofte brukt på begge sider, men særlig av Iran.
«Irak-gate»: Overføringen av våpen fra USA til Irak under krigen.
Vestlig støtte for Saddam under Iran-Irak-krigen hadde helt klart blitt etablert. Det er ingen hemmelighet at Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Frankrike, USA, mange vestlige selskaper og Storbritannia gav militær støtte og til og med komponenter til irakiske program for masseødeleggelsesvåpen. Rollen som USA spilte i krigen mot Iran er derimot ikke like velkjent.
Etter revolusjonen, med ayatollahene ved makten og et anstrengt forhold mellom Iran og USA, kom realpolitikere i Washington tidlig i krigen til konklusjonen om at Saddam var den minste av to onder, og derfor fikk forsøk på å støtte ham høyeste prioritet, både under den lange krigen med Iran og etterpå. Dette førte til det som senere er kjent som "Irak-gate"-skandalene.
Mye av det Hussein fikk fra Vesten var ikke i utgangspunktet våpen, men såkalt flerbruksteknologi, dvs ultrasofistikerte datamaskiner, armerte ambulanser, helikoptre, kjemikalier og lignende, med potensiell sivil bruk i tillegg til militære applikasjoner. Det er kjent at et enormt nettverk av selskaper, basert i USA og i utlandet, ivrig foret den irakiske krigsmaskinen helt til august 1990, da Saddam invaderte Kuwait.
Irak-gate-skandalen avslørte at en Atlanta-gren av den største banken i Italia, Banca Nazionale del Lavoror, delvis av lån med garanti i amerikanske skattepenger, overførte $5 milliarder dollar til Irak fra 1985 til 1989. I august 1989, da FBI-agenter til slutt ransaket Atlanta-grenen av BNL, ble lederen for grenen, Christopher Drogoul, anklaget for å gjøre uautoriserte, hemmelige og ulovlige lån til Irak, der noen, ifølge anklagen, ble brukt til å kjøpe våpen og våpenteknologi.
En krig med masseødeleggelsesvåpen.
Med mer enn 100 000 iranske offer for Saddam Husseins kjemiske og biologiske våpen under den åtte-årige krigen med Irak, er Iran det mest utsatte landet for masseødeleggelsesvåpen, kun etter Japan.
De offisielle anslagene inkluderer ikke sivilbefolkning som har blitt forgiftet i grenselandsbyer eller barn og slektninger av veteranene, mange har utviklet komplikasjoner med blod, lunger og hud, ifølge organisasjonen for veteraner i Iran.
Nervegassagenter drepte rundt 20 000 iranske soldater umiddelbart, ifølge offisielle rapporter. Av de 90 000 overlevende, trenger 5000 jevnlig medisinsk behandling og rundt 1000 ligger fremdeles på sykehus med alvorlige, kroniske tilstander. Mange andre ble rammet av sennepsgass.
Videre ble 308 irakiske raketter skutt ut mot befolkningssentre i iranske byer mellom 1980 og 1988 som resulterte i 12 931 omkomne.
Til tross for fjerningen av Hussein og hans regime av amerikanske styrker, er det dyp avmakt og sinne i Iran over vestlige selskaper (Vest-Tyskland, Frankrike og USA) som hjalp Irak i å utvikle dette kjemiske arsenalet i utgangspunktet, og at verden ikke gjorde noe for å straffe Irak for dets bruk av kjemiske våpen i krigen.
Se også det kjemiske angrepet på Halabja.
Menneskelige bølger brukt som våpen i Iran-Irak-krigen.
Mange mennesker hevder at Iran-Irak-konflikten skapte en spesielt grusom variant av angrep med «menneskelige bølger». Det iranske presteskapet, uten profesjonell militær trening, var sene med å adoptere og sette i verk profesjonelle militære doktriner. Landet manglet til tider nødvendig utstyr til å bryte irakiske minefelt og var ikke villige til å risikere sin lille stridsvogn-styrke. Derfor ble pasdaran-styrker og basij-frivillige ofte brukt til å sveipe over minefelt og nedgravde posisjoner som var laget av det mer profesjonelle irakiske militæret. Anklagen sier at taktikken med menneskelige bølger involverte barn helt ned i niårsalderen (tydeligvis kunne disse ofres). En anonym øst-europeisk journalist skal ha sett «titusenvis av barn, bundet sammen i grupper på 20 for å hindre de mer nervøse fra å desertere, gjøre slike angrep».
Det har blitt sagt at det var vanligere å bruke jenter for minerydding på fronten, og gutter for ubevæpnede «angrep». Sikre førstehånds beretninger om bruk av barn i menneskelige bølgeangrep er derimot sjeldne. Den alvorligste førstehånds beskrivelsen dukket nylig opp i en artikkel av den respekterte teknologi-journalisten Robert X. Cringely.
Etterspill.
Krigen var katastrofal for begge land, stoppet den økonomiske utviklingen, forstyrret oljeeksporten og skadet, drepte anslagsvis 1,5 millioner bare i Iran og forårsaket skader for $350 milliarder, bare i Iran. Irak stod tilbake med alvorlig gjeld til sine tidligere arabiske støttespillere, inkludert $14 milliarder til Kuwait, en gjeld som bidro til Husseins beslutning i 1990 om å invadere Kuwait.
Mye av begge siders oljeindustri var skadet. Luftangrep hadde blitt iverksatt av begge nasjoner mot infrakstrukturen i oljeproduksjonen.
Slutten av krigen etterlot grensene uforandret. To år senere, da krig med de vestlige makten truet, anerkjente Hussein iranske rettigheter over den østlige halvparten av Shatt al-Arab. Krigen var ekstremt dyr, en av de dødeligste krigene siden andre verdenskrig med tanke på skadde og drepte. Konflikter siden 1945 som har overgått Iran-Irak-krigen er Vietnamkrigen, Koreakrigen, den andre sudanesiske borgerkrigen og den krigen i den demokratiske republikken Kongo, blant andre.


Napier (bilmerke).
Napier var et britisk bilmerke, eid av firmaet D Napier & Son. De begynte med produksjon av bilmotorer i 1899. Da de konverterte S. F. Edge sin Panhard-Levassor til rattstyring og monterte inn en av sine egne motorer, ble Edge så fornøyd at han gikk inn i en avtale om å selge alt de kunne produsere, så fremt han fikk enerett.
Edge profilerte Napier blant annet i motorsport. I 1902 vant de Gordon Bennet Trophy Race, en fjær i hatten for fabrikken, da det var et av de viktigste løpene på den tiden.
Allerede i 1904 kom de med en seksylindret motor. De hverken oppfant denne typen motorer eller var de første som brukte de i en bil, men de var veldig tidlig ute med å få det lønnsomt.
I 1904 åpnet de en fabrikk i Boston, USA, for å omgå den amerikanske importavgiften på 45% på komplette biler.
I 1912 kjøpte firmaet tilbake rettighetene av Edge, og utvidet blant annet med å produsere flymotorer. Deres mest kjente produkt var flymotoren Napier Lion i tiden rundt første verdenskrig.
I 1924 opphørte produksjonen av biler, og i 1945 firmaet overtatt av English Electric, og i 1962 endte de til slutt opp som en avdeling i Rolls-Royce.


Feltmarskalk.
Feltmarskalk er i noen land den høyeste militære graden, over general. I Tyskland og noen andre land er den tilsvarende graden kalt generalfeltmarskalk.
Graden feltmarskalk benyttes kun av landstyrker (mens generalfeltmarskalk også ble brukt av det tyske flyvåpenet). Motstykket i noen flyvåpen er "flyvåpenmarskalk", mens i mariner tilsvarer graden flåteadmiral, storadmiral eller lignende. Som den høyeste graden, kun ansvarlig overfor landets hersker, har utnevnelser til feltmarskalk ofte vært gjort av politiske like mye som militære grunner, og ikke sjelden som en måte å offentlig belønne en dyktig general.


Nash Motors.
Nash Motors var en amerikansk produsent av biler med hovedkvarter i Kenosha, Wisconsin fra 1916 til 1936. Fra 1936 til 1954 var de bilavdelingen i Nash-Kelvinator Corporation. Produksjonen av Nash-biler ble fra 1954 til 1957 vidreført av American Motors Corporation.
Selskapet ble stiftet i 1916 Charles W. Nash, tidligere president i General Motors.


Maakeberget.
Maakeberget er supporterklubben til fotballklubben FK Haugesund. Supporterklubben ble stiftet 8. mai 1996.
Maakebergets styreleder er Arild Flesjå.


Oldsmobile.
Oldsmobile var et amerikansk bilmerke. Det var i produksjon fra 1897 til 2004, og på de 107 årene produserte de over 35 millioner biler, og minst 14 millioner av disse ved fabrikken i Lansing i Michigan. Da det ble nedlagt var Oldsmobile USAs eldste bilmerke, og også et av verdens eldste etter Daimler og Peugeot.
Selskapet ble stiftet av Ransom E. Olds, og han solgte det til General Motors i 1908.


Tom Morris jr..
Tom Morris jr. med trofeet "The Challenge Belt".
Tom Morris jr., også kjent som Young Tom Morris, (født 1851, død 25. desember 1875) var en av pionerene innen profesjonell golf. Han ble født i St. Andrews i Skottland, kjent som «golfens hjemsted». Hans far, Tom Morris sr. eller «Old Tom Morris», var greenkeeper på St. Andrews Links og hadde vunnet The Open Championship fire av de første åtte årene.
«Young Tom» vant The Open i 1868, 1869, 1870 og 1872. I 1869 tok han seieren, mens hans far kom på 2. plass – en unik hendelse i mesterskapet. «Young Tom» fikk beholde det originale mesterskapstrofeet – "The Challenge Belt" – etter sine tre seire på rad, så et nytt trofé – pokalen "The Claret Jug" – ble innkjøpt for den neste turneringen i 1872, og hans navn ble det første til å bli inngravert på pokalen.
Morris var kjent for sin enestående putting og hans evne til å spille ypperlig golf i all slags vær. Han spilte i The Open for siste gang i 1874. Det neste året mistet han sin kone og sønn i barsel, og Morris døde selv samme år på første juledag, kun 24 år gammel.


Edward Heath.
"Sir" Edward Richard George Heath (født 9. juli 1916, død 17. juli 2005) var statsminister i Storbritannia fra 1970 til 1974, og leder for det konservative partiet fra 1965 til 1975. Han satt som representant i Underhuset fra 1950 og frem til 2001.
Han var den første ungkaren i Downing Street på nesten 70 år da han ble statsminister.


Larry King Live.
"Larry King Live" er et direkte-sendt TV-program som sendes hver kveld på nyhetskanalen CNN. Programmet har siden starten i 1985 og fram til 18. desember 2010 blitt ledet av Larry King. Briten Piers Morgan overtar programlederjobben. Programmet består vanligvis av intervju med en eller flere kjente gjester, hovedsakelig kjendiser, politikere og forretningsfolk. "Larry King Live" sendes primært fra Los Angeles, men iblant også fra CNNs studioer i New York og Washington, DC. King har også intervjuet personer andre steder, som i Det hvite hus, i fengselsceller, i gjestenes hjem, i en boksering og på andre interessante steder.
King har i perioden 1985 til 2010 foretatt rundt 40 000 intervjuer i programmet.
Programlederskifte.
Sommeren 2010 gjorde den 76 år gamle King det kjent at han ville slutte som programleder i løpet av høsten. I september ble det kjent at briten Piers Morgan skulle overta programlederjobben.


Henry Valen.
Henry Halfdan Valen (født 20. mai 1924 i Hadsel, død 27. januar 2007 i Oslo) var en norsk statsviter, særlig kjent som valgforsker og valgkommentator.
Valen var mag.art. fra 1954, og dr. philos fra 1966 ved Universitetet i Oslo. Han var professor ved samme sted fra 1970 og gjorde tjeneste som dekanus ved Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo i to perioder (1972–1973 og 1975–1977). Valen hadde fra 1954 sitt arbeidssted ved Institutt for samfunnsforskning, der han virket også etter å ha blitt pensjonist.
Valen gav betydelige bidrag til forståelsen av valg, folkemening og representasjon. Han samarbeidet nært med Stein Rokkan. Sammen startet de to i 1957 det norske valgforskningsprogrammet. Valen ledet valgforskningsprogrammet fram til 1985 og utga på grunnlag av velgerundersøkelser i forbindelse med det enkelte stortingsvalg en rekke bøker med analyser av velgere og velgervandringer, blant annet bøker som "Valg og politikk. Et samfunn i endring" (1981, 1992), "Konflikt og opinion" (med Bernt Aardal, 1995), "Velgere, partier og politisk avstand" (med Bernt Aardal, 1989), "Et valg i perspektiv. En studie av stortingsvalget 1981" (med Bernt Aardal, 1983). Henry Valen publiserte videre flere titalls artikler i norske og internasjonale tidsskrifter og bidro med utallige kapitler til antologier redigert av norske, nordiske og internasjonale kolleger.
Sammen med Daniel Katz skrev han klassikeren: "Political Parties in Norway", Oslo, Universitetsforlaget, 1964.
Valen spilte en betydelig rolle, ikke bare for norsk statsvitenskap, men også for norsk samfunnsvitenskap i allmennhet. Han var sentral i opprettelsen av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og fungerte som styreleder i årene fra 1975 til 1981 da denne tjenesten var under oppbygging.
Ved siden av et utrettelig publiseringsarbeid var Valen også kjent for det brede publikum som valgkommentator. Han fikk i 1999 Norges forskningsråds formidlingspris. Henry Valen mottok en rekke andre priser og utmerkelser for sitt vitenskapelige virke. I 2006 ble han tildelt Norsk Statsvitenskapelig Forenings hederspris. I 1998 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1993 ble han medlem av Det norske vitenskapsakademi og i 1998 av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Valen ble i 2004 utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen.


Ladislaus Almásy.
Ladislaus Eduard (László Ede) Almásy (de Zsadány et Törökszentmiklós) (født 22. august 1895 på Schloss Bernstein, Kongedømmet Ungarn (nå Burgenland); død 22. mars 1951 i Salzburg) var pilot og ørkenutforsker. Han er mest kjent fra romanen og filmen "Den engelske pasienten", som er basert svært løst på hans liv.
Almásy ble født i en ubetitlet adelig ungarsk familie. Han gikk på kostskole i Eastbourne i England, og lærte også å fly der. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i det østerriksk-ungarske luftvåpenet. Han var en støttespiller for den ungarske konge Karl (som også var østerriksk keiser) etter avskaffelsen av monarkiet, og ble muligens utnevnt til greve av den avsatte konge, en tittel han bare brukte utenfor Ungarn.
Fra 1921 arbeidet han som agent for den østerrikske bilprodusenten Steyr i Szombathely, og vant flere billøp. Han organiserte også jaktreiser til Egypt. Da han kjørte fra Egypt til Sudan langs Nilen i 1926 utviklet han en interesse for området, og kom tilbake mange ganger.
Gjennom tallrike ekspedisjoner i ørkenområder og forretningsreiser til Egypt ble han en av de beste kjennere av det østlige Sahara. Som offiser i den ungarske armé, som under annen verdenskrig var alliert med Tyskland, hjalp han den tyske etterretningstjenesten å smugle spioner fra kysten til Egypt.
Ved sine oppdagelser støttet han seg som en av de første på kombinerte undersøkelser med bil og fly. Han evaluerte også historiske beretninger fra antikke forfattere som Herodot. Almásy, som av sin beduinvenner ble kalt Abu Ramla («sandets far»), beskrev sine eventyr i
"Az ismeretlen Szahara", utgitt 1934 i Budapest. Han utga også en bok på tysk, "Unbekannte Sahara. Mit Flugzeug und Automobil in der Libyschen Wüste", utgitt fem år senere i Leipzig. Den inneholder beretninger fra de fleste av hans sensasjonelle oppdagelser, som ved Dsjebel Oweinat (det høyeste berg i det østlige Sahara), hulemaleriene i Gilf Kebir og den tapte oasen i Zarhura, som han oppdaget sammen med sine venner Penderel, piloten, og Sir Robert Clayton.
På midten av 1930-tallet gikk imidlertid oppdagelsene og eventyrenes tid mot slutten. Hans gamle støttespiller Clayton døde i 1932; ikke som i romanen ved en styrtlanding, men under en sandstorm ved Gilf Kebir. Claytons kone døde derimot ved et flystyrt noen år senere.
Det er kjent at Almásy smuglet to tyske etterretningsagenter til britiskkontrollerte områder i april og juni 1942. For sine fortjenester mottok han Jernkorset av Erwin Rommel.
Etter krigen ble han fanget av russerne og sperret inne. Etter flere måneders sterke lidelser i sovjetisk fangenskap kom han fri, og reiste tilbake til Egypt hvor han solgte Porscher. Under et opphold i Østerrike i 1951 ble han syk, og døde av dysenteri på sykehuset i Salzburg. Epitafet på hans grav beskriver ham som «Pilot, Saharaforscher und Entdecker der Oase Zarzura». (I romanen og filmen dør han i et kloster i Toskana etter å ha blitt alvorlig skadet av et flystyrt).
Almasy, Ladislaus
Almasy, Ladislaus


Johan P. Olsen.
Johan Peder Olsen (født 14. august 1939 i Tromsø) er en verdenskjent statsviter. Johan P. Olsen er utdannet mag. art i 1967 og dr.philos. i 1971. Olsen var forskningsleder ved Forskningsrådets program "Advanced Research on the Europeanization of the Nation State" (ARENA - Senter for europaforskning), men er nå pensjonert. Han har utgitt en rekke publikasjoner i både Norge, Sverige og USA, særlig innenfor det statsvitenskapelige fagområdet offentlig politikk og administrasjon.
Olsens mest siterte artikkel er "A Garbage Can Model of Organizational Choice" som han skrev sammen med Michael D. Cohen og James G. March i 1972. I denne ble det presentert en modell for hvordan beslutnigner fattes i organisasjoner. I følge Garbage can-modellen skyldes utfall av beslutningsprosesser heller tilfeldigheter i hvordan hvordan aktører kobles sammen på enn rasjonelle veloverveide handlinger fra ledelsen. I følge modellen var ofte var løsninger på utkikk etter et problem de kunne løse, snarere enn at en lette etter løsninger på problemer.
Hans faglige interesseområder er institusjonelle endringsprosesser på europeisk og nasjonalt nivå og samspillet mellom slike prosesser.
__NOTOC__


Roseby.
Roseby er et kjøpesenter i Lingedalen, cirka en kilometer øst for Molde sentrum. Senteret åpnet 5. mars 1987, og har i september 2007 52 butikker fordelt på drøyt 13 000 kvadratmeter salgsflate. Omsetningen var i 2006 på 408 millioner kroner.
Fra åpningen var senteret eid av Molde-baserte Møresentrene, som i 2003 ble fusjonert med Amfi. Senteret har siden åpningen gjennomgått en rekke mindre ombygginger og utvidelser.
Senteret er åpent mandag til fredag fra klokka 9 til 20.


Opel Regent.
Regent var en bilmodell fra tyske Opel. Opel var i 1928 Tysklands største bilprodusent og lanserte Regent Luxus Limousine i 1929 som sitt flaggskip for å befeste sin stilling. Den hadde Opels første 8-sylindrede motor, på 6,0 liter og med 110 hestekrefter, og var ganske lik amerikanske modeller fra den samme tiden. Det var en stor bil, og veide over to tonn. Bare 25 stykker ble produsert. Bilen på bildet er også en Opel Regent, men ikke versjonen Luxus Lumousine.


Moldetorget.
Moldetorget er et kjøpesenter som ligger midt i Molde sentrum. Senteret åpnet 22. oktober 2003 og har 43 butikker fordelt på om lag 12 000 kvadratmeter. Det ble bygget av Møresentrene og er nå en del av senterkjeden Amfi.


Øystein Noreng.
Øystein Noreng (født 1. oktober 1942 i Oslo) er professor i petroleumsøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Professoratet er sponset av det franske oljeselskapet Total. Han har doktorgrad i statsvitenskap fra Sorbonneuniversitetet i Paris, Frankrike. Noreng har utgitt mange bøker om internasjonal oljepolitikk, særlig i tilknytning til Midtøsten. Boken "«Oil and Islam»" er oversatt til en rekke språk.
Noreng har tidligere arbeidet i De norske Bokklubbene, Statoil, Finansdepartementet og ved Rockefeller-senteret i New York. I Finansdepartementet jobbet han i den daværende Planleggingsavdelingen. Han deltok i arbeidet med den berømte Stortingsmelding nr. 25, 1973/74.
Noreng er styremedlem i det tyske gasselskapet RWE-DEA.


Knut Torbjørn Eggen.
Knut Torbjørn Eggen (født 1. november 1960 i Orkdal, død 20. februar 2012) var en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han trente Fredrikstad Fotballklubb opp til 1. divisjon i 2002 og deretter til Eliteserien i 2003 og endte med å vinne cupfinalen 2006, noe som ble hans siste kamp for klubben. Fra 1. august 2007 ble han ansatt som sportsdirektør i Rosenborg, en stilling han hadde til sommeren 2008. Fra 1. august 2008 var Eggen fotballtrener på Wang Toppidrett i Moss. 1. desember 2008 gikk Eggen inn i stillingen som utviklingsansvarlig i Moss FK.
Bakgrunn.
Knut Torbjørn Eggen var sønn av suksess-treneren Nils Arne Eggen. Foreldrene var kun 19 år gamle og nettopp fedige med videregående ved fødselen. Han vokste opp tett på sin fars interesser. Faren hadde vært en habil kombinertløper i sin ungdom, og sønnen begynte med langrenn og skihopp. Som sin far ble tok han også lærerutdannelse, men det var fotball som preget livet familien Eggen.
Eggen ble selv en habil fotballspiller, men nådde større meritter som trener. Han var de siste årene ekspertkommentator og stod for kampanalyser for TV-kanalen Viasat 4.
Karriere som spiller.
Som spiller spilte Eggen for Orkdal IL, Rosenborg og Aalesund FK. For Rosenborg spilte han 280 obligatoriske kamper fra 1978 til 1991, og ble seriemester tre ganger, i 1985, 1988 og 1990. I 1978, da Rosenborg spilte i 2. divisjon, ble han toppscorer for klubben med ti mål. Han spilte 43 kamper på aldersbestemte landslag og fire kamper på det norske.
Karriere som trener.
I 2005 ble Egil Olsen ansatt som hovedtrener i Fredrikstad, mens Knut Torbjørn Eggen fortsatte som assistenttrener. Da Olsen trakk seg fra stillingen av helsemessige årsaker i august samme år, ble Eggen nok en gang hovedtrener i FFK. Han gikk av som hovedrener for Fredrikstad 17. desember 2006 på grunn av uenigheter om hvem i klubben som skulle ha det sportslige ansvaret med den nye sportssjefen Morgan Andersen.
Knut Torbjørn Eggen var tidligere trener for Aalesund og Moss. Han var sønn av suksesstreneren Nils Arne Eggen. Eggen hadde den høyeste trenerutdannelsen som er å få i Norge, og hadde også en tidligere lærerbakgrunn.
1. august 2007 ble han ansatt som ny sportsdirektør i RBK, etter at mangeårig sportsdirektør i Rosenborg, Rune Bratseth, bestemte seg for å slutte i jobben. I desember 2007 ble Eggen sykmeldt, og 27. mai 2008 ble det kjent at han hadde sagt opp sin stilling i RBK.
Fra 1. august 2008 var Eggen fotballtrener på Wang Toppidrett i Moss, sammen med blant andre Tor Trondsen og Rune Tangen. Disse to arbeidet han også sammen med i Moss Fotballklubb. 1. desember 2008 gikk Eggen inn i stillingen som utviklingsansvarlig i Moss FK, hvor Trondsen og Tangen allerede var ansatt som henholdsvis markedsfører og assisterende trener. Eggens arbeidsoppgaver gikk i hovedtrekk ut på å forbedre talentsatsningen, knytte sterkere bånd til Wang Toppidrett og generelt øke klubbens profilering og profesjonalisering. Han ledet også èn trening i uka for klubbens A-lag.
Tidlig i 2010 gikk han inn som trener for "Norges U19-guttelandslag i fotball".


Joop Zoetemelk.
Hendrik Gerardus Joseph (Joop) Zoetemelk (født 3. desember 1946 i Rijpwetering) er en nederlandsk syklist.
Etter at han vant gull under OL 1968 i Mexico by ble Zoetemelk profesjonell.
Zoetemelk vant mange ritt i løpet av sin atten år lange karriere som profesjonell sykkelrytter (1969–1987), blant annet Tour de France i 1980 og Vuelta a España i 1979. Zoetemelk kom på andre plass i Tour de France hele seks ganger. I tillegg satte han rekord ved å fullføre rittet seksten ganger, en rekord som fremdeles står. Han ble den eldste verdensmesteren i sykling i 1985, da han i en alder av 38 år og 9 måneder vant landeveisrittet.


Peder Carstensen Dreyer.
Peder Carstensen Dreyer (født 1628, død 1703) var lagmann i Trondheim fra 1671 til 1703. Han var også viselagmann fra 1668 til 1671.
Han gikk på Københavns katedralskole fra 1648 – visstnok sammen med bl.a. Peder Schumacher Griffenfeldt.
Dreyer jobbet fra 1663 i London som legionssekretær hos den danske gesand Simon Petkum, og var bl.a. med på fengslingen av Leonora Christine, grevinne Ulfeldt, og førte henne senere til Danmark. Fra 1664 jobbet han i den danske kancelli fram til han flyttet til Trondheim i 1668 og hadde der mange viktige diplomatiske oppdrag. Han deltok også i en kommisjon som skulle revidere "Den Norske Lov" i 1685-86.
Dreyer fikk i 1668 jobb i Trondheim etter anbefaling av bl.a. Peder Schumacher Griffenfeldt.
Han ble gift med "Anna Catharina Stricht von Hoffermessel" i Haag i 1667, og bodde sammen med henne i Trondheim fram til 1703, da han «paa grund av kancelliraadindens (konens) vanskelige gemyt» stakk til Danmark, og lot sin kone sitte igjen på gården Rønningen i Strinda ved Trondheim.
Anna var født på fortet Reclife utenfor Brasil, der hennes far var kommandant, og man kan jo tenke seg at det kunne være litt fremmed for henne å sitte igjen som «gardskjerring» ved Trondheim med en slik bakgrunn. Hun overlevde sin mann med nesten 30 år og døde 4. mars 1731 i Trondheim.
Dreyer hadde en stor etterslekt av både ekte og uekte barn – mest kjent av disse var Abraham Petersen Dreyer som etterfulgte sin far som lagmann i Trondheim fra 1703. Dreyer var bror av sorenskriver i Stjørdal, Verdal og Selbu Henrik Carstensen Dreyer og visesorenskriver i samme område Sten Carstensen Dreyer
Dreyer nøt stor respekt som lagmann i Trondheim og har i den senere tid fått en gate oppkalt etter seg like ved området der gården Rønningen lå – "Lagmann Dreyers gate".
Dreyer, Peder Carstensen
Dreyer, Peder Carstensen
Dreyer, Peder Carstensen


Marco Pantani.
Marco Pantani (født 13. januar 1970 i Cesena, død 14. februar 2004 i Rimini) var en italiensk syklist.
Takket være sin lette kroppsbygning (172 cm / 57 kg) var Pantani en spesialist på fjelletapper, og han vant blant annet Giro d'Italia og Tour de France i løpet av en sesong, 1998. Han ble profesjonell i 1992 og vant 36 seire i løpet av karrieren, som ble preget av skader han pådro seg i flere alvorlige velt.
I 1999 ble han diskvalifisert mens han ledet Giro d'Italia etter å ha hatt for høye blodverdier i helsekontrollen før start. Dette er ikke en positiv dopingtest, men kan indikere bloddoping. Etter dette var han innblandet i flere rettsprosesesser angående besittelse og bruk av dopingpreparater.
Etter Giro d´Italia sommeren 2003, hvor han gjorde et bemerkelsesverdig comeback etter å ha vært helt ute av form et par år, ble han lagt inn på et behandlingshjem for narkotikamisbrukere, og i februar døde han etter å ha tatt en overdose kokain på et hotellrom i den italienske badebyen Rimini.
I 2008 satte statsadvokaten i Froli igang undersøkelser for å kartlegge omstendighetene rundt dødsfallet, for å finne ut om det virkelig var en overdose, eller om han ble myrdet.


MS «Peter Wessel».
MS «Peter Wessel» eller SNAV «Toscana» er et skip som har vært i eie av Larvik Line og Color Line som trafikkerte strekningen Larvik–Fredrikshavn/Hirtshals. Skipet har fått navnet etter den kjente sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold.
Skipet ble høsten 2007 solgt til MSC, og vil fra april 2008 seile i Middelhavet for dette selskapet med navnet Snav Toscana.
Nåværende MS «Peter Wessel» har trafikkert strekningen Larvik – Fredrikshavn siden mars 1984, og er den fjerde fergen med dette navnet som går mellom Larvik og Danmark. Larvik Line drev disse frem til selskapet ble kjøpt opp av Color Line. I april 2006 skiftet Peter Wessel bortehavn til Hirtshals.
Tekniske fakta.
Tabellen viser en oversikt over gjeldende tekniske fakta, og kjente fakta slik det var før ombygginger (i "kursiv tekst").
Historie.
Skipet ble sjøsatt 5. desember 1980 under navnet MS «Gotland», og har en tid også hett MS «Wasa Star». Skipet ble døpt MS «Peter Wessel» i 1984 da det ble innsatt i dagens rute mellom Larvik og Frederikshavn.
En kort periode gikk skipet også innom Moss på turen fra Larvik til Frederikshavn.
MS "Peter Wessel" ble liggende ved kai i Larvik til klokka fire tirsdag 8. april 2008. Det italienske rederiet MSC tok over skipet 15. april. 18. april seilte båten til Palermo i Italia, der det først skulle på verksted, for deretter å bli satt inn som passasjerferje mellom Roma og Sardinia. Skipets nye navn ble "SNAV Toscana".
20. juni 2008 erstattet det nye skipet MS «Superspeed 2» Peter Wessel på linja mellom Larvik og Hirtshals. Christian IV seilte på strekningen fra 10. april fram til SuperSpeed 2 ble satt i drift.


Francisco Mancebo.
Francisco Mancebo Pérez (født 9. mars 1976 i Madrid) er en spansk syklist.
Francisco Mancebo ble profesjonell i 1998 for laget Banesto. Han har ble værende i dette laget til og med 2005 (da det het "Illes Balears – Caisse d'Epargne").
I 2006 gikk han til AG2R Prévoyance, men var linket til Operación Puerto og fikk ikke starte i Tour de France. Han bestemte seg umiddelbart for å legge opp, men ombestemte seg, endte kontrakten med AG2R Prévoyance og gikk til Relax-Gam.


Margaret Berger.
Margaret Berger (født 11. oktober 1985 i Trondheim) er en norsk elektropop-artist. Hun vokste opp på Hitra, der hun bodde i tolv år. Hun sang i gospelkor, og begynte å skrive sine egne sanger allerede som tolvåring. Hun gikk musikklinjen på Heimdal videregående skole
Margaret Berger fikk andreplass i fjernsynsprogrammet "Idol" i 2004, og platedebuterte samme år med "Chameleon". Hun fikk Spellemannprisen for årets beste musikkvideo 2004 for «Lifetime Guarantee», og var også nominert til prisen for årets nykommer. Opptrådte på Storåsfestivalen i 2005. Høsten 2006 ga hun ut platen "Pretty Scary Silver Fairy" som er et popalbum med et elektronisk lydbilde. Singelen "Samantha" er best kjente sang fra dette albumet og er blitt et slags gay-anthem
Berger fikk platekontrakt med BMG, og er blitt kjent som en av deltagerne som har klart seg best etter Idol, sammen med Kurt Nilsen.
I 2011 ga Margaret ut i samarbeid med Universal vinylen In a box med B-siden 4-E.V.E.R. L.O.V.E. den ble kalt "Best B-side of the year" av den britiske musikkbloggen Popjustice. Singelen "In a box ble listet på NRK P3 og mottok terningkast 5 i VG.
Margaret Berger jobber for tiden med sitt tredje studioalbum med flere forskjellige produsenter som feks. Martin Kleveland, Tomas Nerbø Smågesjø og den svenske elektro-duoen Lo.Fi.Fnk


Stuart O'Grady.
Stuart O'Grady (født 6. august 1973) er en australsk landevei-og banesyklist. Hans største meritter er OL-gullet i banesykling i 2004 sammen med makkeren Graeme Brown og seieren i Paris–Roubaix i 2007.
O’Grady har deltatt i Tour de France hvert år siden 1998 og han har konkurrert om den grønne poengtrøya ("maillot vert") flere ganger, med andreplass som beste plassering i 1998 og 2005. I 1998 og 2001 bar han den gule ledertrøya ("maillot jaune") i Touren.
Biografi.
Stuart O’Grady vokste opp i en sykkelfamilie i Adelaide, Sør-Australia. Hans far representerte Sør-Australia ved flere anledninger i landevei- og banesykling, og hans onkel deltok i OL i Tokyo i 1964. O’Grady startet karrieren som banesyklist, og bemerket seg med å ta sølvmedalje på 4000m forfølgelsesritt for lag i OL i Barcelona i 1992. Fire år senere i OL i Atlanta tok han bronse i både poengrittet og i 4000m forfølgelsesritt for lag.
Han bestemte seg for å satse på landeveisykling og signerte for GAN i 1995. I 1998 syklet han tre dager i gul trøye i Tour de France etter at han vant den første etappen, en bragd han gjentok i 2001 når han syklet fem dager i gul trøye, noe som bidrog til at han ble kåret til ”Årets australske syklist” og ”Årets australske mannlige landeveissyklist” i både 1998 og 2001. Han kom på andreplass i poengkonkurransen i 1998 og i 2001 ble han slått på målstreken i Paris av Erik Zabel som tok sin sjette strake poengtrøye i Touren.
I 2001 ble han diagnostisert med en blokkert arterie etter tester fastslo at hans høyre ben produserte mer kraft enn hans venstre. Etter en operasjon i april 2002 startet han opp ett rehabiliteringsprogram for å komme i form igjen til sommeren, og han var tilbake på startstreken til Tour de France 2002. I de neste to sesongene ble O’Grady satt i skyggen i poengkonkurransen av sine to landsmenn Baden Cooke og Robbie McEwen, men han tok sin andre etappeseier i Touren i 2004.
O’Grady meldte overgang til Cofidis i 2004, med mål om å dominere i vår-klassikerne som Paris–Roubaix og Flandern rundt. Etter en katastrofal åpning på sesongen, fylt med skader og dopingbeskyldninger i laget, kom han tilbake med to etappeseire og seier i poengkonkurransen i Dauphiné Libéré. Han fortsatte med etappeseier og flere dager i grønt i Tour de France 2004. Han avsluttet sesongen med OL-gull i banesykling
I 2005 kom O’Grady på andreplass i poengkonkurransen i Touren, kun slått av Thor Hushovd. På høsten skrev han under på en ettårs-kontrakt med Team CSC, men sesongen ble ødelagt av mange skader. Han brakk i flere ribbein i ett ritt i Italia tidlig på året og syklet store deler av Tour de France 2006 med brudd i en ryggvirvel.
O'Gradys største seier på landeveien kom ikke før i 2007 da han vant Paris–Roubaix, «klassikernes dronning», som første ikke-europeer.
O'Grady er hedret med Order of Australias medalje, Den australske sportsmedaljen og den australske Hundreårsmedaljen.


Plymouth (bil).
Plymouth var et amerikansk bilmerke fra Chrysler, i handelen fra 1928 til 2001.
I 1936 starta Robert Hesselberg-Meyer opp produksjon av Plymouth, på lisens fra Chrysler Corporation, i den tidlegare bilfabrikken til Scania Vabis på Kambo. Til Moss kom bildelar i store trekasser frå USA, der dei vart sette saman til ferdige bilar.
I mye av perioden det var i salg var Plymouth det tredje største merket i USA, etter Chevrolet og Ford, men hadde en nedgangsperiode tidlig på 1960-tallet. Det gikk bedre på 1970-tallet, spesielt med modellene Valiant og Duster, men merket kom aldri helt over Chryslers økonomiske problemer på slutten av 70-tallet.
DaimlerChrysler la ned merket i 2001. Et par av modellene fortsatte å bli levert som Chrysler.
Modeller.
1935 Plymouth PJ Touring Sedan


Jaroslav Popovytsj.
Jaroslav Pavlovytsj Popovytsj (ukrainsk: Ярослав Павлович Попович; født 1. april 1980) er en ukrainsk syklist, som sykler for RadioShack-Nissan.
Popovytsj ble profesjonell i 2002, og har blant annet levert sterke resultater i Giro d'Italia, der han endte på tredje plass i 2003 og femte plass i 2004. Han kom til Discovery Channel Pro Cycling Team i 2005, og ble av mange regnet som en mulig overtaker av Lance Armstrongs verv som lagkaptein. I Tour de France 2005 ble han nummer 12 sammenlagt, og vant den hvite trøya som beste rytter under 26 år. Året etter vant han 12. etappe. I Tour de France 2007 ble han nummer 8 sammenlagt etter å ha vært hjelperytter for sine lagkamerater Alberto Contador og Levi Leipheimer.


Nariño.
Nariño er et departement vest i Colombia som grenser til Ecuador og til Stillehavet sant til nabodepartementene Cauca og Putumayo. Departementet er oppkalt etter Antonio Nariño. Hovedstaden ligger i Pasto.


Kjegle.
En rett sirkulær kjegle og en skjev kjegle
En kjegle (ev konus) er en tredimensjonal geometrisk form som består av en grunnflate som samles i et punkt (apex) over flaten. Grunnflaten kan ha form som en sirkel eller ellipse. Den kan også være enten rett eller skjev. Teknisk sett kan en grunnflaten ha andre former enn en sirkel, for eksempel vil en kvadratisk base gi en pyramideform, men det er mest vanlig at basen er sirkulær.
En rett sirkulær kjegle kan tenkes frembrakt når en rettvinklet trekant dreier seg om en av de rette sidene. En hvilken som helst kjegle kan tenkes frembrakt når en linje står stille i den ene enden og beveger seg langs en sirkel eller ellipse i den andre enden.
Formler.
Volumet formula_1 av et kjegle er en tredjedel av bunnflatearealet formula_2 multiplisert med høyden formula_3 (den vinkelrette avstanden fra basen til spissen).
der r = radius og h = høyde
Et kjeglelegemes massesenter er 1/4 av høyden til aksen.


Morten Dahl.
Morten «Diesel» Dahl (født 19. juni 1959 i Trondheim) er en norsk musiker og motorsykkel-entusiast.
Dahl har hatt en lang karriere som trommeslager og er mest kjent som medlem og en av grunnleggerne av de norske rockebandene TNT og TinDrum. Han har dessuten turnert og gitt ut musikkalbum under navnene Diezel og Diesel Dahl & Friends. I tillegg har han spilt med andre artister som Terje Tysland i hans backingband "Gutta på By'n"
Dahl fungerte i mange år som talsmann for Hells Angels i Trondheim. I det som i media er omtalt som en intern maktkamp, forlot Dahl klubben i 2005. Dahl har utmerket seg i det ellers beryktede HA-miljøet med sitt rene rulleblad. Han er administrerende direktør og styreleder i "Kulørt Kultur AS" som blant annet utgir den norske versjonen av MC-bladet Scanbike.
Hans datter Carina Dahl er modell og artist.


AutoPASS.
AutoPASS er navnet på det norske systemet for elektronisk betaling av bompenger. Med AutoPASS-brikke kan man som bilist passere gjennom en bomstasjonen uten stopp.
Ifølge Nasjonal transportplan for 2002–2011 er målet et samordnet betalingssystem for transporttjenester. AutoPASS bærer med seg en rekke muligheter for framtida og arbeidet for å innføre AutoPASS på ferje og ved parkering er i gang. Det første ferjesamband med systemet var Flakk–Rørvik der systemet ble innført 4. januar 2010.
Brikken er et viktig ledd for å gjøre mest mulig av veibyggingen bompengefinansiert og et viktig ledd i tanken bak veiprising.


Packard.
Packard var en amerikansk bil- og motorprodusent. Opprinnelig het selskapet Ohio Automobile Co. da det bygde sin første bil i 1899. Selskapet byttet navn til Packard Motor Car Company i 1903. Det flyttet fra Warren, Ohio til Detroit, Michigan i 1903, etter at aksjemajoriteten ble kjøpt opp av en gruppe investorer derfra.
Under krigen produserte Packard også fly- og båtmotorer. De produserte en lisensbygget versjon av Rolls-Royce Merlin, for bruk i jagerflyet North American P-51 Mustang. Pacard-Merlin motorer ble også brukt i kanadiskbygde Hawker Hurricane.
Da de slo seg sammen med Studebaker i 1954 var de en av de siste uavhengige bilprodusenter i USA.
Fram til depresjonen på 1930-tallet bygde de biler for hånd, men tok i bruk masseproduksjon for å overleve de trange tidene. I 1958 ble merket nedlagt.


Munken kino.
thumb
Munken kino var Larviks kino- og teatersal fra 1921 til 2009. Munkens første sjef var senere ordfører Oscar Andersen.
Vegger og tak i salen gjør den til kanskje den flotteste teatersalen i Norge med de ti originale freskomaleriene på veggene og den dekorerte elipseformede kuppelen i taket.
Første forestilling ble holdt kl. 17.00 tirsdag 20. september 1921.
Munken kino var frem til 2009 et kombinasjonslokale som ble brukt til både kino, teater, konserter, seminarer, dans, møter m.m.
Søndag den 6. september 2009 ble den siste kinoforestillingen vist med filmen Cinema Paradiso kl. 21.00.
Rådmannen hadde tidligere foreslått at kommunen selger Munken kino så snart egen virksomheten hadde flyttet. I kommunestyremøte den 9. september 2009 ble det imidlertid bestemt at frem til 1. juni 2010 skal Munken leies ut til teaterformål.
Navnet.
Navnet Munken fikk kinoen etter en navnekonkurranse før innvielsen, der 1. premie fristet med 100 billetter. Av 190 forslag var det 5 forslag på Munken. Arken og Konsert-Biografen kom på 2. og 3. plass.
Ombygging / modernisering.
Filmfremvisere er også byttet en gang før 1965 og på starten av 1970-tallet i tillegg til i 2004.
Dekorasjon.
Munkens dekorasjoner av salen er utført av Paul Ansteinsson (1885–1939), en av norges fremste kinomalere, assistert av arkitekt Jacob Hanssen.
Freskomalerier.
Det er ti freskomalerier på veggene. Motivene er hentet fra eventyret "Kvitebjørn og kong Valemon (Østenfor sol og vestenfor måne)". Det er fire malerier på hver av langsidene, samt et på hver side av scenen.
Andre dekorasjoner.
Taket med det elipsefornede kuppelhvelvet i armert betong var enestående da det ble bygget i 1921. Dekorasjonene i taket er også utført av Paul Ansteinsson.
Da lydfilmen kom i 1930 ble det lagt strie på vegger og filt i taket for å bedre akustikken. Deler av den opprinnelige stjernehimmelen kan skimtes gjennom filten helt ytters i dekorasjonen.
Når gjestene går ut av salen gjennom hoveddøren synes Larvik kommunes gamle kommunevåpen.


Pagani.
Pagani Automobili S.p.A. er en italiensk produsent av supersportsbiler, stiftet av Horacio Pagani i San Cesario sul Panaro (Modena, Italia). Også involvert i begynnelsen var Juan Manuel Fangio, fem ganger Formel 1-vinner.
Paganis eneste modell kalles Zonda, og har en midtmontert V12-motor med doble overliggende kamaksler produsert av Mercedes-Benz' AMG-avdeling. Designet er inspirert av Sauber-Mercedes legendariske Sølvpilen.
Eksterne lenker.
Pagani Automobili S.p.A.


Pasto.
Pasto er hovedstad i provinsen Nariño vest i Colombia og har om lag 450 000 innbyggere. Byen ligger i 2527 meters høyde i «Valle de Atriz» i Andesfjellene nær vulkanen Galeras.
Byen ble grunnlagt i 1539 av den spanske conquistadoren Lorenzo de Aldana. Byen fikk navnet «San Juan de Pasto» etter den indianske urbefolkningsgruppen «Los Pastos» som opprinnelig bodde i området.
Hvert år arrangeres det et stor karneval i byen som kalles «Carnaval de Blancos y Negros» der egne karnevalsflåter transporteres gjennom byen.


Pølseklype.
Pølseklype er et vanlig kjøkkenredskap til å plukke opp pølser fra varmt vann eller en grill uten å brenne seg eller å skade pølsene.
De fleste pølseklypene er formet som andre typer matklyper og koketenger, det vil si som en tang med sakshåndtak og bredt nebb, som en stor klesklype eller lang, v-formet pinsett. Klypene er laget av tre, metall eller varmebestandig plast og passer til pølser med ulik fasong og størrelse.


Distriktspolitikk.
Distriktspolitikk er politikk som på ulike måter og med ulike virkemidler tar sikte på å tilgodese geografiske områder som i et samfunn betraktes som periferi, på bekostning av områder som i et samfunn betraktes som sentrum.
Den mest direkte form for distriktspolitikk er direkte pengeoverføringer (subsidier) til ulike formål, for eksempel å holde bosetningen på et stabilt nivå.
Det finnes imidlertid også mer indirekte og sofistikerte former for distriktspolitikk. Stor og positiv mediedekning er et eksempel på en type distriktspolitikk som tar sikte på å skape positive ringvirkninger (positive synergieffekter) for et lokalsamfunn som av sentrum oppfattes som sentralt å opprettholde. Motsatt vil liten og negativ mediedekning være et eksempel på en politikk som tar sikte på å skape negative ringvirkninger (negative synergieffekter) for et lokalsamfunn som av sentrum oppfattes som uheldig å stimulere utover sine naturlige forutsetninger for vekst.
En annen måte å utøve distiktspolitikk på kan være å tilgodese befolkningsfattige områder med gode veier og samferdselspolitiske tiltak, på bekostning av befolkningsrike områder, som følgelig vil oppleve manglende satsing på gode veier og samferdselspolitiske tiltak (av typen høyhastighetstog o.l.).
I Norge ble det i 2011 brukt 34 milliarder av staten på ulike distriktspolitiske tiltak, på tross av det fortsatte nedgangen i befolkningstallet og spesielt ungdom og kvinner flyttet til sentrale strøk.
Eksterne lenker.
er en tverrpolitisk organisasjon for et livskraftig og levende Distrikts-Norge


Buprenorfin.
Buprenorfin er et syntetisk opioid (oripavinderivat) som benyttes som smertelindring og i legemiddelassistert rehabilitering av opiatavhengige (LAR). Buprenorfin er mest kjent under preparatnavnene "Suboxone", "Subutex", "Temgesic" og "Norspan".
Farmakodynamikk.
Buprenorfin er en partiell agonist/antagonist til μ- og antagonist til κ-reseptorene i sentralnervesystemet. Medikamentet er langt mer potent enn morfin i lave doser, men i motsetning til for fullagonister som morfin og heroin oppnås ved økende dose raskt en maksimaleffekt som ligger lavere. Blant annet hemmes respirasjonen i langt mindre grad, noe som gjør buprenorfin relativt trygt i forhold til overdosering. Brukere av andre opioider kan på grunn av de antagonistiske egenskapene oppleve akutt abstinens dersom buprenorfin tas uten avrusning på forhånd. Buprenorfin er som alle opioider sterkt vanedannende.
Effekten ved opioid vedlikeholdsbehandling tilskrives blant annet langsomt reversibel binding til μ-reseptorene og lang halveringstid, noe som over en lang periode reduserer den misbrukende pasientens stoffbehov.
Farmakokinetikk.
Buprenorfin brukes som regel som sublingualtabletter fordi biotilgjengeligheten ved opptak via tarm er tilnærmet null på grunn av stor førstepassasjemetabolisme i leveren og N-dealkylering og glukuronidering i tynntarmen. Biotilgjengeligheten sublingualt er ca. 30 %. Buprenorfin er meget vannløselig, og er derfor populært til injeksjon.
Medikamentet metaboliseres vesentlig i lever, en mindre del skilles ut via nyrene.
Buprenorfin distribueres til vevene med en initial halveringstid på ca. 5 timer. Den terminale elimineringsfasen er i midlertid på 20 til 25 timer på grunn av entero-hepatisk resirkulering som skyldes stoffets sterkt lipofile natur.
Dosering ved opioidsubstitusjon ligger vanligvis i området 12–24 mg daglig. Halveringstiden for buprenorfin er så lang at medikamentet kan tas hver 2.–3. dag dersom det er ønskelig.
Tilgjengelige preparater.
"Subutex" er en høydoseformulering av buprenorfin til sublingual administrasjon (brusetablett under tungen). Medikamentet produseres av Reckitt Benckiser Healthcare, men markedsføres i Europa av Schering-Plough, og finnes som 0,4 mg, 2 mg og 8 mg tabletter. Lavdose-buprenorfin markedsføres i Norge som "Temgesic" (sublingiualtabletter) og "Norspan" (plaster).
I de senere år har kombinasjonspreparatet "Suboxone" overtatt en del av markedet fra "Subutex". "Suboxone" inneholder i tillegg til buprenorfin opioidantagonisten naloxon som ikke tas opp peroralt. Hensikten er å unngå at medikamentet injiseres. Injeksjon av "Suboxone" vil medføre akutt abstinens hos opioidavhengig
Buprenorfin kontra metadon.
Metadon har lenge vært dominerende i forbindelse med legemiddelassistert rehabilitering. Buprenorfin ("Subutex") brukes i stadig større grad, og i stadig høyere doser. Hovedfordelen er sikkerhetsprofilen. Metadon er årsak til et titalls dødsfall årlig i Norge, mens det knapt er registrert dødsfall hvor buprenorfin alene er årsak. Buprenorfin er langt mindre dempende enn metadon, og muligheten for å kunne nyttiggjøre seg rehabiliterende tiltak er trolig større. Buprenorfin gir langt mindre abstinensplager enn metadon ved forsøk på å slutte. For LAR-klienter med målsetning å slutte helt med opioider er buprenorfin et klart førstevalg.
I en del tilfeller er den dempende effekten av metadon ønskelig, for eksempel ved ADHD eller angstproblematikk. Det er derfor ikke grunn til å tro at Subutex vil overta fullstendig for metadon.


Node.
En node (eng. for "knutepunkt") er i IT-sammenheng en enhet i en struktur.
Nettverkteknikk.
En node er i IT-sammenheng betegnelsen på en enhet i et nettverk. Dette kan således være for eksempel en server, switch, router eller lignende.
Dersom man sender et nettverkssignal fra en PC, gjennom en ruter/switch og til en annen pc i nettverket, vil dette gå gjennom 3 noder.
"Eksempel:" Når du nå leser dette emnet har du lastet ned siden fra serverene som wikipedia ligger på, og denne informasjonen har på veien til din PC-skjerm gått gjennom en god del noder deriblant for eksempel ADSL-modemet ditt, og inn i nettverkskortet til PC'en din.
Datastrukturer.
Her er en node et element i en lenket datastruktur, som feks. et tre eller en lenket liste.
Oppslagssystemet i Wikimedia benytter lenkete datastrukturer.


Liste over Italias monarker.
Navnet «Kongedømmet Italia» har blitt brukt av flere forskjellige stater opp gjennom årene.
Før 1861 var ingen konge av Italia hersker over hele halvøya.
Barbariske konger.
Etter Julius Nepos' død i 480 ble Odovaker, konge av den germanske stammen herulene, erklært konge av Italia under Østromerrike.
Frankiske konger.
Pippin av Italia, den tredje sønnen av Karl den store, ble kronet "Konge av Italia" av Pave Hadrian I i 781.
Mellom 888 og 961 var det vanligvis flere som holdt tittelen samtidig.
Konger av det hellige tysk-romerske rike.
Fra 962 til 1806, ble kongedømmet Italia slått sammen med det tysk-romerske rike.
Arduin erklærte seg selv konge av Italia, men ble aldri godkjent av kirken.
Napoleons italienske kongedømme.
Napoleon dannet et kongedømmet i Nord-Italia etter å ha omdannet Napoleons italienske republikk til en kongedømme.
Huset Savoia.
Viktor Emmanuel av Sardinia samlet Italia til ett kongedømme.
Italias monarker


Den engelske pasienten.
"Den engelske pasienten" ("The English Patient") er en roman av den canadiske/srilankiske forfatteren Michael Ondaatje som handler om en sterkt forbrent mann som lever ut sine siste dager mens annen verdenskrig går mot slutten, i et kloster i Toscana i Italia sammen med en kanadisk sykepleier, og om en dramatisk kjærlighetshistorie som avsløres gradvis etterhvert som han gjenvinner hukommelsen.
Ondaatjes roman er meget løst basert på den østerriksk-ungarske ørkenforskeren grev László de Almásys liv; mye av handlingen i romanen er fiksjon.
Romanen fikk Booker-prisen for beste skjønnlitterære verk i 1993. Den ble filmatisert av Anthony Minghella i 1996, og vant en rekke priser, bl.a. Oscar og Sølvbjørnen.


Nomade.
Nomader eller nomadisme er en betegnelse som beskriver folkegrupper eller dyr som flytter fra sted til sted, uten å ha et fast bosted.
Mennesker.
Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hvert som de skifter beiteplass, og nomader som flytter fra sted til sted for å selge varer.
Husdyrhold basert på nomadisme er en levemåte som av mange var spådd å dø ut med det andre årtusenet. I sin doktoravhandling «In Defence of Pastoralism: Form and Flux among Tuaregs in Northern Mali», basert både på historiske kilder og egne opphold i Nord-Mali, argumenterer "Gunnvor Berge" (Universitetet i Oslo, 2000) for at nomadismen langt fra er så «syk» som spådommene skulle tilsi. Nomader har alltid hatt problemer med å tilpasse seg statsgrenser, men i tørre områder der nedbøren er uforutsigelig og ressursene spredt, er det mye som tyder på at nomadene er mer levedyktige enn statene som sprang ut av kolonitiden.
Eksempler på tradisjonelle nomadefolk er beduiner, berbere, tuareger m.fl. Andre eksempler på folk med nomadiske tradisjoner er samene og vandrerfolk som romanifolket (tatere og sigøynere), det europeiske Jenischefolket og de norske skøyerne.
Andre arter.
Svært mange dyrearter lever nomadisk, og følger endringer i for eksempel næringstilgang og sesongvariasjoner i klima mellom ulike områder.
*


Johan III av Portugal.
Johan III av Portugal, (portugisisk João III, "o Piedoso"), (født 6. juni 1502 i Lisboa, døde 11. juni 1557 i Lisboa) var den 15. kongen av Portugal. Han etterfulgte sin far Manuel I av Portugal som konge i 1521.
Johan III regjerte i en periode da Portugal var på høyden av sin politiske og økonomiske makt. De portugisiske befestningene i Asia ble ytterligere utvidet i hans regjeringstid, samtidig som han fikk igangsatt en mer systematisk kolonisering av Brasil. Han utviklet blant annet en politikk som styrket portugisiske posisjoner i India, hvor han blant annet innførte monopol på handel med krydder fra Molukkene. Videre etablerte han mer formalisert kontakt med Kina og Japan. I Nord-Afrika avviklet han portugisiske befestninger i muslimske områder for bedre å kunne konsentrere seg om India og Brasil. I et forsøk på å utvide handelen ytterligere, tok Johan III også kontakt med landene i Baltikum samt med Rheinland. Han innførte også den portugisiske inkvisisjonen i 1536.


Audhild Gregoriusdotter Rotevatn.
Audhild Gregoriusdotter Rotevatn (født 9. mai 1975) er en norsk journalist og programleder.
Rotevatn har utdannelse innen radiojournalistikk fra Høgskulen i Volda, samt statsvitenskap og nordisk språk ved Universitetet i Oslo. Hun startet journalistkarrieren som 19-åring i Sunnmørsposten, og arbeidet senere i Bergens Tidende. Etter endt utdanning i radiojournalistikk ved Høgskulen i Volda i 1999 begynte hun i NRK, der hun var reporter og programleder i Dagsnytt og Her og Nå, reporter i Dagsrevyen og programleder i Sportsrevyen.
Rotevatn ble ansatt i Kanal 24 høsten 2003 og var sentral i oppbyggingen av nyhetsredaksjonen frem til kanalen kom på luften 1. januar 2004. Rotevatn var programleder i radiokanalens nyhets -og aktualitetsmagasin Nyhetspuls 17, i august 2006 ble hun nyhetsredaktør.
Hun var senere også redaksjonssjef i samme kanal.
Rotevatn har fått flere priser og utmerkelser for sitt journalistiske arbeid, samt for sin konsekvente nynorskbruk. I 2005 fikk hun Alf Helleviks mediemålspris og i 2004 Kringkastingsprisen for bruk av nynorsk.
Fra 2008—2010 var hun ansatt i PR-teamet hos firmaet I&M Kommunikasjon AS i Ålesund.I 2010 ble hun ansatt som daglig leder for Allkunne. Fra 10. juni 2010 er hun styremedlem i NRK.


Isfjell.
Illustrasjon som viser hvor stort et isfjell kan være under overflaten i forhold til den synlige massen.
Et isfjell eller isberg er en større samling ferskvann i form av is og snø som har løsnet fra større islagte områder, som oftest fra en isbre.
Innledning.
Den første til å forklare dannelsen til isfjell var russeren Mikhail Lomonosov på 1700-tallet. Den mest kjente norske isfjellforskeren var Torgny Vinje.
Isfjell er langt større under havoverflaten enn det som er synlig over vann. Dette fordi tettheten i ren is er ca. 920 kg/m³ og tettheten til sjøvann er ca. 1025 kg/m³. Derfor vil normalt omtrent 90 % av et isfjells volum ligge under havoverflaten.
Isfjellet B15 er det største som noensinne er registrert. Det løsnet fra Rossbarrieren i 2000 og hadde et areal på 11 000 km². I november 2002 delte B15 seg i to deler.
Fenomener knyttet til isfjell.
Isfjell vil når de treffer havbunnen og går på grunn, grave opp havbunnen. Disse isskuringsstripene finnes på store deler av norsk sokkel, og kan være dype pløyelignende grøfter i havbunnen. Stripene går i et område på kryss og tverrs. Mange av dem stammer fra enorme isfjell ved slutten av siste istid. Isskuringsstripene gjør det vanskelig å legge rørledninger og kabler i området, og kan være til hinder for trålfiske.
Kalvende isfjell kan skape lokale tsunamibølger, men de kan også bre seg lengre. Små tsunamibølger kom til Japan 11. mars 2011 18 timer etter at isfjellet Antarctique4 hadde kalvet i Antarktis.
Isfjell frakter med seg stein, sand og grus tatt fra fjellet det isbreene ligger. Disse bergartene blir noen ganger sluppet på havbunnen langt unna opphavet og finnes i marine sedimenter.
Isfjell kan drive lange distanser og være til stor fare for sjøtrafikk og plattformer i petroleumsvirksomheten. Eksempler på dette er Titanic-forliset i 1912 og det danske S Hans Hedtofts forlis 30. januar 1959, hvor 95 passasjerer og besetningsmedlemmer omkom.
Isfjell i Nordatlanteren.
Isfjellene i Nordatlanteren stammer overveiende fra Grønland. En mindre kilde er isfjell som kommer fra Barentshavet, passerer i nærheten av Bjørnøya der de blir drevet nordover av havstrømmer og fortsetter nordvest for Spitsbergen.
Det største kjente isfjell i Nordatlanteren var 168 meter over havet i 1958, noe som utgjør høyden på en 55-etasjes bygning. Disse isfjell kommer fra breene på vestsiden av Grønland, og kan ha en indre temperatur på –15 til –20 °C.
Breene som isfjellene kommer fra.
Kalving av isfjell fra Perito Moreno- breen
Det er spesielt isfjell fra breer på Frans Josefs land kan komme inn mot Kolahalvøya og Østfinnmark. I sum produseres det omlag 3 km3 isfjell fra øygruppen per år. Den aller viktigste breen er Renownbreen på øya Wilczek Land. Isfjell fra Renownbreen kan bli over en kilometer lange. Det er videre vist at 17 breeer på Franz Josefs land som kan kalve isfjell som er mer enn 100 meter lange og 26 isbreer som kan kalve isfjell som er mindre enn 100 meter lange.
Fra nordøstspissen av Novaja Semlja kommer det også noen isfjell, som i noen tilfeller kommer inn i Barentshavet.
På Svalbard kalves det isfjell fra flere breer og flere kan komme ut på åpent hav. I sum produseres det omlag 1,3 km³ isfjell fra Svalbard per år. Stonebreen på Edgeøya er den viktigste bidragsyteren til isfjell i området mellom Svalbard og Bjørnøya. Mindre kilder er Negribreen på nordsiden av Storfjorden og flere mindre breer på Nordaustlandet. Stonebreen kalver fra sin nordlige ende, og gir isfjell som er flate, kasseformet (engelsk "tabular") og med lavt fribord. Isfjellene er normalt mindre enn 100m lange og har oftest fribord på mindre enn 5 meter og en dybde på 35–50 meter.
Isfjelldrift.
Isfjell fra Edgeøya driver med havstrømmene sørover. I tillegg kommer isfjell fra flere mindre breer på Nordaustlandet, som har tilgang til Hinlopenstredet, og fra Kvitøya. Isfjell fra Blåsvellbreen på Nordaustlandet grunnstøter etter kort tid like ved breen, og kommer ikke ut på åpent hav. Isfjellene kan grunnstøte på Spitsbergenbanken og bli liggende stille til de smelter litt eller brekker opp i mindre deler, og starter bevegelsen igjen. Det er observert over 200 isfjell samtidig fra Hopen til Spitsbergenbanken i mars 1988. Mange isfjell på vei sørover passerer på østsiden av Bjørnøya, men blir tatt av havstrømmer og brakt nordover igjen på vestsiden av Bjørnøya.
Egenskaper.
Ved målinger fra 1988 til 1992 av 331 isfjell i Barentshavet fant en en gjennomsnittlig høyde på 15m, og at den største var 37m. Gjennomsnittslengden var 91m og den største 319m. Gjennomsnittlig bredde var 64m og største bredde var 272m. Gjennomsnittlig masse var 309.000 tonn og den største over 6 millioner tonn.
Gjennomsnittlig drivhastighet over en time var 0,19 m/s, og den høyeste 1,1m/s. Som en tommelfingerregel beveger isfjell seg med omkring 2% av vindhastigheten.
Drivbanene til isfjell er kontrollert av tidevannsstømmer, havstrømmer, vindhastigheten og av påvirkning fra omkringliggende sjøis. I et område med sjøisdekke kan en ofte se åpne råker etter hvordan isfjellene har beveget seg i elipser i samsvar med tidevannsstrømmene, mens sjøisen har ligget neste stille. Drivforsøk viser at tidevannsstrømmene er viktigst på Spitsbergenbanken, mens havstrømmer er viktigst ved Frans Josefs land. Kombinasjonen av tidevann og havstrømmer er viktige mellom Hopen og Kong Karls Land. Når isfjell har kommet så langt sør som til kysten av Kolahalvøya og Finnmark er det trolig vinden som har vært viktigst.
Temperaturen i isfjellene varierer med avstanden fra overflaten. I overflaten er temperaturen i balanse med lufttemperaturen. Et stykke inne i isfjellet er temperaturen nær langtids gjennomsnittstemperatur i breen der isfjellet kalvet. Målinger i isfjell i Barentshavet i perioden 1990-1992 viste en indre temperatur omkring -7,5°C.
Trykkstyrken på isfjellprøver vil variere fra isfjell til isfjell og er blant annet avhengig av temperaturen og hvor hurtig lasten blir påført. Tester av prøver fra isfjell viser en bruddstyrke fra 1,6 MPa til 7,3 MPa.


Puch.
Puch 150 TL (ca 1953-modell)
Puch er en mekanisk produksjonsbedrift i Graz, Østerrike. Selskapet ble stiftet i 1889 og produserte etter hvert biler, sykler og motorsykler. I 1934 ble de en del av gruppen Steyr-Daimler-Puch, som igjen delte seg opp i 1990. Motorsykkeldelen av bedriften ble solgt til Piaggio, som produserer Vespa. Steyr-Puch, som bygger sammen kjøretøy med firehjulstrekk og deler til disse, eksisterer sammen med Piaggio-avdelingen fremdeles.
Kjente Puch-produkter inkluderer motoren Twingle, og mopedene Maxi, Newport og MK, populære sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet.


Panhard.
Panhard er et fransk bilmerke, opprinnelig Panhard et Levassor. De ble stiftet i 1889 som verdens første bilprodusent. Fra 1965 har de bare laget pansrede kjøretøyer. Den sivile produksjonen ble overtatt av Citroën i 1965.
Selskapet ble stiftet da Rene Panhard og Emile Levassor bestemte seg for å gå over fra å produsere trebearbeidingsmaskiner til å lage biler. Den første bilen deres hadde motor fra Daimler og kom på markedet i 1890.
Selskapets "Systeme Panhard" besto av fire hjul, frontmontert motor med bakhjulsdrift og en kraftoverføring med bevegelige tannhjul i girkassen. Dette ble standarden for biler i mye av det neste århundret.
Panhard oppfant også panhardstaget, som ble brukt på mange andre typer biler.
Etter andre verdenskrig produserte de mindre biler, og brukte aluminium i karosseriet for å komme rundt den franske stålrasjoneringen.


Tiberius.
"For andre personer med navn Tiberius, se Tiberius (andre betydninger)"
Tiberius Caesar Augustus, født Tiberius Claudius Nero, (16. november 42 f.Kr. – 16. mars 37 e.Kr.) var romersk keiser fra 19. august 14 e.Kr. til sin død. Han var den andre romerske keiseren, og etterfulgte sin stefar, Augustus. Jesu virke og død fant sted i Tiberii regjeringstid.
Tidlig liv.
Tiberius var Augustus' fremste feltherre og erobret bl.a. Illyria frem til Donau.
Tiberius skal på grunn av sine dårlige egenskaper som administrator ikke ha vært godt likt av sin stefar Augustus. Det er meget omdiskutert om hvorvidt Augustus ønsket å ha Tiberius som etterfølger. Han ble imidlertid utvalgt som hans etterfølger da det ikke var mange andre å velge mellom.
Styre.
Tiberius styrte på en måte som på mange vis fungerte bra for riket. Han sørget for å gi folk i landområder som hadde problemer, støtte. Han ønsket også at embedsmenn skulle utføre sine plikter på en god måte. Tiberius ønsket ikke å bli guddommeliggjort. Isteden ble keiserdyrkelsen rettet mot Augustus. Tiberius forlot etterhvert Roma og plasserte seg selv i eksil på øya Capri.
Imidlertid ble hans styre også preget av hans dårlige egenskaper. Han skal stadig ha vært mistenksom, og han lot mange personer henrette, også noen av sine egne venner. Påvirket av Sejanus, som var lederen for Pretorianergarden, ble hans styre mer og mer preget av terror. Imidlertid gjorde Sejanus opprør og ble til slutt henrettet.
Tiberius oppfostret sin grandnevø Caligula, som ble hans etterfølger.
Tiberius' personlighet og arv.
Tiberius er en av de mest mystiske og mest omdiskuterte av alle keiserne. De antikke kildene varierer stort i sine beskrivelser av ham. Diskusjonene er ofte satt rundt hans forhold til moren, Livia, og hvor mye innflytelse hun hadde på hans vei til keisermakten. Det er særlig to forfattere fra samtiden som hevder at Tiberius bare var en nikkedokke for morens maktspill, Tacitus og Suetonius. Av Tacitus ble Tiberius omtalt som en hykler. Dagens historikere er imidlertid i tvil om troverdigheten til de to romerske historikerne.


Claudius.
Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus (født 1. august 10 f.Kr., død 13. oktober 54) var romersk keiser fra 24. januar 41 til sin død 13. oktober 54. Han var av det Julio-Claudiske dynasti, og var sønn av Drusus og Antonia den yngre. Han var født i Lugdunum i Gallia, og var første romerske keiser født utenfor Italia. Som ung var han sykelig, haltet og hadde dårlig hørsel, og som en følge av dette var han ekskludert fra familien og fra offisielle verv, fram til han delte stillingen som konsul med sin nevø Caligula fra år 37. Claudius' skrøpelighet berget ham trolig gjennom utrenskningene som foregikk både under Tiberius og Caligula, da hans potensielle fiender ikke anså ham som noen trussel. At han overlevde disse, muliggjorde at han ble utropt til keiser av Pretorianergarden etter at Caligula var blitt henrettet, på et tidspunkt hvor han var siste gjenlevende av voksne mannlige medlemmer av familien.
Til tross for manglende erfaring, viste Claudius seg å være en dyktig og effektiv administrator. Han var også en ambisiøs byggherre som fikk bygget mange nye veier, akvedukter og kanaler over hele imperiet. Under sin regjeringstid erobret Claudius Thrakia, Noricum, Pamfylia, Lykia og Judea, og påbegynte den romerske ekspansjonen i Britannia. Hans personlige interesse for lovgivning fikk ham til å presidere ved rettssaker og til å utstede opptil tjue edikt på en dag. Han ble imidlertid ansett som sårbar gjennom hele sin regjeringstid, og da spesielt av det romerske aristokratiet. Claudius ble stadig tvunget til å befeste sin stilling med makt, noe som medførte døden for mange av senatorene. Disse hendelsene skadet hans renommé blant antikkens historieskrivere, selv om historikere i nyere tid har revurdert noe av bildet. Etter hans død i 54 etterfulgte adoptivsønnen Nero ham på tronen.
Oppvekst og familie.
Claudius ble født 1. august i år 10 f.Kr. i Lugdunum, samme dag som et alter til ære for Augustus ble innviet ved Tre galleres Valfartssted. Hans far var Nero Drusus og hans mor Antonia den yngre. Han hadde to eldre søsken, Germanicus og Livilla. Antonia kan også ha hatt to barn som døde tidlig, og som ville ha vært Claudius' halvsøsken. Hans besteforeldre på morssiden var Marcus Antonius og Octavia den yngre, Augustus søster, noe som også innebar at han var en fjernere slektning av Gaius Julius Cæsar. Hans besteforeldre på farssiden var den romerske statsmannen Tiberius Claudius Nero og Livia, som også ble Augustus tredje kone. Under sitt styre gjenopplivet Claudius ryktet om at hans far Drusus skulle være en uekte sønn av Augustus, for å gi inntrykk av at han var etterkommer av Augustus gjennom sin far.
I år 9 f.Kr. døde Drusus uventet under et felttog i Germania, muligens av sykdom. Claudius vokste opp hos sin mor, som aldri giftet seg på nytt. Da Claudius' funksjonshemning kom for en dag, ble hans forhold til familien etter hvert heller dårlig. Antonia omtalte han som et monster, og brukte ham som målestokk for dumhet. Det ser ut til at hun satte sønnen bort til farmoren Livia over en periode på flere år. Livia var noe bedre når hun snakket med ham, men sendte ham likefullt korte, sinte brev hvor han ble kritisert og bebreidet. Han ble deretter satt under omsorg hos en tidligere muldyrpasser for å holde ham i aktivitet, med den begrunnelse at hans situasjon skyldtes latskap og manglende viljestyrke.
Da han nådde tenårene, viste imidlertid sykdomssymptomene hans seg å være svekket, og flere innen familien hadde begynt å legge merke til hans interesse for akademiske spørsmål. I år 7 e.Kr. ble Livius ansatt for å undervise Claudius i historie, med hjelp fra Sulpicius Flavus. Han tilbragte mye tid sammen med sistnevnte, samt filosofen Athenodorus. I følge et brev skrevet av Augustus var han overrasket over Claudius' veltalenhet, og forventningene rundt hans framtid hadde forbedret seg.
Ironisk nok var det hans arbeid som vordende historiker som ødela hans tidlige karriere. Ifølge Vincent Scramuzza med flere, begynte Claudius på et historisk verk om den romerske borgerkrigen som var enten for korrekt eller for kritisk til Octavian (senere kjent som Augustus). I begge tilfeller var det altfor tidlig å komme med en slik beretning, og den kan bare ha bidratt til å gi Augustus en påminnelse om at Claudius var etterkommer av Antonius. Hans mor og bestemor satte raskt en stopper for det som var i ferd med å skje, og så på det som et bevis på at Claudius ikke var rede for offentlige embeter. Man kunne rett og slett ikke stole på at han ville følge den etablerte linjen man fulgte i familien når det gjaldt historieskriving.
Da han gjenopptok arbeidet på verket senere i livet, hoppet Claudius rett og slett over hele andre triumvirat. Men skaden var allerede skjedd, og familien påså at Claudius havnet i bakgrunnen. Da Pavias triumfbue til ære for den keiserlige familie ble reist i år 8 e.Kr., var Claudius navn risset inn lengst ut mot ene kanten, etter de avdøde prinsene Gaius og Lucius, og Germanicus barn. Det har senere vært reist spekulasjoner om inskripsjonen var lagt til av Claudius selv etter flere tiår, og at den opprinnelig ikke var der i det hele tatt.
Da Augustus døde i år 14, søkte Claudius, som da var 23 år gammel, til sin onkel Tiberius om å få lov til å innlede sitt "Cursus honorum". Tiberius, som nå var innsatt som den nye keiseren, svarte Claudius ved å tillate ham å bære en senators merke. Da Claudius søkte igjen, ble han avvist. Da den nye keiseren viste seg å ikke være mere generøs enn den forrige, gav Claudius opp sitt håp om karriere som offentlig embetsmann, og trakk seg tilbake for å pleie sine akademiske interesser.
Til tross for forakt fra den keiserlige familien, så det ut til at Claudius fra et tidlig tidspunkt av var respektert av almenheten. Etter Augustus' død var han delegasjonsleder for "equites" (lavadelen), og da huset hans brant ned ønsket senatet at det ble gjenoppbygget med offentlige midler samtidig som de ville gi ham møterett. Tiberius avviste begge forslagene, men senatets støtte til Claudius fortsatte. I perioden som fulgte etter at Tiberius sønn Drusus døde, var det enkelte som fremmet Claudius som en potensiell tronarving. Det tyder på at det at Claudius ble utestengt fra offentlige verv, kan ha hatt bakgrunn i politiske motiver. Da dette imidlertid var i en periode hvor Sejanus, som var leder for Pretorianergarden, gjorde større utrenskninger i den romerske eliten, avslo Claudius å se nærmere på denne muligheten.
Etter at Tiberius var død, oppdaget imidlertid Caligula, som forøvrig var Claudius' nevø, at Claudius kunne være til nytte. Han utnevnte Claudius som medkonsul i år 37, med hensikt å fremme sin avdøde far Germanicus minne. Til tross for dette ble Claudius herjet med av sin nevø: latterliggjort, avkrevd store pengebeløp, ydmyket framfor senatet, og lignende. Ifølge Dio Cassius ble Claudius sykelig og tynn under Caligulas regjeringstid, mest sannsynlig på grunn av stress. Et portrett som muligens er av Claudius fra denne perioden, underbygger påstanden.
Styre.
a>, som representerer undertrykt hevn, ble brukt på mynter av mange senere keisere.
Den 24. januar i år 41 e.Kr. ble Caligula drept av en gruppe konspiratører under ledelse av pretorianeren Cassius Chaerea, med støtte fra flere medlemmer av senatet. Det finnes ingen bevis for at Claudius skulle ha stått bak komplottet, men det er blitt hevdet at han kjente til det på forhånd, ettersom han forlot åstedet kort tid før drapet på nevøen. Med drapene på Caligulas hustru og datter ble det tydelig at Cassius hadde planer utover konspirasjonen, og at han planla å utslette hele den keiserlige familien. I kaoset som fulgte, var Claudius øyenvitne til at Cassius hogget ned flere medlemmer av den romerske adelen, som ikke var involvert, inkludert flere av hans venner. Han flyktet til palasset og gjemte seg der. Ifølge tradisjonen ble han funnet av pretorianeren Gratus mens han gjemte seg bak en gardin, og plutselig utropt til keiser. En del av garden kan på forhånd ha besluttet å forfremme Claudius, og kan til og med ha skjedd med hans godkjennelse. Garden forsikret ham om at de ikke var ute etter å skade ham, og han ble ført til pretorianerleiren for bedre beskyttelse.
Senatet ble raskt samlet og begynte å diskutere hvordan det nye styret skulle være, men dette utartet til en diskusjon om hvem den nye keiseren skulle være. Da de hørte om pretorianernes krav, forlangte de Claudius utlevert til dem for godkjennelse, men Claudius avslo da han ante uråd. Enkelte historikere, særlig Josefus, hevdet at Claudius' handlinger var kontrollert av den judeiske kongen Herodes Agrippa. I en tidligere versjon av de samme hendelsene nedtoner imidlertid Josefus Agrippas rolle, så vi vet ikke helt sikkert hvor stor rolle han hadde i hendelsene. Senatet var etter hvert nødt til å gi etter, og til gjengjeld benådet Claudius nesten alle av konspiratørene.
Claudius gjorde en rekke grep for å styrke sin stilling i forhold til potensielle utfordrere om makten. De fleste gikk ut på å konsolidere hans stilling som "paterfamilias" innen den julisk-claudiske familien. Han antok navnet Cæsar som et cognomen, da navnet fortsatt veide tungt blant den romerske allmenheten. Ved å gjøre det, droppet han cognomenet «Nero», som han hadde adoptert som "paterfamilias" for Claudii-Neroene da hans bror Germanicus ble adoptert ut av familien. Til tross for at han ikke var adoptert av Augustus eller hans etterfølgere, følte han at han, som barnebarn av Octavia, Octavians søster, hadde retten til navnet. Han antok navnet Augustus ved sin tiltreden, slik også to av de tidligere keiserne hadde gjort ved tiltreden, og navnet «Germanicus» for å vise tilknytning til sin heltemodige bror, som var død. Han guddommeliggjorde også sin farmor Livia i den hensikt å fremme hennes posisjon som hustru av den guddommelige Augustus.
Da han, som første keiser, var utpekt på initiativ av pretorianergarden, og ikke senatet, tapte han anseelse blant de som støttet senatets stilling, som filosofen Seneca den yngre. Videre var han den første av de romerske keiserne som gjorde utstrakt bruk av bestikkelser for å sikre hærens lojalitet. Augustus og Tiberius hadde begget etterlatt gaver til hæren og garden gjennom sine testamenter, og det samme var ventet etter Caligulas død, selv omhan ikke etterlot seg noe testamente. Claudius viste sin takknemlighet ved gjennom tidlig i sin regjeringstid å prege mynter til hyllest for pretorianergarden.
Imperiet utvides.
Under Claudius gjennomgikk imperiet sin største ekspansjon siden Augustus styre. Provinsene Thrakia, Noricum, Pamfylia, Lykia og Judea ble annektert under ulike omstendigheter under hans regjeringstid. Annekteringen av Mauretania, som ble påbegynt da Caligula styrte, ble nå fullført ved at opprørsstyrkene ble overfunnet og kongeriket ble inndelt i to provinser. En annen viktig erobring var erobringen av Britannia.
Claudius sendte i år 43 Aulus Plautius og fire legioner til Britannia på oppfordring fra en av flere stridende stammer på øya. Britannia var atraktivt for romerne på grunn av dets ressurser, og da spesielt i form av gruver og slaver. Det var også et skjulested for galliske og andre opprørere, så det var et sterkt ønske om å underlegge seg området. Claudius selv reiste til Britannia, sammen med forsterkninger og elefanter, etter at de innledende offensivene var over. Han forlot Britannia etter 16 dager, men ble i provinsene en tid. Senatet avholdte en triumf for hans innsats, en ære forbeholdt medlemmer av keiserfamilien. Claudius endret senere på denne praksisen, slik at det også for enkelte av de erobrende generalene kunne avholdes triumfer. Han ble også tildelt navnet "Britannicus". Han tok imidlertid i mot denne hedersbetegnelsen på vegne av sine sønner, da han aldri selv benyttet navnet. Da den britiske generalen Caratacus ble tatt til fange, ble han benådet. Han ble tildelt egen eiendom hvor han bodde resten av sin tid, noe som var en høyst uvanlig skjebne for en fiendtlig general.
Claudius gjennomførte i år 48 en folketelling, hvor man kom fram til at det var 5 984 072 romerske borgere, en økning på om lag én million siden folketellingen som ble utført ved Augustus død. Claudius hadde bidratt til økt antall borgere ved å innvilge status som borger for innbyggerne i enkelte av de romerske koloniene. Tildelingen av borgerstatus for disse innbyggerne var av strategisk betydning for romerne, da dette skulle fremme innbyggernes lojalitet og bidra til at disse raskere bidro til å sikre romerske interesser.
Lovgivning.
Claudius dømte selv i flere av rettssakene som pågikk under hans regjeringstid. Historikere fra antikken hadde mange beklagelser rundt dette, hvor de påpeker at hans dømmeevne kunne være variabel, og at dommene ikke alltid var i samsvar med gjeldende lover. Han var også lettpåvirkelig. Claudius viste uansett stor interesse for rettsystemet. Han forlenget periodene hvor rettssaker ble foretatt, som var vinter og sommer, og kortet ned hvileperiodene mellom disse. Claudius innførte også en lov hvor saksøker måtte bli værende i byen mens rettssaken pågikk, slik forsvarerne måtte. Disse tiltakene førte til at rettssytemet fungerte mer effektivt. Minimumsalderen for juriemedlemmer ble hevet til 25 år for å sikre jurier med større erfaring.
Claudius løste også opp i konflikter som måtte oppstå i provinsene. Han friga Rhodos fra romersk styre som takk for deres lojalitet, og gav Troja skattefrihet. Tidlig under hans styre hadde grekere og jøder fra Alexandra sendt ham hver sin utsending etter at opptøyer hadde brutt ut mellom grupperingene. Dette resulterte i det berømte «Brev til Alexandrierne», hvor Claudius befestet jødenes rettigheter i byen, men også forbød en massiv jødisk innflytting. Ifølge Josefus forsterket også Claudius rettighetene til de øvrige jøder i Romerriket. En av Claudius' menn oppdaget at mange av de eldre romerske borgerne bosatt i dagens Trento i realiteten ikke var borgere. Keiseren erklærte den dagen at disse ville være å betrakte som borgere fra den dagen av, da det vile forårsake større problemer å frata dem denne statusen. Men i enkelttilfeller ble falske påstander om romersk borgerskap straffet hardt, og frigitte slaver som gav uttryk for å tilhøre overklassen, solgt som slaver igjen.
En rekke edikt ble utformet i Claudius' regjeringstid. Disse spente over en rekke områder, fra medisinske råd til moralspørsmål. To kjente medisinske eksempler er et hvor barlindjuice blir anbefalt som behandling for slangebitt, og et annet å fise offentlig for god helse. En av de mer kjente ediktene omhandlet syke slavers rettigheter. Slaveeiere hadde hatt for vane å levne de syke slavene i Asklepiostempelet for å dø, for så å kreve dem tilbake dersom de overlevde. Claudisu erklærte at slaver som kom seg etter en slik behandling, skulle frigis. Videre kunne slaveeiere som ikke ønsket å ta denne risikoen, men heller drepte slavene, tiltales for mord.
Offentlige arbeider.
Under sin regjeringstid sto Claudius bak byggingen av en rekke offentlig bygninger, både i hovedstaden og i provinsene. Han fullførte to akvedukter, Aqua Claudia og Anio Novus, begge påbegynt av Caligula. Disse nådde inn i byen fra år 52, hvor de møttes ved den kjente Porta Maggiore. Han restaurerte også en tredje akvedukt, Aqua Virgo.
Claudius var spesielt interessert i forbedring av infrastruktur til transport, og sto bak byggingen av flere veier og kanaler i både Italia og provinsene. Blant de større prosjektene var en større kanal som gikk fra Rhinen til havet, samt en vei som gikk fra Italia til Germania, påbegynt av hans far Drusus. Nærmere Roma fikk han bygd en farbar kanal som gikk fra Tiberen til Portus, som var hans nye havn rett nord for Ostia. Denne havnen var konstruert som en halvsirkel med to moloer og et fyrtårn på dets munning. Denne konstruksjonen bidro også til å redusere oversvømmelser i Roma.
Havnen ved Ostia var en del av Claudius' plan for å løse problemer med konstant kornmangel i Roma på vinterstid, etter den romerske skipssesongen. Den andre delen av løsningen var å sikre at romerske handelsmenn var villige til å ta risikoen med å reise til Egypt utenfor sesongen. Han innvilget sjømenn som var med på disse transportene, spesielle privilegier, som romersk borgerskap, og unntak fra Lex Papia-Poppaea, en lov som regulerte ekteskap. I tillegg til dette, opphevet han skattene Caligula hadde innført på mat, og reduserte skattene for lokalsamfunn som var rammet av tørke eller hungersnød.
Som en siste del av Claudius' planer ønsket Claudius å øke arealet for dyrkbar mark. Dette skulle oppnås ved å drenere Fucinosjøen, noe som også ville ha medført den fordelen at elven som gikk i nærheten ville ha blitt farbar året rundt. En tunnel ble gravd gjennom bunnen av innsjøen, men planen ble en fiasko. Tunnelen var skjev og ikke stor nok til å føre vannet. Resultatet var en flodbølge som vasket bort en stor gladiatorutstilling som ble gjennomført som en feiring av åpningen, og Claudius måtte sammen med de andre tilskuerne flykte sammen med de andre tilskuerne. Forsøket på å drenere innsjøen ble tatt opp igjen flere ganger senere, blant annet av keiserne Trajan og Hadrian, og av Fredrik II under middelalderen. Prosjektet ble gjennomført på 1800-tallet i regi av prins Torlonia, noe som medførte at 650 km² dyrkbar mark ble tilgjengelig. Han utvidet den claudiske tunnelen til tre ganger sin opprinnelige størrelse.
Claudius og senatet.
På grunn av omstendighetene rundt trontiltredelsen, var Claudius alltid nøye med å holde seg inne med senatet. Når senatet møttes, satt Claudius sammen med senatorene, og ventet på tur for å tale. Når nye lover ble foreslått, satt han mellom konsulene i kraft av sin "tribunicia potestas" (Folketribunets myndighet). I begynnelsen av sin regjering frasa han seg retten til en rekke av sine forgjengeres titler, blant annet tittelen imperator, og lot heller senatet suksektivt tilkjenne ham disse titlene. Han tillot senatet å prege sine egne bronsemynter for første gang siden Augustus, og tilbakeførte kontrollen over provinsene Makedonia og Achaea til senatet.
I år 47 overtok han som "Cencor" sammens med Lucius Vitellius, et embete som hadde ligget brakk en stund. Han avskjediget så flere av senatorer og "equites" som ikke lenger innehadde tilstrekkelige kvalifikasjoner, men viste dem repekt ved å la dem selv be om å få forlate sine stiliinger. Samtidig rekrutterte han fra provinsene. I Lyon-tableet finner vi bevart en av Claudius taler fra tiden han innsatte galliske senatorer, adressert til senatet i ærefrykt, men også med kritisk stemme, da de foraktet de nyutvalgte senatorene. Han økte også antallet patrisiere ved å legge til nye familier ("gens") til det minkende antallet i det romerske aristokratiet, slik Julius Cæsar tidligere hadde gjort.
Mange i senatet forble imidlertid fiendtlig innstilt til Claudius, og flere av dem deltok i komplotter som truet ham på livet. Samtidige historiske kilder er preget av dette. Som et resultat av dette reduserte Claudius senatets makt, og administrasjonen av Ostia ble overlatt til en keiserlig prokonsul like etter byggingen av den nye havnen. Administrasjonen av mange av rikets finansielle interesser ble overlatt til keiserlige tjenestemenn. Dette førte til ytterligere motvilje mot presidenten, og det kom påstander om at keiseren i realiteten ble styrt av disse tjenestemennene, flere av dem frigitte slaver.
Flere kuppforsøk ble satt i livet i Claudius' regjeringstid, noe som medførte døden for mange av senatorene. Appius Junius Silanus ble henrettet tidlig i Claudius' regjeringstid under usikre omstendigheter. Kort tid etter fant et større opprør sted, under ledelse av senatoren Vinicianus og Scribonianus som var guvernør i Dalmatia, med støtte fra flere av senatorene. Kuppforsøket feilet da man ikke fikk med Scribonianus tropper på dette. Konspiratørene tok så livet sitt. Andre senatorers forsøk ble avdekket, og konspiratørene dømt. Claudius' svigersønn Pompeius Magnus ble henrettet for å ha planlagt et komplott sammen med sin far Crassus Frugi. Et annet komplott ble ledet av consulene Lusiius Saturninus, Cornelius Lupus og Pompeius Pedo. I år 46 ble to senatorer, Asinius Gallus og Statilius Corvinus sendt i eksil for et komplott hvor de forsøkte å få med seg frigitte slaver i tjeneste for Claudius. Valerius Asiaticus ble henrettet uten rettssak av ukjent årsak. Ifølge antikkens skribenter var anklagen ekteskapsbrudd, og at Claudius ble forledet til å gjennomføre straffen. Claudius peker imidlertid i en senere tale ut Asiaticus for sin særskilte ugjerning, noe som tyder på en betraktelig mer alvorlig hendelse. Asiaticus hadde vært en av de som gjorde krav på tronen i kaoset som fulgte etter Caligulas død, og han var også en medkonsul sammen med Statilius Corvinus, nevnt i forbindelse med et av de andre komplottene. De fleste av komplottene fant sted før Claudius tok embetetet som Censor, og disse kan ha ført til hans gjennomgang av senatets rolle. Ifølge Sveton ble 35 senatorer og 300 riddere henrettet for forbrytelser under Claudius' styre. Det er ikke unaturlig å trekke den slutning at komplottene ikke hadde hjulpet på forholdet mellom keiseren og senatet.
Keiserlig administrasjon og maktkonsentrasjon.
Claudius var knapt første keiser som benyttet frigitte slaver i den daglige styringen av riket. Han var imidlertid presset til å øke betydningen av deres roller da hans keiserlige makt var blitt mere konsentrert, og hans byrde tyngre. Dette skyldtes delvis de pågående stridighetene med senatet, og delvis at han hadde stor respekt for senatorene. Claudius ønsket ikke at frifødte embetsmenn skulle måtte tjene under ham, som om de ikke var likemennesker.
Sekretariatet ble inndelt i avdelinger, hvor hver av disse ble plassert under myndighet av en av hans frigitte slaver. Narcissus ble minister for korrespondanse ("praepositus ab epistulis"), Pallas finansminister ("praepositus a rationibus") og Callistus justisminister ("praepositus a libellis"). Det var en fjerde avdeling, for øvrige saker, som var under Polybius ledelse, fram til han ble henrettet for forræderi. Disse tidligere slavene kunne også tale på vegne av keiseren, som da Narcissus holdt en tale for Claudius' tropper i hans sted, før erobringen av Britannia. Siden dette i realiteten var svært sentrale posisjoner, var senatorene forferdet over at de kunne besittes av tidligere slaver. Siden de tidligere slavene nå hadde full kontroll over penger, brev og lovutforminger, kunne det se ut til at det ville være en smal sak å manipulere keiseren, en anklage vi finner igjen hos historike fra antikken. De samme historikerne innrømmer imidlertid at keiserens menn i sekretaiatet var trofaste mot keiseren. Til gjengjeld viste han tilsvarende verdsettelse for dem, og tilskrev dem æren for det når han hadde benyttet deres råd. På den annen side ble illojal opptreden straffet hardt, som i tilfellet med Polybius og Pallas bror Felix. Det er ingen bevis for at Claudius endret politisk retning ettersom hvem som satt i sekretariatet, noe som tyder på at han hadde god kontroll tross alt.
Uavhengig av deres politiske innflytelse greide imidlertid de tidligere slavene som arbeidet for Claudius, å generere store rikdommer gjennom sine stillinger. Plinius den eldre bemerket at flere av dem var rikere enn Crassus, som var Romas rikeste mann mot slutten av republikkens tid.
Religiøse reformer.
Claudius, som selv hadde skrevet en avhandling om Augustus religiøse reformer, følte at han selv var i en god posisjon til å gjennomføre sine egne reformer. Han hadde sterke meninger om hva som var riktig form for statsreligion. Han avslo de alexandrinske grekernes ønske om å dedikere et eget tempel for hans guddommelighet, med den begrunnelse at bare guder kunne utpeke nye guder. Han gjeninnførte høytidsdager som var gått tapt, og avskaffet utenforliggende feiringer som var lagt til av Caligula. Han gjeninnførte også gamle skikker og arkaisk språk. Claudius var bekymret for spredningen av mystisisme fra østlige land innen Romas bygrenser, og så etter romerske erstatninger for disse, så han fremmet eleusinsk mysterikk, som hadde vært populær i republikkens dager. I den forbindelse utviste han også utenlandske astrologer, og gjeninnsatte romerske tegntydere, kjent som "haruspex", som en erstatning for disse. Claudius kjørte en spesielt hard linje mot druidenes religionsutøvelse, da denne hadde dårlig match med den romerske statsreligionen, og fordi de drev forkynnende virksomhet. Det er også beskrevet tilfeller hvor han skal ha utvist kristne fra Roma, sannsynligvis som en følge av den nye kristne tro skulle ha ført til uro innen det jødiske miljhøet i byen. Claudius motsatte seg misjonering, også for de religioner som var tillatte. Claudius' reformer ble anerkjent av Seneca, som lot en gammel latinsk gud forsvare Claudius gjennom sin satire.
Underholdning.
Iføle Sveton var Claudius en usedvanlig stor tilhenger av arenakamper. Det ble sagt om ham at han lot seg rive med av glatiatorkamper sammen med resten av publikum, og hyllet uhemmet gladiatorene etter kampen. Claudius gjennomførte også mange nye og originale arrangementer. Kort tid etter at han kom til makten, innførte Claudius kamper til ære for sin fars minne, på farens fødselsdag. Årlige kamper ble avholdt til minne om hans trontiltredelse, og disse fant sted i pretorianerleiren hvor Claudius i sin tid hadde blitt utropt til keiser. Claudius arrangerte de sekulære leker som en markering av Romas 800-årsjubileum. Augustus hadde gjennomført de samme lekene mindre enn et århundre i forveien. Augustus unnskyldning var at lekenes intervall var 110 år, ikke 100, men tidspunktet stemte ikke uansett regnemåte. Claudius innførte også sjøkamper som en markering av forsøket på å drenere Fucino-sjøen, og han innførte også en rekke andre kamper og spill.
Claudius restaurerte og dekorerte også mange av arenaene rundt om i Roma. Circus Maximus gamle trebarrierer ble erstattet av nye laget av gull-ornamentert marmor. En ny seksjon av arenaen ble nå dedikert til senatorene, som tidligere hadde sittet sammen med resten av publikum. Pompeys teater, som ble totalskadd etter en brann, ble gjenreist, med påfølgende ekstra arenakamper som han kunne betrakte fra en egen plattform.
Død og ettermæle.
Historikere fra antikken er gjennomgående enig om at Claudius døde etter en forgiftning, muligens fra sopp eller på ei fjær, og han døde på morgenen 13. oktober 54. Kildene varierer imidlertid på en del detaljer. Enkelte hevder Claudius var i Roma, mens andre hevder han var i Sinuessa. Enkelte indikerer at hans munnsjenk Halitus, hans doktor Xenophon eller den beryktede giftmorderen Locusta sto bak mordet. Enkelte sier han døde etter lengre lidelse etter en enkelt dose i en middag, mens andre hevder han kom seg, bare for å bli forgiftet igjen. Nesten alle historikerne impliserer at det var hans siste hustru, Agrippina, som egentlig sto bak drapet på ham. Agrippina og Claudius hadde i større grad vært uforlikte i de siste månedene før hans død. Det kom til et punkt hvor Claudius åpent beklaget sine dårlig koner, og begynte å bemerke det at Britannicus nærmet seg voksen alder, i lys av å gjenopprette sin status i den keiserlige familien. Agrippina hadde åpenbart et motiv i å sikre at Nero skulle etterfølge Claudius før Britannicus ble i stand til å gripe makten.
I nyere tid har enkelte forfattere sådd tvil om hvorvidt Claudius ble drept eller om han døde av naturlige årsaker. Enkelte av vår tids forskere hevder at det universelle i de antikke tekstene underbygger påstanden om at han ble drept. Historie kunne ikke samles eller skrives objektivt i de dager, så noen ganger ble rykter som har gått fra munn til munn, festet til pergamentet først flere år etter hendelsene, når skribentene ikke lenger var i fare for å bli arrestert for det de skrev ned. Claudius aske ble gravlagt i Augustus' mausoleum 24. oktober, etter en begravelse i Augustus stil.
Claudius ble guddommeliggjort av Nero og senatet nesten umiddelbart, og mange av Claudius' mindre trofaste menn ble raskt tilhengere av Nero. Claudius' testamente hadde blitt endret kort tid før hans død, hvor han utpekte enten Nero og Britannicus i fellesskap, eller Britannicus alene, som sin etterfølger på tronen. Britannicus var på det tidspunktet bare måneder fra å bli betraktet som voksen i henhold til romersk lov.
Agrippina hadde sendt bort Narcissus kort tid i forveien, og fikk nå den tidligere slaven drept. Narcissus, som tjente som sekretær for Claudius, brente, som en siste handling, alt av Claudius korrespondanse, for at denne ikke skulle bli brukt mot ham eller andre i Neros nye regime. Dette gjorde at Claudius' egne tanker om sin politikk og sine motiver gikk tapt for historien. Akkurat slik Claudius hadde kritisert sine forgjengeres offisielle forordninger, kritiserte ofte Nero den avdøde keiseren, og mange av Claudius' lover og edikt ble underkjent med den begunnelse at han må ha vært for senil til å ha ment å innføre disse. Oppfatningen av Claudius som en gammel idiot forble den offisielle under hele Neros regjeringstid. Etterhvert sluttet Nero å referere til sin adoptivfar i det hele og store, og han assosierte seg igjen med sin biologiske familie. Claudius' tempel forble uferdig, og plassen ble etterhvert tatt over av Neros gyldne hus.
Flaviernes perspektiv.
Flavierne, som hadde fått økt innflytelse under Claudius, hadde en annen vinkling enn Nero angående Claudius. Flavierne var i en posisjon hvor de trengte ikke bare å styrke sin egen legitimitet, men også å rettferdiggjøre det Julio-Claudiske dynastiets fall. De så tilbake på Claudius som en kontrast til Nero for å assosiere seg selv med det gode. Minnemynter av Claudius og hans sønn Britannicus ble utstedt, og da Neros gyldne hus ble brent ned, ble Claudius' tempel endelig fullført på Celiohøyden. Men da det flaviske dynasti imidlertid var etablert, og de hadde behov for egen legitimitet, opphørte referansene til Claudius. Han ble en av mange keisere fra det falne dynasti.
Historikeres perspektiv.
Historikerne Tacitus, Sveton og Dio Cassius skrev alle historie etter at det Flaviske Dynasti hadde falt. Alle tre var senatorer eller "equites", og de tok senatets side i de fleste konflikter med regenten, hvor regenten alltid ble framstilt som den som tok feil. Dette resulterte i subjektive framstillinger, både bevisste og ubevisste. Sveton mistet tilgang til offentlige arkiver kort tid etter at han begynte sitt arbeid, og måtte basere seg på andrehåndskilder om Claudius, og han siterte heller ikke keiseren i sine verk. Sveton framstilte Claudius som en latterlig person, nedvurderte hans handlinger og det han fikk utrettet ble tilskrevet hans omgangskrets.
Tacitus skrev fortellinger for sine medsenatorer, og satte hver av keiserne i en ramme som passet ham. Han beskrev Claudius som en passiv lekmann og idiot, gikk så langt at han skjulte Claudius som kilde og utelot hans karakter i sine verk. Selv hans versjon av Claudius' tale, som senere ble funnet fragmenter av på Lyon-tableet, er redigert i den hensikt å unngå en beskrivelse av Claudius' karakter. Dio var mindre subjektiv som skribent, men ser ut til å ha brukt Sveton og Tacitus som kilder. Dermed ble oppfatningen av Claudius som en svak karakter, opprettholdt av de som regjerte, og den ble bevart gjennom tidene.
Etterhvert som tiden gikk, ble Claudius for det meste glemt, og fantes bare i historikernes beretninger. Hans bøker gikk tapt, ettersom deres innhold etterhvert ble betraktet som umoderne. I det andre århundre, da Pertinax, som delte fødselsdag med Claudius, ble keiser, overskygget dette markeringen av Claudius minne.
Giftermål og personlig liv.
Aelia Paetina fra "Promptuarii Iconum Insigniorum"
Claudius' kjærlighetsliv var uvanlig for en romer fra datidens overklasse. Av de 15 første keiserne "«var Claudius den eneste hvis elskovspreferanser var gjennomført korrekt»", ifølge historikeren Edward Gibbon, med den betydning at han var den eneste som ikke hadde gutter eller menn som elskere. Gibbon baserte dette på Svetons fastslåelse av at "«[h]an hadde stor lidenskap for kvinner, men ingen interesse for menn.»" Sveton og de andre av antikkens skribenter brukte dette mot Claudius. De beskyldte ham for å være dominert av de samme kvinner og hustruer, for å være pusete og kvinnegal.
Plautia Urgulanilla.
Claudius giftet seg fire ganger. Hans første ekteskap ble inngått med den etruskiske kvinnen Plautia Urgulanilla omkring år 9, etter at han hadde vært gjennom to brutte trolovelser. Den første trolovelsen var med en fjernere slektning, Aemilia Lepida, men trolovelsen ble brutt av politiske årsaker. Den andre trolovelsen ble inngått med Livia Medullina, men hun døde brått dagen de skulle gifte seg. Urgulanilla var datter av Marcus Plautius Silvanus, som var konsul 2. f.Kr., og som hadde utmerket seg sammen med Tiberius på Balkan. Hennes farmor var Urgulania, som var en fortrolig venninne av keiserinnen Livia. Gjennom Urgulanilla fikk Claudius sønnen Claudius Drusus, men han døde i tenårene av kveling, kort tid etter at han ble forlovet med Junilla, datter av Lucius Aelius Seianus (Sejanus).
Claudius skilte seg senere fra Urgulanilla på grunn av utuktig omgang, samt en mistanke om at hun sto bak drapet på sin svigerinne Apronia. Da Urgulanilla etter skilsmissen fødte et pikebarn, Claudis, ble barnet avvist av Claudius, da barnets far var en av de frigitte slavene som var i hans tjeneste.
Aelia Paetina.
Kort tid etter skilsmissen med Urgulanilla, muligens i år 28, giftet Claudius seg med Aelia Paetina, som var en slektning av Sejanus, om ikke hans adoptivsøster. Claudius og Paetina fikk datteren Claudia Antonia. Han skilte seg senere fra henne, da ekteskapet ble en politisk belastning. Leon (1948) antyder imidlertid at ekteskapet kan ha tatt slutt som en følge av Claudius følelsesmessige og psykiske misbruk av Paetina.
Valeria Messalina.
Noen år etter skilsmissen med Paetina, i år 38 eller tidlig i år 39, giftet Claudius seg igjen, med Valeria Messalina, som var farens tremenning. Ekteskapet hadde også til hensikt å styrke de keiserlige bånd. Kort tid etter fødte hun datteren Claudia Octavia. Sønnen Tiberius Claudius Germanicus, senere kjent som Britannicus, ble født like etter at Claudius hadde tiltrådt tronen. Ekteskapet endte i tragedie. Antikkens historikere hevdet at Messalina var nymfoman, og at hun jevnlig var utro mot Claudius. Tactus sa til og med at hun gikk så langt at hun konkurrerte med en prostituert om hvem som fikk de mest attraktive sexpartnerne i løpet av natten. Hun skal også ha påvirket Claudius politisk i den hensikt å berike seg selv.
I år 48 giftet Masselina seg med elskeren og den romerske senatoren Gaius Silius i en offentlig seremoni, mens Claudius var i Ostia. Historikere er ikke samstemte i om hun skilte seg fra keiseren først, og om hvorvidt hensikten med ekteskapet var en tilrøvelse av tronen. Scramuzza antydet i sin biografi at Silius kan ha overbevist Masselina om at Claudius var fortapt, og at en ny allianse var hennes eneste mulighet for å opprettholde staus og å gi sine barn beskyttelse. Historikeren Tacitus antydet at Claudius' oppgave som censor kan ha forhindret ham i å oppdage affæren før det var gått for langt. Resultatet ble uansett at Silius, Messalina og de fleste i hennes nærmeste krets ble henrettet. Claudius fikk pretorianerne til å love å drepe ham dersom han noengang giftet seg igjen.
Agrippina den yngre.
Agrippina den yngre, mor til Nero
Til tross for erklæringen, giftet Claudius seg atter en gang. Kilder fra antikken nevner tre kandidater som var foreslått av tidligere slaver i tjeneste for ham: Lollia Paulina, som også hadde vært Caligulas tredje hustru i 6 måneder i år 38; Claudius fraskilte hustru Aelia Paetina, og Claudius' niese Agrippina den yngre. Ifølge Sveton vant Agrippina frem ved hjelp av kvinnelist. Valget ble mer sannsynlig tatt ut fra politiske hensyn. Kuppforsøket som ble gjennomført av Silius og Messalina hadde sannsynligvis gjort Claudius oppmerksom på hans utsatte posisjon som medlem av den claudiske familien og ikke den juliske. Situasjonen ble forsterket av at han ikke hadde noen opplagt voksen arving. Britannicus var fortsatt bare en gutt.
Agrippina var en av de få gjenlevende etterkommerne etter Augustus, og hennes sønn Lucius Domitius Ahenobarbus (den kommende keiser Nero) var en av de siste mannlige medlemmene av den keiserlige familien. Det har i nyere tid blitt antydet at senatet kan ha presset igjennom ekteskapet for å gjøre ende på feidene mellom de Claudiske og Juliske grenene. Feiden startet med Agrippinas mor handlinger mot Tiberius etter hennes ektemann Germanicus (Claudius bror) død, handlinger som Tiberius gladelig fikk henne straffet for. Claudius aksepterte sin nye hustru, og adopterte senere Nero som sin sønn.
Nero ble gjort til medarving sammen med Britannicus, og giftet seg med Octavia. Det var ikke så kontroversielt å gjøre det på den måten som det ville vært i et moderne monarki med arverekkefølge. Barbara Levick har bemerket at Augustus hadde utnevnt Agrippa Postumus og sin stesønn Tiberius til medarvinger. Tiberius utnevnte Caligula som medarving sammen med sitt barnebarn Tiberius Gemellus. Adopsjon av en voksen eller nesten voksen person var gammel tradisjon i Roma dersom en egnet voksen biologisk beslektet arving ikke var tilgjengelig. Dette var her tilfellet, da Britannicus fortsatt var mindreårig.
S.V. Oost har antydet at Claudius tidligere hadde vurdert å adoptere en av sine egne svigersønner for å sikre sitt eget styre. Faustus Cornelius Sulla Felix, som var gift med Claudius' datter Claudia Antonia, nedstammet fra Octavia og Antonius på bare ene siden, noe som ikke var nært nok i forhold til den keiserlige familien for å fjerne trusselen mot Claudius' styre. Han var dessuten Messalinas halvbror, og på den tiden var dette fortsatt et ømtålig emne. Nero var populær i det offentlige Roma, som barnebarn av Germanicus og direkte etterkommer av Augustus.
Helse og personlighet.
Historikeren Sveton beskrev Claudius' synlige tegn på hans lidelser relativt detaljert. Hans knær var svake og gav etter, og hans hode skalv. Han stammet, og hans tale kunne være vanskelig å forstå. Han siklet, og det rant av nesen hans når han var oppskjørtet. Den stoiske dramatikeren Seneca den yngre skrev i "Apocolocyntosis" at Claudius stemme ikke tilhørte noe landdyr, og at hans hender også var svake. Han beskriver imidlertid ingen fysiske deformasjoner, og beskrivelsen av ham i rolig tilstand er liksom hos Sveton en høy, velbygd karakter med høy verdighet. Men i opphetet eller stresset tilstand ble symptomene hans verre. Historikere er enige om at hans tilstand ble verre etter at han besteg tronen. Claudius selv hevdet at han overdrev sine plager for å redde sitt eget liv.
Claudius antatte diagnose etter moderne term har blitt endret flere ganger gjennom de siste århundrene. Under andre verdenskrig var poliomyelitt (polio) en antatt årsak til Claudius' lidelser. Diagnosen ble tatt i bruk i Robert Graves "Jeg, Claudius", som ble publisert i 1934. Polio er imidlertid ingen dekkende forklaring på mange av de beskrevne symptomene. I 1948 skisserte Ernestine Leon en teori om diagnosen cerebral parese. Tourettes syndrom er også en mulig forklaring på Claudius' symptomer.
Som person blir Claudius av antikkens historikere beskrevet som generøs og jordnær, en person som noen ganger spiste sammen med plebeiere. Han er også blitt beskrevet som blodtørstig og ondskapsfull, som stor tilhenger av gladiatorkamper og henrettelser, og snarsint. Claudius selv vedkjente at han hadde kort lunte, og beklaget offentlig sitt temperament. For de som var ham nær, var han svært tillitsfull, og han ble lett manipulert både av sine koner og frigitte slaver som var i hans tjeneste. Men han blir samtidig beskrevet som paranoid og apatisk, kjedelig og lettere forvirret. De verk av Claudius som er bevart, presenterer en annen vinkling av ham, som en intelligent, lærd, belest og samvittighetsfull administrator med øye for detaljer og rettferdighet. På grunn av dette framstår Claudius som en gåte. Siden oppdagelsen av hans "Brev til Alexandrinerne" i forrige århundre, har mye arbeid blitt lagt ned for å gjenopprette Claudius' rykte, og finne ut hvor sannheten om ham egentlig ligger.
Claudius som forfatter.
Claudius skrev mange verk gjennom sitt liv. Hans forfatterskap var på sitt mest aktive i Tiberius regjeringstid. På den tiden var det, ifølge historikeren Arnaldo Momigliano, ikke politisk korrekt å skrive om den romerske republikkens tid. Trenden blant datidens yngre historikere var at de enten skildret den nyere historien, med Roma som keiserrike, eller at de skrev om obskure antikvariske emner. Claudius dekket begge. I tillegg til historie fra Augustus' regjeringstid, som hadde skaffet ham store problemer, skrev han et om etrustisk historie, et verk i åtte bind som dekket karthagisk historie, en etrustisk ordbok, og en bok om terningspill. Claudius regnes for å være den siste kjente personen som kunne lese etrustisk.
Til tross for at han stort sett ikke skrev om emner fra keisertiden, skrev han et forsvar for Cicero hvor han tok opp de anklagene som Asinius Gallus hadde fremsatt mot Cicero. Moderne historikere har brukt dette verket både for å fastslå hvordan han må ha vært som politisk figur, og for å dekke de manglende kapitlene av ham fra borgerkrigstiden.
Han la fram et forslag til reform av det latinske alfabetet ved å legge til de claudiske bokstavene (Ↄ, Ⅎ og Ⱶ), hvor to av dem har dekket samme funksjon som de moderne "W" og "Y". Han gjorde endringene offisielle under sin tid som Censor i Roma, men bokstavene gikk ut av bruk etter hans egen regjeringstid. Claudius forsøkte også å gjenopplive den gamle skikken med å sette prikk mellom etterfølgende ord, da klassisk latin ble skrevet uten mellomrom mellom ordene. Til slutt skrev han også en åttebinds selvbiografi, som Sveton karakteriserte som smakløs. Å dømme etter det som i dag er kjent av Claudius' taler, må han ha kommet med harde karakteristikker av sine forgjengere og slektninger (lignende harde karakteristikker var vanlige i hans familie). Slik sett kan det ha vært hold i Svetons dom.
Ingen av Claudius verker har overlevd. Men vi kjenner dem som kilder i andre beretninger fra det claudisk-juliske dynasti. Sveton siterer Claudius' selvbiografi en gang, og må ha brukt den som kilde ved flere anledninger. Tacitus brukte Claudius egne argumenter for rettskrivningsreformen som nevnt ovenfor, og kan ha brukt hans verker for enkelte av de mere antikvariske passasjene i sine annaler. Claudius er videre brukt som kilde for en rekke passasjer i Plinius' "Naturalis Historia".
Claudius var påviselig påvirket av de historieverkene han selv hadde lest. I sin tale til galliske senatorer, bruker han den samme versjonen av historien om Romas grunnleggelse som hans lærer Titus Livius brukte. Hans taler var detaljerte nærmest til et pedantisk nivå, noe som også er et felles kjennetegn for alle hans bevarte verker, og han lot seg gjerne avspore til lange digresjoner. Dette kan tyde på at han boblet over av kunnskap i en rekke emner som han ikke kunne gjøre annet enn å dele. Mange av de offentlige arbeider Claudius fikk gjennomført i sin regjeringstid var basert på planer utarbeidet av Julius Cæsar. Levick mener at innflytelsen fra Cæsar kan ha omfattet alle sider ved den politikken Claudius førte.
Hans tid som censor ser ut til å være inspirert av hans forgjengere, og da spesielt Appius Claudius Caecus, og han benyttet sin post til å få gjennom politikk som var fundert slik det var under republikkens dager. Dette var også perioden da mange av hans religiøse reformer fant sted, og byggevirksomhet akselererte i hans tid. Hans verv som censor kan ha vært motivert av et ønske om å se sine akademiske idéer bære frukt. Han trodde for eksempel, som de fleste romerne på den tiden, at hans forfader Appius Claudius Caecus hadde brukt sitt verv som censor til å introdusere bokstaven «R», så derfor brukte han sin tid som censor til innføringen av sine egne bokstaver.
I litteratur og film.
De best kjente oppdiktede fremstillingene av keiseren Claudius var i bøkene "Jeg, Claudius" og i "Guden Claudius" (utgitt i 1934 og 1935) av Robert Graves, begge skrevet i førsteperson for å gi leserne følelsen av å lese Claudius selvbiografi. Graves diktet opp en bakgrunn hvor verket ble presentert som en oversettelse fra ekte, nyoppdagede skrifter skrevet av Claudius selv. Claudius bevarte bokstaver, taler og sitater ble innlemmet i teksten, og da hovedsakelig i "Guden Claudius", med den hensikt å tilføre bøkene autentisitet.
I 1937 gjorde regissøren Josef von Sternberg et forsøk på en filmatisering av boken "Jeg, Claudius", med Charles Laughton i rollen som Claudius. En av hovedrolleinnehaverne, Merle Oberon, ble imidlertid alvorlig skadet i en bilulykke mens innspillingen pågikk, og filmen ble aldri fullført. Filmrullene ble brukt i BBC-dokumentaren "The Epic That Never Was" (1965), hvor Laughtons skuespillerprestasjoner kom fram i lyset. Filmrettighetene for en eventuell nyinnspilling tilhører filmprodusenten Scott Rudin.
Graves to bøker ble basis for en "britisk TV-serie" produsert av BBC. I serien innehar Derek Jacobi rollen som Claudius, og serien ble sendt på BBC2 i 1976. Serien var i all hovedsak kritikerrost, og den vant flere BAFTA-priser. Serien ble senere sendt i USA i "Masterpiece" i 1977. DVD-utgaven av serien inneholder også dokumentaren "The Epic that Never Was". I Norge ble serien sendt på NRK høsten 1977, og på TVNorge høsten 1993.
Claudius har blitt portrettert i filmer ved flere anledninger, blant annet i "Caligula" fra 1979, hvor hans karakter, framført av Giancarlo Badessi, blir framstilt som en idiot, i motsetning til Robert Graves portrett som en høyst intelligent mann som andre tror er en idiot. Barry Jones portretterer ham som sympatisk i "Demetrius and the Gladiators" fra 1954.
Freddie Jones portretterte Claudius i 1968 i serien "The Caesars", mens han rolle ble besatt av Richard Kiley i miniserien A.D. i 1985. Filmen "Gladiator" fra 2000 refererer til Claudius' undertrykkelse av et statskupp mot ham, men dette er uten rot i virkelige hendelser.
Claudius og hans samtidige blir skildret i den historiske romanen "Romeren" ("Ihmiskunnan viholliset", 1964) av den finske forfatteren Mika Waltari. Den kanadisk-fødte forfatteren A.E. van Vogt gjenskapte Robert Graves historie om Claudius i science fiction romanene "Empire of the Atom" (1957) og "The Wizard of Linn" (1961).


Muhammed Beheshti.
Ayatollah Seyyed Muhammed Hosseini Beheshti (محمد حسینی بهشتی på persisk), (24. oktober 1928–28. juni 1981) var en iransk geistlig, generalsekretær i det islamske republikkpartiet, og leder av den islamske republikkens domstoler. Han ble myrdet sammen med mer enn sytti medlemmer av det islamske republikkpartiet den 28. juni 1981.
Beheshti ble født i Isfahan og studerte både ved universitetet i Teheran og under Allameh Tabatabaei i Qom.
Mellom 1960 og 1965 ledet han det islamske senter i Hamburg, hvor han var ansvarlig for det åndelige lederskapet for religiøse iranske studenter i Tyskland og Vest-Europa. I Hamburg arbeidet han også med Muhammed Khatami og var blant de som hadde innflytelse på ham. Siden begynnelsen av 1960-årene var han involvert i aktiviteter mot sjahens regime og ble arrestert flere ganger av sjahens hemmelige politi, SAVAK.
Etter den iranske revolusjonen, ble han en av de opprinnelige medlemmene i revolusjonsrådet i Iran og ble snart dets formann. I det første post-revolusjonens iranske parlament, ledet han det islamske republikkpartiet sammen med Ali Akbar Hashemi Rafsanjani. Han planla også å stille i det første presidentvalget, men trakk seg etter at ayatollah Khomeini fortalte en delegasjon fra Rafsanjani og Khamenei at han foretrakk ikke-geistlige som presidenter, som førte til partiets godkjennelse av først Jalaleddin Farsi og så, uunngåelig, Abolhassan Banisadr.
Beheshti døde i et attentat 28. juni 1981 da en bombe eksploderte under en partikonferanse. Den offisielle og mest sannsynlige beretningen er at bomben var plantet av Mujahideen al-Khalq-organisasjonen, som på den tiden var involvert i en bombekampanje og attentat mot embetsmenn av den islamske republikk. En populær konspirasjonsteori innen Iran er at Rafsanjani var ansvarlig, basert på at Rafsanjani skal ha forlatt møtet bare minutter før eksplosjonen. Ironisk er det at lignende teorier er fremdsatt om at Beheshti skal ha stått bak den plutselige og uventede døden til Mahmoud Taleghani.


Offentlig rett.
Offentlig rett er den delen av jussen som dels omhandler det rettslige forholdet mellom individet og staten og dels det rettslige forholdet mellom de ulike statsmaktene parlamentet, regjeringen og domstolene (henholdsvis den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt). Sentrale rettsområder innen offentlig rett er statsforfatningsrett, forvaltningsrett, strafferett og prosessrett.
Før parlamentarismens inntog i Norge i 1884 hadde den utøvende makt (som da var kongen personlig og hans råd) visse domener som Stortinget ikke kunne blande seg inn i (kongelige prerogativer), men med parlamentarismens fremvekst måtte den utøvende makt godta at den ikke kunne utøve makt uten å ha et flertall bak seg i parlamentet.


Stabburet matsenter.
Stabburet matsenter i Fredrikstad var Norges første selvbetjente dagligvarebutikk. Butikken ble grunnlagt i 1936 av Gunnar Nilsen (kjent som «"Stabbur-Nilsen"»), som også etablerte matvareprodusjonsfirmaet Stabburet.
En spesiell butikk.
Stabburet Matsenter var i mange år Norges største matvarebutikk, målt i gulvareal. Butikken skilte seg tidlig ut ved å ha ferskvareavdeling med egenproduserte varer og drev egenimport av eksotiske varer og produkter fra utlandet som den gangen ikke var å få i andre butikker i Norge. På grunn av dette hadde butikken mange faste kunder utenfor byen, blant annet fra Oslo. Øl ble det imidlertid aldri solgt i butikken i Gunnar Nilsens levetid – Nilsen var nemlig aktiv avholdsmann, og var villig til å miste noen kunder på grunn av dette valget. Nilsen arbeidet mye i butikken selv, og hver gang en kunde spurte hvor ølet sto, henviste han dem høflig til konkurrenten over gaten. Butikken var også en foregangsbedrift på service, den hadde lenge eget pakkepersonale som pakket varene i poser for kundene og egen bestillingstjeneste der kundene over telefon kunne bestille varer kjørt hjem til seg. I annen etasje i bygget ble det drevet kafeteria.
Etter Stabbur-Nilsen.
Familien Nilsen drev Matsenteret fram til 1984, da butikken ble solgt til andre. I årene som fulgte begynte butikken å endre seg til å bli en mer konvensjonell matbutikk. Vareutvalget ble mer standardisert og mange av de egenimporterte varene forsvant grunnet at de ikke lenger lønte seg. Etter at Nilsen og hans kone begge gikk bort på 1980-tallet, gikk man bort fra grunnleggerens prinsipp og begynte å selge øl for første gang i butikkens historie. Butikken merket også hardere konkurranse fra større butikker i nyetablerte kjøpesentre utenfor Fredrikstad sentrum. Samtidig ble bygningen butikken hadde holdt til i en årrekke innlemmet i kjøpesenteret Torvbyen. På 1990-tallet ble butikken kjøpt opp av Stein Erik Hagen og ble en del av daglivarekjeden Rimi. Vareutvalget ble justert etter kjedens standard og framsto fra da av som en vanlig Rimibutikk (ferskvaredisken ble imidlertid beholdt som før). Alle spor etter Gunnar Nilsens spesielle matsenter var nå i praksis borte, med unntak av et skilt med butikkens gamle logo som fikk henge igjen over inngangsdøra inne i Torvbyen som et minne.
Nedleggelse.
Rimi Torvbyen, som etter overtagelsen var butikkens offisielle navn, ble stengt og lagt ned i mars 2009 på grunn av sviktende omsetning og hard konkurranse fra en annen matbutikk i kjøpesenteret. Butikkens lokaler i Torvbyen ble ikke umiddelbart overtatt av en annen forretning, da selve senteret skulle bygges ut samme vår og butikkens gamle lokaler ble berørt av utbyggingen. Det er dog på det rene at det ikke vil bli noen ny dagligvarehandel der butikken lå, og Stabburet Matsenters æra er utvilsomt over.


Arne Olav Brundtland.
Arne Olav Brundtland på arbeiderpartiets landsmøte, april 2009
Arne Olav Brundtland (født 16. oktober 1936), sønn av lektor Knut Brundtland (1898–1983) og Else Ragnhild Hoel (1902–74), er mag. art. i statsvitenskap og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han er gift med Gro Harlem Brundtland.
Brundtland tok i 1962 magistergraden på avhandlinga «Utnevnelse av handelsrepresentant hos Franco – en studie i politiske interessegruppers aktivitet». Han har skrevet en rekke arbeider om europeisk sikkerhetspolitikk og om forholdet til Sovjetunionen. Han har særlig vært opptatt av våpenkontroll og har vært gjesteforsker ved Harvard-universitetet på dette emnet.
Brundtland har vært redaktør for tidsskriftet "Internasjonal Politikk".
Han har skrevet to memoarbøker, "Gift med Gro" (1996) og "Fortsatt gift med Gro" (2003).
Han ble i januar 2006 rammet av hjerneslag.
Brundtland har bakgrunn som Høyre-mann.
Han ble gift med Gro Harlem i 1960, og de har fire barn.


Ali Khamenei.
Ayatollah Seyyed Ali Hosseini Khamenei (persisk: آیت‌الله سید علی حسینی خامنه‌ای; (født 15. juli 1939 i Mashhad i Iran) er en iransk politiker og åndelig leder som siden 1989 har vært den øverste lederen i Iran. Han var president fra 1981 til 1989.
Han kalles Agha («herre») blant sine tilhengere.
Tidlig karriere.
Ayatollah Ali Khamenei studerte islamsk filosofi og ble lærer i emnet. Han var en nøkkelfigur i den iranske revolusjonen og en nær fortrolig av Ayatollah Khomeini. Khamenei ble utnevnt til den mektige posten som Teherans fredagsbønneleder av Khomeini høsten 1979, etter at Ayatollah Hossein-Ali Montazeri trakk seg fra posten. I juni 1981 unnslapp Khamenei såvidt et bombeattentat, da en bombe som var skjult i en lydopptager ved en pressekonferanse, eksploderte ved siden av ham. Han mistet permanent noen funksjoner i sin høyre hånd, men hendelsen styrket hans rykte som en «levende martyr» blant sine tilhengere.
Etter attentatet mot Muhammed Ali Rajai i 1981, ble Ayatollah Khamenei valgt til president i Iran av et massivt flertall ved valget i oktober 1981 og ble den første geistlige som ble president. Khomeini hadde opprinnelig ønsket å holde geistlige borte fra presidentembedet, men endret syn. Mange så presidentskapet til Khamenei som et tegn på at Iran gikk bort fra ideen om sekulært styre.
Han ble gjenvalgt til en ny periode i 1985. Som nær alliert av Khomeini, var det sjelden at han kom i uenighet med den øverste lederen, i motsetning til Irans første president, Abolhassan Banisadr. Da Khomeni døde, ble Khamenei valgt som den nye øverste lederen av ekspertrådet den 4. juni 1989. Siden Khamenei opprinnelig ikke ble regnet som en høytstående nok geistlig til å innta embetet, og det nye tillegget til grunnloven som tillot en geistlig på hans nivå til å bli øverste leder ikke var satt i verk, titulerte rådet ham internt som en midlertidig embetsinnehaver inntil den nye grunnloven ble satt i verk.
Åndelig leder.
Ayatollah Khameneis periode som åndelig leder har vært preget av utallige uenigheter med reformvennlige medlemmer av Majlis i Iran, som under den sjette perioden etter den iranske revolusjonen har bestridt mange av hans dekreter og beslutninger. Det har blitt lagt ned veto mot mange reformlover og mange reformister har blitt hindret i å stille til valg av vokterrådet, hvis medlemmer er valgt direkte eller indirekte av Khamenei. I tilfellet med "presseloven", forberedt av reformistiske medlemmer av parlamentet for å lette presset på pressen, beordret han direkte ordstyreren i parlamentet, Mahdi Karrubi, å fjerne saken fra agendaen til Majlis.
Khamenei, som var 14 år under Abadan-krisen (da USA hjalp til med å kaste statsminister Muhammed Mossadegh) fastholdt også en aggressiv holdning overfor Israel og USA (og muligens andre land som han kaller ved det generelle uttrykket "fienden"). I senere år har der vært beskyldninger om at han har støttet et skjult program for utvikling av atomvåpen i Iran, som en respons til atommaktene Israel og USA.
Ved presidentvalget i Iran 12. juni 2009 hevdet president Mahmoud Ahmadinejads medarbeidere å ha vunnet valget, like etter at stemmelokalene stengte, men Ali Khamenei satte igang etterforskning av valget etter påstander om valgfusk.
Khamenei har to sønner, Mojtaba og Mostafa, og ifølge Gholam Ali Haddad-Adel lever han i enkle forhold.


Adverb.
Adverb er en ordklasse som består av ord som modifiserer verb, adjektiv, verbfraser eller setninger. Adverbene deles inn i grupper etter betydning: Stedsadverb, tidsadverb, måtesadverb, gradsadverb, nektingsadverb, sammenbindingsadverb og modale adverb.


Setningsledd.
Setningsledd kan bestå av en eller flere ordklasser. Norsk er et såkalt SVO-språk (Subjekt-Verbal-Objekt). Det betyr at subjektet helst kommer først i en fortellende setning, etterfulgt av verbal og objekt. Det finnes totalt fem klasser: verbal, subjekt, objekt (indirekte, direkte), adverbial og predikativ.
"Indirekte objekt" – Den som handlingen går ut over/er til fordel for
"Adverbial" – Utfyller verbalet(sted, tid, årsak, hensikt osv.)
Faren til Hans har et basseng i hagen. Han er en svømmer.


Skaun ungdomsskole.
Skaun ungdomsskole ligger i kommunesenteret Børsa i Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Ungdomsskolen er felles for alle elevene i kommunen.
Det går om lag 325 elever på skolen, fordelt på tre eller fire parallelle klasser på hvert trinn (dette varierer noe fra år til år).
Grete Sand er rektor ved skolen.
Børsa samfunnshus blir brukt som gymnastikksal av skolen.


Daniel Chopra.
Daniel Chopra (født 23. desember 1973) er en svensk profesjonell golfspiller.
Chopra ble født i Stockholm og har svensk mor og indisk far. Han reiste til India som syvåring og vokste opp der hos sin fars foreldre. Han snakker derfor hindi flytende. Som junior vant han All India Junior Championship tre ganger, Doug Sanders World Junior én gang og UK Golf Foundation Championship én gang.
Chopra ble profesjonell i 1992. Han hadde problemer med å kvalifisere seg for Europatouren, og måtte gjennomføre kvalifiseringsskolen både 1993, 1994 og 1995. I 2004 førte to seire på Nationwide Tour til at han fikk spille på PGA-touren fra 2005. Den første seieren der kom helt på tampen av sesongen 2007, i Ginn sur Mer Classic at Tesoro. 2008 fortsatte der 2007 sluttet, med seier i sesongens første turnering på Hawaii. Men i 2010 klarte han ikke å beholde spilleretten på PGA-touren, og måtte i 2011 nøye seg med spill på Nationwide Tour.


Fontana di Trevi.
Fontana di Trevi eller Trevifontenen er den største og mest berømte fontenen i Roma. Fontenen fra barokken er vel 26 meter bred og 20 meter høy, og sto ferdig i 1762.
Trevifontenen ligger på Piazza di Trevi svært sentralt plassert i Roma, med fasaden til Palazzo Poli i bakgrunnen.
Hovedtema for fontenen er vannets tilstedeværelse over alt. Den består av et stort basseng hvorfra det reiser seg klipper, befolket med vannvesener. Blant figurene i fontenen er Okeanos den mest sentrale, og symboliserer havets store vannmasser. Vannet i luften symboliseres av kaskadenes vannsøyler og vannet i jordens indre kan ses sildre fram fra sprekker i klippene. Okeanos er omgitt av to sjøhester og to tritoner som prøver å holde styr på hestene.
Giovanni Lorenzo Bernini ble opprinnelig valgt av pave Urban VIII til å bygge en monumental fontene på stedet til en av Romas eldste fontener. Prosjektet ble skrinlagt etter pavens død, og det var Nicola Salvi som vel hundre år seinere bygget dette ensemble. Den barokke fasaden ble bygget en gang mellom 1641 og 1650 av Martino Longhi d.y.
Vannet i fontenen kommer fra den gamle akvedukten Aqua Vergine (Aqua Virgo). Den ble bygd i 19 f.Kr. Kilden til vannet i akvedukten ble visstnok funnet av en jomfru, derav navnet Aqua Virgo. Akvedukten sørget for at millionbyen Roma ble forsynt med et herlig drikkevann i over 500 år. Da det gikk mot slutten på det romerske rike, ble akvedukten ødelagt av goterne. Romerne ble da tvunget til å drikke vannet fra Tiber, som på ingen måte kunne måle seg med det friske vannet fra Aqua Virgo.
I det femtende århundre startet man på reparasjonene av akvedukten og i dag gir den igjen vann til flere av Romas kjente fontener. Foruten Fontana di Trevi, får også La Barcaccia på Piazza de Spagna vann fra akvedukten. Monte Pincio, som ligger like ovenfor Piazza del Popolo, blir også forsynt med «jomfruens vann».
Ved et besøk bør man ifølge legenden kaste en mynt over skulderen i fontenen. Dette vil bringe lykke og sikre at man kommer tilbake til «den evige stad», og hver dag kaster turister mynter i fontenen til en verdi av ca 3 000 euro. Pengene går til hjemløse og fattige i Roma.
Fontenen er også kjent for en badescene med Anita Ekberg i Federico Fellinis film La Dolce Vita.


Otho.
Marcus Salvius Otho (født 25. april 32, død 16. april 69) var romersk keiser fra 15. januar til 16. april 69. Som guvernør i Lusitania fulgte han med Galba til Roma i 68 da Galba tok makten i Romerriket etter å ha styrtet Nero. Men Galba røk snart uklar med pretorianergarden. Da Galba adopterte den ukjente aristokraten Lucius Licinianus hadde de fått nok. Garden utropte Otho til keiser og drepte Galba og Licinianus.
Omtrent samtidig hadde legionene i Øvre Germania gjort opprør og utropt Aulus Vitellius til keiser. 14. april møttes hærene til Otho og Vitellius i slaget ved Bedriacum hvor Vitellius seiret. Otho var ikke til stede og mottok nyhetene om utfallet 16. april. Han valgte da å begå selvmord framfor å fortsette motstanden.


Buwayhid.
Buwayhidene, Buyyidene eller Āl-i Buyeh, var en shia-muslimsk stammekonføderasjon fra Daylam, en region på den sørlige bredden av Kaspihavet.
I tiden før islam tjente de som leiesoldater for sasanide-kongene i Iran, men de var uavhengige fra deres styre. De ble regnet som en formidabel militærstyrke, særlig på grunn av deres evner som fotsoldater. Maktoverføringen gikk gjennom arv, der fedrene delte sitt land mellom sønnene. I tiden til Harun al-Rashid søkte alid-folket tilflukt blant dem.
Starten på Buwayhid-konføderasjonen var ledet av Ali b. Buya og hans to yngre brødre, al-Hasan og Ahmed. Etter å ha sikret et partnerskap med en viktig persisk landeier kalt Zayd b. Ali al-Nawbandajani, var Ali istand til å rekruttere en armé for å bekjempe en tyrkisk general fra Bagdad kalt Yaqut. Etter det etablerte de makten innen det vaklende abbasid-imperiet i form av en konføderasjon fremfor et nytt imperium. De var kjent for å trekke frem den persiske kulturen. Bwayhid-lederne var kjent som "Shâhanshâh" (شاهنشاه), bokstavelig "konge av konger".
I løpet av det 10. århundre tok Buwayhid-dynastiene makten i Fars (sørvestre Iran, 934-1062). Rayy (977-1029), Jibal (932-1028), Kerman (936-1048). Fra 945-1055 hersket et Buwayhid-dynasti Bagdad og det meste av Irak.
I løpet av midten av det 11. århundre falt alle Buwayhid-dynastiene til seldsjukkene eller deres allierte.


Niclas Fasth.
Niclas Fasth (født 29. april 1972) er en svensk profesjonell golfspiller.
Som amatør vant Fasth én invividuell turnering og tre lagkonkurranser.
Han ble profesjonell i 1993 og vant tre turneringer på Challenge-touren samme år. I 1994 ble han medlem av Europatouren. Han mistet spilleretten på Europatouren i 1996 etter å ha spilt inn for lite penger, men han kom seg raskt tilbake og fikk spillerett igjen året etter. Fasth kvalifiserte seg til PGA-touren på kvalifiseringsskolen i 1997, og spilte både på Europatouren og PGA-touren i 1998. Han hadde en dårlig sesong, og endte opp tilbake på Challenge-touren. Etter dette har han konsentrert seg om å spille i Europa, og han hadde sin beste sesong i karrieren i 2001 da han ble nr. 10 på pengelisten ("Order of Merit") og endte på annenplass i The Open Championship bak David Duval. Dette var første gang han deltok i en "major", og fremgangen gav ham en plass på det europeiske laget i Ryder Cup i 2002.
Eksterne lenker.
Fasth, Niclas
Fasth, Niclas


Pierre Fulke.
Pierre Fulke (født 21. februar 1971) er en svensk profesjonell golfspiller på Europatouren.
Fulke er født i Eksjö. Som ung spilte han, foruten golf, håndball og fotball, men i 1988 hoppet han av gymnaset og ble profesjonell golfspiller. I 1991 og 1992 spilte han på Challenge-touren, og vant to ganger det siste året for å kvalifisere seg til Europatouren, hvor han har spilt siden. Den første seieren på Europatouren kom i den franske turneringen "Trophée Lancôme" i 1999. Fulkes beste sesong var 2000 da han vant det skotske PGA-mesterskapet og Volvo Masters, og endte som nr. 12 på "Order of Merit" (pengelisten). I en periode i 2001 lå han som nr. 1 på pengelisten og nr. 32 på verdensrankingen i golf. Fulke var med på det europeiske laget i Ryder Cup i 2002.
Eksterne lenker.
Fulke, Pierre
Fulke, Pierre


Statsadvokat.
En statsadvokat er en embedsmann innen påtalemyndigheten som har juridisk embedseksamen. Statsadvokatembetene blir i Norge ledet av en førstestatsadvokat. I tillegg til titlene statsadvokat og førstestatsadvokat, finnes titlene statsadvokatfullmektig og hjelpestatsadvokat. Tittelen Riksadvokatfullmektig brukes kun ved Riksadvokatembetet mens de andre statsadvokattittlene brukes hos økokrim, samtlige statsadvokatembeter og ved Riksadvokatembetet. Ingen av disse titlene er i bruk i noe særlig grad.
I Norge har hver statsadvokat sitt eget embete som er tilknyttet et av 10 regionale eller 1 nasjonalt embete som igjen er underlagt Riksadvokaten. Statsadvokatembetene er overordnet påtalemyndighetens tjenestemenn i politiet, hvorav de fleste har tittel politiadvokat. Den høyere påtalemyndighet er en fellesbetegnelse på alle statsadvokatembetene, Økokrim og Riksadvokaten.
En statsadvokat representerer påtalemyndigheten innen rettsinstansen i saker hva angår strafferett.


Joakim Haeggman.
Joakim Haeggman (født 28. august 1969) er en svensk profesjonell golfspiller på Europatouren.
Haeggman ble født i Kalmar og begynte å spille golf i seksårsalderen. Som 16-åring hadde han 0 i handicap. Han ble profesjonell i 1989 og året etter ble han kåret til årets nykommer på Europatouren. Han vant sin første profesjonelle turnering i 1993 i Spanish Open. Dette året kom han blant de ti beste i 10 av 17 turneringer, og som resultat av dette ble han den første svenske golfspilleren til å delta i Ryder Cup.


Thomas Voeckler.
Thomas Voeckler (født 22. juni 1979 i Schiltigheim) er en fransk profesjonell syklist.
Thomas Voeckler debuterte som profesjonell i 2001 for det franske laget Bonjour-Team, som senere har skiftet navn tre ganger, først i 2003 til Brioches La Boulangère, i 2005 til Bouygues Télécom og i 2011 til Europcar
Han deltok første gang i Tour de France i 2003, og endte på 117. plass. I 2004 ble Voeckler fransk mester i landeveisritt.
På 5. etappe i Tour de France 2004, fra Amiens til Chartres, overtok Voeckler den gule ledertrøya. Etter at et femmannsbrudd gikk helt til mål, ledet Voeckler Tour de France med over 12 minutter ned til Lance Armstrong. Han måtte gi ledertrøya fra seg etter 15. etappe, og kjørte videre med den hvite ungdomstrøya helt til den nest siste etappen, temporittet ved Besançon. Der ble russeren Vladimir Karpets for sterk. Det franske publikummet satte stor pris på Voecklers store kampvilje.
Etter sin flotte 2004-sesong hadde Voeckler en litt mindre sterk sesong i 2005. 2006 ble derimot en ny god sesong for han, med fem seiere, blant annet høstklassikeren Paris-Bourges. I 2007 vant han
GP Ouest-France. Etter utallige forsøk, vant han endelig sin første Tour de France-Etappe etter et utbrudd på den 5. etappen i Tour de France 2009.
Thomas Voeckler bor i Vendee-distriktet, som også er en av de største sponsorene til laget Bouygues Telecom. Bouygues Telecom har et tett samarbeid med juniorlaget Vendee U, hvorfra de rekrutterer mange av sine syklister. Voeckler selv syklet også for Vendee U før han ble profesjonell.


AC Milan.
Associazione Calcio Milan er en italiensk fotballklubb fra Milano som spiller i Serie A. Milan er en av verdens mest suksessfulle klubber. De har vunnet mesterligaen hele syv ganger – sist i 2007 –, og har 18 Serie A-titler så langt i klubbens historie. Bare Real Madrid har flere mesterligatroféer, mens Juventus er den eneste klubben i Italia som har vunnet flere "scudetti" (italienske ligamesterskap). Laget spiller sine hjemmekamper på San Siro, et stadion de deler med byrivalene Inter.
Opprinnelse og tidlig historie.
Milan ble stiftet i 1899 av engelskmannen Alfred Edwards, og som en anerkjennelse av klubbens opprinnelse har laget beholdt den engelske stavemåten av navnet, altså «Milan» i stedet for «Milano».
I de tidligste årene var klubben kjent som Milan Cricket and Football Club, et navn som i 1919 ble forandret til Milan Football Club. I 1938 tvang Mussolinis fascistregime gjennom nok et navnebytte, til Associazione Calcio Milano, et navn som igjen ble forandret rett etter annen verdenskrig, selv om den første delen av navnet ble beholdt. I dag er derfor klubbens fulle navn Associazione Calcio Milan.
På tiden da Milan ble stiftet var ikke fotball en spesielt populær idrett i Italia, og klubben ble derfor også skapt for å promotere fotballsporten i landet, samtidig som stifternes hovedfokus på den tiden var cricket.
Den nye klubben registrerte seg hos det italienske fotballforbundet, og for å ta del i det nasjonale mesterskapet var det nødvendig å finne en bane for hjemmekamper. Stedet ble funnet, og er samme sted som Stazione Centrale di Milano, Milanos imponerende jernbanestasjon, ligger i dag.
Milan vant sitt første trofé allerede året etter stiftelsen, Medaglia del Re (Kongens medalje). Flere gode år fulgte, og Milan vant det italienske mesterskapet i 1901, 1906 og 1907. Dermed ble Milan også laget som brøt Genoa CFCs seiersrekke, ettersom genoveserne hadde vunnet alle de italienske mesterskapene fram til 1901.
I 1908 førte uenighet mellom klubbens medlemmer angående det store antallet italienere i Milan til stiftelsen av F.C. Internazionale, en ny klubb som var mer åpen for utenlandske spillere.
Etter den tidlige suksessen gikk Milan inn i en tørkeperiode, og vant bare ett trofé mellom 1916, da de vant la Coppa Federale (den føderale cupen) i Italia, et slags nasjonalt mesterskap som ble spilt i årene under første verdenskrig, og 1951. Seieren i Coppa Federale har dog aldri blitt anerkjent som et fullverdig italiensk mesterskap.
Etterkrigstiden.
I etterkrigstiden var Milan blant de absolutte topplagene i Italia, og vant sitt fjerde Scudetto i 1951, det første siden 1907. Dette Milan-laget, også kjent som Il Grande Milan, hadde spillere som den kjente svenske trioen Gre-No-Li (bestående av Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm), i tillegg til spillere som Lorenzo Buffon – en slektning av Gianluigi Buffon, Cesare Maldini og Carlo Annovazzi.
Etter Scudettoet i 1951 vant Milan Serie A tre ganger til i løpet av 50-tallet; 1955, 1957 og 1959. Lagets laveste plassering mellom 1948 og 1957 var en tredjeplass i Serie A.
Forøvrig kom den mest imponerende enkeltseieren i denne tidsperioden i en kamp mot Juventus i 1950, da Milan slo rivalene fra Torino 7-1 etter blant annet et hat trick av Gunnar Nordahl.
50-tallet var også en god periode for klubben, som da ble trent av legenden Nereo Rocco, også kjent som skaperen av det beryktede catenaccio-systemet. Milan vant Serie A i 1961/62, og ble året etter det første italienske laget som vant serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen, etter å ha slått Benfica 2-1 på Wembley Stadium i London. Kaptein på dette laget var Cesare Maldini, far til den senere Milan-legenden Paolo Maldini, og laget besto ellers av berømte spillere som f.eks. José Altafini og Gianni Rivera.
Allikevel vant Milan færre troféer på 60-tallet enn man skulle tro, mye grunnet byrivalene Inters sterke lag på samme tid. Det neste ligamesterskapet ble vunnet i 1967/68 takket være Pierino Parti, som var toppscorer i Serie A den sesongen, og i 1968 vant laget også Cupvinnercupen for første gang, etter to scoringer av Kurt Hamrin i finalen mot Hamburger SV.
Den følgende sesongen vant Milan nok en mesterligatittel, denne gangen etter å ha slått AFC Ajax 4-1 i finalen, og samme år vant de den interkontinentale cupen ved å slå Estudiantes de la Plata over to dramatiske finalekamper som endte 3-0 og 1-2.
1970-1986: Den første stjernen, og Serie B.
På 70-tallet vant Milan tre italienske cupmesterskap og klubbens andre Cupvinnercup; dog var klubbens egentlige mål det tiende scudettoet, hvilket ville gi laget sin første Stella (stjerne) over klubblogoen på de rød-svarte trøyene. Dette målet ble nesten nådd i 1972/73, men håpet endte med et nederlag for Hellas Verona FC på sesongens siste dag.
Milan måtte vente så lenge som til 1978/79 på det tiende scudettoet, da et lag ledet av kaptein Gianni Rivera ledet klubben til nok en ligatriumf. Rivera la opp etter denne sesongen, til stor sorg for Milans supportere.
Etter 1979/80-sesongen ble Milan tvangsflyttet ned til Serie B sammen med S.S. Lazio etter en kampfiksingsskandale som involverte to spillere og klubbpresident Felice Colombo. Milan rykket rett opp igjen sesongen etter, men slet kraftig i Serie A den påfølgende sesongen, og nok et nedrykk var et faktum.
Dråpen som nesten fikk begeret til å renne over, og Milan til å gå konkurs, var at Giuseppe Farina, som var president i klubben fra 1982 til 1986, rømte til Sør-Afrika med store deler av klubbens pengebeholdning etter å ha kommet i vanskeligheter med Italias påtalemyndigheter.
Berlusconi-æraen.
I 1986 ble Milan kjøpt opp av den milanesiske forretningsmannen Silvio Berlusconi, som hadde det mål for øyet å gjøre Milan til verdens beste lag. Han hentet inn treneren Arrigo Sacchi, sammen med de nederlandske stjernespillerne Marco van Basten, Frank Rijkaard og Ruud Gullit, i tillegg til italienske spillere som Roberto Donadoni, Carlo Ancelotti og Giovanni Galli. Milan hadde fra før av spillere som Franco Baresi og det unge forsvarstalentet Paolo Maldini i klubben, og grunnlaget ble lagt for det som skulle bli klubbens mest suksessfulle æra gjennom alle tider.
Fansen måtte ikke vente lenge på suksess: Allerede i 1987/88 vant Milan Serie A igjen, og den følgende sesongen vant klubben sin tredje Serievinnercup-tittel etter å ha slått Steaua București 4-0 i finalen i Barcelona, i tillegg til en ny seier i den Interkontinentale cupen etter en 1-0-seier mot National de Medellin i finalen.
Laget vant Serievinnercupen igjen den følgende sesongen med en 1-0-seier mot Benfica i finalen, og var i perioden mellom 1988 og 1996 sannsynligvis det beste fotballaget i verden, først under Sacchi og deretter under Fabio Capello.
Capellos Milan ble kjent som Gli Invincibili (de uovervinnelige), og satt en nærmest uslåelig rekord da de mellom 1991 og 1992 spilte 58 kamper på rad uten å tape. Mye av grunnen til dette var den fantastiske backrekka, anført av Franco Baresi, Alessandro Costacurta og Paolo Maldini.
Milan vant i denne perioden Serie A tre ganger på rad mellom 1992 og 1994, og spilte i Champions League-finalen tre år på rad, fra 1993 til 1995. I 1993 ble de slått av Olympique Marseille i en omstridt finale, i 1994 vant Milan 4-0 mot Barcelona i det som kanskje er klubbens beste kamp gjennom alle tider, før laget tapte nok en finale 0-1 mot Ajax i 1995.
nok et ligamesterskap ble vunnet i 1995/96, da laget hadde stjernespillere som Roberto Baggio og Zvonimir Boban.
Fabio Capello forlot Milan i 1996, og klubben hentet da inn Oscar Washington Tabarez som ny trener. Laget slet med å spille under den nye treneren, og klubbledelsen hentet til slutt tilbake Arrigo Sacchi som trener. Dette ble ikke noen større suksess, og Milan endte til slutt på en sjokkerende ellevteplass i Serie A. Det ble ikke noe bedre sesongen etter, selv om ledelsen da byttet ut Sacchi med Capello. Laget ble slått 1-6 av Juventus på hjemmebane og kom på tiendeplass i Serie A. Dette var uakseptabelt for en klubb som Milan, og Capello måtte forlate Milan for andre gang i karrieren.
Neste sesong kom treneren Alberto Zaccheroni til klubben, sammen med spillere som Oliver Bierhoff og Thomas Helveg. Zaccheroni førte Milan til et sekstende ligamesterskap i 1998/99, kanskje det mest overraskende i klubbens historie, ettersom de lå bak Lazio på tabellen inntil det bare var et par kamper igjen på tabellen, og aldri var regnet blant favorittene til ligatittelen.
Ancelotti-årene.
Resten av årene med Zaccheroni var uten de store suksessene, og det var ikke før i 2002/03, med lagets nye trener Carlo Ancelotti ved roret, at Milan fikk smake suksess igjen. Laget var kraftig forsterket de senere årene med blant annet spillere som Filippo Inzaghi, Alessandro Nesta, Rui Costa, Andrea Pirlo og Clarence Seedorf, og denne sesongen vant Milan Mesterligaen for sjette gang, etter å ha slått erkerivalene Juventus på straffespark i finalen. Denne finalen ble forøvrig spilt på Old Trafford i Manchester, og Paolo Maldini var kaptein for laget, 40 år etter at hans far Cesare løftet det samme troféet på Wembley i London. Samme sesong vant Milan den italienske cupen, og laget kom også på tredjeplass i Serie A.
Fansen feirer ligamesterskapet våren 2004
Den neste sommeren kjøpte Milan inn et ukjent brasiliansk stjerneskudd ved navn Kaká, en spiller som skulle vise seg å bli særdeles viktig den kommende sesongen, da Milan vant klubbens søttende Serie A-tittel. Alt var allikevel ikke bra denne sesongen, for etter først å ha slått Deportivo de La Coruña 4-1 på San Siro, klarte laget å tape 0-4 i returoppgjøret i Spania og dermed ryke ut av Mesterligaen allerede i kvartfinalen.
Neste sesong ble en gedigen skuffelse for Milan, som mistet både Serie A- og Champions League-titlene på målstreken. I Serie A lå de likt med Juventus bare et par kamper før sesongen var slutt, bare for å gå på et ydmykende 0-1-tap på hjemmebane mot nettopp Juventus i en av de siste kampene det året.
Enda verre skulle det bli i Mesterligafinalen den samme våren, da Milan ledet 3-0 til pause mot Liverpool, bare for å miste hele ledelsen i andreomgang. Kampen gikk til slutt til straffesparkkonkurranse, hvor Milan tapte 3-2.
Den følgende sesongen ble nok en skuffelse, selv om Milan bekreftet sin posisjon som det sterkeste laget i Europa etter årtusenskiftet ved å slå Bayern München i 16-delsfinalene i Mesterligaen. Dermed var Milan den eneste klubben i Europa som deltok i kvartfinalene i turneringen i hver sesong mellom 2002/03 og 2005/06. Allikevel ble laget slått ut av FC Barcelona i semifinalene, og kom igjen på andreplass i Serie A.
Calciopoli og Mesterligatriumf.
250px
Milan var en av klubbene involvert i Calciopoli-skandalen i 2006, men slapp i motsetning til rivalene Juventus unna tvangsnedrykk til Serie B. Milans straff var i utgangspunktet 44 poeng trukket fra lagets samlede poengsum i Serie A 2005/06, hvilket ville bety at klubben ikke fikk delta i Mesterligaen, og at laget måtte starte Serie A 2006/07 med −15 poeng.
Gjennom anker ble denne straffen redusert til 30 poeng trukket fra for sesongen 2005/06, og at laget startet 2006/07-sesongen med −8 poeng. Vise-president Adriano Galliani ble i utgangspunktet utestengt fra all fotball i et år, men denne straffen ble senere redusert, og han kunne derfor ta opp igjen sine offisielle aktiviteter i Milan 23. desember 2006.
Hovedårsaken til Milans straff var påstander om at Galliani ved et par anledninger skulle ha instruert en klubbansatt til å gjøre avtaler med dommerforeningens sekretær Manfredi Martino om utvelgelsen av dommere til Milans kamper. Bevisene som forelå for dette var relativt tynne, og i motsetning til de andre involverte klubbene var det snakk om et par enkeltkamper, ikke et organisert system. Dermed var Milans straff også den mildeste.
Rent sportslig slet laget lenge med formen i 2006/7-sesongen, og den endelige plasseringen i Serie A ble en skuffende fjerdeplass, 36 poeng bak Inter, som ble ligamestere. Spillet i Mesterligaen var desto bedre, og etter en imponerende vårsesong som inkluderte seiere over blant annet Bayern München og Manchester United, vant Milan den gjeveste europacupen for syvende gang i klubbens historie. I finalen slo de Liverpool 2-1, og fikk dermed revansje for det forsmedelige nederlaget i Istanbul to år tidligere.
Milan gjorde få nevneverdige innkjøp sommeren 2007, og det var bare to kvalitetsspillere som kom til klubben: Den tidligere Juventus-spilleren Emerson, som kom fra Real Madrid, og stortalentet Alexandre Pato, som grunnet aldersbestemmelser for spillere fra land utenfor EU ikke var klar for spill før i januar. Klubben fikk en hel del kritikk for sin labre innsats på overgangsmarkedet, men den 31 august befestet Milan sin posisjon som Europas beste lag ved å slå UEFA-cupvinnerne Sevilla 3-1 i finalen i den europeiske supercupen.
I desember 2007 vant Milan FIFAs VM for klubblag i Japan, etter først å ha slått Urawa Reds fra Japan 1-0 i semifinalen, og deretter argentinske Boca Juniors 4-2 i finalen. Milan ble dermed den første europeiske klubben til å vinne VM for klubblag, selv om de også har vunnet turneringens forgjenger, den interkontinentale cupen, tre ganger på i alt sju forsøk.
Skuffelse og UEFA-cup.
2007/2008 sesongen ble en stor skuffelse for Milan i Serie A, laget havnet på 5. plass bak Fiorentina, og fikk dermed ikke Mesterligaplass for det kommende året. Milan tapte mot Arsenal i åttenedelsfinalen i Champions League, etter 0-0, borte på Emirates Stadium i London, og et 2-0 tap hjemme på San Siro.
Målet for 2008-09-sesongen ble å vinne klubbens 18. "scudetto", samt UEFA-cupen. Milans president, Adriano Galliani uttalte at noen spillere ville forsvinne, og at klubben ville hente inn 7-8 nye spillere.
Foran sesongen hentet Milan inn: Mathieu Flamini, Gianluca Zambrotta, Marco Borriello, Christian Abbiati, Luca Antonini,Ignazio Abate og Ronaldinho. Samtidig forsvant Yoann Gourcuff på utlån til Bordeaux.Alberto Gilardino gikk til Fiorentina for for rund 140 millioner kroner.
Det ble allikevel nok en skuffende sesong for Milan, da de røk ut i kvartfinalen av UEFA-cupen mot de senere vinnerne Werder Bremen, og havnet langt bak mesterne Inter i ligaen. Milan-legenden Paolo Maldini la også opp etter sesongen, mens trener Carlo Ancelotti fikk sparken.
I limbo.
På grunn av et stort budsjettunderskuff ble Milan sommeren 2009 nødt til å selge den brasilianske superstjernen Kaká til Real Madrid for 64.5 millioner euro. Leonardo, som hadde hatt en administrativ rolle i klubben fram til da, ble ansatt som trener, og det ble ikke gjort noen større investeringer i en spillertropp som på dette tidspunktet var preget av høy snittalder.
Laget presterte lenge dårlig i Serie A, men kom i form utover på senvinteren, og lå på ett tidspunkt bare to poeng bak Inter, som til slutt vant ligaen det året, 12 poeng foran Milan. Milan slo Real Madrid borte i gruppespillet i Champions League, men røk ut i første utslagsrunde etter to tap mot Manchester United. Resultatene var ikke gode nok for klubbeier Silvio Berlusconi, som var i en åpen mediakonflikt med trener Leonardo. Leonardo valgte til slutt å gå av som trener.
Italienske mestere igjen.
Sommeren 2010 var bekymringen stor blant Milans fans, som så en klubb i forfall, samtidig som byrivalene Inter nettopp hadde blitt trippelmestere ved å vinne Serie A, Coppa Italia og Champions League. Milan og Berlusconi svarte på disse bekymringene ved å gjøre en rekke forandringer i laget. Massimiliano Allegri, en dyktig ung trener som overraskende hadde fått sparken av Cagliari tidligere samme år for å ha snakket med andre klubber, ble etter litt om og men ansatt. Milan gjorde også flere investeringer på overgangsmarkedet, der de viktigste signeringene var Zlatan Ibrahimovic fra FC Barcelona, Robinho fra Manchester City og Kevin-Prince Boateng fra Portsmouth via Genoa CFC. Dette var viktige signeringer som ga fansen og resten av spillerne troen på at det dette året skulle være mulig å utfordre Inter om Serie A-kronen.
Etter en litt vanskelig start fikk Milan utpå høsten opp tempoet i Serie A, anført av en ustoppelig Zlatan Ibrahimovic. Ved halvspilt sesong ledet de ligaen, og valgte i tillegg å hente inn spillerne Mark van Bommel og Antonio Cassano for å forsterke troppen ytterligere. Milan gikk også greit videre fra gruppespillet i Champions League, men røk ut i første utslagsrunde med 0-1 sammenlagt mot Tottenham Hotspurs i to kamper som var preget av skadekrisen Milan gjennomgikk på dette tidspunktet. Utover våren ledet Milan fremdeles serien, men sto i fare for å bli tatt igjen av et Inter som virkelig hadde fått opp dampen etter avsettelsen av trener Rafael Benitez og ansettelsen av Milans trener fra forrige sesong, Leonardo. Da lagene møttes til kamp 2. april 2011, lå Inter bare fem poeng bak Milan (ved halvspilt sesong lå de 16 poeng bak), og hadde bare tapt én kamp i ligaen siden jul, samtidig som Milan hadde avgitt fire poeng på sine siste to kamper, mot antatt svakere motstand.
Til tross for at mange mente Inter var favoritter i denne kampen, var det Milan som gikk ut og tok føringen i kampen gjennom en tidlig scoring av Alexandre Pato. Et stykke ut i andreomgang ble Inters Christian Chivu utvist etter å ha felt Pato, som hadde klar bane mot målet til Inter. Etter dette var det Milans kamp, og sluttresultatet ble 3-0, etter nok en scoring av Pato og et straffemål av Antonio Cassano.
Denne kampen skulle vise seg å bli avgjørende for Milans sesong, som vant fem kamper på rad etter dette, og kronet denne rekken med å spille 0-0 i en bortekamp mot Roma, noe som sikret dem klubbens 18. ligamesterskap, to runder før slutt. Dette var Milans første ligamesterskap siden 2003/04.
Sommeren 2011 har klubbeier Berlusconi til tross for nok et budsjettunderskudd lovet store investeringer i laget, med mål om å bygge et Milan som igjen kan vinne Champions League.
Krønike.
Milans historie fremstilt kronologisk, fra starten i 1899 til den dag i dag.
Klubbfarger og drakter.
Siden Milan ble stiftet har klubbfargene vært rødt og svart. Rødt fordi det er djevelens farge (ergo kallenavnet 'Diavolo'), og svart for å skremme motstanderne. Klubblogoen inneholder klubbfargene og flagget til byen Milano.
Hjemmedrakten har røde og svarte striper, mens bortedraktene alltid har vært helhvite. Dagens drakter blir laget av sportsutstyrprodusenten Adidas, og klubbens trøyesponsor er flyselskapet Fly Emirates fra De forente arabiske emirater.
Hjemmebanen.
Lagets nåværende stadion heter San Siro, en bygning som tar opptil 85 000 tilskuere. Hjemmebanen deles med byrivalene Inter, og dens offisielle navn er Stadio Giuseppe Meazza, etter Inter-legenden Giuseppe Meazza. Generelt brukes navnet San Siro av Milan-fansen, mens Inter-supporterne foretrekker Giuseppe Meazza.
San Siro er kjent for å ha en spesiell atmosfære, ettersom tribunene befinner seg svært nært banen. Allikevel har Milan annonsert at klubben har konkrete planer om å bygge en ny hjemmebane for laget, basert på Arena AufSchalke i Tyskland, ettersom San Siro er i ferd med å bli foreldet og klubben gjerne vil ha eierskap i sin egen hjemmebane. Giuseppe Meazza er eid av byen Milano, og dette vanskeliggjør modernisering av anlegget.
Derby della Madonnina.
200px
"La Derby della Madonnina", bedre kjent som Milano-derbyet, er når AC Milan møter Inter til kamp. Derbyet er et av de mest kjente i verden, og er stort sett utsolgt.
Kampen blir kalt "Derby della Madonnina" til ære for en av hovedattraksjonene i Milano, statuen av jomfru Maria på toppen av katedralen, som ofte blir kalt "Madonnina".
Ungdomsavdelingen.
Siden november 2006 har Milan hatt et aktivt talentprogram, dette for å bygge opp ungdomslagene, og for å finne nye talenter. Dette er også for å følge reglene til UEFA om at alle UEFA klubber må ha minst fire unge spillere som har vokst opp i klubbens ungdomssystem.
Resten av lagene.
Trener: Franco Baresi
Lagene trener på Vismara sport senter, mens Primavera laget også trener på Milanello.
Presidenter.
Milan har hatt mange presidenter gjennom klubbens historie; noen har vært eiere mens andre bare presidenter. Under er en liste over dem, fra begynnelsen til i dag.
Eksterne lenker.
Milan


16. etappe i Tour de France 2005.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Bidos (27 km)
2. mellomsprint i Arthez d'Asson (140,5 km)
Klatretrøye.
Col d'Ichère Kategori 3 (50,5 km)
Col de Marie-Blanque Kategori: 1 (70,5 km)
Col d'Aubisque Kategori: HC (108,5 km)
Cote de Pardiet Pietat Kategori 4 (161 km)
16


Khwarezmid-imperiet.
Khwarezmid-imperiet var en muslimsk stat dannet av Oghuz-tyrkere i det 11. århundret i Khwarezmia som varte til den mongolske invasjonen i 1220.
Historie.
Datoen for grunnleggelsen av imperiet er usikker. Khwarezm var en provins i Ghaznavid-imperiet fra 992 til 1041. I 1077 falt guvernørskapet i provinsen, som nå tilhørte seldsjukkene, i hendene på x11E;arçai. I 1141 ble seldsjukk-sultanen Ahmed Sanjar beseiret av nabostaten Kara Khitay, og Anu&#x15F; Tigins barnebarn Ala ad-Din Aziz ble tvunget til å underkaste seg overfor Kara Khitay som vasall.
Sultan Ahmed Sanjar ble drept i 1156 og da seldsjukk-staten falt i kaos, ekspanderte khwarezmidene sitt territorium sørover. I 1194 ble den siste sultan av seldsjukkriket, x11F;rül III, beseiret og drept av khwarezmid-herskeren Ala ad-Din Tekish som også frigjorde seg fra Kara Khitay. I 1200 døde Tekish og ble etterfulgt av sin sønn, Ala ad-Din Muhammed, som i 1205 erobret hele seldsjukk-staten og utropte seg til sjah. I 1212 beseiret han Gur-Khan Kutluk og erobret store landområder fra Kara Khitay. Nå hersket han over et territorium som strakte seg fra Jaxartes nesten hele veien til Bagdad, og fra Indus-elven til Kaspihavet.
I 1218 sendte Dsjengis Khan en gruppe på minst 100 mann (noen kilder hevder 450) til sjahen for å knytte diplomatiske forbindelser. Muhammed II henrettet alle de mongolske utsendingene for å markere sin avsky for den stigende stormakten. Dsjengis hevnet seg med å sende en styrke på 200 000 mann. I februar 1220 krysset den mongolske arméen Jaxartes. Mongolene stormet Bukhara, Samarkand og kwarezmid-hovedstaden Urgench. Sjahen flyktet og døde noen uker senere på en øy i Kaspihavet.
I "Great Captains Unveiled" fra 1927 gav B.H. Liddell Hart detaljer om den mongolske kampanjen mot khwarezmidene som understreket hans egen filosofi om «den indirekte metoden» og trakk frem mange av taktikkene brukt av Dsjengis som senere skulle bli inkludert i den tyske blitzkrieg-formen for krig, inspirert delvis av forfatterskapet til Liddell Hart.
Sønnen til Ala ad-Din Muhammed, Jalal ad-Din Mingburnu, ble den nye sultanen (han avslo tittelen sjah), men måtte flykte mot India. Mongolene nådde ham igjen før han kom frem og han ble beseiret i slaget om Indus. Han og hans nærmeste tilhengere flyktet så til Armenia hvor de angrep seldsjukkenes Rüm-sultanat. Han fikk en rask seier og erobret byen Ahlat, men ble senere beseiret av sultan Kay Qubadh I i slaget om Yassi Chemen i 1230. Han ble myrdet i 1231 ved et attentat.
Jalal ad-Din Mingburnus tilhengere forble lojale mot ham selv etter hans død og plyndret seldsjukklandene til Jazira og Syria i de neste årene og kalte seg "Khwarezmiyyaer". Ayyubid-sultanen Salih Ayyub leiet dem senere som leiesoldater mot sin onkel Salih Ismail og erobret selveste Jerusalem i 1244, noe som utløste det syvende korstoget.
"Khwarezmiyyaene" tjente i Egypt som mamelukker før de til slutt ble beseiret av Mansur Ibrahim noen år senere.


Spillterning.
Spillterninger brukes i mange forskjellige typer spill for å gi et tilfeldig resultat. De er stort sett laget av plast eller tre, selv om andre materialer kan forekomme. Som oftest brukes begrepet om den kubeformede versjonen med seks sider, som er den vanligste typen. Noen former for spill, som for eksempel rollespill, hvor sannsynligheten for å lykkes må variere brukes ofte flere forskjellige terninger med varierende antall sider. Dungeons & Dragons opererer for eksempel med et sett på seks forskjellige terninger (4, 6, 8, 10, 12 og 20 sider).
På en terning med seks sider skal tradisjonelt to motstående sider alltid summeres til 7. Viser terningen f.eks. 5, skal verdien på motsatt side være 2.
Etymologi.
Terning kommer fra det svenske tärning, oldnorske ten(n)ingr og det middelnedertyske ternink. Ordet minner om det middelnedertyske terlink, som betyr liten firkantet pakke, men opprinnelsen kan mulig komme fra det franske ordet "terne". Betydelsen av terne er "tre numre i en rekke i et lotteri", men i denne sammenhengen benyttes det i betydningen "treer i terningsspill".
Kilder.
Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog, 2006


Påskeøya.
Påskeøya (på polynesisk "Te Pito o te Henúa" («Verdens navle») eller "Mata-ki-te-Rangi" («Øyne mot himmelen»); på "språket Rapa Nui" heter øya Rapa Nui ("Store Rapa"), på spansk Isla de Pascua) ligger i det østlige Stillehavet, 3 515 km vest for det kontinentale Chile, og 2 075 km øst for nærmeste befolkede land Pitcairn, noe som gjør øya til et av verdens mest isolerte steder. Påskeøya er under chilensk styre, og er underlagt regionen Valparaiso, sammen med sin nærmeste nabo Sala y Gomez som ligger 400 km øst. Øya er mest kjent for de gamle statuene som kalles "moaier", og som finnes rundt hele kystlinjen av øya.
Geografi.
Påskeøya er tilnærmelsesvis trekantet av form og består av tre undersjøiske vulkaner som har kommet over havets overflate. Flere vulkanske kratere fins på øya. Noen av dem er fylt med vann. De siste lavastrømmene kan være yngre enn to tusen år gamle. Bare svært få tegn til vulkansk aktivitet har vært observert i den senere tid. Øya har harde steinsletter og lite vegetasjon. Øya er 163,6 km² stor og 30 km lang på det lengste. Utenfor sydspissen av Påskeøya ligger det en liten øy som heter Motu Nui. Det høyeste punktet er Terevaka med sine 507 meter over havet.
Nærmeste land er den lille øya Sala y Gomez som ligger 400 km øst, mens nærmeste befolkede land er Pitcairnøyene 2075 km vest.
Klima.
Klimaet på Påskeøya er subtropisk, med en gjennomsnittstemperatur på rundt 22 grader. Øya får rundt 113 cm regn årlig og det er varmest og fuktigst fra desember til februar. Kjøligst fra juni til august.
Befolkning.
I 2002 bodde det 3 791 mennesker på Påskeøya, opp fra 1 936 i 1982. Den kraftige befolkningsøkningen skyldtes hovedsakelig tilflytting av personer av europeisk herkomst fra Chile. Øya mister dermed mye av sin polynesiske identitet. I 1982 var rundt 70 % av befolkningen Rapa Nui (den lokale polynesiske befolkningen). I 2002 har Rapa Nuis andel sunket til 60 %. Chilenere med europisk herkomst utgjør 39 % av befolkningen, den resterende 1 % er innfødte latin-amerikanere fra Chile. 3 304 av befolkningen på 3 791 bor i byen Hanga Roa.
Mange av Rapa Nui har flyttet fra Påskeøya. I 2002 bodde 2 269 Rapa Nui på Påskeøya, mens 2 378 Rapa Nui bodde i Chile, halvparten av disse i hovedstaden Santiago.
Befolkningstettheten på Påskeøya er 23 innbyggere per km², langt lavere enn på 1600-tallet da det bodde 10 – 15 000 mennesker på øya. I 1877 bodde det 111 mennesker på øya og kun 36 av disse hadde etterkommere. Disse 36 er dermed forfedrene til alle Rapa Nuiene som i dag lever på øya.
Religion.
Befolkningen er kristen og den katolske kirken er dominerende.
Det finnes betydelige rester av før-kristen folketro. Den katolske kirken på øya er interessant å besøke, fordi den har tatt hensyn til dette. Ved siden av tradisjonelle helgenbilder finnes f.eks. også en utskjæring av en tradisjonell fuglemann-figur.
Språk.
Det offisielle språket er spansk, men mange av de innfødte snakker det austronesiske og malayopolynesiske språket "rapanui".
Føreuropeisk tid.
Påskeøyas historie er kjent fra omkring år 400 e.k. De første nybyggerne kalte øya for "Te Pito O Te Henua" (Verdens navle). Det strides om hvor disse kom fra, og hvorfor de kom hit. På bakgrunn av språk- og DNA-analyser må det sies å være slått fast at nybyggerne kom fra Polynesia. Thor Heyerdahls teori om at Påskeøya ble befolket fra Sør-Amerika har svært liten tilslutning. De første innbyggerne bygget opp en fremstående og kompleks sivilisasjon på øya totalt isolert fra omverdenen. Øya var frodig med en palmeskog og gode muligheter for fiske.
Befolkningstallet antas å ha kommet opp i 10 – 15 000 innbyggere på det meste, men på grunn av overbeskatning av øyas begrensede naturressurser og isolerte beliggenhet var befolkningsmengden for høy til at man klarte å brødfø alle. Palmeskogen ble hugget ned for å lage reisverk til de stadig større steinstatuene og til båt- og husbygging. Uten trær til å bygge båter av, kunne innbyggerne heller ikke lenger fiske og det førte til mangel på mat. Hungersnød og indre stridigheter ble resultatet. Til og med innslag av kannibalisme er sannsynliggjort ved funn av menneskeben i møddingene. Befolkningstallet gikk nedover, og i samme periode kom europeiske oppdagere til øya. Disse bragte med seg nye og ukjente sykdommer som bare forverret situasjonen.
I dag vokser det ingen trær på øya.
Europeisk oppdagelse.
Den nederlandske oppdageren admiral Jakob Roggeveen kom med tre skip til øya 1. påskedag (5. april) 1722 som den første européer, og ga øya navnet "Påskeøya". Da bodde det flere tusen mennesker på øya.
Den neste som ankom øya var den spanske kapteinen Don Filipe Gonzáles i 1770. Han gjorde krav på øya for Spania, og ga øya navnet "San Carlos" til ære for Carlos III av Spania. Det var han som oppdaget av øya hadde sitt eget skriftspråk, senere kjent som "ronga ronga". Da James Cook kom til Påskeøya fire år senere, var mange av statuene veltet og levevilkårene hadde blitt dårligere, med tørr og lite fruktbar jord. I tillegg brakte den hvite mann med seg ukjente sykdommer.
Fra regnskog til ørken på 500 år.
Påskeøya var dekt av frodig skog da de første menneskene kom til øya, men da europeerne kom 500 år senere var skogen borte og jorden tørr og lite fruktbar. I løpet av 500 år klarte innbyggerne å tømme øya for alle ressurser. Påskeøya er det eneste samfunnet som har utryddet all skog, høstet og utryddet alle plante- og dyrearter, selv om man visste at man var avhengig av dem for å overleve.
Det er dette hendelsesforløpet som får skylden for borgerkrigen hvor de fleste innbyggerne ble drept, og mange av de som overlevde ble kannibaler.
Misjon og slavehandel.
Øya fikk i årene som gikk stadig mer besøk av oppdagelsesreisende, og samtidig ble stadig flere statuer veltet av lokalbefolkningen. I 1862 tok peruianske slavedrivere rundt to tusen øybeboere til slaver, og fraktet dem til Peru, inkludert hele høvdingslekten og kongen, presten og så godt som alle lærde menn. Etter offentlige protester ble hundre av dem satt på et skip tilbake til Påskeøya noen år etter. 85 av 100 døde på overfarten av kopper, og de 15 som overlevde var smittet. Disse 15 smittet de øvrige øyboerne og utraderte nesten befolkningen på øya. Da noen misjonærer kom til øya i 1864 var alle statuene veltet og folketallet på flere tusen i 1722 var redusert til 111 i 1877.
Påskeøya blir chilensk.
a> var Chiles president under annekteringen av Påskeøya
Don Filipe Gonzáles gjorde krav på Påskeøya på vegne av Spania i 1770, men på grunn av øyas beliggenhet ble ikke suvereniteten håndhevet. Mot slutten av 1800-tallet var Spania sterkt redusert pga kriger og tap av de fleste kolonier. Chile hadde nylig gått seirende ut av krigen mot Ecuador og Peru, og disse landene måtte avstå landområder. Chile var inne i en imperialistisk periode, og så at Spania ikke viste stor interesse for Påskeøya. Policarpo Toro ble sendt for å annektere Påskeøya i 1888. Øya var for de fleste lite interessant på grunn av mangel på elver, trær og en trygg havn. Chile mente at øya hadde et landbruksmessig potensial, samt en strategisk beliggenhet som en marinebase. Annekteringen av øya medførte få endringer frem til 1896, da Chile gjorde øya til en del av provinsen Valparaíso.
Øya ble deretter omgjort til en stor sauegård under ledelse av en forretningsmann fra Valparaíso, Enrique Merlet, som konfiskerte bygninger og buskap som var etterlatt av misjonærer som flyktet fra guvernør Dutrou-Borniers terrorregime. Øybeboerne ble tvunget til å bygge en mur rundt byen Hanga Roa. Byen ble et fengsel for øybeboerne, som måtte ha tillatelse til å forlate byen, selv om de bare skulle hente vann fra krateret. De som gjorde opprør ble sendt i eksil til kontinentet.
Bedriftene som drev gårdsbrukene kontrollerte alle deler av livet til øybeboerne, fra mat til arbeid. Forsyningsskipene kom uregelmessig, noe som gjorde at øybeboerne manglet selv det aller nødvendigste. På et tidspunkt søkte alle øybeboerne til myndighetene om de i samlet følge kunne flytte til Tahiti. Marinen overtok kontrollen av øya i 1953. Forholdene endret seg til det verre. Flere titalls flyktet fra øya i åpne fiskebåter.
Først på midten 1950-tallet bedret levekårene seg, da flere vitenskapsmenn begynte å interessere seg for øya. Thor Heyerdahl og hans gruppe var de første vitenskapsmennene som kom til øya. Dette gjorde at chilenske myndigheter så potensialet i å gjøre øya til et reisemål for turister, og i 1965 åpnet flyplassen.
Moai - steinstatuene.
Syv moaier på Ahu Akivi
Det finnes mer enn 600 store steinstatuer på Påskeøya, det er svært usikkert når disse ble reist. Statuene er opptil 13 meter høye og veier 60-70 tonn. Statuene kalles "moai" og de fleste er hugget ut av stein fra Rano Raraku. Det er mange teorier om hvorfor statuene ble laget, de mest utbredte teoriene er at de ble reist til ære for innbyggernes forfedre eller viktige levende personer.
Siden det ikke er funnet rester av redskaper i metall på øya, regner man med at statuene er hugget ut med steinverktøy.
De største statuene er også de nyeste. Det ser ut til at statuenes viktighet økte etterhvert som levevilkårene ble forverret.
Steinbruddet ser ut til å bli forlatt i en hast, ettersom det er halvferdige statuer som fremdeles ikke er hugget løs fra steinbruddet.
Rongo Rongo.
Rongo rongo inskripsjon på en steintavle
Tavler utskåret av tre som er funnet på Påskeøya er skrevet med en skrift kalt Rongo rongo. Det er få tavler som fortsatt finnes, fordi misjonærer brente tavlene, som de så på som hedenske. Rongo rongoskriften er den dag i dag ikke blitt tydet, til tross for forsøk fra flere lingvistikere. En ungarer, Guillaume de Hevesy, viste i 1932 likheten mellom rongo rongo-tegnene og de forhistoriske tegnene fra Indusdalen i India. Nyere tids forskning antyder at dette kun er tilfeldigheter. Noen forskere tror at skriften er blitt til ved etterlikning etter europeisk skrift etter de første skipsbesøkene.
Det hevdes at Rongo rongo betyr "fred fred" og at tavlene er fredsavtaler, sannsynligvis mellom langørene og de rivaliserende kortørene. Denne teorien er omdiskutert.
Thor Heyerdahl.
Thor Heyerdahl hadde en ekspedisjon til Påskeøya 1955–56. Han hadde noen år tidligere lansert teorien om at folket som koloniserte Polynesia og Påskeøya kom fra Sør-Amerika og ikke fra det asiatiske fastlandet i vest. De fleste forskerne støtter ikke Thor Heyerdahls teori, blant annet ved å henvise til at blodprøver av lokalbefolkningen viser at de er polynesiske. Thor Heyerdahl og 25 andre arkeologer dro til Påskeøya for å samle bevis som kunne underbygge hans teori. Senere DNA-analyser av blodprøvene, viser at Påskeøya kan ha hatt en eller annen form for kontakt med Sør-Amerika i førhistorisk tid.
Det ble foretatt karbondatering som beviste at øya var befolket i 380 e.kr, 1000 år tidligere enn først antatt. Heyerdahl og hans gruppe kunne konstatere sterke knytninger med sør-amerikansk indianerkultur, blant annet ved at steinstatuene, moai, har mange likhetstrekk med tilsvarende statuer i Peru. I kratersjøene på øya fant han totora-siv, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. I følge gamle legender på Påskeøya kom det første mennesket fra et land i øst. Nærmeste land i øst er Sør-Amerika.
Thor Heyerdahl presenterte resultatene for en vitenskapskongress i Honolulu på Hawaii i 1961. Heyerdahl fikk ikke full tilslutning for sin teori, men de 3 000 kongressdeltagerne stemte for en resolusjon om at Sør-Amerika, sammen med Sørøst-Asia, representerer de viktigste opphav til folk og kulturer på Stillehavsøyene.
Thor Heyerdahl kom tilbake til Påskeøya i 1986 og organiserte arkeologiske utgravinger i to år.
Verdensarv.
I 1995 ble Påskeøya tatt opp på Unescos verdensarvliste, blant annet på grunn av at øyas rike kultur hadde oppstått uten innflytelse utenifra, etter å ha oppfylt Unescos krav I, III og V.
Økonomi.
Påskeøya mottar overføringer fra Chile. Tradisjonelt har innbyggerne levd av fiske og jordbruk, mens turisme blir stadig en viktigere inntektskilde for befolkningen. En stor, amerikansk filminspilling førte bl.a. med seg asfaltering av veiene og en sterk levestandardsøkning.
Turisme.
Stadig flere turister strømmer til for å se steinstatuene. Påskeøya er blant verdens mest besøkte turistattraksjoner.
Påskeøya har en internasjonal flyplass, Mataveri lufthavn, og Chiles flyselskap, LAN Airlines flyr til Påskeøya fra Santiago og Papeete, Tahiti. Høsten 2010 åpnet LAN Airlines også en direkterute fra Lima, Peru. En tur/returbillett Santiago – Påskeøya koster om lag 5 000 kroner.


Gransherad.
Gransherad sett fra broa, 2012
Gransherad er en bygd i Notodden kommune i Telemark, ca. 3 mil fra kommunesenteret Notodden by, og ca. 1 mil fra kommunesenteret i Hjartdal; Sauland.
Bygda har ca. 750 innbyggere, og har barne- og ungdomsskole med ca. 100 elever, barnehage, nærbutikk, «gjestehjem», bensinstasjon, sagbruk og to laftebedrifter. Det finnes også et ombygd høvleri som benyttes til konserter og andre kulturformål.
Historie.
Gransherad var fram til 1860 et sogn i Hjartdal kommune, deretter ble sognet til en egen kommune. Dette varte frem til 1964 da kommunen ble slått sammen med Notodden, Heddal og nedre del av Hovin til dagens Notodden kommune.
Kultur og musikk.
Komponisten Klaus Egge ble født i Gransherad. Fløytist og vokalist i Trang fødsel, Jørund Fluge Samuelsen, vokste også opp her.


Maracanã.
Maracanã er et fotballstadion som ligger i Rio de Janeiro i Brasil. Det offisielle navnet er "Estádio Mário Filho". Det er den største fotballstadionen i Brasil, med plass til 87 101 tilskuere. Her spiller klubbene Flamengo og Fluminense (samt delvis Vasco da Gama) sine hjemmekamper. Botafogo spilte også sine hjemmekamper her frem til de fikk sin egen hjemmebane sommeren 2007.
Arenaen ble opprinnelig bygget til Verdensmesterskapet i fotball i 1950, og ble renovert på begynnelsen av 1990-tallet. Under årenes gang har kapasiteten for tilskuere variert mye (fra rundt 200 000 til så lite som omtrent 74 000), men på grunn av FIFAs krav ble det i 1999 installert et høyere antall sitteplasser, og dermed ble den totale kapasiteten til anlegget betraktelig redusert. Det ble foretatt en stor renovering før de Pan-amerikanske lekene i 2007, som reduserte tilskuerantallet til 73 916 under disse lekene.
Maracanã innehar rekorden for høyeste registrert tilskuerantall i en fotballkamp. Rekorden stammer fra 16. juli 1950 i VM-kampen mellom og (2-1), der minst 199 854 tilskuere var innenfor stadionmurene. Det sies at det var over 200 000 tilskuere, men dette kan ikke bekreftes da telleverket ble ødelagt av folkemassene som ville inn på stadionet. Det er også blitt arrangert konserter på stadionet, med artister som KISS, Madonna og The Rolling Stones. Høyeste tilskuerantall på konserter er på over 180 000 tilskuere. Det norske bandet Aha klarte i januar 1991 å samle hele 198 000 publikummere på Maracanã Stadium. Denne rekorden står fortsatt.


San Siro.
Stadio Giuseppe Meazza (eller San Siro), er et fotballstadion i Milano, Italia med plass til 85 700 tilskuere. Stadionet tilhører klubbene AC Milan, som kaller det San Siro, og Inter Milan, som kaller det Stadio Giuseppe Meazza, oppkalt etter klubblegenden med samme navn.


Blåmanen.
Blåmanen (554 moh.) er et fjell i Bergen. Blåmanen er et av Byfjellene, men blir vanligvis ikke regnet blant de syv fjell. Det ligger på det samme fjellplatået som Rundemanen, Fløyen, Sandviksfjellet, Kvitebjørnen, Ulskebjørnen, Storsåta, Vardegga, Borga, Storfjellet, Ulriken og Nattlandsfjellet.
Navneopprinnelsen har vært omdiskutert, og det trekkes mellom språkforskere som mener etterstavelsen "manen" kommer fra begrepet manen på en hest, mens mange bergensere etter tradisjonen oppfatter toppen som oppkalt etter en mann og at "mannen" har blitt til "manen" ved nedskriving av bergensk dialekt.


Lysefjorden (Forsand).
Utsikt over Lysefjorden mot Vest
Lysefjorden er en norsk fjord som ligger i Forsand kommune, Ryfylke i Rogaland. Kjente steder som Preikestolen og Kjerag ligger langs Lysefjorden. Fjorden er 38,66 km(20,90 nm) lang og er 422 meter dyp på det dypeste. I 2006 hadde Lysefjorden besøk av 279 768 turister.
I innløpet til Lysefjorden ligger Oanes og Forsand på hver sin side med hver sin kai. Lysefjorden går fra innløpet ved Høgsfjorden til Lysebotn i enden mot nord-øst. Ytterst i fjorden ligger Lysefjordbrua som er eneste bru over fjorden. Der går sommeråpen vei mellom Suleskard i Sirdal og Lysebotn. Veien brukes også for besøkende til Kjerag med over 1000 meter fritt fall.
Fjorden er laget av isbreer som har gravd ut fjellmasser under seg over lang tid. Isbreen har så smeltet og trukket seg tilbake, og blitt fylt igjen av havet. Dette har blitt undersøkt og beskrevet av kvartærgeolog Bjørn G. Andersen i hans studier av norske naturlandskap.
På sommerstid går det turistferje inn i fjorden hver dag. Utenom høysesongen på sommerstid går det rutetrafikk med hurtigbåt. Forsand, Oanes, Songesand og Lysebotn er tilknyttet veinett. Veiene til Songesand og Lysebotn er vinterstengt.
På grunn av høye fjell og store innsjøer på viddene er Lysefjorden blitt brukt til vannkraftproduksjon. Det første kraftverket var Flørli kraftverk som har en fallhøyde på 740 meter. Flørli kraftverk brukte lenge en rørgate som gikk ned langs fjellsiden og kraftstasjonen som er godt synlig fra fjorden, men rørene som brukes i dag er sprengt inn i fjellet. Lysebotn kraftverk er et annet kraftverk langs fjorden.
Historie.
I 2006 hadde Lysefjorden besøk av 279 768 turister. Med dette ble Lysefjorden og stedene langs Lysefjorden det mest besøkte området i Rogaland i 2006. Preikestolen hadde 95 000 besøkende og Kjerag/Øygardstølen hadde 27 375. Lysefjordsenteret hadde 32 000 besøkende mens Flørli hadde 4 000. Båtturer (ferje og hurtigbåt) i Lysefjorden var på 101 133.
Steder langs fjorden.
Bebyggelsen i Lysebotn, innerst i fjorden
Stedene har kai eller er fjell og er nevnt i rekkefølgen de kommer utenfra og innover.


Damsgårdsfjellet.
Damsgårdsfjellet (344 moh.) er et av de syv fjell rundt Bergen og ligger vest for sentrum og rett nord for Olsokfjellet (353 moh.). Damsgårdsfjellet har navnet sitt fra Store og Lille Damsgård, gnr. 153 og 154 i Bergen. I eldre tid het gården Hásteinar og var trolig oppkalt etter fjellet.
På Bergen Turlags årlige syvfjellstur er Damsgårdsfjellet det andre fjellet man går over. Da har man fra før gått over Lyderhorn og har igjen Løvstakken, Ulriken, Fløyen, Rundemanen og Sandviksfjellet.


Henrik Syse.
Henrik Preben Syse (født 19. april 1966) er en norsk filosof, ansatt ved Institutt for fredsforskning. Han er sønn av tidligere statsminister Jan P. Syse (1930–1997).
Utdanning og ansettelser.
Henrik Syse gjennomførte Forsvarets russiskkurs 1986-1987, ble cand. mag. ved Universitetet i Oslo i 1989 og Master of Arts ved Boston College som Fulbright-stipendiat i 1991. Han var forskningsstipendiat ved Norges Forskningsråds etikkprogram (1992–1997) og ble dr. art. i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1997. Han har siden 1997 arbeidet, dels deltid og dels fulltid, som seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Han er også førsteamanuensis II ved Forsvarets Høgskole, foreleser ved Bjørknes Høyskole og spaltist i Aftenposten. Han var postdoktorstipendiat ved Universitetet i Oslos etikkprogram 2002-2005.
Syse var fra 2005 til 2007 leder for eierskapsgruppen i Norges Bank Investment Management (NBIM). Denne gruppen arbeider med bruken av Oljefondets (dvs. Statens pensjonsfond – Utlands) aksjonærrettigheter. Syses oppgave var særlig å arbeide med integreringen av etiske hensyn i dette arbeidet. Han var fra januar til juni 2008 seniorrådgiver for eierskapsgruppen, og han fortsatte som konsulent for gruppen i spørsmål relatert til sosiale problemstillinger, herunder barnearbeid, frem til sommeren 2009.
Forfatterskap.
Faglig er Syse spesielt opptatt av moralfilosofi. Forholdet mellom naturretten, religiøse perspektiver og menneskerettigheter var tema for hans doktoravhandling, og denne er senere blitt utgitt som bok: "Natural Law, Religion, and Rights" (St. Augustine's Press, 2007). Syse har også skrevet bl.a. "Rettferdig krig?" (Aschehoug, 2003), "Veier til et godt liv" (Aschehoug, 2005) og "Måtehold" (Cappelen Damm, 2009), og han var medredaktør (med Gregory Reichberg og Endre Begby) for antologien "Ethics of War: Classic and Contemporary Readings" (Blackwell, 2006). Sammen med broren Christian Syse og moren Else Syse var han redaktør av en samling av farens tekster: "Ta ikke den ironiske tonen – tanker og taler av Jan P. Syse" (Press forlag, 2003). Våren 2011 ga han ut antologien "Konservatisme" (Universitetsforlaget) sammen med stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen. Høsten 2011 utga han en bok om forholdet mellom religion og filosofi med tittelen "Noe å tro på" (Cappelen Damm).
Andre engasjement.
Han var medlem av sekretariatet for Verdikommisjonen 1998-2001. Han er medlem av Pressens faglige utvalg som representant for allmennheten. I 2008 ble Henrik Syse innvalgt i Det Norske Akademi.
Syse er medlem av Høyre, og han var leder av Oslo Unge Høyre 1988-1989 og redaktør for tidsskriftet "Tidens Tegn" 1998-2000. Han har skrevet flere artikler i tidsskriftet Minerva. Syse er også aktiv i kirkelige sammenhenger, bl.a. som søndagsskolelærer, foredragsholder og skribent.
Syse ble i 2007 plukket ut som en «Young Global Leader» av World Economic Forum i Davos.


Lyderhorn.
Lyderhorn, "hornet" eller veten sett fra nord
Lyderhorn (396 moh.) er et av de syv fjell rundt Bergen. Det ligger ved Liavatnet ca. 5 km nordvest for sentrum og er godt synlig fra skipsleden både nordover og sydover, og har vært et kjent seilingsmerke. Gammelnorsk form av navnet var Logðarhorn / Lofðarhorn / Lœfðarhorn.
Nord for Lyderhorn ligger Ørnafjellet (329 moh.) og to vann som heter Skåleviksvatnet og Søre Skåleviksvatnet. Kvarven fort fra 1899 lengst mot nord ble et strategisk punkt under andre verdenskrig hvor det ligger igjen en del bunkere og kanonstillinger. På Lyderhorn, Ørnafjellet og Kvarven er det mange turstier fra ulike retninger.
Lyderhorn skal etter folketroen ha vært samlingsplass for hekser på Valborgsnatten, Sankthansnatten og i julehelgen. Anne Pedersdotter skulle ha deltatt på heksestevnene på Lyderhorn tre julenetter på rad.
Bergen Turlags årlige syvfjellstur starter fra Gravdal ved Lyderhorn og går videre over Damsgårdsfjellet, Løvstakken, Ulriken, Fløyen, Rundemanen og Sandviksfjellet.
Lyderhorntunnelene er en parsell av Sotraveien fra Liavatnet i øst til krysset ved Kjøkkelvikveien mot vest.


Revolusjon.
Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple
En revolusjon (av latin "revolutio", "omveltning") er en fundamental, akselererende endring og knyttes ofte til samfunnsendringer og regimeskifte. Ordet brukes i mange sammenhenger, men har sin bakgrunn i grunnleggende politiske omveltninger. Tilhengere av slike omveltninger omtales gjerne som revolusjonære.
En revolusjon kan kun gjennomføres ved en stor folkelig forankring. En sier gjerne at hva som avgjør en revolusjon er hvilken vei soldatene retter geværløpene. Dette i motsetning til et statskupp eller et væpnet opprør. En revolusjon behøver ikke å medføre en total utskifting av de eksisterende politiske institusjoner eller byråkrati, eksempelvis styrte det samme byråkrati i Russland først i tsarens navn, dernest i mensjevikenes navn og til slutt i bolsjevikene navn.
Ofte omtales dyptgående endringer i tenkesett som en revolusjon, men dette er ofte mer å kalle et paradigmeskifte.
Historie.
Første gang begrepet ble anvendt, var den franske revolusjon i 1789, hvor det franske kongeriket ble erstattet av en republikk. Den neste egentlige revolusjon var den russiske i 1917, hvor tsardømmet ble erstattet av sovjetrepublikken. Den amerikanske uavhengighetskrig kalles også en revolusjon. I nyere tid kan den oransje revolusjon i Ukraina i 2004 kalles revolusjon. Det er likevel en stor forskjell på håndtering av tidligere maktpersoner i de forskjellige revolusjoner. Flere revolusjoner har resultert i storstilt henrettelse av sentrale personer, mens andre går under definisjon som fredelige revolusjoner. Eksempler på sistnevnte kan være fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia i 1989, eller revolusjonen i Ukraina i 2004. Eksempler på storstilt henrettelse i forbindelse av revolusjoner kan nevnes: Den iranske revolusjon og Den franske revolusjon.
Che Guevara og Fidel Castro førte an i den cubanske revolusjon på 1950-tallet og siden ble Castro landets leder – hvilket han var inntil 19. februar 2008.


Sandviksfjellet.
a> går opp gjennom skogen til høyre over huset, før den svinger mot venstre opp til Sandvikspilen på toppen midt i bildet.
a>. Dette befinner seg 3 km og ca 400 moh bort fra eksplosjonsstedet.
Sandviksfjellet (417 moh.) er et av de syv fjell rundt Bergen og ligger i Sandviken nordøst for sentrum. Stien opp til toppen kalles Stoltzekleiven etter Gerhard Stoltz (1833–1907), som eide Frydenlund og lot plante til fjellsiden i 1873.
Alternative turtraséer.
Stoltzekleiven er den mest kjente stien/trappen opp, men Sandviksfjellet kan nås på flere måter. Fra Fløien går det fine og lette turveier i retning Sandviksfjellet. Fra Munkebotn ved Sandviken sykehus går det turvei oppover, eller man kan like oppi der svinge av mot Sandviksbatteriet og ta av på en tursti langs eggen med mektig utsikt over byen hele veien. Det går også tursti opp Skredderdalen fra Mulen hvor man på toppen må ta av til venstre og ellers følge skilting.. Kommer man ovenfra går det turstier ned mot Sandviksfjellet både fra Rundemanen og Kvitebjørnen.
Stoltzekleiven Opp.
Hvert år i september arrangerer idrettslaget Varegg motbakkeløpet «Stoltzekleiven Opp». Løpet går fra Fjellveien, 200 meter sør for Bergen sekundærstasjon, og opp til skaret under Sandviksfløyen.
7-fjellsturen.
På Bergen Turlags årlige "7-fjellsturen" er dette det siste fjellet man går over.
Krigsminne.
Se under Ankerhytten


Carsten O. Five.
Carsten Ole Five (født 2. mai 1949) er en norsk økonomirådgiver og tidligere lokalpolitiker (H).
Han har examen artium fra Stabekk Gymnas, er cand.polit. i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1976. Hans hovedfagsoppgave har tittelen "En komparativ analyse av kommunale utgifter i fem norske kommuner som er påvirket av oljeaktivitet: med spesiell vekt på helse- og sosialutgifter". Five er mest kjent som grunnlegger og tidligere ansvarlig redaktør av det privatøkonomiske tidsskriftet "Dine Penger" 1983–2002. Han drev også nettsiden kommentar.no, men har trukket seg ut av denne. Han driver i dag nettstedet "Fives Pengetips".
Five var medlem av Bærum kommunestyre 1972–1983 og medlem av Akershus fylkesting 1984–1987.
Carsten O. Five er gift med tidligere Høyre-politiker Kaci Kullmann Five siden 1972, og de har to barn sammen.


Direktoratet for økonomistyring.
Direktoratet for økonomistyring (DFØ), tidligere Senter for statlig økonomistyring (SSØ), er et norsk statlig direktorat underlagt Finansdepartementet. Direktoratet ble opprettet 1. januar 2004 og har 370 ansatte. DFØ er organisert i en sentralenhet i Oslo samt regionkontorer i Hamar, Drammen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø. I tillegg er det en avdeling i Vadsø underlagt regionkontoret i Tromsø. Direktoratet ledes av direktør Marianne Andreassen.
DFØ er en rådgiver for sentrale myndigheter innen statlig økonomistyring, og utfører forvaltningsoppgaver for alle statlige virksomheter. I tillegg leverer DFØ økonomitjenester til om lag 70 prosent av de statlige virksomhetene.


Norte de Santander.
Norte de Santander er et departement øst i Colombia som grenser til Venezuela samt til nabodepartementene Boyacá, Santander og Cesar. Hovedstaden ligger i Cúcuta. Andre byer er Ocaña, Pamplona og Villa del Rosario. I departementet finner man også nasjonalparken Tamá.


Cúcuta.
Cúcuta (også kjent som San José de Cúcuta) er hovedstad i provinsen Norte de Santander som ligger øst i Colombia. Byen ble ødelagt i et jordskjelv den 18. mai 1875, men ble raskt bygget opp igjen.
I 1939 hadde Cúcuta en befolkning på 59 323 innbyggere. I 1990 hadde den 532 564 og i 2002 var befolkningen økt til 756 291.


Jevgenij Grisjin.
Jevgenij Romanovitsj Grisjin (russisk: Евгений Романович Гришин; født 23. mars 1931 i Tula, død 9. juli 2005 i Moskva) var en russisk skøyteløper, regnet som verdens beste sprinter i årene omkring 1960. Han representerte Sovjetunionen. Grisjin deltok i sitt første OL i Helsingfors i 1952 – som syklist. Han vant OL-gull både på 500 meter og 1500 meter i 1956 og 1960. I OL 1964 vant han sølv på 500 meter. Han deltok også i OL 1968 i Grenoble, og kom da på fjerdeplass på 500 meter.
Den 27. januar 1963 ble Grisjin førstemann i verden til å gå 500 meter under 40 sekunder i et godkjent stevne (han hadde selv underskredet 40-sekundersgrensen i ikke-godkjente stevner tidligere). Det skjedde da han satte verdensrekord på 39,6 på Medeo-banen i Alma Ata. Dagen etter forbedret han rekorden til 39,5, en verdensrekord som skulle stå i fem år. Grisjin satte også verdensrekord på 1500 meter under OL i 1956, og flere offisielle og uoffisielle rekorder på Medeo-banen i perioden 1952–63.
Sprinteren Grisjin vant EM allround i 1956, og vant to bronsemedaljer i allround-VM – i 1954 og 1956.


Putumayo (departement).
Putumayo er et departement sørvest i Colombia som grenser til Ecuador og Peru samt til nabodepartementene Nariño, Cauca, Caquetá og Amazonas. Hovedstaden ligger i Mocoa. Andre byer er Orito og Puerto Asís. I provinsen finner man også nasjonalparken La Paya.


Paris–Roubaix.
Målgang på velodromen i Roubaix
Paris–Roubaix er et sykkelritt i Nord-Frankrike. Rittet ble arrangert for første gang i 1896, er blitt det mest berømte av de klassiske endagsrittene.
Rittet arrangeres i april og går over brosteinsstrekninger og røffe veier i det nordlige Frankrikes kullgruveområder. Like etter første verdenskrig fikk rittet kallenavnet "l'enfer du Nord" ("Helvetet i nord"). Rittet følger frontlinjene fra krigen, og passerte dermed gjennom mange av krigens ruiner, kratere og ødeleggelser.
I 1968 ble startstedet flyttet fra Paris til Compiègne, omtrent 80 km lenger nord. Løypa justeres litt fra år til år. Etter hvert som de ulike veistrekningene får nytt veidekke forsøker arrangørene å finne nye utfordrende brosteinsstrekninger for å bevare rittets karakter. I 2005 gikk i alt 54,7 kilometer over brostein. Rittet avsluttes med 1 km på velodromen i Roubaix.
Flest seire har de belgiske syklistene Roger De Vlaeminck og Tom Boonen med fire hver. Nordmannen Thor Hushovd ble nr. 3 i 2009 og nr. 2 i 2010.


Mocoa.
Mocoa er hovedstad i provinsen Putumayo som ligger sørvest i Colombia. Byen ble grunnlagt 29. september 1563 av Gonzalo H. de Avendaño.


Cand.polit..
Cand.polit. er den latinske betegnelsen på en samfunnsvitenskapelig embetseksamen av høyere grad som fram til vårsemesteret 2007 ble tildelt ved norske universitet, og som nå er erstattet med mastergraden. Cand.polit. er en forkortelse og den fulle betegnelsen er "candidata rerum politicarum" for kvinner, og "candidatus rerum politicarum" for menn.
Graden ble oppnådd på grunnlag av eksamener som omfattet minst 12 semesters normert studietid. Den bygde på cand.mag.-graden eller tilsvarende utdanning med tillegg av hovedfagseksamen i et samfunnsvitenskapelig fag.
I Danmark betegner cand.polit. en person som innehar en kandidatgrad i økonomi fra Københavns Universitet.


Gaustatoppen turisthytte.
Gaustatoppen turisthytte, også kalt Gaustahytta, er en turisthytte som eies og drives av Skien-Telemark Turistforening (STT), et lokallag av Den norske turistforening (DNT). Hytta ligger ca. 1860 moh., nær toppen av Gaustatoppen, og er en steinhytte fra 1893. Hytta ble modernisert i 1999 og har enkel servering hver dag i sommersesongen frem til rundt midten av september samt noen helger etter det.
Hytta har elleve senger, men i perioder der hytta er betjent skal overnatting avtales med betjeningen.


Skinhead.
Skinhead er et engelsk begrep for en mote og subkultur som særlig består av ungdommer som barberer hodehåret ned til huden. Gode norske ord for det samme er snauskalle og blankskalle, men de brukes sjeldnere ettersom "skinhead" også har politiske og kulturelle assosiasjoner utover å være en hårmote. Det er de som klipper håret helt kort, uten å være "skinhead".
En skinhead er en del av en subkultur som oppstod blant arbeiderklasse-ungdom i Storbritannia på slutten av 1960-tallet, og som senere spredde seg til andre deler av verden. De opprinnelige skinheads var sterkt påvirket av jamaicanske rude boys og britiske mods, når det gjaldt stil, musikk og livsstil og det var ikke uvanlig med svarte skinheads. Opprinnelig var skinheadkulturen basert på disse elementene, ikke på politikk eller rase.
Siden har imidlertid holdninger til rase og politikk blitt faktorer som skinheads deler seg inn etter. Det politiske spektrum innen skinheadkulturen spenner fra det høyre-ekstreme til det venstre-ekstreme, selv om mange skinheads er apolitiske. Sett i forhold til stil, finner man variasjoner fra den rene 1960-talls mods-influerte stilen til den mer punk-influerte stilen.
Skinheads kjennes på klesdrakten og det korte håret. Elementære elementer i klesdrakten er bukseseler, korte eller oppbrettede bukser og lærstøvler. De aller fleste plagg er gjerne av et utvalg anerkjente merker, som Ben Sherman, Fred Perry, Doc. Martens, Lonsdale, Levi's.
Historie.
På slutten av femti-tallet opplevde Storbritannia en økonomisk oppgang som ledet til en økning i inntekt hos mange unge. Mange brukte disse pengene på moteprodukter popularisert av amerikanske soulgrupper, britiske R&B bands, filmskuespillere og Carnaby Street.
Disse ungdommene ble kjent som mods, en subkultur kjent for sitt forbruk og hengivenhet for mote, musikk og scootere. Mods med mindre inntekter klarte seg med en praktisk stil som som passet deres livsstil og inntekt; sko med ståltå, straight-leg jeans, Sta-Prest bukser, poloskjorter og bukseseler.
Disse ungdommene brukte penger på dresser som de bar når de besøkte dancehalls, der de danset til soul, ska, bluebeat og rocksteady musikk.
Rundt 1965 utviklet det seg et skille mellom såkalte peacock mods, som var mindre voldelige og mer motebevisste og hard mods som hadde kortere hår og en mer arbeiderklasseorientert stil.
Disse, første kjent som lemonheads og peanuts, ble rundt 1968 kjent som skinheads. Det korte håret kan ha kommet på grunn av praktiske årsaker, siden langt hår kan være en risiko i industrien og en ulempe i slagsmål. Imidlertid kan det også være en protest mot hippiene som skinheads oppfattet som et middelklasse/borgerlig fenomen.
I tillegg til å beholde mange mods-trekk, ble mange skinhead interessert i jamaicansk rude boy stil, og den tilhørende musikken: ska, rocksteady og tidlig reggae (før tempoet i musikken ble skrudd ned og teksten fokusert mer på temaer som svart nasjonalisme og rastafariansime).
Skinheadkultur ble såpass populær rundt 1969 at selv rockeband som Slade for en stund adopterte stilen. Subkulturen ble ytterligere kjent på grunn av en serie voldelige og seksuelt eksplisitte romaner av Richard Allen, særlig Skinhead og Skinhead Escapes. På grunn av storstilt innvandring fra Storbritannia til Perth i Australia spredte skinheadkulturen seg til byer som Medina, Rockingham, Armadale, Kelmscott, Lynwood og Thornlie på 1960-tallet. Dette førte til en egen australsk skinheadstil.
Utover på 1970-tallet, begynte skinheadkulturen å forsvinne fra mediebildet og noen av de originale skinheadene forsvant inn i nye kategorier, som «suedeheads» (definert ved muligheten til å kunne bruke en kam), «smoothies» (ofte med skulderlangt hår) og «bootboys» (med mod-lengde på håret og ofte assosiert med gjenger og hooligans). Noen vendte tilbake til mods-røttene med «brogues», «loafers», dresser og «slacks-and-sweater»-utseende.
I 1977 ble skinheadkulturen gjenopplivet på grunn av den nye musikkstilen punkrock. Mange ble skinheads som en protest mot kommersialliseringen av punken og la seg til en skarp, smart stil som var på linje med den originale 1969-stilen. Ekspempler på disse er Gary Hodges og Hoxton Tom McCourt (begge senere i bandene The 4 Skins og Suggs, senere i bandet Madness).
Fra 1979 ble det flere skinheads med kortere hår og med tradisjonell stil. Dette fikk oppmerksomhet i mediene, mye på grunn av tilknytningen til hooligansgrupper.
Disse skinheads hadde punk-influerte trekk som høyere støvler (14-20 lissehull) og trangere jeans. Imidlertid var det fortsatt mange skins som foretrakk den originale mods-inspirerte stilen. Etterhvert ble forskjellige tolkninger av skinheadkulturen bragt utover verden. Et eksempel er USA, der visse elementer av hardcore punk-miljøet omfavnet skinhead-stilen og utviklet sin egen versjon.
Rasisme, anti-rasisme og politikk.
På slutten av sekstitallet, forekom det at skinheads deltok i voldelige angrep på pakistanere og andre sørøst-asiatiske immigranter, noe som ble omtalt som Paki-bashing.
Selv om disse skinheads ikke var en del av noen organisert rasistisk bevegelse, ble det på det tidlige syttitall flere skinheads som identifiserte seg med det hvite nasjonalistiske National Front. Imidlertid hadde det også vært anti-rasistiske og venstre-orienterte skinheads helt fra begynnelsen, særlig i Skottland og Nord-England.
Utover på syttitallet ble den rasemotiverte volden fra skinheads mer tydelig og grupper som National Front og British Movement fikk flere skinheads som medlemmer. Selv om mange skinheads ikke ville ha noe spesifikt politisk stempel på sin subkultur var det mange arbeiderklasseskinhead som anklaget ikke-hvite immigranter for økonomiske og sosiale problemer og derfor stilte seg bak høyreekstreme organisasjoners syn på svarte og asiater.
På slutten av syttitallet var noen regelrette nynazistiske grupper sammensatt av skinheads, og massemediene, og dermed store deler av opinionen, hadde på dette tidspunktet begynt å se skinheads som en subkultur som stod for hvit makt-tenkning.
Imidlertid, mange skinheads, ex-skinheads, suedeheads og casuals i Storbritannia rundt 1980, protesterte mot venstre-høyre inndeling. Denne anti-ekstremistiske holdning ble musikalsk sett funnet i Oi! band som The Cockney Rejects, The 4 Skins og andre.
Mediene begynte å bruke termen skinhead når de skrev om rasistisk vold, og har nok slik bidratt til den offentlige oppfatningen av subkulturen.
"Paki-bashing har blitt assosiert med skinheads. (...) Den samvittighetfulle liberaleren kan kanskje spørre: "Hvorfor i all verden banker ungdom opp immigranter?" Men den samvittighetsfulle liberaleren har aldri sett noe sånt som en Skinhead før: meningsløsheten i hans fotballhooliganisme, hans voldelighet og hans klær setter en rask stopper for enhver kritisk tanke. Enhver kledd som ham kan gjøre hva som helst: det sier seg selv. Således er vi etterlatt med en medieskapt selvinnlysende sannhet, og det er ikke lenger noen grunn igjen for å søke etter et svar på hvorfor mennesker angriper immigranter."
Bill Osgerby støtter påstanden om at skinheadstilen gjør skinheads til et lett mål Han sier: "the skinheads’ defiant proletariat posture (work boots, braces, prison ‘crop’ hairstyle) was what ensured that the media would present skinheads as 'public enemy number one'." TV-show som "Oprah" og "Geraldo" har hatt skinheads som tema for sine show og fremmer slik ytterligere en stereotypi. Mediene har koblet skinheads med fotballhooligans, mens det imidlertid virker som om hooligans er en subkultur i seg selv.
Noen skinheads møtte nynazist-sterotypien ved å lage anti-rasistiske organisasjoner som Skinheads Against Racial Prejudice (SHARP) som ble grunnlagt i New York i 1987 og snart spredte seg til andre land og Anti-Racist Action (ARA), som startet i Minneapolis, Minnesota i 1988.
Andre mindre politisk orienterte skinheads kritiserte nynazister og støttet tradisjonell skinheadkultur, to eksempler er Glasgow Spy Kids i Skottland (som laget frasen Spirit of 69.) og publisatorene av Hard As Nails fanzinen i England.
Skinhead-imaget var en utbredt mote blant den nye politiserte ungdomskulturen som ble manifestert gjennom ultranasjonalistiske partier og grupperinger over hele Europa. Med demokratiseringen av Øst-Europa har denne tendensen startet på nytt med samme utgangspunkt. I Russland regnes i dag at nynazistiske partier og grupper består av 50 000 personer (estimat fra Amnesty International) og at skinheads dominerer den aktive voldsytrende delen av miljøet.
Politiske kategorier.
Det er mange politiske kategorier av skinheads, men mange skinheads passer ikke inn i noen av dem. At kategorier allikevel brukes er for å forklare de dominerende politiske grupperinger av skinheads. Det finnes ingen pålitelige statistikker som dokumenterer hvor mange skinheads som tilhører de forskjellige kategoriene.
Anti-rasistiske skinheads, av og til kjent som SHARPs, står i sterk opposisjon til nynazisme og rasisme, men er ikke nødvendigvis politisk engasjert i andre saker. Betegnelsen SHARP blir noen ganger brukt til å beskrive alle anti-rasistiske skinheads, selv om de ikke er medlemmer av en SHARP-organisasjon.
Noen anti-rasistiske skinheads har vært aktive i Anti-Fascistisk Aksjon og Anti-Rasist Action. White Power-skinheads og tradisjonelle skinheads (særlig i USA) refererer noen ganger til dem som "baldies".
Apolitiske skinheads går enten i mot politikk generelt, er politisk moderate eller skiller skarpt mellom sine politiske syn og sitt liv som skinhead. Skinheads på begge ekstremer av det politiske spektrum refererer til disse som «fencesitter» (gjerdesittere) eller «fencewalker».
Venstre-orienterte skinheads er anti-rasistiske og anti-fascistiske og har et militant pro-arbeiderklassestandpunkt. Denne kategorien inkluderer «redskins» og anarkistiske skinheads. Den best kjente organisasjonen i denne kategorien er RASH, Red and Anarchist Skinheads.
Høyre-orienterte skinheads er konservative og patriotiske, men ikke nødvendigvis ekstreme eller fascistiske.
White Power- eller naziskins er rasistiske, ekstremt nasjonalistiske og svært politiserte. Mange naziskins har ingen forbindelse med den originale skinheadkulturen på sekstitallet når det gjelder stil eller interesser. SHARPere og tradisjonelle skinheads kaller dem ofte boneheads.
Stil og klær.
I tillegg til det korte håret, er skinheads kjennetegnet ved spesifikke klesstiler. Skinheadmotene har forandret seg siden dannelsen av subkulturen på sekstitallet og visse moter har vært mer dominerende i enkelte geografiske områder og tidsperioder enn andre. Den følgende listen inkluderer klesartikler som har vært båret av skinheads.


Doc. Martens.
Doc. Martens eller Dr. Martens er en lærstøvel med kultstatus i punk og skinhead-miljøer. Doc. Martens ble laget som ergonomiske fotformsko av en tysk lege. Ved hjelp av luftbobler i sålen, skal støvlene gi et mer behagelig gange enn ordinære støvelsåler.


Ben Sherman.
Ben Sherman er en britisk skjorteprodusent, grunnlagt i 1963. Var svært populær for sine rimelige button-down skjorter på sekstitallet. Skinheadbevegelsen benytter fremdeles Ben Shermans skjorter som en elementær del av sin stil. Ben Sherman har i dag utsalg i de fleste større, europeiske byene og satser på designer-skjorter framfor klær til arbeiderklassen.


Austefjorden (Volda).
Austefjorden er en fjordarm av Voldsfjorden (eller Voldafjorden) og ligger i Volda kommune på Sunnmøre. Her finnes bygdene Hjartåbygda, Fyrde, Kalvatn og Høydal.
I bygdene er det primært landbruk, men det blir også satset på turisme og industri. I det siste har et eget bygdemobiliseringsprosjekt blitt satt i gang for å øke aktiviteten på bygdene samt å hindre fraflytting og videre nedlegging.


Quindío.
Quindío er det minste departementet i Colombia og er omsluttet av nabodepartementene Risaralda, Tolima og Valle del Cauca. Hovedstaden heter Armenia. Andre byer er Calarcá og Montenegro. Departementet er kjent for gode kaffeplantasjer.


Provokatør.
En provokatør er en person som gjennom handlinger, utsagn eller uttrykk har til hensikt å utløse en reaksjon hos en målgruppe eller en enkeltperson.
Et eksempel er en kunstner som prøver å utløse en sterk offensiv eller defensiv reaksjon hos sitt publikum. Dersom terroristiske provokatører prøver å utløse en bestemt adferd blant folket kan målgruppen være en hel stat, som for eksempel i sammenheng med valg.
Vi kjenner også benevnelsen provokatør i forbindelse med etterretnings/spionvirksomhet, hvor illegale grupper infilteres av en provokatør som gir seg ut for å være med i gruppen, men har til hensikt å skaffe seg oversikt over gruppen og dens virksomhet før den så avsløres.


Fars.
Fars er en av de 30 provinsene i Iran. Den ligger sør i landet. Administrasjonssenteret er Shiraz, og provinsen har et areal på 122 400 km². I 1996 var befolkningen på 3,8 millioner mennesker og 42% bodde i landbruksområder, mens resten bodde i urbane områder.
Fars er det opprinnelige hjemlandet til perserne. Det innfødte navnet på det persiske språket er "Fārsi" eller "Pārsi". "Persia" og "persisk" kommer fra det hellenistiske formen "persis" fra roten av ordet "Pārs". "Fārs" er den arabiskpåvirkede varianten av "Pars". Det gammelpersiske ordet var "Pārsā".
Geografi.
Zagros-fjellene strekker seg fra nordvest til sørøst og deler provinsen i to forskjellige geografiske regioner. Den første ligger i nord-nordvest, mens den andre ligger sør-sørøst i provinsen, og begge er fjellrike høyland. Etter de siste inndelingene, består provinsen av følgende distrikter: Estahban, Abadeh, Eqleed, Bovanat, Jahrum, Darab, Sepidan, Shiraz, Fasa, Firouzabad, Kazeroon, Lar, Lamerd, Marvdasht, Mamasani og Nayreez.
Klima.
Der er tre forskjellige klimatiske regioner i Fars-provinsen. Det fjellrike området i nord og nordvest har moderat kalde vintre og mild sommer. De sentrale regionene, med relativt milde vintre, har varm og tørr sommer. I sør og sørøster vintrene moderate, mens sommeren er veldig varm. Gjennomsnittstemperaturen i Shiraz er 16,8° C, og varierer mellom 4,7° og 29,2° C.
Historie og kultur.
Før islam, steg to store iranske ledere, Kyros den store og Ardashir I, herfra og skapte de store dynastiene til henholdsvis akamenidene og sasanidene. Aleksander etablerte i tillegg mange byer i provinsen.
Fars gikk så fra hånd til hånd gjennom tallrike dynastier, som etterlot tallrike historiske og antikke monumenter, hver av dem har sin egen verdi som del av verdensarven og reflekterer historien til provinsen, Iran og det vestlige Asia. Ruinene i Bishapor, Persepolis og Firouzabad minner alle om dette.
På grunn av de geografiske karakteristikkene til Fars og dens nærhet til Persiagulfen, har Fars lenge vært et bosetningsområde for forskjellige innfødte og stammer fra andre deler av verden, som tyrkerne, semitter og ariere som var under innflytelse av iransk kultur. Men de opprinnelige stammene i Fars, inkludert Qashqai, Mamasani, Khamseh og Kohkiluyeh, har beholdt sin innfødte og unike kultur og livsstil som utgjør deler av den kulturelle arven til Iran, som tiltrekker seg mange turister.
Fars idag.
Fars er et fargerikt sted med en liste på 715 historiske attraksjoner ifølge den iranske kulturarvorganisasjonen.
Shiraz lufthavn er den eneste internasjonale flyplass i provinsen. Byene Lar og Lamard har også flyplasser som forbinder dem med Shiraz og Teheran. Shiraz er også hovedruten fra Teheran til det sørlige Iran.
Landbruk er svært viktig i Fars. Hovedproduktene er korn (hvete og bygg), sitrusfrukter, dadler, sukkerrør og bomull.
Fars har også betydelige petrokjemiske fasiliteter, sammen med et oljeraffineri, en fabrikk som produserer hjul, en stor elektronikkindustri og sukkerfabrikk. Turisme er også stor industri i provinsen.


Yngwie Malmsteen.
Yngwie Johann Malmsteen (født 30. juni 1963 i Stockholm) er en svensk gitarist som ble kjent på 1980-tallet først og fremst grunnet hans tekniske ferdigheter og bruk av elementer fra klassisk musikk i sine komposisjoner, ofte kalt nyklassisk metal. Han het opprinnelig Lars Johan Yngve Lannerbäck, men siden han var 10 år har han brukt morens fødenavn Malmsteen og anglisert fornavnet til "Yngwie".
Biografi.
Yngwie Malmsteen vokste opp i Hässelby, en forstad til Stockholm i en meget musikalsk familie. Ifølge biografien på hans offisielle hjemmeside hadde han ingen interesse for musikk før han som 7-åring så et TV-program om da nylig avdøde Jimi Hendrix, og biografien beskriver hendelsen som «The day Jimi Hendrix died, the guitar-playing Yngwie was born.» Da Yngwie var 18 år gammel spilte han inn en demo for svenske CBS sammen med sine venner, men låtene ble aldri utgitt. Frustert av motgangen begynte han å sende demokassetter til plateselskaper og folk innenfor musikkbransjen, og en av dem fant veien til Mike Varney, bidragsyter til gitartidsskriftet Guitar Player og grunnlegger av Shrapnel Music. Yngwie ble invitert over til USA og platedebuterte med Steeler i 1982 og Alcatrazz i 1983 før han bestemte seg for å gå solo.
Hans første album under soloprosjektnavnet Yngwie Malmsteens Rising Force, var "Rising Force", fra 1984. Den klatret til nummer 60 på Billboards albumliste, ble nominert til en Grammy Award for «Best Rock Instrumental» og vant Guitar Players kåring av «Best Rock Album». I 1997 komponerte han sitt første rene klassiske verk "Concerto Suite for Electric Guitar and Orchestra in E flat minor, Opus 1", som ble utgitt i 1998. Da Joe Satriani dro på G3-turné i 2003 med Steve Vai, var Yngwie Malmsteen den siste i trekløveret.
Sammen med Eric Clapton var Yngwie Malmsteen de to første gitaristene til å få en egen signaturmodell produsert av Fender. "Yngwie Malmsteen Stratocaster" er en signaturmodell basert på Fender Stratocaster hvor noen signifikante endringer er byttet av pick-uper til DiMarzio HS-3 (senere også DiMarzio YJM) og at hele halsen er skallopert. Yngwie brukte en kort periode i 80-tallet også Schecter gitarer som ble laget slik at de lignet på Stratocastere.
Inspirasjonskilder.
Yngwie Malmsteens interesse for musikk ble vekket i 1970 da han så et TV-program om Jimi Hendrix. Han fordypet seg i musikken til band som Deep Purple, og gjennom Ritchie Blackmores gitarspill inspirert fra klassisk musikk studerte han store komponister som Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi, Ludwig van Beethoven og Wolfgang Amadeus Mozart. En annen viktig inspirasjonskilde er Niccolo Paganini og hans 24 Capricci som ifølge Malmsteens hjemmeside lot ham endelig forstå hvordan han kunne kombinere sin kjærlighet for klassisk musikk med sine tekniske ferdigheter på gitaren. Andre kilder Malmsteen har referert til er Brian May fra Queen, Steve Hackett fra Genesis, Alex Lifeson fra Rush og Uli Jon Roth.


Mujaheddin-e-Khalq.
Mujaheddin-e-Khalq Organisasjonen (MKO) (eller "Folkets monafiqin i Iran") er en iransk militant gruppe.
Dens bevæpnede ving bli kalt "nasjonal frigjøringshær i Iran" (NFH). Organisasjonen ble grunnlagt i 1965 og er i dag en militant gerilja-bevegelse som søker, gjennom alle midler, å kaste regjeringen i den islamske republikk Iran. MKO har offisielt blitt klassifisert som en utenlandsk terroristorganisjasjon av USA og er forbudt av EU, selv om bevegelsen hevder å være en «patriotisk, muslimsk og demokratisk organisasjon». Human Rights Watch har anklaget dem for å torturere avvikende medlemmer.
Historie.
MKO begynte som en av de mest radikale fraksjonene i opposisjon til styret til sjah Muhammed Reza Pahlavi, og i løpet av 1970-årene gjennomførte de voldelige terroristangrep mot regjeringen. Noen legger også skylden på gruppen for angrep på amerikanske interesser og mordet på amerikanere på den tiden.
Mens de innledningsvis spilte en nøkkelrolle i den iranske revolusjonen i 1979 på grunn av sin evne til å mobilsere hundretusenvis av arbeidere, studenter og, viktigst av alt, mange yngre offiserer i hæren, tapte den i den påfølgende maktkampen og ble hindret i å ta del i regjeringen etter revolusjonen på grunn av sin venstreorienterte legning. Dens masseprotester og demonstrasjoner ble voldelig slått ned av den nye regjeringen og tusenvis av støttespillere og medlemmer ble arrestert og henrettet i årene som fulgte. Til slutt ble MKO drevet ut av Iran og har mått operere fra utlandet siden begynnelsen av 80-tallet.
Etter den første nedtrykkelsen av dens masseprotester, forandret bevegelsen taktikk og satte inn målbeviste attentater og bombeangrep mot representanter og embetspersoner i den islamske republikken. Det er vanskelig å anslå den nøyaktige utstrekningen av denne kampanjen som fortsatt pågår, da både MKO og den iranske regjering har blitt anklaget for å overdrive sine påstander. MKOs uttrykte motiv er å samle midler i Vesten, mens den iranske regjeringen har blitt anklaget for å forsøke å legge skylden for hendelser uten relevanse (se Haik Hovsepian). Bevegelsen har blitt anklaget for å gjennomføre et stort antall attentat og bombeangrep, inkludert drapene på Muhammed Beheshti og Muhammed Javad Bahonar. Bevegelsen satte også i gang flere militære kampanjer i full skala i 80- og 90-årene, der det største var et forsøk i 1988 på å erobre Kermanshah ved hjelp av våpen som stort sett ble levert av Irak. Invasjonsstyrken ble nesten tilintetgjort av det iranske militæret.
Innledningsvis var organisasjonen i forbund med andre iranske eksil-politikere (som Abolhassan Banisadr) og MKO dannet det "Nasjonale Motstandsrådet" (NMR). I dag er MKO den eneste betydelige medlemsorganisasjonen i NMR og NMR er i bunn og grunn en frontorganisasjon for MKO.
Fra Iran-Irak-krigen til invasjonen av Irak i 2003 ble MKO støttet av den irakiske regjeringen til Saddam Hussein, som støttet organisasjonen med militærutstyr, finansiering og baser. Etter å ha hatt hovedkvarteret for organisasjonen i Paris, Frankrike, til å begynne med, ble også dette etterhvert flyttet til Irak. Bortsett fra militæroperasjoner mot Iran, brukte Hussein også MKO til innimellom å slå ned interne opprør, særlig blant kurderne i 1991.
MKO var hovedstyrken som var involvert i angrepet på den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979 og som tok de amerikanske gislene. Khomeini måtte da velge om han skulle støtte denne aksjonen. På den tiden var MKO den klart mest aktive og mektigste revolusjonere militante styrken i Iran. Khomeini valgte å støtte dem. Nesten alle bildene av gisseltagerne (om ikke alle) er av MKO-medlemmer. Mange av dem ble senere avvikere og ble involvert i terroristaktiviteter mot Khomeini-regimet.
Etter invasjonen.
Etter den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 ble MKOs våpen tatt og personellet først plassert under bevæpnet vakthold i en leir utenfor Bagdad. I august 2004 gav USA, til tross for sin egen klassifisering av MKO som en terroristgruppe, personellet i Irak beskyttelse under Genève-konvensjonen og gjorde utlevering til Iran ulovlig. Tidligere i 2004 hadde der vært gjentagende rykter om at Iran og USA forhandlet bytte av MKO-lederne mot al-Qaida-medlemmer som ble holdt av Iran. Denne forandringen av politikk har ført til spekulasjoner om at MKO kan bli brukt av USA i potensielle fremtidige operasjoner mot Iran.
I anerkjennelse for dens arbeid mot den iranske islamske revolusjonære regjeringen, har bevegelsen opplevd lange perioder med frihet og, ikke uvanlig, offentlig støtte innen den vestlige verden. Det verdensomspennende hovedkvarteret var i mange år i Paris, og selv etter å ha flyttet til Irak i begynnelsen av 1980-årene, har basen i Paris forblitt stor og aktiv. Tilsvarende var aktiv, lovlig eller i det minste tolerert, i Tyskland, Danmark og mange andre land i EU. NMR beholdt et informasjonskontor i Washington D.C., USA, inntil dens klassifisering som en terroristgruppe.
Denne klassifiseringen har ikke blitt enstemmig akseptert. I 2003 skrev over medlemmer av den amerikanske kongressen under på et brev som krevde fjerning av denne klassifikasjonen. Tilsvarende fikk aktivitetene i Frankrike fortsette lenge etter den offisielle klassifikasjonen i EU. Det var først i juni 2003 at gruppen fikke noen av sine franske eiendommer undersøkt, etter mistanke om at den forsøkte å flytte sin operasjonsbase til landet. Maryam Rajavi lever fortsatt fritt i Paris og MKO fastholder sin tilstedeværelse på internett uten noen opplagte vanskeligheter.
Ideologi og reaksjoner.
Ideologisk er MKO vanskelig å beskrive. Mens den opprinnelig var basert på en blanding av marxistiske og islamske ideer, var MKO utsatt for et antall raske ideologiske skifter (hver er påstått å ha blitt fulgt av interne rensninger) og har utviklet en sterk respekt for sitt ledende par, Masoud Rajavi og Maryam Rajavi, som noen har beskrevet som en personlighetskult. Der har vært anklager om at MKO drev fengselleirer i Irak og utførte alvorlige brudd på menneskerettighetene. For den vestlige verden, forsøker MKO å presentere seg som en pro-demokratisk og moderat politisk bevegelse.
De fleste iranere, enten de er tilhengere av den islamske republikken eller i opposisjon til regimet eller noe i mellom, er nesten enstemmige i sin avsky for MKO, hovedsakelig for at de flyttet til Irak og allierte seg med Saddam Hussein. Generelt er de eneste iranerne som støtter gruppen, medlemmene av MKO selv, og i en mindre grad, deres familiemedlemmer i Iran.
Video av Massoud Rajavis hemmelige møte med Saddam Hussain.
Saddam Hussein brukte å filme alt i hemmelighet, og denne videoen ble tatt av amerikanerne etter at de tok kontroll over Saddams eiendeler. Videoen ble senere «lekket ut» som bevis for at Hussein støttet terrorister og var i forbindelse med terroristgrupper.


Tysklands historie (1814–1871).
Tysklands historie 1814-1871 var preget av dannelsen av Det tyske forbund etter Wienerkongressen i 1815. Dette var en konføderasjon som ble dannet etter Napoleonskrigene. Denne skulle fungere som en etterfølger etter Det tysk-romerske rike som ble avskaffet i 1806. Revolusjonen i 1848, utløst av liberale og nasjonalistiske krefter, ble et mislykket forsøk på å samle Tyskland til en stat. Forhandlinger om samling mellom de tyske statene i 1848 slo feil og konføderasjon ble midlertidig oppløst, men gjenopprettet i 1850. Rivaliseringen mellom de to toneangivende statene, Østerrike og Preussen førte til Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og konføderasjonens sammenbrudd. Som et svar på denne situasjonen ble Det nordtyske forbund dannet under ledelse av Preussen, og i Sør-Tyskland ble en rekke uavhengige sør-tyske stater stående alene fram til 1871. Etter seieren over Frankrike i Den fransk-prøyssiske krig 1870–71, var det politiske plattformen for et nytt tysk keiserrike lagt.
Wienerkongressen.
Etter Napoleons nederlag møttes seierherrene i Wien i 1814 og 1815 for å trekke opp linjene for Europa etter Napoleon. Under ledelse av den konservative østerrikeren fyrst Metternich ønsket man å stille klokken tilbake til tiden før den franske revolusjon.
Napoleon hadde i stor grad omorganisert Tyskland. Den tysk-romerske keiseren hadde lagt ned sin krone i 1806 og riket var erstattet av en løs sammenslutning under fransk ledelse, den såkalte Rhinkonføderasjonen. Dette var en sammenslutning som var basert på Napoleons styre, og falt sammen etter hans fall.
Den prøyssiske sjefsforhandleren, Karl August von Hardenberg, gikk sammen med Metternich for å finne er ordning som sikret maktbalansen i Europa. De tok utgangspunkt i en plan av Wilhelm von Humboldt, og kom opp med de såkalte "Tolv artikler".
Her ble det foreslått en føderasjon av de tyske statene, under ledelse av Preussen og Østerrike. Østerrike skulle ha presidentskapet i denne føderasjonen. Planen ble mislikt av mange tyske fyrster, da den begrenset deres makt. Napoleons tilbakekomst fra Elba fikk imidlertid fart på sakene, og den 8. juni 1815 ble avtalen undertegnet.
Preussens territorium ble sterkt utvidet som følge av Wienerkongressen. Prøysserne fikk blant annet Westfalen, Rhinland og Svensk Pommern. Preussen fikk områdene i vest for slik å kunne være en motvekt til et framtidig sterkt Frankrike.
Sachsen hadde støttet Napoleon og mistet betydelige deler av sitt territorium til Preussen. Østerrike gav avkall på flere tyske områder i bytte mot å få økt sitt territorium i sør og øst.
Det tyske forbund.
Samarbeidet mellom de tyske statene ble mindre enn hva mange hadde trodd før avtalen ble underskrevet. Det ble ikke innført felles tyske domstoler, eller felles administrative organer. Det ble et konføderasjon av uavhengige stater fremfor en forbundsstat. Det tyske forbund fikk et felles parlament i Frankfurt, men beslutninger måtte fattes med to tredjedelers flertall for å være gyldige. Preussens store andel av representantene gjorde at de derfor kunne blokkere alle forslag.
Det var sterke krefter som motarbeidet forbundet. Flere ikke-tyske fyrster, som den danske kongen og den britiske kongen, var representerte i det tyske forbund gjennom sine tyske fyrstetitler. Disse ønsket naturlig nok ikke noe sterkt Tyskland. Heller ikke Metternich ønsket noen sterk tysk sentralmakt, da han var opptatt av Østerrikes suverenitet og stort sett så på forbundet som et middel til å kontrollere Preussen.
I de første årene av forbundstiden liberaliserte flere tyske stater styresettet. I Østerrike måtte keiser Frans godta et statsråd i 1814. Baden og Bayern fikk konstitusjoner i 1818. Det så lenge ut til at også Preussen skulle få en grunnlov, men kong Friedrich Wilhelm gav opp idéen i 1818.
Uro i 1830.
Den franske Juli-revolusjonen i 1830 fikk også ringvirkninger i Tyskland. I Aachen gjorde arbeidere opprør mot fabrikkeierne i september, og en prøyssisk hær måtte settes inn for å stoppe urolighetene. Urolighetene ble forsterket på grunn av matmangel, i Kassel og andre steder i Hessen angrep bønder tollstasjoner.
Utover i 1830 gjorde bråket at også Sachsen måtte gjøre noe. Uroligheter i bl.a. Leipzig førte til at reformer ble vedtatt. i 1831 ble en ny grunnlov vedtatt.
Urolighetene gjorde at Metternich mobiliserte de reaksjonære kreftene i Tyskland. Frankfurt-parlamentet vedtok i 1832 innskrenkelser i ytringsfriheten. I 1833 ble det opprettet et felles tysk «sentralbyrå for politiske undersøkelser», som motarbeidet anti-monarkiske strømninger.
Tollunion.
Den industrielle revolusjon pågikk for fullt i denne perioden, noe som gjorde at det ble behov for friere handel. I 1834 ble det etter prøyssisk initiativ opprettet en tollunion, den såkalte "Zollverein". Denne tollunionen besto av 34 tyske stater, men Østerrike med sin proteksjonistiske økonomi ville ikke delta.
Det var i denne perioden de vestre delene av staten Preussen utpekte seg som ledende industrielt. Ny tungindustri vokste frem i Ruhr, bl.a. ble Kruppkonsernet i Essen en av verdens ledende produsenter av stål. Dette gjorde at Preussen og Tyskland i stor grad ble selvforsynte med industriprodukter, og importen fra England avtok.
1848-revolusjonen.
22. februar 1848 brøt det nok en gang ut en revolusjon i Frankrike, og som i 1830 spredte denne seg fort til Tyskland.
I begynnelsen av mars gikk det en bølge av protester over Tyskland, og folk i alle stater krevde politiske forandringer. De første byene med oppstand var Mannheim og Heidelberg. I Baden tvang de revolusjonære kongen til å endre det politiske systemet etter store demonstrasjoner i hovedstaden Karlsruhe.
I Østerrike måtte Metternich gå av 13. mars og flykte til England. Den østerrikske keiseren måtte sette inn soldater for å stoppe en stor demonstrasjon og innføre pressefrihet. Samtidig måtte han love å innkalle en grunnlovsforsamling.
Den folkelige suksessen i Wien oppmuntret til uroligheter også i Preussen. I Köln ble opprøret ledet av Andreas Gottschalck, som krevet pressefrihet også i Preussen. Opprøret i Köln ble slått ned, men bystyret i byen ble så engstelige for nye opptøyer at de ba sentralregjeringen om å iverksette reformer.
Kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen gikk etter en tids nøling med på dette. 18. mars proklamerte kongen at det ville bli innført pressefrihet også i Preussen. Uheldigvis gikk den prøyssiske øverstkommanderende i Berlin, Karl von Prittwitz, samtidig hardt til verks mot demonstrantene og åpnet ild mot folkemengden utenfor palasset. Dette gjorde at reformløftene fra kongen mistet all troverdighet, og det utviklet seg etterhvert et opprør mot kongen. Kongen måtte snart gi opp og sende von Prittwitz og hæren ut av byen.
Deputasjonen som tilbød Friedrich Wilhelm keiserkronen, Berlin den 3. april 1849
Kongen gav sin tilslutning til ny grunnlov for Tyskland og 18. mai møttes Tysklands første fritt valgte parlament i Frankfurt. Dette ble imidlertid mislykket, da de prøvde å gjøre Preussens konge, Friedrich Wilhelm, til keiser i et forent Tyskland. Friedrich Wilhelm nektet imidlertid å ta i mot dette. Dette førte til at de østerrikske og prøyssiske mandatene forlot parlamentet, og dette gikk da i oppløsning.
Karl Marx og kommunismen.
Ettersom industrialiseringen skjøt fart i Tyskland vokste det også frem en arbeiderklasse. Arbeiderbevegelsen i Tyskland var imidlertid ikke organisert like godt som den franske og den engelske.
Filosofen og journalisten Karl Marx måtte i 1843 flytte til Paris etter at avisen i Köln hvor han arbeidet ble stengt av myndighetene. I Paris ble han kjent med Friedrich Engels og Engels vekket Marx' interesse for politikk. Dette ble starten på et langt samarbeid mellom disse to.
I Paris skrev de to flere sosialistiske tekster, hvorav den mest kjente var Det kommunistiske manifest (1848). Denne utgivelsen druknet imidlertid noe i begivenhetene på kontinentet samme år.
På slutten av 1850-tallet og i begynnelsen av 1860-årene ble det fart i den felleseuropeiske arbeiderbevegelsen. Dette ble utløst av en felleseuropeisk økonomisk krise i 1857. I 1864 ble det i London dannet den første internasjonale, en internasjonal organisasjon som skulle jobbe for arbeidernes rettigheter. Marx var de tyske arbeideres representant i internasjonalen.
I 1867 utgav Marx det første bindet i storverket "Das Kapital". Boken er en analyse av kapitalismen. "Das Kapital" fungerte som et filosofisk og politisk rammeverk for sosialismen.
Det var på denne tiden splittelse i den tyske arbeiderbevegelsen. Sosialistlederen Ferdinand Lasalle gikk inn for å samarbeide med de borgerlige, noe Marx var mot. Marx, August Bebel og Wilhelm Liebknecht stiftet derfor i 1869 sitt eget sosialistparti.
Bismarck: Tysklands jernkansler.
En ung Otto von Bismarck som delegat i den prøyssiske landdagen
Otto von Bismarck ble født i 1815 i en junker-familie, og etter å ha studert jus i Göttingen fikk han en stilling i det prøyssiske embedsverket.
Etter å ha debutert som lokalpolitiker i 1847 ble han i 1851 leder for den prøyssiske delegasjonen til Det tyske forbund. Her utmerket han seg tidlig med sin markante anti-østerrikske linje, hvor Bismarck jobbet blant annet hardt for å nekte Østerrike adgang til tollunionen.
Da prins Wilhelm ble regent, sendte han Bismarck til Russland som ambassadør. Dette ble sett på som et grep for å pasifisere krigshisseren Bismarck. Senere ble Bismarck overført til Paris.
Da striden mellom den prøyssiske kongen og nasjonalforsamlingen var på sitt mest intense, ble Bismarck kalt tilbake til Berlin, hvor han ble utnevnt til statsminister i 1862.
Bismarck gikk hensynsløst til angrep på Preussens mer liberale krefter. Når nasjonalforsamlingen fattet beslutninger som Bismarck var uenig i, svarte han med å ignorere disse og trumfet senere igjennom sin vilje.
Bismarck var fast bestemt på å gjøre Preussen til Tysklands ledende makt. Han motarbeidet Østerrike på alle mulige måter, og kom heller med tilnærmelser overfor Frankrike. Da Frans Josef av Østerrike innkalte til et møte for å revidere den tyske forfatningen i 1863 fikk Bismarck den prøyssiske kongen til å boikotte møtet. Bismarck mente at fremstøtet var et østerriksk forsøk på å pasifisere Preussen.
Krigen i Slesvig-Holsten gjorde imidlertid at Bismarck midlertidig måtte dempe sin steile anti-østerrikske holdning.
Krigen i Slesvig-Holsten.
Hertugdømmene Slesvig og Holstein hadde tilhørt den oldenburgske kongen i hundrevis av år, og slik vært i personalunion med Danmark. Slesvig og Holstein hørte av historiske årsaker politisk sammen, men hadde ellers ikke så mye til felles. Slesvig som dansk rikslen hadde dansk flertall og hadde aldri hørt til Tyskland. Holstein hadde så å si utelukkende tysktalende innbyggere og hørte til Det tyske forbund (før 1806 som tysk len til Det tysk-romerske rike). Men samtidig var hertugdømmene ifølge Ribebrevet fra 1460 «evig udelelig» under den danske kongen.
I 1863 gikk sterke krefter i Danmark inn for å innlemme Slesvig i Danmark og heller oppgi Holstein til Tyskland. Dette skapte stort oppstyr i Tyskland og forbundsdagen i Frankfurt bad om hjelp til å «befri» hertugdømmet fra avhengigheten av Danmark.
Bismarck var ikke interessert i noen ny tysk stat, men ville utnytte situasjonen til å styrke Preussen. Han gikk derfor heller inn for å innlemme området i Preussen. Kong Wilhelm hadde i utgangspunktet stor sympati med tyskerne i Slesvig og ble derfor forferdet, men gikk etterhvert med på Bismarcks linje.
Etter at forbundsdagen hadde vedtatt at Holstein skulle besettes av tyske tropper, stilte Østerrike og Preussen et ultimatum til Danmark den 16. januar 1864. Da danskene avviste dette, rykket prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig.
Danmark hadde stor internasjonal sympati, men hadde i praksis liten sjanse mot de to tyske stormaktene. Den 18. april 1864 kom det til et stort slag ved Dybbøl skanser, der danskene tapte halvparten av sin styrke på 10 000 mann. Hele Jylland ble besatt og danskene måtte gi opp kampen. Fredsavtalen som ble undertegnet i Wien den 30. oktober gjorde at Holstein og Slesvig ble avstått til kongen av Preussen og keiseren av Østerrike.
Preussen blir den ledende tyske makt.
I Bad Gastein i august 1865 inngikk Preussen og Østerrike en avtale om delingen av Slesvig og Holstein. Østerrike skulle administrere Holstein, mens Preussen fikk Slesvig. Bismarck var imidlertid ikke fornøyd med bare halve byttet og i et regjeringsmøte den 28. februar 1866 gikk han inn for å ta et militært oppgjør med Østerrike.
Bismarck overleverte da et forslag til forbundsdagen om en reform av Det tyske forbund. Dette inkluderte et nytt tysk parlament basert på alminnelig stemmerett. De andre tyske statene var svært skeptiske, da dette var helt nye toner fra den svært konservative Bismarck. Da forslaget ikke ble vedtatt, la Bismarck skylden på Østerrike og la frem en revidert plan hvor Østerrike skulle utelukkes fra forbundet. Østerrikes regjering svarte med å kreve av forbundstroppene ble mobilisert mot Preussen, noe som også ble vedtatt.
Den 15. juni rykket prøyssiske tropper inn i Hannover og Sachsen, og seks dager senere kom krigserklæringen. Preussen var nå i krig mot Østerrike og de fleste andre tyske statene. Denne krigen ble senere kjent som Den østerriksk-prøyssiske krig.
Den prøyssiske hæren, ledet av Helmuth von Moltke, satte raskt de andre nord-tyske statene ut av spill. Etter erobringen av Hannover kontrollerte Preussen hele Tyskland nord for Main.
Etter erobringen av Nord-Tyskland satte Moltke kursen inn i Böhmen. Den 3. juli 1866 møttes den prøyssiske og den østerrikske hæren ved Königgrätz. Slaget ved Königgrätz endte med en stor prøyssisk seier og krigen var i praksis vunnet etter dette.
Kong Wilhelm ville gå videre og erobre større deler av Østerrike, men Bismarck fikk overtalt kongen til å ikke ydmyke Østerrike. Bismarck forsto at Preussen trengte Østerrike som alliert for fremtiden. Ved freden i Praha i august avholdt Preussen seg fra å kreve andre østerrikske landområder enn å få overført hele Slesvig-Holstein til Preussen.
Bismarck sørget imidlertid for å erobre land på annet hold. Hannover, Hessen, Hertugdømmet Nassau og Frankfurt am Main ble innlemmet i Preussen. De andre nord-tyske statene ble tvunget inn i Det nord-tyske forbund. I dette forbundet ble Bismarck forbundskansler. Forbundet skulle ha et forbundsråd, samt en riksdag der medlemmene skulle velges for tre år, med alminnelige stemmerett.
Den fransk-prøyssiske krig.
I Spania ble dronning Isabella avsatt høsten 1868, og året etter ble den katolske prins Leopold av Hohenzollern-dynastiet tilbudt den spanske tronen. Dette kunne imidlertid ikke Frankrike godta og etter fransk press trakk Leopold sitt kandidatur.
Frankrikes keiser, Napoleon III, var likevel ikke fornøyd. Han kom via sin ambassadør i Berlin med et krav til den prøyssiske kongen om at Leopolds kandidatur skulle forbli uaktuelt også i fremtiden.
Kong Wilhelm meddelte ambassadøren at han anså saken som avsluttet, og ville ikke gi en slik garanti. Da Bismarck ble oppmerksom på denne situasjonen, grep han straks sjansen og offentliggjorde et telegram ("Ems depeschen") som viste at kongen hadde måtte vende den franske ambassadøren ryggen etter «en grov fornærmelse». Bismarck ville vise at det ikke var frykten for Frankrike som gjorde at kandidaturet til Leopold ble trukket.
Dette telegrammet gjorde franskmennene rasende, da dette ble sett på som et angrep på den franske ære. Stemningen i Paris ble svært anti-tysk og den 19. juli 1870 erklærte Frankrike Preussen krig.
Krigserklæringen førte til at motsetningene mellom Det nord-tyske forbundet og de sør-tyske småstatene forsvant. I Bayern så man på den franske aggresjonen som en provokasjon overfor hele Tyskland.
Frankrike gikk overraskende nok ikke til lynangrep på Preussen og de andre tyske statene. I august var det fortsatt bare mobilisert 275 000 mann. Det ble heller Moltke og prøysserne som tok initiativet og rykket inn i Alsace og Lorraine med en halv million mann. I krigens første uker vant prøysserne tre slag, ved Weissenburg den 4. august, ved Wörth den 6. august og ved Gravelotte den 18. august. De prøyssiske styrker omringet og beleiret også den viktige byen Metz.
Napoleon III hadde søkt tilflukt i festningen Sedan ved den belgiske grensen. Da denne falt den 1. september ble keiseren tatt til fange.
I Paris førte Napoleons tap til at keiserinnen flyktet fra byen. Paris ble beleiret like etterpå av de prøyssiske troppene. Denne beleiringen førte til et opprør inne i byen og den såkalte Pariskommunen ble dannet.
Tysklands samling.
Seieren over Frankrike gjorde at Tyskland kunne samles. Etter at kong Ludvig II av Bayern hadde sendt et brev der han bad Wilhelm stille seg i spissen for et samlet tysk rike, aksepterte den prøyssiske kongen endelig å stille som tysk keiser.
Samlingen skjedde ved at Kongeriket Bayern, Kongeriket Württemberg, Storhertugdømmet Baden sammen med de delene Storhertugdømmet Hessen som ikke hadde sluttet seg til Det nordtyske forbund, gikk sammen med statene i dette og dannet Det tyske keiserrike.
Vilhelm I ble som prøyssiske konge keiser med tittelen "tysk keiser", og ikke "keiser av Tyskland", siden Østerrike ikke var med i denne lilletyske løsning.
En improvisert seremoni ble gjort i stand i Versailles utenfor Paris, der Vilhelm ble proklamert som keiser den 18. januar 1871. Det andre tyske keiserrike var født.


Kjell Elvis.
Kjell «Elvis» Bjørnestad i Stavanger
Kjell Elvis (født 12. mars 1968), egentlig Kjell Henning Bjørnestad, en norsk Elvis-imitator. Han er (per august 2003) den eneste fulltids profesjonelle Elvis-imitator i Skandinavia. Bjørnestad er født i Farsund, oppvokst i Vanse, og bor i Lyngdal. Han har gjennomgått plastiske operasjoner i forsøk på å bli mer lik Elvis, den første i 1994.. Han ble kåret til Europas beste Elvis-imitator i en konkurranse i 2006 og fikk tredjeplass i verdensmesterskapet for Elvis-imitatorer samme år.
Karriere.
Mens han var i militæret i 1988 begynte han å gjøre noen Elvis imitasjoner. I 1997 viste NRK dokumentaren "Kjell Elvis", som handlet om hans liv som en imitator. Dokumentaren ble også vist i Sverige, Tyskland og Danmark.
Han arrangerte en Elvis Festival i Kristiansand i Norge i 2001, men det var ikke en økonomisk suksess. Han arrangerte en ny festival i Oslo i 2002.
Han satte verdensrekorden i å synge Elvis hits, i august 2003, da han sang nonstop i 26 timer, fire minutter og 40 sekunder. NRK satt en rekord for seg selv, ved å streame hele 26 timers konsert på deres hjemmeside.
Politikk.
Han er også kjent for å ha støttet sin venn Vidar Kleppe, en tidligere politiker for Fremskrittspartiet, og i 2001 uttalte han at "hvis Elvis var i live, ville han ha stemt på Fremskrittspartiet". I det samme året derimot, brøt Kleppe vekk fra partiet og dannet Sørlandslista, som Kjell også stod på som kandidat.
Priser og nominasjoner.
I 1997 kom han på sjetteplass i en Elvis imitator konkurranse i USA. I 1999 kom han på andreplass i en uoffisiell EM Elvis imitator konkuranse, som fant sted i Tyskland. Han vant Nordisk mesterskap i 2001. Han ble kåret Europas beste Elvis-imitator i 2006, og han kom på tredje plass i VM for Elvis imitatorer i 2006. I 2007 var han en av finalistene i The Ultimate Elvis Tribute Contest, arrangert av Elvis Presley Enterprises


Englands herrelandslag i fotball.
Englands herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til England, og dette landslaget blir administrert av Englands fotballforbund. Det engelske fotballforbundet ble stiftet i 1863, og de ble medlem av FIFA i 1905. England har deltatt i tretten VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Wembley Stadium i London.
Flest landskamper.
"Spillere fra VM-vinner-laget i 1966 er markert med fet tekst. * markerer spillere som fremdeles er aktive på klubbnivå."
Flest landslagsmål.
"Spillere fra VM-vinner-laget i 1966 er markert med fet tekst. * markerer spillere som fremdeles er aktive på klubbnivå."


Óscar Pereiro Sio.
Óscar Pereiro Sio (født 3. august 1977) er en spansk, tidligere profesjonell landeveissyklist. Han er best kjent for Tour de France 2006 som han 20. september 2007 ble erklært som vinner av etter at amerikaneren Floyd Landis ble fradømt seieren på grunn av doping.
Tidlig karriere.
Pereiro Sio fullførte som nummer 10 i 2004-utgaven av Tour de France, 22 minutter og 54 sekunder bak vinneren Lance Armstrong. Han ble kåret til rittets mest aggressive rytter i Tour de France 2005 etter å ha dratt i gang avgjørende brudd på etappe 15, 16 og 18. Han vant den 16. etappen like foran spanske Xabier Zandio, italienske Eddy Mazzoleni og Cadel Evans fra Australia. Han ble høyt beundret av hovedfeltet for innsatsen på den 15 etappen, opp Pla D'Adet, som ble regnet som den tøffeste etappen det året. Etter å ha dratt George Hincapie mesteparten av den siste klatringen, måtte han se seg slått i spurten av Discovery Channel-rytteren.
I 2005-sesongen ble Pereiro Sio sett på som en av tre kapteiner på Phonak-laget sammen med Floyd Landis og Santiago Botero.
Tour de France 2006.
Pereiro Sio var ikke blant favorittene i Tour de France 2006, men bruddet hans på den 13. etappen, (der han endte opp på andreplass bak tyske Jens Voigt), gav han en ledelse på halvannet minutt i sammendraget og gul trøye. Han byttet på å lede rittet med Floyd Landis de neste dagene, før han mistet den for godt på den nest siste dagen av Touren.
En urinprøve tatt av vinneren Floyd Landis etter den 17. etappen viste spor etter syntetisk testosteron. Testen viste også at forholdet mellom testosteron og epitestosteron i kroppen til Landis var nesten tre ganger høyere en det lovlige nivået satt av WADA.
Etter å ha hørt om den positive A-prøven, fortalte Pereiro Sio pressen at dette bare var en av to prøver og at han ikke ville ta stilling i saken før resultatet av B-prøven ble kjent, ”til det har jeg for stor respekt for Landis til å gjøre” uttalte han. Etter å ha hørt at B-prøven også var positiv, erklærte Pereiro Sio seg for vinner av Tour de France 2006, og uttalte at Landis- skandalen ikke burde overskygge hans egen prestasjon. ”Akkurat nå føles jeg meg som vinneren av Tour de France” sa Periero Sio. ”Det er en seier for hele laget".
20. september 2007 ble Floyd Landis funnet skyldig av en amerikansk voldgiftsdomstol i å ha brutt dopingreglene ved å bruke testosteron under Tour de France. Dermed ble Oscar Pereiro Sio for første gang offisielt erklært som vinner av Tour de France 2006.
Dopinganklager.
18. januar 2007 rapporterte den franske avisen Le Monde at også Pereiro Sio hadde en positiv dopingprøve under Tour de France 2006. Spor av salbutamol ble funnet i to urinprøver, enn avlagt etter den 14. etappen (Montélimar – Gap, der Pereiro Sio ble nummer 26) og på den 16. etappen (Bourg-d'Oisans – La Toussuire, der Pereiro Sio ble nummer 3 og tok over ledelsen i sammendraget).
Salbutamol er et stoff som til vanlig brukes til å kurere astma. Det er lovlig å brukes av syklister hvis disse kan fremlegge resept for stoffet. Det påstås at UCI gav Pereiro tillatelse til å bruke stoffet på medisinsk bakgrunn etter den positive testen. Den franske anti-doping byrået stilte seg spørrende om den medisinske bakgrunnen, og krevde at Pereiro Sio grunngav hva han trengte salbutamol til.
Den franske anti-doping byrået droppet etterforskningen av Pereiro Sio etter å ha mottatt tilfredsstillende bevis og forklaring på hvorfor spanjolen brukte astmamedisinen.
Viktige plasseringer.
I 2005 ble Sio nummer 2 i kampen om klatretrøya i Tour de France.
På 13. etappe i Tour de France 2006 fikk han 2.plass – men tidsavstanden på 29:57 ned til hovedfeltet gav ham til slutt sammenlagtseieren i Tour de France 2006.


Jamal Lindsay.
Jamal Lindsay, før Germaine Maurice Lindsay (født ca 1985 – død 7. juli 2005) var en av de fire menn som bombet tre tog på undergrunnen i London og en buss i det sentrrale London den 7. juli 2005 i terrorangrep som kostet minst 55 mennesker livet (dem selv medregnet) og såret over 700.
Lindsay, Jamal
Lindsay, Jamal


Dyrskuet.
Dyrskuet er en fesjåfestival som arrangeres første helg i september i Lyngdal. Det har tradisjoner tilbake til 1857, men har siden da utviklet seg fra et samlingspunkt for bøndene til et arrangement for alle slags mennesker. Selv om framvisning av dyr og livdyrauksjon er en viktig del av dyrskuet kommer vel så mange for å handle eller gå i tivoli.
Dyrskuet i Lyngdal eies og drives av Ungdomslaget Lyngdølen, Lyngdal Røde Kors, Lyngdal Skytterlag og Lyngdal Idrettslag.


Gabriel de Grammont.
Gabriel de Grammont (død 26. mars 1534) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tarbes, og kong Frans I av Frankrikes ambassadør ved Pavestolen.
Han ble kreert til kardinal 8. juni 1530 av pave Klemens VII.
Grammont, Gabriel de
Grammont, Gabriel de
Grammont, Gabriel de


Lyngdal Cup.
Lyngdal Cup er en fotballturnering for gutter og jenter i alderen 10, 11, 12, 13 og 14 år. Turneringen arrangeres av Lyngdal Idrettslag den første helgen i august, og alle kampene avvikles på Lyngdal Stadion. Turneringen er åpen for alle, men det er i all hovedsak lag fra Vest-Agder og Rogaland som deltar.
Turneringen ble avholdt første gang i 1981, og har siden da vokst fra 16 lag til rundt 200 lag. Tall fra 25-årsmarkeringen viste et totalt overskudd siden oppstarten på rundt 11 millioner kroner. Overskuddet har bidratt til å bygge og vedlikeholde Lyngdal Stadion, et idrettsanlegg som Ivar Hoff under et besøk i Lyngdal beskrev som «Norges fineste breddeidrettsanlegg».
Turneringsplan.
Det spilles 7er-fotball i alle klasser, og hver kamp varer i 2 x 18 minutter.


Cristoforo Giacobazzi.
Cristoforo Giacobazzi eller Giacobacci, Jacovazzi, Jacovacci, Iacobatius, Jacobazio, Jacobatii (født i Roma, død 7. oktober 1540 i Perugia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Cassano i 1523 da hans onkel, kardinal Domenico Giacobazzi, avstod dette bispesetet i hans favør.
I 1534 ble han datarius i Roma, og året etter medlem av en kommisjon som hadde til oppdrag å reformere den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 22. desember 1536 av pave Paul III.
Giacobazzi, Cristoforo
Giacobazzi, Cristoforo
Giacobazzi, Cristoforo


Jacopo Sadoleto.
Jacopo Sadoleto, eller Giacomo Sadoleto (født 12. juli 1477 Modena i Italia, død 18. oktober 1547 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han fikk en humanistisk dannelse ved universitetet i Ferrara, der han studerte filosofi, poesi, gresk og latin), og deretter studerte han jus i Roma. En av hans hovedinteresser var arkeologi.
Han ble kannik ved kirken S. Lorenzo in Damaso i Roma i 1503, og deltok under de arkeologiske utgravninger som ble fremmet av paven for å få frem det antikke Romas storhet. I 1513 ble han og den fremtidige kardinal Pietro Bembo sekretærer til pave Leo X; han beholdt dette vervet til 1527 med unntak av det korte pontifikatet under Hadrian VI. I kraft av denne stillingen kom han i befatning med folk som Desiderius Erasmus, Martin Luther, Philipp Melanchthon, kong Henrik VIII av England, Thomas More og Johannes Reuchlin.
I 1517 ble han valgt til biskop av Carpentras i Frankrike. Han ønsket å bosette seg der, men paven holdt ham tilbake i Roma fordi han hadde behov for hans tjenester der. Mewn straks Leo X døde dro han til Carpentras.
Pave Klemens VII kalte ham imidlertid til Roma for å bli sekretær på nytt, men denne gangen stilde Sadoleto som betingelse at han skulle få vende tilbake til sitt bispedømme etter tre år. Dermed var han ute av Roma under "Sacco di Roma" i 1527.
I 1535 kalte pave Paul III ham på nytt til Roma, og sørget for at Carpentras fikk en ny biskop. Han ble kreert til kardinal 22. desember 1536 av pave Paul III.
I 1538 ble han utnevnt til en kardinalskommisjon som hadde til oppgave å forberede et reformkonsil. De øvrige
i kommisjonen var kardinalene Giovanni Domenico de Cupis, Lorenzo Campeggio, Giacomo Simoneta, Gasparo Contarini, Gian Pietro Carafa, Girolamo Ghinucci, Alessandro Cesarini og Reginald Pole.
Sadoleto, Jacopo
Sadoleto, Jacopo
Sadoleto, Jacopo
Sadoleto, Jacopo


Fylkesvei 222.
Fylkesvei 222 (Fv222) går mellom Skogsrud i Stange og Vien i Hamar. Veiens lengde er 30,5 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.

Strandgata


Fylkesvei 212.
Fylkesvei 212 (Fv212) går mellom Pellervika og Stavsjø i Ringsaker. Veiens lengde er 12,5 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


BASE-hopping.
BASE-hopping er en aktivitet hvor fallskjerm benyttes i forbindelse med nedstigningen etter hopp fra et fast objekt.
Akronymets opprinnelse tilskrives Carl Boenish, som anses for å være den moderne BASE-hoppingens grunnlegger.
Utstyr.
Det benyttes en fallskjerm som er spesiallaget for formålet i stedet for vanlig fallskjermutstyr.
De fleste BASE-utstyr inneholder bare en skjerm i motsetning til ordinært fallskjermutstyr som i tillegg har en reserveskjerm i tilfelle nødsituasjoner.
En av grunnene til dette er den lave høyden utstyret brukes i som i mange tilfeller umuliggjør utførelse av nødprosedyre, dvs. utløsning av reserveskjerm.
Utstyret konfigureres forskjellig avhengig av hvilken hastighet utøveren forventer å ha i skjermåpningsøyeblikket.
Ofte benyttes beskyttelsesutstyr i tilfelle kollisjon med objektet samt for å unngå skader i forbindelse med at landingsområdene ofte er mer ulendte enn ved et hoppfelt for fallskjermhopping.
Erfarne utøvere benytter også flygedrakter(wingsuit) eller spesialsydde klær for å utnytte den økte luftmotstanden til å skape løft som øker den horisontale hastigheten og dermed også frittfalltiden.
Historie.
23. juli 1980 hoppet finnen Jorma Öster med fallskjerm fra Trollveggen for første gang. Etter flere dødsulykker ble BASE-hoppingen i Trollveggen forbudt i 1986. Trollveggen er per dags dato den eneste vertikalveggen i Norge med et slikt forbud.
Selv om BASE-hopping er en relativt ung høyrisikosport arbeides det med å øke aksepten for å kunne etablere den som en godkjent luftsport. Det arbeides også med å få opphevet forbudet mot utøvelse av sporten i forbindelse med Trollveggen/Bruraskaret.
Basehopping er en ikke-organisert aktivitet, men har et miljø med mer eller mindre uttalte normer og kodekser som utøverene blir kjent med gjennom mentorskap.


Skummeslövsstrand.
Skummeslövsstrand er et tettsted i Laholm kommune i Hallands län i Halland i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 454 innbyggere. Det ligger langs vestkysten, på grensen til Skåne. Det er et turiststed, kjent for vakre, lange strender.
Skummeslövsstrand har vokst frem som et badested ved Laholmsbukten mellom Mellbystrand og Hemmeslövsstrand på Hallands sydspiss. Skummeslövsstrand ligger i den sørlige delen av Sveriges lengste sandstrand, som er 12 km lang.
Stedet ble anlagt av på 1920-tallet, da handelsmannen Carl Wingren med kompanjonger kjøpte strandnære områder av lokale bønder, og stykket dette ut til tomter for sommerhytter og barnekolonier. De siste årene har antallet fastboende økt kraftig. I dag er ca. 25 prosent av husene bebodd året rundt.
Sport og fritid.
I Skummeslövsstrand er det et varmebadanlegg, en tennisstadion med ni grusbaner (blant Sveriges største utendørsanlegg for tennis), en 12-hulls golfbane (pay&play) og et par campingplasser.


Mahmoud Ahmadinejad.
Mahmoud Ahmadinejad (محمود احمدی‌نژاد, født 28. oktober 1956) er en iransk politiker som har vært president i Iran siden 2005. Han var tidligere borgermester i Teheran (2003-05) og er vidt regnet for å være en religiøs konservativ med et folkelige syn, men samtidig sosialt radikal. Han er sønn av en smed og ble i 1990 guvernør i Ardebil, en by med en konservativ religiøs befolkning. Her måtte han som leder forholde seg til et alvorlig jordskjelv og en flomkatastrofe på 1990-tallet. Ahmadinejad regnes som en «mann av folket» og en politiker som står nær Irans øverste åndelige og politiske leder, ayatolla Ali Khamenei. Han har størst oppslutning blant de fattige og religiøse deler av den iranske befolkningen. Som tidligere offiser i Revolusjonsgarden og leder for den religiøse Basij-militsen har han også støtte langt oppe i det iranske makthierarkiet. Han har under sin presidentperiode ført en forholdsvis konfronterende linje overfor USA og Israel, men har hatt et forholdsvis godt forhold til land som Kina, Russland, Pakistan, India, Libanon, samt flere latin-Amerikanske land. Forholdet til Venezuelas president, Hugo Chávez, skal være særlig bra. Ahmadinejad har ellers markert seg som en sterk støttespiller for fremdriften av Irans atomprogram. Innenrikspolitisk har han ført en forholdsvis konservativ linje, blant annet med sterkere vekt på moral, religion og påkledning. Han representerer dermed et brudd med politikken til sin forgjenger, Mohammad Khatami, som førte en mer moderat innenrikspolitisk og tilnærming til Vesten.
Ahmadinejad kritikk og tildels harde verbale utfall overfor USA har blitt tolket som at han vil USAs globale hegemoni til livs. Han har flere ganger gitt uttrykk for at USA og Storbritannia representerer en anakronisme i verden.
Ahmadinejad er utdannet ingeniør og var professor ved Irans teknologiske og vitenskapelige universitet før han ble borgermester. Politisk er Ahmadinejad medlem av Det islamske samfunn av ingeniører, men han har også et solid maktgrunnlag i partiet Alliansen av byggere av islamsk Iran (også kjent som "Abadgaran"). Ahmadinejad er regnet som en av hovedfigurene i denne partialliansen. Alliansen ble delt i synet på støtte til ham og Muhammed Bagher Ghalibaf i den første runden av valget.
Valget i 2005.
Ved presidentvalget i Iran 12. juni 2009 hevdet hans medarbeidere å ha vunnet valget, like etter at stemmelokalene stengte, men landets åndelige leder Ali Khamenei satte igang etterforskning av valget etter påstander om valgfusk.
Ahmadinejad ble valgt til president i Iran 24. juni 2005 etter den andre valgrunden av det presidentvalget fremfor sin rival, tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som Ahmadinejad beseiret med 61,69 % av de rundt 28 millioner stemmene. Valgdeltakelsen var på rundt 59,6 %. Før første stemmerunde ble rundt 1000 kandidater diskvalifisert av det iranske vokterrådet, som etterlot syv kandidater i første runde. Rafsanjani vant flest stemmer i første runde, mens Ahmadinejad kun sikret 19,48% av stemmene. Iranske analytikere forklarer Ahmadinejads støtte, særlig blant de fattigere klassene i folket, til hans enkle livsstil og populistiske meninger.
Plattform.
Ahmadinejad har generelt sendt blandede signaler om sine planer for presidentskapet, som noen amerikanske analytikere regner å være skapt for å trekke til seg både religiøse konservative og de sosialt og økonomisk fattigere menneskene. Det følgende er basert "på hva som ikke vites å ha blitt benektet" senere av ham eller hans tilhengere. Hans motto for kampanjen var «det er mulig og vi kan gjøre det» (می‌شود و می‌توانیم).
I hans kampanje tok Ahmadinejad en populistisk innfallsvinkel, ved å legge vekt på sitt enkle liv, og sammenlignet seg med Muhammed Ali Rajai, den andre presidenten i Iran, et krav som møtte protester fra Rajais familie. Ahmadinejad planlegger å skape en «regjering som er et eksempel for verdens folk» i Iran. Han er en selverklært "prinsipplist", med hvilket han mener å handle politisk på islamsk grunnlag med revolusjonære prinsipper. Et av hans mål er å «sette olje-inntektene på bordet til folk», der han henviser til at Irans profitt fra landets oljevirksomhet skal distribueres blant de fattigere klassene.
Ahmadinejad var den eneste presidentkandidaten som snakket mot fremtidige relasjoner med USA. Han anklaget også USA, i et intervju med Irans statlige kringkasting noen få dager før valget, for å være «ensidig, samlet mot den islamske verden». Han har åpenlyst noe mot vetomakten som er gitt til de fem permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd. I det samme intervjuet nevnte han at «det er ikke bare for noen få stater å sitte og legge ned veto mot saker som hele verden er enig i. Skulle slike privilegier fortsette å eksistere, bør den muslimske verden med en befolkning på nesten 1,5 milliarder bli gitt det samme privilegiet.» I tillegg forsvarte han Irans atomprogram og har anklaget «noen få arrogante makter» for å forsøke å begrense Irans industrielle og teknologiske utvikling i dette og andre felter. Til spørsmål fra en "Shargh"-journalist om frigjørelsen av politiske fanger dersom han ble president, svarte han med et spørsmål: «Hvilke politiske fanger? De politiske fangene i USA?»
Etter at han ble valgt uttrykte han «takk til martyrenes blod, en ny islamsk revolusjon har kommet og den islamske revolusjonen i 1384 [det nåværende iranske år] vil, dersom Gud vil, kutte røttene til urettferdighet i verden. Bølgen av islamsk revolusjon vil snart nå hele verden.»
Under den andre valgkamprunden sa han at «vi deltok ikke i revolusjonen for steg-for-steg-styre [...] Denne revolusjonen forsøker å nå verdensomspennende styre». Han har også nevnt at han har et utvidet program for å bekjempe terrorisme og for å forbedre relasjonene med utlandet, og har tatt til orde for sterkere bånd med Irans naboer og få slutt på visumkrav mellom stater i regionen. «Folk burde kunne besøke hvor de vil fritt. Folk burde ha frihet i deres pilegrimsreiser og turer.»
Ahmadinejad unngår vanligvis intervjuer med uavhengige journalister, eller unngår å svare på deres spørsmål ved å stille andre spørsmål og ber dem om ikke å stille «kompliserte spørsmål».
Biografi.
Han er født i "Arādān"-landsbyen Garmsar, hans far er en smed. Familien hans flyttet til Teheran da han var ett år gammel. Han ankom Irans teknologiske og vitenskapelige universitet for å studere til sivilingeniør i 1976. Han fortsatte sine studier ved det samme universitetet, og gikk inn i mastergrad-programmet for sivilingeniører i 1986. Samtidig sluttet han seg til Det islamske revolusjonære vokterkorpset, og fullførte sin doktorgrad i bygging og planlegging av trafikk og transport. Utdanningsprogrammet var et spesielt program for medlemmer av de revolusjonære vokterne som ble finansiert av organisasjonen. Etter avlagt eksamen ble Ahmadinejad professor ved avdelingen for sivilingeniører ved universitetet.
I 1979 var Ahmadinejad øverste representant fra universitetet til den uoffisielle samlingen som av og til møtte ayatollah Khomeini. I disse samlingene ble Kontor for styrkende enhet ("daftar-e tahkim-e vahdat") skapt. Flere medlemmer i denne studentorganisasjonen stod bak overtagelsen av den amerikanske ambassaden som førte til gisselkrisen i Iran. Ahmadeinejad ble medlem av studentorganisasjonen. Før overtagelsen av ambassaden, foreslo Ahmadinejad et samtidig eller lignende forsøk mot ambassaden til Sovjetunionen, men ble nedstemt.
I 1986, under Iran-Irak-krigen tilsluttet Ahmadinejad seg Det islamske revolusjonære vokterkorpset i. Etter trening ved hovedkvarteret, deltok han i operasjoner mot Kirkuk, Irak. Senere ble han også den ledende ingeniøren for den sjette armé i vokterkorpset og leder for korpsets stab i de vestlige provinsene i Iran. Etter krigen tjente han som viseguvernør og guvernør i Maku og Khoy, rådgiver for ministeren for kultur og islamsk rådgivning og guvernør av den nylig etablerte Ardabil-provinsen fra 1993 til oktober 1997.
Tiden som borgermester.
Ahmadinejad var en ukjent figur i iransk politikk frem til han ble valgt til borgermester av det andre byrådet i Teheran 3. mai 2003, etter at en valgdeltagelse på 12% førte til valget av de konservative kandidatene i Alliansen for byggere av islamsk Iran. I hans periode som borgermester, reverserte han mange av de forandringene som tidligere borgermestre hadde innført, innførte separering av heiser for menn og kvinner i kontorene til de lokale styresmaktene og foreslo begravelsen av likene til martyrene fra Iran-Irak-krigen i de største bytorgene i Teheran.
Som borgermester ble også Ahmadinejad ansvarlig styreleder av den daglige avisen "Hamshahri". Han sa opp Muhammed Atrianfar som redaktør og erstattet ham med Alireza Sheikh-Attar. Ahmadinejad sa senere opp Sheikh-Attar 13. juni 2005 (noen få dager før presidentvalget), for ikke å støtte ham i embedet. Sheikh-Attar ble erstattet av Ali Asghar Ash'ari, en tidligere viseminister for kultur og islamsk rådgivning under ministeren Mostafa Mirsalim. Nafiseh Kouhnavard, en av Hamsharis journalister, ble sagt opp fordi han spurte president Khatami om de «røde linjene» i regimet og ulovlige parallelle ettertningsbyråer. Dette spørsmålet regnet Ahmadinejad ikke som passende. Hun ble senere anklaget for å spionere for Tyrkia og Aserbajdsjan.
Ahmadinejad er kjent for å ha kranglet med den reformvennlige forrige presidenten, Muhammed Khatami, som da hindret ham fra å delta på møtene til ministerstyret, et privilegium som vanligvis blir gitt til borgermestrene av Teheran. Han har offentlig kritisert Khatami for å ignorere almenhetens daglige problemer.
Etter to år som borgermester var Ahmadinejad en av 65 finalister for Årets borgermester i verden 2005 ut av 550 nominerte borgermestre. Bare ni av disse var fra Asia.
Ahmadinejad trakk seg fra sin post som borgermester av Teheran etter at han ble valgt til president. Hans oppsigelse ble akseptert 28. juni 2005. Ahmadinejads etterfølger som midlertidig leder av de lokale styresmaktene i Teheran var Ali Saeedlou, som hadde vært en av hans viseborgermestre.
Utenrikspolitisk og forholdet til Vesten.
Ahmadinejads harde verbale utfall mot Israel og USA, samt hans samarbeidproblemer knyttet opp til Irans atomprogram, har bidratt til å gjøre ham til en omstridt person i Vesten. Reaksjonene har vært særlig skarp fra USA, som flere ganger har truet med militært angrep på Iran. Også Israel har flere ganger truet landet med militært angrep. En av de utspill som vakte størst oppmerksomhet internasjonalt kom under en tale han holdt i forbindelse med studentkonferansen «Verden uten sionisme» i oktober 2005. Her skal han ha gjentatt Ayatollah Khomeinis oppfordring fra 1980-tallet om å «fjerne Israel fra verdenskartet» samt at Israel burde flyttes til Europa. Senere samme høst holdt han en tale der han sådde tvil om Holocaust. Uttalelsene ble møtt av sterke reaksjoner, særlig fra regjeringshold i Tyskland, USA og Israel. Våren 2009 holdt han en omstridt tale på FNs rasismekonferanse i Durban i Sør-Afrika. Her kom han atter med harde utfall mot Israel, som han omtalte som en rasistisk stat. Han kritiserte også USAs framferd i Afghanistan og Irak, og kritiserte USA for å ha forsvart det han kalte «rasistiske handlinger mot Gaza» (se Gaza-krigen). Flere EU-delegater forlot møtet i protest mot Ahmadinejad påstander. USA, Canada, Israel, Nederland og Australia hadde boikottet konferansen på forhånd. I 2010 holdt han en omstridt tale i FNs generalforsamling der han gikk langt i å hevde at Terrorangrepet 11. september var planlagt og utført av USA selv, for å redde «zionistregimet» i Midtøsten. Flere delegater fra USA og EU forlot salen i protest. Høsten 2010 var han på statsbesøk i Libanon der han blant annet gjentok den krasse retorikken overfor Israel. Han besøkte også den Sør-Libanesiske landsbyen Bint Jbeil, som ble tungt bombardert under krigen mellom Hizbollah og Israel i 2006. Besøket ble ansett som provoserende og destabiliserende fra israelsk hold. Knessetmedlem Arye Eldad, fra det nasjonalistiske israelske partiet Nasjonal Union, mente at det israelske militæret burde benytte anledningen til å skyte Ahmadinejad når han var så nær grensen til Israel.
Like etter at Ahmadinejad ble innsatt som president ble han fra amerikansk hold anklaget for å ha vært en av gisseltakerne under Gisselkrisen i Iran i 1979. Disse beskyldningene var basert på et fotografi fra gisselaksjonen, men påstandene ble blankt avvist fra iransk hold. Påstandene ble etterforsket av CIA, som kom til den konklusjonen at det trolig ikke var Ahmadinejad som figurerte på bildet.
Ahmadinejad har ført en kritisk linje overfor FN og har tatt til orde for grunnleggende reformer av organisasjonen. Han har i den forbindelse vært særlig kritisk til den mektige rollen som USA har der.


Mathias Grönberg.
Mathias Grönberg (født 12. mars 1970) er en svensk profesjonell golfspiller.
Grönberg ble født i Stockholm og begynte på en svensk golfskole da han var 15 år gammel. Han ble raskt medlem av det svenske juniorlandslaget. Som 18-åring bidro han i stor grad til Sveriges seier i Eisenhower Trophy, der han tidligere hadde vunnet individuelt. Etter seieren med landslaget ble han profesjonell i 1990. Etter noen år på Challenge-touren fikk han fullt medlemskap på Europatouren i 1994. Det første året endte han på 86. plass på pengelisten ("Order of Merit"). Grönberg tok sin første seier på Europatouren året etter da han vant European Masters, og endte 1995-sesongen som nr. 22 på pengelisten.
I 1998 vant Grönberg sin andre turnering på Europatouren, i Smurfit European Open. Seiersmarginen var 10 slag, og ingen annen spiller vant så stort på touren det året. Dette året kom han på 10. plass på pengelisten. Grönbergs fremgang gav ham plass på det svenske laget i Dunhill Cup og World Cup of Golf. Han tok sin tredje turneringsseier i South African Open Championship i 2000, og den fjerde i Italian Open Telecom Italia i 2003. I 2004 mistet Grönberg plassen på Europatouren etter en dårlig sesong med 132. plass på pengelisten, men isteden ble han, etter syv forsøk, medlem av den amerikanske PGA-touren.


Cold Roses.
"Cold Roses" er Ryan Adams' sjette offisielle album. Det er gitt ut under navnet Ryan Adams and the Cardinals, og ble gitt ut 2. juli 2005. Albumet går mer tilbake til country i forhold til Adams' tidligere album.


Hard Rock Cafe.
Oversikt over hvilke land som har Hard Rock Café
Warszawa, like ved sentralbanestasjonen og palasset for kultur og vitenskap
Hard Rock Cafe Inc er et selskap som eier og driver en interkontinental restaurantkjede med 130 serveringssteder i 40 land.
Den første Hard Rock Cafe åpnet dørene i London 14. juni 1971. Konseptet var utviklet av Isaac Tigrett og Peter Morton og ble umiddelbart en suksess. Det hele startet som en spøk. De to innehaverne var entusiastiske rockefans, som levde av å lage amerikansk mat på restauranten. Eric Clapton var stamgjest og ble god venn med Tigrett og Morton. Han forærte dem en av gitarene sine, som de etterhvert hengte på veggen. Bare én uke senere fikk de tilsendt en ny gitar, denne gangen fra Pete Townshend, gitarist i The Who. Sammen med gitaren fulgte en lapp der det sto «Min gitar er like god som hans, m.v.h. Pete». Etter dette sluttet aldri gitarene å komme. I dag er samlingen på mer enn 70 000 gitarer, trommesett, piano, mikrofoner, T-skjorter, drakter, hatter, briller, sko, biler, sykler og en buss. Dette er, med god margin, den største og mest verdifulle samlingen i sitt slag i verden.
Internasjonaliseringen av konseptet ble startet i 1982 da Tigrett etablerte kafeer i Los Angeles, San Francisco, Chicago og Houston. Tigrett sørget for at New York, Dallas, Boston, Washington D.C., Orlando, Paris og Berlin ble en del av kjeden.
I 1990 begynte Rank Group Plc oppkjøp av eierandeler og fortsatte ekspansjonen. Etter hvert fikk selskapet full kontroll over hele den globale virksomheten som ble lagt inn i selskapet Hard Rock International, Inc. Dette selskapet og tilhørende aktiva ble i mars 2007 kjøpt fra Rank Group av Seminole Tribe of Florida for USD 965 millioner.
Hard Rock Cafe er angivelig oppkalt etter The Doors' musikkalbum "Morrison Hotel" (1970), som i sin tur gjenspeiler navnet på en tidligere bar i Los Angeles som er avbildet på baksiden av albumet.
12. desember 2005 ble den første Hard Rock Cafe i Norge åpnet. Den ligger på Karl Johans gate i Oslo. Det eksisterer 138 Hard Rock Cafeer i 42 land. I tillegg eier kjeden flere casino og hoteller rundt om i verden.


Morfin.
Morfin er et legemiddel som blant annet brukes til smertelindring. Det er klassifisert som et alkaloid opioid-analgetikum og et narkotikum.
Morfin er en av hovedbestanddelene i opium og er grunnlaget for fremstilling av heroin, kodein og andre opiumsderivater (opioider) som brukes som smertestillende, hostedempende og stoppende midler. Noen av disse stoffene misbrukes også som rusmidler (narkotika). Det er fare for blant annet pusteproblemer ved overdosering.
Historie.
Morfin ble første gang isolert fra opium i 1804 av den tyske farmasøyten Friedrich Sertürner. Han kalte stoffet "Morphium" etter Morfevs, en gresk gud for søvn og drømmer. Med oppfinnelsen av den medisinske sprøyte i 1853 tok en i bruk det nye stoffet, ofte for å «kurere» avhengighet til opium eller alkohol.
Stoffet ble mye brukt i den amerikanske borgerkrigen, og over 400 000 soldater pådro seg «soldatsykdommen», med andre ord morfinavhengighet.
Faren for avhengighet.
På grunn av faren for avhengighet ved langtidsbruk, som skyldes stoffets sterkt vanedannende egenskap, unngår man i dag bruk av stoffet hvis mulig. Likevel regnes kortvarig bruk i en klinisk akutt situasjon som akseptabelt fordi det naturlig nok ikke er like vanedannende.


Henseid.
Skolekretsen Henseid i Drangedal grenser i hovedsak mot hele østsiden av nedre Toke.
Henseid, eller Henneseid, er ei grend lengst sør-øst i Drangedal kommune i Telemark. Stedet har fått navn etter sin hovedgård, som igjen har navn etter det gamle mannsnavnet «Heðinn». Opprinnelig var altså navnet «Heðinnseid», men har blitt skrevet på forskjellige måter opp gjennom årene; Henszø (1528), Hensze (1585), Hennesø (1593), Henneszo (1604), deretter Hennesø igjen, fra 1723 og minst 100 år framover.
Skolekretsen består i dag av de tre tidligere skolekretsene Sannes, Henseid og Straume, og omfatter nærmere 100 husstander (Henseid ca 65, Sannes ca 10 og Straume ca 20 husstander). I tillegg finnes det en god del fritidsboliger i dette området, i hovedsak ved innsjøen Toke.
Sannes skole ble nedlagt på 1960-tallet, og Straume skole ble nedlagt rundt 1970. Henseid skole ble – tross beboernes lange og iherdige kamp – nedlagt høsten 2004. Skoleelever fra kretsen blir i dag kjørt med buss til og fra den 10-årige skolen i kommunesenteret Prestestranda.
Avstanden til Grenland er kort, og dette preger også yrkeslivet i grenda. Om lag halvparten av de yrkesaktive pendler til Grenland mens den andre halvparten arbeider innen bygda, hovedsakelig i primærnæringer og offentlig virksomhet.
Henseid har flere foreninger og lag som avspeiler beboernes fritidsinteresser. Deres hovedarbeidsområder er drift av grendehus og forskjellige håndverks- og kulturaktiviteter. Henseid idrettslag driver bl.a. med trim, luftgeværskyting og skiaktiviteter. «Henseid-revyen» settes opp en gang i året. «Nøkken 4H» driver med aktiviteter for barn og unge i alderen 10 til 18 år. Her finnes også båtforening, med eget bryggeanlegg innerst i Solvik-kilen.


George Burley.
George Burley (født 3. juni, 1956 i den skotske byen Cumnock, Ayrshire) er en tidligere skotsk landslagspiller i fotball. Han har også vært manager for tre engelske fotballklubber og en skotsk klubb. Haner nå manager i Crystal Palace.
Biografi.
Burley startet sin fotballkarriere som læregutt i Ipswich Town. Her ble han i 13 år, og han spilte over 500 kamper for Suffolk klubben. Deretter dro han til Sunderland, og i denne klubben var han i tre år. I de neste årene av spillerkarrieren var han innom klubbene Gillingham, Motherwell og Ayr United. I 1993 reiste han til Falkirk som spiller, men kom raskt tilbake til Motherwell.
Han debuterte på mot 19. mai 1979. Totalt spilte han 11 landskamper for Skottland.
I 1994 returnerte han til East Anglia som spillende manager i Colchester United. Bare seks måneder senere fikk han jobben som manager i sin tidligere klubb, Ipswich Town med Dale Roberts som sin assistent.
I løpet av de åtte årene han var manager i Ipswich fikk han klubben opp i Premier League etter å ha vunnet play-off-finalen på Wembley. Deretter skaffet han Ipswich en overraskende 5. plass, og UEFA-Cup spill, i deres første sesong i Premier League. For denne prestasjonen fikk han utmerkelsen Årets manager i Premier League. Den neste sesongen ble det imidlertid nedrykk og Ipswich slet i 1. divisjon sesongen etter. Derfor ble Burley enig med klubben om å si opp kontrakten i 2002. Etter Ipswich hadde han en periode med suksess i Derby County der han omformet laget fra å være i nedrykksonen til et lag som kvalifiserte seg til play-off for opprykk til Premier League. På grunn av uenigheter med styret valgte han å si opp sin kontrakt med Derby.
Den 30. juni 2005 ble han ny manager for den skotske klubben Hearts, men allerede 21. oktober 2005 fikk han sparken. Siden Hearts ledet ligaen med åtte seire og to uavgjorte kamper er det tvilsomt om avgangen skyldes sportslige resultater. Siden den litauiske forretningsmannen Vladimir Romanov skaffet seg et flertall av klubbens aksjer samme dag, er det mer naturlig å spekulere i det som årsak til avgangen.
Han ble ansatt som manager i Southampton den 23. desember 2005 hvor han var til 2008 da han ble ny landslagssjef for Skottland.


Axel Merckx.
Axel Merckx (født 8. august 1972 i Uccle) er en belgisk tidligere profesjonell syklist. Han er sønn av den femdobbelte Tour de France-vinneren Eddy Merckx.
Axel Merckx ble profesjonell syklist i 1993. Han syklet først for Team Telekom, og gikk i 1995 over til Motorola-laget, der han blant annet hadde Lance Armstrong som lagkamerat. Han var innom flere lag før han i 2005 gikk til Phonak før han avsluttet karrieren i T-Mobile.
Axel Merckx regnes som spesialist på de bratte fjelletappene. De største suksessene opplevde han i 2000, da han ble belgisk mester i landeveisritt, og vant 8. etappe i Giro d'Italia.
Under Sommer-OL i 2004 i Athen fikk han bronsemedalje i landeveisritt etter italieneren Paolo Bettini og portugiseren Sergio Paulinho.
I Tour de France 2007 ble han nr 2 på den 18. etappen. Han hadde kommet med i et firemannsbrudd tidlig på etappen, og han det var ingen spurtkanoner i bruddet så han hadde gode muligheter til å vinne, men dessverre for ham ble Sandy Casar for sterk. For å ta litt av for presset på Linus Gerdemann og Kim Kirchen, ble han utnevnt til co-kaptein for T-Mobile etter at Michael Rogers måtte bryte.
Sin beste plassering sammenlagt i Touren fikk han i skandaleåret 1998, da han ble nr 10.
Han la opp like etter Tour de France 2007.


Ekspertrådet i Iran.
Ekspertrådet i Iran (مجلس خبرگان på persisk), er et kongress-lignende råd som velger den øverste leder og etterser hans aktiviteter. Navnet kommer av at alle medlemmene er påkrevd å være eksperter i Fiqh, for å kunne bedømme aktivitetene til den øverste lederen og forsikre seg om at det ikke bryter islamske regler.
Rådet samles hver sjette måned, og medlemmene er valgt av offentligheten for åtte år om gangen. Kandidatene må godkjennes av vokterrådet. For tiden er gjennomsnittsalderen til medlemmene på over 60 år, som resulterer i mange valg mellom periodene.
Møtene og notatene fra møtene til rådet er konfidensielle.
Rådet blir ledet av Hashemi Rafsanjani, som ble valgt i september 2007.
I 2007 var de fleste medlemmene i rådet konservative, derfor er rådet ofte regnet som en trussel mot den pågående reformist-bevegelsen.


Olavsfestdagene.
a> natten til den 29. juli. Den starter med en gudstjeneste kl. 23.00. Gjennom hele natten er det tidebønner hver hele time, fram til morgensang kl. 06.00. Det er en helt spesiell stemning i Nidarosdomen denne natten.
Olavsfestdagene er en kirke- og kulturfestival som arrangeres i Trondheim rundt Olsok hvert år. I ti dager presenteres over 300 arrangementer med 800 internasjonale og norske artister (2005). Arrangementene foregår på scener over hele byen; Nidarosdomen, Olavshallen, Frimurerlogen, Vår Frue kirke, Rica Nidelven Arena og på utescenene i Borggården på Erkebispegården og Torvet, for å nevne noen. Orkestere, band, solister, kor, opera og skuespillere opptrer for et tilreisende og fastboende publikum. Det arrangeres også historisk marked med markedsspill, gjøglere og handel i Borggården, og en mengde aktiviteter for barn og unge, blant annet skattejakt, musikkverksted og steinhugging. Andre arrangementer er ridderturneringer, utstillinger, gudstjenester, kurs, foredrag og pilegrimsprogram. Hver kveld under Olavsfestdagene arrangeres også «Jazzvaka» i Kjeller’n i Olavskvartalet.
Olavsfestdagenes historiske forankring er dyrkelsen av Olav den hellige. Dagens festival viderefører tradisjonen til Olavsdagene, som startet i 1962. Pilegrimer fra mange land velger å besøke pilegrimsmålet Nidarosdomen under festivalen. Olavsfestdagene er en av fire knutepunktfestivaler med nasjonal status, og har i oppgave å ivareta den kirkelige Olsokfeiringen i Nidarosdomen; Olavsdyrkinga, Norges eldste kulturelle tradisjon.
Randi Wenche Haugen er festivaldirektør fra 11. august 2008.


Greg LeMond.
Greg LeMond (født 26. juni 1961 i Lakewood) er en tidligere profesjonell syklist fra USA. I 1986 ble han den første ikke-europeiske vinneren av Tour de France. Han vant rittet igjen i 1989 og 1990, og ble dermed en av syv syklister som har vunnet Tour de France tre eller flere ganger.
Karriere.
LeMond ble profesjonell i 1982. Han var en av de første amerikanerne som deltok i det europeiske proffsirkuset. Han var også en av de første syklistene som fokuserte nesten utelukkende på Tour de France, og brukte de andre rittene som trening.
LeMond kjørte sitt første Tour de France i 1984 og endte på tredje plass. I 1985 krevde ledelsen i laget hans, La Vie Claire, at LeMond kjørte som hjelperytter for lagkapteinen Bernard Hinault i stedet for å kjøre for egen seier, noe som kunne synes innen rekkekvidde. Han endte på andre plass, 1:42 bak Hinault, som tok sin femte seier.
Et år senere, i 1986, delte Hinault og LeMond kapteinvervet på La Vie Claire-laget. Hinault ledet rittet med fem minutter på LeMond, men på 12. etappe kollapset Hinault i fjellene, og snart var LeMond i ledelsen. Selv om de to rytterne passerte toppen av Alpe d’Huez sammen, var det klart gjennom hele rittet at Hinault kjørte aggressivt mot LeMond, til tross for han kjørte med den gule ledertrøyen. LeMond følte seg sveket av Hinault, som offentlig hadde uttalt at han skulle hjelpe ham i 1986 som takk for LeMonds innsats i 1985.
Etter sin første Tour de France-seier i 1986, var LeMond døden nær etter en jaktulykke høsten 1986. Tre år senere, i 1989, stilte han igjen til start i Tour de France, med et visst håp om å komme inn blant de beste 20. Før den siste etappen, en tempoetappe med målgang i Paris, lå LeMond på andre plass, 50 sekunder bak franske Laurent Fignon (som tidligere hadde vunnet Tour de France i 1983 og 1984). LeMond slo Fignon med 58 eskunder, og tok sin andre sammenlagtseier med en margin på bare 8 sekunder – den minste i rittets historie.
LeMond vant Tour de France for tredje gang i 1990.
LeMond har i ettertid produsert sitt eget sykkelmerke, LeMond.


Colditz.
Colditz er en by med 5 506 innbyggere i den tyske delstaten Sachsen, beliggende ved elven Mulde i regjeringsdistriktet Leipzig. Den er bl.a. kjent for Schloß Colditz, det lokale slottet som var en berømt krigsfangeleir, Oflag IV-C, for høyere allierte offiserer under annen verdenskrig.
Colditz nevnes tidligst i år 1046 som "Cholidistcha", og på 1100-tallet oppstod en kjøpstad og St. Nikolaikirken. Den nevnes som by i 1265. I 1404 kjøpte Wettindynastiet herskapet Colditz, og innlemmet det i markgrevskapet Meissen. En stor bybrann herjet byen i 1504, og ombyggingen av borgen Colditz til slott begynte. Mellom 1578 og 1591 ble et renessansebygg oppført som jaktslott for det kursachsiske hoff. Colditz var enkesete for kurfyrstinne Sophie av Sachsen mellom 1602 og 1622. Det var tidlig farveproduksjon i byen, og farve fra Colditz ble brukt på meissenerporselen fra 1710. Byen ble rammet av flom i 2002.


Benzen.
Benzen er en organisk forbindelse og den enkleste av de aromatiske hydrokarbonene. Molekylet består av en ring med 6 karbonatomer som hver har ett hydrogenatom hver bundet til seg. Benzen er en fargeløs og brennbar væske med en søtlig lukt og et høyt kokepunkt. Forbindelsen er kreftfremkallende. Den er et viktig løsningsmiddel i industrien og som utgangsstoff i produksjon av en rekke andre forbindelser. Benzen finnes naturlig i olje, men kan også syntetiseres.
Struktur.
Alle bindingene i benzen er like lange (140 pm), noe som er lenger enn vanlige dobbelbindinger (135pm) og kortere enn enkeltbindinger (147 pm). Dette kan forklares med at bindingene i benzen er delokalisert, noe som betyr at de er en blanding mellom enkelt- og dobbeltbindinger. Elektronene i ringen er likt fordelt rundt ringen i en kontinuerlig pi-binding. Denne delokaliseringen gjør at forbindelsen kalles en aromat. På grunn av dette er benzen en veldig stabil, noe som er typisk for aromatiske forbindelser. For å vise at bindingene i benzen er delokalisert tegnes strukturen enten som to resonansformer, eller med en ring i midten.
Benzen tegnet med ring i midten
Substituerte benzenforbindelser.
Mange viktige kjemikalier er derivert fra benzen ved at et eller flere av hydrogenatomene er byttet ut med en funksjonell gruppe. Eksempler på enkle forbindeler er toluen, fenol og anilin, som har henholdvis en metyl- (CH3), hydroksyl- (OH) og amingruppe (NH2). Ved å binde sammen to benzenringer dannes det bifenyler (C6H5-C6H5). Hvis to benzenringer settes inntil hverandre kalles strukturen naftalen.
Byttes et karbonatom ut med nitrogen dannes en forbindelse som heter pyridin (C5H5N), mens utskifting av to karbonatom gir forbindelsene pyridazin, pyrimidin og pyrazin.
Bruk.
I dag benyttes benzen i all hovedsak som et utgangsstoff for å syntetisere andre kjemikalier. De vanligste produktene er etylbenzen, styren, fenol og sykloheksan.
I vanlige kjemilaboratorier benyttes ofte toluen i stedefor benzen siden løsningsmiddelegenskapene er ganske like, mens toluen er mindre giftig.


Formaldehyd.
Formaldehyd er et tidligere navn (trivialnavn) på aldehydet metanal, og er det enkleste av aldehydene. Det består av et karbonatom som har bundet til seg to hydrogenatomer og ett oksygenatom.
Formaldehyd løst i vann kalles formalin, som er meget bakteriedrepende.
Stoffet ble oppdaget i 1859 av den russiske kjemikeren Aleksandr Butlerov.
Formaldehyd i Norge.
Dynea fremstiller formaldehyd som videreforedles til limstoffer og harpikser.


Risaralda.
Risaralda er et departement i det sentrale området av Colombia og grenser til nabodepatrementene Antioquia, Caldas, Tolima, Quindío, Valle del Cauca og Chocó. Hovedstaden heter Pereira. Andre byer er Dosquebradas og La Virginia.
Risaralda ble utskilt fra departementet Caldas i 1966. Departementet er kjent for å produsere kaffe av god kvalitet. Andre landbruksprodukter er sukkerrør, bananer, maniok og mais.


San Andrés y Providencia.
San Andrés y Providencia er et departement i Colombia. Provinsen består av øyer og skjærgård og ligger om lag 775 km nord for kysten av Colombia og om lag 80 km fra kysten av Nicaragua. Hovedstaden er San Andrés.
Øyer.
Hovedøyene i skjærgården er San Andrés og Providencia samt en del mindre øyer i umiddelbar nærhet. I tillegg finnes det åtte atoller som også hører til departementet. Disse er Banco Alicia, Bajo Nuevo, Serranilla, Quita Sueño, Serrana, Roncador, Cayos del Este Sudeste og Cayos de Albuquerque.


Halal.
Halal som slaktemetode.
For at kjøtt skal være tillatt å spise, bør en rekke betingelser være oppfylt. Noen av disse er absolutte krav, mens andre er mer å betrakte som anbefalinger.
Halal i Norge.
På 1990-tallet ble det avslørt tilfeller av ulovlig halal-slakting i Norge. Slaktemetodene som ble benyttet var i strid med Dyrevernloven, fordi dyrene ikke ble bedøvet.
Fra 2000 har halal-slakting i regulerte former skutt fart. Gilde opprettet et eget datterselskap for Halal-produker i 2001 – Alfathi AS, som er godkjent av Islamsk Råd Norge. I dag omsettes trolig omtrent 300 tonn halal-kjøtt per år i Norge. I tillegg til rene kjøttprodukter markedsføres bearbeidede produkter og ferdigmat, som for eksempel ferdigpizza, posteier, pølser og burgere. I 2005 ble Gilde kritisert av kristne og sikher for å selge halal-slaktet kjøtt uten spesiell merking. Fra høsten 2005 har Gilde merket alt halal-slaktet kjøtt.
I 2008 startet et meieri i Ørsta opp produksjon av Halalsertifisert ost.
IFølge tall fra tidsskriftet The Halal Journal, har amerikanske hurtigmatkjeder som Burger King, Taco Bell og KFC alle økt omsetningen med 20 prosent etter at de fikk halalsertifiseringen på plass.
I 2008 ble Trondheim fengsel politianmeldt etter å ha servert svinekjøtt til de innsatte. Dette førte til at norske muslimer reagerte på mat-tilbudet ved norske fengsler. Litt over en tredjedel av de innsatte i norske fengsler er muslimer, men likevel tilbyr ingen fengsler halalmat. Venstre-mannen Abid Raja foreslo derfor at norske fengsler bare skulle føre halalmat.


Charles de Hémard de Denonville.
Charles de Hémard de Denonville (født 1493 i Beauce ved Chartres i Frankrike, død 23. august 1540 i Amiens) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Mâcon i 1531, og ble kong Frans I av Frankrikes ambassadør til pave Paul III.
Han ble på oppfordring av den franske konge kreert til kardinal 22. desember 1536 av pave Paul III.
Hemard de Denonville, Charles de
Hemard de Denonville, Charles de
Hemard de Denonville, Charles de
Hemard de Denonville, Charles de


Rodolfo Pio di Carpi.
Rodolfo Pio di Carpi (født 22. februar 1500 i Carpi ved Modena i Italia, død 2. mai 1564 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og en ledende humanistisk skikkelse med store samlinger av artefakter, kunst, litteratur og kulturgjenstander generelt.
Han studerte først under humanisten Aldo Manuzio og fikk der en generell humanistisk utdannelse, og senere studerte han jus, filosofi og teologi i Padova og Roma.
I 1528 ble han biskop av Faenza, og to år etter nuntius i Frankrike, senere også overfor Savoia. Han var med på å forberede det reformkonsil som paven ønsket å sammenkalle.
Han ble kreert til kardinal ved konsistoriet den 22. desember 1536 av pave Paul III.
I 1544 fratrådte ham som biskop av Faenza og ble istedet administrator av bispedømmet Girgenti på Sicilia. Han var en kirkelig reformator, en dyktig administrator av sine bispedømmer og en venn av kunst og vitenskap. Av stor interesse for historikerne er hans samling av klassiske skulpturer og andre antikviteter. Det ble sagt om den at "Roma nihil possidet magnificentius, nihil admirabilius" (Roma besitter intet mer storslagent, intet mer beundringsverdig). Et storslagent gresk og latinsk bibliotek som han bygde opp og som tiltrakk seg besøk fra humanister i hele Europa, ble imidlertid spredt for alle vinder kort tid etter hans død.
Bare den innbitte motstand fra kardinal d'Este forhindret at han ble valgt til pave ved konklavet i 1559.
Andre kardinaler fra samme adelsfamilie er Carlo Emanuele Pio (kreert 1604) og Carlo Pio (1654).


Santander (departement).
Santander er et departement øst i Colombia som grenser til nabodepartementene Cesar, Boyacá, Antioquia, Bolívar og Norte de Santander. Hovedstaden heter Bucaramanga. Andre byer er Barbosa, Barrancabermeja og San Gil.
Santander var en av de opprinnelige ni departementene som utgjorde «Colombias forente stater».


Rodrigo Luis de Borja y de Castro-Pinós.
Rodrigo Luis de Borja y de Castro-Pinós (født 1524 i Gandía i Spania, død 6. august 1537 i Gandía) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 22. desember 1536 av pave Paul III, i en alder av bare 12 år. Kort tid etter døde han.
Han var nevøen til Francisco de Borja y de Aragón, S.J. (kjent som den hellige Frans av Borja) og av kardinal Enrique de Borja y Aragón (kreert 1539), og var tippoldebarn av pave Alexander VI.
Borja Castro, Rodrigo
Borja Castro, Rodrigo
Borja Castro, Rodrigo


Bucaramanga.
Bucaramanga er hovedstad i provinsen Santander øst i Colombia og har om lag 550 000 innbyggere. Byen ligger 959 moh. og har en gjennomsnittsttemperatur på 23 °C. Den ble grunnlagt i 1622. Hele ti universiteter er representert i byen. En internasjonal flyplass, mange hoteller og mange vakre parker og bygninger samt flere turistattraksjoner har sammen med innbyggernes gjestfrihet gjort byen kjent som «La Ciudad Bonita» – Den vakre byen. Byen er også kjent for dens sigarer og en av landets eksotiske matretter, nemlig kjempemaur som man steker og nyter til middagsmat. De viktigste næringene i byen er tekstil- og lærproduksjon, samt hodeplagg.


Niccolò Caetani di Sermoneta.
Niccolò Caetani di Sermoneta eller Gaetano (napoletaner, født 1526 i Roma, død 1. mai 1585 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Conza, senere erkebiskop av Capua.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" 22. desember 1536 av sin slektning pave Paul III, og publisert i mars 1538.
Han var også av samme slekt som pave Bonifatius VIII. Andre kardinaler fra samme slekt var Enrico Caetani (kreert 1585), Bonifacio Caetani (1606), Antonio Caetani (1621) og Luigi Caetani (1626).
Caetani di Sermoneta, Niccolò
Caetani di Sermoneta, Niccolò
Caetani di Sermoneta, Niccolò
Caetani di Sermoneta, Niccolò
Caetani di Sermoneta, Niccolò


Lyngdal Idrettslag.
Lyngdal Idrettslag (stiftet i 1934) er det lokale idrettslaget i Lyngdal. Idrettslaget tilbyr aktiviteter innen fotball, håndball, volleyball, basketball, orientering, friidrett, klatring og andre idretter.
Lyngdal Stadion har to kunstgressbaner, en hall (kunstgress) og hovedbanen (naturgress). Den mest kjente turneringa på Lyngdal Stadion er Lyngdal Cup i August.
Håndball.
Lyngdals kvinnelag i håndball spiller i 4. divisjon.
Fotball.
Lyngdals herrelag i fotball spiller i 3. divisjon, og kvinnelaget i 2. divisjon. Ingvild Stensland, kvinnelandslagets kaptein, begynte sin karriere i Lyngdal Idrettslag.


Edinburgh Military Tattoo.
Edinburgh Military Tattoo arrangeres hver august i den skotske hovedstaden, og er omtalt som «The World's Greatest Show». Showet gjennomføres èn gang daglig (mandag til fredag) og to ganger på lørdag i de tre ukene tattooen pågår. Scenen for tattooen er esplenadaen foran historiske Edinburgh Castle, med vindebroen som entré.
Historie.
Edinburgh Military Tattoo ble første gang arrangert i 1950, med åtte militære enheter som deltagere. De siste årene er det gjennomsnittlige antallet utøvere vokst til ca. 1000 menn og kvinner. Antallet besøkende hvert år er beregnet til rundt 217 000, mens over 100 millioner mennesker ser den TV-sendte versjonen av showet. I Norge pleier NRK å stå for sendingen.
Tattooen ble satt opp av det skotske militæret for veldedige formål, og den dag i dag gir arrangørene deler av inntektene til sivile organisasjoner.
Aktører.
Det er i hovedsak britiske (Commonwealth) deltagere i tattooen, og temaet er som regel britisk eller skotsk. De første ikke-britiske deltagerne kom i 1952, og siden den gang har deltagere fra over 30 land stått på esplenadaen.
Et fast innslag er «The Massed Pipes and Drums», et gigantisk 100-manns sekkepipe- og trommekorps satt sammen av ulike militære eller halvmilitære avdelinger, som til full jubel fra publikum marsjerer opp og ned esplenadaen.
Et annet nummer som har vært med siden starten er «The Lone Piper», altså en enslig sekkepipeblåser som står på slottsmuren og blåser en hymne ut over byen. Dette skjer helt mot slutten av showet og er en av Edinburgh-tattooens store varemerker.
Deltagerne er forlagt til Redford Barracks, en militærleir i Edinburgh by, hvor det er målt opp kopier av esplenadaen til treningsformål.
Hans Majestet Kongens Garde.
Hans Majestet Kongens Gardes Musikk- og drillkompani (3. gardekompani) er den eneste ikke-britiske deltageren som stadig blir invitert tilbake til tattooen.
Et tydelig signal på hvor prioritert dette oppdraget er for avdelingen, er at kompaniet i 2001 valgte å bli i Edinburgh for å gjennomføre tattooen fremfor å reise hjem til bryllupet mellom Kronprins Haakon og Mette-Marit Tjessem Høiby.
Ved hvert besøk stiller 3. gardekompani opp i parade i Edinburgh Zoo. Der holder Gardens maskot, kongepingvinen Nils Olav til. I en høytidelig seremoni forfremmes Nils Olav til stor fornøyelse for fremmøtte skotter og pressefolk.
3. gardekompani har deltatt i tattooen i 1961, 1972, 1982, 1987, 1993, 2001, 2005, 2008 og 2012.
Det bør også nevnes at fram til 2003 var musikk- og drillkontingenten en del av 5. gardekompani.
Ved Edinburgh Military Tattoo 2008 var det spesielt at kompaniet stilte med Drilltroppen i front under finalen (honour guard) og finalen ble ledet av norsk paradekommandør (parade commander).


Lyngdal i Flesberg.
Lyngdal er en bygd i Flesberg kommune i Buskerud fylke. I Lyngdal ligger Lyngdal kirke, en trekirke bygget i 1701.


Paul Silverberg.
Paul Silverberg (født 6. mai 1876 i Bedburg, død 5. oktober 1959 i Sveits) var en tysk industrimann.
Han var utdannet jurist (dr. jur.) og ingeniør. I 1903 etterfulgte han sin far som generaldirektør for Fortuna AG, som produserte brunkull og briketter, og som senere ble til Rheinische AG für Braunkohle und Brikettfabrikation (idag Rheinbraun).
Som viseformann for den tyske industriforeningen (fra 1927) og formann for foreningen av rhinske brunkullverker (fra 1914) var han en av de mest innflytelsesrike representanter for montanindustrien under Weimarrepublikken.
Silverbergs privatsekretær Otto Meynen utgav fra 1928 de tyske førerbrevene, en publikasjon som støttet en regjeringsdeltagelse fra NSDAP. Det er ikke kjent om Silverberg kjente til dette.
Silverberg var medlem av Gustav Stresemanns nasjonalliberale Deutsche Volkspartei. I 1934 måtte Silverberg på grunn av sin jødiske herkomst emigrere til Sveits, men hans venner sikret at han fikk hele sin formue med seg.
Litteratur.
Silverberg, Paul
Silverberg, Paul


Pedro Sarmiento.
Pedro Sarmiento (født ca 1478 i Ribadeo ved Lugo i Spania, død 31. oktober 1541 i Lucca i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Tuy, senere av Badajoz, deretter av Palencia og så erkebiskop av Compostela.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 18. oktober 1538, etter den tysk-romerske keisers ønske.
Sarmiento, Pedro
Sarmiento, Pedro
Sarmiento, Pedro
Sarmiento, Pedro


Veroli.
Veroli er en liten by og en kommune med 19.818 innbyggere i provinsen Frosinone i regionen Lazio i Italia.


Haggis (band).
Haggis er et Stavanger-basert punkband. Det ble startet på midten av 90-tallet, og har gitt ut flere album og en bok om bandet.
Haggis har ved flere anledninger blitt anklaget for å ha nazistiske sympatier, noe de selv benekter. Bandet er også kjent for å ha en historie som inneholder mye fyll og slossing


Kalåskniben.
Kalåskniben (504 moh.) er det høyeste punktet i Lyngdal kommune. Toppunktet ligger på grensen mellom kommunene Lyngdal og Farsund.


Oi!
Oi! er en musikksjanger som beskrives som aggressiv, dansbar rock med dype røtter i punken. Oi! oppstod ikke som en egen sjanger før skinheads gjorde det til en. Diverse punkband mot slutten av 70-tallet og spesielt på begynnelsen av 80-tallet droppet politikken og la mer vekt på melodi, aggresjon og mer dagligdagse emner, som øl, sex og kompiser. Oi! ble et samlende begrep om en rekke band, som ikke nødvendigvis hadde noen direkte tilknytning til skinhead-kulturen.
Oi! avfeies av enkelte rockehistorikere som rasistisk fordi mange skinheads etterhvert ble rekruttert av nynazist-bevegelsen. Særlig trekkes Skrewdriver fram som et eksempel på det selv om bare bandets vokalist var gjenværende av de opprinnelige medlemmene etter at bandet på midten av åttitallet var framtredende i den nynazistiske Rock Against Communism-bevegelsen (en reaksjon mot Rock against racism). Selv om tekstenes innhold hadde forandret karakter var musikken fremdeles umiskjennelig Oi!.
Sammenstøt mellom asiatisk ungdom og hovedsakelig hvite konserttilhørere etter en konsert i 1981 førte til ytterligere stigmatisering av bevegelsen. Det hjalp heller ikke at et samlealbum med en kjent nynazist på coveret og tittelen "Strength Through Oi", en åpenbar assosiasjon til den tyske "Kraft durch Freude"-bevegelsen ("Strength through Joy", på norsk Kraft gjennom glede) på 30-tallet ble utgitt på samme tid.


Lefstad sykkelfabrikk.
thumbLefstad sykkelfabrikk (Leftstad sportsforretning'") ble etablert i 7. april 1892 i Trondheim av Johan Peter Lefstad, men allerede i 1888 hadde Johan Lefstad startet med sykkelimport fra Østerrike. De første årene drev firmaet utelukkende med import og reparasjon av sykler.
På slutten av 1920-tallet lanserte fabrikken to sykler: Nidaros, og den litt billigere og enklere Styria. Fabrikken hadde på midten av 1930-tallet en årsproduksjon på mellom 2000 og 2500 sykler. Lefstad vant i 1930 gullmedalje på Trøndelagsutstillingen for Nidaros-sykkelen.
Lefstad sykkelfabrikk produserte også egne mopeder og motorsykler. Nidaros motorcycle ble produsert seint på 1910-tallet av Lefstad. Nidarosmopeden ble produsert i tiden 1956–1958. Sykkelproduksjonen ble avviklet på slutten av 1950-tallet da det var dårlig omsetning for småskalaproduksjon.
Selskapet er i dag videreført som Lefstad sportsforretning.


Sucre (departement).
Sucre er et departement nord i Colombia og ligger ut mot Atlanterhavet. Departementet grenser til nabodepartementene Bolívar og Córdoba. Hovedstaden heter Sincelejo. Andre byer er Corozal, San Marcos og Tolú.
Innenfor jordbruk er blant annet tobakk, bomull, mais yucca og bananer viktige produkter. Departementet har lite industri.


Gaeta.
Gaeta (tidligere Caieta) er en liten havneby i provinsen Latina i Lazio i Italia. Den har en befolkning på rundt 24 000 innbyggere. Byen ligger inne i Gaetabukta, som har navn etter byen.
Historie.
Da Romerriket gikk i oppløsning ble Gaeta, likesom Amalfi og Napoli i praksis en selvstendig bystat som fortsatte med en livlig handel med Levanten. Men byens historie er noe uklar frem til 823: Da synes det at den var regjert av arvehypater eller konsuler. I 844 kom byen på arabiske hender, men fire år etter ble araberne drevet ut av tropper sendt av pave Leo IV. I 875 gav pave Johannes VIII Gaeta til greven av Capua, men allerede i 877 lyktes det hypaten Johannes II å gjenvinne herredømmet, og han fikk etablert Gaeta som et hertugdømme under den østromerske keiser.
På 1000-tallet kom Gaeta under de normanniske grevene av Aversa, deretter under fyrstene av Capua igjen, og i 1135 kom byen varig under kongedømmet Sicilia. Men byen slo sine egne mynter helt frem til 1229, om ikke lenger.
I militærhistorien figurerer Gaeta gang på gang. Befestningene, som går tilbake til romertiden, ble utvidet og forsterket på 1400-tallet, og ble ytterligere utbygd under kongedømmet Napolis herredømme. Den 30. september 1707 ble byen erobret etter tre måneders beleiring av østerrikerne, og den 6. august 1734 var det franskmennene, assistert av styrker fra Spania og Sardinia, som etter fire måneders beleiring inntok byen.
I 1799 var byen for en tid under fransk kontroll. Den 18. juli 1806 ble den inntatt etter en heroisk forsvarskamp av den napoleonske styrker under Masséna. Den 18. juli 1815 kapitulerte den etter en tre måneders beleiring til Østerrike.
I november 1848 tok pave Pius IX tilflukt i Gaeta etter å ha flyktet hals over hode fra Roma. Han ble i byen til revolusjonen var slått ned i Roma den 4. september 1849.
Til sist, i 1860, ble Gaeta det siste feste der kong Frans II av De begge Sicilier holdt ut mot Garibaldis styrker som med erobringen av Begge Sicilier var ved å gjennomføre Italias samling. Det var ikke før kongens franske allierte trakk tilbake sine flåtestyrker at Gaeta overgav seg den 13. februar 1861.
Etter Italias samling og frem til annen verdenskrig vokste Gaetas betydning og økonomisk styrke. Nabobyen Elena, som ble utskilt etter samlingen og oppkalt etter den italienske dronning, ble gjenforent med Gaeta etter første verdenskrig. Det var Mussolini som overførte Gaeta fra den region som idag er kjent som Campania (som byen alltid har vært historisk og kulturelt tilknyttet) til regionen Lazio. Under annen verdenskrig var Gaeta av stor strategisk militær verdi både for Mussolini og senere for de tyske okkupanter. Etter at kongen avsatte Mussolini ble han først ført til Gaeta og derfra ut til øya Ponza. (Mussolini ble senere overført til Gran Sasso, hvorfra tyskerne senere befridde ham fra fangenskapet.)
Under den allierte fremmarsj mot Roma fra sør ble Gaetas innbyggere evakuert. Etter frigjøringen kunne befolkningen vende tilbake, men byen har ikke gjenvunnet sin tidligere betydning.


Comacchio.
Comacchio er en liten by og en kommune med 19.887 innbyggere i provinsen Ferrara i regionen Emilia-Romagna nord i Italia. I et raid under 2. verdenskrig omkom danske Anders Lassen her.


David Bowie.
David Bowie (født David Robert Jones 8. januar 1947 i London, England) er en av popkulturens fremste artister. Han er først og fremst kjent som komponist, sanger, musiker og musikkprodusent, men han har også gjort seg bemerket som skuespiller i flere filmer og på scenen, samt som billedkunstner, videokunstner, skribent og internett-pioner.
David Bowie er ansett som en av popmusikkens viktigste menn. Han har vært innom mange sjangere innenfor popmusikken og har vært en pioner når det gjelder bygging av image og utnyttelse/manipulasjon av media. Bowie har flere ganger endret utseende og fremtoning i takt med musikken og har vært en banebryter når det gjelder å redefinere hva en rocke-konsert kan være, med sterk innflytelse fra teater (spesielt Brecht), kabaret og musikaler. Han har hatt en egen evne til å fange opp nye trender og stilarter og gi dem et eget uttrykk.
Diskografi.
Dette er David Bowies soloalbum – med høyeste engelske, amerikanske og norske listeplasseringer.


Lucrezia Borgia.
a>) er muligens et portrett av Lucrezia Borgia
Lucrezia Borgia (født 18. april 1480 i Roma, død 24. juni 1519) var en italiensk fyrstinne. Hun var datter av Rodrigo Borgia, den senerer pave Alexander VI, og søster til Cesare Borgia. Tre ganger giftet hennes far henne bort i maktpolitiske øyemed.
Det første ekteskapet ble inngått da hun bare var tretten år, med Giovanni Sforza. Fire år etter fikk faren dette ekteskapet erklært ugyldig på grunn av angivelig impotens (det synes imidlertid åpenbart at ekteskapet var blitt fullbyrdet). Giovanni Sforza hevdet etterpå at ekteskapet bare var blitt oppløst slik at paven og Cesare Borgia skulle kunne begå blodskam med Lucrezia (en påstand som nok er likeså urimelig som at ektemannen skulle ha vært impotent).
Lucrezias annen ektemann var en nevø av kongen av Napoli, men han ble myrdet i 1500, etter alt å dømme på befaling av Cesare.
Den 2. februar 1502 giftet Lucrezia seg med Alfonso I d'Este, som i 1505 ble hertug av Ferrara, Modena og Reggio. Ved hoffet i Ferrara samlet Lucrezia mange av tidens mest fremstående kunstnere, forfattere og lærde rundt seg.
Lucrezia fremstilles gjerne som en "femme fatale", men etter alt å dømme var hun selv bare et offer for farens og brorens intriger. Etter at de døde i hhv. 1503 og 1507 forløp det gjenstående av hennes liv i roligere baner.
Hun fikk syv eller åtte barn.
Borgia, Lucretia
Borgia, Lucretia


Faenza.
Faenza er en gammel italiensk by ca 50 km sørøst for Bologna.
Faenza er stedet der man produserte det som i dag er kjent under navnet "fajanse".


Gisselkrisen i Iran.
Gisselkrisen i Iran var en 444-dager lang periode der den nye regjeringen i Iran etter den iranske revolusjonen holdt fanget 66 diplomater og borgere fra USA. Det er antatt av mange at hendelsen førte til at president Jimmy Carter tapte gjenvalget for en ny periode som president i USA, og at hendelsen satte punktum for den første fundamentalistiske islamske revolusjonen i moderne tid. Den begynte 4. november 1979 og varte til 20. januar 1981.
Bakgrunn.
I flere tiår var USA den primære støttespilleren til Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran. I 1953 førte gryende demokrati til valget av den reformistiske statsminister Muhammed Mossadegh. Under Operasjon Ajax hjalp CIA sjahen og konservative elementer i Iran med å fjerne Mossadegh i det som ble sett på som et statskupp. Åtte amerikanske presidenter gav sjahen militær og økonomisk støtte i bytte for en kontinuerlig oljeleveranse og et strategisk nærvær i Midtøsten. De som var i opposisjon til sjahen, siden han ikke gav dem friheter og reformer han lovet på begynnelsen av 60-tallet, mislikte sterkt denne oppførselen av amerikanerne. Sjahen og hans sammensvorne beriket seg selv, de førte en pompøs vestlig livsstil som særlig krenket de religiøst konservative. Den sosiale og religiøse motstanden samlet seg for å kaste sjahens regime i den iranske revolusjonen, og sjahen flyktet landet i januar 1979.
USA forsøkte å bøte på skaden ved å finne nye relasjoner med den midlertidige iranske regjeringen, men i oktober 1979 ble sjahen sluppet inn i USA for medisinsk behandling for hans lymfom. Revolusjonsbevegelsen ble rasende over dette.
Hendelser.
1. november 1979 oppfordret Irans nye leder ayatollah Ruhollah Khomeini sitt folk til å demonstrere mot amerikanske og israelske interesser. Ruhollah Khomeini var bittert fiendtlig anti-amerikansk i sin retorikk, og la frem den amerikanske regjeringen som den «store Satan» og «fiender av islam».
En folkemengder på flere tusen samlet seg rundt ambassaden i protest. Ambassadens område hadde for en kort tid vært okkupert før, under revolusjonen, og demonstrerende folkemengder utenfor gjerdet var vanlig. Iransk politi ble mindre og mindre hjelpsomme. 4. november, i en ny kaotisk okkupasjon av området, tok en gjeng på rundt 500 iranske studenter som kalte seg "Imams disipler" (det rapporterte antallet varierer fra 300 til 2000) hovedbygningen. Den symbolske vaktstyrken til marinekorpset var betydelig underlegent, og staben skyndte seg å ødelegge kommunikasjonsutstyr og sensitive dokumenter. Av de 90 beboerne ble 66 tatt til fange, inkludert tre som ble tatt fra den iranske utenriksdepartementet.
De revolusjonære rettferdiggjorde gisseltagingen som hevn mot USAs år med støtte til sjahens totalitære styre, og for å slippe sjahen inn i USA for medisinsk behandling, og krevde at sjahen skulle utleveres til Iran for å stilles for domstolen. Utenrikspolitiske realister regnet gisseltagingen mindre som en respons til spesifikke hendelser og mer som en demonstrasjon for å vise at den nye iranske regjeringen var i stand til å motsette seg USA.
Revolusjonære grupper viste hemmelige dokumenter tatt fra ambassaden, noen ganger rekonstruert etter makulering. Selv om de generelt ble behandlet bra, ble gislene ofte vist med bind for øynene til lokale folkemengder og tv-kameraer. Det var noen gisler som ble slått og torturert i løpet av de 444 dagene. Krisen førte til daglige (men tilsynelatende uforandrede) nyhetsoppdateringer. ABCs program "America held hostage" sent på kvelden, ledet av Ted Koppel, ble senere det faste nyhetsmagasinet Nightline.
Den amerikanske presidenten på den tiden, Jimmy Carter, la umiddelbart økonomisk og diplomatisk press på Iran. Oljeimporten fra Iran tok slutt 12. november 1979, et antall iranere i USA ble utvist (noen av dem hadde ingen forbindelse med krisen eller den nye iranske regjeringen), og rundt $8 milliarder iranske midler i USA ble frosset 14. november 1979.
Flukt og delvis redning.
Under opptøyene flyktet seks amerikanere i forvirringen og gjemte seg i en av sine leiligheter før de fant tilflukt ved de canadiske og svenske ambassadene, under gjestfriheten til den canadiske ambassadøren Ken Taylor. Mark Lijek, Cora Amburn Lijek, Joseph Stafford, Kathleen Stafford, Robert Anders og Henry Lee Schatz ble gitt falske canadiske pass slik at de skulle kunne forlate den canadiske ambassaden uten å bli identifisert som amerikanere, etter at den stengte 20. januar 1980. CIA skaffet passene og ledet hele redningsoppdraget.
Tretten av gislene, kvinnene og afro-amerikanerne i gruppen, ble løslatt 19. og 20. november 1979, men de gjenværende 53 ble fortsatt holdt. Ett ytterligere gissel ble løslatt på grunn av sykdom 11. juli 1980.
Forhandlinger og feilslåtte redningsforsøk.
Carter påla seg selv å redde livene til gislene, men utenom de innledende tiltakene, var det lite han kunne gjøre. I begynnelsen benektet den iranske regjeringen at okkupasjonen av ambassaden var en offisiell aksjon gjennomført av regjeringen, men etter som tiden gikk uten noen aksjon for å frigjør gislene, ble kravet tynnere. I februar 1980 satte Iran ut et sett med krav for å sette fri gislene. Disse inkluderte utleveringen av den avsatte sjahen til Iran og visse diplomatiske gester inkludert en unnskyldning for tidligere amerikanske aksjoner i Iran (bl.a. det amerikansk-støttede kuppet i 1953 mot Mossadegh og et løfte om ikke å blande seg inn i fremtiden.
Carter visste at han ikke kunne innfri de iranske kravene og søkte forhandlinger ved å bruke tredjeparts regjeringer som Sveits. Imens godkjente han en dårlig gjennomtenkt hemmelig redningsaksjon kalt Operasjon Eagle Claw. Natten mellom 24. og 25. april 1980 krasjet et transportfly som gjorde klart for en at spesialstyrke kunne lande i Teheran, på en flyplass i den store saltørkenen i det østlige Iran. Oppdraget som allerede var avbrutt pga skader på fly som havnet i en sandstorm, ble vendt til katastrofe da et lettende helikopter klippet et C-130-fly og krasjet. Åtte amerikanske tjenestemenn omkom. Operasjonsmateriell ble etterlatt og funnet av iranerne og senere vist frem, og de døde kroppene ble paradert gjennom Teheran under massive gateprotester som ble vist på fjernsyn verden over. Carters utenriksminister, Cyrus Vance, som hadde gått i mot redningsforsøket, gikk av.
Et nytt forsøk kalt Credible Sport ble forberedt med kraftig modifiserte C-130 Herkules-fly med rakettmotorer for en ekstremt kort landing i et fotballstadion, men forberedelsen ble avbrutt etter valget i november.
De siste månedene.
Sjahens død 27. juli og den irakiske invasjonen av Iran i september 1980 gjorde Iran mer mottagelige for å løse gisselkrisen.
I USA tapte Carter i november presidentvalget for Ronald Reagan. De fleste analytikere tror Carters manglende evne til å løse gisselkrisen spilte en betydelig rolle i hans solide nederlag. Ubeviste kontroversielle beskyldninger om at løslatelsen av gislene ble utsatt til etter valget gjennom en ulovlig avtale mellom regjeringen i Iran og Reagan, som var interessert i å unngå det han og hans rådgivere så på som en oktober-overraskelse, dersom gislene ble løslatt rett før valget, kunne dette føre til et løft for Carter.
Kort tid etter valget, åpnet Carter-administrasjonen fruktbare forhandlinger, med assistanse fra mellommenn som den algeriske diplomaten Abdulkarim Ghuraib, mellom USA og Iran. I bytte mot å løse verdiene på $8 milliarder som tilhørte Iran i USA og immunitet fra eventuelle rettssaker, skulle gislene settes fri. Den 20. januar 1981, minutter etter at president Reagan hadde avlagt eden, ble gislene formelt løslatt til amerikansk forvaring, etter å ha tilbrakt 444 dager i fangenskap.
Gislene ble fløyet til Frankfurt am Main luftforsvarsbase i Vest-Tyskland, hvor tidligere president Jimmy Carter, som fungerte som utsending for Reagan-administrasjonen, tok imot dem. Etter medisinske undersøkelser og debriefing tok de en ny flytur til Washington, D.C., hvor de fikk en heltemottagelse. For noen var dette en forlengelse av nasjonens feiring av at Reagan hadde overtatt presidentskapet.
Etterspill.
I 2000 forsøkte gislene og deres familier å saksøke Iran uten suksess. De vant opprinnelig saken da Iran ikke klarte å stille forsvar, men det amerikanske utenriksdepartementet forsøkte å få en slutt på rettssaken, i frykt for at den ville vanskeliggjøre internasjonale relasjoner. Resultatet var at en føderal dommer fastslo at ingenting kunne bli gjort for å tilbakebetale skadene gislene fikk pga avtalen de gjorde da gislene ble satt fri.


Sincelejo.
Sincelejo er hovedstad i provinsen Sucre som ligger nord i Colombia. Byen ble grunnlagt 4. oktober 1535 under navnet «San Francisco de Asís de Sincelejo.»


John Steinbeck.
John Ernst Steinbeck (født 27. februar 1902 i Salinas i USA, død 20. desember 1968 i New York City) var en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1962 for sin "«på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn»."
Biografi.
Steinbeck ble født i Salinas, California som det tredje av de fire barna til herredskasserer "John Ernst Steinbeck" (1863-1935) og lærer "Olive Hamilton Steinbeck" (1867-1934). Han hadde to eldre og en yngre søster. Byen Salinas, "Salinasdalen", byen "Monterey" (hvor Salinaselven har utløp) og "San Joaquin-dalen" er scene for mange av Steinbecks romaner, og området omtales gjerne som "Steinbeck Country".
Steinbeck tok eksamen ved "Salinas High School" i 1919, og var fra 1919–1925 student ved Stanford University, uten å avlegge noen eksamen. 1920-årene var preget av strøjobber og tilfeldige journalist-jobber. Hans tre første bøker vakte liten oppmerksomhet, og han slo først gjennom med "Dagdrivergjengen" (1935),
John Steinbeck var gift tre ganger
Han fikk to sønner med Gwendolyn: "Thom Steinbeck" (født 1944) og "John Steinbeck IV" (1946–1991).
John Steinbecks vennskap med marinbiologen Ed Ricketts (1897-1948) ble innledet i 1930. Ricketts regnes som en av marinbiologiens grunnleggere, og hadde et forskningslaboratorium i Monterey 1927-1948. Hans renommé er like mye knyttet til Steinbecks forfatterskap. Ricketts var modell for «Doc» i romanene "Cannery Row" og "Alle tiders torsdag", for «Doc Burton» i "Det ukuelige sinn", «Casy» i "Vredens druer" og for «doktor Winter» i "Natt uten måne". I tillegg opptrer Ricketts under eget navn i "Sea of Cortez" ("ikke oversatt") og "Eventyr på Mexicokysten".
Han ble i 1935 medlem av den kommunistiske organisasjonen "League of American Writers", men var aldri en overbevist kommunist. Steinbecks liv og forfatterskap i 1930-årene er likevel preget av ekteskapet med den overbeviste marxisten Carol, tett kontakt med flere venstreorienterte forfattere og aktivister, de generelle sosiale og økonomiske vilkårene i USA i disse årene og Steinbecks møter med dette som journalist.
Steinbeck var venn med tre amerikanske presidenter: Franklin D. Roosevelt, John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson. I 1964 ble han valgt til "Trustee of John F. Kennedy Memorial Library" og tildelt en æresutmerkelse av Johnson.
For en liberal forfatter fra California, virket et standpunkt mot USAs engasjement i Vietnam nærmest selvsagt. Steinbeck må ha overrasket og skuffet mange gjennom sitt forsvar for krigføringen. Hva som lå til grunn for dette standpunktet, er ikke godt å vite. Han var imidlertid som nevnt fra tidligere av en venn av president Lyndon B. Johnson. Begge hans sønner tjenestegjorde i Vietnam.
Verk.
Den ombygde pickupen som var Steinbecks «bobil» under "Turen med Charley"
Det finnes motstridende oppfatninger av Steinbecks litterære verdi og relevans. Noen anser ham som "en politisk agitator", og at hans verk følgelig er knyttet til en periode i amerikansk historie.
For andre lesere er han først og fremst en romantiker, som lar sentimentale hensyn forstyrre de episke, etiske og estetiske kvalitetene i bøkene sine. «"Det er ingen sak å påvise at Steinbeck er sentimental, smakløs, ensidig i sin politiske bedømmelse og filosofisk som et kålhode. Det er straks mye vanskeligere å forstå hvorfor han tross alt er en stor forteller».
Men det er på den tredje side også sterke grunner til å betrakte Steinbeck snarere som "en etisk analytiker". I sine beste bøker forener han
De etiske og ideelle sidene ved Steinbecks forfatterskap kommer mest vellykket til syne i "Natt uten måne" og i "Vredens druer", mens "Øst for Eden" lider i sitt forsøk på å forene en medrivende slektskrønike og et forsåvidt vesentlig etisk problemstilling.
I "Vredens druer" uttrykkes balansen mellom det episke og det reflekterende nivået gjennom regelmessig skifte av genre; annethvert kapittel er fortellende, og annethvert er essayistisk reflekterende, her vist ved åpningen fra to etterfølgende kapitler.
Fortellingene om Kong Arthur og ridderne av det runde bord var et "ledemotiv" for Steinbeck, og det er betegnende at den svenske utgaven av "Tortilla Flat" ("Dagdrivergjengen") har tittelen "Ridderna kring Dannys bord". Et av Steinbecks livsprosjekt var gjenfortellingen av Sir Thomas Malorys "The Acts of King Arthur and His Noble Knights", som ble utgitt posthumt i 1976.
Om noen av bøkene.
Debutromanen Månens gylne beger (1929) må karakteriseres som en røverroman, i dette tilfelle også bokstavelig. Vi følger piraten Henry Morgan, forsåvidt en historisk person, gjennom hans karriere; helt til han møter Kvinnen som han faller for, kvinnen som han ikke kan røve, men må vinne gjennom hennes frivillige overgivelse. Boka er svært utypisk for forfatterskapet, men har forsåvidt kvaliteter som historisk-romantisk underholdningsroman.
Den korte romanen Om mus og menn (1937) er en tragisk historie om to omstreifende landarbeidere, hvor den ene må ta livet av sine tilbakestående venn for å verge ham fra en lynsjemobb.
Hovedverket Vredens druer utkom i 1939. Den er en skildring av bønder som bryter opp fra sine små gårder i midtvesten, og begir seg på vandring på jakt etter dagarbeid. Romanen ble filmet året etter.
Natt uten måne (1943) er holdt i en legendeform, hvor tid og sted fremstår på samme tid konkret og irrelevant. Det er godt kjent at Steinbeck skrev boka som en hyllest til den norske motstandsbevegelsen. En gruppe okkupanter landsettes og besetter byen. Innbyggerne reagerer ulikt, fra kjøpmannens forræderi, via trassighet og til borgermester Ordens resignerte, verdige motstand. Størst inntrykk gjør foruten borgermesteren, den unge enken "Molly Morden", som må se sin mann drept av okkupantene, og hevner ham da en ambivalent okkupasjonsoffiser kommer hjem til henne. Romanens sluttscene, hvor borgermesteren føres bort for å drepes er gripende i hans haltende gjengivelse av Sokrates avskjedstale, og i sin moral: at en okkupant aldri vil lykkes i å kvele et fritt folk ved bruk av makt.
Pippin IV's korte regjering (1957) er en utypisk Steinbeck-roman, og kan minne om Mark Twains satire over det popøst engelske i for eksempel "A Connecticut Yankee in King Arthur's Court" og "Milliondollarseddelen". Hos Steinbeck er det det franske småborgerskapet som utsettes for en kjærlig ironi som riktignok er mildere enn Twains. Handlingen foregår i en fiktiv samtid hvor den franske republikken bryter sammen. Genealoger oppdager at den milde småborgeren, gjennom mange ledd og generasjoner, er den nærmeste ætling til den franske tronen. Boken, som må betegnes som en sjarmerende bagatell, dveler så ved Pippins motvilje, ved de absurde sermonielle omstendigheter, og ved familiens reise for å unnslippe kongeverdigheten.
Steinbecks siste roman Vår misnøyes vinter (1961) er en småby-parafrase over «hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men gjør skade på sin sjel», i form av en konflikt mellom det latterlig hederlige, og det selvoppholdende «fikseriet».
Turen med Charley (1963) ble hans siste bok. Det var en reiseskildring fra en rundreise gjennom USA, og ble en kjærlighetserklæring til landet og folket. Som dette: "«Jeg forelsket meg i Montana. Andre stater kan jeg beundre, anerkjenne, respektere, ja, ha meget til overs for, men for Montana føler jeg kjærlighet, og den er vanskelig å definere mens den står på. Det er noe storslagent ved Montana. Alt er i mektig målestokk, men ikke overveldende. Gresset er frodig og fargene friske, og fjellene er slik som jeg ville skapt dem, hvis fjell noensinne sto på min dagsorden»"
Kioskromaner.
Steinbeck i Norge er en historie om parallelle interesser. På den ene siden er flere av hans bøker gjenutgitt med omslag, format, og i distribusjon som "kiosklitteratur", både av Fredhøis, og av Gyldendal. Dette gjelder bl.a. "Buss på avveier", "Til en ukjent Gud" og "Månens gylne beger". Alt dette er bøker som tilhører hans tidlige, sentimentale periode. Mer overraskende er det at Fredhøis også har gjenutgitt "Eventyr på Mexicokysten", en populærversjon av en marinbiologisk forskningsreise. At Gyldendal først valgte den norske tittelen "Late menn og muntre piker" på boka "Cannery Row" forsterker preget av at man ville gi inntrykk av enkle, ukompliserte underholdningsromaner.
Populært, men med kvalitet.
Gyldendal utga i 1979 ni av Steinbecks beste bøker som "verker i utvalg" under samletittelen "Romaner og fortellinger". Slike verkutgaver av ikke-norske forfatterskap er sjeldne i Norge, og må sees som et uttrykk for at forlaget hadde tillit til bøkenes potensial som "lettlest med bred anerkjennelse og appell". Den norske Bokklubben utga i perioden 1963-1979 seks av Steinbecks romaner: Vår misnøyes vinter, Vredens druer, Øst for Eden, Dagdrivergjengen, Alle tiders torsdag og Om mus og menn. Med mulig unntak av den første må alle disse regnes blant hans vesentligste bøker, og må oppfattes som et uttrykk for samme vurdering som Gyldendals.
Steinbecks "politiske" forfatterskap har vært oversett eller fortiet i Norge, og det er betegnende at streikeromanen "Det ukuelige sinn" først ble oversatt i 2002. Pax forlag utga 1996–2002 i alt 15 bind, både innbundet og til dels heftet. Utgivelsen ble presentert som en jubileumsutgave, og omfattet første oversettelse av "Det ukuelige sinn". Av tidligere oversatte bøker utelot Pax bare 3 bøker fra sin samleutgave: Den overromantiske sjørøverhistorien "Månens gylne beger", reiseskildringen "Eventyr på Mexicokysten" og den Twain-inspirerte satire-bagatellen "Pippin IV's korte regjering".
Medaljen som ble borte.
For sin litterære innsats for Norge under krigen – dvs romanen "Natt uten måne" – ble Steinbeck i 1945 tildelt utmerkelsen Haakon VIIs Frihetskors. I et utvalg av Steinbecks brev kommer det fram at Steinbeck i januar 1963 henvendte seg til Gyldendals direktør Harald Grieg med spørsmål om denne kunne hjelpe ham å fremskaffe et nytt eksemplar av medaljen, da Steinbecks sønn hadde mistet den opprinnelige en dag han bar medaljen med seg på skolen.
Filmatiseringer.
For en fullstendig liste over filmatiseringer, se.
Bibliografi.
I rekkefølge etter amerikansk utgivelse, og med angivelse av år for oversettelse


Porcupine Tree.
Porcupine Tree ble startet i 1987 som et enmannsband av Steven Wilson. Av ukjente grunner brukte han dette navnet i stedet for sitt eget for å få utløp for sine tidlige musikalske ideer. Ettersom årene gikk, begynte dette prosjektet å få en viktigere innflytelse i Wilsons arbeid enn noe annet og i dag er Porcupine Tree hovedbandet han fokuserer mest på i sin store bredde av musikalske prosjekter.
Etterhvert som fanbasen til Wilson ble større, rekrutterte han keyboardisten Richard Barbieri, bassisten Colin Edwin og trommeslageren Chris Maitland for å spille konserter. Det som startet som et soloprosjekt ble etterhvert til et fullt band med 4 bandmedlemmer. Denne besetningen holdt seg uforandret fra 1996 og helt opp til 2002, da Maitland forlot bandet og ble erstattet med Gavin Harrison.


Finn Gustavsen.
Finn Rudolf Gustavsen (født 22. februar 1926 i Drammen, død 20. juli 2005) var en norsk sosialistisk politiker. Han var sentral i «kretsen» rundt avisa Orientering, som radikale krefter innen Arbeiderpartiet begynte å gi ut i 1953. I 1961 ble Gustavsen og flere andre ekskludert fra Arbeiderpartiet, og de dannet Sosialistisk Folkeparti (forkortet SF). Ved valget samme år ble Gustavsen valgt inn på Stortinget fra Oslo. Partiet fikk også inn Asbjørn Holm fra Nordland. Tomannsgruppa kom i vippeposisjon, og bidro til at regjeringen Gerhardsen ble felt på Kings Bay-saken i 1963. Dette førte til at Lyng-regjeringen kom til makten. Men tre uker senere bidro de to SF-representantene til å felle også denne regjeringen, og Gerhardsen kom tilbake (se mer nedenfor).
Utdanning og yrkesliv.
Finn Gustavsen vokste opp i Holmestrand, der hans far var bestyrer for Samvirkelaget. Korrespondansekurs i handelsfag 1943. Examen artium (privatist) 1945. Kurs ved journalistakademiet, Århus universitet 1949.
Begynte som aluminiumsarbeider 1943, ble så journalist i "Vestfold Arbeiderblad" 1945, etter det journalist i "Telemark Arbeiderblad" 1948, journalist i "Arbeiderbladet" 1950, redaksjonssekretær i "Telemark Arbeiderblad" 1951, journalist i "Fritt Slag" 1951, redaksjonssekretær i "Orientering" 1954, redaktør i "Orientering" 1959, bistandsattaché ved ambassaden i Maputo 1977, journalist i "Ny Tid" 1982, redaktør SVs medlemsavis 1985, redaktør i "Ny Tid" 1986.
Rikspolitikken.
På 1950-tallet var Gustavsen aktiv på venstresiden i Arbeiderpartiet. Han var helt fra starten i 1953 knyttet til avisen "Orientering" som fast medarbeider. Fra januar 1954 var han redaksjonssekretær og eneste ansatte, mens han fra januar 1959 var formelt redaktør av avisen.
Han var veldig kritisk innstilt til de vestlige lands forsvarstrategi mot de kommunistiske statene, og kritiserte heller «blokkpolitikken» og Arbeiderparti-ledelsen for å støtte denne og for å ha forlatt sosialismen.
Sammen med blant andre Berge Furre var han sentral i «påskeopprøret» i 1958 hvor utbrytere fra Arbeiderpartiet fremmet en resolusjon mot atompolitikken til USA. I løpet av de avisløse påskedagene klarte man å samle underskrifter fra flertallet av Arbeiderpartiets stortingsgruppe til denne uttalelsen. Blant annet som en konsekvens av dette ble han og flere andre på venstresiden ekskludert fra partiet i 1961. Sammen med andre ekskluderte medlemmer fra Arbeiderpartiet, var han i 1961 med på å danne Sosialistisk Folkeparti (SF). Ved valget høsten 1961 fikk SF valgt inn to representanter til Stortinget: Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. De bidro med det til at Arbeiderpartiet ikke hadde rent flertall på Stortinget i denne perioden. Gustavsen var parlamentarisk leder 1961–1969.
Ved å stemme mot den dengang sittende arbeiderpartiregjeringen til Gerhardsen i kabinettspørsmålet om Kings Bay-saken, banet Gustavsen veien for en borgerlig regjering under ledelse av John Lyng. Men tre uker senere sørget de to SF-stemmene for at det ble negativt flertall mot Lyng-regjeringens tiltredelseserklæring, og Gerhardsen dannet sin fjerde regjering. Valget i 1965 ga borgerlig flertall, og SF hadde ikke lenger den strategisk viktige vippeposisjonen i Stortinget. I 1969 falt partiet helt ut av Stortinget. I 1973 ble han valgt inn igjen på Stortinget som representant for Sosialistisk Valfgorbund. I de fire årene som lå imellom livnærte han seg blant annet ved oversettelser og skribentvirksomhet.
Gustavsen var svært aktiv under EF-kampen i 1972. Etter folkeavstemningen gikk SF og Norges Kommunistiske Parti sammen og dannet Sosialistisk Valgforbund (fra 1975 Sosialistisk Venstreparti). Gustavsen var parlamentarisk leder for partiet fra 1973 til 1975.
Gustavsen markerte seg også som en sterk motstander overfor amerikanernes krigføring i Vietnam.
I 1977 (hans siste Stortingsår) ble Gustavsen sammen med Berge Furre truet med riksrettssak etter at de hadde brutt sine taushetsløfter som stortingsrepresentanter og gjort kjent deler av en hemmeligstemplet rapport (Scheirapporten) som viste hvordan regjeringen og forsvarsdepartementet på slutten av 50-tallet førte Stortinget bak lyset ved opprettelsen av Loran C-anleggene som del av USAs ubåtforsvar.
På bakgrunn av sin kontakt med russiske diplomater kom Gustavsen i søkelyset til Overvåkingspolitiet, og han fikk innsyn i sin mappe fra Innsynsutvalget. Han uttrykte i intervju med "Aftenposten" i 2002 bitterhet over behandlingen han var blitt til del.
I tillegg til rikspolitikken var Gustavsen også aktiv i lokalpolitikken og satt som medlem i Oslo kommunestyre i to perioder, 1971–1975 og 1985–1987.
Etter rikspolitikken.
Også etter han forlot Stortinget forble Gustavsen aktiv både i og utenfor politikken. Han skrev flere bøker, to av dem bestselgere: memoarene "Rett på sak" fra 1968 og "Kortene på bordet" fra 1979. Han var også en tid redaktør i "Ny Tid", og fast spaltist i "LO-Aktuelt".
Gustavsen blir regnet som en av Norges mest markante sosialister og gjorde inntrykk langt ut over SF og SFs velgergrupper.
Gustavsen døde 79 år gammel av ettervirkningene av et slag. Han hadde vært syk lenge, og var den siste tiden sterkt redusert. Finn Gustavsen etterlot seg samboer Brit Ranang og fire barn fra samboerskapet og et tidligere ekteskap.
Han var sønn av samvirkelagsbestyrer og lagerforvalter Rudolf Arthur Gustavsen (1900–1986) og hjemmeværende Bergljot Kristoffersen (1903–1948).


Tolima.
Tolima er et departement i det sentrale området av Colombia som grenser til nabodepartementene Caldas, Cundinamarca, Huila, Valle del Cauca, Quindío og Risaralda. Hovedstaden ligger i Ibagué. Andre byer er Espinal, Honda og Líbano.


Renault Kangoo.
Renault Kangoo og Kangoo Express er en varebil og flerbruksbil som produseres av franske Renault. Kangoo produseres på "MCA"-fabrikken i "Maubeuge", Frankrike, og i "Santa Isabel", Argentina. Modellen ble lansert i 1997, og selges også av Nissan, under navnet "Kubistar", i Latin-Amerika og Europa.
Bakvinduene og -setene kan fjernes, slik at man får varebilen Kangoo Express. Kangoo er populær blant bevegelseshemmede og rullestolbrukere på grunn av sin høyde og tilgjengelighet. Den kan enkelt bygges om til å inkludere festepunkter for rullestoler. Både Kangoo og Kangoo Express er tilgjengelig med firehjulstrekk, med økt frihøyde. En forlenget utgave er også tilgjengelig, med et større lasterom, samt en pickup-utgave på det svenske markedet.
I 2008 kom andre generasjon med variantene "Authentique", "Expression" og "Privilège".


Kokain.
Kokain ("bensoylmetylekgonin") er et alkaloid som ofte brukes som et rusmiddel. Kokain utvinnes av blader fra buskplanten "Erythroxylon coca", som vokser i Sør-Amerika, spesielt i Colombia, Bolivia og Peru. Colombia står for produksjonen av mer enn 75 % av all kokain. De siste 25 prosentene blir for det meste produsert i Bolivia og Peru. Kallenavn er "Cola", "Coke" samt "Snø".
Kokabuskens oppkvikkende og sultdempende effekter hadde vært kjent i århundrer før forskerne klarte å isolere den aktive substansen i 1859. I ren form er effekten av kokain betydelig sterkere enn i kokabladene. Medisinsk ble den brukt til lokalbedøvelse helt til mer effektive metoder ble funnet opp. Selv i dag kan kokain brukes som lokalbedøvelse i spesielle tilfeller. Foruten å være et bedøvelsesmiddel, ble kokain anvendt mot depresjoner samt som tilsetningsstoff i drikker. Mest kjent er Coca Cola, hvor kokain var ingrediens frem til 1907.
Kokain kan brukes på flere ulike måter for å fremme energi og en følelse av velvære, samtidig som behovet for mat og søvn blir redusert. Den kan injiseres med sprøyte, sniffes gjennom nesen, røykes eller spises/drikkes. Det gir hurtig innsettende samt kraftig rus. Kroppen reagerer med høyere blodtrykk. Hvor mye avhenger av dose og administrering. Ved sniffing reagerer kroppen med å utvide blodårene, noe som normalt senker blodtrykket, men pga økning i puls øker blodtrykket i stedet. Ved sprøytebruk blir blodårenes diameter redusert. Det gjør at 2 mekanismer øker blodtrykket i stedet for 1 og faren for hjerteinfarkt og hjerneslag øker. Stoffet kan være sterkt vanedannende.
Kokainrusen er intens, men kortvarig, vanligvis 15–60 minutter.
Selv i små doser gis brukeren en følelse av å være svært ovenpå, men kan også føre til bisarr og voldelig adferd. Brukeren kan bli rastløs, opphisset og ekstremt engstelig med panikkfølelse.
Kroniske brukere av kokain kan utvikle irritabilitet, søvnløshet og mistenksomhet, noen ganger også hallusinasjoner og forfølgelsesforestillinger.
I begynnelsen øker ofte den seksuelle interessen, men vedvarende bruk vil snart føre til redusert seksualdrift. Menn som inntar kokain regelmessig, vil kunne utvikle impotens i løpet av forholdsvis kort tid.
Karakteristiske tegn ved regelmessig kokainsniffing er «tykk hals», rennende nese og eksem rundt neseborene. På grunn av at kokain er lokalirriterende og dessuten lokalbedøvende, kan det oppstå hull i veggen mellom neseborene.
Kokain stimulerer sentralnervesystemet, og er et av de sterkest avhengighetsskappende stoffene vi kjenner. Avhengighet kan utvikles raskt, og brukerens selv undervurderer nesten alltid risikoen for stoffavhengighet. Det utvikles i liten grad toleranse slik at økning av dose ikke er nødvendig for å gi samme virkning. For å dempe de negative virkningene av kokainet er det vanlig å avreagere med alkohol eller beroligende medikamenter. Det er derfor stor fare for å starte et blandingsmisbruk som igjen kan føre til avhengighet også av andre rusmidler.
Kokain finnes i to former, som kokainklorid og som rene kokainkrystaller (crack). Kokainklorid er som oftest sterkt blandet ut, og pulveret er ofte klumpete.
Undersøkelser blant unge mellom 15 og 20 år i Norge viser at omtrent 2 prosent har prøvd kokain. I Oslo er tallet 4 prosent (2008).


Città di Castello.
Città di Castello er en by i den nordlige delen av regionen Umbria i Italia. Byen og dens omgivelser hadde i 2003 ca. 38.300 innbyggere.
Byen, som antagelig er etruskisk av opprinnelse, ble kalt "Tifernum Tiberinum" på Romerrikets tid. Den ble ødelagt av ostrogoterne under kong Totila. Etter at den var gjenoppbygd ble den kjent først under navnet "Castrum Felicitatis" og senere "Civitas Castelli". Senere ble den dominert av Vitellislekten, før Cesare Borgia lot familiens overhode drepe ved kvelning. Deretter ble Città di Castello innlemmet i Kirkestaten.


Juan Álvarez de Toledo.
Kardinal Juan Álvarez de Toledo O.P. (født 15. juni 1488 i Toledo i Spania, død 15. september 1557 i Roma) car en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Córdoba, men virket ved den romerske kurie fra 1540.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 20. desember 1538.
Alvarez de Toledo, Juan
Alvarez de Toledo, Juan
Alvarez de Toledo, Juan
Alvarez de Toledo, Juan
Alvarez de Toledo, Juan


Pedro Fernández Manrique.
Pedro Fernández Manrique (født i bispedømmet Palencia i Spania, død 7. oktober 1540 av pesten i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Canarias, og senere av Córdoba.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 20. desember 1538.
Fernandez Manrique, Pedro
Fernandez Manrique, Pedro
Fernandez Manrique, Pedro


Unni Wilhelmsen.
Unni Elisabeth Wilhelmsen (født 12. juli 1971) er en norsk sanger, låtskriver og musiker. Musikken hennes er visepreget popmusikk i den opprinnelig amerikanske visetradisjonen songwriter, hvor teksten også spiller en viktig rolle. Hun har tilholdssted i Oslo, men har gjennom hele sin karrière hatt hele landet som arena. Da Wilhelmsen slo gjennom i 1996 med debutalbumet «To Whom It May Concern» (Polygram) ble hun samtidig en viktig formidler av en sjanger som tidligere hadde vært nærmest urørt i platesammenheng i Norge, en sjanger som i dag har fått bredt feste i norsk populærmusikk.
Gitar er Wilhelmsens hovedinstrument, men hun har også begynt å spille piano den senere tid. Hennes første låt med piano som hovedinstrument ble utgitt i 2006, og finnes som spor 10 «Fingerbøl» på albumet «Til Meg» (St. Cecilia Music).
Wilhelmsen skriver i all hovedsak all musikk og alle tekster selv, men har tidvis skrevet tekst eller musikk i samarbeid med andre. På albumet «Til Meg» finner man for første gang ingen tekster skrevet av Wilhelmsen alene, men skrevet enten i samarbeid med Terje Borg, eller av Borg alene. Disse tekstene er også hennes første utgivelser på morsmålet, etter fem album på engelsk.
Wilhelmsen jobber heltid som artist/musiker, og driver sitt eget uavhengige/indie plateselskap St. Cecilia Music. Selskapet utgir bare Wilhelmsens egen musikk.
Historie.
Wilhelmsen hadde hatt piano øverst på ønskelisten i mange år da hun fikk en gitar av sin onkel til 12-årsdagen. Hun har selv beskrevet det som et frustrerende møte, og det endte med at hun hadde gitaren stående i skapet i 10 år. Hun fikk en gang noen enkle akkorder og en liten bok med Lillebjørn Nilsen- og Bob Dylan-låter av sin søster, men Wilhelmsen og gitaren ble ikke venner. Når den stod i skapet slapp hun å se den mens hun drømte om pianoet.
Hun hadde sluttet på videregående, jobbet på Rikshospitalets pasientkjøkken, og hadde begynt å vanke på pianobarer i Oslo. De som spilte der inviterte henne tilbake for å synge med dem. På et tidspunkt begynte det å komme lyder fra gitaren i skapet. Hun ville gi den en siste sjanse, og bestemte seg for å spille hver dag i én uke, spille i hvert fall én sang gjennom uten å stoppe eller spille feil.
Plutselig lå den første biten av den første låten i fanget hennes, og flere skulle følge.
Konsertdebut og platekontrakt.
Hun begynte forsiktig å spille låtene ute blant folk, og på Skillingsborgen i Oslo hadde hun sin debut som songwriter. Bekjentskaper fra «åpen mikrofon»-kveldene ga henne etter hvert tilbud om den første betalte konserten med «Unni Wilhelmsen» på plakaten, arrangert av Viseklubben Nye Skalder.
Musikkjournalist og radiomann Finn Bjelke var tilstede denne kvelden på Smuget, og han likte det han hørte. Uten at Wilhelmsen visste om det gikk han til Ole Evenrud, som jobbet som artist- og repertoaransvarlig (A&R) i plateselskapet Polygram. Bjelke fortalte så entusiastisk om den unge sangeren at Evenrud ringte til Wilhelmsen for å snakke platekontrakt. Hun tok med seg et kassettopptak av «Won't go near you again» til ham, og signerte snart en gullkantet kontrakt med Polygram, som var et av de største og viktigste plateselskapene som opererte i Norge på den tiden.
Platedebut.
Debutalbumet «To Whom It May Concern» ble utgitt på Polygram i 1996, og de tolv låtene ble innspilt bare halvannet år etter at Unni begynte å spille gitar.
Hennes aller første singel «Won't go near you again» holder stand den dag i dag, og i 2006 klatret den opp igjen på øverste del av VG-listen. Det gikk en stund før Unni oppdaget at singelen hadde satt i gang 10-årsjubileet sitt på egenhånd, og det er litt spesielt at en låt så mange år etter utgivelse finner tilbake på listene i den samme innspilling, uten at det er planlagt fra et selskaps side, og uten at det gjøres en innsats i forhold til salg/promotering. Konsertpublikum har gjennom hele Wilhelmsens karrière ønsket å høre «Won't go near you again», og låten har nødvendigvis blitt værende på Unnis repertoarliste frem til i dag.
Under Spellemannprisen 1996 fikk hun to priserer for debutalbumet; årets kvinnelige artist og årets album.
Internasjonalt.
Mens det forelå planer om internasjonal lansering av Wilhelmsen, ble hennes selskap Polygram oppkjøpt av Universal Music, og planene ble lagt på is. Bortsett fra en lansering av debutalbumet "To whom it may concern" i Tyskland, har der ikke vært gjort andre fremstøt mot det internasjonale publikum.
I den grad det kommer henvendelser fra utenlandske platekjøpere er Wilhelmsen i dag sin egen distributør, og fungerer som en underleverandør for sitt tidligere plateselskap Universal, for til tross for den uteblivende lansering utenlands har hun hatt et voksende publikum også utenfor Norge.
Privat.
Wilhelmsen vokste opp på Carl Berner og Grünerløkka i Oslo, med foreldre og storesøster. Senere bodde hun i flere år på hybel på Bjølsen sammen med papegøyen «Donald», som også har fått en låt tilegnet seg.
I dag bor Wilhelmsen sammen med tekstforfatter og kjæreste Terje Borg og kattene Pippen og Purre i Holmenkollen. I den grad hun har tid til overs forsøker hun å vedlikeholde tennisarmen, og er en habil spiller i 1. divisjon. Hun har interesse for litteratur og politikk, hun har og har hatt flere ulike styreverv, og var medlem av Verdikommisjonen. Hun har også engasjert seg i prosjektet, som arbeider mot fildeling/ulovlig nedlasting av kopibeskyttet materiale.
Hun har fått seg studio på kjøkkenet sitt (Fett Studio), og det meste av albumet «Til Meg» (St. Cecilia Music 2006) er innspilt og produsert her.
To Whom It May Concern 1996.
1996 To Whom It May Concern (Polygram) innspilt og produsert i Bugges Room, produsert av Bugge Wesseltoft. Alle låter skrevet av Unni Wilhelmsen, unntatt «Can't stop», skrevet av Unni Wilhelmsen, Marius Brovold, Tor Haugsnes.
Medvirkende musikere: Unni Wilhelmsen, Bugge Wesseltoft, Tore Wildhauer, Kyrre Sætran, Fredrik Sager, «Snyko»
Definitely me 1997.
1997 Definitely me (Polygram) innspilt hos Alar Suurna i Oslo Lydstudio, produsert av Bugge Wesseltoft. Alle låter skrevet av Unni Wilhelmsen, unntatt «The thread» skrevet av Espen Jørgensen, og «Grey Encounter» skrevet av Unni WIlhelmsen, Marius Brovold, Tor Haugsnes.
Medvirkende musikere: Unni Wilhelmsen, Bugge Wesseltoft, Kyrre Sætran, Tore Wildhauer, Johan Nordberg, Marius Reksjø, Fredrik Sager, Espen Jørgensen, Bengt Rosengren, Christer Jansson, Ann Kristin Haugen
Back in the blonde 2000.
2000 Back in the blonde (Universal Music) innspilt i New Orleans hos Jim Watts i Clovet St. Studio, produsert av Malcolm Burn. Alle låter skrevet av Unni Wilhelmsen, unntatt «Long black dress» og «For the lonely ones» skrevet av Unni Wilhelmsen og Espen Jørgensen.
Medvirkende musikere: Unni Wilhelmsen, Espen Jørgensen, René Komen, Carlo Nuccio, Malcolm Burn, Bob Egan
Disconnected 2001.
2001 Disconnected (Universal Music) innspilt ved Øya Studio, produsert av Espen Jørgensen, unntatt «Niagara» innspilt i Studio Studio og produsert av Ronnie Le Tekrø og Knut Bøhn. Alle låter skrevet av Unni Wilhelmsen.
Medvirkende musikere: Unni Wilhelmsen, Espen Jørgensen, Finn Tore Tokle, Erik Holm, Johnny Skalleberg, William Hut, Ronnie Le Tekrø, Tor Sørensen, Bjarte Ludvigsen, Knut Bøhn, Tore Wildhauer, Ron Olsen, Dag Stokke
Hurricane's eye 2003.
2003 Hurricane's eye (St. Cecilia Music) innspilt hos Kjetil Saunes i Høytoglavt Studio, produsert av Kjetil Saunes. Låter skrevet av Unni Wilhelmsen, unntatt «3 choices» skrevet av Unni Wilhelmsen og Espen Jørgensen, «Autumn Dawning» skrevet av Unni Wilhelmsen og Terje Borg, «Humbly for her» skrevet av Unni Wilhelmsen og Kjetil Saunes.
Medvirkende musikere: Unni Wilhelmsen, Kjetil Saunes, Espen Jørgensen, Anders Engen, Paulin Skoglund Voss, Sigmund Groven, Eivind Aarset
Til Meg 2006.
2006 Til Meg (St. Cecilia Music) innspilt hovedsakelig i Fett Studio, samt Lydmølla Studio. Produsert av Unni Wilhelmsen, Fredrik Møller Ellingsen og Ole Jørn Myklebust, samt Ulf Holand (spor 3 «Goliat»). Mikset av Ulf Holand i Lydlab. Alle låter skrevet av Unni Wilhelmsen og Terje Borg, unntatt «Goliat» skrevet av Unni Wilhelmsen, Terje Borg og Ulf Nygaard.
Medvirkende musikere: Unni Wilhelmsen, Fredrik Møller Ellingsen, Ole Jørn Myklebust, Eivind Kløverød, Finn Tore Tokle, Ulf Nygaard, Børge Petersen-Øverleir, Jo Bakke, Tora Terese Wærvågen, Kristine L. Martens, Fritz Wepper, Trygve Seim, Øyvind Brekke, Jarle Bernhoft, Arild Nyborg, Peter Nielsen, Svein Schultz, Jørn Øien, katten Purre.


Robert de Lénoncourt.
Robert de Lénoncourt (født i Lorraine i Frankrike, død 4. februar 1561 i Charité-sur-Loire) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Châlons-sur Marne, og senere av Embrun. Han var også i perioder administrator av bispedømmene Metz, Auxerre og Toulouse.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 20. desember 1538.
Han var onkel til kardinal Philippe de Lénoncourt (kreert 1586).
Lenoncourt, Robert de
Lenoncourt, Robert de
Lenoncourt, Robert de


.no.
.no er Norges nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Domenet administreres av Norid.
Registrering.
Registreringer under domenet ".no" kan gjøres av alle organisasjoner registrert i Brønnøysundregistrene. Det kan registreres inntil 20 domenenavn for hver organisasjon. Det finnes egne geografiske underdomener for hvert fylke.
Registrering gjøres normalt direkte på andre nivå. Imidlertid kan ikke privatpersoner registrere domener direkte under ".no", men må registrere på tredje nivå under "priv.no".


17. etappe i Tour de France 2005.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Rabastens-de-Bigorre (44,5 km)
2. mellomsprint i Gardouch (198 km)
Klatretrøye.
Côte de Baleix Kategori 3 (22,5 km)
Côte de Betbèze Kategori: 4 (70,5 km)
Côte de Capens Kategori: 4 (159,5 km)
16


Eva Cassidy.
Eva Marie Cassidy (født 2. februar 1963, død 2. november 1996) var en amerikansk sanger. Hun ble beskrevet som en av sin generasjons største stemmer av den britiske avisen The Guardian.
Hun var likevel relativt ukjent utenfor hjembyen Washington DC da hun døde av kreft i 1996. Men etter hennes død ble innspillinger med henne utgitt, og har hittil solgt over åtte millioner eksemplarer.


Orientering (avis).
"Orientering" var en norsk venstreside-avis som ble startet i desember 1952 og tatt opp i den nye avisen "Ny Tid" i 1975.
Årsakene til at avisen ble etablert var flere, men den viktigste var kanskje at det var blitt veldig vanskelig å komme til i pressen med synspunkt som var kritiske til NATO og vestlig kapitalisme generelt. I starten foregikk det en drakamp innen kretsen rundt Orientering med kommunister på den ene siden og på den andre siden en gruppe fra Det norske Arbeiderparti (DnA) som ikke ville melde seg inn i Norges Kommunistiske Parti, som da var alternativet til venstreopposisjon for Arbeiderpartiet.
I 1953 vant gruppen fra DnAs venstrefløy ledet av Karl Evang. Redaktør og talsmann for denne gruppa ble Sigurd Evensmo, med Finn Gustavsen som redaksjonssekretær. De hadde støtte fra gamle Arbeiderparti-folk som partiets første statsminister, Christopher Hornsrud.
Den politiske linja til kretsen var et alternativ til blokkdelingen («det tredje standpunktet»), kritiske til både Moskva og Washington, et uavhengig sosialistisk standpunkt. Orientering gikk derfor mot norsk NATO-medlemskap, men gav også utstrakt uavhengighet i stormaktspolitikken velegnet for analyse av internasjonale forhold. Hovedstrømmen av norsk sosialisme i 50-årene var polarisert mellom Moskva (NKP) og Washington (DnA), og her kunne Orientering tilby noe virkelig nytt: uavhengighet, kritikk mot begge sider. Orientering ble nærmest fortiet av DnAs aviser, noe som bidro til økt interesse.
Avisa var derfor preget av utenrikspolitikk fra starten av, tema som stod sentralt under den kalde krigen. Mange opplevde Orientering som det eneste alternativet der internasjonale spørsmål kunne diskuteres fritt. Innenrikspolitiske spørsmål kom til i økt grad etter at Finn Gustavsen ble redaktør i 1957. Det toppet seg med spørsmålet om utplassering av atomvåpen i Norge da landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1961 gjorde et vedtak som åpnet for dette.
De mest sentrale personene innen kretsen rundt "Orientering" vurderte nå å starte et nytt parti, noe som ble en realitet ved etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961. Gustavsen ble den ene av partiets to første stortingsrepresentanter og "Orientering" gikk over til å bli talerør for SF, samtidig som avisen doblet utgivelsesfrekvensen til å komme ukentlig. SF overtok ikke avisen formelt før i 1973.
I 1974-1975 ble det avholdt samlingsforhandlinger mellom partiene på venstresiden etter valgsuksessen til Sosialistisk Valgforbund i 1973. Sosialistisk Venstreparti ble vedtatt opprettet og skulle erstatte Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (som senere trakk seg) og Demokratiske Sosialister AIK med støtte fra en rekke uavhengige sosialister.
"Orientering ble" i forbindelse med denne prosessen vedtatt nedlagt og tatt opp i SVs nye partiorgan, "Ny Tid". Sentrale deler av miljøet rundt "Orientering" fortsatte i og rundt den nye avisen.
Opplag.
Det knytter seg en del usikkerhet til "Orientering"s faktiske opplagstall, men det var i de fleste årene i størrelsesorden 6 – 7 000 eksemplarer. En dramatisk opplagstopp hadde avisen helt først på 1960-tallet, i forbindelse med bruddet SF-DNA og SFs etablering som stortingsparti. Også 1970-tallet innebar stor opplagsvekst, i forbindelse med EF-strid og venstresidesamling og aktivitet rundt Sosialistisk Valgforbund.
I forbindelse med 1.mai ble avisen vanligvis spredt i vesentlig høyere opplag: I 1957 trykket man 15 000 1.mai-aviser, i 1960 25 000, i 1962 35 000.


Haggis.
Haggis med «neeps and tatties»"
Haggis er en skotsk pølse som er laget av innmat av får blandet med løk, havregryn og krydder og kokt i en dyremage. Den kommer i pølseform, det vil si maten er stappet inn i et pølseskinn, men ved servering skjæres skinnet opp og retten fortæres som en kjøttmos. Haggis serveres vanligvis med «neeps and tatties» (kålrotstappe og potetmos).


Påskeopprøret i Arbeiderpartiet.
Påskeopprøret i Arbeiderpartiet er navnet på en hendelse i 1958, da et AUF-lokallag, Sosialistisk Studentlag, vedtok en resolusjon som uttrykte motstand mot NATO og krevde at NATO-landet Vest-Tyskland ikke skulle få ha atomvåpen.
Bakgrunnen var at USA hadde tilbudt sine NATO-allierte amerikanske atomvåpen, som opprustning i våpen-kappløpet med østblokken. Sosialistisk Studentlag brukte påskeferien, da partiapparatet i Arbeiderpartiet hadde ferie, til å få mer enn halvparten av medlemmene i Arbeiderpartiets stortingsgruppe til å skrive under på resolusjonen sin. Blant sentrale pådrivere for denne aksjonen var Berge Furre og Finn Gustavsen. Opprøret førte til at partiledelsen anført av partisekretær Haakon Lie fikk ekskludert en rekke personer på venstresiden i sitt eget parti; Sosialistisk Studentlag ble ekskludert i sin helhet. I etterkant trakk alle stortingsrepresentantene bortsett fra én underskriftene sine.


Dan Castellaneta.
Daniel Louis «Dan» Castellaneta (født 29. oktober 1957 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Han er mest kjent som stemmen til «Homer Simpson» i TV-serien "The Simpsons". Han var også med i besetningen på «The Tracy Ullman Show», TV-programmet der "The Simpsons" først ble sendt på TV.
Castellaneta har dessuten vært stemme i en del filmer og andre tegnefilmserier som "Aladdin" (den engelske versjonen), der han hadde stemmen til «Genie».
I TV-serien "The Simpsons" har Castellaneta stemmen til Homer Simpson, Abraham Simpson (Granpa), Barney Gumble, Krusty the Clown, Groundskeeper Willie, Mayor Joe Quimby, Hans Moleman, Sideshow Mel, Itchy (fra tegnefilmserien The Itchy & Scratchy Show), Kodos, Arnie Pie, Scott Christian, samt en del andre figurer.
Castellaneta har også gitt ut to CD-er: "Two Lips", som ble sluppet 22. februar 2000, og "I Am Not Homer", som ble sluppet 23. april 2002. Begge albumene ble utgitt av plateselskapet Oglio Records.


Arkadij Naiditsch.
Arkadij Naiditsch (født 25. oktober 1985 i Riga, Latvia) er en tysk stormester i sjakk. I juli 2005 overrasket han ved å vinne turneringen Dortmund Sparkassen foran mer kjente og høyere rangerte spillere som Loek van Wely, Veselin Topalov, Pjotr Svidler, Vladimir Kramnik, Michael Adams og Péter Lékó.
Eksterne lenker.
Naiditsch, Arkadij
Naiditsch, Arkadij


Berge Furre.
Berge Ragnar Furre (født 13. april 1937 i Sjernarøy i Finnøy kommune i Ryfylke) er en norsk politiker, historiker og teolog.
Som ung var Furre medlem av Arbeiderpartiet, men var blant dem som ble ekskludert i partiets oppgjør med den såkalte "Orientering-kretsen". Da Sosialistisk Folkeparti (SF) ble stiftet i 1961, var han med på dannelsen av partiet. Han var partisekretær fram til 1964. Ifølge Finn Gustavsen hadde han hele partiets arkiv i lommene og i hodet. "Lommene sprakk, men ikke hodet", skrev Finn Gustavsen senere. Berge Furre var også en tid gift med Torild Skard.
Furre var stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV) fra 1973 til 1977, og leder for SV fra 1976 til 1983.
Han var medlem av Lundkommisjonen 1994–1996. Furre var professor i historie ved Universitetet i Tromsø mellom 1985 og 1986. Han var professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo fra 1991 og har vært medlem i Oslo Bispedømmeråd, samt hatt en rekke andre kirkelige verv. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1959.
Berge Furre var fra 1973 formann i stortingets landbrukskomite og var en av arkitektene bak jamstillingsvedtaket som gikk ut på at norske bønder skulle sikres en inntektsutvikling på linje med utviklingen for industriarbeidere.
Furre har skrevet en rekke bøker, særlig om historiske og politiske emner. Det er spesielt det 20. århundrets norske historie som er hans tema, med fokus på politisk historie og mellomkrigstiden. Furres bok "Norsk historie 1905-1990: vårt hundreår", er en vanlig innføringsbok i norsk historie på en rekke universiteter og høgskoler.
Berge Furre har forsket endel på karismatiske bevegelser i den 3. verden, er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Den Norske Nobelkomite.
Berge Furre-saken.
Berge Furre-saken er betegnelsen på to uavhengige saker i 1977 og 1996.
Berge Furre-saken i 1977.
I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises tiltale mot de tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen. Komiteens flertall mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger fra Schei-komiteens innstilling angående etableringen av navigasjonssystemene LORAN C og Omega på norsk territorium i begynnelsen av 1960-årene. Odelstinget voterte senere over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.
Ole Paus skrev visen «Berge Furre Boogie Woogie» om denne saken, utgitt på platen "Nye Paus-posten" i 1977.
Berge Furre-saken i 1994.
I 1994 ble Berge Furre oppnevnt til medlem av Lund-kommisjonen som skulle undersøke de hemmelige tjenestene i Norge. Furre hadde da i en årrekke vært mistenkt for å være agent for den østtyske etterretningstjenesten Stasi, på tross av at Stasi-arkivene som på dette tidspunktet var åpnet ikke entydig ga holdepunkter for dette. Men Berge Furres politiske samarbeidspartnere gjennom mange år, som Knut Løfsnes og Georg Rosef, la tydelige spor etter seg i Øst-Europa. Det var etter en samlet vurdering av Furres forbindelser i og utenfor Norge som gav grunnlag for en ekstra granskning av ham da det ble kjent at han skulle inn i Lund-kommisjonen. Det ble satt i verk etterforskning av Furre mens Lund-kommisjonens arbeid pågikk, på grunn av stadig usikkerhet rundt Furre. Senest i perioden 1979 til 1983 hadde han hatt en rekke samtaler med KGB-offiser Stanislav Tsjebotok i Oslo. Noe han også har bekreftet selv.
Avsløringene knyttet til den ekstraordinære granskingen av Furre førte til at daværende leder for Politiets overvåkningstjeneste Hans Olav Østgaard måtte gå av, og var også sterkt medvirkende til at daværende olje- og energiminister Grete Faremo, som hadde vært justisminister mens etterforskningen pågikk, forlot regjeringen.


Arcade Fire.
Arcade Fire er et indierockeband fra i Montreal, Quebec, Canada, som er frontet av ekteparet Win Butler og Régine Chassagne. I tillegg til de faste instrumentene (gitar, trommer og bassgitar), spiller bandmedlemmene også piano, fiolin, bratsj, cello, kontrabass, xylofon, klokkespill, keyboard, valthorn, trekkspill, ħarpe og mandolin. Bandet tar mesteparten av instrumente sine med på turné, hvor bandmedlemmene ofte bytter instrument i løpet av konsertene.
Arcade Fire har vunnet flere priser, inkludert Meteors beste internasjonale album i 2008, og Juno Awards sin pris for årets alternative musikkalbum i 2008 for "Neon Bible". Bandet ble også nominert til Grammy Award for beste alternative musikkalbum i 2005 for "Funeral" og i 2008 for "Neon Bible". Bandet gav ut sitt tredje studioalbum, "The Suburbs" i 2010, til positiv kritikk fra anmeldere.
Oppstart og tidligere verk (2001).
Win Butler begynte først å fremføre under navnet Arcade Fire i 2001, og spilte inn «2001 Demos» før han flyttet til Montreal. Den første versjonen av Arcade Fire i Montreal oppstod rundt sommer/høst 2001, da de stort sett spilte på loft og kunstgallerier (en av deres første konserter var på Concordia Universitys galleri, hvor bandet også spilte rundt jul samme år). Da bestod bandet av Win Butler, Régine Chassagne, bassisten Myles Broscoe (senere i Les Angles Morts, Crystal Clyffs og AIDS Wolf), gitarist/trommespiller Dane Mills (senere i Crackpot), samt Brendan Reed (senere i Les Angles Morts, og Clues) som spilte flere instrumenter. Disse bodde i samme området av Montreal som Win Butler og Régine Chassagne, og jobbet med dem på tidlige sanger og arrangementer.
Bandet begynte å splittes i løpet av sommeren 2002, da de reiste til Butlers familiegård i maine for å spille inn EPen Arcade Fire. Forholdet mellom Butler og Broscoe var veldig spent, og førte etter en stund til at Broscoe forlot bandet etter innspillingen. Han ble erstattet av Richard Reed Parry, som kjørte bandet fra Montreal til Maine. I vinteren 2003 feiret bandet utgivelsen av EPen sin med en konsert på Montreals Casa del Popolo. Konserten endte med en krangel mellom Butler og Reed, som endte med at Reed sluttet i bandet på scenen. Mills sa senere at dette trolig var slutten på Arcade Fire, men Wins bror, William Butler (Sangen «William Pierce Butler» handlet om ham) og Tim Kingsbury ble rekruttert, og bandet fortsatte med å reklamere for EPen sin. Utgivelsen (ofte referert til som "Us Kids Now EP") ble solgt under deres første konserter. Etter at bandet ble kjent ble EPen gjenutgitt i en ny utgave.
På grunn av deres utstråling under tidlige konserter, fikk bandet en platekontrakt med det uavhengige plateselskapet Merge Records før slutten av deres første år sammen.
Da han ble spurt om ryktene rundt at bandets navn kom fra en brann i en arkade var sanne, svarte Win Butler: "It's not a rumour, it's based on a story that someone told me. It's not an actual event, but one that I took to be real. I would say that it's probably something that the kid made up, but at the time I believed him."
"Funeral" (2004–2006).
"Funeral" ble gitt ut i september 2004 i Canada, og februar 2005 i Storbritannia. Debutalbumets navn refererer til at flere slektninger av bandmedlemmene døde i løpet av innspillingen. Disse hendelsene skapte en trist atmosfære som påvirket sanger som «Une année sans lumière» («Ett år uten lys»), «In the Backseat» og «Haïti», Chassagnes elegi til hennes tapte hjemland.
Albumet ble godt mottatt både kritisk og kommersielt. Det havnet på flere topplister for 2004 og 2005 (grunnet den forsinkete internasjonale utgivelsen), og Pitchfork, Filter og No Ripcord kåret det til årets album. MTV2 2005 Review kalte "Funeral" for årets album, og "NME" plasserte det på andreplass på sin liste over de beste album i 2005, og «Rebellion (Lies)» ble det nest beste sporet for samme år.
Innen november 2005 hadde "Funeral" solgt til gull både i Canada og UK, med over en halv million solgte eksemplarer på vedensbasis, et veldig høyt nummer for en uavhengig utgivelse med minimalt med sendetid på TV og radio.
Albumet ble det første albumet fra Merge Records som havnet på "Billboard" 200-listene, og er plateselskapets bestselgende album til dags dato, med flere solgte en Neutral Milk Hotels "In the Aeroplane Over the Sea".
Bandet spilte på flere små klubber under deres turné i 2004, men på grunn av økende interesse måtte de bytte konsertlokaler til større scener, og turnéen fortsatte inn til midten av 2005, gjennom USA, Canada, Europa, til Japan under SummerSonic Festival og til Guelph under Hillside Festival. Etter å ha tatt fri store deler av sommeren 2005, dukket bandet opp på flere festivaler, inkludert Halifax Pop Explosion, Coachella Valley Music and Arts Festival, Sasquatch! Music Festival, Lollapalooza, Reading and Leeds Festival i Storbritannia, Electric Picnic i Irland, og Lowlands Festival i Nederland.
Arcade Fire var på forsiden av den canadiske utgaven av "Time" den 4. april 2005. Den 1. mai 2005 spilte bandet for 15 000 fans under Coachella Valley Music & Arts Festival. I mai 2005 skrev bandet under på en kortvarig utgivelseskontrakt med EMI for "Funeral", og i juni gav bandet ut en ny singel, «Cold Wind», på «». BBC brukte sporet «Wake Up» i en reklame for programmene deres høsten 2005, mens de brukte sporene «Rebellion (Lies)» og «Neighborhood #1 (Tunnels)» i reklamer i januar 2006. Den 9. september 2005 var bandet på TV-programmet «Fashion Rocks», hvor David Bowie spilte «Wake Up» sammen med dem live. Denne innspillingen, samt innspillingene bandet gjorde sammen med Bowie på «Life on Mars» og «Five Years», kunne lastes ned via iTunes Store på en virtuell live EP. Samme uken var bandet på "Late Show with David Letterman", og de spilte en konsert i Central Park. Under konserten i Central Park dukket Bowie opp. Den 11. september 2005 var bandet med på musikkprogrammet "Top of the Pops" på BBC, hvor de spilte «Rebellion (Lies)». Bandet spilte også for et TV-publikum i Paris på Canal Plus, og det samme opptaketble senere sent på den britiske kanalen Channel 4. Bandet fikk to listetopper på MTV2 (Storbritannia) "NME" Chart Show, med «Neighborhood #3 (Power Out)» og «Wake Up». Dette kan til en viss grad skyldes Rough Trade Records, som bestemte seg for å gi ut «Wake Up» på 7" vinyl.
«Wake Up» ble spilt like før det irske rockebandet U2 åpnet konsertene sine undert Vertigo Tour mellom 2005 og 2007; Arcade Fire åpnet tre konserter i løpet av turnéen, og spilte sammen med US på en coverversjon av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart». I tilleg begynte Dan Patrick Show, et daglig nasjonalt sportsprogram i USA, å spille sangen hver fredag på slutten av programmet sitt. Sangen kunne også høres flere ganger under Super Bowl den 5. februar 2010.
"Funeral" og singelen «Cold Wind» ble nominert til Grammy i sjangeren for beste alternative rockealbum, og beste sang skrevet for film, TV eller annen visuell media ("Seks fot under"). Den 2. april 2006 i Halifax, Nova Scotia, fikk Arcade Fire en Juno for årets låtskrivere for tre sanger fra "Funeral": «Wake Up», «Rebellion (Lies)» og «Neighborhood #3 (Power Out)» Bandet ble nhttp://web.archive.org/web/20060427191030/http://www.junoawards.ca/06_2006_nominees.php#songwriterminert til tre priser under BRIT Awards: Beste internasjonale gruppe, beste internasjonale album, og beste nye internasjonale band.
Den 12. mai 2005 fremførte Arcade Fire låtene «Power Out» og «Rebellion (Lies)» på BBC-programmet "Later with Jools Holland". Den 27. desember 2005 ble "Funeral" rangert som nummer 1 på MTV2s liste over de femti beste albumene i Storbritannia det året. Den 22. oktober 2007 ble albumet rangert som nummer 8 i Bob Mersereaus bok, "The Top 100 Canadian Albums". Mot slutten av 2009 rangerte Pitchfork albumet som nummer 2 på sin liste over de beste albumene i løpet av 2000-tallet.
"Neon Bible" (2006–2008).
I løpet av perioden mellom "Funeral" og begynnelsen av innspillingen for "Neon Bible" kjøpte bandet en nedlagt kirke i Farnham, Quebec, omtrent 70 kilometer utenfor Montreal, og brukte deler av 2006 på å konvertere kirken til et innspillingsstudio.
Det første sporet fra "Neon Bible" som ble utgitt var «Intervention» i desember 2006, på iTunes. Inntektene fra denne sangen ble donert til Partners in Health. En feil resulterte i at en andre sang, «Black Wave/Bad Vibrations», også lå ute på iTunes en liten stund. Albumet havnet senere på peer-to-peer-nettverk den 26. januar 2007, og ble utgitt den 5. mars 2007 i Storbritannia, og den 6. mars i Amerika. "Neon Bible" Havnet på førsteplass på Canadian Albums Chart og Irish Album Charts, samt 2. plass på Billboard 200 og britiske Top 40 Albums Chart uken som startet den 12. mars 2007. Albumet lå også på førsteplass på Rock and Indie album charts. Den første skikkelige singelen, «Black Mirror», havnet på 1. plass på CBC Radio 3s "R3-30" i hele fem uker på rad, fra 22. mars til 19. april 2007, og var den første singelen fra noe band som hadde vært på førsteplass i mer en to uker. Albumet fikk mye ros fra kritikere (albumet ble også spådd til å bli årets album), og på grunn av sin suksess ble bandet erklært den mest spennende bandet på jorden av det britiske musikkmagasinet "Q". "Paste" mente albumet var et av de fem beste i 2007. Jason Reeher fra "Trouser Press" nevnte at han så på "Neon Bible" som et av de beste indiealbumene noensinne.
Arcade Fire spilte på "Saturday Night Live" den 24. februar 2007, hvor de fremførte «Intervention» og «Keep the Car Running». Owen Pallett var ikke til stede fordi han spilte inn med sitt eget prosjekt, Final Fantasy. I løpet av konserten røk en av Win Butlers strenger, og han reagerte ved å rive alle strengene av sin akustiske gitar og knuse den i bakken. På forsiden av denne gitaren var det skrevet «sak vide pa kanpe», et ordtak fra Haiti som betyr «en tom sekk kan ikke stå oppreist», en referanse til den ekstreme fattigdommen i Haiti.
Den 10. juli 2007 ble "Neon Bible" nevnt i sammenheng med Polaris Music Prize 2007. Vinneren, som ble annonsert den 24. september 2007, ble derimot Patrick Watson. Siden bandet ikke ville spille inn samlealbum, var de det eneste nominerte bandet som ikke hadde et spor på samlealbumet for prisutdelingen, "2007 Polaris Music Prize". I forkant hadde enkelte medier påstått at Polaris hadde droppet bandet fra samlealbumet, noe som førte til at ledelsen og bandet måtte holde et pressemøte for å oppklare sakene.
"Neon Bible"-turnéen fortsatte inn i september 2007, med 25 konserter i Nord-Amerika og Europa gjennom midten av november. I Paris spilte bandet inn et Take-Away Show med Vincent Moon. Bandet turnerte i Australia og New Zealand for første gang tidlig i 2008 som en del av Big Day Out-festivalen. Den 14. oktober 2007 dukket Win Butler og Régine Chassagne opp på en konsert med Bruce Springsteen i Ottawa, hor de spilte «State Trooper» og «Keep the Car Running». Bandet donerte $1.00, £1,00 eller €1,00 til Partners in Health for hver billett som ble solgt under turnéen deres i Europa og Nord-Amerika 2008.
Arcade Fire hjalp PIH videre da de spilte inn «Lenin» på Red Hot Organizations siste album "Dark was the Night". Albumet tjente inn $850 000 som ble donert til AIDS-relaterte veldedigheter, hvorav $300 000 ble doner til PIH på vegne av Arcade Fire.
The Suburbs (2008-nå).
I februar 2008 annonserte Win Butler at "Neon Bible"-turnéen var avsluttet, etter ett år med totalt 122 konserter (inkludert 33 festivaler) i 75 byer i 19 land.
Win Butler har støttet Barack Obama over lengre tid. Bandet spilte to gratiskonserter for Obama i Cleveland og Nelsonville, Ohio den 2. og 3. mars 2008. Bandet spilte også to gratiskonserter, semmen med Superchunk den 1. og 2. mai i Greensboro og Carrboro, North Carolina. Den 21. januar 2009 var Arcade Fire og Jay-Z musikkgjestene under Obamakampanjens personalball i DC Armory. Butler takket Obama for hans løfte om å stenge ned Guantanamobukten fangeleir, og takket alle som jobbet for Obama under valget.
Det gikk rykter om at bandet jobbet med produsenten Markus Dravs på lydsporet for Richard Kelly-filmen "The Box". Win Butler benektet dette, men nevnte at han muligens ville lage noen instrumentale spor sammen med Owen Pallett for filmen.
I desember 2008 rapporterte Pitchfork at bandet hadde satt opp nettstedet, som en reklame for deres kommende konsertfilmen under samme tittel. Pitchfork skrev at «Miroir Noir will feature live footage from the Neon Bible tour.» Filmen ble regissert av Vincent Morisset. DVDen ble gjort tilgjengelig for forhåndsbestilling den 15. desember 2008, og den digitale versjonen kunne lastes ned øyeblikkelig, mens DVDen ble utgitt den 31. mars 2009.
En gjeninnspilt versjon av bandets «Wake Up» fra debutalbumet deres, "Funeral" ble brukt i traileren for Spike Jonze-filmen "Til Huttetuenes Land", som ble gitt ut i oktober 2009. Sangen «Wake Up» har også blitt populær på sportsprogrammer på radio i USA: i 2009 brukte to populære programmer, The Dan Patrick Show og The Petros and Money Show, sangen ofte som reklamemusikk. NFL brukte sangen i en reklame som ble vist i en av pusene under Super Bowl XLIV. Bandet donerte pengene de fikk ved å lisensere sangene til NFL til Partners in Health.
Den 27. mai 2010 ble det annonsert at en dobbel 12" singel ble gitt ut samme dag, mens hele albumet, kalt "The Suburbs", skulle slippes den 2. august i Storbritannia og den 3. august i USA og Canada, gjennom Merge Records. Albumet ble produsert av Markus Dravs, som også produserte deres forrige album, "Neon Bible", mens lydingeniøren var Marcus Paquin, som også har jobbet med bandet før. I en anmeldelse av hvert spor før utgivelsen av "The Suburbs", skrev nettstedet The Quietus at "The progression is similar to the one William Blake takes us through in Songs of Innocence and Experience that suggests forward momentum and maturity.”
Deres første show i 2010 var Oxegen 2010, som fant sted i Irland i juli. Bandet bekreftet også at de skulle opptre under Rock Werchter, som er en av de største festivalene i Europa. Bandet annonserte at de skulle spille sanger fra deres kommende album under konsertene i Reading og Leeds-festivalene i august 2010, og Will Butler har nevnt at «We're really looking forward to playing the new songs live…[it's] like an inventor emerging from his basement after a year's work.»
I juli 2010 annonserte Arcade Fire at de skulle sende konserten de skulle avholde den 5. august i Madison Square Garden live via YouTube. Senere annonserte de at regissøren for videon skulle være Terry Gilliam. "The Suburbs" ble sluppet verden over i begynnelsen av august 2010, og mottok kritikk som kan sammenlignes med den de fikk etter utgivelsen av "Funeral" og "Neon Bible". I løpet av turnéen sin i 2010 spiller Arcade Fire en cover-versjon av «Oh, It's Such a Shame», til ære for Jay Reatard. Albumet debuterte øverst på Billboard 200 i USA, og solgte over 156 000 kopier i løpet av den første uken. Den lå også på første plass i både Storbritannia og Canada. Også på VG-lista debuterte albumet på 1. plass.
I august 2010 ga Arcade Fire og Google ut en interaktiv musikkvideo, som lar deg skrive inn en adresse, som videoen da (via Google Maps) henter bilder til. Videoen bruker sangen «We Used To Wait» fra albumet The Suburbs.
Medlemmer.
I tillegg til grunnleggerne Win Butler og Régine Chassagne, inkluderer andre medlemmer Richard Parry, William Butler, Tim Kingsbury, Sarah Neufeld og Jeremy Gara. Under konserter har bandet også fått besøk av blant andre Marika Anthony-Shaw, Colin Stetson, Kelly Pratt, Owen Pallett, og Pietro Amato.
Howard Bilerman, som spilte trommer på "Funeral", har siden gått videre med andre prosjekter. I løpet av konsertene etter "Funeral" spilte hornisten Pietro Amato, cellisten Michael Olsen og fiolinisten Owen Pallett sammen med bandet. Neufeld, Parry og Amato spiller også i det instrumentelle bandet Bell Orchestre. Neufeld og Amato spiller også i The Luyas. Pallett har spilt sammen med bandet på flere konserter, og skrev også orkester- og strengearrangementet på begge albumene sammen med Régine Chassagne. Andre musikere som deltar under konserter inkluderer Marika Anthony-Shaw – en fiolinist og tidligere strenglærer som spilte på "Recording a Tape the Colour of the Light" med Bell Orchestre og "Set Yourself on Fire"
av Starsnbsp;– samt hornspillerene Colin Stetson og Kelly Pratt, som også har spilt med Beirut.


Arcade Fire (EP).
"Arcade Fire" er en EP utgitt av indierockbandet Arcade Fire, som først ble utgitt i 2003 og senere gjenutgitt i 2005.
EP-en ble spilt inn i en låve på Mount Desert Island, Maine. Utgivelsen i 2005 var en remasterversjon av originalen. Sangen «No Cars Go» ble gjeninnspilt for bandets andre album, "Neon Bible".
Sporliste.
Alle spor skrevet av Win Butler og Régine Chassagne, med mindre annet er nedtegnet.


Qibla.
Qibla (Arabisk قبلة) er et arabisk ord som innen islam refererer til den retningen man skal snu seg mot når man ber, det vil i praksis si mot Mekka.
Opprinnelig var qibla retningen som pekte mot Jerusalem, og Jerusalem kalles derfor den første av de to qiblaer. I året 624, under Muhammeds eksil i Medina, ble qibla endret til å peke mot Kaba i Mekka.
Dersom man befinner seg inne i selve Kaba, skal man vende seg mot Kabas yttervegger. Kaba ligger på 21° 25' 24" Nordlig bredde, 39° 49' 24" Østlig lengde.
Qibla har også betydning i andre islamske ritualer. For eksempel skal dyr som slaktes etter halalmetoden snus med hodet i retning qibla. Muslimer som skal begraves skal ha hodene vendt i retning qibla.


Johan Peter Lefstad.
Johan Peter Lefstad (født 1870, død 1948) var en norsk skøyteløper og sykkelfabrikant. Han vokste opp i farens verksted på Bakklandet i Trondheim. Der hadde han god tilgang på verktøy, som ble brukt til produksjon av skøyter og snurrebasser. I 1892 startet han sitt eget firma "Johan Lefstad", firmaet produsert snurrebasser og skøyter, i tillegg til at det importerte og reparerte sykler. Senere startet han selv med sykelproduksjon med firmaet Lefstad sykkelfabrikk.
Foruten å være forretningsmann, var han en meget dyktig kunstløper. Han vant fem NM-gull og tok bronse i verdensmesterskapet i Stockholm i 1897.


Pitchfork Media.
Pitchfork Media, ofte bare kalt Pitchfork, er et internettmagasin viet musikkritikk, med fokus på uavhengig (indie) musikk. Pitchfork ble startet i Minneapolis i 1995 av Ryan Schreiber, en meget musikkinteressert high school-student uten noen tidligere skrive- eller utgivelseserfaring. Likevel ville han prøve å lage den første nettsiden om undergrunnsmusikk som ble oppdatert jevnlig.
Som sjefredaktør har Schreiber gjort Pitchfork til en veldig sukssesrik og stor kilde for daglige musikknyheter og albumanmeldelser. Siden har nå opp mot 120 000 besøk daglig, og over en million unike besøk per måned. Pitchforks søkbare database inneholder mer enn 7 500 anmeldelser av musikkalbum, blant annet grundig kritikk av så å si alle store, uavhengige utgivelser siden nettstedet ble startet.
Pitchfork har blitt kritisert for å ha en elitistisk tilnærming til musikk, og for å ha et snevert fokus på band og sjangre.


Hallgeir Grøntvedt.
Hallgeir Grøntvedt (født 30. desember 1959) er en norsk lokalpolitiker fra Senterpartiet, han er ordfører i Ørland kommune i Sør-Trøndelag.
Medlem av Ørland kommunestyre 1988-. Ordfører 1997–1999 og 2003–2011. Medlem av Sør-Trøndelag fylkesting 2003–2007.
Han er farbror til barnebokforfatteren Nina Elisabeth Grøntvedt.


Vikingtiden i Norge.
Vikingtiden i Norge regnes arkeologisk sett fra ca. 800 til ca. 1100. Historisk sett regnes den mer spesifikt fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066.
Selv om det første vikingangrepet i England fant sted i Portland i 789, er det imidlertid med plyndringen av klosteret på Lindisfarne i 793 at vikingene for alvor dukker opp i europeisk historie. På grunn av at jernet ble tatt i bruk i jordbruket økte produksjonsnivået, og det ble fort mangel på dyrkbar jord. Mange valgte å utvandre og den enkleste måten å skaffe seg inntekter var ofte plyndring. Vikingene skaffet seg fort et dårlig rykte blant samtidens kristne europeere. Men vikingtiden var også preget av handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet det bysantinske riket og Bagdad-kalifatet.
Rikssamlingen var også en grunn til den sterke utvandringen. Kongenes makt økte, og de gjorde krav på skatter og avgifter. Mange ville heller prøve lykken utenlands enn å leve under ett kongedømme.
Norske vikinger var mest aktive i nordveg og vesterveg. Nye områder ble bebygd nordover Norskekysten, vestover til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Skottland og Irland. Senere også Grønland og Vinland (Amerika).
Den tidligste kristne påvirkning.
Funn under utgravninger av Kaupangen i Skiringssal tilsier at det allerede på 800-tallet ikke bare var kontakt mellom nordmenn og de kristne deler av Europa, men at det fantes en liten kristen befolkning i landet. I alle fall fra 700-tallet av hadde nordmennene støtt på den nye religion som røvere, handelsmenn og leiesoldater, og som innvandrere til Orknøyene og Hebridene, Irland, England og Frankrike. I Frankrike later det til at nordboerne forholdsvis snart sluttet seg til den lokale religionen, og Rouen ble et møtested mellom kristendommen og besøkende nordmenn som så bragte inntrykk og impulser med seg nord- og hjemover igjen.
Småriker og tingområder.
Før 800-tallet dukket mindre samfunnsdannelser opp rundt i Norge. Bygdene rundt Trondheimsfjorden samlet seg til ett tingfellesskap ("þrændalog"), hvor hovedtinget sannsynligvis satt på Frosta. I de sørligere områdene ble det dannet mindre tingfellesskap og også små kongedømmer.
På 800-tallet begynte smårikene å skaffe seg inntekter gjennom plyndringstokter og handel. Det oppstod et stabilt kongedømme i Vestfold–Vestoppland med tilknytning til ynglingeætten i Uppsala. Kaupangen i Skiringssal i Vestfold vokste til å bli et handelssted med internasjonal kontaktflate. Vestfold var agrarøkonomisk sett det rikeste området i landet, og utover 800-tallet vokste deres makt. Det var også rike områder i Trøndelag, men de manglet en felles, permanent ledelse. Det vokste heller ikke frem noen samlet ledelse over smårikene på Vestlandet.
Et gårds- og ættesamfunn.
Bosettingen i Norge var knyttet til gården, og derved til utnyttelse av jorda og kystfiske. Norges antatt største tettbebyggelse i denne perioden var kaupangen i Skiringsal, med en antatt befolkning på 400-600 personer.
Gården var hjem og arbeidsplass for en hierarkisk ordnet gruppe mennesker, med husbonden øverst. Gårdens befolkning ellers besto hans familie, frie gårdsarbeidere og treller.
Forholdet til døde forfedre var en integrert del av livet på gården, og gravhauger lå i nærheten av gårdsanlegget. Det varierte utvalget av gjenstandstyper fra hverdagslivet som er funnet ved utgraving av gravhauger tyder på at man oppfattet livet etter døden som en form for videreføring av dette livet. Det er mulig at det ble ofret til, eller «vist respekt overfor», forfedre gjennom ritualer.
De nordiske gudene ble dyrket i varierende grad. Antagelig var særlig Frøy, som rådde over fruktbarhet og grøde, en aktet gud blant den jevne jordbruker.
Kunst og gjenstandskultur.
Det gjenstander som ettertiden kjenner som kunstgjenstander fra vikingtiden, var ikke «kunst» i noen moderne forstand, men alminnelige bruksgjenstander med ulik grad av bearbeiding og visuelle uttrykk. Graden av bearbeiding kunne variere med velstand hos eieren, og med bruksformålet. Blant de gjenstandene som er bevart finnes gudeskulpturer, votivgaver – for eksempel i form av gullgubber, sverd og sverdskjefter, beltespenner, brosjer, spenner, ringer og armbånd, drikkebeger, stigbøyler, sporer, skjold og økser.
Motivet på skjoldene var hentet fra de mest populære fortellingene i gude- og heltediktene: Odins kamp med Fenrisulven, Tors kamp med Midgardsormen, og Sigurd Favnesbanes bedrifter.
Det fantes i noen grad vevde tekstiler i form av billedtepper, i det minste er det funnet slike i Oseberghaugen, men tekstiler brytes raskere ned enn metallgjenstander, og det er neppe mulig å si hvor utbredt slike tekstiler var. Tekstilene fra Osebergfunnet var dekorert med scener fra norrøne heltesagn.
På Gotland er det funnet billedsteiner, med dekorasjoner som skal representere et minne om en avdød. Tilsvarende steiner er ikke funnet i Norge. Steinene har ornamentale border, og motiv fra heltesagn som gjenspeiler gravgavene. Skipsavbildninger forekommer så å si alltid på disse steinene.
Gjenstander i flere materialer, både tre, stein og metall, var dekorert med dyreornamentikk i ulike former. Denne ornamentikken er behørig studert, og er inndelt i utviklingsfaser eller stilperioder som brukes til datering. Ornamentikken omfattet bladranker, drager, hundeansikt, gripedyr og løver.
Harald Hårfagre.
Det er vanskelig å gi en nøktern framstilling av den historiske skikkelsen Harald Hårfagre. Sagatekstene om ham, særlig de yngste (deriblant Heimskringla), er fulle av motstridende opplysninger og en god del som uten videre må karakterisere som vandre- og opphavssagn. Historieforskningen har imidlertid i hovedsak fulgt sagaenes opplysninger, riktignok ofte i et svært kritisk lys.
Ut fra denne bakgrunnen har det vært vanlig å se på Harald Hårfagre som konge av Vestfold. Han forsterket sin makt gjennom samarbeid med Håløygjarlene, som nå fikk fotfeste i Trøndelag, og Mørejarlene, som vant en dominerende stilling i Nordvestlandet og på Orknøyene. Dette samarbeidet var primært for å trygge handelsveiene langs kysten av Vestlandet. De småkongene som motstod den økende makten til Vestfoldskongen ble slått en etter en. Kong Eirik av Hordaland og Kong Sulke av Rogaland samlet, med andre småkonger, sammen en hær for å stå imot Harald. Slaget i Hafrsfjord (ca. 872) er tradisjonelt en av de viktigste hendelser i norsk historie. Slaget ble vunnet av Harald og han kunne nå bli kalt Konge av hele Norge.
Reelt var kongedømmet under direkte kontroll av kong Harald kun på Sør-vestlandet, mellom Sognefjorden og Tromøya. Jarlene på Møre og i Trøndelag fikk for det meste styre sine egne områder uavhengig av kongen, mens Østlandet ble delt mellom Haralds mange sønner. Det oppstod en kamp mellom kong Haralds arvinger om hvem som skulle overta kongedømmet etter Haralds død. Kongedømmet falt nesten fra hverandre, men tanken om et rikskongedømmet hadde vunnet frem i befolkningen.
Ifølge Krag var Harald født på Østlandet. Faren hette Halfdan, og var kanskje identisk med Halfdan Svarte. Harald kom tidlig til morfaren i Sogn, der han ble fostret opp, og arvet riket etter morfaren. Han er etter Krags syn en ren vestlandskonge, og at han begynte tidlig å utvide riket. Før slaget i Hafrsfjord var han tydeligvis anerkjent som overkonge i store deler av Vest-Norge. Slaget sto altså mellom Haralds vestnorske styrker og en alliert hær av ryger, egder og en avdeling danske elitesoldater. Etter seieren i Hafrsfjord måtte taperne anerkjenne Harald som overkonge, og riket hans strakte seg nå fra Rygjarbit i Kragerø til Nordfjord.
Harald var nå sterk nok til å forhandle med de som satt med makten på nordsiden, nemlig jarlene på Møre og Lade. De kom til enighet og gikk inn i en slags føderasjon der Harald ble anerkjent som overkonge. Fra litt før 900 har altså Harald hatt overherredømme over hele kystnorge fra Hålogaland i nord til Grenland i sør.
Sannsynligvis har småkongene i Østlandsområdet – iallfall i de kystnære strøk hatt nære handelsforbindelser med kontinentet over Danmark. Det er derfor mest trolig at de i den utstrekning de anerkjente noen overherre holdt seg til danekongen. En støtte for denne teorien finnes i beretningen om at kong Harald Klakk av Danmark en gang på begynnelsen av 900-tallet måtte utruste en straffeekspedisjon for å slå ned et opprør blant vestfoldingene. En skal også legge merke til at sagaene er eksplisitte på å regne opp Harald Hårfagres fem kongsgårder. De ligger alle på Vestlandet, mellom Ryfylke og Nordhordland.
Sagaene regner opp mange sønner etter Harald Hårfagre – mistenkelig mange. Krag mener dette har årsak i forhold lenge etter Haralds død. For en som søker kongemakt vil det være helt nødvendig å legitimere dette ved å vise til sin avstamning. I en tid uten folkeregister vil det være mulig å påberope seg slik avstamning uten at det har full forankring i realiteter. I vikingtid og tidlig middelalder er det masser av eksempler på dette. Sannsynligvis er mange av de «sønnene» sagaene regner opp enten fiktive personer, eller de har lite eller intet med Hårfagreætten å gjøre. Det er bare to som uomtvistelig må være sønnene til Harald; Eirik og Håkon.
Håkon den gode.
Eirik Blodøks var den som først forsøkte seg som overkonge over Hårfagreætten. Men han ble slått av Håkon, en sønn av kong Harald som var blitt sendt for å bli oppdratt hos kong Adelsten av England. Eirik måtte rømme landet da Håkon kom tilbake til Norge for å ta kongemakta. Han var dårlig likt på grunn av sin rå framferd, med plyndringer og herjinger. Håkon fikk derfor støtte fra de norske høvdingene.
Håkon fikk tilnavnet "den gode" fordi han samarbeidet nært med bøndene. Da hans forsøk på å innføre kristendommen til Norge ble møtt med motstand valgte Håkon å respektere folkets vilje. Han sa aldri fra seg den kristne tro, men Snorre forteller at han deltok i blot for å vise velvilje til hans undersåtter. Håkon var den første kristne konge av Norge.
Håkon gjorde store forandringer i hvordan riket ble styrt; Han innførte nye lagting: Gulatinget og Frostatinget. I de gamle lagtingene hadde alle frie menn rett til å møte, i det nye systemet møttes representanter fra distriktene, utnevnt av årmennene på bygdetinget. Håkon opprettet også et leidangsystem, hvor bøndene langs kysten var forpliktet til å skaffe langskip og mannskap. Flåten skulle stå under kongens tjeneste og være utrustet for to måneders innsats. Kongens nye ordninger styrket riket, men det skulle vise seg at kongedømmets styrke var sterkt knyttet til kongen selv. Da Håkon ble drept i slaget ved Fitjar i 959 stod det norske kongedømmet fortsatt på utrygg grunn.
Ladejarlene.
Eirik Blodøks' sønner hadde dannet en allianse med danskekongen Harald Blåtann, og det var de som nå truet Håkon den gode. Avtalen gikk ut på at Harald Gråfell og hans brødre skulle overta Norge som underkonger av danekongen. Selv om Haralds hær ble beseiret i slaget ved Fitjar fikk kong Håkon banesår. Og Håkon erklærte ved sitt dødsleie at Eirikssønnene skulle få overta riket hans og ba dem om å gjøre fred med hans frender. Harald Gråfell dro så til Norge, tok kongsnavn og forsonte seg med de andre høvdingene i landet.
Men det tok ikke lang tid før Eirikssønnene higet etter mer makt. Da Harald og hans brødre gikk til kamp mot ladejarlene som styrte Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge og drap Sigurd Håkonsson Ladejarl, tok danekongen parti med ladejarlene. Harald ble kalt tilbake til Danmark og drept. Styret av landet ble så gitt til ladejarlen Håkon Sigurdsson. Disse hendelsene førte til det lange uvennskapet mellom ladejarlene og hårfagreætlingene.
Stormennene i Trøndelag og Håløygaland så den sentrerte norske kongemakten som inntrengende, og ønsket heller å være underlagt en utenlandsk konge. Ladejarlene fikk nå styre landet så å si fritt uten innblandinger fra kongen. Men to hårfagreætlinger ved navn Olav skulle nå ta opp kampen mot jarlene og det danske overherredømmet. De hadde begge opparbeidet seg rikdommer gjennom vikingtokter og kunne kjøpe seg støtte fra norske høvdinger.
Håkon jarl nektet å føye seg da kong Harald prøvde å innføre kristendommen i Norge. På 980-tallet angrep Harald landet, men måtte se seg slått av Ladejarlen. Håkon tok etter dette mer og mer kontroll over styringen av landet og ble etter hvert sterkt mislikt av stormennene i Trøndelag. Så da Olav Tryggvason kom til Trøndelag med en hær i 995 støttet høvdingene opp rundt Olav. Dette førte til at Håkon måtte flykte og gjemme seg under en grisebinge på gården Rimol i Melhus. Der ble han drept av sin gode venn og trell, Tormod Kark. Olav klarte aldri å fullstendig sikre grepet over landet, og hans forsøk på å utrydde den gamle religionen ble ikke godt mottatt. Håkon Ladejarls sønner dannet en allianse med danekongen Svein Tveskjegg og sveakongen Olav Skötkonung, og deres hær møtte kong Olav ved Svolder, år 1000. Olav måtte se seg slått av overmakten og valgte å stupe i havet.
Etter slaget ved Svolder delte seierherrene landet mellom seg. Olav sveakonge fikk fire fylker i Trøndelag, begge Mørene, Romsdal og Ranrike. Dette riket ga Olav til Svein jarl som skattkonge. Eirik jarl fikk fire fylker i Trøndelag, Hålogaland, Namdal, Fjaler, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Agder sør til Lindesnes, Romerike og Hedemarken. Svein danekonge fikk igjen Viken.
Olav den Hellige.
15 år senere kom den andre Olav til Norge, Olav Digre. Danekongen og Eirik Jarl var opptatt med krigstokter i England, så Olav møtte relativt liten motstand. Han ble straks tatt til konge av høvdingene i Oppland, tok Håkon Eiriksson Ladejarl til fange og slo Svein Håkonsson Ladejarls hær ved Nesjar. Olav ble den første kongen siden Harald Hårfagre som kontrollerte hele landet, han konsoliderte samlingsverket slik at motkreftene stort sett ble satt ut av spill. Konsolideringen av samlingen skyldes først og fremst kristendommen og dennes hierarkisk-ordnede kulturorganisasjon, kirken. Politisk, religiøst og økonomisk betydde kirkens samvirke med kongedømmet etablering av et permanent statsgrunnlag.
Kristendommen ble endelig tingtatt som landets religion. Olav nøyde seg ikke med at folk individuelt tok dåpen, han ville lovfeste kristendommen i landet. En gang i 1020-årene, trolig i 1024, holdt han og biskop Grimkjell ting ved Moster gamle kirke på Bømlo. Her ble en rekke kristenrettsbestemmelser vedtatt. Kristenlovene var riksgyldige, og Olav la også til rette for oppbyggingen av en kirkeorganisasjon.
Olavs voldelige framferd mot sine motstandere, både kristne og andre som ikke hadde latt seg døpe, skaffet ham mange fiender blant høvdingene i Opplandene og Trøndelag. Flere fiender fikk han gjennom de økonomiske reformene han brakte til landet. Han innførte en riksdekkende styringsordning med lendmenn og årmenn. Han forsterket sin hird og ga visse personer innenfor denne spesielle funksjoner. Han satte igang omfattende konfiskasjoner av sine motstanderes eiendommer og kontroll over utenrikshandelen.
Olav den helliges fall ved Stiklestad 1030
Svein Tveskjeggs sønn, Knut den mektige, benyttet seg av misnøyen blant de norske stormennene, og kjøpte seg en allianse mot kong Olav. I 1028 sjøsatte han en stor hær mot Norge, og kong Olav ble tvunget til å flykte. Danekongen Knut plasserte sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl til å regjere Norge, men både han og hans etterfølgere, den engelske Alfiva og Knuts unge sønn Svein, ble dårlig likt av nordmennene. Deler av folket gled samtidig tilbake mot hedendommen.
Da Olav vendte tilbake fra Gardarike (Russland) i 1030, var det for å gjenerobre et kongedømme fra en hersker som også var kristen. Knut hadde vært på pilegrimsferd til Roma i 1027, og hadde ifølge en engelsk kilde også grunnlagt et kloster på Nidarholm ved Trondheim. Men Olavs visjon var ikke desto mindre å samle Norge under seg som et "kristent" rike.
Da Olav Haraldson falt på Stiklestad, var det mot en hær bestående av både hedenske og kristne stridsmenn. Etter slaget smuglet Olavs venner liket hans bort fra slagmarken, og han ble begravd i en sandmæl ved Nidelven. Senere ble kisten flyttet til kirkegården ved Klemenskirken i Nidaros-kaupangen. Det oppstod tidlig rykter om helbredelser og andre mirakler, for ett år etter slaget ble kisten gravd opp igjen. Kongens lik lå da i kisten uten tegn på forråtnelse. Biskop Grimkjell lyste ham da hellig, og han ble fra svært tidlig av betraktet som martyr.
Olavs død og helligkåring markerer det viktigste og mest avgjørende skillet i Norges kristning; fra nå av var kristendommens endelige seier i folket sikret.
De siste vikingkongene.
Etter Olav gjorde også en annen Hårfagreætling et mislykket forsøk på å erobre landet. Det var Trygve Olavsson, sønn av Olav Tryggvason, i 1033.
De norske høvdingene reiste seg etterhvert opp mot danskene, i 1035 ble de kastet ut og Magnus den gode, Olav Digres sønn, ble valgt til konge. Olav den helliges martyrdød ved Stiklestad i 1030 hadde ført til en opphøyet status for hans etterkommere.
Stormennene fant ut at de best kunne ivareta sine politiske og åndelige ambisjoner ved å støtte rikssamlingen, og i tiden etter 1030 vokste støtten til kongemakten. Selv de som satt i opposisjon til kongen valgte nå å gjøre det gjennom kongedømmet som institusjon, og Magnus ble opphøyet til konge over landet uten store indre stridigheter. I den første tiden av hans regjering ble mye av styret av Opplandene gitt tilbake til småkongene der, men dette ble tilbakeført ved Harald Hardrådes blodige oppgjør i 1060-årene. Etter opplendingenes underkuelse ble dette området også endelig fullstendig integrert i kongedømmet.
Magnus og Knut den mektiges sønn, Hardeknut, lå stadig i stridigheter, de var begge ute etter å erobre den andres rike. Knut ble tvunget til å komme til enighet med Magnus på grunn av hans halvbror Harald Harefots handlinger som regent i England. Knut og Magnus ble enige om en avtale som skulle gjøre den av de som levde lengst til arving av den andres rike. Slik ble Magnus konge av Danmark, då Knut døde i 1042.
I 1045 kom Olav Digres halvbror Harald Sigurdsson tilbake til Norge. Han ble tvunget til å flykte etter slaget ved Stiklestad, og hadde tjent som kommandant i den bysantinske keiser Michaels væring-garde. Han hadde tjent seg store skatter, og da han fikk høre om at hans nevø, Magnus, hadde blitt tatt til konge, dro han til hjemlandet for å kreve en del av kongeriket. De ble enige om å dele rikdommene og makta. På sitt dødsleie i 1047 ga Magnus Norge til Harald, og Danmark til sin jarl, Svein Estridsen.
Kong Harald gjorde, på tross av Magnus sin vilje, krav på Danmark, men hans forsøk på invasjon mislyktes. Etter Edvard Bekjennerens død i 1066 hevdet Harald at han hadde blitt lovet den engelske tronen av den avdøde kongen. Han seilte over til England for å heve sin rettmessige arv, men ble drept av Harold Godwinsons hær ved Stamford Bridge. Harald Hardråde regnes som den siste vikingkongen av Norge, og med hans fall avsluttes vikingtiden.


Mudi.
Mudi (FCI #238) er en ungarsk gjeterhundrase som har blitt avlet i Ungarn gjennom generasjoner, spesielt av bønder og gjetere. Hunden ble primært avlet for å vokte og gjete buskap, men den har også egenskaper som jakthund på storvilt, f.eks. villsvin.
Opprinnelse og alder.
Mudi (lat. "Canis ovilis fenyesi") er trolig en krysning mellom puli og en eller flere lokale spisshundraser, men dette er ikke stadfestet. Rasen skal ha blitt «oppdaget» mot slutten av 1800-tallet av "Dr. Dezsö Fényes", som var museumsdirektør (ref. det latinske navnet), men noen hevder den har røtter tilbake til 1200-tallet. Det siste har ikke latt seg verifisere.
FCI anerkjente den som en egen rase i 1936, men fortsatt er størsteparten av disse hundene å finne uten stamtavle eller registreringsbevis ute på den ungarske landsbygden. Stamboken er fortsatt åpen (2006), og hunder «fra landet» kan tas til bedømming og registreres i et B-register, dersom de tilfredsstiller rasestandarden. Uten dette registeret hadde avlsgrunnlaget kanskje blitt for dårlig til å opprettholde rasen, så det er ingen enkel oppgave å være oppdretter av mudi.
Til Norge kom rasen først i 1996. Interessen for denne hunden er stigende, spesielt blant hundesport og brukshundinteresserte.
Utseende, anatomi og fysikk.
Mudi er en forholdsvis liten gjeterhund med en karakteristisk bølgete pels og en rektangulær kropp. Ideal høyde er 43-45 cm for hanner og 40-42 for tisper, mens vekten ligger på ca. 8-13 kg. Flesteparten er sorte. De kan imidlertid også være hvite, brune, gyldne, askegrå eller blue merle. Hvit brystflekk og hvitt på labbene er godtatt. Hodet er langstrakt og skallen lett hvelvet med et smalnende snuteparti. Ørene er trekantede og stående. Du får den både med og uten hale, men stumphale er sjeldent. Sporer på bakbeina er uønsket.
Bruksområde.
Mudiens viktigste oppgave har vært å vokte og gjete bufe som en drivende gjeterhund. Den er også en god vakthund for hus og eiendom, skadedyrbekjemper og jaktkamerat på storviltjakt. Jaktegenskapene kan den ha arvet fra spisshundene. Den har dessuten en rekke andre flotte egenskaper som brukshund, f.eks. innen agility og lydighet. Den er også en god familiehund, selv om den passer best for svært aktive mennesker.
Lynne og væremåte.
Mudi er ingen hund for nybegynnere. Den er en energisk, robust og gjerne svært livlig hund. Den passer derfor best for aktive friluftsmennensker som vet å gi den oppgaver i livet, herunder både fysiske og mentale oppgaver. Mudien knytter seg ofte til en person, gjerne den som gjør noe meningsfyllt med hunden. Den trenger en bestemt, konsekvent og varsom leder, men absolutt ingen hårdhent behandling (dressur). For den rette personen (familien) blir den gjerne en «drømmehund». Den kan være litt reservert overfor fremmede. Det er viktig med tidlig og rikelig sosialisering.
Annet.
Rasen må sies å være uvanlig også i hjemlandet. Noen tilfeller av HD, AA, patella luxasjon og følsomme mager er registrert. Pelsstellet er minimalt. Hverken søle eller bøss fester seg lett til denne pelsen. Normal gjennombørsting nå og da, litt oftere når de røyter.


Marilyn Monroe.
Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926, død 5. august 1962, døpt Norma Jeane Baker) var en amerikansk Golden Globe-vinnende skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent, modell og sexsymbol.
Etter å ha tilbragt mesteparten av barndommen i fosterhjem, giftet hun seg som 16-åring med James Dougherty. Hun begynte å jobbe som modell, noe som førte til hennes første filmkontrakt i 1946. De første rollene hennes var små, men hun spilte blant annet i de kritikerroste filmene "Asfaltjungelen" og "Alt om Eva" (begge fra 1950). Gjennombruddet kom i filmen "Niagara" i 1953. Hun fikk ros for sitt komiske talent i filmer som "Herrer liker blonde piker" (1953), "Gift med en millionær" (1953) og "Gresskar i nød" (1955), og ble en av de mest populære filmstjernene i Hollywood. Et ekteskap og påfølgende skilsmisse fra den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio økte også hennes kjendisstatus.
Monroe var misfornøyd med å stadig måtte spille rollen som «dum blondine» og startet sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, for å få større kontroll over sin egen karriere. Hun giftet seg også med forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. Hennes kritikerroste rolletolkning i filmen "Bus Stop" (1956) fikk henne nominert til Golden Globe. Hun vant denne prisen for sin rolletolkning i filmen "Noen har det hett" (1959).
De siste årene av livet hennes var preget av sykdom, personlige problemer og et rykte for å være upålitelig og vanskelig å jobbe sammen med. Omstendighetene rundt hennes død som følge av en overdose sovemedisin har vært preget av manglende beviser. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord», men muligheten for en uforskyldt overdose har ikke blitt utelukket. I tillegg går en rekke konspirasjonsteorier ut på at hun ble myrdet.
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
Barndom.
Marilyn Monroe ble født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926 på Los Angeles General Hospital. Ved dåpen 6. desember samme år hadde hun imidlertid etternavnet Baker, ettersom hennes mor ønsket at alle de tre barna hennes skulle ha samme etternavn. I 1946 begynte hun å bruke artistnavnet Marilyn Monroe, men hun endret ikke navnet sitt offisielt før ti år senere.
Hennes mor.
Gladys Pearl Monroe ble født 27. mai 1902 i Porfirio Diaz (nå Piedras Negras) i Mexico, som datter av skotskfødte Otis Elmer Monroe og hans kone Della Mae Monroe. Året etter flyttet familien til Los Angeles, der sønnen Marion Otis Elmer Monroe ble født to år senere. I 1908 ble Otis' helsetilstand raskt forverret, og han døde året etter på et psykiatrisk sykehus av syfilis i hjernen. Hans kone trodde at han hadde blitt gal, noe hun også fortalte deres to barn. Flere år senere fikk Della en hjertelidelse og hadde i tillegg store humørsvingninger. I august 1927 ble også hun innlagt på psykiatrisk sykehus med diagnosen manisk-depressiv psykose. Hun døde på sykehuset samme måneden.
I 1917 giftet Gladys seg med Jasper Baker fra Kentucky og fikk to barn, Robert Kermit «Jackie» Baker (født 24. januar 1918) og Berniece Inez Gladys Baker (født 30. juli 1919). Begge barna ble født i Los Angeles, men etter foreldrenes skilsmisse kidnappet faren barna og flyttet til Kentucky. Etter en rekke alvorlige ulykker døde «Jackie» som 14-åring av nyresvikt. Monroe visste ikke at hun hadde en halvsøster før hun var 12 år gammel. De to halvsøstrene møttes for første gang i 1944.
Hennes far.
Den 11. oktober 1924 giftet Monroes mor seg med halvt norske Martin Edward Mortensen (født i 1897 i California i USA). Fire måneder senere hadde de flyttet fra hverandre, men skilsmissen ble ikke fullført før 15. august 1928. Etter separasjonen hadde Gladys et forhold til sin kollega fra Consolidated Film Industries, Charles Stanley Gifford. Hun førte imidlertid opp Mortensen som far på Monroes fødselsattest. Etter Mortensens død ble det funnet vielses- og skilsmissepapirer for han og Gladys, samt fødselsattesten til Monroe, blant hans eiendeler. Det er likevel mange som tviler på at Mortensen faktisk var faren hennes. I flere biografier om Monroe spekuleres det om hennes mor brukte navnet hans for å forhindre at datteren ble et barn født utenfor ekteskap. Selv nektet Monroe for at Mortensen var hennes far. Gladys skal ha insistert på at Gifford var den eneste som kunne være faren. Ifølge Monroes første ektemann, James Dougherty, var Monroe lenge usikker på hvem som var hennes far, men hun fant etterhvert ut at det var Gifford. Han hevdet også at hun i løpet av deres ekteskap ringte Gifford, men at han avviste henne. Ifølge Monroes halvsøster, Berniece Baker Miracle, møtte Monroe faren for første gang da han besøkte henne på sykehuset i 1961, men hun ønsket ikke at hans identitet skulle avsløres.
Fosterhjem.
Monroes mor, Gladys, hadde dårlig råd og var ute av stand til å ta seg av henne. Monroe ble derfor plassert hos fosterforeldrene Albert Wayne og Ida Bolender i Hawthorne i California. Gladys betalte dem 25 dollar i måneden for å ta vare på datteren. Hun kom også på besøk i helgene, men disse visittene ble stadig sjeldnere. Monroe trodde at ekteparet Bolender var hennes foreldre, helt til Ida fortalte henne at dette var ikke var riktig. Fosterforeldrene hennes var strengt religiøse og lærte henne at å gå på kino var en synd, i likhet med alkohol, tobakk, dansing og kortspill. Monroe hadde et nært vennskap med fosterbroren sin, Lester, som lignet så mye på henne at de ble kalt «tvillingene». Da ekteparet Bolender adopterte Lester ønsket de å gjøre det samme med Monroe, men dette nektet hennes mor å gå med på.
Da Monroe var sju år gammel kjøpte hennes mor et hus i nærheten av Hollywood Bowl, som hun og datteren flyttet inn i. Hun leide ut hele huset til et engelsk ektepar, og leide selv to rom fra dem. I Monroes nye hjem gjorde de voksne alle de tingene hun tidligere hadde blitt fortalt var synd, og hun ble selv tatt med på kino hver uke. Hun uttalte senere at hun var overbevist om at de kom til helvete og tilbragte flere timer i bønn for dem. I januar 1934 fikk Gladys et mentalt sammenbrudd, og ble tvangsinnlagt på sykehus med diagnosen paranoid schizofreni. Gjennom mesteparten av dette året bodde Monroe hos det engelske ekteparet, som fikk hjelp av hennes mors beste venninne, Grace McKee, til å ta vare på henne. McKee beundret skuespillerinnen Jean Harlow, og var overbevist om at også Monroe kom til å bli en filmstjerne en dag.
Da det engelske ekteparet skulle flytte tilbake til hjemlandet, søkte McKee om å bli Monroes verge. Monroe bodde en kort periode hos familien Giffen, som var naboer av McKee. De tilbudte seg å adoptere henne, men hennes mor ønsket fortsatt ikke dette. Våren 1935 flyttet hun inn hos McKees mor, mens McKee ble oppnevnt som Gladys' verge. Da McKee giftet seg med Erwin «Doc» Goddard noen måneder senere flyttet Monroe inn sammen med dem. Familien hadde imidlertid ikke råd til å ta vare på henne, og 13. september ble hun derfor plassert på barnehjemmet Los Angeles Orphans Home (senere omdøpt Hollygrove). Våren 1937 ble Grace Goddard til slutt oppnevnt som Monroes verge, og hun flyttet tilbake til familien Goddard i juni samme året. I november måtte Monroe imidlertid flytte til grandtanten sin og hennes familie i Compton, som hun bodde hos frem til august året etter.
Monroe flyttet deretter til Grace Goddards 58 år gamle tante, Ana Lower. Senere uttalte hun om Lower: «Hun endret livet mitt. Hun var det første mennesket i verden jeg virkelig var glad i, og hun var glad i meg.» Monroe begynte også å praktisere Lowers religion, kristen vitenskap. I 1940 måtte hun flytte tilbake til familien Goddard grunnet Lowers sviktende helse. «Doc» Goddards datter, Eleanor Bebe Goddard, bodde også sammen med dem. Hun hadde, grunnet en psykisk syk mor, vokst opp i et dusin ulike fosterhjem og utsatt for både vold og matmangel. Etter at Monroe ble kjent brukte hun deler av fostersøsterens bakgrunnshistorie som sin egen. Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California, og flyttet tilbake til Lower. Grace Goddard var imidlertid bekymret for tantens helse, og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun oppfordret derfor Monroe til å gifte seg med den eldre nabogutten James Dougherty. De giftet seg noen uker etter at hun fylte 16 år.
Begynnelsen.
Da Dougherty var i den amerikanske handelsflåten under andre verdenskrig, flyttet Monroe inn med sine svigerforeldre og begynte å jobbe på fabrikken Radioplane Munitions Factory, hvor hun sprayet flydeler med et brannsikkert stoff og inspiserte fallskjermer. Hun ble tilfeldig oppdaget av militærfotografen David Conover, som kom til fabrikken for å ta bilder for militærbladet "Yank". Dette ledet til flere modelloppdrag med andre fotografer. Hun tjente etterhvert nok penger til å slutte på fabrikken, og flyttet tilbake til Ana Lower. Monroe oppsøkte deretter Emmeline Snively, eieren av modellbyrået Blue Book Modeling Agency. Hun meldte seg på modellbyråets tremånederskurs og avtalte å betale for det ved hjelp av modelloppdrag som Snively skaffet henne. Snively rådet henne til å bleke og rette ut det krøllete, mørk blonde håret sitt. Monroe bestemte seg for å satse på modellkarrieren og søkte om skilsmisse fra ektemannen i mai 1946.
Senere samme år kom hun i kontakt med den tidligere skuespilleren Ben Lyon, som jobbet for filmselskapet 20th Century Fox. Han arrangerte en prøvespilling med henne og uttalte etterpå at «det er Jean Harlow på nytt». I august 1946 ble Monroe tilbudt en standard seksmånederskontrakt med en begynnerlønn på 75 dollar i uken. Siden hun ifølge amerikansk lov var mindreårig da kontrakten ble signert, måtte også hennes verge, Grace Goddard, signere.
Navnet hennes ble ikke ansett som kommersielt nok, så det ble bestemt at det måtte endres. Lyon mente at hun minnet om skuespillerinnen Marilyn Miller og foreslo derfor fornavnet Marilyn. Som etternavn brukte hun morens pikenavn, Monroe. Hun fikk undervisning i skuespill, dans, musikk og tale hos filmselskapet. I tillegg flyttet hun for seg selv for første gang. Hun fikk ingen jobber av filmselskapet det første halvåret, men kontrakten hennes ble likevel fornyet. I 1947 spilte hun mindre roller i filmene "Dangerous Years" og "Scudda Hoo! Scudda Hay!", men Fox valgte å ikke fornye kontrakten hennes.
Gjennom hele 1947 studerte Monroe skuespill på Actors Lab, hos Morris Carnovsky og hans kone Phoebe Brand. Hun uttalte senere at dette hadde vært hennes første møte med ekte skuespill. I oktober 1947 fikk hun spille en av birollene i teaterstykket "Glamour Preferred" på Bliss-Hayden Miniature Theater.
Den 9. mars 1948 skrev Monroe en seksmånederskontrakt med Columbia Pictures, med en lønn på 125 dollar i uken. Hun ble introdusert for filmselskapets fremste skuespillerinstruktør, Natasha Lytess, som endte opp med å bli hennes instruktør i mange år. I slutten av april begynte innspillingen av lavbudsjett musikalen "Ladies of the Chorus", der Monroe spilte sin første hovedrolle. Til tross for at forhåndsvisningen av filmen ble godt mottatt, ble ikke kontrakten hennes fornyet.
I slutten av 1948 møtte Monroe agenten Johnny Hyde, visepresidenten i William Morris Agency, som oppfordret henne til å fortsette skuespillerkarrieren. Monroe uttalte senere: «Første gang jeg nevnte skuespillerdrømmene mine til Johnny Hyde, smilte han ikke. Han lyttet henført og sa: ‘Selvsagt kan du bli en skuespillerinne!’ Han var den første som tok ambisjonene mine på alvor og på grunn av dette er jeg han evig takknemlig.»
I 1949 skaffet Hyde henne en liten rolle i Brødrene Marx-filmen "Love Happy". Hun imponerte produsentene så mye at de sendte henne på en promoteringsturne der første stopp var New York. Monroe ble imidlertid utslitt og valgte å avbryte reisen da hun hadde kommet til Chicago. Hun mente at hun ble behandlet som et sexobjekt og ikke en skuespillerinne.
Senere samme året prøvespilte hun for John Huston for en rolle som den unge elskerinnen til en aldrende, korrupt advokat i Metro-Goldwyn-Mayer-filmen "Asfaltjungelen". Hun fikk rollen og mottok gode kritikker for sin rolletolkning. Manusforfatteren og regissøren Joseph L. Mankiewicz hadde sett henne i filmen og fulgte Hydes forslag om å gi henne en rolle i Fox-filmen "Alt om Eva". Hun spilte en håpefull skuespillerinne som ble beskrevet av en av de andre rollefigurene «som en uteksaminert student fra The Copacabana School of Dramatic Art». Mankiewicz kommenterte senere at han så en uskyld i henne som appellerte, og at dette bekreftet hans tro på at hun var passende for rollen.
Som følge av Monroes suksess forhandlet Hyde frem en ny kontrakt med Fox for henne, kort tid før hans død i desember 1950. Den 11. mai 1951 signerte hun en sjuårskontrakt med filmselskapet. Begynnerlønnen var 500 dollar i uken, og ville øke årlig til en maksimumslønn på 3500 dollar i uken det sjuende året.
Monroe ble immatrikulert på University of California, Los Angeles, for å studere litteratur. Hun hadde også biroller i komedier som "Presidenten kommer", "Love Nest" og "Let's Make It Legal". I mars 1951 delte hun ut en pris under den 23. Oscar-utdelingen.
Etter råd fra Natasha Lytess og skuespilleren Jack Palance begynte Monroe å studere skuespill hos Michael Tsjekhov. Hun fortalte ham at hun var lei av å stadig måtte spille rollen som «dum blondine». Han mente at grunnen til at hun fikk disse rollene var de seksuelle vibrasjonene som hun sendte ut. Dette forsterket viljen hennes til å bli ansett som en kunstner og ikke «en erotisk vanskapning».
Gjennombruddet.
I mars 1952 dukket nakenbiler av Monroe tatt i 1949 opp, publisert i en pinupkalender, og hun stod ovenfor en mulig skandale. Pressen spekulerte i identiteten til den anonyme modellen som tydelig lignet Monroe. Mens filmselskapet diskuterte hvordan de skulle håndtere problemet foreslo Monroe at hun kunne innrømme å ha stilt opp på bildene, men påpeke at hun hadde gjort det fordi hun ikke hadde penger til husleien. Hun mente at historien ville være en passende oppfølger til bakgrunnshistorien som hun allerede hadde sluppet. Hun gav et intervju der hun diskuterte omstendighetene som førte til at hun stilte opp på bildene. Den påfølgende omtalen bar preg av en viss sympati for hennes harde kamp som skuespillerinne. Ikke lenge etter ble det kjent at Monroe ikke var foreldreløs, slik som hun tidligere hadde hevdet. Hun gav da et intervju der hun hevdet at hennes mor hadde vært ukjent for henne som barn fordi moren hadde tilbrakt mange år på sykehus som invalid.
Monroe dukket for første gang opp på forsiden av "Life" i april 1952 der hun ble beskrevet som «Den store snakkisen i Hollywood». Historiene om barndommen og oppveksten hennes portretterte henne på en sympatisk måte. Forsiden av mai 1952-utgaven av bladet "True Experiences" hadde et bilde av en smilende Monroe ved siden av teksten: «Ser jeg lykkelig ut? – Det burde jeg for jeg var et uønsket barn. En ensom jente med en drøm – som våknet opp og fant ut at drømmen hadde gått i oppfyllelse. Jeg er Marilyn Monroe. Les min askepotthistorie». Det var også på dette tidspunktet hun ble kjæreste med den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio. Et bilde av DiMaggio som besøkte henne på Fox-studioet ble publisert i aviser over hele USA og ryktene om en romanse mellom de to førte til økende interesse for Monroe.
De neste fire månedene ble det sluppet fire filmer som hun spilte i. Hun hadde blitt utlånt til RKO for å spille i filmen "Utladning". Barbara Stanwyck spilte hovedrollen i denne dramafilmen som var regissert av Fritz Lang. Den var populær blant publikum da den ble sluppet i juni 1952 og mye av suksessen var på grunn av nysgjerrigheten overfor Monroe. Hun fikk for det meste gode kritikker for sin innsats i filmen. To nye filmer ble slupper i juli, komedien "We're Not Married!", og dramafilmen "Farlig kvinne". I "We're Not Married!" spilte hun en kvinne som stiller opp i skjønnhetskonkurranser. Selv om underholdningsavisen "Variety" beskrev filmen som en lettvekter, ble det også kommentert at Monroe fikk vist seg skikkelig frem i badedrakt, men at noen av scenene hennes var en anelse spekulative. I "Farlig kvinne" spilte hun sin første hovedrolle for Fox som en mentalt forstyrret barnevakt som truer med å skade barnet som hun skal passe på. Filmen ble dårlig mottatt blant kritikerne, men Monroe selv uttalte at den inneholdt noen av hennes beste dramatiske prestasjoner. Anne Bancroft, som hadde sin spillefilmdebut i filmen, uttalte senere at å spille mot Monroe hadde vært «en bemerkelsesverdig opplevelse (...) som bare finner sted når man jobber med gode skuespillere. Det var så ekte, og jeg responderte. Jeg reagerte virkelig på henne». I september ble komedien "Apestreker" sluppet. Cary Grant og Ginger Rogers spilte hovedrollene i filmen som var regissert av Howard Hawks. Til tross for at den ble dårlig mottatt av kritikerne hadde den gode besøkstall.
Darryl F. Zanuck mente at Monroe hadde et potensial som det var verdt å utvikle og gav henne hovedrollen i filmen "Niagara". Hun spilte en manipulerende kvinne med planer om å drepe ektemannen sin, spilt av Joseph Cotten. Under innspillingen av filmen la makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, merke til sceneskrekken hennes, et problem som hun hadde gjennom hele karrieren. Han fikk i oppgave av regissøren å tilbringe flere timer sammen med Monroe for å forberede henne før scener skulle spilles inn.
Innspillingen ble midlertidig avbrutt 26. juni 1952, ettersom Monroe var innkalt som vitne i en rettssak mot to menn som var tiltalt for å ha prøvd og selge nakenbilder, som de feilaktig hevdet var av henne. Etter at dommeren hadde hørt vitnemålet hennes, ble de tiltalte funnet skyldige.
Mye av kritikken mot filmen pekte på Monroes åpne og direkte seksuelle fremtoning. Spesielt en scene som viser Monroe bakfra, mens hun går mot Niagarafallene, ble brukt som et eksempel på dette. Skuespillerinnen Constance Bennett skal angivelig ha uttalt, etter å ha sett filmen: «Det der er en dame med fremtiden bak seg.» Ifølge Snyder var det i denne filmen som Monroe, etter mye eksperimentering, fant frem til det utseende og stilen som hun ble mest kjent for.
Mens filmen var en suksess og Monroes prestasjoner fikk gode kritikker, skapte hennes fremtoning på promoteringsarrangmenter en del negativ omtale. Hennes tettsittende og utringete gullkjole, som hun brukte på banketten til "Photoplay", ble spesielt kritisert. I et intervju noen dager senere uttalte skuespillerinnen Joan Crawford: «Det var som en burleskforestilling. Noen burde åpne øynene hennes; Hun burde bli fortalt at folk liker utfordrende kvinnelige personligheter, men de liker også å vite at under alt dette er skuespillerinnene raffinerte damer.» Hun fikk også kritikk for en meget utringet kjole hun hadde på seg på Miss America-paraden i 1952. Et bilde fra dette arrangementet ble brukt på forsiden av det første nummeret av "Playboy" i desember 1953. Det samme nummeret hadde også et nakenbilde av Monroe, tatt i 1949, på trykk.
Verdensstjerne.
Hennes neste film var "Herrer liker blonde piker" fra 1953, der hun spilte mot Jane Russell. Filmen ble regissert av Howard Hawks. Monroes rolle som Lorelei Lee, en diamantelskende showgirl, krevde at hun både sang og danset. Hun ble venner med Russell, som senere beskrev Monroe som veldig sjenert og veldig søt og mye mer intelligent enn det folk mente. Russell fortalte også at Monroe pleide å øve på dansenumrene hver kveld etter at de fleste andre hadde gått hjem, men at hun stadig kom for sent på settet da filmingen skulle begynne. Da Russell oppdaget at Monroe begynte å bli igjen i garderoben grunnet sin sceneskrekk, samtidig som Hawks ble mer og mer utålmodig, begynte hun å følge Monroe til filmsettet.
I forbindelse med filmens premiere i Los Angeles ble Monroe og Russells hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene og Monroe fikk positive kritikker for sin innsats. Sangnummeret «Diamonds Are a Girl's Best Friend» som Monroe fremførte i filmen ble forbundet med henne.
"Gift med en millionær" var en komedie om tre modeller som prøver å tiltrekke seg en rik ektemann, der Monroe spilte sammen med Lauren Bacall og Betty Grable. Filmen ble regissert av Jean Negulesco. Produsenten og manusforfatteren, Nunnally Johnson, uttalte at dette var den første filmen hvor publikummet «likte Marilyn for den hun var [og at] hun forklarte årsaken til dette på en ganske finurlig måte. Hun mente dette var den eneste filmen som hun hadde vært med i hvor hun hadde en anelse beskjedenhet (...) overfor sitt eget utseende.»
Monroes filmer i denne perioden etablerte hennes «dum blondine»-stempel og bidro til hennes popularitet. I 1953 og 1954 ble hun ført opp på Quigleys årlige Top Ten Money Making Stars Poll, en liste som baserer seg på stemmene til kinosjefer rundt omkring i USA over de filmstjernene som har trukket mest publikum til kinoene deres det siste året. Monroe brukte også kjendisstatusen sin til å hjelpe Ella Fitzgerald med å få fart på karrieren ved å sikre henne en spillejobb på den populære nattklubben Mocambo.
Monroe snakket også på denne tiden om sine videre skuespillerambisjoner, og hun fortalte "The New York Times": «Jeg ønsker å utvikle meg til å spille dramatiske roller. Min dramainstruktør, Natasha Lytess, forteller til alle at jeg har sjel, men så langt er det ingen som er interessert i den». Hun så en mulighet i Fox sin kommende film, "Egypteren Sinuhe", men Darryl F. Zanuck nektet å prøvefilme henne.
Monroe ble i stedet knyttet til westernfilmen "De fortaptes elv", der hun spilte mot Robert Mitchum. Regissøren Otto Preminger mislikte sterkt Monroes avhengighet av Natasha Lytess, som instruerte henne og bedømmet etter hver scene. Monroe selv hatet filmen som hun mente var en dårlig cowboyfilm, der skuespillet ble fullstendig overskygget av omgivelsene og CinemaScope.
Mot slutten av 1953 annonserte Fox at Monroe skulle spille i "The Girl in the Pink Tights" med Frank Sinatra. Hun krevde å få lese manuset først, men Fox nektet å gå med på dette og truet med å suspendere henne. I tillegg fant hun ut at Sinatra skulle tjene 5000 dollar i uken for filmen, mens hun selv fikk 1500 dollar. Da innspillingen skulle begynne 15. desember møtte hun ikke opp. I stedet reiste hun til San Francisco med Joe DiMaggio. En stund senere sendte Fox manuset til henne, men etter å ha lest det ble hun bare enda mer bestemt på at hun ikke ønsket å spille i filmen. Den 4. januar 1954 ble hun suspendert uten lønn.
Monroe og DiMaggio giftet seg 14. januar. To dager senere valgte Fox å gjeninnsette henne, og krevde at hun skulle møte på jobb igjen 20. januar. Dette gjorde hun imidlertid ikke. I februar reiste hun til Japan sammen med DiMaggio, og kombinerte bryllupsreisen med en forretningsreise som han allerede hadde planlagt. Den 16. feburar reiste Monroe så til Korea, og i løpet av fire dager opptrådte hun foran over 100 000 amerikanske soldater. Den siste dagen holdt hun en tale der hun fortalte at hun aldri hadde følt seg som en filmstjerne før turen til Korea. I tillegg uttalte hun: «Nå skal jeg fly tilbake til det viktigste i livet mitt – Joe. Og jeg vil stifte familie. En familie er viktigere enn karriere.»
Da Monroe returnerte til Hollywood i mars 1954 endte hun feiden med Fox, og ble med i filmmusikalen "Show business". Filmen fikk dårlig mottakelse og klarte ikke å tjene inn produksjonskostnadene. Ed Sullivan beskrev Monroes fremføring av låten «Heat Wave» som «en av de mest åpenbare overgrepene på god smak» han hadde sett. "Time" sammenlignet henne på en nedsettende måte med motspiller Ethel Merman, mens "The New York Times" skrev at Mitzi Gaynor hadde overgått Monroes flaue fremføring. Alle anmeldelsene reflekterte Monroes egen oppfatning av filmen. Hun hadde gått med på å gjøre den motvillig, med lovnaden om at hun skulle få hovedrollen i "Gresskar i nød", filmversjonen av Broadway-hiten "The Seven Year Itch".
Tidlig om morgenen 15. september 1954 filmet Monroe en av hovedscenene til "Gresskar i nød", i New York: Hun stod sammen med medspiller Tom Ewell mens luften fra en t-banerist blåste kjolen over hodet hennes. En stor folkemengde fulgte med mens regissør Billy Wilder ba om at scenen ble filmet igjen og igjen. En av de som sto og så på var Joe DiMaggio, som angivelig skal ha blitt forbannet over hele spetakkelet. Etter en opprivende krangel mellom Monroe og DiMaggio stod ikke ekteskapet til å redde. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de hadde tatt ut separasjon. Skilsmissen ble godkjent i oktober samme år.
Filmingen av "Gresskar i nød" ble sluttført tidlig i 1955, og etter å ha takket nei til, det Monroe anså som små roller, i "Den store kandidat" og "To piker på galeien", bestemte hun seg for å forlate Hollywood etter råd fra fotografen Milton H. Greene.
Actors Studio og Marilyn Monroe Productions.
Monroe møtte Milton H. Greene for første gang da han tok bilder av henne for "Look" i 1953. Mens mange fotografer forsøkte å fremheve hennes sexy image, presenterte Greene henne i en mer moderat positur, noe hun selv var fornøyd med. De to utviklet et vennskap og Monroe klaget over kontrakten hennes med Fox og rolletilbudene som hun fikk fra dem. Hun fortalte også at hun ikke fikk høy nok lønn. I "Herrer liker blonde piker" fikk Monroe utbetalt 18 000 dollar, mens motspiller Jane Russell, som ikke var tilknyttet et filmselskap, fikk betalt mer enn 100 000 dollar.
Greene var enig i at hun kunne tjene langt mer hvis hun forlot Fox. Han lot Monroe flytte inn sammen med sin familie i Connecticut, mens de planla hennes fremtid. Veldig få personer hadde blitt informert om hvor hun befant seg, og Fox insisterte på at hun fortsatt var bosatt i California. I desember 1954 startet Monroe sitt eget produksjonselskap, Marilyn Monroe Productions, sammen med Greene. Den 7. januar 1955 ble det arrangert en pressekonferanse der en ny og seriøs Monroe ble presentert.
Forfatteren Truman Capote introduserte Monroe til Constance Collier, som ga henne skuespillertimer. Hun mente at Monroe ikke passet til å spille på teaterscenen, men hadde et «fantastisk talent» som var «så skjørt og subtilt at kun et kamera kunne fange det opp». Etter bare noen uker med timer, døde imidlertid Collier.
Monroe hadde møtt Paula Strasberg og datteren hennes Susan på settet til "Show business", og uttalte at hun hadde likt å studere hos Lee Strasberg på Actors Studio. I mars 1955 møtte Monroe Cheryl Crawford, en av grunnleggerne av Actors Studio, og overbeviste henne om å bli introdusert for Lee Strasberg. Han intervjuet Monroe dagen etter og tok henne imot som sin student. Som en del av studiene begynte Monroe også i terapi for å få en innsikt i sine egne følelser.
I mai 1955 innledet Monroe et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. De møttes først i Hollywood i 1951, og da Miller oppdaget at hun var i New York, fikk han en felles venn til å reintrodusere dem.
Den 1. juni 1955, Monroes bursdag, fulgte Joe DiMaggio henne til premieren til "Gresskar i nød" i New York. Han arrangerte senere en bursdagsfest for henne, men kvelden endte med en offentlig krangel og Monroe forlot festen uten ham. Etter dette hadde de ikke kontakt på lang tid.
Gjennom hele 1955 studerte Monroe på Actors Studio, hvor hun oppdaget at en av hennes største hinder var sceneskrekken. Hun ble venner med skuespillerne Kevin McCarthy og Eli Wallach, som begge husker Monroe som ivrig og oppriktig overfor studiene sine. I tillegg la de merke til at hun prøvde å unngå for mye oppmerksomhet ved å sitte stille bakerst i klasserommet. Da Strasberg følte at hun var klar for å spille foran sine medstudenter, valgte Monroe og Maureen Stapleton åpningsscenen fra Eugene O'Neills "Anna Christie". Selv om hun hadde slitt på øvelsene, klarte Monroe å fullføre fremføringen uten å glemme noen replikker. Monroes opptreden resulterte i spontanapplaus, noe som aldri før hadde skjedd på Actors Studio. Mens Monroe var student uttalte Strasberg: «Jeg har jobbet med hundrevis av forskjellige skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er Marlon Brando og nummer to er Marilyn Monroe.»
"Gresskar i nød" ble sluppet i 1955 og ble en suksess med omtrent åtte millioner dollar inntjent. Monroe fikk gode anmeldelser for sin prestasjon, og var i en god posisjon for å reforhandle med Fox. På nyttårsaften i 1955 signerte hun en ny kontrakt med Fox, der hun forpliktet seg til å spille inn fire filmer for filmselskapet over en periode på sju år. Hun skulle få utbetalt 100 000 dollar per film, i tillegg til en årlig utbetaling på 100 000 dollar til henne og 75 000 dollar gjennom Marilyn Monroe Productions. Kontrakten gav også Monroe muligheten til å spille for andre filmselskaper, samt å godkjenne hvilke regissører hun ville ha. Til tross for at hun fikk langt større kontroll på karrieren sin, anså Monroe likevel den nye kontrakten som et kompromiss og uttalte: «Jeg kan ikke godkjenne manus, men jeg kan godkjenne regissør. Det er viktig. Jeg har noen regissører som jeg vil jobbe med, som jeg stoler på og vil gjøre nesten alt som de sier. Jeg vet at de ikke vil la meg spille i en dårlig film.»
Den første filmen Monroe spilte inn etter å ha signert den nye kontrakten, var dramafilmen "Bus Stop" i 1956. Hun spilte en lite talentfull barsangerinne som vinner hjertet til en cowboy. Alle kostymene, sminken og hårfrisyrene reflekterte en rollefigur som manglet raffinement, og Monroe måtte fremføre et ganske middelmådig sangnummer. Filmkritikeren Bosley Crowther i "The New York Times" proklamerte: «Hold på stolene, folkens, og gjør dere klare for en rystende overraskelse. Marilyn Monroe har endelig vist seg som en skuespillerinne.» Joshua Logan, som regisserte filmen, beskrev henne som «så nær genial som enhver skuespillerinne jeg kjenner til. Hun er en kunstner hinsides kunsten.» Han var en av de mange som prøvde å få Monroe Oscar-nominert for hennes rolle i filmen, og fortsatte å rose hennes talent og profesjonalitet helt frem til sin død. Monroe var på sin side skuffet over at hun ikke ble nominert til Oscar, men hun fikk en Golden Globe-nominasjon. Logan ble også skuffet og uttalte senere: «Det er en sykdom i vårt yrke at vi tror at en kvinne som er fysisk tiltalende ikke har talent. Rolletolkningen hennes det året var bedre enn noen andre.»
På denne tiden hadde forholdet mellom Monroe og Miller utviklet seg. Selv om de klarte å holde det hemmelig i nesten ett år, begynte pressen etterhvert å skrive om dem som et par. Rapportene om deres romanse ble snart overskygget av nyheten om at Miller hadde blitt kalt inn til Representantenes hus' komité for uamerikanske aktiviteter, for å forklare sin angivelige kommunistiske tilknytning. Miller ble bedt om å identifisere kommunister han kjente, men nektet og ble siktet for å ha vist forakt overfor Kongressen. Han ble frikjent etter å ha anket. Underveis i etterforskningen ble Monroe oppfordret av filmsjefer til å droppe Miller, i stedet for å risikere sin egen karriere. Hun nektet og omtalte de senere som «feiginger».
Den 29. juni 1956, samme dag som Monroe og Miller skulle gifte seg, hadde de arrangert en pressekonferanse. Mens de var på vei, krasjet bilen bak dem inn i et tre og journalisten Mara Scherbatoff ble drept. Monroe ble sjokkert, og måtte bli forsikret om at det ikke var hennes feil. Pressekonferansen ble likevel gjennomført og senere på dagen giftet de seg.
Den første og eneste uavhengige filmen som produksjonselskapet hennes stod bak, var "Prinsen og korpiken", der hun spilte mot britiske Laurence Olivier. Han hadde også regi på filmen. Olivier roste Monroe som «en brilliant komiker, som for meg også betyr at hun er en ekstremt dyktig spillerinne» før filmingen begynte. Under filminnspillingen foraktet han imidlertid Monroes avhengighet av hennes skuespillerinstruktør Paula Strasberg. Olivier så på Strasberg som intet annet enn en bedrager, hvis eneste talent var at hun klarte å «smøre Marilyn». Han erindret blant annet en situasjon der han forsøkte å forklare en scene til Monroe, bare for å høre Strasberg bryte inn med: «Bare tenk på Coca-Cola og Frank Sinatra». Monroe og Olivier hadde også sine krangler, men han uttalte senere at hun i filmen var «helt vidunderlig, den beste av alle». Monroe ble også rost av kritikerne, spesielt i Europa, og vant både David di Donatello, den italienske versjonen av Oscar, og Étoile de Cristal, den franske versjonen av Oscar. I tillegg ble hun nominert til britiske BAFTA.
Våren 1957 valgte Monroe, etter råd fra Miller, å avslutte samarbeidet med Greene og kjøpte ham ut av Marilyn Monroe Productions.
De siste årene.
Etter innspillingen av "Prinsen og korpiken" var fullført tok Monroe en pause fra filminnspillinger i over et år. I løpet av denne tiden bodde hun sammen med Arthur Miller i Amagansett i Long Island. Hun ble også gravid, men svangerskapet måtte avbrytes etter seks uker fordi graviditeten var utenfor livmoren. Etter oppmuntring fra Miller returnerte hun til Hollywood i august 1958 for å begynne innspillingen av "Noen har det hett". Komedien var regissert av Billy Wilder, og hadde Tony Curtis og Jack Lemmon i de mannlige hovedrollene. Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av "Gresskar i nød", var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord. Hun nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd. Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler». Monroe fikk bekreftet at hun var gravid i slutten av oktober, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført i november 1958.
Filmen ble en stor suksess og ble nominert til fem Oscar. Monroe fikk ros for sin rolletolkning og vant en Golden Globe. Wilder uttalte at filmen var den mest suksessfulle som han hadde vært tilknyttet til. Han diskuterte også problemene under innspillingen og uttalte: «Marilyn var så vanskelig på grunn av at hun var fullstendig uforutsigbar. Jeg visste aldri hvilken dag det kom til å bli (...) kom hun til å være sammarbeidsvillig eller hindrende?» Wilder hadde blitt syk under innspillingen av filmen og uttalte: «Vi var midtveis i flyturen – og det var en galning ombord på flyet.» På spørsmål om han kunne tenke seg å spille inn flere filmer med Monroe svarte han: «Vel, jeg har diskutert dette prosjektet med legen min og psykiateren min, og de sier at jeg er for gammel og for rik til å gå gjennom dette igjen.» Senere uttalte han seg mer positivt om Monroe, og mente at hun hadde en «udefinerbar magi» og var «et geni som skuspillerinne i komedier».. Etter at innspillingen av "Noen har det hett" var fullført, diskuterte han også andre prosjekter med henne, inkludert "Irma la Douce", der han endte opp med å bruke Shirley MacLaine.
På dette tidspunktet hadde Monroe bare fullført én film, "Bus Stop", av de fire filmene som hun var forpliktet til av Fox. Hun gikk med på å spille i "Let's make love", som skulle regisseres av George Cukor. Hun var imidlertid ikke fornøyd med manuset og fikk Arthur Miller til å skrive det om. Dette førte til at Gregory Peck, som opprinnelig skulle ha den mannlige hoverollen i filmen, trakk seg. Cary Grant, Charlton Heston og Rock Hudson takket også nei til rollen, som til slutt gikk til Yves Montand. Monroe og Miller ble gode venner med Montand og hans kone, skuespillerinnen Simone Signoret. Da Miller måtte på forretningsreise og Signoret returnerte til Europa for å spille inn en film, innledet Monroe og Montand, ifølge ryktene, et kortvarig forhold som tok slutt da innspillingen var fullført. I selvbiografien sin, "Nostalgia Isn't What It Used To Be", kritiserte Signoret pressen for å ha blåst opp hendelsen. Hun påpekte også at bare de fire som var involvert visste hva som egentlig hadde skjedd. Monroes halvsøster Berniece Baker Miracle hevdet at det angivelige forholdet bare var et publisitetsstunt for å fremme interessen for filmen. "Let's make love" ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.
Monroes helsetilstand ble forverret i denne perioden, og hun begynte å gå til behandling hos psykiateren dr. Ralph Greenson. Han uttalte senere at hun stadig hadde klaget over søvnløshet. I tillegg hadde hun oppsøkt flere leger for å få utskrevet det, som etter Greensons mening, var en overdreven mengde medisiner. Han konkluderte med at hun var i ferd med å utvikle en avhengighet, men bemerket også at hun kunne gå uten medisiner i lengre perioder uten symptomer på abstinens. I følge Greenson var Monroes ekteskap med Miller anstrengt. Han mente at Miller så ut til å oppriktig bry seg om henne og være villig til å hjelpe, men at Monroe avslo hans forsøk, samtidig som hun klaget over at han ikke gjorde mer for å hjelpe henne. Greenson uttalte at hans fremste målsetting på dette tidspunktet var å redusere Monroes inntak av medisiner.
I 1956 bodde Arthur Miller en kort periode i Nevada og skrev en novelle om noen av menneskene som han hadde møtt der; En skilt kvinne og noen aldrende cowboyer. I 1960 skrev han novellen om til et filmmanus som han mente ville være passende for Monroe. "Uten feste", som ble regissert av John Huston, skulle vise seg å bli Monroes siste fullførte film. I de andre hovedrollene spilte Clark Gable, Montgomery Clift og Thelma Ritter. Innspillingen av filmen begynte i juli 1960, og foregikk for det meste i og i områdene rundt Reno i Nevada. Monroe var ofte syk og ute av stand til å jobbe. Hun var også uten Greensons veiledning og gjenopptok forbruket av sovemedisiner og alkohol. Susan Strasberg besøkte settet og beskrev senere Monroe som «dødelig skadet på en eller annen måte». I august ble Monroe i all hast innlagt på sykehus der hun ble i ti dager. Pressen rapporterte at hun hadde vært døden nær, til tross for at grunnen til innleggelsen ikke ble gjort kjent. Louella Parsons skrev i avisspalten sin at Monroe var «en veldig syk jente, mye sykere enn tidligere var antatt», og avslørte at hun ble behandlet av en psykiater.
Monroe returnerte til Nevada og fullførte innspillingen av filmen, men var fiendtlig innstilt mot Miller, og pressen omtalte offentlige krangler mellom dem. Innspillingen av filmen hadde vist seg å bli en prøvelse for skuespillerne. I tillegg til Monroes innleggelse hadde Montgomery Clift ofte vært ute av stand til å jobbe grunnet sykdom og Thelma Ritter ble innlagt på sykehus grunnet utmattelse. Clark Gable klaget over at han følte seg uvel, og deltok ikke på festen som markerte at filmingen var avsluttet. Monroe og Miller returnerte til New York på separate fly.
Ti dager senere hadde Monroe annonsert separasjonen fra Miller, og Gable hadde dødd som følge av et hjerteinfarkt. Gables enke, Kay, uttalte til Louella Parsons at det hadde vært den «endeløse ventingen» på settet som hadde ført til hans død. Selv om hun ikke nevnte Monroe ble hun likevel anklaget for å ha vært ansvarlig for Gables død. Monroe detok imidlertid i dåpen til Gables sønn, John Clark Gable, etter å ha blitt invitert av Kay Gable.
"Uten feste" fikk middelmådige kritikker, og ble ingen kommersiell suksess, selv om noen hyllet Monroe og Gable for deres innsats. John Huston uttalte senere at Monroes prestasjon ikke var skuespill i ordets rette forstand, men at hun heller hentet inspirasjon fra sine egne erfaringer for å vise frem seg selv, i motsetning til en rollefigur; «Hun hadde ingen teknikk. Det var den fulle sannheten. Det var bare Marilyn».
De følgende månedene begynte Monroes avhengighet av alkohol og reseptbelagte medisiner å gå ut over helsen hennes. Skilsmissen fra Arthur Miller ble fullført i januar 1961, og i februar ble hun frivillig innlagt på Payne Whitney Psychiatric Clinic. Senere beskrev hun opplevelsen som et «mareritt», men mens hun var innlagt fikk hun ringt Joe DiMaggio som straks reiste fra Florida til New York. Han fikk henne overført til Columbia Presbyterian Medical Center, der hun var innlagt i tre uker. Sykdom forhindret henne i å jobbe resten av året. I mai ble hun operert for en fortetting i egglederne, og måneden etter ble hun operert i galleblæren.
I august 1961 flyttet Monroe fra New York tilbake til Los Angeles. Noen måneder senere ansatte hun den middelaldrende Eunice Murray som hushjelp og sjåfør på oppfordring fra psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson. Murray og Greenson var gamle kjente som hadde møttes da hun hadde solgt huset sitt til han. Monroe hadde også planer om å kjøpe hus og Murray fikk i oppgave å hjelpe henne. I januar 1962 oppdaget Murray et passende hus på 12305 Fifth Helena Drive i Brentwood. Etter å ha konsultert med Joe DiMaggio bestemte Monroe seg for å kjøpe huset.
I april 1962 begynte Monroe innspillingen av "Something's Got to Give", som den tredje av de fire hun var kontraktforpliktet til å spille inn for Fox. Komedien skulle regisseres av George Cukor, med Dean Martin og Cyd Charisse i de andre hovedrollene. Monroe var misfornøyd med manuset og likte heller ikke at innspillingen skulle begynne mens det fortsatt ble arbeidet med et forbedret manus. I tillegg likte hun dårlig at Elizabeth Taylor tjente ti ganger mer enn henne for innsatsen i "Cleopatra". Monroe hadde influensa da innspillingen begynte, og slet med høy feber. Etterhvert fikk hun også bihulebetennelse. Ved en anledning nektet hun å spille mot Martin da han var forkjølet og hadde feber, i frykt for å bli smittet. Produsenten Henry T. Weinstein erindrer at han ved flere anledninger så henne fysisk syk, mens hun forberedte seg til tagninger, og mente dette hang sammen med sceneskrekken. Han uttalte: «Veldig få mennesker opplever frykt. Vi opplever alle usikkerhet, misnøye og hjertesorg, men dette var ren og skjær frykt.»
Den 19. mai 1962 deltok hun på president John F. Kennedys bursdagsfeiring i Madison Square Garden, etter å ha blitt invitert av Kennedy selv. Hun sang «Happy Birthday, Mr. President». I sangen var det også lagt til et spesialskrevet vers basert på Bob Hopes «Thanks for the Memory». Etter sangen uttalte Kennedy: «Jeg kan nå gi meg som politiker etter å ha fått sunget ‘Happy Birthday’ til meg på en så sjarmerende og frisk måte.»
Monroe fortsatte innspillingen av "Something's Got to Give", og spilte inn en scene der hun svømte naken i et svømmebasseng. Hun uttalte at hun ønsket å få fjernet Elizabeth Taylor fra forsiden av bladene, og tillot derfor bilder fra denne scenen å bli publisert i "Life". Etter å bare ha jobbet 12 av 35 innspillingsdager fikk Monroe til slutt sparken.. Fox saksøkte henne for en halv million dollar, og filmselskapets visepresident Peter Levathes kom med uttalelsen: «Stjernehysteriet har kommet utav kontroll. Vi lar de ‘innsatte’ styre ‘galehusene’ og de har mer eller mindre ødelagt det.» Monroe ble erstattet av Lee Remick, og da Dean Martin nektet å spille inn filmen med noen andre enn Monroe, ble også han truet med søksmål.
Etter å ha fått sparken skapte Monroe mye publisitet rundt seg selv. Hun poserte for fotografen Bert Stern på det som skulle bli en av hennes siste profesjonelle fotoserier. Bildene ble tatt for "Vogue", og har etter hennes død blitt kjent som «The Last Sitting». Deretter poserte hun for fotografen George Barris for "Cosmopolitan", og ble avbildet utenfor Peter Lawfords strandhus mens hun drakk champagne og gikk tur på stranden. Hun hadde også et lengre intervju med Richard Meryman for "Life", der hun reflekterte rundt hennes forhold til fansen, og hennes usikkerhet rundt det å identifisere seg med merkelapper som «stjerne» og «sexsymbol». Hun snakket også om kommunistanklagene mot Arthur Miller i 1956, og om at filmselskapet hadde advart henne om at hun var ferdig dersom hun offentlig støttet ham. Hun uttalte også: «Du må begynne helt på nytt igjen. Men jeg mener at man alltid er like god som sitt potensial. Jeg lever nå i jobben min og har noen få forhold til mennesker jeg kan stole på. Berømmelse vil komme og gå; Ha det bra, berømmelse, jeg har hatt deg. Hvis det forsvinner har jeg alltid visst at det var svikefullt. I det minste er det noe jeg har opplevd, men det er ikke der jeg lever.»
De siste ukene av livet sitt diskuterte Monroe flere kommende filmprosjekter; Hun vurderte å spille i en biografisk film om Jean Harlow, og var også aktuell i hovedrollen i "Irma la Douce", regissert av Billy Wilder, og "Hvor skal dette ende?". Shirley MacLaine endte til slutt opp med hovedrollen i begge filmene. Kim Novak erstattet Monroe i "Kyss meg, tosken", en komedie der hun skulle spille mot Dean Martin. En filmatisering av Broadway-musikalen "A Tree Grows in Brooklyn", og en musikal med Gene Kelly der handlingen foregikk under første verdenskrig ble også diskutert. Uoverensstemmelsen med Fox ble løst og filmingen av "Something's Got to Give" skulle gjenopptas i løpet av året. Monroe planla også å søke om offisielt medlemskap i Actors Studio. Makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, møtte Monroe den siste uken hun var i live og uttalte at hun var fornøyd med mulighetene som var tilgjengelige for henne, og at hun «aldri hadde sett bedre ut [og] var i strålende humør».
Død.
Den 5. august 1962, klokken 04.25 på morgen fikk politibetjent Jack Clemmons i Los Angeles Police Department en telefonsamtale om at Monroe var død etter å ha begått selvmord. Han var den første fra politiet som ankom hjemmet hennes i Brentwood rundt ti minutter senere.
Mange spørsmål er fremdeles ubesvart når det gjelder omstendighetene rundt Monroes død. Obduksjonen, som ble utført av dr. Thomas Noguchi, avslørte at hun hadde 8 milligram kloralhydrat og 4,5 milligram Nembutal i blodet, og 13 milligram Nembutal i leveren, men ingen medisinrester i magen. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord».
Dette har imidlertid ikke stoppet Monroes død fra å bli en av de mest debatterte konspirasjonsteoriene i det 20. århundre.
Den 8. august 1962 ble Marilyn Monroe begravet i krypt nummer 24 i Corridor of Memories på Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles.
James Dougherty.
I desember 1941 arrangerte bedriften som Monroes fosterfar, Erwin «Doc» Goddard, jobbet i en juledans. Goddards kone og Monroes fostermor, Grace, mente at James Dougherty burde følge Monroe på dansen. Han nølte på grunn av hennes unge alder, men gikk likevel med på det. Etter dette hadde de et par uforpliktende stevnemøter.
Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California, og flyttet inn hos Grace Goddards tante, Ana Lower. Goddard var imidlertid bekymret for tantens høye alder, og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun fant derfor ut, sammen med Doughertys mor, at et ekteskap mellom Dougherty og Monroe ville løse problemet. Han gikk med på dette, men fortsatte likevel å treffe andre jenter i flere uker etterpå.
De giftet seg 19. juni 1942, noen uker etter at hun fylte 16 år. Ifølge Dougherty gikk ekteskapet bra så lenge hun var avhengig av han. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Dougherty i den amerikanske handelsflåten og Monroe begynte å jobbe som modell. Monroe brukte opp alle pengene, som både hun selv og Dougherty tjente, på modellkarrieren sin. I begynnelsen av 1946 ba han henne velge mellom han og modellkarrieren. Monroe flyttet midlertidig til Grace Goddards tante, Minnie Willette, i Las Vegas og søkte om skilsmisse. Den 13. september 1946 ble de offisielt skilt. Dougherty giftet seg på nytt i 1947, og begynte å jobbe hos Los Angeles Police Department. Han var en av politimennene som passet på publikum under premieren til Monroes film "Asfaltjungelen" i 1950.
Doughertys søster hevdet i en artikkel i "Modern Screen" i 1952 at Dougherty var Monroes «første og kanskje største kjærlighet». Året etter skrev Dougherty en artikkel for "Photoplay", der han beskrev ekteskapet med Monroe som lykkelig. Dougherty hevdet imidlertid at han var glad for at han ikke hadde endt opp som «herr Monroe», men i stedet var i et ekteskap der han var «kapteinen» og hans kone var «styrmannen». I bøkene "The Secret Happiness of Marilyn Monroe" og "To Norma Jeane with Love, Jimmie" hevdet Dougherty at han og Monroe var forelsket, men drømmen om stjernestatus lokket henne bort.
Etter å ha blitt informert om Monroes død 5. august 1962 av Los Angeles Police Department-kollegaen Jack Clemmons, sa Dougherty til konen sin: «Be en bønn. Norma Jeane er død.»
Joe DiMaggio.
I 1951 så den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio et bilde av Monroe sammen med noen Chicago White Sox-spillere, men fikk ikke arrangert et stevnemøte før i 1952. Monroe var opprinnelig skeptisk til å møte ham fordi hun fryktet at han var en stereotypisk brautende idrettsmann. De giftet seg 14. januar 1954 i San Francisco, med et fåtall av DiMaggios familie og venner tilstede. Bryllupsreisen gikk til Japan. Monroe reiste også innom Korea, der hun underholdt soldatene, en avgjørelse som DiMaggio ikke var fornøyd med. Han ønsket at hun skulle pensjonere seg som skuespillerinne, noe hun ikke var villig til. Senere uttalte Monroe: «Jeg har altfor mange fantasier til å være en husmor.»
DiMaggios sjalusi skapte problemer i ekteskapet og den legendariske scenen fra "Gresskar i nød", der kjolen hennes blåser opp, var den siste dråpen. Etter innspillingen av denne scenen hadde de en opprivende krangel der DiMaggio skal ha brukt vold mot henne. To uker senere søkte Monroe om skilsmisse, som hun fikk innvilget 27. oktober 1954. De beholdt imidlertid vennskapet, noe som førte til rykter om at de hadde gitt forholdet en ny sjanse, men som Monroe avviste.
Etter at Monroe innledet et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller i 1955, ble kontakten mellom dem brutt. Da ekteskapet mellom Monroe og Miller tok slutt i 1960 tok DiMaggio opp kontakten med henne igjen. DiMaggio skal ha blitt bekymret for Monroe og sluttet derfor i jobben sin 1. august 1962 for å flytte tilbake til California. Han skal angivelig hatt planer om å fri til henne på nytt. Monroe-biografen Donald Spoto og DiMaggio-biografen Richard Ben Cramer hevder imidlertid at DiMaggio fridde og fikk ja sommeren 1962, og at vielsen skulle finne sted 8. august 1962.
Etter at Monroe døde var DiMaggio med på å arrangere begravelsen hennes. I 20 år etter hennes død fikk han ukentlig levert roser på graven hennes. I motsetning til Monroes to andre ektemenn giftet DiMaggio seg aldri på nytt, uttalte seg aldri offentlig om henne eller skrev noe om deres forhold.
Arthur Miller.
Monroe møtte forfatteren og dramatikeren Arthur Miller for første gang i Hollywood i 1951, men de innledet ikke et forhold før i 1955. Den 29. juni 1956 giftet de seg; Først i en borgerlig seremoni i White Plains i New York, og deretter i en jødisk seremoni noen dager senere. Siden Miller var jøde konverterte hun til jødedommen før de giftet seg. Mens han reflektere over sitt forhold til Monroe, skrev Miller: «Hun var et skinnende lys for meg den gang: Motsigende og mystisk. Tøff det ene øyeblikket, mens hun hadde en lyrisk og poetisk sensitivitet få beholder utover barndommen i det neste.»
I løpet av ekteskapet deres fikk Miller ofte rollen som megler for Monroe. Han måtte overvåke hennes inntak av medisiner, og prøve å glatte over effekten av disse på hennes karriere og forhold. Han skrev manus til filmen "Uten feste" som en kjærlighetsgave til henne, men det var under innspillingen av denne filmen ekteskapet deres tok slutt. Den 20. januar 1961 var de offisielt skilt. Miller giftet seg på nytt 17. februar 1962 med Inge Morath, en av Magnum-fotografene som hadde tatt bilder under innspillingen av "Uten feste".
I januar 1964 hadde Millers teaterstykke "Efter syndefallet" premiere, med en vakker kvinne kalt Maggie i en av rollene. Miller fikk kritikk for å angivelig ha basert rollen på Monroe. Dette nektet imidlertid Miller for, både i intervjuer og sin selvbiografi. Han la imidlertid ikke skjul på at hans siste teaterstykke, "Finishing the Picture", var basert på produksjonen av "Uten feste".
a> (t.h.) i forbindelse med presidentens bursdagsfest 19. mai 1962.
Et intervju med han ble brukt i dokumentaren "The Century of the Self", hvor han var kritisk til den psykiatriske behandlingen Monroe hadde fått før hennes død.
Kennedy-brødrene.
Monroe ble introdusert for president John F. Kennedy og broren, justisminister Robert Kennedy, gjennom deres søster Patricia Kennedy Lawford og hennes ektemann, skuespilleren Peter Lawford. Det ryktes at hun hadde et forhold til dem begge. Robert Slatzer, som hevdet at han var gift med Monroe i 1952, har påstått dette. Det samme har skuespillerinnen Jeanne Carmen, som hevdet å være en nær venninne av Monroe. I 1973 uttalte Monroes psykiater, dr. Ralph Greenson, til forfatteren Maurice Zolotow at Monroe ikke var «særlig involvert» med Kennedy-brødrene. Peter Lawford har nektet for at Monroe hadde et forhold til noen av Kennedy-brødrene. Både hans andre og tredje kone, Mary Rowan og Deborah Gould, har imidlertid hevdet at han betrodde det motsatte til dem.
Ifølge Monroes massør og nære venn, Ralph Roberts, var hun bare intim med John F. Kennedy ved én anledning, uten at det betydde noe stort for noen av dem. Venninnen hennes, Susan Strasberg, har også hevdet at hun ikke ønsket et seriøst forhold med ham. Monroe skal ha informert Roberts og den tidligere pressesekretæren sin, Rupert Allan, at ryktene om et forhold med Robert Kennedy ikke stemte. Flere av Peter Lawfords nære venner, inkludert William Asher, Milton Ebbins og Joseph Naar, har også hevdet at Monroe og Robert Kennedy ikke var intime. Monroes makeupartist og nære venn fra 1946 og frem til hennes død, Allan «Whitey» Snyder, har uttalt at 90 prosent av det som har blitt sagt om Monroe og Kennedy-brødrene etter hans mening ikke er sant. Mona Rae Miracle har hevdet at tanten hennes ikke var imtim med noen av Kennedy-brødrene.
Administrering av dødsboet.
Da Monroe døde hadde hun rundt 4000 dollar på kontoen. I testamentet sitt hadde hun ført opp pengegaver til familie, venner og ansatte, men på grunn av gjeld, skatt og advokatutgifter var det ikke nok penger til å utbetale disse før på 1970-tallet.
Lee Strasberg arvet alle hennes klær og personlige eiendeler, som han ifølge testamentet kunne fordele til hennes venner, kollegaer og andre som stod henne nær. Etter Strasbergs død i 1982 arvet hans tredje kone, Anna, det som var igjen. I oktober 1999 auksjonerte hun en rekke av disse eiendelene bort gjennom en stor auksjon på Christie's. Den totale inntjente summen ble 13 405 785 dollar. Den spesialdesignede Jean Louis-kjolen, som Monroe hadde på seg da hun sang «Happy Birthday, Mr. President» på bursdagsfesten til president John F. Kennedy, ble solgt for rekordhøye 1,26 millioner dollar.
I tillegg til å arve alle hennes klær og eiendeler, fikk også Anna Strasberg kontrollen over publiseringsrettighetene og lisensieringen av Monroes bilde. Strasberg startet å selge lisenser til bruk av Monroe-fotografier i 1982, sammen med Los Angeles-advokaten Roger Richman, til alt fra t-skjorter, kaffekopper og dukker. Etter flere år med suksess og stor inntjening, avsluttet Strasberg samarbeidet med Richman i 1996. I stedet ansatte hun Mark Roeslers selskap, CMG Worldwide, til å håndtere Monroes publiseringsrettigheter. I 2000 startet så Strasberg selskapet Marilyn Monroe LLC, som på dette tidspunktet eide alle publiseringsrettighetene til Monroe.
Striden om hvem som egentlig har rettighetene til å selge og tjene penger på fotografier av Monroe pågikk i flere år. Strasberg var i rettslig strid med barna til fire fotografer som tok bilder av Monroe mens hun levde. Barna hevdet å ha rett til å lisensiere Monroe-fotografier, og at dette ikke falt eksklusivt til Marilyn Monroe LLC ettersom Monroe var en innbygger i delstaten New York da hun døde. Strasberg og CMG hevdet på sin side at hun var en innbygger tilhørende i California. Forskjellen ligger i at en persons publiseringsrettigheter opphøres etter vedkommende død i New York, mens lovene i California opprettholder disse rettighetene. Sistnevnte gir muligheten for avdødes etterlatte til å tjene penger på lisensavtaler.
Barna til den avdøde fotografen Sam Shaw, som selger lisenser til bildene av flere kjendiser gjennom selskapet The Shaw Family Archives Ltd., ble i 2005 saksøkt av Strasberg fordi de hadde solgt et bilde av Monroe til kommersielt bruk. Den 2. mai 2007 avgjorde en dommer i New York i Shaws etterkommeres favør. Det ble slått fast at Monroe ikke la ned krav om publiseringsrettighetene til Shaws bilder mens hun levde, og det var heller ikke spesifisert noe i hennes testamentet om dette. I tillegg ble det poengtert at Monroe døde som en innbygger i New York, og derfor var den statens lover gjeldende.
I en separat, men relatert sak, tapte også Strasberg og CMG mot Legends Licensing LLC, et selskap som selger lisenser til Monroe-bildene tatt av fotografene Milton H. Greene, Harold Lloyd og Tom Kelley. Dommen, som ble avgitt 17. mars 2008 i California, påpekte at CMG og Marilyn Monroe LLC ikke eier publiseringsrettighetene til Monroe. Dermed står både Legends Licensing LLC og The Shaw Family Archives Ltd. fritt til å selge lisenser av sine Monroe-bilder.
I midten av januar 2011 ble det annonsert at Strasberg hadde solgt Marilyn Monroe LLC til Jamie Salters selskap, Authentic Brands Group.
I populærkulturen.
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. Hun regnes som både et symbol på femininitet, glamour og sex. Historien hennes kan regnes som et symbol for USA i seg selv, ettersom hun både representerer den amerikanske drømmen og den fortapte lille foreldreløse jenta. Hun kan også regnes som et symbol på Hollywood, ettersom hun både representerer glamouren og fallgruvene i filmbyen. Selv om hun også er et symbol på 1950-tallet, er hun ikke fastlåst i dette tiåret. Billy Wilder, som regisserte henne i "Gresskar i nød" og "Noen har det hett", har uttalt: «Unik er et oppbrukt ord, men i hennes tilfelle gjelder det. Det kommer aldri til å komme noen annen som henne, og gudene vet at det har vært mange imitatorer.»
Bilde av Monroes ansikt har blitt brukt på frimerker i land som USA, Den demokratiske republikken Kongo, Mali, Tanzania, Montserrat, Gambia og Madagaskar. Det amerikanske frimerket ble utgitt i 1995 og er per 1999 det nest mest solgte minnefrimerket, med bilde av en person, etter at Elvis Presley ble avbildet i 1993. I 1998 ble Monroe kåret til en av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av "Time" og århundrets mest sexy kvinnelige stjerne av "Playboy". Året etter ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av "Variety". I 2009 ble hun kåret til en av de 40 største filmgudinnene av den britiske utgaven av "Glamour". Magasinet beskrev henne som «den ultimate filmgudinnen» og «sannsynligvis verdens mest ikoniske kvinne». Monroe var også den eneste kvinnen på "Forbes topp 13-liste over mesttjenende avdøde kjendiser fra 2001 til 2008.


Nidarosmopeden.
Nidarosmopeden var en moped produsert av Lefstad sykkelfabrikk fra 1956 til 1958. Mopeden hadde en ZUNDAPP 255-motor fra Raufoss. De andre delene ble kjøpt inn fra Sverige og Tyskland. Den ble solgt igjennom egen forretning og omliggende bensinstasjoner.


Nidaros motorcycle.
Nidaros motorcycle var en motorsykkel produsert av Lefstad sykkelfabrikk på slutten 1910-tallet. Den var satt sammen av deler fra Neckarsulmer Fahrradwerke i Tyskland. Disse ble satt sammen til Nidaros motorcycle på Lade i Trondheim.


Loek van Wely.
Loek van Wely (født 7. oktober 1972 i Heesch, Noord-Brabant) er en nederlandsk sjakkspiller og innehaver av tittelen Internasjonal stormester. Med 2618 ratingpoeng på FIDEs ratingliste per oktober 2008 er han rangert som Nederlands tredje sterkeste spiller. Han har vært nederlandsk mester og er æresmedlem av KNSB (Koninklijke Nederlandse Schaakbond).
Loek van Wely begynte å spille sjakk da han var fire år gammel. Cor van Wijgerden, som var forbundets trener i den tiden, trente van Wely. I 1980-årene ble han regnet å være den mest talentfulle av Nederlands unge sjakkspillere. Med sitt internasjonale gjennombrudd i 1990-årene beviste han at forventingene ikke hadde vært for høye. Han ble nederlandsk mester fem ganger på rad (2000–2004), og i samme tid var hans ELO-rating 2714. Denne poengsummen plasserte ham blant verdens ti beste sjakkspillere.
2000.
Før van Wely deltok i «Essent sjakk-turneringen» i Hoogeveen spilte han simultan i en McDonalds-restaurant mot 40 unge sjakkspillere mellom 8 og 14 år. Han vant 40-0.
Simbase.
I sjakkdatabasen Simbase var i mars 2004 2991 av Loek van Welys partier innført: 1289 vunnet av ham, 766 tapte og 396 remis. Han vant 58 % av partiene.
Eksterne lenker.
Wely, Loek van
Wely,Loek van


Det islamske republikkpartiet.
Det islamske republikkpartiet (حزب جمهوری اسلامی) var et politisk parti i Iran, grunnlagt i 1979 av Muhammed Javad Bahonar, Muhammed Beheshti, Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, Ali Khamenei og Abdolkarim Maousavi-Ardabaili og inkluderte flere støttespillere til den islamske republikkens regjering i Iran.
Mens det islamske republikkpartiet offisielt ikke er lagt ned, ble det inaktivt i 1987. Dets siste generalsekretær var ayatollah Khamenei, den nåværende øverste leder i Iran.


Pjotr Svidler.
Pjotr Naumovitsj Svidler (russisk: Пётр Наумович Свидлер), født 17. juni 1976 i Leningrad, er en russisk sjakkspiller. Per mars 2010 er han rangert som verdens 8. beste spiller med en rating på 2750.
Pjotr Svidler lærte å spille sjakk som seksåring. Han ble stormester i 1994. Han er blitt russisk mester fire ganger (1994, 1995, 1997 og 2003).


Arveavgift.
Arveavgift er en skatt som i utgangspunktet ilegges all arv og alle gaver. Det er ikke ordinær inntektsskatt på arv og gaver, og arveavgiften kan ses på som en erstatning for dette.
Arveavgiften kan også begrunnes med fordelingshensyn. En som mottar arv, blir tilført verdier og vil dermed få større formue. Det er de med høyest inntekt og høyest formue som mottar mest arv og gaver, og som betaler mest arveavgift. Arveavgiften bidrar til jevnere formuesfordeling i samfunnet.
En beslektet begrunnelse for arveavgiften ligger i skatteevneprinsippet. Dette innebærer at skattebelastningen skal fordeles ut fra den evne skattyterne har til å bære sin del av skattebyrden. En som mottar større verdier gjennom arv, vil ha evne til å betale arveavgift. Mye arv er svært likvid, og arvet, fast eiendom kan det som regel reises kontante midler på ved salg, belåning eller utleie.
Ulike skatter påvirker folks beslutninger om å jobbe, spare, investere, mv. Innkreving av skatt for å skaffe rom for fellesgoder medfører derfor også kostnader for samfunnet. Det er derfor generelt bedre med lave satser på flere og brede skattegrunnlag enn høye satser på færre og smale skattegrunnlag. Arveavgiften kan derfor begrense de samlede kostnadene ved skattlegging fordi alternative skatter kan ha mer uheldige virkninger for økonomiens virkemåte enn arveavgiften.
Gjeldende regelverk.
I Norge vedtas arveavgiften, på samme måte som de øvrige skattene, av Stortinget i medhold av Grunnlovens § 75 a. Dette skjer gjennom det årlige stortingsvedtaket om avgift til statskassen på arv og gaver. I vedtaket fastsettes satsene og innslagspunktene for arveavgiften. De nærmere reglene for arveavgiften er gitt i arveavgiftsloven av 19. juli 1964.
Arveavgiftsgrunnlaget er verdien av de mottatte formuesgoder, med fradrag for visse utgifter, overtatt gjeld og andre forpliktelser. Arv og gaver inntil 470 000 kroner er fritatt for arveavgift. Av arv og gaver til arvelaterens/giverens barn, fosterbarn – herunder stebarn som arvelateren/giveren har oppfostret – og foreldre, er avgiften 6 % av arv/gave mellom 470 000 kroner og 800 000 kroner og 10 % på det overskytende. De samme innslagspunktene gjelder for andre arvinger/gavemottakere, men avgiftssatsene er henholdsvis 8 % og 15 %.
I arv som den avgiftspliktige får etter sin forsørger gjøres et fradrag for hvert år som mangler på at han har fylt 21 år. Det årlige fradragsbeløp fastsettes av Stortinget. Arv og gave til ektefeller og samboere er ikke avgiftspliktig. Arv og gave til institusjoner med almennyttig formål er unntatt fra avgiftsplikt. Gaver innenfor et årlig fribeløp tilsvarende halvparten av folketrygdens grunnbeløp ved inngangen til kalenderåret er, med unntak for unoterte verdipapirer og fast eiendom, avgiftsfrie. Også periodiske ytelser til oppfostring eller utdannelse er avgiftsfrie. Ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter er det en rentefri avdragsordning over 12 år for avgiftsbetalingen.
Historikk.
Arveavgift ble innført i Danmark-Norge ved forordning av 12. september 1792. Forordningen fastsatte 4 % avgift på arv til andre enn ektefelle, livsarvinger og foreldre. Også arvelaters søsken var i visse tilfelle fritatt. Bo på under 100 riksdaler (320 kroner) var fritatt for avgift.
Forordningen av 1792 ble opphevet ved lov om avgift av arv av 20. mai 1899 som igjen ble avløst av lov av 8. april 1905, som gjaldt fram til den nåværende arveavgiftsloven trådte i kraft den 1. januar 1965. Før loven av 1899 var en overveiende del av reglene ulovfestet praksis uten hjemmel i forordningen av 1792. Det ble derfor gitt nye og mer tidsmessige bestemmelser. Loven av 1905 var i stor grad en videreføring av 1899-loven.
På 1800-tallet var gaver ikke omfattet av avgiftsplikten, og arv til livsarvinger falt stort sett utenfor. Avgiftssatsene var lave. På begynnelsen av 1900-tallet ble livsarvingene trukket inn under avgiftsplikten, og arveforskudd ble gjort avgiftspliktig; noe senere ble også gaver som ikke hadde karakter av arveforskudd, avgiftspliktig. I mellomkrigstiden ble avgiftssatsene økt betydelig, og det ble en til dels betydelig forskjell mellom grupper av arvinger. I perioden fra 1940 til gjeldende lov trådte i kraft i 1965, var avgiftssatsene på sitt høyeste. Høyeste avgiftssats for barn var 35 %, for barnebarn 45 %, for testamentsarvinger 50 % og for slektsarv til fjerne slektninger 60 %. Satsene ble i det vesentlige videreført under den nye loven, men ved de senere endringer ble avgiftssatsene etter hvert lavere og forskjellen mellom gruppene redusert. I dag er det bare to grupper arvinger, og forskjellen i satsstruktur mellom gruppene er ikke stor.
Danmark.
"Boafgiften" er kjennetegnet ved at skatten beregnes samlet for hele arven som avdøde etterlater seg, og skatten betales av boet før arven fordeles mellom arvingene. Boafgiften beregnes som en proporsjonal skatt på 15 % av den samlede arvebeholdningen over et bunnfradrag. Arv til andre enn de nærmest beslektede arvingene pålegges en tilleggsskatt på 25 % av den arv de mottar. Arv til ektefeller, allmennyttig institusjon eller staten er fritatt for boafgift. "Gaveafgiften" beregnes som en proporsjonal skatt på 15 % av gaven over et bunnfradrag for nære slektninger og 36,25 % av gaven over et bunnfradrag for fjerne slektninger. For alle andre skal det betales alminnelig inntektsskatt av gaver.
Sverige.
Arve- og gaveskatten i Sverige ble avviklet ved utgangen av 2004.
Storbritannia.
I Storbritannia er ikke arveavgiften en skatt som betales av den enkelte mottaker, basert på fribeløp osv. Arveavgiften er der en boavgift som pålegges alle dødsbo over en viss størrelse. Dermed er det ikke i Storbritannia mulig å spekulere i arveavgift ved å gi arvefrafall til barn og barnebarn.


Veselin Topalov.
Veselin Topalov (født 15. mars 1975 i Ruse) er en bulgarsk sjakkspiller. Han toppet FIDEs ratingliste per september 2009 med en FIDE-rating på 2813. I 2005 vant han FIDE-verdensmesterskapet og ble dermed offisiell verdensmester, en tittel han tapte i "gjenforeningsmatchen" mot Vladimir Kramnik i 2006. I mai 2010 tapte Topalov VM-finalen mot Viswanathan Anand med sifrene 5,5-6,5.
Topalov lærte å spille sjakk av sin far da han var åtte år gammel. I 1989 vant han VM for ungdom under 14 år i Aguadilja i Puerto Rico Han ble stormester i 1992.
Topalov har vært kaptein på det bulgarske sjakklandslaget siden 1994. Under sjakkolympiaden i 1994 i Moskva slo han Garri Kasparov (se under), og førte Bulgaria til en fjerde plass. Han har vunnet flere store turneringer, og under FIDEs verdensmesterskap i New Delhi i 2000 kom han til kvartfinalen.
1.e4 c5 2.Nf3 d6 3.d4 cxd4 4.Nxd4 Nf6 5.Nc3 a6 6.Be3 e6 7.g4 h6 8.f4 Nc6 9.Be2 e5 10.Nf5 g6 11.Ng3 exf4 12.Bxf4 Be6 13.Rf1 Rc8 14.h3 Qb6 15.Qd2 Bg7 16.Bxd6 Nxg4 17.Bxg4 Qxb2 18.e5 Nxe5 19.Rb1 Qxc3 20.Qxc3 Rxc3 21.Bxe6 fxe6 22.Rxb7 Nc4 23.Bb4 Re3+ 24.Ne2 Be5 25.Rff7 Rxh3 26.Nd4 Re3+ 27.Kf1 Re4 28.Rfe7+ Kd8 29.Nc6+ 1-0


Ilkhanatet.
Ilkhanatet eller Il-khanatet var en av de fire inndelingene innen mongolimperiet. Sentrum lå i landet Persia og inkluderte dagens Irak, Iran, Afghanistan og Aserbajdsjan. Det var opprinnelig basert på Dsjengis Khans kampanjer i Khwarezmid-imperiet i 1219–24 og den fortsatte ekspansjonen av mongolenes tilstedeværelse under kommandoen til Chormagan, Baiju og Eljigidei.
Grunnleggeren av Ilkhanat-dynastiet var Hulegu Khan, barnebarn av Dsjengis Khan og bror til Kublai Khan. Han tok over fra Baiju i 1255 eller 1256 og hadde blitt pålagt å kue de muslimske kongedømmene i vest «så langt som grensene til Egypt». Hans ekspedisjon, derimot, stoppet i Palestina av døden til khanen Mongke som førte til at mongolene stort sett trakk seg tilbake og led nederlag i slaget om Ain Jalut.
Etter at hans bror Kublai Khan tok over tronen, returnerte Hulegu, og hans etterfølgere fortsatte gjennom hans familie, den virkelige starten til Ilkhanenen, et begrep som betyr «underordnet khan», og henviser til deres innledende underordnede stilling til Kublais overherredømme. Hulegus etterfølgere hersket Persia i de neste åtti årene og konverterte til slutt til islam. Ghazani var den første khanen som gjorde dette. Ilkhanene forble i opposisjon til mamelukkene (som hadde beseiret både mongolske invaderere og korstogene), men klarte aldri å styrke sin posisjon i forhold til dem, og ble til slutt tvunget til å gi opp deres mål i Syria og deres kontroll over deres vasaller i Rum-sultanatet og det armenske kongedømmet i Kilikia. Dette skyldtes fiendtligheten til khanatene i nord og øst, chagarai-khanatet i Mughulistan og Batu Khans blå horde truet Ilkhanatet i Kaukasus og Transoxiana og hindret ekspansjon vestover. Selv under Hulegus styre, var Ilkhanatet engasjert i åpen krigføring i Kaukasus med mongolene på de russiske stepper.
Under det strenge styret til de etterfølgende keiserne etter Hulegu, var den muslimske majoriteten undertrykket under de buddhistiske keiserne, som oppmuntret blomstringen til den tibetanske buddhismen og den syriske kirke. Men med konversjonen til Ghazan til islam, steg islam igjen og deres buddhistiske og kristne motparter ble alvorlig trakassert. Dette mønsteret fortsatte under hans bror Öljeitü, viss fantastiske grav i Soltaniyeh forblir det best kjente monumentet fra ilkhanidenes styre i Persia.
Atter Abu Sa'ids død i 1335, begynte khanatet å falle raskt fra hverandre og ble splittet i flere rivaliserende etterfølgende stater. Mest prominent var jakayridene. Det siste av de mer ukjente som gjorde krav på å være ilkhanid ble myrdet i 1353. Timur Lenk bygget senere en stat ut av jalayridene, antagelig for å gjenskape det gamle khanatet.
Il-Khaner.
"Fragmentering. De regionale statene etablert under disintegrering av Il-khanate fremmet sine egne kandidater som gjorde krav på tronen."


Peder Schumacher Griffenfeld.
Peder Griffenfeld (født i København, død i Trondhjem) var en dansk greve og statsmann. Fra 1673 var han også rikskansler. Hans borgerlige navn var "Peder Schumacher".
I 1676 falt han i unåde og ble fengslet. Han ble dømt til døden blant annet for landsforræderi, men dommen ble endret til livsvarig fengsel. Han ble likevel løslatt etter 22 års fangenskap, derav 18 år sonet på Munkholmen utenfor Trondheim (1680 – 1698).
Karriere.
Griffenfeld var sønn av en tyskfødt vinhandler og var 12 år da han begynte å studere teologi, medisin, historie og statsvitenskap. Da han var 19 år, dro han fra Danmark til utlandet på studiereise, han var ute i åtte år. I 1663, etter at han kom tilbake, ble han bibliotekar og arkivar hos Frederik III, en stilling som ga han mulighet til å snakke med kongen daglig. I 1665 ble han kongens kammersekretær, en politisk stilling som blant annet innebar å utforme utkast til brev for kongen. Stillingen ga ham makt, og han utarbeidet etter oppdrag fra kongen eneveldets grunnlov, som senere ble kjent som Kongeloven, eller "Lex Regia". Allerede året etter ble han sekretær i det Danske Kancelli, og han ble kanselliråd i 1668. Året etter ble han assessor i høyesterett.
Han arbeidet for å få til bedre orden i kanselliet og han interesserte seg også for den store lovrevisjonen og for embedsansettelser. Allerede her skal han visstnok ha gjort seg skyldig i å ta imot bestikkelser, noe han senere ble anklaget for, selv om dette slett ikke var uvanlig blant medlemmene i kanselliet.
Tronskiftet i 1670 fremskyndet Griffenfelds karriere og økte hans makt. Han hadde allerede sikret seg den nye kongens (Christian V) gunst, og fikk raskt tittelen over- og geheimekammersekretær. I 1671 fikk han tittelen geheimeråd og han ble medlem af kanselliet. Samme år adlet kongen ham med navnet Griffenfeld. Den ble han utnevnt til rikskansler, greve og elefantridder på en og samme dag. Som greve av Griffenfeld fikk han forlenet det tidligere Tønsberg len som grevskap. Griffenfeld hadde selv tidligere arbeidet for å opprette en ny høyadel og rangordning for å svekke makten til den gamle adelen, men nå lot han seg villig oppta i herrestanden. Griffenfeld arbeidet også for å unngå krig med Sverige. Han mente Sverige da ville få Frankrike på sin side, noe som senere viste seg å være riktig.
Arrestasjon.
Griffenfeld mislyktes i sitt arbeid for å hindre krig og i 1675 kom Danmark i krig med Sverige, Den Skånske krig. Forskjellige forhandlinger rundt opptakten til krigen og hans franskvennlighet førte blant andre ting til at han ble beskyldt for landsforræderi og majestetsforbrytelse. Misunnelse og personlig fiendskap gjorde nok også sitt til det som senere skjedde: Den om morgenen ble Griffenfeld arrestert på Københavns slott og brakt som fange til Kastellet.
Man fant bevis på at Griffenfeld hadde mottatt bestikkelser, solgt embeder og tilbakeholdt kongelige ordrer. Man fant brev og dagbøker som økte mistanken om forræderiet. Men fra første stund brukte man tvilsomme midler til å felle den mistenkte, blant annet hindret man Griffenfeld i å skaffe seg materiale til sitt forsvar, man unnlot å avhøre viktige vitner, og henviste ikke saken til Høyesterett, men til en overordentlig domstol.
Rettssak.
Rettssaken startet i begynnelsen av mai. Griffenfelds første forsvarsinnlegg var gjennomtrengt av hans store talent, hans språkførsel hadde et nivå som dansk rettergang og litteratur knapt før hadde sett. Anklageren brukte alle mulige midler i sitt gjensvar, og la selve kongens vilje som press på dommerne. Griffenfeld følte seg fortapt, i sitt siste innlegg avviste han bare med stolthet beskyldningene for forræderi og ellers var det mer et nødskrik om nåde enn et forsvar.
Dom.
Dommen falt. Griffenfeld ble dømt til tap av ære, liv og gods, samt tap av navnet Griffenfeld. Grunnlaget for dommen var mottak av bestikkelser, salg av embeder og landsforræderi. De to første punktene var bevist, men anklagen om forræderi ble aldri bevist. Utenlandske arkiver har senere vist at påstandene var grunnløse.
Dommen ble ikke fullt eksekvert. Tirsdag den ankom Griffenfeld retterstedet i Kastellet og var klar til å bli halshugd, men generaladjuktanten stanset bøddelen. Kongen ville la ham se døden i øynene før han gjorde om dommen til livsvarig.
Fengsel og død.
Griffenfelds celle på Munkholmen (ombygd).
Griffenfelds sakrofag i Vær Kirke ved Horsens, tegnet av Karl Jensen i andre halvdel av 1800-tallet
Griffenfeld satt fire år i Kastellet. I 1678 var han veldig syk, og hans gamle mor søkte da kongen om at han måtte bli flyttet til en bedre bolig i Kastellet. Dette skjedde ikke, men det ble gitt ordre om at han skulle pleies bedre. I mai 1680 ble han flyttet til Munkholmen i Trondheimsfjorden. I 1698 tillot kongen at han fikk en viss frihet, og han fikk oppholde seg i Trondheim. Her døde han. Griffenfelds sarkofag står i Vær Kirke nær byen Horsens i Danmark. Hans statue står utenfor Riksarkivet i København, samme bygning der han første gang ble presentert for kongen, og der han ironisk nok tilbrakte sine siste dager i Danmark som fange, før seilasen til Trondheim. I Riksarkivets 3.etasje var tidligere kunstkammeret, som inneholdt blant annet en blærestein, skåret ut av Griffenfeld, større enn et hønseegg.
I fiksjon.
Griffenfelds liv spiller en viss rolle i den norske science fiction tv-serien Ta den ring, med manus av Bing og Bringsværd.
Lenker.
Griffenfeldt, Peder


Sébastien Hinault.
Sébastien Hinault (født 11. februar 1974 i Saint-Brieuc) er en fransk syklist som sykler for det franske laget AG2R - La Mondiale. Han har deltatt i Tour de France fem ganger.
Hans høydepunkt i karrieren er en etappeseier på den tiende etappen av Vuelta a España 2008. I 2003 vant han en etappe i Polen rundt, og i 2004 vant han 4. etappe i Tyskland rundt.
Sébastien Hinault er ikke i slekt med den tidligere syklisten Bernard Hinault.


Heide-Park.
Heide-Park i Soltau (Niedersachsen) er med sine 850 000 m² en av Tysklands største fornøyelsesparker, og den største i Nord-Tyskland.
Heide-Park har blant annet en kopi av Frihetsgudinnen. Denne er med sine ca. 34 meter omtrent halvparten så stor som originalen. Statuen ble avduket 4. juli 1986 til 100-årsjubileet for originalen, og nøyaktig 210 år etter undertegnelsen av den amerikanske uavhengighetserklæringen.
Siden 1. januar 2002 har Heide-Park tilhørt den britiske Tussaud-gruppen.
Hovedattraksjoner.
En av parkens hovedattraksjoner er Colossos, som var verdens bratteste berg-og-dal-bane i tre frem til 4. desember 2003 (da «Balder» på svenske Liseberg ble åpnet).


Spilleavhengighet.
Spilleavhengighet (også kjent som spillegalskap eller ludomani) er en tilstand hvor en person har blitt avhengig av pengespill, og har mistet kontrollen over sitt forbruk. I diagnosesystemene ICD-10 og DSM-IV er tilstanden klassifisert som en psykisk lidelse som betegnes som «patologisk spillelidenskap». Ved denne tilstanden ser man at gjentatte episoder med pengespill skjer til tross for gjentatte negative konsekvenser på mange viktige livsområder. Behandlingsmåten har likhetstrekk med annen behandling av avhengighet, som for eksempel avhengighet til rusmidler.
Et typisk trekk ved spilleavhengighet er at personen spiller bort mer enn han eller hun har råd til å tape, noe som kan få store følger også for familien. Det er svært vanlig at personen forsøker å rette opp skaden ved å spille mer, i en irrasjonell tro på at lykken vil snu. Dette resulterer normalt i at problemene blir større. Dersom det skulle ende i en gevinst vil den gjerne bli spilt bort i et forsøk på å vinne enda mer, ettersom den blir tatt som et bevis på vinnerlykke.
I senere år har man i flere land satt søkelys på spilleautomater i forindelse med spillelidenskap. Om lag 80 % av de som har søkt behandling i Norge har oppgitt pengespillautomatene som hovedårsak til at de har mistet kontrollen. Årsakene til dette har vært tilgjengelighet, rask innsats og rask avklaring, umiddelbar utbetaling ved gevinst og mulighet for høye premier. Etter at Norge innførte forbud mot noen typer pengespillautomater har man sett en nedgang i antall mennesker som søker hjelp for patologisk spillelidenskap. Spill på Internett blir også rapportert som en vanlig kilde til patologisk spillelidenskap; også der er tilgjengelighet og raske avklaringer / resultater viktige faktorer. Avhengighet av nettpoker har ført til psykiske og økonomiske problemer for mange mennesker.
I de senere år har det kommet en ny type spilleavhengighet – avhengighet av dataspill. Spesielt "World of Warcraft" og "CoD" er satt i søkelyset for dette problemet. Folk sitter da og spiller data hele dagen uten å klare å avslutte får å gjennomføre andre nødvendige aktiviteter. Dette betyr ikke noen direkte økonomiske tap, men familie og sosialt liv kan bli ødelagt. Indirekte kan det også få økonomiske konsekvenser ved at spill prioriteres fremfor studier eller arbeid.


Salvatore Commesso.
Salvatore Commesso (født 28. mars 1975 i Torre del Greco) er en italiensk syklist.
Commesso ble i 1998 profesjonell syklist for det italienske laget "Team Saeco", som i 2005 ble omdøpt til Lampre-Caffita.


Fieldsmedaljen.
a>. Medaljen er laget av Stefan Zachow.
Fieldsmedaljen ble innstiftet av den internasjonale matematikkorganisasjonen International Mathematical Union ved den internasjonale matematikkongressen i 1924. Medaljen deles ut hvert fjerde år under IMUs internasjonale matematikkongress til fremragende matematikere under 40 år.
Prisen er oppkalt etter den kanadiske matematikeren John Charles Fields. Medaljen er av gull og har et bilde av Arkimedes.


Acta Mathematica.
Acta mathematica er et matematisk tidsskrift som ble grunnlagt av Gösta Mittag-Leffler i 1882 i Stockholm. Tidsskriftet utgis av Kungliga Vetenskapsakademien.


Sufjan Stevens.
Sufjan Stevens (født 1. juli 1975 i Detroit, Michigan) er en amerikansk musiker, sangskriver og multiinstrumentalist med en svakhet for banjo. Hans dype lyriske sanger handler om tro, familie og, som i tilfellet med "Michigan", hans observasjoner som innbygger i delstaten. Stevens har sagt han skal lage et album om hver delstat i USA, og har allerede gitt ut to av dem (det andre er "Illinois").
Karriere.
Sufjan Stevens begynte sin musikalske karriere som medlem av Marzuki, et folk-rock-band fra Holland, Michigan. Han spilte også forskjellige instrumenter for The Danielson Famile. Mens han gikk på college så skrev og spilte han inn sitt første soloalbum, "A Sun Came", som han ga ut på Asthmatic Kitty Records. Senere flyttet han til New York, hvor han gikk på New School for Social Research.
Mens han var i New York komponerte og spilte han inn sitt andre album, "Enjoy Your Rabbit", basert på dyrene i de kinesiske himmeltegnene. Albumet nærmet seg elektronika.
Etter det fulgte Stevens opp med hans med et album med sanger og instrumentaler inspirert av hjemstaten hans, Michigan. Albumet "Michigan" inkluderer sanger til byer som Detroit og Flint, den øvre halvøya, og feriesteder som Tahquamenon Falls.
I 2004 ga han ut det kristne folk-albumet "Seven Swans" – et album uten tilknytning til noen stat.
De femti stater-prosjektet.
Med "Michigan" erklærte Stevens at han aktet å lage et album for hver av USAs femti stater, selv om han i intervjuer vakler mellom fullstendig oppriktighet og latterliggjørelse av seg selv når han snakker om det.
I 2005 kom "Illinois", og han har sagt at de neste prosjektene er Oregon og Rhode Island.
Eksterne lenker.
Stevens, Sufjan
Stevens, Sufjan
Stevens, Sufjan
Stevens, Sufjan


Arild Stubhaug.
Arild Stubhaug (født 25. mai 1948 i Naustdal i Sunnfjord) er en norsk forfatter som har skrevet biografier om matematikerne Niels Henrik Abel og Sophus Lie.
Han har også skrevet biografi om 1800-talls poeten Conrad Nicolai Schwach, i tillegg til en rekke diktsamlinger. Arild Stubhaug debuterte som forfatter i 1970 med diktsamlingen "Utkantane". Han er cand.mag. fra Universitetet i Bergen med fagene matematikk, litteraturvitenskap og religionshistorie. Da han i 2004 ble utnevnt til statsstipendiat fra 2005 ble det begrunnet med, blant annet, at han hadde bidratt til å gi norsk matematikk og naturvitenskap et løft, nasjonalt og internasjonalt.


Carl Størmer.
Fredrik Carl Mülertz Størmer (født 3. september 1874 i Skien, død 13. august 1957) var en norsk matematiker, geofysiker og nordlysforsker.
Levned.
Han ble utdannet cand.real. i 1898, ble universitetsstipendiat i 1899. Han studerte sin matematikk ikke bare ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania, men også ved Sorbonne i Paris (veiledere var Charles Émile Picard, Henri Poincaré, Paul Painlevé og andre) fra 1899 til 1900 og i Göttingen i Tyskland fra 1902.
Han ble professor i matematikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet fra 1903, en stilling han forble i frem til 1946. Størmer arbeidet en periode som Kristian Birkelands assistent, og nordlysforskning opptok det meste av hans vitenskapelige karriere. Han utviklet i 1909 sammen med Ole Krogness et spesielt kamera for å fotografere nordlyset.
Han ble gift med Adelaide (Ada) Clauson i 1900. De hadde fem barn. To av dem – Leif og Per – ble senere professorer ved Universitetet i Oslo; henholdsvis som paleontolog/geolog og matematiker.
Størmer var aktiv amatørfotograf som tok et stort antall fotografier av mennesker på Karl Johans gate i hovedstaden i 1890-årene. Mange av bildene er av meget stor historisk interesse. Han arrangerte egne fotoutstillinger i byen. Han benyttet skjult kamera under jakken.


Tormod Hermansen.
Tormod Hermansen (født 23. april 1940 i Elverum i Hedmark, oppvokst i Holmestrand og Nordland), er en norsk sosialøkonom, Ap-politiker, embetsmann og bedriftsleder. Han er styreleder i teleselskapet Ventelo, og ellers selvstendig konsulent. Hermansen har en lang karriere som embetsmann i blant annet Kommunaldepartementet og Finansdepartementet, hvor han som departementsråd fra hhv 1980 og 1986 forsøkte å sette ut i livet prinsipper for forvaltningen som munnet ut av utredningsarbeidet "Den nye Staten", og senere Hermansen-utvalgets utredning "Om en bedre organisert stat". Hermansen var også statssekretær i Finansdepartementet 1978-1979 i Odvar Nordlis regjering (Ap).
Hermansen har som styreleder og leder i selskapene BaneTele, Bredbåndsalliansen og nå Ventelo bidratt vesentlig til å forene bredbåndsvirksomhetene til Jernbanetilsynet (BaneTele) og seks regionale kraftselskap i ett, nytt selskap som har som langsiktig ambisjon å utfordre Telenor i det norske markedet.
Hermansen har en bakgrunn som aktiv idrettsutøver, og var på begynnelsen av 1960-tallet en av Norges fremste mellomdistanseløpere, med personlig rekord på 1500 m på 3.49,4 satt i 1962. Samme år vant han bronse under NM.
Hermansens bror Robert Hermansen var i en årrekke administrerende direktør i Store norske Spitsbergen kullkompani.
Omstillingen av Televerket.
Hermansen er kjent som styrings- og organisasjonsreformator i det offentlige, og tok i 1991 på seg oppgaven med å omstille Televerket fra direktorat til statsforetak, og etterhvert allmennaksjesekslap. Han var administrerende direktør i Televerket 1991–1995 og videre i det omstilte Telenor fram til 2002. Under Hermansens ledelse skjedde det en total fornyelse av Televerket, som forberedelse til den liberalisering av telemarkedet som allerede var på vei i Storbritannia. Det var i utgangspunktet en klar stemning mot privatisering av Televerket i Arbeiderpartiet så sent som i 1990, men Syse-regjeringen hadde åpnet for NetCom allerede året før som konkurrent på mobilfeltet. Utsiktene til et eventuelt norsk EU-medlemskap tidlig på 1990-tallet økte sannsynligheten for en liberalisering av markedet også her. Hermansen ble en pådriver for massiv omstilling hvor en ny organisasjon fikk vokse fram på siden av den gamle, samt omdanning til statsaksjeselskap i 1994. Da var allerede TBK skilt ut som eget selskap, og Telenor hadde startet å investere i Russland (1992), Montenegro (1993) og i Vest-Europa. I strategisammenheng var Hermansen tilhenger av «viftemodellen» hvor man forberedte seg på at veksten kunne komme i ulike tjenesteretninger, og først konsentrerte seg om én av dem når markedet utvetydig ga signal om det. Hermansen startet strategiomleggingen med å selge eierposter i Tyskland, Hellas og Irland og investere gevinstene i mobilvirksomhet i Russland (1992), Ungarn (1992), Montenegro (1992), Bangladesh (1996), og andre land i Asia. Innen 1998 var alle tjenestene i telemarkedet liberalisert i Norge, noen år etter de øvrige nordiske land.
Forhandlingene med Telia om fusjon 1998–2000 ble et nederlag for Hermansen. Sammen med Telia-sjef Lars Berg og andre ledere i begge selskaper hadde Hermansen foreslått fusjonen, men forstod i løpet av prosessen at de to selskapene trolig ikke ville hente gevinster av en fusjon. De strategiske og kulturelle forskjellene mellom selskapene var store. Telia satset på fastnett i vest-Europa og Baltikum, Telenors strategi var å være med på mobilveksten i Øst-Europa og Asia. Samferdselsminister Odd Einar Dørum var imot fusjonen, men Hermansen fikk solid støtte fra opposisjonen i stortinget og i 1999 ga både stortinget og den svenske riksdagen godkjenning. Men strid om hvor hovedkvarteret for mobil skulle ligge, bytteforholdet mellom aksjene, og utfordringer med å skape synergier, gjorde at etterhvert begge selskaper trakk seg fra den endelige sammenslåingen.
I år 2000 startet de europeiske UMTS-auksjonene midt under dot.com-bolgen, og Hermansen gikk inn for å selge helt ut i Viag i Tyskland og Esat Digifone i Irland, en operasjon som ga 21,4 milliarder kroner i gevinst og friske investeringsmidler til bruk i Øst-Europa og Asia. Hermansen har karakterisert dette som «en av de klokeste beslutninger vi tok i min periode i Telenor.»


Asbjørn Holm.
Asbjørn Antoni Holm (født 9. april 1921, død i 2001) var en norsk politiker (Sosialistisk Folkeparti (SF)) som var stortingsrepresentant i periodene 1961–1969 for fra Nordland.
I 1963 var han sammen med Finn Gustavsen sentral i Kings Bay-saken hvor de to SF-representantene valgte ikke å støtte den sittende Arbeiderparti-regjeringen.


Abelkomitéen.
Abelkomitéen er opprettet av Det Norske Videnskaps-Akademi og består av fem anerkjente matematikere (ikke nødvendigvis norske) som skal velge prisvinner for den årlige Abelprisen. Abelkomitéen var fra opprettelsen i 2002 ledet av professor Erling Størmer. I 2006 tok professor Kristian Seip over som leder av Abelkomitéen.


Det Norske Videnskaps-Akademi.
Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA), ofte bare kalt Vitenskapsakademiet eller Akademiet, er en selvstendig, tverrfaglig og landsdekkende organisasjon som omfatter samtlige vitenskapelige disipliner.
Navnet.
DNVA ble stiftet 3. mai 1857 som Videnskabsselskabet i Christiania, men skiftet i 1924 navn til Det Norske Videnskaps-Akademi. Akademiet feiret sitt 150-års jubileum i 2007.
Formål.
Akademiet skal fremme norsk vitenskap både nasjonalt og internasjonalt mot utenlandske akademier og internasjonale organisasjoner. DNVA er også jevnlig vertskap for internasjonale konferanser og symposier. Virksomheten omfatter også månedlige foredrag, som er åpne for allmennheten.
Organisasjon, opptak, Akademiets æresmedlemmer og styre.
Pr. 1. november 2010 var antall medlemmer 882, hvorav 127 kvinner. Disse er fordelt på Den matematisk-naturvitenskapelige klasse med 255 norske og 234 utenlandske medlemmer, og Den historisk-filosofiske klasse med 221 norske og 178 utenlandske medlemmer. En plass blir ledig ved dødsfall eller når et medlem fyller 70 år. Valg av nye, verdige medlemmer finner sted en gang i året. Bare Akademiets egne medlemmer kan foreslå kandidater, som dernest blir vurdert på grunnlag av deres samlede faglige innsats og betydning innen de respektive disipliner, hvorvidt de fyller opptakskriteriene.
De to klassene er hver delt i åtte undergrupper. Foruten norske og utenlandske medlemmer har akademiet også æresmedlemmer. De kongelige blir nærmest automatisk utnevnt, men også milliardæren Fred Kavli er æresmedlem for sine generøse gaver til norsk vitenskap. Kong Harald V er ærespreses, mens Akademiet bestyres av et presidium bestående av dets preses, visepreses og generalsekretær. Akademiets sekretariat holder til i Oslo og ledes av generalsekretæren og daglig leder. Fra 2010-d.d. består presidiet av genralsekretær Øivind Andersen, preses Øyvind Østerud og visepreses Nils Christian Stenseth.
Publikasjoner.
Akademiet har like siden starten utgitt vitenskapelige skrifter og bøker innenfor begge klasser. I tillegg til skriftserien og årboka utgis seriene "Minnetaler" og "Fridtjof Nansen Minneforelesning", "Norsk Lingvistisk Tidsskrift", "Zoologica Scripta" (i samarbeid med den svenska Vetenskapsakademien), og "Physica Scripta" (sammen med Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab).
Finansiering.
Det Norske Videnskaps-Akademi mottar en grunnbevilgning over statsbudsjettet, men får i tillegg tilskudd fra Abelfondet, Statoil, Nansenfondet og Kunnskapsdepartementet, blant annet for å administrere Abelprisen, Holmboeprisen, Nansenfondet og Kavliprisen. Akademiet har også egne fondsmidler. Dessuten har Akademiet siden 1985 samarbeidet med Statoil om forskning innen olje, gass og miljø, og finansieringen av grunnforskningsprogrammet VISTA.
Huset på Drammensveien og andre eiendommer.
Akademiet holder til i tidligere statsråd Astrups villa i Drammensveien 78 i Oslo. Astrups villa ble overtatt på svært rimelige vilkår fra statsrådens døtre, Ebba og Elisabeth Astrup, i 1911. Bygningen var tegnet av arkitekt Herman Major Backer og sto ferdig i 1887. Bygningen rommer foruten Akademiets egne rom, også lokalene til Senter for grunnforskning (CAS).
Akademiet eier dessuten gjennom stiftelser gården Tømte i Nannestad og fjellgården Sørnesset ved Atnsjøen, som brukes til seminarer.


Erling Størmer.
Erling Størmer (født 2. november 1937) er en norsk matematiker. Han er professor i matematikk ved Universitetet i Oslo. Størmer tok doktorgrad ved Columbia University i New York og var leder for Abelkomitéen mellom 2002 og 2006. Erling Størmer er barnebarn av Carl Størmer.


Institute for Advanced Study.
Institute for Advanced Study (IAS) er et prestisjefylt forskningsenter i Princeton i New Jersey i USA. Anerkjente forskere som Albert Einstein, Kurt Gödel, John von Neumann, og J. Robert Oppenheimer har jobbet ved instituttet. Den norske matematikeren Atle Selberg var også ansatt ved IAS.


Valle del Cauca.
Valle del Cauca er et departement vest i Colombia som ligger ut mot Stillehavet. Departementet grenser til nabodepartementene Risaralda, Quindío, Cauca, Tolima og Chocó. Hovedstaden ligger i Santiago de Cali. Andre byer er Buenaventura, Buga, Cartago og Palmira. Departementet ble etablert i 1909. I Valle del Cauca finner man nasjonalparkene Farallones de Cali, Tatamá og Páramo de las Hermosas.
Jordbruk er en viktig næringsgren i departementet, hvor det blant annet dyrkes sukkerrør, bomull og soya i lavlandet samt kaffe oppe i fjellområdene.


Vaupés.
Vaupés er et departement sørøst i Colombia som grenser til Brasil, samt til nabodepartementene Amazonas, Caquetá, Guaviare og Guainía. Hovedstaden heter Mitú. Andre byer er Caruru og Taraima.


Kreftregisteret.
Kreftregisteret er et sentralt helseregister som omfatter alle personer i Norge som har eller har hatt kreft. Registeret har helseforskning, helseforvaltning og allmennopplysning som formål. Det skal bidra til å avklare årsaker til og konsekvenser av helseproblemer i forbindelse med kreftsykdom.
Historie.
Kreftregisteret ble opprettet 17. oktober 1951, med bakgrunn i en innstilling fra den daværende Landsforeningen mot Kreft til Sosialdepartementet våren 1950. Alle krefttilfeller skulle meldes til Kreftregisteret fra 1. januar 1952.
Kreftregisterets database inneholder komplette nasjonale data av høy kvalitet fra 1953.
Organisasjon.
Kreftregisteret er et institutt i Oslo universitetssykehus. Kreftregisteret er organisert som et selvstendig institutt, Institutt for populasjonsbasert kreftforskning, med eget styre.
Direktør i Kreftregisteret er cand.med., PhD Giske Ursin.
Lovhjemmel.
Kreftregisteret er hjemlet i helseregisterloven § 8 og kreftregisterforskriften. I henhold til forskriften er det ikke anledning til å reservere seg mot registrering i Kreftregisteret.


Stasjonsgruppe Banak.
Stasjonsgruppe Banak, tidligere "Banak flystasjon", er en militær avdeling i Porsanger kommune i Finnmark, samlokalisert med den sivile Lakselv lufthavn.
Historie.
Opprinnelig var dette en selvstendig flystasjon, etablert like etter andre verdenskrig, og etter hvert hovedterminal for Forsvarets lufttransporttjeneste i Finnmark. I tillegg til Luftforsvaret var stasjonen også bemannet av et luftvernbatteri fra Hæren. Banak fort, vest for flystasjonen, inngikk i forsvarsverket.
I 1958 opprettet Norge av hensyn til forholdet til Sovjetunionen en selvpålagt flyforbudssone øst for 24. lengdegrad, det vil si like vest for Banak. For gjestende NATO-fly var og er Banak og luftrommet øst i Finnmark et attraktivt "reisemål", som en slags utpost i NATO, med Russland praktisk talt innenfor synsvidde.
Fra 1988 til 1995 var Luftforsvarets stasjon Kautokeino administrativt underlagt Banak flystasjon.
Dagens situasjon.
Aktiviteten er i den senere tid betydelig redusert og stasjonen er nå administrativt underlagt Bodø hovedflystasjon, som Stasjonsgruppe Banak. Den består i dag av seks forskjellige avdelinger, og huser blant annet et detasjement av Luftforsvarets 330 skvadron, som opererer redningshelikoptre.
Foruten 330 skvadron er det ingen daglig flytrafikk på Banak i militær regi, men stasjonen blir hyppig besøkt av norske og utenlandske militære fly og helikoptre, særlig i forbindelse med vinterøvelser ved Garnisonen i Porsanger og flybombing i Hálkavárre skytefelt.
Kontrovers.
Ettersom den militære aktiviteten i Porsanger har blitt kraftig nedtrappet de siste årene, har lokale politikere irritert seg over at Bardufoss flystasjon har vært benyttet som utgangspunkt for øving i kommunen. I den forbindelse har det derfor vært uttrykt at dersom Hálkavárre skytefelt fortsatt skal brukes av utenlandske styrker, må også Banak og Garnisonen i Porsanger være utgangspunkt for dette. Dette synet bifalles også i statsbudsjettet for 2006.


Vichada.
Vichada er et departement øst i Colombia som grenser til Venezuela samt til nabodepartementene Guainía, Guaviare, Meta, Casanare og Arauca. Hovedstaden heter Puerto Carreño. Andre byer er La Primavera og Santa Rosalía.
Det bor en rekke urbefolkningsgrupper i Vichada. Typarro nasjonalpark ligger i departementet.


David Beaton.
David Beaton eller Bethune, Betoun, Beatoun (født ca. 1494 i Fife i Skottland, myrdet 29. mai 1546 på slottet i Saint Andrews) var en av den katolske kirkes kardinaler, den annen i Skottlands historie, etter William Wardlaw, biskop av Glasgow (død 1387).
Han var den femte av de fjorten barna til John Beaton, 6. baron av Balfour, og Isobel Monypenny, og han studerte i Saint Andrews, Glasgow og Paris. Han hadde en lysende karriere i kongens tjeneste og hadde et langvarig forhold til Marion Ogilvy, som han fikk åtte barn med, før han trådte inn i den geistlige stand. Kong Frans I av Frankrike utnevnte ham til biskop av Mirepoix, noe Paven approberte, i 1537, og embedet innbragte ham en årlig inntekt på omkring 10 000 "livres".
I 1538 anbefalte kongene av Frankrike og Skottland overfor paven at de mente at Beaton, som blant annet var en motstander av reformasjonsfremstøtene i Skottland, burde opphøyes til kardinal. Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 20. desember 1538.
I 1539 ble han erkebiskop av Saint Andrews. Det bygget seg på den tid opp mot krig, kong Jakob V av Skottland og kong Henrik VIII av England stod mot hverandre. Konflikten brøt ut i 1542; skottene gjorde det til å begynne med bra, men ble til slutt beseiret i slaget ved Solway Moss. Kong Jakob V døde i desember 1542, og overlot dermed den skotske trone til sin da en måned gamle datter Maria Stuart.
Etter kongens død foreslo kardinal Beaton, som i kraft av sitt embede var Skottlands kirkelige primas, at han og tre adelsmenn skulle overta de midlertidige styre av landet inntil dronningen ble voksen. Men dette ble avvist av flertallet skotske adelsmenn, som istedet utnevnte jarlen av Arran til regent. Det gikk ikke bedre enn at kardinal Beaton ble arrestert fordi han hadde foreslått noe annet. Midt i all den uklarhet som fulgte, forsøkte Henrik VIII å få innpass, og paven la Skottland under interdikt på grunn av behandlingen av kardinalen. Interdiktet utløste stor uro, og folkelige oppstander og kritikk fra endel adelsmenn tvang gjennom Beatons løslatelse.
Beaton sammenkalte straks alle biskoper og prester til Saint Andrews, og mante til patriotisk motstand mot kong Henrik VIIIs renkespill mot land og kirke.
I oktober 1543 kom patriarken Marco Grimani av Aquileia som pavelig nuntius til det skotske hoff, og innsatte kardinal Beaton som pavelig legat a latere i Skottland. Samtidig, i januar 1544, ble kardinalen kansler, og parlamentet trakk tilbake sin godkjenning av Henrik VIIIs planer om ekteskap mellom prins Edward Tudor og Maria Stuart.
Strenge tiltak ble fattet mot «det engelske parti» i det skotske aristokrati, og biskopene bestemte seg for strenge prosedyrer også mot dem som fremmet protestantiske tanker. Dette gjorde kong Henrik VIII rasende, og han begynte å legge planer om å få myrdet kardinal Beaton. I løpet av de påfølgende to år, fikk kardinalen styrket den fransk-skotske allianse. I januar 1546 samlet han igjen geistligheten i Saint Andrews, og også denne gangen ble det stilt store pengemidler til rådighet for det nasjonale forsvar mot engelskmennene. To måneder etter sammenkalte han en provinsialsynode for å drøfte den kirkelige reform. Synodens dagsorden ble endret av prosessen mot George Wishart, som forkynte protestantisk lære. Wishard nektet å tilbakekalle sine læreutsagn for domstolen, bestående blant annet av to erkebiskoper og andre kirkeledere, Han ble dømt til døden, og dommen ble fullbyrdet den 28. mars 1546.
Prosessen mot Wishard var med på å få fart på protestantenes planer om å ta livet av kardinal Beaton. Den 29. mai 1546, rett etter morgengry, fant anslaget sted på Saint Andrews' slott. Han ble drept med flere sverdslag.
David Beaton var den siste residerende kardinal i Skottland inntil erkebiskop Gordon Joseph Gray av Saint Andrews and Edinburgh ble kreert i 1969.
Beaton, David
Beaton, David
Beaton, David
Beaton, David


Puerto Carreño.
Puerto Carreño er hovedstad i provinsen Vichada som ligger øst i Colombia. Byen ble etablert i 1913 og ligger i møtet ved elvene Orinoco og Rio Meta. Byen ble provinshovedstad da Vichada ble egen provins i 1991. Byen har om lag 10 000 innbyggere.


Jorun Stiansen.
Jorun Stiansen (født 20. januar 1984 i Colombia) er en norsk sanger og artist, og vinner av Idol i 2005.
Stiansen ble adoptert fra Bogotá i Colombia som barn og vokste opp i Vennesla. Hun ble rikskjendis i Norge da hun utmerket seg i Idol-konkurransen med «en lovende sangstemme, et sjarmerende vesen og bred Vennesla-dialekt».
Idol-finalen vant hun med 55 % av stemmene mot rival Tone Damli Aaberge foran 8 000 publikummere i Oslo Spektrum 20. mai 2005. Sendingen på TV 2 ble sett av 1 475 000 seere, og gikk dermed inn i historien som det mest sette underholdningsprogrammet i TV 2s historie (per 2012).
Stiansen deltok på samleplata for Idol 2005 med sangen «Irresistible», og fem dager etter seieren i Oslo Spektrum ble singelen med vinnerlåta «This Is the Night» gitt ut. Hennes første soloplate ble sluppet i august 2005 og er produsert av David Eriksen, som også produserte vinnerlåta og var dommer i selve Idol-programmet. Sommeren 2005 deltok Jorun, Tone og Alejandro Fuentes på Idols sommerturné.
På albumet var også sommerhiten «Unstable» som hun framførte sammen med Øyvind «Vinni» Sauvik fra Paperboys. Den lå til sammen 13 uker på VG-lista Topp 20, hvorav fem av dem var på på 1. plass.
Sommeren 2006 debuterte Stiansen som programleder på TV, da hun vikarierte for Charlotte Thorstvedt som programleder på musikkanalen MTV.
Hun var med på VG-lista igjen 20. juni 2008, hvor hun sang hun sangen «Batman».
Sommeren 2011 var hun programleder for "Bingo Bingo" på TV 2. Programmet hadde lave seertall, og ble raskt tatt av sendeplan.


Pietro Bembo.
Pietro Bembo O.S.Io.Hieros. (født i Venezia i Italia, død 19. januar 1547 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han fikk en humanistisk utdannelse i Firenze, og senere under Aldo Manuzio og Pietro Pomponazzi i Padova og Ferrara, og ble senere et fremstående medlem av den humanistiske kretsen rundt Manuzio i Venezia. I 1513 gikk han inn i den geistlige stand, og trådte inn i johanitterordenen.
Mens han studerte i Ferrara var han blitt lagt merke til av Alfonso d'Este og hans hustru Lucrezia Borgia, som han i mange år skulle ha et platonsk vennskap med. Ryktespredere i samtiden ville ha det til at forholdet ikke var platonsk, noe som kunne synes å ha støtte av de mange kjærlighetsbrev som er blitt bevart for ettertiden, men disse ryktene må likevel ses i sammenheng med tidens intrigemakeri.
Fra 1506 til 1511 var han ved hoffet i Urbino, der han var en ledende intellektuell skikkelse, og ble venn med maleren Raffaello Sanzio. Han dro til Roma i 1512 sammen sin nære venn Giulio de' Medici. Det påfølgende år ble han og den fremtidige kardinal Jacopo Sadoleto utnevnt til sekretærer for pave Leo X.
I Roma ble han forelsket i den vakre "Morosina", den unge datter av en mann tilknyttet det pavelige hoff, og etter hennes ønske trakk han seg etter Leo Xs død seg tilbake fra det offentlige bosatte seg sammen med henne i Padova. Der bodde han fra 1521, og hans hus i Treville ble sentrum for en stedlig litterær krets, med størrelser som for eksempel Aonio Paleario og filosofen Vincenzo Maggi. Han bygde også opp et stort bibliotek. Med «Morosina» (død 1535) fikk han barna Lucilio, Torquato og Elena.
I 1529 ble han engasjert av republikken Venezia som dens historieskriver, og gitt i oppgave å fullføre en fremstilling av republikkens historie som var blitt påbegynt av Marcantonio Sabellico; han rakk å dekke perioden fra 1487 til 1513. Det følgende år, 1530, ble han utnevnt til bibliotekar for Markuskatedralen i Venezia. Brev han forfattet på denne tiden vitner om en frivolitet som grenset til hedenske moraloppfatninger, og han fikk en rekke uekte barn.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" av pave Paul III den 20. desember 1538; utnevnelsen ble publisert den 10. november 1539.
Pietro Bembo ble ikke presteviet før i 1539, i en alder av 69 år. Dette markerte også et brudd med hans tidligere livsstil, og han viet seg til studiet av de hellige skrifter og av kirkefedrene. Han ble administrator av bispedømmene Gubbio (1541–1544) og Bergamo (fra 1544), men mottok aldri bispevielsen, og besøkte heller aldri sine bispedømmer. Bembo blir betraktet som en av det 16. århundres mest fremstående diktere og humanistiske lærde. Hans verker inkluderer det ovennevnte segment av Venezias historie, dialoger, dikt, kritikker, brev og det man i dag ville kalle essays.


Sigurd Jorsalfare.
Sigurd I Magnusson (født 1090, død 26. mars 1130 i Oslo) var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte riket fra 1103 sammen med sine brødre, Olav Magnusson (1099-1115) og Øystein I (1088-1123). Fra 1123 var han enekonge.
Sigurd fikk hedersnavnet «Jorsalfare» etter at han hadde vært på kombinert korstog og pilegrimsferd til Jerusalem (som på norrønt ble kalt «Jórsalir» eller «Jórsalaborg»).
Bakgrunn.
Sigurd var nest eldst av tre brødre; moren hans var en av kongens friller, Tora. De tre brødrene hadde forskjellige mødre, men lik arverett til tronen. Sigurd fulgte faren Magnus på flere utenlandsreiser da han besøkte og befestet kolonier under hans styre. Som 12-13 åring var Sigurd med på en slik tur, men hadde blitt igjen på Orknøyene da faren falt i et bakholdsangrep i Irland i 1103.
Det var særlig de to brødrene Øystein og Sigurd som tok oppgavene som konge; den yngste, Olav var bare 3-4 år; han var sykelig og døde tidlig.
Det er ikke kjent hvorfor det var Sigurd som ble valgt ut til å lede ferden til Jorsal, men det kan skyldes at han var mer reisevant enn broren og rett og slett ønsket det. Men begge deltok aktivt i forberedelsene, og reisen kan sees som et felles prosjekt. Da reisen startet var kong Sigurd kun 18 år, og broren Øystein ble igjen i Norge for å styre landet.
Jorsalferden.
Reisen til Jorsal tok hele tre år (1108–1111), og det var 60 langskip med anslagsvis 100 mann ombord i hvert av dem, slik at det var en styrke på hele 6 000 mann som reiste ut fra Bergen høsten 1108. Med i følget var både lendmenn, storbønder, frie menn og treller. For mange som deltok var nok både eventyrlyst og utsiktene til rikdom vel så viktige som de åndelige elementene. For trellene kom i tillegg utsiktene til å bli frie.
Ferden gikk i første omgang over Nordsjøen og de overvintret i Sør-England, sannsynligvis på øya Sheppey i Kent ved Themsens munning. Det er antatt at kong Sigurd møtte den engelske kongen Henrik I. Neste vår reiste de ned langs kysten av Frankrike til Nord-Spania, hvor de blant annet hadde et lengre opphold i Santiago de Compostela, som også den gang var et sentralt pilegrimsmål. Så langt gikk reisen relativt greit, da de i hovedsak passerte områder som var kontrollert av kristne småkonger og de fikk tilgang til forsyninger hos dem.
Lengre sør hadde muslimske herskere fortsatt kontroll. Dette førte til flere strandhogg, både for å skaffe forsyninger, men også for å bidra til nedkjempelse av det muslimske herredømmet i Spania og Portugal. Særlig var dette tilfelle i kampene om Sintra, Lisboa og Alcacer do Sal, hvor kong Sigurds styrke erobret disse byene og ga dem over til kristne herskere.
Våren 1110 passerte de Gibraltar og fortsatte kamper mot både muslimske styrker og pirater, både til lands og i sjøslag. Kong Sigurd erobret øyene Formentera, Ibiza og Menorca på Balearene fra emiren Mubassir ibn Sulayman al-Nassir ad-Daula. På forsommeren 1110 ankom følget Sicilia, hvor de tok inn hos Roger II av Sicilia over sommeren.
Tidlig om høsten ankom de Det hellige land og ankret med 60 skip ved havnebyen Akko (norrønt: «Akersborg») i det daværende Kongeriket Jerusalem. Her ble de tatt i mot og eskortert av kong Baldvin I av Jerusalem. Sigurd var den første kongen som kom på visitt, på veier dekket av tepper og palmer. Følget besøkte Jerusalem og de øvrige hellige stedene i området, blant annet badet de i elven Jordan på samme sted hvor døperen Johannes døpte Jesus.
Baldvin tilbød Sigurd en flis av Kristi kors som relikvie hvis han hjalp ham å storme Sidon med flåten sin. Sidon falt, og nordmennene overvintret i Jerusalem.
De avla ed på at når de kom hjem, skulle relikvieen avgis til St. Olavs grav i Nidaros, i tillegg skulle de gjøre alt de kunne for å fremme kristendommen i Norge, opprette et erkebispesete og innføre tiende. Alle disse ordningene ble innført, men ikke alt i kong Sigurds regjeringstid.
Selv om Jerusalem var gjenerobret av kristne styrker etter korstoget 1099, var fortsatt store deler lengre nord under muslimsk kontroll. Kong Baldvin ba om Sigurds assistanse til å innta byen Sidon i dagens Libanon, hvilket de gjorde. Sigurds styrke angrep sjøveien, mens Baldvins styrke angrep over land.
Rett over nyttår 1111 forlot Sigurds styrke Det hellige land og var innom både Kypros og Peloponnes før de kom til Miklagard, dagens Istanbul, setet for den bysantiske keiseren Alexios I. Her fikk de en storslagen mottakelse og ble værende en stund, før en mindre gruppe reiste landeveien hjem. Det er antatt at kun 100 av de opprinnelige 6 000 som reiste ut, kom tilbake til Norge sommeren 1111. De øvrige hadde enten falt i kamp eller omkommet av andre grunner, men et betydelig antall ble også igjen hos keiser Alexios og tjenestegjorde som væringer i hans livgarde. Det er sannsynlig at noen av disse senere vendte tilbake til Norge, men da betydelig rikere enn da de reiste.
Tilbake i Norge.
Det var mye som hadde skjedd hjemme i Norge da kong Sigurd kom hjem og skulle dele styringen med broren. Øystein hadde bygget klostre og kirker, verdslige bygninger og forsvarsverker. Videre var Jemtland erobret, typisk for ham var det med listighet og klokskap, ikke med kamp og vold. De to brødrene var ganske forskjellige, Sigurd var taus og handlingsorientert, mens Øystein ofte oppnådde mer med klokskap og sjarm. Selv om kong Sigurd hadde et visst renommé etter Jorsalferden, kunne han nok komme litt til kort overfor brorens gode utseende, veltalenhet, kunnskaper og sosiale evner.
Det ble derfor en viss rivalisering mellom brødrene, mens de stort sett løste «overlappingen» ved at de vekslet på hvem som befant seg nord og sør i riket.
Men 29. august 1123 er kong Øystein på gjestebud på Hustad i Romsdal, hvor han blir syk og dør, etter å ha vært konge i 20 år. Han blir begravet i Nidaros, og kong Sigurd er fra da av enekonge i Norge. Det er ikke kjent hva han gjorde i denne tiden, bortsett fra at han var på et mindre felttog til Småland for å støtte kristningen der. Ellers sier Snorre at dette var en god og fredelig tid for Norge.
Kong Sigurd dør - borgerkrig bryter ut.
Under et opphold i Oslo ble kong Sigurd 26. mars 1130 plutselig syk og døde. Han var da 40 år og hadde da vært konge i 26 år, de siste seks årene som enekonge. Han ble gravlagt i Halvardskatedralen. Sønnen Magnus som han hadde med frillen Borghild Olavsdatter var hos ham da han døde, og overtok som konge. Men det dukket opp flere som mente de var kongesønner, blant andre Harald Gille som hevdet å være sønn av Magnus Berrføtt og altså bror av Sigurd og Øystein. Han hadde lovet å ikke gjøre krav på kronen så lenge brødrene levde, men gjorde det ved Sigurds død.
Krig mellom de ulike kandidatene til kronen brøt ut, i ettertid kjent som Borgerkrigstiden og preget Norgeshistorien de neste hundre årene fram til Håkon Håkonsson tok makten i 1217.
Kongens levninger ble overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott og gravlagt i muren 1957.


Aonio Paleario.
Aonio Paleario (født ca. 1500 i Veroli i Italia, henrettet i juli 1570 i Roma) var en italiensk humanist og reformator. Andre navneformer: Antonio Della Paglia, Antonio Degli Pagliaricci.
Han inngikk i 1520, da han dreiste til Roma, i den fremstående litterære krets rundt pave Leo X. Etter "Sacco di Roma" dro han først til Perugia og senere til Siena, der han ble lærer.
I 1536 ble han bemerket for det didaktiske latinske diktet "De immortalitate animarum", som var delt i tre bøker. Den første inneholder gudsbeviser, og de neste to kommer med henholdsvis teologiske og filosofiske argumenter for sjelens udødelighet.
I 1542 ble hans traktat "Della Pienezza, sufficienza, et satisfazione della passione di Christo" (også kjent som "Libellus de morte Christi") gjenstand for anklager om heresi, men han forsvarte seg med fremgang mot anklagene overfor inkvisisjonen. Hans karriere utviklet seg visere, men professorater i Lucca og senere i Milano. Men her fornyet i 1566 hans motstandere sine angrep mot ham, og i 1567 ble han formelt anklaget for heresi i Milano. Han ble stilt for retten i Roma og dømt til døden i oktober 1569. Demmen ble fullbyrdet i juli det påfølgende år.


Sushi.
Tallerken med forskjellig typer sushi
Sushi (jap: "marinert ris") er Japans nasjonalrett og består av ris blandet med eddik, sammen med diverse toppinger (for eksempel fisk eller skalldyr). Det er en vanlig misoppfattelse at all sushi inneholder eller består av rå fisk. Rå fisk er en viktig ingrediens, men brukes ikke i all sushi. Sushi kan også for eksempel frityrstekes (Tempura).
Sushiens historie.
Den matretten som en i dag kjenner som sushi, er egentlig gatemat fra Tokyo. Det kom til i Edo-perioden (1603–1868). I mer enn to hundre år hadde japanerne anvendt eddik for å modne risen, og de oppdaget dessuten at risen fikk bedre smak av dette.
Omkring 1850 fikk sushi gjennombrudd da kokken Hinaya Yohei serverte biter av rå fisk oppå en liten pute av ris i sin egen sushikiosk i Tokyo. Travle japanere spiste de små delikatesserettene. Kort tid etter ble suksessen kopiert. Først mer enn 140 år etter at den første sushibiten ble tilberedt, ble sushirestauranter med samlebånd dannet.
Sushi gjorde sitt inntog i Norge med åpning av den første restauranten i 1985, og i 1999 ble den første kjede-restauranten åpnet, og var i starten en trend i urbane strøk. I 2008 var det 67 utsalgssteder i Norge, og i 2011 var det 150 utsalgssteder bare i Oslo. I 2012 ble retten solgt i de fleste av de store matkjedene, og mange nordmenn har begynt å lage sushi på egen hånd.
Servering.
Sushi serveres normalt med wasabi, syltet ingefær og soyasaus. Eddiken i sushi-risen og wasabien gjør at bakterieveksten hemmes, i tillegg til å gi smak. Ingefær tygges i små mengder mellom de forskjellige sushiene for å nøytralisere forrige smak. Man dypper sushien i soyasausen, som man på forhånd oppløser wasabi i for å gi mer smak. Man regulerer selv styrken med hvor mye wasabi man har i. Normalt selges sushi i Norge med smørfisk (escolar), kamskjell, laks, scampi (kokt), krabbe (kokt), crabsticks, tunfisk og kveite, men kan serveres med det meste av sjømat, som for eksempel ål og blekksprut.
Råvarer.
Råvarene i sushi er viktig. Siden fisken serveres rå, er det viktig med forholdsregler. Parasittene "Anisakis simplex" og "Pseudoterranova decipiens" forekommer i norsk villfisk, og for å drepe disse må fisken fryses ned til ÷20°C i minst ett døgn. Norske helsemyndigheter anbefaler at fisken har vært frossen i minst fem døgn før den brukes til sushi. Norsk oppdrettsfisk derimot har ikke krav om å fryses sålenge det er dokumentert til Helsetilsynet at den er fri for parasitter, og kan dermed benyttes rå og ubehandlet. Rå tunfisk som er bedervet utvikler histamin, som kan gi alvorlige allergireaksjoner, og smørfisk inneholder oljen voksestere som kan gi diare og matforgiftning ved inntak av store mengder utilberedt. Det er derfor særdeles viktig med behandlingen av råvarene.
Eksterne lenker.
__NOTOC__


Colombias departementer.
Colombia er delt inn i 32 departementer ("departamentos") samt et hovedstadsområde ("Distrito Capital").


«Wind Eagle».
«Wind Eagle» var en norsk supertanker (ULCC) som ble bygget for rederiet Lars Krogh i 1977. I 1985 ble skipet kjøpt av John Fredriksen og byttet navn til «W Eagle». Byggingen av tankeren skjedde på det svenske verftet B. Skipet ble til slutt vraket i 1999, under navnet «Mimosa». «Wind Eagle» er søsterskipet til «Wind Enterprise». Under navnet «W Eagle» ble den og søsterskipet angrepet under Iran-Irak-krigen og truffet av irakiske jagerfly. Skipet ble truffet ved roret av et radarsøkende missil, men unngikk betydelige skader på grunn av rorets massive bygning og plassering ved skipets akterende.
Fakta.
Motortype: Alfa Laval Steam turbiner, 40000 HK, senere 32000 HK


Innstrandens Idrettslag.
Innstrandens Idrettslag (stiftet 8. august 1920) er et idrettslag fra områdene Mørkved, Støver og Bertnes i Bodø. Det er et av de største idrettslagene i Nord-Norge, med ca 1 300 medlemmer (2010). Laget har aktiviteter innen fotball, langrenn, volleyball, barneidrett, idrett for utviklingshemmede, og friluftsliv. Laget er medlem av Norges Idrettsforbund.
Barneidrett.
Den viktigste aktiviteten i Innstrandens IL er fotball, som har ca 600 aktive. Ellers er barneidrett for aldersgruppen 6-12 år en viktig aktivitet, med ca 150 barn i denne aldersgruppen som hvert år er med på allsidige aktiviteter preget ev leik og moro, sommer og vinter. Etter at barna fyller 12 år gis de tilbud om aktivitet i en av de mange gruppene i idrettslaget.
Fotball.
I 2012 stiller Innstrandens IL med ca 30 lag i de aldersbestemte klassene i Nordland fotballkrets. I tillegg har klubben damelag, junior damer og herrer og senior herrer (2 lag). Til sammen er det omlag 500 aktive fotballspillere i Innstrandens IL.
I 2012 spiller herrelaget i 3. divisjon avd. 11. Klubbens høyeste plassering gjennom tidene er siste plass i 2. divisjon i 2005. Andrelaget spiller i 2012 i 5. divisjon.
Klubben rekrutterer i hovedsak spillere fra egen ungdomsavdeling til junior- og seniornivå. Studenter ved Universitetet i Nordland blir ofte spillere i IIL mens de bor i Bodø.
Flere spillere, både på gutte- og jentesiden, har vært innom aldersbestemte landslag: Sturla Mentzoni Eilertsen, Ørjan Strøksnes, Cecilie Bendiksen og Ingrid Wang Andersen.
NM i fotball.
2005: IIL – Mo IL 3 – 6 (straffekonk.)
2007: IIL – Alta IF 1 – 3
2010: IIL – FK Bodø/Glimt 2 – 5 (Mål IIL: Nikolas Fure, Magnus Løndal)
Bertnesdagan.
Bertnesdagan er et årlig markedsarrangement i månedsskiftet september/oktober. Dette foregår på Bertnes, og skaffer idrettslaget gode inntekter.


James Doohan.
James Montgomery Doohan (født 3. mars 1920 i Vancouver i British Columbia i Canada, død 20. juli 2005 i Redmond i Washington i USA) var en canadisk skuespiller. Han er mest kjent for sin rolle som Scotty i fjernsynsserien '. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Tidlig liv.
Doohan ble født i Vancouver i British Columbia i Canada, som den yngste av fire barn av William Patrick Doohan og hans kone Sarah, nylige katolske flyktninger fra Bangor, County Down under den irske uavhengighetskrigen. Hans far var en apoteker, veterinær og tannlege, og hans mor var en husmor. I Doohans biografi fra 1996, forteller han om farens alkoholisme og hvordan han plaget familien sin. Hans familie flyttet til Sarnia, Ontario og Doohan gikk på high school ved the Sarnia Collegiate Institute and Technical School (SCITS), der han utmerket seg i matematikk og vitenskap. I tillegg til sine studier ved Sarnia, vervet Doohan seg til the 102 Royal Canadian Army Cadet Corps.
Militær karriere.
Canadiske soldater på Juno Beach
Da den 2. verdenskrigen brøt ut, ble Doohan (19 år gammel) med i the Royal Canadian Artillery, og fikk tilslutt graden løytnant i the 13th Field Regiment, del av the 3rd Canadian Infantry Division. Doohan reiste til Storbritannia i 1940 for det som ble år med trening. Hans første kamp ble i forbindelse med Invasjonen i Normandie ved Juno Beach på D-Dagen. Han skøyt og drepte to tyske snikskyttere på veien, og ledet sin enhet til et høyere område gjennom et minefelt, der de satte opp forsvarsposisjoner for natten. Da han bevegde seg mellom posisjoner i løpet av natten, ble Doohan truffet av seks skutt fra en Bren avfyrt av en over-nervøs vakt; fire i benet, et i brystet og en rett gjennom en finger på høyre hand. Kulen i brystet ble stoppet av en sigarett-eske han bar, og hans finger måtte amputeres, en skade som han skjulte i sin karriere som skuespiller. Den manglende fingeren kan allikevel bli sett i "Star Trek"-episoden «Trouble with Tribbles».
Trass i sine skader, fortsatte Doohan i det militære, trente seg som pilot, og fløy artilleri-observasjonsfly. Han fløy Taylorcraft Auster Mark V aircraft for 666 (AOP) Squadron, RCAF, som en Royal Canadian Artillery offiser i en flygende rolle til støtte for #1 Canadian AGRA (Army Groups Royal Artillery). Alle tre canadiske (AOP) RCAF Squadrons ble bemannet av artilleri offiserer-piloter og artilleri-personell som observatører.
Selv om han aldri var et formelt offiser i Royal Canadian Air Force, fikk han tilnavnet "craziest pilot in the Canadian Air Forces." En av de legendariske historien om hans år som pilot, forteller da Doohan fløy slalåm med et fly, muligens en Hurricane eller et treningsfly, mellom telegraf-stolper på en fjellside, bare for å bevise at det kunne gjøres, noe som skaffet han en seriøs reprimande.
Personlig liv.
Doohan var gift tre ganger. Han hadde fire barn, Larkin, Deirdre, og tvillingene Christopher og Montgomery, med sin første kone Janet Young før de ble skilt i 1964. Hans ekteskap med Anita Yagel varte fra 1967 til 1972, men de fikk ingen barn sammen. Tidlig i 1974, ble han introdusert til 17 år gamle Wende Braunberger ved en teater-forestilling, og de to ble senere gift 4. oktober 1974 med "Star Trek"-skuespilleren William Campbell som forlover. Doohan og Braunberger fikk tre barn sammen: Eric, Thomas og Sarah (Sarah ble født i 2000, da Doohan var 80 år gammel.)
Tidlig karriere.
Etter krigen begynte Doohan sin skuespillerkarriere. Nedbrutt på grunn av den dårlige kvaliteten på radio-drama på den tiden, studerte han Shakespeare. Hans arbeide begynte med et radioprogram på Canadian Broadcasting Corporation (CBC) 12. januar 1946. Han tok et drama-kurs i Toronto, og vant senere et stipend til Neighborhood Playhouse i New York City, der hans klassekamerater blant andre var Leslie Nielsen, Tony Randall og Richard Boone. I flere år pendlet Doohan mellom Toronto og New York ettersom han fikk arbeide. Under denne perioden var han med i omtrent 4000 ulike radioprogrammer og 400 fjernsynsprogram, og fikk et rykte for sin fleksibilitet og brukbarhet.
Star Trek.
Doohans karriere startet for alvor da han fikk rollen som "Scotty" i science fiction-serien "Star Trek". Han hadde rollen fra 1966 til 1969. Doohan ble ofte sitert på å ha sagt «Scotty is ninety-nine percent James Doohan and one percent accent».
Doohan hadde i mange år et dårlig forhold til medspiller William Shatner, han og George Takei anklaget Shatner for å være vanskelig å arbeide med. I 2004 "Star Trek" DVD settet, så det ut til at Shatner hadde begravd stridsøksen med Takei, men sprekken mellom Shatner og Doohan var verre å fikse. På 1990-tallet gjorde Shatner flere forsøk på å gjøre opp med Doohan, men uten suksess i lang tid; men en artikkel i Associated Press publisert da Doohan gjorde sin siste opptreden på en "Star Trek"-konvensjon sent i august 2004, sa at Doohan hadde tilgitt Shatner og de hadde fikset forholdet sitt. Det er mulig at deres fornyet vennskap var resultatet av at Shatner bekymring over Doohan, som hadde blitt syk av Alzheimers.
Doohan fortsatte med å spille "Scotty" i seks påfølgende filmer, ', ', ',', ', '. Doohan gjorde også en gjesteopptreden som "Scotty" i en episode av serien ', der "Scotty" våknet opp etter 75 år i dvale i en transportør-stråle han hadde overlevd i.
Etter Star Trek.
Etter at serien tok slutt, fikk Doohan problemer med å finne nye roller. Etter en samtale med sin tannlege, innså han at han ville «alltid være Scotty» og han ble istand til å brødfø seg av personlige opptredener som det. I motsetning til flere av medspillerne fra serien, elsket Doohan å møte fansen, og var alltid klar til å underholde med en historie eller en sang.
Han hadde flere mindre roller, bl.a i en kortlevd serie "Jason of Star Command", i "Knight Rider 2000" og filmen "National Lampoon's Loaded Weapon 1".
Helse og dødsfall.
Doohan fikk Parkinsons, diabetes, og en lungesykdom i senere liv. I 2004 fikk han også diagnosen Alzheimers.
20. juli 2005 klokken 5:30 om morgenen, døde James Montgomery Doohan i sitt hjem i Redmond, Washington med sin kone Wende og langvarig venn og agent Steve Stevens, ved sin side. Hans agent oppga dødsårsaken som influensa og Alzheimers. I det som mange anså som et ironisk sammentreff, døde Doohan på årdagen for "Apollo 11" sin månelanding, tidenes største ingeniør-bedrift gjennom menneskenes historie.
Nesten to år etter sin død, ble 7 gram av Doohans aske sent opp i verdensrommet. som han hadde bedt om i testamentet sitt. Asken hans, sammen med asken til astronaut Gordon Cooper og omtrent 200 andres, ble skutt opp av en SpaceLoft XL rakett, 28. april 2007, der raketten gikk opp i verdensrommet i en fire minutter lang suborbital ferd før den falt til jorden hengende under en fallskjerm, som planlagt, med asken fremdeles innvendig. Resten av asken etter Doohan ble spredd over Puget Sound i Washington.
Offentlig anerkjennelse.
Doohans stjerne på Hollywood Blvd etter at hans dødsfall ble kjent
Doohans dødsfall var det fjerde store tapet for fans av "Star Trek", etter "Trek" skaperen Gene Roddenberry i 1991, Mark Lenard i 1996 og DeForest Kelley i 1999.
Scottys eventyr som en ubestridte Sjefsingeniøren ombord på "Enterprise" inspirerte mange studenter til å bli ingeniør. På grunn av dette ga the Milwaukee School of Engineering Doohan en æresgrad i ingeniørvitenskap. Han fikk evig liv gjennom en stjerne på Hollywood Walk of Fame 31. august 2004. Trass i sin dårlige helse, var han til stede på det som ble hans siste offentlige opptreden.
Siden hans "Star Trek"-rolle "Scotty" var født i den skotske byen Linlithgow, planlegger myndighetene i West Lothian en plakett i byen til minne om Doohan. Andre byer har grupper som hevder de er "Scotty"s fødselssted og som også ønsker minnesteder er Aberdeen, Elgin og Edinburgh.
Priser og nominasjoner.
Saturn Award (Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA)
Utvalgt filmografi.
"Listene under er ikke komplett, se "


«Wind Enterprise».
«Wind Enterprise» var en norsk supertanker (ULCC) som ble bygget for rederiet Lars Krogh i 1976, som det første av søsterskipene «Wind Enterprise» og «Wind Eagle». I 1985 ble skipet kjøpt opp og endret navn til«W Enterprise». Året etter, i 1986 ble skipet hardt skadet i Iran-Irak-krigen. Mer eller mindre hele overbygget og broen ble sprengt vekk av en rakett fra et irakisk jagerfly. Skipet var på dette tidspunktet fullastet med olje. Etter angrepet ble skipet liggende meget dypt i vannet og måtte som søsterskipet taues bort fra fareområdet i persiabukta. Ingen skal ha blitt drept i angrepet, men flere ble alvorlig skadet. Hendelsen førte til at overbygget og skorsteinen på skipet ble konstruert på nytt i perioden 1987/88. Etter flere eier- og navnskifter fikk skipet navnet Jahre Pollux i 1995. Skipet ble vraket under navnet «San Tian» i 2003.
Fakta.
Motortype: Alfa Laval Steam turbiner, 40 000 hk (29 422 kW), ombygd 1987/88 med dieselmotor, på 21 133 kW


Charles Manson.
Charles «Charlie» Manson (født 12. november 1934 i Cincinnati, Ohio) er en dømt massemorder som sjokkerte verden da han og hans «familie» i løpet av et par dager drepte flere mennesker på bestialsk vis i Los Angeles i 1969. Selv om Manson aldri personlig begikk drapene, ble han dømt for medvirkning.
Bakgrunn.
Da han ble født fikk han kallenavnet «No Name Maddox». Moren, Kathleen Maddox, hadde ikke de nødvendige ressursene til å ta seg av sønnen, og ifølge en vandrehistorie byttet hun ham en gang bort mot en sekspakning med øl. Som ung gutt så Charlie moren dra med seg forskjellige elskere hver dag av begge kjønn. Mesteparten av barndommen til Charlie gikk med til å flytte mellom forskjellige slektninger og institusjoner. Da Manson ble løslatt 21. mars 1967 hadde han tilbrakt er enn halvparten av de 32 årene han hadde levd i fengsel eller på andre institusjoner enn i det fri.
Familien.
I fengselet hadde Manson blitt kjent med okkultisme. Han hadde blant annet studert verker av Helena Petrovna Blavatsky og Aleister Crowley. Manson var fascinert av rituell magi, ikke minst de seksuelle variantene. Mens han har sittet i fengsel har han vært innom Scientologibevegelsen, og han brukte elementer fra denne videre.
Da Charles Manson ble prøveløslatt i 1967, dro han til San Francisco og fikk akkurat med seg hippiebevegelsens blomstring, kjent som «Kjærlighetssommeren». Han fant seg godt til rette og ble blant venner kalt og kjent som «The God of Fuck». Charles Manson ble meget fort populær, og samlet en gruppe tilhørere rundt seg. Som leder for gruppen var han alltid omkranset av mange vakre unge jenter som virkelig så på han som deres Gud, og han sa selv at han var både Jesus og Satan. Manson var også en dyktig låtskriver på den tiden, og fremførte mange av sangene sine på forskjellige tilstelninger. En av hans låter ble såpass populær at han fikk solgt rettighetene til den mot en folkevogn-buss, som jentene hans malte svart. Med denne bussen plukket han opp andre fortapte blomsterbarn over hele den amerikanske vestkysten og fikk samlet «Søppelfolket» som han kalte dem.
Bussen takket for seg nord for Los Angeles, og den stadig voksende «familien Manson» flyttet til den avsidesliggende Barker-ranchen i utkanten av Death Valley i California, som tidligere hadde blitt brukt i westernfilmer. Her skulle de bo nært de ville dyrene og lære av dem. Blant annet lot Manson skorpioner kravle over tilhengerne sine. Kvinnene i gruppen ble fornedret, mens hunder ble behandlet som kongelige. Alt dette var en del av Mansons mytologi. I begynnelsen var det bare fred og harmoni på ranchen. De var rett og slett en gjeng med hippier som satt rundt et leirbål, sang sanger og røykte marihuana. Charlie kunne boltre seg med en ny jente hver kveld, og det var ofte rene sexorgier blant medlemmene. Etterhvert ble det brukt mer og mer LSD, og ting ble mer og mer utsvevende. I følge deres fortolkning av sangen "Helter Skelter" av The Beatles skulle en stor rasekrig komme, og sangens budskap var at man skulle drepe.
Familien regnes som å være mye større enn gruppen som til slutt skulle bli siktet for drapene i 1969. På det største antas den å ha hatt rundt 100 medlemmer. 4. september 1975, altså mens Manson selv satt i fengsel, klarte familiemedlem Squeaky Fromme å komme tett innpå USAs daværende president Gerald Ford mens han var på besøk i Sacramento. Fromme kastet seg mot presidenten med en ladd pistol, men en tjenestemann fra Secret Service klarte å putte tommelen sin bak avtrekkeren på pistolen og dermed hindre at skudd ble løsnet.
Hele veien gjennom hadde Charles Manson en drøm om å bli folkemusiker med hjelp fra Dennis Wilson i The Beach Boys, men det gikk ikke helt som han hadde tenkt. Etter å ha fått det ene avslaget etter det andre fra forskjellige produsenter, vokste det frem et intenst hat mot hele musikkbransjen.
Ofrene.
De første fem drapene, senere kjent som «Tate-drapene», skjedde i et hus høyt over Los Angeles leid av skuespiller og regissør Roman Polanski. Et offer (Steven Parent) ble funnet i sin bil utenfor huset med fire skuddskader og et stikksår. Ytterligere to offer (Abilgail Folger og Wojtek Frykowski) ble funnet i hagen bak Tate-huset. Politirapporten har etterpå fortalt at Abigail hadde blitt knivstukket 28 ganger. Wojtek ble skutt to ganger, slått 13 ganger i hodet og knivstukket 51 ganger. De siste to likene (Sharon Tate, som var gift med Roman Polanski, og Jay Sebring) ble funnet inni huset bundet sammen med et rep mellom nakkene deres, som var hengt over en bjelke i taket. Sharon, som var gravid i åttende måned, døde av 16 knivstikk i brystet og i ryggen. Jay hadde sju knivstikk og var skutt en gang. Jay blødde ihjel, slik at ingen av de to døde fra selve hengingen.
De to neste døde, i det som senere ble kjent som «LaBianca-drapene», ble funnet i et hjem i bydelen Los Feliz i Los Angeles. Leno og Rosemary LaBianca ble funnet knivstukket til døde i deres hjem. Leno hadde blitt stukket flere ganger og en kniv og en gaffel ble funnet stående i kroppen hans. Rosemary ble stukket 41 ganger.
Rettergang.
Manson på et fengselsbilde fra juni 2011
Synet som møtte de første politipatruljene på stedet var så grusomt at tjenestemennene gjorde flere store og åpenbare feil. Dette kunne ha skadet etterforskningen alvorlig, men andre overveldende bevis dukket opp jevnt og trutt over de neste uker og måneder.
Manson og fire av hans tilhengere ble dømt på alle punkter. Dette er noe spesielt, siden Manson selv aldri var tilstede i Tate-huset. Under rettssaken kom imidlertid Mansons kontroll over «familien» tydelig frem. Hvis Manson snudde ansiktet vekk fra dommeren i protest, ville hele familien også gjøre det. Da han barberte hodet og skar en X inn i hodet, gjorde de andre det samme. Dette utgjorde en fordel for påtalemakten, som siktet Manson for å ha beordret drapene.
Alle de ni siktede ble dømt til døden i 1971, men fikk dommene omgjort til livstid i fengsel da California avskaffet dødsstraff i 1972. I 1976 gjeninnsatte staten California dødsstraff, men dette endret ikke straffen til Charles Manson eller noen av de andre som hadde fått omgjort straffen sin til livstids fengsel.
Charles Manson og familien ble dømt for ni drap. Manson ble ikke dømt for å ha begått drapene selv, men for å ha planlagt og beordret dem utført av sine tilhengere. Han ble sendt til San Quentin State Prison og satt der frem til 1989, hvor han ble overført til Corcoran State Prison.
Manson soner fremdeles livstidsdommen. Han skal selv ha uttalt at han ikke forventer å slippe ut av fengsel noen gang. Hvert femte år ble han vurdert for prøveløslatelse av en nemnd. Ved vurderingen 23. mai 2007 ble det bestemt at Manson skulle forbli bak murene. Heller ikke ved vurderingen i april 2012 ble han innvilget prøveløslatelse. Neste gang han vil kunne søke om løslatelse er ikke før i 2027, og Manson vil da være 92 år om han fortsatt lever. Dette blir tolket som et signal om at han ikke anses som egnet til prøveløslatelse.
Medier.
På Charles Manson sine egne hjemmesider på ATWA.com fortsatte Manson sitt forsvar til så sent som i 1997, men nettsiden ble stengt av myndighetene i 2001. Flere av hans tilhengere har likevel sørget for at Manson sine siste uttalelser har blitt foreviget på internett. Charles Manson ga ut flere album, og har blitt et ikon for den nye rasen av fortapte blomsterbarn i form av nazister. Det siste albumet til Charles Manson ble gitt ut i 1997, og inneholder spor og låter som medlemmer av sekten spilte inn i 1970.


18. etappe i Tour de France 2005.
Info.
Michael Rasmussen er sikret klatretrøya etter denne etappen, såfremt han fullfører de resterende etappene. Ingen har mulighet til å ta ham igjen i poengsammendraget.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Villefranche d'Albigeois (13 km)
2. mellomsprint i Le Massegros (138 km)
Klatretrøye.
Côte de la Béssède Kategori 4 (53 km)
Côte de Raujolles Kategori 3 (99 km)
Côte de Boyne Kategori 2 (131,5 km)
Côte de Chabrits Kategori 3 (180 km)
Côte de la Croix-Neuve Kategori 2 (187,5 km)
17


Sandhaug.
Sandhaug, midt på flateste Hardangervidda.
Sandhaug er en betjent turisthytte som eies og drives av Den Norske Turistforening. Sandhaug ligger ved Nordmannslågen på Hardangervidda, i Eidfjord kommune.


Vatikanmuseene.
a> fra ca. 50 f. Kr. ble funnet i Roma i 1506. Det ble begynnelsen på kunstsamlingene i Vatikanmuseene.
Vatikanmuseene ("Musei Vaticani") er flere museer. kunst- og gjenstandssamlinger i Vatikanet i Roma i Italia. De inneholder store mengder skriftlig materiale, kunst og andre gjenstander som er samlet av pavene i hundrevis av år. Vatikanmuseene omfatter en rekke museer som ligger inntil hverandre i Vatikanets østlige og nordøstlige deler, og på folkemunne inkluderer man gjerne også visse offentlig tilgjengelige severdigheter som i streng forstand ikke er del av museene men som man når med samme inngangsbillett (som for eksempel Det sixtinske kapell).
Vatikanmuseenes begynnelse.
Museene kan spore sitt opphav til vinteren 1506. Det var da pave Julius II gikk til innkjøp av en marmorstatue som så etter noen uker ble utstilt i Vatikanet.
Det dreide seg om en skulptur av Laokoon, en prest kjent fra gresk mytologi for forgjeves å ha prøvd å overtale befolkningen i det gamle Troja om ikke å ta imot den «gave» grekerne hadde til dem; en stor hest ("den trojanske hest").
Skulpturen ble funnet av en vinbonde den 14. januar 1506 i en vingård ikke langt fra basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma. Pave Julius II sendte Giuliano da Sangallo og Michelangelo Buonarroti, som da begge arbeidet i Vatikanet, for å granske oppdagelsen.
Nøyaktig én måned etter funnet ble gjort, utstilte Paven skulpturen av Laokoon og hans sønner i sjøormens grep.
Publikumsbesøk.
Omkring fire millioner turister og andre besøker Vatikanmuseene hvert år (opplysning fra februar 2006). For endel år siden var tallet omtrent det halve, men fra og med "Det hellige år" 2000 ekspanderte tilstrømningen dramatisk. Dette skjedde omtrent samtidig som verdenssituasjonen tilsa strengere sikkerhetstiltak, noe som har ført til at museet er blitt beryktet for sine lange køer gatelangs foran inngangsportalen.


Kirsebær.
Kirsebær "(Prunus cerasus)", også kjent som "surkirsebær (Prunus vulgaris", Mill.) er en steinfrukt i kirsebærslekten. I samme familie finner man også hegg og morell ("Prunus avium"). Det er ikke faglig enighet om kirsebær er opprinnelig viltvoksende eller innført av mennesker til Norge.
Kirsebær er egentlig en betegnelse som omfatter to hovedgrupper: Søtkirsebær, som i Norge blir kalt for moreller, og surkirsebær, som vi her kaller kirsebær.
Kirsebæret er i motsetning til morellen ikke en spesielt søt frukt. Kirsebæret har en bitrere smak og brukes ofte i likører. Kirsebær vokser vilt både i Europa og Asia. I Norge dyrkes det mest kirsebær i Buskerud. Den totale produksjonen av kirsebær var i 2009 på 357 tonn. Til sammenligning ble det dyrket 960 tonn moreller og 13 769 tonn epler.


Terrorangrepet i London 21. juli 2005.
21. juli 2005 ble det rapportert om en serie eksplosjoner i London, to uker og noen timer etter terrorangrepet 7. juli 2005. Fire forskjellige eksplosjoner hendte ved undergrunnsstasjonene Shepherd's Bush, Warren Street og Oval, samt en bombe på en buss i Shoreditch. Politiet sa at eksplosjonene hadde vært nesten samtidige, og førte til evakuering og stenging av de berørte linjene på Londons undergrunnsbane. Ifølge politiet var selve eksplosjonene detonatorer, ment for å sprenge større og farligere sprengladninger, men disse ble ikke antent. Det var minimalt med skader, og kun en person ble meldt skadet. Bombernes identitet er ennå ikke kjent, og to arrestasjoner etter eksplosjonene var ifølge politiet av «ingen tilknytning» til eksplosjonene.
Rapporterte hendelser.
En femte bombe ble funnet i et parkområde i Little Wormwood Scrubs den 23. juli. Likheten med bombene som ble brukt den 21. antyder at det dreier seg om en bombe som ble etterlatt der i stedet for å bli forsøkt detonert. En teori som er fremmet er at personen som fraktet bomben ble advart om at de fire andre ikke hadde gått av som de skulle, og derfor kastet deg fra seg for å minske faren for å bli tatt, eller at det dreier seg om en blivende selvmordsbomber som ikke klarte å fullføre oppdraget.
Muligens kjemiske angrep.
Øyevitner forteller om en «merkelig lukt», av noen beskrevet som lukta av brent gummi, som kom fra undergrunnsstasjonene. Ifølge noen skal denne lukta ha kommet flere minutter før smellene. Det virker som om folk på et tog merket en merkelig lukt, og på grunn av det gikk til andre vogner mens toget fremdeles kjørte, og så hørte en eksplosjon bak seg. Politiet sier at det ikke har vært noen kjemiske våpen innblandet, men at lukta muligens kom fra eksplosjonsmateriale som ikke sprengte. I følge BBC ble aceton peroksid anvendt som sprengstoff i Terrorangrepet i London 7. juli 2005 og kan ha blitt brukt igjen.
Innvirkning på offentlig transport.
Angrepet førte til store forsinkelser og til stengning av flere linjer inntil situasjonen var avklart. Det hadde også en stor psykisk effekt; etter det forrige angrepet bare to uker tidligere hadde kollektivtrafikken i stor grad kommet tilbake til det normale, men mange ble etter dette angrepet svært redde. Selv om ingen ble drept eller alvorlig skadet etter dette angrepet understreket det sårbarheten overfor selvmordsbombere. Over 100 ansatte ved undergrunnsbanen nektet å gå tilbake til jobb inntil ytterligere sikkerhetstiltak var satt i gang.
Etterforskning.
Metropolitan Police Service kunne etter å ha gått gjennom opptak fra overvåkningskameraer offentliggjøre bilder av fire personer som var mistenkt for å ha plassert ut bombene.
Den 22. juli ble en person som var mistenkt, men som ikke var en av de fire hovedmennene, skutt ned og drept av sivilpoliti på Stockwell undergrunnsstasjon. To dager etter ble det klart at mannen, en 27 år gammel brasilianer ved navn Jean Charles de Menezes som hadde bodd i Brixton i tre år, ikke hadde noen tilknytning til terrorangrepet. Sir Ian Blair, sjefen for Londonpolitiet, bekreftet dette og kom med en offisiell beklagelse til hans pårørende. Man har ikke funnet noe som forklarer hvorfor han flyktet fra politiet, da det ikke er antydninger til at han var innblandet i kriminalitet av noe slag, men en teori som ble fremmet er at da sivile politimenn trakk våpen i et område som er sterk belastet av kriminalitet misforsto han situasjonen og trodde det var kriminelle som angrep ham.
Eksterne lenker.
20050721
Terrorangrepet i London 20050721


Pegaso.
Pegaso er et spansk bilmerke, mest kjent for lastebiler. Navnet betyr Pegasus på spansk. Selskapet ble stiftet av Wilfredo Ricart, designer av Alfa Romeo 512, og rival av Enzo Ferrari, som på den tiden også designet for Alfa Romeo.
Selskapet bygget også omkring 86 sportsbiler på 1950-tallet, som alle ble bygget på den gamle Hispano-Suiza-fabrikken. Disse bilene var utstyrt med en V8-motor med doble overliggende kamaksler og 32 ventiler som leverte 360 hestekrefter (270 kW). Toppfarten ble målt til 256 km/t, noe som gjorde den til datidens raskeste bil.
I 1951 presenterte Pegaso sin Z-102, som var raskere enn Ferraris biler, og dermed den raskeste produksjonsbilen i sin tid. Bilene var på mange måter forut for sin tid, og hadde alle et uavhengig hjuloppheng og femtrinns girkasser.
Pegaso var en del av Enasa-gruppen, et statlig eid selskap. Det ble tatt over i 1978 av International Harvester. Dette selskapet hadde allerede Seddon Atkinson, så det var naturlig at motorene ble brukt i Pegaso-lastebiler. På 1980-tallet tok IH over lastebilfabrikken DAF, og senere tok Iveco over Pegaso ([1990]).


Aversa.
Aversa er en bykommune med 56 000 innbyggere i provinsen Caserta i regionen Campania i Italia. Den ligger cirka 20 km nord for Napoli. Den var det første normanniske grevskapet i midddelhavsområdet.


Peel (bilmerke).
Peel var et britisk bilmerke, eid av Peel Engineering Company på Isle of Man. De produserte mikrobiler på 1960-tallet, og er mest kjent for P50, den minste bilen som noensinne har vært i serieproduksjon.
Disse mikrobilene er de eneste bilene som noengang har blitt bygget på Man. Produksjonen opphørte i 1965.


Øverste leder i Iran.
Posten som øverste leder i Iran (ولی فقیه eller رهبر, "rahbar", på persisk) ble etablert i grunnloven til den islamske republikken Iran som den sentrale politiske og religiøse autoriteten i nasjonen. Mens den øverste lederen er statsoverhode, utfører presidenten i Iran mange av de klassiske rollene for et statsoverhode, som å utnevne ambassadører. Spørsmålet om hvordan den øverste leder og presidenten passer med de teoretiske definisjonene som statsoverhodet er vanskelig, men den øverste lederens autoritet er, som tittelen antyder, suveren.
Den øverste lederen blir valgt av ekspertrådet og sitter resten av livet, selv om han teoretisk kan bli avsatt av det samme rådet. Selv om medlemmene av ekspertrådet blir valgt i offentlige valg, må vokterrådet (som er oppnevnt av den øverste lederen) godkjenne kandidatene før valget, derfor er ikke prosessen helt demokratisk. Kandidatene må være medlemmer av det shiamuslimske presteskapet. Ayatollah Khomeini er spesifikt nevnt i grunnloven som den første øverste leder godkjent av iranerne, men han ble ikke valgt til posten av folket.


University College Hospital.
University College Hospital er et offentlig sykehus i London, assosiert med University College London (UCL), et college i University of London.
Det ble grunnlagt i 1834, åtte år etter UCL, under navnet North London Hospital.


Mitú.
Mitú er hovedstad i provinsen Vaupés som ligger sør i Colombia.


Vittorio Veneto.
Vittorio Veneto (tidligere Vittorio) er en by i det nordøstlige Italia, i provinsen Treviso og regionen Veneto. Byen har 29 175 innbyggere (2001).
Byen Vittorio oppstod den 27. september 1866 ved sammenslagning av byene Ceneda (i sør) og Serravalle (i nord). "Serravalle" er sentrum i den nye byen, og er en middelalderby med hus fra 1500-tallet, har en katedral fra 1755. Også "Ceneda" har en gammel kirke, en katedral fra 1700-tallet.
Den forente nye byen ble oppkalt etter Italias konge Viktor Emmanuel II. Etter første verdenskrig ble regionsnavnet "Veneto" tilføyd.
Vittorio Veneto var en viktig krigsskueplass under første verdenskrig. Det var her Italia vant det avgjørende slaget mot Østerrike-Ungarns militære styrker i 1918. Seieren førte til våpenstillstandsavtalen i Villa Giusti ved Padova av 4. november 1918. I Italia ble slaget omtalt som «Italias Verdun».


Muzaffaridene.
Muzaffaridene var en sunnimuslimsk arabisk familie som kom til makten i Iran under oppbruddet av Ilkhanatet i det 14. århundret.
Veien til makten.
Muzaffaridene hadde sin opprinnelse i Khorasan, men flyktet til Yazd under den mongolske invasjonen. De tjente under Il-khanene og ble prominente da Sharaf al-Din Muzaffar ble gjort til guvernør i Maibud, en landsby nær Yazd. Han ble gitt oppgaven med å knuse røverbandene som herjet landet.
Sønnen til Sharaf al-Din, Mubariz al-Din Muhammed, ble fostret opp ved hoffet til Il-khanen, men returnerte til Maibud da Il-khanen Öljeitü døde. Etter en tid beseiret han herskeren i Yazd og fikk kontroll over byen. Etter dette havnet han i konflikt med neguderiene, en mongolsk stammegruppe. Han klarte å møte denne krisen med et minimum av tapte ressurser og endte opp med kontroll over Kirman. Etter dette fikk han en gylden mulighet til å ekspandere mot injuidene, som kontrollerte Shiraz (by) og Isfahan. De ekspansjontiske drømmene til injuid-lederen Abu Ishaq med tanke på Kirman førte ham til å starte en konflikt med muzaffiridene i 1347. Han la uten suksess Yazd under beleiring (1350–1351). Etter dette opplevde Mubariz al-Din Muhammed en nedgang. Han ble beseiret på slagmarken i 1353, tvunget til å søke tilflukt i Shiraz og til slutt måtte han overgi seg. Han klarte å flykte fra Shiraz til Isfahan, men Mubaritz al-Din forfulgte ham, tok byen og henrettet Abu Ishaq. Fars og det vestlige Iran var nå under hans kontroll.
Injuidenes makt var nå brutt og muzaffiridene hadde nå makten i Iran og Shiraz ble gjort til deres hovedstad. Mubaritz al-Din presset inn i Aserbajdsjan, hvor Den gylne horde hadde vansker med å holde sine nylige erobringer. Han beseiret guvernøren til den gyldne horde, Akhichuq, og okkuperte Tabriz, men innså at han ikke kunne holde denne posisjonen mot jalayridenes tropper som marsjerte fra Bagdad og trakk seg snart tilbake. Jalayridene beholdt derfor sin kontroll over Tabriz, til tross for forsøk av muzaffiridene på å ta den. Mubariz al-Din var kjent som en grusom hersker, og kort tid etterpå (1358) blindet og fengslet hans sønn Abu'l Fawaris Shah Shuja ham. Han døde i fengsel i 1363.
Styret til sjah Shuja.
Sjah Shuja viste seg å være en mindre tyrannisk figur, men han var konstant i kamper med sine brødre, som førte til en lang periode med ustabilitet. I 1363 marsjerte han mot sin første bror sjah Mahmud i Isfahan og freden ble brutt. Året etter invaderte sjah Mahmud, med støtte fra sin svigerfar sjeik Uvais av jalayridene, Fars og erobret Shiraz. Sjah Shuja ville ikke klare å gjenerobre sin hovedstad før i 1366. Sjah Mahmud fortsatte å spille en innflytelsesrik rolle i iransk politikk, og brukte sin allianse gjennom ekteskap med å ta Tabriz fra jalayridene etter at sjeik Uvais døde i 1374. Han okkuperte byen, men oppga den etter at han ble syk. Han døde året etter, noe som gjorde at sjah Shuja kunne okkupere Isfahan.
Sjah Shuja marsjerte så mot Tabriz, men ble tvunget til å snu da interne forhold i Fars forverret seg. Hans andre brors sønn, sønn av sjah Muzaffar, sjah Yahya, gjorde opprør i Isfahan. Sjah Shuja måtte inngå fred med jalayridene, der han tilbød et ekteskap mellom sin sønn Zain al-Abidin til en søster av jalayrideherskeren Husain. Jalayridene avslo tilbudet og invaderte, selv om sjah Shuja klarte å hindre dem å komme lenger enn Sultaniyya. Før han døde i 1384, utropte han sin sønn Zain al-Abidin som sin etterfølger og hans tredje bror imam ad-Din Ahmed som guvernør i Kirman. Sjah Yahya var ikke fornøyd med denne ordningen og rykket mot Shiraz, men ble kastet ut fra Isfahan av byens befolkning og ble tvunget til å flykte til Yazd. På sin dødsseng, skrev sjah Shuja et brev til Timur Lenk som på den tiden drev en kampanje i Aserbajdsjan, der han gav sine sønners lojalitet til erobreren.
Muzaffaridenes fall.
Da Zain Al-Abidin etterfulgte sin far, ignorerte han raskt oljalitetserklæringen. Timur marsjerte derfor inn i muzaffaridenes land. Han kom til Isfahan hvor guvernøren gav ham kontroll over byen, men et opprør i byen førte til at Timurs eventuelle godvilje forsvant. Resultatet var nedslakting av befolkningen. Zain Al-Abidin flyktet fra Shiraz i et forsøk på å nå jalayridene i Bagdad som var fiender av Timur. Sjah Mansur og Imam ad-Din Ahmed, sammen med andre muzaffirid-prinser, reiste til Shiraz for å erklære sin lojalitet. Timur satte dem tilbake i sine posisjoner. Erobreren returnerte kort tid etterpå til Transoxiana og Shiraz ble gitt til sjah Yahya.
Muzaffiridene begynte snart å opptat sine lokale feider. Sjah Mansur utviste sjah Yahya fra Shiraz, og Yahya flyktet igjen til Yazd. Sjah Mansur erobret så Arbaquh, men klarte ikke å ta Isfahan. Imens flyktet ZAin al-Abidin fra fengsel og nådde Isfahan. En allianse ble så dannet mellom Azin al-Abidin, sjah Yahya og Imad ad-Din Ahmed mot sjah Mansur. Alliansen viste seg erimot å være ustabil og da de møtte sjah Mansurs armé ved Furg, dukket Yahya ikke opp og Imad ad-Din Ahmed trakk seg raskt tilbake. Sistnevnte møtte sjah Mansur igjen, denne gang ved Fasa, men tapte og ble fanget i Ray. Han ble blindet og fengslet. Sjah Mansur gikk så mot Kirman, hvor sultan Ahmed og sjah Yahya hadde reist etter hendelene ved Furg. Han tilbød en felles allianse mot Timur, men ble støtt tilbake og returnerte etterpå til Shiraz.
Timur bestemte i 1392, etter å ha lagt merke til disse hendelsene mens han drev felttog andre steder, at en kampanje mot sjah Mansur var påkrevd. Sjah Mansur fikk Sarbadar Muluk som sin allierte. Muluk ble sendt for å forsvare Kashan og muzaffaridenes nordlige front. I mars 1393 hadde Timur rykket ned til Shushtar og Dizful og satte en Sarbadar som guvernør der. Han frigjorde også Imad ad-Din Ahmed fra fengsel. Sjah Mansur flyktet fra Shiraz, men snudde så for å møte Timurs styrker. Med en hær svekket av deserteringer kjempet han tappert men ble tvunget til å trekke seg tilbake. I et forsøk på å nå Shiraz ble han fanget av styrkene til prins sjah Rukh og ble halshogget. De andre muzaffaride-prinsene sverget igjen troskap til Timur. De ble mottatt med ære av erobreren, men den 22. mai ble de henrettet i Qumisha. Bare Zain al-Abidin og sultan Shibli (en sønn av sjah Shuja) overlevde denne utrenskningen, de ble sendt til Samarkand.


Viterbo.
Viterbo er hovedstaden i provinsen Viterbo i regionen Lazio i det sentrale Italia, og har ca. 60 000 innbyggere. Romerne erobret denne opprinnelig etruskiske byen ca 310 f.Kr.. Den ble en av de langobardiske toskanske byer i 774, men ble skjenket til de pavelige stater av Matilde av Toscana på 1000-tallet. I 1193 fikk den sin egen biskop.
Det tysk-romerske rike og Kirkestaten stred om overherredømmet frem til det ble avgjort i pavenes favør i 1396. Etter 1257 var Viterbo i flere perioder pavens residensby. Da pavene slo seg ned i Avignon i 1309 oppstod det igjen strid om Viterbo, som samtidig avtok i betydning. Pavepalasset i byen (bygd 1257-66) var åsted for en rekke pavevalg; det første var det første egentlige konklave som tok til etter pave Klemens IVs død i 1278. Da de 17 kardinalene etter to år ennå ikke hadde kommet til noen enighet om hvem den neste pave skulle bli, fjernet byens borgere taket på palasset og reduserte bespisningen av kardinalelektorene til brød og vann for å fremtvinge en avklaring.
Nesten 70 prosent av byen ble ødelagt under annen verdenskrig.


Matterhorn.
Matterhorn (4478 moh) ("Ital.: Cervino") er et fjell som ligger i Alpene på grensen mellom Sveits og Italia. Det er et av alpenes mest kjente fjell.
Matterhorn ble for første gang besteget den 14. juli 1865 av briten Edward Whymper. Hans ekspedisjon besto av 7 personer. De nådde alle toppen, men på vei ned gikk det galt. 4 personer døde. Matterhorn var inntil da det siste av de virkelige store og kjente fjellene i Alpene som var ubesteget.
Matterhorn har også gitt form til sjokoladen Toblerone.


Absalon Pedersson Beyer.
Minnestein ved Vangen kirke i Aurland.
Absalon Pedersson Beyer, også kalt "magister Absalon" (født 1528, død 9. april 1575), var en norsk prest, historiker, forfatter og lærer. Han ble født i Aurland og døde i Bergen. Beyer var en av Bergens mest sentrale humanister. Som førstegenerasjons luthersk skolert teolog bidro han sterkt til den åndelige reformasjonen i Norge.
Bakgrunn.
Absalon Pedersson Beyer ble tidlig foreldreløs, og da han var 6 år gammel sendte onkelen ham til Bergen for å begynne på den lærde skole, der han gikk til han var 15 år. Biskop Gjeble Pederssøn, som var Norges første protestantiske biskop, la merke til hans begavelse, og tok ham til seg som sin egen. Gjeble sendte ham til universitetet i København i 1544, der han bodde hos Sjællands biskop, Peder Palladius, en av Europas fremste teologer på den tiden. Absalon studerte i København i 5 år. I 1549 dro han til Wittenberg, reformasjonens arnested, der han studerte i 2 år hos Filip Melanchton, en av reformasjonens fremste menn. I 1551 tok han magistergraden i København, og han dro hjem til Bergen i 1552. Samme år giftet Beyer seg med Anne Pedersdotter, som var fra Trondheim. Hun var søster til lagmann Søren Pedersson, som han hadde studert sammen med i København.
Arbeid.
I 1553 ble Beyer utnevnt til lektor i teologi ved katedralskolen. Mellom 1557 og 1564 var han også skolens rektor eller lesemester. Vi vet ikke så mye om hvilke emner han foreleste i, men man vet at han den 12. januar 1562 begynte å utlegge Melanchthons «Loci», og den 8. februar samme år avsluttet han forelesninger i Hemmingsens bok om predikemetoder. Opplysningene om disse datoene finnes i Beyers dagbok fra 1552–1572 (også kalt ’’Bergens Kapitelsbok’’). Beyer hadde solid kunnskap innen gresk og latin, og var nok en inspirerende lærer. Han tok i bruk skuespill i undervisningen, noe som var enestående i Norge på denne tiden. Beyer bearbeidet også utenlandske teaterstykker, og er den første kjente teaterregissør i Norge. Gjennom skuespill, tragedier og komedier, som var åpne for byens befolkning, drev han også folkeoppdragelse.
I 1560 ble Beyer notarius ved Bergens domkapitel. Som medlem av domkapitelet fikk han del i rentene fra to prebender. Prebendene var inntekter fra det gamle katholske kirkegodset, og en del av disse inntektene gikk til å lønne de nye geistlige i reformasjonstiden. I Beyers siste dager ble denne lønnen økt med rentene av en tredje prebende.
Beyer hadde dobbeltstilling som lesemester og slottsprest fram til sin død.
Det er bevart tre skrifter fra Beyers forfatterskap. Hans dagbok fra årene mellom 1552 og 1572 er en av de viktigste kildeskriftene vi har i kultur- og sosialhistorie fra 1500-tallet. Boken skildrer dagliglivet i Bergen, som da var Norges eneste storby. Vi kan lese om alt fra pest, drap og voldtekt til bryllup og festligheter. Fram til 1561 skrev han mye på latin, men de siste årene er dagbøkene skrevet på dansknorsk med påvirkning fra talemålet. Boken "Om Norigs Rike" ble sannsynligvis skrevet på oppdrag fra Erik Rosenkrantz på Bergenhus. Den er et topografisk-historisk litterært storverk, som i tillegg til Norges historie også skildrer livet i byen og Norge i samtiden. Den tredje boken er en hyllest til onkelen Gjeble Pedersson.
Beyer var en høyt aktet mann i Bergen, man han hadde også mange fiender. Som prest var han en stor refser av den tøylesløse livsførselen til byens innbyggere. «Væ dig Bergen du fule Sodoma oc Gomorrhæ søster» kommenterte han i 1568. Beyers kone Anne ble beskyldt for trolldom i hans siste leveår, men ble frikjent. 15 år etter mannens død fikk hun igjen beskyldningene på seg, og denne gangen ble hun brent, selv om prestene hevdet hennes uskyld.
Verker.
Alle tre skriftene ligger ute på Dokumentasjonsprosjektets nettsider.
Eksterne lenker.
Beyer, Absalon Pedersson
Beyer, Absalon Pedersson
Beyer, Absalon Pedersson
Beyer, Absalon Pedersson
Beyer, Absalon Pedersson
Beyer, Absalon Pedersson


Timurid-dynastiet.
Timurid-dynastiet i sin største utstrekning.
Timuridene var et tyrkisk dynasti i Iran som ble etablert av emiren av Kesh (Shahrisabz), kjent som Timur Lenk. Timur erobret store deler av Transoxiana fra 1363 og fremover med forskjellige allianser (Samarkand i 1366, Balkh i 1369), og ble anerkjent som hersker over dem i 1370. Offisielt opptrådte han i navnet til de mongolske chagatai-uluene og underla seg Mongolistan og Khwarazmia i årene som fulgte og begynte en kampanje vestover i 1380. I 1389 hadde han fjernet kartidene fra Afghanistan (Herat) og rykket inn i Iran og Irak fra 1382 (erobret Isfahan i 1387, fjernet muzaffaridene fra Shiraz i 1393 og kastet jalayridene ut av Bagdad). I 1394/95 triumferte han over den gyldne horde og påtvang sitt herredømme i Kaukasus. Han underla seg det nordlige India i 1398 og okkuperte Delhi. I 1400/01 tok han Aleppo, Damaskus og det østlige Anatolia, ødela Bagdad i 1401 og triumferte over ottomanerne ved Ankara i 1402. I tillegg forandret han Samarkand til «verdens sentrum».


Granada, Meta.
Granada er en kommune og by vest i provinsen (Departamento del) Meta, Colombia. Kommunen har areal 350 km² og 50 837 innbyggere og befinner seg på koordinatene 3° 26" nordlig bredde og 73° 43" vestlig lengde og mellom 372 og 410 meter over havet. Døgnmiddeltemperaturen over året ligger mellom 24°C og 25,6°C. Årlig nedbør ligger mellom 2 400 og 2 800 mm, Byen ligger 180 km langs vei fra hovedstaden Bogotá og 80 km fra provinshovedstaden Villavicencio.


Ruhollah Khomeini.
Ayatollah Seyyed Ruhollah Khomeini (آیت‌الله روح‌الله خمینی på persisk) (24. september 1902–3. juni 1989) var en iransk shia-muslimsk geistlig og den politiske og åndelige lederen av den islamske revolusjon som kastet Muhammed Reza Pahlavi, den siste sjahen i Iran. Han ble regnet som den åndelige lederen for mange shiamuslimer og styrte Iran fra sjahen ble kastet til hans egen død i 1989. Khomeini er regnet av mange som en av de mest innflytelsesrike menn i det 20. århundre, og ble kåret til Årets Mann av Time Magazine i 1979. Khomeini ble også regnet av mange i den vestlige verden som en skruppelløs fiende av Vesten og hjernen bak internasjonal terrorisme.
Han ble født i byen Khomein som Ruhollah Mousavi i 1902. Som etterkommer av profeten Muhammed hadde han krav på å bruke "Sayyid" foran navnet sitt. Khomeini fikk tittelen ayatollah i 1950-årene.
I 1964 ble han tvunget i eksil fra Iran for sin konstante kritikk av regjeringen til sjah Muhammed Reza Pahlavi. Han ble innledningsvis sendt til Tyrkia, før han senere fikk flytte til Irak, hvor han ble til han ble tvunget til å forlate landet i 1978 til Neauphle-le-Château i Frankrike. Ifølge Alexandre de Marenches (da leder for den franske etterretningstjenesten), foreslo Frankrike for sjahen at de kunne «sørge for at Khomeini ble utsatt for en dødelig ulykke.» Sjahen avslo attentat-tilbudet, og begrunnet dette med at noe slikt ville gjøre ham til martyr.
Khomeini ble en av de mest innflytelsesrike motstanderne til styret til sjahen. Han ble sett på som åndelig leder av de som bekjempet hans styre. Under eksilet skrev Khomeini en bok med tittelen "vokterne av de islamske jurister", som la ut hans tanker om at hele regelverket i et islamsk samfunn skulle være basert på lovene til islam, alle lover og aktiviteter skulle overvåkes av autoriteter på islamsk lov (voktere) og der skulle ikke være noen konge (islamske land skulle være republikker og ikke et monarki). Khomeini trodde at lederen av en islamsk stat skulle være en faqih (islamsk jurist) som skulle være valgt av en gruppe geistlige. Disse faqihene ville ha absolutt autoritet og kunne bare fjernes fra makten av den samme gruppen geistlige. Offentligheten kan ikke stemme på faqihene, men i følge grunnloven til den islamske republikken Iran velger folket en gruppe geistlige kalt ekspertrådet hvert åttende år og de velger faqihene. Denne boken gir et innblikk i den politiske bakgrunnen for den islamske republikken Iran. Han erstattet sjahens styre med et religiøst styre.
Tilbake i Iran.
Bare to uker etter at sjahen forlot Iran, kom Khomeini tilbake 1. februar 1979, invitert av den antisjah-revolusjonen som allerede var i gang. Vestlige mediakilder anslo at opp til seks millioner revolusjonære ønsket ham velkommen. Khomeini erklærte en midlertidig regjering med Mehdi Bazargan som dens statsminister den 1. februar. 30. og 31. mars 1979 ba regjeringen alle iranere som var seksten år eller eldre å stemme i en folkeavstemning over spørsmålet om aksept for en islamsk republikk som den nye styreformen. Over 98% stemte for å bytte monarkiet ut med en islamsk republikk.
Etterfølgende valg ble holdt for å godkjenne den nylig skrevne grunnloven. Sammen med posisjonen til øverste leder krever grunnloven også at en president skulle velges hvert fjerde år, men bare kandidater indirekte godkjent av vokterrådet kan stille til valg. Khomeini ble selv øverste leder for livet, som «leder av revolusjonen». 4. februar 1980 ble Abolhassan Banisadr valgt til den første president i Iran.
Gisselkrisen.
4. november 1979 angrep en gruppe studenter, som var ivrige tilhengere av Khomeini, den amerikanske ambassaden i Teheran og tok 52 amerikanske borgere som gisler (kvinner og minoriteter ble satt fri) og holdt dem i 444 dager, en hendelse som ofte blir henvist til som gisselkrisen i Iran. Dette ble gjort som en reaksjon på at USA nektet å utlevere sjahen for å stilles for domstol. Tilhengere av Khomeini kalte ambassaden for en «spionhule», og femti utgaver av offisielle og hemmelige dokumenter ble samlet fra den.
Khomeini uttalte den 23. februar 1980 at Irans parlament ville avgjøre skjebnen til gislene og krevde at USA skulle utlevere sjahen. President Jimmy Carter satte i gang et kommando-oppdrag for å redde gislene, men forsøket ble avbrutt da helikoptrene mislyktes i uventede ørkenforhold i Tabas. Noen iranere regnet dette som et mirakel. Mange kommentatorer peker på den mislykkede operasjonen som en betydelig grunn for Carters tap i det følgende valget for Ronald Reagan.
Iran-Irak-krigen.
Kort tid etter at han tok makten, begynte Khomeini å oppfordre til lignende islamske revolusjoner i Midtøsten. Ledet av Saddam Hussein invaderte den sekulære republikken i Irak, som hadde ambisjoner om å okkupere sin oljerike nabo (særlig Khuzestan-provinsen) og antok at Iran var svekket og i en tilstand av omskiftninger, Iran og startet det som ville bli en åtte år lang krig. Den irakiske invasjonen av Iran, støttet av USA for å bygge opp mot ideologisk spredning av islamsk revolusjon i de oljerike statene ved Persiagulfen, styrket ironisk nok Khomeinis stilling og tillot ham å konsolidere og stabilisere sitt lederskap. Under krigen samlet folket i Iran seg rundt Khomeini og hans regime og hans personlige popularitet og makt var ubestridt, da Khomeini oppfordret iranerne til å kjempe for deres land og religion mot det sekulære Irak.
Livet under Khomeini.
Under Khomeinis styre ble islamsk lov innført, med den islamske kleskoden strengt håndhevet og obligatorisk både for menn og kvinner. Mens talefrihet og presse fortsatte å være nesten like sensurert som den var under sjahen, gjorde undertrykkelsen av det «moralske politiet» livet ekstremt vanskelig for motstandere av sløret ("hijab"). Khomeini ble sentrum for en personlighetskult, og opposisjonen til det religiøse styret av presteskapet eller islam generelt ble ofte møtt med strenge straffer. I det umiddelbare etterspillet av revolusjonen var der utbredte anklager om systematiske brudd på menneskerettighetene, inkludert tortur.
Tidlig i 1989, utsa Khomeini en fatwa over Salman Rushdie, som sa at det å drepe ham var en religiøs plikt for muslimer pga en anklage om blasfemi mot Muhammed. Rushdies roman, "Sataniske vers", som undersøker tolkningen av indiske karakterer i moderne vestlig kultur, inneholder avsnitt som kan antyde at koranen ikke var perfekt overført, sammen med andre avsnitt som noen muslimer, inkludert ayatollah Khomeini, regnet som støtende mot islam og Muhammed. Denne hendelsen fikk mange i Vesten, særlig liberale som generelt hadde vært for revolusjonen mot sjahen, til å revurdere sin støtte til Khomeini.
Død og begravelse.
Etter elleve dager på sykehus for en operasjon for å stoppe interne blødninger, døde Khomeini 3. juni 1989. Begravelsesplanene ble stadig avbrutt da Teheran gikk i kaos. Etter shia-tradisjonen pisket menn seg selv i sorg. Det er sagt at en folkemengde på mer enn ni millioner tilhengere av Khomeini samlet seg rundt gravplassen, som det ikke var meningen skulle bli avslørt på det tidspunktet.
Khomeinis første begravelse ble avbrutt av iranske embetsmenn etter at en stor gruppe stormet begravelsesprosesjonen og nesten ødela Khomeinis trekiste for å få et glimt av liket. På et punkt falt faktisk Khomeinis lik ned på bakken, da mengden prøvde å gripe deler av likkledet. Det ble sagt at over ti tusen mennesker ble skadet. En ny begravelse under mye strengere sikkerhetsopplegg, gravla Khomeini i en stålkiste, omringet av tungt bevæpnede sikkerhetspersonell.


Parkering.
Parkering er, i dagligtale, å stoppe et fremkomstmiddel man selv fører og forlate det. Det finnes for de fleste fremkomstmidler egne normer og regler for hvordan man parkerer.
I Trafikkreglene brukes en mer generell definisjon: «Enhver hensetting av kjøretøy, selv om føreren ikke forlater det. Unntatt er kortest mulig stans for av- eller påstigning eller av- eller pålessing.»
Parkering med sykkel.
Sykler parkeres som regel ved et "sykkelstativ". Sykkelstativ finnes i mange varianter og utforminger. Sykkelstativ står ofte plassert utenfor kjøpesentere, gater, skoler og andre steder, ofte i nærheten av andre parkeringsplasser. Når sykkelen parkeres er det vanlig å låse sykkelen fast til et sykkelstativ.
Dersom det ikke finnes et sykkelstativ tilgjengelig ved parkering av sykkel er det vanlig å låse sykkelen fast til lyktestolper, gjerder, osv.
Parkering med bil.
På grunn av bilens sentrale rolle i samfunnet er bilparkering en forutsetning for god tilgjengelighet. Utenfor kjøpesentrere, kontorbygninger, o.l. finnes gjerne store åpne parkeringsplasser, eller parkeringshus som er tilrettelagt for bil. Ved slike parkeringsplasser er det vanlig at bakken er markert med maling for å markere hvor bilen skal plasseres.
Ved offentlige parkeringsplasser og private avgiftsbelagte plasser, er det som regel merket med skilt betingelsene for å parkere på stedet. Normalt angis hvor lenge det er lov å stå parkert og om/når man må betale avgift for å parkere.
Størrelser.
Parkeringsplass for personbiler - mål - (vanlige, kommunale normer)
Vanlig størrelse på en parkeringsplass for personbil, er lengde på 5 m og bredde på ca. 2,5 m. (ut/inn-parkering på en parkeringsplass). Ved inn/ut-parkering (90° på kjøreretningen) og parkering på begge sider av kjøreområdet, bør det være min. 7 m. mellom parkeringsfeltene.
Ved parallellparkering (langs en gate – «lukeparkering») er vanlig størrelse 6,1m x 2,4m.
Det finnes egne parkeringsplasser til personer med handikapp. Disse er noe større enn vanlige parkeringsplasser (lengde ca. 7m og bredde ca. 4m). For å få lov til å parkere på handikapp-plasser må man ha en spesiell tillatelse. Parkering på slike plasser uten tillatelse er ulovlig og straffes med parkeringsgebyr.
Kritikk av størrelser.
Det finnes ingen sentrale krav til størrelsene på parkeringsplasser i Norge. Normene for størrelser er utarbeidet på 1960-tallet, og de enkelte kommunene har innført egne normer og krav som stort sett baserer seg på normene fra 1960-tallet. Utviklingen har imidlertid gått mot både lengre og bredere biler, og dette har resultert i flere mindre «uhell» "(forsikringssaker)" ved parkering, en indikasjon på at normene angir for snevre avstander.
Antall parkeringsplasser ved en virksomhet.
Kommuner står relativt fritt i å vedta endringer av normene under henvisning til andre og lokalt mere tungtveiende hensyn. Disse kan dreie seg om lokal framkommelighet, forurensning grunnet økende biltetthet, ønske om å fremme kollektivløsninger m. m. En kommunal parkeringsnorm kan angi både minimum, et fast antall og maksimum antall biloppstillingsplasser som skal etableres ved en gitt utbygging. Det er også anledning til å etablere frikjøpsordning og/eller sambruksordning. En frikjøpsordning fungerer slik at utbyggere kan betale en på forhånd vedtatt sum til kommunen som kommunen bruker til å etablere et offentlig anlegg. Dette er mest aktuelt i urbane situasjoner, der det offentlige selv har interesse av å ha kontroll på parkeringspolitikken og trafikkavviklingen, samtidig som det kan være vanskelig for utbyggere å dekke parkeringskravet på egen tomt. En sambruksordning går ut på at to eller flere utbyggere går sammen om å etablere et felles anlegg og at de da får et redusert krav som følge av at de har ulik tidsfordeling på når de bruker plassene.
Kritikk av normene for antall parkeringsplasser.
Utviklingen i antall biler pr. innbygger har ført til at de etablerte normene ikke har dekket det reelle behovet. Private foretak har måttet ta hensyn til denne utviklingen i sine planer, mens offentlige foretak har fulgt de gamle normene. Resultatet er at offentlige institusjoner i den senere tid gjerne har underkalkulert behovet for antall parkeringsplasser for biler, særlig i rurale "(landlige)" strøk.
Parkering med båt.
Parkering med båt inntil land kalles "«å legge til»" som kommer av at båten blir lagt i ro inntil land eller en brygge. For å legge båten til på et vis slik at den ikke driver vekk fra land blir båten bundet fast (fortøyd) med tau. I rolige farvann, som regel i havner eller lignende som er skjermet for vind, er det vanlig å legge båten til slik at en av båtens langsider ligger inntil land. I områder med mer vind og strømmer er det vanlig å legge båten til slik at baugen ligger mot land. Hvis båten da ikke er lagt til ved et brygge-anlegg er det vanlig å kaste anker. Ved brygge-anlegg er det vanlig å fortøye akterenden til en del av brygga.
I havner beregnet på fritidsbåter er det vanlig at båten blir lagt til på flytebrygger som stikker ut fra land. Vanligvis ligger flere båter på siden av hverandre, av og til separert med en liten brygge eller en metall-stang til å feste båten med. Båtene ligger da enten med baugen eller hekken mot bryggen – i Norge vanligvis baugen.
Parkeringsavgift.
Flere steder må man betale en avgift for å parkere kjøretøyer. Som regel er det gratis å parkere sykler i sykkelstativ. For fritidsbåter koster det penger å ha en fast plass ved en havn.
For biler må man mange steder, som regel i urbane områder, betale avgift for å parkere. Betaling kreves inn ved hjelp av parkometre. Noen parkometre er tilknyttet én enkelt parkeringsplass mens andre er tilknyttet flere. Av typen som er tilknyttet flere gir parkometeret en kvittering til kunden som skal plasseres godt synlig i bilen, som regel i frontruten.


Marcos Serrano.
Marcos Antonio Serrano Rodríguez (født 9. august 1972 i Pontevedra) er en spansk tidligere profesjonell syklist.
Serrano begynte som proff i 1993 i det spanske laget Kelme. I 1999 gikk han til Once-Eroski, som byttet navn til Liberty Seguros, og som deretter ble overtatt av Astana Team. I 2007-sesongen syklet han for Karpin Galicia.
Serrano regnes som en god etapperittsyklist, og vant i 1999 både Vuelta a Castilla y León (2001) og Volta a Galicia. Med seieren i Milano-Torino i 2004 lyktes det ham endelig å vinne et av de klassiske endagersrittene.
Serrano har deltatt i Tour de France sju ganger, og hans største suksess er seieren på 18. etappe i Tour de France 2005.


Uberto Gàmbara.
Uberto Gàmbara (født i 23. januar 1489 i Brescia i Italia, død 14. februar 1549 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var nuntius i Portugal og senere i Frankrike og i England.
I desember 1527 var det han som overbragte til paven kardinal Thomas Wolsey forgjeves ønske om å bli bemyndiget til å avgjøre nullitetssaken mellom kong Henrik VIII av England og dronning Katarina av Aragon – Wolsey ønsket å ugyldiggjøre ekteskapet slik at kongen fikk gifte seg med Anne Boleyn.
Da pave Klemens VII var de keiserlige styrkes fange i 1527, dro Gambara til Paris for å be om militær bistand for å få ham befridd.
Han ble biskop av Tortona i 1528, og generalvikar i Roma i 1539.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Han var onkel til kardinal Gianfrancesco Gàmbara (kreert 1561).
Gambara, Uberto
Gambara, Uberto
Gambara, Uberto
Gambara, Uberto


Antoine Sanguin de Meudon.
Antoine Sanguin de Meudon (født i 1502 i Frankrike, død 25. november 1559 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Orléans 1533–1550, og akkumulerte også bispestolen Limoges og erkebispestolen Toulouse.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Han var onkel til Anne de Pisseleu d'Heilly, hertuginnen av Etampes, som var kong Frans I av Frankrikes elskerinne og som fremmet Pierres kirkelige karriere.
Sanguin de Meudon, Antoine
Sanguin de Meudon, Antoine
Sanguin de Meudon, Antoine
Sanguin de Meudon, Antoine


Pierre de la Baume.
Pierre de la Baume (født i 1477 i Frankrike, død 4. mai 1544 i Arbois) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Genève fra 1522, men ble to ganger utvist av sine fiender kalvinistene, som kom til makt der. i 1541 ble han erkebiskop av Besançon. Han var en av keiser Karl Vs ministre og rådgivere.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Han var onkel til kardinal Claude de la Baume (kreert 1578).
Baume, Pierre de la
Baume, Pierre de la
Baume, Pierre de la
Baume, Pierre de la


Federico Fregóso.
Federico Fregóso (født ca. 1480 i Genova i Italia, død 11. november 1541 i Gubbio) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble utnevnt til erkebiskop av Salerno i 1507, men den spanske konge nektet å godta det. Da ble han dessuten istedet biskop av Gubbio året etter, skjønt han fortsatte å bo i Genova, der hans slekt var blant makthaverne.
I 1510 kom Adornislekten til makt i byen, og Fregoso måtte flykte til Roma. Men tre år etter, i 1513, kunne hans familie igjen vende tilbake. Hans bror ble doge, mens Federico selv ble hærsjef. I 1522, da keiser Karl V beleiret Genova, deltok Federico under forsvaret og ble såret. De spanske styrkene klarte å erobre byen, og Federico flyktet på et fransk skip. Kong Frans I av Frankrike tok varmt imot ham og gav ham abbediet St. Benignus ved Dijon. Der egnet han seg til studiet av gresk og hebraisk. Men han røk uklar med munkene, og vendte tilbake til Italia. I 1529 frasa han seg formelt erkebispestolen Salerno.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.


Alderspensjon.
Med alderspensjon menes et sosialt gode som mange land gir innbyggere som har oppnådd en viss alder. Alderspensjon må vurderes å utgjøre et viktig sosialt og velferdsmessig gode. De land som ikke har slike ordninger, eller har ordninger med svært lav kompensasjonsgrad, opplever ofte stor sosial nød blant sine eldre innbyggere. Ettersom det fødes færre barn og levealderen stadig øker, er det blitt innført ny fleksibel alderspensjon i Norge fra 2010.
Pensjonsalderen varierer mye i de land som faktisk har en slik ordning.
"Offisiell pensjonsalder og faktisk, gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet i Europa i 2005"
Alderspensjon i Norge.
I Norge ytes alderspensjon etter lov om folketrygd til personer over 67 år. Pensjonsordningen er en viktig del av det norske velferdssystemet. Med en pensjonsalder på 67 år har Norge høyere pensjonsalder enn mange andre land, men det norske pensjonssystemet regnes i alt vesentlig for å være et godt system. Dette både i forhold til sosial utjevning og fordeling mellom generasjonene.
Pensjonen beregnes etter hva man tidligere har opptjent av pensjonspoeng fra man fylte 16 år til 67 år. Beregningen foretas av NAV.
Pensjonen er delt i tre ulike deler, "grunnpensjon" (som alle som har vært medlem av folketrygden i 40 år får), "tilleggspensjon" (som beregnes etter opptjente pensjonspoeng) og "forsørgingstillegg" (for den som forsørger barn under 18 år eller ektefelle uten inntekter). Tilsammen utgjør dette alderspensjon.
Alle er sikret en minstepensjon selv om de aldri har opparbeidet pensjonspoeng, eller antallet pensjonspoeng er lavt. De får da et særtillegg i tillegg til ovennevnte deler av pensjonen.
Personer mellom 67 og 70 år kan ikke ha en pensjonsgivende inntekt som er større en 2 ganger folketrygdens grunnbeløp, pr. mai 2009 utgjør dette om lag kr 145 000, ved siden av 100% pensjon. Er inntekten høyere blir pensjonen redusert. Etter fylte 70 år kan man tjene ubegrenset samtidig som man mottar full alderspensjon.
Pensjonen oppreguleres årlig ved endringer i grunnbeløpet. Pensjonen er skattepliktig som annen inntekt, men trygdeavgiften er laveste sats. Utbetaling skjer månedlig den 20.
Finansieringen av pensjonen er basert på et "pay-as-you-go"-system. Det vil si at det er dagens yrkesaktive som dekker utbetalingene til dagens pensjonister. Den demografiske strukturen i Norge tilsier at det blir færre og færre yrkesaktive bak hver alderspensjonist.
Den enkelte kan selv finne ut hva alderspensjonen vil komme til å utgjøre. NAV tilbyr et beregningsprogram på sine nettsider.
Ny alderspensjon.
Pensjonskommisjonen har lagt frem forslag til endringer i reglene, og Stortinget vedtok våren 2009 endringer til det som ofte går under betegnelsen pensjonsreformen. Dette berører først og fremst yngre personer som vil få sin alderspensjon beregnet utelukkende etter nye regler. Lov om ny fleksibel alderspensjon innføres gradvis fra 2010.


Bjørnsonhuset.
Bjørnsonhuset er et kombinert kulturhus og konferansesenter i Molde. Huset ligger i tilknytning til og deler lobby med Seilet hotell, og ble åpnet sammen med dette 11. oktober 2002. Bygningen er tegnet av Kjell Kosberg, og grunnsteinen ble lagt av Prinsesse Märtha Louise den 5. august 2001.
Salen i Bjørnsonhuset har et flyttbart amfi og en fleksibel scene. Selve amfiet har plass til 772 tilskuere, men uten amfi eller med ekstra seter foran, kan det gjøres plass til enda flere i salen, som også kan deles inn i opptil tre mindre lokaler dersom det er behov for det. Fra 2003 erstattet Bjørnsonhuset Idrettens hus som scene under Moldejazz.
Byggingen var finansiert som et spleiselag mellom 22 bedrifter i Molde-området og Molde kommune.


SAM Coupé.
SAM Coupé er en 8-bit britisk personlig datamaskin som ble lansert første gang på slutten av 1989. En vanlig misforståelse er at dette er en klone av Sinclair ZX Spectrum hjemmedatamaskin, selv om den har en kompatibel skjerm-modus og karakteristika som tillater emulering ettersom den ble markedsført som den logiske oppgraderingen fra ZX Spectrum. Den ble opprinnelig produsert av Miles Gordon Technology (MGT) basert i Swansea i Storbritannia.
Maskinvareoverblikk.
SAM Coupé i profil, som forklarer det autofile navnet
Maskinene var basert rundt en Z80B CPU som var klokket til 6 MHz, og inneholdt en ASIC som er sammenlignbar med Spectrum-ens ULA. Grunnmodellen hadde 256 KiB med RAM, som internt var oppgraderbar til 512 KiB og eksternt med ytterligere 4 MiB (i 1 MiB pakker). Kassettbånd var originalt laringsmedium, men en eller to 3.5" diskett stasjoner kunne monteres internt. Stereo-lyd over åtte oktaver med en polyfoni på seks stemmer var tilgjengelig fra en Philips SAA 1099 IC. ASIC-en inkluderte også en scan-linje utløst interrupt-teller som tillot videoefekter å synkroniseres til en bestemt skjermposisjon med liten innsats.
Alle modene brukte en fargetabell på 16 celler med valg fra en palett på 128 farger. I mode 1 gjorde ekstra tvungede vente tilstander at CPU fargen ble redusert med ca. 10% for å få en mer kompatibel fart for ZX Spectrum programvare.
En Motorola MC1377P RGB til PAL/NTSC enkoder dannet et komposittvideo-signal fra maskinens RGB- and Sync-signaler (levert av ASIC-e) til RF modulatoren.
Maskinene ble levert med 32 KiB med ROM som inneholdt nødvendig kode for å boote maskinen og en BASIC interpreter skrevet av Andrew Wright og sterkt influert av hans tidligere BETA Basic for ZX Spectrum. Ingen DOS var inkludert i ROM-en, men ble i stedet lastet fra disk ved å bruke BOOT eller BOOT 1 kommandoen, eller trykke F9 tasten. Majoriteten av disketter kom med SAMDOS på slik at de kunne bootes direkte, og SAMDOS ble automatisk kopiert med når en ny disk ble formatert.
BASIC-en var svært avansert og inkluderte kode for tegning av sprite og grunnleggende vektor former som linjer og sirker. Koordinatsystemet på skjermen var variable og innholdet kunne skaleres og sentreres vilkårlig. Det var også mulig å "ta opp" sekvenser med grafikk kommandoer slik at de senere kunne repeteres uten fartsreduksjon påført av BASIC interpreteren, ikke ulikt display lister i OpenGL.
Problemer med videominnet.
Internt RAM var delt mellom video kretsene og CPU-en, der aksess fra videokretsene påførte en fartsstraff for CPU-en ettersom den var tvunget til å vente på ASIC-en. Som et resultat kjørte CPU-en til SAM Coupé bare omtrent 14% raskeren enn den til ZX Spectrum, til tross for at den trengte å gjøre fire ganger så mye arbeid for samme mengde av beveglse på displayet.
Ekspansjonsporter.
Unikt for SAM var at RF modulatoren var bygget inn i strømforsyningen og tilkoblet med en kombinert strøm/TV kontakt. Dette medførte at signalforstyrelse fra AC/DC omformeren var vanlig og en populær, men helt uoffisiell modifikasjon var å fjerne modulatoren og ha den i en separat enhet.
SAM Coupé i Norge.
SAM Coupé ble i starten importert av Dathor i Trondhiem. Senere ble den importert av Data Forum inntil MGT/SamCo gikk konkurs. I Norge ble det ikke solgt mange enheter; mellom 10-20 av totalt ca. 12000 på verdensbasis.


Arabere.
Araberne (arabisk: عرب "ʻarab") er en kulturell og språklig folkegruppe, med språklige røtter fra den arabiske halvøy. Uttrykket brukes også om befolkningene i land som var omfattet av den store utbredelsen av Islam i middelalderen.
Hvem er en araber?
Viktigheten av disse faktorene blir vurdert forskjellig av forskjellige grupper. De fleste mennesker som regner seg som arabere gjør det på basis av de overlappende politiske og språklige definisjonene. Men noen medlemmer i grupper som oppfyller begge kriteriene forkaster identiteten på basis av den genealogiske definisjonen. Et eksempel er de libanesiske maronittene som ofte avslår den arabiske merkelappen til fordel for en smalere maronittisk nasjonalisme. Grupper som bruker et ikke-arabisk liturgisk språk, som koptere i Egypt og assyrere i Irak, vil ofte ikke regnes som arabere. Det er ikke mange som vil regne seg som arabere på grunnlag av den politiske definisjonen uten den språklige, derfor identifiserer vanligvis ikke kurdere eller berbere seg som arabere, men noen gjør det (f.eks er det noen berbere som regner seg som arabere og arabiske nasjonalister så på kurderne som arabere).
Ifølge Habib Hassan Touma (1996, p.xviii), er en araber, i den moderne betydningen av ordet, en som er innfødt i en arabisk stat, har kontroll over det arabiske språket og innehar en fundamental kunnskap om arabiske tradisjoner, d.v.s. manérene, skikkene og de politiske og sosiale kultursystemene.
Den genealogiske definisjonen var vidt utbredt i middelalderen (Ibn Khaldun bruker for eksempel ikke ordet "araber" for å henvise til «arabiserte» folkeslag, men bare til dem som opprinnelig stammet fra Arabia), men er vanligvis ikke lenger regnet for å være betydningsfull.
Religion.
Før islam dukket opp, fulgte de fleste arabere en religion som inneholdt tilbedelse av et antall guddommer, inkludert Hubal, Wadd, Allat, Manah og Uzza, mens noen stammer hadde konvertert til kristendom eller jødedom og noen få individer, "hanifene", hadde tydeligvis forkastet polyteisme til fordel for en vag monoteisme. Med ekspansjonen av islam, ble majoriteten av araberne raskt muslimer og de før-islamske polyteistiske tradisjonene forsvant.
I dag er de fleste araberne muslimer. Sunni islam dominerer i de fleste områder, særlig i Nord-Afrika. Shia islam utgjør overvekten i Bahrain, det sørlige Irak og tilgrensende deler av Saudi-Arabia, det nordlige Jemen og sørlige Libanon, i tillegg til deler av Syria. Det lille druser-samfunnet, som tilhører en forgrening av islam, er vanligvis regnet som arabere, men noen ganger regnet som en egen etnisitet.
Sikre overslag over antallet arabiske kristne, som uansett kommer an på definisjonen av «araber», er sjeldne. Ifølge, «utgjør dagens kristne bare 9,2 % av befolkningen i det nære østen. I Libanon, hvor de uten tvil har mistet sin posisjon som majoritet, utgjør de litt mer enn 40 %, i Syria er de rundt 6,4 %, i de palestinske territoriene er antallet 3,8 % og i Israel 2,1 %. I Egypt utgjør de 5,9 % av befolkningen og i Irak anslagsvis 2,9 %.» De fleste nord- og latin-amerikanske arabere (rundt to tredjedeler) er kristne arabere, særlig fra Syria, Palestina og Libanon.
Arabisk-talende jøder (hovedsakelig mizrahi og sefardi) er vanligvis ikke regnet som arabere. De få gjenværende jødene i den arabiske verden lever i deler av Irak, Syria, Egypt og Marokko. De fleste arabisk-talende jødene forlot sine hjem mellom 1948 og 1970, etter opprettelsen av staten Israel, og er nå konsentrert hovedsakelig i Israel og Frankrike (se jødisk exodus fra arabiske land.)
Historie.
Første gang ordet «araber» dukket opp var i en assyrisk inskripsjon fra 853 f.Kr., hvor Shalmaneser III lister opp kong Gindibu av "mâtu arbâi" (arabisk land) blant de folkene han beseiret i slaget om Karkar. Noen av navnene som ble listet opp i disse tekstene er arameiske, mens andre er de første kjente tilfellene av urarabiske dialekter. "Den hebraiske Bibelen" (jødedommens bibel og "Det gamle testamente") henviser på samme måte noen ganger til folk som kalles "`arvi" (eller varianter av denne) oversatt som «arabisk» eller «araber». Rekkevidden av det hebraiske begrepet på dette tidlige stadiet er uklart, men det ser ut til å ha referert til forskjellige ørken-boende stammer i den syriske ørken og Arabia. Dets tidligste bekreftede bruk henviser til de sørlige «qahtanitt»-araberne og forekommer mye senere.
Proto-arabiske, dvs antikke nordlige arabiske, tekster gir et klarere bilde av arabernes inntog i historien. De tidligste av disse tekstene er hverken skrevet med det moderne arabiske alfabetet eller dets nabateanske forgjenger, men i varianter av det epigrafiske sørarabiske "musnad" og begynte i det 8. århundre f.Kr. med de hasaeanske inskripsjonene i det østlige Saudi-Arabia, og fortsatte fra det 6. århundre f.Kr. med de lihyanittiske tekstene (i sørøstre Saudi-Arabia) og de thamudiske tekster. Senere kom safaittiske inskripsjoner (som begynte i det 1. århundre f.Kr.) og de mange arabiske personnavnene som er gitt i nabateanske inskripsjoner (som riktignok er skrevet på arameisk). Fra rundt det 100-tallet f.Kr. avslører noen få inskripsjoner fra Qayat al-Faw (nær Sylayyil) en dialekt som ikke lenger regnes som urarabisk, men førklassisk arabisk.
På 300-tallet e.Kr. hadde de arabiske kongedømmene til lakhmidene i det sørlige Irak og ghassanidene i det sørlige Syria dukket opp rett sør for området som kalles for den fruktbare halvmåne. De var konstant i krig og endte opp med å alliere seg med henholdsvis sasanidene og det bysantinske riket. Deres hoff stod bak noen bemerkelsesverdige eksempler av før-islamsk arabisk diktning og for de få bevarte før-islamske arabiske inskripsjonene i det arabiske alfabetet. Lakhmide-riket ble oppløst av sasanidene i 602, mens ghassanidene holdt ut til de ble slukt av ekspansjonen til islam.
På 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør. Dette var et av de største landimperiene i historien. Gjennom store deler av dette området, spredte araberne religionen islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon. Mange grupper ble kjent som «arabere» ikke gjennom arv men gjennom arabisering. Dermed kom begrepet "arabisk" over tid til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.
Arabisk nasjonalisme erklærer at arabere er forent i felles historie, kultur og språk. Arabiske nasjonalister tror at arabisk identitet dekker mer enn ytre fysiske karakteristikker, rase eller religion. En lignende ideologi, Panarabisme, tar til orde for at alle arabiske land skal samles til en stat.
Tradisjonell avstamning.
Det arabiske språket slik det snakkes i dag i sin klassiske koraniske form var resultatet av en blanding mellom det opprinnelige språket i Qahtan og det nordlige arabisk som lånte fra andre nordlige semittiske språk i Levanten.
I jødiske og kristne tradisjoner begynte identifiseringen av ismailittene, beskrevet i Bibelen som et folk i den arabiske villmarken, med araberne senest på tiden til Josefus, og ble standard i de tidlige dagene til islam. Forsøk på å gjenforene de bibelske og arabiske avstamningene senere førte til identifiseringen av Joktan med Qahtan, antagelig på grunn av hans bibelske identifikasjon som forgjengeren til Hasarmavet og Saba.
Den arabiske verden.
Den arabiske verden består per i dag av 21 selvestendige stater i Midtøsten og Nordafrika: Algerie, Bahrain, Komorene, Djibouti, Egypt, Irak, Jordan, Kuwait, Libanon, Libya, Marokko, Mauritania, Oman, Qatar, Saudi Arabia, Somalia, Sudan, Syria, Tunisia, De forente arabiske emirater og Jemen, samt de palestinske territoriene og Vest-Sahara.


Waco.
Waco er hovedstaden i McLennan County, Texas, USA. Ved folketelling i 2000 hadde byen et innbyggertall på 113 726.
Historie.
Før de hvite slo seg ned, bodde en Wichita indianerstamme, bare kalt «Waco» eller «Hueco» i det som er dagens sentrum i Waco. Som så mange andre steder i Nord-Amerika, ble indianerne drevet ut av hvite kolonister etter trussel om maktbruk.
I 1845 ble Baylor University grunnlagt i Independence, Texas, hvilket gjør det til den eldste institusjonen for høyere utdanning i Texas. Universitetet flyttet til Waco i 1886 og ble slått sammen med Waco University.
I 1885 ble brusen Dr Pepper oppfunnet i en dagligvarehandel i Waco.
19. april 1993 endte en konflikt mellom føderale agenter og sekten Branch Davidians i en brann som ødela sektens anlegg på Mount Carmel utenfor Waco by. 75 personer gikk med i flammene.


Møsstrond.
Møsstrond er et sogn som ligger omkring Møsvatn i Rauland prestegjeld i Vinje kommune i Telemark.
Omtrent halvparten av de 80 innbyggerne i sognet mangler veiforbindelse, og er derfor avhengige av båt om sommeren og snøskuter om vinteren.
Etter at Møsvatnet ble regulert så ble Møsstrond kirke liggende på øya Hovden. Her lå også Sør-Norges siste internatskole, som nå er nedlagt. I nordvestenden av Møsvatnet ligger Mogen turisthytte som er et populært startpunkt for fotturer på Hardangervidda. I juli-september går båten «Fjellvåken II» i rute mellom Skinnarbu og Mogen.
Møsvatn er ellers kjent for et godt røyefiske, både sommer og vinter.


Beleiringen i Waco.
Da det amerikanske føderale byrået BATF skulle ransake sekten Branch Davidians eiendom på Mount Carmel utenfor Waco, Texas i februar 1993 brøt det ut intens ildutveksling. FBI ble kalt inn og omringet Mount Carmel i 51 dager, før 76 mennesker, inkludert 20 barn under 17, døde i et flammehav inne i hovedbygningen på Mount Carmel.
Det knytter seg stor ueninghet rundt viktige punkter på hendelsesforløpet, og det er kontroverser om skyldspørsmålene den dag i dag.
Branch Davidians og David Koresh.
Navnet "Davidian" viser til gjenopprettelsen av Davids rike, mens "Branch" viser til Jesu Kristi nye navn.
Branch-Davidianerne har eksistert som sekt siden 1955, da en gruppe mennesker brøt ut fra de amerikanske Davidianske Syvendedags-adventistene. Gruppen flyttet til Mount Carmel på en eiendom som tidligere tilhørte Syvendedagsadvetistene. Indre konflikt raste over hvem som skulle lede gruppen før Vernon Howell sto frem i 1988. Howell endret navn til David Koresh i 1990, basert på de bibelske kongene David og Cyrus.
Branch-Davidianerne har siden starten trodd på undergangen. Under Koresh ble denne troen bygget rundt en spådom om en "spiral av hendelser" som ville lede til dommedag. Den karismatiske Koresh bygget opp sin tro rundt tolkninger av bibelen, som han lærte sin menighet i klasserommet.
BATF og ransakingen.
BATF, det amerikanske føderale byrået for alkohol, tobakk og skytevåpen, hadde mistanker om at Branch-Davidianere hadde ulovlige automatvåpen inne på eiendommen. De skaffet seg derfor en rettslig beslutning om ransaking av eiendommen og pågripelse av David Koresh. BATFs hjemmel for inngripen er senere trukket i tvil. Davidianerne hadde blitt tipset om de føderale agentenes planer på forhånd, og dette visste BATF.
På morgenen 28. februar 1993 ankom flere titalls føderale agenter Mount Carmel skjult i krøttervogner. Agentene rakk å komme tett innpå selve hovedbygningen før en intens skuddveksling begynte. Hvem som løsnet første skudd er fortsatt omdiskutert, selv ti år etter hendelsen. Etter at man over telefon fikk igang en midlertidig våpenhvile, kunne agentene trekke seg tilbake med fire døde og 16 skadde. Fire davidianere ble drept og mange skadd, blant dem David Koresh selv.
Beleiringen.
FBI ble kalt inn, og innen et par timer hadde de tatt over ansvaret for saken. På kvelden var FBIs Hostage Rescue Team (HRT) under ledelse av Richard Rogers (kjent fra Ruby Ridge-hendelsen) på plass, og Mount Carmel ble forseglet. Skarpskyttere holdt øye med området, og en davidianer som prøvde å ta seg inn i hovedbygningen ble skutt. Stridsvogner sirklet området, mens davidianerne ble isolert ved at telefonlinjene ble kuttet. Eneste kommunikasjon ut ble direktelinjen til FBIs forhandlere.
President Bill Clinton fulgte med saken fra første dag, og godkjente FBI-direktør William Sessions' plan om å løse situasjonen med forhandlinger. Samtidig ble det taktiske nærværet på Mount Carmel stadig større og man benyttet psykologisk krigføring for å slite ut sekten – blant annet ved å kutte strømmen tilfeldig og å spille musikk baklengs over høyttalere.
Forhandlingene ga ingen resultater, selv om Koresh og hans nærmeste flere ganger satte konkrete datoer på når de ville komme ut. Man begynte å frykte at Koresh hadde til hensikt at sekten skulle begå masseselvmord, og 7. april foreslo Richard Rogers en plan om bruk av CS tåregass.
18. april, etter 50 dagers beleiring, godkjente den nyinnsatte justisministeren Janet Reno CS gass-planen og viste den for presidenten. Han var enig, men understrekte at det var hennes beslutning. Reno selv sa at alle taktiske valg var overlatt til befalet på stedet.
Angrepet.
Tidlig om morgenen 19. april ringte FBI til davidianerne og advarte dem om at et angrep med tåregass var nærstående. En beskjed over høyttalerne fortalte davidianerne at de var under arrest, og måtte komme ut. Få minutter senere kjørte stridsvogner mot hovedbygningen fra ulike sider, og pumpet gass inn i huset gjennom kraner. Davidianerne åpnet ild, men gassangrepet fortsatte hele morgenen. Andre stridsvogner slo huller i veggene på bygningen for å lage rømningsveier. Noen davidianere rømte ut og ble pågrepet, mens de aller fleste forble i bygningen og opprettholdt ildgivningen.
Bygningen tok etter hvert fyr, og i løpet av få timer var den brent ned. 76 menn, kvinner og barn lå døde i ruinene – blant disse var David Koresh selv.
Etterspill.
Årsaken til brannen har vært en av de virkelig store kontroversene. Mens myndighetene mener at davidianerne selv startet brannen for å begå kollektivt selvmord, mener andre at det var tåregassen som antente. FBI har opprettholdt at den innsprøytede tåregassen var av sivil, ikke-antennbar type, men i senere år er det motsatte blitt hevdet. Noen mener å kunne bevise at FBI avfyrte skudd mot bygningen, og at FBIs stridsvogner kjørte over mennesker inne i bygningen.
Alle de overlevende davidianerne fikk fengselsstraffer. Noen av disse har i ettertid startet et museum på Mount Carmel, som minnes de døde. Branch-Davidianerne er fortsatt aktive idag og de har reist et nytt kapell i nærheten av den opprinnelige eiendommen. I 2005 deltok 70 Branch-Davidianere på den årlige minnestunden på Mount Carmel.
Hendelsen fikk konsekvenser for FBI. En kongresshøring og flere undersøkelseskommisjoner gjorde at publikums holdning til byrået endret seg i negativ retning. Sessions og Rogers ble etter hvert tildelt andre jobber, men ingen i byrået fikk formelle reaksjoner. HRT fikk ikke nye oppdrag på lang tid, og måtte også endre struktur. Selv idag minnes FBI fra tid til annen om hendelsene i Waco og Ruby Ridge.
Timothy McVeigh, terroristen som utførte Oklahoma City-bombingen, var til stede i Waco under beleiringen, og hevdet senere at han utførte bombingen inspirert av hendelsene i Waco og Ruby Ridge. Flere mennesker, McVeigh inkludert, har kalt Waco-beleiringen et utfall av føderalt maktmisbruk.


Cadel Evans.
Cadel Evans (født 14. februar 1977 i Katherine) er en australsk syklist som fra 2010-sesongen sykler for det amerikanske sykkellaget BMC Racing Team. Han ble verdensmester i landeveissykling i 2009 og vant Tour de France 2011.
Karriere.
Evans begynte sykkelkarrieren innen terrengsykling hvor han blant annet fikk to VM-medaljer i U23-klassen. Under OL 2000 i Sydney kom han på sjuende plass i terrengsykling.
I 2001 gikk han over til landeveissykling, og syklet for laget Saeco. I 2002 gikk han til Mapei, og i 2003 og 2004 kjørte han for T-Mobile Team (tidligere Team Telekom). Årene i T-Mobile ble, i likhet med Paolo Savoldelli, preget av velt og skader. Fra og med sesongen 2005 til og med 2009 har han kjørt for det belgiske laget Silence-Lotto (tidligere Davitamon-Lotto og Predictor-Lotto).
Den første gangen han utmerket seg i store etapperitt var under Giro d'Italia i 2002. Dette året tok han over sammenlagtledelsen helt mot slutten av rittet, og hadde gode muligheter til å vinne. På den neste fjelletappen sprakk han imidlertid. Mot slutten av etappen kom han seg knapt oppover, selv om fortvilte hjelperyttere gjorde alt de kunne for å hjelpe ham. Evans tapte godt over 10 minutter til de andre i toppen av sammendraget og endte til slutt på 14. plass sammenlagt.
I sitt første Tour de France i 2005, endte han opp på en åttende plass i sammendraget. Året etter gikk det enda bedre og han ble nummer fire. Før 2007-utgaven var han blant favorittene og endte opp på andreplass, kun 23 sekunder bak Alberto Contador. I Vuelta a España samme år ble han nummer fire, og sammen med flere andre topplasseringer sikret dette ham sammenlagtseieren i ProTouren med 247 poeng.
Før Tour de France 2008 var han storfavoritt til sammenlagtseieren, men kom på andreplass bak Carlos Sastre. Tour de France 2009 ble ingen suksess, og han endte på 30. plass sammenlagt. Vuelta a España 2009 gikk bedre – han fikk kjøre i den gyldne ledertrøya på en etappe, og endte på tredjeplass sammenlagt til tross for en ubeleilig punktering på en av de avgjørende etappene.
Under verdensmesterskapet i Mendrisio i september 2009 tok han sin største seier da han vant landeveisrittet etter å ha rykket fra de andre favorittene noen kilometer før mål.


Andrej Kasjetsjkin.
Andrej Kasjetsjkin (født 21. mars 1980 i Kzyl Ordinskaja) er en kasakhstansk syklist.
Kasjetsjkin ble profesjonell i 2001, og gikk i 2004 til Crédit Agricole. Etter to sesonger der gikk han til Astana Team. Under Tour de France 2005 stod Kasjetsjkin frem som en god klatrer, og kom på andreplass i ungdomskonkurransen. I 2006-sesongen vant han en etappe og kom på tredjeplass sammenlagt i Vuelta a España. Han ble også nummer tre sammenlagt i Deutschland-Tour.
Den 8. august 2007 ble det kjent at Kasjetsjkin hadde avlagt en positiv prøve på bloddoping. Testen skal ha blitt tatt på en uanmeldt dopingkontroll den 1. august. 31. august ble det bekreftet at også B-prøven var positiv, og han ble sparket fra laget.
I juni 2010 skrev han under for Lampre-Farnese Vini etter å ha deltatt i ett ritt etter utestengelsen, temporittet under VM i 2009. I august 2011 brøt han kontrakten for å gå tilbake til Astana.


Frederik VII av Danmark.
Frederik VII (født 6. oktober 1808, død 15. november 1863), var dansk konge av Huset Oldenburg fra 1848 til sin død. Han var sønn av Christian Frederik og hans kusine Charlotte Frederikke. Han står som den som innførte den danske grunnlov fra 1849 og ble den første konge etter eneveldets fall.
Bakgrunn og oppvekst.
Prins Frederiks foreldre ble skilt et år etter at han var født pga. Charlotte Frederikkes affære med komponisten Édouard du Puy. Hun ble forvist til Horsens og fikk ikke tillatelse til å se sin sønn igjen. Prinsens oppvekst ble preget av tilfeldig oppdragelse av diverse tanter og onkler.
Ungdom og ekteskap.
Onkelen, Frederik VI, sendte han i 1820-årene på en utenlandsreise til Frankrike, Italia og Sveits. Her skulle han lære språk og statskunnskap og danne seg et innblikk i militære forhold. I stedet ble oppholdet hans sentrert om Genève, hvor han fikk tildelt tittel som æresborger, ettersom han under oppholdet hadde gjort seg populær ved byens skyttefester.
I 1828 arrangerte Frederik VI hans ekteskap med Vilhelmine Marie, Prins Frederiks kusine og Frederik VIs yngste datter. "Elverhøi" ble uroppført ved bryllupet. Ekteskapet ble preget av Frederiks utskeielser og hensynsløshet overfor ektefellen, noe som vakte utilfredshet hos Frederik VI. Til slutt ble det for mye for sistnevnte og i 1834 forviste han ham til Fredericia og forlangte skilsmisse for datteren. Under oppholdet i Fredericia vedlikeholdt Frederik kontakten med den kvinnen som fikk størst betydning for ham, danserinnen og senere motehandler Louise Rasmussen, den senere Grevinne Danner, som han hadde blitt kjent med tidligere.
Først den 8. desember 1839, etter at faren ble konge under navnet Christian VIII og Frederik selv ble kronprins, ble eksilet opphevet og han overtok farens stilling som guvernør på Fyn. Frederik måtte gifte seg igjen, mot sin egen vilje, og i 1841 giftet han seg standsmessig med Mariane av Mecklenburg-Strelitz. Dette ekteskapet holdt imidlertid bare til 1846, da paret skilte seg. Ektefellen flyttet allerede i 1844, og det ble Louise Rasmussen som i stedet kom til å oppta prinsen.
Eneveldets fall.
a> og sin broholmer, av Edward Young, 1853, Frederiksborg museum
Da Christian VIII døde den 20. januar 1848, var det med bange anelser offentligheten tok i mot den uerfarne 39-årige Frederik VII. Han hadde vært medlem av statsrådet helt siden 1841, men ikke vist noen interesse for politikk. Når han allikevel ble en av de mest populære kongene i Danmarks historie, skyldes det først og fremst at han fikk æren av å oppgi eneveldet og ga Danmark en fri forfatning med «Junigrundloven».
Bølgene fra den franske februarrevolusjonen nådde Danmark, og den 18. mars 1848 krevde tyskerne i hertugdømmene at Slesvig skulle tas opp i Det tyske forbund, og at hertugdømmene skulle forenes under en fri forfatning. Disse kravene førte til et nasjonalliberalt borgermøte den 20. mars, det såkalte «Casinomøtet», hvor særlig den blendende taleren Orla Lehmann krevde kongens ministerium avsatt og en fri felles forfatning for Danmark og Slesvig.
Under parolen «Danmark til Ejderen» dro en stor demonstrasjon, anført av borgerrepresentasjonen, neste dag til slottsplassen. Regjeringen var klokelig trått tilbake rett før og kongen møtte demonstrasjonen med ordene: Den danske marsrevolusjonen var en realitet.
Treårskrigen.
Frederik VII av Heinrich August Georg Schiøtt
Rundt 1830 hadde det oppstått en tysk bevegelse, som dels ønsket en fri forfatning for Slesvig og Holsten, dels at Slesvig (som var et dansk len) skulle med i Det tyske forbund, slik Holsten og Lauenburg allerede var, og danne forbundsstaten Slesvig-Holsten med grenser ved Kongeåen og Elben. Dette var stikk i strid med den danske nasjonale bevegelsens holdninger. De danske nasjonalliberale ville avskaffe hertugdømmet og få Slesvig innlemmet i kongeriket, dvs. Jyllands sydgrense skulle være Eider. Språkgrensen mellom tysk og dansk gikk gjennom Slesvig. Den danske regjering slo fast at Slesvig under alle omstendigheter skulle forbli dansk, mens Holsten var velkommen til å tre ut av riksfellesskapet og bli et selvstendig medlem av Det tyske Forbund. Den 23. mars 1848 gjorde de tyskvennlige slesvig-holstenerne opprør mot den nye danske regjeringen og dannet sin egen regjering i Kiel. Dette resulterte i den såkalte Treårskrigen, hvor det i første omgang lykkes den danske hær å besette Slesvig igjen ned til Eider.
Krigen sluttet med dansk militær seier, men politisk status quo. Danskene måtte oppgi parolen «Danmark til Ejderen» (Danmark til Eider) og i 1855 innføre en konservativ helstatsforfatning for kongeriket Danmark, Slesvig og Holsten. Men tre år senere erklærte den holsteinske stenderforsamlingen og Det tyske forbund den ugyldig, fordi den var i strid med de internasjonale avtaler, som Danmark hadde skrevet under på etter Treårskrigens avslutning. Preussen støttet tanken om Slesvig og Holstens innlemmelse i Det tyske forbund, mens Danmark ønsket å innlemme Slesvig i kongeriket. I 1863 skulle den nasjonalliberale novemberforfatningen avløse helstatsforfatningen av 1855. Kongen døde imidlertid, innen han rakk å underskrive den nye forfatningen.
Privatliv - de siste år.
Tårnværelse på Jægerspris slott, hvorfra Frederik likte å sitte og fiske ned i voldgraven.
I 1850 giftet Frederik VII seg for tredje gang – denne gangen med sitt bekjentskap fra 1830-årene, Louise Rasmussen, som ble hans ektefelle «til venstre hånd». Det innebar blant annet at deres eventuelle barn ikke hadde arverett til tronen. Vielsen fant sted i Frederiksborg Slotskirke og i forbindelse med den, ble Louise Rasmussen utnevnt til lensgrevinne under navnet grevinne Danner. Hennes nye tittel hjalp ikke overfor befolkningens forargelse. Paret ble etter hvert regelrett drevet bort fra København på grunn av hetsen mot grevinne Danner. Det var spesielt det finere borgerskapet og aristokratiet som deltok i sjikanen. I 1854 kjøpte de Jægerspris slott av staten og oppholdt seg dér. Etter kongens død levde grevinnen en tilbaketrukket tilværelse. I 1873 opprettet hun «Frederik 7.s Stiftelse til Velgørenhed». Året etter døde hun og ble begravet i haven på Jægerspris slott.
Frederik VII var den siste kongen av Huset Oldenburg. Han døde den 15. november 1863 på Lyksborg slott bare 55 år gammel og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt på tronen av prins Christian av Glücksborg under navnet Christian IX. Det var egentlig dennes ektefelle Louise av Hessen-Kassel, som hadde arverett til tronen ettersom hun var niese av Christian VIII.


Ladejarler.
Ladejarl var den vanlige tituleringen av jarlene av det uttrønderske fylket Strinda. Det er grunn til å tro at jarlene var en slags først blant likemenn (les de fremste stormenn fra de andre fylkene). De ble utpekt på Hildarting, øyrating som var fellesting for de 4 uttrønderske fylkene.
Ladejarlene hersket imidlertid over alle trønderske fylker, og Hålogaland. I "Håløygjatal" erklærer f.eks Håkon Sigurdsson Jarl at han foruten å være "sæming" (en av krigerguden odins sønner), også at han er "Håløyg" (fra Hålogaland). Det siste kan tolkes på to ulike måter; bokstavelig som at jarleætta på Lade stammet fra Hålogaland, eller som et retorisk utsagn og utrykk for at Hålogaland økonomisk og militært var av vital betydning for jarlene på Lade.
Ladejarlene ble oppgjennom utfordret av herser og konger fra andre landsdeler, og vek delvis plassen for disse i perioder, f.eks Harald Hårfagre og Håkon Adalsteinfostre ("den gode").
Begrepet "Ladejarl", som etter reglene skrives etter Jarlens første navn (Erik Ladejarl) kommer av setegården Lade, som nå ligger i Trondheim kommune, i den søndre halvdelen av det gamle Strinda, i Lade sogn, Refstrinda skipreie og Refstrindirsysla.
Flere ladejarler var riksforstandere under interregna på 1000-tallet


Bartolomeo Guidiccioni.
Bartolomeo Guidiccioni (født 1469 i Lucca i Italia, død 4. november 1549 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble utnevnt til biskop av Teramo i 1539, og senere til vikar for Roma.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Som medlem av kommisjonen som skulle gi paven råd om jesuittordenen frarådet han at denne ordenen, og forsåvidt andre nye ordener, skulle opprettes. Men da paven likevel tillot jesuittene, ble han en sterk støtte for dem. I 1540 ble han medlem av en kommisjon for reformen av den romerske kurie, og senere ble han medlem også av andre reformkommisjoner, og fikk sentrale kurieverv.
I 1546 ble han utnevnt til erkebiskop av Lucca.
Guidiccioni, Bartolomeo
Guidiccioni, Bartolomeo
Guidiccioni, Bartolomeo
Guidiccioni, Bartolomeo


Pierpaolo Parisio.
Pierpaolo Parisio (født ca. 1473 i Cosenza i Italia, død 9. mai 1545 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble utnevnt til biskop av Anglona & Tursi i 1528, og ti år senere forflyttet til Nusco.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Sammen med kardinalene Reginald Pole og Giovanni Morone ble han president for Tridentinerkonsilet 1. november 1542. Det lave antallet fremmøtte delegater førte til at konsilet ble suspendert den 6. juli 1543, og det ble ikke gjeninnkalt før etter Parisios død.
Parisio, Pierpaolo
Parisio, Pierpaolo
Parisio, Pierpaolo
Parisio, Pierpaolo


Cosenza.
Cosenza er hovedstaden i provinsen Cosenza i regionen Calabria i det sørlige Italia, og har ca. 71 000 innbyggere.
Cosenza ble grunnlagt av bruttiene (Bruttii), og erobret av romerne i 204 f.Kr.


Tursi.
Tursi er en gammel liten by med 5.387 innbyggere i provinsen Matera i regionen Basilicata i det sørlige Italia.


Nusco.
Nusco er en gammel liten by med 4.404 innbyggere i provinsen Avellino i regionen Campania i Italia.


Kharkøya.
Kharkøya (aramisk: "Jazirat Kharg", engelsk Khark Island eller Kharg Island) er en øy i Den persiske gulf tilhørende Iran. Den hører inn under Bushehrprovinsen og er et meget viktig utskipningssted for iransk oljeeksport.
Oljeanleggene på øya ble utsatt for flyangrep fra irakisk side under Iran-Irak-krigen mot slutten av 1980-tallet.


Napoleon III av Frankrike.
Charles Louis Napoléon Bonaparte (født 20. april 1808 i Paris, død 9. januar 1873 i Chislehurst ved London) var president i Frankrike fra 1848 til 1852, og keiser av Frankrike under navnet Napoleon III fra 1852 til 1870.
Bakgrunn.
Louis Napoléon var sønn av Hortense de Beauharnais, dronning av Holland, og Louis Bonaparte, Napoleon Bonapartes yngre bror.
En stor del av ungdommen tilbragte han i Sveits, på slottet Arenenberg i Salenstein am Untersee i kantonet Thurgau. Han tjenestegjorde som artillerioffiser i den sveitsiske hær, og ble også sveitsisk statsborger.
Som ung kjempet Louis Napoléon mot østerriksk innflyelse i Nord-Italia som medlem av carbonariene, et hemmelig revolusjonært selskap. Her ble han en tilhenger av idéen om et samlet Italia, noe han virket for da han senere fikk makten i Frankrike.
Mislykkede kupp.
Louis Napoléon prøvde i 1836 å få med seg garnisonen i Strasbourg og marsjere mot Paris. Forsøket ble imidlertid mislykket da byens kommanderende general ikke var med på planen. Louis Napoléon ble derfor arrestert.
Også i 1840 prøvde Louis Napoléon å avsette den franske kongen Ludvig Filip. Han dro fra London til Boulogne i august og prøvde her som i Strasbourg å få byens garnison med på å marsjere mot Paris. Også her gikk det galt, og da han prøvde å flykte tilbake til skipet sitt, ble han nok en gang arrestert.
Louis Napoléon slapp billig fra begge kuppforsøkene, ettersom Ludvig Filip ikke ville ha noen oppmerksomhet rundt ham. Napoleon Bonapartes minne sto fortsatt sterkt i landet, og siden Louis Napoléon var overhode for Bonaparte-familien, anså mange hans krav til tronen som legitimt. Louis Napoléon ble derfor ikke stilt for retten, men utvist til Amerika.
Februarrevolusjonen.
Under februarrevolusjonen i 1848 ble Ludvig Filip styrtet. Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering.
Louis Napoléon reiste i all hast fra London til Paris for å fylle det maktvakuum som var skapt av kongens fall. Men den nye regjeringen avviste Louis Napoléons krav om makt, og han reiste derfor tilbake til London. I september ble han imidlertid valgt inn i nasjonalforsamlingen, og returnerte til Paris.
Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars, og gav Frankrike ni millioner nye stemmer. Til presidentvalget i 1848 fremsto Louis Napoléon som en kompromisskandidat. Samtidig spilte han på slektskapet med den fortsatt så populære onkelen. Både arbeidere og konservative stemte på Louis Napoléon, og han vant valget klart med 5,5 millioner stemmer mot motkandidaten Louis Eugène Cavaignacs 1,5 millioner. Denne hendelsen innledet den epoken i fransk historie som kalles Den annen franske republikk.
Napoléon gjør statskupp.
Etter den franske grunnloven kunne en president bare sitte i én periode. Louis Napoléon måtte derfor tre tilbake i løpet av 1852, noe han var lite lysten på.
Om morgenen den 2. desember 1851 gjorde Louis Napoléon statskupp. Lokalene til den lovgivende forsamling ble besatt og medlemmene arrestert. Samtidig ble det innført streng pressesensur. Louis Napoléon begrunnet kuppet med at den lovgivende forsamling konspirerte mot ham og planla en borgerkrig.
De store reaksjonene på statskuppet uteble, og det var først etter noen dager at det ble noe uro i gatene. Dette ble raskt slått ned av hæren og politiet, og Louis Napoléon hadde snart full kontroll over Frankrike.
Etter statskuppet satte Louis Napoléon i gang med å forfølge politiske opponenter. 26 000 personer ble arrestert og utvist, mange til Algerie og Cayenne.
Etter kuppet avholdt Louis Napoléon en folkeavstemning, der han bad om mandat til å styre videre og til å utarbeide en ny forfatning. Han vant med stort flertall, 7,7 av 8 millioner avgitte stemmer var til hans fordel.
I den nye forfatningen, vedtatt i januar 1852, ble lengden på en presidentperiode satt til ti år, og presidentens makt ble styrket. Presidenten fikk enerett på å foreslå nye lover, og han skulle selv utpeke senatets medlemmer.
I november 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, samt å gi hans hus arverett til tronen. Forslaget ble med stor margin vedtatt i en folkeavstemning, og den 2. desember 1852 ble Louis Napoléon kronet til Frankrikes keiser under navnet Napoleon III. Landet gikk inn i epoken som kalles Det andre franske keiserdømme.
Utenrikspolitiske fremstøt.
Napoleon var bestemt på øke Frankrikes innflytelse og kastet seg derfor ut i flere utenrikspolitiske eventyr.
Under Krimkrigen 1853–1856 gikk Frankrike sammen med Storbritannia og Tyrkia i den antirussiske alliansen, og franske tropper deltok derfor i krigshandlingene på Krim og i angrepet på Sveaborg i Finland.
Fredsavtalen som ble undertegnet i Paris 30. mars 1856 ble en seier for Napoleon og hans allierte. Napoleon hadde hele tiden arbeidet for å begrense russisk ekspansjon, og med denne avtalen ble det slutt på de russiske territoriale utvidelsene på Balkan.
I 1858 sendte han en straffeekspedisjon til Vietnam og sikret fransk innflytelse og begynnelsen til fransk herredømme i Indokina.
I 1858 sendte Napoleon tropper til Italia for å kjempe mot Østerrike. Napoleon ville på denne måten fremstå som nasjonalitetsprinsippets forsvarer og befeste Frankrikes ledende stilling i Europa. Frankrike hadde her alliert seg med Piemonte, og skulle få Savoie og Nice som belønning for støtten mot Østerrike.
Etter at Viktor Emmanuel, kongen av Sardinia, hadde provosert Frans Josef til å erklære krig, rykket Napoleon frem mot østerrikerne i det som skulle bli kalt andre italienske frigjøringskrig. Etter at franskmennene hadde erobret Lombardia, møttes de to keiserne i slaget ved Solferino den 24. juni 1859.
Det blodige slaget ved Solferino ble en fransk seier, men de franske tapene hadde sjokkert Napoleon. Den 11. juli møttes derfor Napoleon og Frans Josef i nærheten av Verona. Ved Villafranca ble det avtalt en våpenhvile, noe som senere ble bekreftet av en fredsavtale i Zürich.
Selv om den østerrikske innflytelsen i Italia minket ved at Østerrike måtte avstå territorium, så mange italienere på avtalen som et svik. Avtalen førte til at Napoleon ble upopulær både blant folket i Italia og blant de italienske fyrstene.
Hans neste fremstøt i årene 1862–1867 endte med et forsmedelig nederlag. Under den amerikanske borgerkrig benyttet han anledningen til å intervenere i Mexico mens amerikanerne hadde annet å tenke på. Han fikk innsatt Maximilian av Habsburg, en bror av den østerrikske keiser, som keiser av Mexico. Det endte med at opprørerne seiret og henrettet Maximilian.
Samtidig måtte Napoleon finne seg i at Frankrikes innflytelse ble svekket og at Preussen seilte opp som en farlig rival etter seieren over Østerrike i 1866.
Napoleon fornyer Paris.
Napoleon hadde store planer for Frankrike og spesielt for hovedstaden Paris. Keiserens visjon var at Paris skulle være Europas midtpunkt og ledende kulturby.
Napoleon hentet inn Eugène Haussmann for å lage et nytt Paris og gjøre den til verdens vakreste by. Haussmann fikk frie hender, og brukte sin makt til å anlegge et storslagent nettverk av brede avenyer tvers igjennom gammel bebyggelse. Det medførte at det meste som var igjen fra middelalderens Paris ble jevnet med jorden. Det gamle Paris med sine små smug og gamle rønner forsvant, og frem vokste det Paris som vi kjenner i dag med sine brede avenyer og bulevarder, store parker og praktbygg.
Det ble gitt strenge regler for byggehøyde og arkitektonisk utforming på nye leiegårder og boliger. Flere praktfulle monumentalbygg ble reist, som operaen, nå kalt Opéra Garnier etter sin arkitekt. Mange akser ble anlagt i den hensikt å fremheve både gamle og nye monumentalbygg.
Byggearbeidene ble svært kostbare; Napoleon III bevilget et beløp på 250 mill. francs i 1865, og nye 260 mill. i 1869. I alt berørte Baron Haussmanns plan 60 % av datidens Paris.
Onde tunger visket at keiseren med sin byfornyelse hadde en skjult agenda. De brede gatene fungerte dårlig til barrikadebygging, så det ville være lett for hæren å slå ned eventuelle fremtidige opprør. Bulevardene ville også lett kunne kontrolleres med artilleri.
Frankrike taper den fransk-tyske krig.
Samtidig karikatur av Napoleon III
Den prøyssiske statsministeren Otto von Bismarck fikk i 1870 fremprovosert en krig mellom de tyske statene og Frankrike. Krigen ble utløst av striden om hvem som skulle bli ny spansk monark, da Frankrike ikke kunne godta en tysk Hohenzollern-prins som ny konge i Spania.
Den franske regjeringen, spesielt utenriksminister Antoine Agénor de Gramont, som hadde håpet å tilføre Preussen et diplomatisk nederlag, krevde at prinsens kandidatur formelt skulle trekkes tilbake av Berlin. Han lot sin ambassadør oppsøke kong Vilhelm i Bad Ems for å få ham til å avgi en slik erklæring. Kongen, som ønsket å avslutte sin livsgjerning i ro, svarte unnvikende at saken ikke angikk Preussen, men kun prinsen personlig.
Telegrammet som kongen sendte til Bismarck for å underrette ham om samtalen ("Die Emser Depesche") ble samme aften offentliggjort av Bismarck i avisene. Det skjedde i en redigert form; Bismarck fikk det til å se ut som om kongen hadde avvist ambassadørens krav temmelig bryskt.
Denne fremstillingen reiste en storm av sjåvinistisk uvilje i Paris. Den ble skjerpet av Bismarck-inspirerte artikler i den tyske presse. Keiser Napoleon personlig ønsket fred, men han ble revet med av den franske nasjonalforsamlingen, og den 19. juli 1870 offentliggjorde han Frankrikes krigserklæring mot Preussen.
Den fransk-tyske krigen eller den fransk-prøyssiske krigen, som den også er kjent som, ble en katastrofe for Napoleon og Frankrike. På tross av fransk teknologisk overlegenhet ble den franske hæren grundig slått av prøysserne. En fransk armé ble beleiret i Metz, og en annen armé personlig ledet av Napoleon ble omringet ved Sedan ved den belgiske grensen.
Den 1. september 1870 kapitulerte Napoleon da han innså at situasjonen var håpløs. To dager senere ble han frigitt av prøysserne og benyttet anledningen til å flykte til England. Han forlot et Frankrike i kaos, som tappert kjempet videre mot den tyske overmakten.
Den 9. januar 1873 døde Napoleon III i eksil i London. Han etterlot seg en sønn, keiserprins Louis, og enkekeiserinnen, grevinne Eugénie de Montijo.
Eksterne lenker.
Louis Napoléon
Napoleon III
Napoleon III
Napoleon 03
Napoleon III


John Gregory (fotballspiller).
John Charles Gregory (født 11. mai 1954 i Scunthorpe) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball og har også vært manager i flere klubber.
Som spiller var han innom klubbene Aston Villa, Brighton & Hove Albion, Queens Park Rangers og Derby County. Gregory fikk seks landskamper for.
Han startet sin karriere som manager i Portsmouth og Plymouth Argyle, men begge disse jobbene varte bare i noen måneder hver i årene 1989 og 1990.
I september 1996 var han tilbake som manager i klubben Wycombe Wanderers. Wycombe var sist i 2. divisjon da han overtok, og i løpet av denne sesongen førte han de opp til en plass midt på tabellen. I februar 1998 sluttet han i Wycombe for å overta managerjobben i Aston Villa hvor han var fram til 2002.
Han siste jobb som manager var i Derby County der han var manager i perioden januar 2002 til mars 2003.


Byråd.
Byråd er betegnelsen på det utøvende organet i byer som styres etter prinsippet om byparlamentarisme. I Norge er det Oslo, Bergen og Tromsø som styres av byråd. Et byråd ledes av en byrådsleder, og har et antall byrådsmedlemmer med ansvar for ulike fagfelt. Et byråd står ansvarlig overfor bystyret, og kan felles av dette gjennom et mistillitsvotum eller ved at det stiller et kabinettspørsmål. Byrådet skal normalt ha flertall, enten det som i Bergen er snakk om et positivt flertall eller som i Oslo et negativt flertall, i bystyret. Medlemmene av byrådene i Norge behøver ikke være medlemmer av bystyret, og bystyremedlemmer som blir tatt med i byrådet må tre ut av bystyret.


Hans Scherfig.
Hans Scherfig (født 8. april 1905 i København, død 28. januar 1979 i Hillerød) var en dansk forfatter og maler. Han er mest kjent for romanene "Det forsømte forår", "Den forsvundne Fuldmægtig", "Idealister" og hovedverket "Frydenholm".
I 1920-årene startet Scherfig på et universitetsstudium i zoologi, men oppga det etter sin debut-utstilling i 1928 til fordel for billedkunsten. Mot slutten av 1920-årene malte han blant annet kubistisk, men han er mest kjent for sine litografier, som idylliserer junglens dyr på en måte som er blitt beskrevet som naivisme. Selv oppfattet han denne kategoriseringen som meningsløs.
En øyesykdom som reduserte synet til ca. 2% gjorde – ifølge Scherfig selv – at skrivingen ble opprioritert i forhold til billedkunsten. I 1929–30 foretok han en reise i USA, der han blant annet opplevde det store børskrakket. Opplevelsene kom til å prege ham for resten av livet og ga næring til hans sosiale indignasjon, først uttrykt gjennom gjennom en serie voldsomt satiriske noveller. Han debuterte i bokform i 1931 med "Hvad lærer vi i skolen?". Samme år ble han også medlem av det danske kommunistpartiet.
Han skrev 7 romaner, hvorav en, "Skorpionen", utkom i mer enn 20 land. Av mange regnes romanen "Frydenholm" (1962), et oppgjør med dansk samarbeide med de tyske okkupantene under andre verdenskrig, som hans hovedverk. I Norge er han nok mer kjent for den ironiserende samfunns- og skolekritikken i romanen "Det forsømte forår" (1940). Minst to av Scherfigs satirske romaner, "Den døde mand" (1937) og "Den forsvundne fulmæktig" (1938) er også blitt stående som klassikere i dansk kriminallitteratur. Også "Det forsømte forår" regnes av mange som fullgod kriminalroman.
Scherfig behersket også andre litterære uttrykksformer enn romanen. Nevnes kan hans reiseskildring fra Kirgisistan, som ser verden gjennom et helt annet filter enn det mange kjenner fra hans romaner.
I skarp motsetning til hans jungelmalerier står hans essays, for eksempel "Naturens uorden", samt Amsteds møde med naturen i"Den forsvundne fuldmægtig". Her skildres naturen som kaotisk og vill.
I bortimot 15 år arbeidet han på et verk om guldsmeder, men rakk ikke å fullføre det før sin død. I følge ham selv, skulle dette ha blitt hans viktigste verk.
Scherfig er begravd på Assistens Kirkegård i København. Gravstenen er navnløs, godt skjult og forestiller en skildpadde.


Ascanio Parisani.
Ascanio Parisani (født i Tolentino i Italia, død 3. april 1549 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble utnevnt til biskop av Caiazzo i 1528, og året etter senere forflyttet til Rimini.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Parisani, Ascanio
Parisani, Ascanio
Parisani, Ascanio


Dionisio Neagrus Laurerio.
Dionisio Neagrus Laurerio, O.S.M. (født i 1497 i Benevento i Italia, død 17. september 1542 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i pavelig diplomatisk tjeneste både i forhold til England og senere Skottland.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Noen måneder etter ble han utnevnt til biskop av Urbino.


Caiazzo.
Caiazzo er en liten bykommune med 5.969 innbyggere i provinsen Caserta i regionen Campania i Italia.


Pierce-Arrow.
Pierce-Arrow var en amerikansk produksjonsbedrift i sving fra 1901 til 1938. De er best kjent for sine luksuriøse biler, men de produserte også lastebiler, brannbiler og sykler.
Biler fra Pierce-Arrow ble brukt av amerikanske presidenter (William Howard Taft), Hollywood-stjerner, bedriftseiere og kongelige.
Studebaker kjøpte opp aksjemajoritet i firmaet i 1928, men solgte seg ut igjen da de nærmet seg konkurs i 1933.
Selskapet gikk konkurs i 1938, etter at salget sviktet på 1930-tallet.


Gunnerusbiblioteket.
Gunnerusbiblioteket i Trondheim er Norges eldste vitenskapelige bibliotek. Biblioteket ble grunnlagt i 1768 som bibliotek for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). Biblioteket er oppkalt etter Johan Ernst Gunnerus.
Biblioteket er i dag en del av NTNU Universitetsbiblioteket. Gunnerusbiblioteket har i dag faglig hovedvekt på arkeologi, natur- og kulturhistorie. Biblioteket har også en svært stor samling med slekts- og lokalhistorie som står framme i utlånet og er mye brukt av lokalhistorikere. Primærbrukere er forskere og studenter ved NTNU.
Biblioteket ligger på Kalvskinnet, dels i DKNVS gamle lokaler fra 1866 med tilbygg innviet i 1939, og dels i den tilstøtende bygningen fra 1975. Bibliotekets samlinger omfatter spesialsamlinger som fotografier, kart og håndskrifter, Vitenskapsmuseets fagområder arkeologi, biologi, zoologi og historie, samt omfattende boksamlinger fra 1600-tallet og utover, i tillegg til omfattende boksamling av norsk pliktavlevert eller rekvirert materiale fra de siste hunde år. Mye av samlingene er fremdeles ikke registrert digitalt.
Historie.
Det Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) ansatte i 1768 en bibliotekar, Peter Daniel Baade for å ta vare på og formidle selskapets boksamlinger, dette regnes i dag som bibliotekets grunnleggelse. Baades opphold ble kortvarig. Bare en måned ble han kalt til å bli sogneprest på Sjælland. Selskapets fungerende bibliotekar ble derfor Selskabets stifter og preses, Gunnerus, helt til hans død i 1773. Biblioteket holdt i disse årene til i Gunnerus' hjem i Dronningens gate. Biblioteket ble bygd opp ved at nye medlemmer i DKNVS måtte gi 10 riksdaler eller forære biblioteket bøker til verdi av minst dette beløpet.
Også testamentariske gaver var med på å bygge opp biblioteket, blant annet fra Gerhard Schøning og Christopher Hammer. I starten var biblioteket et forskningsbiblotek for medlemmene av DKNVS, men etterhvert også for vanlige borgere. Frem til 1874 ble det satset på allmennnvitenskaplig litteratur, men etter en gjennomgang av selskapet virksomhet i 1874 ble litteratur innen botanikk, zoologi, arkeologi og historie prioritert. Bibliotekets historie er nært knyttet til museet, i dag Vitenskapsmuseet. Begge gikk inn i Universitetet i Trondheim i 1968. Fellesbiblioteket for Det Kongelige Videnskabers Selskab, Museet og Norges lærerhøgskole ble opprettet i 1974.
Som en del av lov om avleveringsplikt som kom i 1939, fikk biblioteket rekvisisjonsrett for norske trykk. Denne rekvisisjonsretten innebar at Det kongelige norske videnskabers selskabs bibliotek i Trondheim og Bergens museums bibliotek hadde rett til å kreve ett eksemplar hver av alt trykt materiale fra norske forlag. Universitetsbiblioteket i Oslo fikk det pliktavleverte materialet. Da det kom ny lov om pliktavlevering i 1989, ble pliktavleveringen utvidet til å gjelde alle universitetsbibliotekene og herunder også Gunnerusbiblioteket.
Fra 2007 tas ikke lenger alt det pliktavleverte materialet inn av Gunnerusbiblioteket, men fordeles til de forskjellige avdelingsbibliotekene med sine respektive fagområder.
Navnet.
Biblioteket het fra starten i 1768 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Biblioteket. I 1974 ble dette biblioteket og Norges lærerhøgskoles bibliotek slått sammen og fikk navnet til «Fellesbiblioteket for Det Kongelige Videnskabers Selskab, Museet og Norges lærerhøgskole». I 1984 fikk biblioteket offisielt navnet Universitetsbiblioteket i Trondheim.
I 1996, etter opprettelsen av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, ble Universitetsbiblioteket organisert dit og det gamle Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, biblioteket ble et seksjonsbibliotek med navnet Gunnerusbiblioteket.
Kilder.
"Til Opplysning: Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768–1993" (Tapir forlag, 1993) ISBN 82-519-1467-1


Medellín.
Medellín ligger nord i Colombia
Medellín er den nest største byen i Colombia med rundt 2,3 millioner innbyggere. Med omliggende områder er befolkningen rundt 3,3 millioner, og dermed en av verdens 100 største byer. Byen er også hovedstad i provinsen Antioquia. Bykjernen preges av skyskrapere, kjøpesentre og et hektisk natteliv. Lenger ut fra bykjerne finner man fattigkvarterer, der det blant annet bor folk som har vært nødt til å flykte fra de væpnede konfliktene andre steder i landet.
Byen ligger 1500 m.o.h. i den sentrale delen av Andesfjellene. Byen har et temperert klima, hvor temperaturen ligger på om lag 24°C, noe som har gitt byen kallenavnet «den evige vårens by.» Årstidene består av to regnperioder (vinter) og to tørrperioder (sommer) per år.
Medellín var lenge kjent som kokainhandelens hovedstad, med påfølgende vold og terror. Etter at flere av de største narkotikakongene (hvor Pablo Escobar var den mest kjente) ble myrdet, har sikkerheten i byen øket. Disse dagene er langt forbi nå som byen opplever sterk økonomisk vekst og kriminaliteten er nå lavere enn tidligere.


Enrique de Borja y Aragón.
Enrique de Borja y Aragón (født i 1518 i Gandía i Spania, død 16. september 1540 i Viterbo av en "violenti et incognito morbo" – voldsom og ukjent sykdom) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble utnevnt til biskop av Squillace i 1539 men ikke bispeviet på grunn av for lav alder. Han døde 22 år gammel, før han hadde oppnådd den kanoniske alder.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Han var onkel til kardinal Rodrigo Luis de Borja y de Castro Pinós (kreert 1536), og oldebarn av pave Alexander VI.
Borja y Aragón, Enrique de
Borja y Aragón, Enrique de
Borja y Aragón, Enrique de


Hydrocephalus.
Hydrocephalus (eller vannhode) er en sykdomstilstand hvor det foreligger forstyrrelser i omsetningen av cerebrospinalvæske og hvor hjernens væskehulrom blir utvidet. Patofysiologisk skjelner man mellom obstruktiv og ikke-obstruktive former for hydrocephalus. Sykdommen kan være medfødt, som f.eks. ved akveduktstenose, oppstå i tidsrommet omkring fødselen i barneårene eller i voksen alder.
Det kan medføre vansker som kan minne om aspergers syndrom, som feks. forståelsesvansker, og lyd-/lys-sensitivitet, men graden av dette varierer på lik linje med aspergers syndrom.


Jon Ewo.
Jon Ewo (født 29. juni 1957 i Oslo som "Jon Tore Halvorsen", skiftet offisielt navn til Jon Ewo i 2003) er en norsk forfatter. Ewo er utdannet bibliotekar, og har arbeidet som biblioteksjef i Vestby kommune. Han har også arbeidet innen forlagsbransjen som manuskonsulent, redaktør, og forlegger, men han er i dag heltidsforfatter. Han debuterte litterært i 1986 med novellesamlingen "Det sies at oktober er en fin måned". Hovedtyngden av forfatterskapet ligger nå på barne- og ungdomsbøker.
Ewos barnebøker veksler mellom infantil humor (som i bøkene om "Otto Monster"), sjangerparodi (som i "Trash Bazooka"-serien) og eksistensielt alvor som i trilogien om Adam ("Sola.., Månen.., Jorda..") og "Svart, og cirka hvitt". Ewo har også skrevet sakprosa, blant annet serien "Damms Norgeshistorie" for barn.


Umbukta.
Umbukta er den norske delen av innsjøen Uman (eller "Överuman" på svensk) i Rana kommune i Nordland fylke. Den er ei bukt som strekker seg rundt fire kilometer nordover fra riksgrensa. E12 følger østsida av innsjøen. Området rundt sjøen er mye brukt som friluftsområde for befolkningen i Ranaområdet.
Umbukta fjellstue.
Ved nordenden av sjøen, en kilometer sør for Umskartunnelen, ligger Umbukta fjellstue. Som fjellstue har den vært i bruk siden 1873, men det tilhørende gårdsbruket ble ryddet allerede på 1830-tallet. Fjellstua var et viktig stoppested for bønder og jegere som skulle fra Lappland til og fra Mo i Rana med sine handelsvarer. Under andre verdenskrig ble fjellstua inntatt av tyskerne, som brukte den som grensestasjon. Gårdsdrifta ble lagt ned i 1973 og fjellstua overtatt av Rana kommune, men driften ble lagt ned på 1980-tallet. Etter årtusenskiftet er fjellstua blitt overtatt av private og restaurert, og den drives i dag som serverings- og overnattingssted. Folk får også ha campingvognene og bobilene sine her, mot betaling.


Sitasjavre.
Sitasjavre (lulesamisk: "Sijdasjávrre", nordsamisk: "Siiddašjávri", svensk: "Sitasjaure") er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Mesteparten av sjøen ligger i Gällivare kommune i svensk Lappland, mens den langt mindre, norske delen ligger i Ballangen kommune i Nordland fylke.
Sitasjavre er regulert for produksjon av vannkraft, og vannet fra sjøen føres i en 16 kilometer lang tunnell til Ritsem kraftverk ved Akkajaure. I forbindelse med utbyggingen av Skjomen kraftverk ble det også sprengt en vanntunnel til Sitasjavre. Formålet med denne tunnelen er å kunne benytte Langvatnet, som ligger oppstrøms fra Sitasjavre på norsk side, til magasinering av vann for kraftverkene i Skjomen. Om vinteren, når kraftprisene i Norge er høyest, tappes vann fra Langvatnet via Sitasjavre og videre til Skjomen, mens det om sommeren føres en tilsvarende mengde overskuddsvann fra norsk side tilbake gjennom tunnellen til Sitasjavre, hvor det benyttes til kraftproduksjon i Ritsem og nedenforliggende kraftverk langs Luleelva.
Om sommeren kan fjellvandrere overnatte på Sitasjaurestugorna, som drives av Svenska Turistföreningen og ligger ved veien mot Ritsem. Veien ble bygget i forbindelse med vannkraftutbyggingen og eies av Vattenfall AB, men den vedlikeholdes ikke i særlig grad.


Giacomo Savelli.
Giacomo Savelli (født i 1523 i Roma i Italia, død 5. desember 1587 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i den romerske kurie i mange år.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul III den 9. desember 1539.
Han var onkel til kardinal Giulio Savelli (kreert 1615), og tilhørte en aristokratisk slekt som også omfattet blant annet pavene Honorius III (1216–1227) og Honorius IV, og kardinalene Bertrand Savelli (1212), Cenzio Savelli (1216), Giovanni Battista Savelli (1471), Silvio Savelli (1596), Fabrizio Savelli (1647), Paolo Savelli (1664) og Domenico Savelli (1853).
Savelli, Giacomo
Savelli, Giacomo
Savelli, Giacomo
Savelli, Giacomo


Miguel da Silva.
Miguel da Silva (født i 1480 i Évora i Portugal, død 5. juni 1556 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble sendt av kong Don Manuel av Portugal til universitetet i Paris, og fortsatte senere med studier i Siena, Bologna og Roma, der han knyttet vennskap med ledende intellektuelle som Girolamo Osorio, Paolo Giovio, Lilio Giraldi, Pietro Bembo og Jacopo Sadoleto. Han var en dyktig forfatter med en grundig humanistisk dannelse, og en fremragende matematiker.
Fra Roma dro han til Venezia. Senere reiste han rundt omkring i Europa og vendte tilslutt tilbake til Portugal der han ble tilknyttet det kongelige hoff. Han deltok under femte Laterankonsil (1512–1517), og var portugisisk ambassadør i Roma under pontifikatene til pavene Leo X (1513–1521), Hadrian VI (1522–1523) og Klemens VII (1523–1534). Disse pavene ville gjerne ha ham som kardinal, men kong João III av Portugal motsatte seg det. I 1526 ble han hentet hjem til ledende stillinger ved hoffet. Han var en persoonlig venn av maleren Raffaello Sanzio.
Han ble valgt til biskop av Viseu den 21. november 1526, og ble senere portugisisk statsminister. Han foretrakk å bo i Roma fremfor ved hoffet i Lisboa, og bad kongen om tillatelse til å forlate riket for å delta ved Tridentinerkonsilet. Dette be nektet ham, men han ignorerte forbudet og dro i all hemmelighet til Italia i 1540 for aldri å vende tilbake til hjemlandet. Paven sendte ham som ambassadør til republikken Venezia i 1540.
Han ble utnevnt til kardinal "in pectore" av pave Paul III den 9. desember 1539, og dette ble publisert den 2. desember 1541.
Dette satte den portugisiske konge lite pris på, og prøvde å forby ham å benytte seg av kardinalsverdigheten. Han mistet også sine kirkelige embedsinntekter i Portugal, og ble "denaturalisert". Kongen forbød alle portugisere fra å ha omgang eller korrespondanse med ham.
Han fratrådte embedet som biskop av Viseu i 1547, og ble deretter administrator av bispedømmet Massa Marittima i 1549.
Silva, Miguel
Silva, Miguel
Silva, Miguel
Silva, Miguel


Søyle.
Doriske søyler er brukt på tempelet i Segeste på Sicilia
En søyle er et bygningselement som tjener til å overføre vekt fra en overliggende struktur mot bakken eller en underliggende struktur. Søyleskaftet kan være rundt, kvadratisk eller med polygonalt tverrsnitt, og kan ha ulike avfasninger eller forsiringer. Søylen kan ha en "basis" som skiller seg fra "skaftet", og et " kapitél " (søylehode) øverst. Søyler har gjennom tidene vært gjort i ulike materialer; tre, murstein, stein, jern og betong.
Jonisk søyle. Fra Julien David LeRoy, "Les ruines plus beaux des monuments de la Grèce Paris", 1758
Korintiske søyler. Maison carrée, Nimes, 14 f.Kr.
Fra det gamle Egypt kjenner vi steinsøyler fra så tidlig som 2600 f.Kr., da arkitekten Imhotep lagde steinsøyler utforma som plantestengler – som en viderutvikling av eldre søyler i tre.
I det gamle Persia førte mangelen på stein til at en bygde søyler i murstein. For å kunne bære overliggende strukturer måtte disse ha et stort tverrsnitt i forhold til høyden, og vi kjenner søyler med diameter opp mot tre meter herfra. Se Persepolis.
I det gamle Hellas utvikla søylene seg mot stadig slankere former.
Søyler har også vært brukt som frittstående monumenter på åpne plasser, f.eks. Vendômesøylen i Paris.
Kolossalorden.
Kolossalorden er en arkitektonisk orden med søyler eller pilastre som strekker seg over to eller flere etasjer, ofte i hele fasadens høyde. Søyler i vanlig etasjehøyde kan flankere vindus- eller døråpninger i hver etasje mellom kolossalsøyler eller -pilastre. Kolossalordenen kan gjøre bruk av alle de klassiske søyleordener; dorisk, jonisk, korintisk osv. Systemet kom i bruk under renessansen, og et tidlig eksempel er kirken "Sant'Andrea" i Mantova av Alberti, påbegynt i 1472. Michelangelo brukte kolossalsøyler i fasadene på Capitol i Roma, oppført fra 1564 til 1568. Kolossalordenen ble særlig utbredt under manierismen og barokken og ble tatt opp igjen under historismen.


Paolo Giovio.
Paolo Giovio (født 1483 i Como i Italia, død 1552 i Firenze) var en humanist som stod i pavenes tjeneste og ble biskop av Nocera de’ Pagani.
Han fikk legeutdannelse i Pavia og utøvde yrket først i Como og Milano og deretter i Roma i pavene Julius IIs og Leo Xs tjeneste. Etter å ha tjent også pave Klemens VII noen år ble han biskop i 1528.
Han forlot Roma i 1549 og slo seg etterhvert ned i Firenze. Han har etterlatt seg et bredt forfatterskap.
Giovio, Paolo
Giovio, Paolo


Krøderen (innsjø).
Innsjøen Krøderen, eller Krøderfjorden som mange kaller den, er en innsjø i Buskerud. Den strekker seg ca. 41 kilometer nordover fra tettstedet med samme navn og ender opp ved Gulsvik i Flå kommune, sør i Hallingdal. Den viktigste vanntilførselen kommer fra Hallingdalselva i nord, og avløpet skjer via Snarumselva i sørenden av innsjøen.
Ved Noresund (langs riksvei 7) er det bru over innsjøen, som på det punktet er ca. 200 meter bred. Brua fører over til vestsiden av innsjøen, der blant annet oppfarten til Norefjellmassivet finnes. Litt sør for Noresund ligger Bjørøya med Villa Fridheim, kjent fra blant annet TV-serien Soria Moria.


Krøderen (tettsted).
Krøderen er et tettsted i Krødsherad kommune i Buskerud, det ligger i sørenden av innsjøen Krøderen der Snarumselva begynner, ca. 100 kilometer nordvest for Oslo.
Krøderen er kanskje best kjent som endestasjon for Krøderbanen, som i dag er en populær museumsjernbane sommerstid. Krøderbanen går mellom Vikersund og Krøderen og er ca. 26 km lang. Den ble åpnet som smalsporbane i 1872, men ble ombygd til normalspor 1909 sammen med Randsfjordbanen. Siden 1985 er den museumsbane.
Tømmer fra Hallingdal ble lastet om ved Krøderen for togtransport videre til Drammen, persontrafikken hadde forbindelse med dampbåt fra Gulsvik. Båtturen tok 2 1/2 time med D/S «Haakon Adelsten» (fra 1861), «Krøderen» og «Norefjeld». Siste dampbåt gikk i 1925, etter at Bergensbanen hadde blitt åpnet hadde ikke båttrafikken tilstrekkelig trafikkgrunnlag. Siden 1990 går det imidlertid turisttrafikk om sommeren.
Fra Krøderen er det kort vei til kjente utfartssteder som Norefjell og Vassfaret.


Martyrium.
Martyrium vil si å ofre livet for sin tro. Ordrett betyr det underliggende greske ordet "vitnemål". Den som lider et martyrium, blir martyr.
I arkitekturen betegner et martyrium et minnesmerke over en hellig person, reist på det stedet han er gravlagt eller har lidd martyrdøden.
Martyriene hadde gjerne en rund eller oktogon form. Bygningstypen går tilbake til oldkirken.


Namsvatnet.
Namsvatnet (sørsamisk: "Nååmesjenjaevrie") er en innsjø i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag fylke. Elva Namsen dannet tidligere det viktigste utløpet, men ved reguleringen i 1959 ble den oppdemmet (gårder måtte da fraflyttes), og tunnel laget ned til Vektaren. Vann tilkommer via Orvasselva fra Orvatnet, samt fra elven Vierma som kommer fra sjøen Vierma. Namsvatnet har røye, ørret og ørekyte.
I dag er turistlivet en viktig aktivitet. Via 9 km båttransport fra Namsvassgrenda til Namsvatnets nordlige del, når man Børgefjell nasjonalpark. Der finner en også Kristi krybbe kirke, en villmarkskirke (fjellkapell) mye brukt i sommerhalvåret.


Vansjø.
Vansjø er en innsjø i Østfold fylke. Det er trolig at navnet Vansjø er avledet av "Varna sjor", som er det gamle navnet på Rygge sogn. Det kan også stamme fra det gammelnorske ordet "vorn" som betyr «vern». Navnet har sannsynligvis ingenting med vann å gjøre.
Med en samlet strandlinje på ca 250 km og et areal på 36,9 km², er Vansjø Østfolds største innsjø. Vansjølandskapet er fullt av fjorder, øyer, holmer og sund, og innbyr til friluftsliv og naturopplevelser.
Vansjø renner ut i Mosseelva, der Mossefossen ga kraft til sagverksdrift og møllevirksomhet. Mossefossen, som en gang dannet grunnlaget for utviklingen av Moss by, er i dag utnyttet til kraftproduksjon. Kraftverket har en årsmiddelproduksjon på ca 5 GWh. Vansjø brukes også som drikkevannskilde i store deler av Mosseregionen (ca. 60 000 mennesker).
Geografi og landskap.
Vansjø er en del av Mossevassdraget som strekker seg fra østmarka i Oslo i nord til raet gjennom Østfold i sør. Vansjø ligger langs raet, lengst sør i vassdraget, og har utløp i Mosseelva som renner ut i Oslofjorden i Moss.
Tilløpselver.
Når bekker og andre mindre tilløp inkluderes blir samlet nedbørfelt på 690 km² og midlere tilsig 10,8 m³/sek. Vannets teoretiske oppholdstid i Vansjø er 280 døgn. Normalvannstanden er på 25 m over havet, men vannstanden blir tappet ned til 24 m i februar og september for å møte vår- og høstflommen.
Øyer.
To av de største øyene i Vansjø, Dillingøya og Oksenøya, har veiforbindelse og er bebodd. I tillegg har Bliksøya og Langøya veiforbindelse. Disse er ikke bebodd, men har hyttebebyggelse. Fra begynnelsen av 1800-tallet og fram til mellomkrigstiden var også flere av de andre øyene i Vansjø bebodd, f.eks Gressøya, Tombøya, Burumøya, Østenrødøya og Gudøya.
Naturreservater.
Vestre Vansjø og Moskjæra naturreservater ble opprettet i 1992 for å bevare disse viktige våtmarksområdene med vegetasjon og dyreliv. Spesielt har det rike fuglelivet vært en viktig begrunnelse for å frede områdene.
Historie.
Dannelsen av raet gjennom Østfold under siste istid, og landhevingen etter istiden førte til en oppdemning av det som nå er Vansjø. Havet ble stengt ute, og ferskvann strømmet til fra landområdene nordenfor.
Funn av redskaper etter steinalderfangstmannen viser at menneskene tok i bruk området rundt Vansjø i yngre steinalder, trolig før Vansjø var blitt en innsjø. Området var på den tiden en bukt i sjøen, rikt på fisk, sel og vilt. Under yngre steinalder sto vannet ca 25 meter høyere enn i dag. Siden Vansjø ligger 25 moh. betyr det at strandlinjen stort sett er uendret siden den gang. De første menneskene i vansjøområdet slo seg ned på raet. Selv om de sydvendte hellingene med lettdreven og selvdrenerende sandjord var veldig godt egnet til jordbruk, var jordbruk i denne perioden kun en attåtnæring. Det var jakt og fiske som var det viktigste næringsgrunnlaget.
Vansjø ble ferskvannsjø omtrent i overgangen mellom yngre steinalder og bronsealderen. Det er funnet mange gravplasser fra bronsealderen, både på øyene og i strandområdene rundt innsjøen. Det store antallet gravplasser fra bronsealderen forteller oss at området hadde en stor bosetning. Vansjø var også en viktig ferdselsåre videre innover i landet på denne tiden. En høstdag i 1926 ble det gjort et stort funn fra bronsealderen på Østenrødøya. En skadeskutt hare prøvde å gjemme seg i ei steinur, og da jegeren trakk den fram fant han to rikt dekorerte hengekar i bronse og en kupa, som er en type beltespenne som kvinner bar.
Det er gjort relativt få funn av fornminner fra jernalderen og vikingtiden i området rundt Vansjø. De viktigste funnene fra denne tiden er bygdeborgene, som det er funnet rester etter ved Gammeleng, ved Sperrebotn og på Slottsholmen. Jernalderen var en urolig tid og bygdeborgene, som var befestede fjellkoller, tjente som tilfluktssted. Slottsholmen ligger ute i Vansjø, langt fra nærmeste jordbruksområde, noe som tyder på at dette var et tilfluktssted for de som tok vannveien over Vansjø.
Fram til midten av 1300-tallet var perioden preget av nyrydding og bosetting. I middelalderen var det vanlig å gi nye gårder navn som endte på "-rød", som betyr rydning. Siden det er mange gårdsnavn som ender på "-rød" ved Vansjø tyder dette på stor tilflytting eller befolkningsvekst i perioden. I løpet av middelalderen ble jordbruk viktigste næring, mens jakt og fiske ble binæringer.
På slutten av 1400-tallet lå det noen få møller og hus ved Mossefossen. Dette endret seg raskt, og omkring år 1500 ble Mossefossen tatt i bruk som kraftkilde for sagbruksdrift. Mossefossen var trolig det første stedet i Norge hvor vannsaga – oppgangssaga – ble tatt i bruk. Hundre år senere var det ca 30 sager i drift. På 1700-tallet ble det bygget et jernverk på nordsiden av fossen.
Miljø og miljøvern.
Vansjø-vassdraget, også kalt Vansjø-Hobølvassdraget,Mossevassdraget eller Morsa, er i dag sterkt overbelastet med næringssalter.


Aursjøen.
Aursjøen er en regulert innsjø på grensen mellom fylkene Oppland og Møre og Romsdal. Før reguleringen i 1953 var det tre innsjøer, Gautsjøen i sør (851 moh), Grynningen i midten (837,5 moh) og Aursjøen i nord (831 moh). Dammen utgjør hovedmagasinet til Aura kraftverk. Med fullt magasin er sjøen 30 km lang og rommer 561 millioner m³ vann. Høyeste regulerte vannstand er 856 moh. Laveste regulerte vannstand er for Gautsjøen 843,5 moh, for Grynningen 837,5 moh og for Aursjøen 827,3 moh.
Fra gammel tid har det vært en ferdselsåre mellom Aursjøen og Grynningen. I 2006 sto Oppland fylkeskommune for utgraving av boplasser fra steinalder og bronsealder i dette området.
KNT oppførte i 1893 sin første turisthytte ved Aursjøen. Hytta ble reist like ved vannkanten og hadde 10 sengeplasser. I 1910-1911 ble en ny hytte reist høyere opp i terrenget for å møte planene om oppdemming. Hytta ligger ved anleggsvei, tilgjengelig med privatbil, og er betjent.


Rogen.
Rogen (sørsamisk: "Rovje") er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Femundsmarka nasjonalpark, i fylkene Hedmark og Sør-Trøndelag. Også på svensk side ligger sjøen i nasjonalpark, Rogen nasjonalpark. Sjøen har utløp i vest med elva Røa, som renner gjennom flere sjøer til Femunden.
Sjøen er dermed kilde til Trysilelva-Klarälven-Göta älv.
Området rundt Rogen er et særpreget morenelandskap. Fenomenet finnes flere steder, men er spesielt tydelig her, og ble tidlig beskrevet herfra. Det har derfor fått navnet Rogenmorene.


Djupsvatnet.
Djupsvatnet er en innsjø i kommunene Ål og Hol i Buskerud fylke. Vatnet inngår etter oppdemming sammen med Olsennvatnet og øvre og nedre Stolsvatn i Stolsvannsmagasinet. Dette brukes som magasin for både Hol I kraftverk og andre kraftverk i vasdraget.


Monica Kristensen Solås.
Monica Kristensen Solås (født 30. juni 1950) er en norsk glasiolog, meteorolog, polfarer og forfatter. Hun ble født i Torsby i Sverige av svensk-norske foreldre, men familien flyttet senere til Kongsvinger.
Allerede før tenårene begynte hun å interessere seg for vitenskap og bestemte seg som 12-åring for å bli forsker og forfatter, i den rekkefølgen. Kristensen Solås tok Cand. mag med matematikk og fysikk som fag ved Universitetet i Oslo og ble deretter Cand. real i teoretisk plasmafysikk ved Universitetet i Tromsø. I 1983 tok hun en doktorgrad med emnet antarktiske isfjell ved universitetet i Cambridge i England.
Kristensen Solås har vært flere ganger både i Antarktis og i Arktis. I 1986–1987 ledet hun en ekspedisjon til Sydpolen langs Roald Amundsens gamle rute. Et av målene var også å finne Amundsens telt på sydpolen. Dette ville kunne stilles ut under OL på Lillehammer i 1994. På grunn av uvær og storm måtte hun og kollegene snu ved 86 grader sør. Under en ny ekspedisjon i 1993, ble det gjort et nytt forsøk. Denne gangen ble teamet rammet av en tragedie da hennes nære medarbeider Jostein Helgestad falt ned i en bresprekk og omkom.
Senere har Monica Kristensen vakt vitenskapelig interesse gjennom sitt forskningsarbeid både i Arktis og Antarktis. I 1989 ble hun — som den første kvinne i historien — tildelt Royal Geographical Society's prestisjefylte gullmedalje (Founder's Medal), og i desember 1991 påtok hun seg å koordinere et treårig forskningsprosjekt i Antarktis.
Etter dette har hun vært leder for Værvarslingen i Nord-Norge og leder i Kings Bay AS på Svalbard. Hun ble i januar 2004 generalsekretær i Redningsselskapet og 1. januar 2005 leder for Norsk Genressursråd. Den 28. november 2005 ble hun suspendert fra sin stilling i Redningsselskapet, suspensjonen ble senere trukket tilbake.
Monica Kristensen Solås har skrevet flere bøker, blant annet "Mot 90 grader syd".
Hun debuterte høsten 2007 som skjønnlitterær forfatter med kriminalromanen "Hollendergraven". Handlingen er lagt til Svalbard og miljøet rundt sysselmannskontoret.
I 1990 ble hun kåret til Årets budeie.


Rostojávri.
Rostojávri er en innsjø i Målselv kommune, Troms, på grensen mellom Norge og Sverige. Vannet ligger øverst i Rostadalen, helt øst i Øvre Dividal nasjonalpark.


Ibagué.
Ibagué (Bef. (1985): 288 575 bef. (2000): 422 549) er hovedstad i provinsen Tolima i Colombia. Byen ligger om lag 1300 moh. på østsiden av fjellkjeden Cordillera. Byen ligger mellom elvene Rio Chipalo og Rio Combeima, som begge er sideelver til Rio Cuello.
Byen ble grunnlagt av Andres Lopez de Galarza den 4. oktober 1550 under navnet «Villa de San Bonifacio de Ibagué.» Byen ble provinshovedstad i Huila i 1887. I forbindelse med opprettelsen av provinsen Tolima i 1908, ble Ibagué utnevnt til provinshovedstad. Byen fikk eget universitet i 1954.
I de omkringliggende områdene produseres det blant annet kaffe, kakao, tobakk og ris.


Vaggatem.
Vaggatem (finsk: "Vouvatusjärvi") er en innsjø på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke.


Svanevatn.
Svanevatnet (finsk: "Salmijärvi") er en innsjø på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke.


Hurdalssjøen.
Hurdalssjøen er en innsjø i kommunene Eidsvoll, Nannestad og Hurdal i Akershus fylke. Mellom Hurdalssjøen og Vorma renner Andelva, og i denne elva ligger Bønsdalen kraftverk og fire mindre kraftverk. Hurdalssjøen er fra gammelt av regulert ca. 3 m. Hurdalsvassdragene omfatter flere elver som renner ned til Hurdalssjøen, vassdraget er vernet i Verneplan III for vassdrag. Vernevedtaket omfatter alle tilløpselvene som renner ned til Hurdalssjøen. Det er dessuten et naturreservat i nordenden av sjøen ved innløpet av Hurdalselva. Ved Hurdalssjøen er det badeplasser, fiskemuligheter og et rikt dyreliv.


Byglandsfjorden.
Byglandsfjorden er en innsjø i kommunene Evje og Hornnes og Bygland i Aust-Agder fylke. Den er en del av Otravassdraget og strekker seg fra Vassenden i sør til Ose i nord. Om sommeren trafikkeres fjordstrekningen fra Byglandsfjord til Ose av veterandampbåten Bjoren som er verdens eneste vedfyrte passasjerdampbåt som fortsatt går i rutetrafikk.
Riksvei 9 går langs østsiden av Byglandsfjorden. Fånefjell er kommunikasjonshistorisk et spesielt parti fordi det her er fire ulike traseer forbi på innsiden, over, rundt på yttersiden og gjennom fjellet.
Fjorden er også habitat for den stedegne laksefisken byglandsfjordbleka. På grunn av sur nedbør har denne fisken ikke reprodusert naturlig siden midt på 1970-tallet og stammen er helt avhengig av utsetting for å overleve.
Navnet Byglandsfjorden brukes om hele den 40 km lange elvestrekningen til Ose. Den øvre delen nord for Storstraumen kalles gjerne Åraksfjorden.
Deler av Åraksfjorden har navnene Bjåfjorden (i sør) og Sandnesfjorden.
Den sørligste delen av Byglandsfjorden kalles "Årdalsfjorden".
Byglandsfjorden ble regulert til kraftmagasin i 1912 og har en reguleringshøyde på 5 meter. Magasinet rommer 212,3 mill. m³. Kraftverkene Vigelandsfoss, Hunsfoss, Steinsfoss, Nomeland og Iveland bruker alle vann fra magasinet.


Storvatnet (Bykle).
Storvatnet er en innsjø delt mellom fylkene Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder. Mesteparten av arealet ligger i Bykle kommune i Aust-Agder. Vannet er en del av Svartevatn-magasinet til Sira-Kvina Kraftselskap.


Rosskreppfjorden.
Rosskreppfjorden er en innsjø i på grensen mellom kommunene Sirdal i Vest-Agder og Valle i Aust-Agder.
Rosskreppfjorden er regulert og en del av utbyggingen til Sira-Kvina Kraftselskap.
Etter pålegg settes det ut fisk hvert år av utbygger i denne innsjøen. Dette gjør at det finnes bekkerøye og ørret i vannet.


Isteren.
Isteren er en innsjø i Engerdal kommune i Hedmark fylke. Isteren er en næringsrik innsjø med et stort artsmangfold. Den er en populær sjø for sportsfiske. Sjøen huser en av landets 30 storørretstammer. Sommeren 2006 ble det tatt en ørret som veide 9,250 kg med stang fra en liten båt. Her finnes også gjedde, abbor, harr og lake. Spesielt er at det er tre ulike stammer sik i Isteren; den mest tallrike er "dvergsik", også kalt "siksild" eller lokalt bare "sild". En annen form, "grunnsik" kan bli storvokst, opptil flere kilo. Den er vanlig forekommende i strandsonen. En mellomtype, "strømsik", går opp i Gløta for å gyte.
Isteren er ikke et allmenningsvann; fiskerettighetene er delt på 45 eiendommer. Det blir solgt fiskekort. Rundt sjøen er det to fiskevoller og noen enkeltstående hytter.
Fra nord renner elva Sømåa ut i Isteren. Ved elva er det et rikt fugleliv, spesielt om våren. Her kan en observere sjeldne arter på trekk. Også bever og elg finnes. Både den nedre del av Sømåa og Isteren er et eldorado for kanopadlere. Isteren er ikke særlig dyp, med gjenomsnittsdybde 7,4 meter. Bunnen er også kupert, noe som gir mange viker, holmer, skjær og grunner.
Det er tilatt med motorbåt på Isteren. Største tillatte motorstørrelse er 40 hk, og fartsgrense er 20 knop.
Østbredden av Isteren danner grense for Bjørnberga og Isteren naturreservat, som utgjør hele området mellom Isteren og Femunden. Den nord-østre del av sjøen (Bjørnfjorden og Balvika) ligger også innenfor reservatet. Her er all motorisert ferdsel forbudt. Dette området mellom Isteren og Femund er også vinterbeiteområde for rein fra Elgå reinbeitedistrikt. Noen store bukker går ofte igjen i området på sommeren, disse er populære fotoobjekter da de er temmelig nærgående og lite sky. Dyrene er helt ufarlige.


Kallvatnet.
Kallvatnet (sørsamisk: "Gaalla-jaevrie") er en innsjø i Rana kommune i Nordland fylke.


Storglomvatnet.
Storglomvatnet er en regulert innsjø i Meløy kommune i Nordland fylke. Magasinet brukes til kraftproduksjon i Svartisen kraftverk i Holandsfjorden og er Norges største vannmagasin (målt i nyttbart volum) med en kapasitet på millioner kubikkmeter.


Leinavatn.
Leinavatnet (nordsamisk: "Lenesjávri") er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen, som utgjør så godt som hele innsjøen, ligger i Bardu kommune i Troms fylke.


Humanist (tidsskrift).
Humanist er et tidsskrift for allmenn livssynsdebatt, med særlig vekt på humanetiske problemstillinger. Humanist utgis av Human-Etisk Forbund fem ganger årlig.
Ansvarlig redaktør er Arnfinn Pettersen. Tidligere var Levi Fragell redaktør i en lang periode.


Eikeren.
Eikeren eller Eikern er en lang og dyp innsjø i kommunene Hof i Vestfold og Øvre Eiker i Buskerud. Den er Vestfolds største innsjø (hvis man regner med delen som ligger i Buskerud).
Ved den østre delen i Vestfold ligger tettstedet Eidsfoss. I denne delen strømmer vann inn fra Bergsvannet, Vikevann, Haugestadvann og Hillestadvann. Eikeren får også vann fra Hakavikelva og Steinbruelva.
I den vestre delen henger Eikeren sammen med Fiskumvannet i et trangt sund, "Sundet", der vannet renner over i Fiskumvannet. Gjennom dette sundet passerer det vannmasser på gjennomsnittlig 7 m³ per sekund. Fra Fiskumvannet renner vannet ut i Vestfosselva mot Vestfossen. Elva går så videre til Hokksund, der den deler seg i to elveløp som begge renner ut i Drammenselva.
I 2005 ble Eikeren åpnet av Vestfold Interkommunale Vannverk, VIV, som ekstra drikkevannskilde for Vestfold.


Langvatnet (Rana).
Langvatnet er en innsjø i Rana kommune i Nordland fylke. Langvatnet er regulert og fungerer som magasin for Ytteren kraftverk og Reinforsen kraftverk. Langvassgrenda ligger for vestenden, i nordøst Røvassdalen. Langvatnets naturlige avløp er mot Ranelva gjennom Langvassåga.
Fra den vestre og den østre delen av Svartisen, renner Glomåga ut i de Langvatnet, sammen med de mindre sideelvene Trolldalselva, Leiråga og Ramnåga. Fra den østre delen av Svartisen renner Svartisåga og Blakkåga, og møtes som Raudvassåga, som også møter er tilknyttet Langvatnet.
Oppdemningen av Reinforsen dam, i nærheten av Reinforsen kraftverk, fører til at Raudvassåga ofte renner ut i Langvatnet. Det medfører også at vannet fra Ranelva tidvis renner oppover Langvassåga og ut i Langvatnet. Strømningsretningen i Langvassåga er avhengig av tilløpet til og vannstanden i Langvatnet, vannføringene i Raudvassåga og Ranelva, lukestillingene i Reinfossen dam og driften i Langvatn kraftverk.


Feren.
Feren er en innsjø i kommunene Meråker, Stjørdal, Levanger og Verdal i Nord-Trøndelag fylke. Den største delen av innsjøen ligger i Meråker.
Utløpet til elva Forra er fredet som Øvre Forra naturreservat.


Strandavatnet (Hol).
Strandavatnet er en innsjø i Hol kommune i Buskerud fylke. Vannet ligger øverst i Sudndalen og er kilde til Hovselva som renner ut ved Hagafoss. Vannet er regulert som magasin for Hol I kraftverk. Ved første regulering i 1943 ble vanet hevet tre meter. I 1955 ble reguleringshøyden økt med 21 meter, og i 1957 med ytterligere fire meter. Samlet reguleringshøyde er dermed 28 meter. Før reguleringa lå det flere mindre fjellgårder ved vannet.
I forbindelse med reguleringen ble regulanten, daværende Oslo Lysverker, pålagt å sette ut fisk for å avhjelpe de negative konsekvensene av reguleringen. I 1972 ble det rapportert at utsettingene av yngel og en-somrig fisk som Oslo Lysverker hadde foretatt, ikke hadde gitt noe særlig resultat.
Hallingskarvet nasjonalpark strekker seg ned til Strandavatnet på sørsiden. På nordsiden går fylkesvei 50 mellom Hol og Aurland.


Stuorajávri (Kautokeino).
Stuorajávri er en innsjø i Kautokeino kommune i Finnmark fylke.


Gresvatnet.
Gresvatnet (svensk "Gräsvattnet", sørsamisk: "Graesiejaevrie") er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Hemnes kommune i Nordland fylke.


Farris.
Farris, eller Farrisvannet, er en innsjø beliggende i Vestfold og mot grensen til Telemark. Langt den største delen av Farris ligger i Larvik kommune, mens den lengst i nord danner grense mot Porsgrunn og strekker seg inn i Siljan kommuner. Innsjøen har et areal på ca. 22 km2, og er opptil ca. 130 m dyp. Farris er en vesentlig del av Farrisvassdraget som strekker seg fra Skrimfjella i nord til Larviksfjorden i syd, og den viktigste vannkilden er Siljanelva som har munningen helt nord i innsjøen. I tillegg kommer fra vest den mindre Rekåa via Oklungen og munner ut nord-vest.
Farris er geologisk sett en fortsettelse av Larviksfjorden. Det store raet danner Farriseidet på tvers av den langstrakte fjordstrukturen, og demmer opp Farrisvannet i sydenden. Innsjøen har således en utstrekning på 20,5 km i nord-syd-retning, mens største bredde sjelden overstiger en km. Farris består av to hoveddeler, hver 10-11 km lange. I sydøst det egentlige Farrisvannet med Lysbufjorden i nord og Nesfjorden mot vest med forbindelse til Eikenesfjorden i nordvest. Mellom disse delene ligger en rekke øyer, de største er Bjørnøya, Eikenesøya og Flatøya.
Farriselva er den eneste naturlige drenering av Farrisvannet, og har en lengde på ca. 1100 meter før den munner ut i havet ved Larvik. Elven med sitt fossefall har vært en viktig kraftkilde for Larviks industri siden 1500-tallet. De siste årene har den hatt svært liten vannføring pga. stort uttak til drikkevann og kraftproduksjon.
Vestfold Interkommunale Vannverk leverer drikkevann fra Farris og Eikeren til omtrent 200 000 innbyggere. Sjøene er drikkevannskilde for nær 170 000 personer, hovedsakelig i Vestfold fylke. Farris er også inntaksdam for Fritzøe kraftverk.
Farris har gitt navnet til mineralvannet Farris, som siden 1907 er tappet fra naturlige kilder med vann fra innsjøen.
Eksterne lenker.
Farris - med gården Gopledal i sørøstre ende av vannet. Bildet er tatt fra Padlehytta.


Leksdalsvatnet.
Leksdalsvatnet er en innsjø i kommunene Steinkjer og Verdal i Nord-Trøndelag fylke.


Rengen.
Rengen er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag fylke.


Gjevillvatnet.
Gjevillvatnet er en innsjø i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag fylke. Vatnet ligger i Oppdal Bygdealmenning, en av Norges største private eiendommer.
Innsjøen er hovedmagasin for Driva Kraftverk med en reguleringshøyde på 15 meter. I den østlige enden renner elva Festa ut. Festa Kraftstasjon ble nedlagt da Driva Kraftverk ble satt i drift i 1973.
Gjevillvatnet ligger i den sørøstlige delen av Trollheimen, og på sommeren går turistbåten Trollheimen II mellom Gjevillvassosen i øst og Vassenden i vest.
Med utsikt til innsjøen ligger Gjevilvasshytta på vannets nordlige side.
Innsjøen er omgitt av fjellene Storhornet, Okla, Gjevilvasskamban, Blåhø og Svahøa.
Raudøra ved Gjevillvatnet. Fjellet Okla i bakgrunnen.


Mingevannet.
Mingevannet er en innsjø i kommunene Sarpsborg og Skiptvet i Østfold fylke. Mingevannet er den del av Glommas vestre løp som strekker seg fra elvas dele ved Furuholmen til Trøsken bru. Glommas vestre løp utgjøres for øvrig av Ågårdselva og Visterflo.


Mår (innsjø).
Mår (eller Mårvatn) er en innsjø i kommunene Tinn i Telemark og Nore og Uvdal i Buskerud. Innsjøen ligger sørøst på Hardangervidda, og er regulert som magasin for Mår kraftverk ved Rjukan. Den har sitt naturlige avløp gjennom Kalhovdfjorden og elva Mår ned til Tinnsjø, og er dermed en del av Skiensvassdraget.


Partido dos Trabalhadores.
Flagget til «Partido dos Trabalhadores»
Partido dos Trabalhadores eller PT (portugisisk: Arbeidernes parti) er et venstreorientert politisk parti i Brasil. Partiet ble offisielt stiftet den 10. februar 1980 på Colégio Sion i São Paulo. En del av dem som var til stede på stiftelsesmøtet var: Jacó Bittar, Henrique Santillo, Henos Amorina, Wagner Benevides, José Cicote, Paulo Skromov, Luiz Inácio Lula da Silva, Olívio Dutra, Édson Khair, Manuel da Conceição, Arnóbio Vieira da Silva, Lourin Martinho dos Santos, Mário Pedrosa, Moacir Gadoti og Apolônio de Carvalho. PT ble offisielt godkjent som et politisk parti av Brasils høyesterett den 11. februar 1982.
Innenfor partiet finnes det om lag 30 ulike grupperinger. Disse spenner fra marxister via venstre-sentrumsorienterte, som Lula tilhører, til kristensosialister. Medlemmene omtales gjerne som "petistas", som stammer fra akronymet "PT".
Korrupsjonskandale.
Sommeren 2005 ble Partido dos Trabalhadores rystet av en stor korrupsjonsskandale, som fikk navnet Mensalão-skandalen. Etter rykter og beskyldninger om en hemmelig pengekasse, ble det satt ned et kongressutvalg som skulle undersøke dette. Det viste seg da at partiet opererte med en hemmelig konto, en Kasse 2, som ble brukt til å kjøpe seg stemmer hos andre partier «penger for stemmer». Denne kontoen inneholdt om lag 100 millioner norske kroner. Som en følge av dette måtte PTs president José Genoino og generalsekretæren samt kassereren Delubio Soares gå fra sine stillinger.
President Lula ble i første omgang lite rammet av skandalen. Til tross for at hans popularitet ble noe svekket, klarte han å gå fri fra anklager om at han ikke kjente til korrupsjonsvirksomheten. Lula kom også med kraftig kritikk av sine gamle partikamerater og han forlangte en total opprydding i partiet.
I midten av august forklarte Duda Mendoca, Lulas PR-ansvarlige under valgkampen i 2002, seg for kongressens etiske komité (CPI). Han forklarte da at Lulas valgkamp for en stor del var finansiert med svarte penger fra et hemmelig fond på Bahamas. Samtidig ble det kjent at Partido dos Trabalhadores ikke bare hadde drevet med korrupsjon, men også hadde drevet med hvitvasking av penger. De nye opplysningene gjorde at Lula ble nærmere koblet til skandalen i PT, og han ble derfor nødt til å kommentere skandalen mer direkte. I en TV-sendt tale ba Lula det brasilianske folk om unnskyldning for skandalen som også truer med å svekke Brasils økonomi. Samtidig varslet han at reglene for valgkampfinansiering skulle reformeres.


Giovanni Girolamo Morone.
Giovanni Girolamo Morone (født 25. januar 1509 i Milano i Italia, død 1. desember 1580 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Modena i 1529 i en alder av tyve år. Utnevnelsen ble forsøkt forhindret av Ippolito II d'Este som mente at stillingen var blitt lovet ham. Han fikk hertug Alfonso av Ferrara til å innta bispestolen med makt, og konfiskerte alle dens inntektsbringende rettigheter. Paven bad imidlertid keiser Karl V om hjelp i 1531 og klarte således året etter å få Morone på plass i Modena mot at Morone betalte d'Este en årlig pensjon på 400 dukater.
Paven satte ham senere inn i diplomatiske oppdrag i Sentraleuropa for å stanse eller inndemme Reformasjonen.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.
Sammen med kardinalene Reginald Pole og Pierpaolo Parisio ble han president for Tridentinerkonsilet i november 1542. Han deltok aktivt i kirkelig reformarbeid, og samarbeidet også nært med jesuittordenens stifter, Ignatius av Loyola. Han avgikk i 1550 som biskop av Modena, men ble to år etter biskop av Novara.
Pave Paul IV degraderte ham offentlig, og sperret han inne på Engelsborgen på grunn av mistanke om luthersk heresi i 1557. Men en granskning foretatt av kardinal Michele Ghisleri (den senere pave Pius V) førte til at han i 1559 ble frikjent og gjeninnsatt i kardinalsverdigheten. Kardinal Morone kunne da ha fått sin frihet, men han nektet å forlate fengselet inntil Paul IV offentlig innrømmet sin feilvurdering. Men paven døde kort tid etter uten å ha gjort det.
Under konklavet 1559-1560 ble han så offentlig rehabilitert. Han fikk deretter en rekke fremtredende embeder og oppgaver for Pavestolen, og ble også igjen utnevnt til biskop av Modena.
Morone, Giovanni Girolamo
Morone, Giovanni Girolamo
Morone, Giovanni Girolamo
Morone, Giovanni Girolamo
Morone, Giovanni


Bangsjøene.
Bangsjøene er tre sammenhengende innsjøer i Nord-Trøndelag fylke. Den sørvestre delen er "Ytter-Bangsjøen", den midterste delen er "Midter-Bangsjøen" og den nordøstre delen er "Øyster-Bangsjøen".


Økonometri.
Økonometri er et fagfelt som ligger i grenselandet mellom økonomi (særlig samfunnsøkonomi) og statistikk. Økonometrikere forsøker å finne økonomiske sammenhenger i økonomiske data. I samfunnsøkonomien vil økonometri oftest bety at teoretiske modeller anvendes på reelle størrelser fra statistikk og undersøkelser, ved hjelp av ulik matematisk analyse. Lineær regresjonsanalyse er det grunnleggende verktøyet innenfor økonometri.


Phil Brown.
thumb
Philip Brown (født 30. mai 1959 i South Shields) er en tidligere engelsk fotballspiller og tidligere manager for Hull City.
Spiller.
Han startet sin spillerkarriere i Hartlepool United i 1978. I løpet av de 7 årene han var i klubben spilte han 243 obligatoriske kamper. Fra Hartlepool gikk han til Halifax Town sommeren 1985. I denne klubben fikk han bokført 158 obligatoriske kamper.
Hans tredje klubb som spiller var Bolton som kjøpte han for £ 17 000 den 23. juni 1988. I denne klubben var han også kaptein og førte laget til seier over Torquay i Football League Trophy finalen 28. mai 1989. Han var også kaptein da klubben rykket opp fra den gamle 3. divisjonen i 1993. Han stoppet på 334 obligatoriske kamper for Bolton.
I hans siste klubb som spiller, Blackpool, var han spillende trener og manager Sam Allardyce sin høyre hånd. Totalt fikk han 53 obligatoriske kamper for Blackpool.
Manager.
I mai 1996 ble han en del av støtteapperatet i Bolton som trener under Colin Todd. Da Todd forlot klubben i 1999 var han i en liten periode midlertidig manager for Bolton. I september 1999 og fram til oktober 1999 hadde han sjefsjobben i 5 kamper der 4 endte med seier. Da hans gamle bekjentskap Sam Allardyce ble ansatt som manager fikk Brown jobben som assistent manager. I juni 2004 var han meget aktuell i jobben som manager for Burnley, men klubben ansatte i stedet Steve Cotterill.
Han ble ansatt som manager i Derby County 24. juni 2005 og har fått en 3-års kontrakt med klubben. Etter en del svake resultater med 6-1 tap mot Coventry City og tap i FA-Cupen mot Football League One laget Colchester United som de to siste, fikk Brown sparken som manager i Derby 30. januar 2006.
Brown ble ansatt i Hull City som førstelagstrener 27. oktober 2006, og har siden 4. januar 2007 vært klubbens manager og har gjort stor suksess ved å ta klubben opp i Premier League.
Den 7. juni 2010 ble hans kontrakt med Hull City terminert etter en dårlig sesong, hvor klubben rykket ned. Siden 17. mars 2010 hadde Iain Dowie ledet klubben, men klarte ikke å unngå nedrykk.


Marcello Crescenzi.
Marcello Crescenzi (født 1500 i Roma i Italia, død 28. mai 1552 i Verona) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Marsi i 1534.
Paven satte ham senere inn i diplomatiske oppdrag i Sentraleuropa for å stanse eller inndemme Reformasjonen.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.
Andre kardinaler i samme slekt var Pier Paolo Crescenzi (kreert 1611) og Alessandro Crescenzi, C.R.S. (1675).


Kalhovdfjorden.
Kalhovdfjorden er en innsjø i Tinn kommune i Telemark. Innsjøen er en del av Skiensvassdraget, og har sitt utløp i elva Mår, som renner ned til Tinnsjå.


Sirdalsvatnet.
Sirdalsvatnet er en innsjø i kommunene Flekkefjord og Sirdal i Vest-Agder fylke.


Kvesjøen.
Kvesjøen er en innsjø 320 meter over havet i Lierne kommune i Nord-Trøndelag fylke. Sjøen har tilsig fra Kvelielva i vest og mange bekker. Sjøen drenerer mot øst via Kveelva til Murusjøen og Sverige.
Vannet inneholder fire forskjellige fiskearter; kanadarøye, lake, ørret og gjedde. Den største lake som er fanget på sportsfiskeredskap i Norge, ble tatt her den 17.4.1976 og veide 7,00 kg.


Geavdnjajávri.
Geavdnjajávri er en innsjø i Bardu kommune i Troms fylke.
Sjøen ligger innenfor Rohkunborri nasjonalpark, etablert i 2011.


Store Le.
Store Le (i Sverige kalt Stora Le) er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i kommunene Aremark og Marker i Østfold fylke.
Hele lengden fra Ed i sør forbi Nössemark og til Töcksfors i nord, ved Foxen, er omtrent 70 km. Sjøen er smal, sjelden bredere enn 2-3 km, unntatt på en del av Foxen der den er 5 km. Arealet av Store Le og Foxen tilsammen er 131 kvadratkilometer. Største vanndybde er 99 meter og ligger sør for Västra Fågelviks kirke ved Foxen. Sjøsystemet ble regulert i 1945 på nivå 102,1 meter over havet, en vannstandshevning på 0,6 meter. Største tillatte vannstandsvariasjon er i dag 1 meter, tillatte uttapping er 80 m³/s.


Erkebispegården i Trondheim.
thumb
Erkebispegården i Trondheim er et slottsanlegg i stein på 100 x 100 meter – som ligger rett inntil Nidarosdomen mot sør.
Erkebispegården var erkebiskopens bolig og administrative sentrum i Norge inntil reformasjonen i 1537. Komplekset er Nordens eldste eksisterende profane steinbygning, og har en sammensatt bygningshistorie som spenner over mer enn 600 år og er under stadig utforskning og utvikling.
Anlegget består i dag av en hovedfløy mot nord med erkebiskopens hall i Østhuset og hans bolig i Vesthuset. Øst for Østhuset ligger en fløy som ender i det såkalte Bakeriet. Sidefløyen mot vest inneholder Lavetthuset og Vekthuset. Østfløyen (Bispefløyen) og sørfløyen er nye museumsbygninger, oppført 1997 etter en brann 18. august 1983 med Nils Henrik Eggen som arkitekt.
Anlegget var bygd som erkebiskopens residens og palladium, og kan ha vært påbegynt av erkebiskop Øystein Erlendsson fra 1161. Anlegget ble bygd ut i flere etapper gjennom middelalderen.
Det er grunn til å tro at anlegget hadde sin største utbredelse omkring 1450.
I 1532 ble gården påtent av danske tropper under angrepet på erkebiskop Olav Engelbrektsson. Etter reformasjonen fungerte den som residens for lensherrene og kaltes da Kongsgården. Fra 1686 disponerte Hæren bygningene. I nyere tid har Erkebispegården bl.a. tjent som magasiner for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR), bl.a. for NDRs skulptur- og steinsamling fra middelalderen. Middelalderbygningene i nordfløyen ble restaurert fra 1962 til 1975 etter planer av professor og arkitekt Erling Gjone.
Erkebispegården i middelalderen.
"Østhuset" i nordfløyen var erkebiskopens hall, reist fra ca. 1200. Overetasjen inneholder selve hallen, mens de to hvelvede rommene i underetasjen antagelig var erkebiskopens «målstue». Opp til hallen førte en toløpstrapp som med sine kontinentale forbilder er enestående i Norge. Østhuset sto ferdig omkring 1220.
"Vesthuset" i nordfløyen er oppført omkring 1250 under erkebiskop Sigurd, som anla vestfronten i 1248 der den står nå. Vesthuset var erkebiskopens privatbolig, med arbeidsværelse og sovekammer i overetasjen og to hvelvede rom nede. Åpne ildsteder i hvelvrommene nede varmet opp rommene ovenpå gjennom åpninger i hvelvene.
De to delene av nordfløyen hadde forbindelse på øvre plan over et hvelvet portrom, oppført som tredje byggetrinn. Portalen mot borggården har en bue med chevron-motiv, antakelig gjenbruk av en romansk bue tidligere brukt i den romanske Nidarosdomen, enten som hovedportal eller som en arkadebue i det skipet som ble påbegynt ca. 1150, men som senere ble revet. Chevron-motivet var blitt umoderne etter overgangen til gotikk. Det antas at det allerede i middelalderen kan ha vært et tårn over porten, men dette er ikke sikkert. Dessuten omfattet anlegget en rekke trebygninger, først og fremst en våpensmie og et myntverksted. På 1200-tallet ble det dessuten reist en ringmur; den sørøstre delen antakelig i perioden 1285–1305.
Julenatt 1295 var det brann i «erkebiskopens haller», i ett av de hvelvede rommene i Vesthuset. Etter 1300 var det lite byggevirksomhet på anlegget før ut på 1400-tallet, da erkebiskop Gaute Ivarsson (1475–1510) forsterket ringmuren, slik at anlegget fikk mer karakter av en borg. Gaute lot dessuten reise Lavetthuset og Vekthuset (ca. 1495–1503). Første etasje i Vekthuset ble brukt som hall. Bygningen i nordøstre hjørne – «Bakeriet» – ble også reist, ca. 1500–1510. Her kan det ha vært et bispekapell i en øvre etasje.
Landets siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, forsøkte å forsvare den katolske kirke og norsk selvstendighet, og han oppførte borgen Steinviksholm på en holme i fjorden utenfor Stjørdal. I 1532 ble Erkebispegården herjet og brent av danske tropper, og både hallen i nordfløyen og deler av vestfløyen ble ødelagt. Olav rakk å gjenreise hallen i vestfløyen og sette sitt våpen over den buede portalen til overetasjen. Men i 1537 måtte han gi opp kampen og forlate landet. Erkebispegården ble samme år «Kongens gård», og det var meningen at lensherrene skulle residere her, men de foretrakk å flytte inn på Steinviksholm, som var i bedre stand.
Kongens gård.
I 1556 flyttet lensherren Evert Bild på kongelig befaling til Kongens Gård i Trondheim, til et trehus langs østre ringmur. Nordfløyen ble nødtørftig reparert etter reformasjonstidens ødeleggelser. Først i lensherren Claus Daas tid (1613–1620) ble gården ordentlig istandsatt, i perioden 1614–1616, og fikk karakter av et renessanseslott. Salen i Østhuset ble delt i to, og «Herresalen» (i dag kalt Hallen) ble rikt dekorert med kalkmalerier. Samtidig ble ett av hvelvrommene i Vesthuset utsmykket med jaktscener og rankedekor, mens begge fikk malte draperier nederst. Over porten ble det – omkring 1615 – oppført et tårn i bindingsverk med en rikt utformet tårnhjelm, tegnet og reist av Oluf Naucler. Den vises også i litt forvansket utgave på det kjente byprospektet av Jacob Maschius fra 1674.
Etter innføringen av eneveldet i 1660 forsvant lensherrene, og ble erstattet av stiftsamtmenn. En av dem, Ove Bjelke, fikk revet tårnet og et karnapp over porten, i 1672, og fikk lagt nytt tak på Østhuset. Fra 1681, etter bybrannen samme år, ble Kongsgården tatt i bruk til militære formål, og bygningene ble innredet til magasiner og depoter. Vinduene i Østhuset ble gjenmurt og taket ble løftet til samme høyde som på Vesthuset. Fra slutten av 1680-årene ble Østhusets murer påbygget en etasje, og ble delt i to høyder med et innskutt bjelkelag for å øke lagerkapasiteten. Underetasjen ble brukt som kruttmagasin. Også toløpstrappem opp til hallen ble fjernet, og da dette gjorde sørveggen ustabil, ble det i 1706 oppsatt massive strebepillarer.
Bybrannen i 1708 rammet også Kongsgården, men nyreisingen ble straks startet. Den største nye bygningen var Feltartillerihuset, som danner forlengelsen av vestfløyen mot sør. Den ble reist 1753–1755 av stein fra ringmuren og fra Ilsvika. I tillegg kom Artillerilavetthuset langs vestre sørside, reist i panelt bindingsverk, antakelig i 1780-årene. Dessuten ble det reist to militære magasinbygninger i tre: en i sør mot slutten av 1700-tallet, en i øst i 1809. Et første skritt mot ny anseelse ble tatt da det dekorerte hvelvrommet i Vesthuset fra 1826 ble brukt til å oppbevare kronregaliene. Det har siden vært kjent som «Regalierommet».
Helt til 1930 var Kongsgården hovedkvarter for hæren nordenfjells. Under feiringen av Olavsjubileet dette året ble mye av anlegget frigjort og brukt til en rikshistorisk utstilling, og hallen fikk igjen sin fulle høyde: de øverste bjelkelag ble revet og takkonstruksjonen frilagt. Forsvarsdepartementet besluttet deretter at gårdens fremtidige bruk skulle avgjøres etter at det var gjort grundige bygningshistoriske og bygningsarkeologiske undersøkelser.
Restaurering.
Den årvåkne Nicolay Nicolaysen var den første som oppdaget hva slags anlegg Kongsgården virkelig var. Undersøkelsene kom først igang i 1952 under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer. De pågikk til 1972 og ga sikrere viten om gårdens historie. Oppdraget med restaureringen ble gitt til professor Erling Gjone og gjennomført 1962–1975. Toløpstrappen opp til hallen ble rekonstruert ved Gerhard Fischer etter påtrufne spor og utgravde fragmenter av den underliggende forhallen. Hele nordfløyen ble innredet til representasjonslokaler for Staten, mens "Forrådshuset" og "Bakeriet" østenfor ble brukt til adkomst og betjenende funksjoner.
Under en stor brann 18. august 1983 brant de to militære magasinbygningene mot øst og sør ned til grunnen, mens de eldre bygningene i stein holdt stand. Bygningene rommet verdifulle samlinger fra Nidarosdomen, bl.a. gjenstander fra kongegravene, den originale stein- og skulptursamlingen, og samlingen av gipsavstøpninger, foruten originalskulptur i gips ved billedhugger Hans Michelsen. Arkitekt John Tverdahl var blant dem som tidligere hadde anbefalt brannsikring, men den var ikke blitt utført. I 1987/1988 ble forvaltningen overført fra Forsvarsdepartementet til Kirkedepartementet ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. I tidsrommet 1991–1995 ble det utført omfattende arkeologiske utgravninger i Erkebispegården, ledet av Sæbjørg Walaker Nordeide. Funnene fra disse ble så permanent utstilt i de to nye museumsbygningene som er reist på branntomta, i sør og øst. Museet i Erkebispegården stiller også ut originalskulpturer og -detaljer fra Nidarosdomen. Museumsbygningen i øst rommer dessuten Den norske kirkes nasjonale senter for liturgi og NTNUs Senter for middelalderstudier, samt en stor hall, Øysteinsalen, som er ment til bruk for møter i Den norske kirke og for foredrag og konserter.
I vestfløyen holder det militærhistoriske museet Rustkammeret og Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum til, samt Kronregalieutstillingen (fra 2006). I et av Vesthusets hvelvrom ble det innredet et kapell (1997), etter idé av biskop Finn Wagle og riksantikvar Øivind Lunde, og utformet ved domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. I Artillerilavetthuset holder Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders administrasjon til, fra 2007. Hovedfløyen mot Domkirken brukes til representasjon.


Bjornesfjorden.
Bjornesfjorden er en innsjø i Nore og Uvdal kommune i Buskerud fylke.


Vangsmjøse.
Vangsmjøse (også skrevet Vangsmjøsi og Vangsmjøsa) er en innsjø i Vang kommune i Oppland fylke.
Sagn.
Det går flere sagn om Vangsmjøse. I en av dem sies det "Ser du mi lengd, so der du mi djup".
I en annen fortelles det om en som ville se hvor dyp den var og bandt sammen alle reip han fikk tak i fra andre i bygda. Som søkke hengte han på ei tinnkanne og et fenalår. Når han omsider nådde bunnen og heiste tauet opp igjen så fant han at tinnkanna var smeltet og fenalåret kokt. Da var tauet så langt at det gikk fra dørklinka på Leine og tvers over fjorden og tre ganger rundt kirken. Dette er en avstand på rundt 4500 meter.
I en tredje versjon fortelles det at når de loddet dybda og fikk reipet opp igjen så luktet det svovel av det. Dette er kanskje det eneste av sagnene som har noe for seg da råtnende planterester medfører at vann på stort dyp vil få et høyt innhold av svoveldioksid og hydrogensulfid.


Veitastrondsvatnet.
Veitastrondsvatnet er en innsjø i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke.


Vegår.
Vegår er en innsjø i Vegårshei kommune i Aust-Agder fylke. Vegår er 17,3 km² stort og ligger 189 meter over havet.
Vegår går også under kallenavnet Fjorden, og er et populært område for hytter og rekreasjon. Vannet er delt i seks hovedbassenger hvorav Vestfjorden, Nordfjorden og Sørfjorden er de tre største. Nordfjorden følger en forkastningsone fra Porsgrunn til Kristiansand og det dypeste punktet er i Nordfjorden. Ved utløpet på Høl i Sørfjorden starter Storelva. Vegår har mange strender, små kanaler og over 365 små og store øyer. Den største øya er Furøya, og ligger i Nordfjorden.
Vannet må forøvrig ikke forveksles med Vegårvann, et mindre vann beliggende lenger oppe i samme vassdrag.
Sagn.
Sagnet sier det var en mann ble lyst fredløs, og var ikke fri før han overnattet en natt på hver eneste holme i Vegår. Etter 365 netter kom han tilbake, og derfor sier sagnet 365 øyer og holmer i Vegår.
Fiske.
Det avholdes årlig fiskefestival i Vegår, det er bestand av av abbor, ørret, røye, krøkle og ål. Storørreten er også tilbake takket være målrettet kalking i over 20 år, da både abboren og ørreten var i ferd med å forsvinne pga forsuret vann.
Vassdrag.
Vegår er en del av Vegårvassdraget, som har et stort mangfold av kulturminner. Endel av disse er bevart, spesielt møller, sagbruk og tømmerfløtningsanlegg. Vegårvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i 1986.
200px


Gautelisvatnet.
Gautelisvatnet (lulesamisk: "Guovdelisjávri") er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen, som utgjør det aller meste av arealet, ligger i Narvik kommune i Nordland fylke.
Vannet er oppdemmet og regulert i forbindelse med Båtsvatn kraftverk.


Lenglingen.
Lenglingen er en innsjø i Lierne kommune i Nord-Trøndelag fylke.


Gjevsjøen.
Gjevsjøen er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen, som utgjør snaut halvparten av arealt, ligger i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag fylke. Den ligger inne i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.


Nyhellervatnet.
Nyhellervatnet er en innsjø på grensen mellom fylkene Buskerud og Sogn og Fjordane.


Rødenessjøen.
Utsikt over Rødenes fra Ørjekollen.
Rødenessjøen er en innsjø 118 moh i midtre del av Haldenvassdraget, i Østfold fylke.
Sjøen har tilsig gjennom Skirfossen fra Skulerudvannet som bare ligger en halv meter høyere (118,6 moh), og fra Øgderen 133 moh.
Vannet er betydelig preget av eutrofiering (overgjødsling).


Langvatnet (Sør-Varanger).
Langvatnet (nordsamisk: "Boršejávri") er en innsjø på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen, som utgjør rundt halvparten av arealet, ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke.


Nesvatn.
Nesvatn er en innsjø sørvest i Fyresdal kommune i Telemark. En liten bit av vannet ligger også i Åmli i Aust-Agder. Utløpet gjennom elva Espeliåi danner grense mot Aust-Agder.
Nesvatn er en del av Arendalsvassdraget, og det er oppdemmet som kraftverksmagasin. Den første dammen var ferdig høsten 1964, med reguleringshøyde 9,3 meter over den naturlige vannstand som var 493,4 meter over havet. I 1973 ble vannet
regulert ytterligere. Den nye reguleringshøyden er 16,8 meter, og høyden over havet er nå 510,1 meter.
NVE oppgir høyden til 500,3 moh allerede i 1962, da med en største dybde på 79 meter
Reguleringene har ødelagt mye av de naturlige gytemulighetene for ørret. Selv om dette ble forsøkt kompensert med storstilte utsettinger, gikk fisket likevel drastisk tilbake utover i 1970-årene. Sur nedbør antas å være årsaken til dette. I 1978 ble det konkludert med at rekrutteringen sviktet og bestanden var tynn. I tillegg var veksten dårlig. I 1980 ble det ifølge lokalkjente ikke fanget ørret i vannet i det hele tatt. Fra 1980 ble det satt ut bekkerøye i vannet. En undersøkelse i 1982 viste at det var en bestand av bekkerøye i vannet, og det ble konkludert med at utsettingene hadde vært meget vellykkede. Utsettingene opphørte, men kalking av vannet fortsatte. I 2003 ble det ikke fanget bekkerøye i det hele tatt. Dette anses å være eksempel på at bekkerøya taper i konkurransen med ørret når vannet blir mindre surt.
Bekkerøye ble i 2007 ført opp på den norske svartelista, senere FremmedArtsBasen, som fremmed i norsk fauna.


Majavatnet.
Majavatnet (sørsamisk: "Maajehjaevrie") er en innsjø i Grane kommune i Nordland fylke. På østsiden av innsjøen ligger tettstedet Majavatn.


Illinois (album).
"Illinois" (2005) er et konseptalbum av den amerikanske musikeren Sufjan Stevens, med sanger som refererer til byer og personer i delstaten Illinois. Dette er hans andre album basert på stater i USA – planen er at alle skal få sitt eget album. Selv om det på coveret heter "Sufjan Stevens Invites You To: Come on Feel the Illinoise", så er den offisielle tittelen bare "Illinois". Det er sangtittelen «Cum on Feel the Noize», en hit for både Slade og Quiet Riot, som blir parafrasert.
Albumet figurerte på de fleste avisene og musikkmagasinenes lister over de beste albumene fra 2005.
Blant byer og steder som blir nevnt på albumet er Highland, Lebanon, Columbia, Jacksonville, Decatur, Chicago, Metropolis, Peoria, Bushnell, den store Godfrey-labyrinten og Rockford-dalen. Blant de historiske personene som nevnes er arkitekten Frank Lloyd Wright, forfatteren Carl Sandburg, seriemorderen John Wayne Gacy jr., presidenten Andrew Jackson, Abraham and Mary Todd Lincoln, offiseren Casimir Pulaski og et nummer betydelige jazzmusikere. Mange av sangene bruker virkelige steder og historiske hendelser som springbrett for funderinger omkring mer universelle emner som familie og tro.


Røgden.
Røgden er en innsjø på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen, som utgjør mesteparten av arealet, ligger i Grue kommune i Hedmark fylke.
Røgden var sentrum for finneinnvandringen på 1600-tallet og rundt Røgden finnes det spor etter gamle finneplasser. Det finnes noen få gårdsbruk rundt Røgden. Størsteparten av vannforsyningen kommer fra Løvhaugsåa som kommer fra Rotbergsjøen (331 moh). Den får igjen størsteparten av vannet sitt fra Fallsjøen (370 moh). Røgdens utløp ligger i Sverige, der det er bygd et kraftannlegg, I perioder blir sjøen tappet så kraftig at vannstanden synker med flere meter til kommunen og hytteieernes forargelse.
Det tas stor abbor i Røgden. Det tas også stor mort, og den blir lokalt kalt for "næversko mort". Det tas også litt ørret i vassdraget. Langs sør og vestsiden av Røgden ligger det hytter, noen ligger idyllisk til på holmer ute i sjøen.
I sjøen er det også to holmer, begge kalt for Kjerringholmene, og her ligger det eldre gravplasser fra finneinnvandringen på Grue Finnskog tidlig på 1600-tallet. Holmene ligger i vest- og østenden på sjøen. Det finske navnet på Kjerringholmene er "Akkasauri".


Flåvatn.
Flåvatn (eller Flåvatnet) er en innsjø som ligger i kommunene Nome og Kviteseid i Telemark fylke. Vannet tilhører Skiensvassdraget, og er en del av Telemarkskanalen.
Flåvatn har sitt tilløp fra Kviteseidvatnet, og løper ut i «Straumen» ved Hogga sluser, på vei mot Eidselva og Norsjø.


Laksjøen.
Laksjøen er en innsjø i Lierne kommune i Nord-Trøndelag fylke.


Ossjøen.
Ossjøen (også skrevet Orsjoren) er en innsjø i Hol kommune i Buskerud. Innsjøen ligger 951 meter over havet, lengst øst på Hardangervidda, rundt 12 kilometer vest for Dagali. Den er 5 km lang, 2-600 meter bred, og har et areal på 2,42 km². Sjøen ligger i nedbørfeltet til Numedalslågen, som renner inn i sjøen fra Hardangervidda i vest, og fortsetter videre fra Ossjøen mot Dagali og Pålsbufjorden i øst.


Giovanni Vincenzo Acquaviva d'Aragona.
Giovanni Vincenzo Acquaviva d'Aragona (født mellom 1490 og 1495 i Napoli i Italia, død 16. august 1546 i Itri) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Melfi & Rampolla i 1537.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.
Andre kardinaler i samme slekt var Giulio Acquaviva d'Aragona (kreert 1570), Ottavio Acquaviva d'Aragona den eldre (1591), Ottavio Acquaviva d'Aragona den yngre (1654), Francesco Acquaviva d'Aragona (1706), Troiano Acquaviva d'Aragona (1732) og Pasquale Acquaviva d'Aragona (1770).
Acquaviva d'Aragona, Giovanni Vincenzo
Acquaviva d'Aragona, Giovanni Vincenzo
Acquaviva d'Aragona, Giovanni Vincenzo


Pomponio Cecci.
Pomponio Cecci (født i Roma i Italia, død 4. august 1542 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Orte & Cività Castellana i 1538, og ble neste år forflyttet til Sutri & Nepi.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.
Cecci, Pomponio
Cecci, Pomponio
Cecci, Pomponio


Roberto Pucci.
Roberto Pucci (født i 1463 i Firenze i Italia, død 17. januar 1547 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Etter flere viktige borgerlige verv i Firenze og etter å ha blitt enkemann og far til fire barn trådte han inn i den geistlige stand og dro til Roma.
Han ble biskop av Pistoia i 1541 da broren Antonio avstod den i hans favør.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.
Senere ble han flyttet til bispestolen Melfi & Rapolla, og ble kirkens storpønitentiar.
Han var bror til kardinal Lorenzo Pucci (kreert 1513) og onkel til kardinal Antonio Pucci (1531).
Pucci, Roberto
Pucci, Roberto
Pucci, Roberto
Pucci, Roberto
Pucci, Ro


Seven Swans.
"Seven Swans" er et musikkalbum av den amerikanske musikeren Sufjan Stevens. I motsetning til albumene før og etter dette er han ganske sparsommelig med bruken av instrumenter her. Albumet er et konseptalbum som handler om Stevens' forhold til Gud.


Torkild Solli Haukaas.
Torkild Solli Haukaas (født 25. desember 1980) er en norsk siviløkonom og politiker (H). Han er oppvokst i Stjørdal og Molde. Haukaas er siviløkonom med en MSc-grad i finansiell økonomi fra Norges Handelshøyskole. Han har også MBA-studier med fordypning i finans fra Cornell University i USA.
Han var 1. nestleder i Unge Høyre fra 2004 til 2006, medlem av Molde kommunestyre fra 1999 til 2004, og medlem av Møre og Romsdal fylkesting fra 1999. Han er også styremedlem i Moldejazz.
I 2008 begynte han i Herkules Capital, hvor han arbeider med sektorene detaljhandel og konsumentvarer. Før dette jobbet han med strategi og forretningsutvikling for Schibsteds konsernledelse, og som journalist i VGs samfunnsavdeling.


Sandvatnet/Kaldfjorden/Øyvatnet.
Sandvatnet/Kaldfjorden/Øyvatnet er et kraftmagasin i Nord-Fron, Sør-Fron og Øystre Slidre kommuner i Oppland. Det består av de tre tidligere separate innsjøene Sandvatnet (i vest), Kaldfjorden (i midten) og Øyvatnet (i øst). Magasinet ble dannet i forbindelse med utbyggingen av elva Vinstra på 1950-tallet.


Klistervatnet.
Klistervatnet (russisk: Клистерватн) er en innsjø på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen, som utgjør rundt halvparten av arealet, ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke.


Flævatn/Gyrinosvatnet.
Flævatn/Gyrinosvatnet er en innsjø i kommunene Hemsedal og Ål i Buskerud fylke. Gyrinosvatnet er den vestre delen, mens Flævatn er den østre delen.


Michigan (album).
"Michigan" (2003) er et konseptalbum laget av den amerikanske musikeren Sufjan Stevens, med sanger som refererer til byer og personer i delstaten Michigan. Selv om det på coveret heter "Greetings from Michigan: The Great Lake State", så er den offisielle tittelen bare "Michigan".


Tommaso Badia.
Tommaso Badia O.P. (født i 1483 i Modena i Italia, død 6. september 1547 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble en av sin tids lærdeste dominikanere. Han tilrådde paven å godkjenne jesuittoordenen, og var kardinal Gasparo Contarinis teologiske rådgiver og disputant mot lutherdommen ved riksdagen i Worms i 1540, og året etter i Regenburg.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542, men avslo utnevnelse til biskop av Urbino. Han arbeidet i bakgrunnen for Tridentinerkonsilet med teologiske betenkninger, og utgav skrifter mot Martin Luthers lære.
Badia, Tommaso
Badia, Tommaso
Badia, Tommaso
Badia, Tommaso
Badia, Tommaso
Badia, Tommaso


Groschgården.
Groschgården som i dag heter Landkredittgården med adresse Karl Johans gate 45, ble tegnet av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest. Bygningen stod ferdig 1897.
Bygningen.
Bygningen har en spesiell komposisjon og materialbruk, og er utført i polykrom tegl og sandsten. Den har et hjørnetårn flankert av to gavler. Detaljeringen er inspirert av middelalderske stilforbilder (nyromansk stil), men gården har elementer fra flere stilperioder, i det som kalles historisme og som dominerte bygårder fra de siste tiårene av 1800-tallet. At den er en 1800-talls bygning, sees i etasjenes komposisjon og i de store butikkvinduer i de to nederste etasjene. I fasadens første etasje finnes arkitektens navn innhugget. Denne form for signering forekommer på svært få bygninger i Oslo.
Bygningen ble oppført på Byantikvarens gule liste i 1976 som verneverdig.


Pontiac.
Pontiac var et amerikansk bilmerke, eid av General Motors (GM). Det har blitt solgt i USA, Canada og Mexico fra 1926 til 2010. I GM-stallen lå Pontiac midt på treet prismessig, og la vekt på mer sportslige verdier og gode kjøreegenskaper for en rimelig penge.
I 1926 introduserte GM Pontiac som en lavere priset versjon av deres Overland Motor Car-serie. Modellen ble først produsert i byen Pontiac i Michigan.
Pontiac-logoen skulle opprinnelig forestille en pilspiss.


Clare Island.
Clare er en av de største øyene i grevskapet Mayo.
Clare Island er en berglendt øy på vestkysten av øya Irland ut mot Atlanterhavet. Den ligger midt i åpningen av Clewbukten i grevskapet Mayo i Republikken Irland. Øya er om lag 16 km², og det høyeste punktet ligger 462 meter over havet. Det er 136 fastboende på øya (2006). Hovedspråket på øya er gælisk, og den regnes som et Gaeltacht område.
Clare var eid av O'Malley familien, og var hjem til den legendariske opprøreren Grace O'Malley, også beskrevet som sjørøverdronning.
Det er et cistercienserkloster fra 1500-tallet på øya. Et annet kjent landemerke er det 118 meter høye fyrtårnet fra 1818.


Polski Fiat.
Polski Fiat var et polsk bilmerke. De bygde forskjellige Fiat-modeller på lisens fra 1935–1940 og senere fra 1965–1981. Merket endret da navn til FSO.
I den første perioden fikk statsbedriften PZinz lisens på Fiat-produksjon. Deres første produkt var familiebilen Fiat 508. Andre verdenskrig satte en stopper for virksomheten.
I 1965 fikk statsbedriften FSO lisens på å produsere Fiat 125, og merkenavnet ble vekt til live igjen. Dette holdt på fram til 2000.
I Norge.
Polski Fiat og FSO var i salg i Norge fra 1972/73 fram til 1983. Modellen 125p pickup var i salg i perioden 1977–1982. Cirka 2300 Polski Fiat (FSO) 125p og ca. 350 av etterfølgeren Polonez ble solgt i Norge.


Asthmatic Kitty Records.
Asthmatic Kitty Records er et uavhengig amerikansk plateselskap som ble stiftet i 1999. Det ble startet i Holland, Michigan, for å gi ut musikken til folk derfra, men nå har plateselskapet spredd seg til Lander, Wyoming, Indianapolis, Indiana og New York. Selskapet gir ut plater av blant annet Bunky, Castanets, Half-handed Cloud, Liz Janes og Sufjan Stevens.


Svaneapoteket i Oslo.
Svaneapoteket i Karl Johans gate 13
Svaneapoteket er det første apotek som ble opprettet i Oslo og det andre i Norge. Siden opprettelsen i 1628 Har det holdt til flere steder.
Bygningen.
Det flyttet i 1896 til dagens bygning i Karl Johans gate 13 som er oppført i jernbetong som en av de første bygningene i "Kristiania". Arkitekt var Ove Laurentius Ekman(1847 -1921). Han var antagelig Norges mest produktive arkitekt på 1800-tallet. Han tegnet hundrevis av bygninger av alle slag. I 1890-årene oppførte Ekman en lang rekke forretningsgårder i Kristiania. Bygningene hans markerer et høydepunkt i norsk arkitektur og håndverk. En utstrakt bruk av jernbjelker og søyler muliggjør de store vindusflatene og åpne planløsningene. Bygningen har en passasje mellom Stortorvet og Karl Johansgate som går langs apotekoffisinet og gir det lys.
Apoteklokalet.
Apoteklokalet er i nyklassissime. Materiale i innredning er mahogni og lønnetre og søyleskaftene er av marmor. Karakteristiske trekk ved dette apotekinteriøret er en leddet oppbygning som er understreket med kontraster i materialer og tydelige skiller mellom de forskjellige bygningsdeler. Gulv og tak er selvstendige arkitektoniske elementer, og lysskimrende overflater, blant annet er taket laget av malt glass utført av dekorasjonsmaler Wilhelm von Krogh., som gir en luftigere romvirkning.
Et stort arbeid er utført ved en restaurering hvor også noen bygningsdeler ble erstattet med nye nøyaktig kopiert etter de gamle. Noen bygningsdeler hadde imidlertid gått tapt bl. a. kassen som hadde vært plassert midt i disken. Denne hadde også skjult en bærende søyle som nå ble dekket med speil. Det ble også tilpasset en klokkekasse i fondveggen og på toppen av denne kom en ny svane av messing.
Gulvet er i hvit og brun teglstein i et vanlig mønster fra den tiden det ble laget. Det mest iøynefallende i rommet er det praktfulle taket av bemalt glass med motiver fra farmasien. Dette er bl.a. legeguden Asklepios, gudinnen Hygiea og en rekke medisinplanter som Opiumsvalmue.
Kulturminne.
Svaneapoteket er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


Gregorio Cortese.
Gregorio Cortese O.S.B. (født i 1483 i Modena i Italia, død 21. september 1548 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Som ung mann og etter en grundig humanistisk dannelse gikk han i kardinal Giovanni de' Medicis tjeneste (den senere pave Leo X), men etter en tid mente han at hans arbeide distraherte ham fra studiene, og vendte hjem. Han ble munk, og da kardinalen ble valgt til pave i 1513 skrev han til ham og formante ham til å arbeide for kirkelig reform.
Han bler abbed en rekke steder, og i Venezia ble han kjent med kardinal Pietro Bembo. Han kunne også telle blant sine venner kardinalene Gasparo Contarini, Reginald Pole, Jacopo Sadoleto, Gian Matteo Giberti og andre humanister. Han ble ansett som en av Italias lærdeste menn.
I 1536 utnevnte pave Paul III ham til en kommisjon som skulle forberede et skriv som skulle påpeke de vikttigste misbruk i kirken som det måtte ryddes opp i. Rett etter ble han apostolisk visitator og reformator for hele landet. Han var med kardinal Lorenzo Campeggio, nuntien i Tyskland, til religionsamtalene i Worms i 1540 mellom katolikker og lutheranere.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.
I 1543 fikk han sammen med en rekke andre kardinaler i oppgave å forberede et kirkelig reformkonsil.
En annen kardinal i samme slekt var Ludovico Cortese (kreert 1294).
Cortese, Gregorio
Cortese, Gregorio
Cortese, Gregorio
Cortese, Gregorio
Cortese, Gregorio


19. etappe i Tour de France 2005.
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Ambert (55,5 km)
2. mellomsprint i Bellevue-la-Montagne (123,5 km)
Klatretrøye.
Côte des Gerbaudias Kategori 4 (23 km)
Côte de Saint-Eloy-la-Glacière Kategori 3 (38,5 km)
Col des Pradeaux Kategori 2 (68 km)
Côte des Terrasses Kategori 4 (96 km)
Côte de Malaveille Kategori 4 (107,5 km)
19


Giuseppe Guerini.
Giuseppe Guerini (født 14. februar 1970 i Gazzaniga, Italia) er en tidligere profesjonell landeveissyklist. Siden 1999 har han syklet for det tyske T-Mobile Team. Han ble hentet til laget for å være hjelperytter for Jan Ullrich. I 1997 og 1998 kom han på tredjeplass i Giro d'Italia. Han har dessuten en andreplass sammenlagt fra Tour de Suisse i 2003.
Guerini huskes spesielt for sammenstøtet med en tilskuer da han var alene i brudd under Tour de France i 1999, like før målgang i L'Alpe d'Huez. Til tross for at han veltet, greide Guerini å beholde forspranget han hadde opparbeidet seg, helt til mål. Først seks år senere, i Tour de France 2005, lyktes det ham å vinne ytterligere en etappe, på den 19. etappen.
Han la opp mot slutten av 2007-sesongen.
Eksterne lenker.
Guerini, Giuseppe
Guerini, Giuseppe


Enjoy Your Rabbit.
"Enjoy Your Rabbit" er et musikkalbum laget av den amerikanske musikeren Sufjan Stevens. Albumet er et konseptalbum basert på de kinesiske himmeltegnene, og er lydmessig en tilnærming til elektronika.


Sandy Casar.
Sandy Casar (født 2. februar 1979 i Mantes-la-Jolie) er en fransk syklist.
Casar har kjørt profesjonelt siden 1. juli 2000, og kjører for det franske laget Française des Jeux. Han regnes som en fremragende klatrer.
I 2002 kom Casar på 2. plass i Paris–Nice. I 2003 vant han en etappeseier under Tour de Suisse, og kom på 13. plass sammenlagt i Giro d'Italia.
Under Tour de France 2004 endte han på 16. plass i sammendraget, 28 minutter og 53 sekunder bak vinneren Lance Armstrong. Dette resultatet holdt til 2. plass i konkurransen om beste rytter under 26 år.
I 2005 vant han Route du Sud sammenlagt, og i 2006 tok enda et steg opp med en 6. plass sammenlagt i Giro d'Italia.
Under Tour de France i 2007 tok han sin første etappeseier da han vant den 18. etappen. På den 16. etappe i Tour de France 2009 kom han på 2. plass men ble senere tildelt seieren ettersom Mikel Astarloza testet positivt på EPO.
13. juli 2010 vant han den 9. etappen i Tour de France. Dette var hans tredje etappeseier i det prestisjefylte rittet.


A Sun Came.
"A Sun Came" er debutalbumet til den amerikanske musikeren Sufjan Stevens. Albumet ble gitt ut på nytt i 2004, etter Stevens' suksess med "Michigan". Han spiller fjorten forskjellige instrumenter på albumet.


Liste over stavkirker i Norge.
En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av "staver" (stolper) som står på liggende "sviller" eller "syllstokker" og bærer "stavlegjer". De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller "tiler". Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.
I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2000 kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter Svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker tilbake, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker i Norge.
Listen inneholder 28 bevarte stavkirker. I tillegg vises det til Fantoft stavkirke som er en rekonstruksjon av den nedbrente kirke, Vang kirke som i dag befinner seg i Polen og to av de kirkene som ble bygget på 1600-tallet med inspirasjon fra stavkirkene, Fåvang og Vågå. I tillegg finnes flere kopier og miniatyrer som ikke medtas i denne listen.
Referanser.
Stavkirker


Voldemort.
Fyrst Voldemort (født 31. desember 1926) er en fiktiv figur fra "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling. Han er en ond trollmann som vil sikre seg uforliknelig makt og oppnå udødelighet gjennom utførelsen av mørk magi. Han er så fryktet av det magiske samfunnet at de fleste omtaler ham som «Han-du-vet» eller «Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt», siden de ikke tør å uttale navnet hans. Hans tilhengere, dødseterne, kaller ham vanligvis «Mørkets Herre». Voldemort er ansett som en av de mektigste magikerne i moderne tid.
Voldemorts navn kan oversettes som "flukt fra døden" eller "tyveri av døden" fra fransk ("Vol de mort"). Han konstruerte tittelen «Voldemort den store» som et anagram av sitt fødenavn Tom Dredolo Venster. På engelsk er det utsagnet "I am Lord Voldemort" («jeg er fyrst Voldemort») som brukes, et anagram av hans fødenavn i de engelske bøkene, Tom Marvolo Riddle. Voldemort døde 2. mai 1998 under slaget ved Galtvort under Andre Trollmannskrig.
Tidlig historie.
Fyrst Voldemort ble født som Tom Dredolo Venster på nyttårsaften 1926. Hans far het Tom Venster sr. og hans mor het Miseria Mørch. Via sin mor var han den siste etterfølger etter Salazar Smygard.
Venster ble forlatt av sin far, og hans mor døde kun kort tid etter hans fødsel, så han vokste opp på et barnehjem. Da han ble 11 år gammel inviterte Albus Humlesnurr ham til å gå på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Selv som barn hadde han utviklet noe kontroll over sine ferdigheter som magiker, noe som blir sett på som et tegn på at han var en potensielt veldig mektig magiker. Innen Humlesnurr møtte ham for første gang kunne han flytte ting ved hjelp av tankene, få slanger til å utføre hans kommandoer, Ormtunge, tilføre andre smerte, og få onde ting til å hende med de som plaget ham. Han viste imidlertid også grusomhet, en tendens til å misbruke sine magiske ferdigheter og mangel på moral.
Som elev ved Galtvort greide Venster generelt å skjule sine motiver, og ble ansett som en arbeidsom og talentfull elev. Han var begavet nok til å bli både prefekt og topptillitsmann, selv om Humlesnurr aldri glemte hva Venster bekjente å ha gjort som barn, og derfor aldri helt stolte på ham. Han begynte å bruke navnet «Fyrst Voldemort» blant enkelte av sine tilhengere allerede ved skolen, og ville siden gå så langt som å oppgi sitt ekte navn og kun gjøre bruk av tittelen. Mens Venster var ved Galtvort, omga han seg med en gruppe andre elever fra Smygard som han omtalte som venner, men som han ikke følte medlidenhet ovenfor. Mange av disse «vennene» ville senere ende opp som dødsetere. Da Venster gikk i sitt femte år på skolen, åpnet han Mysteriekammeret og tok livet av Stina, en gompefødt elev. Bare professor Humlesnurr mistenkte ham siden Venster hadde vist seg fra sin mest sjarmerende side overfor de fleste ansatte ved skolen, inkludert eliksirlærer Horasion E.F. Snilehorn.
Etter å ha fullført sin utdannelse søkte Voldemort på jobben som lærer i forsvar mot svartekunst ved Galtvort. Humlesnurr spekulerer rundt teorien om at han søkte denne jobben for å tilegne seg et av Gudrik Griffing eller Rasla Ravnklos objekter som blir holdt ved skolen. Hans søken etter jobb ble avslått av den daværende rektor Armando Duppel på grunnlag av at han var for ung. Isteden tok han en foreløpig jobb som hjelpegutt ved butikken Borgia og Brust, men forlot denne jobben etter å ved hjelp av tyveri og mord ha fått tak i Salazar Smygards medaljong og en kopp som bar Håsblås' grevling for å bruke dem som malacruxer. Voldemort forsvant siden, og ble ikke sett igjen på mange år. Ti år senere returnerte han til Galtvort for å be om jobben som lærer i forsvar mot svartekunster igjen, men denne gangen fikk han avslag fra Humlesnurr på grunnlag av at han hadde vist seg upålitelig. Det blir bemerket i bøkene at Voldemort framsto som mye mindre menneskelig denne gangen, og han ba om å bli tiltalt ved sin nye tittel heller enn «Tom Venster», et ønske Humlesnurr ikke etterkom.
Hans vei mot makten.
Lite er kjent om tiden mellom Vensters skolegang ved Galtvort og da han kom til makten rundt 1970. En eller annen gang i løpet av perioden avslørte han sine sanne ambisjoner, og han mistet støtten han hadde fra en del av de eldre trollmannsfamiliene. Det er fortsatt uklart hva Voldemorts eksakte mål var. Det britiske Magidepartementet, som stort sett ble ledet av Bart Kroek sr., arbeidet mot Voldemort, sammen med Føniksordenen, som ble ledet av Humlesnurr. Humlesnurr ble ansett som den eneste magikeren som Voldemort noensinne fryktet, og Galtvort var en av de få trygge stedene under denne farlige perioden.
Under denne perioden var det mye mistanke og frykt i magikersamfunnet. Folket følte at de aldri kunne være sikre på hvem som var på Voldemorts side og hvem som ikke var det. Voldemort og hans tilhengere brukte trylleformler som førte til en ekstrem smerte eller en øyeblikkelig død, og andre formler som ga den som kastet formelen muligheten til å kontrollere en annen person. Denne tredje formelen, «"Befalius-forbannelsen"», var et kontrovesielt emne, siden mange som var på Voldemorts side senere påsto at de var under påvirkning av denne formelen hele tiden, og dermed uskyldige. Noen av disse personene ble siden satt fri, men det er mange bevis på at flere av de påstått uskyldige opptrådte av egen fri vilje, deriblant Lucifus Malfang.
Voldemort hadde sin egen gruppe pålitelige allierte, dødseterne, som han hadde kontroll over ved å kontinuerlig, og ofte, straffe dem brutalt. Et av dødseternes kjennetegn var å mane frem Mørkets Merke, en grønn skalle med en slange kommende ut av munnen, som sitt symbol der de hadde begått drap og lignende. De hadde også Mørkets Merke tatovert på den venstre underarmen, en tatovering som Voldemort kan bruke til å sende beskjed om at bæreren skal immivere til hans side.
Til tross for Magidepartementet og Humlesnurrs anstrengelser, var Voldemort like ved å vinne kampen, siden han hadde infiltrert mange av deres organisasjoner med sine spioner. Det britiske magikersamfunnet ble holdt under beleiring, og det ble revet fra hverandre via en utbredt mistanke til alt og alle.
To gutter passet til beskrivelsen som ble gitt i profetien: Nilus Langballe og Harry Potter. Severus Slur overhørte profetien som Rummelfiold ga, og informerte Voldemort. Slur hadde imidlertid bare fått med seg de første par linjene, og dermed ikke informasjonen om at han skulle eie krefter som er mørkets herre ukjente. Voldemort trodde Harry var den mest sannsynlige risikofaktoren for ham senere, selv om Nilus var fullblods (og dermed, ifølge Voldemorts syn på ting, en bedre magiker), og dro for å ta livet av barnet. Ved å gjøre dette merket han ham som sin like, og bekreftet at profetien handlet om Harry.
Hans første fall.
31. oktober 1981 ankom Voldemort hjemmet til Jakob og Lilly Potter, viktige medlemmer av Føniksordenen, i Gudriksdal. Jakob Potter ble drept med en gang, og Lilly Potter ga sitt liv for å redde sin sønn. Denne kjærlighetserklæringen ga Harry en uventet beskyttelse, som gjorde at Voldemort mislyktes i sitt forsøk på å bruke «"Avada Kadavra"»-formelen for å ta livet av ham.
Den ett år gamle Harry ble således den første og eneste kjente overlevende etter en «"Avada Kadavra"»-formel, med bare et lynformet arr i pannen som spor etter mordforbannelsen. Forbannelsen ble slått tilbake på Voldemort, og reduserte ham til en skygge av sitt tidligere selv, såvidt i live. Han greide å overleve bare på grunn av at han tidligere hadde delt sin sjel i syv, hvorav seks av delene var blitt gjemt i objekter kjent som malacruxer, som lot Voldemort unnslippe døden så lenge disse objektene var intakte. Voldemort flyktet og forsvant i ti år.
Nyheten om Voldemorts fall spredte seg raskt gjennom magikersamfunnet. Uten sin personlige makt til å bygge opp under dem, ga mange av hans tilhengere opp. Noen få forsøkte å finne ham, men lyktes ikke. Over natten ble Harry kjendis og ble kjent som «Gutten som overlevde». Mange dødsetere ble tatt til fange og sendt til fengselet Azkaban.
Årene i eksil.
Voldemort søkte tilflukt i en skog i Albania, der selv det å eksistere var en kamp for ham. Hans eneste gjenværende evne var å besette andres kropp, og han besatte ofte slanger. Dyrekropper gjorde det vanskelig for ham å utføre magi, et viktig hinder for ham for å skape seg en korporlig kropp igjen.
Så, tidlig på 1990-tallet, støtte professor Krengle, lærer ved forsvar mot svartekunster, på Voldemort i en skog i Transylvania på en av sine reiser. Om han ble fristet av lovnader om makt eller ble offer for et av Voldemorts mange triks vet man ikke, men han ga seg over i Voldemorts tjeneste og lot Voldemort besette seg. Han reiste til London og forsøkte, med hjelp fra sin mester, å få tak i De vises stein, som ville ha tillatt Voldemort å få tilbake sin tidligere form og makt, samt å bli udødelig. Da han fant ut at steinen var flyttet fra Flirgott til Galtvort, forsøkte han å finne måter å få tak i steinen på. Voldemorts planer ble imidlertid forkludret av Harry, som nå hadde begynt sitt første år ved Galtvort, og Voldemort måtte forlate kroppen han hadde besatt, for dermed å ta livet av Krengle.
Voldemort dro tilbake i skjul, sint for at hans dødsetere hadde forlatt ham, og redd for at han ikke ville finne en annen magiker å besette. Han holdt seg i skjul i to år i Albania. I denne perioden greide Lucius Malfang å sende en av Voldemorts malacruxer – Tom Vensters dagbok – inn i Galtvort ved å skjule den blant eiendelene til en elev, Gulla Wiltersen. Ved hjelp av denne dagboken greide Tom Vensters minne (egentlig en bit av Voldemorts sjel) å manipulere Gulla til å åpne Mysteriekammeret igjen, og tok nesten livet av flere elever. Harry overvant ham imidlertid igjen. Det er ikke kjent hva som ville skjedd hvis Venster hadde greid å ta all livsenergien fra Gulla, men forfatter J.K. Rowling har nevnt at det ville ha styrket den nåværende Voldemort.
Heldigvis for Voldemort tvang en serie hendelser Petter Pittelpytt, som tidligere hadde forrådt Harrys foreldre, til å forlate sitt skjulested og dra på leting etter Voldemort. Mens han lette etter sin tidligere herre, kidnappet han Berta Flurp, og av henne fikk Voldemort etter mye tortur informasjon nok til å utforme en plan til hvordan han skulle lage en ny kropp til seg selv. Han brukte et gammelt magisk rituale til å gjenskape sin tidligere kropp, der Harrys blod var en del av prosessen han trengte til sin gjenfødelse, slik at han ikke skulle ta skade av å berøre Harry. Etter sin gjenfødelse tilkalte Voldemort dødseterne sine, og forsøkte å ta livet av Harry, men Harry greide å unnslippe av igjen.
Den andre krigen.
I begynnelsen nektet magidepartementet å tro på at Fyrst Voldemort hadde gjenoppstått. Magiminister Kornelius Bloeuf startet en kampanje hvor Harry Potters uttalelser ble trukket i tvil. Humlesnurr ble på sin side anklaget for å være senil, og ble fjernet fra flere av sine viktige stillinger. Harry ble fremstilt som en oppmerksomhetssyk løgner, eller psykisk ustabil. I mellomtiden søkte Lucifus Malfang innflytelse over magidepartementet, og støttet opp under Bloeufs tro på at den ekte trusselen kom fra den mektige Humlesnurr, ikke en gjenoppstått Voldemort.
For å motarbeide Voldemort samlet Humlesnurr Føniksordenen igjen, som etablerte sitt hovedkvarter i Sirius Svaarts familiehjem, Grimold Plass 12 i London. Han sendte også invitasjon til jøtulene og andre ikke-mennesker som Voldemort kunne finne på å lure over på sin side.
I mellomtiden ventet Voldemort, og planla nøye sine neste trekk. Bare en håndfull magikere – dødseterne og medlemmene i Føniksordenen – visste eller trodde på at han var tilbake, noe som ga Voldemort fri bane til å utføre sine planer. Han greide å overbevise jøtulene, desperantene og mange av varulvene til å kommer over på sin side.
Etter å ha lagt en plan som sikret at noen av de fengslede dødseterne i Azkaban kunne rømme, begynte Voldemort å planlegge Harrys død, samt at han skulle få tak i resten av Rummelfiolds profeti om Harry og Voldemort, en profeti som ble oppbevart i magidepartementets mysterieavdeling. Denne planen feilet, og den eneste kopien av profetien ble ødelagt. Alle unntatt en av dødseterne som ble sendt for å få tak i profetien ble tatt til fange av Føniksordenen etter en strid inne i magidepartementets bygning.
Under den samme striden falt imidlertid Sirius Svaart gjennom en mystisk portal og forsvant. Portalen var antakelig laget av departementet slik at de kunne studere døden. Blindet av sinne og sorg jaget Harry etter dødseteren som var ansvarlig for dødsfallet, Sirius' kusine Bellatrix DeMons. De havnet i kamp, men DeMons ble reddet av at Voldemort selv kom til stedet. Harry ble på sin side reddet fra Voldemorts angrep av professor Humlesnurr ankomst.
Her fulgte en duell mellom Humlesnurr og Voldemort, helt til Voldemort til slutt forsvant, og tok med seg DeMons. Han ble imidlertid sett av magiministeren, som endelig aksepterte at Voldemort var tilbake. Dette førte til at den tidligere frykten og mistanken som hadde gjennomsyret magikersamfunnet kom tilbake.
Voldemorts neste skritt var å fremføre et angrep på sin mest formidable fiende, Humlesnurr. Dette skulle han oppnå gjennom Draco Malfang, en elev ved Galtvort, og Lucius Malfangs sønn, som året før hadde blitt arrestert og sendt til Azkaban etter slaget i mysterieavdelingen. Mens Humlesnurr, sammen med Harry, dro på oppdrag for å finne og ødelegge en av Voldemorts malacruxer, angrep dødseterne Galtvort. Da de returnerte ble også Harry og Humlesnurr med i kampen, men en sterkt svekket Humlesnurr møtte sin død i form av Severus Slur, som opptrådte for å fullføre oppdraget Voldemort hadde gitt Draco Malfang, på grunn av et ubrytelig løfte han hadde inngått med Dracos mor, Narcissa Malfang. I den siste boken kommer det fram at Hummelsnurr hadde blitt dødelig såret av den ene ringen som Voldermort brukte som malacrux. Den eneste som viste dette, uten om Hummelsnurr selv, var Severus Slur. Slur hadde lovet Hummelsnurr å ta livet av han slik at Dracos sjel ikke skulle bli ødelagt av et mord. Med den eneste han noen sinne fryktet død, var Voldemorts største fiende (unntatt Harry) borte, og kampen hadde nå tilsynelatende tippet i Voldemorts favør.
I Harry Potter og dødstalismanene får Voldemort endelig fritt spillerom etter at Humlesnurr er død. Voldemort tar over Magidepartementet, og overtar magisamfunnet. men han holder seg i skyggene. For det han vil mest av alt er å drepe Harry Potter, gutten som overlevde alle de tidligere angrepene hans. Han finner seg en ny stav, Oldstaven, en legendarisk tryllestav som sies å være uovervinnelig.
Voldermort dør til slutt under Slaget om Galtvort, hvor han duellerer mot Harry og Avada Kadavra-forbannelsen slår tilbake på ham.
Figuren Voldemort.
Voldemort blir beskrevet med kritthvit hud, røde øyne med pupiller lik en katts, en skjelettaktig tynn kropp og lange tynne hender med unaturlig lange fingre. Det er ikke noe bevis i bøkene for at han er skallet, men filmene har i senere tid fremstilt ham slik. Tidlig i livet var Voldemort en pen mann med sort hår, før hans utseende begynte å endre seg på grunn av hans eksperimenter med svartekunster. Transformasjonen til sin mer monsterliknende tilstand skyldes for det meste at han har delt sjelen sin opp ved hjelp av avansert mørk magi for å lage malacruxer.
Voldemort blir portrettert allerede fra barndommen som utilfreds med det han anser som et «normalt» liv. Han ønsker å være «spesiell» og var faktisk i stand til å bevisst kontrollere sin tryllestavløse magi i en veldig ung alder. Han begynte etterhvert å hate navnet sitt, delvis på grunn av at det satte ham i sammenheng med en far han hatet, men også på grunn av at «Tom» er et ganske normalt navn og ikke ga etternavnet «Venster» den unikheten han krevde. Av denne grunnen adopterte han et psevdonym basert på et anagram av sitt fødenavn.
Voldemort er også en ormmunn: en magiker som kan snakke med slanger på deres eget språk, ormtunge. Dette er en egenskap han har arvet fra sin forgjenger, Salazar Smygard, som han er siste gjenlevende etterkommer av. Voldemort videreførte uten å vite det denne egenskapen til Harry da han forsøkte å ta livet av ham.
Voldemort er omtalt som verdens største psykomantiker, som betyr at han kan «lese» en persons tanker (selv om Slur påstår at dette er en vanlig misforståelse da man ikke kan lese tanker slik man leser en bok) og han kan også beskytte sine egne tanker fra påvirkning utenfra.
Voldemort har også i sin arroganse vist en tendens til å glemme det som virker som små ubetydelige detaljer, noe som har ført til at han flere ganger har mislyktes i sine planer. I "Harry Potter og De vises stein" sier han at han hadde glemt den gamle magien som beskyttet Harry, etter at hans mor døde for å redde ham. I "Harry Potter og Mysteriekammeret" glemmer han at en føniks' tårer har helbredende krefter.
Voldemorts tryllestav er laget av barlind, et treslag som kan assosieres med udødelighet, og som produserer en giftig sevje. Den er tretten og en halv tomme lang, og har en føniksfjær i kjernen. Fjæren er fra Humlesnurrs kjæleføniks, Vulcan. Siden bare to staver kan være like, ga Vulcan bare én fjær til som skulle brukes i en tryllestav, en tryllestav Harry Potter endte opp med å kjøpe. Siden de to tryllestavene har en kjerne fra samme kilde, kan de ikke fungere skikkelig mot hverandre. Hvis de blir tvunget til kamp mot hverandre, vil man få "Hexus Historicus", som vil si at stavene vil forsøke å tvinge hverandre til å vise skygger av trylleformlene den har kastet tidligere, i motsatt kronologisk rekkefølge. Alt dette hadde en viktig rolle i hvordan Harry Potter greide å rømme fra Voldemort mot slutten av "Harry Potter og Ildbegeret".
Etter mye spekulasjon avslørte J.K. Rowling at Voldemorts største frykt er «vanærende død», og at Hambuser vil ta formen av Voldemorts døde kropp for å skremme ham. Det Voldemort ønsker seg mest av alt i verden er å være allmektig og evig – som også er det han vil se i speilet mørd. Humlesnurr uttalte i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" at Voldemort i hemmelighet frykter både lik og mørket, men at «det er det ukjente vi frykter når vi ser på døden og mørket, ingenting annet» (kapittel 26).
Voldemort i filmene.
I "Harry Potter og De vises stein" er Voldemort bare et ansikt bak på professor Krengles hode. Dette ble laget ved hjelp av dataanimasjon, og stemmen til Voldemort ble gitt av Richard Bremmer. I denne filmen var Voldemort også vist i en tilbakesynssekvens der han ankommer Jakob og Lilly Potters hjem for å ta livet av dem. I denne scenen blir Voldemort spilt av Ian Hart, skuespilleren som hadde rollen som professor Krengle i den samme filmen.
I "Harry Potter og Mysteriekammeret" fremstår Voldemort som et minne av sitt yngre selv, Galtvorteleven Tom Venster, som blir spilt av Christian Coulson.
Voldemort opptrer ikke i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" og i Harry Potter og halvblodsprinsen.
I "Harry Potter og Ildbegeret", som var den første filmen der Voldemort blir sett i sin faktiske fysiske form, blir han portrettert av Ralph Fiennes.
Personene i filmene virker som om de blir mindre berørt av å høre Voldemorts navn enn personene i bøkene.
I Harry Potter og føniksordenen blir ikke voldemort forandret, men har en stor duell med Humlesnurr.
Voldemorts familietre.
codice_1
Det går rykter om at Voldemort har en fjern familie, som startet med Salazar Smygards barnebarn
Voldemorts navn.
Voldemorts fødenavn var Tom Dredolo Venster. I den andre boken forklarer han at han har utredet navnet «Voldemort» fra et anagram av sitt navn
Likt et stort antall andre navn i "Harry Potter"-romanene ser det ut til at «Voldemort» har fransk opprinnelse. "Vol de mort" kan bety enten «flykt fra døden» eller «tyveri av døden». Ordet "de" kan også oversettes til «fra», som gir «flykt fra døden». Gitt Voldemorts frykt for døden og forsøk på å oppnå udødelighet er også denne meningen passende.
I oversatte versjoner av "Harry Potter og Mysteriekammeret" var Voldemorts opprinnelige navn endret fra det engelske Tom Marvolo Riddle slik at det skulle passe med anagrammet. I den polskspråklige utgaven valgte oversetteren Andrzej Polkowski ikke å endre navnet, antakeligvis på grunn av vanskelighetene med å oversette anagrammet til en meningsfylt setning. I den portugisiske utgaven (som er forskjellig fra den brasilianske utgaven) ble heller ikke navnet endret.
Mørkets Merke.
Mørkets Merke er i Harry Potter-bøkene Voldemorts tegn. Det består av grønn røyk og ser ut som en hodeskalle av smaragdgrønne stjerner, med en slange ut av munnen. Mørkets merke fremkalles på himmelen med formelen Morsmordre, vanligvis etter at dødseterne eller Voldemort har utført et drap. Mørkets merke er også på venstre under arm på alle dødseterne (tilhengerne til Mørkes Herre (Voldemort))
I Harry Potter og Ildbegeret hører Harry, Ronny og Hermine noen si formelen som viser Merket. Litt senere kommer departementstrollmenn og tror at de har kalt det frem. Bart Kroeks husnisse Blunka finner tryllestaven som ble brukt, og som Harry mistet tidligere. Blunka blir beskyldt for å ha kalt det frem, men det viser seg at hun er uskyldig, for det var sønnen til Bart Kroek, Bart Kroek Jr. Likevel gir Bart Kroek henne klær. Dette gjør at hun er fri, men husnisser vil ikke dette.


Induksjon.
Induksjon (fra latin "inductio", «innføring») kan sikte til


Bobby Julich.
Robert Julich, kalt Bobby Julich (født 18. november 1971 i Corpus Christi, Texas) er en tidligere amerikansk syklist.
Julich ble profesjonell i 1992, begynte å sykle for laget Spago. Han ble etter hvert en meget god temporytter, og viste seg også sterk i fjellene. Man ble oppmerksom på ham i 1996, da han kom på niende plass i Vuelta a España. To år senere oppnådde han en fremragende tredje plass i Tour de France. De neste fire årene, på lagene Crédit Agricole og Team Telekom, fant han ikke tilbake til gamle takter, og oppnådde ikke en eneste seier. Dette endret seg da han i 2004 kom til Team CSC og Bjarne Riis. Han vant sølvmedalje i temporitt i OL 2004 i Athen, og i 2005 vant han klassikeren Paris–Nice.


Øystat.
En øystat er en stat som helt og holdent ligger på en øy eller flere øyer. 47 av verdens stater er øystater, inklusive de fleste mikrostatene.
Øystater kan deles inn i to hovedgrupper. Den første er øystater som er store, relativt folkerike og vanligvis i nærheten av et kontinent. Disse inkluderer Storbritannia, Japan, Indonesia, Filippinene og Madagaskar. Disse statene har som regel kulturelle og politiske likheter med sine fastlandsnaboer. Statusen som øy har noen ganger vært en viktig fordel som har isolert dem fra invasjon og gjort dem viktig i regional handel på grunn av beliggenheten og befolkningens maritime ferdigheter. Australia kan plasseres i denne kategorien i ytterste forstand; en øy så stor at den ansees for å være et kontinent.
Mindre øystater som Komorene, Bahamas, Tonga og Maldivene skiller seg ofte svært mye fra fastlandsstater. Den lille størrelsen betyr vanligvis at det er lite landbruksområder og få naturressurser. Mange mindre øystater har imidlertid i moderne tid blitt trekkplaster for turisme, som idag ofte er den dominerende industrien.
Noen øystater er samlet på en eller to hovedøyer, som Storbritannia og Fiji. Andre er spredt utover hundrevis eller tusenvis av mindre øyer, som Indonesia eller Maldivene. Noen øystater deler øyene sine med andre stater; disse inkluderer Republikken Irland, Storbritannia, Indonesia, Papua Ny-Guinea og Haiti.


FIDE.
Fédération Internationale des Échecs eller Verdenssjakkforbundet er en internasjonal organisasjon som forener de ulike nasjonale sjakkforbundene i verden. Den blir vanligvis omtalt som FIDE, organisasjonens franske akronym. FIDE ble grunnlagt i Paris 24. juli 1924. Forbundets motto er "Gens una sumus", eller "Vi er ett folk". Forbundets president er (per januar 2009) Kirsan Iljumzjinov, som også er president i den lille russiske delrepublikken Kalmykia.
I tillegg til å organisere verdenmesterskapet i sjakk og sjakkolympiader, beregner FIDE Elo-rating til spillerne, definerer reglene i sjakk, tildeler titler som FIDE-mester, Internasjonal mester og Internasjonal stormester, m.m.
I begynnelsen hadde FIDE liten makt. Dette var i hovedsak fordi Sovjetunionen nektet å delta, fordi man anså at sjakk og politikk var uløselig knyttet sammen, og FIDE var en ikke-politisk organisasjon. Dette endret seg imidlertid da verdensmesteren Aleksandr Alekhin døde i 1946. FIDE organiserte en turnering for å finne en tronarving, og Sovjetunionen ble med fordi de innså at dette var en prosess de måtte ta del i.
Fra denne turneringen i 1948 (som Mikhail Botvinnik vant) og frem til 1993 var FIDE den eneste organisasjonen som organiserte verdensmesterskap i sjakk. De var likevel innblandet i kontroversielle episoder, som i 1975 da Bobby Fischer mistet tittelen etter at FIDE nektet å oppfyle alle kravene hans i forbindelse med matchen mot Anatolij Karpov. I 1984 avbrøt FIDE-president Florencio Campomanes matchen mellom Karpov og Garry Kasparov uten at det var falt noen avgjørelse. I 1993 brøt Kasparov og utfordreren Nigel Short (som hadde kvalifisert seg via FIDE-systemet) ut fra FIDE for å spille finalematchen i regi av den nydannede Professional Chess Association (PCA). Siden den gang har det vært to verdensmesterskap – ett i FIDE-regi og det andre under ulike organisasjoner. De siste årene fram til 2004 har FIDEs mesterskap blitt arrangert som rene cupturneringer med kamper med kortere betenkningstid, en endring som også har skapt kontroverser.
Beslutningen om å arrangere VM 2004 i Libya var kontroversiell, og det har også vært uenighet omkring FIDEs behandling av den såkalte Praha-avtalen (en plan for å gjenforene de to verdensmesterskapene).
I 2006 ble det arrangert en VM-match mellom FIDE-verdensmester Veselin Topalov og den alternative verdensmesteren Vladimir Kramnik. Kramnik vant matchen og er dermed fra 2006 den ubestridte verdensmesteren.
I 1999 ble FIDE anerkjent av IOK. To år senere innførte man IOKs reglement mot doping. FIDE har uttalt at man ønsker at sjakk skal bli en del av de olympiske leker.
Det norske medlemsforbundet er Norges Sjakkforbund


Ronny Wiltersen.
Ronald Kolerius «Ronny» Wiltersen (født 1. mars 1980) er en fiktiv figur fra J.K. Rowlings "Harry Potter"-serie.
Hans to beste venner ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom er Harry Potter, hovedpersonen i serien, og Hermine Grang. Ronny og Harry møtes i "Harry Potter og De vises stein" mens Harry leter etter Plattform 9¾ på King's Cross. Senere deler de også kupé på Galtvortekspressen.
Ronny er sønn av Arthur og Molly Wiltersen, og bror av Rulle, Kalle, Perry, Fred, Frank og Gulla. Ronnys far var tidligere sjef i Kontoret for magisk misbruk av gompegjenstander i Magidepartementet, en heller lav post som ikke tjente familien mange penger. Mange av Ronnys eiendeler er derfor arvet eller kjøpt brukt, et faktum Ronny er veldig sensitiv overfor.
Ronny liker å spille trollmannssjakk og lærer Harry hvordan han skal spille. Ronny lider av araknofobi (edderkoppskrekk), noe som stammer fra den gangen hans bror Fred tryllet om teddybjørnen hans til en edderkopp. Han føler også press om at han må være suksessfull, siden hans eldre brødre har gjort det så bra i henholdsvis rumpeldunk (Kalle) og på skolen (Rulle og Perry). Fred og Frank er på sin side veldig populære blant medelevene. Ronny er derfor ofte sjalu på Harry og Hermine, som begge er veldig flinke i det de driver med (Harry i rumpeldunk og Hermine på skolen). Han er en omsorgsfull person som overbeskytter blant annet sin yngre søster, Gulla.
Alle figurene i bøkene kaller ham vanligvis for «Ronny» istendenfor hans egentlige fornavn, med unntak av Lulla Lunekjær (som kaller ham ved hans fulle navn, Ronald) og Ronnys eks-kjæreste Lavendel Bruun (som bruker et kjælenavn hun selv har kommet på, «Ronne-Ponne»).
__TOC__
Harry Potter og De vises stein.
I "Harry Potter og De vises stein" møter hovedpersonen Harry en gutt som heter Ronny, og som går i samme årskull som ham. På toget til Galtvort blir Harry og Ronny raskt venner, og de blir siden avbrutt av Hermine Grang (som Ronny senere utvikler følelser for). Selv om Ronny ikke liker henne spesielt godt når de møtes første gang, er dette møtet veldig viktig. Alle tre ender opp i det samme huset på skolen, Griffing, og de drar på mange eventyr sammen. Ronny følger med Harry til speilet mørd og til Gygrids hytte, der han blir bitt av drageungen Gygrid klekker ut og har planer om å oppdra som sin egen.
Ronny blir etter hvert også venner med Hermine Grang, etter at han og Harry redder henne fra et troll. Hun lyver på sin side for lærerne for at ikke han og Harry skal havne i trøbbel. Ronnys kjærlighet for sjakk viser seg nyttig da de tre drar på jakt etter de vises stein, ettersom en av tingene som beskytter steinen er et gigantisk sjakkbrett. Ronny ofrer seg selv for Harry og Hermine så de kan dra videre (han blir helt frisk igjen etterpå). For sitt mot og sine ferdigheter blir han gitt 50 huspoeng av Albus Humlesnurr ved den avsluttende festen, poeng som hjelper Griffing å vinne huspokalen.
Harry Potter og Mysteriekammeret.
I "Harry Potter og Mysteriekammeret" flyr Ronny sammen med sine to brødre, Fred og Frank, i sin fars magiske Ford Anglia til Hekkveien 4 for å redde Harry fra hans slemme fosterforeldre. Senere kjører han bilen igjen, etter at Harry og han ikke kommer seg igjennom til Plattform 9¾. Da de kommer fram til skolen kræsjer de bilen inn i Prylepilen, et gammelt magisk tre som slår vilt rundt seg med de store greinene sine. Bilen stikker av etter kollisjonen, og etterlater Harry og Ronny utenfor Galtvort, Ronny med en brukket tryllestav. Etter som gomper hadde sett dem i det de dro med den flyvende bilen, må de sitte igjen (de blir nesten utvist fra skolen), og Ronny må rengjøre medaljer og trofeer sammen med vaktmester Argus Nask.
Når flere alvorlige hendelser tyder på at Mysteriekammeret er åpnet, undersøker Harry, Ronny og Hermine saken. De mistenker Draco Malfang, og begynner å brygge en polyksir, en drikk som lar den som drikker den forvandle seg til en annen person.
I mellomtiden kaller Draco Hermine for en «grums», og for dette forsøker Ronny å forhekse Draco, men på grunn av at tryllestaven hans er brukket slår trylleformelen tilbake på Ronny. Ronny begynner å gulpe snegler. Ronny bruker polyksiren for å forvandle seg til Dracos sammensvorne venn Vincent Krabbe, og sammen med Harry drar han for å avhøre Draco, bare for å finne ut at det ikke er Draco som har åpnet kammeret. Ronny og Harry finner senere en dagbok på Stønne-Stinas toalett, som tilhørte en tidligere elev ved Galtvort, Tom Dredolo Venster. Ronny forteller Harry at mens han vasket medaljer og trofeer med Nask, merket han seg et trofé som hadde blitt gitt til T.D. Venster for spesielle tjenester til skolen for femti år siden.
Senere finner Ronny ut at søsteren hans Gulla er tatt med inn i kammeret. Ronny og Harry tar med seg læreren i forsvar mot svartekunster Gyldeprinz Gulmedal til kammeret for å få hjelp. De drar til Stønne-Stinas toalett og finner inngangen der.
De drar alle ned en sklie, og Gulmedal forsøker seg på en misminneformel for å få Harry og Ronny til å glemme at Gulmedal er en stor pyse og ikke har utført noen av de bragdene han har tatt æren for. Han bruker imidlertid Ronnys ødelagte tryllestav, og formelen slår tilbake på ham slik at det er han som mister hukommelsen. Taket i grotten de står i faller inn, og separerer Harry fra de to andre. Harry drar for å overvinne Venster og redde Gulla på egen hånd, og greier det. Ronny flyr tilbake til skolen ved hjelp av Vulcan sammen med både Harry og Gulmedal. Når de endelig er tilbake drar de for å prate med professor Humlesnurr, og de får begge 200 huspoeng hver og en pris for spesielle tjenester til skolen.
Harry Potter og Fangen fra Azkaban.
I "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" mister Ronny kjælerotten sin Skorpus, og skylder på Hermines katt Skeivskank. De to begynner å krangle over dette, og det faktum at Hermine har sladret til lærerne om at Harry har fått en helt ny Lynkile til jul, slik at Minerva McSnurp konfiskerer den for å undersøke om den er forhekset, gjør ikke saken bedre. De to blir venner igjen når Ronny tilbyr seg å hjelpe Hermine med å forberede forsvaret for Gygrid i Bukknebbs rettssak.
Harry, Ronny og Hermine drar for å trøste Gygrid på henrettelsesdagen til Bukknebb. Da de skal dra igjen løper Ronnys kjælerotte avsted. De følger den til Prylepilen, og en hund kommer løpende og bortfører Ronny og rotten hans til Hylehuset (via en tunnel som går under Prylepilen). Ronny setter fast foten sin i en rot, og brekker det ene beinet på vei ned. Hunden viser seg å være Sirius Svaart, en mann som det antas tok livet av 12 gomper, og som nettopp hadde rømt fra magikerfengselet Azkaban, men som det senere blir avslørt var uskyldig, og også Harrys gudfar. Remus Lupus ankommer Hylehuset like etter Harry og Hermine, og sammen med Sirius kaster han en formel på Skorpus som avslører at denne virkeligheten er en animagus ved navn Petter Pittelpytt, en tidligere venn av de to mennene, men nå en tjener av Voldemort, og også ansvarlig for at Harry foreldre døde (han fortalte sin herre hvor de lå i skjul).
Under Harrys konfrontasjon med den antatte massemorderen Svaart, sier Ronny mens han står på en brukket fot at «hvis du vil drepe Harry må du drepe oss også!» (Denne uttalelsen avslørte Ronnys sanne Griffingånd, men den blir gitt Hermine Grang i filmen). Sirius er faktisk uskyldig, og akkurat i det de finner det ut, forvandles Lupus til en varulv av fullmånen. Takket være Sirius greier de alle å stikke av med livet i behold. Ronny blir tatt med til sykestuen mens Harry og Hermine drar tilbake for å redde Sirius. Sirius gir siden Ronny en liten ugle som kompensasjon mot Skorpus. Gulla gir uglen navnet Tullerusk.
Harry Potter og Ildbegeret.
I "Harry Potter og Ildbegeret" ankommer Ronny og familien hans en gjensnekret peis ved familien Dumlings hjem for å hente Harry, og ta han med på verdenscupfinalen i Rumpeldunk. Ronny blir nedslått når hans mor kjøper forferdelige brukte penkutter til ham. Sammen med Harry drar Ronny til VM i rumpeldunk, der han får se favorittspilleren sin Viktor Krumm. Ronny blir ennå mer opprømt da Krumm kommer til Galtvort for å delta i Tretrollmannsturneringen. Da Hermine går på juleballet med Krumm blir Ronny imidlertid skuffet, og innser at han må finne seg en annen partner. Han drar sammen med Padma Patil, mens Harry drar med tvillingsøsteren hennes Parvati Patil. Ronnys tiltrekkelse mot Hermine blomstrer endelig opp og han blir sjalu på Krumm.
For første gang i serien krangler Ronny og Harry skikkelig, og prater ikke sammen på ukesvis, etter at Ronny mistenker Harry for å ha lagt navnet sitt i ildbegeret med vilje. Den egentlige grunnen er ganske enkel, Ronny er rett og slett sjalu på sin berømte venn. Ronny får smake berømmelse etter den andre oppgaven i tretrollmannsturneringen, som han tok del i for å være Harrys mest prissatte ting som måtte reddes fra innsjøen der han ble holdt av havfolk. Harry og Ronny blir venner igjen allerede etter den første oppgaven, og han og Hermine hjelper Harry med de gjenværende oppgavene.
Harry Potter og Føniksordenen.
Ronny blir keeper på Griffings rumpeldunklag, men ikke så veldig vellykket til å begynne med. Etterhvert kommer han over frykten for å gjøre det dårlig foran andre, og sikrer Griffing seieren i cupen. Draco og de andre elevene i Smygard har tidlig laget en sang som heter «Wiltersen er topp», og som har flere vers om hvor dårlig Ronny spiller, og at han hjelper Smygard å vinne cupen. Etter at Ronny sikrer cupen til Griffing adopterer derimot de sangen og endrer ordene til å faktisk handle om at Ronny "er" topp. I mellomtiden fortsetter Ronny å danse rundt sin tiltrekkelse mot Hermine, uten å gjøre noe med det, selv om de tilbringer mye tid sammen, der de som oftest småkrangler.
Senere i boken slåss Ronny mot dødseterne sammen med Harry, Hermine, Gulla, Nilus og Lulla i mysterieavdelingen. Han blir skadet i kampen og midlertidig drevet til vanvidd, men blir helt frisk igjen. Han blir også prefekt for Griffing, til mesteparten av sin families store overraskelse.
Harry Potter og Halvblodsprinsen.
Ronny mottar karakterene sine fra U.G.L.E.-eksamenen sin, sammen med Harry og Hermine. Han stryker bare i fagene Magihistorie og clairvoiance. Ved Galtvort får Ronny Lavendel Bruuns oppmerksomhet ved å slå en vits.
Harry, som nå er blitt lagkaptein, bestemmer at Ronny skal få fortsette å være keeper på Griffings rumpeldunklag. Like etter prøvene til laget, idet Ronny og Harry tar en snarvei for å komme til Griffingtårnet, støter de på Gulla og Tommy Ding, en Griffing fra deres årskull og midlertidige lagkamerat (som er innbytter for Katti Bull), mens de kliner. Mens Harry reagerer med et plutselig utfall av sjalusi, blir Ronny rasende for at søsteren hans kliner med folk i offentlighet, noe som fører til en het krangel mellom søsknene, og etterhvert, siden han blir gjort oppmerksom på at Hermine og Krumm klinte det tidligere året, en kraftig mangel på konsentrasjon fra Ronnys side. For å endre situasjonen tilbake igjen, later Harry som om han drypper litt Felixir i Ronnys frokostjuice, og slik tilfeldighetene vil ha det, viser den neste kampen mot Smygard seg å ha optimale forutsetninger for at Griffing skal vinne. Etterpå begynner Hermine og Ronny å krangle på grunn av at Hermine anklager Harry for å ha jukset (helt til han forteller henne sannheten om at han bare "lot" som om han tømte Felixir i juicen til Ronny). I Griffings oppholdsrom kysser Ronny Lavendel, noe han fortsetter å gjøre i store deler av historien, til Hermines store ergrelse. Ronny har fortsatt følelser for Hermine, men han ønsker ikke å innrømme det til seg selv.
Den fryktsomme natten da Harry og Humlesnurr drar for å lete etter en av Voldemorts malacruxer, ber Harry vennene sine å holde vakt over hva Draco Malfang må kunne finne på. Det at Humlesnurr er borte fra skolen fører raskt til at et angrep blir utført mot Galtvort, og Ronny og Hermine, sammen med de andre medlemmene av Humlesnurr-legionen de greier å samle, blir bedt om å holde vakt over Malfang og Severus Slur. Selv om de er veldig oppmerksomme greier Malfang og smugle dødsetere inn i skolen, og det hele ender med at Slur tar livet av Humlesnurr, og siden stikker av sammen med Malfang.
Etter disse hendelsene og Humlesnurrs begravelse på Galtvort, gjør Ronny en avtale, sammen med Hermine, at de skal holde seg sammen med Harry, og hjelpe ham å finne og ødelegge malacruxene til Voldemort, for senere å ta livet av ham, selv om det betyr at de må dra fra Galtvort.
Harry Potter og dødstalismanene.
I Harry Potter og døstalismanene møter han først Harry når de skal få Harry trygt til Hiet. Da må han, Hermine, Fleur, Fred og Frank drikke polyksir for å utgi seg som Harry, slik at dødseterne ikke kan være sikre på hvem som er Harry. Han er i par med Dult og er blant de siste som kommer tilbake. Harry og Hermine er glade for å se ham.
Under bryllupet til Fleur og Rulle danser han med Hermine. Det ser ut til at de endelig har innrømmet følelsene de har for hverandre. Bryllupet blir imidlertid en kort affære når Nestor Bindebolts skytsverge, i form av en gaupe, dukker opp og sier at departementet har falt og at Grimst (magiministeren) er død.
Han og Hermine legger ut på reisen sin sammen med Harry for å ødelegge Malacruxene. Etter å nesten å ha blitt fanget og drept av dødsetere blir han sint på Harry fordi han mener han har ledet dem ut på et farlig oppdrag uten noen som, helst plan. De har en voldsom krangel, som ender med at Ronny forlater dem. Harry og Hermine ser ikke noe mer til ham, inntil han dukker opp i juleferien, etter å ha vært borte i noen få uker. Harry er i livsfare og Ronny redder ham, når han holder på å drukne. Han ødelegger også en Malacrux med Gudrik Griffings sverd. Vesenet som er Malacruxen skriker ut mange forskjellige sannheter om Ronny. Bla at: Han tror at moren hans elsker ham minst, at han har mindreverdighetskomplekser og at han elsker Hermine, men tror at hun elsker Harry. Harry forklarer at han elsker Hermine som en søster og at han tror at hun føler det slik om ham (Harry) også. De går tilbake til Hermine, som ligger i hytta og sover. Hun blir sinna når hun ser Ronny. Hun hadde grått i flere uker, etter at han reiste og er dermed veldig sinna på ham for å ha forlatt dem.
Hun tilgir ham da etter hvert og under slaget ved Galtvort kysser de, etter at han har villet hjelpe husnissene med å komme seg ut av Galtvort. Ronny er også vitne til broren Fred sin død. Han kjemper modig i slaget og kommer fra det uskadet. Etter å ha sett Fred dø er han så sint at han rister og Hermine må holde ham igjen med makt for å hindre at han ikke løper for å drepe dødsetere. Etter at Voldemort er død, får han og Hermine en forklaring på alt av Harry og de får møte Albus Humlesnurr, men bare ved hjelp av portrettet hans på rektorkontoret
Nitten år senere.
Ronny har giftet seg med Hermine og de har to barn sammen, Rosa og Hugo. Han jobber i Wiltersens Wærste sammen med broren, Frank Wiltersen. Han og Hermine møter Harry og hans kone Gulla Wiltersen på stasjon ni og tre kvart for å sende de eldste barna avgårde til Galtvort.
I intervjuer og nettmøter etter at den siste boken kom ut har Rowling avslørt flere detaljer om karakterenes liv etter serien. Ved disse anledningene har hun fortalt at Ronny arbeidet i broren Franks morobutikk «Wiltersens Wærste» en tid, før han så startet en karriere som svartspaner i Magidepartementet.
Ronny i filmene.
Rupert Grint har portrettert Ronny i de seks første filmene, og han er også med i den syvende filmen, som nå er ferdig. Sammen med Daniel Radcliffe og Emma Watson som spiller henholdsvis Harry og Hermine sa han ja til å delta i de to filmene som er laget om den syvende og siste boken i serien. Scott Maurstad har dubbet Ronnys stemme til norsk i de tre første filmene.
Se også.
Wiltersen, Ronny


Johan Caspar de Cicignon.
Fragment av Cicignons gravmonument, nå i Fredrikstad Museum
Johan Caspar de Cicignon (født ca. 1625 i Oberwampach i Luxemburg, død 1696 i Fredrikstad) var en luxemburgsk adelsmann som tjenestegjorde som dansk-norsk general, ingeniør og byplanlegger.
Biografi.
I 1657 ble han dansk offiser. I 1660-årene ble han utnevnt til kommandant ved Bergenhus festning.
Senere kom han over i stridende tjeneste. Etter et slag ved Lund i Sverige i desember 1676 måtte han tåle kritikk for svak taktisk ledelse, og ble etter eget ønske stasjonert i Fredrikstad. Her gikk han med iver og dyktighet inn for å utvikle befestningene, og skaffet seg etter hvert ry som ingeniør og byplanlegger.
I 1681 ble Cicignon sendt til Trondheim for å lede gjenoppbyggingen av byen etter bybrannen. Han utarbeidet da den byplanen som Midtbyen i Trondheim fortsatt er regulert etter, og som regnes som det fremste eksemplet på en barokk byplan i Norge. Cicignon planla også Kristiansten festning og han la ned grunnsteinen til denne i 1682. Samme år ble også Kongsvinger anlagt etter en plan av Cicignon. Cicignon har også fått en plass oppkalt etter seg i Trondheim, Cicignons plass, beliggende mellom Krambugata og Søndre gate.
Del av Cicigons byplan for Trondheim, etter brannen i 1681
Sine senere år levde Cicignon etter eget ønske i Fredrikstad. Her gjorde han det godt i eiendomsspekulasjon, og endte sine dager i stor velstand. For sin innsats for Fredrikstad har han også fått en bydel oppkalt etter seg. Han tegnet også inn sitt monogram på en høyde i Fredrikstad-marka, et sted mellom Oredalen og Bjørndalen. Han ble sannsynligvis begravet i det som i dag er Glemmen gamle kirke i Fredrikstad.


Gaspar de Ávalos de la Cueva.
Gaspar de Ávalos de la Cueva (død 2. november 1545) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Compostela i Spania.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Avalos de la Cueva, Gaspar de
Avalos de la Cueva, Gaspar de
Avalos de la Cueva, Gaspar de


Bartolomé de la Cueva y Toledo.
Bartolomé de la Cueva y Toledo (født 1499 i Cuéllar i Segovia i Spania, død 29. juni 1562) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var prest i bispedømmet Segovia i Spania.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Cueva Toledo, Bartolomé de la
Cueva Toledo, Bartolomé de la
Cueva Toledo, Bartolomé de la
Cueva Toledo, Bartolomé de la


Jacques d'Annebaut.
Jacques d’Annebaut (død 6. juni 1557) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Lisieux i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Annebaut, Jacques d'
Annebaut, Jacques d'
Annebaut, Jacques d'


Federico Cesi.
Federico Cesi (død 28. januar 1565) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var prest i bispedømmet Todi i Italia.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Han var bror til kardinal Paolo Emilio Cesi.
Cesi, Federico
Cesi, Federico
Cesi, Federico
Cesi, Federico


Tysklands historie (1871–1918).
Det tyske keiserrike er den vanligste norske betegnelsen for perioden 1871-1918 i tysk historie. Perioden begynte med den tyske samlingen og riksgrunnleggelsen i 1871 og sluttet med Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918. Tyskland var i denne perioden en føderasjon av en rekke kongeriker, storhertugdømmer, hertugdømmer, fyrstedømmer og byrepublikker. Det tyske riket var et konstitusjonelt monarki med kongen av Preussen som keiser og dermed rikets statsoverhode. Tyskland var et av de første landene i Europa som innførte allmenn stemmerett; det skjedde samtidig med riksgrunnleggelsen i 1871.
Det tyske keiserrikets politiske system.
Det forente Tyskland ble mer demokratisk enn hva Preussen og de fleste andre tyske statene hadde vært før samlingen. Det ble opprettet en riksdag som var en ren fortsettelse av riksdagen fra det nordtyske forbund. Alle menn over 25 år hadde stemmerett ved riksdagsvalget. Lovforslag måtte godkjennes av førstekammeret, som fungerte som et overhus. Her var den prøyssiske innflytelsen såpass stor at mange lovforslag kunne blokkeres.
Den viktigste politiske maktpersonen var fortsatt keiseren. Det ble således ikke innført parlamentarisme, men fungerte slik at det var keiseren som utpekte rikskansleren og regjeringen. Disse organene var ansvarlig bare overfor keiseren og ikke overfor parlamentet. Kongen av Preussen ble automatisk også keiser i Tyskland.
De tyske statene beholdt sitt indre selvstyre, men utenrikspolitisk var det den prøyssiskdominerte sentralregjeringen som styrte. Hver stat hadde imidlertid sitt eget parlament og sine egne regjeringer. Formelt hadde også de forskjellige statene separate militære styrker, men i krig ville de bli stilt under en sentral, prøyssisk generalstab.
Befolkningen og kulturen endres i øst.
De østlige områdene i Kongeriket Preussen hadde tidligere stått utenfor det gamle tyske rike og det tyske forbund. Dette gjaldt provinsene Østpreussen, Vestpreussen og Posen-provinsen. Disse områdene, særlig Vestpreussen og Posen-provinsen, hadde en stor polsk minoritet og denne mislikte sterkt å bli innlemmet i Tyskland.
Samtidig var disse områdene langt mindre industrialiserte enn områdene i vest i Tyskland. Dessuten fantes det i området få selvstendige bønder; mesteparten av jorden øst i Tyskland var kontrollert av junkerne og lå under deres storgods.
Utviklingen førte til at mange tyskere valgte å flytte vestover i håp om en bedre fremtid. Samtidig var fødselsraten mye høyere i de polske familiene enn i de tyske. Andelen tyskere i områdene minket derfor stadig. Det bekymret mange nasjonalistiske tyskere at disse områdene stadig ble mer polske. Den prøyssiske regjeringen forsøkte å hindre utviklingen ved å kjøpe eiendom av etniske polakker og selge eiendommene billig til etniske tyskere, samt ved å nekte polakker byggetillatelser.
Samtidig førte den tyske kansleren Otto von Bismarck en aggressiv politikk mot katolikker. Denne politikken er kjent som "Kulturkampf" og dette forsterket motstanden fra de hovedsakelig katolske polakkene. Katolikker øst i landet og med tysk/polsk opprinnelse begynte å se på seg selv som polakker og ikke tyskere.


Levi Leipheimer.
Levi Leipheimer (født 24. oktober 1973) er en amerikansk syklist fra Butte, Montana som sykler for Omega Pharma-Quick Step.
Leipheimer ble profesjonell i 1997 og kjørte for Saturn i 1998 og 1999. Han vant det amerikanske tempomesterskapet i 1999 og ble invitert til U.S. Postal Service, laget til Lance Armstrong. Etter tredjeplassen i Vuelta a España, rekrutterte det nederlandske laget Rabobank Leipheimer som lagkaptein. I 2002, hans første år med det nye laget, endte Leipheimer på åttende plass sammenlagt i sitt første Tour de France, og i 2004 ble han nr. 9 sammenlagt. Deretter gikk han over til Gerolsteiner og ble nr. 6 i Tour de France 2005 og nr. 13 i 2006.
Før 2007-sesongen gikk han til Discovery Channel og ble nr 3 i Tour de France 2007.
Da Discovery-laget ble lagt ned etter 2007-sesongen gikk han sammen med flere fra laget over til Astana. Han startet 2008-sesongen med å vinne Tour of California for andre gang. Under OL i Beijing tok han bronse på temporittet. Noen uker senere tok han sin første etappeseier i Vuelta a España på den 5. etappen (tempo) og fikk for første gang kjøre i ledertrøya i en Grand Tour. Han vant også den 20. etappen som også var en tempoetappe og endte som nummer to sammenlagt, 46 sekunder bak lagkameraten Alberto Contador.


Harry Potter (figur).
Harry Jakob Potter (født 31. juli 1980) er en fiktiv person fra bok- og filmserien "Harry Potter", skrevet av J.K. Rowling. Han er det eneste barnet av avdøde Jakob og Lilly Potter.
Harry Potter blir spilt av Daniel Radcliffe i samtlige "Harry Potter"-filmer.
Biografi.
Harry har arvet sin fars utseende og sin mors øyne. Han er berømt i magikerverdenen på grunn av sitt sammenstøt med den onde Fyrst Voldemort da han var bare ett år gammel. Voldemort, som er den ondeste og mektigste (mektigste ved siden av Albus Humlesnurr,) trollmannen som noensinne har levd, og den viktigste skurken i serien, mistet på mystisk vis kreftene sine og ble veldig invalidisert etter sammenstøtet.
Jakob og Lilly Potter døde da Voldemort oppsøkte dem i 1981 mens de forsvarte Harry fra Voldemorts angrep. Jakob døde først, og Lilly døde mens hun ofret seg selv for å redde sin sønns liv. Dette ga Harry en beskyttelse som Voldemort ikke kunne overvinne, en slags magisk formel av kjærlighet. Som en følge av denne beskyttelsen overlevde Harry "avada kadavra"-formelen, en formel som ingen før (eller siden) har overlevd. Formelen slo tilbake på Voldemort, og invalidiserte ham. I "Harry Potter og Mysteriekammeret" sier Harry at "jeg vet ikke hvorfor du mistet kreftene dine den kvelden, men jeg vet hvorfor du ikke greide å ta livet av meg" til Voldemort. Overvunnet og maktesløs gjemte Voldemort seg et sted ingen kunne finne ham, og Harry ble kjent i magikerverdenen som «Gutten som overlevde». Harry ble kanskje mest kjent for det lynformede arret trylleformelen etterlot på pannen hans.
Harry ble oppdratt av tanten og onkelen Petunia og Wiktor Dumling, som forsømte ham til fordel for deres egen sønn, Dudleif. De forsøkte også å fjerne alle spor av at Harry var en trollmann, og prøvde å gjøre ham «normal» ved å holde ham totalt isolert fra magikerverdenen. For å forklare arret i Harrys panne, hevdet onkelen og tanten overfor ham at foreldrene hans var drept i en bilulykke. Harry visste ikke at han var en magiker før sin ellevte fødselsdag, da Gygrid fortalte ham sannheten, og også om hvorfor han var berømt i magikerverdenen.
Kort tid etter denne avsløringen, begynte Harry å studere ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom hvor ble han plassert i Griffinghuset, og ble venner med Ronny Wiltersen og senere Hermine Grang. Han deler sovesal med Ronny, Nilus Langballe, Jokum Finnimann og Tommy Ding.
Harry lot ikke berømmelsen gå ham til hodet, selv om Gyldeprinz Gulmedal og Frodrik Fromm minnet ham på at han var kjendis nesten konstant i "Harry Potter og Mysteriekammeret". Faktisk ble Harry irritert av sin berømmelse, og effekten den hadde på forholdene hans til andre, da den førte til at flere smisket med ham eller hatet ham.
Beskyttelsen Harrys mor overførte til ham ved å ofre seg i hans sted, hjalp ham igjen ti år senere i "Harry Potter og De vises stein", da Fyrst Voldemort returnerte i hemmelighet til magikerverdenen for å lete etter De vises stein. Voldemort brukte kroppen til professor Krengle, kom til Galtvort for å finne steinen, og forsøkte å ta livet av Harry igjen. Lilly Potters beskyttelse var imidlertid fortsatt i blodet hans, noe som resulterte i at Voldemort ikke engang kunne berøre Harry. Voldemort ble tvunget til å stikke av igjen, og etterlot seg Krengle for å dø.
I "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" begynte Harry å forandre seg; han er sint fordi han tror Sirius Svaart var ansvarlig for at Voldemort klarte å finne foreldrene hans. Han oppdaget imidlertid etterhvert at Svaart var farens beste venn, og hans egen gudfar. Senere finner han ut at det var ikke Svaart som forrådte foreldrene hans, men Petter Pittelpytt, som var en annen venn av familien, og senere Voldemorts tjener. I slutten av boken gir Sirius Harry noe han har ønsket hele livet; et hjem langt borte fra Dumlingene. Harry var rask med å akseptere dette tilbudet, men senere fikk han beskjed om at han ikke kunne bo med Svaart fordi Svaart er en ettersøkt forbryter.
Det største ønsket til Harry er å være normal, å være sammen med foreldrene sine og at alle han bryr seg om skal være sikre og glade. Harry risikerer gjerne livet for andre, og prøver like ofte å overbevise andre om "ikke" å sette seg selv i fare. For eksempel, i den første boken, vil han ikke at Ronny og Hermine skal prøve å finne De vises stein sammen med ham. Dette skjer også i "Harry Potter og Føniksordenen", når Gulla, Nilus og Lulla vil være med Harry, Ronny og Hermine til magidepartementet for å redde Sirius.
Også de negative personlighetstrekkene til Harry beskrives ofte. For eksempel har han kort lunte hvis hans foresatte eller andre han bryr seg om fornærmes eller hvis noen ikke tror ham. Dessuten er han, i likhet med Ronny, ikke bestandig flink med å gjøre leksene sine. I "Harry Potter og Føniksordenen", opptrer Harry som mer forstyrret, bekymret og temperamentsfull enn før fordi han må finne seg i at nesten ingen i magikerverdenen tror ham når han sier at Voldemort har vendt tilbake. Magikerverdenen tror nemlig heller han sier dette fordi han ønsker oppmerksomhet. I tillegg er denne boken lagt til midt i pubertetsalderen, noe som fører med seg flere ting. Noen ganger blir Harry også sint på Ronny og Hermine, og spesielt hvis de krangler med hverandre. En spesiell episode under dette, er når Ronny og Harry er uvenner i nesten en måned i "Harry Potter og Ildbegeret".
Harry har bestandig vært isolert og alene. Han har mistet foreldrene sine, sin gudfar, og til sist, i "Harry Potter og Halvblodsprinsen", mister han sin siste beskytter, Albus Humlesnurr, som blir drept av Severus Slur. Han støtter seg ofte til Remus Lupus og familien Wiltersen hvis han trenger hjelp eller råd. Molly Wiltersen er spesielt en slags morsfigur for Harry, og hun behandler ham som en av sine egne sønner. Andre ganger er det Gygrid som tilbyr seg å hjelpe Harry, men etter hvert som Harry utvikler seg som tenåring, blir forholdet hans med Gygrid mer og mer utvisket.
Harrys lojalitet mot andre er veldig sterk, og han forventer lojalitet tilbake. Denne egenskapen har ofte hindret Harry fra å se ting objektivt, og det hindrer ham også av og til fra å motta konstruktiv kritikk fra sine venner, slik som Hermine.
Når det kommer til pålitelighet, er Harry ofte veldig bekymret for hvem han kan stole på og ikke. Eksempelvis er Harry motvillig til å stole på Severus Slur, til tross for at rektor Humlesnurr stoler helt og fullt på ham. Ettersom Harry ble oppdratt av Dumlingene, og har opplevd skrekkelige ting (som mordet på Fredrik Djervell i "Harry Potter og Ildbegeret", Sirius Svaarts død i "Harry Potter og Føniksordenen" og Albus Humlesnurrs død i "Harry Potter og Halvblodsprinsen"), føler han seg ofte misforstått. Harrys følelse av isolasjon øker mot slutten av "Harry Potter og Føniksordenen", da han skjønner at han må stå alene i kampen mot Voldemort.
I "Harry Potter og Ildbegeret" får man for første gang høre om at Harry blir forelsket, i Cho Chang (det hintes om denne forelskelsen også i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban"). I løpet av sitt femte år ved Galtvort har han et forhold til henne som er litt av og på, og han kysser henne en gang under en misteltein. I slutten av boken skiller de lag, hvilket er et brudd som teknisk sett var et resultat av at Chos venn Marietta Eggelkam avslører Humlesnurr-legionen ovenfor Venke Dolorosa Uffert. Harry har også andre grunner for å gjøre det slutt med Cho, deriblant at de ikke er helt på samme bølgelengde, at Harry ikke har den minste anelse om hvordan et forhold skal fungere, og at han er uvillig til å takle Chos sorg over at ekskjæresten Fredrik Djervell er død.
Det feilslåtte forholdet mellom Harry og Cho er en kontrast til hans neste forhold med Gulla Wiltersen, som J.K. Rowling har sagt hun hadde lagd for å bli Harrys ideelle kjæreste. Dette forholdet starter med Gullas ubesvarte forelskelse i Harry i boken "Harry Potter og Mysteriekammeret" og i "Harry Potter og Ildbegeret". Det ironiske med situasjonen er at Harry ikke legger merke til Gulla før i "Harry Potter og Føniksordenen", når Hermine forteller ham at Gulla har gitt ham opp. I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" innleder Gulla et forhold med Tommy Ding, og Harry sliter med at hun ikke er forelsket i ham lenger. Ting ordner seg etterhvert: Gulla og Tommy slår opp, Harry blir båret på gullstol etter at de har vunnet rumpeldunkpokalen, og Harry og Gulla kysser hverandre spontant foran hele oppholdsrommet til griffingstudentene. Ronny, som tydeligvis har blandede følelser vedrørende dette forholdet, uttrykker en slags godkjennelse ved å ikke protestere mot det. I slutten av "Harry Potter og Halvblodsprinsen" gjør Harry det slutt med Gulla i et forsøk på å forsikre seg om at hun er trygg. Gulla godtar avgjørelsen hans uten veldig mye krangling, men de virker begge håpefulle om at de skal ha en fremtid etter at Voldemort er tatt hånd om for godt.
I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" tror omsider hele magikerverdenen på at Harry er den «utvalgte» når det kommer til profetien om Harry og Voldemort. I denne boka har Harry timer hos Humlesnurr der de ser på gamle minner sammen i tanketank. Minnene omhandler Voldemorts fortid. Humlesnurr tar Harry med seg på en ekspedisjon for å finne det de tror er en malacrux, et objekt som inneholder en del av Voldemorts sjel, og som må ødelegges for å kunne gjøre Voldemort dødelig. Denne malacruxen er gjemt i midten av en dauingeinfisert innsjø i en ensom grotte. Etter Humlesnurrs død (en død det fortsatt debatteres i om bør føre til Galtvorts stenging, eller om den kan åpnes igjen under styre av den nye rektoren Minerva McSnurp) bestemmer Harry seg for at han uansett ikke vil tilbake til skolen, men isteden skal vie sitt liv til å ødelegge de fire gjenværende malacruxene til Voldemort.
Harry får vite i sin død at han var den siste malacruxen.
Nitten år senere.
Harry har giftet seg med Gunilla «Gulla» Wiltersen og fått tre barn, Jakob Sirius, Albus Severus og Lilly Lulla. Han er leder på svartspanerkontoret og Gudfaren til Teddy Remus Lupus. De møter Ronny og Hermine og barna deres, Rosa og Hugo, på togstasjonen, plattform ni og tre kvart, for å sende avgårde Jakob, Albus og Rosa på toget. Der møter de også Draco og sønnen hans, Scorpio, som er på en prikk lik sin far, som igjen er veldig lik sin far.
Rett før Jakob, Albus og Rosa går på toget, er Albus redd for å havne i Smygard, og betror dette til Harry. Harry forteller at valghatten plasserte Harry i Griffing, fordi han ba om å slippe Smygard, samt at Albus Severus er oppkalt etter to av rektorene på Galtvort, og at én av dem var smygardig og den modigste mannen Harry har møtt. Harry fortalte dette bare til Albus Severus. Nilus Langballe ender opp som lærer i urtologi.
Albus Severus Potter.
Albus Severus Potter er Harry og Gullas sønn. Albus er oppkalt etter to av rektorene på Galtvort (Severus Slur og Albus Humlesnurr).
Lilly Lulla Potter.
Lilly Lulla er Harry og Gullas datter. Lilly er oppkalt etter sin farmor, Lilly Potter og en gammel klassekammerat av Gulla og Harry, Lulla Lunekjær.
Teddy Remus Lupus.
Teddy er sønnen av Remus Lupus og ble født da Harry var 17 år. Harry ble nevnt som Gudfar da Remus forteller ham om hans sønn i bok 7.
Referanser.
Potter, Harry


Byplanlegging.
Byplanlegging er en prosess som søker å styre den fysiske utviklingen av byen. Selv det enkleste og minste samfunn kan bygges ut etter mer eller mindre organisert planlegging, med en mer eller mindre detaljert plan for hvor i byen en skal ha gater, plasser, kvartaler, sentrumsområder, forretningsstrøk, grøntområder og boligområder. Med byplanlegging forutsetter vi et bysamfunn av en størrelse som kan oppebære organer for forslagsstilling og beslutninger.
Prosessen forutsetter en besluttende myndighet som fatter vedtak på et politisk og teknisk grunnlag av antatte vekstbehov, naturgitte forutsetninger, økonomiske beregninger, sosiale analyser og til dels kulturelle og filosofiske betraktninger. Man tar hensyn til faktisk befolkningsutvikling og bosettingsmønster. Planleggingmyndighetene bestemmer lokalisering av boligområder, industri og næringsbygg, behov for infrastruktur som kommunikasjonsveier, tilførsel av rent vann og energi samt sanitærbehov som avløp og behandling av spillvann og kloakk. Slike vurderinger inngår ofte i en reguleringsplan som gjerne har som sitt sentrale resultat et kartgrunnlag.
Høyere utdannelse innen byutvikling og byplanlegging tilbys ved Institutt for landskapsplanlegging på Universitetet for miljø- og biovitenskap, ved Fakultet for arkitektur og biletkunst/ Institutt for byforming og planlegging på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo og ved Universitetet i Stavanger ved Byutvikling og urban design.
Planprosessen.
I Norge pålegger plan- og bygningsloven kommunene å utarbeide kommuneplaner. Kommuneplanen består av en kortsiktig og en langsiktig del. Den langsiktige delen består av en samfunnsdel som omhandler kommunens satsingsområder, og en arealdel som omhandler arealbruken i kommunen. Kommuneplanens arealdel er en grov oversikt som er styrende for utarbeidelse av kommunedelplaner og reguleringsplaner. Kommunedelplaner utarbeides også normalt av kommunen. Det er ikke en lovpålagt oppgave, men har vist seg å være et nyttig virkemiddel i transformasjonsområder. Reguleringsplaner er en mer detaljert plantype som tar for seg et mindre geografisk område. For alle plantypene gjelder at endelig vedtak gjøres av kommunestyret. Rådmannens fagstab i kommunen har en spesiell rolle som kommunens eksperter på arealplaner. Det er de som gjør størstedelen av arbeidet med kommuneplanens langsiktige del og kommunedelplanene. Reguleringsplaner utarbeides i stadig større grad av private initiativtakere, i tråd med nyere tids styresett, der det offentlige spiller en mer tilbakelent rolle (les: governance).
Det er bystyret som eventuelt godkjenner de fremlagte reguleringsplaner. Dersom der reises innvendinger fra en statlig myndighet må departementet bestemme om planen kan undergå "mindre" endringer eller forkastes i sin helhet. En reguleringsplan som i en slik prosess godkjennes av departementet får status som en stadfestet reguleringsplan.
Hvem som helst har rett til å utarbeide forslag til regulering – også på annen manns eiendom. Men det er kommunestyret som bestemmer om planen skal komme til utførelse. Dersom grunneiere nekter å avgi areal til planens gjennomføring kan kommunen gå til ekspropriasjon etter oreigningsloven dersom nektelsen kan sies å hindre gjennomføringen av viktige samfunnsinteresser. Grunneier må da akseptere økonomisk kompensasjon etter satser som kan utledes av gjeldende ekspropriasjons-erstatningsrett. Ekspropriasjon er et lite brukt virkemiddel i dag, ettersom det anses som et inngrep i den private sfære.
Byplanleggingen foregår som et samspill mellom eiendomsutviklere, kommunens planavdeling og politikere – og innbyggerne (publikum).
Tidlige spor.
Byplanlegging fant sted allerede i den indiske harappakulturen for 4000 år siden. Arkeologiske funn viser at byene Harappa og Mohenjo-Daro hadde sprikende hovedgater.
Antikkens byplanlegging.
Statsplanlegging i den vestlige verden kan ledes tilbake til de gamle grekerne. Den klassiske rutenettsplanen ble første gang benyttet i den joniske byen Milet, som ble utvidet under perserkrigene. Romerne grunnla et stort antall byer i hele Middelhavsområdet. De nye byene var generelt formet som et rektangel, orientert etter de fire himmelretningene. Rutenettsplanen ble vanligvis dominert av to hovedgater, en nordsørlig cardo og en østvestlig decumanus.
Middelalderbyer.
I middelalderen ble få nye byer grunnlagt, og man benyttet den romerske byplanleggingsmodellen. Norges eldste byer, Tønsberg, Trondheim, Sarpsborg, Oslo, Hamar, Bergen og Stavanger, er middelalderbyer.
Moderne statsplanlegging oppsto under den tidlige renessansen, fra Italia, med Firenze som sentrum. Sentralperspektiv var viktig i den nye byplanleggingen, og gatenettene var ofte rektangulære eller stjerneformede. Byplanleggingen konsentrerte seg videre om byenes visuelle kvaliteter. En spektakulær tillemping av perspektivet er den såkalte gåsefotmodellen, dvs. tre gater som treffer hverandre i et punkt. Det mest kjente eksempelet er Piazza del Popolo i Roma.
I Norge bygde Kristian IV renessansebyer, blant annet Oslo (gjenoppbygget som Christiania, etter bybrannen i 1624), Kristiansand og Kongsberg.
Barokkens byplanlegging.
Barokken var mer storslått enn renessansen, både med tanke på byplanlegging, bygninger og annen arkitektur. Byplanleggingen fra denne tiden tok utgangspunkt i barokke parker, med alleer som utgikk fra et sentrum og et torg der folk møttes. Barokk arkitektur var den sentrale stilarten helt frem til omkring midten av 1700-tallet, da nyklassisismen ble den dominerende byggestilen. På denne tiden ble byer som Roma og Paris formet til slik de er i dag, og stilen har også preget bygninger og bysamfunn ellers i Europa og i det spansktalende Amerika.
Cicignons byplan i Trondheim.
I 1599 og 1651 opplevde Trondheim store bybranner, hvilket førte til stadig mer utvidede gatebredder. I 1681 kom den såkalte Hornemans-brannen, og Kristian V besluttet at det skulle lages et helt nytt byplan for Trondheim. Oppgaven ble gitt til generalmajor Johan Caspar de Cicignon, med generalkvartermester Anthony Coucheron som assistent.
I den nye byplanen, som ble formet etter barokkens modell, var de viktigste hensynene brannsikkerhet og forsvar, og gatene ble derfor laget brede (60 for Munkegata og Kjøpmannsgata, 36 og 25 for mange andre). Cicignos ønsket å fjerne alle de middelalderske gateløperne, "veitene", men dette ble ikke gjennomført. I tillegg til nyregulering av områdene i Midtbyen inkluderte planen et anlegg av en ny festing, Kristiansten festning, på høyden over Nidelva, og byen ble omkranset av festningsverker – voller – mot sør, vest og nord.
De brente byers regulering.
Institusjonen Brente steders regulering ble etablert av staten i 1940, og ledet av professor i arkitektur Sverre Pedersen. Aksemotiver og monumentale men enkle funksjonalistiske bygninger preger gjenreisningsbyene. Bodø, Kristiansund, Molde, Åndalsnes, Elverum, Steinkjer, Namsos og en rekke byer og fiskevær i Finnmark er steder institusjonen arbeidet med planer for.
Etter andre verdenskrig trakk man flere steder konklusjonen at bysentrumene ikke hadde plass til mer byfortetning, og begrepene satelittby, soveby og drabantby oppsto.
Moderne byplanlegging.
I de senere år har et nytt aspekt kommet inn i byplanleggingen, nemlig å legge til rette for økologisk holdbare samfunn med lavt energiforbruk. Dette omfatter både bygningskropper, materialbruk og energibehov, og samfunnsfunksjonenes innbyrdes plassering og derav følgende transportbehov og transportmetoder.


Brian Eno.
Brian Eno ("Brian Peter George St. John le Baptiste de la Salle Eno" eller bare "Eno", født 15. mai 1948 i Woodbridge, Suffolk) er en engelsk musiker. Eno har studert kunst ved Ipswich Art School. Han regnes som grunnleggeren av musikkstilen ambient.
Inspirert av blant annet den minimalistiske komponisten John Cage begynte Eno tidlig å eksperimentere med musikk. Han prøvde seg som klassisk musiker, men tok i 1972 veien over til art-pop-bandet Roxy Music som han startet sammen med Bryan Ferry. Etter to album sluttet han i Roxy Music og startet en solokarriere. De tidligste soloalbumene består av vokalpop, mens platene etter "Before and After Science" (1978) hovedsakelig er instrumentale.
Etter et biluhell i 1975 ble Eno sengeliggende oppmerksom på at musikk bare kan være en del av omgivelsene, ikke noe man må lytte til. Dette førte til dannelsen av genren ambient music og en rekke plater, for eksempel "Music For Airports". I 2005 vendte han tilbake til sangen med albumet Another Day on Earth. I 2008 utkommer et nytt album med David Byrne fra Talking Heads.
Eno ble på slutten av 1970-tallet en svært ettertraktet og genierklært produsent. Han har samarbeidet med og produsert plater for mange andre musikere som Robert Fripp, John Cale, Nico, Camel, Robert Wyatt, U2, Ultravox, Talking Heads og Coldplay. Eno var med som musiker og delvis som medkomponist på tre av David Bowies mest innflytelsesrike album på slutten av 70-tallet. De gjenopptok samarbeidet på "1. Outside" fra 1995, der Eno også var medprodusent. I 1978 satte han sammen samlealbumet No New York, som dokumenterer den innflytelsesrike no wave-scenen i New York med artister som James Chance og Lydia Lunch.
I 1994 ble han bedt om å komponere den seks sekunder lange startmelodien til Windows 95. Dette gjorde han – på sin Apple Macintosh.
Som billedkunstner har Eno lagd videoer, bøker og installasjoner. Best kjent er hans «77 Million Paintings» (2006) som står utstilt på Sørlandets kunstmuseum fram til 20. september 2008.


Eddy Mazzoleni.
Eddy Mazzoleni (født 29. september 1973 i Bergamo) er en italiensk syklist.
Mazzoleni startet proffkarrieren i 1996 i laget Saeco. I 2000 syklet han for Polti, de neste to årene for Tacconi-Vini Caldirola, og i 2003–2004 igjen for Saeco. I 2005 var han i Lampre-Caffita, og i 2006 syklet han for T-Mobile Team. Første del av 2007-sesongen syklet han for Astana Team. 16. juli bestemte han seg for å legge opp etter å ha vært suspedert fra laget etter en dopingsak.
Mazzoleni har deltatt fire ganger i Tour de France, men ikke vunnet noen etappe. Den beste sammenlagtplasseringen er en 13. plass fra 2005.


Sedan (by).
Murene i den gamle festningen i Sedan
Sedan er en by og kommune nordøst i Frankrike i departementet Ardennes. Den har 20 000 innbyggere og ligger i regionen Champagne-Ardenne. Fotballklubben CS Sedan Ardennes kommer fra Sedan.
Det historiske sentrumet er bygd på en halvøy dannet av en sving i elva Meuse. Byen var lenge et senter for klesproduksjon, startet av Kardinal Mazarin, noe som støttet opp om utviklingen av byen.


Prince Motor Company.
Prince Motor Company (PMC) var en japansk bilfabrikant fra 1952 inntil de ble slått sammen med Nissan i 1966. Prince startet som Tachikawa Aircraft Company, kjent for å produsere den berømte Zero-jageren under andre verdenskrig. Etter krigen gikk de inn i andre bransjer, og blant annet produserte de en elektrisk bil, kalt Tama, fra 1952. Selskapet endret navnet sitt til Prince i 1955 for å hedre den japanske keiseren, kronprins Hirohito.
Prince produserte esklusive biler. Blant de mest kjente er Skyline og Gloria, som begge ble tatt opp i Nissans modellprogram etter sammenslåingen. Prince-organisasjonen ble bevart innenfor Nissan-systemet, men merket forsvant.
I Norge er PMC Registeret en forening for Datsun og Prince Motor Company-entusiaster.


Thessaloniki.
Det hvite tårnet er Thessalonikis landemerke
Thessaloníki (gresk: Θεσσαλονίκη) er Hellas' nest største by og den største byen i området Sentral-Makedonia. Byen er også hovedstad i prefekturet Thessaloníki. Thessaloníki kalles også for "Selânik" (på tyrkisk, "Salonika" eller "Salonica" (Σαλονίκη, Солун, Solun, סלוניקה). Det er den nest største byen i Hellas og hovedstad for regionen Sentral-Makedonia (den av tretten greske periferier) foruten også hovedstaden i desentraliserte administrasjonen Makedonia og Trakia. Dens hederstittel er Συμπρωτεύουσα ("Symprotévusa"), bokstavelig «medhovedstad», og står som en referanse til byens historiske status som Συμβασιλεύουσα ("Symvasilévousa"), «medregjerende» by innenfor det bysantinske rike ved siden av Konstantinopel.
I henhold til folketelling i 2011 har kommunen Thessaloniki i dag en befolkning på 322 240, mens Thessalonikis urbane område (det tilstøtende området som har vokst inn i «byen Thessaloniki») har en befolkning på 790 824; noe som gjør den til den femte største byen på Balkan og den nest mest befolkede byen som ikke er en hovedstad. I tillegg strekker Thessalonikis metropolitiske område strekker seg over et område på 1 455.62 km2 og dens befolkning i 2011 nådde et antall på totalt 1 006 730 innbyggere.
Byen ble grunnlagt i 315 f.Kr. av Kassandros av kongeriket Makedonia. Byens historie strekker seg over 2300 år. Det var en viktig metropol i den romerske perioden. Thessaloniki var den nest største og rikeste byen i den bysantinske rike. I den er det flere kjente oldtidskristne og bysantinske monumenter som i 1998 innført i UNESCOs verdensarvsliste. I 1997 var Thessaloniki Europas kulturhovedstad. I byen finnes også et større antall bysantinske kirker fra 300-700-tallet blant annet Hagios Dimitrios og Hagia Sofia. I tillegg er det også mange romerske, osmanske og sefardisk jødiske strukturer. Byens hoveduniversitet, Aristotelesuniversitetet i Thessaloniki, er det største i Hellas og på Balkan.
Thessaloniki er Hellas nest mest betydelige økonomiske, industrielle, kommersielle og politiske sentrum og et betydelig transportsentrum for resten av det sørøstlige Europa. Dens handelshavn er også av stor betydning for både Hellas og det indre av sørøstlige Europa. Byen er også kjent for sine festivaler, kulturhendelser og det levende kulturelle livet generelt, og er hevdet å være Hellas' kulturelle hovedstad. Hendelser som Thessalonikis internasjonale handelsmarked og Thessalonikis internasjonale filmfestival skjer årlig samtidig som byen er også vert for den halvårlige møtene for gresk diaspora (grekere som lever i utlandet eller utvandret). I 2014 vil Thessaloniki være den europeiske ungdomshovedstad. I tillegg til byens historiske røtter er Thessaloniki også populært som turistmål i Hellas. I 2010 rangerte Lonely Planet byen som verdens femte beste by for festing og uteliv, sammenlignet med andre byer som Dubai og Montreal.
Etymologi.
Alle varianter av byens navn er avledet fra det opprinnelige (og nåværende) benevnelsen i gresk: Θεσσαλονίκη (fra Θεσσαλός, "Thessalos", og Νίκη, "Nike"), bokstavelig oversettelse er «thessalinsk seier») og har også opprinnelse i navnet til en prinsesse, Thessalonika av Oldtidens Makedonia (datter av Filip II av Makedonia og gift med Kassandros), og hun ble navngitt slik ettersom hun ble født på dagen for den makedonske seieren i slaget ved Krokusmarkene.
Det alternative navnet "Salonika" eller "Salonica", avledet fra en variantform Σαλονίκη ("Saloníki") i folkelig gresk tale og har gitt navnutgaver på flere språk. Navn i andre språk, som har vært framtredende i tider i byens historie, er blant annet Солоунь ("Soloun") på gammelkirkeslavisk, "Salonika" på jødespansk, "Selanik" eller "Selânik" på tyrkisk (سلانیك på osmantyrkisk, "Solun" (også skrevet som Солун) i lokale og naboliggende sørslaviske språk, Салоники ("Saloníki") på russisk, og "Sãrunã" på arumensk. I lokal tale, er byens navn typisk uttalt med en mørk og dyp L karakteristisk av makedonsk-gresk aksent. Navnet er ofte skrevet i den forkortede formen Θεσ/νίκη.


Trondheims historie.
Middelalderen.
Trondheim regnes å være grunnlagt i 997. Arkeologiske funn viser at det har vært annen bebyggelse enn gårdsbruk ved Nidelvas munning før den tid, trolig sjøbuer for handelsvirksomhet. Den tidligste bebyggelsen vokste fram ved en "lon" (innbuktning) like ovenfor dagens Bakke bru. Etter tradisjonen anla Olav Tryggvason en kongsgård ved Skipakrok noe lenger ut på Nidarneset, og i følge sagaen fikk Olav den hellige reist Klemenskirka i kongsgården.
I siste halvdel av 1000-tallet vokste byen raskt. Hovedgatene gikk nord-sør, mens det fra sjøbuene ved elva gikk mange mindre tverrgater. Ved dagens Elgeseter bru var det bru over elva. Den første steinkirken på St.Olavs gravsted – der Nidarosdomen står i dag – ble påbegynt ca. 1070, og man regner med at den stod ferdig ca. 1300. Den første kjente bybrannen fant sted i 1219, og en ny brann la det meste av byen i aske i 1295.
Høgmiddelalderen var også en vekstperiode, særlig etter opprettelsen av erkebispesetet i 1152. Fra slutten av 1200-tallet kjenner en til nær 20 kirker. Utenfor selve byen ble det reist klostre både på Elgeseter, Bakke og Munkholmen.
I seinmiddelalderen stagnerte veksten, og bybrannene i 1481 og særlig 1531 innledet en periode med tilbakegang. Landets siste erkebiskop – Olav Engelbrektsson – prøvde å hindre den danske innflytelsen i landet, og i 1531 satte en dansk troppestyrke fyr på Erkebispegården, og domkirken og mye av byen brant. Ved reformasjonen i 1537 mistet byen sin status som Norges kirkelige sentrum.
1600-tallet.
Nye næringsveier og økt handel på 1600-tallet kom også Trondheim til gode, og byen begynte å vokse vestover langs de gamle "geilene" ut fra byen. Den første bebyggelsen på Bakklandet oppsto. Byen fikk en merkbar innflytting av utenlandske kjøpmannsfamilier, særlig fra Flensburg. I 1658 var byen besatt av svenske tropper.
Byen opplevde store branner i 1599 og 1651. Gatebredden ble gradvis økt, men det kunne ikke forhindre en ny, ødeleggende brann i 1681 – den såkalte Hornemans-brannen. Christian V bestemte at det skulle lages en helt ny byplan for Trondheim, og oppgaven ble gitt til generalmajor Johan Caspar de Cicignon, med generalkvartermester Anthony Coucheron som assistent.
Cicignons plan viser et ortogonalt gatenett med fem brede nord-sørgående og fem øst-vestgående gater. Fordi Nidelva ved utløpet har en nordøstlig retning, kom den gata som skulle gå på innsida av sjøbuene langs elva (Kjøpmannsgata) skjevt i forhold til de øvrige. Denne uregelmessigheten ble utjevnet ved å legge en annen hovedgate – Munkegata – nordvest-sørøst, slik at de to gatene danner to sider i en likebent trekant. Munkegata er dessuten lagt i aksen mellom domkirken og Munkholmen ute i fjorden. Midt i Munkegata anla han en stor åpen plass – byens torg.
Brannsikkerhet og forsvar var de viktigste hensyn for Cicignon. Gatebredden var enten 60 (Munkegata og Kjøpmannsgata), 36 eller 25 alen, med kvartaler opp mot åtte mål. Det var Cicignons intensjon å fjerne alle de middelalderske gateløpene, men mange av disse "veitene" eksisterer den dag i dag. Byen var omkranset av festningsverker – voller – mot sør, vest og nord. På høyden over byen på andre sida av Nidelva anla han Kristiansten festning.
Gamle Bybro ble også anlagt i 1681 i forbindelse med Cicignons byplan.
1700-tallet.
På 1700-tallet oppsto byens andre forstad – Ila – utenfor porten ved Skansen. Ilabekken ga kraft til tidlig industrivirksomhet ved Ilsvikøra. Ved århundrets begynnelse ble byen rammet av en ny stor brann, til tross for Cicignons brannforebyggende regulering fra 1681. Brannen i 1708 raserte det meste av bebyggelsen mellom de store hovedgatene Munkegata og Kjøpmannsgata, men sistnevnte gate hindret spredning til Bryggene langs Nidelva med de verdifulle varelagrene, som for byens kjøpmenn var vel så viktige som bygårdene.
Perioden fra 1760 til 1810 innebar en hektisk byggeaktivitet i Midtbyen, og de fleste av byens større og mindre trepaleer ble reist som bolighus for byens borgerskap i denne perioden. Av dem som fortsatt står i dag, er Stiftsgården det fornemste. Dette enorme trehuset i tre fløyer ble reist av geheimerådinne Cecilie Christine von Schøller og sto ferdig i 1778. Det eneste som kunne måle seg i prakt og størrelse var Harmonien eller Møllman-gården ved Torget, fullført noe tidligere, men brent under 2. verdenskrig. Ved Torget ligger fremdeles Hornemansgården, et trefløyet anlegg i to etasjer, som fikk sin nåværende utstrekning omkring 1780, mens justisråd Henrik Horneman var eier. På motsatt side av Kongens gate ligger Svaneapoteket fra omtrent samme tid. Svært mange av byens berømte trepaleer er forsvunnet ved senere bybranner, og enda flere er revet på 1900-tallet.
1800-tallet.
Trondheim i 1898. (Kart over den nye bydelen Lademoen innfelt.)
To store branner i 1841 og 1842 og en mindre i 1844 ga støtet til at byen fikk murtvang gjennom «Lov angaaende Bygningsvæsenet i Trondhjem» i 1845. Brannhensyn gjorde også at det ble anlagt flere nye gater, som Thomas Angells gate, St. Olavs gate og Tordenskiolds gate.
Før murtvangen ble innført var imidlertid byen gjenreist i tre i stort tempo. Mye av den karakteristiske trehusbebyggelsen som vi kjenner fra Midtbyen i dag, er bygd tidlig på 1840-tallet. Den har et enhetlig preg, i to etasjer med omtrent lik gesimshøyde og saltak. Myndighetene tillot ikke gavlhus eller arker og andre takoppbygg. Første etasje hadde gjerne forretninger, mens det var bolig i andre etasje. I bakgården var det verksteder, uthus og til dels også boliger.
I 1847 ble de to forstedene Bakklandet og Ila innlemmet i byen, og i 1864 også Elgeseter, Øya og Rosenborg. På 1860-tallet fikk stadsingeniør Carl Adolf Dahl bygd byens første vannverk og kloakkanlegg. I 1864 fikk byen jernbane til Støren, i 1877 til Kristiania over Røros og i 1882 til Storlien over Meråker. Nytt havneanlegg i 1882 bidro også til en kraftig forbedring av kommunikasjonene.
Murtvangen gjaldt ikke i de nye bydelene, og under høykonjunkturen i 1880- og 1890-åra opplevde Ila og særlig Rosenborg en kraftig vekst i trehusbebyggelsen. I 1893 ble Singsaker, Øvre Rosenborg, Lademoen og nedre del av Byåsen innlemmet i byen. Etter en brann på Rosenborg i 1899 ble murtvangen innført i hele byen, men det ble seinere åpnet for å bygge i tre i visse deler av kommunen.
1900-1945.
Sterk befolkningsvekst omkring århundreskiftet gjorde det nødvendig å regulere også de ytre bydelene for å skaffe byggegrunn. Stadsarkitekt Sverre Pedersen var mannen bak den nye byplanen av 1913. I henhold til moderne prinsipper for byplanlegging var det her skilt mellom bolig- og industriområder, og det ble også planlagt flere hagebyer i utkantene. Ikke mange av disse ble realisert, og noen først langt seinere.
1945-.
I 1952 ble Ladehalvøya og Byåsen innlemmet i byen. Etter et langvarig utredningsarbeid ble så de fem kommunene Trondheim, Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset slått sammen til en storkommune fra 1. januar 1964.
«Generalplanen av 1967» (vedtatt 1971) ble retningsgivende for veksten i den nye storkommunen. Stor utbygging mot Heimdal, som Tillerbyen og Huseby-Kolstad-Flatåsen, skulle avhjelpe boligmangelen i de sentrale bydelene. Industrien ble leda til Heggstadmoen, Lade, Fossegrenda og Sluppen.
Veksten på 1950- og 60-tallet medførte at mye gammel bebyggelse måtte vike for nye bolig- og næringsbygg og veier. Gradvis vokste imidlertid vernetanken fram i løpet av 1960- og 70-åra. Et vegprosjekt som forutsatte riving av mye av trehusbebyggelsen på Bakklandet ble stansa, og det samme gjaldt riving av Ilsvikøra. Vernetanken fikk sitt endelige gjennomslag med «Midtbyplanen» av 1981.
Etter at Trondheim gjennom hele sin historie har slitt med branner som er blitt særlig ødeleggende fordi avstanden mellom husene har vært for liten, og etter et århundre der byens vekst stadig har foregått utover, er det nå indre fortetting som er målet for byveksten. Utbygginga på Nedre Elvehavn, der bolig- og næringsbygg med høy utnyttelsesgrad har vokst opp på området til det nedlagte Trondhjems Mekaniske Værksted, er det mest iøynefallende eksemplet på denne nye tendensen.


Sylinder.
Sylinder er et legeme som består av en sideflate som er rund eller avlang. Den kan være enten rett eller skjev. Dens volum kommer man frem til ved å gange arealet til en av endeflatene med høyden.
Areal kommer man frem til ved å addere arealet av alle flatene sammen.
Treghetsmoment til en sylinder kan regnes ut ved


Pyramide.
En pyramide er et legeme som består av en grunnflate (base), med et gitt antall sider (n-sider, hvor n≥3). Ved hver av disse sidene er en trekantformet side. Det tredje hjørnet til disse trekantene møtes i et felles punkt. Sammen danner alle disse sidene et konisk objekt med en polygonal grunnflate.
Er grunnflaten også en trekant, består pyramiden av fire trekanter, og er da et tetraeder. Når man ikke kjenner grunnflaten, går man ut fra at den er et rektangel.
Volum.
Volumet av en pyramide er
hvor "A" er arealet av grunnflaten, og "h" er høyden fra grunnflaten til spissen. Denne formelen passer for alle pyramider, der "h" er avstanden fra grunnflaten til punktet plassert sentrert over grunnflaten, 90 grader på planet grunnflaten er plassert i.
Pyramidene i Egypt og Mexico har form som pyramider med fire trekanter på siden. Se pyramide (byggverk).


Pyramide (byggverk).
En pyramide er et byggverk som har størst tverrsnitt nederst, og som smalner av oppover mot toppen. Pyramider har vært oppført av flere folkeslag opp gjennom historien.
Egypt.
Ordet «pyramide» stammer fra gresk "pyramis" (= hvetekake), flertall "pyramides". Til hver egyptisk pyramide hørte også en "pyramidion". Dette var en miniatyr av den ferdige pyramiden, med riktig vinkel og korrekte proporsjoner. Den første "pyramidion" ble funnet ved farao Sneferus nordlige pyramide, men den har ingen inskripsjon. Mest fullstendig er "pyramidion" fra Amenemhet IIIs pyramide. Den er av hard svart stein, inngravert med Amenemhets navn, over det tre tegn for "nefer" (= skjønnhet, fullkommenhet), over dem to "wedjat" (= hellige øyne) og øverst den bevingede solskiven. Denne inskripsjonen kan leses: «Amenemhet betrakter Ras skjønnhet/fullkommenhet.» De hellige øynene er Amenemhets egne.
Best kjent er pyramidene fra Oldtidens Egypt, som også var geometrisk formet som pyramider i full forstand. De var gravanlegg for flere av faraoene. De hadde også templer tilknyttet hvor det ble foretatt flere seremonier. Dronningene ble begravet i mindre pyramider ved siden av. Den første pyramiden, som ble laget til farao Djoser av hans arkitekt, Imhotep som også var høyesteprest for solguden Ra, var utformet som en bygning med trappetrinn. Djoser er navnet denne kongen fikk av besøkende da pyramiden hans var mer enn tusen år gammel, men det eneste kongelige navnet funnet på veggene der, er Horus-navnet Netjerykhet. Trinnpyramider med syv trinn er kjent i egyptiske provinser. Den sørligste ligger på øyen Elefantine. Hensikten med dem er ukjent, men forslag lyder på at de markerer hjemstedene til dronninger, eller var hellige steder for Horus og Set, eller at de symboliserer den første åsen som steg opp av urhavet. Navnefunn tyder på at de kan være bygd av farao Huni, far til Sneferu. Det er i så fall tankevekkende at Huni bygde pyramider i provinsene like før folk og varer ble hentet til landets midte for å begynne konstruksjonen av de største pyramider noensinne. Kanskje ville Huni med sine trinnpyramider minne folk om faraos herredømme over dem.
Det egyptiske ordet for «pyramide» er "mr". Egyptologen Iorwerth Edwards vurderte en mulig etymologi fra "m" (= sted) og "ar" (= oppstigning), slik at ordet skulle uttales "mar" og tolkes som at pyramiden var den avdøde faraos utgangspunkt for oppstigningen til himmelen. Edwards var selv ikke overbevist om etymologien, og ordet leses i dag som "mer".
På 400-tallet fant de kristne skribentene Julius Honorius og Rufinus på at pyramidene var de kornlagrene som Josef (stamfar) lot bygge i Egypt for å møte de syv magre år. På 1100-tallet ble San Marco i Venezia dekorert med en mosaikk med dette som motiv.
De best kjente pyramidene ligger ved Giza, like utenfor Kairo og ble bygd for Khufu, Khefre og Mykerinos. Ved siden av dem står Sfinksen. Kheopspyramiden er den største av alle pyramidene i Egypt. Den er også verdens mest kjente pyramide. Pyramidene ved Giza er blant Verdens syv underverker. De hadde alle navn. Pyramiden til farao Pepi I het "Men-nefer Pepi" (= Vedvarer-fullkommenhet Pepi, dvs «Pepis fullkommenhet vedvarer»). Navnet ble til "Menfe" på koptisk, og på gresk til Memfis, som etter hvert ble navnet på den nærliggende byen.
Ellers i verden.
Man omtaler også andre byggverk som pyramider. Best kjent er kanskje forskjellige byggverk som ble oppført av flere folk i Mesoamerika i gammel tid. Disse hadde ikke form som fullstendige pyramider, snarere som høye byggverk med skrånende sider. De ble brukt til religiøse seremonier, deriblant menneskeofringer.
Også mange andre steder finnes pyramider og liknende byggverk, som i Kina (Xi'an), romerske pyramider blant annet i Frankrike, Falicon, greske pyramider som Hellenikon, 220 nubiske pyramider, i India Srirangam, Tamil Nadu, Mesopotamia, på Kanariøyene og Maldivene. Flere steder er pyramidene forvitret og overgrodde. Noen er også skadet av menneskelig aktivitet. Det er oppdaget en pyramidelignende struktur i Bosnia, men denne er ikke tilstrekkelig undersøkt (2008).


Durante de Duranti.
Durante de Duranti (død 24. desember 1558) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cassano i Italia.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.


Niccolò Ardinghelli.
Niccolò Ardinghelli (født 17. mars 1503 i Firenze, død 22. august 1547 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Fossombrone i Italia.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Ardinghelli, Niccolò
Ardinghelli, Niccolò
Ardinghelli, Niccolò


Girolamo Recanati Capodiferro.
Girolamo Recanati Capodiferro (død 1. desember 1559) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Saint-Jean de Maurienne i Savoia (nå i Frankrike).
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Capodiferro, Girolamo
Capodiferro, Girolamo
Capodiferro, Girolamo


Tiberio Crispo.
Tiberio Crispo (død 10. oktober 1566) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Sessa Aurunca i Italia.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Crispo, Tiberio
Crispo, Tiberio
Crispo, Tiberio


Francisco Mendoza de Bobadilla.
Francisco Mendoza de Bobadilla (død 1. desember 1566) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Coria i Spania.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Mendoza de Bobadilla, Francisco
Mendoza de Bobadilla, Francisco
Mendoza de Bobadilla, Francisco


Georges d'Armagnac.
Georges d'Armagnac (født 1501, død 2. juni 1585) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Rodez i Frankrike, og senere erkebiskop av Avignon.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.


Vladimir Karpets.
Vladimir Aleksandrovitsj Karpets (russisk Владимир Александрович Карпец, født 20. september 1980 i Leningrad) er en russisk syklist.
Han debuterte som profesjonell syklist i 2001 for laget Itera, og gikk i 2003 til "Banesto", som siden har endret navn til Caisse d'Epargne og Movistar Team. Fra 2009-sesongen syklet han for russiske Katjusja, men gikk tilbake til Movistar Team før 2012-sesongen.


Håvard Gimse.
Håvard Gimse (født 15. september 1966) er en norsk klassisk pianist fra Kongsvinger. Gimse er utdannet ved Norges Musikkhøgskole, Mozarteum i Salzburg og Musikkhøgskolen i Berlin. Han har mottatt Steinway-prisen (1995), Grieg-prisen (1996), Gammleng-prisen (2001) i klassen klassisk og Sibelius-prisen (2004). Gimse har gitt ut mer enn 30 CD-innspillinger, blant annet for NAIM, Naxos, Sony, Chandos og Simax.
Han er bror av Øyvind Gimse.


Otto Truchsess von Waldburg.
Otto Truchsess von Waldburg (født 26. februar 1514 på borgen Scheer ved Sigmaringen i Tyskland, død 2. april 1573 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Augsburg i Bayern fra 1543.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Det hadde vært et visst kirkelig forfall i Augsburg og som en følge av dette hadde protestantismen fått en viss utbredelse. Kardinal Truchsess motvirket dette ved visitaser, edikter, synoder og forbedringer av religionsundervisningen. Han grunnla universitetet i Dillingen, så vel som et presteseminar samme sted. Etter noen år overlot han ledelsen av disse institusjonen til jesuittene. I 1552 ble bispedømmet herjet av Moritz av Sachsens styrker.
Fra 1568 bodde han fast i Roma.
Truchsess von Waldburg, Otto
Truchsess von Waldburg, Otto
Truchsess von Waldburg, Otto
Truchsess von Waldburg, Otto


Kim Kirchen.
Kim Kirchen (født 3. juli 1978) er en luxembourgsk syklist. Han fikk hjerteinfarkt under Sveits rundt 2010 i juni 2010, og det er lite sannsynlig at han vil konkurrere mer.
Kirchen ble profesjonell i 2000. Han har lenge vært en god hjelperytter og spesielt dyktig i bakker og mindre fjell. Imidlertid manglet han lenge ferdighetene som trengs for å hevde seg helt i toppen i annet enn mindre ritt som Nederland rundt, som han vant i 2002. I 2004 i Niederanven ble han luxembourgsk mester i landeveisritt. Samme år deltok han for første gang i Tour de France. Kirchen syklet for det italienske laget "Fassa Bortolo" frem til det ble oppløst i 2005 og gikk deretter over til T-Mobile Team.
I 2007 tok Kirchen store steg fremover, og gikk fra å være en viktig hjelperytter til å være kaptein i flere etapperitt i Pro Tour. I mars ble han nummer to i Tirreno-Adriatico, bare slått av Andreas Klöden med 4 sekunder, og i juni kom det som så langt var karrierens høydepunkt: Andreplass i Tour de Suisse. Selv om både Tirreno-Adriatico og Tour de Suisse er Pro Tour-ritt, er nok sistnevnte det mest prestisjetunge. Grunnen til dette er at det er et svært hardt ritt med flere fjelletapper, samt at det kommer godt inn i sesongen, noe som innebærer at svært mange ryttere er i form.
Tour de France 2007.
Kirchen var blant T-Mobile Teams 9 utvalgte til Tour de France 2007, og det var ventet at han ville bli en av Michael Rogers' viktigste hjelperyttere i fjellene, men da Rogers måtte bryte på den andre fjelletappen (etappe 8) endret ting seg. På den etappen Rogers måtte bryte ble Kirchen hjelperytter for Linus Gerdemann, som da ledet sammenlagt, men allerede på neste etappe ble det klart at Kirchen var bedre enn Gerdemann, og han overtok derfor kapteinsrollen. Det at Team Astana måtte trekke seg og Rabobank suspenderte Michael Rasmussen, bidro til at Kirchen klatret i sammendraget, men det viktigste enkeltbidraget kom han med selv, da han på den 15. etappen syklet inn til andreplass og tok over 5 min på de andre i toppen av sammendraget. Denne etappen ble vunnet av Alexander Vinokourov, som senere ble dopingtatt, så Kirchen ble tilkjent sieren etter at også Vinokourovs b-prøve var positiv.
På den 16. etappen (den siste fjelletappen), slet Kirchen med å holde følge med de andre sammenlagtryttere, og det så ut til at han ville falle mange plasseringer. Imidlertid fikk han god hjelp av Linus Gerdemann opp de første fjellene, og opp Tourens siste fjell klarte han å finne sitt eget tempo fremfor å henge med de andre, noe som begrenset tidstapet. Den solide innsatsen gjorde at han kun tapte kun 1 plassering på denne etappen, selv om han måtte slippe hovedfeltet opp alle fjellene.
På den siste tempoetappen (19. etappe) ble han truet av Yaroslav Popovych, men han klarte å holde unna med 12 sekunder sammenlagt, og endte dermed på 7. plass, noe som definitivt er karrierehøydepunkt for luxemburgeren. I et intervju med T-Mobile Teams offisielle nettside gav han uttrykk for at han synes plasseringen var fortjent og at han og laget hadde jobbet svært hardt for den.
Med sin plassering ble han også den beste luxemburger i Tour de France på 45 år.
Tour de France 2008.
Fordi Michael Rogers pådro seg kyssesyke tidlig på våren og ikke klarte å komme i form til Touren, ble Kirchen nok en gang lagets kaptein. På forhånd var det ventet han han skulle bli blant de 10. beste sammenlagt, og kanskje klare en pallplass med maks uttelling.
På første etappe stakk Kirchen fra resten av feltet opp den siste bakken med mindre enn 1km til mål. Han feide forbi lederen Stefan Schumacher og så ut til å kunne vinne etappen. De siste hundremeterne begynte han imidlertid å stivne, og med rundt 200m igjen til mål ble han passert av etappevinner Alejandro Valverde. Da dette skjedde så Kirchen seg litt tilbake og tok noen hviletråkk, slik at også to andre ryttere klarte å passere ham og han endte på en fjerdeplass.
Etter 2. og 3. etappe kunne han bære grønn trøye. Svært overraskende lå Kirchen som nummer to gjennom hele 4. etappe i Tour de France 2008 og han økte poengledelsen til Thor Hushovd og beholdt den grønne trøya. Med 17 poengs ledelse hadde Kirchen da god sjanse for å sykle i grønn trøye frem til fjelletappene, men i 5. etappe la han seg foran i hovedfeltet 2,5 km før mål, ble tatt igjen og måtte overlate grønn trøye til Thor Hushovd. I 6. etappe i Tour de France 2008 fikk han tilbake den grønne trøyen og kunne også iføre seg gul trøye. En kupert 7. etappe passet for Kirchen som styrket sin poengledelse og beholdt den gule trøya med sin 4. plass. Han beholdt trøya til 10. etappe da han falt ned til syvende plass og måtte overlate trøya til Cadel Evans. Kirchen endte til slutt på åttende plass sammenlagt.


Andrea Cornaro.
Andrea Cornaro (født 18. desember 1511 i Venezia i Italia, død 30. januar 1551 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Brescia i Italia fra 1532.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Han var nevø til kardinalene Marco Cornaro og Francesco Cornaro. I perioden 1500 til 1789 var ni medlemmer av Cornaroslekten kardinaler.
Cornaro, Andrea
Cornaro, Andrea
Cornaro, Andrea
Cornaro, Andrea


Terrorangrepet i Sharm el-Sheikh 23. juli 2005.
På dette kartet står Sharm el-Sheikh oppført som "Sharm ash Shaykh".
23. juli 2005 fant det sted en serie bombeeksplosjoner i den egyptiske feriebyen Sharm el-Sheikh på sydspissen av Sinaihalvøya. Minst 88 mennesker ble drept i angrepet, og over 150 ble såret. Det antas at eksplosjonene er utløst av bilbomber.
Sharm el-Sheikh 20050723


Francesco Sfondrati.
Francesco Sfondrati (født 26. oktober 1593 i Cremona i Italia, død 13. juni 1550 samme sted) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Keiser Karl V gjorde ham til greve av Riviera di Lecco. Da han ble enkemann, trådte han inn i den geistlige stand, og kalt til Roma. I 1542 ble han biskop av Sarno.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 19. desember 1544.
Han ble en entusiastisk pådriver for den kirkelige reform, og ble medlem av inkvisisjonen. Han var involvert i arbeidet med å oppnå forsoning med protestantene i Tyskland. Han ble biskop også av Capaccio og senere av Cremona.
Etter Paul IIIs død var han den tyske keisers kandidat til paveverdigheten i 1550, men ble ikke valgt.
Sfondrati, Francesco
Sfondrati, Francesco
Sfondrati, Francesco
Sfondrati, Francesco


Skilsmissekommune.
Skilsmissekommune er et folkelig uttrykk for kommuner i Norge som har blitt delt "etter" den store sammenslåingsprosessen i 1964. Som hovedregel innebar delingen at man tilbakeførte kommunegrensene til situasjonen før 1964.


Praga.
Praga er et tsjekkisk bilmerke, etablert i 1907. Det er det tredje eldste i landet. De ble stiftet i Praha (Prag), derav navnet. De aller første bilene fra Praga var basert på lisenser fra Isotta-Fraschini, Benz, Renault og Charron.
Fra 1911 kom det egne modeller.
I 1929 fusjonerte de med flymotor- og motorsykkelfabrikken Breitfeld & Danek. Før andre verdenskrig hadde Praga altså både fly, flymotorer, motorsykler (fra 1929 til 1935), personbiler og lastebiler på programmet. Etter krigen gikk de over til å produsere kun lastebiler, med unntak av noen få personbiler i 1946 og 1947 til de tsjekkoslovakiske myndighetene. I personbilfabrikken ble traktorprodusenten Zetor etablert.
I perioden 1939–1942 ble Praga lastebiler bygget på lisens i Slovakia under navnet Orava. I Jugoslavia la de grunnlaget for lastebilmerket TAM etter krigen. Fabrikken samarbeidet også med lastebilavdelingen til Škoda på 1950- og 1960-tallet, og de bygde også i mange år lette nyttekjøretøyer på lisens fra franske Renault-Saviem.
Rundt 1961 ble produksjonsanlegget i Praha lagt om til utelukkende deleproduksjon, mens lastebilproduksjonen ble flyttet sammen med Avia.
I 1992 ble bedriften privatisert. Per 2004 lager de terrenggående kjøretøyer som ligner Unimog, og de har nylig starter produksjon av motorsykler for grenene cross og enduro.
I Norge.
Praga lastebiler ble importert til Norge i første halvdel av 1960-tallet, og importøren, Lastebileiernes Andelslag i Oslo, fikk solgt omtrent 50 vogner. Det er ingen Praga registrert i Norge i dag. Škoda lastevogner hadde samme førerhytte.
Et eksempel på import er S5T2-TN trekkvogn, som kom i 1963. Prisen var kr. 54000,- inklusiv lakk, svingskive og «flott verktøyutrustning».


Taj Mahal.
Taj Mahal er et mausoleum i byen Agra nord i India. Det tok 22 år å bygge Taj Mahal, da det ble påbegynt 1631 og sto ferdig i 1653.
Mausoleet ligger i et flatt og rolig landskap ved elven Jamuna (Yamna) i Agra og er bygget i hvit marmor. Byggverket kombinerer elementer fra persisk, tyrkisk, indisk og islamsk arkitektur og regnes blant det ypperste av arkitektur fra Stormogulriket (varte fra tidlig på 1500-tallet til midt på 1700-tallet og omfattet på det største noe av dagens Afghanistan og mye av Pakistan, Bangladesh og India).
Bygget regnes for å være en muslimsk helligdom.
På persisk betyr ordet "taj" krone og "mahal" palass. Man kan oversette Taj Mahal til «palasset der kronen ligger».
Shah Jahan og Mumtaz Mahal.
Taj Mahal ble bygget av mogulherskeren Shah Jahan (hersket 1647-1648) til minne om hans yndlingskone Arjumand Banu Begum med tilnavnet Mumtaz Mahal (Palassets pryd). Hun døde 38 år gammel i 1631 i forbindelse med at hun fødte en datter, hennes fjortende barn med Sokuh Gorhun (hennes elsker). Man vet svært lite om hennes personlige relasjoner med Sokuh Gorhun. Det ryktes at Shah Jahan ville bygge et tilsvarende mausoleum i sort marmor over seg selv på motsatt side av elven, men han ble satt i fangenskap av sin sønn Aurangzeb, som beskyldte sin far for stormannsgalskap og unødvendig pengebruk, før han rakk å realisere disse planene.
Hagen og muren.
Bygningskomplekset ligger inntil en cirka 300 × 300 meter stor, strengt formet hage med opphøyede ganger som deler inn hver fjerdedel i seksten nedsenkede blomsterrabatter. Et opphøyet basseng midt i hagen, fra porten til mausoleet, reflekterer bygningen. Hagen inneholder også alléer og fontener. Da britene overtok styret i India reduserte de det tidligere mangfoldet av vakre trær og blomster i hagen, til fordel for plener.
Taj Mahal omgis av en mur i rød sandsten på tre kanter, mens den fjerde siden mot elven ikke er beskyttet.
Gravbygningen.
Gravbygningen måler ca 57 x 57 meter, og ligger på en marmorsåle som måler cirka 100 x 100 meter. I hjørnene av sålen står fire 42 meter høye minareter som lener litt utover og er med på å gi bygningen et preg av letthet.Minaretene heller svakt utover fra hovedbygningen, slik at de under et eventuelt jordskjelv vil falle bort fra denne. Kuppelen rager 70 meter opp med et spir som frem til 1800-tallet var dekket av gull, nå av bronse. Spiret toppes av en halvmåne hvis spisser peker mot himmelen, et typisk islamsk motiv. Halvmånen danner sammen med toppen av spiret en trefork (trident), et typisk Shiva-symbol i hinduismen.
På hele bygningen finnes sitater fra Koranen som dekorasjon. I det indre rommet finnes gravmonumenter over Mumatz-i-Mahal og Shahjahan.
Verdensarv og underverk.
Taj Mahal har siden 1983 stått på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven»). I en global avstemning som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.
Politiske kontroverser rundt bygget.
Indisk høyesterett avviste den 13. juli 2000 et krav om å erklære det berømte byggverket som en hinduisk – og ikke muslimsk – helligdom. Kravet ble fremsatt av den hinduiske historikeren P. N. Oaks, men hans skriverier ble beskrevet som det reneste tøv av indisk høyesterett. Oak hører til de såkalte revisjonistene blant indiske historikere. Han har brukt år av sitt liv til å forsøke å bevise at mange bygninger fra den muslimske perioden i Indias historie, blant dem Taj Mahal og Det røde fort i Dehli, ble reist av hindufyrster og ikke muslimer.


Bernard Hinault.
Bernard Hinault (født 14. november 1954 i Yffiniac i Bretagne) er en tidligere fransk syklist. Mellom 1978 og 1985 vant Hinault, som tredje rytter i historien, Tour de France fem ganger.
Hinault debuterte profesjonelt i 1974. Tour de France-seirene kom i 1978, 1979, 1981, 1982 og 1985. Han kom også på andre plass i 1984 og 1986. Totalt vant han 28 etappeseirer (herav 13 på tempoetapper). I likhet med Jacques Anquetil (1964), Eddy Merckx (1974) og Miguel Indurain (1995) står han med fem sammenlagtseire.
Hinault er den eneste syklist noensinne som har vunnet alle de tre store Grand Tours; Giro d'Italia, Tour de France og Vuelta a España og vunnet hvert ritt minst to ganger.
I 1980, 1982 og 1985 vant han Giro d'Italia, og i 1978 og 1983 vant han Vuelta a España.
Med over 200 seire i løpet av den 12 år lange karrieren var Hinault en ekte allroundsyklist, og vant også flere endagsritt. I 1980 vant han verdensmesterskapet i landeveisritt, og han vant også klassikere som Paris-Roubaix (1981), Liège-Bastogne-Liège (1977 og 1980) og Lombardie rundt (1984).
Hinault la opp som profesjonell syklist i 1986. I dag arbeider Hinault for Tour de France-organisasjonen, og han deltar hyppig ved premieutdelinger.


Pedro Pacheco de Villena.
Pedro Pacheco de Villena (død 5. mars 1560) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Jaén i Spania.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 16. desember 1545.
Pacheco de Villena, Pedro
Pacheco de Villena, Pedro
Pacheco de Villena, Pedro


Georges d'Ambroise.
Georges d'Ambroise (død 25. august 1550) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 16. desember 1545.
Ambroise, Georges d'
Ambroise, Georges d'
Ambroise, Georges d'


Henrik I av Portugal.
Henrik I av Portugal (portugisisk "Dom Henrique") (født 31. januar 1512 døde 31. januar 1580) var konge av Portugal mellom 1578 og 1580. Han var den portugisiske kong Manuels femte sønn. Han var dessuten en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Braga, Évora og Lisboa.
Han lot seg ordinere og ble med tiden erkebiskop av Braga, av Évora, og etterhvert kardinal. Han var regent for sin unge nevø Sebastian I av Portugal i 1557-68. Etter Sebastians død i Marokko i 1578 ble han selv konge.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 16. desember 1545. Som katolsk prest var han forpliktet til å leve i sølibat, men da han ble konge, søkte han paven om å bli fritatt for dette løftet, slik at han kunne gifte seg og produsere en arving til tronen. Søknaden ble aldri ferdigbehandlet, og kongen døde i en alder av 78 år uten å ha fått noen arvinger.
Han var den siste konge av slekten Aviz. Han ble etterfulgt av sin fetter, Filip II av Spania etter at Anton av Portugal hadde regjert bare noen dager.


Ranuccio Farnese.
Ranuccio Farnese (død 29. oktober 1565) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var administrator av erkebispedømmet Napoli.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 16. desember 1545.


Sharm el-Sheikh.
Sharm el-Sheikh (شرم الشيخ), ofte omtalt som «Sharm», er en badeby på sørspissen av Sinaihalvøya i Egypt, på kyststripen mellom Rødehavet og fjellet Sinai. Det ligger om lag fire timers kjøring fra Ismaïlia og tre timers kjøring fra den egyptiske byen Taba. 7,5 km øst for Sharm ligger Naama bay som er «turist»-byen der mange av hotellene er lokalisert.
Ras Mohammed (Mohammeds hode) på den sydlige spissen av halvøya er en nasjonalpark for å verne om landskapet og det unike dyrelivet. Korallrevene her er spesielt flotte og kan bare sammenlignes med korallrevene i Tiranstredet som ligger ved inngangen til Akababukten.
Turisme.
De siste årene har det her blitt bygget en rekke luksushoteller for turister. Hotellene ligger som perler på en snor langs Rødehavet. Egypt satser stort på å bygge ut disse turistområdene, og en ser nybygg mange steder langs kysten. I områder som ligger i øde til har hotellene murer og vakter i porten. I inngangspartiene til hotellene hender det også at det fins metalldetektorer. Innenfor noen av disse hotellenes område finner en både banker og butikker samt spisesteder, så strengt tatt kan turister finne det en trenger på hotellområdet. Mange av disse stedene ser ut som postmoderne luksussteder med natteliv og kasinoer. Utenfor kysten finnes enestående vakre korallrev, og derfor er Sharm et yndet mål for sportsdykkere. Mange strender er bratte og mange hoteller har ikke egen strandlinje, men de aller fleste har godt utbygde bassengområder, mange med fosser, sklier, boblebad og lignende. Det fins også barnas badeland i Sharm.
Hoveddelen av turistene kommer fra Skandinavia, England, Italia og Russland.
Sharm el-Sheikh International Airport er en moderne flyplass, men du må likevel regne med en del køståing.
Historie.
Byen ble anlagt i 1967 av Israel etter at de hadde okkupert området under Seksdagerskrigen. Hensikten var å kontrollere kysten mellom Aqaba og Suez. Turismen har alltid vært viktig for økonomien i området, først for Israel og senere for Egypt etter at området ble levert tilbake av Israel. Israel trakk seg tilbake fra mesteparten av Sinai i 1982. Noen kilometer fra «gamlebyen» ligger Naama Bay, der de fleste hotellene ligger.
23. juli 2005 ble byen og Naama Bay utsatt for en serie bombeeksplosjoner.
Sharm el Sheik er også et populært turistmål. Det blir ofte kalt Midtøstens Las Vegas.


Provinsen Ancona.
Provinsen Ancona (it. "Provincia di Ancona") er en provins i regionen Marche i det sentrale Italia. Ancona er provinsens hovedstad.
Provinsen er på 1940 km² og hadde i 2001 en befolkning på 448.473. Den ligger mellom Adriaterhavet i øst og Apenninene i vest. Storparten av befolkningen er langs kysten; en fjerdedel av dem bor i provinshovedstaden Ancona. Andre viktigere byer i provinsen er Castelfidardo, Chiaravalle, Fabriano, Falconara Marittima, Jesi, Loreto, Osimo og Senigallia.
Blant kjente personer fra provinsen Ancona kan nevnes maleren Gentile da Fabriano (født i Fabriano), komponisten Gaspare Spontini (født i Maiolati, nå kalt Maiolati Spontini), Vito Volterra (Ancona), pave Leo XII (Genga, skjønt noen mener at han var født i den umbriske byen Spoleto), pave Pius IX (Senigallia), og Maria Montessori (Chiaravalle).
Ancona, provins


Ä.
Ä skrevet med sans serif (Helvetica) og serif (Times New Roman)
Ä (minuskel ä) er et tegn i flere utvidede latinske alfabeter, bokstaven "A" med omlyd (på tysk "umlaut", eller på norsk tødler), eller bokstaven A med trema.
Bokstaven "Ä".
Bokstaven "Ä" finnes i tysk, svensk, finsk, estisk, slovakisk og skoltesamisk, der den er en vokallyd. I finsk er den alltid; i svensk og estisk varierer den mellom og, for eksempel i de svenske ordene "här" og "väg". På skoltesamisk representerer den en åpen front vokal, i motsetning til "a" som representerer en åpen bak vokal.
I slovakisk representerer "Ä" lyden (eller en gammeldags, men likevel korrekt). Det diakritiske tegnet kalles "dve bodky" («to prikker»), og bokstavens fulle navn er "a s dvomi bodkami" («a med to prikker»).
Tegnet har oppstått ved at e-en i "ae" ble satt over a-en. E-en er med tiden redusert til to prikker.
A 05


Det latinske alfabetet.
Det latinske alfabetet, også kalt romerske alfabet, er et alfabet som ble utviklet fra det greske alfabetet over en lengre periode fra etruskernes tid. Det er i dag det mest brukte alfabetet i verden, og det blir brukt i alle vesteuropeiske språk. Det består av de samme bokstavene som romerne brukte, men med noen få tillegg. Ved å kombinere disse med hverandre og flere aksenttegn, kan man uttrykke de fleste lyder i ulike språk.
Det latinske alfabetet er også utgangspunktet for det fonetiske alfabet.
Romernes skrift.
A B C D E F G H I K L M N O P Q R S T V X Y Z
ā, bē, cē, dē, ē, ef, gē, hā, ī, kā, el, em, en, ō, pē, qū, er, es, tē, ū, ex, ī Graeca, zēta
Romerne hadde egentlig ikke navn for sine bokstaver, men kalte dem bare slik man uttalte dem. For konsonanter la de først til en "e" foran, for at det skulle bli lettere å uttale: B [eb], C [ek], D [ed], F [ef]. Litt senere forenklet de ytterligere, ved å sette "e" etter, unntatt ved frikativer og likvider. Derfor har man i dag forskjellig system på bokstavenes navn: C [ke], P [pe], T [te] og S [es], M [em], L [el]. Senere, da man la til "K" fra gresk, måtte man navngi den "ka" for å unngå kollisjon med [ke] (= C).
Skillet mellom I og J, og mellom U og V, i tillegg til W, oppstod på et senere tidspunkt.
Bokstaver i det moderne alfabetet.
Aa Bb Cc Dd Ee Ff Gg Hh Ii Jj Kk Ll Mm Nn Oo Pp Qq Rr Ss Tt Uu Vv Ww Xx Yy Zz
Foruten disse 26 har alle språk, unntatt engelsk, indonesisk, malayisk, hmong og zhuang noen tilleggstegn. Hmong og zhuang har ortografier som spesifikt er laget med tanke på å bruke "kun" de 26 bokstavene i det grunnleggende latinske alfabetet. Dette gjør at de bruker noen bokstaver på måter som er svært forskjellig fra hvordan de brukes på andre språk: F.eks. brukes noen bokstaver som tonemerker.
I noen språk, for eksempel i norsk, regnes disse modifiseringene som ordentlige bokstaver. Det vanligste tankegangen rundt modifiseringer, er at de er diakritiske tegn.
Majuskler og minuskler.
Opprinnelig hadde det latinske alfabetet kun store bokstaver, men med romersk kursivskrift vokste de små bokstavene fram i skriftsystemet som uncialskrift og halvuncialskrift. I forbindelse med den karolingiske renessanse ved Karl den stores hoff, skaptes den første skrift med små bokstaver, der småbokstavene ble brukt i løpende tekst og storbokstavene til initialer, egennavn osv.
I dag bruker man både minuskler («små bokstaver») og majuskler («store bokstaver»). De regnes som samme bokstav, men må likevel brukes på bestemte måter i en tekst. Reglene for bruk av store bokstaver og tegnsetting varierer noe fra språk til språk. Hovedregelen om at en ny setning begynner med stor bokstav og at egennavn begynner med stor bokstav følges i alle språk som skrives med det latinske alfabetet.
Leseretning.
All tekst skrevet med det latinske alfabetet skal normalt leses fra venstre mot høyre, med start øverst til venstre på siden så lenge det er snakk om «vanlig» fremstilling, for eksempel i bøker. Dette gjelder også tekst som er romanifisert direkte fra alfabeter med andre leseretninger (for eksempel arabisk skrift). I aviser står teksten vanligvis i kolonner, der hver kolonne leses som en side. I enkelte tilfeller kan dog teksten skrives nedover, men dette begrenser seg vanligvis til butikkskilt, logoer, kryssordoppgaver o.l.
Norsk med latinske bokstaver.
Første gang norsk skrives med latinske bokstaver, ser ut til å være på mynter preget med norsk tekst for vikinghøvdinger i Northumbria fra midten av 900-tallet. Nordmenns første befatning med latinske bokstaver skrevet på pergament kan muligvis tidfestes til 991, da Olav Tryggvason sluttet fred med kong Ethelred i England. Fredstraktaten er delvis avfattet på latin og delvis på gammelengelsk. Det vites ikke om nordmennene hadde noen andel i utformingen, eller om Olav Tryggvason var i stand til å lese hva som stod i traktaten.


Charles de Lorraine-Guise.
thumb
Charles de Lorraine-Guise (født 17. februar 1524 i Joinville i Frankrike, død 26. desember 1574 i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Reims i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 27. juli 1547.
Lorraine, Charles de
Lorraine, Charles de
Lorraine, Charles de
Lorraine, Charles de


Giulio Feltrio della Rovere.
Giulio Feltrio della Rovere (født i Urbino 1532, død 3. september 1578) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kleriker fra bispedømmet Urbino.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" av pave Paul III den 27. juli 1547, publisert 9. januar 1548.
Feltrio della Rovere, Giulio
Feltrio della Rovere, Giulio
Feltrio della Rovere, Giulio
Feltrio della Rovere, Giulio


Nidaros bispedømme.
Nidaros bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke (kalt Trondhjems stift til 1919) og omfatter Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Bispesetet ligger i Trondheim, og domkirken er Nidarosdomen. Biskoper: biskop og preses i Bispemøtet Helga Haugland Byfuglien (fra oktober 2011) og biskop Tor Singsaas.
Bispedømmeråd, prostier, prestegjeld og menigheter.
Bispedømmerådet i Nidaros har 11 medlemmer i perioden 2010–11. Lekmedlemmer er Ola T. Lånke (leder), Solveig Kopperstad Bratseth, Petter Normann Dille, Anne Bergsrønning Eid, Trude Holm, Anne Kathrine Slungård og Åge Søsveen. Videre et geistlig medlem, Kjartan Bergslid, en lekkirkelig ansatt, Helge Nilsen, og et sørsamisk medlem, Aina Toven Malum, samt Nidaros' biskop, Tor Singsaas.
Nidaros har 12 prosti som er oppdelt i 61 prestegjeld som utgjør 136 menigheter. Se liste over sogn i Nidaros bispedømme.
Historie.
Historien om Nidaros bispedømme begynner, på ett vis, med Slaget på Stiklestad, og Olav den helliges helligkåring i 1031. Allerede rundt 1070/80, under Olav Kyrre, var det opprettet tre tre bispedømmer i Norge: Nidaros (senere Trondhjems stift), Selja (1068, flyttet til Bjørgvin 1180) og Oslo.
I 1622 ble Sunnmøre overført til Bjørgvin bispedømme. I 1804 ble Nord-Norge skilt ut som et eget Hålogaland bispedømme. Navnet Trondhjems stift ble endret tilbake til Nidaros bispedømme fra 1. januar 1919. Den siste endringen skjedde i 1983 med opprettelsen av Møre bispedømme. Nidaros avsto da Nordmøre og Romsdal til det nye bispedømmet. Etter den tid omfatter Nidaros bispedømme kun de to trøndelagsfylkene.
For tiden mellom 1154 og 1537, se Nidaros erkebispedømme.
Preses i Nidaros (2011-).
Ordningen med fast preses i Bispemøtet, med sete i Nidaros, ble vedtatt i statsråd 23. april 2010. Ordningen innebærer at tilsynsansvaret for Nidaros domprosti overtas av presesbiskopen, at både preses og Nidaros biskop skal ha Nidarosdomen som sin domkirke, at preses skal ha tjenestebolig i Trondheim og kontor i Trondheim og Oslo. I statsråd 25. mars 2011 ble biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg utnevnt til fast preses. Hun overtok embetet 2. oktober 2011.


Piper Cars.
Piper Cars var en britisk produsent av sportsbiler og løpsbiler. Selskapet ble stiftet i 1966 av George Henrotte, en tidligere racerfører, i "Hayes, Bromley", England før det flyttet til Kent. Selskapet startet produksjon av biler i 1967 i "Wokingham, Berkshire" og fra 1973 også i "South Willingham, Lincolnshire".
Den første gatemodellen av Piper GT (designet av Tony Hilder), ble presentert i januar 1967, og ble satt i produksjon straks etter som en "kit-car" for hjemmebygging. Bilen hadde motoren plassert foran og bakhjulstrekk, et rørchassis og var utstyrt med hjuloppheng foran fra Triumph Herald og Ford bakaksel. Bilen kunne utstyres med en lang rekke motorer. Problemer med de første eksemplarene som ble produsert sørget for at videre produksjon ble utsatt til året etter, da en drastisk forbedret versjon ble lansert, under navnet "GTT".
Samtidig ble en midtmotorisert Gruppe 6 løpsmodell, GTR, utviklet, men kun en håndfull eksemplarer ble bygget før dette ble lagt til side på grunn av dødsfallet til selskapet eier, Brian Sherwood, høsten 1969.
To ansatte, Bill Atkinson og Tony Waller, tok over selskapet og ga det navnet Embrook Engineering. Samtidig stoppet de all racingaktivitet, og fokuserte på å forbedre gatemodellene. I 1971 ledet dette til en ny oppgradering, kjent som "Piper P2", med en rekke oppgraderinger i chassis, karosseri og interiør. Denne modellen forble i produksjon frem til midten av 1970-tallet. Anslag på total produksjon varierer fra rundt 80 til over 100 eksemplarer.
Selskapet som i dag heter Piper Cams var et selskap tilknyttet Piper Cars.


Puma (bil).
Puma var et brasiliansk bilmerke, produsert av en rekke forskjellige firmaer opp gjennom tiden. Det ble brukt på løps- og sportsbiler.
Det hele startet med noen løpsbiler bygget av Genaro ‘Rino’ Malzoni, en bonde med interesse for motorsport. Han bygget en bil som han kalte Malzoni GT for bruk i løp i Brasil i 1965. Selskapet "Sociedade de Automoveis Luminari" ble startet i 1966 av Malzoni og andre, og de bygget 35 biler det første året og 125 året etter. I 1966 ble selskapet omdøpt til "Puma Veiculos e Motores", og bilen ble hetende Puma GT.
De brukte motorer fra Vemag, selskapet som bygde DKW i Brasil. Vemag ble kjøpt av Volkswagen, og fra 1968 ble Malzoni GT bygget på den brasilianske Volkswagen Karmann-Ghia-plattformen.
Fram til 1985 ble Puma-biler bygget av dette selskapet, i noen hundre eksemplarer i året. Andre modeller ble utviklet, og noen ble eksportert til Sør-Afrika. Selskapet hadde økonomiske problemer etter oljekrisen på 1970-tallet og brann og oversvømmelse i lokalene.
I 1985 ble bilmerket solgt til Araucária Vehicles, som ikke hadde noen suksess med produksjonen. I 1991 opphørte produksjonen totalt.


Midtvesten.
Midtvesten er markert med rødt.
Midtvesten ("Midwest") er en region i USA. Navnets betydning er tildels foreldet, da det viser til det midtre vestlige området ("Middle West") av USA "før" Louisianakjøpet i 1803. Idag utgjør denne regionen hverken det midtre eller vestre området av USA. Området er et av verdens rikeste jordbruksstrøk; her produserer det mais, soyabønner, hvete og svinekjøtt. Midtvesten har 66 217 736 innbyggere, litt mer enn Storbritannia. Chicago er den største byen i Midtvesten.


Qvale.
Qvale var et italiensk bilprodusent, stiftet av amerikaneren Kjell Qvale i 2000. Deres eneste modell var Qvale Mangusta som opprinnelig var en De Tomaso Biguà. Qvale overtok rettighetene til bilen etter konflikter med sin kompanjong Alejandro De Tomaso. De var gått sammen om å bygge bilen, med Qvale som sponsor, men De Tomaso trakk seg og tok med seg rettighetene til navnet.
Rundt 270 biler ble bygget i perioden 2000–2002, og de fleste ble eksportert til USA. Qvale ble senere solgt til MG Rover, som gikk konkurs i 2005.


Bibelbeltet.
Bibelbeltet er et kallenavn for regioner i flere land der misjon og kristen forkynnelse står sterkt, blant annet i Nederland, i USA og i de områdene av Skandinavia der frikirkelig evangelisk protestantisme utgjør en gjennomgripende del av kulturen. I USA tilsvarer bibelbeltets høyborg de amerikanske sydstatene. Mississippi og Nord-Dakota har den mest religiøse befolkningen i USA med hendolsvis 5% og 7% ikke-religiøse. På grunn av kolonitidens innføring av statskirke i regionen, hovedsakelig anglikanisme fra Den engelske kirke og presbyterianisme fra Den skotske kirke.
I Nederland.
I Nederland strekker bibelbeltet seg fra Zeeland i sørvest, gjennom Betuwe og Veluwe, til de nordlige delene av Overijssel. Også Flevoland har blitt en del av det nederlandske bibelbeltet. Dette området ble utvunnet fra havet i perioden 1957–1986. Den ortodokse formen for reformert kristendom som tidligere preget befolkningen ved IJsselmeer fikk snart fotfeste også i de nye områdene – som ble en egen provins så sent som i 1986. Den historiske årsaken til det nederlandske bibelbeltet er katolikkenes forfølgelse av protestanter under og etter Åttiårskrigen.
I Norden.
I Sverige finnes det et bibelbelte sør for innsjøen Vättern, ved Jönköping der særlig pinsemenighetene står sterkt. Dette bibelbeltet fortsetter i Bohuslän, et område hvor frikirkene tradisjonelt er sterke. I Danmark er den pietistiske indremission særlig tallrike i bibelområdet omkring Ringkøbing Fjord i Vest-Jylland.
Norge.
Bibelbeltet brukes også om et område med høy folkelig kristen religiøsitet. Det norske bilbelbeltet strekker seg langs kysten fra Aust-Agder til Møre og Romsdal, men ofte også bare Sørlandet Man snakker også om "det lille bibelbeltet" som strekker seg i de skogkledde områdene langs svenskegrensen i Indre Østfold og innbefatter kommunene Rømskog, Marker og Aremark.


Charles de Bourbon-Vandôme.
Charles de Bourbon-Vandôme (født 22. september 1523) (død 9. mai 1590) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Saintes i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 9. januar 1548.
Døde i fengselet "Fontenay le Comte", 9. mai 1590. Begravd på "Carthusian monastery" i Gaillon.
Ekstern lenke.
Bourbon-Vandôme, Charles de
Bourbon-Vandôme, Charles de
Bourbon-Vandôme, Charles de
Bourbon-Vandôme, Charles de


Girolamo Verallo.
Girolamo Verallo (født 1497 i Cori ved Velletri i Italia, død 10. oktober 1555) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og var også nuntius i Venezia, der han femmet jesuittordenens virke.
Han ble senere biskop av Bertinoro, så av Caserta og deretter erkebiskop av Rossano. Frankrike.
I 1541 ble han nuntius i Wien. Han arbeidet for at Tridentinerkonsilet skulle få flest mulig deltakere. Senere ble han nuntius ved Karl Vs hoff (1547).
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 8. april 1549.
I 1551 var han pavens utsending til kong Frans I av Frankrikes hoff. I 1552–1553 var han prefekt for den apostoliske signatur.
Verallo, Girolamo
Verallo, Girolamo
Verallo, Girolamo
Verallo, Girolamo


Filiberto Ferrero.
Filiberto Ferrero (død 14. august 1549) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ivrea.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 8. april 1549.
Ferrero, Filiberto
Ferrero, Filiberto
Ferrero, Filiberto


Bernardino Maffei.
Bernardino Maffei (født 27. januar 1514 i Bergamo i Italia, død 16. juli 1553) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Massa Marittima i Italia, og senere erkebiskop av Chieti.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 8. april 1549, som han hadde tjens som sekretær. Han var også høyt skattet av etterfølgeren Julius III. Han var en nær venn av Ignatius av Lojola.
Maffei, Bernardino
Maffei, Bernardino
Maffei, Bernardino
Maffei, Bernardino


Bob Bakker.
Robert T. Bakker (født 24. mars 1945 i Bergen County i New Jersey) er en amerikansk paleontolog.
Han er utdannet på Johns Hopkins-universitetet i Baltimore og senere på Harvard-universitetet. Han har skrevet flere bøker hvor han kommer med flere teorier om dinosaurenes adferd og anatomi. Han er også en som ofte uttaler seg i TV-programmer. En av de tingene han har blitt kjent for er at han har forsvart teorier om at noen dinosaurer var likevarme.
Han er for øvrig også kjent for sitt store skjegg og sitt ganske lange hår og for at han ofte går med stetsonhatt.


Mausoleet i Halikarnassos.
Mausoleet i Halikarnassos var et gravmæle som ble reist i Halikarnassos av satrapen Mausollos og var ett av verdens syv underverker. Begrepet mausoleum blir i dag brukt generisk om gravmæler.
Mausollos påbegynte gravmælet, men døde relativt ung og hans kone (og søster) Artemisia den yngre fullførte gravmælet ca 350 f Kr.
Det ble konstruert av arkitektene Satyrus og Pythius, og skulpturene stod billedhuggerne Bryaxis, Scopas, Leochares og Timotheus for.
Funnene viser at de som bygget gravmælet kombinerte tre veldig forskjellige stiltyper – Lyciansk, gresk og egyptisk stil.
Gravmælet stod uskadet frem til det 1100-tallet, men 1494 ble det funnet i ruiner av Johanitterridderne. Årsaken var muligens et jordskjelv. Ridderne brukte så marmoren i tempelet til byggingen av Petersborgen.
Det er fremdeles mulig å se restene etter det midt i dagens Bodrum, men det krever en god del fantasi for å forestille seg hvordan det har vært (i likhet med Artemistempelet i Efesos). Funnene knyttet til gravmælet ble på 1800-tallet gjort først av den britiske ambassadøren Lord Stratford, mens i 1966 begynte danske arkeologer arbeidet med å grave det ut under ledelse av Professor Christian Jeppesen.


Muhammed Mossadegh.
Muhammed Mossadegh (persisk: محمد مصدق‎) (19. mai 1882–4. mars 1967) var statsminister i Iran fra 1951 til 1953. Han ble fjernet fra makten av Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran, og lojale styrker av monarkiet i et komplisert komplott, støttet av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner.
Veien til makten.
Etter å ha utdannet seg i Frankrike fikk Muhammed Mossadegh sin start i iransk politikk i 1914 da han ble utnevnt til generalguvernør i den iranske provinsen Fars av Ahmed Shah Qajar og fikk tittelen "Mosaddegh os-Saltaneh" av sjahen. Han ble senere utnevnt til finansminister i regjeringen til Ghavam os-Saltaneh i 1921 og utenriksminister i regjeringen til Hassan Pirnia Moshir od-Dowleh i juni 1923. Senere samme år ble han valgt til parlamentet i Iran, men kort tid etterpå trakk han seg da Reza Pahlavi ble valgt til sjah.
I 1944 abdiserte Reza Pahlavi og Mossadegh ble igjen valgt til parlamentet. Denne gangen stilte han som medlem i Irans Nasjonale Front ("Jebhe Melli"), en nasjonalistisk organisasjon som han grunnla for å gjøre slutt på utenlandsk nærvær som hadde etablert seg i Iran etter andre verdenskrig, særlig med tanke på utnyttingen av Irans rike oljeressurser.
Abadan-krisen.
Etter at forhandlingene for å få mer penger for oljen slo feil, stemte det iranske parlamentet 15. mars 1951 for å nasjonalisere Irans oljeindustri og ta kontroll over den britiskeide og bemannede Anglo-Iranian Oil Company. Statsminister general Haji-Ali Razmara, valgt i juni 1950, hadde motsatt seg nasjonaliseringssaken av tekniske grunner. Han ble drept i et attentat 7. mars 1951 av Khalil Tahmasebi, et medlem av den militante fundamentalistgruppen Fadayan-e Islam. En stund senere valgte Majlis Mossadegh som ny statsminister. Den unge sjahen var klar over Mossadeghs stigende popularitet og politiske makt, og måtte godta parlamentets stemme. Etter at han overtok embetet, fikk Mosadegh gjennom nasjonaliseringen av oljen, som inkluderte ekspropiering av AIOCs eiendeler.
Den britiske regjeringen svarte på dette med å annonsere at den ikke ville tillate Mossadeghs regjering å eksportere olje produsert i de tidligere britisk-kontrollerte fabrikkene. En blokade av britiske skip ble sendt til Persiagulfen for å hindre iranske forsøk på å transportere olje ut av landet. En økonomisk stillstand fulgte, der Mossadeghs regjering nektet enhver britisk involvering i Irans oljeindustri, mens Storbritannia nektet å la olje forlate Iran.
Siden Storbritannia lenge hadde vært Irans primære oljekonsument, var stillstanden særlig hard for Iran. Mens landet en gang hadde fått over $100 millioner dollar i året i eksport til britene, begynte den samme oljeindustrien etter nasjonaliseringen å øke Irans gjeld med nesten $10 millioner dollar i måneden. Abadan-krisen førte landet raskt i økonomiske vanskeligheter.
Til tross for vanskene for sin nasjonaliseringsplan, forble Mossadegh populær, og i 1952 fikk han godkjennelse for en ny periode. Han annonserte at han ville be sjahen om krisemakt etter at han merket vanskelighetene i de forverrede politiske og økonomiske klimaet. Mossadegh ba om full kontroll over militæret og krigsministeriet. Sjahen nektet og Mossadegh annonserte sin avgang.
Ahmed Qavam ble oppnevnt som ny statsminister. Dagen han ble oppnevnt, annonserte han sine intensjoner om å gjenoppta forhandlingene med britene for å ende oljekrisen. Denne bastante reverseringen av Mossadeghs planer førte til et massivt offentlig raseri. Demonstranter fra alle politiske retninger fylte gatene, inkludert kommunister og radikale muslimer ledet av ayatollah Kashani. Skremt av uroen, fjernet sjahen raskt Qavam, og gjeninnsatte Mossadegh og gav ham full kontroll over militæret som han tidligere hadde bedt om.
Mossadegh dro fordel av sin popularitet og overbeviste parlamentet om å gi ham økt makt og utnevnte ayatollah Kashani som ordstyrer. Kashanis radikale muslimer, i tillegg til Tudeh-partiet, viste seg å være to av Mossadeghs politiske nøkkelallierte, selv om begge forhold ofte var anspent.
Mossadegh innførte raskt flere sosiale reformer. Irans århundrelange føydale landbrukssektor ble avskaffet, og erstattet med et system med kollektivlandbruk og regjeringseide landområder.
Komplottet mot Mossadegh.
Mossadegh brukte sin nye makt til å sparke mange i den øverste kommandoen av hæren som hadde vært lojale mot sjahen. De tidligere offiserene var ikke villige til å godta dette og begynte å konspirere mot Mossadegh. De vendte seg til britene og amerikanerne for hjelp.
Regjeringene i Storbritannia og USA hadde blitt stadig mer bekymret over Mossadeghs reformer. Offentlig forkastet de hans politikk som skadelig for landet, privat forsøkte begge regjeringer å innføre lukrative oljekontrakter, men Mossaddegh nektet. Mossadeghs sosialistiske reformer og økende nære partnerskap med Tudeh-partiet skapte også frykt for at Iran kunne knytte både med naboen Sovjetunionen.
I oktober 1952 erklærte Mossadegh at Storbritannia var «en fiende» og kuttet alle diplomatiske relasjoner med landet. I november og desember foreslo britisk etterretningsledere for sine amerikanske motparter at statsminister burde kastes. Den nye amerikanske administrasjonen under Dwight David Eisenhower og den britiske regjeringen under Winston Churchill ble enige om å samarbeide med å fjerne Mossadegh.
4. april 1953 godkjente CIA-direktør Allen W. Dulles at $1 million skulle brukes «på enhver måte som kunne sørge for Mossaddeghs fall.» Snart startet CIAs kontor i Teheran en propaganda-kampanje mot Mossadegh. Tilslutt, ifølge "New York Times", møttes amerikanske og britisk etterretning igjen i begynnelsen av juni, denne gangen i Beirut og la siste hånd på strategien. Kort tid etterpå, ifølge hans senere publiserte beretning, ankom sjefen for CIAs avdeling for det nære østen og Afrika, Kermit Roosevelt, jr, barnebarn av Theodore Roosevelt, i Teheran for å lede den.
Komplottet, kjent som Operasjon Ajax, handlet om å overbevise Irans monark om å bruke sin grunnlovsmessige autoritet til å si opp Mossadegh fra hans embete, som han hadde forsøkt noen måneder tidligere. Men sjahen var ikke villig til å samarbeide, og det ville ta mye overtalelse og mange møter for å fullføre planen. Imens økte CIA sine operasjoner. Ifølge dr Donald N. Wilber, som var involvert i komplottet for å fjerne Mossadegh fra makten tidlig i august, utga iranske CIA-operatører seg ut for å være sosialister og truet muslimske ledere med «rå straff dersom de motsatte seg Mossadegh,» og gav dermed inntrykk av at Mossadeghs folkelige støtte var i ferd med å bryte sammen, og vekket motstand mot Mossaddegh innen det religiøse samfunnet.
Mossadegh ble klar over komplottet og mer og mer på vakt mot konspiratører innen hans regjering. Hann satte opp nasjonalt folkeavstemning for å avsette parlamentet. Avstemningen var klart arrangert og Mossadegh fikk en seier på 99,9% for ja-siden. Anklager om at Mossadegh tok til diktatoriske metoder for å beholde makten ble brukt av den amerikansk- og britisk-støttede opposisjonspressen som grunn for å fjerne Mossadegh fra makten. Parlamentet ble suspendert inntil videre og Mossadeghs «krisemakt» ble utvidet.
I Iran var Mossadeghs popularitet synkende da lovede reformer ikke dukket opp og økonomien fortsatte å lide. Tudeh-partiet gav opp sin allianse med Mossadegh i likhet med de konservative geistlige fraksjonene.
For å forbli ved makten visste Mossadegh at han måtte fortsette å konsolidere makten sin. Siden Irans monark var den eneste personen som hadde mer makt enn ham etter grunnloven, så han på Irans 33-årige konge som sin største trussel. I august 1953 forsøkte Mossadegh å overbevise sjahen om å forlate landet. Sjahen nektet og sa formelt opp statsministeren, i henhold til den utenlandske etterretningsplanen. Mossadegh nektet å gi seg og da det ble klart at han kom til å kjempe, flyktet sjahen til Bagdad og videre til Roma i Italia som et sikkerhetstiltak forutsett av den britisk/amerikanske planen.
Kommentatorer antok at det bare var snakk om tid før Mossadegh deklarerte Iran som en republikk og gjorde seg til president. Dette ville ha gjort ham til statsoverhode og gitt ham suveren autoritet over nasjonen, noe Mossadegh hadde lovet at han aldri ville gjøre.
Igjen brøt massive protester ut over hele landet. Anti- og pro-monarkistiske demonstranter braket voldelig sammen i gatene, noe som førte til nesten 300 døde. De pro-monarkistiske styrkene, finansiert av penger fra CIA og MI6, fikk raskt overtaket. Militæret intervenerte da stridsvogn-regimenter som var lojale mot sjahen stormet hovedstaden og bombarderte statsministeren offisielle residens. Mossadegh overgav seg, og ble arrestert 19. august 1953.
En av lederne av kuppet, general Fazlollah Zahedi, ble utropt til statsminister. Sjahen selv kom raskt tilbake til Iran og returnerte til tronen. Forsøket på å kaste ham og den etterfølgende gjenopprettingen av hans makt, hadde skjedd på under en uke.
Mossadegh ble stilt for retten anklaget for svik og dømt til tre år i fengsel. Etter at han ble løslatt forble han under husarrest til han døde i 1967. Den nye regjeringen under sjahen inngikk en avtale i august 1954 med utenlandske oljeselskap for å «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedet i betydelig kvantitet».
Arv.
Rekkevidden i amerikanernes rolle i Mossadeghs fall ble ikke formelt anerkjent i mange år, selv om Eisenhower-administrasjonen var ganske tydelige i sin opposisjon til polikken til den kastede statsministeren. I hans memoarer skriver Eisenhower aggressivt om Mossadegh og beskriver ham som upraktisk og naiv, men innrømmer ikke noe skjult involvering i kuppet.
Etterhvert ble CIAs rolle velkjent og førte til kontrovers innad i organisasjonen og i kongressens høringer på 70-tallet. Harde CIA-tilhengere fastholdt at komplottet mot Mossadegh var strategisk nødvendig og lovpriste effektiviteten til agentene som utførte planen. Kritikere sier at planen var paranoid og koloniaktig.
Da den iranske revolusjon skjedde i 1979 ble Mossadeghs fall brukt som et samlende punkt i anti-amerikanske protester. Til denne dag er Mossadeghs ettermæle i Iran blandet. Hans sekulære og vestlige mannerer har gjort at lovprisningen av ham fra offisielle styresmakter har på det sterkeste vært milde i den nå fundamentalistiske teokratiske staten. Men likevel er det mange som ser på ham som et offer for amerikansk aggresjon.
I mars 2000 erklært utenriksminister Madeleine Albright hennes beklagelse for at Mossadegh ble kastet: «Eisenhower-administrasjonen trodde dens handlinger var rettferdiggjort av strategiske grunner. Men kuppet var klart et tilbakeslag for Irans politiske utvikling og det er nå enkelt å se hvorfor mange iranere fortsetter å mislike denne intervensjonen av Amerika.» Samme år publiserte "New York Times" en detaljert rapport om kuppet basert på dokumenter fra CIA.
Mossadeghs eksentrisiteter, som å ha på seg badekåpen i parlamentet, gjorde ham til en velkjent figur. Hans kontroversiske handlinger fanget oppmerksomheten til verden, og han ble kåret til årets mann i Time Magazine i 1951.
Tidlig i 2004 forandret den egyptiske regjeringen et gatenavn i Kairo fra Pahlavi til Mossadegh for å skape nærmere relasjoner med Iran.


20. etappe i Tour de France 2005.
20. etappe i Tour de France 2005 bestod av en 55,5 kilometer lang og krevende tempoetappe med start og mål i Saint-Étienne.
Ivan Basso åpnet meget hardt, og ledet ved første mellomtid etter 17 kilometer med sju sekunder på Lance Armstrong. Deretter falt Basso noe av, blant annet fordi han tok det svært rolig i de svingete utforkjøringene og ikke tok noen sjanser. Den eneste som kunne gi Armstrong en viss konkurranse var Jan Ullrich, som sikret seg andre plass på etappen og rykket opp på tredje plass i sammendraget.
Dagens ulykkesfugl var Michael Rasmussen, som havnet helt nede på en 77. plass på etappen. Han måtte i asfalten to ganger, og byttet sykkel hele fem (!) ganger på grunn av et defekt gir. Han tapte så mye tid på alle problemene at han falt fra tredje til sjuende plass i sammendraget.
Offisielle mellomtider.
Point de chronomètrage – 17 km
Col de la Gachet – 40.2 km
20


Sand (Suldal).
Sand er et tettsted og administrasjonssenteret i Suldal kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 30 kilometer sør for Sauda. Sand har fergeforbindelse over Sandsfjorden til Ropeid. Fergesambandet er en del av riksvei 46.
Sand har lange tradisjoner, blant annet innen skipsbygging. Sand var Statkraft sitt administrasjonssenter under utbyggingen av Ulla-Førre anlegget. Dette førte til at standarden på veinettet rundt Sand ble kraftig forbedret. Under utbyggingen bygde Statkraft også en ny barneskole på Sand.
Her ligger også Ryfylkemuseet og Sand kirke, som ble bygget i 1852.


Anne Pedersdotter.
Tysk illustrasjon av henrettelse med bål
Anne Pedersdotter (fødselsår ukjent, død 7. april 1590) var en prestekone som ble dømt for trolldom i Bergen. Anne Pedersdotter er en av de mest kjente kvinner som ble dømt som heks og henrettet på bål i Norge på 1500 – 1600-tallet. Saken mot henne er en av de best dokumenterte trolldomssakene i Norge.
Anne Pedersdotter ble født i første halvdel av 1500-tallet i Trondheim. Hun var søster av Søren Pederssøn, som senere ble lagmann i Trondheim. Pedersdotter giftet seg i 1552 med brorens studiekamerat fra København, bergenshumanisten og presten Absalon Pedersson Beyer. Han var den teologiske lektor ved byens latinskole. De bodde i Bergen og fikk åtte barn, hvorav tre vokste opp. Ektemannen døde i april 1575.
Første trolldomsanklage.
I Absalons siste leveår ble Pedersdotter første gang anklaget for trolldom. Hun skulle ha tatt livet av mannens onkel, biskop Gjeble Pederssøn, for at mannen hennes skulle bli biskop. Det pågikk på denne tiden en maktkamp mellom presteskapet på den ene siden og storborgerskapet med borgermester og rådmannsombud på den andre siden. Absalon var en profilert representant for presteskapet, og det hevdes at anklagene mot Pedersdotter var en del av denne maktkampen. Denne gangen fikk Absalon henne frikjent for trolldomsanklagene, ved at han skaffet henne fribrev fra kongen i København.
Etter Absalons død, fikk Pedersdotter brev fra København om fritak fra skatt og tillatelse til å bosette seg hvor hun ville i landet. Det så på denne måten lyst ut, men hun ble bitter og innesluttet etter trolldomsanklagene. Ryktene fortsatte, selv om hun var frikjent. Hun besvarte ryktespredningen og beskyldningene med å spre om seg med forbannelser og kjefting. Hun kom lett opp i krangel med naboer og folk rundt seg. Det var nok ikke enkelt å bli utsatt for folkesnakk og bli sjikanert på denne måten, og det var med god grunn hun lot seg provosere. Hennes reaksjoner kan tyde på at hun var en sterk og selvstendig dame. Men det var nok ikke en god strategi, som enke var hennes posisjon mye svakere enn som prestefrue.
Noen sier at alle anklagene mot henne i bunn og grunn bare var for å ta hevn over mannen hennes som var humanist.
Andre trolldomsanklage.
I begynnelsen av 1590 ble beskyldningene og ryktene til alvorlige anklager, og i mars ble det reist trolldomssak mot Pedersdotter igjen. Da rettsprosessen åpnet 23. mars 1590 var hun syk og hennes sønn Absalon Absalonsøn stilte for henne i stedet. Det ble foreslått å fengsle Pedersdotter, noe Absalon Absalonsøn motsatte seg. Han viste til brevet fra 10. desember 1575 fra kongen om at hun allerede var frikjent for slike beskyldninger, mdn lagretten ender med å finne frikjennelsesbrevet irrelevant siden anklagene mot henne var av nyere dato og hun settes i fengsel i rådhuskjelleren.
I rettssaken var det mange som vitnet om hennes trolldomsaktiviteter. Hun ble beskyldt for å ha tatt livet av fem-seks mennesker, deriblant et lite barn, ved å kaste sykdom på dem. Hun skulle også ha tatt livet av et pæretre.
Mange av vitnene var nære venner og naboer. Hennes tjenestejente gjennom 20 år, Elina, kom med noen av de alvorligste anklagene. Pedersdotter skal ha brukt henne som ridehest når hun fløy gjennom luften til heksestevne på Lyderhorn og Fløyen. Hun skulle ha deltatt på heksestevnene på Lyderhorn tre julenetter på rad. Her ble det planlagt trolldomsaksjoner mot Bergen by; «naturkatastrofer, brann og annen djevelskap». Dette ble kun forhindret ved at en hvit engel grep inn og alt som ble hørt var noen voldsomme tordenbrak. Andre vitner hevdet at Pedersdotter var blitt observet sammen med demoner, blant annet en skapning uten hode.
Pedersdotter forsvarte seg godt; «hun viste både handlekraft, klarsyn og skarpsindighet». Mot beskyldningene om å ha drept et barn, sa hun at «det dør mange barn i byen, ikke har jeg drept dem alle». Saksdokumentene gir et godt bilde av Anne Pedersdotter som menneske, og hennes fortvilte forsvar mot overmakten gjør inntrykk.
Dommen.
Tross protester fra noen prester i Bergens presteskap, ble hun dømt til døden ved bålbrenning. Dommen ble signert med 37 segl, inkludert byens verdslige elite med lagmann, borgermester og byrådsmedlemmer i spissen. På vei til retterstedet på Nordnes ropte Anne gjentatte ganger ut sin uskyld. Anne Pedersdotter ble brent på bålet 7. april 1590. Dommen er trykt i Bergens historiske forenings skrifter nr. 36.
Etterspill.
Annes Pedersdotter henrettelse førte til strid mellom borgerne og deler av presteskapet i Bergen. Den førte også til skam på familiens omdømme. Familien fikk derfor tatt opp saken igjen i 1596, men herredagens (datidens høyesterett) avgjørelse i 1598 opprettholdt dommen. Dommen startet en heksejakt i Norge, noe som spesielt ga utslag i Finnmark noen tiår senere.
26. juni 2002 ble det reist en minnestein på retterstedet på Nordnes. «Heksesteinen» skal være et nasjonalmonument over ofrene for hekseprosessene i Norge og Anne Pedersdotter.
Anne Pedersdotter lever fortsatt i kunsten.
Anne Pedersdotters dramatiske heksedom har vært til inspirasjon for mange kunstnere. Dette har bidratt sterkt til at hun er en av de mest kjente heksedømte kvinnene i norsk historie.


Floyd Landis.
Floyd Landis (født 14. oktober 1975 i Lancaster County, Pennsylvania) er en amerikansk syklist.
Landis begynte å sykle profesjonelt i 1999, og begynte å sykle på Lance Armstrongs lag (US Postal Service) i 2003. Fra 2004 til 2006 syklet han for Phonak. Landis fikk best tid i Tour de France 2006, men ble diskvalifisert på grunn av doping.
Landis vokste opp i et mennonitt-samfunn, som er en del av den anabaptistiske tradisjonen. Mennonittene er strengt bibeltro, driver voksendåp og er ofte pasifistiske. Han syklet også om natten fordi hans foreldre ikke likte at han syklet eller drev med idrett.
Dopingskandalen.
Laget til Landis, Phonak, bekreftet 27. juli 2006 at Landis hadde testet positivt på doping. Etter å ha sprukket totalt på den 16. etappe i Tour de France 2006, slo Floyd Landis grusomt tilbake på den 17. etappen og vant hele 5,42 minutter foran Carlos Sastre. Men dopingprøven som ble tatt etter denne etappen, viste at Landis hadde for høye testosteron- og epitestosteronverdier i kroppen da han ble testet. Den 5. august ble han sparket av laget etter at også B-prøven viste seg å være positiv.
Saken var svært lenge til behandling i USADA, det amerikanske antidoping-forbundet, hvor det til slutt ble erkjent at han hadde brukt ulovlige midler. Reglene til UCI, det internasjonale sykkelforbundet, krever at kjennelsen om diskvalifisering er gjort i syklistens hjemland. Landis ble utestengt fra proffsykling i to år. Han vant ikke frem med sin anke, og i september 2007 ble Óscar Pereiro Sio utropt til vinner av Tour de France 2006.
Landis hevdet at han ikke var dopet helt til han overraskende tilstod i mai 2010.
Comeback.
Etter utestengelsen fortsatte han sykkelkarrieren for det amerikanske laget "OUCH Pro Cycling Team Presented by Maxxis".


Jernalderen.
Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen omkring år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.
Som epoke er jernalderen den tid, i henhold til den danske arkeolog Christian Jürgensen Thomsens treperiodesystemet, som kom etter bronsealderen, og ble fulgt av kronologisk progresjon av middelalderen, hvor jernalderen ble avsluttet en gang rundt 500 e.Kr. Den tidlige perioden, de første jernverktøy ble lagd omkring 1500 f.Kr. er karakterisert av en utstrakt bruk av jern eller stål. Tilpasningen av et slikt materiale er karakterisert med andre endringer i samfunnet, blant annet ny jordbrukspraksis, religiøse forestillinger og kunstneriske stiler. Jernalderen som et arkeologisk begrep indikerer forholdet til sivilisasjon og kultur til et folk som benyttet seg jern for redskaper og våpen.
De tidligste periodene til jernalderen er karakterisert av former av redskap og verktøy, våpen, personlige dekorasjoner og keramikk, og dessuten av ulike systemer for dekorativ design som i seg selv adskilte seg fra de i bronsealderen. Arbeidet til smedene var å hamre jernet til en hensiktsmessig form, og som en nødvendighet ble forskjellig fra deres forgjengeres redskaper i bronse som ble støpt i en form. Gradvis endret jernredskapene seg også i dekorasjonen, som i bronsealderen hovedsakelig besto av en gjentagelse av rektangulære mønstre, ved å gi plass til et system av krumlinjete og flytende formgivning. Begrepet jernalder har lav kronologisk verdi ettersom ikke alle områder i verden kan passes inn i treperiodesystemet. Eksempelvis er det områder, som øyer i Stillehavet, det indre av Afrika, og deler av Nord- og Sør-Amerika hvor folk og sivilisasjoner har direkte fra bruk av stein som material for redskaper til jern uten å ha benyttet bronse.
Kronologi.
a>. Smykker i rav og glass. Den døde var 40 år gammel og hele 180 cm høy, omlag 20 cm høyere enn det normale den gang.
Svært lite er kjent om menneskelig folkevandringer i tiden 1100- til 800-tallet f.Kr., men det er åpenbart at det betydelig forflytninger av befolkningsgruppene. Den doriske invasjonen eller innvandringen til oldtidens Hellas er knyttet sammen med de mørke århundrer i Hellas. Grupper i Anatolia og på det iranske høylandet invaderte området til elamittiske rike. Urartuene, et folk på det armenske høylandet i østlige Anatolia ble erstattet av armenere, og kimmeriere og musjketere migrerte fra Kaukasus og inn i Anatolia. En trakisk-kimmersk forbindelse knytter disse bevegelsene til den urkeltiske verden i Sentral-Europa, og førte fram til introduksjonen av jern til Europa og den keltiske ekspansjonen til Vest-Europa og de britiske øyer en gang rundt 500 f.Kr.
Bevis fra arkeologi har identifisert begynnelsen på jernproduksjon i Anatolia en gang rundt 1200 f.Kr., skjønt en del arkeologiske spor antyder også tidligere dato. En gang rundt 3000 f.Kr. var jern et sjeldent og kostbart metall i det nære Østen. Jernets kvaliteter, sammenlignet med bronse, ble ikke forstått. Mellom 1200 f.Kr. og 1000 f.Kr. ble forståelsen av jernmetallurgien og nyttegjøringen av jernobjekter spredt raskt og vidtomspennende. I historien til ferrometallurgi, jernsmelting — utvinningen av nyttbar metall fra oksidert jernmalm — er en langt vanskeligere prosess enn med smelting av tinn og kobber. Å bearbeide jern skjer gjennom prosesser ved oppvarming i trekull, bearbeiding, gjenoppvarming og hamring. Ved tilfeldigheter kan de tidligste metallarbeidere ha oppdaget at det har oppstått stål ved at jernet absorberte trekull (karbon) på overflaten av metallet under denne prosessen. Mens disse metallene og deres legeringer (blandinger) kan bli kaldbearbeidet eller smeltet i relativt enkle smelteovner (som brenneovner benyttet for keramikk) og støpt i støpeformer, krever smeltet jern varmebearbeiding og kan bli smeltet kun i særskilt bygde brennkamre. Det er ikke overraskende at mennesker først behersket teknologien med smeltet jern etter flere tusen år med bronsemetallurgi.
Det ble antatt at det var på grunn av mangelen av arkeologiske bevis på jernproduksjon at det synes usannsynlig at jernproduksjon kunne ha skjedd tidligere andre steder, og at jernalderen ble sett på som et tilfelle av enkel spredning av en ny og overlegen teknologi fra et tidspunkt da det ble oppfunnet i nære østen til andre regioner. Det er kjent i dagens tidsalder at meteorisk jern, eller jern-nikkel blandinger, ble benyttet av ulike folk i oldtiden som ikke krevde smelting av jernmalm. Ved den midtre bronsealder økte antallet smeltede jernobjekter (som kan skjelnes fra meteorisk jern ved mangelen av nikkel i produktet) å dukke opp i Midtøsten, sørøstlige Asia og i Sør-Asia.
Jern i sin naturlige form er meget bløt, skjønt hardere enn bronse, og er ikke nyttig for redskaper om det ikke blir kombinert med karbon for å produsere stål. Prosentandelen med karbon bestemmer betydningsfulle karaktertrekk av det endelige produktet: jo mindre innhold av karbon, jo bløtere er produktet; jo høyere innhold med karbon, jo hardere er produktet. Systematisk produksjon og bruk av redskap av jern begynte i Anatolia en gang rundt 2000 f.Kr. Nyere arkeologisk forskning i Gangesdalen i India har påvist tidlig jernarbeid en gang rundt 1800 f.Kr. Dette metallet var imidlertid kostbart, kanskje på grunn av de tekniske prosessene som var påkrevd for å lage stål, det mest nyttige jernproduktet. Det er dokumentert både i dokumenter og i arkeologisk kontekst som en substans benyttet i gjenstander av høy verdi som smykker.
Snodgrass antyder en knapphet på tinn som et resultat av bronsealderens sammenbrudd og avbrudd i handelen i Middelhavet en gang rundt 1300 f.Kr. og som tvang metallarbeidere til å søke etter alternativer til bronse. Det er bevis på dette i de mange bronsegjenstander som ble resirkulert og gjort om fra verktøy til våpen i løpet av denne tiden. Med mer utstrakt bruk av jern ble teknologien som trengtes for å produsere nyttig stål utviklet og prisen på jern sank. Som et resultat, selv da tinn igjen ble tilgjengelig, kunne jern erstatte bronse. Smidde jernredskaper erstattet bronseredskaper støpt i former. Jern, som var et sterkere og lettere materiale, ga en teknologisk fordel for de sivilisasjoner som brukte det.
Nyere arkeologisk forskning har modifisert ikke bare denne kronologien, men også årsakene til overgangen fra bronse til jern. Ny datering fra India antyder at jern har blitt arbeidet med her, og så tidlig som 1800 f.Kr., og afrikanske steder viser fram dateringer så tidlig som 1200 f.Kr. Det forpurrer ideen om at det var en enkel oppdagelse og med en dertil spredning av kunnskap. I økende grad blir jernalderen i Europa sett på som en del av sammenbruddet i bronsealderen i Midtøsten, det nære Østen, i oldtidens India (med den vediske sivilisasjon), oldtidens Iran, og oldtidens Hellas (med de mørke århundrer i Hellas). I andre regioner av Europa begynte jernalderen på 700-tallet f.Kr. i Sentral-Europa og på 500-tallet f.Kr. i Nord-Europa. Jernalderen i det nære Østen deles i to underavdelinger, Jern I og Jern II. Den føreste tiden, Jern I (1200-1000 f.Kr.) illustrerer både kontinuitet og diskontinuitet med den tidligere sene bronsealderen. Det er ikke påvist et endelig og bestemt kulturelt brudd mellom 1200- og 1100-tallet f.Kr. gjennom hele regionen, skjønt en del nye trekk i de høyereliggende landområdene, i Transjordan, og i kystområdene, antydes i framtoningen av arameere og ulike grupper av havfolkene. Det er i midlertidig bevis som viser sterk kontinuitet med bronsealderkulturen, skjønt da den beveger seg senere inn i kulturene som knyttes til Jern I begynner det divergere seg mer påtagelig fra den på slutten av 2000-tallet f.Kr.
Forskningen.
Inndelingen av historiske epoker som steinalder, bronsealder og jernalder kommer opprinnelig fra Danmark og historikeren Christian Jürgensen Thomsen tidlig på 1800-tallet. Inndelingen bygde på ideen om teknologiske fremskritt. Etter at Thomsen hadde redegjort for treperiodesystemet i boken "Ledetraad til Nordisk Oldkyndighet" i 1835 ble den i løpet av kort tid grunnlaget for kronologisk inndeling av forhistorisk tid i hele Europa.
Selv om systemet er pedagogisk forståelig er det ikke uten svakheter eller allmenngyldighet. Norge hadde knapt noen bronsealder, hvilket også er tilfelle for det meste av Afrika hvor befolkningen gikk direkte fra stein til jern som materiale. I Australia ble bronse og jern ikke brukt i det hele tatt før europeerne kom dit.
Historikernes syn på jernaldersamfunnet har endret seg over tid. I begynnelsen rådet forestillingen at samfunnet var preget av sosial likhet, men fra midten av 1800-tallet ble slektsaristokratiets betydning fremhevet. Også i dag tolker forskerne fornminnene ulikt. Det er også en forskjell i sosiale forhold mellom jernalderens begynnelse og dens avslutning.
Historie.
I løpet av jernalderen ble de beste redskapene og våpnene laget i stål, spesielt redskaper som ble produsert med et karboninnhold på mellom 0,30 prosent og 1,2 prosent ved vekt. Redskaper med mindre karbon enn dette, slik som smidd jern, kan ikke bli varmbehandlet til betydelig grad og vil således være av lavere hardhet, mens et høyere karboninnhold skaper et meget hardt, men skjørt materiale som ikke kan bli glødet, herdet, eller på andre vis myknet. Våpen og redskap i stål var omtrentlig av samme vekt som de av bronse, men sterkere. Imidlertid var stål vanskeligere å produsere med de metodene som var tilgjengelige, og redskaper som var lette å gjøre, som smidd jern, var vanligvis lavprisvarer fra eksempelvis Afrika. Mange teknikker ble benyttet for å produsere stål; de som ble benyttet ved Middelhavet var dramatisk forskjellig fra de som ble benyttet i Afrika. Tidvis var det endelig produktet fullstendig stål, tidvis var det benyttet teknikker som kasseherding (overflateherding) eller smisveising benyttet for å gjøre skjærekanten sterkere.
Nære Østen.
I Kaldea og Assyria gikk den innledende bruken av jern langt tilbake i tid, kanskje til 4000 f.Kr. En av de tidligste jernsmeltet gjenstand som er kjent er en dolk med et jernblad funnet i en hattisk grav i Anatolia, datert til fra 2500 f.Kr. Den utstrakte bruken av jernvåpen som erstattet bronsevåpen spredte seg raskt gjennom hele den nære Østen (sørvestlige Asia) på begynnelsen av 1000-tallet f.Kr.
Oldtidens sørøstlige Asia.
Jernalderen i oldtidens nære Østen er antatt å ha begynt med oppdagelsen av jernsmelting og utviklingen av smedarbeid i Anatolia og Kaukasus og Balkan i tiden rundt 1300 f.Kr. Denne teorien har imidlertid blitt utfordret av framkomsten av de som vektlegger overgangen i pris og tilgjengelighet framfor utviklingen av teknologien i seg selv. Den tidligste blomstringen av jernsmelting er funnet i Tell Hammeh i dagens Jordan, datert til rundt 930 f.Kr. ved karbondatering.
Utviklingen av jernsmelting var en gang tilskrevet hettittene i Anatolia i løpet av den sene bronsealder. Det ble antatt at de opprettholdt et rent monopol på jernarbeid og deres rike var blitt bygget opp av nettopp denne fordelen. Tilsvarende var de angripende havfolkene ansvarlig for spredningen av kunnskapen gjennom denne regionen. Det er ikke lenger felles enighet om denne teorien, ettersom det ikke finnes arkeologiske bevis som støtter det antatte jernmonopolet til hettittene. Mens det er en del jernobjekter fra bronsealderens Anatolia, er antallet sammenlignbart med de jernobjekter som er funnet i oldtidens Egypt og andre steder fra samme tidsperiode. Kun et lite antall av disse objektene var våpen. Som en del av den sene bronsealder-tidlige jernalder, viste sammenbruddet i bronseladeren en svak, forholdsvis jevn spredning av teknologien for jernarbeid i regionen. Ugarittisk skrift var i bruk i løpet av denne perioden, en gang rundt 1300 f.Kr. Ugarit var et av sentrene i den skriftkyndige verden.
Europa.
a> (dagens Romania og Moldova) som viser en slangelignende vesen med hundehode.
a> rundskjold fra ca 400-tallet f.Kr.
I Europa dekker bruken av jern de siste årene av forhistorisk tid og de første årene av de historiske periodene. Det er derimot stor regionale ulikheter hvor spredningen nordover tok lengre tid enn sør og sørvest. Regionale jernaldre kan ble definert som inkluderende de siste fasene av forhistorisk og de første av urhistoriske perioder. Jernarbeid ble introdusert i Europa på slutten av 1000-tallet f.Kr., antagelig fra Kaukasus og med langsom spredning nordover og vestover som tok over 500 år. Den utstrakte bruken av jernteknologien ble iverksatt omtrent samtidig med Asia.
Bruken av jern i nordlige Europa synes å ha vært ganske lenge før romerske Julius Cæsar invaderte, men jern var ikke vanlig bruk i Danmark før 100-tallet e.Kr. I nordlige Russland og Sibir ble det introdusert så sent som 800-tallet e.Kr., mens Irland kom inn i jernalderen på begynnelsen av 100-tallet e.Kr. I Gallia (dagens Frankrike) kan på den andre siden datere jernalderen tilbake til rundt 500 f.Kr. mens det i Etruria (midtre og nordlige Italia) var metallet kjent ytterligere seks århundre tidligere. Da kunnskapen om jern synes å ha reist over Europa fra sør og nordover, var begynnelsen på jernalderen langt tidligere i sørlige Europa enn i de nordlige områdene. Det Hellas som er representert i Homers dikt var da i overgangsperioden fra bronse til jern.
Jernalderen i Europa er karakterisert av detaljert dekor på våpen, håndverktøy og bruksgjenstander. Disse ble ikke lenger formstøpt, men smidd og hamret til form, og dekorasjonen var krumlinjet framfor enkle rettlinjet design. Formene og karakteren til ornamentikken til våpen fra nordlige Europa minner i del forhold om romerske våpen, mens de i andre forhold er særskilte og åpenbart representativt for en nordeuropeisk kunst. De døde ble gravlagt i utstrakt posisjon mens det i den forgående bronsealderen hadde fortrukket kremasjon. I motsetningen til den kostbare bronsen var jern lettere tilgjengelig. I Norge var det ikke naturlige forhold tilgjengelig for bronse eller tinn, men rikelig med jernmalm. Jern ble således også brukt til hverdagsting, jernnagler ble brukt til å reparere lærtøy, og ved at det var billig sammenlignet med andre metaller fikk det betydning for både håndverkere som jordbruksbønder. En plog med plogjern kunne bonden kjære torv og således å utnytte de markene som tidligere hadde blitt liggende urørte.


Reuben Mayes.
Reuben Mayes (født 1963) er en tidligere canadisk amerikansk fotballspiller. Han fikk sin debut i NFL i 1986 på laget "New Orleans Saints". Samme år ble han kåret til "NFL Offensive Rookie of the Year". Selv om NFL-karrieren hans var preget av skader, ble Mayes valgt til å delta i Pro Bowl og spilte totalt syv år for "New Orleans Saints".


Knakkeplass.
En knakkeplass er den arkeologiske betegnelsen på et sted der folk produserte eller bearbeidet gjenstander som for eksempel verktøy, våpen eller andre artefakter i steinalderen. Gjenstandene ble som regel laget av kvarts eller flint. Typisk for slike steder er at en finner kvarts- og/eller flintavslag – små biter som har blitt slått av råmaterialet som ble bearbeidet frem til en ferdig gjenstand.


Stadium of Light.
Stadium of Light er fotballbanen til Sunderland AFC, og ligger nordøst i England.
Banen erstattet legendariske Roker Park sommeren 1997. Den ble bygd med opprinnelig publikumskapasitet på 42,000, som senere er utvidet til 49,000, og den er konstruert for å kunne utvides til en samlet kapasitet på 64,000. Banen ligger på Sheepfolds på nordsiden av elven Wear, og ligger oppe på en gammel kullgruve.
Navnet på banen ble valgt gjennom en konkurranse, og spiller på lasarlysene som fra hjørnene på anlegget lyser opp nattehimmelen.
Stadionet fikk sin internasjonale debut i 1999 da møtte i vennskapskamp, og i obligatorisk kamp i april 2003 da England møtte i kvalifiseringskamp for Europamesterskapet i fotball i 2004.


Richard Feynman.
Richard Phillips Feynman (født 11. mai 1918, død 15. februar 1988) var en av de mest innflytelsesrike amerikanske fysikere i det 20. århundre, med uvurderlige bidrag til teorien for kvanteelektrodynamikk. Han var en inspirerende foreleser og amatørmusiker, han bidro til utviklingen av atombomben, og ble senere medlem av kommisjonen som undersøkte Challenger-ulykken. Feynman ble i 1965 sammen med Julian Schwinger og Sin-Itiro Tomonaga tildelt Nobelprisen i fysikk for sitt arbeide med kvanteelektrodynamikken.
Han er også berømt for sine mange eventyr, som beskrevet i bøkene "Surely You're Joking, Mr. Feynman!", "What Do You Care What Other People Think?" og "Tuva Or Bust!". Feynman var på mange måter en eksentriker og en fri fugl.
Biografi.
Feynman ble født i Far Rockaway, Queens, New York; hans foreldre var jødiske, selv om de ikke praktiserte jødedommen som religion. Den unge Feynman var kraftig påvirket av sin far, som oppfordret ham til å stille spørsmål for å utfordre ortodoks tenkning. Hans mor videregav en sterk sans for humor til ham, som han bevarte hele sitt liv. Som barn elsket han å reparere radioer, og hadde talent for ingeniørkunst. Han eksperimenterte med og gjenoppfant stadig matematiske emner, slik som den "halv-deriverte" (en matematisk operator, som anvendt to ganger på en funksjon gir den deriverte av denne), og anvendte sin egen matematiske notasjon allerede før universitetet. (Allerede i gymnaset utviklet han den matematiske intuisjon bak sine taylorrekker for matematiske operatorer.) Hans nokså direkte fremgangsmåte ledet ofte til forvirring blant andre mer konvensjonelle tenkere; et av hans spørsmål under en forelesning om kattens anatomi var: «Har De et kart over katten?». Når han uttalte seg, var det som oftest klart og tydelig.
Utdannelse.
Feynman fikk sin bachelorgrad ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i 1939, og ble Putnam Fellow samme år. Han tok doktorgrad ved Princeton University i 1942; hans veileder var John Archibald Wheeler. Feynmans avhandling anvendte prinsippet om stasjonær virkning på kvantemekaniske problemer, og la grunnen for hans «veiintegral» og Feynman-diagrammer. Under sitt arbeide på doktorgraden giftet Feynman seg med sin første kone, Arline Greenbaum, som hadde fått diagnosen tuberkulose, som var en dødelig sykdom på den tiden. De var varsomme, og Feynman fikk aldri selv tuberkulose.
Manhattan-prosjektet.
På Princeton oppfordret fysikeren Robert R. Wilson Feynman til å delta i Manhattanprosjektet – den amerikanske hærens prosjekt ved Los Alamos-laboratoriet som utviklet atombomben under andre verdenskrig. Helt frem til hennes død i juli 1945 besøkte Feynman sin kone i et sanatorium i Santa Fe hver helg. Han fordypet seg i arbeidet med prosjektet, og var til stede under Trinity-bombetesten. Feynman påsto at han var den eneste som så eksplosjonen uten de mørke brillene som ble utlevert, og at han så gjennom vinduet på en lastebil for å filtrere de skadelige ultrafiolette frekvensene av den elektromagnetiske strålingen.
Som ung fysiker var hans bidrag til prosjektet relativt fjernt fra det sentrale arbeidet. Hans primære oppgave var å administrere en gruppe menneskelige kalkulatorer i den teoretiske avdelingen, og senere sammen med Nicholas Metropolis å opprette et system som benyttet IBM-hullkort til kalkulasjoner. John G. Kemeny, senere rektor for Dartmouth College, arbeidet på dette tidspunktet for Feynman. Feynman lyktes faktisk i å løse et av prosjektets ligninger, som var slått opp på tavler. Dessverre «gjorde de ikke fysikken riktig», og Feynmans løsning ble ikke brukt i prosjektet.
Feynmans arbeide i Los Alamos omfattet også å løse nøytronligninger for Los Alamos-«vannkokeren», en liten kjernereaktor på laboratoriet i ørkenen, for å måle hvor nær en bestemt mengde fissilt materiale var ved å nå den kritiske grensen. Etter dette arbeidet ble han overført til Oak Ridge-laboratoriet, hvor han hjalp ingeniører med å beregne sikkerhetsprosedyrer for oppbevaring av materiale (så ulykker pga. overskridelse av den kritiske grensen kunne unngås). Han gjorde også essensielt teoretisk og numerisk arbeide i forbindelse med den teoretiske uran-hydrid-bomben, som senere viste seg umulig å realisere.
Los Alamos var isolert; som Feynman selv formulerte det «var det ingenting å "gjøre" der». I sin kjedsomhet fant Feynman forskjellige fritidsaktiviteter, som å dirke opp låser, bryte seg inn i pengeskap og legge igjen spydige beskjeder for å bevise at sikkerheten på laboratoriet ikke var så god som folk gjerne ville tro. Som trommeslager fant han isolerte deler av mesaet, hvor han kunne spille i indiansk stil, «og kanskje danset og sang jeg litt». Disse aktivitetene forble ikke ubemerket, men ingen visste at «Injun Joe» i virkeligheten var Feynman. Han ble venn med laboratoriets leder, Robert Oppenheimer, som uten å lykkes forsøkte å lokke ham vekk fra andre forpliktelser for å arbeide ved University of California, Berkeley etter krigen.
Tidlig karriere: Cornell University.
Etter prosjektet begynte Feynman som professor ved Cornell University, hvor Hans Bethe, som beviste at kjernefysisk fusjon er solens energikilde, arbeidet. Han følte seg uinspirert her, og da han fryktet at han var utbrent, vendte han seg mot mindre anvendelige, men underholdende problemer, som å analysere fysikken bak roterende, vippende tallerkener som balanseres av en sjonglør. Det viste seg senere at dette arbeidet skulle bringe nytte i senere forskning. Han var derfor overrasket da han ble tilbudt professorater ved konkurrerende universiteter, og valgte til sist å arbeide ved California Institute of Technology i Pasadena, California, til tross for at han var blitt tilbudt en stilling nær Princeton, ved Institute for Advanced Study (som på den tiden inkluderte anerkjente medlemmer, blant andre Albert Einstein).
Feynman avviste instituttet med begrunnelsen at det ikke var noen undervisningsplikt. Feynman oppfattet sine studenter som en kilde til inspirasjon, og i uproduktive perioder, trøst. Han følte at hvis han ikke kunne være kreativ, kunne han i det minste undervise.
Feynman kalles til tider for «Den Store Forklarer»; han var meget omhyggelig med å forklare forskjellige emner for sine studenter, og gjorde det til en regel "ikke" å gjøre et emne uforståelig, men i stedet tilgjengelig for andre. Hans prinsipp var at hvis han ikke kunne lage en forelesning om et emne for førsteårsstuderende, så hadde han ikke forstått det. Overalt hvor han kom, gikk han imot utenatslære og andre undervisningsmetoder, som la vekt på form fremfor funksjon, fra en konferanse om undervisning i Brasil til et statlig utvalg omkring valg av undervisningsbøker i skolene. "Klar tenkning" og "klar fremleggelse" var fundamentale forutsetninger for hans oppmerksomhet.
I et sabbatår vendte han tilbake til Newtons "Principia" for å studere den på ny. Det han lærte av Newton ga han videre til studentene sine, som for eksempel Newtons forsøk på å forklare diffraksjon.
Årene på Caltech.
Han utviklet også Feynman-diagrammer, et "bokføringsverktøy" som hjelper til å stille opp og utregne vekselvirkninger mellom partikler i rom-tid. Dette verktøyet tillot ham, og senere andre, å arbeide med konsepter som ville ha vært mindre tilgjengelige uten, slik som reversibilitet av tid og andre fundamentale prosesser. Disse diagrammene er nå fundamentale for strengteori og M-teori, og er blitt utvidet topologisk. Feynmans mentale bilde av disse diagrammene startet med "biljardkule"-tilnærmelsen, og til å begynne med kunne man tenke på vekselvirkningene som kollisjoner. Det var først årtier senere, at fysikere kom på å nærmere analysere knutepunktene i Feynman-diagrammene. Diagrammenes "verdens-linjer" er blitt til "rør" for bedre å beskrive mer kompliserte objekter som "strenger" og "M-braner".
Fra hans diagrammer over et lite antall partikler, som vekselvirker i rom-tid kunne Feynman modellere "all fysikk" uttrykt ved disse partiklenes spinn samt rekkevidden av de fundamentale krefters kobling. Kvark-modellen var en konkurrent til Feynmans parton-formulering, men Feynman motarbeidet ikke kvark-modellen. For eksempel påpekte han overfor sine studenter, da den femte kvark ble oppdaget, at oppdagelsen medførte eksistensen av en sjette kvark. Denne ble da også oppdaget i tiåret etter hans død.
Etter kvante elektrodynamikkens suksess vendte Feynman seg mot kvantegravitasjon. I analogi med fotonet, som har spinn 1, undersøkte han konsekvensene av et fritt, masseløst spinn 2-felt, og kunne derav utlede Einsteins feltligning fra den generelle relativitetsteorien, men ikke mye mer. Dessverre ble han på dette tidspunkt utkjørt av å arbeide på flere prosjekter på samme tid; blant annet arbeidet han også på "Lectures on Physics".
På Caltech ble Feynman bedt om å livne opp undervisningen av bachelorstuderende. Resultatet av å ha viet tre år til oppgaven var en rekke forelesninger, som senere ble til de berømte "The Feynman Lectures on Physics", som er en av hovedgrunnene til at Feynman ennå betraktes av de fleste fysikere som en av de største lærere i fysikk noensinne. Feynman vant senere Ørsted-medaljen for undervisning, noe han virket meget stolt av. Hans studenter konkurrerte intenst om hans oppmerksomhet; en gang ble han vekket da en student hadde løst et problem og levert det i brevsprekken på hans privatadresse. Da Feynman så studenten snike seg bort over gressplenen, kunne han ikke legge seg til å sove igjen, og leste studentens løsning. Ved frokosten neste dag ble han avbrutt av en annen triumferende student, men Feynman måtte bedrøve denne studenten med at han kom for sent.
Feynman var en entusiastisk formidler av fysikk i både bøker og forelesninger, blant annet i en banebrytende forelesning om nanoteknologi med tittelen "There's Plenty of Room at the Bottom". Feynman utlovet premier på 1000 dollar til to av hans utfordringer innenfor nanoteknologi. Han var også en av de første vitenskapsmenn, som innså mulighetene i kvantedatamaskiner. Mange av hans forelesninger og andre taler ble til bøker som "The Character of Physical Law" og "QED: The Strange Theory of Light and Matter". Han gav forelesninger som hans studenter skrev ned og som deretter ble gitt ut i bokform, slik som "Statistical Mechanics" og "Lectures on Gravity". "The Feynman Lectures on Physics" krevde to fysikere, Robert B. Leighton og Matthew Sands som redaktører på heltid i flere år. Selv om de ikke ble brukt av noen universiteter som lærebøker, er bøkene stadig bestselgere, fordi de formidler en dyp forståelse om fysikk.
Personlig liv.
Feynmans første kone døde mens han arbeidet på Manhattanprosjektet. Han giftet seg igjen med Mary Louise Bell fra Neodesha, Kansas, i juni 1952; ekteskapet ble en kort fiasko.
Feynman giftet seg senere med Gweneth Howarth fra England, som delte hans livsglede. Ut over deres hjem i Altadena, California, hadde de en strandvilla i Baja California. De var gift resten av livet, og fikk en sønn, Carl, og adopterte en datter, Michelle.
Feynman hadde stor suksess med å undervise Carl ved hjelp av diskusjoner om "maur" og "marsmenn" som et verktøy for å få et perspektiv på forskjellige problemer og emner. Til hans overraskelse virket ikke de samme undervisningsverktøyene på Michelle. Matematikk var en felles interesse for far og sønn, og de gikk begge inn i databransjen som konsulenter.
Jet Propulsion Laboratory brukte Feynman som beregningskonsulent under kritiske oppdrag. En kollega beskrev Feynman som en slags "Don Quijote" ved sitt skrivebord, i stedet for en computer, klar til å kjempe mot vindmøllene.
Ifølge Feynmans kollega, professor Steven Frautschi, var Feynman den eneste personen i Altadena-området som kjøpte en oversvømmelsesforsikring etter en omfattende brann i 1978. Han forutså riktig nok at ildens ødeleggelser ville føre til erosjon av jorden, med jordskred og oversvømmelser til følge. Oversvømmelsen kom i 1979 etter kraftig regn om vinteren, og ødela mange hus i området.
Feynman reiste en del, blant annet til Brasil, og sent i livet planla han å besøke den obskure russiske republikken Tuva, en drøm som på grunn av den kalde krigens byråkratiske problemer aldri ble realisert. I denne perioden oppdaget han at han hadde kreft, men takket være kirurgiske inngrep kunne han holde sykdommen i sjakk.
Feynman arbeidet ikke kun med fysikk; han hadde en stor krets av venner fra alle livets avkroker, blant annet kunst. Han begynte på et tidspunkt å male og hadde en viss suksess under pseudonymet «Ofey», som kulminerte i en utstilling dedikert til hans arbeide. Han lærte å spille på trommer ("frigideira") i tilstrekkelig god samba-stil i Brasil, ved utholdenhet og øvelse, og deltok i en samba-«skole». Disse interesser gav ham ry for å være eksentriker.
Feynman hadde et meget frisinnet syn på seksualitet, og var ikke redd for å innrømme det. I "Surely You're Joking, Mr. Feynman!", forteller han, hvordan han moret seg på bordeller og strippeklubber, og tegnet en dekorasjon til en massasjeklinikk. Han har dessuten uttalt at han har vært cannabisbruker og har eksperimentert med LSD. Feynman likte også å sykle og å bli intervjuet.
Feynmans senere år.
a>. «"For at en teknologi skal bli en vellykket må virkeligheten prioriteres over reklameverdi, for naturen kan ikke narres."»
Feynman ble bedt om å være med i presidentens Rogers-kommisjon, som undersøkte Challenger-ulykken i 1986. Han fikk ledetråder fra en kilde med intern informasjon, og viste med en enkel demonstrasjon på TV hvilken avgjørende rolle boosterrakettennes O-ring fleksible gassforseglinger spilte, kun ved å bruke et glass isvann og en prøve av O-ring-materialet. Hans oppfattelse av årsaken til ulykken var forskjellig fra den offisielle, og han var langt mer kritisk overfor måten ledelsen ignorerte ingeniørenes bekymringer. Etter et omfattende lobbyarbeide ble Feynmans minoritetsuttalelse vedlagt som et appendiks til den offisielle rapporten. I boken "What Do You Care What Other People Think?" kan man finne historier fra Feynmans arbeide i undersøkelseskommisjonen. Hans evner som ingeniør speiles i hans estimat av påliteligheten av romfergene (98%), som dessverre avspeiles i de to ulykkene ut av romfergens omkring 100 oppskytninger frem til 2003.
Hans kreftsykdom blusset opp igjen i 1987, og Feynman ble innlagt på sykehuset et år senere. Komplikasjoner fra de kirurgiske inngrepene forverret hans tilstand, og Feynman besluttet å dø med verdighet og ikke motta videre behandling. Han døde 15. februar 1988. Hans siste ord skal visstnok ha vært: «Jeg ville hatet å dø to ganger. Det er så kjedelig» («I'd hate to die twice. It's so boring.»).
Æresbevisninger til minne om Feynman.
Feynman ble minnet med et amerikansk erindringsfrimerke i 2005 som en av fire amerikanske vitenskapsmenn i et frimerkesett sammen med Barbara McClintock, Josiah Willard Gibbs og John von Neumann. Settet med selvklebende 37 cent frimerker ble gjort tilgjengelig 4. mai 2005 i ark med 20 frimerker med fem frimerker for hver person. Feynmans frimerke, tonet i stil med et gammelt fotografi, viser et fotografi av Feynman i 30-årene samt åtte små Feynman-diagrammer.
Verk av Feynman.
"The Feynman Lectures on Physics" er kanskje hans mest tilgjengelige verk for enhver som er interessert i fysikk. De ble til under forelesninger for bachelorstudenter i 1962. Etterhvert som ryktet om forelesningenes tilgjengelighet spredte seg, begynte en lang rekke profesjonelle fysikere å dukke opp til dem. En profesjonell fysiker, Robert B. Leighton, redigerte dem om til bokform. Verket har bestått, og er anvendelig selv i dag.
Verk om Feynman.
En film om Feynmans liv med tittelen "Infinity" og med Matthew Broderick i hovedrollen ble produsert i 1996. Filmen fokuserer på Feynmans forhold til sin første kone, Arline, med hans arbeide på Manhattanprosjektet som bakgrunn for filmen, som hovedsakelig var en kjærlighetshistorie. Filmen fikk blandede anmeldelser, og klarte seg dårlig på kino.
Endelig ble Feynmans person spilt av Alan Alda i et skuespill med tittelen "QED" i 2001. Stykket var stort sett et en-manns show, med kun korte passasjer med andre personer, og avbildet Feynman i sitt kontor på Caltech. Skuespillet dekket mange av historiene og anekdotene fra "Surely You're Joking, Mr. Feynman!" og "What Do You Care What Other People Think?"


Muhammed Reza Pahlavi.
Muhammed Reza Sjah Pahlavi (persisk: محمدرضا شاه پهلوی) (født 26. oktober 1919, død 27. juli 1980) var den siste sjahen av Iran, og hersket fra 1941 til 1979. Han hadde titlene "Sjâhansjâh" («kongenes konge») og "Aryamehr" («ariernes lys»).
Ungdomstid, utdannelse og familiebakgrunn.
Muhammed Reza var født i Teheran og var sønn av Reza Pahlavi, den kommende sjahen, og hans andre kone Tadj ol-Molouk (1896–1982). Unge Muhammed utdannet seg ved Institute Le Rosey, en sveitsisk internatskole, og den militære høyskolen i Teheran.
Hans far hadde steget fra posten som krigsminister til statsminister før han ble valgt av nasjonalforsamlingen som sjah i Iran i 1925 og startet pahlavi-dynastiet.
Før Reza Pahlavi inntok tronen, hadde kongedømmet Iran følt den gradvise landerobringen til to ekspanderende imperier, Russland og Storbritannia. I det 19. århundre hadde Russland annektert den nordlige delen av Iran, som ble kjent som Tadsjikistan. Samtidig begynte britene å utøve økende innflytelse over den sørlige delen av landet gjennom sin kontroll over India, en tradisjonell handelspartner, og dominerte oljeindustrien. Britisk utenrikspolitikk la vekt på dyktig diplomati støttet av militær styrke for å sikre privilegert behandling av britiske interesser i landet, og britene la ydmykende restriksjoner på iransk suverenitet. Reza Pahlavi forsøkte å begrense denne innflytelsen ved å knytte bånd til Italia og Tyskland. Men istedet for å begrense britisk og russisk innflytelse, førte denne politikken bare til nye grunner for fortsatt innblanding i iranske affærer. Dette ble særlig synlig under andre verdenskrig.
Fjerningen av hans far.
I 1941 invaderte Tyskland sin tidligere allierte nabo, Sovjetunionen, som raskt allierte seg med Storbritannia. Britene og sovjeterne var bekymret for at sjahen var i ferd med å stille sitt oljerike land til tysk disposisjon. Sammen okkuperte de Iran og tvang sjahen til å trekke seg til fordel for sin sønn. Iran ble en betydelig rute for britisk og senere amerikansk hjelp til Sovjetunionen. Dette massive forsyningsforetaket ble kjent som «den persiske korridor», og markerte den første amerikanske involveringen i Iran i stor skala.
Konsolidering av makten.
På slutten av krigen preget politisk uro Iran og i 1953 tvang den demokratisk valgte statsministeren Muhammed Mossadegh sjahen til å flykte fra landet. Han ble raskt eskortert tilbake til makten og sparket Mossadegh gjennom et motkupp, ledet av general Fazlollah Zahedi med støtte fra CIA.
Muhammed Reza ble gjennom Irans store oljerikdommer den fremste lederen av Midtøsten og vokter over Persiagulfen. Han avsatte flerpartisystemet slik at han kunne styre gjennom et ettpartiregime (under Rastakhiz) på autokratisk vis, som han hevdet var et svar på Sovjetunionens støtte av kommunistiske opprør, gjennom Irans venstreorienterte Tudeh-partiet. Sjahen godkjente dannelsen av den hemmelige politistyrken, SAVAK, beryktet for sin hensynsløse forfølgelse av avvikere. Han gjorde store endringer for å begrense makten til enkelte eldgamle elitefraksjoner ved å ekspropriere store og middels store eiendommer til fordel for mer enn fire millioner mindre landbruk. I "den hvite revolusjonen" tok han et antall betydelige moderniseringstiltak, inkludert å utvide kvinners rettigheter. Han instituerte eksamener for islamske teologer som skulle ble etablerte prester («mullaher»), som var vidt upopulært og brøt århundregamle religiøse tradisjoner.
Hans politikk førte til en sterk økonomisk vekst i 1960- og 1970-årene, men samtidig økte opposisjonen mot hans autokratiske styre. 16. januar, 1979, ble han og hans familie tvunget til å flykte fra Iran for andre gang etter et år med ekstrem uro og offentlige protester som førte til den iranske revolusjonen. Etter sjahens avgang, tok konservative muslimer ledet av ayatollah Khomeini som hadde returnert fra sitt eksil i Frankrike, ledelsen av den pågående revolusjonen og forandret «Imperiet Iran/Persia» til en islamsk republikk.
Eksil og død.
Monarken hadde blitt upopulær i store deler av verden og reiste fra land til land i sitt andre eksil og søkte det han håpet var en midlertidig residens. Først reiste han til Egypt og fikk en invitasjon og varm velkomst fra president Anwar el-Sadat. Han bodde senere i Marokko, Bahamas og Mexico. Men hans kreft begynte å bli verre og krevde umiddelbar og sofistikert behandling. President Jimmy Carter tillot nølende sjahen å gjøre et kort opphold i USA for å få medisinsk behandling. Kompromisset var ekstremt upopulært i Iran, hvor det nye regimet krevde at han skulle returnere til Iran for å stilles for retten og henrettes. Dette førte til gisselkrisen i Iran. Da sjahens behandling var over, presset den amerikanske regjeringen, som var ivrig etter å unngå videre konfrontasjon, den tidligere monarken til å forlate landet. Han forlot USA og bodde en kort stund i Panama. Til slutt reiste han tilbake til Egypt hvor han døde i Kairo 27. juli 1980. Muhammed Reza Pahlavi er begravet i moskéen ar-Rifai i Kairo, en moské med stor symbolsk verdi. De siste kongelige herskerne av to antikke imperier er gravlagd her, Muhammed Reza Shah Pahlavi av Iran og kong Farouk av Egypt. Baksheesh er påkrevd for å se gravene til de kongelige, som ligger til venstre for inngangen.
Kort tid etter at han ble kastet, skrev Muhammed Reza Pahlavi en autobiografi på fransk, med tittelen "Reponse à l'histoire". Den ble oversatt til engelsk ("Answer to History" ISBN 0-8128-2755-4) og persisk ("Pasukh bih Tarikh") samt til andre språk, og ble senere publisert etter hans død i 1980. Boken er hans personlige beretning om hans styre og bedrifter, i tillegg til hans syn på saker relatert til den iranske revolusjonen og vestlige utenrikspolitikk mot Iran. Sjahen plasserer skylden for SAVAKs misgjerninger og de mislykkede demokratiske og sosiale reformene (særlig gjennom den hvite revolusjonen) på Amir Abbas Hoveyda og hans administrasjon.


Deduksjon (filosofi).
Deduksjon (la. "de" «ut» og "ducere" «lede, føre») beskriver innenfor filosofien og logikken en slutning der bevegelsen fra premissene til konklusjonen er slik at hvis premissene er sanne, må konklusjonen nødvendigvis være sann.
Ofte er deduksjon en metode for å trekke logiske slutninger om enkeltting ut fra allmenne observasjoner – det motsatte av induksjon.


Major League Soccer.
Major League Soccer (MLS) er den øverste ligaen i fotball i USA, godkjent av United States Soccer Federation, som er medlem av FIFA.
Kvaliteten på spillet i MLS har blitt bedre siden ligaen ble startet i 1996. Mye av suksessen til det amerikanske landslaget under VM i fotball 2002, hvor de kom til kvartfinalen for første gang siden 1930, har blitt gitt til erfaringen ved å spille i MLS. Mange av spillerne på landslaget spilte eller hadde tidligere spilt i ligaen.
Noen MLS-fans mener at ligaen burde få samme anerkjennelse som de profesjonelle sportsligaene i Nord-Amerika (National Football League, National Hockey League m.fl.), men dette har ennå ikke blitt godtatt av mannen i gata.
Lag i ligaen.
P Kommer til å bli et stadion kun til fotball


Vitenskapelig høgskole.
En vitenskapelig høgskole er i det norske utdanningssystemet en utdanningsinstitusjon på universitetsnivå innenfor snevrere fagområder, med samme type ansvar og fullmakter for utdanning, forskning og forskerutdanning.
Statusen som vitenskapelig høgskole fås gjennom akkreditering av NOKUT. MF var den første institusjonen som fikk opprykk fra statusen som høgskole, til vitenskapelig høgskole etter at loven ble endret i 2005. De siste høyskoler som fikk opprykk var Misjonshøgskolen, BI og Høgskolen i Molde (1.januar 2010), og anno 2010 er det ni vitenskapelige høgskoler i Norge.
De vitenskapelige høyskolene har rett til å bruke betegnelsen "Specialized University Institution" på engelsk.


Alberto Contador.
Alberto Contador Velasco (født 6. desember 1982 i Madrid) er en spansk landeveissyklist. Han er en av fem syklister som har vunnet alle de tre store etapperittene.
Proffkarrieren.
Contador ble proff for ONCE i 2000. Allerede det første året vant han en tempoetappe under Polen rundt. I 2004 signerte han for Liberty Seguros. Etter en velt i 2004 måtte han opereres for en blodansamling i hjernen. Contador fikk sitt gjennombrudd i 2005, da han vant en etappe i Tour Down Under og vant både en etappe og sammenlagt i den katalanske uke. I ProTour-rittene Baskerland rundt og Tour de Romandie vant han en etappe, og kom på henholdsvis tredje og fjerde plass i sammendraget. Han fikk ikke kjøre i Tour de France 2006 fordi laget var involvert i Operasjon Puerto-skandalen. Han meldte overgang til Discovery Channel i 2007.
Sesongen 2007.
I sesongens første ProTour-ritt, Paris-Nice, ble Alberto Contador bestemann i sammendraget, og vant i tillegg ungdomstrøya.
Contador kom til Tour de France 2007 for å vinne ungdomskonkurransen (etter å ha blitt nummer 3 i 2005), og for å hjelpe sin kaptein Levi Leipheimer til sammenlagtseier. Det viste seg at Contador var den eneste som kunne følge Michael Rasmussen på de hardeste fjelletappene. Han vant 14. etappe, og da Rasmussen ble kastet ut av laget sitt, endte Contador opp med å vinne Tour de France sammenlagt, med 23 sekunders margin til Cadel Evans, og 31 sekunder til Leipheimer.
Da Discovery-laget ble lagt ned etter 2007-sesongen gikk han sammen med flere andre ryttere til Astana.
Giro d'Italia 2008.
Contadors lag, Astana, var opprinnelig ikke invitert til Giro d'Italia. Men arrangørene ombestemte seg, og inviterte Astana en uke før rittet startet. Contador skal ha vært på stranden da han fikk beskjeden. En velt på 8. etappe førte til at han fikk en brist i albuen, men han klarte likevel å fullført og vant rittet sammenlagt, som første ikke-italiener siden 1996.
Vuelta a España 2008.
Contador var den største favoritten til å vinne Vuelta a España 2008. Det klarte han, 46 sekunder foran sin lagkamerat Levi Leipheimer. Han tok to etappeseire, og endte blant de fem beste på ytterligere fem etapper. Med dette klarte han å vinne sin tredje Grand Tour på 14 måneder, og ble den femte syklisten og første spanjol som klarte dette.
Sesongen 2009.
Contador var også den største favoritten til å vinne Tour de France 2009. Tidligere Tour de France-vinner Lance Armstrong valgte å gjøre comeback for Astana-laget, og dette skapte store indre stridigheter. Contador var uansett den sterkeste, og vant rittet for andre gang. Han hadde over fire minutters margin til Andy Schleck.
Alberto Contador toppet UCI-rankingen for 2009 etter blant annet seieren i Tour de France.
Sesongen 2010.
Contador tok sin første seier for sesongen i februar da han vant Volta ao Algarve. I mars vant en etappe i Paris–Nice og sammenlagtseieren for andre gang. I juni kom han på andre plass i Critérium du Dauphiné etter å ha vunnet to etapper. I juli var han den største favoritten til å vinne Tour de France, og han innfridde og vant med 39 sekunder over Andy Schleck.
I slutten av juli 2010 ble det klart at den ferske Tour de France-vinneren ikke ville forlenge kontrakten med Astana og at han dermed kom til å bytte lag foran 2011-sesongen. 3. august annonserte Bjarne Riis at Contador skulle sykle for danskens Team Saxo Bank de neste to sesongene.
30. september 2010 ble det kjent at Contador hadde avlagt en positiv dopingprøve der det ble funnet spor av det forbudte stoffet clenbuterol. Prøven ble tatt 21. juli på den andre hviledagen under Tour de France, dagen før etappen opp Col du Tourmalet. Contador ble informert om dopingfunnet av Det internasjonale sykkelforbundet allerede 24. august, men det ble ikke offentlig kjent før Contador gikk ut med en pressemelding 30. september.. Han hevdet at stoffet skyldtes en biff han hadde spist. 26. januar 2011 foreslo det spanske forbundet ett års utestengelse. Contador anket, og ble i februar frikjent av det spanske sykkelforbundet.


Stine Buer.
Stine Merete Buer (født 26. mai 1971) er en norsk journalist, programleder, skuespiller og komiker, oppvokst i Rælingen. Hun er blant annet kjent for humorprogrammet "Melonas" på NRK, hvor hun har vært med i programmer helt siden 12-årsalderen.
Utdanning.
Buer gikk teaterlinjen ved Romerike folkehøgskole etter at hun var ferdig med videregående skole i 1990. Hun tok deretter grunnfag i fransk og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har også journalistutdannelse fra Høgskulen i Volda.
NRK.
Karrieren startet i NRK Fjernsynet i 12-årsalderen. Gjennom tenårene medvirket hun i en rekke programmer for barn og unge, blant annet "4711" med Trond-Viggo Torgersen og Trond Kirkvaag i 1986. I denne perioden var hun også skuespiller ved Chateau Neuf i blant annet "Pippi Langstrømpe" og "The Sound of Music".
I 1996 tok Stine Buer over Vera Micaelsens programlederrolle i ungdomsprogrammet "Go' elg" på NRK, etter å først ha jobbet i redaksjonen en periode. Sammen med Jan-Erik Larssen ledet hun 65 direktesendinger fram til 1998. Etter suksessen med "Go' Elg" gikk Buer over til ungdomsprogrammet "Smørøyet". Der hadde hun manus og regi på serien "Søsterens verden" på 16 episoder. Denne serien vant Prix Jeunesse i 2000.
Fra 2000 til 2001 ledet Buer ungdomsprogrammet "Reser" sammen med Stian Barsnes Simonsen. I 2000 var hun også stuntreporter og programleder i den norske Melodi Grand Prix-finalen. Høsten 2001 laget hun en dokumentar om prinsesse Märtha Louise sammen med Marius Hoel. Programmet ble kalt "Prinsessen på farten" og ble sendt på prinsessens 30-årsdag.
Høsten 2002 startet suksessen med humorprogrammet "Melonas", der Buer sammen med Pernille Sørensen og Kristin Skogheim underholder med sketsjer. Første sesong av programmet ble en braksuksess, og dermed kom en ny sesong i 2005. En sketsj fra "Melonas" var nominert til publikumsprisen under Komiprisen 2005.


Manuel Beltrán.
Manuel Beltrán Martínez ("Triki") (født 28. mai 1971 i Jaén) er en spansk syklist.
Den gode klatreren Beltran ble i 1995 profesjonell med laget Mapei. Beltrans første seier kom i 1999 under Katalonia rundt. Han vant en tempoetappe og sammenlagt. Han har fem plasseringer blant de ti beste i sammendraget i Vuelta a España. Den beste plasseringen kom i 2003 med en sjette plass. Det beste Tour de France-resultatet er en ellevte plass fra 2000.
Den 11. juli 2008 bekreftet Det franske antidopingbyrået (AFLD) at Manuel Beltran testet positivt på EPO i Tour de France 2008.
Klengenavnet "Triki" kommer av Beltrans forkjærlighet for småkaker. Kakemonsteret i TV-serien "Sesam stasjon" heter nemlig "Triki" på spansk.


Christina Vukicevic.
Ljubica Christina Vukicevic (født 18. juni 1987 i Lørenskog) er en norsk friidrettsutøver som spesialiserer seg på 100 meter hekk.
Bakgrunn.
Vukicevics far er fra Serbia og hennes mor er halvt norsk og halvt serbisk. Hun har en yngre bror, Vladimir Vukicevic, og to yngre halvsøsken. Hun er oppvokst i Drøbak og har senere flyttet til Bærum. Vukicevic er sammen med den norske landslagsspilleren Vadim Demidov.
Idrettskarriere.
Gjennom sin barndom har Vukicevic drevet allsidig idrett, hun har prøvd turn, håndball, ridning, svømmer og langrenn.
Hun representerte Ski IL Friidrett i mesteparten av sin yngre karriere. Etter å ha flyttet til Bærum, byttet hun klubb til IL Tyrving foran 2005-sesongen. Før 2008 valgte allikevel Vukicevic å returnere til Ski IL Friidrett. Hun trenes av sin far Petar, som selv er fem ganger jugoslavisk mester på 110 m hekk og deltok i OL 1980 i Moskva.
Tidlige resultater.
Hun var blant verdens beste på 100 m hekk som junior. Hun tok gull i ungdoms-OL i Paris i 2003, og kom på 5. plass i junior-VM i 2004. Under junior-EM i friidrett i Kaunas i Litauen i 2005 tok hun sølvmedalje på distansen, bak Eline Berings.
2006.
Under junior-VM i friidrett i Beijing 18. august 2006 tok Vukicevic sølv med tiden 13,34. Her vant hun forsøksheatet sitt, med beste tid av alle deltakerne, og i finalen var hun bare et hundredels sekund bak gullet, som ble vunnet av Ekaterina Shtepa. I 2006 ble hun tildelt kongepokalen.
2007.
Da hun ble nr. 2 i U23-EM 2007, kun slått av tyrkiske Nevin Yanıt, løp hun på 13,08. Dette holdt til at hun kvalifiserte seg til sitt første internasjonale seniormesterskap, VM i friidrett 2007 i Osaka. Her endte hun på 24. plass, men fikk ny personlig rekord på 13,07.
2008.
Vukicevic satte ny norsk rekord på 60 m hekk i et stevne i Karlsruhe den 10. februar 2008 med 8,00, noe som forbedret den gamle rekorden med tre hundredeler. Den gamle rekorden var satt av Monica Grefstad i 1994.
Hun deltok i sommer-OL 2008 i Beijing, men ble slått ut i et forsøksheat med attende beste tid totalt. Hun kom på fjerdeplass i sitt heat. 16 gikk videre til semifinale; de to beste fra hvert forsøksheat pluss de seks raskeste løperne i tillegg til de to beste. Hennes tid, 13,05, var ny personlig rekord. Vinnertiden i denne OL-øvelsen ble 12,54, av Dawn Harper.
2009.
Under innendørs-EM 2009 fikk hun fjerdeplass på 60 m hekk med tiden 8,04. Eline Berings fra Belgia vant med tiden 7,92. Vukicevic var kun syv hundredeler fra bronsemedalje.
Vukicevic bestemte seg å ikke satse innendørs i 2010. Hun valgte allikevel å løpe noe stevner. Det resulterte i ny norsk rekord på 60 meter hekk med tiden 7,94 seg i Florø 27. februar. Uken etter satte hun nok en rekord i franske Lievin med tiden 7,93 sek.
Den 23. mai 2009 satte hun ny norsk (og personlig) rekord på 100 m hekk med tiden 12,87 under et løp på Bislett, og slettet dermed Lena Solli Reimann sin gamle rekord på 12,94, satt 24. mai 1996. Dette var også da årsbeste i Europa. Bare noen dager senere, den 1. juni, satte hun igjen ny norsk rekord på 100 m hekk, denne gang med 12,74 under et stevne i nederlandske Hengelo.
Den 14. juni, under starten av årets Golden League i Berlin, løp hun inn til en 5. plass, bare 6 hundredeler fra bronseplassen.
18. juli vant hun U23-EM på 100 m hekk i Kaunas, med tiden 12,99 og 2 m/s motvind.
2. august vant hun sitt sjette strake norgesmesterskap på 100 meter hekk.
18. august 2009 kvalifiserte hun seg til semifinalen i VM i Berlin med en tid på 12,92 sekunder i øvelsen 100 meter hekk. Hun endte som nr. 5 i semifinalen med tiden 13,00, og gikk ikke videre.
2010.
I juni deltok hun på Bislet Games, der hun kom på sjetteplass, med tiden 12,91. I slutten av juli deltok hun EM i friidrett i Barcelona. Hun løp inn til årsbestetid i kvalifiseringsheatet, med tiden 12,83. Dette var beste tid av alle i kvalifiseringsheatene. I semifinalen ble hun slått av Tatjana Dektjareva, men kom på andreplass i sin semifinale med tiden 12,85, og ble direkte kvalifisert til finalen. I finalen løp hun inn til årsbestetid på 12,78, men dette holdt bare til fjerdeplass.
2011.
I mars under innendørs-EM i Paris tok hun en bronsemedalje i 60m hekk med ny personlig rekord på 7,83 sek.
Den 9. juni under Diamond League stevnet Bislett Games, vant hun 100 m hekk på 12,97 som er årsbeste i verden så langt i 2011.
Vukicevic måtte stå over både NM i Byrkjelo i 2011 og VM 2011 i Daegu i Sør-Korea. Hun ble stoppet av en lårskade hun slet med siden sommeren. Hun fikk trolig skaden under Bislett Games 2011.
Hun avsluttet sesongen som den 6. beste utøveren på 100 meter hekk i verden, i følge IAAFs poengstatistikk. Hun endte opp på 1286 poeng.
Christina Vukicevic etter å ha vunnet 100 m hekk under Bislet Games 2011
2012.
Sesongen 2012 startet dårlig for Vukicevic. Hennes første konkurranse siden juli året før var i Hengelo i Nederland 27. mai, men der rev hun den første hekken, mistet rytmen, og brøt løpet. Helgen etter løp hun på 13,39 i Florø, og ved Bislett Games i juni greide hun bare femteplass i sitt kvalifiseringsheat, og gikk ikke til finalen. Etter dette sa hun at hun trengte å jobbe med det mentale, og tok kontakt med sin mentale trener ved Olympiatoppen, idrettspsykolog Britt Tajet-Foxell, samtidig som hun droppet en del stevner for å prioritere trening.
Ved EM i friidrett 2012 løp hun på 13,17 i kvalifiseringen, men ble slått ut i semifinalen med tiden 13,23.
Til tross for resultatene i 2012 ble hun tatt ut til sommer-OL 2012 i London. Toppidrettssjef Jarle Aambø begrunnet uttaket med at «Christina har vært over A-kravet tidligere og har vist i flere sammenhenger at hun har et godt internasjonalt nivå». Før hun løp i OL besluttet hun imidlertid å trekke seg, fordi treningen ikke hadde gitt den framgangen som var nødvendig for å hevde seg i OL.
Skader.
Den 4. september 2008 skadet Vukicevic seg under en treningsøkt på Bislett stadion. Hun fikk et dypt kutt på låret, samtidig som hun skadet muskelen.


Rollerskating.
"Rollerskating" er den norske artisten Bertine Zetlitz sitt femte musikkalbum. Det ble utgitt i 2004 på plateselskapet EMI. Singler fra dette albumet var «Fake Your Beauty» og «Ah-Ah».


Safavidene.
Safavidene var et Persisk dynasti som hersket fra 1501 til 1736 i Iran og som etablerte shia-islam som Irans offisielle religion.
Opprinnelse.
Safavide-dynastiet hadde sin opprinnelse i en lenge etablert sufi-orden, kalt "Safaviyeh", som blomstret i det da Iranske provinsen Aserbajdsjan fra det 14. århundre. Dets grunnlegger var sjeik Safi Al-Din (1252–1334) som den ble oppkalt etter.
Sjeik Safi kom fra Ardebil, en by i Aserbajdsjan hvor hans tempel fortsatt eksisterer. Han var en disippel av den berømte sufi-stormesteren sjeik Zahed Gilani (1216–1301) av Lahijan. Safi Al-Din var åndelig arving av sjeik Zahed og forandret den arvede Zahediyeh-sufi-ordenen til safaviyeh-ordenen. Opprinnelig var safaviyeh en åndelig respons til opptøyene og uroen i det nordvestre Iran/østlige Anatolia i tiårene etter den mongolske invasjonen. I det femtende århundrefikk safaviyeh gradvis politisk og militært fotfeste i maktvakumet som fulgte nedgangen til timurid-dynastiet. Etter å ha blitt safaviyeh-leder i 1447, forandret Junayd det til en revolusjonær sjiamuslimsk bevegelse med mål å ta makten i Iran.
Safavide-statens oppkomst.
I løpet av det femtende århundret ekspanderte osmanerne over Anatolia og sentraliserte kontroll ved å forfølge sjiaislam. De forbudte den ved overgangen til det nye århundret. I 1501 forente forskjellige upåvirkede militser fra Aserbajdsjan kollektivt kalt Qizilbash (Aserbajdsjansk for «røde hoder» pga deres røde hodeplagg) seg med safaviyeh i Ardebil for å erobre Tabriz fra den da herskende sunni-turkmenske alliansen kjent som Ak Koyunlu (de hvite sauers emirat) under lederskapet til Alwand.
Safaviyeh ble ledet av en femten år gammel gutt, Ismail I. Han var Jaunayd's barnebarn og en etterkommer, på sin fars side, av sjeik Safi Al-Din, og, på sin mors side, barnebarnet av Uzun Hasan, grunnleggeren av Ak Koyunlu.
Med erobringen av Tabriz startet safavide-dynastiet. I mai 1501 erklærte Ismail I Tabriz som sin hovedstad og seg selv som sjah av Aserbajdsjan. Ismail I fortsatte å ekspandere sin base i det nordvestre Iran. Han ble erklært sjah i Iran i 1502, deretter fikk han tittelen "Sjahansjah av Aserbajdsjan og Iran". Gjennom resten av tiåret slo Ismail I tilbake angrep fra osmanerne, fjernet restene av Ak Koyunlu og fortsatte å ekspandere sitt territorium, Hamadan i 1503, Shiraz (by) og Kerman i 1504, Najaf og Karbala i 1507, Van i 1508, Khorasan og Herat i 1510. Innen 1511 var usbekerne i nordøst drevet over Amu-Darja hvor de erobret Samarkand og etablerte shaibanid-dynastiet, og fra hvor de fortsatte å angripe safavidene. Under hans styre var det offisielle språket ved det kongelige hoff aserbajdsjansk.
I mellomtiden tapte de flåteløse safavidene Hormuz til portugiserne i 1507.
I 1514 invaderte den osmanske sultanen Selim I det vestlige Armenia og fikk den uforberedte safavidiske hæren til å trekke seg tilbake. Safavidene var bevæpnet med sverd og buer mens osmanerne hadde musketter og artilleri. Osmanerne rykket videre og 23. august 1514 klarte de å engasjere safavidene i slaget om Chaldiran vest for Tabriz. Safavidene ble beseiret og, da osmanske styrker beveget seg mot Tabriz, startet en brent-jords-taktikk. Tabriz ble tatt, men den osmanske hæren nektet å følge safavidene videre og trakk seg i løpet av vinteren ut av Tabriz. Dette krigføringsmønsteret gjentok seg under sjah Tahmasb I og sultan Suleiman I.
Sjiaislam blir statsreligion.
Ismail I gjorde sjia-islam obligatorisk for hele nasjonen, med dødsstraff for avvik. Ismail tvang lokalbefolkningen (som på den tiden hovedsakelig var sunni) til å konvertere. Sunnienes ulama, den religiøse autoriteten, ble enten drept eller sendt i eksil. Ismail innførte sjiitiske religiøse ledere, gav dem land og penger i bytte mot lojalitet. Dette gjorde dem effektivt til et religiøst aristokrati og en forlengelse av regjeringen. Til tross for safavidenes opprinnelse ble til og med uoffisielle sufi-grupper forbudt. Dette var første gang siden fallet til Fatimid-kalifatet i 1171 at sjiitter hadde fått så mye makt i den islamske verden. I de følgende århundrene ville denne religiøse ordningen både sementere både Irans interne sammensetning og nasjonalistisk forskjellighet og provosere frem angrep fra dens sunniislamske naboer.
Iran ble et føydalt teokrati. Der var ingen skiller mellom religion og stat. Sjahen hadde posisjonen som guddommelig utpekt leder for begge. Qizilbashi-lederne ble gitt posisjonen som wakil, embeter ansvarlig for den provinsielle administrasjonen. Innledningsvis hadde safavidene bare indirekte kontroll over provinsene, men i løpet av det 16. århundre konsoliderte qizilbashi sitt herredømme over provinsene og konkurrerte med sjahen om makten. Qizilbashi-stammene var essentielle for militæret i Iran og under svake sjaher, klarte wakilene å tilkjempe seg mer innflytelse og delta i hoffintriger (et eksempel er attentatet på sjah Ismail II).
Konstante kriger med osmanerne gjorde at sjah Tahmasp I flyttet hovedstaden fra Tabriz, som gjentatte ganger ble erobret av de osmanske troppene, til den indre byen Qazvin i 1548. Senere flyttet sjah Abbas I hovedstaden enda dypere inn til den sentrale iranske byen Isfahan, og bygget en ny by ved siden av den antikke persiske byen. Fra denne tiden begynte staten å ta en mer persisk karakter. Safavidene lyktes til slutt i å etablere ett nytt persisk nasjonalt monarki.
Sjah Abbas.
Shah Abbas konge av perserneKopperutskjæring av Dominicus Custos, fra hans "Atrium heroicum Caesarum" pub. 1600-1602
Den største av safavide-monarkene, sjah Abbas I (1587–1629) kom til makten i 1587 etter å ha overlevd qizilbashi-hoffets intriger og mord. Han anerkjente ineffektiviteten til sin hær som stadig ble beseiret av osmanerne som hadde erobret Georgia og Armenia og av usbeker som hadde erobret Mashhad og Sistan i øst. Først ba han om fred i 1590 med osmanerne ved å gi vekk territorium i nordvest. Så hjalp en engelsk general, Robert Sherley, Abbas I med å reorganisere sjahens soldater til en veltrent stående hær med profesjonelle offiserer etter europeisk modell (og som osmanerne allerede hadde adoptert). Han adopterte helhjertet bruken av krutt. Hæren var delt inn i ghulamere (kongelige tjenere eller slaver som vanligvis ble rekruttert fra Armenia, Georgia og det nordvestre Kaukasus), tufengchi (Aserbajdsjansk for musketerer) og topchu (Aserbajdsjansk for artillerimenn).
Abbas I kjempet først mot usbekene, gjenerobret Herat og Mashhad i 1598. Så snudde han seg mot osmanerne og gjenerobret Bagdad, det østlige Irak og provinsene i Kaukasus innen 1622. Han brukte også sin nye styrke til å fjerne portugiserne fra Bahrain (1602 og, med engelsk marine, fra Hormuz (1622) i Persiagulfen (en vital link i potugisisk handel med India). Han utvidet kommersielle bånd med det engelske Østindia-kompaniet. På denne måten klarte Abbas Å bryte avhengigheten av qizilbashi for militær styrke og sentraliserte kontrollen.
De osmanske tyrkerne og safavidene kjempet om de fruktbare slettene i Irak i mer enn 150 år. Erobringen av Bagdad av Ismail I i 1509 ble bare fulgt av tapet av byen til den osmanske sultanen Suleiman I i 1534. Etter etterfølgende kampanjer gjenerobret safavidene Bagdad i 1623, men tapte den igjen til Murad IV i 1638. Etterpå ble en traktat etablert som fastsatte en grense mellom Iran og Tyrkia, en grense som fortsatt består i det nordvestlige Iran/sørøstlige Tyrkia. Den mer enn århundrelange kampen førte til splittelse mellom sunni- og sjiamuslimer i Irak.
Makten til Qizilbash gikk nedover i begynnelsen av det 17. århundre, den opprinnelige militsen som hadde hjulpet Ismail I til å ta Tabriz og som i tiden etterpå hadde sikret dem som byråkrater i administrasjonen. Makten ble overført til en ny klasse med handelsmenn, mange av dem etniske armenere, georgere og indere.
På sin høyde, under det lange styret til sjah Abbas I, bestod imperiet av Iran, Irak, Armenia, Aserbajdsjan, Georgia samt deler av Turkmenistan, Usbekistan og Afghanistan.
Økonomi.
Irans posisjon mellom de gryende sivilisasjonene i Europa i vest og India og det islamske Sentral-Asia i øst og nord, drev den safavidiske økonomi. Silkeveien som gikk gjennom det nordlige Iran til India ble gjenopprettet i det 16. århundre. Abbas I støttet også handelen diekte med Europa, særlig England og Nederland som ønsket iranske tepper, silke og tekstiler. Andre eksportartikler var hester, geitehår, perler og hadam-talka. Hovedimporten var mynter, tekstiler (av ull fra Europa, bomull fra Gujarat), krydder, metall, kaffe og sukker.
Kultur.
Kulturen blomstret under safavidenes ledelse. Sjah Ismail I skrev selv dikt på aserbajdsjansk, i tillegg til å skrive dikt på persisk og arabisk, mens sjah Tahmasp var en maler. Sjah Abbas anerkjente den kommersielle fordelen av å fremme kunstartene, kunstprodukter stod for mye av Irans utenlandshandel.
I denne perioden ble håndtverksprodukter som fliser, keramikk og tekstiler utviklet og store fremskritt ble gjort i små malerier, bokbinding, dekorering og kalligrafi. I det 16. århundre utviklet teppeveving seg fra en nomadisk og bondehåndtverk til en veldrevet industri med spesialisering på design og produsering. Tabriz var senteret for denne industrien. Teppene fra Ardebil ble laget for å hylle safavide-dynastiet.
Ved hjelp av tradisjonelle former og materialer innførte Reza Abbasi (1565–1635) nye emner til persiske malerier, halvnakne kvinner, ungdommer, elskere. Hans malerier og kalligrafistil hadde innflytelse på iranske kunstnere i store deler av safavidenes periode, som ble kjent som "Isfahan-skolen". Økt kontakt med fjerne kulturer i det 17. århundre, særlig Europa, gav et inspirasjonsløft for iranske kunstnere som adopterte teknikker og mediet oljemaleri (sjah Abbas II sendte Zaman for å studere i Roma). Den episke Shahnameh ("Kongenes bok") ble laget under sjah Tahmasps styre. Et annet manuskript er Khamsa av Nezamiutført 1539-43 av Aqa Mirak og hans skole i Isfahan.
Isfahan har de mest prominente eksemplene på safavidenes arkitektur, alle konstruert i årene etter at sjah Abbas flytte hovedstaden på permanent basis dit i 1598, den imperielle moské, Masjid-e Shah, fullført i 1630, imami-moskéen, Masjid-e Imami, Lutfullah Moskéen og det kongelige palass.
Diktningen stagnerte under safavidene, de store middelalderske ghazal-formen var preget av lyrikk som var over toppen. Diktningen manglet den kongelige støtten til de andre kunstartene og ble avslått av religiøse forholdsregler
Nedgangen til safavide-staten.
I tillegg til å kjempe mot sine evige fiender, osmanerne og usbekerne, måtte i Iran etter som det 17. århundre gikk frem konkurrere med oppkomsten av to nye naboer. De russiske moskovittene hadde i det foregående århundre kastet to vestlige khanater av den gyldne horde og ekspanderte sin innflytelse inn i Kaukasus-fjellene og Sentral-Asia. I øst hadde Mughal-dynastiet i India ekspandert inn i Afghanistan på bekostning av iransk kontroll og tok Kandahar og Herat.
Videre hadde handelsrutene mellom øst og vest flyttet seg fra Iran, noe som førte til tap av handel og kommersiell virksomhet. Sjah Abbas forandringer til et ghulam-basert militærvesen, selv om det var fordelaktig på kort sikt, hadde i løpet av et århundre svekket landets styrke ved å kreve tung skattlegging og kontroll over provinsene.
Med unntak av sjah Abbas II var safavide-herskerne etter Abbas I ineffektive. Slutten av hans styre i 1666 markerte begynnelsen på slutten for safavide-dynastiet. Til tross for fallende inntekter og militære trusler, hadde senere sjaher en svært dyr livsstil. Suleiman I er sagt å ha brukt åtte år etter hverandre i sitt harem. Sjah Soltan Hosein drakk uten ende. Sjahen innførte høye skatter som frarådet investeringer og oppfordret til korrupsjon blant administratorene.
Landet ble gjentatte ganger angrepet på sine grenser, Kerman av baluchi-stammemenn i 1698, Khorasan av afghanere i 1717 og konstant i Mesopotamia av arabere fra halvøya. Sjah Soltan Hosein forsøkte med makt å konvertere afghanske undersåtter fra sunni til shia islam. Til respons gjorde en afghansk hær under Mir Mahmud opprør i 1722, marsjerte tvers over det østlige Iran, beleiret og plyndret Isfahan samtidig som de erklærte Mir Mahmud som sjah i Persia.
Afghanerne behandlet sitt erobrede territorium arrogant i et dusin år, men ble hindret fra å gjøre videre fremskritt av Nadir Shah, en tidligere slave som hadde steget til det militære lederskapet innen den afshar turkmenske stammen i Khorasan, en vasallstat til safavidene. Han tok tilbake kontrollen over Iran fra afghanerne og fortsatte på en ambisiøs militærkampanje. Han erobret områder så langt øst som Delhi uten å sikre sin persiske base og utmattet sin hærs styrke. Han hadde kontrollen under sjah Tahmasp II og hersket så som regent av spedbarnet Abbas III til 1736 da han fikk seg selv kronet til sjah.
Umiddelbart etter at Nadir Shahs attentat i 1747 ble safavidene gjeninnsatt som sjaher i Iran for å gi legitimitet til Zand-dynastiet. Men det korte marionettregimet til Ismail III endte i 1760 da Karim Khan følte seg sterk nok til å ta makten i landet og endte offisielt slutten på safavide-dynastiet.
Safavide-sjahene i Iran.
Sjah Ismail I, grunnleggeren av safavide-staten.


Rolls-Royce.
Før krigen.
I 1884 startet Frederick Henry Royce en elektrisk og mekanisk bedrift, og bygget sin første bil, en to-sylindret ti hesters bil, kalt Royce 10 HP, i 1904 i Manchester. Han ble introdusert til Charles Stewart Rolls 4. mai samme år, og de ble enige om at Royce skulle produsere biler, og Rolls skulle ha enerett på å selge dem. C.S.Rolls & Co Ltd solgte bilene, mens Royce & Co Ltd bygde dem. Kontrakten spesifiserte også at bilene skulle kalles Rolls-Royce.
Selskapet Rolls-Royce Ltd, ble stiftet 15. mars 1906. I 1908 flyttet selskapet produksjonen fra Royce & Co's lokaler i Manchester til Derby.
Silver Ghost, produsert fra 1906-1925 var selskapets første suksess.
I 1931 kjøpte selskapet opp rivalen Bentley, som hadde problemer i de økonomiske nedgangstidene. Fra da opp til 2002 så var de fleste RR- og Bentley-modeller ofte svært like.
Selskapets første flymotor Rolls-Royce Eagle, ble bygget i 1914. Omtrent halvparten av flymotorene de allierte brukte i første verdenskrig kom fra Rolls-Royce. Innen siste halvdel av 1920-tallet var flymotorer hovednæringen i selskapet.
Rolls-Royce Silver Ghost fotografert i 1907
Andre verdenskrig.
Under andre verdenskrig ble all produksjonskapasitet brukt til flymotorproduksjon. Rolls-Royces legendariske Rolls-Royce Merlin-motor ble brukt i en rekke fly: Hawker Hurricane, Supermarine Spitfire, De Havilland Mosquito (tomotors), Avro Lancaster (fire-motors), Vickers Wellington (tomotors) og North American P-51 Mustang. Over 160 000 Merlin-motorer ble produsert. Fabrikken i Crewe, Cheshire ble anlagt for flymotorproduksjon.
Etterkrigstiden.
Sir Frank Wittle arbeidet nært med Rolls-Royce etter krigen med å lage kommersielle jetmotorer til fly. Selskapet som nå utelukkende produserte flymotorer brukte store ressurser på å utvikle jetmotorer og dette har blitt til et av Rolls-Royce kjerneprodukter. Gassturbinmotorene brukes til fly og til produksjon av strøm, bl.a. for elektrisk fremdrift i skip.
Bilproduksjon ble gjenopptatt i 1946 og man tok i bruk den nedlagte flymotorfabrikken i Crewe og brukte denne som bilfabrikk. Bilproduksjonen ble aldri noen betydelig del av konsernets omsetning etter andre verdenskrig.
Oppbrekkingen.
Selskapet Rolls-Royce Ltd. gikk i oppløsning i 1973 etter at utviklingskostnadene til den moderne jetmotoren RB211 brakte finansiell kollaps. I stedet for konkurs kom staten inn og nasjonaliserte selskapet. På denne tiden gikk bildivisjonen rundt økonomisk på egenhånd og noen fant på å fisjonere ut bildivisjonen for å unngå at den også skulle bli nasjonalisert. Man fikk fra nå av to enheter, Rolls-Royce Plc (flymotordivisjonen), som var statseid, og Rolls-Royce motors Ltd. (bildivisjonen), som forble på private aksjonærers hender. Varemerket Rolls-Royce, som utvilsomt er et av verdens beste, ble overført til Rolls-Royce PLC og bildivisjonen fikk kun bruke varemerket på nåde fra Rolls-Royce PLC så lenge bildivisjonen opprettholdt en førsteklasses kvalitet. Vickers PLC kjøpte i 1980 aksjene i Rolls-Royce motors Ltd. (bildivisjonen). I 1987 solgte den britiske staten sine aksjer i Rolls-Royce plc og selskapet er i dag verdens nest største flymotorprodusent.
I 1998 bestemte Vickers seg for å restrukturere sine eierandeler i andre selskaper. Aksjene i Rolls-Royce motors Ltd. ble lagt ut for salg og flere budgivere var med i en budrunde. Både Volkswagen og BMW var blant budgiverne. Volkswagen bød mest og fikk tilslaget med 430 millioner GBP.
Rolls-Royce plc, som har rettighetene til varemerket, ønsket at BMW skulle vinne budkampen og de ønsket ikke at deres varemerke skulle assosieres med Volkswagen. Rolls-Royce plc besluttet at de ikke ville tillate at Volkswagen benyttet varemerket Rolls-Royce. Rolls-Royce plc solgte i en helt separat transaksjon retten til å benytte varemerket Rolls-Royce på biler til BMW for 40 millioner GBP.
Volkswagen sto igjen med all historie, kompetanse, bilfabrikken til Rolls-Royce, og rettighetene til grillen, maskotten og søstermerket Bentley, men manglet retten til varemerket Rolls-Royce.
BMW sto tilsvarende uten historie, kompetanse, bilfabrikken til Rolls-Royce, rettighetene til grillen og maskotten, men hadde retten til å bruke varemerket Rolls-Royce på sine biler. BMW etablerte datterselskapet Rolls-Royce Motor Cars Ltd og bygget en ny bilfabrikk fra grunnen av i Goodwood i England.
De to produsentene kom til enighet om at Volkswagen fikk produsere biler med merkenavnet Rolls-Royce, lisensiert fra BMW, i fem år fra 1998. Til gjengjeld skulle BMW få rettighetene til grillen og maskotten fra utløpet av 5-årsperioden.
Den første BMW-modellen med navnet Rolls-Royce het Phantom og kom i 2003.
Rolls-Royce motors Ltd. som Volkswagen hadde kjøpt, endret navn til Bentley Motors Ltd i 2003 og har siden kun levert biler med merket Bentley.
Bilmodeller med merkenavnet Rolls-Royce.
Rolls-Royce Phantom Drop Head Coupe
Til Rolls-Royce 100-årsjubileum ble det laget en konseptbil kalt 100EX, året etter kom konseptet 101EX som ble først vist på Geneva Auto Show i 2006 Modellen er fra 2007 i salg som


Harald Stenvaag.
Harald Stenvaag (født 5. mars 1953 i Ålesund) er en av Norges fremste skyttere og sportssutøvere gjennom tidene. I barndommen var Harald sterkt plaget av Astma. Av den grunn flyttet Stenvaag til Nord-Norge der han bodde i store deler av barndommen. Stenvaag har deltatt i hele 6 OL. I Sommer-OL 2004 var Stenvaag norsk flaggbærer. Han har siden sin debut i VM i Sveits i 1974 kapret hele 67 mesterskapsmedaljer i OL, VM og EM. I 1990 ble Stenvaag kåret til verdens beste skytter, uansett gren, av den internasjonale pressen. I Sommer-OL 1980 var Stenvaag på forhånd en av de aller heteste gullfavorittene. Da Norge sammen med en rekke andre land trakk seg fra lekene, mistet Stenvaag en av sine største muligheter til å vinne olympisk gull i den gjeveste konkurransen innen skyting. Stenvaag er en av meget få skyttere som har vunnet tre verdenscupstevner på rad. Dette skjedde på 60 skudd liggende i 1990 og i den gjeveste disiplinen helmatch i 1993.


Jelena Isinbajeva.
Jelena Gadzjijevna Isinbajeva (russisk: Елена Гаджиевна Исинбаева, født 3. juni 1982 i Volgograd) er en russisk stavhopper. Hun vant OL-gull i Athen 2004 med ny verdensrekord på 4,91 m, og ble kåret til årets kvinnelige friidrettsutøver av IAAF. Hun har senere satt flere verdensrekorder, og gikk som første kvinne over 5 meter 22. juli 2005 under et stevne i Crystal Palace i London.
Hun tok en ny gullmedalje under VM 2005 i Helsingfors. Under et Golden League-stevne i Roma 11. juli 2008 satte hun ny verdensrekord på 5.03 m.
18. august vant Isinbajeva stavsprang for kvinner i sommer-OL 2008 i Beijing og satte samtidig ny verdensrekord med 5,05 m.
Den 28. august 2009 satte hun igjen verdensrekord, denne gangen med 5,06 meter, da hun vant et Golden League-stevne i Zürich. Hun greide denne høyden på første forsøk.
Isinbajeva holder også verdensrekorden innendørs med 5,01, satt i Stockholm 23.2.2012.
Hun blir kalt «Svalen fra Volgograd».
1. oktober 2008 ble hun gjennom en internettavstemning kåret til årets beste kvinnelige friidrettsutøver i Europa.
Isinbajeva er bosatt i Monaco og blir trent av Serhij Bubkas forhenværende trener Vitalij Petrov.
Hun er 1,74 meter høy og veier 64 kilogram.
Isinbajeva ble i 2009 tildelt Fyrsten av Asturias-prisen for sport.


Matchskyting.
Helmatch er en disiplin i sporten skyting. En helmatch består av 40 enkeltskudd i hver av de tre skytestillingene; stående, knestående og liggende. Den maksimale oppnåelige poengsum er 1200 poeng. Menn Senior skyter denne øvelsen i mesterskap.
En halvmatch består av halvparten så mange skudd i hver enkelt stilling. Og denne øvelsen er kvinneøvelse i mesterskap.
Begge øvelsene er i Norge underlagt Norges Skytterforbund.


Det teologiske fakultet (UiO).
Det teologiske fakultet holder til i Domus Theologica
Det teologiske fakultet (engelsk "Faculty of Theology") ble dannet i 1811, som en av de fire første fakulteter ved opprettelsen av Universitetet i Oslo (Det kongelige Frederiks Universitet eller Universitas Regia Fredericiana).
I likhet med de andre fakulteter ved Universitetet i Oslo er fakultetets navn med bestemt form "Det teologiske fakultet" (resten av navnet med små bokstaver).
Utdanning.
Fakultetet ble grunnlagt samtidig med Det Kgl. Frederiks Universitet ("Universitas Regia Fredericiana") og hadde 17 studenter og 6 lærere i begynnelsen. Frem til 1860 var de fleste som ble uteksaminert ved universitetet teologer. I begynnelsen var aktiviteten ved universitetet hovedsakelig knyttet opp til undervisning, og i perioden mellom 1815-1879 avla tilsammen 4442 studenter embetseksamen ved universitetet. Av disse var det 1601 studenter som tok teologisk embetseksamen. Frem til opprettelsen av Det teologiske Menighetsfakultet i 1908 utdannet fakultetet alle landets teologer og prester i Den norske kirke.
Fakultetet opplevde en særlig vekst på slutten av 80-tallet og utover på 90-tallet. Spesielt tydelig ble dette første gang i 1991 med overføringen av kristendomsfaget fra HF til TF. Dette resulterte i store studentkull og øket lærerstab. Etterhvert ble også nye fagområder tillagt fakultetets portefølje, slik som diakoni- og profesjonsfagene, og senest de interreligiøse studiene. I 1988 begynte fakultetet å tilby utdannelse innenfor kristendomskunnskap, og i 1995 innenfor helsefag (diakoni).
Ansatte ved fakultetet.
I dag har fakultetet en stab på 10 professorer, 7 andre vitenskapelige stillinger og tilsammen 17 midlertidige vitenskapelige stillinger. Fakultetet fikk også tillagt seg et Stortingsopprettet professorat i teologi, kvinne og kjønnsteori, i 2000.
I dag har fakultetet også en administrativ stab på ca. 8-10 administrativt ansatte. På slutten av 80-tallet var kun 2 sekretærer ansatt i administrasjonen.
Fakultetet i dag.
Teologisk fakultet forvalter og tildeler gradene "bachelor", "master" og "candidatus/a theologiae".
Fakultetet tildeler også forskningsgraden "ph.d." innenfor fagområdene teologi og kristendomskunnskap.
TF har ca. 60 ansatte (ca 40 lærere/ forskere) og ca. 400 studenter (2003).


Erik Zabel.
Erik Zabel (født 7. juli 1970 i Øst-Berlin) er en tysk tidligere profesjonell sykkelrytter. Han ble regnet for å være en av verdens beste spurtere på slutten av 1990-tallet. Zabel har blant annet vunnet den grønne poengtrøya i Tour de France hele seks ganger på rad (1996–2001), poengkonkurransen i Vuelta a España (2002–2004), og klassikeren Milano–Sanremo fire ganger.
I mesteparten av sin karriere syklet Zabel for T-Mobile Team, hele tretten sesonger, før han avsluttet med tre sesonger i Team Milram. Han la opp som profesjonell syklist etter 2008-sesongen, og Paris–Tours 12. oktober ble hans siste landeveisritt. Før han la opp syklet han også noen seksdagersritt på bane. I perioden 2009 - 2011 var Zabel blant annet rådgiver for spurterne i Team HTC-Highroad. Da HTC-Highroad ble lagt ned etter 2011-sesongen, fikk han en tilsvarende rolle i sykkellaget Katusja fra 2012.
Med over 200 seire er Zabel sannsynligvis den mestvinnende profesjonelle syklisten i perioden etter 1988, året da Francesco Moser la opp. Dessuten er han den mestvinnende tyske rytteren gjennom tidene.
Zabel er sønn av den tidligere syklisten Detlev Zabel og hans kone Marianne. Selv traff Zabel sin store kjærlighet, Cordula, under et sykkelritt mens han syklet for RC Olympia Dortmund. De giftet seg høsten 1992 og fikk sønnen Rick ett år senere. Rick er oppkalt etter den tidligere syklisten Rik Van Looy og er aktiv syklist. Som person blir Zabel gjerne beskrevet som sympatisk og jordnær.
Ungdoms- og amatørkarriere.
Zabel til venstre etter å ha blitt nr 2 i et poengritt i 1989.
Zabels internasjonale gjennombrudd kom i junior-VM i 1987, hvor han tok bronsemedalje med DDRs firer i banesykling. Han var egentlig ikke tiltenkt en plass på DDRs lag, men kom inn som reserve kort tid før VM. Året etter fulgte han opp med en femteplass i poengrittet. Med klubblaget TSC Berlin ble han DDR-mester i 4000 meter forfølgelsesritt på bane for lag i 1989. I 1990 var han en av de beste øst-tyske rytterne og fikk i Ardennene rundt sin første seier i et flerdagsritt.
Etter den tyske gjenforeningen byttet Zabel lag til RC Olympia Dortmund. Mye takket være sin sølvmedalje i det tyske amatørmesterskapet i landeveisritt i 1991 ble han tatt ut til VM-laget samme år. I 1992 vant han spurten i gruppe to under landeveisrittet i OL i Barcelona og tok med det en fjerdeplass. Ledelsen i det tyske profflaget Team Telekom la etter hvert merke til unggutten og signerte ham til 1993-sesongen.
Begynnelsen av proffkarrieren.
Allerede i sitt første proffår debuterte Zabel i det som raskt ble hans favorittritt: Milano–Sanremo. Sin første proffseier av betydning tok han da vant første etappe i Tirreno–Adriatico i 1993. Etter dette vant han noen mindre ritt, før han høsten 1994 tok sin første store seier som proff da han vant klassikeren Paris–Tours.
I 1994 debuterte Zabel i Tour de France, men han måtte bryte på grunn av et mage-tarmvirus og maktet heller ikke å ta en etappeseier. Året etter kom han tilbake og fikk sin første Tour-seier 7. juli på 6. etappe. Avgjørelsen falt i en massespurt der han først tok hjulet til Dzjamolidin Abduzjaparov og siden passerte ham like før mål. Seieren kom for øvrig på Zabels 25-årsdag. Senere vant han også den 17. etappen til Bordeaux. Med de to seirene i Touren, samt blant annet to etappeseire i Sveits rundt, begynte Zabel å etablere seg som en spurter i verdenstoppen. Samtidig sørget seirene for oppmerksomhet rundt laget, noe som var viktig for å holde lagsponsoren Deutsche Telekom fornøyd. På dette tidspunktet ble det også klart at Zabel definitivt var bedre enn Telekoms aldrende toppspurter Olaf Ludwig, og at Zabel dermed ville få en sterkere posisjon i laget.
Under Touren i 1996 tok Zabel sin første seier på 3. etappe. En uke senere vant han 10. etappe, tok begge de innlagte spurtene, og kunne for første gang i karrieren ikle seg Tourens grønne poengtrøye. Zabel beholdt trøyen gjennom resten av rittet og tok med det sin første seier i Tourens poengkonkurranse.
Sesongene 1997 til 1999.
Gjennom denne perioden befestet og senere styrket Zabel sin posisjon som en av verdens beste spurtere. Dette kom først og fremst til uttrykk gjennom ytterligere tre poengtrøyer og flere gode etappeplasseringer i Touren. Med to seire og en andreplass i Milan–Sanremo viste han seg dessuten frem som en rytter med klassikerferdigheter. (Mer om Zabels fem siste poengtrøyer og resultat i Milan–Sanremo finnes i egne avsnitt lenger nede i artikkelen). Selv om Zabel var svært hurtig på denne tiden, var kanskje hans virkelige konkurransefortrinn at han i tillegg var brukbar i korte bakker og fjell. Flere av hans konkurrenter måtte nemlig bryte eller bruke svært mye krefter på harde fjelletapper i for eksempel Touren, mens Zabel med sine relativt gode klatreegenskaper var i stand til å komme seg over fjellene uten å havne utenfor tillatt maksimaltid eller bruke for mye energi. Dessuten gav disse ferdighetene ham muligheten til å vinne mer kuperte etapper og klassikerritt enn en del andre spurtere.
Til tross for den sportslige fremgangen ble Zabels posisjon i laget noe svekket i disse årene. I sesongene 94 og 95 var det først og fremst Zabel som stod for de viktige seirene, dessuten var han tysker i et tysksponset lag lokalisert i Tyskland. Disse faktorene gav ham ekstra stor oppmerksomhet, høye forventninger til resultat og en sterk posisjon laget. Etter Bjarne Riis og tyske Jan Ullrich sine prestasjoner i Touren 1996 fikk Zabel svært hard konkurranse, og etter Ullrichs seier i Touren i 97 var det helt klart at Zabel ikke lenger var den største profilen.
Sesongene 2000 til 2004.
I denne perioden hadde Zabel sine beste plasseringer på UCIs verdensranking for landeveisritt. Dette var en ranking som, basert på rittype og vanskelighetsgrad, gav poeng for resultater i alle UCI-kategoriserte ritt. I år 2000 ble han nummer 2 før han året etter for første gang avsluttet sesongen som nummer 1. Denne prestasjonen ble gjentatt i 2002, mens de to påfølgende årene endte med 2. og 3. plass.
I 2000 vant han også UCIs verdenscup, en konkurranse som var basert på prestasjonene i 10 endagsritt, hovedsakelig takket være seirene i Milano–Sanremo og Amstel Gold Race, tredjeplass i Paris–Roubaix og fjerdeplasser i HEW Cyclassics og Flandern rundt. I 2001 endte han på andreplass i UCIs verdenscup. Dette året tok Zabel dessuten sine første etappeseire i Vuelta a España, da han vant 2., 3. og 4. etappe. Etter tusenårsskiftet er han den eneste som har vunnet tre strake etappeseire i det spanske treukersrittet. Det så også ut til at Zabel skulle vinne Vueltaens poengtrøye, men på nest siste etappe ble han passert av klatrespesialisten José María Jiménez.
I 2002 ble Zabel vippet ned fra Tour de Frances poengtrone av Robbie McEwen, men til gjengjeld tok han sin første seier i tilsvarende konkurranse i Vuelta a España. 2003 og 2004 endte også med seier i Vueltaens poengkonkurranse og Zabel tok dermed med seg poengtrøyen fra en Grand Tour i imponerende 9 strake år.
I denne perioden tok Zabel bronse- og sølvmedalje i VM i landeveissykling etter å ha tapt massespurtene mot Mario Cipollini og Robbie McEwen i 2002 og Óscar Freire i 2004.
Sesongen 2005.
I 2005 vant Zabel sin første landeveisseier for året i Rund um den Henninger-Turm og ble dermed den første syklisten til å vinne tre seire i dette rittet. Dette året deltok han i Giro d'Italia for første gang, men klarte verken å ta med seg en etappeseier eller poengtrøyen. Zabel ble ikke tatt ut til Touren fordi han ikke lenger var en garanti for seire, samtidig som T-Mobile Team ønsket å konsentrere seg om sammenlagtkonkurransen.
31. juli offentliggjorde Zabel at han ville forlate T-Mobile etter sesongen og under VM noen måneder senere fortalte han at Team Milram ville bli hans neste arbeidsgiver.
Hans siste ritt i den karakteristiske rosa T-Mobile-trøyen var klassikeren Paris–Tours. Zabel hadde få seire dette året og mange tvilte på om han i en alder av 35 år fortsatt var rask nok til å vinne viktige massespurter, men i dette rittet gav han et ettertrykkelig svar. Knapt 100 mann kom samlet mot mål og det var åpenbart at rittet ville avgjøres i en massespurt. Da det gjensto 4–5 kilometer, var Zabel isolert fra lagkameratene sine og måtte dermed manøvrere seg i feltet på egen hånd. Dette lyktes han svært godt med og klarte akkurat å passere Daniele Bennati før målstreken. Med denne triumfen ble Zabel den fjerde (etter Gustave Danneels, Paul Maye og Guido Reybroeck), og den første i perioden etter 1968, som har vunnet tre seire i dette rittet.
Sesongen 2006.
Foran denne sesongen ble verken Zabel eller Milrams andre storspurter Alessandro Petacchi utropt til den klare spurtkapteinen i laget. Hvem av de to som skulle være kaptein skulle variere etter rittprofil og -betydning, samt interessene til de to rytterne. I praksis betydde dette at Petacchi for det meste var lagets kaptein, men i de tyske rittene Rund um Köln og Rund um den Henninger Turm var Zabel kapteinen til tross for at også Petacchi stilte til start. Grunnen til dette var at Zabel som tysker hadde størst interesse for disse rittene.
24. mai tok Zabel sin første landeveisseier for året da han vant en etappe i Bayern rundt. Sammenlignet med de fleste tidligere årene i hans karriere var dette svært sent på året. Foran Tour de France var det planlagt at Zabel skulle være en avgjørende brikke i Petacchis spurtopptrekk, men under Giro d’Italia ble italieneren skadet og Zabel ble forfremmet til kaptein i Touren. Til tross for en rekke gode plasseringer på Tourens spurtetapper ble hans beste plasseringer kun to tredjeplasser. I poengkonkurransen ble Zabel nummer to, men han var hele 89 poeng bak vinneren Robbie McEwen.
Under Tyskland rundt tok Zabel poengtrøyen og bar ledertrøyen etter 5. etappe. Dessuten viste han seg frem fra en annen side da han sammen med Sebastian Lang var i et langt brudd på et av rittets harde fjelletapper.
På den 4. etappen av Vuelta a España tok Zabel sin første ProTour-seier for året. Denne prestasjonen fulgte han opp ved å vinne rittets avsluttende etappe til Madrid. En knapp uke senere kom han til VM som kaptein for det tyske laget. Her ble han kun slått av Paolo Bettini og tok dermed sitt andre VM-sølv. Etter 1982 er det kun Óscar Freire som har tatt flere VM-medaljer i proffenes landeveisritt enn Zabels tre.
Sesongen 2007.
Zabel i Vueltaen 2007, rittet hvor han tok sin siste store landeveisseier.
Dette årets første seier kom i seksdagersrittet i Bremer på bane. Noen måneder senere vant han to etappeseire og poengtrøyen i Bayern rundt. I Sveits rundt vant han den andre etappen.
Etter at Petacchi ble utestengt fordi han hadde brukt for mye astmamedisin, ble Zabel igjen Milrams kaptein i Touren. Heller ikke dette året klarte Zabel å ta en ny etappeseier, men han klarte til gjengjeld to andreplasser og én tredjeplass. I tillegg fikk han ikle seg den grønne trøyen etter 6. etappe. Det var første gangen siden 13. etappe av Touren 2002 at Zabel ledet poengkonkurransen, og det skulle også vise seg å bli den siste gangen han fikk bære denne trøyen.
Under Tyskland rundt vant Zabel den tredje etappen og poengkonkurransen sammenlagt. Dette var syvende gang på ni år at han vant dette rittets poengtrøye, og han er også mestvinnende i denne konkurransen.
På den 7. etappen av Vuelta a España vant Zabel spurten mot Allan Davis og Paolo Bettini. Dette var hans 8. etappeseier i rittet og ble hans siste store seier.
Sesongen 2008.
I 2008 sesongdebuterte Zabel på landeveien i Algarve rundt. Hans første seier kom 27. februar i Valencia rundt. Etter å ha vært opptrekker for Alessandro Petacchi under hele 2007-utgaven av rittet, satset Milram på Zabel på andre etappe. Dette endte med seier i en massespurt foran italieneren Mirco Lorenzetto. Denne triumfen ble Zabels siste på landeveien.
I begynnelsen av mai ble det klart at Petacchi ikke kunne starte i Giro d'Italia på grunn av bronkitt og Zabel ble Milrams kaptein under rittet. Til tross for tidvis godt arbeid fra resten av laget klarte ikke Zabel å ta sin første etappeseier i Giroen. Hans beste resultat kom på 2. etappe, da han ble nr to bak Daniele Bennati i en massespurt. Dessuten spurtet han inn til tre fjerdeplasser og en niendeplass sammenlagt i poengkonkurransen.
I mai ble Petacchi ilagt en utestengelse på 1 år som følge av sterkt overdreven bruk av astmamedisin. (Dette var den samme saken som gjorde at han ikke fikk starte Touren i 2007, men dommen ble anket og den endelige avgjørelsen ble først tatt mai 2008). På grunn av Petacchis fravær ble Zabel Milrams kaptein i Tour de France. Heller ikke her maktet Zabel å vinne, og det ble med to tredje- og fjerdeplasser. I poengkonkurransen endte han som nummer tre, kun tre poeng bak Thor Hushovd på andreplass, mens han ble nummer 43. sammenlagt. Touren 2008 var på mange måter en god illustrasjon på Zabels ferdigheter som syklist de siste årene av hans karriere. Han var fortsatt en svært god spurter, men i de fleste ritt var det stort sett minst en annen som var bedre enn ham. Dessuten var hans kapasitet i bakker og fjell kanskje enda bedre enn i begynnelsen av karrieren – en 43. plass i Touren er et godt resultat for en spurter - men disse egenskapene var langt fra gode nok til å gi ham resultat av betydning. En måned senere startet Zabel i Vuelta a España, noe som betydde at han for første gang i karrieren startet i alle de tre Grand Tours i samme sesong. Han var, sammen med Marzio Bruseghin, den eneste som startet i alle Grand Tours dette året, og begge klarte å fullføre alle de tre rittene. Zabels beste plassering i Vueltaen var en 3. plass på 3. etappe.
I klassikerne kom hans beste plassering i Gent–Wevelgem, hvor han endte som nummer 4 etter en massespurt. I VM ble han som nest beste tysker nummer 29.
26. september 2008 kunngjorde Erik Zabel at han ville legge opp etter sesongen. I en pressemelding sa han at han hadde hatt mye moro dette året og at han fortsatt var på et sportslig høyt nivå, men at han ikke var sikker på om han ville klare dette en sesong til og at tiden derfor var inne for å legge opp. Hans siste landeveisritt var Paris–Tours 12. oktober, hvor han endte på syvendeplass etter å ha blitt nummer tre i spurten i hovedfeltet.
De avsluttende seksdagersrittene.
Til tross for at Zabel hadde fokus på landeveisritt fra begynnelsen av 90-tallet, var han en habil banerytter gjennom hele karrieren. Dette skyldtes at hurtighet, en av Zabels styrker som landeveisrytter, er viktig i mange typer baneritt. Spesielt på 2000-tallet stilte Zabel opp i seksdagersritt på vinterstid. Dette er ulike varianter av baneritt som sykles over en periode på seks dager, og alle resultatene de ulike dagene legges sammen slik at en sammenlagtvinner, som som oftest består av et lag på to ryttere, kåres. Sammen med Rolf Aldag, en lagkamerat fra Telekom, vant Zabel seksdagersrittet i Dortmund i 1996. Denne prestasjonen gjentok de i 2000, 2001 og 2005. Andre seksdagerspartnere Zabel har hatt inkluderer Robert Bartko og Bruno Risi. Zabel besluttet at han ville avslutte karrieren ved å delta i slike ritt senhøsten 2008 / tidlig vinter 2009. Dette betød at han ville sykle sine siste proffritt på samme underlag som hans internasjonale gjennombrudd kom omtrent 21 år tidligere.
Det første seksdagersrittet Zabel deltok i på senhøsten 2008 var i Amsterdam. Etter å ha ledet før siste dag ble Zabel og lagkameraten Leif Lampater såvidt passert mot slutten og de endte dermed på andreplass. Dette var en plassering opp i forhold til 2007-utgaven av rittet. Zabel og Lampater vant senere seksdagersrittene i Dortmund og Bremen.
Zabels siste dag som profesjonell syklist var 28. januar 2009, da han og lagkameraten Robert Bartko, som Zabel blant annet vant seksdagersrittet i München 2005 med, vant seksdagersrittet i Berlin. Med denne triumfen kom Zabel opp i 13 seire i seksdagersritt, noe som i 2009 gjorde ham til en av de 60 mestvinnende seksdagersrytterne gjennom tidene.
Touren 1997–2001.
På grunn av sine to etappeseire og femteplass i poengkonkurransen i Touren i 1995, var Zabel en av utfordrerne til å vinne poengtrøyen i 1996. Etter seire på 3. og 10. etappe tok Zabel ledelsen i poengkonkurransen. Gjennom blant annet 9. og 10. plass på de to neste etappene økte Zabel avstanden til sin hardeste utfordrer i poengkonkurransen, Frédéric Moncassin. Moncassin avsluttet Touren sterkt med seier på 19. og andreplass på 21. etappe, men Zabel fulgte få plasseringer bak, og takket være forspranget han hadde skaffet seg i midten av Touren tok han en komfortabel sammenlagtseier. Noe som gjør Zabels seier mer imponerende, er at hans hovedmål gjennom store deler av Touren var å hjelpe lagkapteinen Bjarne Riis.
Foran 1997-utgaven av Tour de France var Zabel en av de største kandidatene til å ta den grønne trøyen. Etter 4. og 2. plass på de to første etappene var han i god posisjon til å ta trøyen på 3. etappe. Avslutningen på denne etappen hadde en kort og bratt bakke, noe som var en ulempe for Zabels hardeste konkurrent Mario Cipollini. Telekom utnyttet dette og gav Jan Ullrich oppgaven å lede Zabel mot spurten. Zabel takket for tillitten og tok både etappen og poengtrøyen. På 6. etappe krysset Zabel nok en gang mållinjen først, men ble fratatt seieren fordi han hadde dyttet Damien Nazon i sprinten. Både Zabel og Telekoms lagleder Rudy Pevenage var uenige i deplasseringen og avgjørelsen ble anket uten å bli tatt til følge. Zabel fikk raskt revansje, da han først vant 7. og deretter 8. etappe. Av flere årsaker var 97-utgaven sannsynligvis Zabels beste Tour noensinne. Dette var eneste gangen han klarte to strake etappeseire i Touren, han vant 3 etapper totalt, han syklet med poengtrøyen i hele 19 dager på rad, og han vant poengtrøyen med en seiersmargin på hele 127 poeng. Denne avstanden ned til nummer to er den største etter 1993.
Etter en brukbar prolog i 1998-Touren og en 2. plass på 1. etappe var Zabel kun åtte sekunder bak ledende Chris Boardman. På 2. etappe tok Zabel 12 bonussekunder på innlagte spurter og til tross at han kun ble nummer 17 på etappen, kunne han før første gang ikle seg den gule trøyen. Neste dag fikk et brudd gå helt til mål og Zabel mistet ledelsen. Imidlertid fikk Zabel kun sykle i sin rosa Telekom-trøye i 2 dager, for etter 2. plassen på 5. etappe tok han over føringen i poengkonkurransen. Selv om Zabel ikke vant en eneste etappe i denne Touren, beholdt han poengtrøyen til målgang på Champs-Élysées i Paris.
I 1999 var Telekoms sammenlagtstjerne Jan Ullrich skadet, og som følge av dette var det Zabel det ble stilt størst forventninger til. Sett i lys av dette var 1999-Touren skuffende. Mario Cipollini og Tom Steels dominerte den første uken med henholdsvis 4 og 2 etappeseire og det var først på 12. etappe Zabel kom seg i grønt. Zabel endte uten etappeseire i Touren for andre år på rad, men hans fire andre- og to tredjeplasser holdt til en solid seier i poengkonkurransen.
Det neste året tok Zabel over poengtrøyen på 9. etappe, etter at den tidligere lederen Marcel Wüst bommet totalt i spurten. Zabel beholdt trøyen men det så lenge ut til at han ville stå uten etappeseier for tredje år på rad. Først på 20. etappe, tre år og ni dager etter forrige gang, lyktes det Zabel å krysse mållinjen i Touren først. Med sin femte strake poengtrøye ble Zabel den rytteren som har tatt flest poengtrøyer på rad i et og samme Grand Tour-ritt. Hans seiersmargin på 118 poeng er den nest største etter 1993.
I 2001 fikk Zabel en svært god start på Touren da han vant første etappe og tok poengtrøyen. Imidlertid mistet han trøyen allerede neste dag, noe som betydde at han første gang i karrieren ikke klarte å forsvare en ledelse i Tourens poengkonkurranse. Zabel vant 3. etappe og tok tilbake trøyen, men mistet den til Stuart O'Grady på 8. etappe. O'Grady så lenge ut til å ta trøyen, og Zabel lå 11 poeng bak etter 18. etappe. På 19. etappe satset Telekom alt på å erobre trøyen og Zabel ble nr to og en på de innlagte spurtene. Etappen ble kronet med Zabels tredje Tour-seier for året, men O'Grady endte på plassen bak Zabel både på de innlagte spurtene og etappen. Som følge av dette ledet O'Grady med kun to poeng før den avsluttende etappen. På den siste dagen vant Zabel den første innlagte spurten foran O'Grady og de to rivalene hadde dermed like mange poeng. Zabel tok også den andre innlagte spurten, dessuten klarte Zabels lagkamerat Aleksandr Vinokurov å slå australieren. I massespurten på Champs-Élysées ble Zabel nr to og O'Grady nr tre. Med dette tok Zabel sin siste poengtrøye i Touren med kun 8 poengs margin.
Totalt har Zabel båret Tourens poengtrøye i 88 dager og vunnet 12 etappeseire. Begge deler er tysk rekord. I en periode hadde Zabel også den tyske rekorden for flest Tour-deltakelser, men i 2012 ble han passert av Jens Voigt.
Hr. Milan–Sanremo.
I tiden før Milano–Sanremo 1997 ble Erik Zabel regnet som en av de farligste outsiderne til tross for at rittet ikke hadde endt med massespurt siden 1980. Året før hadde Zabel blitt hektet av mot slutten av rittet og kom inn til 39. plass. I 1997 hadde Zabel tatt 42 av sine 44 tidligere seire i massespurter, og det syntes klart at han var avhengig av en slik avslutning for å kunne vinne. Opp Poggio, som er den siste bakken mot slutten av rittet, skjønte Zabel at det var gode muligheter for at det ville ende med en massespurt og for at han ville ha gode nok ben til å henge med feltet. Da de nærmet seg mål var det knappe 40 mann igjen i teten. Alberto Elli startet en langspurt 400m fra mål og så ut til å kunne vinne da det gjenstod 50 meter, men Zabel hadde lagt opp spurten perfekt og passerte den italienske veteranen før målstreken. Zabel tok dermed sin andre verdenscupseier og sin første triumf i Milano–Sanremo. Etter målpassering sa han "I'm above all a sprinter. And in this domain there's already quite enough competition to make it unrealistic [for me] to think of becoming a classics specialist," en uttalelse som står i kontrast med de resultatene han senere oppnådde. Med denne seieren ble han også den andre tyskeren (etter Rudi Altig i 1968) til å vinne vårens første klassiker.
Foran 1998 utgaven av Milano–Sanremo ble Zabel utpekt som en av de største favorittene til å vinne. Som en følge av dette jobbet de syv lagkameratene hans knallhardt i fronten av feltet for å sørge for at rittet skulle ende i en massespurt. Imidlertid kostet dette mye krefter – kun to av hjelperne hans fullførte rittet – og etter Poggio var Zabel alene i feltet. Allikevel klarte han å posisjonere seg godt foran spurten, og i selve spurten var han overlegen.
I 1999 ble Zabel straffet for at han ikke hadde med seg lagkamerater inn mot oppløpet. Andrei Tchmil stakk fra feltet 600m fra mål og Zabel endte som nummer to.
Året etter hadde Telekom lært av sine feil i 1999-utgaven, og sparte Gian Matteo Fagnini til siste delen av rittet. Selv om de brukte mye krefter på å kontrollere feltet fikk Zabel dermed med seg en hjelper i spurten. Det var nok en gang flere rykk inn mot avslutningen men Fagnini gjorde et fantastisk spurtopptrekk for Zabel, som kunne ta sin tredje La Primavera-seier.
2001 ble en ren kopi av 2000. Telekom kontrollerte feltet og fra 800 - 500m før mål gjorde Fagnini et perfekt opptrekk for Zabel som tok sin fjerde seier i rittet.
I 2004 var Zabel tilbake i toppen av Milano–Sanremo. Han hadde muligheten til å bli den tredje med fem seire i den italienske klassikeren etter en svært god spurt, men dessverre løftet han armene for å juble litt for tidlig og Óscar Freire passerte ham like før målstreken. Bilder av hendelsen kan bl.a. sees hos Cyclingnews. På grunn av dette må han nøye seg med å dele tredjeplassen over dem med flest seire i Milan-Sanremo med Gino Bartali. Etter 1950 er det kun Zabel og Eddy Merckx som har flere enn tre seire, mens Bartali og Costante Girardengo klarte dette før 1951.
Milano–Sanremo var et av Zabels favorittritt, og etter hans tredje seier i 2000 fikk han tilnavnet «Signore Sanremo», eller «Hr. Milan–Sanremo», av Gazzetta dello Sport. Navnet ble snart fulgt opp av andre media, og ble etterhvert et etablert kallenavn på Zabel. Hans siste deltakelse i rittet endte med en 17. plass som hjelperytter for Alessandro Petacchi i 2008.
Doping.
Våren 1994 testet Zabel positivt for kortison. Zabel forklarte at han hadde brukt en salve mot sittesår og det viste seg at denne inneholdt kortison, selv om det ikke var opplyst på pakken. Som følge av dette ble han ikke utestengt og han ble heller ikke offisielt regnet som dopet. Imidlertid gikk han ikke helt ustraffet fra hendelsen, da han ble han ilagt en bot på 3000 sveitserfranc og mistet 50 UCI-poeng.
Erik Zabel innrømmet 24. mai 2007 bruk av dopingmiddelet EPO under den første uken av Tour de France 1996. Innrømmelsen fra Zabel kom i forbindelse med at flere ryttere fra hans tidligere lag Team Telekom innrømmet å ha dopet seg i kortere eller lengre perioder på nittitallet. Zabel kom med tilståelsen på en pressekonferanse sammen med den tidligere lagkameraten og daværende sportsdirektøren i Team Columbia, Rolf Aldag. Med dette ble Zabel den første fortsatt aktive syklisten som innrømmet å ha brukt EPO under Touren i 1996.
Zabels innrømmelse kom, i motsetning til Aldag, som en stor overraskelse på de fleste og han var tydelig preget under pressekonferansen. Med tårer i øynene beklaget han det han hadde gjort, og forklarte at han hadde sluttet etter en uke pga bivirkninger og redsel for «å ikke våkne opp neste morgen». Zabel fikk ingen dopingdom etter dette fordi foreldelsesfristen for slike saker er åtte år. Pga dopingtilståelsen var det lenge usikkert om Zabel ville bli tatt ut til VM, men det endte med at han fikk delta og han spurtet inn til en 17. plass. I juli 2007 ble han fratatt seieren i spurtkonkurransen i 1996 av ledelsen i Tour de France på grunn av doping. Denne trøyen fikk han imidlertid tilbake et knapt år senere fordi innrømmelsen kom etter foreldelsesfristen. Disse innrømmelsene var medvirkende til at også Bjarne Riis stod frem med sitt bruk av EPO bare dager senere.
Etter karrieren.
I desember 2008 ble det klart at Zabel ville bli tilknyttet Team Columbia fra og med 2009. Tilknytningen medførte verken en plass i ledelsen eller fulltidskontrakt, men kun en posisjon som rådgiver for lagets spurtere.
I 2009 har han også vært testrytter for sykkelrammeprodusenten Canyon, samt bidratt med teknisk knowhow og vært mentor for unge ryttere som støttes av Canyon. Som følge av dette produserte Canyon i 2009 et begrenset antall sykler oppkalt etter, og utviklet i nært samarbeid med, Erik Zabel.
11. august 2009 offentliggjorde Zabel at han hadde forlenget kontrakten med Columbia med to år. Zabel uttalte at jobben er gøy, men også mer tidskrevende enn han hadde trodd. Rådgivningen hans foregår hovedsakelig via DVD og video. Dessuten sykler han gjennom spurten i blant annet Tour de France, for å kunne gi et detaljert bilde av avslutningen og gi råd om hvordan den bør kjøres. Cavendish har tidligere sagt at han ikke kunne ha vunnet Milano–Sanremo 2009 uten Zabels hjelp. Fra tid til annen deltar Zabel også på treningsleire sammen med Columbia-laget, for å pleie den personlig kontakten og best mulig være i stand til å gi gode råd.
I oktober 2009 overtok Zabel plassen til Rudolf Scharping i Pro Tour-rådet, og fikk dermed innflytelse over et av landeveissyklingens viktigste arrangement. Som følge av UCI-endringer i sykkelkalenderen og rankingsystemet, skiftet Pro Tour-rådet navn til "Professional Cycling Council" i 2011. Zabel er fortsatt ett av tolv medlemmer i rådet. I 2011 har Zabel også tatt på seg rollene som sportsdirektør for endagsrittet Vattenfall Cyclassics og sportslig leder for seksdagersrittet i Köln 2012.
Som følge av at Team HTC-Highroad ble lagt ned etter 2011-sesongen opphørte Zabels rolle som rådgiver for laget. I oktober 2011 ble det imidlertid klart at han hadde takket ja til en jobb i Team Katusha. Zabels rolle blir her den samme som hos HTC, noe som blant annet innebærer rådgivning for Katushas sterkeste spurter Denis Galimzianov.
Til tross for at han har lagt opp er Zabel fortsatt en svært aktiv syklist. Da han la opp ble han anbefalt å sykle halvparten så mange kilometer pr år som han hadde gjort som proff, det vil si 10 000 km, men dette tallet hadde han bak seg allerede da han forlenget kontrakten med Columbia i august 2009.
Zabels karriere i perspektiv.
Erik Zabel har hatt en helt unik karriere og blir sett på som en av de største syklistene på 90- og 00-tallet. Om man ser på sykkelhistorien under ett vil Zabels navn fortsatt peke seg ut. Dette avsnittet vil trekke frem noen av grunnene til at Zabel i dag har en slik posisjon.
Det kanskje mest opplagte er antall seire. Med over 200 seire er Zabel en av de mestvinnende profesjonelle syklistene gjennom tidene og etter all sannsynlighet den mestvinnende siden Francesco Moser avsluttet sin karriere i 1988. Til sammenligning klarer de fleste syklister aldri å få et tosifret antall seire gjennom en hel karriere, mens det er rundt 300 seire opp til tidenes mestvinnende profesjonelle syklist, Eddy Merckx. I Zabels samtid er det nok Mario Cipollini som med rundt 190 seire er nærmest. Det nøyaktige antallet seirer for Zabel varierer i ulike kilder. Et av de høyeste tallene er 222, mens 211 er et av de lavere tallene. De fleste nøyer seg derfor med å si «over 200 seire».
Grand Tours.
Med seire i poengkonkurransen i en Grand Tour i ni strake år, fra 1996 til 2004 (Touren 96–01, Vueltaen 02–04), er Zabel den rytteren som har tatt flest poengtrøtyer i Grand Tours gjennom tidene. Nummer to på listen er Seán Kelly med åtte. Dermed er det naturligvis heller ingen som har vunnet Grand Tour-poengtrøyer i flere år på rad enn Zabel.
Zabel er den eneste som har vunnet mer enn to poengtrøyer på rad i Tour de France. Etter 1994 er det kun Zabel som har klart å forsvare den grønne trøyen, mens det totalt er fem andre ryttere som har klart dette: Dzjamolidin Abduzjaparov, Seán Kelly, Merckx, Jan Janssen og Stan Ockers.
I Vuelta a España er det kun Zabel og Laurent Jalabert som har tatt poengtrøyen mer enn to år på rad. Zabel klarte tre strake seire, mens Jalabert klarte fire fra 1994 til 1997.
Om man ser på Grand Tour-rittene hver for seg, er det kun Zabel, nevnte Jalabert, Giuseppe Saronni og Francesco Moser, som har mer enn to seire på rad i poengkonkurransen i et Grand Tour-ritt.
I tillegg til sine seks seire i Tourens poengkonkurranse, har Zabel ytterligere seks plasseringer blant de tre beste i denne konkurransen i årene 2002 til 2008. Dessuten ble han nummer 5 i samme konkurranse i 1995 og har dermed endt blant de fem beste alle de 13 årene han har fullført Touren.
Med sine 14 Tour-deltakelser er Zabel på delt niendeplass over dem med flest Tour-starter. Dette antallet deltakelser var en periode tysk rekord, men i 2012 ble Zabel passert av Jens Voigt. Når det gjelder etappeseire i Grand Tours har Zabel med sine 20 seire (12 i Touren og 8 i Vueltaen) vært relativt beskjeden i forhold til syklister som Mario Cipollini og Alessandro Petacchi. Imidlertid tok begge disse flesteparten av sine Grand Tour-seire i Giroen, så om man kun ser på Touren blir bildet helt annerledes. Blant Zabels hardeste spurtkonkurrenter har Robbie McEwen og Mario Cipollini 12 og Tom Steels og Abduzjaparov 9. Andre spurtere i Zaberls samtid som tok mange etappeseire i Touren er Jean-Paul van Poppel (9 seire) og Mark Cavendish (23), som var aktive i henholdsvis begynnelsen og slutten av Zabels karriere. Fra sin siste Tour-seier i 2002 og frem til Touren 2010 var Zabel, først sammen med Cipollini og senere også McEwen, den spurteren med flest etappeseire i Touren siden Freddy Maertens. Om man legger antall etappeseire til grunn, er Zabel blant de åtte beste spurterne i Tourens historie.
Endagsritt.
Med sine fire seire i Milano–Sanremo er Zabel den nest mestvinnende i dette rittet etter 1950. Zabels tre triumfer i Paris–Tours gir delt førsteplass på listen over mestvinnende ryttere i dette rittet. Etter 1968 har ingen flere seire enn Zabel. Zabel er, sammen med Michele Bartoli, den som har nest flest seire i de 13 klassikerne (Milano–Sanremo, Flandern rundt, Gent–Wevelgem, Paris–Roubaix, Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne, Liège–Bastogne–Liège, Vattenfall Cyclassics, Clásica de San Sebastián, GP Ouest-France, Paris–Tours, Züri-Metzgete og Lombardia rundt) etter 1989. De står med ni mens Johan Museeuw har 11.
I OL har han plasseringene 4 – 20 – 14 – 4 i landeveisrittet i perioden 1992 til 2004. De to fjerdeplassene var til sammen kun 47 sekunder fra to gullmedaljer. Fra VM tok han med seg totalt tre medaljer.
Totalranking.
Det finnes flere websider som rangerer syklister basert de samlede resultatene fra hele deres karriere. På Cycling Hall of Fame er Zabel ranket som den 25. beste syklisten gjennom tidene. Denne siden gir poeng for topp tre plasseringer sammenlagt i Grand Tours, poeng- og klatretrøyer i Grand Tours og seire i de største endagsrittene, noe som betyr at listen i praksis er en rangering over de rytterne som har vunnet mest i de største rittene. Etappeseire i Grand Tours og andreplass i klassikerne, med unntak av Paris–Roubaix, gir ingen poeng. For å få et mer komplett inntrykk av Zabels karriere kan man se på CyclingRankings lister. Denne websiden har som mål å inkludere flest mulig resultater fra landeveisritt fra og med 1869, og har Zabel på 11. plass. Grunnen til at Zabel er 14 plasser høyere på CyclingRankings liste er at han der får betalt for sine mange topp 10 plasseringer i store ritt og seire i mindre ritt.


Sinai (fjell).
a> i Sinaiørkenen sett fra klostergården
Sinai er fjellområde sør på Sinaihalvøya med toppene Djebel Musa på 2285 moh. og Djebel Katharina på 2880 moh. Det består av alkaliske granitter trengte inn i forskjellige bergarter som vulkansk stein. De eksponerte bergartene stammer fra ulike dybder.
I jødisk tradisjon er Sinai det fjellet hvor Moses skal ha mottatt steintavlene med de ti budene. Samaritansk religion viser til at det skjedde på fjellet Gerisim.
Katarinaklosteret.
Ved foten ligger Katarinaklosteret dedikert til Katarina av Alexandria hvor det fortsatt er greske munker. Klosteret har en basilika med en apside med mosaikk som antakelig er laget mellom 548 da Keiserinne Theodora døde og 565 som var Keiser Justinians dødsår. Mosaikken viser en transfigurasjonscene med Kristus flankert av disiplene Johannes, Jakob og Peter, og Elias og Moses.
I biblioteket er det laget en utstilling med de mest kjente ikonene fra klosteret. Det lå langt inne i ørkene ved Sinaifjellets fot, og en del av ikonmaleriene ble derfor ikke ødelagt under billedstriden eller ikonoklasmen på 700 og 800-tallet i det bysantinske rike. De har dermed stor betydning for kunnskapen om hvordan Kristus ble malt før ikonoklasmen.
Turisme.
Sinaifjellet og klosteret er blitt utfluktsmål for turistene, og der er turer opp på fjellet om natten med guider slik at turistene skal oppleve soloppgangen fra fjellet. Klosteret er heller ikke det fredfulle stedet det en gang var. Her er ca 1000 turister som besøker det hver dag og blir skysset igjennom kirken så fort som mulig. Det er ikke tillatt å stanse eller å ta fotografier inne i kirken. I 2005 var det restaureringsarbeider i apsiden.


Sonny Liston.
Charles «Sonny» Liston (født 8. mai 1932, i St. Francis County, Arkansas, USA, død i Las Vegas, Nevada, 30. desember 1970) var verdensmester i tungvektsboksing 1962–64. Både livet og personligheten hans var obskur, få om noen kjente Liston virkelig godt. Som bokser var kallenavnet hans "The Big Bear" ("Den store bjørnen"). Liston er av mange regnet som en av de mest fryktede og sterke tungvektere i boksehistorien. Han blir ofte sammenlignet med Mike Tyson.
Oppveksten.
Det råder uenighet om hvilket år Liston er født, han selv oppgav året til 1932, men mange mente han var født i 1927. Liston var sønn av Tobe Liston, en forpakter, og Helen Baskin i Arkansas. Han vokste opp under meget fattige kår i en familie med sytten barn. Liston ble ofte slått som barn og han begynte å arbeide i unge år ettersom hans fars motto var "om han kan sitte ved matbordet, kan han jobbe". Da han var 13 rømte han fra faren til sin mor i St. Louis.
Hans barndomsopplevelser ledet ham inn i en kriminell bane som resulterte i fengselsstraff. Han hadde et dårlig rykte, men hjemme var han elskverdig og vennlig. Og hans slette og lite imøtekommende opptreden i intervjuer skyldtes helt enkelt at han var sjenert. Da han ble dømt for væpnet ran av en bensinstasjon, ble hans boksetalent oppdaget av en romersk-katolsk prest som besøkte fengselet. Boksingen bidrog til at han raskere kom ut av fengselstilværelsen. Han ble løslatt på halloween-aften i 1952, og etter en kort amatørkarriere på under ett år vant han mange priser blant annet Golden Gloves.
Profesjonell bokserkarriere.
Liston debuterte som profesjonell bokser den 2. september, 1953, han vant på knockout over Don Smith i første runde i St. Louis, Missouri. Han bokset ytterligere fire kamper i samme arena. I sin sjette kamp, i Detroit, Michigan, som ble sendt på nasjonal TV, møtte han John Summerlin. Kampen varte i åtte runder og Liston vant knepent.
Liston vant sin neste kamp, returkampen mot Summerlin, men siden gikk han på sitt første tap. Marty Marshall vant en åtte-runders kamp i Detroit, Liston var hemmet under kampen av en ødelagt kjeve.
I 1955, vant han seks kamper, fem på knockout. En av de fem seirene kom i returkampen mot Marshall som han slo i den sjette runden.
I 1956 beseiret han på nytt Marshall i en kamp over ti runder, men i mai samme år kom Liston på nytt i klammeri med loven, da han banket opp en politibetjent. Hva som egentlig hendte er noe uklart og mange rykter svirret, men det resulterte i at han ble tvunget til å holde seg borte fra boksingen i 1957, for å avtjene dommen på ni måneders fengsel. Han ble løslatt etter seks måneder.
I 1958 returnerte han til bokseringen, og etter hvert møtte han stadig bedre motstandere. Liston vant åtte kamper dette året inkludert den over Ernie Cab.
1959 ble et godt år for Liston. Han slo ut Mike DeJohn i sjette runde, og den første-rankede utfordreren Cleveland Williams i tredje og Nino Valdez også i tredje runde. Av de fire kampene han bokset det året vant han alle, og han vant alle på knockout
I 1960 vant Liston ytterligere fem kamper, han beseiret Williams i en returkamp og han vant også mot Roy Harris, Zora Folley og Eddie Machen.
I 1961 hadde han problemer med loven igjen og hans bokselisens ble inndratt for ett år av United States boxing commission. Liston klarte ikke å få sin fortjente tittelkamp mot Floyd Patterson da Pattersons menn brukte Listons samrøre med mafiaen som et påskudd for å unngå kampen.
Tittelkamper.
I 1962 fikk Liston endelig til en avtale om å møte verdensmesteren i tungvektsboksing, Floyd Patterson, i en tittelkamp. Kampen skulle gå av stabelen i New York, men han ble nektet å bokse, "New York's commission" gav ham ikke ny lisens, på grunn av at suspenderingen ennå stod ved makt. Dette resulterte i at kampen ble flyttet til Comiskey Park, Chicago, Illinois, og skulle gå så snart suspensjonen var hevet. Liston og Patterson møttes den 25. september 1962, og Liston ble ny verdensmester i tungvektsboksing etter å ha beseiret Patterson på knockout i første runde.
Liston ble meget skuffet da han som mester returnerte til sin hjemby Philadelphia, fansen møtte aldri opp for å hylle og ære ham. Han var ikke noen populær mester blant folket, han ble sett på som kjedelig og lite tilgjengelig og ble også oppfattet som overlegen. Under hans tid som verdensmester gikk ryktene ofte om Listons kobling med medlemmer av underverdenen og suspekte spillere. Disse ryktene ble forsterket senere i hans liv. Ikke desto mindre, Liston gledet seg over berømmelsen han tidligere aldri kunne drømt om, hans navn ble kjent og han prydet forsiden på boksemagasinet "Ring Magazine" og spilte inn TV-reklame for Trans World Airlines.
Patterson og Liston møtes til en returkamp, ti måneder etter forrige kamp, den 22. juli, 1963, i Las Vegas, Nevada. Resultatet ble det samme som i første kamp, Liston vant på knockut i første runde og forsvarte og beholdt verdensmestertittelen. Han bokset ikke flere kamper det året.
Den 25. februar 1964 møtte han en ung utfordrer Cassius Clay i Miami, Florida. Under oppladningen til kampen, ble Liston ubarmhjertig hånet av Clay. Under kampen ble Sonny hardt angrepet og nesten beseiret, men i den femte runden, hevdet Clay at Liston hadde noe ukjent stoff på boksehanskene som ble gnidd inn i øynene og gjorde at Clay fikk problemer med å se.
Påstanden fra Clay kunne aldri bevises da det aldri ble funnet noe fysisk bevis på noe ukjent stoff. (Selv om Clays trener, Angelo Dundee, kunne sverge på det, og de som kommenterte kampen nevnte flere ganger at Clay jevnlig blinket og gned seg i øynene. Det er også verdt å merke seg at andre motstandere klaget over problemer med synet når de så ut til å ha overtaket på Liston.)
Etter at Clay hadde hentet seg fra episoden med synet startet han på nytt å dele ut slag, og Liston tapte tittelen da han ble sittende igjen i ringhjørnet foran den sjuende runden, han klagde på at skulderen var ute av ledd. Dette var meget omstridt inntil røntgenbildene kom, som bekreftet at skulderen var ute av ledd.
Senere kamper.
Den 25. mai 1965 skulle Liston bokse mot Clay på nytt, som i mellomtiden hadde skiftet navn til Muhammad Ali. Kampen var planlagt å gå i Boston, Massachusetts, men en uke før ble Ali innlagt på sykehus for brokk. Det ble bestemt at kampen skulle flyttes til Lewiston, en liten by i Maine.
Liston og Ali møttes i midten på ringen, Ali startet med sin berømte jab, men Liston var ikke forberedt på neste trekk. Det kom som et lyn fra klar himmel, med det som noen betraktet som "fantomslaget" sendte Ali Liston i gulvet med et brak. Mange trodde ikke det var et virkelig slag, men at Liston filmet. Det var ikke så rart at mistanken kom opp med tanke på hans samrøre med organisert kriminalitet, men både øyevitner og videorepriser kom til samme konklusjon; at Ali slo Liston med et utrolig raskt slag på kjeven.
Etter den kampen tok Liston et hvileår fra boksingen. I 1966 og 1967 vant han fire kamper på rad, inkludert en over Amos Johnson. I 1968 vant han syv kamper, alle på knockout.
I 1969 vant han tre og tapte en, en av seirene var mot Billy Joiner i St. Louis. Men i sin siste kamp det året tapte han på knockout i niende runde mot Leotis Martin i Las Vegas. Det var Martins siste kamp, på grunn av en løsnet netthinne under kampen var hans boksekarriere over.
Hans død.
Liston virket klar for enda et comeback i 1970, etter å ha beseiret Chuck Wepner, som senere kom til å utfordre Ali om mestertittelen (og som også inspirerte Sylvester Stallone til å skrive første "Rocky"-filmen), på knockout i tiende runden. Men på kvelden den 30. desember 1970 fant hans kone ham død i deres leilighet. Han døde trolig i en alder av 38.
Sonnys kone hadde besøkt sine foreldre i julen, og da Sonny ikke svarte på hennes oppringninger, dro hun hjem. Hun ble møtt av en rar lukt i huset, og hun trodde Sonny hadde vært uheldig med matlagingen. Hun fant Liston død i sin seng. Politiet fant heller ikke noe mistenkelig.
Men i hjemmet fant man en del narkotika, blant annet marijuana, og blodet hans inneholdt spor av morfin og kodein. Den nøyaktige dødsårsaken forble et mysterium, men politiets forklaring var en overdose av narkotika.
Det gikk rykter om at han døde med en sprøyte i armen (dette ble ikke bekreftet av hans kone som fant ham). Hans venner sa også at han hadde fobi for nåler. Dette skapte rykter om at han kanskje kunne ha blitt drept av noen av sine kontakter i underverdenen. Ennå i dag er det en uløst gåte hva han egentlig døde av.
Liston er gravlagt i Paradise Memorial Gardens i Las Vegas, Nevada.


Idol (TV-program).
"Idol" er et norsk TV-program på TV 2 basert på det populære britiske underholdningskonseptet "Pop Idol". Hovedinnholdet i konseptet er en talentkonkurranse innen popmusikk for unge amatørsangere. Den norske versjonen av Idol ble første gang sendt i 2003. Monster Entertainment har produsert serien i samtlige sesonger. Trond Kvernstrøm produserte de to første sesongene, deretter produserte Ingvild Daae to sesonger. Sesong 3 av Idol vant Gullruten 2005 i klassen beste underholdningsprogram. Finalen i sesong fem ble sett av 1 475 000 seere, og gikk dermed inn i historien som det mest sette underholdningsprogrammet i TV 2s historie (per 2012). Produsent for sesong 5 er igjen Trond Kvernstrøm og Jon Peder Olrud. Prosjektleder for TV 2 har hele tiden vært Rolf Wenell.
Programmets mål er formulert i ordene «jakten på en superstjerne». I "Idol" inviteres vanlige mennesker til å synge i en audition i flere byer. Et panel på fire dommere inviterer noen av deltagerne til å delta videre i programmet. Deltagerne blir færre og færre ved at det gjennomføres flere sangprøver, der kun noen deltagere går videre. Etterhvert er det opp til TV-seerne å avgjøre hvem som skal gå videre, ved at de stemmer på sine favoritter ved hjelp av telefon og SMS.
Først blir de 100 beste deltagerne invitert til en auditionhelg i Osloområdet, deretter deles de inn grupper på ti og ti. Totalt kan seerne stemme på sine favoritter av de gjenværende 40–50. To stemmes fram i hver gruppe. Deretter går ti til tolv deltagere videre til finalerundene. I de fire første sesongene var aldersgrensen for å delta 16-28 år. I sesong fem ble grensen utviudet til 16-35 år, da man også ønsket noe eldre deltagere.
Sesong 1 (2003).
I den første sesongen i 2003 ble ti finalister stemt fram av seerne etter at 50 deltagere hadde gått videre fra Sandvika. Deltagerne ble delt inn i fem grupper på ti deltagere, hvorav to gikk videre. Jeanette Vik ble disket før andre finalerunde for å ha vært for ung, og dermed kom Tone Anette Eidsheim Elde tilbake. Elde ble opprinnelig stemt ut i den første finalerunden. Opprinnelig skulle det vært ti finalister, men ettersom Vik ble disket, ble det offisielle tallet ni.
Kurt Nilsen vant sesong 1, med Gaute Ormåsen på andreplass. Nilsen fikk 53 % av stemmene. Nilsen vant også World Idol i begynnelsen av 2004.
Sesong 2 (2004).
I den andre sesongen i 2004 ble det gjort enkelte forandringer. For det første gikk «bare» 40 deltagere videre fra Sandvika, ikke 50 som året før. For det andre, etter fire program hvor to av ti ble stemt fram av seerne i hvert program, ble et femte program sendt, et såkalt «Wild Card»-program. Her kjempet åtte «wildcards», utvalgt av dommerne blant alle de utstemte deltagerne, om å få de to siste finaleplassene. I tillegg til disse ti finalistene fikk dommerne muligheten til å hente nok en deltager, som kom rett til finalerundene, nemlig Håkon Njøten. Han ble dermed den ellevte og siste finalisten.
Kjartan Salvesen vant sesong 2, med Margaret Berger på andreplass. Salvesen fikk 59 % av stemmene.
Sesong 3 (2005).
Den tredje sesongen i 2005 ble det gjort ytterligere forandringer. Først ble de 50 beste utvalgt fra Sandvika. Deretter, etter fem program ble to av ti stemt fra av seerne i hvert program. Men dommerne var ikke fornøyde og fikk hente ytterligere to deltagere som fikk komme dirkete til finalen, nemlig Erik Flaa og David Bakke. Dermed ble tallet for antall finalister i den tredje sesongen 12.
Jorun Stiansen vant sesong 3, med Tone Damli Aaberge på andreplass. Stiansen fikk 55 % av stemmene.
Sesong 4 (2006).
Den fjerde sesongen i 2006 var også noe annerledes. Først ble de 40 beste sendt videre fra Sandvika. Så, etter fem program hvor to av åtte ble stemt fra av seerne i hvert program, ble et sjette program sendt, et såkalt «Wild Card»-program. Her kjempet åtte «wildcards» utvalgt av dommerne fra alle de utstemte deltagerne, om å få de to siste finaleplassene. Dermed ble det også tolv finalister i sesong 4. Men rett før tredje finalerunde trakk Iselin Andresen seg fra konkurransen, og den siste personen til å bli stemt ut, Audun Rensel, fikk en ny sjanse. Men han takket nei og Siri Helene Erland, som opprinnelig ble stemt ut i første finalerunde, fikk komme tilbake. Dommerpanelet besto av Amund Bjørklund, Tor Milde, Tone-Lise Skagefoss (juryformann) og Hans Olav Grøttheim.
Aleksander Denstad With vant sesong 4, med Jonas Thomassen på andreplass. Denstad With fikk 55 % av stemmene.
Sesong 5 (2007).
Den femte sesongen med Idol begynte på TV 2 7. september 2007 med det første av sju programmer fra vårens audition-runder i Trondheim, Bergen, Kristiansand og Oslo. Fredag 5. oktober startet semifinalene – i alt fem programmer. Finalene gikk deretter fra 26. oktober og hver fredag frem til avslutningen i Oslo Spektrum 21. desember. Nytt dette året var at topp 100 ble samlet i Lillestrøm, tidligere var de i Sandvika. Deretter ble de 100 kuttet ned til 24 – som igjen ble delt inn i fire grupper med seks i hver gruppe. To gikk videre fra hver gruppe, og dermed var det åtte finalister. De to siste finalistene ble stemt inn fra en Wild Card-gruppe, der dommerne fikk hente tilbake noen av sine favoritter blant de 16 som ble stemt ut i semifinalen.
Aldersgrensene for deltakerne i Idol i den femte sesongen var utvidet fra 16-28 år til 16-35 år. Det var i tillegg lov å ha med seg et musikkinstrument dersom deltakerne ønsker det. Programledere for Idol 2007 var Marte Stokstad og Kyrre Holm Johannesen fra NRK P3. Dommerpanelet besto av Jan Fredrik Karlsen, Mariann Thomassen, Benedicte Adrian og Asbjørn Slettemark.
Glenn Lyse vant sesong 5, med Bjørn Johan Muri på andreplass. Lyse fikk 57 % av stemmene.
Sesong 6 (2011).
Audition ble avholdt i perioden 30. april til 19. juni i byene Trondheim, Oslo, Bergen og Stavanger. Sendingene på TV 2. begynte 30. august og den første av fem semifinalene ble sendt 16. september
Dommerpanelet bestod av Marion Ravn, Bertine Zetlitz, Gunnar Greve Pettersen og Hans-Erik Dyvik Husby.
Jenny Langlo vant sesong 6, med Vegard Leite på andreplass. Langlo fikk 52 % av stemmene.
Bunn tre/to.
I løpet de seks sesongene konseptet har vært gjennomført i Norge har kun ni finalister (av totalt 65) unngått å havne i «bunn tre/to»-plassering (les: stolen/sofaen) i ukentlige utstemminger. Disse er: Kurt Nilsen (sesong 1), Gaute Ormåsen (sesong 1), Susanne Nordbøe (sesong 2), Jorun Stiansen (sesong 3), Alejandro Fuentes (sesong 3), Tone Damli Aaberge (sesong 3), Jonas Thomassen (sesong 4), Jenny Langlo (sesong 6) og Vegard Leite (sesong 6).
Av disse stakk Nilsen, Stiansen og Langlo av med seieren i konkurransen.
I tillegg var aldri Maria Haukaas Storeng (sesong 2), Cindy Hovde (sesong 3), Stine Hansen (sesong 4), Ørjan Hatlevik (sesong 4) og Fredrik Bergersen Klemp (sesong 6) i «bunn 3» før de ble eliminert.


Shepherd's Bush Market undergrunnsstasjon.
Shepherds Bush Market undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener Circle- og Hammersmith & City-linjene, og ligger i kollektivsone 2.
En annen stasjon, Shepherd's Bush, ligger like ved, men betjener Central-linjen og London Overground. Begge stasjoner brukes blant annet av de som skal se Queens Park Rangers FCs og London Wasps Rugby Unions hjemmekamper på Loftus Road Stadium.
Under terrorangrepet i London 21. juli 2005 inntraff en av eksplosjonene ved denne stasjonen. Ingen ble skadet.


Warren Street undergrunnsstasjon.
Warren Street undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener Northern-linjen og Victoria-linjen, og ligger i kollektivsone 1.
Historie.
Stasjonen ble åpnet 22. juni 1907 som en del av "Charing Cross, Euston & Highgate Railway". Den het da "Euston Road", og dette navnet er fortsatt synlig i flisleggingen på Northern-linjens plattform. Navnet ble endret til Warren Street allerede året etter. Den nåværende bygningen er et resultat av ombygging da man installerte rulletrapper. Victoria-linjens plattform åpnet 1. desember 1968.
Under terrorangrepet i London 21. juli 2005 gikk en av bombene av ved Warren Street stasjon. Ingen ble skadet.
Stasjonen.
Komplekset har fire nivåer. På bakkenivå er det to separate inn- og utganger, og billetthall. Tre rulletrapper går ned til neste nivå, hvor man må velge hvilken linje man skal til. Deretter går det to rulletrapper til Nortern-linjen på neste nivå, og to til Victoria-linjen på det nederste.
Plasseringen av sporene på Victoria-linjen er motsatt av det vanlige; man kjører på høyre side i motsetning til det vanlige engelske systemet. Dette skyldes at det på denne måten er lettere å organisere overgang mellom de to linjene, og at neste stasjon, Euston også har samme ordning.
Fra stasjonen er det kort gangavstand østover til Euston Square undergrunnsstasjon på Hammersmith & City-, Metropolitan- og Circle-linjene.


Shepherd's Bush.
Shepherd's Bush er et sted i Hammersmith and Fulham i det vestlige London. Området grenser til Hammersmith i sør, Notting Hill i øst og Ealing i vest. Hjertet av området er Shepherd's Bush Green, en stor triangelformet gresseng omgitt av trær og gater, med et par tennisbaner. Det betjenes av to undergrunnsstasjoner, Shepherd's Bush på Central-linjen og Shepherd's Bush Market undergrunnsstasjon på Hammersmith & City-linjen, men det er fem minutters gange mellom de to stasjonene. Parallelt med, og delvis under, sporene til Hammersmith & City-linjen ligger det et stort, permanent marked, hvor det selges dagligvarer, tilberedt mat, klær og nips. BBC Television Centre ligger like i nærheten.


Shepherd's Bush undergrunnsstasjon (Central).
Shepherd's Bush undergrunnstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener Central-linjen, og ligger i Shepherd's Bush i kollektivsone 2.
En annen stasjon, Shepherd's Bush Market, ligger i nærheten. Denne stasjonen betjenes av Hammersmith & City-linjen. Begge stasjoner brukes blant annet av de som skal se hjemmekampene til Queens Park Rangers FC og London Wasps Rugby Union på Loftus Road Stadium.
Stasjonen åpnet i juni 1900, og var opprinnelig vestlig endestasjon for "Central London Railway". Nord for stasjonen lå linjens kraftstasjon og Wood Lane-depotet, som kunne nås gjennom en enkeltsporet tunnel. I 1908 ble linjen forlenget til den nå nedlagte Wood Lane undergrunnsstasjon. Denne ble i 1947 erstattet av White City.


Blodige fredag.
Blodige fredag refererer til fredag 21. juli 1972, da Det provisoriske IRA (PIRA) plasserte ut 22 bomber i Belfast, Nord-Irland. De fleste av bombene eksploderte, med det resultat at ni personer ble drept, 130 alvorlig skadet og et stort antall lettere skadet. Angrepet var den største koordinerte terroraksjon i britisk historie.
Det ble gitt advarsler om de fleste bombene, noe som begrenset tapet av menneskeliv, men ikke alle advarsler kom tidsnok eller var presise nok.
Tretti år etter angrepet kom PIRA med en formell unnskyldning.
Bombene.
Tidspunktene i det nedenstående er angitt i lokal tid.
14.09 – Windsor Park.
En bombe på omkring 14 kg gikk av på en gangbro over jernbanelinjen mellom Dublin og Belfast ved Windsor Park. Ingen ble skadet.
14.36 – Brookvale Hotel.
En bombe på anslagsvis 23 kg gikk av i Brookvale Hotel på Brookvale Avenue i det nordlige Belast. Den var plassert i en koffert, og ble plantet av to menn. Området ble evakuert, og ingen ble skadet. Det begynte å komme inn en strøm av advarsler på dette tidspunkt.
14.40 – Ulster Bank.
En bilbombe på anslagsvis 23 kg eksploderte utenfor Ulster Banks filial på Limestone Road i det nordlige Belfast. Området hadde ikke blitt evakuert. En katolsk kvinne fra området mistet begge ben, og flere bilister i området ble skadet.
14.52 – Botanic stasjon.
En bilbombe på anslagsvis 23 kg eksploderte utenfor Botanic stasjon på Botanic Avenue. Flere personer ble lettere skadet, og det ble store materielle skader.
14.53 – Queen Elizaeth Bridge.
En bilbombe på anslagsvis 73 kg eksploderte på Queen Elizabeth Bridge. Selv om det ikke kom noen advarsel ble ingen alvorlig skadet. Broen fikk begrensede strukturelle skader.
15.02 – Agnes Street.
En bilbombe på anslagsvis 14 kg eksploderte i et protestantisk boligområde i Agnes Street. Det kom ingen advarsel, men ingen ble alvorlig skadet.
15.02 – Liverpool Bar.
En bombe på omkring 23 kg eksploderte i Liverpool Bar på Donegall Quay. Det var ingen klar advarsel, men kun få personer ble skadet.
15.02 – Bellevue.
En bombe på anslagsvis 14 kg eksploderte på broen over M2 i Bellevue i det nordlige Belfast. Ingen ble alvorlig skadet.
15.03 – York Street stasjon.
En bombe på anslagsvis 14 kg plassert i en koffert eksploderte på York Street stasjon. Det ble gitt en advarsel, men bomben eksploderte før evakueringen var fullført og flere ble skadet.
15.04 – Ormeau Avenue.
En bilbombe på anslagsvis 23 kg eksploderte på Ormeau Avenue. Det kom ingen advarsel, men ingen ble alvorlig skadet.
15.03 – Eastwood's Garage.
En bilbombe på anslagsvis 68 kg ødela Eastwood's Garage på Donegall Road. Ingen ble alvorlig skadet.
15.10 – Oxford Street bussdepot.
En bilbombe eksploderte utenfor Ulsterbus' depot i Oxford Street. Dette var den bomben som drepte og skadet flest på Blodige fredag. Evakueringen hadde blitt satt igang da bomben gikk av i en Volkswagen stasjonsvogn. To britiske soldater, Stephen Cooper (19) og Philip Price (37) stod rett ved bilen og omkom momentant. De andre drepte var William Crothers (15), William Irvine (18), Thomas Killops (39) og John Gibson (45); alle fire var protestanter som arbeidet for Ulsterbus. Mange ble alvorlig skadet.
15.15 – Stewartstown Road.
En bombe som antagelig var etterlatt på et tilfeldig sted på Stewartstown Road eksploderte. Ingen ble alvorlig skadet.
15.20 – Cavehill Road.
En bilbombe på anslagsvis 23 kg eksploderte utenfor en rad butikker på Cavehill Road i det nordlige Belfast. Det kom ingen advarsel om bomben, som var plassert i et blandet område. Tre omkom i eksplosjonen: Margaret O'Hare (37), en katolsk syvbarnsmor som kjørte forbi da eksplosjonen inntraff; Brigid Murray (65), også katolikk, og Stephen Parker (14), protestant. Margaret O'Hares elleve år gamle datter satt i bilen med sin mor, og ble alvorlig skadet. Flere andre ble også alvorlig skadet av denne bomben.
15.25 – Jernbanelinjen ved Lisburn Road.
En bombe på jernbanelinjen nær Lisburn Road eksploderte. Ingen personer ble skadet.
15.25 – Crumlin Road.
To bomber, hver på anslagsvis 23 kg, eksploderte på Star Garaga på Crumlin Road. Ingen ble alvorlig skadet.
15.30 – Nutts Corner.
En landmine eksploderte på veien til Nutts Corner vest for Belfast, da en skolebuss full av barn kjørte forbi. Sjåføren var oppmerksom og svingte unna, og unngikk dermed mesteparten av sprengkraften. Ingen ble alvorlig skadet. Det ble antatt av minen var fjernstyrt, en metode IRA ofte bruker for å unngå at tilfeldige forbipasserende utløser landminer, og at de som utløste den trodde det var et kjøretøy tilhørende den britiske hæren som kom. PIRA har flere ganger utført slike aksjoner, der sikkerhetsstyrker som rykker ut etter et angrep selv blir utsatt for angrep.
15.30 – Northern Ireland Carriers-depotet.
En bombe på anslagsvis 23 kg eksploderte ved Northern Ireland Carriers' depot ved Grosvenor Road. Ingen ble alvorlig skadet.
15.30 – Sydenham.
En bombe på en bro ved Sydenham ble uskadeliggjort av den britiske hæren.


Reliant.
Reliant var en britisk bilprodusent etablert i 1935. De holdt til ved Tamworth i Staffordshire, men i 2001 flyttet de til Cannock. Kort tid etter avsluttet de produksjonen.
Selskapet er mest kjent for å bygge spesialkjøretøyer med karosseri av glassfiber. Mest kjent for nordmenn er kanskje trehjulingen Reliant Regal Supervan som kjøres av figuren Mr. Beans «nemesis» i TV-programmene.
Reliants ekspertise innen glassfiberproduksjon har gjort at de produserer karosserier for andre produsenter også, for eksempel rallybilen Ford RS200 og de kjent London-taxiene.


Rambler.
Rambler var et bilmerke bygget av amerikanske Thomas B. Jeffery Company i Kenosha, Wisconsin mellom 1900 og 1914, deretter av etterfølgeren Nash Motors i 1950 og til slutt av Nashs etterfølger, American Motors Corporation, fra 1954 til 1969.
1897-1914.
Den første bruken av Rambler på en bilmodell var i 1897, da Thomas B. Jeffery, bygger av Rambler-sykler, konstruerte sin første bilprototype.
Denne ble så godt mottatt på bilutstillingen i New York i 1899 at han bestemte seg for å starte serieproduksjon. I 1900 kjøpte han en gammel fabrikk fra "Sterling Bicycle Co." i Kenosha, Wisconsin.
Jeffery startet kommersiell masseproduksjon av biler i 1902, og innen utgangen av året hadde han produsert 1500 eksemplarer, en sjettedel av alle biler i USA på det tidspunkt. "Thomas B. Jeffery Company" var den nest største bilprodusenten i verden (etter Oldsmobile).
Rambler eksperimenterte tidlig med tekniske nyvinninger som rattet (istedenfor en hendel), men det ble bestemt at slike løsninger var for avanserte for kundene, så de første Rambler-modellene ble styrt av et håndtak. Rambler var også den første i verden som utstyrte bilene med reservehjul, noe som betydde at Rambler-sjåfører slapp å demontere hjulet, lappe innerslangen, feste dekket tilbake på felgen, blåse det opp og montere det på bilen når de ble utsatt for den svært vanlige punkteringen. Reservehjulet gjorde det adskillig lettere å kjøre på primitive veier som var strødd med hesteskospiker, og gjorde det mulig å reparere det ødelagte hjulet ved en annen anledning.
I 1914 erstattet Charles T. Jeffery, Thomas B. Jefferys sønn, Rambler-navnet med Jeffery, for å hedre sin avdøde far.
I 1916 ble Thomas B. Jeffery Company kjøpt av Charles W. Nash, og ble til Nash Motors Company i 1917. Jeffery-navnet ble droppet umiddelbart, og produksjonen av Nash fortsatte. I 1937 ble selskapet til "Nash-Kelvinator Corporation" gjennom en fusjon.
1950-1957.
Under ledelsen av Charles Nash' etterfølger George W. Mason begynte Nash-Kelvinator Corporation utviklingen av en liten bil som kunne produseres billig i etterkrigstiden.
Mangel på stål begrenset råmaterialene som kunne brukes, så Mason forandret den kompakte "Rambler" til en todørs sedan med stofftak, og sørget for at bilene fikk så mye ekstrautstyr som mulig, for å maksimere profitten for selskapet. Da den ble introdusert var Rambler en umiddelbar suksess for Nash. Etterhvert som det ble lettere å få tak i stål ble Rambler-serien utvidet til en firedørs sedan og en stasjonsvogn, som begge ble like store suksesser som todørsmodellen.
I 1954 fusjonerte Nash-Kelvinator med Hudson Motor Car Company, og ble til American Motors Corporation. Etter fusjonen ble Rambler-bilene merket som både Nash og Hudson, og ble solgt under begge navn frem til 1957, da alle AMC-modellene ble markedsført som Rambler, bortsett fra den importerte Metropolitan (1958–1962).
1959-1969.
Tidlig på 1960-tallet ble det bestemt at varemerket Rambler skulle skilles fra sine forskjellige modellnavn. I 1962 ble modellen Ambassador offisielt kalt "Rambler Ambassador" (den hadde tidligere blitt kalt "Ambassador V-8 by Rambler"), og de tidligere Rambler Six og Rambler Rebel V8 fikk i stedet navnet Rambler Classic.
Det ble også lagt en plan for å kutte produksjonskostnader, noe som involverte mer bruk av felles deler mellom modellene Ambassador og Classic. Fra 1962 delte alle Rambler-modellene akselavstand og karosserideler, mens lister og utstyrsnivå skilte Classic fra Ambassador.
I 1963 vant hele Ramblers modellprogram prisen "Motor Trend Car of the Year".
I 1964 fikk selskapet ny ledelse, og noe av det første som skjedde var at 1965-modellene ble skilt fra hverandre. Classic og Ambassador så ikke lenger like ut, selv om de fortsatt delte en lang rekke deler. I tillegg introduserte AMC Rambler Marlin, en coupé-modell som skulle gi AMC en fot innenfor sportsmarkedet.
Etter en rekke markedsundersøkelser som viste at Rambler ble assosiert med kompaktmodeller begynte American Motors å fase ut Rambler-navnet til fordel for et AMC-varemerke fra 1966.
I 1968 var den eneste modellen med Rambler-navnet den kompakte American, som nå var i sitt femte år. Den siste Rambler-modellen til salgs i USA var 1969 Rambler, som ikke lenger het American.
1970-1983.
Rambler-navnet ble beholdt i flere markeder internasjonalt (spesielt i Australia, frem til 1978), og ble sist brukt i 1983 i Mexico.
I Argentina ble Rambler American til IKA Torino i 1967. Deretter ble den Renault Torino, og var til salgs frem til 1980.


Saturn (bil).
Saturn er et amerikansk bilmerke, eid av General Motors. Det ble lansert i 1990, delvis som et svar på importen av mindre japanske biler på det amerikanske markedet.
Saturn er kjent for å bruke plast i karosseriet, både for å gjøre bilene mer motstandsdyktige mot småbulker og for å gjøre de lettere å endre fra modell til modell.


Smart (bilmerke).
Smart er et tysk bilmerke, eid av DaimlerChrysler. Opprinnelig ble Smart (staves egentlig med liten 's') utviklet av Mercedes-Benz sammen med klokkefabrikanten Swatch. Målet var å la en liten, billig bil med innovativ teknologi som kunne frakte to mennesker og en kasse øl i byen. Da bilen kom på markedet var den ikke lenger spesielt billig, teknologien var konvensjonell og kassen med øl var endret til en kasse med vann.
Smart ForTwo er en svært miljøvennlig bil. Det er den bilen som selges i Norge med minst CO2-utslipp. I motsetning til hva mange tror så er ikke Smart en elbil. Den kom først med elektrisk motor i 2005/2006 (?).
Siden 1. september 2004 har Bertel O. Steen importert Smart til Norge. En ny Smart fortwo koster rundt 140 000 kroner.
Per 2009 er Fortwo den eneste modellen som produseres.


Bhutansk ngultrum.
Ngultrum er myntenheten i Bhutan. Kursen på ngultrum er bundet mot Indisk rupi, dette skyldes Bhutans nære forbindelse til India; India mottar ca 95% av Bhutans eksport, og leverer ca 80% av Bhutans import.
Inntil Bhutan ble åpnet for omverdenen i 1961, fantes det ingen pengeøkonomi i landet. Det var en begrenset byttehandel vis-à-vis India og Tibet, mens all innenlandsk handel foregikk som byttehandel. Selv etter 1961 fantes det ikke en egen bhutansk valuta, men indiske rupi ble etterhvert tatt i bruk og har vært gyldig betalingsmiddel siden. Et finanssekretariat ble opprettet på 60-tallet, og ble videreført som et Finansdepartement fra 1968.
"Bank of Bhutan" ble også etablert i 1968, som landets første bank. Pengesedler ble introdusert i 1974, og i 1975 ble "Royal Insurance Corporation of Bhutan" etablert. I 1982 etablerte man ved særlov "Royal Monetary Authority" som Bhutans sentralbank. I 1988 ble "Bhutan Development Finance Corporation" etablert, og med "Royal Securities Exchange" i 1993 ble et nasjonalt kapitalmarked etablert.
Landets første privateide bank, "The Bhutan National Bank" åpnet i 1996.


SsangYong.
SsangYong er et koreansk bilmerke, eid av SsangYong Motor Company.
SsangYong Motor er den fjerde største bilprodusenten i Sør-Korea. Det ble stiftet som Hadonghwan Motor Company i 1954, og begynte med å bygge jeeper for den amerikanske hæren. Fra 1976 bygde de forskjellige spesialkjøretøyer. I 1977 ble de hetende Dong-A Motor, men ble tatt over av SsangYong Business Group og navnet endte opp som SsangYong Motor. Navnet betyr «tvillingdrager». I 1991 startet de teknisk samarbeid med britiske Panther Westwinds.
I 1997 kjøpte Daewoo Motors seg inn, bare for å selge igjen i 2000 da konsernet fikk økonomiske problemer. Sent i 2004 kjøpte den kinesiske bilprodusenten SAIC (Shanghai Automotive Industry Corporation) seg opp til en 49% aksjeandel i SsangYong Motors Company.
Modeller importert til Norge.
Alle modellene importeres av DAF Norge som er offisiell importør av SsangYong.


Martin Buber.
Martin Buber (født 8. februar 1878 i Wien, død 13. juni 1965 i Jerusalem) var en jødisk filosof og sionist. Buber beskjeftiget seg i særdeleshet med chassidismen. Dette er en fromhetsretning fra øst-europa som baserer seg på den jødiske mystikken, kabbalah, slik den utlegges hos mystikeren Israel ben Elieser, også kalt Baal Shem Tov, "Mesteren av det gode Navn". Denne tradisjonen vektlegger Guds allestedsnærvær, og i Bubers hovedverk "Ich und Du" ("Jeg og Du") fra 1923 kommer denne innflytelsen klart frem, bl.a. i tanken om at ethvert ekte møte – møtet mellom menneske og natur, møtet mellom menneske og kunst, møtet mellom menneske og medmenneske – dypest sett er et møte med Gud. Slike eksistensielle, meningsskapende møter – "Entgegnung" – omtales av Buber som Jeg-Du forhold, mens mer trivielle relasjoner mellom mennesket og verden – "Erfahrung" – omtales som Jeg-Det forhold. Bubers verk har hatt en stor og varig betydning innen pedagogikk, psykologi, filosofi og teologi.
Buber ble født i Wien, og tilbragte en del av oppveksten hos bestefaren, Salomon Bubers, hus i Lemberg (nå Lviv, Ukraina). I hjemmet hans snakket man tysk og jiddisch, og han lærte hebraisk, fransk og polsk på skolen.
I 1892 reiste Buber tilbake til Lemberg. En religiøs krise fikk ham til å bryte med jødisk praksis, og han begynte å lese Kant og Nietzsche. Fra 1896 studerte han filosofi, kunsthistorie og germanistikk i Wien, og i 1898 ble han medlem av sionistbevegelsen. Bl.a. deltok han på kongresser og i forskjellige organisasjonsarbeide, og diskuterte sionismens politiske og kulturelle målsetninger med Theodor Herzl. I 1899, mens han studerte i Zürich, møtte han sin fremtidige kone Paula Winkler fra München, en ikke-jødisk sionistisk forfatter som konverterte til jødedommen da hun ble gift med Buber.
I 1902 ble Buber redaktør for ukeavisen "Die Welt", sionistbevegelsens sentrale organ. Fra 1904 konsentrerte Buber seg om å studere og skrive. Det året utkom hans doktoravhandling, "Beiträge zur Geschichte des Individuationsproblems" om Jakob Böhme og Nikolaus av Cusa.
1906 utgav Buber "Die Geschichten des Rabbi Nachman" – en samling fortellinger av Rabbiner Nachmann fra Breslau, en kjent hasiddisk rabbiner. I 1908 utgav han dessuten "Die Legende des Baalschem".
Mellom 1910 og 1914 studerte Buber myter og publiserte mytiske tekster. I 1916 flyttet han fra Berlin til Heppenheim. Under første verdenskrig hjalp han til å etablere den jødiske nasjonalkomité for å hjelpe østeuropeiske jøder. I samme tidsrom ble han redaktør for månedsavisen "Der Jude". I 1921 innledet han et nært samarbeide med Franz Rosenzweig, og sammen grunnla de det som ble kjent som Lehrhaus, et hus for jødisk utdannelse.
I 1923 skrev Buber sitt mesterverk "Ich und Du", og i 1925 begynte han sammen med Rosenzweig å oversette den hebraiske bibelen til tysk.
I 1930 ble Buber honorær professor ved Goethe-universitetet i Frankfurt. Han trakk seg fra stillingen i protest i 1933, og arbeidet deretter med jødisk utdannelse under stadig vanskeligere forhold. I 1938 emigrerte han og hans kone fra Tyskland og slo seg ned i Jerusalem, hvor han ble professor ved det hebraiske universitetet og underviste i antropologi og sosiologi. Han deltok i diskusjonen om jødenes problem i Palestina og araberspørsmålet, utfra bibelske, filosofiske og hasiddiske verker. Han ble medlem av den moderate Ichud-gruppen, som arbeidet for en tonasjonal stat for arabere og jøder i Palestina. I 1946 publiserte han boken "Stier i Utopia".
Etter annen verdenskrig begynte han igjen å undervise i Europa og USA. I 1951 fikk han Goethe-prisen ved universitetet i Hamburg, og i 1953 de tyske bokhandleres fredspris.
Hans kone Paula døde i 1958. 13. juni 1965 døde Buber i Jerusalem.


Franz Rosenzweig.
Minnetavle for Franz Rosenzweig på hans bolighus i Frankfurt
Franz Rosenzweig (født 25. desember 1886 i Kassel, død 10. desember 1929 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof, og en av de mest innflytelsesrike moderne jødiske religiøse tenkere.
Han ble født i en overveiende assimilert jødisk familie i Kassel, som kun i liten grad fulgte jødiske tradisjoner. Hans utdannelse var hovedsakelig sekulær, og han studerte historie og filosofi ved universitetene i Göttingen, München og Freiburg.
Mens han arbeidet med sin doktoravhandling om den tyske filsofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel, reagerte Rosenzweig på Hegels idealisme, og gikk heller inn for en eksistensialistisk tilnærmelse.
Rosenzweig vurderte en tid å konvertere til kristendommen, under innflytelse fra familiemedlemmer og venner som hadde gjort det samme, men fra 1913 begynte han å beskjeftige seg med jødisk filosofi. Hans brev til vennen Eugen Rosenstock-Huessy, som selv hadde konvertert fra jødedommen til kristendommen, har blitt publisert som "Jødedom til tross for kristendom". Rosenzweig ble senere en student av Hermann Cohen.
Rosenzweigs hovedverk, "Stern der Erlösung", forsøker å skildre forholdet mellom Gud, menneskeheten og verden. Han kritiserer vestlig filosofi, særlig Hegels.
Rosenzweig samarbeidet også med Martin Buber, en annen jødisk tenker, om en ny oversettelse av det gamle testamente fra hebraisk til tysk.
Han grunnla dessuten det som ble kjent som Lehrhaus, en institusjon hvor jøder kunne gjenoppdage og studere sin jødiske arv. Lehrhaus utdannet mange fremstående jødiske intellektuelle.
Verker (utvalg).
Rosenzweig, Franz
Rosenzweig, Franz
Rosenzweig, Franz
Rosenzweig, Franz
Rosenzweig, Franz


21. etappe i Tour de France 2005.
21. etappe i TDF 2005 ble vunnet av kasakhen Alexander Vinokourov. Like foran australske Brad McGee og Fabian Cancellara. "Vino" og McGee klarte å komme seg løs fra hovedfeltet ca. 2 kilometer fra mål. Sekunder bak kom hovedfeltet med Robbie McEwen i spissen. Thor Hushovd som hadde et forsprang på 21 og 15 poeng tapte henholdsvis 5 og 3 poeng til sine hovedkonkurrenter, Robbie McEwen og Stuart O'Grady. Dermed kunne Hushovd som første nordmann noensinne trekke på seg en trøye etter Tourens siste etappe. Lance Armstrong ble historisk ved å ta sin 7. sammenlagtseier på rad i Tour de France (1999–2005). Les mer om om TDF 2005
Grønn trøye.
1. mellomsprint i Chatanay-Malabry (75 km)
2. mellomsprint i Haut des Champs-Élysées (107 km)
Klatretrøye.
Côte de Gif-sur-Yvette Kategori 4 (57.5 km)
21


Jess Thorup.
Jess Thorup (født 21. februar 1970 i København) er en tidligere dansk fotballspiller, nå fotballtrener for Esbjerg fB, som er mest kjent i Norge for sitt spill for Hamarkameratene. Thorup var spiss, og hadde tidligere spilt for Odense Boldklub, KFC Uerdingen 05, FC Tirol Innsbruck og Esbjerg fB.
Han kom til Ham-Kam i juli 2005, på utlån fra Esbjerg fB, hvor han var kaptein. Han debuterte mot Vålerenga 23. juli 2005, og skåret kampens siste mål.
Etter sesongen 2005 ble han assistenttrener i Esbjerg. Da Troels Bech fikk sparken i november 2008 tok han midlertidig over som hovedtrener.


Holland (Michigan).
Holland er en by i delstaten Michigan i USA. Byen er på 44.5 km² og har 35 048 innbyggere (2000). Holland ligger på grensen mellom fylkene Ottawa County og Allegan County
Holland ble grunnlagt i 1849 av nederlandske kalvinister under ledelse av Albertus Van Raalte. Mange av byens innbyggere har nederlandske aner, og mange er fortsatt svært konservative (selv etter amerikanske standarder) og holder fortsatt på troen som grunnleggerne av byen tok med seg.
Natt til 9. oktober 1871 utslettet en brann mesteparten av byen. Dette skjedde omtrent samtidig med Peshtigo-brannen og brannen i Manistee lenger nord, og få timer etter at katastrofebrannen i Chicago brøt ut.
I Holland ligger den private kristne skolen Calvary Schools of Holland (CSH, tidligere kjent som Calvary Baptist Schools).
Slashdot ble startet i Holland av Rob Malda.


Den Polske forening i Norge.
Den Polske forening i Norge (polsk Związek Polaków w Norwegii) er en forening som arbeider for å fremme kontakt mellom Norge og Polen.
Foreningen hjelper norske ungdommer til å finne studieplasser på universiteter og høgskoler i Polen. Videre bidrar foreningen med å formidle norsk kultur til polske turister i Norge.


Franco Pellizotti.
Franco Pellizotti (født 15. januar 1978 i Latisana) er en italiensk syklist.
Pellizotti begynte å sykle profesjonelt i 2001 for "Alessio", og har fra 2005 syklet for Liquigas.
Like før Giro d'Italia 2010 ble han utestengt på grunn av uregelmessigheter i sitt biologiske pass, men ble klarert av italienske dopingmyndigheter i oktober. UCI anket til CAS, og fikk medhold, og utestengelsen gjaldt til mai 2012.


Luciano Pagliarini.
Luciano André Pagliarini Mendonca (født 18. april 1978 i Arapongas, delstaten Paraná) er en av Brasils fremste syklister.
Han vant 5. etappe i ENECO Tour 2007, og var dermed første brasilianer med en seier i UCI ProTour. Senere samme år vant han en etappe i Tour of Missouri. I 2008 vant han 6. etappe i Tour of California, foran Juan Jose Haedo og Paolo Bettini. To dager før landeveisrittet i OL 2008 ble han diagnostisert med nyrestein, men fullførte og endte opp på sisteplass. Han la opp etter 2010-sesongen.


Fabian Cancellara.
Fabian Cancellara (født 18. mars 1981 i Bern) er en sveitsisk syklist.
Allerede som junior gjorde Cancellara seg bemerket, da han i 1998 og 1999 ble juniorverdensmester i temporitt. I de første proffårene 2001–2002 kjørte Cancellara for laget Mapei, men uten å oppnå større suksess. Dette lyktes ham først i 2003 med laget Fassa Bortolo. Her fikk han sin første etappeseire i Tour de Romandie og Sveits rundt. I 2004 oppnådde han sin hittil største triumf, da han vant prologen i sitt aller første Tour de France, og kunne kjøre første etappe med den gule ledertrøya. I 2005 markerte han seg blant annet med en sterke fjerdeplass i klassikeren Paris-Roubaix og byttet lag til CSC ettersom Fassa Bortolo ble oppløst. I 2006 vant han blant annet klassikeren Paris-Roubaix, og ble verdensmester i temporitt. Han forsvarte verdensmestertittelen året etter, og hadde et vellykket Tour de France der han vant prologen og tredje etappe, og kjørte med gul trøye frem til 7. etappe.
2008-sesongen startet med seier i prologen i Tour of California og fortsatte med seier i Monte Paschi Eroica, og vant tempoetappen i Tirreno–Adriatico, noe som sikret han sammenlagtseieren. Noen dager senere vant han klassikeren Milano–Sanremo. Under OL i Beijing i 2008 tok han bronse i landeveisrittet (men den ble omgjort til sølv etter at Rebellin ble diskvalifisert) og gull på temporittet.
2009-sesongen startet også med seier i prologen i Tour of California, men på den neste etappen måtte han bryte på grunn av sykdom. Han fikk store deler av vårsesongen ødelagt på grunn av skader og sykdom. I juni var han tilbake med to etappeseire og sammenlagtseier i Sveits rundt. Han stilte ikke i temporittet i det sveitsiske mesterskapet uka etter, men vant landeveisrittet. I Tour de France vant han den første etappen, som var en 15,5 km lang tempoetappe i Monaco. Grunnet denne prestasjonen bar han den gule ledertrøya frem til og med 6. etappe. På den avsluttende tempoetappen var han med og kjempet om seieren, men var 3 sekunder bak sammenlagtvinner Alberto Contador i mål.
Under verdensmesterskapet i Mendrisio vant han sitt tredje verdensmesterskap i temporitt i utklassingsstil.
2010-sesongen startet med at han vant Tour of Oman sammenlagt. I mars vant han E3 Prijs Vlaanderen, som innleder rekken av klassikerritt i Belgia og Frankrike. Helgen etter fulgte han opp med å vinne Flandern rundt, etter å ha parkert Tom Boonen i den avgjørende stigningen Muur-Kapelmuur. Forventningene var store foran neste helgs Paris-Roubaix, og Cancellara infridde til fulle. Med over 40 km igjen å kjøre rykket han fra tetgruppen, og ble aldri hentet inn. Dermed vant han sin andre seier i dette rittet, og ble den tiende syklisten gjennom historien til å vinne både Flandern rundt og Paris-Roubaix i samme sesong.
Cancellara var storfavoritt til å vinne prologen i Tour de France, og innfridde til fulle. Dette var hans tredje prologseier i Tour de France. Han vant også den 19. etappen, en 51 km lang tempoetappe fra Bordeaux til Pauillac.
Senere samme høst ble han verdensmester på tempo for fjerde gang.


Saba (øy).
Landsbyen Windwardside på Saba sett fra Mount Scenery.
Saba er en liten øy i Karibia som fra 2010 er en kommune med særstatus i Nederland. Den utgjorde til 10. oktober 2010 ett av fem øysamfunn i De nederlandske Antillene, som igjen var ett av tre land i Kongeriket Nederlandene. Hovedstaden er The Bottom.
Saba ligger nord i de små Antillene, sørvest for Anguilla, vest for Saint-Barthélemy og nordvest av Sint Eustatius og Saint Kitts og Nevis. Øya har et areal på 13 km². Den består av en utdødd vulkan, Mount Scenery på 877 m, som er det høyeste punktet i Kongeriket Nederlandene.
Folketallet på Saba var ved inngangen til 2009 beregnet til 1601. Befolkningen på Saba har engelsk som sitt språk. Folket på Saba er romersk-katolske og protestanter.
De første europeerne som kom til Saba seilte sammen med Christofer Columbus, som i 1493 kom til Saba og naboøyene. Saba ble først gitt navnet San Cristóbal. Fra naboøya Sint Eustatius tok nederlenderne på 1630-tallet kontroll over Saba. Øya var først kontrollert av Det nederlandske Vestindiske kompani, men da dette gikk inn i 1791 ble øya en direkte nederlandsk koloni.
I 1954 ble øya en del av De nederlandske Antillene. Velgerne på Saba sendte én representant til den folkevalgte forsamlingen forsamlingen, "De Staten van de Nederlandse Antillen", som hadde 22 medlemmer. Øyas indre anliggender ble ivaretatt av et valgt øyråd på fem medlemmer og et øystyre, også dette med fem medlemmer.
Forholdet mellom De nederlandske Antillene og Nederland ble i 2010 omorganisert. I november 2004 stemte 86 % av velgerne på Saba for tettere bånd til Nederland. De nederlandske Antillene ble oppløst 10. oktober 2010 og Saba ble da bli omgjort til en nederlandsk kommune med særstatus.


Khyentse Norbu.
thumbKhyentse Norbu eller Dzongar Khyentse Rinpoche (født 1961) er den første bhutanske filmskaper, kjent for filmene "Fotballmunken" og "Drømmelandet". Under sitt andre navn er han også anerkjent som den tredje "inkarnasjonen" av "Jamyang Khyentse Wangpo" (1820–1892), og lærer i "Nyingmapa"grenen av Vajrayana ("Tibetansk buddhisme").
Hans «dobbeltkarriere» har vakt betydelig oppmerksomhet, både hos filmjournalister og hos religiøst søkende mennesker. Han er født inn i Bhutans religiøse overklasse; både hans far, farfar og morfar er religiøse lærere, og omtales henholdsvis som «mester», «hans hellighet» og «yogi». Allerede da han var sju år ble det «oppdaget» ("recognized") at han var inkarnasjonen av en anerkjent lama. Han bor i Paro i Bhutan, men reiser mye. Han tilbringer flere måneder hvert år i tilbaketrukket meditasjon.
Filmskaper.
Tidlig på 90-tallet ble Khyentse kjent med filmprodusenten "Jeremy Thomas" som drev med forarbeid til Bernardo Bertoluccis film "Little Buddha". Inspirert av Thomas tok Khyentse et fireukers kurs på "New York academi of film". Han ble presentert for Bertolucci, og fikk en rådgiverstilling (og en liten rolle) under produksjonen av "Little Buddha". Både Thomas og Bertolucci oppfordret Khyentse til å lage egne filmer, men han har ikke fullført noen lengre filmutdannelse.
Debutfilmen "Fotballmunken" / "The Cup" / "Phörpa" (1999) er en halvt selvbiografisk historie om to unge gutter i et eksil-tibetansk kloster/internatskole i India, og deres forsøk på å skaffe en TV til klosteret, slik at de kan følge sendingene fra Fotball-VM 1998. Filmen inneholder varm komikk om kulturmøter, og refleksjoner om mulighetene til å formidle buddhistisk visdom i en moderne verden. Filmen ble invitert til "Director's Fortnight" på Cannes filmfestival, og vant heder på flere filmfestivaler. Filmens dialog er på hindi og tibetansk.
Moral i munkens fortelling er at stort begjær etter å få oppfylt drømmer, kan føre til store skuffelser. Samtidig med reisen og munkens fortelling får Dondup og Sonam øye på hverandre, og det bygges opp spenning til hennes framtid (hjemme eller student), og til om Dondup velger USA eller henne.
Filmen er krakteristisk for «første film (eller roman) fra et land»-sjangeren i sin dveling over forholdet mellom hjemstavn og utferdstrang. Fotograferingen er slående med praktfull eksteriørscenografi. Nevnes skal også sensuelle scener med Deki i badet.
Khyentse er selv ansvarlig for både manus og regi i begge filmene.
Lama.
Da Khyentse var syv år gammel ble det oppdaget at han var den tredje inkarnasjonen av den betydningsfulle reformatoren Jamyang Khyentse Wangpo. Fram til han ble 12 år, studerte han ved "Enchey"-klosteret i Gangtok i den indiske delstaten Sikkim. Siden, fram til han ble 23, mottok han undervisning fra flere andre fremtredende mestere, blant dem Dalai Lama og hans egen bestefar "Dudjom Rinpoche", samt "Dilgo Khyentse Rinpoche".
Hans rolle som lama gjør han til overhode over klosteret Dzongsar i Øst-Tibet. Klosteret er knyttet til Nyingmatradisjonen i Tibetansk buddhisme. Nyingma er den eldste av fire retninger innen Tibetansk buddhisme.
Klosteret bygges nå opp igjen etter kinesisk vandalisme i Tibet. Khyentse-stiftelsen har også forpliktelser overfor flere andre klostre og klosterskoler, de fleste i Tibet, men noen i Bhutan og India.
Siddhartha's Intent er en organisasjon av buddhistiske studiesentre i USA, Canada og Australia, New Zealand, Hongkong, Taiwan og Tyskland; foruten India, Bhutan og Tibet. Khyentse opprettet Siddhartha's Intent i 1989, på oppfordring fra sine lærere. Hans foredragsreiser organiseres av Siddhartha's Intent.
Dokumentarfilm om ham.
Filmen "Words of my perfect teacher" er en drama-dokumentar av "Lesley Ann Patten". Filmen skildrer «tre personers søken etter visdom» og jakten på Rinpoche. Bernardo Bertolucci og Steven Seagal] medvirker i filmen, som har musikk av blant annet Sting.
Filmen ble laget 2001-02, og hadde premiere på Vancouver International Film Festival i 2003.


Spyker.
Spyker ble først startet i 1880 av brødrene Jacobus og Hendrik-Jan Spijker. For å lettere markedsføre merket i andre land ble 'ij' endret til 'y' i 1903, og dermed ble navnet Spyker. Selskapet var opprinnelig basert i Hilversum, men ble flyttet til Trompenburg i Amsterdam i 1898.
I 1898 produserte Spyker modellen "Golden Coach", som brukes av den nederlandske dronningen den dag i dag.
Det var også i 1898 Spyker startet produksjon av biler, og i 1900 stilte de ut sine første modeller, med tosylindrete motorer på 3 hk og 5 hk. Firesylindrede modeller ble introdusert i 1903. I 1907 konkurrerte en utgave med 18 hk i et billøp fra Peking til Paris. Hendrik-Jan Spijker døde i 1907, da fergen han befant seg på sank på vei fra England. Da hans død førte til selskapets konkurs, ble konkursboet kjøpt opp av en gruppe investorer som startet produksjonen igjen, men Jacobus Spijker hadde ikke lenger noe med selskapet å gjøre.
Senere produserte selskapet også fly og flymotorer til den første verdenskrig. I 1903 ble Spyker 60 HP verdens første firehjulsdrevne racerbil. "60 HP" var også den første bilen utstyrt med en sekssylindret motor og bremser på alle fire hjul. I 1913 fikk selskapet igjen økonomiske problemer, og ble i 1915 tatt over av nye eiere som endret navnet til Nederlandsche Automobiel en Vliegtuigfabriek Trompenburg (Det nederlandske bil- og flyselskapet). Under de nye eierne ble det kompliserte modellprogrammet forenklet, og en ny bil, 13/30 C1, ble introdusert, men solgte dårlig.
I 1922 gikk selskapet konkurs igjen, og ble kjøpt opp av Spykers distributør i England, som ga selskapet navnet "Spyker Automobielfabriek". Produksjonen fortsatte og prisene ble satt ned, men selskapet fortsatte å slite. Det var den to tonn store lastebilen C2 og personbilen C4 som fortsatt ble produsert, frem til 1926, da pengene tok slutt.
Det har blitt estimert at totalt 2 000 biler ble produsert av Spyker i perioden 1898 til 1926.
I 1999 ble et nytt selskap, Spyker Cars, stiftet. Dette selskapet har ingenting med det opprinnelige Spyker å gjøre, bortsett fra selve navnet. Stifterne bak det nye selskapet er Victor Muller og Maarten de Bruijn. Spyker bygger eksklusive sportsbiler som C8 og C8 Laviolette. At selskapet har en historie som flymotor-bygger vises i en rekke detaljer i bilene, samt i selskapets logo. C8 Laviolette er utstyrt med en 4100 ccm Audi V8-motor, som yter 450 hk, og har en toppfart på 300 km/t. 14. juni 2005 annonserte Spyker at C8 hadde blitt godkjent for salg på det amerikanske markedet.
I 2006 ble Spyker D12 Peking-to-Paris annonsert på bilutstillingen i Genève. Denne modellen blir en SUV med høye ytelser, og produksjonsstart er planlagt i 2010.


Obadele Thompson.
Obadele Thompson (født 30. mars 1976 på Saint Michael i Barbados) er en sprinter som under OL i 2000 i Sydney tok bronsemedalje på 100 meter. Det var øyriket Barbados' første olympiske medalje noensinne.
Thompson satte junior verdensrekord i 1994 med 10,08 sekunder og fikk fjerde plass i den historiske OL-finalen på 200 m under OL i 1996 i Atlanta, da Michael Duane Johnson vant på den fantastiske tiden 19,32 sek. Hans på 100 meter gjorde Thompson til 13. beste sprinter gjennom tidene.
I april 1996 løp Thompson på den raskeste tiden som til da var registrert av et menneske med 9,69 sekunder i kraftig medvind på over 5 m/s, godt over IAAFs lovlige grense på og følgelig ble resultatet underkjent. Løpet fant sted på universitetet i El Paso i Texas, der Thompson hadde idrettsstipend, studerte markedsføring og økonomi samtidig og holdt nær 3,9 «Grade point average» (GPA - gjennomsnittskarakter av maksimalt 4,0). Han mottok utmerkelser for sin kombinasjon av høye prestasjoner i studie og idrett.
Thompson ble amerikansk studentmester tre ganger og sette i verdensrekord innendørs på den noe uvanlige distansen med 5,99 sekunder i februar 1997.
Obadele Thompson giftet seg med sprintdronningen Marion Jones i februar 2007 i Jones' hjemstat North Carolina. Jones har en sønn med sprinteren Tim Montgomery fra før.


Arthur Hailey.
Arthur Hailey (født 5. april 1920 i Luton i Bedfordshire i England, død 24. november 2004 i Lyford Clay på Bahamas) var en britisk/canadisk forfatter.
Hailey tjenestegjorde i Royal Air Force etter utbruddet av den andre verdenskrig mellom 1939 og 1947, da han dro for å bo i Canada. Hailey siste roman, "Detective" (1997), er et mysterium fortalt fra perspektivet til en mordetterforsker i Miami. Etter å ha jobbet på en rekke arbeidsplasser og var forfatter på deltid, ble han forfatter på heltid i løpet av 1956, da han ble oppmuntret av suksessen til dramaserien "Flight til Danger". Han flyttet til California i 1969, deretter flyttet han til Bahamas for å unngå kanadiske og amerikanske inntektsskatter, som han hevdet tok 90% av inntekten han. Mange av hans bøker nådde første plass på New York Times sin bestselgerliste, og mer enn 170 millioner eksemplarer har blitt solgt over hele verden på 40 forskjellige språk. Mange har blitt gjort om til filmer og fjernsynsserier. Hailey døde mens han sov i hans eget hjem i november 2004.


Michael Ashcroft.
Michael Anthony Ashcroft, baron Ashcroft, (født 4. mars 1946) er en britisk forretningsmann og politiker.
Han har vært medlem av Overhuset siden 2000. Han har også belizisk statsborgerskap. Han har verdems største samling av Victoria Cross. Samlingen inkluderer over 140 medaljer og teller derfor over 10% av alle Victoria Cross som noensinne er utdelt. Samlingen er for tiden utstilt i Lord Ashcroft Gallery som ligger i The Imperial War Museum i London.


Denzil Douglas.
Denzil Llewellyn Douglas (født 14. januar 1953) er en sanktkittisk politiker som har vært statsminister på Saint Kitts og Nevis siden 7. juli 1995.


Frederick Ballantyne.
Sir Frederick Nathaniel Ballantyne (født 5. juli 1936) er generalguvernør på Saint Vincent og Grenadinene. Han har innehatt embedet siden 2. september 2002, og erstattet Monica Dacon som hadde vært fungerende generalguvernør etter at Charles Antrobus døde.


Roscelin.
Roscelin (født ca 1050 i Compiègne, død ca 1120 i Roma?) var en fransk filosofi og teolog. Han regnes som den første skolastiker i egentlig forstand.
Det er lite vi vet om Roschelin, men han underviste i alle fall ved Loches i Bretagne, hvor han hadde den mer berømte Peter Abelard som elev. Han ble beskyldt for kjetteri av kirken på et konsilium i Reims 1092. Han trakk tilbake de omstridte påstandene og unngikk dermed å ble steinet. Etter dette flyktet han til England, men kom her i krangel med Anselm av Canterbury. Etter det flyktet han videre til Roma hvor han ble forsonet med kirken.
Det eneste skriftlige som finnes etter Roscelin er et brev han forfattet til Abelard om treenigheten, et brev som er mest kjent for å tale nedsettende om Abelard og hans uheldige omstendighet (kastrering).
Vi kjenner først og fremst Roscelins tanker gjennom Abelards og Anselms skrifter. I følge disse lærte han at universaliene var et rent "flatus vocis" (et rent pust av stemmen), og med dette ønsker han muligens å si at et almennbegrep er noe rent fysisk.


Kjøpmannsgata (Trondheim).
Kjøpmannsgata mellom selve byen og sjøbuene langs Nidelva har vært en hovedgate i Trondheim siden den ble anlagt ved omreguleringen etter den store bybrannen i 1681. Da erstattet den middelalderens hovedgate Kaupmannastræte, som overlevde i form av den smale "Krambodgaden" og fortsatt delvis ekisterer. I Cicignons byplan fra 1681 – se Trondheims historie – var Kjøpmannsgata en av de tre 60 alen brede hovedaksene. På 1700- og 1800-tallet gikk den også under navnet Søgaden – levendegjort i Nini Roll Ankers roman "Huset i Søgaten".
Gata ligger i to plan, atskilt av en bred, skrånende midtrabatt. I midtrabatten ble det planta trær som også skulle tjene som gnistfang. Dette ble gjort for å hindre at de økonomisk viktige bryggene skulle ta fyr om brann skulle oppstå i byen. Ved flere bybranner har Kjøpmannsgata også virket etter hensikten som branngate. Den reddet bryggene under storbrannene i 1708 og 1841 – se Bybranner i Trondheim. Likevel har bryggene gjentatte ganger blitt herja av brann, og i dag er det svært få 1700-tallsbrygger tilbake. Ved innføring av murtvangen i 1845 ble det gjort unntak for bryggene.
Mellom Kjøpmannsgata og elva, byens eldste havneområde, ligger en rekke med sjøboder, eller brygger, som de kalles i Trøndelag. Disse sjøbodene er plassert med gavlene mot elva, og i begge gavlene er det heiseanordning slik at varer kan heises opp eller ned og taes inn eller ut i hvilken som helst etasje. Bryggene var tilpasset et transportmønster der nesten alt tungt ble transportert sjøveis. På innsiden av gata lå kjøpmannsgårdene.
Rekka av brygger gir en anelse om middelalderens eiendomsgrenser, da eiendommene strakte seg i smale parseller fra elva opp i byen, opprinnelig tvers over den nåværende Kjøpmannsgata og helt fram til Krambugata. De eldste bryggene er i lafta tømmer med åstak; de nyere i bindingsverk med sperretak. Et spesielt trekk er «flatbrygga» – den inntrukne kaia på nedre del av bryggerekka.
Fram til bryggene nord for byen langs Fjordgata ble oppført på 1700-tallet, var bryggene langs Nidelva byens eneste havn. Den katastrofale brannen i 1681 – som ga støtet til nyregulering av byen – begynte i Henrik Hornemans brygge like nedenfor dagens Bakke bru.
På 1930-tallet la stadsarkitekt Sverre Pedersen fram forslag om å «sanere» bryggene i Kjøpmannsgata. Ett av forslagene som var oppe den gangen, var å erstatte disse med funksjonalistiske lamellblokker.
Fra Cicignons nyregulering av byen og helt til slutten av 1800-tallet var vestsida av Kjøpmannsgata dominert av handelsgrosserernes («søgadegrosserernes») boliger.
Bygninger i Kjøpmannsgata.
Brovakten (nr. 3) er tilknyttet Gamle Bybro eller «Lykkens portal». Helt den første bybrua ble satt opp i 1681 har det stått en vaktstue på stedet. Nordre halvdel av dagens bygning er fra 1795 og hadde i begynnelsen et søylebåret tak ut mot veien. Fram til Trondheim ble avvikla som festningsby i 1816 var en vaktstyrke på 12 soldater stasjoner i brovakten. Seinere ble huset aksisebod for innkreving av avgift på varer som skulle selges i byen. I 1875 ble den omgjort til vollmesterbolig og ble utvidet sørover. Siden 1968 har brovakten vært brukt til barnehage. Huset ble fredet i 1927.
Håndverkerforeningens hus (nr. 12) på hjørnet av Erling Skakkes gate er fra 1900 og er tegna av Lars Solberg og Johan Christensen. Den utgjorde et prestisjeprosjekt for den tallrike og mektige Trondhjems Håndverkerforening og framviser mye utsøkt murer- og snekkerarbeid. Huset ble reist etter en brann i 1898, som ødela hele kvartalet, bl.a. det staselige Borgerklubbens hus. Under arkeologiske utgravninger på branntomta ble restene av en middelalderkirke påtruffet. Mellom 1900 og 1935 holdt Trondheim folkebibliotek til i en del av bygningen.
Huitfeldtgården (nr. 14, nå Jernbanefolkets hus) er tegna av Axel Guldahl d.e. og bygd i 1900 for brødrene Herman og Ivar Huitfeldt. Det regnes som byens siste palé, og er til forskjell fra de tidligere trepaleene bygd i mur. Stilen er franskinspirert nyrenessanse. Atkomsten til leilighetene i andre etasje og selskapslokalene i første skjer via portrommet.
Lorckgården på Kongens gate 2 (tidligere Kjøpmannsgt. 20) er i dag en del av Trondheim bibliotek i byens gamle rådhus. Første etasje i bygningen skriver seg antagelig fra gjenreisningen etter bybrannen i 1708. Anlegget ble omkring 1790 påbygget en etasje for kjøpmann Christian Lorck. Gården overlevde en brann i kvartalet i 1813, men ble antagelig skadet, og det forklarer at fasadeutstyret har empirekarakter. Men en ny brann i 1957 førte til at nordre halvdel ble revet. "Børssalen" i 1. etasje har et godt bevart interiør fra Lorcks tid. Bygningen ble fredet i 1984.
I nr. 34 lå den såkalte "Gramgården". Den ble bygd for borgermester Hans Hagerup i 1745 og var en av byens få privatboliger i mur. Bygningen i én etasje hadde to store krysshvelvede rom på hver side av en tønnehvelvet midtgang, og veggene var 90 cm tykke. Brannsikkerheten ble bevist under storbrannen 24. april 1841. Det sies at eieren, grosserer Jacob Schavlan Gram, gikk inn på sitt kontor, stengte jernlukene for vinduene, og holdt seg der inne mens ilden raste på alle kanter. Gården har navn etter ham. Til tross for fredning ble gården etter bitter debatt revet i 1951. Femti år senere er den blitt rekonstruert på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg.
Trygdekassens gård (nr. 42) på hjørnet av Olav Tryggvasons gate er en av Kjøpmannsgatas første større murbygninger. Den ble bygd for konsul Anton Jenssen i 1904 og er tegna av Karl Norum. Tidligere sto den såkalte Mustgården på samme tomt, en murbygning reist etter brannen i 1708. Murverk fra denne eldre bygningen fikk antagelig inngå i nybygget, som fortsatt har ankerjern med årstallet 1712. Bygningen utgjør i dag en del av "Olavskvartalet", som foruten forretninger rommer byens kulturhus og konsertsalen "Olavshallen".
De nye bryggene ovenfor Bakke bru (nr. 63-67) er fra 1987 og er bygd som erstatning for de tre bryggene som gikk med i brannen i 1983. Blant disse var byens eldste brygge fra omkring 1700. I fasaden mot Bakke bru ses en nytolking av de tradisjonelle bryggenes inntrukne svalganger, idet glassfasaden har fått et ytre sjikt av trelekter.
"Royal Garden hotell" er tegna av arkitektene Sverre Clausen, Per Kalmar Lund, Lars Fasting og Per Knudsen (CLFK arkitekter) og ble oppført i 1984 på tomta etter bryggebrannen 19. oktober 1967.
Nr. 50 ble bygd av kjøpmann Helmer Lundgreen etter brannen i 1841. Kjellerhvelvene er eldre og stammer trolig fra 1600-tallet. I 1890-årene ble fasadene modernisert i overdådig nybarokk stil. Lundgrens brygge vis-à-vis var en av bryggene som gikk med i brannen i 1967.
Nr. 52 har vært hovedkontor for Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab i over hundre år. Bygningen er bygd i tømmer for kjøpmann G.P. Meisterlin i 1841 og er seinere forblenda med tegl.


Derek Walcott.
Derek Alton Walcott (født 23. januar 1930) er en sanktluciansk lyriker, forfatter og kunstner.
Med et stipend studerte Walcott ved University of the West Indies i Kingston, Jamaica og deretter flyttet han til Trinidad i 1953, der han begynte som kritiker, lærer og journalist. Walcott grunnla Trinidad Theatre Workshop i 1959 og er fremdeles aktiv i styret i organisasjonen Exploring the Caribbean. Walcott grunnla også Boston Playwright Theatre som er en del av Boston University i 1981.
Walcott underviste i litteratur og skriving ved Boston University, en stilling han pensjonerte seg i 2007. Hans litterære verk omfatter Tiepolo er Hound (2000), The Prodigal (2004) og White egrets (2010), som han mottok den litterære utmerkelsen TS Eliot Prize for. Walcott ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1992, som den første karibiske forfatteren til å motta denne utmerkelsen. I 2009 begynte han på en stilling ved University of Alberta.
I 2010 begynte Walcott som professor i poesi ved University of Essex. I 1981 ble Walcott anklaget for seksuell trakassering av en førsteårsstudent ved Harvard University og i 1996 nådde han et forlik etter nok en påstand om seksuell trakassering ved Boston University. Walcott har publisert mer enn tjue litterære verl, de fleste av disse har senere blitt satt opp av Trinidad Theatre Workshop, men mange av dem har også blitt iscenesatt andre steder.


Vere Bird.
Vere Cornwall Bird (født 7. desember 1910, død 28. juni 1999 i Saint John's) var en antiguansk politiker for Antigua Labour Party. Han var er politisk lederskikkelse i landets utvikling fram til selvstendighet i 1981 og var Antigua og Barbudas statsminister til 1994. Han ble erklært en nasjonalhelt i 1994.
Bakgrunn.
Bird hadde bakgrunn fra Frelsesarmeen og engasjerte seg i arbeiderbevegelsen i den britiske kolonien Antigua. I 1939 etablerte han Antigua Trade and Labour Union (ATLU). Dette ble en viktig maktbase for Bird, som han benyttet ved grunnleggelsen av Antigua Labour Party.
Tidlig politisk virke.
Bird ble medlem av den lovgivende forsamling, der han sto i spissen for innføring av allmenn stemmerett. Dette lykkes i 1951. Samme år sto han i spissen for en sukkerarbeiderstreik som varte et år. Streiken svekket de mektige plantasjeeierne. Etter innføring av allmenn stemmerett vant Bird og hans parti alle setene i den folkevalgte forsamlingen.
Fra førsteminister til statsminister.
Bird satt i lederposisjon i prosessen der Antigua og Barbuda steg for steg fikk større uavhengighet. Da ansvarlig regjering ble innført ble Bird i 1960 førsteminister og da Antigua og Barbuda i 1967 ble assosiert stat i forbund med Storbritannia, ble han statsminister. Etter å ha tapt regjeringsmakten til Progressive Labour Movement (PLM) i 1971, kom Bird tilbake som statsminister i 1976. Han ble da sittende med regjeringsmakten til 1994. I løpet av denne perioden ledet han i 1981 Antigua og Barbuda til selvstendighet fra Storbritannia.
Under hans ledelse ble landets utdannelses- og velferdssystem utbygget og det ble satset på infrastruktur. Bird søkte som statsminister å minske landets avhengighet av sukkerindustrien, blant annet ved å bygge ut turistnæringen.
Bird var forkjemper for regional samarbeid i Karibia. Han deltok i 1947 ved Montego Bay-konferansen på Jamaica, der det ble gjort forberedelser til en vestindisk føderasjon. Bird støttet opprettelsen av Caribbean Free Trade Association (CARIFTA), som senere ble til Caribbean Community and Common Market (CARICOM). Etter selvstendigheten førte han en alliansefri linje for sitt land. Han støttet imidlertid USAs invasjon av Grenada i 1983.
Omdømme og ettermæle.
Bird var en karismatisk politiker med en patriarkalsk lederstil. Han ble kjent som landsfader med tilnavnet «Papa Bird». Han ble i 1994 erklært som nasjonalhelt og ble adlet i 1998. Skandaler knyttet til narkotikatrafikk, våpensmugling og hvitvasking av penger skadet landets og Bird-familiens rykte. Vere Bird overlot derfor makten til sin nest eldste sønn, Lester Bird, heller enn Vere Bird jr.
VC Bird internasjonale lufthavn er oppkalt etter ham.


Maria das Neves.
Maria das Neves Ceita Baptista de Sousa (født 1958) er en saotomesisk politiker. Hun var statsminister på São Tomé og Príncipe fra 3. oktober 2002 til 18. september 2004, og var landets første kvinnelige statsminister.
Maria das Neves har arbeidet i finansdepartementet og i Den afrikanske utviklingsbanken. Hun er medlem av Movimento para a Libertação de São Tomé e Príncipe–Partido Social Democrata (MLSTP-PSD) og var fra 1999 til 2000 minister for økonomi, landbruk, fiskerier, handel og turisme. Deretter var hun finansminister fra 2001 til 2002 og minister for industri, handel og turisme i 2002.
I oktober 2002 dannet das Neves en koalisjonsregjering og ble den første kvinnelige statsminister i landet. Hun ble i juli 2003 forsøkt avsatt i et statskupp, men de militære kuppmakerne ga opp etter en uke og hun fortsatte som regjeringsleder. I august samme år gikk hun av, men president Fradique de Menezes ga henne fornyet tillit og hun dannet ny regjering.
I august 2004 gikk hun av som statsminister etter anklager om korrupsjon. Saken kom for retten i 2008. Maria das Neves mente saken var ment å svekke hennes muligheter til å stille som kandidat ved presidentvalget i 2011.


Johannes Scotus Eriugena.
Johannes Scotus Erigena, bildet ble også benyttet på irsk pengeseddel inntil 1993.
Johannes Scotus Erigena (f. ca 810 – ca 877) var en nyplatonsk filosof, poet og teolog fra Irland som oppholdt seg i Frankrike for mer enn 30 år, blant annet ved det franske hoffet.
I sin filosofi var Johannes Scotus Erigena preget av nyplatonismen, skapelsen var noe som fløt fra Gud og som en tilbakegang til Gud. Han betonte betydningen av fornuften, men uten å sette spørsmålstegn ved religionen. Vi kan ikke ha kunnskap om Gud, kun hva Gud ikke er (apofatisk teologi). Han var en fremstående forgjengere til skolastikken og oversatte og skrev til kommentarer til Pseudo-Dionysius’ arbeid i tillegg til at han oversatte verker av Maximus bekjenneren og Gregor av Nyssa.
Navn.
Johannes Scotus Erigena er også nevnt som "Johannes Scotus Erigena", "Johannes Scottus Eriugena", og "John the Scot". «Eriugena» er kanskje det mest dekkende etternavnet hans ettersom han selv benyttet det i et manuskript. «Scottus» var en middelaldersk tilegnelse og betyr "Gael" (dvs "galler"), og i dette tilfellet irsk (eller skotsk i andre). Skrivemåten «Scottus» har autoritet fra tidlige manuskripter som strekker seg tilbake til det 1000-tallet. Stundom blir han også kalt for'«Scottigena» («Gaelicborn» = Gallerfødt) i noen manuskripter.
Innflytelse.
Erigenas arbeid utmerker seg med hans frie spekulasjoner og djervheten i måten han har utarbeidet sitt logiske eller dialektiske system for universet. Han markerer en overgangsfase fra den eldre platoniske filosofi til den senere skolastikken. For Erigena er ikke filosofi underlagt teologien, og hans markerte forskjell mellom disse to ble gjentatt ord for ord av de senere skolastikerne, men dens betydning hviler på at forskjellen er fundamental. For Eriugena var filosofi (eller begrunnelser) den første og primitive autoritet, og religion sekundært og avledet fra denne.
Hans innflytelse var større for mystikerne enn for logikerne, men han var ansvarlig for en fornyelse av de filosofiske tankene som hadde vært fraværende i det vestlige Europa etter Boethius’ død.
Referanser.
Eriugena, Johannes Scotus
Eriugena, Johannes Scotus


Heather Headley.
Heather Headley (født 5. oktober 1974) er en R&B-sanger fra Trinidad og Tobago.


Krigskommissær.
Krigskommissær var i Danmark og Norge tidligere tittel for den militære embedsmann som ledet krigskommissariatet i en gitt region. Han var underordnet generalkrigskommissæren.
En krigskommissær hadde det overordnede ansvar for utskrivelsen av militære mannskaper i sitt område. I Norge er hans oppgaver idag overtatt av Vernepliktsverket.


Rhythm and blues.
Rhythm and blues (R&B) er en populærmusikksjanger som kombinerer jazz, gospel og blues. Sjangeren var opprinnelig dansemusikk for de svarte i ghettoen og hadde sitt kulturelle opphav i 1940-årene. R&B ble først spilt av afro-amerikanere. Sjangerens navn ble konstruert i 1947 som erstatning for det belastede uttrykket "race music". Det første året var navnet «Blues & Rhythm», men ordene byttet plass i 1948. I 1960-årene spilte britiske band som The Animals og Rolling Stones rhythm and blues. I løpet 1970-årene ble «R&B» et begrep som også ble brukt om soul og funk.
Etymologi.
Jerry Wexler fra "Billboard magazine" benyttet definisjonen "Rhythm and blues" i 1948 som et markedsføringsnavn i USA. Det erstattet definisjonen "Rasemusikk", som originalt kom fra det svarte miljøet, men ble ansett som fornærmende i etterkrigstiden. Definisjonen ble benyttet av "Billboard" i deres musikklister fra Juni 1949 til August 1969, da de omdøpte sin hitliste "Hot Rhythm & Blues Singles" til "Best Selling Soul Singles".
Låtskriver og produsent Robert Palmer definerte Rhythm & blues som "en altomsvøpende definisjon som refererer til all type musikk som ble lagt for og av svarte amerikanere". Han har brukt "R&B" som et synonym for Jump blues. Allmusic separarer på den annen hånd fra jump blues på grunn av dens sterkere, gospel-lignende rytme. Lawrence Cohn, forfatteren av "Nothing but the blues", skrev at Rhythm & Blues var et samlebegrep som ble laget for å forenkle definisjonen for industrien. I følge ham omfattet definisjonen all svart musikk unntatt klassisk musikk og religiøs musikk, med unntak av hvis en gospel sang solgte nok til å komme på hitlistene. Langt inn i det 21. århundre er R&B fortsatt i bruk i noen sammenhenger for å kategorisere musikk laget av svarte musikere, distingvert fra musikkstiler laget av andre musikere.
Typiske instrumenter.
I den kommersielle Rhythm and blues musikken typisk fra 1950 tallet og frem til 1970-tallet, bestod bandet vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer og saksofon. Arrangementer ble øvd inn til muskelminnet og ble noen ganger akkompagnert av bakgrunnsvokalister. Enkle repetitive fraser settes sammen, og skaper rytme og moment i myke, rolige og ofte hypnotiske teksturer som ikke trekker oppmerksomheten til noen spesifikk lyd. Selv om sangerene ofte er emosjonelt knyttet til tekstene, ofte meget sterkt knyttet – forblir de rolige, kalde og i kontroll. Bandene ikledde seg dress, eller til og med uniformer, en praksis ofte assosiert med moderne populærmusikk som rhythm and blues artister ønsket å dominere. Tekster var ofte fatalistiske, og musikken fulgte ofte forutsigbare mønstre.
Michael Jackson frisket opp R&Ben på en helt annen måte så langt tilbake som til albumet Off the Wall i 1979, og inkluderte instrumenter som keyboard, synthesizer og trommemaskin i sangene Billie Jean, Beat it, Jam og Wanna be Startin' Somethin', noe som på lang vei redefinerte sjangeren.
Forløpere.
Den store utflyttingen av afrikanske amerikanere til de urbane områdene i Chicago, Detroit, New York, Los Angeles og andre storbyer på 1920 og 1930-tallet skapte et nytt marked for jazz, blues og relaterte sjangere av musikk, ofte spilt av fulltidsmusikere, enten alene eller i små grupper. Forløperene til R&B kom fra jazz og blues, som overlappet sent på 1920 tallet og i begynnelsen av 1930-tallet gjennom arbeidet til musikere som The Harlem Hamfats, Lonnie Johnson, Leroy Carr, Cab Calloway, Count Basie og T-Bone Walker. Fokuset på elektrisk gitar som hovedinstrument økte, så vel som piano og saksofon.
Sent på 1940 tallet.
I 1948 markedsførte RCA Victor musikk av afroamerikanere under navnet "Rhythm and Blues". Samme år dominerte Louis Jordan hitlistene med tre sanger, og to av topp 5 sangene var basert på Boogie-woogie rytmene som hadde blitt prominente i løpet av 1940-tallet. Jordans band, Tympany Five (dannet i 1938), bestod av ham selv på saksofon og vokal, sammen med musikere på trompet, tenorsaksofon, piano, bass og trommer. Lawrence Cohn beskrev musikken som "'skitnere' enn hans boogie-era jazzpåvirkede blues". Robert Palmer beskrev det som "Urban, rockete jazz med en tung, insistent rytme". Jordans musikk, sammen med Big Joe Turner, Roy Brown, Billy Wright og Wynonie Harris, blir nå kalt jump blues. Samtidig i 1948 plasserte Wynonie Harris sin omskriving av Roy Browns "Good Rockin' Tonight" på andreplass på hitlistene, etter Sonny Thompson sin "Long Gone" på førsteplass.
I 1949 ble definisjonen "Rhythm and Blues" byttet ut med Billboard kategorien "Harlem Hit Parade". Samme år ble "The Huckle-Buck" spilt inn av bandleder og saksofonist Paul Williams, og havnet på førsteplass i R&B-listene, og forble der mesteparten av året. Skrevet av musiker og arrangør Andy Gibson, ble sangen beskrevet som en "skitten" Boogie fordi den var burlesk og villstyrig. "Paul Williams and His Hucklebuckers" sine konserter var svettefylte, opprørske affærer som ble avsluttet før tiden ved mer enn en anledning. Tekstene, skrevet av Roy Alfred, som senere skrev hiten The Rock and Roll Waltz sammen med Shorty Allen, var mildt seksuelt suggestive, og en tenåring fra Philadelphia sa "den Hucklebuck dansen var veldig ekkel".
Samme år kom også Jimmy Witherspoon sin versjon av "Ain't Nobody's Business" på fjerdeplass på hitlistene, mens "Lois Jordan and the Tympany Five" igjen kom inn i topp 5 med "Saturday Night Fish Fry". Mange av disse slagerene ble sluppet på nye uavhengige plateselskaper som Savoy Records, King Records, Imperial Records, Specialty Records, Chess Records og Atlantic Records.
Tidlig 50-tall til midten av 50-tallet.
Johnny Otis, som hadde signert med Newark-baserte Savoy Records, produserte mange R&B slagere i 1951, inkludert "Double Crossing Blues", "Mistrustin' Blues" og "Cupid's Boogie", som alle havnet på førsteplass det året. Otis fikk ti av sine sanger i topp ti det året. The Clovers, en vokaltrio som sang en særpreget kombinasjon av blues og gospel, hadde en hit som nådde femteplass det året med "Don't you Know I Love You" (Atlantic Records). I juli 1951 startet DJ Alan Freed fra Cleveland, Ohio et radioshow som ble sendt sent på natten kalt "The Moondog Rock Roll House Party", som ble sendt på WJW-AM Radio. Freeds radioshow ble sponset av Fred Mintz, som drev en platebutikk med primært afroamerikansk klientell. Freed begynte å kalle R&B musikken han spilte som "rock and roll'.
I 1951 begynte Little Richard Penniman å spille inn plater for RCA Records i jump blues stilen til stjernene fra det sene 1940-tallet, Roy Brown og Billy Wright. Men det var ikke før han laget en demo i 1954, som fanget oppmerksomheten til Specialty Records, at hans nye, funky rhythm and blues begynte å sende ham inn i rampelyset i 1955, og derved definerte lyden av rock 'n' roll. En rask rekkefølge av R&B slagere fulgte, først med "Tutti Frutti" og "Long Tall Sally", som influerte artister som James Brown, Elvis Presley og Otis Redding.
Ruth Brown (Atlantic Records) plasserte slagere i topp 5 hvert år fra 1951 til 1954 med "Teardrops from My Eyes", "Five, Ten, Fifteen Hours", "(Mama) He Treats Your Daughter Mean" og "What a Dream". Faye Adams nådde andreplass med "Shake a Hand" i 1952. I 1953 ble Willie Mae Thorntons originalinnspilling av Leiber og Stollers "Hound dog" nummer tre på hitlistene. Ruth Brown var veldig prominent blant de kvinnelige R&B artistene. Hennes popularitet kom hovedsakelig fra hennes "dype røtter i afroamerikansk vokaltradisjon". Samme år hadde The Orioles, en doo-wop gruppe, fjerdeplass med "Crying in the Chapel".
Fats Domino nådde topp 30 i poplistene i 1952 og 1953, deretter topp ti med "Ain't That a Shame". Ray Charles ble kjent nasjonalt i USA med "I Got a Woman" fra 1955. Big Bill Broonzy sa om Charles' musikk: "Han blander blues med det spirituelle... Jeg vet at det er feil."
I 1954 ble "Sh-Boom" av The Chords den første slageren som gikk over fra R&B listen til topp ti tidlig det året. Senere i året, og frem til 1955 lå "Hearts of Stone" av The Charms på topp 20.
Bo Diddley debutalbum "Bo Diddley"/"I'm A Man" klatret til andreplass på R&B listen, og gjorde Bo Diddleys egen originale rhytm and blues beat populær, noe som ble en hovedlinje i rock and roll.
Etter oppfordring fra Leonard Chess (Chess Records) skrev Chuck Berry om en country fele-låt med en lang histore, "Ida Red". Resultatet ble "Maybellene", som både plasserte som nummer 3 på R&B listene, og nådde topp 30 i poplistene. Alan Freed, som hadde flyttet til det mye større markedet i New York i 1954, hjalp innspillingen med å bli populær blant hvite tenåringer. Freed hadde blitt gitt delvis ære for låtskrivingen som takk for hjelpen med promoteringen, noe som var en vanlig praksis på den tiden.
Sent på 1950 tallet.
I 1956 turnerte stjerner som Al Hibbler, "Frankie Lymon & the Teenagers" og Carl Perkins som "Top Stars of '56". Carl Perkins "Blue Suede Shoes" var veldig populær blant R&B tilhengerene. Noen av de andre som kompletterte turneplakaten var Chuck Berry, Cathy Carr, SHirley & Lee, Della Reese, the Cleftones og the Spaniels med "Illinois Jacquet Big Rockin' Rhythm Band". Byer som ble besøkt under turneen inkluderte Columbia, Annapolis, Pittsburgh, Syracuse, Rochester og Buffalo, gjennom Canada og store deler av midtvesten av USA, med avslutning i Texas. I Columbia endte konnserten nesten i opprør da Perkins begynte sin første sang som avslutningsakten. Perkins er sitert til å ha sagt "Det var farlig. Mange folk ble skadd. Det var mye opprør, det var bare helt sykt, mann. Musikken drev dem til vanvidd." I Annapolis forsøkte mellom 50 000 og 70 000 å komme inn på en utsolgt konsert med 8 000 plasser. Veiene ble stengt i syv timer.
Filmskapere benyttet populariteten til rhythm and blues musikere som rock and roll musikere fra begynnelsen av 1956. Little Richard, Chuck Berry, Fats Domino, Big Joe Turner, The Treniers, The Platters, The Flamingos; alle kom på kinolerretet.
To Elvis Presley sanger nådde R&B topp 5 i 1957: "Jailhouse Rock/Treat Me Nice" på førsteplass, og "All Shook Up" på femteplass, noe som var en uhørt aksept av en ikke-afroamerikansk artist inn i en musikkategori som var kjent for å være skapt av afroamerikanere. Nat King Cole, en tidligere jazz pianist som hadde sanger på først og andreplass på hitlistene tidlig på 1950-tallet, hadde en sang på R&B topp 5 i 1958, "Looking Back"/"Do I Like It".
I 1959 debuterte to plateselskap eid av afroamerikanere, hvorav et av dem ble veldig suksessrike: Sam Cookes Sar og Berry Gordons Motown Records. Brook Benton var på toppen av R&B listene i 1959 med en førsteplass og to andreplasser. Benton hadde en varme i stemmen sin som tiltrakk seg en bred variasjon av lyttere, og hans ballader førte til sammenligninger med artister som Nat King Cole, Frank Sinatra og Tony Bennett. Lloyd Price, som i 1952 hadde førsteplassen med "Lawdy Miss Clawdy", nådde igjen prominens med en versjon av "Stagger Lee" på førsteplass og "Personality" på femteplass i 1959.
Den hvite bandlederen for "The Bill Black Combo", Bill Black, som hadde hjulpet Elvis Presley med starten på hans karriære, var populær blant svarte lyttere. Nitti prosent av hans platesalg var til afroamerikanere, og hans "Smokey, Part 2" (1959) nådde førsteplass på afroamerikanske hitlister. Han ble en gang fortalt at "en god del av disse (radio)stasjonene tror dere er en svart gruppe fordi lyden er så funky og svart". Hi Records hadde ikke bilder av gruppen på tidlige plater.
1960-tallet og senere.
Sam Cookes hit Chain Gang nådde femteplass, og er indikativ for R&B sjangeren i 1960, slik som Chubby Checkers The Twist, også på femteplass. Tidlig på sekstitallet ble kategorien som tidligere var kjent som rhythm and blues kalt soul music, mens lignende musikk av hvite artister ble kalt blue eyed soul. Motown Records hadde sin første million-selgende singel i 1960 med The Miracles' "Shop Around", og i 1961 hadde Stax Records sin første hit med Carla Thomas sin "Gee Whiz! (Look at His Eyes)". Stax sin neste hit, Mar-Keys instrumental "Last Night" (også utgitt i 1961) introduserte den råere Memphis soul lyden som Stax ble kjent for. I Jamaica influerte R&B utviklingen av ska.
Når 1970-tallet kom var "rhythm and blues" samlebegrep for soul, funk og disco. Rundt den samme tiden ble Britisk pub rock påvirket av tidlig R&B, og senere av mod revival. Nå er "R&B" nesten alltid brukt istedet for det fulle begrepet "rhythm and blues", og kommersiell bruk av begrepet benyttes som oftest om kontemporær R&B, som er en nyere versjon av soul- og funk-inspirert popmusikk som oppstod da disco begynte å falle fra.
Britisk Rhythm and Blues.
Britisk rhythm and blues utviklet seg tidlig på 1960 tallet, hovedsakelig som respons på platene fra Amerikanske artister, som ofte ble brakt over av afroamerikanske tjenestegjørende stasjonert i England under den kalde krigen, eller handelsflåte sjømenn som besøkte havner som London, Liverpool, Newcastle on Tyne eller Belfast. Mange band, spesielt i den nyutviklede klubbscene kulturen i London, forsøkte å emulere afroamerikanske rhythm and blues artister, noe som førte til en råere eller "skitnere" stil enn de mer populære beat gruppene. Først utviklet fra tradisjonell jazz, skiffle og folk club scenene, fokuserte tidlige artister på større blues artister og standardformer, spesielt Alexis Korner som var en mentor for medlemmer av The Rolling Stones, The Yardbirds, Manfred Mann, Graham Bond Organisation og The Kinks. Selv om denne "purist" interessen i blues kom til å ha påvirkning på store britiske artister som ERic Clapton, Jeff Beck, Peter Green og Jimmy Page, hadde andre artister fattet interesse i et bredere spenn av rhythm and blues stiler.
Det mest suksessrike bandet var The Rolling Stones, som med sitt egentitulerte album The Rolling Stones (album) hovedsakelig fokuserte på rhythm and blues standarder. De etablerte seg raskt som det nest mest populære Britiske bandet (etter The Beatles) og ledet an andre bølge av den "britiske invasjonen" av amerikanske hitlister. I tillegg til Chicago blues nummre, covret Rolling Stones også sanger av Chuck Berry og Bobby Womack, og plasserte sin første nummer en hit i England med sistnevntes "It's All Over Now" i 1964. Blues sanger og påvirkning fortsatte å komme til overflaten i Rolling Stones sin musikk i de senere årene. Andre London baserte band var The Yardbirds, The Kinks, Manfred Mann og the Pretty Things, foruten mer jazz påvirkede grupper som the Graham Bond Organisation, Georgie Fame og Zoot Money. Band kom også fra andre større britiske byer som he Animals fra Newcastle on Tyne, The Moody Blues og Spencer Davis Group fra Birmingham, og Them (band) fra elfast. Ingen av disse bandene spilte ekslusivt rhythm and blues, men forble en kjerne i deres tidlige album.
Den britiske Mod subkulturen var musikalskt sentrert i rhythm and blues, og senere soul music, spilt av artister som ikke var tilgjengelige på små scener i London som kulturen var basert rundt. Som følge av dette kom en rekke band frem for å fylle gapet, slik som Small Faces, The Creation, og velkjente The Who. The Who's tidlige promomateriell fremmet at de produserte "maksimert rhythm and blues", men rundt 1966 gikk de fra å emulere amerikansk R&B til å lage sanger som reflekterte Mod livsstilen. Mange av disse bandene oppnådde nasjonal oppmerksomhet i england, men fant det vanskelig å bryte inn i det amerikanske markedet.
De britiske R&B bandene lagde musikk som var veldig forskjellig i tone fra det afroamerikanske artister produserte, ofte med mer vekt på gitarer og noen ganger med mer energi. De har blitt kritisert for å utnytte den massive katalogen med afroamerikansk musikk, men det har også blitt sagt at de populariserte musikken, både i England, resten av verden, og noen ganger også hos det amerikanske publikummet, og at de hjalp til å bygge omdømmet til både gamle og eksisterende rhythm and blues artister. De fleste av disse bandene gikk raskt videre fra å spille etter amerikansk standard til å skrive og spille sin egen musikk, og forlot ofte sine R&B røtter. Mange hjalp til å frembringe psykedelisk rock og eventuelt progressiv rock, og hadde en stor påvirkning på utførelsen og lyden av rock, og mente at rhythm and blues ville være en stor del av den sjangeren.
Rhythm and Blues i Norge.
En av R&B artistene som tidlig etablerte seg i Norge var "Little" Earl Wilson", som flyttet til Norge i 1964 og kort tid etter dannet bandet The Sapphires. De begynte som en gruppe navnløse musikere som øvde på Club 7, men produsent Svein Erik Borja sikret fort bandet en kontrakt med Polydor. Bandet utga tre singler i løpet av sin karriære, og turnerte i Tyskland som en av de første R&B bandene som turnerte der. Bandet ble oppløst i 1968, men de fleste medlemmene fortsatte i andre band. Little Earl dannet Club 7 Explosion, som inkluderte blant annet Inger Lise Rypdal (på den tiden Inger Lise Andersen).
Dr. Hendersons Blues Caravan ble dannet i 1967 av Terje Ogden, Georg Ogden, Per Ivar Fure og Jan Veselka etter at bandet Green Onions ble oppløst. Bandet fikk prøve seg på Club RB i Moss, og dro derifra inn til Club 7 hvor de hadde sin debut. Bandet ble etter hvert Club RB sitt faste husband. De spilte inn en plate i 1968, "It's driving me insane".
Et annet R&B band som utmerket seg på slutten av 1960 tallet var Wentzel (1967), som også hadde sine røtter på scenen i Club 7. Geir Wentzel tok med seg Geir Hovensjø og Arild Engh fra sitt andre band Black & White, og brakte inn flere medlemmer som Inger Lise Rypdal og Arild Engh. Bandet dannet grunnaget for det som ble kjent som Toten Groove, og åpnet døren for artister slik som Viggo Sandvik, Maj Britt Andresen og Eldar Vågan. Da bandet ble oppløst i 1969, kun halvannet år etter at de startet, gikk flere av medlemmene over i andre band som Torry Enghs og Ole Ivars.
Tidlig på 1970 tallet dukket Rhythmic Six opp fra Bergen, og satte sine spor i norsk R&B kultur. Bandet spilte inn flere plater, og produserte slagere som Don't Play that Song og A brand new Caddilac. Stein Johannessen (gitar, munnspill, vokal), Harald Irgens Muri (orgel, piano, vokal) og Karsten Hansen dannet senere bandet Rhythmic i 2006.


Anselm av Canterbury.
Anselm (født ca. 1033 i Aosta, død 21. april 1109) var en italiensk filosof, teolog, erkebiskop av Canterbury og senere helgen. Han regnes som skolastikkens grunnlegger. Han er mest kjent for sitt ontologiske gudsbevis og den objektive forsoningslære.


Sunbeam.
Sunbeam var et britisk bilmerke, registrert som varemerke av John Marston Co. Ltd. fra Wolverhampton, Storbritannia i 1888. Selskapet lagde først sykler, så motorsykler og fra slutten av 1800-tallet biler. Selskapet brukte merket på alle tre typer transport.
Etter første verdenskrig endte Sunbeam opp i Sunbeam-Talbot-Darracq eller STD Motors. Disse gikk konkurs i 1934, og til slutt ble Sunbeam en del av Rootes-gruppen. Rootes ble senere kjøpt opp av Chrysler. Den siste Sunbeam ble bygget i 1976.
Merket ble relansert i 2005 med flere modeller på tegnebrettet. Et selskap jobber med å finne amerikanske forhandlere.


Ludwig Landmann.
Dr. Ludwig Landmann, Frankfurts overborgermester
Dr. Ludwig Landmann (født 18. mai 1868, død 5. mars 1945) var en tysk liberal politiker under Weimarrepublikken. Han tilhørte DDP.
Landmann var først byråd i fødebyen Mannheim. I 1917 ble han næringsbyråd i Frankfurt am Main, frem til han i 1924 ble valgt til Frankfurts overborgermester. Han var Frankfurts første jødiske overborgermester. Under Landmanns styre fortsatte Frankfurts utvikling til en av Europas ledende metropolområder gjennom byutvidelser og storstilte byggeprosjekter. Han bygget bl.a. Waldstadion og Großmarkthalle. Han var også en av grunnleggerne av HaFraBa-foreningen og dermed en av Autobahns fedre, og slo allerede samme år som han ble valgt til overborgermester fast at Frankfurt trengte en ny lufthavn, noe som senere ledet til byggingen av Flughafen Frankfurt am Main.
Gjennom byutvidelsene skapte han seg ikke bare venner. Men Frankfurt ble for en tid Tysklands største by etter areal. Han viktigste prosjekt var å skaffe boliger til alle trengende, og lindre bolignøden i storbyen. Han grunnla Nassauische Heimstätte, en organisasjon som skulle garantere alle en bolig.
Etter kommunalvalget 12. mars 1933 måtte han gå av som overborgermester, og ble etterfulgt av Friedrich Krebs (NSDAP). Landmann forlot da Frankfurt, og slo seg ned i Berlin. På grunn av sin tro ble han utsatt for forskjellig sjikane og hans pensjonsutbetalinger ble for en tid stoppet. I 1939 emigrerte han til Nederland, hans kones fødeland. Her ble han fra 1940 holdt skjult av slektninger og venner. I 1945, kort før krigens avslutning, døde han gammel og underernært i Nederland.
Gaten Ludwig-Landmann-Straße i bydelen Praunheim i Frankfurt er oppkalt etter byens tidligere overborgermester. Et portrett utført av maleren Wilhelm Runze henger i vandrehallen foran rådssalen i det gamle «romerske» rådhuset, "Römer".
Litteratur.
Landmann, Ludwig
Landmann, Ludwig
Landmann, Ludwig


Kristoffer Paulsen Vatshaug.
Kristoffer Paulsen Vatshaug (født 3. juni 1981) er forsvarsspiller i fotball fra Levanger, som spiller for fra 1. januar 2008. Han vant Tippeligaen 2011 med Molde.
Han spiller høyreback, og har tidligere spilt for,, og. Han spiller i utgangspunket høyreback, men ble i 2011-sesongen omskolert til midtstopper grunnet skadesituasjonen i Molde. Denne oppgaven taklet han, og han ble førstevalget på stopperplass sammen med Vegard Forren i en sesong som endte med seriemesterskap for Vatshaug og MFK.
Han har spilt åtte U-landskamper for Norge.
Paulsen har skrevet under på en avtale som holder ham på Aker Stadion ut 2011.
6. november 2011 ble han tildelt MOT-prisen av NISO.


Schloss Friedrichstein.
Schloss Friedrichstein var et slott i kretsen Königsberg-Land i Pregeldalen, omkring 20 km. øst for Königsberg i Østpreussen. Det lå i kirkesognet Löwenhagen. Fra 1666 tilhørte slottet og fideikommisset grevene av Dönhoff. Slottet ble oppført av grev Otto Magnus von Dönhoff mellom 1709 og 1714 etter planer av Jean de Bodt og under ledelse av John von Collas. Slottet brant 1945 ned og ruinene ble stort sett ødelagt av sovjeterne i 1958. Den kjente journalisten grevinne Marion Dönhoff ble født på Schloss Friedrichstein i 1909.
Friedrichstein


John Roberts.
John Glover Roberts jr. (født 27. januar 1955) er justitiarius i USAs føderale høyesterett.
Roberts ble nominert av president George W. Bush 19. juli 2005 til å etterfølge Sandra Day O'Connor etter at hun kunngjorde sin avgang. Etter høyesterettsjustitiarius William Rehnquist død 3. september og før senatshøringene var kommet igang, ble imidlertid Roberts nominert som justitiarius etter Rehnquist. Harriet Miers ble deretter nominert til å overta etter O'Connor, men den 27. oktober ba Miers president Bush om å trekke hennes kandidatur, noe han like etter godtok. Fire dager senere nominerte Bush Samuel Alito, en føderal dommer, til å overta etter O'Connor.
Senatet godkjente Roberts' utnevnelse 29. september 2005. I en alder av 50 år ble han den yngste høyesterettsjustitiarius på over 200 år.
Roberts ble født i Buffalo i New York og vokste opp i Indiana. Han ble uteksaminert fra Harvard Law School i 1979. Fra 1980 til 1981 var han juridisk utreder for høyesterettsdommer Rehnquist. Han arbeidet for Ronald Reagan-regjeringen, fra 1981 til 1982 som spesialrådgiver for justisminister William French Smith og fra 1982 til 1986 som assisterende juridisk rådgiver til presidenten. Da han ble nominert til høyesterett var han dommer ved den føderale appellretten for District of Columbia.


U.S. Court of Appeals for the District of Columbia Circuit.
U.S. Court of Appeals for the District of Columbia Circuit (uformelt forkortet "DC Circuit") er den amerikanske føderale appelldomstolen med jurisdiksjon over det Columbia og ankesaker fra en rekke føderale etater. Den må ikke forveksles med District of Columbia Court of Appeals, som behandler anker i lokal (ikke-føderal) jurisdiksjon.
Selv om domstolen har den minste geografiske jurisdiksjonen av alle de føderale appellrettene, er DC Circuit, med sine 12 dommere, en av de viktigste ankedomstolene i USA. Domstolen har ansvar for å behandle ankesaker fra en rekke føderale etater, uten tidligere behandling i distriktdomstoler.


Liste over Catalonias presidenter.
Catalonia


District of Columbia Court of Appeals.
District of Columbia Court of Appeals er den høyeste domstolen i Washington, DC. Den tilsvarer omtrent høyesterettene i de amerikanske delstatene. Den må ikke forveksles med U.S. Court of Appeals for the District of Columbia Circuit, som er en føderal domstol.
Domstolen ble opprettet av den amerikanske Kongressen i 1970. Den behandler ankesaker fra Washingtons lokale domstol, Superior Court of the District of Columbia, samt en rekke lokale etater.


UNINETT.
UNINETT er et statseid aksjeselskap som utvikler og drifter det nasjonale forskningsnettet i Norge. Dette innebærer leveranse av nett og nettjenester til universiteter og høgskoler. UNINETT eies av Kunnskapsdepartementet. UNINETT-konsernet består av et morselskap og to datterseselskaper, henholdsvis UNINETT Norid og UNINETT Sigma. Konsernet har circa 100 fast ansatte og har hovedkontor i Teknobyen i Trondheim.
Petter Kongshaug er administrerende direktør i UNINETT.
Historie.
UNINETT ble etablert som et prosjekt basert på midler fra NTNF i 1976., og hadde sitt hovedsete ved SINTEF i Trondheim. Arbeidet ble videreført som forskningsprosjekt i SINTEF, før UNINETT i 1987 ble etablert som driftsorganisasjon for det akademiske datanettet i Norge. Samtidig overtok UNINETT ansvaret for administrasjonen av.no-domenet. Etter fem år som prosjektorganisasjon ble UNINETT AS stiftet i 1993, heleid av Kunnskapsdepartementet (eller KUF den gangen). Samtidig ble alle kommersielle kunder som var tilknyttet fristilt. UNINETT har fra da av vært et rendyrket akademisk forskningsnett uten kommersielle interesser.
I 1999 ble deler av av UNINETTs virksomhet skilt ut som eget selskap, UNINETT FAS (Felles Administrative Systemer). FAS skulle utvikle tekniske løsninger for effektiv drift av administrative tjenester for UH-sektoren. I 2002 og 2003 ble ytterligere to datterselskap etablert, UNINETT ABC og UNINETT Norid. ABC skulle bruke UNINETTs kompetanse og erfaring til nettutbygging til de øvrige utdanningsinstiusjonene i Norge, med vekt på grunnskolen og de videregående skolene. Norid skulle videreføre administrasjonen av domenenavn under.no-domenet. Det foreløpig siste datterselskapet i UNINETT-konsernet, UNINETT Sigma, ble opprettet i 2004. Sigma koordinerer tungregning og lagring i UH-sektoren.
Etter et ønske fra Kunnskapsdepartementet om å samle de statlige ressursene innenfor IKT i grunnutdanningen ble UNINETT ABC ved årsskiftet 2009/2010 skilt ut av konsernet. Selskapet ble da en del av det statlige Senter for IKT i utdanningen.
UNINETT FAS ble ble avviklet som eget selskap 31. desember 2011, men virksomheten videreføres som en fagavdeling i UNINETT AS.


Utdanningsdirektoratet.
Utdanningsdirektoratet er en norsk statlig etat for grunnskole og videregående opplæring. Direktoratet ble opprettet 15. juni 2004 og er underlagt Kunnskapsdepartementet. Direktør er Dag Thomas Gisholt.
Direktoratets har et bredt arbeidsfelt, fra læreplaner, eksamen og analyser til regelverk og tilsyn. 1. januar 2012 overtok Utdanningsdirektoratet ansvaret for barnehager.
Arbeidsoppgaver.
Utdanningsdirektoratet forvalter opplæringsloven, privatskoleloven, barnehageloven og folkehøgskoleloven med forskrifter.
Utdanningsdirektoratet har ansvar for at det blir ført tilsyn med landets skoleeiere; kommuner, fylkeskommuner og private skoler. Hensikten er å sikre at barn og unge får oppfylt sine rettigheter til en likeverdig opplæring av høy kvalitet.
Utdanningsdirektoratet gir tilskudd til blant annet skoler, etter- og videreutdanning av lærere og utvikling av læremidler. Målet med tilskuddene er at alle skal få den opplæringen de har krav på.
Gjennom Kunnskapsløftet skal innholdet i grunnskolen og videregående opplæring fornyes. Kjernen i dette er læreplanene. Det er Utdanningsdirektoratet som har utviklet læreplanene sammen med fagmiljøer fra hele landet. Sentralt i de nye læreplanene er klarere mål for hva elevene skal kunne. Grunnleggende ferdigheter, som lesing, skriving og regning, står sentralt i alle fag. Direktoratet følger videre med på hvordan Kunnskapsløftet fungerer ute i skolene.
Utdanningsdirektoratet har ansvaret for å utarbeide eksamener, nasjonale prøver og kartleggingsprøver for grunnskole og videregående opplæring.
Direktoratet har ansvar for utviklingsprosjekter, forskning og statistikk om grunnskole og videregående opplæring. Brukerundersøkelser for elever, lærlinger, lærere, instruktører og foreldre gir viktige tilbakemeldinger til skoler, skoleeiere og myndigheter.
På Utdanningsdirektoratets nettsider formidles resultater og analyser, blant annet på nettstedet Skoleporten.
Utdanningsdirektoratet har ansvar for å koordinere mange internasjonale studier. PISA er den mest kjente, men Norge er med i en lang rekke undersøkelser. Disse viser norske elever og læreres kompetanse på utvalgte områder, sammenlignet med andre land. Studiene gir viktige tilbakemeldinger og har fått stor betydning for debatten om den norske skolen.
Forvaltningen av det statlig spesialpedagogiske støttesystemet – Statped, statlige skoler og fagstyringen av de nasjonale sentrene er også direktoratets ansvar.
Organisering.
Dag Thomas Gisholt er direktør i Utdanningsdirektoratet.
Utdanningsdirektoratet er delt inn i fire divisjoner, i tillegg til en kommunikasjonsstab og en stab for barnehage.
Helge Lund er kommunikasjonsdirektør. Torill Eskeland er stabsdirektør for barnehage.
Historikk.
Utdanningsdirektoratet ble opprettet 15. juni 2004 med medarbeidere fra det tidligere Læringssenteret, Statped og oppgaver og personell fra daværende Utdannings- og forskningsdepartementet.


Talbot.
Talbot er et bilmerke med en komplisert historie.
Starten på britisk Talbot.
Opprinnelig ble merkenavnet Talbot brukt i Storbritannia for å selge importerte franske biler fra Clément-Bayard. Selskapet ble stiftet i 1903 og ble støttet av jarlen av Shrewsbury og Talbot, som lånte navnet sitt til selskapet. Fra 1905 merket firmaet importerte biler som Clément-Talbot og egne modeller som Talbot.
Samtidige Talbot i Storbritannia og Frankrike.
Franskprodusert Talbot DS fra 1923
Under første verdenskrig produserte firmaet ambulanser. Fram til 1919 kjørte de franske og britiske avdelingene separate løp både når det gjaldt produksjon og markedsføring. Da overtok det franske firmaet Darracq selskapet. Darracq-produserte Talboter ble merket Talbot-Darracq. Året etter ble Darracq reorganisert som en del av Sunbeam-Talbot-Darracq (STD).
Sveitseren Georges Roesch ble hovedingienør tidlig på 1920-tallet, og Talbot produserte en rekke vellykkede modeller, inkludert 14/45 eller Talbot 105 fra 1926. På 1930-tallet vant Anthony Blight en rekke løp med en slik.
Tiden under Rootes.
I 1935 gikk STD under, og Rootes Group tok over Clément-Talbot. De eksisterende modellene fikk ganske enkelt nye navn. Den franske fabrikken ble kjøpt av Anthony Lago, som brukte Talbot-Lago som merke.
I Storbritannia ble merkene Sunbeam og Talbot slått sammen i 1938 til Sunbeam-Talbot. Produksjonen opphørte før andre verdenskrig.
Tiden under Chrysler.
Etter krigen fortsatte bare det franske Talbot-Lago fram til 1959. I 1967 tok Chrysler over Rootes og slo det sammen med Simca til å bli ryggraden i Chryslers europeiske foretak. Talbot-navnet var ikke i bruk under denne tiden.
Tiden under Peugeot.
Mot slutten av 1979 tok Peugeot over Chrysler Europe (som produserte Chrysler i Storbritannia og Simca i Frankrike) og merket om hele modellutvalget som Talbot. Dette ble slutten på produksjonen av Chrysler Hunter, men den Chrysler-designede 1510 (Alpine i Storbritannia) og Horizon forble i produksjon. Den siste bilen av Rootes' utvalg, Chrysler (tidligere Hillman) Avenger, forble i produksjon som Talbot ut 1981. I 1981 sluttet også produksjonen av Talbot Sunbeam. Den enkleste modellen i utvalget ble fra 1982 Talbot Samba, en tredørs kombi basert på Peugeot 104 og også solgt som Citroën LN/LNA.
I 1981 begynte Peugeot produksjonen av Talbot Tagora, en firkantet firedørs sedan markedsført som en konkurrent til Ford Granada. Den ble ikke populær hverken i Storbritannia eller Frankrike, og produksjonen opphørte i 1983.
Mot slutten av 1984 var alle Alpine- og Solara-modeller egentlig Minx/Rapier. Navnene kom fra Rootes Group, som på 1960-tallet hadde produsert Hillman Minx og Sunbeam Rapier.
Mot slutten av 1985 tok Peugeot Talbot Horizon ut av produksjon og erstattet den med Peugeot 309. Peugeot hadde egentlig tenkt å selge den som Talbot Arizona, men ombestemte seg og hadde nå heller tenkt å fase ut Talbot-merket.
Under 1986 ble både Minx, Rapier og Samba tatt ut av produksjon, og Talbot forsvant fra personbilmarkedet, selv om varebilen Talbot Express fortsatte inntil 1992.


Jamyang Khyentse Wangpo.
Jamyang Khyentse Wangpo (født 1820, død 1892) var en svært anerkjent buddhistisk lærer og reformator. Han regnes som en autoritet innenfor alle de fire retningene av Vajrayana i Tibet, og hans samlede skrifter omfatter 35 bind.
Han hadde opprinnelig bakgrunn fra Sakya-tradisjonen, hvor han fikk sin religiøse utdannelse. Fra ca 1850 var han knyttet til klosteret Dzongsar i Øst-Tibet. Klosteret er knyttet til "Nyingma"- tradisjonen i Tibetansk buddhisme. Nyingma er den eldste av fire retninger innen Tibetansk buddhisme. Jamyang Khyentse Wangpo var Tertön (oppdager av skjulte spirituelle skatter) også.
Sammen med "Jamgon Kongtrul Lodro Thaye" og "Orgyen Chokyur Lingpa" grunnla han Rime-bevegelsen, en buddhistisk økumenisk tradisjon som vektlegger en felles lære, og ønsker å redusere oppsplittingen i innebyrdes isolerte «skoler».
Wangpo hadde spådd at han ville bli inkarnert i nye mestre. Jamyang Khyentse Chökyi Lodrö (1893–1959) er kjent som en av inkarnasjonene hans. Den bhutanske filmskaperen Khyentse Norbu er Wangpo's tredje inkarnasjon. Se lenke til Khyentse Foundation for fullstendig oversikt over arvefølgen.


Anestølen.
Anestølen (450 moh.) ligger i Sogndalsdalen, ca 20 km fra Sogndal sentrum. Stølen representerer norsk seterkultur med geiter og er en av få gjenværende støler i daglig drift i sommerhalvåret. Flere bønder har gått sammen om driften, og 400 geiter sendes til Anestølen om sommeren. Det var her Margrethe Munthe skrev den kjente visa.
Stølen er utgangspunkt for fotturer til Fjærland, men turister besøker også Anestølen for å kjøpe fersk geitost og få en demonstrasjon av fremstilling av geitost. Det er strøm på stølen og bilveg (bomveg) helt fram, noe som gjør at melken kan leveres til sentralt ysteri.


Tatra.
Tatra er en tsjekkisk bil og trikkeprodusent, en av verdens eldste. De produserte biler fra 1897. Personbilproduksjonen opphørte i 1999, men selskapet produserer fremdeles lastebiler.
Selskapet eies til 71% av amerikanske Terex Corporation.


Waterford.
Havna i Waterford ca. 1890-1900.
Waterford elva Suir i kveldssol.
Waterford er en havneby beliggende sør-øst i Irland. Den var tidligere administrasjonsby for grevskapet Waterford, men utgjør nå kjernen i et eget grevskapsdistrikt, City of Waterford.
Byen ble grunnlagt av vikinger på midten av 800-tallet. Byen er nok mest kjent for sin produksjon av ulike artikler i krystall ved det verdenskjente Waterford crystal.


Nordre gate (Trondheim).
Nordre gate er en av Trondheims viktigste forretningsgater. Den strekker seg fra Kongens gate ved Vår Frue kirke til Kanalen. Øvre halvdel av gata er gågate.
Nordre er en av de mellomstore gatene fra Cicignons byplan, med en bredde på 36 alen. Vi kjenner to middelaldergater som gikk omtrent der Nordre går i dag: Borkegate og Moritsveita.
Nordre gate var fram til siste halvdel av 1800-tallet ingen utprega forretningsgate. Fram til 1870-åra bestod bebyggelsen av toetasjes trehus. Da ble nr. 3 og 5 oppført som de første gårder i mur med forretninger i første etasje og leiligheter over. På 1880- og 90-tallet ble flere av de eldre gårdene ombygd til forretninger.
Brann i Nordre gate.
7. desember 2002 brant hele den verneverdige rekka av toetasjes trebygninger mellom Thomas Angells gate og Dronningens gate – se bybranner i Trondheim. På branntomta ble det oppført en ny forretningsgård i 4 etasjer med bærende konstruksjoner i limtre og etasjeskiller i betong.


Olav Tryggvasons gate (Trondheim).
Olav Tryggvasons gate er den nordligste av de fem øst-vestgående tverrgatene som Trondheim fikk ved den nye byplanen av 1681 – se Trondheims historie. Omtrent på samme sted gikk Nedre allmenning i middelalderen. Gata løper fra Bakke bru i øst til Prinsens gate i vest, der den fortsetter videre vestover i Sandgata. Olav Tryggvasons gate het tidligere Strandgaten.
Brannen i 1841 la all bebyggelse i ruiner, men i løpet av noen år var gata gjenoppbygd med toetasjes tregårder – de fleste med forretninger i første og leiligheter i andre etasje.
Gården som huser Nova kinosenter på hjørnet av Krambugata er "Folkets hus". Her lå Grand hotell, inntil arbeiderbevegelsen kjøpte eiendommen i 1915. Det nye Folkets hus sto ferdig i 1943, med Jakob Holmgren som arkitekt. Gjennom mange år holdt Sentrum kino til i en del av bygningen. Folkets hus var et godt eksempel på klassisk funkis inntil fasaden ble forblenda med murstein. Gården ble i 1994 fullstendig ombygd innvendig til flerkinobygg.
"Kleingården" vis-à-vis (nr. 2b) danner begynnelsen på ei husrekke ned langs Krambugata som ofte kalles "Jugendkvarteret". Bygningene er bygd i 1908 og tegna av Hagbarth Schytte-Berg.
"Mathesongården" på hjørnet av Søndre gate (nr. 14) ble reist i 1898 som manufakturmagasin for kjøpmann Jacob Matheson. Bygningen er et eksempel på såkalt Berliner-renessanse, tegna av Karl Norum.
"Lysholmgården" er tegna av Arne Vesterlid og ble i 1933 reist på tomta til tidligere Lysholms Aquavitdestillasjon. Bygningen er et eksempel på tidlig funkis i Trondheim, og kjennetegnes særlig av det asymmetrisk plasserte skivetårnet. Gården hadde fra starten butikker i første etasje, restaurant i andre og kontorer i de øvrige; fra 1999 utgjør gården en del av kjøpesenteret Byhaven.
Nr. 40 på hjørnet av Munkegata mot Ravnkloa er den såkalte "Holbæk Eriksengården" – også kalt Klüwergården. Den ble bygd for kjøpmann Lorentz Diderich Klüwer i 1899, og er tegna av Lars Solberg og Johan Christensen. Stilmessig kan bygget karakteriseres som historisme i romantisk retning. Den var opprinnelig bygd som varemagasin, og rommer i dag forretninger i første etasje og kontorer i de øvrige.
"Thaulowgården" på andre sida av Munkegata (nr. 42) er et fint eksempel på et trepalé fra 1700-tallet, i empire med monumental dobbelttrapp og joniske søyler i inngangsportalen. Den ble bygd i 1807 for kjøpmann Peter Falch.


Carl Ben Eielson.
Carl Benjamin Eielson (født 1897, død 9. november 1929) var en amerikansk flypioner, bushpilot og oppdager. Han ble født i Hatton, Nord-Dakota, til en norsk innvandrerfamilie.
Under første verdenskrig ble han utdannet til militærflyver, men kom ikke til fronten i Europa før krigen var over. Etter krigens slutt startet han sammen med venner Hatton Aero Club og med et utrangert krigsfly, en Jenny, turnerte han Midtvesten med «Barnstorming». Han begynte jusstudier i Washington, DC i 1921, men de ble snart avbrutt, og han begynte å jobbe som lærer på en ungdomsskole i Fairbanks, Alaska.
I februar 1924 fløy han Alaskas første luftpostrute fra Fairbanks til MacGrath, en fire timers tur som tok 21 dager med hundespann. I 1926 fløy han luftpost i Florida, og ble senere samme år engasjert av den australske polarforskeren Hubert Wilkins som pilot. Sammen skulle de fly fra Point Barrow, Alaska, til Spitsbergen. Hensikten var å se om det fantes land mellom Alaska og Nordpolen.
De gjorde to mislykkete forsøk i 1926 og 1927, og i 1928 klarte de det. 21. april 1928 landet de ved radiostasjonen i Barentsburg etter et fire døgns ufrivillig opphold på Daudmannsodden. I den antarktiske sommer 1928–1929 var han med på kartlegging av land på den Antarktiske halvøy. Hvalkokeriet «Hektoria» ble brukt som base. I juni 1929 ledet han det nystartede Alaskan Airways i Fairbanks.
Eielsen omkom 9. november 1929, under en redningsaksjon for et skip som var fastfrosset nord for Beringstredet. I 1928 hadde han fått Norsk Aero Klubbs gullmedalje; Eielson er også hedret flere steder i USA, blant annet bærer flybasen i Fairbanks hans navn. I Endicott Mountains heter en fjelltopp «Mount Eielson». I 1958 fikk han sitt navn i National Aviation Hall of Fame i Ohio, der alle amerikanske flypionerer minnes.
Eielson er gravlagt i hjembyen Hatton, hvor hans barndomshjem er et museum med memorabilia fra hans liv.


Operasjon Urgent Fury.
Operasjon Urgent Fury var det amerikanske kodenavnet på den amerikanskledede invasjonen av Grenada i 1983. Konflikten begynte 25. oktober 1983 da amerikanske styrker gikk i land på Grenada.
I 1979 ble Eric Gairys regjering veltet i et fredelig kupp av Maurice Bishop som ville skape et marxistisk-leninistisk styre. Under Bishops styre begynte Grenada å samarbeide mer og mer med Sovjetunionen og Cuba. Cuba hjalp blant annet med å konstruere en større internasjonal lufthavn. USAs president Ronald Reagan brukte nettopp denne lufthavnen som argument for invasjonen, siden den kunne også brukes av større sovjetiske bombefly og for å forsyne kommunistiske opprørsbevegelser i Mellom-Amerika med våpen. Dessuten pekte Reagan på den sovjetisk-cubanske opprustningen av øyas militære.
I et forsøk på å berolige amerikanerne dro Bishop til Washington. Kort etter overtok en pro-sovjetisk fraksjon av Bishops parti ledet av visestatsminister Bernard Coard. Fraksjonen henrettet Bishop, trass i store protester fra den grenadiske befolkningen.
Etter den brutale maktovertagelsen bad Organisation of Eastern Caribbean States (OECS) Amerikas forente stater, Barbados og Jamaica om militær støtte til å ordne opp i situasjonen. Ifølge Barbados og Jamaicas statsministere var denne appellen orkestrert av USA.
Kombinasjonen av en kommunistisk maktovertagelse i USAs egen bakgård og 600 amerikanske studenter i Grenada gjorde at USA svarte militært. Formelt kalte USA operasjonen en «evakuering av ikke-stridende». Imidlertid var det tvil om dette argumentet.
Storbritannia var motstander av invasjonen, siden dronning Elisabeth II var Grenadas statsoverhode. Og Storbritannia følte at USA ikke burde gripe inn i et Samveldeland.
Selve invasjonen var over på et par dager. Amerikanske tap var på 19 soldater, mens Grenada mistet rundt 100 mann.
Urgent Fury
Urgent Fury


Fonetikk.
Fonetikk er læren om språklyder. Fonetikken beskjeftiger seg med taleapparatets anatomi og fysiologi ("fysiologisk fonetikk"), uttalen av språklydene ("artikulatorisk fonetikk"), og de fysiske egenskapene til lydbølgene ("akustisk fonetikk"). Fonetikk behandler ikke betydningsskillende forskjeller mellom språklyder – dette behandles av fonologien.


Kongens gate (Trondheim).
Kongens gate er en av Trondheims hovedgater. Den ble anlagt i forbindelse med omreguleringen etter den store bybrannen i 1681 og er en av hovedaksene i den barokke byplanen som ble utformet av generalmajor Johan Caspar von Cicignon. Med en bredde på 60 alen strekker den seg fra bryggene i Kjøpmannsgata, over Torget og forbi Prinsens gate. Derfra fortsetter den med et smalere gateløp – den gamle landeveien vestover, "Geilan" – til Skansen i Ila. Traséen for Kongens gate ble bestemt av to bygninger som hadde overlevd bybrannen – Vår Frue Kirke og "Rådhuset" (omtalt nedenfor). Den er en viktig handelsgate og kommunikasjonsåre. De fleste av bybussrutene har stopp i Kongens gate, og Gråkallbanen følger Kongens gate på vei ut av sentrum. Gata har også mange hoteller.
Vest for Prinsens gate er Kongens gate del av fylkesvei 812.
Bygninger i Kongens gate.
Norges Banks tidligere bygning, Kongens gate 1.
Frimurerlogen Trondhjems Provincialloge, Kongens gate 3
Prinsen Hotell ligger i Kongens gate 30, i krysset mellom Kongens gate (til venstre) og Prinsens gate.
Trehusbebyggelse, henholdsvis Kongens gate 80 (senter) og 82 (nærmest).
Thomas Angells stuer, Kongens gate 91
Norges Bank (nå Vitensenteret) (nr. 1) ble oppført som bankens første hovedkontor på tomten der den rike kjøpmann og legatstifter Thomas Angell hadde bodd. Banken ble tegnet 1830–1831 av arkitekt Ole Peter Riis Høegh etter forarbeider av arkitekt J. C. Ræder. Bygget stod ferdig i 1833. Sitt nåværende utseende fikk bygningen ved en ombygging og modernisering i 1897 av arkitekter Johan Christensen og Lars Solberg.
Byens gamle Rådhus (nr. 2) sto ferdig i 1706, men deler av murverket skriver seg fra den tidligere «Steenhuus Gaarden», som var byens rådhus fra 1669 og ble ødelagt i bybrannen i 1681. Men i kjelleren og deler av 1. etasje finnes enda eldre murverk fra steinkirken i middelalderens franciskanerkloster, som stort sett må ha overlevd brannen i 1531. De bevarte murene etter rådhuset bidro til å bestemme traséen for Kongens gate da Cicignon regulerte byen. Byggmester J. C. Hempel laget tegningene til det gjenreiste rådhuset. Bybrannen i 1708 skadet bare tårnet. I 1870 ble rådhuset modernisert etter tegninger av arkitekt Ole F. Ebbell. Det fikk en helt ny, middelalderinspirert pussfasade, og den monumentale barokktrappen ble borte. Middelalderdelene er automatisk fredet, mens resten av bygningen ble fredet i 1984.
Frimurerlogen Trondhjems Provincialloge (nr. 3) sto ferdig i 1900 etter tegninger av arkitektene Solberg, Guldahl, Norum og Christensen. Den danner en virkningsfull fondvegg for Søndre gate. Logen var i nesten hundre år Trondheims viktigste konsertlokale. Under krigen ble bygningen rekvirert av okkupasjonsmakten og brukt som «Deutsches Haus».
Trondhjems Sparebank (nr. 3) ble oppført omkring 1880 som byens første «forretningspalass» med renessansefasader av hoggen stein. Arkitekten var Adolf Schirmer. I kjelleren ligger godt bevarte ruiner av en middelalderkirke.
Nr. 8 ble oppført omkring 1860 som kombinert børsbygning og posthus etter tegninger av arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Telegrafbygningen på nabotomten (nr. 6) ble oppført på tomten etter det gamle "Løveapoteket", som ble flyttet og gjenreist på Sverresborg.
Vår Frue Kirke fra middelalderen med det høye tårnet fra 1739 er et viktig innslag i gatebildet. Den var bestemmende for utstikkingen av gateløpet i 1681, som går tvers over den gamle kirkegården på nordsiden.
Hornemansgården (nr. 7) er et av byens store 1700-talls trepaléer og fyller et helt kvartal. Eldste del er 1. etasje i nordfløyen mot Kongens gate og halve vestfløyen mot Torget, oppført omkring 1720. I 1765 ble gården kjøpt av justisråd Henrik Horneman, eier av Reins kloster. I slutten av 1770-årene begynte han på en stor ombygging. Hele forhuset ble påbygget en etasje, og dette og uthuset østenfor kom under samme tak. Vestfløyen mot Torget ble forlenget helt ned til Presidentveita, og der fikk Horneman plass til en festsal på over 90 m². Gården sto ferdig omkring 1780. Sønnen, eidsvollsmannen Christian Hersleb Horneman, forandret fasadene med nye vinduer og portaler i klassisistisk stil omkring 1840. I 1876 ble Hornemansgården kjøpt av Trondheim kommune og tatt i bruk som politistasjon. Politiet holdt til i gården i nesten hundre år. I dag fungerer Hornemannsgården som eldresenter. Gården ble fredet i 1984.
Vis-à-vis ligger Svaneapoteket (nr. 14 B). Den ble oppført fra 1774 til 1777 som privatbolig for apoteker Otto Sommer, som drev "Løveapoteket" lenger øst i samme gate (nr. 6, gjenreist på Sverresborg). Sommers gård hadde opprinnelig midtgavl og en ekstra taketasje. Etter at hans enke døde, ble gården overtatt av apoteker Møllerop, som innredet Svaneapoteket her. Samtidig ble huset kraftig modernisert og fikk det utseendet det stort sett har beholdt. På 1960-tallet forelå det planer om å «sanere» (altså: rive) både Hornemansgården og Svaneapoteket til fordel for nye forretnings- og kontorbygg. Som en følge av disse og andre konfliktsaker vokste oppslutninga om vern av den gamle trehusbebyggelsen, og de to bygningene ble redda etter en langvarig strid. Svaneapoteket ble fredet i 1983.
Dagens Hotell Augustin (nr. 26) ble bygd i 1914, med Morten Anker Bachke som arkitekt. I 1933 flytta Misjonshotellet inn, og bygningen fikk sin nåværende fasade ved arkitekt K. Tellefsen. Under krigen ble hotellet rekvirert av okkupasjonsmakten og tjente som lokalt hovedkvarter for Gestapo, med celler og forhørsrom i kjelleren.
Hjorteapoteket (nr. 27) kan ha deler eldre enn bybrannen i 1681, for det har aldri vært brann på denne tomten. Eldste del var et trehus med gavl mot gaten (Geilan). Kort etter 1700 ble det påbygget vestover og fikk langsiden mot gaten, med en typisk barokkplan. Omkring 1780 ble det utvidet til begge sider og fikk sin fulle lengde. Navnet fikk gården etter apoteket som flyttet inn her i 1857.
Hospitalet har holdt til på dette stedet siden det ble grunnlagt av erkebiskop Jon Raude i 1277. Det nåværende anlegget i mur nord for "Hospitalsløkkan" ble reist i 1845, etter bybrannen i 1842. Ut mot Kongens gate ligger Hospitalskirken fra 1705, landets første åttekantede kirke, og forbilde for Bakke kirke fra 1715 og mange andre åttekantkirker, de fleste i Trøndelag.
Tukthuset (nr. 85) ble oppført i 1733 og er landet eldste institusjonsbygg, opprinnelig en kombinasjon av tvangsarbeidsanstalt og fattighus. Opprinnelig dannet anlegget en nesten lukket firkant, men deler av sidefløyene ble revet i 1971 i forbindelse med oppføring av det nye Politihuset på nabotomten. Bakre del med Tukthusets kirkerom er nå den frittstående "Lagmannsrettsbygningen".
Kongens gate nr. 87 ble tegnet av arkitekt Herman Krag og oppført i 1974 som politihus. Da politiet flyttet inn i nytt bygg på adressen Gryta 4, overtok skatteetaten bygget i Kongens gate 87. Det kalles i dag "Skatteetatens hus" og rommer Sør-Trøndelag Fylkesskattekontor.
Thomas Angells stuer med Fattighuset (nr. 91 A) utgjør ett stort, firefløyet anlegg. De tre bakre fløyene er "Fattighuset" fra 1730-årene, laftet i to etasjer med svalganger mot gården. Forhuset mot Kongens gate ble tilbygget i 1770 for testamentariske midler fra kjøpmann Thomas Angell, en «stue» for 16 personer. Byggmester Heinrich Kühnemann foresto planlegging og bygging. Det store arkoppbygget over portrommet midt på fasaden rommer kirkesalen.
Anlegget ble fredet i 1927.
Skansevakten (nr. 97) ble oppført i 1837 etter tegninger av general Theodor Broch. Den var en vaktstue for overvåking av ferdselen gjennom "Skanseporten" mellom Kongens og Dronninges bastioner i festningsanlegget ut mot Ilevollen, men skulle også passe på "Slaveriet" bakenfor, senere kjent som "Kriminalasylet". Skansevakten er sammenbygget med "Overgevaldigerboligen", som har undertasje av laft og overetasje av bindingsverk, med pussede fasader. Skansevakten ble fredet i 1927.


Dronningens gate (Trondheim).
Dronningens gate i Trondheim ble anlagt som en del av Trondheims nye byplan i 1681. Den går fra Kjøpmannsgata ved Nidelva i øst til Hospitalsgata i vest, der den fortsetter i Hospitalsløkkan vestover.
Britannia hotell (nr. 5) ble opprinnelig bygd i tre ut mot Apotekerveita, og utvida med en murfløy mot Dronningens gate omkring 1880. På slutten av 1800-tallet ble den gamle trefløyen revet, og dagens hotell sto ferdig i 1895 med Karl Norum og Ingvald Alstad som arkitekter.
Kvartalet mellom Jomfrugata og Munkegata (nr. 26-32) ble ødelagt i brann i 1879. Hele kvartalet ble gjenoppbygd med høye forretnings- og leiegårder i mur i nygotisk stil. Den best bevarte er nr. 28 (Aspaasgården), tegna av Johan Digre.


Saniteten i Sjøforsvaret.
Saniteten i Sjøforsvaret ble etablert ved at fellesflåtens første navnkjente kirurg, skipslege Jørgen basker, fungerte i 1493. I dag har Sanitetsinspektøren ansvar for å sikre en adekvat sanitetstjeneste for hele Sjøforsvaret.
Historikk.
Den første navngitte skipslege i Marinen tjenestegjorde ombord i 1493. Frem til 1814 eksisterte saniteten som en integrert del av den dansk-norske marine – ofte kalt fellesflåten – med hovedbase i København. Det første marinesykehuset ble etablert i Bergen i 1571 som en del av.I den Kgl. ordre for Flåtens inndeling av 1700 opptrer for første gang et dedikert hospitalsskip; "Søhunden". Frem til flåteranet i 1807 hadde den dansk-norske fellesflåte hele 28 hospitalsskip i tjeneste. Ved etableringen av marinestasjonen i Fredriksvern – Stavern – ble det etablert en stilling som marinelege. Johan Rambcke ble ansatt som Fredriksverns første kirurg i august 1750. I Fredriksvern ble det opprettet et sykehus – Garnisonssykehuset i 1787 (nedlagt i 1812). Bygningen som huset Garnisonssykehuset er den eneste av Marinens sykehusbygninger i Norge som er bevart i dag. Det Combinerede Sykehus ble bygget i Fredriksvern i 1812 (brant ned i 1883). Den 12. september 1814 ble Jacob Carl Friedrik Bencke utnevnt av kong Christian Frederik til divisjonskirurg i den norske Marine, den norske Marines øverste læge og læge for sjøkadettene. Marinens sanitet ble opprettet som egen etat ved kongelig resolusjon av 10. april 1826.Karljohansvern på Horten ble i 1850 hovedstasjon for marinen. På Karljohansvern ble det opprettet et sykehus i 1828. I 1841 ble det bygget et nytt sykehus på Karljohansvern. Marinens Sykehus var sykehus for marinens personell, marineverftets personell og lokalbefolkningen inntil det ble ødelagt ved alliert bombing i 1945. Den 1. januar 1994 ble saniteten omorganisert ved etableringen av Sanitetsinspektøren for Sjøforsvaret på Haakonsvern. I 2003 ble avdelingen en del av Kysteskadren og fikk navnet Saniteten i Sjøforsvaret. Saniteten i Sjøforsvaret ble fra 2008 en del av Sjøforsvarets Inspektør- og Driftsavdeling (SFID) om er lokalisert på Haakonsvern. Den 1. august 2009 ble Saniteten i Sjøforsvaret innlemmet i Sjøforsvarsstaben og sjefen fikk tilbake tittelen Sanitetsinspektør for Sjøforsvaret.
Sjefer for Saniteten i Sjøforsvaret.
Den første sjef for Saniteten i Sjøforsvaret var Nils Boye (1615–1690) som ble ansatt i 1658 som Søetatens kirurg.
Dagens sanitetstjeneste.
Saniteten i Sjøforsvaret fungerer i dag som en operativ integrert tjeneste med mediinskfaglig personell i Sjøforsvarets avdelinger og ombord i Sjøforsvarets fartøyer. Tjenesten ivaretaes av marineleger, marinesykepleiere samt sanitetsassistenter (utskrevne menige med spesialutdannelse). På mindre fartøyer finnes spesialutdannende sanitetslederer (offiserer med sanitet som tilleggsfunksjon) og annet personell med sanitet som tilleggsfunksjon. I tillegg har sanitetsstaben marinepsykolog, marineveterinær og marinefarmasøyt. Materiellforsyninge besørges av et sanitetsmagasin i regi av Forsvarets Logistikkorgganisasjon (FLO). Sanitetstjenesten ledes av Sanitetsinspektøren med stab. Saniteten i Sjøforsvaret er kommandomessig underlagt Generalinspektøren for Sjøforsvaret og en del av Sjøforsvarsstaben. Saniteten i Sjøforsvaret faglig underlagt Forsvarets Sanitet og delegert fagsansvar fra samme.
Redningstjeneste.
Kystvakten ivaretar søk og redning i våre havområder. Det første kystvakttokt med lege ombord var i 1599. De større kystvaktfartøyer har skipslege og sanitetsassistent samt helikopter fra Luftforsvarets 337 Skvadron med redningsmann (sykepleier) ombord.
Sjøforsvarets Støttelag.
Sjøforsvarets Støttelag ble etablert etter forliset til KNM «Oslo» 24. januar 1994. Sjøforsvarets Støttelag er et tverrfaglig team bestående av marineleger, marineprester, marinepsykologer og marinesykepleiere. Sjøforsvarets Støttelag er på 24/7/365 beredsskap og kan rykke ut for å støtte Sjøforsvarets enheter ved kriser og alvorlige hendelser.
Sjøforsvarets Legevakt.
Saniteten i Sjøforsvaret har en overlegebakvakt for å støtte alle våre enheter med telemedisinske råd 24/7/365. Sjøforsvarets Legevakt har ca 1000 skarpe hendelser per år. Sjøforsvarets Legevakt har etablert et samarbeide med AMK på Haukeland Universitetssykehus.
Navalmedisinsk Bodstikke.
Saniteten i Sjøforsvaret har siden 1995 utgitt tidsskriftet Navalmedisinsk Bodstikke som har kommet med tre nummer i året. Tidsskriftet inneholder artikler som omhandler sanitetstjenesten i Sjøforsvaret i nåtid og fortid. Alle publiserte nummer av tidsskriftet kan lastes ned, se tidsskrifter/NB.
Saniteten i Sjøforsvarets Skriftserie.
Saniteten i Sjøforsvaret har en skriftserie med hefter som i hovedsak dokumenterer sanitetens virksomhet og historie i Sjøforsvaret.


Norman Schwarzkopf.
Herbert Norman Schwarzkopf jr. (født 22. august 1934) er en pensjonert, amerikansk general. Han er mest kjent for å ha kommandert de amerikanske styrkene under Operasjon Urgent Fury og Gulfkrigen. Han her tildelt Presidentens frihetsmedalje
Han ble født i Trenton (New Jersey) med tyske besteforeldre. Hans far, general Norman Schwarzkopf sr., var ansvarlig for etterforskningen av Lindbergh-kidnappingen.


Abbas I av Persia.
Shah Abbas konge av perserneKopperutskjæring av Dominicus Custos, fra hans "Atrium heroicum Caesarum" pub. 1600-1602
Sjah Abbas I (شاه عباس اول) (født 27. januar 1571?, død 19. januar 1629?) var den mest eminente herskeren av safavide-dynastiet. Han var også kjent som sjah Abbas den store (شاه عباس بزرگ). Tidlig i oktober 1588 ble han sjah av Persia ved å gjøre opprør mot sin far, Muhammed Khobabanda, og fengsle ham.
I en periode hvor Persia var preget av anarki ble han utropt til hersker av Khorasan i 1581 og fikk den persiske tronen ved hjelp av Morshed Gholi Ostajlou, som han senere drepte i juli 1589. Bestemt på å bedre lykken for sitt land, vendte han først sine bestrebelser mot de jaktende usbekene som okkuperte og trakasserte Khorasan. Etter en lang og hard kamp, fikk han tilbake Mashhad, beseiret dem i et stort slag nær Herat i 1597 og drev dem ut av sitt rike.
Han flyttet sin hovedstad fra Qazvin til Isfahan i 1592. I 1599 gjennomførte engelskmannen sir Robert Shirley en betydelig militærreform. Med sin nye hær beseiret Abbas de osmanske tyrkerne i 1603, tvang dem til å gi tilbake territoriet de hadde okkupert, inkludert Bagdad. I 1605 utvidet han sitt imperium etter en seier ved Basra forbi Eufrat. Sultan Ahmed I var tvunget til å gi fra seg Shirvan og Kurdistan i 1611. De forente hærene til tyrkerne og tatarene ble fullstendig knust nær Sultanieh i 1618 og Abbas inngikk fred på svært gunstige vilkår.
Da tyrkerne gjenopptok krigen, falt Bagdad i hans hender etter ett års beleiring i 1623. I 1622 erobret han Hormuz fra portugiserne, med hjelp fra Storbritannia, og mye av dens handel ble dirigert til byen Bandar Abbas som han hadde tatt fra portugiserne i 1615 og hadde oppkalt etter seg selv.
Sjah Abbas styre, med sine militære suksesser og effektive administrasjon, hevet Iran til en stormakt. Abbas var en dyktig diplomat og tolerant ovenfor sine kristne undersåtter i Armenia. Han sendte Shirley til Italia, Spania og England for å skape en pakt mot osmanerne.
Handelen med vesten og industrien vokste. Isfahan ble et senter for safavidenes arkitektoniske bedrifter, med moskéene Masjed-e Sheykh Lotfollah og andre monumenter som Ali Qapu, Chehel Sotoun-palasset og Meydan-e Shah. Hans maleatelierer (av "Isfahan-skolen" etablert under hans beskyttelse) skapte noen av den fineste kunsten i den moderne historien til Persia av malere som Reza Abbasi, Muhammed Qasim og andre.
Til tros for de asketiske røttene til safavide-dynastiet og de religiøse ordrene som la begrensninger på nytelser som var lovlige for den trofaste, viser kunsten til sjah Abbas sin tid en viss lettelse på disse begrensningene. Historikeren James Saslow tolker portrettet av Muhammed Qasim som viser at tabuet til muslimene mot vin, i tillegg til det mot mannlig intimitet, «var mer gjennomført i teori enn i praksis.»
Samtidige europeiske observatører ved sjahens hoff reflekterte noe av det samme på dominerende skikker. Blant dem var Thomas Herbert, den nitten år gamle sekretæren til den britiske ambassadøren, som senere fortalte at han så «ganymede-gutter i vester av gull, rikt prydede turbaner, og tilsvarende sandaler, med sitt krøllede skulderlange hår, med rullende øyne og pudrede kinn.»
Da han døde, strakte hans rike seg fra Tigris til Indus. Hans berømmelse, derimot, er flekket av tallrike udåder av tyrrani og grusomhet, særlig mot sin egen familie. Redd for kupp i sin familie (som han hadde gjort mot sin far), låste han dem inne i palasser for å hindre dem i å ha kunnskap om verdenen på utsiden. Dette førte til svake etterfølgere. Han drepte sin eldste sønn, Safi Mirza, og etterlot sin trone til sitt barnebarn.


Kortnebbgås.
Kortnebbgås ("Anser brachyrhynchus") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen gjess. Arten finnes i to populasjoner som hekker henholdsvis på Island/Grønland og Svalbard.
Island/Grønland-bestanden overvintrer på de britiske øyer og områdene ved Tyskebukta. Svalbardbestanden trekker gjennom Norge vår og høst og overvintrer hovedsakelig i Nederland/Belgia. Svalbardpopulasjonen av kortnebbgås er på ca. 43 000 individer (2004) og arten øker gradvis i antall. Nye tellinger for 2005 og 2006 har vist at bestanden har økt til i overkant av 50 000 individer.
Resultat fra feltarbeid i bla. Danmark og Norge (Nord-Trøndelag) i 2008 og 2009, viser at Svalbard-bestaden av kortnebbgås de to siste årene ligger på 63 000 individer.
Trekk.
Under trekket mellomlander kortnebbgjessene i landbruksområdene i Nord-Trøndelag øst og nord-øst for Trondheimsfjorden - området benevnes ofte Innherred. Den lille bygda Beitstad, i Steinkjer kommune, har anslagsvis 20 000 gjess på besøk i løpet av noen hektiske uker på våren. Etter et opphold i Nord-Trøndelag trekker de videre opp mot Vesterålen og Andøya.
De siste årene har konflikten med landbruksinteressene økt kraftig på grunn av beiteskadeproblematikk – spesielt gjelder dette under vårtrekket. Gjessene beiter da på spirende eng og etter hvert nysådde kornåkre.
Konflikten er størst i Vesterålen der kortnebbgjessene sammen med hvitkinngjess konkurrerer med sauer om gressmarkene.


Afsharid-dynastiet.
Graven til Nadir Shah Afshar, en populær turistattraksjon i Mashad.
Afsharidene var et iransk dynasti som hersket i Persia i det 18. århundre og var basert i Khorasan.
Dynastiet startet med Nadir Shah, som erklærte seg sjah i Iran i 1736. Kort tid etterpå førte han en krig mot afghanerne og erobret Kandahar, hjemmet til ghilizai-afghanerne.
I 1738 invaderte han India, og i en eneste kampanje erobret han en enorm rikdom, inkludert den legendariske Påfugltronen og Koh-i-Noor-diamanten. Han ser ut til å ha fortsatt en karriere av erobringer i mangel av noe bedre å gjøre. Han gjorde Mashad til sin hovedstad og, antagelig for å gjenforene seg med afghanerne, favoriserte sine sunni-undersåtter på bekostning av shiamuslimene.
Han var en despotisk hersker og ble myrdet i et attentat i 1747, og i de neste femti årene var der i essensen en tre-sidet kamp mellom etterkommere av Nadir Shah, Zand-dynastiet og Qajar-dynastiet. I mye av tiden forble Shahrokh, barnebarn av både Nadir og sjah Hossein på tronen i Mashad, men da han var blindet og for en tid fengslet, utøvet han ingen effektiv makt.


Yeshey Zimba.
Lyonpo Yeshey Zimba (født 1952) er regjeringsmedlem i Bhutan. Han er minister for handel og industri.
Embedet som statsminister roterer for et år av gangen mellom medlemmene av regjeringen. Zimba var statsminister 2000–2001, og 2004–2005.
Yeshel Zimba er født i landsbyen "Omladama" i Punakhaprovinsen. Han har utdannelse fra "St. Joseph" high school og college i Darjeeling, India. Etter Bachelorgrad i økonomi der i 1973 tok han en Mastergrad ved University of Wisconsin, USA, i 1976. Han ble ansatt i Bhutans statsforvaltning i 1976, og ble direktør for Bhutans sentralbank da den ble opprettet i 1982. Senere ledende stillinger i departementet for handel og industri, i Plankommisjonen og i Finansdepartementet, før han ble utnevnt til "Finansminister" i 1998. Han fikk rett til å bære et rødt skjerf i 1991.
Ordet "Lyonpo" er en ærestittel og betyr "minister".


Bakke gård.
Bakke gård ligger på Møllenberg i Trondheim og eies i dag av Trondheim Grafiske Fagforening. Adressen er Innherredsveien 3. Dagens Bakke gård ble bygd ca. 1770, men det har vært bebyggelse der siden 1100-tallet. I perioden fram til reformasjonen i 1537 var gården et nonnekloster, og brolegning og fundamenter fra klosteret er funnet under utgravning i kjelleren.
Historikk.
De første kildene omtaler bebyggelsen på dagens Bakke gård rundt 1150, og Sverres saga omtaler «Nonneseter på Bakka» i 1183. Klosteret, som sannsynligvis var et benediktinerkloster, var i bruk helt fram til reformasjonen, da ordenen formelt ble oppløst. Nonnene fikk bo der videre, til den siste døde i 1561.
Gården lå utenfor selve byen og slapp unna de store bybrannene, men brant ned i 1564, 1658 og 1718 – de to første gangene påtent av svenske militære styrker, siste gang av norske under det svenske angrepet på byen.
Fra 1702 ble det gikk kongelig privilegium til en reperbane tilknyttet Bakke Gård, og denne stod helt fram til rundt 1880.
Våningshuset ble oppført for kaptein Carl Henning Krog etter at han kjøpte gården i 1766. Arkitekten kan ha vært den kjente snekkermester Heinrich Kühnemann. Bygningen var opprinnelig mer enn 40 meter lang, det dobbelte av lengden i dag. Huset er ett av de få som fremdeles har "seteritak" med en tilbaketrukket loftsetasje, en takform som var svært populær i Trondheim på denne tiden. Den bevarte hovedinngangen mot tunet i øst har tofløyet dør med fyllinger i høyt relieff og er rammet inn av en rik barokk portal med svunget overstykke.
Ved et skifte i 1834 ble både gården og huset delt, og et plankegjerde ble oppsatt mellom parsellene. Jørgen Coldevin Rosenvinge overtok nordøstre del, som han ga navnet Rosenborg. Denne delen ble solgt til nedrivning i 1884. Sørvestre del ble stående, og tilhørte samme slekt til Trondheim kommune kjøpte gården i 1961.
Hovedbygningene ble fredet i 1927 og istandsatt som prestekontor for Bakklandet Menighet fra 1928. Etter overtakelsen i 1961 lot Trondheim Kommune gården forfalle. Den ble lånt borttil kunstnere fra 1962 til 1991. I 1993 overtok dagens eier, Trondheim Grafiske Fagforening.


Bildeforbudet i Det gamle testamente.
Billedforbudet er i Det gamle testamente et forbud mot å lage seg bilder av guder eller det skapte og/eller tilbe slike bilder.
Dekalogen.
Det er vanlig å se det første bud som det viktigste av alle budene, dvs. setningen om at israelsfolket ikke skal ha andre guder enn JHWH. Og innledningen leses som en integrert del budene, fordi innledningen viser hvem som taler. Den talende Gud er israelsfolkets frelsende Gud. Budene vil i så måte leses ut i fra et teosentriske fokus, som utledet av det første bud.
Følgene blir at i Det gamle testamente vil alle sfærene i folkets liv kunne sees i sammenheng med troen på den ene Gud. Den ene Gud fører alt sammen i følge Det gamle testamentes ideologi. Dermed blir det en logisk sammenheng mellom det første bud og det andre bud. Å lage og tilbe andre gudebilder er å bringe splittelse inn i den ene Guds sammenheng. Det er å avvise av hans frelsergjerning, hans herredømme og ikke minst det han har føyd sammen (familie, ætt, folk og land). Å overholde det andre bud er å overholde det første bud.
Nærmere studier har forøvrig vist at billedforbudet trolig er et innskudd i de ti bud. 5 Mosebok 5:7 begynner «Du skal ikke ha andre guder (flertall) i mitt sted!» - vers 9 fortsetter: «Du skal ikke tilbe dem (flertall) og ikke gjøre tjeneste for dem (flertall)». Følgende grunner kan gis til at vers 8 er et innskudd: [1] Gudebildet som er omtalt i vers 8 står i entall. [2] «Tilbe» og «gjøre tjeneste for» er aldri ellers i "Det gamle testamente" knyttet til et bilde, men alltid til en eller flere guder. [3] Guds sjalusi er også naturlig knyttet til de andre gudene, og ikke til bildet (videre i vers 9). Følgelig synes billedforbudet i Israel å være en relativt sen tradisjon. Den videre utviklingen av dette budet i 5 Mosebok 4 virker følgelig også å være et tillegg som hører til samme tekstsjikt. De mange gudestatuettene som er funnet i Judea fra 600-tallet f. Kr. tyder også på at det først var på denne tiden at presteskapet i Jerusalem gjorde innsats for å fjerne praksisen med tilbedelse av gudebilder.
Locus Classicus: Gullkalven.
I hele Det gamle testamente er det en fortelling som veldig tydelig setter billedforbudet i fokus, fortellingen om gullkalven i 2. Mosebok 32 ().
Selve fortellingen har tydelig deutronomistisk bakgrunn og det gjør at forskere gjerne leser fortellingen sammen med kong Jereboams helligdommer i Betel og Dan. Jereboam fikk, i følge 1. Kongebok 12, laget to gullkalver som han plasserte lengst nord og lengst sør i Nord-riket (Israel), Gud lar et domsord falle mot helligstedene.
Dermed kan fortellingen i 2. Mosebok leses som en sterk reaksjon mot helligstedene i Betel og Dan. I den deutronomistiske teologi er tanken om Jerusalems stilling som helligsted sterk, Jerusalem er utvalgt av Gud (Kult). Der lar Gud sitt navn bo.
Fortellingen om gullkalven i 2. Mosebok 32 viser tydelig at å lage et gudebilde og tilbe en ting er å avvise Guds frelsende gjerninger. Symbolsk nok knuser Moses lovtavlene som han har mottatt fra Gud på fjellet. Fortellingen er i seg selv grusom og viser på mange måter alvoret i det å avvise Guds frelsergjerning og herredømme.
Deutero-Jesaja.
Hos deutero-Jesaja, «den andre Jesaja» (Jes 40-55), møter vi en polemikk mot avgudsbilder. Deutero-Jesaja dateres vanligvis til sen eksiltid og er preget av tro på at JHWHs vil gripe inn og frelse folket sitt – et slags andre eksodus.
Bildet som tegnes er avgudene til Bel og Nebo som må bæres bort av lastedyr når katastrofen rammer. Avgudsbildene er maktesløse og havner selv i fangenskap. JHWH, som Gud har båret like fra de var i mors mage, han skal i sin velde bære og berge Israels folk. Deutero-Jesaja viser her at Guds unikhet er ikke bundet til et bilde som må bæres bort i katastrofer, men at han bærer folket gjennom katastrofer.
Litteratur.
- Holter, Knut: "Bildeforbudet i Det Gamle Testamentet", i Din - tidsskrift for religion og kultur 2/4, 2010. Novus Forlag


Farsdag.
Farsdagen er en hedersdag for fedre. I Norge feires farsdagen den andre søndagen i november, det vil si søndag. november i, og søndag {#expr: 7+8- }. november i.
På farsdagen er det tradisjon å gjøre «stas» på faren sin. Det kan være ved å gi ham frokost på senga, en gave, eller ganske enkelt å gratulere ham med farsdagen.
Opprinnelig kommer konseptet rundt farsdagen fra USA, og det ble først populært i Norden og Norge etter andre verdenskrig. Det var først Sonora Smart Dodd fra Washington som begynte å feire denne dagen i 1909 for å ære sin far, William Smart, en veteran fra borgerkrigen.
Dato.
I Belgia feires farsdag den andre søndagen i juni og i Nederland den tredje søndagen i juni. I Spania (og en del av Belgia) feires farsdag 19. mars, som også er dagen da Sankt Josef, Jesu far, feires. I Tyskland feires farsdag på himmelfartsdag (i forbindelse med at Jesus på den dagen reiste tilbake til sin Far i himmelen). Flere andre dager er også i bruk i andre deler av verden, i for eksempel Australia er den første søndagen i september farsdag.


Kristiansten festning.
Kristiansten festning er et festningsanlegg som ligger i Trondheim. Festningen ble anlagt i 1682-1684 som et ledd i gjenoppbyggingen etter bybrannen 18. april 1682 etter ordre fra kong Christian V. Utformingen av byen og festningsanleggene ble utført av Johan Caspar de Cicignon og generalkvartermester Anthony Coucheron. Hovedtårnet på Kristiansten ligger i direkte forlengelse av Nidarosdomens lengdeakse, ca. 700 meter unna. På 1700-tallet ble Kristiansten utvidet til den form den har i dag.
Beliggenhet.
Restaurant Kommandanten 3. Festningsport 4. Festningsarrest 5. og 6. Kasematter 7. Rettersted 8. Brønn 9. Stor kasematt 10., 11. og 12. Kasematter 13. Sortieporten 14., 15. og 16. Kasematter 17. Dagens saluttbatteri 18. Brannvakt 19. Gammelt saluttbatteri
Konstruksjon.
Grunnsteinen til festningen ble lagt av Cicignon i juli 1682, og Coucheron ledet byggearbeidene i årene etterpå. Festningsanlegget skulle egentlig være symmetrisk stjerneformet om hovedtårnet, "donjonen", men den ble istedet tilpasset terrenget i en irregulær stjerneform med ni spisser. Området rundt festningen ble også befestet i 1690-årene, men dette er nå revet eller bebygd. Syd for festningen ble det i 1691 anlagt et forsenket batteri, kalt "Christiansands batteri". I 1695 ble "Møllenberg skanse" oppført i øst. Det har vært et "utenverk" nord for festningen, som ble kalt "Frølichs redutt" (anlagt 1720) og et mindre utenverk mot øst, kalt "Grüners redutt". I tillegg var det rom for mannskaper under vollene øst for donjonen. Det finnes få spor etter alt dette i dag.
Festningsporten av klebersten er fra 1746.
Rundt 1740 ble festningen ombygd til den formen den har i dag. Mot nord danner vollmuren et gårdsrom inne i festningen. Rundt denne er det "kasematter", hvelvede oppholds- og lagerrom som ble brukt til boliger for mannskaper, kjøkken, fengsel og lagring av proviant. Kasemattene er godt vedlikeholdt og fremdeles i bruk til ulike formål. Utenom kasemattene er det kun tre bygninger på Kristiansten; donjonen (hovedtårnet), kommandantboligen og et vakthus. "Kommandantboligen" ble oppført ca. 1777. Den er en beskjeden bygning på én etasje, i pusset mur med halvvalmtak. "Vakthuset", fra samme tid, ligger inntil kommandantboligen og har pyramideformet tak.
Donjonen.
Donjonen (hovedtårnet) av hvitkalket gråstein med valmtak, er stort og monumentalt og et landemerke for Trondheim. Opprinnelig hadde tårnet en grunnflate på 17 x 12,5 meter, men tykkelsen på murveggen mot byen ble senere økt med 2,5 meter. Den skal nå være fire meter tykk. Tårnet har tre etasjer over kruttkjelleren, delt av bjelkelag som hviler på en midtsøyle av teglstein. Kjelleren inneholdt opprinnelig to kruttkamre, overdekket med et solid teglsteinshvelv. Første etasje ble brukt til kommandantbolig og inneholdt stue, kjøkken og to kamre. Andre og tredje etasje var kanonetasjer, med forsterkede bjelkelag. Skyteåpningene var dekket med jernluker. I taketasjen var det bygd en ark som ble brukt som utkikkspost.
Festningsporten.
Festningsporten av klebersten er fra 1746 og utført av brødrene Rasmus og Andreas Banch, etter at de var ferdige med å bygge tårnet på Vår Frue kirke. Porten fører til en 15 meter lang passasje som skrår gjennom vollen. Utvendig er porten flankert av pilastre med en trekantgavl over åpningen. På gavlen er Frederik Vs kronede speilmonogram plassert.
Historie.
Den eneste gangen festningen har vært i kamp, var under den Store nordiske krig (1700 – 1721). Før dette var kun få soldater stasjonert på Kristiansten.
Store nordiske krig.
Under den store nordiske krigens siste dager, høsten 1718, tok Karl XII av Sverige initiativet til sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40 000 mann ble sendt for å angripe Fredrikshald, og en armé på 10 073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt ble sendt til Trøndelag for å ta Trondheim. Armfeldts armé hadde oppsamlingsområde i Duved og hadde avmarsj derfra 27. august. Armfeldt rykket frem mot Trondheim, som ble forsvart av 6 900 soldater under ledelse av Vincents Budde. Budde valgte å forskanse sin undertallige styrke i den godt befestede byen, og rev all bebyggelse på Bakklandet (unntatt den nyoppførte Bakke kirke) for å ha fri skuddlinje. På Kristiansten festning var det 76 kanoner, og her lå 1 000 mann, på Munkholmen 400 mann, mens hovedstyrken var forlagt til selve byen.
De svenske troppene møtte motstand både fra de norske soldatene og fra folk på landsbygda, som husket den tidligere svenske okkupasjonen av Trøndelag. Armfeldt fikk ikke med seg det tunge beleiringsartilleriet, og hadde også problemer med å få frem proviantforsyninger, og vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondheim i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true festningen uten det tunge artilleriet. Kristiansten var godt rustet og hadde mat for seks måneder. Armfeldts styrker holdt seg godt utenfor skuddhold. Ved et tilfelle da svenskene oppholdt seg på Lade, ble det løsnet skudd mot dem fra Munkholmen, men skuddene rakk ikke fram. Karl XII var ikke fornøyd med Armfeldts innsats og ga ham ordre om å innta byen. Armfeldt valgte imidlertid å trekke sine styrker tilbake i retning av Melhus og Gauldalen.
Overnatting under åpen himmel og mangel på proviant medførte at mange av de svenske soldatene ble syke, og soldatstyrken var nær halvert ned til 4 000 mann. Den svenske kongen Karl XII ble drept ved Fredriksten festning 11. desember, men det skulle gå en måned før meldingen kom frem til Armfeldt. Han startet tilbaketoget til Sverige 12. januar 1719. På vei over fjellet fra Tydalen ble været svært dårlig, med snøvær, kulde og kraftig vind.
Da uværet hadde lagt seg, kom kaptein Jens Henrich Emahus opp på fjellet med en tropp skiløpere, og hans rapport forteller i sin nakne enkelhet om den katastrofe som hadde rammet Armfeldts armé: "«Det var et sørgelig og gyselig syn! Menneskene lå døde i hobe på 30, 40, 50 og flere, i fuld mundering med randsel på ryggen, nogle med geværet på armen, andre lå døde på veien med mad i hånden, ja endog i munden. Rytterne stod på hovedet i sneen langs veiene, således som de var kastede af hestene, man havde slået kolberne af sine geværer for at gjøre op ild med (…), nei, jeg kan ikke beskrive det. Jo længere mand kom op på fjeldet, des flere døde mennesker og hester fik man at se»". Kilde: Nasjonalbiblioteket
2 200 soldater frøs i hjel, 1 400 døde senere av frostskader og 450 ble invalide (kildene spriker i antall døde). Armfeldts retrett har blitt sammenlignet med Napoleons retrett fra Moskva.
Men de norske troppene på Kristiansten hadde også tap. Festningen var overbefolket og forholdene var usunne. Det var pengemangel, og verken offiserer eller soldater fikk lønn. De manglet viktig utstyr som madrasser, uniformer og våpen, og mange av soldatene døde av disse forholdene under beleiringen.
Leiesoldater og kirkehistorie.
Kristiansten festning inntar også en liten, men interessant plass i kirkehistorien. Besetningen på festningen var i stor grad leiesoldater. I forbindelse med den forestående Venuspassasjen i 1769 hadde kong Christian VII av Danmark-Norge innbudt en fremstående astronom fra Wien, jesuittpresten Maximilian Hell, til å dra til Vardø for å foreta observasjoner der. Sammen med en legbror fra samme orden, lingvisten Johannes Sajnovics S.J., reiste han nordover. En pastoralt interessant hendelse fant sted da de to jesuittene besøkte Trondhjem på veien. Hell oppsporte 155 utenlandske katolske knekter på festningen. Som en følge av katolikkerforbudet var de avskåret fra enhver katolsk sjelesorg. Men Hell skaffet seg tillatelse til å feire messe for dem, og ikke mindre enn 146 av soldatene mottok sakramentene.
Nedleggelse av festningen.
Karl III Johan besluttet i 1816 at Kristiansten festning skulle nedlegges og at den skulle overlates til «tidens ødeleggelse». Festningens redning var at det ble bestemt at brannbatteriet skulle holdes i stand. Kanonene skulle varsle byens beboere hvis det oppstod brann.
1905 – Unionsoppløsningen.
9. juni 1905 ble orlogsflagget med unionsmerket firt for siste gang, og det rene splittflagget heist under militær honnør og salutt. 18. november 1905 ble det igjen saluttert med 21 skudd fra Kristiansten Festning i forbindelse med at Prins Carl av Danmark var blitt valgt til konge av Norge under navnet Haakon VII.
Andre verdenskrig.
9. april 1940 klokken 04:30 ankom 1 500 tyske soldater Trondheim. Innen klokken 09:00 var alle viktige steder i byen besatt uten kamp. Ingen skudd ble løsnet for å stoppe de tyske troppene. Kristiansten lå forlatt og forfallet hadde startet.
Tyskerne så fort potensialet i festningen, spesielt med tanke på propaganda og symbolverdi. De startet en opprustning av festningen og installerte mindre luftvernskyts der, i likhet med mange andre steder i byen.
Under andre verdenskrig brukte tyskerne også Kristiansten som rettersted. Et 30-talls norske patrioter ble henrettet her, og et ukjent antall personer av andre nasjonaliteter. Det er satt opp en minnetavle over de norske patriotene som ble henrettet på festningen under krigen.
Kristiansten i dag.
I forbindelse med Trondheims 1000-årsjubileum i 1997 gjennomgikk festningen en omfattende renovering. Det ble installert flombelysning, og en av festningens kasematter ble innredet til minnekapell.
I dag eies Kristiansten av staten og er administrativt fredet. I 2001 besluttet Stortinget at Kristiansten ikke lenger skal være i militær bruk, men utvikles til sivilt bruk. Det er Nasjonale Festningsverk som forvalter anlegget. Det salutteres fra Kristiansten ved Kongelige fødselsdager og ved Kongens besøk i Trondheim. Salutteringen gjennomføres av Saluttkompaniet til Trøndelag Heimevernsdistrikt 12. Flagging på festningen ivaretas av Forsvarsbygg, og Forsvaret holder fortsatt kommandantfunksjonen ved like. Fra 1. januar 2011 blir denne funksjonen ivaretatt av sjefen for Luftkrigsskolen, Oberst Ole-Asbjørn Fauske.
Kristiansten er å betrakte som et museumsområde og er et populært mål for turgåere. Festningen er åpen for publikum onsdag til søndag 10:00 – 16:00 om sommeren (gratis adgang). Mandag og tirsdag er festningen stengt. Uteområdene er tilgjengelig utenom åpningstiden så lenge restauranten er åpen. Om sommeren foregår det mange aktiviteter på festningen. I tillegg til museumsutstillingen arrangeres det for eksempel også barneaktiviteter, guidede turer og historisk aktivitetsteater.
Kommandantboligen fra 1777 ble restaurert og satt tilbake i opprinnelig stand i 2005. I mai 2011 åpnet Restaurant Kommandanten i boligen etter at Vertshuset Festningen la ned i 2010. Fire kasematter er i bruk for selskaper, konserter og andre arrangementer. Kasemattene har hvelvede saler som kan romme opp mot 90 personer.
Festningen ligger 15 minutters spasertur fra sentrum.


Kristologi.
Kristologi (fra gresk, «læren om Kristus») er et avgjørende felt innenfor kristen teologi som befatter seg med spørsmålet om hvem Jesus Kristus var og er. Dette spørsmålet er avgjørende for kristen identitet, altså hva og hvem som kan kalles «kristent».
Kristologien tar på den ene side for seg Jesu Kristi jordiske liv, altså hvem han rent historisk sett var, og på den andre side hvem han var og er i teologisk forstand, med inkarnasjonen og med skjellsettende begivenheter som hans unnfangelse, fødsel, liv og lære, død, oppstandelse, himmelfart og gjenkomst. Disse begivenhetene har funnet sitt uttrykk i den apostolske og den nikenske trosbekjennelse og er derfor fellesgods for alle kristne til alle tider.
Temaet «Guds rike» blir i nyere teologi, eksempelvis kardinal Walter Kasper og hos professorene Wolfhart Pannenberg og Jürgen Moltmann, knyttet til kristologien. Det kan forstås å være overskriften over og hovedbudskapet i den historiske Jesu opptreden og forkynnelse. «Guds rike» knytter også Jesu egen person til det kristne budskap, jf. «Guds rike er kommet nær». Det innebærer at også Kirkens Kristus-tro er direkte avhengig av Jesu jordiske liv, fordi det er samme person og samme budskap det er tale om. Slik sett er «Guds rike» et nøkkelbegrep i kristologien og binder dens hoveddeler sammen.
Forholdet mellom den historiske Jesus og Kirkens Kristus-tro diskuteres også i det som er det mest sentrale temaet i kristologien, nemlig spørsmålet om de to naturer, det vil si forholdet mellom Kristus som menneske og Kristus som Gud. Kristologien tar også for seg spørsmålet om Sønnen som en av personene i Den hellige treenighet og virkningen av Kristi virke på jorden.
De forskjellige kristologiske synspunker har vært sentrale i mange av konfliktene innen kristendommen, og det er store variasjoner i tolkningen av hvem Kristus var mellom de forskjellige kirkesamfunnene. Det diskuteres også hvem han er, her og nå. I flere tilfeller har kristologien vært det definerende element for en kristen retning, og noen av de tidligste utbrytergrupper er kjent under et navn som beskriver deres kristologi.


Miro International.
Miro Inrernational er et australsk firma som lager Jango, tidligere Mambo CMS. De har også utgitt Mambo Open Source, tidligere Mambo Open Source. Det ble stiftet i mars 2000, av Peter Lamont.


Gud Fader.
"Denne artikkelen omhandler en av de tre personer i Den hellige treenighet. For andre aspekter ved guddommelige farsskikkelser, se Gud."
Gud, Gud Fader eller Faderen er i de dominerende retningene innen kristen teologi de vanligste betegnelsene på én av de tre personer i Den hellige treenighet, og for alle kristne et navn på deres øverste guddom.
I kristendommen har idéen om Gud som far en helt spesiell posisjon. Grunnen til dette er at han er ifølge Bibelen kilden til alt. Han «er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden» (Efeserne 3,15). I tillegg til å være den som skapte verden og opprettholder den, er han også Jesu Kristi far. Gjennom Kristus oppfattes han av de fleste kristne også som en far i en personlig forstand for alle som er gjenfødt. I Evangeliet etter Matteus 11, 27 sier Kristus: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»


Bakklandet.
Bakklandet i Trondheim er bebyggelsen langs østsida av Nidelva mellom Bakke bru og Vollafallet. Området ovenfor Gamle Bybro kalles Øvre Bakklandet.
Bakklandet var Trondheims første forstad, og den første bebyggelsen på Bakklandet kom midt på 1600-tallet. Under beleiringa i 1658 brente svenske tropper ned bebyggelsen, og under Armfeldts felttog i Trøndelag i 1718 ble Bakklandet påtent igjen; denne gang av norske styrker som et ledd i forsvaret av byen.
Bydelens historie.
Bakklandet var ikke med i Cicignons byplan av 1681; derfor grodde bebyggelsen og gatenettet mer organisk fram, og kan minne om det gatenettet som Trondheim må ha hatt før 1681. Som langs østsida av elva besto bebyggelsen av brygger langs elva med bolighus innafor. På Bakklandet bodde handverkere, småkjøpmenn og arbeidsfolk, så bryggene var mindre og husa enklere og ofte i én etasje. Mange kjøpmenn i byen hadde også brygger og lagerplass på Bakklandet. I 1847 ble Bakklandet innlemma i byen.
Gjennom middelalderen og fram til 1681 gikk forbindelsen til byen over brua ved Elgeseter. Da ble ny bru bygd ved dagens Gamle Bybro. Dagens bru er fra 1860-åra. I 1887 kom det bru over ved Bakke. Dagens Bakke bru er fra 1927, og er tegna av Olaf Nordhagen og August Albertsen.
På 1960-tallet forelå planer om en omfattende sanering av bebyggelsen på Bakklandet for å gi plass til en ny innfartsveg til Trondheim – «Bakklandstangenten». Etter omfattende protester og aksjoner utover på 1970-tallet, der beboere, studenter og arkitekter gjorde felles sak, ble planene skrinlagt.
Industri.
Bakklandet har gjennom mye av Trondheims historie vært et industriområde. Alt i middelalderen lå det et teglverk på Bakklandet. Tegl herfra er trolig brukt i Erkebispegården. Fra 1860-åra ble teglverket utvida og modernisert. I 1890 ble verket reorganisert som Trondhjems Aktieteglverk. Ved århundreskiftet dekte teglverket et område på 70 mål, og tegl fra Bakklandet hadde ry for høg kvalitet. I dag står produksjonshallen igjen, omgjort til leiligheter.
Bakklandet har også vært et sentralt område for båtbygging i Trondheim. Allerede på 1600-tallet ble det reparert båter på Bakklandet. Trondhjems Skibsværft ble oppretta i 1779 og Nordre Verft i 1830. I 1843 ble Fabrikken ved Nidelven anlagt på Øvre Bakklandet med jernstøperi, skipsverft og mekanisk industri. Her ble dampskipene «Nidelven» og «Indherred» bygd i 1850-åra, og landets første norskbygde lokomotiv «Thrønderen» til Størenbanen. I 1872 ble fabrikken sammen med Trolla Brug omdanna til Trondhjems Mekaniske Verksted. Etter at dette hadde flytta til sine nye lokaler på Bakkestranda, overtok Trondhjems Jernindustri lokalene. Her foregikk produksjon av nettinggjerder og spiker til fabrikken flytta til Lade i 1967. Ørens Mekaniske Verksted ble anlagt på 1880-tallet.
I 1703 ble en reperbane anlagt på Bakkestranda. Denne ble gjennom et par århundrer gradvis utvida, og var før nedleggelsen i 1925 nesten 200 m lang. Bygningene ble seinere brukt som butikker – «basarene på Bakke» – men ble revet i 1967. Ellers står mye av industri- og verftshallene på Bakklandet igjen, og er i dag i bruk for andre formål.


Den Hellige Ånd.
Den Hellige Ånd, på latin "Spiritus Sanctus", er innen kristen teologi den tredje personen i Den hellige treenighet. Ånden regnes for å være den siden ved Guds vesen som inspirerer kristne mennesker til å leve etter Guds vilje. Kirker som ikke bekjenner seg til treenighetslæren, regner Den Hellige Ånd for å være en manifestasjon av Guds ånd, en kraft, og ikke en egen person i teologisk forstand. Læren om Den hellige ånd kalles pneumatologi.
Siden 200-tallet har kirken feiret pinse til minne om Den hellige Ånds komme og grunnleggelsen av kirken.
Den Hellige Ånd i Det gamle testamente.
Ånden i Det gamle testamente i Bibelen er ikke «kristen» på samme måte som i Det nye testamente. Det gamle testamente er eldre og er historisk forut den kristne forståelsen av Den Hellige ånd. Likevel er det flere steder hvor ånden nevnes. I korte trekk er det snakk om tre forskjellige bruksområder vi møter begrepet ånd. To er relevante for Det nye testamentes forståelsen av ånden som Guds hellige Ånd.
Ånd kan også settes i sammenheng med tanke/tanker eller tankeliv. Den Hellige Ånd, kan settes i forhold til Sannhetens Ånd; altså vil det være å tenke sannhet, eller: være i sannheten /stå rotfestet i sannheten etc.


Ikonologi.
Ikonologi (fra gresk Εικών «bilde» og λόγος, "legos/legein" «å tale») er et kunsthistorisk begrep som ble fremmet på 1920- og 1930-tallet av hovedsakelig Erwin Panofsky som selv definerer begrepet til å være «den gren av kunsthistorien som beskjefter seg med kunstverkets innhold eller mening i motsetningen til dens form». For å kunne foreta en ikonografisk analyse er det nødvendig å kjenne til relevant teori om kunstverket og den kulturhistoriske sammenhengen verket er skapt i. Denne analysemodellen var en reaksjon på den sterke fokuseringen på stil som hadde vært vanlig innen kunsthistorien.
Den ikonologiske metode.
Den ikonologiske metodikk ble først benyttet Aby Warburg i Strasbourg i en avhandling fra 1892 på to bilder av Sandro Botticelli. Begrepet ikonologiske analyse ble benyttet på månedsbildene i Palazzo Schifanoia i Ferrara hvor Warburg var i stand desiffrere og tyde det kompliserte astrologiske billedprogrammet i freskomaleriene. Metoden ble deretter vurdert av den såkalte Warburg-skolen.
Den Ikonografiske analyse.
Sistnevnte tredeling er å betrakte som fortolkningsobjektet mens den første er fortolkningens handling
Det første nivået, det førikonografiske, forutsetter en vanlig praktisk erfaring, men en må også kjenne til hvordan de forskjellige epokene i stilhistorien har utformet kunstverket.
Det andre nivået, den ikonografiske analysen, forutsetter at en kjenner til historien bak kunstverket. Det kan være historiske og litterære kilder, eller historiske forutsetninger. Et eksempel på dette er kristen ikonografi der utviklingen av det kristne kirkebygget vedtatte konvensjoner på kirkemøter og tekster i bibelen og andre religiøse skrifter er viktige for analysen.
Det tredje nivået, det ikonologiske, er søken etter den «indre» eller dypere meningen. I tillegg til kunnskapene på trinn to må en også kjenne mer til historien og samfunnsforholdene som var da kunstverket ble laget. Da må en prøve å få tak i så mange historisk relevante dokumenter en kan som forteller om perioden, nasjonen, institusjonen, politiske og religiøse forhold etc. for å kunne tolke kunstverket.
Den ikonografiske analyse som behandler bilder, historier og allegorier framfor motiver forutsetter mer enn kun kunnskap til objekter og begivenheter, i henhold til Panofsky. Den forutsetter fortrolighet med temaer eller begreper som overføres gjennom litterære kilder, skjønt selv om dette er uunnværlig og tilstrekkelig for en ikonografiske analyse, er det ingen garanti for at den er korrekt. Løsningen er å undersøke forbildehistorien ettersom jo mer subjektiv og irrasjonell fortolkningskilden er, desto mer nødvendig er å benytte korrektiver og kontrollmetoder. Derav er nødvendighet med tre lag i innhold eller mening.


Nakba.
Palestinsk mann ser utover flyktningleir i 1948
Nakba (arabisk النكبة, «katastrofen») er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne. Grunnleggelsen av staten Israel regnes som begynnelsen på Nakba, og 15. mai er derfor en viktig minnedag i den palestinske kalenderen.
Uttrykket ble preget av Constantine Zurayk, en historieprofessor ved det amerikanske universitetet i Beirut; han brukte det i sin bok "Ma'na an-Nakba" (katastrofens betydning) fra 1948.
Det israelske estimatet på palestinske arabere som måtte forlate sine hjem er 520 000. Det palestinske estimatet er 900 000.
I hvilken grad palestinernes flukt skjedde på oppfordring av eget lederskap eller som et resultat av israelske krigshandlinger har vært omdiskutert. Israelerne har tradisjonelt påstått at arabiske myndigheter oppfordret palestinerne til å flykte og at jødiske ledere oppfordret palestinerne til å bli, for eksempel i havnebyen Haifa. I ettertid har imidlertid flere historikere fått tilgang på dokumentasjon som tyder på at israelske militære bedrev etnisk rensning fra byer og landsbyer, for eksempel Deir Yassin, Lydda og Ramle. Etter hvert som dokumenter har blitt nedgradert har historikere som Zeev Sternhell, Benny Morris og Ilan Pappe bidratt til at det sistnevnte perspektivet har fått økt styrke i de akademiske miljøene.
Ifølge en etterretningsrapport fra "Institute for Palestine Studies in Beirut" drog 68 prosent av flyktningene uten å se en israelsk soldat.
Palestinerne er blant verdens hurtigst voksende befolkninger, og tallet på registrerte palestinske flyktninger og deres etterkommere har økt fra 914 000 i 1950 til mer enn fire millioner i 2002. Mange av disse bor i flyktningleirer.


Kristen ikonografi.
Kristen ikonografi er den del av ikonografien som en finner i store deler av kirkekunsten. I tidligere tider var det mangel på lesekunnskap i befolkningen, og fremstillinger av evangeliet i kirkerommet ble derfor viktig. Den kristne ikonografien har bestemte motiv som går igjen fra epoke til epoke. De viktigste er: Kristus-motiv, Maria med barnet-motiv, festsyklus-motiv og helgen-motiv. Opprinnelsen til dette finner en i tidlig kristen kunst og motivene ble videreutviklet i bysantinsk kunst. Etter ikonoklasmen utviklet det seg en spesiell kristen ikonografi i kirkerommet som danner utgangspunkt for kirkekunsten. Synet på kirkerommet og plasseringen av bildene i det var av avgjørende betydning.
Kirkerommet som mikrokosmos.
Den bysantinske kirkebygning kan sees på som et bilde av kosmos som symboliserer himmel, paradis (eller det hellige land) og jordens verden i et ordnet hierarki som strekker seg fra kuppelen, som representerer himmelen, til jorden. Bygningen er brukt som bilde av (og slik magisk identisk med) stedene Jesus Kristus vandret på jorden. Hver del av kirken blir identifisert som steder i Det hellige land. Den vestlige basilika er en rytmisk bevegelse fra inngang til apside, fra skapelsen til fullendelsen, mens den bysantinske sirkelbygning med kuppel har ingen slik retning, men er en sirkelbevegelse rundt sentrum.
Korset som Kristus ble korsfestet på er også en kosmisk orden i den romerske verden med "cardo" og "decumanus". Bruk av kors i kirkens grunnplan symboliserer derfor Kristi seier over dette. Kuppelen som også er et kosmisk symbol er en anskueliggjøring av himmelen. Bruken i palasskirker kunne være fordi keiseren ble oppfattet som "kosmokrator". I øst blir frelsen forstått som en total kosmisk begivenhet. Verden blir oppfattet som en harmonisk statisk helhet som hviler i seg selv fra evighet til evighet. Som en konsekvens av dette ble senteret, sirkelen og kuppelen den foretrukne romlige formen.
Ettersom kuppelen representere himmelen, ble derfor de mest hellige bildene plassert der. Bildene fra Jesu liv representerte også en tenkt pilegrimsvandring til Det Hellige Land. Viktig var også kalenderen for det kristne år. Festsyklusen fulgte dette. Sammenhengen mellom dem er ikke historisk korrekt, men gir symbolsk mening. Sirkelen er lukket og gjentar seg selv hvert år.
Tre billedsoner.
I kirkene dannet det seg etterhvert tre adskilte billedsoner som var adskilt med bånd som kunne være av planter eller geometriske figurer.
Kuppel og apside.
Kuppelen og apsiden regnes som det mest hellige stedet i kirken. Her finner vi Kristus, Maria med barnet, engler etc. og scener som kan ha foregått i himmelen. Særtilfeller av kupler finner vi i Chora Camii i Istanbul, der Maria er i sentrum omgitt av forskjellige typer engler.
Festsyklus-motiv.
Festsyklusmotivene er en spesiell motivgruppe som har sammenheng med de største liturgiske festene i kirkeåret. Vanligvis var der 12 av disse motivene fra Jesu liv ordnet i en spesiell rekkefølge.


Jeff Kenna.
Jeffrey Kenna (født 27. august 1970 i Dublin) er en irsk landslagsspiller i fotball som spiller for Kidderminster Harriers i Conference National.
Kenna startet sin karriere i Southampton, før han ble kjøpt av Blackburn Rovers for 1,5 millioner pund i 1995. I januar 2002 fikk han kontrakt med Birmingham, og han var i den klubben i 2 sesonger. 10. mars 2004 undertegnet han en 2-års kontrakt med Derby County.
Jeff Kenna har spilt 27 landskamper for.


Zand-dynastiet.
a>. "Karim-khan Zand" og "Lotf-ali Khan Zand" er huskes godt av folket i Shiraz.
Zand-dynastiet var et dynasti av kurdisk opprinnelse som styrte det sørlige og sentrale Persia (1750–1794).
Dynastiet ble dannet av Karim Khan, høvding av zand-stammen i Lurs som tidligere hadde blitt flyttet av Nadir Shah til det østlige Persia, men vendte tilbake etter hans død. Karim Khan og Alimardan Khan Bakhtiari tok kontroll over det sentrale Persia etter uroen som oppstod pga attentatet på Nadir Shah (1747). De valgte begge en mindreårig prinse av safavide-dynastiet som deres marionetthersker og gav ham navnet Ismail III. Karim Khan valgte å være den militære kommandøren og Alimardan Khan var den sivile administratoren. Snart klarte Karim Khan å eliminere sin partner i tillegg til marionettkongen, og i 1760 grunnla han sitt zand-dynasti. Han nektet å akseptere tittelen sjah og kalte seg i stedet «folkets advokat».
Karim Khan var en omsorgsfull og meget dyktig hersker som snart klarte å skape fred og fremgang i sitt område og gjorde sin hovedstad Shiraz til et senter for kommersiell virksomhet og kultur. Hans utenlandske kampanjer mot Azad Khan i Aserbajdsjan og osmanerne i Mesopotamia gav ham kontroll over Aserbajdsjan og provinsen Basra. Han etterlot sjah Rukh, et barnebarn av Nadir Shah, som autonom hersker over Khorasan i respekt. Men han avsluttet aldri sine kampanjer mot sin erkefiende, Muhammed Hassan Khan Qajar, høvdingen over ghoyounlou qajarene. Sistnevnte ble til slutt beseiret av Karim Khan og hans sønner, Agha Muhammed Khan og Hosseingholi Khan, ble brakt til Shiraz som gisler.
I utenrikspolitikken forsøkte Karim Khan å gjenopprette safavide-epokens handel ved å la britene etablere en handelsstasjon i havnen til Bushehr. Dette gav det britiske Ostindiske kompani en innfallsport til Iran og øket deres innflytelse i landet.
Karim Khans monumenter i Shiraz inkluderer den berømte Vakil-festningen, Vakil Basar og flere moskéer og hager. Han er også ansvarlig for byggingen av et palass i byen Teheran, den fremtidige hovedstaden til qajar-dynastiet.
Karim Khans død i 1779 etterlot hans territorium sårbart for trusler fra hans fiender. Hans sønn og etterfølger Abu al-Fath var en inkompetent hersker som var sterkt påvirket av sin halvonkel (og Karim Khans kommandør), Zaki Khan. Andre herskere som Ali Morad og Jafar Khan klarte heller ikke å følge politikken til Karim Khan og kort tid etterpå var landet under angrep fra alle sider.
Qajar-høvdingene var de største fiendene til zandene, ledet av deres tidligere gissel, Agha Muhammed Khan. De rykket raskt frem mot det nedadgående kongedømmet. Tilslutt erklærte Lotf Ali Khan, en grandnevø av Karim Khan, i 1789 seg som den nye sjahen. Hans styre (til 1794) ble brukt stort sett i krig med qajar-khanen. Han ble til slutt fanget og brutalt drept i festningen til Bam, som satte en effektiv slutt på zand-dynastiet.
Zand-perioden var en relativt fredelig tid med økonomisk vekst for landet. Mange territorium som ble erobret av osmanerne i den sene safavidetiden ble tatt tilbake og Iran var igjen et sammenhengende og rikt land. Kunsten til denne perioden er bemerkelsesverdig og til tross for den korte tiden til dynastiet, hadde en distinkt zand-kunst hatt tid til å dukke opp. Mange qajariske kunstneriske trekk ble faktisk kopiert fra eksemplene til zand.
Politisk er det også viktig at zandene, særlig Karim Khan, valgte å kalle seg "Vakilol Ro'aya" («folkets advokat») i stedet for sjaher. Utenom den opplagte propaganda-verdien av tittelen, kan den være en refleksjon av de populære kravene på den tiden, som forventet at herskere med populære tendenser i stedet for absolutte monarker som var totalt adskilt fra befolkningen, som de sene safavidene.


Lisbeth Nypan.
Skulptur for å minnes Lisbet Nypan på Nypvang skole i Leinstrand
Lisbet Nypan, eller Elisabeth Pedersdatter Nypan (født ca. 1610, død september 1670) var en bondekone fra Leinstrand (nå i Trondheim kommune) som ble dømt til døden for trolldom ved bålbrenning.
Lisbet var gift med bonden og skysskafferen Ole Nypan (ca. 1602 – 1670), som ble dømt til døden for trolldom samtidig, men han ble halshugd. Paret hadde minst tre voksne barn da de ble henrettet. Dette var antagelig den nest siste heksedommen i Norge hvor dødsstraff ble brukt. Saken mot Lisbet og Ole er en av Norges mest kjente heksesaker, spesielt fordi deres sak er den eneste norske heksesak som er omtalt i "Rossell Hope Robbins’ encyclopedia of Witchcraft and Demonology" fra 1959.
Lisbet tok betalt for sine tjenester. Det gjorde folk mistenksomme, og de var redde for at hun satte sykdom på dem for å tjene penger. Når folk eller dyr ble syke, begynte ryktene derfor lett å gå. Det gjorde ikke saken bedre at Ole ofte minnet folk på hvem han var gift med, når han kom opp i krangel. Lisbet innrømmet i retten at hun hadde brukt Guds navn for å helbrede, men hun hadde aldri brukt evnene sine til å skade noen. Hun mente at hun og mannen var blitt ofre for løgn og sladder. Retten trodde henne ikke, og hevdet at hun brukte bønnene til dyrking av Satan og ikke Gud.
Sognepresten i Leinstrand, Ole Mentsen, og fogden Hans Evertsen Meyer (1615–1688) forsøkte å overtale paret til å tilstå. Men paret fastholdt sitt standpunkt uten å vise noen innrømmelse eller anger, selv etter fengsling og tortur. Det ble oppfattet som forakt for retten og bidro sannsynligvis til den strenge straffen. I dommen står det at de ikke kunne komme med «den rette tilståelsen» på grunn av sine tette forbindelser med Djevelen. Dommer Willem Knutsen og retten så på Lisbet som mer skyldig i trolldom enn Ole. Derfor ble hun dømt å brennes levende på stake, mens mannen ble dømt til halshugging. Dommen ble bekreftet av lagmann Hans Mortensen Wesling (1620–1671) 5. september 1670, og fullbyrdet i løpet av september. Kildene spriker når det gjelder akkurat hvor Lisbet ble brent. Noen sier at henrettelsen fant sted ved erkebispegårdens mur, andre på fisketorget, mens andre igjen sier at hun ble henrettet på Galgeberget i Ila, utenfor byen. Lisbet Nypan var rundt 60 år da hun ble henrettet og mannen ca. 67 år.
17. mai 2005 ble det avduket en skulptur for å minnes Lisbet Nypan på Nypvang skole i Leinstrand. Den er utformet av Steinar Garberg. Lisbet Nypan har også fått en vei på Kattem oppkalt etter seg.


Andrew Davies.
Andrew Davies (født 17. desember 1984 i Stockton-on-Tees, Durham, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske klubber. Han er forsvarsspiller og spiller nå for Bradford City.
Davies har spilt landskamper på U-20 og U-21 nivå for England.
Biografi.
Andrew Davies kom til Middlesbrough allerede som 13-åring, og spilte på aldersbestemte lag de neste årene. Han skrev sin første profesjonelle kontrakt med klubben 1. oktober 2002, og han debuterte for Middlesbrough i en ligacupkamp mot Ipswich den 6. november 2002. Hans første kamp i Premier League var mot Aston Villa 28. januar 2003.
I januar 2005 skrev han under på en 3-måneders utlånsavtale Queens Park Rangers, og han debuterte for Londonklubben den 14. januar i en kamp mot Stoke den 14. januar 2005. I april var han tilbake i Middlebrough og han fikk med seg tre Premier League kamper på slutten av 2004/05 sesongen.
4. juli 2005 undertegnet Andrew Davies en 6-måneders utlånsavtale med Derby County, og han debuterte for klubben fra Øst-Midlands mot Brighton den 6. august 2005. Han scoret sitt første ligamål for Derby den 18. september 2005 i en kamp mot Southampton.
Selv om Davies hadde fått 3 røde kort i løpet av sitt opphold i Derby var klubben så fornøyd med han at at de ville forlenge utlånsavtalen. Dette ble gjort i starten på januar 2006, men Middlesbrough fikk inn en klausul i denne avtalen der de kunne hente spilleren før 1. februar 2006. På grunn av skadeproblemer blant forsvarspillerene benyttet Middlesbrough seg av denne klausulen, og Davies returnerte til Middlesbrough 30. januar 2006.


Qajar-dynastiet.
Mullaher i hoffet til en safavide-monark, Iran. Malestilen er merket qajari.
Qajar-dynastiet var den herskende familien i Persia fra 1796 til 1925.
Dynastiet ble grunnlagt i 1796 av Agha Muhammed Khan, en evnukk av iransk turkmensk opprinnelse som beseiret den siste herskeren av zand-dynastiet, men han ble selv myrdet bare et år senere. Under qajarenes periode falt Persia inn under økonomisk påvirkning fra de europeiske imperiene der de britiske og russiske imperiene skapte seg en innflytelsessfære i Persia. Under styret til Fath Ali Shah ble Persia tvunget til å avgi sine nordlige områder til Russland, mens britene senere tok effektiv kontroll over den sørlige delen med sine rike olje-forekomster.
Qajar-sjahene gjorde flere vaklende forsøk på modernisering i det 19. århundre og starten av det 20. århundre, med grunnleggelsen av en grunnlov og et parlament i 1906. Dette var en kontroversiell utvikling. Muhammed Ali Shah ble avsatt i 1909 for å angripe grunnloven som ble etablert under hans forgjenger.
I 1917 invaderte britiske styrker Russland fra Persia i et forsøk på å knekke den russiske revolusjonen. Under denne «intervensjonskrigen» gjennomførte en persisk militæroffiser, Reza Pahlavi, et statskupp med britisk støtte som reduserte den siste qajar-herskeren, Ahmed Shah Qajar til en marionetthersker. Pahlavi avsatte shahen i 1925 og erklærte seg som den nye sjahen og etablerte sitt eget dynasti.


Ludwig Andreas Feuerbach.
Ludwig Andreas Feuerbach (født 28. juli 1804 i Landshut - død 13. september 1872) var en tysk filosof. Feuerbach, en venstrehegelianer, er særlig kjent for sin teori om at mennesket har skapt gud i sitt bilde og for sin naturalistiske antropologi. Han er også kjent for sin kritikk av religion og kristendommen. I "Das Wesen des Christentums" (1841) benekter han Guds eksistens. Hans materialistiske filosofi fikk stor betydning for Friedrich Engels og Karl Marx, og er derfor svært viktig filosofihistorisk.
Se også.
Feuerbach, Ludwig Andreas
Feuerbach, Ludwig Andreas
Feuerbach, Ludwig Andreas


Kronprinsesse Märthas minnefond.
Kronprinsesse Märthas minnefond er et fond som i kronprinsesse Märtha av Norges minne gir økonomisk støtte til sosiale og humanitære organisasjoner som dekker behov kommunen eller staten ikke har midler til.
Fondet ble opprettet under navnet "Hennes Kongelige Høyhet kronprinsesse Märthas fond" 1. april 1929. Etter kronprinsessens død den 5. april 1954 ble det besluttet at fondets arbeid skulle videreføres under det navnet det har i dag.
Fondets formål er å gi økonomisk støtte til sosiale og humanitære tiltak i organisasjoner og foreninger. De senere år har fondet tildelt blant annet Den norske kreftforening og Frelsesarmeen bidrag.
Avkastningen på egenkapitalen blir utdelt årlig i samband med kronprinsesse Märthas fødselsdag den 28. mars. I 2007 ble 293 søkere tildelt sammenlagt 1,6 millioner kroner.
Ordenskanselliet står for administrasjonen av fondet.
Minnefondets egenkapital er på 29.2 millioner kroner. Mesteparten av dette utgjøres av gaver samt innsamlede midler.


Mohammad Konjic.
Muhamed Konjic, vanligvis kalt Mo Konjic, (født 14. mai 1970 i Bosnia-Hercegovina) er en tidligere bosnisk landslagspiller i fotball. Han spilte 19 landskamper og scoret 2 mål for.
Biografi.
Konjic startet sin karriere i Tuzla, og har senere spilt for mange forskjellige klubber. Først var han en sesong i Belisce, mens han fra august 1993 og fram til sommeren 1996 spilte for Zagreb. Hans neste proffopphold ble i sveitsiske FC Zurich, deretter var han to sesonger i Monaco. I januar 1999 kjøpte Coventry City Konjic for £2 000 000. Han debuterte i Premier League den 6. februar 1999 mot Tottenham Hotspur i en kamp som endte 0-0. Totalt ble det over 130 ligakamper i Coventry før han i mai 2004 gikk gratis til Derby County. Han debuterte for denne klubben den 11. september 2004 i en ligakamp mot Reading. Den siste delen av hans karriere var han mye plaget av skader, og hans eneste obligatoriske kamp for Derby County i 06 sesongen var en kamp mot Grimsby Town i den engelske ligacupen den 24. august 2005.
Mo Konjic ble enig med Derby om å avslutte kontrakten den 17. april 2006, og han bestemte seg deretter for å legge opp som fotballspiller for å satse på en videre trenerkarriere.


Reidar Engjom.
Reidar K. Engjom (født 15. november 1907, død 1. september 1970) var en norsk lokalpolitiker (Ap).
Engjom ble etter valget i 1945 ordfører i Østre Gausdal, og ble gjenvalgt i 1948, 1952, 1956 og 1960. Da Østre Gausdal ble slått sammen med Vestre Gausdal til kommunen Gausdal i 1962, ble Engjom også valgt til ordfører i den nye felleskommunen. Han ble sittende som ordfører fram til sin død i 1970.


Fotballaget Fart.
Fotballaget Fart (stiftet i 1934) er et fotballag fra Hamar. Kampene spilles på Fartbana, som ligger på Slemsrud i Øvre Vang, cirka ti kilometer nordøst for Hamar sentrum.
Kvinnelaget.
Fart har et kvinnelag i 1. divisjon. Det rykket opp i 2003, fordi laget har lykkes ved å samle de beste lokale jentespillerne, og er det eneste topplaget i Innlandet. Fra 2004 til 2007 spilte Fart uavbrutt i 1. divisjon. I 2006 greide ikke Fart å kvalifisere seg til fortsatt spill i 1. divisjon, men fordi Liungen trakk seg fra 1. divisjon ble Fart spurt om de ville fortsette i 1. divisjon. Året etter vant laget ligaen med 32 poeng, og rykket opp til Toppserien. Toppserieoppholdet ble kort og brutalt for Fart, som bare fikk ett poeng med seg fra oppholdet, en uavgjort hjemme mot Klepp takket være et hat-trick av Inger Helene Hafsahl Karset. Sesongen 2009 var Fart med i opprykksstriden fram til slutt, men etter uavgjort mot Alta i nest siste serierunde, ble begge lagene forbigått av Donn, som endte poenget foran Fart.
Herrelaget.
Farts A-lag for herrer spiller i 4. divisjon. Fram til og med 2006-sesongen var Farts herrer det laget i Indre Østland Fotballkrets som hadde spilt lengst sammenhengende i 3. divisjon. Etter nedrykket til 4. divisjon slo A-lagene til Fart og Vang Fotballag seg sammen under navnet Fart-Vang foran 2007-sesongen. Samarbeidslaget rykket rett opp igjen til 3. divisjon, og det var på forhånd avtalt at ved et eventuelt opprykk var det Fart som skulle ha plassen i 3. divisjon. Dessverre ble det igjen nedrykk, og laget har spilt de siste to sesongene i 4. divisjon.
I 2010-sesongen var det lenge hard konkurranse om den ene opprykksplassen til 3. divisjon mellom Fart og Trysil. Trysil vant imidlertid begge de to internkampene lagene i mellom, og da var også opprykket avklart.
Farts største erkerivdal blir sett på som Ridabu IL, mye på grunn av klubbenes geografiske beliggenhet i Vang.
Breddefotball.
Fart har 24 lag på yngres nivå. Spillerne er for det meste fra Øvre Vang og Ingeberg.
Kjente spillere og trenere.
Den mest kjente spilleren som har spilt for Fart er Thorstein Helstad, som forlot klubben før 1995-sesongen for å spille for HamKam. Han debuterte på A-laget som 16-åring.
Kristin Bekkevold var med da kvinnelandslaget tok gull i sommer-OL 2000. Etter flere år i Fart-trøya, spilte hun en årrekke for Asker Fotball. Etter oppholdet i Asker vendte hun tilbake til Fart, men trappet så ned satsingen og gikk til Brumunddal.
Lene Bredesen spilte i Fart før hun dro til Trondheims-Ørn i 2006. Lene har bestemt seg for å gi seg i Trondheims-Ørn etter 2010-sesongen, og avsluttet Trondheimsoppholdet med å spille cupfinale (tap 7-0 for Røa). Hvor Lene skal spille i 2011-sesongen er foreløpig ikke avklart; det kan bli Fart eller en Toppserieklubb på Østlandet.
Marius A. Overmo, June Holter m.fl. har aldersbestemte landskamper, og spiller / har spilt for klubben.
Tor Arne Granerud har tidligere trent klubben.


MiniDisc.
MiniDisc er en digital lagringsteknologi med mulighet for å lagre alle typer data, i hovedsak lyd. Teknologien ble annonsert av Sony i 1991, og lansert 12. januar 1992.
Minidisc tapte markedsandeler til Mp3-spillerne, og forsvant ut av markedet rund år 2007.


Chesapeake bay retriever.
Chesapeake bay retriever er en vannapporterende hunderase som oppsto i Maryland, USA, på 1800-tallet.
Opprinnelse og alder.
Chesapeake bay retriever kan være en etterkommer av skipbrudne hunder som har blandet seg med lokale retrieverraser, oterhund, irsk setter og irsk vannhund. Den ble første gang vist på en utstilling i 1876, men den første rasestandarden skriver seg fra 1890. Den første raseklubben ble dannet i 1918, samtidig som rasen ble offentlig anerkjent. Rasen er ganske sjelden i Europa.
Det verserer er rekke historier omkring hvordan rasen oppsto, herunder også ei som skal stamme fra 1807, da en britisk brigg forliste utenfor Chesapeake bay. Den bør neppe vektlegges i særlig grad.
Utseende, anatomi og fysikk.
Chesapeake bay retriever er en middels langstrakt og svært muskuløs hund med bred og dyp brystkasse, godt opptrukklet buklinje, sterke muskuløse bein, middels lang hale (27-37 cm). et bredt og rundt hode med et forholdsvis kort og tydelig snuteparti, måtlig markert stopp, forholdsvis små hengende ører og middels store lyse (gulaktige) øyne.
Pelsen er tett og kort, nærmest oljeaktig (vannavstøtende), med underull. Fargen er fra mørk brun tillys brun eller fra gulbrun til hvetefarget. Små hvite flekker tillates på brystet og labbene.
Bruksområde.
Chesapeake bay retriever er kanskje den mest utpregede jakthunden blant retrieverne. Den er meget utholdende og energisk, og en meget dyktig svømmer og apportør. For mange utgjør den dessuten en god og stødig familiehund, som dessuten har gode vakthundegenskaper. Rasen har utpreget gode brukshundegenskaper.
Lynne og væremåte.
Chesapeake bay retriever passer for aktive familier med god erfaring. Den kan være hard og noe stri, men er sjelden brutal og dominerende. Den krever ganske mye mosjon og hjernetrim for å trives maksimalt. Den skal være flink med barn, men må på ingen måte sammenlignes med den mer populære labrador retriever i så måte.
Annet.
Pelsen krever regelmessig børsting, men den skal ikke såpevaskes for ofte.


2. divisjon fotball for herrer.
Oddsenligaen (tidligere Fair Play-ligaen og 2. divisjon i fotball for herrer) er det tredje nivået i det norske seriesystemet for norsk herrefotball. 2. divisjon består av femtiseks lag fordelt på fire avdelinger. Dette er høyest nivå for Tippeliga-klubbenes andrelag å kunne delta i seriespill.
Det beste laget i hver avdeling rykker opp til 1. divisjon, mens de tre nederste i hver avdeling rykker ned til tredjedivisjon.
Dersom en klubb har et lag i eliteserien og rykker ned samtidig som de har lag i 2. divisjon, vil andrelaget bli automatisk degradert ned til tredjedivisjon på bekostning av høyest rangerte nedrykkslag i samme avdeling.
2. divisjon hadde frem til 1996 seks avdelinger, og mellom 1997 og 2000 åtte avdelinger. Serien het frem til 1990 3. divisjon.
Rekorder.
"Rekordene gjelder fra og med 2001 da ligaen bestod av fire avdelinger.
1999 - 2000.
Hver avdelingsvinner spilte kvalifisering om opprykk til 1. divisjon. (O) betyr opprykk etter kvalifisering.


Ornette Coleman.
Ornette Coleman (født 9. mars 1930) var en av hovedaktørene i utviklingen av frijazz-bevegelsen i 1960-årene, og en av de viktigste musikerne i jazzhistorien.
Coleman ble født og oppdratt i Fort Worth, Texas, hvor han startet som tenorsaksofonist innen R&B og bebop. Senere byttet han til altsaksofon som han har beholdt som sitt hovedinstrument. Colemans saksofontone er kanskje en av de lettest gjenkjennelige innen jazz. Hans klagende og gråtende tone er tydelig påvirket av blues.
Tidlig karriere.
Coleman flyttet til Los Angeles i begynnelsen av 1950-årene, og hadde forskjellige jobber, som f.eks heisoperatør, mens han samtidig satset på sin musikalske utvikling. Alt fra starten var musikken han spilte relativt uortodoks. Han var f.eks. mer opptatt av relativt enn absolutt gehør. Hans sans for harmonier og akkordprogresjoner er heller ikke så rigid som hos de fleste swing- og bebop- musikere. Mange jazzmusikere i Los Angeles mente at Colemans spilte falskt og han hadde derfor til tider problemer med å finne likesinnede å spille med. Pianisten Paul Bley var en tidlig tilhenger.
I 1958 gjorde Coleman sin første innspilling, «Something Else! The Music of Ornette Coleman». Han hadde også med seg trompeteren Don Cherry, trommeslageren Billy Higgins, bassist Don Payne og Walter Norris på piano. Norris var positiv til Colemans ideer, men har blitt kritisert for å ikke ta tak i dem, og i tillegg så bandt et piano Coleman til å holde normal stemming. Derfor har dette albumet ofte blitt regnet for å være en noe skeiv start.
Utforming av framtidas jazz.
I 1959 ga han ut "Tomorrow Is The Question!", en pianoløs kvartett med den tidlige tilhengeren Shelly Manne. Coleman oppdaget bassisten Charlie Haden, kanskje hans viktigste samarbeidspartner og dannet et fast band med ham, Cherry og Higgins. Kvartetten spilte inn The Shape of Jazz to Come in 1959 med Atlantic Records, som hadde signert en multi-album-kontrakt med Coleman.
The Shape of Jazz to Come.
The Shape of Jazz to Come var ifølge kritikeren Steve Huey "et fossefall av en hendelse i skapelsen av avant-garde jazz". Selv om musikken, om enn noe løst, var basert på blues og ofte var ganske melodisk, var låtene uvanlige og uforutsigbare. Det var sterkt delte meninger om hans evner, selv om noen anså ham for å være et geni. Colemans kvartett fikk et lengre, og til tider kontroversielt engasjement på den berømte New York -klubben, Five Spot jazz club. Kjente artister som the Modern Jazz Quartet, Leonard Bernstein og Lionel Hampton var positivt imponert og oppmuntret Coleman. Hampton var etter sigende så imponert at han skal ha spurt om å få spille med kvartetten. Bernstein hjalp senere Haden med å få et stipend fra John Simon Guggenheim Memorial Foundation.
Opinionen var imidlertid delt. Miles Davis erklærte at Coleman måtte være "ødelagt innvendig", og Roy Eldridge uttalte at han hadde hørt Coleman både full og edru, men kunne ikke forstå eller sette pris på musikken i hverken den ene eller andre tilstanden. Colemans mest kjente tidlige innspillinger fra Atlantic Records er samlet i en boks som heter "Beauty is a Rare Thing". Her spiller Don Cherry trumpet, vanligvis Charlie Haden, men noen ganger Scott LaFaro bass og enten Billy Higgins eller Ed Blackwell trommer.
Frijazz.
I 1961 spilte Coleman inn albumet, Free Jazz: A Collective Improvisation, en dobbelkvartett med bl.a Eric Dolphy på bass clarinet og Freddie Hubbard på trompet. Innspillingen var i stereo med en kvartett med treblås/brass/bass/trommer isolert i hver sin kanal. Albumet var på nærmere 40 min, den lengste jazzinnspillingen til da. Musikken hadde generelt stødig svingende puls, men den uvanlige harmoniseringen og den improviserte gruppestrukturen var kontroversiell. Coleman hadde kun tenkt å bruke "frijazz" som tittel på albumet, men frijazz ble snart betraktet som en ny genre, selv om Coleman har uttrykt at han ikke er komfortabel med begrepet. En av grunnene til dette er at musikken også består av en betydelig del komposisjon. Selv om hans melodiske materiale kun er å betrakte som rammeverk, minner de likevel sterkt om melodiene Charlie Parker skrev over standard harmoniskjemaer. På samme måte som Thelonious Monk, spilte Coleman sjelden standardlåter, men konsentrerte seg om egne komposisjoner som til gjengjeld synes å komme i en endeløs strøm.
1960-årene.
Etter perioden med Atlantic og til begynnelsen av 1970-årene dreide det seg fullt ut om avant-garde jazz. Kvartetten gikk i oppløsning og Coleman dannet en trio med David Izenzon på bass og Charles Moffett på trommer. Han begynte nå å utvide lydbildet ved å introdusere strykere og ved å selv spille trompet og fiolin. Til å begynne med hadde han få tekniske ferdigheter på instrumentene og brukte dem til å lage store ubeherskede uttrykk. Hans vennskap med Albert Ayler påvirket utviklingen på trompet og fiolin. Mellom 1965 og 1967 signerte Coleman en kontrakt med Blue Note Records og gav ut et antall utgivelser som startet med de innflytelsesrike innspillingene av trioen i The Golden Circle i Stokholm.
I 1966 ble Coleman kritisert for innspillingen "The Empty Foxhole", en trio med Haden og sin egen sønn, Denardo Coleman, som var 10 år gammel. Mange mente at dette var et misstak. Andre mente imidlertid at Denardo, som til tross for sin unge alder hadde studert trommer i flere år, hadde en teknikk som selv om den var uferdig, var både respektabel og entusiastisk. Denardo har senere modnet til å bli en respektert musiker som har vært sin fars hovedtrommeslager siden slutten av 1970-årene. Coleman dannet også en annen kvartet med forskjellige bassister og trommeslagere, bl.a Jimmy Garrison og Elvin Jones. Dewey Redman ble også med, vanligvis på tenorsaksofon. Han fortsatte også å utforske sin interesse for strykere, fra Town Hall-konserten i 1962 til det kulminerte i "Skies of America" i 1972.
«Prime Time» og senere karriere.
Senere tok Coleman ibruk elektriske instrumenter som Miles Davis hadde gjort før ham. Album som «Virgin Beauty» og «Of Human Feelings» brukte rock og funky rytmer, enkelte ganger kalt free funk. Det kan synes å være en tilpasning til jazz fusion, som var moderne på den tiden, men Ornettes første innspilling med Prime Time (Dancing in Your Head i 1976) var forskjellig nok til å skape betydelige sjokkbølger.
Selv om «Electric guitars» var enestående, lignet musikken hans tidligere utgivelser. Framførelsene er basert på samme type melodier og gruppeimprovisasjoner som Joe Zawinul refererte til som "ingens solo, alles solo" og som Coleman selv kaller "harmolodics". Colemans rytmiske tilnærming har heller ikke endret seg nevneverdig. Noen kritikere har antydet at Colemans hyppige bruk av begrepet "harmolodics", er en slags avledningsmanøver for å unngå kritikeres overfokusering på Colemans uortodokse komposisjonsstil.
I 1990 spilte Coleman på lydsporet til David Cronenbergs film, Naked Lunch. Orkesteret ble dirigert av Howard Shore.
På midten av 1990-tallet var aktivitetsnivået høyt. Han ga ut 4 album fra 1995 til 1996, og for første gang på nesten 40 år, samarbeidet han jevnlig med pianister, enten med Geri Allen eller med Joachim Kühn. Mange kritikere fastslo at det tok pianister så lang tid å komme à jour med Colemans utvikling.
Coleman har sjelden spilt på andres plater. Innspillinger med Jackie McLean i 1967 (hvor han spiller trompet), James Blood Ulmer i 1978, Pat Metheny i 1985, Joe Henrys Scar i 2001 og Lou Reed i 2003 er blant få unntak.
Arv.
Selv om Coleman nå må regnes som en eldre etablert jazzmusiker, fortsetter han å presse seg selv inn i uvanlige spillesituasjoner, ofte med mye yngre musikere, eller med musikere fra radikalt forskjellige musikalske kulturer og han fortsetter å spille konserter. Et økende antall av hans komposisjoner har funnet veien til standardjazz-repertoiret, inkludert "Lonely Woman", "Peace", "When Will The Blues Leave?", "The Blessing", og "Law Years". Han har påvirket de fleste moderne saksofonister, og også andre jazzmusikere fra generasjonene etter ham.
I 1998 utgav John Zorn Spy Vs Spy, et album som består av nye radikale versjoner av Colemans låter.


Nova Scotia duck tolling retriever.
Nova Scotia duck tolling retriever, også kalt toller, er en vannapporterende hunderase som trolig oppsto i Nova Scotia-distriktet i Canada på siste halvdel av 1800-tallet. Tolleren er Nova Scotias provinshund.
Opprinnelse og alder.
Nova Scotia duck tolling retriever (toller) kan være et resultat av en krysning mellom en småvokst chesapeake bay retriever, golden retriever og en brun spanieltype, men dette vites ikke med sikkerhet. Andre teorier sier at den kan være en krysning mellom en leverfarget flat coated retriever og en labrador retriever. Noen mener også at den kan være innblandet irsk setter og andre lokale hunder. Retrieverfolk liker også gjerne å si at den skal ha en mungolignende hund i sine aner, men dette bør man neppe feste særlig tillit til. Sikkert er det imidlertid at rasen har fått sin utforming i Canada. CKC anerkjente rasen i 1945, som den første kennelklubben i verden. FCI anerkjente den som sådan i 1982 og AKC i 2001.
Rasen kom til Norge først i 1986 (Danmark/1982 – Sverige/1984). Den har de senere årene blitt stadig mer populær i Norge.
Utseende, anatomi og fysikk.
Tolleren er den minste av retrieverne. Hannene blir gjerne ca. 48-51 cm i mankehøyde, mens tispene blir ca. 45-48 cm. Vekten ligger normalt på ca. 20-23 kg for en hanne, mens tispene gjerne veier 17-20 kg.
Tolleren skal gi et kraftfullt og kompakt inntrykk, uten å virke tung. Den er både mindre og lettere i kroppen enn de øvrige retrieverne, noe som gjør den smidigere og hurtigere enn disse.
Hodet er kileformet og er kortere og lettere enn for de andre retrieverrasene. Tolleren kan ha både mørkt pigment (sort) eller lyst pigment (kjøttfarget) på snute, lepper og øyelokkrender. Begge varianter er like aksepterte, men det er viktig at den fargen hunden har på snuten også skal gjenspeiles i lepper og øyelokkrender.
Pelsen er middels lang og består av en stri dekkpels (vannavstøtende) med tett og myk underpels. Beheng i brystet og på baksiden av frambena og bakbena. Halen er rikelig behåret og skal gi et tett og buskete inntrykk. Fargen varierer fra ganske lys oransje til mørk rød (mørkere over ryggen, mot noe lysere i buken) med hvite markeringer i brystet, på labbene (sokker), på hodet (bliss) og ytterst på halespissen. Brunrød farge, sorte hår i pelsen eller hvite markeringer på andre steder enn poter, bryst, hode og haletupp er særdeles uønsket.
Bruksområde.
Tolleren er en meget utholdende og energisk hund, og en meget dyktig svømmer og apportør. Den er en allsidig brukshund med en rekke flotte egenskaper som gjør den velegnet for så å si alle hundesporter. For mange utgjør den dessuten en god og stødig familiehund, som også har vakthundegenskaper, men det må understrekes at tolleren ikke er avlet med tanke på vokting og det er store individuelle forskjeller når det gjelder vaktinstinkter.
Tollerens spesialitet er som rasenavnet tilsier såkalt tollingjakt/lokkejakt på ender og gjess, der den med sitt lekfulle vesen og bevegelsesmønster lokker viltet inn på skuddhold for så å apportere det fra vann eller land. Det er denne typen jakt som rasen er avlet fram for, men den kan også brukes til alt fra duejakt til storviltjakt (da hovedsakelig ettersøk).
Den er en særdeles god sporhund og rasen har hatt stor fremgang som ettersøkshund på skadet vilt, redningshund, m.m. Tolleren er dog meget allsidig, og egner seg også godt til f.eks. lydighet, agility, freestyle og andre aktiviteter.
Lynne og væremåte.
Tolleren er en meget lojal og viljesterk hund som passer for aktive familier, bør ha god hundeerfaring fra før. Rasen krever ganske mye mosjon og hjernetrim for å trives godt, men den krever også trening i passivitet og ro for å ikke bli stresset. På grunn av sin viljestyrke krever den en fast og rettferdig leder, men den er samtidig en myk hund som ikke må behandles hardhendt, da en slik behandling ofte viser seg å få motsatt effekt. Den er flink med barn, men kan fort bli litt for vilter og aktiv for de minste barna, og kan definitivt ikke sammenlignes med den mer populære labrador retriever i så måte. Rasen kan være noe skeptisk til fremmede og er kjent for å varsle når slike kommer på besøk, men den er ingen utpreget vakthund.
Annet.
Pelsen bør børstes minst én gang i uka. Under røyteperioden bør du kun bruke myke børster.
Denne hunden kan bli kjempegod i agility, men du må være aktiv og ikke minst interresert i å løpe.


Fylkesvei 171.
Fylkesvei 171 (Fv171) går mellom Gran i Sørum og Finstadbråten ved Aursmoen i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 30,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 179.
Fylkesvei 179 (Fv179) går mellom Hauerseter i Ullensaker og Fenstad i Nes i Akershus. Veiens lengde er 14,8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Toller.
Toller har flere betydninger på norsk.


Reza Pahlavi.
Reza Pahlavi (persisk: رضا پهلوی), (16. mars 1878–26. juli 1944), var sjah i Persia fra 1925 til 1935 og sjah i Iran fra 1935 til 1941 (da landet ble omdøpt til Iran, navnet som alltid hadde blitt brukt av befolkningen).
Den 21. februar 1921 gjennomførte Reza Khan Mirpanj (رضا خان میرپنج), som da var hans navn og rangering, et statskupp sammen med Seyyed Zia'eddin Tabatabaee, som ble statsminister. General Reza Khan hadde marsjert med sine tropper fra Qazvin, 150 kilometer vest for Teheran, og erobret viktige deler av hovedstaden nesten uten motstand og tvunget regjeringen til å gå av. Han var en militær kommandør som hadde steget fra rekkene for å lede den russisktrente kosakkbrigaden og ble kjent som Reza Khan Sardar Sepah (رضا خان سردار سپه). Han ble krigsminister i april 1921. Ahmed Shah Qajar utnevnte ham til slutt til statsminister 26. oktober 1923 og dro til Europa. Parlamentet avsatte qajar-dynastiet i 1925 og Reza Khans styre ble formalisert da han ble utropt til sjah av en grunnlovsforsamling 12. desember 1925. Han avla sin ed den 15. desember 1925 og ble dermed den første sjahen av pahlavi-dynastiet.
Fra sitt ekteskap med Taj al-Molouk (1896–1982) fikk han sin sønn og etterfølger Muhammed Reza Pahlavi. I 1922 giftet Reza Pahlavi seg for tredje gang, med Turan (Qamar al Molk) Amir Soleimai (1904–1995). Fra dette ekteskapet fikk han sønnen Gholam Reza. Reza Khan skilte seg fra henne kort tid etterpå, i 1923.
25. april 1926 begynte en ny epoke da sjah Reza satte den keiserlige kronen på sitt eget hode. Samtidig ble hans sønn Muhammed Reza utropt til kronprins av Persia.
Under sjah Rezas seksten år lange styre, ble betydelige veier og den Transiranske jernbanen bygget, moderne utdanning ble introdusert og Universitetet i Teheran ble etablert. Regjeringen støttet europeisk utdannelse for mange iranske studenter. Sjah Reza støttet en sterk industrialiseringspolitikk for å sikre at landet ikke skulle bli helt avhengige av olje- og landbruksinntekter. 21. mars 1935 ba han det internasjonale samfunnet formelt slutte å bruke navnet "Persia", som hadde vært brukt i vesten siden antikken, og i stedet bruke "Iran" som detn offisielle navnet. Hans fikk gjennomført mye, men innen midten av 1930-tallet hadde sjah Rezas diktatoriske herskerstil ført til intens misnøye i Iran.
Under første verdenskrig hadde Storbritannia ignorert protester fra qajar-herskerne og stasjonert tropper i provinsen Khuzestan. Under andre verdenskrig ønsket britene igjen å stasjonere tropper i Khuzestan. Sjah Reza protesterte mot denne utfordringen av den sentrale regjeringens autoritet. Britene tolket hans avslag som en favorisering av Tyskland. Av frykt for at sjah Reza var i ferd med å stille seg på Tyskland sin side under krigen, okkuperte Storbritannia og Sovjetunionen Iran og tvang sjah Reza til å trekke seg til fordel for sin sønn ("se også den persiske korridor").
Sjahen reiste i eksil, først til Mauritius, så til Johannesburg i Sør-Afrika, hvor han døde i 1944.


Fylkesvei 174.
Fylkesvei 174 (Fv174) går mellom Nordby og Dalstua i Ullensaker. Veiens lengde er 11,8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Team HTC-Highroad.
Team HTC-Highroad (tidligere bl.a T-Mobile Team og Team Columbia) var et amerikansk profflag i sykling. I august 2011 kom nyheten om at det ikke hadde lykkes å finne nye sponsorer til laget, og at det derfor ville bli lagt ned etter sesongen.
Laget har røtter tilbake til 1989 og gikk lenge under navn knyttet til Deutsche Telekom. Etter 2007-sesongen trakk det tyske telekomkonsernet seg fra sponsoratet, og 16. juni 2008 ble det klart at Columbia Sportswear ville gå inn som ny hovedsponsor fra og med Tour de France-starten 2008. Like før Tour de France 2009 kom HTC inn som ny tittelsponsor.
Laget deltok i de fleste store sykkelløpene fra midten av 90-tallet, slik som Tour de France, Giro d'Italia og Vuelta a España, og frem til laget ble nedlagt etter 2011-sesongen. HTC-Highroad var også deltaker i UCI Pro Tour fra dette ble etablert før 2005-sesongen.
De store linjene.
Laget ble stiftet i 1991, under navnet "Team Telekom". I 2004 skiftet laget navn til "T-Mobile Team", fordi sponsoren Deutsche Telekom ønsket å flytte sponsingen av laget fra morselskapet til mobiltelefonavdelingen T-Mobile.
Sommeren 2007 ble det spekulert i om Deutsche Telekom ville avslutte sponsingen etter sesongen, men i august samme år bekreftet selskapet at de ville fortsette satsingen til 2010. Sent på høsten 2007 startet på nytt spekulasjonene om at Deutsche Telekom ville trekke seg som sponsor, og 27.11.2007 kom nyheten om at selskapet ville trekke sponsoratet med umiddelbar virkning. Samtidig ble det klart at laget ville fortsette under det nye navnet "Team High Road". Fra og med 2006-sesongen sponset T-Mobile også et kvinnelig sykkellag med samme navn. Dette laget fortsatte også under navnet "Team High Road". Før Tour de France i 2008 og 2009 kom henholdsvis Columbia Sportswear og HTC inn som nye navnesponsorer, slik at lagets navn fra og med Touren 2009 var Columbia-HTC. Senere trakk Columbia seg som sponsor og i 2011 het laget derfor Team HTC-Highroad.
Frem til 2008-sesongen hadde laget base i Tyskland, men etter at T-Mobile trakk seg som sponsor ble tilknytningen til Tyskland svekket, og 5. februar 2008 ble det offentliggjort at laget hadde flyttet hovedkvarteret sitt fra Bonn, Tyskland, til San Luis Obispo, USA. Imidlertid beholdt laget også basen i Bonn.
Laget har oppnådd en rekke etappeseire og pallplasseringer sammenlagt i Tour de France gjennom ryttere som Erik Zabel, Bjarne Riis, Jan Ullrich, Andreas Klöden og Mark Cavendish. I 1997, 2004, 2005 og 2006 vant laget dessuten lagkonkurransen i det franske treukersrittet.
Andre store prestasjoner inkluderer 12 strake seire i det tyske mesterskapet i landeveissykling fra 1993 til 2004. Også i 2005 var laget favoritt, men måtte gi tapt for den da ukjente Gerald Ciolek. I de tre siste årene som tysk lag måtte T-Mobile Team nøye seg med Erik Zabels tredjeplass i 2005 og Matthias Kesslers og Patrik Sinkewitz' andreplasser i 2006 og 2007.
Laget har også en rekke klassikerserie, hovedsakelig gjennom Erik Zabel.
Edvald Boasson Hagen er den eneste nordmannen som har syklet for laget, noe han gjorde i sine første proffår i 2008 og 2009.
Starten.
For å finne Team High Roads opprinnelse, må vi tilbake til 1989. Den tyske byen Stuttgart var blitt valgt til å arrangere sykkel VM i 1991, og ønsket derfor å bli mer involvert i sporten. Ved hjelp av Winfried Holtmann, som var en svært engasjert promotør av sykkelsporten og ofte betegnes som "Team Stuttgarts far", lyktes Stuttgart med å stifte et tysk profflag. På denne tiden var sykkelsporten inne i en dårlig periode i Tyskland, og da laget ble stiftet var det det eneste tyske profflaget. En annen sentral person var nederlenderen Hennie Kuiper. Den tidligere storsyklisten hadde nettopp lagt opp, men ønsket å fortsette med sykkelsporten. Han kontaktet personene som jobbet med å opprette laget, og det endte med at han fikk det sportslige ansvaret. De siste som ble med på opprettelsen ble Kuipers venn Eddy Merckx, som gikk inn som sykkelsponsor,og det tyske sykkelklærselskapet Gonso. Dermed var alt tilrettelagt, og laget Team Stuttgart-Merckx-Gonso ble stiftet.
Det første året bestod laget av 13 ryttere. Dette var hovedsakelig førsteårsproffer og hele 9 av dem var tyskere. Udo Bölts var en av dem.
I 1990 skiftet laget navn til Team Stuttgart-Mercedes-Merckx-Puma, i det som egentlig skulle bli lagets siste sesong. De to første sesongene gav få seire av betydning, med unntak av Darius Kaisers og Udo Bölts' seire i det tyske mesterskapet i landevsisritt. Mot slutten av 1990 dukket Deutsche Telekom opp, og forhindret at laget ble lagt ned. Telekom gikk inn som hovedsponsor under navnet Team Telekom-Mercedes-Merckx-Puma.
Den neste sesongen viste laget fremgang, og Bölts tok en sterk 17. plass sammenlagt i Giro d'Italia.
Etableringen av et OK profflag.
Etter 1991 sesongen forsvant Kuiper til Motorolas sykkellag, og Walter Godefroot overtok det sportslige ansvaret i det som skulle bli lagets beste sesong så langt. Udo Bölts vant kongeetappen i Giro d’Italia, og i juli fikk laget for første gang delta i Tour de France, hvor Jens Heppner tok en imponerende 10. plass samenlagt.
I 1993 fortsatte oppturen. Telekom signerte den da 22 år gamle Erik Zabel, som viste prov på sine kvaliteter da han vant 7. etappe i Tirreno-Adriatico. Senere på året vant Olaf Ludwig 14. etappe i Tour de France. Ludwig tok også en bronsemedalje i VM for Tyskland.
1994 gikk enda bedre. Zabel tok hele 9 seire, blant annet i klassikeren Paris-Tours. Denne seieren var lagets første i verdenscupen. Dessuten ble Bölts nr 9 sammenlagt i Touren.
I 1995 fikk ikke Telekom invitasjon til Touren, selv om laget var så høyt på verdensrankingen at de burde fått det. Etter lange forhandlinger endte det med at laget fikk stille med seks ryttere, samt tre ryttere fra det italienske laget ZG Mobili. Zabel tok to seire i Tour de France 1995.
Sesongene 1996 og 1997.
Selv om Telekom nå var et godt etablert profflag, hadde de fortsatt få seire i store ritt. Dette skulle endre seg i 1996. Foran denne sesongen signerte laget sin første store stjerne – danske Bjarne Riis, som i 1995 hadde blitt nummer tre i Tour de France. Riis skulle være lagets kandidat for sammendraget i 1996 utgaven av Touren, og fikk blant annet med seg Jan Ullrich som hjelper. Godefroot hadde ikke noen særlig tro på at Ullrich skulle kunne gjøre det bra, på grunn av forholdsvis svake resultater i Sveits rundt, men det skulle vise seg at Godefroot gjorde rett da han allikevel tok ut Ullrich. Både Riis og Ullrich presterte mye bedre enn forventet, og det hele endte med at Riis vant foran Ullrich. Dette var første gang siden 1986, da Greg LeMond og Bernard Hinault ble nr. 1 og 2, at to ryttere fra samme lag tok de to første plassene i Touren. Etter andre verdenskrig er det kun LeMond-Hinault i 1985 og 1986 og Ullrich-Riis, som har klart dette.
I tillegg til dette tok Erik Zabel sin første poengtrøye i Touren, Ullrich tok ungdomstrøyen, og laget fikk med seg fem etappeseire ved Riis (to), Zabel (to) og Ullrich.
På grunn av Riis' og Zabels dopinginnrømmelser i 2007, ser ikke Tour-arrangørene lenger på Riis og Zabel som vinnere, men UCI har asvslått å endre de offisielle resultatene.
I 1997 kom Telekom til Touren med to kapteiner: Ullrich og Riis. Imidlertid viste det seg fort at den unge tyskeren var den suverent sterkeste, og Riis ble etterhvert hjelperytter. Ved målgang var Ullrich den suverene vinneren, hele 9min og 9 sek foran Richard Virenque, noe som var den største seieren siden Laurent Fignon vant med 10min 32sek i 1984. Det er dessuten ingen i årene etter 1997 som har klart å vinne med større margin enn Ullrich. Man kan også ta en sammenligning i forhold til Riis. I 1996 var Ullrich 1.41 bak Riis, i 97 var Ullrich 26.34 foran Riis, som ble nummer syv sammenlagt. Med sine 23 år, er Ullrich den fjerde yngste siden 1947 som har vunnet Touren. Også dette året tok laget fem etappeseire i Touren, og Zabel tok nok en poengtrøye. Som om ikke det var nok, tok laget også sammenlagtseieren i lagkonkurransen, og Ullrich den hvite trøyen.
På bakgrunn av disse prestasjonene, fikk Godefroot og hele Tour-laget utmerkelsen «Silbernen Lorbeerblatt», som er den høyeste utmerkelsen en idrettsutøver kan få i Tyskland.
1998 og 1999.
Gjennom lagets sterke prestasjoner i Touren de to foregående årene, samt seire i klassikere som Amstel Gold Race og Milano-Sanremo, var Telekom nå blitt et av de store lagene i proffsirkuset. 1998-sesongen åpnet sterkt, med fire etappeseire i Tirreno-Adriatico og seier ved Erik Zabel i Milano-Sanremo. Sesongens store mål var imidlertid Tour de France. Ullrich kom til Frankrike som kanskje den største favoritten, og han hadde også ledertrøyen i seks dager. Men på den 15. etappen tapte han nesten ni minutter til Marco Pantani, noe som skulle vise seg å bli avgjørende for hele Touren. Ullrich vant to av de siste etappene, men klarte ikke å hente nok tid, og endte derfor som nummer to sammenlagt.
Året etter ble Ullrich skadet, og Telekom kom til Frankrike med et lag som hovedsakelig var bygd rundt Erik Zabel. Til tross for dette klarte ikke Zabel å vinne en eneste etappeseier, og de fleste spurtetappene ble vunnet av Mario Cipollini og Tom Steels. Imidlertid måtte Cipollini bryte, og da Zabel hadde flere topplasseringer enn sine argeste konkurrenter, tok han sin fjerde strake poengtrøye. Lagets eneste etappeseier kom ved Giuseppe Guerini, og bestemann i sammendraget ble Alberto Elli med sin 17. plass.
Fordi Ullrich ikke kunne delta i Touren, bestemte han seg for å stille opp i Vuelta a España. Etter en hard kamp mot Igor González de Galdeano gjennom store deler av rittet, ble sistnevnte knust av Ullrich på den siste tempoetappen, og Ullrich tok Telekoms hittil eneste seier i Vueltaen.
Fra 1990 og fremover er det kun fem andre ryttere som i løpet av karrieren har vunnet to eller flere ulike Grand Tour, nemlig Tony Rominger (Vueltaen 92-94 og Giroen 95), Marco Pantani (Giroen og Touren 1998), Miguel Indurain (Touren 91-95 og Giroen 92-93) og Alberto Contador (Touren 07, Giroen 08 og Vueltaen 08).
Dessuten er Ullrich en av kun elleve ryttere som har vunnet både Vueltaen og Touren. De andre ti er Alberto Contador, Pedro Delgado, Bernard Hinault, Joop Zoetemelk, Eddy Merckx, Luis Ocaña, Roger Pingeon, Felice Gimondi, Jan Janssen og Jacques Anquetil.
2000.
Foran 2000-sesongen signerte laget Aleksandr Vinokurov, som i løpet av noen år skulle blir en av sykkelsportens største stjerner. Dette året var det imidlertid en annen rytter som skulle utmerke seg – den 24 år gamle Andreas Klöden. I sin tredje sesong i Telekom-laget fikk han sitt store gjenombrudd med sammenlagtseire i både Paris-Nice og Baskerland rundt. Dessuten vant Erik Zabel både Milan-Sanremo og Amstel Gold Race. Dersom man ser på seire på Pro Tour-nivå, er denne våren den beste i lagets historie. Foran Tour de France var naturlig nok forventningene høye, og Jan Ullrich kom til rittet som en av de virkelig store favorittene. Dessverre for Telekom tapte Ullrich jevnt over tid til Lance Armstrong, både på fjelletappene og lagtempoen. På den siste fjelletappen (16. etappe), viste Armstrong svakhetstegn og Ullrich fikk muligheten til å knappe inn på forspranget. Ullrich ble nummer to og tok 1.49 (inkludert bonussekunder) på Armstrong, noe som langt i fra var nok, og Ullrich tok sin tredje andreplass i Touren.
Selv om Ullrichs andre plass var noe skuffende, var også 2000 ett godt Tour-år for Telekom. Laget fikk fire dager i gult ved Alberto Elli og den grønne trøyen ved Zabel. Dette var Zabels femte poengtrøye i Touren, noen ingen hadde klart før ham.
Høsten ble avsluttet sterkt med blant annet Ullrichs andre i Züri-Metzgete og Zabels fjerdeplass i Vattenfall Cyclassics
2001 og 2002.
I 2001 tok Erik Zabel sin fjerde seier i Milano-Sanremo, og er den eneste sammen med Eddy Merckx (syv) som har tatt mer enn tre seire i rittet etter 1950. Foruten Merckx er det kun Gino Bartali (fire) og Costante Girardengo (seks) som har like mange eller flere seire enn Zabel i dette rittet.
I 2002 sendte Telekom et lag bestående av ungutter og veteraner til Giro d'Italia. Ingen av rytterne var ventet å kunne hevde seg sammenlagt, og laget skulle prøve å vinne etapper gjennom brudd eller Danilo Hondos ferdigheter i massespurter. På den sjette etappen kom Jens Heppner med i et brudd som kom til mål fem minutter før hovedfeltet, og overtok dermed som første Telekom-rytter noensinne den rosa ledertrøyen. Til tross for at de fleste trodde Heppner skulle miste ledelsen etter første fjelletappe, klarte han å minimere tidstapene og holdt på trøyen gjennom både fjell- og tempoetapper. I og med at Heppner var klart dårligere i fjellene enn de antatt sterkeste sammenlagtrytterne, bestod hans oppgave i å tape minst mulig oppover for så å kjøre inn de andre nedover. Ved sin side hadde han unggutten Matthias Kessler, som var den eneste av lagkameratene som evnet å gi ham noe hjelp av betydning i fjellene. Heppner hold på trøyen frem til den 16. etappen, hvor han tapte knappe syv minutter og måtte gi fra seg ledelsen til Cadel Evans. Totalt hadde han trøyen i 11 dager, noe som er rekord for Telekom. På neste etappe hadde han et alvorlig fall og dagen derpå ble det klart at han måtte trekke seg fra resten av Giroen på grunn av akutte kneproblemer.
Som følge av Ullrichs kneskade og utestengelse for amfetamin, stilte Telekom med et lag bygd rundt Zabel i Tour de France 2002. Skuffelsen var derfor stor da Zabel kun vant den sjette etappen og Robbie McEwen brøt Zabels seiersrekke og tok den grønne trøyen. Tilgjengjeld vant Zabel for første gang poengtrøyen i Vuelta a España.
2003.
Etter at Jan Ullrich i september 2002 avslo Telekoms kontraktstilbud, ble det klart at laget måtte finne nye ryttere å satse på i de store etapperittene. Cadel Evans og Paolo Savoldelli var allerede hentet til laget, og i januar 2003 kjøpte Santiago Botero seg fri fra kontrakten med Kelme for 230 000 Euro. Dermed så det ut som om laget nok en gang skulle ha vinnersjanser i Touren. I juni ble det imidlertid klart at Evans og Savoldelli ikke kunne sykle i Frankrike på grunn av henholdsvis kragebensbrudd og mageproblemer. Det viste seg fort at nyervervelsen Botero slett ikke var i form og at Aleksandr Vinokurov var den klare kapteinen. Vino benyttet enhver anledning til å angripe i fjellene, og ble belønnet på niende etappe da han rykket i den siste stigningen og klarte å holde unna nedover til målbyen Gap. Han tok hele tiden noen få sekunder på de to andre sammenlagtfavorittene Armstrong og Ullrich, og før den siste skikkelige fjelletappen skilte det kun 18 sekunder fra Vino på tredjeplass til lederen Armstrong. På denne etappen fikk imidlertid Vino problemer i den nest siste bakken og måtte slippe de to andre. Ved hjelp av Botero og senere også Guerini, klarte han å tette luken frem til favorittgruppen ved foten av siste fjell. Selv om han også her ble frakjørt, kom han til mål på en sterk 8. plass og tredjeplassen sammenlagt syntes temmelig sikker.Gjennom de siste etappene forble rekkefølgen mellom de beste uforandret og Vino tok Telekoms første tredjeplass sammenlagt i Touren.
I Vuelta a España 2003 tok Zabel sin andre strake poengtrøye og to etappeseire.
I tillegg til dette bidro Vinokourovs seire i Paris-Nice og Sveits rundt, samt hele fire klassikerseire, til å gjøre 2003 til en svært minneverdig sesong for laget.
Opprydding under og etter 2006-sesongen.
Fra slutten av juni 2006, da Operación Puerto førte til at Jan Ullrich og Oscar Sevilla, samt en rekke toppryttere fra andre lag, ble suspenderte fra Tour de France 2006, og utover høsten foregikk det en kraftig oppryding i T-Mobile-laget. Ullrich og Sevilla ble sparket kort tid etter suspensjonene, men det ble fort klart at det trengtes flere utskiftninger både blant rytterne og i ledelsen. Olaf Ludwig og Walter Godefroot, som var lederne i laget, fikk beskjed om at de ikke var ønsket i fremtiden, og Bob Stapleton og Rolf Aldag ble ansatt som henholdsvis manager og sportsdirektør. Etter hvert skjedde det flere utskiftninger i ledelsen, og kun 3 av de gamle fikk fornyet tillit. Bakgrunnen for flere av skiftene var at den gamle ledelsen ikke hadde de rette holdningene i forhold til doping, og at laget trengte nye impulser.
På ryttersiden skjedde det enda større endringer Matthias Kessler, Eddy Mazzoleni og Steffen Wesemann var blant de mest profilerte rytterne som ikke fikk tilbud om ny kontrakt. I tillegg forsvant flere hjelperyttere. Offisielt ble det sagt at det skulle satses på yngre ryttere, men i 2007 var både Kessler og Mazzoleni innblandet i dopingsaker, så det kan hende noen av rytterne også hadde holdninger som ikke passet med anti-dop holdningene til den nye ledelsen. Dessuten hentet laget også inn flere gamle ryttere, blant andre Servais Knaven, Jakob Piil og Axel Merckx.
En rytter T-Mobile ville beholde, Andreas Klöden, ønsket ikke å fornye kontrakten og signerte for Team Astana.
I og med at så mange ryttere forsvant, ble det også hentet inn flere nye enn vanlig. Hele 13 av de 29 rytterne T-Mobile hadde i stallen ved sesongstart, blant andre Mark Cavendish og Gerald Ciolek, ble hentet inn til 2007-sesongen.
I 2007-sesongen innførte laget også interne blodtester, noe som førte til at Serhiy Honchar ble suspendert og senere sparket fra laget i juni samme år.
Til tross for den store utskiftningen både blant lederne og rytterne, samt interne tester, har T-Mobile ikke fått full kontroll over sine egne ryttere. Sommeren 2007 ble Patrik Sinkewitz tatt for testosteronbruk og 3. september samme år ble også Lorenzo Bernucci dopingtatt. Bernucci testet positivt på et appetittreduserende medikament, og hevdet han ikke visste at dette ble lagt til dopinglisten før 2007-sesongen. Uansett hva som blir det endelige utfallet av saken, besluttet lagledelsen å avslutte kontrakten på grunn av brudd på interne regler. Alle medikamenter som rytterne skal ta må nemlig godkjennes av lagets leger først.
Selv om T-Mobile har hatt tre dopingtilfeller i år, synes det derimot sikkert er at det generelt ikke lenger er dopvennlige holdninger i ledelsen og blant rytterne, slik det var på deler av 90-tallet, noe som er en forutsetning for å få en 100% ren stall.
Sesongen 2007.
Foran 2007-sesongen forsvant flere av lagets største profiler, og til tross for at det ble hentet inn mange nye ryttere var forventningene lavere enn de var i forkant av de foregående sesongene. Grunnen til dette var at de fleste av nykommerne enten var mer typiske hjelperyttere enn flere av dem som forsvant, eller unge talanter som man ikke kunne forvente noe særlig av helt enda. Den av de nye rytterne det nok ble stilt størst forhåpninger til var Bernhard Eisel, som til tross for sine få seire hadde flere svært gode plasseringer i store ritt. Av de rytterne som allerede hadde vært i laget en stund, var det først og fremst Kim Kirchen og Michael Rogers som var forventet å dra det tyngste lasset.
Sesongens første seier kom allerede 22. februar ved Bernhard Eisel i det lille etapperittet Algarve rundt. Dette var den tidligste seieren til T-Mobile siden Erik Zabel vant en etappe i Ruta del Sol 19. februar i 2004. Knappe to måneder senere kom en av sesongens største seire da Marcus Burghardt rykket fra resten av et seksmannsbrudd og vant Gent-Wevelgem 2007. I det samme rittet tok Roger Hammond andreplassen, og T-Mobile viste at de fortsatt kunne prestere i brosteinsklassikerne til tross for at deres kanskje beste brosteinsrytter de siste årene, Steffen Wesemann, ikke lenger syklet for laget. Dessuten ble Burghardt nummer 13 i Flandern rundt 2007 og Hammond nummer 7 i Paris–Roubaix 2007, og alt i alt gjorde dermed T-Mobile det svært godt i de tre største brosteinsrittene.
I løpet av våren viste også den 22 år gamle Mark Cavendish seg frem med flere seire i kontinental touren, og i mai tok han sine to første seire i Pro Tour da han vant to massespurter i Katalonia rundt 2007. I alt tok Mark Cavendish 11 seire i løpet av sesongen, og han nådde dermed sitt eget mål på 11 seire, like mange som Alessandro Petacchi klarte i sin første proffsesong og 3 flere enn Robbie McEwen i hans første sesong som proff. En annen unggutt som imponerte var den ett år eldre Gerald Ciolek, med sine tre etappeseire i Tyskland rundt 2007 og tredjeplass i Vattenfall Cyclassics 2007.
Foran årets Tour de France ble det klart at T-Mobile skulle satse både på en topp 5 plassering sammenlagt med Michael Rogers og etappeseire ved Mark Cavendish. Til tross for at Rogers måtte bryte på den 8. etappen fikk laget en overraskende 7. plass sammenlagt ved Kirchen. Dessuten tok laget to etappeseire og hadde den gule trøyen i en dag og den hvite i to dager.
Med to etappeseire i Vuelta a España 2007 og flere seire i kontinental touren, tok også T-Mobile en del seire på høsten, og endte opp med 35 seire i ritt kategorisert av UCI i løpet av sesongen. Til sammenligning hadde laget kun 20 seire i 2006-sesongen, og fremgangen skyldes først og fremst Cavendishs og Cioleks mange seire, noe som viste at T-Mobile kanskje har Pro Tours to største spurttalenter i stallen. Dessuten hadde Kim Kirchen enorm fremgang, og tok med 2. plass i Tirreno-Adriatico 2007, 2. plass i Tour de Suisse 2007 og 7. plass i Tour de France 2007, for første gang i karrieren topplasseringer i store etapperitt. Alt i alt ble kun 4 av seirene tatt av ryttere over 30 år, noe som lover svært godt for neste sesong.
T-Mobile avsluttet sesongen med rittet Circuit Franco-Belge i begynnelsen av oktober. Grunnen til dette var etikkodeksen som flere lag ble enige om etter VM i Salzburg i 2006. Denne sier blant annet at et lag kan ta en en ukes frivillig rittpause dersom to av lagets ryttere tester positivt på doping i løpet av en sesong. På grunn av Patrik Sinkewitz og Lorenzo Bernucci sine dopingsaker, besluttet derfor laget å avslutte sesongen en uke for tidlig. Rittpausen begynte 14. oktober, og dermed gikk laget glipp av Pro Tour-rittene Paris-Tours og Lombardiet rundt. Totalt hadde T-Mobile rundt 300 rittdager i 2007.
Deutsche Telekom trekker seg ut.
Denne sommeren ble det spekulert i om morselskapet til T-Mobile, Deutsche Telekom, ville avslutte sponsingen etter sesongen, men 9. august bekreftet selskapet at de ikke ville bryte kontrakten og at de kom til å fortsette satsingen til ut 2010. Grunnlaget for spekulasjonene var dopingavsløringene rundt Serhij Hontsjar og Patrik Sinkewitz samt dopingproblemene i sykkelsporten generelt, og disse faktorene førte til at Deutsche Telekom stilte visse krav for å fortsette. Blant annet måtte alle rytterne betale en viss prosentsats av lønnen sin til antidoping-prosjekt opprettet av T-Mobile og rytterne ville bli underlagt hypppige kontroller. T-Mobiles kommunikasjonsdirektør Christian Frommert fremhevet at den som vil endre noe ikke kan løpe vekk, dette ville bare sende falske signaler, og at selskapet ville hjelpe sykkelsporten gjennom dopingproblemene. T-Mobile forbeholdt seg imidlertid retten til å trekke seg om det skulle komme nye dopingavsløringer.
Under en måned senere, 4. september, kom nyheten om at Lorenzo Bernucci hadde avlaget en positiv dopingprøve. Han ble umiddelbart sparket fra laget og Christian Frommert forsikret nok en gang at T-Mobile ville fortsette sponsoratet.
Sent på høsten 2007 startet på nytt spekulasjonene om at Deutsche Telekom ville trekke seg som sponsor. Dette ble avvist 6. november, men samtidig ble det klart at det den dopingtatte rytteren Sinkewitz fortalte under etterforskningen påvirket T-Mobiles vilje til å fortsette, og sponsoransvarlig i Telekom sa at enhver kontrakt kan brytes bare vilkårene for bruddet passer begge parter. 27. november 2007 kom nyheten om at Telekom ville trekke sponsoratet med umiddelbar virkning for å distansere merkenavnene Telekom og T-Mobile fra doping generelt og i sykkelsporten spesielt. De avgjørende momentene for beslutningen var Sinkewitz vitnemål, hvor han beskrev bloddopingen på en måte som antydet at det hadde vært en utstrakt bruk av slike midler, og at selskapets navn til stadighet ble satt i forbindelse med gamle dopingsynder. Samtidig ble det klart at både herre- og kvinnelaget ville fortsette under navnet "Team High Road". Dette var lagets klubbnavn og den organisasjonen både ryttere og støtteapparat hadde kontrakt med. "T-Mobile Team" var kun et sponsornavn som fulgte av at T-Mobile var lagets hovedsponsor. Team manager Bob Stapleton kunngjorde at laget hadde nok midler til å fortsette uten en ny hovedsponsor i to år som følge av midler fra andre sponsorer og "investorer med gode hensikter". I og med at T-Mobile hadde 3 år og 1 måned igjen av kontrakten ble selskapet nødt til å kompensere High Road for å bli løst fra kontrakten. I følge tyske ARD skal dette beløpet ha vært på rundt 25 millioner Euro, og utgjør dermed den desidert største andelen av midlene Stapleton snakket om. Denne summen tilsvarer i overkant av 60% av beløpet Telekom hadde forplikttet seg til å betale gjennom resten av sponsorperioden. Telekoms sponsroansvarlige innrømte at det hadde kostet dem en del å bryte kontrakten, men at de hadde mye å takke sykkelsporten for og at det var fair at de kompenserte laget med midler nok til å overleve i minst ett år til.
I begynnelsen av desember fikk laget en Pro Tour-lisens med forbehold frem til UCI fikk ful oversikt over den finansielle situasjonen i laget. Dette forbeholdet ble etter hvert fjernet og laget gikk, for første gang siden 1990, en en ny sesong i møte uten rosa trøyer.
Sesongen 2008.
Fordi flere av de store sykkelrittene fra sesongen 2008 ikke lenger var med i Pro Tour, kunne laget risikere å ikke få invitasjoner til Vuelta a España og ritt som arrangeres av ASO og RCS Sport. I begynnelsen av februar 2008 var ikke High Road på listen over lagene med invitasjon til Giro d'Italia, og det så ut som om det italienske storrittet ville gå uten Team High Road for første gang siden 2004. 15. februar ble det imidlertid klart at laget fikk den siste plassen i rittet.
Vuelta a España fikk laget imidlertid ikke invitasjon til.
Ledertrøye i store etapperitt.
Nedenfor følger en liste over etapper i store etapperitt hvor laget har hatt ledertrøyen. Listen inneholder kun Grand Tours og rittene som nevnes under "Andre store etapperitt". Grand Tours listene er komplette, mens tidsrommet de andre listene gjelder for er gitt ved Fom (fra og med) og Tom (til og med).
Utvalg av tidligere ryttere.
Rytterne er sortert i kronologisk rekkefølge etter når de forlot laget.
Kilder.
Htc


Stefan Holm.
Stefan Holm (født 25. mai 1976 i Karlstad) er en tidligere svensk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp. I 2004 ble han tildelt både Svenska Dagbladets gullmedalje og Radiosportens Jerringpris.
Karriere.
I barndommen var Holm mer glad i fotball enn i friidrett, men ble inspirert av å se Patrik Sjöberg i en konkurranse på TV. Holm ble trenert av hans far. Holm er ikke særlig høyvokst for sin idrett med 1,81 m og veide 70 kg under sin aktiv tid.
Holms internasjonale gjennombrudd kom under Sommer OL 2000 i Sydney, han ble fjerde med 2,32 m. Holm fortsatte med å vinne sine første av i alt fire VM innendørs i 2001 og 2003. Utendørs vant han i 2003 sølv i VM fulgt av olympisk gull i 2004. Han var en av de absolutt beste hoppere også de neste årene selv om han ikke vant like gjeve stevner som i 2003 og 2004. 2008 ble på nytt en god sesong for han med et nytt innendørs VM-gull og personlig rekord utendørs. Etter sommersesongen 2008 la han opp.


Kalignost.
Kalignost er fargeløse krystaller av natrium-tetra-fenylborat (Na+[B(C6H5)4]). Kjemikaliet benyttes som fellingsreagens for påvisning og mengdebestemmelse av enverdige kationer, f.eks K+, Rb+, Cs+, NH4+. "Li+ og Na+ felles ikke av Kalignost".
Kalignost anvendes også som gravimetrisk bestemmelse av K+: K+ + [B(C6H5)4]- = K[B(C6H5)4](s).
Stoffet ble syntesisert av Georg Wittig.


60 skudd liggende.
60 skudd liggende er en OL-disiplin i sporten skyting. I OL, EM og VM skytes øvelsen som oftest utendørs på 50 meters avstand, det blir skutt med miniatyrgevær.
Øvelsen arrangeres også med grovkaliber i EM og VM for rifle, der det blir skutt på avstanden 300 meter, da med standardgevær. Øvelsen er i Norge underlagt Norges Skytterforbund.


Norges Skytterforbund.
Norges Skytterforbund (NSF) er særforbundet for skyting under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, og ble stiftet i 1946. Det er medlemmene i Norges Skytterforbund som utøver de internasjonale øvelsene som skytes i Olympiske lekerOL, VM og EM. Pistol, leirdue, viltmål og rifle er de fire grenene som er underlagt skytterforbundet. Det andre store skytterforbundet i Norge er Det frivillige Skyttervesen. Disse forbundene må ikke forveksles.
Historie.
Skyting mot skive er en idrett med lange tradisjoner i Norge. Det Bergenske Skydeselskap ble stiftet allerede i 1769. I Oslo ble Kristian Augusts Venner stiftet i 1810.
I 1861 ble forgjengeren til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité stiftet, nemlig Centralforeningen for Utbredelse av Legemsøvelser og Vaabenbrug. Skyting er i så måte en av de idrettene som først kom med i den organiserte idretten i Norge.
Oslo Sportskyttere ble stiftet i 1912 og tok seg av de skytterne som drev med lerdue, hjorteskyting og pistolskyting. I begynnelsen var det også dette laget som organiserte den internasjonale deltagelsen i disse grenene. Den internasjonale deltagelsen på riflesiden ble organisert av Det frivillige skyttevesen.
I 1923 kom det krav om at de nasjonale forbund som ville delta i internasjonale mesterskap måtte være medlem av Den internasjonale skytterunion (ISU/UIT). Det ble derfor opprettet en ny organisasjon for å arbeide med norsk representasjon i internasjonale mesterskap. Den nye organisasjonen fikk navnet Norsk Avdelig av den Internasjonale Skytterunion (NAIS) og ble stiftet i 1925.
I 1946 ble det nåværende Norges Skytterforbund stiftet ved en sammenslåing av NAIS, miniatyrskytterforbundet, sportskytterforbundet og Skyteutvalget i Arbeidernes Idrettsforbund. Norges Skytterforbund dekker dermed alle de skytegrener hvor det kjempes om internasjonale mesterskap og titler innen rifle, pistol, lerdue og viltmål.
Nasjonalt er forbundet tilsluttet Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Internasjonalt er Norges Skytterforbund tilsluttet International Shooting Sport Federation (ISSF), Den europeiske skytterkonføderasjon (ESC) og Nordisk Skytter Region.
Eksterne lenker.
Skytterforbund


Tinnitus.
Tinnitus (Fra latin: tinnïtus; masc. "klang, klirrende lyd".) er den medisinske betegnelse for øresus, som er et nevrologisk fenomen knyttet til høresansen, hvor vedkommende som er rammet av symptomet oppfatter en lyd, uten at det foreligger noen ekstern lydkilde. Lyden kan ha forskjellig karakter og intensitet, avhengig av årsaken. Tinnitus benyttes også som separat diagnose, når det ikke er noen erkjent årsak til symptomet.
Undersøkelser viser at så mye som 17 % av befolkningen har en grad av tinnitusfornemmelse (prevalens). For aldersgruppen over 60 år er denne prosenten øket til ca. 30. Men bare ca. 25 % av alle med tinnitus føler så mye ubehag at de tar kontakt med lege. Det betyr at mange ignorerer sin tinnitus.
Tinnitus-støy.
Støyen kan være jevn, i andre tilfeller er den pulserende. Den kan oppleves en- eller tosidig, dvs. to lyder i hver sin ende av skalaen.
Tinnitus kan forekomme i forbindelse med hørselstap. Ofte er et plutselig forårsaket lydtraume årsaken. Mange beskriver støyen som en ren tone, og tonens frekvens synes ofte samsvare med en tydelig drop i audiogrammet.
I andre tilfeller beskrives støyen som susing av vind, motordur, turbin, mixer osv.
I en del tilfeller kan støystyrken måles ved relativt objektive metoder til ca 5-15 desibel over høreterskel. Likevel kan pasienter oppleve støyen subjektivt vesentlig kraftigere.
Mennesker som ofte bruker hodetelefoner og særlig øreplugger for å høre på musikk, bør være oppmerksom på senskader. Ved bruk av åpne hodetelefoner og de fleste øreplugger, er skjermingen av bakgrunnsstøy dårlig, og brukeren har derfor en tendens til å skru opp volumet til musikken overdøver bakgrunnsstøyen. I støyende omgivelser som f.eks. trafikk, kan dette lede til hørselsskadelige lydnivåer.
Tinnitus kan føre til søvnløshet, irritasjon/søvnproblemer, hukommelsessvikt/lydvarhet og ikke minst konsentrasjonsproblemer med det resultatet at mange blir uførtrygdede. At hørselen også blir dårlig fører til problemer med å følge en samtale med bakgrunnstøy, og mange isolerer seg for andre mennesker.
Årsaker til tinnitus.
Ideopatiske (dvs. ukjent eller usikker årsak)
Nevroforskeren fremla i 1988 sin nevrofysiologiske modell av tinnitus og hyperakusis (lydoverfølsomhet). Teorien gir den hittil beste forklaring på hvilke mekanismer som ligger pak plagsom tinnitus.
Anamneser.
Tinnitus oppstår fordi sansecellene i indre øre, som sender lyd til hjernen, har blitt forstyrret eller skadet slik at det oppstår en kontinuerlig lyd. Lyden kommer altså ikke utenfra, men oppstår fordi sansecellene er blitt skadet slik at de avgir "falske" nerveimpulser. Hos noen (ca 20%) forsterkes lyden videre av hjernestammens. (Hos de fleste dempes lyden her fordi den anses som betydningsløs og intetsigende.)
"Plagsom" tinnitus er nøye knyttet til hjernens limbiske system, altså det underbevisste senter for følelser og læring. Deprimerte, engstlige og stressede personer er derfor mer såbare. Ca halvparten av de sterkt plagede melder om at de var i en stressende fase da de ble oppmerksom på sin tinnitus. Engstelse for hva lyden kommer av og hva den kan føre til, fungerer som bensin for det limbiske system, og den onde sirkelen er i gang.
Undersøkelse.
Øre-nese-hals-spesialist sammen med audiograf kan foreta adekvate undersøkelser på tinnitus. Det er viktig at alle med tinnitus får utført denne kvalifiserte utredningen. Er man sterkt plaget, bør MR tas av hodet for å sjekke om alvorlige årsaker (meget sjeldent) finnes. Pulssynkron tinnitus (som pulserer i takt med hjerterytmen) krever grundig vaskulær (hjerte og blodomløp) undersøkelse for å finne evnt. alvorlig helsesvikt. Det er vesentlig at sterkt plagede undersøkes grundig for å rydde av veien falske bekymringer.
Behandling.
Tinnitus kan til en viss grad behandles medisinsk, men bivirkningene ved langvarig behandling kan være så uheldige at mange velger å ikke ta imot.
For ca halvparten av de plagede kan kamuflasje-lyd (maskering) virke lindrende, og best resultat synes oppnådd med bruselyd (f.eks. white noise, pink noise, fossefall, regn, storm på havet o.l.). I dag er spesialister tilbakeholdne med maskering da dette "motvirker" habitueringsterapi (tilvennings-behandling). Man benytter nå slik at tinnitusen fremdeles høres men fremstår som svakere.
Psykolog kan behandle bivirkninger av type angst som er assosiert til tinnitusubehaget. Kognitiv terapi innrettet mot tinnitus er dokumentert effektivt og benyttes mye i den vestlige verden. Svært ofte er søvnmangel årsak til følgeplagene (f.eks. depresjon).
I flere vestlige land (bl.a. England, USA, Finland) tilbys (TRT) som ble utviklet av Pawel Jastreboff på slutten av 1980-tallet. Dette er en terapi som bygger på prinsippet om habituering (tilvenning) og ignorering, basert på slukking av betingede reflekser (tillærte reaksjoner) (se Ivan Pavlov).
I Norge tilbys også former for alternativ behandling. Noen av disse er basert på en kombinasjon av, lydstimulering og hypnoseterapi.
En del nordmenn har reist til Valentinaklinikken i Estland, og enkelte har fått bra effekt ved klinikken der. Klinikken er svært omstridt og bannlyst av HLF ().
Noen mener å ha påvist forverring av tinnitussymptomene ved bruk av acetylsalisyl-preparater (eks. dispril), naproxen og mycin-gruppen av antibiotica. Videre er det visse former for kost man med fordel bør unngå. Pasientene bør få en spesialistlege til å vurdere generelt medisininntak (som tas i forhold til andre sykdommer) og pasientens kosthold. For det store flertallet er det imidlertid psykologiske faktorer som påvirker mest, spesielt forskjellige former for stress og manglende mestring av hverdagen.
Målsettingen ved dagens seriøse tinnitusbehandling er å få flere over i gruppen som ignorerer sin tinnitus. Noen former for behandling har oppnådd så mye som 70% subjektivt ubehagsreduksjon i gjennomsnitt på gruppenivå (dokumentert ved eksperimentell forskning). Både TRT og kognitiv behandling har vist gode og varige resultater. I Norge er det etter hvert flere Lærings og mestringssentere som tilbyr kurs i mestring av tinnitus.
Pasientorganisasjoner/interesseorganisasjoner.
' er en interesseorganisasjon for alle som rammes av tinnitus i Norge. Organisasjonen ble stiftet 22. mai 2009.
' er en interesseorganisasjon for mennesker rammet av tinnitus, nedsatt hørsel, Menieres sykdom og mennesker med cochlea-implantat.


Klorfluorkarbon.
Et klorfluorkarbon, forkortet KFK (på engelsk "chlorofluorocarbons" og "CFC"), er en fullstendig fluor- og klor-basert halogenering av et hydrokarbon. Disse stoffene har vært svært populære som kuldemedier på grunn av ingen giftighet og høy stabilitet. De har også vært brukt som rensemiddel og drivmiddel i spraybokser. KFK-stoffene er nå langt på vei forbudt, og erstattet av hydroklorfluorkarboner (HKFK) (også med restriksjoner), hydrofluorkarboner (HFK) og naturlige stoffer som hydrokarboner, ammoniakk og karbondioksid. Forbudet kom som del av Montrealprotokollen som tiltak for å unngå reduksjon av ozon-laget i den øvre atmosfære.
Reduksjon av ozon med KFK.
I stratosfæren pågår det en stadig veksling mellom oksygengass (O2)- og ozon (O3)-molekyler. Enkelte halogener, særlig klor og brom, fungerer som katalysatorer som påvirker dette kretsløpet, og hindrer danningen av ozon. Det blir derfor antatt at tilstedeværelsen av halogener i stratosfæren er årsak til en reduksjon i mengden ozon. Noe av årsaken er utslipp av klorfluorkarboner, såkalte KFK-gasser, som blant annet har blitt brukt som drivgass i spraybokser, som kjølevæske i kjøleskap og i en lang rekke andre produkter.
Ultrafiolett stråling i spektrumet rundt 242 nm bryter ned KFK slik at det blant annet oppstår et fritt kloratom. Dette tar bort et oksygenatom fra ozonmolekylet og blir til ClO. Dersom dette treffer på et fritt oksygenatom blir oksygenet avgitt og kloratomet er fritt igjen. Dette betyr at ozon blir omdannet til surstoff. Denne prosessen kan gjentas mange hundre eller tusen ganger for hvert enkelt kloratom.
Cl• + O3 → ClO + O2
ClO + O3 → Cl• + 2 O2
Da forskere på 1980-tallet fant ut at hullet i ozonlaget over Antarktis høyst sannsynlig skyldtes menneskenes utslipp av ozonnedbrytende gasser som KFK og haloner, ble det fra 1989 satt i verk en internasjonal avtale, Montreal-protokollen, der land forpliktet seg til å slutte å bruke ozonnedbrytere som KFK og halon. Importen av halon til Norge opphørte helt i 1994, og av KFK i 1995, og forbruket av ozonreduserende stoffer sank med mer enn 99 % fra 1986 til 2004.
R-12 og blandingsmediet R-500 med R-12 er forbudt å fylle på anlegg, og selges ikke lenger. Oppstår en lekkasje på et eksisterende R-12 anlegg benyttes R-409 som erstatningsstoff.


Innsynsutvalget.
Innsynsutvalget var et fritt og uavhengig utvalg som vurderte søknader om innsyn i Overvåkingspolitiets arkiver og registre.
Utvalget ble opprettet etter at Lund-kommisjonen hadde lagt frem sin rapport om omfanget av ulovlig overvåking etter andre verdenskrig.
Utvalget kunne gi innsyn i dokumenter fra perioden 8. mai 1945 – 8. juni 1996. Dokumenter som er eldre eller yngre enn dette var det ikke anledning til å gi innsyn i. Søknadsfristen for å kreve innsyn utløp 31. desember 2002. Ved fristens utløp forelå det om lag 13 000 søknader.
Søkere ville få innsyn i sin sak for dokumenter for perioden 8. mai 1945 til 25. november 1977. Fra 1977 og frem til innsynsperiodens utløp forutsettes det at dokumentet er lovstridig innhentet, registrert eller brukt. «Lovlig» overvåkede personer etter 1977 fikk ikke innsyn i registreringene, ei heller ikke opplyst om det fantes dokumenter eller ikke.
Personer som har fått innsyn i sin sak kunne kreve erstatning. Erstatning ble gitt dersom søker har lidd alvorlig skade, jf innsynsloven. Maksimal erstatning er kr 100 000,-.
Utvalget besto av tre personer oppnevnt av Kongen i statsråd. Utvalget ble ledet av tingrettsdommer Randi Carlstedt, øvrige medlemmer var tidligere redaktør Thor Bjarne Bore og professor Per Maurseth. I tillegg var det tilsatt et sekretariat som forberedte sakene for utvalget.
Alle som arbeidet med sakene er sikkerhetsklarert for STRENGT HEMMELIG, og hadde full og uhindret adgang til arkiver og registre hos PST. En vanlig misforståelse er at publikum trodde at de tilsatte i sekretariatet var tilsatt i Politiet, noe de altså ikke var.
Arbeidet med innsynsutvalget skulle vært avsluttet våren 2007 men grunnet antallet søkere og hvor omfattende enkelte saker har vært ble utvalgets arbeid avsluttet formelt den 31. desember 2007.
Innsynsloven er opphevet med virkning fra 1. januar 2008


VM i friidrett 2005.
a> under VM i friidrett 2005
Det 10. VM i friidrett ble arrangert i perioden 6. til 13. august 2005 i den finske hovedstaden Helsingfors. Øvelsene ble arrangert på det ombygde Olympiastadion, som i 1983 var arena for det aller første VM i friidrett.
Bakgrunn.
Opprinnelig var London utpekt som arrangør for VM 2005, men på grunn av økonomisk usikkerhet omkring bygging av et nytt stadion, foreslo det britiske friidrettsforbundet at mesterskapet skulle flyttes til Sheffield. Dette ble imidlertid avvist av IAAF (det internasjonale friidrettsforbundet), og man inviterte medlemslandene til å søke på nytt. 14. april 2002 besluttet IAAF at mesterskapet skulle arrangeres i Helsingfors.
Øvelsesprogram.
I VM 2005 kom det én ny øvelse – 3000 meter hinder for kvinner. Den eneste øvelsen som heretter er forbeholdt menn er 50 km kappgang. (Foruten dette er de eneste forskjellene mellom mennenes og kvinnenes program at det korte hekkeløpet går over 100 meter for kvinner og 110 meter for menn, og at mangekampen er tikamp for menn og sjukamp for kvinner.)
Høydepunkter.
Mesterskapets høydepunkter var verdensrekordene til Jelena Isinbajeva i stavsprang (5,01 m) og Osleidys Menéndez i spydkast (71,70 m).
Resultater.
Se også Norges resultater under VM i friidrett 2005


Landsskytterstevnet.
Landsskytterstevnet er Norges største skytearrangement og et av Norges største idrettsarrangementer. Det avvikles hvert år som et åpent NM innen øvelsene arrangert av Det frivillige Skyttervesen. Skytterne skyter både felt og baneskyting med rifle. Menn og kvinner i alle alderstrinn deltar på stevnet. Den beste skytteren i klasse 3-5 på bane blir skytterkonge/skytterdronning. I 2010 ble det arrangert på Elverum, i 2011 i Bodø, mens arrangør for Landsskytterstevnet 2012 er Voss.
Historie.
Det første Landsskytterstevnet ble arrangert i Kristiansund i 1893. Det finnes svært få nedtegnede kilder fra det aller første stevnet, men man regner med at ca. 200 skyttere deltok. Den aller første vinner (skytterkonge er først nevnt som betegnelse i 1904) het Chr. Østern fra Oslo Skytterlag. Det ble den gangen skutt på avstandene 400, 600 og 1 000 meter.
Senere har Landsskytterstevnet blitt arrangert hvert år, bortsett fra krigsårene 1940–1945. Det største antallet deltagere før krigen var 1 808 skyttere i Kristiania i 1914. Deltagerantallet har steget kraftig etter krigen, og den foreløpige rekorden er fra Elverum i 1990 med 7 181 deltakere.
Stevnearenaer.
Landsskytterstevnet har historisk blitt arrangert fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord. Stevnet alternerer mellom landsdelene Nord-Norge, Midt-Norge, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet hvert femte år. Stevnet har blitt så stort at det har utviklet seg faste arenaer som brukes jevnlig.
Individuelle grener.
Individuelt konkurrerer skytterne i baneskyting og feltskyting med en innlagt minneskyting. Som en del av feltskytingen er det også mulig å delta i de to hurtigskytingskonkurransene felthurtigskyting og stangskyting.
Lagkonkurranser.
Det arrangeres også lagskytinger på Landsskytterstevnet, den mest prestisjefylte er samlagsskytingen for seniorklassene på 200 meter, men det arrangeres også samlagsskyting for rekrutteringsklassene og for veteranklassene, begge deler går på 100 meter.


Vasa.
Vasa (finsk: Vaasa) er en by og kommune i landskapet Österbotten i Finland. Byen har rundt 58 600 innbyggere (2008). Vasa grenser til kommunene Korsholm og Malax.
Vasa er en tospråklig kommune med finsk som majoritetsspråk (69,8 %) og svensk som minoritetsspråk (24,8 %). I Vasas omland er svensk majoritetsspråk.
Vasa har egen lufthavn som ligger ca 9 km syd for sentrum. Byen har fergeforbindelse med Umeå.
Vasa ble grunnlagt i år 1606 av kong Karl IX. På 1700-tallet opplevde byen et sterkt oppsving.
Byen ble herjet av en bybrann i 1852, og ved gjenoppbyggingen ble sentrum flyttet 7 km vest for gamlebyen. Under borgerkrigen i 1918 var Vasa sete for senatet og dermed Finlands faktiske hovedstad.
Vasa har to universiteter. Det største er Vasa universitet. Dessuten har Åbo Akademi og Svenska handelshögskolan i Helsingfors en underavdeling i Vasa.
Wärtsiläkoncernen har et mekanisk verksted i Vasa.
"Österbottens museum" i Vasa regnes som et av de mest betydningsfulle kunstmuseene i Finland. "Söderfjärdens Meteoria" inneholder en utstilling som viser meteorittnedslaget i egnen for 520 millioner år siden. Kvarkens natursenter "Terranova" er et informasjonssenter for Finlands første og eneste UNESCO-verdensnaturarvsted: "Kvarkens skärgård".


Curly coated retriever.
Curly coated retriever regnes som den eldste av de engelske retrieverne, men er kanskje den mest sjeldne å se. Den har en meget karakteristisk krøllet pels.
Opprinnelse og alder.
Man tror at både newfoundlandshund, puddel og irsk vannspaniel kan være blant de mest framtredende rasene i opphavet til denne hunderasen, men dette er usikkert. Trolig har den også blitt iblandet labrador retriever. Rasen ble første gang vist på en utstilling i England i 1860. The Kennel Club startet stambokføringen i 1873. Den første raseklubben ble dannet i 1896, mens rasestandarden ble antatt i 1913. Man kan trygt si at rasen nok hadde sin glanstid på slutten av 1800-tallet, da den var en tallrik og svært populær jakthundrase i England. Til Norge kom den i 1973, men den har aldri rukket å bli særlig populær her.
Det fortelles at rasen var populær blant sigøynerne i Syd-England, som benyttet den som vakthund. Likeledes fortelles det at rasen var skattet blant fiskere som benyttet de som skipshunder. Den hadde som oppgave å svømme i land med kastelinene til båtene.
Utseende, anatomi og fysikk.
Curly coated retriever er rektanglær i kroppen og minner mye om en flat coated retriever, hadde det ikke vært for den krøllete pelsen. Brystkassen er dyp og lendepartiet kort. Halsen er måtlig lang og skal ikke ha løs hud. Hodet er langt, skallen lang og flat. Kraftig kjeveparti. Snuten skal har samme grunnfarge som pelsen. Ørene er lavt ansatt og ligger tett inntil hodet, dekket med kort krøllet pels. Halen er måtlig kort og bæres rett (ikke høgt eller bøyd). Pelsen er krøllet over hele kroppen og er vannavstøtende. Fargen er sort eller leverbrun. Idealhøyde for en hannhund er 68,5 cm, mens tispen skal være 5 cm lavere. Vekten ligger normalt på ca. 30-35 kg, avhengig av kjønn.
Bruksområde.
Curly coated retriever ble populær i England fordi den var en meget dyktig apportør på fuglejakt. Den har således alltid vært for jakthund å regne, men i dag er den mer å betrakte som god brukshund og en svært spesiell og flott familiehund. Den skal ha svært god luktesans.
Lynne og væremåte.
Curly coated retriever er en tøff, pågående, sterk, aktiv og meget modig hund, som best passer for familier som er aktive selv. Den er vanligvis rolig og tillitsfull av natur, men ofte svært selvstendig. Den trenger såvel fysyske som mentale oppgaver for å triver godt. Den krever en bestemt, men tålmodig og myk leder. Den skal være flink med barn, men må ikke sammenlignes med labrador retriever i så måte. Rasen er svært glad i vann og er en dyktig svømmer.
Annet.
Dette er en hund som definitivt ikke trives alene hjemme. Pelsen trenger stell minst 2 ganger i uken, men bør ikke såpevaskes oftere enn absolutt nødvendig (av hensyn til de vannavstøtende egenskapene).


VM i friidrett 2003.
__TOC__
Det 9. VM i friidrett ble arrangert i tidsrommet 23. til 31. august 2003 i Paris, nærmere bestemt på Stade de France i forstaden Saint-Denis. De eneste konkurransene som ble arrangert i selve Paris var begge maratonløpene. Totalt deltok 2008 utøvere fra 203 land.
400 m.
Jerome Young vant opprinnelig øvelsen med tiden 44,50, men ble diskvalifisert etter en positiv dopingtest i 2004.


Flat coated retriever.
Flat coated retriever, som på begynnelsen av 1800-tallet ble kalt wavy coated retriever, er den tredje mest populære rasen blant retrieverne. Den har sitt utspring i Storbritannia.
Opprinnelse og alder.
Man tror at både newfoundlandshund, irsk setter og pointer har spilt en viktig rolle i utformingen av denne rasen, uten at dette kan bekreftes med sikkerhet. Trolig er også labrador retriever krysset inn en gang i tiden. Man regner også med at St. Johns hund har gitt et viktig bidrag i starten.
Rasen ble første gang vist på en utstilling i 1860. FCI anerkjente den alt i 1935. Rasen skal ha vært en mye benyttet brukshund under første verdenskrig. Til Norge kom den alt i 1912, da "Lorenz Bruun" i Tønsberg importerte en tispe med det klingende navnet «Tar of Gendanel». Han skal ha benyttet den flittig på andejakt. Det gikk imidlertid lang tid før det ble noe fart på rasen i Norge. På 1970-tallet kom man imidlertid i gang med avl, og i ettertid har rasen rukket å etablere seg meget godt. Den er nå blant de mest populære hunderaser.
Utseende, anatomi og fysikk.
Flat coated retriever er rektangulær i kroppen og minner mye om en curly coated retriever, hadde det ikke vært for forskjellen i pelstypen. Brystkassen er dyp og lendepartiet kort og bredt. Halsen er måtlig lang og skal ikke ha løs hud. Hodet er langt, skallen lang og flat. Kraftig kjeveparti. Snuten skal har samme grunnfarge som pelsen. Ørene er små og ligger tett inntil hodet. Halen er måtlig kort og bæres rett, men skal ikke bæres over rygglinjen. Pelsen er tett og fin og så slett som mulig over hele kroppen. Den er vannavstøtende. Fargen skal være sort eller leverbrun, men det fødes også gule valper – disse kan ikke bli premiert på vanlige utstillinger. Tidligere ble gule valper som oftest avlivet, men i dag er det vanligere å selge de som familiehunder. Idealhøyde for en hannhund er 59-61,5 cm, mens tispen skal være 56,5-59 cm. Vekten ligger normalt på 27-36 kg for hanner og 25-32 kg for tisper.
Bruksområde.
Flat coated retriever er en meget dyktig apportør på fuglejakt. Den har således alltid vært for jakthund å regne, men i dag er den mer å betrakte som populær og god bruks- og familiehund. Den skal ha svært god luktesans og er klart den hurtigste av reteriverrasene.
Lynne og væremåte.
Flat coated retriever er en tålig, tøff, livlig, aktiv og meget energisk hund som passer for aktive familier. Den regnes som flink med barn. Den er stort sett glad, snill, vennlig mot alle. Rasen er svært glad i vann og de fleste i rasen er som oftest dyktige svømmere.
Annet.
Pelsen bør stelles jevnlig. Den bør ikke såpevaskes oftere enn absolutt nødvendig, av hensyn til de vannavstøtende egenskapene.


Harry Kewell.
Harold «Harry» Kewell (født 22. september 1978) er en australsk fotballspiller. Han spiller for tiden for den Australske klubben Melbourne Victory, etter at kontrakten hans med Galatasaray utløp.
Leeds United.
Han begynte karrieren i engelske Leeds United som 17-åring i 1996. På slutten av 1990-tallet og frem til han ble solgt til Liverpool i 2003 var Kewell en viktig brikke på midtbanen og angrep for Leeds. Men Leeds opplevde finansielle problemer og var nødt til å selge unna større deler av spillerstallen, blant annet Kewell.
Liverpool.
I sin tid i Liverpool har han vært veldig mye plaget av skader. Han har dog tidligere bevist at han er blant Premier Leauges beste vinger når han er skadefri og i form, samt at folkehelten har bevist dette også meget snarlig etter comebak fra alvorlige skader. Kewell har sine styrker i teknikk og å passere motspillere. Han har også et utrolig bra venstreben og er en mester til å score på volley-skudd. Overblikket rangeres også svært høyt, da han nærmest har en telepatisk evne til å finne medspillere Han kan spille på høyrekant og kan benyttes som spiss i tillegg til å være venstreving, selv om han trives aller best på sistnevnte plass.
Kewell er den aller første australieren som har vært med på å vinne Champions League i 2005. En annen fra "Down Under" har også vunnet det som tidligere ble ansett som Mesterligaen, men det var før dagens utgave av Champions League ble innført i 1993/94-sesongen. Han spilte også i finalen i 2007 som endte med et knepent Liverpool-tap, der han kom inn som innbytter for Bolo Zenden.
Galatasaray.
Etter at hans kontrakt gikk ut hos Liverpool FC, og ikke ble forlenget, ble Kewell koblet med flere internasjonale storklubber, inklusive Roma. Men 5. juli 2008 ble det så klart at australieren hadde signert en toårskontrakt.
Etter at overgangen ble kjent, reagerte Leeds-supportere med sinne over at Kewell hadde gått til klubben. Årsaken til raseriet var at to Leeds-supportere ble drept i Istanbul ved en Uefa-cupkamp mellom Leeds og Galatasaray 5. april 2000. Supporterne uttalte at de mente det var respektløst av Kewell å gå til klubben, noe som fikk Kewell selv til å gå ut og forsvare seg selv og sin nye klubb.
Landslagsspill.
Kewell ble den yngste spilleren til å spille for da han debuterte i april 1996 mot Chile, bare 17 år og 7 måneder gammel.
I november 1997, ble Kewell valgt til å spille for Australia i landslagets VM-kvalifiseringskamper mot Iran. På Azadi Stadium i Teheran, foran en estimert 120,000 tilskuere, scoret Kewell sitt første mål for landslaget, og ga Australia ledelsen 1-0. Kampen endte 1-1. Returkampen ble minst like nervepirrende, og det endte med 2-2 og Iran gikk til VM.
VM i fotball 2006.
I november 2005 kvalifiserte seg til VM i fotball for første gang siden 1974. slo Uruguay i en to-kampers kvalifseringskamp, der Kewell kom inn i den siste kampen. Han scoret også den første straffen i straffespark-konkurransen som endte med australsk 4-2 seier.
Kewell spilte i åpningskampen i gruppe F, som slo 3-1. Den andre kampen gikk dårligere da slo 2-0. Kewell ble innrapportert til FIFA av dommeren Markus Merk for å ha kommet med stygge utsagn til han etter kampen, men Kewell fikk ingen reaksjoner mot seg. I den siste kampen trengte bare uavgjort for å gå videre, noe de klarte med 2-2 mot, der Kewell scoret utligningsmålet i det 79. minutt.
En skade satte Kewell utenfor neste kamp mot, der han fra tribunen måtte se laget sitt tape etter flere kontroversielle episoder.
AFC Asian Cup Indonesia, Malaysia, Thailand, Vietnam 2007.
Kewell var en nøkkelspiller i laget til denne turneringen. Han skåret sitt 9. mål for i en 4-0 seier over. Etter gruppespillet, i kvartfinalen mot kom Kewell inn som innbytter for Mark Viduka. Etter 1-1 ble Australia slått ut på straffespark-konkurranse.
Meritter.
Leeds United
Liverpool


Massasjebad.
Et massasjebad er et stort badekar utstyrt med dyser for hydroterapi. Badet er som regel plassert utendørs, og kan være frittstående eller nedsenket i en terrasse eller lignende. Badet er som regel laget av fiberforsterket plast som er bearbeidet til en form som gir flere forskjellige sittemuligheter inne i karet. Hvert sete har vanligvis flere dyser som gjør at det kan rettes kraftige vannstråler mot forskjellige steder på kroppen. Vannstrømmen kan tilføres luft slik at effekten blir enda sterkere, og strålene beveger seg eller roterer, slik at trykket av vann mot kroppen varierer og gir en massasje-lignende følelse.
Massasjebad har vanligvis flere uavhengige vannkretser, der den ene driver oppvarming og filtrering, mens den andre driver hydroterapidysene. Sofistikert datastyring er etterhvert blitt vanlig, og mange massasjebad er utstyrt med omfattende belysning og musikkanlegg.
Jacuzzi er sannsynligvis det mest kjente varemerket innen massasjebad.


Christopher Lee.
Sir Christopher Frank Carandini Lee (født 27. mai 1922) er en engelsk skuespiller, kjent fra både film og teater. Han er kjent for å ha spilt «Sarumann» i filmatiseringen av Tolkiens Ringenes Herre og «Grev Dooku» i de siste "Star Wars"-filmene.
Han ble utdannet fra Eton og Wellington College. Etter utdannelsen ble han soldat, og tjenestegjorde under andre verdenskrig i Royal Air Force.
Etter krigen begynte han som skuespiller og spesialiserte seg på grøsserfilmer og skurkeroller. Blant annet spilte han Fransisco Scaramanga i en "James Bond"-film og «Dracula» i en rekke filmer på 60- og 70-tallet.
I 2001 ble han tildelt kommandørkorset av ordenen Order of the British Empire. I 2009 ble han utnevnt til "Knight Bachelor" og derved adlet. Han har dermed også rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn.


Spa.
Et spa er tradisjonelt et sted der det finnes vann med antatt helsebringende egenskaper. Dette er vanligvis mineralvann eller varme kilder.
I dag brukes betegnelsen gjerne om et luksushotell eller feriested som ligger i nærheten av en spesiell vannkilde, eller som tilbyr massasjebad eller andre former for hydroterapi til sine gjester. Spa er i dag en internasjonal betegnelse på en moderne kurbadvirksomhet som omfatter sunt kosthold, pleie av kroppen, avslapning, fysisk- og mental mosjon.
Historie.
Opprinnelsen til "spa" kommer fra 1600-tallet. På denne tiden hadde byen Spa, i Belgia sin storhetstid med sine kurbad basert på varme kilder. Mennesker fra hele verden kom for å ta bad, blant annet for å kurere sykdom.


El Dorado County.
El Dorado County er et fylke i den amerikanske delstaten California. I 2000 var innbyggertallet 156 299. Administrasjonssenteret ligger i byen Placerville.
Mange av fylkets innbyggere bor i forsteder ettersom byområdet rundt Sacramento har utvidet seg kraftig de siste årene. Tallet på innbyggere i området rund Tahoesjøen har også økt kraftig.
Historie.
El Dorado var et av de 18 opprinnelige fylkene i California som ble opprettet i 1850. I 1854 ble deler av fylket gitt til Amador County og i 1864 til Alpine County.


Likviditet.
Likviditet betyr betalingsevne og er et økonomisk uttrykk for evnen til å kjøpe. God likviditet betyr at du har høy evne til å kjøpe. Kommer av uttrykket markedslikviditet.
Når det bare refereres til likviditetsgraden, menes det grad 1 som er den mest brukte av de fire.
Svakheten med nøkkeltallene er at bindingstiden og omløpshastigheten for de ulike eiendels- og gjeldspostene ikke reflekteres.
Det er lett å vise at en bedrift kan ha lav likviditetsgrad, men god likviditet. Vi kan derfor ikke si noe generelt om ønskelig nivå på likviditetsgradbrøken. Empiri viser imidlertid at for mange konkursbedrifter er dette et av de nøkkeltallene som forverrer seg i tiden før konkurs.
Ved regnskapsanalyse benyttes det som regel fire måter å beregne likviditetsgraden på;
Likviditetsgrad 1 forteller noe om forholdet mellom omløpsmidler og kortsiktig gjeld. Med andre ord måler det bedriftens evne til å dekke sine betalingsforpliktelser etter hvert som disse forfaller.
Formelen for Likviditetsgrad 1 er Omløpsmidler/Kortsiktig gjeld. Likviditetsgrad 1 bør være større enn 200%. Omløpsmidler inkluderer Varelager, fordringer, investeringer og kontantbeholdning.
Likviditetsgrad 2 måler, som likviditetsgrad 1 forholdet mellom omløpsmidler og kortsiktig gjeld. Forskjellen her er at varelageret, som regnes som de minst likvide omløpsmidlene, er trukket fra.
Formelen for Likviditetsgrad 2 er (Omløpsmidler-Varelager)/Kortsiktig gjeld. Likviditetsgrad 2 bør være større enn 100%.
Likviditetsgrad 3 forteller noe om forholdet mellom de mest likvide midlene og kortsiktig gjeld. De mest likvide omløpsmidlene er bankinnskudd, kontanter og lignende.
Formelen for Likviditetsgrad 3 er (Kassebeholdning+Bankinnskudd)/Kortsiktig gjeld. Likviditetsgrad 3 bør være større en 33%.
Likviditetsgrad 4 måler kontantgraden. Likviditetsgrad 4 er Kontantbeholdning/Kortsiktig gjeld.


Fetisj.
a> i Togo i Afrika 2004
Fetisj er en lagd gjenstand som blir ansett for å ha en spesiell, gjerne religiøs eller magisk, kraft, makt eller verdi. Ordet ble opprinnelig særlig brukt om idolbilder og kultgjenstander som ble tilbedt i visse naturreligioner og regnet for å være besatt eller bebodd av en ånd. Betegnelsen brukes også om maskoter, amuletter og lykkebringere med overnaturlige krefter. Fetisj er i nyere tid dessuten blitt tatt i bruk om andre konkrete gjenstander og handlinger som får besettende betydning for enkelte mennesker og dyrkes med ærefrykt og overdreven interesse. Det gjelder særlig objekter med en følelsesmessig ladning og et symbolinnhold som stimulerer bestemte seksuelle fantasier, såkalte seksuelle fetisjer.
Etymologi.
Ordet "fetisj" er dannet av det portugisiske "feitiço", som betyr «trolldom», et ord som igjen er avledet av det latinske "facticus", «kunstig» eller «lagd»


Weimarforfatningen.
Weimarforfatningen ("Weimarer Reichsverfassung", offisielt "Verfassung des Deutschen Reiches", Det tyske rikes forfatning) var Tysklands forfatning fra 1919 til 1933. Den foreskrev en parlamentarisk-demokratisk og føderativ republikk hvor makten skulle utgå fra folket. Deler av den weimarske riksforfatningen (artiklene 136, 137, 138 og 141) er fremdeles formelt del av den tyske grunnloven.
Weimarforfatningen ble utarbeidet av den liberale politikeren og juristen Hugo Preuss med utgangspunkt i forfatningene fra 1849 og 1871. Den ble vedtatt 31. juli 1919 av nasjonalforsamlingen som møttes i Weimar, og undertegnet av statspresident Friedrich Ebert 11. august samme år. Den trådte ikraft 14. august.
Forfatningen bestod av to hoveddeler, "oppbygning og oppgaver for Riket" og "grunnrettigheter og grunnplikter for tyske borgere". Den innebar en stor demokratisering i forhold til forfatningen av 1871. Stemmerettsalderen ble redusert til 20 år, ektefolks rettigheter ble sikret og det ble åpnet for folkeinitiativer og folkeavstemninger. Rettsfilosofisk var forfatningen preget av en rettspositivistisk grunninnstilling, som gav seg uttrykk i at forfatningen uttrykkelig slo fast at hele forfatningen kunne endres av et nytt politisk flertall.
Forfatningens offisielle navn var det samme som for forfatningen av 1871.


Bilbombe.
Skader forårsaket av en bilbombe
En bilbombe er en improvisert sprengladning som er plassert i en bil. Begrepet brukes både om bomber som er ment å drepe eller skade den eller de som befinner seg i bilen, og om bomber som er ment å ramme bilens omgivelser.
Bilbomber av førstnevnte type har blitt brukt i mange politisk motiverte drap, ettersom det ofte er langt lettere å komme til målets bil enn å komme i direkte kontakt med personen, ikke minst i forhold til mulighetene til å komme seg unna etter attentatet.
Når bomben er ment å ramme omgivelsene brukes biler fordi man på den måten kan frakte og plassere en betydelig mengde sprengstoff uten å vekke spesiell oppmerksomhet. Når bilen rives i stykker av eksplosjonen øker skadevirkningene mot menneskelige mål på grunn av metalldeler som blir slynget ut med stor hastighet.
Bilbomber har også blitt brukt i flere selvmordsaksjoner. De har da i noen tilfeller blitt kjørt rett inn i en bygning, gjennom eventuelle sikkerhetskontroller og fysiske sperrer.
Forsvaret mot bilbomber består først og fremst av fysiske sperringer som hindrer parkering rett ved utsatte mål, og streng kontroll av parkerte biler på slike steder, samt tilfeldige kontroller av biler i områder hvor bilbomber særlig har blitt brukt. Slike kontroller har for eksempel vært mye brukt i Nord-Irland og Israel. Som forsvar mot attentater mot enkeltpersoner med bilbomber brukes først og fremst fysisk sikring av bilen, og ofte også speil som føres under bilen for å se etter fremmedlegemer hver gang den skal kjøres etter å ha stått på et usikkert sted.


Harry bit for bit.
"Harry bit for bit" (engelsk: "Deconstructing Harry") er en amerikansk film som hadde premiere i 1997. Filmen handler om en forfatter i New York og hans kreative og erotiske liv. Filmen hadde 11 års aldersgrense.
Historien (plotet).
Filmen forteller om den relativt fremgangsrike forfatten «Harry Block» (Woody Allen). «Harry» bruker eksempler fra sitt eget liv og folk han kjenner. Han har tre ekskoner som hater ham, og skal nå æres av sitt Alma Mater, som utviste ham, for sitt forfatterskap. Midt i alt dette så har han skriveblokk (jf. navnet hans) og hans siste forelskelse skal gifte seg med en annen.


Trolldom.
Vannprøven var en metode som ble brukt for å avgjøre skyld. Fløt den mistenkte, var hun skyldig, sank hun, var hun uskyldig.
Trolldom var den juridiske betegnelsen på trolldoms/hekserikriminalitet, altså lovbrudd, i den tidsperioden hekseprosessene pågikk. Disse pågikk fra 1400-tallet til 1700-tallet, men de fleste sakene foregikk etter reformasjonen, i det som kalles "tidlig nytid". I Norge var omfanget størst fra slutten av 1500-tallet og gjennom hele 1600-tallet. Den første kjente trolldomssaken i Norge ble ført i 1325, men denne hadde et annet preg enn dem vi kjenner fra 1500-tallet og senere. De siste dødsdommene for trolldom i Norge, ble avsagt på 1690-tallet. På 1700-tallet ble det ført flere trolldomssaker, men ingen av dem endte med dødsdom. Alt i alt ble det ført rundt 900 trolldomssaker i Norge og dokumenter for 650 av disse er samlet. De som ble dømt til døden for trolldom i Norge, ble i mange tilfeller brent på bål.
I dagligtale i dag brukes begrepet ofte om tryllekunst eller magi.
Magi.
"Magi" kan defineres som rituelle handlinger med den hensikt å få overnaturlige makter til å gripe inn i jordiske forhold. Ordet stammer fra det romerske ordet "Magus" som ble brukt til å beskrive Sassanid-Persiske prester. I magien er enkeltmennesket en aktivt deltagende part med mulighet til å påvirke maktene; motsatt religionen, der mennesket bare kan be om Guds eller gudenes velvilje. Tradisjonelt skilles det mellom nyttemagi og skademagi.
Middelalderens lover forbød skademagi (latin "maleficium", flertall "maleficia"), mens nyttemagi (signing, helbredelse o.l.) ble tolerert. Det nye synet på magi slo gjennom i lovverk og rettspraksis over hele Europa i løpet av 1500-tallet. I Norge gjaldt middelalderlovene i det store og hele til 1697, mens spesielle bestemmelser om trolldom ble utferdiget på 1580-tallet og i 1618.
I senmiddelalderen utviklet teologene et nytt syn på magi. Nå ble all magi – også den som var ment å tjene til det gode; f.eks. hebredelse av folk og dyr, godt vær, jakt og fiskefangst – sett på som djevletilbedelse.
Forbryteren.
"Trollfolk", kjønnsspesifisert som "trollkvinne" eller "trollmann", var betegnelsen på forbryteren, også i Christian V's Norske Lov (1687‚ gyldig til 1840-tallet). I det norske språk blir ikke ordene heks (tysk: "hexe") og hekseri tatt i bruk før etter at de alvorligste hekseprosessene hadde opphørt. I antropologien har hekseri og trolldom forskjellig betydning, men i mange andre fagområder er hekseri et fellesbegrep.
Forestillinger om trollfolk i hekseprosessenes tid, var en blanding av folketro og teologi. En trollmann/trollkvinne eller heks hadde fått trolldomsevnene gjennom en "pakt" med djevelen. Hekseri eller trolldom omfattet onde, skjulte handlinger som skjedde ved at en ond kraft virket gjennom et menneske og skadet et annet. Den personen som forårsaket skadene behøvde ikke å være klar over det selv, og han/hun trengte ikke å ha noe ønske om å skade noen.
Anklager om trolldom rammet ofte utøvere av nyttemagi, som signere eller sjamaner. Det var ofte kvinner som ble anklaget for trolldom, men i områder der tradisjonell magi ble utøvd av menn, var de mannlige «heksene» i flertall. I Norge og det nåværende Sverige (Finland og de baltiske besittelsene unntatt) var kvinneandelen blant de dømte ca. 75%. Dette svarer til det antatte gjennomsnittet for Europa. Variasjonene er imidlertid så store (og kildegrunnlaget så tilfeldig) at det er vanskelig å hevde at forholdene i Norden er representative.
Forbrytelsen og lovgrunnlaget.
Trolldom ble ansett som en av tidens mest alvorlige forbrytelser. Trolldommens verste form var "diabolismen", der det var inngått en pakt med djevelen. I den mest intense tiden med trolldomsprosesser ble folk også dødsdømt for "signeri", det vil si rituelle former for folkemedisin ("healing") og "hvit magi".
Anklagede hekser i Norge ble dømt av ordinære rettsinstanser, og ikke av egne heksedomstoler. De nordiske (og britiske) lovene skilte seg fra de fleste europeiske, ved at rettssystemet var "akkusatorisk" – d.v.s. basert på anklage. Anklagen ble gjerne fremsatt av en privatperson. Den anklagede måtte fri seg fra anklagen ved ed. Dersom den tiltalte fikk støtte av et utvalg sambygdinger, naboer e.l., var han eller hun, juridisk sett, uskyldig. Dette systemet førte til en stor andel frikjennelser – men også til sosial skjevhet, i det et godt rykte og en trygg, sosial posisjon kunne være avgjørende. Outsiderne var ille ute.
I perioden 1584 til 1617 hadde Norge en av Europas strengeste lover i heksesaker – i denne perioden var det også dødsdom for signeri. I oktober 1617 ble det vedtatt en ny lov mot trolldom i Danmark og Norge. Her ble "rette trollfolk" definert som «de som har bebundet seg eller omgåes med djevelen» – altså "diabolisme". I følge denne loven skulle staffen for signeri heretter være landsforvisning og bot. Likevel forekom det dødsdommer uten anklage om diabolisme, også senere.
I de fleste europeiske land var rettssystemet "inkvisistorisk". Det vil si at myndighetene iverksatte forhør av mistenkte. Tilståelser ble fremtvunget både ved tortur og ved psykisk press. Også i disse landene ble de fleste hekser dømt av verdslige rettsinstanser.
På 15- og 1600-tallet vedtok en rekke europeiske land egne trolldomslover, ofte hjemlet direkte ut fra bibelen. For eksempel viste Martin Luther til 2. Mosebok 22,18; "«En trollkvinne skal ikke leve»", og påbød at trollkvinner skulle brennes. Derfor heter det i Danske og Norske Lov av 1683 og 1687 (artikkel 6-1-9): "«Befindis nogen Troldmand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet seg til Diævelen, den bør levendis at kastes på ilden og opbrændis.»" Trolldomslovene i Norge ble offisielt opphevet først i 1842. Det hevdes for øvrig at det hebraiske (originalspråket til det gamle testamentet) ordet Chasaph er ukorrekt oversatt. Det skal visstnok bety giftmorderske og ikke trollkvinne.
Heksehammeren, "Malleus Maleficarum", fra 1486 har spilt en stor rolle innenfor moderne hekseforskning. Det er imidlertid usikkert i hvor stor grad den (og lignende skrifter) var kjent i samtiden. Boken gjengir lærde oppfatninger, som i mange tilfeller står fjernt fra lov og rettspraksis, f.eks. i Norge.


Kim Collins.
Kim Collins (født 5. april 1976) er en sprinter fra St. Kitts og Nevis. I 2003 ble han verdensmester på 100 meter.
Collins' debut i et stort mesterskap kom under VM 1997, da han ble slått ut i første kvalifiseringsrunde på 100 meter. Han forbedret seg raskt, og under OL 2000 i Sydney ble han den første fra sitt land som kvalifiserte seg til en olympisk finale. Han endte på 7. plass på 100 meter. Året etter vant Collins St. Kitts og Nevis' første VM-medalje, da han fikk delt tredjeplass på 200 meter.
I Samveldelekene 2002 vant Collins sin første tittel. Etter 100 meter-finalen, som Collins vant etter at to andre favoritter hadde trukket seg med skader, avla han positiv dopingprøve. Det viste seg imidlertid at det forbudte stoffet var en del av astmamedisinen Collins hadde tatt i flere år, men som han hadde glemt å oppgi. Det ble senere besluttet at Collins fikk beholde tittelen, og slapp unna med en advarsel.
100 meter-finalen under verdensmesterskapet 2003 ble den største triumfen i Collins' karriere. Etter at olympisk mester og verdensmester Maurice Greene ble slått ut i semifinalen, var det en åpen finale. I et uhyre jevnt løp, der det bare skilte 0,02 sekunder mellom de fire fremste, vant Collins, og ble dermed den første verdensmester noensinne fra Saint Kitts og Nevis.
I verdensmesterskapet i 2005 tok Collins en bronsemedalje, slått bare av Justin Gatlin og Michael Frater.
Han vant sølv på 100 meter under de Panamerikanske leker 2011 i Guadalajara i Mexico.
Collins bar sitt lands flagg under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.


Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen.
IMOs hovedkvarterer i Lambeth, sett fra østsiden av Lambeth Bridge
Den internasjonale skipsfartorganisasjonen (IMO) (engelsk: "International Maritime Organization") er FNs sjøsikkerhetsorganisasjon, opprettet i 1948 for å ivareta sikkerhet til sjøs og å hindre forurensning av det marine miljø. IMO har 168 medlemsstater og har en rekke spesialiserte komitéer som utvikler internasjonal lovgivning og reguleringer.
IMO.
IMO er også involvert i juridiske spørsmål, herunder ansvar og problemstillinger rundt erstatnings ansvar, regulering av den internasjonale maritim trafikk og dessuten teknisk assistanse.
IMO har 169 medlemmer, som representerer regjeringer normalt gjennom sine nasjonale maritime administrasjoner. Hovedfokuset i IMO er å utvikle og ta i bruk internasjonale instrumenter eller regelverk for trygg, sikker og effektiv transport på rene hav. Gjennomføring av disse instrumentene blir pålagt regjeringer og deres maritime administrasjoner.


Jan Železný.
Jan Železný (født 16. juni 1966 i Mladá Boleslav) er en tsjekkisk tidligere spydkaster med en usedvanlig lang og seiersrik karriere.
Mellom hans første internasjonale medalje, bronse under VM i friidrett 1987 og bronsemedaljen fra EM i friidrett 2006, er det hele 19 år. I dette tidsrommet vant Železný tre OL-gull, i henholdsvis Barcelona 1992, Atlanta 1996 og Sydney 2000, pluss tre VM-titler (1993, 1995 og 2001). I tillegg kommer ytterligere andre- og tredjeplasser. I VM i 2003 var han med sin 4. plass én plass unna seierspallen. Han har også verdensrekorden i spyd på 98,48. Ingen andre har kastet over 95 m.


Christine Arron.
Christine Arron (født 13. september 1973 i Les Abymes, Guadeloupe) er en fransk friidrettsutøver.
Hun ble oppdaget under junior-VM i Seoul i 1992, og ble hentet til Frankrike. Det store gjennombruddet kom i 1997. I 1998 ble hun europamester i Budapest da hun satte ny europarekord på 100 meter med 10,73. Med denne tiden er hun verdens tredje raskeste kvinne på distansen, bare slått av Florence Griffith-Joyner og Marion Jones.
Etter dette har hun bare stafettmedaljer. Under VM 1991 i Sevilla tok Frankrike sølv på 4 x 100 m. Hun fikk en sønn i 2002, og gjorde comeback i 2003. Under VM 2003
i Paris ble hun stafettverdensmester, og under OL 2004 i Athen vant hun igjen stafetten sammen med lagvenninnene Véronique Mang, Muriel Hurtis og Sylviane Félix.


Golden retriever.
Golden retriever tilhører de britiske retrieverne og er den mest populære retrieveren i Norge.
Opprinnelse og alder.
Golden retriever er trolig et resultat av britisk linjeavl mellom flere ulike gamle raser, som f.eks. «yellow flat coated retriever» fra Newfoundland, «tweed water spaniel» og flere andre raser, blant annet St. John's water dog. Noen mener også at rasen ble skapt gjennom kryssing av blodhund og «russian yellow retriever» fra Kaukasusfjellene. Sistnevnte var en populær apportør blant skotske jegere mot slutten av 1800-tallet.
Rasen ble først anerkjent som rase av The Kennel Club i 1913. Fram til da hadde rasen vært regnet som en fargevariant av flat coated retriever. Samme året ble den første raseklubben etablert. Til Norge kom rasen først på begynnelsen av 1950-tallet, men det var ikke før mot slutten av 1960-tallet at den kunne regnes som etablert. I dag er den imidlertid en av Norges mest populære hunderaser.
Utseende, anatomi og fysikk.
Golden retriever har en kraftfull, velbalansert langstrakt kropp med dyp og rommelig brystkasse og en kort og kraftig rygg. Beinstammen er kraftig og muskuløs, det samme er nakken. Hodet er velproporsjonert og godt meislet, skallen bred, markert stopp og et kraftig snuteparti med kraftfulle kjever. Ørene er middels store og hengende. Halen er ansatt i rygghøyde og bæres i samme høyde. Den skal nå ned til hasene og må ikke være bøyd ytterst. Hannene har en mankehøyde på ca. 56–61 cm, mens tispene ligger på ca. 51–56 cm. Vekten ligger henholdsvis på ca. 30–35 kg hos hannene og 25–30 kg hos tispene.
Pelsen er glatt eller lett bølget med rikelig behåring. Den har tett vannavstøtende underull. Fargen er normalt gyllen gul, men kan variere fra nesten hvit til forholdsvis dyp gyllen. Den skal ikke ha innslag av rødt eller mahogni, men noen få hvite hårstrå i brystregionen tillates.
Bruksområde.
Golden retriever er en apporterende fuglehund. Rasen er en meget god svømmer og en dyktig apportør. Den er også en utmerket familiehund. Mange vil ikke ha rasen på grunn av mosjonsnivå, men hunden er svært godt egnet til å bli med på trimturer sammen med eieren. Og den kan bli en like god mosjonshund som mange andre hunder. Den har utmerket seg som brukshund, som narkotikahund, lavinehund, førerhund for blinde og svaksynte, terapihund, assistansehund med mer.


Marion Jones.
Marion Jones-Thompson (født Marion Lois Jones 12. oktober 1975 i Los Angeles, California) var en amerikansk friidrettsutøver som tok fem medaljer under Sommer-OL 2000 i Sydney. Hun innehar dobbelt statsborgerskap fra USA og Belize (der familien hennes kommer fra), og hun markerer seire med flagg fra begge nasjoner.
Marion Jones var et stort talent i både basketball og friidrett. Hun spilte på laget til University of North Carolina at Chapel Hill, men bestemte seg for å satse på friidrett etter at hun ikke kom med på det amerikanske laget til OL 1996 på grunn av en skade.
Hun vant snart sitt første internasjonale mesterskap, 100 meter under VM i friidrett 1997 i Athen. Under VM 1999 var Jones' mål å vinne fire medaljer, men hun skadet seg på 200 meter etter at hun hadde tatt gull på 100 meter og bronse i lengde.
Marion Jones ble overraskende slått på 100 meter under VM 2001 av ukrainske Zhanna Pintusevitsj-Block. Dette var hennes første nederlag på distansen på flere år. Jones tok gull på 200 meter og 4 x 100 m.
I 1998 Jones giftet seg med kulestøteren C.J. Hunter, som var friidrettstrener ved University of North Carolina. Hunter ble oppsagt fra jobben på grunn av skolens reglement som forbød kjæresteforhold mellom trenere og utøvere. Han ble utestengt fra OL 2000 etter å ha testet positivt på nandrolon. De ble skilt ett år senere.
I 2003 fikk Marion Jones en sønn, Tim jr., oppkalt etter faren Tim Montgomery, tidligere verdensrekordholder på 100 meter med 9,78 fra 2002. I 2007 giftet Jones seg med den noe yngre sprinteren Obadele Thompson fra Barbados.
Marion Jones og doping.
2004 ble en sportslig nedtur for Jones. Hun oppnådde svake resultater under OL i Athen, og fra ulike hold ble det fremsatt påstander om at Jones hadde brukt forskjellige dopingmidler før OL 2000. 19. august 2006 kom det fram at hun skal ha testet positivt for EPO under de amerikanske mesterskapene tidligere på sommeren. B-prøven, som ble klar 6. september, var derimot negativ, og hun ble dermed frikjent.
Etter å ha hatt doping-spekulasjoner hengende over seg i flere år, la Jones 5. oktober 2007 alle kortene på bordet og innrømmet dopingbruk i forkant av OL i Sydney 2000. Hun innrømmet også at hun hadde løyet til føderale etterforskere da hun benektet dopingmisbruk i 2003. Hun skal ha benyttet det anabole steroidet THG. Hun fikk THG fra treneren Trevor Graham og skal lenge ha trodd at det var snakk om kosttilskudd. Jones benyttet anledningen til å beklage dopingmisbruket overfor fansen. Den 12. desember vedtok IOC å frata Marion Jones alle fem OL-medaljer fra Sydney-OL.
Marion Jones ble den 11. januar 2008 dømt til 6 måneders fengsel, i tillegg ble hun dømt til 400 timers samfunnstjeneste fordi hun løy til føderale etterforskere, da hun påsto at hun aldri har brukt anabole steroider.


Al-Jazeera.
Al-Jazeera (arabisk: الجزيرة "al-Ǧazīrä", norsk: "øya") er en arabisk TV-kanal og et mediehus som eies av staten Qatar gjennom Qatar Media Corporation, og har hovedsete i hovedstaden Doha. Selskapet begynte i 1996 som en en tv-stasjon med arabiske nyheter. Seinere kom internasjonale nyheter til. I tillegg til den nyhetsbaserte hovedkanalen har Al-Jazeera i dag spesialiserte kanaler for barn, sport m.m. Al Jazeera English har siden 2006 sendt blant annet arabiske nyheter på engelsk til hele verden via satellitt.
Al-Jazeera har nyhetsavdelinger i Doha, Kuala Lumpur, London og Washington DC, og 42 lokalkontorer med korrespondenter og nyhetsbyråer over hele verden. På verdensbasis har stasjonen nå et seertall på rundt 50 millioner, som er på høyde med BBC. Selskapet har også en nettside med nyheter og analyser.
Al-Jazeera hevder å være den eneste politisk uavhengige TV-stasjonen i Midtøsten.
Bakgrunn.
Selskapet ble startet i 1996 med en startkapital på 150 millioner dollar fra emiren i Qatar, en stat. Målet var at Al-Jazeera skulle få nok reklameinntekter til å gå i overskudd innen 2001; det skjedde ikke, og emiren har fortsatt å subsidiere selskapet (30 millioner dollar i 2004). I år 2000 utgjorde reklameinntekter 40% av selskapets inntekter.
TV-kanalen ble kjent i store deler av verden etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, da den kringkastet flere videoer med terroristen Osama bin Laden og andre al-Qaida-ledere.
Al Jazeera English.
I 2006 startet Al Jazeera English sendingene, som en engelskspråklig søsterkanal til Al-Jazeera.
Al Jazeera English er en egen kanal med en profil som skiller seg fra den arabiskspråklige Al-Jazeera og hovedsakelig er bemannet med vestlige journalister. Kanalene samarbeider likevel i en viss grad.


Ruts bok.
Ruts bok er en bok i Bibelen, i den jødiske Tanakh og det kristne gamle testamente.
Boken forteller om Rut, en kvinne fra Moab som ble gift med en sønn av Elimelek og hans kone No'omi. Da hennes ektemann døde, ble hun værende sammen med sin svigermor isteden for å dra hjem. Hun ble senere gift med Boas, som var en slektning av ektemannen, og ble gjennom sønnen Obed oldemor til kong David.
Boken er ganske kort, men beretningen er velkjent for bibellesere.


Frisere.
Friserne bor i det nederlandske distriktet Friesland og i de tyske områdene Østfrisland (i Niedersachsen) og Nordfrisland (i Schleswig-Holstein). I Nederland og Schleswig-Holstein oppfattes friserne som mindretall på like fot med sorberne i Østtyskland og danskene i Schleswig-Holstein. Omtrent 400 000 mennesker snakker i dag frisisk. Nordfrisisk ble snakket av cirka 10 000 mennesker.
Friserne er et germansk folk som er nær i slekt med angelsaksere. Frisere er et typisk marskfolk, som siden oldtiden har vært i uavbrutt kamp mot havet. De er kjent for sitt sterke rettsliv og sin frihetssans. Deres historiske tilholdssted er marsklandet fra Zuidersjøen til Ems.
Den romerske historiker Tacitus nevner i sin bok "Germania", at friserne er et folk som han grupperer under Ingvaeones. Tacitus nevner to typer eller klasser av frisere, "maioribus frisii" og "minoribus frisii".
Friserne ble underlagt Roma av Nero Claudius Drusus Germanicus, og tjente på romernes flåte. De klarte å løsrive seg fra Roma i år 28 e.Kr. De ble i lang tid også kuet av andre folkeslag; I år 689 klarte frankeren Pipin den yngre frisernes konge å løsrive Radbod (eller Rêdbad), landet vest for Zuidersjøen. I år 775-785 lå de under Karl den stores styre helt opptil elven Elben. De ble i kortere perioder underlagt danske vikinger, men kom i år 888 under tysk styre. Frisernes lover, som Karl den store opptegnet, bevarte likevel mye av deres gamle rettsgrunnlag.
De sørlige friserne ble kristnet i det 8. århundre av St. Willibord og Luidger, og kom under bispene i Utrecht, Münster og Bremen. Friserne som oppholdt seg ved Rhinen ble tidlig assimilert av frankerne. Tidlig i det 9. århundre bosatte noen frisere (nordfrisere) seg i Sør-Jylland mellom Eider og Vidå og ble undersåtter av Danmark. Her spilte de en viktig rolle i handelssamkvemmet mellom Norden og resten av Europa.
De syv «sjøland» fra Zuidersjøen til Elben fikk i det 12. århundre selvstyre under 12-16 dommere, med forbundssentrum i Aurich rundt «Upstallsboo» – høyting-treet.
I det 13.-16. århundre ble sjølandene styrt av nederlandske og tyske makthavere; bare de som bidro til koloniseringen av Øst-Friesland (slavisk grunn) i det 11.-12. århundre, hevdet seg lenger.
I dag er friserne en minoritetsgruppe i Nederland og det nordvestlige Tyskland, som kjemper for å gjenvinne den språklige, kulturelle og delvis politiske selvstendighet som de hadde inn i det 16. århundre. Frisernes språklige mål er å få frisisk offisielt likestilt med nederlandsk innenfor provinsen Friesland. Det oppnådde de delvis i 1996 – 2002. Se (http://taal.phileon.nl/dan/frisisk.php).


Augustinerkorherrene.
Augustinerkorherrene (Konføderasjonen av regulære kanniker av St. Augustin, latin "Canonicorum Regularium Sancti Augustini Confederati", forkortes C.R.S.A. eller Can.Reg.) er en katolsk kongregasjon.
Den oppsto i det 4. århundre, som en følge av at sekularprester organiserte seg under Augustins regel. I det 11. århundre ble den reorganisert som en mer formell orden, og i 1959 ble den definert som en konføderasjon av forskjellige kongregasjoner.
I Norge betjener augustinerkorherrer St. Paul menighet i Bergen, og den katolske biskopen av Oslo, Bernt Ivar Eidsvig, tilhører den samme kongregasjonen av augustinerkorherrer.
Utstein kloster skal i middelalderen ha vært et kloster tilhørende augustinerkorherrene.


Florence Griffith-Joyner.
Delorez Florence Griffith-Joyner, også kjent som «Flo-Jo» (født 21. desember 1959, død 21. september 1998 i Mission Viejo, California) var en amerikansk friidrettsutøver, fremdeles innehaver av verdensrekordene på 100 meter og 200 meter (2005). Hun var gift med trestreghopperen Al Joyner og var svigerinnen til Jackie Joyner-Kersee.
Florence kom på fjerde plass i det første VM i friidrett i Helsingfors i 1983. Året etter fikk hun mye oppmerksomhet, like mye på grunn av hennes ekstremt lange og fargerike fingernegler som for sølvmedaljen under OL i Los Angeles.
Griffith konkurrerte lite en periode etter dette, og giftet seg i 1984 med den olympiske trestegvinneren Al Joyner. Hun kom tilbake til VM 1987, og tok en ny sølvmedalje på 200 meter.
Hun sjokkerte verden da hun – kjent som spesialist på 200 meter – løp 100 meter på verdensrekorden 10,49 i kvartfinalen under de amerikanske OL-uttakningene. Senere har mange hevdet at vindmåleren på stadion ikke fungerte under løpet, men rekorden blir fremdeles anerkjent.
Griffith-Joyner var storfavoritt til å ta gull på begge de korteste sprintdistansene under OL i 1988. På 100 meter løp hun på 10,54 i medvind, og slo sin nærmeste rival Evelyn Ashford med hele 0,3 sekunder. På 200 meter satte hun ny verdensrekord med 21,34 og vant med fire tideler. Griffith-Joyner løp også på både 4x100 stafett og 4x400 stafett, og tok henholdsvis gull og sølv.
Under hele karrieren ble Griffith-Joyner forfulgt av rykter om doping. Noen av konkurrentene insisterte på at tidene hennes bare kunne oppnås ved hjelp av steroider eller andre prestasjonsfremmende stoffer, og hennes plutselige død gav ryktene enda større omfang. I 1989 hevdet en annen sprinter, Darrell Robinson, at Griffith-Joyner hadde betalt ham for å få tak i veksthormoner, noe Griffith-Joyner nektet. Griffith-Joyner ble aldri tatt i dopingkontroll, verken i eller utenfor konkurranser. Hun la opp sesongen etter.
Den 21. september 1998, døde Griffith-Joyner, 38 år gammel, mens hun sov. Det uventede dødsfallet ble etterforsket og dødsårsaken ble fastslått til å komme fra et alvorlig epileptisk anfall. Rapporten fra obduksjonen fastslo at Griffith-Joyner ikke døde av narkotika eller andre ulovlige stoffer. Hennes støttespillere hevdet at dette avfeide påstander om at Griffith-Joyner hadde brukt prestasjonsfremmende midler. Hennes ektemann hadde bedt om at Griffith-Joyner`s kropp spesifikt skulle testes for steroider, men fordi det ikke var nok urin igjen i blæren hennes, skal det ikke vært mulig å ta noen slik prøve.


Selvmordsbombe.
Selvmordsbombe betegner en sprengladning som blir utløst av en person som vet at han eller hun med stor sikkerhet selv vil omkomme ved detonasjonen. Slike sprengladninger benyttes av enkelte terrororganisasjoner, og de har blitt brukt i militære operasjoner. Selvmordsbomber benyttes dels fordi det kan være enklere å gjennomføre et angrep på et gitt sted på dene måten enn å plassere en bombe som utløses med former for tidsstyring eller fjernkontroll, dels fordi selve offerhandlingen i enkelte miljøer har høy status og dels fordi det tilsynelatende er den eneste løsningen på en konflikt i en fortvilt situasjon.
Bombene kan bestå av sprengstoff som er festet på kroppen til bomberen eller ligger i en veske, eller av et kjøretøy eller fly som krasjes inn i målet. I førstnevnte tilfelle består bomben normalt av høyeksplosivt sprengstoff kombinert med metallskrap, spiker eller lignende som fungerer som splinter.
Selvmordsbomber brukes særlig av terrororganisasjoner i Midtøsten og på Sri Lanka, både i disse områdene og andre steder i verden der de opererer. Inntil Tamiltigrene på Sri Lanka inngikk våpenhvile i 2001 ble de regnet som den organisasjon som hyppigst og fra deres ståsted mest effektivt brukte selvmordsbomber. Etter dette har selvmordsbomber særlig vært knyttet til Midtøsten, og spesielt til palestinske grupper, Al-Qaidanettverket og Irakiske opprørere.
Det terrorangrepet med selvmordsbomber som har krevd flest menneskeliv er angrepet i New York 11. september 2001 der 3 040 mennesker omkom.
Bakgrunn.
Før andre verdenskrig var det en bevegelse i Polen for å kompensere landets underlegenhet overfor Tyskland med selvmordsangrep. I løpet av våren og sommeren 1939 meldte over 4 000 polakker seg for selvmordsangrep.
Militære selvmordsbomber.
Den mest kjente formen for militære selvmordsbomber er de japanske kamikazeflyverne under andre verdenskrig, som bevisst krasjet fly lastet med eksplosiver inn i sine mål. Dette ble brukt med til dels stor effekt mot amerikanske skip i Stillehavskrigen. Allikevel ble opp mot 86 % av alle kamikazeflyvere skutt ned av luftvernet på skipene før de nådde målene sine.
Tapstall.
"Approximately 2,800 Kamikaze attackers sunk 34 Navy ships, damaged 368 others, killed 4,900 sailors, and wounded over 4,800. Despite radar detection and cuing, airborne interception and attrition, and massive antiaircraft barrages, a distressing 14 percent of Kamikazes survived to score a hit on a ship; nearly 8.5 percent of all ships hit by Kamikazes sank."
Det finnes også eksempler på at militært personell har utløst eksplosjoner på en slik måte at de må ha visst at de selv ville omkomme, fordi de har ansett ødeleggelsen av målet som viktigere enn sitt eget liv.
Forsvar mot selvmordsbomber.
Selvmordsbomber er en av de vanskeligste former for angrep å beskytte seg mot, fordi plassering og sprengning skjer på samme tidspunkt. For å hindre gjentagelser av flykapringene under terrorangrepet i New York i 2001 er det innført strengere kontroll med flypassasjerer, og spesielt med adgangen til å ha med skarpe gjenstander inn i fly. Når det gjelder selvmordsangrep med biler er forsvaret i stor grad det samme som mot andre bilbomber, det vil si fysiske sperringer som gjøre det vanskelig å kjøre inn i utsatte mål, og kontroller langs veien.
I enkelte tilfeller har selvmordsbombere blitt avslørt kort tid før de skal utløse bomben, gjerne på grunn av unormal oppførsel. Ofte har de allikevel klart å utføre angrepet, ettersom bombene er laget slik at de raskt kan utløses. Sikkerhetsstyrker har i situasjoner hvor de avslører en mulig selvmordsbomber et meget vanskelig oppdrag, ettersom den vanlige prosedyren med å skyte mot kroppen kan utløse bomben eller gi bomberen den brøkdelen av et sekund som skal til for å trykke inn utløseren. En vanlig strategi er derfor at sikkerhetsstyrkene instrueres i å skyte mot hodet for å drepe den mistenkte umiddelbart. Dette har ført til tragedier som skytingen av Jean Charles de Menezes i London etter angrepet i London 21. juli 2005, hvor det viste seg at den drepte ikke hadde noen tilknytning til terrorisme. Det fører også til større fare for at tilfeldige mennesker i nærheten treffes, ettersom målet er mindre.
Eksterne lenker.
Les mer om Kamikazeflygere på engelsk wikipedia


Manchester Uniteds historie (før 1945).
Opprinnelse.
Historien til Manchester United begynte i 1878 da ansatte i Lancashire and Yorkshire Railway-selskapets ba om tillatelse og pengestøtte fra sine arbeidsgivere til å starte et fotballag. Tillatelsen ble gitt og Newton Heath LYR ble født. Laget spilte på en bane i North Road, men flyttet senere til Monsall Road.
I begynnelsen spilte de mot andre lag av jernbanearbeidere, innen deres eget selskap og mot andre lag fra andre selskaper, men i 1885 deltok de i Manchester Cup-konkurransen og nådde finalen. Året etter vant de konkurransen.
«Football Alliance».
Selv om Newton Heath ikke var gode nok til å slutte seg til The Football League, la de raskt sine lokale motstandere langt bak seg. Newton Heath tapte ikke en eneste kamp på hjemmebane de ti første månedene i 1888. Men ideen om kamper på tvers av byene hadde fått tak, og i 1889, dannet en grupper på tolv klubber, blant dem Newton Heath, en Football Alliance. De endte på åttendeplass.
Året etter begynte Newton Heath å svekke sine bånd til jernbanen, de kuttet «LYR» fra sitt offisielle navn. Men sterke bånd ble opprettholdt, selv om de ikke lenger ble sponset av selskapet, de fleste spillerne var fortsatt LYR-ansatte.
1892 ble en suksessrik sesong for «Heathens», da de endte på andreplass bak Nottingham Forest etter å ha tapt bare tre kamper hele sesongen. Samme år ble fotballigaen utvidet, slått sammen med alliansen og delt inn i to divisjoner. Newton Heath og Nottingham Forest ble invitert til å slutte seg til førstedivisjon. De endte sist og trengte å vinne mot Small Heath i en kvalifiseringskamp mot mestrene i andredivisjon for å beholde plassen i øverste divisjon.
I 1893 flyttet laget til en ny bane i Bank Street, Clayton, ved siden av en kjemisk fabrikk. Det ble sagt at når Newton Heath var i ferd med å tape, ville fabrikken slippe ut giftig gass i et forsøk på å påvirke bortelaget.
1893-94 sesongen ble derimot ikke bedre, og igjen måtte de ut i kvalifiseringskamp mot Liverpool. Denne gangen ble Newton Heath beseiret 2–0 og hadde den tvilsomme æren av å bli det første laget som rykket ned til andredivisjon.
Nesten konkurs.
Den finansielle situasjonen ble bare mye verre og fikk negativ innvirkning på kampene. De klarte bare tiendeplass i 1901-sesongen, og da billettsalget sviktet mens gjelden steg, bestemte klubben å avholde et fire dagers marked for å skaffe penger. En av attraksjonene var en St Bernardshund, som flyktet en natt etter at markedet hadde stengt.
Det var flukten og fangingen av hunden som førte til møtet mellom lagkaptein Harry Stafford og John Henry Davies, som ledet en gruppe forretningsmenn. Sammen skaffet de £2000 for å redde klubben fra konkurs.
28. april 1902 omdøpte de nye eierne klubben til Manchester United Football Club, og John Henry Davies ble klubbpresident. Andre navn som ble foreslått, var "Manchester Celtic" og "Manchester Central".
I 1903 tok klubben et annet viktig steg i å ansette deres første reelle lagmanager, Ernest Mangnall, en karismatisk reklamemann som visste hvordan han skulle bruke media. Under sitt lederskap, endte laget på tredjeplass i andredivisjon. Sesongen etter satte United en rekord da de spilte 18 kamper ubeseiret mellom september 1904 og februar 1905.
Mangnall skapte Uniteds første suksessrike lag med en serie innkjøp og vant til slutt opprykk i 1906 og nådde kvartfinalen i FA-cupen. Blant disse innkjøpene var Billy Meredith, den legendariske vingen som antagelig var den beste spilleren på den tiden.
Mangnall klarte å hente inn stjerneforsvareren Herbert Burgess, Alec «Sandy» Turnbull, og Jimmy Bannister etter at en skandale herjet Manchester City og tvang dem til å selge mesteparten av deres lag. Det lønte seg og United vant deres første ligamesterskap i 1908.
Året etter fulgte suksess i FA-cupen da de slo Bristol City 1–0 i finalen. Sandy Turnbull skåret målet og Billy Meredith ble kåret til banens beste.
«De utstøtte».
I årevis etter dannelsen av "Professional Footballers Union" hadde spenning steget da spillere ikke klarte å få sine arbeidsgivere til å anerkjenne dem som fagorganiserte. Spenningen toppet seg før 1909-10 sesongen da ligaen bestemte å utestenge, uten lønn, spillere som var medlemmer av fagorganisasjonen.
Tiltaket gjorde spillerne rasende, særlig Manchester Uniteds. De nektet å gi opp medlemskapet. De fleste klubber vendte seg til amatører for å erstatte sine profesjonelle spiller, men United klarte ikke å hente inn mange nok. Det var under denne perioden at de berømte «Outcasts FC»-bildet ble tatt. Dagen før sesongen skulle begynne, gav ligaen etter, fjernet suspensjonene og anerkjente organisasjonen.
Old Trafford.
1909 var også en milepæl for United av andre grunner. John Henry Davies gav enda en gang finansiell støtte ved å låne £60 000, en enorm sum på den tiden, for å fullføre klubbens flytting til Old Trafford. De spilte sin første kamp der 19. februar 1910 da Liverpool ødela feiringen med en 4–3 seier i en jevn kamp.
Ernest Mangnalls lederskap brakte United til deres første suksessrike periode. De ble de første vinnerne av Charity Shield i 1908, vant FA-cupen i 1909 og ligaen igjen i 1911. Seiren i Charity Shield i 1911 ble slutten på denne epoken og Mangnall forlot klubben året til fordel for Manchester City.
United snublet uten sin karismatiske manager, og unnslapp nedrykk såvidt i 1914, før ligaen ble suspendert ved utbruddet av første verdenskrig, der Sandy Turnbull ble drept i Frankrike.
Etter første verdenskrig.
Ligaen startet opp igjen i 1919, men United klarte bare 12. plass. Det verste skulle fortsatt komme og i 1921/22, vant de bare åtte av 42 kamper og rykket ned. Billy Meredith hadde også forlatt klubben i 1921 og fulgte Ernest Mangnall.
United vendte til slutt tilbake til øverste divisjon i 1925 og endte på andreplass bak Leicester City. Men i 1927 døde en av de store byggerne av Manchester United. John Henry Davies som hadde reddet klubben fra nedleggelse og brakt dem til Old Trafford, døde og ble erstattet av G H Lawton som klubbpresident.
En ny manager, Herbert Bamlett, ble utnevnt men hans styre var ikke suksessrikt da United sakte seg nedover og endte tilsutt sist i ligaen i 1931. De rykket ned etter å ha startet sesongen med å tape tolv kamper på rad. Finansene var igjen et rot, og Bamlett mistet jobben. Spillerne hadde møtt opp for å hente lønnen sin uken før jul, men fikk beskjed om at der var ingen penger. En ny finansiell redning trengtes.
En sportsjournalist i Manchester, Stacey Lintott, gikk til James W. Gibson. Han møtte styret og gav et tilbud om å hjelpe til på betingelse av at han ble styreformann og kunne velge sine direktører. De hadde ingen valg enn å akseptere, og Gibson investerte £30 000 i klubben. En ny manager ble funnet, Scott Duncan, en av den nye typen managere som var tidligere spiller, nå vanlig, men helt nytt på den tiden.
Scott Duncan.
I 1934 nådde United sin laveste ligaposisjon noen gang. På den siste dagen av sesongen lå de nest sist med sin siste kamp borte mot Millwall, som lå ett poeng foran. Med skjebnen i egne hender, slo de Millwall 2–0 og forble i andredivisjon med ett poeng.
Neste sesongen var en forbedring. United endte på femteplass, og de annonserte deres tilbakevendelse til toppserien med et brak da de vant mesterskapet i andredivisjon i 1936 etter å ha vært ubeseiret i de siste 19 kampene av sesongen.
Deres glede varte ikke lenge da de rykket ned igjen sesongen etter. Scott Duncan trakk seg. Selv om de nå hadde £70 000 i gjeld, klarte de å ta seg sammen og endte på andreplass i 1938 og rykket opp. Der ble de i 36 år, etter å ha havnet på 14.plass. Året etter brøt andre verdenskrig ut.
Old Trafford blir bombet.
Fotball på høyt nivå ble innstilt under andre verdenskrig (1939–45), men Manchester United fortsatte å delta i deltids regionale konkurranser. Old Trafford ble alvorlig skadet under et tysk luftangrep på Manchester tidlig om morgenen 11. mars 1941. Det tok åtte år å gjenoppbygge stadionet, og frem til 1949 delte United bane med nabolaget Manchester City på Maine Road.
"Neste artikkel: Manchester Uniteds historie (1945-1969)"


Botne.
Botne er en tidligere kommune i Vestfold fylke. Ble slått sammen med Holmestrand i 1. januar 1964 og hadde da et innbyggertall på 4 656.


Sandar.
Sandar er en tidligere kommune i Vestfold fylke, opprettet som Sandeherred formannskapsdistrikt i 1837. Navnet Sandeherred har tradisjoner mye lenger tilbake i tid. Sandar IL er idrettslaget i Sandar.
Kommunehistorie.
1. januar 1889 ble en del av Sandeherred med 318 innbyggere overført til Sandefjord.
29. oktober 1930 besluttet formannskapet at herredets navn skulle endres til Sandar fra 1. januar 1931.
I 1931 ble en del av Sandar med 66 innbygger ble overført til Sandefjord. I 1950 ble ytterligere en del av kommunen med 226 innbyggere tillagt Sandefjord.
1. januar 1968 ble Sandar slått sammen med Sandefjord. Sandar hadde på dette tidspunktet 24 898 innbyggere, Sandefjord 6242.


Melanie Chisholm.
Melanie Jayne Chisholm (født 12. januar 1974 i Whiston, Lancashire, England) er en engelsk sanger, forretningskvinne og fjernsynspersonlighet, også kjent som et av medlemmene av Spice Girls, hvor hun fikk kallenavnet «Sporty Spice». Som soloartist har Melanie C gitt ut 4 soloalbum, vunnet nominasjoner fra BRIT og ECHO Awards og toppet Billboard Dance Chart i 2000.
Chisholm er den britiske kvinnelige artisten som har nest flest UK nummer 1-hits som medskribent. Hun er også nummer 3 etter Lennon og McCartney for flest UK nummer 1-singler. Hun er den eneste kvinnen som har en UK nummer 1 både som del av en kvintett, kvartett, duo og som soloartist.
Privatliv.
Melanies yngre halvbror, Paul O'Neill, er en racerbilsjåfør.
Melanie har vært åpen om sine kamper mot depresjon og spiseforstyrrelse.
Hun var i et forhold med eiendomsutvikler Thomas Starr som hun møtte i 2002 under en ferie på Barbados. De separert i juli 2012.
Den 22. februar 2009 fødte Melanie ei jente på Portland Hospital i London. Babyen veide 3,7 kg (8 lbs 3oz) og fikk navnet Scarlet Starr.
Tatoveringer.
Melanie er kjent for sine tatoveringer, til sammen har hun 11 stykker. Den siste gjort i 2007.
Tidlige år.
Hun vokste opp i Widnes i Cheshire. Før hun ble med i Spice Girls studerte Chisholm dans, sang, drama og musikalteater på Doreen Bird College of Performing Arts i Sidcup i Kent. Mens hun gikk på college svarte hun på en annonse av Chris og Bob Herbert i avisen The Stage, der de søkte etter artister til jentegruppen «Touch» som senere skulle skifte navn til Spice Girls. Hun forlot college etter å ha fullført nesten tre år.
Spice Girls (1994-2001, 2007-2008).
Chisholm utgjorde Spice Girls sammen med Melanie Brown, Geri Halliwell, Emma Bunton og Victoria Beckham, og gruppens karriere tok av i 1996 med lanseringen av singelen «Wannabe».
Gruppens storhetstid var siste halvdel av 1990-årene, med over 40 millioner solgte album i løpet av to år, samt store konserter, medieoppslag og skandaler. Chisholms kallenavn i gruppen var "Sporty Spice", og hun ble vanligvis sett på som den med størst musikalsk talent av de fem jentene.
"Northern Star" (2000).
Solokarrieren startet i 1998 med duetten «When You're Gone» sammen med den kanadiske rockeartisten Bryan Adams. Deretter kom det kritikerroste albumet "Northern Star" i 1999, med suksess-singler som «Northern Star», «I Turn to You» og «Never Be the Same Again». Albumet har solgt 3 millioner eksemplarer verden over. Albumet er det mest suksessfulle i Norge per 2010 og har solgt til platina. Northern Star lå 31 uker på VG-lista topp 40 med 3. plass som beste plassering.
"Reason" (2003).
Chisholms andre album, "Reason" ble utgitt i februar 2003. Det ble ikke særlig godt mottatt av kritikerne, og klatret heller ikke høyt på hitlistene som følge av et heller dårlig salg.
"Beautiful Intentions" (2005).
I 2004 startet hun sitt eget plateselskap, Red Girl Records, og i april 2005 ble hennes tredje album gitt ut under tittelen "Beautiful Intentions". Albumet fikk jevnt over god mottakelse, og den første singelen, «Next Best Superstar», har gjort det bra i Storbritannia. Andre singelen fra plata var «Better Alone», en ballade hun skrev sammen med Peter Vetesee. Singelen kunne kjøpes fra Melanies egen hjemmeside. Den var også utgitt som nedlastning på ITunes. Den 3. singelen fra "Beautiful Intentions" var «First Day Of My Life» som ble en stor hit over hele Europa. Singelen har solgt over 400 000 kopier i Tyskland. I Norge klatret singelen kun opp til 14. plass på VG-lista topp 20. Singelen er den mest solgte singelen på ITunes i Tyskland. Etter suksessen med singelen, valgte Melanie å gi ut "Beautiful Intentions" på nytt, med singelen «First Day Of My Life» som tidligere ikke var en del av albumet.
I 2006 fikk Melanie drømmen sin om å gi ut en Live DVD oppfylt. Hun ga ut "Melanie C Live Hits" som er spilt inn under en utsolgt konsert i England, med 5000 tilskuere. Her framfører hun noen av sine største hits.
"This Time" (2007).
Albumet "This Time", som er Melanies fjerde soloalbum, ble utgitt i 2007. Per 2009 er dette det albumet fra Melaine C som har hatt minst suksess, både kritikermessig og i forhold til platesalg. Melanie jobbet hardt men forgjeves for å promotere albumet, som solgte i kun 300 000 eksemplarer verden over og fikk lite oppmerksomhet i media (mye grunnet Spice Girls Reunion Tour, som var i gang under albumpromoteringen). Hverken albumet eller noen av singelene greide å komme inn på VG-Lista.
I 2007 framførte hun singelen «I Want Candy» og «When Your Gone» (sammen med Kurt Nilsen) på VG-lista Topp 20.
Sommeren 2008 ga Melanie ut "This Time" i Canada, hun ga ut singelene «Carolyna» og «Understand». «Understand» var spesielt utgitt for hennes canadiske fans, en video ble også spilt inn. I 2009 ble This Time utgitt i Brazil.
The Sea (2011).
Album nummer 5, The Sea ble utgitt 2. september over hele verden. Albumet fikk navnet The Sea fordi det er en blanding av Pop, Rock, Dance og ballader blandet inn i en stor "sjø".
Første singelen, "Rock Me", ble utgitt i Tyskland, Østerrike og Sveits i juni 2011. Singelen ble også valgt som den offisielle sangen i VM i fotball for kvinner i 2011.
Den andre singelen, "Think About It", ble utgitt samtidig med det nye albumet.
Skuespillerkarriere.
I 1998 spilte Melanie rollen som seg selv i filmen "Spice World The Movie". Hun og resten av de 5 Spice Girls-jentene ble nominert til verste skuespillere i en film.
Melanie C spilte Mrs Johnston i "Blood Brothers" på West End-scenen i London fra 2009-2010. Hun ble nominert som beste skuespiller av «Oliver Awards».


Kronos.
Kronos er en titan i gresk mytologi. Navnet hans ligner på, og blir ofte sammenblandet med "Chronos", legemliggjøringen av tiden, selv om de er to vidt forskjellige guder. Kronos tilsvarer Saturn i romersk mytologi. Han tilhørte den første generasjonen av titaner, og noen myter bekrefter at han var den yngste av titanene.
De gamle grekerne dyrket Kronos som guden for korn, natur, jordbruk og grøde. Han ble ofte avbildet med en sigd i hånden, både fordi han var avlsgud og fordi han brukte sigden som våpen. Kronia-festivalen ble holdt i Athen den tolvte dagen hver måned (hekatombaion) til ære for Kronos og grøden.
Liv og gjerninger.
På oppfordring fra moren Gaia – Jorden – tok Kronos på seg oppgaven å gjøre opprør mot faren Uranos – Himmelen – som hadde sperret noen av deres mange barn inne i Tartaros. Med sigden hans mor hadde gitt ham, sprang Kronos mot sin far og lemlestet eller drepte ham ved å skjære av ham testiklene. Uranos forbannet ugjerningen, og sa at på grunn av handlingen skulle Kronos møte den samme skjebne.
En annen forklaring på hvordan Kronos kom til makten beretter at han nedkjempet den onde slangetitanen Ophion. Etter å ha frigjort verden fra denne tyrannen, ble han Gaias rettmessige hersker.
Kronos ble i alle tilfeller jordens hersker, og tok sin søster Rhea til dronning. Kronos' regjeringstid ble kalt gullalderen, ettersom alle levde fredfullt, uten lover og regler.
Etterkommere.
Ikke alle var like fornøyde med denne regjeringstiden. Kronos innesperret Gaias yngste barn – de hundrearmede kjempene, gigantene og kyklopene – igjen, og satte monsteret Kampe til å vokte dem. I tillegg forsøkte han å unngå Uranos spådom om at en av hans sønner skulle volde hans død. Etterhvert som Rhea fikk barn, svelget han dem hele. Hestia, Demeter, Hera, Hades og Poseidon forsvant på denne måten. Men da Rhea fødte Zevs, hadde hun fått nok. Hun gjemte det nyfødte barnet, svøpte istedet en stein, og gav det til Kronos. Han var overbevist om at dette var barnet, og svelget steinen.
Zevs vokste senere opp. Han oppfylte Uranos spådom, og frigjorde sine søsken enten ved å tvinge faren til å spytte dem ut igjen, eller ved å kløyve opp magen hans og redde ut sine søsken. Zevs frigjorde også Gaias yngste barn, og som takk fikk han torden og lyn i gave, og disse ble hans våpen. I en større krig mot mange av titanene vant Zevs og hans søsken herredømmet over verden. Kronos og titanene ble innesperret i Tartaros – videre ble kyklopene og gigantene igjen satt i fangenskap.
I tillegg til barna med Rhea fikk Kronos Pothos med Afrodite og kentauren Cheiron med Phylyra.
Opphav.
Både grekerne og senere forskere har sett en sammenheng mellom dyrkingen av Kronos før Zevs-dyrkingen ble populær, og kulten rundt den semittiske guden Ba'al Hammon. Blant annet kommer myten om Kronos' barnesluking fra denne tiden, og Ba'al Hammon ble tidvis dyrket ved barneofringer.


Ragnhild Lorentzen (1968).
Ragnhild Alexandra Lorentzen (født 8. mai 1968 på Hospital Amparo Feminino i Rio de Janeiro, Brasil) er den yngste datteren til prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen og Erling Lorentzen. Hennes morfar var kong Olav V, mens hennes farfar var skipsreder Øivind Lorentzen.
Lorentzen er født og oppvokst i Brasil. Hun studerte markedsføring og design i San Francisco, USA, og jobbet deretter et halvår i London og et år i Oslo. Deretter flyttet hun tilbake til San Francisco, der hun sammen med en venn grunnla ølbryggeriet og restauranten "Thirsty Bear Brewing Company" i 1996.
Ragnhild Lorentzen har aldri hatt arverett til den norske tronen, men som etterkommer av Sophia av Hannover hadde hun arverett til den britiske tronen. Da hun giftet seg med den amerikanske katolikken Aaron Long den 21. november 2003, mistet hun denne arveretten. I Storbritannia er det av historiske grunner ikke mulig for en katolikk eller person gift med en katolikk å arve tronen.
Lorentzen bor i San Francisco sammen med ektemannen og har en datter Alexandra, født 14. desember 2007.


Paul Tillich.
a> in New Harmony, Indiana, U.S.A.
Paul Tillich (1886–1965) tysk-amerikansk teolog og religionsfilosof. Tillich regnes som en av de største teologer i det 20. århundre. Tillichs tenkning kjennetegnes av kombinasjon mellom en ontologisk fundert teologi og eksistensiell filosofi. Koblingen mellom menneskets eksistensielle spørsmål og teologiens svar på disse utlegger han gjennom det han kaller for korrelasjonsmetoden.
Paulus Johannes Tillich ble født 20. august 1886, og vokste opp i en konservativt luthersk prestefamilie i den lille øst-tyske byen Starzeddel. Han viste tidlig interesse for teologi og filosofi, og begynte å studere teologi 18 år gammel. Tillich studerte ved flere store universiteter i Tyskland, og kom i kontakt med kritisk filosofi og bibelvitenskap, mens han studerte i Halle og Berlin. Etter å ha fullført teologistudiet ble han ordinert som prest i den protestantiske statskirken, men han fortsatte å studere for å bli teologisk professor. I hans tidlige år var det fortsatt den klassiske idealisme som dominerte i filosofien, og Tillich ble påvirket av denne, samtidig som han var orientert ut fra en naturlig mystisisme og ontologisk tankegang. Spesielt var han påvirket av Schelling, som han skrev to doktorgrader om, og slik ble han drevet i retning av eksistensialismen.
Verdensbegivenhetene grep imidlertid drastisk inn i Tillich liv. Som en følge av første verdenskrig avbrøt han sine studier, og tjenestegjorde som feltprest ved fronten. Krigen med all dens død og grusomhet ledet Tillich inn i en alvorlig troskrise, og førte til at han fikk to nervøse sammenbrudd. Dette snudde om på Tillich’ syn på livet og Gud, og var dermed avgjørende for hans videre teologiske tenkning.
Første verdenskrig markerte den klassiske liberalteologiens endelige fall, og for Tillich førte den til et endelig brudd med en idealistisk tankegang. I 1920-årene fortsatte hans sin karriere, og underviste ved forskjellige universiteter (bl.a. som professor i filosofi), samtidig som han ble en størrelse i det akademiske miljøet i Tyskland. I denne tiden tok han også et klart politisk standpunkt, og utgav boken The socialist decision. Hans politiske engasjement fikk en avgjørende betydning for hans videre liv da nazistene kom til makten. Tillich ble erklært ”fiende av staten” og The socialist decision ble brent offentlig. Sannsynligheten er stor for at Tillich ville ha endt i en konsentrasjonsleir, hvis det ikke var for at han ble invitert av Reinhold Niebuhr til å flytte til USA for å undervise ved Union Theological Seminary i New York. Tillich tok imot invitasjonen og ble boende i USA resten av livet. Han underviste ved Union Theological Seminary i 23 år og, ble etter hvert utnevnt til æresdoktor ved en rekke universiteter og teologiske utdanningsinstitusjoner.
Den klassiske liberale teologi ble avløst av ny-ortodoksien, som anført av Karl Barth ble den ledende retningen i teologien. ”Det ny- ortodokse opprøret mot den klassiske protestantiske liberalisme dominerte teologien fra 1920- årene og fram til ca.1960.” Tillich var på mange måter Barth’s teologiske motsetning, i og med at Tillich så det som sin oppgave å reformulere den liberale tradisjonen på en slik måte at kristen teologi kunne møte utfordringene fra det 20. århundrets filosofi og vitenskap. Han gikk til opprør mot den kerygmatiske teologi, som han mente glemte situasjonen budskapet skulle formidles inn i. Tillich forsøkte å bygge bro fra teologien til filosofien og moderne vitenskap. Denne broen var i hovedsak konstruert av den ontologiske eksistensialismen som i følge Tillich bandt sammen filosofi og teologi.
Paul Tillich døde 20. oktober1965. Han så seg selv som en apologet for den kristen tro og tanke og ble anerkjent utenfor teologiens grenser.”I sin livstid ble Paul Tillich anerkjent av sekulær kultur som en av de største tenkerne som kristen teologi har frembrakt.” Han var populær blant sine tilhengere og ble blant annet kalt ”de intellektuelles apostel”, og ”en filosof blant teologer og en teolog blant filosofer.” Samtidig var han en av det forrige århundrets mest omdiskuterte teologer, nettopp for sin forståelse av forholdet mellom teologi og filosofi.
Eksterne lenker.
Tillich, Paul
Tillich, Paul
Tillich, Paul
Tillich, Paul


Johann Georg Hamann.
Johann Georg Hamann (født 27. august 1730 i Königsberg, Øst-Preussen, død 21. juni 1788 i Münster, Westfalen), «Magus in Norden», var en tysk filosof og teolog.
Han er spesielt kjent for sitt vennskap med Kant og var Kants første kritiker (Metakritik über den Purismus der reinen Vernunft).
Hamann, Johann Georg
Hamann, Johann Georg
Hamann, Johann Georg


Michael Polanyi.
Michael Polanyi (født 11. mars 1891 i Budapest – død 22. februar 1976 i Oxford) var en jødisk ungarsk-britisk lege, kjemiker, vitenskapsteoretiker og filosof. Polanyi er mest kjent for sin teori om taus kunnskap ("tacit knowledge") som han presenterte i sin bok "The tacit dimension" (1966).
Eksterne lenker.
Polanyi, Michael
Polanyi, Michael


Khorasan.
Kartet viser Khorasan-provinsen i Iran før delingen i 2004
Khorasan (خراسان) er et område i det østlige og nordøstlige Iran. Navnet "Khorasan" er persisk og er laget av deler som betyr «hvor solen ankommer fra». Navnet ble gitt til den østlige provinsen i Persia under sasanide-imperiet.
Den eldre persiske provinsen Khorasan (også kjent som "stor-Khorasan") inkluderte deler av det som i dag er Iran, Afghanistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Noen av de viktigste historiske byene i Persia ligger i det eldre Khorasan: Nishapur (nå i Iran), Merv og Sanjan (nå i Turkmenistan), Samarkand og Bukhara (begge i Usbekistan), Herat og Balkh (i Afghanistan). I sin lange historie, kjente Khorasan mange erobrere og imperier: grekere, arabere, seldsjukk-tyrkerne, safavide-tyrkerne, afghanere og andre.
Khorasan er også kjent for sine berømte tepper i tillegge til safran som produseres i de sørlige byene i provinsen.
De viktigste etniske gruppene i denne regionen er perserne, khorasani-tyrkere, turkmenere, kurdere og arabere. Der er også et betydelig afghansk samfunn i provinsen pga flyktningestrømmen fra Afghanistan.


SAVAK.
SAVAK (persisk: ساواک, forkortelse for سازمان اطلاعات و امنیت کشور Sazeman-i Ettelaat va Amniyat-i Keshvar, nasjonal organisasjon for etterretning og sikkerhet) var den nasjonale sikkerhets- og etterretningstjenesten i Iran fra 1957–1979.
Historie.
SAVAK ble grunnlagt i 1957 med hjelp av CIA. Dens oppdrag var å beskytte sjahen, Muhammed Reza Pahlavi, og kontrollere opposisjonen, særlig politisk opposisjon. Dens første direktør var general Teymur Bakhtiar, som ble erstattet av general Hassan Pakravan i 1961 og senere myrdet på sjahens ordre. Pakravan ble erstattet i 1965 av general Nematollah Nassiri, en som stod sjahen nær, og tjenesten ble reorganisert og øket sin aktivitet i pakt med stigende islamsk og kommunistisk militant og politisk uro. SAVAK rapporterte direkte til statsministerens kontor og hadde sterke bånd til militæret.
Operasjoner.
SAVAK hadde nesten ubgrenset makt til å arrestere og holde i varetekt. Den drev sine egne varetektssentre, som det beryktede Evin-fengslet. Det er allment akseptert at SAVAK rutinemessig utsatte personer i varetekt for fysisk tortur. I tillegg til innenriks-sikkerhet bestod tjenestens oppgaver i overvåkning av iranere (særlig studenter på regjeringsstipend) i utlandet, særlig i USA, Frankrike og Storbritannia.
SAVAK-agenter utførte ofte operasjoner mot hverandre. Teymur Bakhtiar ble utsatt for et attentat og drept av SAVAK-agenter i 1970, og Mansur Rafizadeh, SAVAKs direktør i USA på 70-tallet, rapporterte at general Nassiris telefon var avlyttet. Hussein Fardust, en tidligere klassekamerat av sjahen, var visedirektør for SAVAK til han ble utnevnt til leder for Imperiell Inspeksjonstjeste, også kjent som spesialetteretningsbyrået, for å overvåke høyt plasserte regjeringstjenestemenn, inkludert SAVAK-direktører.
Etter revolusjonen.
Etter sjahens flukt i januar 1979 ble SAVAKs 15 000 store bemanning utsatt for gjengjeldelsesaksjoner, mange av de høyerestående tjenestemennene ble henrettet, og organisasjonen ble lagt ned av ayatollah Ruhollah Khomeini da han tok makten i februar.
SAVAK ble erstattet av den teologisk forkledde SAVAMA, "Sazman-e Ettela'at va Amniat-e Melli-e Iran", senere omdøpt til Etterretningsdepartementet. Sistnevnte ble også henvist til som VEVAK, "Vezarat-e Ettela'at va Amniat-e Keshvar", selv om iranerne og den iranske pressen aldri brukte dette begrepet og bruker dens offisielle navn som et departement.


Barnetrygd.
Barnetrygd er en ytelse som gis til foreldre med barn under 18 år som oppholder seg i Norge. Barnetrygden ble innført ved lov i desember 1944 ("Lov om barnetilskott til visse arbeidstakere av 5.12.1944", som trådte i kraft fra 1.1.1945). De store pådriverne for innføringen var sosialminister Johan Andreas Lippestad og sosialminister Christian Astrup (begge NS), som møtte en del motstand mot loven. Barnetrygden ble opphevet av Arbeiderparti-regjeringen som returnerte til makten i Norge i mai 1945, men gjeninnført av Stortinget uten endringer i 1946.
Fram til 1970 var det bare enslige forsørgere som fikk barnetrygd for førstefødte barn. Gifte fikk barnetrygd fra og med barn nummer to. Den øvre aldersgrensen for barnetrygd ble satt opp fra 16 til 18 år fra og med mai 2000.
Barnetrygdens størrelse er kr 970 pr mnd pr barn (2010). Det gis like mye ytelse pr barn, og ordningen er ikke behovsprøvd på noen måte. Hovedregelen er fortsatt at barnetrygden utbetales til barnets mor.
Utbetalingen skjer fra måneden etter at barnet er født og varer til måneden før barnet fyller 18 år. Iverksettingen skjer automatisk så snart barnet er tildelt fødselsnummer i folkeregisteret. Enslige forsørgere får barnetrygd for ett barn mer enn det de faktisk forsørger, men må søke om dette og dokumentere sin status som enslig forsørger.
Ordningen administreres av NAV. Det ble i 2004 utbetalt tilsammen 14,2 milliarder kroner for tilsammen 1 075 000 barn.


Kontantstøtte.
Kontantstøtte er en kontantytelse som i Norge gis til foreldre til barn mellom ett år og tre år som ikke eller bare delvis benytter barnehage med statlig driftstilskudd.
Kontantstøtten ble innført 1. august 1998 for 1-åringer, og ble utvidet til også å gjelde 2-åringer fra 1. januar 1999. Ordningen ble innført av Kjell Magne Bondeviks første regjering, og har vært og er fortsatt sterkt debattert, en rapport om norsk integreringsarbeide fra OECD har blant annet uttalt seg kritisk om ordningen og anbefalt at den avskaffes. Sentralt i kritikken mot kontantstøtten har vært at den bidrar til dårligere integrering av innvandrere i det norske samfunnet, da en høy andel av de som benytter ordningen har innvandrerbakgrunn.
Full støtte er per 2011 kr 3303 pr mnd. Støtten graderes ned dersom barnet er delvis i barnehage med statlig driftstilskudd. For å få støtte må man søke til NAV-kontoret. Støtten utbetales i slutten av hver måned på etterskudd. Under Jens Stoltenbergs andre regjering har støtten dels blitt satt ned og dels blitt stående uendret, slik at det inflasjonsjusterte beløpet reelt sett har blitt redusert med rundt 9 000 kroner. Samtidig med reduksjonen i beløp har antall mottakere av kontantstøtten falt, fra rundt 62 000 i 2005 til omlag 29 000 i 2010.
Støtten utbetales fra og med måneden etter at barnet fyller 1 år og til og med måneden før barnet fyller 3 år.
I 2004 ble det utbetalt kontantstøtte for gjennomsnittlig 75 000 barn pr mnd. Ordningen administreres av NAV.
Ordningen er ikke brukt i denne formen utenfor Norge. Finland, Tyskland og Danmark har ordninger som har en del likhetstrekk.


Chronos.
I gresk mytologi, var Chronos (ofte sammenblandet med titanen Kronos) legemliggjøringen av tiden. Han oppstod fra det opprinnelige kaos, og er ofte avbildet som en gammel, gråhåret mann med langt skjegg. Hans navn betyr egentlig «Tid» (Khronos på gresk), og blir alternativt stavet Khronos, Chronos og Chronus (latin). Dette står i motsetning til det andre greske ordet for tid, Kairos.
Enkelte norske ord henviser til Chronos og tiden i sin helhet, som for eksempel anakronisme, diakronisk, isokron, kronikk, kronologi og så videre.
Innenfor astronomien var planeten vi kaller Saturn på grunn av romernes innflytelse, kalt Khronos av grekerne. Det var på den tiden den ytterste dokumenterte planeten fra jorden, og var ansett som den syvende av de syv himmelobjektene som er synlig med det blotte øye. Siden Saturn har den lengste observerbare omløpsperioden på himmelen, i underkant av 30 år, trodde man Saturn var universets klokke, eller Fader Tid, siden ingen andre objekter var dokumentert å ha en lengre omløpsperiode. Det er også grunnen til at han ofte er avbildet med et grått, langt skjegg, som tidligere nevnt.
Planeten med den nest lengste omløpsperioden synlig for det blotte øye er Jupiter, som bruker omkring 12 år. Den var kalt Zevs av grekerne og Zedek av folk i midtøsten, og Khronos/Saturn var referert til som planetens fader eller fødselskilde, fordi Jupiters synlige omløpsperiode er omkring 18 år mindre enn den antatte faderplaneten.


Fastlege.
Fastlegeordningen ble innført i Norge 1. juni 2001. Det er kommunens ansvar å besørge nødvendig helsehjelp for sine innbyggere. Kommunene og legene inngikk avtaler som sikret pasientene en fast lege å forholde seg til. For å kunne ha fastlege er det et vilkår at man er bosatt i riket.
Innbyggerne fikk anledning til å velge seg sin lege ved innføringen av ordningen. Legen har som hovedregel ingen mulighet til å nekte noen å stå på hans liste.
Det er HELFO som administrativt forvalter ordningen, men ansvaret for å inngå avtaler med legene påhviler den enkelte kommune.
Innbyggerne har anledning til å bytte lege to ganger pr år. Man får imidlertid ett ekstra bytte dersom man flytter eller blir tvunget til å bytte som følge av at legen slutter eller reduserer listen sin. Byttet skjer på internettsidene til HELFO, eller ved å ringe HELFOs fastlegetelefon. Det er anledning til å ha lege i en annen kommune enn den man er bosatt i.
Legene mottar betaling per innbygger på listen (percapitatilskudd) fra kommunen. Fra 1. juli 2010 utgjør dette tilskuddet 380 kroner per pasient per år. I tillegg mottar legene egenbetaling fra pasienter og honorarer fra HELFO etter bestemte satser beskrevet i normaltariffen. Maksimalt antall innbyggere per lege er 2 500. Når listene er fulle stenges de for nye pasienter, og åpnes først når det er 20 ledige plasser. Om man flytter tilbake til en kommune innenfor en tidsperiode på 3 år har man likevel rett til å komme inn på en leges liste selv om den er full. Barn under 16 har også krav på å komme inn på samme liste som sin foresatte.
Legene kan be om å få endret sin listelengde for å tilpasse den til arbeidsbelastning, ventetid og andre legeoppgaver. Vedtak om endring gjøres i allmennlegeutvalget (som består av legene i kommunen) og i samarbeidsutvalget (som er et organ, opprettet med fastlegeordningen, med representanter fra legene og kommuneledelsen).
En kommune som ønsker å opprette en ny fastlegehjemmel må få dette vedtatt i allmennlegeutvalget, samarbeidsutvalget, helse og sosialutvalget, kommunestyret, fylkeslegen og i Statens råd for legefordeling i Sosial- og helsedirektoratet.
Juridisk regulering.
Fastlegeordningen er regulert gjennom "Forskrift om fastlegeordning i kommunene".


Marsk.
Det unge marsklandskapet. Vadehavet ved lavvann, sett fra Rømødemningen.
Marsk er en landskapstype, en lav kystslette som dekkes av havet ved høyvann. Landet bygges opp av slam som legges igjen etter hver flo. Landnivået kan bygges opp til høyvannsnivået. Prosessen går saktere etterhvert som landet bygges høyere.
Marskområder er ofte svært fruktbare, og derfor bidrar ofte bønder og jordeiere til prosessen. Den enkleste måten er å lage grunne parallelle grøfter hvor vannet blir stående, slik at slampartikler kan avsettes i stillestående vann.
Marsklandskapet er særlig utbredt langs kysten av Nederland, Tyskland og søndre del av Jylland i Danmark. Ved Vadehavet ved Rømø er det mest typiske marsklandskap i Danmark.
Geest er en annen landskapstype i det samme området, og består av sandavsetninger.
Begrepet marsklandskap er ikke begrenset til Tyskebukta. Liknende kystområder finnes over hele verden på høyere og midlere breddegrader. I tropene vokser det derimot mangroveskog i slike områder.
Vadehavet er et langgrunnt havområde utenfor marsklandskapet mellom Danmark og Nederland. Vadehavet tørrlegges ved lavvann. Det er 450 km langt og 5 – 30 km bredt.


Saturn (gud).
Saturn (av det latinske ordet "Saturnus") er en gud i romersk mytologi. Han har sin opprinnelse i antikken som en av de eldste romerske guddommer. I senere tid er Saturn identifisert (og ofte sammenblandet) med grekernes Kronos fra gresk mytologi. Saturn er nært knyttet til åkerbruket og avbildes ofte med kornsigd. I tillegg til de greske sagn finnes beretninger om at han etter å ha vært styrtet fra verdensherredømmet flyktet til kong Janus i Italia og her fikk ny kongeverdighet. Som med grekernes Kronos, er Saturns tid fra den lykkelige gullalderen, der folket levet fredfullt uten lover og regler. Hovedtempelet for Saturn og hans hustru, Ops (ikke Magna Mater som mange tror), lå ved oppgangen til Kapitol på Forum Romanum og gikk i sitt opprinnelige anlegg visstnok tilbake til kongetiden og inneholdt kongejuvelene. Dyrkelsen av Saturn ble i år 217 f.kr. omdannet etter greske riter. Saturn var far til Veritas.
Saturnalia (latinsk), var en fest oppkalt til ære for Saturn, den gamle romerske midtvinterfest som begynte 17. desember. Originalt pågikk festen i bare et døgn, men senere utvidet til en uke. Festen var munter, meget lik den nordiske julefeiringen. Rettergang og skoleundervisning var stanset, og man samlet seg i hjemmene, hvor slavene fikk fri eller for anledningen ble likestilt med sine herrer. Man sendte hverandre gaver, spilte terningspill om bagateller, og det hersket et visst frispråk. Gavene kunne bli betydelige, som fra keiseren til embetsmennene, men var oftest små, av halvglemt symbolsk art som vokslys og småfigurer. I roma ble Saturn-festivalen feiret om våren. Denne festivalen ble senere omgjort til et karneval.


Zuiderzee.
Zuidersjøen (eller Zuiderzee [zeuder-]), «Sørsjøen» ligger i Nederland. Det er opprinnelig en innsjø som havet i 1287 brøt seg inn i, og ble en bukt av Nordsjøen. Den er over 5000 km² stor, og kun litt over 3 m dyp.
I 1932 ble det bygd en 32 km lang demning som skilte 2/3 av Zuidersjøen fra havet. Den delen av sjøen som ble liggende innenfor demningen kalles IJsselmeer.


Pahlavi-dynastiet.
Pahlavi-dynastiet var det herskende dynastiet i Iran fra 1925 til 1979 som to sjaher kom fra.
Reza Pahlavi og begynnelsen på dynastiet.
I 1921 brukte Reza Khan (senere sjah Reza Pahlavi), en offiser i Irans eneste militære styrke (Kosakk-brigaden), sine tropper til å støtte et kupp mot regjeringen til qajar-dynastiet. Innen fire år hadde han etablert seg som den mektigste personen i landet ved å undertrykke opprør og etablere orden. I 1925 avsatte en særskilt sammenkalt forsamling Ahmed Shah Qajar, den siste herskeren i Qajar-dynastiet, og utnevnte Reza Khan, som tidligere hadde tatt etternavnet Pahlavi, til den nye sjahen.
Sjah Reza hadde ambisiøse planer for å modernisere Iran. Disse planene inkluderte utvikling av industri i stor skala, iverksette betydelige infrastrukturprosjekt, bygge et landsomfattende jernbanesystem, etablere et nasjonalt offentlig utdanningssystem, reformere domstolene og forbedre helsesystemet. Han trodde at en sterk, sentralisert regjering styrt av utdannet personell kunne gjennomføre planene sine.
Han sendte hundrevis av iranere, inkludert sin egen sønn, til Europa for utdanning. I løpet av de 16 årene fra 1925 til 1941, forandret sjah Rezas utallige utviklingsprosjekt Iran til et industrielt, urbanisert land. Offentlig utdanning gikk raskt fremover og nye sosiale klasser ble dannet. En profesjonell middelklasse og en industriell arbeiderklasse hadde dukket opp.
I midten av 1930-årene førte sjah Rezas diktatoriske herskerstil til misnøye i Iran. I 1935 ble landets navn forandret fra Persia til Iran.
Sjah Reza forsøkte å unngå involvering med Storbritannia og Sovjetunionen. Selv om mange av hans utviklingsprosjekter krevde utenlandsk teknisk ekspertise, unngikk han å gi kontrakter til britiske eller sovjetiske selskaper. Selv om britene, gjennom sitt eierskap av det Anglo-Iranske oljeselskapet, kontrollerte alle Irans oljeressurser, foretrakk sjah Reza å hente teknisk assistanse fra Tyskland, Italia, Frankrike og andre europeiske land. Dette skapte problemer for Iran etter 1939, da Tyskland og Storbritannia ble fiende i andre verdenskrig. Sjah Reza erklærte Iran som et nøytralt land, men britene insisterte på at tyske ingeniører og teknikere i Iran var spioner med oppdrag om å sabotere britiske oljefasiliteter i det sørvestlige Iran. Storbritannia krevde at Iran skulle utvise alle tyske statsborgere, men sjah Reza nektet, og hevdet at dette ville påvirke hans utviklingsprosjekter.
Andre verdenskrig.
Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941, ble Storbritannia og Sovjet allierte. Begge vendte sin oppmerksomhet mot Iran. Britene og sovjeterne så på den nyåpnede Transiranske jernbanen som en attraktiv rute for å transportere forsyninger fra Persiagulfen til den sovjetiske regionen. I august 1941, fordi sjah Reza nektet å utvise tyske borgere, invaderte Sovjet og Storbritannia Iran, arresterte sjahen og sendte ham i eksil, tok kontroll over Irans kommunikasjonslinjer og den ønskede jernbanen. I 1942 sendte USA, nå alliert av Storbritannia og Sovjet, en militærstyrke til Iran for å hjelpe til med å vedlikeholde og drive seksjoner av jernbanen. Britiske og sovjetiske autoriteter lot sjah Rezas styresystem kollapse og begrenset grunnlovsmessige styresmakter i sine oppgaver. De lot sjah Rezas sønn, Muhammed Reza Pahlavi, overta tronen.
I januar 1942 skrev de under på en avtale med Iran på å respektere Irans uavhengighet og å trekke sine tropper ut inne seks måneder etter krigens slutt. I 1943 gjentok USA dette løftet under Teheran-konferansen. I 1945 nektet Sovjet å annonsere en tidsplan for tilbaketrekningen fra Irans nordvestre provinser, Øst-Aserbajdsjan og Vest-Aserbajdsjan, hvor sovjetisk-støttede autonomi-bevegelser hadde dukket opp.
Sovjet trakk sine tropper ut i mai 1946, men spenningen fortsatte i flere måneder. Denne episoden var en av de innledende hendelsene i den startende kalde krigen, etterkrigstidens rivalisering mellom USA og Sovjet.
Irans politiske system ble økende åpent. Politiske partier ble utviklet, og i 1944 var Majlis-valget det første reelle valget på mer enn 20 år. Utenlandsk innflytelse forble en svært ømtålig sak for alle partier. Det Anglo-Iranske oljeselskapet (AIOC), som var eid av britiske styresmakter, fortsatte å produsere og selge iransk olje. I begynnelsen av 1930-årene begynne noen iranere å tale for nasjonalisering av landets oljefelter. Etter 1946 ble dette en økende populær politisk bevegelse.
Den kalde krigen.
Muhammed Reza Pahlavi erstattet sin far på tronen 16. september 1941. Han ønsket å fortsette reformpolitikken til sin far, men en kamp om kontrollen over regjeringen brøt snart ut mellom sjahen og den eldre profesjonelle politikeren, den nasjonalistiske Muhammed Mossadegh.
Til tross for hans løfte om å fungere som et konstitusjonelt monarki som ville bøye seg for makten til den parlamentariske regjeringen, involverte Muhammed Reza Pahlavi seg stadig mer personlig i regjeringens affærer og motsatte seg eller kastet sterke statsministre. Han hadde en tendens til å være ubestemt derimot, og Pahlavi støttet seg mer på manipulasjon enn på lederskap. Han konsentrerte seg om å gjenopplive hæren og sørge for at den forble under kongelig kontroll som monarkiets hovedsakelig maktbase. I 1949 resulterte et feilslått attentat på sjahen, tillagt det pro-sovjetiske Tudeh-partiet, i forbud av partiet og utvidelse av sjahens konstitusjonelle makt.
I 1951 ble den karismatiske og populære Mossadegh valgt som statsminister, og parlamentet i Iran nasjonaliserte den britiskeide olje, med massiv støtte i befolkningen. Britene tok opp oljekonflikten med Iran i Den Internasjonale Domstolen i Haag og i FN uten å få støtte. Sjahen rømte landet etter et mislykket kuppforsøk, men gikk med på å støtte det kommende kuppet august 1953, forberedt av CIA. Mossadegh ble så arrestert av sjahvennlige hærstyrker. Deltagelsen til det amerikanske CIA og britenes SAS i å iscenesette kuppet mot Mossadegh blir fremdeles sett på av iranere av alle politiske lag som en betydelig milepæl i å drive frem bevegelsen som kulminerte i 1979-revolusjonen.
I konteksten av regional omveltning og den kalde krigen, etablert sjahen seg som en uvurderlig alliert av vesten. Innenriksmessig, for å møte styrkene som arbeidet mot ham, snakket han for reformpolitikk som kulminerte i 1963-programmet kjent som den hvite revolusjon, som inkluderte landreformer, utvidelse av stemmerett for kvinner og elimineringen av analfabetisme. Ironisk nok var han bare i stand til å finansiere disse programmene på grunn av rikdommen som regjeringen hadde samlet seg på grunn av Mossadeghs nasjonaliseringsprogram for oljen.
Disse tiltakene og den økende despotiske styrestilen til sjahen provoserte religiøse ledere som fryktet å miste sin tradisjonelle autoritet, intellektuelle søkte demokratiske reformer og nasjonal stolthet og arbeidere søkte grunnleggende fagorganisering, bedre lønn og arbeidsforhold. Disse motstanderne kritiserte sjahen for brudd på grunnloven, som la grenser for den kongelige makt og sørget for en representativ regjering, og for underlegenhet i forhold til USA. Sjahen så på seg selv som arving etter kongene i antikkens Iran, og i 1971 holdt han en prangende feiring av 2500 år med persisk monarki. I 1976 erstattet han den månedbaserte islamske kalenderen med en solbasert «imperiell» kalender, som begynte med grunnleggelsen av det persiske monarkiet 25 århundrer tidligere. Disse tiltakene ble sett på som brudd på islam og resulterte i religiøs motstand fra islamistiske fundamentalister.
Dynastiets kollaps.
Sjahens regjering undertrykket og marginaliserte sine motstandere med hjelp av Irans sikkerhets- og etterretningsorganisasjon, SAVAK. Sjahen var avhengig av oljeinntektene, som øket kraftig sent i 1973, og han forfulgte sitt mål om å utvikle Iran til en sterk regional makt som var fast bestemt på sosiale reformer og økonomisk utvikling. Samtidig satte han stadig til side demokratiske ordninger og nektet å tillate meningsfulle sivile og politiske friheter og svaret ikke på allmenne meninger.
På midten av 70-tallet regjerte sjahen blant utbredt misnøye forårsaket av den stadige undertrykkingen til hans regime, sosioøkonomiske forandringer som tilkom noen klasser på bekostning av andre og det økende gapet mellom den herskende eliten og den upåvirkede befolkningen. Islamske ledere, særskilte den geistlige ayatollah Ruhollah Khomeini i eksil, klarte å fokusere denne misnøyen med en populistisk ideologi knyttet til islamske prinsipper og krav om fjerning av sjahen. Sjahens regjering kollapset etter utbredte opprør i 1978 og 1979. Pahlavi-dynastiet ble etterfulgt av en islamsk regjering under ayatollah Khomeini i 1979, sjahen flyktet fra landet og døde en kort tid etter i Egypt.


Knokejern.
Knokejern'", også kalt "slåsshanske", eller på engelsk «knuckleduster», er et våpen beregnet for slag.
Oppbygning.
Knokejern er bygd opp av fire ringer som man trær på fingrene med en metallbøyle som man har inne i hånden. Noen knokejern har pigger eller tagger. Det fins også knokejern som er lagd i gummi, slik at det skal gjøre mindre skader.


Michael Duane Johnson.
Michael Duane Johnson (født 13. september 1967 i Dallas, Texas) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Med sine fire OL-gull og åtte VM-titler på distansene 200 m og 400 m er Johnson en av tidenes mestvinnende friidrettsutøvere.
I Johnsons paradedisiplin, 400 meter, vant Johnson samtlige verdensmesterskap, og OL-gull i både Atlanta og Sydney. Under VM 1999 løp han med tiden 43,18, raskere enn den tolv år gamle verdensrekorden til Butch Reynolds.
Med det amerikanske stafettlaget vant han 4 x 400 meter i OL 1992 og i VM 1993, 1995 og 1999.
På 200 meter tok han gull i 1991 og 1995. I 1996 vant Johnson OL-gull i Atlanta med en ny fantastisk verdensrekord på 19,32.
Per 21. august 2008 er Michael Johnson fremdeles verdensrekordinnehaver på både 400m, 4 x 400 m stafett samt den uoffisielle disiplinen 300 m.


Giuseppe Tornatore.
Giuseppe Tornatore (født 27. mai 1956 i Bagheria, Sicilia) er en italiensk regissør.
Bakgrunn og arbeid.
Giuseppe Tornatore vokste opp som sønn av en fagforeningsleder, og ble tidlig dratt mot venstresida i politikken.
Tornatore startet som fotograf, men gikk over til å lage dokumentarfilmer for den italienske tv-kanalen Raitre. I 1982 vant han prisen for beste dokumentarfilm under Salerno Filmfestival med "Le minoranze etniche in Sicilia" («Etniske minoriteter på Sicilia»). I 1986 regisserte han sin første spillefilm, "Il camorrista" («Mafiaprofessoren»), som handlet om en mafialeder. Hans neste film var "Nuovo Cinema Paradiso", som blant annet vant Oscar og Golden Globe for beste utenlandske film, og juryprisen under filmfestivalen i Cannes. Filmen var et testament og hyllest til den tidligere kinokulturen og folkelivet på Sicilia. Senere har han laget blant annet "Una pura formalità (En ren formalitet)", med Gérard Depardieu og Roman Polanski, "Malèna", med Monica Bellucci, og den episke "Baarìa".


Det Norske Baptistsamfunn.
Det Norske Baptistsamfunn ("DNB") er en nasjonal sammenslutning for norske baptistmenigheter for å fremme samarbeidet i misjon, utdanning og andre typer fellesarbeid.
Bakgrunn.
Enoch Richard Haftorsen Svee, en ung nordmann støttet av amerikanske baptister, kom tilbake til Norge i 1842 og misjonerte her, men ingen menigheter ble dannet i hans levetid. Den første baptistmenigheten i Norge ble grunnlagt i Skien i 1860 av Frederick Ludvig Rymker, en tidligere dansk sjømann som var blitt misjonær. Baptistene stiftet regionale foreninger. Den første (sør) ble stiftet i 1872, og nord og vest i 1877. 13 representanter fra 8 menigheter møttes og stiftet Den Norske Baptist-Union (senere Det Norske Baptistsamfunn (DNB)) i 1878. The Baptist Missionary Society of England støttet arbeidet i Norge, fra begynnelsen med Rymker, til 1892. Da støtten opphørte, ba nordmennene etter hjelp og fikk det fra American Baptist Missionary Union. Baptistene i Norge etablerte et teologisk seminar i 1910, ungdomssamfunnet Norske Baptisters Barne- og Ungdomsforbund ("NBUF") i 1922, og Holtekilen Folkehøgskole i 1958.
Organisasjon.
DNB er medlem av European Baptist Federation og Baptist World Alliance (Baptistenes verdensalllianse). Medlemstall (2011) 11.000 juridiske medlemmer (døpte + barn) i 94 menigheter. To menigheter som ikke er med i DNB, med 75 medlemmer, samarbeider med Association of Baptists for World Evangelism.
Baptistsamfunnet er organisert slik at hver menighet har stor grad av indre selvstyre. Hver menighet kan ta egne avgjørelser på mange områder. Man kan bare bli medlem av samfunnet dersom man blir med i en lokal menighet. Hver menighet velger på selvstendig grunnlag sitt eget lederskap. Samtidig inngår alle menigheter i et intimt samarbeid. Baptistsamfunnet kan ekskludere menigheter i sin helhet dersom det skulle være en grunn til det.
Lære.
Baptistsamfunnet har ikke laget noen egen trosbekjennelse. De holder fast ved Bibelen som rettesnor for en persons tro og liv. De sier seg imidlertid enig i de kjente trosbekjennelsene, som den nikenske trosbekjennelse og den apostoliske trosbekjennelse. De holder seg til reformatoriske prinsipper i frelsesspørsmålet formulert i de polemiske vendinger, «nåden alene» og «troen alene». Baptistene mener at dåpen skal skje ut i fra en persons eget ønske og egen bekjennelse.


Pitesamisk.
Pitesamisk er nr. 3 på dette kartet.
Pitesamisk er et utryddingstruet samisk språk som brukes av pitesamene i Sverige, tidligere også i Norge. Ifølge Ethnologue var det i 2000 20 personer i Sverige som snakket språket, og ingen i Norge. Det grenser mot områdene hvor lulesamisk tales i nord, og mot umesamisk i sør. På grunn av henholdsvis fornorskningen og forsvenskningen er det bare et fåtall pitesamer som snakker språket i dag.
Geografisk utbredelse.
På norsk side betraktes grensene geografisk med Saltenfjorden i nord og Ranfjorden i sør, og omfatter Beiarn, Saltdal, Gildeskål, Meløy, Rødøy, deler av Bodø og deler av Fauske kommuner. På svensk side av grensen går området fra nordlig Arvidsjaur og Arjeplog nord til Piteelv og øst til sjøen Saddai innen Norbottens län.
Status.
I Norge døde de siste som hadde pitesamisk som morsmål i 1960-åra.
I 1995 utgjorde pitesamene en etnisk gruppe på 2,000 personer i Sverige, ifølge M. Krauss. Blant pitesamene i Sverige var det bare 20 personer som snakket pitesamisk i 2000, ifølge språkforskeren Tapani Salminen. Ifølge feltarbeid i 2008–2010 (Joshua Wilbur) har pitesamisk i alle fall 25 talere, og Nils Henrik Bengtsson, som er leder for det pitesamiske ordboksprosjektet, kjente i mars 2010 til i alle fall 50 med pitesamisk som morsmål, derav 30 aktive språkbrukere.
Negative verb.
Liksom finsk, estisk og andre samiske språk, har pitesamisk et negativt verb. På pitesamisk bøyes det negative verbet i henhold til modus (indikativ, imperativ og optativ), person (første, andre og tredje) og numerus (entall, totall og flertall). Nordsamisk bøyer ikke verb etter tempus, og andre samiske språk bruker ikke optativ.
en. to. fl. en. to. fl.
1 iv ien iehp 1 ittjiv iejmien iejmieh
2 ih iehpien iehpit 2 ittjih iejtien iejtieh
3 ij iepaa ieh 3 ittjij iejkaan ittjin
For presens indikativ-versjoner som har mer enn én form, er den andre hentet fra dialekten omkring Björkfjället og den tredje er fra Svaipa-dialekten. Flertall i de andre formene skyldes parallelle former som ikke er knyttet til dialekten.
en. to. fl. en. to. fl.
1 – – – 1 alluv iellun iellup
2 ielieh iellien iellit 2 alluh ielluten ielluteh
3 – – – 3 allus ielluska ielluseh
Skriftspråk.
Pitesamisk har ikke noe offisielt skriftspråk.


Teokrati.
Teokrati er et begrep som blir brukt for å beskrive en styreform hvor religion eller tro spiller en dominerende rolle.
Ordet teokrati kommer fra det greske θεοκρατία ("theokratía"). Delene av ordet er θεος ("theos"), "gud", og κρατειν ("kratein"), "å styre". Ordet betyr «guds styre»
I den mest vanlige bruken av begrepet teokrati, hvor noen sivile herskere er identiske med noen ledere av den dominerende religion (f.eks. den bysantinske keiseren som kirkens overhode), politikken er enten identisk eller sterkt influert av prinsippene til en religion (ofte flertallets religion), og styret hevder å herske på vegne av Gud eller en høyere makt, som spesifisert av den lokale religionen. Men, i motsetning til andre styreformer, kan et teokrati være unikt i at det administrative hierarkiet til regjeringen ofte er identisk med det administrative hierarkiet. Dette skiller et teokrati fra styreformer som har en statsreligion eller fra tradisjonelle monarki hvor lederen av staten hevder at hans eller hennes autoritet kommer fra Gud.
Eksempler på to stater som kan betegnes som teokratier er Vatikanstaten og Iran. I førstnevnte er Paven statsoverhode. Det meste er territoriet til Vatikanstaten regulert av italienske lover. Det sistnevnte kan betegnes som et teokrati eller prestestyre, i den forstand at landet har en ayatollah med svært vide fullmakter til å prege utviklingen. Den islamske republikken Iran har hatt denne religiøse styreformen siden 1979.
Et mer bokstavlig begrep for det som vanligvis menes med «teokrati» er «ekklesiokrati», som poengterer styret til en religiøs leder eller et religiøst legeme i navnet til Gud, i motsetning til det bokstavlige styret til Gud. Bruken av dette begrepet begrenses gjerne til den kristne sfære, ettersom det betyr «kirkestyre».


Jigme Singye Wangchuck av Bhutan.
Jigme Singye Wangchuck (født 11. november 1955) var konge i Bhutan 1972–2006. Han var den fjerde kongen siden hans oldefar innledet den nåværende statssikken i 1907. Kongens bhutanske tittel er "Druk Gyalpo" ("drage-kongen"), slik at han på engelsk omtales som "His Majesty the Druk Galpo". En fonetisk transkripsjon av navnet hans kan være "Jimi Singgê 'Wangchu".
Jigme Singye Wangchuck etterfulgte sin far i en alder av 16 år. Inntil han formelt ble innsatt som konge i 1974 ble statsstyret ivaretatt av hans onkel og to av hans søstre. Den ene av søstrene Ashi Sonam Chhoden Wangchuck (født 1953) var senere landets finansminister.
Han giftet seg i 1979 med fire søstre: Dorji Wangmo Wangchuck (født 1955), Tshering Pem Wangchuck (født 1957), Tshering Yangdön Wangchuck (født 1959) og Sangay Choden Wangchuck (født 1963). Dronningene er døtre av Yab Ugen Dorji og Yum Thuiji Zam, som begge på hver sin side nedstammer fra en shabdrung, en inkarnasjon av landets grunnlegger Ngawang Namgyal.
Bryllupet i 1979 var en privat, lukket seremoni. Under den «offisielle vielsen» 31. oktober 1988, ble samtidig kongens eldste sønn Jigme Khesar Namgyel Wangchuck (født 21. februar 1980) utnevnt til kronprins. Kongen har fem døtre og fem sønner, født i perioden 1980-1994. Kronprinsen er sønn av Ashi Tshering Yangdön Wangchuck, og er kongens nest eldste barn, 40 dager yngre enn sin søster.
Kongen har fortsatt sin fars modernisering av Bhutans statsform, og har gradvis overført myndighet til regjeringen – i1998, og til nasjonalforsamlingen. Han har likevel i realiteten all myndighet og kan utøve aktiv innflytelse på regjering og høyesterett. Politiske partier er fremdeles forbudt, og omtalen av kongen og hans familie, for eksempel i den statseide ukeavisen Kuensel, er holdt i en meget hyllende stil. Et utkast til Bhutans første grunnlov ble sendt ut på bred høring i landet 26. mars 2005. Grunnloven legger til rette for en utvikling av landet til et parlamentarisk demokrati.
Kongen har vakt en viss oppsikt internasjonalt ved å legge fokus på begrepet BNL ("Brutto nasjonal lykke", "Gross national happiness"), som et alternativ til BNP.
Kongen er siden 1994 innehaver av den svenske Serafimerordenen.
Kongen varslet i en tale på nasjonaldagen 17. desember 2005 at han i 2008 vil abdisere og overlate tronen til kronprins Dasho Jigme Khesar Namgyel Wangchuck. 15. desember 2006 varslet han uventet at han abdiserte med øyeblikkelig virkning, to år tidligere enn først kunngjort.


TIR-traktaten.
TIR-merke, som ofte er å finne på fronten av lastebiler.
En svensk Volvo F89 trekkvogn fra 1973, med TIR-merke i fronten.
TIR-traktaten ("TIR" står for "Transports Internationaux Routiers") er en overenskomst som tillater forseglete lastebiler å reise mellom flere land uten å måtte inspiseres på hver grenseovergang. Først i bestemmelseslandet fjernes plomberingen, og innholdet fortolles.


Abu Bakr.
Abu Bakr (arabisk:ابو بكر الصديق}, (ca 573–23. august 634) var den første statssjef til Rashidun-kalifatet (den første muslimske stat). Han regjerte med tittelen «etterfølger av Allahs sendebud» ("khalifa-tul-Rassool"), og var kalif i perioden (632–634).
Tidlig liv.
Abu Bakr var født i Mekka, en quraishi av Banu Taim-klanen. Ifølge tidlige muslimske historikere var han en handelsmann og høyt anerkjent som dommer, som tolker av drømmer og som en som var lærd i Mekkas tradisjoner. Han var en av de siste personene noen ville ha forventet skulle konvertere til troen preket av hans stammefrende Muhammed. Likevel var han en av de første som konverterte til Islam og sentral i konverteringen til mange av quraisher og innbyggere i Mekka.
Opprinnelig ble han kalt "Abd-ul-Ka'ba" («tjener av huset til Gud»), men da han konverterte tok han navnet "Abd-Allah" («tjener av Gud»). Men han blir vanligvis kalt "Abu Bakr" (fra det arabiske ordet "bakr" som betyr en ung kamel) på grunn av sin interesse i å oppfostre kameler. Sunni-muslimer anerkjenner ham også som Al-Siddiq («den sannferdige», eller «oppriktige»). Hans fulle navn var Abd-Allah ibn Abi Quhaafah.
Abu Bakr, en gang en velstående mann, gjorde seg selv fattig ved å frigi åtte muslimske slaver for å redde dem fra deres polyteistiske mestere: Bilal, Abu Fakih, Ammar, Abu Fuhayra, Lubaynah, Al-Nahdiah, Umm Ubays og Zinnira.
Han var en av Muhammeds konstante kompanjonger. Da Muhammed flyktet fra Mekka i hijra i 622, var Abu Bakr den eneste som fulgte ham. Abu Bakr ble også knyttet til Muhammed gjennom ekteskap da Abu Bakrs datter Aisha giftet seg med Muhammed kort tid etter flyttingen til Medina.


Baptisme.
Baptisme er en kristen trosretning som har utgått fra protestantismen, som oppsto på 1600-tallet.
Opprinnelse.
Det finnes tre sentrale teorier om opprinnelsen til baptismen.
Johannes-Jordan-Jerusalem teorien..
Denne går tilbake til Johannes døperen. Helt siden da skal det ha funnes baptister. Den første menighet i Jerusalem skal således ha vært baptister. Baptismen skal så ha blitt videreført gjennom en slags baptistisk menighetssuksesjon. Det er imidlertid omtrent umulig å påvise noe slikt på historiske premisser. Teorien er imidlertid populær blant baptister.
En variant er at man fastholder at urmenigheten var baptistisk men at det så inntrådte et forfall der man forlot det baptistiske menighetsideal. Første skritt i gjenoppdagelse av den rette menighetsordning ble så gjort med de såkalte valdenserne (fra ca 1200), men de praktiserte ikke troendes dåp.
Anabaptistteorien.
Opprinnelsen til baptistene, skal etter denne teorien, være å finne i døperbevegelsene på reformasjonstiden, de såkalte anabaptister. Betegnelsen anabaptister betyr «gjendøpere», og var satt på dem av de som praktiserte barnedåp. Fenomenologisk er det slektskap mellom dagens baptister og døperne som oppstod i kjølvannet ved reformasjonen under ledelse av Ulrich Zwingli i Sveits.
Det er vanskelig å finne en ubrutt historisk linje fra anabaptistene til de senere baptister. Noen mener en slik linje finnes gjennom kontakten mellom de hollandske anabaptistene og de engelske separatister, men ingen av disse engelskmenn ble døpt av anabaptistene og noe kirkefellesskap eksisterte ikke. Antagelig må man derfor si at den tredje teorien, som tar utgangspunktet nettopp i de engelske separatister, er det som er den beste teorien.
Engelske separatister.
Bakgrunnen for separatistene finner vi i de britiske puritanernes forsøk på å reformere Den engelske kirke. Separatistene trodde ikke dette var mulig, og dannet derfor egne, separate, menigheter. Menigheten besto av de som hadde inngått en pakt med Gud. Etterhvert mente de også at en «korrekt» menighet besto av de som hadde latt seg døpe og forene med Kristus og resten av menighetsfellesskapet. Man mente med dette at man slett ikke skapte noe nytt, men gjenoppdaget og iverksatte den læren som sto i "Det nye testamente". Man kan kalle det før gammel lære i ny drakt.
Særpreg.
Det som særpreger baptismen er personlig tro, synliggjort i «troende dåp» [som av noen kalles voksendåp] og frihet. Dette er en dåp med «neddykking» i vann – og «oppstandelse» derfra, altså en symbolsk begravelse – og oppstandelse, beskrevet i bl.a. Romerbrevet 6:3-12. Baptistene mener at den som er kommet til tro på Guds Sønn, Jesus, er seg troen bevisst. De viser til at de første kristne, apostlene, hadde valgt å tro på Jesus av egen vilje. De hadde bekjent en personlig tro, altså tatt et standpunkt selv.
Av den grunn har baptistene forkastet barnedåpen, fordi den lille som døpes ikke selv har gjort noe valg.
Baptistene viser til at Bibelens dåpspraksis der det var voksne mennesker som i dåpen vitnet om og bekjente hvem de trodde på. Den som døpes skal selv være bevisst sitt religiøse valg. Dåpshandlingen er full neddykking i et dåpsbasseng, en elv eller vann, – der det er vann (nok) til å stige ned og å stige opp igjen. Dåp med full neddykking hevdes av de aller fleste baptister å være den bibelske dåpspraksis. De bibelsteder som forteller om dåp innenfor bymurer, langt borte fra vassdrag, endatil om natten, har fått mange til å trekke denne påstanden i tvil, da antikkens byer mest sannsynlig ikke hadde bassenger store nok til full neddykkelse.
Ut fra dette prinsippet om å bekjenne en personlig tro, mener baptistene at alle mennesker skal ha full religionsfrihet. De er også opptatt av tanke- og ytringsfrihet. Et annet viktig moment er at hver baptistmenighet styrer seg selv, med et demokratisk råd som øverste organ. Baptistene er aktive innenfor sosialt arbeid, arbeid for sosiale rettigheter og kampen for trosfrihet. Et eksempel er den kamp som Martin Luther King jr. førte borgerrettigheter for svarte i USA på 1950- og 1960-tallet.
Utbredelse.
I dag finnes det rundt 100 millioner baptister i verden, hvorav 10 307 (2007) bor i Norge. De fleste baptister lever i USA, og det er spesielt svarte afroamerikanere som tilhører baptismen. De svarte i USA var opprinnelig fattige slik at baptismen er en trosretning som først og fremst har fattige og middelklassen i sine menigheter. Det er jevn fordeling mellom menn og kvinner. Kvinner fikk tidlig tillitsverv og er også sosialt aktive innenfor baptismen. Baptismen er det største protestantiske samfunnet i USA, men i resten av verden er ikke baptistsamfunnene tilsvarende dominerende.
Mange av kirkene følger en ordning hvor de enkelte menighetene har stor grad av selvstendighet, men mange av dem er også videre organisert i større unioner, hvorav en av de mest kjente – og det største – er Southern Baptist Convention i USA. Baptistene har satt sitt preg på kulturen flere steder i Statene.
I Norge er baptistene representert ved Det Norske Baptistsamfunn samt enkelte uavhengige menigheter.


Mercedes-Benz 300SEL 6.3.
MHV MB W109 300SEL6.3 01.
300SEL 6.3 er en bilmodell fra tyske Mercedes-Benz, produsert i 6526 eksemplarer i perioden 1968–1972. Modellkoden hos Mercedes-Benz var W109.
Historie.
I 1966 fikk en ung ingeniør hos Mercedes-Benz, Erich Waxenberger, idéen til en rask sedanutgave av den allerede eksisterende S-klassen (W108/109). Den store 6.3-liters V8-motoren, som har kodenavn M-100 (6,3-literen og den senere 6,9-literen som satt i W116 går under dette kodenavnet), ble hentet fra Mercedes-Benz' 600-serie. Dette var toppmodellen til Mercedes-Benz, lansert i 1963. Mercedes-Benz 300 SEL 6,3 ble lansert i 1968, og ble mottatt med stor interesse.
Bilen var svært avansert for sin tid, og hadde ytelser på nivå med en rekke sportsbiler fra samme tidsperiode. Med sitt spesielle hjuloppheng og luftfjæring (luftbelger i stedet for vanlige fjærer, som får luft fra en egen kompressor), delt bakaksel og skivebremser på alle hjul oppnådde man langt på vei å kombinere komfort og spenstige kjøreegenskaper, noe som gjør 300 SEL interessant også blant dagens bilentusiaster.
Modellen gikk ut av produksjon i 1972.
Standardutstyr.
Air condition, firetrinns automatgir, servostyring, elektriske vinduer, sentrallås, radio fra Becker, elektrisk antenne, luftfjæring med justering av bilens bakkeklaring med opp til fem centimeter, skivebremser på alle hjul.
Av tilleggsutstyr fant man bl.a. skinninteriør og elektrisk takluke.
Annet.
Da bilen var ny ble den markedsført under betegnelsen «Porsche-killer», fordi ytelsene overgikk Porsche 911.
Bilen er i dag regnet som en klassiker, mye takket være sine gode kjøreegenskaper kombinert med komfort, og sitt luksuriøse utseende. Det er få igjen av dem, og reparasjoner blir ofte kostbare, ettersom bilen er avansert for sin tid. Tilgangen på deler er god til å være en såpass sjelden bil (6,526 bygget), for mercedes produserer fremdeles mange nye deler til veteranmodellene sine, men da til høy pris. Tilgangen på brukte deler derimot er preget av at dette er sjeldne biler, og er derfor ikke god. Bilene har rent teknisk vist seg svært holdbare, men hovedproblemet er luftfjæringen, som krever en del tilsyn og vedlikehold.


Triumph.
Triumph var et britisk bilmerke, som kan spore historien sin tilbake til 1885, da Siegfried Bettmann og Moritz Schulte begynte å produsere Triumph sykler i Coventry.
I 1921 kjøpte Bettman opp verdiene i Dawson Car Company og begynte å produsere en liten bil kalt Triumph Light Car med 1,9 liter motor. Flere modeller ble satt i produksjon fram til 1929, da de økonomiske nedgangstidene gjorde at produksjonen nesten stoppet opp. På 1930-tallet forandret selskapet navn til Triumph Motor Company.
I 1936 ble avdelingen for sykler og motorsykler solgt, og denne ble senere Triumph Motorcycles.
Selskapet ble solgt i 1939, og kjøpt opp av T. W. Ward, men andre verdenskrig satte en stopper for bilproduksjon.
Etter krigen ble selskapet kjøpt av Standard Motor Company, som kalte bilene som ble produsert Standard Triumph. De droppet Standard-delen av navnet etter hvert. I 1960 ble selskapet slått sammen med Leyland Motors Ltd..
På 1960- og 1970-tallet ble det solgt en del sportsbiler og sedaner under Triumph-navnet, men de fikk ord på seg for å ha dårlig kvalitet, og salget sank deretter, spesielt i USA. Den siste Triumph solgt var Triump Acclaim, et samarbeidsprosjekt med Honda. Triumph-navnet forsvant i 1984, og Acclaim ble navnet om til Rover 200, fremdeles bare en Honda Civic under annet navn.
For tiden (2005) eier tyske BMW Triumph-merket.


Joaquín Navarro-Valls.
Dr. Joaquín Navarro-Valls (født 16. november 1936 i Cartagena, Spania) var direktør for Den hellige stols pressekontor fra 1984 til 2006.
Etter å ha gått på den tyske skolen i hjembyen studerte han medisin ved universitetene i Granada og Barcelona, og journalistikk ved universitetet i Navarra. Han ble ferdig medisiner i 1961, og begynte å videreutdanne seg i psykiatri, i tillegg til å undervise ved det medisinske fakultetet. I 1968 tok han en grad i journalistikk og 1980 også i kommunikasjonsvitenskaper.
Mellom 1964 og 1984 var han virksom som journalist og utenrikskorrespondent for spanske aviser i Italia, det østlige Middelhavsområdet, Afrika, Japan og Filippinene.
Han er medlem av Opus Dei. Enkelte kritikere beskyldte Navarro-Valls for å ha iscenesatt persondyrkelse av paven.
Han ble i 2006 etterfulgt av Federico Lombardi.


Vivinus.
Vivinus var et belgisk bilmerke produsert av Ateliers Vivinus S.A. fra Schaerbeek, Brussel mellom 1899 og 1912.
Eieren Alexis Vivinus utvikler beltedrevne småbiler. Modellene ble produsert på lisens av firmaer som New Orleans fra Storbritannia, Georges Richard fra Frankrike eller De Dietrich.
Senere lagde de mer konvensjonelle, kardangdrevne kjøretøy.


Pablo Mills.
Pablo Mills (født 27. mai 1984 i Birmingham) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fem engelske fotballklubber. Mills er forsvarsspiller, og han har spilt landskamper på U-18 og U-19 nivå for.
Biografi.
Pablo Mills, som kom fra Derby County sitt fotballakademi, skrev sin første kontrakt med Derby i august 2002. Han debuterte for klubben i en kamp mot Brighton & Hove Albion den 14. desember 2002.
I august 2005 skrev Mills under på en utlånsavtale med Milton Keynes Dons og han debuterte for denne klubben den 10. september 2005 i en kamp mot Brentford. I hans neste kamp for klubben, 13. september 2005, scoret han sitt første ligamål i karrieren da Milton Keynes tapte 3-1 mot Swansea. Pablo Mills returnerte tilbake i Derby County i januar 2006, men i februar ble han lånt ut til Walsall. Hans første kamp for Wallsall var 11. februar 2006 mot Scunthorpe i en kamp som endte 2-2.
Etter at 2005/2006 sesongen var over returnerte han nok en gang tilbake til Derby. Den 17. mai 2006 ble det klart at Derby ikke vil forlenge kontrakten hans med klubben som utløper 31. mai 2006.


Paul Peschisolido.
Paolo Pasquale Peschisolido, vanligvis kalt Paul Peschisolido (født 25. mai 1971 i Scarborough, Ontario, Canada) er en canadisk fotballspiller som har har spilt for åtte engelske og en canadisk fotballklubb. Han spiller nå for Luton Town i Football League One.
Peschisolido har spilt 52 landskamper og scoret 10 mål for.
Klubblag.
Etter først å ha spilt for canadiske Toronto Blizzard ble Paul Peschisolido kjøpt av den engelske klubben Birmingham City for £25 000 i november 1992. Han spilte for klubben fra West Midlands fram til august 1994 da Stoke City betalte £400 000 for han. I mars 1996 returnerte han til Birmingham for den samme overgangsummen de hadde fått ved salget til Stoke, men han ble bare værende der fram til sommeren.
Den 24. juli 1996 gikk Peschisolido til West Bromwich Albion for £600 000, før han i oktober 1997 fikk Fulham som sin nye arbeidsgiver. Peschisolido var i Fulham fram til 2001, men i løpet av denne perioden ble han lånt ut til tre engelske klubber. Den første var Queens Park Pangers som han ble lånt ut til i november 2000, den andre var Sheffield United som benyttet seg av hans tjenester fra januar 2001 og den tredje var Norwich City som hadde han på lån på slutten av 2000/01-sesongen.
I juli 2001 kjøpte Sheffield United han for £150 000, og han debuterte for denne klubben i en ligakamp mot Nottingham Forest den 11. august 2001. Hans første mål for klubben fra Yorkshire og Humber kom 17. november 2001 da Sheffield slo hans gamle klubb Birmingham 4-0. Peschisolido scoret to av Sheffields mål i denne kampen.
Etter nesten 100 klubbkamper for Sheffield United skrev han under på en 2-års kontrakt med Derby County den 12. mars 2004. Han debuterte for klubben dagen etter, og i denne debuten scoret han kampens eneste mål da Derby vant 1-0 over Rotherham United.


Wartburg (bilmerke).
Wartburg var et bilmerke fra Øst-Tyskland. Navnet Wartburg kommer fra slottet Wartburg på en av åsene utenfor byen Eisenach, hvor bilene ble produsert.
Navnet har røtter tilbake til 1898, da en bil produsert av "Automobilwerk Eisenach" fikk navnet Wartburg. Navnet ble droppet i 1904 da selskapet skiftet eiere, men dukket opp igjen på 1930-tallet, på en lisensbygget versjon av Austin Seven.
I 1956 ble navnet igjen tatt frem av "VEB Automobilwerk Eisenach", og gitt til en oppdatert versjon av deres "Industrieverband Fahrzeugbau F9"-modell, som hadde vært i produksjon siden 1950. Den nye bilen hadde en kraftigere utgave av den tresylindrete totaktsmotoren, forhjulsdrift og et helt nytt karosseri. Eksport til Vest-Tyskland startet i 1958, og tidlig på 1960-tallet ble bilen eksportert til hele verden. "311"-modellen ble produsert i en rekke varianter, blant annet pickup, stasjonsvogn og toseters roadster. I 1962 ble sylindervolumet økt til 992 ccm, og et helt nytt karosseri ble presentert i 1966, samtidig som girkassen fikk synkronisering på alle gir. Den nye modellen, "353", var i produksjon i flere tiår med kun mindre oppdateringer underveis. Totaktsmotoren ble erstattet av en 1300 ccm firetaktsmotor fra Volkswagen i 1988, men bortsett fra denne oppdateringen forble bilen den samme, og til slutt fikk den siste spiker i kista var produksjonskostnadene, som lå på hele 20 000 tyske mark. Fabrikken ble overtatt av Opel i 1991.


Integrated Service Solutions.
ISS Damage Control i København
ISS A/S (opprinnelig en forkortelse for Integrated Service Solutions) er et dansk serviceselskap med hovedkontor i København. Selskapet er kanskje mest kjent for renholdstjenester, men det tilbyr også en rekke andre tjenester, som catering, kontorstøtte, sikkerhet og vaktmestertjenester.
Hovedmålet for ISS er å tilfredsstille det moderne samfunns voksende behov for spesialiserte serviceytelser.
ISS Facility Services AS leverer tjenester til offentlig og privat sektor innen forretningsområdene Renhold, Catering,Bemanning, Eiendom, Sikkerhet og Kontorstøtte samlet eller enkeltvis. Helt sentralt i ISS Facility Services satsing er tjenesten Integrated Facility Services som er spesialister på tjenester som ikke faller inn under kundens kjerneområder.
Konsernet har mer 500.000 ansatte fordelt på 50 land, og med en omsetning på verdensbasis på 78 milliarder kroner.
Historikk.
ISS har sin historie tilbake til Kjøbenhavn-Frederiksberg Nattevagt, et lite vaktselskap etablert i København i 1901. Dette ble til De forenede Vagtselskaber i 1918. I 1934 ble det dannet et renholdsselskap, Det Danske Rengøringsselskab (DDRS), fra vaktselskapet.
ISS var i mange år notert på Københavns Fondsbørs men ble i 2004 solgt til det nordiske kapitalfond EQT og Goldman Sachs Capital Partners for 33 milliarder kroner og deretter avnotert.
ISS Norge.
ISS i Norge leverer tjenester til kundene fra ISS Facility Services AS og eller fra helt eller delvis eide selskap som ForvaltningsCompagniet, Hero Norge AS, ServeringsPartner AS, ISS Personalhuset.
Omsetningen er på 6,2 milliarder kroner, og antall hel- og deltidsansatte er ca 14.000.
- Systemer for kvalitetsstyring, NS-EN ISO 9001:2008
- Helse-, miljø¸- og sikkerhetsledelse, BS-OHSAS 18001:2007
Administrerende direktør for ISS Facility Services (ISS Norge) er Hans John Øiestad].


Albert Mangelsdorff.
Albert Mangelsdorff (født 5. september 1928 i Frankfurt am Main, død 25. juli 2005 i Frankfurt) var en av de mest profilerte og innovative trombonistene i internasjonal moderne jazz.
Albert Mangelsdorff var særlig kjent for sitt tostemte solospill og for å vært med på å starte "The United Jazz And Rock Ensemble" i 1975. Han døde av levkemi i en alder av 76 år.
Det amerikanske jazztidsskriftet Down Beat valgte ham flere ganger til «årets trombonist» og delte utviklingen av trombonespillet i æraene "før" og "etter" Mangelsdorff.


Verdensrekorder i friidrett.
Verdensrekorder i friidrett må ratifiseres gjennom en godkjenningsprosess i Det internasjonale friidrettsforbundet før den blir offisielt gjeldende verdensrekord.
Denne artikkelen inneholder en liste over verdensrekordene i friidrett for herrer og damer.


9 mm Glisenti.
9 mm Glisenti er en italiensk patron for pistol.
Patronen ble approbert i 1910 av Italia for bruk i sin Luger-liknende Glisenti M1910 pistol, og senere brukt i Beretta 1923 pistolen. Italienerne spanderte ikke så mange lire på sin militære våpenproduksjon og laget heller ikke låsing på en del av sine håndvåpen. Patronen er bare en redusert utgave av 9 x 19 mm Luger og kan brukes i moderne våpen kamret for 9mm Luger.


9 x 21 mm IMI.
9 x 21 mm IMI er en patron for pistol utviklet av den israelske IMI.
Patronen ble laget med hensyn til de land som ikke kan benytte seg sivilt av den vanlige 9 x 19 mm Luger patronen,
og brukes stort sett av italienske våpeneiere. Hylsen er 2 mm lengre enn 9 × 19 mm Luger, men patronen er totalt sett like lang fordi prosjektilet settes dypere. Derfor kan den kamres i vanlige 9 mm pistoler, ved å gjøre kammeret lenger, eller ved et pipeskift. Siden hylsevolumet blir det samme når kula settes dypere vil den ha samme ytelse som 9 × 19 mm.


9 x 17 mm Browning.
9 × 17 mm Browning (.380 ACP) er en patron for pistol som ble utviklet av John Moses Browning rundt 1908.
Den var ment for mindre pistoler med blowback, og ble ganske populær i USA og approbert i enkelte europeiske land som Italia og Tyrkia. Den er en kortere, svakere utgave av 9 x 19 mm Luger. Vanlig ballistikk er 5,8 grams kule på 300 m/s mot 9 mm P’s 7,5 gram på 380 m/s. Siden de fleste 9 x 17 mm pistoler mangler låsing er rekylen omtrent det samme som en 9 mm Luger, og den gir dermed ingen fordeler i så måte.


7,63 x 25 mm Mauser.
7,63 × 25 mm Mauser er en patron for pistol.
Patronen er en videreutvikling av 7,65 x 25 mm Borchardt patronen ifra 1893. Den er først og fremst kjent for bruk i Mauser C96 "Broomhandle" fra 1896 og dens variasjoner. Ytelsen er omtrent som en miniatyr riflepatron. C96-produksjonen opphørte i 1936, men Sovjetunionen lagde en variant og kalte den 7,62 x 25 mm Tokarev, til bruk i TT-33 pistolen fra 1933. Typisk ballistikk er en 6 grams kule på 500 m/s.


Gausdøl'n.
"Gausdøl'n" er en lokalavis for Gausdal i Oppland. Den kommer vanligvis ut en gang i måneden.
Avisen i sin nåværende form ble grunnlagt i 1996, og videreførte navnet som også en tidligere lokalavis i Gausdal har hatt. Gausdøl'n er et rent privat foretak uten eiere fra næringsliv, kommune eller organisasjoner, men har et nært samarbeid med alle de nevnte partene.
Avisen sendes ut til alle husstander i kommunen, samt til abonnenter som er utenbygdsboende.
Redaktør er Olav Iverslien, med Bjørn Lillevolden og Per Audun Øvstehage som faste journalister.
I 2005 har Gausdøl'n også begynt å legge ut hovedsakene fra papirutgaven på nettet.


Jean Charles de Menezes.
Minnesmerke over Jean Charles de Menezes
Jean Charles de Menezes (født 7. januar 1978, død 22. juli 2005) var en brasiliansk elektriker som bodde i Tulse Hill i det sørlige London. Menezes ble skutt og drept av av britisk politi på Stockwell undergrunnsstasjon på Londons undergrunnsbane. Menezes hadde bodd i Storbritannia i tre år før han døde. Opprinnelig trodde man at han var en selvmordsbomber i ferd med å utføre en terroraksjon, terrorangrepet i London 21. juli 2005, men det viste seg senere at han var uskyldig.
Etterforsking av drapet.
8. juni 2006 ble etterforskingen avsluttet. Den viser at London-politiet begikk en rekke tabber og at bl.a kommunikasjonen sviktet totalt da de Menezes ble drept. Rapporten forteller at de Menezes ikke oppførte seg som noen selvmordsbomber da han gikk inn på t-banestasjonen. Han hadde heller ikke på seg en tykk jakke, og hoppet ikke over sperringene på stasjonen, slik det ble først sagt. Vitner forklarte at de Menezes satt seg inn i t-banevognen før han ble slept ut av en vakt. Etter dette skjøt politiet ham syv ganger i hodet og en gang i kroppen.
Hele ti politibetjenter har blitt etterforsket for sine respektive roller under den feilslåtte aksjonen, men det er nå klart at ingen stilles for retten eller mister jobben etter aksjonen. Familien til Jean Charles de Menezes truer derimot med sivile søksmål for å få stilt de skyldige for retten.


Rasestandard.
Rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr av en bestemt rase i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden gir et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede, eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad omfatter også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land, ikke minst som følge av nasjonal praksis.
Standardens hensikt.
Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietetens genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).
Standardens voktere.
Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettslag.
Såkalte eksteriørdommere (også kalt "dommere") blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.
Problemstillinger.
I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømmingen. Dersom dommeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømming av kjæledyr.
I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedømming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.
Et problem med bedømminger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten overfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr overfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.


GNOME.
GNOME er et fritt skrivebordsmiljø. GNOME kjører på de fleste UNIX-plattformene og -lignende, inkludert Linux, BSD og Solaris. GNOME kan også kjøres i Mac OS X ved hjelp av X11.app og i Microsoft Windows med Cygwin. GNOME er det offisielle skrivebordsmiljøet til GNU-prosjektet og er gitt ut under GNU GPL-lisensen.
Både GNOME og KDE er i dag del av Freedesktop.org-prosjektet – et forsøk på å standardisere UNIX-skrivebordet slik at de forskjellige skrivebordsmiljøene kan samvirke.
Virkemåte.
GNOME bruker følgende teknologier: vindussystemet X, GTK+ for grafiske komponenter, CORBA (i den egne ORB:en, objekthantereren ORBit), XFT for kantutjevning av tekst, TrueType gjennom FreeType-programbiblioteket, Unicode.
GNOME finnes på 166 språk, blant andre norsk, svensk, arabisk, gresk, og finsk. Det støtter tekst som går fra høyre til venstre.
GNOME fokuserer på å være et så brukervennlig miljø som mulig og det finnes dokumenter som spesifiserer hvordan programmer skal skrives for å integreres ordentlig i brukermiljøet. Tilgjengelighet for funksjonshemmede står også i fokus.
Historie.
GNOME-prosjektet ble annonsert i august 1997 av Miguel de Icaza og Federico Mena Quintero.
I 1996 blei KDE gitt ut. Helt fra begynnelsen har KDE vært fri programvare, men KDE brukte programvarebiblioteket Qt, som da ikke var under en fri lisens. Seinere det året blei Qt dobbellisensert under både en kommersiell lisens og en delvis fri lisens kalt QPL. Det var ikke godt nok for Free Software Foundation og andre fri programvare-aktivister, som dermed starta utviklinga av et anna skrivebordsmiljø som var basert på det frie programvarebiblioeteket GTK+. GTK+ var originalt utvikla for bildebehandlingsprogrammet GIMP.
I dag så er lisensproblematikken bak Qt-biblioteket ordna ved at det er trippellisensert under en kommersiell lisens, og de frie lisensene GPL og LGPL.
GNOME var opprinnelig en forkortelse for "GNU Network Object Model Environment". Navnet blei opprinnelig foreslått av Elliot Lee som trudde at CORBA (Common Object Request Broker Architecture) ville bringe en nettverksbasert objekt-modell til hjemme-datamaskiner. Dette er imidlertid ikke lenger målsettinga med GNOME.
Utvikling.
Et stort antall frivillige personer og bedrifter støtter og bidrar til utviklingen av GNOME, GNU, Novell, Red Hat, Canonical Ltd, Mandriva, Sun Microsystems, IBM og Hewlett-Packard er noen av bidragsyterne.
Utviklere og brukere av GNOME samles hvert år i et møte kalt GUADEC for å diskutere prosjektets status og fremtidige utvikling.
I august 2000 ble GNOME Foundation grunnlagt for å arbeide med administrative oppgaver, pressemeldinger, og å være et kontakt-punkt for selskaper som ønsker å delta i utviklingen av GNOME.
Versjonshistorikk.
Tabellen nedenfor gir en oversikt over "stabile" versjoner av GNOME. Utviklingsversjoner har hatt versjonsnumrene 1.1.x, 1.3.x, 2.1.x, 2.3.x, 2.5.x, 2.7.x, 2.9.x, 2.11.x, 2.13.x, 2.15.x, 2.17.x, 2.19.x, 2.21.x, 2.23.x, 2.25.x, 2.27.x, 2.29.x, 2.31.x, 2.91.x, 3.1.x. og 3.3.x


Konstitusjonelt monarki.
Et konstitusjonelt monarki er en styreform etablert under et konstitusjonelt system som anerkjenner en nedarvet eller valgt monark som statsoverhode. Moderne konstitusjonelle monarkier har vanligvis innført konseptet av et tredelt maktsystem, der monarken er leder for den utøvende grenen. Hvor en monark har absolutt makt, er systemet kjent som et absolutt monarki. Lovene i et absolutt monarki kan være totalt forskjellige fra de i et konstitusjonelt monarki.
Et konstitusjonelt monarki er nesten alltid kombinert med representativt demokrati og representerer teoriene om herredømme som plasserer herredømmet i hendene på befolkningen og de som ser tradisjonens rolle i styreteori. Selv om kongen eller dronningen kan bli regnet som statsoverhode, er det statsministeren, hvis makt kommer direkte eller indirekte fra valg, som faktisk styrer landet. Med dette kan statsministeren tilsidesette monarkens vilje.
Selv om dagens konstitusjonelle monarkier stort sett er representative demokratier, har ikke dette alltid vært tilfellet i historien. Det har vært monarkier som har fungert med grunnlover som var fascistiske (eller kvasi-fascistiske), som tilfellet var i Japan og Italia, eller der hvor styret blir utført av et militært diktatur, som tilfellet gjentatte ganger har vært i Thailand.
I noen konstitusjonelle monarkier arves tronen, mens andre, som Malaysia, er valgmonarkier.


Heksehammeren.
"Malleus Maleficarum", eller "Heksehammeren", var den mest kjente «instruksjonsboken» for hekserisaker. Boken ga retningslinjer for hvordan myndighetene skulle oppspore, avsløre, etterforske og rettsforfølge trolldom og heksekriminalitet, noe som ble straffeforfulgt som en særdeles alvorlig forbrytelse på 1400 – 1600-tallet. Boken ble trykket i flere opplag, og etter hvert som den etter noe tid ble anerkjent i flere kretser, tok hekseprosessene seg opp igjen etter en noe roligere periode.
Under den forutgående roligere periode hadde en rekke domstoler vært uten befatning med hekseprosesser på lang tid. Man hadde altså ingen sterk levende institusjonell hukommelse i rettsvesenet, og fant å måtte orientere seg blant annet etter det som måtte komme av utgivelser om emnet. Heksehammeren ble da i en periode brukt i stor utstrekning, riktignok fortrinnsvis av den verdslige makt. Men boken ble fordømt av den katolske kirke i 1490 og i det hele gjennomgående ignorert av inkvisisjonen.
I noen tiår hadde boken en meget stor gjennomslagskraft i borgerlige domstoler som på grunn av manglende erfaring med slike prosesser i nær fortid begynte å forholde seg til dens anvisninger. Men ikke lang tid inn på 1500-tallet ble Heksehammeren avleggs; nye håndbøker for hekseprosesser kom til og tok over, og dessuten spilte ikke slike bøker noen ledende rolle for rettssakene mot hekserianklagede.
Boken hadde likevel noe innflytelse etter reformasjonen, og ble anvendt av myndighetene både i protestantiske og katolske områder.
Forfatterskap.
"Heksehammeren" er lenge blitt tilskrevet to dominikanerprester og pavelige inkvisitorer, Heinrich Kramer og Jakob Sprenger. Men nyere forskning er kommet til at Kramer (1430–1505) ikke bare var hovedforfatteren, men faktisk "den eneste" forfatter, og at han selv dro inn den velrenommerte Jakob Sprengers navn for at verket skulle bli tillagt større tyngde, altså i reklameøyemed. Sprenger hadde intet med boken å gjøre.
Kramer hadde selv erfaringer som heksejeger fra Innsbruck-området i Tirol. Kramer var ikke noen høyt respektert inkvisitor og representerte på sin tid en mindretallsoppfatning om hekseriet. Hans syn på trolldom ble ansett som underlig og ekstremt av et flertall av hans medbrødre i presteskapet, som stadig stakk kjepper i hjulene for de rettssaker han satte i gang.
Særlig avgjørende var hendelsene i Innsbruck i 1485, der 57 personer ble etterforsket av Kramer for hekseri. Ingen av dem ble henrettet. Biskop Georg Golser av bispedømmet Brixen (som Innsbruck var del av) ble så irritert over Kramers fascinasjon av heksenes seksuelle atferd at han stanset rettssakene, og sa at djevelen var i inkvisitoren, ikke i heksene, og bad Kramer om å reise sin vei.
Kramers beslutning om å forfatte håndboken ble fattet etter denne avvisningen, for å rettferdiggjøre sin virksomhet.
Opprinnelig var en pavebulle om hekseforfølgelse trykket som forord i boken; "Summis desiderantes affectibus", gitt av pave Innocent VIII 5. desember 1484. Dette var sikkert medtatt av Kramer for at folk skulle danne seg den oppfatning at boken var utgitt med pavens velsignelse, eller endog blitt skrevet på oppdrag fra paven. I pavebullen hevder Innocens «å ha fått kjennskap til at folk har vendt sin katolske tro ryggen for å inngå pakt med Djevelen. De har hatt kjødelig omgang med demoner, brukt trollformler for å drepe barn og husdyr, skapt uvær og sykdom, impotens og sterilitet.» Offisielt skal Heksehammeren likevel aldri ha blitt brukt av den katolske kirke, og det finnes intet historisk belegg for at den ble benyttet av inkvisisjonen.
Utgivelser.
Del av tittelblad av 7. opplag av Heksehammeren.
Kramer sendte boken til Köln universitets teologiske fakultet for å få deres godkjennelse. Datoen for dette, den 9. mai 1487, anses å være bokens førsteutgivelsesdato, selv om tidligere versjoner kan ha blitt til i 1485 eller 1486. Universitetet godkjente ikke boken, tvertimot fordømte de den for dens uetiske juridiske anbefalinger og fordi demonologien som ble presentert i boken ikke var i samsvar med katolsk lære. Et anbefalingsbrev angivelig signert av fire lærere ved universitetet var inkludert i de tidligste utgivelsene av boken. Dette var en direkte forfalskning. Heksehammeren ble forkastet og Kramer ble dømt av inkvisisjonen i 1490.
Boken ble likevel fortsatt utgitt, drevet av en voksende etterspørsel etter botemiddel mot hekseri. Mellom 1487 og 1520 skal 13 opplag ha blitt trykket, og 16 opplag mellom 1574 og tidspunkt for utgaven fra Lyon i 1669. Bokens popularitet strakk seg ut over nesten hele Europa, men var noe svakere i England og Nederlandene. På denne tiden var den den mest solgte boken etter Bibelen. Heksehammeren var da i en periode den viktigste referansen i jakten på Satans medsammensvorne og håndlangere.
Selv om Heksehammeren var tunglest, og grensende til det langtekkelige i sine mange opplistinger, var den «nyskapende» (om det er det rette ord) ved det at den karakteriserte hekseri til noe verre enn heresi, og ved sine ekstraordinært hatske karakteristikker av det kvinnelige kjønn. Disse «sensasjonelle» trekkene var med på å sette hekser på dagsorden igjen. Emnet ble igjen en tematikk for teologiske forfattere. Et år eller to etter utgivelsen kom Ulrich Molitoris med verket "«De Lamiis et phitonicis mulieribus»", som – til tross for sin avstandtagen fra de mest outrerte fremstillinger i Heksehammeren – ikke satte noe spørsmålstegn ved heksenes eksistens.
Moderne oversettelser til tysk ble utført av J. W. R. Schmidt i 1906 med tittelen "Der Hexenhammer" og til engelsk av Montague Summers i 1928. Denne ble trykket opp igjen i 1948 og 1971 og er fortsatt tilgjengelig (ISBN 0-486-22802-9).
Innhold.
"Den første delen" skal bevise at hekser finnes, den "andre" delen beskriver hvordan hekseri bedrives og den "tredje" delen hvordan hekser oppspores, hvordan rettergang og forhør skal drives, samt hvordan heksene skal uskadeliggjøres. Innholdet er i seg selv ikke nytt eller unikt, det består mest av sammenfatninger og gjentakelser av utbredte forestillinger, og til en viss grad allerede publisert materiale, som for eksempel Nicolas Eymerics "Directorium Inquisitorum" fra 1376 og Johannes Niders "Formicarius" fra 1435.
Heksenes usedelige vaner er gitt stor plass i boken, og spørsmålet om hvorvidt demoner kan gi opphav til avkom med en heks drøftes inngående. Den litterære stilen er seriøs og fullstendig humørløs – for eksempel siteres det et sted en folkelig satirisk anti-kirkelig historie/vits som om den var en virkelig hendelse.
"Den siste delen" av boken behandler praktiske detaljer i hekseriprosessen; hvordan hekser kan oppspores, forhøres og uskadeliggjøres. Boken kommer med anbefalinger om hvor mye tiltro man kan ha til vitneutsagn og behovet for å unngå ondsinnede anklager. Den slår også fast at ryktespredning er tilstrekkelig grunn til anklage og at et altfor energisk forsvar beviser at til og med forsvareren kan være skyldig i hekseri. Det gis regler for hvordan den verdslige makt skal unngå å bli forhekset, og forfatteren forsikrer at anklagerne som Guds representanter er beskyttet mot heksenes krefter. I detalj beskrives hvordan tilståelse skal framtvinges, inkludert hvordan bruk av tortur under forhørene kan utføres. Rødglødende jern anbefales i tillegg til å barbere alt hår av den anklagedes kropp så man kan finne Satans tegn.
Heksehammeren ble i tillegg til å bli brukt som referanse i rettssaker, en stor inspirasjon til fordømmende taler og skrekkinngytende historier på folkemunne. Boken er kvinnefiendtlig. Forfatteren hevdet at kvinnen lot seg lettere forføre av djevelen enn menn, og boken er veldig fokusert på seksualitet. Likevel utgjør de kvinnefiendtlige partiene i boken bare 3-4% av den totale teksten. Man må huske at Heksehammeren er et verk skapt ut fra en marginal fanatikers mentalitet og kultur. I første rekke var nok bokens hensikt å bevise djevelens eksistens, og til dette trengtes hekser. De var ment å ha førstehåndskjennskap til djevelen, og denne kunnskapen var det viktig å få fram for å finne vitenskapelige bevis på hans eksistens.
Sitater.
a> og viser forestillinger som blant annet "Heksehammeren" forsterket i folkedypet.


Abadan-krisen.
Abadan-krisen pågikk fra 1951 til 1954, etter at Iran nasjonaliserte Anglo-Iranian Oil Company, og utviste vestlige selskaper fra oljeraffineriene i byen Abadan. Storbritannia var nær krig med Iran, som forble en alliert med USA som håpet at Iran ville fortsette som en bufferstat mot kommunisme. President Eisenhower forandret denne statusen i 1953.
Resultatet av krisen var at den iranske statsministeren Muhammed Mossadegh ble kastet fra makten. Under kuppet, med kodenavnet Operasjon Ajax, plasserte CIA og MI6 Muhammed Reza Pahlavi ved makten i landet. I august 1954 ble oljeselskapet satt under et konsortium som ble foreslått delt på følgende måte: 40% skulle deles likt (8% hver) mellom de fem store amerikanske selskapene, British Petroleum skulle ha en 40% andel, Shell skulle ha 14% og CFP, et fransk selskap, skulle ha 6%. Men amerikanske uavhengige oljeselskaper hadde vært interessert i å starte operasjoner i Iran i lengre tid og hadde såvidt startet mens krisen fortsatte. Da det ble kjent at uavhengige selskaper ble ekskludert fra konsortiumet, uttrykte disse selskapene sitt sinne. I respons til disse klagene, overtalte Hoover de store selskapene å avgi 5% (eller 1% hver) av deres andel i konsortiumet til de uavhengige amerikanske uavhengige selskapene.


IAAF.
IAAFs president er i dag (2005) Lamine Diack fra Senegal. Han ble fungerende president etter at Primo Nebiolo fra Italia døde i november 1999. Diack ble valgt til president på IAAFs kongress i 2001. Siden oktober 1993 har IAAF hatt sitt hovedkvarter i Monaco.


Cinema Paradiso.
"Cinema Paradiso" (Originaltittel: "Nuovo Cinema Paradiso") er en italiensk romantisk dramafilm og komedie skrevet og regissert av Giuseppe Tornatore fra 1989. Den ble gitt ut som "Cinema Paradiso" i USA og Frankrike.
Opprinnelig var filmen 155 minutter lang, men den gjorde det dårlig i Italia, og ble klippet ned til 123 minutter da den ble gitt ut internasjonalt. I 2002 kom en director's cut, som var på 173 minutter. Den korteste versjonen vant juryprisen under filmfestivalen i Cannes i 1989, og Oscar for beste fremmedspråklige film samme år.
Filmen er et testament og en hyllest til kinoen som møtested, den tradisjonelle filmen og Sicilia.
Filmen er retrospektiv – hovedpersonen møtes som ung, som tenåring og som førtiåring.


CENTO.
CENTO ("Central Treaty Organization", opprinnelig "Middle East Treaty Organization" eller METO, også kjent som "Bagdad-pakten") ble dannet i 1955 av Irak, Tyrkia, Pakistan og Iran, i tillegg til Storbritannia. Selv om amerikansk press sammen med løfter om militær og økonomisk støtte var sentrale i forhandlingene som førte til enighet, valgte USA ikke å delta innledningsvis for å unngå å fremmedgjøre arabiske stater som landet fremdeles forsøkte å kultivere vennlige relasjoner med. I 1958 sluttet USA seg til alliansen. Den er vanligvis sett på som en av de minst vellykkede alliansene i den kalde krigen. Organisasjonens hovedkvarter var i Bagdad, Irak.
Den ble modellert etter NATO og bandt nasjonene til gjensidig samarbeid og beskyttelse, i tillegg til ikke-intervensjon i hverandres affærer. Dens mål var å bygge opp mot Sovjetunionen ved å ha en linje med sterke stater langs Sovjets sørvestlige grense.
I 1959 trakk Irak, under sitt nye republikanske styre, seg ut av Bagdad-pakten. Dermed ble CENTO opprettet for å erstatte METO.
USA hadde en fasilitet i et medlemsland, Pakistan, for å spionere på Sovjet. Basert i Peshawar fløy Lockheed U-2-spionfly rekognoseringstokt over sovjetisk luftrom. Etter U-2 krisen i 1960, advarte Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov Pakistan om at landet hadde blitt et mål for sovjetiske atomvåpen.
Midtøsten og Sør-Asia ble ekstremt omskiftende i 60-årene med den pågående arabisk-israelske konflikten og de indo-pakistanske krigene. USA og CENTO var ikke villige til å involvere seg i noen av disse konfliktene. Amerikansk støtte for Israel skadet også relasjonene mellom USA og de muslimske medlemmene. I 1965 og 1971 forsøkte Pakistan forgjeves å få assistanse i sine kriger med India gjennom CENTO.
Viktigst av alt gjorde alliansen lite for å hindre ekspansjonen av sovjetisk innflytelse til ikke-medlemsland i området. Andre stater i Midtøsten følte seg ekskludert fra CENTO og vendte seg til sovjeterne, inkludert Egypt og Syria.
Den varte på papiret til den iranske revolusjonen i 1979. Men i realiteten var den så godt som ferdig etter 1974 da Tyrkia invaderte Kypros, som førte til at Storbritannia trakk sine styrker derfra som var erklærte å tilhøre alliansen.


Shatt al-Arab.
Shatt al-Arab (arabisk: شط العرب, «arabernes strøm») eller Arvand (kalt اروندرود: "arvandrūd" på persisk), også kalt Shatt-al-Arab vannveien, er en 200 km lang elv i Sørvest-Asia, dannet av Eufrat og Tigris renner sammen i byen al-Qurnah i det sørlige Irak. Den sørlige enden av elven utgjør grensen mellom Irak og Iran ned til munningen av elven der den renner ut i Persiagulfen. Den varierer i bredde fra 37 meter ved Basra til 800 meter ved munningen. Karun-elven, en sideelv som slutter seg til Shatt al-Arab fra den iranske siden, avgir store mengder leire i elven. Dette gjør det nødvendig å stadig drenere elven for å gjøre den seilbar. Det er antatt at Shatt al-Arab er dannet relativt nylig, da Tigris og Eufrat opprinnelig rant ut i gulfen via en kanal lenger vest.
Territoriale krav og uenighet over navigasjonsrettigheter mellom Iran og Irak var blant hovedfaktorene for Iran-Irak-krigen som varte fra 1980 til 1988, da en endte opp med samme situasjon som før 1980. De irakiske byene Basra og Umm Qasr ligger langs elven, begge er viktige havner, i tillegg til de iranske byene Abadan og Khorramshahr.


Alger-avtalen.
Alger-avtalen ble signert den 6. mars 1975 i Algerie av sjah Muhammed Reza Pahlavi for Iran og vise-president og vise-formannen i det revolusjonære kommandorådet Saddam Hussein for Irak.
Den fastla den omstridte grenseen mellom Iran og Irak ved Shatt al-Arab. Avtaleteksten sier at denne avtalen skulle anses som endelig fastsettelse på grensen, men freden varte ikke lenge. Bare fem år senere begynte Iran-Irak-krigen over det som de to nasjonene hadde blitt enige om, Shatt al-Arab.
For de kurdiske opprørerne i Irak var denne avtalen en katastrofe. All utenlandsk støtte de hadde fått gjennom Iran opphørte med øyeblikkelig virkning. I løpet av få uker var de kurdiske peshmerga-styrkene nedkjempet. Opprørslederen Mustafa Barzani og hans menn måtte gi fra seg sine våpen for å bli akseptert som flyktninger. Barzani døde på et sjukehus i USA to år seinere.
Men heller ikke det kurdiske spørsmålet var endelig avsluttet gjennom Alger-avtalen. Under krigen mellom Iran og Irak tok nye peshmergas opp kampen mot de arabiske okkupantene.


Teherankonferansen i 1943.
Stalin, Roosevelt og Churchill ved Teherankonferansen
Viktigst var konferansen organisert for å planlegge den endelige strategien for krigen mot Tyskland og dens allierte.


Fylkesvei 176.
Fylkesvei 176 (Fv176) går mellom Dal i Ullensaker og Kneppe i Nannestad. Veiens lengde er 10,9 km.
Veien forlater E6 ved Dal og går vestover til Nordmoen og derfra sørover til Kneppe ved Oslo lufthavn.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 180.
Fylkesvei 180 (Fv180) går mellom Nebbenes i Eidsvoll og Lygna i Gran. Veiens lengde er 45,7 km, hvorav 42,2 km i Akershus og 3,5 km i Oppland.
Veien forlater E6 ved Nebbenes og går nordover først rundt Hurdalsjøen forbi Brustad og Prestegardshagan i Hurdal og derfra vestover forbi Klokkermoen og Skrukkelisjøen til Lygna der den møter Rv4.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Katja Medbøe.
Katja Maria Rosiana Medbøe (født 3. desember 1945, død 13. november 1996 (antatt)) var en norsk skuespiller. Hun var datter av Odd Medbøe og søster av fotografen Harald Medbøe og skuespilleren Wenche Medbøe. Hun var blant allmennheten mest kjent for sin rolle i «Hustruer»-filmene sammen med Frøydis Armand og Anne Marie Ottersen.
Katja Medbøe gikk Statens teaterskole fra 1964 til 1968 med praksisår ved Den Nationale Scene i Bergen der hun debuterte i 1968 i «Reddet» av Edward Bond. Hun ble fast ansatt ved Nationaltheatret i 1968, hvor hun ble helt frem til sin død. Hun hadde permisjoner for å arbeide ved Hålogaland Teater i Tromsø (1 år) der hun var med på oppstarten, Den Nationale Scene (1 år) og Fjernsynsteatret (2 år). Hun deltok i et antall fjernsynsserier, blant andre "Den som henger i en tråd" (1980) og "Jenny" (1983).
Utenom film, fjernsyn og teater utmerket hun seg ved bokopplesninger som også er utgitt som lydbøker.
Høsten 1997 gav Kirkelig Kulturverksted ut en plate der avdøde Katja Medbøe tolket poesien til lyrikeren Hans Børli. Musikeren Edvard Askeland satte toner til diktene. Innspillingen av plata «Prøv å sette vinger på en stein» var
ferdig sommeren 1996, men fordi Katja Medbøe lenge var savnet ble utgivelsen utsatt. Tidligere hadde Katja Medbøe gitt ut plate hvor hun leste dikt av Rolf Jacobsen.
Forsvinningen.
Medbøe ble meldt savnet 12. november 1996 og funnet død i Nordmarka 3. mai 1997, nesten 6 måneder senere. Ifølge datteren Eline Medbøe hadde Katja Medbøe tatt sitt eget liv.
Medbøe hadde like før sin forsvinning i lengre tid fått behandling for en hodeskade som hun pådro seg i mars 1996. Skaden voldte henne store vansker. Den siste tiden før sin forsvinning hadde hun hatt problemer med å stå på scenen i det skarpe scenelyset og gjennomføre sine roller. Disse opplysningene ble gjort kjent av hennes søster Wenche Elena Medbøe, Katjas eldre søster, da hun på vegne av familien gikk bredt ut med en offentlig etterlysning den 4. desember. I følge opplysninger traff en bekjent av Katja henne i krysset på Majorstua i Oslo, klokka 09.00, 13. november. Hun ble funnet død i Nordmarka i mai 1997, nesten 6 måneder etter sin forsvinning.


Karim Khan.
Karim Khan Zand, (persisk: کریم خان زند), (ca 1705–1779), var en kurdisk hersker som grunnla Zand-dynastiet, som styrte dagens Iran, Irak, Aserbajdsjan, Armenia, Georgia og små deler av Tyrkia og Russland.
Karim Khan var en av generalene til Nadir Shah. Etter at Nadir Shah døde i 1747, havnet Persia i borgerkrig. Karim Khan, Abdolfath Khan og Ali Mardan Khan inngikk en avtale om å dele landet mellom seg og gi tronen til Ismail III. Men samarbeidet endte etter Ali Mardan Khan invaderte Isfahan og drepte Abdolfah Khan. Karim Khan drepte så Ali Mardan Khan og invaderte hele Iran med unntak av Khorasan, av respekt for Shah Rukh, barnebarn av Nadir Shah. Han tok likefullt tittelen "sjah" og kalte seg "Vakil ar-Ra'aayaa" ("bøndenes regent").
Under hans styre ble relasjonene med Storbritannia gjenopptatt og han tillot Østindiakompaniet å ha en handelsstasjon i det sørlige Iran. Han gjorde Shiraz til sin hovedstad og beordret en arkitektonisk opprusting. Etter hans død brøt borgerkrigen ut igjen, og ingen av hans etterkommere klarte å styre landet så effektivt som han, inntil Agha Muhammed Khan og qajar-dynastiet kom til makten.


Fylkesvei 181.
Fylkesvei 181 (Fv181) går mellom Boksrud i Eidsvoll og Sagstua i Nord-Odal. Veiens lengde er 26,4 km, hvorav 16,9 km i Akershus og 9,5 km i Hedmark.
Veien forlater E6 ved Boksrud og går østover forbi Hammerstad, Vegamot og Eidsvoll stasjon der den krysser Vorma, forbi Eidsvoll sentrum og videre østover til Sagstua ved Sand.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Gravferdsstønad.
Gravferdsstønad er en behovsprøvet ytelse som NAV administrerer. Det kan dekkes faktiske og nødvendige utgifter til gravferden med inntil kr 16068,- dersom den døde var under 18 år eller ikke hadde formue eller forsikringsordninger som dekker utgiftene til begravelse.
Det må søkes om gravferdsstønad, og utgiftene må dokumenteres.
Inntil 1. januar 2003 var det i tillegg til den behovsprøvde stønaden en generell dekning på kr 4000, som ble gitt uten hensyn til avdødes økonomiske situasjon, men denne ble da avviklet.


William Knox D'Arcy.
William Knox D'Arcy (født 11. oktober 1849, død 1. mai 1917) var en av grunnleggerne av olje- og petrokjemisk industrien i Persia (Iran).
Han ble født i Newton Abbot i England. Faren var advokat. Han gikk på Westminster School til 1866 da familien emigrerte til Australia og slo seg ned i Rockhampton, Queensland. D'Arcy fortsatte sine studier og valgte å utdanne seg innen jus, og sluttet seg senere til sin fars advokatforretning. Han gjorde det godt og begynte å spekulere, innledningsvis i landeiendommer. I 1872 giftet han seg med Elena Birkbeck fra Rockhampton.
I 1882 ble han partner i et syndikat sammen med Thomas, Frederick og Edwin Morgan- De åpnet en gruve i Ironstone Mountain (senere omdøpt til Mount Morgan). I oktober 1886 ble D'Arcy direktør og største aksjeeier i syndikatet Mount Morgan Gold Mining Company. I 1889 flyttet han og familien til England med en betydelig formue der han kjøpte Stanmore Hall, Bylaugh Park og et hus på Grosvenor Square. Hans kone Elena døde i 1897 og i 1899 giftet han seg med Nina Boucicault, også hun fra Rockhampton.
I 1900 gikk han med på å finansiere leting etter olje og mineraler i Persia ledet av Wolff, Kitabgi og Cotte. Forhandlinger med sjahen begynte i 1901 og med et tilbud på £10 000 ble en seksti års avtale om leting etter olje sikret i mai. Leteområdet dekket 1,2 millioner km². Et borelag under George B. Reynolds ble sendt til Persia og begynte letingen. I 1903 ble et selskap dannet, og D'Arcy måtte bruke £500 000 for å dekke utgiftene. Falske forhåpninger ble vekket i 1904 og D'Arcy ble tvunget til å finne mer finansiell støtte. Burmah Oil Company gikk med på å legge inn £100 000 i foretaket mot mange av aksjene.
Leteboring i det sørlige Persia fortsatte til 1907. Da ble letingen flyttet til Masjid-I-Sulaiman (Maidan-i-Naftun). Leteboring begynte på et sted i januar 1908 og på et annet i nærheten i mars. I april var foretaket i ferd med å kollapse, og D'Arcy var nesten konkurs, men den 16. mai var der lovende tegn på petroleumsforekomster og den 26. mai ble olje funnet på 400 meters dyp.
I april 1909 ble Anglo-Persian Oil Company (APOC) stiftet, og D'Arcy ble selskapets direktør. Selskapet ble senere British Petroleum. I 1911 hadde APOC strukket en oljeledning til et raffineri ved Abadan. I 1912 ble Mount Morgan-selskapet tatt opp på børsen i London og D'Arcy ble valgt til styreformann.
D'Arcy, William Knox
D'Arcy, William Knox


Fylkesvei 177.
Fylkesvei 177 (Fv177) går mellom Minnesund i Eidsvoll og Årnes i Nes. Veiens lengde er 37,8 km.
Veien forlater E6 ved Minnesund og går sørover langs østsiden av Vorma forbi Eidsvoll og Styri via Fenstad til Vormsund og Årnes der den krysser Glomma.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fødselspenger.
Foreldrepenger er en viktig sosial ordning som administreres av NAV. Ordningen gir foreldrene anledning til å være hjemme i barnets første levetid.
For å ha rett til foreldrepenger må man ha vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minimum 6 av de siste 10 måneder før permisjonen starter.
Stønadsperioden skal deles mellom mor og far. Avhengig av om man velger 100 % dekning av lønn eller 80 % av lønnen, er den totale stønadslengden på hhv. 44 uker eller 54 uker. Minimum 10 uker av dette er forbeholdt barnets far som en fedrekvote.
Barnets mor må begynne stønadsperioden senest 3 uker før fødsel, og kan starte den allerede 12 uker før fødsel. De første 6 ukene etter fødsel er mors, men etter dette tidspunkt kan foreldrene dele permisjonen mellom seg etter eget ønske, men de kan ikke begge motta foreldrepenger i den samme perioden. Når far tar mer enn fedrekvoten er det betingelser knyttet til at det er behov for omsorg av barnet, f.eks. at mor går tilbake til arbeid eller at mor er for syk til å ta seg av barnet.
Foreldrepengene for arbeidstakere tilsvarer som hovedregel hva man hadde i lønn ved permisjonens start, men maksimalt 6 ganger grunnbeløpet. Velger man 53 ukers stønadsperiode reduseres ytelsen til 80 % av lønnen.
Dersom man ikke skulle ha rett til foreldrepenger, gis det i stedet et skattefritt beløp som engangsstønad kallet «Engangsstønad ved fødsel eller adopsjon». Per januar 2009 utgjør dette kr 35 263,–.
De samme reglene gjelder i all hovedsak når et barn adopteres.
Fra 1. januar 2007 skifter stønaden navn fra fødselspenger og Adopsjonspenger.


NBUF.
NBUF eller Norske Baptisters Barne- og Ungdomsforbund er en frivillig kristen barne- og ungdomsorganisasjon under Det Norske Baptistsamfunn. NBUF ble stiftet 1922 og har til dags dato 3500 medlemmer i ca. 150 lokallag i 50 menigheter. NBUF blir ledet av et landsstyre på 7 medlemmer fra hele landet.
Info om NBUFs arbeid.
– Tid for Gud nasjonalt, der en er i en menighet i et år.
– Tid for Gud internasjonalt, et år ute i et misjonsland drevet av European Baptist Mission.
– Tid for Gud HLT-stipend, et tilbud for studenter på "Høgskolen for Ledelse og Teologi" og som har praksis i et NBUF-lokallag.
– Tid for Gud Sommerteam, for den som vil bruke sommeren til å lære mer om det å være disippel, dra rundt på leirer og delta på Baptistenes sommerfest som en slags sommerjobb.


David.
David er et mannsnavn som betyr «den som er elsket» eller «den elskede» og stammer mest sannsynlig fra det hebraiske ordet "dod" (), som betyr «elsket».
Utbredelse.
David er et svært vanlig navn i USA, Spania, Tsjekkia, Sverige og Frankrike. Varianten Davit er svært vanlig i Georgia og Dávid er utbredt i Ungarn.
David er kjent i Norge fra 1100-tallet. I 2006 var det 4258 menn i Norge som hadde David som første fornavn og 2575 menn som hadde David som eneste fornavn.
Navnedag.
David har navnedag 30. desember i Norge og navnet har svensk navnedag den 25. juni.
Navneform på forskjellige språk.
Navnet er også skrevet Dawit, Da'ud og Daoud.
a>, oljemaleri av Allan Ramsey, 1766
a> (1600; Olje på lerret; Prado, Madrid)


Michelangelos David.
Michelangelos David, ble ferdigstilt av Michelangelo Buonarroti i 1504 (arbeidet startet i 1501). Statuen forestiller den bibelske personen David i det øyeblikket han utfordrer Goliat. Statuen regnes som ett av de to største mesterverkene til Michelangelo, innen skulpturer, ved siden av Pietà. "David" er laget i marmor og måler hele 5 meter og 17 cm, fra bunn til topp. Statuen regnes også som ett av de aller største mesterverkene fra renessansen. Den ferdige statuen ble avdekket den 8. september 1504 som et symbol på Den florentinske republikken like utenfor rådhuset i Firenze. Den er i dag utstilt i Accademiagalleriet i samme by.
Bakgrunn.
I 1501 fikk Michelangelo i oppdrag å lage "David" av Arte della Lana som var ansvarlig for vedlikehold og dekorasjoner i katedralen i Firenze. Til dette formålet fikk han en marmorblokk som 40 år tidligere hadde blitt påbegynt av kunstneren Agostino du Duccio.
Da statuen var ferdigstilt bestemte en komité som besto av de høyest aktede borgerne og kunsterne i byen at statuen skulle plasseres på det største og viktigste torget i byen. Dette var første gang siden antikken at en stor statue av en naken person ble plassert på en offentlig plass.
Kunstnerisk uttrykk.
Michelangelos "David" er laget i henhold til disegno. Ved å lage "David" etter "disegno" bygget Michelangelo på kunnskapen om de mannlige kroppslige formene. Med "disegno" menes det at kunstverket representeres av gjengivelsen av det vakre i naturen som settes maksimalt i fokus, derav en stor fokusering på områder som hender, føtter, og ellers resten av de "vakre" områdene på kroppen. Det er vanlig å si at man gjenkjenner kvaliteten på en kunstner som følger "disegno" etter hvor realistiske og vakre tærne på skulpturene er laget. Denne kvaliteten er utvilsomt tilstede i "David". Fordi Michelangelo arbeidet etter "disegno" forestilte han seg at et bilde av David på forhånd lå inne i marmorblokken han jobbet med. Denne forestillingen kan sammenlignes med sjelens plassering i den fysiske menneskekroppen. Statuen er også et eksempel på contrapposto. Contrapposto vil i all hovedsak si at statuen er laget usymmetrisk og at den står i en slags avslappet tilstand. Denne tilstanden gjør selve statuen mer realistisk i måten vi oppfatter den.
Proporsjonene er ikke helt riktige i forhold til det menneskelige formen; hodet og overkroppen er noe større enn proporsjonene på den nedre delen av kroppen. Den mest vanlige og aksepterte forklaringen på dette er at statuen originalt var ment å plasseres på en kirkefasade eller en høy pidestall og at proporsjonene derfor ville se riktige ut når statuen dermed ble sett nedenifra.
Michelangelo gir oss et annerledes bilde av David enn mange andre kunstnere har gjort.
David blir ikke presentert som en helt med Goliats hode ved føttene eller med sverdet i hendene. Slik David har blitt fremstilt blant annet i maleriene ' og ' av Caravaggio og i av Donatello. Isteden viser Michelangelo oss trolig David i det øyeblikket han ser på Goliat og utfordrer ham til kamp. Bak Goliat ser David kanskje mengdene av mennesker som håner og tviler på ham. Blikket til David er allikevel fast og bestemt på å imøtekomme og seire over Goliats enorme fysiske fordeler.
Replikaen av "David" i Firenze
Kontroverser.
Det finnes også enkelte kontroverser rundt statuen. Fordi statuen har en bibelsk referanse og fordi statuen viser en mann som ikke er omskåret. David var utvilsomt omskåret i virkeligheten. Derfor har enkelte historikere hevdet at "David" faktisk bare var navnet på den mannlige modellen som poserte for statuen og ikke den israelske kongen David. Samt at Michelangelo fokuserte på den bibelske referansen for at statuen skulle aksepteres av kristendommen som sto svært sterkt i Italia i denne perioden. Disse teoriene kan selvfølgelig ikke bekreftes og må sees på som ren spekulasjon.
Plassering.
Statuen ble først plassert på Piazza Signoria, like foran Palazzo Vecchio, rådhuset i Firenze. For å beskytte statuen mot ødeleggelse ble den flyttet til Accademiagalleriet i Firenze i 1873, der den tiltrekker seg store mengder besøkende. En kopi/replika av statuen ble satt opp ved Piazza Signoria i 1910.
Diverse.
I 1991 angrep en person statuen med en hammer og klarte å ødelegge tærne på den venstre foten på statuen før han ble stanset. "David" ble i 2003 vasket med vann for første gang siden 1843. Vaskingen ble sett på som kontroversiell og enkelte eksperter frarådet denne vaskingen.
En rekke fullskalerte replikaer av statuen finnes over hele verden. I tillegg skal også en mann i Los Angeles blant annet ha plassert 23 minikopier av statuen på huset og eiendommen sin.
Se også.
David, Michelangelos
David, Michelangelos


David (andre betydninger).
Kong David av Israel (ca. 1011–971 f.Kr.) er en viktig person i Bibelen og Koranen. Han er satt høyt av alle de tre monoteistisk religionene, hvor han er ansett som en jødisk helt og stamfar til Messias, i kristen tradisjon Jesus og innen islam Muhammed. På grunn av dette er navnet, i tallrike variasjoner på ulike språk, et vanlig navn blant jøder, kristne og muslimer.
Samtlige senere varianter av «David» kan bli sett på som en eller annen form av David i Bibelen/Koranen, selv om navnet iblant stammer fra et annet lands historie og kultur. For eksempel har den walisiske versjonen «Daffyd» vært navnet til mange fremtredende mennesker, fra tidlig middelalder frem til i dag.


Riviera Country Club.
Riviera Country Club er en golfklubb i Los Angeles, beliggende i det eksklusive nabolaget Pacific Palisades et kvartal unna Sunset Boulevard. Klubben åpnet i 1926 og har en mesterskapsbane tegnet av arkitekten George C. Thomas. Den har vært vert for US Open Championship i 1948, PGA-mesterskapet i 1983 og 1995 og US Senior Open i 1998. Den er også fast vert for Nissan Open, også kjent som Los Angeles Open, på PGA-touren.


PGA National Golf Club.
PGA National Golf Club er en golfklubb i Palm Beach Gardens i Florida, beliggende i et privat rekreasjonsområde med hotell, bungalower til utleie, spa, treningssenter, tennisklubb og restauranter. Golfklubben har fem golfbaner av mesterskapskvalitet, og har vært scene for mange store golfturneringer, inkludert Ryder Cup, PGA-mesterskapet og, fra 1982 til 2000, Senior PGA Championship.


Max Linder.
Max Linder (født Gabriel-Maximilien Leuvielle 16. desember 1883 i Frankrike, død 31. oktober 1925 i Paris) var en fransk komiker under stumfilmtiden.
Linder startet sin karriere i 1905 hos Pathé Frérés. I løpet av noen få år oppnådde han stjernestatus som «Max», en sjarmerende gentleman med mustasje, flosshatt og stokk. «Max» opptrådte i flere hundre kortkomedier i årene fra 1907 til 1914. Linder ble snart verdensberømt. I 1913 drog han på turné Europa rundt og fikk en mottagelse ingen annen filmskaper tidligere hadde fått. Han var verdens første filmstjerne.
I 1915 fikk hans popularitet imidlertid en brå slutt. Han meldte seg frivillig som soldat ved fronten, der han ble angrepet av gass tre ganger og nesten omkom. Han måtte sendes hjem etter et halvt års tid, meget ustabil både fysisk og mentalt.
Linder flyttet i 1918 til USA. Skjønt han laget noen av sine beste filmer etter første verdenskrig, deriblant langfilmen "Seven Years Bad Luck" (Hollywood, 1921), klarte han aldri å oppnå den popularitet han tidligere hadde hatt.
Linder giftet seg i 1923 med syttenårige Jane Peters. De fikk en datter, Maud, og ekteskapet så ut til å bli lykkelig. Men tross framgangene, var Max svært deprimert, sannsynligvis hovedsakelig på grunn av gassangrepene under krigen. Han begikk selvmord på et hotell i Paris sammen med sin kone en natt i oktober 1925. Maud Linder har laget to dokumentarer om sin far, "Laugh With Max Linder" (1963) og "The Man in the Silk Hat" (1983).
Charlie Chaplin kalte ham sin lærer, og også Buster Keaton og Harold Lloyd, samt nyere filmskapere, er enige i denne erklæringen.


Åstkjørkja.
Åstkjørkja er en varde på toppen av fjelltoppen Åstfjell på Øyerfjellet. Varden har en fasong som gjør at den likner på en kirke på avstand, derav navnet. Hver sommer avholdes det sommergudstjeneste her. Rondanestien passerer Åstkjørkja, på vei mellom turisthyttene Djupsli og Vetåbua.


Bhutans politiske system.
Bhutans politiske system har de siste førti årene vært i langsom utvikling. Forslaget til Bhutans første grunnlov som ble lagt frem i mars 2005 var et vesentlig steg i retning av et konstitusjonelt monarki etter en tilnærmet vestlig modell. Fram til 2007/2008 var landets styre slik at kongen personlig deltok aktivt i sammensetningen av regjeringen, nasjonalforsamlingen og høyesterett.
I landets første demokratiske valg, Parlamentsvalget i Bhutan 2008 24. mars 2008 deltok to politiske partier. Begge partilederne er tidligere regjeringsmedlemmer.
Nasjonalforsamlingen.
Nasjonalforsamlingen, Tshogdu består fra og med valgene i 2008 av to deler: et «overhus» med 25 medlemmer og et «underhus» med 47 medlemmer.
Overhusets 25 medlemmer består av 20 medlemmer valgt gjennom partiløse direktevalg i landets tyve fylker, dzongkhag. I tillegg utnevner kongen 5 medlemmer. Valgene til overhuset ble gjennomført i 15 fylker 31. desember 2007, og i de fem siste fylkene 29. januar 2008. Det var fra 1 til 4 kandidater i hvert fylke.
Underhusets 47 medlemmer velges som partirepresentanter fra et av landets to godkjente partier, fra enmannskretser i valget 24. mars 2008.
Historie.
Nasjonalforsamlingen ble opprinnelig etablert i 1953, og besto tidligere av 150 medlemmer. 100 av disse var ordinære medlemmer – "chimi", utpekt fra 100 valgdistrikt, gjennom en lokal konsensusprosess hvor valgkamp og egennominasjon ikke var vanlig.
I tillegg besto Tshogdu av 10 medlemmer fra Dratshang, det øverste rådet for landets 6 000 buddhistiske munker; 6 medlemmer av Lodoi Tsokde, kongens rådgivende organ; og 34 andre medlemmer, som ble utpekt av kongen blant ansatte i sentral og regional forvaltning.
Tshogdu møttes 2 ganger i året. Kongen kunne tidligere nedlegge veto mot nasjonalforsamlingens beslutninger, men etter en lovreform i 1998 har Tshogdu fått en vetorett mot kongen, og samtidig en formell mulig til å avsette kongen. Et mistillitsvedtak – som krever 2/3 flertall – fører imidlertid ikke til at kongehuset som sådann opphører, men at makten overføres til kronprinsen.
Politiske partier.
I grunnlovsutkastet fra mars 2005 ble det foreslått et kontrollert to-parti-system. Ved et kongelig dekret 22. april 2007 ble det tidligere forbudet mot politiske partier opphevet, som en forberedelse til det ventede valget.
Til valget i mars 2008 ble det etablert to politiske partier: Folkets demokratiske parti, som ledes av Sangay Ngedup, og Bhutans anstendige parti, som ledes av Jigme Thinley. Både Ngedup og Thinley har vært regjeringsmedlemmer og statsminister.
Det finnes tre eksilpartier som representerer ulike etniske minoriteter, i hovedsak nepalere fra sør-Bhutan: "Bhutan People's Party", "National Democratic Party" og
Et kommunistparti har sendt ut sporadiske erklæringer og deltatt på felleskonferanser av maoistpartier i regionen. Få opplysninger om partiet er kjent. Det har vært spekulert på om det arbeider blant nepali-talende flyktninger fra Bhutan i Nepal, og blir trent av det tidligere illegale Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk).
Kongens konsultative råd.
Rådet, Lodoi Tsokde, ble etablert i 1965, altså tidligere enn regjeringen. Rådet består av i alt 9 medlemmer. Medlemmene oppnevnes av kongen, og har blant annet representanter fra samfunnet av buddhistiske munker.
Regjeringen.
Bhutan har hatt «regjering» med departement og ministre siden 1968. Kongen inviterte i 1998 nasjonalforsamlingen til å utpeke en regjering, Lhengye Zhungtsho, med 6 ministre, og trådte samtidig tilbake fra sin rolle som leder av regjeringens løpende virksomhet. Regjeringen velges for en femårsperiode.
Vervet som statsminister rullerte inntil 2008 mellom medlemmene av regjeringen, for ett år av gangen. Rollen som utøvende regjeringsleder ble ivaretatt av kongen i perioden 1964-1998, etter at den første statsministeren Jigme Palden Dorji (1919–1964), utnevnt i 1952, ble drept i et attentat 5. april 1964.
Etter 2008 velges statsministeren gjennom valg på medlemmene av nasjonalforsamlingen.
Bhutans «erkebiskop».
Buddhisme er statsreligion i Bhutan, og det er om lag 6 000 buddhistmunker i landet. Landets øverste religiøse leder tituleres Je Khempo, og velges for en avgrenset periode. Den første Je Khempo ble utnevnt i 1637. Je Khempo er sideordnet kongen i rang.
Trulku Jigme Chhoeda er den 71. og nåværende Je Khenpo; han regnes som en reinkarnasjon av Maitreya, og også av "mahasiddha Saraha, Hungchen Kara, Kheuchung Lotsawa", og Pema Tsering.
Referanser.
"Forbehold om navneformer: Bhutans språk Dzongkha har et eget alfabet. Transkripsjonen som brukes på disse sidene følger den som brukes i engelske tekster utgitt av bhutanske offentlige organ og andre bhutanske nettsider. Tvilstilfeller forekommer."


Mariss Jansons.
Mariss Jansons (født 14. januar 1943 i Riga) er en anerkjent latvisk dirigent.
Jansons er sønn av dirigenten Arvid Jansons. Hans mor, som var jødisk, levde i skjul på den tiden (Jansons morfar og onkel ble drept under krigen). I 1946 vant faren en nasjonal dirigent-konkurranse og ble ansatt av Yevgeny Mravinsky som hans assistent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester. Da familien i 1956 flyttet etter, begynte den yngre Jansons etterhvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i det daværende Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, selv om faren forsøkte å overtale ham til å satse på fiolin. I 1969 fortsatte han sine musikkstudier i Wien og i Salzburg med Herbert von Karajan.
I 1973 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester (tidligere Leningrad-Filharmonien). I 1979 ble han sjefsdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både hjemme i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London Filharmoniske Orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.
I 1996 var Jansons nær ved å omkomme på dirigentpodiet midt under en konsert. Han ble rammet av et hjerteattakk mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis "La Bohème". Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' egen far døde faktisk på podiet.
I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefsdirigent ved Concertgebouw Orkester i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk i München. Dermed er han musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Med Oslo Filharmoniske Orkester er det oppstått et definitivt brudd som musikerne beklager, men som for Jansons synes irreparabelt.
Han mottok St. Hallvardsmedaljen i 1986 og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.


Royal Caribbean Cruises Ltd..
Royal Caribbean Cruises Ltd. er et norsk-amerikansk rederi grunnlagt i 1968 av de norske rederiene Anders Wilhelmsen & Co., I. M. Skaugen samt Gotaas-Larsen, med utgangspunkt i Miami. De norske brødrene Arne og Gjert Wilhelmsen er med sine familier storeiere i rederiet. Anders Wilhelmsen Gruppen, som i 2008 endret navn til Awilhelmsen, eier direkte femten prosent av Royal Caribbean Cruises Ltd.
Det er det nest største cruiserederiet i verden, med 35 skip samt en kapasitet på 71 000 passasjerer.
Datterselskaper.
Konsernet eier og driver cruiseselskapene Royal Caribbean International, Celebrity Cruises, Azamara Cruises, Pullmantur samt reiseselskapet Royal Celebrity Tours. Royal Caribbeans Oasis-klasse er verdens største cruiseskip, og består av cruiseskipene MS «Oasis of the Seas», og MS «Allure of the Seas».
Det norske datterselskapet Royal Caribbean Cruise Line AS () representerer konsernet i Norden, Island og Baltikum.
Markedsverdi.
Royal Caribbean hadde per 16. desember 2009 en børsverdi på 11,3 milliarder kroner. Aksjen handles på New York-børsen under tickeren RCCL og Oslo Børs under tickeren RCL. Aksjen inngår i OBX-indeksen.


Sistan og Balutsjistan.
Sistan og Balutsjistan (tidl. Sistān og Balūchistān) er en av de 30 provinsene i Iran. Den ligger sørøst i landet, på grensen til Pakistan og Afghanistan og dens hovedstad er Zahedan med en befolkning på 420 000 innbyggere.
Provinsen er den nest største i Iran, med et areal på 181 600 km² og en befolkning på 2,1 millioner mennesker. Den er også en av de mest underutviklede og fattigste regionene i landet.
I sør og vest i Sistan og Balutsjistan er folk hovedsakelig balucher og snakker baluchi. Navnet Balutsjistan på persisk betyr «landet til balutsjene». På lignende vis kommer det persiske navnet Sistān fra det gammelpersiske "Sakastāna" som betyr «landet til sakaene».
Shia-lederen ayatollah Sistani (Ali al-Husayni al-Sistani, født 1930) er fra Sistān. Han bor for tiden i Najaf i Irak.


Toghrül.
Toğrül (Tuğril eller Toghrïl Beg; ca 990 – 4. september 1063) var den tredje herskeren i seldsjukkenes dynasti. Han etablerte en stat kalt Storseldsjukk og erobret Persia og Bagdad.
Han kom til makten rundt 1016. I 1025 tjente han, hans onkel Arslan og hans bror Ça&#x11F;ri under kara-khanidene i Bukhara som ble beseiret av Mahmud av Ghaznavid og Toğrül ble tvunget til å flykte til Khwarezm. Han og hans bror erobret byene Merv og Nishapor i 1028 – 29 og kontrollerte snart hele Khorasan. I 1040 van de slaget om Dandanqan mot Mahmuds sønn, Mas'ud I. Toğrül erobret så Iran i 1040 – 44 og Bagdad i 1055, selv om et opprør mot seldsjukkene førte til at de tapte byen til Fatimid kalifen av Kairo i 1058. To år senere knuste Toğrül opprøret og gikk inn i Bagdad. Han døde i byen Rayy i dagens Iran og ble etterfulgt av sin nevø, Alp Arslan.


Willys.
Willys var et amerikansk bilmerke eid av Willys-Overland Motors. De er mest kjent som opphavet til Jeep.
I 1908 kjøpte John North Willys Overland Wheel Company, og i 1912 omdøpte han selskapet til Willys-Overland Motor Company. Fra 1912 til 1918 var Willys den nest største bilprodusenten i USA (etter Ford). I 1936 ble selskapet reorganisert som Willys-Overland Motors.
Produksjon av Willys MB eller «krigsjeepen» begynte i 1941, og nesten 360 000 ble produsert før andre verdenskrig var slutt.
Etter krigen produserte Willys sivile jeeper, og først ut var CJ-2A.
I 1953 kjøpte Kaiser Motors opp selskapet, og endret navnet til Willys Motor Company. I 1963 ble det hetende Kaiser-Jeep Corporation. I 1965 forsvant Willys-navnet fullstendig.


Wolseley.
Wolseley Motor Company var en britisk bilprodusent stiftet i 1905. Etter 1935 var det eid av større selskaper, men Wolseley-navnet forble et eksklusivt bilmerke frem til 1975.
Historie.
Opphavet til selskapet som bilmerke var mot slutten av 1800-tallet, da 30 år gamle Herbert Austin, den gang ansatt som verkstedsjef hos "Wolseley Sheep Shearing Company", ble interessert i motorer og biler. Vinteren 1895-96 laget han sin egen versjon av et design han hadde sett i Paris av Léon Bollée. Senere fant han ut at et annet britisk selskap hadde kjøpt rettighetene, så Austin måtte utvikle sitt eget design. I 1895 ble "Wolseley Autocar No. 1" presentert, en trehjulet bil med uavhengig hjuloppheng bak, midtmontert motor og plass til to voksne. Den var ingen suksess, og ingen ble solgt. I 1901 ble bilavdelingen skilt ut (med finansiering fra "Vickers") i et eget selskap i "Adderley Park", Birmingham. Austin drev det nye Wolseley-selskapet i en kort periode for han sluttet for å starte sitt eget selskap, Austin Motor Company, i 1905.
Wolseley kjøpte Siddeley Autocar Company, og satt stifteren, John Davenport Siddeley, ved roret. Siddeley (senere Baron Kenilworth) ga merket navnet Wolseley-Siddeley, men forlot selskapet i 1910 for å drive Deasy Motor Company, som senere ble Siddeley-Deasy. Dette slo seg senere sammen med Armstrong-Whitworth til å bli Armstrong-Siddeley.
Wolseley Motor Company.
Selskapet fikk navnet Wolseley Motor Company i 1914. Det startet også produksjon i Montreal og Toronto, Canada under navnet Wolseley Motors Limited. Dette ble til "British and American Motors" etter 1. verdenskrig.
I 1918 stiftet Wolseley et selskap i Tokyo, Japan i samarbeid med "Ishikawaiama Ship Building and Engineering". Den første japanskbygde Wolseley-bilen rullet av produksjonsbåndet i 1922. Etter 2. verdenskrig ble det japanske selskapet omorganisert, og endret navn til Isuzu Motors (i 1949). I dag er Isuzu en del av General Motors.
Wolseley vokste raskt ved å selge eksklusive bilmodeller, og åpnet også en forhandler, Wolseley House, på Piccadilly (ved siden av Ritz Hotel), hvor det i dag ligger en restaurant ved navn The Wolseley. Økonomien var anstrengt, og selskapet gikk konkurs i oktober 1926.
Nuffield.
Etter konkursen ble selskapet kjøpt av William Morris for 730 000 britiske pund i 1926. Morris ga selskapet navnet Wolseley Motors, og samlet produksjonen i Birmingham.
I 1935 ble Wolseley et underselskap av Morris Motor Company, og Wolseley-modellene ble snart basert på Morris-modeller. Den ble en del av Nuffield-organisasjonen sammen med Morris og Riley/Autovia i 1938.
Etter krigen ble produksjonen av Morris og Wolseley samlet i Oxford, og modellene var stort sett like med unntak av logoen. De første Wolseleymodellene etter krigen, 50 og 80 var basert på Morris Oxford MO. Senere delte Wolseleymodellene karosserier og chassis med Riley, særlig 44 og 90.
I 1957 ble Wolseley 1500 lansert, basert på den planlagte etterfølgeren til Morris Minor. Året etter debuterte 60, en ny sedan designet av Pininfarina. Den lille Wolseley Hornet var basert på Mini, mens karosseriet ble delt med Riley som Riley Elf. I 1967 ble en versjon av Austin 1800 lansert som Wolseley 18/85. Merkenavnet Riley som lenge overlappet Wolseley ble lagt ned i 1969. Wolseley fortsatte i redusert utgave med Wolseley Six i 1972, en variant av den sekssylindrede Austin 1800, Austin 2200. Den ble lagt ned etter knappe tre år til fordel for den kortlivede Wolseley 18-22 som var basert på Leyland Princess (også kjent som 18-22 serien) og kun solgt i syv måneder inntil den serien ble omdøpt til Princess.
Idag er merket Wolseley eid av Nanjing Automobile Group, og inngikk som endel av verdiene i MG Rover Group.
Oversikt over etterkrigsmodeller.
Wolseley brukte lenge et system med fire siffer, inntil 1948 ga nummeret skattbar motoreffekt i hestekrefter som angitt av Royal Automobile Club. 14/60 var altså gradert med 14 hk av RAC, mens den faktisk leverte 60 hk. Etterhvert gikk de to første sifrene over til å angi antall sylindre. Etter 1956 endret nummeret igjen til å angi motorens volum. Wolseley 15/60 var da en 1,5 liters motor som leverte 60 hk. Til slutt ble hele navnesystemet oppgitt.


Malik Shah I.
Jalal ad-Dawlah Malik Shah eller Malik Shah (død 1092) var en seldsjukk-sultan fra 1072 til 1092. Selv om han var tyrker, er navnet hans en kombinasjon av de arabiske og persiske ordene for konge. Han drev det bysantinske riket ut av mesteparten av Anatolia etter deres nederlag for Alp Arslan i slaget om Manzikert i 1071.
Han ekspanderte seldjukkenes makt inn i Syria på bekostning av fatimidene i Egypt, og satte opp klient-sultaner i Edessa, Aleppo og Damaskus. Etter hans død i 1092 disintigrerte seldsjukk-imperiet i mindre stater, hovedsakelig fiender av hverandre. I Anatolia ble han etterfulgt av Kilij Arslan I, i Persia av Mahmud I og i Syria av sin bror Tutush I. Splittelsen innad i seldsjukkenes rike tillot den uventede suksessen til det første korstoget kort tid etterpå, som begynte i 1096.


Walter.
Walter var et et bilmerke fra Tsjekkoslovakia, produsert mellom 1908–1937. Det ble eid av selskapet ved samme navn. Etter andre verdenskrig sluttet de å produsere biler, og konsentrerte seg om flymotorer.


Alamut.
Alamut var en gang en fjellfestning i de karrige fjellene sør for Kaspihavet, nær Qazvin, rundt 100 km fra dagens Teheran i Iran. Bare ruiner er igjen av denne festningen i dag.
Festningen ble bygd i 840 ifølge Hamdollah Mostowfi på 2100 meters høyde. Den ble bygd på en måte som hadde bare en mulig inngang, noe som gjorde det ekstremt vanskelig å erobre festningen. Fortet har et uvanlig system for vanntilførsel.
I 1090 ble festningen invadert og okkupert av de mektige hashshashin (som har gitt navnet til engelske "assasins", «snikmordere»), og ble da kjent for sine hager og bibliotek. Ruinene av 23 andre festninger fins i nærheten.
Alamut-festningen ble ødelagt 15. desember 1256 av Hulagu Khan som del av den mongolske offensiven på det islamske Sørvest-Asia. Selve festningen kunne ikke tas, men Ruknuddin Khor-shah overgav den uten kamp, i et forgjeves håp om at Hulagu ville vise nåde.
Referanser.
http://www.vmfa.state.va.us/worlds/worlds_hulagu_khan_68_8_53.html (Retrieved February 23, 2005)


Kong Nor.
Kong Nor er en sagnkonge. I følge Orknøyingenes saga og Norges historie av Tormod Torfæus samlet han hele Norge (fra Trøndelag og sørover) under seg. Han var sønn av Torre, sønn av Snø den gamle og stamfar til Trond og Agde og de andre småkongene som fylkene er oppkalt etter.
Nor og hans bror, Gor, levde i Finland, «østenfor bunnen av en havbukt som går inn mot Gandvik, vi kaller det der Helsingbotn». Da søsteren Goe plutselig ble borte, dro Nor og Gor ut for å lete etter henne. Orknøyingesagaen forteller at de to brødrene dro hver sin vei, Gor dro til sjøs, sørover til Østersjøen og senere til Danmark, mens Nor dro vestover forbi samene og til Trondheimen. Begge kjempet flere slag og la under seg mye land. Gor kom nordover fra Danmark og erobret alle norske områder ved kysten, mens Nor la under seg Trøndelag, Møre og Opplandene. De delte nå riket mellom seg, Nor fikk fastlandet og Gor fikk øyene.
Men de fant ikke søsteren før Nor kom til Hedmark, hvor kongen Rolv av Berg (Rolv i Berget), sønn av Svade jotun, bodde. Det var han som hadde tatt Goe. Med en gang han fikk høre om at Nor var på vei, dro han og møtte ham og bad på tvekamp. Ingen klarte å vinne overtak, og de ble til slutt enige om at Rolv skulle få Goe og Nor skulle gifte seg med Rolvs søster.
Nor kalte landet sitt for Noregr eller Norveg. Hans sønner delte det mellom seg, og deres sønner delte det mellom seg igjen, slik ble kongedømmene mindre og mindre mens kongene ble flere og flere.


Rasht.
Rasht er hovedstaden i Gilan-provinsen i det nordvestre Iran. Den er et betydelig handelssenter mellom Kaukasus, Russland og Iran gjennom sin havn Bandar-e Anzali. Rasht er også et betydelig turistsenter.
I 1991 hadde byen er befolkning på 340 637, men det er anslått at den har vokst til 450 000 per 2005. Folket snakker guilaki, en særskilt dialekt av persisk.
Geografi og klima.
Rasht ligger mellom kysten av Kaspihavet og bakkene ved Alborz-fjellrekken på en gren av Sefid-elven. Den er rundt 30 km fra Kaspihavet. Rasht er fuktig, regnfult, og det blåser ofte. En nordvestlig vind blåser fra Kaspihavet mot sørøst. Rasht mottar rundt 1000-1200 mm med årlig nedbør i form av regn. Temperatren faller sjelden under frysepunktet, og gjennomsnittstemperaturen i 1996 var 20,9°C.


Egbert av Wessex.
Egbert (også skrevet Ecgbryht, Ecgberht og Ecgbert) (født ca. 770, død juli 839) var konge av Wessex fra 802 inntil sin død, og av Mercia fra 829 til 830. Han ble også regnet som "bretwalda", angelsaksernes overherre. Han gjorde Wessex til det dominerende riket i England.
Hans slektsforhold er noe uklare. I "Den angelsaksiske krønike" fortelles det under året 825 at han erobret områder i øst som hadde tilhørt hans slekt. Hans far het Eahlmund, og identifiseres i et sent tillegg til krøniken under 784 som Eahlmund av Kent, som også nevnes i et charter fra samme år. Men det er også mulig at områdene det er snakk om er noe han hadde krav på etter Ine av Wessex, ettersom han skal ha nedstammet fra Ines bror Ingeld.
Etter mordet på kong Cynewulf i 786 kan Egbert ha krevd tronen, men Beorhtric, som var alliert med Offa av Mercia, tok den. I 789 ble Egbert tvunget i eksil hos frankerne av Beorhtric og Offa. Krøniken forteller at han var i eksil i tre år, men historikere har kommet til at det er mulig at denne perioden varte hele tretten år, frem til Beorhtrics død i 802. Han skal ha vært under Karl den stores beskyttelse.
Beorhtrics rike var underlagt kongen av Mercia, først Offa og fra 796 Coenwulf. Egbert ønsket antagelig større uavhengighet, noe som preget hans styre. Samme dag som han fikk tronen i 802 ledet Æthelmund, jarl av Hwicce, et raid inn i Wessex. Ælthelmunds styrker ble slått, og han ble selv drept av Weoxtan, jarl av Wiltshire, som også falt i slaget.
I 815 herjet Egbert de vestlige walisernes område, Dumnonia, som på dette tidspunkt ikke best av mer enn dagens Cornwall. Det er sannsynlig at området ble innlemmet i Wessex i løpet av Egberts tid som konge. I 825 seiret han over Beornwulf av Mercia i slaget ved Ellendun. Dette førte til at Kent, Surrey, Sussex og Essex underkastet seg. Østanglerne benyttet maktforskyvningen til å gjøre opprør mot Mercia, og drepte Beornwulf kort tid etter. De anerkjente så Egbert som sin overherre, og fra omkring 829 regnes han som "bretwalda".
Egbert ledet med hell et felttog mot waliserne i 830. Samme år fikk Mercia tilbake sin uavhengighet under Wiglaf. Det er usikkert om dette skjedde etter et opprør, eller om Egbert innsatte Wiglaf som lydkonge. I 836 ble Egbert slått av danene, men i 838 slo han danene og de vestlige waliserne i slaget ved Hingston Down i Cornwall.
Han giftet seg med Redurga, en frankisk prinsesse som muligens var Karl den stores svigerinne. De fikk to sønner og en datter.
Egbert døde i 839, og ble gravlagt i Winchester. Han ble etterfulgt av sin sønn Ethlwulf.


Åsa Haraldsdatter.
Åsa Haraldsdotter (født ca. 800 død ca. 834) var dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Hun var datter av Harald Granraude, en småkonge fra Agder. Mor til Halvdan Svarte.
Det har vært fremført teorier om at det skulle være dronning Åsa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nå som lite sannsynlig.
Hun var gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge, som hadde røvet henne. Gudrød hadde fått nei av Åsas far da han fridde, og på grunn av det drepte han både faren og broren før han røvet Åsa med seg. Det er mulig dronning Åsa sto bak mordet på sin ektemann ca. år 821.
Etter Gudrøds død dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sønn, Halvdan, ble voksen nok til å ta over.


Roman Polański.
Roman Raymond Polański (født 18. august 1933 i Paris) er en polsk-fransk oscarvinnende regissør og skuespiller. Ved siden av sin fremtredende rolle som filmskaper er han også blitt kjent for sitt privatliv. I 1969 ble hans kone Sharon Tate drept av Mansonfamilien. Etter å ha tilstått ulovlig seksuell omgang med en 13-årig jente flyktet Polański i 1978 fra USA til Frankrike, hvor han siden har vært bosatt. Den opprinnelige tiltalen på voldtekt, sodomi, barnemishandling og å ha forsynt en mindreårig med narkotika ble endret til samleie med mindreårig etter ønske fra offerets familie, som ville unngå publisitet om saken. Han er ettersøkt av amerikanske myndigheter for seksuell omgang med mindreårig og anses som rømling fra fengselet, men Frankrike nekter å utlevere ham. Han unngår å besøke alle land som har utleveringsavtale med USA. 27. september 2009 ble han imidlertid arrestert i Sveits.
Som ung.
Raymond Roman Polański ble født i Paris som Raimund Liebling. Han var sønn av Ryszard Polański (Ryszard Liebling), en jøde, og Bula Polanska (født Katz), som var romersk-katolsk. I 1937 flyttet familien tilbake til Polen. Da krigen kom, ble familien tatt til fange av nazistene. Polańskis mor døde i en konsentrasjonsleir, men Polański selv klarte å unngå å bli sperret inne. Han flyktet fra ghettoen i Kraków og reiste siden rundt i Europa. Stilen i filmen "The Pianist (Pianisten)" er inspirert av denne tiden.
Han studerte ved filmskolen i Łódź, og ble uteksaminert i 1959. Han snakker fem språk: polsk, russisk, engelsk, fransk og italiensk. Under studiene lagde han flere kortfilmer som ble lagt merke til.
Filmskaperen.
Hans første store film var "Nóż w wodzie (Kniven i vannet)" fra 1962. Det var den første betydningsfulle filmen fra etterkrigs-Polen som ikke hadde et krigstema. Filmen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film.
Polański lagde så filmer i Storbritannia. "Repulsion (Avsporet)" fra 1965 var en urovekkende fortelling om galskap og fremmedgjøring, mens "Cul-de-Sac (Gislene)" fra 1966 forteller historien om et par som lever på en avsidesliggende øy og får besøk av to gangstere.
"The Fearless Vampire Killers (Vampyrenes natt)" fra 1967 er en uvanlig kombinasjon av komedie og grøsser. Filmen ga en eventyrfølelse, samtidig som Polański fortsatte å utforske de mørkere sidene ved menneskelige forhold. Han var ikke fornøyd med den amerikanske versjonen av filmen, som var klipt sammen på nytt og hadde fått ny tittel.
Polański møtte den nye stjernen Sharon Tate mens de filmet "Vampyrenes natt", og de ble etterhvert et par. I 1968 dro han til Hollywood, hvor omdømmet hans hadde blitt forsterket av suksessen til den psykologiske trilleren "Rosemary's Baby" (1968), basert på Ira Levins bok med samme navn. Filmen handler om en kvinne (Mia Farrow) som finner ut at hun bærer Satans barn. 25. januar 1968 giftet han seg med Tate i London.
Den 9. august 1969 ble Tate, som var gravid i åttende måned, sammen med Abigail Folger, Jay Sebring, Wojciech Frykowski og Steven Parent brutalt drept av medlemmer av Charles Mansons «familie». Gjengen hadde gått inn i hjemmet til Polański med det mål å «drepe alle som var der».
Polański dro tilbake til Europa kort tid etter at morderne ble tatt, i november 1969.
I 1969 mistet Polański også vennen og medarbeideren Krzysztof Komeda (1931–1969). Komeda var en populær jazzartist i Polen da regissøren første gang spurte om han ville lage musikk til en av kortfilmene sine. Senere lagde han omtrent all musikken til Polańskis filmer fram til sin død.
70-tallet.
Den neste filmen Polański regisserte, var en filmversjon av "Macbeth" fra 1971. Filmen ble rost for innsikten den formidlet og kritisert for den uforbeholdne volden. I 1972 kom "What? (Hva?)" – en surrealistisk komedie om en ung kvinnes eventyr i en villa med mange eksentriske og skumle samboere.
I 1974 gjorde Polański stor suksess med Chinatown, en film-noir som hadde Jack Nicholson i hovedrollen. Manuset var skrevet av Robert Towne.
Samleie med 13 år gammel jente.
I 1977 ble han ble siktet for voldtekt av Samantha Geimer, en 13 år gammel datter av en skuespillerinne. Opprinnelig ble han siktet for voldtekt, sodomi, barnemishandling og å ha forsynt en mindreårig med narkotika. Disse anklagene ble imidlertid redusert til at han hadde hatt samleie med en mindreårig, på oppfordring fra offerets mor, som ville unngå en rettssak. Det ble hevdet at Polański dopet jenta med quaaluder og alkohol, for så å ha samleie med henne. Jentas søster hørte henne fortelle om samleiet til en venninne over telefonen. Da Gemiers mor rapporterte forholdet til politiet, flyktet regissøren ut av USA, men kom senere tilbake for å forsvare seg mot anklagene.
Etter å ha sagt seg skyldig i tiltalen forlot Polański USA 1. februar 1978, og dro til Frankrike. Frankrike har som politikk å ikke utlevere egne innbyggere til andre land. Det var dog en mulighet for myndighetene i USA å be om at han ble straffeforfulgt av de franske styresmakter, men dette ble aldri gjort.
USA kan likevel kreve ham utlevert fra andre land, men Polański har siden unngått å reise til land som kan utlevere ham. 27. september 2009 ble han imidlertid arrestert av sveitsisk politi, i forbindelse med at han var i landet under Zürich Film Festival.
I et intervju fra 2003 sa Samantha Geimer: «Jeg er sikker på at hvis han kunne gå tilbake i tiden, ville han ikke gjort det igjen. Han gjorde en stor feil, men har betalt for det.»
Rettssak mot Vanity Fair.
I 2004 saksøkte Polański livsstilsmagasinet Vanity Fair i London for æreskrenkelse. Magasinet påsto i 2002 at regissøren hadde sextrakassert den norske modellen Beate Telle etter begravelsen til Sharon Tate. Han skulle ha sagt at han kunne gjøre henne til «den neste Sharon Tate.» Rettssaken begynte 18. juli 2005, og Polański fikk lov til å vitne via videolink fra Paris, fordi han var redd for å bli utlevert til USA hvis han dro til London. Han ble den første i den engelske rettshistorien som gjorde noe slikt. Under rettssaken ble det klart at det påståtte tilfellet på New York-restauranten aldri kunne ha skjedd på den gitte datoen, da Polański ikke besøkte restauranten før tre uker senere. Beate Telle avviste selv påstandene i et intervju med den britiske avisen Mail on Sunday. Polański fikk 50 000 britiske pund i oppreisning.
Senere karriere.
Han mottok en ny Oscar-nominasjon som beste regissør for "Tess" (1979). Filmen vant tre priser, og ble nominert til seks. I 1988 lagde han "Frantic (Desperat)", hvor han møtte skuespilleren og modellen Emmanuelle Seigner, som han giftet seg med i 1989. De har to barn sammen: Morgane og Elvis.
I 1994 spilte han i Giuseppe Tornatores film Una pura formalità, en psykologisk triller med Gérard Depardieu.
I mai 2002 vant "The Pianist (Pianisten)" gullpalmen under filmfestivalen i Cannes. Senere samme år mottok Polański en Oscar for beste regi. Han var ikke tilstede da han vant.


Bukhara.
Bukhara (Usbekisk "Buxoro" og "Бухоро", persisk بُخارا, "boxārā") er en av de største byene i Usbekistan og hovedstad i Bukhara-regionen (Bukhoro Wiloyati).
Befolkning.
Majoriteten av byens befolkning er persisk-språklige tadsjiker. Bukhara og Samarkand er de to viktigste sentrene til tadsjikisk-persisk kultur og historie, og begge disse byene var viktige knutepunkter på Silkeveien.
I sovjetisk tid var disse to tadsjikske sentrene anneksert inn i Usbekistan SSR, til mye avsky fra tadsjikene i Sentral-Asia. Hele tiden siden, har harde assimileringsprogram og kulturell begrensning blitt gjennomført på tadsjikene i Usbekistan av usbekiske autoriteter.
Bukhara er også hjemmet til et stort antall jøder, hvis forfedre slo seg ned i byen i romertiden. Begrepet "bukharisk jøde" er jevnlig brukt for å beskrive jøder som kommer fra Sentral-Asia.
Historie.
Bukhara har vært et av hovedsentrene for iransk sivilisasjon i løpet av dens historie. Dens arkitektur og arkeologiske steder danner en av pillarene for persisk historie og kunst. Regionen til Bukhara var lenge en del av det persiske riket. Opprinnelsen til dets innbyggere går tilbake til perioden til arisk immigrasjon i regionen. Iranske soghdianere bodde i området og noen århundrer senere ble det persiske språket dominerende blant dem. Den siste emiren i Bukhara var Muhammed Alim Khan (1880–1944).
Det historiske sentrumet til Bukhara har blitt satt opp i listen til UNESCO som del av verdensarven. Det inneholder utallige moskéer og madrassaer.
En statue av den populistiske filosofen og vismannen Nasreddin Hodja finnes i et torg i sentrum. Den viser ham ridende baklengs på sitt esel mens han holder halen, slik han tradisjonelt fremstilles.


Gudrød Veidekonge.
Gudrød Halvdansson Veidekonge (født ca. 780 død ca. 821) var ifølge Snorre Sturlason konge over Vestfold, Romerike og halve Vingulmark (omtrent dagens Østfold). Gudrød var (ifølge Snorre) sønn av Halvdan Øysteinsson den gavmilde og Liv Dagsdatter, og far til Olav Geirstadalv Gudrødsson og Halvdan Svarte. Frem til ca. 815 var han gift med Alvhild Alfarinsdatter (f. 790), og deretter med Åsa Haraldsdatter.
Gudrød fikk halve Vingulmark som medgifte da han giftet seg med Alvhild, datter av kong Alvarin Alvheim fra Alvheim (Bohuslän).
Etter Alfhilds tidlige død, la Gudrød ut på frierferd til Agder, etter datteren til kong Harald Granraude, Åsa. Harald avviste ham og Gudrød svarte med å ta livet av ham og hans sønn Gyrd, for så å røve med seg Åsa og ta henne til ektemake.
Gudrød ble myrdet av dronning Åsas skosvein på ordre fra Åsa for mordet på hennes far og bror, og for å ha voldtatt henne.
Gudrøds tilnavn "Veidekonge" kan oversettes «jegerkonge».


Liste over konger av Wessex.
Listen over konger av Wessex er en oversikt over herskerne i Wessex i dagens England fra 519 til 924. Tittelen opphørte å eksistere da Wessex var blitt kjernen i det forente England.
For de senere kongene finnes det i mange tilfeller gode kilder, mens de tidlige er mer obskure. Datoer må derfor stort sett anses som omtrentlige.
Wessex


Wilson Kipketer.
Wilson Kipketer (født 12. desember 1972) er en kenyanskfødt dansk mellomdistanseløper. Han er (juli 2007) innehaver av verdensrekorden på 800 meter.
Wilson Kipketer kom til Danmark i 1990 for å studere ved Københavns Universitet. Han søkte senere om dansk statsborgerskap, og stilte for første gang opp for Danmark under verdensmesterskapet i 1995, der han vant 800 meter. Han forsvarte gullet på 800 meter både i VM 1997 og VM 1999. Sin beste sesong hadde Kipketer i 1997, da han i to omganger forbedret Sebastian Coes verdensrekord på 800 meter, slik at den endte på 1.41,11.
Han tok sølv under OL 2000 i Sydney, og bronse i Athen fire år senere.


Wolfgang Plagge.
Wolfgang Plagge (født 23. august 1960) er komponist og pianist. Han begynte å spille piano som fireåring, og debuterte i Universitetets aula i Oslo bare tolv år gammel. Han begynte også tidlig å komponere, og er særlig anerkjent for sine verk for blåseinstrumenter. På tross av en revmatisk lidelse opptrer Plagge ofte som pianist, og har spilt med flere ledende orkestre. Plagge har mottatt flere priser for sitt musikalske virke.
Plagge har siden han var 8 år vært organist og etter hvert kantor i Asker og Bærum katolske menighet på Stabekk. Han har et betydelig antall musikalske bidrag i den katolske salmeboken Lov Herren.
Plagge ble 31. januar 2007 tildelt den ungarske ordenen "Den internasjonale kulturelle ridderorden av St. Stefan" som er Ungarns høyeste sivile utmerkelse for sitt arbeide med å fremme ungarsk musikk og kultur i Norden, samt sitt arbeid med Zoltán Kodálys undervisningsteknikk.


Donald I av Skottland.
Donald I (Donald mac Alpin, død 863) var konge av Skottland fra 858 til sin død. Han var sønn av Alpin II av Dalriada, og etterfulgte sin eldre bror Kenneth, som var den første konge av et samlet Skottland.
Han ble av samtiden beskrevet som en «vellystig sønn av en utenlandsk kvinne». Ettersom Kenneth Is mor skal ha vært en skotsk prinsesse må de ha vært halvbrødre. En teori som har vært fremmet er at moren var av norrøn opprinnelse. Han skal ha opprettet en lovsamling, kjent som Aedhs lover, som blant annet omfattet tanisteri, en ordning for tronfølge hvor kongen selv valgte sin etterfølger, normalt blant sin familie. Han valgte selv sin nevø Konstantin som etterfølger. Denne ordningen var i bruk inntil Malcolm IIs tid.
Det er uklarhet omkring omstendighetene for hans død. Han døde enten i et slag ved Scone eller i Perthshire, eller fredelig i sitt slott ved Kinn Belachoir. Han var ikke gift, og hadde ikke barn. Det er ikke kjent hvor han ble gravlagt.


Christian Lous Lange.
Christian Lous Lange (født 17. september 1869 i Stavanger, død 11. desember 1938) var en norsk fredspolitiker.
Lange ble cand. mag. i 1893. I de påfølgende årene var han dels på lengre studiereiser for å lære seg språk, dels arbeidet han som lærer i Oslo. Mellom 1900 og 1910 var han sekretær ved Nobelinstituttet og Nobelkomiteen i Oslo og stiftelsens bibliotekar og forretningsfører. Han var medlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1934 og frem til han døde.
Fra 1909 var han generalsekretær ved Den interparlamentariske union, først i Bern, deretter i Brussel og til slutt i Genève. Dette embetet beholdt han helt til 1933, og det var også dette embetet som gjorde at han ble tildelt Nobels fredspris i 1921. Han er spesiell som mottaker av Nobels Fredspris idet hele hans virke i mange år dreide seg nettopp om fred, og vilkår for fredelige løsninger.
I 1919 ble han kreert til æresdoktor ved Det Kgl. Frederiks Universitet på grunnlag av sitt verk "Histoire de l'internationalisme".
Han var far til utenriksminister Halvard Lange og stortingsrepresentant Carl Viggo Manthey Lange, samt etterkommer av Christian C.A. Lange, riksarkivar og av betydning for tilgang til norsk middelalderlitteratur.


NasjonalAlliansen.
Nasjonalalliansen var et norsk politisk parti. Partiet ble stiftet den 25. februar 1999 med utgangspunkt i restene av Hvit Valgallianse, og tok ikke lenge etterpå med seg en del av medlemmene fra det nystiftede Norsk Folkeparti.
Partiet var i all hovedsak et nasjonalistisk parti som legger nasjonalisme til grunn for sitt partiprogram. Nasjonalalliansen var det partiet i Norge som trolig var plassert lengst ut på høyresiden.
Nasjonalalliansen klarte i 2005 ikke å samle inn de 5000 underskriftene som kreves for at man kan stille ved stortingsvalg.
Partiets registrering i Partiregisteret opphørte 13. mars 2006. Navnet var vernet etter partiloven i fire år etter dette.


Yugo.
Yugo er et bilmerke fra det tidligere Jugoslavia, produsert av Zastava-fabrikken fra 1981. Bilene var basert på Fiat 127 til å begynne med, og ble i USA solgt som Yugo eller Yugo Koral, i Italia som Innocenti og i Storbritannia ble modellen Yugo 45 solgt som Tugo Tempo.
I 1987 kom en nyere modell basert på Fiat Tipo, kalt Florida (Sana på enkelte markeder).
Eksporten av Yogu ble stoppet under sanksjonene mot Jugoslavia i 1991. Produksjonen av Yugo personbiler ble tatt opp igjen i 2000, og selskapet har planer om eksport.


Zil.
Zavod imeni Likhachova (ZIL) (russisk: ЗиЛ) er et russisk bilmerke og fabrikk, stiftet i 1924 under navnet AMO. Navnet betyr Zavod imeni Likhakov. (Fabrikk oppkalt etter Likhakov), og kommer fra Ivan A. Likhakov, en tidligere direktør og betydelig skikkelse innenfor sovjetisk bilproduksjon. Fra 1933 til 1956 het fabrikken ZIS, hvor den siste bokstaven sto for Stalin. Selskapet var da en vesentlig produsent av militære kjøretøy og av kanoner og kanonlavetter og annet militært utstyr.
Selskapet produserer både lastebiler og personbiler. Personbilene var store limousiner, og ble benyttet bare av den øverste eliten i Sovjetunionen. Lastebilene lisensproduseres for eksempel i Bulgaria og Kina.
Paccar har samarbeidet med ZIL om montering av Kenworth lastebiler, og Volvo har forhandlet om sammensetting av FH12 lastebiler. Lastebil-avdelingen til ZIL har i dag et samarbeide med Caterpillar, og benytter en del motorer derifra. Ungarske Ikarus bygger busser på chassis fra ZIL.


ZIM.
ZIM var et sovjetisk bilmerke. Bokstavene sto for Zavod imeni Molotova, fabrikk oppkalt etter Molotov. I perioden 1950–1956 ble ZIM brukt som navn på GAZ-fabrikkene, og fra 1950–1959 ble ZIM brukt som merke på limosinen GAZ-12.
Cirka 80 GAZ-12 ZIM ble solgt som drosjer i Norge 1955–1957, da med åtte seter. Daværende statsminister Einar Gerhardsen fikk to ZIM-biler i gave fra Sovjetunionen i 1955.


Ethelweard av England.
Ethelweard (født 904, død 924) var konge av England i en svært kort periode i sitt dødsår.
Han var sønn av Edvard den eldre, men var mer interessert i boklig lærdom enn i makt, og skal ha levd som eremitt ved Bridgnorth da faren døde. Han ble valgt til konge, men døde i Oxford bare seksten dager senere. Datoene som tradisjonelt er oppgitt for hans regjeringstid er 17. juli til 2. august, men dette baserer seg på at hans regjeringstid begynte samme dag som farens død, noe som er tvilsomt. Det ble hevdet at hans halvbror og etterfølger Athelstan fikk ham myrdet.
Ethelweard ble gravlagt i Winchesterkatedralen.


Gaulosen.
Gaulosen er en arm av Trondheimsfjorden i Sør-Trøndelag. Byneset i Trondheim kommune ligger nord for Gaulosen, og Børsa og Buvika i Skaun kommune ligger på sørsida. Lengst inn i fjorden ligger Øysand som tilhører Melhus kommune. Elva Gaula danner et delta der den renner ut i Gaulosen på grensa mellom Melhus og Trondheim.
Dette er det eneste større elvedeltaet i Sør-Norge som ikke er berørt av oppfyllinger, og tatt i bruk til industriområde, flyplass eller lignende. Det har likevel ikke manglet på planer gjennom tida for å utnytte området. Under andre verdenskrig tenkte tyskerne å bygge en stor by, Neu-Drontheim, på Øysand og i nabobygda Leinstrand. En kan fortsatt se restene av en påbegynt ubåthavn i Buvikberga mellom Øysand og Buvika. Det finnes nå fire naturreservater, og et landskapsvernområde her.
Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde er et Ramsar-område og ligger i elvemunningen. Det omfatter store mudderområder som tørrlegges ved fjære sjø. Lengst ut ligger øya Storøra med sparsom vegetasjon, og en stor koloni hettemåke. Her hender det også at dvergmåke dukker opp. På Øysand-sida av deltaet ligger en stor strandeng. Gaulosen er den mest kjente fuglelokaliteten ved Trondheim. Her kan en hele året, men spesielt i trekktidene, se store mengder gjess, ender og vadefugler.
Et stykke opp i elva ligger Leinøra naturreservat. Her vokser en tett skog av tindved, som blir uvanlig høy i dette området. Humle klatrer opp i tindveden, og gir et jungellignende preg. Lengst inn på Leinøra ser en neste trinn i suksesjonen, der gråor og alm skygger ut tindveden.
Videre oppover Gaula ligger interessante områder som ikke er fredet. Her finnes det grusører med blant annet klåved, tindved og setermjelt. På disse grusørene kan en se dverglo. Langs elva finnes også gråor-heggskoger der en kan finne gul frøstjerne og slyngsøtvier.
Utenfor Buvika, på sørsida av Gaulosen, ligger Buvikfjæra. Her overvintrer mange ender og kanadagjess. I forbindelse med bygging av ny E39, var det aktuelt å legge vegen på fylling i denne fjæra. Det ble i stedet valgt å bygge vegen lenger opp i Buvika, men det var nødvendig å legge en motfylling i fjæra på grunn av de dårlige grunnforholdene.
I sørvendte lier nord for Gaulosen ligger Apoteket naturreservat og Lauglolia og Sundsberga naturreservat. Disse områdene er fredet på grunn av varmekjær løvskog, og en artsrik flora av urter. Lauglolia er en av de få steder i Trøndelag der spettmeis forekommer. Her kan en også finne kjernebiter og bøksanger.


Helse, miljø og sikkerhet.
Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er en samlebetegnelse på arbeid med helsevern, miljøvern, arbeidsmiljø, sikkerhet og trygghet for ansatte og brukere. Tilrettelegging for HMS skal forebygge skader og miljøforstyrrelser, sikre virksomheters ansatte et sunt arbeidsmiljø, og sikre beboere og brukere av bygg og anlegg et godt ute- og innemiljø.
Plan- og bygningsloven påbyr å ta hensyn til helse, miljø og sikkerhet under myndighetenes planlegging av arealbruk, ved tillatelser til byggearbeid og i tekniske krav til nybygg, anlegg og andre tiltak.
Alle virksomheter skal arbeide systematisk med HMS i henhold til
For HMS på bygge- og anleggsplasser gjelder "byggherreforskriften" som er fastsatt med hjemmel i arbeidsmiljøloven. I denne forskriften brukes betegnelsen "sikkerhet, helse og arbeidsmiljø" med forkortelsen SHA.
For offentlige anskaffelser over kr 100.000,- eksklusive merverdiavgift, skal tilbyderne inngi en skriftlig og underskrevet "HMS egenerklæring" der de skal bekrefte at de vil følge HMS reglene.


Næringslivets sikkerhetsorganisasjon.
Næringslivets sikkerhetsorganisasjons (NSO) oppgaver er å organisere og kontrollere egenbeskyttelsen (industrivernet) ved industri- og håndverksbedrifter etter bestemte kriterier. Per 31. desember 2010 var det 953 industrivernpliktige virksomheter i Norge.
NSO ble etablert i 1938 av Norges Industriforbund som «Industriforbundets Luftværnkontor». Formålet var å organisere en form for sivilforsvar for store bedrifter i tilfelle den usikre situasjonen i Europa skulle resultere i krigshandlinger mot Norge, spesielt i form av luftangrep. Dagens industrivern er i hovedsak innrettet på å håndtere ulykker og andre uønskede hendelser som brann, eksplosjon, utslipp m.m. og er en del av virksomhetens totale HMS-arbeid.
Det administrative ansvar for NSO er tillagt Næringslivets Hovedorganisasjon, mens NSOs myndighetsutøvelse er forankret i Justisdepartementet gjennom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.


Point Barrow.
Utsnitt fra Point Barrow (se bilde lengre ned for panorama.Point Barrow eller Point Nuvuk, er et av de nordligst punkt på det Amerikanske kontinent ved nordishavet og ligger ligger 15 km nordøst for Barrow, Alaska, på. (Nordspissen av Boothia Peninsula ved Bellot Strait i Nunavut i Canada ligger lenger nord, på.) Stedet ble oppdaget av europeere i 1825 ved Frederick William Beechey og gitt navn etter Sir John Barrow, politiker og geograf ved det britiske admiralitetet.
Arktisk utkikkspost.
Nordspissen av Alaska er bare isfri i to til tre måneder av året og Point Barrow har tjent som utgangspunkt for mange arktiske ekspedisjoner, så vel som hovedkvarter for redningsaksjoner etter savnede oppdagere. I årene 1926–1928 var Point Barrow base for Detroit Arctic Expedition med Hubert Wilkins og Carl Ben Eielsons flygning til Spitsbergen den 15. april 1928.
Point Barrow er i dag også base for global overvåkning av atmosfæren, Global Atmosphere Watch.
Historie.
Opprinnelig hadde Barrow en innfødt befolkning og historien før 1900 er lite kjent. I 1928 ble det rapportert at stedet kun hadde tre klynger med hytter langs kyststripen. Barrow tjente etterhvert som handelssenter for den øde arktiske kystens gamle og nye beboere. Stedet omfattet en landhandel, en presbyteriansk misjon, et statlig hospital og en skole. Dagens befolkning teller ca. 4 500 mennesker.
Fly og raketter.
Det er i dag to små flyplasser i området, Browerville og Wiley Post - Will Rogers Airport. I et forsøk på å fly rundt jorden, havarerte Wiley Post og Will Rogers i Barrow den 15. august 1935. En minnesten for ulykken er reist på stedet.
Fra Point Barrow på ble det i årene mellom 1965 og 1972 skutt opp noen forskningsraketter av typen «Nike Cajun» og «Nike Apache» (se ekstern lenke nedenfor).


800 meter (friidrett).
800 meter er en løpsøvelse innenfor friidrett, og er den korteste distansen innen mellomdistanseløp. Øvelsen går over to runder rundt løpebanen. De første hundre meterne går i delte baner gjennom svingen, deretter løpes distansen i samlet felt. Øvelsen har vært med i De olympiske leker (OL) helt siden starten i 1896.
For kvinner kom øvelsen med i OL første gang i Amsterdam 1928. Den gangen ble synet av utslitte kvinner for sjokkerende, og 800 meter for kvinner ble derfor tatt av programmet. Fra 1954 kom øvelsen med i EM i friidrett. I OL i Roma 1960 kom øvelsen på nytt inn på det olympiske programmet, og den har vært der siden. Frem til EM 1969 og OL 1972 var 800 meter den lengste løpsdistansen for kvinner i mesterskap. Distansen inngår i damenes sjukamp som siste øvelse.
Norge har vunnet to olympiske medaljer på 800 meter. Audun Boysen vant bronse i Melbourne i 1956, og Vebjørn Rodal vant gull i Atlanta i 1996.


Wormwood Scrubs.
Wormwood Scrubs er et sted i Hammersmith and Fulham i London. Det ligger rett nord for Shepherd's Bush og White City, og er mest kjent for fengselet HMP Wormwood Scrubs, som ble bygget mellom 1875 og 1891.
Den østlige delen av området er kjent som "Little Wormwood Scrubs".
Linford Christie stadion ligger i Wormwood Scrubs.


Stockwell undergrunnsstasjon.
Stockwell undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i Stockwell i bydelen Lambeth, i kollektivsone 2, og betjener Northern-linjen og Victoria-linjen.
Stasjonen ble åpnet 18. desember 1890 av den senere kong Edvard VII, som på det tidspunkt var prins av Wales. Den var da den sørligste stasjonen på "City & South London Railway".
Den opprinnelige stasjonsbygningen var lik, men noe større enn, den nåværende bygningen på Kennington, med en kuppel over heisjakten. I 1923 og 1924 ble den modernisert i forbindelse med utvidelsen av linjen til Morden, som ble gjennomført i 1926.
Da Victoria-linjen tok den i bruk 23. juli 1971 ble det anlagt adkomstvei mellom plattformene for å gjøre det lett å bytte linje. Den gamle overflatebygningen ble fjernet, og dagens struktur ble reist i stedet.
Stockwell er en av åtte undergrunnsstasjoner i London som har et stort tilfluktsrom under plattformene. Tilfluktsrommene ble konstruert under andre verdenskrig.
22. juli 2005 ble Jean Charles de Menezes, en brasiliansk elektriker som bodde i London, skutt ned og drept av sivile polititjenestemenn rett utenfor stasjonen. Dette skjedde dagens etter terrorangrepet i London 21. juli 2005, og politiet skal ha mistenkt at han var en selvmordsbomber i ferd med å utføre et angrep, eller at han var innblandet i angrepet som fant sted dagen før. Det viste seg i ettertid at han ikke hadde noen forbindelse til terroristene.


Oval undergrunnsstasjon.
Oval undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i bydelen Lambeth, i kollektivsone 2, og betjener Northern-linjen.
Stasjonen ligger i krysset mellom Kennington Park Road, Camberwell Road, Clapham Road og Harleyford Street, omkring 500 meter fra Oval cricketstadion. Den ble åpnet 18. desember 1890 som en del av "City & South London Railway".
Overflatebygningen ble endret i begynnelsen av 1920-årene i forbindelse med modernisering av linjen. Den har også senere blitt dekorert på nytt, med cricket som gjennomgangstema i flisleggingen.
Under terrorangrepet i London 21. juli 2005 ble en bombe forsøkt sprengt på et tog på denne stasjonen.


Bagheria.
Bagheria er en italiensk by med 50 321 innbyggere. Byen ligger på øya Sicilia, i nærområdet til Palermo. På 1900-tallet var byen populær blant Italias aristokrati, som bygde mange herregårder der. De fleste har klart seg dårlig opp gjennom årene, men ett, "Villa Palagonia", står fortsatt og er åpen for turisme.


Bilder av kirker i Norge.
Dette er en galleriserie med bilder av kirker i Norge sortert etter fylke. Nye bilder kan legges inn på siden for hvert enkelt fylke, på rett plass i alfabetet, og sortert etter kirkenavn.


Agurktid.
a> i medieverdenen – få nyheter å fortelle om
Agurktid er et begrep som benyttes i forbindelse med avisers magrere innhold om sommeren. Både journalistene og kildene deres tar ferie (dette gjelder både Storting, regjering og lokalpolitikere), og vikarene overtar sakene.
Utenfor Norge.
Tilsvarende sesonger finnes i flere andre land; i den engelsktalende verden kalles det "silly season", mens tyskerne benytter "Sommerloch" («sommerhullet»). Den starter gjerne litt senere i resten av Europa, etter som sommerferiene legges til juli og august. Agurktid benyttes i Australia om juleferien da det på dette tidspunkt også er sommer på den sydlige halvkule.


Bilder av kirker i Oppland.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Oppland fylke i Norge..
Gjøvik kommune.
Kirkene i Gjøvik kommune tilhører Toten prosti.
Gran kommune.
Kirkene i Gran kommune tilhører Hadeland og Land prosti.
Ringebu kommune.
Kirkene i Ringebu kommune tilhører Sør-Gudbrandsdalen prosti.
Dovre kommune.
Oppland


Bilder av kirker i Hedmark.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Hedmark fylke.
Alvdal kommune.
Kirkene i Alvdal kommune tilhører Nord-Østerdalen prosti.
Eidskog kommune.
Kirkene i Eidskog kommune tilhører Vinger og Odal prosti.
Grue kommune.
Kirkene i Grue kommune tilhører Solør prosti.
Hamar kommune.
Kirkene i Hamar kommune tilhører Hamar Domprosti.
Kongsvinger kommune.
Kirkene i Kongsvinger kommune tilhører Vinger og Odal prosti.
Løten kommune.
Kirkene i Løten kommune tilhører Hamar Domprosti.
Nord-Odal kommune.
Kirkene i Nord-Odal kommune tilhører Vinger og Odal prosti.
Ringsaker kommune.
Kirkene i Ringsaker kommune tilhører Hamar Domprosti.
Stange kommune.
Kirkene i Stange kommune tilhører Hamar Domprosti.
Sør Odal kommune.
Kirkene i Sør Odal kommune tilhører Vinger og Odal prosti.
Tolga kommune.
Kirkene i Tolga kommune tilhører Nord-Østerdalen prosti.
Tynset kommune.
Kirkene i Tynset kommune tilhører Nord-Østerdalen prosti.
Våler kommune.
Kirkene i Våler kommune tilhører Solør prosti.
Åmot kommune.
Kirkene i Åmot kommune tilhører Sør-Østerdal prosti.
Åsnes kommune.
Kirkene i Åsnes kommune tilhører Solør prosti.
Katolske kirker.
2
Hedmark


Bilder av kirker i Troms.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Troms, Norge.
Troms


Bilder av kirker i Nordland.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Nordland i Norge.
Nordland


Bilder av kirker i Nord-Trøndelag.
Dette er et galleri over kirker i Nord-Trøndelag, Norge.
Nord-Trøndelag


Bilder av kirker i Sør-Trøndelag.
Dette er et galleri over kirker i Sør-Trøndelag, Norge.
Sør-Trøndelag forøvrig.
Sør-Trøndelag


Bilder av kirker i Sogn og Fjordane.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Sogn og Fjordane i Norge.
Vik kommune.
Sogn og Fjordane


Bilder av kirker i Møre og Romsdal.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Møre og Romsdal i Norge.
Tingvoll kommune.
Møre og Romsdal


Bilder av kirker i Hordaland.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Hordaland, Norge.
Sveio kommune.
Hordaland


Bilder av kirker i Rogaland.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Rogaland i Norge.
Rogaland


Bilder av kirker i Telemark.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Telemark i Norge.
Tinn kommune.
Telemark


Cerdic av Wessex.
Cerdic (født ca. 467, død 534) var den første kjente konge av Wessex i dagens England fra 519 til sin død. Han var av saksisk kongelig ætt, og grunnla det cerdiske dynasti, som med unntak av årene 645 til 648 styrte Wessex helt frem til England ble forent.
Ifølge "Den angelsaksiske krønike" steg han iland i Hampshire i 495 sammen med sin sønn Cynric. Han ledet en gruppe kjent som "gewissaene", og Wessex omtales derfor i den tidlige fasen, frem til 648, som "gewissaenes rike".
Han erobret området omkring Winchester, men det var ikke før i i 519, da han vant en viktig seier i slaget ved Charford, at han fikk full kontroll over vestsaksernes område. Han skal også ha nedkjempet en britisk konge ved navn Natanleod i Wiltshire. Under hans styre tok vestsakserne også kontroll over Dorset og Somerset.
I 520 ble Cerdic ifølge en kilde slått i slaget ved Mons Badonicus. Det er tvilsomt om det var han som ledet de angelsaksiske styrkene der; det er mer sannsynlig at Ælle av Sussex var den sterkeste angelsaksiske lederen. Han klarte dog å beholde makten etter dette nederlaget, og tok senere Wight og i 530 Sussex opp til Avon. Han krysset også Themsen og underla seg området frem til Bedford.
Navnet hans har vakt undring blant forskere, fordi det ser ut til å være av britisk og ikke saksisk opprinnelse. En mulig forklaring er at han hadde britisk mor og at hun hadde gitt ham navnet. Dette er interessant i forhold til spørsmålet om samspillet mellom de invaderende sakserne og den lokale britiske (keltiske) befolkningen.
I filmen Kong Arthur blir Cerdic og Cynric fremstilt som saksere som invaderte nordfra, og som ble drept av henholdsvis kong Arthur og Lancelot ved Mons Badonicus. Det finnes ingen historiske belegg for dette, og det er ingen tegn på at det forekom noen saksisk invasjon nord for Hadrians mur slik det fremstilles i filmen. Det er heller ikke noe grunnlag for at verken Cerdic eller sønnen skal ha falt i dette slaget.


Bilder av kirker i Vestfold.
Dette er et galleri over kirker i Vestfold i Norge.
Tønsberg kommune.
Vestfold


BP.
Skilt foran en BP-stasjon i Portsmouth, England
BP plc, tidligere «British Petroleum» og for en kort tid kjent som «BP Amoco», er et petroleumselskap med hovedkvarter i London, og er et av de fire største oljeselskapene i verden (sammen med Shell, ExxonMobil og Total).
I desember 1998 slo BP seg sammen med det amerikanske oljeselskapet Amoco og dannet «BP Amoco». Men denne sammenslåing ble sett på som et oppkjøp av Amoco av BP, og ble kun kalt en sammenslåing av juridiske årsaker. Etter ett år med samlede operasjoner, slo de to gigantene sammen de fleste operasjoner og «Amoco» ble droppet fra navnet. Den nylig omdøpte «BP» ble en forkortelse som ikke lenger stod for «British Petroleum», og brukte slagordet «Beyond Petroleum». Dets BP Solar-avdeling har blitt verdensledende produsent av solcellepanel.
BP er den ledende partneren i den kontroversielle Baku-Tblisi-Ceyhan oljeledningen.
1909-1955.
I mai 1901 fikk William Knox D'Arcy rett til å lete etter olje av sjahen av Persia, som han fant i mai 1908. Dette var det første betydelige kommersielle funnet i Midtøsten. I 1909 ble Anglo-Persian Oil Company dannet for å utvinne dette funnet. Selskapet vokste sakte frem til første verdenskrig da dets strategiske viktighet førte til at den britiske regjeringen skaffet seg en kontrollerende interesse i selskapet og det ble den kongelige marines hovedkilde til drivstoff under første verdenskrig.
I 1917 tillot krigen selskapet å ta den britiske grenen av det tyske "Europaische Union", som brukte varemerket "British Petroleum". Etter at krigen tok slutt flyttet selskapet, som den britiske regjeringen nå hadde 51% av aksjene i, til sikre markeder i Europa og andre steder. Men selskapets viktigste interesser var fortsatt i Persia, etter den Anglo-Persiske Avtalen av 1919 fortsatte selskapet å drive med stor profitt i landet.
Der var derimot en voksende misnøye innad i Persia ovenfor den imperialistiske og urettferdige posisjonen som APOC hadde. I 1932 fjernet sjahen APOCs rettigheter. Rettighetene ble gjenopprettet innen et år, men de dekket et mindre område med en økning i den persiske regjeringens profittandel. Persia ble omdøpt til Iran i 1935 og APOC ble AIOC, Anglo-Iranian Oil Company.
Etter omveltningene i andre verdenskrig motstod AIOC og den iranske regjeringen nasjonalistisk press for en fornyet avtale i 1949. I mars 1951 ble den pro-vestlige statsministeren Ali Razmara myrdet og i april ble en lov godkjent i parlamentet som nasjonaliserte oljeindustrien, og AIOC ble tvunget til å forlate landet.
AIOC tok sin sak mot nasjonaliseringen til den internasjonale domstolen i Haag, men tapte saken. Men regjeringene i Storbritannia og USA var bekymret for utbredelsen av sovjetisk innflytelse i området og støttet et komplott mot den iranske administrasjonen. De innsatte den provestlige generalen Fazlollah Zahedi som statsminister i Iran.
19. august 1953 ble den daværende statsministeren, Muhammed Mossadegh tvunget fra embetet og erstattet av Zahedi og sjahen ble hentet tilbake fra et kort eksil. AIOC ble Britisk Petroleum Company i 1954, og gjenopptok for en kort tid operasjonene i Iran med en 40% andel i et nytt internasjonalt konsortium. Men på grunn av store investeringsprogram utenfor Iran, overlevde selskapet tapet av sine iranske interesser på den tiden.
1960- og 70-årene.
Fra slutten av 60-tallet så selskapet utenfor Midtøsten til USA (Prudhoe Bay, Alaska) og Nordsjøen. Begge disse feltene førte i midten av 70-tallet til en total forandring av selskapet og gjorde at BP klarte å stå av stormene som de OPEC-påførte oljekrisene i 1973 og 1979 førte til. I 1969 overtok BP oljeterminalen Valdez i Alaska fra chugachene for $1. Noen innfødte mener dette var en ulovlig overføring.
I midten av 70-årene overtok BP Standard Oil of Ohio eller Sohio.
1980- og 90-årene.
P.I. Walters (senere sir Peter Walters) var BPs styreformann fra 1981 til 1990. Walters fremmet en begelse mot å dele opp selskapets operasjoner basert kun på økonomiske årsaker: «For meg er der ingen strategi som er skilt fra profitt», bemerket han en gang. Under hans formannskap ledet British Petroleum oljeindustrien bort fra en epoke dominert av vertikal integrasjon og forsyningene som dette krevde til en korporasjonskultur som la vekt på handel og desentralisering.
I 1987 overtok British Petroleum Britoil og aksjene i Sohio som selskapet ikke eide fra før. I 1994 begynte BP og Petroleos de Venezuela SA (PDVSA) å markedsføre Orimulsion®, et bitumen-basert drivstoff. John Browne, Lord Browne av Madingley, som hadde vært i styret som administrerende direktør siden 1991, ble utnevnt til gruppens øverste direktør i 1995.
2000-årene.
British Petroleum fusjonerte med Amoco (tidligere Standard Oil of Indiana) i desember 1998, og det nye selskapet fikk navnet BP Amoco plc. I 2000, kjøpte BP Amoco opp Arco (Atlantic Richfield Co) og Burmah Castrol plc. I 2001 ble selskapet formelt omdøpt som BP plc, og adopterte slagordet «Beyond Petroleum," som fortsatt er i bruk i dag. I mange stater fortsatte BP Amoco å selge branded bensin selv i bensinstasjoner med BP Amoco identitet som ble vurdert den beste petroleum merket av forbrukere i 16 sammenhengende år, og fikk også en av de tre høyeste merkevaren lojalitet omdømme for bensin i USA, sammenlignes bare til Chevron og Shell. I mai 2008, da Amoco navnet ble stort sett faset ut til fordel for "BP Bensin med styrke", fremme BPs nye additive, den høyeste karakteren av BP bensin tilgjengelig i USA var fremdeles kalt Amoco Ultimate.
I april 2004 besluttet BP å flytte de fleste av sine petrokjemiske virksomheter til en egen enhet kalt Innovene i BP Group. BP forsøkte å selge det nye selskapet muligens via en børsnotering (IPO) i USA, og arkivert IPO planer for Innovene med New York Stock Exchange den 12. september 2005. Den 7. oktober 2005 annonserte BP at de hadde avtalt å selge Innovene til Ineos, et privateid britisk kjemiselskap for USD 9 milliarder, og dermed ikke gjennomføre sine planer for børsnotering. I 2005 annonserte BP at det ville forlate Colorado markedet. Mange steder ble re-stemplet som Conoco.
BP har nylig sett å vokse av olje leting i umodne områder som det tidligere Sovjetunionen for sin fremtidige reserver. I Russland eier BP 50% av TNK-BP mens den andre halvparten eies av tre russiske milliardærer. TNK-BP står for en femdel av BPs globale reserver, en fjerdedel av BPs produksjon, og nesten en tidel av den globale fortjeneste.
I 2007, i henhold til noen private BP bensinstasjonsoperatører i Metro Atlanta-området, planla BP å konsumentmarkedet i sørstatene i USA i løpet av de nærmeste årene. Alle BP-eide stasjoner, vanligvis kjent som «BP Connect", skulle selges til lokale forretningsdrivende.
Den 12. januar 2007 ble det annonsert at Lord Browne vil pensjonere seg som konsernsjef i slutten av juli 2007. Den nye administrerende direktør, Tony Hayward, hadde vært leder for leting og produksjon. Det hadde vært ventet at Lord Browne vil pensjonere seg i februar 2008 da han fylte 60, den vanlige pensjonsalderen på BP. Browne gikk brått fra BP 1. mai 2007, etter løfte om en rettslig kjennelse hindrer Associated Aviser fra å publisere detaljer om hans privatliv. Hayward overtok etter Browne med umiddelbar virkning. 26. juli 2010 ble det annonsert at amerikaneren Bob Dudley vil ta over som ny administrerende direktør for BP Plc etter Tony Hayward fra 1. oktober 2010.
Etter Deepwater Horizon-utblåsningen falt BPs aksjeverdi med 52% på 50 dager på New York Stock Exchange. Aksjekursen gikk fra $ 60,57 20. april til $ 29,20 9. juni. Dette var det laveste nivå siden august 1996. Noen økonomer foreslo at BP kanskje ville komme til å kutte utbytteutbetalinger, bli slått konkurs eller bli overtatt av et annet oljeselskap som følge av utslippet og tilhørende kostnader. Etter sterkt press fra den amerikanske regjeringen avsto BP fra å utbetale utbytte for 2. kvartal 2010.
Etter at BP klarte å gjenvinne kontrollen over den "løpske" oljebrønnen, har aksjekursen tatt seg opp kraftig (fra ca. £ 3 til ca. £ 4). Meldinger om at virkningene av oljesølet trolig ikke vil være så skadelige som de mest pessimistiske anslagene har gått ut på har også bidratt til å styrke aksjekursen.
Rundt 40% av BP aksjer er eid av britiske aksjonærer, og 39% i USA. BPs utbytteutbetalinger representerer om lag en sjuendedel av alle utbyttebetalinger i Storbritannia og danner grunnlaget for mange pensjonsordninger.
BP Norge AS.
BP har operert i Norge siden 1920. I 1974 etablerte BP kontor for letevirksomhet i Stavanger. BP solgte sin "nedstrømsaktivitet" (bensinstasjonsnett etc.) i Norge til Statoil (Norol) i 1976.
BP Norge AS driver i dag utvinning og leting etter olje og gass fra den norske kontinentalsokkelen. Hovedkontoret ligger i Stavanger.
BP er operatør for feltene Valhall, Hod, Ula og Tambar på norsk sektor i Nordsjøen. Selskapet er også operatør for Skarvfeltet med produksjonsstart i 2011.


Bilder av kirker i Østfold.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Østfold, Norge.
Våler kommune.
Østfold


Bilder av kirker i Oslo.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Oslo, Norge, fordelt etter byens bydeler.
Maridalen & Marka.
Oslo


Terroristene (musikkgruppe).
Terroristene er en politisk reggae-gruppe fra Norge. Besetningen varierer, men kjernen av bandet er en vokaltrio som synger om kjærlighet, marijuana, politikk og gangstere i trestemt harmoni. Terroristene har skapt sitt eget umiskjennelige lydbilde, med blant annet norske tekster. De ga i 2005 ut EP-en «Hei Bondevik» på Luckee Records. Terroristene deltok også på 2006 i Tromsø.


Smith & Wesson.
Smith & Wesson (S&W) er en amerikansk våpenprodusent med hovedkontor i Massachusetts. Selskapet ble opprettet i 1852 og har laget hovedsakelig håndvåpen siden den gang. Firmaet er mest kjent for sine revolvere, men har også laget pistoler siden tidlig på 1900-tallet.
S&W lanserte i 2006 en ny serie tjenestepistoler kalt Smith & Wesson M&P (Military & Police). Dette er en serie tjenestepistoler tiltenkt som erstatning for eldre pistoler i bruk av amerikansk politi. Denne modellen er konkurrent til den østerrikske GLOCK-pistolen som har størstedelen av markedet i USA.
Som en utvidelse av M&P-serien lanseres også en rifle tenkt brukt som tjenestevåpen i politiet og til salg som vanlig sportsvåpen og til jakt: M&P15. Dette er en halvautomatisk rifle i kaliber.223 Remington, og er bygget over samme lest som den kjente amerikanske armérifla, M16 / M4. Denne rifla markerer at S&W er tilbake i markedet for rifler, etter først å ha lagt ned egenproduksjonen, deretter satt den ut til japanske produsenter og for senere å trekke seg helt ut av riflemarkedet i en lang periode.


Bilder av kirker i Buskerud.
Dette er et galleri med bilder av kirker i Buskerud, Norge.
Hole kommune.
Kirkene i Hole kommune tilhører Ringerike prosti.
Kongsberg kommune.
Kirkene i Kongsberg kommune tilhører Kongsberg prosti.
Ringerike kommune.
Kirkene i Ringerike kommune tilhører Ringerike prosti.
Øvre Eiker kommune.
Buskerud


Bilder av stavkirker.
Bilder av stavkirker (sortert etter fylke)


Orienten.
Orienten, latin for «Østerlandene», er en geografisk gruppering av land i deler av Midtøsten og Asia. Nøyaktig hvilke land som menes med begrepet «orienten» varierer. Begrepet inkluderer vanligvis land som Tyrkia, Kypros, Syria, Libanon, Jordan, Israel, Iran, Irak, Egypt, Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar, De forente arabiske emirater, Oman, Jemen, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan, India og deler av Russland. Betegnelsen var vanligere før.
En "orientaler" er en person fra Orienten, mens "orientalsk" er et adjektiv for det som angår eller kommer fra Orienten.
Orientalisme er studiet av og kunnskap om kulturene i Østen. Orientalisme brukes også om de vestlige kolonimaktenes stereotype forestillinger og framstillinger av Midtøsten, seinere også resten av Asia, som oppstod på 1800-tallet.
Ordbakgrunn.
Begrepet "orienten" stammer fra de latinske ordene "oriens" og "orientis" som betyr «den oppgående (sol)» og er dannet av verbet "oriri", «stige opp». Orienten betegner derfor stedet der sola står opp i øst, altså Østen. Den motsatte termen Oksidenten kommer fra det latinske "occidens", som henviser til «vest» og ble tidligere brukt til å beskrive den vestlige verden, men brukes nå i liten grad.
Det beslektede verbet "orientere" betegnet opprinnelig å plassere noe, særlig en bygning, slik at den vendte mot øst. Seinere ble ordet brukt mer generelt om å bygge eller vende noe i en bestemt retning, og siden om å bestemme hvor man er, veilede og så videre.


Turkmantsjaj-traktaten.
Turkmantsjaj-traktaten er en avtale der Iran mistet mange av sine nordlige territorier til Russland etter sitt nederlag i 1828 og som endte Den russisk-persiske krig (1826-1828).
Avtalen ble signert 21. februar 1828 (5. shaban, 1243 etter den islamske kalenderen) av Kaj Mirza Abol-hasan Khan og Asef o-dowleh, kansleren til Fath Ali Shah fra Irans side og general Ivan Paskevitsj som representerte Russland.
Som Gulistan-traktaten ble Iran tvunget til å signere traktaten av Russland, da landet ikke hadde andre alternativ etter Abbas Mirzas nederlag. Den russiske generalen hadde truet Fath Ali Shah med å erobre Teheran på fem dager dersom traktaten ikke ble signert.
Iran ser offisielt på denne og den foregående Gulistan-traktaten som en av Irans mest ydmykende traktater noen gang signert. Traktaten regnes også av iranerne som hovedgrunnen til hvorfor Fath Ali Shah blir sett på som en av Irans mest inkompetente herskerne som huskes.


Påskeopprøret.
Påskeopprøret var et mislykket forsøk på å bringe det britiske styret i Irland til ende. Det brøt ut i Dublin mandag i påskeuken, 24. april, i 1916, på en tid hvor britene satte alt av ressurser inn i første verdenskrig. Opprøret varte i seks dager.
Oppstanden var den mest omfattende i landet siden Wolfe Tone-opprøret i 1798. Hovedorganisatorene var tilknyttet Irish Republican Brotherhood, med støtte fra Irish Volunteers ledet av læreren og advokaten Pádraig Pearse. De fikk også støtte fra den lille gruppen Irish Citizen Army ledet av James Connolly. Opprørerne tok kontroll over nøkkelposisjoner i Dublin og proklamerte opprettelsen av en uavhengig irsk republikk. Den irske republikk, som ble opprettet i 1919, tilbakedaterte sin opprettelse til påskeopprøret.
Etter seks dager, den 30. april, ble opprøret slått ned. Lederne ble stilt for krigsrett, og flere av dem ble henrettet. Til tross for at opprøret slo feil var det et viktig skritt i retning av opprettelsen av en uavhengig irsk stat.
Bakgrunn.
Påskeopprøret kan sees som et vendepunkt i kampen for irsk selvstendighet, ettersom det markerer en splittelse mellom den ikkevoldelige, parlamentariske kamp som Irish Parliamentary Party under John Redmond stod for, og den voldelige republikanismen som inntil dette tidspunkt hadde vært støttet av en svært liten minoritet.
Redmond hadde gjennom parlamentariske virkemidler kommet langt i retning av "Home Rule", et begrenset selvstyre for Irland. Loven kom til forslagsstadiet i 1914, men ble utsatt på grunn av utbruddet av første verdenskrig. Den endte til slutt opp i en annen form, som "Government of Ireland Act 1920", men før det skjedde hadde det vært et skifte i irsk politikk mot en mer militant linje, mye på grunn av påskeopprøret.
Planleggingen.
Det meste av selve opprøret ble utført av Irish Volunteers, men det var Irish Republican Brotherhood (IRB) som stod for planleggingen. Kort tid etter krigsutbruddet i august 1914 ble IRBs høyeste råd samlet. Under det gamle mottoet at «Englands vansker er Irlands mulighet» vedtok de å handle før krigens slutt. IRBs økonomiansvarlige, Tom Clarke, opprettet et militært råd for å planlegge et opprør. Rådet bestod i utgangspunktet av Pearse, Eamonn Ceannt og Joseph Plunkett. Clarke og Sean MacDermott kom med etter kort tid. Med unntak av Clarke var de medlemmer av både IRB og Volunteers, og IRB hadde siden opprettelsen av Volunteers i 1913 gradvis tatt kontroll over organisasjonen, blant annet ved å sørge for at IRB-medlemmer ble forfremmet til offisersstatus. En stor del av Volunteers var dermed i 1916 rede til å bruke vold for å oppnå sine mål. Et fremtredende unntak var øverstkommanderende, Eoin MacNeill, som ønsket å bruke Volunteers som en brekkstang mot britene etter krigen, og mente at et militært opprør var dømt til å mislykkes. Det eneste som kunne få ham med på planen var hvis britene forsøkte å innføre verneplikt i Irland eller om de startet en kampanje for å slå ned irsk republikanisme. Først da mente han at et væpnet opprør kunne få tilstrekkelig støtte i befolkningen til å lykkes. Men ledelsen i IRB håpet å enten få ham over til sin side, eller å forbigå ham. De lyktes ikke med dette.
Planen støtte på det første hinderet da James Connolly og hans Irish Citizen Army, en gruppe væpnede sosialistiske fagforeningsmedlemmer, truet med å starte et opprør. Connolly kjente ikke til IRBs planer, og med bare 200 medlemmer hadde han ingen mulighet til å lykkes med et opprør, men han ville utløse en britisk reaksjon som gjorde IRBs planer umulige å gjennomføre. IRBs ledere møtte derfor Connolly i januar 1916, og overtalte ham til å slutte seg til dem.
For å forhindre at informanter eller personer i Volunteers' ledelse stakk kjepper i hjulene beordret Pearse tre dager med parader og manøvre fra påskesøndag. Tanken var at de som kjente til planene ville vite at dette var en utposisjonering av styrker, mens andre, som MacNeill og de britiske myndighetene i Dublin, ville tro det dreide seg om en vanlig demonstrasjon. Men MacNeill forstod hva som skjedde, og truet med å «gjøre alt unntatt å ringe Dublin Castle» for å stoppe opprøret. Da MacDermott avslørte for ham at en våpenlast fra Tyskland skulle komme til Kerry vurderte MacNeill om han allikevel skulle bli med, men dagen etter fikk han vite at skipet «Aud» med våpenlasten var blitt senket og dermed trakk han seg. Sir Roger Casement, som stod bak våpensmuglingen, var blitt arrestert. Sammen med andre ledere, som Bulmer Hobson og The O'Rahilly, sendte han ut kontraordre til alle Volunteers. Dette førte til at opprøret ble utsatt en dag, og at antallet som møtte opp ble kraftig redusert.
De første skritt.
a> stod bak den opprinnelige planen for opprøret.
Den opprinnelige planen, som var laget av Plunkett og som skal ha vært svært lik Connollys plan, var å ta kontroll over nøkkelposisjoner rundt omkring i Dublin slik at man kunne stå imot det britiske angrepet som måtte komme. Dersom planen hadde lykkes, ville opprørerne ha kontrollert et kompakt område i det sentrale Dublin, avgrenset av kanaler og ringveier. Men denne planen krevde flere menn enn de 1250 som møtte opp, og flere viktige bygninger, som Dublin Castle og Trinity College forble på britiske hender. Dermed ble opprørernes styrker mer splittet enn hva som var planlagt. Dette førte til at deres posisjoner ble isolert, og kunne tas en etter en uten at opprørerne hadde mulighet til å støtte hverandre.
I det vestlige Irland ble det gjort forsøk på å kontrollere vestbredden av Shannon. Lokale Volunteers-enheter tok kontroll der, men med for få soldater og våpen og liten eller ingen militær ekspertise var det aldri noen realistisk mulighet for å beholde kontrollen. Det var et utbredt håp blant opprørerne om at britene skulle være villige til å kjøpslå fremfor å måtte sende styrker som var sårt trengt på vestfronten.
Minneplakett på stedet hvor proklamasjonen ble lest opp.
I Dublin var Volunteers' divisjon blitt delt inn i fire bataljoner, hver under en kommandant som IRB visste var lojal mot organisasjonen. En femte bataljon ble satt sammen av frivillige fra andre grupper, blant annet ICA. Denne bataljonen tok kontroll over opprørernes hovedkvarter, General Post Office (GPO), og inkluderte republikkens president og øverstkommanderende, Pearse, Connolly som kommanderte styrkene i Dublin og Clarke, MacDermott, Plunkett og en på dette tidspunkt ukjent kaptein ved navn Michael Collins. Etter å ha tatt postkontoret leste Pearse opp proklamasjonen til en folkemengde som stort sett tok det hele med knusende ro. Imens tok første bataljon under Ned Daly Four Courts og områder i nordvest, og andre bataljon under Thomas MacDonagh tok South Dublin Union i sørvest. Medlemmer av ICA under Michael Mallin og Constance Markiewicz tok St. Stephen's Green. En annen ICA-enhet, under Seán Connolly, utførte et halvhjertet angrep mot Dublin Castle. De visste ikke at slottet bare ble forsvart av en håndfull soldater, og at de dermed antagelig kunne tatt det dersom de hadde presset angrepet gjennom. Etter å ha skutt en politivakt mistet de flere mann på grunn av skarpskytterild fra slottet, og trakk seg tilbake til Dublin City Hall. Seán Connolly var en av de falne utenfor slottet, og regnes som den første opprøreren som ble drept.
På grunn av opprøret brøt lov og orden sammen i Dublin, og byens fattige plyndret butikker. En av Volunteers-offiserene gav ordre om å skyte plyndrere, men James Connolly gav rasende en kontraordre. Dette illustrerte en ideologisk uenighet blant opprørerne; sosialisten Connolly så på plyndringen som en del av et folkelig opprør, mens andre ønsket at den nyproklamerte republikken skulle bidra til å opprettholde ro og orden.
På grunn av Eoin MacNeills kontraordre var det nesten ingen opprørere som samlet seg utenfor Dublin, bortsett fra den tidligere nevnte gruppen ved Shannon. Dette førte til at Connolly hadde kommandoen over langt de fleste av opprørerne. Han sies å ha hatt den beste taktiske innsikten i gruppen, og selv om han ble hardt såret på et tidlig tidspunkt, beholdt han kommandoen ved å la seg flytte rundt på en seng. Han tok dog feil da han insisterte på at en kapitalistisk regjering ikke ville bruke artilleri mot sin egen eiendom; det tok bare 48 timer før britene satte inn tunge våpen.
Den britiske kommandanten, general Lowe, gikk sakte frem ettersom han var usikker på hvor sterk motstanden ville være. Han hadde bare 1200 soldater i byen ved starten av opprøret, det vil si omtrent like mange som opprørerne. Han erklærte unntakstilstand, og de britiske styrkene prioriterte så i første omgang å sikre adkomstveiene til Dublin Castle og å isolere opprørernes hovedkvarter i GPO. Lowe hadde tilgang til tyngre ildkraft fra kanonbåten «Helga» og feltartilleri som ble hentet fra garnisonen i Athlone og utplassert på nordsiden av byen i Prussia Street, Phibsborough og Cabra Road. Kanonene ble brukt til å beskyte store deler av byen, og en betydelig del av sentrumsbebyggelsen brant ned. Den første bygningen som ble beskutt var Liberty Hall, som ironisk nok var tom ettersom den var blitt oppgitt av opprørerne allerede ved begynnelsen av oppstanden. «Helga»s kanoner måtte gi opp å skyte fordi de ikke hadde høy nok elevasjon til å skyte over jernbanebroen, og derfor satte skuddene visekongens bolig i Phoenix Park i fare. Kanonbåten ble forøvrig senere kjøpt av Fristatens regjering, og var et av de første fartøyene i Irlands marine.
Britiske forsterkninger.
Britene sendte raskt forsterkninger fra England, med general John Maxwell som ny kommandant. Med 16 000 soldater og 1000 væpnede konstabler fra RIC mot de omkring 1250 opprørerne var styrkeforholdet dermed vippet meget sterkt til britisk fordel. De enkelte posisjonene opprørerne holdt ble isolert fra hverandre. De hardeste kampene stod ved Grand Canal, som britene hadde en oppfatning av at de måtte ta for å kunne få inn forsterkningene fra havnen i Dún Laoghaire. Opprørerne, under kommando av Eamon de Valera, kontrollerte bare noen få broer over kanalen, og britene kunne lett tatt kontroll over andre broer og isolert posisjonene. På grunn av denne etterretningssvikten ble regimentet Sherwood Foresters flere ganger fanget i kryssild mens det prøvde å krysse kanalen ved Mount Street. En gruppe på bare tolv mann klarte å forsinke den britiske fremrykningen betydelig, og drepte eller skadet 240 mann.
Opprørerne ved South Dublin Union (der St. James' Hospital ligger i dag) påførte også britene betydelige tap under et forsøk på å unnsette Dublin Castle. Cathal Brugha viste stor tapperhet i denne trefningen og ble alvorlig såret. Artilleriild og mangel på ammuniasjon førte etterhvert til at opprørerne måtte oppgi disse posisjonene. Posisjonen på St. Stephen's Green måtte også oppgis etter at britene plasserte snikskyttere og maskingevær i bygninger rundt parken. Mallins menn trakk seg tilbake til bygningen til Royal College of Surgeons, hvor de holdt ut inntil de fikk ordre om å overgi seg.
Mange av opprørerne som kunne ha blitt plassert langs kanalene eller andre steder hvor britene var sårbare for bakholdsangrep, ble istedet plassert i store bygninger som GPO, Four Courts of Boland's Mill, hvor de ikke kunne utrette mye. Garnisonen i GPO barrikaderte bygningen og ble beskutt av artilleri på en avstand hvor de ikke kunne returnere ilden. De hakket seg gjennom veggen til nabobygningen for å evakuere og satte opp en ny posisjon i Moore Street. Fra dette hovedkvarteret ga Pearse den 29. april, etter å ha innsett at videre motstand var nytteløs, ordre om full kapitulasjon. Neste dag hadde britene igjen kontroll over hele Dublin.
Opprøret utenfor Dublin.
Enheter fra Irish Volunteers samlet seg flere steder utenfor Dublin, men på grunn av Eoin MacNeills kontraordre dro de fleste hjem uten å kjempe. At de tyske våpnene på «Aud» ikke hadde nådd frem betydde også at de knapt hadde våpen til å gjennomføre en oppstand.
Påskeopprøret minnes på en vegg i Belfast.
I nordøst ble flere Volunteers-kompanier mobilisert i Tyrone, og 132 samlet seg på Falls Road i Belfast.
I vest ledet Liam Mellows 600–700 Volunteers i mislykkede angrep på flere politistasjoner i Oranmore og Clarinbridge i Galway. Det var også en trefning ved Carnmore, hvor to RIC-tjenestemenn ble drept. Men opprørerne hadde få våpen, bare 25 rifler og omkring 300 hagler; mange hadde i desperasjon utstyrt seg med piker. Mot slutten av uken slet de også med mangel på mat, og de fikk vite at store britiske forsterkninger var på vei vestover. I tillegg kom HMS «Gloucester» til Galway Bay og skjøt mot åkrene i Athenry hvor opprørerne var samlet. Den 29. april spredde opprørerne seg fra Athenry. Mange av dem ble senere arrestert, mens andre, inkludert Mellows, levde på flukt. Da de britiske forsterkningene nådde området var opprøret i realiteten allerede over.
I øst drepte Sean MacEntee og hans Louth Volunteers en politimann og en fengselsvakt. I Wexford tok opprørere kontrollen i Enniscorthy fra tirsdag til fredag, før de symbolsk overgav seg til britene på Vinegar Hill, stedet hvor det hadde stått et berømt slag under opprøret i 1798.
Omkring 1000 Volunteers samlet seg på påskesøndag i Cork, under ledelse av Thomas MacCurtain, men etter å ha mottatt motstridende ordrer fra Dublin spredde de seg.
Ashbourne i Meath var det eneste stedet utenfor Dublin hvor det var virkelige kamper. North County Dublin Volunteers under Thomas Ashe utførte der et bakholdsangrep mot en RIC-patrulje, og drepte åtte og såret femten. Dette var en taktikk som senere skulle bli brukt under den irske uavhengighetskrigen 1919–1921.
Tapstall.
Totalt ble mer enn 1200 drept eller såret i løpet av uken. 64 opprørere ble drept under kamphandlingene, og seksten til ble henrettet senere. Den britiske hæren mistet 140 drepte og 318 sårede, mens politiet (RIC og DMP) mistet 17 drepte. Minst 220 sivile ble drept og 600 såret. Det er stor mulighet for at det var flere sivile ofre som ikke ble rapportert.
Den eneste av lederne som falt under opprøret var The O'Rahilly, som ble truffet av maskingeværild under flukten fra GPO.
Omkring 3430 mistenkte ble arrestert, hvorav 1480 ble internert over tid.
Henrettelser.
Seksten ledere, inkludert alle de syv som hadde signert proklamasjonen, ble henrettet i perioden 3.–12. mai. Henrettelsen av James Connolly vakte spesielt oppsikt, ettersom han var alvorlig såret og måtte bindes til en stol for at man skulle kunne skyte ham.
En minneplakett med de henrettedes navn henger nå på retterstedet i luftegården i Kilmainham fengsel.
Alle unntatt Casement og Kent ble henrettet ved skyting i Kilmainham fengsel i Dublin i mai. Kent ble skutt i Cork i mai, mens Casement ble hengt i London på høsten.
Reaksjoner under og rett etter opprøret.
a> åpnet, til minne om falne i irske uavhengighetsopprør.
Opprørerne hadde liten støtte i befolkningen og ble av de fleste klandret for at flere hundre var blitt drept eller såret, de fleste av dem sivile. Irske lokalmyndigheter og aviser som "Irish Independent" og "The Irish Times" krevde henrettelser av lederne, og fanger som ble fraktet til Frongoch interneringsleir i Wales ble spyttet på av sinte dublinere. Mange av de som var sinte hadde slektninger som kjempet i British Army, og proklamasjonen hadde henvist til Irlands «tapre allierte i Europa», det vil si sentralmaktene.
Noen var allikevel positive til opprøret. Et eksempel er Ernie O'Malley, en medisinstudent som ikke tidligere hadde vært involvert i nasjonalistisk politikk, men som spontant kastet seg inn i kampene og skjøt mot britiske soldater. Videre var nasjonalister forskrekket over henrettelsene og de mange arrestasjonene, og den indignasjonen dette vakte førte til en radikalisering av irsk politikk og la grunnlaget for at Sinn Féin i løpet av tre år gikk fra å være et lite parti til å vinne en kraftig majoritet i valget i 1918.
En reaksjon på opprøret som skulle få stor betydning, kom fra dikteren W.B. Yeats, som skrev det som regnes som et av hans viktigste dikt, «Easter, 1916».
Sinn Féins vekst.
Henrettelsene førte til at mange skiftet mening. Etterhvert som de fengslede ble løslatt begynte de å reorganisere den republikanske bevegelsen. Det til da marginale partiet Sinn Féin hadde fått mye av skylden for opprøret, noe som var helt ufortjent. Partiet ble infiltrert av ledere som Eamon de Valera, som tok over som leder etter Arthur Griffith. Mens partiet frem til 1918 var helt i skyggen av Irish Parliamentary Party, vant det en overveldende seier i parlamentsvalget det året.
Ettersom parlamentsrepresentantene fra Sinn Féin boikottet det britiske parlamentet førte dette til opprettelsen av det første Dáil og proklamasjonen av Den irske republikk. Samme dag som Dáil møttes for første gang falt skuddene som utløste den irske uavhengighetskrig.
Arven fra opprøret.
a> på General Post Office er for mange et spesielt sterkt nasjonalsymbol. Under opprøret bruke man ikke trikoloren, men et grønt flagg med gullharpe og teksten "Poblacht hÉireann".
Selv om de første reaksjonene var overveiende negative, skulle opprøret få en helt annen posisjon i irsk politikk, spesielt gjennom opprettelsen av Den irske republikk i 1919, noe som av mange ble sett som fullbyrdelsen av opprøret.
Kritikere av opprøret har påpekt at det er bred enighet om at det var dømt til å mislykkes fra starten av, og at i det minste noen av lederne må ha innsett dette. En del ser derfor et annet motiv enn muligheten til militær seier, nemlig et blodoffer. En slik tanke stemmer godt overens med Pearse' skrifter. På den annen side var det to hendelser som førte til at opprøret utspant seg helt annerledes enn planlagt: At våpnene fra Tyskland ikke kom frem og at MacNeill sendte ut kontraordre. Med et nesten fulltallig mannskap fra Irish Volunteers, bevæpnet med moderne Mauser-rifler, ville opprørerne ha ytt atskillig hardere motstand, og det ville ha brutt ut kamper langt flere steder i landet.
De fleste historikere er enige om at beslutningen om å henrette lederne slo tilbake mot britene. På den annen side må man, tatt i betraktning ikke bare samtidens holdning til dødsstraff, men også den konkrete situasjonen, komme til at det var vanskelig å handle annerledes. Storbritannia hadde vært i krig i halvannet år, og det var klart at det ikke ble en kort krig, men en langvarig kamp der landets frihet kunne stå på spill. Tiltalen mot lederen var under "Defence of the Realm Act 1914", og væpnet opprør med drap på soldater og politimenn var en meget alvorlig anklage som måtte utløse strengeste straff for noen av deltagerne.
Pádraig Pearse, som var den første som ble henrettet, hadde i begravelsen til Jeremiah O'Donovan Rossa i 1915 uttalt de bevingede ord: «...de tåpene, de tåpene, de tåpene! – De har etterlatt oss våre døde "Fenians", og mens Irland har disse gravene skal et ufritt Irland aldri se fred». Henrettelsene fikk raskt en slik effekt. I irsk republikansk «mytologi» har påskeopprøret og de henrettede i særdeleshet en svært opphøyet status. Sangen «Foggy Dew», som omhandler opprøret, finnes i en rekke versjoner og har blitt spilt inn av de fleste store irske folkemusikkgrupper.
I det nasjonalistiske synet på opprøret fremheves gjerne dets rolle i å stimulere en latent stemning i befolkningen. Ut fra dette synet oppfattes hendelsene 1918–1922 som en direkte konsekvens av revitaliseringen av nasjonalistbevegelsen som kom gjennom påskeopprøret.
Sosialisme og påskeopprøret.
Fagforeningsmannen James Connolly var eneste overbeviste sosialisten i opprørsledelsen.
Påskeopprøret er av flere blitt beskrevet som den første sosialistiske revolusjon i Europa. Dette er diskuterbart; blant lederne var det bare James Connolly som var overbevist sosialist. Andre aksepterte på et teoretisk plan en sosialistisk republikk, men var egentlig langt mer opptatt av en kulturell og politisk revolusjon enn en økonomisk omveltning. Connolly var klart skeptisk til de andres holdninger til sosialismen og var klar for en påfølgende klassekamp etter opprettelsen av republikken. Han ser ut til å ha hatt rett i dette; ser man på den fremste lederen som kom ut av opprøret, Eamon de Valera, kan han knapt beskrives som sosialist.
Da Den irske republikk ble opprettet var den ikke egentlig en sosialistisk konstruksjon, men det eneste landet som anerkjente den var Sovjetunionen. Lenin var en beundrer av Connolly, og han slo ned på russiske kommunister som uttalte seg negativt om påskeopprøret fordi det hadde vært med personer fra borgerskapet. Lenin mente at det var nødvendig å forene arbeiderne med andre grupper som var villige til å styrte det eksisterende regime, og under revolusjonen i 1917 gjorde han selv nettopp dette.


Gulistan-traktaten.
Grensene før og etter krigen
Gulistan-traktaten av 1813 var en fredsavtale mellom Russland og Persia, signert 24. oktober (5. november etter vestlig tidsregning) i landsbyen Gulistan i Karabakh på slutten av Den russisk-persiske krig (1804-1813). (29. shawal 1228 etter den islamske kalenderen)
Traktaten ble satt opp av sir Gore Ouseley fra Storbritannia som fungerte som mekler, og ble signert av Haji Mirza Abol Hasan Khan fra den iranske side.
Noen historikere hevder at Russlands anneksjon av Transkaukasus-territoriene gav deres befolkning beskyttelse fra invasjoner på persiske territorier og førte til fred og relativ økonomisk stabilitet. Andre mener at folkene i Transkaukasus ble frarevet sine rettigheter for selvbestemmelse og ble påtvunget integrasjon med Russland, særlig de shiitiske folkene i Kaukasus som har sterke kulturelle bånd med Persia.
Iran ser offisielt på denne og den etterfølgende Turkmantsjaj-traktaten som en av Irans mest ydmykende traktater noen gang signert. Traktaten er også regnet av iranerne som hovedgrunnen til hvorfor Fath Ali Shah er sett på som en av Irans mest inkompetente herskeren som huskes.


Pius Parsch.
Pius Parsch Can.Reg., døpt Johann (født 18. mai 1884 i Neustift ved Olmütz i Mähren i Østerrike – nå del av Tsjekkia, død 11. mars 1954 i Klosterneuburg), var en katolsk teolog med stor betydning for tidens katolske liturgiske fornyelsesbevegelse.
Hahn trådte inn i augustinerkorherrenes orden i Klosterneuburg i 1904, og ble presteviet i 1909 i Wien. Hans liturgiske engasjement begynte for alvor på 1920-tallet.
Hovedverker.
Han var også utgiver av tidsskriftene "Bibel und Liturgie", 1926 ff. og "Lebe mit der Kirche", 1928-52.
Parsch, Pius
Parsch, Pius


Chortaj.
Chortaj (Hortaya Borzaya) er ei russisk steppemynde som også er kjent under navn som khort, chortai og chortaya rundt om i verden. Hortaya betyr rett og slett korthåret. Rasen regnes av mange russere som selve opphavet til den langt mer kjente russiske ulvehunden – borzoi.
Opprinnelse og alder.
Chortaj er en russisk mynderase som dukket opp i bevisstheten til folk for ca. 150 år siden, men nøyaktig hvor gammel den er vet ingen. Tradisjonelt er denne hunden å finne i områdene mellom vestbredden av Volga og det østlige Ukraina, syd til Krim og Kaukasus og nord til Simbirsk, Voronezj og Briansk.
Noen russerne hevder at denne hunden er opphavet til polsk mynde, men polakkene selv benekter dette. Chortaj er klart mindre enn polsk mynde, men anatomisk ganske lik. Dette kan indikere et felles opphav, men det lar seg ikke dokumentere. Noen hevder også at chortaj er en etterkommer av kaukasisk mynde, men heller ikke denne påstanden lar seg dokumentere. Teoriene kan i så måte indikere at både chortaj, kaukasisk mynde, borzoi og polsk mynde egentlig har en felles stamfar et sted i historien, men også dette er kun en teori basert på anatomiske likheter i type og geografisk spredning, og det faktum at alle fire ser ut til å dukke opp i historiske kilder fra 1600-tallet og framover.
Chortaj har utviklet seg som jakthund på de russiske og ukrainske steppene nord for Svartehavet, der den tradisjonelt har jaktet småvilt sammen med jeger til hest og av og til jaktfalk eller ørn. Man regner at linjer fra kaukasisk mynde og, i mindre utstrekning, borzoi og greyhound eller ungarsk mynde ble avlet inn etter borgerkrigen og 2. verdenskrig.
Den første rasestandarden (russisk) ble publisert i 1951 og var basert på kritikker fra mer enn 700 mynder, samlet i årene 1946–1950 og gjort av eksteriørdommer Constantin Esmont og hans kollega A. M. Lerkhe. Rasestandarden ble også oppdatert i 1980, men som sådan aksepteres ikke rasen av vestlige kennelkubber.
Utseende, anatomi og fysikk.
I størrelse er hannene omkring 65-75 cm (tisper ca 4 cm lavere) i mankehøyde, og fargen er som oftest lys eller ensfarget, men ikke ensfarget hvit. Tofarget og tricolor er også tillatt. Pelsen er glatt med stive pelshår som er ca. 2,5 cm. lange, svært tett og med underull. Av og til kan den ha fjærpels på halen og bak på lårene. Rasen er motstandsdyktig mot både varme og kulde. Den skal ha et ekstraordinært godt syn, men dette har aldri vært dokumentert.
Bruksområde.
Chortaj har først og fremst vært kosakkenes og tartarenes jakthund og følgesvenn på de åpne russiske steppene i sør. I dag er det først og fremst i Russland, Ukraina, Krim og Gorsky vi finner disse hundene. Der har den tradisjonelt blitt brukt til hetsjakt på småvilt, ofte i sammen med jaktfalk og ryttere til hest.
Lynne og væremåte.
Rasen er svært skeptisk og reservert overfor fremmede, men hengiven og leken ovenfor de den kjenner godt og stoler på. Den er rolig og balansert av natur, og fungerer godt som familiehund.


Kaukasisk mynde.
Kaukasisk mynde (også kalt "Stepnaya Borzaya" og "Krimskaya Borzaya") stammer fra områdene rundt fjellene i Kaukasus, lengst sør i Russland. Stepnaya betyr rett og slett steppe. Den kan derfor godt kalles sydrussisk steppemynde. De fleste kynologer regner den som en nær slektning av tazi, men den skiller seg klart fra denne.
Opprinnelse og alder.
Opprinnelsen til denne mynden er ukjent. Kynologene har konkludert med at det er mye tazi i den, men det må også være andre rasen innblandet. Kanskje har den en felles stamfar med chortaj og borzoi. Kan hende finnes det også noen dråper med afghanerblod i den.
Man trodde lenge at denne mynden døde ut under 2. verdenskrig. For omkring 100 år siden fantes det to varianter av rasen, dene ene kalt «Krymka» (med tilhold i Krim distriktet) og den andre «Gorka» (med tilhold langs foten av Kaukasusfjellene). Disse områdene ble imidlertid nærmest fullstendig rasert under den russiske revolusjonen og 2. verdenskrig. Men noen få hunder overlevde, og disse ble siden krysset og danner således grunnlaget for dagens hunder.
Den første rasestandarden ble puplisert på russisk i 1951 og var basert på kritikker av mer enn 700 mynder samlet i årene 1946–1950, gjort av eksteriørdommer Constantin Esmont og hans kollega A. M. Lerkhe. Rasen aksepteres imidlertid ikke av vestlige kennelkubber.
Utseende, anatomi og fysikk.
Dette er en meget vakker hund, som bortsett fra størrelsen ligner mye skotsk hjortehund. Rasen er imidlertid mye mindre, og har noe lengre (ca. 4-5 cm) og mer silkemyk pels. Lengden på pelsen kan være noe større vinterstid. Alle farger og kombinasjoner tillates, unntatt ensfarget hvit. Halen er buskete og bæres i en gjerne i en krøll nederst.
Den kaukasiske mynden skal være svært lett på foten, meget hurtig og spenstig. Det fortelles at engelskmenn på begynnelsen av 1900-tallet aldri før hadde sett en mynde med så hurtige bevegelser. De kunne fortelle at denne hunden med letthet kunne snu eller stoppe på halve distansen av en greyhound.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det importert ei tispe til England, med de klingende navnet «Fly». Hun var født i Italia av foreldre som var importert dit. Fly var 51 cm i mankehøyde og veide drøyt 14 kg. Denne mynden er altså ganske liten av vekst og skal ha (hatt?) mørk blå øyne med noe brunt i. Pelsen kan være grå i ulike nyanser og silkemyk. Hvitt i brystet og framre del av halsen. Labbene kan også være hvite og er ganske store i forhold til hundens størrelse.
Dagens standard sier hannene skal være ca. 62-70 cm i mankehøyde, mens tispene skal være ca. 59-67 cm. Trolig har de altså blitt litt større med årene.
Bruksområde.
Rasen har tradisjonelt blitt benyttet til hetsjakt på hare og annet småvilt i de kaukasiske fjellene. Den skal være en meget dyktig jakthund, som manøvrerer med letthet og i stor fart i det ulendte fjellterrenget.
Lynne og væremåte.
Rasen skal ha et meget godt gemytt og regnes for å være snill mot både små og store.
Annet.
Vi vet imidlertid ikke om rasen har overlevd inn i vår tid. Om den fortsatt eksisterer, er den en uhyre sjelden hund.


Halvdan Øysteinsson den gavmilde.
Halvdan Øysteinsson «den gavmilde og matille» er en av de småkongene fra Ynglingeætten som nevnes i Snorre Sturlasons "Ynglingesaga" i "Heimskringla".
Denne hovedsakelige legendariske sagaen er hovedkilden om Halvdan, bortsett fra et kvad av Tjodolv den kvinværske, som ble kvedet rundt 100-150 år senere, noe som indikerer en livlig muntlig tradisjon på Ynglingeætten. Halvdan er også så vidt nevnt i "Historia Norvegiæ", skrevet en gang rundt 1170.
Snorre forteller at hans paradoksale tilnavn som «gavemild» og «matille» hadde sin årsak at han var rundhåndet i å lønne mennene sine i rede penger, «like mange gullmynter som andre konger ga sølvmynter», men samtidig sultet dem i kostholdet, uten at det oppgis noen grunn til misforholdet. Årsaken til den økonomiske velstanden var derimot at han hadde vært i viking i lange tider og på den måten skaffet seg store rikdommer.
I den grad Halvdan er historisk var han en småkonge på Vestfold og Romerike en gang kanskje sent på 700-tallet eller rundt 800. Han var sønn av Øystein Halvdansson og Hild, datter av Eirik Agnarsson fra Vestfold. Selv ble Halvdan gift med Liv, datter av en konge «Dag fra Vestmar». Det finnes ingen andre direkte referanser til Vestmar, men det kan ha vært et navn som pekte på kystlandet rundt Langesundsfjorden til Agder. Det eneste avkom etter Halvdan som nevnes er hans direkte etterkommer, Gudrød Halvdansson Veidekonge (eller Stormodige). Gudrød var far til kong Halvdan Svarte og farfar til kong Harald Hårfagre.
Snorre oppgir også at Halvdans hovedgård var Holtan i Vestfold hvor han døde på sotteseng, og ble gravlagt i Borre. I sin oversettelse av "Historia Norvegiæ" bemerket Halvdan Koht: «No høyrer vi i frankiske krøniker, at i året 813 var det upprør på Vestfold imot dei danske kongane, og kanskje var det denne kong Halvdan som no gjorde Vestfold sjølvstendigt; Det kann vi ha eit minne um i at Tjodolv kallar mennene hans for 'dei som vann siger'»
Tjodolvs kvad, som Halvdan Koht henviser til, har strofen "«Og seierens menn / siden gjemte / budlungen / der i Borre»". 'Budlungen' er et poetisk ord for konge.
Referanser.
"Merk: Årstallene over er utelukkende løse indikasjoner."


Stormpanservogn.
En stormpanservogn er et beltegående militært kjøretøy beregnet for å transportere og gi støtte til infanteri i kamp.
En stormpanservogn ligner et pansret personellkjøretøy (PPK), som er beregnet bare på å transportere infanteriet. Stormpanservognen har tyngre bevæpning for å gi støtteild under kamp, ofte skyteskår slik at infanteristene kan bruke sine håndvåpen fra inne i vognen og ofte tyngre pansring.
En typisk stormpanservogn har plass til rundt åtte infanterister, den har et tårn på toppen med en 20–30 mm maskinkanon og noen ganger panservernmissiler.
Det norske forsvaret sin første stormpanservogn var NM135, som er en M113 med tårn med en 20 mm maskinkanon. Disse ble bygget om tidlig på 1980-tallet, og senere byttet ut med Hägglunds CV9030N.
Historie.
Sovjetiske pansrede personellkjøretøyer var allerede beregnet på å delta i kamp sammen med infanteristyrker. For eksempel hadde BTR-60, lansert i 1961, allerede skyteskår. Samtidig hadde alle vestlige pansrede personellkjøretøyer en mer beskjeden rolle. Hverken amerikanske M113, britiske Saracen eller FV432 Trojan hadde noen rolle som innebar at de skulle slåss sammen med stridsvogner og infanteri.
Sovjetunionen viste verdens første stormpanservogn, BMP-1, på en parade i 1967. BMP-1 hadde en 73 mm glattløpet kanon og skrånende panser som beskyttet mot NATOs 12,7 mm tunge mitraljøser og panservernraketter som var en trussel selv mot stridsvogner.
Den amerikanske hæren hadde på dette tidspunktet så vidt begynt å utvikle stormpanservogner selv. Veien fra den første prototypen, kalt MICV-65, fram til den første vognen av type M2 Bradley var likevel lang og hard. Ikke før i 1981 kom Bradley i tjeneste. Allerede året etter ble den oppdaterte sovjetiske BMP-2 vist på en militærparade.
I mellomtiden hadde andre land også utviklet sine tolkninger av konseptet. Vesttyske Marder kom på 1960-tallet og var mer påkostet enn BMP-1 og ga god beskyttelse for mannskapet. Marder var også svært mobil, slik at den kunne operere sammen med den nye, vesttyske stridsvognen Leopard 2. I 1973 kom den franske AMX-10P i tjeneste. Den hadde komplett beskyttelse mot ABC-våpen og plass til et fullt utstyrt, ni-manns infanterilag. Vognen var bestykket med en 20 mm maskinkanon som hadde to matemekanismer slik at ammunisjonstypen raskt kunne byttes og tilpasses forskjellige mål.
På 1980-tallet gikk taktisk doktrine i Nato gjennom flere endringer. I 1982 kom Air-Land Battle (ALB) og i 1984 kom Follow-on-Forces Attack (FOFA), to doktriner som gikk bort fra tidligere doktrine om relativt statisk forsvar. Utviklingen av stormpanservognene var like i framkant av denne doktrinen, og de to konseptene passet naturlig sammen. Nå skulle ikke infanteriet traske etter stridsvognene lenger, men være utstyrt så de kunne følge med i tunge panserkiler inn i fiendens linjer, ta opp kampen med fiendens stridsvogner og ha ildstøtte fra sine egne kjøretøyer.
Den britiske hæren kom ganske sent med en stormpanservogn. På 1980-tallet munnet MCV-80-programmet ut i FV 510 Warrior, som hadde god mobilitet og var laget for å romme et fullt, britisk infanterilag på åtte mann. Warrior har ikke mulighet for å nedkjempe stridsvogner, da en 30 mm maskinkanon og en 7,62 mm mitraljøse er eneste bevæpning.
Teknisk.
En stormpanservogn har som regel et mannskap på tre. Vognføreren sitter framme i skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter i tårnet. Infanteristene er rundt åtte mann og sitter stuet inn i et rom bak. Som oftest er det luker for mannskapet oppå kjøretøyet, og store dører eller en rampe bak for infanteriet.
De som utvikler kjøretøyet har som regel forsøkt å gi det en pansring som står i forhold til bevæpningen. Stormpanservogner er ikke så tungt pansrede som stridsvogner; det ville gjøre dem upraktisk tunge og dyre. De fleste panservernvåpen er i stand til å slå ut en stormpanservogn, lenge etter at de har blitt umoderne mot stridsvogner. Stormpanservogner bruker sjeldent "reaktivt panser", altså sprengladninger som detoneres ut mot innkommende prosjektiler, da de ofte har infanteriet i nærheten på utsiden av vogna.
Bevæpningen er som regel en 20 eller 30 mm maskinkanon med skuddtakt opp til et par hundre skudd i minuttet. Ofte er det en mitraljøse montert parallelt med hovedskytset. For selvforsvar kan ofte vogna skyte ut røykgranater for å få skjul.
Motoren er ofte en dieselmotor på mellom 300 og 600 hestekrefter. Den er montert framme i skroget, da man er avhengig av å ha en dør eller rampe bak for infanteriet.
Stormpanservognen i aksjon.
BMP-1 fikk sin debut i kamp i 1973, da den syriske hæren gikk til angrep med på Golanhøyden, og resultatet var en katastrofe. I etterkant av slaget stod hundrevis av utbrente BMP-vogner igjen på slagmarken. En kombinasjon av lite fleksibel syrisk taktikk og relativt tynt pansrede BMP-1-vogner, gjorde at det israelske forsvaret gjorde et solid innhugg hos angriperne.
Stormpanservogner hadde ofte skyteskår for infanteriet. I teorien skulle da infanteristene oppholde seg i kjøretøyet så lenge som mulig, og bekjempe fienden fra skyteskårene. I praksis ble dette sjeldent brukt, og erfaringer blant annet i krigene i Midtøsten viste at stormpanservogner var attraktive mål for fiendens panservernvåpen. Fra 1970-tallet og utover kom det færre og færre skyteskår i vognene. Oppdateringer av M2 Bradley tok for eksempel bort flere skyteskår.
Kontroversene rundt bruk av stormpanservogner gikk opprinnelig på to ting: Det ene var om infanteriet var mest effektivt inne i vogna, mens de brukte skyteskårene til å bekjempe fienden, eller om de var mer effektive i terrenget rundt vogna. Det andre gikk på om stormpanservognene skulle jobbe i tett inngrep med stridsvognene, eller om de skulle holde seg litt tilbake. Det første spørsmålet virker å være løst til en viss grad i dag; infanteri stiger som regel av vogna tidlig i kampen. Det andre spørsmålet er fremdeles ikke besvart. For eksempel bygde britene Warrior uten panservernmissiler slik at den ikke er i stand til å ta opp kampen mot tyngre fiendtlig panser på egen hånd.
Stormpanservogner etter lanseringsår.
"X" betyr «har ikke», "-" betyr «opplysninger mangler»


Øystein Halvdansson.
Øystein Halvdansson (levde i tiden rundt 730 e. Kr.) var, i henhold til Snorre Sturlassons Ynglingesagaen, småkonge over Vestfold og Romerike. Han var sønn av Halvdan Kvitbein og Åsa Øysteinsdotter og ble gift med Hild Eiriksdotter, datter til Eirik Agnarsson, småkonge i Vestfold. Deres sønn var Halvdan Øysteinsson, også kalt for den den gavmilde.
Øystein arvet av sin far Solør, store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og en del av Vestfold. Etter at svigerfaren Eirik Agnarsson døde sønnesløs arvet Øystein også resten av Vestfold.
Snorre forteller at Øystein dro på plyndringsferd til Varna og tok med seg alt av husdyr og verdisaker. Kongen av Varna var på denne tiden var Skjøld som etter sigende var «en stor trollmann». Da Skjøld kom til stranda og så Øysteins seil vinket han med kappen sin og blåste inn i den. Trolldommen fikk bommen på Øysteins skip til å svinge og slo ham over bord. I sjøen druknet Øystein og det ble hans bane. Liket ble derimot berget og ført til Borre, hvor det ble hauglagt.


Nadir Shah.
Nadir Shah (Nadir Qoli Beg, også Tahmasp-Qoli Khan) (22. oktober 1688–juni 1747) hersket som "sjah" i Iran (1736–47) og var grunnlegger av det kortlevde afsharid-dynastiet. Noen historikere beskriver ham, gjennom sin militære genialitet, som "Napoleon av Persia" eller den "andre Aleksander". Han skapte et stort iransk imperium fra Indus-elven til Kaukasus. Nadir Shah er antagelig den siste store asiatiske militære erobreren.
Veien til makten.
Han ble født i Dastgerd-regionen i Khorasan. Hans far, en fattig bonde, døde mens Nadir var barn. Nadir og hans mor ble fraktet vekk som slaver av herjende usbekiske stammemenn, men Nadir klarte å flykte. Han sluttet seg til en røverbande mens han fremdeles var en gutt og ble til slutt deres leder. Senere fant han tilflukt hos den tyrkiske afshar-stammen, hvor, under beskyttelse av afshar-høvdinger, han steg i deres rekker til en mektig militær leder.
Da afghanere invaderte Persia i 1719, støttet Nadir safavidenes hersker Tahmasp II, Nadir kalte seg da Tahmasp Qoli (slave av Tahmasp), med en styrke på 5000 soldater mot den afghanske tronraneren Mahmud Ghilzay. Nadir beseiret afghanerne i slaget om Damghan i 1729. Han drev ut afghanerne, som fremdeles okkuperte Persia, innen 1730. I 1729 ble Tahmasp II utropt til sjah i Isfahan. Mens Nadir var i Khorasan for å slå ned opprøret, gikk Tahmasp personlig mot det osmanske riket. Han led derimot et knusende nederlag. Han inngikk fred og Georgia og Armenia gikk tapt. Nadir returnerte til Isfahan, sendte Tahmasp II i eksil i Khorasan, avsatte ham og plasserte Tahmasp sitt åtte måneder gamle spedbarn, Abbas III på tronen og erklærte seg som regent. I 1736, etter at Abbas III døde, tok Nadir tronen selv og tittelen "sjah".
Nadirs styre.
Nadir vendte seg så mot vest mot osmanerne. Han beseiret dem i flere slag. I beleiringen av Bagdad i 1733 ble han beseiret bak murene til byen. Nadir kom tilbake med en større hær og osmanerne ble tvunget til å inngå fred. Nadir fikk byene vest for Arkas-elven for Iran i tillegg til Karbala og Basra i det sørlige Irak. Med denne seieren, tok han tilbake alt landet som ble tapt til osmanerne før den afghanske invasjonen.
I 1738 erobret Nadir Shah Kandahar. Samme år okkuperte han Ghazni, Kabul og Lahore. Han fortsatte til India, krysset elven Indus før slutten av året. Han beseiret den store mughal-hæren til Muhammed Shah ved slaget om Karnal, 24. februar 1736. Etter seieren, fanget Nadir Muhammed Shah og gikk sammen med ham inn i Delhi hvor Nadir fikk Delhi plyndret. I prosessen ble 30 000 av dens befolkning massakrert.
Nadir returnerte hjem med enorme skatter, inkludert påfugltronen, som deretter tjente som symbol for persisk imperiell makt, og blant en mengde andre skatter, den berømte Koh-i-Noor-diamanten. De persiske troppene forlot Delhi i begynnelsen av mai 1739, tok med seg flere tusen indiske jenter (både hinduer og muslimer og en stort antall gutter som slaver. Nadirs soldater tok også med seg tusenvis av elefanter, hester og kameler, nedlesset med byttet de hadde samlet seg. Godset tatt fra India var så rikt at Nadir stoppet skattleggingen i Iran i en periode på tre år, etter hans triumferende retur.
I 1740 fikk Nadir Tahmasp II og hans to spedbarn, sønner, henrettet. Etter India angrep Nadir usbekene i Transoxiana. Nadir begynte også å bygge en mektig persisk marine. Han erobret Bahrain fra araberne. I 1743 erobret han Oman og dens hovedstad, Muskat.
Etter et attentat mot ham slo feil i 1741, mistenkte Nadir sin eldste sønn Reza Quli Mirza for å stå bak en konspirasjon og fikk ham blindet. Kort tid etterpå startet Nadir henrettelsen av adelsmenne som hadde bevitnet hans at hans sønn ble blindet. I sine siste år ble Nadir økende paranoid, beordret attentater i stort antall av antatte fiender.
Nadir startet en ny krig i 1743 mot osmanerne. Krigen endte med et fredstraktat i 1746, der osmanerne gikk med på å la Nadir okkupere Najaf.
Død og ettermæle.
Nadir ble drept i et attentat i 1747 og imperiet han hadde erobret falt fra hverandre kort tid etterpå. Han ble myrdet av en gruppe offiserer i sin egen livvakt. De overrasket ham mens han sov og halshogget ham med et sverd. Nadir var gift fire ganger, han hadde fem sønner og 15 barnebarn. Han hadde også 33 kvinner i sitt harem. Under Nadirs korte regime ble en hær på 40 000 mann bygget opp, og grensene av hans imperium strakte seg til største i Iran siden sasanide-dynastiet.
Etter sin død, ble han etterfulgt av sin nevø Adil Shah. Under kampen mellom Adil Shah, hans bror Ibrahim Khan og Nadirs barnebarn Shah Rukh erklærte nesten alle provinsielle guvernører sin uavhengighet og etablerte sine egne stater, og hele imperiet til Nadir Shah endte i anarki. Til slutt grunnla Karim Khan zand-dynastiet og ble hersker av Iran i 1760.


Innocenzo del Ciocchi del Monte.
Innocenzo del Ciocchi del Monte (født 1532 i Borgo San Donnino ved Fidenza i Italia, død 2. november 1577 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var sønn av ukjent far og en tiggerske, og ble adoptert av hertug Baldovino Ciocchi den Monte, bror til den senere pave Julius III.
Han ble kreert til kardinal av pave Julius III den 30. mai 1550, som betraktet ham som sin yndlingsnevø. Paven utnevnte ham snart etter til sin nærmeste sekretær i diplomatiske anliggender, men måtte snart innse at dette strakk ikke nevøens evner til. For at Innocenzo ikke skulle tape ansikt, opprettet han derfor et nytt embede, "statssekretær", og statssekretæren (som ble den nyutnevnte kardinal Girolamo Dandini) fikk da det egentlige ansvaret for pavens diplomatiske forretninger.
Innocenzo kompromitterte seg selv ettertrykkelig kort tid etter på grunn av sitt skandaløse forhold med sin fremtidige svigerinnen Ersilia Cortese. Det fikk paven til å overveie både å frata ham kardinalsverdigheten og redusere han til lekstanden. Men før han fikk bestemt seg for å ta affære mot sin yndlingsnevø døde han.
Under de senere paver fulgte ytterligere skandaløs opptreden. I 1559 tok han livet av to menn, en far og hans sønn, som hadde ytret seg kritisk om ham. Pave Pius IV satte ham i fengsel for disse drapene i 1560. I 1561 ble han flyttet fra Engelsborgens fangehull til forvaring i benediktinerklosteret Monte Cassino. Han ble løslatt mot slutten av 1561 mot løfte om bot og bedring, og ble forvist til Tivoli der han ble satt under oppsikt. Det ser ut til at han skikket seg vel i noen år, men under konklavet 1565-1566 ble han tatt på fersk gjerning med papirer som inneholdt "forbudt informasjon". Tidlig i 1567 ble han anklaget for plyndring, og den pavelige fant ham skyldig i denne og i andre forbrytelser. Nye forvisninger fant sted. Etter noen år klarte han å narre den nye pave til å tro at han var fullstendig reformert, og han ble sluppet fri.
Han døde i Roma 2. november 1577 og ble begravet i fullstendig anonymitet få timer etter.
Ciocchi del Monte, Innocenzo del
Ciocchi del Monte, Innocenzo del
Ciocchi del Monte, Innocenzo del


Nizam al-Mulk.
Drapet på Nizam al-Mulk kunstnerisk fremstilt
Abu Ali al-Hasan al-Tusi Nizam al-Mulk (نظام الملك، ابو علي الحسن الطوسي på arabisk) (1018–14. oktober 1092) var en feiret persisk visir av seldsjukkene. Han ble født i byen Tus i Persia og tjente til å begynne med ghaznavide-sultanene. I 1059 var han hovedadministrator av hele Khorasan-provinsen. Senere, fra 1063, tjente han seldsjukkene som visir og forble i den posisjonen gjennom styrene til Alp Arslan (1063–1072) og Malik Shah I (1072–1092). Han etterlot stor påvirkning på organiseringen av seldsjukkenes styreorganer og fikk tittelen Nizam al-Mulk som oversettes som «statens orden».
Bortsett fra sin ekstraordinære innflytelsen som visir med full autoritet, er han også velkjent for sine fyldige beskrivelser av kongedømmet, kalt "Siyasatnama" (boken om styresmakten) og også for systematisk grunnlegging av et stort antall skoler for høyere utdanning i flere byer, de berømte Nizamiyyah-skolene, som ble oppkalt etter ham. Han ble drept i et attentat av et medlem av Hashshashin-sekten i 1092 nær Nahavand, Persia.
Mulk, Nizam al
Mulk, Nizam al
Mulk, Nizam al


Halvdan Kvitbein.
Halvdan Kvitbein (levde ca. 710) var den første av ynglingesagaens konger som slo seg ned i Norge. Han var sønn av Olav Tretelgja og Solveig Halvdansdotter. Han var gift med Åsa Øysteinsdotter som han fikk sønnene Øystein Halvdansson og Gudrød Halvdansson med.
Halvdan og broren Ingjald Olavsson vokste opp på Solør hos deres mors onkel, Sølve.
Halvdans far ble ofret til Odin av de svenske nybyggerne i Värmland på grunn av uår, men da de senere oppdaget at uåret var grunnet i overbefolkning og ikke kongens handlinger valgte noen å krysse Eidskogen og slå seg ned i Solør. Her tok de Halvdan til konge siden han var sønn av deres gamle konge, Olav. De svenskene som ble igjen i Värmland tok hans bror Ingjald til konge.
Hva det beskrivende kallenavnet ‘Kvitbein’ står for er ikke helt klart, men kan være en karakteristikk av utseendet.
Halvdan ble etter sigende en stor konge som erobret store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og deler av Vestfold. Da hans bror døde arvet han Värmland også. Selv døde Halvdan Kvitbein på Toten og ble hauglagt i Skæreid i Skiringsdal.


M16.
M16 er et amerikansk automatgevær i kaliber 5,56 mm.
M16 har vært standardvåpen for det amerikanske infanteriet siden 1967 og er i bruk i 15 andre NATO-land. M16 har en klone med navn Diemaco C7, som er standardvåpen for de væpnede styrker i Danmark og Canada. Det finnes også en sivil halvautomatisk variant, AR-15, og flere kloner av denne.
Utvikling.
Den originale M16-riflen ble designet av Eugene Stoner som AR-15, mens han jobbet for Armalite Corporation. AR-15 var en oppdatering av AR-10. På AR-15 rettet Stoner ut kolben slik at rekylen fra skuddene gikk direkte i skulderen. På tidligere rifler hadde kolben vært krummet slik at siktet kommer på høyde med øyet. Dette førte imidlertid til at riflen løftet seg om kolben av rekylen fra hvert skudd. Stoner løste dette med å heve siktet og lot kolben være rett.
Stoner gjorde en annen dramatisk endring med AR-15 ved å redusere kalibret fra 7,62 mm til 5,56 mm. Dette reduserte rekylen i tillegg til at rekylen nå gikk rett bak i skulderen og det ble dermed mye lettere å skyte helautomatisk ild med AR-15. At ammunisjonen ble mindre førte også til at en soldat nå kunne bære med seg dobbelt så mange fulle magasiner i kamp enn tidligere.
Den amerikanske våpenprodusenten Colt, kjøpte rettighetene til AR-15 av Armalite Corporation i 1959. I 1967 adopterte det amerikanske forsvar våpenet, under navnet M16.
Før Armalite solgte rettighetene til AR-15, testet Stoner flere forskjellige typer krutt i riflen, og kom fram til at en finkornet kruttype egnet seg best. Men da den amerikanske hæren introduserte den for soldater under Vietnamkrigen i 1965, brukte de patroner med grovt krutt, noe som forårsaket mange tekniske feil i våpenet. Dette sammen med dårlig vedlikehold førte til at våpenet ofte låste seg. M14-riflen, som soldatene i Vietnam var vant med, var et eldre og mindre avansert våpen som krevde mindre vedlikehold. Da årsaken til de mange feilene med våpenet ble funnet, ble det introdusert nye pussesett samt at rutiner og disiplin rundt våpenpuss ble strammet opp. Dette førte til at barnesykdommene til M16 i Vietnam forsvant.
Dog er systemet fortsatt belemret med visse problemer: bl.a. følsomhet for sand og støv i mekanismen, oppbygging av avleiringer fra kruttgassene i kammer- og mekansimeområdet siden kruttgassen som driver mekanismen blir ledet direkte tilbake til kammer/sluttstykke i våpenet, også det at den første versjonen brukte mye unødvendig ammunisjon som ble et problem etter vært derfor innførte de "Burst" variantene i senere tid. Disse gassene er også varme, og varmdannelsen i sluttstykket og sluttstykkebæreren har også negativ effekt på funksjonen.
Versjoner.
Det finnes et utall versjoner av M16, både sivile og militære. Listen under er de vanligste i amerikansk militær tjeneste.


Saffaridene.
Saffaride-dynastiet i Persia hersket for en kort tid over et imperium med sentrum i Sistan, et grensedistrikt mellom dagens Afghanistan og Iran, mellom 861–1003. Saffaride-hovedstaden var Zaranj i Afghanistan. Dynastiet ble grunnlagt av, og tok sitt navn etter, Ya'qub bin Laith as-Saffar, en mann av enkel opprinnelse som steg fra en ukjent begynnelse som koppersmed ("saffar") i det østlige Iran. Han ble en krigsherre og tok kontroll over Seistan-regionen. Han brukte sin base for en aggressiv ekspansjon østover og vestover. Da han døde, hadde han erobret Khorasan (dermed endte regionens tahiride-dynasti) i tillegg til deler av nordlige India og vestlige Iran, og nådde nesten Bagdad. Saffarideimperiet varte ikke lenge etter Ya'qubs død. Hans bror og etterfølger Amr bin Laith ble beseiret i et slag av samanidene i 900. Han ble tvunget til å overgi Khorsan og saffaridene ble etter dette hovedsakelig begrenset til deres kjerneområde i Seistan, med deres rolle begrenset til vasaller av samanidene og deres etterfølgere.


György Martinuzzi.
György Martinuzzi, kalt Frater Georgius (kroatisk: Juraj Utješinović), (født 1482 i Kamičak i Dalmatia i det som i dag er Kroatia, myrdet 17. desember 1551 i borgen Alvinczy i Transilvania i det som i dag er Romania) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var kroatisk, men mistet sin far som døde i kamp mot tyrkerne. Moren var veneziansk og onkelen var Giacomo Martinuzzi, biskop av Skradin i Dalmatia, og han tok deres slektsnavn. Hans fornavn er også gjengitt som Juraj, György, Georgius, og etternavnet som Utiesenovic, Utyeszenics, Utissenoviski, Wisenowiski, Martinušević og Martinuzius Han var onkel til kardinal Juraj Draskovics (kreert 1585).
Han trådte inn i paulinereremittenes orden i Buda i 1510 etter å ha hatt en kort militær karriere. Han ble prior for ordenens kloster i Czestochowa i Polen og senere i Sajolad ved Erlau i det nordlige Ungarn. Der organiserte han en hærstyrke som hjalp den flyktede kong János til å beseire sin fiende kong Ferdinand av Böhmen. Kong János utnevnte ham til kongelig rådgiver og stattholder i 1529, og i 1534 til biskop av Nagyvárad i 1534. I 1536 ble han også biskop av Csanád, men flyttet over til Nagyvárad i 1539. Han var en nøkkelperson under Ungarns samling og i kampen mot tyrkerne. I 1551 ble han erkebiskop av Esztergom.
Han ble kreert til kardinal av pave Julius III den 12. oktober 1551.
Tyrkerfaren var overhengende høsten 1551, og for å vinne tid for forsvarerne gjenopptok kardinal Martinuzzi betalingen av tributt til sultanen. Men disse hemmelige kontaktene vekket den keiserlige general Giovanni Castaldos mistanke, og han anklaget Martinuzzi overfor kongen for forræderi og bad om tillatelse til å ta live av ham dersom det ble nødvendig. Kongen gav sin tillatelse, og mordet fant sted den 17. desember 1551 i borgen Alvinczy i Transilvania. Liket ble ikke begravet før den 25. februar 1552.


Nasjonalmuseet i Iran.
Nasjonalmuseet i Iran (persisk: موزه ایران باستان Muze-ye Irân-e Bâstân) er et arkeologisk og historisk museum i Teheran. Det tar vare på gjenstander fra antikkens Persia inkludert keramikk, metallobjekter, bøker, mynter osv. Det ble åpnet i 1937.
Museet består av to bygninger. Den ene er dedikert til den før-islamske samlingen, mens den andre består av etter-islamske gjenstander.
Den etterislamske delen av museet ble åpnet i 1996 og består av tre etasjer. Den inneholder forskjellig keramikk, tekstiler, tekst, kunstgjenstander, astrolaber og kalligrafi fra 1400 år med islamsk historie i Iran.


Stift Klosterneuburg.
Stift Klosterneuburg er augustinerkorherrenes kloster og området rundt dette i byen Klosterneuburg i Østerrike. Det ble grunnlagt 12. juni 1114 av St. Leopold av Babenberg.
Opprinnelig var det et kloster for sekulære kanniker, men allerede i 1133 overleverte St. Leopold det til augustinerkorherrene.
Stift Klosterneuburg er en av de største skogeierne i Østerrike, og det drives vinproduksjon og annen næringsvirksomhet i tilknytning til det.
Prestene som er tilknyttet klosteret har ansvar for en rekke menigheter i området. I tillegg har de, ettersom flere nordmenn har gått inn i ordenen, påtatt seg ansvaret for å betjene St. Paul menighet i Bergen med prester.
Den katolske biskopen av Oslo, Markus Bernt Eidsvig, virket gjennom flere år i Stift Klosterneuburg. Da han i 2005 ble utnevnt til biskop, var han den første augustinerkorherre fra Stift Klosterneuburg som ble biskop siden 1913, da klosterets prost Friedrich Gustav Piffl ble utnevnt til fyrsterkebiskop av Wien.


Cristoforo Guidalotti Ciocchi del Monte.
Cristoforo Guidalotti Ciocchi del Monte (født 1486 i Arezzo i Italia, død 27. oktober 1564 i San Angelo in Vado ved Urbino) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble kreert til kardinal av sin fetter pave Julius III den 20. november 1551.
Cristoforo Guidalotti var av slekten Ciocchi del Monte og født i 1484 som sønn av adelsmannen Francesco di Cristoforo Guidalotti fra Perugia. Hans mor var Margherita del Monte, en søster til den mektige kardinal Antonio del Monte og tante til den senere pave Julius III, Giovanni Maria Ciocchi del Monte.
Cristoforo hadde flere søsken: Fabiano, Pietro, Giovanni Pietro, Federico og Laura, som etter deres fars død omkring 1515 ble tatt inn i huset i Roma og oppdratt av deres morbror kardinal Antonio Maria del Monte.
Kardinal del Monte sørget for at den unge mannen ble utnevnt til erkeprest i Sant'Angelo in Vado nær Urbino, et embede som kardinalen selv hadde holdt i sine unge år, og tilskyndet ham i hans studier i kirkerett, som hadde brakt de øvrige familiemedlemmer innflytelse og velstand. Cristoforo ble doktor i både sivil- og kirkerett og den 21. august 1517 ble han titulærbiskop i Betlehem etter et annet familiemedlem, fetteren Gaspare Antonio del Monte.
Cristoforo ble kjent som en meget religiøs mann og for det store arbeid han utførte for de fattige. Den 10. februar 1525 ble han utnevnt til biskop i Cagli. Da Cristoforos fetter kardinal Giovanni Maria del Monte blev valgt til pave Julius III i 1550 forfremmet han i juni Cristoforo til biskop av Marseille, og snart etter, i oktober, utnevnte han ham til patriark av Alexandria.
I 1554 døde hans slektning Giovanni del Monte, som hadde overtatt bispeembedet i Cagli etter ham og i begynnelsen af 1556 blev Cristoforo atter biskop der.
Ciocchi del Monte, Cristoforo Guidalotti
Ciocchi del Monte, Cristoforo Guidalotti
Ciocchi del Monte, Cristoforo Guidalotti
Ciocchi del Monte, Cristoforo Guidalotti


Kannik.
250pxKannik, også kalt korbror, korsbror, korherre, domherre og domkapitular, er en betegnelse som opprinnelig ble brukt på alle geistlige som arbeidet i et bispedømme, unntatt privatkapellaner, ordensprester. Etter hvert gikk tittelen over til bare å bli brukt om sekularprester (dvs de som ikke var ordensprester) som var knyttet til en katedral eller en kollegiatkirke, som er en kirke med et kollegium av geistlige (domkapittel), for eksempel basilikaen Sacré-Coeur de Montmartre i Paris.
Fra Augustins tid ble det vanlig at prestene ved en katedral levde i et klosterlignende fellesskap, og på 800-tallet utviklet domkapittelet seg til en fast institusjon. Før det 11. århundre skjedde det store utglidninger, slik at mange kanniker hadde privat eiendom og levde alene. Fra det tidspunkt begynte man å skille mellom "sekulære kanniker", som er knyttet til en katedral eller kollegiatkirke men som lever som vanlige sekularprester, og "regulære kanniker" som lever under en ordensregel.
Domkapitlene fikk etterhvert store inntekter, og kannikene ble lønnet med en nærmere bestemt prebende, dvs. inntekt fra nærmere bestemte deler av kirkegodset som kunne være betydelig. Dette gjorde dem økonomisk uavhengige av biskopen. Kannikene hadde også mange rettigheter i kirkestyret, bl.a. retten til å velge biskop, ofte valgt fra deres egen midte.
I Danmark-Norge eksisterte tittelen kannik frem til reformasjonstiden. Domkapitlene mistet det meste av sin myndighet i kirkestyret under Reformasjonen. Ved Konsilet i Trient ble kannikenes verdslige makt kraftig redusert innen Den katolske kirke.
Tittelen er i dag særlig brukt i Den katolske kirke og Den engelske kirke. Blant de mest kjente katolske kongregasjonene er augustinerkorherrene, Laterankannikene og Premonstratenserne.


Tahiridene.
Tahirid-dynastiet hersket over den nordøstlige persiske regionen Khorasan mellom 821–873. Hovedstaden til tahiridene var Neyshabur. Selv om de teoretisk sett var undersåtter av abbasid-kalifatet i Bagdad, var tahiridene i praksis uavhengige. Dynastiet ble grunnlagt av Tahir ibn Husayn, en ledende general i tjeneste for abbaside-kalifen al-Ma'mun. Tahiridenes militære seiere ble belønnet med landgaver i det østlige Persia, som etterpå ble utvidet av hans etterfølgere så langt som til grensen til India. Tahiridene ble kastet i 873 av saffaridene, som annekterte Khorasan til deres eget imperium i det østlige Persia.


Kapellan.
En kapellan er en stillingsbetegnelse brukt bl.a. i Den norske Kirke og brukes om prester som ledes av en sogneprest. Kapellanen har da ansvar for et eget ansvarsområde. Opprinnelig var det en prest med ansvar for et kapell, men begrepet ble også tatt i bruk om prester som har spesielle tjenester utenfor vanlig menighetsarbeid, og etterhvert til og med om prester som har særskilte oppgaver innenfor en menighet.
Feltprester har i mange land status som kapellaner, og det samme gjelder prester knyttet til politi, brannvesen, sykehus, skoler osv.
De ulike betegnelsene på underordnet geistlighet i prestegjeldene er nå til dels forlatt og erstattet med fellesbetegnelsen "sogneprest".


Feltprest.
En feltprest er en prest som gjør tjeneste i en militær styrke. Feltprestene er militært personale og har offisersrang. Kirkelig sett er de i de fleste land regnet som kapellaner.
De fleste kirkesamfunn har feltprester, selv om ikke alle har feltprester som er i tjeneste i fredstid.
I Norge administreres tjenesten av Feltprestkorpset.


Sankt Olav domkirke (Oslo).
Sankt Olav domkirke er katedralen til Oslo katolske bispedømme, og sognekirke for St. Olav menighet i Oslo.
Historie.
Da man bygde den katolske kirken på Hammersborg, rett ved Vår Frelsers gravlund, lå den i landlige omgivelser utenfor selve byen. Arbeidet ble finansiert med private gaver og innsamlinger i utlandet. Den mest generøse enkeltgiveren var dronning Josefine, som selv var katolikk.
Kirken ble innviet 24. august 1856. Ettersom det ikke var noen biskop i landet, kunne den ikke vigsles, så dette ble ikke gjort før i 1896 (8. august).
Den ble oppgradert til domkirke da Oslo katolske bispedømme ble opprettet i 1953. Den er den andre katolske domkirken i Oslo.
Den første var St. Hallvards domkirke, som ble oppført under kong Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet i romansk stil og utvidet flere ganger i gotisk stil. Den opphørte som katolsk domkirke ved reformasjonen i 1537. Etter bybrannen i 1624 forfalt den, men ble opprettholdt som menighetskirke for Christiania til den nye Hellig Trefoldigheds kirke ble ferdig i 1639. Den ble til slutt revet i 1667, og steinene i murverket ble brukt til arbeider på Akershus festning.
Ivar Aasen hadde Vår Frelsers kirke som sin faste kirke, men gikk også ganske ofte i «Katholsken», som han kalte Sankt Olavs kirke. Hans elev og venn Ludvig Daae omtalte sistnevnte som «"uden Sammenligning den smukkeste Kirkebygning i Christiania"».
Eksterne lenker.
Olav


Brunvoll AS.
Brunvoll AS er en leverandør av thrustersystemer. Fabrikker og hovedkontor er i Molde og sysselsetter om lag 250 mennesker. Omsetningen i 2008 var på rundt 700 millioner kroner. Bedriften ble grunnlagt av brødrene Andreas og Anders Brunvoll i 1912 og produserte dieselmotorer og propeller for fiskefartøy. I 1965 startet de produksjon av thrustere. Selskapet har et datterselskap i Tyskland og er representert ved serviceagenter og salgsrepresentanter i 22 land, og på alle verdensdeler, unntatt Afrika.


Bussbygg.
Bussbygg er et konsern som i hovedsak bygger karosseri og skap til lastebiler. Selskapet har hovedkontor og produksjonslokaler på Hovdenakken i Molde og dessuten salgskontorer på Skårer og i Sverige. Selskapet ble grunnlagt i 1947, hovedsakelig med konstruksjon av busskarosseri, men den siste bussen ble levert i 1975, og selskapet er siden blitt Norges største på bygging av skap til lastebiler.


Transoxiana.
De historiske områdene Khorasan, Transoxania og Khorezm på et kart med dagens grenselinjer. (Angitt med tyske navn)
Transoxiana er det stort sett foreldede navnet brukt den på delen av Sentral-Asia som omtrent korresponderer med dagens Usbekistan og det sørvestlige Kasakhstan. Geografisk betyr det regionen mellom elvene Amu-Darja og Syr-Darja. Når det blir brukt i dag, ligger det som oftest under at en snakker om den regionen i tiden frem til rundt det 8. århundre, selv om begrepet fortsatte å bli brukt blant vestlige historikere i flere århundrer etterpå.
Navnet er latin og betyr bokstavlig «landet forbi Oxus» (et eldre navn på Amu-Darja), noe som beskriver regionen perfekt fra grekernes og romernes synsvinkel. Navnet ble sittende i vestlig bevissthet på grunn av erobringene til Aleksander den store, som utvidet gresk kultur inn i regionen i det 4. århundre f.Kr. Transoxania representerte det ytterligste nordøstligste punktet til hellenistisk kultur, og beholdt en hybridisk gresk/indisk/kinesisk buddhistisk kultur, kalt "serindisk", til den islamske erobringen. Under denne tiden, da Transoxania var avskåret fra resten av vestlig kultur av sasanide-dynastiet, ble det ofte kalt Sogdiana, et provinsielt navn tatt fra persisk, og brukt for å skille det fra det nærliggende Bactria.
Transoxanias største by og kulturelle senter var Samarkand, mens en annen stor by var Bukhara. Begge ligger i det sørlige delen av Transoxania.
Etter arabernes erobring av området, ble det kjent som "Ma wara'un-Nahr" (arabisk), «det som er forbi elven».
Dsjengis Khan invaderte Transoxania i 1219 under sin erobring av Khwarazmid. Før hans død i 1227 gav han landene i det vestlige Sentral-Asia til sin andre sønn Chagatai, og denne regionen ble kjent som Chatagai Khanatet. I 1369 ble Timur Lenk, fra barlas-stammen, hersker under autoriteten til chatagai-khanens dynasti, og han gjorde Samarkand til hovedstad for sitt fremtidige imperium.


Manchester Uniteds historie (1945–1969).
"Forrige artikkel: Manchester Uniteds historie (før 1945)"
Matt Busby ankommer klubben.
I 1945 ble Matt Busby utnevnt til manager i en alder av bare 36 år. Han hadde akkurat lagt opp som spiller etter å ha spilt i Manchester City og Liverpool i tillegg til Skottland. Han var forut for sin tid, og er antatt å ha vært den første manageren som deltok på treningene med sine spillere. En serie med nyankomne spillere som den tidligere Celtic-spilleren Jimmy Delaney ble lagt til kjernen av troppen, og han startet opp ungdomssytemet som senere skulle bringe klubben suksess.
Ligafotballen startet igjen i 1946-47 sesongen og United endte på andreplass. Dette gjentok de to ganger, og selv om de var misfornøyde med å ikke lykkes, vant de FA-cupen i 1948. Det var det første av mange troféer som skulle komme. Old Trafford var stort sett ødelagt av tyske bomber i den andre verdenskrigen, derfor spilte United sine kamper på Manchester Citys bane Maine Road fra 1945 til 1949.
Etter å ha ventet i 41 år, kom ligasuksessen endelig i 1952, da United, ledet av Johnny Carey, knuste andreplasserte Arsenal 6–1 i siste serierunde og endte fire poeng foran Arsenal og Tottenham. Men laget med kaptein Carey i spissen begynte å dra på årene og et nytt lag måtte bygges opp.
Busby Babes.
Matt Busby tok en radikal forskjellig retning i forhold til andre klubber da han gjenoppbygde sitt aldrende lag. Fremfor å bruke store pengesummer på verdenskjente spillere, rekrutterte han tenåringer som nettopp var ferdig med skolen. I løpet av fem år, gjorde han bare to storkjøp, vingen John Berry fra Birmingham og spissen Tommy Taylor fra Barnsley.
1952-53 sesongen så introduksjonen til Busby Babes da mesterlaget begynte å miste sin kraft. David Pegg, Jackie Blanchflower, Dennis Viollet, Duncan Edwards og Bill Foulkes gjorde alle sine debuter i 52-53-sesongen. De endte på åttendeplass i 1954 og femteplass i 1955 før de endelig blomstret og knuste motstanden i 1955-56, etter å ha vunnet serien med elleve poeng. Lagets gjennomsnittsalder var 22 år. Bare to spillere i 1956-laget, Roger Byrne og Johnny Berry, deltok i det første mesterskapet fire år tidligere. Mot fotballigaens vilje, ble de Englands første representanter i serievinnercupen.
En av stjernene i laget var Duncan Edwards, som satte rekorden som den yngste spilleren som spilte landskamp for England da han spilte mot Skottland 17 år og åtte måneder gammel. Rekorden stod i nesten femti år før den ble slått i 1998 av Michael Owen. Hans legendariske status demonstreres av det faktum at han ble plassert på sjetteplass i en spørreundersøkelse i 1999 blant Manchester United-fans, da de ble bedt om å navngi de 50 beste United-spillerne noen gang.
Mesterskapet ble forsvart i 1957, selv om drømmen om en dobbelseier ble knust sammen med målvakten Ray Woods kjeveben da Aston Villas Peter McParland smalt inn i ham seks minutter inn i finalen på Wembley. United tapte 2–1.
Uniteds første europacupkamp var borte mot de belgiske mestrene Anderlecht og klarte en respektabel 2–0-seier. Returkampen ble spilt på Maine Road da Old Trafford ikke hadde flomlys, og United vant 10–0. Det er fremdeles deres største seier i en europacupkamp.
United slo Borussia Dortmund og Athletic Bilbao i mye jevnere kamper, de måtte hente inn to mål mot Bilbao i den andre kampen, før de tapte for Real Madrid i semifinalen.
Flyulykken i München.
"Hovedartikkel: Flyulykken i München"
Busby Babes så ut til å dominere fotballverdenen i lange tider og ble elsket av fansen. Allerede hadde de vist seg frem både hjemme og borte i Europa. 1957/58-sesongen åpnet med snakk om «the treble», ligaen, FA-cupen og europacupen. Men slik skulle det ikke gå. 6. februar 1958 krasjet BEA Elizabthan-flyet som transporterte dem hjem fra Beograd da det skulle ta av i München og drømmen var over.
United ankom i Jugoslavia for å møte Røde Stjerne i den andre kampen i kvartfinalen. Første kamp i Manchester endte i 2–1-seier for United. United scoret tre mål raskt, men på slutten klarte Røde Stjerne å kjempe seg tilbake til 3–3 etter 90 minutter. United gikk videre til semifinalen med 5–4 sammenlagt.
Det innleide flyet forlot Beograd og stoppet i München for å fylle drivstoff. Avgangen ble avbrutt to ganger på grunn av tekniske problemer. Problemet oppstod på grunn av for rik drivstoffblanding, som førte motoren til å akselerere for fort. Problemet ble forsterket av høyden til flyplassen i München.
Pilotene klarte å få kontroll over tilførselen på tredje forsøk på å ta av, men da de nådde «bestemmelsesfarten» (da det var farlig å avbryte), gikk farten plutselig ned. Flyet forlot rullebanen, krasjet gjennom et gjerde og inn i et hus. Den venstre vingen og halen ble revet av og styrbord side av understellet traff en drivstofftank og eksploderte.
Offisielt var det oppbygging av snø på rullebanen som fikk flyet til å miste farten og havarere.
Mark Jones, David Pegg, Roger Byrne, Geoff Bent, Eddie Colman, Liam Whelan og Tommy Taylor døde momentant. Klubbsekretæren Walter Crickmer og trenerne Tom Curry og Bert Whalley ble også drept. Duncan Edwards, Matt Busby og Johnny Berry ble kritisk skadet, Duncan Edwards døde tre uker senere, i tillegg til åtte sportsjournalister som reiste sammen med laget, inkludert tidligere landslagskeeper Frank Swift. Det var den mest tragiske dagen engelsk fotball hadde noen gang sett, og noe lignende har fotballverdenen kun opplevd av Superga-flyulykken i 1949 som drepte hele Torino-laget (og senere i 1993 av en flystyrt som drepte hele landslaget til Zambia).
Gjenoppbygging.
Jackie Blanchflower og Johnny Berry var så skadet at deres spillerkarrierer var over. Matt Busby var på sykehus i to måneder på grunn av flere skader. I begynnelsen var hans muligheter for å overleve antatt å ikke være bedre enn 50-50.
Mens Busby var på sykehus, tok hans assistent Jimmy Murphy midlertidig over lagets drift. United slet i ligaen etter München, og vant bare en av sine siste 14 kamper og endte på 9.plass. Men de klarte å mobilisere for FA-cupen og kom til finalen, men tapte for Bolton. På slutten av sesongen tilbød UEFA FA muligheten for å melde på både United og mesterne Wolverhampton i europacupen 1958-59 som en gest for ofrene, men FA takket nei.
En periode med gjenoppbygging fulgte med flere betydningsfulle anskaffelser, inkludert Denis Law, Pat Crerand og Noel Cantwell. Lagets form var ustabil, men til tross for en svak 19.plass i 1962-63 sesongen, klarte United å slå Leicester City 3–1 på Wembley i FA-cupfinalen.
Midten av sekstitallet.
1963 så også debuten til George Best og fullførte trioen Charlton, Law og Best som skulle drive Manchester United til triumferende høyder i 60-årene. United endte på andreplass den sesongen, og vant så ligaen i 1964-65 på målforskjell over Leeds. Gjenoppbyggingen var komplett: Bobby Charlton og Bill Foulkes var de eneste overlevende fra München på laget.
Den sesongen ble betydningsfull på andre måter også, da England skulle være verter for VM i fotball 1966 og hadde annonsert at Old Trafford ville være blant stadionene som skulle oppgraderes på regjeringens bekostning. Uniteds spillere Bobby Charlton og Nobby Stiles spilte for England i finalen, der de slo Vest-Tyskland 4–2. United vant en ny ligatittel i 1966-67 som kvalifiserte dem for europacupen sesongen etter og la grunnlaget for den klimakstriumfen i den epoken.
Mestere i Europa (1967-1968).
Europacupen startet lett nok, og United gikk lett videre etter å ha møtt Hibernians fra Malta i 4–0 seier totalt. En tøff, fysisk batalje mot Sarajevo ble fulgt av Bornik Zabrze fra Polen. United vant 2–1 totalt og så kom semifinalen, to kamper mot mektige Real Madrid. Real spilte defensivt i den første kampen på Old Trafford og bremset den offensive magien til de røde. United klarte en 1–0 seier, men det var en liten fordel å ta med seg inn på Bernabéu.
Denis Law slet med en kneskade, Busby måtte istedet bruke veteranforsvareren Bill Foulkes. Kampen startet dårlig for United da Real Madrid brukte dem som rundingsbøyer og ledet 3–1 ved pause, 3–2 totalt. United kom sterkt tilbake etter pausen og bombarderte Real-forsvaret uten resultat i en halvtime inntil David Sadler utlignet totalresultatet. Så spilte Bill Foulkes rollen som helt da han begravde en pasning fra George Best i mål. Det var det eneste målet han noen gang scoret i en europeisk konkurranse.
United var i finalen og stod ovenfor Benfica på Wembley. På mange måter var det en følelsesmessig dag, da Matt Busbys sirkel endelig ble fullendt etter det tragisk avbrutte håpet til Busby Babes. Det var også et testament til Busbys dyktighet i å vurdere talent, da bare to av de tolv spillerne i lagoppstillingen den dagen hadde kostet penger å skaffe.
Bobby Charlton scoret og Jaime Garcia utlignet. Benfica øket presset i avsluttningsminuttene og kun en brilliant redning fra Alex Stepney hindret Eusébio i å score vinnermålet. United klarte å holde ut helt til ekstraomgangene. Da brøt George Best seg til slutt fri fra den harde markeringen til Benfica-forsvaret og scoret. Benfica var på hælene og Brian Kidd, som feiret sein 19-årsdag, satte enda en i nettet. Kidd ble senere del av et annet suksessrikt United-lag, denne gang som Alex Fergusons assistent-manager. Bobby Charlton avgjorde kampen med et høyt skudd og sikret 4–1 seieren og United ble det første engelske laget som vant europacupen.
Matt Busby ble senere adlet for sine bedrifter.
Slutten på en epoke (1968-1969).
Med en lunken 11.plass i ligaen neste sesong, trakk Matt Busby seg for å bli administrerende direktør.
"Neste artikkel: Manchester Uniteds historie (1969-1986)"


Harald Granraude.
Harald Granraude (levde ca. 800) var konge i Agder. Han var gift med Gunhild Ragnvaldsdatter, datter av Ragnvald Sigurdsson, storbonde på Huseby i Lister.
Harald var far til Åsa Haraldsdatter og Gyrd Haraldsson.
Da kongen av Vestfold, Gudrød Veidekonge, sendte menn for å fri til Haralds datter Åsa, takket Harald nei. Dette førte til at etter en stund satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder og kongsgården på Tromøya, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta. Da Harald merket at en hær var kommet gikk han ut med alt det folk han hadde. Det ble en hard kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok også Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne.
En lokal legende sier at Harald Granraude gjemte seg i en underjordisk tunnel med Åsa, men de ble funnet og Harald ble halshugget.


Tatra T813.
T813 er en terrenggående lastebil med åttehjulsdrift fra tsjekkiske Tatra. Den har en tolvsylindret luftkjølt dieselmotor på 17,6 liter som yter 247 hk. Den ble lansert i 1965 og produsert opp til 1985, da etterfølgeren T815 ble lansert. Produksjonsstedet er Koprivnice, hvor alle Tatras lastebiler produseres.
Hovedgirkassen har fem gir og reduksjonsgirkassen har to serier og splittgir, altså totalt 20 gir framover og fire i revers. Laveste totale utveksling er 122:1. Understellet består av en sentralrørsramme og pendelaksler. På de mest vanlige versjonene er egenvekten på 14 tonn, nyttelasten på 8,5 tonn og maksimal tilhengerlast på 100 tonn.
T813 er ofte blant deltakerne i Europa Truck Trial, en terrengkjøringskonkurranse for tunge kjøretøyer.


Europa Truck Trial.
Europa Truck Trial er en terrengkjøringskonkurranse for tunge kjøretøyer. Det består av en markert løype som deltagerne skal kjøre gjennom uten å pådra seg punkter. Det deles ut punkter for eksempel for å berøre en port eller endre kjøreretning.
I 2005 var det til sammen 35 lag i de forskjellige klassene.


T-55.
T-54 og T-55 er en sovjetisk stridsvognserie, som er verdens mest produserte. Den ble laget etter andre verdenskrig for å ta over for T-34. Den er i bruk i flere land, blant annet tidligere sovjetiske klientstater. T-54- og T-55-seriene er vanskelig å skille og endel T-54 ble oppgradert til T-55-standard.
Historie og utvikling.
T-54 ble tatt fram på basis av T-44 som igjen var en videreutvikling av T-34. Den første prototypen sto klar i 1946, og de første produksjonsvognene kom i 1947.
Da T-54 begynte å bli produsert i 1947 var den bedre pansret og bevæpnet enn sine vestlige motstykker (den britiske Centurion og den amerikanske M26 Pershing). T-54 ble redesignet i 1958 som T-55 med bedre tårnpansring, kraftigere motor og ABC beskyttelse. Den ble produsert i Sovjetunionen frem til 1981. Den ble også produsert i Polen og Tsjekkoslovakia. I Kina ble den produsert under navnet Type 59 (senere forandret til Type 69). Kina eksporterte Type 69 i store mengder til både Irak og Iran under Irak-Irankrigen i 1980-årene.
Titusenvis av serien ble produsert i Sovjetunionen fram til så sent som i 1981 og sammen med T-62 var den hovedstridsvognen i sovjethæren frem til 1980-tallet. Den finnes nå mest i reserveavdelinger.
På tross av at den forlengst er utdatert er den fremdeles i bruk i en del land i den tredje verden, mest fordi den er billig og at det finnes en del oppgraderingsutstyr.
T-55 i israelsk tjeneste.
Under Seksdagerskrigen og Yom-Kippurkrigen tok Israel over tusen T-55 fra de egyptiske og syriske hærene og benyttet flere av dem i sin krigsoppsettning. Den sovjetiske kanonen og motoren ble erstattet med vestlig utstyr. Denne varianten av T-55 fikk navnet Tiran-5 og var i bruk i reserveenheter frem til 1990-årene, da mesteparten enten ble solgt til land i den tredje verden eller gjort om til pansret personellkjøretøy med navnet IDF Achzarit.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, med noe ammunisjon på sin høyre side. Vognkommandøren og skytteren sitter til venstre i tårnet, med laderen på høyre side.
Skroget er av sveiset stål, og pansringen har en maksimal tykkelse på 203 mm.
Hovedskytset er en 100 mm riflet kanon, som kan eleveres fra -4° til +17°. Den kan avfyre AP, APC-T, HE, HE-FRAG, HEAT-FS og HVAPDS-T med en midlere skuddtakt på fire skudd i minuttet. Ved laderens luke står en 12,7 mm mitraljøse. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og et lignende våpen kan betjenes av vognføreren. T-54 kan legge sitt eget røykteppe ved å sprøyte inn diesel i eksosen.
Motoren i T-54 er en V-12 vannkjølt dieselmotor som yter 520 hk ved 2 000 omdreininger i minuttet. Den er montert sammen med girkassen bak i skroget. 812 liter diesel bæres ombord, og ekstra tanker kan monteres eksternt.
Varianter.
T-55AM2B på museum i Tyskland.
Det er mange varianter selv innenfor samme serien; for eksempel har polske vogner blitt observert med kurver på utsiden av tårnet. Mange har også i senere tid fått laseravstandsmåler over hovedskytset.
Etter den kalde krigen opphørte har mange selskaper tilbudt oppgraderingspakker for T-54/T-55.
Andre kjøretøyer basert på T-54/55-chassis.
Mange varianter av både broleggere, ingeniørkjøretøyer og bergepansere er produsert.


Centurion (stridsvogn).
Centurion var den vanligste britiske tunge stridsvognen rett etter andre verdenskrig. Den ble designet under krigen og tjenestegjorde i Europa, men ble satt for sent inn til å komme i kamp. Den tjenestegjorde under Koreakrigen og viste seg som en bedre stridsvogn enn både de amerikanske og sovjetiske. Den er anerkjent som en av Storbritannias beste stridsvogner noensinne og er en av Storbritannias mest eksporterte. Den var i bruk frem til 1990-årene.
Centurion er eller har vært i tjeneste med Danmark, Israel, Jordan, Singapore, Sverige, Sør-Afrika og Østerrike.
Historie.
Den ble designet i 1943 under betegnelsen A41 som et motsvar til de farlige tyske 88 mm kanonene. Forsvarsdepartementet etterspurte en komplett overhaling av de britiske panservognene etter at britiske stridsvogner hadde blitt forbigått av de tyske. Den ble blant annet utstyrt med en 17-punder kanon, britenes beste panservernkanon. Senere ble den utstyrt med Royal Ordnance L7, et våpen som ble en stor eksportsuksess for britene.
Teknisk.
Vognføreren sitter foran til høyre i skroget, med vognkommandøren og skytteren til høyre i tårnet og laderen til venstre.
Bestykningen var først en 17-punder, deretter en 20-punder og til slutt en 105 mm kanon. Kanonen kan eleveres fra -10° til +20°. Hovedskytset på senere varianter kunne siktes inn ved hjelp av en 12,7 × 99 mm mitraljøse.
Motoren var opprinnelig en Rolls-Royce 12-sylindret væskekjølt bensinmotor som yter 650 hk ved 2 550 omdreininger i minuttet. Den var montert bak i skroget. Drivstofftanker med kapasitet på 1 037 liter kunne utvides med en etthjuls tanktilhenger og taues bak vogna.
Varianter.
Israels Centurion, kalt "Shot Kal Gimel", på et museum.


British Army of the Rhine.
Det har eksistert to britiske hærenheter med navnet British Army of the Rhine (forkortet BAOR), begge var okkupasjonsstyrker i Tyskland etter henholdsvis første og andre verdenskrig.
Den andre BAOR ble dannet 25. august 1945. Dens originale funksjon var å administrere den britiske okkupasjonssonen i Tyskland. Etter at tyske sivile myndigheter tok over gikk den over til å bare administrere de britiske militærenhetene.
Etter hvert som den militære trusselen fra Sovjetunionen økte gikk BAOR over til å fungere som en forsvarshær snarere enn en okkupasjonsstyrke. Etter etableringen av NATO i 1949 ble BAOR Storbritannias hovedbidrag til alliansen. I tilfelle krig ble sjef BOAR også sjef for NATOs nordlige armégruppe NORTHAG.
I 1994 ble BOAR erstattet med British Forces Germany.
Den norske Tysklandsbrigaden var underlagt BAOR.


Duntocher.
Duntocher (skotsk gælisk Dùn Tòchair) er en landsby i West Dunbartonshire i Skottland.
Etter at byen Clydebank ble opprettet ble Duntocher og Hardgate gradvis innlemmet i den nye byen, og de administreres nå som en del av den. Duntocher har vokst kraftig på grunn av boligbygging rett etter andre verdenskrig og i 1970-årene.
Tidligere var Duntocher det vestligste sted hvor det gikk trikker drevet av Glasgow Corporation Transport. De gikk fra Duntocher via Hardgate til Clydebank, og noen avganger fortsatte til Partick i Glasgow.


Fulvio Giulio della Corgna.
Fulvio Giulio della Corgna (født 19. november 1517 i Perugia i Italia, død 2. mars 1583 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Perugia 1550–1553, og igjen fra 1564–1574, og deretter biskop av Albano.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av sin fetter pave Julius III.
Pave Paul IV arresterte ham av politiske grunner i 1556 og sperret han inn i Engelsborgen, men da spanjolene vant militære seire ikke langt fra Roma så paven det klokest å løslate ham og gjeninnsette ham i full kardinalsverdighet.
Corgna, Fulvio Giulio della
Corgna, Fulvio Giulio della
Corgna, Fulvio Giulio della
Corgna, Fulvio Giulio della


Giovanni Michele Saraceni.
Giovanni Michele Saraceni (født 1. desember 1498 i Napoli i Italia, død 27. april 1568 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Acerenza & Matera fra 1536.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.
Han fikk i oppdrag å revidere aktene fra Tridentinerkonsilet, og ble benyttet av Pavestolen også til en rekke andre oppdrag, blant annet ved granskningen av anklagene mot kardinal Carlo Cafara.
Han var en slektning av kardinal Fabio Mignatelli (kreert 1551).
Saraceni, Giovanni Michele
Saraceni, Giovanni Michele
Saraceni, Giovanni Michele
Saraceni, Giovanni Michele


Giovanni Ricci.
Giovanni Ricci (født 1. november 1498 i Montepulciano i Italia, død 3. mai 1574 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, blant annet som internuntius i Spania og i Østerrike.
Han ble biskop av Siponto 1544, og samtidig nuntius i Portugal skjønt det tok ett år før han reiste dit. Da var han i mellomtiden blitt erkebiskop av Chiusi.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.
Han var enten administrator eller biskop av en rekke andre bispeseter, og var tilslutt erkebiskop av Pisa i 1567, og biskop av Albano og så Sabina.
Ricci, Giovanni
Ricci, Giovanni
Ricci, Giovanni
Ricci, Giovanni


Giovanni Andrea Mercurio.
Giovanni Andrea Mercurio (født 1518 i Messina i Italia, død 2. februar 1561 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler].
Han ble biskop av Siponto 1545, men forflyttet til erkebispedømmet Messina i 1550.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.
Mercurio, Giovanni Andrea
Mercurio, Giovanni Andrea
Mercurio, Giovanni Andrea
Mercurio, Giovanni Andrea


Giacomo Puteo.
Giacomo Puteo (født 13. februar 1495 i Mallorca i Spania, død 26. april 1563 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler]. Han virket i den romerske kurie og var i en periode erkebiskop av Bari.
Han kom fra en italiensk-katalansk bakgrunn.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.
Puteo, Giacomo
Puteo, Giacomo
Puteo, Giacomo
Puteo, Giacomo
Puteo, Giacomo
Puteo, Giacomo


Kenenisa Bekele.
Kenenisa Bekele (født 13. juni 1982) er en etiopisk langdistanseløper. Han har vunnet to OL-gull og fire VM-gull på 10 000 meter i løpet av karrieren.
OL- og VM-resultater.
Han vant gull på 10 000 meter og sølv på 5000 meter i OL i Aten 2004. I VM 2003 vant han gull på 10 000 meter og bronse på 5000 meter. Han forsvarte VM-gullet på 10 000 meter i Helsingfors 2005 og i Osaka 2007.
Han forsvarte OL-gullet på i OL 2008 i Beijing. Fra før hadde fire løpere vunnet 10 000-meteren i OL to ganger: Paavo Nurmi, Emil Zátopek, Lasse Virén og Haile Gebrselassie.
I tillegg vant han gull på 5000 meter med ny olympisk rekord.
Terrengløp.
Fem år på rad, (2002–2006) vant Bekele VM i terrengløp, både kort og lang løype. Ingen andre løpere har greid å vinne begge distansene noe annet år.
Verdensrekorder.
Per august 2008 er Bekele innehaver av verdensrekorden på både 5000 og 10 000 meter.


Gårdshunder.
Gårdshund er en flyktig beskrivelse av hunder som tradisjonelt ble hold på gårdsbruk som en slags kombinerte vakthunder, gjeterhunder, trekkhunder og familiehunder. Dagens gårdshunder inkluderer raser som de nordiske gårds- og gjeterhundrasene og de svetsiske sennenhundrasene.
Nordiske gårds- og gjeterhundraser.
Dette er spisshundraser som tradisjonelt har blitt holdt på gårdene i Skandinavia som kombinerte vakthunder, gjeterhunder og familiehunder helt siden vikingtiden, selv om rasene nedenfor nødvendigvis ikke er like gamle som det.
Gårdshundens viktigste oppgave var å passe på eiendom og bufe, og å varsle om det hente noe uforutsett. I så måte er norsk buhund et godt eksempel. Den er kjent for å være en svært god varslingshund.
Sennenhunder.
Sennenhundrasene er tradisjonelle sveitsiske gårdshunder. De har hatt som oppgave å passe på både bufe og eiendom. Sekundært har den også i noen grad også fungert som trekkhund (vognhund og sledehund), spesielt i tidsrommet før 1950. I gamle dager var disse hundene ofte å se løpende mellom bakhjulene på vognlasset. De fulgte med på markedet og fungerte der som vakthunder.
Andre gårdshunder.
En hel del andre raser har også fungert som gårdshunder, f.eks de belgiske rasene azores cattle dog (også kalt bouvier des ardennes) og bouvier des flandres. I Frankrike fungerte bl.a. både beauceron og briard som gårdshunder, og i Tyskland var pinscher og schnauzer å regne typiske som gårdshunder.


Alessandro Campeggi.
Alessandro Campeggi (født 12. april 1504 i Bologna i Italia, død 21. september 1554 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var i en periode erkebiskop av Bologna, og dessuten viselegat i Avignon.
Han var sønn av kardinal Lorenzo Campeggi, som hadde fått fem barn før han ble enkemann og trådte inn i den klerikale stand. Campeggislekten gav kirken dessuten tre nuntier og 12 biskoper. Alessandro fikk en bred humanistisk utdannelse.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.
Campeggi, Alessandro
Campeggi, Alessandro
Campeggi, Alessandro
Campeggi, Alessandro


Student-TV.
Student-TV brukes som en samlebetegnelse på studentorganisasjoner som produserer TV, som lokal benevnelse på den enkelte organisasjon, eller som navn på det programmet denne organisasjonen produserer. Det finnes slike organisasjoner ved flere universiteter og høgskoler. Noen kringkaster på frekvensen til en lokal TV-stasjon, mens andre sender på lukkede nett.


Elgeseter bru.
Elgeseter bru sett fra luften.
Elgeseter bru går over Nidelva og forbinder Prinsens gate i Trondheim sentrum med Elgesetergata på Elgeseter i sør. Den befinner seg langs en arm av. Trondheim Bystyre vedtok 17. mars 1949 at brua skulle bygges. Elgeseter bru ble åpnet i 1951 etter en byggetid på 2 år.
Hovedinnfartsveien til Trondheim har vært på Elgeseter i mange hundre år, første bru her er nevnt i 1178. På denne brua var det kamper mellom birkebeinere og baglere i 1199. Fram til to år etter bybrannen i 1681, da Gamle Bybro ble bygd, var denne brua den eneste forbindelsen over Nidelva. Brua er blitt fornyet flere ganger. På 1600-tallet ble den en periode kalt «Gårdsbroen» og «Kanikke bro». Etter at Gamle Bybro ble ferdig, forfalt brua til Elgeseter, og den forsvant etter hvert. I 1863 ble det bygd bru her igjen, da Størenbanen ble anlagt til Trondheim. Denne fikk navnet «Kongsgårds bro». Den ble ombygd til veibru i 1885, etter at jernbanestasjonen ble flyttet til Brattøra.
Elgeseter bru ble utført etter planer av dr.ing A. Aas-Jakobsen og arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Hovedentreprenør var Ingeniør F. Selmer AS. Brua er bygd i betong og har 9 spenn og en svakt buet brobane som hviler på runde, slanke søyler med en diameter på 80 cm. I skråningene fra brohodene på begge sider er det lagt brostein i bølgemønster som dekor.
Elgeseter bru ble tildelt Betongtavlen 2004 av Norsk Betongforening begrunnet i at brua er «et fremragende, fremtidsrettet og vakkert byggverk. Ved sin gode tekniske tilstand markerer broen betongens egenskaper som et bestandig byggemateriale.»
Brua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008.


Titran-ulykken.
Titranulykken skjedde natt til 14. oktober 1899 som en følge av et uvær som ikke kunne varsles. Frøya i Sør-Trøndelag var uten telefonforbindelse og ingen fikk derfor stormvarselet som var slått opp blant annet i Kristiansund og Trondheim fredag den 13. oktober. Fiskerne dro derfor på havet, blant annet på grunn av gode fangster og kanskje like viktig, gode priser på storsilda. 140 fiskere omkom i uværet.
Ulykken.
En time over midnatt kom uværet over Titranhavet, med vind fra nord og nord-vest med orkans styrke, samt enorme nedbørsmengder. Det er sagt om ulykken at den ville fått adskillig større konsekvenser om vinden hadde kommet fra sør-vest. Men det ble ille nok.
29 farkoster ble ødelagt og 142 fiskere fra kystsamfunn i Midt-Norge omkom. Særlig hardt ble fiskeribygda Titran sørvest på Frøya rammet. Det var herfra fiskerne dro ut, og av de omkomne var 32 fra Frøya, 16 fra Kristiansund, 13 fra Smøla, 9 fra Bud og 8 fra Hitra.
Men flere fiskere enn de som omkom, klarte å berge seg på ulikt vis. De største fartøyene kunne sette til havs og vente i rom sjø til uværet gikk over før de dro tilbake til sikker havn.
Frøya kommunestyre hadde alt høsten 1897 bevilget penger til seks telefonstasjoner, hvorav én på Titran (helt vest på Frøya). I august 1899 var telefonkabelen lagt over Frøyfjorden fra Dolmøya på Hitra til Flatval på Frøya. Den første telefonstasjonen ble åpnet én måned etter Titran-ulykken, og først to år senere kunne stasjonen på Titran åpnes.
Årsakene.
Om årsakene til ulykken på havet utenfor Titran, skriver stiftsamtmannen etter en tjenestereise i de ulykkesutsatte områdene 19.-24. oktober 1899, at foruten vind og mørke, var innseilingsforholdene til havna på Titran, som delvis var sperret av skipene til over 60 fiskeoppkjøpere, og de mange umerkede skjærene medvirkende til ulykken. I tillegg kom mangelen på fiskerioppsyn, mangelen på redningsskøyter og mangelen på telefon. Det siste er i ettertid karakterisert som det viktigste forhold som kunne ha hindret ulykken.
Sletringen fyr ble forbedret av Fyrvesenet allerede året etter, men en antar at fyret ikke ville betydd noe fra eller til i forhold til ulykken. Dagens fyr ble først ferdigstilt i 1923 og ble landets høyeste.
Titranfondet.
Etter ulykken ble det satt i gang en nasjonal innsamlingsaksjon til de etterlatte, som innbrakte 806 400 kroner, et enormt beløp på den tiden. Både Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen holdt foredrag i Gamle Logen i Oslo til inntekt for formålet. En norsk skipskaptein på skipet «Taku» som befant seg i Kina sendte fem kroner til presten i Fredrikstad med beskjed om å sende pengene til rette vedkommende. Staten bidro med 50 000 kroner. Etter at nødhjelp var gitt, ble resten av pengene avsatt til Titran-fondet. Fondet ble først avviklet i 1976 og ytte midler til blant annet redningstjenesten på havet.
Uværet hadde på sin vei nordover tidligere på dagen tatt 30 andre liv i det som ble hetende Røvær-ulykken.
Titranfondet, ble opprettet ved kgl. res. av 7. juli 1900. Da ble de innsamlete midlene til de etterlatte etter stormulykkene høsten 1899 fordelt, etter at en komite under ledelse av preses i Selskapet for de norske fiskeriers fremme i Bergen, senere statråd Lehmkuhl, hadde forberedt saken. Det er uklart om en kan tale om bare ett fond. Ved fordelingen ble det nemlig overlatt til lokale styrer eller avdelinger i Haugesund, Bergen (Fiskeriselskapet), Kristiansund og Nordlands amt å forvalte mesteparten av midlene. For Nordlands vedkommende ble forvaltningen tillagt styret for det fondet som ble opprettet etter stormulykken i Lofoten i 1893. Disse lokale fondsstyrene skulle sende årsmelding til Fiskeristyrelsen.
Et relativt stort beløp ble ikke fordelt i 1900. Det ble forvaltet av Fiskeristyrelsen/ direktoratet som et slags reservefond. Dette fondet var kommet opp i 125.000 kr. i 1907, og gikk antakelig inn som et reservefond i ulykkesforsikringen for fiskere da denne kom i gang i 1909 (se Årsberetn. vedk. Norges fiskerier nr. 1/1907 og O.prop. 10/1908). Administrasjonen gikk da over til Riksforsikringsanstalten (-trygdeverket).
Titranfondet omtales fremdeles i slutten av 1930-årene, da de lokale avdelingene fremdeles satt med udisponerte midler (se St.med. 32, 1939, bilag s. 5).
Bauta.
Ved 50-års markeringen etter ulykken i 1949 ble det reist en bauta ved Titran kapell, der navnene til de 140 omkomne er inngravert.
Det er også laget et skuespill som har blitt framført flere ganger, en gang med Kongen til stede.


David Koresh.
David Koresh (født Vernon Wayne Howell 17. august 1959, død 19. april 1993) var leder for sekten Branch Davidians fra 1988 frem til beleiringen i Waco, da et raid utført av Bureau of Alcohol, Tobacco and Firearms førte til at Federal Bureau of Investigation beleiret gården hvor sektmedlemmene oppholdt seg. Koresh døde i brannen som ble utløst på slutten av beleiringen.


Rutherford B. Hayes.
a>, som seiret med 185 valgmannstemmer, mot 184 for Tilden.
Rutherford Birchard Hayes (født 4. oktober 1822, død 17. januar 1893) var den 19. presidenten i USA. Hayes hadde rykte på seg for å være ærlig og hederlig, og ble valgt til president etter Ulysses S. Grant. Grants administrasjon var preget av både skandaler og korrupsjon, og Hayes fikk i oppgave å rydde opp i dette. Han fikk likevel en vanskelig start, da Høyesterett med stemmesifrene 7-6 tilkjente ham en kontroversiell seier i Ohio. Ohio kom til slutt til å avgjøre presidentvalget for Hayes, og mot demokraten Samuel Tilden.
Utenrikspolitikk.
Hayes oppfattes som grunnleggeren av USAs imperialisme. President James Monroe innførte i 1823 den såkalte «Monroe-dokrinen» som erklærte Amerika (Nord- og Syd-Amerika) som forbudt område for alle europeiske stater, og at ethvert forsøk ville bli ansett som en trussel mot USAs sikkerhet. Hayes videreførte denne doktrinen ved å erklære at borgere av «framskredne land» (les: USA) hadde samme krav på sikkerhet for liv og eiendom i «primitive områder» (les: Latin-Amerika) som i det «framskredne land», og at det «framskredne land» derfor hadde rett til å invadere «primitive områder» for å sikre dette. Denne politikken slo imidlertid ikke til i stort monn før i 1890-årene under president Grover Cleveland og de etterfølgende presidentene.


Ruby Ridge.
Ruby Ridge er et avsidesliggende fjellområde i delstaten Idaho i USA. I august 1992 ble navnet verdenskjent etter en konfrontasjon mellom en familie boende i ei hytte der og amerikanske føderale myndigheter. Myndighetenes handlinger skulle senere bli hardt kritisert av både det amerikanske Senatet og andre.
Bakgrunn.
Agenter fra BATF, det føderale byrået for alkohol, tobakk og skytevåpen, ønsket å infiltrere den rasistiske gruppen Aryan Nations som hadde tilhold ved nærliggende Hayden Lake. Det er omstridt om Randy Weaver, en lokal bonde, var en sympatisør, men han besøkte Aryan Nations' kirke ved flere anledninger. Han syntes å passe godt som føderal spion, men svarte nei da han ble tilnærmet og forespurt. I det som kanskje var et forsøk på å påtvinge et samarbeid, lurte BATF Weaver til å selge dem to avsagde hagler. Det er omdiskutert om det var BAFT selv eller Weaver som sagde haglene under den forskriftsmessige lengden på 45,7 cm. Weaver møtte aldri i retten for å svare på tiltalen og det er dokumentert at innkallingen til retten var feildatert. Weavers hjem ble dermed satt under spaning av kamuflasjekledde U.S. Marshals uten at familien ante noen ting.
Episoden med U.S. Marshals.
Den dramatiske episoden 21. august har et omdiskutert hendelsesforløp. Det begynte med at familien Weavers hunder merket de føderale agentene på eiendommen, enten det var fordi agentene prøvde ut hvor langt de kunne gå i å provosere hundene eller fordi hundene tilfeldigvis dukket over agentene under jakt. Randy Weaver, den 14 år gamle sønnen hans Sam Weaver og venn og gjest Kevin Harris løp bevæpnet ut i skogen, antageligvis i den tro at hundene markerte et jaktbytte. En av hundene kom nær en av agentene, som skjøt og drepte hunden. Sam Weaver så dette og åpnet ild mot agenten. I den følgende ildutvekslingen ble Sam skutt og skadet, og idet han prøvde å ta seg tilbake til hytta fikk han fatale treff i ryggen. Kevin Harris, som hadde sett hunden og Sam dø, skjøt tilbake og drepte én agent. Kevin Harris ble frikjent for det angivelige drapet på agenten.
Beleiringen.
22. august var FBIs elite Hostage Rescue Team på plass under ledelse av Richard Rogers, og litt før klokken fem på ettermiddagen var Weavers hytte omringet av skarpskyttere. Skarpskytterne fikk denne dagen nye stående ordre enn de var vant til: de "kunne og burde" skyte enhver bevæpnet voksen person som befant seg utenfor hytteveggene. Ifølge en senere rapport fra Justisdepartementet ble denne ordren oppsummert av et Denver SWAT team-medlem som: "hvis du ser dem, skyt dem". Innen én time etter at skarpskytterne var på plass, var alle voksne i hytta enten døde eller hardt skadet.
HRT-kommandør Rogers dro like før klokken seks i et helikopter opp til den avsidesliggende hytta for å se området selv. I det som enten må være et kynisk spill for å lure de mistenkte ut eller en fatalt dårlig idé, kom helikopteret inn rett over hytta. Randy Weaver, hans kone Vicky, deres 14-årige datter Sara og Kevin Harris løp ut med våpen i hendene. HRT-skarpskytter Lon Horiuchi skjøt Randy i ryggen. Hele familien snudde rundt og løp inn i hytta igjen. Agent Horiuchi avfyrte på nytt; skuddet gikk inn gjennom et vindu i hyttedøra og traff denne gangen Vicky, som nå holdt en baby i armene, fatalt i hodet. Skuddet fortsatte deretter inn i brystet til Kevin Harris.
Beleiringen fortsatte deretter i ti dager der Randy Weaver, hans tre overlevende barn og Kevin Harris var omringet av flere hundre føderale agenter og politifolk. Flokker av sinte demonstranter møtte opp for å vise avsky mot myndighetenes angivelige hardhendte taktikk. Randy Weavers gamle troppssjef fra Vietnam-krigen ble kalt inn for å fungere som forhandler mellom Weaver og myndighetene, og tilslutt valgte Weaver og Harris å overgi seg.
Etterspill.
Ved rettssaken i 1993 møtte Randy Weaver tiltaltepunkter som strakk seg fra de opprinnelige våpenforseelsene til drap. Weaver ble erkjent å ha handlet i nødverge, og ble frikjent på alle punkter utenom å ha unnlatt å møte i den opprinnelige rettsforhandlingen. Han fikk avskrevet allerede sonet tid og satt tre måneder i fengsel. Kevin Harris ble frikjent på alle punkter. Under rettssaken ble FBI hardt kritisert av dommeren for å ha holdt unna frikjennende bevis.
Rapporten fra Justisdepartementet anbefalte straffeforfølging av Richard Rogers, Lon Horiuchi og andre føderale agenter. Ingenting skjedde, og både Rogers og Horiuchi jobbet videre i sine stillinger i HRT. Begge to skulle senere frem i rampelyset igjen i Waco-episoden.
Familien Weaver ble tilkjent $3,1 million i erstatning.
Senatet holdt høringer om saken i 1995, og endte med å kritisere FBI og andre føderale etater. Blant annet ble det konkludert med at ordren om å "kunne og burde" skyte mål uten å vurdere den subjektive trusselen målet utgjorde, var i strid med den amerikanske grunnloven.


Branch Davidian.
Branch Davidian (fullt navn Branch Davidian Seventh Day Adventist Association) er en religiøs gruppe, oftest omtalt som en sekt, som brøt ut fra Syvendedags-adventistene. Gruppen er mest kjent i forbindelse med beleiringen i Waco i 1993, da 75 medlemmer inkludert lederen David Koresh omkom i en brann.


James Garfield.
a>, som seiret med 214 valgmannstemmer, mot 155 for Hancock.
James Abram Garfield (født 19. november 1831, død 19. september 1881) var USAs 20. president. Garfield ble skutt 2. juli 1881, og døde av skadene han fikk 19. september 1881. Han fikk dermed den nest korteste presidentkarrieren i amerikansk historie etter William Henry Harrison.
Trivia.
Garfield var den eneste presidenten i USA på 1800-tallet som avanserte fra nybyggersamfunnets bunnsjikt til landets høyeste verv. Han er kjent som «den siste presidenten født i en tømmerhytte».
Referanser.
Garfield, James
Garfield, James
Garfield, James
Garfield, James


Bernt Ivar Eidsvig.
Bernt Ivar Eidsvig Can.Reg. (tidl. ordensnavn Markus Bernt Eidsvig) (født 12. september 1953 på Rjukan) er katolsk biskop av Oslo og fungerende apostolisk administrator for Trondheim katolske stift. Han ble utnevnt 11. juli 2005 av pave Benedikt XVI, og dette ble bekjentgjort den 29. juli, på festen for Den hellige Olav. Eidsvig ble bispeviet 22. oktober i Trefoldighetskirken i Oslo, og overtok embetet i St. Olav katolske domkirke samme dag.
Teologiske studier i Oslo.
Eidsvig er født og oppvokst på Rjukan. Før sin konvertering til Den katolske kirke 20. desember 1977 studerte han teologi ved Universitetet i Oslo med tanke på prestetjeneste i Den norske kirke. Han tok den teologiske embetseksamen der med den kirkehistoriske spesialoppgaven "Kirke og samfunn i «The Barsetshire novels»", hovedverkene til den engelske forfatteren Anthony Trollope (1815–1882). Han arbeidet også ti år som frilanser i Morgenbladet, og var i årene 1971–1972 formann i både Telemark Unge Høyre og Tinn Høyre.
Arrestasjon og fengsel i Moskva.
Eidsvig ble nasjonalt kjent da han den 14. juli 1976 ble arrestert av KGB i Moskva da han var kurér for den eksil-russiske organisasjonen NTS. Eidsvig kom for å levere løpesedler, nyremedisiner og en håndbok i «opprør» til en sovjetrusser i Moskva som selv hadde anmodet om en slik forsendelse, men vedkommende var i mellomtiden blitt avslørt og arrestert. KGB ventet i hans leilighet da Eidsvig ankom. Han måtte sitte i 101 dager i Lefortovofengslet i Moskva før sovjetiske myndigheter løslot ham etter utenriksminister Knut Frydenlunds og statsminister Trygve Brattelis innsats for å få ham fri.
Arrestasjonen vakte adskillig oppsikt både i Norge og andre land, men mange reaksjoner var negative. Langt på vei var den informasjonen som ble presentert preget av sovjetisk desinformasjon. Det ble hevdet at Eidsvig var forledet til en handling som "måtte" føre til arrestasjon og at det han gjorde var dumt og latterlig. Det ble blant annet feilaktig påstått at han skulle ha delt ut løpesedler på gaten. Denne fremstillingen preget blant annet Aftenpostens dekning av saken og KGB la i fengselet fram klipp fra norsk presse overfor Eidsvig for å svekke hans motstandskraft.
Katolske teologiske studier i London og prestetjeneste i Norge.
Bernt I. Eidsvig ble etter lisensiatstudier ved Heythrop College i London presteviet som sekularprest for Oslo katolske bispedømme i St. Olav domkirke i Oslo den 20. juni 1982 av daværende katolsk biskop av Oslo, John Willem Gran OCSO. De neste fire årene virket han som kapellan i St. Paul menighet i Bergen, hvor han 1. januar 1986 ble utnevnt til sogneprest etter pater Wilhelm Hertmann OFM. Det var under hans ledelse at den katolske skole St. Paul i Bergen ble flyttet, utvidet og nybygd rett bak St. Paul kirke.
I denne tiden var pastor Eidsvig også lærer ved St. Paul skole. Han var dessuten aktiv i Riksmålsforbundet.
Før sin utnevnelse til sogneprest tjenestegjorde han også i perioder i feltprestkorpset i det norske forsvar, blant annet på Evjemoen nord for Kristiansand og i medisinerrekruttkompaniet på Bømoen ved Voss. I Oslo Katolske Bispedømme har han sittet i Presterådet 1983-1990, i Konsultorkollegiet 1987-1990, og i Pastoralrådet 1988-1991.
Augustinerkorherre i Østerrike.
Sommeren 1991 forlot Eidsvig Norge og trådte inn hos augustinerkorherrene i Stift Klosterneuburg i Østerrike, rett utenfor Wien. Han ble ikledd ordensdrakten den 27. august 1991 og fikk ordensnavnet Markus. Han avla sin ordensprofess der 30. august 1995. Han virket deretter fra 1997 til 2003 som sogneprest i St. Leopold menighet i Klosterneuburg og fra 1996 som novisemester i klosteret.
Under hans ledelse av novisiatet har Stift Klosterneuburg fått et mer internasjonalt preg enn tidligere: Ved siden av østerrikere har han ledsaget inn i ordenen kandidater fra USA, Tyskland, Norge og Vietnam (vietnamesiske flyktninger/innvandrere til Norge).
Han har også vært kapittelråd og kapittelsekretær i stiftet.
Bispeutnevnelse, bispevigsel og bispeinnsettelse.
Markus Bernt Eidsvig ble utnevnt til biskop av Oslo den 11. juli 2005, og utnevnelsen ble offentliggjort Olsok, 29. juli. Eidsvig er første augustinerkorherre fra Klosterneuburg som er blitt biskop siden 1913, da klosterets prost Friedrich Gustav Piffl ble utnevnt til fyrsterkebiskop av Wien.
Bispevielsen og innsettelsen i embetet fant sted i henholdsvis Trefoldighetskirken (luthersk, utlånt av Den norske kirke for anledningen) og i St. Olav domkirke i Oslo, begge den 22. oktober 2005. Bispevielsen ble overført på internettet (web-TV) via www.katolsk.no. Eidsvig ble den tredje norskfødte katolske biskop i Norge etter reformasjonen, etter Olav Offerdahl (bispeviet 6. april 1930, død 7. oktober samme år) og John Willem Gran (bispeviet 24. mars 1963, død 20. mars 2008).
Våpen.
Eidsvigs våpen som biskop er delt i fire felt. 1. og 4. felt (øvre heraldisk høyre og nedre venstre kvadrat) har Oslo katolske bispedømmes våpen (Olavsøksene, to økser, gull, på rød bunn), mens de to andre har halve våpenet til Klosterneuburg (T-kors oppned, sølv, på rød bunn) kombinert med Arons stav (gull, på blå bunn). Klosterneuburgs våpen er delt i henhold til regelen om at bare abbeden (prosten) kan bruke hele våpenet, mens biskoper som har tilhørt klosteret bruker halve kombinert med annet emblem. Skjoldet er kronet med en grønn prelathatt (galero) med seks grønne dusker på hver side, over et bispekors. (Dette korset nevnes i Codex Iuris Canonici (CIC) 1917, canon 274, § 6, og må ikke forveksles med det vanlige prosesjonskors.)
Mottoet er "LABORI NON HONORI", «arbeid, ikke ære». Det er det samme motto som kardinal Piffl, erkebiskop av Wien, valgte i 1913; det er begynnelsen på et motto som i sin helhet lyder «arbeid, ikke ære, skal mine krefter være viet». Dette er en gjengivelse (ikke et ordrett sitat) av dette sentiment uttrykt i den hl. Augustins skrifter.
Bibliografi.
Han har også vært medarbeider for det katolske tidsskriftet St. Olav.


Biskop-elekt.
En biskop-elekt er en person som er formelt utnevnt til biskop, men som ennå ikke er bispeviet.
Det varierer hvor lang tid en person er biskop-elekt. Tidligere kunne det ta svært lang tid før innsettelsen, fordi det ofte var lang reisevei. I moderne tid er dette ikke lenger noen stor hindring, men det er vanlig med en overlappingsperiode der avtroppende og påtroppende biskop virker sammen for å lette overgangen.
I den katolske kirke foreskriver gjeldende kirkelov i kan. 379 at den som er blitt utnevnt må motta bispevielsen innen tre måneder fra når han har mottatt det pavelige utnevnelsesskriv, og innen han tar sin bispestol i besittelse.


Novisemester.
En novisemester er den personen (i et katolsk kloster eller annet ordenshus) som har hovedansvaret for novisene i en tidlig opplæringsfase av ordenslivet. Novisemesterens oppgaver er først og fremst å følge med på at novisene klarer å tilpasse seg ordenslivet, og å sørge for at de får den nødvendige undervisning og formasjon.


Texas Ranger Division.
Texas Ranger Division er en politimyndighet med vid jurisdiksjon i Texas, og er basert i Austin.
Gjennom årene har Texas Rangers etterforsket forbrytelser som spenner fra mord til politisk korrupsjon, fungert som opprørspoliti og detektiver, beskyttet guvernøren i Texas, sporet opp flyktninger, og fungert som en paramilitær styrke. Enheten er den nest eldste statlige politimyndighet i Nord-Amerika med delstatsjurisdiksjon. Rangers har tatt del i mange av de viktigste hendelsene i Texas sin historie, og har vært involvert i noen av de mest kjente straffesaker i det ville vesten, slik som revolvermannen, og en av Texas dødeligste fredløse, John Wesley Hardin, bankraner Sam Bass, og de fredløse Bonnie og Clyde. Dusinvis av bøker har blitt skrevet om Texas Rangers, både faglitteratur og romaner. Det er et museum dedikert til Texas Rangers som ligger i Waco, Texas.
The Texas Rangers ble uoffisielt opprettet av i 1823 da Stephen F. Austin ansatte ti menn til å opptre som Texas Rangers for å beskytte 600-700 nylig bosatte familier som kom til Texas etter den meksikanske uavhengighetskrigen. Størrelsen på Texas Rangers ble økt til 150 personer av Sam Houston, president i 1841, og ble formelt konstituert den 17. oktober 1835. Mange Texas Rangers vervet for å kjempe for Konføderasjonen etter løsrivelsen av Texas fra USA i 1861 under den amerikanske borgerkrigen. Siden 1935 har Texas Rangers tilhørt Texas Department of Public Safety. Siden etableringen skal over 100 Texas Rangers ha dødd på jobb.


St. Paul menighet (Bergen).
St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den dekker også et stort område utenfor byen. Sognekirken er St. Paul kirke.
Menigheten ble opprettet av pater Christopher Holfeldt-Houen i 1857–1858, og fikk formelt status som menighet i 1870. Inntil 1867 hadde den sitt kapell i prestens leilighet på Kalmargjerdet. Så flyttet man over i ny prestebolig, hvor det var et provisorisk kapell på loftet som ble brukt inntil kirken sto ferdig i 1876.
I 1901 ble St. Franciskus Xavierussøstrene stiftet, med moderhus i Bergen. Søstrene ble en viktig ressurs i menigheten. Siden etableringen av et hus for Missionaries of Charity i 2005 har også disse søstrene bidratt en del til menighetsarbeidet, spesielt i forbindelse med diakoni.
Da menigheten ble stiftet var det få medlemmer, bare mellom 20 og 30. I 1951 hadde tallet steget til 408. I 1976 hadde situasjonen endret seg på grunn av økt innvandring fra katolske land, og man hadde 1112 medlemmer. Pr. 2005 hadde menigheten i overkant av 5000 medlemmer. I 2011 hadde menigheten 9700 medlemmer, og i april 2012 var det i underkant av 12 000 katolikker i Bergen.
Referanser.
Paul


Heythrop College.
Heythrop College er et kollegium underlagt University of London, som ligger på Kensington Square i Kensington, London. Det tilbyr grader i filosofi og teologi, og det drives også forskning innen relaterte områder. Frem til 1960-årene tok det bare imot jesuitter som studenter, men det er nå åpent for andre også.
Det ble grunnlagt i 1614 av jesuitter i Louvain i Belgia, og flyttet i 1624 til Liége. I forbindelse med krigene etter den franske revolusjon flyttet det til England, som da igjen hadde åpnet for katolsk virksomhet i landet. Det var først delt i to avdelinger: Det ble undervist i filosofi ved Stonyhurst College i Lancashire og i teologi ved St. Beunos i det nordlige Wales.
I 1926 flyttet de to avdelingene sammen i Heythrop i Oxfordshire. De flyttet så til London i 1970, men beholdt navnet Heythrop. I 1971 ble det et kollegium ved University of London, og i 1993 flyttet det til sin nåværende bygning i Kensington.
Biblioteket har en av Englands største samlinger av tidlige teologiske tekster, hvorav mange bind må oppbevares utenfor campus. "Heythrop Journal" blir gitt ut av kollegiet, og det drives et senter for kristen og interreligiøs dialog der.
Studenter ved presteseminaret Allen Hall har mulighet til å ta tilleggsutdannelse ved Heythrop College, hvilket har medført av flere norske katolske prester har deler av sin utdannelse derfra. Oslos biskop Bernt Ivar Eidsvig, som riktignok ikke studerte ved Allen Hall, har tatt lisensiatstudier der.


University of London.
"Senate House" som huser universitets hovedkvarter
University of London er et kollegieuniversitet i London, England. Det er et av verdens største universiteter, med omkring 115 000 studenter, det vil si rundt 5 % av alle studenter i Storbritannia. Det er også flere britiske universiteter som nå er selvstendige men som tidligere var en del av University of London.
Universitetet ble grunnlagt i 1836. Det bestod da av bare to kollegier, University College London (UCL) og King's College London (KCL), men det er nå over 15. Blant de mest kjente er Imperial College, London Business School, London School of Economics (LSE), Queen Mary, Royal Holloway (RHUL), Goldsmiths College og School of Oriental and African Studies (SOAS). Blant de universitetene som startet som kollegier under University of London finner man University of Southampton, som ble selvstendig i 1952.
Det er organisert som en føderasjon, med en sentral enhet og en stor grad av autonomi for kollegier og institutter. De enkelte institusjonene er spredd over hele Stor-London, og behandles oftest som om de var individuelle universiteter. De er delt i to kategorier: De anerkjente enhetene ("Recognised Bodies") kan dele ut grader i eget navn, mens de tilknyttede ("Listed Bodies") tilbyr studier som leder til en grad fra den sentrale enheten, tilsvarende situasjonen for kollegiene i Oxford, Cambridge og Durham.


Ordensprofess.
En ordensprofess er i katolske ordener en offentlig erklæring om at man av fri vilje ønsker å tre inn i ordenen.
Professens bakgrunn er den offentlige erklæring mange tidlige kristne gav da de gikk inn i kirken. Dette var spesielt vanlig blant asketer i det 3. århundre. Blant kjente personer som man vet avla en slik profess er pave Klemens I, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna.
I det 4. århundre begynte eremitter og munker å avlegge profess; deretter kom regulære kanniker i det 11. århundre, tiggerordnene i det 13. århundre og til slutt medlemmer av kongregasjoner.
I tidlige former av ordensprofessen var det viktigste elementet at kandidaten tok på seg ordensdrakten. Denne ble gjerne tildelt av en biskop eller abbed. Senere ble det innført formelle, skriftlige ordensløfter som ble den mest sentrale delen av seremonien.


Bilens historie.
Bilens historie kan spores tilbake til 1700-tallet, men det var det 20. århundre som var perioden der bilen modnet.
Forhistorien.
Den moderne bilen har sitt opphav i eksperimenter med dampdrevne kjøretøyer på 1700-tallet. Franske Nicolas-Joseph Cugnot (1725–1804) bygde en i 1769 som kunne nå hastigheter opp mot 6 km/t. I 1771 bygde han en til, så rask at han mistet kontrollen og kjørte inn i en vegg og skapte verdens første bilulykke.
Dampdrevne vogner hadde en viss popularitet i Storbritannia, inntil en lov som krevde at de skulle ha en mann med rødt flagg gående foran vogna ble innført. Dette var upraktisk og uøkonomisk, og gjorde at britene konsentrerte seg om å utvikle jernbanen i stedet for.
Tidlige forsøk.
Det var den interne forbrenningsmotoren som gjorde det praktisk med selvdrevne kjøretøyer. Den tyske oppfinneren Carl Benz fikk ferdig en bensindrevet bil 3. juli 1886 i Mannheim, Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach nesten samtidig i Stuttgart og østerrikeren Siegfried Marcus i Wien.
I begynnelsen av århundret.
De ytre trekk på bilene i begynnelsen av det 20. århundre er ganske forskjellige fra hundre år tidligere. Før hadde man store hjul for å kompensere for dårlige veier, bilene var høye og ikke strømlinjeformede og ofte var de ikke helt innelukket en gang. Utvendig montert radiator, skjermer over hjulene og brede stigbrett var også karakteristiske kjennetegn.
Like før 1900 begynte masseproduksjon av biler i Frankrike og USA. Det første selskapet startet for å utelukkende bygge biler var franske Panhard et Levassor i 1889, og to år senere fulgte Peugeot etter. I USA stiftet Duryea-brødrene en bilfabrikk i 1893, men det ble Oldsmobile som dominerte på den tiden der. De hadde produksjonen i gang i 1902. Innen året så produserte Cadillac (startet av Henry Ford Company), Winton og Ford biler i tusentall.
Mellomkrigsårene.
Etter første verdenskrig ble bilen for alvor allemannseie i rikere land. Masseproduksjonen gjorde at prisene gikk ned, samtidig som folks kjøpekraft gikk opp.
Tekniske forbedringer gjorde at de fleste biler fikk innelukket karosseri, styring med ratt og motoren framme. På motorsiden kom overliggende kamaksler og flere ventiler per sylinder for de dyreste bilene. Citroën Traction Avant var den første masseproduserte bil med forhjulstrekk, lansert i 1934.
Etterkrigsårene.
Etter andre verdenskrig tok masseproduksjonen helt over. Billige biler som Volkswagen «Boble» og Fiat 500 gjorde bilen til allemannseie i den industrialiserte verden. Dette hadde store konsekvenser for folks mobilitet, og forandret utseendet på byene vesentlig. I stedet for at arbeiderne måtte bo i nærheten av fabrikkene og kontorene, så ble disse samlet der det var hensiktsmessig, og folk bodde i de nye forstedene.
Den moderne bilen.
En rekke tekniske løsninger som ble vanlige på 1960- og 1970-tallet er med oss fremdeles: Selvbærende karosseri, tverrstilt motor med overliggende kamaksler og elektronisk tenning, montert framme i bilen og med drift på framhjulene, uavhengig hjuloppheng, klimaanlegg og trepunkts sikkerhetsbelter. Der hvor bilreklamen i tidligere år la vekt på tekniske finesser, fremstilles bilen i dag som et tilbehør til kjøperens livsstil.
Fra oljekrisen på 1970-tallet og fram til i dag har bilbruken fått stadig mer kritikk. Kritikken går blant annet på energibruk, lokal og global forurensning og ulemper for lokalmiljøet i byene. Bilfabrikanter i dag er nødt til å framheve bilenes miljømessige fortrinn i tillegg til andre kvaliteter.


Mehamn-ulykken.
Mehamn-ulykken har vært gransket hele tre ganger, noe som gjør den til den mest granskede flyulykken i Norge. Oppmerksomhet fra media omkring denne ulykken har blusset opp hvert femte år (1987, 1992, 1997 og 2002), mens det var liten interesse i 2007. Siste gransking ble avsluttet i 2005 av en granskingskommisjon oppnevnt av Stortinget.
Den 11. mars 1982 styrtet LN-BNK, en Twin Otter fra Widerøe, i havet ved Omgang sydøst for Gamvik. Flyet var på vei fra Berlevåg til Mehamn. Alle de 15 som var ombord omkom. To norske militære jetfly av typen F-104 Starfighter og et Jet Falcon jetfly deltok i søket nær havaristedet bare tre kvarter etter ulykken. Disse søksflyene har i følge granskingskommisjonene skapt usikkerhet hos flere av øyenvitnene i området.
Mehamn-ulykken var den første dødsulykken i Norge med et av Widerøes Twin Otterfly. Ulykken skjedde i tilsynelatende klart vær med solskinn, det oppsto derfor i ulike miljøer mange teorier om hvordan et havari kunne skje under så gode forhold. Flyhavarikommisjonen fikk oppdraget med å granske ulykken.
Flyhavarikommisjonens ulykkesundersøkelse 1982.
Flyhavarikommisjonen la fram sin rapport i Mehamn sommeren 1984. Konklusjonen var at flyet styrtet på grunn av et sammenbrudd i halepartiet forårsaket av aerodynamisk og mekanisk overbelastning i kraftig turbulens over Omgangslandet sørøst for Gamvik. Kommisjonen påtalte at fartøysjefen hadde foretatt ureglementerte legebesøk og benyttet medisinske preparater uten at legenemnda for flygere var informert om dette slik de skulle ha vært i følge regelverket som gjelder for trafikkflygere.
I media ble fokus satt på flygerens medisinbruk på tross av at kommisjonen ikke hadde oppgitt dette som årsak til ulykken. Kommisjonen hadde beskrevet ulike handlinger i cockpit fra en delvis eller helt inkapasitert fartøysjef og dette førte til en forsterket fokus mot fartøysjefen og hans medisinske status. Kommisjonen konkluderte med at de ikke anså dette som den primære ulykkesårsaken, men påpekte at det var i strid med de gjeldende internasjonale og nasjonale bestemmelsene for trafikkflygere å oppsøke lege uten å informere Legenemnda for Flygere. NRK Dagsrevyens hovedoppslag i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten var viet fartøysjefens medisinbruk, noe som forsterket inntrykket i media om at kommisjonen la skylden for havariet på fartøysjefen.
Granskingen av fartøysjefens medisinske status og medisinbruk skapte skarpe reaksjoner blant flygere i Widerøe, men kommisjonen var pålagt å granske besetningens medisinske forhold i henhold til de internasjonale reglene for gransking av flyulykker fastsatt av FNorganisasjonen ICAO (International Civil Aviation Organisation), slik at det ville vært en tjenesteforsømmelse å ikke granske disse forholdene.
Senere ble det fra noen flygere i Widerøe rettet kritikk mot enkelte utsagn i rapporten. Særlig kritisk var man til beskrivelsen av hvordan bagasje fra framre bagasjerom kunne ha løsnet og truffet halepartiet. Denne teorien ble senere tilbakevist i granskingsrapporten fra 2005. Det at fartøysjefen var den eneste som ikke ble funnet i eller ved vraket og at kabindøren kanskje hadde åpnet seg i luften, førte til spekulasjoner fra enkelte aktører om at fartøysjefen hadde forsøkt å lukke døren, eller at det var uro fra en av passasjerene som fartøysjefen forsøkte å roe ned, eller at flyet hadde blitt ukontrollertbart med åpen dør. Granskingsrapporten i 2005 viste at en åpen dør ikke ville skape kontrollmessige problemer. At fartøysjefen satt i førersetet da flyet havarerte mot sjøen ble fastslått på grunnlag av analyser av stolen og setebeltene. Senere havarier har vist at det er normalt at fartøysjefen som sitter i venstre sete kastes ut av flyet ved havari med denne flytypen.
Utvidet gransking i 1987.
I januar 1987 ble det fornyet oppmerksomhet omkring ulykken etter en artikkelserie i avisen Fremover i Narvik, skrevet av journalist Oddvar Kristoffersen, i samarbeid med to flygere fra Widerøe og en flyger fra SAS), hevdet at havariårsaken var en kollisjon med et britisk Harrier jagerfly. Presseoppslagene førte til at flere vitner sto fram og fortalte at de hadde sett fremmede jagerfly i nærheten av havariområdet.
Regjeringen anmodet Flyhavarikommisjonen om ny gransking og utvidet sammensetningen av kommisjonen med ytterligere tre uavhengige medlemmer. Denne utvidede granskingskommisjonen la fram sin rapport høsten 1988. I hovedtrekk kom de til de samme konklusjonene angående ulykkesårsaken som kommisjonen fra 1984. Dette gjaldt også fartøysjefens avvik fra de gjeldende, medisinske bestemmelsene for trafikkflygere, men ettersom dette ikke hadde noen direkte innvirkning på havariet, ble dette forholdet forsøkt dempet ned. Den utvidede havarikommisjonen fant ingen bevis for at det hadde vært fremmede jagerfly i nærheten av LN-BNK da det havarerte. Vrakrestene hadde heller ingen indikasjoner på at det hadde skjedd en kollisjon med LN-BNK.
NRK sendte høsten 1988 (like før granskingsrapporten ble offentliggjort) to TV programmer om Mehamnulykken. Programmene produsert av Bjørn Nilsen under tittelen "«Hva hendte?»" I disse to TV-programmene ble det igjen hevdet at det hadde vært fremmede jagerfly ved havaristedet da LN-BNK havarerte. I forbindelse med TV-programmene lanserte Bjørn Nilsen boken "«Ingen kjent trafikk»", i samarbeid med to journalister fra avisen Fremover, ("Oddvar Kristoffersen og J. Ludvig Solvang"). Deres påstand i boken var at det kunne være hemmelige («ulovlige») jagerflyoperasjoner (britiske) for NATO som hadde forårsaket ulykken ved at det hadde skjedd en kollisjon med et ukjent jagerfly og LN-BNK ved Omgang ("kollisjonsteorien"). U2 operasjoner den angjeldende dagen ble også beskrevet. TV programmene og boken førte til økt uro omkring ulykken.
Nye undersøkelser 1997.
Rød Valgallianse (RV) mente i samsvar med boken "Ingen kjent trafikk" (1988) at det hadde vært allierte fly fra NATO (britiske) involvert i ulykken. Erling Folkvord skrev om dette i boken "Livet bak murene" (kapittel: "Jeg så jagerfly over Berlevåg"). Denne boken var et innslag i stortingsvalgkampen for Rød Valgallianse dette året (1997). Oppslagene i media skapte ny uro og nye vitner sto fram i media. Det ble fra ulike hold fremmet krav om en ny gransking av flyhavariet, men Samferdselsdepartementet avslo dette. I stedet ble det foretatt en undersøkelse i regi av den faste Flyhavarikommisjonen angående påstandene som var framsatt. Undersøkelsene og vitneforklaringene viste at det ikke var hold i de framsatte påstandene. Oberstløytnant Gavin avga i 1997 forklaring til Luftkommandøren for Nord Norge angående påstander i pressen om at han hadde observert britiske jagerfly nær Mehamn 11. mars 1982. Han hevdet da at det han hadde sagt var mer et tankespinn om hva som kunne ha skjedd enn hva som virkelig hadde skjedd. (Fem år senere var dette utviklet til hva som virkelig hendte).
Medlemmene av den utvidede kommisjonen fra 1988 ble av Samferdselsdepartementet anmodet om å gjennomgå påstandene angående Mehamn-ulykken i Erling Folkvords bok "BAK MURENE". Medlemmene fremmet i 24. mars 1998 et samlet og detaljert svar til Samferdselsdepartementet hvor de tilbakeviste påstandene i Folkvords skriv. Dette skrivet fra den utvidede havarikommisjonen er ikke blitt offentliggjort. Dersom det hadde vært offentliggjort ville ryktene sannsynligvis blitt dempet.
Stortingets granskning 2003-2005.
20 år etter ulykken, sendte NRK Brennpunkt i november 2002 et TV-program kalt (Vanskelige vitner) hvor det ble hevdet at det hadde vært britiske jagerfly i havariområdet på havaritidspunktet og at dette var forsøkt tildekket av tidligere kommisjoner. Programmet var en oppfølging av den omfattende mediedekningen av ulykken i NRK Finnmark Radio i forbindelse med at det var gått tyve år siden den tragiske ulykken i 1982. Brennpunktprogrammet og de tallrike oppslagene i media som fulgte, førte til at Stortinget den 16. desember 2002 bestemte at Mehamn-ulykken skulle granskes på nytt av en kommisjon nedsatt av Stortinget. Det at det ble satt ned en ny granskingskommisjon på dette grunnlaget var uventet, for en kollisjon med jagerfly var allerede avvist som utelukket. Undersøkelsene fra 1997 viste også at det ikke var hold i disse ryktene, men kunnskapene om disse undersøkelsene i 1997 eller brevet fra den Utvidede Granskingskommisjonen i 1997 var dessverre ukjent for beslutningstagerne i Stortinget.
De mange påstandene angående at britiske fly var involvert i havariet av LN-BNK, fikk også oppmerksomhet i britiske media og i Underhuset.
Kommisjonens skulle ledes av tidligere Førstelagmann "Gaute Gregusson".
Politi og etterforskningskompetanse: Lagdommer "Brit Seim Jahre",
Lufttrafikktjeneste: "Flykaptein Lars Deremo" (SAS, Sverige),
Radar-/overvåkingssystemer: Forsker, professor II "Svein-Erik Hamran",
Representant for landsdelen/allmennheten: Tidligere biskop "Ola M. Steinholt",
Representant for landsdelen/allmennheten: Administrerende direktør "Gudrun Rollefsen".
Juridisk fagkonsulent: "Richard Saue", (fratrådte før rapporten ble levert), Spesialrådgiver/politikompetanse: "Gunnar Larsen",
Det at det var to medlemmer i kommisjonen (Steinholt og Rollefsen) som ikke hadde direkte flyfaglig utredningskompetanse og som skulle representere "landsdelens og almenhetens interesse", var uvanlig når det gjelder gransking av flyhavarier i Norge. I henhold til internasjonale regler har granskingene som formål å trygge flysikkerheten ved framtidige flyoperasjoner.
Tidsfristen for levering av rapporten ble opprinnelig satt til 1. juni 2004, men det viste seg at kommisjonen trengte ytterligere tid for de omfattende granskingene, rapporteringstidspunktet ble derfor utsatt flere i flere omganger. Rapporten ble til sist vel et år forsinket.
Kommisjonen fikk gjennomført omfattende datasimuleringer av strukturstyrken til Twin Otter og av værforholdene den aktuelle dagen. Mehamnkommisjonen satt således i 2005 med langt bedre kunnskap om flyets styrke og detaljer omkring vindforholdene ved havariområdet enn det noen av de tidligere granskingskommisjonene hadde hatt.
Mehamnkommisjonen la fram sin rapport for Stortingspresident Kosmo den 20. september 2005 etter omfattende vitneavhør av mer enn 200 personer i Norge og i utlandet (UK). Kommisjonen konkluderte i sin rapport at det ikke hadde skjedd en kollisjon mellom LN-BNK og andre fly området som kunne ha forårsaket ulykken. Kommisjonen var kommet fram til at ulykken var forårsaket av aerodynamisk og materiell overbelastning av halepartiet framprovosert av sterk turbulens og et allerede svekket feste for kraftoverføring til høyderoret.
Det ble i rapporten rettet sterk kritikk mot useriøse aktører som særlig via NRK hadde fått ukritisk og omfattende tilgang til media. Kritikken gikk i hovedsak ut på at NRK Brennpunkt ikke i tilstrekkelig grad hadde kontrollert og verifisert alvorlige påstander før de sendte dem på luften. På tross av den sterke kritikken avviste NRK at de hadde gjort noe galt i denne saken. NRK fikk imidlertid ikke støtte for sin avvisning av kritikken, hverken fra pressen eller fra landsdelens representant i kommisjonen.
Mehamnkommisjonen fant at det ikke var grunnlag for den tidligere framførte kritikken av det arbeidet som var utført av de foregående kommisjonene, som de mente hadde utført et samvittighetsfullt og seriøst arbeid basert på den kunnskap som var tilgjengelig den gangen.
Da den første granskingen ble utført, var Mehamn-ulykken den eneste dødsulykken med et av Widerøes Twin Ottere i Norge (en Twin Otter fra Luftforsvaret hadde havarert på Grytøya ved Harstad sommeren 1972, alle de 17 personene ombord omkom). Det var blant befolkningen i landsdelen (og blant en del flygere) en overdreven tiltro til Twin Otterflyenes styrke under operasjoner over fjellandskapene i Norge (se Kap 4 i kommisjonens rapport), men før årtusenskiftet hadde det skjedd hele tre fatale Twin Otter ulykker i Widerøe (ref: Rapport om luftfartsulykke ved Namsos den 27. oktober 1993 med DHC-6-300 Twin Otter, LN-BNM, avgitt juni 1996). I tillegg hadde det skjedd enda et fatalt havari I Luftforsvaret med Twin Otter, slik at det totalt hadde skjedd fem fatale totalhavarier med Twin Otter i Norge (i tillegg hadde Widerøe et fatalt totalhavari ved Brønnøysund med en firemotors "Dash seven" passasjerfly). I utlandet hadde det skjedd enda flere totalhavarier med Twin Otter (mer enn 200). Widerøes Twin Otter ulykke ved Værøy (12. april 1990) hadde også vist at en Twin Otter kunne brytes ned i kraftig vind og turbulens. Myndighetenes og selskapets oppfølging av rapporten etter Widrøes fatale Twin Otter havari ved Namsos i 1993 (samt overgang til større og mer avanserte passasjerfly) førte til en omfattende revisjon og forbedring av de interne prosedyrene i Widerøes flygeselskap. SeKap 4.2: Selskapet, allmenne betraktninger side 35 i kommisjonens rapport fra 2005.
Det var i 2005 et langt større erfaringsmateriale og dessuten bedre teknikker tilgjengelig for å underbygge kommisjonens konklusjoner enn det hadde vært i 1984 og 1988. På tross av dette var det likevel mange som tvilte på at det nå ville bli ro omkring Mehamn-ulykken.
Stortingets behandling av Mehamnrapporten 2006.
Under behandlingen av Mehamnrapporten i 2006 besluttet Stortinget at de etterlatte skulle tildeles billighetserstatning på grunn av den langvarige uroen omkring denne ulykken. Det at spørsmålet om erstatning kom opp var uventet, ettersom en vurdering av en eventuell erstatning ikke var en del av Mehamnkommisjonens mandat, kommisjonen hadde derfor heller ikke vurdert om det var grunnlag for en slik erstatning.
Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomités saksordfører for saken "Meltveit Kleppa" ("Lodve Solholm" var leder) hevdet at det var forhold ved de tidligere granskingene som var årsaken til uroen omkring denne ulykken, og at Staten derfor på dette grunnlag burde gi billighetserstatning til de etterlatte. Staten besluttet å gi slik erstatning selv om de pårørende hadde mottatt erstatning tidligere.
Denne begrunnelsen var ikke i henhold til de konklusjonene som Mehamnkommisjonen hadde beskrevet i sin rapport i 2005, nemlig at det var useriøse aktører som med hjelp fra NRK og andre media hadde fremmet uriktige påstander omkring ulykken og dermed skapt uro omkring ulykkesårsaken. Stortinget så også ut til å akseptere NRKs påstand om at de ikke hadde misledet publikum i denne saken. Dette var ikke i henhold til kommisjonens funn av "andre aktørers opptreden" (Hovedrapport paragraf 17.6 side 508).
Totalkostnadene for erstatningene til de etterlatte ble på nærmere ni millioner kroner (8,75 millioner). Dette beløpet kom i tillegg til de omkring tjue milloner kronene som Mehamnkommisjonens to og et halvt år lange gransking hadde kostet. Dermed ble de offentlige kostnadene på rundt tredve millioner kroner for granskingen og de etterfølgende erstatningene.


ITavisen.
ITavisen.no er Norges mest leste IT-nettsted med rundt 150 000 unike brukere pr. uke. Nettstedet ble etablert 21. oktober 1996 under navnet «Dagens Telecom» som nettutgaven av den papirbaserte ukeavisen «Telecom Revy». Dagens navn er fra 24. september 1998. Ansvarlig redaktør er Tore Neset.
Fra 5. august 2005 og frem til 9. mai 2008 publiserte ITavisen podcaster ukentlig som dekket nyheter innen dataspill, IT-bransjen og lyd/bilde/forbrukerelektronikk. De hadde også inntil nylig en biukentlig video podcast som hadde navnet KLiKK TV. KLikk TV podcasten ble lagt ned i Juni 2009.
Utgiverselskapet IT media ble i 2005 kjøpt av Aller Internett som fra før eide to andre nettsteder som publiserer IT-nyheter; Dinside Data og digi.no.
Det nye utseendet 2006.
21. august 2006 lanserte ITavisen en ny versjon, produsert av Mediafront. Dette ble møtt av heftige protester og sterk misnøye fra nettstedets lesere, og førte til klagestorm. Leserne klaget spesielt på fargevalg, rotete oppsett, samt at siden ikke ble vist skikkelig i forskjellige nettlesere. I tillegg mente mange at reklameplassene dominerte forsiden i langt større grad enn før. Designet ble gradvis justert og bugs ble rettet, men kodingen hadde fortsatt mange feil. For eksempel ville ingressteksten i enkelte tilfeller stikke utenfor rammene hvis man stilte tekststørrelsen for stor i nettleseren.
Bruker man AdBlock for å filtrere ut reklame, vises det noen steder grå firkanter på annonseplassene.
Halvannet døgn etter at det nye designet var publisert, viste ITavisens egen avstemming at hele 86 prosent av de som valgte å svare mente at dette var «Ikke helt bra» eller «Det verste jeg har sett».
Reaksjonene lignet på de avisen fikk ved forrige store omlegging, i 2004. Også den gangen krevde mange lesere en øyeblikkelig retrett til det gamle utseendet.
ITavisen inviterte sine lesere til en designkonkuranse som ble vunnet av Jørgen Winsnes, med designet "Wildmedia's Choise".
I 2011 ble ble designet forandret, men bare hvordan artiklene så ut, også kommentarfeltene så vel som forumet.
Redaksjonelt innhold.
ITavisen.no prøver først og fremst å presentere nyheter om forbrukerelektronikk, dataspill og informasjonsteknologi som er relevante for folk flest. Slik skiller nettstedet seg fra andre IT-relaterte nettsteder som Digi.no, Hardware.no og ITpro.no. Avisens slagord er «for deg som lever digitalt».
I tillegg har nettavisen mye stoff om dataspill, og har blant annet som følge av dette en gjennomgående ung og uerfaren leserskare. Avisen satser også på tester av mobiltelefoner, program/maskinvare og spillkonsoller. Nettstedet har i stor grad skrevet om MP3, DiVX og fildeling, og regnes av mange som et talerør for «nedlastingsgenerasjonen». Artiklene har ofte en polemisk form, rettet mot myndigheter, film- og platebransje.
ITavisen har også fått kritikk for å være «nerdenes svar på Se&Hør», da terskelen for å kalle noe for en «IT-relatert nyhet» til tider kan være nokså lav. Når ITavisen skriver artikler om Apple og iPod, fremkaller dette reaksjoner blant leserene. Redaksjonen mener reaksjonene skyldes den evigvarende diskusjon om produsentrivalenes teknologiske fordeler, hovedsakelig om Microsoft vs. Apple, men også andre produsenter.
Forumet på ITavisen.
ITavisen har også et forum som var veldig populær en stund, men det viste seg at det ble for mye bugs og feil på siden. Mange har også klaget over modereringen av forumet, og mener at reglene er for strenge, noen av brukernes argumenter er at på andre fora kan man bl. a lage tråder for å diskutere forskjellige emner, istedenfor å ha alt i en samle tråd for hvert spill eller annet tema. Forumet ble i 2011 oppdatert til IP-Board, mange av brukeren hadde klaget lenge om at det gamle systemet var for dårlig, og hadde krevet nytt i flere år. Ca. 10 måneder senere, september 2012, valgte ITavisen å legge ned forumet etter at flere av moderatroene sluttet, og forumet slet med store mengder spam, dette fikk massiv kritikk i kommentarfeltet på artikkelen.


Søppelpost.
Søppelpost (engelsk: spam) er en betegnelse på uønsket masseutsendt reklame eller unyttig informasjon for mottaker på Internett, og blir særlig brukt om uønsket reklame på e-post. Søppelpost utgjør i dag et stort problem både for brukere og tilbydere, da så mye som 90-95% av all epost er uønsket søppelpost.
Definisjon.
Søppelpost brukes som betegnelse på uønsket reklame og annen masseutsendt informasjon som ikke er godkjent av mottakeren. Selv om begrepet hovedsakelig brukes om uønsket masseutsendt epost, omfatter det også masseutsendelser på diskusjonsfora (USENET, webforum, blogger, wiki), lynmeldingstjenester (irc, jabber, msn) og sms.
Historie.
Historien om søppelpost strekker seg helt tilbake til opprinnelsen av dagens Internett. En av hendelsene som regnes som opprinnelsen til "problemet" søppelpost er en melding av advokatfirmaet Canter and Siegel fra 1994. Denne meldingen ble postet til alle diskusjonsgruppene på USENET, og averterte for et lotteri hvor de delte ut et såkalt "grønt kort", som gir arbeidstillatelse i USA. Meldingen ble raskt karakterisert som "spam", og selskapet fikk mange reaksjoner fra sinte USENET-brukere. Det finnes imidlertid enda tidligere eksempler på uønsket reklame via epost. I 1978 sendte Digital Equipment Corporation (DEC) ut en epost for å reklamere for en demonstrasjon av deres nye datasystemer. Meldingen ble forsøkt sendt ut til alle som hadde epost via ARPANET, forgjengeren til dagens Internett.
Økonomi.
Mange spammere tjener store penger, ettersom søppelpost gjennom årene har utviklet seg til en millionindustri. E-post er gratis å sende, og dermed har avsenderen ingenting å tape. Så selv om inntjeningen på reklame sendt som søppelpost er ekstremt lav i forholdet til antall e-poster som blir sendt, er volumet såpass stort og kostnadene så lave at det kan lønne seg.
Selv om det er billig å sende søppelpost, er kostnadene for samfunnet formidable. I 2004 anslo en amerikansk undersøkelse at kostnaden bare i USA var på omkring 21,58 milliarder amerikanske dollar. De enorme mengdene med data som søppelpost utgjør, krever økt kapasitet i nettet og på tjenermaskinene, samt mer tid til vedlikehold og bekjempelse av problemet. I tillegg kommer kostnad i form av tapt produktivitet og tiden det tar å filtrere bort søppelpost for den enkelte mottaker. Kostnaden for alt dette bæres av forbrukerne og tilbydere av tjenester og nettverk.
Begrepet "Spam".
"Spam" er et varemerke for kokt (bog-)skinke fra firmaet Hormel Food Corporation i Minnesota, USA. Navnet ble tatt i bruk i 1937 og navnet skal være en forkortelse for «Spiced ham» (krydret skinke) eller «Shoulder of Pork and Ham» (bogskinke og skinke). Spam er billig, og ble sett på som fattigmannskost, og har hatt et noe frynsete rykte, og "spam" er brukt i nedsettende betydning. I Storbritannia var produktet tilgjengelig under andre verdenskrig og er etter det forbundet med enkel, smakløs og kjedelig mat.
Når spam er blitt forbundet med uønska e-post skyldes dette en sketsj av Monty Python. «Spam»-sketsjen var den siste sketsjen i program 12 av andre sesong av Monty Python's Flying Circus. Denne sketsjen utspiller seg i en «brun kafe» der et par (Eric Idle og Graham Chapman) vil bestille frokost. Serveringsdamen (Terry Jones) ramser opp menyen og nesten alle rettene på menyen inneholder spam, fra «egg bacon and spam» til «spam sausage spam spam bacon spam tomato and spam». I tillegg sitter det en gjeng vikinger rundt et bord som stadig bryter inn med sang av typen «spam, spam, spam!» og «Lovely spam! Wonderful spam!». Det hele ender med at vikingkoret overdøver alt og når rulleteksten kommer er den også full av spam og andre elementer fra menyen, f.eks. Spam Terry Jones, Michael Spam Palin, John Spam John Spam John Spam Cleese. Monty Python har også flere sketsjer hvor spam er med i en eller annen sammenheng – for eksempel er SPAM med i tittelen på live-showet til Monty Pythons Spamalot.
Innhold.
De som sender søppelpost har ofte store lister med e-postadresser. E-postadressene samles inn på mange måter, for eksempel ved å plukke dem ut fra websider og diskusjonsfora på Internett.
Derfor har mange e-posttilbydere og -programmer blitt utstyrt med filtre. Dette er «intelligente» dataprogrammer som kategoriserer e-posten din, så du slipper å lese all spammen.
Moderne Søppelpost kan inneholde ren svada uten betydning, gjerne som løsrevne gloser fra ordboka.
Man kan også skrive kjente Søppelpost-ord med mange stavefeil.
Dermed slipper meldingen gjennom filteret. Filteret er nemlig programmert til å finne ord som «Special offer», «VIAGRA» og «Bargain». «V1A6RA» har større sjanse til å slippe gjennom filteret enn «VIAGRA».
Selve annonsen ligger som et vedlegg i HTML- eller.doc-format.


Ziggurat.
En zig·gu·rat (zĭg`ə-răt) er et tempel-tårn i antikkens Mesopotamia og Persia, som har form som en pyramide med terrasser.
Beskrivelse.
En av de fineste gjenværende er Choqa Zanbil vest i Iran, som har overlevd til tross for en ødeleggende åtteårig krig mellom Iran og Irak i 1980-årene, da mange arkeologiske steder ble ødelagt. Den eldste overlevende zigguraten er i Kashan i Iran og er datert tilbake til det 5. årtusenet f.Kr. Zigguratenes design varierer fra enkle grunnmurer som det var plassert et tempel på, til matematisk kompliserte konstruksjoner som strakte seg flere etasjer med terrasser og som hadde et tempel plassert på toppen for en gud.
Et eksempel på en enklere ziggurat var det hvite tempelet i Uruk, i antikkens Sumer. Selve zigguraten er basen som tempelet stod på. Dens formål er å løfte tempelet nærmere himlene, og gir adgang fra grunnflaten via trapper.
Eksempel på en omfattende og massiv ziggurat er Marduk-zigguraten, eller Etemenanki, til antikkens Babylon. Dessverre er det ikke mye igjen, selv av grunnflaten, av denne massive konstruksjonen, men arkeologiske funn og historiske beretninger plasserer tårnet på syv mangefargede etasjer, med et utsøkt tempel på toppen. Tempelet er antatt å ha vært malt og vedlikeholdt i fargen indigo, som stod i stil med flaten på etasjene. Det er kjent at der var tre trapper som ledet til tempelet, to på hver side var antatt bare å nå halvparten av zigguratens høyde.
Etemenanki er sumerisk og betyr «grunnlaget for himmelen og jorden». Den er mest sannsynlig bygget av Hammurabi og en fant ut at zigguratens kjerne hadde restene av tidligere ziggurater og strukturer. Den siste etappen bestod av 15 meter med herdet mursteinskappe konstruert av kong Nebukadnesar II.
For tiden er det kjent at 32 ziggurater eksisterte i fra og rundt Mesopotamia. Fire av dem er i Iran, og resten er hovedsakelig i Irak. Den siste som ble oppdaget var Sialk, i det sentrale Iran.
Den bibelske beretningen om Babels tårn kan ha vært basert på gjenfortellinger om mesopotamiske ziggurater.
Digital rekonstruksjon av Sialks største ziggurat basert på arkeologiske bevis.
Betydning.
De mesopotamiske zigguratene var ikke stedet for offentlig tilbedelse eller seremonier, men en trodde at det var oppholdsstedet for guddommen. Gjennom zigguratene kunne gudene vøre nærmere menneskeheten og hver by hadde sin egen beskytter, gud eller gudinne. Bare prestene hadde lov til å gå inn i zigguraten og det var deres ansvar å ta seg av guden og sørge for deres behov. Resultatet var at prestene var mektige medlemmer av det sumeriske samfunnet.
Det har også blitt foreslått at zigguraten var en symbolsk representasjon av den opprinnelige haugen som universet hadde blitt skapt av. Zigguraten kan ha blitt bygd som en bro mellom himmelen og jorden. Templene til sumererne var trodd å være akser, et vertikalt bånd mellom himmel og jord, og jorden og underverdenen, og et horisontalt bånd mellom landene. Bygget på sju etasjer representerte zigguraten sju himler og eksistensnivåer, de sju planetene og de sju metallene ble assosiert med dem og deres tilsvarende farger.
Moderne arkitektur.
Ziggurat-stilen innen arkitektur fortsetter å bli brukt og kopiert rundt om i verden. Kanskje er det beste eksemplet det sentrale biblioteket til Universitetet i Tennessee, i Knoxville. Et annet er zigguraten ved elven nær sentrum i Sacramento, California, brukt som kontor.
I Europa er studentboligene Norfolk Terrace og Suffolk Terrace ved University of East Anglia i Norwich velkjente eksempler.


Nasjonalalliansen for russiske solidarister.
Nasjonalalliansen for russiske solidarister (på russisk "«Национально Трудовой Союз»"), kjent ved den russiske forkortelse «NTS», er en russisk patriotisk antikommunistisk organisasjon grunnlagt i Beograd i 1930 av en gruppe unge russiske antikommunistiske emigranter. Organisasjonen ble dannet som et alternativ til den eldre generasjonen russiske emigranter (veteranene fra "de hvites bevegelse"), som de yngre opplevde som stagnerte og motløse etter at de hadde tapt den russiske borgerkrig.
De yngre russere som opprettet NTS ønsket å spille en aktiv rolle i kampen mot kommunismen og fordypet seg i studiet av den sovjetiske kultur som vokste frem og den psykologi som borgerne av Sovjetunionen utviklet. De utarbeidet et politisk program grunnlagt på «solidarismen». NTS ville opprinnelig kun oppta som medlemmer unge menn og kvinner som var under 30 år (med sporadiske unntak, senere oppgav de denne aldersgrensen), ettersom de mente at kun de generasjoner som ikke hadde vært aktører i revolusjonsåret 1917 kunne lede kampen.


Sinn Féin.
Sinn Féin, som på irsk gælisk språk betyr "Oss Selv", er et all-irsk politisk parti. Det blir ofte beskrevet som den politiske fløyen av den irske republikanske arméen (IRA).
Nåværende parti dukket opp fra en splittelse i 1970 om det sporer sin opprinnelse tilbake til partiet ble dannet i 1905 av Arthur Griffith, og arbeider for et forent Irland, det vil si at Nord-Irland skal bli en del av den irske republikken.
Sinn Féin er det største nasjonalistpartiet i Nord-Irland siden valget i 2001, da det overtok denne posisjonen fra Social Democratic and Labour Party. Sinn Féin har for tiden fem representanter i det britiske parlamentet, men møter ikke, fordi de da måtte sverge troskap til den britiske monarken.
Sinn Féin har også fire medlemmer av den irske nasjonalforsamlingen i Dublin, og en representant i Europaparlamentet fra Nord-Irland.
Den første lederen i Sinn Féin var Arthur Griffith, men først da Eamon de Valera tok over ledelsen i 1917 etter Påskeopprøret ble partiet en ledende kraft i den nasjonale frigjøringskampen.
Ved splittelsen i IRA i 1969–1970 fulgte Sinn Féin Den provisoriske IRA. Den offisielle IRA opprettet det konkurrerende partiet Det offisielle Sinn Féin. I 1986 Republican Sinn Féin ble dannet av dem som var uenige med beslutningen om å avslutte boikotten av den irske parlamentet.
Nåværende partileder er Gerry Adams (siden 1983).


Den amerikanske komitéen for frigjøring av folkene i Russland.
Den amerikanske komitéen for frigjøring av folkene i Russland ("American Committee for the Liberation of the Peoples of Russia") var en amerikansk antikommunistisk organisasjon grunnlagt på slutten av 1940-tallet, som ifølge seg selv arbeidet for å frigjøre Russland fra stalinistisk diktatur. Med Radio Free Europe som forbilde grunnla de i 1953 den antikommunistiske kringkasteren "Radio Liberation", som senere ble kjent som "Radio Liberty". Den hadde hovedkontor i Lampertheim i den tyske delstaten Hessen, og sendte propagandasendinger på russisk språk til Russland. Kringkastingen mottok driftsmidler fra den amerikanske kongressen og CIA. Sovjetiske myndigheter brukte støysendere for å forsøke å forhindre dens budskap i å nå frem. I 1973 ble Radio Liberty fusjonert med Radio Free Europe, som hadde sitt hovedkontor ved Englischer Garten i München.


Norway Cup.
Deler av Ekebergsletta under Norway Cup i 2009
Et utvalg av flagg fra de ulike nasjonene som deltok på Norway Cup i 2006
Norway Cup er en internasjonal fotballturnering i Oslo for ungdom mellom 10 og 19 år. Turneringen er blitt avholdt siden 1972. Den arrangeres hvert år i uke 31, og regnes som en av verdens største fotballturneringer.
Bækkelagets Sportsklub står som arrangør av turneringen med Frode Kyvåg som generalsekretær. De fleste kampene spilles på Ekebergsletta. Totalt spilles det mellom og kamper i løpet av uken.
Verdens største arena.
Totalt fra 1972 til 2009 har 43 141 lag deltatt i turneringen. De siste årene har 1400–1600 lag deltatt hvert år og turneringen omtales derfor ofte som «verdens største fotballturnering». Deltakerne i turneringen kommer fra rundt 50-60 ulike nasjoner.
Kvinnefotball.
I 1972 ble den første utgaven av Norway Cup spilt med jentelag, mens Norges Fotballforbund (NFF) ikke anerkjente kvinnefotballen offisielt før 1976. Amazon fra Grimstad vant den første Norway Cup-turneringen for kvinner. Laget vant 2-1 over Vestar etter straffesparkkonkurranse.
Fargerikt fellesskap og kjente spillere.
I 1979 fikk Norway Cup besøk av brasilianske Pequeninos fra São Paulo. Det første laget som kom til Oslo besto av gatebarna fra slummen. For dem var turen til Norway Cup et lysglimt og oppmuntring i forhold til elendigheten hjemme. Samtidig erobret disse ungdommene hele Ekebergsletta og ble straks turneringens yndlinger.
Flere spillere som har deltatt i Norway Cup gjorde senere fotballen til sitt yrke: Erik Mykland, John Carew, Ole Gunnar Solskjær og Steffen Iversen er noen av disse.
Sang og minnekonsert.
Turneringen har utviklet den kulturelle siden videre, og under Norway Cup Showet som ble arrangert 31. juli 2010, ble det også presentert en ny offisiell Norway Cup-sang: «We live, we love». Den er laget av D'Sound.
I 2011 startet kampene 31. juli og Norway Cup varte til 6. august. 2011 var et spesielt år med rosetog (åpningsparade) og minnekonsert (åpningskonsert) for terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Minnekonserten ble avsluttet med "You´ll Never Walk Alone". Det ble i 2011 holdt flere mindre konserter i tillegg til minnekonserten, og blant dem som hadde konserter på Ekebergsletta var Madcon, Erik & Kriss og Admiral P.
I 2012 ble Norway Cup spilt i perioden 29. juli til 4. august. Det ble satt en ny rekord med 1610 lag ifølge Norway Cups nettside sin artikkel: http://www.norwaycup.no/article.php?id=3397 Norway Cup 2013 spilles fra 28. juli til 3. august.
Rolf Hofmos minnepokal.
I Norway Cup har det hvert år fra 1975 blitt utdelt en pokal til den beste norske klubben. Hvert tredje år deles det også ut en vandrepokal, Rolf Hofmos minnepokal. Denne går til klubben med de beste resultatene de tre siste årene, og ble første gang vunnet av Start i 1978.


Verdensungdomsdagen 2005.
Den XX Verdensungdomsdagen i Köln (tysk "XX. Weltjugendtag Köln", italiensk "XX. Giornata mondiale della gioventù Colonia") fant sted mellom 11. og 21. august 2005 i Köln i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen.
Paven innba «verdens ungdom» til den tyvende verdensungdomsdagen, som fant sted i pavens hjemland Tyskland. Tema for verdensungdomsdagen var «Vi er kommet for å tilbe Ham» (Matt 2,2). Dette refererer til de tre vise menn. Ifølge en svært gammel tradisjon befinner det seg relikvier av vismennene i Köln.
Program.
Etter dagene med sammenkomster i de tyske bispedømmene (11-15. august) samlet de internasjonale gjestene seg med sine verter til de sentrale arrangementene i erkebispedømmet Köln.
Til verdensungdomsdagene var det ventet ca. 400 000 registrerte pilegrimer mellom 16 og 30 år, 600 biskoper og 6 600 journalister fra hele verden. Westdeutsche Rundfunk leverte fjernsynsbilder til mer enn 70 land. Arrangementet ble gjennomført av selskapet Weltjugendtag GmbH i Köln og kostnaden var anslått til omkring 100 millioner euro.
Etter fem dager i Köln, som ungdommene tilbragte med bønn, workshops, konserter og en rekke andre, ikke minst sosiale, arrangementer, reiste deltagerne til Marienfeld ved Kerpen. Der
var det aftensvigilie med paven lørdag. Ungdommene overnattet i området, for neste morgen å feire avslutningsmesse med paven. Her deltok omkring 920 000 deltagere.
En av de viktigste oppgavene for organisatorene var å skaffe husvære til ungdommene fra 161 nasjoner. I erkebispedømmet Köln skaffet man 80 000 privatinnkvarteringer med kampanjen "Herberge gesucht!"
Pavens apostoliske reise til Köln.
Den i april 2005 avdøde pave Johannes Paul II ville selv delta på verdensungdomsdagen, isteden ble det hans etterfølger Benedikt XVI som deltok. Den nye paven hadde dessuten utvidet sitt program i Köln i forhold til det Johannes Paul II hadde tenkt å delta på. Reisen til Köln var Benedikts første apostoliske reise utenfor Italia.
Pavens besøk varte fra 18. til 21. august. I de første dagene sto forskjellige representative oppgaver på programmet, før han ledet den sentrale gudstjenesten.


FV 510 Warrior.
FV 510 Warrior er en britisk stormpanservogn, opprinnelig laget for å erstatte den gamle FV432 Trojan-serien med pansrede kjøretøy. Den finnes i mange forskjellige varianter, blant annet som kommandovogn og panservernvogn. Den utmerker seg som en av verdens raskeste beltevogner.


Herlaug Grjotgardsson Ladejarl.
Herlaug Grjotgardsson Ladejarl kan ha levet ca. 825. Han var jarl av Hålogaland og Namdal.
Mogens Bugge fører i «Våre forfedre» Herlaug som sønn til Harald Trondsson Naumdølajarl og antar at Harald levde omkring 800. I «Rosensverdslektens forfedre» av Bent og Vidar Billing Hansen angis hans far å være Grjotgard, født ca. 790. Denne Grjotgard skulle så være sønn til Herlaug og sønnesønn til den ovennevnte Harald Naumdølajarl. Sistnevnte antar at Harald er født ca. 730.
Da begge må ha anvendt Håløygjatal som kilde har det vel sneket seg inn en skrivefeil i en av disse bøker.


Marius Bakken.
Marius Bakken på startstreken under Bislett Games 2005.
Marius Bakken (født 27. mars 1978 i Sandefjord) er en norsk friidrettsutøver. Han har (per 2005) norsk rekord på 2000, 3000 og 5000 meter, og har deltatt i OL i 2000 og 2004. Han er tilknyttet IL Runar.


Liu Xiang (hekkeløper).
Liu Xiang (forenklet kinesisk: 刘翔; pinyin: "Liú Xiáng", født 13. juli 1983 i Shanghai, Kina) er en av verdens fremste hekkeløpere. Han er Kinas mest ettertraktede og beste idrettsutøver. Han satte ny verdensrekord på 110 meter hekk med tiden 12,88 under et stevne i Lausanne 11. juli 2006.
I 2002 slo Liu gjennom ved å vinne 110 meter hekk i det første IAAF Grand Prix-stevnet i Lausanne med asiatisk rekord på 13,12.
Han tok bronse på 110 meter hekk under VM 2003, og oppnådde et foreløpig høydepunkt under OL 2004 i Athen da han vant gull på 110 meter hekk og tangerte Colin Jacksons verdensrekord fra 1993 på 12,91. Liu satte ny verdensrekord med 12,88 i 2006. Han mistet 22. juni 2008 rekorden til cubaneren Dayron Robles (12,87) under et stevne i Ostrava i Tsjekkia.
Liu tok sølvmedaljen på 110 meter hekk etter Ladji Doucouré i VM 2005 i Helsingfors.
Han vant gull på 110 meter hekk i VM i friidrett 2007 i Osaka.
Liu er sammen med NBA-stjernen Yao Ming Kinas mest populære idrettsutøver. Han skuffet en hel nasjon da han 18. august 2008 måtte trekke seg fra sommer-OL 2008 i Beijing grunnet en skade i akillessenen.


Håkon Grjotgardsson Ladejarl.
Håkon Grjotgardsson Ladejarl (gammelnorsk: Hákon Grjótgarðsson) (døde ca.917) var jarl over Håløygaland og Namdal. Hans tilnavn var «den rike» ("Hákon jarl hinn ríki").
Han var sønn og arving av Grjotgard Herlaugsson Ladejarl, og far til Grjotgard Håkonsson, Herlaug Håkonsson og Sigurd Håkonsson Ladejarl og Åsa Håkonsdatter.
Mot slutten av 700-tallet økte makt og rikdommer hos de vestlandske småkongene. Et sterkt Vestland ville begrense økonomisk vekst i Nord-Norge og Trøndelag, og det ville være av stor betydning for høvdingene herfra å få underlagt seg distriktene lenger sør langs kysten. Det ser ut som jarlene av Hålogaland etter dette la under seg kysten fra Lofoten til Trondheimsfjorden.
Grjotgard jarl bodde på Ørlandet ved innløpet til Trondheimsfjorden på slutten av 800-tallet da Harald Hårfagre kom og underla seg Trøndelag. Håkon jarl Grjotgardsson dro til møtes med Harald Hårfagre, og de to gikk i forbund, slik at de ved felles styrker kunne kue vestlandshøvdingene. Håkon Ladejarl og hans to sønner, Grjotgard og Herlaug, kjempet ved Haralds side i slaget ved Solskjel, ca. 875. Etter seiren fikk han Trøndelag som len av kong Harald. Han fikk også Førdafylket og Sogn, og var nå den mektigste mannen i Norge etter Harald selv. Hans datter ble giftet bort til kong Harald.
Han falt i Stavnesvågen i Sunnfjord i kamp med den tidlegare Firda-jarlen Atle Mjove.
Referanser.
1. Skaldediktet Háleygjatal av Øyvind Finnsson


Elliott Smith.
Elliott Smith (født 6. august 1969, død 21. oktober 2003) var en amerikansk sangskriver og musiker. Smith ble født i Omaha, Nebraska, USA, vokste opp i Texas og bodde en betydelig del av sitt liv i Portland, Oregan. Smiths primære instrument var gitar, men han var også dyktig på piano, klarinett, bass gitar, trommer og munnspill. Smith er kjent for sin særegne vokal og akkordsammensetninger. Etter å ha spilt i rockebandet Heatmiser i flere år, begynte Smith sin solokarriere i 1994. Etter samarbeid med ulike plateselskaper som Cavity Search og Kill Rock Stars signerte han i 1997 en kontrakt med DreamWorks Records. I 1998 ble han nominert til Oscar for beste sang («Miss Misery») fra filmen "Good Will Hunting".
Smith døde 21. oktober 2003 etter to knivstikk i brystet. Den umiddelbare konklusjonen var selvmord, som var det mest naturlige med tanke på Smiths livsstil; preget av rusmidler og depresjon. Dødsårsaken har likevel vært meget omstridt ettersom obduksjonen ikke kunne bevise at sårene var selvforskyldt. Mange av hans nærmeste påpekte etter dødsfallet at han på det tidspunktet endelig var rusfri, men de så også at han hadde andre problemer, trolig på grunn av hans forhold til sin stefar. Til tross for at mye peker mot selvmord, ville den senere politirapporten ikke utelukke drap. I tiden før han døde jobbet han med sitt 6. album "From a Basement on the Hill" som ble utgitt etter hans død.


Sigurd Håkonsson Ladejarl.
Sigurd Håkonsson ladejarl (født ca. 890 død 962) var jarl av Trøndelag og Håløygaland.
Sigurd var sønn av Håkon Grjotgardsson Ladejarl, og bror til Grjotgard Håkonsson, Herlaug Håkonsson, Åsa Håkonsdatter. Han ble gift med Bergljot Toresdatter, datter av Tore Ragnvaldsson Mørejarl, og han fikk sønnen Håkon Sigurdsson Ladejarl med henne.
Da motstanden mot kong Eirik Blodøks i løpet av kort tid vokste seg massiv, tok Sigurd initiativ til å hente den yngste sønnen til Harald Hårfagre. Håkon, fra England. Sigurd hadde under kong Håkon den godes tid både selvsteding posisjon i Trøndelag og en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver. Han søkte spesielt å megle mellom kongen og folk under kongens forsøk på å innføre kristendommen.
Høsten 962 ble Sigurd overfalt av Harald Gråfell og hans bror Erling på Aglo i Stjørdal og brent inne. Denne ugjerningen førte til det varige uvennskapet mellom Hårfagreætta og ladejarlene.


Bilens hoveddeler.
Bilens hoveddeler har stort sett vært de samme siden bilens opprinnelse, selv om det de forskjellige systemene igjen består av har endret seg vesentlig.
Motor.
Motoren er den drivende kraften i en bil. Drivstoff pumpes inn i motoren fra drivstofftanken. I dag inneholder de fleste biler en forbrenningsmotor som forbrenner bensin eller diesel. De siste årenes fokus på miljøet har også gjort at gass, elektrisitet eller hybrider har fått en viss oppmerksomhet.
Den mest typiske motoren i en moderne personbil i Norge er en firesylindret, vannavkjølt bensinmotor med elektronisk styrt innsprøytning, montert på tvers foran i bilen.
Drivverk.
"Utdypende artikkel: Bilens drivverk"
Kraften fra motoren overføres gjennom drivverket til drivhjulene. De viktigste bestanddelene i drivverket er kobling (clutch), girkasse og differensial og drivaksler. De fleste bakhjulsdrevne biler har også en mellomaksling mellom girkassen og differensialen.
Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns manuell kasse. I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler.
Moderne manuelle girkasser er "synkroniserte", det vil si at de har en mekanisme som utligner tannhjulenes bevegelser mellom girskiftene. Føreren slipper da å bruke koblingen to ganger.
Styring.
"Utdypende artikkel: Bilens styring"
Bilens styring består av et ratt som dreier forhjulene i den retning føreren ønsker. I tidligere tider hadde noen biler styrepinne i stedet for ratt.
I mellom rattet og hjulene sitter rattstammen, universalledd og enten en styresnekke eller en tannstang. Moderne biler har også servostyring, det vil si hydraulisk eller elektrisk hjelp til å dreie på hjulene.
Hjuloppheng.
Hjulopphenget består av fjæring, demping og bærende konstruksjon.
Fjæringen til personbiler har gått fra å være bladfjærer, en teknologi som stammer fra hestekjerrer, til skruefjærer (kalles ofte feilaktig spiralfjærer) eller torsjonsstang. Moderne personbiler har som regel uavhengig hjuloppheng. Pickuper og lastebiler har ofte fremdeles både bladfjærer og stive aksler.
Elektrisk anlegg.
Strømkilden til det elektriske anlegget er enten batteriet eller en dynamo. Moderne biler har vekselstrømsdynamo (teknisk sett en generator), men biler fra 70-tallet og før finnes ofte med likestrømsdynamo. Dynamoen leverer strøm så lenge motoren er i gang. Batteriet leverer strøm når motoren ikke er i gang, og dets viktigste oppgave er å starte motoren.
Vanlig spenning for et elektrisk system i dag er 12 volt for personbiler og 24 volt for militære kjøretøyer og lastebiler. Fram til 1950-tallet var 6 volt vanlig for personbiler. I framtiden vil sannsynligvis spenningen måtte øke, da det stadig er flere strømforbrukere i moderne biler. Alternativet er at man må legge tykkere og tykkere kabler, og vekten på bilen vil øke. 42 volt er et alternativ det jobbes med.
Karosseri.
"Utdypende artikkel: Karosseri
Karosseriet beskytter bilens passasjerer og systemer mot vær og vind. Det stiver også av konstruksjonen. Moderne personbiler har oftest selvbærende karosseri, men eldre personbiler og lastebiler har separat ramme.
Moderne karosserier har mange sikkerhetstiltak, blant annet deformasjonssoner og ekstra forsterkninger rundt kupéen.
Hjul, dekk og bremser.
Hjulet på en moderne bil består som regel av en felg av metall og et dekk, hovedsakelig av gummi. De vanligste konstruksjonene for felgen er av presset stål eller støpt aluminium. Før hadde biler også eikehjul. Hjulet er festet med bolter til hjulnavet.
Moderne biler har radialdekk, men inntil 1970-tallet ble en del biler levert med diagonaldekk. Dekk for gatebruk eller terrengkjøring har et mønster i sålen. Dekk for motorsport på bane har en mye mykere gummiblanding, og ofte lite mønster.
Bremsene sørger for å omdanne kinetisk energi (bilens bevegelse) til varme. Denne mekanismen gjør at bilen kan sakkes eller stoppes. Bremsene består av en roterende del, enten en trommel eller en skive, og en stillestående del. På alle moderne biler så virker bremsene på alle hjul.
En moderne bil har nesten alltid skivebremser framme, og ofte bak også.


Spinalpunksjon.
Spinalpunksjon, eller lumbalpunksjon, (eng. lumbar puncture)går ut på å stikke en nål inn gjennom korsryggen til spinalvæskerommet. Prosedyren er alminnelig og utføres så å si daglig ved alle sykehus. Formålet kan være forskjellig. Det kan for eksempel være å sette spinal bedøvelse i forbindelse med operasjon. Man stikker på samme sted for å sette epidural bedøvelse, men går da ikke helt inn i spinalvæskerommet. Effekten blir svakere og mer lokal. Hvis det er mistanke om sykdommer i hjernen eller nervesystemet for øvrig, vil man ofte ta en prøve av spinalvæsken. Man kan da gjøre da en rekke forskjellige tester og analyser, som samlet kan gi meget viktig informasjon. I sjeldne tilfeller (oftest kreftsykdommer) kan det være aktuelt å gi medikamenter denne veien.
Spinalpunksjon gjøres som regel i ryggnivå L3/L4 eller L4/L5. L står for lumbal som betyr korsrygg. Der har vi 5 ryggvirvler, og L3/L4 betyr altså mellom virvel nummer 3 og 4 i korsryggen (regnet ovenfra). I dette nivået finnes ingen ryggmarg, den slutter ved L1-virvelen. I området hvor man stikker er det en bunt med nerver som går nedover, og som flyter i spinalvæske. Dette rommet er kledd av hjernehinner.
Det er som regel nok med ett eller to stikk, og bedøvelse er derfor sjelden nødvendig – det krever jo også et par stikk. Prosedyren er meget sikker, nerveskade oppstår så å si aldri.
Vanligste bivirkning er en spesiell form for hodepine, postpunksjonshodepine, som skyldes at trykket i sentralnervesystemet forbigående er noe nedsatt. Hodepinen er typisk verre når man er oppe og lindres når man legger seg. Årsaken er som regel at det lekker spinalvæske fra stikkstedet og ut i vevet omkring slik at trykket ikke kommer helt opp i normalt nivå etter undersøkelsen. Det finnes en enkel måte å tette hullet på – ved å ta en blodprøve og sette inn pasientens eget blod i epiduralrommet på stikkstedet. Da går hodepinen raskt over. Men i de aller fleste tilfeller går den over av seg selv etter noen dager.


Texas hold'em.
Texas hold'em (ofte kun omtalt som Hold'em) er nåtidens mest populære og mest spilte variant av «community card poker». No-limit versjonen av spillet er hovedattraksjonen for store pokerturneringer som World Series of Poker (WSOP), World Poker Tour (WPT) og European Poker Tour (EPT). Til tross for at det teoretisk sett kan spilles av så mange som 22 spillere samtidig, er det mest vanlig med 2 – 10 spillere. I den senere tid har man sett at spillet har tatt to retninger; den tradisjonelle varianten og online spilling som faktisk krever to nesten vidt forskjellige taktikker.
I Norge er gambling forbudt; poker derimot (og dermed Texas hold'em) er ikke forbudt i seg selv og kan spilles fritt dersom penger ikke er involvert.
Opprinnelse.
Det kan ikke bekreftes med nøyaktige opplysninger om hverken hvor eller når Texas hold'em har sin opprinnelse. Det er trodd at spillet begynte i Robstown, Texas, USA i begynnelsen av 1900-tallet. Senere, ca 1925, kom spillet til Dallas, Texas. Spillet ble introdusert i Las Vegas av en gruppe gamblere fra Texas, mest kjent av disse er nok Crandell Addington, Doyle Brunson og Amarillo Slim.
Pokersjargong.
I poker brukes en del ord og uttrykk som trenger nærmere forklaring. Veldig ofte brukes de engelske uttrykkene mye pga manglende norsk oversettelse og fordi de fleste norske pokerspillere spiller i et internasjonalt miljø. Her følger noe av de mest brukte som har tilknytning til Texas hold'em og en forklaring på disse.
Regler.
Texas hold'em spilles etter vanlige pokerregler, det samme gjelder rangering av hender. For mer informasjon om dette se poker.
Spillets mål.
Dette er A-K-Q-J-10 i samme farge. Dette er den absolutt beste hånden i Texas Holdem. Det har ingen betydning hvilken farge du har. Alle fargene er likestilt. I mange kortspill rangerer man Spar som best, fulgt av hjerter, kløver og ruter. Dette er ikke tilfelle i Texas Holdem. (Når det skal avgjøres hvem som skal starte å dele, teller ofte fargene, slik at man skal slippe å dele flere ganger ved tilfeller det de høyeste kortene er av lik verdi.)
Dette er fem kort i samme farge og i sekvens. Et eksempel på straight flush kan være 6-5-4-3-2 alle i hjerter. Hvis to personer skulle slumpe til å ha straight flush samtidig, vil den som har det høyeste topp-kortet vinne. F.eks. så vil 8-7-6-5-4 slå 6-5-4-3-2.
Fire kort med samme verdi. F.eks. 5-5-5-5.
Rangering mellom forskjellige fire like er jo innlysende: Den med høyest verdi vinner. 8-8-8-8 slår 5-5-5-5.
Tre kort med samme verdi + to kort med samme verdi. F.eks. 9-9-9-2-2.
Det er den høyeste tre-kort-kombinasjonen som er best hvis to eller flere spillere får fullt hus samtidig.
F.eks. så vil 9-9-9-2-2 slå 8-8-8-A-A.
Flush er fem kort i samme farge og type(f. eks. 5 kløvere eller hjertere). Hvis to eller flere spillere har flush samtidig, vil den med det høyeste kortet vinne.
F.eks. så vil A-J-9-8-4 i hjerter slå K-J-10-9-8.
Straight er fem kort i sekvens, f.eks. 4-5-6-7-8. Fargene har ingen betydning. Hvis to eller flere spillere skulle ha straight samtidig, vil den med det høyeste topp-kortet vinne.
F.eks. så vil 10-9-8-7-6 slå 9-8-7-6-5.
Tre kort med samme verdi, f.eks. Q-Q-Q.
Rangeringen mellom forskjellige tre like er like innlysende som for fire like: Den med høyest verdi vinner. Q-Q-Q slår J-J-J.
To par (two pairs):To kort med samme verdi + to kort med samme verdi. F.eks. 9-9-4-4.
Det er det høyeste paret som bestemmer vinneren. A-A-2-2 er bedre enn Q-Q-J-J.
Det paret med høyest verdi vil selvsagt være vinneren hvis to spillere begge har ett par.
F.eks. så vil K-K slå J-J.
Som med de fleste varianter av poker, er målet med Texas hold'em å vinne potter. Denne potten vinnes enten ved en "showdown", der man viser sine beste fem kort av de syv mulige eller ved at andre spiller kaster seg som følge av et bud som blir satt.
Spillets gang.
Hold'em bord med dealer, lille blind og store blind markert
Spillet starter med at "dealer" (den som stokker/deler ut kortene) deler ut til sammen 2 kort til hver spiller, ett av gangen. Disse to kortene er de eneste private kortene spillerne får delt ut i løpet av omgangen. Disse kalles "hole cards" eller "pocket cards" (ofte omtalt som pockets). Spilleren umiddelbart til venstre for dealer legger ut "small blind", spilleren til venstre for "small blind" legger ut "big blind". (Se illustrasjon). Spilleren til venstre for "big blind" er den første som foretar seg noe. Han kan velge å syne "big blind", høyne eller kaste kortene sine. En eventuell høyning må minst være dobbel så stor som "big blind". Slik fortsetter turen til venstre. "Big blind" er den siste som foretar seg i denne runden. Hold'em-spill i full gang"Dealer" svir så et kort før han legger tre kort opp på bordet. Dette er en flop eller floppen. Så følger en ny runde, men den første som foretar seg noe nå er spilleren til venstre for "dealer". "Dealer" er da siste personen som foretar seg noe. Slik forblir det under resten av omgangen. Så svir dealer nok et kort før han legger et kort til opp, dette er turn eller "fourth street". En ny runde følger før, dealer nok en gang svir et kort og legger opp "river" eller "fifth street" som er det siste kortet. Deretter følger en ny runde og en eventuell "showdown".
I turneringsspill fortsetter man til en spiller sitter igjen som vinner med alle sjetongene. I "cashgames" eller "ring-games" som spilles i kasinoer, velger man selv når man avslutter eller etter en avtalt spilletid.
De tre mest spilte versjonene av Texas hold'em er, "no-limit", "pot-limit" og "limit" eller "fixed-limit". I limit-poker må budene være på samme størrelse som "big blind" de to første rundene. I de to siste må budene være dobbelt så store som "big blind". "No-limit" som er den mest utbredt formen blant de store turneringene har ingen begrensninger på budene. I "pot-limit" kan man ikke satse mer enn det som allerede ligger på bordet.
Online spill versus «live».
Spilling av internettpoker har hatt en enorm eksplosjon de siste årene. Spillere som tidligere ikke hadde anledning eller mulighet til å besøke kasinoer har nå muligheten fra sitt eget hus. Dette kan være fordi gambling ikke er tillatt i det aktuelle landet, som tilfelle er med Norge, men det er også et klart poeng at innsatsen på et virkelig kasino (ofte omtalt som B&M; "brick and mortar") er betydelig høyere enn det et kasino på internett kan tilby. Et B&M kasino har reelt sett liten sjanse for å tjene penger på pokerbord, det er mer tjent med å bruke plassen til f.eks. spillautomater. Internettkasinoer har dramatisk færre kostnader med å sette opp et ekstra pokerbord og blir også sett på som mer brukervennlige, spesielt for nybegynnere. Programmet forteller deg ofte hva slags hånd du har (par i 10 f.eks.), forteller deg når det er din tur osv. Det er også betydelig billigere å spille på internett, noen kasinoer tilbyr blinds helt ned til 1¢ (omtrent 6 øre). Dette gjør at nybegynnere kan prøve seg frem nesten risikofritt. I tillegg tilbyr mange av dem såkalte freerolls som er gratis turneringer som kan gi pengepremier opptil $ 200,-.
Internettkasinoer er utsatt for forsøk på juks, som f.eks. samarbeid mellom to spillere på et bord. Dette blir ofte motarbeidet ved at spillere fra samme by ikke kan spille på samme bord. Kasinoene har også muligheten til å overvåke spillerne sine veldig enkelt og dermed oppdage mønster i spillingen.
Kasinoer tjener sine penger på to måter. De tar såkalte "rake" fra ring-games, som er en viss prosent av potten som det spilles om. Den andre er en sum som man må betale for å ta del i visse turneringer. Det er mange årsaker til at internettkasinoer tjener mer penger på dette enn vanlige kasinoer. Den fysiske plassen en faktor, på internett kan man sette opp flere tusen bord uten problemer, mens et B&M kasino vil ha begrenset plass. En annen faktor er tid. I et B&M kasino tar det bla. tid før en dealer samler kortene, stokker og deler. Gjennomsnittet for et B&M kasino ligger på tretti (30) omganger per time. Mens på internett skjer delingen av kort, utregning av split potter osv umiddelbart og gjennomsnittet ligger på mellom seksti til hundre omganger per time.
Mange spillere kritiserer internettkasinoene, som igjen hevder kritikken er grunnløs. Mye av kritikken, som regel tatt opp i diverse internettfora, går på at spillere blir satt opp mot hverandre for å få større potter og dermed større fortjeneste for tilbyderen. Det har også blitt påstått at nybegynnere ikke ser ut til å kunne tape i begynnelsen slik at de fortsetter å spille fremfor å tidlig miste motet. Det har ikke blitt lagt frem noe annet bevis en historier på dette. Mange forteller historier om nesten utrolige «"bad beats"», men sannsynligheten for at man treffer på en slik hånd online kontra «live» er mer en dobbel så stor med tanke på antall runder man spiller, som kan være en forklaring på alle historiene.
Et tegn på hvor stort internettpoker har blitt, kom da den norske online-spilleren «bad_ip» eller Johnny Lodden tapte den største enkeltpotten på internett noensinne. Potten var på tilsammen ca NOK 2,8 millioner. Senere ble det hevdet at han hadde tapt NOK 12,7 millioner på litt over en uke. Lodden, som er sponset av selskapet Betsson, gikk senere ut og benektet dette. De forklarte saken med at Lodden spiller under flere kallenavn på internett og at det er flere spillere som benyttet kontoen til «bad_ip».


Pietro Bertani.
Pietro Bertani O.P. (født 4. november 1501 i Nonantola i Italia, død 8. mars 1558 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han kom fra en fremstående familie fra Modena. Han trådte inn i dominikanerordenen og ble der undervist blant annet av den senere kardinal Tommaso Badia. Han ble en fremragende teolog og underviste blant annet i Bologna, Ferrara og Venezia, og ble kardinal Ercole Gonzagas personlige teolog, med særlig kjennskap til Augustin og Thomas Aquinas.
Han var biskop av Fano 1537, tjente Pavestolen i diplomatisk oppdrag og var involvert i Tridentinerkonsilets kirkelige reformarbeide. Pave Paul III hadde i sin tid påtenkt hans kardinalsutnevnelse, men døde før det ble virkeliggjort.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.


Fabio Mignantelli.
Fabio Mignantelli (født 1496 i Siena i Italia, død 10. august 1557 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble professor ved universitet i Siena, og senere advokat i Roma. Han giftet seg med Antonina Capodiferro, søster til kardinal Girolamo Recanati Capodiferro, og fikk en sønn. Da han ble enkemann, trådte han inn i den geistlige stand. Men først måtte han dispenseres fra anklager om bigami og kriminelle irregulariteter. Han tjente så Paven på flere diplomatiske oppdrag, blant annet til republikken Venezia i 1537 for å få den til å bryte sitt forbuns med tyrkerne og delta i krigen mot dem. Han ble biskop av Lucera i 1540.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III. I samme konsistorium ble hans slektning Giovanni Michele Saraceni også kardinal.
Mignantelli, Fabio
Mignantelli, Fabio
Mignantelli, Fabio
Mignantelli, Fabio


Eirik Håkonsson.
Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland (ca 995–1012), hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme (1000–1012), og jarl av Northumbria (1016–1023). Eirik Ladejarl var frillesønn (utenfor ekteskap) av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge. Eirik deltok i to store slag som var avgjørende for Norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge: slaget ved Hjørungavåg (986) og slaget ved Svolder (1000). Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.
Kildene.
Eirik Håkonsson, norrønt "Eiríkr Hákonarson", ble nevnt som "Eric av Hlathir", det vil si som Eirik av Norge, i England. I engelske charter er han oppført som vitne med skrivemåten "Yric dux", men ble også referert til som "Yric, Yrric, Iric, Eiric" og "Eric" i latinske og gammelengelske kilder.
De viktigste skriftlige kildene om Eirik Ladejarl er de islandske og norske kongesagaer fra 1100- og 1200-tallet, deriblant Snorre Sturlassons "Heimskringla", "Fagrskinna", "Ågrip", "Knýtlinga saga", "Historia Norvegiæ", "Den legendariske saga om Olav den hellige", og skrifter av Odd Snorresson og Theodoricus monachus. De angelsaksiske kildene er knappe og sparsommelige, men verdifulle ettersom de representerer samtidige vitnebevis. Den mest betydningsfulle er "Den angelsaksiske krønike" og "Encomium Emmae". I tillegg blir Eirik Ladejarl nevnt av historikere fra 1100-tallet som Florence av Worcester, William av Malmesbury, og Henry av Huntingdon.
En betydelig mengde skaldekvad og dikt av Eiriks skalder er bevart i kongesagaene og representerer samtidige vitnebevis. De mest betydningsfulle er drottekvadet "Bandadråpa" av Eyjolv Dådaskald, og kvad av Halldor Ukristne og Tord Kolbeinsson. Eirik hadde også Hallfred Vandrædaskald, Gunnlaug Ormstunge, Ravn Onundsson ("Hrafn Önundarson"), Skule Torsteinsson og Tord Sjåreksson som diktet for ham.
Eiriks ungdom.
"Fagrskinna" og "Heimskringla" skriver om Eiriks ungdomsår og forteller at han var sønn av Håkon Sigurdsson og ei kvinne av lav ætt som Håkon gikk til sengs med under et opphold i Oppland. I henhold til "Fagrskinna" var Håkon 15 år gammel, og som vanlig var lot jarlen gutten bli fostret hos Torleiv Spake i Meldal. Snorre Sturlasson forteller i "Håkon jarls saga" (side 113) at Eirik vokste opp og ble tidlig en kjekk kar, vakker å se til, og stor og sterk.
Sagaen forteller at etter at Skofte er drept seiler Eirik sørover til Danmark hvor han blir mottatt av kong Harald Blåtann. Etter å ha blitt vinteren over hos danskekongen gir Harald Håkon jarls sønn et jarldømme over Ringerike og Vingulmark (Osloområdet), områder i sørøstlige Norge som skattet til Danmark i bytte for en viss uavhengighet. Dette viser at til tross for Eiriks ungdom, at han var en frillesønn og heller ikke sto på god fot med faren, hadde han posisjon i kraft av farsætten. Han var ikke hvem som helst.
Slaget ved Hjørungavåg.
Slaget ved Hjørungavåg var Eirik Håkonssons første betydelig konfrontasjon. Slaget var av like deler historisk som legendarisk betydning på slutten av 900-tallet mellom jarlene på Lade og en dansk invasjonsstyrke. Slaget var mer enn en strid mellom høvdinger og konger. Det var første gang Norge som nasjon verget seg mot dansk invasjon og dominans. Slaget er blitt beskrevet i de norske kongesagaene, først og fremst "Heimskringla", foruten også "Jomsvikingenes saga" og Saxo Grammaticus' "Gesta Danorum". Disse sene litterære opptegnelsene er fantasifulle, men historikerne mener at de inneholder en kjerne av sannhet, noe som blir bekreftet av skaldekvadene som omtaler slaget, blant annet av Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.
I henhold til Snorre Sturlasson hadde Eirik tilsynelatende kommet til forsoning med faren og var til stede ved slaget som kommandant. Han ledet seksti skip og var seierrik til tross for at danskene, støttet av de fryktede jomsvikingene, hadde større skip, men et fryktelig uvær ga fordeler til nordmennene. Etter slaget ga Eirik grid til mange av jomsvikingene, blant annet Vagn Åkesson. Griden viste Eiriks storsinn og selvhevdelse.
Herjing i Østersjøen.
Festningen i Ladoga ble opprinnelig bygget i middelalderen.I 995 kommer Olav Tryggvason til Norge og griper makten. Håkon jarl blir sviktet av trønderne og blir drept, mens Eirik Håkonsson blir tvunget til landflyktighet i Sverige. Han går i allianse med Olof Skötkonung av Sverige og Svein Tjugeskjegg av Danmark. Danskekongen lar Eirik bli gift med sin datter Gyda Sveinsdatter, noe som igjen understreker Eiriks posisjon. Han tilhører Ladejarlætten, den gamle ætten fra Hålogaland og fremste ætten med krav til Norges trone ved siden av Hårfagreætten som Olav Tryggvason tilhørte.
Med Sverige som base gjør Eirik flere hærtokt mot øst. Han herjer landområdene til kong Vladimir I av Kiev, røver, herjer og brenner ned byen som på norrønt ble kalt for «Aldeigja», og som i dag heter Staraya Ladoga. Det er ingen skrevne kilder fra kontinentet som bekrefter eller avkrefter dette angrepet, men russiske arkeologiske undersøkelser på 1980-tallet viser bevis på at byen ble brent en gang sent på 900-tallet.
Eirik plyndret også i vestlige Estland, norrønt "Aðalsýsla", og øya Saaremaa, norrønt "Eysýsla". I henhold til "Fagrskinna"s sammendrag av "Bandadråpa" kjempet han mot vikinger i Østersjøen og gjorde landgang i Østergøtland på denne tiden, som ikke desto mindre var Olof Skötkonungs område. Hensikten var åpenbart å skaffe seg en formue lik Olav Tryggvason hadde gjort i England tidligere, en formue som kunne benyttes til å bygge opp en hær som kunne settes inn mot Olav Tryggvason.
Slaget ved Svolder.
I slaget ved Svolder i år 1000, et sted i nærheten av Øresund, var svenskekongen, danskekongen og ikke minst Eirik Håkonsson klar til å ta imot Olav Tryggvason. I løpet av sommeren hadde kong Olav vært i den baltiske regionen, sannsynligvis i dagens Polen, og, i henhold til Snorre, for å hentet hjem rikdommer som tilhørte hans hustru Tyra Haraldsdatter. Han hadde med seg mange skip, men flere av dem tilhørte den svikefulle Sigvalde jarl, høvding for Jomsvikingene, som lurte den norske kongen i en felle. Olavs skip passerte i en lang rekke ankerplassen til den kombinerte hæren til Olof Skötkonung, Svein Tjugeskjegg og Eirik Håkonsson som lå på lur. Kong Olav stolte på Sigvalde jarl, ventet intet angrep og seilte selv helt sist i det største skipet «Ormen Lange». Den allierte hæren lot mesteparten av de norske skipene passere før de seilte ut og angrep kong Olav.
Olav Tryggvason kunne ha flyktet, men valgte å bli. For sagaforfatterne er det vel så mye ære i strålende nederlag som i seier (jfr. Vagn Åkesson). Han bant sammen sine 11 gjenværende skip til en flytende festning med «Ormen Lange» innerst og de andre utover i en lang rekke.
De islandske og norske forfatterne, som har gitt detaljer om slaget, gir all ære til de nordmennene som kjempet for Eirik Håkonsson, men også til de nordmenn som kjempet for Olav Tryggvason. Både svenskene som danskene kastet seg mot Olav Tryggvason og ble øyeblikkelig slengt tilbake. Eirik Håkonsson viste seg som strateg ved å gå metodisk til verks. Han angrep det ytterste skipet først, ryddet dette, kappet det løs og deretter det neste. De overlevende trakk seg innover helt til kun «Ormen Lange» var igjen, bemannet av trette og sårete menn. Til slutt var også «Ormen Lange» overmannet, Olav Tryggvason kastet seg over bord og ble aldri sett igjen.
Eirik Håkonsson sto igjen, akkurat som i slaget ved Hjørungavåg, som seierherren. Med det erobrete «Ormen Lange» kunne han, slik hans skald Halldor Ukristne har kvedet, seile fra kampplassen.
Hersker av Norge.
Etter slaget ved Svolder ble Eirik, sammen med sin halvbror Svein Håkonsson, hersker av Norge fra 1000 til 1012. Norge var formelt under kong Svein Tjugeskjegg, og Snorre Sturlasson som Hårfagreættens egen propagandist understreker at Eirik aldri tok kongsnavn. I prinsippet var han likevel «konge» av Norge ettersom han styrte som en.
Svein Tjugeskjeggs overherredømme av Norge skal ikke overdrives. I beste fall sendte Eirik gjæve gaver til danskekongen og aksepterte at hans lojalitet lå hos denne, men store deler av Norge ble styrt uavhengig av Danmark, spesielt de områdene som Eirik selv rådde over, hvilket antagelig tilsvarte de samme områdene som Harald Hårfagre i sin tid rådde over. I henhold til Snorre var forholdene for folk flest bedre under Eirik Håkonsson enn under det voldsstyret som Olav Tryggvason hadde utøvet i sine knappe fem år som konge, akkurat som det hadde vært under Håkon jarl: «gode år i landet og god fred for bøndene innenlands».
Eiriks sønn med Gyda, Håkon Eiriksson, fortsatte farens posisjon fram til 1015 da Olav Haraldsson kom til landet. Eirik og Svein befestet sitt styre med å la deres søster Bergljot Håkonsdatter gifte seg med den mektige Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet sammen Olav Tryggvason ved Svolder, og fikk således en betydningsfull rådgiver og alliert.
I løpet av den tiden som Eirik styrte Norge var hans eneste seriøse rival den mektige Erling Skjalgsson på Jæren som var gift med Olav Tryggvasons søster Astrid. Erling var altfor mektig til selv å bli rørt, men ikke mektig nok til at han gikk til åpen konfrontasjon mot brødrene. På samme måte som brødrene var formelt under danskekongen var Erling formelt under brødrene, men styrte stort sett på egen vegne over sine egne områder. Da Svein Håkonsson i brorens fravær samlet tropper for å møte Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar var likevel Erling en av de som stilte opp og kjempet sammen med Ladejarlen.
I henhold til "Grettes saga" forbød Eirik holmgang og duell ved lov og landsforviste berserker fra riket kort tid før han seilte til England.
Religion.
Olav Tryggvason var misjonskongen, men kampen mot kongen var ikke en kamp mot kristendommen. I henhold til Snorre Sturlasson var Eirik Håkonsson en realpolitiker med et pragmatisk syn på religion, i motsetning til faren Håkon jarl. Han lot seg døpe og lot deretter folk flest gjøre som de selv ville. Theodoricus monachus derimot fremstiller Eirik noe usannsynlig slik at han ga et løfte om å bli kristen om han seiret ved Svolder. Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason har en mer utpenslet fortelling hvor Eirik erstatter et bilde av den norrøne guden Tor i forstavnen av skipet sitt med et kristent kors. Det er ingen skaldekvad som støtter dette, skjønt det er sannsynlig at Eirik lot seg døpe, allfall formelt, slik kongesagaene skriver. Kysten av Norge var kristen, men Trøndelag og i Oppland og innlandet var folk flest stort sett hedninger. "Fagrskinna" nevner at i brødrene Eirik og Sveins dager ble kristendommen meget skadelidende, underforstått at brødrene ikke drev misjonsvirksomhet og tvangsdøpning med vold.
Å gå over til kristendommen var uten tvil en politisk fordel for brødrene ettersom de var allierte med de kristne kongene i Sverige og Danmark. Å akseptere toleranse og religionsfrihet var også et skarpsindig trekk etter Olav Tryggvasons voldelige misjonsaktivitet. Eiriks religiøse overbevisning var sannsynligvis ikke sterk.
Mens hirdskaldene til Eiriks rival Olav Tryggvason og Olav Haraldsson verget seg fra å bruke hedenske kjenninger i sine kvad og lovpriste kongen som en kristen herre, er alle bevarte skaldekvad som er viet Eirik Håkonsson diktet på tradisjonelt vis. "Bandadråpa" som ble diktet en gang etter år 1000 er åpenbart hedensk ettersom det nevner Eirik som seierrik i henhold til «guders vilje». Begge de to norske historieverkene "Historia Norvegiæ" og "Ågrip" er fiendtlig innstilt til Eirik Håkonsson og mener at han kjempet aktivt for å rykke opp kristendommen med roten, men dette blir ikke bekreftet av andre kilder. I bestefall forveksler bøkene Eirik med faren Håkon, eller lyver bevisst for å sverte jarlen.
Erobringen av England.
Kong Knut ruster seg til å invadere England.
I 1014 eller 1015 forlot Eirik Håkonsson Norge og slo seg sammen med danskekongen Knut Sveinsson, sønn av Svein Tjugeskjegg, for dennes hærtog til England. Eiriks deltagelse var sannsynligvis prisen for å styre Norge uavhengig av Danmark, og nå var tiden inne for at lojaliteten skulle betales. Å unnslå seg var ikke bare feighet, men også å erklære fiendskap med danskekongen. Antagelig var det likevel ikke en uvillig jarl som kom seilende med en norsk hær.
I henhold til Tord Kolbeinssons "Eiriksdråpa" møttes den norske og den danske flåten ved den engelske kysten i 1015, men kronologien i de ulike kildene er ikke samstemte, og noen forskere mener at møtet først skjedde i Danmark i 1014. På denne tiden var Knut en ung og uerfaren hersker som sto i skyggen av sin avdøde far Svein Tjugeskjegg som hadde erobret England i 1013, men døde fem uker senere. Eirik Håkonsson var på den annen side en erfaren krigsstrateg med en utprøvd intelligens og krigslykke, i henhold til "Fagrskinna". Forskeren Frank Stentons mening om Eirik var at han var «den beste rådgiver som var å finne for en ung prins som var i ferd med å begynne sin erobring».
Den dansk-norske invasjonsstyrken tok landgang i Sandwich på midtsommeren 1015. De møtte liten motstand. Knuts styrker forflyttet seg inn i Wessex og plyndret i Dorset, Wiltshire og Somerset. Alderman Eadric Streona samlet en engelsk hærstyrke på 40 skip og underkastet seg deretter kong Knut. "Encomium Emmae" er den eneste engelske kilden som gir informasjon om Eiriks bevegelser på denne tiden, men opptegnelsene om hans antatte uavhengige hærtokt er vage og står ikke i samspill med andre kilder.
Tidlig i 1016 flyttet den norrøne styrken, kanskje forsterket med angelsaksiske medsammensvorne, seg over elven Thames og inn i Mercia, og plyndret omgivelsene etter hvert. Prins Edmund II av England, eller Edmund Jernside som han ble kalt, forsøkte å mønstre en hær til å stå imot invasjonen, men hans anstrengelser var ikke vellykket. Knut fortsatte uhindret inn i Northumbria hvor jarlen for Northumbria, Uchtred den modige, ble myrdet i kaoset. Da kontrollen var tatt i nord ble det store nordengelske jarldømmet gitt til Eirik Håkonsson slik at han kunne administrere det. Den store hæren beveget seg deretter sørover og mot London. Før den kom fram døde kong Ethelred den rådville den 23. april. Prins Edmund ble valgt til ny konge av England.
I kjølvannet av Ethelreds død beleiret de norrøne styrkene London. I henhold til "Encomium Emmae" ble beleiringen overvåket av Eirik Håkonsson. "Den legendariske saga om Olav den hellige" indikerer at Eirik var til stede ved beleiringen, og et vers av Tord Kolbeinsson sier at Eirik kjempet et slag med en Ulfkytel «vest for London».
Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt 1025.Northumbria er markert i gult.Etter flere slag kom Knut og Edmund til en enighet om å dele kongedømmet England, men Edmund dør noen få måneder senere. I 1017 er Knut den udiskutable kongen over hele England, noe som ga ham tilnavnet «den mektige» eller «den store». Han delte landet inn i fire deler: Wessex beholdt han selv, East Anglia ga han til Torkjell Høge, Northumbria til Eirik, og Mercia til angelsakseren Eadric – som ble henrettet som forræder i løpet av det samme året. I henhold til "Encomium Emmae" befalte han Eirik «å betale denne mannen hva vi skylder ham». Nordmannen skilte hodet hans fra kroppen med øksa.
Siste år.
Eirik Håkonsson forble jarl av Northumbria til han døde. Hans jarldømme er spesielt bemerkelsesverdig ved at det ikke er avtegnet at han kjempet et eneste slag mot Skottland eller Strathclyde som vanligvis truet Northumbria hele tiden.
Eirik er ikke nevnt i engelske dokumenter etter 1023. I henhold til engelske kilder ble han sendt i landflyktighet av kong Knut og dro tilbake til Norge. Det er svært lite sannsynlig og det er ingen norrøne kilder som bekrefter hans påståtte hjemreise. Hans arvtager til jarldømmet, en danske eller en engelskfødt av dansk opprinnelse, Sigurd Digre, som regel nevnt som Siward, kan ikke bekreftes at han overtok jarldømmet før 1033. Eiriks død kan ikke bli plassert med sikkerhet mellom 1023 og 1033. Tradisjonelt blir hans død regnet for å ha skjedd i 1024. I henhold til norrøne kilder døde han av blødninger etter at drøvelen hans ble kuttet (en kjent prosedyre i middelalderens legekunst) enten akkurat før eller rett etter en pilegrimsreise til Roma.


Jens Lekman.
Jens Lekman (født 6. februar 1981 i Angered, Sverige) er en svensk sangskriver og musiker. Han har gitt ut to album og flere ep-er siden 2003. Musikken hans kan beskrives som gitarbasert pop. Tekstene er ofte artige, romantiske og triste. Han blir sammenlignet med The Magnetic Fields og Morrissey, mens også lekenheten til Beck kan spores i musikken.
Han spilte inn og utga en del materiale privat i perioden 2000–2003 på CD-R, under pseudonymet "Rocky Dennis". Da han ga ut en sjutommer med sangen "Maple Leaves" våren 2003, ble han hypet opp. Sjutommeren var bare laget i 250 eksemplarer, så folk fikk for det meste tak i musikken hans via fildelingsnettverk. Da "Maple Leaves EP" ble gitt ut på cd senere på høsten, var navnet hans allerede godt kjent, og sangene «Maple Leaves» og «Black Cab» ble spilt mye på svensk radio.
Han har blitt lagt merke til for sin vittighet, med sangtitler som «I don't know if she's worth 900 kronor» og tekstlinjer som "In church on sunday making out in front of the preacher / You had a black shirt on with a big picture of Nietzsche".
Han ble kvitt aliaset sitt tidlig 2004, med "Rocky Dennis in heaven EP". Han fikk også kontrakt med det amerikanske plateselskapet Secretly Canadian, for utgivelser utenfor Sverige.
Det første albumet hans, "When I said I wanted to be your dog", ble gitt ut i 2004, og ble godt mottatt i den alternative musikkpressen i både Europa og USA. Albumet innholdt både nye sanger og gamle sanger i nye drakter. "You are the light" ble gitt ut som singel, og en musikkvideo ble laget til den. Denne ble vist en del på nordisk MTV. Albumet kom på andreplass på den svenske albumlista.
I 2005 kom kompilasjonen "Oh You're So Silent Jens". Tittelen er hentet fra en tekstlinje fra sangen «Black Cab» ("Oh, you're so silent Jens / Well, maybe I am, maybe I am"). Albumet inneholdt tre tidligere utgittte ep-er samt noen ekstraspor, og ble godt mottatt av den internasjonale musikkpressen.
I 2007 ble Jens hentet inn på kort varsel for å erstatte en syk Lily Allen på Øya-festivalen i Oslo. Konserten fikk glimrende kritikker. Albumet "Night Falls Over Kortedala" ble utgitt i September.
Eksterne lenker.
Lekman, Jens
Lekman, Jens


Tore Teiande.
Tore Teiande Ragnvaldsson (født ca. 862, død før 935) ble jarl over Møre etter faren Ragnvald Mørejarls død i 892.
Han tilbød seg ca. 874, som eldste sønn til Ragnvald Mørejarl, å dra til Orknøyene for å bekjempe de brysomme vikingene der. Hans far avslo imidlertid tilbudet, fordi han hadde bestemt at Tore skulle bli hans etterfølger. Den egentlige grunn var vel at Tore dengang ennå ikke var voksen. Da Ragnvald i 892 brant inne, satte Harald Hårfagre Tore til jarl over Møre, og ga ham sin datter Ålov, henne de kalte Årbot, til ekte. Tore hadde, foruten hele Møre, også Romsdal.
"Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke ga dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av mindre ætt enn de selv var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset for ham og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan tre langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet. Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, dro han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utvei enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, datteren sin, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande (den tause) fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt."
Han må være død straks før eller etter Håkon Adelstensfostres tronbestigelse i 935, da han som den mektige mann han var ikke nevnes under Håkons regjering.


Romjul.
a>hus som det er tradisjon å bygge til jul og knuse og spise i løpet av romjula.
Romjul eller romhelg eller mellomjul er en norsk betegnelse for perioden mellom julehelga og nyttår, det vil si fra tredje juledag 27. desember til og med nyttårsaften 31. desember. Tradisjonelt var romjula imidlertid perioden mellom helligdagene i jula og trettendedagen (Hellig tre kongers dag 6. januar). Ordet "romhelg" kommer fra det norrøne "rúmheilagr" som betyr «som ikke trenger å holdes strengt hellig».
Romjula er for mange i Norge preget av julefred og hjemmehygge med ferie eller stille arbeidsdager, skolefri, familiebesøk og spesiell julemat som grøt, pepperkaker og nøtter. Romjula kan bestå av rolig inneliv med mye spising, men også turer ut, refleksjon og ettertanke. Før var det også vanlig å gå julebukk i romjula. En nyere tradisjon er å knuse og spise pepperkakehuset en har lagd, i romjula eller uka etter. Stadig flere i Norge reiser utenlands i forbindelse med jul- og nyttårsfeiringa, og romjula er blitt høysesong for mange feriesteder.
Romjula benyttes også ofte til å bytte julegaver i butikkene, for eksempel klær, bøker, plater, spill og elektronikk.


Giovanni Poggio.
Giovanni Poggio (født 26. januar 1493 i Bologna i Italia, død 12. februar 1556 samme sted) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var gift og fikk flere barn, men trådte inn i den geistlige stand etter at han ble enkemann. Han var nuntius i Spania i flere perioder. Han ble biskop av Tropea i 1540, men regjerte bispedømmet ved hjelp av stedfortredere.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.
Poggio, Giovanni
Poggio, Giovanni
Poggio, Giovanni
Poggio, Giovanni


Giovanni Battista Cicala.
Giovanni Battista Cicala (født 27. mai 1510 i Genova i Italia, død 8. april 1570 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, ble biskop av Albenga og deltok ved Tridentinerkonsilet.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III.
Cicala, Giovanni Battista
Cicala, Giovanni Battista
Cicala, Giovanni Battista
Cicala, Giovanni Battista


Girolamo Dandini.
Girolamo Dandini (født 1509 i Cesena i Italia, død 4. desember 1559 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble Pavens første statssekretær.
Han ble tidlig sekretær for pave Paul III, og ble deretter biskop av Caserta (1545). Deretter ble han forflyttet til Imola, der han var biskop fra 1546 til 1552. Han ble sendt av paven til Frankrike som nuntius "ad interim", for å motvirke spredningen av protestantisme der. Han ble senere generalkommisær for den pavelige hær.
Han ble kreert til kardinal den 20. november 1551 av pave Julius III. Han ble kort tid etter utnevnt til statssekretær, en stilling oppfunnet som remedium for kardinalnepoten Innocenzo del Ciocchi del Monte som i pakt med mangeårig tradisjon ved det pavelige hoff egentlig skulle ha ansvaret for pavedømmets diplomatiske ærender.
Dandini, Girolamo
Dandini, Girolamo
Dandini, Girolamo
Dandini, Girolamo


Gulatinget.
Bård Breiviks installasjon på Tusenårsstedet Gulatinget
Gulatinget er en av de viktigste institusjonene fra eldre norsk historie. Ingen kan sikkert si når det første Gulatinget ble holdt, så langt tilbake i tid går ikke vår skrevne historie.
Gulating (egentlig "Gulatingslag") er idag Gulating lagdømme, rettskretsen for Gulating lagmannsrett. Denne domstolen er en direkte arvtager etter det gamle Gulatinget.
Teori og historie.
En teori er at Gulatinget opprinnelig var et lovsamfunn som var sammensatt av tre eller flere forhistoriske småland styrt av småkonger, slik Norge var før det ble samlet til ett rike. Tinget har fått navn etter stedet Gulen, eller muligens også gården Guløy, som tidligere tilhørte den nordligste bygden i Hordaland. I dag ligger imidlertid tingstedet i Sogn og Fjordane.
Snorre Sturlason skrev at Håkon den gode satte Gulatingsloven med råd av Torleiv Spake, men dette må i såfall være en revisjon. Vi vet at Alltinget på Island omkring 930 hadde Gulatinget som forbilde for Ulvljotsloven. Norske historikere lærer gjerne at Harald Hårfagre sto for loven, men islendingene motsier dette og argumenterer for at de på den tiden gjerne ville så langt unna Hårfagre som mulig - og det er jo sant. Så hvorfor skulle de da hente hans lov til Island? Det islendingene hevder at de trolig ønsket en lov lik den som var på Vestlandet før Hårfagres tid og slaget ved Hafrsfjord, og i såfall må loven være eldre enn fra 870. Det sammenfaller jo også med teorien om hvordan tinget opprinnelig var sammensatt, selv om man vanskelig kan bevise en slik påstand.
På sitt bredeste dekket tinget området fra Lyngør i sør, til nord for det som i dag er Ålesund. Gulatingsloven gjaldt også for fjellbygdene i Valdres og Hallingdal, trolig også en tid i Numedal og Vest-Telemark, og vestover til Færøyene og Shetland. Til å begynne med var nok utbredelsen mindre, kanskje dagens Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er også noen forskere som hevder at Hordaland og Rogaland gikk sammen i et lovforbund de kalte Njardarlag før Gulatinget ble til.
Tusenårsstedet Gulatinget.
Hvor selve tingstedet har vært er ikke helt sikkert. Det kan ha ligget i Eivindvik da det her er bevart to steinkors, eller det kan ha vært holdt andre steder. Flolid noen kilometer innenfor Eivindvik er en mulig plass der tinget kan ha vært holdt. Her er det reist et monument over tingstedet laget av billedhoggeren Bård Breivik. Det består av «Tingveggen», «Tinghella» og «Eldsirkelen», og ble høytidelig åpnet siste helgen i august 2005.


Luigi Cornaro.
Luigi Cornaro (født 12. februar 1517 i Venezia i Italia, død 10. mai 1584 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Zara i Dalmatia (i dagens Kroatia), men fratrådte etter noen år og viet seg deretter for det meste til pavestolens affærer, blant annet kampen mot tyrkerne.
Han ble kreert til kardinal av pave Julius III den 20. november 1551.
Han var i slekt med ehn rekke andre kardinaler: Federico Cornaro den eldre (broren hans, kreert 1585), Francesco Cornaro den yngre (1596), Federico Baldissera Bartolomeo Cornaro (1626), Marco Cornaro (1500), Francesco Cornaro den eldre (1527), Andrea Cornaro (1544) og Giorgio Cornaro (1697). Kardinal Giovanni Cornaro (1778) kom fra en annen gren av slekten.
Cornaro, Luigi
Cornaro, Luigi
Cornaro, Luigi
Cornaro, Luigi


Sebastiano Antonio Pighini.
Sebastiano Antonio Pighini (født 17. september 1500 i Arceto nær Scandiano i Italia, død 23. november 1553 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Alife, deretter av Ferentino, og til slutt erkebiskop av Siponto. Han var dessuten tilknyttet Den romerske kurie og var pavelig nuntius til keiser Karl Vs hoff 1550–1551.
Han ble kreert til kardinal "in pectore" av pave Julius III den 20. november 1551, og publisert den 30. mai 1552.


Pietro Tagliavia d'Aragonia.
Pietro Tagliavia d'Aragonia (født ca. 1500 i Palermo i Italia, død 5. august 1558 i Palermo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Girgenti, deretter erkebiskop av Palermo.
Han ble kreert til kardinal av pave Julius III den 22. desember 1553.
Han var grandonkel til kardinal Simeone Tagliavia d'Aragonia (1583).


Institute of Cancer Research.
Institute of Cancer Research (Instituttet for kreftforskning) er et kollegium under University of London. Det ble grunnlagt i 1909.
Blant instituttets viktigste forskningsresultater er oppdagelsen av genet BRCA2, som blir forbundet med brystkreft, og kreftmedisinene karboplatin og tomudex.


Institute of Education.
Institute of Education (IoE'", «Instituttet for utdanning») er et kollegium under University of London. Det tilbyr høyere utdanning innen pedagogikk, og driver forskning omkring utdannelse. Instituttet ble grunnlagt i 1902 som en lærerhøyskole.
Det er pr. 2005 omkring 1000 studenter ("postgraduate"), 600 forskningsstudenter og et stort antall mastergradstudenter.
Hovedbygningen ligger på Bedford Way i Bloomsbury, og ble designet av Denys Lasdun.


London School of Hygiene and Tropical Medicine.
London School of Hygiene and Tropical Medicine (LSHTM, kalles ofte bare "London School", «Londonskolen for hygiene og tropemedisin») er et kollegium under University of London.
Den ble grunnlagt i 1899 som "London School of Tropical Medicine", og fikk sitt nåværende navn i 1924. Kollegiet holder til på Keppel Street i Bloomsbury.
Det er pr. 2005 omkring 1600 studenter, samt at det gis fjernundervisning til omkring 7000 persner.


Mytiske norske konger.
En liste over mytiske og forhistoriske norske småkonger.
På 800-tallet besto det senere norske riksområdet av ca. 30 småriker. Informasjon om denne tiden er sporadisk og upålitelig, de fleste personene i denne listen må bli regnet som mytiske.
Det følgende er ett forsøk på en utfyllende liste av den informasjonen som er tilgjengelig.
Agder.
Konger fra 790 til 995
ca. 872: Agder blir innlemmet i Harald Hårfagres rike. og blir under Norge under Harald Hårfagre, Eirik Blodøks, Håkon den gode og Harald Gråfell som ga Vingulmark, Vestfold og Agder, til Harald Grenske og disse hadde felles konge helt til hans død i 995
Alvheim (Ranrike).
ca. 860: Erobret av Erik Anundsson.
Hedemarken (Heinafylke).
Øysteins sønner tapte Hedemarken til kong Halvdan Svarte
Harald Hårfagre ga senere Hedemarken til sin sønn, Dag.
1021 erobret kong Olav den hellige Hedemarken.
Hordaland.
872 erobret Harald Hårfagre Hordaland.
Semihistoriske jarler.
Fra Harald av ble Namdalen underlagt riket.
På 800-tallet ble hele kyststripen fra Lofoten til Trondhiemsfjorden underlagt riket.
Historiske jarler.
Etter 875 ble Trøndelag underlagt riket.
Møre.
Nordmøre og Romsdal ble gitt i len til Ragnvald Jarl av Harald Hårfagre sammen med Sunnmøre, riket ble kalt Møre.
Ringerike.
Sigurds datter Ragnhild giftet seg med Halvdan Svarte og han la så riket til Vestfold.
Romerike.
ca. 800 underlagt Hedemarken.
Sogn.
Riket underlagt Vestfold av Haralds far Halvdan Svarte.
Solør.
Riket ble slått sammen med Vestfold


Jammerdalsbu.
Jammerdalsbu er en selvbetjent turisthytte på Ringebufjellet 1130 moh., som eies og drives av DNT Oslo og Omegn. Rondanestien og Trolløypa passerer Jammerdalsbu.


Stol.
En stol er et møbel som er beregnet for én person til å sitte på. En tradisjonell stol er lett å flytte på og har fire bein, en ryggstøtte og ofte et par armlener.
Stol kan også bety stativ eller pult, også i den overførte betydningen «maktinstitusjon».
Utforming.
Stoler består vanligvis av et sete med stolbein og et rygglene. Det siste skiller stolen fra en krakk. De kan også være utstyrt med armlener. Utformingen av de forskjellige stoltypene varierer etter bruksområde, plassering. materialer, stil og mote. Stolen kan bestå av de bærende delene alene, som oftest av tre, stålrør eller hard plast, eller de kan være helt eller delvis trukket med tekstiler, skinn og annen duk. Stoler som hører til bord, for eksempel et spisebord eller en pult, er tilpasset høyden på bordplata og lette å flytte. Også kontorstoler gir en oppreist sittestilling. Slike stoler har ofte justerbar høyde og sittevinkel, hjul og svingbart sete. Tunge, mykere lenestoler gir en mer tilbakelent sittestilling og er stoppet eller har puter for å gi bedre hvile.
Stolen som sittemøbel er en nyttegjenstand som blir brukt av mennesker i store deler av verden. Andre sittemøbler er forskjellige typer krakker, benker, sofaer, tepper og puter.
Eksterne lenker.
Det er en mengde møbelhandlere og -produsenter på Internettet med et nærmest uendelig utvalg av stoler i ulik stil og beregnet på ulik bruk.


T-62.
T-62 er en sovjetisk stridsvogn. Den er en videreutvikling av T-55. T-62 ble produsert mellom 1961 og 1975 og erstattet T-55 som hovedstridsvogn i den sovjetiske hæren. Sammen med T-55 utgjør den 85% av Russlands stridsvognsarsenal. De er nå kun i bruk hos reserveenheter og har blitt erstattet av T-64 og av et mindre antall T-80 og T-90.
T-62 hadde verdens første glattborede stridsvognskanon. Dette gav den et solid fortrinn mot de vestlige 90- og 105 mm kanonene.
Historie og utvikling.
T-62 ble tatt fram i Sovjetunionen som etterfølger til T-55. Et lite antall ble også bygget i Tsjekkoslovakia. I løpet av karrieren ble mange T-62 oppgradert med laser avstandsmåler og ekstra pansring.
Teknisk.
Vognføreren sitter foran på venstre side av skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter på venstre side av tårnet, med laderen på høyre side.
T-62 har en 115 mm glattboret kanon. En 7,62 mm mitraljøse sitter koaksialt med kanonløpet, og på tårnet står en 12,7 mm mitraljøse, operert av laderen.
Motoren er en V-55-5 V-12 vannkjølt diesel som gir 580 hk ved 2 000 omdreininger. Diesel kan sprøytes inn i eksosen for å la vogna legge røykteppe.


Simon Wiesenthal.
Simon Wiesenthal (født 31. desember 1908 i Buczacz i Østerrike-Ungarn, død 20. september 2005 i Wien) var en østerriksk nazist-jeger. Wiesenthal overlevde holocaust, og egnet senere mesteparten av sitt liv til å oppspore nazistiske krigsforbrytere. En av de mest kjente som ble funnet av Wiesenthal, var den tidligere Gestapo-offiseren Karl Silberbauer, som var ansvarlig for arrestasjonen av Anne Frank.
I april 2003 annonserte Wiesenthal at han gikk over i pensjonistenes rekker, da det ikke lenger var nazister å jakte på. Ifølge Wiesenthal er det kun én betydelig nazistisk krigsforbryter som fortsatt lever; Alois Brunner, som var Adolf Eichmanns høyre hånd. Ifølge flere kilder lever Brunner i skjul i Syria.
Wiesenthal ble tildelt Presidentens frihetsmedalje 9. august 2000 av president Bill Clinton. I 2004 ble han utnevnt til ridderkommandør av Order of the British Empire.
I boka "Morderne iblant oss" (norsk utgave på Cappelen forlag i 1967) forteller han både om sitt liv fram til da, om arbeidet med dokumentasjonssenteret og om noen av de mest spektaktulære sakene.


M24 Chaffee.
M24 Chaffee var en amerikansk lett stridsvogn, brukt under andre verdenskrig og koreakrigen. Den er oppkalt etter stridsvognspionéren Adna R. Chaffee, Jr. Da den ble tatt i bruk på slutten av andre verdenskrig, ble den ansett som sin tids beste lette stridsvogn. Under Koreakrigen ble den derimot utklasset av de sovjetiske stridsvognene – 85 og 55) – og ble etter koreakrigen erstattet av M41 Walker Bulldog i den amerikanske hæren. Den ble senere brukt i Indokina av Frankrike, med gode resultater. I løpet av 1970-tallet ble den regnet som utdatert og tatt ut av krigsoppstillingene til de fleste land.
Chaffee i Norden.
Norge mottok endel Chaffee som del av den amerikanske våpenhjelpen. På midten av 1970-tallet ble disse fullstendig overhalt og modernisert under navnet "«NM116»". Det ble installert en fransk 90 mm kanon og moderne ildlednings-systemer. NM-116 tjenestegjorde i den norske hæren frem til 1992–93 og var antakelig de siste Chaffees i aktiv tjeneste i verden. Denne varianten ble også eksportert til Taiwan.
Den var også i bruk i det danske forsvaret.
Enkelte stillinger i Lyngen-linjen ble utstyrt med kanontårn fra utrangerte Chaffee'er. Et av disse står i dag utstilt i artillerisamlingen på Høytorp fort.
Chaffee


South Oxfordshire.
South Oxfordshire er et administrativt distrikt i Oxfordshire i England.
South Oxfordshire is a local government district in Oxfordshire, England. Its council is based in Wallingford.


Wallingford.
Wallingford er en liten by i Oxfordshire i det sørøstlige England. Den ligger ved et vadested ("ford") ved Themsen, som normannerne brukte for å krysse elven under marsjen nordover under invasjonen i 1066. Byen er administrasjonssenter for South Oxfordshire. Den ligger på vestsiden av Themsen. Det går en omkring 275 meter lang stenbro over elven, og på den andre siden ligger Crowmarsh Gifford.
Historie.
På grunn av byens strategiske beliggenhet ved et vadested har den vært befestet siden angelsaksisk tid eller tidliger. Den tilhørte kongeriket Wessex, og var der en viktig by med rett til å slå egen mynt. Fordi borgerne lot Vilhelm Erobreren krysse elven uten å gjøre motstand, fikk de spesielle privilegier av normannerne.
I november 1153 ble Wallingfordtraktaten signert i byen. Dermed endte borgerkrigen som hadde brutt ut etter Henrik Is død. Året etter gav Henrik II byen et kongelig charter, og den ble dermed en av de første byene i England som mottok et slikt, før blant annet London.
Walingford slott var kongelig residens unntil 1349, da Svartedauden rammet området hardt. Det begynte å forfalle, og mye av steinen ble tatt til utvidelsen av Windsor slott. Under den engelske borgerkrigen ble det brukt som festning av rojalistene. De var beleiret der i 65 dager, og slottet var det siste rojalistiske forsvarsverk i regionen som falt. Oliver Cromwell beordret fullstendig ødeleggelse av slottet, og det er nå bare ubetydelige ruiner igjen.


Bjørn Fast Nagell.
Bjørn Edvard Fast Nagell, født Bjørn Edvard Fjelly i Fredrikstad den 12. november 1962, er en norsk filmregissør. Han har blant annet laget reklamefilmer, og vant i 2003 prisen «Young Director» på reklamefilmfestivalen i Cannes.
Nagells spillefilmdebut var "Lange flate ballær" (2006), som ble en betydelig suksess. Under Fredrikstad Animation Festival høsten 2007 ble Nagell av den internasjonale juryen tildelt Golden Gunnar-prisen for filmen "Gutten og torsken".


Rino Rådahl.
Rino Rådahl (født 1962 i Fredrikstad) er en norsk journalist. Han er sjefredaktør i bladet «Her og Nå». Fra 1984 til 2001 arbeidet han i Demokraten, avbrutt av seks år i Bergensavisen. I 2001 ble han reportasjesjef i «Her og Nå», og 9. april 2003 inntok han sjefsstolen. Rådahl er gift og har to døtre.


Fluesopper.
Fluesopper ("Amanita") er en slekt innen familien "Amanitaceae", og er spesielt beryktet for å inneholde noen av de mest giftige soppene i verden, men inneholder faktisk også noen spiselige arter. I Norge finnes det minst 25 kjente arter, mens i verden forøvrig er det nesten 600.
Fluesoppene står for 95 % av alle dødsfall som skyldes soppforgiftning. Den grønne fluesoppen ("Amanita phalloides") står for 50 % av alle dødsfall alene. Sammen med grønn fluesopp er hvit fluesopp de giftigste fluesoppene vi har i Norge, og panterfluesopp kommer på tredjeplass.
Fluesoppene, da spesielt rød fluesopp ("Amanita muscaria"), er også ofte mye brukt innen gamle sagn og i religion.
Et av fellestrekkene til fluesoppene er at alle har hvite sporer og frie skiver. Unge individer er også beskyttet av hvit hud som, ettersom fluesoppen vokser, sprekker opp og ofte blir liggende som hudlapper på hatten. Mange arter har også hud under skivene, og denne huden kan bli hengende som en ring rundt stilken, men det er også mange fluesopper som ikke har ring. Ofte har fluesoppene en tydelig knollformet stilkbasis med en slire.
Alle fluesoppene danner mykorrhiza med trær.


Sjampinjonger.
Sjampinjong (champignon) – "Agaricus" sp. Sjampinjong kommer av det franske navnet champignon som betyr sopp. De fleste sjampinjonger i Norge er spiselig, unntaket er Giftsjampinjong som blir hurtig gul ved håndtering. Giftsjampinjong er hittil bare registrert i Oslo, Akershus og Telemark.
Kjennetegn.
Dette er en av de hvite soppene. Hatten er slett, smålodden eller skjellet, tørr iblant glinsende, men aldri slimete. Avhengig av art kan den være fra 2-3 cm. til 25 cm. i diameter. Skivene er tynne og frie fra foten. Sporene er svartbrune, og farger skivene først grå, så mørkt brunsvart. Foten han være fylt eller hul og har en eller to ringer. Stilkbasis er iblant litt oppsvulmet, men aldri med slire. Svak, god anisaktig lukt.
Dette er ingen nybegynnersopp for soppsankere! Den er lett å forveksle med hvit fluesopp.
Sjampinjongdyrking.
De færreste soppelskere har dyrket sjampinjong som sin favorittsopp, men på grunn av sin milde smak kan du bruke den til nesten alt. Kanskje er det derfor den er så populær, eller kanskje fordi det er den som dyrkes mest og den derfor er lett å få tak i. For hvit sjampinjong er uten sammenlikning verdens mest spiste sopp.
Sjampinjong kan dyrkes i mørke vekstrom, på sekker av kompost, hestemøkk eller sagflis. Den er blant de lettere soppene å dyrke, men man må ha en del utstyr for å få sjampinjongen til å trives i et unaturlig miljø.


Termitter.
Termitter er en gruppe insekter som ligner på kakerlakker og knelere. De er sosiale insekter i likhet med maur, stikkeveps, honningbier og humler. Til forskjell fra disse tilhører termittene imidlertid ikke ordenen årevinger. Termitter fins ikke i Norge.
Slektskap.
Kakerlakkene er termittenes nærmeste slektninger og termittene bør trolig regnes som en undergruppe av kakerlakker. Likheten kommer tydeligst frem mellom den alderdommelige termittfamilien Mastotermitidae (kun en enkelt art, "Mastotermes darwiniensis", som er hjemmehørende i Australia) og den like gamle familien av trespisende kakerlakker ved navn Cryptocercidae (ni arter påvist). Sammen med kakerlakker og knelere hører termittene hjemme i gruppen Dictyoptera. Termittene gjennomgår, i likhet med blant annet kakerlakker og knelere, en ufullstendig forvandling fra nymfer til voksne insekter etter klekkingen. Årevingene, derimot, gjennomgår en fullstendig forvandling. Termitter blir av og til kalt "hvite maur", noe som egentlig er feilaktig.
Utbredelse.
Termitter hører hjemme i varmere strøk. Deres utbredelsesområde strekker seg fra ca. 42 grader sørlig til 42 grader nordlig bredde. En tredjedel av artene man kjenner til fins i Afrika. Noen arter hører naturlig hjemme i blant annet Italia, Spania og det sørvestlige Frankrike. Noen arter har imidlertid forvillet seg til områder som Hamburg i Tyskland og steder i det sørlige Storbritannia, der de har funnet seg til rette i helårsoppvarmede boliger og har skapt problemer.
Morfologi.
En termitt kan lett skilles fra en maur. Termittene har ikke den typiske knekken på antennene, som maurene har. Hos maur (og mange andre årevinger) er første leddet på antennene, følerskaftet, svært langt. Like etter dette lange leddet har antennene en kraftig knekk. Hos termittene er leddene i antennene av tilnærmet lik lengde.
Termittenes antenner ser derfor mer rette ut. Maurene har en «midje», et tynt ledd mellom brystet og bakkroppen, termittene har ikke dette tymme leddet og kroppen er derfor jevn tykk bakover.
Samfunn.
Termittene har, i motsetning til de sosiale årevingene, også et reproduktivt individ av hankjønn som kalles "konge". Kongen og dronningen parrer seg flere ganger gjennom hele livet. Noen ganger kan det også være flere konger og dronninger i et samfunn. Dronninga hos termittene blir en ren «eggleggingsmasin» som kan bli opptil 10 cm eller mer. Slike store dronninger er så godt som ubevegelige. Dronningen kan legge flere tusen egg i løpet av et døgn. De fleste arter har soldater, som forsvarer bolet. Disse er større enn arbeiderne, med et sterkt forstørret hode som ofte har lange, sigdformede kjever. Hos noen grupper («nasute termitter») er soldatene enda mer spesialiserte, og hodet er omdannet til en «sprøyte» med en dyse som kan sprute etsende eller klebrige kjemikalier mot inntrengere. De spesialiserte munndelene gjør at soldatene ofte ikke kan ta næring til seg selv, men må mates av arbeiderne. Arbeiderne og soldatene hos termitter er ufruktbare individer av begge kjønn, til forskjell fra hos årevingene, der de bare er hunner. Hos noen termittarter kan det imidlertid være soldater av bare ett kjønn. De fleste arbeidere og soldater er blinde, skjønt lys kan registreres direkte gjennom kutikulaen på hodekapselen. Hvis kongen eller dronningen i en sverm dør, er det også noen erstatningsindivider som kan overta. Nymfene deltar ofte også i arbeidet i gruppen. Utviklingsstadiene nymfene gjennomgår, varierer noe fra art til art.
Bare de svermende individene har vinger. De flyr av gårde og lander på bakken, og så faller vingene av. Deretter kan man ofte se en hunn prøve å tiltrekke seg hanner. Man kan se hanner og hunner som finner sammen føle på hverandre med antennene. Hvis de finner ut at de skal være sammen, finner de et sted hvor de kan begynne å fostre opp sitt avkom. Begge tar seg av de første arbeiderne helt til de tar over arbeidet. Det kan ta tid før det virkelig blir mange individer.
Et nytt samfunn kan også formes ved at en del av et samfunn forlater samfunnet og blir selvstendig. Dette forekommer for eksempel hos den australske arten "Mastotermes darwiniensis".
Termittene er de eneste virkelig sosiale insekter som er diploide, da årevingene er haplodiploide.
Viktig matkilde for andre dyr.
Termittene inneholder forholdsvis mye fett og er derfor viktig føde for mange slags dyr. Maurslukere lever, tross navnet, mer av termitter enn av maur, andre pattedyr som spiser mye termitter er skjelldyr, maurpinnsvin, pungdyr-arten numbat, den spesialiserte hyene-arten jordulv, den asiatiske leppebjørnen og jordsvin. Også sjimpanser er glade i termitter, som de noen steder har lært seg å "fiske" ved hjelp av et gresstrå som de stikker ned i bolet. Noen arter av maur har også spesialisert seg på å overfalle termitt-tuer.
Når de kjønnede individene svermer, blir disse store og fettrike insektene spist av en lang rekke dyr, også av arter som ellers ikke er insektetere. Noen steder blir svermende termitter også brukt til menneskeføde.
Bol.
Mange arter bygger kjempemessige tuer, som ofte lages av jord som størkner og blir som en slags leire. Disse kan ha forskjellig form. På savannen bygger noen termitter tuer som har noe som ser ut som en høy, tynn skorsten. Andre termitters tuer har flere «tårn» og kan nærmest se ut som små slott eller kirker. Noen arter som bor i regnskoger bygger tuer som har noe som ser ut som markiser som tar av for regnet. Noen arter bor inne i trær.
Akkurat som noen maur gjør, dyrker visse termittarter sopp. En annen forbløffende ting er at noen termittarter kan lage varmeregulering i tuene sine. Kanaler i veggen slipper varme ut, og avkjølt luft mangler aldri i bolet.
Termitt-tuene er også bosteder for en rekke ulike dyr som er mer eller mindre knyttet til termittene. Tallrike insekter (blant andre biller og rettvinger) lever som parasitter eller kommensalister i tuene. Større dyr som ikke er direkte knyttet til termittene bor også i tuene, blant andre mange slanger, øgler, manguster og noen fugler som graver ut reirkamre der.
Skadedyr.
Termitter lever av dødt treverk og utgjør dermed en stor trussel mot bygninger og andre konstruksjoner laget av tre. De kan også spise papir og på den måten ødelegge biblioteker og arkiver. Skaden er gjerne ikke synlig utenfra fordi disse lyssky insektene nesten alltid beveger seg i ganger under overflaten. En angrepet struktur kan se hel ut fra utsiden, men være helt uthulet inni slik at den smuldrer ved den minste belastning. Det er ventet at termittene vil bre seg nordover som følge av global oppvarming, dermed vil også områdene som er utsatt for termittskader øke.


Svein Ellingsen.
Svein Ørnulf Ellingsen (født 13. juli 1929 på Kongsberg) er norsk billedkunstner og salmedikter, bosatt i Saltrød. Norsk Salmebok og salmeboktillegget Salmer 1997 har 58 tekster (originale og gjendiktninger) av Svein Ellingsen, og han er representert i salmebøker i alle nordiske land, i Tyskland/Østerrike, Sveits og USA.
Ellingsen tok artium i 1948, studerte ved SHKS 1950-51, ved Bjarne Engebrets malerskole 1951-52 og ved Statens Kunstakademi 1952-55. Han arbeidet som kunstkritiker og journalist i studietiden, blant annet i Vårt Land. Han arbeidet i ukeavisen Vår Kirke 1957-63 og i Schibsteds forlag 1963-66. Han tok pedagogisk seminar ved Statens lærerhøgskole i forming 1966-67, og arbeidet som formingslærer ved "Moland ungdomsskole" i Arendal 1968-83.
Han ble statsstipendiat i 1976. På samme tid fikk han utgitt flere bøker, og vant seg en plass som folkeeie i norske menigheters salmesang. Hans første salmer ble riktignok offentliggjort på 1950-tallet, men hans første bok kom i 1978. Hans salmer er tonesatt av blant andre Knut Nystedt, Egil Hovland, Harald Herresthal, Harald Gullichsen og Trond Kverno.
Han var medlem av salmebokkomiteen som la grunnlaget for "Norsk Salmebok" 1984/85.
Ellingsen har deltatt på Høstutstillingen flere ganger. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1995, han har mottatt Aust-Agder fylkes kulturpris 1977, Brobyggerprisen 1984, Fritt Ords Honnør 1992 og Tekstforfatterfondets ærespris 2001. 3. september 2008 ble han gitt æresdoktorat ved Det teologiske menighetsfakultet i forbindelse med markeringen av fakultetets 100-årsjubileum. I 2009 fikk han Petter Dass-prisen for sin innsats som salmedikter.
Bibliografi.
Han har dessuten redigert diktantologier og annet.


Tazi.
Tazi (Sredneaziatskaya Borzoya) og er en mynde med mange navn, alt etter de stedene den finnes. Lokale varianer er også kjent som under navn som anatolsk tazi, russisk tazi, turkmensk tazi og kasakhstansk tazi m.m. Tazi kan også skrives på mange måter, f.eks. som tazy, tasi, tazõ, og tadzi m.v. Den er ikke egentlig en hunderase, men en landrase som finnes over et stort område fra Lilleasia og det sørlige Midtøsten til det sørlige Russland og Sentralasia.
Opprinnelse og alder.
Typen stammer trolig fra nordlige strøk i Lilleasia og Midtøsten og er i realiteten en nordlig variant av den opprinnelige salukien. Noen har også hevdet at denne hunden er en slags ørkenvariant av afghaneren, men det er neppe tilfelle. Derimot er det sannsynlig at både tazi og afghaner har noe med opphavet til khalag tazi å gjøre, uten at dette kan dokumenteres i øyeblikket. Det kan også tenkes at lokale varianter av rasen kan ha innslag av afghanerblod i seg, men også dette er teori. I dag skal rasen være mest tallrik i Turkmenistan, og mange hevder at opprinnelsen sto der, men svært lite er kjent omkring dette.
Historien forteller at disse hundene ble bragt med til steppene øst for Det kaspiske hav av tatarene i den 14. århundre. Der har de så utviklet seg til lokale varianter. I dag er denne hunden først og fremst utbredt i land som Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan. Det finnes imidlertid også hunder av denne typen i land som Tadsjikistan, Russland, Tyrkia og i landene øst i Middelhavet. De er ikke vanlig å se i vesten, men import har foregått til Estland, Latvia, Litauen, Finland, Polen, Tyskland og Sveits. De er også eksportert til land som Kina og Japan.
Russerne jaktet nesten denne hunden til total utryddelse på 1970-tallet, fordi de mente at den drepte dzeinariene deres (et lokalt hjortedyr). Terrenggående biler og helikopter ble satt inn i jakten, men noen få hunder overlevde. På begynnelsen på 1900-tallet ble det estimert at denne rasen talte 6 000-7 000 hunder i Kasakhstan alene. Den er utbredt østover fra Finland og helt til Kina, men har aldri vært spesielt tallrik i områdene rundt det kaspiske hav.
Utseende, anatomi og fysikk.
I realiteten finnes det to grunnleggende varianter av denne mynden, nemlig den kasakhstanske fjelltypen (såkalt "kasakhstansk tazi") og den turkmenske ørkentypen (såkalt "turkmensk tazi").
Fjelltypen er noe større og kraftigere enn ørkentypen. Skallen er litt bredere, ørene noe større og fjærpryden noe kraftigere utviklet.
Ørkentypen finnes dessuten i flere lokale varianter, for eksempel «chimkent» (sørlig variant) og «semirichinsky» (sørøstlig variant).
Tazi er en mellomstor, rektangulær mynde, der hannene blir omkring 60-70 cm i mankehøyde og tispene cirka 55-65 cm. Pelsen er vanligvis hvit, brun eller gråbrun i alle nyanser, også sort er vanlig, sammen med ulike mønstringer (fargekombinasjoner). Pelsen som sådan skal være kort til svært kort (avhengig av lokasjon), med fjærpryd på ørene, halen og bak på lårene. Fjelltypene har noe mer pels enn ørkentypene.
Bruksområde.
Tazi regnes som en svært dyktig hetsende jakthund, som ofte jakter i nært samarbeid med jaktfalk eller kongeørn og rytter til hest. De er meget utholdende og ofte svært selvstendige i sin jaktform. Noen varianter bruker dessuten luktesansen aktivt under jakten, noe som ikke er vanlig blant mynder. Langt de fleste er dessuten gode vakthunder.
Lynne og væremåte.
Tazi er mer primitiv enn hunder flest, noe som gjerne gir seg utslag i en varierende grad av skepsis og skyhet til fremmede. Fjelltypene er tøffere og mer konfronterende i sin atferd enn økenvariantene. Begge typene skal være gode familiehunder.
Annet.
I Estland er rasen godkjent av den nasjonale kennelklubben og blir stilt på offisielle hundeutstillinger, men FCI har ikke anerkjent den som egen hunderase. Det drives også eksteriørmessig oppdrett av rasen i Moskva og St. Petersburg i Russland, men for det meste blir disse hundene avlet for sine egenskaler som jakthund.


Colin Jackson.
Colin Ray Jackson (født 18. februar 1967 i Cardiff, Wales) er en tidligere friidrettsutøver med 110 meter hekk som spesialøvelse. I dag arbeider han som sportskommentator for BBC.
Han startet som en lovende tikjemper før han spesialiserte seg på hekkeløp. Han innehar også verdensrekorden på 60 meter hekk innendørs med tiden 7,30.


Louis I Lorraine de Guise.
thumb
Louis I Lorraine de Guise kalt kardinal de Guise (født 21. oktober 1527 i Joinville i Champagne i Frankrike, død 29. mars 1578 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Troyes og senere erkebiskop av Albi, men fratrådte i 1561 til fordel for kardinal Lorenzo Strozzi.
Han ble kreert til kardinal den 22. desember 1553 av pave Julius III.
Han var nevø til kardinal Jean de Lorraine (kreert 1518), bror til kardinal Charles de Lorraine-Guise (1547) og onkel til Louis II de Lorraine de Guise (1578).
Man ble erkebiskop av Sens den 9. mai 1561, men fratrådte til fordel for kardinal Nicolas de Pellevé i 1562. I 1568 ble han biskop av Metz.
Han kronet kong Henrik III av Frankrike i Reims den 13. februar 1575.
Lorraine, Louis 01
Lorraine, Louis 01
Lorraine, Louis 01
Lorraine, Louis 01


Mår (elv).
a> og Kalhovdfjorden, og munner ut i Tinnsjå.
Mår er en elv i Tinn kommune i Telemark. Elven har sitt utspring i Kalhovdfjorden og ender i Tinnsjøen. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Roberto de' Nobili.
Roberto de' Nobili (født 5. september 1541 i Montepulciano i Italia, død 18. januar 1559 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Allerede som tiåring behersket han latin og gresk, og ble i en alder av 12 kreert til kardinal den 22. desember 1553 av pave Julius III.
Han ble bibliotekar for den romerske kirke i en alder av 14 år. Roberto brydde seg ikke meget om livet som kardinal og ønsket i stedet at tre inn i en munkeorden for å føre et mer avsondret liv, men hans skriftefar talte ham fra disse planene. Isteden slet han seg opp med den den store arbeidsmengde han påtok seg, og det strenge, asketiske levned han påla seg. Han døde 17 år gammel som følge av denne strenge askese.
Han var grandnevø til pave Julius III på morssiden, og onkel til kardinal Francesco Sforza (kreert 1583).
Nobili, Roberto de'
Nobili, Roberto de'
Nobili, Roberto de'


Girolamo Simoncelli.
Girolamo Simoncelli (født 1522 i Orvieto i Italia, død 24. februar 1605 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han er den kardinal som har deltatt på flest pavevalg, hele ti.
Han ble kreert til kardinal den 22. desember 1553 av pave Julius III.
Han var biskop av Orvieto fra 1554.
Han var grandnevø til pave Julius III på morssiden.
Simoncelli, Girolamo
Simoncelli, Girolamo
Simoncelli, Girolamo
Simoncelli, Girolamo


Anker Jørgensen.
Anker og Ingrid Jørgensen, 1990
Anker Henrik Jørgensen (født 13. juli 1922 Danmark) er dansk sosialdemokratisk politiker og tidligere statsminister og utenriksminister.
Bakgrunn.
Født i et arbeiderhjem i København som sønn av kusk Johannes Albert Jørgensen og rengjøringsdame Karen Marie Jørgensen. Som 5-åring ble han foreldreløs og vokste opp hos en tante, Karla Jacobsen, på Christianshavn. Gift 1948 med Ingrid Kvist Pedersen (f. 1922 – d. 1997). Sammen fikk de fire barn.
Karriere.
Begynte karrieren i 1950 hvor han ble nestformann i Lager- og Handelsarbejdernes Forbund, i 1956 dens formand. I 1962 ble han formann for Transportgruppen og i 1968 formann for Arbejdsmandsforbundet. Var på 1960-tallet aktiv lokalpolitiker i København. Ble valgt til Folketinget i 1964. Etterfulgte Jens Otto Krag som statsminister i 1972 (som trakk seg etter den danske avstemningen om EU). Måtte gå i 1973 etter et godt valg for den borgerlige siden, men ble igjen statsminister fra 1975 til 1982 (var også utenriksminister en kort periode i 1978).
Anker var formann for Socialdemokraterne fra 1972 til 1987, hvor han ble avløst av Svend Auken.
Var president for Nordisk Råd i 1986 og 1991.
Eksterne lenker.
Jørgensen, Anker
Jørgensen, Anker


Bit per sekund.
Bit per sekund, forkortet bit/s (faglig korrekt) eller de mer populære bps eller b/s (som bør unngås grunnet sammenblanding med byte) er måleenheten for bitrate, datarate, båndbredde eller hastighet. De to siste begrepene er populærbegreper som også kan bety mye annet.
Måleenheten angir overføringskapasiteten for et digitalt transmisjonssystem i betydningen antall binære siffer (dvs. 0-ere og 1-ere) per sekund.


Université de Fribourg.
Université de Fribourg/Universität Freiburg er et universitet i Fribourg (Freiburg im Üchtland) Sveits, grunnlagt i 1889.
Det ligger på grensen mellom det tyske og franske språkområdet i Sveits, og er derfor det eneste tospråklige universitetet i Europa, med kurs som går på tysk og fransk. Det juridiske fakultetet er det nest største i Sveits etter Zürich. Av studentene har 50 % tysk som morsmål, 30 % fransk, 10 % italiensk og 10 % andre.


Båndbredde.
Båndbredde har hovedsakelig to forskjellige men relaterte betydninger innenfor telekommunikasjon.
Båndbredde (frekvens).
Båndbredde er bredden av et frekvensbånd, altså differansen mellom øvre og nedre grensefrekvens målt i Hertz (Hz).
Båndbredde (bitrate).
Båndbredde brukes ofte feilaktig som begrep på datakapasitet eller bitrate, målt i s.
Båndbredde har feilaktig blitt defakto-uttrykk for datakapasitet, og det synes fåfengt å kjempe i mot denne bruken av ordet selv om den ikke gir noen faglig mening. Et problem er at bitraten ikke bare bestemmes av frekvensområdet som er til rådighet, men også forholdet signal/støy i overføringskanalen, f.eks i kobberkabel eller gjennom luft. Ofte vil det gå frem av sammenhengen at man legger denne betydningen i begrepet.
I et WLAN-system brukes begrepet både i opprinnelig og moderne betydning; om bredden pr. kanal i radiogrensesnittet og om bitraten som kan overføres pr. radiokanal.


PSTN.
PSTN er kortform for "Public Switched Telephone Network", eller det offentlige svitsjede telefoninettet på godt norsk. Svitsjet betyr i denne sammenheng at telefonsamtalen settes opp gjennom nettet basert på et gitt telefonnummer og koples ned igjen etter at samtalen er over.
PSTN omtales ofte som "analog telefoni" til forskjell fra ISDN som er en digital variant. Den litt mer fleipete POTS – "Plain Old Telephone System" ("det gode gamle telefonsystemet") brukes ofte også om det samme.
Båndbredden for en standard telefonikanal er 3,1 kHz (300–3400 Hz).
Et moderne PSTN-basert telefoninett er som oftest digitalisert på hele strekningen unntatt fra endesentralen og ut til abonnenten, og en telefonsamtale overføres gjennom nettet som en s-kanal på samme måte som i ISDN.


Jordbrukets kulturlandskap.
I Norge består jordbrukets kulturlandskap av en rekke biotoper som omfatter et komplekst og unikt økosystem, også sett i et globalt perspektiv.
Langs norskekysten påvirkes klimaet i stor grad av Golfstrømmen. Gjennom de nordlige vekstsonene (boreale sonene) som krysses både av alpine og arktiske grenser, finner vi en spesiell og unik kombinasjon av natur– og kulturlandskap. Landskapet har gjennom flere årtusener utviklet seg i samspillet mellom vekstforhold og kultivering. Denne kombinasjonen av natur- og kulturlandskap, har vært selve bærebjelken for landbruk i Norge. Både for jordbruk i innlandet, for kombinasjonsbrukene langs norskekysten, og for jakt, fiske, forhøsting i utmark og beitebruk i utmark.
Store deler av kulturlandskapene som før ble holdt i hevd ved jordbruksaktivitet, begynte tidlig i det forrige århundre på en dramatisk gjengroingsfase. Helt opp til vår tid har næringsrettet landskapskultivering dannet grunnlaget for å høste av en rekke artsrike biotoper. Landbruket har imidlertid gåttt gjennom større nedleggelser og sterk spesialisering av resterende områder. Mange biotoper som er avhengig av vedvarende skjøtsel og vedlikehold, gror igjen, arter blir dyrket vekk og står nå i fare for å gå tapt for all tid, der tradisjonell produksjon i utmark har blitt ulønnsom. Gjengroingssituasjonen viser at påstanden om at tradisjonell drift skal kunne holde alle kulturlandskapene i hevd ikke er gyldig. Likevel er det klart at det er mulig å holde noe i hevd så lenge jorden blir drevet.


Strømtangen fyr (Fredrikstad).
Strømtangen fyrstasjon er et fyr i Fredrikstad kommune. Fyret ble første gang tent 20. september 1859.
Strømsund ligg mellom holmen som fyret står på og fastlandet. Selve fyrlykta står i dag på en egen søyle sør for fyrhuset. Det gamle lyktehuset står i det sørligste hjørnet av fyrhuset.
Det står en heilautomatisk værstasjon fra Meteorologisk Institutt ved fyret.


ISDN.
ISDN er kortform for Integrated Services Digital Network ("tjenesteintegrert digitalt nett").
ISDN-konseptet.
Det finnes flere varianter, men den vanlige kalles ISDN-grunntilknytning (Basic Access), eller 2B+D og består av to B-kanaler hver med 64 s for brukerdata og én D-kanal med 16 s for signalering, brukermeldinger og datakommunikasjon.
Et ISDN GT transmisjonssystem har en bitrate på 144 s.
B-kanalene kan brukes til telefonsamtaler eller ulike former for datakommunikasjon, telefaks eller bildetelefon, og de kan buntes sammen (bundles) for å doble kapasiteten til 128 s.
En vanlig feil er å bruke «antall ISDN-kanaler» som sammenligningsgrunnlag for kapasiteten i bredbåndsaksesser, men dette er ikke en god sammenligning fordi B-kanalene i ISDN er dedikert (dedicated resources) til brukeren mens kapasiteten i et bredbåndsaksessystem deles (shared resources) med mange andre brukere.
Andre varianter er ISDN utvidet tilknytning eller 30B+D ("Primary Rate Access"), dvs. med 30 B-kanaler og én felles D-kanal som her har 64 s-kapasitet for felles signalering. Denne varianten brukes mye av bedrifter for tilknytning av interntelefonisystemer til det offentlige telefoninettet.
På 1980-tallet ble det også definert noe som heter bredbånds-ISDN, med kanaler med høyere kapasitet.


Ladji Doucouré.
Ladji Doucouré (født 28. mars 1983 i Juvisy-sur-Orge) er en fransk friidrettsutøver, og en av verdens raskeste hekkeløpere.
Ladji Doucouré startet med å spille fotball, og begynte deretter med tikamp før han spesialiserte seg på 110 meter hekk.


Florian Geyer.
Florian Geyer (født ca. 1490 i Giebelstadt/Ochsenfurt i Tyskland; død 10. juni 1525 i Gramschatzer Wald ved Würzburg) var en tysk velstående ridder og diplomat.
I 1517 ble han bannlyst i kjølvannet av en rentestrid med klosteret Neumünster, og forble bannlyst resten av livet. Han gjorde militær tjeneste blant annet for Den tyske ordens høymester Albrecht von Brandenburg-Preussen i striden som utviklet seg i Polen, og dro også på diplomatiske oppdrag for høtmesteren til forskjellige europeiske hoff.
Han ble i 1520 en overbevist tilhenger av Martin Luthers reformasjon og engasjerte seg som hærfører for bøndene under bondeopprøret i 1525. Han kommanderte da en elitestyrke på noen hundre mann som ble alment kjent som "«Den svarte hop»" "(Schwarzer Haufen)". Flere av sine seirer vant han likevel ved forhandlinger, blant annet byen Rothenburg ob der Tauber. Etter bøndenes avgjørende nederlag ved Ingolstadt, i Unterfranken og Königshofen, ble han overfalt i et skogparti mens han red alene nordover fra Rothenburg, som hadde utvist ham. Natten fra 9. til 10. juni 1525 ble han stukket ned i Gramschatzer Wald ved Würzburg.
På grunn av hans frivillige avkall på et liv i velstand, hans helhjertede engasjement for sin overbevisning, og hans militære innsats, ble han trukket frem som forbilledlig av kommunistene på 1800-tallet og av nazistene på 1900-tallet. I Friedrich Engels' bok "Der Bauernkrieg" fra 1870 fremstiller Geyer som en tidlig forkjemper for proletariatet. Nasjonalsosialistene oppkalte en av Waffen-SS sine kavaleridivisjoner etter ham, "8. SS Kavaleridivisjon «Florian Geyer»".


Georg Metzler.
Georg Metzler, vertshusvert, var en av anførerne for "Odenwälder Haufen", bondeopprørere fra Odenwald i Tyskland, under bondekrigen i Tyskland i 1525.


Jäcklein Rohrbach.
Jakob (kalt Jäcklein) Rohrbach (antagelig født i Böckingen i Tyskland, død 20. eller 21. mai 1525 ved Heilbronn-Neckargartach i Tyskland) var en av bøndenes anfører under den tyske bondekrigen 1525.
Han hadde i lang tid ligget i konflikt med klosteret St. Peter ved Wimpfen, som var lensherre for hans lille gods. Dessuten var han livegen under herren av Neipperg. Kort tid etter at bondeopprøret brøt ut gjorde han seg i mars 1525 til anfører av en styrke på flere hundre opprørske bønder. Han var ikke beredt til å la dem gjennomføre enhver terror, men det ble utført enkelte grusomheter. Etter bøndenes nederlag i slaget ved Böblingen den 11. mai ble han tatt til fange, og kort etter ble han levende brent.


Skade.
a>, 1555.Skade (norrønt "Skaði") er datter av den drepte jotnen Tjatse ("Thjazi"). Hun benevnes som en skigudinne, en «ondurdis», sammensatt av "dis" = kvinne, gudinne, og "ondur", et gammel norrønt ord for ski (som også ble samtidig brukt).
«Ondur» var kanskje mest vanlig i det nordligste områdene, fra Trøndelag og nordover. I Ranværingsdialekten (områdene rundt Mo i Rana) er ordet fortsatt levende. Mo Skilag het f.eks. ‘Mo Oinerlag’ fram til 1945.
Ulykkelig gift med Njord.
I mytene kommer Skade væpnet og ulykkelig til æsenes bolig Åsgard for å kreve bot for drapet på sin far Tjatse, som ble drept da han forfulgte Loke og Idunn. Æsene tilbyr henne et forlik ved at hun skal få en av dem som ektemann. Hun må velge ved kun å se føttene. Hun tror at de reneste må tilhøre Balder, den vakreste av gudene, hun sier «Ikke noe er stygt på Balder!», men det er feil: hun velger i steden Njord.
I tillegg krevde hun at æsene måtte få henne til å le. Loke bant da et rep mellom sin egen pung og skjegget på en geit. Etter å ha blitt trukket fram og tilbake lar han seg falle i Skades fang. Det får Skade til å le. Til sist forvandler Odin hennes far Tjastes øyne til to stjerner på himmelen og fullbyrder således drapsboten.
Den eiendommelige måten å velge ektefelle på, ifølge Britt-Mari Näsström, er «en eldgammel bryllupsrite som vi finner igjen både i det gamle India og i Europa» (side 56 og 74). Det kan også skimtes i eventyret om Askepott hvor det opprinnelige kriteriet var føttene, og hvor skoen er et senere tillegg.
Ekteskapet ender ulykkelig i den gamle vekselgangen mellom å bo på fjellet og ved sjøen. Skade trives ikke ved sjøen, og Njord trives ikke på fjellet. Skade og Njord blir således skilt: «Gudenes brud elsket ikke vanenes ætling», sier kvadet. Hun forlot Njord og kom senere sammen med Odin.
Gudinne for jord og vinter.
Skade, navnet ble kanskje også benyttet om jotnekvinner generelt, er en jordgudinne og ikke en utpreget fruktbarhetsgudinne som vanene, og hun ble med tiden i betydning fortrengt av mannlige guder som tok herredømme på jorda. Hennes rike er først og fremst den ville, ubebodde natur, de snøbelagte fjell hvor kun skiløpere trives.
I skaldediktet «Håløygjatal» av Øyvind Skaldespiller, er Skade og Odin foreldre til Sæming som de opprinnelige håløygske ladejarlene mytologisk skal nedstamme fra. Kvadet er et ideologisk høvdingekompleks hvor jotnekvinnene Skade og Gerd har framtredne roller. I skaldediktet «Haustlong» benevnes Tjatse for "Marns far". Marn er derfor et annet navn for Skade.
Hennes navn er også satt i forbindelse med betegnelsen Skandinavia ved den romerske forfatteren Plinius i hans «Historia Naturalis», hvor det beneves "*Skadin-awjo", i betydningen "Skades øyer". Näsström nevner at dette sannsynligvis henspiller på «de farlige skjærene utenfor nåværende Skanör, eller også bare henspiller på denne halvøya, som således har gitt navn til hele området» (side 57).
Egen kult.
Det må ha vært en egen, kanskje også omfattende kult rundt Skade i gammelnorrøn dyrkelse. I diktet «Loketretten» sier hun selv: «...så skal kalde råd ramme deg støtt fra mine vé og vanger», altså kultsteder. Mange stedsnavn i Norden er oppkalt etter Skade, for eksempelvis Skadevid, Skadelunda, Skee, Skea, Skodje, Skadaland med flere; ligger muligens til grunn for Skidar (Skien) og Ski.


Ubuntu (operativsystem).
Ubuntu er et operativsystem som i utgangspunktet er beregnet på skrivebordsdatamaskiner, men det finnes også versjoner uten skrivebordsmiljø for tjenere. Ubuntu er basert på Linux, men med større fokus på brukervennlighet, jevnlige utgivelser, og kjapp og enkel installasjon. Ubuntu sponses av Canonical Ltd, som eies av sørafrikaneren Mark Shuttleworth. Navnet kommer fra den afrikanske ideologien "ubuntu" som grovt sett kan forklares som «menneskelighet overfor andre», selv om andre betydninger er blitt foreslått.
Den siste versjonen er Ubuntu 12.04 ("Precise Pangolin"). Ubuntu har et mål om å benytte kun fri programvare for å tilby et oppdatert, men stabilt operativsystem for gjennomsnittsbrukeren.
Ubuntu er en Linux-distribusjon. Kubuntu og Xubuntu er offisielle underprosjekter av Ubuntu-prosjektet, som har som mål å tilby henholdsvis skrivebordsmiljøene KDE og Xfce sammen med ubuntu-kjernen. Edubuntu er et offisielt underprosjekt som er «laget for skolemiljø, men burde være like egnet for barn i hjemmet».
Historie.
20. oktober 2004 ble den første versjonen av Ubuntu utgitt, opprinnelig som en midlertidig avstikker fra Linux. Dette ble gjort slik at en ny versjon av Ubuntu kunne slippes hver sjette måned, hva som resulterer i hyppigere fullstendige oppdateringer enn med Debian. Ubuntu-utgivelser inkluderer alltid den aller siste utgivelsen av GNOME, og planlegges å slippes omtrent én måned etter GNOME. I motsetning til tidligere generelle avstikkere av Debian, slik som MEPIS, Xandros, Linspire, Progeny og Libranet, som baserte seg på lukket kildekode i tillegg til den frie Debian-basen, har Ubuntu holdt seg nærmere Debian sin filosofi og benytter fri programvare for det aller meste.
Ubuntu-pakker har tradisjonelt vært basert på pakker fra Debian unstable. Begge distribusjonene bruker Debians dpkg pakkeformat og APT/Synaptic for å håndtere installasjonen av pakker. Ubuntu har bidratt alle endringer direkte og umiddelbart tilbake til Debian, isteden for å bare annonsere dem når de slippes, selv om Debian og Ubuntu ikke nødvendigvis er binært kompatible med hverandre. Mange Ubuntu-utviklere vedlikeholder også nøkkelpakker i Debian. Allikevel har Ian Murdock, grunnleggeren av Debian, kritisert Ubuntu for inkompatibilitet mellom de to systemenes pakker, og sagt at Ubuntu har kommet for langt unna Debian Sarge for å fortsatt være kompatibel.
Ubuntustiftelsen.
"Ubuntustiftelsen" ble opprettet av Mark Shuttleworth 8. juli 2005 med en grunnfinansiering på 10 millioner USD. Stiftelsens formål er å sikre fremtidig kundestøtte og utvikling for alle framtidige versjoner av Ubuntu.
Et annet formål med stiftelsen er å opprette et juridisk «kjøretøy» som representerer brukernettverkets struktur i prosjektet. Hensikten er å skille Canonical sitt bidrag fra det filantropiske ikke-kommersielle brukerbidraget som gis Ubuntu av brukernettverket.
Et av hovedmålene til Ubuntustiftelsen er å sørge for at en høykvalitets distribusjon for fri og åpen programvare alltid vil være tilgjengelig gratis, over hele verden.
Canonical.
Den økende populariteten til Ubuntu har skapt en økt etterspørsel etter Canonicals kommersielle kundestøttetjenester. Det har ført til at stiftelsens midler fortsatt står urørt i tilfelle Canonical skulle bli nødt til å trekke seg ut av prosjektet en gang i fremtiden. Mark Shuttleworth beskriver stiftelsen som krisemidler i tilfellet Canonicals involvering må stoppe.
Den 1. mai 2007 annonserte Dell at de ville selge skrivebordsmaskiner og bærbare med Ubuntu forhåndsinstallert. Den 24. mai 2007 gikk disse maskinene ut for salg. De sa også at kunder kunne kjøpe kundestøtte for Ubuntu fra Canonical via Dell, noe som er ventet å øke etterspørselen ytterligere etter Canonicals kommersielle tjenester, og utsette et eventuelt behov for å ta i bruk stiftelsens finansielle midler.
Utgivelsessyklus.
Ny versjon av Ubuntu slippes hvert halvår – i kontrast til Debian, som svært sjelden kommer med en ny utgave av «stable»-distribusjonen. De halvårlige utgivelsene kommer rett etter GNOME sine.
Versjoner.
Enhver Ubuntu-versjon har et kodenavn og et versjonsnummer som angir året og måneden den ble utgitt. Den nyeste stabile versjonen er Ubuntu 12.04 "Precise Pangolin" og ble lansert 26. april 2012.
"Lang-tids-støtte" (LTS)-utgaver.
Hver fjerde utgave av Ubuntu slippes som en "lang-tids-støtte"-versjon. Disse utgavene skal legge særlig vekt på behovene til store organisasjoner. LTS-versjonene vil fortsette å motta sikkerhetsoppdateringer i 3 år etter hvert slipp for skrivebordsutgavene og i 5 år for tjenerutgaven. Fra 12.04 LTS får både skrivebord og tjenere 5 år med sikkerhetsoppdateringer. De vanlige utgavene gis ut hver 6. måned og mottar støtte i 18 måneder.
Installasjon.
Fra og med versjon 6.06 Dapper Drake kan man velge mellom tre forskjellige installasjons-CD-er. Hver av disse finnes for tre forskjellige arkitekturer; PC (Intel x86), Mac (PowerPC), og 64-bit PC (AMD64) på hver sin CD. De fleste behøver kun førstnevnte, og det er denne man skal velge dersom man er i tvil. Selv om man har en AMD64 prosessor eller annen x86-64-bits prosessor anbefales det vanligvis fortsatt at man velger x86 versjonen.
Å installere er like enkelt som å brenne den installasjons-CD-en man vil ha på en CD, og deretter starte maskinen på nytt med den ferdige CD-platen i CD-stasjonen. Under selve installasjonen følger man anvisningene på skjermen.
Man kan isteden for å laste ned CD-er fra nettet få trykte CD-plater tilsendt i posten gratis. Man bestiller CD-platene fra ShipIt. Ubuntu oppfordrer til måtehold, da det koster mye å lage CD-ene og sende dem.
Fra og med Ubuntu 10.10 kan man hake av for å installere støtte for flash, mp3 og andre proprietære standarder under installasjonsprosessen.
«Desktop».
«Desktop»-varianten er den vanlige varianten som det anbefales at folk flest bruker. Det er en Live CD som man kan bruke til å prøve Ubuntu uten å måtte installere. Det ligger en snarvei på skrivebordet, som man kan klikke på for å installere Ubuntu på harddisk. Installasjonsprosessen består av noen få steg, å oppgi brukernavn og passord, stille klokken og velge hvor man befinner seg, partisjonering og automatisk fil-kopiering.
Desktop-varianten krever minst 192 MB RAM. Den passer ikke til oppgradering av tidligere installasjoner.
«Server».
Denne varianten er ikke en Live CD og har ikke vindussystemet X. Den mangler all programvare man typisk kun behøver på en skrivebordsmaskin, og passer kun til å installere Ubuntu på tjenere. Man må også være komfortabel med en Unix-kommandolinje for å bruke Ubuntu-Server.
Standardinstallasjon.
Programmer → Legg til fjern...
Etterinstallasjon av ufri programvare.
Siden Ubuntu skal være en fri distribusjon, er det noe programvare som ikke følger med som standard. For eksempel er ikke Flash eller Sun Microsystems sin Java med, og det mangler også støtte for MP3 og DVD. Fra og med Ubuntu 10.10 er dette imidlertid enkelt å installere ved å hake av når man får spørsmål om dette under installasjonsprosessen.
Pakkeklassifisering og kundestøtte.
Synaptic pakkehåndtering i Ubuntu 6.10
Ubuntu deler all programvare inn i fire seksjoner, kalt "komponenter", for å reflektere forskjellene i lisensene og hvilken grad av kundestøtte som er tilgjengelig.
«Fri» programvare inkluderer her kun det som møter Ubuntus lisenskrav, som grovt sett svarer til Debians retningslinjer for fri programvare. ("Main" gir ikke noen "advarsel", men den kan inneholde binær firmware og utvalgte skrifttyper som brukes av frie komponenter i Main, men som ikke kan endres uten tillatelse fra deres forfattere, men så lenge de allikevel kan distribueres fritt blir de inkludert allikevel).
Ufri programvare er vanligvis ikke støttet (Multiverse), men noen unntak (Restricted) er gjort for veldig viktig ufri programvare, slik som ufrie enhetsdrivere, som ellers kunne hindre brukere fra å kjøre Ubuntu på deres systemer. Spesielt er renbinærform grafikkort drivere støttet. Men graden av kundestøtte er mer begrenset enn for "Main", siden utviklerne ikke har tilgang til kildekoden.
Det er intensjonen at "Main" og "Restricted" skal inneholde all programvare som behøves for et generelt Linux system. Alternative programmer for de samme oppgavene og spesialiserte programmer plasseres i "Universe" og "Multiverse".
Utover de offisielle pakkekildene er "Ubuntu Backports" et offisielt anerkjent prosjekt for å støtte nyere versjoner av bestemt programvare som kun er tilgjengelig i ustabile versjoner av Ubuntu. Pakkekilden er ikke omfattende; den inneholder stort sett pakker som brukere etterspør og som godkjennes hvis de møter visse kvalitetsretningslinjer.
Ubuntu-løftet.
Canonical oppfordrer brukerne til å bruke programvare med fri kildekode, forbedre den og sende den videre.
Skrivebordseffekter.
Opp til Ubuntu 10.10 kom Ubuntu med tredimensjonale skrivebordseffekter forhåndsinstallert. Disse kan aktiveres ved å installere en driver med 3D støtte via System→Administrasjon→Håndtering av ufrie drivere og så aktivere skrivebordseffekter via System→Innstillinger→Skrivebordseffekter.
Skrivebordseffektene blir gjort mulig ved å erstatte den vanlige vindushåndtereren Metacity med Compiz som gjør bruk av OpenGL for å vise skrivebordet. Det finnes også andre OpenGL-baserte vindushåndterere, som Beryl og Compiz-Fusion som kan installeres gjennom pakkesystemet.
Dell.
I USA tilbys Ubuntu forhåndsinstallert med noen av Dells maskiner. Dells Ubuntu-maskiner vises nå også gjennom Dells norske sider, men foreløpig blir de norske kundene kun henvist til de amerikanske sidene og kan ikke bestille Ubuntu-maskiner via Dells norske Internett-sider.
Varianter.
Alle variantene er i tillegg basert på Linux.


Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel.
Jesu fødsel fra San.Maria i Trastevere i Roma
Den tradisjonelle oppfatningen har vært at Jesus fra Nasaret ble født i «år null», et punkt mellom 1 f.Kr. og 1 e.Kr.. Dette lar seg ikke forsvare hverken i lys av Det nye testamente, andre historiske kilder eller eventuelle bidrag fra astronomi.
Kristi fødsel er utgangspunktet for den tidsregningen som i dag brukes i det meste av verden.
Jesu fødsel og de historiske kildene.
Bestemmelsen av når Jesus ble født ble foretatt av den skytiske munken Dionysius Exiguus («Dionysius den korte») i Roma i det 6. århundre. Verdien null var ikke kjent i Europa på det tidspunkt, og hans system baserte seg på at hendelsen fant sted helt på slutten av 1 f.Kr., på et tidspunkt som i dagligtale ofte omtales som «år null». Fra den tid begynte man å regne den kronologiske tid etter Jesu fødsel, mens man tidligere forholdt seg til Romas grunnleggelse, dvs. "ab urbe condita", men det tradisjonelle var å benevne årene etter hvem som var de to valgte rådsherrene for året. For eksempel var året før Kristi fødsel av romerne kallt "Lentulus og Piso's Råd", dog ble begge erstattet i løpet av året. De historiske kildene varierer i det hele tatt endel, slik at datering av historiske begivenheter i Romerriket bør tas med en klype salt, manipulasjon av historiske dateringer kan ha vært en regel snarere enn unntak.
Det nye testamente.
Det står fast at Jesus ble født i løpet av keiser Augusti regjeringstid (keiser 37 f.Kr.-14 e.Kr. – alene fra 31 f.Kr.; født 63 f.Kr., sml. Luk 2,1). Etter Matt 2,1 (Sml Luk 1,5) ble Jesus født mens Herodes den store ennå regjerte (37-4 f.Kr.). Herodes døde 750 år etter Romas grunnleggelse (dvs. 4 f.Kr.). Dermed kan vi si at Jesus ble født før år 4 f.Kr., mot Dionysius Exiguus’ datering.
Men ut ifra Luk;2,2 vet vi også at dette var i perioden Kvirinius var stattholder i Syria (6 e.kr. - 12 e.kr.)
Et problem «å regne» med.
Problemet oppstår i forhold til de nytestamentlige skrifter i det vi ser på andre opplysninger – og spesielt i forhold til Evangelisten Lukas’ beretning. For det første nevner han en "census" i hele verden, altså et manntall, skatteregister (Luk 2,1f). Denne census som ble foretatt i stor skala vet vi fant sted 4 år e.Kr. i forbindelse med at tetrarken Archelaus avsettelse og Judeas inkorporasjon i provinsen Syria (jf. opprøret som det refereres til i Apg 5,37). Altså er det noe som ikke stemmer.
Og for det andre blir Kvirinius (eg. "Publius Sulpicius Quirinius") nevnt som landshøvding (gr "hgemoneuein" – å være hersker, lede). Kildene forteller at han ikke ble landshøvding eller stattholder ("Legatus pro praetore") før i 6 e.Kr., og foretok således den ovennevnte census i de østlige provinser. Vi kjenner til samtlige som var stattholder før Kvirinius, så vi kan utelukke helt at han var det før 6 e.Kr.
Mulige løsninger.
De som hevder at det ikke er noen konflikt mellom Lukas’ beretning og de historiske omstendigheter vil betone at for det første var Kvirinius i en rekke andre (større) stillinger før han ble landshøvding. Det innebærer muligens, som ved kongenavn, at man husker den siste tittelen de hadde (konge og ikke kronprins, prins osv.) når de nevnes i historiske bøker (f.eks. «Kong Olav forlot med sin far Kong Haakon Norge fra Tromsø sommeren 1940, etter...»).
For det andre kan det ikke utelukkes at denne såkalte census var av en mer lokal art, og at historikeren Lukas har blandet kortene. En videre mulighet er at folketellingen ble foretatt over flere år, eller var av forberedende art, før Herodes’ død.
Dermed er det ikke nødvendig å postulere at Lukas, forfatteren av Evangeliet etter Lukas og Apostlenes gjerninger, med overlegg har forfalsket historien. Han har nok heller blandet hendelser i fortiden (han forfattet evangeliet cirka 85 e.Kr., ifølge kritiske forskere). Jesus fra Nasaret ble dermed mest sannsynlig født i tidsrommet mellom 6 og 4 f.Kr.
Var Jesus født den 25. desember?
1. Omstendighetene omkring Jesu fødsel i Betlehem viser at han ikke kan ha blitt født om vinteren. Den kalde regntiden begynner i Palestina i slutten av oktober og varer i flere måneder. I Betlehem, og også i Jerusalem, som ligger i nærheten, er det ofte frost om natten i desember. Og hvor kaldt kan det bli? Vi leser om Jojakim, som var konge i Juda: «Kongen oppholdt seg i vinterhuset, for det var i den niende måneden [kislev, som tilsvarer november/desember], og ilden brant i fyrfatet foran ham.» (Jer. 36:22) Han trengte denne ilden for å holde seg varm. Og vi leser at da Esra samlet folket ute i det fri i Jerusalem etter fangenskapet den samme vintermåneden, «skalv de bl.a fordi det regnet». (Esra 10:7, 9, 13) Det er interessant å merke seg at den neste måneden, tebet (desember/januar), var den måneden i året som hadde de laveste temperaturer, og til sine tider falt det snø i høyereliggende strøk.
2. Keiser Augustus gav befaling om at folket skulle innskrives i manntall, og dette kom til å falle sammen med tiden for Jesu fødsel. Men er det rimelig å tro at den romerske keiser unødig ville ha provosert sine jødiske undersåtter, som ofte hadde lagt en opprørsk holdning for dagen, ved å gi dem befaling om å dra til sine stamfedres hjemsteder, I Josefs tilfelle Davids by Betlehem da David var hans stamfar (Luk2;4) for å la seg innskrive i manntall i den regnfulle, kalde vintermåneden desember, da det ville være spesielt vanskelig å foreta en reise? Neppe.
3. Hyrdene «var ute og holdt nattevakt» over hjordene sine da Jesus ble født. (Luk. 2:8—14) Men regntiden hadde allerede begynt i høstmåneden bul (oktober/november). (5. Mos. 11: 14) I den senere halvdel av oktober, da måneden bul begynte, ville dyrene ha blitt tatt inn om natten. Det at hyrdene var ute på marken den natten da Jesus ble født, harmonerer således også med de andre kjensgjerninger som tyder på at Jesus ble født tidlig i høstmåneden etanim (september/oktober).


Klosterneuburg.
Klosterneuburg er en østerriksk by i delstaten Niederösterreich og hadde i 2001 24.442 innbyggere.
Byen ligger ved Donau, umiddelbart nordvest for Wien. En del av kommunen er naturpark. Den har vært atskilt fra søsterbyen Korneuburg etter at Donau endret sitt løp i senmiddelaldersk tid.
Byen ble grunnlagt av markgreven Leopold III og oppstod sammen med og rundt Stift Klosterneuburg. Den har navnet etter klosteret og den nye borgen («Neuburg») som han reiste. Der residerte Leopold III og senere tidvis Leopold VI. Augustinerkorherrene kom til Stift Klosterneuburg i 1133.


Khalag tazi.
Khalag tazi er ei mynde som også er kjent som afghansk steppemynde og bell-murraymynde i vesten.
Opprinnelse og alder.
Khalag tazi oppsto sannsynligvis på steppene i grensestrøkene mellom det sydlige Afghanistan, Pakistan og dagens Iran (tidl. Persia). Trolig har lokale stammefolk krysset lokale afghanere med tazi og skapt denne hardføre hunden, som sies å være en mange hundre år gammel rase. Ingen vet imidlertid nøyaktig hvor gammel den er eller hvilke blodslinjer som ligger til grunn for dens opprinnelse.
Utseende, anatomi og fysikk.
Som type minner khalag tazi mest om en afghaner, men den har mindre pels enn de afghanerene vi kjenner fra vesten og det er også andre anatomiske forskjeller som peker mot tazi og/eller lokale typer av afghaneren. Rasen ble i en tid også kalt "Bell-Murray mynde", fordi en major med navn "G. Bell-Murray", som var skotsk offiser, på 1920-tallet introduserte den i Europa.
Steppemynden kan ha et hårlag som varierer svært med såvel alder, sesong som individ. Hvorvidt man skal regne denne mynden som en egen rase eller ei blir et definisjonsspørsmål. Mange gjør det, fordi man mener den skiller seg klart fra andre lokale afghanere.
Bruksområde.
Rasen er en utpreget jakthund som energisk hetser småvilt i det afghanske steppelandet vi kaller Khalag, et område som ligger i det sydvestlige hjørnet av Afghanistan. Den brukes også som vakthund.
Lynne og væremåte.
Lynnet skiller den seg klart fra de afghanere vi kjenner her i vesten. Den er tøffere og mer selvstendig og distansert i sin framferd overfor fremmede, nærmest sky. Rasen er hengiven og trofast mot familien og deres nærmeste venner.


Tikamp.
Tikamp (10-kamp), (øvelsen kalles også for "dekatlon", fra gresk deka for ti), er en friidrettsøvelse som er satt sammen av 10 separate øvelser. Tikamp kommer under en øvelsesgruppe innen friidretten som blir kalt mangekamp.
Om øvelsen.
Tikamp er tradisjonelt en øvelse for menn, og har stått på det olympiske programmet siden 1912. Det har vært kåret norgesmestere i øvelsen siden 1914. Kvinnenes versjon er tradisjonelt sjukamp, men det ble åpnet for tikamp også for kvinner fra 2003. Tikamp for kvinner har sin offisielle verdensrekord, men det er sjukamp som er kvinnenes mesterskapsøvelse. Det har vært eksperimentert med tikamp for kvinner i mange år, med registrerte resultat fra så tidlig som 1980. Dagens øvelsessammensetning og rekkefølge er ulik de gamle eksperimentene, og de kan dermed ikke sammenlignes.
I hver øvelse tildeles utøverne poeng i henhold til poengskala fra en internasjonal tabell, og resultatet konkurransen rangerer etter er den sammenlagte summen. I de tekniske øvelsene får utøverne tre forsøk, hvorav det beste teller. I løpsøvelsene deles konkurrentene inn i heat, oftest seedet (sortert) etter personlige rekorder. Den utøveren som samler flest poeng sammenlagt, vinner konkurransen. Verdens beste utøvere i tikamp blir av mange ansett som de ultimate idrettsutøverne, på grunn av kravet til allsidighet innen tradisjonelle, og ulike klassiske øvelser.
Verdensrekordene.
Verdensrekorden (2005) for menn innehas av Roman Šebrle fra Tsjekkia med 9026 poeng for følgende serie: 10,64 (100 m), 8,11 (lengde), 15,33 (kule), 2.12 (høyde), 47,79 (400m) / 13,92 (110 m hekk), 47,92 (diskos), 4,80 (stav), 70,16 (spyd), 4:21,98 (1500 m).
Verdensrekorden (2005) for kvinner innehas av Austra Skujyte fra Litauen med 8358 poeng for følgende serie: 12.49 (100 m), 46.19 (diskos), 3.10 (stav), 48.78 (spyd), 57.19 (400m) / 14.22 (100 m hekk), 6.12 (lengde), 16.42 (kule), 1.78 (høyde), 5:15.86 (1500 m).
De norske rekordene.
Den norske rekorden (1999) for menn innehas av Benjamin Jensen fra Mandal som representerte IK Tjalve med 8160 poeng for følgende serie: 10,86 (100 m), 7,21 (lengde), 13,50 (kule), 1.97 (høyde), 49,54 (400m) / 14,50w (110 m hekk), 43,83 (diskos), 5,30 (stav), 59,01 (spyd), 4:34,84 (1500 m).
Det er ikke notert en offisiell norsk rekord for kvinner enda, men Lene Secher Myrmel fra Bergen og Idrettslaget Fri har bestenoetingen på 5377 poeng fra 2006, med følgende serie: 14.1 (100 m), 42.47 (diskos), 2.60 (stav), 36.50 (spyd), 67.1 (400m) / 16.9 (100 m hekk), 4.62 (lengde), 10.70 (kule), 1.49 (høyde), 6:52.6 (1500 m).


Tyrkere.
Land og selstyrte regioner hvor et tyrkisk språk har offisiell status.
Tyrkere eller tyrkiske folk er betegnelser på en rekke etniske folkegrupper som lever i nordlige, sentrale og vestlige Asia, i nordvestlige Kina og deler av østlige Europa. De snakker språk som tilhører den tyriske språkfamilie. De deler i varierende grad bestemte kulturelle trekk og historiske bakgrunn. Begrepet «tyrkisk» representerer en bred etnisk-språklig gruppe av mennesker som omfatter eksisterende samfunn som tyrkere i Tyrkia, aserbajdsjanere, tsjuvasjere, kasakere, tatarere, kirgisere, turkmenere, uighurere, usbekere, Basjkirere, kaschgaiere, gagausere, jakutere, krim-karaittere, krimtsjakere, karakalpakere, karatschaiere, nogajere foruten også tidligere sivilisasjoner og folk som göktürkene, kumanere, kiptsjakere, avarere, førbulgarere, turgesjere, khazarere, seldsjukkene, osmanere, mamelukkere, timuridene og muligens også hunere ogXiongnu.
Spredning og lokalisering.
Spredningen av folk av tyrkisk kulturell bakgrunn strekker seg fra Sibir, over Sentral-Asia, til Øst-Europa. Per 2011 var den største gruppen av tyrkiske mennesker som lever over hele Sentral-Asia — Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, og Aserbajdsjan, i tillegg til Tyrkia og Iran. I tillegg finnes det tyrkiske folk på Krim, de øst-turkistanske regionene av vestlige Kina, nordlige Irak, Pakistan, Israel, Russland, Afghanistan og i landene på Balkan: Moldova, Bulgaria, Romania og tidligere Jugoslavia. Et lite antall tyrkiske folk lever også i Vilnius, hovedstaden i Litauen, et lite antall bor i østlige Polen, og den sørøstlige delen av Finland. Det er også betydelige befolkninger av tyrkiske folk (opprinnelige hovedsakelig fra Tyrkia) i særlig Tyskland, men også i USA og Australia, hovedsakelig på grunn av arbeidsinnvandring fra og med 1960-tallet.
Tidvis har etnografer gruppert tyrkiske folk i seks hovedgrupper: oghuz-tyrkere, kiptsjakere, karlukere, sibirere, tsjuvasjere, og jakutere. Den førstnevnte gruppen har også blitt karakterisert som «vestlige tyrkere» mens de øvrige fem gruppene, i den samme klassifikasjon, har blitt kalt for «østlige tyrkere».
Alle tyrkiske folk med bakgrunn fra Sentral-Asia er av blandet kaukasoidisk-mongoloide etniske opprinnelse. Den genetiske avstanden mellom de ulike befolkningsgruppene av usbekere spredt over Usbekistan er ikke større enn avstanden mellom mange av dem og karakalpakere. Det antyder at begge folkegrupper har meget lik opprinnelse. Karakalpakerne har en noe større tilbøyelighet mot de genetiske østlige markører enn hva tilfellet er med usbekerne.
Det er stor variasjon i utseende og etniske typer blant de tyrkiske folkene. De har fysiske trekk som strekker seg fra kaukasoidisk til nordlig mongoloide. Mongoloide og kaukasoidisk ansiktsstruktur er felles for mange tyrkiske grupper, som blant annet tsjuvasjere, tatarer, kasakere, hazarere og basjkirere.


Sjukamp.
Sjukamp (7-kamp), (internasjonalt kalt "heptatlon", fra gresk hepta for sju), er en friidrettsøvelse som er satt sammen av 7 separate øvelser. Sjukamp kommer under en øvelsesgruppe innen friidretten som blir kalt mangekamp. Utendørs er sjukamp en øvelse for kvinner, innendørs for menn.
Om øvelsen.
Sjukamp utendørs er tradisjonelt en øvelse for kvinner. Den erstattet femkamp som olympisk øvelse i 1984, og har stått på det olympiske programmet siden. Det har vært kåret norgesmestere siden 1981. Tikamp har tradisjonelt vært forbeholdt menn, men det ble åpnet for tikamp også for kvinner fra 2003. Tikamp for kvinner har sin offisielle verdensrekord, men det er sjukamp som er mesterskapsøvelse.
Sjukamp er mennenes innendørs mangekampøvelse, der er det upraktisk å gjennomføre tikamp (spyd og diskos ville kreve svært store haller). Kvinnenes mangekamp innendørs er femkamp.
I hver øvelse tildeles utøverne poeng i henhold til en poengskala fra en internasjonal tabell, og den sammenlagte summen av poengene fra hver øvelse avgjør konkurransen. I de tekniske øvelsene får utøverne tre forsøk, hvorav det beste teller (i motsetning til seks forsøk blant spesialøvelsene). I løpsøvelsene deles konkurrentene inn i heat, oftest seedet (sortert) etter personlige rekorder, eller årsbeste. Verdens beste utøvere i sjukamp blir av mange ansett som de ultimate idrettsutøverne, på grunn av kravet til allsidighet innen de ulike, tradisjonelle og klassiske øvelsene.
Sjukamp, kvinner utendørs.
Verdensrekorden for kvinner innehas av Jackie Joyner-Kersee fra USA med 7291 poeng (1988) for følgende serie: 12,69 (100 m hekk), 1,86 (høyde), 15,80 (kule), 22,56 (200 m), 7,27 (lengde), 45,66 (spyd) og 2.08,51 (800 m).
Europarekorden: for kvinner innehas av Carolina Klüft fra Sverige med 7032 poeng fra VM 2007 for følgende serie 13,15 (100 m hekk), 1,95 (høyde), 14,81 (kule), 23,38 (200 m), 6,85 (lengde), 47,98 (spyd) og 2.12,56 (800 m).
Den norske rekorden for kvinner innehas av Ida Marcussen fra IK Våg med 6226 poeng fra VM 2007 for følgende serie: 14,16 (100 m hekk), 1,68 (høyde), 13,00 (kule), 24,59 (200 m), 6,47 (lengde), 51,02 (spyd) og 2.13,69 (800 m).
Sjukamp, menn innendørs.
Verdensrekorden for menn innendørs innehas av Ashton Eaton fra USA med 6645 poeng (2012) for følgende serie: 6,79 (60 m), 8,16 (lengde), 14,56 (kule), 2,03 (høyde) / 7,68 (60 m hekk), 5,20 (stav), 2:32,77 (1000 m).
Den norske rekorden for menn innendørs innehas av Lars Vikan Rise fra Trondheim med 5902 poeng (2011) for følgende serie: 7,20 (60 m), 7,25 (lengde), 15,75 (kule), 1,99 (høyde) / 8,32 (60 m hekk), 4,70 (stav), 2:40,92 (1000 m).


Juan Martínez Silíceo.
Juan Martínez Silíceo (født 1486 i Villagarcía della Torre i provinsen Badajóz i Spania, døde 31. mai 1557 i Toledo) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cartagena fra 1541 og ble forfremmet til erkebiskop av Toledo i 1546.
Han ble utnevnt til kardinal i 20. desember 1555 av pave Paul IV.
Martinez Siliceo, Juan
Martinez Siliceo, Juan
Martinez Siliceo, Juan
Martinez Siliceo, Juan


Gianbernardino Scotti.
Gianbernardino Scotti, Theat. (født 1478 i Magliano di Sabina i Italia, døde 11. desember 1568 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, og vendte i høy alder tilbake fra nuntiaturet i Tyskland og ble utnevnt til erkebiskop av Trani i Italia samme dag som han ble kardinal.
Han ble utnevnt til kardinal i 20. desember 1555 av pave Paul IV.
I 1559 ble han forflyttet til bispestolen i Piacenza. Han var involvert i reformarbeidet i forbindelse med Tridentinerkonsilet.
Scotti, Gianbernardino
Scotti, Gianbernardino
Scotti, Gianbernardino
Scotti, Gianbernardino
Scotti, Gianbernardino


DSL.
DSL står for Digital Subscriber Line, og er en samling ulike teknologier for å utnytte kobberbaserte parkabelnett til høyere båndbredder enn telefoni (PSTN)/ISDN. DSL-familien er litt uformell men dekker i alle fall ADSL, VDSL, (SDSL), SHDSL og HDSL mens IDSL er en ikke-standardisert variant som må betraktes som uekte barn i familien.
Det er viktig å ha klart for seg at alle DSL-systemer er det vi kaller Lag 1-systemer, referert til OSI-modellen for åpen kommunikasjon. Den eneste oppgaven et Lag 1-system har er å være en transport for et antall bit/s mellom to punkter, eller «access network transport» som ITU-T kaller dette når vi snakker om aksessnettet. Operatører som selger bredbåndsaksesser basert på DSL, pakker ofte systemet sammen med aktuelle tjenester; for eksempel selger Telenor produktet Internett ADSL som er internettaksess (tjeneste) levert over et ADSL aksessnettsystem. Dette gjør det ofte vanskelig å skille ut hva som egentlig er teknologi (DSL) og hva som er produkt (Internettilgang og lignende).
Bakgrunn.
Helt siden telefoniens barndom har operatørene rundt i verden bygd aksessnett (kalles også abonnentnett) basert på kobberkabler bestående av dedikerte kobberpar hjem til hver enkelt abonnent. I Norge hadde vi i mange år mangel på slike kabelpar da telefonen var i ferd med å bli allemannseie utover 70- og 80-tallet (telefonkøen), men vanligvis finnes det nå ett eller flere dedikerte kobberpar mellom nærmeste telefonsentral og hver enkelt abonnent. Med det linjesvitsjede telefoninettet som dette aksessnettet var bygd for, der hvert kobberpar ble brukt til kun PSTN/telefoni i 300-3400 Hz-båndet eller etter hvert til ISDN opp til om lag 120 kHz, er dette en svært dårlig utnyttelse av den enorme og verdifulle ressursen som dette nettet er. Vi har sett gjennom de tidligere statlige teleoperatørenes omdannelse til aksjeselskaper i konkurranse med andre, at nettopp aksessnettene har vært vurdert som et av de mest verdifulle aktiva i verdivurderingen.
Etter hvert som behovet for datakommunikasjon i telenettet oppsto begynte man å bruke modemer Modem=MOdulator/DEModulator for å sende digitale signaler i det analoge telefoninettet. Begrensningen var at de kodete signalene måtte holdes innenfor ”telefonibåndbredden” på 300-3400 Hz for å bli svitjset gjennom nettet. Utnyttelsen av dette båndet økte markant fra om lag 1200 bit/s fra starten og opp til 56 kbit/s i de nyeste modemstandardene.
Utover 80-tallet ble ISDN utviklet som et alternativ til telefoni og samtidig overføring av andre teletjenester som f.eks. datakommunikasjon, med til sammen opptil 128-144 kbit/s (2*64 kbit/s + ev. 16 kbit/s) netto bitrate til abonnenten. Dermed fikk man økt utnyttelsesgraden for aksessnettet noe, men fortsatt bodde det store muligheter i aksessnettet som ikke var utnyttet.
Samtidig så operatørene et behov for enda høyere kapasitet/bitrate helt frem til privatabonnenter, og driveren var opprinnelig Video on Demand – VoD i digitalisert form. Basert på dette behovet utviklet Bellcore i USA en teknologi der man hadde større kapasitet til kunden (nedstrøms) enn fra kunden (oppstrøms), fordi dette ville være et typisk trafikkmønster for en slik tjeneste. Nå ble VoD aldri noen ”killer application”, så teknologien fikk en treg start, men snart dukket behovet for surfing på web opp, med et trafikkmønster som også passet rimelig godt til en slik asymmetrisk kapasitet. Dermed var suksessen et faktum, og ADSL er i dag den ledende teknologi verden over for overføring av bredbåndskapasitet til privatabonnenter og mindre forretningsabonnenter.
Litt transmisjonsteori.
Et signal som sendes ut på et kobberpar har en gitt rekkevidde, bestemt av signalets nivå (styrke), frekvensbånd og kobbertrådenes elektriske egenskaper: Høyere frekvenser må kompenseres med høyere nivå for å opprettholde rekkevidden. Samtidig vil et signal, til en viss grad, forstyrre andre abonnenters signaler på andre kabelpar i samme kabel (eller gruppe i kabelen). Det er dette som kalles krysstale, dvs. at et signal delvis smitter over til et annet kobberpar, og graden av krysstale varierer sterkt med kvaliteten på kobberkablene. For å unngå at krysstale blir et problem er det satt grenser for hvilke signalnivåer man kan benytte i aksessnettkabler, og dermed for hvor lang rekkevidde signalet vil få. Disse nivåene er bestemt ut fra normal krysstaledempning mellom parene i en god kobberkabel.
Med ADSL omgår man delvis dette problemet ved å dele opp det digitale signalet i sende- og mottakerretning som man plasserer i ulike frekvensbånd, et prinsipp som kalles Frequency Division Duplexing – FDD. Dermed unngår man langt på vei at det signalet som sendes med høyt nivå ut fra en abonnent forstyrrer et tilsvarende signal inn til en annen abonnent, fordi mottakerutstyret hos den andre abonnenten ikke er følsomt for det samme frekvensområdet. Derfor kan man sende signalet ut i aksessnettet med mye høyere nivå enn tidligere uten fare for krysstale, og dermed oppnå mye lengre rekkevidde for tilsvarende frekvensbånd. Resultatet er at man kan sende relativt store bitrater over relativt lange aksesslinjer.
Historien bak.
Den første ADSL-standarden ble laget som en amerikansk standard i regi av ANSI T1 Committee. Siden ble ADSL Forum opprettet av leverandører og operatører for å bidra til en hurtigere utvikling og standardisering, og etter hvert kom ITU-T på banen med en verdensstandard basert på innspillene fra ANSI og ADSL Forum. Basert på ITU-T-varianten har siden ETSI laget en egen variant tilpasset det europeiske markedet.
Før arbeidet med ADSL kom i gang, hadde man allerede (ANSI og ITU-T) standardisert en teknologi kalt HDSL (High-speed Digital Subscriber Line). Målet var å kunne overføre det vi kaller 1.ordens bitrater (1,5 og 2 Mbit/s i hhv. USA og Europa) på kobberkabler uten bruk av regeneratorer som man hadde i tradisjonelle 1. ordens linjesystemer. Etter hvert som DSL-familien ble formet adopterte denne familien også deler av HDSL-teknologien.
Siden har man arbeidet aktivt med forbedring av ADSL-standarden i enklere varianter (splitter-less) og mot det konseptet som kalles VDSL – Very High bitrate Digital Subscriber Line). I tillegg har HDSL-konseptet blitt videreutviklet til SHDSL for å få en symmetrisk variant av DSL-familien.
HDSL – High bit-rate Digital Subscriber Line.
HDSL ble utviklet for et litt annet formål enn ADSL og de andre DSL-teknologiene. HDSL – High bit-rate Digital Subscriber Line – ble laget for å kunne overføre 1. ordens amerikanske (T1, 1544 kbit/s) og europeiske (E1, 2048 kbit/s) bitrater i et aksessnett uten å måtte bruke regeneratorer som for tidligere 1. ordens linjesystemer. Under arbeidet ble formålet også utvidet til å kunne transportere kapasitet nok for én TU-12, som er transportkapasiteten for en 2 Mbit/s VC-12 i SDH-konseptet. På denne måten kan HDSL brukes til å utvide SDH-nettets funksjonalitet med f.eks. ende-til-ende kvalitetskontroll, helt ut til abonnentene.
Prinsippene i HDSL er for det første å innføre såkalt totråds transmisjon i form av ekkokansellering (som for vanlig telefoni eller ISDN) slik at begge overføringsretninger kan sendes over ett trådpar. Dermed har man spart ett trådpar sammenlignet med vanlige 1.ordens linjeystemer. Videre gir de ulike linjekodene (CAP eller 2B1Q) mulighet for å dele opp kapasiteten som skal transporteres i to eller tre parallelle kanaler som overføres over hvert sitt kabelpar. Dermed får man et smalere frekvensbånd pr. trådpar, noe som gir lengre rekkevidde. Kravet til et HDSL-system er at det skal kunne overføre opptil 2320 kbit/s for å dekke T1, E1 og TU-12. En viktig forskjell mellom HDSL og de andre DSL-teknologiene, er at man i HDSL har en dedikert kapasitet mellom de to endepunktene for abonnementet, til forskjell fra de andre DSL-systemene der man deler ressursene gjennom en konsentrasjon av bitraten fra DSLAM og innover i nettet. HDSL er da også utviklet for å dekke et ganske annet behov enn DSL-systemene; leide linjer med dedikert kapasitet for bruk til f.eks. PABX-er.
Arbeidet med HDSL ble startet i USA i regi av ANSI T1 Committee som lagde den første standarden for 1544 kbit/s. Deretter ble arbeidet videreført i ETSI TM6 som utvidet standarden til å dekke 2048 kbit/s. ETSI’s standard dannet videre grunnlaget for verdensstandarden i regi av ITU-T, som dekker alle tre transportkapasitetene og har fått navnet G.991.1. Denne standarden beskriver tre ulike alternativer for et HDSL-system; to eller tre par med 784 kbit/s pr. par; to par med 1168 kbit/s pr. par; eller ett par med 2320 kbit/s.
Basert på HDSL laget man senere standarden for SHDSL (se eget avsnitt) som er en symmetrisk variant av DSL-familien, og dette er bakgrunnen for at også HDSL i dag anses for å være et fullverdig familiemedlem i DSL-familien.
ADSL – Asymmetric Digital Subscriber Line.
ADSL var den første teknologien som ble utviklet for å utnytte de enkelte parene i kobberaksessnettet til bredbåndsoverføringer. Gjennom flere års arbeid kom man etter hvert frem til den verdensstandarden i regi av ITU-T som de andre regionale standardene nå er varianter av. Standard ADSL (ITU-T) skal kunne gi en maksimal bitrate på 6144 kbit/s nedstrøms og 640 kbit/s oppstrøms, litt avhengig av hvor man legger skillet mellom opp- og nedstrømskanalene. Siden høyere bitrate gir høyere frekvenser på signalet, vil man få lengre rekkevidde med lavere bitrater, og de vanlige klassene som tilbys i dag er gjerne fra 384 til 2048 kbit/s nedstrøms. Dette handler også om å utnytte felles ressurser bedre, for kapasiteten videre innover i nettet fra DSLAM må deles med flere for å kunne holde kostnadene nede.
Standarden definerer flere varianter; ADSL alene på et kobberpar, ADSL sammen med telefoni (PSTN) eller ADSL sammen med ISDN på samme kobberpar. Telenor, som er den operatøren som eier det meste av kobberaksessnettet i Norge, har standardisert på varianten med ISDN, der frekvensområdet under om lag 120 kHz er reservert til telefoni eller ISDN på samme trådpar, og dette valget gjelder alle som skal kople opp ADSL i Telenors aksessnett (operatøraksessproduktet). Man har dessuten trukket laveste frekvens litt nedover (uten at dette allikevel forstyrrer ISDN) og flyttet litt på delefrekvensen mellom opp- og nedstrøms frekvensbånd. Dette gir en maksimal bitrate nedstrøms på 6144 kbit/s (6 Mbit/s) og oppstrøms på 1120 kbit/s. Innenfor denne begrensningen kan hver operatør definere sine egne klasser for opp- og nedstrøms bitrate.
For å skille mellom ISDN/PSTN og ADSL må man ha et høypass/lavpass linjefilter, populært kalt ”splitter” i hver ende av sambandet. Dette filteret skal påse at de to tjenestene ISDN/PSTN og ADSL ikke forstyrrer hverandre. Ut fra splitteren hos abonnenten får man signalet som skal videre til ADSL-enheten og signalet til ISDN eller telefon på hver sin kontakt.
Et ADSL aksessnettsystem består av en nettermineringsenhet (vanligvis kalt et ADSL-modem) hos kunden; og en DSL Access Multiplexer (DSLAM) som terminerer flere ADSL-samband på abonnentsiden og multiplekser kapasiteten fra alle disse for videre transport innover i telenettet mot tjenestenodene.
I DSLAM legger man også inn en konsentrasjon, slik at samlet kapasitet for alle aksesslinjene er mye høyere enn kapasiteten videre innover i nettet, og på den måten får man utnyttet og delt ressursene på en bedre måte. En vanlig konsentrasjonsfaktor er på mellom 50:1 og 15:1 for privatkunder, og 5:1 (sammen med garantert båndbredde) for bedriftskunder – men dette er noe operatørene ikke vanligvis snakker så høyt om… Den enkelte operatør kan selv velge konsentrasjonsfaktor for sine tjenester ut fra kvaliteten på det produktet han ønsker å selge. Denne høye konsentrasjonsfaktoren gjør også at ingen tilbyder garanterer båndbredde for hver enkelt privatbruker; ATM-trafikklassen som brukes kalles UBR – Unspecified Bit Rate, dvs. du får det som er tilgjengelig opptil maksimalbitraten for ditt samband. For bedriftskunder med lav konsentrasjonsfaktor derimot er det vanligere å gi en minimum bitrate som en garanti, og trafikklassen her heter UBR+ – Unspecified Bit Rate with Minimum Cell Rate (MCR). Etter mye kritikk fordi netto bitrate for applikasjonene (på Lag 7 ref. OSI-modellen) pga. overhead i mellomliggende protokoller er noe mindre enn bitraten på Lag 1, har de fleste tilbyderne nå begynt å levere en maksimal bitrate som er noe høyere enn det man i utgangspunktet kjøper.
ITU-T-standarden for vanlig ADSL heter G.992.1.
Etter hvert har ADSL også kommet i en ”light-utgave” i form av en splitter-less ADSL med bitrate opptil 1536 kbit/s (1,5 Mbit/s) nedstrøms og 512 kbit/s (0,5 Mbit/s) oppstrøms. Det var denne utgaven som under standardiseringsarbeidet hadde navnet ”ADSL Lite”, og standarden som hadde arbeidsnavnet G.lite heter nå G.992.2.
ADSL2 – ADSL 2. generation.
De senere årene har man videreutviklet ADSL til det man kaller ADSL2 med en rekke nye funksjoner som bl.a. strømsparemodus, mer motstandsdyktighet mot forstyrrelser, og sømløs rate-tilpasning der bitraten tilpasses aksesslinjen til enhver tid og derved gir maksimal rekkevidde. Standarden gjør det også enklere med transport av pakkeformaterte data (f.eks. Ethernet) direkte over transportkanalene. Denne standarden foreskriver en minimum maksimums-bitrate på 8 Mbit/s nedstrøms og 800 kbit/s oppstrøms, men utstyret kan designes for større bitrater ved behov, og det antas at om lag 12-15 Mbit/s nedstrøms på korte linjer (opptil om lag 2 km) er en øvre grense for teknologien som brukes. Standarden heter G.992.3. Også ADSL 2 finnes i en splitter-less light-variant med bitrate som for ADSL lite, og denne standarden heter G.992.4. Frekvensbåndet som brukes til ADSL2 er opp til 1,1 MHz. ADSL2 har også forenklede initieringsprosedyrer som skal gjøre det enklere å bruke ADSL-modem fra forskjellige leverandører mot samme DSLAM.
ADSL2+ – Extended Bandwidth ADSL.
Som en videreføring av ADSL2 har ITU-T også laget en ny standard kalt ADSL2+ for 'Extended Bandwidth' som tar i bruk frekvensbåndet opp til 2,2 MHz. Denne standarden ble formelt godkjent av ITU-T i mai 2003, og har fått navnet G.992.5 (arbeidsnavn G.adslplus). Her spesifiseres en netto bitrate på minimum (mandatory) 16 Mbit/s / 800 kbit/s men det åpnes for enda høyere bitrater enn dette, og man regner ofte 24-25 Mbit/s nedstrøms som teknologiens grense for korte linjelengder (opptil om lag 1 km).
Siden hastigheten på ADSL avgjøres av avstanden til sentralen, kan hastigheten oppgraderes ved å kun sette opp flere sentraler. Dette gjennomføres nå i Norge, og vil følgelig øke den teoretiske nedlastinghastigheten fra 8 Mbit til 32 Mbit. Dette vil gi muligheter for f.eks mer stabil IPTV.
SHDSL – Single-pair High-speed Digital Subscriber Line.
SHDSL er i utgangspunktet basert på en videreutvikling av HDSL-standarden som en symmetrisk variant av ADSL. Bitraten er omtrent den samme som for HDSL, opptil 2312 kbit/s, men her er systemet laget med step på 8 kbit/s fra 192 kbit/s, og kan derfor brukes for en rekke ulike bitrateklasser slik som f.eks. ADSL. Her brukes det i utgangspunktet kun ett trådpar, mens 2003-versjonen av standarden også beskriver en variant med bruk av opptil fire samtidige trådpar og bitrater opp til 9248 kbit/s. I et tillegg til standarden beskrives også muligheter for bitrater opp til 5696 kbit/s på ett trådpar og opp til 22.784 kbit/s med bruk av fire samtidige trådpar.
Forløperen for standardisert SHDSL har delvis vært ulike proprietære og regionale løsninger kalt SDSL, og flere leverandører og operatører/tjenestetilbydere bruker fortsatt dette begrepet. Dersom overføringen skal skje i Telenors aksessnett er det kun standardisert SHDSL etter ITU-T- eller ETSI-standard som er tillatt, så det er trolig denne teknologien som er brukt også der man fortsatt kaller produktet sitt for SDSL. DSL Forum har for øvrig slettet SDSL fra sin liste over DSL-standarder etter at SHDSL ble ferdig, og det burde kanskje andre gjøre også, for å unngå unødig begrepsforvirring.
SHDSL-standarden fra ITU-T har fått navnet G.991.2 men er også kjent under navnet G.shdsl som var arbeidsnavnet i ITU-T under utarbeidelsen av standarden. Denne standarden her senere blitt vidreutviklet (under arbeidsnavnet G.shdsl.bis) og foreligger nå i utgave fra 2003 som bl.a. inneholder beskrivelse for alternative bitrater opptil 5696 kbit/s samt standardisert bruk av opptil fire samtidige trådpar.
VDSL – Very high-speed Digital Subscriber Line.
VDSL er den ypperste av DSL-teknologiene hva angår bitrate, og naturlig nok den som gir kortest rekkevidde. Dette er en teknologi som er basert på ADSL men laget for linjelengder opp til 1,5 km og høyere bitrater enn ADSL.
Initiativet kommer også denne gangen fra USA i regi av ANSI T1 Committee. Her snakker vi om asymmetriske bitrater opptil 51.840 kbit/s nedstrøms eller symmetriske varianter opptil 25.920 kbit/s. Mål-bitraten på 51.840 kbit/s er definert for å kunne dekke OC-1 i SONET-konseptet i USA eller den tilsvarende 1/3 av en STM-1-kapasitet i SDH-konseptet. For de høyeste bitratene snakker vi her om en rekkevidde på kun om lag 300 m på 0,4 mm trådpar (tilsvarer amerikanske AWG26).
For å nå et tilstrekkelig antall kunder med slike bitrater må man nødvendigvis flytte DSLAM langt ut i aksessnettet og ha fiberkabel derfra og inn til transportnettet. I Norge blir utfordringen i tillegg å plassere utstyret i miljømessige riktige omgivelser da slike noder ute i aksessnettet ikke nødvendigvis vil bli plassert innenhus, og man snakker da om spesielle uteskap med regulert klima, noe som ytterligere øker kostnadene til slik utbygging. Fortsatt snakker vi om at VDSL ligger i frekvensbåndet over PSTN/ISDN, dvs. fra om lag 120 kHz og oppover for bruk i Norge, så i tillegg til fiberkabel ut til DSLAM-punktene må man også føre frem kobberkabel for telefoni/PSTN eller ISDN fra nærmeste telefonsentral dersom disse tjenestene fortsatt skal leveres på samme kabelpar.
ITU-T har de siste årene arbeidet med en verdensstandard for VDSL. Denne ble ferdig i 2001 og har fått navnet G.993.1 (arbeidsnavnet var G.vdsl), og ETSI har tidligere laget en europeisk variant. ITU-T oppgir foreløpig bitraten til ’noen tiltalls Mbit/s’, mens ETSI’s standard har definert to klasser; ’Class I’ som er asymmetriske varianter fra 6400/2048 kbit/s og opp til 23168/4096 kbit/s, og ’Class II’ som er symmetriske varianter fra 6400 kbit/s til 28288 kbit/s.
Den amerikanske ANSI T1-standarden for VDSL foreskriver ulike asymmetriske varianter fra 6480/1620 kbit/s til 51.840/6480 kbit/s og symmetriske varianter fra 4320 kbit/s til 25.920 kbit/s; i begge tilfeller med sterkt redusert rekkevidde for de øvre bitrateklassene. Alle dagens standarder oppgir frekvensspekteret for VDSL til 1,1 – 12 MHz, og dette er høyt nok til at f.eks. interferens med privatbåndradioer, såkalte CB-radioer, og annet utstyr vil kunne bli et problem som må tas med i betraktningen ved utbygging av slike systemer. Nasjonale frekvensforskrifter vil måtte ta hånd om dette problemet for å unngå forstyrrelser mellom systemene.
Telenor testet VDSL i 2000, men har ennå ikke lansert tjenesten kommersielt. I følge en pressemelding 17. januar 2011 lanseres tjenesten kommersielt 1. februar 2011.
VDSL2 – Very high-speed Digital Subscriber Line 2.
VDSL2 er en videreutvikling av VDSL med mål å kunne tilby enda høyere kapasitet på eksisterende kobberkabler.
Systemene er spesifisert i ITU-T Rec. G.993.2 datert 02/06. VDSL2-systemer skal kunne tilby samlet kapasitet opp- og nedstrøms (aggregate datarate) på opptil 200 Mbit/s og som innenfor gitte grenser kan brukes asymmetrisk. Frekvensområdet som brukes er nå utvidet til opptil 30 MHz og fortsatt skal samme trådpar kunne brukes til telefoni PSTN/ISDN i frekvensområdet opp til 120 kHz. Modulasjonsteknikken som brukes er DMT (Discrete Multi-Tone).
Med det utvidete frekvensbåndet, som f.eks. dekker deler av det tradisjonelle amatørradiobåndene (3.5MHz, 7MHz, 10.1MHz, 14MHz, 18MHz, 21MHz, 24.9MHz og 28MHz) og ulike land-, luft- og sjømobile systemer, er det interferens som er utfordringen for VDSL2. Dette gjelder både immunitet overfor støy fra andre systemer og samtidig det å unngå i størst mulig grad å forstyrre andre systemer. For å sikre dette er det lagt begrensninger på sendenivå, spesielt for de øvre deler av frekvensbåndet.
Standarden foreskriver en rekke ulike konfigurasjonsprofiler med ulike kapasitet, rekkevidde og frekvensbånd i symmetrisk eller asymmetriske varianter. Profilene er tilpasset både regionale krav og ulike bruksområder der man ser for seg VDSL2-systemer vil bli brukt.
Det er først og fremst på korte linjer man får økt kapasitet, og fra om lag 6-700 m er kapasiteten bare marginalt høyere enn for VDSL (”VDSL1”).
I Norge lanserte NextGenTel VDSL2 i januar 2009.
Bruksområder for DSL-systemer.
DSL-systemene er laget for å kunne støtte en lang rekke ulike tjenester som;
DSL-teknologiene er allerede i dag den mest utbredte teknologi for bredbåndsaksesser.


Scipione Rebiba.
Scipione Rebiba (født 1504 i S. Marco d'Alunzio ved Messina på Sicilia i Italia, døde 23. juli 1577 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
De fleste av de katolske biskoper som lever i dag kan føre sin apostoliske suksesjon tilbake til kardinal Rebiba.
Han fikk sin utdannelse i Palermo, og arbeidet der inntil han dro til Roma der han fikk engasjement i husholdet til kardinal Gian Pietro Carafa, erkebiskop av Chieti. Han var generalvikar av Napoli, og i 1549 regjerte han erkebispedømmet Napoli for kardinal Carafa, som var blitt forflyttet dit.
Han ble titularbiskop av Amiclea og utnevnt til hjelpebiskop av Chieti i 1541. I 1551 ble han forflyttet til Motula. Mellom 5. juli og 20. desember 1555 var han guvernør av Roma.
Han ble utnevnt til kardinal i 20. desember 1555 av pave Paul IV.
Han ble erkebiskop av Pisa i 1556, men fratrådte i 1560 til fordel for kardinal Giovanni de' Medici og ble istedet biskop av Troia. Denne bispestolen fratrådte han etter få måneder til fordel for sin nevø Prospero Rebiba.
Han ble på pave Pius IVs ordre innesperret i Castel Sant'Angelo mistenkt for å ha vært en av Carafaenes medsammensvorne, men ble funnet uskyldig og løslatt. Han var imidlertid så krenket av beskyldningene at han nektet ethvert senere oppdrag fra paven under hans pontifikat. Under de senere paver tok han imidlertid på seg arbeid i den romerske kurie igjen, og ble suburbikarbiskop av Albano i 1573.
Han døde i Roma 23. juli 1577. På graven hans i San Silvestro nel Quirinale er det feilaktig skrevet at han døde 24. juli ("OBIIT. DIE. XXIV. IVLII. MDLXXVII.").
Bibliografi.
Rebiba, Scipione
Rebiba, Scipione
Rebiba, Scipione
Rebiba, Scipione


Oghuz-tyrkere.
Oghuz-tyrkerne regnes som en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien.
Oghuz-tyrkerne er forfedrene til dagens "vestlige tyrkere" som teller mer enn 100 millioner mennesker og er bosatt i områdene i Vest-Asia og Øst-Europa. Disse inkluderer "aserbajdsjanere" (eller "aserier") i Aserbajdsjan, Georgia og Iran, "tyrkerne" i Tyrkia, Irak og Kypros, "Balkan-tyrkerne" på Balkan-halvøya (Hellas, Bulgaria og tidligere Jugoslavia), "turkmenerne" i Turkmenistan, nordøstlige Iran og nordvestlige Afghanistan, "qasgai" og "khorasanerne-tyrkerne" i Iran, i tillegg til "gauguz (gokoguz)-tyrkerne" i Moldova.
Under tyrkisk massemigrasjon i 9. til 12. århundrene var oghuzene blant tyrkerne i Sentral-Asia som migrerte mot Vest-Asia og Øst-Europa via Transoxiana. Fra det 5. århundre var oghuzene grunnleggere og herskere av flere viktige tyrkiske kongedømmer og imperier, de mest kjente er goktyrkerne, seldsjukkene, safavidene og osmanerne.
Selv om de også slo seg ned og dannet byer, førte deres nomadiske livsstil til en kjempende innstilling, sans for lederskap, vane for å flytte på seg, dyktighet som ryttere og en uvanlig evne som bueskyttere på hesteryggen. Fra tidlige tider i deres historie ble de anerkjent for moralske dyder som utholdenhet, lojalitet, selvdisiplin og fremsynthet.
I senere århundrer tilpasset de seg og innførte sine egne tradisjoner og institusjoner til den islamske verden og steg frem som byggere av imperium med en konstruktiv sans for statsvitenskap som gjorde et positivt bidrag til historien da de enorme regionene de styrte utviklet seg i nye faser av sosial, økonomisk, religiøs og intellektuell utvikling.


Lujo Tončić-Sorinj.
Lujo Tončić-Sorinj (født 12. april 1915 i Wien, død 20. mai 2005 i Salzburg) var en østerriksk diplomat og konservativ politiker (ÖVP).
Han tilhørte en østerriksk-ungarsk adelsfamilie av kroatisk opprinnelse, og bestefaren hadde vært guvernør i Dalmatia mens faren var konsul i Jeddah i Saudi-Arabia. Tončić-Sorinj studerte jus, filosofi og slavistikkhistorie ved universitetene i Wien og Zagreb, og under annen verdenskrig arbeidet han som språklærer i en luftetterretningsenhet i tysk Luftwaffe.
I 1945 ble han formann for den politiske avdelingen ved det østerrikske institutt for økonomi og politikk i Salzburg, og sluttet seg til det konservative partiet. Senere ble han medlem av den østerrikske UNESCO-kommisjonen, og den østerrikske delegasjonen til det rådgivende konventet for Europarådet. Fra 1949 til 1966 var han medlem av det østerrikske parlamentet, Nasjonalrådet, for ÖVP. Mellom 1966 og 1968 var han Østerrikes utenriksminister i Josef Klaus' regjering. Han var generalsekretær for Europarådet mellpm 1969 og 1974.
I 1992 valgte han å søke kroatisk statsborgerskap på grunn av sine røtter i Dalmatia, men han ble senere østerriksk statsborger igjen.
Toncic-Sorinj, Lujo
Toncic-Sorinj, Lujo
Toncic-Sorinj, Lujo
Toncic-Sorinj, Lujo


Willie Banks.
William Augustus Banks III (født 11. mars 1956 på Travis Air Force Base, California) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver.
Willie Banks var i verdenstoppen i tresteg i en årrekke. 16. juni 1985 satte han verdensrekord med 17,97 under det amerikanske mesterskapet i Indianapolis.
Han deltok i OL i 1984 og 1988, og i VM i 1983 og 1987.
Banks huskes som en av de mest markante personlighetene på friidrettsbanen. Han var den første som begynte å klappe i hendene for å få publikum til å trampeklappe. Han holdt verdensrekorden i tresteg inntil Jonathan Edwards forbedret den med én centimeter i 1995 til 17,98 m.


Abu Hamid Ghazali.
Abu Hamid Muhammad ibn Muhammad al-Ghazali (født 1058 i Tus i Khorasan-provinsen i Persia, dagens Iran, døde 19. desember 1111 i Tus) var en muslimsk teolog og filosof, kjent som Algazel i den vestlige middelalderske verdenen.
Al-Ghazali underviste islamsk lov og teologi ved det berømte sunnittiske lærestedet al-Nizamiyya i Bagdad (grunnlagt i 1067), og skrev omfattende kritiske verker mot en rekke av tidens filosofiske og teologiske retninger. Etter en sjelelig krise orienterte han seg i retning av sufismen (islamsk mystikk), og forlot lærestedet for å leve som en omstreifende asket i noen år. I sin selvbiografiske verk, al-munqidh min al-dalal ('Redning fra villfarelsen'), argumenterte han i ettertid for en teologisk posisjon som forkastet den rene skolastikken og bygde på den personlige opplevelsen/erfaringen (arab. ma'rifa) av Guds kjærlighet og frykt for Guds dom.
Al-Ghazali skal ha hatt stor indirekte innflytelse på europeiske tenkere som Thomas Aquinas og B. Pascal.


Javier Sotomayor.
Javier Sotomayor (født 13. oktober 1967) er en kubansk, tidligere friidrettsutøver med høydehopp som spesialitet.
Sotomayor tok gullmedalje i høydehopp under OL 1992 i Barcelona, to VM-gull (1993, Stuttgart og 1997, Athen) og fire innendørs VM-titler. Dessuten tok han sølvmedaljen i høyde under OL 2000. I siste delen av 1980-tallet og gjennom hele 1990-tallet var han den klart dominerende høydehopperen på herresiden og ansees av mange som den beste mannlige hopperen gjennom tidene. Verdensrekorden han satte 27. juli 1993 på 2,45 meter, er fremdeles gjeldende (mars 2011).
Doping.
Mot slutten av hans karriere testet han to ganger positiv for forbudte substanser. Under de panamerikanske lekene i 1999 testet han positiv for kokain. En to-årig utestenging ble anket av det kubanske idrettsforbundet og i en omstridt avgjørelse kortet IAAF sperren til et år slik at han fikk delta i Sommer-OL 2000.
I juni 2001 testet han igjen positiv, denne ganger for det anabole steroidet nandrolon. Dette ville ha ført til livstidsutestengelse og før han ble dømt annonserte han i september 2001 at han trakk seg tilbake fra idretten.


Hjuloppheng.
Hjulopphenget på et kjøretøy skal gi kjøretøyet egenskaper som går både på komfort og kjøreegenskaper. Hjulopphenget består av fjærer, støtdempere og stagene som forbinder dem.
Komfort.
Hjulopphenget tar seg av ujevnheter i underlaget for å øke komforten til passasjerene. Når kjøretøyet kjører over en dump så komprimeres fjærene og lagrer energi. Denne energien løses raskt ut når fjærene sprettet tilbake. Hvis det ikke er støtdemping på kjøretøyet vil den «sprette» bortover veien, noe som oppfattes som ukomfortabelt. Mennesker foretrekker en frekvens på mellom 1 og 1,5 Hz på sprettbevegelsen. Komforten på kjøretøyet styres hovedsakelig ved å velge riktige fjærer og dempere.
Kjøreegenskaper.
For å gjøre kjøretøyet komfortabelt å kjøre lar man hjulene bevege seg i forhold til underlaget. Dette skaper uunngåelig problemer for kjøreegenskapene. Når et kjøretøy svinger raskt så ruller karosseriet over. Vekten blir forskyvet til de hjulene som er ytterst i svingen, og geometrien til hjulene i forhold til underlaget forandres også. Disse fenomenene bidrar til overstyring eller understyring. Hvis føreren i tillegg bremser så vil dette forandre geometrien enda mer, og ødelegge kjøreegenskapene ytterligere.
Fjærtyper.
De første bilene hadde bladfjærer, en teknologi som stammer fra hestekjerrer. Moderne biler har som regel skruefjærer (feilaktig kalt spiralfjærer) eller torsjonsstaver. Tyngre kjøretøyer har som regel fremdeles bladfjærer.
Styring.
Hjulopphenget på et kjøretøy med hjulstyring skal også kunne snu de styrende hjulene fra side til side parallelt for å kunne styre kjøretøyet til høyre og venstre. Servoen (eller rattstaget) styrer styrestaget frem og tilbake for å få henholdsvis høyre og venstresving. Det som trengs for å kunne bevege en roterende akse samtidig som å ha det mekanisk koblet til akselen, er universalleddet. Ved å bruke dette kan forhjulene snu seg fra side til side samtidig som de får rotasjonskraft fra resten av drivverket. Dette gjelder forøvrig også for å muligjøre for opp og ned bevegelsene under fjæring uavhengig av resten av drivverket.
Stabilisering.
Alle biler idag har et stabiliseringssystem. Stabilisatorbøyle med tilhørende stabilisatorstag sørger for at fjæringene på en side kan kompensere for fjæringene på andre siden. Dette gjør at venstrehjulene blir presset ned i en venstresving for eksempel slik at bilen får stabilisering og blir vanskeligere å velte. Komprimerer man høyrefjæringene så vil venstrefjæringene bli vanskeligere å komprimere siden høyrefjæringene bruker stabilisatorbøylen til å tilføre press nedover på venstrefjærene slik at disse blir vanskeligere å komprimere.
Feil.
Feil som pleier å oppstå på et hjuloppheng er skeive akslinger fra en kollisjon eller slitasje. Dette fører til et kast på hjulgangen og kjøretøyet vil riste ved høye hastigheter. Noe som reduserer kjøreegenskapene, sikkerheten og komforten på bilen betraktelig.


Engelvær naturreservat.
Engelvær naturreservat er et naturreservat i Steigen. Det består av vel 100 indre øyer, tett utenfor kysten til Steigen. Øyene har stor bestand av fugler og forekomst av flere sjeldne arter, som for eksempel praktærfugl, laksand og alkekonge. Det er også store bestander av blant annet gråmåke, svartbak, fiskemåke, terner, tjeld, ærfugl.
Naturreservatet har et areal på 16 829 dekar, hvorav 15 318 dekar sjøareal.


Vale of White Horse.
Vale of White Horse er et administrativt distrikt i Oxfordshire, England. Det meste av området lå tidligere i Berkshire. Administrasjonssenteret er Abingdon.
Distriktet har navn etter Vale of the White Horse, en dal mellom Berkshire Downs og Themsen, som i sin tur har navn etter fornminnet Uffington White Horse.


Brunvær naturreservat.
Brunvær naturreservat ligger nord for Engeløya, ut mot Vestfjorden, i Steigen, og er det nordligste av en rekke med strandflatevær som starter i Nord-Trøndelag.
Flatøya, som er den største av øyene i naturreservatet, er egentlig fire store, og en rekke mindre, lave bergknoller som er sammenhengende ved fjære sjø. Her er viker og sund med grus, sand, silt og frodige tangvoller med strandenger innerst.
Området har vært bebodd og bærer fremdeles litt preg av gårdsdrift. Her er også rester etter et naust og et gjerde.
Formålet med fredningen er «å ivareta et verdifullt kystområde, med det naturlig tilknyttede plante- og dyreliv.»
Brunvær naturreservat ligger under Statens naturoppsyns lokalkontor i Bodø.


Hopvasslia naturreservat.
Hopvasslia naturreservat er et naturreservat i Steigen kommune i Nordland. Naturreservatet verner ei svært innholdsrik løvskogli. Det ligger på nordøstsiden av Hopvatnet, og har et areal på 567 dekar.


Prestegårdsskogen naturreservat.
Prestegårdsskogen naturreservat er et naturreservat i Steigen. Prestegårdsskogen er stort sett en hasselskog, og bortsett fra noen få mindre skoger er denne den nordligste sådane kjent. Det finnes også andre sørlige kravstore arter, for eksempel skogvippe som også er den nordligste bestanden kjent. Området ble vernet i 2000, og har et areal på 276 dekar.


Richard Nelson Frye.
Richard Nelson Frye er en forsker ved de sentral-asiatiske studiene, og emeritus Aga Khan professor i iranske studier ved Harvard University.
Han er født i 1920 og tjente ved kontoret for strategisk tjeneste under andre verdenskrig, men kom tilbake til akademiet permanent et år senere. Frye utdannet seg ved Harvard i 1946 og tok en lærerstilling ved Habibiya Høyskole i Kabul (1942–44), Harvard (1948–1990), Frankfurt Universitet (1959–60), Hamburg Universitet (1968–89), Pahlavi Universitet i Shiraz (1970–76) og Universitetet i Tadsjikistan (1990–92).
Hans kunnskapsfelter er iransk filologi og Irans og Sentral-Asias historie før år 1000.
Professor Frye grunnla "Center for Middle Eastern Studies" ved Harvard. Han tjentes også som direktør av "Asia-instittutet" i Shiraz (1970–75), var i styret til Pahlavi Universitet i Shiraz (1974–78) og styreformann for "Committee on Inner Asian Studies" ved Harvard (1983–89) og som redaktør for "Bulletin of the Asia Institute" (1970-75 og 1987-99).
I sitt testament har professor Frye ønsket å bli gravlag ved siden av "Zayandeh-rud" i Isfahan, sammen med de to andre amerikanske iranisterne Arthur Pope og Phyllis Ackerman.


Den persiske korridor.
Den persiske korridor er navnet på en forsyningsrute gjennom Iran inn i sovjetiske Aserbajdsjan hvor britisk hjelp og amerikansk lend-lease-forsyninger ble transportert til Sovjetunionen under andre verdenskrig.


Riksvei 191.
Riksvei 191 (Rv191), knytter Groruddalen i Oslo sammen på tvers fra nord til sør. Veien går mellom Trosterud i bydel Alna og Veitvet i bydel Grorud. Veiens lengde (utenom armen) er 1,7 km.
Veien består av "Tvetenveien" og "Nedre Kalbakkvei". Veien er i dag tofeltsvei, men Nedre Kalbakkvei over Alfaset er tenkt regulert til firefeltsvei med midtdeler. Bakgrunnen er økt tungtransporttrafikk mot terminalområdet på Alna, ved Alna stasjon.
Knutepunkter og notabiliteter.
Tvetenveien
Nedre Kalbakkvei


Ariere.
Arier (sanskrit: "Ārya", «nobel», gammelpersisk: "aryan", «iraner») er en betegnelse med ulik betydning i moderne historie og vitenskap, men brukes særlig som samlebetegnelse på folkeslag som snakker indoeuropeiske språk i India og Iran.
Tidligere var "arier" de folk som snakket persiske språk. I dag betegner "arier" forfedrene til de iranske folkene som snakker persiske språk og som innvandret til det midt-østlige subkontinentet fra Iran i eldre tid. De kalte seg også arier de indoeuropeiske gruppene som rundt 2000-1500 f.Kr. flyttet inn i nåværende Iran, Afghanistan, Armenia og Nord-India, mest sannsynlig fra det nordøstlige Europa og Russland. Navnet "Iran" betyr «ariernes land». I India fantes det en nomadegruppe som kalte seg selv "ārya". Ifølge eldre raselære var ariere er en stamme fra menneskerasen kaukasoid. Andre stammer fra rasen kaukasoid er germanere og slavere.


Nærmat.
Nærmat er en butikkkjede, hovedsakelig for mindre nærbutikker på litt avsides steder. Kjeden er medlem i Norgesgruppen. De fleste tidligere Nærmat-butikkene er nå blitt til Joker-butikker. Noen av de Nærmat butikkene som fortsatt heter Nærmat, og ikke Joker er butikken på Fjågesund (Kviteseid) og butikken på Strømsfoss (Aremark)


Ismailitter.
Ismailittene (urdu: اسماعیلی "Ismāʿīlī", arabisk: الإسماعيليون "al-Ismāʿīliyyūn"; persisk: اسماعیلیان "Esmāʿīliyān") اسماعیلیان "Esmâ'iliyân") gren av islam er den nest største sjia-retningen, etter imamittene ("tolversekten") som er dominerende i Iran. Ismailittene finnes hovedsakelig på det indiske subkontinentet, Syria, Saudi-Arabia, Jemen, Kina, Tadsjikistan og Øst-Afrika men har i de senere årene utbredt seg til Europa og Nord-Amerika.
Ismailittene og imamittene aksepterer begge de første imamene fra etterkommerne til Muhammed gjennom hans datter Fatima og deler derfor mye av sin tidlige historie. Men en uenighet om etterfølgelsen av den sjette imamen, Ja'far as-Sadiq dukket opp. Ismailittene ble de som aksepterte Ja'fars eldste sønn Ismail som den neste imamen, mens imamittene aksepterte en yngre sønn, Musa al-Kazim.
Historie.
I år 910 tok ismailitten ˤAbdullāh al-Mahdī Billa fra Tunis makta i Egypt, og etablerte fatimidenes kalifat, som snart fikk makta i store deler av Nordafrika og Midtøsten. Dette er det eneste tilfellet der kalifatet har vært på sjiittiske hender. Fatimidene grunnla i år 972 byen Kairo, og gjorde den til hovedstad i sitt rike. Handel og kultur blomstret under fatimidene som utøvde en tolerant styreform. Dynastiet besto fra 910 to 1171, da de ble beseiret av den sunnimuslimske generalen Saladin.
Uenighet om arvefølgen førte til at ismailiene rundt år 1000 ble splittet i to hovedretninger: Nizari og Mustaili. Den viktigste av disse er idag Nizari-islam. En mindre gruppe utviklet seg i Libanon og Syria til druserne, som idag anses som en selvstendig religion
Tilhengere av Nizari opprettet en kjede av befestede landsbyer i Iran og Syria, og ble under korstogene kjent under navnet assassinere. Under sin leder Hassan-i-Sabah gjennomførte assassinerne en rekke oppsiktsvekkende attentater mot ulike herskere som bekjempet dem. Ordet assassiner har derfor fått betydningen snikmorder.
Nizarienes rike i Iran ble knust av den mongolske hærføreren Hülegü Khan i 1256. Ismailiene ble deretter en liten og ofte hardt forfulgt minoritet i den muslimske verden, og mange av dem flyttet til Sentralasia.
I 1840 flyktet nizarienes 46. imam, Aqa Hasan Ali Shah, fra Iran til india, etter et mislykket statskupp. I 1848 slo han seg ned i Bombay (Mumbai). Under navnet Aga Khan vant han etterhvert tilslutning fra ismailittiske samfunn verden rundt. Hans etterkommer prins Karim Aga Khan anerkjennes idag som den levende 49. imam, "Hazar Imam", av de fleste ismailitter.
Imamene.
1. ʿAlī ibn Abī Ṭālib ألإمام علي إبن ابي طالب
2. al-Ḥussayn ibn ʿAlī ibn Abī Ṭālib ألإمام الحسین إبن علي إبن ابي طالب
3. ʿAlī Zayn al-ʿĀbidīn ألإمام علي زین العابدین
4. Muḥammad al-Bāqir ألإمام محمد الباقر
5. Jaʿfar aṣ-Ṣādiq ألإمام جعفر الصادق
6. Ismāʿīl ibn Jaʿfar ألإمام إسماعیل إبن جعفر
7. Muḥammad ibn Ismāʿīl ألإمام محمد إبن إسماعیل
8. ʿAbdullāh ألإمام عبد الله (ifølge Daftari) / Wafī Aḥmad ألإمام وفي أحمد (ifølge den offisielle nizarilisten)
9. Aḥmad ألإمام أحمد (ifølge Daftari) / Taqī Muḥammad ألإمام تقي محمد (ifølge den offisielle nizarilisten)
10. al-Ḥussayn ألإمام الحسين (ifølge Daftari) / Raḍiyu-d-Dīn ʿAbdullāh ألإمام رضي الدين عبد الله (ifølge den offisielle nizarilisten)
11. 1. Fāṭimide kaliff-imam ʿUbaydullāh al-Mahdī billāh ألإمام عٌبَيد الله المهدي بالله
12. 2. Fāṭimide kaliff-imam Muḥammad al-Qāʾim bi-ʾAmrillāh ألإمام محمد القائم بأمر الله
13. 3. Fāṭimide kaliff-imam Ismāʿīl al-Manṣūr ألإمام إسماعيل المنصور
14. 4. Fāṭimide kaliff-imam Maʿād al-Muʿizz li-Dīnillāh ألإمام مَعَاد المُعِزّ لدين الله
15. 5. Fāṭimide kaliff-imam Abū Manṣūr Nizār al-ʿAzīz billāh ألإمام أبو منصور نزار العزيز بالله
16. 6. Fāṭimide kaliff-imam Al-Ḥakīm bi-Amrillāh ألإمام الحكيم بأمر الله (Opphav til drusernes religion))
17. 7. Fāṭimide kaliff-imamʿAlī az-Zāhir li-Iʿzāz Dīnillāh ألإمام علي الظاهر لإعزاز دين الله
18. 8. Fāṭimide kaliff-imam Al-Mustanṣir billāh ألإمام المستنصر بالله
19. Nizār ibn al-Mustanṣir billāh ألإمام نزار إبن المستنصر بالله
23. al-Ḥassan II "ʿalā dhikrihi-s-salām" ألإمام الحسن الثاني على ذكره السلام
24. Nūru-d-Dīn Muḥammad II ألإمام نور الدين محمد الثاني
25. Jalālu-d-Dīn Ḥassan III ألإمام جلال الدين حسن الثالث
26. ʿAlāʾu-d-Dīn Muḥammad III ألإمام على الدين محمد الثالث
27. Ruknu-d-Dīn Khurshāh ألإمام ركن الدين خرشاه
28. Shamsu-d-Dīn Muḥammad ألإمام شمس الدين محمد
29. Qāsim Shāh ألإمام قاسم شاه
30. Islām Shāh ألإمام إسلام شاه
31. Muḥammad ibn Islām Shāh ألإمام محمد إبن إسلام شاه
32. Mustanṣir billāh II ألإمام مستنصر بالله الثاني
33. ʿAbdu-s-Salām Shāh ألإمام عبد السلام شاه
34. Gharīb Mīrzā / Mustanṣir billāh III ألإمام غريب ميرزا \ مستنصر باالله الثالث
35. Abū Dharr ʿAlī Nūru-d-Dīn ألإمام أبو ذرّ علي نور الدّين
36. Murād Mīrzā ألإمام مراد ميرزا
37. Dhu-l-Fiqār ʿAlī Khalīlullāh I ألإمام ذو الفقار علي خليل الله الأول
38. Nūru-d-Dahr (Nūru-d-Dīn) ʿAlī ألإمام نور الدهر (نور الدين) علي
39. Khalīlullāh II ʿAlī ألإمام خليل الله الثاني علي
40. Shāh Nizār II ألإمام شاه نزار الثاني
41. Sayyid ʿAlī ألإمام سيد علي
42. Ḥassan ʿAlī ألإمام حسن علي
43. Qāsim ʿAlī (Sayyid Jaʿfar) ألإمام قاسم علي \ سيد جعفر
44. Abu-l-Ḥassan ʿAlī (Bāqir Shāh) ألإمام أبو الحسن علي \ باقر شاه
45. Shāh Khalīlullāh III ألإمام شاه خليل الله الثالث
46. Ḥassan ʿAlī Shāh Āghā Khān I ألإمام حسن علي شاه آغا خان الأول
47. Āqā ʿAlī Shāh Āghā Khān II ألإمام آقا علي شاه آغا خان الثاني (Shāh ʿAlī Shāh ألإمام شاه علي شاه ifølge den offissielle Nizārī listen)
48. Sulṭān Muḥammad Shāh Āghā Khān III ألإمام سلطان محمد شاه آغا خان الثالث
49. Hans Høyhet Shāh Karīmu-l-Ḥussaynī Āghā Khān IV سمو ألإمام شاه كريم الحسيني آغا خان الرابع
19. 9th Fāṭimide kaliff-imam Aḥmad al-Mustaʿlī ألإمام أحمد المستعلي
20. 10th Fāṭimide kaliff-imam Al-Āmir bi-Aḥkāmillāh ألإمام الآمر بأحكام الله (Ḥāfizī schism)
21. Aṭ-Ṭayyib Abī-l-Qāsim ألإمام الطيب أبي القاسم (skjult)


Trykk.
Trykk er innenfor fysikken definert som kraft delt på areal.
der "p" er trykket, "F" er kraften og "A" er arealet.
SI-enheten for trykk er Pascal (Pa). Definisjonsmessig er det slik at 1 Pa = 1 N/m².
Det finnes også mange andre enheter for trykk som bar, millimeter kvikksølv (mmHg) og atmosfære (atm).
Væsketrykk.
Der formula_3 er væsketrykket, formula_4 er det atmosfæriske trykket, formula_5 er væskens tetthet, formula_6 er gravitasjonskonstanten og formula_7 er dybden.
Oppdrift.
Der formula_9 er kraften, formula_5 er tettheten til vannet, formula_11 er volumet av det fortrengte vannet og formula_6 er tyngdeakelerasjonen. Det negative fortegnet betyr at kraften virker motsatt av gravitasjonen.
Gasstrykk.
En gass er et kaos av molekyler i uopphørlig bevegelse som kolliderer med hverandre og med veggene i beholderen slik at det oppstår et "gasstrykk" mot veggene. Luftmolekylene ved havnivå gir et lufttrykk på 101325 Pa som vi kaller en atmosfære, 1 atm. Lufttrykket måler vi med et barometer.
Lydtrykk.
Små, hurtige, variasjoner i lufttrykket kan oppfattes av øret og kalles da lyd. Måleenheten for lydtrykk, kalt "lydstyrke", er som for trykk generelt, Pa, underforstått effektivverdien rms. I akustikken brukes også lydstyrkenivå med måleenheten desibel [dB] som regnes relativt til et referansetrykk på 20 μPa.
Enheter.
1 bar = 14.503 773 801 psi(pound/square inch)
1 bar = 100 000 Pa (=100 kPa)
1 mBar (millibar) = 1 hPa (hektopascal)


Aktuell Rapport.
"Aktuell Rapport" er et norsk pornoblad, som også gis ut på svensk. Skandinavisk forlagssjef er Lau Larsen. Bladet inneholder det de omtaler som tøffe reportasjer og sexy damer.
Aktuell Rapport ble lansert av Leif Aage Hagen i 1976. Det første året het bladet "Rapport 76". Redaktør var den da 18 år gamle Sten Ture Jensen. Bladet tok i begynnelsen opp sosialrealistiske problemstillinger i en sammenstilling med pornografisk stoff.


West Oxfordshire.
West Oxfordshire er et administrativt distrikt i Oxfordshire, England. Administrasjonsbyen er Witney.
Området består for det meste av dyrket mark og skog, og landbruk er viktigste næringsvei.


Jean Suau.
Jean Suau (født 1503 i borgen Reiumes i Gascogne i Frankrike, døde 29. april 1566 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 20. desember 1555 av pave Paul IV.
Suau, Jean
Suau, Jean
Suau, Jean
Suau, Jean


Null.
Tallet null – eller 0 – er innen mengdelæren det antall elementer som befinner seg i den tomme mengden,
der den tomme mengden er den mengden som ikke inneholder noen elementer i det hele tatt. I tallteorien
danner "null" dessuten overgangen mellom de positive og de negative tallene. Null er viktig
i tallregning, aritmetikk og algebra; for uten null ville regnereglene bli svært kompliserte. Tillater man imidlertid
bruken av null, blir regnereglene forenklet, og man kan regne med både positive og negative tall, uten å behandle dem som forskjellige.
Etymologi.
Det norske ordet "null" kommer fra det latinske ordet nullus, som er
sammensatt av den nektende parikkel ne kombinert med ordet ullus, som betyr "noen".
Eksempel på bruk av ordet "nullus" hos romerske forfattere kan være setningen
«"Secunda vigilia nullo certo ordine neque imperio e castris egressi sunt".» (Cicero), som
betyr at [de], under andre vakt, beveget seg ut av borgen uten noen bestemt rekkefølge og heller
ikke under noen kommando. «"nullo certo ordine"» betyr altså "med ingen bestemt orden".
I klassisk romersk litteratur blir ordet aldri brukt om noe tall, men kun til å beskrive et fravær.
Null som addisjonens nøytrale element.
I moderne algebra beskrives tallet null ofte som "det nøytrale element under addisjon".
Det vil si at "null" er det tallet som kan legges til ethvert annet tall uten at
summen blir noe annet tall enn det tallet vi valgte for å legge til null.
La formula_1 være et tall. Da er formula_2 det tallet som er slik at
formula_3, uansett hvilken verdi formula_1 har.
Regler for Regning med Null.
La formula_1 være et hvilkensomhelst helt tall, positivt, negativt eller null.
formula_6
formula_7
formula_8
formula_9
formula_10
formula_11
Når det gjelder divisjon er der imidlertid et unntak, idet det er forbudt
å dividere med null. (Noen sier at vi da får uendelig; men vi kan også
få ubestemte uttrykk. Se brøkregning, uendelig og l'Hôpitals regel)
Historikk.
Tallet null kom til Europa for første gang på begymnnelsen av 1100-tallet, som en del
av den nye regnemåten, der man gav opp å utføre multiplikasjoner og divisjoner
ved hjelp av de tungvindte romertallene, og i steden begynte å benytte
de langt mer effektive arabiske tallene. Denne nye regnemåten blev
den gang kalt algorismus. Men tallene var egentlig ikke arabiske, for araberne
hadde egentlig bare lånt dem av inderne som var de egentlige oppfinnerne.
Siffer.
Da de indo-arabiske tallene kom til Europa på elleve- og tolvhundretallet,
kalte man det nye tallet "null" for siffer, etter det arabiske navnet for null, Sifr. Null
ble også hetendecifra på latin. I dag er ordet "siffer" imidlertid blitt betegnelsen for ethvert tall.
Men opprinnelig var det altså "bare null" som het siffer. I dag kan "siffer" også bety
hemmelig skrift. Muligens har det en sammenheng med at man syntes tallet null var spesielt mystisk.
Filosofi.
Begrepet "null" er egentlig et vanskelig begrep.
For inderne med sitt nirvana kom det kanskje mer naturlig.
De gamle nordmennene hadde jo også sitt ginnungagap, som er "intethetens store kløft".
Og i dagens fysikk og kosmologi spiller vakuumbegrepet


Ingenting.
Ingenting er begrepet som beskriver fravær av noe, og er det motsatte av både alt og noe.
Rent fysisk så må man skille mellom tre varianter: Vakuum, Tomhet og "Ingenting". Vakuum er fraværet av enhver masse, men kan tillate «felt» som magnetfelt, elektroniske felt, gravitasjonsfelt, lys og så videre. Tomheten derimot inneholder absolutt ingen ting, men det er fortsatt en mengde, det vil si det er en "plass" til å inneholde noe annet. "Ingenting" er altså hverken noen ting eller noe som har en plass til å inneholde noen ting.
"Ingenting" kan sies å være en tankekonstruksjon for å ha noe å kunne relatere til. Hvorvidt det faktisk finnes et absolutt ingenting er betenkelig. Det er et paradoks at ingenting faktisk også er noe. Dette har opptatt mange store filosofer som Aristoteles.
Matematisk sett så er "Ingenting" konseptuelt lik den tomme mengden.
I det daglige kan begrepet brukes mer løsluppent, og betydningen kan være veldig relativ.


Risker.
Risker eller melkesopper er sopper som tilhører slekten "Lactarius" i familien "Russulaceae". Til den familien regnes også kremler. Disse soppene inneholder en saft eller «melk» som kommer ut når man presser på dem. Navnet riske kommer av en rot som betyr «å bli rød». Flere av artene er matnyttige, men noen er også giftige.
Riskene er traktformede. Når de begynner å vokse, har de imidlertid mer en form som ligner hattsopper. Mens de vokser «ruller» hatten ut slik at soppene blir traktformede. De forskjellige riskene har flere forskjellige farger, og saften til de forskjellige artene har også forskjellige farger. Riskene har, i likhet med kremlene, en sprø konsistens, hvilket er uvanlig for sopp, siden de fleste sopper er trevlete.
Granmatriske og furumatriske er noen av de beste matsoppene i vår del av verden. De vokser i barskog, ofte i stort antall. Andre arter er også viktige matsopper. Noen av dem er høyt verdsatt i Finland og Russland.


Alvheim.
Kart over Viken med Alvheim.
Alfheim eller Alvheim (norrønt "Álfheimar") var i norrøn tid et småkongedømme mellom elvene Rauma (Glomma) og Elfir (Göta älv).
I Heimskringla.
"Alvheim kalte de den gang landet mellom Raumelv og Göta älv. "
Bruken av uttrykket «kalte de dengang» vil tilsi at navnet var ute av bruk på 1200-tallet, da Snorre skrev.
Snorre forteller om en kong Alv, far til Alvhild som giftet seg med Gudrød Veidekonge av Vestfold, og brakte med seg halve Vingulmark som medgifte. Alvs sønn, Alvgeir, la igjen under seg hele Vingulmark og plasserte sin sønn, Gandalv, som konge der. Siden denne Gandalv var en eldre samtidig av Harald Hårfagre og siden sønnene til Ragnar Lodbrok i noen tradisjoner skal ha vært samtidige med Håfagre, er det mulig at Alvhild, mor til Ragnar Lodbrok, var datter av denne Gandalv. I andre norrøne kilder ble Gandalv kalt for kong Alv av Alvheim, se nedenfor.
Hva som blir fortalt i "Heimskringla" er at etter mange uavgjørende slag mellom Gandalv og Halvdan Svarte ble de to kongene enige om å dele Vingulmarken, Halvdan fikk tilbake den delen som han bestefar hadde fått som medgifte med sin første kone Alvhild. To sønner av Gandalv, Hysing og Helsing førte senere en hær mot Halvdan, men falt i slag, og en tredje bror, Hake flyktet tilbake til Alvheim. Etter at Halvdans sønn Harald Hårfagre etterfulgte sin far som konge av Vestfold var både Gandalv og hans sønn Hake med på en allianse som angrep Harald. Hake falt, men Gandalv unnslapp. Det skulle komme flere kriger mellom Gandalv og Harald, og til slutt falt Gandalv i slag og Harald overtok hele landet til Raumelv. Alvheim ble nå erobret av kong Erik Anundsson av Uppsala, men Harald vant snart kontroll over området og Alvheim ble innlemmet i Norge.
Andre kilder.
Navnet stammer, ifølge sagaen "Þorsteins saga Víkingssonar", fra en kong Alvgeir som hadde giftet seg med Bryngerd, datter av kong Raum av Raumarike. Alvgeir dro fra Raumarike østover og la under seg landet der. Han kalte landet etter seg selv.
Men, i følge Hversu Noregr byggðist, var Alvgeir sønn av kong Raum og arvet området mellom Gøta og Rauma.
Saxo Grammaticus' "Gesta Danorum" (bok 8) nevner at sønnene av kong Gandalv den eldre Alvgeirsson sluttet seg til kong Harald Hildetann ved slaget ved Bråvalla. "Sögubrot af nokkrum fornkonungum" nevner Gandalvs sønner som Alv og Alvarin, og forteller at de var i kong Haralds hird. Kong Gandalvs kongedømme blir ikke nevnt ved navn i noen av disse tekstene.
"Sögubrot" forteller også om at kong Sigurd Ring, som var Haralds underkonge i Svitjod, giftet seg med kong Alvgeir av Alvheims datter Alvhild. Senere i samme teksten virker det som om hun i stedet er en fjernere etterkommer av Alvgeir.
"Hversu Noregr byggðist" gir oss en annen stamtavle: Kong Alvgeir var far til Gandalv far til Alvhild mor til Ragnar Lodbrok med Sigurd Ring. At Alfhilds far Gandalv var den samme Gandalv som var far til Alv og Alvarin som kjempet ved Bråvalla kan stemme kronologisk sett.


Johann Gropper.
Johann Gropper (født 24. februar 1503 i Soest i Westfalen i Tyskland, døde 13. mars 1559 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie. Han var en lærd teolog som deltok som rådgiver for erkebiskopen av Köln under Riksdagen i Augsburg i 1530. Der ble han kjent med Philipp Melanchthon og befattet seg senere inngående med protestantenes teologi. Han utgav "Enchiridion", en håndbok over den kristne lære, og presenterte der rettferdiggjørelseslæren på en måte som protestantene kunne kjenne seg igjen i, men som var fullt ut i overensstemmelse med katolsk lære hva gjeldt kirketeologi, sakramentalteologi, prestedømmet, hierarkiet og pavens primat.
Han deltok i religionssamtaler med protestantene i 1540 og 1541 i Hagenau, Worms og Regensburg, og førte inngående og vennlige teologiske samtaler med reformatorer som Martin Bucer.
Han var teologisk rådgiver ved Tridentinerkonsilet og regnes blant den katolske tros "redningsmenn". Han skrev tallrike skrifter til forsvar av den katolske lære.
Han ble utnevnt til kardinal i 20. desember 1555 av pave Paul IV, men nektet å benytte seg av kardinalsverdigheten fordi han mente at han kunne virke mer effektivt for kirken i Tyskland uten å være kardinal.
Under et besøk i Roma i 1558, i den hensikt å prøve å forhindre at paven bekreftet domkapittelets valg av grev Gebhard von Mansfeld som erkebiskop av Köln, ble han stilt for inkvisisjonen. Men han klarte å påvise at anklagene mot hans rettroenhet ikke var berettiget.
Gropper, Johann
Gropper, Johann
Gropper, Johann
Gropper, Johann


Negative tall.
Negative tall er tall som er mindre enn null, som for eksempel −3, −6 og −163. Når et tall er negativt skrives tallet med et minustegn foran. Når negative tall skrives inn i et regnestykke er det ofte at det negative tallet skrives i parentes siden det ikke er lov å ha flere regnetegn etter hverandre. Skalaen kan sammenliknes med en celsiusgradestokk.
Utregning av negative tall i et regnestykke.
Eksempel: 5+(−3) = 5−3 eller 5−(−6)= 5+6
I gange- og delestykker regner man stykket vanlig. Resultatet av regnestykket er da enten negativt eller positivt. Hvis regnestykket inneholder både et negativt tall og et positivt tall, blir svaret negativt. Inneholder regnestykket to negative tall blir svaret positivt.


Gianantonio Capizucchi.
Gianantonio Capizucchi (født 24. oktober 1515 i Roma i Italia, døde 28. januar 1569 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 20. desember 1555 av pave Paul IV.
Capizucchi, Gianantonio
Capizucchi, Gianantonio
Capizucchi, Gianantonio
Capizucchi, Gianantonio


Ursula Plassnik.
Ursula Plassnik (født 23. mai 1956 i Klagenfurt) er en østerriksk konservativ politiker (ÖVP). Hun var utenriksminister i Wolfgang Schüssels regjering fra 20. oktober 2004 til januar 2007, og deretter i Alfred Gusenbauers regjering fram til denne ble avløst av regjeringen Faymann etter parlamentsvalget i september 2008.
Plassnik vokste opp i en sosialdemokratisk lærerfamilie i Klagenfurt, hvos hun gikk på gymnasiet med et utvekslingsår i Virginia, USA. Etter jusstudier ved universitetet i Wien tok hun 22 år gammel den juridiske doktorgrad (egentlig svarende til juridisk embedseksamen i Norge) i 1978, og studerte deretter ved Europacolleget i Brugge, Belgia. Deretter arbeidet hun som vitenskapelig assistent ved institutt for romersk rett og antikk rettshistorie i Wien. Etter "Gerichtsjahr" og praksis i en bank trådte hun inn i den østerrikske utenrikstjenesten, hvor hun bl.a. arbeidet ved EFTA-sekretariatet i Genève. Mens hun arbeidet i hans stab med forberedelser til Østerrikes formannsperiode i EU, ble hun oppdaget av Wolfgang Schüssel, og 1. juli 1997 utnevnt til kabinettsjef for visekansleren. Frem til da gjaldt hun som politisk nøytral eller snarere heller sosialdemokratisk innstilt. I 2000 var det meningen at hun skulle bli delegat til Europarådet i Strasbourg, men hun ble likevel i Wien for å bistå Schüssel i hans vanskelige første kanslerår. Hun var kabinettsjef for kansleren frem til 15. januar 2004, da hun ble utnevnt til Østerrikes ambassadør til Sveits. 18. oktober ble hun foreslått som Benita Ferrero-Waldners etterfølger som østerriksk utenriksminister, og utnevnt to dager senere. Hun var først blitt medlem av ÖVP, det østerrikske konservative partiet, noen få dager i forveien.
Plassnik ble i 2007 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Witney.
Witney er en by i Oxfordshire i England. Den er administrasjonsby i distriktet West Oxfordshire, og ligge omkring 20 km vest for Oxford, rett ved hovedveien A40 og elven Windrush.
Byen har vært kjent for produksjon av pledd siden middelalderen, men den siste fabrikken, Early's, er nå nedlagt.
I senere år har byen vokst kraftig, men den ser fortsatt i stor grad ut som en typisk, gammel markedsby i Cotswolds. Markedet ble opprettet i middelalderen, og det mest kjente landemerket er markedskorset "Buttercross" («Smørkorset»), som kalles så fordi folk samlet seg der for å handle smør og egg. Bygningen ved markedet er fra middelalderen, med en klokke som ble installert i 1683.
Rådhuset er fra det 17. århundre, og en lokal legende forteller at de ble designet av Christopher Wren. Det finnes ikke bevis for at så er tilfelle. Sognekirken, viet til Jomfru Maria, er fra det 13. århundre. Gaten "West End" regnes som en av de best bevarte gater i England.


Tjatse.
Tjatse (norrønt "Þjazi", dansk "Tjasse", engelsk "Thiazi") er i norrøn mytologi av jotneætt. Han er far til skigudinnen Skade som ble ulykkelig gift med Njord. Tjatse bor i Trymheim i Jotunheim.
Bortførelsen av Idunn.
I kvadet «Høstlang» ("Haustlong"), diktet av skalden Tjodolv den kvinverske (ca 900 e. Kr.), gjenfortelles en kjent myte: gudene Odin, Loke og Høne holder på å stekte en okse som et offer og et hellig måltid ("heilig skutli") når jotnen Tjatse dukker opp i hammen til en flyvende ørn. Tjatse fortroller måltidet slik at det ikke blir mørt. For å forhindre den negative prosessen blir gudene tvunget til å inviterere Tjatse med til måltidet.
Loke fordeler maten, men Tjatse grabber likevel til seg de beste stykkene. Loke blir forbannet og slår etter ørnen med en stang. Tjatse river til seg stangen og flyr bort med Loke hengende etter. Loke ber om å bli sluppet trygt ned. Til gjengjeld krever ørnen Tjatse gudinnen Idunn og eplene hennes.
Tjatse blir drept.
Loke narrer Idunn med seg slik at Tjatse kunne røve henne. Idunn eier gulleplene som gudene må spise for å holde seg unge, men begynner nå å bli eldre. De truer Loke til å føre Idunn og eplene tilbake til Åsgard. Ikledd Frøyas falkeham flyr Loke til Jotunheimen etter Idunn.
Med trolldom skaper han henne om til en nøtt slik at han i falkeham kan bære henne med seg. Tjatse skaper seg atter om til en ørn og flyr etter falken. Loke rekker å nå Åsgard, og når Tjatse flyr etter blir fjærene hans svidd av Odin som har makten innenfor Åsgards murer. Tjatse faller ned på bakken og blir der drept av guden Tor.
Myten, som også finnes i den yngre Edda, fortsetter når Tjatses datter Skade kommer gråtende og væpnet til Åsgard for å kreve bot for farens død.


Anne Holtsmark.
Anne Elisabeth Holtsmark (født 21. juni 1896, død 19. mai 1974 i Oslo) var den første kvinnelige filolog med stilling på Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun var professor i norrøn filologi ved universitet fra 1949 til hun gikk av i 1961. I 1936 ble hun "dr.philos" med avhandlingen «En islandsk scholasticus fra det 12. århundre».
Holtsmark skrev tallrike avhandlinger og artikler, først og fremst innenfor norrøn filologi. Hennes utgivelse «Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida», Oslo 1970, har kommet i stadig nye opplag, også i oversettelse. Framstillingen bygger på en kritisk gransking av edda- og skaldediktningen, studier av samtidens billedkunst og håndverk, arkeologiske funn, runeinnskrifter og stedsnavn.
Hun ble i 1961 utnevnt til æresdoktor ved Islands universitet.


Gyula Andrássy.
Greve Gyula (Juliusz) Andrássy von Csíkszentkirály und Krasznahorka (født 3. mars 1823 i Kaschau, død 18. februar 1890 i Volosca) var en politiker i det keiserlige og kongelige monarkiet Østerrike-Ungarn.
Som 25-åring fikk Gyula Andrássy i 1848/49 en førende stilling i den daværende ungarske revolusjon. Derfor ble han "in absentia" dømt til døden i 1851, men fikk i 1857 amnesti. Etter hjemkomsten ble han ti år senere, i 1867, den første ungarske statsministeren. Som østerriksk-ungarsk utenriksminister (1871–79) var han arkitekten bak Trekeiserforbundet i 1872. I 1878 fikk han gjennom den østerrikske okkupasjonen av Bosnia og Hercegovina, og i 1879 deltok han ved inngåelsen av forbundet med Bismarck.
Andrássy-Universität i Budapest har blitt oppkalt etter han.
Andrassy, Gyula
Andrassy, Gyula
Andrassy, Gyula
Andrassy, Gyula


Chipping Norton.
Chipping Norton (lokalt kjent som "Chippy") er en by i Oxfordshire i England. Den er den høyest beliggende byen i grevskapet, og er mye besøkt av turister som skal til Cotswolds.
Navneleddet "Chipping" betyr «marked», og viser til byens rolle som markedssted for Evenlode Valley. I middelalderen var Cotswolds et av de rikeste områdene i England på grunn av den store ullproduksjonen, og Chipping Norton vokste kraftig på grunn av dette. Mange middelalderbygninger er bevart i sentrum, mellom bygningner fra det 18. århundre og senere.
Den beryktede landeveisrøveren James Hird ble født i byen i 1616. Han ble henrettet for høyforræderi i 1652.
Etter den industrielle revolusjon etablerte William Bliss en moderne tekstilindustri i Chipping Norton. Møllen som han bygde i 1872 er et viktig landemerke. Den ble nedlagt så sent som i 1980, og har siden blitt gjort om til et luksushotell.
Rollright Stones er et fornminne rett utenfor byen, som består av to sett steinsirkler. Bare Stonehenge og Avebury regnes som viktigere eksempler på denne typen fornminner.


Gustav Kálnoky.
Gustav Sigmund greve Kálnoky von Köröspatak (ungarsk "gróf kőröspataki Kálnoky Gusztáv Zsigmond") (født 29. desember 1832 i Lettowitz, Mähren, død 13. februar 1898 i Prödlitz, Mähren) var en østerriksk-ungarsk statsmann og diplomat. Han var østerriksk-ungarsk utenriksminister fra 1881 til 1895, og gjaldt som arkitekten bak forbundet mellom Østerrike-Ungarn, Tyskland og Italia. Han meglet også i Battenbergaffæren (1885–87) mellom de sentraleuropeiske og Balkanstatene.
Kálnoky, Gustav
Kálnoky, Gustav
Kálnoky, Gustav
Kálnoky, Gustav


Franz Maria von Thugut.
Franz Maria friherre von Thugut (født 8. mars 1736 i Linz, død 29. mai 1818 i Wien) var en østerriksk statsmann. I 1793 ble han utenriksminister og ledet krigen mot Frankrike. På Napoleon Bonapartes forlangende måtte han tre tilbake i 1797.


Felix zu Schwarzenberg.
Fyrst Felix zu Schwarzenberg (født 2. oktober 1800 i Krummau, Bøhmen, død 5. april 1852 i Wien) var en østerriksk politiker og diplomat.
Han var andre sønn av fyrst Joseph von Schwarzenberg (død 1833) og bror av kardinalen Friedrich Johannes Jacob Cölestin von Schwarzenberg. I 1818 ble han kadett ved et østerriksk rytterregiment, som han forlot med graden rittmester i 1824. Deretter trådte han inn i den diplomatiske tjenesten, hvor han fra 1826 var tilknyttet den østerrikske ambassade i London. Et år senere ble han forflyttet til Brasil, og deretter Paris, Berlin, og endelig hoffene i Torino og Parma. I 1846 var han gesandt i Neapel. I mars 1848 ble han utnevnt til generalmajor og fikk kommandoen over en brigade i Nord-Italia; etterhvert fikk han rang som feltmarskalkløytnant.
Samme år ble oktoberoppstanden i Wien slått ned. Schwarzenberg ble 22. november 1848 statsminister og utenriksminister og oppløste i mars 1849 riksdagen i Kremsier. Hans visjon var en militær-absoluttistisk regjert østerriksk enhetsstat. Med russisk hjelp slo han ned det ungarske opprøret, og var rådgiver for Franz Josef I ved innføringen av nyabsoluttismen. Fyrst Schwarzenberg døde av et slaganfall i 1852.


Charlbury.
Charlbury er en liten by i Oxfordshire, England. Den ligger på grensen til Cotswolds, i en åsside over elven Evenlode og ved Wychwoodskogen.
Sognekirken er viet til Jomfru Maria, men det er også en tradisjon som assosierer den med St. Diuma, som var den første biskopen i Mercia. Den nåværende kirkebygningen er fra det 17. århundre.
I utkanten av byen ligger Lee Place, som tidligere tilhørte Ditchleyslekten, og som nå er sommerhjemmet til hertugen av Marlborough. En annen herregård i byen er Cornbury Park fra det 17. århundre. Den ble til dels tegnet av Hugh May, og eies av Lord Rotherwick.
Rowan Williams, erkebiskop av Canterbury, har også sitt sommerhjem i Carlbury. Når han er der på søndager holder han gudstjenesten i sognekirken.
Stasjonen er fra Brunels tid, og det går tog mot blant Oxford, London og Hereford.
Charlbury har i nyere tid blitt kjent for Charlbury Riverside Festival, den største gratisfestivalen for rock og "world music" i Oxfordshire. De holdes på et offentlig område som er omkranset av Evenlode, og er kjent som "Millfield" fordi de tidligere lå en vannmølle der.
Navnets oppinnelse er usikker. Noen relaterer det til navnet Charles, mens andre knytter det til gammelengelsk "ceorl", «fri mann i laveste klasse». Både navnet og ordet regnes for å komme fra proto-germansk "*karilaz", som betyr «gammel mann». Usikkerheten har resultert i at det er to forskjellige måter å uttale stednavnet på, (// eller // med IPA), og noen mener "Chorlbury" ville vært en mer riktig skrivemåte.


Asterisk.
En asterisk (*, Unicode U-066D) er et typografisk symbol. Navnet kommer av gresk ἀστερίσκος ("asterískos"), en diminutiv av ordet ἀστήρ ("astēr", «stjerne») og betyr altså "liten stjerne". I dagligtale kalles den ofte bare for "stjerne". Innen dataprogrammering brukes nesten utelukkende navnet "stjerne", eller den engelske formen "star", som for eksempel i «A*-algoritmen» (A-star algoritmen).
I MediaWiki brukes asterisk for å lage punktlister.
Historie.
Asterisken ble først innført som et typografisk symbol for fødselsdato. Den hadde opprinnelig seks armer, hver formet som en dråpe som gikk ut fra sentrum.
Den hadde denne formen da den ble innført på skrivemaskiner. Men det viste seg at den ble utydelig, og man begynte å bruke en femarmet versjon (*, U+002A16) i de fleste skrifttyper, men man kan tvinge den arabiske i Unicode-skrifttype med ٭ U+066D16, skjønt man må da bruke overskrift for tegnet. Det hevdes også at den utviklingen ble fremskyndet av konflikten i Midtøsten, fordi arabere ikke ønsket å bruke en stjerne med seks armer fordi den minner om Davidsstjernen. Om dette stemmer er usikkert, men den femarmede versjonen har uansett fått tilnavnet arabisk stjerne. Det er også flere andre asterisk-tegn i Unicode-skrifttyper, f.eks. som de brukt i matematikk.
Vanlig tekst.
Asterisken brukes til å markere en fotnote eller for å markere noe. I e-post uten HTML-koding, eller andre omstendigheter hvor man sender uformaterte tekstdokumenter, brukes den for å utheve noe, vanligvis på *denne måten*.
Den brukes også til å markere punktlister. Asterisk brukes også i noen varianter av emotikoner som symboliserer kyss.
Fordi asterisken brukes som symbol for multiplikasjon på mange kalkulatorer, inkludert kalkulatorer på datamaskiner, brukes den også ofte som multiplikasjonssymbol i tekst.
Lingvistikk.
Innen historisk lingvistikk brukes asterisken til å markere at et ord er en rekonstruert form, som «for eksempel gammelengelsk "ceorl" (kjent form) kommer fra proto-germansk "*karilaz" (rekonstruert form)».
Innen teoretisk lingvistikk, og spesielt i forbindelse med syntaks, indikerer en asterisk ved et ord eller en frase at det som er merket er ugrammatikalsk.
Data.
Innen data brukes asterisk ofte til å uttrykke valgfrie elementer eller "null eller flere". Den brukes for eksempel i regulære uttrykk for å uttrykke at et mønster har null eller flere repetisjoner. Den kalles da en "Kleene-stjerne" etter Stephen Kleene.
I Unified Modelling Language brukes asterisk for å angi null til flere klasser.
I enkelte operativsystem, som UNIX, MS-DOS og Microsoft Windows, brukes asterisk som jokertegn, for å angi null eller flere ukjente tegn.
For vanlige brukere er dette spesielt kjent fra søkefunksjoner, der for eksempel "asteri*" vil finne både "asterisk" og "asterix".
I mange programmeringsspråk og på kalkulatorer brukes asterisk som multiplikasjonssymbol.


Linjebygg Offshore.
Linjebygg Offshore (LBO) er et selskap som driver med bygging og vedlikehold av installasjoner for olje- og gassektoren. Selskapet har hovedkontor i Molde, samt avdelingskontor i Trondheim og Stavanger. Linjebygg Offshore har 470 ansatte. Omsetningen i 2009 var på 497,1 millioner kroner.
Linjebygg Offshore var opprinnelig en avdeling av Molde-selskapet Linjebygg, men ble skilt ut av dette i 2000. Etter at Linjebygg ble kjøpt opp av Eltel Networks, er Linjebygg Offshore i sin helhet eid av Istad-konsernet.


Cotswolds.
Cotswolds (eller Cotswolds Hills) er et område preget av åsrygger på opp mot 300 meters høyde i det sentrale England. Det ligger innenfor grevskapene Oxfordshire, Gloucestershire, Wiltshire, Somerset, Warwickshire og Worcestershire.
Området er siden 1966 definert som et "Area of Outstanding Natural Beauty". Det er et svært populært mål for fotturister.


Area of Outstanding Natural Beauty.
Area of Outstanding Natural Beauty - AONB (= «Område med spesielt vakker natur») er et område i Storbritannia som er definert som et spesielt viktig naturområde. Betegnelsen brukes i England, Wales og Nord-Irland, mens man i Skottland bruker det mer eller mindre tilsvarende begrepet National Scenic Area.
Det gjelder spesielle regler for bruk av naturen i slike områder, men de er ikke like strenge som i nasjonalparker. Mens nasjonalparkene har egen lovgivning og egne myndigheter for hver enkelt park, blir alle AONB'ene administrert felles, med et enkelt regelverk som man pålegger lokale myndigheter å følge.
Hovedformålet med ordningen er å beskytte naturen i områdene, mens to sekundære mål er å dekke behovet for steder hvor man kan feriere i vakker natur, og å ivareta behovene til de som lever og arbeider der.
Det ligger 36 slike områder i England, fire i Wales og ett som er dels i Wales og dels i England.


Keltisk høykors.
Et keltisk høykors er et stort, stående keltisk kors, det vil si et latinsk kors med en sirkel rundt krysspunktet. De finnes i keltiske deler av De britiske øyer, og spesielt i Irland.
Høykorsene var statussymboler, og ble gjerne satt opp enten i tilknytning til klostre eller til minne om personen som donerte det.
De tidligste keltiske høykorsene er fra det 700-tallet. De var dekorert kun med geometriske mønstre, men fra 800- og 900-tallet ble bibelske scener gjerne avbildet på dem. Den irske overkongen Flann Sinna (regjerte 879–916) lot reise flere høykors i propagandaøyemed, som navnga ham selv og hans far som konger av Irland.
Man sluttet å sette opp høykors etter 1100-tallet, men i nyere tid er noen reist som gravmonumenter eller som nasjonalromantiske monumenter.


Lokalradio.
Lokalradio også kalt nærradio, er kringkasting av radioprogrammer innenfor et relativt begrenset geografisk område, typisk en by, kommune eller fylke.
I Norge må en ha konsesjon for å sende nærradio. Vanligvis gis konsesjonen innen en eller flere kommuner. Stedets geografi avgjør en lokalradios rekkevidde utover konsesjonsområdet. For at radiosendingene skal kunne mottas best mulig kreves normalt fri sikt til senderen. Derfor ligger noen steder i skyggen for radiobølgene (bak høydedrag eller fjell) og da kan signalet bli dårlig eller helt borte. Mange steder kan en ta inn en radiosending på refleksbølger, radiobølger som reflekteres av fjellsider eller bygninger og sendes videre i en ny retning (speil).
Lokalradiosending i Norge.
Den første norske nærradiostasjonen ble etablert av Kringkastingsselskapet i 1925, og var reklamefinansiert og rakk nesten å bli riksdekkende før den norske stat tok over kontrollen i 1933.
Fra 1933 var det kringkastingsmonopol i Norge og bare Norsk rikskringkasting (NRK) sendte radio. Noen små unntak ble imidlertid tillatt, for eksempel har studenter-UKA i Trondheim hatt sendinger noen uker hver annen høst siden 1945.
I 1971 ga Stortinget tillatelse til å gi andre enn NRK konsesjon til begrenset kringkastingsvirksomhet. Stortinget ga 11 slike konsesjoner som ble tildelt mellom 1975 og 1981, i hovedsak til student- og skoleradioer.
Den form for nærradio som vi kjenner i dag, startet i desember 1981 på prøvekonsesjoner som varte frem til 1984. I den første prøveperioden var det 50 konsesjoner fordelt på 10 steder i Norge. Kommersiell drift var ikke tillatt. I den andre konsesjonsrunden, fra 1984 til 1988, slapp også aviser til. Antall konsesjoner var nå økt til 381 fordelt på 103 områder. Erfaringene fra disse to konsesjonsperiodene var grunnlaget for «Lov om nærkringkasting av 27. november 1988».
I 1996 ble det i et departementalt skriv bestemt at betegnelsen "lokalradio", skulle brukes fremfor "nærradio".
Den første offisielle konsesjonsperioden startet 1. mai 1988. Konsesjonene ble tildelt av "Nærkringkastingsnemnda", som senere byttet navn til Statens medieforvaltning. Idag er navnet Medietilsynet. Det deles ut konsesjoner for lokalradiodrift for syv år av gangen. Siste konsesjonsrunde for lokalradio hadde søknadsfrist 22. januar 2008.
Norsk Lokalradioforbund (tidligere Norsk Nærradioforbund) organiserer norske lokalradioer.
Noen norske lokalradioer.
Mjøsradioen er Norges eldste nærradio, og startet sine sendinger med en hjemmelaget sender, samme dag som kringkastingsmonopolet var over i desember 1981. Ansvarlig redaktør var Steinar Aabø. Den 7. februar 1982 var Mjøsradioen først ute med godkjent radiosender fra egen mast på Hedmarktoppen ved Hamar. Mjøsradioen ble en årrekke drevet av studenter på medielinjen ved Hedmarktoppen Folkehøyskole. Radioen brukte en quad antenne som fulgte Mjøsa nord og sørover. De hadde faste morgen og ettermiddagssendinger som inneholdt reportasjer, musikk og hilsninger til lokalmiljøet. Radioen hadde lyttere helt fra Minnesund i sør og langt nord i Ringsaker kommune.
Radio RV i Trondheim hadde sin første sending 8. februar 1982, og er landets nest eldste nærradio.
Radio Vest i Stavanger kom også på lufta 15. mars 1982. Denne radioen bestod av 11 konsesjonærer, hovedsakelig misjonsselskaper og Rogaland idrettskrets. De etablerte studio på Solborg Folkehøgskole.
Siddis radio i Stavanger kom på lufta første gang 15. mars 1982, men var allerede godt kjent som piratradio i byen. Radioen ble etablert av Rolf Pedersen som etablerte norsk nærradioforening i 1980 med formål å oppheve NRK monopolet.
Radio Korgen som holder til i Korgen, Nordland, er en av Norges eldste lokalradioer. Den ble grunnlagt av Trygve Aanes, og hadde sin første offisielle sending 19. mars 1982. Den er fremdeles i full drift.
Radio Vefsn i Mosjøen, ble startet opp av Tron-Børre Johansen og noen andre med "Tiendebytteradioen" på ettersommeren i 1984.
Radio PS er Romsdals eldste nærradio som fortsatt er i drift. Den første sendingen gikk på lufta, den 12. november 1984. Pinsemenigheten Sion Molde er ansvarlig for driften.
Solradioen i Halden ble startet av Steinar Aabø, 19. desember 1984.
Våler Nærradio i Våler grunnlagt 1984.


Fadder.
En fadder, ved dåp også kalt gudforelder (gudfar og gudmor), er en person som har et spesielt ansvar for å ta seg av en annen. Begrepet er innført gjennom kristendommen, men brukes også på en rekke andre områder, særlig ved fjernadopsjon.
Dåp i Den norske kirke.
Tradisjonen med faddere går helt tilbake til det andre århundre da barn av kristne martyrer fikk nye «foreldre». Ved dåp i våre dager er fadderen vitne om at dåpen er foretatt, og de blir bedt om å være med å gi barnet kristen opplæring. De kan under dåpshandlingen ha særlige oppgaver som å bære barnet eller ta av barnets dåpslue. En kvinnelig fadder kalles gjerne "gudmor", en mannlig fadder "gudfar". Forskjellen på gudforelder og fadder er at den som bærer barnet blir gudforelder, og de som bevitner barnets dåp ved døpefonten er faddere. Tilsvarende for en fadder som tar av dåpslua før dåpen, de har blitt kalt «luefadder». Det er også mulig å være "gudmor" eller "gudfar" uten å være fadder for barnet.
Å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fortsatt har fotfeste mange steder, men den er ikke riktig. Selve fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold.
Når et barn skal døpes, velger foreldrene faddere. De fleste foreldre er nøye med hvem de velger. De vil gjerne ha faddere som kan bety noe positivt for barnet, som kan følge det i oppveksten og være en voksenperson som bryr seg om barnets beste. Derfor regnes det som en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder.
Enkelte ønsker at fadderne skal tilhøre den nære familie og representere ulike generasjoner. For andre er det naturlig å velge venner av familien. Minst to av fadderne må være medlemmer av Den norske kirke og de andre enten medlem av et kirkesamfunn som ikke forkaster barnedåp, eller iallfall si seg enig i at barnedåp er berettiget. Forøvrig er det ingen øvre grense for antall faddere, men det er ikke vanlig med mer enn seks. Foreldrene teller ikke med i antall faddere. Minst to av fadderne må være tilstede ved dåpshandlingen.
Fadderne er ikke alene om sin oppgave. Sammen med hele kirken, spesielt den lokale menighet, skal de «be for den døpte, oppmuntre denne til å høre Guds ord og finne sin plass i menigheten og ved nattverdbordet», som det heter i dåpsliturgien.
Den døpte får ofte et spesielt forhold til fadderne sine. Faddere kan bidra til at dåpsdagen blir feiret som en litt annerledes fødselsdag der en snakker om det som skjedde ved dåpen. De kan også for eksempel sende barna bøker og musikk med kristent innhold. For de døpte er det også trygt å vite at det er noen som bryr seg spesielt om dem og ber for dem.
Fjernadopsjon.
Ved fjernadopsjon kalles de som adopterer gjerne faddere.
Konfirmasjon i Den katolske kirke.
I Den katolske kirke skal man ha en fadder ved konfirmasjonen. Det er ofte slik at dette er en eller begge fadderne fra dåpen. Ved konvertering til katolisismen har man også en fadder, som samtidig er fermingsfadder.
Rusavvenning.
Anonyme alkoholikere og andre organisasjoner som arbeider med rusavvenning har fadderordninger, slik at de som er nye i en gruppe får hjelp og støtte fra en person som har vært gjennom det samme tidligere.
Andre sammenhenger.
I situasjoner hvor personer går inn i en situasjon de er ukjent med er det i noen tilfeller opprettet fadderordningner. Dette er f.eks. vanlig på universiteter, hvor personer som har studert en tid og kjenner til hvordan institusjonen fungerer tar på seg å guide en gruppe og å være tilstede for å svare på spørsmål i de første studiedagene.
Det er også en del store arbeidsplasser som har fadderordninger for å lette tilpasningen til et nytt arbeidsmiljø.


Førsokratikerne.
Førsokratikerne var de greske filosofer som tidsmessig kommer før Sokrates (ca 470-399 f Kr), og de regnes som opphavsmenn til den vestlige filosofi. De første virket tidlig på 500-tallet f.Kr.
Selve begrepet førsokratikerne, som stammer fra Cicero, sier noe om et organiseringsprinsipp innenfor antikk gresk filosofi; filosofien defineres i forhold til Sokrates og Platon og forbereder deres komme. Begrepet er dermed ikke nødvendigvis saksvarende og rettferdig overfor filosofene begrepet dekker. Den førsokratiske filosofi deles vanligvis inn etter «skoledannelser».
Vi har bevart lite skriftlig etter førsokratikerne, og i stor grad er det fragmenter, ofte hos senere filosofer som i forbifarten kommenterer en av førsokratikerne. Det sier seg selv at førsokratikerne dermed blir vanskelige å forstå.
Historikk og retninger.
Historikeren og biografen Diogenes Laërtius skriver
Den ene skolen ble kalt jonisk og den andre den italienske.
Diogenes forteller også at før Pythagoras fant opp termen filosofi (gr. "philosophia") så ble den kalt visdom ("sophia") og de som utøvde den ble vismenn ("sophoi"). De var utrustet med stor dømmekraft og nøyaktighet.
Tradisjonelt deles førsokratikerne inn i fem skoler/retninger og noen enkeltfilosofer. De dannet ikke skoler i den forstand at de delte samme lære, men deres lære har sterke likhetstrekk.
De miletiske / joniske tenkere.
Thales (624 – 547 f Kr), Anaximander (ca 610 – ca 546 f Kr), Anaximenes (? – ca 528 f Kr) og Heraklit (540 – 480 f Kr).
Pythagoreerne.
Pythagoras (ca 580 – ca 500 f Kr)), Archytas (428 – 347 f Kr)), Philolaus (ca 480 – ca 405 f Kr) og Hicetas (ca 400 – ca 335 f Kr).
Eleatene.
Xenofanes (ca. 580 – ca. 478 f. Kr), Parmenides (515 – 450 f. Kr), Melissos (500-tallet f. Kr), Hippasus (ca. 500 – ? f. Kr), Empedokles (ca. 492 – 432 f. Kr) og Zenon fra Elea (ca. 490 – ca. 430 f. Kr)
Atomistene.
Leukippos (ca 475 – ? f Kr) og Demokrit (ca 460 – ca 375 f Kr).
Sofistene.
Gorgias (483 – 374 f Kr), Protagoras (481 – 411 f Kr), Prodicus (ca 465/450 – ? f Kr), Hippias (500-tallet f Kr)
Andre.
Pherecydes (600-tallet f Kr), Anaxagoras (ca 500 – 428 f Kr)
Filosofi.
Søken etter opprinnelsen er søken etter selve urstoffet (gresk "arché", et ord som vi finnes først hos Anaximander) og muligheten for å finne noe uforanderlig og bestående bak all forandring.
Det er ikke uvanlig å trekke frem hva den enkelte førsokratiske filosof finner som urstoff, og det kan fremstilles som i denne tabellen.
Et kritisk blikk på denne tabellen avdekker at det kan synes som om jakten på urstoffet begynner med Thales for gå over i en ny fase med Parmenides. Sokrates tar så over med sin vending mot mennesket og moralen i den klassiske filosofien. Hva med de filosofene som mangler i oversikten? Og hva med de andre aspektene ved filosofenes tenkning? Det er vel unødvendig å si at de også reflekterer rundt andre tema, blant annet moral og etikk. Og hele denne kronologien/fortellingen fremstår som noe konstruert. Den har i høyden bare en viss pedagogisk verdi.


Karosseri (bil).
Karosseriet eller overstellet på en bil er alle ytre deler som beskytter bilens andre komponenter eller passasjerene mot utvendig påvirkning.
Karosseriet har flere oppgaver. Det må være så solid at det tåler vekten av motor, drivverk og de andre komponentene samt passasjerer og bagasje og det må tåle vridningskreftene når bilen manøvrerer. Det må midlertidig ikke være "for" solid, da det må ta opp mesteparten av energien ved en kollisjon ved deformering.
Karosseriets aerodynamiske egenskaper er også viktige, både for å minske luftmotstanden og dermed drivstofforbruket, men også for bilens kjøreegenskaper. Et høyt karosseri med rette sider er for eksempel mer påvirkelig for sidevind enn et lavt med avrundede deler.
Typer karosseri i bruk er selvbærende (eksempel Opel Vectra) og med separat ramme (eksempel Mercedes-Benz Geländewagen), samt hybrider mellom de to (eksempel Land Rover Discovery 3).


Taddeo Gaddi (kardinal).
Taddeo Gaddi (født 22. januar 1520 i Firenze i Italia, døde 22. desember 1561 i klosteret S. Leonardo i Apullia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cosenza.
Han ble oppkalt etter middelaldermaleren Taddeo Gaddi, som direkte nedstammet fra.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV.
Han var nevø til kardinal Niccolò Gaddi (kreert 1527).
Gaddi, Taddeo
Gaddi, Taddeo
Gaddi, Taddeo
Gaddi, Taddeo


Antonio Trivulzio den yngre.
Antonio Trivulzio (den yngre) (født ca. 1514 i Milano i Italia, døde 25. juni 1559 på borgen Saint-Martin ved Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Toulon. Han var med på å hindre protestantene i å få fotfeste i Comtat Venaissin. Han ble også nuntius i Frankrike.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV, og fikk deretter flere oppgaver i den romerske kurie og det pavelige diplomati.
Han var nevø til kardinal Scaramuccia Trivulzio (kreert 1517), fetter til kardinal Agostino Trivulzio (1517), og grandonkel til kardinal Giangiacomo Teodoro Trivulzio (1629). En annen kardinal i slekten var Antonio Trivulzio den eldre (1500).
Trivulzio, Antonio2
Trivulzio, Antonio2
Trivulzio, Antonio2


Lorenzo Strozzi.
Lorenzo Strozzi (født 3. desember 1513 i Firenze i Italia, døde 14. desember 1571 i Avignon) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var lenge offiser i Frankrikes hær, og bekjempet kalvinistene i Languedoc under kong Henrik II av Frankrike. Deretter gikk han inn i den geistlige stand på oppfordring av sin kusine dronning Caterina de' Medici av Frankrike, og ble biskop av Béziers.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV.
I 1568 ble han erkebiskop av Aix.
Strozzi, Lorenzo
Strozzi, Lorenzo
Strozzi, Lorenzo
Strozzi, Lorenzo
Strozzi, Lorenzo
Strozzi, Lorenzo


Giovanni Battista Consiglieri.
Giovanni Battista Consiglieri (født 1491 i Roma i Italia, døde 25. august 1559 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han gikk inn i den klerikale stand etter at han ble enkemann, og virket som prest i Roma.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV.
Consiglieri, Giovanni Battista
Consiglieri, Giovanni Battista
Consiglieri, Giovanni Battista
Consiglieri, Giovanni Battista


Vitellozzo Vitelli.
Vitellozzo Vitelli (født 1531 i Città del Castello i Italia, døde 19. november 1568 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Città del Castello, men var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV.
Vitelli, Vitellozzo
Vitelli, Vitellozzo
Vitelli, Vitellozzo
Vitelli, Vitellozzo


Clemente d'Olera.
Clemente d'Olera O.Min.Obs. (født 20. juni 1501 i borgen Moneglia ved Genova i Italia, døde 6. januar 1568 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og en ledende teolog.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV.
Deretter ble han biskop av Foligno.
Olera, Clemente d'
Olera, Clemente d'
Olera, Clemente d'
Olera, Clemente d'
Olera, Clemente d'


Jean Bertran.
Jean Bertran (født 1482 i Toulouse i Frankrike, døde 4. desember 1560 i Venezia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var først en fremgangsrik statsmann i Frankrike og ble kong Henrik II av Frankrikes kansler. Etter han ble enkemann, trådte han inn i den klerikale stand. Han ble biskop av Comminges og deretter nuntius i Tyskland.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV.
Han var en av dommerne under rettssaken mot kardinal Carlo Carafa i 1560, og var senere Frankrikes ambassadør til republikken Venezia.
Bertran, Jean
Bertran, Jean
Bertran, Jean
Bertran, Jean


Virgilio Rosario.
Virgilio Rosario (født 1499 i Spoleto i Italia, døde 22. mai 1559 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Ischia.
Han ble utnevnt til kardinal i 15. mars 1557 av pave Paul IV.
Han ble general for Roma i 1558, og var en av kardinalene som ble utnevnt til dommer i saken mot kardinal Giovanni Girolamo Morone.
Rosario, Virgilio
Rosario, Virgilio
Rosario, Virgilio
Rosario, Virgilio


Sørumbåten.
Sørumbåten, også kjent som Bingenbåten, er en snaut 9,8 meter lang stokkebåt funnet i Sørum kommune i Akershus. Den er karbondatert (C14) til cirka år 170 fvt, til førromersk jernalder.
Båten, som ble funnet i Glomma ved utløpet av Rømua nedenfor Bingsfossen, ble uthult med jernøks fra en cirka 11 m lang eikestamme og kunne ta tolv mann med lette håndvåpen. Sørumbåten utgjør foreløpig Norges eldste båtfunn og befinner seg ved Norsk Sjøfartsmuseum, der den har stått til utstilling siden mai 2005. Den har blitt konservert etter alle kunstens regler.


Bingsfossen.
Bilde fra Bingfossen juli 2006
Bingsfossen er en foss i Glommavassdraget ved Sørumsand. Den har et fall på 4 meter, og ble utbygget med vannkraftverk og damluker i 1978 til Bingsfoss kraftverk.
Riksvei 171 går over demningen.
Hvis det var en sluse i forbindelse med denne demningen og ved Rånåsfoss ville det være mulig å dra med fritidsbåt fra Solbergfoss i Askim, til Fåberg nord for Lillehammer i Mjøsa. Sluse i demningen ved Funnefoss vil kunne gi forbindelse til Storsjøen i Odalen og Glåma til Kongsvinger kraftverk.


Vágar i Hålogaland.
Vágar eller Vågar (nåværende "Vågan", norrønt "Vágar", flertall av "Vágr", betyr "våg, vik") ligger i Kabelvåg i Vågan kommune, ikke langt fra fjellet Vågakallen (942 meter) og var tidlig et kraftsentrum i Hålogaland. Vágar var det første organisert bydannelsen, kaupang, nord for Trondheim. Storhetstiden for Vágar er knyttet til tidsrommet 1000–1400.
Beliggenheten i Storvågan i Kabelvåg er perfekt med en trang åpning ut mot Lofothavet. Lofotmuseet har i dag sine bygninger og lokaliteter i Storvågan. Åpningen ga god beskyttelse i havna, men innseiling kunne være farefull. Det er også to andre våger som hører til det som ble kalt Vågar; Kabelvåg og Kirkevågen. I Kirkevågen ligger i dag Lofotkatedralen (Vågan kirke).
Vågastemne.
I Vágar satte fiskerne og handelsmenn hverandre i stemne, «Vågastemnet», hvert år fra forsommeren etter at fiskerne hadde vært på lofotfiske om vinteren til de kom tilbake for ta tørrfisken ned og selge den. Her møttes håløyger, nordmenn sørfra, utlendinger, kongens menn, nord-norske stormenn, kirkens representanter og andre. I motsetningen til andre kaupanger var nok Vågar hovedsakelig en sesongby. På det meste bodde kun et hundretalls mennesker fast hele året, lite i sør-norsk målestokk, men ved midtsommer ble antallet mer enn tidoblet.
Vågafisket.
Vågars beliggenhet og gode havneforhold har vært spesielt gunstig i forhold til eventyrlig rike fiskefeltet Hølla, et havstykke mellom Kabelvåg og Skrova. Vågafisket (Lofotfisket) oppsto rundt år 1000 da tørrfiskhandelen ekspanderte i stor målestokk. Tørrfisken ble distribuert til europeiske storbyer og fikk svært stor økonomisk betydning. Rundt år 1300 utgjorde tørrfiskhandelen 80 % av all norsk eksport. Den store økonomiske betydningen påkalte naturligvis både interessen til det nye kongemakten og kirken. For begge parter hadde skattleggingen (tiende) av Vågafisket stor betydning.
Tørrfisk er fersk fisk hvor alt vann er tørket ut. Tørkingen er en konserveringsmetode uten salt som var svært velegnet å gjøre i Nord-Norge på grunn av de ideelle klimatiske forhold.
Sannsynligvis var organisert skreifiske gjeldende både lokalt for regionen og som eksport i flere hundre år tidligere. Sagaene nevner en handel mellom Hålogaland og Uppsala i Sverige allerede på 600-tallet. Den sene dateringen til år 1000, som har rådet hos norske historikere går tilbake til tradisjonen fra og med historikeren Halvdan Koht, som ikke aksepterte sagalitteratur som legitim skriftlig kilde.
Svartedauen, som rammet Nord-Norge spesielt hardt, var også vendepunktet for Vágar, som ble redusert til å være ett fiskevær blant mange andre.
Tingsted på Brurberget.
Vágar hadde eget ting ved Brurberget like øst for Storvågan, hvor frie menn møtte, ga lover, og avsa dom. Brurberget er i dag et boligfelt og veinavn i Kabelvåg. Selve knausen hvor tinget ble avholdt er ubebygd. Stedsnavn tyder på et før-kristent hov i område.
Vågaboka.
Det var en egen lovbok i bruk, ‘Vågabok’, som var rådende helt fram til år 1282 da den ble opphevet og erstattet med den landsloven Magnus Lagabøte på 1270-tallet hadde fått vedtatt på de andre tingene. Det er uvisst om Vågaboka bare gjaldt for Vågan og Vågafisket eller om det var en lov for hele Hålogaland.
Mobiliseringssted for leidangen.
Vágar var også mobiliseringsstedet for den håløygske leidangen. Det har også vært spekulert om jarleættens opprinnelse var tilknyttet dette håløygske maktsentret før utflytting til Trøndelag omkring år 800.
Utgravninger.
Det historiske Vágar ble påvist i 1975, mens arkeologiske utgravningene pågikk fra 1990 til 1999, ledet av Universitet i Tromsø.
Man har påvist et 20 000 m² stort svartjordsområde som gikk helt ned til sjøen med opptil to meter tykke kulturlag. Hustuftene viser at husene lå systematisk i rekker.Det er ikke påvist brygger, men båtene kunne lett dras på land fra begge sider. Kun ca. 2 % er hittil blitt utgravd, men likevel er det gjort mer enn 100 000 enkeltfunn. Det aller meste blir oppbevart i Tromsø Museum.
En skriftlig kilde fra middelalderen finnes i "Grettes saga" som forteller om den fredløse Grette Åsmundsson som en gang i 1012 og 1013 reiser til Lofoten og blant annet besøker Vágar.


Innovasjon.
Innovasjon betyr "å skape noe nytt", men har etterhvert fått en videre betydning som fenomen innenfor og akademiske felt. Det norske ordet "Nyvinning" er kanskje det som mest presist angir hva som menes med innovasjon. Å studere innovasjon gir forståelse av prosesser og resultater ved å gjøre noe nytt.
Historikk.
Det akademiske feltet innovasjon anses etablert av den østerrikske teoretikeren Joseph Schumpeter (1883 – 1950). Ordet "innovasjon" kommer opprinnelig fra det latinske ordet «innovare», som betyr å fornye eller å skape noe nytt.
Definisjoner av innovasjon.
Innovasjon kan defineres på en rekke ulike måter og det foreligger et utall av definisjoner fra enkeltland, akademiske miljøer, EU og OECD.
Økonomiske definisjoner.
Schumpeter definerte økonomisk innovasjon i hans verk «The Theory of Economic Development» (1934).
Schumpeters fokus på innovasjon gjenspeiles i ny-Schumpeterisk økonomisk teori, utviklet av akademikere som Christopher Freeman og Giovanni Dosi.
Innovasjon er også forsket på av økonomiske teoretikere i forskjellige andre sammenhenger, for eksempel innen entreprenørskap.
Transaksjonskostnadsteori og nettverksteori.
«Innovasjon er det nye elementet introdusert til et nettverk som endrer, om enn midlertidig, kostnaden ved en transaksjon mellom minst to aktører, elementer eller noder i nettverket.»
Den norske regjerings og Innovasjon Norges definisjoner.
En ny idé eller oppfinnelse blir ikke til en innovasjon før den er kommet til praktisk anvendelse og skaper verdi. Ofte er det andre enn idéskaperen selv som står for selve innovasjonen, som kan finne sted på helt andre steder og lenge etter at ideen ble unnfanget. En innovasjon skal gi en merverdi til brukerne som de er villige til å betale for.
For å gjøre en idé eller oppfinnelse til en innovasjon må man vanligvis kombinere flere typer kunnskap og ressurser. Mangel på enkelte ressurser eller mangel på kunnskap kan føre til at innovasjoner forsinkes eller ikke realiseres. Lønnsomheten kan avhenge av andre innovasjoner som ennå ikke er lansert i markedet.
En innovasjon går gjerne gjennom flere faser og store forandringer underveis i sin utvikling (innovasjonsprosessen). Slike endringer kan bidra til vesentlige økninger i den økonomiske betydningen.
Det er ofte vanlig å skille mellom gradvise innovasjoner og mer radikale innovasjoner. Radikale innovasjoner innebærer å skape kvalitativt nye produkter, prosesser, innretninger eller tenkesett, det vil si noe som ikke har eksistert før – enten teknologisk eller på andre områder. Slike innovasjoner kan gjerne ha sitt utspring i banebrytende forskning og kan også utdatere eksisterende produkter eller prosesser. Gradvise innovasjoner forekommer langt hyppigere, noe som gjør at den samlede økonomiske effekten av gradvise innovasjoner kan bli betydelig. I praksis er det flytende overganger mellom de ulike typene innovasjoner.Radikalt nye produkter kan inneholde elementer av tidligere produkter, og selv mindre endringer av et produkt kan få radikale konsekvenser.
Innovasjon skjer i alle næringer, i offentlig og privat sektor, i alle typer virksomheter og innenfor alle teknologier. Innovasjonsmålinger har en tendens til å legge størst vekt på høyteknologiske bransjer, men innovasjon skjer i høy grad også i mindre teknologiintensive sektorer. For eksempel er det i tjenestesektoren skapt store verdier gjennom innovasjoner. Innovasjon i offentlig sektor er generelt dårligere dekket av innovasjonsmålinger enn innovasjon i privat sektor.
Bedrifters innovasjons- og utviklingsevne er i økende grad et resultat av deres evne til å aktivt trekke på ideer, impulser og spesifikke kompetanser fra sine omgivelser. En rekke undersøkelser viser at den viktigste kilden for bedrifters innovasjonsaktiviteter og –inspirasjon ligger i samhandlingen mellom bedriftene og deres omgivelser; kunder, samarbeidspartnere, leverandører, ansatte, FoU institusjoner, investorer, konkurrenter etc.
Hvorfor innovasjon?
Innovasjon har alltid vært en sentral kilde til verdiskaping og for utvikling av samfunnet. Økt verdiskaping oppnås stort sett enten ved økt bruk av ressurser eller ved å bruke ressursene på en bedre måte. Studier indikerer at kun en begrenset del av veksten kommer fra økt mengde av det som går inn i produksjonen. Økt verdiskaping skjer først og fremst når mennesker bruker ressursene på nye og smartere måter.
Innovasjonsdrivere.
Endring skaper både muligheter og behov for innovasjon. Konkurranse mellom bedrifter og idehavere er en av de viktigste incitamentet for innovasjon.
Det er i dag hovedsak tre drivere for innovasjon
Forskning vs innovasjon.
Forskning skaper nye muligheter. Innovasjon skaper ny virkelighet.
Innovasjonsprosessen er kjeden fra ny mulighet til realisering av ny virkelighet.En ide kan således være kreativ. Den kan ha et innovasjonspotensial. Men skal den bli en innovasjon må lønnsomhetspotensialet realiseres. Forskningsbaserte ideer må således kommersialiseres og anvendes i verdiskapende aktivitet for å være en innovasjon.
Innovasjonsprosessen.
Å bringe en ny idé til lønnsom verdiskaping innebærer en foredling av ideen som normalt går gjennom flere utviklingsfaser i innovasjonsprosessen. Dette omfatter gjerne fasene ideavklaring, ideutvikling, markedsintroduksjon og vekst. I praksis er ikke innovasjonsprosessen en lineær prosess som starter med en ide og ender opp med en bedrift i vekst. I de fleste tilfeller vil det være en kontinuerlig veksling fra den ene fasen til den andre gjennom hele utviklingsløpet. Kreativitet og nytenkning kan manifestere seg i alle faser av en innovasjonsprosess fra ide/behovsavklaring til markedsintroduksjon og vekst (Lerdahl 2007). Kreativitet kan for eksempel være knyttet til selve konseptet eller til markedsintroduksjon.
Gjennom de fire fasene ideavklaring, ideutvikling, markedsintroduksjon og vekst har idehaver/bedriften et aktivt samspill med sine omgivelser: kunder, samarbeidspartnere, leverandører, ansatte, forsknings- og utviklingsinstitusjoner, investorer, konkurrenter, etc. Dette er ressurser man trenger i sin utvikling, og de kan befinne seg hvor som helst i verden. De fleste norske bedrifters konkurranse- og innovasjonskraft er knyttet til et bredt sett med innsatsfaktorer. De ressurser man trenger i sin utvikling, være seg kunnskap, leverandører, kunder eller investorer, kan befinne seg hvor som helst i verden.
Innovasjonsystemet.
Strukturer, institusjoner, regelverk og andre rammebetingelser i samfunnet har betydning for omfanget av innovasjon og læring i virksomhetene. Dette rammeverket omtales gjerne som innovasjonssystemet. Begrepet innovasjonssystem benyttes på ulike nivåer, for eksempel nasjonalt, regionalt, lokalt og sektorielt.
Som med begrepet innovasjon,finnes det flere ulike definisjoner av begrepet innovasjonssystem og begrepet er fremdeles under utvikling. Regjeringen legger til grunn en bred forståelse av begrepet innovasjonssystem som inkluderer alle rammebetingelser, strukturer og institusjoner som har vesentlig betydning for om private og offentlige virksomheter lykkes i sitt arbeid med å få frem lønnsomme innovasjoner. Det innebærer at det norske innovasjonssystemet inkluderer de fleste politikkområder, regelverk, offentlige næringsstøttesystemer, sosiale strukturer og støtteapparat, forsknings- og undervisningsinstitusjoner, medarbeidere og ledere, kunder, leverandører, markedsforhold m.m.
Organisatorisk innovasjon.
Innen organisasjonsteori omtales innovasjon gjerne som en prosess. En slik prosess kan da deles i tre faser; initieringsfasen, implementeringsfasen og sist, institusjonaliseringsfasen. Førsteamanuensis Erik Lerdahl mener at innovasjon oppstår først når en idé er implementert og integrert i en organisasjon.


Konflikten mellom TINE og Synnøve Finden.
Konflikten mellom TINE og Synnøve Finden var en markedskonflikt i Norge mellom to meieriprodusenter, TINE og den mindre produsenten Synnøve Finden, som startet i 2004 og ebbet ut året etter. Konkurransetilsynet ila TINE et overtredelsesgebyr på 45 millioner kroner for påstått brudd på konkurranseloven. TINE nektet å vedta gebyret, gikk rettens vei og ble i juni 2011 frifunnet av Høyesterett for brudd på konkurranseloven. I medias og konsumentenes øyne hadde konflikten et «David og Goliat»-trekk over seg, og den svakere part, Synnøve Finden, fikk sympati, mens TINE fikk det motsatte.
Beskrivelse av konflikten.
Konflikten ble blottlagt i 2004 da TINE-ledelsen ble beskyldt for å ha tilbudt Rimi-kjeden 16 millioner kroner i rabatter for å stenge Synnøve Finden ute fra kjedemarkedet. Konsernsjef Jan Ove Holmen i TINE gikk først ut og hevdet at tilbudet var et overslag som kom etter ønske fra ICA-kjeden. Dagligvarekjeden nektet for påstanden, og kort tid senere valgte Holmen å gå av etter det enorme mediepresset.
TINEs konkurrent Synnøve Finden hevdet på sin side at de var blitt presset ut av butikkhyllene i Rema 1000. Allerede før jul i 2004 klaget de TINE inn for Konkurransetilsynet. TINEs konsernsjef plasserte ansvaret lengre nede i systemet. Få dager senere ble det kjent at konserndirektør for salg og marked i TINE, Ingrid Strøm-Olsen, hadde hatt ansvaret for avtaler og alt salg av TINE-produkter til dagligvarekjedene.
TINE og ICA beskyldte hverandre offentlig for å lyve om avtalen. 16. desember 2004 besluttet Konkurransetilsynet å granske saken, og på bakgrunn for klagen fra Synnøve Finden og avsløringen av ICA-tilbudet, valgte Konkurransetilsynet å gjennomføre en bevissikring, en «razzia», i lokalene til både TINE og Rema 1000. Konkurransetilsynet varslet at det vurderte å gi TINE et straffegebyr på 45 millioner kroner for brudd på konkurranseloven.
Siden har det kommet flere påstander om fiksing og triksing med hylleplasser og leveranseavtaler som har pågått over lengre tid i norsk matvaremarked. 6. mars 2005 gikk TINE til retten og ba om en midlertidig forføying for å hindre Konkurransetilsynet i å innhente ICA og Remas kommentarer til varselet.
Konflikten mellom TINE og Synnøve Finden førte til at TINE tapte markedsandeler mens Synnøve Finden derimot opplevde vekst. Q-meieriene har også hatt økonomisk vekst som følge av denne konflikten.
TINE vant fram i retten.
TINE godtok ikke boten fra Konkurransetilsynet og tok saken til retten. Dommen fra Oslo Tingrett ble offentliggjort 25. mars 2009, og konklusjonen var at TINE ikke brøt konkurranseloven da de ble eneleverandør til REMA 1000 i 2004. Staten ble også dømt til å betale TINEs saksomkostninger på ca. 12 millioner kroner. Staten anket dommen, og Borgarting lagmannsrett avsa dom 7. september 2010 der TINE ble funnet skyldig, men gebyret ble redusert til 30 millioner. TINE anket til Høyesterett, og i dommen som falt 20. juni 2011 ble TINE frifunnet og tilkjent ytterligere saksomkostninger på 12,6 millioner kroner.


Valerij Berkov.
Valerij Berkov (født 11. august 1929 i Leningrad i Sovjetunionen, død 9. oktober 2010) var en russisk filolog med norsk og nordisk som spesiale. Han var professor ved Universitetet i St. Petersburg og var professor II ved Institutt for nordisk filologi og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo fra 1995 til 1999. Ifølge Aftenposten er han «en av verdens fremste spesialister på skandinavisk filologi».
Berkov var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1988 og var Ridder I av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Siden 1996 var han statsstipendiat. Han var dessuten medlem av det russiske og det frisiske vitenskapsakademi.
Han har dessuten oversatt mange norske forfattere til russisk.
Ifølge Aftenposten har Per Egil Hegge uttalt om Berkov at «[h]an kan mer norsk enn noen jeg vet om». På kommentarplass i samme avis skrev Peter Normann Waage at «[d]et er få, om overhodet noen, som har ytt en så formidabel innsats for forståelsen mellom Russland og Norge som [Valerij Berkov].»


Parasollsopp.
Parasollsoppene tilhører familien sjampinjonger. Disse soppene omfatter noen arter som er meget gode matsopper, hovedsakelig i slekten "Macrolepiota". De omfatter også flere giftige arter, hovedsakelig i slekten "Lepiota". Et av kjennetegnene er at de har en dobbel ring på stilken. Stor parasollsopp ("Macrolepiota procera") er en høyt verdsatt matsopp.


William Peto.
William Peto O.F.M.Obs. (født i Warwickshire i England, døde i april 1558 i London) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var prinsesse Maria Tudors skriftefar, og ble i 1532 provinsialsuperior for fransiskanerobservantenes orden i England.
Han preket mot kong Henrik VIII av Englands skilsmisse i kongens nærvær på første påskedag i 1532 i fransiskanerkirken i Greenwich, og etter prekenen hadde han en voldsom krangel med kongen. Han ble snart etter fengslet, men ble løslatt før året var omme. Da flyktet han til Antwerpen og utgav der en bok mot skilsmissen. Han korresponderte med en rekke engelskmenn som var motstandere av skilsmissen, blant annet de senere martyrer Thomas More og biskop John Fisher av Rochester. Han sendte fransiskanerprester for å støtte dronning Katarina av Aragon.
I Nederlandene traff han i 1537 kardinal Reginald Pole, og dro så til Italia, der ble han kjent med kardinal Gian Pietro Carafa, den fremtidige pave Paul IV. Han ble utnevnt til biskop av Salisbury i 1543, men kunne ikke reise dit og begynne sin embedsgjerning der da.
Da dronning Maria I Tudor besteg den engelske trone i 1553, kunne han vende tilbake til landet og bosatte seg i fransiskanerklosteret i Greenwich. Han ble igjen hennes skriftefar, og han gjorde ikke noe forsøk på å ta sitt bispedømme i besittelse.
Han ble utnevnt til kardinal i 14. juni 1557 av pave Paul IV.
Peto, William
Peto, William
Peto, William
Peto, William


Susanne Wigene.
Susanne Wigene (født 12. februar 1978) er en norsk langdistanseløper. Wigene kommer fra Haugesund og er tidligere blitt trent av Jon Udal, som trener en av Norges beste maratonløpere gjennom tidene, Karl Johan Rasmussen. Wigene blir nå trent av Knut Kvalheim. Wigene løper i dag for IK Tjalve, og har tidligere vært medlem i Haugesund IL og Sportsklubben Vidar. Susanne Wigene tok sølv på 10 000 meter under EM i Göteborg den 7. august 2006.
Wigene har også 6 NM-gull. Hun er norsk rekordholder på 3000 m hinder med tiden 9.45.21, og ble i 1995 nummer 13 under VM i Helsingfors
Wigene er utdannet allmennlærer, og er nå lærer på Skøyen skole i Oslo.


Volvo C303.
Volvo Cross Country C303 er en terrenggående bil fra Volvo, bygd mellom 1974 og 1984. Den kom i mange utgaver, alle med allhjulsdrift og stålhytte eller kalesjetak. En variant hadde sekshjulstrekk (C306) og det ble lagd prototype på en versjon med åttehjulstrekk. Bilen ble også solgt på det sivile markedet.
C303 har bladfjærer og portalaksler, høy- og lavserie, sekssylindret Volvo B30 bensinmotor og firetrinns girkasse. Alle akslene har vakuumstyrte differensialsperrer.
C303 ble utviklet for det svenske forsvaret, basert på den tidligere Volvo Laplander L-3314. C303 har også vært i bruk i andre land. Det norske forsvaret hadde den på prøve, men sjøl om den var den klart beste i alle testene ble den valgt bort på grunn av den høye prisen.
Historie.
Når en etterfølger til L-3314 skulle utvikles ble jobben gitt til Nils Magnus «Måns» Hartelius, som også hadde hatt ansvaret for forgjengeren. Arbeidet begynte i 1967, og opprinnelig ble det laget prototyper med både to, tre og fire aksler. Av den fireakslede utgaven ble det bare bygget én prototyp, som senere ble demontert.
Den toakslede C303 var bredere enn L-3314, for å gjøre den mer sidestabil. Prototypen av denne hadde en B20-motor, mens den tre-akslede C306 hadde en B30 treliters rekkesekser. Da produksjonen kom i ganng i 1974 ble C303 også utstyrt med B30.
Paris-Dakar.
Paris-Dakar-bilen, nå på museum i Göteborg.
I 1983 deltok to lag fra Volvo Trucks i ørkenrallyet Paris-Dakar. Hasse Henriksson, Sture Bernhardsson og John Granäng klarte å vinne klasse for lette lastebiler. De kom på andreplass av alle lastebilklassene og på tyvende plass i sammendraget.
De deltagende bilene var to C303 i nærmest originalutførelse. De hadde eksternt veltebur og ekstra drivstofftanker, og motoren ble bygget om for å bruke lavoktan bensin, som er vanlig i Afrika. Det var også sambandsutstyr i bilene, og klokker og tripptellere for navigasjon.
Den vinnende bilen er på Volvomuseet i Göteborg. I 1986 prøvde Hasse Henriksson seg igjen i en C303, denne gangen med greske Athanare Papadimitriou og svenske Börje Rosvall. De tok femteplass blant lastebilene og andreplass i klassen for lette lastebiler.


Liste over Østerrikes presidenter.
Østerrikes presidenter velges ved folkeavstemning for perioder på 6 år. En president kan sitte to perioder.
a> (Leopoldinische Trakt), presidentens residens i Wien
Presidentembedet ble innført etter første verdenskrig, da Østerrike ble republikk, og den østerrikske presidenten har ofte blitt referert til som "Ersatzkaiser", erstatningskeiser. Med forfatningen fra 1920 hadde presidenten en relativt svak stilling, men under påtrykk fra autoritære krefter fikk han en meget større maktstilling med forfatningsendringen i 1929. Østerrike ble innlemmet i Tyskland i 1938, men etter krigen gjenopprettet med forfatningen fra 1929. Derfor har presidenten også idag i det minste i teorien en forholdvis sterk stilling. I praksis har presidentene i etterkrigstiden vært politisk mer tilbakeholdne og konsentrert seg om representative oppgaver.
Ved presidentvalget i 2004 vant sosialdemokraten Heinz Fischer over den konservative kandidaten, utenriksminister Benita Ferrero-Waldner. Fischer fikk 52,39 % og Ferrero-Waldner 47,61 %.
Eksterne lenker.
Østerrike


Gianantonio Serbelloni.
Gianantonio Serbelloni (født 1519 i Milano i Italia, døde 18. mars 1591 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Foligno og var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 31. januar 1560 av pave Pius IV.
Han var nevø til pave Pius IV og fetter til kardinalene Carlo Borromeo (kreert 1560) og Mark Sittich von Hohenems (1561).
Serbelloni, Gianantonio
Serbelloni, Gianantonio
Serbelloni, Gianantonio
Serbelloni, Gianantonio


Carlo Borromeo.
Carlo Borromeo (også fornorsket til Karl Borromeus) (født 2. oktober 1538 i Arona i Italia, døde 3. november 1584 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han spilte en ledende rolle under Tridentinerkonsilet.
Han ble utnevnt til kardinal i 31. januar 1560 av pave Pius IV.
Han var erkebiskop av Milano fra 1565 til sin død, og hengav seg denne oppgaven med all sin energi: Han bygget nye kirker, skoler og kollegier, dro på hyppige pastoralvisitaser i menighetene, og drev gjennom en fornyelse og forbedring av alt kirkelig liv. Hans innsats for de rammede under den skrekkelige pesten 1576-1577 ble legendarisk.
I kirkene innførte han kvinne- og mannside og arbeidet for sedelig renhet. I de sveitsiske dalene som var innen hans erkebispedømme gjorde han meget for å motvirke spredningen av protestantismen.
Han ble helligkåret i 1610. Han regnes som en de fremste helgener fra motreformasjonstiden, sammen med Ignatius av Loyola og Filip Neri. Kirken San Carlo al Corso i Roma, hvor det norske Olavsalteret står, er viet til Carl Borromeo og Ambrosius av Milano.
På morssiden var han i slekt med pave Pius IV. Han var også fetter til kardinalene Gianantonio Serbelloni (kreert 1560), Mark Sittich von Hohenems (1561) og Federico Borromeo den eldre (1587), og onkel til kardinal Giberto Borromeo den eldre (1652). Andre kardinaler i slekten var Federico Borromeo den yngre (1670), Giberto Bartolomeo Borromeo (1717) og Vitaliano Borromeo (1766).
Carlo Borromeo


Giovanni de' Medici den yngre.
Giovanni de' Medici (den yngre) (født 29. september 1544 i Firenze i Italia, døde av malaria 20. november 1562 i Livorno) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble utnevnt til erkebispedømmet Pisa men døde før han nådde minstealder for ordinasjon.
Han ble utnevnt til kardinal i 31. januar 1560 av pave Pius IV.
Han var bror til kardinal Ferdinando de' Medici (kreert 1563). Andre kardinaler i Medicifamilien var Giovanni de' Medici den eldre (1489), Giulio de' Medici (1513), Luigi de Rossi (1517), Ippolito de' Medici (1529), Carlo de' Medici (1615), Gian Carlo de' Medici (1644),
Leopoldo de' Medici (1667) og Francesco Maria de' Medici (1686).
Medici, Giovanni2 de'
Medici, Giovanni2 de'


Refsums sykdom.
Refsums sykdom, også kalt "heredopathia atactica polyneuritiformis" (HAP), er en sykdom som påvirker metabolismen av fytansyre. Sykdommen er oppkalt etter den norske legen Sigvald Bernhard Refsum). Sykdommen melder seg oftest i sen barnealder eller tidlig voksenalder, og medfører ødeleggelse av øyets netthinne (retinitis pigmentosa), økende motoriske forstyrrelser (Polynevropati), balanseforstyrrelser, tap av luktesans og skjelettmisdannelser. I noen tilfeller affiseres også huden, og hjertet. Sykdommen tilhører en gruppe medfødte stoffskiftesykdommer som kalles peroksysompatier. Tilstanden kan behandles effektivt med fytansyrefattig diett.
Refsum angav altså fire hovedfunn for sykdommen: – 1) retinitis pigmentosa, med nattblindhet og konsentrisk innsnevring av synsfeltene –2)kronisk polynevropati, med progredierende pareser(lammelser) og 3) muskelatrofi (muskelsvinn) distalt – 4) ataksi og andre cerebellare tegn – spinalvæske med økt proteininnhold og normalt celletall
Nevrogen hørselsnedsettelse, anosmi(opphørt luktesans) og funksjonsforstyrrelser i hjertemuskulaturen ble også påvist. Senere fant han at også pupillanomalier, linsefordunklinger, hudforandringer og skjelettmalformasjoner kan høre med. Enkeltvis er ingen av disse funnene særegne for Refsums sykdom, mange av dem forekommer også ved andre nevrologiske sykdommer. Refsums bragd ligger i at han så det unike ved at disse funnene var til stede samtidig. Arvegangen så ut til å være autosomalt recessiv, men den kliniske tilstand kunne svinge sterkt over tid. I sin diskusjon har Refsum føyd til: ”It is perhaps permissible to say that the patients suffering from our syndrome are particularly subject to the influence of extraneous factors of various kinds” (2). Senere funn skulle gi Refsum rett i dette.
Refsum samlet sine funn i en monografi med tittelen Heredopathia atactica polyneuritiformis. A familial syndrome not hitherto described. A contribution to the study of hereditary diseases of the nervous system (2). På dette arbeidet disputerte han for den medisinske doktorgrad ved Universitetet i Oslo 11. oktober 1946. Slett ikke alle kolleger var enige med Refsum i at de kardinalfunnene han hadde beskrevet utgjorde en egen sykdom.


Betlehem.
Betlehem eller Bethlehem (arabisk: بيت لحم, "Bayt Laḥm"; hebraisk: בית לחם, "Beit Lehem", som betyr «brødhuset») er en palestinsk by på den okkuperte Vestbredden. Kontrollen over byen ble overlatt til de palestinske selvstyremyndighetene av Israel i 1995 som følge av Osloavtalen.
Betlehem ligger 10km sør for Jerusalem.
Byen er viktig innen kristendommen siden den ifølge Bibelen er både Jesu og kong David fødested. Betlehem har en minoritet av kristne palestinere.
Relasjoner.
Betlehem har en vennskapsby-avtale med Sarpsborg undertegnet i 1997. De to byene utveklser stadig studenter og gjennomfører offisielle og uoffisielle besøk til hverandre. Det har vært utveksling og prosjekter innen sport, musikk, kirke, skole, husflid, folklore, mattradisjoner, filateli, glassblåsing, litteratur, turisme, m.m.


HMS «Discovery».
HMS «Discovery» var følgeskipet til James Cook på hans tredje ekspedisjon til Stillehavet i 1776 til 1780. I likhet med Cooks andre skip, var «Discovery» et kullskip på 298 tonn bygget i Whitby. Det bar navnet «Diligence» da det ble bygget i 1774. Skipet var opprinnelig en brigg, men Cook fikk det ombygget til en fullrigger.
Kaptein på «Discovery» var Charles Clerke, som også hadde tjenestegjort på Cooks to første ekspedisjoner. Skipet hadde en besetning på 70 mann.


Hermeto Pascoal.
Hermeto Pascoal (født 22. juni 1936 i Lagoa da Canoa i delstaten Alagoas i nordøst-Brasil) er en brasiliansk jazzkomponist og multiinstrumentalist. Han har også skrevet symfonier.
Sine tidligste erfaringer med musikk samlet han i bestefarens smie, der han laget toner og rytmer med forskjellige metalldeler som lå omkring. Han bruker naturen som grunnlag for sine komposisjoner og benytter ofte ukonvensjonelle instrumenter som tekanne, tresko, leketøy og til og med dyr. Han er en kraftfull og virtuos solist, og kan spille nesten ethvert instrument som keyboard, sopransaksofon, gitar, fløyte, sang og annet. I en fjernsynssending i Brasil i 1999 sang han med munnen dukket ned i et glass vann.
I 1971 ble han ble kjent for et større publikum da han var med på Miles Davis' "Live-Evil". Siden slutten av 1970-årene har han for det meste ledet sine egne grupper.


Areas of Outstanding Natural Beauty i England og Wales.
Dette er en liste over 41 områder i England og Wales som har status som Area of Outstanding Natural Beauty.
36 av dem ligger i England og fire i Wales, mens det siste ligger dels i England og dels i Wales. Det siste som ble opprettet var Tamar Valley i 1994.
Det minste området er Scillyøyene (16 km²) og det største er Cotswolds (2038 km²). Omkring 18% av landsbygda i England og Wales ligger i AONB'er.


Kenguruer.
Kenguruene er en tallrik dyrefamilie, og omfatter noen av de største pungdyrene. Kenguruene har lange bakben som blir brukt til å hoppe med; de korte forbena blir brukt til støtte seg på når de gresser. Gruppens vitenskapelige navn kommer fra det greske "macropod" som betyr «lang fot».
Navnet.
Ordet kenguru er avledet av et ord for dyret på språket til Gungu-Ymidhirr-stammen i Queensland. Ordets opprinnelige form var "gangurru". Navnet ble først nedskrevet av James Cook og Joseph Banks i 1770. Siden var det mange som ikke fant navnet brukt noe sted blant de innfødte, og som derfor antok at Cook og Banks hadde misforstått og at ordet var noe annet enn navnet på dyret. Imidlertid har man funnet ut at de ikke tok feil allikevel.
Anatomi og fysiologi.
Hodet er forholdsvis lite med store ører. De to framtennene i underkjeven er forlenget slik som hos andre arter pungdyr. Hjørnetenner mangler eller forekommer kun rudimentært. Bakbena er store og har fire tær. Forlemmene er vanligvis korte og har fem klør. Halen er lang og tykk og brukes som styrestang under deres lange sprang, eller til å holde balansen. I full fart kan kenguruer komme opp i 70km/t. Kenguruen er avhengig av halen sin når den skal hoppe. Hvis du løfter opp halen til en kenguru, klarer den ikke å rikke seg en centimeter.
Forplanting.
Kenguruene blir født uten at de er helt utviklet. Ungene krabber så opp i morens pung, og suger seg fast til en patt. Når ungen begynner å suge, utvider patten seg så ungen blir sittende fast. Når en unge er blitt stor, begynner den å bevege seg utenfor pungen, men den går inn igjen for å få melk. Da har i flere tilfeller moren allerede fått en ny unge som oppholder seg inne i pungen. Den suger en annen slags melk enn den større ungen.
Kenguruen er vanligvis i pungen i ca. 9 måneder, men får melk av moren i 18 måneder.
Arter.
Kengurufamilien består av til sammen 11 slekter med 50 arter. De forekommer i Australia, på Tasmania og Ny-Guinea samt noen nærliggende øyer. De er karakterdyr for disse områdenes fauna. Familien viser stor variasjon. Rottekenguruene er dyr som ligner, men som gjerne klassifiseres som en egen familie.
Den røde kjempekenguruen bor på de nedbørfattige innlandsslettene. Hannen kan bli to meter høy. Bakbena blir brukt når den slåss. De er så sterke at de kan sparke opp magen til et menneske.
Trekenguruene er arter som klatrer opp i trær. De har forben og bakben som er omtrent like lange, hvilket skiller dem fra de andre kenguruene med sine små forben og store bakben.


Anakonda.
Anakonda (vitenskapelig navn "Eunectes murinus") er en kvelerslange og hører til Boaslangenes familie (Boidae). Anakondaen er verdens tyngste slange, og kan veie over 100 kg. Den blir seks til syv meter lang.
Anakondaen oppholder seg i sumper omkring Amazonasfloden. Den lever for det meste i vann, og graver seg ned i grøfter når det er tørke. Når den tar et bytte, drar den det med seg ned i vannet og drukner det. Den spiser imidlertid også fisk. Vanlige bytter er pekarier (navlesvin), hjorter og til og med små kaimaner. Anakondaen føder levende unger.
En anakonda kan leve i opptil 50 år, og de vokser hele livet. Den største registrerte anakondaen hadde en lengde på 11,4 meter, men det finnes også rapporter om anakondaer som har vært opp mot 13 meter.
En anakonda dreper effektivt ved å kveile seg rundt byttet sitt forså å kvele det. Den har tenner, men disse brukes til å holde fast byttet. En anakonda, som alle andre slanger, svelger byttet sitt helt. En anakonda jakter som oftest annenhver måned, dvs at den bruker lang tid på å fordøye byttene sine. I filmen "Anaconda" sies det at anakondaen gulper opp byttet sitt for å jakte på nytt. Dette er ikke sant. En anakonda kan derimot gulpe opp byttet dersom den føler seg truet eller stresset.
Anakondaen er av mange fryktet for å spise mennesker. Fakta er at en anakonda sjeldent angriper mennesker, mest på grunn av skulderbredden til en voksen mann/kvinne, som gjør det praktisk talt umulig for en anakonda å svelge det. Det er derimot blitt rapportert om hendelser hvor anakondaer har angrepet barn.


Monacos Grand Prix 2005.
Monacos Grand Prix 2005 var et Formel 1-løp arrangert 20. mai – 22. mai 2005 på Circuit de Monaco. Det var det sjette løpet i Formel 1-sesongen 2005.
Rapport.
Kimi Räikkönen, som hadde beste startposisjon, tok ledelsen i løpet. Selv om han i starten ble følgt tett av Fernando Alonso var han mer enn 5 sekunder foran etter 20 runder. Løpet gikk stort sett udramatisk, med Giancarlo Fisichella, Jarno Trulli, og Mark Webber på plassene bak Alonso, fram til runde 23. Da snurret Christijan Albers sin Minardi inn i en vegg ved Mirabeau-svingen, og blokkerte to-tredjedeler av bredden på banen. David Coulthard, som lå bak han greide å svinge unna og stoppe sin Red Bull Racing bil uten skader. Rett etterpå kom imidlertid Michael Schumacher og han kjørte rett inn i Coulthard, brakk nesepartiet på sin egen bil og sørget for at Red Bull bilen ikke kunne fortsette. Mens flere andre førere nådde den blokkerte svingen sørget dommerne av løpet for at det ble satt ut sikkerhetsbil til Albers sin bil var fjernet.
Begge Renault-førerene gikk øyeblikkelig inn i depotet, mens Räikkönen ikke hadde muligheten til å gjøre det samme. Årsaken til det var at han nettopp hadde passert avkjøringen til depotet da ulykken skjedde. Selv om dette i utgangspunktet førte Räikkönen i en forsvarsposisjon i forhold til sine hardeste konkurrenter, greide han med noen veldig raske rundetider å skaffe seg en 34,7 sekunders ledelse da han kjørte inn i depotet i runde 41.
Alonso, som kjørte en del langsommere fordi bilen var full av bensin, greide derfor ikke å hindre at Räikkönen kom først ut på banen igjen etter sitt depotstopp. I tillegg til tung bil slet Alonso også med dårlige dekk i siste del av løpet. Da Räikkönen kom ut på banen var han 13 sekunder foran Alonso, og finnen vant til slutt løpet etter å ha ledet fra start til mål.
Nick Heidfeld som hadde jobbet seg opp fra sjette startposisjon, ble til slutt nummer 2 i løpet. Han passerte Alonso i sjikanen på havnesiden av banen. Webber ble nummer 3, mens Alonso greide en fjerdeplass med dekk som var helt nedslitte på bakhjulene. Juan Pablo Montoya avanserte fra en 16. plass ved starten til en 5. plass like bak Alonso. På de neste plassene kom Ralf og Michael Schumacher som passerte nesten side om side over mål.
Eksterne lenker.
2005


Neslandsvatn.
Neslandsvatn er et tettsted sørvest i Drangedal kommune i Telemark. Det ligger ved nordbredden av Neslandsvatn, som det har navn etter. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
Sørlandsbanen har stasjon i Neslandsvatn, og herfra går også det nedlagte sidesporet til Kragerø (Kragerøbanen).
Neslandsvatn er en del av Kroken prestegjeld. Fylkesveien gjennom Kroken går mellom Riksvei 38 ved stedet Heldøla og E18 ved Tangen i Kragerø kommune. På Neslandsvatn ligger Kroken skole (1.–7. trinn) og Kroken barnehage. Neslandstunet ligger også der.


Haier.
Haiene er bruskfisker. De omfatter de største fiskene i verden. Mange haier er fryktede rovdyr, men de færreste av artene kan angripe mennesker. Haiene har gjerne vært regnet som en «overorden» med det vitenskapelige navnet Selachimorpha. I den senere tid har derimot mange systematikere ment at denne gruppen neppe er naturlig, fordi noen haier (bl.a. saghaier og havengler) kan være nærmere beslektet med skater og rokker enn med andre haier. (Se diskusjonen av dette spørsmålet i artikkelen haier og skater.)
Beskrivelse.
I motsetning til de fleste andre virveldyr er ikke haiene avhengige av et indre skjelett hva feste av muskelsegmentene langs kroppen angår. Istedenfor fungerer den tøffe og seige huden deres som et ytre skjelett og festepunkt for svømmemusklene. Like under overflaten, som er dekket av utallige små hudtenner, har de en tykk hud som blant annet består av et komplekst nettverk av elastiske kollagenfibre som krysser hverandre på skrå i et tett rutemønster. Dette nettverket danner et «korsett» som svømmemusklene er festet til. Ved at musklene er festet direkte til et seigt og panseraktig skinn, fungerer huden som et ytre skjelett. Fra et mekanisk perspektiv er dette et veldig effektivt arrangement. Kollagenfibrene oppfører seg også som gummistrikker og lagrer energien haiene bruker for å bevege halen fra side til side, og bidrar på denne måten til å spare energi. Hvor seig og sterk huden deres er kan bevitnes når enkelte dyr skylles opp på stranden ved flo og blir oppdaget som et potensielt gratismåltid av landlevende rovdyr. Selv hyener, som er utstyrt med meget kraftige kjever, kan ha store problemer med å bite gjennom huden. Hvalhaiens hud kan bli opptil 10 cm tykk og er dermed den tykkeste huden av alle dyr.
Tenner blir skiftet ut i stort tempo livet igjennom, og deres utforming varierer alt etter valg av føde. Noen er skarpe og skjærende som på hvithaien, andre spisse og relativt tynne for å fange sleip fisk og blekksprut, og atter andre tykke og butte for å knuse skalldyr o.l. Noen haiearter bytter ut så mange som 30 000 tenner i løpet av livet.
De mangler gjellelokk og utstyrt med fem til sju gjellespalter. Hos noen kan de to bakerste parene være nærmest sammenvokst, så det ser ut som de bare har fire gjellespalter. Regelen er at de også har et sprøytehull ("spirakel"), en rest etter en tidligere gjellespalte som ble værende ved etter at gjellebuen den tilhørte, inngikk i ernæringens tjeneste som en del av kjeveapparatet. Men det er langt fra alle haier som følger denne regelen, særlig blant hurtigsvømmende og pelagiske arter.
Adferd.
De fleste haier er aktive jegere. Disse har spiss snute og munnen plassert på undersiden av hodet. Er munnen plassert fremme, er det vanligvis snakk om planktonspisere eller arter som livnærer seg gjennom bakholdsangrep, som f.eks. havengelen.
Haiene renholder havet, ettersom de sluker avfall og svakere dyr. På grunn av et svært effektivt immunsystem er haier svært motstandsdyktige overfor kreft og infeksjoner. Men de er likevel ikke uten trusler. De formerer seg ganske langsomt, og bestander har derfor liten evne til å øke hvis de blir redusert.


Anthony Trollope.
Anthony Trollope (født 24. april 1815 i London, England, død 6. desember 1882 i London, England) var en av viktoriatidens mest fremgangsrike, produktive og respekterte romanforfattere. Noen av de mest populære verkene, kjent som "The Barsetshire Chronicles", finner sted i det fiktive engelske grevskapet Barsetshire, men han skrev også dyptpløyende romaner om politiske og sosiale spørsmål.
Verker.
Alle er romaner med mindre ikke annet er angitt.


Fogderi.
Et fogderi er en historisk inndeling av landet i distrikt som var underlagt en fogd eller fut. I Norge ble amtene fra 1660 delt inn i flere fogderier, opprinnelig var det landet over 55 fogderier. I 1700 var antallet redusert til 38, og ved lov av 21. juli 1894 om fogderienes opphevelse fantes det 56, som gradvis ble avviklet i perioden 1898-1919.
Fogderiene var opprinnelig inndelt i tinglag som i stor grad samsvarte med middelalderens skipreider. Da Formannskapslovene ble innført i 1837 ble tinglagene erstattet av formannskapsdistrikter, der hvert prestegjeld utgjorde ett formannskapsdistrikt. Matrikkelloven fra 1853 endret benevnelsen formannskapsdistrikt til kommuner eller herreder. Rettslig utgjorde fogderiene også ett eller flere sorenskriverier.
Selv om fogderiene forlengst er historie, spiller disse inndelingene fremdeles en rolle for manges ubevisste inndeling av Norge i "distrikter". Tydeligst er dette i Møre og Romsdal, hvor man gjerne omtaler sykehusstriden mellom Nordmøre og Romsdal som (en del av) "fogderistriden". Grensene for de gamle fogderiene er i noen tilfeller sammenfallende med dagens grenser for prosti eller tingrettdistrikt. Fogderiene dannet også grunnlag for nummereringen av kommunene som ble innført etter krigen, altså omtrent femti år etter at fogderiene ble avviklet.
Fogderier i Norge.
Denne oversikten viser inndelingen i fogderi og formannskapsdistrikt slik den var på slutten av 1800-tallet.


Swahili.
Swahili (kiswahili) er et bantuspråk som brukes i Tanzania, Kongo, Kenya, Mayotte, Mosambik, Somalia, Sør-Afrika og Uganda. Swahili er offisielt språk i Tanzania og Kenya. Enkelte mener at det er et pidgin på grunn av den høye forekomsten av arabiske, engelske og portugisiske lånord. Språket brukes i større eller mindre grad av 50 millioner mennesker, for det meste i Øst-Afrika. Tanzania og Kenya har store folkegrupper som bruker swahili, Rwanda og Uganda er andre land der språket har en fremtredende rolle. Språket blir regnet for å være et av Afrikas viktigste lingua franca.
Swahili er morsmålet til swahili-folket som bor langs den 1500 km lange østafrikanske kysten, fra det sørlige Somalia til nord i Mosambik.
Kiswahili er et alternativt navn for swahili, og er det ordet som afrikanere selv bruker om sitt språk.
Det opprinnelige senter har vært Zanzibar, og swahili er det offisielle språket i Tanzania og Kenya. Swahili som snakkes i Nairobi inneholder en mer betydelig del av engelske lånord enn det som tales langs kysten, og er det mest utbredte språket i Tanzania. Språket snakkes også i regionene som grenser til de tre landene, som det nordlige Malawi og Mosambik, den østlige del av Kongo, Uganda, Rwanda og Burundi, Somalia, og det sørlige Etiopia. Over tusen års forbindelser til Midtøsten, Arabia, Persia, India, og Kina har gitt swahili et rikt innhold av lånord. Språket som snakkes på Komorene og Mayotte, er nært forbundet med swahili. Selv med et betydelig antall lånord er swahili fortsatt et bantu-språk.
Swahil danner nye ord på en måte som er lett forståelig for utlendinger, for eksempel rundkjøring heter Kipilefti (hold til venstre), og en flymaskin ble kalt Ndege kwa Ulaya («Fuglen fra Europa»).
Et swahiliord som brukes over hele verden er safari. Andre kjente swahiliord: Dhow
Grammatikk.
Swahili er et agglutinerende språk med en avansert morfologi.
Nomenene(substantivene) er delt inn i 16 (tidligere 18) nominalklasser. Disse kan sammenlignes med norske kjønn. Klassene bestemmer samsvarsbøying, en viktig del av swahili morfologi. Hver nominalklasse har sine prefiks som settes foran nomenet. Man kan ta en nomenrot og sette den i forskjellige nominalklasser for å få forskjellige betydninger.
Verbet tillegges affikser som forteller mye om subjektet og objektet, dermed kan en hel setning ofte skrives med kun et bøyd verb.
Man markerer verbet med en subjektmarkør som viser subjektets klassetilhørighet og enkelte ganger med en objektmarkør som viser objektets klassetilhørighet. Man legger også tempus-, passiv-, benefaktiv- og resiprokekstensjoner inn i verbkonstruksjonen. Dette er for mange europeere svært uvant og vanskelig å lære seg, men prosessene er regelbundne og har få unntak, så det gjelder bare å lære seg alle affiksene og ekstensjonene.
Adjektivene og pronomenene blir også markert etter det tilhørende nomenets klasse.
Fonologi.
Stavelsesstrukturen i swahili er alltid "konsonant-vokal" eller "vokal". Nasal kan også være en egen stavelse ("syllabisk nasal"). Trykket er alltid i nest siste stavelse, med ekstremt få unntak (noen svært få lånord har trykket et annet sted). Uttalen er svært enkel; ordene sies som de skrives. O blir uttalt som å, u blir uttalt som o. Det er vanlig med implosiver, men man kan lett gjøre seg forstått uten dem. Det er forskjell i uttalen på skrevet «ng» (uttales som i engelsk 'li"ng"er') og «ng'» (uttales som i østnorsk «sa"ng"»). «Ng'» kan være i begynnelsen av et ord, noe som virker svært uvant for europeere.
Skriftspråket og standardisering av swahili.
I begynnelsen ble swahili skrevet med arabiske tegn. Etter hvert som misjonærene kom på midten av 1800-tallet begynte de å skrive ned swahili ord og grammatikk. Det var i hovedsak dialektene på Zanzibar og områdene i og rundt Mombasa som ble nedskrevet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det utgitt noen ordbøker på swahili og engelsk, samt swahili og fransk.
I 1925 ble Educational Conference avholdt. Denne konferansen ledet til det som skulle bli et interterritorialt samarbeid om standardisering av skriftlig swahili. I 1928 ble dialekten de snakket på Zanzibar valgt som basis. I 1930 ble Inter-Terrirorial Lanuage Comitee stiftet av Tanganyika, Zanzibar, Kenya og Uganda. Komiteen skiftet senere navn til East-African Swahili comitee. Målet til komiteen var å standardisere swahili. Det er verd og merke at denne komiteen ikke besto av noen afrikanere før etter 2. verdenskrig. Komiteen ble etter hvert kritisert for å lage et nytt språk og ikke en standardisering av swahili. På folkemunne ble dette kaldt "kizungu" (de hvites språk). Samarbeidet ble svekket etter krigen, og Uganda brøt etter hvert med komiteen. Komiteen eksisterer fortsatt den dag i dag, men standardiseringen er i all hovedsak fullført. I dag bedrives det i større grad forskning mot swahili litteratur og historie.


Søvassmarka.
Søvassmarka er et av Drangedals mest benyttede friluftsområder.
Søvassmarka er et skogs- og heiområde vest i Drangedal kommune i Telemark. Området, som ligger et par timers fottur sør for Gautefall, er et av de mest benyttede områdene i kommunen når det gjelder fiske og friluftsliv. Avstanden til Drangedal sentrum er ca 16 km, til Gautefall Turisthotell ca 6 km.
Adkomst.
Avkjøringen er godt merket ved hovedvegen (Fv358), og langs den 15 km lange skogsbilvegen i området er stier, vann og tjern merket. For bil må det betales avgift i automat ved innkjøring. Der kan man også løse døgnkort for fiske. Telt er tillatt, men ikke campingvogn eller «combicamp». Er ikke lov å la bilen stå inne i marka over natta, gjelder ikke bare bobil men også personbil.
Historie.
Spor etter flere boplasser, helt tilbake til steinalderen, forteller om betydelig aktivitet i tidligere tider. Ved Hellersvatnet, som er det største vannet i området og det tredje største i kommunen, finnes det en heller hvor det bl.a. er funnet en flintsigd fra yngre steinalder. Heigårdene her inne var bebodd fram til slutten av 1800-tallet, og oppmurte fiskeplasser viser at fisket har vært en betydelig næringsvei. Fløtningsanlegg langs hele vassdraget forteller også om en vesentlig tømmerdrift.
Gjennom Søvassmarka gikk også den gamle ridevegen fra øvre Telemark ut til kysten, ved Risør. Det var denne vegen bøndene gjerne valgte når de skulle skaffe seg salt, og den kalles fremdeles «Saltvegen».


University College London.
University College London ("UCL") er et kollegium ved University of London. Det har omkring 25 000 ansatte og studenter, og er dermed større enn de fleste britiske universiteter. Det er også blant de eldste utdanningsinstitusjoner i Storbritannia. Det er 26 Nobelprisvinnere blant UCL's nåværende og tidligere studenter og personale.
UCL er medlem av Russell Group of Universities, hvor det tilhører elitegruppen "G5" sammen med Oxford, Cambridge, LSE og Imperial.
"UCL" inntar fjerde plass globalt på Times´ liste over verdens beste universiteter. Hovedcampus ligger på Gower Street i Bloomsbury i det sentrale London.
UCL ble grunnlagt i 1826 under navnet "University of London", som et alternativ til de religiøse universitetene i Oxford og Cambridge. Først i 1836, da det som i dag er University of London ble grunnlagt, fikk UCL offentlig anerkjennelse og mulighet til å tildele universitetsgrader. Dermed er det det tredje eldste universitet i England i forhold til grunnleggelsesdatoen, men ettersom University of Durham ble grunnlagt i 1832 og King's College London i 1829 er det ut fra godkjenningsdatoen det femte eldste og ikke engang det eldste kollegium i University of London.
Kollegiet var den første høyere utdanningsinstitusjon i Storbritannia som aksepterte studenter av alle raser, religioner og politiske oppfatninger. Det var også muligens det første som aksepterte kvinner som studenter på like vilkår med menn, men University of Bristol hevder også å ha vært først ute med dette. Spørsmålet er vanskelig å avgjøre fordi man også tidligere aksepterte kvinnelige studenter, men da under andre betingelser enn mannlige, og det er uklart når disse betingelsene ble endret i praksis. Det var også det første universitetet i England som fikk en studentunion for alle studenter; tidligere unioner var kjønnsdelt.


Per Saugstad.
Per Saugstad (født 24. oktober 1920, død 7. november 2010) var norsk psykolog og professor ved Universitetet i Oslo fra 1967 til 1990.
Etter å ha tatt hovedfag i engelsk ved Universitetet i Oslo, reiste Saugstad til USA,
der han på begynnelsen av 1950-tallet tok doktorgraden i psykologi ved University of Chicago. Tilbake i Norge ble Saugstad forsker ved Universitetet i Oslo, etter hvert som professor. Saugstad gjorde viktig forskning på flere områder, slik som visuell persepsjon, tenkning og språk. Blant bøkene hans er "An inquiry into the foundations of psychology" (1965) og "Language: A theory of its structure and use" (1989). Mot slutten av sitt liv arbeidet Saugstad særlig med psykologiens historie. En stor bok om emnet ble utgitt i grundig revidert utgave så sent som året før han døde.
Blant kolleger ble Saugstad regnet som en kompromissløs sannhetssøker. For flere generasjoner studenter var han en usedvanlig avholdt lærer. Han var far til Ola Didrik Saugstad og Jens Saugstad.


Pentakvark.
En pentakvark er en hypotetisk subatomær partikkel som består av fem kvarker (baryoner har tre og mesoner har to), fire kvarker og en antikvark. Dette gjør at pentakvarken har elektrisk ladning 1. Den har derfor blitt tillagt en ny partikkelgruppe, kalt eksotiske baryoner.
Flere eksperimenter siden 2003 hevder å ha observert en pentakvark med en masse på omtrent 1540 MeV, antakeligvis bestående av to oppkvarker, to nedkvarker og en antisærkvark (formula_1). Men det er uvisst om dette er en faktisk partikkel eller om det bare er et baryon og et meson som ligger ved siden av hverandre.


Kristen videregående skole Trøndelag.
Kristen Videregående Skole Trøndelag er en privat videregående skole på Tiller i Trondheim kommune. Det er ca 450 elever ved skolen.
KVT har hele landet som inntaksområde. KVT drives og eies av Normisjon, Det Norske Misjonsselskap og Norsk Luthersk Misjonssamband.
Tilbudet.
Skolen tilbyr to utdanningsprogram. Det ene er studiespesialisering, hvor skolen har fire parallelle klasser. Det andre er helse- og sosialfag, hvor du tar Vg1 og Vg2 (helsefagarbeider eller barne- og ungdomsarbeider) i skole, mens Vg3 kan være enten allmennfaglig påbygningskurs (generell studiekompetanse), eller opplæring i bedrift (fagbrev).
Skolen drives med støtte fra staten og eierne, og i tillegg betaler elevene en semesteravgift. Skolepengene utgjør omtrent 11.000 pr elev for et skoleår.
KVT har en fotballinje i samarbeid med Rosenborg BK og Kattem IL, og har som eneste skole i Sør-Trøndelag toppidrettstatus.
Kristelig aktivitet.
Noen dager i uken er det andakt over høyttaleranlegget, og i løpet av året holdes også noen lengre andakter.
Før jul og påske hvert år gjennomføres såkalte "kristendomsprosjekt". Det er at alle elever i et trinn arrangerer en forestilling for de andre elevene, og markerer en avslutning for hhv.jul og påske. Før jul er det VG1 som arrangerer, og før påske er det VG2.
Skolen har et skolelag, som drives av elevene. Det kalles OFF (Oppvåkning, Frelse, Fornyelse), og er en organisasjon som er drevet som et samarbeid mellom Laget (NKSS) og KRIK.
Historien.
I 1978 startet skolen i kjelleren på Heimdal VGS med ettermiddagsskole. Den flyttet i 1980 til sine nye lokaler ved Østre Rosten på Tiller, og var ett av de første bygningene i Tiller-området. I skoleåret 06/07 ble det bygd ny idrettshall og nye klasserom øst for det opprinnelig bygget. Den nye delen av skolen hadde prislapp på over 30 millioner kroner. Gjennom de siste 30 år har skolen hatt ulike fagtilbud, blant annet handel og kontor samt. søm. I dag er begge disse studeretningene erstattet med helse- og sosialrelaterte fagområder og studiespesialisering.
Særegen dagsrytme.
1.økt: 08:10 – 09:30 (1. - 2. time)
2.økt: 09:40 – 10:20 (3. time)
3.økt: 10:40 – 12:00 (4. - 5. time)
4.økt: 12:30 – 13:50 (6. - 7. time)
5.økt: 14:00 – 15:20 (8. - 9. time)
Mandager og fredager er organisert med trippeløkt (1. - 3. time), og på de fleste onsdager er det fagdag (5. - 9. time).
Kjente elever.
Ola Borten Moe, olje -og energiminister i Norge.
Robin Bjørnholm, fotballspiller for Rosenborg.
Ole Selnæs, fotballspiller for Rosenborg.
Mushaga Bakenga, fotballspiller for Club Brugge.
Jonas Svensson, fotballspiller for Rosenborg.
Markus Henriksen, fotballspiller for AZ Alkmaar.


Emma Watson.
Emma Watson på premiere på Goblet of Fire
Emma Charlotte Duerre Watson (født 15. april 1990 i Paris i Frankrike) er en engelsk skuespiller. Hun ble verdenskjent gjennom sin første profesjonelle rolle som "Hermine Grang" i Harry Potter-filmene. Nå bor hun i Oxford i England.
Foreldrene hennes, Chris og Jaqueline Watson, som begge er advokater, er skilt. Emma Watson har en yngre bror ved navn Alexander. Hun ble interessert i teater gjennom skolen, og syv år gammel vant hun førstepris i "Daisy Pratt Poetry Competition". Hun er 1,65 meter høy.
Før rollen i "Harry Potter" filmene, var hennes skuespillererfaring begrenset. Basert bare på mindre roller i skolestykker, som for eksempel "Arthur: The Young Years" og "The Happy Prince".
Emma Watson var ni år gammel da hun fikk rollen som Hermine Grang i Harry Potter-serien.
Emma Watson har bekreftet at hun skal spille i den siste filmen av Harry Potter-serien, og vil dermed spille i alle Harry Potter-filmene som Hermine Grang. Emma Watson er også med i The Tale of Desperaux, og hadde en rolle i TV-filmen Ballet Shoes. Hun har også fått en rolle i Marilyn Monroe-biografien "My Week With Marilyn", som kommer ut senere i år. Hun skal også spille i det romantiske dramaet "The Perks of Being a Wallflower" mot Logan Lerman.
På det personlige plan har hun flere ganger uttalt at hun har et svært nært forhold til Daniel Radcliffe og Rupert Grint etter at de har vokst opp sammen på Harry Potter-settet, men benekter at det noen gang har vært snakk om noen romanse til noen av dem. Watson har hatt flere kjærester opp gjennom årene, og er nå for tiden sammen med skuespiller Johnny Simmons, som hun møtte på settet til nevnte "The Perks of Being a Wallflower".
Eksterne lenker.
Emma Watson 9. juli 2007


Synnøve.
Synnøve eller Synøve er et kvinnenavn som kommer av navnet "Sunniva", etter St. Sunniva som levde i Irland ca. år 960. Sunniva er en norrøn variant av den angelsaksiske "Sunngifu" som har elementene "sunne" i betydningen «sol» og "giefu" i betyningen «gave» (se likheten i de engelske ordene "sun" og "gift"). Den norske navnedagen til Synnøve er 8. juli. Synøve har ingen egen navnedag.
Synnøve-striden.
I januar 1949 fikk en del skribenter, blant andre Andre Bjerke og Francis Bull som hadde utenlandske fornavn, tilsendt et stensilert skriv fra Austmannalaget, undertegnet av Eivind Vågslid som var lektor i norsk ved Eidsvoll landsgymnas. Her stod blant annet: «"Austmannalaget vil bede alle norske yrkjarar og bladskrivarar om å nytta rette og gode norske døypenamn og etternamn på alle tenkte menn og kvinner dei skriv om, og like eins høvelege og norske namn på alle tenkte stader, hus, husdyr, båtar, lag og anna som har sernamn i det røynlege livet. Boknemne og bladnamn bør sjølvsagt òg vera norske. – Det er ein velkjent røyndom at mange menne, stader og ting har fengi namn etter tilsvarande tenkte ting i bøker og blad. Tenk berre på kor mange det er som er oppkalla etter Solveig i Peer Gynt eller Gerd i Brand. Med desse og andre slike namn har Henrik Ibsen gjort veldig mykje til å styrkja norsk namnesed og venja folk til å nytta norske døypenamn, like eins som Bjørnstjerne Bjørnson har narra folk til å kalla småjentene sine etter Synnøve Solbakken og gjeva dei det unorske namnet Synnøve.(...)Dette er ei stor og mykje viktig norskdomssak."»
Uken etter svarte Francis Bull på dette i et foredrag han holdt i Oslo: «Synnøve er oppkalt efter den hellige Sunniva – navnet har levd i Norge siden kristendommen kom hit. Skal ikke tusen års norsk tradisjon være godt nok?»
Han fikk svar fra Eivind Vågslid: «"Nei, 1 000 års tradisjon er ikkje nok, når han er vrang og uhøveleg i norsk mål. 1 000 års vanskipnad er verre enn 10 års, og 1 000 års bruk av eit uhøveleg unorsk ord gjer det ikkje betre enn eit høveleg nytt norsk ord. Døypenamnet Johannes har òg komi til Noreg med kristendommen, og det vert nytta i si opphavlege skriftform den dag i dag. Men namnet er like unorsk og kjennes like unorsk for det, og har aldri høvt i norsk talemål.(...)Den striden som no er reist om Synnøve, har gjort at det no er mange 100 fleire menne her i landet som veit at det er unorsk, og det kjem i framtida til å føre med seg at det vert tilsvarande mange som ikkje kjem til å nytta det."» André Bjerke konkluderte med at Eivind Vågslid ikke godkjente det som er skjedd i norsk historie etter slaget ved Svolder.
Utbredelse.
Formen "Synneve" var populær som navn på jentebarn født i Norge på 1700-tallet. Formen "Synnøve" var populær på 1920-, 1930- og 1940-tallet.
Kjente personer med navnet.
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.


Rødde Folkehøgskole.
Rødde Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Melhus i Sør-Trøndelag. Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av Norsk Luthersk Misjonssamband. Mot slutten av hvert skoleår arranger skolen en tur til Egypt for alle elevene.
Røddes visjon er utdanne, utfordre og utvikle til levende liv.
Starten.
Rødde ungdomsskole startet i 1920. I 1972 ble navnet endret til Rødde folkehøgskole, siden den offentlige ungdomsskolen da var innført. Skolen ble lagt til Rødde fordi man her så muligheten for å starte en kristen jordbruksskole i tillegg. Disse planene ble det ikke noe av, men unntatt skoleåret 1944-1945 har det vært skoledrift på Rødde siden 1920.
Fasiliteter.
Skolen har tre internat – 28 dobbeltrom med bad, 18 dobbeltrom uten bad og noen få enkeltrom. Skolebygget inneholder blant annet gymsal, styrkerom, klatrevegg, lab for multimediadesign, innspillingsstudio, lydtett bandrom og produksjonslab for brett- og skilinjene. Ute er det railpark og dirtpark. Skolen har også innendørs miniramp og green screen-rom, sløydsal og verksted på skoleområdet.


Hermine Grang.
Hermine Johanne Grang (født 19. september 1979) er en fiktiv person fra J.K. Rowlings bokserie om "Harry Potter". Hun er en av Harrys to bestevenner, sammen med Ronny Wiltersen. Hun er interessert i alle skolefagene ved Galtvort, unntatt clairvoiance som hun synes er bare tull. Hun er ganske sjefete, særlig i de første bøkene, og veldig skoleflink.
Hermine blir ofte ertet for sitt buskete hår og «allvitende» tendenser, men hun blir sett opp til av mange av elevene ved skole for sin intelligens. Hun fikk toppkarakterer i alle sine U.G.L.E.-fag bortsett fra forsvar mot svartekunster, der hun fikk den nest høyeste karakteren. Hennes kunnskapstørst viser seg ofte å være til hjelp når Harry og vennene hans kommer ut for hindringer og oppgaver, selv om hennes frykt for å feile eller gjøre noe galt ofte fører til at hun blir nervøs. Hennes yndlingsfag er Artimantikk. Nilus, Harry og Ronny avhenger av hennes akademiske hjelp. Hun virker også å ha fått romantiske følelser for Ronny Wiltersen.
Hermine er gompefødt, det vil si barn av to ikke-magiske foreldre. Begge foreldrene hennes er tannleger, og virker å ha akseptert hennes magiske egenskaper, selv om de ikke blir nevnt mye i bøkene. J.K. Rowling har sagt at hun i begynnelsen tenkte å gi Hermine en yngre søster, men nå anser hun det som «for sent». Det blir derfor vanligvis antatt at Hermine er et enebarn.
Hermine i bøkene.
Rowling har avslørt at Hermine «ligner litt» på henne da hun var ung. Hermines skytsverge er en oter og oteren er Rowlings favorittdyr.
"Harry Potter og De vises stein".
Hermine opptrådte for første gang i den første "Harry Potter"-boken, "Harry Potter og De vises stein". I den første delen av boken blir hun fremstilt som en nesevis «allviter». Harry og Ronny liker henne ikke særlig godt i begynnelsen, siden de anser henne som ekstremt plagsom. Denne innstillingen ser ut til å bli delt med de fleste andre elevene.
Da Ronny på allehelgensaften slenger ut en bemerkning om at hun ikke har venner, blir Hermines følelser så dypt såret at hun trekker seg tilbake på jentedoen for å gråte. Det hun ikke er klar over er at professor Krengle har sluppet et fjelltroll inn på skolen, og trollet finner veien til badet der Hermine gråter. Heldigvis blir Hermine reddet av Harry og Ronny, som oppdager at hun er i fare. Da de blir oppdaget av professorene McSnurp, Slur og Krengle, lyver Hermine om grunnen til at hun er på badet, og sier at hun valgte å lete etter trollet selv, i den tro at hun kunne overvinne det.
Harry, Ronny og Hermine blir gode venner etter dette, selv om hennes innstilling til regler og skolearbeid forblir stort sett intakte, mykner hun opp litt. Hun hjelper Harry og Ronny å løse mysteriet om De vises stein, og selv om hun opprinnelig er skeptisk til Harry og Ronnys oppfatning om at noen prøver å stjele den, deler hun til slutt deres syn på saken.
"Harry Potter og Mysteriekammeret".
Helt fra begynnelsen av sitt andre år ved skolen viser det seg at Hermine er betatt av den pene, nye læreren i forsvar mot svartekunster, Gyldeprinz Gulmedal. Ronny erter henne konstant for dette, men Hermine forsvarer stadig Gulmedal, selv om han helt klart ikke har peiling på faget.
I denne boken viser hun blant annet sine gode ferdigheter innen eliksirer da hun brygger en polyksir for å prøve å finne ut om Draco Malfang vet hvem Smygards arving er – noe han til slutt innrømmer å "ikke" vite. Hun identifiserer også skapningen som holder til i Mysteriekammeret, selv om hun blir forsteinet før hun kan gi informasjonen videre til Harry og Ronny. Denne forsteiningen gjør at hun bortgår fra mye av den siste delen av handlingen i boken.
"Harry Potter og Fangen fra Azkaban".
I sitt neste år, i boken "Harry Potter og Fangen fra Azkaban", tar Hermine så mange fag at hun trenger en Tidsvender, en innretning som gjør henne i stand til å reise tilbake i tiden for å få tid til å delta i alle fagene. Dette blir ikke avslørt før mot slutten av boken. Hermine får nervøst sammenbrudd på grunn av sin overfylte timeplan, selv om hun konstant insisterer på at hun ikke trenger å kutte ned på antall timer hun tar.
Hermine blir igjen fremmedgjort fra sine venner i denne boken: Først, da hun er mistenksom overfor Harrys julegave, en sopelime av merket Lynkile. Hun rapporterer julegaven til professor McSnurp, som konfiskerer den og plukker den fra hverandre på leting etter forhekselser. Hun blir også uvenn med Ronny når Ronny anklager katten hennes, Skeivskank, for å ha tatt livet av rotten hans, Skorpus. I løpet av denne tiden hjelper Hermine Gygrid med å forberede seg til rettssaken som skal holdes mot hippogriffen hans, Bukknebb, selv om disse tiltakene ikke gir noen suksess. Mens hun forbereder seg til rettssaken, bryter hun sammen foran Ronny, og han sier seg villig til å ta over hjelpen med rettssaken.
Hermine misliker Rakel Rummelfiold fra første time i clairvoiance, og mot slutten av året forlater Hermine klassen for godt, etter at Rummelfiold forutser at Harry skal dø en gang for mye, og beskriver Hermines hjerne som «håpløst normal». Selv om hun ikke lenger tar alle mulige fag, trenger Hermine fortsatt tidsvenderen for å kunne gå til alle fagene hun tar.
Tidsvenderen viser seg imidlertid nyttig mot slutten av boken, da Hermine og Harry reiser tilbake i tiden for å redde Sirius Svaart og Bukknebb. Hermine dropper også gompologi til slutt, noe som gir henne en normal timeplan igjen.
"Harry Potter og Ildbegeret".
I boken "Harry Potter og Ildbegeret" går Hermine i sitt fjerde år ved Galtvort. Dette året blir oppmerksomheten hennes trukket mot husnissenes forferdelige levekår, og hun starter klubben HIKK, Husnissenes Internasjonale Kamp-K'"oalisjon. Selv om Hermine tålmodig arbeider for sin sak, er det få andre som viser interesse for klubben. Harry og Ronny blir offisielle medlemmer, men de gjør det bare i håp om at hun skal slutte å mase på dem om klubben, og naturlig nok bidrar de svært lite.
Når Ronny foreslo at hun ble med enten ham eller Harry på juleballet, avslår hun dette ved å si at hun allerede har følge. Hun har nemlig blitt bedt av Viktor Krumm, Durmstrangs deltaker i tretrollmannsturneringen. Ved å gå på ballet med ham gjør hun Ronny veldig sjalu, og han påstår at hun «fraterniserer med fienden». Sjokkert og forferdet krangler hun høylytt med Ronny, og mot slutten av kvelden sier en rasende Hermine til Ronny at hvis han ikke liker at hun går med Viktor bør han spørre henne først neste gang det er et ball, og ikke som siste utvei, en kommentar som etterlater Ronny forsteinet og stum.
Hermine er også Krumms største skatt, som Krumm må redde i turneringens andre oppgave. Hun blir mobbet en del for dette etterpå, og blir ganske irritert. Etter oppgaven spør Krumm Hermine om hun vil bli med ham på ferie.
Rita Slita, en berømt journalist, finner opp et kjærlighetstriangel mellom Harry, Hermine og Krumm. Hermine blir rasende på Slitas oppførsel, og sverger på å hevne seg mot henne. Mot slutten av boken oppdager Hermine at Slita er en ulovlig animagus som kan skifte form til en sort bille. Hun utpresser Slita med denne informasjonen for å få henne til å slutte å skrive sladreartikler.
"Harry Potter og Føniksordenen".
I seriens femte bok fortsetter Hermine med foreningen HIKK, der hun strikker klesplagg til husnissene i håp om at dette vil sette dem fri, noe som fører til at husnissene nekter å gjøre rent i Griffings oppholdsrom på grunn av faren for feilaktig å ta et klesplagg og dermed bli satt fri. Noldus må dermed rengjøre tårnet helt alene. Hermine blir også observert mens hun skriver brev til Krumm. Selv om hun vanligvis er sterkt imot å bryte regler, er det faktisk Hermine som kommer opp med ideen om den hemmelige organisasjonen som senere ble kalt Humlesnurr-legionen. Hun blir involvert i slaget i mysterieavdelingen mot slutten av boken, der hun blir ganske hardt skadet.
Hermine og Ronny blir prefekter for Griffing i sitt femte år ved skolen, noe som igjen påviser hvor strengt Hermine følger reglene. Nødvendighet og Venke Dolorosa Uffert gjør imidlertid at Hermine blir en liten rebell, blant annet ved at hun danner Humlesnurr-legionen og arrangerer slik at Rita Slita publiserer et intervju med Harry der han forteller om Voldemorts tilbakekomst, noe som motsier Magidepartementets propaganda om at det ikke er noen fare på ferde.
Samtidig som Hermine overtaler Harry til å starte Humlesnurr-legionen, sier hun også endelig Voldemorts navn, og blir dermed den første av Harrys venner som gjør dette.
"Harry Potter og Halvblodsprinsen".
Hermine er i Hiet, familien Wiltersens hus, under mesteparten av sommerferien, noe som har blitt en vane for henne igjennom årene. I løpet av sitt opphold hos Wiltersens møter Hermine Fleur Delacour igjen, som nå er forlovet med Rulle Wiltersen. Verken Hermine eller Gulla liker henne noe særlig, og de gir Fleur kallenavnet «fløte».
Hermine fortsetter å være besatt av skolearbeid i sitt sjette år ved Galtvort, og blir tilogmed invitert av den nye eliksirlæreren Horatsion E. F. Snilehorn til å bli med i Snileklubben hans på grunn av hennes ekstraordinære talenter innen eliksir-laging. Ironisk nok er Harry flinkere enn henne i eliksirer dette året på grunn av at han har tilgang til Halvblodsprinsens gamle skolebok. Igjennom hele boken blir hun mer og mer bitter på Harry på grunn av hans plutselige suksess i faget, spesielt siden hun tror Halvblodsprinsen er en mørk magiker, og siden hun anser Harry som akademisk uærlig ved at han bruker boken.
Sjetteåret ble markert ved en stor krangel Hermine har med Ronny (som fortsatt ikke gir inntrykk av at han skjønner helt hvor sterkt han er tiltrukket av henne), som starter da Hermine avslører at hun har planer om å bli med i Snileklubbens julefest. Ronnys innstilling mot Hermine blir dårligere da han blir sjalu på grunn av at Snilehorn gir henne (og Harry og Gulla) oppmerksomhet, og han ikke får det. Ronny forsøker å tone ned innstillingen sin, men etter å ha hørt fra Gulla at Hermine klinte med Viktor Krumm, kommer sjalusien i veien og han avslår til slutt Hermine og går isteden ut med Lavendel Bruun. Hermine blir såret og skuffet etter dette, og som en slags hevn inviterer hun Colon McMerk til Snilehorns julefest i stedet for Ronny. Dette blir ikke noen videre suksess for Hermine; McMerk forsøker etter hvert å kysse Hermine under en misteltein, og det hele ender i at Hermine bruker størsteparten av kvelden på å snike seg unna når han er i nærheten.
Etter juleferien fortsetter Hermine å småkrangle med Ronny, men da han blir forgiftet blir hun veldig bekymret og skværer opp med ham i stillhet. Ronny gjør det slutt med Lavendel få uker senere, og selv om det aldri blir spesifikt nevnt i boken, ser det ut til at Hermine og Ronny til slutt har innsett at de er interesserte i hverandre.
Nær slutten av boken blir Hermine, Ronny, Gulla, Nilus og Lulla sendt til å patruljere Galtvort på Harrys ordre. Deres spesifikke oppgave er å passe på Slur og Malfang. Denne patruljeringen viser seg å være smart, siden de kan advare medlemmer av Føniksordenen som også patruljerer skolen om at noe er i gjære. De greier imidlertid ikke å avverge Humlesnurrs død, og overlever bare såvidt selv, dette ved hjelp av feliksiren de fikk av Harry før han dro.
Hermine og Ronny forteller til slutt Harry at de vil følge ham hvor han enn går, selv om det betyr at de ikke vil fullføre sitt syvende år ved skolen.
Før reisen.
I denne boken er Hermine fast bestemt på å følge Harry Potter for å lete etter malacruxer. Harry vil ikke ofre Hermine og Ronny Wiltersen for dette, han synes ikke at det er en god ide at de blir med. Det er først etter at Hermine og Ronny viser sine forberedelser at Harry begynner å skifte mening. Hermine har forhekset sine egne gompeforeldre, og nå har de flyttet til utlandet, og aner ikke at de har en datter. Ronnys plan er minst like stor. Han har forandret en ghûl til å se ut som ham selv som lider av sprutgruff. Hermine har allerede pakket alt klart, så de skal være klare til å dra på null varsel.
I bryllupet til Rulle og Fleur møter Hermine Viktor Krum. De snakker sammen, og det viser seg at Ronny blir utrolig sjalu av dette. Når skytsvergen til Nestor Bindebolt dukker opp og forklarer at departementet har falt, så eksiverer Hermine, både seg selv, Ronny, og Harry til en gompeby i London. Der møter de på to dødsetere, og etter at hun har lammet dem bruker hun en missminneformel.
Underveis.
Mens de har dratt for å lete etter malacruxer, er Harry sikker på at Hermine og Ronny snakker bak ryggen hans, og om ham. Dette viser seg å være riktig. Ronny bærer medaljongen som er en malacrux, og blir derfor mye sintere enn han ellers ville blitt. Han og Harry krangler, og Ronny drar. Dette gir et utrolig stort inntrykk på Hermine, som ikke vil si navnet hans etter det.
Når Ronny etter en lang stund dukker opp igjen, er Hermine forbannet på ham. Hun kan ikke tro at han kom tilbake, og hun er utrolig sur for at han dro. Hun vil ikke en gang høre på Harry når han forteller at Ronny ødela en malacrux, og at han reddet livet til Harry.
Etter hvert roer dette seg, og Hermine slakker litt ned. Alle tre begynner å samarbeide igjen, og blir enige om at de må holde sammen.
Slaget.
Når de er på Galtvort, under slaget, drar Hermine og Ronny ned i mysteriekammeret for å hente basilisk-tenner. Basilisk-gift er nemlig en av de få tingene som kan ødelegge malacruxer. Hermine er så imponert over Ronny, etter at han snakket ormtunge, at hun kysser han etter at Ronny snakket om å redde husnissene på kjøkkenet. Etter det er de sammen.
Nitten år etter.
I epilogen «Nitten år etter» er Hermine og Ronny gift, og de har to barn: Rosa Wiltersen og Hugo Wiltersen. Rosa er utrolig god venn med fetteren Albus Severus Potter, som er sønn av Gulla og Harry.
Hermine jobber i magidepartemanget, i avdelingen for oppsyn og kontroll med magiske vesener. Hun har lyktes med å få videreført H.I.K.K.
Eksterne lenker.
Grang, Hermine


Girolamo Seripando.
Girolamo Seripando O.E.S.A. (født 6. mai 1493 i Troja i Apulia i Italia, døde av tuberkulose 17. mars 1563 i Trient) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han fikk en klassisk dannelse med fordypning i språk som gresk, kaldeisk og hebraisk, dessuten filosofi og teologi i Napoli og Bologna, og trådte inn i augustinereremittenes orden. Han gjorde en viktig innsats som sakkyndig teolog under Tridentinerkonsilet. Fra 1554 var han erkebiskop av Salerno.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Han var en produktiv og elegant forfatter, kontroversialist og taler.


Norulv Øvrebotten.
Norulv Øvrebotten (født 22. april 1955) er tidligere forsvarspolitiker, pressemann og næringslivsleder fra Botnane i Bremanger, Sogn og Fjordane. Han var politisk rådgiver for forsvarsminister Johan Jørgen Holst (1986–88) og leder av en rekke offentlige utvalg, blant annet Vassdalen-utvalget, som vurderte Forsvarets informasjonsberedskap etter skredulykken i 1986.
Øvrebotten var sjefredaktør og adm.dir i Rogalands Avis fra 1990 til 1996. Han var programsekretær i NRK Dagsnytt fra 1980 til 1984 og programsekretær i NRK radios utenriksavdeling 1984-1985. Han var redaktør i Firdaposten i Florø fra 1986 til 1990. Øvrebotten var nestleder for styringsgruppen for Langtidsplanen for Forsvaret 1988-1993 og fra 1992–1994 ledet han det regjeringsoppnevnte Effektiviseringsutvalget som vurderte tiltak for å effektivisere militærtjenesten.
Han etablerte i 1985 et settefiskanlegg i Botnane i Bremanger; anlegget drives nå av Firda Settefisk AS, og har konsesjon for produksjon av 1,75 mill. smolt. Øvrebotten er forfatter av boken "Sett frå vest" (Dreyer Bok 1996). Norulv Øvrebotten er nå pensjonist, og bor i Førde, Sogn og Fjordane.


Philibert Babou de Bourdaisière.
Philibert Babou de Bourdaisière (fransk, født 1513 i Brisighella ved Faenza i Italia, døde 25. januar 1570 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han studerte gresk og latin i Paris, og ble utnevnt til biskop av Angoulême. Han var rådgiver ved kong Henrik II av Frankrikes hoff, og dro deretter til Roma som kongens ambassadør. Han var også fransk ambassadør der under kongene Frans II og Karl IX.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Babou de Bourdaisière, Philibert
Babou de Bourdaisière, Philibert
Babou de Bourdaisière, Philibert
Babou de Bourdaisière, Philibert


Ludovico Simoneta.
Ludovico Simoneta (født ca. 1513 i Milano i Italia, død 30. april 1568 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Pesaro i 1537, og ble senere tilknyttet den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Han var necø til kardinal Giacomo Simoneta (kreert 1535).
Simoneta, Ludovico
Simoneta, Ludovico
Simoneta, Ludovico
Simoneta, Ludovico
Simoneta, Ludovico


Di Derre.
Di Derre er et norsk popband bestående av brødrene Jo (vokal, gitar) og Knut Nesbø (gitar) samt Magnus Larsen Jr. (bass) og Espen Stenhammer (trommer). Espen Stenhammer overtok som trommeslager etter Sverre Beyer (1958–2002), som døde av kreft.
Historien.
Gruppen ble dannet i 1992. Opprinnelsen til navnet er kort og godt at bandet ikke hadde noe navn, slik at følgende ordveksling ofte fant sted når de skulle spille: –Hvem spiller i kveld? –Jo, det er nå de derre … (Her har e'en i De blitt gjort om til -i for å gjøre det mer på dialekten. Men e'en i Derre er der fremdeles i stedet for en -æ, i tilfelle bandet skulle havne på hitlistene i USA). Mange av tekstene omhandler steder, personer og hendelser knyttet til Molde.
Bandet slo gjennom med sitt andre album "Kvinner & klær" (senere omdøpt til "Jenter & sånn" etter krav fra ukebladet KK) i 1994. Albumet er bandets mestselgende med over 190 000 solgte eksemplarer.
I 1996 kom albumet "Gym" som også ble godt mottatt av publikum. Med sanger som «Vårt korps» og «Faren til Ivar» befestet de inntrykket av å være en popgruppe som lot oppvekst, pubertet og nostalgi prege sangene deres. Den siste plata, "Slå meg på! (Popmusikk)", ble gitt ut i 1998 og fikk også en rekke gode anmeldelser, blant annet i Dagbladet, som lot den stå til 5 på terningen. Fengende poplåter som «14 kvinner» og tittellåta «Slå meg på» sikret at også denne plata solgte bra.
Siden 1998 har bandet holdt en lav profil med noen få, utvalgte konserter her og der. De holder imidlertid én fast konsert i året – i hjembyen Molde under Moldejazzen. De spiller så å si alltid for fulle hus på hjemmebane. Jo Nesbø er fortsatt en aktiv musiker som turnerer landet rundt med en kassegitar rundt halsen og en bassist ved sin side. Han har gitt ut ett solo-album som ga oss radiohiten «Håp». Han har også gitt ut flere prisbelønnede krimromaner.
Sommeren og høsten 2006 reiste Di Derre på en omfattende avslutningsturné over store deler av landet. I juni 2006 kom de med samleskiva "Di beste med Di Derre", som inkluderte et par nye låter. Responsen har vært "overveldende", ifølge bandet selv, og de har spilt for fulle hus blant annet i Bergen og Kristiansund. I forbindelse med Moldejazz skulle bandet avholdt to konserter, som for øvrig ble svært raskt utsolgt. Dagen før første konsert måtte de imidlertid avlyse, da vokalist Jo Nesbø hadde fått halsbetennelse og mistet stemmen.
27. juni 2009 opptrådte bandet på Rogafest på Vaulen, Stavanger.
Bandet fikk Gammleng-prisen i klassen pop i 1996.
Di Derre pleier å holde konsert hver sommer under "to tårn" på øya Jomfruland som ligger utenfor Kragerø.


Brisighella.
Brisighella er en liten italiensk by og kommune med 7.489 innbyggere i provinsen Ravenna i den norditalienske regionen Emilia-Romagna. Den var av en viss betydning i middelalderen, men kan ha sin opprinnelse i gresk kolonisering i området i antikken.
Dagens byområde går tilbake til festningsanleggene anlagt i 1290-årene av Maghinardo Pagani fra Susinana. Han anses som Romagna-regionens fremste militære leder på 1200-tallet.


Valencia.
Valencia (katalansk "València") er Spanias tredje største by og også Spanias tredje største havn og et industrisentrum. Byer er hovedstaden i provinsen Valencia og regionshovedstaden i den autonome regionen Valencia. Valencia har 807 396 innbyggere (1 355 000 inklusive forstedene). Den ligger på den spanske østkysten.
Valencia ble grunnlagt 137 f.Kr. av romerne.
Navn.
Det originale latinske navn på byen var ' (/wa'lentia/), som betyr "Styrke", "Aktivitet", etter Emperor Valens, som gav ordre til å grunnlegge en ny koloni i Hispania, som ble gjennomført av den senere Emperor Theodosius I. Under det mauriske herredømmet i Spania var den kjent som "Balansiya") på arabisk.
Ved vanlig endring av uttale er dette blitt til "Valencia" (/ba'lenθja/) på spansk og "València" (/va'ɫɛnsia/) på valensiansk. En mulig uttale på Valencisk /va'lensia/.
Attraksjoner i Valencia.
Valencia er opprinnelsesstedet til den spanske paellaen. Las Fallas er en årlig fest som er meget populær.
Kultur.
I Spania er Valencia kjent for sitt sene uteliv og det rike kulturtilbudet, samt de velbesøkte konkurransehelgene på den publikumsvennlige racingbanen Circuit de la Comunitat Valenciana Ricardo Tormo like utenfor byen.
Las Fallas (Falles på valenciansk) er den største fiestaen i Valencia. Den kulminerer ved at gigantiske pappmasjéfigurer føres i prosesjon gjennom byen, hvoretter samtlige utenom vinneren i paraden brennes opp natten mellom 19. og 20. mars. Festlighetene varer fra 15. til 19. mars og holdes til regionens skytshelgen Sankt Josefs ære; 19. mars er Sankt Josefsdagen. Men allerede 1. mars begynner man å varme opp stemningen med aktiviteter og arrangementer som masclétas og petardos; knallfyrverkeri og tunge smatterband.
Arkitekten Santiago Calatrava er fra Valencia og har satt sitt preg på byen. Blant hans verk i Valencia gjenfinnes en bro over den omdirigerte elven Turia som på folkemunne ofte kalles Calatravabroen. Den var et av hans første verk. Ciutat de les Arts i les Ciències (vitenskapsbyen) er et stort kompleks med flere futuristiske bygninger utformet av Calatrava. Samme kompleks rommer også plass for et av Europas største oceanografiske museum som er oppdelt i seksjoner etter den fauna som gjenfinnes i vår planets største hav. Her finner man bl.a. delfiner, pingviner, hvaler, hvalrosser og over 100.000 m² havvann. Det oceneografiske museets lokaler er dog tegnet av Félix Candela (1910–1997). Flere høyhus i samme stil som Turning Torso i Malmö prosjekteres også.
Blant de lokale spesialitetene finner man Fartons, Agua de Valencia, Horchata de Chufa og Fideua (pastavariant på paella). Kulturen er sterkt influert fra den tid da Valencia var under maurisk styre. Maurerne var innvandrede muslimer som hersket i store deler av dagens Spania fra cirka 700-tallet til 1400-tallet, da de til slutt ble utdrevet av det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella.


Gullkysten.
a>. Maleriet viser ashantifolkets årlige jam-fest. Legg merke til de europeiske flagg til høyre i bildet.
Gullkysten danner sammen med Slavekysten, Pepperkysten og Elfenbenskysten en kyststrekning i Guineabukten. Navnene på de ulike kyststrekningene kommer fra de opprinnelig viktigste eksportvarene for hvert enkelt område. Gull, slaver og elfenben dreide det seg om for europeerne i hele området, men i ulike forhold. Europeiske skip som anløp Guineabukta på 16- og 1700-tallet gikk oftest i trekantfarten med nettopp disse tre varene i lasten. Perioden fra europeerne kom til Gullkysten fram til den engelske kolonien ble etablert betegnes som førkolonial tid. Allerede før 1820 ble engelskmennene involvert i krig fordi de ønsket å stoppe slavehandelen. For å oppnå sitt mål måtte de bekjempe de lokale herskere, og spesielt ashantifolket, med militær makt. Fra dette tidspunkt ble det etablert en politisk makt over de lokale folkeslag, med autoritet fra den engelske stat. Først i 1874 ble "Gullkysten" etablert som koloni. Nasjonen Ghana ble dannet i 1957 i det samme område, den første koloni i Afrika som fikk selvstyre.
Afrikanske folk på Gullkysten.
Ashantifolkets hovedstad var Kumasi, som i dag er Ghanas nest største by.
Den del av Guineabukta som fikk navnet Gullkysten var før europeerne kom bebodd av en rekke afrikanske folk. Akan-folkene betegner en stor gruppe folkeslag i Vest-Afrika, og de utgjør i dag ca. 49% av befolknigen i dagens Ghana, der de er dominerende. Akan-folkene har matrilineære slektskapsforhold. Mange av dem kommer fra Bonoland. Gull var høyt verdsatt i området, og metallstøping er et kunsthandverk som har lange tradisjoner. Ga-folket og Afutu-folket bebodde området rundt Accra, og de snakket språk som var lik hverandre. Fante-folket var de første som kom i kontakt med europeerne. Abandze er deres by, og navnet betyr "ved foten av fortet". Fante var blant de ledende folkeslag på Gullkysten, politisk, økonomisk og sosialt. Akwamu-folket kom også fra Bono. De ble velstående ved å drive handel med europeerne, og var omkring år 1700 det største av Akan-folkene. Asante eller Ashanti-folket hadde sitt kjerneland lenger inn, med Kumasi som hovedstad. De var det mektigste av Akan-folkene, deres rike omtales som et imperium, og de dominerte et stort område på 1700-tallet av. Andre folkeslag var underlagt Ashantikongen som hans vasaller. Da riket var på sitt mektigste kunne han stille en hær på 500. 000 mann.
De første europeere på Gullkysten.
Det var jakten på gull som trakk europeerne til Guineabukta. I Europa kjente man fra før til at gull fra Afrika kom til de islamske middelhavslandene gjennom Sahara. Portugiserne var de første europeerne som ankom Gullkysten; det skjedde i året 1471. De etablerte raskt handelsforbindelser og byttet til seg gull mot blant annet tøyer, kniver, speil, rom og geværer. Nyheten om de store gullforekomstene i Gullkysten spredte seg raskt. I 1482 bygde portugiserne handelsfortet Elmina, for å beskytte sin handel mot andre konkurrerende europeere.
På 1500-tallet skulle en annen handelsvare føre til stadig hardere konkurranse mellom europeerne. Plantasjedrift i den nye verden, Amerika, ga stor fortjeneste, og behovet for arbeidskraft i den forbindelse øket sterkt. Det var nå slavehandelen grep om seg på Gullkysten, og konkurransen mellom europeerne ble stor.
Etter hvert ankom både britiske, svenske, danske, hollandske og tyske handelsfolk; alle ønsket å få sin del av de eventyrlige mulighetene for fortjeneste som åpnet seg. Den første store konflikten var mellom hollendere og portugisere. Da portugiserne i 1642 måtte overlate Elmina til hollenderne forlot de Gullkysten for godt. De neste 150 årene var preget av konflikter og diplomatiske manøvrer, europeerne kjempet for å etablere seg og beholde de posisjonene de hadde vunnet.
Handelsfortene.
Kart over Guineabukta der Gullkysten var en del
Elmina Castle 1668. Europeiske skip og afrikanske bygninger nær ved fortet.
Europeerne bygde en rekke handelsfort langs kystlinjen i hele Guineabukta. Dette skjedde etter avtaler med de lokale herskere; det ble betalt avgifter og det ble samarbeidet om handelsvirksomhet som alle parter trakk fordeler av. Handelsfortene var maktbastioner og tilfluktssteder for europeerne, men deres politiske og fysiske makt rakk egentlig ikke lenger om den ikke var basert på samarbeid med lokale folkeslag.
Handelskompaniene i Europa ansatte personale i nøkkelstillinger; de var spesialister innen handel og håndverk. Militært, medisinsk og religiøst personale hørte også til. Mange europeere døde av tropiske sykdommer i løpet av sitt opphold i Afrika. Andre kunne reise hjem etter noen års tjeneste.
Flere europeiske nasjoner, bl.a. Danmark-Norge, tillot sitt personale å inngår midlertidige ekteskap med innfødte kvinner.
Handelsfort og handelsstasjoner opprettet på frivillig eller kommersiell basis med lokale makthavere må ikke forveksles med kolonier. Derfor må hele perioden fram til kolonien Gullkysten etableres av engelskmennene karakteriseres som førkolonial tid.
Det største, eldste og best kjente av handelsfortene er Elmina, anlagt av portugiserne fra 1471, og Cape Coast. Danmark-Norges hovedfort var Christiansborg (fort) i Accra. De best bevarte av handelsfortene regnes i dag å høre til verdenskulturarven, verdens viktigste kulturminner.
Gullkysten er det stedet utenfor Europa hvor en finner størst konsentrasjon av europeisk militærarkitetur. Tilsammen ble mer enn 30 fort og slott ble bygd av portugisiske, hollandske, engelske, svenske og danske handelskompanier.
Slavehandelen.
Elmina var et av de eldste handelsfortene, og tilhørte opprinnelig Portugal.
Slavehandelen var et viktig samarbeidsfelt mellom europeerene og de afrikanske folk. Slaveri var en del av den tradisjonelle lokale kulturen fra gammelt av. En viss slaveeksport hadde også foregått nordover gjennom Sahara til arabiske områder i Nord-Afrika. Nå utstyrte europeerne sine lokale samarbeidsparter med bedre våpen, og de ble styrket i krig og i raiding mot nabofolk lenger inne i landet. De fleste slaver var krigsfanger.
På 1780-tallet var slavehandelen på sitt høyeste nivå.
Mange av folkene ved kysten og rett innenfor var krigerfolk, som f.eks. ashantiene og akvamoene.
Helt til i dag har ghanesernes egen deltakelse i slavehandelen på Gullkysten vært et tabuområde. Men nå begynner de som har studert denne grusomme del av historien å skjønne at ikke all skyld kan legges på europeerne.
Mange politiske aktører.
Kriger og våpenbruk på Gullkysten vekslet med mer fredelige tilstander gjennom århundrene. Selskapene fra de europeiske nasjoner kunne drive krig seg i mellom, og de kunne samarbeide. Krig og fred i Europa kunne reflekteres på Gullkysten, og var et moment i krigene mellom Danmark og Sverige på 1600-tallet. Også de lokale folkegruppene kriget seg imellom, med utgangspunkt i sine geografiske områder. Afrikanerne førte også, i perioder, kriger mot europeerne. Det var mange politiske aktører i det området som kalles Gullkysten, men ingen hadde overherredømme i lengre tid.
Tiden fra europeerne ankom og fram til den engelske kolonien ble etablert betegnes som "førkolonial tid". De europeiske handelsfortene og virksomheten der var basert på "samarbeid" med de lokale afrikanske makthaverne, og det er feilaktig å betegne disse som kolonier.
Forbud mot slavehandel.
Da først Danmark (fra 1803) og kort tid senere England forbød slavehandel ble dette mislikt av de afrikanske samarbeidspartnere.
At den transatlantiske slavehandelen tok slutt betydde ikke at slaveriet ble forbudt på Gullkysten.
Gullkysten ble engelsk koloni.
Ashantiene hadde store inntekter på slavehandelen, og de hadde helt andre interesser enn engelskmennene. Det kom derfor til omfattende væpnede konfrontasjoner utover 1800-tallet. Den engelske kolonien Gullkysten ble etablert i 1874 etter at engelske tropper hadde vunnet avgjørende militære seiere over ashantifolket.
Nederland på Gullkysten.
Fra 1598 viste nederlenderne sin interesse, og bygde fort ved Komenda og Kormantsi. I 1637 overtok de Elmina fra portugiserne, og i 1642 tok de Fort St. Antony ved Axim. Nederlenderne var, ved siden av engelskmennene, de europeerne som holdt ut lengst. I 1874 overtok England de nederlandske handelsfortene.
Danmark-Norge på Gullkysten.
I mer enn 200 år hadde Danmark-Norge virksomhet på Gullkysten, eller bare "kysten" som man kunne si hjemme i Danmark. Hovedfortet var Christiansborg (fort) i Accra. Det danske Vestindisk-guineisk Kompagni hadde til sammen seks handelsfort på Gullkysten. De andre danske handelsfort var: Fort Fredensborg, som lå lengre mot øst, ved landsbyen Old Ningo, Fort Prinsensten, Fort Kongensten i Ada, Fort Augustaborg i Teshie og Fort Isegram i Kpone.
Det første kjente dansk-norske skip som fraktet slaver fra Gullkysten til Karibia for kompaniet tilhørte handelsmannen Jørgen Thor Møhlen i Bergen. Det var skipet "Cornelia" som ankom St. Thomas i 1674 med 103 slaver. Slaveskipet «Fredensborg», som er gjenfunnet som vrak utenfor Arendal, etter å ha gjennomført en reise i trekantfarten, har i vår tid blitt det best kjente av de dansk-norske slaveskipene.
Danskene forsøkte i første halvdel av 1800-tallet å få til lønnsom plantasjedrift som erstatning for slavehandelen som før 1803 var den viktigste inntektskilden for handelsfortene. Det viste seg å være umulig å få driften lønnsom, bl.a. fordi danskene ikke hadde noen reel makt til å beskytte plantasjene. De danske handelsfort ble solgt til England i 1850.
Sverige på Gullkysten.
Svensk virksomhet på Gullkysten varte bare noen få år, 1650-1658 og 1660-1663. "Svenska Guldkusten" er begrep som brukes i dag.
Det svenske afrikanske handelskompaniet ble grunnlagt av Louis De Geer og fikk svensk monopol på handelen sør for Kanarieøyene. Den korte tiden selskapet varte hadde de en rekke handelsfort og handelsstasjoner. En avtale ble inngått i 1650 med kongen av Futu (Feta). "Fort Carolusborg" (som i dag kalles Cape Coast Castle) var i svensk eie 1650-1658 og 1660-1663.
Fort Christiansborg tilhørte Sverige fra 1652 til 1658 og ble deretter dansk. Kampen om handesfortene på Gullkysten var en del av krigene mellom Danmark og Sverige på 1600-tallet.
Tyskland på Gullkysten.
Det brandenburgske afrikanske kompani var den tyske hovedaktør i trekantfarten på 1600-tallet. Selskapet eksisterte fra 1682 til 1711, og deres hovedarena var handelsfortet Gross Friedrichsburg.


USA under kolonitiden.
Kolonitidens Amerika omhandler tiden fra sent i det 16. århundre frem til de tretten koloniene i Nord-Amerika erklærte sin uavhengighet i 1776. Denne artikkelen handler om hendelsene i forkant av USAs grunnleggelse.
England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene, som kolonien Roanoke, var mislykkede, men levedyktige kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter homogene grupper, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned i forskjellige deler langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer.
For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i landene som senere ble det østlige USA. Fra nord til sør var de New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra. Sent i det 18. århundre fant disse forskjellige koloniene seg mer forent enn noen gang før, på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og parlamentarisk representasjon.
Men koloniene var ikke mer forente enn at særtrekkene en dag kom til å lede til den amerikanske borgerkrig.
Europa.
I løpet av de 15. og 16. århundrene, endte middelalderen i Europa, og renessansen begynte, en utvikling som oppmuntret utforsking og kolonisering på mange måter. En gjenopplivning av klassisk lærdom førte til interesse i geografi og en intellektuell nysgjerrighet om den verdenen som hadde vært skjult i middelalderen. Samtidig førte de intellektuelles fremvekst i renessansen til utviklingen av sjøfartsteknologi som var nødvendig for å foreta lange reiser over åpent vann.
Da «de nye monarkene» begynte å smi nasjoner, skaffet de seg den graden av sentralisert rikdom og makt som var nødvendig for å begynne systematiske forsøk på utforsking. I tillegg begynte økonomien å ta seg opp igjen i Europa, det ble klart at den første nasjonen som klarte å finne en direkte handelsrute til India ville tjene enormt på dette. Det var under disse omstendigheter at Christofer Columbus forlot Spania på sin berømte vestlige reise. Han lette etter Asia, men landene han kom over, viste seg å tilhøre en totalt forskjellig landmasse. Spania og Portugal satte raskt i gang med å kolonisere og erobre. Innen få år hadde de delt det lukrative Sør- og Sentral-Amerika mellom seg.
I de 16. og 17. århundrene steg en ny generasjon med kolonimakter frem: England, Frankrike og Nederland. Landområdene som nå utgjør USA presenterte seg som et attraktiv sted for disse nye maktene å etablere kolonier. Selv om disse landene var relativt nær Europa, hadde Spania og Portugal vist liten interesse i dem, for europeerne var disse fremdeles ledige for dem som ville ta dem.
England.
England gjorde sine første vellykkede forsøk på begynnelsen av det 17. århundre av flere årsaker. På den tiden blomstret engelsk nasjonalisme og nasjonal selvfølelse under trusselen om en spansk invasjon, oppildnet av protestantisk militarisme og beundring for dronning Elisabeth. På den tiden var der ingen offisielle forsøk av engelske styresmakter på å skape et koloni-imperium. Motivene for koloniseringen var sammensatte og varierende. Praktiske overveielser som kommersielle foretak, overbefolkning og ønsket om religiøs frihet spilte sine respektive roller.
Tidlig mislykket kolonisering.
Kart over Chesapeake Bay fra 1584 av John White
Engelskmennene gjorde en del mislykkede forsøk på å grunnlegge kolonier i de siste tiårene i det 16. århundre. Et av de nesten vellykkede var den «forsvunne» kolonien Roanoke, grunnlagt i 1586 ved kysten av dagens North Carolina av sir Walter Raleigh. Det andre forsyningsskipet, som var forsinket i flere år pga. problemer i England, fant ingen spor av kolonistene. De oppdaget bare det mystiske ordet «croatoan» skåret inn i et tre. Over hundre menn, kvinner og barn hadde tydeligvis forsvunnet midt i sine daglige gjøremål.
Chesapeake.
Den første virkelig vellykkede engelske kolonien ble grunnlagt i 1607, i en region kalt Virginia (oppkalt til ære for dronning Elisabeth I, engelsk: "the «Virgin Queen»", «jomfrudronningen»). Den lå på en øy i James-elven nær dens utløp i Chesapeake Bay. Jamestown, oppkalt etter den nye kongen Jakob I, ble nesten det neste i en rekke på mislykkede kolonier.
Foretaket ble finansiert og koordinert av et sammensluttet aksjekompani, London Virginia Company. Kompaniet håpet å følge i fotsporene til de spanske "conquistadorene" i å finne gull. Med det i tankene, sendte kompaniet ut gullsmeder, aristokrater og lignende, men ikke en eneste bonde. Kolonistene oppførte seg slik kompaniet hadde forventet av dem. De håpet å skaffe seg mat ved å handle med de nærliggende powhatan-stammene, mens de brukte sin tid på leting etter gull. Dette betydde at deres bosetning var svært sosialt ustabilt i tillegg til å være lite lønnsomt, siden de individuelle kolonistene følte lite tilknytning til deres samfunn, men i stedet søkte individuell rikdom. Mangel på sosiale bånd i samfunnet ble videre forsterket av at alle de første kolonistene, og mesteparten av de neste kolonistene, var menn. Uten koner eller barn å beskytte, hadde kolonistene liten grunn til å beskytte sin bosetning eller arbeide mot dets langvarige vekst.
Arkeologiske funn har indikert at hele regionen var på den tiden rammet av den alvorligste tørken på århundrer. Amerikanske indianere var ikke villige til å gi bort sin mais, og kolonistene, uten avling, kalte vinteren «Starving Times», sultetidene. Bare en tredjedel av kolonistene overlevde den første vinteren. Faktisk indikerer dokumentkilder at noen tydde til kannibalisme. Men kolonien overlevde, hovedsakelig på grunn av bestrebelsene til en gåtefull figur som het John Smith. Smith gjorde seg til den velønskende, men kompromissløse autokraten i kolonien. Hans motto var «intet arbeid, ingen mat», og hans strenge holdning var nok til å bringe de uavhengig-tenkende bosetterne sammen. Han satte kolonistene til å arbeide, og gjorde seg til venns med Pocahontas, datteren til høvding Powhatan, som klarte å forsyne kolonien med mer mat.
John Smith hadde reddet kolonien, men den hadde ennå ikke klart å bli lønnsom. I 1612 begynte John Rolfe å kultivere tobakk. Det nye produktet skaffet fantastisk høy profitt allerede det første året, og betydelig mindre men fremdeles ekstraordinær profitt året etter. Denne tilstanden av økonomiske affærer varte ikke, men tobakken fortsatte å være hovedinntekten til regionen i mer enn to århundrer. Tobakk-kultivering er arbeidsintensivt. For å skaffe arbeidere, støttet kolonistene seg til å begynne med på hvite kontraktstjenere, men i 1619 startet de med å hente inn mennesker fra slavehandel, som allerede brakte inn et stort antall afrikanere til sukker-produserende øyer i det Karibiske hav.
TobakksplanterKolonien Virginia ble sterkt formet av kultiveringen av tobakk og eierskapet av slaver. Plantasje landbruk kom tidlig til denne regionen. I begynnelsen ansatte plantasje-eierne hvite tjenere på kontrakt som ville signere som tjenere for en tidsperiode. Men der var få alternativer for en fattig arbeider, så de fleste tjenerne forlenget sine kontrakter så lenge de kunne. Dette første til plantasjeeiernes største frykt, en permanent klasse med fattige, ulykkelige og bevæpnede arbeidere. Etter at deres frykt ble realisert med Bacons opprør, et klasseopprør ledet av Nathaniel Bacon som lyktes i å brenne Jamestown til grunnen, søkte plantasjeeierne en mindre opprørsk form for arbeidere, afrikanske slaver.
Som produsenter av råvarer, var disse plantasjene tungt avhengige av handel. Uten evnen til å konstruere veier og med behov for irrigasjon, var planterne begrenset til elvebreddene. Men siden der var en overflod av elver og sideelver, spredte plantasjene seg ut over området. Derfor var individuelle arbeidere på plantasjefeltene vanligvis uten familie og separert fra deres nærmeste nabo med mange kilometer. Dette gjorde at lite sosial infrastruktur ble utviklet for menigmann i Virginias samfunn, i motsetning til den høyt utviklede infrastrukturen til koloniene i New England.
En annen grunn til den sosiale desentraliseringen i Chesapeake-regionen var at Virginia-samfunnet var hovedsakelig sekulært. Den lukrative tobakksforretningen trakk til seg ugifte menn som var ivrige i å tjene penger, vanligvis trakk ikke dette til seg de som var mottagelige for religionens kall. Den trakk ikke til seg mange geistlige heller, og selv om det hadde gjort det, ville de hatt problemer med å bygge sin menighet ut av de spredte tobakkplanterne. Derfor, i motsetning til puritanske New England, var der få kirker som tjente som sosiale og religiøse sentre.
Den koloniale forsamlingen som hadde styrt kolonien siden den ble etablert, ble avskaffet, men gjeninnsatt i 1630. Den delte makt med en kongelig oppnevnt guvernør. På et mer lokalt plan, ble styresmakten satt i områdets domstol, som heller ikke var valgt.
New England.
Det neste vellykkede engelske koloniforetaket var en helt annerledes type enn Chesapeake-bosetningen. Den ble grunnlagt av to separate grupper av religiøse avvikere. Begge krevde større kirke-reformer og fjerningen av katolske elementer som fortsatt var igjen i den engelske kirke. Men der pilegrimene ønsket å forlate den engelske kirke, ønsket puritanerne å reformere den ved å sette et eksempel på et hellig samfunn gjennom samfunnet de skulle bygge i den nye verdenen.
Pilegrimene.
Den første og minste av disse to gruppene, kalt pilegrimene, hadde sin opprinnelse fra en liten protestantisk menighet i Scrooby Manor, England, viss medlemmer seilte til Nederland i 1605. På den tiden hadde Nederland fått et rykte som en trygg havn for de som stod ovenfor forfølgelser. Emigrantene ble misfornøyde med den sterke nederlandske innflytelsen på sine barn og med dårlige økonomiske forhold. De opplevde også noe forfølgelse, motivert av den nederlandske alliansen med Jakob I. Resultatet var at noen sluttet seg til en større gruppe av separatister som hadde blitt igjen i England, seilte til den nye verdenen og tok navnet "pilegrimene".
"Mayflower Compact" blir underskrevet av Myles Standish, William Bradford, William Brewster og John Carver. Disse mennene og kvinnene som seilte til Amerika på "Mayflower" hadde til slutt tenkt å ankomme i de nordlige delene av det som var kjent som Virginia, i nærheten av området som i dag er New York. De blåste ut av kurs og havnet istedet i det som nå kalles Massachusetts og landet på den vestre siden av nedre Cape Cod. Før de gikk i land, trakk de opp "Mayflower Compact", hvor de gav seg selv vide fullmakter av selvstyre. De flyttet senere til kolonien Plymouth på fastlandet, hvor de etablerte sin bosetning 21. desember 1620.
Som kolonistene ved Jamestown hadde pilegrimene en vanskelig første vinter, da de ikke hadde tid til å plante avlinger. De fleste kolonistene døde av sult, inkludert lederen John Carver. William Bradford ble valgt til å erstatte ham våren 1621. Senere det året rekrutterte kolonistene hjelpen til Squanto og Samoset, to amerikanske indianere som hadde lært å snakke noe engelsk. Den høsten gav en rik avling, og den første "Thanksgiving" ble holdt.
Puritanerne.
En annen gruppe kolonister etablerte Massachusetts Bay-kolonien i 1629. Denne gruppen var puritanere som hadde som mål å reformere den anglikanske kirke ved å skape en ny, ren kirke i den nye verdenen. Denne ekspedisjonen bestod av 400 puritanere organisert av Massachusetts Bay-kompaniet. Innen to år hadde ytterlige 2000 ankommet Amerika i emigrasjonsbølger kjent som den «store migrasjonen». I den nye verdenen skapte puritanerne en dypt religiøs, sosialt sammenbundet og politisk original kultur som det fremdeles fins rester av i dagens USA.
a>Selv om det er en vanlig myte i dagens amerikanske samfunn at puritanerne kom til Amerika på leting etter religiøs frihet, ville kanskje et mer dekkende begrep være «religiøs dominering». De håpet at Amerika skulle bli en «gjenløsingens nasjon» (se eksepsjonalisme). Selv om de flyktet fra religiøs undertrykking i England, ønsket de ikke å etablere toleranse i Amerika. Det puritanske samfunnets ideal var en «nasjon av engler» eller «byen på høyden», et intenst religiøst, gjennomført rettferdighetssamfunn som skulle tjene som et eksempel for hele Europa og stimulere massekonvertering til puritanismen. Et eksempel var Roger Williams som kom til Massachusetts og preket religiøs toleranse, skille mellom kirke og stat og et komplett brudd med den anglikanske kirke. Det endte med at han ble utstøtt fra kolonien for sine «lovbrudd». Han forlot kolonien og grunnla Rhode Island-kolonien, som snart skulle bli en sikker havn for andre religiøse flyktninger fra det puritanske samfunnet. Et annet viktig eksempel er Annie Hutchinson (1595–1643), en intelligent og karismatisk kvinne som preket antinomisme, hennes overbevisning var at alles tolkning av Guds ord var like riktig. Som Roger Williams trodde hun på religiøs toleranse og tankefrihet. Hun ble også sendt i eksil til Rhode Island.
Som med dens religiøse natur, er den politiske strukturen til den puritanske kolonien ofte misforstått. Embetsmenn ble valgt av samfunnet, men bare hvite menn som var medlemmer av en kongregasjonalistisk kirke kunne stemme. Fra en moderne amerikansk synsvinkel var det puritanske samfunnet på ingen måte et demokrati. Embetsmennene hadde ingen forpliktelser ovenfor «folket», deres funksjon var å tjene Gud ved å overse moralen og den fysiske forbedringen til samfunnet. Men det var ikke et teokrati heller, kongregasjonalistiske prester hadde ingen spesiell makt i styresmakten. På den andre siden, sett fra samtidig europeisk standard, var den ganske politisk liberal, det kan diskuteres om den ikke var mer liberal enn noen annen europeisk makt på den tiden. I den politiske strukturen til det puritanske samfunnet sees både den demokratiske formen og vektleggingen på menneskenes dyd som skulle karakterisere det post-revolusjonære amerikanske samfunnet.
Sosialt var det puritanske samfunnet tett knyttet. Ingen fikk leve alene i frykt for at deres fristelse skulle føre til moralsk korrupsjon for hele samfunnet. Siden ekteskap vanligvis fant sted innenfor det geografiske området til familien, var mange «landsbyer» innen få generasjoner mer som klaner, sammensatt av flere store, familier hvor menneskene hadde giftet seg med hverandre. Styrken til det puritanske samfunnet ble reflektert gjennom sine institusjoner, særlig kirkene, rådshusene og militsene. Alle medlemmer i det puritanske samfunnet var forventet å ta aktivt del i alle disse tre organisasjonene, som sikret den moralske, politiske og militære sikkerheten i samfunnet. Selv om noen karakteriserer styrken til det puritanske samfunnet som nedtrykkende kommuner, peker andre på den som grunnlaget for senere amerikanske verdier på menneskenes dyd og en essensielt grunnlag for utviklingen av demokrati.
Økonomisk levde det puritanske New England opp til sine grunnleggeres forventninger. I motsetning til den "cash crop"-orienterte Chesapeake-regionen, var puritanernes økonomi basert på bøndenes vanlige matproduksjon for å brødfø seg selv og sine familier og til å bytte til seg varer de ikke kunne produsere selv. Der var generelt høyere levestandard i New England enn i Chesapeake. På den andre siden kunne landsbylederne i New England bokstavlig talt låne ut landsbyens fattige familier for et år til alle som hadde råd til å fø dem, som en form for almue og en form for billig arbeidskraft. Sammen med vekst i landbruket ble New England et viktig merkantilt og skipsbygningssenter, og tjente ofte som en mellomsstasjon for handelen mellom sør og England.
De midtre koloniene.
De midtre koloniene som bestod av dagens stater New York, Pennsylvania, de tre distriktene i Delaware og Maryland var karakterisert av en stor grad av variasjon, religiøst, politisk og etnisk. Mange nederlandske og irske immigranter slo seg ned i disse området (de flyttet også inn i Long Island og Connecticut). Pennsylvania-nederlenderne skilte seg ut som en unik etnisk gruppe.
Sør.
De sørlige koloniene er Georgia, de to Carolinaene og Virginia, der noen ganger Maryland (alltid ett grenseland) av og til ble inkludert, men som vanligvis blir gruppert med de midtre koloniene.
Carolina-koloniene.
Det første forsøket på bosetning i sør fra England var provinsen Carolina. En gruppe engelske "Lord Proprietors", som håpet at en ny koloni i sør kunne bli like lønnsom som Jamestown, skaffet seg en kongelig godkjenning for Carolina-koloniene i 1663, men bosatte ikke området før 1670. Deres forsøk var innledningsvis mislykket av den enkle grunn at der ikke var noen oppmuntring til emigrasjon til sør. Men etterhvert koordinerte lordene sin resterende kapital og finansierte en bosetningsekspedisjon til området ledet av John West. Ekspedisjonen lokaliserte fruktbare områder og forsvarsmuligheter for det som skulle bli Charleston (opprinnelige Charles Town for Karl II av England), og begynte dermed den britiske koloniseringen av det sørlige fastlandet. De opprinnelige bosetterne i South Carolina etablerte en lukrativ handel i forsyninger, hjorteskinn og indianske fanger med de karibiske øyene. Kultivering av ris ble introdusert i 1690-årene. North Carolina forble et grenseland i bakevjen gjennom den tidlige kolonitiden.
I begynnelsen var South Carolina politisk delt. Dens etniske sammensetning inkluderte de opprinnelige bosetterne, en gruppe rike, slave-eiende britiske bosettere fra øya Barbados og et fransk-språklig samfunn. Nesten kontinuerlig grensekrigføring under kong Vilhelms krig og dronning Annes krig førte til økonomiske og politiske kløfter mellom handelsmenn og bøndene. Den katastrofale Yamasee-krigen i 1715 var begynnelsen på et tiår med politiske omveltninger. I 1729 hadde lordenes styre kollapset, og de solgte begge koloniene tilbake til kronen.
Georgia.
James Oglethorpe blir ofte sett på som grunnleggeren av kolonien Georgia. Han var et britisk parlamentsmedlem og han la grunnarbeidet for koloniseringen av staten. Spenningen mellom Spania og England var stor, og engelskmennene fryktet at spanjolene i Florida kunne true de britiske Carolina-kolonier. Georgia var et nøkkelområde der det lå mellom Carolina og Florida. Det var dan gang vanlig å fengsle gjeldsslaver, men Oglethorpe bestemte seg for å sende dem til en koloni istedet. Dermed kvittet England seg med uønskede elementer samtidig som det skaffet seg et fotfeste hvorfra man kunne angripe Florida. De første kolonistene ankom i 1733.
Georgia ble etablert etter strenge moralistiske prinsipper. Slaveri var forbudt, i tillegg alkohol og andre former for «umoral». Men i realiteten var ikke forholdene i kolonien så gode. Kolonistene likte ikke de puritanske leveregler, og klaget over at deres koloni ikke kunne konkurrere økonomisk med Carolinas risplantasjer fordi de ikke kunne benytte seg av slaver. Restriksjonene ble senere hevet, og da ble Georgia like blomstrende som Carolina-koloniene.
Samlingen av de britiske kolonier.
Selv om hver enkelt av de britiske koloniene var slående forskjellig fra de andre, var der en rekke hendelser og trender i de 17. og 18. århundrene som brakte dem sammen på forskjellige måter og i varierende grad. Noen av disse løp ut fra deres felles røtter som del av det britiske imperium, andre tjente til å distansere dem fra Storbritannia og førte til den amerikanske revolusjon.
I 1754 ble disse trendene manifestert i Albany-kongressen, hvor Benjamin Franklin foreslo at koloniene skulle forenes av et stort råd som overså en felles politikk for forsvar, ekspansjon og indianske affærer. Mens planen ble ødelagt av kolonilovgivning og kong Georg II, var den en tidlig indikasjon på at de britiske koloniene i Nord-Amerika var på vei mot forening.
Den store oppvåkningen.
En hendelse som begynte å forene den religiøse bakgrunnen til koloniene var det store oppvåkningen, en protestantisk gjenopplivnings-bevegelse som fant sted i 1730- og 40-årene. Den begynte med Jonathan Edwards, en predikant fra Massachusetts som hadde som mål å gå tilbake til pilegrimenes strenge calvinske røtter og gjenoppvekke frykten for Gud. «Syndere i hånden til en sint Gud» er kanskje hans mest berømte tale. Edwards var en kraftfull taler og trakk til seg en stor tilhengerskare. Den engelske predikanten George Whitefield fortsatte bevegelsen og reiste på tvers av koloniene og preket på en dramatisk og emosjonell måte, og tok imot kristne som sitt publikum.
En illustrasjon fra 1876 av rettsrommet i hekseprosessene i SalemDe som var tiltrukket av hans budskap og til omreisende predikanter som dukket opp rundt om i koloniene, kalte seg «de nye lysene», og de som ikke gjorde det kalte seg «de gamle lysene». En manifestasjon av konflikten mellom de to sidene var etableringen av et antall universiteter, nå regnet blant "Ivy League", inkludert Kings College (nå Columbia University) og Princeton University. Den store oppvåkningen var kanskje den første virkelig «amerikanske» hendelsen, og på den måten representerer den i det minste et lite steg mot samlingen av koloniene.
Den store oppvåkningen kan kanskje også bli tolket som det siste store uttrykket for de religiøse idealene som New England-koloniene var grunnlagt på. Religiøsiteten hadde vært nedadgående i flere tiår, delvis pga den negative publisiteten fra hekseprosessene i Salem. Etter den store oppvåkningen, sank den igjen, selv om senere amerikansk historie har rikelig med gjenopplivningsbevegelser (som den andre store oppvåkningen). Kreftene som drev kolonienes historie de neste åtti årene var overvelmende sekulær, selv om Amerika forble, og mange deler av nasjonen fortsatt er, en dypt religiøs nasjon.
Krigen mot franskmenn og indianere.
Krigen mot franskmenn og indianere (1754–1763) var den amerikanske forlengelsen av den generelle europeiske konflikten kjent som sjuårskrigen. Den startet riktignok to år tidligere før kampene brøt ut i Europa og varte i ni år. Krigen på den europeiske scenen var motivert hovedsakelig av Østerrikes ønske om å ta tilbake landområder som ble tapt til Preussen i den østerrikske arvefølgekrigen (1740–1748). Den tidligere konflikten rammet også koloniene, hvor den ble kjent som "kong Georges krig", referert til Georg III av Storbritannia.
Krigen er kalt "franskmenn og indianere" på grunn av den irokesiske konføderasjonen som hadde spilt britene og franskmennene mot hverandre med hell i flere tiår. Irokeserne så at britene fikk overtaket og kastet seg bestemt inn i den franske leiren. Trekket lyktes ikke og franskmennene ble likefullt beseiret. I Parisavtalen i 1763 overgav Frankrike sitt enorme nord-amerikanske imperium til britene.
Den franske og indianske krigen tok en ny vending for de britiske nord-amerikanske kolonistene da William Pitt bestemte at det var nødvendig å vinne krigen mot Frankrike for enhver pris. For første gang var Nord-Amerika en av hovedslagmarkene i det som kunne kalles en egentlig første «verdenskrig». Under krigen ble de tretten kolonienes identitet som del av det britiske imperiet tydelig, da britiske militære og sivile embetsmenn økte sin tilstedeværelse i livene til amerikanerne. Krigen styrket også amerikansk enhet på andre måter. Den førte til at menn, som kanskje vanligvis aldri ville ha forlatt sine kolonier, reiste tvers over kontinentet og kjempet sammen med menn som hadde betydelig annerledes, men likevel «amerikansk», bakgrunn. Under krigen trente britiske offiserer amerikanske offiserer, som George Washington, i slag, som senere skulle komme revolusjonen til nytte.
Britene og kolonistene triumferte sammen over en felles fiende. Kolonistenes lojalitet til moderlandet var sterkere enn noen gang før. Men frøene til transatlantisk splittelse hadde blitt sådd. Den britiske statsministeren på den tiden, William Pitt, bestemte å føre krigen i koloniene ved hjelp av tropper fra koloniene og skattemidler fra selve Storbritannia. Dette var en vellykket krigstids-strategi, men etter at krigen var over, mente begge sider at de hadde båret den største byrden. Den britiske befolkningen, den tyngst skattlagde i hele Europa, poengterte i sinne at koloniene betalte lite til den kongelige kisten. Kolonistene svarte at deres sønner hadde kjempet og mistet livet i en krig som tjente europeiske interesser mer enn deres egne. Britene svarte at kolonistenes dårlig disiplin gjorde dem til dårlige soldater uansett. Denne feiden skulle sette i gang en kjede av hendelser som førte til den amerikanske revolusjon.
Bånd til det britiske imperiet.
Selv om koloniene var svært forskjellige fra hverandre, var de fremdeles en del av det britiske imperiet i mer enn bare navnet.
Sosialt var kolonieliten i Boston, New York, Charleston og Philadelphia sin identitet britisk. Mange hadde aldri vært i England, men imiterte britenes kleskode, dans og etikett. Denne sosiale overklassen bygde sine herregårder i den georgianske arkitekturen, kopierte møbeldesignen til Thomas Chippendale og deltok i de intellektuelle strømmene i Europa, som opplysningstiden. For mange av deres innbyggere, var havnebyene i kolonienes Amerika virkelig britiske byer.
Mange av de politiske strukturene i koloniene trakk på forskjellige engelske politiske tradisjoner, særlig samveldemennene og parykk-tradisjonene ("se også kolonistyret i Amerika"). Mange amerikanere på den tiden så kolonienes styresystemer som modellert etter den britiske konstitusjonen på den tiden, med kongen tilsvarende guvernør, "House of Commons" til koloniforsamlingen og "House of Lords" til guvernørens råd. Lovene i koloniene var ofte trukket direkte fra britisk lov. Til slutt ble det en uenighet over betydningen av noen av disse politiske idealene, særlig politisk representasjon, som førte til den amerikanske revolusjonen.
Et annet punkt hvor koloniene fant seg mer like enn forskjellige var den eksploderende importen av britiske varer. Britisk økonomi hadde begynt å vokse raskt mot slutten av det 17. århundre, og i midten av det 18. århundre produserte små fabrikker i Storbritannia mer enn øynasjonen kunne konsumere. Britene fant et marked for sine varer i de britiske koloniene i Nord-Amerika og økte sin eksport til regionen med 360% mellom 1740 og 1770. Fordi britiske handelsmenn tilbød generøs kreditt til sine kunder, begynte amerikanerne å kjøpe enorme mengder med engelske varer. Fra New England til Georgia, kjøpte alle britiske undersåtter de samme produktene, noe som skapte og anglifiserte en slags felles identitet.
Den kongelige proklamasjon av 1763.
Følelsen av urett tiltok raskt etter at Paris-traktaten ble befestet av den kongelige proklamasjon av 1763. Denne proklamasjonen forbød bosetning vest for fjellkjeden Appalachene, på landområder som kort tid før var avstått av Frankrike. Ved å fastsette dette forbudet skjelte regjeringen uten tvil til skatteytere (se «krigen mot franskmenn og indianere» ovenfor) som ikke ville bære kostnadene ved underkuelsen av indianerstammene i området for å rydde plass for nybyggerne. Og fremdeles var det land som fremdeles var tilgjengelig for nybyggere øst for fjellene. Et eksempel var Mohawkdalen i det vestlige New York, som ikke var fullstendig bosatt før flere tiår senere.
Kolonistene motsatte seg forbudet. For mange amerikanere virket det unødvendig og strengt, en unyttig lovgivning gitt en regjering langt borte og som hadde liten omsorg for deres behov. Det siste var en rimelig antagelse, ettersom ingen av parlamentsmedlemmene ble valgt av de nordamerikanske kolonister. Parlamentet hadde generelt vært fokusert på Europa, og latt koloniene styre seg selv. Men nå var England ikke lenger interessert i å la dem gjøre det. Det kom en rekke upopulære tiltak som følge av denne nye politiske holdningen, og resultatet ble økt opposisjon mot London i koloniene i løpet av de neste tretten årene. Denne opposisjonen kom til uttrykk i bl.a. teselskapet i Boston.


West Berkshire.
West Berkhire er et administrativt distrikt med status som enhetlig myndighet i Berkshire, England. Administrasjonssenteret er Newbury.
Distriktet het tidligere Newbury, og var underlagt det administrative grevskapet Berkshire. 1. april 1998 ble alle distrikter i Berkshire omdefinert til enhetlige myndigheter, og distriktet skiftet navn.


Taba.
thumb
Taba er en liten egyptisk by ved nordenden av Akababukten. Den mest benyttede grenseovergang mellem Egypt og Israel ligger ved Taba, og turistbyen Eilat i Israel ligger omtrent 6 kilometer unna. Taba inneholder ikke særlig mer enn en busstasjon, samt et luksushotell med et kasino som lever av israelske turister. Den egyptiske turistbyen Sharm el Sheikh ligger tre timers kjøring sør for Taba.
Taba var den siste delen av Sinai som Israel leverte tilbake til Egypt etter den israelsk-egyptiske fredstraktaten fra 1979. Tilbaketrekningen ble for det øvrige Sinais vedkommende avsluttet i 1982, men Israel ble i Taba inntil 1989 på grunn av en strid om hvor den internasjonale grensen egentlig gikk. Israelere kan nå besøke Taba uten visum i opp til 48 timer.
Den 7. oktober 2004 ble Taba Hilton Hotel angrepet av en kvinnelig selvmordsaktivist med en bilbombe. Minst 29 mennesker omkom. Ofrene kom fra Egypt, Israel, Italia og Russland. 25 minutter etter ble "Camp Moon Island Village" i Ras Shitan også angrepet med en bilbombe, et angrep som kostet tre mennesker livet.


Apeldoorn.
Apeldoorn er en kommune og by som ligger midt i Nederland. Byen er et regionalt senter. Den vestlige halvdelen ligger på åskammen Veluwe, mens den østlige delen ligger i IJsseldalen., befolkning: (2009).
Byen Apeldoorn.
Apeldoorns historie begynner i cirka 792, da det ble omtalt som «villa ut marca Appoldro» i en gaveakte. Bosetningen ble etablert på stedet hvor den gamle veien fra Amersfoort til Deventer krysset den fra Arnhem til Zwolle. Et kart fra 1740 refererer til stedet som A"pp"eldoorn.
Mot slutten av 1500-tallet kom papirproduksjon i gang og byen vokste fort. Ved bekken De Grift, som idag igjen sildrer gjennom byens sentrum, ble de første papirmøllene bygget. Denne industri hadde stor betydning for byen frem til 1800, hvor dette ble redusert til noen få store papirfabrikker. Noen møller ble omdisponert til vaskerier.
Det var viktig for byens utvikling at Oranjen-familien bosatte seg der. I 1684 kjøpte Stattholder slottet Het Loo, fordi det lå sentralt i et stort jaktområde. I et forsøk på å etterligne andre palasser, blant andre Versailles, ønsket han også i Apeldoorn et palass av format, og bygget ut slottet. Fontenen ved palasset måtte sprute høyere enn den ved Versailles, og slik ble den også bygget. Også tidligere dronning Wilhelmina har bodd i palasset Het Loo.
I 1869 ble Apeldoorn-kanalen ferdigstilt, slik at byen fikk sin egen havn på lik linje med hansabyene Deventer og Zutphen. Kanalen er idag demmet opp og er i hovedsak til glede for befolkningen ved isrike dager vinterstid eller for fiske.
Apeldoorn ble i 1876 knyttet til landets jernbanenett. Stasjonsbygningen hadde et separat venterom for de kongelige.
Apeldoorn var en relativt ubetydelig by frem til de store byggeprosjektene på 1800-tallet og de som fulgte annen verdenskrig. I sekstiårene etablerte en del myndighetsbedrifter seg i byen. Innbyggertallet steg kraftig, og helt nye bydeler ble planlagt og bygget fra grunnen; slik kom bydelene De Maten (innbyggere) og Zevenhuizen til i årene 60/70. Idag er Apeldoorn et viktig utdannelsessenter. Byen er den 14. største i Nederland.
Apeldoorn er kjent for sine praktfulle parker og dens grønne karakter. Et kjennetegn for byen er den spesielle hustypen med mange frittstående villaer og relativt få høyblokker. Byen utvides stadig og gjennom de nye bydeler Zonnehoeve og Zuidbroek kommer innbyggertallet å stige til ca. de nærmeste årene.
Severdigheter.
Apenheul er en dyrepark som huser mange forskjellige typer aper, hvorav noen kan bevege seg fritt blant besøkere.
Sydvest-hjørnet av kommunen er del av Hoge Veluwe, en nasjonalpark.
AGOVV Apeldoorn er et fotballag som har tilhørighet i byen. De spiller i nest øverste divisjon i Nederland og man kan se kampene på hjemmebanen Sportpark Berg & Bos, som ligger nettopp i Apeldoorn.
Eksterne lenker.
Flere av sidene har informasjon på engelsk.


Grover Cleveland.
a>. Grover Cleveland seiret med 219 valgmannstemmer, mot 182 for Blaine.
a>. Grover Cleveland seiret med 277 valgmannstemmer, mot 145 for Harrison og 22 for Weaver.
Stephen Grover Cleveland (født 18. mars 1837, død 24. juni 1908) er den eneste presidenten i USAs historie som har sittet i to perioder som ikke er sammenhengende. Cleveland er derfor USAs 22. og 24. president.
Han oppnådde det største samlede stemmeantall i tre presidentvalg – i 1884, 1888 og 1892, men han ble ikke valgt i 1888 fordi han fikk for få valgmannsstemmer. Han var den eneste demokraten, som ble valgt til president i perioden fra 1860 til 1912, som var sterkt preget av Det republikanske partiet. Clevelands beundrere har rost ham for hans ærlighet, uavhengighet, integritet og hans arbeid for prinsippene innen klassisk liberalisme. Som leder av bourbondemokraterne var han motstander av imperialisme, skatter, subsidier og inflasjonspolitikk, men som reformator arbeidet han også mot korrupsjon og vennetjenester.
Utenrikspolitikk.
Cleveland måtte hanskes med økonomiske nedgangstider og så det nødvendig å øke tilgangen på råvarer og åpne nye markeder for amerikanske virksomheter. Den planlagte Panamakanalen kunne her bli en viktig vekstfaktor for USAs økonomi ved å effektivisere sjøtransportssytemet og øke USAs tilgang på sjøveier til Stillehavet. Offisielt la Cleveland vekt på at han ikke var tilhenger av ekspansjon og imperialisme, og at han ville trappe ned ekspansjonsiveren som president Chester Arthur hadde vært eksponent for. I praksis ble det imidlertid vanskelig å se noen forskjell.
Cleveland videreutviklet president James Monroes doktrine om amerikansk overherredømme i Amerika og Rutherford B. Hayes politiske linje om USAs rett til å sikre sine interesser. Følgelig gjorde Cleveland Panama i 1895 til protektorat under USA. Denne imperialistiske politikken ble ført videre av de etterfølgende presidentene. I 1883 ble de første skip og soldater sendt til Hawaii for å etablere en marinebase og for å annektere det selvstendige, urbefolkningsstyrte øyriket. Dette ekspansjonsframstøtet ble fullført under president William McKinley. Under ham blir Hawaii formelt annektert 12. august 1898. Blant andre ekspansjonstiltak under Cleveland kan nevnes;


Sub-romersk Britannia.
Sub-romersk Britannia viser til perioden mellom romernes tilbaketrekning fra Britannia og inngangen til middelalderen. Normalt tidfester man den til tiden mellom 407, da den siste legionen ble trukket ut, til 597 da Augustin av Canterbury steg i land og begynte kristningen av England.
Begrepet ble først innført av arkeologer for å beskrive kulturen i denne perioden. Den opprinnelige oppfatningen er at perioden viser en kulturell tilbakegang i forhold til den romerske perioden, før man i middelalderen igjen begynner å gå fremover. Denne oppfatningen er siden blitt revidert.
Det finnes nesten ikke skriftlig materiale fra perioden, slik at den i praksis må behandles som forhistorisk tid. Blant de få dokumentene som finnes er St. Patricks "Bekjennelser" og Gildas' "De Excidio Britanniae". Da Beda den ærverdige samlet inn materiale mot slutten av det 700-tallet baserte han seg først og fremst på muntlige tradisjoner. "Den angelsaksiske krønike" dekker perioden, men er ikke basert på primærkilder. Blant de viktigste legender som gjerne tidfestes til denne perioden er Arthurlegenden.
Gjennom arkeologiske undersøkelser har man fått mer kjennskap til kulturen i sub-romersk Britannia. Blant viktigste funnsteder er Tintagel, borgen i South Cadbury, steder hvor Hadrians mur ble reparert i 400- og 500-tallet, Whithorn i det sørvestlige Skottland og i bosetninger som fortsatte i de romerske byene.
Det skjedde klimaendringer på 400-tallet, slik at klimaet ble kaldere og våtere. Dette betydde at vekstsesongen ble kortere, og høyereliggende områder ble uegnet for landbruk. Historikeren Michael Jones har i boken "The End of Roman Britain" hevdet at tilbakegangen i jordbruket førte til store demografiske endringer der den dyrkbare jorden allerede var utnyttet fullt ut.
Begrepenes mening.
Perioden sub-romersk Britannia har i tradisjonell britisk historie dekket historien av hva som i dag er England fra slutten av Romerrikets styre helt i begynnelsen av 400-tallet til ankomsten av sankt Augustin i år 597. Datoen for slutten av denne perioden er vilkårlig i den forstand at sub-romersk kultur fortsatte i vestlige England (se Cornwall og Cumbria) i Wales.
Denne perioden har tiltrukket seg en stor andel akademisk og folkelig debatt, delvis ettersom det er sparsommelig med kildemateriale, og delvis ettersom historikerne strides om hendelsene – i begrepene om invasjon, bosetning og ny bosetning (flytting av befolkningsgrupper) – som skjedde i de årene som smidde de nasjonale identitetene som ble rådende innenfor de britiske øyer i de neste århundrene. Begrepet post-romersk Britannia er også benyttet for perioden, hovedsakelig i ikke-arkeologiske kontekster. «Sub-romersk» og «post-romersk» er begge begreper som benyttes for den gamle romerske provinsen Britannia, det vil si Britannia sør for grensen Forth-Clyde. Historien for området mellom Hadrians mur og grensen Forth-Clyde er uklar (se "Rheged", "Bernicia"). Nord for denne grensen lå det området som var befolket av stammer hvor kildene er meget sparsommelige, og disse folkestammene betegnes under navnet piktere, og som antagelig er de folket som ble skottene i blandingen av innvandring fra Irland og senere Norge.
Begrepet «senantikken» innebærer en bredere horisont og benyttes oftere i den akademiske verden, særlig når omformingene av den felles klassiske kulturen over hele den post-romerske vestlige verden blir undersøkt; det er i mindre grad benyttet for Britannia alene. Perioden kan også bli betraktet som en del av den tidlige middelalderen, om kontinuiteten med de påfølgende periodene blir vektlagt. En rekke mer dramatiske navn er også blitt gitt til perioden i populærvitenskapelige verker: den mørke tidsalder, den britonske tidsalder, tyrannenes tid eller kong Arthurs tid.
Skriftlig dokumentasjon.
Det er meget liten andel skriftlig materiale som er bevart fra denne tidsepoken, selv om det er betydelig mengde fra senere epoker som kan være relevant. En god del av materialet behandler kun de første få tiårene av 400-tallet. Kildene kan hensiktsmessig bli klassifisert i gruppene britisk og kontinentalt, og i samtidig og ikke-samtidig.
To primære samtidige britiske kilder eksisterer: "Confessio" («Bekjennelser») av sankt Patrick og "De Excidio et Conquestu Britanniae" («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia») av Gildas. Patricks "Confessio" og hans "Brev til Coroticus" avslører aspekter av livet i Britannia hvorfra han var da han ble bortført til Irland. Den er særlig nyttig i belyse kristendommens forfatning på denne tiden. Gildas er det nærmeste til en kilde for sub-romersk historie, men det er mange problemer i benytte den. Dokumentet representerte britisk historie slik han selv og hans lesere forsto den. Selv om noe få andre dokumenter fra perioden eksisterer, slik som Gildas' brev om munkevesenet, er de likevel ikke direkte relevant for forståelsen av britisk historie. Gildas' "De Excidio" er en klagesang; den er skrevet som en polemikk for å advare samtidens herskere mot å synde, og demonstrerte gjennom historiske og bibelske eksempler at dårlige herskere ble alltid straffet av Gud – i tilfellet Britannia gjennom den destruktive vreden til de saksiske angriperne. Den historiske seksjonen av "De Excidio" er kort, og materialet er åpenbart valgt med Gildas' hensikt for øye. Det er ingen absolutte datoer som blir gitt, og en del av detaljene, eksempelvis de som angår Hadrians mur og Den antoninske mur er åpenbar feil. Uansett gir Gildas innsyn i en del av kongedømmene som eksisterte på den tiden da han skrev, og til hvordan en utdannet munk oppfattet situasjonen som hadde utviklet seg mellom angelsakserne og britonerne.
Det finnes langt mer kontinentale samtidige kilder som nevner Britannia, skjønt disse er meget problematiske. Det mest kjente er det såkalte Honorius’ forordning hvor den vestromerske keiseren Honorius forteller de britiske civitates at de selv må påta seg forsvaret av sitt land. Den første referansen til denne forordningen er skrevet av den bysantinske lærde Zosimus av Konstantinopel på 500-tallet og finnes tilfeldig midt i en diskusjon om sørlige Italia; det er ingen ytterligere omtale av Britannia, noe som har fått en del akademikere til å foreslå at referansen "ikke" gjelder Britannia, men Bruttium i Italia.
"De galliske krøniker", det vil si "Chronica Gallica av 511" og "Chronica Gallica av 452", sier for tidlig at «Britannia, oppgitt av romerne, overga makten til sakserne» og gir informasjon om besøkene til Germanus av Auxerre til Britannia, skjønt også denne teksten har fått betydelig akademisk dekonstruksjon. Verket til Procopius, en annen bysantinsk skribent fra 500-tallet, gir en del referanser til Britannia, men nøyaktigheten i disse er uklar.
Beda den ærverdige skrev om engelsk historie på 700-tallet.
Det er tallrike senere skrevne kilder som hevder å gi nøyaktig redegjørelser av perioden. De første forsøkene var munken Beda som skrev tidlig på 700-tallet. Han baserte sin historiefortelling på den sub-romerske tid i sin "Historia ecclesiastica gentis Anglorum" («Anglerfolkets kirkelige historie»), ca. 731, og den støtter seg tungt på Gildas, skjønt han forsøker å gi datoer for de hendelser som Gildas beskriver. Det var skrevet fra angelsaksisk synsvinkel, og ikke britonsk. En varig virkning av hans verk er at i hans kronologi begynte tidsregningen med Kristi fødsel, en tradisjon som fortsatt opprettholdes, og et av hans verker har det tidligste kjente eksempel på bruk av uttrykket Anno Domini («Herrens år», dvs. «etter Kristus»).
Senere kilder er "Historia Brittonum" (som blant annet beskriver legenden om kong Arthur), som er tilskrevet Nennius, den første delen av "Den angelsaksiske krønike" (også skrevet fra et ikke britonsk synsvinkel, men basert på vestsaksiske kilder) og "Annales Cambriae", men alle disse hviler tungt på legender og mytisk materiale og kan bare med forsiktighet benyttes som bevis for perioden. Det finnes også dokumenter som gjengir walisisk poesi (av Taliesin og Aneirin) og landgjerninger (Llandaff-kapitlene) som synes å gå tilbake til 500-tallet.
I tiden etter den normanniske erobringen av England i 1066 ble det skrevet flere bøker med den hensikt å gi historien om den sub-romerske perioden. Disse var påvirket av den fiktive historiefortellingen i Geoffrey av Monmouths "Historia Regum Britanniae" («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring 1136. Disse verkenes interesse er derfor nesten utelukkende for å studere hvordan legendene vokste og endret seg, ikke som historisk dokumentasjon. Det er først i moderne tid at den sub-romerske perioden har blitt underkastet kritisk og vitenskapelig undersøkelser.
En del helgenbiografier om keltiske geistlige er av tidlig opprinnelse, men de fleste er av senere opprinnelse og ikke pålitelige som historisk dokumentasjon. Eksempelvis er apostelen Judas Taddeus beskrevet ved at han besøkte en romersk villa i Chepstow mens en sankt Cuthbert besøkte det forlatte Carlisle.
Arkeologiske bevis.
Levningene av festningen ved Tintagel, også det legendariske fødestedet til kong Arthur
Arkeologi har gitt ytterligere dokumentasjon for perioden, men av en annen art enn hva skriftlige kilder har gitt. Arkeologiske undersøkelser har fått Richard Reece til å trekke slutningen at avfolkningen av romerske byer og utviklingen villa og gods allerede var et trekk ved 300-tallet. I løpet av perioden ble bygninger bygget med mindre holdbare materialer enn under den romerske perioden. Brosjer, keramikk og våpen har blitt bevart fra perioden. Studiet av graver og kremasjoner, og gravgods assosiert med disse har utvidet forståelsen av den kulturelle identiteten i perioden. Arkeologi har gitt en del bevis for kontinuiteten i romersk skolevesen, handel med Middelhavet og keltisk kunst.
Utgravninger av bosetninger har avslørt hvordan sosiale strukturer kan ha endret seg, og graden hvordan livet i Britannia fortsatte uendret i bestemte aspekter inn i tidlig middelalder. Utgravninger har vært gjort på bygdeborger, byer og klostre. Undersøkelser av byene har vært særlig betydningsfullt. Undersøkelsene av bygdeborgene har gitt bevis på renovering i denne perioden foruten dokumentasjon av handel med kontinentet. En av de tidligste utgravningene var ved Tintagel i Cornwall. Rektangulære strukturer som ble avdekket antydet et kloster sammen med store funn av keramikk fra Middelhavet. Senere fortolkninger antyder at det var fyrstelig festningsverk og handelsstasjon. En annen viktig utgravning var ved Dinas Powys i Wales som har vist spor av metallarbeid. Samme arkeolog ledet også utgravningene ved South Cadbury. Mange andre steder har nå vist seg å ha vært okkupert under den sub-romerske periode, inkludert Birdoswald og saksiske kystborger. Utgravninger av mange byer har vist tegn på bosetning, særlig Wroxeter. Boliger som har senket grunnplan, engelsk «Sunken Featured Buildings», er assosiert med saksere og finnes i en del romerske byer.
Feltundersøkelser av landskapshistorie og miljøarkeologi har også kastet lys over den grad jordbruket fortsatte og endret seg i perioden. Arkeologi har også sine begrensninger, særlig ved datering. Selv om karbondatering kan gi en løs beregning og anslag er det ikke nøyaktig nok til assosiere arkeologiske funn med historiske hendelser. Dendrokronologi (årringdatering) er en metode for absolutt datering og derfor nøyaktig nok for dette, men det er få stykker med trevare som er blitt avdekket som også var egnet. Mynter vil normalt var det mest nyttig redskap for datering, skjønt det er ikke tilfelle for sub-romersk Britannia ettersom det er ikke synes som om det ble preget nye mynter tidlig på 400-tallet.
Det er en del arkeologisk bevis for at både angelsaksere og britonere levde på samme sted. Eksempelvis er det på gravstedet ved Wasperton i Warwickshire mulig å se en familie adoptere og tilpasse seg angelsaksisk kultur over et lengre tidsforløp.
Tolkninger.
Romersk mynt av motkeiseren Konstantin III fra Britannia.
På grunn av sparsommelig dokumentasjon av perioden er mange fortolkninger mulig. Disse har strukket fra dem som tar alle kilder som sannferdige for hva de enn forteller, til senere som ikke regner med ikke-samtidige kilder uten kritisk granskning, Det er åpenbart at enhver fortolkning kan kun være forsøksvise og dateringer tilsvarende.
Ved begynnelsen av 400-tallet utgjorde Britannia en del av det vestlige Romerriket under keiser Honorius. Allerede på denne tid var det tegn på tilbakegang og en del saksere kan ha kommet til Britannia som leiesoldater. Et antall romerske soldater ble trukket ut av general Stilicho i 402 og utbetalinger opphørte på omtrent samme tid. I 406 gjorde den romerske hæren i Britannia opprør valgte tre påfølgende «tyranner» hvorav den siste tok soldatene med til kontinentet. Han ble medkeiser (eller motkeiser) som Konstantin III, men ble til sist beseiret og henrettet i 411. I mellomtiden var det barbariske angrep på Britannia i 408, men disse synes å ha blitt slått tilbake. Etter 410 skal Honorius etter sigende ha sendt brev til enkelte byer i Britannia hvor han ba dem forsvare seg selv, skjønt denne informasjonen har vært omdiskutert. Senere synes det som om det har brutt ut borgerkriger og disse kan fortolkes som mellom pro-romerske og uavhengige grupper, eller mellom «den etablerte kirke» og pelaianstiske grupper, en klassekamp mellom bønder og jordeiere, og et statskupp av urban elite. Et nyere syn som er blitt utviklet tolker at på denne tiden ble Britannia med vold fragmentert i kongedømmer basert på britonske stammeidentiteter. Imidlertid synes det som om det meste av livet fortsatte som før utenfor byene og på landet, og i redusert grad i byene, noe som også bevitnes av beskrivelsene til Germanus av Auxerres besøk. Føydale kongedømmer erstattet den sentralisert styrte romerske provinsen.
a>» eller «Ni verdige», billedvev, c. 1385
Gildas forteller at et «råd» ble sammenkalt av Vortigern for å finne måter å møte den barbariske trussel på og endte opp med å følge tidligere romersk praksis ved å leie saksiske leiesoldater. Etter en stund ble disse uregjerlige og ble til en trussel i seg selv ved å angripe og plyndre britonske byer. En britonsk leder, Ambrosius Aurelianus, kjempet imot dem i et antall av slag som synes å ha strukket seg over en lengre tidsperiode. Mot slutten av denne tiden skjedde slaget ved Mons Badonicus, en gang rundt år 500, og som senere kilder hevder ble vunnet av kong Arthur, skjønt Gildas identifiserer ham ikke. Etter dette var det en lengre periode med fred. Britonene synes å ha vært i kontroll over England og Wales løslig sett vest for en grenselinje fra York til Bournemouth. Sakserne hadde kontroll over Northumberland foruten East Anglia og Sørøst-England.
Ved å skrive på latin fra kanskje rundt 540 har Gildas gitt en innledende redegjørelse av Britannias historie, men den tidligere delen (som det finnes andre kilder for) er meget rørete. Han kritisere heftig fem herskere i vestlige Britannia for deres synder: Constantine av Dumnonia, Aurelius Caninus, Vortipor av Demetae, Cuneglasus og Maglocunus. Han angriper også britonenes geistlige. Han gir informasjon britonenes matskikker, klesvaner og underholdning. Han skrev at britonene ble drept, emigrerte eller ble gjort til slaver, men oppgir ingen beregninger på antall.
På slutten av 500-tallet var det en ny periode av saksiske ekspansjon som begynte med erobringen av Wessex av Sarum i år 552, og inkluderte inngang til området Cotswolds etter slaget ved Deorham, men nøyaktigheten av disse nedtegnelsene i "Den angelsaksiske krønike" for denne perioden har blitt betvilt. Denne aktiviteten synes å ha delt britonene i sørvestlige England (senere kjent som vest-walisere) fra de i Wales. Samtidig synes det som om disse sistnevnte ble skilt fra de av samme antatte opphav i nord. Ved slutten av denne perioden var britonene fortsatt i kontroll av bortimot halvparten av det som i dag er England og Wales.
Kongedømmer.
Kart over Britannia rundt år 540.
Religion.
Offisielt var Romerriket kristent ved begynnelsen av 400-tallet, men det er bevis for hedenske templer utenfor byene som ble sanert ved begynnelsen av denne perioden i vestlige England. Imidlertid synes de fleste templene å ha blitt erstattet av den tidlige kristne kirke ved en del steder eller ved siden av. «Keltiske» kirker eller klostre synes å ha blomstret i løpet av denne perioden på de britiske øyer, eksempelvis ved Glastonbury, men sakserne var hedenske. Det førte til stor mistillit og strid mellom folkene. De fleste romerske gravstedene fortsatte å bli benyttet inn i langt senere tid, som ved Cannington i Somerset. I øst var hos sakserne det en gradvis overgang fra kremasjon til jordfesting. Selv om sankt Augustins ankomst er tradisjonelt blitt sett på som en betydelig kristen hendelse for sakserne hadde en biskop allerede kommet i Kent med kongens hustru, og Columba av Iona hadde preket for de nordlige sakserne (anglere?). Andre saksere forble hedenske på denne tiden.
Ved år 429 hadde den britisk diakonen Palladius bedt om støtte fra paven i Roma om å bekjempe pelagianisme. Biskopene Germanus og Lupus ble sendt. Mens de var i England skal Germanus, som var en tidligere militær kommandant, ha ledet britonerne til en «Halleluja-seier», muligens i Wales. Germanus skal også ha gjort et andre besøk til England senere, i henhold til Beda.
I nordlige Whithorn er det blitt hevdet at den tidligste kirken i Skottland og ble grunnlagt på 400-tallet av sankt Ninian. Corotius (eller Ceretic) var en kristen konge som ble mottaker av brev fra den hellige Patrick. Hans hovedbase var i Dumbartonberget i Strathclyde og hans etterkommer Riderch Hael er navngitt i helgenbiografien til den hellige Columba av Iona. Riderch var en samtidig med Aedan mac Gabrain av Dal Riata og Urien av Rheged, foruten også Æthelfrith av Bernicia. I motsetningen til Columba er den antatte apostelen av britonerne i Clyde og den antatte grunnleggeren av Glasgow, en mann som ble kalt for Kentigern, og er historisk sett en meget diffus figur.
Lingvistiske bevis.
Lingvistikk er en nyttig redskap for å analysere et folks kultur, og til en viss grad politiske tilknytninger, i en tidsepoke. Beda i sitt verk "Historia ecclesiastica gentis Anglorum", som ble fullført i 731, skrev at «akkurat nå er det språkene til fem folk [i Britannia], de av anglene (engelske), britonene (walisere), skottene (gælisk), pikterne, og latin». En undersøkelse av endringene i de brytoniske språk i løpet av denne perioden er gjort av Kenneth H. Jackson. Forskning på angelsaksisk (gammelengelsk), P- og Q-keltiske og latin har gitt bevis for kontakter mellom britonene, gælerne, og angelsakserne. Den generelle enighet er at angelsaksisk har få bevis på lingvistisk kontakt. En del forskere har foreslått at det er mer bevis i grammatikken enn i ordforrådet, men det blir utfordret av andre. Latin fortsatte å bli benyttet som skriftspråk, men graden det ble brukt som talespråk er vanskelig å avgjøre.
Tilsvarende har studier av stedsnavn gitt pekepinn om den språklige historien i et område. England (unntatt Cornwall og Cumbria) viser få bevis i dag på keltiske stedsnavn. Det er spredt med keltiske stedsnavn i vest. Det finnes også mange keltiske navn på elver og topografiske navn. Stedsnavn og lingvistiske bevis har blitt forklart med å hevde at bosetningen av angelsaksere var politisk og kulturelt dominerende i sør og øst i Britannia, i den betydning at deres språk og kultur ble dominerende. Navn med et latinsk element kan antyde en viss kontinuitet i bosetningen, mens en del stedsnavn har navn fra hedenske germanske guddommer. Navn av britonsk opprinnelse kan bli sett som en hentydning på bevarte britonske befolkningsgrupper, skjønt det er ikke nødvendigvis tilfelle. Navn basert på angelsaksiske ord for britonene, "wealh", kan også bli sett på som indikasjon på britonske bevarte grupper. Et eksempel er "Walton" i betydningen britonsk bosetning, og dette navnet er funnet flere steder i England, skjønt mange steder kan bety "Wall-town" («murbyen», det vil si befestet by).
Epigrafiske bevis (innskrifter) fra bevarte inskripsjoner på steiner er også en kilde til informasjon om bosetninger av britonere og angelsaksere i denne perioden. Inskripsjoner relatert til perioden på keltisk finnes i vestlige England og i Wales, og forskningsprosjektet CISP har blitt opprettet for å nedtegne disse og dokumentere den på Internett.I nordvest er inskripsjonene skrevet med runer og gir informasjon om angelske bosetninger. Inskripsjoner i nordlige Skottland er i ogham-skrift og en del i et ukjent språk, men er antagelig piktisk.
Graden av folkevandringer.
Angelsaksisk beltespenne, avdekket ved skipsgraven i Sutton Hoo.
a> på 800-tallet som forsvar mot nye germanske innvandringer og invasjoner, da av nordboere.
Det har lenge blitt hevdet at angelsakserne innvandret til Britannia i et stort antall på 400- og 500-tallet, til sist erstattet de det innfødte bretonske befolkningen. Historikeren Frank Stenton med angelsakserne som spesiale hevdet i 1943 «at den større delen av sørlige England ble oversvømmet i den første fasen av krigen». Denne tolkningen var basert på skriftlige kilder, i særdeleshet Gildas, men også senere kilder som den angelsaksiske historikeren Beda som framstilte ankomsten av angelsakserne som en voldelig hendelse. Stedsnavn og lingvistiske bevis ble også benyttet for å understøtte denne oppfatningen da svært få britonske stedsnavn overlevde i østlige Britannia, og svært få britonske stedsnavn gikk i angelsaksisk språk og migrasjonen av brytoniske språk og folk fra sørvestlige Britannia til Armorica som til sist ble Bretagne.
Denne fortolkningen var tiltalende for tidligere engelske historikere som ønsket å strekke deres syn på at England hadde utviklet seg forskjellig fra Europa med et begrenset monarki og frihetselskende. Det ble argumentert at dette komme fra en masseinnvandring av angelsaksere. Mens dette synet ikke var akseptert av alle — Edward Gibbon mente at det hadde vært en stor andel britonere som ble igjen — ble dette synet det dominerende paradigmet. Selv om mange historikere ville nå nyttiggjøre seg Gibbons argument er det tradisjonelle synet fortsatt opprettholdt av mange andre historikere; Lawrence James har relativt nylig skrevet at England ble «undertrykt av en angelsaksisk strøm som sveipte unna de romersk-britonske».
Det tradisjonelle synet har likevel i siden 1990-tallet blitt nyansert og dekonstruert til en viss grad. I midten av dette er den en ny beregning på antallet av angelsaksere som kom til Britannia i løpet av denne perioden. Et lavere antall er tidvis blitt akseptert, noe som vil bety at dette synet blitt akseptert, at det er meget usannsynlig at den eksisterende britonske befolkningen ble i vesentlig grad erstattet og byttet ut med en ny angelsaksisk befolkning. Sakserne er således blitt sett på som en herskende klasse med akkumulering av den lokale befolkningen. Derfor kan «saksiske» graver like gjerne bestå av britonske gravlagte, men ikke alle forskere vil trekke denne konklusjonen.
Slutten på romerske Britannia.
Mynt preget av keiser Honorius som ga påbud om at britonene måte forsvare seg selv i 410.
Det har blitt fremmet forskjellige datoer for avslutningen av romerske Britannia, fra slutten av import av romerske mynter i 402, til Konstantin IIIs opprør i 407, til et opprør nevnt av Zosimus i 409, og forordningen som ble gitt av keiser Honorius i 410. Kanskje er det bedre å ikke tenke på avslutningen i henhold til moderne begreper som avkolonisering. Dateringen av avslutningen på romerske Britannia er kompleks, og den nøyaktige prosessen vil antagelig ikke bli kjent.
Det er en del strid blant forskerne til hvorfor romersk styre ble avsluttet i Britannia. Det første synet som ble fremmet av Theodor Mommsen var at Roma forlot Britannia. Dette argumentet ble styrket over tid, i nyere tid av A. S. Esmonde-Cleary. I henhold til dette argumentet førte interne problemer og uro i Romerriket og behovet for å trekke tropper tilbake for å bekjempe barbariske invasjoner som fikk Roma til oppgi Britannia. Det var sammenbruddet i keisersystemet som førte til slutten på det keiserlige styret i Britannia. Imidlertid har Michael Jones fremmet en alternativt syn som argumenterer for at Roma ikke forlot Britannia, men at Britannia forlot Roma. Han framhever tallrike usurpatorer som kom fra Britannia på slutten av 300- og tidlig på 400-tallet, og at tilgang på kapitaltilførsel til Britannia hadde tørket ut tidlig på 400-tallet, noe som betydde at administratorer og soldater ikke ble betalt. Alt dette, argumenterer Jones til at det britonske folket gjorde opprør mot Roma. Begge disse argumentene er åpne for diskusjon, skjønt foreløpig har ikke videre utvikling bli gitt i forståelsen av hvorfor det romerske styret i Britannia ble avsluttet.
Det var ikke bare utvandring over den engelske kanal til Bretagne, men også til Galicia i nordlige Spania ("merket med rødt") av britonere fra sørlige Britannia.
Tidens voldsomme og voldelige vesen skal imidlertid ikke bli oversett, og det er sannsynlig at dette var en periode med lokale spenninger, noe det blir gitt hentydninger av i alle skriftlige kilder. Det er også referanser til pestutbrudd. Det har vært foreslått konflikter mellom stammene, som kanskje begynte i tiden før 410, som førte til at Britannia ble splittet opp i mindre stykker og bidro til at økonomien falt sammen. Tilsammen kan krig og sykdom ha ført til økt dødelighet. Undersøkelser på bruken av jordbruksland antyder en nedgang i produksjonen som kan være et tegn på befolkningsnedgang.
Det er klart at en del britonske folk utvandret til kontinent, noe resulterte i at regionen Armorica i nordvestlige Gallia ble kjent som Bretagne. Det er også bevis på britonsk utvandring til Gallaecia i nordvestlige Spania. Dateringen for disse utvandringene er usikker, men nyere studier antyder at utvandringen fra sørvestlige Britannia til Bretagne kan ha begynt så tidlig som rundt 300 e.Kr. og var hovedsakelig fullført ved år 500. Disse bosetterne, antagelig ikke flyktninger hvis datering begynte så tidlig, gjorde deres tilstedeværelse følt i å navngi den mest vestlige delen som stakk ut i Atlanterhavet av provinsen Armorica med navn som antyder hvor de kom fra: Kerne/Cornouaille («Kernow/Cornwall») og Domnonea («Devon»). Det er lingvistiske bevis på nær kontakt mellom sørvestlige Britannia og Bretagne gjennom hele den sub-romerske perioden.
I Galicia i nordvestlige hjørnet av den iberiske halvøy, en annen region for tradisjonell keltisk kultur og språk, den svebisk "Parochiale" som ble trukket opp en gang rundt 580 omfatter en liste over de viktigste kirkene i hvert kirkesogn i metropolitanbispedømme Braga i dagens Portugal ("ecclesia Britonensis", i dag Bretoña), som var et bispesete som administrerte de britonske innvandrerne. I 572 hadde dets biskop et keltisk navn: Mailoc. Bosetterne tok med seg sin særegne keltiske kristendom, men aksepterte til sist de latinske ritualer ved det fjerde kirkemøtet i Toledo i 633. Bispedømmet strakte seg fra Ferrol til elven Eo. I Spania har området tidvis blitt kalt for «det tredje Britannia» eller «det siste Britannia».
a> hadde fortsatt beboelse i den sub-romerske tid.
Restene av grunnvollene til en romersk bygning (og sognets kirketårn) ved Caerwent.
Kongedømmer som ikke var angelsaksiske begynte å oppstå i vestlige Britannia og ble først referert til i Gildas' "De Excidio". Til en viss grad kan disse kongedømmene ha blitt avledet eller oppstått fra tidligere romerske strukturer. Det er imidlertid også klart at de hadde en sterk innflytelse fra Hibernia (Irland) som aldri var en del av Romerriket. Arkeologi har bidratt ytterligere i studiet av disse kongedømmene, mest ved steder som Tintagel og bygdeborgen ved South Cadbury.
I nord utviklet de britonske kongedømmene Hen Ogledd («Det gamle nord») som besto av Ebrauc (et antatt navn), Bryneich, Rheged, Strathclyde, Elmet og Gododdin. Reparasjoner langs Hadrians mur på 400- og 500-tallet har blitt avdekket, og ved Whithorn i sørvestlige Skottland (muligens klosteret til sankt Ninian). Undersøkelser har bidratt til å dokumentere fortsatt urban bosetning ved en del romerske byer som Wroxeter og Caerwent. Fortsatt byliv kan bli knyttet til kirkens struktur.
Vestlige Britannia har tiltrukket seg de arkeologene som har ønsket å plassere kong Arthur som en historisk og faktisk figur. Selv om det er få samtidige skriftlig bevis for dette har arkeologiske bevis antydet muligheten for en romersk-britonsk konge eller høvding som kan ha hatt betydelig makt i løpet av den sub-romerske tiden, noe som er demonstrert ved dannelsen av steder som Tintagel og jordvoller og forsvarsverk som Wansdyke. Slike fortolkninger fortsetter å tiltrekke seg både folkelige forestillinger og akademisk skepsis.
Mens de som folk ble presset bakover politisk og språklig hadde britonske lærde og kirkeledere en betydelig påvirkning på de angelsaksiske nykommerne gjennom lese- og skrivekyndighet, kirkelige sosiale strukturer og historisk minne om den romerske perioden i Britannia, særlig etter at angelsakserne ble kristnet fra og med Augustin. Ved å komme fra en velutviklet muntlig litterær tradisjon ble angelsakserne meget påvirket av den mer avanserte skriftlige kulturen til britonene. Britonske lærde ble knyttet til angelsaksiske hoff for å støtte administreringen av kongedømmene. Gjennom denne prosessen ble britonsk kultur tilbakeført til de delene av Britannia som var blitt politisk tapt for dem. Sammendraget av denne prosessen er adopsjonen av den legendariske britonske krigslederen, faktisk eller fiktiv, som den nasjonale engelske helt takket være de litterære verkene til walisiske skribenter og historikere.
Klimaforandringer.
Det er bevis på klimaendringer på 400-tallet hvor miljøet ble kaldere og våtere. Det førte til kortere vekstsesong og gjorde deler av innlandet og opplandet uegnet for å dyrke korn. Dendrokronologi har avslørt en særlig klimatisk hendelse i år 540. Michael Jones har foreslått at nedgangen i produksjonen fra jordbruksland som allerede var fullstendig utnyttet hadde betydelige demografiske konsekvenser.
Befolkningsforandringer.
Sykdom kobber ble spredt i tidlig middelalder og førte til høyere dødelighet i befolkningen.
Det er antatt at befolkningen i Britannia hadde en nedgang etter den romerske perioden: fra kanskje 3 millioner til rundt halvparten av dette. Reduksjonen synes å ha skjedd grunnet de miljøendringene som er nevnt over, men hadde antagelig også sine grunner i sykdom som pest og kobber. En gang rundt år 600 spredte kopper seg fra India til Europa.
Det er kjent at den justinianske pest kom til middelhavsregionen på 500-tallet og nådde ført fram til de britiske øyer i år 544 eller 545 da den nådde Irland. Det er beregnet at denne pesten drepte så mange som 100 millioner mennesker over verden og var like ille som Svartedauden senere. Den førte til at Europas befolkning sank med rundt 50 prosent mellom år 550 og 700.
I henhold til forskning gjort av University College London kunne de angelsaksiske bosetterne nyte en betydelig sosial og økonomisk fordel i henhold de innfødte britonere. Fordelen hadde effekt i mer enn 300 år fra midten av 400-tallet. Historikerne ved University College London har argumentert for at færre enn 200 000 angelsaksere kom til et land bestående av rundt 2 millioner britonere i løpet av 400-tallet. Angelsakserne burde således utgjøre 10 prosent av genmaterialet, men genetiske analyser av menn fra sentrale England viser at mer enn halvparten av alle menn har et Y-kromosom som kan spores tilbake til germansk region, dagens Tyskland, Nederland og Danmark. En forklaring på denne uregelmessighet er det oppsto en sosial klassestruktur som gjorde det mulig for angelsakserne å spre genene sine på bekostning av den stedegne, opprinnelige befolkningen. Bevis på denne strukturen kan bli funnet i nær samtidige tekster som lovverket på 600-tallet som fastsatte større verdi på en angelsakser. Om sistnevnte ble drept var den «Wergild», "blodpenger", som ble betalt til familien opp til fem ganger større enn tilsvarende erstatning betalt til en innfødt bretoner.
Et moderne skilt med «Velkommen til Cornwall» har tekst både på engelsk og kornisk.
Arkeologer som har avdekket britonske gjenstander i England som er datert fra senere tid enn fra tiden med den nevnte sosiale klassestrukturen. Områdene rundt Penninene, «Englands ryggrad», en fjellkjede som går i det midtre av landet, hadde fortsatt en sterk britonsk kultur og et eksempel på at kumbrisk språk ble snakket her fram til slutten av 1100-tallet. Kornisk språk varte lengre, inn i tidlig moderne tid på 1700-tallet. Britonske tradisjoner og ord har blitt bevart i enkelte lokale områder fram til i dag.
Stephen Oppenheimer, som baserte sin forskning på studiene til Weale og Capelli, har opprettholdt at alle invasjoner eller innvandring siden romersk tid hadde faktisk liten innvirkning på befolkningens genmateriale på de britiske øyer, og at befolkningen fra forhistorisk tid tilhørte en liberisk genetisk gruppe. Det fleste folk på de britiske øyer er genetisk like med baskiske folk i nordlige Spania, fra 90 prosent i Wales til 66 prosent i East Anglia i England (både East Anglia som England er stedsnavn som har fått navn anglerne). Oppenheimer forslår at inndelingen mellom vestlige og østlige England ikke begynte med angelsakserne, men har sin opprinnelse med to hovedruter for den genetiske flyten – en opp langs atlanterhavskysten, og den andre fra naboområdene i kontinentale Europa, og begge skjedde rett etter den siste istid. Ved å støtte seg på den lingvistiske forskningen til Forster og Toth hevder han at de indoeuropeiske språkene begynte å fragmentere for rundt 10 000 år siden, også ved slutten av siste istid. De keltiske språkene skilte seg fra indoeuropeisk tidligere enn man har antatt, for rundt 6 000 år siden. Språkene i England skilte seg fra germansk før romersk tid og ble det engelsk som ble talt av de stammene som i dag er England, lenge før angelsakserne kom.
Flere forskere advarer mot å trekke for bastante konklusjoner på begrenset datagrunnlag. I sammendraget av artikkelen «Hvem var kelterne?» på Det nasjonale museum i Wales slo fast at «Det er mulig at framtidige genetiske studier av forhistorisk og moderne menneskelig DNA kan bidra til underrette vår forståelse om emnet. Tidlige studier har imidlertid så langt tendert til å skape usannsynlige konklusjoner fra et meget lite antall av mennesker og benytter seg av foreldet antagelser om lingvistikk og arkeologi.»


SUV.
SUV står for Sport Utility Vehicle (norsk: Sport- og nyttekjøretøy). Det er en type bil som kombinerer stasjonsvognens mulighet for å transportere passasjerer og bagasje langs landeveien med gode eller visse terrengkjøringsegenskaper.
Betegnelsen SUV kom først i vanlig bruk i Norge rundt 2000 da de kompakte modellene begynte å få en betydelig markedesandel. I dag (2007) brukes det med «tilbakevirkende kraft» om nær sagt alle bilmodeller av stasjonsvogntype med firehjulstrekk og/eller høy bakkeklaring.
I de senere år er begrepet også brukt om kjøretøyer av lignende størrelse og utseende som markedsføres som SUV-er, men uten terrengkjøringsegenskaper, noen ganger uten firehjulstrekk i det hele tatt.
Store stasjonsvogner med firehjulstrekk.
Andre generasjon Range Rover, P38A
Opprinnelig, og før begrepet SUV var tatt i bruk, var biltypen ofte bygd på pickup-understell med stasjonsvognkarosseri oppå. De ble utviklet som svar på suksessen med Range Rover og Jeep Cherokee på 1970-tallet. For disse tidlige, røffe og relativt store bilene, var det i stor grad transportbehovet og nytteverdien i strøk med dårlige (eller manglende) veier eller krevende klima (snø/is/regn/sand) som lå til grunn for anskaffelsen.
Motorer med stort slagvolum og høyt dreiemoment, hjuloppheng som gav fullverdige terrengegenskaper og kraftoverføring med lavgir og differensialsperre(r) var blant de viktige kravene til bilene i denne fasen.
Eksempler på typen som er bygget på pickup-understell var tidlige versjoner av Toyota 4-Runner og Nissan Terrano.
Børstraktorenes inntog.
Mercedes-Benz G-Klasse (G 500 V8)
«Børstraktor» ble et utbredt kallenavn på biltypen i Norge da store, firehjulsdrevne stasjonsvogner ble mer urbane. Betegnelsen baserte seg både på at bilene var relativt dyre i innkjøp og drift og at de ble oppfattet som terrengbiler som sjelden eller aldri så terreng. Begrepet dukket opp samtidig som Mercedes-Benz Geländewagen fikk et visst volum på det norske markedet utover på 1980-tallet. Det økende volumet hadde sammenheng med den såkalte jappetiden (YAP) i norsk økonomi og at bilen fikk økt betydning som sosialt signalobjekt. I England brukes uttrykket «Chelsea tractor» tilsvarende.
Disse bilene var kjennetegnet av at det var lagt stor vekt på fremkommelighet samtidig som komforten i kupéen var på et langt høyere nivå enn tidligere. Det kunne langt på vei måle seg med det man fant i personbiler av høy standard på samme tid.
Noe av populariteten kan selvsagt også tilskrives at enkelte modeller hadde sitteplass til opptil 10 personer og kunne registreres som buss i Norge. Dette ga en betydelig prisfordel på grunn av redusert engangsavgift – og ikke minst anledning til å kjøre i kollektivfeltet.
De første egentlige SUVer.
På 1990-tallet kom de første kompakte SUV-er, som Toyota RAV4 i 1994 og Land Rover Freelander i 1998. Disse modellene gjorde biltypen attraktiv for nye kjøpergrupper på grunn av sin pris, størrelse og sine egenskaper.
Markedets aksept av den nye biltypen og utviklingen av SUV-segementet, kan også sees på bakgrunn av den suksessen Audi hadde med sin quattroteknologi i vanlige personbiler, sedaner og stasjonsvogner, fra midten av 1980-tallet. Torsendifferensialen som Audi tok i bruk i 1986, var et viktig element også i første generasjon RAV4.
Fra 2000 kom det flere modeller i luksussegmentet som Range Rover tidligere dominerte, for eksempel BMW X5 i 2000, Porsche Cayenne i 2002 og BMW X3 i 2003.
Drivverk og motor.
De opprinnelige modellene er konstruert og bygget for terrengkjøring og ekstreme vei- og kjøreforhold. Dette innebærer at de enten har et førstegir med svært lav utveksling eller har reduksjonsgir, noe kompaktmodeller flest mangler. Differensialsperre både på bakaksel og senterdifferensial er gjerne standard. Enkelte SUVer mangler 4x4 og er 2x4, enkelte har kombinasjonssystemer med automatisk til- og frakobling.
Vading.
Mens bilmodeller bygd for terrengkjøring gjerne kan passere elver og bekkefar med opptil 50-70 cm vanndyp uten ekstrautstyr, er slik kjøring ikke tilrådelige med en SUV fordi SUVer flest får problemer så fort vannet når over dørterskelen og eksosrøret (siden systemet mangler tilbakeslagsventil).
Rammekonstruksjon.
Klassiske terrengbiler har et karosseri med stor styrke og høy vridningsstabilitet bygd på konvensjonell ramme, mange har også stiv bakaksel. SUVene har oftest selvbærende karosseri og uavhengig hjuloppheng på alle fire hjul.
Andre konstruksjonsdetaljer.
Biler bygd for terrengkjøring har gjerne større motorvolum og en motorkonstruksjon hvor det er lagt større vekt på kraft (dreiemoment) enn på effekt (HK). Justerbar fjæring og mulighet for å øke bakkeklaringen er etter hvert også blitt vanlig.
Kontrovers om store SUVer.
Spesielt i USA har de store firehjulstrekkerne vært kontroversielle på 2000-tallet. Kritikken går på unødig drivstofforbruk, plassbruk på veien og parkeringsplasser og fare for andre trafikanter. Forsvarerne trekker fram god sikkerhet, allsidighet og trygghet på vanskelig føre som argumenter.
Noen kjente amerikanske SUV-er er Hummer, Jeep Cherokee, Jeep Patriot og Chevrolet Blazer.
Tema med variasjoner.
Behovet for å skille seg ut er påtrengende stort i bilbransjen. Mens SUV er blitt den generiske betegnelsen på biltypen, finnes det en rekke varianter, og antallet ser ut til å øke. Akronymet RAV, som Toyota benytter, står for Recreational Activity Vehicle. Volvo kaller sin XC-modell (Cross Country) en CUV, som står for Crossover Utility Vehicle, et begrep som også brukes om Audi A6 allroad quattro. BMW prøver å gjøre seg unike med sin egen bokstavkombinasjon, SAV, som står for Sports Activity Vechile, hvilket BMW kaller X3 for.
Markedsandel i Norge.
I 2006 hadde 30,6% av nyregistrerte personbiler i Norge 4-hjulstrekk. De fleste av disse kunne karakteriseres som SUV-modeller. Suzuki Vitara, Toyota RAV4 og Subaru Forester var de tre mest solgte.
I 2007 var andelen personbiler med 4-hjulstrekk 22,5% og Toyota RAV4, Honda CR-V og Mitsubishi Outlander var de tre mest solgte.
I 2008 var andelen 25%. Bestselgerne var de samme som året før, med Mitsubishi Outlander som nr 1, fulgt av Toyota RAV4 og Honda CR-V.
I 2009 hadde 26,5 % av alle nyregistrerte personbiler drift på alle fire hjul. De tre mest solgte (4x4) var VW Tiguan (2 440), Volvo XC60 (1 682) og Toyota RAV4 (1 441).


Toni Nhleko.
Nkosinathi «Toni» Nhleko (født 24. juli 1979 i Ermelo) er en sørafrikansk fotballspiller, som fra februar 2009 spiller for den sørafrikanske klubben Thanda Royal Zulu. Han ble solgt fra Sandefjord Fotball i februar 2009.
Nhleko har spilt ti landskamper for Sør-Afrika, og deltok under det afrikanske mesterskapet i 2004. Han har også 12 U20 landskamper og 20 U23 landskamper for Sør-Afrika


Harald Ulrik Sverdrup.
Harald Ulrik Sverdrup (født 15. november 1888 i Sogndal, død 21. august 1957) i Oslo, var en norsk oseanograf og meteorolog som gjorde flere viktige teoretiske oppdagelser på disse feltene. Han var sønn av teolog Edvard Sverdrup (1861–1923) og Maria Vollan (1865–1891), og bror til pedagog Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og ingeniør Leif Sverdrup (1898–1976).
Utdannelse.
Sverdrup var elev først på Latinskolen i Bergen (1901) før han tok examen artium i 1906 ved Kongsgård skole i Stavanger, der familien flyttet i 1901. Etter studier ved Universitetet i Oslo med cand. real. i 1914 og noen års opphold i Leipzig, disputerte han for dr. philos. i 1917.
Virke.
Fra 1918 til 1925 ledet Sverdrup de vitenskapelige undersøkelsene under Roald Amundsens Maud-ekspedisjon. Han var assistent ved Carnegieinstituttets avdeling for jordmagnetiske undersøkelser, Washington i 1922 og assosiert forsker ved samme institutt i 1926 og perioden 1928-40.)
I 1926 ble han utnevnt til professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen (UiB).
I 1931 deltok Sverdrup i den australskfødte polarforsker Hubert Wilkins' kuriøse arktisekspedisjon med den utrangerte ubåten ««Nautilus»», en tidligere amerikansk ubåt fra Første verdenskrig. Etter ekspedisjonen ble Nautilus senket utenfor Askøy.
Med permisjon fra UiB ble han direktør for "Scripps Institute of Oceanography" (SIO) i California i 1936, en stilling han pga. krigen innehadde helt til 1948. Der utviklet han bl.a. i samarbeid med Walter Munk den første eksisterende bølgevarslingsmodellen. Den ble benyttet under de alliertes invasjon i Normandie. Her var han også hovedforfatter til det oseanografiske standardverket "The ocean", første gang utgitt i 1942.
Da han kom hjem igjen, fortsatte han sine bidrag til oseanografi, havforskning og polarforskning. Han ble direktør for Norsk Polarinstitutt, og fra 1949 professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo.
Da han 1954-1957 var dekanus ved UiO, sto han for «Sverdrup-planen» som medførte en storstilt utbygging av universitetene i Oslo og Bergen tidlig på 1960-tallet.
Den fysiske enheten for havstrømmers styrke er oppkalt etter ham. 1 Sv = 106 m³ per sekund.
Sverdrupisen på Nordaustlandet, Svalbard er oppkalt etter ham, likeså H.U. Sverdrupfjella i Dronning Maud Land.


Dropout Productions.
Dropout Productions var et TV-produksjonsselskap som produserte programmer som "Torsdagsklubben" (TV 2), "Typisk norsk" (NRK), "Uti vår hage" (NRK), "Åpen Post" (NRK), "Tonight med Timothy Dahle" (TV 2), "Jan Johansen - jakten på den norske mannen" (NRK), "Koht i kommunen" (NRK), "Folk i farta" (NRK) og mye mer. Produksjonsselskapet hadde spesialisert seg på humor og underholdning.
I 2005 ble selskapet kjøpt opp av svenske Metronome Film & Television AB, som også eier norske Rubicon TV og Metronome Spartacus. Dropout Productions er i dag integrert med Rubicon TV.


Metronome Film & Television.
Metronome Film & Television AB er et skandinavisk film- og TV-produksjonsselskap med virksomhet i Sverige, Norge, Danmark og Finland. Virksomheten drives i selvstendige datterselskap. Selskapet produserer langfilm, TV-program (underholdning, drama, fakta og feature) og reklamefilm for samtlige visningsformer. Siden 2009 eies selskapet av britiske Shine Group, som i sin tur eies av amerikanske News Corporation.
Det har følgende datterselskaper i Norge: Rubicon TV, Metronome Spartacus, Rubicon Film AS, Dropout Productions og Cosmo Televisjon.


John Garang.
John Garang de Mabior (født 23. juni 1945 i Wangkulei ved Bor i Sør-Sudan, død 31. juli 2005) var visepresident i Sudan og tidligere leder for opprørsbevegelsen SPLA ("Sudan People's Liberation Army") Han tilhørte dinkafolket, og kom fra en fattig familie.
Garang studerte økonomi i USA, der han tok doktorgrad i jordbruksøkonomi. På 1970-tallet sluttet han seg til de militære styrker i Sudan og steg i gradene til oberstløytnant. I 1983 ble han sendt til Bor for å slå ned et mytteri; 500 soldater fra det sørlige Sudan. Istedet starte han en opprørshær, SPLA ("Sudan People's Liberation Army", «Det sudanske folks frigjøringsbevegelse»), som kjempet mot militærstyre og islamittisk dominans. Noe tidligere hadde regjeringen bestemt at den islamske sharia-loven skulle gjøres gjeldende i hele landet, også i det overveiende ikkemuslimske sør. Han oppfordret flere garnisoner til opprør. Mytteriene markere begynnelsen på Den andre borgerkrigen i Sudan, som førte til en og en halv million døde i løpet av tyve års konflikt.
SPLA mottok støtte fra Libya, Uganda og Etiopia. Garangs styrker kontrollerte store deler av den sørlige landsdel, der befolkningen var for det meste animister eller katolske kristne. Han kalte denne landsdelen «Det nye Sudan».
Garang nektet å delta i interimsregjeringen av 1985 eller valgene i 1986, og forble opprørsleder. Men i januar 2005 undertegnet SPLA og regjeringen en fredsavtale. Den 9. juli 2005 avla Garang embedsed som visepresident, rett etter at han og president Omar al-Bashir undertegnet en konstitusjon som etablerte en maktdeling. Han ble samtidig administrativ leder for det sørlige Sudan for seks år; etter den perioden skulle etter avtalen en folkeavstemning i sør ta stilling til eventuell uavhengighet. Ingen kristen eller sørsudaneser hadde noensinne tidligere innehatt en så høy regjeringspost.
Garang ble meldt død av FN den 1. august 2005 etter at hans helikopter dagen før hadde havarert på vei tilbake fra nabolandet Uganda. Meldingen om dødsfallet utløste gateopptøyer som kostet omkring 100 mennesker livet i Khartoum; mange nektet å tro at hans død skyldtes en ulykke. Han ble begravet fra den katolske domkirken i Juba i Sør-Sudan den 6. august.


Fahd bin Abdul Aziz.
Kong Fahd bin Abdul Aziz Al-Saud (arabisk: فهد بن عبد العزيز آل سعود) (født i Riyadh i Saudi-Arabia, mest sannsynlig i 1923, død 1. august 2005 samme sted) var inntil sin død konge og statsminister av Saudi-Arabia og overhode for Huset Saud. Fahd ble konge i 1982 da hans halvbror, den tidligere kongen Khalid bin Abdul Aziz, døde.
Fahd fikk et alvorlig slag i 1995 og var siden da ute av stand til å utføre sine offisielle plikter. Hans halvbror kronprins Abdullah bin Abdulaziz al-Saud fungerte da som regent frem til hans død.


Den internasjonale telekommunikasjonsunion.
Den internasjonale telekommunikasjonsunion (engelsk: "International Telecommunication Union", forkortet ITU) er et FN-organ for global standardisering innen telekommunikasjon med formelt ansvar for å lage verdensstandarder innenfor telekommunikasjonsområdet. ITU arrangerer også de fireårlige Telecom-messene.
Organisasjonen har pr. mai 2012, 193 medlemsland og mer enn 700 medlemmer i privat og akademisk sektor. Norge har vært med siden starten. Hovedkvarteret holder til i Genève i Sveits der også mange av møtene holdes.
ETSI og ANSI er regionale organisasjoner som samarbeider med ITU, de fleste store aktører er medlemmer både i ITU og sin regionale organisasjon.
ITU-T.
ITU-T er den delen av ITU som har ansvaret for standardisering innenfor telekommunikasjonsområdet, og lager og utgir flere serier med såkalte "recommendations" (anbefalinger) som i praksis er standarder som beskriver hvordan tjenester, nett o.a. skal bygges opp.
Pr. juli 2005 er tallet med aktive standarder om lag 2900. Ett eksempel på en mye brukt standard er ITU-T Rec. G.711, som beskriver formatet for en PCM talekanal som brukes over hele verden i digitale telefoninett og ISDN.
Formelt sett er ikke disse dokumentene standarder som skal følges av alle medlemmer, men fordi de er meget gjennomarbeidet og utviklet av grupper der medlemmer fra hele verden er med, og sikrer interoperabilitet verden over; er de fleste av dem i praksis å oppfatte som standarder. Mange av standardene åpner for regionale tilpasninger i regi av de formelle standardiseringsorgansisasjonene som f.eks. ETSI og ANSI.
Bidrag til arbeidet, som foregår i 13 ulike studiegrupper (Study Groups) med en lang rekke undergrupper, kommer fra teleoperatører, utstyrsprodusenter og forsknings- og utviklingsmiljøer verden over, og kommer også formelt fra de regionale standardiseringsorganisasjonene som f.eks. ETSI (Europa) og ANSI (Nord-Amerika). I tillegg mottas bidrag fra andre store organisasjoner som ikke har formelt standardiseringsansvar, som f.eks. IETF og IEEE, og det er nært samarbeid med andre globale organisasjoner som ISO og IEC.


Oklahoma City.
Oklahoma City er hovedstaden og den største byen i den amerikanske delstaten Oklahoma.
Oklahoma City er USAs 29. største by ifølge folketellingen i 2003. Per 1. juli 2004 er innbyggertallet 528 042 personer, men 1,3 millioner bebyggere når småbyene i omegnen telles med.
Byen ble i 1995 utsatt for det største terroristangrepet på amerikansk jord forut for 11. september 2001.
Tinker Air Force Base ligger ved Oklahoma City.


DSLAM.
Siemens DSLAM SURPASS hiX 5625
DSLAM er kortform for "Digital Subscriber Line Access Multiplexer", og er den nettkomponenten som sitter på sentralsiden av et DSL-basert bredbåndsaksessystem som f.eks. ADSL.
En DSLAM er felles node for et stort antall DSL aksesslinjer og kan som oftest terminere både ADSL, SHDSL og VDSL. DSLAM inneholder også en konsentrasjon (eller overbooking) av kapasiteten, dvs. at samlet kapasitet på alle aksesslinjene er høyere enn kapasiteten fra DSLAM og innover i ISP-ens nett, for å øke utnyttelsen av ressursene. Fra starten var det vanlig med en konsentrasjon fra 50:1 og nedover til 15:1 for privatabonnenter, men denne er redusert i takt med det stadig økende behovet for kapasitet til hver enkelt. Fortsatt er det ikke vanlig å gi garantier for kapasiteten til privatabonnententer.
Gjennom telelosji kan dominerende netteiere pålegges å gi konkurrenter adgang til å utplassere DSLAM for egen trafikk i den dominerende aktørens sentraler.


Whithorn.
Whithorn er en liten by i Dumfries and Galloway i Skottland, omkring 16 km sør for Wigtown.
Den første kirken i Skottland, Candida Casa, ble reist av sankt Ninian i 397. I det 1100-tallet hadde den mer eller mindre rast sammen, og et kloster ble bygget på samme sted. Dette ligger nå i ruiner. Byens museum har funn fra stedet, som er et av de viktigste funnsteder fra sub-romersk Britannia.
Byens havn er Isle of Whithorn, hvor man blant annet finner St. Ninians kirke fra det 13. århundre.


Diskusjonsgruppe.
Diskusjonsgrupper (engelsk "newsgroups") er, sammen med e-post, en av de eldste Internettjenestene, og består av brukere og servere som er koplet sammen i (det logiske) Usenet. Kommunikasjonsprotokollen som brukes, kalles NNTP.
Det finnes diskusjonsgrupper for alle tenkelige temaer, og gruppene er ordnet i en rekke hierarkier som news, rec ("recreation"), sci ("science"), comp ("computers"), osv. Det finnes også mange norske grupper innenfor hovedkategoriene.
Trenden er at disse foraene nå erstattes av web-baserte diskusjonsgrupper som for mange nettbrukere framstår som mer funksjonsrike og brukervennlige, mens mer erfarne databrukere ofte fortsatt regner Usenet som en bedre løsning.


NNTP.
NNTP er kortform for Network News Transfer Protocol.
Dette er en lag 7-protokoll i IP-protokollfamilien for utveksling av meldinger i News-tjenestene over Usenet, og brukes altså til kommunikasjon med diskusjonsgrupper på Internett. Usenet-serverne kjører server-versjon og klient-versjonen er inkludert i alle vanlige nettlesere som Netscape, Internet Explorer, osv.


Usenet.
Diagram som illustrerer hvordan Usenet fungerer. De blå, grønne og røde sirklene representerer gruppene de fører.
Usenet, ofte bare kalt news, er et globalt, desentralisert og distribuert diskusjonsnettverk på Internett der brukere kan lese eller publisere meldinger til en eller flere diskusjonsgrupper (nyhetsgrupper) ved hjelp av en newsklient. Nettverket ble utviklet av Tom Truscott og Jim Ellis ved Duke University i 1979, og er forløperen til de ulike webbaserte diskusjonsforumene som er mye brukt i dag. Usenet er et av de eldste datanettverkene som fortsatt er i bruk.
Usenet har ingen sentral server eller eier, men er distribuert over en stor mengde servere som lagrer og sender meldinger til hverandre. Brukere henter vanligvis ned og sender meldinger fra en server som er under kontroll av deres internettleverandør. Denne serveren sørger for å sende meldingene videre til andre servere, slik at meldingene kan leses av brukere som benytter andre servere.
Protokollen som brukes for å kommunisere med Usenet-serverne er NNTP.


Mormons bok.
Mormons bok er ifølge Siste Dagers Hellige (mormonere) et "annet testamente om Jesus Kristus". I mormonersamfunnets åttende trosartikkel heter det at «...Bibelen er Guds ord så langt den er riktig oversatt...» og at «...Mormons Bok er Guds ord».
Innhold.
Boken inneholder opptegnelsene til profeter som i fortiden skal ha levd på det amerikanske kontinent, og har mange likheter med Bibelens budskap. Noen deler av boken er direkte sitat fra Kong James' bibel. Boken ble for første gang utgitt på engelsk i 1830. Oversettelsen ble etter det de troende forteller, utført ved inspirasjon av Joseph Smith jr..
Bokens navn kommer fra en Mormon, general til en hær som ble utslettet i et slag omtrent 421 e.Kr., og var den nest siste forfatteren som begynte et sammendrag av hans folks opptegnelser på graverte gullplater. Sammendraget ble fullført av sønnen Moroni etter farens død. Etter han hadde fullendt det, skal han ha gjemt platene nedgravd i ei steinkiste på en ås som heter Cumorah, nord i delstaten New York i USA. Han kom deretter til Joseph Smith som engel tidlig på 1800-tallet og viste ham hvor steinkista var, slik at Smith kunne oversette opptegnelsen.
Det fortelles blant annet om Lehi, som profeterte for Jerusalems innbyggere før byen falt for Babylonia omtrent 600 f.Kr. Slik boka 1. Nephi beretter, dro han etter Guds befaling ut fra Jerusalem når de jødiske myndighetene forkastet advarselsbudskapet, og søkte etter livet hans. Familien fant veien til havet igjennom en årevis-lang reise som beduiner sydøst ved Rødehavskysten til Nahom i Jemen, og så mot øst, ved søndre kant av "Rub al Khali", og antagelig ned til "Dhofar"-området i nåtidens Oman, hvor sønnen Nephi ble befalt av Gud å bygge skip. Med det skipet reiste de til et sted i det vi kjenner som Amerika, men det vites ikke nøyaktig hvor.
Lehi og Nephi fortsatte som forkynnere for dem som slo seg ned i disse «koloniene», men folket ble splittet mellom disse foran-nevnte «rettferdige» og de resten «gjenstridige» som nedstammet fra de andre. Opptegnelsene ble vedlikeholdt og ført videre av Lehis og Nephis etterkommere iblant de rettferdige, som beholdt mye av sin etnisk og religiøs identitet.
I 3. Nephi finnes beretningen om Jesu Kristi tilkomst til den vestlige verden etter hans oppstandelse fra de døde, og som skal etter sigende ha blitt bevart i fortellinger hos mayakulturen og andre sivilisasjoner.
Det berettes om at Nephitene fant flere gullplater fra en enda eldre sivilisasjon – jaredittene – som utslettet seg i borgerkrig, og et sammendrag av deres historie finnes i "Ethers bok".
Da selve nephitenes samfunn falt sammen i «ondskap» etter to hundre års fred og lykke som resulterte fra Jesu besøk til dem, ble de utslettet av folkene omkring som «de urettferdige» for lenge siden hadde giftet seg inn i, flyktet den eneste overlevende general, Moroni, langt nord i årevis, og i tidens løp gjemte han opptegnelsen som skulle fremkomme i de siste dager, før og i forberedelse til Kristi annen tilkomst, slik at Mormons bok kunne være det annet testamente at Jesus er Kristus, for å videre bekrefte bibelens testament.
Kritikk.
Det finnes forskere på feltet, med både kristen og jødisk bakgrunn, som ikke anser historiene om Mormon og hans sønn Moroni, samt de gamle folkeslagene nephittene og lamanittene, som reelle og faktiske, men oppdiktede.
Få uavhengige forskere og vitenskapsfolk mener det finnes beviser på at innholdet i "Mormons Bok" er sant eller reellt i henhold til arkeologi, metallurgi, biologi og genetikk. Helt spesifikt kan nevnes 1 Nephi 18:25, som nevner Nephi fant i Amerika «både ku og okse og esel og hest og geit og villgeit», dyr som ikke fantes i Amerika før Columbus kom. Mormonernes egne arkeologer forsker stadig på området for å finne bekreftelser på bokens innhold, men har så langt ikke funnet noen uvilkårlig bevis som holder vitenskapelig. "Mormons bok" snakker om en stor krig, der millioner døde. Skjeletter fra mennesker som kan bekrefte dette er ikke funnet, og heller ikke noen våpnene disse i så fall må ha brukt. Faunaen og teknologien som "Mormons bok" hevder fantes på det amerikanske kontinent, på tiden historiene finner sted, stemmer ikke helt med det man i dag vet om de før-columbusianske sivilisasjonene.
Moderne genetisk forskning synes ikke å støtte at en utvandring fra Midtøsten til Amerika fant sted, slik "Mormons bok" påstår.
Norsk utgave.
Boken ble oversatt til dansk i 1851, som det første språket utenom engelsk. Denne ble brukt i Norge frem til 1950, da den første norske oversettelsen utkom. En revidert norsk oversettelse utkom i 2002.


CMTS.
CMTS er kortform for cable modem termination system, dvs. system for såkalte kabelmodem for bredbåndsaksessystemer.
Begrepet brukes både om teknologien og om selve nettelementet på nettsiden av systemet.
Teknologien.
CMTS-systemer brukes for å etablere bredbånds datakommunikasjon over kabel-TV-nett, som oftest i henhold til standarden kjent som Euro-DOCSIS. Systemene bruker én eller flere «TV-kanaler» til datakommunikasjon for et større antall aksesslinjer og har i siste versjon av standarden, DOCSIS 2.0, maksimal kapasitet på om lag 51 Mbit/s nedstrøms.
Nettelementet.
Et CMTS har samme rolle som DSLAM i et DSL-basert system. Den er fellespunkt med blant annet multipleksing mot nettet for en rekke aksesslinjer som har hvert sitt kabelmodem, eller «CM». Også her brukes vanligvis en konsentrasjon av kapasiteten mellom aksessene og nettet til ISP-en.


Draco Malfang.
Draco Malfang (født 5. juni 1980) er en fiktiv person fra J.K. Rowlings bokserie om Harry Potter. Han er Harrys svorne fiende ved "Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom", og favoritteleven til Smygards husstyrer Severus Slur. I filmene om Harry Potter er det Tom Felton som har rollen som Draco Malfang.
Familieforhold.
Draco Malfang er sønn av Lucifus Malfang og Narsissa Malfang.
Første møte.
Draco Malfang blir først nevnt i Harry Potter og De vises stein i kapittel 5, og ved navn i kapittel 6. Møtet finner sted i Diagonallmenningen inne i "Madam Malkins Gevanter for enhver anledning", og allerede da blir det tydelig at Draco og Harry Potter ikke kommer godt overens.
Draco på skolen.
Draco Malfang er elev ved "Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom", og går i Harry Potters klasse. I sitt 5. år blir han utnevnt til prefekt, og senere på året blir han medlem av inkvisitorialtroppen til Venke Dolorosa Uffert. Draco blir ikke nevnt blant de flinkeste elevene på skolen, men heller ikke blant de dårligste. Han har rollen som speider ved rumpeldunklaget til Smygard, men det kommer frem i bok nr. 2 at han bare kom inn på grunn av familiens rikdom.
Dødseter.
Da Dracos far, Lucifus Malfang, blir arrestert i Harry Potter og Føniksordenen, viser Voldemort interesse for Draco. I Harry Potter og Halvblodsprinsen blir det antydet at Draco er blitt en dødseter, og har fått dødseternes merke «tatovert» på armen. Selv om dette aldri blir bevist i boken, er det veldig mange indisier på at det stemmer.
Draco får en viktig oppgave i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" da Voldemort beordrer ham å ta livet av professor Albus Humlesnurr, en oppgave han til syvende og sist feiler i å utføre (se Slaget ved Galtvort). Draco tilbringer mesteparten av skoleåret i den sjette boken med å reparere et forsvinningsskap i nødvendeligrommet slik at han kan skape en passasje mellom dette skapet og dets motpart i butikken Borgia og Brust. Denne passasjen bruker han til å slippe dødsetere inn på Galtvort. Selv om Harry bestandig har sett på Draco som ond, oppdager han at Draco står inne på Stønne-Stinas toalett og gråter i frykt for hva som vil skje med familien hans om han feiler oppgaven Voldemort har gitt ham. Det at Draco til slutt ikke greier å ta livet av en annen person, viser at han fortsatt er i besittelse av uskyldighet ifølge Humlesnurr. Han virker også gledelig overrasket over at han har mulighet for å gå i dekning og sånn bli reddet fra Voldemorts utpressing. Det ble også avslørt i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" at Draco er begavet innen psykoblokk.
Se også.
Malfang, Draco


Kabelmodem.
Et kabelmodem (forkortes CM fra "Cable Modem") er termineringsenheten hos kunde i et CMTS-system, og kan sammelignes med ADSL-modemet i et ADSL-system. De fleste CMTS-systemer følger i dag DOCSIS-standarden.
Mot kundens nett/PC leveres signalet på et standard Ethernett-grensesnitt.


St. Cecilia Music.
St. Cecilia Music er et uavhengig/indie norsk plateselskap med base i Oslo. Selskapet ble stiftet i 2003 av artisten Unni Wilhelmsen, med utgivelse av Wilhelmsens egen musikk som formål.
Om.
St. Cecilia Music utgir utelukkende Unni Wilhelmsens egne produksjoner, og har ikke som intensjon å utvide porteføljen. Selskapet går inn i en stadig voksende rekke av artistbestemte/artisteide plateselskaper, hvor artisten selv går inn og gjør en mer omfattende jobb i forhold til produksjon og salg.
St. Cecilia Music har ingen fast ansatte.


DOCSIS.
DOCSIS er kortform for Data-Over-Cable Service Interface Spesification, eller "tjenestespesifikasjon for 'data-over-kabel' på norsk.
DOCSIS-standarden brukes i de aller fleste moderne kabelmodem-baserte bredbåndstilgangsystemer, dvs. systemer for bredbåndstilgang over kabel-TV-nettene. Slike systemer kalles også CMTS.
Standarden er opprinnelig utviklet av amerikanske CableCom men er nå adoptert av ITU-T som global standard (ITU-T Rec. J.122).
I Norge brukes en europeisk variant kalt Euro-DOCSIS, der endringene finnes i et anneks i standarden.
Siste versjon av standarden, DOCSIS 2.0, beskriver kommunikasjon med opptil 51 s pr. "TV-kanal" som brukes til slik kommunikasjon.


Annan.
Annan er en by ved elven Annan i Dumfries and Galloway, Skottland. Den ligger omkring 24 km fra Dumfries. Byen hadde 8 389 innbyggere i 2001.
De fleste husene i sentrum er bygget av rød sandstein. Blant offentlige bygninger finner man Annan Academy, hvor forfatteren Thomas Carlyle var elev, og rådhuset i viktoriansk stil fra 1878. I Port Street kan man se bygninger hvor vinduene er murt igjen for å slippe å betale vindusskatt, en spesiell form for eiendomsskatt. Byen har et "Historic Resources Centre".
Det finnes romerske levninger i området rundt byen. Senere bygde slekten "de Brus", som etter hvert ble kjent som slekten Bruce, Annan slott. Andre slekter som er assosiert med byen er Balliol og Douglas. Byen led under stadige angrep under grensekrigene mellom England og Skottland.
Elven krysses av en steinbro med tre buer fra 1824, og av en nyere jernbanebro.
Annen er en maritimt orientert by, med verft som bygde mange klippere og andre skip. Ved havnen finner man en varde som er reist til minne om Robert Burns, som jobbet på tollkontoret i 1790-årene.
Edward Irving ble født og vokste opp i byen, og det står en statue av ham på kirkegården. En annen kjent skotsk predikant, Robert Murray M'Cheyne, ble ordinert i Annen.
Utenfor byen ligger Hoddom slott, bygget av John Maxwell, 4. Lord Herries ca. 1552–1565.


Olsok.
Olsok (fra norrønt "ólafsvaka") er festen for Olav den hellige, som feires på hans dødsdag 29. juli.
Olsok betyr – tilsvarende som for Jonsok – egentlig høytidsaftenen før Olavsdagen. Olav den hellige falt på Stiklestad 29. juli 1030, og dermed skulle olsok være 28. juli om kvelden (og natt til 29. juli). Men olsok har etter hvert kommet til å bli brukt om selve Olavsdagen den 29. juli. Dagen er markert med en øks på primstaven.
Før reformasjonen var dette en av de viktigste helgenfester i Norge, og på grunn av Olavs spesielle posisjon i norsk historie ble den bevart som en nasjonal festdag også etter reformasjonen.
I moderne tid har dagen i Den katolske kirke i Norge status som høytid, det vil si en dag hvor det er obligatorisk å feire messe for Olav den hellige. I andre land feires samme dag festen for Marta av Betania. Dagen feires også av ortodokse kirker i Norge.


Joseph Pujol.
Joseph Pujol (født 1. juni 1857 i Marseille i Frankrike, død 1945) var en fransk artist som opptrådte under kunstnernavnet Le Pétomane («Fjertomanen»).
Pujols spesielle talent var at han kunne trekke inn luft gjennom endetarmsåpningen. Deretter kunne luften kontrollert slippes ut samme vei. Etter hvert trente han opp evnen til å kontrollere lyden. Blant hans populære forestillinger var en der han etterlignet prompelyder fra ulike aldersgrupper, små melodier, og imitasjoner av dyre- og fuglelyder. Et populært innslag var når han med hjelp av en liten plastslange røykte sigaretter med bakenden. Et annet populært innslag var hans versjon av lyden fra Jordskjelvet i San Francisco 1906.
Han var utdannet baker, men oppdaget at han kunne tjene penger på sitt spesielle talent, og begynte å opptre med sine «fjerteshow» i 1887. Opptredenene ble en stor suksess, og han ble hentet til Paris, der han i årrekke opptrådte på Moulin Rouge. Han opptrådte i et stilig antrekk; sort dressjakke, hvit skjorte med sort sløyfe, lange røde underbukser, lange mørke sokker og sorte lakksko.
Etter som han ble eldre, fikk han problemer med å fremføre sitt nummer, og han avsluttet sin karriere i 1914. Han fortsatte sin tidligere karriere som baker i Marsielle, og åpnet senere en kjeks-fabrikk i Toulon.
Joseph Pulols biografi er utgitt på norsk under tittelen «Fjertomanen» og med forord av komikeren Rolv Wesenlund.


St. Olav forlag.
St. Olav forlag er et forlag som eies av Oslo katolske bispedømme. Det gir ut bøker med katolsk innhold i samarbeid med Solum Forlag, som står for driften.
Forlaget ble grunnlagt i 1846, tre år etter at Den katolske kirke igjen ble tillatt i Norge. Dermed er det et av Norges eldste forlag.


Oklahoma City-bombingen.
Alfred P. Murrah Federal Building to dager etter terrorangrepet.
Oklahoma City-bombingen var et terrorangrep i 1995 der Alfred P. Murrah Federal Building, et kontorbygg for de amerikanske føderale myndighetene i Oklahoma City sentrum, ble sprengt og 168 mennesker ble drept. Det var det største terrorangrepet i USAs historie og er i dag det nest største.
Bombingen.
Klokken 09:02 på morgenen onsdag 19. april 1995 eksploderte en leiebil med omtrent 2,3 tonn eksplosiver på gata foran Murrah-bygningen. Bomben i leiebilen var laget av ammoniumnitrat, brukt i kunstgjødsel, og drivstoffet nitrometan – en blanding som kalles ANNM. Timothy McVeigh, en Gulfkrig-veteran, ble stanset en time etter bombingen av politiet på grunn av manglende skilter på bilen.
I rettssaken ble det argumentert fra aktor at McVeighs motivasjon for angrepet var å hevne de døde Branch Davidians etter beleiringen i Waco, Texas, som McVeigh mente hadde blitt myrdet av føderale agenter. Bombingen ble gjennomført på toårs-dagen for beleiringen i Waco. McVeigh omtalte de omkomne i eksplosjonen som "collateral damage" – altså "ofre i krigen", og sammenlignet bombingen med oppdrag han hadde utført under Gulfkrigen. McVeigh hentet antageligvis planene for bombingen fra en lignende hendelse beskrevet i "The Turner Diaries", en rasistisk bok som ble funnet hos McVeigh idet han ble pågrepet. Både hendelsen i boka og McVeighs bombing sammenfaller med datoen for begynnelsen på den amerikanske borgerkrigen, og noen mener at han valgte denne datoen nettopp fordi den representerer dristig handling.
Effekten bombingen fikk på byen var enorm. Utover de 168 dødsofrene (inkludert 19 barn og en redningsarbeider) ble 800 mennesker skadet. Mer enn 300 nærliggende bygninger ble enten ødelagte eller sterkt skadet, slik at hundrevis av mennesker ble husløse og mange arbeidsplasser ble stengt. Noen beregninger sier at en tredjedel av Oklahoma Citys halv million innbyggere kjenner noen som ble drept eller skadet i bombingen. Over 12 000 mennesker deltok i redningsoperasjonene som pågikk i dagevis etter sprengningen – hvorav mange senere utviklet post-traumatisk stressyndrom. Den nasjonale og globale reaksjonen var umiddelbar og overveldende, i likhet med medias reaksjon. Området ble flommet med bistandsorganisasjoner
og redningsarbeidere fra hele USA, sammen med hundrevis av kjøretøy fra pressen for å dekke saken.
Det nasjonale fokuset toppet seg 23. april, da president Bill Clinton hold en appell i Oklahoma City. I ukene etter bombene ble redningsarbeidet trappet ned, bygningen var implodert og medias oppmerksomhet skiftet til rettssaken mot Timothy McVeigh og hans medsammensvorne.
Presidentens reaksjon.
Kort tid etter hendelsen kritiserte president Bill Clinton landets radioverter. "De sprer hat. De levner inntrykk av, gjennom deres ord, at vold er akseptabelt". Clinton nevnte ingen ved navn men pekte senere ut en annen konservativ radiovert, G. Gordon Liddy (som på lufta anbefalte sine lyttere at dersom føderale ATF-agenter ulovlig kom inn i husene deres burde agentene skytes i hodet fremfor brystet, fordi agentene bærer skuddsikre vester).
Rettssak og etterspill.
Restene av den halvt ødelagte føderale bygningen ble revet ned i mai 1995. Noen lovendringer ble gjennomført som en følge av angrepet, blant andre "The Antiterrorism and Effective Death Penalty Act" av 1996 ("Lov om Antiterrorisme og Effektiv Dødsstraff"). Frem til 11. september 2001 stod Oklahoma City-bombingen som den verste terroraksjonen på amerikansk jord, men ikke den verste mot USA (det verste terroranslaget mot USA før 11. september var Pan Am Flight 103). Åstedet ble gjort til en del av National Park Service, og 19. februar 2001 ble et museum dedikert til hendelsen åpnet på Oklahoma City National Memorial Center.
Timothy McVeigh ble dømt til døden for bombingen, etter å ha blitt kjent skyldig i blant annet drap på føderale tjenestemenn. Han ble henrettet ved dødelig injeksjon 11. juni 2001 i fengselet i Terre Haute, Indiana. Medløper Terry Nichols ble 26. mai 2004 funnet skyldig i blant annet 160 tilfeller av overlagt drap av en føderal domstol. Juryen ble aldri enige om å idømme dødsstraff (såkalt "deadlock"), hvilket etter føderal lov automatisk setter straffen til fengsel på livstid. James Nichols, broren til Terry, ble også tiltalt for å ha tatt del i bombingen. Han ble satt fri og tiltalen frafalt grunnet bevisets stilling. Michae Fortier, en medløper og nøkkelinformant, ble 27. mai 1998 dømt til 12 års fengsel med $200 000 i bot for ikke å ha advart myndighetene om angrepet. På mange måter betydde Oklahoma City-bombingen slutten for den anti-føderale militsbevegelsen som McVeigh var tilknyttet. I årene etter bombingen ble de fleste lignende grupper oppløst eller ble presset ut i sidelinjen i amerikansk politikk.
I ukene rett etter bombingen ble alle føderale bygninger gjerdet inne for å hindre nye lignende angrep. I tiåret som har gått er de fleste inngjerdingene blitt gjort permanente. I tillegg blir alle nye føderale bygninger bygd med sperringer som skal tåle et kjøretøy.
I februar 2004 ble etterforskningen gjenopptatt, etter at FBI-agenter som etterforsket MidWest Bank-ranerne (en gruppe hvite rasister som McVeigh var tilknyttet før bombingen) fant tennsatser av samme type som ble brukt i Oklahoma City-bombingen.
Andre følger.
I kjølvannet av bombingen sendte skoler over hele landet hjem elevene og ble beordret stengt. At 19 barn tilhørende bygningens barnehage ble drept i bombingen tok mye fokus i media. Selv blant barn som ikke hadde noen direkte tilknytning til hendelsen ble det i ettertid påvist tegn på post-traumatisk stressykdom. Et fotografi av brannmann Chris Fields som bærer ut en baby (som senere døde på sykehuset) fra ruinene ble trykket over hele verden og gjort til symbol for tragedien. Fotoet vant en Pulitzer-pris i 1996.
I de første dagene etter bombingen var president Bill Clinton og hans kone Hillary veldig opptatte av hvordan barn ville reagere på nyhetene. De fikk råd fra fagpersoner om hva slags svar man burde gi barn i en slik situasjon, og lørdagen etter bombingen, 22. april, inviterte ekteparet Clinton barna til de føderalt ansatte som hadde tilhold i Murrah-bygningen til det hvite hus og svarte på spørsmålene deres.


Antonov An-225.
a>.Antonov An-225 Mriya (Антонов Ан-225 Мрія, NATO-kallenavn Cossack) er et strategisk transportfly som ble utviklet og bygget av Antonov. Flyet er det største flyet som noensinne er bygget og er en forsterket versjon av transportflyet Antonov An-124. "Mriya" ("Мрія") betyr «drøm» på ukrainsk.
Bakgrunn.
Da Sovjetunionen på 80-tallet bygde sin egen romferge, hadde de bruk for et fly til å transportere fergene mellom fabrikken og oppskytings- og landingsplassen. Oppgaven gikk til Antonov designbyrå i Ukraina, som allerede produserte verdens største transportfly, An 124. Flyet, som senere fikk navnet An 225 Mriya, er basert på An 124, men med mye høyere lasteevne, større vinger og flere motorer. An-225 fløy første gang i desember 1988.
Utbredelse.
An 225 finnes kun i ett eksemplar. Etter Sovjetunionens fall på slutten av 80-tallet ble romfergeprogrammet skrinlagt av Boris Jeltsin; offisielt av økonomiske årsaker, men trolig var det en medvirkende årsak at sjefen for romfergeprogrammet var en av de som sto bak kuppforsøket mot Jeltsin i 1991. Dermed ble An 225 stående å forfalle inntil den etter 10-12 år ble restaurert, forbedret, fikk sivil sertifisering, og ble tatt i bruk av Antonov Airlines til de aller tyngste transportoppdragene fra 2001.
Flyet har fester for ytre last oppå flykroppen, opprinnelig laget for romfergen Buran. Disse festene planlegges nå brukt til en ytre, strømlinjeformet container for å kunne ta med større enheter enn man får plass til inne i lasterommet.
Siden 2001 har flyet flere ganger satt nye rekorder i både totallast og størrelse/vekt på enkeltkolli. I august 2009 ble det til da største enkelkolli fraktet; en last som omfattet en elektrisk generator på 190 tonn, en enhet som målte 16,2 x 4,3 m. Den ble fløyet fra Tyskland til Armenia.
Tekniske data.
Type fly, leverandør: Tungt transportfly, Antonov, Ukraina
Lengde/bredde/høyde/vingeareal: 84 m / 88,4 m / 18,1 m / 905 m²
Lasterommets lengde/bredde/ høyde/volum/gulvareal: 43,3 m / 6,4 m / 4,4 m / 1300 m³/280 m²
Maksimalvekt/lasteevne / rekkevidde: 600 tonn / 250+ tonn / 4000 km med 200 tonn last
Motorer, antall og type: Seks stk. Lotarev Progress D-18T serie 3 jetmotorer, hver med 229 kN statisk skyvekraft
Marsjfart/-høyde: 750-850 km/h / opptil 11 600 m
Bygd/satt i drift: Bygd i 1988 for å tranportere den russiske romfergen Buran, restaurert og tatt i bruk som sivilt fly i 2001.


Laurentius J. Studach.
Laurentius J. Studach (født 25. januar 1796 i Altstetten ved Zürich i Sveits, død 1873) var apostolisk vikar av Sverige og dermed også katolsk overhyrde for Norge fra Den katolske kirke igjen ble tillatt i 1843 til 1869.
Han kom til Sverige i 1833 sammen med dronning Josefine, som hennes skriftefar, og fikk da ansvaret for sjelesorg for katolikker i Sverige. Den første katolske kirken i Norden etter reformasjonen (med unntak av en fransk kirke som bare var åpen for utlendinger i 1740-årene), St. Eugenias kirke, ble innviet i Stockholm i 1837. Det var på det tidspunkt omkring 200 katolikker i byen med omegn.
I 1842 sendte Studach Gottfried Ignatius Montz til Oslo for å døpe et barn på det franske konsulatet, og dette førte til at man startet arbeidet med å opprette en menighet i Norge. Etter at tillatelsene var på plass sendte Studach Montz til Oslo som landets første katolske sogneprest siden reformasjonen. Det apostoliske vikariat Sverige var allerede definert til å omfatte Norge, ettersom de to landene var i personalunion på dette tidspunkt.
I 1862 ble Studach bispeviet, og utnevnt til titularbiskop av Orthosia.


Apostolisk vikariat.
Et apostolisk vikariat er i den katolske kirke et «bispedømme på prøve». Det er ledes av en apostolisk vikar, som vanligvis er en titulærbiskop, men som opptrer som pavens stedfortreder. Det blir dannet ved at et apostolisk prefektur blir opphøyet til vikariat, hvis antallet troende tilsier dette. Hvis det har vist seg å være levedyktig, kan et apostolisk vikariat i sin tur bli elevert til bispedømme.
Ordningen har sitt opphav i oldkirken. Blant annet fikk erkebiskopen av Arles ansvar for hele Gallia, mens erkebiskopen av Thessaloniki fikk ansvar for Illyria. Etterhvert tok man regelmessig i bruk ordningen for områder hvor kirken stod svakt slik at det ikke var grunnlag for opprettelse av et regulært bispedømme.
Norge hørte fra 1667 til 1868 til det apostoliske vikariat i nord. Fra 1931 til 1953 utgjorde Sør-Norge det apostoliske vikariat Oslo, som så ble elevert til Oslo katolske bispedømme. De nåværende stiftene Trondheim og Tromsø hadde status som apostoliske vikariater mellom 1953 resp. 1955 og 1979, hvorpå de ble opphøyet til territorialprelaturer.
På verdensbasis fins det (per 2009) 81 apostoliske vikariater i den katolske kirke.


Apostolisk vikar.
En apostolisk vikar er i Den katolske kirke en prelat, som normalt (men ikke nødvendigvis) er biskop, og som leder et apostolisk vikariat.
Embetet ble opprinnelig gitt til en person som var biskop ett sted og fikk ansvar for et annet område i tillegg, men etter hvert ble det også til et selvstendig embete i mange tilfeller.


Statisk skyvekraft.
Statisk skyvekraft ("stillestående skyvekraft") er av den kraften en jetmotor eller rakettmotor yter.
Statisk skyvekraft oppgis i enheten for kraft, newton – N, som oftest med prefikset k som kilonewton – kN.
Årsaken til at vi sier statisk og ikke bare skyvekraft er at det ikke lar seg gjøre å måle kraften når flyet er i fart, bare når det står på bakken (statisk). Den reelle skyvekraften i fart er alltid mye mindre enn den statiske.
"Dette kan sammenlignes med å bruke et rullebrett: Hvis du sparker fra i stillestående kan vi snakke om statisk kraft, og du får en gitt fartsøkning. Hvis du bruker samme kraft etter at brettet har fått fart, vil ikke fartsøkningen bli så stor."
I pfs-systemet (pound-foot-second) oppgis statisk skyvekraft tradisjonelt i pound static – foot lb st. Etterhvert som også brukerne av dette systemet har oppdaget forskjellen mellom vekt og masse, brukes også lbf st (pound-force static), men også anerkjente internasjonale tidsskrifter bruker nå kN, gjerne med lb st i parentes.
En vanlig feil når man oversetter fra engelsk – og da er engelskmennenes bruk av pound både til masse og kraft samt vår egen lemfeldige omgang med "kilo" i stedet for "kilogram" trolig medvirkende årsaker – er å angi (statisk) skyvkraft i kg, men dette er en masseenhet og har ingenting med kraft å gjøre. kp – kilopond, derimot, er en eldre benevnelse for kraft, mens SI-enheten nå er newton – N.


Turbofan.
Turbofanmotor (mest vanlig å bruke dette begrepet også på norsk, selv om noen sier turbinviftemotor) er en variant av turbojetmotoren. Mens de fleste delene er de samme, har turbofanmotoren en viftedel foran kompressoren. Denne vifta, som er enda et sett med roterende blader, er også drevet av turbinen, mens hovedformålet med denne er å presse store mengder luft gjennom kanaler som ligger utenpå motorens kjerne. Selv om denne bypass-lufta ("forbipasserende lufta") ikke har så stor hastighet, vil den store mengden med luft produsere en markant skyvekraft (i tillegg til den som produseres gjennom motorens kjerne) uten å forbrenne ekstra drivstoff. Derfor er en turbofanmotor mye mer effektiv enn en ren turbojetmotor. I tillegg hjelper bypass-lufta til med å dempe støyen fra motorens kjerne og gjør at slike motorer er langt mer støysvake.
Turbofan-motorer er vanligvis delt inn i en av to kategorier – low-bypass ratio og high-bypass ratio (hhv. lavt og høyt forhold mellom bypass-luft og kjerneluft). Bypassratio (bypass-forholdet) referer seg til forholdet mellom den delen av inntakslufta som passerer gjennom bypass-kanalene og den delen av inntakslufta som går inn i motorens kjerne.
I en low-bypass turbofanmotor går bare en liten del av lufta gjennom bypass-kanalene og vifta har gjerne liten diameter. (Typisk brukt i jagerfly når disse er turbofanmotor, og i tidlige varianter av turbofanmotorer for passasjerfly).
Vifta i en high-bypass turbofanmotor er mye større for å presse en mye større del av lufta gjennom bypass-kanalene. En slik motor er mye større i diameter, den produserer mer skyvekraft, er mer drivstofføkonomisk, og mye mer stillegående.
De virkelige kjempene.
Turbofanmotorer finnes i alle størrelser; fra de små f.eks. i CFM-56-familien som leveres i bl.a. Boeing 737 Next Generation (-700, -800 og -900) og til kjempemotorene som brukes i det største tomotors passasjerflyet noensinne; Boeing 777. Motorene til sistnevnte fly er de virkelige kjemper blant flymotorene.
Boeing 777 er som sagt det største passasjerflyet noensinne med færre enn fire motorer; det er større enn de eldre widebody-flyene som Boeing 767, McDonnell Douglas DC-10/MD11 og Airbus A300/A310, men fortsatt mindre enn de største passasjerflyene som er drift, Airbus A380-800 og Boeing 747-400, eller de planlagte Airbus A380-900 og Boeing 747-8. Dermed stilte det nye flyet helt nye krav til motorprodusentene, for det fantes ingen motorer sterke nok fra før.
Årsaken til at man kan bruke bare to motorer i disse flyene er at motorene det gjelder er sertifisert for ETOPS (Extended Twin OPerationS) "Extended Range – Twin Engine Operation") på 180 minutter, dvs. at de kan fly med maksimal last på en motor i mer enn 3 timer. Flyene får derfor lov å fly ruter der det er inntil 3 timer til nærmeste flyplass der de kan nødlande, og dette gjelder f.eks. over Nordatlanteren mellom USA og Europa.
De tre største motorprodusentene; General Electric, Rolls Royce og Pratt & Whitney, startet alle opp utviklingen av nye kjempemotorer for bruk i Boeing 777. Dette er motorer med statisk skyvekraft på opptil 512 kN/115.000 lbf, en slik motor tilsvarer fire stk. CFM-56-7 som brukes i Boeing 737 Next Generation. (Det lar seg egentlig ikke gjøre slik mange allikevel gjør å uttrykke dette i hestekrefter, for kraft og effekt er to forskjellige ting).
Og det er ikke bare kraft vi snakker om; de er enormt store også. Det er viftedelen i disse motorene som gjør at diameteren er enorm. Viftediameteren på den aller største, GE90-115B er hele 128 tommer, dvs. spenstige 3,25 m. Og enda verre: ytre diameter på motorhuset er 165 tommer, dvs. 4,19 m, og den er dermed større enn diameteren på selve flykroppen til et av de første jetpassasjerflyene, Boeing 707 (3,76 m).


Amerikansk pitbullterrier.
Amerikansk pitbullterrier er en mellomstor-stor glatthåret bullterrier som opprinnelig ble alet fram som kamphund og gårdshund i USA, der typen er en populær familiehund og vakthund. Rasen omtales også som "pitbull", men denne benevnelsen refererer egentlig til den større gruppen pitbuller. Amerikansk pitbullterrier er forbudt i flere land, blant annet i Norge og Danmark. Forbudet er imidlertid omdiskutert.
Opprinnelse og alder.
Amerikansk pitbullterrier oppsto i USA på 1800-tallet, der rasen har et felles (identisk) opphav med amerikansk staffordshire terrier (amstaff). Begge er trolig en etterkommere av old english bulldog, staffordshire bull terrier og flere lignende raser og blandinger.
Amerikansk pitbullterrier har ikke status som egen hunderase hos de store stambokregisterene, med unntak av United Kennel Club (UKC). UKC anerkjente amerikansk pitbullterrier alt i 1898. Amstaff regnes som en variant av denne rasen i dette registeret, mens det er omvendt hos American Kennel Club (AKC). Forutsetningen er at hunden det gjelder først registreres som en amstaff hos AKC (deretter kan den godt registreres som en amerikansk pitbull hos UKC). Om hunden derimot først registreres hos UKC som en amerikansk pitbullterrier blir den ikke akseptert som en amstaff hos AKC. Fédération Cynologique Internationale (FCI) og The Kennel Club (KC) anerkjenner ikke amerikansk pitbull som egen rase, men derimot amstaff. Likheten med denne er så stor at det er umulig å se forskjell på dem, noe som var årsaken til at amstaff ble forbudt i blant annet Norge.
Raseforbud i noen land.
Såkalte "pitbuller" var svært populære i USA fram mot andre verdenskrig, men etter dette har typen vært i tilbakegang. I Norge og mange andre land ble amerikansk pitbullterrier populær i såkalte hundekampmiljøer på 1990-tallet, noe som førte til et raseforbud flere steder. Forbudet ble raskt utvidet til å gjelde noen andre raser og blandinger der disse hundene inngikk i blodslinjene, samt avl og import med disse hundene. Forbud mot bestemte raser har imidlertid møtt sterk motstand i fagmiljøene. Det støttes blant annet ikke av Norsk Kennel Klub (NKK).
Det er registrert flere tilfeller der pitbuller har drept barn. I USA dominerte pitbuller i en undersøkelse om hundedrap foretatt i perioden 1979 til 1994. Der viste det seg at denne typen hund drepte over dobbelt så mange mennesker (60 drepte) som rasen Rottweiler, som havnet på andre plass (29 drepte).
Utseende, anatomi og fysikk.
Amerikansk pitbullterrier er en middels stor hund med en kompakt og svært muskuløs kropp, med forholdsvis korte lemmer, et relativt stort hode i forhold til kroppen og svært kraftige kjever. Pelsen er kort, glatt og tett tilliggende, og kommer i en rekke fargevarianter.
Hunder med kopperrosa snutebrusk, lepper og tånegler og amberfargede øyne kalles «old family red nose american pit bull terrier» (old family reds) og regnes som en egen variant som nedstammer fra spesielle linjer som noen hevder stammer fra hunder som kom til USA fra Irland på 1800-tallet. Varianten er imidlertid kontroversiell.
Bruksområde.
Amerikansk pitbullterrier er en rase med mange bruksegenskaper. Den regnes blant annet som en god vakthund og brukes dessuten som terapihund, ettersøkshund, og politihund. Også innenfor mange former for hundesport gjør den det godt. Rasen er også en populær familiehund i mange land.
Lynne og væremåte.
Amerikansk pitbullterrier er en type hund som trenger en aktiv og tydelig leder. Den kan være beskyttende overfor medlemmer i familien, men typen er normalt svært menneskekjær. Rasen regnes som dominant overfor andre dyr, spesielt hunder av samme kjønn. Den kan ha «kort lunte», noe som egentlig bunner i et svakt eller utydelig kroppsspråk. Dette kan føre til at uerfarne hundeførere ikke ser signalene hunden gir, for eksempel overfor andre hunder, og resultere i unødvendige slåsskamper og farlige situasjoner.


Pitbuller.
Pitbuller (også kalt "bull and terrier" og "pithund") refererer til liten gruppe med kamphunder, en type hunder som gjorde seg gjeldende i slåsskamper mellom dyr i England på 1600-tallet og framover. Egentlig betyr imidlertid begrepet "kampokse". Pitbuller var gjerne en bulldog/terrier blanding.
Pitbuller var hunder som ble alet fram spesielt for å slåss med kvegokser og andre hunder. Prototypen var en såkalt "bull and terrier", en type kamphund som nå regnes som utdødd. Dette var en svært pågående og bitelysten hundetype som oppsto på de britiske øyer. Kampene, som ble arrangert for fornøyelsens skyld og ofte også var omfattet av veddemål, foregikk på spesielle kamparenaer, som regel en åpen plass eller ei grop i bakken der oksen kunne tjores til en jernring i senter av ringen.
I moderne tid har imdilertid begrepet "pitbull" for mange blitt synonymt med hunderasen amerikansk pit bull terrier, en rase som nå er forbudt å holde i flere land. Forbudet mot denne hundetypen skyldes i hovedsak flere uheldige hendelser der mennesker og dyr enten har blitt drept eller alvorlig skadet.
I moderne betydning har begrepet "pitbull" også blitt brukt om både dyr og mennesker som har en pågående natur.
Hunder.
Det er listet fem hunder nedenfor, men det kan diskuterers om "bull terrier" og "miniatyr bullterier" kan kalles pitbuller. Imidlertid er opphavet for en stor del identisk med "Staffordshire bullterrier", som absolutt kan klassifiseres som en pitbull. Staffordshire bullterrier og bull terrier skilte lag først et stykke innpå 1900-tallet.


Greys Court.
Greys Court er et standsmessig landsted i Chiltern Hills, nær Henley-on-Thames i Oxfordshire. Det eies av National Trust.
Huset er for det meste i Tudorstil, og har vakker hage og gårdsplass. Hagen er omkranset av en kraftig mur, og har en rekke gamle rosesorter og blåregn, en ornamental grønnsakhage, en labyrint og et ishus. Man finner også et middelaldertårn fra 1347, som gir god utsikt over landsbygden rundt huset.
Det ligger en hjulmølle på eiendommen, hvor man tidligere brukte eselkraft for å trekke opp vann fra en brønn.
Inne i huset er det fremragende eksempler på gipsarbeid fra det 18. århundre, og det er fortsatt møblert som et familiehjem.


Gamle Bybro.
Dagens Gamle bybro med «Lykkens portal».
Gamle Bybro, eller Bybroa, er en bro i Trondheim. Bybroa går over Nidelva fra sørenden av Kjøpmannsgata til Bakklandet. Gamle bybro ble anlagt i 1681 i forbindelse med Cicignons byregulering og byggingen av Kristiansten festning. Plasseringen ble valgt av militærstrategiske hensyn og brua ble bekostet av kongen. Den sto ferdig i 1685. Broa skulle erstatte den tidligere bybroa som lå omtrent der Elgeseter bru ligger i dag, og da den ble åpnet, ble denne overlatt til forfallet. Siden har Gamle Bybro gjennomgått flere forandringer.
Opprinnelig ble Gamle Bybro bygd i tre, med tre brospenn understøttet av tre steinkar. Midt på broa var det plassert et jerngitter. Ved broas vestre brofeste var det en bevoktet byport fram til 1816. Ved hver ende av broa var det aksisehus (toll- og vakthus). Aksisehuset på vestsiden står ennå, men det østre huset ble nedlagt i 1824.
Dagens bro ble bygget i 1861 av stadsingeniør Carl Adolf Dahl. Den hadde broklapper som kunne heises opp, og holdes oppe av de utskårne portalene som ennå finnes. På midten av 1900-tallet ble konstruksjonene i broa erstattet med betong. Broa er 82 meter lang. Hovedspennet er 8,5 meter og seilingshøyden er 8,4 meter.
Den Gamle Bybro er i dag et av Trondheims karakteristiske kjennetegn, og den kalles også «Lykkens portal», etter Oskar Hoddøs vals «Nidelven stille og vakker du er». Den ene portalen ble ødelagt av en lastebil i 2002.
Gamle Bybro er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.


Richard Jackson (1980).
Richard Jackson (født 18. april 1980 i Whitby, North Yorkshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for tre engelske fotballklubber. Han er forsvarsspiller og spiller nå for Luton Town i Football League One.
Biografi.
Jackson startet sin fotballkarriere i Scarborough. Han ble hentet opp til A-stallen i 1997/98 sesongen, og debuterte den 1. november 1997 i en kamp mot Doncaster Rovers. I mars 1998 skrev han under på sin første profesjonelle fotballkontrakt med Scarborough, og totalt spilte han to ligakamper for klubben fra North Yorkshire.
Etter å ha fått med seg 20 ligakamper og to cupkamper for Scarborough i første del av 1998/99-sesongen ble Richard Jackson kjøpt av Derby County den 24. mars 1999. Scarborough fikk £30 000 ved overgangen, og ytterligere £50 000 da han i april 2002 hadde spilt 10 kamper for Derby. Hans første kamp for klubben fra Derbyshire var 6. mai 2000 mot Newcastle United, og åtte dager senere spilte han sin andre og siste ligakamp i 1999/00-sesongen. Sesongen etter ble det to ligakamper og en cupkamp før han fikk med seg sju ligakamper i 2001/02-sesongen. Denne sesongen ble han også kåret til årets unge spiller i Derby.
Sommeren 2004 skrev han under på ny 2-års kontrakt med klubben. Den 29. august 2005 spilte han sin klubbkamp nummer 100 for Derby County i en ligakamp mot Watford. Noe særlig grunn til å feire etterpå hadde Jackson ikke siden Watford vant 2-1 etter at jubilanten hadde blitt utvist på et tidspunkt da Derby ledet 1-0.
I januar 2006 skrev Richard Jackson under på en ny 2-årskontrakt med klubben som går fra sommeren 2006 og ut 2007/08-sesongen. Totalt spilte han 26 ligakamper i 2006/07-sesongen, mens han i den påfølgende sesongen fikk med seg 5 ligakamper og 2 cupkamper for "the Rams". Den 6. august 2007 ble han enig med Derby om å kansellere sin kontrakt med klubben, og kun et par dager senere skrev han under på en 2-års kontrakt med Luton Town. Han debutere for Luton 11. august 2007 da de vant 2-1 over Hartlepool United i en ligakamp.


Chris Turner.
Chris Turner (født 3. januar 1987 i Ballymoney) er en nordirsk fotballspiller som spiller for Derby County.
Turner, som har vært en del av Derby sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle kontrakt i februar 2005.
Han har spilt landskamper på ungdomsnivå for Nord Irland, men har ennå ikke debutert på seniornivå i engelsk fotball.


Yoko Ono.
a>, i anledning 25 års markeringen for drapet. Strawberry Fields, Central Park NYC, 8. desember 2005.
Yoko Ono (født 18. februar 1933 i Tokyo) er en japansk-amerikansk multimedia-kunstner, bosatt i New York. På japansk skrives navnet hennes 小野 洋子 (Ono Yōko), som betyr "Barn av havet".
Ono har siden begynnelsen av 1960-tallet gjort seg bemerket gjennom musikk, billedkunst, film og teaterprosjekter. Hun kom i kontakt med det avantgardistiske kunstmiljøet i New York da hun flyttet dit på 1950-tallet, og blir sett på både som en av foregangsfigurene i konseptkunsten, og som en av fluxus-bevegelsens viktigste kunstnere.
Utenfor kunstmiljøet er Yoko Ono kanskje mest kjent som enken etter John Lennon. Sammen med Lennon har hun sønnen Sean Lennon.
Bakgrunn.
Yoko Ono ble født som det eldste av tre barn av Iso Yasuda og Eisuke Ono. Isoko Yasuda var medlem av en av Japans rikeste bankfamilier. Eisuke Ono var opprinnelig utdannet klassisk pianist, men måtte gi opp karrieren til fordel for en jobb i familiens bank. Yoko Ono ble utdannet på den eksklusive Gakushuinskolen i Tokyo.
Under andre verdenskrig overlevde familien bombingen av Tokyo i et underjordisk tilfluktsrom. Senere flyktet Eisuke Ono med barna ut på landet med alt de eide på en trekkvogn. Under flukten måtte de overleve ved å tigge mat. Faren Iso Yasuda ble igjen i Tokyo og ble internert som krigsfange i en leir i Kina. Hele familien overlevde krigen og flyttet til Scarsdale, New York, hvor Yoko gikk på Sarah Lawrence College.
I 1956 giftet hun seg med komponisten Toshi Ichiyanagi. Ekteskapet varte til 1962, da hun giftet seg med den amerikanske jazzmusikeren og filmprodusenten Anthony Cox. Dette ekteskapet ble annullert 1. mars 1963 og de giftet seg igjen 6. juni samme år for igjen å bli endelig skilt 21. februar 1969. De fikk en datter sammen, Kyoko Chan Cox (født 8. august 1963), som Yoko Ono etter et bittert slagsmål fikk foreldreretten over. I 1971 bortførte Cox sin datter og gikk under jorden. Kyoko og Yoko Ono ble først gjenforent i 1998.
Yoko Ono ble tidlig medlem av kunstnersammenslutningen Fluxus og har arbeidet med konseptkunst og performancekunst. Eksempelvis har hun opptrådt med «Cut Piece», hvor hun sittende på en scene oppfordrer publikum til å klippe et stykke av tøyet sitt, inntil hun var helt naken.
Hun lagde en serie på seksten eksperimentelle filmer mellom 1964 og 1972. Især filmen «No. 4» fra 1966 (også kalt «Bottoms») vakte oppsikt. Filmen består av en serie nærbilder av rumper, filmet mens personene går på en tredemølle.
Ono har blitt beskrevet som «verdens mest kjente ukjente kunstner – alle kjenner hennes navn, men ikke hennes kunst».
Samarbeidet med John Lennon.
Ono er nok mest kjent for sitt ekteskap med John Lennon og sin indirekte innflytelse på The Beatles. Ono og Lennon møttes på en førvisning på en av hennes utstillinger ved Indica Gallery i London i 1966. Lennon ble betatt av hennes fremtreden og interaktive kunst. Især et verk, hvor ordet "Yes" skrevet på loftet kun kunne leses stående på toppen av en stige, fanget Lennons interesse. Han ble overrasket over verkets positive fremtoning.
Ono og Lennon ble gift i Gibraltar 20. mars 1969. De har sammen en sønn Sean Taro Ono Lennon født på Lennons 35 års dag 8. oktober 1975, og dette gjorde at Lennon fikk sin oppholdstillatelse i USA.
Onos musikalske karriere startet faktisk med en solokonsert med avansert eksperimentell musikk i Carnegie Hall i 1961. Hennes musikalske stil endret seg under samarbeidet med Lennon fra det ekstremt eksperimenterende mot mer konvensjonell musikk.
Det musikalske samarbeidet mellom Ono og Lennon startet i 1968 med albumet "Unfinished Music No. 1: Two Virgins" som var et eksperimentalalbum med elektronisk musikk. I 1969 dannet de Plastic Ono Band og gruppens første album Live Peace In Toronto ble tatt opp under Toronto Rock and Roll Revival Festival i september 1969. Ut over Ono og Lennon besto gruppen av Eric Clapton (gitar), Klaus Voormann (bass) og Alan White (trommer). Første halvdel av konserten besto av standard rocknumre, mens andre halvdel var avant-garde musikk med Ono som frontvokalist. Settet endte med en lydside hovedsakelig bestående av tilbakekoblet lyd og Onos skrik mens resten av gruppen hadde forlatt scenen.
Musikalsk ledet Ono Lennon ut av The Beatles og ga ham både utfordringer og inspirasjon. Mange fans beskyldte henne for å være årsaken til oppløsningen av The Beatles, skjønt de internt hadde rikelig med årsaker til oppløsningen. Utvilsomt har hennes mange uenigheter med Paul McCartney om forvaltningen av Lennon-McCartney-sangkatalogen og utgivelse av oppfølgende materiale forsterket dette inntrykket. Men det er uomtvistelig at hun endte som prügelknabe for alle miserene omkring oppløsningen av The Beatles, fiendskapet mellom Lennon og Paul McCartney, rettssakene, Lennons for mange uforståelige musikalske eksperimenter og ikke minst hans narkotikamisbruk og derav følgende menneskelige og kunstneriske oppløsning. At hun tvert imot brukte år på å tøyle hans selvdestruktive sinn var det til gjengjeld ikke mye ros å få for. I tillegg hadde hetsen på slutten av 1960-årene og starten av 1970-årene en klar rasistisk vinkel: Hun kom til å representere det beseirede Japan og mange briters traumatiske oppgjør med kolonitiden og andre verdenskrig.
Samarbeidet mellom Ono og Lennon sluttet brått den 8. desember 1980, da Lennon og Ono var på vei tilbake til sitt hjem i Dakota-bygningen på Manhattan i New York etter innspillingene av Onos nummer "Walking On Thin Ice". På vei inn i bygningen ble Lennon skutt ned og drept av den sinnsforvirrede tilhengeren Mark Chapman. De siste opptak ble utgitt i 1984 på albumet "Milk and Honey".
I 1995 utga Ono albumet "Rising" sammen med sønnen Sean Lennon. Musikken fra dette albumet startet en bølge av remixutgivelser. Bl.a. nådde en ny utgave av "Walking on Thin Ice" med Pet Shop Boys en førsteplass på Billboard Magazines Dance/Club hitliste, som den første og eneste av Onos utgivelser.
Yoko Ono i Norge.
Yoko Ono har vært flere ganger i Norge som utøvende kunstner, blant annet som festivalkunstner under Balejazz (1999). Ono var utstiller på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo, i perioden 22. januar til 8. mai 2005. Utstillingen fokuserte på hennes posisjon på kunst som konsept og hennes kritiske visjoner bestående av skulpturer, installasjoner, musikk, og en del som kun var materialsert som instruksjoner via mobiltelefoner og Internett. Filmene hennes ble vist på Kunstpassasjen ved Jernbanetorget stasjon og ved Cinemateket. 12. august 2006 spilte hun på Øyafestialen i Oslo.


Cruiservekt.
Cruiservekt er en bokseklasse som kun brukes innen profesjonell boksing.
Vektklassen ligger mellom Lett tungvekt og Tungvekt


Opphavsrett.
Copyright-symbolet blir brukt for å angi hvem som har rettighetene til et åndsverk, men det er ikke nødvendig å bruke
Opphavsrett er eneretten som skaperen av et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk får til å fremstille eksemplarer av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Opphavsrett reguleres i Norge av åndsverkloven. Opphavsretten er tidsbegrenset, som hovedregel til 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår.
Opphavsretten medfører i første rekke et etterligningsvern. Hovedspørsmålet er derfor ikke om det opphavsmannen skaper er vernet, men om det er ettergjort. Rettsanvendelsen må derfor innledes med likhetsvurderingen. Det er nemlig dette som utgjør opphavsrettens hovedspørsmål: Hva skal til for at frembringelse B, helt eller delvis, er identitetsmessig lik frembringelse A?
Forutsetningen for opphavsrettsvern er at uttrykket på gjenstandsplanet fremstår som resultat av praktisk skapende innsats og individuell preget åndsvirksomhet, det vil si både «hånd» og «ånd». Opphavsretten oppstår ved selve frembringelsen, og det er gjelder således ingen krav til registrering eller lignende.
Opphavsrettsvernet omfatter ikke bare uttrykket i opprinnelig form, men også i «endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse». Vernet er imidlertid begrenset til verkets litterære eller kunstneriske uttrykk, og omfatter derfor ikke generiske ideer, teknikker, metoder eller lignende som ligger bak.
Opphavsretten regnes, sammen med patentretten, kjennetegnsretten, designretten, planteforedlerretten og kretsmønsterretten, som en del av immaterialretten, hvis et av kjennetegn er at den beskytter ikke-legemlige – immaterielle – gjenstander (selv om det når så er sagt kan spørres om opphavsretten i det hele har noen gjenstand).
Opphavsrettens historie.
Da den britiske trykkeren William Caxton satte opp den første trykkepressen med løse tegn i England i 1476 vedtok tronen en lov som krevde at alle trykkere og utgivere skulle registrere seg i et register. Lovgivningen rundt boktrykking ble ytterligere utvidet i 1530, da kirken fikk retten til å forhåndssensurere teologiske bøker, i 1538 da alle bøker måtte forhåndsgodkjennes av «The Privy Council»,
og i 1557, da medlemmene av «The Royal Stationers Company» fikk monopol på trykkevirksomhet. Etter at kong James II ble styrtet i 1688 lot parlamentet være å fornye lisensene, slik at de utløp i 1695. Dette førte til at bokmarkedet i London ble oversvømt av billige bøker, spesielt fra skotske trykkere.
Etter 15 år med trykkefrihet, og minst ti lobbyforsøk fra trykkere i London
ble det som av mange er omtalt som den første reelle loven om opphavsrett vedtatt i 1710, da Det britiske parlamentet vedtok "The Statute of Anne". Denne loven gav forfattere eller forlag en enerett på 14 år til å trykke bøkene sine. Eneretten kunne fornyes én gang om forfatteren fortsatt var i live. Eneretten omfattet kun boktrykking, og regulerte ikke ting som oversettelser av litterære verk eller oppsetninger av skuespill. Utover på 1700-tallet arbeidet forleggerne med å få vernetiden utvidet, og de gikk rettens vei for å gjøre eneretten evigvarende. Dette stridstemaet ble ikke avklart før ved en kjennelse i House of Lords (som var Storbritannias høyesterett) i 1774, der idéen om en evigvarende opphavsrett ble forkastet. Avgjørelsen skapte begrepet «public domain», mengden av verk der opphavsmannens kontroll over bruken var utløpt.
Amerikas forente stater fikk sin første føderale lov om opphavsrett i 1790. Den amerikanske grunnloven gir Kongressen mulighet til å «fremme vitenskap og kunst» ved å gi forfattere og oppfinnere en tidsbegrenset enerett. Som i Storbritannia varte eneretten opprinnelig i 14 år, med mulighet for å fornye den én gang. For at et verk skulle omfattes av opphavsretten måte opphavsretten registreres i et offentlig register, noe som ble gjort for omtrent 5 % av alle publiserte verk. Vernetiden ble utvidet i 1831 og i 1909, og siden 1962 har vernetiden blitt utvidet hele 11 ganger. Den siste utvidelsen kom i 1998 med Sonny Bono Copyright Term Extension Act, noe som satte vernetiden til opphavsmannens levetid + 70 år.
I løpet av attenhundretallet vokste også opphavsretten frem i Frankrike. Mens den anglo-amerikanske "copyright" dreide seg om økonomiske rettigheter, vokste det i Frankrike frem et system basert på "droit d'auteur", forfatterens rettigheter. Denne var inndelt i de to hoveddelene "droits patrimoniaux" (økonomiske rettigheter) og "droits moraux", moralske eller ideelle rettigheter. I 1761 ble det slått fast at opphavsretten gikk i arv, etter at Jean de La Fontaines arvinger gikk rettens vei for å få kontroll over verkene han etterlot seg. I 1777 slo to andre rettsavgjørelser fast at forleggeres rettigheter ikke varte lenger enn i opphavsmannens levetid.
Internasjonal opphavsrett.
Internasjonalt har begrepet copyright to betydninger. Den primære er den som er skissert ovenfor, nemlig et alminnelig begrep for rettsområdet opphavsrett. For det andre er ordet også et begrep for den anglo-amerikanske rettslige tradisjonen innen faget (omfatter Storbritannia og USA), som står i et visst motsetningsforhold til tradisjonen innen kontinental rett (øvrige Europa, inkludert Norge), hvor man har brukt begrepet "author's rights". Tradisjonelt har forskjellene på systemene for det første gått ut på at man i anglo-amerikansk rett krevde at copyright-merket måtte brukes for at man skulle få vern, og for det andre at man innenfor copyright-tradisjonen la mer vekt på de økonomiske rettighetene til opphavsmannen kontra de ideelle rettighetene. Under author's rights-tradisjonen sto på den annen side de ideelle rettighetene mer sentralt. Etterhvert har imidlertid disse forskjellene blitt sterkt redusert, og er i dag av mindre betydning som følge av den før nevnte Bernkonvensjonen.
I dag er både økonomiske og ideelle rettigheter vernet under begge systemer, og opphavsretten oppstår som nevnt ovenfor i og med at verket skapes, også innenfor angloamerikansk rett. Av de forskjellene som fortsatt eksisterer mellom systemene er den viktigste at man i anglo-amerikansk rett har adgang til å overdra også de ideelle rettighetene, noe det ikke er anledning til innen kontinental rett. For det andre eksisterer det i anglo-amerikansk rett regler benevnt «fair use», som går noe lenger enn det som gjelder i kontinental rett. De tilsvarende reglene i norsk rett kalles gjerne «lånereglene».
Bernkonvensjonen – internasjonale likheter og forskjeller.
Den overordnete rettskilden på opphavsrettens område er den verdensomspennende Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. De aller fleste land er tilsluttet denne konvensjonen, som knesetter visse grunnleggende prinsipper for nasjonalt rettighetsvern. Et sentralt siktemål med konvensjonen var å hindre misbruk av åndsverk på tvers av landegrenser, noe som ble gjort mulig av at den nasjonale lovgivningen opprinnelig kun vernet nasjonale verk. Ved tilslutning til konvensjonen forpliktet medlemslandende seg til å gi utenlandske verk den samme beskyttelse som nasjonale verk, samtidig som det kom på plass visse minimumskrav til vernets omfang. Et tredje sentralt prinsipp var det som nevnt innledningsvis, nemlig at vernet oppstår i og med skapelsen av verket, og ikke krever noen registrering, markering eller andre formaliteter. Norge sluttet seg til konvensjonen allerede i 1886, Danmark kom til i 1903, Sverige i 1904 og Finland i 1928. Et land som USA, som hadde krav til formalisering for utøvelse av retten som en sentral del av lovverket, sluttet seg derimot ikke til før i 1989.
Bernkonvensjonen har bidratt til å harmonisere regelverket på opphavsrettens område internasjonalt, særlig på den måten at de to hovedretningene (tradisjonene) innen opphavsretten, den franske "droit d'auteur" og den anglo-amerikanske "copyright", har nærmet seg hverandre. Disse to retningene hadde utviklet seg på forskjellig måte. Den franske retningen, som er gjeldende i mesteparten av Europa med unntak av Storbritannia ("kontinental rett"), var basert på lovgivning, noe som resulterte i at de opprinnelige opphavsmennene ble gitt et utstrakt vern, også utover de rent økonomiske interessene – de ble gitt såkalt moralske eller ideelle rettigheter. I den anglo-amerikanske tradisjonen, som omfatter Storbritannia, USA, Australia og enkelte andre tidligere britiske kolonier, var reglene derimot blitt til gjennom prejudikater fra domstolene. Her sto de økonomiske rettighetene i fokus, mens de ideelle rettighetene ikke var inkludert i vernet. Som følge av dette fikk arbeidsgiverne en bedre stilling, ved at de fikk overført alle rettighetene til verket, uten å måtte ta hensyn til den umiddelbare skaperen av verket.
Etter innføringen av Bernkonvensjonen har de ideelle rettighetene fått et visst innpass også i anglo-amerikansk rett. En forskjell som fortsatt eksisterer er dog at man innen anglo-amerikansk rett kan overføre også de ideelle rettighetene, noe som ikke er mulig innen kontinental rett. Her kan man imidlertid fraskrive seg disse i atskillig grad, slik at den reelle forskjellen ikke blir veldig betydelig. En annen forskjell er at mens den kontinentale rettstradisjon foreskriver at opphavsretten alltid oppstår hos den originære opphavsmann (den som skaper verket), er ikke dette like absolutt i den anglo-amerikanske tradisjonen. Her er reglene slik at opphavsretten til verk som skapes i en arbeidssituasjon ofte vil tilhøre arbeidsgiver (såkalt «work for hire»). Heller ikke her er imidlertid forskjellen veldig stor, ettersom land innen kontinental tradisjon har regler som gjør at den økonomiske opphavsretten i slike situasjoner ofte vil gå over til arbeidsgiver automatisk. De ideelle rettighetene vil riktignok her bli værende hos arbeidstakeren i større grad.
Det er viktig å være oppmerksom på at selv om de fleste land i verden er tilsluttet Bernkonvensjonen, betyr ikke dette at omfanget av vernet er det samme i alle land. Den viktigste forpliktelsen konvensjonen medførte var som sagt å behandle alle verk likt uavhengig av nasjonalitet, og de minimusmbetingelsene som ble stilt til det enkelte lands vern fikk liten betydning i de fleste vestlige land ettersom vernet her allerede var minst like omfattende. Konvensjonen hindrer for eksempel ikke at kravene til verkshøyde varierer en del fra land til land. Kravene som stilles er således i alminnelighet noe strengere i Tyskland og de nordiske land, enn de er i land som Storbritannia og USA, samt øvrige land på det europeiske kontinent. At et verk oppnår åndsverkstatus i f.eks. Spania er således ikke noen garanti for at verket vil være vernet i Norge.
I tillegg til Bernkonvensjonen finnes det også annen opphavsrettslig regulering på internasjonalt nivå som er av betydning. Først og fremst gjelder dette EUs Infosoc-direktiv om opphavsrett, som er bindende også for EFTA-landene gjennom EØS-avtalen. En annen konvensjon, av betydning er WIPO Copyright Treaty, utarbeidet av FN-organisasjonen WIPO. Denne konvensjonen utfyller Bernkonvensjonen, og stiller til dels strengere krav enn det Bernkonvensjonen gjør.
Nasjonalt lovverk.
De nærmere reglene om opphavsrett vil altså variere fra land til land, og må finnes i de enkelte staters lovverk. I Norge reguleres opphavsrett gjennom lov av 12. mai 1961 om opphavsrett til åndsverk m.v. ("åndsverkloven" eller "opphavsrettloven"), forkortet åvl.. Loven ble skapt gjennom et samarbeid med de andre skandinaviske land, og det er derfor stor grad av rettslikhet mellom norsk, svensk og dansk rett. Loven har blitt revidert flere ganger, senest i 2005, da for å harmonisere norsk lov med det tidligere nevnte EU-direktivet.
Oversikt over åndsverkloven.
Åndsverklovens hovedregel er at skaperen av verket har enerett til å råde over det (åvl. § 2). Dette vil si at opphavsmannen har enerett til eksemplarfremstilling og enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Nærmere bestemmelser som regulerer dette finnes i lovens kapittel 1. Loven inneholder videre en gruppe med regler som avgrenser og spesifiserer nærmere opphavsmannens rettigheter, de såkalte "lånereglene" (kapittel 2), regler om overføring av opphavsrett (kapittel 3), vernetid og sanksjoner ved krenkelser av opphavsretten (se nærmere om dette nedenfor). Loven inneholder i tillegg visse særlige regler, se nærmere kapittel 6.
I tillegg til egentlig opphavsrett regulerer åndsverkloven dessuten de nærstående rettighetene, se lovens kapittel 5. Dette er rettigheter som ligger nært opp til opphavsrett i art, og som er omfattet av deler av det samme vernet. Eksempler på frembringelser som er underlagt vern etter kapittel 5 er blant annet utøvende kunstneres fremføringer, databaser, fotografiske bilder som ikke er åndsverk og lydopptak.
Krav til verkshøyde.
Oppregningen nevner noen av de viktigste typene åndsverk, men er ikke uttømmende. Også andre frembringelser kan nyte godt av opphavsrettslig etterligningsvern, så lenge de i lovens forstand er å anse som "litterære" eller "kunstneriske". Sistnevnte begreper forstås for enkelte uttrykk noe annerledes i loven enn det som gjelder ellers i samfunnet. For eksempel faller både tekniske tegninger og datamaskinprogrammer inn under kategorien "litterære verk", og det samme gjelder trolig for visse typer fotografier. Avgjørende er hvordan uttrykket kommuniserer. Litterære og kunstneriske uttrykk kommuniserer nemlig forskjellig. Det samme gjelder for musikalske uttrykk, som etter loven er å anse som kunstneriske verk "qua" musikk og litterære "qua" noter.
Lovens samtidige henvisning til kategorien "vitenskapelige verk" er uheldig. Opphavsretten verner nemlig bare det som etter sin art er å anse som litterært eller kunstnerisk ved de vitenskapelige verkene. Vitenskapelige funn og resultater (kunnskap) er ikke vernet av opphavsrett. Mye taler derfor for at henvisningen til de vitenskapelige verkene bør slettes i forbindelse med departementets varslede gjennomgang (2009) for å gjøre loven mer helhetlig og forståelig. I stedet kunne man ta inn en henvisning til de musikalske uttrykkene, jf foran.
Åndsverkloven oppstiller imidlertid også viktige tilleggsvilkår, i teori og rettspraksis kalt verkshøyde. Dette til forskjell fra kunsten, som kun oppstiller krav om at frembringelsen må være kunst (kunstnerisk). Som eksempler på en type frembringelser som er kunst men ikke åndsverk, nevnes Marcel Duchamps Fontene.
I verkshøyde (loven anvender selv ikke begrepet) ligger for det første at verket må være skapt. At verket er "skapt" medfører bl.a. at frembringelsen må ha forlatt opphavsmannens hode og kommet til uttrykk for omverdenen, legemlig eller ulegemlig. Ideer og tanker som fremdeles befinner seg i opphavsmannens hode, er ikke skapt. Det kreves imidlertid ikke at åndsverket blir varig fiksert (nedskrevet, tatt opp på bånd e.l.). Også øyeblikkskunst kan være åndsverk, men ikke utøvende kunstneres prestasjoner, som beskyttes etter lovens kapittel 5.
Kravet om at frembringelsen må være "litterær eller kunstnerisk" er både vanskelig og viktig, men har likevel ikke skapt nevneverdige problemer i rettspraksis. Problemstillingene har i stedet knyttet seg til om frembringelsen har verkshøyde og er ettergjort, hvilket er to forskjellige spørsmål. I det praktiske ervervsliv er det plagiatvurderingen som står i fokus. Rettsanvendelsen bør derfor starte her. Er frembringelsene i det hele å anse som identitetsmessig like? Hvis ikke, er det nemlig ikke nødvendig å ta stilling til verkshøydespørsmålet.
Likhetsvurderingen er derfor opphavsrettens hovedspørsmål. Opphavsretten tilbyr nemlig bare etterligningsvern. Heri ligger også at det påståtte åndsverk må være anvendt som forelegg.
"Verk" vil si at frembringeren må ha foretatt en individuell skapende åndsinnsats som kommer til uttrykk i manifestasjonen. Det kreves både avpreg av hånd og ånd på gjenstandsplanet. Hvor store krav som stilles, er vanskelig å si noe generelt om. Vurderingen beror bl.a. på hva slags mulighet som opphavsmannen har for å sette sitt preg på manifestasjonen, hvilket kan variere fra kunstart til kunstart.
Verkshøydekravet er ikke strengt. Dette fremgår av forarbeidene, som uttaler at åndsverket (kun) "i allefall i noen grad" må være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavsmannens side. I visse situasjoner vil "dobbeltfrembringelsessynspunktet" gi veiledning, jf Høyesteretts nye avgjørelse i Huldra-dommen 2007 (hvor flertallets opphavsrettslige resonnement fremstår som delvis misforstått). Dersom det er en reell mulighet for at to personer, uavhengig av hverandre, frembringer en lik manifestasjon, taler dette mot at frembringelsen er individuell.
Dersom det kan legges til grunn at det som er skapt har verkshøyde, tilstås opphavsmannen et knippe rettigheter (rådighetsbeføyelser) som vanligvis deles inn i "økonomiske" og "ideelle rettighetene". Se åndsverklovens §§ 2 og 3, som hjemler opphavsrettens innhold. Høyesterett har siste 100 år drøftet verkhsøyde- og plagiatspørsmålet i flere avgjørelser, hvorav den mest sentrale er Syborddommen Rt 1962 s 965.
Økonomiske rettigheter.
De økonomiske rettighetene er regulert i åndsverkloven § 2. Det heter her at opphavsretten gir «enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.»
De økonomiske rettighetene består altså av to hoveddeler, nemlig retten til eksemplarfremstilling og retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Eneretten til eksemplarfremstilling innebærer at opphavsmannen har enerett til å utgi eksemplarer av verket. Dette gjelder i utgangspunktet også innenfor det private området, men dette modifiseres av regelen om eksemplarfremstilling til privat bruk, se nærmere åndsverkloven § 12.
Paragrafens annet ledd innebærer en definisjon av hva det vil si at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette er tilfellet ved eksemplarspredning blant allmennheten (bokstav a), ved offentlig visning (bokstav b) og offentlig fremføring (bokstav c). Forskjellen på de to siste alternativene er at visning foreligger ved utstilling av fysiske verkseksemplarer hvor det ikke gjøres bruk av tekniske hjelpemidler, mens der det gjøres bruk av tekniske hjelpemidler vil dette falle inn under begrepet «fremføring». For alle alternativene er det et vilkår for enerett at tilgjengeliggjøringen skjer blant «allmennheten». Dette begrepet er motsatsen til begrepet «privat bruk» i § 12, og må bedømmes skjønnsmessig. Som hovedregel kan det sies at der verket i prinsippet gjøres tilgjengelig for en ubegrenset krets mennesker vil grensen være overskredet slik at man er innenfor opphavsmannens enerett. Dette gjelder også selv om kretsen som faktisk gjør seg kjent med verket i praksis er begrenset, på grunn av manglende publisitet eller lignende.
Hvis et opphavsrettsbeskyttet verk for eksempel legges fritt ut på internett vil dette innebære at det er tilgjengeliggjort for allmennheten, selv om det bare er et fåtall personer som har kjennskap til den aktuelle URL-adressen. Dersom man derimot stenger tilgangen til siden med et passord, og bare gir en begrenset krets tilgang på dette passordet vil man etter omstendighetene kunne si at man er innenfor det private området og dermed utenfor opphavsmannens enerett. Det foreligger noe uklare grenser for hvor mange personer som kan være involvert, og hvilket kjennskapsforhold disse må ha seg mellom, før man kan si at man er utenfor det private område og således omfattet av regelen i § 2 annet ledd, men det foreligger en del Høyesterettspraksis som sier noe om grensen. Blant de mest betydningsfulle dommene er Rt. 1929 s. 337 (kinematograf), Rt. 1953 s. 633 (bedriftsmusikk), Rt. 1964 s. 782 (jukeboks), Rt. 1970 s. 1172 (diskotek) og Rt. 1995 s. 35 (piratproduserte smartkort).
Ideelle rettigheter.
"Hovedartikkel: Ideelle rettigheter"
De ideelle rettighetene er definert i § 3, og består av to deler: navneretten og respektretten. Navneretten går ut på at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik god skikk tilsier» på eksemplarer av verket, samt når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten (se paragrafens første ledd). Respektretten går ut på at dersom andre endrer eller offentliggjør verket må dette ikke skje på en måte som er krenkende for opphavsmannen eller verkets anseelse (se andre ledd). Verket kan for eksempel ikke settes inn i en kontekst som er egnet til å skade opphavsmannens anseelse, som å bruke et musikkverk som ledd i rasistisk propaganda. De ideelle rettighetene kan opphavsmannen bare si fra seg i begrenset utstrekning, se tredje ledd. Fjerde ledd gir nærmere regler om hva opphavsmannen kan gjøre dersom han likevel har gitt samtykke til krenkende bruk. I slike tilfeller kan han kreve at det presiseres at endringene ikke skriver seg fra ham.
Verk unntatt fra opphavsrett.
De fleste land har regler som unntar fra opphavsrett visse offentlige dokumenter, ettersom det er ønskelig at disse skal kunne være fritt tilgjengelige for allmennheten. I Norge finnes bestemmelser om dette i åndsverkloven § 9, som bestemmer at «Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Likeledes er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne lov». Lover, forskrifter, dommer, forvaltningsvedtak, og frembringelser som blir til i forbindelse med utarbeidelsen av slike dokumenter er altså unntatt vern. I den siste gruppen faller blant annet odeltingsproposisjoner og andre lovforarbeider, samt notater og rapporter utarbeidet i forbindelse med offentlige vedtak. Offentlige dokumenter utarbeidet av internasjonale organisasjoner vil også være omfattet av bestemmelsen.
Andre ledd gjør unntak for «lyrikk, musikkverk eller kunstverk», som altså nyter opphavsrettvern på vanlig måte selv om de er tatt inn i et offentlig dokument (f.eks. som illustrasjon på omslaget av en rapport eller lignende). Også verk som ikke er frembragt særskilt med sikte på det offentlige dokumentet faller utenfor regelen i § 9.
Endringer, bearbeidelser og nye selvstendige verk.
Som det fremgår av sitatet fra åndsverkloven § 2 ovenfor gir opphavsretten opphavsmannen visse eneretter til verket sitt, ikke bare i verkets opprinnelig form, men også i «endret skikkelse» og i «bearbeidelse». Også «oversettelse» er nevnt som om det var en egen kategori, men her er lovteksten misvisende, ettersom oversettelse rettslig sett regnes som en bearbeidelse. Dersom man har brukt det opprinnelige verket som basis for et nytt selvstendig verk, kan opphavsmannen til det gamle verket derimot ikke gjøre noen rett gjeldende i forhold til det nye verket, jf. åvl. § 4 første ledd. I følge annet ledd vil den som har bearbeidet et åndsverk ha opphavsrett til verket i bearbeidet form, men denne kan ikke utnyttes uten samtykke fra opphavsmannen til det opprinnelige verket. Utnyttelser av det bearbeidede verket krever altså samtykke fra både bearbeideren og den opprinnelige opphavsmannen. Der det kun foreligger en endring, vil derimot ikke vedkommende som har foretatt endringen få noen rettigheter til verket. Det blir på denne bakgrunnen viktig å avgjøre når det foreligger en «endring», når det foreligger en «bearbeidelse» og når man har å gjøre med «nye og selvstendige verk».
Når det gjelder skillet mellom «endring» og «bearbeidelse», vil dette avgjøres av om den endringsinnsatsen som er gjort har verkshøyde. Er dette tilfelle vil man ha å gjøre med en bearbeidelse, og dette medfører som nevnt ovenfor at man får opphavsrett til det bearbeidede verket, som imidlertid er avhengig av opphavsretten til det opprinnelige verket. I motsatt tilfelle vil det være snakk om en endring, og i slike tilfeller vil den opprinnelige opphavsmannen beholde alle rettigheter til verket, også i den endrede formen.
Når det gjelder skillet mellom bearbeidelser og nye selvstendige verk, er dette en problemstilling som ofte oppstår i forbindelse med en plagiatvurdering, det vil si i tilfeller hvor opphavsmannen til det opprinnelige verket hevder at det nye verket er en rettsstridig bearbeidelse av hans verk. Det sentrale spørsmålet i vurderingen vil være hvilke elementer i det opprinnelige verket som er vernet av opphavsrett, og hvilke som kan betegnes som «frie elementer». Her vil de samme synspunktene komme inn som er nevnt i innledningen av artikkelen, nemlig at det er verkets konkrete utforming som er vernet, men derimot ikke de ideene og teknikkene mv. som er benyttet. Vurderingen av hvor skillet går er vanskelig, og er ikke nærmere beskrevet i loven. Både juridisk og kunstnerisk innsikt vil være av betydning når avveiningen skal foretas.
Verk med flere opphavsmenn.
Åndsverkloven inneholder visse regler for hva som skal gjelde dersom det er flere opphavsmenn til samme verk. En av situasjonene er beskrevet ovenfor, nemlig der det foreligger en bearbeidelse. Som nevnt kan opphavsretten i slike tilfeller bare utnyttes av begge/alle opphavsmennene i fellesskap. Det finnes i tillegg tre andre praktiske former der opphavsretten innehas av flere; fellesverk, sammensatte verk og samleverk. For de særlige reglene som gjelder om vernetiden for slike verk, se avsnittet om vernetid nedenfor.
Fellesverk.
a> er et typisk eksempel på et fellesverk.
Ånsdverkloven § 6 regulerer de såkalte «fellesverk», eller «ekte samarbeidsverk» som de også ofte omtales som. Her har to eller flere personer sammen skapt verket ved hver sin selvstendige åndsinnsats. For at noe skal regnes som fellesverk er det dessuten et vilkår at den enkeltes bidrag ikke kan skilles ut uten at åndsverkstatusen (verkshøyden) til et eller flere av bidragene går tapt. Typiske fellesverk er verk med flere opphavsmenn der det ikke er mulig å få på det rene hvem som har bidratt med hva. To forfattere har f.eks. samarbeidet om en bok, uten å oppgi hvem som har skrevet hvilke kapitler/avsnitt. Også der man har klart for seg hvem som har utført hvilken del kan det imidlertid foreligge et fellesverk. Ulike verselinjer i en sang er f.eks. komponert av forskjellige låtskrivere, men uten at disse kan deles opp i flere deler som har selvstendig verkshøyde. Et annet typisk eksempel på et fellesverk er det kjente maleriet Brudeferd i Hardanger, hvor Adolph Tidemand malte selve brudefølget i båten, mens Hans Gude malte landskapet. Det er klart nok at disse bidragene ikke på en forsvarlig måte kan skilles fra hverandre som to selvstendige verk.
At det foreligger et fellesverk har visse rettsvirkninger. For det første må begge/alle opphavsmennene samtykke ved første offentliggjørelse, se § 6 andre ledd. Offentliggjørelse betyr det samme som at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten (§ 8 første ledd), se nærmere om dette ovenfor. Alle må også samtykke dersom verket skal offentliggjøres på en annen måte eller i en annen form enn tidligere. Første offentliggjørelse var f.eks. et hørespill, mens det nå er snakk om en sceneoppsetning. Der det er snakk om offentliggjøring i samme form som tidligere kan imidlertid hver og en av opphavsmennene bestemme dette uten de øvriges samtykke. Hver av opphavsmennene kan påtale krenkelser av opphavsretten, se § 6 tredje ledd.
Sammensatte verk.
Sammensatte verk omtales ofte som «uekte samarbeidsverk». Dette er verk som i likhet med fellesverkene utgjør en helhet, men der de enkelte deler kan skilles ut som to eller flere selvstendige verk. For eksempel vil ofte et musikkstykke og teksten til musikken kunne skilles ut, særlig gjelder dette der musikk er laget for å passe til en allerede eksisterende tekst, f.eks. et dikt. Her vil opphavsmannen til den enkelte bestanddel fritt kunne utnytte denne, uten den andres samtykke. Dersom selve det sammensatte verket skal utnyttes kreves derimot naturlig nok at begge eller alle er enige om dette. Reglene om sammensatte verk finnes ikke i åndsverkloven, men følger av ulovfestet rett.
Samleverk.
Samleverk er regulert i § 5, og oppstår der et verk skapes ved å sette sammen flere allerede eksisterende verk. Typiske eksempler er aviser, og leksika; her vil redaktøren kunne ha selvstendig opphavsrett til avisen eller leksikonet. Denne opphavsretten gjør imidlertid ikke i seg selv noen innskrenkning i opphavsretten til de enkelte verk som samleverket består av. Ofte vil en slik innskrenkning imidlertid følge av avtale mellom partene, f.eks. slik at en journalist nektes å publisere sin artikkel andre steder enn i avisen. Dersom han likevel gjør dette vil det på den annen side kun være et kontraktsbrudd, og ikke et opphavsrettbrudd som kan medføre sanksjoner etter åndsverkloven.
Lånereglene.
Lånereglene er et sett med regler som avgrenser opphavsmannens økonomiske rettigheter. Reglene gir innenfor visse rammer rett til å bruke et åndsverk uten samtykke fra den enkelte opphavsmann. At ordet «avgrensning» er brukt i stedet for «unntak» indikerer at reglene i opphavsrettene og lånereglene ses som en helhet og gir uttrykk for en avveining mellom opphavsmannens og allmennhetens interesser. Lånereglene skal ikke ses på som unntak som i tvilstilfeller tolkes innskrenkende, slik hovedregelen er innen norsk rett.
Lånereglene er det nærmeste man i norsk rett kommer reglene om «fair use», som gjelder i anglo-amerikansk rett. Selv om begrepene ikke er helt sammenfallende, vil mange av de prinsippene for når allmennheten fritt kan utnytte et verk etter fair use regelen falle inn under lånereglene. Blant disse er sitatretten (åvl. § 22) og retten til privatkopiering (§ 12).
Fribruksrettigheter.
Sitatretten og privatkopieringsretten er to av de såkalte "fribruksrettighetene", som medfører at (deler av) åndsverk kan benyttes uten at opphavsmannen har krav på godtgjørelse. Det finnes også andre slike fribruksrettigheter. Det finnes blant annet hjemmel for å gjengi fotografier og kunst i forskningspublikasjoner, samt for eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede uten innhenting av forhåndstilatelse (§ 17).
Lisensregler.
Utover fribruksrettighetene består lånereglene av et sett med såkalte "lisensregler". Det vil si regler som gir rettigheter til spesielle interessegrupper mot at opphavsmennene gis økonomisk vederlag. Lisensreglene deles opp i to grupper: avtalelisenser og tvangslisenser.
Avtalelisens.
Ved avtalelisenser inngås det en avtale mellom de som ønsker å utnytte en spesiell type verk og en representativ organisasjon for opphavsmennene innen den aktuelle kategori. Dersom en slik avtale blir inngått binder den også opphavsmennene innen kategorien som ikke er medlem av organisasjonen. Et eksempel er lisens som følge av avtale mellom et kringkastingsforetak og TONO om kringkasting av musikkverk, med hjemmel i §§ 32-34. Avtalelisenser innebærer at den aktuelle organisasjonen mottar et visst vederlag (som avtales mellom partene) for hver gang et verk blir fremført (evt. for hver eksemplarfremstilling), slik at man slipper å be om tillatelse ved hvert enkelt tilfelle. Vederlaget blir så fordelt av organisasjonen til de opphavsmenn hvis verk har blitt fremført/eksemplarfremstilt.
Tvangslisens.
Tvangslisenser er lisenser som følger direkte av åndsverkloven. Ettersom det her ikke foreligger noe avtaleforhold, finnes bestemmelsene om fastsetting av godtgjørelse til opphavsmennene i loven selv. Denne kan kreves fastsatt av Kulturdepartementet (§ 35). Eksempler på tvangslisenser er regler om fremføring for funksjonshemmede (§ 17a) og for offentliggjøring av fotografiske verk i forbindelse med vitenskapelige tekster (§ 23 annet ledd).
Overføring av opphavsrett.
Opphavsrett kan overføres, jf. åndsverkloven kapittel 3. Dette er praktisk, ettersom opphavsmannen ofte ikke klarer å utnytte det økonomiske potensialet i verket sitt fullt ut selv. Det vanlige er at man kun overdrar bestemte opphavsretter, og ikke hele opphavs­retten. Ved å overføre visse retter, som f.eks. retten til eksemplarfremstilling, til et forlag, et plateselskap, filmselskap eller lignende kan opphavsmannen sikre seg et vederlag. Det er viktig å presisere at det kun er de økonomiske rettighetene som overføres; de idelle rettighetene blir igjen hos den opprinnelige opphavsmann. Dette følger av åvl. § 39.
Opphavsmannen kan således velge å overføre for eksempel rett til å utgi et visst antall eksemplarer av verket sitt. Ytterligere eksemplarutgivelser må det da inngås ny avtale om. Åvl. § 39a inneholder en regel som går ut på at det som ikke uttrykkelig fremgår av avtalen at er overført anses å forbli hos den opprinnelige opphavsmann. Denne regelen kalles gjerne opphavsrettens spesialitetsprinsipp, og er en beskyttelse mot at nye utnyttelsesmuligheter til verket som ikke var tatt i betraktning på avtaletidspunktet anses omfattet av overføringen.
Når et verk skapes i en arbeidssituasjon foreligger det en ulovfestet regel som sier at de økonomiske opphavsrettene i mangel av avvikende avtale automatisk går over på arbeidsgiver så sant dette er nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, og skaping av åndsverk er en del av arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet. Et typisk eksempel er notater og andre skriftlige arbeider som utarbeides f.eks. av en advokat eller en offentlig tjenestemann i jobbsammenheng. Er den skapende virksomheten derimot noe arbeidstakeren driver med på si, uten at det er en sentral del av hans arbeidsoppgaver, vil de økonomiske opphavsrettighetene ikke gå over på arbeidsgiver. Når det gjelder dataprogrammer finnes det en egen lovbestemmelse som regulerer overgang av opphavsretten til arbeidsgiver i § 39g. Denne bestemmelsen er et resultat av et av EUs opphavsrettdirektiver, og er således gjeldende rett i hele EØS-området. Vanligvis vil overgang av opphavsrett i arbeidsforhold være nærmere regulert i arbeidsavtalen.
Vernetid.
Ifølge åndsverkloven §§ 40-41 utløper vernetiden for et åndsverk 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Ved fellesverk (§ 6) er det lengstlevende av opphavsmennenes død som er utgangspunktet for denne perioden. For filmverk gjelder særlige regler: Her kommer ikke alle mulige opphavsmenn i betraktning, men kun hovedregissøren, manusforfatteren, dialogforfatteren og komponisten av filmmusikken. Vernetiden begynner å løpe etter utgangen av dødsåret til den lengstlevende av disse. Ved "sammensatte verk" løper det derimot en separat vernetid for de enkelte deler. Der opphavsmannen er ukjent, utløper opphavsretten 70 år etter første kjente offentliggjørelse av verket. Det er kun de økonomiske rettighetene som faller bort i det vernetiden er utløpt. De ideelle rettighetene må fortsatt respekteres, noe som blant annet innebærer at man plikter å navngi opphavsmannen ved tilgjengeliggjøring.
Ulike land har forskjellig lengde på vernetiden, men utgangspunktet etter Bern-konvensjonen er 50 år. Denne kan ikke forkortes, men derimot forlenges, noe som blant annet er gjort innen EU, et vedtak som også er bindende for EFTA-landene (Norge inkludert). Også USA har siden 1998 hatt en vernetid på 70 år. Som følge av Bern-konvensjonen vil imidlertid ikke et verk som er fra et land med kortere vernetid (f.eks. 50 år) få denne forlenget i andre land der vernetiden er lenger. Vernetiden vil i slike tilfeller være den korteste perioden av det som gjelder i verkets hjemland og det land der opphavsretten gjøres gjeldende. Dette er et unntak fra konvensjonens hovedregel om "nasjonal behandling" (lik behandling av innenlandske og utenlandske verk).
Vernetidsbestemmelsene har møtt kritikk fordi de konsekvent harmoniseres oppad – aldri nedad – i lengde, noe som gavner rettighetshaverinteresser, ikke allmennheten. Det hevdes også at det ikke fører til skaping av nye åndsverk at vernetiden utvides til gunst for avdøde opphavspersoner. Dessuten kan rettighetsklarering av åndsverk når opphavsmannen er avdød være vanskelig og tidkrevende, noe som fører til at kulturarv med liten kommersiell interesse ikke blir tilgjengeliggjort og går i glemsel. Et eksempel på dette er gamle filmer, som er lagret på nitrat-baserte ruller. Disse oppløses over tid, og siden det ofte kan være såpass vanskelig å klarere alle rettighetene til filmene, må man i praksis vente til eneretten går ut før man restaurerer og digitaliserer dem. Innen den tid vil de opprinnelige filmrullene være ubrukelige.
Erstatning og straff.
Krenkelse av opphavsrett kan medføre erstatningsansvar og straffansvar. Dette følger av åndsverkloven kapittel 7.
Det som er straffbart er overtredelse av bestemmelsene i lovens første og andre kapittel, det vil si at handlinger i strid med opphavsmannens sentrale rettigheter vil være belagt med straff (§ 54). Dette inkluderer de økonomiske så vel som de ideelle rettighetene. I tillegg er overtredelse av visse spesielle bestemmelser straffebelagt, se nærmere i lovbestemmelsen. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Den normale strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre måneder, men denne økes til tre år dersom det foreligger «særlig skjerpende forhold», og handlingen er forsettlig. Medvirkning er straffbart.
Dersom noen av bestemmelsene som er listet opp i § 54 er overtrådt følger det videre av § 55 at gjerningspersonen er erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Dette innebærer for det første at skyldgraden som kreves er uaktsomhet. For det andre vil erstatningssummen bli beregnet i tråd med alminnelige erstatningsutmålingsregler, det vil si at det er opphavsmannens økonomiske tap som skal dekkes. I saker som gjelder krenkelse av opphavsrett, for eksempel hvor noen har tilgjengeliggjort et åndsverk for allmennheten uten opphavsmannens samtykke, vil det imidlertid ofte være vanskelig å beregne dette tapets størrelse. Retten må således foreta en skjønnsmessig vurdering. I tillegg til det økonomiske tapet opphavsmannen har lidt vil han i visse tilfeller kunne få erstatning for ikke-økonomisk tap, såkalt oppreisning. Vilkåret for dette er i så fall at den skyldige har utvist forsett eller grov uaktsomhet.
Et eksempel på en sak der erstatning ble tilkjent er den såkalte Napster.no-saken, der erstatningsbeløpet ble utmålt til 100 000 kroner.


Hjellum.
Hjellum er et sted i Hamar kommune, som ligger cirka fem kilometer fra selve byen. Rørosbanen går gjennom Hjellum, og stoppet der tidligere. Hjellum var lenge det eneste tettstedet i tidligere Vang kommune, og ble på folkemunne kalt «Hjellum-by'n». Butikklivet som en gang var der, har dog blitt redusert kraftig.
Gården Vidarshov, hvor det har blitt gjort store arkeologiske funn, ligger ved Hjellum. Smiths Venner har et senter i nærheten.
Ridabu Idrettslag spiller kampene sine på Black River Park, også kalt Hjellumbana.


Tysklands Grand Prix 2005.
Tysklands Grand Prix 2005 var et Formel 1-løp som ble arrangert den 24. juli 2005 på Hockenheimring.
Rapport.
Kimi Räikkönen hadde beste startspor og tok ledelsen fra start. Hans lagkamerat Juan Pablo Montoya, som hadde dårligste startspor fordi han ikke hadde fullført kvalifiseringsrunden, passerte ni biler på den første runden. Etter tre runder så det ut til at Mark Webber måtte gi seg på grunn av for store skader på bilen, men da Räikkönen var på runde tolv kom australieren tilbake i løpet. En av grunnene til at Williams-BMW bilen fortsatte kan være at Tyskland er deres hjemmebane.
Kimi Räikkönen hadde ledelsen i løpet fram til runde 35, da han fikk tekniske problemer med bilen. Dette førte til at han måtte bryte løpet, og at Fernando Alonso tok over ledelsen.
Både Michael Schumacher og Rubens Barrichello slet igjen med at Bridgestonedekkene deres ikke holdt hele løpet. Spesielt Schumacher, som hadde valgt mykere dekk enn Barrichello, fikk problemer mot slutten av løpet. Dette førte til at Jenson Button kunne passere han, men rett etter dette måtte han gjøre sitt andre depostopp. Montoya som også hadde passert Michael Schumacher ventet litt lenger med sitt stopp og dermed han kom ut før Button når begge han gjort ferdig sine depotstopp. Mot slutten av løpet ble Michael Schumacher også passert av Giancarlo Fisichella, og tyskeren måtte til slutt nøye seg med en femte plass.
Alonso kunne kjøre over målstreken til sin sjette seier for sesongen og økte sin ledelse i sammendraget med ti poeng til finnen Räikkönen som nå lå 36 poeng bak. På de neste plassene fulgte Montoya, Button og Fisichella.
Den føreren som var mest innblandet i uhell var canadieren Jacques Villeneuve. I den første runden krasjet han med Barrichello, i runde 4 med Robert Doornbos og i runde 27 var det han og Tiago Monteiro som hadde et sammenstøt.
Eksterne lenker.
2005


Zaha Hadid.
Zaha Hadid (arabisk: زها حديد)(født 31. oktober 1950 i Bagdad) er en britisk arkitekt. Hadid ble i 2004 den første kvinne som har mottatt Pritzker-prisen for arkitekter.
Hadid studerte arkitektur ved Architectural Association School i London under Rem Koolhaas, og arbeidet etter studiene flere år i Koolhaas' studio Office for Metropolitan Architecture (OMA). Fra 1979 har hun drevet sin egen arkitektpraksis i London: Zaha Hadid Architects.
Hadid blir omtalt som en dekonstruktivistisk arkitekt, og mye av hennes arbeid har kun eksistert som skissemateriale. Hun blir likevel ansett å være en av de mest banebrytende blant nålevende arkitekter.
I 2012 ble Hadid utnevnt til kommandørdame (DBE) av Den britiske imperieordenen for sin innsats for arkitekturfaget. Hun ble dermed opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen "dame" foran sitt navn.


Asias historie.
Kart over Asia.Asiatisk historie viser til den asiatiske delen av kontinentet Eurasia og kan ses på som den kollektive historien for flere forskjellige perifere kystregioner, Øst-Asia, Sør-Asia og Midtøsten, knyttet sammen av en indre eurasisk steppe.
Kystregionene var hjemmet til noen av verdens tidligst kjente sivilisasjoner, hvor hver av disse tre regionene utviklet tidlige sivilisasjoner rundt næringsrike elvedaler. Sivilisasjonene i Mesopotamia, Indusdalen og Kina hadde mange likheter og utvekslet trolig teknologier og flere idéer som matematikk og hjulet. Andre kjente fremskritt som skrift oppstod antagelig individuelt i hvert område. Byer, stater og imperier utviklet seg i disse lavereliggende områdene.
Stepperegionen hadde lenge vært befolket av ridende nomader, og fra de sentrale steppene kunne de nå alle områder på det asiatiske kontinent. De tidligst kjente sentrale ekspansjonen ut av steppene er den indoeuropeiske som spredte sitt språk inn i Midtøsten, India og tokharene til grensene til Kina. Den nordlige delen av kontinentet, som dekker store deler av Sibir, var ikke tilgjengelig for steppenomadene på grunn av tette skoger og tundra. Disse områdene var svært spredt befolket.


Europas historie.
Europas historie omhandler historien til verdensdelen Europa, som det moderne mennesket har bebodd i nesten 40 000 år. Området ble tidlig dominert av sivilisasjonsdannelser omkring Middelhavet, spesielt den greske og latinske. Senere har den politiske hovedtyngden blitt flyttet mellom flere stormaktsdannelser, men ingen klarte å opprettholde hegemoniet over lengre perioder. Rivalisering mellom stormaktene førte i første halvdel av 1900-tallet til to blodige verdenskriger. I nyere tid er det blitt satt i gang en omfattende prosess for å samle verdensdelens mange nasjonalstater til en økonomisk og politisk union.
Forhistorisk tid.
a>s kjerneområde (oransje) og den keltiske kulturens utbredelse ca. 400 f.Kr.
Homo erectus og neandertalere slo seg ned i Europa lenge før utviklingen av det moderne mennesket, Homo sapiens. De tidligste tilfeller av anatomisk moderne mennesker i Europa har blitt datert til rundt 35 000 f.Kr. Bevis for permanente bosetninger blir datert til det 7. årtusen f.Kr. i Bulgaria, Romania og Hellas. Den yngre steinalder nådde det sentrale Europa i det 6. årtusen f.Kr. og deler av Nord-Europa i 5. og 4. årtusen f.Kr. Det finnes ingen førhistorisk kultur som omfattet hele Europa.
Den første velkjente litterære sivilisasjonen i Europa var den minoiske på Kreta og litt senere den mykenske i de nærliggende greske områdene, fra begynnelsen av det andre årtusen f.Kr. Rundt år 400 f.Kr. ble La Tène-kulturen spredt over størstedelen av det europeiske innlandet, så langt som til den iberiske halvøy, og senere Anatolia. Etruskerne befolket det sentrale Italia og Lombardia, herfra ble de nå forskjøvet av kelterne, som også blandet seg med befolkningen av Iberia og skapte den unike keltiberiske kulturen. Siden kelterne ikke hadde skriftspråk, er vår viten om kulturen heller dårlig. Romerne møtte dem, og etterlot seg en mengde informasjon om dem. Disse arkivene og de arkeologiske bevisene former vår forståelse for denne ekstremt innflytelsesrike kulturen. Kelterne viste en formidabel, om litt desorganisert, konkurranse mot Romerriket, som etter hvert koloniserte og erobret hele den søndre delen av Europa.
Antikken.
Aleksander den stores rike og utbredelsen av den hellenistiske kultur.
Hellensk kultur.
Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen.
Romerriket.
Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Karthago, dennes underlag, i punerkrigene, mot slutten av det 3. århundre f.Kr., markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under Keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere. Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. Den nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde så kirken ble en mektig institusjon.
Tidlig middelalder.
Oppdelingen av Karl den stores rike
Vest-Europa steg fram som en distinkt sivilisasjon etter Vestromerrikets fall på 400-tallet, etter at flere invasjoner av barbariske stammer, i hovedsak germanere, separerte området fra resten av Middelhavet, hvor Østromerriket (det bysantinske riket) skulle overleve for enda et årtusen. På 600-tallet begynte araberne en voldsom ekspansjon som førte den islamske kulturen til de søndre kystene av Middelhavet (fra Tyrkia til Sicilia og Spania), noe som skapte en enda videre kløft mellom de forskjellige Middelhavssivilisasjonene. Store mengder vitenskap og teknologisk lære ble tapt, internasjonal handel minsket kraftig, og folk fant tilbake til agrariske samfunn. I det samme århundret skapte bulgarerne den første slaviske staten i Europa, Bulgaria. Føydalismen erstattet det sentraliserte romerske styresettet, den eneste institusjonen som overlevde Romerriket var kirken, som beholdt en del av den romerske kulturarv og forble den dominerende kilden for kunnskap i det vestlige Europa frem til 1200-tallet. Biskopen i Roma, etterhvert kjent som paven, ble lederen for den vestlige kirken (østen anerkjente ham aldri som overhode).
Det hellige romerske rike av den tyske nasjon ble dannet av den frankiske kongen Karl den store i år 800, etter at han hadde underkuet det vestlige Tyskland, deler av Italia og store deler av de omkringliggende landene. Han fikk betydelig hjelp i form av en allianse med paven, som ønsket å kutte sine bånd med det bysantinske rike. Dette samarbeidet førte til dannelsen av et nytt keiserrike i Vest-Europa og at pavens domener ble omgjort til en uavhengig stat i det sentrale Italia.
Sent på 800-tallet og på 900-tallet ble det nordlige og vestre Europa preget av vikingene, som plyndret, handlet og erobret raskt og effektivt med sine avanserte skip.
De følgende hundre år, perioden til ca. år 1000, så en videre økning av føydalismen, noe som førte til at det tysk-romerske rike ble kraftig svekket, ettersom makten ble fordelt mellom de mange smårikene keiserriket var blitt oppdelt i.
Høymiddelalder.
Etter øst-vest-bruddet ble den vestlige (romersk-katolske) kristendommen tatt opp av de nylig dannede kongedømmene i sentrale Europa: Polen, Ungarn og Böhmen. Den romersk-katolske kirken utviklet seg til en sterk politisk maktspiller, noe som førte til konflikter mellom paven og keiseren.
Senmiddelalder.
Tidlige tegn på en gjenoppdagelse av den antikke sivilisasjon i Vest-Europa begynte å tre fram på 1000-tallet ettersom handelen begynte å ta seg opp igjen i Italia, som førte til økonomisk og kulturell vekst i de uavhengige italienske bystatene som Venezia og Firenze. Samtidig begynte nasjonalstater å utvikle seg i områder som Frankrike, England, Spania, og Portugal, selv om denne prosessen skulle ta flere hundre år. Det tysk-romerske riket fragmenterte ytterligere til en myriade av småstater som holdt kun en formell avhengighet av keiseren.
En av de største katastrofene Europa har sett var svartedauden. Det fantes flere utbrudd, men det mest alvorlige skjedde rundt midten av 1300-tallet og det blir regnet med at den tok livet av ca. en tredjedel av Europas befolkning. Siden mange jøder arbeidet som bankere (det var forbudt for kristne å ta betalt for å låne bort penger) og generelt sett var immune mot sykdommen (på grunn av deres kosherlover om hygiene), ble jødene ofte mislikt av europeere. Det ble populært å beskylde jødene for pesten, og dette førte til en økning i forfølgelsen av jødene i noen områder. Tusenvis av jøder flyktet til Polen som hadde unngått epidemien.
På starten av 1300-tallet ble Østersjøen en av Europas viktigste handelsårer. Hansaen, et handelsforbund mellom hovedsakelig tyske handelsbyer, åpnet for å inkludere store deler av Polen, Litauen og resten av området rundt det baltiske hav i den europeiske økonomi.
Det er vanlig å assosiere slutten av middelalderen med Konstantinopel og det bysantinske rikes fall til osmanske tyrkere i 1453. Tyrkerne gjorde byen (de oversatte navnet til Istanbul) til hovedstad i deres osmanske rike, som varte til den første verdenskrig og som også omfattet Egypt, Syria og mesteparten av Balkan.
Renessanse og reformasjon.
På 1400-tallet, ved middelalderens slutt, hadde nye mektige nasjoner utviklet seg, bygget av de såkalte "nye monarker" som hadde sentralisert makt i Frankrike, England og Spania. I motsetning hadde kirken tapt mye av sin makt på grunn av korrupsjon, interne konflikter og utbredelsen av kultur som førte til kunstneriske, filosofiske, vitenskapelige og tekniske nyvinninger i tiden som er kjent som renessansen (gjenfødelsen av sivilisasjonen).
De nye statene var ofte i politiske kriser og krig. Spesielt etter at Martin Luther startet reformasjonen i 1517, herjet en rekke politiske og religiøse kriger kontinentet. Splittelsen av den dominerende vestlige kirken skulle få store politiske, sosiale og kulturelle implikasjoner for Europa. Striden mellom katolikker og protestanter ble spesielt følt i England, hvor kong Henrik VIII brøt med paven og erklærte seg selv for kirkens overhode (slik ble den engelske kirke til), og i Tyskland hvor reformasjonen forente de forskjellige protestantiske småfyrstene mot de katolske Habsburg-keiserne.
I motsetning til Vest-Europa løste landene i Sentral-Europa, Det polsk-litauiske samvelde og Ungarn, den religiøse krisen ved å innføre religiøs toleranse. Sentral-Europa var allerede splittet mellom østlig og vestlig kristendom, splittelsen ble nå utvidet til å være mellom katolikker, protestanter, gresk-ortodokse og jøder.
Koloniseringstiden.
De utallige krigene stoppet ikke de nye statene fra å utforske og erobre store deler av verden, spesielt i Asia (Sibir) og det nylig oppdagede Amerika. På 1400-tallet førte Portugal an med sine geografiske utforskinger, fulgt av Spania tidlig på 1500-tallet. De var de første som opprettet kolonier i Sør-Amerika og handelsstasjoner langs Afrika og Asias kyster, men de ble raskt fulgt av Frankrike, England og Nederland.
Imperialistiske utvidelser av økonomiske og politiske kontrollområder fortsatte de neste århundrene (med noen tilbakeslag, som den amerikanske revolusjon og frigjøringskrigene i Sør-Amerika). Spania holdt kontroll over den største delen av Sør-Amerika, Karibien og Filippinene. England tok hele Australia og New Zealand, mesteparten av India og store deler av Afrika og Nord-Amerika. Frankrike tok deler av Canada og India (som de tapte til England i 1763), Indokina og store deler av Afrika. Nederland vant Øst-India (nå Indonesia) og øyer i Karibien. Portugal skaffet seg kontroll over Brasil og mange områder i Afrika og Asia. Senere kom makter som Tyskland, Belgia, Italia og Russland til å anskaffe Europa enda flere kolonier.
Tidlig moderne historie.
Reformasjonen fikk varende effekt på ideen om et samlet Europa. Ikke bare sto nasjonene mot hverandre på grunn av forskjellige religiøse syn, men noen stater ble revet i stykker av interne religiøse stridigheter, støttet av deres utenlandske fiender. Frankrike led denne skjebnen på 1500-tallet med en serie konflikter kjent som Hugenottkrigen, som endte med triumf for Huset Bourbon. England unngikk dette, og slo seg til ro under Elisabeth, med en moderat anglikanisme. Tyskland, delt opp i små fyrstedømmer under det teoretiske rammeverket til det tysk-romerske rike, ble også splittet internt, til tredveårskrigen byttet ut religion for nasjonalisme som drivkraft for europeiske konflikter.
Gjennom den tidlige del av denne perioden vek føydalsystemet for kapitalismen som Europas viktigste økonomiske filosofi, i det minste i Vest-Europa. Den økende utnyttelsen og ekspansjonen av det europeiske kolonioverherredømmet førte til en kommersiell revolusjon. I denne perioden så Europa begynnelsen på moderne vitenskaper og bruk av dets viten for å skape nye teknologiske forbedringer, som kulminerte i den industrielle revolusjon. Nye typer handel og utvidede horisonter gjorde utviklingen av internasjonale lover nødvendig.
Etter freden i Westfalen som endte tredveårskrigen ble absolutisme det normale styresettet i Europa, mens noen land eksperimenterte med grunnlover, ført an av den engelske borgerkrigen. Europeiske internasjonale konflikter sluttet ikke, men fikk mindre ødeleggende effekter på livet til vanlige mennesker. Opplysningstiden ga en filosofisk grunnstøtte for den nye europeiske modellen, og den fortsatte spredningen av litterære kunnskaper, gjort mulig av trykkekunstens oppfinnelse, fødte en ny sekulær tankegang.
Øst-Europa var en arena med konflikter, hvor Sverige, Det polsk-litauske samvelde og det osmanske rike kjempet for dominasjon. Denne perioden så et gradvis forfall av disse tre stormaktene, som etter hvert ble forskjøvet av absolutistiske monarkier som Russland, Prøyssen og Østerrike. Ved slutten av 1700-tallet overtok disse posisjonene som stormakter i Øst-Europa, etter å ha delt Polen mellom seg, mens Sverige og Tyrkia led store territorialtap til Russland og Østerrike henholdsvis. Flere polske jøder emigrerte nå til Vest-Europa og etablerte jødiske samfunn i områder hvor de hadde blitt utvist fra under middelalderen.
Den engelske borgerkrig.
Den engelske borgerkrigen ble utkjempet mellom kong Karl I og parlamentet. Under regjeringen til Elisabeth I og Jakob I hadde England vokst til å bli en relativt velstående stat, men under Karl I skulle landet erfare store omveltninger.
Den viktigste grunnen til borgerkrigen i England var religion. Elisabeth hadde etablert den anglikanske kirken i 1559 og hadde bevisst unngått kontroversielle diskusjoner, som katolske relikvier i kirkene og presteskapets seremonielle makt, for å opprettholde fred og orden. Jakob tillot den elisabethanske kirkens fortsatte eksistens, men da Karl ble konge i 1625 lot han den arministiske tankegangen få innpass i den anglikanske kirken, noe som virket som et steg tilbake mot katolismen.
Selve krigshandlingene begynte da kongen reiste sin standard i Nottingham mai 1642. Karls side ble kalt "cavaliers" mens parlamentets side ble kalt "roundheads". Til tross for en rekke suksesser i starten var Karls nederlag klart allerede i 1644, da parlamentet allierte seg med skottene. Karl ble slått og tatt til fange i 1647 i slaget ved Marston Moor, men han flyktet fra fangenskapet. Han skaffet seg hjelp fra skottene, som hadde blitt sviktet av parlamentet, men Karls nye hær ble slått av "roundheads" ved Naseby.
Karl ble brakt for retten januar 1649, han ble funnet skyldig for høyforræderi og henrettet. England avskaffet monarkiet og innførte det engelske samveldet. I 1653 ble Oliver Cromwell utnevnt til "Lord Protector of the Protectorate". Etter Cromwells død i 1658 arvet hans sønn Richard tittelen "Lord Protector", men ikke makten tittelen medførte. Etter en kort periode ble så monarkiet gjeninnført av Karls sønn Karl II.
Den franske revolusjonen.
I 1789 var Frankrike på terskelen til krise, men tanken på en omfattende revolusjon var ikke åpenbar før dette. Dens grunner var absolutismen, ideene om opplysningen, og den amerikanske frihetskrigen. Da kong Ludvig XVI nektet å gi folket makten, svarte folket med stormingen av bastillen i Paris 14. juli 1789. Ludvig ble tvunget til å innkalle "Les Estates-General", det franske parlamentet, som ikke hadde sittet siden 1614. Dette parlamentet besto av tre "Estates", kirkeskapet, adelen og middelklassen (den øvrige befolkningen). Parlamentet ga ut "erklæringen om menneskenes rettigheter", hvor de krevde slutt på føydalismen. "Le Serment du Jeu de paume" (Tennisbaneeden) fra 1789 åpnet veien for nedskrivingen av en grunnlov og etableringen av konstitusjonelt monarki, som kongen ignorerte.
Hungersnøden som plaget Paris forverret seg, hundrevis av parisere marsjerte mot det kongelige slottet i Versailles for å kreve deres daglige brød. Ludvig var ute på jakt, men hans dronning, Marie-Antoinette, ble tatt til fange. "Liberté, Égalité et Fraternité" (Frihet, likhet og brorskap) ble det nye ordspråket for revolusjonen. Ludvig valgte å la være å svare på problemene, og økende voldshandlinger førte snart til at kongen og dronningen følte det nødvendig å forsøke å flykte til Østerrike. De kom ikke lengre enn til Varennes i Nord-Frankrike, før de ble oppdaget og tvunget til å returnere til Paris. Hertugen av Braunschweig, Marie-Antoinettes bror, utga "Braunschweig-manifestet", hvor han truet med å erklære krig mot de franske revolusjonære hvis det ble gjort skade på kongefamilien.
I 1791 dannet "komiteen for folkets sikkerhet" den første franske republikk, ledet av advokaten Maximilien Robespierre. Over 40 000 parisere ble henrettet ved hjelp av den nylig oppfunnede giljotinen i et forsøk på å bli kvitt alle aristokrater. Ludvig og Marie-Antoinette skulle også erfare denne skjebnen i 1793. Robespierre ble etter hvert motarbeidet og endte selv under giljotinen i 1794. Østerrike og Frankrike gikk til krig mot hverandre etter kong Ludvig og hans kones død, men Østerrike ble beseiret. Det burde nevnes at den franske revolusjonen også var et opprør mot den katolske kirken. Kirkens besittelser ble tatt, mye av presteskapet ble henrettet og pavens autoritet ble utfordret. Kirkens makt og innflytelse i Frankrike skulle for alltid bli sterkt redusert.
Den revolusjonære tiden endte med at general Napoleon Bonaparte grep kontroll over regjeringene med et statskupp i 1799. Selv om hans opprinnelige handlinger var som en forsvarer av revolusjonsideene mot Østerrike og Storbritannia, erobret han etter hvert halve Europa før han ble beseiret og avsatt av hans allierte motstandere.
Det 19. århundre.
Etter det revolusjonære Frankrikes fall prøvde de andre statene å gjenetablere situasjonen slik den var før 1789. Men deres forsøk klarte ikke å forhindre at de revolusjonære tankene spredde seg, ideene om demokrati hadde hatt en dyp innflytelse på middelklassen. Den industrielle revolusjonen brakte viktige økonomiske og sosiale forandringer, de lavere klassene begynte å føle innflytelse fra sosialistiske, kommunistiske og anarkistiske ideer, og de nye kapitalistene begynte å lene seg mot liberalismen (et begrep som betydde noe annet da enn det gjør nå).
Videre ble situasjonen påvirket av flere nye nasjonalistiske bevegelser (i Tyskland, Italia, Polen osv.) som søkte nasjonal samling og frigjøring fra utenlandsk styre. Perioden mellom 1815 og 1871 så et stort antall revolusjonsforsøk og frigjøringskriger. Selv om de revolusjonære som oftest ble beseiret hadde de fleste europeiske stater blitt konstitusjonelle monarkier før 1871, og Tyskland og Italia hadde utviklet seg til nasjonalstater. Det 19. århundre så også det britiske imperiet tre frem som verdensmakt på grunn av den industrielle revolusjon og deres rolle i napoleonskrigene.
Den politiske dynamikken i Europa forandret seg tre ganger i løpet av 1800-tallet, først Wienerkongressen, så Krimkrigen og til slutt de forskjellige småkrigene som førte til samlingen av Italia og Tyskland. Etter Napoleons fall møttes de allierte lederne i Wien for å diskutere fredsavtaler etter napoleonskrigene. Wienerkongressen, som varte fra 1. oktober 1814 til 9. juni 1815, førte til dramatiske endringer i den europeiske politiske situasjon. Frankrike tapte alt land det hadde vunnet siden 1795, Russland overtok det meste av Hertugdømmet Warszawa, Prøyssen overtok Westfalen og det nordre Rhinland, Sverige fikk Norge, Tysklands småstater ble omgjort til en løs føderasjon under lederskap fra Østerrike og Prøyssen, og flere andre mindre forandringer i det politiske landskap. Statsmennene i Wien ble også enige om å møtes igjen regelmessig og etablerte det såkalte kongressystemet, et tidlig forsøk på et overnasjonalt diplomatisk organ à la FN.
Men freden varte kun til det osmanske riket nektet å være et mål for de andre stormaktenes spill, dette førte til krimkrigen i 1854 og en serie mindre trefninger blant de verdensomspennende europeiske imperiene som la scenen til rette for den første verdenskrig. En tredje gangs forandring kom med Italias og Tysklands samling som drastisk forandret maktbalansen i Europa.
De to verdenskriger.
Etter en relativt fredelig tid gjennom den største delen av det 19. århundre, skulle nå rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene eksplodere i 1914 med den første verdenskrig. På den ene siden sto trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) og Tyrkia, på den andre siden Serbia og trippelententen (Frankrike, Storbritannia og Russland). Italia skiftet side i 1915 og USA sluttet seg til ententen i 1917. Til tross for at Russland trakk seg ut av krigen (på grunn av den russiske revolusjon) klarte ententen til slutt å beseire sentralmaktene høsten 1918.
I Versailles-traktaten fra 1919 påla vinnerne harde kompensasjonsplikter på Tyskland og anerkjente de nye statene (som Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia) som hadde blitt dannet i Øst-Europa av de gamle imperiene (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland), på grunnlag av nasjonal selvbestemmelse. I de følgende tiår førte redsel for kommunismen og den økonomiske depresjonen til dannelsen av ekstreme fascistiske eller nasjonalsosialistiske regjeringer – i Italia (1922), Tyskland (1933), Spania (1939)) og andre land som Ungarn.
Etter å ha alliert seg med Mussolinis Italia i stålpakten, underskrevet en ikkeangrepsavtale med Sovjetunionen, og etter en militær oppbygging gjennom den siste halvdel av 1930-årene, startet den tyske diktatoren Adolf Hitler den andre verdenskrig i september 1939. Aksemaktene hadde i starten av krigene flere store suksesser (som erobringen av Polen, Norge, Frankrike og Balkan før 1941), men i 1941 begynte de å overstrekke ressursene. Hitlers ideologiske fiender var kommunistene i Sovjetunionen, men på grunn av at Tyskland ikke klarte å beseire Storbritannia og Italia sviktet i Nord-Afrika og Middelhavet ble aksemaktenes hærer delt mellom å forsvare Vest-Europa og Skandinavia og også å angripe Afrika. Angrepet på Sovjetunionen ble derfor ikke kraftig nok, og de tyske troppene ble stoppet utenfor Moskva i desember 1941.
De neste årene snudde krigslykken. Japan, som var alliert med aksemaktene, angrep britene i sørøst-Asia og den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii, Tyskland erklærte så krig mot USA. De allierte statene vant i Nord-Afrika og invaderte Italia i 1943, og invaderte så Frankrike i 1944. Våren 1945 ble Tyskland selv angrepet av Sovjetunionen fra øst og vest av de andre allierte. Hitler begikk selvmord og Tyskland overga seg tidlig i mai.
Den kalde krigen.
Den første og spesielt den andre verdenskrig avsluttet den førende posisjonen Vest-Europa holdt over verden. Kartet over Europa ble tegnet opp på nytt på Jalta-konferansen og senere delt mellom to maktblokker; de kapitalistiske vestlige landene i allianse med USA gjennom NATO og den østlige kommunistiske Warszawapakten ledet av Sovjetunionen.
Spenningen mellom NATO-landene og Warszawapakten økte utover på 1950- og 60-tallet, også på grunn av forhold andre steder i verden. Koreakrigen 1950-53, oppstanden i Ungarn 1956, U2-affæren 1960, byggingen av Berlinmuren 1961 og Cubakrisen 1962 brakte verden nær en ny verdenskrig. Senere på 1960-tallet ble spenningen holdt ved like gjennom Vietnamkrigen 1965–1975, invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 og flere andre konflikter.
Samtidig begynte de vestlige landene en prosess for politisk og økonomisk integrasjon, for å forene Europa og forhindre en ny verdenskrig. Denne prosessen førte til utviklingen av organisasjoner som Den europeiske union og Europarådet.
1970-tallet blir kalt "avspenningstiåret". Bedre dialog mellom Øst- og Vest-Tyskland under Willy Brandts "Ostpolitik" og inngåelser av nedrustningsavtalene Salt 1 og Salt 2 var fremskritt, men fremdeles måtte forholdet mellom øst og vest betegnes som en "kald krig". Sovjetunionens krig og innblanding i Afghanistan og uroen i Polen rundt fagforeningen Solidaritet var viktige årsaker til dette.
Den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985. med sin "perestrojka"- og "glasnost"-politikk minsket den sovjetiske innflytelsen over Øst-Europa. De gamle kommunistiske regjeringene brøt sammen og Vest-Tyskland absorberte Øst-Tyskland i 1990. I 1991 falt Sovjetunionen selv fra hverandre, den gamle unionen ble delt i tretten nye stater, med den russiske føderasjonen som den staten som tok over Sovjetunionens sete i FNs sikkerhetsråd.
Det mest voldelige bruddet skjedde i Jugoslavia. Fire av de seks jugoslaviske republikkene (Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia) erklærte seg selvstendige, noe som førte til en serie kriger som i noen områder varte til 1995. De siste to republikkene dannet den føderale jugoslaviske republikk under Slobodan Milošević. Milošević førte landet til krig mot NATO over Kosovo, og ble avsatt av en fredelig revolusjon i oktober 2000. Den føderale republikken ble omdannet til en union mellom de to republikkene Serbia og Montenegro og et vestlig demokratisk styresett ble innført.
Den europeiske union.
Prosessen for europeisk integrasjon begynte med etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap mellom Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia og Luxemburg i 1952, og utvidelsen til nye samarbeidsområder gjennom Romatraktaten i 1957. Arbeidet var styrt av ønsket om å skape et felles europeisk marked som skulle gi bedrifter og næringsliv tilgang til markeder, kapital og arbeidskraft og på den måten skape positiv utvikling og fred mellom landene. Gjennom opprettelsen av Det europeiske fellesskap ble det etablert sterkere felles styringsorganisasjon. I 1992 ble Den europeiske union etablert og det ble fastsatt målsettinger om sterkere integrasjon innen økonomisk og monetær politikk, felles forsvarspolitikk og justissamarbeid.
Samarbeidet ble utvidet til nye land i 1973 med Storbritannia, Danmark og Irland, i 1981 med Hellas og i 1986 med Spania og Portugal. I 1995 kom Sverige, Finland og Østerrike med, mens Norge for annen gang valgte å stå utenfor.
Ved begynnelsen til det nye århundret hadde nasjonene i unionen skapt en frihandelssone og eliminert de fleste barrierer for å reise over grensene. En ny felles valuta, euroen, ble etablert elektronisk i 1999 og knyttet sammen de deltagende landenes valuta. Den nye valutaen ble åpnet for sirkulasjon i 2002 og de gamle valutaer ble etter hvert tatt ut av sirkulasjon. Men ikke alle EU medlemmene valgte å bli med i den monetære unionen, bl. a. Storbritannia, Danmark og Sverige.
I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland i Øst- og Sør-Europa: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros. Dette har gitt store konsekvenser både for de nye og de tidligere medlemmene. Størst har trolig oppmerksomheten vært om det nye store arbeidsmarkedet, som ga mange fra de nye medlemslandene en mulighet til å finne bedre betalt arbeid i Vest-Europa.
I 2005 strandet EUs forsøk på å skape en felles grunnlov, etter at både Frankrike og Nederland gjennomførte folkeavstemninger med negativt resultat. I debatten som fulgte, har det blitt økende tvil om de politiske lederne er i utakt med store velgergrupper. EU-systemet har som tidligere tilpasset seg realitetene og fortsetter sin integrasjon med små skritt.
I 2006 ble medlemskapsforhandlingene med Romania og Bulgaria sluttført, med sikte på medlemskap fra 2007. Tyrkias forhandling om medlemskap er imidlertid mer usikkert, og det er stor indre uenighet dette temaet blant EU-landene.


Whipsnade trekatedral.
Whipsnade trekatredral (Whipsnade Tree Cathedral) er en ornamental hage på omkring 38 000 m² ved Whipsnade, i nærheten av Dunstable i Bedfordshire. Hagen er anlagt omtrent i form av en katedral, med gressganger som fungerer som skip, tverrskip, kapeller og klosterganger. «Veggene» består av ulike typer trær.
Hagen ble plantet av E.K. Blyth, i det han selv beskrev som en handling utført for «tro, håp og forsoning», som en reaksjon på hans egne minner fra første verdenskrig. Som kadett på Sandhurst i 1916 mistet han sine to nærmeste venner, Arthur Bailey og John Bennett, i løpet av atten måneder. I 1930 besøkte han Liverpoolkatedralen, som da var under konstruksjon. På veien hjem gjennom Cotswolds så han en treklynge i en åsside, og tenkte at dette var enda vakrere enn den store katedralen, og fikk idéen om å lage en katedralhage. Han startet i 1932, og tok arbeidet i etapper. Under andre verdenskrig grodde hagen igjen, men etter krigens slutt fortsatte utviklingen.
I 1953 begynte man å holde gudstjenester i hageanlegget, og det har man fortsatt med siden. Flere forskjellige kirkesamfunn har brukt anlegget.
Hageanlegget ble gitt til National Trust i 1960. Ved siden av National Trusts aktivitet for å holde hagen ved like og å sørge for at besøkende får se den, er det et uavhengig fond, "Whipsnade Tree Cathedral Fund", som tar hånd om religiøs bruk av stedet.


Ravnkloa.
a>' skulptur Den siste viking og en kopi av den gamle Ravnklo-klokka.
Ravnkloa er navnet på Trondheims mest kjente allmenning. Plassen ligger i enden av Munkegata, mellom Olav Tryggvasons gate og kanalen, på linjen mellom Nidarosdomen og Munkholmen. Ravnkloa er Trondheims sentrum for handel med fisk og skalldyr.
Navnet Ravnkloa stammer trolig fra en Peder Raffnklau, som er funnet i kildene så tidlig som 1619, og navnet er brukt på allmenningen fra begynnelsen på 1700-tallet.
Det har foregått fiskehandel i Ravnkloa i mange hundre år. På 1800-tallet foregikk det også torghandel her, den startet i 1841. I 1896 ble det anlagt et fisketorg i Ravnkloa, dette ble flyttet innendørs i en midlertidig fiskehall i 1945. På 1960-tallet ble fiskehallen erstattet med en ny, midlertidig fiskehall. Den ble revet i 1999. Dagens fiskhall ble åpnet i desember 2000. Den inneholder fiskeutsalget Ravnkloa Fisk & Skalldyr og sommerkaféen Kloa Servering, som er et populært sted for inntak av reker på sommerkveldene. I tillegg er det salg av fisk og skalldyr direkte fra flytebryggen i Ravnkloa. 26. november 2007 åpnet delikatessebutikken Rafnklau i Ravnkloa. Rafnklau eies bl.a. av Calle Fegth, daglig leder av restaurant Credo i Trondheim.
Selve allmenningen ble opprustet på midten av 1990-tallet, plassen ble brolagt og det ble utformet et amfi med sitteplasser rundt. Nils Aas' skulptur Den siste viking og en kopi av den gamle Ravnklo-klokka, pryder plassen.
Om sommeren går det båt mellom Ravnkloa og Munkholmen flere ganger daglig, og Kystlagets fløtmann ror folk over kanalen til og fra Fosenkaia kontinuerlig når været er godt. Ravnkloa er også avgangsplass for guidede båtturer.


Fylkesvei 118.
Fylkesvei 118 (Fv118) går mellom Moss og Svinesund i Halden. Veiens lengde er 56,6 km.
Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen riksvei 118.


Blaise Hamlet.
Blaise Hamlet er en landsby i den nordvestlige delen av Bristol i England. Den består av flere små hus rundt en liten park, og ble anlagt i 1811 for pensjonerte ansatte hos John Scandrett Harford, som eide Blaise Castle House. Landsbyen ble designet av John Nash, som også hadde utført andre oppdrag for Harford.
Husene eies nå av National Trust. Det bor fortsatt mennesker i dem, slik at de ikke er åpne for offentligheten, men man kan fritt bevege seg rundt og se dem fra utsiden.


Rem Koolhaas.
Rem KoolhaasRem Koolhaas (født 17. november 1944 i Rotterdam i Zuid-Holland) er en nederlandsk arkitekt og forfatter av flere bøker om arkitektur, arkitekturteori, design og urbanisme.
Koolhaas studerte arkitektur ved Architecture Association School i London etter å ha arbeidet som journalist og manusforfatter for film på 60-tallet. I 1972 flyttet han til New York, og fascinasjonen for byen fikk ham til å studere virkningen storbykulturen har på arkitektur, noe som resulterte i boken "Delirious New York, a Retroactive Manifesto for Manhattan" i 1978. Koolhaas returnerte til Europa, hvor han grunnla Office for Metropolitan Architecture (OMA) i 1975, som skulle søke å definere nye typer relasjoner mellom arkitektur og samtidskultur.
OMA og Koolhaas har oppført en rekke banebrytende bygninger rundt om i verden, som Kunsthal Rotterdam (1993), Guggenheim-museet i Las Vegas (2002), biblioteket i Seattle (2004), design for Prada-butikkene i New York (2003) og Los Angeles (2004) og Casa da Música i Porto (2005). I 2002 vant kontoret konkurransen om bygging av nytt Deichmanske bibliotek på Vestbanen i Oslo, i samarbeid med Oslobaserte Space Group.
Koolhaas er i dag professor i arkitektur og urban design ved Harvard University i Boston.
Eksterne lenker.
Koolhaas, Rem
Koolhaas, Rem


Havørn-ulykken.
Havørn-ulykken var den første flyulykken innen sivil ruteflyvning i Norge. Ulykken inntraff den 16. juni 1936 ved fjellet Lihesten i Hyllestad kommune, på nordsiden av munningen på Sognefjorden. I syvtiden på morgenen fløy flyet med navnet "Havørn" inn i fjellveggen. Alle som var ombord, et mannskap på fire og tre passasjerer, mistet livet i ulykken.
Hendelsesforløp.
"Havørn" var på vei fra Bergen til Tromsø i Det Norske Luftfartsselskaps post– og passasjerrute langs kysten. "Havørn" var av typen 3M og kunne ta 18 passasjerer. Denne flytypen, som var regnet for å ha stor lasteevne og gode kortbaneegenskaper, var 19 meter lang og hadde et vingespenn på 29 meter.
Om morgenen den 16. juni var fjellet Lihesten dekket av lokal tåke, og før ulykkestidspunktet holdt "Havørn" en kurs som lå for langt mot øst og den opprinnelige ruten. Flyet, som var på vei nordover, gikk inn i tåkebanken som dekket Lihesten og fløy kort tid etter rett inn i fjellveggen rundt 100 meter nedenfor toppen av den 777 meter høye Risnesnipa.
I redningsarbeidet ble det bl.a. brukt fjellklatrere fra Norsk Tindeklubb som bragte de omkomne ned fra ulykkesstedet, men også fjellvante fra Ytre Sogn og Bergen. Bernt Balchen, som i ettertid er regnet som en av pionerene innenfor sivil norsk luftfart, var en av redningsarbeiderne som hjalp til med å få vrakdeler og flere av de omkomne ned fra den bratte og utilgjengelige fjellsiden. Alle 7 ombord, fire besetningsmedlemmer og tre passasjerer ble bekreftet omkommet.
Minnesmerke.
Den 14. juni 2008 ble "Havørn"-ulykken markert med avdukning av en minnestein til ære for de omkomne og deltakerne i det vanskelige hjelpe- og identifiseringsarbeidet. Ulrik Andrew Smith foretok avdukingen. Han er slektning av førstepiloten på "Havørn", Ditlef Pentz Smith. Minnesteinen er fire meter høy og står på en utsiktshøyde under den steile Risnesnipa (Lihesten), der flyet havarerte. Et lite hefte, "Havørn-ulukken som rystet fly-Norge i 1936" ble utgitt i forbindelse med markeringen. En lokal arbeidsgruppe kalt «Havørns Minne» er ansvarlig for minnesteinen.


T-80.
T-80 er en sovjetisk stridsvogn og en videreutvikling av T-64. Produksjonen startet i 1983, og den nyeste varianten T-84 blir fremdeles produsert i Ukraina. Den var den første gassturbindrevede stridsvognsserien i verden.
Den har mange utvendige likhetstrekk med T-72, men er bedre pansret og mekanisk helt annerledes.
Historie og utvikling.
T-80 ble utviklet ved Leningrad Kirov-fabrikken (LKZ) under ledelse av Nikolai S. Popov. Prototypen ble kalt Objekt 219 og fikk en GTD-1000T gassturbin som motor. Den kom i tjeneste i 1976.
Produksjonen ble først startet i Leningrad, men førsteutgaven ble ikke bygget i stort antall. Den ble snart fulgt av T-80B, som hadde blitt utviklet som Objekt 219R.
Siden lanseringen har T-80 blitt oppgradert mange ganger. Flere land har kjøpt inn T-80 for testing, blant annet Frankrike, Tyskland, India, Sverige, Storbritannia og USA. Kina kjøpte 200 T-80U sent i 1993. I 1999 kjøpte Kypros 41 vogner for heimevernet sitt, og disse ble levert rett fra lager i Omsk, da fabrikken hadde et antall T-80U som ikke hadde blitt levert til den russiske hæren på grunn av finansieringsproblemer.
Produksjonen av T-80 i Leningrad har nå opphørt, men fortsetter i Kharkov i Ukraina. Fra sistnevnte fabrikk har det blitt levert kjøretøyer til Pakistan.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget, med vognkommandøren til høyre og skytteren til venstre i tårnet.
Pansringen er av sveiset stål og forskjellige laminater.
Kanonen er en 125 mm glattløpet med mulighet til å fyre AT-8 Songster panservernmissiler.
Motoren er en gassturbin på 1 000 hestekrefter, koblet til en manuell girkasse med fem gir framover og ett i revers.


Golders Green.
Golders Green er et sted i Barnet i London. Det er først og fremst et handleområde omkring Golders Green Road.
Kollektivtransporten ivaretas av Golders Green undergrunnsstasjon, en lokalbusstasjon og en bussterminal for langdistanseruter.
Siden begynnelsen på 1900-tallet har det vært et sterkt jødisk miljø i Golders Green. Dette har resultert i flere kosherbutikker og -restauranter, samt spesielle boliger for unge jøder i etableringsfasen. Dunstan Road synagoge ble åpnet i 1922, og siden har flere andre fulgt. Under vinterfestivalen hanukká tennes et lys i en niarmet lysestake, en hanukkiá, hver kveld.


BMP-1.
BMP-1 er en sovjetisk stormpanservogn. Den ble først introdusert tidlig i 1960-årene, og produsert av Kurganmasjzavod. Den ble erstattet i 1980-årene med en oppgradert versjon BMP-2.
Da BMP-1 ble oppdaget av vestlige militære i november 1967 var den verdens første stormpanservogn. Det skråstilte panseret kunne motstå 12,7 mm ammunisjon fra tunge mitraljøser. Med den glattborrede kanonen og AT-3 Sagger-raketten var en alvorlig trussel mot NATOs pansrede personellkjøretøyer og stridsvogner.


Finchley.
Finchley er for det meste et boligområde, men noen bedrifter holder også til der. For eksempel finner man i East Finchley McDonalds' britiske hovedkontor.
Fra 1959 til 1992 var Finchley valgkrets representert i parlamentet av Margaret Thatcher, som var statsminister i perioden 1979–1990.
Fotballklubben Wingate & Finchley FC spiller i Southern League Eastern Division.


Dagbladet Hedmark.
Dagbladet Hedmark, også kjent som Hedmarkingen, var Nasjonal Samlings avis på Hedmarken fra 1943 til krigens slutt. 1. juli 1943 stoppet Pressedirektoratet Hamar Arbeiderblad og Hamar Stiftstidende, og startet avisa, som ble trykt i Stiftstidendes lokaler. Redaktører for avisa var Bernhard Dippner, Bjørn Wentzel og Arthur Lodding. I sin siste leder 7. mai 1945 skrev Lodding at han mente Nasjonal Samling hadde gjort jobben bra, etter å ha hørt hjemmefrontproklamasjonen. «Om det ikke blir NS som gjennomfører programmet, er en sak av mindre betydning. Ved sitt klarsyn har NS seiret. Våre motstandrere er beviselig blitt våre medarbeidere,» skrev han.


Riksvei 111.
Riksvei 111 (Rv111) går mellom Bergenhus i Rakkestad og Øra i Fredrikstad.


Østerdal Folkeblad.
Østerdal Folkeblad var en avis som ble gitt ut på Rena. Avisen ble stoppet 9. april 1942, og kom ikke i gang igjen etter krigen.


Hamar Stiftstidende.
Hamar Stiftstidende var en borgerlig avis som kom ut i Hamar. Første utgave kom ut 29. juli 1847 under navnet "Hamars Budstikke", og var byens første avis. Hamar selv ble ikke etablert som by før i 1849. Navnet ble endret til "Hamar Stiftstidende" 1. oktober 1866.
Overlærer K. Petersen ved Hamar katedralskole var i mange år redaktør. I 1943 slo Pressedirektoratet avisa sammen med Hamar Arbeiderblad, og etablerte den nye avisa Dagbladet Hedmark. Hamar Stiftstidende ble reetablert etter krigen. Avisa hadde i 1960 9 300 abonnenter, men mistet 2 500 i løpet av 1960-tallet. I desember 1971 ble den lagt ned for en stund, men redaksjonen prøvde seg igjen med "Nye Stiftstidende" uten særlig suksess. Siste nummer kom 18. mai 1972.
Historie.
Oplandenes avis var en avis som kom ut i Hamar mellom 1872 og 1916, da den slo seg sammen med Hamar Stiftstidende. Stiftstidende var avisas hardeste, og lenge eneste, konkurrent, og de sto på hver sin side av politikken. Oplandenes avis var venstresidas. Da Frisinnede Venstre ble stiftet i 1905 fulgte avisa med dem under ledelse av Gerhard Jynge. En av redaktørene var målmann Olaus Arvesen, som blant annet fikk Ivar Aasen til å skrive i avisa.


Kappgang.
Internasjonalt regnes kappgang som en del av friidrett, og er organisert i IAAF (International Association of Athletics Federations). Ulike distanser på bane eller landevei har vært olympiske øvelser siden 1908. I de siste olympiske lekene har det vært konkurrert i 20 km og 50 km for menn og 20 km for kvinner. I VM i friidrett konkurreres det i 20 km for kvinner, og 20 km og 50 km for menn.
Norge har vunnet to olympiske medaljer i kappgang. Det skjedde i Sydney 2000 og i Beijing 2008, der Kjersti Tysse Plätzer begge gangene vant sølv på 20 km.
Kappgang var i Norge lenge organisert som et eget særforbund. Forbundet het
Norges Gang- og Turmarsjforbund frem til 1. januar 2003, da det skiftet navn til Norges Gang- og Mosjonsforbund. Etter sammenslåingen med Norges Fri-idrettsforbund 1. april 2009 regnes kappgang også i Norge som en del av friidretten.


Fylkesvei 109.
Fylkesvei 109 (Fv109) går mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Fra Fredrikstad sentrum til den tidligere kommunegrensen mot Rolvsøy ved Råbekken er fylkesvei 109 en firefeltsvei med hastighetsbegrensing på 60 km/t. Denne delen av veien stod ferdig i 1996, og er lokalt også kjent som Rolvsøyveien.
Fylkesvei 109 er hovedfartsåren mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Veiens lengde er 14,6 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, men etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Fylkesveien fungerer i likhet med Uelands gate i Oslo som en grense mellom vestkant og østkant. Øst for fylkesveien er det høy innvandrerandel og sosiale problemer i skråninger ned mot Glomma i de gamle arbeiderbydelene Lisleby, Greåker og Alvim. Vest for 109 er det nyere villastrøk og lavere innvandrerandel i bydeler på høydedrag som Haugeåsen, Rekustadåsen og Yvenåsen. Fordi skolekretsene er en blanding av beboere i åsene og ned mot elven, er det likevel ganske varierte klasser, i motsetning til på østsiden av Glomma hvor skolekretsene i større grad er delt slik at villastrøkene på Begby har sine egne skoler atskilt fra de gamle arbeiderbydelene rundt Sellebakk.


Luigi Sturzo.
Luigi Sturzo (født 26. november 1871 i Caltagirone, død 8. august 1959 i Roma) var en italiensk katolsk prest og politiker. Han ble presteviet i 1894, og underviste i filosofi og teologi i Caltagirone. Fra 1905 til 1920 var han viseborgermester i Caltagirone. Sturzo hørte til grunnleggerne av Partito Popolare Italiano (PPI) i 1919, forgjengeren til Democrazia Cristiana som ble grunnlagt etter annen verdenskrig. Han var en motstander av fascismen, og måtte derfor gå av som partisekretær, før han reiste i eksil i 1924. Etter annen verdenskrig kom han tilbake til Italia, men spilte ikke noen betydningsfull rolle i landets politikk. Han ble imidlertid utnevnt til livstidssenator i 1953.
Sturzo, Luigi
Sturzo, Luigi
Sturzo, Luigi
Sturzo, Luigi


Fylkesvei 114.
Fylkesvei 114 (Fv114) går mellom Greåker i Sarpsborg og Brokhaugen i Våler. Veiens lengde er 23,2 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 112.
Fylkesvei 112 (Fv112) går mellom Enga i Sarpsborg og Rolvsøy kirke i Fredrikstad. Veiens lengde er 8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


M45 (motorvei).
M45 er en kort motorveistrekning i det sentrale England. Den går fra kryss 17 på M1 sørøst for Rugby til den møter A45 sørvest for samme by. Det er bare et annet kryss, med begrenset muligehet til å kjøre av og på veien nær Dunchurch, i løpet av den omkring 16 km lange strekningen, som er en av de minst travle motorveier i Storbritannia.
Veien ble anlagt i 1950-årene, på et tidspunkt hvor M1 bare gikk til kryss 18 øst for Rugby. Meningen var å ta av noe av trafikken før M1 smalnet inn. I sørenden av M1 finnes en tilsvarende strekning, M10.
I 1960-årene var den en av landets travleste strekninger, men etter at M6 åpnet i 1972 gav den en me raskere rute mellom Birmingham og London. Mesteparten av trafikken ble derfor ført over dit, og presset på M45 minsket drastisk.
M045


Fylkesvei 151.
Fylkesvei 151 (Fv151) går mellom Alisenborg (Son) i Vestby og Kongshaug i Hobøl. Veiens lengde er 10,7 km, hvorav 7,0 km i Akershus og 3,7 km i Østfold.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Riyadh.
Riyadh (الرياض, "ar-Riyāḍ") er hovedstaden i kongedømmet Saudi-Arabia, og ligger i Najd-regionen. Den er sentralt beliggende på den arabiske halvøy på et stort platå. Innbyggertallet er på nesten 3,5 mill. (14 % landets befolkning).
Byen ligger i Saudi-Arabias utviklede 'midtkorridor' sammen med Buraydah og Al Kharj i den administrative divisjon Ar Riyad. De andre områdene med konsentrert befolkning er to kystområder – rundt Jiddah og Mekka ved Rødehavet, og rundt Jubail og Dhahran ved Persiagulfen.
Historie.
I preislamsk tid var bosetningen på stedet kalt Hajar. Den var der flere elver (i dag wadier) fløt sammen, og med grei tilgang til underjordiske vannskikt. Hajar var kjent for sine dadler og frukthaver. Havnet Hajah er avlaed av flertallsformen av "rowdhah" (haveområdet). Det moderne navnet gjaldt opprinnelig mindre deler av bosetningen.
Mot slutten av 1700-tallet var Riyadh del av den første saudiske stat, som hadde sin hovedstad i det Diriyah. Etter at de ottomanske tyrkere ødela Diriyah i 1818 ble hovedstaden flyttet til Riyadh. Bare mindre deler av Diriyah eksisterer i dag.
Byen ble erobret i 1902 av Abdul Aziz bin Abdul Rahman Al Saud. Han kunne i 1932 grunnlegge det moderne kongedømme Saudi- Arabia, med Riyadh som hovedstad. Men den diplomatiaske hovedstad var frem til 1982 Jeddah ved Rødehavet.
De viktigste bydeler er Olaya, Dabab, og Batha.
Befolkning.
Mellom 1974 og 1992 vokste byens befolkning hvert år med gjennomsnittlig 8,2 %.


Jeddah.
Jeddah eller Jedda, Jidda, Jiddah, Juddah (جدّة "Ǧiddah") er en by ved Rødehavet i det vestlige Saudi-Arabia. Den begynte som en fiskerlandsby ca. 500 f.Kr., og vokste i betydning etter at kalifen Uthman ibn Affan gjorde den til havn for pilegrimsreisende til Mekka. Byen har nå over 3,4 millioner innbyggere.


Garforth.
Garforth er en by i den østlige utkanten av City of Leeds, altså en by innenfor en større by. Den er er atskilt fra selve Leeds, med flere byer mellom de to, men har trekk av å være en soveby. '
Området er forholdsvis velstående, og kriminaliteten og arbeidsløsheten er lavere enn gjennomsnittet i City of Leeds. Av de nesten 24 000 som bodde der ved folketellingen i 2001 eide litt over 80 % sine egne hjem, hvilket er en 20 % høyere andel enn i distriktet som helhet. Omkring 15 000 bodde i Garforth sentrum, og resten på boligområder rundt.
Byen oppsto som en følge av ekspansjon i 17. og 18. århundre, da den lokale familien Gascoine drev flere kullgruver i området. Flere landsbyer – Micklefield, Kippax, Swillington, Methley og Allerton Bywater – vokste opp rundt byen i samme periode. I dag er produksjonsindustri og bilverksteder viktigste næringsveier, og mer enn en en tredjedel av arbeidsstokken er ansatt der.
I senere tid har byen vokst som følge av en generell oppgangstid i Leeds, kombinert med gode transportmuligheter. A1 og M1 går rett ved, og er forbundet med en ringvei. Det er to jernbanestasjoner, Garforth og East Garforth, som betjener linjen mellom Leeds og York. Det er dermed mulig å pendle til flere steder i området, og det er enkelt å reise til og fra byen for å finne andre tilbud.
Rugby er den viktigst idretten i området, og de to største klubbene i området er Leeds Rhinos og Castleford Tigers. Rhinos vant Super League i 2004 og World Club Challenge i 2005. Fotball har tradisjonelt stått i skyggen for rugby i Garforth, men har i senere år blitt mer populært. Garforth Town AFC spiller i Northern Counties East Football League. Mot slutten av 2004 begynt brasilianeren Sócrates å spille for klubben. Naturlig nok er mange av innbyggerne også tilhengere av Leeds United FC.


Riksvei 19.
Riksvei 19 (Rv19) går mellom ved Undrumsdal i Vestfold og Moss i Østfold. Veien er delt av Oslofjorden men bindes sammen med fergesambandet Moss–Horten.
Historikk.
Fram til 1992 var riksvei 19 navnet på delen Bjerkvik-Å av veien som i dag heter Europavei 10. Strekningen mellom Horten og Tønsberg var del av riksvei 310.
Mellom 1992 og 2009 gikk riksvei 19 mellom Moss og Tønsberg.
17. desember 2009 åpnet ny vei fra Horten til ved Undrumsdal. Denne er del av riksvei 19 siden 1. januar 2010, og strekningen Horten-Tønsberg har blitt fylkesvei 325.


Cosmo Televisjon.
Cosmo Televisjon var et lite selskap som i hovedsak drev med produksjon av humorprogrammer. Kjernen i den daglige driften var tekstforfatterne Alice Sommer, Anne Bjørnstad, Eilif Skodvin og Henrik Elvestad.
"Cosmo Televisjon" har produsert programmer som Endelig fredag, Torsdagsklubben, Melonas og Rikets Røst. De har i tillegg skrevet tekster for sceneshow med Atle Antonsen, Johan Golden, Otto Jespersen, Pernille Sørensen, Siw Anita Andersen, med flere.
"Cosmo Televisjon" ble i 2006 kjøpt opp av Metronome Film & Television AB, og er i dag «fusjonert» med Rubicon TV.


Olav Offerdahl.
Olav Offerdahl (født 12. desember 1857 i Årdal i Sogn, død 7. oktober 1930 i Bussum i Nederland) var apostolisk administrator, det vil si katolsk overhyrde, for Norge fra 1928 til mars 1930, og deretter apostolisk vikar frem til sin død.
Han ble født på husmannsplassen Kleivi i Årdal i Sogn. Familien tok navn etter gården plassen lå under, Ofredal. Han tok lærerutdannelse i Balestrand, og ble uteksaminert i 1879. Samme år begynte han som lærer i Bergen.
Høsten 1880 begynte han å jobbe på den katolske barneskolen i Bergen, og 31. oktober samme år konverterte han fra Den norske kirke til Den katolske kirke. Høsten 1884 begynte han på prestestudier, først i Turnhout i Belgia til 1886 og så ved Collegio Urbana de Propaganda Fide i Roma til 1892.
Offerdahl ble presteviet 22. november 1891 av kardinal Lucido Maria Parocchi, og sommeren 1892 vendte han tilbake til Norge. Han var kapellan i Tromsø til januar 1894, vikar (fungerende sogneprest) samme sted til juli 1895 og deretter sogneprest i Tromsø til 1897. Han ble så flyttet over til St. Olav menighet i Oslo, hvor han var kapellan til 1907 og siden sogneprest til 1923. Deretter var han sogneprest i Arendal til juni 1924, og så sogneprest i St. Hallvard menighet i Oslo til han overtok som apostolisk administrator i 1928.
Den 12. mars 1925 hadde han blitt utnevnt til monsignore, og i juni samme år ble han provikar, det vil si stedfortreder for den apostoliske vikaren, Johannes Olav Smit. Da Smit fratrådte 11. oktober 1928 ble Offerdahl innsatt som apostolisk administrator, og 13. mars 1930 ble han utnevnt til apostolisk vikar.
6. april 1930 ble han bispeviet, som første nordmann siden reformasjonen. Kardinal Wilhelm van Rossum ordinerte ham, og han ble titularbiskop av Selje.
Samme høst ble han alvorlig syk under en reise til Nederland, og 7. oktober 1930 døde han i Bussum ved Amsterdam. Han er begravet på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Offerdahl, Olaf
Offerdahl, Olaf
Offerdahl, Olaf
Offerdahl, Olaf


Ellis Island.
Ellis Island ligger i New York havn ved munningen av Hudson-elven. Det var en gang hovedporten for strømmen av immigranter til De forente stater på slutten av det 19. og tidlig i det 20. århundre. Reisende på første og andre klasse ble klarert allerede på skipet over til Amerika, og ble sluppet av på Manhattan. Reisende fra 3. klasse ble sendt til Ellis Island.
Den føderale immigrasjonsstasjonen Ellis Island åpnet 1. januar 1892 og ble stengt i november 1954. Da den stengte, hadde mer enn 20 millioner immigranter passert over øya. Av disse ble bare omtrent to prosent nektet adgang til USA og sendt tilbake til sine hjemland, slik som f.eks kroniske syke. Sykdom som førte til blindhet var mest vanlig av disse. Mange av de som slapp igjennom slo seg ned i New York og de nordlige delene av New Jersey. Etter 1924 ble Ellis Island bare brukt for deporterte og flyktninger, idet vanlige immigranter fikk sine immigrasjonspapirer kontrollert andre steder.
Ellis Island (navnet har øya fra dens første eier, Samuel Ellis) eies nå av den føderale regjeringen og administreres av National Park Service, og drives i dag som et museum. Det har en database som omfatter alle immigranter fra 1892 til 1954. Her kan en finne navn på skip, fra hvilken havn og hvor i USA immigranten skulle reise. Øya kan nås med ferge fra Liberty State Park i Jersey City, og fra Manhattans sydspiss.
Mange trodde at Frihetsgudinnen lå på Ellis Island som et symbol for å ønske immigrantene velkommen til Den nye verden, men i virkeligheten står statuen på Liberty Island like ved.
Ellis Island er også kjent for å være stedet der folk endret navn, men det er heller en legende. For skandinaviske immigranter ble det helt nødvendig med en liten amerikanisering for navn som inneholdt bokstavene Æ, Ø og Å.


Storåsfestivalen.
Storåsfestivalen er en musikk- og kulturfestival som blir arrangert på Storås i Meldal utenfor Trondheim. Festivalen har blitt arrangert hvert år fra 2004, men ble avlyst i 2011.
Historikk.
Det var Sveinung Sundli, felespiller i Gåte, som hadde ideen til festivalen. Han var også ansvarlig for markedsføring av Storåsfestivalen 2005, og hadde tittel «Festivalgeneral». Festivalsjef i 2005 og 2006 var Per Tronsaune, før Thomas Ryjord tok over stafettpinnen høsten 2006 og ledet festivalene i 2007 og 2008.
I 2004 ble festivalen arrangert 30.–31. juli og hadde omtrent 5 000 besøkende i løpet av disse to dagene. Festivalområdet inneholdt blant annet en mye omtalt erotisk sone, badestamper og diverse salg fra boder. Blant artistene var Rama Lama -das Pönkabteilung, Johndoe, Kaizers Orchestra og Gåte.
Blant bandene som opptrådte på festivalen i 2005 (28.–30. juli) var Madrugada, Ralph Myerz And The Jack Herren Band, JR Ewing, Beautiful People, Black Debbath, Don Juan Dracula og Gåte.
Blant bandene som opptrådte på festivalen i 2006 (27.–29. juli) var The Cardigans, Dropkick Murphys, Johndoe, DumDum Boys, Carpark North, Mira Craig, Hærmætti Tysland Band og Turboneger, i tillegg til en rekke andre band.
I 2007 ble festivalen arrangert 26.–28. juli, med et gjennomsnitt på ca 10 000 besøkende pr dag. Blant de mest medieomtalte bandene i 2007 var Sierra Leone's Refugee All Stars, The Cumshots, Gogol Bordello, Hans Rotmo og Vømlingan, Motorpsycho, Ole Ivars med gjestevokalist Are Sende Osen, Samvirkelaget, og Åge og Sambandet.
Storåsfestivalen ble kåret til årets rockefestival av Norsk Rocforbund i 2007.
Storåsfestivalen 2008 ble arrangert i tidsrommet 31. juli til 2. august, men tyvstartet med et lite festivalvorspiel allerede onsdag 30. juli. I 2009 ble Storåsfestivalen arrangert i tidsrommet 30. juli til 1. august og i 2010 fra 30. juli til 31. juli. I 2011 ble festivalen avlyst på grunn av tragedien på Utøya.


Internasjonale Sosialister.
Internasjonale Sosialister (IS) er en sosialistisk organisasjon. IS gir ut bladet Internasjonal Sosialisme som kommer hver måned. Tidligere har organisasjonen gitt ut tidsskriftet Gnisten og avisene Internasjonal Sosialisme og Sosialistisk Arbeideravis. IS er med i den Internasjonale sosialistiske tendensen (engelsk navn: "International Socialist Tendency") der britiske Socialist Workers Party er det mest kjente partiet. Kjente aktivister fra IS er blant annet Andreas Ytterstad og Vegard Velle.
Historie.
IS i Norge oppstod som en følge av en splittelse i Sosialistisk Ungdom i 1981, der blant annet flertallet i Oslo-organisasjonen ble ekskludert.
Politisk hører IS til den trotskistiske tradisjonen, nærmere bestemt den retningen som ble stiftet av palestineren Tony Cliff. Det politiske utgangspunktet for Cliffs kritikk av 4. Internasjonale var dennes syn på Sovjetunionen. Mens deres offisielle forståelse var at det var en degenerert arbeiderstat, mente Cliff at systemet i Sovjetunionen og Kina var statskapitalisme. IS-tendensen hevder å stå i tradisjonen fra Lenin, og legger stor vekt på det de mener er manglende kontinuitet mellom Lenin og Stalin. IS regner også marxistiske teoretikere som Luxemburg, Gramsci og Lukács som sine forløpere. Organisasjonen beskriver den politikken de står for, som "sosialisme nedenfra". De legger også stor vekt på internasjonalisme, som betyr å fokusere på den internasjonale arbeiderklassens fellesinteresser, i motsetning til nasjonalisme.
På begynnelsen av 2000-tallet la IS stor vekt på de såkalte nye bevegelsene, i Norge i særdeleshet Attac, som de beskrev som en antikapitalistisk organisasjon og Fredsinitiativet. Den internasjonale IS-tendensen er sterkest i Europa, men det finnes større organisasjoner også i bl.a. Sør-Korea og Egypt.
IS deltok i mobiliseringen fra Norge til protestene mot toppmøtet til IMF og Verdensbanken i Praha september 2000 og EU-toppmøtet i Göteborg i 2001. I Göteborg arrangerte organisasjonen den såkalte antikapitalistmarsjen, som ble slått ned av politiet.
Organisasjonens landsmøte vedtok i januar 2008 å slutte seg til partiet Rødt.
IS har i dag aktive lokallag i Oslo, Bergen, og Kristiansand, og har anslagsvis 50-100 medlemmer. De arrangerte tidligere den årlige konferansen "Sosialisme Nedenfra" i Oslo. I 2008 er konferansen et samarbeid mellom Rødt, Rød Ungdom og IS.


Hine.
Hine er et konjakkhus. De har egne vinmarker, og kjøpte så sent som februar 2005 vinmarker i Grande Champagne (120 hektar).
Historie.
Huset ble grunnlagt av Thomas Hine, i 1821, under navnet «Thomas Hine & Co». Han flyttet fra England (Beaminster i Dorset) til Cognac-regionen i 1791. Siden revolusjonen var i full gang i Frankrike, ble han arrestert og anklaget for å være spion, men ble snart løslatt. Men siden Frankrike og England var i krig, var grensene stengt, så han kom seg ikke hjem til England som han hadde tenkt. Han fikk jobb i et firma som hadde produsert konjakk siden 1763, og gjorde det svært bra der. snart giftet han seg med datteren i huset, Francoise Elisabeth. Han jobbet med konjakk, lærte mye om konjakk, og utviklet hele tiden firmaet. I 1821 gav han firmaet det navnet det har den dag i dag, Thomas Hine & Co.
Til lagring bruker de kun Limousin eikefat.
Huset ledes i dag av Bernhard Hine, som er direkte avkommer fra grunnleggeren.
Utvalg.
Ikke mange konjakkhus leverer rene årgangskonjakker, fordi det er mye ekstra arbeide knyttet til dette. Hine har følgende årgangskonjakker, alle fra Grande Champagne, og alle har minimum 20 års fatlagring;


Legalisme.
Legalismen (kinesisk: 法家, pinyin: "Fǎjiā") var et filosofisk system som vokste frem på 200-tallet f.Kr. i antikkens Kina mot slutten av Zhou-dynastiets tid.
Denne filosofiske skoleretning la bak seg den eldre kinesiske filosofis funderinger rundt mennesket, himmelen og naturen, og konsentrerte seg utelukkende om herskerens makt. Forskjellige filosofer gikk inn for at maktutøvelse burde understøttes ved hjelp av rundhåndede belønninger på den ene side og ved strenge avstraffelser på den annen. Man utviklet systemer for statsmannskapets og maktutøvelsens virkemidler. Filosofen Han Feizi (død 233 f.Kr.) laget en syntese av de tre fremherskende retninger i legalismen så langt, og ble skoleretningens fremste eksponent.
Skoleretningen hadde enkelte elementer til felles med andre skoler, som alle menneskers likeverd, og behovet for at navn og aktualitet overensstemmer med hverandre. Men den fant ingen plass for taoismens vektlegging av den rette vei – "tao", konfucianismens moralske rettesnor "jen", eller mohistenes religiøse rettesnor «himmelen».
Legalismen som statsfilosofi under Qin-dynastiet.
I løpet av 300-tallet f.Kr. ble legalismen nærmest enerådende, og dens filosofi ble gjort gjeldende under det kortlivede Qin-dynastiet (221-207 f.Kr.), da et hensynsløst totalitært regime forente de aller fleste av de kinesiske kongedømmene og holdt dem i et jerngrep ved terrorvelde, bokbrenning (213 f.Kr.) og andre orwellianske styringsmetoder.
Men kort tid etter fikk konfucianismen vind i seilene og under et århundre etter var den blitt den statsbærende filosofi som så godt som fullstendig fortrengte legalismen.


Han Feizi.
Han Feizi, mester Han Fei (韩非; pinyin: "Hán Fēi"; Wade-Giles: "Han Fei"; født ca. 280 f.Kr. i det som nå er Xinzheng i provinsen Henan i Kina, død 233 f.Kr.) var en kinesisk filosof og var den mest betydningsfulle eksponent for den filosofiske skoleretning som går under betegnelsen legalismen.
I sitt hovedverk, som er kjent under navnet "Han Feizi" og altså er oppkalt etter forfatteren, presenterer Han Feizi legalismens lære i 55 avsnitt. Verket skal ha blitt til etter at han hadde mislykkes i å bli politisk rådgiver. Da hans hjemstat ble angrepet av staten Qin, ble han deportert til Qin, der satt i fengsel helt til sin død.
Han Feizi skal ha vært en disippel av den klassisk konfucianske filosofen Xun Zi, og ble også inspirert av "Daodejing", som han oppfattet som politisk retningsgivende og som han skrev en kommentar til.
Viktige momenter i hans lære er loven "(fa)", den politiske handlemåte "(shu)" og makten "(shi)". Kjernepunkt for legalismen var at lover skulle være almengyldige og ikke tillate unntak, og slik fremmet den tanken om rettsstaten.
Han Feizi anskueliggjorde sin lære med anekdoter og korte fortellinger.
Han Feizis filosofi fikk fornyet oppmerksomhet fra de kinesiske kommunisters hold under Mao Zedongs formannskap. Mao beundret noen av prinsippene presentert i "«Han Feizi»".


Han Feizi (bok).
"Han Feizi" er et verk forfattet av filosofen Han Feizi mot slutten av De stridende staters tid i Kina, der han i 55 avsnitt beskriver sin politiske filosofi. Verket er et uttrykk for den kinesiske filosofiske skole som kalles legalismen. Verket fikk stor betydning under Qin-dynastiet, som tok legalismen som sin statsbærende filosofi.
Verket er også av stor historisk verdi på grunn av de mange anekdotiske fortellinger om Kina under Zhou-dynastiet.


War.
"War" er det tredje studioalbumet av den irske rockegruppa U2, utgitt i februar 1983. Albumet inneholder noen av U2s mest kjente låter som blant andre «Sunday Bloody Sunday» og «New Year's Day». Der bandets første album "Boy" hadde tematisk fokus på tanker og frustrasjoner under oppveksten og det andre albumet "October" hadde et religiøst tema, er dette albumets tema fysiske og psykiske virkninger av krig.


Vincenzo Gonzaga.
Hertug Vincenzo I Gonzaga av Mantova (født 1562 i Mantova i Italia, død 1612) var en venn og finansiell understøtter av dikteren Torquato Tasso. Han støttet også opp om flere andre "litterati" og kunstnere.
Vincenzo var en svært ekstravagant fyrste, og med sin ødselhet under hans lange regjeringstid (1587–1612) forspilte han det meste av hertugdømmet Mantovas velstand og rikdom, og reduserte det en gang så rike hertugdømmet til en av de mer ubetydelige blant de norditalienske småstatene.


Giovanni da Verrazano.
Giovanni da Verrazano eller Verrazzano (født ca. 1485 i Val di Greve nær Firenze i Italia, død ca. 1528) var en italiensk sjøfarer og oppdagelsesreisende.
Omkring 1506 flyttet han til Dieppe i Frankrike og gikk til sjøs. Han foretok flere sjøreiser i det østlige middelhavsområde, og seilte antagelig også til Newfoundland.
I 1524 eller 1525 ble han utsendt av kong Frans I av Frankrike for å utforske området mellom Florida og Newfoundland i håp om å finne en passasje gjennom til Stillehavet. Han utforsket da den nordamerikanske østkysten fra Cape Fear (i dagens North Carolina) og nordover antagelig så langt som Cape Breton i Nova Scotia. Han var den første europeer, muligens etter de norsk-islandske sjøfarere 500 år tidligere, som trengte inn i New York- og Narragansettbuktene.
Senere la han ut på en ny oppdagelsesreise, og kom da i alle fall til Brasil.
Det er uklart hvor og hvordan han døde. Kanskje ble he han drept av indianere under sin tredje oppdagelsesreise til Den nye Verden et sted i Antillene. Men andre kilder mener han ble tatt til fange av spanjolene og hengt som sjørøver i Cadiz.
Verrazanos reise i 1524 eller 1525
Verrazano, Giovanni da
Verrazano, Giovanni da
Verrazano, Giovanni da


Trondhjem–Størenbanen.
Størenbanen, eller Trondhjem-Størenbanen var Trøndelags første jernbane. Banen går, som navnet sier, mellom Trondheim og Støren. I dag inngår banen som nordligste strekning i det som Jernbaneverket benevner Dovrebanen. Det rullende materiellet på banen ble fram til ca 1920 merket «T.S.B.».
Tilblivelsen.
Banen ble åpnet i 1864, ti år etter at Hovedbanen mellom Oslo og Eidsvoll åpnet. Den 49 kilometer (senere 51,1 km) lange jernbanelinjen var smalsporet (1067 millimeter sporvidde) og gikk mellom Trondheim og Støren. Jernbanen hadde endestasjon på Kalvskinnet og gikk over Nidelva i den nybygde Kongsgaardsbroen til Elgeseter og fortsatte videre sørover den første delen omtrent der dagens E6 går. Den opprinnelige stasjonsbygningen finnes fortsatt, og er i dag verdens nordliste synagoge. Lokomotivstallen og verkstedet ble etterhvert ombygd til katolsk kirke, men denne er senere revet og erstattet av dagens St. Olav kirke (romersk-katolsk).
I 1877 ble Størenbanen en del av Rørosbanen, som var Norges første stambane. Den startet på Hamar, gjennom Østerdalen og Røros. Rørosbanen ble i syd i 1880 forbundet med Hedmarksbanen, og dermed var det fra 1880 mulig å reise med tog på hele strekningen mellom Oslo og Trondheim, dog med omstigning på Hamar på grunn av sporbrudd. Rørosbanens forvaltning ble delt i to, slik at strekningen nord for Tynset og helt til Trondheim ble administrert fra Trondheim. Sammen med Meråkerbanen som hadde forbindelse til det svenske jernbanenettet, ble Trondheim derfor fra ca 1880 raskt en viktig by for jernbanene i Norge. Ny administrasjonsordningen fra 1883 gjorde Trondheim til sete for det såkalte «4. distrikt» (fra 1913 «Trondhjem») som etterhvert kom til å omfatte hele jernbanenettet mellom Dombås og Tynset i syd og Storlien og Bodø i nord. Størenbanen var starten på denne utviklingen.
I 1884 ble jernbanetraseen inn til Trondheim flyttet til vestsiden av Nidelva og forbundet med Meråkerbanen; se eget kapittel.
Omlegginger mellom Heimdal og Trondheim sentrum.
Størenbanen ble åpnet den 5. august 1864 og fulgte på hele veien en annen trasé fra Heimdal og nordover enn i dag. Omtrent der banen i dag går i bro over veien ved lyskrysset like etter Heimdal, fortsatte den smalsporede banen mer rett fram og fulgte i større grad traseen til veien nedover Bjørndalen. Her lå det to store treviadukter for å unngå alt for store buktninger, slik veien i dag har det, nemlig "Oxtadøien viadukt" på 130 meter og "Selsbak viadukt" på 149 meter.
Det var intet ekspedisjonssted på Selsbakk den gangen. Gjennom Selsbakk fulgte banen en lavere trasé enn idag, og veien "Gammel-Lina" har nesten i sin helhet overtatt traseen til den gamle linja. Deretter gikk banen i en høy viadukt over Sluppen, der brokarene i dag bærer veibroen Sluppen bru, men på et mye lavere nivå enn jernbaneviadukten gikk. Straks etter "Sluppen-viadukten" (185 m) lå Sluppen stoppested, som antagelig hadde en stasjonsbygning av den vanlige typen for banen, altså maken til slik Heimdal, Melhus stasjon, osv, var opprinnelig. Så fortsatte banen omtrent der traseen til E6 går i dag, inn til Kongsgårdsbroen (227 m) og med terminal på Kalvskinnet.
Den 24. juni 1884 ble banen flyttet til strekningen mellom Selsbakk og Brattøra, dvs. til dagens stasjon i Trondheim. Årsaken var samlokalisering av byens stasjoner for den normalsporte Meråkerbanen, som nylig var åpnet, og den smalsporte Størenbanen. Selv om de hadde ulik sporvidde ville man ha én felles stasjon, og det var helt andre utvidelsesmuligheter på de nye oppfylte områdene utenfor kanalen enn inne på Kalvskinnet. Blant annet ble det også tenkt at denne stasjonen også ville få direkte kontakt med havneanlegget, i tråd med Carl Adolf Dahls ideer rundt tilsvarende kombinasjoner i Europa.
Sluppen stoppested og Throndhjem stasjon på Kalvskinnet ble nedlagt sammen med jernbanelinjen fra Selsbakk, inkludert Sluppenviadukten og "Kongsgårdsviadukten". Skjebnen til bygningen på Sluppen er ukjent, men de andre ble tatt i bruk til andre formål. Kongsgårdsbroen ble omgjort til veibro før den i 1913 ble ombygget og forsterket til også å bære trikken på den da nye Elgeseterlinjen. På grunn av den økende trafikken på den relativt smale broen ble det gjort flere ytringer til å skaffe til veie en ny bro, som siden ble oppført 5-10 meter lenger øst med navnet Elgeseter bro i 1951.
Den 20. mars 1890 ble det opprettet et stoppested på Selsbakk, og det ble oppgradert til stasjon i 1910. Lokalisering antas å være litt syd for der "Magasinvegen" tar av fra Gammel-Lina. Magasinvegen er forøvrig den mest sannsynlige traseen for den omlagte smalsporede banen etter 1884. Hvis man går i området der, vil man se en trasé i buskaset som ender oppe ved dagens bane.
Fortsatt var det to treviadukter igjen nord for Heimdal. Når man så i 1908 vedtok å bygge Dovrebanen (Støren-Dombås), og dermed også at Støren-Trondheim måtte bli normalsporet, valgte man en helt ny trasé mellom Heimdal og Selsbakk for å slippe de store broene nede i Bjørndalen. Ved å legge banen på en noe høyre trasé litt mer vest i dalføret, fikk man dessuten en jevnere stigning mellom Selsbakk og Heimdal og bare én kort bro, den over Leirelva ved Buenget. Selsbakk stasjon ble flyttet opp til der den ligger idag, som altså er en helt annen lokasjon enn den opprinnelige Selsbak stoppested/stasjon fra 1890.
Den 3. september 1919 ble den nye strekningen tatt i bruk mellom Heimdal og Selsbakk (egentlig helt til en veksel litt nord for Selsbakk stasjon, der det gikk et sidespor ned til kornmagasinet). Dovrebanen var ennå ikke ferdig, så hele strekningen Trondheim-Støren ble fra samme dato åpnet for 3-skinnedrift. Fra 1. desember 1919 ble det kjørt normalsporede persontog mellom Trondheim og Ulsberg. Fra den 14. september 1921 kjørte samtlige tog normalsporet, og 3-skinnesystemet ble fjernet deretter.


Tjenestekvalitet.
Tjenstekvalitet, eller QoS – Quality of Service som det heter på engelsk, er et begrep som skal si noe om kvaliteten på IKT-tjenester.
Ulike muligheter.
Tjenestekvalitet som begrep ble opprinnelig definert i forbindelse med ATM-konseptet som har mekanismer for å håndtere dette til forskjell fra f.eks. IP-baserte systemer. Definert QoS anses nødvendig for realtime trafikk. I ATM-konseptet er det definert en rekke kvalitetsklasser tilpasset ulik bruk. Tradisjonelle datakommunikasjonsteknologier som f.eks. TCP/IP har ikke slike mekanismer innebygd i utgangspunktet fordi de er utviklet for Best Effort-tjenester («vi gjør så godt vi kan men garanterer ingenting»).
Begrepet har blitt mer omtalt i takt med at TCP/IP-baserte nett nå blir tatt i bruk til typiske telekommunikasjonstjenester som f.eks. telefoni, og man ønsker å tilby disse nye tjenestene med samme eller bedre kvalitet som man gjør i de langt dyrere telefoninettene.
Typiske parametre for tjenestekvalitet som er viktige for IP-telefoni er f.eks. ende-til-ende forsinkelse/variasjon i forsinkelse, båndbredde og pakketapsprosent, fordi disse parametrene sier noe om den subjektive kvaliteten som brukeren opplever.
QoS = CoS?
Tjenestekvalitet er egentlig ikke det samme som tjenesteklasser, "CoS – Class of Service", selv om disse begrepene ofte blandes sammen. Siden begrepet har blitt sterkt utvannet de siste årene, bør man helst bruke uttrykket 'garantert QoS' om den opprinnelige betydning.
Mange tjenestetilbydere opplyser at man har QoS, men uten å spesifisere hva dette går ut på eller gi garantier og kompensasjoner for brudd på garantiene. En tilbyder som vil tilby 'ekte' tjenestekvalitet må ha kontroll over ressursene i eget nett.
«Five niners» – 99,999% oppetid.
Dette har blitt et populært begrep og noe mange bruker i sin markedsføring, men uten at man gir garantier. Ofte viser det seg også at man ikke har tenkt gjennom hva dette betyr for krav til nett og tjenester. En oppetid på 99,999% gir en maksimal nedetid pr. år på 5,2 minutter, og et nettkonsept som kan garantere slikt vil bli så kostbart at ingen forbrukere vil ha råd til å kjøpe tjenestene. Det er derfor all grunn til å være skeptisk til slike «garantier».


Mohismen.
Mohismen (墨家), også kalt Moismen'", var et kinesisk filosofisk system grunnlagt av Mo Zi (kjent som Motse eller Micius i Vesten). Den utfoldet seg i den senere del av Zhou-dynastiets epoke, det vil si på samme tid som konfucianismen, taoismen og legalismen, men gikk under og forsvant under Qin-dynastiets tid.
Filosofien til Mo Zi ble fremstilt helhetlig i en bok ("Mozi", altså oppkalt etter ham selv) som hans studenter satte sammen fra forelesningsnotatene sine.


Best effort.
Best effort, eller "«Vi gjør så godt vi kan, men garanterer ingenting»", er et populærbegrep brukt for å beskrive tjenestekvaliteten i et IP-basert datanett.
IP er i utgangspunktet laget for billig og enkel transport og ruting av typisk datatrafikk som stiller få krav til kvaliteten på tjenestene.
Når IP-baserte plattformer nå tas i bruk også til tradisjonelle teletjenester er ikke Best Effort godt nok lengre, spesielt gjelder dette for sanntidstjenester som f.eks. telefoni. Det arbeides derfor mye med å tilføre disse teknologiene mekanismer for ekte tjenestekvalitet (QoS) i tillegg til det som er gjort så langt med tjenesteklasser (CoS).


Nansen Cognac.
Konjakken produseres av konjakkhuset H. Mounier og importeres av "Eurowine AS", som også eier varemerket "Nansen Cognac". Merket ble etablert i 2001, og er oppkalt etter polfareren Fridtjof Nansen.
De utviklet først XO og VS, senere VSOP også. Etter forespørsel fra forsvaret ble det i 2007 laget en egen limited edition av Fridtjof Nansen Cognac X.O. til forsvarets båt KNM «Fridtjof Nansen». Alle disse er ikke tilsatt karamell.
I 2010 ble de relansert med nytt design, men konjakken er uforandret siden 2001.


Ynglingeætten.
Ynglingeætten er det eldste kjente skandinaviske herskerdynasti. De er kjent fra tidlige skandinaviske kilder, i hovedsak Heimskringla, og det gammelengelske kvadet Beowulf. De regjerte i Uppsala, og er knyttet til kultstedet der, som blant annet er beskrevet av Adam av Bremen. Her ble det holdt et stort blot av menn og hester hvert niende år. De tidlige yngling-kongene var utvilsomt en type prestekonger i sitt område.
Snorre setter dem opp mot Skjoldungene som skal ha hersket i Danmark på samme tid. Disse er også knyttet til et kultsted, Lejre på Sjælland.
De første kongene i rekkefølgen er sannsynligvis mytiske, men det kan være at noen av dem har levd. De tidlige ynglingene, fra Njord og Frøy ned til Hygelac (Hugleik), har svært mange folkloristiske trekk, og krever en "mytologisk" forklaringsmodell. "Historisk" kan en ikke si kongerekka blir før med brødreparet Jørund og Eirik. Fortellingen om dem kan knyttes direkte til danene og deres ekspansjon på 400-tallet, og til den urolige folkevandringstiden i Skandinavia. Kongene Egil, Ottar Vendelkråke, Ale og Adils blir nevnt i flere kilder og kan ha vært virkelige konger. Tre av disse skal være hauglagt utenfor Uppsala. Kongeætta mistet retten til "Uppsalaaud" etter at Ingjald Illrådes sønn Olav Tretelgja ble jaget fra Svealand etter farens misgjerninger.
Forbindelsen mellom det norske kongehuset og ynglingene ble antagelig gjort for å forhøye statusen til de norske kongene ved å forbinde dem med et kjent dynasti, og ikke minst slektskapet med gudene. Tjodolv fra Kvine er kjent for kvadet "Ynglingatal" som æret den norske høvdingen Ragnvald Heidumhære ved å beskrive at hans ætt nedstammet fra den svenske Ynglingeætten og den norrøne fruktbarhetsguden Frøy, også kjent som Yngve eller Yngve-Frøy. Ettersom Snorre påstår at Ragnvald var en fetter av kong Harald Hårfagre, har kvadet hatt stor betydning for den tidligste norske historieskrivningen, og dermed også for Sveriges ettersom kvadet skildrer Ynglingeættens sveakonger. Senere bruker Snorre diktet som kilde til sin Ynglingasaga. Å koble Harald Hårfagres farsætt til Sverige kan ha vært politisk motivert.
I de norrøne kildene er ynglingene etterfølgere etter vanen Frøy (Yngve-Frøy). Yngling betyr etterkommer av Yngve, og i "Gesta Danorum" blir de kalt Frøys sønner. «Yngve» er også benyttet som en kjenning for en konge. Her kan det hevdes at guden Frøy har blandet seg sammen med stammeguden Ing som er nevnt i det gammelengelske runediktet. Ing var i følge Tacitus stamfar til folkegruppa Ingveonene som bodde på øya «Scandza» i nordhavet. Ingveonene er nærmere bestemt alle danere og sveere, anglere og jyder. Kombinasjonen av disse to er blitt «Ingve-frøy». I gammelgermanske kilder finnes han under navnet Ingwaz.
I "Beowulf" finner en igjen kongene Adils, Ale (Åle) og Ottar Vendelkråke ("Eadgils", "Onela" og "Ohtere"), men her blir de kalt "Skilfinger". Snorre hintet også til et mindre guddommelig opphav for dette dynastiet i "Skaldskaparmål", her er Skilfingene etterkommere av Skelfir og herskere over landet i øst, som sannsynligvis må være Sverige. Skelfir er en variant av «Skjolv», som er et navn på Frøya. I "Grimnesmål" i Den eldre Edda er «Skilving» et av navnene Odin gir seg selv.
Ettersom Skilving-navnet finnes i Den eldre Edda, og forekommer i "Grimnismål" og i "Hyndluljod", kan dette navnet være et eldre navn på ynglingene.
2. Konger med mulig historisk bakgrunn.
Ottar Vendelkråke – også nevnt i Beowulf.
Adils – også nevnt i Beowulf.
Øystein – samtidig med sagnkongen Rolf Krake.
Olav Tretelgja
3. Konger med tilknytning til Norge.
Halvdan Kvitbein – hauglagt på Skiringssal.
Øystein Halvdansson – konge i på Romerike og i Vestfold – hauglagt i Borre.
Halvdan Øysteinsson den gavmilde – hauglagt i Borre.
Gudrød Veidekonge (ca 780 – ca 821) – gift med Åsa Øysteinsdatter som etter sagnet ble gravlagt i Osebergskipet ved Tønsberg.
Olav Geirstadalv Gudrødsson (f. ca 791) og Halvdan Svarte (ca 810 – ca 860).


Tjenesteklasse.
Tjenesteklasse, eller "Class of Service – CoS", er et konsept fra IP-verdenen i et forsøk på utvikle IP-teknologiene videre fra Best Effort-stadiet.
Konseptet er laget for å håndtere ulike tjenestetyper ved å dele disse inn i et antall – vanligvis tre eller fire – definerte klasser som så gis ulik håndtering/prioritering gjennom et nett. Det er kun snakk om en priortering innenfor de ressursene man rår over til enhver tid og den trafikken man må håndtere, så det medfører ingen garantier for kvaliteten på tjenesten. Et paradoks blir det da at jo mer trafikk som gis høyere tjenesteklasse, jo dårligere blir kvaliteten på den resterende trafikken.
Det finnes ulike måter å håndtere tjenesteklasser på, men felles for alle er at alle nettelementene må kunne bruke den valgte mekanismen. Det er dermed kun nettoperatøren som kan håndtere dette, ikke en tjenesteleverandør uten egne nett og systemer.
Resultatet av dette arbeidet vil få stor betydning for IP-teknologienes fremtid som plattform for tradisjonelle teletjenester som f.eks. telefoni.


Kunstnernes Hus.
Kunstnernes Hus er en kunstinstitusjon i Wergelandsveien ved Slottsparken i Oslo. Det er Norges største kunstnerdrevne visningssted for norsk og internasjonal samtidskunst.
Kunstnerisk virksomhet.
Huset åpnet i 1930 som en uavhengig stiftelse eid av norske kunstnere, og mottar finansiell støtte fra Kulturdepartementet. Institusjonen ledes av et styre bestående av fem medlemmer, i tillegg til en kunstnerisk leder. Fire av styrets medlemmer er kunstnere, det femte oppnevnes av Kulturdepartementet. Kunstnerisk leder siden desember 2007 er Mats Stjernstedt.
I tillegg til et utstillingsprogram bestemt av den sittende direksjonen, vises Høstutstillingen og Stipendutstillingen i Kunstnernes Hus hvert år. Disse utstillingene er organisert av Norske Billedkunstnere (NBK).
Bygningen har tidligere også huset atelierer for Statens kunstakademi og administrasjon og gjesteatelierer for Office for Contemporary Art Norway. I september 2008 ble disse lokalene overtatt av prosjektgalleriet Atelier Nord.
Bygningen.
Kunstnernes Hus er tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, og blir regnet som et av de fremste eksemplene på funksjonalisme i Norge. For dette arbeidet fikk de Houens fonds diplom for 1931.
Løvene ved inngangen er et tidlig arbeid av billedhuggeren Ørnulf Bast.
Serveringsstedet på Kunstnernes Hus.
Kunstnernes Hus Bar & Restaurant åpnet 5. mars 2010, og overtok etter restauranten Arcimboldo, som gikk konkurs i begynnelsen av november 2009. Interiøret er i autentisk 30-tallsstil.


Bærbar datamaskin.
Bærbar datamaskin'", ("LapTop" eller "Notebook") er en liten datamaskin spesielt laget for mobilt bruk.
Trenden har i mange år vært at maskinene har blitt stadig mindre, men for å være et godt alternativ til stasjonære maskiner bør skjerm og tastatur gjerne ha en viss størrelse.
Grunnet mer kostbare enkeltkomponenter vil en bærbar datamaskin ofte være bortimot dobbelt så dyr som en stasjonær maskin med tilsvarende ytelse. Det er også problematisk å ta ut høye ytelser av en bærbar på grunn av varmeutvikling. Det er ikke uvanlig at bærbare som har vært i bruk et par år begynner å slå seg av på grunn av overoppheting som følge av at finkornet støv samler seg på prosessorkjøleren.
De aller fleste PC-leverandører leverer bærbare datamaskiner. Salget av ferdige bærbare datamaskiner har passert salget av stasjonære i Norge, men det er vanskelig å få kjøpt deler beregnet for bærbare, så de er ikke utbredt blant selvbyggere. Dessuten er bærbare datamaskiner som regel vanskelige å åpne.
Typiske egenskaper.
Kan ofte leveres med dokkingstasjoner for enkel omgjøring til stasjonær bruk. En dokkingstasjon har gjerne fast tilkoplet ekstern skjerm, LAN, mus og tastatur. Slik bruk er blitt mindre aktuell etter hvert som kvaliteten på tilsvarende komponenter i bærbare maskiner har blitt mye bedre.


Klimaendring.
a>. Figuren leses fra høyre mot venstre.
a> for de siste 400 000  år.
Klimaendringer er variasjoner av jordens globale, eller regionale, klima over tidsperioder på flere tusen år. En klimaendring innebærer at «gjennomsnittsværet» over tid endrer karakter, f.eks. mer eller mindre nedbør, lavere eller høyere temperatur, mer eller mindre vind osv. Slike endringer kan ha utenforliggende årsaker som f.eks endringer i jordens bane rundt solen, meteornedslag, eller endret solaktivitet. De kan også forårsakes av interne prosesser på Jorden som f.eks store vulkanutbrudd. Det er mye som tyder på at menneskelig aktivitet er i ferd med å skape en ny klimaendring, også kalt global oppvarming. Klima er ingen statisk størrelse, derfor har klimaendringer forekommet til alle tider.
I flere hundre millioner år har klimaet vært mye varmere enn i vår tid, bl.a. uten is ved polene. For 50 millioner år siden begynte klimaet å bli kaldere. Isen la seg ved sydpolen (Antarktis) for 30 millioner år siden, og for 5 millioner år siden også i Arktis. De siste år har vært dominert av stadige istider, først med varighet rundt, men for r siden gikk istidene over til å vare ca Mellom istidene har det vært varmere perioder (mellomistider) med varighet på 5000–25 000 år. Den siste istiden sluttet for ca siden. Istidene lar seg for en stor del forklare ut fra periodiske endringer i jordens bane rundt solen (se Milanković-syklusene).
Menneskeskapt klimaendring.
I omlag 5 000 år har mennesket flere steder påvirket mikroklimaet (det lokale klimaet) ved å dyrke jordbruksareal og på den måten fortrenge skogs- eller myrområder som ville bunder drivhusgasser. Gjennom utslipp av drivhusgasser siden begynnelsen av den industrielle revolusjon er det mye som tyder på at mennesket også har begynt å påvirke det globale klimaet gjennom utslipp av drivhusgasser fra industrielle prosesser. Det er vitenskapelig enighet om at det foregår menneskeskapt økning av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, men omfanget og konsekvensene av den globale oppvarmingen er ikke fullt kjent.
Det er stor enighet blant verdens klimaforskere om at konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren er økende, og at denne økningen er menneskeskapt gjennom blant annet avskoging og forbrenning av fossile brennstoff som kull, olje og gass. Det er også i stor grad enighet om at temperaturen har en økende tendens, og at den har hatt det i flere tiår. Det er i veldig stor grad enighet blant klimaforskerne om at det er de menneskeskapte drivhusgassene som forårsaker temperaturstigningen.
Det er imidlertid ikke full enighet om hvor mye temperaturen kommer til å stige, og hva som blir konsekvensene av dette. Det er mulig at temperaturøkningen bare er en del av de naturlige svingingene i temperaturen på Jorden og som har foregått gjennom hele planetens historie, men klimaforskningen har gitt sterke indikasjoner på at økningen i hovedsak er menneskeskapt.
Klimaindikator.
Blomsterstøv – pollen – er den beste klimaindikatoren'". Spesielt fra varmekjære planter som kristtorn, eføy og misteltein. Dessuten brukes studier av isotop er; spesielt forholdet mellom 16O og 18O i iskjerner fra Antarktis. Analyse av sedimentkjerner er mindre nøyaktige, men de gir data lenger tilbake i den geologiske historien.
Konsekvenser for Norge.
Økt ekstremvær er blant konsekvensene med mer nedbør på sør- og vestlandet.
Innenfor klimaforskningen i Norge har det nasjonale satsingsområdet vært å framstille prognoser for klimautviklingen. Vesentlig arbeid ble gjort gjennom det koordinerte prosjektet RegClim på midten av 2000-tallet hvor det en tid hadde seks deltagende norske klimainstitutter og som ble finansiert gjennom Norges forskningsråds Forskningsprogram om endringer i klima og ozonlag under Området for miljø og utvikling.
Blant resultatene er scenarier som antyder økt temperatur i Norge, og avhengig av landsdel vil den årlige gjennomsnittstemperaturen stige med mellom 2,5 °C og 3,5 °C., mest i innlandet og i nordlige delene av landet mens vintrene vil bli mildere. Nedbørsmengden vil øke avhengig av landsdel på mellom 5 og 20 prosent, og med størst økning langs kysten i sørvest og helt i nord. For hele Norge blir det årlig inntil 4 flere døgn med sterkere vind enn 15 m/s, som er stiv til sterk kuling.
En viktig side ved klimaendringene i Norge er økt ekstremvær. Ettersom ekstreme værforhold er sjeldent er både samfunn og natur dårlig forberedt på virkningene av ekstremvær. Kostnadene kan derfor bli store. Fra samfunnets side er klimatilpasning viktig ettersom sårbarhet for klimaendringer skyldes manglende tilpasning.
Forsikringsutbetalinger kan være en indikasjon på utgiftene forårsaket av ekstreme værforhold. På 1980-tallet var forsikringsutbetalingene til sammen 127 milliarder for hele tiåret. Mellom 1990 og 1995 har flommer, stormer og orkaner ødelagt eiendom for nesten 1000 milliarder kroner, åtte ganger mer enn på hele 1980-tallet.
Et annet koordinert forskningsprogram er NORKLIMA ("Klimaendringer og konsekvenser for Norge") hvor forskningssenteret Cicero står sentralt og som strekker seg over ti år, 2004-2013. Det ser på direkte og indirekte effekter av klimaendringer på natur og samfunn og som grunnlag for samfunnsmessige tilpasningstiltak.
I henhold til NORKLIMA vil klimaendringer få konsekvenser for enkeltarter av planter og dyr, og for hele økosystemer. Enkelte fiskearter som torsk og sild svarer på økte temperaturene ved å flytte til kaldere områder. Varmere vannmasser vil kunne resultere i introduksjon av sørlige fiskearter. Dagens fiskearter kan «få mindre føde i perioder og bestander av dagens arter kan bli redusert» – med de økonomiske følger det kan få for fiskerisamfunn langs kysten. Enkelte arter som har Norge som sin sørlige grense vil søke nordover og høyere til fjells mens arter i Norge som lever på grensen for sin nordlige utbredelse vil kunne få utvidede områder både nordover og i høyden.
De samlede økonomiske kostnadene vil trolig være små så lenge temperaturen ikke øker mer enn noen få grader. Det skyldes blant annet positive effekter som at lengre vekstsesong og høyere temperaturer gir økt produktivitet i jord- og skogbruket, at økt nedbør kan gi økte inntekter fra vannkraft, mens økte temperaturer vil redusere oppvarmingsbehovet. Negative virkninger for Norge vil være at økt hyppighet og intensitet av ekstremvær kan gi store skader fra blant annet flom og skred og vil gi konsekvenser for lokalsamfunn og eksisterende bosetningsmønster. Disse negative virkningene kan være med på å minske de positive effektene av global oppvarming i Norge.
Det viktigste poenget når det gjelder virkninger av klimaendringer for Norge er likevel at Norge er en del av verden, og at det gir liten mening å se på virkningene i Norge isolert: Det som skjer i resten av verden berører oss økonomisk, politisk, sosialt og moralsk. Virkningene av klimaendringene vil bli store, og de kan bli svært dramatiske.
Tema for Verdens meteorologidag 2008.
I Norge valgte Meteorologisk Institutt klimaendring som tema for Verdens meteorologidag 2008. Dette er en av FNs Verdensdager som markeres den 23. mars hvert år.


Norske Billedkunstnere.
Norske Billedkunstnere (forkortet NBK) er billedkunstnernes interesseorganisasjon i Norge. NBK er en paraplyorganisasjon for 20 selvstendige organisasjoner for billedkunst. De har til sammen over 2 400 medlemmer.
Historikk.
NBK ble stiftet i 1975 som Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon, en fagpolitisk organisasjon som skulle fungere sammen med det eksisterende og fagtekniske Bildende Kunstneres Styre (BKS) som ble dannet allerede 1888. Dette skillet ble senere oppgitt gjennom fellesorganisasjonen Billedkunstfaglig Sentralorganisasjon (også BKS). Billedkunstfaglig Sentralorganisasjon og Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon (NBFO) ble slått sammen i 1989 til dagens NBK.
Oppgaver og administrasjon.
NBK arbeider for å ivareta billedkunstnernes faglige, ideelle, økonomiske og sosiale rettigheter og interesser. NBK arrangerer hvert år Statens Kunstutstilling (Høstutstillingen) og Stipendutstillingen i Kunstnernes Hus i Oslo, og fungerer som innstillingsorgan for statlige og andre stipend- og støtteordninger. NBK eier og utgir fagbladet Billedkunst.
Norske Billedkunstnere består av en administrasjon og et styre, og har kontorlokaler i Grubbegata 14 i Oslo. Nåværende styreleder er Hilde Rognskog.
Grunnorganisasjoner og medlemmer.
NBK har cirka 2 400 enkeltmedlemmer som fordeler seg på 20 grunnorganisasjoner; 6 landsomfattende organisasjoner og 14 distriktsorganisasjoner.
Ifølge NBKs vedtekter kan en person ikke bli medlem direkte i NBK, men må søke opptak i en av de 20 grunnorganisasjonene (Se NBKs vedtekter, § 2-1). Opptak i grunnorganisasjonene skjer på grunnlag av utdannelse, utstillinger og innkjøp.
Det blir mer og mer vanlig blant kunstnere å jobbe i flere teknikker samtidig og parallelt. I tillegg til de tradisjonelle kunstformene (skulptur, tegning, grafikk, tekstil og maleri) arbeider dessuten mange kunstnere innenfor samlebetegnelsen «andre teknikker», det vil si foto, film, performance, lyd osv.


…And Justice for All (album).
"...And Justice for All" er Metallicas fjerde studioalbum.
Musikkalbumet var det første med den nye bassisten Jason Newsted, hvis man ikke regner med EP-en "Garage Days Re-Revisited".
Albumet er kjent for lange låter med tilsvarende alvorlige tekster, noe som de tre klassikerne «One», «Blackened» og «Harvester of Sorrow» er gode eksempler på. Albumet er et konseptalbum hvor det gjennomgående temaet er korrupsjon i amerikansk politikk.


Henrik Irgens.
Henrik Irgens (født 25. januar 1899 i Kristiania, død 9. juni 1938 i Oslo) var fra 1930 til 1931 katolsk overhyrde for Norge, og fra 1931 til 1932 for Oslo. Han var konvertitt fra Statskirken. Han tilhørte Irgensslekten og var sønn av diplomat og senere utenriksminister Johannes Irgens.
Irgens ble født i Kristiania (Oslo). Han studerte i Paris, og ble diakonviet 27. september 1925 av biskop Johannes Olav Smit. I 1926 ble han presteviet, og han studerte så ved Accademia Ecclestiastico i Roma, den pavelige diplomatskole.
I september 1927 ble han kapellan i St. Paul menighet i Bergen, en stilling han hadde til juni 1929. Deretter ble han redaktør for tidsskriftet "St. Olav", noe han var frem til sin død, og sekretær for det apostoliske vikariatet. I oktober 1930 døde Olav Offerdahl, og Irgens, som nå var monsignore, ble utnevnt til apostolisk administrator. Året etter ble Norge delt inn i tre kirkedistrikter, og Irgens fortsatte som administrator av Oslo inntil Jacob Mangers ble utnevnt til apostolisk vikar i 1932.
I september 1932 ble han utnevnt til pavelig husprelat med Monsignore som tittel.
Etter en kort periode som vikariatssekretær ble han konstituert sogneprest i Fredrikstad og provikar, det vil si den apostoliske vikars stedfortreder. I november 1934 gikk han inn i sin siste stilling, som sogneprest for St. Olav menighet i Oslo. Dette var egentlig en stilling som fungerende sogneprest, men den ble raskt gjort permanent.
Han døde 9. juni 1938 i Oslo, og er begravet på Vår Frelsers gravlund.


Jacob Mangers.
Jacob Mangers S.M. (født 18. mars 1889, død 7. januar 1972) var katolsk overhyrde i Oslo fra 1932 til 1964.
Han ble født i Stolzembourg i Luxembourg. Etter å ha trådt inn hos maristene studerte han først ved kongregasjonens skole i Differt. Deretter studerte han filosofi ved det katolske universitetet i Paris og teologi ved Angelicum i Roma. Der tok han i 1918 doktorgraden i filosofi, og i 1920 doktorgraden i teologi. Han ble presteviet i Roma 3. april 1920.
I 1925 ble han sendt til Norge, hvor han først ble hjelpeprest i St. Paul menighet i Bergen. En av oppgavene hans var å forberede opprettelsen av en ny menighet i Haugesund, og 1. januar 1926 flyttet han dit. Han ble så den første sognepresten i St. Josef menighet i Haugesund. I 1931 ble han flyttet over til stillingen som sogneprest i Stavanger.
I 1932 ble han utnevnt til apostolisk vikar av Oslo, og 24. august samme år ble han bispeviet i katedralen i Luxembourg. Han ble utnevnt til titularbiskop av Selja. I 1953 ble det apostoliske vikariatet oppgradert til bispedømme, og han ble dermed første katolske biskop av Oslo i moderne tid.
13. desember 1964 fratrådte han etter å ha nådd vanlig pensjonsalder for katolske biskoper, 75 år. Han døde 7. januar 1972 i Luxembourg.
Mangers, Jacob
Mangers, Jacob
Mangers, Jakob
Mangers, Jacob
Mangers, Jacob


Totalisator.
Totalisator er en maskin som benyttes til veddemål. Maskinen har et system som automatisk holder orden på innsatser og beregner odds og gevinster i forbindelse med konkurranser og begivenheter der pengespill inngår, for eksempel, veddeløp med hester, hunder og kameler. I Norge har såkalt totalisatorspill vært regulert i egen lov siden 1. juli 1927.
Den første totalisatoren var mekanisk og ble funnet opp av George Julius i Julius Poole & Gibson Pty Ltd. i Australia. Den ble installert ved Ellerslie Racecourse i New Zealand i 1913. Julius, som senere ble adlet, grunnla Automatic Totalisators Ltd. i 1917 og utviklet den første totalisatoren med elektriske komponenter. Den første full-elektroniske totalisatoren ble utviklet i 1966, mens dagens totalisatorer er digitale supercomputere.
I Norge brukes betegnelsen utelukkende i forbindelse med spill på hester (totalisatorbaner), og veddemålene foregår i henhold til "«LOV 1927-07-01 nr 03: Lov om veddemål ved totalisator»".


Ronny Nilsen.
Ronny Nilsen (født 7. mai 1971 i Åsane i Bergen) er en tidligere norsk friidrettsutøver som drev spydkast. Han representerte hordalandsklubben Norna Salhus. Han har vært politi i Oslo i flere år, og fra 1. september 2008 er han sportssjef i Norges friidrettsforbund.
Han deltok i Sommer-OL 2004 i Athen, VM 2005 i Helsingfors og EM i friidrett 2006 i Göteborg, men ble slått ut i kvalifiseringen.
Ronny Nilsen har en personlig rekord på 84,73 meter, et resultat som plasserer han som nummer tre i Norge gjennom alle tider, bak Andreas Thorkildsen og Pål Arne Fagernes. Han konkurrerer for klubben Norna Salhus.
Nilsen er utdannet ved Politihøgskolen, og arbeidet flere år ved Sentrum politistasjon i Oslo. Etter en periode som seniorrådgiver i NAV, fikk han jobben som sportssjef i Norges friidrettsforbund.
Medaljer i norske mesterskap.
Nilsen har 9 NM-medaljer i spyd, hvorav to NM-titler.


USAs historie (1776–1789).
I 1775 hevdet britene autoritet over både de røde og rosa områdene på dette kartet, mens Spania hersket over det oransje vest for Mississippi-elven. De røde områdene er området til de tretten koloniene i 1763.
Sammenfatning av Amerikas forente staters historie (1776–1789): Den 19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston i Massachusetts, på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse fremstående lokale ledere. Ved Lexington støtte de på og åpnet ild mot en liten gruppe lokal milits. Videre på deres marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slaget ved Lexington og Concord som kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet, markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon.
Den andre kontinentale kongressen med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs østkysten av Nord-Amerika trådte sammen den 10. mai 1775 i Philadelphia i Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de tretten koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å forberede egne statskonstitusjoner. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hærstyrke.
Etter ett år med krigføring erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson.
Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske revolusjonskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen som gav de nye forente statene et stort villmarksrike som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og strakk seg opp til og omfattet områdene sør for de store innsjøene.
I etterspillet til krigen led den unge nasjonen under økonomiske nedgangstider og sine svakt utviklede politiske institusjoner. Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjons-artiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ble ferdig ratifisert før 1781. Artiklene gav omrisset til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svakere sammenslutning av samarbeidende stater.
Det påtrengende behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til en forsamling for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Også den trådte sammen Philadelphia. Men den valgte istedet å skrive en konstitusjon, som deretter ble ratifisert av elleve stater i 1788.
I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater.
Uavhengighet og den amerikanske revolusjon.
Amerikas forente stater ble dannet av en samling av de tretten britiske nord-amerikanske koloniene langs Atlanterhavskysten. I løpet av det 17. og det tidlige 18. århundre hadde koloniene kunnet utvikle former for folkelig selvstyre, mens Storbritannia som var opptatt med borgerkrig og andre problemer og slik forsømte å utøve effektiv myndighet i Amerika. Etter avslutningen av storkrigen kalt syvårskrigen i Europa, og i Nord-Amerika som Krigen mot franskmenn og indianere), i 1763, var Storbritannia blitt verdens dominerende stormakt, men fant seg selv i dyp gjeld og slet med å finansiere flåten og hæren som var nødvendig for å kontrollere imperiet. Det britiske parlamentets forsøk på å øke skattene for nord-amerikanske kolonister, skapte frykt blant amerikanerne for at deres rettigheter som «engelskmenn», særlig deres rett til selvstyre, var i fare. Kolonieliten hadde arvet liberale politiske synspunkter som stod i strid med de sterkt konservative synspunktene som dominerte i det britiske lederskapet.
En rekke stridigheter med parlamentet over skattleggingen førte først til at det ble dannet uformelle komitéer blant koloniene for å koordinere protestene og motstanden, og til slutt for å kalle inn til en generell forsamling (som nå betraktes som den første kontinentale kongress) for å iverksette en handelsboikott. Den første kontinentale kongressen inkluderte tolv av koloniene, men ikke britisk Florida, det da lille Georgia i sør, Newfoundland og Nova Scotia i nord eller fransktalende Quebec. Den første kongressen ble enig om at en andre kongress skulle innkalles dersom forsøket på enighet med Storbritannia mislyktes.
a>, USAs første presidentDen andre kongressen møttes i mai 1775 etter de væpnede trefningene i Massachusetts mellom militser og britiske hæravdelinger i april. Den andre kongressen, med 13 kolonier representert, begynte umiddelbart å organisere seg som en føderal styresmakt, og instruerte koloniene om å skrive konstitusjoner for seg selv som stater. I juni 1775 ble George Washington, en prominent mann fra Virginia med erfaring fra krigen mot franskmennene og indianerne, utnevnt til øverste leder av en nylig organisert kontinental hær, som inkluderte militsen som beleiret den britiske hæren som okkuperte Boston.
Vinteren 1775-76 mislyktes et forsøk på å erobre Quebec, og oppbygningen av britiske styrker ved Halifax hindret det som skulle bli Canada i å slutte seg til de 13 amerikanske statene. Amerikanerne klarte å erobre et britisk fort ved Ticonderoga og transporterte kanoner gjennom villmarken av det vestlige Massachusetts til utkanten av Boston. Nærværet av kanoner på Dorchester-høydene, med utsyn over byen, førte til at britene evakuerte Boston 17. mars 1776.
4. juli 1776 erklærte den andre kongressen, som fremdeles var samlet i Philadelphia, Amerikas forente staters uavhengighet. Utkastet til erklæringen var ansvaret til en komité på fem som inkluderte John Adams og Benjamin Franklin, men stilen i dokumentet er tillagt hovedsakelig Thomas Jefferson. Men Franklin så over Jeffersons arbeid og gav den så til kongressen hvor tallrike endringer ble gjort. Hans anklager mot George III angående slaveri ble f.eks. utelatt. Det første landet som anerkjente USA etter erklæringen var den italienske bystaten Ragusa (i dag Dubrovnik i Kroatia).
a>, USAs tredje presidentDen britiske marinen fraktet hæren til New York City i august, som britene okkuperte etter å ha feid til side Washingtons svake forsøk på forsvarskamp. Britene holdt byen okkupert til krigens avslutning. En stor plan, senere kjent som Saratogafelttoget, ble trukket opp i London for å gjøre koordinerte bevegelser ned fra Canada og opp Hudson for å møtes ved Albany i staten New York, og dele koloniene i to slik at New England ble skilt fra resten. Mislykket kommunikasjon og dårlig planlegging resulterte i at hæren som gikk ned fra Canada, under general Burgoyne, satte seg fast i noen av de tetteste skogene i Nord-Amerika, nord for Albany. Burgoynes hær rykket bare frem noen kilometer under hele sommeren 1777 og ble til slutt overveldet ved Saratoga av en samling med militser som hadde en liten kjerne av profesjonelt trente amerikanske utskrevne soldater i spissen. De var britene tallmessig overlegne. Imens gikk den britiske hærstyrken som skulle ha rykket opp langs Hudson for å møte Burgoyne, istedet mot Philadelphia i et forgjeves forsøk på å få slutt på krigen ved å ta den amerikanske «hovedstaden».
Seieren ved Saratoga førte til at franskmennene gikk inn i åpen allianse med USA. Med franskmennenes ankomst ble den amerikanske revolusjonen del av en verdenskrig, hvor Frankrike fikk selskap av Spania og Nederland, som alle var europeiske sjøfartsnasjoner med interesse av å motvirke den britiske sjømakt. Britene vendte sin militære oppmerksomhet til de mindre folkerike sørlige koloniene, der interessen for revolusjonen antageligvis var mindre brennende. I 1781 tok en kombinert amerikansk og fransk hær, med støtte fra en fransk flåtestyrke, en stor britisk hær ledet av Charles Cornwallis til fange ved Yorktown, Virginia. Cornwallis' kapitulasjon gjorde slutt på alvorlige britiske forsøk på å finne en militær løsning.
I fredsforhandlingene var USA representert av en delegasjon ledet av Benjamin Franklin og som inkluderte John Adams og John Jay. Amerikanerne ignorerte sin avtale med franskmennene om ikke å søke en separat fredsavtale, noe som ville ødelegge franskmennenes forsøk på tvinge britene til konsesjoner, og klarte å forhandle omtrentlige grenser for USA over Allegeheny-fjellene til Mississippi-elven og den sørlige landmassen under De store sjøene. Grensene omsluttet et enormt ikke-kolonisert område som var nesten like stort som Vest-Europa. Avtalen med Storbritannia ble kalt Parisavtalen.
Konføderasjonens artikler.
Paris-traktaten gjorde at USA var uavhengig og i fred, men med en ubestemt styringsstruktur. Den andre kongressen hadde trukket opp konføderasjonsartiklene i 1777 for å regulere sin egen status. Disse beskriver en permanent konføderasjon, men gav kongressen, den eneste føderale institusjonen, lite makt til å finansiere seg selv eller sikre at dens resolusjoner ble iverksatt. I den økonomiske depresjonen som fulgte etter krigen, økte politisk uro i flere stater og forsøk av personer som var i gjeld på å bruke styresmakten til å fjerne sine forpliktelser, økte nervøsiteten til eliten som hadde ledet revolusjonen. Den tydelige manglende evnen til kongressen til å gjennomføre forpliktelsene som ble inngått under krigen eller til å bli et forum for produktivt samarbeid blant statene for å oppmuntre handel og økonomisk utvikling bidro bare til et usikkert utfall.
Konstitusjonskonventet.
En rekke forsøk på å organisere en bevegelse for å trekke linjene for og fremtvinge reformer kulminerte i at Kongressen sammenkalte til konstitusjonskonventet i Philadelphia sommeren 1787. Konstitusjonskonventet ble sammenkalt med det beskjedne mål å fremme noen justeringer til konføderasjons-artiklene, men begynte raskt, og hemmelig, å arbeide på en helt ny konstitusjon kort tid etter det første møtet. Konstitusjonen foreslått av konvensjonen, var en føderal styresmakt, begrenset i rekkevidde, men uavhengig av og suveren i forhold til statene innenfor sine tildelte roller med mulighet for å skattlegge og utstyrt med både utøvende og dømmende makt i tillegg til et todelt parlament. Den nasjonale forsamlingen, eller kongressen, inneholdt nøkkelkompromisset til konvensjonen mellom de små statene som ønsket å beholde makten de hadde under «en stat en stemme»-kongressen til konføderasjonsartiklene, og de større statene som ønsket at vekten til deres større befolkninger og rikdom skulle være proporsjonal med makten. Senatet skulle representere statene likt, mens representantenes hus skulle velges fra distrikter på omtrent like store befolkninger.
Konstitusjonen krevde ratifikasjon av statsforsamlingene, særlig valgt for ratifikasjonen. Kongressen anbefalte konstitusjonen til statene, og ba om at slike ratifikasjonskonvensjoner skulle sammenkalles.
Flere av de mindre statene, ledet av lille Delaware, tilsluttet seg konstitusjonen med små reservasjoner. Men i Virginia og særlig i New York, som begge hadde stor befolkning og et lederskap som hadde spilt viktige roller i revolusjonen, var det annerledes. New York var en stor folkerik stat, med den best plasserte havnen på atlanterhavskysten, staten var avgjørende for USAs fremtid. Lokal New York-politikk var tett kontrollert av en lokal elite og det var ikke selvsagt at lokale politiske ledere ønsket å dele sin makt med nasjonale politikere som ville kontrollere den føderale styresmakten.
I New York ble ratifikasjonen sterkt omstridt.
Kampen for ratifisering.
a>.De som forsvarte konstitusjonen tok navnet føderalister og fikk raskt støttespillere i hele landet. De mest velkjente føderalistene var bl.a. Alexander Hamilton, James Madison og John Jay. De var hovedbidragsyterne til de føderalistiske papirene, en rekke på 85 avhandlinger publisert i aviser i New York, som på mange måter tjente som grunnleggende dokumenter for det nye USA som skulle komme. Disse ble skrevet etter konstitusjons-konvensjonen og var del av ratifiserings-debatten i staten New York.
Motstandere av planen for sterkere styresmakt tok navnet antiføderalister. De fryktet at en styresmakt med makten til å skattlegge snart ville bli like despotisk og korrupt som Storbritannia hadde vært noen tiår tidligere. De mest kjente antiføderalistene var Patrick Henry og George Mason. De var også ganske bekymret for fraværet av en rettighetslovgivning i konstitusjonen.
Interessant nok var Thomas Jefferson, som tjente som ambassadør i Frankrike på den tiden, verken føderalist eller antiføderalist, men valgte å forbli nøytral og aksepterte begge utfallene. Men i brev fra Frankrike uttrykte han sine reservasjoner for det ferdige dokumentet til sin venn og etter hvert alliert, James Madison. Føderalistene fikk en del prestisje og fordel fra George Washington sitt samtykke, som hadde ledet konstitusjons-konvensjonen.
Løfter om en rettighetslovgivning fra Madison sikret ratifikasjonen i Virginia, mens Clintonene i New York, som kontrollerte New York-politikken, drøyde lenge nok til å la Alexander Hamilton sikre ratifikasjonen fra New York-konvensjonen. Under kravene til konstitusjonen, kunne den føderale styresmakten settes i drift og styre de statene som hadde ratifisert da ni hadde ratifisert. Teknisk ble Amerikas forente staters konstitusjon satt i full drift med ratifikasjonen til New Hampshire 21. juni 1788. Da Virginia ratifiserte 25. juni og New York fulgte etter 26. juli, hadde elleve stater ratifisert, inkludert alle de største statene.
North Carolinas ratifikasjons-konvensjon ble holdt uten å ratifisere. Dominert av antiføderalister ledet av en beundrer av Jefferson, var konvensjonen overbevist om å vente på konkrete tiltak fra den første kongressen på å innføre en rettighetslovgivning slik at den nye konstitusjonen kunne garantere visse fundamentale rettigheter.
Rhode Island hadde ikke gjort noe for å innkalle til en ratifiserings-konvensjon før den føderale styresmakten ble satt i drift i mars og april 1789.
Konføderasjonens kongress gjorde de nødvendige tiltakene for det første nasjonale valget, hvor George Washington ble valgt som den første presidenten og John Adams som den første vise-presidenten. New York City ble gjort til den første, midlertidige nasjonale hovedstaden, hvor Washington ble tatt i ed i april 1789 i "Federal Hall" i nedre Manhattan.
Under lederskapet til James Madison gjorde den første kongressen det godt i løftet om en rettighetslovgivning og foreslo for statene tolv tillegg, hvorav ti ble raskt vedtatt, og er kjent som "the Bill of Rights". Av de tolv, ble en ikke ratifisert og en ble til slutt ratifisert som det 27. tillegget. North Carolinas ratifikasjons-konvensjon møttes på nytt og kort tid etter at kongressen foreslo rettighetslovgivningen, ratifiserte de konstitusjonen. Rhode Island ratifiserte konstitusjonen 29. mai 1790 og rettighetslovgivningen uken etter.
Føderalister og antiføderalister: det gryende partisystemet.
USA i 1790Konstitusjonen sier ingenting om politiske partier, og de som utformet den kritiserte jevnlig «fraksjonalisme» som karakteriserte styresettet i mange av statene. Men kampen om ratifisering av konstitusjonen antydet de første forløperne for et system av politiske partier som senere skulle dukke opp.
Føderalistene som hadde forsvart konstitusjonen nøt muligheten til å sette den nye styresmakten i drift, mens antiføderalistene som aldri var så godt organiserte, sluttet å eksistere. Men idealene av statenes rettigheter og en svakere styresmakt ble på mange måter absorbert av veksten til et nytt parti, republikanerne (eller det demokratisk-republikanske partiet), som etter hvert overtok rollen som lojale motstandere av føderalistene, og tok til slutt kontroll over den føderale styresmakten i 1800, med valget av Thomas Jefferson som president.


Diderich Cappelen Møystad.
Diderich Cappelen Møystad (født 11. desember 1890 på Elverum, død 28. desember 1956 samme sted) var norsk forstmann, motstandsmann under krigen som bygde opp Milorg i Østerdalen.
Etter examen artium 1914 ble han forstkandidat ved Norges Landbrukshøgskole 1917, før han i 1918 startet Diderich Møystads Skogkontor.
Han var også skogtaksator (frilans) for Greaker Cellulosefabrik, Torp Brug og Anders Kiær, og viseformann i Autoriserte
Skogtaksatorers Forening. Fra 1923 drev han også med tømmeroppkjøp og var frem til 1930 styremedlem i Norske Skogkontorers Forening.
Han var bosatt på Elverum (adresse Vesterbø) der han også satt i ligningsnemnda.
Han startet sin egen motstands-organisasjon lenge før han fikk kontakt med ledelsen i Milorg.
Fra juli 1942 til august 1944 var han sjef for distrikt 24. Han måtte til slutt flykte til Sverige. Han hadde røket uklar med Jens Christian Hauge og følte seg tilsidesatt i motstandsarbeidet i Stockholm.
Han var sønn av Hans Møystad og Marthine Emerentze Cappelen, og gjennom sin mor av slekten Cappelen. Diderich giftet seg
etter endt utdannelse 1918 med Elisabeth Johanne Karoline Bull (født 1898), datter av offiser og forsvarsminister Karl Bull (1860–1936).
Diderich var bror av Oliver Cappelen Møystad (1892–1956), bonde og politiker i Nasjonal Samling, som senere ble rikshirdsjef. I juni 1940 rykket Diderich inn en annonse i Aftenposten, Østlendingen, Hamar Arbeiderblad og Hamar Stiftstidende hvor det blant annet sto: «Jeg, Diderich Cappelen Møystad, gjør herved kjent at jeg ikke har noe å gjøre med min bror, Oliver Cappelen Møystad. Vi står for hver vår politiske retning.»


Paola Ruffo di Calabria.
Dronning Paola (t.v.) med kong Albert og George og Laura Bush
Dronning Paola (alle fornavn: Paola Margherita Maria Antonia Consiglia) (født 11. september 1937 i Toscana i Italia) er Belgias dronning og gift med kong Albert II.
Hun ble født som "Donna Paola Ruffo di Calabria", og er datter av Don Fulco Ruffo di Calabria, 6. hertug av Guardia Lombarda (1884–1946) og hans hustru, født grevinne Luisa Gazelli di Rossana e di Sebastiano (1896–1989). Hennes forfedre var fra Italia og Belgia.
Dronning Paola snakker fransk, italiensk, engelsk og tysk, men lite nederlandsk, noe hun ofte blir kritisert for.
Blant dronning Paolas ordener er også storkorset av St. Olavs Orden. Paola mottok i 1999 Den hvite ørns orden fra Polens president.


Disneyland Resort Paris.
Disneyland Paris (tidligere kjent som Eurodisney) er en fornøyelsespark i Marne-la-Vallée, ca. 30 km øst for Paris med temaer hentet fra Walt Disneys verden. Den er bygget etter modell fra Magic Kingdom i Disneyworld i Florida, og det opprinnelige Disneyland i California. Disneyland Paris består av to parker: "Disneyland Park" (gjerne kalt "Disneyland Paris") og "Walt Disney Studios". Disneyland Resort Paris var den andre Disney-fornøyelsesparken som åpnet utenfor USA (etter Tokyo Disney Resort).
Navnet "EuroDisneyland" ble gått bort fra i 1994.
Disneyland Park.
"Disneyland Park" åpnet under navnet "Euro Disneyland" den 12. april 1992.
Dette er «hovedparken» i Disneyland Paris. «Magic Kingdom Paris» er satt sammen av fem forskjellige «verdener»: Main Street, U.S.A., Adventureland, Frontierland, Fantasyland og Discoveryland. I midten av «Magic Kingdom Paris» ligger «Torneroseslottet», bygget med utgangspunkt i «Cinderella Castle» i Florida, men på grunn av fransk byggeskikk og krav om sikkerhet, ble ikke slottet i Paris bygget som en kulisse, men i ekte mur. Hver av delene har ett tema. Adventureland har f.eks. eventyrfilmer som tema.
Walt Disney Studios Park.
"Walt Disney Studios Park" åpnet 16. mars 2002, og er bygget etter modell av Disney's Hollywood Studios.
Dette er en av «Disneyland Paris» tilleggsparker. Parken har tema fra filmens verden, og tar for seg hvordan filmer lages og produseres. Parken har attraksjoner som «Moteurs... Action! Stunt Show Spectacular» og «Twilight Zone Tower of Terror», «The Twilight Zone Tower of Terror» og «Rock 'n' Roller Coaster Avec Aerosmith».
Hoteller.
Det ligger syv hoteller i komplekset.
Navneendringer.
1til mai 1994 2Juni 1994 til september 3Oktober 1994 til februar 2002 4Mars 2002 5April 2009


Hicham El Guerrouj.
Hicham El Guerrouj (født 14. september 1974 i Berkane) er en marokkansk friidrettsutøver som har spesialisert seg på distansene fra 1500 til 5000 meter.
El Guerrouj debuterte internasjonalt i 1994. Resultatene gjorde ham raskt verdenskjent, tidene lå svært nær verdensrekorden. Under OL 1996 i Atlanta endte han på en skuffende 8. plass i 1500-meterfinalen.
El Guerrouj kom sterkt tilbake og ble verdensmester på distansen i Athen i 1997 og i Sevilla i 1999. 14. juli 1998 satte han ny verdensrekord på 1500 meter med tiden 3:26,00. Året etter satte han verdensrekorder på en engelsk mil (3:43,13) og på den lite løpte distansen 2000 meter (4:44,79). Disse tidene er fremdeles gjeldende verdensrekorder (juli 2005).
Foran OL 2000 i Sydney var han storfavoritt til å vinne 1500 meter, men ble overraskende henvist til sølvplass kenyaneren Noah Ngeny i finalen.
Historien gjentok seg: Igjen ble El Guerrouj verdensmester på 1500 meter to ganger, i 2001 i Edmonton og i 2003 i Paris. Dermed er han den eneste som har greid å forsvare verdensmestertittelen tre ganger på rad. Under VM 2003 tok han også sølvmedalje på 5000 meter.
Under OL 2004 i Athen gikk endelig drømmen om olympisk gull i oppfyllelse, da han spurtslo Bernard Lagat i finalen på 1500 meter. Og noen dager senere satte El Guerrouj kronen på verket med sin andre gullmedalje, denne gang på 5000 meter, foran Kenenisa Bekele fra Etiopia.
Hans store forbilde var landsmannen Said Aouita.


Astrid av Belgia.
Astrid av Belgia, erkehertuginne av Østerrike-Este ("Astrid Josephine-Charlotte Fabrizia Elisabeth Paola Maria"; født 5. juni 1962 i Brussel) er prinsesse av Belgia. Hun tituleres vanligvis "Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Astrid".
Astrid er datter av kong Albert II og dronning Paola av Belgia, og har to brødre, Philippe og Laurent.
Hun ble født på Belvédère slott, nær Laeken, og ble oppkalt etter sin farmor, Astrid av Sverige, den populære første kone av Leopold III av Belgia. Faddere for Astrid var onkelen Fabrizio, prins Ruffo di Calabria-Santapau, og tanten Josephine-Charlotte av Belgia. Prinsesse Astrid er selv gudmor til prins Sébastien av Luxembourg og prins Gaston av Orléans.
Prinsesse Astrid er president i Belgias Røde Kors. Hun bor med sin familie i Brussel, men reiser mye utenlands på grunn av sitt arbeid i Røde Kors.
Prinsesse Astrid ble i 2003 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.


Colin Todd.
Colin Todd (født 12. desember 1948 i Chester-le-Street) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball, og er nå manager for den danske klubben Randers FC. Noen rangerer han som en av Englands beste forsvarspillere etter krigen, og han ble kåret til Årets spiller i England i 1975.
Tiden som aktiv spiller.
Todd startet sin karriere i Sunderland i 1966, og var der fram til februar 1971 da han ble solgt til Derby County for £170 000. I sin første hele sesong for klubben, 1971/72 sesongen, var han med på å vinne ligatittelen for Derby. Den 23. mai 1972 fikk han også sin debut på, og fram til 1977 representerte han England 27 ganger. I 1975 ble han nok en gang ligamester for Derby.
Etter 371 obligatoriske kamper for Derby ble han solgt av Tommy Docherty for £300 000 til Everton i september 1978. Her ble han i bare en sesong før han gikk til Birmingham i 1979. 3 år senere ble Nottingham Forest hans arbeidsgiver. Manager i klubben var da Brian Clough som han hadde spilt for under i de første årene for Derby County.
På slutten av hans fotballkarriere var han innom klubbene Luton Town og Oxford United, før han avsluttet karrieren i canadiske Vancouver Whitecaps.
Tiden etter at han hadde gitt seg som spiller.
Etter at han la opp som fotballspiller gikk han arbeidsledig i 6 måneder, før han i 1986 ble en del av trenerstaben i Middlesbrough. Manager for Middlesbrough var da hans gamle kollega på fotballbanen, Bruce Rioch.
I 1990 ble Todd manager for Middlesbrough, men han ble bare et år i denne jobben. I 1992 ble han assistentmanager i Bolton Wanderers, og 4 år senere ble han utnevnt som klubbens nye manager.
Colin Todd hadde stor suksess i sitt første år som sjef for Bolton da klubben vant 1. divisjon med 100 poeng. To år senere var imidlertid managerkarrieren hans i klubben over. Todd sa opp jobben fordi styret valgte å selge dansken Per Frandsen til Blackburn Rovers for £1 750 000.
I 2000 var han i en kort periode manager for Swindon Town, før han ble Jim Smiths nye assistentmanager i oktober 2000. Etter at Smith fikk sparken i Derby året etter rykket Todd opp som manager, men bare 98 dager senere fikk også han sparken. I de 17 kampene Todd ledet Derby, tapte laget 11 kamper.
I juni 2004 ble Colin Todd ansatt som manager i Bradford City.


Tivoli (København).
Tivolisjøen med pagoden, og med berg- og dalbanen "Dæmonen" i bakgrunnen
Tivoli er en fornøyelsespark i det sentrale København, like over gaten fra sentralstasjonen. Den dekker et areal på 82 717m².
Parken ble grunnlagt i 1843 av journalisten Georg Carstensen (1812–1857), og er anlagt på en del av det området som utgjorde vollene og vollgravene rundt Københavns gamle festningsanlegg. Den gang var området som anlegget lå og fremdeles ligger på, utenfor Københavns vesterport. Fornøyelsesparken ble stiftet som et aksjeselskap, og mange av aksjonærene var håndverkere som selv hadde vært med på byggingen.
Tivolis blanding av parkmiljø, konsertsal, restauranttilbud, kjøreattraksjoner (25 i antall) og opptredener har blitt brukt som forbilde for flere andre fornøyelsesparker. Med over tre millioner besøkende i året utgjør Tivoli et av Nordens fremste turistmål.
Historie.
Da Tivoli åpnet første gang, het det "Kjøbenhavns Tivoli og Vauxhall", oppkalt etter fornøyelsesparkene "Jardin de Tivoli" i Paris (som tok navn etter Tivoli utenfor Roma) og "Vauxhall Gardens" i London.
Tivoli ble anlagt på vollenes flate forterreng, på Vestervold nær Kalvebod strand. Det var derfra svenskene prøvde å storme København natt til 19.februar 1659, ikledd hvite kapper for ikke å være synlige mot snøen. De tok seg gjennom en åpning for vannforsyningen, der Vandkunsten og Stormgade ligger i dag. Derfra gav den tilfryste vollgrav dem adgang til den beleirede byen, som imidlertid møtte dem med en skur av stein, bjelker, kokende vann og brennende tjære. Ved daggry hadde danskene mistet bare 12 mann, mens de angripende svenskene hadde mistet bortimot 600. De hvite kappene deres fikk københavnerne til å si at det var bra svenskene selv hadde tatt med seg likskjorter hjemmefra. Men selv om svenskene måtte trekke seg tilbake, opprettholdt de beleiringen av København i enda et halvt år, til en dansk-hollandsk flåte kom til unnsetning. – Tivoli-sjøen er en synlig rest av den gamle vollgraven. Det ble sagt at det fremdeles ligger skjeletter etter falne svensker på Tivoli-tomten. Fire svensker rakk opp på vollens brystvern – den fremste ble stukket ned av Claus von Ahlefeldts partisan (et stikkvåpen som ble mye brukt mellom år 1400 og 1700), Våpenet ligger bevart på "Nationalmuséet" i København, og Ahlefeldt ble i 1660 utnevnt til øverstkommanderende i Norge.
15.august 1943 feiret Tivoli sin hundreårsdag, og satte samtidig besøksrekord med 112.802 gjester på én og samme dag.
25.juni 1944 ble Tivoli bombet. Tyskerne hevdet at en dansk motstandsgruppe stod bak, men københavnerne visste at det var en gruppe fra Schalburgkorpset, kjent som Peter-gruppen, som hadde ødelagt Tivoli som hevn for bombingen av et dansk firma som produserte våpen til tyskerne. Tivoli fikk omfattende skader, blant annet brant konsertsalen ned. Den nye konsertsalen stod ferdig i 1956.
Teater.
Friluftsteateret bygd i datidens historisme inspirert av kinesiske bygninger i 1874, arkitekt var V. Dalerup. Bygningen har inskripsjonen «Glæder fælles med folket» utført med kinesiske tegn. Sceneteppet er utformet som en utspilt påfuglhale, og det oppføres pantomimer av italiensk type som ble introdusert i Danmark av italieneren Giuseppe Casorti. Denne tradisjonen, som kan føres tilbake til den italienske Commedia dell'Arte, holdes ved like i pantomimer med skikkelsene "Cassander" (den gamle faren), "Columbine" (hans vakre datter), "Harlequin" (hennes elsker), og – særlig populær blant de yngste i publikum – den dumme tjeneren "Pierrot".
Attraksjoner.
Den eldste og fremdeles mest kjørte attraksjoner på Tivoli er «Rutschebanen», en av verdens eldste ennå fungerende berg-og-dal-baner, bygd i 1914. Over en million passasjerer får hvert år oppleve denne klassiske turen. Rutschebanen stod opprinnelig i Pildammsparken i Malmö under den baltiske utstillingen tidligere samme år men ble så montert ned og flyttet til Tivoli. Tivoli har fire berg-og-dalbaner. De tre andre er "Dæmonen" (uten gulv), "Karavanen", (familievennlig) og "Odinekspressen".
I den lille Tivolisjøen står det en kinesisk pagode.
Haven har cirka 115 000 elektriske pærer i mange farger. De opplyser anlegget etter mørkets frembrudd. Tivoli fikk sine første radiobiler i 1926. Tivoli har også verdens høyeste karusell, "Himmelskibet", som er 80 meter høy og ble innviet i 2006. Den ble bygd av det østerrikske firmaet "Funtime".
Musikk.
Komponisten Hans Christian Lumbye (født 1810 – død 1874) var Tivolis musikkdirektør fra 1843 til 1872. Lumbye var inspirert av Wienervalsens komponister som Johann Strauss d.e. og hans sønner, og ble selv kjent som "Nordens Strauss"- Mange av hans komposisjoner er inspirert av Tivoli, som f.eks. "Tivoli Gondol Galop", "Tivoli Skydebane Galop", "Tivoli Damp Carousselbane Galop", "Tivoli Bazar Tsching-Tsching Polka", "Tivoli Salon Galop", "Tivoli Theater Galop" og "Tivoli Cirkus Galop", "Echo fra de gamle Guder paa Tivoli Øen (Efterklang af Olympen, Caprice) Galop", "Tivoli Bazar Galop" og "Tivoli Hercules Tempel Galop". Tivoliorkesteret fremfører fortsatt mange av hans verker.
Tivoli har også sitt eget paradeorkester, Tivoligarden. Det ble stiftet i 1844.
Åpningstider.
Tivoli har tradisjonelt hatt åpent i sommerperioden, fra midten av april til slutten av september. I 1994 åpnet Tivoli også til juleperioden. Hvert år siden da har der vært jul i Tivoli med juleutsmykninger og enkelte ekstra forlystelser – fra midten av november til 30. desember. I 2006 holdt Tivoli for første gang Halloween-åpent i ti dager i skolenes høstferie.
Faste forlystelser.
Fregatten Sct. Georg III, en kopi av en 1700-talls fregatt
Tidligere forlystelser.
Tivolisjøen med utsikt mot Færgekroen
Inngangspartiet mot Vesterbrogade.
Inngangspartiet på Tivoli mot Vesterbrogade, som ble tegnet av Emil Blichfeldt sammen med Richard Bergmann i 1889–90.
Opprinnelig hadde inngangspartiet en enkel treport og i en kort periode etter ble det oppørt en orientalsk portal tegnet av Vilhelm Dahlerup.
Sidebygningen til venstre er Apolloteatret som også er av arkitektene Blichfeldt og Bergmann. Bygningen ble totalskadet i 1945 i forbindelse med en tysk aksjon. Bygningen ble gjenoppført ved Ernst Kühn senere samme år, men ble revet ca. 1970.
Sidebygningen til høyre inneholdt restauranten Wivel, senere Wivex. Bygningen gikk rundt hjørnet langt ned i Bernstorffsgade.
Bygningen ble revet samtidig med Apolloteatret.
Bildet er en del av en serie fotografier fra København offentliggjort av Library of Congress i Washington, D.C. i 2008/2009.
Bildet er fremstilt med en litografisk fototeknikk som Library of Congress kaller photochrom, er fra arkivene til Detroit Publishing Co. og er tatt mellom 1890 og 1900.


Skara Sommarland.
Skara Sommarland er en fornøyelsespark ca 8 km øst for Skara i Sverige. Parken ble innviet i 1984 av Bert Karlsson. Fra 2001 er parken eid av Parks & Resorts Scandinavia AB. Med 350 000 gjester i året er den en av Nordens største fornøyelsesparker. I tilknytning til parken ligger det en campingplass med kapasitet på 800 campingvogner eller telt, samt 300 hytter.
Historie.
Parken ble bygd i en grusgrop ved Lundsberg, en snau mil øst for Skara, og ble åpnet i 1984 med attraksjoner som gocart, vannsklier m.m. I årene som fulgte bygde man flere nye attraksjoner samt campingplassen. Populært var også sommerunderholdningen, der mange kjente artister har opptrådt (bl.a. (Carola, Vikingarna, Jerry Williams, Eva Dahlgren med flere).
Parken hadde i en periode 800 000 besøkende per år, et tall som har stagnert noe de siste årene. I 1993 mistet Karlsson kontrollen over sommerlandet. I 1994 ble den overtatt av daværende administrerende direktør Michael Kaufmann sammen med firmaet Rasta. I 1997 ble den kjøpt av Sparta Operations, før den i 2001 ble solgt til fornøyelsesparkselskapet Parks & Resorts Scandinavia AB. I 2006 har parken blitt kjøpt opp av familien som eier detaljhandelfirmaet Clas Ohlson.


Struves meridianbue.
Struves meridianbue var astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struves prosjekt for nøyaktig å bestemme jordens form og størrelse. Christopher Hansteen (Norge) og Nils Haqvin Selander (Sverige) bisto Struve fra 1845 til avslutningen i 1855. Arbeidet besto i å måle vinkler i et stort antall målepunkter (trigonometriske punkter), etablere 10 basiser for å få inn skala og beregne posisjoner i 13 målepunkter ved astronomiske observasjoner mot stjerner.
Målingene pågikk over 40 år, var et viktig vitenskapelig arbeid og 34 av de opprinnelige målepunktene er i dag på UNESCOs verdensarvliste.
Oppmålingen.
Oppmålingen omfattet trianguleringspunkter på 265 steder i to land, Sverige-Norge og Russland (i dag ti land). Arbeidet startet i 1816 og ble ferdig 40 år senere, i 1855.
Punktene ligger langs en 282 mil lang bue som strekker seg fra Fuglenes i Norge (70º 40’11 N, 22º30 Ø), over Norrbottens län i Sverige, gjennom Finland, en russisk øy i Finskebukta, ned gjennom Estland, Latvia og Litauen og videre inn i Hviterussland og Moldova for å slutte i Izmail (45º 20 03 N, 30º Ø) ved Svartehavet i Ukraina.
Resultatet ble den første nøyaktige målingen av en stor del av en meridian. Dette gjorde det mulig å regne ut jordens størrelse og var et viktig steg i forskningen om jorden og for konstruksjon av kart. Samarbeidet om Struves meridianbue ble et eksempel på internasjonalt vitenskapelig samarbeid. I dag benyttes GPS for tilsvarende formål (landmåling, kartproduksjon).
En del av verdensarven.
Den 15. juli 2005 ble 34 av de opprinnelige målepunktene erklært av UNESCO å tilhøre verdensarven. Alle de nevnte punktene har en eller annen markering; et hull i fjellet, en jernbolt, en stenrøys eller en obelisk.


Vågstranda.
Vågstranda er ei lita bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal med i underkant av 500 innbyggere, samt navnet på et sogn i Grytten prestegjeld i Møre bispedømme.
Vågstranda har eget oppvekstsenter (barnehage og barneskole), kirke og dagligvarebutikk med post. Bygda har ellers mange turmuligheter, fra fjord til fjell.
Nordens største brakkvannspoll er lokalisert her, med oppdrett av østers og ål. Bygda har også fiskeoppdrettsanlegg.


Noah Ngeny.
Noah Ngeny (født 2. november 1978) er en kenyansk friidrettsutøver som overraskende tok gull på 1500 meter under OL 2000 i Sydney.
Ngeny deltok i sitt første internasjonale mesterskap under VM 1999 i Sevilla. I finalen ble han kun slått av Hicham El Guerrouj.
Under OL 2000 i Sydney møttes disse to løperne igjen i finalen. El Gerrouj, som var verdensrekordholder og dobbelt verdensmester, hadde bare blitt slått én gang siden forrige OL, og var den soleklare favoritten. Men Ngeny passerte favoritten 15 meter før mål og sørget for en av lekenes største overraskelser.
Ngeny greide ikke å følge opp suksessen fra OL. Fire år senere greide han ikke å kvalifisere seg til OL i Athen. Noah Ngeny er fremdeles (i 2005) innehaver av verdensrekorden på 1000 meter, med tiden 2.11,96 som han løp på i italienske Rieti i 1999.


Anier García.
Anier García (født 9. mars 1976 i Santiago de Cuba) er en kubansk friidrettsutøver.
Den 1,92 m høye García ble olympisk mester på 110 meter hekk under OL 2000 i Sydney. Dermed ble han den andre kubanske utøveren som vant en løpsøvelse under OL, den første var Alberto Juantorena i 1976. García tok også sølv på 110 meter hekk under VM 1999 i Sevilla og i 2001 i Edmonton.
García var også blant Cubas gullhåp under OL 2004 i Athen, og tok en fin bronsemedalje.


Allen Johnson.
Allen Johnson (født 1. mars 1971 i Washington) er en amerikansk friidrettsutøver. Han tok gull på 110 meter hekk under OL 1996 i Atlanta. Han deltok også under Sommer-OL 2004, men falt i semifinalen, og Liu Xiang vant gullmedaljen.
Allen Johnson er blitt verdensmester på korthekken fire ganger, i 1995, 1997, 2001 og 2003.


Claudio Monteverdi.
Claudio Zuan (= Giovanni) Antonio Monteverdi også " Monteverde" (døpt 15. mai 1567 i Cremona, død 29. november 1643 i Venezia) var en italiensk komponist, gambist og sanger i overgangen mellom senrenessansen og barokken. Han ble svært berømt allerede i sin samtid, og regnes i dag for en av de virkelig store komponistene i europeisk musikkhistorie.
Etter at Jacopo Peri skrev de aller første forsøkene på det vi i dag kan kalle opera, var Monteverdi raskt ute med mer utviklede verk, og han skrev den eldste operaen som fremdeles jevnlig oppføres, "L'Orfeo". Han var den første betydningsfulle operakomponist, og førte sjangeren fram til sitt tidligste høydepunkt. Men musikken hans var også omstridt, og ble angrepet av representanter for den gamle renessansestilen.
Monteverdis åtte første samlinger med madrigaler viser hvilke betydelige skritt han tok fra renessansens polyfone til barokkens monodiske form. Den åttende madrigalboken med "Madrigali guerrieri et amorosi" («Madrigaler om krig og kjærlighet») holdes ofte fram som det ypperste innen denne musikkformen.
Monteverdi var en overgangsfigur og ble glemt etter hvert som de etterfølgende generasjonene bygde videre på den tidlige barokkens musikkformer. Først etter at Gian Francesco Malipiero publiserte Monteverdis musikk i 16 bind fra 1916 til 1942 vokste interessen på nytt.
Oppvekst og ungdom.
Claudio Monteverdi var den eldste sønnen til barbereren og sårlegen Baldassare Monteverdi (født rundt 1542). Selv om faren levde i beskjedne kår, fikk de to eldste sønnene en grundig musikalsk utdanning hos "Marcantonio Ingenieri", kapellmester ved katedralen i Cremona. Ingenieris innflytelse finner man igjen i Claudios første samling "Sacrae cantiunculae" (1582) som han komponerte 15 år gammel. I 1587 publiserte han sin første samling madrigaler.
Mantova.
Claudio Monteverdi, ca 1597. Sannsynligvis det første bildet av Monteverdi, malt mens han ennå var i Mantova
I 1590 ble Monteverdi ansatt som sanger og fiolinst ved Hertug Vincenzo Gonzagas hoff i Mantova. Her var det gode betingelser med et fullstendig orkester og fremragende solister. Han må raskt ha blitt en ledende medlem av hofforkesteret, for i 1595 fikk han følge tjenesteherren på en militært motivert reise til Ungarn for å møte tyrkerne. 20. mai 1599 giftet han seg med Claudia de Cattaneis, selv sanger og datter til en av musikerne ved hoffet. Nesten umiddelbart måtte han følge tjenesteherren som skulle på spaopphold i Flandern, og her fikk Monteverdi møte mesterne i den fransk-flamske musikkstilen.
Rundt år 1600 var Monteverdis ry som komponist befestet, men musikken hans ble også angrepet av representanter for den gamle renessansestilen som anklaget den nye monodiske stilen for å ikke følge 1500-tallets musikalske krav om et jevnt flytende kontrapunkt, forberedte dissonanser og likeverdige stemmer. Giovanni Artusi publiserte i 1599 en pamflett hvor han – uten å nevne navn – kritiserte flere madrigaler for å være «utålelige for øret», og hevdet at de «såret i stedet for å sjarmere».
I 1601 ble Monteverdi utnevnt til kapellmester, "maestro di capella". Tross forpliktelsene ved hoffet komponerte Monteverdi i perioden fra 1590 til 1605 musikk nok til å fylle fire madrigalbøker. Fra den femte boken hadde han begynt å komponere i den nye stilen, og fra monodiens betoning av klare melodilinjer, forståelig tekst og et sparsomt akkompagnement, var det bare et kort og logisk skritt til den nye operaformen, og i 1607 komponerte Monteverdi en av de første i sitt slag, L’Orfeo, som han skrev som bestillingsverk til det årlige karnevalet i Mantova. Operaen ble oppført 24. februar med stor suksess.
September samme år døde hustruen Claudia, et tap Monteverdi tok svært hardt. Han bodde en stund hos sin far i Cremona og vegret seg mot å reise tilbake til hoffet i Mantova, men til slutt ble han kalt tilbake for å komponere en opera til hertugarvingens bryllupsfeiring. Han skrev da operaen "Arianna" (1608) som bare «Ariadnes klage» er igjen av.
I 1610 komponerte han sitt viktigste kirkemusikalske verk, "Vespro della Beata Vergine" (Mariavesper). Etter Hertug Vincenzos død i 1612 ble Monteverdi sagt opp av den mindre musikkinteresserte etterfølgeren.
Venezia.
Monteverdi bodde en kort stund i Cremona før han i 1613 enstemmig ble valgt som kapellmester i Markuskirken, en av de viktigste postene i den musikalske verden på den tiden. Her viste han seg som en effektiv administrator. Musikklivet hadde ligget nede en stund, men han fikk koret på føttene igjen, engasjerte nye virtuose sangere, som Francesco Cavalli, kjøpte inn nye noter, gjeninnførte regelmessig messesang og sørget for at orkestermedlemmene fikk månedslønn i stedet for lønn på oppdragsbasis. Dermed begynte hans beste og mest produktive år. Ved siden av tallrike kirkemusikalske verk fortsatte Monteverdi å skrive verdslig musikk, og han publiserte mellom 1614 og 1638 madrigalsamlingene nr. 6 til 8.
Sønnen døde i en pestepidemi, og etter det forverret Monteverdis helse seg fort. I anledning åpningen av det første offentlige operahuset i Venezia i 1637 skrev han flere verk for scenen, blant annet "Il ritorno d’Ulisse in patria" (1641) og "L’incoronazione di Poppea" (1642). Samtidig overså han en utgave av utvalgt geistlig musikk fra samlingen "Selva morale e spirituale" (1641). Han døde i 1643 i Venezia etter en reise til Cremona og Mantova. Venetianerne ga han en fyrstelig begravelse, og han er gravlagt i kirken "Santa Maria Gloriosa dei Frari" hvor det finnes en minneplakett i et av kapellene som flankerer hovedkoret.
Madrigaler.
Fram til han var førti år arbeidet Monteverdi hovedsakelig med madrigaler, og han ga ut totalt ni madrigalbøker. De første åtte viser en enorm utvikling fra renessansemusikk til typisk monodisk barokkmusikk.
"Quinto Libro" (femte bok), publisert i 1605, viser overgangen fra renessanse- til barokkstil. Boken var kjernen i kontroversen mellom Monteverdi og Artusi. Monteverdi svarte på kritikken i forordet til den femte boken hvor han foreslo å dele musikken i to retninger, den gamle renessansestilen som han kalte "prima prattica" og den nye barokkstilen "seconda prattica". "Prima prattica" beskrev han som forgjengernes polyfone ideal fra 1500-tallet med strengt kontrapunkt, forberedte dissonanser og jevnbyrdighet mellom stemmene. "Seconda prattica" anvendte et mye friere kontrapunkt med en tiltakende hierarki mellom stemmene med vekt på sopran og bass. I "Prima Prattica" skulle harmoniene kontrollere ordene, i "Seconda prattica" skulle ordene kontrollere harmoniene. Dette representerer et skritt mot den nye monodiske stilen. Mange av de nye madrigalene tok i bruk den svært moderne generalbass-teknikken. I tillegg viste den femte boken begynnelsen på en bevisst funksjonell tonalitet (dvs dur-moll-tonalitet i motsetning til modal tonalitet).
"Ottavo Libro" (åttende bok), publisert i 1638, inkluderer de såkalte "Madrigali dei guerrieri ed amorosi" (dvs «Madrigaler om krig og kjærlighet»), som mange anser for å være madrigalformens høydepunkt.
Mens han var i Venezia fullførte Monteverdi sin sjette, syvende og åttende madrigalbok. Den åttende er den største og inneholder verk skrevet over en trettiårsperiode. Volumet inneholder bl.a. en dramatisk scene i "Tancredi e Clorinda" (1624) hvor orkester og stemmer danner to separate grupper som spiller mot hverandre. Sannsynligvis ble Monteverdi inspirert av Markuskirkens to motstående balkonger til å forsøke dette oppsettet. Et annet trekk ved komposisjonen er at det er første gang tremolo og pizzicato brukes på strengeinstrumenter for å oppnå spesielle effekter i dramatiske scener.
Den niende boken ble utgitt posthumt i 1651 og inneholder lettere stykker som canzonetter i begge stilartene.
Operaer.
Florentineren Jacopo Peri skrev rundt århundreskiftet de første verkene innenfor det man i dag kaller opera og skapte dermed operaformen. Kort tid etter, i 1607, skrev Monteverdi "L'Orfeo", den første operaen som utnytter genrens fulle potensial. Handlingen beskrives i levende musikalske bilder og melodiene er lineære og klare. Monteverdi skapte med "L'Orfeo" en helt ny musikkstil, "dramma per la musica" (musikkdramaet). Monteverdis andre opera, "L'Arianna", ble uroppført i Mantova i 1608, og er den mest innflytelsesrike og berømte av de tidlige barokkoperaene. Handlingen dreier seg om den gamle greske legenden om Ariadne og Thesevs.
Monteverdi komponerte i alt minst 18 operaer, men bare "L’Orfeo", "L’Incoronazione di Poppea", "Il ritorno d'Ulisse in patria" og den berømte arien «Ariadnes klage» fra hans andre opera "L’Arianna" er bevart. De siste årene av sitt liv var Monteverdi mye syk, men i denne tiden komponerte han likevel to operatiske mesterverk: "Il ritorno d'Ulisse in patria" (1641) og den historiske operaen "L'incoronazione di Poppea" (1642) basert på keiser Neros liv.
Kirkemusikk.
I Mantova ser det ikke ut til at Monteverdi hadde noe ansvar for kirkemusikk før han ble utnevnt til "maestro di capella" i 1601. Det første kirkemusikalske verket han publiserte var en messe i "prima prattica" (gammel) stil med temaer etter Nicolas Gomberts motett "In illo tempore" fra 1554. Senere ble denne en del av den berømte "Vespro della Beata Vergine" (1610, ofte feilaktig kalt «Mariavesper») som hovedsakelig er i "seconda prattica"-stil. Disse "Vesper-salmene" er et godt eksempel på en tidlig komposisjon med gjentakelse og kontraster – flere satser har en klar "ritornello". Det publiserte verket er i stort format, og det har vært en del uenighet om meningen var at alle satsene skulle framføres i en og samme gudstjenteste. Likevel er det flere indikasjoner på en indre sammenheng. I sin store bredde er verket en forløper for barokkmusikkens høydepunkter, som Händels "Messiah" og J.S. Bachs "Matthäuspassion". Hver av delene (det er 24 til sammen) er fullt utviklet både musikalsk og dramatisk, og den instrumentale teksturen utnyttes for å oppnå presise dramatiske og emosjonelle virkninger på en måte som den gang var helt ny.
Operaer og sceneverk.
Utdrag fra "Il ritorno d’Ulisse in patria"


Markus Sitticus von Hohenems.
Markus Sitticus von Hohenems eller Altemps (født 1533 i Hohenems i Tyskland nå Østerrike, død 15. februar 1595 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cassano i ett år, og senere biskop av Konstanz.
Han ble utnevnt til kardinal 26. februar 1561 av sin onkel pave Pius IV.
Han var fetter til kardinalene Gianantonio Serbelloni og Carlo Borromeo (begge kreert 1560).
Hohenems, Markus Sitticus von
Hohenems, Markus Sitticus von
Hohenems, Markus Sitticus von
Hohenems, Markus Sitticus von


USAs historie (1789–1849).
Etter valget av George Washington som den første presidenten i USA i 1789, godkjente Kongressen i USA den første av mange lover som organiserte styresmakten og adopterte rettighetslover i form av ti tillegg til den nye konstitusjon, "Bill of Rights".
Washingtons administrasjon.
USA i 1800George Washington hadde vært en kjent helt i den amerikanske revolusjonskrigen, øverste leder av den kontinentale hæren og president under konstitusjonskonvensjonen. Han var kanskje den mest populære figuren i amerikansk politisk historie på den tiden. Utropt som «landsfader» vant han lett presidentvalget i 1789, nesten uten motstand. Han fikk alle valgstemmene.
Under Washingtons presidentskap ble den første amerikanske folketellingen gjennomført i 1790 for å møte kravene til seksjon II i den første artikkelen i konstitusjonen som sa at «(en) telling skal gjennomføres innen tre år etter det første møtet til kongressen til de forente stater, og innen hver etterfølgende periode på ti år, på en slik måte som loven tilsier.» Folketellingen fastsatte antallet og formen på kongresjonale distrikt som valgte kongressmenn til representantenes hus.
Kongressen godkjente også domstolslovene av 1789 som etablerte hele den føderale dømmende makten. På den tiden sørget loven for en høyesterett av seks dommere, tre regionsdomstoler og 13 distriktsdomstoler. Den opprettet også embetene til USAs marshal-tjeneste, vise-marshal og distriktsaktorer. I tillegg etablerte den høyesterett som mekler i alle uenigheter mellom statene og den føderale styresmakten i saker hvor føderale og statlige lover var i konflikt.
Whiskey-opprøret i 1794, da bosettere i Monongahela-dalen vest i Pennsylvania protesterte mot en føderal skatt på brennevin og destillerte drikker, var den første alvorlige testen til den føderale styresmakten. Washington beordret føderale marshaller å utstede domstolsordrer som krevde at skatteprotestantene skulle møte i føderal distriktsdomstol. I august 1794 kom protestantene farlig nær åpent opprør og den 7. august samlet tusenvis av bevæpnede bosettere seg nær Pittsburgh. Washington brukte så militsloven av 1792 for å samle militser fra flere stater. En styrke på 13 000 menn ble organisert, omtrent like stor som hele hæren i revolusjonskrigen. Under den personlige kommandoen til Washington, Hamilton og revolusjonshelten Henry Lee marsjerte hæren til det vestlige Pennsylvania og slo opprøret raskt ned. To ledere av opprøret ble dømt for svik, men ble benådet av Washington. Denne responsen markerte første gang under den nye konstitusjonen som den føderale styresmakten hadde brukt militær styrke for å utøve autoritet over nasjonens innbyggere. Det var også den eneste gangen at en sittende president personlig ledet militæret i felten. Whiskey-skatten ble fjernet i 1802, den hadde aldri blitt samlet inn med særlig suksess.
Mange andre betydelige beslutninger i Washingtons to perioder involverte to av hans kabinettmedlemmer, finansminister Alexander Hamilton og utenriksminister Thomas Jefferson, hvis forskjellige ideologier korresponderte med dannelsen av henholdsvis føderalistpartiet og det demokratisk-republikanske partiet. Selv om Washington advarte mot politiske partier i sin avgangstale, følte mange at han på slutten av sine perioder var føderalist. Whiskey-opprøret tydet på dette.
Til tross for et ønske fra Washingtons side på å følge en nøytalitetspolitikk, ville USA vokse til å få en rik diplomatisk historie.
Adams- og Jefferson-administrasjonene.
Washington trakk seg i 1797 og avviste bestemt å tjene i mer enn åtte år som nasjonens leder. Hans visepresident, John Adams fra Massachusetts, ble valgt til ny president. Selv før han overtok presidentskapet, hadde Adams kranglet med Alexander Hamilton og hadde derfor ulempen med et delt parti.
Disse interne vanskene ble ytterlige styrket av internasjonale komplikasjoner. Frankrike som ble provosert av John Jays nylige traktat med Storbritannia, brukte det britiske argumentet om at matforsyninger, marinelagre og krigsmateriell på vei til fiendtlige havner kunne tas av den franske marinen. I 1797 hadde Frankrike tatt 300 amerikanske skip og hadde brutt diplomatiske relasjoner med USA. Da Adams sendte tre andre utsendinger til Paris for å forhandle, informerte agentene til utenriksminister Charles Maurice de Talleyrand (som Adams kalte «X, Y og Z» i sin rapport til kongressen) amerikanerne om at forhandlinger kunne bare begynne dersom USA lånte Frankrike $12 millioner og bestakk embetsmenn i den franske styresmakten. Amerikansk fiendtlighet ovenfor Frankrike økte til et spent nivå. Den såkalte «XYZ-affæren» førte til innrullering av tropper og styrking av den svake amerikanske marine.
Etter en rekke marineslag med franskmennene i 1799 kjent som kvasi-krigen, virket krig ikke til å unngå. I denne krisen ignorerte Adams Hamiltons råd om å gå til krig og sendte tre nye utsendinger til Frankrike. Napoleon, som akkurat hadde tatt makten, tok kjølig imot dem, og faren for konflikt sank gjennom forhandlingene om konvensjonen av 1800 som formelt fritok USA fra sin forsvarsallianse av 1778 med Frankrike. Men med tanke på amerikanernes svakhet, nektet Frankrike å betale $20 millioner i kompensasjon for amerikanske skip tatt av den franske marinen.
Fiendtlighet mot Frankrike førte til at kongressen godkjente loven om fremmede og oppvigleri som hadde alvorlige konsekvenser for amerikanske sivile friheter. Loven om statsborgerskap, som forandret kravet for statsborgerskap fra fem til 14 år, var ment mot irske og franske immigranter som var mistenkt for å støtte republikanerne. Fremmedloven, som kun var operativ i to år, gav presidenten makt til å utvise eller fengsle fremmede i krigstid. Oppvigleriloven gjaldt skriftlig, talt eller trykking av alt som var av «falsk, skandaløs og ondsinnet» natur mot presidenten eller kongressen. De få dommene som ble vunnet under oppvigleriloven skapte bare martyrer av borgerrettigheter og støtte for republikanerne.
Lovene møtte motstand. Jefferson og Madison sponset godkjennelsen av Kentucky og Virginia-resolusjonene til forsamlingene i de to statene i november og desember 1798. Ifølge resolusjonene kunne stater «intervenere» på føderale aksjoner og «nullifisere» dem. Doktrinen med nullifisering ville bli brukt senere av de sørlige statene i sitt forsvar av sine interesser i forhold til nordstatene i spørsmålet om tariffen og slaveri.
Jeffersons demokrati.
Det hvite hus slik det så ut fra sørvest i det 19.århundre, med den gamle vestre vingen synlig.Amerikanerne var klart for forandring i 1800. Under Washington og Adams hadde føderalistene etablert en sterk styresmakt, men noen ganger ikke klart å overholde prinsippet om at den amerikanske regjeringen må kunne lytte til folkets vilje, de hadde fulgt politikker som fremmedgjorde store grupper. I 1798 hadde de for eksempel innført skatt på hus, land og slaver, noe som påvirket hver eneste eiendomseier i landet.
Jefferson samlet jevnt og trutt en stor masse med småbønder, butikkeiere og andre arbeidere, og de uttrykte seg i valget i 1800. Jefferson nøt ekstraordinær fordel pga sin appell til amerikansk idealisme. I sin innsettelsestale, den første i den nye hovedstaden Washington D.C., lovet han «en vis og økonomisk regjering» for å beholde orden blant innbyggerne, men ville «etterlate dem ellers frie til å regulere deres egne bestrebelser med produksjon og forbedring».
Jeffersons minimale tilstedeværelse i det hvite hus oppmuntret til demokratiske prosedyrer. Han lærte sine underordnede til å regne seg selv kun som folkets tillitsmenn. Han oppmuntret landbruk og ekspansjon vestover. Han manet til en liberal statsborgerlov da han hadde tro på Amerika som en havn for de undertrykkede. På slutten av sin andre periode, hadde hans fremsynte finansminister Albert Gallatin redusert nasjonalgjelden til mindre enn $560 millioner. Da en bølge av jeffersonlidenskap sveipet over landet, oppgav stat etter stat eiendomskrav for å stemme og gjennomførte humane lover for gjeldstyngede og kriminelle.
Ekspansjon vestover og 1812-krigen.
Slaget om Lake Erie av William H. Powell (1865)
Louisiana-kjøpet i 1803 gav bønder i vest tilgang til den viktige Mississippi-elven, fjernet det franske nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bosettere et enormt potensial for ekspansjon.
Noen få uker etterpå brøt krig ut mellom Storbritannia og Napoleons Frankrike. USA var avhengig av europeiske inntekter fra eksporten av landbruksvarer, og forsøkte å eksportere mat og råmaterialer til begge de krigførende stormaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karibiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen da den kom dem til gode, men motsatte seg den når den ikke gjorde det.
Etter at den franske marine ble ødelagt i 1805 i slaget ved Trafalgar, søkte britene å innføre et strupetak på franske oversjøiske handelsbånd. Derfor innførte britene en løs blokade på den amerikanske kysten som hevn mot USAs handelspraksis.
I den tro at britene ikke kunne klare seg på andre matkilder enn USA, suspenderte kongressen og president Thomas Jefferson all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i embargo-loven av 1807, i håp om at britene ville oppheve sin blokade av den amerikanske kysten. Boikottloven ødela amerikansk landbrukseksport og svekket amerikanske havner mens britene fant andre matkilder.
Louisiana-kjøpet og USA i 1810James Madison vant presidentvalget i 1808, hovedsakelig for hans evne i utenrikssaker på en tid da Storbritannia og Frankrike begge var på kanten av krig med USA. Han var rask med å trekke tilbake boikottloven for å få liv igjen i de amerikanske havnene.
I respons mot fortsatt britisk innblanding i amerikansk skipsfart og mot britisk støtte til de innfødte amerikanerne i nordvest, erklærte den tolvte kongressen ledet av sørlige og vestlige Jefferson-tilhengere krig mot Storbritannia i 1812. Innbyggere i sør og vest var de ivrigste tilhengerne av krigen, pga deres bekymring for forsvar og ekspansjon av vestlige bosetninger og at de trengte adgang til verdensmarkedene for sin landbrukseksport. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte sank i etterspillet av krigen, som fikk partiet til å svinne hen.
USA havnet i en stillstand i krigen i 1812 etter bitre kamper som varte til 8. januar 1815. Gent-traktaten endte offisielt krigen. Slaget om New Orleans (som fant sted etter at traktaten var signert pga sen kommunikasjon) var en seier for USA og gav landet et psykologisk løft og gav en av dens kommandanter, Andrew Jackson, politisk popularitet.
«Den gode følelsen»-epoken.
USA i 1820Innenrikspolitisk ble presidentperioden til James Monroe (1817–1825) kalt "Den gode følelsen-epoken". På en måte skjuler dette begrepet en periode med utbredt fraksjonalisme og regionale konflikter. På den andre side anerkjenner frasen den politiske triumfen til det republikanske partiet over føderalistpartiet som kollapset som en nasjonal maktfaktor.
Nedgangen til føderalistene førte til forvirring i presidentvalgsystemet. Statsforsamlingene kunne nominere kandidater. I presidentvalget i 1824 valgte Tennessee og Pennsylvania Andrew Jackson med John C. Calhoun fra South Carolina som hans makker. Kentucky valgte Henry Clay, Massachusetts John Quincy Adams og et kongressen støttet finansminister William Crawford.
Monroe er antagelig mest kjent for "Monroe-doktrinen" som han lanserte i sin melding til kongressen 2. desember 1823. I den erklærte han at amerikanere burde være fri fra fremtidig europeisk kolonisering og fri fra europeisk innblanding i suverene lands affærer. Den erklærte videre USAs intensjon om å forbli nøytrale i kriger mellom europeiske stormakter og deres kolonier, men at en måtte vurdere nye kolonier eller innblanding i uavhengige land i Amerika som fiendtlige tiltak mot USA.
Fraksjonalismen og politiske partier vender tilbake.
USA i 1830Personlig og seksjonell troskap spilte en viktig rolle i å bestemme utfallet av valget. Adams vant valgstemmene fra New England og mesteparten av New York, Clay vant Kentucky, Ohio og Missouri, Jackson vant sørøst, Illinois, North og South Carolina, Pennsylvania, Maryland og New Jersey og Crawford vant Indiana, Georgia og Delaware. Ingen kandidater fikk flertall, derfor ble valget kastet inn i representantenes hus i henhold til konstitusjonen, hvor Clay var den mest innflytelsesrike personen. For Clays støtte, som var avgjørende for at han vant presidentskapet, utpekte Adams Clay som sin forsvarsminister i det som ble kjent som den korrupte kjøpslåingen.
Under Adams-administrasjon dukket nye partitilhørigheter opp. Adams sine tilhengere tok navnet «nasjonale republikanere», senere ble det forandret til «Whigs». Til tross for at han styrte ærlig og effektivt, var ikke Adams en populær president, og hans administrasjon var preget av frustrasjoner. Adams mislyktes i sine forsøk på å instituere et nasjonalt veisystem og kanalsystem. Hans år i embetet ser ut til å ha vært en lang gjenvalgskampanje og hans kalde intellektuelle temperament vant ingen venner. Jackson, derimot, hadde enorm populær appell, særlig blant hans tilhengere i det nylig dannede demokratiske partiet som steg opp fra det republikanske partiet, med sine røtter tilbake til presidentene Jefferson, Madison og Monroe. I valget i 1828 beseiret Jackson Adams med et overveldende flertall blant valgstemmene.
Jacksons demokrati.
Andrew JacksonAndrew Jackson trakk sin støtte fra småbøndene i vest og arbeiderne, håndtverkerne og små handelsmenn i øst, som forsøkte å bruke sin stemme for å stå imot de stigende kommersielle og produksjonsinteressene assosiert med den industrielle revolusjon.
Presidentvalget i 1828 var en betydelig arbeidsbenk i trenden mot bredere stemmedeltakelse. Vermont lot alle menn stemme fra den ble tatt opp i unionen og Tennessee gav stemmerett til alle som betalte skatt. New Jersey, Maryland og South Carolina fjernet kravet om eiendom mellom 1807 og 1810. Stater som gikk inn i unionen hadde enten stemmerett for alle hvite menn eller et lavt krav om skattebetaling. Fra 1815 til 1821 fjernet Connecticut, Massachusetts og New York alle eiendomskrav.
«Tårenes sti».
Kongressen godkjente fjerningen av indianerne i 1830 som autoriserte presidenten til å fremforhandle avtaler som byttet indiansk stammeland i de østlige statene med land vest for Mississippi. I 1834 ble et eget indianer-territorium etablert i det som nå er Oklahoma. Innfødte amerikanere undertegnet totalt 94 avtaler under Jacksons to perioder og gav fra seg tusenvis av kvadratkilometer til den føderale regjeringen.
Cherokeene, viss land i det vestlige North Carolina og Georgia hadde blitt garantert av en traktat siden 1791, stod ovenfor utvisning fra sitt territorium da en fraksjon av cherokeene signerte en fjerningsavtale i 1835. Til tross for protester fra den valgte Cherokee-ledelsen og mange hvite støttespillere, ble cherokeene tvunget til å ta den lange og vonde reisen til indianerterritoriet i 1838. Mange døde av sykdommer og sult i det som ble kjent som «tårenes sti».
Slaget om banken.
Før nullifikasjonssaken hadde blitt avgjort dukket en annen kontrovers opp og utfordret Jacksons lederskap. Det gjaldt en ny kontrakt for den andre "Bank of United States". Den første sentralbanken hadde blitt etablert i 1791 under Alexander Hamiltons rådgivning og hadde kontrakt for en 20 års periode. Staten holdt noen av dens aksjer, men det var ikke statens bank. Banken var et privat selskap hvor overskuddet gikk til dens aksjeeiere. Den var opprettet for å stabilisere myntenheten og stimulere handel. Men den ble avskydd av vestlige innbyggere og arbeidere som mente den var et «monster» som gav spesialtjenester til noen få mektige menn. Da kontrakten dens gikk ut i 1811, ble den ikke forlenget.
I de neste få årene var bankforretningene i hendene på banker med statskontrakter som utstedte valuta i overflod, noe som skapte stor forvirring og førte til inflasjon og bekymringer for at statsbanker ikke kunne gi landet en enhetlig valuta. I 1816 fikk en ny "Bank of the United States", som lignet den første, en kontrakt for 20 år.
Fra sin unnfangelse var den andre banken upopulær i de nye statene og territoriene og blant mindre rike mennesker overalt. Motstandere hevdet at banken hadde så godt som monopol over landets kreditt og valuta og gjentok at den representerte interessene til noen få rike. Jackson, valgt som en populær motstander av den, la ned veto på et vedtak om å gi banken en ny kontrakt. I sin tale til kongressen snakket han mot monopol og spesialprivilegier og sa at «våre rike menn har ikke vært fornøyd med lik beskyttelse og like fordeler, men har hatt som mål å få oss til å gjøre dem rikere gjennom kongressens lovgivning». Forsøket på å overstyre vetoet lyktes ikke.
I valgkampanje som fulgte, førte bankspørsmålet til en fundamental deling mellom handelsnæringen, produsentnæringen og finans-interesser (vanligvis kreditorer som foretrakk lavt pengevolum og høye renter), og arbeidere og landbrukssektoren som ofte var i gjeld til banker og derfor foretrakk et økt pengevolum og lavere renter. Utfallet var en entusiastisk godkjennelse av Jacksons tanker. Jackson så sitt gjenvalg i 1832 som et folkelig mandat til å knuse banken slik at den ikke kunne gjenopprettes og fant et ferdiglaget våpen i en provisjon i bankens kontrakt som autoriserte fjerning av offentlige midler.
I september 1833 beordret Jackson at det ikke skulle settes flere statlige midler i banken og at pengene som allerede var i dens varetekt skulle gradvis trekkes ut i ordinære statlige utgifter. Nøye utvalgte statsbanker som ble strengt regulert ble satt inn i dens sted. I den neste generasjonen ville USA klare seg med et relativt uregulert statsbankssystem, som drev den vestlige ekspansjonen gjennom billig kreditt, men som gjorde nasjonen sårbar i forhold til periodisk panikk. Det var ikke før borgerkrigen at USA fastsatte et nasjonalt banksystem.
Nullifiseringskrisen.
Mot slutten av sin første periode i embetet, ble Jackson tvunget til å konfrontere staten South Carolina i saken om beskyttende toll.
USA i 1840De beskyttende tariffene som var godkjent av kongressen og signert som lovgivning av Jackson i 1832, var mildere enn de i 1828, men de førte til mer forbitrelse blant mange i staten. Som svar uttrykte et antall borgere i South Carolina sin bifallelse av «statenes rettigheters» prinsipp om «nullifikasjon», som ble erklært av John C. Calhoun, Jacksons vise-president til 1832, i South Carolinas utmeldelse og protest (1828). South Carolina behandlet tariffen ved å adoptere innsettelsen av nullifikasjon som erklærte både tariffene i 1828 og 1832 som null og lovlig innenfor statsgrensene.
Nullifikasjon var bare den siste i en rekke av staters utfordringer mot autoriteten til den føderale styresmakten. I respons til truslene fra South Carolina, sendte Jackson sju små marinefartøyer og et krigsskip til Charleston i november 1832. 10. desember utstedte han en kjent proklamasjon mot nullifisererne. South Carolina, erklærte presidenten, stod på «randen av opprør og svik», og han appellerte til folket i staten om å gjenta deres troskap mot unionen som deres forfedre hadde kjempet for.
Senator Henry Clay, selv om han var en forsvarsadvokat og politisk rival av Jackson, drev frem et kompromisstiltak gjennom kongressen. Clays kompromisstariff av 1833 spesifiserte at alle tollsatser over 20 prosent av varenes verdi skulle bli redusert i små etapper, slik at innen 1842 ville alle artiklenes tollsatser ha nådd nivået til den moderate tariffen av 1816. Resten av sørstatene erklærte South Carolinas kurs som lite vis og som avvik fra konstitusjonen. Tilslutt trakk South Caroline tilbake sine aksjoner. Jackson hadde forpliktet den føderale styresmakten på prinsippet om unionens suverenitet. Men South Carolina hadde fått mange av sine krav innfridd, og hadde demonstrert at en enkelt stat kunne tvinge gjennom sin vilje på kongressen.
Ekspansjon vestover og krigen mot Mexico.
USA i 1850Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815 begynte en periode med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om intern utvikling i Nord-Amerika. Med slutten på den britiske alliansen med innfødte amerikanere i krigstiden øst for Mississippi-elven, var bosettere bestemt på å kolonisere ukjent land på den andre siden av elven. I 1830-årene deporterte den føderale styresmakten med makt de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest.
Vestlig ekspansjon gjennom offisielle beslutninger i regjeringen ble fulgt opp av vestlig (og nordlig i tilfellet til New England) bevegelse av bosettere i og forbi grenselandet. Daniel Boone var en grensemann som drev pionerbosettelsen i Kentucky. Dette mønsteret ble fulgt i hele vesten da menn handlet med indianerne og utforsket områdene. Disse fjellmennene var dyktige krigere og jegere og etablerte handelsstasjoner i hele vesten og fortsatte å handle med indianerne og tjene den vestlige migrasjonen av bosettere til Utah, Oregon og California.
Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere enorme områder i Nord-Amerika på utsiden av sitt lands grenser, særlig i Oregon, California og Texas. Innen midten av 1840-årene var USAs ekspansjonisme uttalt i begrepene til ideologien «Skjebnens manifest».
Kongressen erklærte krig på Mexico i mai 1846. USA beseiret Mexico som var ute av stand til å motstå angrepet fra amerikansk artilleri, med små ressurser og plaget av en delt kommando. I Guadalupe Hidalgo-traktaten i 1848 måtte Mexico avstå Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene ble territoriene som ble avstått av Mexico det sentrale punktet i seksjonelle spenninger over utvidelsen av slaveri.
Store hendelser i den vestlige bevegelsen til den amerikanske befolkningen var Homestead-loven, en lov som gav en bosetter rett til land han kunne dyrke for en minimal pris, åpningen av Oregonterritoriet for bosetning, revolusjonen i Texas, åpningen av Oregon-stien, mormonernes emigrasjon til Utah i 1846–7, Californias gullrush i 1849, Colorados gullrush i 1859 og fullføringen av den første transkontinentale jernbane i Nord-Amerika 10. mai 1869.


Francesco Gonzaga den eldre.
Francesco Gonzaga den eldre (død 21. oktober 1483) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 18. desember 1461 av pave Pius II.
Gonzaga, Francesco1
Gonzaga, Francesco1


Francesco Gonzaga den yngre.
Francesco Gonzaga (født 6. desember 1538 i Palermo, død 6. januar 1566 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cosenza og senere biskop av Mantova.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av sin onkel pave Pius IV.
Han var i slekt med kardinalene Ercole Gonzaga (kreert 1527), Giovanni Vincenzo Gonzaga (1578), Francesco Gonzaga den eldre (1461), Sigismondo Gonzaga (1505), Pirro Gonzaga (1527), Scipione Gonzaga (1587), Ferdinando I Gonzaga (1607) og Vincenzo II Gonzaga (1615).
Gonzaga, Francesco2
Gonzaga, Francesco2
Gonzaga, Francesco2
Gonzaga, Francesco2


Gianfrancesco Gàmbara.
Gianfrancesco Gàmbara (født 16. februar 1533 i Brescia, død 5. mai 1587 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble biskop av Viterbo.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av sin onkel pave Pius IV.
Han var i slekt med kardinalene Uberto Gàmbara (nevø, kreert 1539) og Carlo Borromeo (stebror, 1578).
Gambara, Gianfrancesco
Gambara, Gianfrancesco
Gambara, Gianfrancesco
Gambara, Gianfrancesco
Gambara, Gianfrancesco


Air France Flight 358.
Air France Flight 358 er et fransk fly fra flyselskapet Air France som krasjlandet 2. august 2005 på Toronto Pearson internasjonale lufthavn. Flyet var av typen Airbus A340-300. Flyet, med 297 passasjerer og 12 besetningsmedlemmer ombord, hadde fløyet inn fra Charles de Gaulle lufthavn ved Paris.
Flyet skled av rullebanen under landing i dårlig vær. Det skal ha vært vind med storm styrke og flere lynnedslag i området. Flyet skal også ha blitt truffet av et lyn før det landet, og skal ha brukket i to mens det brøt mellom sikkerhetsgjerdet ved enden av rullebanen og fortsatte 100 meter og kom til stans ved ravine tett ved og en motorvei. Det brennende passasjerflyet havnet bare ca. 50 meter unna en av de mest trafikkerte motorveiene i Canada, og det tok to timer før brannen var slukket.
En radiostasjon i Toronto meldte at flere passasjerer ble observert mens de klatret ut av det brennende flyet, og at flere andre om bord hadde blitt evakuert i sikkerhet. Air France meldte senere at alle passasjerer og hele besetningen hadde overlevd. 14 ble skadd, ingen alvorlig.
Ulykken skjedde kl. 16.15 lokal tid, under det travle ettermiddagsrushet i Toronto.
Andre innkommende fly til Toronto ble umiddelbart omdirigert til andre kanadiske lufthavner ved Ottawa, London, Hamilton, Montreal og Winnipeg, eller til Syracuse Hancock International Airport i Syracuse, New York, USA. Rutefly fra Vancouver måtte returner til utgangspunktet. Omkring 540 flyvninger ble kansellert.
Første større flyulykke i Nord-Amerika på fire år.
Den forrige store flyulykken i Nord-Amerika fant sted den 12. november 2001, kort tid etter terrorangrepet i New York. Da mistet et fly fra American Airlines en del og styrtet inn i et boligområde i New York. 265 mennesker mistet livet.
Tidligere ulykker på Pearson lufthavn.
Pearson-flyplassen er Canadas travleste lufthavn, med 28 millioner passasjerer i 2004.
Flyplassens verste ulykke fant sted den 5. juli 1970, da Air Canada Flight 621 fra Montreal kom inn for mellomlanding på vei til Los Angeles. Spoilerne ble utløst ved en feil; katastrofen kostet alle passasjerer og mannskap livet, i alt 109 personer.
Den 26. juni 1978 prøvde Air Canada Flight 189 til Winnipeg å avbryte et takeoff, og havnet i en kløft utenfor enden av rullebanen. To av 107 passasjerer omkom.


Marcantonio Amulio.
Marcantonio Amulio (født 1506 i Venezia, død 17. mars 1572 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Rieti, og var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av sin onkel pave Pius IV.
Amulio, Marcantonio
Amulio, Marcantonio
Amulio, Marcantonio
Amulio, Marcantonio


Evangeliet etter Markus.
"Illustrasjon av Markus – evangelieskrift fra 1500-tallet"
Evangeliet etter Markus er den andre boken i "Det nye testamente" i den kristne "Bibelen". Det er også det minste og sannsynligvis det eldste av de fire evangeliene. Det er sammen med "Evangeliet etter Matteus" og "Evangeliet etter Lukas" regnet som til de såkalte synoptiske evangelier. Markusevangeliet var opprinnelig anonymt, men fikk tidlig i kirkehistorien overskriften "ifølge Markus". Denne «Johannes Markus» er i følge den bibelske fortellingen en disippel av Peter, og baserte sin tekst på Peters vitnemål. Han blir referert til i Peters første brev 5:13 som «...Markus, min sønn». og som deltok på noen deler av apostelen Paulus' misjonsreiser. Teksten ble trolig skrivet en gang rundt år 70 eller noe senere. Det er vanlig å referere til teksten som "Markusevangeliet" og forkorte det til "Mark".
Evangeliet etter Markus forteller om Jesus' liv fra døperen Johannes' dåp av Jesus og til Kristi himmelfart, og det konsentrer seg særlig om de siste ukene av hans liv; kapitlene 11-16, reisen til Jerusalem. Den raske fortellingen portretterer Jesus som en heroisk handlingens mann, en eksorsist, en lege, og en som gjør mirakler. Et viktig tema hos Markus er den messianske hemmelighet. Jesus stilner de besatte han leger, holder sin messianske identitet hemmelig, og skjuler sin budskap i lignelser. Disiplene feiler også å forstå miraklenes rekkevidde og vesen.
Innhold.
Markusevangeliet inneholder mindre talestoff enn de andre øvrige evangeliene og vektlegger isteden handling i større grad. Istedenfor for å fortelle hva Jesus sa, forteller Markus hva han gjorde. Ordet «straks» (fra gresk "evtys") er det ordet som brukes oftest i evangeliet og driver handlingen fremover.
Markus er den evangelisten som oppfant sjangeren evangelium, og evangeliet har sitt høydepunkt i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Den store vekten som legges til nettopp på denne siste delen har gjort at forskere har beskrevet Markus som en pasjonsfortelling med innledning. Et viktig vendepunkt er Peters bekjennelse i kapitel 8.
Markus 16, 9-20 finnes ikke i de eldste og beste tekstvitner, og er sannsynligvis føyd til senere.
Forfatter.
Tradisjonelt har de ytre kriteriene (den oldkirkelige tradisjon) holdt forfatteren av evangeliet for å være Johannes Markus, en av Paulus’ og Peters medarbeidere. Markus er nevnt i "Apostlenes gjerninger" og brevlitteraturen som "Paulus’ brev til kolosserne", "Paulus' brev til Filemon", "Paulus' andre brev til Timoteus" og "Peters første brev".
Det eldste vitnesbyrd til forfatterspørsmålet er Papias (ca 65 – ca 145 e Kr), en biskop i byen Hierapolis i Lilleasia. Ved Papias, som ikke selv hadde møtt Markus eller noen av de andre evangelistene, og evangelieoverskriften (gresk "KATA MARKON", som tidligst stammer fra ca 110 e Kr) bygger resten av de oldkirkelige teologer sin tradisjon om at Johannes Markus er forfatteren. Og det er ingen andre som nevnes som mulige forfattere.
Det er ikke mulig ut fra selve teksten å si noe bestemt om hvem forfatteren kan være. Det eneste som kan sies er at evangeliet synes å presentere den grunnstrukturen i den oldkirkelig overlevering om Jesus fra Nasaret – den samme grunnfortelling som vi møter i Apostlenes gjerninger og hos Paulus og Peter.
Forfatteren har en veldig enkel gresk, kjennskap til arameisk og ser ut til å ha behersket noe latin. Han bruker i stor grad fortellende språk, eksempelvis i det nevnte "evtys" overfor og bruken av "kai" og ved å binde setningene og dermed fortellingen sammen.
I lys av "det synoptiske problem" er det vanlig å anta at Markus har vært benyttet som en av hovedkildene i to-kilde-hypotesen. Selv om det er vanskelig å si sikkert er det ikke umulig å tenke seg at Johannes Markus er forfatteren av evangeliet, men en god del kritiske forskere vil si at forfatteren er anonym.
Sted og tid.
Det er en del uenighet om når evangeliet skal dateres til. Enkelte vil si så tidlig som 40- og 50-tallet e Kr, mens et flertall av forskere mener at 60- og 70-tallet er nærmere sannheten. Det første vil da gå i mot Ireneus av Lyon som hevder at evangeliet ble skrevet etter at Peter var død. Klemens av Alexandria hevder derimot at evangeliet ble skrevet før Peters død. Uansett er det ut i fra det synoptiske problem og to-kilde-hypotesen vanlig å anta at evangeliet ble skrevet rundt 80 e Kr.
Det er vanskelig å avgjøre hvor evangeliet er avfattet, men det er vanlig å plassere stedet til Roma. Der var det en stor kristen menighet og både Paulus og Peter led martyrdøden der. Både Ireneus og Klemens hevder at Markus skrev i Roma. At Markus har en rekke latinismer, forklarer jødiske skikker og arameiske uttrykk. Dette og en del andre momenter peker mot en hedningekristen menighet og passer godt med Roma som mulig sted for forfatterskapet.
Teologi.
Selv om evangeliets sikte tydelig forkynnes for leserne i første setning som «Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn», holdes dette skjult for de fleste i fortellingen selv. Jesus som forkynner evangeliet, og som selv er den forkynte, åpenbarer ikke det direkte til de han møter. Han gir taleforbud til en som er blitt helbredet og lignelsene er faktisk gitt «for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå...». Jesus fremtrer før påsken som en skjult messias, kanskje for å ikke bli tolket i lys av de mange messiaskategorier på hans egen tid. Selv ikke disiplene har forstand og er forherdet. Først i lys av Jesu død og oppstandelse ser de ham først som han virkelig er – Gud sønn. Enkelte forskere, da særlig den tysk lutherske teologen William Wrede, har hevdet at messiashemmeligheten er en litterær konstruksjon som ikke har bakgrunn i disiplenes virkelig opplevelse av Jesus.
Kristne betrakter Markusevangeliet som himmelsk inspirert og vil se evangeliets teologi som konsistent med hva resten av Bibelen sier. Andre ser Markus som en betydningsfull bidragsyter til en mer mangfoldig kristen teologi, skjønt kristne er tidvis ikke enige om denne teologiens vesen. Markus' bidrag til en nytestamentlig teologi kan imidlertid bli identifisert som unik i og av seg selv.
Markus er sett på som en historiker og teolog. Den lidende Messias er sentralt i Markus' portrett av Jesus, hans teologi og hans tekststruktur. Denne kunnskapen er skjult og kun de med åndelig innsikt kan se. Konseptet av skjult budskap kan ha blitt grunnlaget for de senere gnostiske evangeliene. John Killinger har argumentert for at i Markusevangeliet er fortellingen om oppstandelsen skjult gjennom hele evangeliet, og han spekulerer om Markus som forfatteren i seg selv kan ha vært en gnostisk kristen.


Liste over mest innbringende filmer.
Dette er en liste over historiens mest innbringende filmer'". Lista tar kun utgangspunkt den summen filmene spilte inn på kino (tall fra videoutleie, videosalg og TV er ikke inkludert).
Alle tall er oppgitt i amerikanske dollar. Tallene er ikke justert i forhold til inflasjon og derfor domineres den av relativt nye filmer.


110 meter hekk.
110 meter hekk er en løpsøvelse i friidrett, og den korteste hekkeøvelsen som arrangeres utendørs for herrer. Tilsvarende distanse for kvinner er 100 meter hekk. 110 meter hekk har vært med i OL siden starten i Athen i 1896. Distansen inngår også i herrenes tikamp.
Verdensrekorden på distansen er per 12. juni 2008 12,87 sekund, løpt av cubaneren Dayron Robles, under et stevne i Ostrava i Tsjekkia.
Løperne skal forsere ti 106 centimeter høye hekker i løpet av strekningen. Den første hekken er plassert 13,72 meter fra startstreken, deretter står hekkene med 9,14 meters avstand, slik at den siste står 14 meter før mållinjen.


Toronto Pearson internasjonale lufthavn.
Toronto Pearson International Airport (IATA-kode YYZ) ligger i Mississauga, Ontario, rett vest for Toronto. Den er Canadas travleste flyplass, og er nr. 29 på listen over verdens travleste flyplasser. I 2004 var mer enn 28 millioner passasjerer innom lufthavnen.
Lufthavnen er Air Canada primærbase, og den betjener Stor-Toronto. Den ble tidligere drevet av Transport Canada, men blir nå drevet av Greater Toronto Airports Authority. Den 2 august 2005 totalhavarerte et Air France fly under landing, 14 personer ble skadet men alle overlevde.


Firth of Forth.
Firth of Forth er en fjord i Skottland, som er dannet der elven Forth renner ut i Nordsjøen mellom Fife i nord og West Lothian, City of Edinburgh og East Lothian i sør. Elven har tidevann helt opp til Stirling, men overgangen mellom fjord og elv regnes gjerne for å ligge ved Kincardine-broen.
Det ligger en rekke byer ved fjorden, petrokjemiske anlegg ved Grangemouth og Burntisland, en kommersiell havn ved Leith, oljeriggverft ved Dalgety Bay og Methil samt et marineverft ved Rosyth.
I tillegg til Kincardine-broen blir trafikk også ført over fjorden på Forth Road-broen og Forth-broen.
I den indre delen av fjorden har mer enn halvparten av den blitt fylt igjen for å gi plass til industri og noe landbruk.
Øyene i fjorden, Firth of Forth Islands, er et verneområde ("Special Protection Area"), hvor mer enn 90 000 sjøfugl hekker hvert år. På May er det et fugleobservatorium.
Eksterne lenker.
Forth


Arve Walde.
Arve Grøvan Walde (født 19. mai 1985) er en norsk fotballspiller som spiller for Fyllingsdalen.
Han spilte tidligere for Brann der han debuterte på A-lagsnivå i 2003, men bortsett fra en kort periode i 2004-sesongen, klarte han aldri å etablere seg på Branns førstelag. I 2006 var han utleid til 1. divisjonsklubben Løv-Ham og fra 2007 ble han permanent spiller for klubben. Etter seks sesongen i klubben ble Fyllingen og Løv-Ham slått sammen til Fyllingsdalen og Walde fortsatte i den nye klubben. I den nye klubbens første seriekamp skåret Walde tidenes første mål for klubben.
Han har spilt rekke aldersbestemte landskamper for Norge. Walde var en svært sentral spiller på Branns juniorlag som ble norgesmestere for juniorer i 2002. Han var også på banen under cupfinalen i 2004, da Brann ble norgesmestere. Arve Walde er lillebror til Knut Walde som også har spilt for Brann og Løv-Ham.


Firth of Clyde.
Nordre del av Firth of Clyde med Holy Loch i bakgrunnen
Firth of Clyde er en fjord i Skottland, der elven Clyde renner ut i havet. Den strekker seg fra tidevannsgrensen i Glasgow sentrum til fjordmunningen i mellom Argyll and Bute og Ayrshire. Den ytre fjorden skilles fra Atlanterhavet av halvøya Kintyre. Ved munningen er fjorden omkring 42 km bred.
Grensen mellom elven og fjorden er noe vag. Formelt regnes den for å gå ved ankerplassen utenfor Greenock, kalt "Tail of the Bank" etter sandbanken som skiller elven fra fjorden. Men de som bor i området regner ofte Dumbarton som en by ved fjorden, men befolkningen i Port Glasgow og Greenock kaller fjordområdet nordover for «elven».
Øyer i fjorden.
Clyde


Liberalkonservatisme.
Liberalkonservatisme er en politisk ideologi som både omfatter konservative og liberale elementer. Ettersom konservatisme og liberalisme historisk er motsetninger, har liberalkonservatisme en rekke forskjellige og ofte motstridende betydninger.
Liberalkonservatisme har gjerne blitt brukt om blandingen av politisk liberalisme og tradisjonelle konservative verdier, som respekt for tradisjoner og religiøse verdier. Liberalkonservatisme står dermed i motsetning til klassisk liberalisme og sosialliberalisme, som legger mindre vekt på tradisjoner.
Ideologisk bakgrunn.
Liberalkonservatismen far er Edmund Burke. Burke satt i det britiske parlamentet for det liberale Whig-partiet, og støttet frihet og menneskerettigheter – altså liberale idealer. Burke støttet på bakgrunn av dette både den amerikanske revolusjonen for uavhengighet, og bedre behandling av Irland.
Burke var fremdeles liberal og støttet derfor idealene bak revolusjonen, men var motstander av revolusjonstankegangen fordi han mente at revolusjonen ville føre til for mye død og brudd på menneskerettighetene. Like fullt var han motstander av det gamle systemet også, grunnet dets mangel på frihet og rettigheter.
Her ligger liberalkonservatismens bane: man er "liberal av ide, og konservativ av metode", underforstått at man støtter frihet og rettigheter like mye som liberalistene, men er motstander av revolusjon, fordi man mener en revolusjon vil true folks rettigheter.
Kamp om konservatismen.
Etter Burkes død begynte også grupper uten liberale idealer å kalle seg konservative. Det de hadde til felles med Burke var at de også var motstander av den franske revolusjon, men var gjerne grupper fra den eksisterende overklassen / adelen som bare ville bevare systemet og sine posisjoner. Kampen mellom disse og de liberalkonservative har preget konservative partier i Europa fra 1800-tallet til langt ut på 1900-tallet.
Den dag i dag blir gjerne konservatismen sett på som en ideologi kun for bevaring. De liberalkonservative er derimot fremtidsoptimister, og har kommet med det paradoksale uttrykket "forandre, for å bevare". Liberalkonservative mener de er den ekte konservatismen, siden de følger Burke og kalte seg konservative først, og bruker kun ordet "liberal-" foran, for å fjerne all tvil om at man støtter liberale idealer og gradvise forandringer i samfunnet.


Androgyni.
Androgyn, adjektiv, gresk "androgynos", latin "androgynus" ("andros" = mann + "gyne" = kvinne). Begrepet var tidligere en teknisk betegnelse for å være tvekjønnet. Det betegnet en person som er født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. I dag brukes androgyn i dagligtale ofte for å beskrive mennesker med uklar eller tvetydig sosial kjønnsidentifikasjon. Den første skriftlige forekomst man kjenner til er fra 1552.
"Hermafroditt" var tidligere et annet ord for det samme hos mennesker, men i dag brukes hermafroditt heller om et dyr eller en plante som besitter både mannlige og kvinnelige reproduksjonsorganer. Tilstanden kan være naturlig for enkelte planter, men ikke hos pattedyr. Østers er et eksempel på en organisme som kan være hermafroditt.
Androgyni forekommer ofte i naturreligioner og opphavsmytologi. I norrøn mytologi befrukter jotnen Yme seg selv.
Eksempler på androgyne mennesker i populærkulturen er blant andre Patti Smith, Annie Lennox, Boy George, David Bowie, Grace Jones og Brian Molko.


Fallos.
Fallos (engelsk og latin "phallus", gresk "phallos") betyr penis, altså det mannlige kjønnsorgan. Mer sjeldent kan ordet også referere til klitoris hos kvinner når den er seksuelt stimulert. Begrepet benyttes om et hvilket som helst objekt som kan minne om en ereksjon ("stiv penis"), eller mannlig seksualitet. Dette kan for eksempel være et tårn eller et kneisende fjell. William Shakespeare benyttet ofte falliske symboler i sine teaterstykker, som f.eks. sverd og kniver, som henvisninger på maskulinitet.
I historien.
Man har funnet falliske symboler i fornminner, eksempelvis den hvite stein på Dønna i Nordland, som visuelt er en avbildning av en penis og indirekte er et symbol på en fruktbarhetskult. Også i utlandet er funnet mange tilsvarende gjenstander, særlig i det antikke Hellas og i Roma. I India er en fallos et symbol på guden Shiva.
Den eldste representasjon på mannlig seksualitet som er funnet er en skulpturert og polert steinfallos funnet i Tyskland i nærheten av Ulm. Den ble funnet i den berømte grotten Hohler Fels. Objektet er 20 cm lang og 3 cm i vidde og er blitt datert til å være 28 000 år gammelt. Forskerne kan ikke se bort fra at gjenstanden også har vært benyttet som en dildo, dvs et seksuelt hjelpemiddel.


Kryddernellik.
Kryddernellik er et krydder som kommer fra nelliktreet (lat. "Syzygium aromaticum", "Eugenia caryophyllata" o.a.), et opptil 12–15 meter høyt eviggrønt tre av myrtefamilien som opprinnelig stammer fra Indonesia.
De umodne blomsterknoppene fra nelliktreet blir tørket og brukt som krydder. Krydderet er kjent under flere navn, som f.eks. kryddnellik, kryddenellik, kryddernellik, nelliktre eller rett og slett nellik.
Skal ikke forveksles med plantefamilien nellik.
Opprinnelse.
Selve ordet nellik er lån fra tysk Nelke, som i sin tur er en sammedragning av "(Gewürz-)Negelken", "(krydder-)nagler". På nederlandsk er denne forbindelsen tydelig, med navnet «kruidnagel», eller "kryddernagle". Den engelske betegnelsen «clove» er lånt fra fransk «clou», "nagle". Det er usikkert men relativt sannsynlig, at krydderbetegnelsen [ṣippōren] med opprinnelig betydning "negl" eller "klo" som er brukt om et av krydderne i tempelrøkelsen, (2. Mos. 30,34; "Talmúd Jerusjalmí", Jomá IV:5 (23a); "Talmúd Bablí", Keritót 6a) står for kryddnellik. Denne forklaringen er bl.a. fremsatt av Moses Mendelssohn i hans kommentar til 2. Mos. 30,34. Rashi hevdet derimot at «ṣippōren» var ei urterot som er «slett og gjennomsiktig som en fingernegl».
Historie.
Bruken av nellik er kjent fra Kina under Han-dynastiet (fra rundt 200 før til 200 etter Kristus), da embedsmenn ble pålagt å tygge nellik før møter for å redusere ubehaget ved dårlig ånde. I Europa ble nellik første gang omtalt av Plinius den eldre (første århundre etter Kristus). Keiser Konstantin den store ga 45 kilo nellik i gave til pave Sylvester I i 355. På den tiden ble det ansett å ha flere gunstige virkninger som legemiddel. Munkene i St. Gallen i Sveits brukte nellik på 800-tallet, og dronning Blanca av Norge etterlot seg nellik da hun døde i 1363. Øyene Molukkene i dagens Indonesia var eneste produksjonssted (noe som ikke var kjent i Europa), og herskerne i de små rikene der var meget rike. Også kjøpmenn på Sri Lanka og i Genoa og Venezia tjente på nellikhandelen.
Den portugisiske kapteinen Serrão fant i 1511 veien til øya Ternate der det ble dyrket nellik, og ga informasjonen videre til Magellan. Portugiserne tok raskt over krydderhandelen fra Øst-Asia, og kontrollerte handelsstedene på veien til Lisboa, som fikk monopol som importhavn i Europa. Hollendere og briter utfordret det portugisiske monopolet, blant annet motivert av at portugisierne tok svært høye priser, og etter at Spania og Portugal ble én stat på slutten av 1500-tallet gikk hollenderne og britene inn i nellikhandelen. Cornelis van Houtman kom til Amsterdam med den første lasten i 1597. Hollenderne massakrerte alle engelskmenn på nellikøya Amoina i 1623 og oppnådde kontroll over tilførselen. For å sikre monopolet ble produksjonen sentralisert til få øyer, ved at nelliktrær ble brent på de øvrige produksjonsstedene og befolkningen drept eller fordrevet. Den fordrevne lokalbefolkningen greide å opprettholde en viss produksjon i uveisomme områder, og fugler bragte frø mellom øyene.
Franskmannen Pierre Poivre (norsk: Petter Pepper) var opprinnelig misjonær. Som guvernør på den franske koloniøya Mauritius i det indiske hav greide hans ekspedisjon i 1766 å kjøpe nellikplanter av lokale folk på øya Jibby i Indonesia og bringe dem til Mauritius uten å bli innhentet av portugiserne som fulgte etter. Fra 1818 startet Zanzibar nellikdyrking, fra 1827 Madagaskar.
På 2000-tallet skjer en betydelig andel av produksjonen på øya Pemba nær Zanzibar i Tanzania.
Dyrking.
Opprinnelseslandet Indonesia er fremdeles viktig, men Madagaskar, Sri Lanka, Molukkene og India er viktige produsenter. Verdens ledende produsent er øya Zanzibar i Tanzania.
Krydder.
Nellikspiker kan brukes hele eller malt i matlaging som i sursild men gir en sterk smak og brukes vanligvis med tilbakeholdenhet. Krydderet blir brukt over hele verden. I Norge benyttes det mest til baking. Det er vanlig i indisk matlaging, der blir brukt til å sette smak på te og karri.
Olje.
Olje fra kryddernellik (engelsk: "clove oil") brukes til anestesi av fisk.
Røyking.
I Indonesia blir nellik brukt i sigaretter, såkalte "kretek". I Vesten røkes de av og til med marihuana.
Tannpine.
Nellik brukes som til å dempe smerte i munn ved tannverk. Man kan enten bruke nellikolje eller røre ut litt knust nellikkrydder i vann og føre på ved behov direkte og/eller på bomull nær der det gjør vondt.
Forbruk i Norge.
Importen av kryddernellik til Norge har på 2000-tallet variert sterkt, med et gjennomsnitt på rundt 25 tonn per år (1999–2009). Mer enn en tredjedel av importen har kommet fra Madagaskar, cirka 10% fra India og like mye fra Komorene, mens mindre mengder er importert fra Brasil, Egypt, Indonesia, Iran, Kina, Malaysia, Marokko, Mexico, Nigeria, Pakistan, Sri Lanka, Thailand, Tyrkia og Vietnam. Noe import skjer fra europeiske land, der opprinnelsesland ikke fremgår av statsikken. Importen utgjør et forbruk per innbygger på cirka 5 gram per år.
Litteratur.
Jan-Öjvind Swahn: "Krydder. Historien om kryddernes opprinnelse, bruk og egenskaper." Oslo, Teknologisk forlag, 1998, side 132-39 (benyttet i avsnitt om historie). ISBN 82-512-0332-5


Mads Eriksen (musiker).
Mads Eriksen (født 12. oktober 1962 i Bergen) er en gitarist fra Bergen, kjent som soloartist og for samarbeid med andre artister.
Han startet karrieren i diverse lokale band, blant annet Sharks & Whales hvor han var med på albumet "Reaped by Man" i 1988. Han debuterte som soloartist med albumet "Journey" i 1990, og har siden gitt ut totalt ti album. Blant utgivelsene er albumet "Rediscovery" som han ga ut sammen med tidligere Manfred Mann's Earth Band-gitarist og vokalist Chris Thompson. Mads Eriksen har også spilt sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og diverse andre klassiske orkestre. Våren 2009 turnerte han med Ronni Le Tekrø (TNT) og Terje Rypdal under navnet N3 (forkortelse for Norwegian Three).


Daniel Komen.
Daniel Kipngetich Komen (født 17. mai 1976) er en mellom- og langdistanseløper fra Kenya. Han holder verdensrekorden på 3000 meter med tiden 7.20,67. Rekorden ble satt 1. september 1996, da Komen bare var 20 år gammel, og tiden er fortsatt over to sekunder raskere enn verdens nest beste tid på distansen (7.23,09 – Hicham El Guerrouj.
I 1997 ble han ble førstemann i verden til å løpe 5000 meter under 12.40. Denne rekorden er senere slått både av etiopierne Haile Gebrselassie og Kenenisa Bekele. Daniel Komen vant gull på 5000 meter i VM i friidrett 1997.
Han holder også uoffisiell bestenotering på den mer ukurante distansen 2 engelske mil, med 7.58,61. Han er så langt den eneste som har løpt denne distansen under 8 minutter. Han har også verdensrekord på 3000 meter innendørs, med 7.24,90, satt i Budapest 6. februar 1998. Denne rekorden regnes blant eksperter som like imponerende som hans utendørsrekord, ettersom tiden er satt på en 200 meters bane med doserte svinger.
Komen tilhører Kalenjin-stammen i Kenya, og vokste opp i en søskenflokk på tretten. Som mange andre kenyanske løpere begynte han med løping for å løpe til og fra skolen.


Unge Kunstneres Samfund.
Unge Kunstneres Samfund (UKS) er en forening for unge kunstnere i Norge. UKS er både en fagpolitisk interesseorganisasjon og et galleri for samtidskunst.
Foreningen ble stiftet i 1921, og har vært sentral i arbeidet med å sikre kunstnernes økonomiske og sosiale rettigheter i samfunnet, samt å øke forståelsen for nasjonal og internasjonal samtidskunst i Norge.
UKS Galleri ligger i Lakkegata i Oslo, og viser utstillinger av norske og utenlandske kunstnere. Her vises også UKS-Biennalen, sist arrangert i 2004. UKS utgir også "UKS Forum for Samtidskunst", et kunsttidsskrift for samtidskunst og teori.
UKS har pr. 2005 rundt 1 000 medlemmer, og er den største grunnorganisasjonen i Norske Billedkunstnere. Linus Elmes er daglig leder siden august 2009.


RoRo-skip.
RoRo (akronym: roll on – roll off) er en betegnelse på en skipstype som har en konstruksjon der rullende last kan kjøres ifra kaien og direkte ombord og av skipet igjen. Det kan være biler, lastebiler, busser, båter på henger, anleggsmaskiner, jernbanevogner, – men også stykkgods som lastes med gaffeltruck eller ved hjelp av en trailer og da ofte i kombinasjon med gaffeltruck. Dette kan gjelde ferjer så vel som rene lasteskip. Bilferjer kan også defineres som RoRo-skip.
Tidligere hadde enkelte tilfeller av denne skipstypen store porter i baugen som gikk nesten ned til vannlinjen. Denne typen er betraktet som en risikabel konstruksjon. Dersom porten ble utett og vann trengte seg inn i lasterommet, vil det i sjøgang samle seg vann på dekket som raskt kan forflytte seg fra side til side og skape ustabilitet med en mulig kantrings-konsekvens. Dette skjedde med MV «Princess Victoria» i 1953 hvor 132 mennesker omkom, MS «Herald of Free Enterprise» i 1987 hvor 193 mennesker omkom, og ikke minst «Estonia» i 1994 hvor 852 mennesker omkom.
På nyere RoRo-skip er rampen plassert akter på skipet – noen skip har også sideramper.
Bilskip.
Bilskip eller bilfrakteskip er en form for RoRo-skip som brukes hovedsakelig for å transportere nye biler fra bilprodusenter til bilmarkedene i de forskjellige landene rundt i verden.


Hundebitt.
a> er den hundetypen som dreper flest mennesker i USA.
a> er den hunderasen som dreper nest flest mennesker i USA.
a> er blant hunderasene som flest dreper mennesker i USA.
a>) er blant hunderasene som hvert år biter flest mennesker i USA.
Hundebitt er et utbredt problem i hele verden. Hvert år blir mange millioner av mennesker bitt.
Statistikk.
I Norge føres det ingen nasjonal statistikk over hundebitt. Skadelegevakten i Oslo behandlet 443 tilfeller av bittskader fra hund i 2011. Ifølge Folkehelseinstituttet er det anslått at rundt 5 000 hundebitt fører til legebehandling per år i Norge. Folkehelsas skaderegistreringer fra 1990-2000 oppgir en insidens på skader forårsaket av kjæledyr ved hjemmeulykker på seks per 10 000. (Estimatet er basert på 7,3 % av befolkningen). Ifølge Politidirektoratet er det i perioden 1.1.2010 til juli 2012 blitt anmeldt 169 tilfeller av hundebitt eller dyrebitt til politiet.
I 1994 anslo amerikanske forskere at det i USA alene ble bitt 4,7 millioner mennesker det året. 800 000 av disse trengte medisinsk behandling og 14 døde som følge av skadene de pådro seg. Over 50 % av de bitte var barn, men de sto for nær 75 % av den medisinske behandlingen. Hele 77 % av bittene skjedde med et familiemedlem eller en venn av familien. I mer enn 61 % av tilfellene skjedde hendelsen i, eller i tilknytning til hjemmet/eiendommen. Pitbull og rottweiler var de rasene som var hyppigst involvert i de alvorlige tilfellene (dødsfall, der de fleste var barn).
En større studie i privat regi, basert på offentlig tilgjengelig informasjon gitt i pressen og gjennomført av redaktør "Merritt Clifton" for Animal People i perioden september 1982-november 2006, viser at to hunderaser utmerker seg i negativ retning som «"verstingene på dødsstatistikken"» i USA og Canada. Amerikansk pitbullterrier og rottweiler står alene for mer enn 60% av angrepene der menneskeliv gikk tapt. Til sammen ble 40 hunderaser og bastarder (der blandingsforholdet var kjent) identifiserte i ulykker der menneskeliv gikk tapt, men ikke alle dødsfallene skyldtes at hunden angrep. Noen var også rene ulykker. Rottweilerens høye andel har ført til at en rekke lands myndigheter, der forbud mot visse raser alt eksisterer, nå har uttalt at de vil se nærmere på denne hunderasens representasjon på statistikken. Dette har ført til at mange nå håper/frykter at rottweiler kan bli oppført på listen over forbudte raser i flere land. Et hovedargument for å føre opp rottweiler er hundens popularitet og ulykkesstatistikk står i grell kontrast til hverandre. Rottweiler var USAs 17. mest populære hunderase i 2006 (den 16. i 2005). Mest populære var labrador retriever (123 760), yorkshire terrier (48 346) og schäferhund (43 575). Til sammenligning ble det registrert 14 709 rottweilere dette året. Tallene er i henhold til registreringer ved AKC og har ingen sammenheng med undersøkelsen som ble utført av Merritt Clifton.
Offentligt statistikk fra USAer basert på bitt der huden på offeret er punktert, slik at det blør. Hunder som «klyper» (ikke punkterer huden) blir altså ikke medregnet i det statistiske grunnlaget.
Aggressive og farlige hunder.
For mange er aggressive og farlige hunder det samme, men slik er det ikke i virkeligheten. En aggressiv hund trenger ikke å være farlig, og en farlig hund trenger ikke å være aggressiv. Nå er det jo også slik at en hund kan være både aggressiv og farlig, og det er dessuten slik at dette er svært situasjonsbetinget.
"Aggressive hunder" er ofte tydelige og tilkjennegir gjerne klart at de ikke er fornøyd med situasjonen. Den kan virke pågående i den hensikt å avskrekke, men ofte vil den selv trekke seg unna dersom det oppstår en situasjon som vil medføre fysisk konflikt. Om årsaken til aggresjonen avtar eller forsvinner opphører gjerne aggresjonen raskt. Slik aggresjon har med hundens overlevelsesinstinkt å gjøre, og bunner gjerne i usikkerhet.
"Farlige hunder" søker fysisk konflikt på et stadium der dette ikke er nødvendig. Dette kan skje uten noen form for aggresjon, noe som gjør slike hunder svært vanskelig å forholde seg til. Et eksempel er hunder i flokk som angriper uten varsel. Et annet eksemper er hunder som står bundet og angriper uten varsel. Et tredje eksempel er en hund som ser sitt snitt til å stjele en godbit, og ufrivillig biter den som har godbiten i sin iver etter å nå den.
Årsaker til hundebitt.
Hundebitt skyldes ofte et uansvarlig eierskap, selv om genetikk i en viss grad også må inngå i grunnlaget, og da spesielt med hensyn til skadeomfanget. Det statistiske materialet for bittskader peker imidlertid mot en rekke andre faktorer enn hunderasenes genetiske arv, for eksempel det faktum at visse typer mennesker tiltrekkes av visse typer egenskaper hos hunder. Såkalte «macho» mennesker søker altså «macho» hunderaser, men de har ofte ikke kunnskap og erfaring nok til å utstå et slikt eierskap. Resultatet blir et hundehold på «lykke og fromme», der risikoen for bittskader er betydelig.
Utløsende faktorer.
Utløsende faktorer kan nesten alltid tillegges hundens flokk- og rovdyrinstinkter. Barn som løper, leker, skriker eller spiser er mest utsatt, fordi de både vekker rovlyst og står lavt på rangstigen. Et vanlig scenario er en hund som snapper mat fra et barn. Hensikten var kanskje ikke å skade, men bittet ble en realitet fordi hånden var en del av matkilden hunden tok. Hunder som forsvarer egen mat, familiemedlemmer og territorium er også vanlige utløsende faktorer, kanskje fordi hunden tolker situasjonen feil. I så måte er hunder gjerne mest vaktsomme på eget territorium. Derfor skjer også de fleste hundebitt i hjemmet eller på egen eiendom, herunder også i egen hytte, bil med videre. Hunder kan også bite for å forsvare kropps deller der hunden har stor smerter som for eks et benbrudd.
Forbudte hunderaser.
Flere hunderaser har nå blitt "forbudt å holde" i Norge, men utvalget samsvarer dårlig med de statistiske bevis som finnes for såkalte "farlige hunder". Årsaken til at enkelte raser har blitt forbudt må derfor tilskrives andre faktorer.
En slik faktor har utvilsomt vært etableringen av det såkalte "kamphundmiljøet" rundt om i verden, også i Norge. Det kan man slutte av hunderasene som står på listen. Kamphunder er imidlertid ikke nødvendigvis farlige hunder, selv om en av dem topper statistikken for menneskedrap. Kamphunder er imidlertid ikke avlet for å drepe mennesker, men dyr. Hundene i seg selv er som oftest avlet for å være menneskekjære.
Et annen faktor for forbudet av visse raser må utvilsomt være synergieffekten. Når en eller flere raser forbys et ett land, har dette stor påvirkning for forbudet i andre land. Dette kan man slutte fordi utvalget av raser på listen er nærmest identisk landene i mellom, til tross for at det statistiske materialet som finnes peker i en helt annen retning.
Det er altså merkelig at noen av hunderasene har blitt forbudt, mens flere av verstingene på statistikken kan omsettes fritt. Kamphunder regnes ikke som spesielt aggressive av fagfolk, men de kan være farlige på grunn av sin bittstyrke og sine manglende bitehemninger.
I tillegg til de forbudte rasene nevnt nedenfor er det også forbudt å holde blandingshunder der en eller flere av disse eller ulv inngår. Likeledes er det, uansett rase, forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.
I tillegg til overnevnte raser er også tsjekkoslovakisk ulvehund forbudt, fordi den regnes som en moderne blanding mellom hund og ulv.


Kevin Ashman.
Kevin Ashman er en britisk quizer. Han ble verdensmester i quiz 2004, 2005, 2006 og 2009. Han har også deltatt i endel spørreprogrammer og er også ansatt i et slikt program. Han fikk interesse for quiz etter at han fullførte sitt historiestudie ved Southampton University.
Siden 2004 har han dominert EM og VM i quiz. På 16 mesterskap har han 10 førsteplasser og 4 andreplasser i de individuelle konkurransene.


Thames Valley Police.
Thames Valley Police er en av de største politistyrkene i England, og den største som ikke er knyttet til et byområde. Styrken betjener et område på 5700 km² med en befolkning på 2,1 millioner (2003) i grevskapene Berkshire, Buckinghamshire (inkludert Milton Keynes) og Oxfordshire. Pr. desember 2003 var det over 6000 ansatte, derav 4036 polititjenestemenn. Navnet er hentet fra Thames Valley, dalen som Themsen renner gjennom.
Styrken ble opprettet i 1968 ved at Buckinghamshire Constabulary, Berkshire Constabulary, Oxford City Police, Oxfordshire Constabulary og Reading Borough Police ble slått sammen.
Hovedkvarteret er på Oxford Road i Kidlington, Oxfordshire, etter å ha flyttet fra Sulhamstead House i Sulhamstead, Berkshire. Det gamle hovedkvarteret er nå regionens politiskole, og det huser også Thames Valley Police Museum.
Mottoet er "Sit pax in valle tamesis", latin for «La det være fred i Thames Valley».
Inspektør Morse.
Den fiktive inspektør Morse, kjent fra 13 romaner av Colin Dexter og 33 fjernsynsepisoder, arbeider i Thames Valley Police.


John Robert Bolton.
John Robert Bolton (født 20. november 1948 i Baltimore, Maryland) er en amerikansk politiker og diplomat. Han tjenestegjorde som USAs ambassadør til FN fra august 2005 til desember 2006.
Bolton ble nominert av president George W. Bush til stillingen som FN-ambassadør 7. mars 2005, men ble aldri formelt godkjent i kongressen. Etter demokratenes valgseier ved kongressvalget i november 2006 ble Bolton formelt vraket som kandidat, og han sa opp sin stilling i desember 2006. Han ble etterfulgt av Zalmay Khalilzad.
Biografi.
«Jeg tilstår at jeg ikke hadde noe ønske om å dø på en sørøstasiatisk rismark. Jeg anså Vietnam-krigen for å være tapt allerede.», mens han i eksamenstalen sin i 1970 hadde et annet synspunkt.
Fra 1983 til 1985 og fra 1993 til 1999 jobbet Bolton ved advokatkontoret Covington & Burling i Washington, D.C. Han var også partner i advokatfirmaet Lerner, Reed, Bolton & McManus.


Thames Valley.
Thames Valley er et generelt navn på området i England som Themsen renner gjennom, men brukes også mer spesifikt om en region bestående av Berkshire, Buckinghamshire (inkludert Milton Keynes) og Oxfordshire.
Området begynte å bli et kjent turistmål etter at boksuksessen Three Men in a Boat av forfatteren Jerome K. Jerome kom ut i 1889.
Den mest kjente bruken av navnet er Thames Valley Police, men det finnes også et "Thames Valley Chamber of Commerce", som er en næringsforening i regionen, "Thames Valley Business Partnership" og Thames Valley University.
Området ligger i en Britain in Bloom-region som kalles Thames and Chiltern, som markedsføres under ett som turistmål.


Kybel.
En kybel (tysk "Kübel") er en type emballasje, særlig brukt til pakking av ost.
En kybel består av to sekskantede endeseksjoner som er festet sammen med seks høvlede eller uhøvlede bord. Bordenes lengde avpasses slik at det blir plass til et bestemt antall oster i kyblene, for eksempel 6 goudaoster, 6 nøkkeloster, osv. Mellom bordene er det åpninger slik at luften slippes til. Kybler var i mange år vanlig emballasje ved partisalg av ost.


Grampian Police.
Grampian Police er en politistyrke i det nordøstlige Skottland. Den betjener regionene City of Aberdeen, Aberdeenshire og Moray. Den har navn etter regionen Grampian, som i 1996 ble delt opp i de tre nevnte regioner.


Eldalsosen.
Eldalsosen er et sted i Gaular, Sogn og Fjordane, nederst i Eldalsdalen der elva Gaula munner ut i Viksdalsvatnet. Veikryss fra Riksvei 13 vestover mot Sande.
Det var tidligere landhandel i Eldalsosen (S.A.Bell), denne er nå nedlagt. I sommersesongen er det nå kiosk/souvenirbutikk i de samme lokalene.


Mersey Tunnels Police.
Mersey Tunnels Police er en spesialisert politistyrke som har ansvaret for å håndheven loven i Merseytunnelene og området rett ved dem. Det tar seg for det meste av trafikkforseelser, men bistår også Merseyside Police når operasjoner finner sted i tilknytning til tunnelene.
I 2003 ble to tenåringer drept da den stjålne bilen de kjørte i krasjet inn i en politisperring som tunnelpolitiet hadde satt opp. Det ble senere fastslått at operasjonen var utført på en ulovlig måte, og likskuemannen anbefalte at man enten burde overføre politimyndighet for tunnelene til Merseyside Police, eller at tjenestemennene i tunnelpolitiet måtte få opplæring av samme standard som andre politistyrker.


South Wales Police.
South Wales Police (walisisk "Heddlu De Cymru") er en av de fire regionale politistyrkene i Wales.
Den dekker Cardiff, Swansea og dalene i det sørlige Wales. Styrken er, i antall ansatte, den største i Wales og den tiende største i Storbritannia.


Lothian and Borders Police.
Lothian and Borders Police er en politistyrke som betjener City of Edinburgh, East Lothian, Midlothian, West Lothian og Scottish Borders i Skottland.


Avon and Somerset Constabulary.
Avon and Somerset Constabulary er en engelsk politistyrke som betjener distriktene South Gloucestershire, Bristol, North Somerset og Bath and North East Somerset. Disse distriktene utgjorde tidligere grevskapet Avon, som har gitt navn til styrken.
Hovedkvarteret ligger i Portishead. Styrken har omkring 3400 polititjenestemenn og 350 spesialkonstabler (deltidskonstabler), som betjener et område med omkring 1,5 millioner innbyggere.


Sigur Rós.
Sigur Rós () er et islandsk post-rock-band, som begynte å spille sammen i august 1994. Musikken til bandet kan beskrives som eksperimentell, ambient og symfonisk. Bandet er oppkalt etter Jón Þór Birgissons lillesøster Sigurrós («seiersrose»).
Oppstarten.
Sigur Rós ble stiftet av Jón Þór Birgisson (vokal og gitar), Georg Hólm (bass) og Ágúst Ævar Gunnarsson (trommer) i august 1994. Bandet er oppkalt etter Birgissons lillesøster Sigurrós («seiersrose»), som ble født på samme tid som de begynte å spille sammen. Medlemmene møtte hverandre på skolen, og spilte inn sin første demotape i et lite studio i Reykjavik. De rakk bare å spille inn sangen "Fljúgðu" på den korte tiden de fikk i studioet.
Bandet sendte opptaket til plateselskapet Smekkleysa, som er drevet av medlemmene i det nå oppløste islandske rockebandet "Sykurmolarnir" ("The Sugarcubes"). Sangen ble utgitt på samlealbumet "Smekkleysa í hálfa öld" sammen med seksten spor av andre islandske artister, deriblant Björk.
Etter utgivelsen begynte de å arbeide med sitt første album, "Von". Arbeidet tok lengre tid enn bandet hadde regnet med, og de var heller ikke helt fornøyd med det ferdige resultatet. Sigur Rós overveide å forkaste innspillingene, men fant ut at det ville ta for lang tid å begynne med blanke ark. "Von" ble gitt ut av Smekkleysa Records i 1997. Til tross for relativt gode anmeldelser, ble bare 313 eksemplarer solgt det første året etter utgivelsen. Året etter ga de ut remiksalbumet "Von brigði".
Internasjonalt gjennombrudd.
Sommeren 1998 startet bandet innspillingen av "Ágætis byrjun" med produsent Ken Thomas. Albumet ble gitt ut på Island i 1998. Singelen "Svefn-g-englar" ble gitt ut i Storbritannia i 1999 av plateselskapet FatCat Records, noe som markerte starten på bandets internasjonale gjennombrudd. Utgivelsen av hele albumet fulgte året etter i Storbritannia, og i det nord-amerikanske markedet i 2001.
Tre av sangene fra albumet ble brukt i filmen "Vanilla Sky", i tillegg til et live-opptak av sangen "Njósnavélin" som senere ble utgitt som "Untitled #4" på albumet "()". Sanger fra "Ágætis byrjun" ble senere også brukt i flere amerikanske TV-serier, og i filmen "Livet under vann med Steve Zissou".
Sigur Rós har solgt mer enn én million plater på verdensbasis.
Internasjonale stjerner som Brad Pitt, Madonna samt Tom Cruise har uttalt at de er fans av Sigur Rós.
"Heima" og "Hvarf-Heim".
"Heima" er en dokumentar om bandets turné på Island sommeren 2006. Filmen hadde premiere i Reykjavik 27. september 2007, og ble utgitt på DVD den 5. november 2007. I løpet av turneen holdt Sigur Rós to store konserter ved Milklatún og Ásbyrgi, og flere små konserter ved Ólafsvik (24 juli), Ísafjörður (26. juli), Djúpavík (27. juli), Háls, Öxnadalur (28. juli), Seyðisfjörður (3. august) og Snæfellsskála (3. august). Dokumentaren er regissert av Dean DeBlois, blant annet kjent for sitt arbeid med animasjonsfilmen Lilo og Stitch.
I forbindelse med utgivelsen av dokumentaren, ga bandet ut dobbeltalbumet "Hvarf-Heim". "Hvarf" består av fem sanger som (med unntak av "Von") tidligere ikke har vært utgitt. "Heim" er motstykket, og inneholder akustiske versjoner av seks sanger de tidligere har gitt ut.
Tidligere medlemmer.
Orri Páll Dýrason overtok Águst Ævar Gunnarssons plass ved trommene like etter innspillingen av "Ágætis byrjun".


Bedfordshire Police.
Bedfordshire Police er en politistyrke som betjener Bedfordshire inkludert distriktet Luton.
Hovedkvarteret ligger i Kempston. Med en befolkning på drøyt 570 000 (2002) er dette en av de minste politistyrkene i England.
Den første politistyrken i Bedfordshire ble opprettet i 1839, og erstattet et tidligere system der hvert sogn valgte sognekonstabler. Styrken bestod i begynnelsen av en politisjef, seks offiserer og 40 konstabler. Konstablene fikk en lønn på 19 skilling i uken, hvilket var nesten dobbelt så mye som det en landbruksarbeider kunne vente seg.
Styrken er i dag delt i tre distrikter: North Bedfordshire, Central Bedfordshire (som også omfatter den sørligste delen av grevskapet) og Luton.


Victoriafallene.
Victoriafallene er en foss som dannes av elven Zambezi. Fossen heter "Mosi-oa-Tunya" på lokalspråket Lozi som betyr «røyken som tordner». Høyeste fall er 108 meter. Fossen er på sitt største ved regntidens slutt i mars/april. Fossen ligger på grensen mellom landene Zambia og Zimbabwe. Den første europeer som så fossen var oppdagelsesreisende David Livingstone i 1855. Han kalte den opp etter dronning Victoria av Storbritannia.
Turistattraksjon.
Victoriafallene er Zambias og Zimbabwes største turistattraksjon. De fleste turistene kommer med fly fra Harare eller Bulawayo, men på grunn av den vanskelige politiske situasjonen i Zimababwe kommer flere og flere med fly direkte til den internasjonale flyplassen i Livingstone i Zambia. Det har vært populært for de mer velstående turistene å benytte luksuspregede Rovos Rail til å reise mellom Sør-Afrika og Victoriafallene, men i flere av tilfellene har det vært vanskelig med togframføringen i Zimbabwe og fly har blitt brukt gjennom Zimbabwe.
På begge sider av grensen er det nasjonalparker. Begge er relativ små, Mosi-oa-Tunya National Park på Zambisk side er 66 km² og Victoria Falls National Park på Zimbabwisk side er 23 km².
Vannkraft.
En svært liten del av Victoriafallene brukes til produksjon av strøm. Zambias første vannkraftverk ble åpnet i Livingstone i 1936, og leverer 8MW. På zambisk side er det tre kraftverk som tilsammen kan levere 106MW. Kraftverkene er av typen «run-of-river», det vil si at de ikke trenger noen demning, men tar vannet direkte fra elva, de påvirker ikke fallene og er heller ikke synlig for den vanlige turist. Det er under planegging flere kraftverk lenger nedover Zambezi elva (Batoka-utbyggingen).


Cambridgeshire Constabulary.
Cambridgeshire Constabulary er en politistyrke som betjener grevskapet Cambridgeshire i England. Den har over 1300 ansatte, og hovedkvarteret ligger i Huntingdon.
Styrken ble opprettet i 1836 som en lokal styrke for Cambridge. Den hadde da 30 konstabler. Utenfor byen var det ikke noen organisert politistyrke før i 1851, da Cambridgeshire Country Force ble opprettet. Det var også flere andre lokale politistyrker i området, i Chatteris, Wisbech, Ely, Whittlesey og Huntingdon.
I 1965 ble de fem gjenværende styrkene i grevskapet slått sammen til Mid-Anglia Constabulary, med hovedkvarter i Brampton. Denne styrken ble i 1973 omorganisert og gitt dagens navn i forbindelse med endringer av grevskapsgrensene.


Cheshire Constabulary.
Cheshire Constabulary er en engelsk politistyrke som betjener Cheshire, inkludert Runcorn, Widnes og Warrington. Området er på 2328,5 km², med omkring 980 000 innbyggere (2005).
Styrken ble opprettet i 1857 i Crewe, mens det første hovedkvarteret lå i Chester. Etter å ha flyttet rundt i Chester flere ganger ble det i 2004 flyttet til en ny bygning i Winsford.


Daniels bok.
Daniels bok (hebraisk דניאל) er en bok i "Den hebraiske Bibelen" (Tanákh) og er også inkludert i de kristnes "Det gamle testamente". Boken forteller hvordan Daniel og hans tre jødiske følgesvenner ble bortført i landflyktighet til Babylon for å bli undervist i babylonsk språk og kultur og hvordan deres posisjon ble opphøyet til hoffet til den babylonske herskeren Nebukadnesar II. Fortellingene ved hoffet strekker seg over hendelser som skjedde under styrene til Nebukadnesar, Belsassar, og mederen Dareios. Boken avsluttes med Daniels drømmer i form av fire guddommelige profetiske visjoner og framtidssyn.
Begynnelsen på "Daniels bok" er skrevet på hebraisk, det øvrige er skrevet i bibelsk arameisk, mens avslutningen er igjen skrevet på hebraisk. Boken består av en rekke fortellinger fortalt i tredjeperson (kapitlene 1-6) fulgt av fire apokalyptiske visjoner i førsteperson (kapitlene 7-12).
Den jødiske Tanákh plasser Daniels bok sammen med Ketubimskriftene, og Daniel er i den rabbinske litteraturen ikke listet sammen med profetene i den jødiske kanon. I kontrast er Daniel inkludert blant de fremste profeter i den kristne kanon i "Det gamle testamente".
Det kritiske syn som det er størst enighet om forstår forfatteren av teksten som en anonym forfatter som levde i den makkabeiske perioden under Antiokos IV Epifanes i løpet av 100-tallet f.Kr. og som satte sammen oldtidslegender med en pseudepigrafi bestående av «visjoner». Mer konservative bibelforskere har imidlertid opprettholdt den historiske jødisk-kristne tradisjonen at Daniel, hovedpersonen i fortellingen fra 500-tallet f.Kr., også er den historiske forfatteren av teksten.
Daniels liv.
Etter Nebukadnesars beleiring av Jerusalem i 587-586 f.Kr. ble kongens hoffsjef beordret til velge ut «noen israelitter som var av kongeætt eller av fornem familie, unge gutter som var uten feil på kroppen og vakre å se til, kyndige i all slags visdom, kunnskapsrike og lærenemme, skikket til å gjøre tjeneste i kongens slott. Han skulle lære dem opp i kaldeernes skrifter og språk.» Fire stykker ble plukket ut og de fikk alle nye navn og Daniels navn ble Beltsasar. Hans tre venner ble hetende Sjadrak, Mesjak, og Abed-Nego. «Gud ga de fire guttene kunnskap og kyndighet i alle skrifter og all slags visdom. Og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer.»
Kong Nebukadnesar fikk en drøm som plaget ham. Han truet med å slå i hjel alle drømmetydere hvis de ikke kunne tyde drømmen for ham. Det kunne ingen, men da Daniel hørte om drømmen gikk han til kongen og ba om en tidsfrist. Gud var med Daniel og lot mysteriet bli «åpenbart for Daniel i et syn om natten...» Da han fortalte kongen hva han hadde sett i nattsynet og tolket kongens drøm, «Da kastet kong Nebukadnesar seg ned med ansiktet mot jorden og tilba Daniel. Han befalte at de skulle bære fram offer og røkelse for ham (...) Så ga kongen Daniel høy rang og mange store gaver. Han gjorde ham til hersker over hele provinsen Babel og til øverste leder for alle vismennene der.»
Kongen lot framstille en billedstøtte og forlangte at alle i riket skulle kaste seg ned og tilbe den. De som nektet ble kastet i en brennende ovn. Noen anklaget Daniels tre venner for å nekte å adlyde kongens bud, men de tre mennene fryktet ikke ovnen: «Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.» Rasende kastet kongen de tre mennene i ovnen, men de ble ikke brent da en engel vernet dem. Nebukadnesar utstedte da en ordre om at ingen måtte uttale seg hånlig mot guden til de tre.
Nebukadnesar forteller deretter om enda en drøm som han har hatt og forlangte at Daniel skulle tyde den. Daniel ble forferdet for han vet at drømmen brakte dårlig nytt for kongen. Daniel sa til kongen at «Du skal jages bort fra menneskene og holde til blant dyrene på marken. Du skal spise gress som oksene, og med dugg fra himmelen skal du vætes. Sju tider skal fare over deg inntil du forstår at Den høyeste rår over menneskenes rike og gir det til hvem han vil.» Det skjedde som Daniel hadde sagt.
Daniel sa om skriften: «"mene, mene, tekel ufarsin". Og dette er tydningen av ordene: "Mene" – talt. Gud har talt ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. "Tekel" – veid. Du er veid på vekten og funnet for lett. "Peres" – delt opp. Riket ditt er delt opp og gitt til mederne og perserne.»
Den samme natten døde kongen og Dareios grep tronen. Daniel ble tatt til fange av noen embetsmenn og den nye kongen føler seg nødt til å kaste Daniel løvehulen. Når kongen kommer til hulen neste dag er Daniel fortsatt i live. Daniel sa at «Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham.» Kongen befalte da at de mennene som hadde anklaget Daniel selv skulle kastes ned i løvehulen, og ikke alene, men sammen med sine hustruer og sine barn. «De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene kastet seg over dem og knuste hvert bein i kroppen på dem.» Daniel hadde deretter stor fremgang, ble det sagt.
Forfatterskap.
a> var den første som tvilte på den tradisjonelle oppfatningen av "Daniels bok"s opprinnelse.
Blant jøder og kristne har man så langt tilbake som man dokumentere vært overbevist om at "Daniels bok" har blitt skrevet under landflyktigheten i Babylon på 500-tallet f.Kr. Denne oppfatningen ble først betvilt av filosofen Porfyrios (233-305 e. Kr.) som i 15 bind rettet et voldsomt angrep på kristendommen og blant annet mot "Daniels bok". Porfyrios forsøkte å sortere ut alt som var overnaturlig fra Bibelen, og hevdet at "Daniels bok" var skrevet av en palestinsk jøde og måtte være skrevet etter Antiokus IV Epifanes (som styrte i 175-164 f.Kr.) ettersom den i detaljer beskrev historiens gang fra landflyktigheten og fram til denne tid i kapittelet 11. Denne kritikken ble tilbakevist av kirkefedrene, men ble uansett tatt opp igjen av filosofen Spinoza. "Daniels bok"s ektehet ble siden ikke dratt i tvil for alvor før på begynnelsen av 1700-tallet. To retninger har siden dominert debatten; den ene fastholder at Daniel var guddommelig inspirert av Gud og profeterte Guds budskap; og den andre anser at boken har vært et forfalskning (eller skrevet under falske forutsetninger) av en ukjent jøde under Antiokus' tid, særlig grunnet de nøyaktige gjengivelser. Den sistnevnte holdningen har siden vært toneangivende blant moderne teologer.
Makkabeisk forfatter.
Den tradisjonelle oppfatningen er at Daniel selv er den opprinnelige forfatteren av "Daniels bok", men det blir avvist av forskere som ikke aksepterer bokens profetier. Disse forskerne ser på "Daniels bok" som en pseudepigrafi datert til rundt 165 f.Kr. og som handler hovedsakelig om den makkabeiske perioden og styret til Selevkidrikets kong Antiokos IV Epifanes på 100-tallet f.Kr. De som deler denne oppfatningen inngår i den makkabeisk tese i analysen av "Daniels bok". Fortellingene i kapitlene 1-6 er betraktet som en litterær sjanger av legender som er eldre enn visjonene i kapitlene 7-12. Visjonene i den siste halvdelen av "Daniels bok" er teoretisert til å ha blitt skrevet av en anonym forfatter i makkabeiske perioden og som satte sammen legendene med visjonene til en bok på 100-tallet f.Kr. I henhold til dette synet er dens hensikt ikke å bli lest som en profeti av Vestens politiske historie ellers om en eksatologisk framtid.
Den britiske teologen Norman W. Porteous var den første til å postulere at en anonym forfatter skrev boken i løpet av forfølgelsene under Antiokos IV. I henhold til denne teorien tilskrev den anonyme forfatteren disse hendelsene til Daniel som profetier som den anonyme forfatteren var vitne til på 100-tallet f.Kr. Den britiske lingvisten Paul Roche har observert at forfatteren omgir seg med feiltakelser og anakronismer og benytter seg av Daniel som symbol på troende jøder som tjener Jahve, og benytter seg av ulike hedenske konger som symbol på hedendommen. Samtidig anerkjennes det at forfatteren av "Daniels bok" er kjent med kongehistorien i Midtøsten fra 500- til 100-tallet f.Kr. men ettersom forfatteren også framviser et ufullstendig og feilaktig syn på de historiske detaljer på andre halvdel av 500-tallet f.Kr., Daniels tid, støtter slik ubalanse teorien om at boken ble skrevet på en langt senere dato enn hva den tradisjonelle oppfatningen hevder.
Porteous og Roche er enige om at "Daniels bok" er komponert av folkelige fortellinger som ble benyttet for å befeste jødisk tro i løpet av en tid med store forfølgelser og undertrykkelse av det hellenistiske Selevkidriket rundt fire århundrer etter det babylonske fangenskapet. James VanderKam og Peter W. Flint har forklart fortellingene om Daniel og hans tre venner i Babylon under landflyktigheten som en oppmuntring for leserne om å forbli trofaste og troende på Gud og nekte å inngå kompromisser med undertrykkerne, og tilbød en utsikt til triumf over ondskap og avgudsdyrking (andre religioner enn den jødiske). Disse temaene kan ha oppmuntret Qumran-konvenanterne som ble forfulgt av andre jøder og dessuten truet av hellenismen (den greske kultur). En konservativ tilnærming ved Joyce G. Baldwin har imidlertid argumentert for at «gamle, autentiske fortellinger ville ha gitt trøst til de som led i senere generasjoner langt mer overbevisende enn en bok med nye lignelser.»
Tilstedeværelsen av tre lånord som kun opptrer i "Daniels bok" kapittel 3 har fått de som støtter en sen datering til å hevde at boken må ha blitt skrevet etter Aleksander den stores erobring av Orienten, fra 330 f.Kr. De mener det ville være umulig for greske lånord å ha funnet sted to århundrer tidligere. Lånordene er alle relatert til musikalske begreper. Frank Gaebelein har argumentert at ved at ingen andre greske lånord eksisterer støtter teorien om at "Daniels bok" ikke ble skrevet under den hellenistiske sivilisasjonen. Gaebelein hevdet at «det er ufattelig at greske begreper for regjering og administrasjon ikke ville ha blitt adoptert inn i arameisk i løpet av det andre århundre f.Kr.» Selv John Goldingay, en framtredende talsmann for en sen datering, innrømmer at «greske ord nødvendiggjør neppe en meget sen datering.» Den tidligste kjente bruken av det greske ordet "symphonia" er datert tilbake til Pythagoras, født på 500-tallet f.Kr., som har benyttet begrepet. Adjektivisk bruk av "symphonia" i betydningen «unisont» eller «i samklang» er funnet i "Hymni Homerica, ad Mercurium 51"; begge tilfeller dateres fra 500-tallet f.Kr.
Bruken av arameisk var også populært på 100-tallet f.Kr. og ble i omfattende grad snakket av jøder i Israels land i Midtøsten. Med oppdagelsen av dødehavsrullen 4QDanc at Qumran, datert til 125 f.Kr., har ikke forsikret kritikerne at "Daniels bok" ble skrevet på 100-tallet f.Kr. Selv kritikeren G. R. Driver anerkjenner at «tilstedeværelsen og populariteten til Daniel-manuskriptet ved Qumran» er i konflikt «med det moderne synet som fremmer sen datering av Daniel-komposisjonen.» [Wegner, 116] Denne skriftrullen inneholder den eldste referansen til Daniel, kun som en forkortet tekst: en bønn av Daniel ved (9:4b-19). Strengt talt kvalifiserer ikke 4QDanc som en kopi av boken.
Eksempelvis Kenneth Kitchen, Louis F. Hartman og Alexander Di Lella daterer den arameiske delen mer bredt innenfor den persiske perioden (det vil si før 330-tallet f.Kr.), basert på andelen persiske lånord. Det er rundt 19 persiske lånord som inntreffer i de arameiske delene av "Daniels bok".
Tekstkilder.
Det er tre hovedversjoner av "Daniels bok": versjonen med tolv kapitler bevart i Den masoretiske bibelteksten og to lengre greske versjoner (den opprinnelige Septuaginta-versjonen, ca 100 f.Kr., og den senere Theodotions versjon, ca 100-tallet e.Kr.). Begge de greske versjonene inneholder apokryfiske kapitlene som ikke finnes i den masoretiske teksten.
Greske versjoner.
Theodotions oversettelse er langt nærmere den masoretiske teksten og ble så populær at den erstattet den opprinnelige Septuaginta-versjonen av Daniels bok i alle unntatt to manuskripter av selve "Septuaginta". Septuaginta-versjonen synes å være mer enig med Qumran-fragmentene enn de hebraiske/arameiske masoretiske tekstene som er reflektert i moderne oversettelser.
Dødehavsrullene.
Totalt åtte kopier av "Daniels bok" har blitt funnet ved Qumran: to i Grotte 1, fem i Grotte 4, og en i Grotte 6. Ingen er fullstendige grunnet forvitring, men til sammen har de bevart teksten fra elleve av "Daniels bok"s tolv kapitler. Det tolvte kapitlet er funnet i Florilegium "4Q174". Alle åtte manuskripter ble kopiert innenfor 175 år, fra 125 f.Kr. (4QDanc) til rundt 50 e.Kr. (4QDanb).
Syv av de åtte rullene inneholdt opprinnelig hele boken om Daniel i kortformen som den er i den masoretiske teksten, men intet av den lengre formen som er bevart i "Septuaginta". Ingen de åtte rullene avslører noen betydelig uenighet med den masoretiske teksten, men James C. VanderKam har observert at 1QDana er den som står nærmeste den tradisjonelle teksten.
Fire av rullene som har bevart relevante seksjoner (1QDana, 4QDana, 4QDanb, and 4QDand) følger alle den samme det tospråklige vesen i "Daniels bok" hvor boken åpner i hebraisk, bytter til arameisk ved 2:4b, deretter går tilbake til hebraisk ved 8:1.
Arameisk andel.
Forskere har spekulert om den tospråklige litterære strukturen i "Daniels bok". Kapitlene 2 til 7 er på arameisk og resten er på hebraisk. En av de teorier som fremmes mest hyppig er at hele boken (unntatt 9:4-20) var opprinnelig skrevet på arameisk med deler oversatt til hebraisk, antagelig for muligheten at det lettere ville bli akseptert. Mange arameismer i den hebraiske teksten synes å støtte hypotesen om en unøyaktig innledende oversettelse til hebraisk.
I henhold til den amerikanske bibelforskeren John J. Collins i hans kommentar fra 1993, "Hermeneia Commentary", er det arameiske språket i "Daniels bok" fra en senere form enn hva som er benyttet i Samaria-korrespondense, men noe tidligere enn den form som ble benyttet i Dødehavsrullene, hvilket betyr at de arameiske kapitlene 2-6 kan ha bli skrevet før den hellenistiske perioden enn hva som er tilfelle med resten av boken, og hvor visjonen i kapittel 7 er den eneste arameiske delen som er datert til tiden til Antiokos IV Epifanes. Den hebraisk delen er, uansett opprinnelig hensikt, identisk med den som er funnet i Dødehavsrullene, det vil si at kapitlene 1 og 8-12 eksisterte før slutten av 100-tallet f.Kr.
I motsetning til det over sier "Expositor's Bible Commentary" (Zondervan, 1990) at språket i "Daniels bok", sammenlignet med hebraisk og arameisk tekster fra den hellenistiske perioden, «viser seg å være ganske utvetydig for enhver forsker at dateringen til 100-tallet f.Kr. og opphavet i Palestina av "Daniels bok" ikke kan bli opprettholdt lenger uten å forbryte seg overfor språkvitenskapen.» Den legger til at de alvorlige feiltagelsene til "Septuaginta" i å gjengi mange persiske og akkadiske begreper, som kontorene nevnt "Daniels bok" 3:3, viser en uvitenhet overfor ord fra den gamle fortid, allerede glemt i den hellenistiske perioden, indikerer at Daniels bok ble skrevet på slutten av 500-tallet.
E. C. Lucas er mer forsiktig i hans bedømmelse av de lingvistiske argumentene. Ved evalueringen av Collins' tilnærming betrakter han at «den omfattende geografiske spredningen som materialet kommer fra og den ubetinget antagelsen at de lingvistiske utviklingene ville ha skjedd enhetlig over hele dette området» som en svakhet, og konkluderer at «karakteren i hebraisk og arameisk kunne støtte en dato på det 400- eller 300-tallet for en bevart skriftlig form av boken, men det krever ikke en dato til 100-tallet f.Kr.» Han er enig med Collins at det er «klare forskjeller» mellom den form hebraisk som er avdekket i Qumran, og den hebraisk er funnet i "Daniels bok".
Utenlandske lånord.
Tre greske musikalske begreper finnes i kapittel 3 av "Daniels bok" og referer til musikalske instrumenter: κιθαρις (kithara), ψαλτηριον (psalterium) og συμφωνια (symphonia). Frank Gaebelein observerer at «greske handelsmenn og slaver tjenestegjorde i babylonske og assyriske periodene, en del av dem var uten tvil kyndige i gresk musikk og musikalske instrumenter.» For datering av disse lånordene, se ovenfor.
Det er også avdekket rundt 19 persiske lånord som opptrer i den arameiske andelen av "Daniels bok". Perserne benyttet arameisk for administrativ kontroll av riket. Følgelig ble deres eget persiske språk påvirket av arameisk. Slik innflytelse sørget for at arameisk fikk mange persiske lånord som kan bli sett i senere historiske tekster. Ettersom Daniel var en statsmann i løpet av de persiske erobringene, kan "Daniels bok" ha bli skrevet i en tid da persisk hadde sinn største innflytelse på arameisk, noe som er antatt å ha vært på midten av 500-tallet f.Kr.
Bruken av Kaldea.
"Daniels bok" benytter seg begrepet «kaldeianere» for både å referere til en etnisk gruppe og til astrologer generelt. I henhold til Montgomery og Hammer er bruken av kaldeanere som astrologer en anakronisme da den tiden hvor det hevdes at Daniel levde, nybabylonisk og tidlig persisk tid, er det referert til kun som en etnisitet. Sammenlign med de senere De kaldeiske orakler.
Beleiringen av Jerusalem 597 f.Kr..
Nabonidus avbildet i relieff som viser ham i bønn til månen og solen.
I henhold til Daniels bok 1:1-2: «I det tredje året Jojakim var konge i Juda, kom Nebukadnesar, kongen i Babel, til Jerusalem og beleiret byen. Herren overga Juda-kongen Jojakim i hans hender, sammen med noe av utstyret fra Guds hus. Nebukadnesar tok det med til Sinear-landet, til sin guds hus. Han satte tempelutstyret i skattkammeret til sin gud.»
I henhold til "De babylonske krøniker", en rekke nedtegnelser på leirtavler om betydelige hendelser i babylonisk historie, utgitt av Donald Wiseman i 1956, er det etablert at Nebukadnesar II erobret Jerusalem for første gang den 2. Adar (16. mars) 597 f.Kr. Før Wisemans utgivelse hadde Edwin Thiele fastslått fra bibelske tekster at Nebukadnesars innledende erobring av Jerusalem skjedde våren 597 f.Kr. mens andre forskere, inkludert William F. Albright, daterte hendelsen til 598 f.Kr.
Nebukadnesar eller Nabonidus.
Tre arameiske fragmenter av Dødehavsrullene kjent som "Bønnen til Nabonidus" ("4QPrNab", tidvis oppgitt som "4QOrNab") synes å tilsvare vanviddet som Nebukadnesar led av i henhold til "Daniels bok" kapittel 4.
Fragmentene beskriver en babylonisk konge (stavet N-b-n-y) som er rammet av Gud med en «ond sykdom» for en periode på syv år; han er helbredet og hans synder tilgitt etter en mellomkomst av en jødisk landflyktig som er beskrevet som en «spåmann»; han utgir en skriftlig proklamasjon som lovpriser «Den aller høyeste Gud», og snakker i første person.
Disse tynne fragmentene dukket opp i en samling av Dødehavsruller i besittelse av myndighetene i Jordan, og som ble første gang utgitt av Milik i 1956. Lenge før dette hadde forskere spekulert om Nabonidus' landflyktighet i Tayma (også skrevet Teima eller Tema) var bakgrunnen for fortellingen om Nebukadnesars (lands)forvisning og galskap slik som det er beskrevet i Daniels bok kapittel 4.
En del ord og fraser i "Bønnen til Nabonidus" har blitt konkludert fra sammenhengen ettersom teksten er fragmentert. Forskernes generelle konsensus er at "Daniels bok" 4 har lånt fra tradisjonene og legendene om Nabonidus. Andre forskere har dog fremmet det motsatte syn at "Bønnen til Nabonidus" viser tegn på avhengighet av "Daniels bok". Matthias Henze har faktisk forslått at fortellingen om Nebukadnesars vanvidd har lånt fra det mesopotamiske eposet om Gilgamesj. Han argumenterer for at forfatteren av "Daniels bok" har benyttet elementer fra beskrivelsen av villmannen Enkidu som flakker rundt på steppene med vill dyr. Det er også en mulighet for at en referanse til Nebukadnesars vanvidd finnes i kileskriften BM 34113.
Belsassars historiske korrekthet.
På linje med uttalelsen at Nabonidus «overlot kongedømmet» til Belsassar i sitt fravær er det bevis for at Belsassars navn ble benyttet sammen med hans far i eder, at han var istand til å godkjenne forordninger, sanke avlinger fra bondegårder, og motta det «kongelige privilegium» om å spise den maten som var ofret til gudene.
Mederen Dareios' historiske korrekthet.
Erobreren av Babylon var Gobryas, guvernør av Gutium, en general av Kyros den store, konge av Persia. Ingen slik person som mederen Dareios, nevnt i "Daniels bok" 5:31, er kjent fra andre kilder. Etterfølgeren av Kyros som konge av Persia var Dareios. Forfatteren av "Daniels bok" arvet et skjema om fire kongedømmer hvor Media hadde forrang før Persia. John J. Collins har foreslått at det er meget sannsynlig at mederen Dareios ble diktet opp for passe inn i dette skjemaet.
Daniel profeten.
Tilsvarende det tradisjonelle synet i jødedommen, har konservative kristne sett på "Daniels bok" som skrevet av profeten Daniel selv. Han skal ha skrevet boken en gang rundt 536 f.Kr. etter å ha blitt holdt i fangenskap i rundt 70 år. Men i motsetningen til jødedommen betrakter disse kristne Daniels visjoner som profetiske. Daniel spådde, hevdes det, at rikene til Babylonia og Persia ville bli etterfulgt av grekere under Aleksander den store. Daniel forutså også at det greske, hellenistiske riket ville bli delt opp blant Aleksanders fire generaler ved hans død. Daniel spådde deretter at det jødiske folket ville lide store forfølgelser under en myndighetsperson som ville komme til makten etter Aleksanders død. Mange kristne har tolket denne herskeren som Antiokos IV Epifanes, den greske herskeren av Syria. I historien forfulgte Antiokos jødene nådeløst i tiden 176-164 f.Kr., noe som førte til det makkabeiske opprør i 167 f.Kr.
I "Matteusevangeliet" gir Jesus vitnesbyrd til Daniel: «Når dere ser at "det motbydelige som ødelegger", det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det!» I den hebraiske delen av "Daniels bok", kapittel, snakker Daniel om denne styggedommen ved ensomheten i de to siste kapitlene, men det klargjør ikke hvem som skrev de arameiske delene av kapitlene.
Kristen eksatologi.
«Sangen om tre hellige ungdommer» er del av "matutin", morgenbønn, i den ortodokse kirke, i katolisismen er "laudes", morgenbønn, på søndager og festdager.
De ulike episodene i den første halvparten av "Daniels bok" er benyttet av kristne som moralfortellinger, og er ofte forstått som bebudelser av hendelser i Det nye testamente.
Den apokalyptiske seksjonen er viktig for kristne for bildet «kom en som var lik en menneskesønn» ("Daniels bok"), og Jesus er presentert ved å benytte den samme ordlyden i "Johannes' åpenbaring" 1:13. Forbindelsen med Daniels visjoner (i motsetningen til anvendelsen i "Esekiels bok") er gjort uttrykkelig i "Evangeliet etter Matteus" og "Evangeliet etter Markus". I henhold til evangeliene benyttet Jesus betegnelsen «menneskesønnen» som det foretrukne navnet på seg selv. Kristne ser tidvis på dette som et krav fra Jesus at han er Messias. I henhold til en del kristne teologer representerer «menneskesønnen» det tilsvarende henvisningen «Den høyestes hellige» ("Daniels bok") og Jesus benyttet tittelen «menneskesønnen» som en særskilt referanse til seg selv. Senere jødiske tolkninger har fremmet dette som en jødisk Messias. Slike tolkninger opptrer i likhetene mellom "Enoks bok" og "Fjerde Esra".
I avsnittet om trengselstiden, «det motbydelige som ødelegger» (Markus & Matteus) benytter Jesus seg av Daniels profeti om en ødeleggende helligbrøde i tempelet, «På motbydelighetens vinger kommer han som ødelegger», ("Daniels bok") og «Noen av hans hærstyrker kommer og vanhelliger tempelborgen, avskaffer det daglige offeret og stiller opp det motbydelige som ødelegger» ("Daniels bok") som henviser tilsynelatende til en framtidig hendelse, ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. I henhold til Jesus' ord, vil denne hendelsen involvere riving av tempelet, flukt fra Judea, og det vil skje i Jesus' egen generasjon (Markus). Mange kristne har i dag benyttet denne spådommen på nytt for den endelige prøvelse umiddelbart forgående Dommens dag. En del betrakter profetien om de sytti ukene, til å være særlig påtagelig grunnet hva de tolker som en profetisk nøyaktighet.
I henhold til en del lærde er "Danels bok" om trengsel og frelse i endetiden den klareste referanse i det hebraiske skriftene til de dødes oppstandelse, hvor mange «landsmenn» vekkes fra døden, en del til evig liv og en del til evig skam. Denne troen e også uttrykt i Andre Makkabeerbok 7:14 og er knyttet til, som i "Daniels bok", oppfatningen om guddommelig straff.
Tradisjonelle gravsteder.
Flere steder har blitt lokalisert for graven til Daniel, minst seks ulike steder, men graven i Susa i Iran er den som er oftest nevnt, først gang fremmet av Benjamin av Tudela som besøkte Asia i årene 1160 og 1163. Andre steder er Babylon, Kirkuk og Muqdadiyah i Irak, Malamir (Izeh) i Iran, og Samarkand i Usbekistan.


Cleveland Police.
Cleveland Police er en engelsk politistyrke som betjener distriktene Hartlepool, Redcar and Cleveland, Middlesbrough og Stockton-on-Tees.


Cumbria Constabulary.
Cumbria Constabulary er en politistyrke som betjener grevskapet Cumbria i England. Det ble opprettet i april 1974 i forbindelse med reformen av lokalstyret i England
Styrken er etter geografisk utstrekning den femte største styrken i landet, men har med under 490 000 innbyggere (2005) den fjerde minste befolkningen. Hovedkvarteret ligger i Penrith.


Derbyshire Constabulary.
Derbyshire Constabulary er en politistyrke som betjener grevskapet Derbyshire i England. Hovedkvarteret ligger i Ripley.


Devon and Cornwall Constabulary.
Devon and Cornwall Constabulary er en engelsk politistyrke som betjener grevskapene Devon og Cornwall, inkludert distriktene Plymouth, Torbay og Scillyøyene. Det geografiske området som politistyrken dekker er det største i England og det femtestørste i hele Storbritannia. Hovedkvarteret ligger i Middlemoor nær Exeter.
Det meste av året er befolkningstallet i området omkring halvannen million, men i turistsesongen kan det stige til hele åtte millioner; i løpet av et vanlig år er omkring elleve millioner innom for kortere eller lengre opphold. Ettersom styrken i utgangspunktet har færre konstabler i forhold til folketallet enn andre styrker i England, og avstandene innenfor området er store, har man arbeidet mye for å finne alternative løsninger for å kunne utføre arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte. Området er delt i fire avdelinger: Cornwall & The Isles of Scilly, Plymouth, South & West Devon og North & East Devon. Disse er i sin tur delt i mindre områder og i patruljeruter.
Styrken ble opprettet 1. april 1967 ved at Devon and Exeter Police, Cornwall County Constabulary og Plymouth City Police ble slått sammen.
Devon and Cornwall Constabulary Museum ligger i hovedkvarteret.


Merseyside Police.
Merseyside Police er en politistyrke som betjener Merseyside i det nordvestlige England. Den ble opprettet i 1974, samtidig som grevskapet. Hovedkvarteret ligger i Liverpool.
Styrken er underlagt "Merseyside Police Authority", som består av ni valgte representanter for lokalmiljøet, tre dommere og fem uavhengige medlemmer.
Politimyndigheten i og omkring Merseytunnelene er lagt til en egen styrke, Mersey Tunnels Police.


Norfolk Constabulary.
Norfolk Constabulary er en politistyrke som betjener Norfolk i England. Den har omkring 1500 ansatte (2004). Hovedkvarteret ligger i Wymondham.
Styrken ble opprettet som Norfolk Joint Constabulary i 1968.
Den er underlagt Norfolk Police Authority, som består av valgte og oppnevnte medlemmer som fører tilsyn med styrkens arbeid.


Northumbria Police.
Northumbria Police er en politistyrke som betjener grevskapene Northumberland og Tyne and Wear i England. Den er landets sjette største politistyrke, med omkring 1500 polititjenestemenn. Hoveddkvarteret ligger i Newcastle upon Tyne.
Ansvarsområdet omfatter Newcastle internasjonale lufthavn.


Hotel Continental.
Hotel Continental er et hotell i Oslo som åpnet i 1900. Det ligger i Stortingsgata 24.
Bakgrunnen for Continentals historie er som et gammeldags eventyr – om fattigmannsbarna som gjennom sine evner skapte et monument som vil leve i mange, mange år. Det begynte i 1860 med svenskfødte Caroline Boman. I stedet for å emigrere til Amerika som så mange andre krysset hun grensen til Norge og Christiania i 1887 og arbeidet her som kokke. Fire år senere giftet hun seg med Christian Hansen, en Oslogutt som jobbet som kelner og også var fra fattige kår.
Litteratur.
Caspar Brochmann: "Mors hus, Hotel Continental – en personlig affære gjennom 75 år." Oslo 1986.
Eksterne lenker.
Continental


Pierre Boulez.
Pierre Boulez (født 26. mars 1925 i Montbrison) er en fransk dirigent og komponist. Han begynte matematikkstudier i Lyon før han gikk over til Musikkonservatoriet i Paris under Olivier Messiaen og Andrée Vaurbourg. Han fortsatte med å skrive atonal musikk i postwebernsk seriell stil, svært påvirket av Messiaen. Han ble en av de viktigste ledere for dem som strebet etter større abstraksjon og eksperimentering etter annen verdenskrig.
Blant hans verker finnes en del instrumental- og vokalverker, blant annet "Le marteau sans maître" for sanger og ensemble, "Pli selon pli" for orkester og sanger og "Rituel: In Memoriam Bruno Maderna" for et orkester delt inn i åtte grupper. I likhet med forgjengerne Pierre Schaeffer og Edgard Varèse gjorde han fremskritt innen klassisk elektronisk musikk og musikk laget med datamaskiner. Et av hans viktigste elektroniske verker er "Répons", for orkester og elektronikk. Fra 1950-årene eksperimenterte han med aleatorisk musikk («tilfeldig musikk») og hadde kontakt med John Cage, som var interessert i det samme; imidlertid endte de to opp med ulike syn på hvilken funksjon tilfeldigheten skulle ha.
Boulez reviderer ofte sine egne verker, for eksempel er hans tredje klaversonate et «åpent» verk som har vært gjenstand for stadige forandringer siden premièren i 1957 (bare to av fem satser har blitt utgitt). "...explosante-fixe...", en fløytekonsert med elektroniske instrumenter, ble komponert i 1970-årene og fullstendig revidert to tiår senere.
I 1970 fikk Boulez i oppdrag av Frankrikes president Georges Pompidou å opprette og lede en institusjon for utforskning og utvikling av moderne musikk: IRCAM, "Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique". Boulez fortsatte som leder for IRCAM til 1992, og har fremdeles et kontor der. Fra 1976 til 1995 var han leder for "Invention, technique et langage en musique" ved Collège de France.
Pierre Boulez har også gjort seg bemerket som dirigent, særlig innen musikk fra første halvdel av 1900-tallet, av komponister som Claude Debussy, Gustav Mahler, Arnold Schönberg, Igor Stravinskij, Béla Bartók, Anton Webern og Edgard Varèse. Han var musikalsk leder for New York-filharmonikerne fra 1971 til 1977 og er idag hovedgjestedirigent for symfoniorkesteret i Chicago.


West Mercia Constabulary.
Området til West Mercia Constabulary
West Mercia Constabulary er en engelsk politistyrke som betjener Shropshire (inkludert Telford and Wrekin), Herefordshire og Worcestershire, et område med omkring 1,1 million innbyggere. Den er den fjerde største politistyrken i England og Wales, med 2 401 polititjenestemenn (2005). Hovedkvarteret ligger i Worcester.
Styrken er underlagt West Mercia Police Authority, en komité med 17 medlemmer som fører tilsyn med politiets arbeid.


Mary Tofts.
Mary Tofts er kjent som «kanin-føderen», ettersom hun i 1726 «fødte» 17 kaniner i byen Godalming i Sør-England.
Eksperter over hele Storbritannia undret seg stort over hva som kunne ha skjedd, da hun plutselig begynte å føde kaniner. Legen hennes ble så bekymret at han kontaktet kongens personlige livlege. I løpet av noen få dager hadde Mary Tofts født mange kaniner, noen med pels og andre uten. Ingen av legene visste at kaniner ikke har pels når det ble født, så løgnen fortsatte, og etterhvert med Toft landskjent på avisenes forsider.
Mary Tofts valgte senere å avsløre løgnen ved at hun forklarte at hun hadde plassert alle kaninene på seg før «fødselen».
Det er blant annet skrevet bok om Mary Tofts og hennes litt spesielle stunt, og dessuten er hun kjent på mange museer også i dag.


USAs historie (1849–1865).
Bakgrunnen for den amerikanske borgerkrigen.
a> viste til slavelovene som eksempler på det sørlige samfunnets barbarisme.
Med to grunnleggende forskjellige arbeidssystemer, slaveplantasjer i sør og industriell kapitalisme i nord, hadde de to regionene utviklet to sterkt forskjellige samfunn. Splittede økonomiske, politiske og kulturelle syn økte gradvis spenningene mellom nord og sør.
Immigrasjon fra det nordlige og vestlige Europa ble oppmuntret, og tilfredsstilte behovet for en jevn flyt av billig arbeidskraft til den nordlige industrien. Immigranter fra arbeiderklassen bygget opp landets jernbaner og fabrikksystemer. Men få av dem slo seg ned i de landbruksdominerte sørstatene, hvor industrivarer hovedsakelig ble importert.
Det republikanske partiet ble grunnlagt i 1854. Det nye partiet motsatte seg utvidelsen av slaveriet til de vestlige territoriene. Selv om bare en liten del av befolkningen i nord var for å avskaffe slaveriet i sør, var republikanerne i stand til å mobilisere folkelig støtte blant befolkningen i nord og vest som ikke ønsket å konkurrere mot slavearbeid dersom systemet ble ekspandert utenfor de eksisterende slavestatene. Republikanerne vant støtte blant mange tidligere whig- og demokratiske tilhengere i nord og nordøst som var bekymret for sørstatenes uforholdsmessig store innflytelse i Senatet, Buchanan-administrasjonen og Høyesterett.
USA i 1860Lønnsomheten til bomull, eller «Kong Bomull» som den ble kalt, befestet sørstatenes avhengighet av plantasjesystemet og dens grunnlag: slavearbeid. En liten klasse slavebaroner, særlig bomullplantere, dominerte politikken og samfunnet i sør. Mens sørstatenes økonomi var basert på slavearbeid, var nordøst et voksende industrielt samfunn.
Etter at Abraham Lincoln ble valgt til president, trakk elleve sørstater seg ut av unionen sent i 1860 og 1861 og etablerte en opprørsregjering, Amerikas konfødererte stater 9. februar 1861. Borgerkrigen begynte da konføderasjonsgeneralen Pierre Beauregard åpnet ild mot Fort Sumter i Charleston, South Carolina.
Borgerkrigen.
Krigen endte med unionens seier 9. april 1865 da konføderasjonens general Robert E. Lee overgav seg ved tinghuset i Appomattox i Virginia. 650 000 mennesker var da blitt drept. I etterspillet til krigen, "rekonstruksjonen", måtte USA avgjøre statusen til rundt fire millioner frigjorte afro-amerikanske slaver og gradvis gjeninnlemme de elleve konføderasjonsstatene i unionen.


USAs historie (1865–1918).
Da den amerikanske borgerkrigen sluttet, var landet fremdeles bittert delt. I sør fortsatte føderale styresmakter rekonstruksjonspolitikken i et tiår før den endte, og mange av borgerrettslovene som ble satt i verk umiddelbart etter krigen ble raskt forlatt. I vest fortsatte landet å ekspandere, drevet av en flom av nye immigranter som førte til mange konflikter med innfødte sioux- og apache-stammer, og etter hvert ble mye av den innfødte befolkningen forflyttet. Amerikansk industri ekspanderte raskt gjennom hele perioden. På begynnelsen av det 20. århundret var landet den dominerende økonomiske makten og godt på vei mot å ta sin plass blant stormaktene. Denne økonomiske eksplosjonen ble fulgt av oppkomsten av populisme og den amerikanske arbeiderbevegelsen. Til slutt ble perioden avsluttet av USAs involvering i første verdenskrig.
Rekonstruksjon.
USA i 1870Rekonstruksjonen var perioden etter den amerikanske borgerkrigen da de sørlige statene av den beseirede Konføderasjonen, som hadde gått ut fra USA, ble reintegrert inn i unionen. Ødeleggelsene etter unionens invasjon, angrep på sivile mål og ødeleggelse av infrastruktur, ble fulgt opp av utnyttende økonomisk politikk i den beseirede regionen etter krigen, noe som førte til varig bitterhet blant sørstatsborgerne mot den føderale styresmakten. Abraham Lincoln hadde godkjent en tolerant plan for gjenoppbyggingen, men den enorme menneskelige prisen som krigen kostet og de sosiale forandringene den førte til fikk kongressen til å motsette seg å slippe opprørsstatene inn igjen uten først å innføre betingelser. En rekke lover som ble innført av den føderale styresmakten, etablerte tilstanden og prosedyrene for å reintegrere sørstatene.
Mye av den drivende kraften for rekonstruksjonen involverte spørsmålet om borgerrettigheter for de frisatte slavene i sørstatene. I respons til sørstatenes forsøk på å nekte de frisatte slavene sivile rettigheter, innførte kongressen en lov om borgerrettigheter i 1866 (og igjen i 1875). Dette førte til konflikt med president Andrew Johnson som la ned veto mot Borgerrettighetsloven av 1866. Men hans veto ble overstyrt. Den føderale styresmaktens mislykkede forsøk på å effektivt gjenforene landet førte til regjeringens feilslåtte forsøk i mange tiår på å gjennomføre borgerrettighetene til afro-amerikanerne i sør i praksis.
Etter solide fremskritt for republikanerne i mellomperiodens valg, ble den første rekonstruksjonsloven godkjent 2. mars 1867, den siste 11. mars 1868. Den første loven delte ti konfødererte stater (alle unntatt Tennessee som hadde blitt gjenopptatt i 1866) i fem militærdistrikter. Styresmakter som hadde blitt etablert under Abraham Lincolns plan ble avskaffet. Den første loven sa at «ingen lovlige statsstyresmakt eller adekvat beskyttelse for liv eller eiendom eksisterer nå i opprørsstatene.»
Under perioden med rekonstruksjon var der betydelig uro i de sørlige samfunnene. Mennesker fra nord som flyttet sør for å delta i sørstatenes styre ble kalt "carpetbaggers" (teppesekker) av innbyggerne i sør, og ble vidt sett på som motiverte av korrusjon og bestikkelser, mens lokale som deltok i disse styrene ble kalt "scalawags" (omstreifere eller gårdsgutter). Republikanerne tok kontroll over alle guvernørene og statslovgivningen, og innsatte ofte svarte i maktposisjoner. Disse hendelsene førte til dannelsen av den opprinnelige Ku Klux Klan i 1866, men som bare varte i tre år.
Tre konstitusjonelle tillegg ble innført i etterskjelvet av borgerkrigen: det 13. som avskaffet slaveriet, det 14. som gav borgerrettigheter til afro-amerikanere og det 15. som utvidet stemmeretten til frisatte borgere. Det 14. tillegget møtte motstand fra sørstatene, og som en betingelse for å slippe inn i unionen igjen, ble det krevd at de skulle akseptere den (eller den 15. dersom de stod over den 14.)
Slutten på rekonstruksjonen.
Alle sørstatene ble gjenopptatt innen 1870, men rekonstruksjonen fortsatte til 1877, da presidentvalget ble avgjort til fordel for Rutherford B. Hayes, støttet av nordstatene over hans motstander Samuel J. Tilden. Noen historikere har ment at valget ble gitt til Hayes i bytte mot en avslutning av rekonstruksjonen. Denne teorien karakteriserer avtalen i valget som «kompromisset i 1877». Ikke alle historikere er enig med denne teorien, men uansett hva som forårsaket den, rekonstruksjonen endte.
Slutten på rekonstruksjonen markerte tydelig slutten på en kort periode med sivile rettigheter for afro-amerikanerne. Innen få år etter rekonstruksjonens slutt, skapte sørstatene et segregert samfunn der hvite og svarte gikk hver sine veier, og med de hvite i sikker politisk kontroll. Nord tillot hvitt herredømme og oppmuntret hvite tidligere konfødererte til å gjenoppta sin normale plass med fulle borgerrettigheter i bytte mot at de hvite ble reintegrert i unionen. Nå som afro-amerikanerne hadde fått sin frihet for prisen av 600 000 hvite døde, var der få krav om videre militær intervensjon i sør. Den innledende nervøse agitasjonen for borgerrettigheter ble raskt tonet ned. Mye av borgerrettighetslovene ble kastet av høyesteretten nær slutten av det 19. århundre. I 1883 dømte f.eks. høyesterett (109 US 3 1883) at det 14. tillegget, som etablerte statsborgerskapet til afro-amerikanerne, nå kunne brukes på en samling av mennesker som regnes som en, fremfor afro-amerikanere. En sørlig-kontrollert kongress stengte seg fra å hindre private forretninger å skille svarte og hvite borgere på offentlige plasser, og kastet dermed borgerrettighetslovene fra 1875. "Plessy mot Ferguson" (163 US 537 1896) gikk enda lenger, og gav grunnlaget for statssegregering som lovlig så lenge den sørget for «separate men like» fasiliteter. «Like» ble tolket løst, men denne forordningen gav til slutt en institusjonalisert basis for afro-amerikansk politisk mobilisering og organisering i midten av det 20. århundre.
"Brown mot utdanningsstyret i Topeka" (347 US 483 1954) var et landmerke i det 20. århundres saker der høyesterett reverserte seg i saken om segresjon. Men det var ikke før sjokket fra den sosiale bevegelsen i midten av det 20. århundre at de føderale styresmaktene formelt slo ned segresjon i alle offentlige fasiliteter, og i borgerrettighetsloven av 1964 ble "Plessy" formelt reversert. Denne loven, sammen med stemmerettsloven av 1965, la endelig veien åpen for en slutt på offisielt sanksjonerte rasedeling i USA.
Videre omplassering av innfødt befolkning.
Ekspansjon på slettene og fjellene av bergverksfolk, ranchere og nybyggere førte til konflikt med indianerne. Mange stammer, fra Utene i Great Basin til Nez Percene i Idaho, kjempet mot de hvite en eller annen gang. Men siouxene på den nordlige prærien og apachene i sørvest ytet sterkest motstand. Ledet av faste og stridsvante høvdinger som Red Cloud og Crazy Horse var siouxene dyktige i rask krigføring til hest. Siouxene var nyankomne på slettene, tidligere hadde de vært fastboende jordbrukere nærmere de store innsjøene. Da de hadde lært seg å fange og ri hester flyttet de vestover, feide unna andre indianerstammer på deres vei og ble fryktede krigere. Apachene baserte seg på å angripe og utplyndre spanske jordbrukere og andre indianerstammer. De var like dyktige, de kjempet i på sin egen hjemmebane med dens ørkener, daler og fjell.
Konflikter med prærieindianerne fortsatte gjennom borgerkrigen. I 1876 brøt den siste større siouxkrigen ut, da gullrushet i Dakota nådde frem til Black Hills. Hæren holdt ikke gullgravere unna siouxenes jaktmarker. Da de ble beordret til å gjøre noe mot gruppene av siouxer som jaktet i fjellene i pakt til sine avtalefestede rettigheter, grep hæren sterkt og aktivt inn.
Etter flere sammenstøt i 1876 som ikke førte til noen avgjørelse, fant general George A. Custer hovedleiren til siouxene og deres allierte ved elven Little Bighorn. Custer og hans menn angrep uten å vente på hovedstyrken, og ble drept av de langt mer tallrike indianerne.
Mange år senere førte et spøkelsesdansritual i det nordlige sioux-reservatet ved Massakren ved Wounded Knee i South Dakota i 1890 til et opprør der siouxene angrep hæren, som svarte med Gatling-maskingevær og drepte hundreder av indianere inkludert Big Foot, Sitting Bulls halvbror. Siouxene slo seg ned til en fredelig eksistens i det enorme, men fattige reservatet.
Lenge før dette hadde grunnlaget for livsopphold og samfunnene til den innfødte befolkningen på prærien blitt ødelagt av slaktingen av amerikansk bisonen som nesten ble drevet til utryddelse i tiåret etter 1870 av jakt av både hvite og indianere. Imens fortsatte apache-raid mot landsbyer i sørvest til Geronimo, den siste viktige høvdingen, ble fanget i 1885.
Den føderale styresmaktens politikk siden James Monroe-administrasjonen hadde vært å flytte innfødt befolkning utenfor rekkevidden av den hvite grensen. Hvite «reformister» mente at den innfødte befolkningen skulle assimileres med tvang inn i den hvite kulturen. Den føderale styresmakten satte til og med opp en skole i Carlisle, Pennsylvania, i et forsøk på å innføre verdiene og troen til den hvite amerikanske befolkningen på innfødte ungdommer.
I 1887 reverserte Dawes-loven amerikansk politikk overfor indianerne og gav tillatelse til presidenten til å dele opp stammeland og dele ut 0,65 km² til hvert familieoverhode. Slike forsøk skulle holdes i 25 år, da eieren fikk fullt eierskap og borgerskap. Land som ikke ble delt ut, ble lagt ut for salg til bosettere. Denne politikken resulterte tilslutt i overtagelse og salg av over halvparten av indianernes land. Den ødela også mye av den kommunale organiseringen av stammene, og forstyrret videre den tradisjonelle kulturen til den overlevende innfødte befolkningen. I 1934 ble den amerikanske politikken reversert igjen av indiansk reorganiserings-loven, som forsøkte å beskytte stammene og kommunalt liv i reservatene. Dawes-loven var et forsøk på å integrere indianere i hovedstrømmen, majoriteten aksepterte integrasjon og ble absorbert i det amerikanske samfunnet, og etterlater seg spor av indiansk opphav i millioner av familier. De som nektet å assimileres forble i reservatene, støttet av føderal mat, medisin og skolegang.
Industrialisering.
Fra 1865 til rundt 1900 ble USA verdens ledende industrielle nasjon og så enorm ekspansjon i farten og skalaen av produksjon. Tilgangen på land, variasjonen i klima og den følgende økonomiske variasjonen, tilgangen til seilbare kanaler, elver og kystveier som oppfylte transportbehovene til den gryende industrielle økonomien og overfloden av naturressurser skapte den billige utvinningen av energi, rask transport og tilgangen på kapital som drev denne andre industrielle revolusjonen.
Bosetterne ble stadig mer avhengige av jernbanen for å få sine varer ut til markedet.Hvor den første industrielle revolusjonen flyttet produksjonen fra håndverkere til fabrikker, gikk USA foran i en ekspansjon i organisering, koordinering og skala av industri drevet fram av teknologi og transport. Jernbanene åpnet enorme markeder, noe som forklarer jevn vekst i samlet etterspørsel. Den transkontinentale jernbanen bygget av irske, kinesiske og japanske immigranter, gav tilgang til tidligere avsidesliggende landområder. Jernbanebyggingen drev opp behovet for kapital, kreditt og førte til rask økning i landverdiene.
Teknologiske fremskritt innen produksjon av jern og stål, som Bessemer-prosessen og ovner med åpne gulv, kombinert med lignende oppfinnelser i kjemi og andre vitenskaper hjalp i stor grad til med å forbedre produktiviteten og effektiviteten i industrien. Nye kommunikasjonsverktøy som telegrafen og telefonen tillot at foretak kunne koordineres over store avstander. Fremskritt skjedde også i hvordan arbeid ble organisert, som da Henry Ford utviklet løpebåndet eller da Fredrick Taylor formaliserte ideene til vitenskapelig ledelse.
Industrien lærte hvordan de skulle koordinere variasjonen av økonomisk aktiviteter over store geografiske områder. For å finansiere slike foretak i stor skala, dukket korporasjonen opp som den dominerende formen for forretningsorganisasjon. Korporasjonene vokste også ved å slå seg sammen til trust og skapte enkle firma ut av konkurrerende firma. Forretningsledere støttet styresmaktenes laissez-faire-politikk. Høye tariffer beskyttet amerikanske fabrikker og arbeidere fra utenlandsk konkurranse (som knapt hadde eksistert etter 1880). Føderale jernbane-subsidier beriket investorene, jordbrukerne og jernbane-arbeiderne og skapte hundrevis av landsbyer og byer og alle grener i styresmakten på alle nivåer forsøkte generelt å stoppe organisert arbeid fra å bruke vold for å vinne streiker. Mektige industrialister som Andrew Carnegie og John D. Rockefeller hadde stor rikdom og makt. Deres ansatte var de best betalte i verden. I denne konteksten av knallhard konkurranse for akkumulering, forsvant den gammeldagse enkle håndtverkeren til fordel for godt betalte og dyktige arbeidere og ingeniører etter som nasjonen styrket sin teknologiske base. Imens opprettholdt en jevn strøm av immigranter muligheten for billig arbeidskraft, særlig i gruvedrift og produksjons-sektorene.
Immigrasjon.
Fra 1840 til 1920 kom en variert strøm av immigranter til USA i en grad som ikke hadde blitt sett før, omtrent 37 millioner mennesker totalt. De kom fra mange forskjellige steder, 6 millioner fra Tyskland, 4,75 millioner italienere, 4,5 millioner irer, 4,2 millioner fra England, Skottland og Wales, 4,2 millioner fra Østerrike-Ungarn, 2,3 millioner skandinaver og 3,3 millioner fra Russland (hovedsakelig jøder, polske katolikker og litauiske katolikker). De fleste kom gjennom havnene til New York City, men forskjellige grupper slo seg ned på forskjellige steder. New York og de største byene på østkysten var hjemmet til store jødiske, irske og italienske befolkninger, mens mange tyskere og sentral-europeere flyttet til midtvesten og tok arbeid i industri og gruvedrift.
Immigrantene kom av mange forskjellige grunner, som strakte seg fra økonomiske muligheter til letingen etter jordbruksland til flukt fra religiøs eller politisk forfølgelse, særlig konservative lutheranere fra Sachsen (Tyskland) og jøder fra Russland og Østerrike-Ungarn sent på 1800-tallet. Selv i USA ble disse nye immigrantene utsatt for diskriminering og for de farlige og utnyttende arbeidsforholdene som preget det meste av USA. På 1800-tallet eksisterte det også partier slik som Know-Nothingpartiet som ville begrense innvandringen av ikke-protestanter.
Immigrasjon fra Norge.
Mellom 1825 og 1960 utvandret rundt 825 000 mennesker fra Norge til USA og Canada. Prosentmessig gjorde dette Norge til landet med flest utvandrere i forhold til befolkningen etter Irland. 25 % av disse vendte tilbake til Norge og tok med seg det de hadde lært, 70–80 % av dem som reiste, hadde tenkt å dra tilbake.
De fleste som reiste var mellom 18 og 25 år gamle og hovedgrunnen for at de flyttet var som oftest ønske om å tjene penger, eventyrlyst og muligheten for å lære et nytt språk og få seg en utdannelse.
Kjerneområdene til nordmenn i USA var Minnesota, North Dakota, South Dakota og Wisconsin. I North Dakota hadde en tredjedel av befolkningen tilknytning til Norge i 1990.
Bøndene og oppkomsten av populismen.
Til tross for deres bemerkelsesverdige fremskritt, opplevde de amerikanske bøndene på 1800-tallet gjentatte harde perioder. Flere grunnleggende faktorer var involvert, utmattelse av jorden, en nedgang i selvberging og mangelen på god beskyttelse og støtte av lovverket, men viktigst var kanskje overproduksjon.
Sammen med de mekaniske forbedringene som i stor grad økte avkastningen per arealenhet, vokste mengden med kultivert land raskt gjennom den siste halvdelen av århundret, ettersom jernbanene og den gradvise forflytningen av prærie-indianerne åpnet opp nye arealer for vestlig bosetning. En lignende ekspansjon av landbruksjord i land som Canada, Argentina og Australia gjorde disse problemene store i det internasjonale markedet, hvor mye av Amerikas landbruksproduksjon nå ble solgt.
Bomullsplukkere i det sørøstlige USA på begynnelsen av det 20.århundreDess lenger vest bosetterne reiste, dess mer avhengig ble de av jernbanen for å transportere varene sine til markedet. Samtidig betalte bøndene høye kostnader for foredlede varer som resultat at beskyttende tariffer som kongressen, støttet av østlige industrielle interesser, lenge hadde støttet. Over tid ble bøndene i midtvesten og vesten tynget av stadig mer gjeld til bankene som holdt deres pant.
I sør førte fallet til konføderasjonen til betydelige forandringer i landbrukspraksisen. Den mest betydningsfulle av disse var deling av avlinger, hvor leietagende bønder «delte» opp til halvparten av avlingen sin med landeierne i bytte mot frø og essensielle forsyninger. Anslagsvis 80% av afro-amerikanske bønder og 40% av dens hvite befolkning levde under dette nedverdigende systemet etter borgerkrigen.
De fleste bøndene som delte avlingene var låst i en syklus av gjeld, fra hvor det eneste håpet om å slippe unna var økt beplantning. Dette førte til overproduksjon av bomull og tobakk, som igjen førte til synkende priser og videre utmatting av jorden. Det første organiserte forsøket på å ta tak i generelle landbruksproblemer var låve-bevegelsen. Den ble satt i gang i 1867 av ansatte i landbruksdepartementet og fokuserte innledningsvis på sosiale aktiviteter for å motvirke isolasjonen de fleste bondefamiliene møtte. Kvinners deltagelse ble aktivt oppmuntret. Drevet av panikken i 1873 vokste låve-bevegelsen snart til 20 000 avdelinger og en og en halv millioner medlemmer.
Selv om de fleste til slutt mislyktes, satte bevegelsen opp sine egne markedssystemer, lager, produksjonsfabrikker og kooperativer. Den nøt også noe politisk suksess i 1870-årene. Noen få stater innførte «låve-lover», som begrenset avgiftene på jernbanen og lagrene.
I 1880 begynte bevegelsen å gå nedover og ble erstattet av bøndenes allianser. I 1890 hadde alliansene medlemmer fra New York til California og talte rundt 1,5 millioner. En parallell afro-amerikansk organisasjon, fargede bønders nasjonalallianse hadde over en million medlemmer.
Fra begynnelsen var bøndenes allianser politiske organisasjoner med kompliserte økonomiske program. Ifølge en tidlig plattform var dens formål å «samle bøndene i Amerika for deres beskyttelse mot klasselovgivning og innlemmelse av konsentrert kapital.» Deres program ønsket også reguleringer, om ikke direkte nasjonalisering, av jernbanene, valutaens inflasjon for å sørge for gjeldslettelse, senking av tariffen og etablering av føderalt eide lager og lånefasiliteter med lav rente.
Sent i 1880-årene ødela en serie med tørker den vestlige prærien. Vest Kansas mistet halve befolkningen under en fireårsperiode. For å gjøre det verre, var McKinley-tariffen av 1890 en av de høyeste landet noen gang hadde sett.
I 1890 var nivået på landbruksuroen rekordhøy. Bøndenes allianser arbeidet med sympatiske demokrater i sør eller små tredjeparter i vest for å forsøke å få mer politisk makt. Fra disse elementene steg et tredje politisk parti frem, kjent som populistpartiet. Aldri før i amerikansk politikk hadde der vært noe som den populistiske lidenskapen som sveipet prærien og bomullsområdene. Valget i 1890 førte det nye partiet i koalisjoner som kontrollerte deler av statsstyresmaktene i et dusin sørlige og vestlige stater, og sendte en mengde populistsenatorer og representanter til kongressen.
Dens første konvensjon var i 1892 da delegater fra landbruks, arbeider og reformorganisasjoner møttes i Omaha, Nebraska, bestemt på å sette preg på det amerikanske politiske systemet de så på som håpløst og korrumpert av pengeinteresser til industrielle og kommersiell truster.
a> i 1899.Den pragmatiske delen av deres plattform fokuserte på saker som land, transport og finans, inkludert den ubegrensede sølvmynten. Populistene viste imponerende styrke i vest og sør i presidentvalget i 1892, og deres presidentkandidat fikk mer enn en million stemmer. Men det var valutaspørsmålet, kamplystne advokater for sølv mot de som foretrakk gull, som snart overskygget alle andre saker. Landbrukstalsmenn i vest og sør krevde at en gikk tilbake til ubegrensede sølvmynter. Overbevist om at deres problemer kom fra en mangel av penger i sirkulasjon, argumenterte de at økende pengevolum indirekte ville heve prisene for landbruksprodukter og drive opp industrilønningene. Dermed kunne gjeld bli betalt med øket valuta. Konservative grupper og finansklasser, på den andre siden, trodde at en slik politikk ville være katastrofal og insisterte på at inflasjon, når den først hadde startet, ikke kunne stoppes. Jernbane-obligasjoner var det viktigste finansielle instrumentet, de kunne løses inn i gull. Men dersom billetter og fraktratene skulle settes i halv pris i sølv-dollar, ville hver jernbane gå konkurs i løpet av uker, gjøre hundretusenvis av menn arbeidsledige og ødelegge den industrielle økonomien. Bare gullstandarden, sa de, tilbød stabilitet.
Den finansielle panikken i 1893 hevet spenningen i denne debatten. Bankenes nederlag florerte i sør og midtvesten. Arbeidsledigheten dominerte og avlingsprisene sank kraftig. Krisen, og president Grover Clevelands manglende evne til å løse den, knekket nesten det demokratiske partiet. Demokratene som var sølv-tilhengere absorberte restene av den populistiske bevegelsen ettersom presidentvalget i 1896 nærmet seg.
Demokratenes konvensjon det året så en av de mest berømte talene i amerikansk politisk historie. William Jennings Bryan, den unge forkjemperen for sølv fra Nebraska, bønnfalte konvensjonen om ikke å «korsfeste menneskeheten på et kors av gull» og vant demokratenes presidentnominasjon. Populistene godkjente også Bryan. Deres makt var sterkt nedadgående og det beste de kunne håpe på var å ha en stemme innenfor Bryan-bevegelsen. Til tross for at han vant i sør og hele vesten unntatt California og Oregon, tapte Bryan det mer folkerike, industrielle nord og øst, og valget, til republikanernes William McKinley.
Året etter begynte landets finanser å bli bedre, først og fremst pga gjenopprettet tro på forretning. Sølvforkjempere, som ikke innså at de fleste transaksjonene ble håndtert av banksjekker, ikke sekker av gull, hevdet at den nye fremgangen var på grunn av funnet av gull i Yukon. I 1898 trakk den spansk-amerikanske krig nasjonens oppmerksomhet lenger vekk fra populistenes saker. Dersom bevegelsen var død, var ideene ikke det. Når først populistene hadde støttet en idé ble den flekket slik at flertallet av politikere ville forkaste den, men bare noen år senere etter at flekken hadde blitt glemt var det mulig å ha f.eks. direkte valg av senatorer.
Arbeidernes kamp.
Livet til en amerikansk arbeider i det 19. århundre var langt fra enkelt. Selv i gode tider var lønningene lave, timene lange og arbeidsforholdene farlige. «Kullgruve-arbeidere puster i denne atmosfæren til deres lunger vokser tunge og syke av den» for bare «femti-fem cents til dagen hver.» ("McClure's Magazine" i 1894) Lite av rikdommen som ble skapt gikk til proletariatet. Situasjonen var verre for kvinner og barn som utgjorde en høy prosentandel av arbeiderstyrken i noen industrier og ofte fikk en brøkdel av lønnen en mann kunne tjene. Periodiske økonomiske kriser sveipet over nasjonen og førte til enda lavere industrilønner og produserte høye nivåer av arbeidsledighet.
Eliminasjonen av konkurranse, og opprettelsen av monopol, tvang ofte arbeidere til å arbeide for spesifikke selskaper. Selv om Sherman antitrust-loven av 1890 forbød monopoler, fant store korporasjoner smutthull som tillot dem å fortsette å kontrollere nasjonal industrier. Selskapene krevde vanligvis lange timer av utmattende arbeid for lav lønn.
Samtidig fortsatte teknologiske forbedringer, som la til så mye av nasjonens produktivitet, å redusere behovet for kvalifisert arbeidskraft. Likevel vokste mengden av ukvalifiserte arbeide ettersom stadig flere immigranter, 18 millioner mellom 1880 og 1910, ankom landet, ivrig etter å arbeide.
Før 1874, da Massachusetts godkjente nasjonens første lov som begrenset antallet timer kvinner og barn kunne arbeide på fabrikkene til 10 timer per dag, fantes i realiteten ingen arbeidslovgivning i landet. Det var ikke før 1930-årene at de føderale styresmaktene ble aktivt involverte. Frem til da, var feltet overlatt til staten og lokale autoriteter, få av dem var like lydhøre overfor arbeiderne som de var overfor rike industrialister.
Laissez-faire kapitalismen som dominerte den andre halvdelen av det 19. århundre og fostret store konsentrasjoner av rikdom og makt, ble støttet av et rettsystem som igjen og igjen dømte mot dem som utfordret systemet. I dette fulgte de stort sett den rådende filosofien på den tiden. Som John D. Rockefeller skal ha sagt: «veksten av stor forretning er stort sett overlevelsen til den sterkeste.» Denne «sosialdarwinismen», som den var kjent som, hadde mange tilhengere som argumenterte med at etthvert forsøk på å regulere forretninger var lik den naturlige evolusjonen av arter.
Likevel var kostnadene av slik forskjell høy for offrene for kapitalen. Millioner hadde dårlige leve- og arbeidsforhold, og håpet var lite for å unnslippe et liv i fattigdom. At industrialiseringen strammet nettet av fattigdom rundt Amerikas arbeidere ble til og med innrømmet av korporasjonsledere, som Andrew Carnegie som merket seg «kontrasten mellom palasset til millionærene og hytten til arbeiderne.» Så sent som år 1900 hadde USA den høyeste arbeidsrelaterte dødelighetsraten i noe industrialisert nasjon i verden. De fleste industriarbeiderne arbeidet fremdeles 10-timers dager (12 timers i stålindustrien), men tjente mellom 20 og 40% mindre enn minimumsgrensen for et anstendig liv. Situasjonen var bare verre for barn, viss antall i arbeid ble fordoblet mellom 1870 og 1900.
Arbeiderorganisering.
Det første alvorlige forsøket på å organisere nasjonale arbeidergrupper dukket med "Knights of Labor" i 1869. Opprinnelig var den et hemmelig, rituelt samfunn organisert av klesarbeidere i Philadelphia og var åpen for alle arbeidere, inkludert afro-amerikanere, kvinner og bønder. Ridderne vokste sakte til de lyktes i å seire mot den store jernbanebaronen Jay Gould i en streik i 1885. Innen et år la de ytterligere 500 000 arbeidere til sine rekker.
Knights of Labor gikk derimot raskt nedover, og deres sted i arbeiderbevegelsen ble gradvis overtatt av den Amerikansk arbeiderføderasjon (AFL). Istedet for åpent medlemskap til alle, fokuserte AFL, under tidligere sigarunionens embetsmann Samuel Gompers, på kvalifiserte arbeidere. Hans mål var «rene og enkle»: høyere lønn, redusert arbeidstid og forbedrede arbeidsforhold. På denne måten hjalp Gompers arbeiderbevegelsen å snu seg fra sosialistiske syn tidligere arbeiderledere hadde vært talsmenn for.
Barnearbeidere i tekstilfabrikkene. Lawrence-tekstilstreik var en streik blant immigrantarbeidere i Lawrence, Massachusetts, i 1912 ledet av IWW. Men arbeideres mål, og kapitalens uvillighet til å innfri, resulterte i den mest voldelige arbeidskonflikten i nasjonens historie. Den første av disse var den store jernbanestreiken i 1877, da jernbanearbeidere over hele nasjonen gikk ut i streik i respons mot et 10% lønnskutt. Forsøk på å bryte streiken førte til arbeideropprør i full skala i flere byer: Baltimore, Chicago, Pittsburgh, Buffalo og San Francisco.
Militæret ble kalt inn som et sikringstiltak på flere steder før en streik for å frustrere opprørsarbeidere. Haymark Square-tilfellet fant sted i 1886 da noen kastet en bombe på politiet som spredte en sammenkomst som var kalt sammen for å protestere på drapet av to arbeidere som ble skutt og drept av politiet under en streik ved "McCormick Harvester Company" i Chicago. Elleve mennesker ble drept sammen med et ukjent antall skadde. Så kom urolighetene i 1892 ved Carnegies stålverk i Homestead, Pennsylvania.
En gruppe på 300 Pinkerton-detektiver som selskapet hadde leid inn for å bryte en bitter streik av "Amalgamated Association of Iron, Steel and Tin Workers" ble skutt på og ti menn ble drept. Nasjonalguarden ble kalt inn som resultat for å knuse de streikende arbeiderne. Uorganiserte arbeidere ble ansatt og streiken brutt. Unionen ble ikke sluppet inn i fabrikken før 1937.
To år senere førte lønnskutt ved "Pullman Palace Car Company" rett utenfor Chicago til en streik som med støtte fra den amerikanske jernbaneunionen, snart stoppet nasjonens jernbaneindustri. Som vanlig steppet den føderale styresmakten inn så snart som arbeidere utøvet sin enorme makt over kapitalen og la sin tyngde på siden til kapitalen. Den amerikanske justisministeren Richard Olney, selv en tidligere advokat for jernbaneindustrien, satte inn 3000 menn i et forsøk på å holde jernbanene åpne. Dette ble fulgt av en føderal domstols advarsel mot arbeiderunionens innblanding med togene.
Da arbeidere nektet å knele for manøvrene til jernbaneindustrien og deres agenter i den føderale styresmakten sendte Cleveland igjen inn føderale tropper og streiken ble til slutt brutt. Den mest militante arbeiderklasse-organisasjonen på den tiden var Verdens industrielle arbeidere (IWW). IWW, eller «wobblies» som de vanligvis ble kalt, ble dannet av en sammenslutning av unioner som kjempet for bedre forhold i vestens gruveindustri og fikk særlig viktighet fra gruvesammenstøtene i Colorado i 1903 og den brutale måten som de ble slått ned. Wobbliene kalte til klassekrigføring og fikk mange tilhenger etter at de vant en vanskelig streik i tekstilfabrikkene i Lawrence, Massachusetts i 1912. Deres oppfordring for nedleggelse av arbeidet i midten av første verdenskrig, førte til alvorlige tiltak fra styresmaktene i 1917 som til slutt ødela dem.
Oppkomsten av amerikansk imperialisme.
Tilstanden i folketellingen i 1890 førte til frykt for svinnende naturresurser. Panikken i 1893 og den etterfølgende depresjonen fikk også noen forretningsfolk og politikere til den samme konklusjonen som innflytelsesrike europeiske imperialister (f.eks. Leopold II av Belgia, Jules Ferry, Benjamin Disraeli Joseph Chamberlain og Francesco Crispi) hadde kommet til nesten en generasjon tidligere i Europa: at industri antagelig hadde overekspandert og produserte mer varer enn konsumenter i landet kunne kjøpe.
Som den lange depresjonen i Europa som førte til tvil om voksende styrke av politisk motstand mot verdens kapitalisme, inkluderte hovedtrekkene i panikken i 1893, deflasjon, nedgang i landbruket og arbeidsledighet (indikasjon på under-konsumering) som styrket de bitre sosiale protestene i Gilded-alderen, populist-bevegelsen, korstoget for fritt sølv og voldelige arbeidskonflikter som Pullman-streiken.
På lignende måte så Europa etter 1873 at langt mer militante arbeiderklasse-organisasjoner dukket opp igjen og sykluser av store streiker. Den raske vendingen til «nyimperialisme» sent i det 19. århundre kan ses i sammenheng med sykliske økonomiske depresjoner som berørte mange elite-grupper. Som den lange depresjonen bidro panikken i 1893 til knallhard konkurranse over markeder i den voksende «innflytelsessfæren» til USA, som hadde en tendens til å overlappe med Storbritannias, særlig i Stillehavet og Sør-Amerika.
Noen amerikanske politikere som Henry Cabot Ladge, William McKinley og Theodore Roosevelt, talte for en mer aggressiv utenrikspolitikk og en politikk som skulle trekke USA ut av depresjonen i den andre Grover Cleveland-administrasjonen.
Akkurat som det tyske riket reagerte mot depresjonen med adoptering av beskyttende tariff i 1879, ville USA gjøre det samme gjennom den overveldende presidentvalgseieren til William McKinley, som hadde steget til nasjonal viktighet seks år tidligere med godkjennelsen av McKinley-tariffen av 1890.
Da Tyskland dukket opp som en stormakt etter seier i den fransk-prøyssiske krig som fullførte samlingsprosessen, ville USA dukke opp som stormakt etter seier i borgerkrigen. Som nylig industrialisert stormakter adopterte USA proteksjonisme, tok seg et eget koloni-imperium (1898) og bygde en mektig marine (den «store hvite marine)». I Stillehavet ville Japan, etter Meijirestaurasjonen, følge et lignende utviklingsmønster og fulgte den vestlige ledelsen i industrialisering og militarisme, som gjorde at landet fikk et fotfeste eller innflytelsessfære i Qing-Kina.
Selv om amerikanske kapitalinvesteringer innen Filippinene og Puerto Rico var relativt små, var disse koloniene strategiske utposter for ekspanderende handel med Asia, særlig Kina og Latin-Amerika.
Amerikansk imperialisme var preget av bekreftelsen av Monroe-doktrinen, formalisert av Roosvelts oppfølging av Monroe-doktrinen i 1904.
Den filippinsk-amerikanske krig.
USA fant seg i en lignende kolonirolle da den trykket ned en væpnet uavhengighetsbevegelse i Filippinene i det første tiåret av okkupasjonen. Under den følgende (og stort sett glemte) filippinsk-amerikanske krig ble 4234 amerikanske soldater drept og tusenvis ble såret. Filippinernes militære dødsfall ble anslått til rundt 20 000. Sivile tap er ukjent, men noen anslag plasserer dem så høyt som en million.
Amerikanske angrep på landsbygda inkluderte ofte kampanjer med brent-jords-taktikk hvor hele landsbyer ble brent og ødelagt, tortur ("vann-kuren" og konsentrasjon av sivile i «beskyttede soner». Mange av disse sivile tapene kom av sykdom og sult. Rapporter om henrettelsen av amerikanske soldater som ble tatt til fange av filippinerne, førte til hevnaksjoner som ikke stod i stil av amerikanske styrker. Mange amerikanske offiserer og soldater kalte krigen en «"nigger killing business"».
Under den amerikanske okkupasjonen ble engelsk erklært som det offisielle språket, selv om språkene til det filippinske folket var spansk, cebuano, tagalog, ilokano og andre innfødte språk. Seks hundre amerikanske lærere ble importert ombord i USS "Thomas". Den katolske kirke ble avviklet som nasjonalkirke og en betydelig mengde av kirkens land ble kjøpt og redistribuert.
I 1914 beskrev Dean C. Worcester, den amerikanske innenriksministeren for Filippinene (1901–1913), «sivilisasjonens regime og forbedring som startet med amerikansk okkupasjon og resulterte i å utvikle nakne hedninger til kultiverte og utdannede menn.»
Mange amerikanere motsatte seg dypt amerikansk involvering i Filippinene, som førte til at en gikk vekk fra forsøk på å konstruere en permanent marinebase og bruke den som et ankomstpunkt mot det kinesiske markedet. I 1916 garanterte kongressen uavhengigheten til Filippinene innen 1945, noe de, med noe forsinkelse på grunn av den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig, oppnådde i 1946.
Den «progressive» epoken.
Barnearbeider, Newberry, South Carolina. 1908.
Presidentvalget i 1900 gav USA muligheten til å dømme McKinley-administrasjonen, særlig dens utenrikspolitikk. Republikanerne møttes i Philadelphia og uttrykte jubel over suksessen i krigen mot Spania, gjenopprettelsen av gode økonomiske tider og forsøket på å skaffe seg nye markeder gjennom «åpen dør-politikken». McKinleys gjenvalg var bestemt på forhånd.
Men presidenten fikk ikke nyte seieren sin lenge. I september 1901, mens han deltok på en utstilling i Buffalo, New York, ble McKinley skutt av en attentatmann. Han var den tredje presidenten som ble myrdet siden borgerkrigen. Theodore Roosevelt, McKinleys vise-president, overtok presidentskapet.
Roosevelts overtagelse sammenfalt med en ny epoke i amerikansk politisk liv, innenrikspolitisk så vel som utenrikspolitisk. Kontinentet var befolket av ikke-innfødte, grenselandet var i ferd med å forsvinne. Landets politiske fundament hadde holdt ut forandring i omstendighetene i utenlandske kriger og borgerkrig, bølger med gode økonomiske perioder og depresjoner. Enorme fremskritt hadde blitt gjort i agrikultur og industri.
Men innflytelsen til de store selskapene var nå mer befestet enn noen gang, og lokale styresmakter var ofte i hendene på korrupte politikere. En ny tidsånd kjent som «progresjonisme» dukket opp fra rundt 1890 til den amerikanske involveringen i første verdenskrig i 1917.
Mange selvproklamerte progresjonister så deres arbeid som et korstog mot urbane politiske sjefer og korrupte "røverbaroner". Epoken så øket behov for effektive reguleringer av forretningsdrift, et fornyet løfte til offentlige tjenester og ekspansjon av styresmaktenes ansvar for å sikre velferden og interessene til landet ettersom grupper som presset på for å få disse kravene innfridd så seg tjent med. Nesten alle de betydelig figurene i perioden, enten det var i politikk, filosofi, forskning eller litteratur, var tilknyttet, i det minste delvis, med reformbevegelsen.
År tidligere i 1873, hadde den feirede forfatteren Mark Twain avslørt det amerikanske samfunnet i kritisk analyse i «The Gilded Age». Nå begynte bestemte artikler som tok for seg trustene, finansielle transaksjoner som involverte høye summer, uren mat og misbruk i jernbanepraksisen å dukke opp i dagligpressen og i populære magasiner som "McClure's" og "Collier's". Deres forfattere, som journalisten Ida M. Tarbell som førte korstog mot Standard Oil-trusten, ble kjent som «muckrakers». I hans sensasjonelle roman, ', avslørte Upton Sinclair usanitære forhold i store kjøttpakkings-hus i Chicago og grepet til kjøtt-trusten på nasjonens kjøtt-forsyninger.
Innvirkningen til progresjonalist-epokens forfatteres forsterket målene til visse sektorer av befolkningen, særlig en middelklasse fanget mellom arbeidere og kapital, om å ta politiske tiltak. Mange stater innførte lover for å forbedre forholdene som mennesker levde og arbeidet under. På oppfordring av prominente sosiale kritikere som Jane Addams ble barnearbeids-lover styrket og nye ble innført som hevet aldersgrensene, forkortet arbeidstimene, satte restriksjoner på nattarbeid og krevde at barna skulle møte på skolen.
Roosevelts presidentskap.
På begynnelsen av det 20. århundre hadde de fleste store byene og mer enn halvparten av statene etablert åtte-timers dag i offentlig arbeid. Like viktig var arbeidernes kompensasjonslover som gjorde arbeidsgiverne lovlig ansvarlig for skader påført ansatte i arbeidet. Nye inntektsskatter ble også innført, som ved å skattlegge arv la grunnlaget for dagens føderale inntektsskatt.
Roosevelt ønsket en «Square Deal» (utlignet avtale) og satte i gang en politikk av økt føderalt overoppsyn i gjennomføringen av antitrust-lovene. Senere førte utvidelsen av styresmaktenes overoppsyn til godkjennelse av betydelige reguleringslover. En av lovene gjorde offentliggjorte renter lovlig standard og skipsfarten like ansvarlige som jernbanene.
Hans presidentvalg i 1904 var sikret. Oppmuntret av en brakseier tok Roosevelt til orde for en enda mer drastisk jernbaneregulering, og i juni 1906 godkjente kongressen Hepburn-loven. Denne gav den interstatlige kommersielle kommisjonen reell autoritet i å regulere billettpriser, utvidet den dømmende makten til kommisjonen og tvang jernbanene til å oppgi deres sammenfallende interesser i dampbåtselskaper og kullkompanier.
Imens hadde kongressen skapt et nytt departement for handel og arbeid med medlemskap i presidentens kabinett. Et byrå av det nye departementet som hadde makt til å etterforske affærene til store forretningsforetak, oppdaget i 1907 at det amerikanske sukkerraffineringsselskapet hadde svindlet regjeringen for en stor sum i importtoll. Etterfølgende operasjoner avdekket mer enn $4 millioner og dømte flere selskapsledere.
Konservering av landets naturressurser var blant de andre aspektene ved Roosevelt-epoken. Presidenten hadde talt for et langtrekkende og integrert program for konservering, reklamering og irrigasjon så tidlig som 1901 i hans første årlige tale til kongressen. Hvor hans forgjengere hadde satt til side 188 000 km² av skog områder for preservering og parker, økte Roosevelt området til 592 000 km² og begynte systematiske forsøk på å hindre skogbranner og å bebplante nedhogde trakter.
Taft og Wilson.
USA i 1900Roosevelts popularitet var på sitt høyeste da kampanjen for presidentvalget i 1908 nærmet seg, men han var ikke villig til å bryte tradisjonen om at ingen presidenter hadde tjent i mer enn to perioder. Istedet støttet han William Howard Taft som vant valget og søkte å fortsette hans forgjengers reformprogrammer. Taft, en tidligere dommer, den første (og likte) koloniguvernøren i Filippinene og administrator av Panama-kanalen, gjorde noe fremgang.
Han fortsatte forfølgelsen av trustene og styrket ytterligere den interstatlige kommers kommisjonen, etablerte en postsparebank og et pakkepostsystem, ekspanderte de sivile tjenestene og sponset gjennomføringen av to tillegg til konstitusjonen. Det 16. tillegget autoriserte en føderal inntektsskatt og det 17. tillegget, ratifisert i 1913, gav mandat til det direkte valget av senatorer av folket og erstattet systemet hvor de ble valgt av statlige forsamlinger.
Balansert mot disse bedriftene var Tafts aksept for en tariff med beskyttende planer som gjorde den liberale opponionen rasende, hans motstand mot Arizonas innlemmelse i unionen pga dens liberale konstitusjon og at han i større grad stolte på den konservative grenen av sitt parti. I 1910 var Tafts parti delt, og et overveldende valg gav demokratene tilbake kontrollen i kongressen.
To år senere stilte demokraten Woodrow Wilson, den progressive guvernøren i staten New Jersey, mot Taft, den republikanske kandidaten og mot Roosevelt som, etter å ha blitt avslått som kandidat av republikanernes konvensjon, hadde organisert et tredje parti, de progressive.
Wilson beseiret begge rivalene. Under hans lederskap gjennomførte kongressen en av de mest bemerkelsesverdige kongressprogrammene i amerikansk historie. Dens første oppgave var revisjon av tariffen. «Tariff-avgiftene må endre,» sa Wilson. «Vi må avskaffe alt som bærer preg av privilegier.» Underwood-tariffen, signert 3. oktober 1913, gav betydelig reduksjonsrater på importerte råmaterialer og matvarer, bomull og ullvarer, jern og stål og fjernet tollen fra mer enn hundre andre gjenstander. Selv om loven beholdt mange beskyttende elementer, var den et genuint forsøk på å senke levekostnadene.
Den andre saken på demokratenes program var for lengst klar for å gjøres noe med, en nøye reorganisering av det ufleksible bank og valutasystemet. «Kontroll,» sa Wilson, «må være offentlig, ikke privat, og må bli gitt til styresmakten, slik at bankene kan være instrumenter, ikke herrer, for forretning og for individuelle foretak og initiativ.»
Den føderale reserve-loven av 23. desember 1913 var en av Wilsons lengstlevende lovbedrift. Den påla banksystemet en ny organisering som delte landet i 12 distrikter, med en føderal reserve-bank i hver, alle med overoppsyn av det føderale reserve-styret. Disse bankene skulle tjene som lager for valutareservene i de bankene som sluttet seg til systemet. Inntil den føderale reserve-loven hadde den amerikanske styresmakten overlatt kontrollen av valuta-forsyningene stort sett til uregulerte private banker. Mens det offisielle byttemediet var gullmynter, ble de fleste lån og betalinger utført med banknoter, støttet av løftet om innfrielse i gull. Problemet med dette systemet var at bankene var fristet til å gå utenfor sine pengereserver, noe som ga panikk i perioder hvor de som hadde penger i banken skyndte seg til sin bank for å bytte papirene inn i mynter.
Med godkjennelse av loven, ble større fleksibilitet i pengestrømmen sikret, og provisjoner ble gjort for å utstede føderale reservepapirer som møtte forretningenes krav. Den neste oppgaven var trust-regulering og etterfoskning av misbruk av korporasjoner. Kongressen autoriserte en føderal handelskommisjon for å gi ordrer som forhindret «urettferdige metoder i konkurranse» som gjaldt forretninger i interstatlig handel.
En annen lov, Clayton antitrust-loven forbød many korporasjonspraksiser som til da hadde unnsluppet fordømmelse, sammenlåste direktorater, prisdiskriminering blant kjøpere, bruk av ordrer i arbeidskonflikter og eierskap av en korporasjon i lignende foretak.
Den føderale arbeiderens kompensasjonslov i 1916 autoriserte lønn til sivile tjenesteansatte som var arbeidsufør etter ulykker i arbeidet. Adamson-loven samme år etablerte en åtte-timers dag for jernbanearbeidere. Rekorden i gjennomslag vant Wilson en sikker plass i amerikansk historie som en av landets fremste politiske reformatorer. Men hans innenriksrykte ble snart overskygget av hans rykte som krigstids-president som ledet landet sitt til seier, men som ikke kunne holde støtten i sitt folk i freden som fulgte.
Første verdenskrig.
USA fastholdt sin nøytralitet da første verdenskrig begynte i 1914, men gikk inn i krigen mot Tyskland etter at tyske ubåter annonerte at ubegrenset ubåtkrig ville fortsette mot nøytral skipsfart og det ble oppdaget at tyskerne hadde forsøkt å få Mexico til å gå til krig mot USA dersom USA gikk til krig mot Tyskland. Sympatien blant mange politiske og industrielle amerikanere hadde vært hos Storbritannia og Frankrike helt fra starten, men et betydelig antall innbyggere var sterkt imot USAs involvering i den europeiske konflikten, og avstemningen i kongressen 6. april 1917 for å erklære krig var langt fra enstemmig.
Hjemme ble alt tysk, inkludert språk og kultur skydd i krigstiden (sauerkraut ble f.eks. kalt «frihetskål»). Noen tysk-amerikanere som talte mot krigen eller på annen måte var misfornøyd med at deres medborgere ble underlagt trakasering eller arrestasjoner, og et ukjent antall tysk-amerikanere kan ha anglifisert sine navn og gjemt deres kulturelle røtter i denne perioden for ikke å stikke seg ut fra hovedstrømmen.
På slagmarkene i Frankrike viste de ankomne friske amerikanske divisjonene seg avgjørende i å løfte de trette allierte hærene i det de vendte de sterke endelige tyske offensivene sommeren 1918. Da seieren over Tyskland var sikret noen få måneder senere, innførte Storbritannia, Frankrike og Italia alvorlige økonomiske straffer på Tyskland i Versailles-traktaten. USAs senat ratifiserte ikke traktaten, istedet signerte USA en separat fredsavtale med Tyskland og hennes allierte. Senatet nektet også å gå inn i den nylig opprettede folkeforbundet på Wilsons premisser, og Wilson avslo senatets kompromiss-forslag.
Til tross for Wilsons oppfordring til rimelige krav, var den økonomiske innvirkningen som ble påført Tyskland av Versailles-traktaten alvorlig. Takket være den amerikansk-sponsede Dawes-planen, fikk Tyskland tilbake økonomisk vekst i midten av 1920-årene og så ut til å være på vei mot å bli et stabilt demokrati. Oppkonsten av de nazistiske og kommunistiske partiene, som brukte vold som deres hovedinstrument, kombinert med effekten av den store depresjonen etter 1929, førte til valget av Adolf Hitler i Tyskland i 1933.


1812-krigen.
Den britisk-amerikanske krig, eller 1812-krigen, var en væpnet konflikt mellom Storbritannia og De forente stater i årene 1812–1815.
Krigen hadde ingen klar vinner, og endret i praksis ingenting – derav uttrykket "Status quo ante bellum" (lik situasjon som før krigen).
Bakgrunn.
I årene etter Den amerikanske revolusjon var forholdet mellom de to statene ofte meget anstrengt. Da Frankrike under Robespierre erklærte krig mot Storbritannia i 1793, holdt De forente stater seg nøytral. Nøytral var USA også under Napoleonskrigene fra 1803. Imidlertid hadde den britiske hæren fremdeles ikke trukket seg tilbake fra befestninger i området rundt de store sjøene, slik fredsavtalen fra 1793 tilsa, og fortsatte å støtte indianerne mot De forente stater. I 1795 ble "Jay-traktaten" inngått med Storbritannia og "Greenville-traktaten" med indianerne, og stridighetene ble bilagt for en tid.
I 1803 begynte en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike, og den britiske marinen begynte, i mangel på arbeidskraft, å borde amerikanske handelsskip for å få tak i britiske sjømenn som arbeidet der. Imidlertid ble også amerikanske statsborgere tvunget til å tjenestegjøre i den britiske marinen, blant annet fordi Storbritannia ikke anerkjente amerikansk statsborgerskap utstedt til tidligere britiske undersåtter. Storbritannia var ikke villig til å stanse bruken av tvangsutskrivning, og av den grunn ble ikke "Monroe-Pinkney-traktaten" (1806), som ikke forbød dette, ratifisert av USA. Da det britiske skipet "HMS Leopard" beskjøt og bordet det amerikanske "USS Chesapeake", drepte tre og tok fire (deriblant fire amerikanere) til fange, forlangte mange amerikanere krig mot Storbritannia for å befeste USAs suverenitet og ære.
Napoleons kontinentalsystem (fra 1806) og britenes tilsvar førte til embargoer (handelsforbud) som gjorde internasjonal handel både usikker og farlig. Mellom 1807 og 1812 ble rundt 900 amerikanske skip anholdt. Den amerikanske president Jefferson forsøkte å unngå krig, og svarte med "Embargoloven" i 1807, som forbød amerikanske skip å seile til utenlandske havner og stengte amerikanske havner for britiske skip. Jeffersons embargo var særlig upopulær i Ny-England (nordøstlige USA), hvor handelsmennene klaget over fallende inntekter. På et tidspunkt var det til og med snakk om å løsrive Ny-England fra De forente stater.
Embargoloven fikk ingen innvirkning på Storbritannia og Frankrike og ble erstattet av en ny lov, som hevet alle embargoene unntatt for britiske og franske havner, hvilket ikke var gjennomførbart. En ny lov hevet alle embargoer, men sa dessuten at dersom én av de to europeiske stormaktene stanset sin innblanding i amerikansk skipsfart, ville De forente stater innføre en embargo mot den andre. Napoleon lovet stans i fransk innblanding – han hadde ikke tenkt å holde løftet, men De forente stater gjeninnførte embargoen mot Storbritannia.
I den amerikanske kongressen talte en gruppe «hauker» for krig med Storbritannia, for å stanse britisk innblanding, noen gikk så langt som til å foreslå invasjon av Canada.
1. juni 1812 vedtok Representantenes hus (79 stemmer mot 49) og 11. juni vedtok Senatet (17 stemmer mot 13) å erklære krig mot Storbritannia, og president James Madison undertegnet krigserklæringen 18. juni. Det var første gang De forente stater erklærte krig mot en annen stat, og det var det jevneste slike vedtak noensinne.
Krigens gang.
Til tross for flere år med diplomatisk konflikt forut for krigen, var ingen av partene forberedt på den. Storbritannia var opptatt med Napoleonskrigene og måtte bruke det meste av sine styrker og ressurser på krigen i Europa. Etterhvert som britene gjorde fremskritt mot Napoleon, kunne de sende store skipsstyrker inn i amerikansk farvann.
De forente staters regulære styrker talte ved krigens begynnelse under 12 000 mann. Kongressen vedtok å utvide styrkene til 35 000, men soldatyrket var frivillig og lite populært, og de fleste offiserene var uerfarne og manglet utdannelse. I den britiske marinen ble sjøfolkene innrullert for ubestemt tjenestetid. I USA var den vanlige tjenestetiden 2 år. Dermed ble mange båter bemannet med folk som hadde liten utdannelse og erfaring. Derimot var det lønnsomt å jobbe i den amerikanske skipsbyggingsindustrien. Amerikanerne behandlet arbeiderne sine bedre enn britene. Det hadde skaffet amerikanerne nyttig hjelp, selv om det forholdsmessig var få briter som ble lokket over til amerikanske skipsbyggere.
Krigen til sjøs.
Etter slaget ved Trafalgar i 1805 hadde Storbritannia vært verdens overlegent største sjømakt og hadde i 1812 97 fartøyer i amerikanske farvann – elleve linjeskip og 34 fregatter blant dem – mens De forente stater hadde 22 fartøyer, ingen av dem linjeskip.
Storbritannias strategi var å beskytte sin egen handelsflåte og å gjennomføre en blokade av amerikanske havner for å ødelegge amerikansk handel. Amerikanerne hadde ikke kapasitet til å føre åpen krig til sjøs, og satset i stedet hovedsakelig på raid mot britene.


Germanere.
a> i år 9 e. kr., ble reist som tysk nasjonalsymbol i på 1870-tallet.
Germanerne var en folkegruppe i Europa som ble forbundet med landområdet Germania og som regnes som forfedre til de folkene som i dag taler germanske språk.
De germanske språkene er en undergruppe av indoeuropeiske språk. Germanerne talte opprinnelig urgermansk, som i tidens løp har gitt opphav til dagens germanske språk, bl.a. tysk, nederlandsk, engelsk og de skandinaviske språk (se germansk Europa).
Romerske skribenter fortalte om germanerne i sine bøker og skrev om at germanerne bestod av en rekke stammer i det nordlige Europa. Den første vi vet om som brukte navnet germanere var Poseidonios (c. 135 f.Kr. – 51 f.Kr.). Cæsar skrev også om germanerne i sin skildring av krigene. En viktig kilde er Tacitus, som beskrev dem i sitt verk "Germania" (omkring 100 e.Kr.). Dette verket inneholder detaljerte opplysninger om religion, sosial lagdeling, levekår og styringsorganer hos flere germanske stammer.
Ifølge de tidlige skribentene var germanerne i slekt med kelterne. Det ble sagt at skillet mellom landområdene til kelterne og germanerne gikk ved Rhinen. Tacitus skrev at navnet germanere etter alt å dømme var av ny dato.
Germanerne blir av moderne historikere inndelt i tre hovedgrener: nordgermanerne i Skandinavia, østgermanerne øst for Elben, som blant annet omfattet vandaler, burgundere og gotere, og vestgermanerne lenger vest, som blant annet omfattet anglere, saksere, markomannere og frankere. Tacitus skrev at germanerne hadde en tradisjon om en forfader Mannus, sønn av Tuisto. Mannus hadde tre sønner, som ble forfedre til tre grener, "ingveonene", "istveonene" og "irminionene". Ifølge Tacitus var det også noen som sa at Mannus hadde flere sønner, som gav opphav til andre stammer.
Germanernes opprinnelse og tidlige historie forblir dunkel. Mange tenker seg at de opprinnelig hadde sitt hjemsted i det som nå er det nordlige Tyskland, det sørlige Skandinavia og Jylland, og fra ca. 1000 f.Kr. spredte seg vest- og sydover.
På slutten av 100-tallet f.Kr. hadde romerne de første sammenstøt med germanerne. I kimbrerkrigen kjempet romerne mot kimbrerne og teutonerne, som omtales som germanske stammer. I 113 f.Kr. hadde kimbrerne og teutonerne invadert en av romernes klienter og allierte, allobrogene. I slaget ved Aque Sextiae ble teutonerne slått av styrkene til Gaius Marius, og deres konge Teutobod ble tatt til fange.
Cæsar støtte på germanerne under sine felttog i Gallia på vestsiden av Rhinen. Da keiser Augustus gjorde Rhinen til riksgrense for Romerriket, kom disse germanerne under romerne. Men romernes planer om flytting av grensen til Elben måtte skrinlegges da cheruskene under ledelse av Arminius nedkjempet en romersk hær i slaget ved Teutoburgerskogen (år 9 e.Kr.). Siden fulgte en fredeligere periode, og romerne hadde vennskapelige forbindelser med det nye markomannerriket ved Donau.
Fra det 3. århundre begynte germanere fra Rhinens østre bredde å forflytte seg i vestlig og sydlig retning, og under folkevandringstiden, i det 5. århundre, erobret de hele det vestlige Romerriket.
Alemannerne kom i 212 og 233 frem til Rhinen. I 257 trengte en del av frankerne gjennom Gallia og Spania frem til Afrika. I 258–259 angrep alemannerne i Nord-Italia. Romerne måtte oppgi Rhingrensen i 401, da alemannerne og frankerne hadde krysset Rhinen. Vandalene overstrømmet Gallia i 406 og tok i 409 Spania i besittelse. På 400-tallet bosatte jutere, anglere og saksere seg i Britannia.
Et av de germanske folkene som kom til å gjøre seg mest bemerket var goterne, som ifølge Tacitus bodde ved elven Wisla omkring 100 e.kr. De grunnla et kongedømme i Skytia, i dagens Ukraina og Hviterussland. Senere delte stammen seg i to, østgoterne forble i Skytia, mens vestgoterne migrerte til Dacia, dagens Romania, for å etablere et uavhengig kongedømme. Goterne grunnla siden en rekke betydningsfulle riker i Europa.


Bernardo Salviati.
Bernardo Salviati (født 1508 i Firenze i Italia, død 6. mai 1568 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Saint-Papoul i Frankrike, og deretter administrator av Clermont.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Han var bror til kardinal Giovanni Salviati (kreert 1517), nevø til pave Leo X på morssiden, og onkel til kardinal Antonmaria Salviati (kreert 1583).
Salviati, Bernardo
Salviati, Bernardo
Salviati, Bernardo
Salviati, Bernardo
Salviati, Bernardo


Royal Marines Police.
Royal Marines Police var militærpolitiet i det britiske marineinfanteriet Royal Marines. Det var en liten avdeling, kun av tropps størrelse, men den hadde sin egen etterforskningsenhet, "Special Investigation Branch", som etterforsket kriminalitet. Royal Marines Police hadde tilhold i Plymouth.
Som del av forbandet 3 Commando Brigade utgjorde Royal Marines Police en tropp i brigadens Command Support Group. Under amfibiske operasjoner hadde troppen ansvar for å koordinere transport fra brohodet, merke forsyningsruter og eskortere konvoier. Troppen utførte i tillegg vanlige politioppgaver og sørget for nærbeskyttelse av brigadesjefen.
Royal Marines Police ble innlemmet i Royal Navy Police i 2007.


Humanetikk.
Humanetikk eller human-etikk var den betegnelse Kristian Horn valgte på det etiske system og (etter hvert) livssyn som Human-Etisk Forbund ble dannet for å utvikle og formidle i en norsk sammenheng. Horn hentet sitt begrep om human-etikk fra den danske filosofen Harald Høffdings (1843–1931) hovedverk "Etik" fra 1887. Høffding var igjen inspirert av empirismen og utilitarismen (David Hume og John Stuart Mill), og vektla det såkalte «verferdsprinsippet» som grunnverdi.
Humanetikk kan ses som enten snevrere eller sammenfallende med livssynshumanisme, også kalt sekulær humanisme. I internasjonal sammenheng finnes ikke et tilsvarende uttrykk og til engelsk oversettes gjerne humanetikk med "Humanism" eller "secular humanism".
Snever definisjon.
Med utgangspunkt i en snever forståelse av humanetikk som grunnlaget for en etikk, vektlegges en rasjonell og menneskelig forankret etikk, altså en etikk som utvikler etiske posisjoner og standpunkter gjennom rasjonelle vurderinger og utledninger av den menneskelige erfaring. Humanetikken er også baserte på oppfatningen om at det finnes en felles, allmenn moral/etikk. Dette kommer til uttrykk i de fellestrekk som kan ses i mange religiøse og etiske systemer. For eksempel var Kristian Horn opptatt av å vise hvor utbredt «den gyldne regel» er i mange religioner: «Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg», eller negativt formulert: «Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil andre skal gjøre mot deg.»
Vid definisjon.
Dersom man anlegger et videre perspektiv og ser humanetikken som et mer omfattende livssyn hvor også andre elementer enn bare etikken vektlegges, blir selve benevnelsen mer problematisk. Uttrykket blir for snevert til å fange inn at et livssyn omfatter mer enn bare en etikk. Kristian Horn vurderte da også å kalle det ideologiske grunnlaget for Human-Etisk Forbund for humanisme, men valgte humanetikk fordi humanisme har en rekke andre betydninger.
Ikke minst dette er bakgrunnen for at Human-Etisk Forbund i dag i de fleste sammenhenger bruker benevnelsen «humanisme» for å understreke tilhørigheten til International Humanist and Ethical Union (IHEU). I denne sammenheng blir «humanetikk» også å forstå som synonymt med «humanisme». En konsekvens av dette er at på sitt landsmøte i 2005 vedtok Human-Etisk Forbund også å kalle alle sine seremonier for «humanistiske». Denne begrepsbruken har blitt kritisert både av human-etikere som Kjell Horn (sønn av Kristian Horn) og av kristne humanister som Dag Hareide, som er rektor for Norsk Humanistisk Akademi (Nansenskolen). Hareide mener humanismen er en strømning innen mange religioner og livssyn, og at «når begrepet humanisme skal brukes i Grunnloven og i skolens formålsparagraf, kan ikke HEF annektere ordet».


Pier Francesco Ferrero.
Pier Francesco Ferrero (født 1508 i Biella nær Vercelli i Italia, død 14. november 1566 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Vercelli i Italia.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Han var bror til kardinal Filiberto Ferrero (kreert 1549), nevø til kardinal Bonifacio Ferreri (1517) og onkel til kardinal Guido Luca Ferrero (kreert 1565). Andre kardinaler i slekten var Giovanni Stefano Ferrero (1500) og Antonio de Ferreri (1505).
Ferrero, Pier Francesco
Ferrero, Pier Francesco
Ferrero, Pier Francesco
Ferrero, Pier Francesco


West Midlands Police.
West Midlands Police er en politistyrke som betjener grevskapet West Midlands i England.
Styrken ble opprettet i 1974, og er den nest største i landet etter Metropolitan Police Service i London. Området har en befolkning på nesten 2,6 millioner, og omfatter blant annet byene Birmingham, Coventry og Wolverhampton, samt Black Country. Det var pr. 2005 er 8057 polititjenestemenn, 721 spesialkonstabler og 3882 andre ansatte. I tillegg var det 95 "Police Community Support Officers".


Port of Dover Police.
Port of Dover Police er en britisk politistyrke som har ansvaret for å håndheve lov og orden ved Dover havn. Styrken ble opprettet i 1933 med hjemmel i en lov fra 1847, som fortsatt er styrkens juridiske fullmakt. Politistyrken er underlagt havnestyret Dover Harbour Board og består av rundt 50 polititjenestemenn og 40 sivilt ansatte.


Antoine Perrenot de Granvelle.
Antoine Perrenot de Granvelle (født 20. august 1517 i Ornans ved Besançon i Frankrike, død 21. september 1586 i Madrid i Spania) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Arras i Frankrike, men bodde der lite idet han foretrakk å bo i Brussel der han tok aktiv del i farens politiske affærer; han var kansler for keiser Karl V.
I 1541 og 1542 tok han del i religionssamtalene med protestantene i Worms og i Regensburg. Etter det avslaget i Den schmalkaldiske krig den 24. april 1547 ledet han forhandlingene med de protestantiske fyrstene Johann Friedrich I av Sachsen og Philipp av Hessen. Han fortsatte i keiserens tjeneste i mange år, og etter hans avgang tjente han under Filip II av Spania.
I 1561, da den katolske kirkestrukturen ble reorganisert i De spanske Nederlendene, ble han erkebispedømmet Mechelens første erkebiskop, etter at han måneden før var blitt kardinal: Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Som kardinal fortsatte han å arbeide for kong Filip II. Han måtte flytte fra Mechelen i 1564, og dro til Besançon. Han var også engasjert i Roma året etter med å organisere Den hellige liga som klarte å tilføre tyrkerne et avgjørende nederlag ved sjøslaget ved Lepanto. Han ble visekonge for kongedømmet Napoli, og senere erkebiskop av Besançon.
Hans omfattende korrespondanse er en viktig informasjonskilde 1500-tallets historie.
Perrenot de Granvelle, Antoine
Perrenot de Granvelle, Antoine
Perrenot de Granvelle, Antoine
Perrenot de Granvelle, Antoine


Luigi d'Este.
Luigi d'Este (født 1538 i Ferrara i Italia, død 30. desember 1586 i Roma i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Ferrara i 1550.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Han var en slektning til kardinalene Ippolito I d'Este (kreert 1493), Ippolito II d'Este (1538), Alessandro d'Este (1599), Rinaldo d'Este den eldre (1641) og Rinaldo d'Este den yngre (1686).
Este, Luigi d'
Este, Luigi d'
Este, Luigi d'
Este, Luigi d'


Ludovico Madruzzo.
Ludovico Madruzzo eller von Madrutz, von Madrutsch, de Madruce, Madrucci, Madrucei, Madrucci (født 1532 i Trient, død 20. april 1600 i Roma i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble fyrstbiskop av Trient i 1567, og engasjerte seg for gjennomføringen av dekretene fra Tridentinerkonsilet.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV. I fem konklaver fremla han den spanske konges veto mot kandidater til pavestolen. På grunn av sin gavmildhet overfor de fattige fikk han tilnavnet "Il Padre dei poveri".
Han var slektning til kardinalene Cristoforo Madruzzo (kreert 1542) og Carlo Gaudencio Madruzzo (1604).
Madruzzo, Ludovico
Madruzzo, Ludovico
Madruzzo, Ludovico
Madruzzo, Ludovico
Madruzzo, Ludovico
Madruzzo, Ludovico
Madruzzo, L


Maaouya Ould Sid'Ahmed Taya.
Maaouya Ould Sid'Ahmed Taya (معاوية ولد سيد أحمد الطايع) (født 1941, eller i 1943 i Atar i Mauritania) er en mauritansk politiker og tidligere oberst.
Som offiser kommanderte Maaouiya Ould Taya nasjonalgarden før han ble statsminister for det vestafrikanske landet (1981–1984) og forsvarsminister. Han ble den reelle makthaver, som president for det militære styringsråd og fortsatt med tittel statsminister, i Mauritania i desember 1984 etter å ha styrtet president Mohamed Khouna Ould Haidallah i et ublodig kupp.
I 1991 gav han landet en ny konstitusjon som åpnet for flerpartisystem, og stiftet "Det demokratiske og sosiale republikanske parti." I 1992 organiserte han presidentvalg, og vant med stor margin. Både dette, et senere valg i 1997 og valg tidlig i 2000-årene hevdet opposisjonen var manipulerte.
Den 6. juli 2003, umiddelbart før et todagens kuppforsøk som han så vidt klarte seg gjennom, gikk han formelt av som statsminister og utnevnte Sghaïr Ould M'Bareck som sin etterfølger i den posten. Hans styre overlevde også et kuppforsøk i august 2004, rett før et planlagt besøk til Frankrike.
Men den 3. august 2005, mens han var ute av landet for den saudiarabiske kong Fahds begravelse, ble han styrtet av et militærkupp. Han var på vei tilbake da meldingen om kuppet nådde ham, og landet med sitt fly i Nigers hovedstad Niamey.
Kuppmakerne fra Mauritanias hær, som presenterte seg som "Militærrådet for rettferd og demokrati", kunngjorde at ønsket å beholde kontrollen i landet i to år, og at de deretter ville avholde demokratiske valg.


Atar.
Atar (: أطار) er en by i innlandet i det nordvestre Mauritania. Den er hovedstad i regionen Adrar, og den viktigste bosetningen på Adrarplatået. Byen, som vokste opp rundt flere oaser med daddelpalmer og et imponerende irrigasjonssystem, har en moské fra 1674.
Store deler av den gamle bebyggelsen ble ødelagt av regn og oversvømmelser tidlig på 1990-tallet. Byen har en ksar med trange gater og et fransk fort fra annen verdenskrig.


Northrop F-5 Freedom Fighter.
F-5 Freedom Fighter er et to-motors amerikansk jagerfly, produsert i flere varianter av Northrop mellom 1962 og 1987. Flyet var basert på det supersoniske treningsflyet Northrop T-38 Talon, og var tenkt som et lavkost-jagerfly. Det amerikanske luftforsvaret var imidlertid ikke interessert i denne typen jagerfly. Derimot var den amerikanske hæren interessert i et slikt fly som bakkeangrepsfly, en interesse som luftforsvaret ikke delte.
F-5A/B.
Flytypen F-5A ble en del av USAs våpenhjelp til sine allierte. Første land som mottok den var Norge i 1964. Det ble på slutten av 1990-tallet gjort forberedelser for å ta 15 F-5 jagerfly ut av fredsdrift i Luftforsvaret for utfasing. Det ble bygget totalt 636 F-5A samt 200 av to-setersversjonen F-5B. Også denne versjonen ble benyttet av det norske Luftforsvaret.
F-5C Skoshi Tiger.
I 1965 fattet omsider det amerikanske luftforsvaret interesse for flytypen, og 12 fly av denne typen tjenestegjorde i fire og en halv måned i Vietnamkrigen under betegnelsen F-5C Skoshi Tiger. Disse flyene ble senere gitt til det sørvietnamesiske forsvaret.
F-5C var egentlig standard F-5A modifisert for tjeneste i Vietnam og den rollen flyet skulle brukes i. Flyet ble utstyrt med 90 kg ekstra pansring på undersiden, utstyrt for å fylle drivstoff i luften, og fikk forbedret avionikk og nye våpenstasjoner.
F-5E/F Tiger II.
a> i 1991.På 1970-tallet ble en større versjon av flyet, F-5E Tiger II, produsert. I tillegg til forlenget flykropp og større vingeflater var denne versjonen også utstyrt med radar, noe den første varianten ikke hadde. F-5E, og to-setersversjonen F-5F, hadde også mer avansert avionikk og begge varianter var bestykket.
F-5E/F Tiger III.
Oppgradering utført av Israel Aircraft Industries (IAI) for det chilenske flyvåpenet. Fløy første gang 8. juli 1992 som F-5 Plus Tiger III, men ble omdøpt til Tigre III og levert til det chilenske flyvåpenet fra september 1993. Skroget og motorene er uendret (F-5E/F standard), men avionikken og våpensystemene ble skiftet ut og modernisert. Tigre III ble blant annet oppgradert med en moderne cockpit med to MFD (multi function display), en Elta EL/M-2032 radar som har større rekkevidde enn APG-66 i bruk med samtidige F-16 og et utvidet våpensystem som inkluderer Python-3 luft til luft missiler og mulighet for å bære laserstyrte våpen.
RF-5A/E Tigereye.
Både F-5A og E variantene ble produsert som fotorekognoseringsfly. Disse fikk betegnelsen RF-5A og RF-5E. Flyene var uten radar og bestykning, men var utstyrt med rekognoseringsutstyr i nesepartiet.
F-5G/F-20 Tigershark.
F-5G ble utviklet som en en-motors variant av F-5E. Flyet var tenkt som eksportalternativ og konkurrent til F-16 Fighting Falcon, og fikk etterhvert betegnelsen F-20 Tigershark. Flyet ble imidlertid ingen suksess, og prosjektet ble lagt ned.
CF-116.
F-5 ble lisensprodusert i en rekke land, deriblant Canada og Spania. Den kanadiske versjonen ble produsert av Canadair og fikk betegnelsene CF-116A, CF-116A(R) og CF-116D.
Brukere.
Selv om det amerikanske forsvaret ikke bruker flytypen i sine enheter, benytter de den som motstander (OPFOR) i øvelser, siden den har liknende ytelse som tidligere sovjetiske MiG-21.
Norge.
De elleve første av de i alt 108 F-5 Norge benyttet ble levert til Rygge flystasjon i mars 1966. Flyene ble fløyet fra USA via Grønland og Island. Senere, blant annet i forbindelse med våpenhjelp-programmet, ble det levert 78 F-5A, 14 F-5B og 16 RF-5A fram til årsskiftet 1970/71. Flytypen ble benyttet av skvadronene 332, 334, 336, 338, 717 og 718 skvadron.
De norske flyene ble tatt ut av operativ drift i 1990, bortsett fra 336 skvadron ved Rygge som opererte maskinen helt fram til nedleggelsen i 2000. Dette var også Norges Tigerskvadron. I tillegg ble noen av flyene del av «Eye of the Tiger»-avdelingen (EoT) som ble benyttet til testflyvning i forbindelse med utprøvingen av det nye, norskutviklede sjømålsmissilet Naval Strike Missile (NSM).
Høsten 2006 kom nyheten om at flyene, 15 i alt, skulle selges til milliardæren Ross Perot jr., som skulle benytte dem i forbindelse med en flyskole. Men salget ble stoppet fordi det ikke var blitt godkjent av verken norske eller amerikanske myndigheter.
Flyene står pr. 2011 fortsatt oppbevart på Rygge flystasjon


Elektrokonvulsiv terapi.
Elektrokonvulsiv terapi (engelsk: Electroconvulsive therapy, forkortet ECT), også kalt elektrosjokkbehandling er en medisinsk behandlingsform som anvendes i behandlingen av psykiske lidelser. Behandlingen består i at man utløser kunstige epileptiske anfall ved å lede elektrisitet gjennom pasientens hjerne. Behandlingen ble innført i 1930-årene, primært for schizofreni, og er senere brukt i behandlingen av en rekke psykiske lidelser. I dag brukes ECT hovedsakelig ved alvorlig depresjon.
Siden behandlingen består i å utløse et epileptisk lignende krampeanfall, må krampehemmende medikamenter, spesielt benzodiazepiner, avsluttes i god tid før behandlingen. Det gis alltid en kortvarig narkose under behandlingen, vanligvis med curacit, thiopentone, og robinul.
Siden et epilepsianfall kan gi vannlatning og avføring under anfallet, må pasientene på toalettet før behandlingen slik at urinblære og endetarm er tomme.
Det er kommet nye apparater som gir relativt høyfrekvente serier med firkantformede strømpulser med lavere energi enn før. Det er normalt å gi omkring 70 pulser hver med varighet 1 millisekund over 2-3 sekunder. Det er langt mer vanlig å gi støtet ensidig, med en elektrode ved den høyre tinningen og en elektrode øverst på hodet.
De nyere elektrosjokkapparatene har tre innganger som kan brukes til enkeltavledninger for EEG, EMG og EKG for overvåkning av pasienten under epilepsianfallet som kommer like etterat elektrosjokkbehandlingen er gitt. Det er vanlig med to EEG avlendinger fra begge sider av hodet med en elektrode over det ene øyet og den andre ved os mastoideus (bak øret) og en EMG avledning på v. underarm. Epilepsianfallet blir nøye overvåket av psykiater for å vurdere anfallets kvalitet og av anestesilege og anestesisykepleier for å sikre hjerterytme og for eventuelt å avbryte anfallet med diazepam (Stesolid, Valium, Vival) om det varer for lenge.
Tidligere, da langt større energimengder ble brukt med andre kurveformer enn i dag, kunne behandlingen ha varige, alvorlige bivirkninger, i form av blant annet hukommelsestap. Da det ble gitt vekselstrøm som en sinusformet spenningskurve ble det mer hukommelsestap og andre bivirkninger siden de lange periodene med for lav spenning for effekt ga mer bivirkninger enn ved dagens firkantformede pulser som når full spenning svært fort.
De vanligste bivirkningene er midlertidig nedsatt korttidshukommelse og hodepine. En enkelt tablett paracetamol er nok for behandling av hodepinen.
Før ECT behandling gis får pasienten en grundig orientering om behandlingen, og skriver under på at ECT behandling ønskes. Før første behandling gjøres en standardundersøkelse av pasienten, såkalt prejournal.
ECT-behandling har økt sterkt i omfang ved mange norske sykehus de senere årene, til tross for at det har kommet stadig flere typer medikamenter. Det er vanlig å kun gi behandlingen til pasienter som først har forsøkt tablettbehandling uten å ha fått effekt.
Elektrosjokkbehandling krever i dag samtykke av pasient eller pårørende og gis bare i narkose. Det gis færre behandlingsserier enn tidligere, og det settes strøm vanligvis bare på den ikke-dominante, høyre hjernehalvdel. Elektrosjokkbehandling reserveres for personer med alvorlig psykiatrisk sykdom som ikke har nytte av medikamentell behandling.
Synspunkter om fordeler av bruk av ECT.
Siden det er umulig å gjennomføre en undersøkelse "dobbelt blindt", siden pasient og undersøker fort merker om støt er gitt, er det umulig å gjøre slike undersøkelser. Derfor er det få undersøkelser som kan tilfredsstille dagens krav til vitenskapelig dobbel-blind prosedyre. Med en nøye utvelgelse av aktuelle pasienter og riktig energimengde i forhold til pasientens respons på støtene, er det solid erfaring for at mange har betydelig bedre effekt av ECT behandling enn man kan få av tablettbehandling. Det er ikke uvanlig at innlagte pasienter ønsker, og krever, behandlingen når de har observert betydelig bedring hos medpasienter.
Synspunkter med skepsis mot ECT.
Det finnes i dag visstnok ingen studier som undersøker bivirkninger lengre enn seks måneder etter behandlingen, og kunnskapen om de positive langtidsvirkningene er også liten. I 2006 ble en ECT-behandlet for første gang tilkjent erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning.
Bivirkninger av ECT-behandling blir ikke registrert av helsemyndighetene. Norske psykiatere har ingen meldeplikt, og helsemyndighetene har heller ingen oversikt over det faktiske omfanget av ECT-bruken i Norge, inkludert den som foretas mot pasientens vilje (ved at helsepersonell påberoper seg nødrettsprinsippet).
Kilder.
Flere artikler om ECT i Aftenposten 2005 og 2006.


Korketrekker.
En korketrekker er et redskap som brukes til å trekke korken ut av flasker. I sin enkleste form består den av en metall-heliks, spindelen, festet til et håndtak. Spindelen skrus ned i korken, og når den så trekkes ut følger korken med.
På grunn av den relativt store kraften som ofte er nødvendig for å trekke korken ut av ei flaske, er det utviklet en rekke mekaniske korketrekkere. I all hovedsak utnytter disse mekanismene vektstang-prinsippet for å redusere kraften som skal til for å få ut korken.
Korketrekkeren finnes i et utall varianter og design, inklusive gassdrevne, og bidrar til den alminnelige drikkekultur. Det er sjelden i dag at man trenger å knekke flaskehalser for å åpne for innholdet, selv om bruk av sabel til dette fortsatt praktiseres av og til i befalskretser.
Kelnerkniv (Waiter's friend).
I 1883 tok tyskeren Carl F.A. Weinke ut patent på kelnerkniven, som er en liten, enkel mekanisk korketrekker. I restauranter er denne modellen bortimot enerådende. Den er utstyrt med en liten kniv til å fjerne folien på flaskehalsen. Spindelen settes mot midten av korken i en lett hellende vinkel, og skrus inn til den stopper. På denne måten unngår man at spindelen gjennomborer korken slik at små biter av kork faller ned i vinen. Så blir ansatsen for vektstanga satt mot kanten av flaskehalsen, og på grunn av vekstantprinsippet glir korken lett, raskt og mykt ut av flaska når man løfter håndtaket.
På bedre restauranter finnes det spesielt utdannete vinkelnere som har ansvaret for vinkjelleren. Disse har som regel sine egne, spesielle sommelierkniver som i prinsippet er lik kelnerkniven, men langt mer elegante i utførelsen. Haken på baksiden av ansatsen brukes til å åpne flasker med kronekork.


Aberdour.
Aberdour er en landsby i Fife, Skottland. I 2001 var det 1 690 innbyggere i landsbyen. Den ligger ved Firth of Forth, omkring 28 km vest for Edinburgh.
Landsbyen har gode bademuligheter, ruinene av et slott og en gammel kirke med normanniske arbeider.
Omkring 5 km sørvest for Aberdour står Donibristle House, setet for jarlen av Moray. Huset er særlig kjent for at en av jarlene ble myrdet der 7. februar 1592.
Øya Inchholm inngår i sognet Aberdour.


Anstruther.
Anstruther (skotsk Enster, gælisk Eanstar) er en liten by i Fife, Skottland. Byen er den største bosetningen i området East Neuk, en strekning langs nordsiden av Firth of Forth, rett ovenfor Isle of May. Den har et minnesmerke over Slaget ved Isle of May.
Det er gjort funn knyttet til pikterne og tidlig kristen tid på stedet. Den var tidligere en fiskerlandsby, og Scottish Fisheries Museum befinner seg der.
Turisme er nå viktigste næringsvei, spesielt knyttet til golfbanen og marinaen.
Byen har en fish and chips-butikk som har vunnet en pris for maten.
Anstruther er fødebyen til geologiprofessor Andrew Lawson.


Muzak.
Muzak er et registrert varemerke oppfunnet i 1922 av George O. Squier da han patenterte en innretning for overføring og distribuering av bakgrunnsmusikk fra grammofonplater over elektrisitetslinjer til arbeidsplasser. Squier var fascinert av det konstruerte ordet "Kodak" som varemerke, og tok lyden «muz» fra "music" og tilføyet «ak» fra "Kodak" for å konstruere navnet "Muzak".
Squier utviklet bakgrunnsmusikksystemet fordi han hadde observert at arbeidere var mer produktive når det ble spilt musikk i bakgrunnen på arbeidsplassene. Han brukte sine observasjoner til å markedsføre ideen. På den tiden inneholdt en grammofonplate kun én sang. Utstyret som var nødvendig for å forsterke musikken var forholdsvis dyrt, men Squiers distribusjonssystem gjorde at kostnadene kunne deles på mange abonnenter. I 1920-årene var radiokringkasting akkurat i ferd med å etableres, og av prisgrunner såvel som andre grunner ikke et alternativ til Squiers system.
Bruken av bakgrunnsmusikk er senere utvidet, men navnet er blitt hengende igjen som begrep for musikk som ikke krever at man lytter, og der alle «vanskelige» partier enten er fjernet, eller volumjustert til å passe med resten. Et nyere uttrykk er heismusikk.


Auchtermuchty.
Auchtermuchty er en by i Fife i Skottland. Den ligger ved Pitlour Hill, omkring 14 km nord for Glenrothes. Byen er en "kongelig burgh", grunnlagt under charter fra Jakob V i 1517.
Man har funnet spor etter bosetning 2000 år tilbake. Romerne hadde en leir i den sørøstlige delen av byen.
Tidligere var tekstilindustrien viktigste næringskilde, men på begynnelsen av det 18. århundre grunnla John White det første støperiet i byen, og dette ble senere fulgt av et til. Fra 1829 til 1929 var det også et destilleri der, men med forbudstiden i USA forsvant det viktigste eksportmarkedet, og det ble nedlagt. I dag er det noe industri i byen, men de fleste pendler til andre steder.
Blant kjente personer fra byen er John Glas, som grunnla sekten glasittene i 1725 og sir Jimmy Shand. Charlie og Chris Reid fra The Proclaimers ble født i Leith, men vokste opp i Auchermuchty.


Tørrfisk.
Tørrfisk av torsk i Venezia.
a> i Bø i Vesterålen. Atskillige tonn tørrfisk blir produsert i Norge hvert år.
Tørrfisk er usaltet fisk som er naturlig tørket av sol og vind på hjell eller (mer sjeldent) tørket i egne tørkerier. Å tørke mat er verdens eldste kjente konserveringsmetode, og tørket fisk er holdbar i årevis. Metoden er også billig, arbeidet kan gjøres av fiskeren selv og den gjør fisken enklere å transportere til markedet. Tørking av fisk er gammelt i Norge, ordet «torsk» kommer av det gammelnorske "turskr" som betyr "turrfiskr" (tørrfisk).
Det er for det meste torsk som brukes til tørrfisk, andre fiskeslag som for eksempel sei, hyse, brosme og lange brukes i mindre grad. I løpet av århundrene er det utviklet flere varianter av tørket fisk, for eksempel boknafisk og klippfisk. Klippfisk (saltet) og boknafisk (ikke saltet) er tørket fisk, og klippfisken er dessuten presset, mens produksjon av tørrfisk utelukkende er basert på sol og vind. (Forskjellene er så store at det ikke går an å si at klippfisk er en variant av tørrfisk. Derimot er både klippfisk og tørrfisk tørket fisk). I middelalderen var salt en kostbar vare. Salting av fisk ble først for alvor aktuelt på 1700-tallet, da man fikk tilgang til billig salt fra Syd-Europa. Tørrfisk og klippfisk kan igjen videreforedles til lutefisk.
Ved siden av trelast, olje, gass og inntekter fra handelsflåten, er tørrfisken Norges lengst vedvarende eksportartikkel og den samfunnsøkonomisk mest lønnsomme eksportvaren gjennom århundrene.
Tørrfisk er også en del av norsk matkultur i hverdag og fest. Tørrfisk er stadig snacks for folk i kyst-norge, og tørrfisk er råstoff for produksjon av lutefisk.
Fremgangsmåte og bruk.
Fisken blir tilberedt straks den er fanget. Før tørking blir den "sløyd"; hode og innvoller fjernes og fisken vaskes. Fisken tørkes enten hel til "stokkfisk" eller "rundfisk", eller den deles i to og ryggbeinet fjernes slik at den bare henger sammen i sporen (haleroten). Denne fisken kalles "rotskjær", "råskjær" eller "splittfisk".
Fisken henges på hjell mens det ennå er snø på bakken, fra februar til mai. Snøen beskytter mot insekter og hindrer at det går bakterier i tørrfisken. En temperatur litt over null uten for mye regn er det beste. Om det blir for mye frost, sprenges fibrene i fisken og en får såkalt "fosfisk". Denne kan ikke brukes til matlaging. Klimaet i deler av Nord-Norge er ypperlig for å tørke fisk. Den beste tørrfisken produseres i Lofoten, der tørkeforholdene er mest stabile. Skreifisket i Lofoten har også alltid foregått i den beste tørketida.
Fisken henger på hjell i ca 3 måneder. Den ferdig tørkede fisken ettermodnes så i 2-3 måneder innendørs i et tørt og luftig miljø. Under tørkingen forsvinner ca 70 % av vannet i fisken. Tørrfisken har fortsatt ferskfiskens næringsinnhold, bare mer konsentrert; den er rik på proteiner, B-vitaminer, jern og kalsium.
Etter vraking (kvalitetssortering) blir mesteparten av tørrfisken eksportert til Italia og Kroatia. I Norge bruker vi hovedsakelig tørrfisken som snacks eller til produksjon av lutefisk. Den brukes lite til matlaging. I Italia derimot, bløtes fisken og den brukes i mange ulike matretter. Der blir den ansett som en delikatesse. En av årsakene til at tørrfisk ikke har blitt brukt til matretter i Norge i senere tid, er sannsynligvis den lange tilberedningstiden. Fisken må vannes ut i minst ei uke i kjølige omgivelser, 5 grader eller kaldere og vannet må skiftes ut hver dag, før den kan brukes i matretter. Men trenden i Norge går mot mer bruk av naturlige råvarer i matretter. På fiskerestaurantene i Tromsø er tørrfisk nå den mest etterspurte sjømaten, noe som illustrerer trenden godt.
Vraking og kvalitetsortering.
"Tørrfiskvraking" er kvalitetsbestemmelse og sortering av tørrfisk. Det er forskjellige forhold som kan skade tørrfisken og dermed føre til nedsortering, for eksempel klepphugg, flekker, mugg, frostskader og fuglespist fisk. Tørrfisken blir kvalitetskontrollert og grovsortert i tre hovedgrupper; "prima", "sekunda" og "Afrika" (tertia). Videre sorteres den etter opp til 30 kvalitetskriterier, blant annet fiskekvalitet, tykkelse og lengde. De mest fingraderte vrakingskriteriene brukes på lofotskreien.
Tørrfiskvrakerne har sitt eget språk, med betegnelser på fisken som "zartfisk, høkker, vekker, små danske, split cod, rund brosme og prima hyse". De beste kvalitetene skal ha rett farge, og være fri for mugg og frostskader. Primafisken har som oftest blitt eksportert til Italia.
Vraking av tørrfisk har en lang historie. I 1444 kom en kongelig forordning om offentlig tørrfiskvraking. Dette er de eldste kjente myndighetsbestemmelser om tvungen kontroll av fisk. Hanseatene klassifiserte tørrfisk av torsk i 24 forskjellige kvaliteter. Den beste kvaliteten var såkalt "Hollender-rundfisk". Den dårligste var "Utskudd-rundfisk", den var bedervet i hodet, men ellers brukbar. Den ble ikke eksportert, men solgt til lokalbefolkningen.
Historie.
Bryggen i Bergen er bygget av inntekter fra handel med tørrfisk.
a> med tørrfisk, bilde fra 1800-tallet
Tidlig middelalder.
Tørrfiskhandelen har vært viktig både for kultur og økonomi i Nord-Norge opp igjennom historien. I vikingtiden drev lokale høvdinger med direkte eksport av tørrfisk til Vest-Europa. Ifølge islandske Egils saga er høvedsmannen Torolv Kveldulvsson den første kjente eksportør av tørrfisk nordfra. Det fortelles at han i år 875 seilte med torsk fra Lofoten til England «for å kjøpe klede og andre ting som han trengte».
Det første kjente fiskeværet som eksporterte tørrfisk, var kaupangen Vágar, nåværende Vågan i Lofoten. Omsetningssentraler fantes i Skiringsal (Kaupang) i Norge, Birka i Sverige, Heidaby i Slesvig og Truso i Øst-Prøyssen.
Tørrfisk av torsk har vært en eksportartikkel i mange hundre år.
Allerede på 1000-tallet var tørrfisken Norges viktigste eksportartikkel, og ut på 1100-tallet la den grunnlaget for Bergens voksende kjøpmannstand. Kong Sverre (ca. 1151–1202) dro nordafjells i 1177, og møtte da 50 handelsfartøy på vei sørover med tørrfisk fra Lofoten.
Kong Håkon Håkonsson (1217–1263) ga bergenserne monopol på handel nordfra. Dette monopolet skulle vare helt til 1715. Det var hovedsakelig tørrfisken som gjorde at Bergen ble et av Nord-Europas største handelssentre på den tiden. I nesten 800 år skulle Bergen forbli senter for handel med tørrfisk fra Nord-Norge. I bytte for fisken, ble det innført varer som korn, mel, salt, sukker, tøyer og jernvare, og luksusvarer fra fjerne land som silke, glass, krydder og håndverk. Tørrfisken ble også brukt som betalingsmiddel lokalt.
Skattlegging og eksport.
Både kongen og kirken ønsket kontroll over tørrfiskeksporten, og representanter for begge disse maktene besøkte ofte fiskeværene. I tillegg til at den norske kirke- og kongemakten kivet om kontrollen, var det også krangel mellom flere land om hvem som skulle kreve inn skatt fra fiskeriene. Den norske statsmakten ønsket å ha kontroll over kysten helt til Kvitsjøen, og den russiske makten ville ha kysten helt ned til Lyngen. De løste dette ved at begge land fikk skattlegge fiskerne i dette området. Sverige ønsket også en del av disse skatteinntektene, men dette ble ikke akseptert.
På 1300-tallet stod tørrfisken alene for over 80 % av Norges nasjonale eksport. Det viktigste markedet for tørrfisken var fram til begynnelsen av 1300-tallet England og de store byene på kontinentet. I senmiddelalderen ble det eksportert tørrfisk til landene langs Nordsjøen og Østersjøen. Årsaken til at tørrfisken fikk så stor etterspørsel, var at det kun var tillatt å spise ost, melkemat og fisk i katolikkenes fastetid.
Litt på sidelinjen kan det nevnes at det sies at en av årsakene til at tørrfisken ble så populær i Italia, var en hendelse på Røst i Lofoten på 1400-tallet. I januar 1432 strandet en av livbåtene til et forlist veneziansk handelsskip på en av øyene utenfor Røst. De elleve overlevende av det italienske mannskapet ble reddet av lokale fiskere, og de ble tatt godt vare på fram til i mai, da de fikk skyss sørover med ei tørrfiskjekt. Blant de overlevende fra livbåten var adelsmannen Pietro Querini, som skrev ned opplevelsene sine fra denne reisen, og spesielt om livet på Røst. Italia er fremdeles et av de største eksportmarkedene for tørrfisk.
Hanseatene.
Tørrfisken ble fraktet fra Nord-Norge til Bergen på jekter. Kirken fikk etter hvert kontroll over den lønnsomme jektefarten og tørrfiskhandelen. Ved middelalderens slutt omfattet jektefarten til og fra Nord-Norge mer enn 200 jekter.
Det var først og fremst hanseatene som utviklet og styrte eksporten, de var effektivt organisert og hadde gode kontakter i eksportmarkedet. Kongen la ned forbud for utlendinger mot å dra nordover for å kjøpe tørrfisk, noe som gjorde jektefarten spesielt lukrativt for jekteeierne.
Under Hansatiden økte både folketallet og velstanden i Nord-Norge. Hansatiden startet på midten av 1300-tallet, og varte til 1754, da nordmenn tok over handelen. Hansaen omfattet en samling handelsbyer langs kysten fra Nederland til Baltikum. Hanseatene fikk etterhvert en solid fagkompetanse på å vurdere og håndtere tørrfisk.
På slutten av 1600-tallet gikk fiskeprisene ned, og nedgangstider rammet både hanseatene og fiskerne. Hanseatene greide ikke lenger å levere korn og andre forbruksvarer til Nord-Norge.
Pomorhandelen.
Allerede på 1500-tallet begynte den direkte handelen mellom fiskere og russere, som kalles for Pomorhandelen. Russerne seilte fra Kvitsjøen og besøkte fiskeværene for å bytte til seg blant annet tørrfisk mot korn og andre varer. Pomorhandelen hadde sin topp i siste halvdel av 1700-tallet og på 1800-tallet, etter at Bergensmonopolet opphørte. Den varte helt til den russiske revolusjonen i 1917. Handelen foregikk om sommeren, da de norske oppkjøperne ikke handlet, så russerne var ikke i direkte konkurranse med norske handelsfolk.
Tørrfisken i dag.
Norge er i en monopolsituasjon i tørrfiskmarkedet. I 1998 eksporterte Norge klippfisk, saltfisk og tørrfisk for nesten 5,5 milliarder kroner. Av dette sto tørrfisken for ca 10 %, mens klippfisken sto for over halvparten. Da var prisen nede på «normalnivå» etter en historisk topp i 1988. I 1998 ble det eksportert over 4000 tonn tørrfisk til Italia, som er det landet som importerer mest tørrfisk og har tradisjon for konsum av tørrfisk.
Andre land som bruker tørrfisk, er Sverige og Kroatia. Tørrfisken ser ikke ut til å være en del av markedssegmentet til andre torskeprodukter. Markedet er ganske stabilt, i Eksportutvalget for fisks (EFF) årsmelding for 2004 kan vi se utviklingen av tørrfiskeksporten mellom 2000 og 2004.
I 2004 ble det eksportert over 6000 tonn tørrfisk. Selv om kiloprisen ser ut til å ha gått noe ned, var tørrfisken likevel fiskeri-Norges mest lønnsomme produkt i 2004.
I 2005 eksporterte Norge tørrfisk for 646 millioner kroner, og 58 % av tørrfisken gikk til Italia. Prisen var i gjennomsnitt 5 % høyere enn året før.


Burgh.
En burgh er en eldre betegnelse på en by i Skottland som også hadde status som valgkrets (tilsvarende en "borough" i England). Ordet refererer opprinnelig til en befestet by.
En kongelig burgh er en slik by som er grunnlagt etter kongelig charter.
Da Skottlands lokalstyre ble reformert i 1975, forsvant den praktiske betydningen ved begrepet, men det er fortsatt vanlig at byer som hadde slik status før endringen bruker uttrykket, for å understreke sin historiske betydning. Noen få har ikke lenger bystatus, og er da gjerne ekstra påpasselige med å bruke det gamle uttrykket.


Adidas.
Adidas AG er et tysk selskap som produserer treningstøy og -utstyr. Selskapet er en del av Adidas Group, som også består av selskapene Reebok, Taylormade (golf), Salomon og Rockport. Selskapet ble stiftet 18. august 1949, og er per 2008 verdens nest største fabrikant av sportstøy.
Adidas' kjennetegn er tre parallelle striper som går igjen på det meste av klær og sko fra selskapet. De tre stripene er også integrert i selskapets logoer. Selskapets omsetning i 2005 var 6,6 mrd €, og nesten €10,1 mrd i 2006.
Historie.
Adolf («Adi») Dassler lagde sitt første skopar i 1920 i sin mors kjøkken. Dassler var en aktiv friidrettsutøver og ønsket å lage spesialsko for de ulike øvelsene. Han brukte seilduk som et sentralt materiale, men også silke fra fallskjermer og lær fra hjelmer som de fant på bygdene etter den første verdenskrig. Han ble kjent for sine lette løpesko, etter hvert også med pigger. Med støtte fra sin far, Christoph, og to av hans arbeidskamerater, (brødrene Zehlein), som arbeidet i en skofabrikk i et smedverksted, ble Adi Dasslers første skoproduksjon satt i system.
1924 - "Gebrüder Dassler Schuhfabrik".
I 1924 ble hans to år eldre bror Rudolf («Rudi») Dassler med i skoproduksjonen, og de startet selskapet "Gebrüder Dassler Schuhfabrik" (Brødrene Dasslers skofabrikk). Under sommer-OL 1928 i Amsterdam hadde brødrene Dassler utstyrt er rekke utøvere med sine spesialsko. Dette la et fundament for selskapets internasjonale vekst, og de solgte rundt 200 000 par sko i året før den andre verdenskrig. Det hører med til historien at Jesse Owens vant sine OL-gull i Berlin, 1936 med Dasslerbrødrenes piggsko på beina.
1948 - Familiefeiden.
Samarbeidet mellom brødrene var ikke godt, og i 1948 gikk de hver til sitt. Rudi Dassler startet selskapet Puma og Adi Dassler startet Adidas. Navnet satte han sammen av de første stavelsene i sitt eget navn, og logonavnet er det skrevet uten stor forbokstav adidas. Det sies at navnet er et akronym for frasen "All Day I Dream About Sports", men den historien er trolig kommet til lenge etter etableringen, og synes fabrikkert for det amerikanske markedet.
Sponsorvirksomhet.
Fotball-stjerner som Kaka, Michael Ballack, Steven Gerrard og David Beckham blir sponset av Adidas. Adidas sponser også fotballandslag som Tyskland, Argentina, Hellas og store fotballklubber som Real Madrid, Chelsea og AC Milan.
Blant norske fotballag sponser de Rosenborg, Odd Grenland, Hamarkameratene og Viking
Adidas har bl.a. vært utstyrssponsor for verdens- og europamesterskapene i fotball siden 1970.


Balmullo.
Balmullo er en liten landsby i Fife, Skottland. Den ligger i området East Neuk, på nordsiden av Firth of Forth, like ved Guardbridge og flybasen RAF Leuchars.
I 2002 ble stedet internasjonalt kjent da det angivelig ble observert en svart panter i nærheten.


Crail.
Crail er en by i Fife, Skottland. Den ligger ved en naturlig havn, hvor man kan finne forstenede trær fra karbontiden.
Byens kirke er fra det 12. århundre. Det er også et museum og et pottemakeri der. Golfklubben Crail Golfing Society er den syvende eldste i verden.


Tresco.
Tresco er den nest største av Scillyøyene utenfor kysten av Cornwall i England. Den har omkring 180 fastboende innbyggere (2004).
Øya har svært variert natur i forhold til sin størrelse, fra skarpe granittklipper og lynghei på nordkysten til flotte strender dekket av skjell i øst og sør. Dette skyldes siste istid, da isen skurte over deler av øya.
Det ligger to gamle slott ved New Grimsby, den viktigste landsbyen og havnen på øya. Midt på øya ligger småhus og gårder, en butikk og et lite postkontor, en kro og Island Hotel, samt det subtropiske hageanlegget Abbey Gardens.
Hele øya tilhører hertugdømmet Cornwall, og er leaset til Dorrien-Smith.


Nebelwerfer.
Nebelwerfer (tysk for "Tåkeleggingsmortar") var en serie tysk rakettartilleri fra andre verdenskrig. Den hadde seks 150mm utskytningsrør som kunne bli avfyrt i løpet av ti sekunder. Den høyfrekvente lyden som ble skapt når den ble avfyrt var kjent for ofte å sette en skrekk i motstanderen. Det og den store røykutviklingen under og etter avfyring bidro til å gjøre Nebelwerferen til hovedmål for artilleribeskytning. På grunn av dette ble en mobil versjon montert på halvbeltebiler utviklet.
I motsetning til det russiske motstykket Katyusha var Nebelwerferens raketter rotasjonsstabilisert.


Neuschwanstein.
Neuschwanstein er et slott i kommunen Schwangau i Allgäu i den tyske delstaten Bayern. Det ble bygget av kong Ludwig II av Bayern, som også ble kalt «eventyrkongen». Neuschwanstein er det mest berømte av slottene Ludwig II lot bygge og en viktig turistattraksjon. Det er et av de fremste eksemplene på 1800-tallets romantiske historisme og eklektisisme i Tyskland. Slottet skal være forbilde bl.a. for slottene i Walt Disneys eventyrunivers. I umiddelbar nærhet av Neuschwanstein ligger et annet og betydelig eldre slott, Schloss Hohenschwangau, som ble restaurert av Ludwigs far, Maximilian II av Bayern.
Historie.
Opprinnelig var det en borg der hvor dagens slott ligger. Frem til kong Ludwigs levetid var borgen bevart som ruin. Kongen ville skape ruinen om til et slikt slott som ble bebodd av de gamle tyske riddere. Grunnstensnedleggelsen for det nye slottet fant sted 5. september 1869, og slottet kunne tas ibruk i 1884. Men selv ved Ludwigs død i 1886 var slottet ikke helt ferdigstilt; betegnende er at tronen fremdeles manglet i den store tronsalen. Etter kongens død ble tårnet og ridderhuset i litt forenklet form fullendt. Ved slutten av annen verdenskrig ble noen av den tyske riksbanks gullreserver lagret i slottet, men i krigens siste dager ble de fjernet av ukjente og ifølge rykter senket i den nærliggende Alatsjøen.
Prosjektet "New 7 Wonders" valgte Neuschwanstein som en av de 21 kandidatene i verden til å kåres som et av verdens syv nye underverker, men slottet nådde ikke helt opp.


Tatjana Lebedeva.
Tatjana Romanovna Lebedeva (russisk Татьяна Романовна Лебедева, født 21. juli 1976 i Sterlitamak i Basjkortostan) er en russisk friidrettsutøver.
Hun konkurrerer i både lengde og tresteg. Hun vant gull i tresteg under VM 2001 og 2003.
Under Sommer-OL 2000 i Sydney tok hun sølv i tresteg. Under OL i Athen i 2004 tok hun bronse i tresteg, men vant lengdekonkurransen foran de russiske lagvenninnene Irina Simagina (sølv) og Tatjana Kotova (bronse). Også i VM 2007 i Osaka ble det russisk trippel i lengde. Denne gangen vant Lebedeva gull med 7,03 foran Ljudmila Koltsjanova (6,92) og Tatjana Kotova (6,90).


Friedrich Georg Wilhelm von Struve.
Friedrich Georg Wilhelm von Struve
Friedrich Georg Wilhelm von Struve (født 15. april 1793 i Altona (Elbe) i hertugdømmet Holstein (dansk "Holsten", da i personalunion med Danmark og Norge), død i Pulkowo ved St. Petersburg) var en tysk astronom, som er kjent for sitt arbeide i Baltikum og Russland, særlig for Struves meridianbue.
Han var bror av Ludwig August Struve. 15 år gammel begynte han i 1808 å studerte klassisk filologi ved universitetet i Dorpat (idag Tartu). Etter noen semestre slo han over på matematikk og astronomi, og tok i 1813 doktorgraden. Allerede samme år ble han professor i astronomi ved stjerneobservatoriet i Dorpat, som kort før var blitt bygget av den tyskbaltiske universitetsbyggmesteren og besatt den mest avanserte stjernekikkerten.
Mellom 1814 og 1821 underviste han også i matematikk, og i 1818 ble han direktør for observatoriet. Da hans bror Ludwig August døde i 1828, fikk han hans myndling, den senere filologen Theodor Struve, til Dorpat. I 1829 avanserte Struve til kollegieråd, og to år senere til virkelig statsråd. Med denne befordringen fulgte automatisk opphøyelse i adelstanden.
Da det nye observatoriet i Pulkowo ble innviet i 1839, ble Struve dets første direktør, en stilling han innehadde til 1862. I 1832 han ble han medlem av Vitenskapsakademiet i St. Petersburg, og i 1845 deltok han i grunnleggelsen av det russiske geografiske selskap. I 1856 ble han utnevnt til geheimeråd. 1862 overgav han ledelsen av observatoriet til sin sønn, astronomen Otto Wilhelm von Struve.


Ludwig II av Bayern.
Ludwig II (født 25. august 1845 på Schloss Nymphenburg (München), død 13. juni 1886 i Starnberger See ved Schloss Berg) var konge av Bayern fra 10. mars 1864.
Han var sønn av kong Maximilian II av Bayern og prinsesse Marie Friederike av Preussen.
Ludwig II er i ettertiden kjent som en «eventyrkonge», en dyptfølende romantiker som svermet for det forgangne og riddertiden. Han var i samtiden beryktet for å bruke enorme summer på kunst og kultur, og å bygge en rekke praktfulle slott. De spektakulære slottene Neuschwanstein og Hohenschwangau ved Füssen var et uttrykk for denne romantiske lengselen. Ludwig var grepet av gamle tyske myter og sagn, spesielt sagaen som forteller om Svaneborgen og svaneridderen Lohengrin, som skulle ha dratt fra Bayern til Rhinen for å redde Elsa av Brabant. Ludwig følte derfor en særlig dragning mot de bayerske Alpene. I de slottene han her planla og lot oppføre tok Ludwig opp romantikkens idé om et forent Tyskland. I møtet med Richard Wagner, som han ble mesen for, ble hans glødende interesse for middelalderen, ridderlivet og den klassiske tyske middelalderlitteraturen ytterligere styrket. Han oppfattet Wagners verk som en appell til det splittede tyske folket om å endelige forene seg. Derfor kom Ludwig også til å støtte Bismarcks politikk, til tross for den sydtyske skepsisen mot Preussen.
Med de enorme byggeprosjektene pådro Ludwig seg etter hvert en gjeld på over 14 millioner mark, hvilket endte med at flere kreditorer truet med rettssak. Hans gigantprosjekt med å bygge et bayersk slott inspirert av den franske solkongens Versailles, måtte derfor stanses før det var ferdigstilt. Det som imidlertid beseglet Ludwigs skjebne var hans stadig svakere interesse for utførelsen av kongelige plikter. Han innså trolig at det fremvoksende Tyskland ville gå på bekostning av Bayerns selvstendighet og innebære en svekkelse av hans egen posisjon. Deprimert over de voksende politiske og økonomiske utfordringene, valgte han å tilbringe stadig mer av sin tid avsondret fra folket, kun opptatt av den fantasiverden han skapte for seg selv i slottene sine. I Bayerns ledende politiske kretser fryktet man etterhvert at en konkurs og inkompetent konge skulle skape en enorm skandale, og i samråd med Bismarck besluttet den bayerske regjering at eneste utvei var å erklære ham sinnssyk. I 1886 ble han umyndiggjort og arrestert av regjeringen. Hans onkel Luitpold overtok styret av kongeriket som prinsregent. Fire dager senere ble Ludwig funnet druknet sammen med sin lege under mystiske omstendigheter i Starnberger See. Hvorvidt det skyldtes en ulykke, mord eller selvmord har aldri blitt klarlagt.
Tross sin tragiske og æreløse død har Ludwig II i dag posisjonen som Bayerns evige konge. Hans navn og portrett fremheves overalt i hans tidligere rike. Bayern har betydelige inntekter fra turisttrafikken til slottene hans.


Maximilian II av Bayern.
Maximilian II (født 28. november 1811, død 10. mars 1864) var konge av Bayern fra 1848 til sin død.
Han tilhørte Wittelsbach-dynastiet, og var gift med prinsesse Marie Friederike av Preussen. Han var sønn av kong Ludwig I av Bayern og far til kong Ludwig II av Bayern og Otto I av Bayern.
Som kronprins kjøpte han 21 år gammel slottsruinen Schloss Hohenschwangau og lot den restaurere. Slottet ble forbilde for hans sønns mange eventyrslott.
I 1848 overtok han regjeringen i kongeriket. Utenrikspolitisk var han opptatt av å bevare Bayerns uavhengighet innenfor Det tyske forbund. Innerikspolitisk brukte han betydelige ressurser på vitenskap og kunst. Hans satsing på universitetene befestet Münchens stilling som en ledende universitetsby, men skapte også engstelse blant Bayerns konservative katolske befolkning, ettersom mange av professorene som kom til kongeriket var protestantiske og av liberalt sinnelag.
Maximilian II grunnla også Maximilianeum, i hvis bygning den bayerske landdagen idag residerer. Han følte seg knyttet til sitt folk og forsøkte også å støtte folkelig kultur.


Girolamo di Corregio.
Girolamo di Corregio (født 1511 i Correggio i Italia, død 9. oktober 1572 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie og utførte diplomatiske oppdrag overfor den franske konge og den tysk-romerske keiser.
Han ble utnevnt til kardinal den 26. februar 1561 av pave Pius IV.
I 1569 ble han erkebiskop av Taranto. I 1572 var han pavelig ekstraordinær legat i Ancona med oppdraget å styrke byens sjøforsvar mot tyrkerfaren.
Han var nevø til kardinal Uberto Gàmbara (kreert 1539).
Corregio, Girolamo di
Corregio, Girolamo di
Corregio, Girolamo di
Corregio, Girolamo di


Bernardo Navagero.
Bernardo Navagero (født 1507 i Venezia i Italia, død 13. april 1565 i Verona) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet statsapparatet i republikken Venezia men trådte inn i kirkelig tjeneste da han ble enkemann. Han ble etterhvert biskop i Verona.
Han ble utnevnt til kardinal den 26. februar 1561 av pave Pius IV.
Navagero, Bernardo
Navagero, Bernardo
Navagero, Bernardo
Navagero, Bernardo


Ahmed Chalabi.
Ahmed Abdel Hadi Chalabi (arabisk: احمد الجلبي) (født 30. oktober 1944 i Bagdad) er en irakisk politiker, som var Iraks visestatsminister fra april 2005 til mai 2006.
Chalabi er fra en fremtredende shiamuslimsk familie fra Bagdad, hvor han ble født. Han forlot Irak med familien sin i 1956 og tilbrakte mesteparten av oppveksten sin i USA og Storbritannia. I 1965 fikk han tittelen høgskoleingeniør i matematikk fra MIT i USA. I 1969 fikk han en filosofisk doktorgrad i matematikk fra universitetet i Chicago. Senere underviste han ved matemetikkfakultetet hos det amerikanske universitetet i Beirut.
I 1977 stiftet han Petra Bank i Jordan. Etter bankens undergang ble han dømt "in absentia" for banksvindel av en jordansk militærdomstol. Han flyktet fra landet – men hvordan er uklart. Han har en utestående dom på 17 års fengsel hvis han skulle dukke opp igjen i Jordan.
Midt på 1990-tallet var han involvert i den kurdiske motstandsbevegelsen i Nord-Irak. Etter at motstanden ble knust av Saddam Husseins regime flyktet han fra landet, og jobbet senere i USA med å lobbyere til fordel for irakske motstandsgrupper.
Chalabi og hans organisasjon Iraqi National Congress (INC) var en viktig kilde for informasjon om bla. påståtte masseødeleggelsesvåpen som USA brukte for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak i 2003. Han var blant de eksil-irakerne som USA brakte med seg for å danne grunnlaget for det amerikanskstøttede styret i Irak, men han viste seg å være svært upopulær blant irakerne, og etter hvert har forholdet til USA kjølnet betraktelig.


Francisco Pacheco de Toledo.
Francisco Pacheco de Toledo (født ca. 1508 i Ciudad Rodrigo i Spania, død 23. august 1579 i Burgos) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal den 26. februar 1561 av pave Pius IV.
I 1567 ble han biskop av Burgos, og ble erkebiskop da Burgos noen år etter ble elevert til erkebispedømme.
Han var nevø til kardinal Pedro Pacheco de Villena (kreert 1545).
Pacheco de Toledo, Francisco
Pacheco de Toledo, Francisco
Pacheco de Toledo, Francisco
Pacheco de Toledo, Francisco


Innico d'Avalos d'Aragona.
Innico d'Avalos d'Aragona kalt "kardinal 'Aragona" (født 1535/1536 i Napoli i Italia, død 20. februar 1600 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til kardinal den 26. februar 1561 av pave Pius IV.
I 1566 ble han biskop av Mileto.
Han var i slekt med kardinal Gaspar de Ávalos de la Cueva (kreert 1544).
Avalos d'Aragona, Innico d'
Avalos d'Aragona, Innico d'
Avalos d'Aragona, Innico d'
Avalos d'Aragona, Innico d'


Tranent.
Tranent er en liten by i East Lothian i det sørøstlige Skottland, omtrent 18 kilometer øst for Edinburgh.
Navnet ser ut til å være av brytonisk, med elementene "tre" og "nant" som betyr «byen ved bekken».
Stedet er særlig kjent for Tranentmassakren, som fant sted i august 1797. Under en protest mot innføringen av obligatorisk verneplikt i Skottland brøt det ut opptøyer, og soldater skjøt ned og drepte 12 personer. I 1995 ble det reist en statue i sentrum av byen som viser et av ofrene, Joan «Jackie» Crookston. I 1998 måtte den gjøres om ved at en gutt ble plassert ved siden av henne, ettersom den var ustabil.


Musselburgh.
Musselburgh er en by i East Lothian i Skottland. Den ligger ved Firth of Forth, omkring 8 km øst for Edinburgh.
Byen er kjent for Musselburgh Race Course, den private internatskolen Loretto School og for Musselburgh Grammar School fra det 17. århundre, som er en av de eldste allmennskolene i landet.
Rett sør for byen ligger Inveresk, kjent for Inveresk Lodge Gardens.


Hytte.
Hytte (fra lavtysk «lite/fattigslig hus») eller koie er en bygning som er oppført for å kunne overnatte i over et kortere tidsrom, opprinnelig som en "sesongbolig" eller en «arbeiderbolig» i et område det ellers ville ta for lang tid å komme til og fra for å jobbe. Mindre hytter ble også oppført for å varme seg i. I dag forbinder imidlertid folk flest gjerne hytter med ferieboliger.
Hytter oppføres gjerne i lite bebodde områder eller i et område med spesielt fin natur, som i skogen, på fjellet eller ved sjøen. I de mest attraktive områdene har det blitt stadig mer vanlig med regulerte felter hvor hyttene ligger svært tett, i såkalte «hyttelandsbyer». Her bygges det også kjedede hytter og ferieleiligheter, tilsvarende som i en vanlig by.
I senere år har man også tatt i bruk ordet om store fritidsboliger, selv om disse faller utenfor den egentlige definisjonen på hytte.
Mange andre språk har ikke et helt tilsvarende ord, men bruker i stedet samme ord om små hus generelt, enten de er fast bebodd eller brukes som fritidsboliger; det gjelder f.eks. engelsk "cabin".
Holdninger til hytte.
I en undersøkelse gjort av NINA om folks grunner for å ha hytte, ble de viktigste grunnene oppgitt å være friluftsliv, rekreasjon og kontakt med naturen. Rapporten er publisert i NINA Rapport 39.
Hytter i forhold til boliger i kommuner.
44 kommuner har flere hytter enn boliger.


Federico Gonzaga.
Federico Gonzaga kalt "kardinalen av Monferrato" (født i 1540 i Mantova i Italia, død 21. februar 1565 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 6. januar 1563 av pave Pius IV.
Han ble utnevnt til biskop av Mantua i 1564 skjønt han var for ung til å bli bispeviet.
Gonzaga, Federico
Gonzaga, Federico
Gonzaga, Federico
Gonzaga, Federico


Mjøsørret.
Mjøsørret er en fellesbetegnelse for flere stammer med storørret ("Salmo trutta lacustris") som finnes i Mjøsa og gyter i tilkomstelvene.
Hunderørret.
Hunderørreten er en av Europas største og beste ørretstammer. Den gyter i Gudbrandsdalslågen og holder til i Mjøsa fra den er 2-8 år. Hunderørretens særstilling skyldes stammens potensial til å bli storvokst, og dens relative betydning mengdemessig. Hunderørretstammen utgjør cirka 2/3 av all storørret tatt i Mjøsa og tilkomstelvene.
Gytevandringen starter i Gudbrandsdalslågen i juli/august, ved flom kanskje ennå tidligere. Hunderørreten gyter normalt hvert 2. år, de virkelig store eksemplarene (over 8 kg) kanskje kun hvert 3. år. Ørret gyter i hovedsak i rennende vann, og som laksen vender den som gyteklar tilbake til oppvekstplassen for å formere seg.
Etter at rogna klekker om våren lever ørretyngelen nær gyteplassene til de er omkring 25 cm. Deretter vandrer fisken ut i Mjøsa og går over til å spise annen fisk. Allerede første leveår kan Hunderørreten legge på seg flere kilo.
Siden kraftutbyggingen av Hunderfossen har stammen av Hunderørret blitt redusert, siden den ikke lenger har tilstrekkelig vann å gyte i. Vannstanden om vinteren er også så lav at det må en massiv produksjon av settefisk til for å opprettholde stammen. Tall fra 40 års forskning viser at størrelsen på Hunderørreten også er i fall. I 1963 var en førstegangs gyter i snitt 5 år, 63 cm og 2,5 kg. Ut på 2000-tallet er den 3 år, 51 cm og 1,3 kg i snitt. Forskere har i nyere tid antydet en kostnad på cirka 4,3 millioner kroner årlig for å bedre gyte- og oppvekstforholdene for hunderørreten.
Den største hunderørret og ørret tatt på stang i Norge er 15,3kg tatt utenfor Fossum Gård på Nes av Robert Torp i 1981. I 1905 skal det ved Hunderfossen ha blitt tatt en storørret som veide over 23 kg på vekten til daværende Hunder stasjon, men dette lar seg ikke dokumentere i dag. Øyevitner beskrev den som så stor at den lå over begge endene på en tradisjonell 4-hjuls varetralle, som på den tiden var vanlig å ha ved norske jernbanestasjoner. Øyenvitnet "Jacob Løken" (født i 1896) fortalte til sitt barnebarn "Stein Onshus" at han oppfattet at fiskeren var engelsk. (kilde Stein Onshus)
Brumundaørret.
Brumundaørret er en annen av storørretstammene i Mjøsa. Den gyter i Brumunda ved Brumunddal.


Katadromi.
En katadrom fiskeart gyter og tilbringer første fase av livet i havet før den vandrer opp i ferskvann hvor den vokser og utvikler seg frem til den er kjønnsmoden. Et eksempel er på en katadrom fiskeart er europeisk ål.
Det motsatte av katadromi er anadromi.


Ferdinando de' Medici.
Ferdinando de' Medici (født 30. juli 1549 i Firenze i Italia, død 22. februar 1609 samme sted) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 6. januar 1563 av pave Pius IV, som lekmann.
Han fikk innvilget fratreden fra kardinalsverdigheten i 1588 fordi hans bror storhertug Francesco de' Medici hadde dødd barnløs. Han giftet seg så med Chrétienne de Lorraine i 1589 og slik ble etterslekten sikret.


Lars Solberg.
Lars Solberg (født 12. oktober 1858, død 10. mai 1921) var en norsk arkitekt. Han tok eksamen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1877, og gjennomførte deretter arkitektstudier i Hannover (1879–80).
Solberg var tilsatt ved Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider – se Nidarosdomen – og underviste ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt. Han er kjent for en rekke større bygg i Trondheim, bl.a. Rådhuset, Frimurerlogen, E.C. Dahls stiftelse og Katedralskolens vestfløy. Han har også tegna Rønvik asyl (nå Nordlandssykehuset avd. psykiatri) i Bodø, og Tromsø kunstforenings lokaler i Tromsø, opprinnelig for Tromsø museum (1894).


Brechin.
Brechin er en by i Angus, Skottland. Den er kjent for Brechinkatedralen fra det 10. århundre, og er også bispesete for Brechin bispedømme i Skottlands episkopale kirke. På grunn av dette ble den lenge regnet som en "city", men den har aldri fått kongelig charter som det. Den er derimot en "kongelig burgh.
"Pictavia Exhibition" er en permanent utstilling om pikternes historie. Byen har også et museum.
Jernbanesteasjonen betjener Caledonian Railway.
Byens fotballklubb er Brechin City FC.


Kirriemuir.
Kirriemuir er en by i Angus, Skottland. Den er særlig kjent som et sentrum for jakt og skytesport.
Blant kjente personer fra byen finner man J.M. Barrie, hvis hus nå er et museum, og Bon Scott fra DC. Det ligger også et flymuseum i byen, samt et "camera obscura" som ble donert av Barrie, hvor man kan se over til Ben Lawers.
I det 16. århundre ble det ført flere hekseprosesser i byen. Dammen hvor flere påståtte hekser ble druknet ligger fortsatt i utkanten av byen, og er nå kjent som "With Pool" («Heksedammen»).
Familieeiendommen til sir Hugh Munro, som laget listen over skotske fjell på over 3000 fot (914 m) ligger rett ved byen. Disse fjellene går nå under samlebetegnelsen "Munros" til ære for ham.
Byen er et turistmål, med utsikt over Strathmoredalen, som er et av de beste områdene for fruktdyrking i Skottland. Den ligger også kort vei fra "Angus glens", som er et populært område for fotturister.


Trondhjems Tekniske Læreanstalt.
Det andre bygget til Trondhjems Tekniske Læreanstalt, som i dag fungerer som byens rådhus.
Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL) er en tidligere utdanningsinstitusjon som gav undervisning i tekniske fag. Læreanstalten ble opprettet i 1870 og var Trondheims første høyere tekniske skole. Skolen ble etter hvert en direkte forløper til Norges tekniske høgskole (NTH), som åpnet i 1910, og siden Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) fra 1996. Før skolen ble nedlagt og sendte ut sitt siste kull i 1915 rakk den å uteksaminere en rekke betydelige aktører som har vært med på å prege sine fagfelt både i Norge og internasjonalt. Gjennom 45 års eksistens hadde skolen 1661 elever.
Skolen var i begynnelsen kun en teknisk skole som skulle utdanne unge menn til maskinister og bestyrere av mindre fabrikker, men med tiden ble det lagt vekt på å gi teoretisk kunnskap rettet mot yrkene arkitekt, maskintekniker, sivilingeniør og kjemiker. TTL hadde to linjer, en for kjemi og en for ingeniør- og byggfag. Den siste hadde også en arkitektavdeling, som riktignok ikke førte fram til en fullverdig arkitektutdanning. Det vanligste for studentene ved ingeniørlinjen og arkitekturlinjen var dermed å fortsette studiene hos utenlandske høgskoler, og i særs tyske sådan. Anstaltens første overlærer i bygningskunst var for øvrig Ole Falck Ebbell.
Historie.
De nylig påbegynte restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen, kombinert med generell stor byggeaktivitet i byen, hadde aktualisert behovet for byggteknisk kompetanse i Trondheim. Det ble derfor i 1858 foreslått å opprette en teknisk skole i byen, samtidig som det ble avsatt finansiell støtte fra Thomas Angells stiftelser til formålet. Embetsmannen og politikeren Carl Motzfeldt arbeidet for en opprettelse av skolen, og etter en anmodning fra Motzfeldt i oktober 1868 vedtok Stortinget i 1869 å bevilge en pengestøtte på 2 500 spesidaler til en teknisk læreanstalt. Trondhjems Tekniske Læreanstalt startet sin virksomhet i 1870 som Norges første tekniske skole i "Dessengården", en tidligere bygård ved dagens Vår Frue gate 1.
TTL var fra første stund tenkt som en skole for folk med bakgrunn fra håndverkerstanden, men flere elever fra byens beste familier søkte seg til skolen og fikk plass. Blant annet ble
Carl Motzfeldts sønn Arthur tatt opp som elev. I 1876 fikk skolen en ny formålsparagraf, hvor det ble vedtatt at den skulle gi studentene en planmessig teknisk–teoretisk utdannelse. I 1890 ble TTL også utvidet til å bli en fireårig høyskole etter tysk mønster. Med dette kom behovet for enten en utvidelse av bygningsmassen eller oppføring av et nytt bygg, og den 2. mai 1895 vedtok Trondheim kommunestyre å bevilge 204 000 kroner til et nytt bygg. Det samme året startet byggingen av et nytt bygg for TTL på den tidligere tomten til "Rollgården" i dagens Munkegata 1. Denne bygningen ble tegnet av Lars Solberg og Johan Christensen, og stod ferdig oppført i 1898.
Ledelsen ved TTL foreslo i 1878 å opprette en teknisk høyskole eller "polyteknikum" i Trondheim, noe som skapte en langvarig strid med Kristiania om plassering av denne skolen, helt til Stortinget vedtok at den skulle ligge i Trondheim. Ved opprettelsen av Norges tekniske høgskole i 1910 gikk flere av lærerkreftene, som sammen med lærerkrefter fra Universitetet i Kristiania dannet kjernen av lærerkollegiet ved den nye høgskolen. I 1912 ble "Trondhjems tekniske mellomskole" opprettet som en etterfølger for Trondhjems Tekniske Læreanstalt i samme bygg. Det siste kullet fra TTL ble uteksaminert våren 1915. Trondhjems tekniske mellomskole holdt til i Munkegata frem til 1929, da de flyttet inn i et nytt bygg på "Gassverktomta" samtidig som TTLs bygning ble byens nye rådhus. I 1936 skiftet skolen navn til Trondheim tekniske skole, og i 1977 til Trondheim ingeniørhøgskole. Denne skolen ble en del av Høgskolen i Sør-Trøndelag fra 1994.


Royal Military Police.
Royal Military Police (RMP, «Det kongelige militærpoliti») er den britiske hærens militærpoliti. Medlemmene kalles gjerne "Redcaps", fordi de bærer enten en tradisjonell hatt som er rød på toppen eller rød beret. De bar også røde bandolærer inntil 1992, da de ble tatt inn i "Adjutant General's Corps" og skiftet til blå og røde bandolærer. Tidligere bar de også, som de fleste andre militærpolitistyrker, også hvite bandolærer, men i dag har de en mer moderne uniform som minner om de som brukes av vanlige britiske politistyrker.
Historie.
RMPs historie starter med at William av Cassingham den 28. mai 1241 ble utnevnt til Sergeant of the Peace av Henrik III. Tittelen ble etterhvert endret til Provost Marshal, som fortsatt er tittelen til lederen av militærpolitiet. Han fikk noen soldater til å assistere seg, og dette ble en tradisjonsbasert ordning frem til Napoleonskrigene. Da formaliserte hertugen av Wellington systemet, men det var fortsatt en fleksibel og uregelmessig ordning.
Først i 1877 ble det opprettet en regulær militærpolitistyrke, "Military Mounted Police" (MMP). I 1885 fulgte "Military Foot Police". De var formelt sett to forskjellige enheter, men fungerte i praksis som én. I 1926 ble de slått sammen, og den nye organisasjonen fikk navnet "Corps of Military Police" (CMP). 28. november 1946 ble navnet endret til "Corps of Royal Military Police", som en hedersbevisning etter deres innsats i andre verdenskrig.
6. april 1992 mistet korpset sin selvstendige status, og ble underlagt "Adjutant General's Corps". De fikk dog beholde avdelingsnavnet Royal Military Police, det gamle enhetsmerket og andre spesielle tegn som de røde hattene.
Struktur.
RMP ledes av Provost Marshal, som av rang er brigadér. Hver underenhet har så en deputert eller assisterende Provost Marshal. RMP er delt inn i enheter som kalles "Provost Companies", som i sin tur er delt i tropper. Til tider har disse blitt gruppert i regimenter. Troppene ledes av stabssersjanter. Alle underoffiserer i RMP får så snart de er ferdige med opplæringen rang som fungerende visekorporal, slik at de aldri står nederst i det militære hierarkiet. Tidligere var offiserene tilknyttet andre avdelinger i hæren, men de kan nå skrives direkte inn i RMP.
Medlemmer av RMP sverger ikke politieden, og de har ikke politimyndighet utenfor militært område.
Organisasjonen er delt i tre grener. De fleste medlemmene tilhører "General Police Duties" (GPD), som tar seg av uniformert vakthold og sikkerhetsoppdrag. "Special Investigation Branch" (SIB) er en etterforskningsenhet, mens "Close Protection" (CP) utfører livvakttjeneste for høyere offiserer og andre i utsatte områder.
Hovedkvarteret og opplæringssenteret ligger på Roussillon Barracks i Chichester.


Royal Navy Police.
Royal Navy Police, tidligere Royal Navy Regulating Branch, er den britiske marines militærpoliti. Medlemmene kalles "regulators", og har til oppgave å håndheve loven og disiplinære forskrifter både ombord på skip og på marinens baser på land. I motsetning til Royal Military Police og Royal Air Force Police rekrutterer Royal Navy Police kun blant de som allerede tilhøre våpengrenen.
I tillegg til at hoveddelen av Royal Navy Police utfører normale militærpolitioppgaver finnes det en "Special Investigation Branch" (SIB), som er en etterforskningsenhet.
Medlemmene får straks etter endt opplæring rangen "Leading Rating" ("Leading Regulator"), og kan forfremmes til Regulating Petty Officer, Master-at-Arms og Warrant Master-at-Arms. Ombord på skip utfører de i tillegg til politioppgavene også andre oppgaver sammen med mannskapet.


Marc Edworthy.
Marc Edworthy (født 24. desember 1972 i Barnstaple, Devon, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for seks engelske fotballklubber.
Edworthy, som er forsvarspiller, spiller nå for Derby County i Premier League.
Biografi.
Edworthy startet sin karriere i Plymouth Argyle i 1991, og han spilte 15 ligakamper i 1991/92-sesongen for "the Pilgrims". Han hadde det samme antall ligakamper også i den påfølgende sesongen, mens han i 1993/94-sesongen fikk bokført 12 ligakamper. I sin fjerde og siste sesong for klubben fra Devon noterte han seg for 27 ligakamper, og i denne sesongen laget han også sitt første mål for Plymouth.
I juni 1995 ble Marc Edworthy kjøpt av Crystal Palace for £350 000 der han i sin første sesong for "the Eagles" fikk med seg 44 ligakamper. I tillegg spilte han også play-off finalen som Crystal Palace tapte 2-1 mot Leicester City den 27. mai 1996. I 1996/97-sesongen spilte Edworthy 45 ligakamper for Crystal Palace, og han fikk også med seg de 3 play-off kampene som Palace spilte før de var kvalifisert for Premier League. I denne sesongen scoret også Edworthy sitt første mål for Crystal Palace, og dette målet kom 17. september 1996 da klubben hans slo Bury 3-1 i den engelske ligacupen. Hans første kamp i Premier League kom 9. august 1997 da Crystal Palace slo Everton 2-1, og da 1997/98-sesongen var over hadde han fått med seg 34 ligakamper og 5 cupkamper for laget fra Stor-London som havnet på 19. plass og dermed rykket ned etter bare en sesong i Premier League. I starten på 1998/99-sesongen fikk han med seg 3 ligakamper og en cupkamp for Palace før han 26. august 1998 ble kjøpt av Coventry City for £1 200 000.
Marc Edworthy debuterte for Coventry 29. august 1998 da de spilte 0-0 i en ligakamp mot West Ham United. Totalt fikk han med seg 22 ligakamper og 1 cupkamp før 1998/99-sesongen var over. I den neste sesongen ble det 10 ligakamper før han i 2000/01-sesongen fikk bokført 24 ligakamper. I denne sesongen scoret han også sitt første mål for "the Sky Blues", og dette målet kom 1. januar 2001 da Coventry spilte 1-1 i en ligakamp mot Manchester City. I sin fjerde og siste sesong for Coventry spilte Edworthy 20 ligakamper før han i august 2002 gikk gratis til Wolverhampton Wanderers.
Hans første kamp for Wolverhampton var 24. september 2002 i en ligakamp mot Preston North End og han fikk med seg ytterligere 21 ligakamper for "Wolves" i løpet av 2002/03-sesongen. Det ble med en sesong for klubben fra West Midlands og i august 2003 signerte Edworthy for Norwich City. Han debuterte for "the Canaries" den 9. august 2003 i en ligakamp mot Bradford City, og totalt stoppet han på 43 ligakamper for Norwich i 2003/04-sesongen. I den påfølgende sesongen ble det 28 ligakamper for Norwich før hans 2-års kontrakt med klubben fra Norfolk var over sommeren 2005.
I juli 2005 skrev han under på en 3-års kontrakt med Derby County, og hans første kamp for Derby var 6. august 2005 i en ligakamp mot Brighton & Hove Albion. Totalt spilte han 30 ligakamper og 2 cupkamper i sin første sesong for "the Rams". I 2006/07-sesongen fikk Edworthy bokført 38 ligakamper og 2 cupkamper for klubben fra Derbyshire. I tillegg kom han inn som innbytter i det 83. spilleminutt da Derby vant 1-0 over West Bromwich Albion i Football League Championship sin playoff-finale den 28. mai 2007.


Maison Roullet-Fransac.
Maison Roullet-Fransac er et konjakkhus. De produserer konjakkmerket "Fransac".
Historie.
Konjakkhuset ble grunnlagt i 1838 av familien Roullet. De sitter på store lagre med svært gammel konjakk, fra alle 6 konjakkregionene.
Huset ledes i dag av Georges Roullet, femte generasjon i familien som driver huset.


Kevin Poole.
Kevin Poole (født 21. juli 1963 i Bromsgrove) er en engelsk fotballspiller, og keepertrener, som spiller for Derby County.
Poole startet sin karriere i Aston Villa i 1981, og har senere spilt for Northampton Town (utlån), Middlesbrough, Hartlepool United (utlån), Leicester City, Birmingham City og Bolton Wanderers.
Den 12. juli 2005 fikk han jobb som keepertrener, og som tredjekeeper, i Derby County. På grunn av at Lee Camp hadde gjort en del feil, og at Lee Grant var ute med skade, fikk han tillit som førstekeeper i en ligakamp mot Leicester City den 1. oktober 2005. 42 år og 71 dager gammel ble han dermed den eldste som har debutert for Derby County i ligasammenheng.


Fedon Lindberg.
Fedon Alexander Lindberg (født 6. november 1962 som Fedon Chatzipanagiotou) er en greskfødt forretningsmann, lege og grunnlegger og eier av slankefirmaet "Dr. Lindbergs". Han er mest kjent for sine slankekurer og sine forskjellige slankeprodukter som han selger gjennom firmaet "Dr. Lindbergs". Han har også skrevet bøker om ernæring.
Lindberg selv hevder at han ikke driver med slanking eller slankekurer.
Han gikk på den tyske skolen i Athen, og studerte medisin ved byens universitet. Han snakker flytende seks fremmedspråk. I 1986 kom han til Norge, hvor han skiftet navn til Lindberg i 1991. Lindberg arbeidet ved Aker sykehus fra 1986 til 1991 og ved Lovisenberg sykehus fra 1991 til 1995 og i 1999. Fra 1995 til 1997 jobbet han med forskning på insulinresistens og diabetes, ved endokrinologisk seksjon, University of California i San Diego, USA. Han var også skipslege på flere cruiseskip i korte perioder, og var tilknyttet Røde Kors Klinikken fra 1992 til 2000 og Flymedisinsk institutt som spesiallege fra 1999 til 2000. Han ble godkjent som spesialist i indremedisin i 1998.
Våren 1999 startet han spesialklinikken Dr. Fedon Lindbergs klinikk for behandling av alvorlig overvektige samt diabetes pasienter «Vekt i balanse». Siden klinikken ble etablert, har den opparbeidet en betydelig spisskompetanse innen utredning, behandling, oppfølging og sekundærforebygging av overvekt og vektrelaterte sykdommer. Han har stått for lanseringen av en rekke matvareprodukter med lavt karbohydratinnhold, deriblant brød, hamburgere samt pizza. Lindberg ble kjent i 2002 etter lanseringen av Fedon-dietten og oppfordret nordmenn til å redusere inntaket av brød og potet. Tre av hans bøker er blitt oversatt til 14 språk og utgitt i 20 land. Lindberg har utviklet egne matvarer, som er tilgjengelige i forskjellige butikker.
Ernæringseksperten Kaare Norum, professor og tidligere rektor ved UiO, har kritisert Lindbergs aktiviteter og slankeoppskrifter, og kalt ham en «kommersialisert amatør» (med henblikk på hans manglende forskningskompetanse). Norum mener «Fedon-dietten» «bygger på tro og ikke på vitenskap». Også professor i ernæring Wenche Frølich avviser Lindbergs teorier om slanking, og uttalte at «Lindberg holder tilbake informasjon som ikke underbygger hans oppfatning av hva som er sunt». Også fagfolk i Sosial- og helsedirektoratet og Verdens helseorganisasjon avviser Lindbergs teorier. President Hans Kristian Bakke i Den norske lægeforening har uttalt offentlig at han mener det er problematisk at Lindberg som lege tjener millioner på Fedon-brødet, Fedon-kaka og Fedon-bøkene.


Gildas.
Sankt Gildas (født ca 500 – død 570) var en britonsk prest i det som i dag er Storbritannia. Han er en av de best dokumenterte kristne på de britiske øyer i denne tiden. Han var kjent for sin lærdhet og sin litterære stil ga ham betegnelsen "Gildas Sapiens" (Gildas den vise). Hans verk "De Excidio et Conquestu Britanniae" ("Om Englands ødeleggelse og erobring") er en av de få samtidige kilder som finnes det sub-romerske Britannia. Han ble innsatt i kirken og i sine verker dyrker han klosteridealet. Fragmenter av brev som han skrev viser at han skrev et regelverk for klosterliv som var noe mindre strengt en de regler som hans samtidige, sankt David av Wales, skrev. Forskeren David N. Dumville mener at han var læreren til Vennanius av Findbarr, som i sin tur var læreren til Columba av Iona.
Liv og virke.
Det er etterlatt to "vita", helgenbiografier om Gildas: den tidligste ble skrevet av en munk på halvøya Rhuys i Bretagne, muligens på 800-tallet; den andre ble skrevet av walisiske Caradoc av Llancarfan, en venn og samtidige av Geoffrey av Monmouth, og ble skrevet en gang midten av 1100-tallet. Caradoc, som antagelig skrev ved Llancarfan i Wales, nevner ikke noen forbindelse med Bretagne, og det er mulig at Gildas av Britannia og Gildas av Rhuys var to adskilte personer. I andre detaljer utfyller dog de to biografiene hverandre.
Rhuys.
Den første helgenbiografien, skrevet ved Rhuys av en ikke navngitt skriver, forteller at Gildas var sønn av Caunus (Caw), født i distriktet Alt Clut i "Hen Ogledd", det brytonsktalende området i nordlige Britannia. Han ble satt i fostring hos sankt Hildutus (Illtud av Wales) i klosterskolen ved Llan Illtud Fawr sammen med Samson av Dol og Paul Aurelian (Paulinus Aurelianus). Han dro senere til Iren (Irland) for å fortsette sine studier. Etter å ha blitt ordinert som prest dro han tilbake til Hen Ogledd for å preke for hedningene. Sankt Brigidda (Brigid av Kildare, død 524) ba om et tegn og Gildas fikk gjort en klokke som ble sendt til henne. Ainmericus (Ainmuire mac Sétnai, 566-569), overkonge av Irland, ba Gildas om å gjeninnføre kirkeorden, noe han også gjorde. Han reiste til Roma og deretter til Ravenna.
Han kom så til Bretagne og bosatte seg på øya Rhuys, hvor han levde et ensomt liv. Senere bygde han et kloster her. Han reiste et oratorium (bønnerom) ved bredden av elven Blavetum (elven Blavet). Ti år etter at han hadde forlatt Britannia skrev han en epistelbok hvor han irettesatte fem av de britiske kongene. Han døde ved Rhuys den 29. januar og hans legeme ble i henhold til hans ønsker plassert i båt og satt i drift. Tre måneder senere, på den 11. mai, fant menn fra Rhuys båten i en vik med Gildas' lik fortsatt intakt. De tok med seg liket tilbake til Rhuys og gravla det der.
Llancarfan.
Caradoc av Llancarfan, påvirket av Geoffrey av Monmouth og hans normanniske patroner, og lånte fra helgenbiografien "Livet til Cadoc" og andre kilder, malte et annerledes bilde enn hva som er nevnt over. Hans helgenbiografi over Gildas hevder at han ble utdannet i Gallia, trakk seg tilbake i ensomhet ved landsbyen Street i nærheten av Glastonbury. Han skal ha bygd en en "llan", en eneboerplass med en kirke dedikert treenigheten og en innhegning. Rester av plassen som forbindes med han er synlig ved kirken "Holy Trinity" i Street. Etter sin død ble han gravlagt ved klosteret Glastonbury Abbey. Det er blitt hevdet at denne informasjonen kan være propaganda fra klosterets side som ønsket å knytte navnet av helgen til seg.
Caradoc forteller en historie om hvordan Gildas blandet seg inn mellom kong Arthur og en viss kong Melwas av «Sommerlandet» (Gwlad yr Haf, Somerset) som hadde bortført Guinevere og ført henne til hans festning ved Glastonbury. Hit kom Arthur og beleiret stedet. Den fredsmeglende helgenen overtalte Melwas til å sette Guinevere fri og de to kongene inngikk fred med hverandre. Det er den tidligste bevarte opptreden av fortellingen om Guineveres kidnapping som ble vanlig i senere litteratur. Biografier over personer fra denne tiden som er skrevet så lenge etter blander nesten alltid sammen myte og virkelighet. Om dette skjedde eller om det bare er en del av Arthurlegenden er helt uvisst.
Caradoc forteller også at brødrene til Gildas gjorde opprør mot Arthur og nektet å anerkjenne ham som deres overherre. Arthur forfulgte Huail ap Caw, den eldste av brødrene, og drepte ham. Gildas prekte i Armagh i Irland på denne tiden, som ifølge "Annales Cambriae" fant sted i 565, og han ble fylt med sorg over nyheten om brorens død. At Arthur drepte broren, slik Caradocs "Vita" forteller, kan det være årsaken til at heltekongen ikke nevnes i Gildas' "De Excidio Britanniae". Huails fiendskap med Arthur var øyensynlig et populært emne: han er også nevnt som en fiende av Arthur i den walisiske prosafortellingen Culhwch og Olwen, skrevet en gang rundt 1100.
I henhold til dateringene i "Annales Cambriae" ville Gildas ha vært en samtidig med kong Arthur. Imidlertid nevner hans egne verker aldri Arthur med navn.
Andre tradisjoner.
En sterk tradisjon i nordlige Wales plasserer halshoggingen av Gildas bror Huail ap Caw ved Ruthin, hvor man mener at steinen hvor han ble henrettet er blitt bevart i byens torg. En annen bror av Gildas, Celyn ap Caw, var basert ved Garth Celyn på nordkysten av Gwynedd sammen med landområdet i det nordøstlige hjørnet av Angelsey.
Gildas er blitt kreditert med en hymne kalt "Lorica" eller «Brystpanser», en bønn for frelse fra det onde og som inneholder levninger av hiberno-latin. Et ordtak er også tilskrevet Gildas: "mab y Gaw in the Englynion y Clyweid"
I "Bonedd y Saint" (Helgenenes avstamming) er Gildas nedtegnet for å ha hatt tre sønner og en datter. Gwynnog ap Gildas og Noethon ap Gildas er nevnt i de tidligste traktater, sammen med deres søster Dolgar. En annen sønn, Tydech, er nevnt i et senere dokument. Iolo Morganwg legger til sankt Cenydd til listen.
Forskeren David Dumville har foreslått at Gildas var læreren til Vennianus av Findbarr, som igjen var læreren til sankt Columba av Iona. Forskeren Thomas Stephens kom frem til at han antagelig var faren til dikteren Aneirin.
"De Excidio et Conquestu Britanniae".
Gildas' hovedverk, "De Excidio et Conquestu Britanniae" ("Om Englands ødeleggelse og erobring"), er en preken i tre deler som fordømmer sine samtidige, både sekulære og religiøse. Den første delen består av Gildas' forklaring av sitt verk og en kort fortelling om romersk Britannia fra den erobring og fram til hans egen tid. Han beskriver romernes handlinger og misnøyen til britonerne hvor britonerne gjorde en siste anmodning om militær støtte fra den bortreise romerske militære.
Han refset britonerne for deres synder mens han på samme tid fremmet helter som Aurelius Ambrosius. Gildas er den første til å beskrive denne som en leder av motstanden mot sakserne. Han nevner seieren i slaget ved Mons Badonicus som i senere tekster er blitt tilskrevet kong Arthur, skjønt Gildas er uklar på hvem som ledet slaget.
Del to besto av fordømmelsen av fem britonske konger, Constantine, Aurelius Conanus, Vortiporius, Cuneglas, og Maelgwn. Ettersom Gildas er den eneste samtidige som gir informasjon om disse er denne delen av særlig interesse for forskere av britisk historie.
Del består av et tilsvarende angrep på presteskapet i hans tid.


Legatus iuridicus.
En "legatus iuridicus" (latin, «juridisk legat») var en romersk embetsmann på legatnivå som hadde ansvaret for juridiske spørsmål. Alle provinsguvernører hadde en legatus iuridicus som tok seg av kompliserte juridiske spørsmål, spesielt i forhold til implementeringen av romerske lov i områder hvor samfunnet var organisert på for romerne helt fremmede måter.


Quintus Pompeius Falco.
Quintus Pompeius Falco var en romersk politiker i 2. århundre.
Han var konsul, antagelig i 108, og ble så guvernør i Moesia Inferior. Fra 118 til 122 var han guvernør i Britannia. I 118 slo han ned et opprør i nord, som ser ut til å ha involvert brigantene og selgovaene. En innskrift i Jarrow og minnemynter slått i 119 bekrefter hans seier, men taleren Fronto forteller også at mange soldater falt i Britannia under Hadrians tid. Om dette viser til konflikten Falco var involvert i er usikkert, men i så fall kan det dreie seg om en dyrekjøpt seier. I sitt siste år i embetet tok han imot keiser Hadrian, som bestemte seg for å gjennomføre en rekke reformer i provinsen, og å bygge Hadrians mur.
Pompeius Falco, Quintus
Pompeius Falco, Quintus


Aulus Platorius Nepos.
Aulus Platorius Nepos var en romersk politiker og embetsmann i det 2. århundre.
Han var konsul i 119, og deretter guvernør i Germania Inferior. Nepos var en nær venn av keiser Hadrian og kan ha vært i slekt med ham. Det er mulig at han var med på keiserens besøk til Britannia i 122; i hvert fall ble han utnevnt til guvernør i Britannia det året.
Hans hovedoppgave i Britannia var å overvåke byggingenen av Hadrians mur, den store forsvarmuren som skilte den romerske delen av øya fra den nordlige, keltiske delen. Nepos hadde antagelig med seg Legio VI Victrix for å utføre dette arbeidet og for å erstatte IX Hispana som hadde forlatt provinsen i 108.
Nepos brukte enorme summer på arbeidet med muren, noe som førte til at han falt i unåde hos keiseren. Omkring år 125 ble han avsatt som guvernør.
Nepos, Aulus Platorius
Nepos, Aulus Platorius


Pontus Hultén.
Pontus Hultén, egentlig fornavn Karl Gunnar (født 21. juni 1924, død 26. oktober 2006), var en internasjonalt renommert svensk kurator og museumsdirektør.
Levned.
Pontus Hultén var sønn av sjefen for det svenske Naturhistoriske riksmuséet, botanikeren Erik Hultén. Han begynte sin karriere som intendant ved samme museum etter å ha studert kunsthistorie.
Hultén var direktør ved Moderna Museet i Stockholm fra 1960 til 1973, og maktet å gjøre museet til en av verdens fremste kunstinstitusjoner. Han produserte mange banebrytende utstillinger, som for eksempel «Rörelse i konsten» med blant andre Jean Tinguelys og Per Olov Ultvedts bevegelige skulpturer. Utstillingen «4 amerikanare» fra 1962 med amerikansk popkunst viste for det svenske og europeiske publikum verk av kunstnere som Robert Rauschenberg og Jasper Johns allerede innen de hadde slått gjennom i USA. I 1963 vakte han igjen oppsikt med «Retrospektive» av Jackson Pollock (1912-1956, abstrakt ekspresjonisme) og «Action Painting». Han var også den første museumsdirektør som gjorde Andy Warhol kjent i Europa (1968).
En annen bemerkelsesverdig prestasjon for Hultén kom i forbindelse med utstillingen «Önskemuseet», da Hultén overtalte den svenske regjering til å bidra med fem millioner kroner for innkjøp av et antall verk till museets samlinger. Disse verk er i dag helt uvurderlige i pengeverdi og utgjør kjernen i museets samlinger.
I 1977 ble Hultén første direktør ved Pompidou-senteret i Paris. I 1980 flyttet han til Los Angeles for å bygge opp et nytt museum for samtidskunst der (Museum of Contemporary Art, grunnlagt 1981). I 1985 grunnla han Institute des Hautes Études en Arts Plastiques i Paris. Hultén ble siden leder for Palazzo Grassi i Venezia, kunstnerisk direktør ved Kunst- und Ausstellungshalle i Bonn, og sjef ved Museum Jean Tinguely i Basel.
Blant hans kunstnervenner inngikk fremfor alt Niki de Saint Phalle, Jean Tinguely, Claes Oldenburg, Sam Francis og Rebecca Horn.
I 2005 donerte Hultén ca 700 verk, det vil si så godt som hele sin private samling, til Moderna Museet. Han grupperte verkene i tre seksjoner: «Pontus' venner» (som de ovennevnte), «Hultén i speilet» (svært personlige verker som var dedisert til ham selv, av kunstnere som Sebastián Matta og Piotr Kowalski), og «Mellom tegn og tegning» (med grafiske arbeider og det som er samlingens kjerneverker av Max Ernst, Kasimir Malevitsj, Marcel Duchamp og Constantin Brancusi).
Utstilling i Norge.
Utstillingen «Pontus Hulténs kunstsamling» ble vist ved Henie Onstad Kunstsenter i 2007.
Litteratur.
"The Pontus Hultén Collection. Stockholm, Moderna Museet". Stockholm 2004.
Pontus Hultén: " Niki de Saint Phalle. Sonderausgabe Schulbuch". Hatje Cantz Verlag 1995.


Den antoninske mur.
Rester ved Barr Hill, Twechar
Den antoninske mur var en romersk forsvarsmur av stein og jord som gikk tvers over det som i dag er det skotske lavlandet. Den har navn etter keiseren som beordret konstruksjonen, Antoninus Pius.
Byggingen startet i 142, og var fullført i 144. Muren var 60 km lang, fra Old Kirkpatrick ved Firth of Clyde til Bo'ness ved Firth of Forth. Den skulle erstatte Hadrians mur, som lå 160 km lenger syd. Det ble opprettet midlertidige fort og leire nord for muren, men romerne klarte aldri å erobre området som var under piktisk og keltisk kontroll. Muren ble angrepet en rekke ganger.
Den var svakere enn Hadrians mur, men til å være et så stort byggverk fullført på bare to år i utkanten av imperiet var den et imponerende stykke arbeid. For det meste bestod den av en fire meter høy jordvoll med en bred vollgrav på nordsiden, og en vei på sydsiden. Det ble opprinnelig planlagt å anlegge et fort for hver tiende kilometer, med dette ble revidert til hver tredje kilometer. Totalt ble det reist 19 fort langs muren før den ble oppgitt.
Rester av fort ved Barr Hill, Twechar
Etter bare tyve år kom man til at de militære kostnadene med å holde muren var for høye, og legionene ble trukket tilbake til Hadrians mur i 164. Etter en serie angrep i 197 besøkte keiser Septimius Severus provinsen, og reparerte deler av muren i forbindelse med et felttog i de nordlige delene av øya. Romerne holdt muren i bare noen få år, men den kalles på grunn av denne perioden av noen senromerske historikere for "den severiske mur".
Det meste av muren er borte, men seksjoner er synlige ved Bearsden, Kirkintilloch, Twechar, Croy, Falkirk og Polmont.


Sakserkystfortene.
Sakserkystfortene er en samlebetegnelse på flere kystfort som ble bygget av romerne langs sørøstkysten av dagens England. De ble reist i 3. og 4. århundre, mot slutten av det romerske styret i provinsen. Antagelig var det Carausius, som hadde ansvaret for å hindre piratvirksomhet langs kysten, som startet byggingen.


Quintus Lollius Urbicus.
Quintus Lollius Urbicus var en romersk politiker og embetsmann i det 2. århundre.
Han ble født i provinsen Africa. Etter en rask karriere gjorde han tjeneste under det jødiske opprøret i 132–135. Omkring 135 var han konsul, antagelig bare deler av året ettersom han ikke opptrer i listene over regulære konsuler, og deretter ble han guvernør i Germania Inferior.
En av Antoninus Pius' første handlinger som keiser var å utnevne Lollius til guvernær i Britannia i 138. Han fikk ordre om å erobre det skotske lavlandet, som var under piktisk og keltisk kontroll. I 139 eller 140 bygde han opp igjen et forlatt fort ved Corbridge. Minnemynter slått i Britannia i 142 eller 143 forteller om en seier i provinsen. Det er sannsynlig at Lollius i omkring 141 ledet en legion, antagelig II Augusta, inn i området.
For å sikre området begynte man i 142 å bygge den antoninske mur, som sto ferdig i 144. Omtrent på den tiden hvor muren var klar avsluttet han sitt embete som guvernør.
Lollius Urbicus, Quintus


George Foreman.
George Edward Foreman (født 10. januar 1949 i Marshall, Texas) er en tidligere amerikansk bokser og to ganger verdensmester i tungvekt. Han er også en suksessfull forretningsmann og ordinert som kristen prest. Kallenavnet til George Foreman er "Big George".
Bakgrunn.
Som amatør hadde Foreman en strålende karriere. Høydepunktet var da han vant OL-gullet i tungvekt i Mexico by i 1968. Andre afroamerikanske utøvere knyttet den sorte neven på seierspallen. Foreman holdt isteden opp det amerikanske flagget. Noe han ble sterkt kritisert for innad i det afroamerikanske miljøet. Denne hendelsen førte til at Foreman ble sett på som en Onkel Tom.
Profesjonell bokser.
Foreman ble profesjonell bokser i 1969. Han debuterte i New York med å beseire "Donald Walheim" på knock-out i en kamp over 3 runder. Samme år bokset Foreman 13 kamper. Samtlige kamper resulterte i seier for Foreman, 11 av seirene kom på knockout.
I 1970 bokset og vant Foreman tolv kamper, elleve av disse på knockout. Året etter vant Foreman syv kamper og hadde en utrolig recliste på hele 32-0. Blant bokserne han hadde slått ut i løpet av disse kampene var Gregorio Peralta (to ganger), Chuck Wepner og George Chuvalo. Foreman sto nå som førsteutfordrer på rankingen til både WBC og WBA.
Foreman fortsatte den imponerende statistikken i 1972 og vant alle sine tre kamper, innen utgangen av tredje runde.
Tittelkamper.
Med sin imponerende statistikk fikk dermed Foreman sjansen i en tittelkamp mot Joe Frazier. Kampen gikk i Kingston, Jamaica den 22. januar, 1973. Foreman overrasket trolig mange eksperter ved å slå ut Frazier allerede i andre runde. I det som var den amerikanske fjernsynskanalen HBOs første boksesending noensinne kom kommentatoren Howard Cosell, med følgende legendariske reaksjon: "Down goes Frazier!!, Down goes Frazier!!, Down goes Frazier!". Dette sitatet har i ettertid blitt et av tidenes mest kjente sportssitater.
I sitt første forsvar av tittelen slo Foreman ut den Puerto Ricanske mesteren Jose Roman allerede etter 50 sekunder. Kampen står som den korteste tittelkampen i tungvekt noensinne. I 1974 i Caracas, Venezuela slo Foreman ut den fremadstormende bokseren Ken Norton som hadde gjort seg fortjent til tittelkamp etter å ha slått ut selveste Muhammad Ali etter bare to runder.
Sensommeren 1974 flyttet Foreman til Kongo (da Zaire) for å forberede seg til tittelkampen mot Muhammad Ali. En kamp som etterhvert fikk navnet "The Rumble in the Jungle". Under trening til kampen fikk Foreman et kutt som gjorde at kampen ble utsatt i én måned. I løpet av denne perioden gjorde Ali seg til folkehelt i Zaire. Han klarte å snu støtten fra folket over til seg selv. Under selve kampen skulle det vise seg å ha stor betydning på psyken til bokserne. George Foreman gikk på sitt første tap i karrieren da han ble slått ut av Ali i den åttende runden, enda Foreman hadde dominert kampen frem til da.
Siste del av 70-tallet.
Det neste året (1975) holdt Foreman seg borte fra bokseringen. I 1976 var han derimot klar for nye utfordringer. Foreman bokset mot Ron Lyle i det som trolig må regnes som en av de mest brutale og underholdende kamper i tungvektsklassen noensinne. Foreman slo til slutt ut Lyle i den femte runden. Før det hadde Foreman vært i kanvasen to ganger, Lyle var nede én gang. Kampen ble kåret til årets kamp i "Ring Magazine".
Deretter slo Foreman ut Joe Frazier i femte runde i returkampen dem imellom. Foreman vant ytterligere to kamper mot mindre kjente boksere, før året var omme.
Foreman la opp etter en kamp i 1977. Han skal da ha hatt en nær døden opplevelse. Dette førte til at han la opp og ble en aktiv kristen.
Comeback.
George Foreman kom tilbake i bokseringen i 1987. Han gjorde seg igjen bemerket som en hardslående bokser og vant kampene på rekke og rad. Han tapte imidlertid tittelkamper mot Evander Holyfield i 1991 og Tommy Morrisson (WBO) i 1993, begge ganger på poeng.
5. november 1994 ble en merkedag i boksehistorien. I en alder av 45 år slo den gamle verdensmesteren ut Michael Moorer i 10. runde i en kamp om verdensmestertittelen til forbundene IBF og WBA. Denne seieren førte til at Foreman satte to nesten uslåelige rekorder: Den ene ved å bli verdensmester som 45-åring. Den andre rekorden for lengste tid mellom første og siste verdenmestertittel. Foreman ble dermed verdensmester med hele 21 års mellomrom.
George Foreman gav fra seg begge titlene sine som følge av en krangel med forbundene. Bakgrunnen til dette var at Foreman nektet å reise til Tyskland for å forsvare titlene sine i en returkamp, mot den tyske bokseren Axel Schultz. Han bokset sin siste kamp i 1997.


Wandsworth Parks Police.
Wandsworth Parks Police er en lokal, britisk politistyrke som har ansvaret for å håndheve lov og orden i offentlige parker og friarealer i Wandsworth i London. Styrken ble opprettet i 1981 og bestod opprinnelig av åtte konstabler, men har etterhvert vokst til 32 konstabler samt et antall reservekonstabler som bistår ved store arrangementer i parkene. Det er også et antall sivilt ansatte ved politistyrkens 24-timers operasjonssenter. Wandsworth Parks Police har også ansvaret for distriktets hundeoppsyn og gatepatrulje.
Politikonstablene patruljerer 24 timer i døgnet til fots, på sykkel og i bil. Ansvarsområdet omfatter alle parker, haver, friarealer, rekreasjonsområder, gravlunder, lekeplasser, naturreservater og almenninger i distriktet. Wandsworth Parks Police har hovedkvarter i Battersea Park.


Kensington and Chelsea Parks Police.
Royal Borough of Kensington and Chelsea Parks Police er en lokal, britisk politistyrke som har ansvaret for å håndheve lov og orden i offentlige parker i bydelen Kensington and Chelsea i London. Styrken har sitt hovedkvarter i Holland Park, og ansvarsområdet omfatter dessuten 24 andre parker og friarealer, samt to gravlunder utenfor bydelen i Hanwell og Gunnersbury. Politistyrken patruljerer parkene og håndhever lokale vedtekter i tillegg til straffebud og sedvanerettslig lov. Styrken har også ansvaret for CCTV-dekningen i området.


Bø (Drangedal).
Bø er tre gårder og bygdesentret i Tørdal i Drangedal. "Bø" kommer av gammalnorsk "bœr" (bør) som betyr «gård», «bosted», og i usammensatt form (som i dette tilfellet) vitner navnet om en eldgammel bosetning, muligens helt fra jernalderen. Stedet ligger i nordenden av Bjårvatnet som trolig har navn etter gårdene Bø. Genitivsformen av bœr er "bjár" (uttalt bjår).


Sutton Parks Constabulary.
Sutton Parks Constabulary er en lokal, britisk politistyrke som har ansvaret for å håndheve lov og orden i offentlige parker i bydelen Sutton i London. Styrken ble opprettet i 1998 og patruljerer bydelens 89 parker og frialeraler, 36 kolonihageanlegg og 2 gravlunder.


Kjosen (Drangedal).
Kjosen er ei grend øst i Drangedal kommune i Telemark. Den ligger nord for kommunesenteret Prestestranda, og grenser i vest til bygda Tørdal og i øst til Nome kommune. Følgende av Drangedals grunnkretser ligger i Kjosen; Singusdal, Åkre/Sætre, Nakksjø, Tveit og Oseid.Navnet Kjosen betyr «smal dal, søkk i lendet», og i usammensatt form (som i dette tilfellet) vitner det om en tidlig bosetning.
Grenda har egen barneskole(nedlagt), barnehage(nedlagt), butikk(nedlagt), bokhus, søndagsskole, idrettslag (Kjosen IL), samt fire–fem grendelag som dekker det meste av området.
Fritidsaktiviteter.
Med sine mange elver, vann og varierte naturområder gir Kjosen rikelig med muligheter for friluftsliv både sommer og vinter. En av de større gårdene i grenda byr også på det meste innen ridning og hest, samt klatring, spesialtilpasset skoleundervisning og overnatting m.m.Er man interessert i båtliv og vannsport i større målestokk, så har man Toke som strekker seg fra Prestestranda og ca. 20 km sørover, inn i Kragerø og Bamble. Et av Telemarks største vintersportsteder – Gautefall – ligger kun en 40 minutters biltur nordvest for Kjosen.
Utdanning.
Grenda har ingen skole. Elever fra 1.–10. trinn går på Drangedal ungdomsskole i Prestestranda. Tilbud om spesialtilpasset skoleundervisning finnes lokalt, på Store Hoseid gård.Nærmeste videregående skoler finnes i Lunde, Kragerø og Grenland, høyskoler i Bø og Porsgrunn (se avstander under).


Kristian Sørli.
Kristian Hoem Sørli (født 8. august 1976) er en norsk fotballspiller som spiller for Ranheim. Sørli er en allsidig spiller som vanligvis spiller på midtbanen, men som stort sett ble brukt som høyreback i Strømsgodset. Han ble hentet til Ranheim som erstatter for midtbanespilleren Kenneth Dokken.
Sørli var før overgangen til Ranheim både spillende assistent- og spillende hovedtrener for Stavanger.
Fredag 27. mars 2009 ble Strømsgodset Toppfotball og Kristian Sørli enig om å avslutte arbeidsforholdet mellom de to. Kristian Sørli hadde kontrakt med Strømsgodset utover 2009-sesongen.
Sørli ble i 2010 dømt til 6 måneders ubetinget fengsel for å hatt seksuell omgang med en 14 år gammel jente. Han hevdet selv at han var uskyldig i saken.
Sørli har spilt på juniorlandslag i både fotball og ishockey.


Royal Botanic Gardens Constabulary.
Royal Botanic Gardens Constabulary er en britisk politistyrke som har ansvaret for å håndheve lov og orden ved Royal Botanic Gardens, Kew. Styrken ble opprettet i 1845.


Moderne hundeavl.
Moderne hundeavl, også kalt hundeavl og hundeoppdrett, er en form for raseavl som begynte i England på begynnelsen av 1800-tallet og var et produkt av det overskuddssamfunnet som oppsto på den tiden. Folk fikk rett og slett mer fritid, tid til annet enn å arbeide for føden. En rekke nye hunderaser ble skapt på denne tiden, og fenomenet spredde seg raskt til andre land. De nye rasene som oppsto bar i stor grad preg av å være avlet for fritidssysler og eget behag.
Hundehold før 1800.
Før 1800 var hunder stort sett å betrakte som nyttedyr, selv om man helt tilbake til oldtidens Egypt kan finne eksempler på at hunder også var sosiale følgesvenner. Tesem, urmynden mange regner som stamfar for mynder og podencoer, er et godt eksempel på dette. Unntak var det nok også, eksempelvis blant adel og rikfolk, som kunne ta seg råd med å holde hunder for fornøyelsens skyld og dessuten hadde nok av fritid som det var.
Det var da også blant adel og rikfolk at de første raseklubbene oppsto, og da spesielt innen de kretser som jaktet for sportens skyld. Man kan således godt hevde at det var jakthundmiljøet som ga næring til dannelsen av nasjonale stambokregistre og det moderne hundeholdet slik vi kjenner det i dag. Fenomenet fikk for alvor fart på seg fram mot midten av 1800-åra, da det oppsto en rekke nye hunderaser i Europa. England var i så måte et foregangsland for resten av verden, men tendensen spredte seg raskt også til andre land.
Rasestandarder og kennelklubber.
Eksplosjonen av nye raser utover på 1800-tallet førte altså til dannelsen av en rekke raseklubber, og også etter hvert til nasjonale stambokregistre, mot slutten av århundret. The Kennel Club var i så måte verdens første stambokregister, da det ble dannet i Storbritannia i 1873. Finland og Sverige dannet sine kennelklubber i 1889, og Danmark og Norge fulgte etter i henholdsvis 1897 og 1898. Norden var altså tidlig ute. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var å sikre de mange rasestandardene som dukket opp i kjølvannet av de nye rasene som oppsto.
På 1920-tallet gjenoppsto Fédération Cynologique Internationale (FCI), etter en pause under første verdenskrig, og etter hvert ble både Danmark, Finland, Norge og Sverige medlemmer av denne organisasjonen. Med tiden fant også disse fire nordiske landene det hensiktsmessig å samarbeide på flere plan, og dannet Nordisk Kennelunion (NKU). Da Island dannet sin nasjonale kennelklubb i 1969 var det derfor naturlig at denne søkte medlemskap i både NKU og FCI.
Nå var ikke rasestandarder noe nytt i seg selv. Fra gresk historie kjenner man til mer enn 2 000 år gamle rasestandarder, som nøye beskriver de egenskaper de gamle hellenerne la til grunn for sine avlsprinsipper. Fra Sahelområdet i Syd-Sahara kjenner man også til at nomadiske tuareger har hatt rasestandarder for sine azawakher i mer enn tusen år, om enn ikke skrevne. Kunnskapen om avl har i stedet gått i arv fra far til sønn. Tuaregens kunnskap om sine hunder har overlevd helt inn i våre dager, men om vestens interesse for rasen vil kunne bevare den er vel tvilsomt. Hellenere og tuareger var ikke videre opptatt av de eksteriørmessige aspektene, men konsentrerte seg i større grad om de praktiske arveegenskapene. Nå skal det sies av tuaregene riktignok kalte de skjønneste eksemplarene av sine hunder for "oscas" og "idii-idii", men man vet ikke om også kunnskapen om slike dyr har vært nedarvet over like lang tid. Det skjedde altså en holdningsendring av stor betydning for alle hunderaser på 1800-tallet, også for de gamle og etablerte rasene.
Ekstremavl.
Ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer eller grupper (raser, varianter m.m.) av individer. Ekstremavl kan derfor sies å være et resultat av menneskelige ønsker uten andre praktiske formål enn det visuelle.
Eksempler på fysiologisk ekstremavl er for eksempel avl på individer med spesielt stor pelsprakt, korte ben, lang rygg, store ører, kort snuteparti m.v. Eksempler på psykologisk ekstremavl avl på individer med høy aggresjon, manglende bitehemninger eller liten toleranse for andre dyr m.v. Ekstremavl foregår innen all avl, men kommer spesielt til uttrykk der eksteriøret har stor betydning.
Hunderaser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops og puddel m.fl. er produkter av den holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder (designerhunder). For å oppnå dette ble det avlet på bestemte eksteriørmessige og anatomiske egenskaper. Allikevel kan man ikke kalle det ekstremavl. Det blir det først når de arvemessige egenskapene fører til manglende funksjonalitet hos individene.
Ekstremavl har ført til at enkelte hunderaser eller individer ikke lenger kan føde sitt eget avkom uten gjennom keisersnitt. Noen har også store problemer med å puste og spise normalt. Andre tåler dårlig varme og kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, eller ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt. Noen har fått rygger som er så lange at de lett får prolaps, bein som er så korte at de intime kroppsdelene er svært utsatt for skader, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for kronisk eksem, øyne som nesten faller ut av øyehulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke lenger er plass for alle de 42 tennene hunder skal ha.


Tero Pitkämäki.
Tero Kristian Pitkämäki (født 19. desember 1982 i Ilmajoki) er en finsk friidrettsutøver og en av verdens beste spydkastere.
I 2005 satte han personlig rekord med et kast på 91,53, det sjette lengste i verden. Pitkämäkis trener er Hannu Kangas.


Hundesykdommer.
Hundesykdommer er et fellesbegrep for en rekke plager som kan oppstå hos hunder. Nedenfor er noen av de vanligste og mest fryktede sykdommene listet opp. Flere av disse kan det vaksineres mot, andre igjen kan være arvelig belastet, smittebærende og/eller akutte. Søk hjelp hos veterinær.
Arvelige sykdommer.
Med arvelige sykdommer menes sykdommer som er helt eller delvis arvelig er belastet, dvs. sykdommer som i en viss utstrekning arves fra aner til avkom.
Overførbare sykdommer.
Med overførbare sykdommer menes sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier.
Forgiftninger (farlig føde).
Endel (menneske)mat og godsaker (såkalt "snacks") som vi mennesker liker, og til og med i noen tilfeller anser som sunn, kan være direkte livstruende for hunder. Alle kjemikalier må også regnes som farlige for hunder, dersom ikke annet er spesielt notert. Noen kjemikalier er imidlertid farligere enn andre, spesielt de hunden kan mistolke.


Hunderase.
Hunderase og rasehund er begrep man gjerne bruker når en ønsker å beskrive såkalte "raserene tamhunder", men informasjonen nedenfor er av generell karakter og omhandler ikke de mange ulike hunderasene, annet enn i eksempelform.
Historie.
Fordi hunder i realiteten er domestiserte ulver mener flertallet av forskere at en ulvelignende type må ha vært den eldste formen for tamhunder. Urhunder og pariahunder regnes som vår eldste hundegruppe. Den oppsto trolig for mer enn 8 000 år siden. Paradoksalt nok er betydningen av ordet "paria" uren eller uekte, til tross for at de fleste hundene i denne gruppen har endret seg svært lite gjennom århundrene. Begrepet stammer fra det tamilske uttrykket "paraiyar", som betyr "omstreifende" og refererer til en tamilsk folkegruppe av lav kaste (rang). Forsøk har vist at dersom man lar hunder pare seg fritt, vil de etter en del generasjoner gå tilbake til et urhund-/pariahund-lignende utseende og fysikk.
På grunn av likheten med dagens spisshunder blir disse hundene ofte regnet å tilhøre denne hundegruppen. Genetisk trenger de imidlertid ikke å være nært beslektet, noe som også støttes av moderne forskning.
Hunderaser.
"Rase" er en kategori brukt i den biologiske systematikken. Noen, men ikke alle arter deles i raser. I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere raser, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. Raser sameksisterer altså vanligvis ikke i det samme området. I den grad arter er delt i både underarter og raser, er raser mindre enheter enn underartene (dvs. flere raser utgjør én underart). Et slikt eksempel er arten ulv som deles inn i flere underarter, der tamhund er en underart som blir delt inn i utallige raser.
Alle hunderaser og blandingshunder tilhører således samme art, nemlig ulvarten ("Canis lupus"). Vanlig ulv (som finnes vilt i Norden) og tamhund tilhører således samme art. Tamhunder, eller domestiserte hunder, er en underart som har fått det vitenskapelige navnet "Canis lupus familiaris". På grunn av tamhundens genetiske egenskaper (mangfold) er det imidlertid praktisk å dele denne underarten videre inn i raser. Per definisjon kan man imidlertid hevde at alle hunder egentlig er temmede (domestiserte) ulver.
Rasebegrepet er et relativt nytt i historisk sammenheng. I tidligere tider kan man egentlig ikke snakke om verken hunderaser eller hundegrupper, men kun om hundetyper. Fra 1500-tallet og framover kan man imidlertid se konturene av rasebegrepet, men særlig fart i det ble det ikke før på 1800-tallet. Det har nok eksistert hundetyper man kunne definert som egne hunderaser før år 1500, men ikke på linje med dagens hunderaser.
Fra omkring år 1800 og framover økte antallet hunderaser i verden kraftig. Dette har trolig sammenheng med at vanlige folk på den tid fikk mer fritid. Fram til da var hadde jakt som regel vært forbeholdt rikfolk og adel, men endringer i mange lands lovverk gjorde det nå mulig for flere mennesker å drive med jakt. Siden det ofte var dårlige kår og lite med mat ble jakthunder den gruppen som ble mest aktuell, fordi matauk sto øverst på listen for mange. Siden har det også blitt mer vanlig å avle fram nye hunderaser for andre formål, herunder også som rene selskapshunder. Mot slutten av 1800-tallet dukket det derfor opp et behov for såkalte "stambokregistre" for hunder, eller kennelklubber som vi gjerne kaller disse organisasjonene i dag. Først ute var de i Storbritannia, der The Kennel Club ble dannet i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet 25 år senere, i 1898.
I følge professor dr. "Raymond Triquet" er en rase en gruppe av individer med «felles egenskaper» (homogene egenskaper) som skiller dem fra andre medlemmer av deres art, egenskaper som genetisk kan føres videre til neste generasjon. Triquet mente med dette at "arter" bestemmes av naturen, mens "raser" bestemmes av kulturen. Med andre ord; Selektiv avl kan visselig skape en ny rase, men ikke en ny art.
Raserene hunder er således hunder som parres med andre individer innenfor sin egen rase eller varietet og stambokføres, slik at opphavet kan dokumenteres.
Landraser kontra hunderaser.
En hunderase og en landrase er ikke det samme, selv om mange regner landraser som raserene hunder. Det skyldes at flere landraser nå har blitt anerkjent av internasjonale kennelklubber som egne hunderaser. De er imidlertid i utgangspunktet ikke en hunderase, fordi opphavet er ukjent og den genetiske variasjonen er mye bredere enn hos regulære hunderaser. De fleste moderne hunderaser er kulturraser, raser med mindre genetisk spredning enn landraser.
Landrasene inkluderer de eldste hundene vi kjenner til. De fleste er flere tusen år gamle av opprinnelse. Innen zoologien kan en landrase sies å være en rase som er endemisk for et bestemt område. Disse hundene viser betydelig større genetisk variasjon enn hva såkalte renrasede hunder har. Med det mener man også at utseende og atferd i større grad varierer mellom individene enn hos en regulær hunderase. Landraser er pariahunder og urhunder.
Når landraser blir hunderaser opprettes det en såkalt rasestandard som skal sikre rasens framtid. Slike standarder har imidlertid i praksis ofte vist seg ikke å fungere etter hensikten. Årsakene til dette kan være mange, men et typisk problem er at rasestandarden ikke i stor nok grad tar hensyn til det mangfoldet som finnes hos landraser. Eksempler på dette finner man blant annet i rasestandarden for azawak og koreansk jindo, der standarden søker å begrense det mangfold av typer, naturlige farger, fargekombinasjoner og mønstre som naturlig finnes hos landrasen.
Rasevarianter.
Av og til kan en hunderase bestå av såkalte varianter, som i følge dr. Triquet er en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller de fra andre individer av samme rase. Dette er hunder som kan være nærmest identiske anatomisk og morfologisk, men som kanskje skiller seg fra hverandre gjennom en arvelig ulikhet i pelsen. Det finnes imidlertid også arvelige ulikheter med hensyn til eksempelvis høyde og tyngde (type).
Et eksempel på dette er belgisk fårehund, en hunderase som eksisterer gjennom fire pelsvarieteter kalt groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Et annet eksempel er puddel, en hunderasen som som eksisterer gjennom flere såkalte "størrelsesvarianter". Et tredje eksempel er chinese crested, en hunderase som eksisterer både gjennom pelsvariantene chinese crested hårløs og chinese crested powder puff og gjennom to typevarianter kalt "hjorteaktig" (lett) og "cobby" (tettbygget).
Å velge rase som passer.
Det å velge en rase som passer kan være et vanskelig valg, om man først har bestemt seg for å bli hundeeier. Dessverre ser man alt for ofte at den jevne familie velger feil rase, med det resultat at hunden enten blir mistilpasset i sitt miljø, omplassert eller i verste fall avlivet. De langt fleste som anskaffer seg hund skal primært ha en familiehund, men ofte ser man at de velger rase ut i fra ønsker som enten er urealistiske eller rett og slett egoistiske.
Før man velger bør man, om en har erfaring og kunnskap nok, også ta stilling til om en skal velge å anskaffe en valp eller en voksen hund. Førstegangseiere bør primært velge seg en valp, dersom man da ikke kan overta en hund man kjenner svært godt fra før.
Valgets kvaler.
De fleste kynologer mener at «"en hunderase bør velges med hodet, ikke øynene"». Når man skal anskaffe hund er det viktig å velge en hunderase som passer til den situasjon man befinner seg i og den erfaringen ma har, enten man er alene eller i en familiesituasjon. Man bør i større grad vektlegge saker som miljø og egen/familiens erfaring, aktivitets- og kompetansenivå. Det er således både dumt og naivt å tro at alle hunderaser passer, eller kan tilpasses, for ulike raser har ofte ulike behov og forutsetninger.
Alle retrievere er eksempelvis ikke lydige og veltilpassede hunder, fordi om naboens retriever er det. Å få en slik hund krever kunnskap og trening. Likeledes er det dumt å velge en krevende og energisk gjeterhund om man ønsker seg en rolig, snill og avbalansert familiehund og turvenn. Om man derimot er sauebonde og trenger en medhjelper er kanskje disse rasene ideelle. Likeledes er det egoistisk å velge en typisk jakthund, som vorstehhund, engelsk setter eller haldenstøver, om man ikke selv er beredt til å trene og mosjonere den daglig, selv om man jakter et par uker på høstparten. Mange primitive hunderaser kan være svært pene og staselige å se til, men å holde slike hunder krever en rekke hensyn og passer derfor best om man har solid erfaring fra før. Energiske hunder passer best sammen med energiske mennesker, likesom bedagelige hunder best passer sammen med bedagelige mennesker.
Om du planlegger å legge om livsstilen din, og tenker å skaffe deg hund ut i fra de planer du har om denne endringen, bør først endringen gjennomføres i praksis, slik at hunden du anskaffer ikke må lide dersom du allikevel ikke klarer å legg om livsstilen.
Barnevennlige raser.
a>) tilhører de rasene som hvert år «biter» og skader flest barn, selv om den er snill
Hunders barnevennlighet er en sammensatt affære. Hunder er rovpattedyr og bør aktes som det, om man skal unngå ulykker. Forskjellige hunderaser har gjerne et større eller mindre potensial til å omgås barn, men ingen rase kan regnes som barnevennlig. Man må heller aldri anskaffe hund til et barn, selv om barn kan ha aldri så godt av å vokse opp i et hjem der det finnes en hund. Bare voksne ansvarsbevisste mennesker har lov til å holde hund. Bare voksne mennesker har også lov til å føre hund på egenhånd. Det er således ikke tillatt å la barn gå tur med hund alene.
Hunder må aldri få være alene med små og mindre barn tilstede (også om den står bundet), ikke engang for et lite øyeblikk. Statistikken viser nemlig at det er i disse såkalte «øyeblikkene» at fatale hendelser oppstår (som oftest i og omkring hjemmet). Det hjelper ikke hvor snill og omgjengelig hunden er til daglig, den kan misforstå en situasjon og på et øyeblikk lemleste eller, i verste fall, drepe et forsvarsløst barn.
Golden retriever har av mange blitt kalt «"verdens snilleste hund"», og snill er den (normalt). Rasen regnes som en ypperlig hund for barnefamilier og nybegynnere. Det forhindrer imidlertid ikke at rasen hvert år biter og skader mange barn, selv om handlingen som oftest ikke var aggressiv. Slikt skjer som regel under lek eller omkring mat, enten hunden forsvarer maten sin eller snapper den fra et barn. Som ansvarlig hundeeier forventes det at man skal kunne forutse og forhindre slike hendelser.
Allergivennlige raser.
a> og regnes derfor som allergivennlig av noen, men denne påstanden støttes ikke av forskningen
Hundeallergi heter egentlig pelsdyrallergi og er som regel rettet mot alle arter pelsdyr. Noe som også omfatter alle hunderaser, siden alle hunder produserer allergener – også nakenhunder og hunder med voksende pels. Det finnes således ingen "allergirene pelsdyr", statistisk sett reagerer færre på hunderaser av typen boxer og puddel, men man vet ikke hvorfor. Dette kan således være en ren tilfeldighet. Forskningen viser nemlig at det i dag ikke finnes grunnlag for å anta at det finnes såkalte "lavallergene hunderaser" og pelsdyr. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte mennesker kun reagerer på bestemte pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhører sjeldenheten. Om noen er veldig allergisk kan man reagere på alle typer pelsdyr, selv i hus hvor det ikke har bodd slike dyr på flere måneder.
Hovedallergenet, som heter "Can d 1" er funnet i hudceller, hår, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er også funnet hos alle undersøkte hunderaser, og det er like stor variasjon på mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er også i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krøtter osv. Om dyra er små eller store har heller ingen betydning.
Om man allikevel "må ha" en hund eller et annet pelsdyr, bør man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor må trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er å foretrekke framfor dyr som har pels som røyter eller helt mangler behåring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler på slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, old english sheepdog, puddel, weaten terrier, Coton de Tuléar og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for også slike dyr har allergener som kan (vil) utløse allergiske reaksjoner.
Norske hunderaser.
Det finnes åtte norske hunderaser, hvorav tre har røtter langt tilbake i tid og en ikke anerkjennes som en egen rase. Den grå elghunden er Norges nasjonalhund, og en av våre aller mest populære hunderaser. Norsk buhund er allikevel trolig eldre av opprinnelse. Den kan ha røtter tilbake til tiden før vikingtiden (år 800-1050), men ble trolig først endelig formet som rase på et mye senere stadium. Den mest eksotiske er allikevel norsk lundehund med sin unike anatomi, en anatomi man ellers kun finner hos svært gamle pariahhunder. Lundehunden, som holdt på å dø ut, ble reddet som rase for kun få år siden.
Populære hunderaser.
a> er Norges og en av verdens mest populære hunderaser
De ti mest populære hunderasene i Norge finner du på listen nedenfor. Listen baserer seg på faktaopplysninger utgitt av Norsk Kennel Klub og er et gjennomsnitt av norske registreringer målt over en periode på 5 år (i perioden 2000–2004). Antall registreringer for hele perioden er oppgitt for hver enkelt rase mellom parentesene. Med unntak av Cavalier king charles spaniel preges listen av enten typiske eller semitypiske brukshundraser.
Forbudte hunderaser.
a>en som ble forbudt i Norge. Den topper listen over raser som dreper flest mennesker i USA.
Det finnes et forbud mot fem forskjellige hunderaser i Norge. Disse er det av ulike årsaker ikke lenger tillatt å holde eller drive avl med. Dette er raser som myndighetene mener ofte vil bli brukt i kriminelle handlinger, noe som ikke kan aksepteres i et moderne samfunn. Et lignende forbud finnes også i en rekke andre land, selv om det kan variere med hensyn til rasene forbudet omhandler.
Forbudet, som reguleres av den såkalte "hundeloven" gjennom en særlig "forskrift om hunder", omhandler noen "kamphundraser". Disse rasene har i enkelte miljøer (både i Norge og andre land) vært benyttet til regulære hundekamper – slåsskamper på liv og død mellom hunder. Dette er i seg selv en illegal handling i de fleste i-land, men det har også blitt registrert at det stjeles andre typer hunder for å «mate» det illegale kamphundmiljøet med «treningsobjekter».
Ikke alle eksperter støtter et forbud mot visse hunderaser. De henviser til at problemet ikke er raserelatert, men menneskeskapt. Mange mener derfor at det heller skulle vært innført begrensninger i hundeholdet, eksempelvis et tidsbregrenset eller totalt forbud mot å holde og føre hund for visse mennesker. Noen har også tatt til ordet for en generell sertifiserings- eller lisensordning for hundehold.
Rasene som omfattes av forbudet blir normalt regnet som ufarlige for mennesker, men fordi mange tradisjonelle kamphunder mangler normale bitehemninger har det allikevel skjedd en rekke ulykker med slike raser, der også menneskeliv har gått tapt. Listen av såkalte "farlige hunder" samsvarer derimot dårlig med den statistikk som finnes på dette området, siden mange av de såkalte «værstingene» ikke står på listen over forbudte hunderaser.I Norge føres det imidlertid ingen statistikk over hundebitt.
I tillegg til rasene som direkte omfattes av forbudet er det også forbudt å holde blandingshunder der en eller flere av disse eller ulv inngår. Likeledes er det, uansett rase, forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.


Oh You're So Silent Jens.
"Oh You're So Silent Jens" er et samlealbum av den svenske musikeren Jens Lekman, utgitt i 2005. Den består av den første sjutommers singelen han ga ut, "Maple Leaves EP", "Rocky Dennis in Heaven EP", "Julie EP" og to sanger han ga ut på en CD som fulgte med fanzinet "En Garde Fanzine".
Tittelen på albumet er hentet fra en tekstlinje i sangen «Black Cab»: "«I killed the party again / I ruined it for my friends / "Oh, you're so silent Jens" / Well, maybe I am, maybe I am»"


Helsingfors Olympiastadion.
Tårnet på Olympiastadion i Helsingfors
Helsingfors Olympiastadion er Finlands største stadion. Olympiastadionet var hovedstadion under Sommer-OL 1952. Det ligger omkring to kilometer fra Helsingfors sentrum, i bydelen Tölö.
Arkitektur.
Det funksjonalistiske bygget ble tegnet av arkitektene Yrjö Lindegen og Toivo Jäntti. Stadionets kjennetegn er det 72 meter høye tårnet, som er åpent for besøkende.
Arrangementer.
Olympiastadionet var hovedstadion under Sommer-OL 1952. Senere er det brukt både til idrettsarrangementer og som konsertarena. Det er arrangert flere store friidrettsarrangementer der. VM i friidrett ble arrangert her i 1983 og 2005, og EM i friidrett i 1971, 1994 og 2012. Det er hjemmebane for Finlands herrelandslag i fotball og blir også benyttet som konsertarena.
I perioden 1939–1964 ble det også arrangert fem verdensmesterskap og tre europamesterskap i hurtigløp på skøyter her.
Historie.
Olympiastadionet ble bygd i perioden 1934 til 1938 - med håp om å bli tildelt sommerlekene i 1940. På grunn av andre verdenskrig ble imidlertid disse lekene avlyst. Fra 1994 til 1999 ble stadionet ombygd, og dermed ble tilskuerkapasiteten redusert fra 70 000 til 40 000. Før innføringen av euro som valuta i Finland var olympiastadionet avbildet på 10-markseddelen, sammen med langdistanseløperen Paavo Nurmi.
Eksterne lenker.
Olympiastadion


Crail Golfing Society.
Crail Golfing Society er en golfklubb i Fife i Skottland, grunnlagt av 11 herrer på et vertshus 23. februar 1786. Den regnes således som verdens syvende eldste golfklubb.
Klubbens medlemmer spilte opprinnelig på linksbanen ved Sauchope, ved kysten rett nord for Crail. Denne ni-hullsbanen bestod av fem hull ut på landsiden og fire hull inn på sjøsiden.
Crail så nedgang i medlemstallet i likhet med mange andre klubber tidlig på 1800-tallet. I 1813 var det kun åtte medlemmer igjen, og klubben ble i realiteten nedlagt. Den ble imidlertid vekket til live igjen ved slutten av århundret, og blomstret opp da golfsporten fikk en oppsving som følge av den nye velstanden og jernbanens reisemuligheter.
I 1895 forlot klubbens medlemmer Sauchope for å spille på "Balcomie Course", som ble anlagt med ni hull av golflegenden Old Tom Morris i 1892 og utvidet til standard 18 hull i 1896. Balcomie var den første banen hvor det er dokumentert at man bruke jernringer for å forsterke hullene. En historie om at den skal ha vært den første banen med runde hull finnes det ikke dokumentasjon for. I 1998 åpnet klubbens andre bane, "Craighead Course".


Norsk Motorcykkel Union.
Norsk Motorcykkel Union (NMCU) ble etablert i 1972 som en landsdekkende organisasjon for gatemotorsyklister. NMCU organiserer i overkant av 15 000 medlemmer. NMCUs øverste organ er sentralstyret som velges på årsmøtet. Leder er Hans Vestre'". NMCU har lokallag, eller kretser, i 15 fylker, mens sekretariatet ligger i Moss og har 3 heltidsansatte.
NMCU er først og fremst en og er høringsinstans for de ulike direktorater og departementer i saker som angår motorsykkel. NMCU er representert i den europeiske paraplyorganisasjonen ("Federation of European Motorcyclists' Associations") og i FEMAs sentralstyre.


When I Said I Wanted to Be Your Dog.
"When I Said I Wanted to Be Your Dog" er debutalbumet til den svenske musikeren Jens Lekman. Albumet ble gitt ut i 2004 av Service i Sverige, av Racing Junior i Norge, og av Secretly Canadian i Amerika.
«You Are the Light» ble gitt ut på singel. Det ble også laget en video til sangen, som viser Lekman i rustning i en politibil.
Sangene.
«Do You Remember the Riots?» handler om demonstrasjonene i forbindelse med EU-toppmøtet i Göteborg i 2001, «If You Ever Need a Stranger» handler om en bryllupssanger som også vil ha en å elske ("«I would cut off my right arm to be someones lover»") mens «Silvia» er en hyllest til den svenske dronningen.


Super mellomvekt.
Super mellomvekt er en vektklasse som brukes i profesjonell boksing.


Mellomvekt.
Mellomvekt er en vektklasse som brukes i vanlig og i profesjonell boksing.


Super weltervekt.
Super weltervekt eller Lett mellomvekt er en bokseklasse som brukes i både profesjonell og vanlig boksing.


Annibale Bozzuti.
Annibale Bozzuti (født 2. februar 1521 i Montecalvo Irpinio ved Napoli i Italia, død 6. oktober 1565 i Chiace ved Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Avignon.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Bozzuti, Annibale
Bozzuti, Annibale
Bozzuti, Annibale
Bozzuti, Annibale
Bozzuti, Annibale


Weltervekt.
Weltervekt er en vektklasse som brukes i både vanlig og profesjonell boksing.


Super lettvekt.
Super lettvekt eller Lett weltervekt er en vektklasse som brukes i både vanlig og profesjonell boksing.


Marcantonio Colonna den eldre.
Marcantonio Colonna den eldre (født 1523 i Roma i Italia, død 13. mars 1597 i Zagarolo) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Taranto og senere Salerno, men arbeidet for det meste i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Foruten Marcantonio ble et stort antall tilhørende Colonnaslekten kardinaler: Pompeo Colonna (kreert 1517), Giovanni Colonna den eldre (1193), Giovanni Colonna den yngre (1212), Giacomo Colonna (1278), Pietro Colonna (1288), Giovanni Colonna (1327), Agapito Colonna (1378), Stefano Colonna (1378), Oddone Colonna, (1405 – senere pave Martin V), Prospero Colonna (1426), Giovanni Colonna (1480), Ascanio Colonna (1586), Girolamo Colonna (1627), Carlo Colonna (1706), Prospero Colonna (1739), Girolamo Colonna di Sciarra (1743), Prospero Colonna di Sciarra (1743) og Marcantonio Colonna den yngre (1759).
Colonna, Marcantonio1
Colonna, Marcantonio1
Colonna, Marcantonio1
Colonna, Marcantonio1
Colonna, Marcantonio1


Super fjærvekt.
Super fjærvekt eller Lett lettvekt er en vektklasse som brukes i profesjonell boksing.


USAs historie (1918–1945).
Amerikas forente staters historie fra 1918 til 1945 dekker tiden fra slutten av den første verdenskrigen og til slutten av den andre verdenskrigen. I disse 27 årene var USA preget av børskrakket i 1929, den store depresjonen, en verdensomfattende økonomisk nedgangsperiode i første del av 1930-tallet, og den andre verdenskrig som ble innledet med Japans overraskende angrep på den amerikanske marinebase på Pearl Harbor den 7. desember 1941. Den 6. august 1945 slapp USA den første atombomben kalt Little Boy over byen Hiroshima, noen dager senere den 9. august slapp de den andre bomben Fat Man over byen Nagasaki. Og den 15. august 1945 overga Japan seg.
Innledning.
Etter den første verdenskrig ratifiserte ikke USAs senat Versaillestraktaten som USAs allierte hadde pålagt de beseirete Sentralmaktene, men signerte isteden separate fredsavtaler med Tyskland og dets allierte. Det amerikanske folk var desillusjonerte over fredskonferansens feilslåtte forsøk på å innfri høye idealer og valgte å handle politisk uavhengig av Europa i utenrikspolitiske spørsmål. USA var meget aktiv på den internasjonale scene i løpet av 1920-tallet, men ved at USA avviste å bli medlem av Folkeforbundet førte til landets isolasjonisme på 1930-tallet.
I 1920 ble framstilling, salg, import og eksport av alkohol forbudt ved en tilføyelse av USAs grunnlov. Å være besittelse av alkohol og drikke det var dog aldri forbudt, og det generelle konsumet av alkohol dalte. Myndighetene ble derimot tynget ned i enkeltsaker slik at spritsmugling og «speakeasies» (ulovlige brennevinsutsalg) blomstret i alle byer. Resultatet førte til organisert kriminalitet eksploderte i antall, makt og innflytelse. I 1933 ble spritforbudet opphevet ved enda en endring av forfatningen. Forbudet ble betraktet som en fiasko som hadde fremmet kriminalitet og korrupsjon.
I løpet av nesten hele 1920-tallet opplevde USA en periode av vedvarende velstand. Det gikk godt for de fleste sektorer, unntatt for jordbruket som fikk et sammenbrudd på grunn av høye priser på jordbruksvarer og landsbruksjord i 1920. Samtidig ble kullproduksjonen i stor grad erstattet av olje. Problemene i jordbruket vedvarte i årene framover, men de fleste andre sektorer hadde fortsatt framgang. Prisutviklingen var stabil bruttonasjonalinntektene steg årlig med 3,2 prosent fra 1918 til 1945. Lønningene (etter at inflasjon, arbeidsløshet og nedsatt arbeidstid er medberegnet) for alle ansatte ble fordoblet i samme periode. Folk flyttet fra landet til byene, og avstanden hadde minsket på grunn av biler. Samtidig skjedde det dramatiske forbedringene i urbane strøk. Forbedringene i konjunkturene betydde samtidig penger på kreditt økte til et faretruende nivå, ikke på minst på aksjemarkedet hvor kursene ble presset opp til kunstig nivå.
Sammenbruddet på Wall Street i 1929 og den påfølgende den store depresjonen tvang myndighetene til å forsøke å oppstarte økonomien på nytt og hjelpe ofrene. Bedringen gikk imidlertid svært langsomt. Det verste depresjonsåret var i 1933 da indeks hadde falt til 81 (lavpunktet) mens den var 100 i 1918, og steg til 112 i 1923, og ytterligere til 122 i 1929 da det helt falt sammen. Økonomien forbedret seg deretter langsomt på 1930-tallet og forble anstrengt fram til militæret økte sitt forbruk på grunn av krigsforberedelsene i tiden opp mot den andre verdenskrig. Reallønnen oversteg ikke nivået fra 1929 før i 1941.
Amerikansk utenrikspolitisk var preget av at USA aldri ble medlem av Folkeforbundet, men isteden tok initiativ til å avbevæpne verden, mest kjent ved Washingtonkonferensen i 1921-1922. Denne stabiliserte også europeisk økonomi ved henholdsvis Dawesplanen og Youngplanen. Innvandringsloven av 1924 ble vedtatt med den hensikt å ytterligere begrense innvandring av sør- og østeuropeere, særlig jøder, italienere og slavere. Disse hadde begynte å innvandre til USA i et stort antall fra begynnelsen av 1890-tallet.
I løpet av 1939 ble amerikanernes isolasjonistiske holdninger svekket, men USA avsto fra å involvere seg i krigen i Europa. Etter at Frankrike falt i 1940 økte USA den militære opprustningen og sendte en strøm av penger og militærutstyr til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Etter det plutselige og overraskende japanske angrepet på Pearl Harbor snudde USA helt om. Landet sluttet seg til de allierte mot aksemaktene: det keiserlige Japan, fascistiske Italia, og nazistiske Tyskland. Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år å beseire Nazi-Tyskland og Japan. Mens samtlige andre deltagende nasjoner hadde store materielle skader og tap av liv gikk USA ut av krigen langt rikere og med relative få skader.
Etterspillet etter første verdenskrig.
USA i 1920En populær Tin Pan Alley-sang fra 1919 spurte, angående amerikanske tropper som kom tilbake fra første verdenskrig, «"How ya gonna keep 'em down on the farm after they`ve seen Paree?"» (Hvordan vil du holde dem nede på gården etter at de har sett Paris?). Faktum var at mange ble ikke «nede på gården» da der var en stor migrasjon av tidligere jordbruksbefolkning til byene. Men landbruket ble økende mekanisert med utstrakt bruk av traktor, derfor trengtes færre bønder for å produsere større avlinger med mat.
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson førte en kampanje for å få USA til å slutte seg til det nye folkeforbundet uten suksess, ettersom nasjonen avslo Wilsons intervensjonisme.
De brølende tjueårene.
I presidentvalget i 1920 returnerte det republikanske partiet til Det hvite hus med valget av Warren G. Harding som lovet «retur til det normale» etter de traumatiske årene i første verdenskrig.
Under det meste av 1920-årene opplevde USA en periode med ubalansert fremgangstid. Prisene for landbruksvarer og lønninger falt på slutten av krigen mens nye industrier (radio, film, biler og kjemikalier) blomstret. Ulikheten var også geografisk. Levestandarden i jordbruksområdene falt lenger og lenger bak urbane og suburbane områder som så dramatisk forbedring i husbygging og urban planlegging. De gode tidene ble reflektert i utvidelsen av kreditt i farlig grad, inkludert på børsen som steg til rekordhøyder, som i retrospekt etter krasjet var oppblåst.
Jazz ble vidt populært blant de unge (og ble vidt sett på som umusikalsk bråk av mye av de eldre generasjonene). Dansing var en populær rekreasjon.
Forbudstiden.
Fremstilling, salg, import og eksport av alkohol ble forbudt i 1920 av det 18. tillegget til konstitusjonen i et forsøk på å bli kvitt forskjellige sosiale problemer. Dette ble kjent som «forbudstiden». Den ble innført gjennom Volstead-loven.
Mange stater ratifiserte det 18. tillegget mens et betydelig antall av deres unge menn var over sjøen pga den store krigen. I beste fall var det en og annen i troppene over sjøen som stemte.
Nasjonalt forbud endte i 1933 gjennom det 21. tillegget til konstitusjonen. Forbudet regnes som en fiasko, konsumeringen av alkoholholdige drikker minket ikke merkbart mens organisert kriminalitet ble styrket. Den representerte det første tilfellet av et konstitusjonelt tillegg som direkte regulerte sosial aktivitet. Det 18. tillegget representerte da den voksende styrken til staten i det tidlige 20. århundre. At en føderal lov regulerte salget eller bruken av en substans ble regnet så langt fra den aksepterte makten til de føderale styresmaktene i 1919 at et tillegg til konstitusjonen ble sett på som nødvendig da den ble innført. Siden 1930-årene har de føderale styresmaktene regulert og forbudt mange substanser uten flere tillegg.
Den føderale styresmakten i 1920-årene.
Mens 1920-årene i retrospekt noen ganger sees på som det siste åndedraget av laissez-faire kapitalisme, så epoken en stadig økende rolle for den føderale styresmakten. I tillegg til forbudet mot alkohol, tok styresmakten ny makt og oppgaver som å finansiere og ha overoppsyn med det nye motorvei-systemet. Føderal ekspansjon av penge-forsyninger førte til en rekordhøy ekspansjon av kreditt som førte både til de blomstrende tidene og det etterfølgende krakket.
Harding-administrasjonen ble rystet av «Teapot Dome-skandalen». Det så ut som presidenten selv kunne ha vært involvert i korrupsjon, men Harding døde mens han fremdeles var president 2. august 1923. Han ble etterfulgt av hans vise-president Calvin Coolidge.
Coolidge var tilbaketrukket av natur, en personlig ærlig mann fra New England som vanligvis så sin rolle som å holde seg ute av veien for den blomstrende økonomien. Han ble valgt til en hel periode selv i presidentvalget i 1924 under slagordet «Keep cool with Coolidge» (hold hodet kaldt med Coolidge).
Coolidge nektet å stille igjen til presidentvalget i 1928. Det republikanske partiet nominerte ingeniøren og handelsminister Herbert Hoover som ble med klar margin. Hoover var sett på som en av de mest lovende teknokratene i hans generasjon. Han var den eneste personen valgt til president i USA som tidligere verken hadde holdt nasjonale eller statlige verv eller var en seirende general i krig.
Grunner for den store depresjonen.
Internasjonal finans kom seg aldri fra bestrebelsene i første verdenskrig som førte til en dramatisk økning i produksjonskapasiteten, særlig utenfor Europa, uten en tilsvarende økning i etterspørsel. Fastsatte byttesatser og fri omgjøring åpnet for et kompromiss, gullstandarden, som manglet stabiliteten til å gjenoppbygge verdenshandelen.
I 1929 var USA verdens mest fremgangsrike land. Men til tross for den varende optimismen i USA og den antatte friske økonomien i andre land, var verdensøkonomien i dårlig tilstand. En etter en smuldret hjørnesteinene av det økonomiske systemet før 1914, multilateral handel, gullstandarden og vekslingsmulighetene mellom valutaene.
Den amerikanske økonomien hadde vist noen sykdomstegn i flere måneder før oktober 1929. Prisene på råvarer hadde falt på verdensbasis siden 1926, som reduserte kapasiteten til eksportørene i de perifere, uutviklede økonomiene i Latin-Amerika, Asia og Afrika til å kjøpe produkter fra de industrielle kjernelandene, som USA og Storbritannia. Forretningslagre av alle typer var tre ganger så store som de hadde vært ett år tidligere (en indikasjon på at offentligheten ikke kjøpte produkter like raskt som tidligere) og andre symptomer på økonomisk helse, varetransport, industriell produksjon, salgspriser, var på vei nedover.
Den store depresjonen er perioden i historien som fulgte «den svarte torsdagen», børskrakket torsdag 24. oktober 1929. Hendelsene i USA utløste den verdensomspennede store depresjonen som førte til deflasjon og en sterk økning i arbeidsledighet. På verdensbasis var markedskrakket i USA det siste strået i en allerede usikker situasjon i verdenspolitikken. Tyskland opplevde hyperinflasjon av valutaen og mange av de allierte seierherrene fra første verdenskrig hadde store problemer med å betale tilbake stor krigsgjeld. Sent på 1920-tallet så den amerikanske økonomien ut til å være immun mot de voksende problemene, men ved starten av 1930-årene krasjet den med skremmende fart.
Feildistribusjon av kjøpekraft.
Calvin CoolidgeEn fundamental feildistribusjon av kjøpekraften, den svært ujevne fordelingen av rikdom gjennom 1920-årene, var en faktor. Lønningene økte ikke på langt nær så fort som produksjonen. Ettersom produksjonskostnadene falt raskt, steg lønningene sakte og prisene var konstante, hovedinntektene av den økte produksjonen gikk i profitt.
Da industriell og agrikulturell produksjon økte, var delen av profitten til bønder, fabrikkarbeidere og andre potensielle konsumenter altfor liten til å skape et marked for varene de produserte. Selv i 1929, etter nesten ett tiår med økonomisk vekst, levde mer enn halvparten av familiene i Amerika på grensen eller under nivået for livsopphold, for fattige til å ta del i den store konsumenteksplosjonen i 1920-årene, for fattige til å kjøpe biler og hus eller andre varer den industrielle økonomien produserte, for fattige i mange tilfeller til å kjøpe selv nok mat og husly for dem selv.
Så lenge selskapene fortsatte å ekspandere fasilitetene sine (fabrikker, varehus, tungt utstyr og andre investeringer), ville økonomien blomstre. Og takket være press fra Calvin Coolidge-administrasjonen og forretningene, holdt sentralbanken Federal Reserve rentene lave, noe som oppmuntret til utsvevende investeringer. På slutten av 1920-årene hadde kapitalinvesteringene skapt mer fabrikkplass enn det som kunne brukes med profitt, og fabrikkene spydde ut flere varer enn konsumentene kunne kjøpe.
Mangel på variasjon.
En annen faktor var den alvorlige mangelen på variasjon i den amerikanske økonomien i 1920-årene. Fremgangen hadde vært i overkant avhengig av noen få grunnleggende industrier, særlig bygge- og bilindustriene. Sent på 20-tallet begynte disse industriene å gå nedover. Mellom 1926 og 1929 falt utgiftene på bygging fra $11 milliarder til under $9 milliarder. Bilsalget begynte å gå nedover noe senere, men i de første ni månedene av 1929 sank de med en tredjedel. Når først disse to avgjørende industrien begynte å svekkes, var der ikke nok styrke i andre sektorer av økonomien til å jevne ut. Selv før, mens bilindustrien blomstret på 20-tallet var andre industrien, særlig landbruket, jevnt synkende. Mens Ford rapporterte rekordstor totalverdi, sank jordbruksprisene, og prisen på mat falt skremmende brått.
Kredittsystemet.
En annen faktor var kredittstrukturen i økonomien. Da jordbruksprisene stupte, var bøndene i dyp gjeld, deres land var pantsatt og avlingsprisene for lave til å avbetale det de eide. Små banker, særlig de som var knyttet til landbruksøkonomien, var i konstant krise i 20-årene ettersom kundene ikke kunne betale lånene. Der var en jevn strøm av mislykkede små banker i tiåret. Banksystemet i sin helhet var bare løst regulert av det føderale reservesystemet. Selv om de fleste amerikanerne i denne epoken var sterkt konservative, klarte ikke noen av landets største banker å opprettholde brukbare reserver og investerte uvørent i aksjemarkedet eller gjorde lite kloke lån. Med andre ord, banksystemet var ikke forberedt på å absorbere sjokket av en betydelig nedgangstid.
Sammenbruddet av internasjonal handel.
a> i denne avtalen fikk alvorlige følger for verdensøkonomien på sikt.Amerikas posisjon i den internasjonale handelen var også viktig. Proteksjonistiske impulser førte nasjoner til å foredle varer eller høste råvarer hjemme, selv om denne politikken var noe dyrere enn å importere det de trengte. For så å beskytte hjemmeproduktene mot konkurranse fra utenlandsk import, ble høye tollmurer som Smoot-Hawley tariffloven innført. Sistnevnte hevet tollene på import for å beskytte lokale produsenter som ble skadet av utenlandsk konkurranse. USA ledet bevegelsen mot høyere tollsatser. Andre nasjoner tok raskt etter med diskriminerende toll mot USA og hverandre, noe som førte til en kjedereaksjon, amerikansk utenlandshandel gikk alvorlig nedover og volumet i verdenshandelen økte jevnt.
USA var mye mindre avhengig av oversjøisk handel enn det senere ble, men eksporten dannet en betydelig del av økonomien på 20-tallet.
Sent i tiåret begynte europeisk behov for amerikanske varer å synke. Det var delvis fordi europeisk industri og landbruk ble mer produktivt, og delvis fordi noen europeiske nasjoner, først og fremst Tyskland under styret til Weimar-republikken, slet med avlorlige finansielle kriser og ikke kunne ta seg råd til å kjøpe varer fra Amerika. Men det var pga europeisk økonomi ble destabilisert av den internasjonale gjeldsstrukturen som dukket opp i etterspillet etter første verdenskrig.
Derfor var den internasjonale gjeldsstrukturen en femte medførende faktor til depresjonen. Da krigen sluttet i 1918, hadde alle europeiske nasjoner som var alliert med USA store summer i gjeld til amerikanske banker, summer altfor store til å bli tilbakebetalte ut fra deres rystede økonomier. Det var en grunn for hvorfor de allierte hadde insistert (over Woodrow Wilsons protester) på å kreve betaling fra Tyskland og Østerrike. Denne betalingen, trodde de, ville gi dem en mulighet til å betale deres egen gjeld. Men Tyskland og Østerrike var selv i dype økonomiske problemer etter krigen. De var ikke mer istand til å betale reparasjonene enn de allierte var.
Gjeldsnasjonene la sterkt press på USA i 1920-årene for å få gjelden ettergitt, eller i det minste få dem reduserte. Den amerikanske regjeringen nektet. Istedet begynte amerikanske banker å gi store lån til nasjonene i Europa. Dermed ble gjeld (og reparasjon) betalt kun ved å ta ny og større gjeld. Sent på 20-tallet, og særlig etter at amerikansk økonomi begynte å svekkes etter 1929, fant de europeiske nasjonene det mye vanskeligere å låne penger fra USA. Samtidig førte høy amerikansk toll til at det var vanskelig for dem å selge varene deres på det amerikanske markedet. Uten kilder for utenlandsk handel som de kunne betale gjeld med, begynte de å gå i oppløsning. Kollapsen av den internasjonale kredittstrukturen var en av grunnene til hvorfor depresjonen spredte seg til Europa (og ble mye verre i Amerika) etter 1931.
I 1931 var verden preget av den verste depresjonen noen gang, og hele strukturen av reparasjoner og krigsgjeld kollapset. I letingen etter likviditet som fulgte etter det store krasjet, strømmet midler fra Europa til Amerika og Europas skjøre økonomier smuldret opp.
Den store depresjonen og valgene i 1932.
Børskrakket på Wall Street gikk foran i en verdensomspennende finansiell krise. Arbeidsledigheten steg i USA fra 3% av arbeidsstyrken i 1929 til 25% i 1933, mens produksjonen sank med en tredjedel. På verdensbasis forsøkte regjeringer i desperasjon å redde økonomien ved å innføre restriktiv selvforsyningspolitikk, høye tollsatser, importkvoter og rene byttehandler uten bruk av penger, og ved å eksperimentere med nye planer for deres interne økonomi. Storbritannia innførte langtrekkende tiltak i utviklingen av planlagt nasjonal økonomi. I Nazi-Tyskland ble økonomisk forbedring søkt gjennom gjenopprustning, verneplikt og offentlige arbeidsprogrammer. I Mussolinis Italia ble den korporate statens økonomiske kontroll styrket. Observanter i hele verden så i de massive programmene av økonomisk planlegging og statlig eierskapet til Sovjetunionen det som så ut som et depresjonssikkert økonomisk system og en løsning til krisen i kapitalismen. I USA, etter å ha akseptert demokratenes nominasjon for president i 1932, lovte Franklin Delano Roosevelt en «"new deal" (ny giv) for det amerikanske folket,» en frase som har forblitt en merkelapp på hans administrasjon og dens mange innenrikspolitiske bedrifter.
I motsetning til mange andre verdensledere i 1930-årene, overtok Roosevelt embetet uten en enkelt ideologi eller plan for å gjøre noe med depresjonen. Denne «new deal» ble ofte motsigende, pragmatisk og eksperimentell. Det som mange regnet som manglende logikk i New Deals ideologi, var nærværet av flere konkurrerende, basert på programmer og idéer uten forgjengere i amerikansk politisk tradisjon.
New Deal, som trakk på erfaringene til dens ledere, reflekterte idéene, og var påvirket av programmet, som Franklin D. Roosevelt og de fleste av hans opprinnelige støttespillere hadde tatt opp i deres politiske ungdom tidlig i den progressive perioden, mens de tjente i Wilson-administrasjonen og mens de hadde andre embeter i 20-årene. Fra den progressive perioden lånte new dealerne epokens opposisjon til monopolet, bevget seg mot regjeringens regulasjon av økonomien og var påvirket av avvisningen av langvarige tanker som at fattigdom var en personlig moralsk mislykkethet mer enn produktet av upersonlig sosiale og økonomiske krefter. Fra Wilson-administrasjonen ble deres idéer om styresmaktens mobilisering formet til forsøk av forsøk på å mobilisere økonomien for den store krigen. Og fra politikkeksperimentene i 20-årene, hentet new dealerne idéer fra forsøk på å harmonisere økonomien ved å skape kooperative forhold blant dens helhetselementer.
New Deal bestod av mange forskjellige forsøk på å få slutt på den store depresjonen og reformerte den amerikanske økonomien. De fleste slo feil, men der var nok suksess til å etablere den som den viktigste episoden i det 20. århundre i å skape den moderne amerikanske stat.
«Bankferien» og nødloven.
Roosevelts positive offentlige personlighet som ble uttrykt gjennom hans erklæring om at «det eneste vi trenger å frykte er frykten selv» og hans «peisprat» på radioen gjorde mye alene for å gjenopprette nasjonens selvtillit.
Den desperate økonomiske situasjonen, kombinert med de betydelige demokratiske seirene i valget i 1932 gav Roosevelt en uvanlig innflytelse over kongressen i de første månedene av hans administrasjon. Han brukte sin tyngde til å vinne rask tilgang til en rekke av tiltak for å støtte det oppvoksende banksystemet, reformere aksjemarkedet, hjelpe arbeidsløse og bygge opp industriell og landbruksgjenoppretting. Med bankkrisen og kongressen desperat i et ønske om å gjøre nesten hva som helst presidenten forslo, og Roosevelt kunne godt ha tatt modige steg som å nasjonalisere banksystemet. Istedet arbeidet han for å demme opp de eksisterende finansielle institusjonene og å gjenopprette troen på økonomien.
6. mars, to dager etter at han overtok som president, utstedte han en erklæring som stengte alle amerikanske banker i fire dager til kongressen kunne møtes i en spesialsammenkomst. Vanligvis ville et slikt tiltak føre til utstrakt panikk. Men tiltaket skapte en generell lettelse. For det første hadde mange banker allerede stengt før 6. mars. For det andre beskriv Roosevelt dyktig og billedlig som en «bankferie». For det tredje demonstrerte tiltaket at den føderale styresmakten gikk inn for å stoppe det alarmerende mønsteret av bankenes nederlag.
Tre dager senere sendte Roosevelt nødloven for bankene, en generelt konservativ lov, skrevet stort sett av utkast fra Hoover-administrasjonen, laget først og fremst for å beskytte store banker fra å bli dratt ned av mislykkede mindre banker. Loven gav finansdepartementet inspeksjon av alle banker før de fikk åpne, for føderal assistanse til å hjelpe store institusjoner og for en kraftig reorganisering av de som hadde størst problemer. En forvirret og redd kongress godkjente loven i løpet av fire timer etter at den ble introdusert. Tre fjerdeler av bankene i Federal Reserve System gjenåpnet innen de tre neste dagene, og $1 milliard lagret valuta og gull strømmet tilbake i dem innen en måned. Den umiddelbare bankkrisen var over.
Økonomiloven.
Morgenen etter at nødloven for bankene ble godkjent, sendte Roosevelt økonomi-loven til kongressen, som var laget for å overbevise offentligheten, først og fremst forretningsmiljøet, at den føderale styresmakten ikke var i hendene på radikale. Loven foreslo å balanse det føderale budsjettet ved å kutte lønningene til statsansatte og redusere pensjonene til veteranene med så mye som 15%.
Uten denne, advarte Roosevelt, stod landet ovenfor et underskudd på $1 milliard. Loven avslørte klart hva Roosevelt alltid hadde fastholdt, at han i hjertet var like finansielt konservativ som sin forgjenger. Som bankloven gikk den gjennom kongressen nesten umiddelbart, til tross for opphetede protester av noen av kongressens progressive.
New dealerne anerkjente aldri helt før etter andre verdenskrig verdien av styresmaktens bruk av penger som et virkemiddel for å bedre tilstanden, og deres forsøk langs andre linjer lyktes aldri i å få slutt på depresjonen. De fleste økonomer i epoken avslo hans idéer og foretrakk balanserte budsjett. I presidentvalget i 1932 hadde Roosevelt kritisert Herbert Hoover for å drive med underskudd, og lovet høyt og fullt at han ville balansere budsjettet dersom han ble valgt.
Landbrukets tilpasningsadministrasjon.
a> var blant en av de syv grunnleggende varene som det ble satt produksjonsgrenser på for å unngå overproduksjon.De lovpriste første hundre dagene av den nye administrasjonen produserte også et føderalt program for å beskytte amerikanske bønder fra usikkerhetene i markedet gjennom subsidier og produksjonskontroll, landbrukets tilpassningsadministrasjon (LTA), som kongressen godkjente i mai 1933. LTA reflekterte ønskene til lederne i forskjellige landbruksorganisasjoner og Roosevelts landbruksminister Henry A. Wallace.
De relative inntektene til landbruket hadde sunket i tiår. LTA inkluderte revideringer av mange program som hadde blit brukt i lange tider for hjelp til landbruket. De viktigste tiltakene til LTA var provisjonen for avlingsredusering, «hjemlig refordeling»-systemet i tiltaket, som var ment for å heve prisene på landbruksvarer. Under dette systemet ville produsentene av syv grunnleggende varer (mais, bomull, melkeprodukter, gris, ris, tobakk og hvete) bestemme produksjonsgrenser for deres avlinger. Styresmakten ville så, gjennom LTA, fortelle individuelle bønder hvor mye de skulle plante og betale dem subsidier for å la noe av jorden ligge øde. En skatt på matforedling ville sørge for midler for de nye betalingene. Landbruksprisene skulle subsidieres opp til et likhetspunkt.
Den mest kontroversielle komponenten i den anti-deflasjons refordelingen, var ødeleggelsen i stor skala av eksisterende avlinger og dyr for å redusere overskuddet. På en tid hvor mange familier led av feilernæring og direkte sult, var det et vanskelig tiltak. Men landbruksinntektene økte med 50% i de første tre årene av new deal og den relative posisjonen til bøndene forbedret seg betydelig for første gang på 20 år.
LTA var det første programmet i slik skala på vegne av den vanskeligstilte landbruksøkonomien, og den etablerte en viktig og langvarig føderal rolle i planting av hele landbrukssektoren i økonomien.
Andre initiativ.
De første hundre dagene så også opprettelsen av et nytt føderalt regulativt direktorat for å ha overoppsyn med aksjemarkedet, Securities and Exchange Commission (SEC, sikkerhet og børs-kommisjonen), en reform av baksystemet som inkluderte et system av forsikring av innskuddene (Federal Deposit Insurance Corporation). Men det mest suksessrike i å lette elendigheten i den store depresjonen var en rekke med støttetiltak for å hjelpe de 15 millionene arbeidsledige amerikanerne, blant dem Civilian Conservation Corps (CCC), Civil Works Administration (CWA) og Federal Emergency Relief Administration (FERA). Den tidlige new deal startet også Tennessee Valley Authority (TVA), et helt nytt eksperiment i flomkontroll, offentlig makt og regional planlegging.
Roosevelt brukte også sine første dager i embetet på å legge til ro de delende kulturelle sakene i 20-årene, støttet og signerte så loven for å legalisere fremstilling og salg av øl, et mellomtiltak som avventet avvisningen av forbudet, som et konstitusjonelt tillegg (det 21. tillegget) allerede gjaldt for. Tillegget ble ratifisert senere i 1933.
16. november 1933, da Roosevelt-administrasjonen anerkjente Sovjetunionen, lovet sistnevnte å avstå fra å «blande seg inn på noen måte i interne saker i USA.» Det var mindre enn tre uker etter grunnleggelsen av amerikansk liga mot krig og fascisme, organisasjonen som i 1937 ble den amerikanske liga for fred og demokrati. Senere fulgte den amerikanske ungdomskongressen (1934), ligaen av amerikanske forfattere (1935), den nasjonale negerkongressen (1936), Abraham Lincoln-brigaden med dens tallrike underavdelinger (1937–38) og den amerikanske kongressen for demokrati og intellektuell frihet (1939). Alle var komintern-tilknyttede organisasjoner.
Den nasjonale industriens redningslov.
Roosevelt innså at disse innledende tiltakene ikke var noe annet enn bremsende tiltak, mer fullstendige regjeringsprogram var nødvendige. I de omtrent tre årene mellom det store krasjet og Roosevelts første hundre dagene, hadde industriens økonomi lidd under en vond sirkel av deflasjon. Siden 1931 hadde handelskammeret, da og nå stemmen til nasjonens organiserte forretningsliv, bønnfalt Hoover-administrasjonen til å innføre en anti-deflasjonsplan som kunne tillate handelsorganisasjonene til å samarbeide i å stabilisere prisene innen deres industrier. Mens eksisterende antitrust-lover klart forbød slik praksis, fant organisasjonen øre i Roosevelt-administrasjonen.
Administrasjonen var full av reformatorer som forsøkte å smi alle elementer i samfunnet til en samarbeidende enhet (en reaksjon til den verdensomspennende «klassekampen») og var ganske tilbørlig til idéen om samarbeid blant produsenter. Mange forretningsfolk, desperate etter redning, krevde til og med at regjeringen skulle påtvinge slikt handelssamarbeidsavtaler i prising og produksjon. Mange husket tross alt, at lønnene steg i en grad i 20-årene som var en fraksjon av produksjonens vekst, og husket at produksjonskostnaden falt mens lønnen vokste sent og prisene forble konstante.
Roosevelt-administrasjonen var under økende press for å gjøre mer for å lette arbeidsløsheten og var alarmert av den økende militante holdningen til handelsunionsbevegelsen og det politiske presset av radikale, avvikende utfordringer som Huey Long, Charles E. Coughlin og til og med kommunistpartiet. Administrasjonen insisterte derfor på at forretningslivet måtte passe på at inntektene til arbeiderne ville stige sammen med prisene deres. Mot denne bakgrunnen, produktet av alle disse impulsene og presset, godkjente kongressen den nasjonale industrielle gjenoppretnings-loven (NIRA), det viktigste tiltaket som ble gjort i de første hundre dagene, i juni 1933.
Den garanterte retten til kollektive forhandlinger til arbeidere og hjalp å presse frem betydelig arbeidsorganisasjoner i betydelige industrier. NIRA etablerte det viktigste, men til slutt minst vellykkede tiltaket i respons til forretningskrav for handelssamarbeisavtaler mot deflasjon: et nytt føderalt direktorat kjent som den nasjonale gjenoppretningsadministrasjonen (NRA), som forsøkte å stabilisere prisene og lønningene gjennom samarbeidene «autoritets-regler» som involvere styresmakt, forretning og arbeid.
I tilfellet konsumentenes kjøpekraft ble hengende etter, og dermed beseiret administrasjonens initiativer, skapte NIRA det offentlige arbeidsadministasjonen (PWA), et betydelig program av offentlige arbeid laget for å lette arbeidsløsheten, og videre pumpe midler inn i økonomien.
Det nye programmet ble hyllet ved dets unnfangelse som et mirakel. Det hadde virkelig noe for alle. Akkurat som forretningsledere hyllet det som begynnelsen på en ny epoke av samarbeid mellom styresmakten og industri, hyllet arbeidsledere det som et «Magna Carta» for handelsunionene.
I sentrum av NIRA var NRA, ledet av den tidligere generalen og forretningsmannen Hugh S. Johnson, som forsøkte å skape offentlig entusiasme for NRA. Han oppfordret alle forretningsmenn i landet til å akseptere en minimumslønn på mellom 20 og 40 cent i timen, en maksimal arbeidsuke på 35 til 40 timer og avskaffelse av barnearbeid. Johnson og Roosevelt fastholdt at reglene ville heve konsumentenes kjøpekraft og øke arbeidsstyrken. Sosiale reformatorer ble overbevist av elimineringen av beryktede, utnyttende arbeidsforhold og avskaffelsen av barnearbeidet. For å skape entusiasme for reglene innførte Johnson et symbol, NRAs blå ørn, som skulle stolt vises frem i kommersielle foretak av arbeidsgivere som aksepterte provisjonene av reglene. Flagg, postere og klistermerker med slagordet «Vi gjør vår del», ble raskt synlig i hele landet.
Den massive mobiliseringen bak NRA hadde praktiske motivasjoner: Johnson trengte ekstraordinær offentlig og korporat støtte for å få nok fornhandligsstyrke til å fremforhandle reglene med forretningsledere og arbeidere. Etter som kampanjen pågikk måtte Johnson forhandle spesifikke sett med regler med ladere av nasjonens betydelige industrier. De mest betydelige var anti-deflasjonsgrenser som ingen selskap kunne senke prisene under eller lønninger og avtaler på å opprettholde ansettelser og produksjon. Men samarbeidet var en stor byrde. Et firma kunne tross alt bryte slike regler i leting etter en konkurrerende fordel. I det korte løpet ble nok støtte blant nøkkelsektorer i samfunnet skapt. Dermed vant Johnson enighet fra nesten alle betydelige industrier i landet på forbausende kort tid.
Disse og andre tidlige initiativ skapte bred folkelig støtte for Roosevelt-administrasjonen og bremset den raske nedbrytingen av det finansielle systemet. De klarte derimot ikke å få slutt på eller gjøre depresjonen mindre alvorlig.
Tilbakeslag i Roosevelts andre periode.
Historikere til høyre og venstre har vanligvis vært skuffet over Roosevelts andre periode. På høyresdien har der vært påstander om utøvende diktatur siden 1930-årene. Siden 60-årene har historikere på den nye venstresiden fremstilt en rekke med mistede muligheter, manglende respons til problemene i new deal som de argumenterer kan ha reddet kapitalismen fra seg selv, men ikke klart å hjelpe, og i mange tilfeller faktisk skadet av å miste en historisk mulighet, de gruppene som trenget hjelp mest. Men de liberale bedriftene på 30-tallet kan forstås bare i konteksten av de ofte ødeleggende og rigide begrensningene i tiden som new deal opererte i. Og new deal var ikke et produkt av dets liberale støttespillere men også et produkt av presset fra dets konservative motstandere.
Roosevelts overveldende valgseier i 1936 produserte store demokratiske flertall i både representantenes hus og senatet. Dette førte til forventninger om store nye bedrifter fra presidentens tilhengere, men administrasjonen møtte en lang rekke frustrasjoner. Ambisiøse reformidéer slo ofte feil pga byråkratiske begrensninger som fraværet av et regjeringsbyråkrati med nok styrke og ekspertise til å administrere dem.
Politiske begrensninger var ødeleggende både i kongressen og blant offentligheten generelt, hvor konservative motforestillinger forble sterke. Men høyesterett ble kanskje den største motstanderen. Flere viktige new deal-programmer krenket konservative konstitusjonelle teorier, NRA, AAA og andre ble invalidisert av høyesterett som var dominert av konservative med et smalt syn på interstatlige kommersielle klausuler i konstitusjonen, grunnlaget for mye new deal-lovgivning.
Modig etter triumfene i sin første periode, forsøkte Roosevelt å konsolidere autoritet i 1937 innen styresmakten på måter som provoserte mektige motstandere. Tidlig på året ba han kongressen utvide antallet høyesterettsdommere slik at han kunne utnevne medlemmer som var sympatisk overfor hans idéer og dermes tippe den ideologiske balansen i retten. På en måte lyktes forslaget, to av de eksisterende dommerne, skiftet side antagelig pga denne trusselen og begynte å stemme for å opprettholde tiltakene i new deal og skapte effektivt et liberalt flertall. Men «planen for pakking av retten» som den ble kjent gjorde varig politisk skade mot Roosevelt og ble til slutt nedstemt av kongressen. Rundt samme tid foreslo administrasjonen en plan for å reorganisere den utøvende grenen på måter som betydelig økte presidentens kontroll over byråkratiet. Som høyesteretts-planen førte utøvende reorganisering fra de som fryktet et «Roosevelt-diktatur» til at kongressen kun godkjente en utvannet versjon til slutt i 1939.
I respons til tilbakslagene i retten våren 1935 førte en ny skepsis i kongressen og det økende folkelige kravet for flere dramatiske tiltak til at administrasjonen foreslo eller gjennomførte flere viktige nye initiativ. Nasjonal arbeidsrelasjonslov, også kjent som Wagner-loven, gjenopprettet og styrket beskyttelsen av kollektive forhandlinger som i den originale (men nå ulovlige) NIRA. Nye hjelpeprogrammer, der den viktigste var arbeidsfremgangsadministrasjonen (WPA), skapte hundretusenvis av jobber for arbeidsledige. Men den viktigste bedriften i 1935, og kanskje New Deal som helhet, var sosial sikkerhetsloven, som etablerte et system av gammeldagse pensjoner, arbeidsledighetsforsikringer og velferdsfordeler for slike beskyttede grupper som avhengige barn og handikappede. Den etablerte et rammeverk som formet amerikansk velferdssystem i hele landet.
Styresmakt, arbeid og forretningsløsningen.
Til tross for dårlig erfaring i å hjelpe marginale bønder og afro-amerikaner, blant andre, i motsetning til dens ofte generøsitet mot visse forretningsinteresser, var effekten av New Deal å heve og styrke nye interessegrupper slik at det tillot dem å konkurrere mer effektivt for interessene ved å la den føderale styresmakten utvikler seg til en mekler i konkurranse mellom alle elementer og sosiale klasse og fungere som en makt som kunne gå i mellom når det var nødvendig for å hjelpe noen grupper og begrense makten til andre. Mot slutten av 30-årene konkurrerte amerikansk forretning om innflytelse med en stadig sterkere arbeiderbevegelse som var brukte masseorganisering og noen ganger militante aksjoner, en organisert landbruksøkonomi, pga tiår med landbruksorganisering som gikk tilbake til bøndenes organisasjoner og populistiske opprør sent i det 19. århundre og med opprørte konsumenter. New Deal utførte dette ved å skape en rekke statlige institusjoner som i stor og permanent grad ekspanderte rollen til føderale styresmakter i amerikansk liv. Styresmakten var nå pliktet til å gi i det minste minimal assistanse til fattige og arbeidsledige, beskytte retten til arbeiderorganisasjoner, stabilisere banksystemet, bygge hus for de med lav inntekt, regulere finansmarkedene og gjøre mange andre ting som tidligere ikke hadde vært føderalt ansvar.
Dermed var kanskje den sterkeste ettervirkningen av New Deal, med andre ord, å gjøre den føderale styresmakten en beskytter av interessegrupper og å ha overoppsyn med konkurranse dem i mellom. Som resultat av New Deal ble amerikansk politisk og økonomisk liv mye mer konkurranseaktig enn før, der arbeidere, bønder, konsumenter og andre nå kunne presse gjennom deres krav på styresmakten på måter som før kun hadde vært mulig for korporasjonsverdenen. Dermed den vanlige beskrivelsen av styresmaktens New Deal skapt som en «mekler-stat», en stat som meklet de konkurrerende kravene til utallige grupper.
De liberale antagelsene om at New Deal fungerte som fienden av private forretningsinteresser har blitt utfordret. Tross alt var New Deals forsøk mange ganger ment å forsterke posisjonen til private entreprenører, særlig deres bekymring over inflasjon, selv om det til tider kostet noen av de liberale reformmålene som noen administrasjonsembetsmenn uttrykte.
New Deal forandret ikke amerikansk kapitalisme på noen spesielt radikal måte. Unntatt feltet av arbeiderrelasjoner, forble korporat makt like fri fra styresmaktenes regulering eller kontroll i 1945 som den hadde vært i 1933. Men New Deal skapte grunnlaget for det amerikanske velferdsstaten, selv om dens mange hjelpeprogrammer og fremfor alt gjennom det sosiale sikkerhetssystemet. De konservative motforestillingene New Dealerne brakte til denne oppgaven sikret at velferdssystemet var begrenset. Selv de mest progressive New Dealerne var svært mistenksomme ovenfor føderal makt, ekspanderende velferdsfordeler og statsutgifter i stor skala.
«Meglerstaten» og marginaliserte interesser.
Men denne såkalte «megler-staten» ville tilby mye mindre innflytelse til de gruppene som enten var for svake til å kreve assistanse eller ikke synlige nok til å skape utstrakt offentlig støtte. Men den la grunnlaget for at «meglerstaten» kunne ekspanderes i fremtiden, for det meste gjennom arbeidet til den neste bølgen av liberale reformer, borgerrettsbevegelsen og det store samfunnet, som omfavnet marginaliserte grupper i New Deal-koalisjonen, særlig radikale og etniske minoriteter.
En gruppe som fikk mye mindre innflytelse enn andre i meglerstaten var afro-amerikanere fordi Roosevelt-administrasjonen ikke så amerikanske svarte som en potensiell interessegruppe som var i stand til å utfordre de diskriminerende kreftene mot dem. Mens Roosevelt-administrasjonen, i motsetning til den forrige demokratiske presidenten, Woodrow Wilson, ikke gjorde noe for å øke styresmaktenes diskriminering mot afro-amerikanerne, gjorde den relativt lite for å hjelpe den sosiale statusen til dem.
Til administrasjonens forsvar, utnevnte Roosevelt et antall ikke tidligere sett av afro-amerikanere til annengrads posisjoner i hans administrasjon, kanskje pga innflytelsen til hans kone, Eleanor Roosevelt, en høylytt forkjemper for å bedre diskrimineringen. Og afro-amerikanerne trakk betydelige men begrensede fordeler fra New Deals hjelpeprogrammer, hovedsakelig pga bestrebelsene til Harold L. Ickes som forsøkte å sikre at slike programmer ikke ekskluderte svarte. Resultatet var at innen 1936 stemte det store flertallet demokratisk, dette var i sterk kontrast til 1932, bare fire år tidligere, da flertallet av afro-amerikanere stemte republikansk. New Deal etablerte dermed en politisk allianse mellom afro-amerikanere og det demokratiske partiet som har overlevd til i dag.
Roosevelt så ikke på afro-amerikanerne som en kritisk interessegruppe og trodde at andre saker var langt viktigere enn rasediskriminering. Han var aldri villig til å miste støtten til de sørlige demokratene og nektet å støtte lover som føderalt forbød lynsjing. Han nektet å bruke hjelpedirektorater til å utfordre lokale mønstre av diskriminering, NRA tolererte utstrakt praksis av å betale svarte mindre enn hvite. Svarte ble stort sett ekskludert fra ansettelse ved TVA, FHA nektet å gi pantelån til svarte som flyttet inn i hvite nabolag og AAA var ineffektive i å beskytte interessene til svarte avlingsdelere og mindre bønder.
Depresjonen blir dypere.
John Maynard Keynes innførte begrepet «paradokset i økonomisk styring» for å beskrive at den store depresjonen ble dypere etter 1929. Paradokset i økonomisk styring indikerer at da folk bestemte seg for å spare mer, kan dette ha ført til at folk sparte mindre. De økede sparte midlene (redusert bruk) pga panikken som fulgte børskrakket i 1929 etterlot markedene uttømte, som førte til deflasjon og øket den store depresjonen. Da folk bestemte seg for å spare mer (bruke mindre) svarte forretningene med å kutte produksjon og sa opp arbeidere. Forretninger kuttet sine investeringer pga de også var pessimistiske for fremtiden, gjorde også sin del i å føre til en reduksjon i samlet pengebruk, reduserte deres investeringer og satte i gang en farlig syklus: mindre investeringer, færre jobber, lavere konsum og enda mindre grunn for forretningene til å investere. Den mindre totale pengebruken i økonomien førte til en større nedgang i inntekt langt under full arbeidsstyrken. Økonomien klarte kanskje å nå perfekt balanse, men ved kostnaden av høy arbeidsledighet og sosial elendighet. På det lavere inntektsnivået under den store depresjonens var sparingen mye mindre, dermed oppstod paradokset i økonomisk styring. Resultatet var at økonomer i økende grad oppfordret til styresmakten å unngå smerten i første omgang ved å ta opp forskjellen.
New Deal og keynesiansk økonomi.
Tidlig i 30-årene, før John Maynard Keynes skrev "The General Theory", talte han for offentlige arbeidsprogram og underskudd som en måte å få britisk økonomi ut av depresjonen på. Selv om Keynes aldri nevnte underskuddspolitikk i den generelle teorien og istedet talte for behovet for å sosialisere investeringer, var Keynes' tanker mer en teoretisk revolusjon enn en politisk. Keynes grunnleggende idé var enkel. For å holde folk i arbeid, må regjeringer gå i underskudd når økonomien er treg, fordi den private sektoren ikke ville investere nok. Mange politikere forstod ikke hans idéer.
Ettersom depresjonen fortsatte, forsøkte Roosevelt offentlige arbeid, landbrukssubsidier og andre tiltak for å få økonomien i gang igjen, men han gav aldri helt opp å balansere budsjettet. Resultatet var at arbeidsledigheten forble høy gjennom New Deal-årene, og konsum, investering og nettoeksport, grunnpillarene i økonomisk vekst, forble lave. Med investeringspolitikk kunne regjeringen sørge for de trengte investeringene ved å senke skattene, øke styresmaktenes pengebruk og øke hvert enkelt individs inntekt. Ettersom den enkeltes inntekt økte, ville de bruke mer. Ettersom de brukte mer, ville en komme inn i en sirkel som ekspanderte effekten av den innledende bruken. Ekspansiell investeringspolitikk involverte derfor senkning av skatter eller økning av regjeringens bruk av penger for å motvirke syklisk arbeidsledighet og sen vekst under en nedgangstid.
Det var andre verdenskrig, ikke New Deal, som til slutt endte krisen. New Deal forandret heller ikke betydelig distribusjonen av makt innen amerikansk kapitalisme og den hadde bare mindre innvirkning på distribusjonen av rikdom blant det amerikanske folket.
Keynes sitt besøk til det hvite hus i 1934 for å oppfordre president Roosevelt om å gjøre flere underskuddsinvesteringer var totalt mislykket. En trett, overvelmet Roosevelt klaget til arbeidsminister Frances Perkins, «han etterlot en lang og komplisert prosedyre av tall, han må være mer matematiker enn en politisk økonom.» Keynes, like frustret med sammenstøtet, fortalte senere Perkins at han hadde «regnet med at presidenten var mer belest, økonomisk sett.»
Nedgangstiden i 1937 og gjenopprettelse.
Men Keynes kom kanskje til slutt til sin rett. Roosevelt-administrasjonen var under angrep under Roosevelts andre periode som var preget av en ny nedgang i den store depresjonen høsten 1937 og fortsatte gjennom det meste av 1938. Det var et resultat av for tidlige forsøk av administrasjonen på å balansere budsjettet ved å redusere føderalt forbruk. Administrasjonen reagerte med å sette i gang en retorisk kampanje mot monopolenes makt som ble beskyldt for den nye nedgangen. Presidenten pekte ut en ny aggressiv retning til antitrust-divisjonen i justisdepartementet, men dette forsøket mistet sin effektivitet da andre verdenskrig begynte.
Men administrasjonens andre respons til nedgangen i 1937 hadde mer synlige resultater. Roosevelt ignorerte fiendtlige bønnfalinger fra finansdepartementet og svarte på oppfordringene fra de som hadde gått over til å bli tilhengere av Keynes økonomiske tanker og andre i sin administrasjon ved å sette i gang en kur mot depresjonen og forlot nølende sine forsøk på å valansere budsjettet. Han satte i gang forbruksprogrammer på $5 milliarder våren 1938, et forsøk på å øke kjøpekraften. I 1938 omfavnet Roosevelt dermed den eneste nye idéen han ikke hadde prøvd ennå, et program som ble lagt fram for ham av den forvirrende britiske «matematikeren». Selv om få amerikanere var særlig klar over Keynes sine idéer ennå, teorier som snart ville forandre økonomisk tanke gjennom mye av verden, så de gradvis at forbruksprogrammene i 1938 gav resultater. Roosevelt forklarte sitt program i en prat ved peisen hvor han til slutt anerkjente at det derfor var opp til regjeringen å «skape en økonomisk oppgang» ved å gjøre «tillegg til kjøpekraften i landet». Denne endringen i administrasjonens politikk var en stor milepæl som hjalp å legitimisere Keynes økonomi. Selv om New Dealerne på den tiden ikke innså det selv, hjalp administrasjon å etablere grunnlaget for nye former for føderal forbrukspolitikk, som ville i etterkrigstidens år gi regjeringen en rekke viktige verktøyer for å oppmuntre og regulere økonomisk vekst.
Andre verdenskrig og slutten på den store depresjonen.
Men det var ikke før USA gikk inn i andre verdenskrig at Roosevelt forsøkte Keynes sin idé i en skala som var nødvendig for å dra landet ut av den store depresjonen. Roosevelt hadde selvsagt ikke mye valg da. Idéene så ut til å virke akkurat som Keynes forutså, selv med tanke på den spesielle omstendigheten i krigsmobilisering, og vant over selv mange republikanere. Da den store depresjonen ble brakt til endes av den andre verdenskrig, hadde forretningene blitt styrket av styresmaktens forbruk.
New Deal-programmer forsøkte å stimulere etterspørsel og gi arbeid og hjelp til de fattige gjennom økt forbruk, støttet senere av John Maynard Keynes. I 1929 var det føderale forbruket bare 3% av BNP. Mellom 1933 og 1939 ble de føderale utgiftene tredoblet, og Roosevelts kritikere anklaget ham for å forandre Amerika til en sosialistisk stat. Men forbruket på New Deal var langt mindre enn krigsbestrebeldene. I det første fredsåret 1946, var det føderale forbruket fremdeles $62 milliarder, eller 30% av BNP. Kort fortalt gikk de føderale utgiftene fra 3% av BNP i 1929 til rundt en tredjedel i 1945.
Den store overraskelsen var hvor produktiv Amerika ble, finansielt forbruk helbredet økonomien. Mellom 1939 og 1944 (toppen av krigsproduksjonen) var landets produksjon nesten doblet. Videre stupte arbeidsledigheten fra 14% i 1940 til 2% i 1943 ettersom arbeidsstyrken vokste med ti millioner. Krigsøkonomien var ikke så mye en triumf av frie foretak som resultatet av styresmaktens og forretningenes seksjonalisme.
Arven til New Deal.
Selv om New Deal ikke endte depresjonen, tror mange at den hjalp til med å hindre økonomien fra å forvitre enda mer ved å øke de regulerende funksjonene til den føderale regjeringen på stabiliserende tidligere problemområder i økonomien: aksjemarkedet, banksystemet og andre. Den produserte en ny politisk koalisjon som støttet det demokratiske partiet som det største partiet i nasjonal politikk i mer enn en generasjon etter den sluttet.
Roosevelt og New Deal la fundamentet for etterkrigstiden da de hjalp til med å øke makten til den føderale styresmakten som helhet. Ved å skape en lang rekke med beskyttelse for forskjellige grupper av borgere, arbeidere, bønder og andre, som led av krisen, og gav dem muligheten til å utfordre kreftene til korporasjonene. Roosevelt-administrasjonen produserte et sett med politiske idéer, kjent for senere generasjoner som New Deal-liberalisme, som forble en kilde for inspirasjon og kontrovers i tiår og som hjalp til med å forme det neste store eksperimentet i liberale reformer, Great Society i 1960-årene.
Andre verdenskrig.
a>. Isolasjonistfølelsen i Amerika hadde ebbet ut, men USA nektet til å begynne med å gå inn i krigen og begrenset seg til å gi forsyninger og våpen til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Den amerikanske følelsen forandret seg drastisk med det plutselige angrepet på Pearl Harbor, og USA sluttet seg raskt til den britisk-sovjetiske alliansen mot Japan, Italia og Tyskland, kjent som «aksemaktene». Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år til for å bekjempe Tyskland og Japan. Selv om Sovjetunionen hadde langt flere døde og skadde enn sine allierte, var den amerikanske involveringen avgjørende for å hindre en eventuell seier for aksemaktene.
Den amerikanske bombingene av Hiroshima og Nagasaki markerte starten på atomalderen og den kalde krigen.
Med 65 stemmer mot 7 godkjente det amerikanske senatet 4. desember 1945 USAs deltagelse i Forente Nasjoner (FN). FN var blitt opprettet 24. oktober 1945 for å tjene som et organ til hjelp for å hindre fremtidige verdenskriger.


Sallustius Lucullus.
Sallustius Lucullus (død ca. 89) var en romersk embetsmann i det 1. århundre.
Lite er kjent om ham utover at han var guvernør i Britannia etter Gnaeus Julius Agricola. Det er usikkert om han tok over rett etter Agricola, eller om det var en for ettertiden ukjent guvernør imellom. Suetonius forteller at keiser Domitian fikk ham henrettet for å ha oppkalt en ny lanse etter seg selv. Dette er muligens en bortforklaring; det er mulig at Sallustius tok del i Saturninus' konspirasjon, ledet av Saturninus som var legat i Germania Superior.
Det er mulig at det var Sallustius som bygde de såkalte Glen Forts i dagens Skottland for å konsolidere Agricolas fremganger. Inchtuthil ble oppgitt på denne tiden, og det er mulig at kravene om større styrker andre steder førte til at Sallustius ikke hadde store nok styrker. Arkeologiske funn tyder dog på at noen vakttårn i det nordlige Skottland var betjent helt frem til år 90.


Ulpius Marcellus.
Ulpius Marcellus var en romersk embetsmann og offiser i det 2. århundre.
Han ble utnevnt til guvernør i Britannia av keiser Commodus og slo ned et opprør der mellom 181 og 184. Dio Cassius forteller at stammene i nord brøt gjennom Hadrians mur og drepte en general, Caerellius Priscus, som muligens var Marcellus' forgjenger som guvernør. Han omtalte dette som den mest alvorlige krigen i Commodus' regjeringstid, og skrev at den ikke var endelig over før omkring 184. En serie mynter ble slått til minne om en seier det året, og Commodus tok tittelen "Britannicus", «britenes overmann». Det ble også slått mynter med referanser til nye seire i 185, 186 og 187, hvilket tyder på at romerne fortsatt ikke hadde full kontroll ved grensen mot nord.
Marcellus utførte straffeekspedisjoner nord for grensen, og han kan ha forsøkt å gjenerobre den antoninske mur. Til slutt trakk han seg tilbake til Hadrians mur, og det ser ut til at fredsavtaler med piktiske og keltiske stammer ble inngått. Fort nord for muren, som Trimontium ved Newstead, ble oppgitt.
Han slet med å holde kontroll over legionene. Marcellus krevde jerndisiplin, og styrkene i Britannia under Commodus var på randen av mytteri, hvilket ikke var en heldig kombinasjon.
Tidligere har enkelte historikere ment at en annen Ulpius Marcellus gjorde tjeneste som guvernør omkring 30 år senere, og at dette var Marcellus' sønn. Det har vist seg at dette var basert på en feildatert innskrift, og at det bare var én guvernær ved dette navnet.


Super bantamvekt.
Super bantamvekt eller Lett fjærvekt er en vektklasse som kun brukes i profesjonell boksing.


Bantamvekt.
Bantamvekt er en vektklasse som brukes i både vanlig og profesjonell boksing.


Super fluevekt.
Super fluevekt eller Lett Bantamvekt er en vektklasse som brukes i både vanlig og profesjonell boksing.


Fluevekt.
Fluevekt er en vektklasse som brukes i både vanlig og profesjonell boksing.


Lett fluevekt.
Lett fluevekt er en vektklasse som brukes i både vanlig og profesjonell boksing.


Stråvekt.
Stråvekt er en vektklasse som kun er i bruk i profesjonell boksing.


Nijmegen.
Nijmegen (nedersaksisk: "Nimwèèghen", tysk: "Nimwegen", fransk: "Nimègue", spansk: "Nimega") er den niende største byen i Nederland og har 150 630 innbyggere (pr 1/1 2009). Byen ligger i provinsen Gelderland på sørbredden av elven Waal. En del av kommunen ligger også på motsatt side av elven.
Nijmegen er sammen med Maastricht den eldste byen i Nederland. Byen feiret i 2005 sitt 2000-årsjubileum, og var allerede kjent under den romerske okkupasjonen av Germania under navnet Noviomagus.
Nijmegen er kjent for den fire dager lange Nijmegenmarsjen som avholdes i byen hvert år.
Den andre verdenskrig.
22. februar 1944 fikk Nijmegen store skader under et alliert bombardement som ble utført av 16 amerikanske bombefly. Bombene var egentlig ment for en tysk by. Man formoder at Nijmegen ble forvekslet med byen Kleve, som også ligger ved en elv og har et markant kirketårn. Ved bombardementet ble nesten hele den gamle stadsdelen ødelagt og nesten 800 mennesker omkom.
I september 1944 var det heftige kamper i Nijmegen-området. De allierte forsøkte lenge å erobre broen over elven Waal. En student fra Nijmegen, Jan van Hoof, hadde som medlem av undergrunnsbevegelsen samlet informasjon om broen. 18. september 1944 demonterte van Hoof eksplosivene som var festet under broen, slik at de allierte styrker to dager senere kunne erobre broen uskadd. Byen lå i flere måneder ved krigsfronten, noe som førte til ytterligere skader på den allerede hardt skadde byen.


Kjetil Wæhler.
Kjetil Wæhler (født 16. mars 1976) er en norsk fotballspiller. Han er forsvarsspiller, og spiller for IFK Göteborg i Allsvenskan i Sverige.
Han har tidligere spilt for Lyn, Wimbledon, Moss (lån), og Vålerenga. Han gikk til AaB før 2009-sesongen. Kjetil er lillebroren til Thomas Wæhler.
Wæhler er en hurtig forsvarspiller som er sterk i kroppen. Knyttet til landslaget, men slet med en skade da han skulle få sjansen mot Paraguay og Sør-Korea. Han er stadig landslagsaktuell, men er ofte nødt til å melde forfall.


Mendip Hills.
Mendip Hills er et område med kalkstensåser i Somerset, England. Det avgrenses av Somerset Levels i sør og vest, elven Avon i øst og Chew Valley Lake i nord. Det meste av området ligger i det administrative distriktet Mendip, men noe av det er i North Somerset og Bath and North East Somerset.
Landskapsvern.
200 km² av Mendip Hills er definert som et verneområde, et såkalt "Area of Outstanding Natural Beauty".


Seth Johnson.
Seth Art Maurice Johnson (født 12. juni 1979 i Birmingham, West Midlands, England) er en engelsk landslagspiller i fotball som har spilt for tre engelske fotballklubber.
Johnson har 1 landskamp for, og han har også 15 kamper for England sitt U-21 lag.
Klubblag.
Seth Johnson skrev sin første profesjonelle kontrakt med klubben Crewe Alexandra den 12. juli 1996. Hans spilte sin første kamp for Crewe mot Millwall 21. september 1996, og han scoret sitt første mål for denne klubben i en kamp mot Wrexham 22. april 1997. Totalt ble det 1 mål på 11 ligakamper i 1996/97-sesongen, mens han i den neste sesongen fikk bokført 1 ligamål på 40 ligakamper for "the Railwaymen". I hans tredje og siste sesong i Crewe fikk han med seg 42 ligakamper og han scoret også 4 ligamål før Derby County kjøpte han for £3 000 000 den 21. mai 1999. Totalt spilte Seth Johnson 103 obligatoriske kamper for Crewe.
Han debuterte for Derby, og i Premier League, den 7. august 1999 i en kamp mot Leeds United, og han scoret sitt første mål for klubben fra Derbyshire den 11. september 1999 i 2-2 kampen mot Wimbledon. Da 1999/00-sesongen var over hadde Seth Johnson fått bokført 1 ligamål på 36 ligakamper for "the Rams". Den påfølgende sesongen ble 1 mål på 30 ligakamper før han i første del av 2001/02-sesongen spilte 7 ligakamper for Derby. Den 18. oktober 2001 ble han kjøpt av Leeds United for £7 000 000, og dette beløpet ville øke med £250 000 for hver 15. obligatoriske kamp han spilte for Leeds. Den øvre grensen for salgsummen var £9 000 000 som ville bli oppnådd dersom Johnson spilte minst 120 obligatoriske kamper for Leeds.
Sin første kamp for Leeds hadde Johnson den 4. november 2001 da klubben vant 2-1 over Tottenham Hotspur, og i sin første sesong for Leeds spilte han 14 ligakamper. I 2002/03-sesongen scoret han sitt første ligamål for Leeds, og det skjedde 8. februar 2003 i en kamp mot West Ham United. Totalt stoppet han på 9 ligakamper denne sesongen, mens han i 2003/04-sesongen fikk bokført 2 ligamål på 25 ligakamper. I hans siste sesong som Leeds spiller ble det 1 ligamål på 6 ligakamper. Ved utgangen av 2004/05-sesongen hadde han spilt 59 obligatoriske kamper for Leeds, og salgsummen var nå økt til £7 750 000. Denne summen ville økt med ytterligere £25 000 om Johnson hadde spilt en kamp til for Leeds noe han ikke gjorde.
Den 4. august 2005 ble han enig med Leeds United om å avslutte kontraktsforholdet, og 17. august 2005 skrev han under på en 1-års kontrakt med Derby County. Totalt spilte Johnson 30 ligakamper og han scoret 3 ligamål for "the Rams" i 2005/06-sesongen, og i løpet av sesongen forlenget han også kontrakten med klubben til sommeren 2007. I den påfølgende sesongen ble det 1 ligamål på 27 kamper, og han spilte også 6 andre obligatoriske kamper for Derby. En av disse var playoff-finalen mot West Bromwich den 28. mai 2007 der han i det 87. spilleminutt ble skadet. Skaden var en medvirkende årsak til at han ikke fikk ny kontrakt med Derby, og han er derfor uten klubb sommeren 2007. Det antas at Seth Johnson skade vil ta omtrent 6 måneder å lege slik at han vil være spilleklar igjen rundt juletider i 2007. Totalt har Seth Johnson spilt 146 obligatoriske kamper for Derby fordelt på 2 perioder.
Landslag.
Seth Johnson fikk sin engelske landslagsdebut den 15. november 2000 i en privatkamp mot. Johnson startet kampen som innbytter, men i det 73. spilleminutt erstattet han Gareth Barry i en kamp som England tapte 1-0.


Lysbue.
En lysbue, ofte unøyaktig kalt gnist, er et fenomen som oppstår når den elektriske spenningen er høyere enn det mellomliggende materialets gjennomslagsspenning. Ved gjennomslag er det vanlig at materialets karakter endrer seg, en får elektrisk nedbrytning, noe som både kan medføre en vedvarende lysbue eller en øyeblikkelig utslukking av lysbuen. Ved vedvarende lysbue så vil det dannes en bro av plasma direkte mellom elektrodene hvis det ikke er annen ytre påvirkning. Resultatet blir at strømmen vil passere i plasmaet dannet av det mellomliggende materialet og vil oppfattes som et skinnende hvitt lys (ionisering).
I vanlig luft kreves det (volt) vekselspenning for å få gjennomslag over i et kulegap, noe fallende med økende avstand. Dette er gjennomslagsspenningens toppverdi ved normalbetingelser. Det er ulike faktorer som bestemmer dette. Luftfuktighet, gassatmosfære, temperatur og trykk er avgjørende faktorer. Når plasmaet er etablert kan strømmen vedlikeholdes ved lavere spenning.
En lysbue fra en tesla-spole
Farer ved lysbuer.
Nærkontakt med lysbuer er noe man prøver å unngå ved arbeid og betjening av elektriske systemer da disse kan medføre livsfare. Selve gjennomslaget produserer store mengder varme og dette blir synlig ved at det mellomliggende materialet, typisk luft, blir opphetet og går over til plasma. Kontinuerlig eksponering av lysbuen kan medføre brann eller eksplosjon hvis det blir avsatt tilstrekkelig varme i materiale som så ikke kan unnvike. De elektriske strømmene vil i tillegg ta korteste vei mellom lysbuens ytterpunkter, noe som kan medføre store strømmer gjennom kroppsdeler med påfølgende kramper, forstyrrelse av hjerte og lungefunksjonen, og død.
Arbeid på høyspentanlegg er regulert i egne forskrifter som krever sertifisering. Årsaken er faren for skader på mennesker og materiell ved feilaktige metoder, uforsiktighet eller direkte skjødesløshet. Ethert arbeid på høyspentanlegg må derfor overlates til personell med slik sertifisering.
Audible karakteristikker.
Lyden av lysbuer avhenger av strømstyrken, mengden av generert plasma og hvor fort plasmaet genereres. Små gnister vil være minimalt hørbare mens store gnister kan høres som en liten «knepp-lyd» eller høye smell nært eller langt over ørets smertegrense. Et overslag i en høyspentmast kan høres på flere kilometers avstand. Lyn er et eksempel på en vanlig forekommende lysbue i luft, om en ikke et godt eksempel på en normalbetingelse over et kulegap. Når en får lynnedslag så er det et eksempel på skader som en lysbue kan påføre omgivelsene. Mengden generert plasma i et lyn er stor samtidig som det genereres på kort tid. Det kan derfor høres på lang avstand.
Praktisk bruk av fenomenet.
Lysbuer kan brukes i flere ulike praktiske sammenhenger. En av de mer kjente er som «gnist» i tennplugger.
Bruk i industrien.
Sam Eyde fikk gjennomslag for en ide om industriell produksjon av nitrogenoksid ved hjelp av den såkalte lysbuemetoden. Birkeland-Eydes elektriske lysbueovn bandt luftens nitrogen til oksygen og dannet nitrogenoksid (NO). På grunnlag av nitrogendioksid (NO2) og salpetersyre (HNO3) ble det produsert kaliumnitrat (KNO3), som ble solgt under navnet Norgessalpeter. Metoden krever store mengder elektrisk energi.
I elektrisk sveising brukes lysbuer til å smelte arbeidsstykkene sammen. På grunn av det intense lyset som oppstår av slik sveising så er det absolutt nødvendig å bruke lyshemmende vernebriller, først og fremst for å beskytte øynene, men også for overhodet å kunne se hva man gjør.
Bruk i hjemmet.
Lysbuer benyttes i lightere med elektrisk tenning der en lysbue antenner brenngassen (butan). Slike lysbuer lages av spennigner over et piezoelektrisk krystall, og selv om spenningen kan bli svært høy så er den totale ladningen som overføres i lysbuen beskjeden.
Insektfeller bruker også lysbuer til å drepe insekter ved å lokke dem med tiltrekkende lukt inn i et nettverk av høyspente elektroder. Insektet dør momentant når det blir truffet av lysbuen, og lysbuene kan her høres som rolig knatring. Lysbuen oppstår i dette tilfellet ved at insektet forkorter avstanden overslaget må vandre, derved er forutsetnignene tilstede for gjennombrudd hvoretter lysbuen opprettholdes til tilstrekkelig mye av insektet er forbrent og forutsetnignene ikke lengre er tilstede for å opprettholde lysbuen.
Kamerablitser benytter en lysbue i et glassrør til å utvikle et kraftig lysglimt som lyser opp fotofeltet.
Faktorer.
Det er ulike faktorer som legger til rette for å få en lysbue. Dette kan være dårlig kontakt mellom to elektriske kontaktflater, overspenninger, kortslutninger av kraftige elektriske energikilder eller vanndamp som kommer i mellom to høyspentledere (overslag).


Rocky Graziano.
Rocky Graziano, født Thomas Rocco Barbella i New York City 1. januar 1922, død 22. mai 1990) var en amerikansk profesjonell bokser. Graziano ble verdensmester i mellomvekt etter at han beseiret Tony Zale i tittelmatchen. Han bokset også mot Sugar Ray Robinson, en kamp han tapte på knockout i tredje runde. Tidlig i karrieren bokset han mot Mickey Caderelli.
Rocky Graziano bokset i det som ble sett på som årets kamp i 1945, 1946 og 1947, kåret av Ring Magazine.
Graziano er medlem av Boksingens æresgalleri.
Etter at han la boksehanskene på hylla, ble Graziano en populær TV-komiker.
Paul Newman spilte Rocky Graziano i filmen "Somebody Up There Likes Me" fra 1956.


Paul Tergat.
Paul Tergat (født 17. juni 1969) er en kenyansk friidrettsutøver med store internasjonale meritter innen langdistanseløp.
Sine største meritter oppnådde han på 10 000 meter og i maraton. I tillegg ble han flere ganger verdensmester i terrengløp. I baneløp har han ofte måttet nøye seg med sølv, bak den store Haile Gebrselassie. I OL-finalene i 1996 og 2000 vant etiopieren med liten margin etter at Tergat hadde ledet inntil sisterunden.
Tergat var tidligere innehaver av verdensrekorden på maraton, som ble satt i Berlin i 1998, inntil rekorden ble slått av Haile Gebrselassie 30. september, 2007 under Berlin Maraton med tiden 2:04:26.


Svangerskap.
Svangerskap (eller graviditet) hos mennesker varer 40 til 42 uker, ca. 280 dager, beregnet fra første dag av siste menstruasjon og frem til fødsel. Svangerskapet deles utviklingsmessig inn i tre trimestre. De første 12 ukene regnes som første trimester. I denne perioden utvikler fosteret de ulike organene i kroppen. Dette er den perioden hvor det er størst risiko for spontanabort. Andre trimester varer frem til uke 28. I tredje trimester, som varer fra uke 29 og frem til fødselen, er alle organsystemer på plass og fosteret vil i all hovedsak bare vokse og legge på seg. Barn født i tredje trimester vil normalt overleve selv om det er for tidlig født.
Første trimester.
Sammenligning av magen i uke 26 versus uke 40.
En gravid kvinne i uke 26
Uke 1 og 2.
Ukene i et svangerskap telles normalt fra siste menstruasjon. Uke 1 og 2 foregår derved før selve befruktningen finner sted. Dette kalles også «mors uker», i motsetning til «fosterets uker» som telles fra selve befruktningen, og er omtrent lik mors uker minus to. Eggløsningen skjer i slutten av uke 2 eller helt i begynnelsen av uke 3, og det er først da den egentlige graviditeten kan ta til.
Uke 3 (befruktningsuken).
Befruktningen av egget skjer som oftest 12 til 14 dager etter første dag av siste menstruasjon. Det befruktede egget vandrer gjennom egglederen til livmoren. Det som begynte som en eggcelle og en sædcelle, utvikler seg til mange ved at egget deler seg og blir en morula. Celledelingen fortsetter til egget har blitt en blastula, en hul ball av celler. Fra dag 6 til 8 fester det man nå kaller blastocysten, det blivende embryoet, seg til livmorveggen.
Uke 4 (fosterets uke 2).
I celleklumpen utvikles lag, eller sjikt av celler som har bestemte egenskaper og som skal bli til forskjellige organer. Det hele ser ut som en flat skive, og over denne skiven dannes fostervannshulen. Dette blir til fosterets «oppholdsrom». Her skal barnet utvikles og modnes. Under skiven dannes det man kaller plommesekken, og her produseres de første blodcellene. Fosteret kalles nå "embryo".
Uke 5 (fosterets uke 3).
I tredje uke starter utviklingen fra den tynne skiven til et embryo, som er 2 mm langt på dette tidspunktet. Tre sjikt av celler – som kalles det ytre, midtre og indre kimblad – danner utgangspunkt for de forskjellige organene. Hjerteanlegget begynner å slå i slutten av tredje uke. Embryoet er nå knyttet til morkakeområdet med en liten stilk, som senere blir til navlestrengen.
Uke 6 (fosterets uke 4).
Nå er fosteret omtrent 6 mm langt, og har tydelige anlegg til hjerne og ryggrad. Hjertet har så vidt begynt å pumpe hurtig. Embryoet ligner ikke særlig på et menneske ennå.
Uke 7 (fosterets uke 5).
Anleggene til hender og føtter begynner så vidt å vises. Hodet vokser mye denne uken og hjernen begynner å utvikles. Lengden på embryoet er nå ca. 10 mm.
Uke 8 (fosterets uke 6).
Embryoet er nå ca. 2,5 cm langt og veier 1 gram. Det vokser omtrent 1 mm om dagen. Armene og hendene utvikler seg, og man kan se antydninger til fingre. Føttene vokser til. Man ser også antydninger til ansikt, øynene er dekket av hud, som senere blir til øyelokk. Små hevelser på siden av hodet viser at anlegget til det ytre øret er på plass. Hjertet har begynt å slå, og man kan høre hjertelyd.
Uke 9 (fosterets uke 7).
Embryoet er litt over 3 cm langt. Det har begynt å bevege seg forsiktig. På ultralyd kan man se hjertet banke rytmisk. Hodet er fortsatt veldig stort i forhold til resten av kroppen.
Uke 10 (fosterets uke 8).
Fosteret er nå ca. 3,6 cm langt. Det begynner å ligne mer på et menneske, både øyne og ører er lett gjenkjennelige, og halen er borte. De fleste indre organer er nå anlagt.
Uke 11 (fosterets uke 9).
Fosteret er nå ca. 4,0 cm langt. Det er fortsatt lite, men det ligner mer og mer på et menneske.
Andre trimester.
I andre trimester vokser uterus nok til at svangerskapet blir synlig. Fosteraktivitet føles vanligvis først i andre trimester.
Tredje trimester.
I tredje trimester vokser fosteret til en vekt som ofte er mellom 3 og 4 kilo. Mors organer i buken blir komprimert, noe som kan gi hyppig vannlating, problemer med fordøyelsen og belastning på ryggmuskulaturen.
Svangerskap og alkohol.
Dersom fosteret blir utsatt for alkohol, kan samtlige celler og organer hos barnet bli påvirket.
Hjernen er særlig sårbar, ettersom den og nervesystemet blir utviklet helt frem til fødselen.
Små mengder alkohol kan føre til økt risiko for spontanabort, at barnet fødes for tidlig eller får redusert vekst.
Det kan føre til forsinkelse av barnets mentale utvikling.
Ufullbyrdede svangerskap.
I enkelte tilfeller vil fosteret bli unnfanget utenfor livmoren. Dette vil oppdages ved ultralyd, men i utviklingsland (og før ultralyd ble vanlig) kunne slike graviditeter medføre at en normal fødsel ikke var mulig, og fosteret, moren eller begge døde. I slike tilfeller vil en graviditet potensielt kunne bli livsvarig, ved at fosteret kapsels inn og forkalkes. I 1582 døde den 68 år gamle Colombe Chatri i Sens, etter å ha vært gravid i 28 år. Ved obduksjon fant legene et forstenet pikefoster. 1678 døde en 64 år gammel kvinne, Marguerite Mathieu, i Toulouse etter å ha vært gravid i 25 år. Hun hadde i alle disse årene vært plaget med et underliv som var «oppsvulmet, hardt og verkende». I Sør-Kina «fødte» den 92 år gamle Huang Yijun et 60 år gammelt foster. Et slikt foster kalles et "lithopedion" («steinbarn» på gresk), og er vanligvis påbegynt som et svangerskap utenfor livmoren. Ifølge "Journal of the Royal Society of Medicine" fra 1996 er bare 290 tilfeller av "lithopedion" medisinsk dokumentert gjennom tidene. Colombe Chatris foster ble i 1653 kjøpt opp på vegne av Frederik III, og var lenge utstilt i kunstkammeret i København før det forsvant.


Know-Nothingpartiet.
a>'s youngest son, Citizen Know Nothing"»
Donelson, 1856.Know-Nothingpartiet var en amerikansk bevegelse i 1850-årene. Bevegelsen bestod av og ble drevet frem for det meste av hemmelige selskaper, og tok sikte på å bevare Amerikas forente stater som en angelsaksisk protestantisk stat gjennom harde restriksjoner på innvandring fra ikke-protestantiske land.
Know-Nothing hadde geografisk utspring i byene langs USAs nordøstkyst. Mesteparten av de nye immigrantene som i disse årene strømmet dit var katolske, mens majoriteten av USAs befolkning var protestanter. På protestantisk hold ble det dermed dem som organiserte seg i en reformert versjon av Nativistpartiet, særlig innen The American Republican Party (opprettet i New York i 1843). Gradvis vokste det fram en rekke forskjellige hemmelige selskaper tidlig i 1850-årene. De ble gitt det kollektive tilnavnet "Know-Nothing" fordi alle forespørsler stilt til formentlige medlemmer om de var medlemmer eller hvor mange de var, ble besvart med "I know nothing".
Antikatolisisme, kulturkollisjon.
Disse protestantene var redde for at deres eget grep om den politiske makt skulle glippe – i flere områder var en eller annen protestantisk kirke på det nærmeste blitt «statskirke», om ikke i navnet, så i gavnet. Man fryktet genuint at katolikkene hadde et for nært forhold til sin pave, som den gang også var en politisk leder med sine egen stat, Kirkestaten. I angelsaksisk protestantisme var det også meget sterke anti-spanske holdninger, og da gjorde det ikke saken bedre at Spania var et katolsk land. Mange mente at de katolske innvandrerne ville kunne fungere som brekkstang for utenlandske interesser. Dessuten fryktet de at katolikkene skulle bli en femtekolonne.
Flesteparten av immigrantene kom fra kulturer som var forskjellig fra den amerikanske, blant annet kunne de færreste ikke-britiske immigrantene engelsk. Endel amerikanske moralister hevdet også at immigrantene drakk mer enn amerikanerne, noe som egentlig ikke var tilfellet. Disse klarte å tegne et bilde av de irske immigrantene som drukkenbolter og skaffet seg dermed flere tilhengere til sitt syn på alkohol.
Politisk arbeid.
Antikatolisismen var meget fremtredende i alt bevegelsen foretok seg. Deres kandidater gjorde det meget godt under valgene i 1854, fremfor alt i delstatene Massachusetts og Delaware, og i 1855 tok man navnet American Party og oppgav det meste av sitt hemmelighetskremmeri.
Partiet ble etterhvert hjemsøkt av indre splid på grunn av slaverisaken, og dets popularitet avtok. Men det forble aktivt frem til 1860 i nybyggerstatene. De antikatotolske og antiutenlandske lover ble så gradvis avskaffet.
Mye av tankegodset fra "Know-Nothing" ble lånt av American Protective Association i 1890-årene og av Ku Klux Klan i 1920-årene.


Haile Gebrselassie.
Haile Gebrselassie (født 18. april 1973) er en etiopisk friidrettsutøver. Han blir av mange regnet for å være tidenes beste langdistanseløper, og var totalt dominerende under store deler av 1990-årene.
Gebreselassies gjennombrudd kom i gull på 5 000 og 10 000 meter i junior-VM i 1992.
Han vant gull på 10 000 meter under OL 1996 og 2000. I tillegg vant han gull på 10 000 ved fire verdensmesterskap på rad: i 1993, 1995, 1997 og 1999. I de to påfølgende verdensmesterskapene ble det også medalje på spesialdistansen: bronse i 2001 og sølv i 2003.
Gebreselassie vant også VM-gull innendørs på 3 000 meter i 1997, 1999 samt 2003 og VM-gull innendørs på 1 500 meter i 1999.
Han droppet maraton i sommer-OL 2008 i Beijing grunnet forurenset luft. Han løp 10 000-meteren i stedet, og kom på sjette plass.
Gebreselassie satte 25 verdensrekorder i løpet av karrieren, både på 5000 og 10 000 meter (rekorder som nå er forbedret av landsmannen Kenenisa Bekele). 30. september 2007, satte han verdensrekord på maraton med tiden 2:04:26, en forbedring av Paul Tergat sin gamle rekord med 29 sekunder. Rekorden ble satt under Berlin Maraton, hvor han i 2008 forbedret den til 2.03.59. Friidrettseksperter mener at en av grunnene til Gebrselassies overlegenhet var det elegante steget, i tillegg til den gunstige effekten av å ha vokst opp i stor høyde på det etiopiske høylandet.
Gebrselassie er tildelt Fyrsten av Asturias' pris for sport for 2011.


Englands historie.
Englands historie begynte da de første mennesker kom til øygruppen for tusener av år siden. England har tallrike levninger fra mesolittisk, neolittisk tid, og fra bronsealderen, som Stonehenge og Avebury. I løpet av jernalderen var England, som resten av øya Storbritannia sør for Firth of Forth, befolket av mennesker som snakket et keltisk språk, kjent som britonere. I år 43 e.Kr. begynte den romerske erobringen, og romerne beholdt kontrollen over sin provins Romersk Britannia fram til utpå 400-tallet.
Romernes tilbaketrekning åpnet for innvandring fra det nordlige Europa, av germansktalende folkegrupper som samlet kalles for angelsaksere, og som generelt blir sett på som opprinnelsen til England og det engelske folk. Angelsakserne etablerte flere kongedømmer i det som ble de viktigste maktområdene i det som i dag er England og deler av det sørlige Skottland. Angelsaksiske språk, eller gammelengelsk, erstattet tidligere britonske (keltiske) språk. Angelsakserne utfordret og var hyppig i strid med britonske stater i Wales, Cornwall, og Hen Ogledd («Gamle nord», britonsktalende deler av det nordlige England og det sørlige Skottland) og med hverandre. Fra rundt 800 ble England herjet av norrøne folkegrupper, vikinger, fra hovedsakelig Norge og Danmark. De norrøne tok kontroll over store deler av det som i dag er England, særlig den nordligste delen. I løpet av denne tiden forsøkte flere konger å forene de ulike angelsaksiske kongedømmene, noe som til sist førte til at kongedømmet England oppsto på 900-tallet.
I 1066 invaderte fransktalende normannere fra Normandie, og erobret til sist hele England. Forbindelsen til kontinentet ble langt tettere, men i løpet av middelalderen var England preget av flere borgerkriger og langvarige kriger med andre nasjoner. Kongedømmet England var en selvstendig stat fram til styret til Rikard I av England, som gjorde det til en vasallstat under Det tysk-romerske rike i 1194. I 1212, under styret til hans bror Johan I av England, ble kongedømmet en tributtbetalende vasall av Den hellige stol, noe som varte fram til 1300-tallet, da kongedømmet England avviste dette overherredømme og etablerte seg på nytt som en selvstendig stat. Under renessansen var det Huset Tudor som hersket. England hadde erobret Wales på 1100-tallet, og ble deretter forent med Skottland tidlig på 1700-tallet for å danne kongedømmet Storbritannia. Den økonomiske veksten som kom med den industrielle revolusjon, førte til at Storbritannia styrte verdens største imperium. I kjølvannet av at koloniene ble avviklet på 1900-tallet, ble det meste av imperiet uavhengig, men landets kulturelle betydning er omfattende i mange land den dag i dag.
Forhistorie.
a>, antatt å ha bli reist i tiden 2500-2000 f.Kr.
Englands eldste historie har de siste ti årene blitt avdekket gjennom det tverrfaglige "Ancient Human Occupation of Britain project". East Anglia var befolket av "Homo heidelbergensis" omlag 700 000 år siden, mens Boxgrovefunnet i Sussex daterer det britiske Heidelberg-mennesket til 500 000 f.Kr. På denne tiden var England en halvøy på Kontinentet. Omlag 450 000 år siden la det tykke "Anglian"-isdekket seg over området, og det ble først befolket igjen etter 50 000 år av forgjengerne til Europas neandertalere. Ved Swanscombe i Kent lagde de håndøkser inntil isdekket igjen vendte tilbake for 380 000 år siden. I de påfølgende varmeperiodene innvandret neandertalere, men til et livsmiljø som var hardere å klare seg i enn i de to tidligste befolkningsperiodene. Omlag 200 000 år siden opplevde neandertalere i England en enestående hard kuldeperiode, og etter den nest siste istiden vandret det ikke inn mennesker i det hele tatt da hjort, elefanter, neshorn, hyener og flodhester vendte tilbake, kanskje fordi England etter issmeltingen ble en øy.
Neandertalerne var tilbake 60 000 år siden ved Lynford, og jaktet mammut, reinsdyr og hest. Men før siste istid nådde kuldetoppen for 25 000 år siden fikk neandertalerne konkurranse av "Homo sapiens", som holdt ut i etpar tusen år og kom tilbake først for 15 000 år siden og deretter for godt omkring 9500 f.Kr., da siste istid ebbet ut. En rekke arkeologiske funn indikerer at den sørlige delen av øya Storbritannia ble bosatt av mennesker lenge før resten av de britiske øyene, da klimaet i sør var mer gjestmildt mellom og under de ulike istidene. Ved Cheddar Gorge har man gravd ut redskaper i reinsdyrbein og andre levninger fra holocen i mer enn hundre år, mest kjent er skjelettet av Cheddar-mannen, og andre levninger med kuttmerker som kan være tegn på kannibalisme. Vintrene var på denne tiden kaldere og tørrere enn i dag, og hele kanalen og det sørlige Nordsjøen («Doggerland») var en tørrlagt landbro. Da Yngre Dryas satte inn med kulde 11000 f.Kr., ble hesten og andre byttedyr fortrengt og menneskene kan ha forsvunnet også fra sør-England.
Yngre Dryas ble for 9 000 år siden avløst av subtropisk klima, hvor flodhest og andre tropiske dyr spredte seg nord til Themsen i England. Det varme klimaet holdt seg i nesten 4 000 år, inntil England ble en øy for 5-6 000 år siden. På denne tiden nådde også den vest-europeiske, megalittiske perioden England med mange funn av kjempegraver og steinmonumenter, deriblant Stonehenge. Veien Sweet Track i Somerset Levels er den eldste kjerreveg brolagt med planker som er oppdaget i Nord-Europa, og er blant de eldste veger i verden. Den ble bygget i 3807 eller 3806 f.Kr.
Siden Britannia lå i den vestlige utkanten av Europa, mottok det teknologiske og kulturelle nyvinninger langt senere enn man gjorde på fastlandet i Europa. Historien om oldtidens Britannia har tradisjonelt blitt forstått som en suksessiv og kontinuerlig bølge av innvandrere fra det kontinentale Europa som brakte med seg nye kulturer og teknologier. Langt nyere arkeologiske teorier har endret denne fortolkningen og argumentert for et langt mer komplekst forhold mellom Britannia og kontinentet. Mange av endringene i de britiske samfunnene som er påvist gjennom arkeologiske spor, antas å ha skjedd fordi den innfødte befolkningen tilpasset seg utenlandske skikker framfor å stadig bli underkastet nye invaderende folkegrupper.
I neolittisk tid ble jordbruket innført, og befolkningen gikk fra å være jegere og samlere til å få en mer bofast tilværelse, med en økende industriell framstilling av flint og senere tinn, som ble eksportert til kontinentet. Det første historiske vitnemålet om regionen kommer fra "Massaliote Periplus", en tapt reisemanual for handelsmenn som er antatt å stamme fra 500-tallet f.Kr., skjønt kultur- og handelsforbindelser med kontinentet hadde eksistert i tusen år før dette. Pytheas fra Massalia skrev om sin sjøreise til Britannia en gang rundt 324 f.Kr.
Senere skribenter som Plinius den eldre (som siterte den greske historikeren Timaios) og Diodorus Siculus (som antagelig benyttet seg av grekeren Poseidonios), nevnte tinnhandelen fra det sørlige Britannia, men det er få detaljer om folket som levde der. Tacitus, som heller ikke selv besøkte Britannia, skrev at det var liten forskjell mellom språket til folket i det sørlige Britannia og folket i det nordlige Gallia, og merket seg at de ulike gruppene britonere hadde de samme fysiske karaktertrekkene som deres kontinentale naboer.
Romersk Britannia.
Den romerske generalen Julius Cæsar invaderte det sørlige Britannia i 55 og 54 f.Kr., og skrev i "De Bello Gallico" at befolkningen i det sørlige Britannia var meget store og hadde mye til felles med "Belgae" i nederlandene. Fra mynter og arbeid av senere romerske historikere har man funnet navn på en del av høvdingene av de uensartede stammene og deres intriger i Britannia. Fram til den romerske erobring var britonere antatt å snakke ulike avarter av keltisk språk, og disse er generelt antatt å være forgjengere til moderne brytoniske språk.
Julius Cæsars invasjon ble oppgitt, og romerne begynte sin andre invasjon og påfølgende erobring i 43 e.Kr. mens Claudius var keiser. De underla seg hele det området som i dag utgjør det moderne England og Wales i løpet av de neste førti år, og i perioder kontrollerte de også det meste av lavlandet i det sørlige Skottland.
Det finnes få historiske kilder for det romerske England – for eksempel finnes bare én setning som beskriver årsakene til at Hadrians mur ble bygget. Claudius’ invasjon er vel beskrevet, og Tacitus skriver i sin historie om Boudiccas (eller Boadiceas) opprør i år 61. Fra det annet århundre har imidlertid romerske historikere bare med små fliker av informasjon fra denne fjerntliggende provinsen. Romernes tilstedeværelse tiltok og avtok i styrke gjennom årene, men fra 400-tallet var deres innflytelse så svekket at Britannia ikke lenger kunne regnes som romersk provins og andre folkeslag tok over.
Angelsaksernes erobring.
Kong Ecgberts stein i Dore i Sheffield, til minne om et slag i 829.
I kjølvannet av at romerne forlot øya på begynnelsen av 400-tallet, immigrerte flere germanske stammefolk, først til de sørlige og østlige områdene. Blant dem var anglere, saksere, jyllendere, og også store antall frisere og frankere som var blitt fordrevet fra kontinentet. Den romersk-britiske befolkningen klarte ikke å samle seg mot disse nye gruppene, men ble assimilert eller drevet nord- og vestover. Invasjonen av England kalles gjerne (men nokså upresist) den saksiske, eller angelsaksiske, erobringen.
I løpet av 300-tallet hadde mange britonere flyktet eller utvandret over den engelske kanal fra Wales, Cornwall og Sør-England med sine høvdinger, krigere, familier, munker og prester, og dannet en ny gruppe i Aremorica i Vest-Gallia (Frankrike). Strømmen av britonere synes å ha økt da romerne trakk seg ut av Britannia, og angelsaksernes plyndringer og landevinninger tiltok. De britiske emigrantene gav regionen sitt nåværende navn, Bretagne, og bidro til utviklingen av det bretonske språket. Navnet Bretagne (engelsk "Brittany", «lille Britannia») oppstod på denne tiden for å skjelne landsdelen fra Storbritannia.
Den angelsaksiske progresjonen på 500-tallet er uklar. En gang rundt 495 i slaget ved Mons Badonicus påførte britonene en angelsaksisk styrke et større nederlag som begrenset den videre ekspansjonen vestover. Arkeologisk materiale fra hedenske angelsaksiske graver antyder at en del bosetninger ble forlatt og grensen mellom angriperne og de innfødte ble presset tilbake i tiden rundt 500. Den angelsaksiske ekspansjonen fortsatte på 500-tallet, skjønt kronologien for framgangen er uklar. En av få enkeltstående hendelser før 600-tallet som framstår med en viss klarhet, er slaget ved Deorham i 577, hvor en vestsaksisk seier førte til erobringen av Cirencester, Gloucester og Bath, brakte den angelsaksiske framgangen fram til Bristolkanalen og skilte den britonske befolkningen i sørvest (Cornwall og Devon) fra den i Wales. Northumbrias seier i slaget ved Chester kan ha hatt en tilsvarende effekt i å skille Wales fra britonene i Cumbria i nord.
Gradvis saksisk ekspansjon gjennom West Country, den sørvestlige delen av dagens England, fortsatte gjennom 600-, 700- og 800-tallet. I mellomtiden – i løpet av midten av 600-tallet – hadde anglerne presset britonene tilbake til de tilnærmede grensene for dagens Wales i vest og elven Tamar i sørvest. Nordover ekspanderte de så langt som til elven Forth.
Heptarkiet og kristningen.
Britannia og dets kongedømmer omkring år 800
Kristningen av det angelsaksiske England begynte en gang rundt år 600, og var påvirket av keltisk kristendom fra nordvest og den romersk-katolske kirke fra sørøst. Augustin, den første erkebiskop av Canterbury ble innsatt i 597. I 601 døpte han den første kristne angelsaksiske konge, Æthelbert av Kent. Den siste hedenske angelsaksiske konge, Penda av Mercia, døde i 655. Den siste hedenske konge i England skal ha vært den jyske kongen Arwald på Isle of Wight som ble drept i 686. Fra 700-tallet var kirken i England så etablert at angelsaksiske misjonærer virket på kontinentet, og bidro til kristningen av praktisk talt hele Frankerriket ved år 800.
Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de større kongedømmene. Skribenten Bedas nedtegnelser forteller at Æthelbert av Kent var den mest dominerende av disse på slutten av 500-tallet, men makten synes å ha blitt flyttet nordover til kongedømmet Northumbria, som ble dannet gjennom sammensmeltingen av Bernicia og Deira. I følge Beda dominerte Edwin av Northumbria (også stavet "Ædwine") det meste av Britannia, men Beda var selv hjemmehørende i Northumbria og det kan ha påvirket hans framstilling. Arvefølgekriser betydde at Northumbrias hegemoni ikke var konstant, og Mercia forble et mektig kongedømme, særlig under Penda. To store militære nederlag var det som endret Northumbrias dominans: slaget ved Trent i 679 mot Mercia, og ved Nechtanesmere i 685 mot pikterne.
Den såkalte «mercianske overhøyheten» dominerte 700-tallet, skjønt denne makten var heller ikke alltid konstant. Æthelbald og Offa, de to mektigste kongene, oppnådde høy status. Offa ble betraktet som overherre over det sørlige Britannia av Karl den store. At Offa kunne samle så store ressurser som å bygge Offas dike, en lang jordvoll som skilte hans rike fra waliserne, er et vitnemål om hans makt. Et stadig mektigere Wessex og utfordringer fra mindre kongedømmer, førte til at Mercias dominans etter hvert avtok, og tidlig på 800-tallet var kongedømmets overhøyhet over.
Denne perioden har blitt beskrevet som heptarkiet, skjønt dette begrepet har siden blitt mindre vanlig i akademisk bruk. Det oppsto på grunnlag av at det fantes syv konkurrerende kongedømmer: Northumbria, Mercia, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Wessex. Nyere historieforskning har påvist at andre også kongedømmer også var politisk betydningsfulle i løpet av den samme perioden: Hwicce, Magonsæte, Lindsey og Midt-Anglia.
Vikingene og framveksten av Wessex.
Mynt preget av kong Alfred, som var konge av Wessex og London, fra 880 (basert på et romersk forbilde). Den viser kongen med kongelige bånd sett i profil og teksten "ÆLFRED REX", «Kong Ælfred».
De første nedtegnelser om angrep fra vikinger er fra 793 ved klosteret Lindisfarne i det nordlige England, bevitnet i "Den angelsaksiske krønike". Norrøne bosetninger var allerede godt etablert på de britiske øyer i Orknøyene og Shetland, og før Lindisfarne fant det sannsynligvis sted både angrep og fredelig handel fra norrøne sjøfarere (hovedsakelig fra Danmark og Norge) som ikke ble nedtegnet. I tiden fram til midten av 800-tallet fulgte stadig hyppige plyndringstokt fra vikingene.
I 865/66 ankom en stor hær, sannsynligvis fra Danmark, som er blitt kjent som den store hedenske hær. På kort tid klarte denne hæren å få kontroll over det meste av dagens England: York ble erobret i 867, og de norrøne fikk med det kontroll over Northumbria, East Anglia ble erobret i 869 og mesteparten av Mercia i 873. I alle disse kongedømmene fortsatte angelsaksiske konger å regjere, men nå som lydkonger under de norrøne. I 878 hadde de norrøne for en periode kontroll over det meste av eneste gjenværende selvstendige kongedømmet Wessex, men Alfred den stores seier ved Ethandun i 878 stanset den videre norrøne ekspansjonen i England.
Erobringen av Northumbria, det nordvestlige Mercia og East Anglia av danene førte til utstrakt dansk bosetning i disse områdene. Det var hovedsakelig nordmenn som slo seg ned langs kysten mot Irskesjøen, men for angelsaksere var det liten forskjell mellom daner og nordmenn, og mange av de norrøne var også født på de britiske øyer. Tidlig på 900-tallet hadde norske herskere tatt over det danske kongedømmet i York, eller Jorvik som de norrøne kalte det. De norrøne bosetningene hadde stor nok innvirkning til å etterlate seg betydelige spor i det engelsk språket; mange vesentlige ord i dagens moderne engelsk er avledet fra norrønt, selv om brorparten av dagens engelsk naturlig nok er av angelsaksisk opprinnelse. Tilsvarende er mange stedsnavn i områder med dansk og norsk bosetning av norrøn opprinnelse, eksempelvis alle stedsnavn som slutter på «-by».
Ved slutten av Alfreds styre i 899 var han den eneste gjenværende angelsaksiske konge som var selvstendig fra danskene, og deler av Mercia var i praksis blitt en besittelse av Wessex, styrt av hans svigersønn, ealdorman Æthelred av Mercia. Cornwall (Kernow) var underlagt vestsaksisk dominans, og de walisiske kongedømmene anerkjente Alfred som sin overherre (men opprettholdt sin uavhengighet).
Engelsk samling.
a>, med tilnavnet «den rådville», tapte England to ganger.
Alfred av Wessex, av senere historikere karakterisert som «den store», døde i 899, og ble etterfulgt av sin sønn Edvard den eldre. Edvard og hans svoger Æthelred av (det som var igjen av) Mercia, satte i gang et politisk og militært program for ekspansjon ved å bygge borger og byer slik Alfred hadde gjort tidligere i Wessex. Ved Æthelreds død fortsatte hans hustru Æthelflæd, søster av Edvard, å styre som «mercianernes frue» og utvidet sine områder på de norrønes bekostning. Ved Edvards død var det Adalstein av England som etterfulgte som herre av Mercia, og, etter hans halvbror Ethelweards død, også kongedømmet Wessex. Adalstein huskes i norsk historie for at han var fosterfar til Håkon, sønn av Harald Hårfagre, siden også kalt for «Håkon Adalsteinsfostre».
Adalstein fortsatte den ekspansjonen som hans far og tante hadde påbegynt, og ble den første kongen som oppnådde direkte herredømme over det området som i dag utgjør England, etter at han erobret York og Northumbria i 927. Titlene som er tilskrevet ham i charter og på mynter, antyder ytterligere dominans eller innflytelse. Hans ekspansjon skapte uro blant andre kongedømmer i Britannia, og han beseiret en felles skotsk-norrøn hær i slaget ved Brunanburh. Samlingen av England var dog ikke endelig. Under hans etterkommere Edmund II og Edred, tapte og gjenvant de engelske kongene stadig kontrollen over Northumbria. Det var Edgar, som regjerte fra 959 til 975 og hersket over omtrent det samme området som Adalstein, som konsoliderte kongedømmet, og det forble deretter samlet og forent.
England under danene og normannere.
Det kom nye norrøne angrep på England mot slutten av 900-tallet. Æthelred II, med tilnavnet «den rådville», hadde en lang regjeringstid, men tapte til sist kongedømmet til Svein Tjugeskjegg av Danmark, skjønt han fikk det kortvarig tilbake ved dennes død. Da Æthelreds sønn, Edmund II, døde kort tid etter lå vegen åpen for at Sveins sønn, Knut, ble konge av England. Under hans styre ble kongedømmet sentrum for en regjering og et nordsjørike som også omfattet Danmark og løselig Norge.
Knut ble etterfulgt av sine sønner, men i 1042 kom den opprinnelige angelsaksiske kongefamilien tilbake til tronen med Edvard Bekjenneren, sønn av Æthelred II. Edvard døde i 1066 uten en sønn og arving, noe som førte til en voldsom konflikt om arvefølgen. Hans tidligere maktkamp mot jarl Godwin av Wessex, kravene til Knuts norrøne etterfølgere og ambisjonene til normannere som Edvard selv hadde introdusert for engelsk politikk for å støtte sin egen posisjon, fikk hver av disse fraksjonene til å kjempe om kontroll over England etter hans død.
Godwins eldste sønn, Harald Godwinson, ble konge. Han var sannsynligvis, men ikke nødvendigvis, utpekt av Edvard på dødsleiet og støttet av witenagemot, «møte av de kloke menn». Vilhelm Bastarden, hertug av Normandie, Harald Hardråde, konge av Norge (med støtte fra Harald Godwinsons forviste bror Toste) og senere også Svein Estridsson, konge av Danmark), hevdet alle krav på den engelske krone. Det sterkeste arvelige kravet tilhørte dog Edgar Ætheling, den siste angelsaksiske ætling til tronen, men hans lave alder og mangel på mektige tilhengere førte til at han ble forbigått, og han spilte ingen større rolle i kampene i 1066, skjønt han ble gjort til konge for en kort tid av witenagemot rett etter Harold Godwinsons død.
I september 1066 gjorde Harald Hardråde landgang i det nordlige England med en styrke på rundt 15 000 mann og 300 langskip. Med han var den tidligere jarl Toste. Etter innledende suksess ble nordmennene overrasket i slaget ved Stamford Bridge av Harald Godwinson, og både Harald Hardråde og Toste ble drept.
Den 28. september 1066 invaderte Vilhelm av Normandie England med en styrke av normannere, etter å ha blitt forsinket av en storm i den engelske kanal. Etter å ha marsjert sin utmattede hær hele vegen fra Yorkshire, gikk Harald Godwinson den 14. oktober i kamp mot normannerne i slaget ved Hastings, hvor Englands hær ble beseiret og kong Harald drept. Ytterligere opposisjon mot Vilhelm i støtte til unge Edgar Ætheling falt snart sammen, og Vilhelm ble kronet til konge 1. juledag 1066. I løpet av de neste fem årene møtte han en rekke engelske opprør i flere deler av landet, og en halvhjertet dansk mot-invasjon, men han var i stand til å undertrykke all motstand, og etablerte et håndfast og langvarig styre.
Det normanniske England.
a> var den yngste og femte sønnen av Vilhelm Erobreren, og den som hadde minst sjanse til å bli konge.
Den normanniske erobringen førte til fundamentale endringer i det engelske samfunnet. Fra å være orientert rundt Nordsjøen med forbindelser til de norrøne landene, som Danmark og Norge, ble det knyttet tette bånd over den engelske kanal til først og fremst Normandie, og deretter til de ulike franske besittelsene. Vilhelm Erobreren, som han ble hetende, ble en hersker med en eneveldig makt som knapt hadde sin like i Vest-Europa på denne tiden. Han beordret sammenstillingen av "Dommedagsboken", en undersøkelse av hele den engelske befolkningen og deres land og eiendommer; hensikten var å finne grunnlag for beskatning.
Boken viste at innen tyve år etter erobringen hadde den engelske herskende klasse blitt bortimot fullstendig avsatt, og erstattet av normanniske, fransktalende landeiere. Normannerne tok også over regjeringen, administrasjonen og kirken. Vilhelm og hans adelsmenn snakket og holdt hoff på normannisk-fransk, i England såvel som i Normandie. Aristokratiets bruk av anglo-normannisk vedvarte i århundrer og etterlot et uutslettelig merke på det engelske språkets utvikling, som gikk fra gammelengelsk eller anglosaksisk (fram til 1100-tallet) til mellomengelsk (1100–1300), og videre til moderne engelsk (fra 1400-tallet og fram til i dag).
Engelsk middelalder var preget av borgerkrig, internasjonale kriger, utstrakte intriger blant den aristokratiske og monarkiske elite og stundom opprør. England var mer enn selvforsynt når det gjaldt produksjon av blant annet kjøtt- og meieriprodukter. Nasjonens internasjonale økonomi var basert på ullhandel, hvor ull fra sauegårder i det nordlige England ble eksportert til tekstilbyer i Flandern, hvor råvarene så ble vevd til klær. Middelalderens engelske utenrikspolitikk var i like stor grad formet av forholdet til Flanderns tekstilindustri som den var av de dynastiske hendelsene i det vestlige Frankrike. En engelsk tekstilindustri ble først etablert på 1300-tallet, noe som ble grunnlaget for en rask engelsk kapitaloppsamling.
«Det hvite skip» går på grunn og synker, og kong Henriks sønn og arving omkommer (illustrasjon i et manuskript fra 1100-tallet).
Henrik I, som var den fjerde sønnen til Vilhelm Erobreren, kom uventet til å etterfølge sin eldre bror Vilhelm Rufus da denne ble drept av et vådeskudd på jakt (eller muligens myrdet på sin brors ordre). Vilhelm Erobrerens aller eldste sønn, Robert Curthose, ble hertug i Normandie. Denne arven splittet Vilhelm Erobrerens rike ved den engelske kanal, noe som ble en kilde til strid og krig i århundrer framover. Som konge var Henrik I reformvennlig og delvis innstilt på å stabilisere riket og forsone det angelsaksiske folket med deres normanniske herrer. Han gikk til krig mot broren Robert og erobret Normandie, som da ble underlagt England, og ikke omvendt, som tilfellet var under Vilhelm Erobreren. Tapet av hans eneste legitime sønn William Adelin i skipsulykken med «Det hvite skip» i november 1120 underminerte hans reformer, og tapet av en mannlig arving kastet lange skygger over Englands historie i årene framover.
Henrik I hadde krevd av de mektigste blant adelen, kirken og myndighetspersonene i Normandie og England at de sverget en ed på å akseptere hans datter, Matilda (også benevnt Maud), som keiserinne og hans arving da hun giftet seg med Henrik V av Det tysk-romerske rike. I England var man langt mindre entusiastisk når det gjaldt å akseptere en fremmed kvinne, men hun ble Englands første kvinnelige hersker. Stefan, en fjern slektning, grep imidlertid sjansen i hennes fravær og lot seg krone til konge av England, støttet av en velvillig adel som heller så en svak konge enn en kvinne på tronen.
I løpet av forvirringen, kaoset og de urolige tilstandene som styret til Stefan medførte, svingte maktbalansen mellom de føydale herrene da borgerkrig og lovløshet brøt ut. I et forsøk på å stoppe herjinger over grensene fra Skottland og Wales, delte Stefan ut store landområder. Hans konflikter med keiserinne Maud førte til en opprivende borgerkrig i tiden 1139–1153, som er benevnt «det engelske kaos under Stefan». Konfliktene med Maud ble hans undergang. Hun avventet situasjonen i Frankrike, før hun høsten 1139 invaderte England. Borgerkrigen gikk ikke i Stefans favør.
Stefan ble tatt til fange, og Maud ble dronning, men hun kom snart i konflikt med sine undersåtter, og ble kastet ut av London. En tid med opprør og borgerkrig uten avgjørelse eller overtak for noen av partene fulgte fram til 1148, da Maud vendte tilbake til Frankrike. Da Stefans sønn og etterfølger, Eustace, døde brått i 1153, inngikk en syk Stefan avtale med Maud om å la hennes sønn, Henrik av Anjou fra Huset Plantagenet, bli hans etterfølger. Avtalen holdt, og etter Stefans død i 1135 etterfulgte Mauds sønn Stefan som konge av England som Henrik II. Henrik II ble en av Englands største konger, og skaffet seg mye makt på bekostning av føydalherrene og kirken. Hans regjeringstid innebar sentral lovgivning og slutten på føydalismen.
England under Huset Plantagenet.
a> (1133–1189) var den første som brukte tittelen «konge av England» – i motsetning til «konge av de engelske».
Henrik II, sønn av Maud og Geoffrey V, greve av Anjou, var allerede greve av Anjou, hertug av Normandie og hertug av Aquitaine da han gikk i land i England. Med sine franske besittelser inngikk kongeriket England i en større kontinental union som i ettertiden har blitt kalt for Angevin-riket. Henrik ødela de gjenværende opprørsborgene i England og utvidet sin makt inn i Irland, Skottland, Wales, Flandern, Auvergne, Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie på forskjellig vis og på ulike nivåer.
Hans styre representerte en tilbakevending fra adelens makt til en sterk monarkisk stat i England. Det skjedde også en utjevning av kirkens makt til fordel for kongedømmet, noe som dog førte til konflikter, og som toppet seg i mordet på erkebiskop Thomas Becket i 1170. Hans periode bebudet også nytenkning og endring i lovgivningen og et radikalt skifte fra føydalisme. Under hans styre utviklet det seg et nytt aristokrati i treenigheten England, Angevin og Aquitaine, men uten den samme selvstendige makt som det tidligere anglonormanniske aristokratiet en gang hadde.
Henrik II var formelt sett, ved sine franske besittelser, en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre. Som konge av England var han dessuten jevnbyrdig og likestilt med den franske kongen. Henrik IIs plan om å dele sine omfattende besittelser og titler, skapte sjalusi og førte til at hans sønner gjorde opprør flere ganger. Det skjedde med oppmuntring og støtte fra deres mor, Eleonore av Aquitaine, ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.
Da Henrik II begynte å eldes, ble han angrepet av sin sønn Rikard, som i fellesskap med Filip II August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik II ble tvunget til en ydmykende fredsavtale, og døde selv to dager etter. Rikard etterfulgte ham, og fikk tilnavnet «Rikard Løvehjerte». Tilnavnet fikk han for sine mange kriger hvor han hevdet seg med stor kløkt og dyktighet, hovedsakelig mot Frankrike, hvor han forsvarte sine besittelser mot den franske konge Filip II August, men også gjennom hans deltagelse i det tredje korstog, hvor han nesten inntok Jerusalem. Rikard Løvehjerte har også blitt karakterisert som «den fraværende konge». I løpet av sitt ti år lange styre oppholdt han seg kun rundt seks måneder i England. Hans lange fangenskap i Tyskland gav den engelske økonomi store anstrengelser, og det samme gjorde hans mange kriger. Hans lange fravær betydde dog at den engelske statsadministrasjonen ble bygget opp til å klare seg uten kongens nærvær, noe som var blant de første forutsetningene for det kommende engelske parlament.
Magna Carta.
Parlamentet samlet foran kongen, manuskript fra ca. 1300.
Kongedømmet England var en eneveldig og selvstendig stat fram til kong Rikard kom på tronen, da han gjorde det til en nominell vasallstat av Det tysk-romerske rike i 1194 som følge av de løsepenger som måtte betales for å få ham løslatt fra fangenskapet. Rikards bror Johan som etterfulgte ham, hadde ikke den samme dyktighet i krig og statsmannskunst. Hans tilnavn «Johan uten land» henspilte opprinnelig på at han som den yngste sønnen av kong Henrik ikke arvet landområder, men som konge ble tilnavnet like karakteristisk. Han tapte Normandie og tallrike andre franske territorier som en følge av det katastrofale tapet i slaget ved Bouvines.
Ansikt til ansikt med indre uro gjorde Johan kongedømmet England i 1212 til en betalende vasallstat av Den hellige stol, noe England forble fram til 1300-tallet da kongedømmet avviste pavens overherredømme og etablerte seg på nytt som et selvstendig kongedømme. Fra 1212 og framover hadde Johan en stødig politikk med å opprettholde et nært forhold til paven, noe som delvis forklarer hvordan han overtalte paven til avvise lovligheten av Magna Carta.
Johan greide å få den føydale adelen og ledende skikkelser innenfor kirken til fiender i en slik grad at de i 1215 ledet et væpnet opprør mot ham og tvang ham til å signere Magna Carta, noe som satte rettslige rammer for kongens personlige makt. Det var en avtale som ble inngått mellom den engelske kongen, adelen og geistligheten. Den gav adel og prester fordeler i blant annet skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet «ingen skatt uten representasjon» var svært essensielt, hvilket også senere gjorde seg gjeldende i den amerikanske frigjøringskampen.
Johans sønn Henrik III av England var bare ni år gammel da han ble konge. Hans styre var preget av tallrike opprør og borgerkriger, ofte framprovosert av inkompetanse og feilvurderinger i regjeringen og Henriks altfor store tillit til franske hoffmenn, noe som hindret engelsk adels innflytelse. En av disse opprørene, ledet av en misfornøyd adelig hoffmann, Simon de Montfort, var bemerkelsesverdig ved at den besto av en av de tidligste forløpere til den engelske parlament. I tillegg til å kjempe i Den andre baronenes krig gikk Henrik III til krig mot Ludvig IX av Frankrike, men ble beseiret i løpet av Saintongekrigen, skjønt den franske kongen unnlot å dra fordeler av denne seieren, blant annet for at han fokuserte på sitt kommende korstog, og at han respekterte sin motstanders rettigheter.
Styret til Edvard I av England var langt mer suksessfullt. Edvard fikk i gjennom en rekke lover som styrket makten til hans regjering og han sammenkalte det første offisielt godkjente engelske parlament ("Se Modellparlamentet av 1295"). Han erobret Wales og gjorde flere forsøk på å få kontroll over Skottland i en tid da det skotske kongedømmet i nord hadde problemer med arverekkefølgen til tronen. I motsetning til krigen i Wales ble krigene i Skottland en kostbar prosess hvor han ikke klarte å erobre landet og heller ikke fikk en avgjørelse.
Edvards sønn, Edvard II av England, ble en ulykke for England. Til tross for at han i det ytre lignet på faren, høy og kraftig, var han en svak konge som var mer opptatt av fornøyelser og sine yndlinger. Hans styre ble et mislykket forsøk på å kontrollere adelen som bare ble mer og mer fiendtlig innstilt mot ham. I nord begynte den skotske lederen Robert Bruce å gjenerobre, stykke for stykke, festning for festning, det skotske området som Edvard I hadde erobret. En stor engelsk hær ble slått i slaget ved Bannockburn, og Edvard II greide bare med nød og neppe å slippe levende unna. En av de favoritter som kongen viste særlig velvilje og ga store begunstiger til var Piers Gaveston, en ridder av beskjeden bakgrunn. Selv om det er en utbredt oppfatning at Edvard II og Gaveston var homofile, er det dog ingen konkrete historiske bevis; de var begge gift og hadde barn med sine hustruer. Kongens fiender, inkludert kongens bror Thomas av Lancaster, angrep Gaveston i et bakhold og myrdet ham i 1312.
Edvards fall kom i 1326 da hans franske dronning Isabella reiste til Frankrike, og etterhvert samlet en hær på kontinentet sammen med sin elsker Roger Mortimer, 1. jarl av March. Til tross for at invasjonshæren var liten og spinkel fikk de rask engelsk støtte for sin sak. Kongen tok flukten med sin nye yndling, Hugh Despenser. Sistnevnte ble tatt til fange og offentlig henrettet, og til sist ble også kongen tatt til fange og satt i internering i Gloucestershire hvor han ble myrdet på bestialsk vis en gang i løpet av høsten 1327, antagelig av agenter av Isabella og Mortimer. Sistnevnte styrte England på vegne av barnekongen Edvard III av England inntil denne ble myndig og tok makten på egenhånd, isolerte sin mor og henrettet Mortimer.
Svartedauden.
a> som markerer ankomsten av Svartedauden i England i 1348.
Svartedauden, en epidemi av byllepest, som spredte seg over hele Europa fra øst, kom til i England i 1348 og drepte så mye som en tredjedel til halve befolkningen på grovt regnet 6 millioner. Pesten kom til de britiske øyer via havnen i Weymouth, først rapportert i juni 1348. Den nådde London samme høst og i løpet av den neste sommeren var hele landet rammet. Først ved desember 1349 var utbruddet bortimot over. Det er vanskelig å anslå dødeligheten, men den seneste forskningen har justert tallet oppover. Det er et resultat av forskningen på bondesamfunnet som utgjorde 90 prosent av befolkningen. Mens det tidligere ble antatt at en tredjedel eller bortimot halvparten av befolkningen døde ut er det siste anslaget mest akseptert i dag, og en del mener antallet var høyere.
Det er påfallende i hvilken grad de engelske myndighetene håndterte krisen uten at landet havnet i kaos, religiøs galskap og totalt sammenbrudd slik som i Frankrike. Den største effekten var antagelig i spørsmålet om krig da ingen større hærtokt i Frankrike ble utført før i 1355. Allerede før Svartedauden var det tegn på at det føydale England hadde en befolkningsvekst som landet hadde problemer med fø på med hungersnød som resultat (se blant annet Den store hungersnøden 1315–1317). Etter Svartedauden ble de livegnes stilling faktisk forbedret da det var større rift om deres tjenester. Etter relativ kort tid vokste befolkningen og dekket befolkningstapet. Mens andre land, som Norge, fikk en varig knekk av pesten, synes det som om pesten på mange vis revitaliserte det engelske samfunnet.
Edvard III var en av de mer suksessfulle engelske monarker i middelalderen. Han gjeninnførte den kongelige autoritet etter det ødeleggende styret til sin far Edvard II og omformet England til en av de mest slagkraftige militærmakter i Europa. Hans styre så nødvendigheten av utvikling av lovgivningen og regjeringen, særlig utviklingen av det engelske parlament. Han styrte England gjennom Svartedaudens herjinger og forble på tronen i femti år; ingen annen engelsk monark hadde regjert så lenge siden Henrik III, og ingen ville før Georg III som konge av Storbritannia.
Fra Hundreårskrigen til Rosekrigene.
Edvard III ble kronet da han var 14 år, og da han var 17 år ledet han et kupp mot regenten, Roger Mortimer. Etter å ha beseiret, men ikke underkastet, kongedømmet Skottland, erklærte han seg selv som den rettmessige arvingen til Frankrikes trone i 1338, noe som ble begynnelsen på Hundreårskrigen. Etter innledende nederlag gikk krigen meget godt for England, og flere seirer førte fram til en meget gunstig avtale i freden i Bretigny. Under hans styre kom et opprør i Wales ledet av den walisiske prins Owain Glyndŵr. Dennes nederlag i 1412 for prins Henrik (den senere kong Henrik V av England) representerte det siste større militære forsøket til waliserne på å kaste av seg engelsk herredømme. Edvards senere år var dog markert av en rekke internasjonale feilslag og innenlands strid, hovedsakelig et resultat av hans egen treghet og eventuelt dårlige helse.
Edvard III ga landområder til mektige adelsfamilier, inkludert mange av kongelig slekt, og ettersom land var likestilt med makt kunne disse mektige menn gjøre krav på tronen. Etterkommeren til Edvard III ble sønnesønnen Rikard II, og hans eneveldige og arrogante styre tjente kun til å gjøre adelen fiendtlig. Den upopulære og barnløse kongen ble til sist avsatt ved et kupp i 1399 ledet av hans fetter Henrik IV, og kongen ble holdt innestengt til han antagelig ble myrdet eller sultet i hjel året etter. Den nye kongen klarte ikke å dempe urolighetene i landet. Henrik IV benyttet det meste av sitt styre til å forsvare seg mot sammensvergelser, opprør og forsøk på å myrde ham. Hans siste år var preget av sykdom, blant annet en ondartet hudsykdom som det har blitt spekulert på om var spedalskhet. Da han døde i 1413 ble hans sønn Henrik V konge. Hans styre huskes hovedsakelig for seieren over franskmennene ved Agincourt i 1415 under Hundreårskrigen.
Henrik V døde av dysenteri i 1422 og etterlot seg flere ufullførte planer, blant å lede et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem fra muslimene. Hans sønn Henrik VI etterfulgte ham som konge. England led nederlag i hundreårskrigen i 1453 og kongen fikk et mentalt sammenbrudd som varte fram til julen 1454. Hans manglende kontroll fikk adelen til igjen å gjøre opprør, og en borgerkrig brøt ut i 1455, i ettertiden kjent som Rosekrigene (etter huset Lancasters røde og huset Yorks hvite rose). Selv om krigshandlingene var sporadiske og små brøt monarkiets generelle autoritet sammen. Henriks fetter, avsatte ham i 1461, og innsatte seg selv som Edvard IV, men klarte ikke å gjeninnføre kongelig autoritet. Han beseiret Huset Lancaster i slaget ved Mortimer's Cross i 1461, men ble midlertidig avsatt i tidsrommet 1470–1471 da Richard Neville, jarlen av Warwick, brakte Henrik VI tilbake til makten. Seks måneder senere greide Edvard å beseire og drepe Warwick i et slag i 1471 og ta tronen tilbake. Henrik VI ble fengslet i Tower of London og døde etter sigende av melankoli det samme året, men ble mest sannsynlig myrdet på ordre av Edvard IV.
Prinsene i tårnet, Edvard og Richard, var en trussel mot tronen og forsvant, antatt myrdet. I 1674 ble det funnet likrester som muligens stammet fra guttene.
Rikard III var konge av England i to år, fra 1483 og til han døde i 1485. Han var den siste konge av Huset York og den siste av Huset Plantagenet. Da hans bror Edvard IV døde i april 1483 ble Rikard utnevnt til Lord Protector for kongeriket for Edvards sønn og etterfølger, den 12 år gamle kong Edvard V. Da den nye kongen reiste til London ble han møtt av Rikard og eskortert til Tower of London hvor han senere ble forent med sin yngre bror Richard. En offentlig kampanje ble satt i gang med den hensikt å fordømme Edvard IVs ekteskap med guttenes mor, Elizabeth Woodville, som ugyldig, noe som gjorde barna illegitime og derfor ikke arveberettiget til tronen. Den 25. juni støttet en forsamling av lorder og borgere disse kravene og den neste dagen begynte Rikard III offisielt sitt styre og ble kronet i juli. De unge guttene forsvant i august og det er antatt at de ble myrdet av den nye kongen.
Det kom to betydelige opprør mot Rikard II. Den første kom i 1483, men det falt sammen. I 1485 kom det neste opprøret, ledet av Henry Tudor, 2. jarl av Richmond (den senere kong Henrik VII) og hans onkel Jesper Tudor. Opprørerne besto hovedsakelig av leiesoldater, og i slaget ved Bosworth Field falt Rikard III, den siste engelske konge som døde i et slag. Rikard IIIs nederlag var det avgjørende slaget i Rosekrigen og er tidvis blitt sett på som slutten på middelalderen i England.
Henrik VII.
Da Henrik VII av England overtok tronen ebbet Rosekrigene ut, men det var likevel neppe noen som i samtiden ville ha spådd eller trodd at Huset Tudor ville herske over England i de neste 118 år. Han gjorde krav på kronen ved erobring og Guds dom i slag. Det engelske parlamentet anerkjente ham raskt som konge, men Huset York var langt fra beseiret. Da han giftet seg med Edvard IVs eldste datter Elizabeth av York i januar 1486 ble Huset York formelt forent med Huset Lancaster.
De fleste europeiske herskere trodde ikke at Henrik ville overleve særlig lenge, og var derfor villig til å gi beskyttelse og hjelp til andre som gjorde krav på tronen. Konspirasjonene mot ham ble ingen alvorlig trussel før Rikard IIIs nevø John de la Pole, jarl av Lincoln, klekket ut et nytt forsøk i 1487. Ved å benytte seg av en bondegutt ved navn Lambert Simnel som utga seg for å være Edward, jarl av Warwick (mens den virkelige Warwick satt innelåst i Tower of London), ledet de la Pole en hær på 2 000 tyske leiesoldater (betalt av Margaret av York, hustru av hertug Karl I av Burgund) inn i England. Opprørerne ble beseiret og de la Pole drept i slaget ved Stoke Field. Da kongen innså at Simnel kun var en bedrager, forledet av voksne, lot han gutten bli ansatt i det kongelige kjøkkenet.
En mer seriøs trussel var Perkin Warbeck, en ungdom fra Flandern som utga seg for Edvard IVs sønn Richard. Igjen med økonomisk støtte fra Margaret av York invaderte han England fire ganger før han til sist ble tatt til fange og plassert i Tower of London. Både Warbeck og jarlen av Warwick var farlige, selv i fangenskap, og Henrik fikk dem begge henrettet i 1499, i god tid før Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla tillot at deres datter Katarina av Aragon fikk komme til England og gifte med seg med Henriks sønn Arthur. I 1497 oppsto et opprør mot skattene i Cornwall og rundt 20 000 marsjerte mot London. Henrik VII viste at han kunne bruke militær makt når han måtte og nedkjempet opprørerne ved elven Ravensbourne. Resten av hans styre ble relativt fredelig, til tross for en mindre uro for arverekkefølgen da hans hustru Elizabeth av York døde i 1503.
Henrik VIIs utenrikspolitikk var fredelig. Han dannet en allianse med Spania og med den tysk-romerske keiser Maximilian I, men i 1493, da de gikk i krig mot Frankrike, ble også England trukket inn i konflikten. Med en slunken statskasse og et usikkert grep om makten hadde Henrik liten lyst på krig. Han oppnådde raskt en forståelse med franskmennene og frasa seg alle krav på franske områder, unntatt havnen Calais. Til gjengjeld lovte Frankrike å anerkjenne ham som konge og slutte å gi beskyttelse til andre kongsemner. Kort tid etter ble franskmennene opptatt av Italia og vendte oppmerksomheten bort fra England. Henrik oppnådde også en forståelse med Skottland, og forhandlet fram et ekteskap med sin datter Margaret Tudor til den skotske kongen Jakob IV.
Da Henrik ble konge arvet han en regjering som var meget svekket av Rosekrigene og med en bortimot tom statskasse. Gjennom en hard skattepolitikk og en tidvis hensynsløs skatteinnsamling og konfiskasjoner greide han å fylle statskassen igjen innen han døde. Han gjenoppbygget også regjeringens administrasjon. I 1501 døde hans sønn Arthur av sykdom i en alder av 15 år etter at han hadde giftet seg med den spanske prinsessen Katarina av Aragon. Arvingen til tronen ble derfor den neste eldste sønnen, Henrik VIII, som uten motstand ble Englands neste konge, og kunne gifte seg med sin avdøde brors hustru Katarina da hun sverget på at det første ekteskapet ikke var blitt fullbyrdet.
Henrik VIII.
Henrik VIII begynte sitt styre med stor grad av optimisme. Den flotte, atletiske unge kongen sto i skarp kontrast til sin forsiktige, gnieraktige far. Henriks overdådige hoff førte raskt til at den skattekiste som han hadde arvet ble tømt. Han giftet seg med enken etter sin bror, Katarina av Aragon, og de fikk flere barn sammen, men den eneste som overlevde barndommen var datteren Maria.
I 1512 gikk den unge kongen til krig mot Frankrike. Selv om England var en alliert med Spania, en av Frankrikes hovedfiender, kom krigen kom hovedsakelig grunnet Henriks ønske om personlig ære, til tross for det faktum at hans søster Maria Tudor var gift med Ludvig XII av Frankrike. Krigen førte til lite; den engelske hæren led tungt av sykdom og ufyselig vær. En trefning, som Henrik beskrev som en større seier, var egentlig bare en kort trefning hvor franskmennene slo retrett nesten umiddlebart da de to styrkene møttes. Hendelsen fikk navnet "Battle of the Spurs" («Sporeslaget»), ettersom sporene var det eneste «våpen» som ble brukt.
I mellomtiden aktiverte Jakob IV av Skottland sin allianse med Frankrike og erklærte krig mot England (til tross for at han var Henriks andre svoger). Mens Henrik var i Frankrike var Katarina regent i hans sted, og hun og hennes rådgivere ble nødt til å stå imot trusselen fra nord. I slaget ved Flodden Field den 9. september 1513 gikk skottene på ett av sine største nederlag hvor det meste av den skotske adelen og kongen selv ble drept. Da Henrik kom tilbake ble han hyllet for denne seieren som han ikke hadde tatt del i.
Til sist var det ikke lenger mulig for Katarina å få flere barn, og kongen ble i økende grad nervøs for muligheten at hans datter Maria skulle arve tronen. Englands eneste erfaring med et kvinnelig overhode, Maud av England på 1100-tallet, hadde vært svært uheldig. Til sist bestemte han seg for å la seg skille fra Katarina og finne seg en ny dronning. Kirken kunne ikke akseptere dette, men Henrik siterte et avsnitt fra "Tredje Mosebok": «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn» Katarina insisterte imidlertid på at hun og Arthur aldri hadde fullbyrdet deres kortvarige ekteskap og at det bibelske forbudet derfor ikke var gyldig. Tidspunktet for Henriks sak var ikke heldig. I 1527 var paven blitt tatt til fange av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, nevø av Katarina, og den mektigste herskeren i Europa ved siden av sin erkefiende Frans I av Frankrike. Det var ikke mulig for kirken å tillate skilsmisse under disse omstendigheter. Henriks neste skritt var like dramatisk som enkelt, han løsrev England fra den katolske kirke, en prosess som har blitt kjent som den engelske reformasjon.
Den nyetablerte engelske kirke var i hovedsak fortsatt en katolsk kirke, forskjellen var at det var kongen, og ikke paven, som var dens overhode. Det tok endel år før atskillelsen var fullført, og i prosessen ble mange mennesker henrettet for å motsette seg kongens religiøse politikk, mest kjent er forfatteren og statsmannen Thomas More. Under oppløsningen av Englands klostre i tiden 1538 og 1541 ble de katolske klostrene i England oppløst og deres eiendommer overtatt av den engelske kronen.
I 1530 ble Katarina forvist fra hoffet. Deres ekteskap ble erklært ugyldig, noe som gjorde Maria til illegitim. Fram til sin død i 1536 levde Katarina ensomt i en isolert herskapsbolig på landet. Henrik giftet seg med sin elskerinne Anne Boleyn som snart ble gravid. Den 7. september 1533 fødte hun til kongens store skuffelse en datter, Elisabeth. I 1536 da Anne var gravid på nytt ble Henrik kvestet i en ridderturnering, og forskrekket over dette fødte hun for tidlig et dødfødt barn, en gutt. Kongen ble da overbevist om at dette ekteskapet var forhekset og fant seg et nytt dronningemne, Jane Seymour. Han fengslet Anne i Tower of London, anklaget for det meste, blant annet hekseri og utroskap med sin egen bror. Hun ble halshugget sammen med fem menn (hennes bror inkludert), og ekteskapet erklært ugyldig. Elisabeth, som hennes halvsøster Maria, ble erklært som illegitim.
Henrik giftet seg øyeblikkelig med Jane Seymour som ble gravid bortimot like raskt. Den 12. oktober 1537 fødte hun en gutt, Edvard, som ble mottatt med store feiringer. Kongens leting etter en sønn var endelig over så lenge Edvard kunne holde seg frisk. Imidlertid døde dronningen av barselfeber ti dager senere, og Henrik VIII sørget tungt. Da han selv døde ni år senere ble han gravlagt ved siden av henne.
Kongen giftet seg på nytt for fjerde gang i 1540 til tyske Anna av Kleve for å inngå en politisk allianse med hennes protestantiske bror, hertugen av De forente hertugdømmene Jülich-Kleve-Berg. Henrik håpet også på enda en sønn som reserve i tilfelle noe skulle skje med Edvard. Dronningen var en skuffelse, og han oppfattet henne som kjedelig og ikke attraktiv, og han klarte ikke å fullbyrde ekteskapet. Raskt fikk han skilt seg fra henne, og hun ble i England og overlevde ham. Henrik giftet seg igjen med den 19 år gamle Katarina Howard som kom fra den mektige Howard-familien. Da det ble gjort klart for ham at hun verken var jomfru ved bryllupet og heller ikke trofast etter fikk han henne henrettet og ekteskapet erklært ugyldig. Hans siste ekteskap var til Katarina Parr som fungerte mer som en sykepleier for ham enn noe annet, ettersom hans helse hadde forfalt drastisk siden ulykken i ridderturneringen i 1536.
I 1542 gikk han inn i en ny krig mot Frankrike, men ulikt hendelsene i 1512 fikk han store vanskeligheter. Krigen skaffet England byen Boulogne, men ikke noe mer, og Frankrike gjenerobret byen i 1549. Skottland erklærte krig på nytt og i slaget ved Solway Moss gikk skottene igjen på et alvorlig nederlag.
Henriks paranoide vrangforestillinger ble verre i hans siste år. Det totale antallet henrettelser som ble utført under hans 38-årige styre kom opp i flere tusener. Han døde i januar 1547 i en alder av 55 år og ble etterfulgt av sin sønn.
Edvard VI, Jane Grey og Maria den blodige.
Edvard VI var kun ni år gammel da han ble konge i 1547. Hans onkel, Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, hadde forfalsket Henriks testamente slik at han selv fikk mye av kongens makt gjennom tittelen Riksforstander. Mens en del historikere har sett på Edvard VI som en høysinnet idealist, førte hans manglende grep om makten til en krise i 1549 da mange provinser brøt ut i opprør. Ketts opprør i Kent og Bønnebokopprøret i Devon og Cornwall kom samtidig med at man fryktet invasjon fra Skottland og Frankrike. Regentskapsrådet mislikte hertugen av Somerset på grunn av hans egenrådige fremferd, og han ble til sist fjernet av John Dudley, Lord President av Northumberland. Han fortsatte i noenlunde samme stil, men ikke mer enn at han ble godtatt av rådet. Det var i Edvards tid at England ble en protestantisk nasjon.
Da Edvard VI lå for døden av tuberkulose i 1553 la Dudley planer om å sette Lady Jane Grey på tronen og gifte henne bort til sin sønn, slik at han kunne beholde grepet om makten. Statskuppet var mislykket, og Maria I overtok tronen under demonstrasjoner til hennes fordel i London. Hun fikk henrettet Jane Grey som var dronning i kun ni dager. Maria var en fanatisk katolikk, påvirket av den katolske kongen av Spania og den tysk-romerske keiser Karl V, og forsøkte å gjeninnføre katolisismen i England. Inkvisisjonen ble iverksatt, og 274 protestanter ble brent, derav hennes tilnavn «Maria den blodige». Hun var svært upopulær blant folket, og blant hoffet på grunn av hennes mann Filip II av Spania og hans folk i England. Maria tapte Calais, den siste engelske besittelsen på kontinentet, og ble dermed enda mer upopulær (unntatt blant katolikker), men slo tilbake et opprør ledet av sir Thomas Wyatt den yngre. Hun fikk aldri barn, men hadde to innbilte svangerskap som førte til offentlige feiringer, og døde antagelig av kreft i november 1558, førtito år gammel. Hennes halvsøster Elisabeth var den neste av Henrik VIIIs barn som arvet tronen.
Elisabeth I.
Elisabeth I i kroningskjole, smykket med Tudor-roser og trimmet med hermelin.
Elisabeth Is styre etter at hun besteg tronen i 1558, bragte en viss stabilitet til riket, etter uroen under Edvard og Maria. Religionsspørsmålet som hadde splittet landet siden Henrik VIII ble bilagt ved en religionsbåndleggelse, hvor den engelske kirken ble gjort til omtrent det den er i våre dager. Elisabeths største suksess var å balansere puritaneres og pavetro katolikkers interesser. Hun klarte å unngå å støte noen av dem bort, men mot slutten av sin regjeringstid, da England nærmet seg krig med Spania, undertrykket hun katolikkene.
Under Elisabeth vedvarte freden innenlands, bortsett fra Nordjarlenes opprør i 1569, som egentlig viste hvor effektivt hun hadde økt sin egen makt på adelens bekostning. En av de mest kjente hendelser i engelsk historie fant sted under hennes styre, da den spanske armada ble slått tilbake av sir Francis Drake i 1588, selv om krigen ble meget kostbar også for England, og ikke endte før etter Elisabeths død. Hennes regjering gjorde mye for å fullføre arbeidet Thomas Cromwell hadde påbegynt under Henrik VIII, for å utvide regjeringens rolle og gjøre allmenne rettsregler og administrasjon virksomme i hele riket. I løpet av hennes styre og kort tid etter vokste befolkningen betydelig, fra rundt 2 millioner i 1520 til rundt 4-5 millioner i 1600. Av befolkningen bodde 10 % byene og halvparten av disse (altså 5 % av landets befolkning) i London.
Tudor-dynastiet regnes gjerne som en avgjørende tid, hvor mange spørsmål ble stilt som måtte få svar i det kommende århundret og under den engelske borgerkrigen. Dette gjaldt maktbalansen mellom konge og parlament og hvem som skulle kontrollere hvem. Noen historikere mener at Thomas Cromwell medvirket til en «Tudorrevolusjon», og det er ubestridt at parlamentet fikk mer makt under hans kanslerembede. Andre mener at «Tudorrevolusjonen» egentlig varte til slutten av Elisabeths regjeringstid, da alle endringene ble tømret fast. Det kongelig rådet ("Privy Council", "Geheimråd") fikk mindre betydning etter Elisabeth, men mens hun levde var det fremdeles virkningsfullt.
Striden mellom Elisabeth og hennes kusine, dronning Maria Stuart av Skottland, som var en hengiven katolikk, har blitt berømt. Maria Stuart var blitt tvunget til å abdisere da Skottland ble protestantisk og flyktet til England hvor Elisabeth fikk henne arrestert. Maria tilbrakte de neste 18 årene i fangenskap, men hun var altfor farlig levende da de katolske maktene i Europa betraktet henne som Englands rettmessige hersker, og ikke Elisabeth. Hun ble til sist stilt for retten for forræderi, dømt til døden og halshugget i februar 1587.
Elisabeth døde barnløs i 1603, og ble etterfulgt av sin nærmeste slektning, kong Jakob VI av Skottland (ironisk nok sønn av Maria Stuart), som da også ble Jakob I av England.
Unionen mellom kronene.
Mynt preget i 1609-1625, kong Jakob av England og Skottland, bærer den skotske krone, rikseple og septer.
Den skotsk-engelske kongen Jakob I & VI, som han formelt ble benevnt, ble den første monark som hersket over hele øya Storbritannia, skjønt det var en union mellom de selvstendige nasjonene England og Skottland, og begge land forble adskilte politiske enheter fram til 1707.
Det ble gjort flere forsøk på å myrde kong Jakob, blant annet Maine-komplottet i nærheten av dagens Le Mans i Frankrike av engelske katolikker, og Bye-komplottet, også i 1603. Det som ble mest berømt var Kruttsammensvergelsen i 1605, av en gruppe katolske konspiratører ledet av Guy Fawkes og det førte til stor antipati i England mot den katolske tro. Da Jakob ble konge inngikk han øyeblikkelig fred med Spania, og i løpet av den første halvdelen av 1600-tallet forble England stort sett ikke deltagende i europeisk politikk.
Englands kolonier.
En statue i Jamestown som minnes den første faste bosetning i Den nye verden.
I 1607 grunnla England en bosetning ved Jamestown i Den nye verden. Det ble begynnelsen på den engelske koloniseringen av Nord-Amerika. Mange engelskmenn bosatte seg i Nord-Amerika av religiøse eller økonomiske grunner. Rundt 70 prosent av utvandrerne fra England som kom i tiden mellom 1630–1660 var kontraktstjenere. Ved år 1700 hadde plantasjeeiere i Chesapeake Bay innført omtrent 100 000 kontraktstjenere, mer enn 75 prosent av alle europeiske innvandrere til Virginia og Maryland. Engelske handelsmenn som holdt plantasjer i de varme sørlige delene av Amerika benyttet først indianere som slaver, men gikk raskt over til å benytte seg av importerte afrikanere for å kultivere plantasjene og selge råmateriale (særlig bomull og tobakk) til Europa. Engelske handelsmenn som var involvert i kolonisering oppsamlet formuer tilsvarende den rikdommen som de aristokratiske landeierne hadde i England, og deres penger, som ga vekst til en voksende mellomklasse, endret for alltid den politiske maktbalansen i England.
De amerikanske koloniene ble i det lange løp ikke inntektsgivende for moderlandet. Pennsylvania og Delaware ble hjem for en stor befolkning av selvforsynte bønder fra ulike deler av Europa, særlig Tyskland. New York handlet med pirater og smuglere, og koloniene i New England frustrerte stadig den engelske regjeringens forsøk på å utnytte områdets skoger for skipsbygging. Kun områdene i Virginia og Chesapeake Bay produserte en nyttig salgbar avling, tobakk, men den utarmet raskt jorda. Ved slutten av 1700-tallet hadde tobakksindustrien i Virginia blitt fullstendig ruinert ved utmagring av jorda og lave priser. Faktisk var de små sukkerproduserende øyene i Karibien mer verdt enn alle de 13 koloniene i Amerika samlet.
De engelske koloniene hadde ikke en selvstendig utenrikspolitikk, men på alle andre områder var de overlatt til å håndtere sine egne anliggender. Dette var svært forskjellig fra den autoritære kontrollen som Frankrike og Spania håndhevet for sine kolonier. Det var gradvise inngrep i rettighetene til koloniene på begynnelsen av 1760-tallet som førte til den amerikanske uavhengighetskrigen, noe som ikke var mulig i de franske og spanske koloniene.
Den engelske borgerkrigen.
Den første engelske borgerkrigen brøt ut i 1642, hovedsakelig grunnet en rekke konflikter mellom Jakobs sønn Karl I av England og Det engelske parlamentet. Da den kongelige hæren ble beseiret av parlamentets hær, New Model Army, i slaget ved Naseby i juni 1645 overga Karl I seg til den skotske hæren ved Newark og ble til sist overgitt det engelske parlamentet tidlig i 1647. Han flyktet og det ble utbruddet av den andre engelske borgerkrigen, skjønt det ble en kortvarig konflikt da parlamentshæren raskt sikret landet. Pågripelsen og den påfølgende rettssak mot kongen førte til at han ble halshugget i januar 1649 ved Whitehall Gate i London, og det gjorde England til en republikk. At det engelske folk kunne henrette sin egen konge sendte sjokkbølger gjennom resten av Europa. Kongen selv argumenterte til det siste at kun Gud kunne dømme ham.
New Model Army, under kommando av Oliver Cromwell, vant avgjørende seirer mot de rojalistiske hærene i Irland og Skottland. Cromwell ble gitt tittelen Lord Protector eller riksforstander i 1653, noe som gjorde ham til «konge i alt unntatt navnet» i henhold til hans motstandere. Etter at han døde i 1658 ble han etterfulgt av sin sønn Richard Cromwell, men han manglet sin fars stridighet og glød, og ble tvunget til å abdisere innen et år. For en tid lå det an til en ny borgerkrig da New Model Army delte seg i ulike fraksjoner. Tropper stasjonert i Skottland under ledelse av George Monck marsjerte til sist til London og gjeninnførte orden og kontroll.
Gjenopprettelsen av monarkiet.
Monarkiet ble gjeninnført i 1660 da kong Karl II av England kom til London. Etter nederlaget for Cromwell hadde han levd i eksil i Frankrike.
I 1665 ble London herjet av en pestepidemi, og i 1666 ble hovedstaden hardt skadet av den store brannen. Den raste i fem dager, og ødela rundt 15 000 bygninger.
Etter at monarkiet var gjeninnført var kronens makt blitt redusert, og ved 1700-tallet var England bortimot like fritt som Nederland for folket, de lavere klasser unntatt. Karl II ble populært kjent som «Merrie Monarch», den lystige monarken, med referanse til både det glade livet og hedonismen ved hans hoff, åpningen av teatrene og en friere presse, og den generelle lettelse å kunne vende tilbake til det normale etter det mørke eller gledeløse styret til Cromwell og puritanerne. Dronningen fødte ham ingen barn, men Karl II anerkjente minst 12 barn utenfor ekteskap med ulike elskerinner. Kongen selv var sympatisk innstilt til katolisismen, og da kongens bror Jakob, hertug av York, var katolikk utløste det en politisk krise i årene 1678–1681 for å få ham ekskludert fra arveretten til tronen. Krisen førte til opprettelsen av de politiske partiene, toriene, som motsatte seg ekskluderingen, og whigene, «landpartiet», var tilhenger av ekskluderingen.
Den ærefulle revolusjonen.
a> sto for den siste vellykkede invasjon av England.
I 1680 oppsto arvefølgekrisen på grunn av de omfattende protestene mot at en katolikk skulle bli konge av England da Jakob, hertug av York, var den åpenbare arving til kong Karl II. Ved kongens død i 1685 ble likevel kongens katolske bror kronet som kong Jakob II & VII. Kongens eneveldige ambisjoner, opprettelsen av en stor stående hær, og ansettelse av katolikker i ledende stillinger førte til at ulike politiske fraksjoner presset på for at den hollandske protestantiske prins Vilhelm av Oranien skulle erstatte kong Jakob II. Vilhelm av Oraniens berettigelse var at han var gift med protestantiske Maria, datter av Jakob II. Hun var også hans fetter. Denne prosessen ble kjent som Den ærerike revolusjon.
I november 1688 gikk Vilhelm i land i England med en invasjonsstyrke på rundt 40 000 mann (omtrent det dobbelte av den spanske armada). Det kom til to avgjørende slag, og store antikatolske opptøyer i flere byer, blant annet London. Det var tvil om lojaliteten til kong Jakobs soldater. En av hans kommandanter, John Churchill, 1. hertug av Marlborough, deserterte til Vilhelm av Oranien. Jakob II tilbød frie valg og amnesti til opprørerne, men i virkeligheten hadde han allerede tatt beslutningen om å flykte fra England da han fryktet å bli halshugget. Natten mellom 9. og 10. desember 1688 forsøkte kongen og hans sønn, prinsen av Wales, å flykte til Frankrike, men ble tatt til fange av noen fiskere. Da Vilhelm ankom London ble han feiret av befolkningen med oransje bånd. Det ble gitt ordre om at hvis Jakob ønsket å reise skulle ingen hindre ham, og således ikke skape en martyr for den katolske saken. Den 23. desember 1688 dro den avsatte kongen til Frankrike.
Maria ble kronet sammen med sin mann Vilhelm III som dronning og konge, og etter hennes død fortsatte han som konge. Deres felles regjeringstid refereres ofte til som Vilhelm og Marias tid. Selv om hun var regjerende dronning, og ikke bare gemalinne, var det i realiteten Vilhelm som fungerte som monark det meste av tiden.
a> i 1690 ble den katolske Jakob II endelig beseiret.
I desember 1689 ble et av de viktigste konstitusjonelle dokumenter i engelsk historie, "Bill of Rights", Loven om rettigheter, godkjent. Loven som endret og bekreftet mange tidligere forskrifter etablerte restriksjoner for kongelig forrett. Loven sikret blant annet at kongen ikke kunne utsette lover som var blitt godkjent av parlamentet, pålegge skatter uten parlamentets godkjennelse, innskrenke retten til å protestere, holde en stående hær i fredstid uten parlamentets godkjennelse, nekte protestanter retten til å bære våpen, urimelig innblanding i valg til parlamentet, straffe medlemmer av enten overhuset eller underhuset for hva som blir sagt i politiske debatter, kreve utilbørlige kausjoner eller påføre grusomme og uvanlige straffer. Vilhelm var ikke velvillig til å godkjenne slike begrensninger i monarkens makt, men valgte å ikke gå inn i en konflikt med parlamentet og sa seg enig i å følge lovene.
Jakob II gjorde forsøk på å gjenerobre tronen med makt gjennom krigen på Irland, referert til som både Vilhelmittkrigen og Jakobittkrigen, eller Striden om de to konger. Katolikkene ble kalt for jakobitter ved at de var lojale til Jakob II. Den avsatte kongen ble endelig beseiret av Vilhelm III i slaget ved Boyne i 1690, et slag som fortsatt blir feiret av protestantene i Nord-Irland.
I deler av Skottland og Irland forble katolikkene lojale til Jakob II og ga ikke opp håpet om at han skulle gjeninnsettes som konge. Det fulgte flere blodige opptøyer. Som et resultat av disse ble enhver som nektet å sverge lojalitet til den seirende kong Vilhelm III straffet strengt. Det mest beryktede eksempelet på denne politikken var Glencoemassakrene i 1692. Jakobittenes opprør fortsatte fram til midten av 1700-tallet inntil sønnen til den siste katolske fordringshaveren til tronene, James Francis Edward Stuart (Jakob VIII og III), satte i gang det siste felttog i 1745 fra Skottland. Jakobittstyrkene til prins Charles Edward Stuart, som også huskes av skottene som «Bonnie Prince Charlie», ble endelig beseiret i det blodige slaget ved Culloden i 1746.
Fra 1700-tallet til moderne tid.
England var i voldsom vekst på 1700-tallet, økonomisk, befolkningsmessig og teknologisk, og tidlig i århundret var det rundt 10 millioner mennesker som levde i England. Samtidig er det beregnet at rundt to millioner var «omvandrende landstrykere, prostituerte, tiggere eller nødlidende». I 1700-tallets England var minst halvparten av befolkningen tidvis eller sesongmessige avhengig av former for veldedighet for å overleve. Under de engelske fattiglovene var et arbeidshus et system hvor mennesker som ikke kunne understøtte seg selv i England, Wales, Skottland og Irland hadde et sted hvor de kunne leve og arbeide. Ved 1776 hadde rundt 1 912 arbeidshus blitt etablert i England og Wales og huset rundt 100 000 trengende.
Dannelsen av Storbritannia.
Acts of Union, "Forordningene om union", mellom kongedømmet England og kongedømmet Skottland var to lover som ble vedtatt av begge parlamentene i 1707 hvor de begge ble oppløst for å dannet kongedømmet Storbritannia regjert av et felles britisk parlament i henhold til unionstraktaten. Forordningen forente begge kongedømmene (tidligere adskilte stater med adskilte lovverk, men med samme monark) til et kongedømme, Storbritannia.
De to landene hadde delt en monark siden Kronenes union i 1603 da kong Jakob VI av Skottland arvet den engelske trone etter Elisabeth I av England. Han forlot Skottland og kom aldri mer tilbake. Det hadde vært gjort tre forsøk tidligere; i 1606, 1667 og 1689, på å forene de to nasjonene, men det var ikke før på begynnelsen av 1700-tallet det var vilje i begge parlamenter, skjønt av ulike grunner.
Forordningene fikk effekt fra den 1. mai 1707. På denne dato ble det skotske parlamentet og det engelske parlamentet forent for å dannet Storbritannias parlament, i Palace of Westminster i London, det tidligere sted for Englands parlament slik at forandringen for England ikke ble stor. Historikeren Simon Schama har sagt om unionen at «Hva som begynte som en fiendtlig sammenslåing endte til sist opp i et fullt fellesskap i det mektigste konsern i verden... det var en av de mest forbausende omforminger i europeisk historie.»
I 1714 endte styret til dronning Anne av Storbritannia. Hun var den siste monark av Huset Stuart. Hun ble etterfulgt av sin tremenning, Georg Ludwig av Hannover, som nedstammet fra Stuartene gjennom sin bestemor på morsiden, Elisabeth av Bøhmen, datter av Jakob VI & I. Han lærte seg imidlertid aldri flytende engelsk, og det ble kun snakket tysk ved hoffet under hans regjeringstid. Han var den første britiske monark av huset Hannover, som regjerte Storbritannia frem til dronning Victoria døde i 1901.
Acts of Union av 1800 assimilerte formelt Irland innenfor den britiske politiske prosess og fra 1. januar 1801 ble det opprettet en ny stat som ble kalt Det forente kongerike Storbritannia og Irland, noe som forente kongedømmet Storbritannia med kongedømmet Irland for å danne en politisk enhet. Den engelske hovedstaden London ble gjort til hovedstad for unionen.
Den industrielle revolusjon.
Statsminister Winston Churchill med sitt berømte seierstegn i form av en V.
I løpet av slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det betydelige sosiale omveltninger, da det tidligere hovedsakelig jordbrukssamfunnet ble omformet ved teknologisk framgang og økende mekanisering i det som beskrives som den industrielle revolusjon. Store deler av arbeidsstokken på landet og i jordbruket ble flyttet inn til byene som var sentrene for produksjonen da dampdrevet produksjon kunne utkonkurrere den tradisjonelle hjemmebaserte ullindustrien.
Den påfølgende overbefolkning og trangboddhet i områder med manglende infrastruktur for å håndtere befolkningen førte til dramatiske sosiale problemer som barnedødelighet. Overgangen til industrialismen ble ikke bare møtt med begeistring. Mange så sitt levevis med rette truet av prosessen. Mot slutten av 1800-tallet begynte derimot arbeiderne og de lavere klassene å få økt politisk makt og de sosiale forskjellene utjevnet seg gradvis, særlig inn på 1900-tallet.
Politiske strider.
Etter flere år med politisk og militær agitasjon for irsk selvstyre, «Home Rule», etablerte Den anglo-irske traktat av 1921 Den irske fristaten (i dag Republikken Irland) som en atskilt stat, men etterlot det protestantiske Nord-Irland som en del av Storbritannia. Det offisielle navnet for sistnevnte ble da Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.
Konstitusjonelt forble Skottland en selvstendig stat selv om landet ble styrt fra London, men det har under hele unionstiden hatt en egen forvaltning, inkludert eget juridisk og rettslig system som bygger på andre prinsipper enn de engelske. Etter en folkeavstemning ble det egne skotske parlamentet gjenopprettet i 1999.
England (og Skottland) som en del av Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesskap (EEC) i 1973 som igjen ble til Den europeiske union i 1993.


BlueCom.
BlueCom var et norsk bredbåndsselskap. Det ble etablert i 1997 under navnet NettNett.
BlueCom leverer bredbånd og Internettjenester til privat- og bedriftskunder over hele Norge. De leverte sin første ADSL-linje i april 2000.
I juni 2004 ble BlueCom AS oppkjøpt av det børsnoterte selskapet Catch Communications ASA. Catch er i dag en del av Ventelo-gruppen og Bluecom har skiftet navn til Ventelo Bluecom.


Catch Communications.
Catch Communications ASA er en norsk bredbåndstilbyder som spesielt fokuserer på å dekke bedriftenes kommunikasjonsbehov. Catch ble etablert i mars 2000.
Catch eier også Internettleverandørene BlueCom og Comnet. Catch er i dag en del av Ventelo-gruppen. Bluecom heter i dag Ventelo Bluecom og Comnet Ventelo Comnet.
Catch-Gamer ble opprettet i september 2003, opprinnelig som en gamingportal rettet mot Catch Communications ASA’s privatkunder. Dette for å gi kundene lavere pingtid og en bedre spilleopplevelse.
Det viste seg imidlertid at etterspørselen etter en slik spillportal i Norge strakk seg langt utover Catch Communications ASA’s bredbåndskunder.
Valget falt derfor på å utvikle en spillportal beregnet for alle spillinteresserte, ikke bare gaming-kundene som var kunder av Catch Communications ASA. Det ble derfor satt i gang en tung utvikling for å lage en unik portal som skulle ta for seg alle interesserte i gamingmiljøet, spesielt i Norge.
Medlemmene har hele tiden vært Catch-Gamers hovedfokus, og de fleste funksjoner og finesser på siden er et resultat av forslag, og ikke minst ønsker fra medlemmene.
Fra 1. september 2005 valgte Catch Communications ASA å trekke seg ut fra videre satsning og utvikling av Catch-Gamer, og dermed ikke satse videre på gamingportalen.
På grunnlag av denne beslutningen, valgte de som da var ansatt i Catch, og arbeidet med Catch-Gamer til daglig, å kjøpe ut portalen inklusivt alle aktiva og driftsmidler (servere, portal, effekter osv) for å kunne drive den videre. Hele gameportalen Catch-Gamer eies i dag av de ansatte under driftsselskapet Recoil AS.
De vil inntil videre benytte Catch-Gamer som sitt brandingnavn. For hosting av servere, infrastruktur og kapasitet til disse, videreføres avtaler med Catch Communications ASA, som i ettertid ble kjøpt opp av Ventelo.


LibLab.
Liberalt Laboratorium (LibLab) var en norsk sosialliberal tankesmie.
Liberalt Laboratorium (LibLab) arbeidet for en mer langsiktig og prinsipiell politisk debatt med et sosialliberalt perspektiv.
LibLab ble stiftet i 2005, og ledet av styreleder Martin E. Sandbu og nestleder Gard Lindseth.
LibLab ble nedlagt 15. februar 2011. Styret i tankesmien så «ikke lenger stiftelsesformen som den mest hensiktsmessige måten å fremme sosialliberal politisk tenkning i Norge på.»
Formål.
1. Liberalt Laboratorium er en tankesmie, grunnlagt på den tro at idéer, prinsipper og samfunnsvisjoner er blant de sterkeste drivkreftene i et samfunns utvikling. Liberalt Laboratorium har to formål: Å gjøre norsk politikk mer langsiktig og mer verdibasert. Liberalt Laboratorium skal styrke den ideologiske nyskapningen som må til for å gi enkeltmennesker innflytelse over egen livssituasjon gjennom den politiske prosessen.
2. Å bygge en visjon for et solidarisk, liberalt samfunn i fremtidens Norge, og styrke politiske krefter som fremmer verdiene i denne visjonen. På grunnlag av verdiene i sosialliberalismen skal Liberalt Laboratorium utvikle politiske løsninger som gjør det mulig for individer å ta ansvar for sine egne liv og samfunnet forøvrig.


Stiftelsen Manifest.
Stiftelsen Manifest er en norsk, venstreorientert stiftelse opprettet i 2003. Den har som siktemål å bidra til at venstresida skal kunne sette en ny dagsorden for samfunnsdebatten gjennom kunnskapsbasert opplysning fremlagt på en folkelig måte, og å bidra til kampen for et folkestyre gjennom å legge til rette for teoriutvikling og diskusjon blant radikale, sosialdemokrater og sosialister i Norge.
Stiftelsen ble formelt opprettet av Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom og Rød Front i 2003. Den er en videreføring av arbeidet med konferansen Manifest02, som samlet over 1 000 unge mennesker høsten 2002.
Manifest er en partipolitisk uavhengig stiftelse som ifølge formålsparagrafen skal søke å skape debatt på tvers av ideologiske tradisjoner og organisatoriske skiller. I dette arbeidet skal stiftelsen inkludere flest mulig grupper og synspunkter til diskusjon om alternativ til kapitalismen og strategier for venstresida. Stiftelsen styres av et selvsupplerende styre.
I 2007 skapte stiftelsen Forlaget Manifest med Håkon Kolmannskog som sjefredaktør. Forlaget Manifest har gitt ut blant annet "Frp-koden" av Magnus Marsdal og "Vallas fall" av Torstein Tranøy.
I 2009 initierte stiftelsen Manifest senter for samfunnsanalyse, en tankesmie for venstresida.


Civita.
Civita er en norsk liberal tankesmie. Organisasjonens mål er å forsøke å bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita forsøker i sitt arbeid etter eget utsagn å formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt, og fremme forslag til reformer.
Civita gir ut bøker, analyser, rapporter og Civita-notater. I tillegg arrangerer organisasjonen frokostseminarer, konferanser og debatter med innledere og deltakere fra inn- og utland. På det årlige Oscarsborg-seminaret samler tankesmien unge ledere til foredrag og debatt. I tillegg utreder Civita aktuelle politiske saker og publiserer bøker og rapporter. Organisasjonen har sine røtter i den eldre Libertas, som opphørte i 1988.
Historie.
Civita ble etablert i 2003 med økonomisk støtte fra NHO, Norges Rederiforbund, Liberalt forskningsinstitutt, Johan H. Andresen, Jens Ulltveit-Moe, Trond Mohn, Westye Høegh og Stein Erik Hagen.


Thomas More.
Thomas More (født 7. februar 1478, død 6. juli 1535), også kjent som Sankt Thomas More, var en engelsk advokat, forfatter og statsmann. Under hans liv hadde han omdømme som en av de ledende engelske humanister og inntok mange offentlige embeder, innbefattet stillingen som rikskansler fra 1529 til 1532. Han var også venn av Erasmus. More skapte ordet «utopia», et navn han gav til en ideell, innbilt øynasjon hvis politiske system han beskrev i en bok utgitt i 1516. Han er hovedsakelig husket for under reformasjonen å nekte å akseptere kong Henrik VIIIs krav å bli overhode for kirken i England, en avgjørelse som endte hans politiske liv og ledet til henrettelse for forræderi på Tower Hill i London. Før han ble henrettet sa han til tilskuerskaren at han døde som «kongens gode tjener, men først og fremst Guds.»
Han var også sosialfilosof og renessansehumanist. Thomas More var en sterk motstander av både reformatoren Martin Luther og Henrik VIIIs viktigste minister Thomas Cromwell. Henrik VIII hadde han derimot et godt forhold til, som kongens viktigste rådgiver.
I begynnelsen var det et tett samarbeid mellom den katolske kirken og kongen, men etter hver tok kongen seg ut av kirken og ble overhodet over kirken. Dette var Thomas More en sterk motstander av. Han ble fengslet (1534) i ”Tower of London” for å ha nektet å ta eden som ble krevd inn av ”First succession act” som var en lov som ble vedtatt av det Engelske parlamentet under Henrik VIII.
Sir Thomas More var den eldste sønnen av den suksessfulle advokaten Sir John More og Agnes (neé Graunger) More. Thomas More tok utdanning ved St Anthony’s Scool som var en av de fineste skolene i London på den tiden. I årene 1490 til 1492 var han en del av husholdet til John Morton, erkebiskopen av Canterbury og Lord Chancellor av England. John Morton hadde store tanker om More. På grunnlag av at Morton mente at More viste stort potensial, nominerte han More for en plass på Oxford University. Her startet More sine studier i 1492. Da More gikk ut fra universitetet i 1494 hadde han utviklet ferdigheter innenfor både gresk og latin. I 1496 kom han inn på Lincoln’s Inn som var en del av ”the Inns of Court”.
Ifølge teologen Desiderius Erasmus av Rotterdam, vurderte More seriøst å forlate hele sin juridiske karriere for å starte et liv som munk. Mellom 1503 og 1504 levde More ved det Kartesianske klosteret utenfor murene av London hvor han deltok i munkenes spirituelle utøvelser. Til tross for at han virkelig beundret fromheten til munkene, bestemte han seg for et liv som lekmann på ekteskapet og valget i parlamentet.
I Den katolske kirke ble han regnet som martyr siden kort tid etter sin død, men først i 1886 ble han formelt saligkåret sammen med John Fisher. De to ble helligkåret sammen i 1935 av pave Pius XI, og feires sammen den 22. juni. I 2000 ble han formelt erklært å være skytshelgen for advokater, politikere og statsledere. More ble opptatt i den anglikanske kirkes kalender over helgener i 1980.
Thomas More


Billedkunst (tidsskrift).
BILLEDKUNST er en norsk kunsttidsskrift som blir utgitt av Norske Billedkunstnere (NBK). Tidsskriftet ble utgitt under navnet "Billedkunstneren" fra 1975, men endret navn i 1998.
Historie og innhold.
"Billedkunstneren" ble utgitt for første gangen i 1975 og utkom i totalt 24 utgaver frem til og med 1998. I 1999 endret nyansatt redaktørJonas Ekeberg profilen fra et fagblad med vekt på featureartikler til et bransjetidsskrift med vekt på nyheter og kritikk. Format ble endret til et tilnærmet tabloidformat, tidsskriftet ble underlagt redaktørplakaten og navnet ble endret til "BILLEDKUNST" for å vise at det ikke henvendte seg kun til kunstnere, men til hele kunstfeltet.
BILLEDKUNST er medlem av Norsk Tidsskriftforening og Den Norske Fagpresses Forening.
Profil.
BILLEDKUNST er både et fagblad for medlemmene av Norske Billedkunstnere (NBK) og et kunststidsskrift for den større offentlighet. Tidsskriftet vektlegger nyheter og kritikk, og skal være et viktig faglig, økonomisk og politisk referansepunkt i norsk kunstliv. BILLEDKUNST utkommer syv ganger i året og har et opplag på 3300.
Bilag.
"BILLEDKUNST" har uregelmessig bilag. Noen eksempler er Norske Tekstilkunstneres perodika SOFT magasin og den uavhengige perdoikaen Kunstjournalen B-post.
Tegneserie.
"BILLEDKUNST" har ved hver utgivelse en stripe Kebbelife av billedkunstner Mette K. Hellenes.
Redaksjonsråd og redaksjonssekretær.
Nåværende rekasjonsråd er Kåre Bulie, Janicke Iversen, Kristiane Larssen, Ingrid Lønningdal, Beate Petersen og Andreas Siqueland. Redaksjonssekretær er Eva Løveid Mølster. Medlemmer av redaksjonsrådet samt redaksjonssekretær brukes tradisjonelt som spaltister og journalister.


Britannia Superior.
Britannia Superior var en romersk provins som ble opprettet i 197 av keiser Septimius Severus, ved at Britannia ble delt for å hindre at guvernørene fikk for stor makt.
Guvernørene styrte fra Londinium. Kun noen få av dem er kjent ved navn. De var tidligere konsuler, og sto dermed over guvernørene i Britannia Inferior, som var praetorianere.
Epigrafisk materiale har vist at provinsen omfattet det som i dag er det sørlige England, Wales og East Anglia. I begynnelsen av det 4. århundre ble den delt i Britannia Prima og Maxima Caesarensis.


Britannia Inferior.
Britannia Inferior var en romersk provins som ble opprettet i 197 av keiser Septimius Severus ved at Britannia ble delt i to. Dette ble gjort for å hindre at guvernøren skulle få for mye makt. Provinsen ble styrt fra Eboracum.
Guvernærene var praetorianere av rang, og sto dermed under guvernøren i Britannia Superior som var tidligere konsuler.
Epigrafisk materiale viser at provinsen lå mellom Penninene og Hadrians mur. I begynnelsen av det 4. århundre ble den delt i Britannia Secunda og Flavia Caesariensis. Muligens ble enda en provins, Valentia, utskilt senere.


DTH.
DTH er kortform for Direct To Home ("direkte til hjemmet"), og er et populærbegrep innen TV-distribusjon.
DTH betegner den type kommunikasjonssatellitter som sender direkte til parabolantenner hos den enkelte bruker, mest for å skille disse fra satellitter for annen type kommunikasjon.
DTH-satellittene er altså f.eks. de vanlige ASTRA- og THOR-satellittene vi kjenner fra parabolanleggene som brukes i privathusholdninger. De brukes også for distribusjon til kabel-TV-nett selv om dette egentlig blir «indirekte» til hjemmet.


Priz.
Priz er en russisk ubåttype, som blant annet ble brukt i redningsoperasjonen da ubåten «Kursk» havarerte.
5. august 2005 satte en Priz-ubåt (AS-28) seg fast i antennen til en hydrofon syd for Petropavlovsk på Kamtsjatka, øst i Russland. Den russiske marine iverksatte en redningsaksjon for å redde de syv besetningsmedlemmene. Den 7. august frigjorde en britisk ROV ubåten og den kunne trygt til overflaten..


St. Hallvard videregående skole.
St. Hallvard var tidligere en latinskole i Drammen. Den ble ettersom tidene forandret seg modernisert og flyttet til Stoppen i Lier. Antall elever og ansatte økte mye, og i dag har skolen 740 elever og 120 ansatte fordelt på 26 klasser. Selve skolen er fra 1911, men i sin nåværende form ble den grunnlagt i 1983, da Stoppen og St. hallvard gymnas ble slått sammen. Skolen har fire studieretninger: Studiespesialiserende, idrettsfag, frisørfag og musikk, dans og drama.


Parabolantenne.
Parabolantenne er en type antenne for mottak av høyfrekvens radiosignaler (mikrobølger) fra direktestrålende sendere.
Navnet kommer av at tverrsnittet av antennens reflektor er parabelformet (med parabelens åpning mot senderen) og dermed gjør det mulig å fokusere parallelt innkommende stråler mot ett punkt der antennens mikrobølgehode er plassert. Vi utnytter også en annen av parabolens spesielle egenskaper; at alle innkommende parallelle stråler reiser like lang vei til fokuspunktet og dermed vil være i fase med hverandre. Dermed oppnås en forsterkning av signalet.
Parabolantenner brukes i det meste av satellittbasert kommunikasjon og distribusjon, det gjelder både overvåking, punkt-til-punkt-kommunikasjon og kringkasting. Antennen må da plasseres innenfor satellittens dekningsområde og rettes mest mulig direkte mot satellitten. For kringkastingsformål brukes geostasjonære satellitter som går i bane over ekvator ganske rett sør for oss (bare noen grader til øst eller vest).
Slike antenner brukes også i telekommunikasjon i såkalte punkt-til-punkt radiolinjesystemer selv om reflektoren her vanligvis er skjult bak et deksel så den ikke ser parabolformet ut.


Parabel.
En parabel er et en geometrisk planfigur, ett av flere kjeglesnitt.
Den kjennetegnes ved at den dannes av alle punkter som har samme avstand fra en styrelinje som fra parabelens brennpunkt.
En symmetrisk romfigur der snittet beskriver en parabel kalles en parabol og brukes i mange ulike innretninger der målet er å fokusere innkommende stråler, for eksempel en parabolantenne for radiokommunikasjon, eller en lyddusj for fokusering av lyd.
formula_1


Appelsinjuice.
Appelsinjuice blir av og til tilsatt fargestoffer så drikken best mulig tilsvarer appelsinens farge, men den kan da ikke selges i Norge – eller kalles juice
Appelsinjuice eller appelsinjus er saften man får når man presser ut fruktsaften fra appelsin. Appelsinjuice nytes over hele verden som en drikk, og i mange husstander er det en vanlig drikk til frokost. Den beste kvaliteten er ferskpresset juice, dvs. juice som presses fra nyplukkede appelsiner umiddelbart før den skal konsumeres.
Appelsinjuice inneholder mye vitamin C, og ett glass er nok til å dekke dagsbehovet til et menneske. I Norge og en rekke andre land er det industrielt fremstilt juice som dominerer. Blant disse skilles det mellom «ferskpresset juice» og juice laget fra konsentrat.
Juice er en beskyttet varebetegnelse i Norge, og merkeforskriftene krever at næringsinnholdet i produkter som betegnes juice er det samme som i den naturlige fruktsaften. Konsentrater kan tilsettes samme vannmengde som det som er fjernet, men ut over dette, tillates ingen tilsetningsstoffer som f.eks sukker eller konserveringsmidler i produkter som betegnes som juice.
Frukt- og bærprodukter med tilsetningsstoffer eller som ikke har fruktens naturlige og opprinnelige balanse mellom næringsstoffene betegnes som nektar, limonade eller saft.
Tilvirkning og import.
Siden appelsiner inneholder store mengder vann bruker mange produsenter i land som ikke har egen appelsinproduksjon å fremstille appelsinjuice fra konsentrat. Etter innhøsting og pressing trekkes vannet ut av saften og deretter fryses konsentratet. Konsentratet tar langt mindre plass, og er dermed mye billigere å frakte. I produksjonslandet blir så konsentratet tint opp og deretter tilsatt like mye vann som ble fjernet før sending.
Det finnes også appelsinjuice som aldri har vært konsentrat. Disse juicene blir enten presset og tappet i landet de skal selges i, eller så blir juicen fraktet i ukonsentrert form. Felles for disse juicene er at de oppleves som noe ferskere, men at de også er dyrere. Disse juicene har i Norge fått betegnelsen «ikke fra konsentrat».
Mange presser sin egen juice hjemme, og det finnes mange forskjellige typer appelsinpresser. Til en liter appelsinjuice trengs det ca. seks appelsiner (2 kg). En rekke hoteller, barer og kafeer kan tilby ferskpresset juice.


Gratulasjonskort.
Gratulasjonskort er et kort med en hilsen man sender eller gir til andre ved spesielle anledninger. Dette være seg ved fødselsdag, bryllup, konfirmasjon, dåp eller annet. Kortet symboliserer at avsenderen vil gi positive signaler til mottakeren i den gitte anledning. Man legger gjerne kortet i en konvolutt. Gratulasjonskort kan man lage selv, eller kjøpe ferdige.


Kjeglesnitt.
Kjeglesnitt er en vanlig fellesbetegnelse på tre geometriske figurer som vi får når vi legger et plant snitt gjennom en kjegle.
Matematisk blir et kjeglesnitt en kurve beskrevet av en andregradsligning med to variable. Den kan defineres som lokus av punkter i planet hvis avstand har konstant forholdstall til ett punkt, kallt fokus, og en linje, kallt dirextrise.
Dersom man anser sirkelen, som er et spesialtilfelle av ellipsen, for å være en separat kategori, finnes det fire ulike kjeglesnitt: sirkel, ellipse, hyperbel og parabel.
Den greske matematikeren Apollonios skrev om dette i boken med samme navn allerede 200 år f. Kr.
Menaichmos.
Man tror at den første definisjonen av kjeglesnitt ble utarbeidet av Menaichmos. Dette arbeidet har ikke overlevd. Definisjonen som ble brukt da, skiller seg fra den vanlige i dag, ved at den krever at planet som snitter kjeglen står vinkelrett på en av linjene som generer konen ved sin rotasjon (konens "generatrix").
Euklid sies å ha skrevet fire bøker om kjeglesnitt, men disse har også gått tapt. Man vet at Arkimedes også studerte kjeglesnitt, ettersom han bestemte arealet begrenset av en parabel og en ellipse.
Appolonius av Perga.
De største fremskrittene i de gamle grekernes studie av kjeglesnitt skyldes Appolonius av Perga, hvis åttebindsverk oppsumerte og
videreutviklet tidens kunnskap. Appolonius viktigste innovasjon var å karakterisere et kjeglesnitt ved å bruke egenskaper i planet og intrinsikk ved kurven, noe som forenklet analysen. Slik ble det mulig å vise at ethvert plan som snitter konen, uansett vinkel, vil produsere ett kjeglesnitt som fra den tidligere versjonen, noe som førte til den moderne definisjonen.
Pappus tilskrives oppdagelsen av det viktige begrepet fokus til et kjeglesnitt, og oppdagelsen av det relaterte begrepet dirextrise.
Al-Kuhi.
Et instrument for å tegne kjeglesnitt ble beskrevet i 1000 e.kr. av den muslimske matematikeren Al-Kuhi.
Omar Khayyám.
Appolonius' verk ble oversatt til arabisk, og mye av hans arbeider er overlevert til oss bare via den arabiske versjonen. Perserne fant anvendelser av teorien; den mest bemerkelsesverdige av disse var den persiske matematikeren og poeten Omar Khayyám, som brukte kjeglesnitt til å løse algebraiske ligninger.
Europa.
Johannes Kepler utvidet teorien gjennom å bruke «kontinuitetsprinsippet», en forgjenger for begrepet grenser. Girard Desargues og Blaise Pascal utviklet en teori for kjeglesnitt som brukte en tidlig versjon av projektiv geometri, og dette hjalp som motivasjon for utviklingen av dette nye feltet.
Pascal oppdaget et teorem kalt hexagrammum mysticum fra hvilken mange andre egenskaper ved kjeglesnitt kan utledes. Videre anvendte Rene Descartes sin nylig oppdagede analytiske geometri til studiet av kjeglesnitt. Effekten av dette var å redusere de geometriske egenskapene ved kjeglesnitt til problemer i algebra.
Definisjoner.
De tre typene av kjeglesnitt er ellipse, parabel og hyperbel. Sirkelen kan betraktes som en fjerde type (noe Appolonius gjorde), eller som et spesialtilfelle av en ellipse. Sirkelen og ellipsen oppstår når snittet mellom planet og konen er en lukket kurve, sirkelen fås når det snittende planet er vinkelrett på konens symmetriakse. Hvis det skjærende planet er parallelt med nøyaktig en av konens genererende linjer, får vi en åpen kurve som er en parabel. I det gjenværende tilfellet er kurven en hyperbel. I dette tilfellet vil planet skjære begge halvdeler av kjeglen, og vi får to separate åpne kurver. Vi sier at hyperbelen består av to grener.
Med et kjeglesnitt assosierer vi forskjellige parametre, se den følgende tabellen. (For ellipse, så gir tabellen tilfellet formula_1, for
hvilken hovedaksen er horisontal, for det motsatte tilfellet, ombytt formula_2 og formula_3. For hyperbelen gir tabellen tilfellet hvor kurven åpner seg øst-vest. I alle tilfeller er formula_2 og formula_3 positive.)
Kjeglesnitt er nøyaktig de kurvene slik at, for ett punkt formula_26 og en linje formula_27 ikke på formula_26, og et
ikke-negativt tall formula_29, er lokus for alle punkter hvis avstand til formula_26 er lik formula_29 ganger deres avstand til formula_27. formula_33 kalles fokus og formula_29 er eksentrisiteten. Den lineære eksentrisiteten formula_35
er avstanden mellom senteret og fokus (for ett av de to foki).
Egenskaper.
Som to (forskjellige!) punkter bestemmer en rett linje, så bestemmer fem punkter ett kjeglesnitt. Formelt, gitt fem punkter i planet i generell
posisjon, som betyr at ingen tre punkter er kolineære, så finnes ett entydig bestemt kjeglesnitt som går gjennom dem, og som ikke er degenerert.
Dette er sant både i det afine og i det projektive planet. Irredusible kjeglesnitt er alltid "glatte". Presist, så betyr det at de ikke har infleksjonspunkter. Dette er viktig for mange anvendelser, så som i aerodynamikk, hvor en glatt flate er krevet for å sikre laminær
Degenerte tilfeller.
Det finnes fem degenererte tilfeller, tre hvor planet går gjennom topp-punktet til konen, og tre som oppstår når konen selv er degenerert til en sylinder (en dobbellinje kan forekomme i begge tilfellene). Når planet går gjennom topp-punktet er kjeglesnittet alltid degenerert; ett punkt eller en rett linje (når planet tangerer konen) eller et par av rette linjer som skjærer hverandre i topp-punktet.
Disse svarer respektivt til en degenerert ellipse, parabel, eller hyperbel. Den rette linjen er, mere presist, en dobbeltlinje (linje med multiplisitet 2) fordi i dette tilfellet er planet tangent til konen, så skjæringer bør telles dobbelt.
Når konen er en sylinder, dvs. en kon med topp-punktet i uendelig, så får vi egentlig sylindersnitt, som er ellipser (eller sirkler), om ikke planet er vertikalt, dvs. går gjennom topp-punktet i uendelig, i dette tilfellet har vi tre tilfeller: 2 parallelle linjer, en dobbeltlinje, eller ingen skjæring-
Eksentrisitet, fokus og dirextrise.
De fire definerende betingelsene over kan kombineres som en betingelse som avhenger av ett gitt punkt formula_26 (fokus), en linje formula_27 som ikke går gjennom formula_26 (dirextrisen), og ett ikkenegativt tall formula_29 (eksentrisiteten). Det tilsvarende kjeglesnittet
består av lokus av alle punkter hvis avstand til formula_26 er lik formula_29 multiplisert med deres avstand til formula_27.
For formula_48 får vi en ellipse, for formula_49 en parabel, og for formula_50 en hyperbel.
For en ellipse og en hyperbel, kan vi ta to kombinasjoner av fokus og dirextrise, som begge gir samme kurve (med hyperbel mener vi da begge grenene).
Avstanden fra senteret til dirextrisen er formula_51, hvor formula_2 er semi-hovedaksen til ellipsen, eller avstanden fra sentrum til toppen av hyperbelen. Avstanden fra sentrum til ett fokus er formula_53.
I tilfellet med en sirkel, er eksentrisiteten formula_54, og man kan forestille seg dirextrisen som uendelig fjernt fra senteret. Men merk at påstanden at sirkelen består av alle punkter med avstand til formula_26 gitt som eksentrisiteten ganger avstanden til formula_27 blir meningsløs,
siden vi får null ganger uendelig.
Eksentrisiteten til ett kjeglesnitt blir slik ett mål på hvor mye den avviker fra en sirkel. For en gitt formula_2, jo nærmere formula_29
er til 1, jo mindre er semi-lille-aksen.
Generaliseringer.
Kjeglesnitt kan også defineres over andre tallkropper, og kan klassifiseres i det projektive planet istedenfor som over, i det afine planet.
Over de komplekse tallene sammenfaller ellipser og hyperbler, siden det ikke er noe meningsfullt skille mellom formula_59 og formula_60,
slik at ellipsen formula_61 går til en hyperbel ved substitusjonen formula_62, noe som geometrisk er en kompleks rotasjon og gir formula_63, slik at en hyperbel simpelthen er en ellipse hvor en akse har imaginær lengde! Slik får vi en toveisklassifikasjon: ellipse/hyperbel og parabel. Geometrisk så svarer dette til å snitte linjen i uendelig i enten to adskilte punkter (som svarer til de to asymptotene) eller i ett dobbeltpunkt (som svarer til parabelens akse). Slik er den reelle hyperbelen et mer suggererende bilde for den komplekse ellipse/hyperbelen, ettersom den også har to (reelle) skjæringspunkter med linjen i uendelig.
For projektivt rom, over enten de reelle eller de komplekse tallene, så er alle ikke-degenererte kjeglesnitt ekvivalente, slik at i projektiv geometri
så snakker man simpelthen om kjeglesnitt uten å spesifisere type, ettersom type ikke har betydning. Geometrisk, så er linjen i uendelig ikke lenger en spesiell linje, men har samme status som alle andre linjer. Mens noen kjeglesnitt snitter linjen i uendelig på forskjellig måte, så kan dette endres ved en projektiv transformasjon --- trekke en ellipse ut til uendelig eller dytte en parabel fra uendelig til enten en ellipse eller en hyperbel.


Musematte.
En musematte med en mus
En musematte er et verktøy som er tilpasset for bruk under ei datamus.
Denne skal forhindre at datamusa mister feste, gi bedre følsomhet (gjelder spesielt lasermus), og kan også være tilpasset for å redusere belastninger på håndleddet og hånden ved stor bruk.


Duplo.
Duplo er en leketøyserie utviklet av Lego for barn fra 0–3 år. Leketøyserien består av byggeklosser som er større og danner mindre kompliserte byggesett enn Lego-klossene. Duplo ble først lansert i Danmark i 1967 og internasjonalt i 1969. Duplo er utviklet for å være er trygg og holdbar. Klossene kommer i forskjellige farger og former, som gjør at barnet kan utvikle sin fantasi og byggekunst. I tillegg til de generelle byggeklossene kommer byggesettene ofte med «konvensjonelle» leker med byggeknotter, f.eks. biler og dyr. Størrelsen gjør duploklossene lettere for mindre barn å håndtere og vanskeligere å putte i munnen enn legoklossene. Duploklossene har også avrundede kanter og hjørner.


Counter-Strike.
"Counter-Strike" (CS) er et lagbasert førstepersons skytespill for PC som opphavelig er en modifikasjon av "Half-Life" lagd av Mihn Le og Jess Cliffe. Spillet har siden den opprinnelige lanseringen blitt til en serie, som nå inkluderer ', ', ', samt "Counter-Strike" for Xbox. Konseptet rundt Counter-Strike er at et lag med spesialstyrker (eller anti-terrorister, CT) spiller mot et lag med terrorister (T). Dette foregår over flere runder, hvor hver runde blir vunnet ved enten å fullføre rundens oppdrag, eller å eliminere motstanderen. Den seneste utgaven av spillet, "Counter-Strike: Source", er basert på Source-systemet utviklet for "Half-Life 2". Selv om "Counter-Strike" har vokst til å bli et eget spill og varemerke, baserer spillet seg fortsatt på spillmotoren til "Half-Life". Versjon 1.6 av "Counter-Strike" (CS 1.6) er et av de mest kjøpte PC-spillene i verden, hvor over 4,5 millioner eksemplarer har blitt solgt. Counter-Strike er nå i senere tid også blitt tilgjengelig på Mac.
Historie.
"Counter-Strike" begynte som en "Half-Life"-modifikasjon utviklet av amerikanerne Minh Le og Jess Cliffe. Første versjon ble utgitt i 19. juni 1999. Valve, utviklerne av "Half-Life" kjøpte opp spillet da de så at det raskt ble et av verdens mest populære internettspill. Siden har det blitt kontinuerlig oppdatert av Valve. I 2003 ble det utgitt en versjon til Xbox, og våren 2004 offentliggjorde Valve "Counter-Strike: Condition Zero", som foruten oppdatert grafikk og spillbarhet, introduserte en enspillerdel. Da "Half-Life 2" kom ut med den nye spillmotoren Source, ble CS om laget for å bruke denne motoren, og lansert som "Counter-Strike: Source". Den siste versjonen til den originale Half-Life-motoren er 1.6, og er det mest populære Counter-Strike-spillet, til tross for sin teknologisk gamle grafikk sammenlignet med "Counter-Strike: Source".
Oppbygning.
Counter-Strike spilles vanligvis over internett eller lokalnettverk mot andre mennesker, selv om det finnes datastyrte spillere ("bots") som kan lastes ned. Spillet spilles i runder, som vanligvis varer i to til tre minutter, avhengig av serverens innstillinger. Etter endt runde våkner alle til live igjen, returneres til sine startposisjoner ("spawns"), og en ny runde starter. Både anti-terroristene og terroristene starter med 800 dollar, noe som også kan reguleres av serverens innstillinger. Man skaffer også 300 dollar for hver fiende man dreper. For hver gang anti-terroristene klarer å desarmere bomben eller terroristene klarer å få den sprengt, får man mer penger til å kjøpe kraftigere og bedre våpen til å vinne runder.
Rangeringer.
I og med at Counter-Strike er et av de mest spilte spillene i verden, finnes det en rangering ("ranking") av de beste spillerne og klanene. GotFrag har den offisielle rankingen av klaner rundt om i verden. GotFrag har også rangering av de forskjellige landene i verden. Der er 79 land med på listen. Det desidert beste landet i spillet er Sverige, som har vært ranket som det beste landet i "Counter-Strike" i 5 av 6 år.
Norge har et nasjonalt lag som representerer Norge i forskjellige mesterskap. I 2005 ble det ranket som de 3. beste i verden, og i 2006 ble det ranket som 5. beste.


Gaute Myklebust.
Gaute Myklebust (født 29. april 1979) er en norsk friidrettsutøver, med diskos som sin spesialøvelse. Myklebust representerer IK Tjalve.
Meritter.
Han vant sølv i diskos i NM i friidrett i 2002, 2003 og 2004, alle gangene bak Gjøran Sørli før han tok gull hvert år fra 2005 til og med 2010. Han har også tre gull i kule i NM i friidrett fra 2007, 2009 og 2010, samt flere sølv og bronse.
I 2005 ble han tatt ut til Norges lag i VM i friidrett. Der ble han slått ut i kvalifiseringen. I 2009 ble han igjen tatt ut til Norges lag i VM i friidrett. I 2010 var han med til EM i Barcelona. I 2012 deltok han i EM i Helsinki, der han ikke kom videre til finalen.
Myklebust trente og studerte flere år i USA hvor han under sitt opphold i Memphis blant annet ble kåret til "Athlete of the year" i 2003 for så å bli første nordmann til å vinne en NCAA Regionals finale i 2004.
Personlige rekorder.
Hans personlige rekord i diskos er 64,08 meter, satt 17. juni 2012 i Helsingborg, Sverige. Den tidligere rekorden lød på 63,32 meter, satt 23. juli 2005. Resultatet gir ham en 7. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider.
Myklebusts personlige rekord i kulestøt er 18,78 meter fra 2003, han ble med dette nr 111 i verden 2003 og nr 12 i Norge gjennom alle tider.


Guild Wars.
"Guild Wars" er en episodisk serie MMORPG-er utviklet av ArenaNet, et datterselskap av sørkoreanske NCsoft. Til og med juni 2007 har det blitt utgitt tre episoder (kalt "campaigns"). Hver av disse introduserer et nytt kontinent i spillets fiktive verden og nye klasser, spillmekanikk og konkurransetyper. En fjerde episode var under produksjon, men ble byttet ut med en utvidelsespakke. Et nytt spill, Guild Wars 2, er under utvikling.
Historie.
I Guild Wars Prophecies er hovedoppdraget å redde spillerens hjemland (Ascalon) fra «Charr» (En type store, løveliknende vesener) som invaderer. Men etterhvert blir Ascalon beseiret av beistene og en del av befolkningen flykter under kommando av prinsen i landet, prins Rurik, over "The Shiverpeak Mountains" (et fjell-landskap befolket av dverger, både vennligsinnede og fiendtlige) for å komme til det frodige landet "Kryta". Kryta blir styrt av en organisasjon som kaller seg " the White Mantle". Men i Kryta finnes det også en gruppe mennesker som ikke vil ha noe av "The White Mantles" totalitære styre. Disse kaller seg "The Shining Blade", og de forteller heltene om at "The White Mantle" i smug ofrer borgere til gudene sine for å få kraft og beskyttelse i form av "Mursaat", magiske vesener som er meget sterke og fryktsomme i kamp.
Men da er det, når nesten alt håp er ute, at heltene møter den kloke og kraftige magikeren "Vizier Kilbrohn", som forteller dem om at det er en måte man kan øke sin egen styrke så mye at man hamle opp med Murzatene. Heltene setter kursen mot "The Crystal Desert" hvor de blir satt på tre forskjellige prøver før de får snakke med en synsk og vis drage. Disse prøvene kalles "The Trials of Ascention".
Dragen sender heltene opp i "The Southern Shiverpeaks" (de sørlige delene av fjellkjeden nevnt over) for å finne den siste ingrediensen til å stå imot Mursaatenes sterke magi. Dette finner de i form av "Armor Infusion" (rustningen din innvies med et stoff som gjør det mulig for deg å overleve Mursaatenes angrep). Så er det på tide å renske "The Southern Shiverpeaks" for Mursaat! Når du endelig har klart å bekjempe samtlige mursaater i "Thunderhead Keep" (de vennligsinnede dvergenes hovedstad) er det på tide å reise til "The Ring of Fire Island-Chain", som er en gruppe vulkanske øyer. Her skal du fjerne de siste restene av "Murzaat" og stenge en portalen til underverden før verden blir invadert av "Titaner" og hele menneskeheten blir utryddet.
En mystisk pest, som gjør at folk og dyr blir gale og voldelige, sprer seg utover "Cantha" (et land som minner om asiatiske land), og det blir din jobb, sammen med "Master Togo" (læremester i "Shing Jea Monastery") og en av hans beste elever "Broder Mhenlo" (som vi kjenner som en henchman/NPC fra Prophecies), å finne årsaken til denne mystiske nye pesten.
Så kommer det en melding om at den samme pesten herjer rundt på fastlandet. så vi reiser til hovedstaden i Cantha, "Kaineng Center", hvor vi tar opp sporene etter pesten, og finner ut at de som blir smittet ikke bare blir voldelige, men de får merkelige utvekster rundt på kroppen. Og etterhvert som vi kommer nærmere løsningen på gåten ser vi flere og flere spor etter "Shiro Tagatchi" (en av den forrige keiserens livvakter som ble maktsyk og drepte ham og resten av vaktene hans, men tre av dem klarte å ta livet av ham før de døde. Det var "Kruzick" og "Luxon" (to motstående faksjoner) heletene, Saint Victor og "Archemorus") og vi klarer å forsinke hans planer en gang. Men Master Togo mener at han ikke er borte enda og foreslår at vi deler oss for å samle "The Kurziks" og "The Luxons" for å slå tilbake pesten og dens sender. Dette er lettere sagt enn gjort fordi at Luxons og Kurziks har vært fiender i flere generasjoner, og mens spilleren prøver å få dem til å samarbeide, står Shiro opp fra de døde, før han invaderer Keiserens palass og forsegler alle inn- og utganger med en hel hær av "Shiro-keen" (Shiros egne, og ekstremt sterke, demoner).
Da bestemmer "The Luxons" og "The Kurziks" for at det er best å samarbeide for å knekke denne trusselen som kan kan ødelegge hele landet, og spilleren skynder seg tilbake til hovedstaden for å drepe Shiro og sende ham tilbake til underverdenen.
Guild Wars: Eye of The North
Oppbygning.
Som navnet tilsier, går mye av spillet ut på lagarbeid innenfor ulike "laug". Til lauget kan man få sin egen kappe, og en egen laughall («guild hall»). En laughall er et fort eller sted hvor to laug kan måle sine krefter.
En annen fordel med å være med i et laug er at man kan få gratis hjelp med oppdrag.
Man kan spille på to måter: PvP og PvE. PvE står for "Player Versus Environment" (spiller mot omgivelsene), og da følger man en historie, bekjemper skapninger kontrollert av spillet (såkalte NPCer – "Non-Player Characters"), og utforsker Guild Wars-verdenen, Tyria. PvP står for Player Versus Player (spiller mot spiller), og da spiller man i lag på 4 og 4 spillere mot hverandre.
Det finnes forskjellig PVP arenaer, RA (Random Arenas), TA(Team Arenas), GVG Da spiller man i sin guild/klan mot en annen guild.
Man kan lage en Char som er hovedsakelig for PVE og en PVP char. PVP karakterer starter i level 20 og kan bare spille PVP.
Belløningene man får i PVP er Faction (med Baltazar, som er krigsguden), som man kan bruke til å låse opp nye angrep, spells etc.
Guilds (laug) kan i tillegg være i allianse med Luxon eller Kurzick, og få faction med den sida de holder med.
Det er mange forskjellige guder i spillet, som er Lyssa, Grenth, Balthazar, Melandru og Dwayna.
Alle klassene har en gud(Necromancer har Grenth).
I tillegg til dette har man HA "heroes audience" dette er den aller vanskeligste form for pvp.
Her slåss/spiller man en form for cup. Hvor man blir testet på mange forskjellige måter.
I hvert lag er det åtte spillere. Det første "steget" blir som en lett prøve, der du og dine
medspillere må vinne mot åtte "npc" eller botter/pc styrte characters.
Deretter blir det skikkelig pvp med to lag som kjemper mot hverandre.
Vinneren av dette slaget går videre, pluss han/hun vil få utdelt 1 fame/popularitet poeng.
Poengene vil man etterhvert få rank av.
Neste kamp er tre lag som slåss om å holde et enkelt punkt.
Her vil det bli utdelt 2 poeng.Her er det ganske vanskelig å vinne siden bare vinnere fra forrige runde kommer til dette stadiet, og bare ett vinner-team kommer videre.
I neste arena kommer man til det såkalte "capture the flag" (få tak i flagget.
Her gjelder det å komme over til motstanderens base, og ta en krukke som forsinker deg med 50%
(med andre ord du springer 50% senere) og få krukke over til din egen base.
Her har du også en rescuration station som kan heale deg om du skulle komme til å bli drept.
Den som får krukka til det andre laget flest ganger over til seg selv vil vinne dette steget.
Her er det to lag som er mot hverandre.
I alle spillene følger det med nye "Skills", det finnes også mange Core skills som er med i alle.
Professions.
Når man lager seg en spillfigur («character») i "Guild Wars", velger man mellom 6 klasser (Dette gjelder det første "Guild Wars"-spillet, i de to tilleggspakkene blir det lagt til 2 klasser per pakke).
Warrior: Sterke og seigliva krigere som bruker våpen som sverd, øks og hammer for å beseire fiender.
Ranger: Bruker naturen til sin fordel ved å legge ut feller og kalle fram ånder (spirits). I kamp står de som regel på avstand og skyter på fienden med pil og bue, og sender kjærledyrene sine (pets) inn i kampen.
Elementalist: Kaller på de fire elementene (ild, luft, vann og jord) for å beseire fiendene. Elementalistene sin jobb i kamp er å stå på avstand og gjøre stor skade på kort tid. De har ikke så god rustning, så de er svak i nærkamp.
Monk: Hjelper laget med å holde seg i live. Munken er den mest effektive helbrederen, med formler/bønner som gir seg selv og lagkameratene mer livpoeng ("healing prayers"). Den kan også beskytte før noen tar skade ("protection prayers"). Munken kan også gjøre skade ("smitting prayers") men dette er stort sett bare brukt når munken går alene uten et lag å støtte seg til.
Necromancer: Bruker svart magi til å skade sine motstandere, samt vekker opp zombie-liknende vesener som kan hjelpe til i kamp.
Mesmer: Bruker magi til å forvirre sine fiender, samt gjøre dem svakere. Dette er til stor hjelp for resten av laget.
Asassin (Factions): Snikmorderne bruker kniver og kraftige og raske angrepkombinasjoner for å drepe fiendene, men på den andre siden tåler de ikke så mye som de andre klassene. Man må derfor lære seg å unngå å ta skade for å være en god snikmorder.
Ritualist (Factions): Maner frem ånder fra den andre siden, som hjelper laget i kamp. Etter Munkene, er dette en av de beste klassene for å beskytte laget, men også effektiv når det kommer til å skade motstanderne. Styrken deres ligger i åndene de maner fram.
Paragon (Nightfall): Spydkastere som på en måte blir en blanding mellom Kriger og Speider ettersom at den kan stå på avstand og skade fiendene, samtidig som den har angrep som skader nesten på samme måte som sverd. Også effektiv i å hjelpe lagkamerater med en enkel healing som går gjennom forskjellige kommandoer og rop.
Dervish (Nightfall): Krigere kledd i kutter og væpnet med ljåer. Deres styrke er å skade mange fiender samtidig.
Deretter velger man seg en andre klasse («secondary profession») for å komplementere denne. Her er det til sammen 30 kombinasjoner å velge mellom, og hver kombinasjon har sine styrker og svakheter. For eksempel kan man kombinere Kriger/Munk, som er i stand til å sloss og samtidig helbrede seg selv. Med hvert nye "Guild Wars" spill kommer også to nye klasser. Med «Guild Wars: Factions» kom klassene Snikmorder og Ritualist. Med «Guild Wars: Nightfall» kom Dervish og Paragon. Utvidelsespakken, "Eye of the North", der i mot, introdusere ingen nye klasser.
Guild Wars 2.
En oppfølger til spillserien er under utvikling, men i motsetning til de tre nåværende spillene, samt utvidelsespakken, vil dette være et helt nytt spill hvor hele spillserien får en overhaling. Grafikken vil oppgraderes og mange nye funksjoner vil bli lagt til (blant annet vil man kunne utforske områder under vann, man vil kunne velge mellom fem forskjellige raser med mer). Handlingen foregår i Tyria (Landområdet i det første spillet) 250 år fram i tid i forhold til den originale serien.


Tolomeo Gallio.
Tolomeo Gallio kalt " kardinalen av Como " (født 25. september 1527 i Cernobbio nær Como i Italia, død 3. februar 1607 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han begynte sitt geistlige virke i tjeneste hos kardinal Antonio Trivulzio, deretter sekretær for kardinal Taddeo Gaddi og så privatsekretær for kardinal Giovanni Angelo de' Medici (den senere pave Pius IV). Han ble biskop av Martorano og senere erkebiskop av Manfredonia.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han virket i den romerske kurie og ble i 1603 dekan for kardinalkollegiet.


Glenrothes.
Glenrothes er en ny by i Fife, Skottland. Den ble grunnlagt omkring 1948 ved at flere små landsbyer ble slått sammen, og er nå administrasjonssenter for regionen.
Opprinnelig var de viktigste industriene i Glenrothes papirproduksjon og kullgruvedrift. Mange gruvearbeidere flyttet dit fra den vestlige delen av Skottland, spesielt fra Glasgowområdet. I dag har disse industriene blitt erstattet av en rekke fabrikker som produserer elektronisk utstyr.
Blant kjente personer fra byen finner man trompetisten John Wallace, skuespilleren Dougray Scott og Skottlands andre førsteminister, Henry McLeish. Han måtte gå av i 2001 etter en skandale kjent som "Officegate", som involverte ulovlig videreutleie av en bygning i sentrum av Glenrothes.
Jernbanestasjonen som betjener byen heter "Glenrothes-with-Thornton", og ligger i landsbyen Thornton.


Angelo Nicolini.
Angelo Nicolini (født 1505 i Firenze i Italia, død 15. august 1567 i Siena) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Nicolini, Angelo
Nicolini, Angelo
Nicolini, Angelo
Nicolini, Angelo


Earlsferry.
Earlsferry er en landsby i Fife, Skottland. Den ligger på nordkysten av Firth of Forth, omkring 13 km øst for Leven. I 1373 ble den en "kongelig burgh", men på grunn av størrelsen har den ikke beholdt bystatusen dette normalt innebærer.
I 1929 ble den formelt slått sammen med Elie. Selv om de to landsbyene har vokst sammen har likevel hver av de to delene av Earlsferry en egen historisk identitet som man fortsatt kan se spor etter.


Inverkeithing.
Inverkeithing er en havneby i Fife, Skottland. Den er en "kongelig burgh" grunnlagt av kong David I i det 11. århundre.
Slaget ved Inverkeithing ble utkjempet nær byen den 20. juli 1651, nær Pitreavie House.


Dysart.
Dysart er en liten landsby i Fife, Skottland. Den ligger på nordsiden av Firth of Forth, og har blitt omringet av regionens største by, Kirkcaldy.
Blant personer fra Dysart finner man oppdageren John McDouall Stuart som reiste i Australias indre, og offiseren John Pitcairn, kjent fra den franske og indianske krig og den amerikanske revolusjonskrig.


Kirkcaldy.
Kirkcaldy (på skotsk kjent som Lang Toun) er en by i Fife, Skottland. Pr. 2005 er den regionens største by. Den ligger på nordsiden av Firth of Forth.
Byen er kjent for produksjon av linoleum og for sitt årlige, ukeslange "Links Market", som er Europas lengste gatemarked og som i 2004 feiret sitt 700-årsjubileum. Kirkcaldy har en av de lengste bebygde kystgater i Europa.
I det 17. århundre ble et av de første latviske konsulatene åpnet i Kirkcaldy.
Landsbyen Dysart har blitt omringet av Kirkcaldy.
Mellom 1975 og 1996 utgjorde byen med omegn et administrativt distrikt.


Skotsk.
Skotsk (Scots) er et språk som tales i Skottland og av en liten minoritet i Ulster, de fleste av disse i Nord-Irland men også noen i grenseområdet i Republikken Irland. Språket kalles også lallans (lowlands) eller lavlandsskotsk for å skille det fra skotsk gælisk som tales i høylandet, og for Ulsterskotsk i Irland.
Språket stammer fra den nordhumbriske formen for mellomengelsk, som inngår i samlebetegnelsen angliske språk. Det er sterkt påvirket av gælisk, men også av nederlandsk og lavsaksisk gjennom handel med og innvandring fra nederlandene. Gjennom kirkelatin og juridisk latin, anglo-normannisk og senere fransk (spesielt Parisdialekten) har man fått romansk innflytelse.
Gammelengelsk kom inn i Skottland så tidlig som det 7. århundre, antagelig først i Lothian. I 12. og 13. århundre kom normannerne, som i tillegg til sitt eget språk hadde med seg noen mellomengelsktalende tjenere. Det engelske språket spredde seg i Skottland gjennom de tidligste byene, ettersom de fleste av borgerne som kom dit utenfra var fra England, Flandern og Frankrike.
Frem til det 15. århundre refererte "skotsk" utelukkende til gælisk, men man begynte så å skille mellom skotsk og skotsk gælisk. Sistnevnte ble av skotsktalende ofte kalt "Erse", som betyr «irsk». I løpet av det 15. århundre begynte man å legge merke til distinkte forskjeller i språket i Skottland i forhold til det som ble talt i England, og de som talte den skotske varianten begynte å kalle det "Scottis". Den første forfatteren man kjenner til at brukte begrepet på denne måten var Gavin Douglas (død 1522).
Mange ord er innlånt fra skotsk gælisk. Dette gjelder spesielt naturfenomener, som "glen" («dal»), "loch" («innsjø») osv. Det er også mange ord som har kommet inn i engelsk via skotsk, som "clan", "greed", "eerie" osv. Mye av språket vil være forståelig for en person som forstår engelsk på avansert nivå, spesielt dersom man har noe erfaring med å høre skotter snakke engelsk ettersom mange av de fonologiske forskjellene går igjen der.
Status.
Det har mange ganger vært diskutert om skotsk skal regnes som et eget språk eller som en engelsk dialekt. Før Det forente kongerike ble opprettet i 1707 var det vanlig å anse det som et eget språk, men av politiske grunner ønsket mange å gå bort fra dette etter at nasjonene ble forent.
Den britiske regjeringen anerkjenner i dag skotsk som et regionalt språk, og det er registrert som sådan i det europeiske charter for regionale språk og minoritetsspråk. Begrunnelsen for å anerkjenne det som et eget språk og ikke en engelsk dialekt er at det finnes en uavhengig litterær tradisjon, egne ortografiske konvensjoner (som på grunn av manglende regulering er noe vage på en del punkter) og betydelige forskjeller i ordforråd og fonologi. Skotsk var også offisielt språk for det første skotske parlamentet.
Eksempel.
På nettet finnes (blant andre eksempler på språket) en musikkfil, en middelalderballade sunget på lallans: The Twa Corbies -


Hundens opprinnelse.
Hundens opprinnelse'", eller rettere sagt ulvens utvikling til hund, startet trolig for ca. 60 000-135 000 år siden. Det har moderne forskning med DNA nå slått fast med en rimelig grad av sikkerhet. Hvor lang tid det tok før hundene kunne regnes som tamhunder (domestiseringsprosessen) er imidlertid fortsatt uklart. Nyere forskning sier ca. 15 000-40 000 år. På dette området forskes det imidlertid ganske intenst, så overraskende svar kan dukke opp i samband med utviklingen av ny teknologi og nye forskningsprosjekter.
Ny forskning gir nye svar.
I dag er det hevet over enhver tvil at ulven ("Canis lupus") er hundens stamfar (de skilte lag for omkring 100 000 år siden), men hvilken eller hvilke underarter som ga opphav til tamhunden er fortsatt både uklart og omdiskutert. Ulv i seg selv er ca. 40-60 millioner år gammel. Hunden ble temmet av mennesket lenge før noe annet dyr. Lenge trodde man at dette skjedde for omkring 12 000-14 000 år siden, men ny forskning og nye teknikker viser at prosessen må ha startet mye tidligere. Funn fra grottene i Goyet (Belgia) og Chauvet (Frankrike) antyder at domestiseringsprosessen kan ha startet for omkring 30 000 år siden, mens funn gjort i ei grav i Bonn-Oberkassel (Tyskland) er den første indikasjonen vi har på et bredere forhold mellom hund og menneske. Sistnevnte funn er omkring 14 000 år gammelt.
Et forskningsteam ledet av Peter Savolainen ved "Kongelig Institutt for Teknologi" i Stockholm (Sverige) har ganske nylig avdekket at moderne hunder sannsynligvis nedstammer fra fem distinkte ulvetisper. Teamet har studert en rekke prøver fra hunder og ulvers såkalte mitokondrielle DNA (mtDNA). De fant ut at alle hunder kan deles inn i fem ulike genetiske grupper, der tre av gruppene omfatter mer enn 95 % av prøveresultatene. Disse gruppene går imidlertid helt på tvers av alle de grupper vi kjenner i dag. Den største forskjellen i sekvensielt DNA ble målt på hunder fra det fjerne Østen, noe som kan peke mot at hunden som sådan oppsto der. Savolainen selv mener å tro at den må ha vært i Kina, men noe endelig bevis for dette finnes fortsatt ikke. Om man følger dataene bakover i tid, finner man at hunder blant de mest vanlige gruppene trolig delte en felles stammor for ca. 40 000 år siden. Savolainen mener derfor at det er trolig at domestiseringen begynte omtrent da. Savolainen forteller også at han fant flere såkalte subgrupper blant de større gruppene, noe han tolker som bevis for at flere av ulvtispens etterkommer først ble domestisert for ca. 15 000 år siden. Både resultatene og tolkningen av dem er imidlertid omstridt blant både forskere og kynologer verden rundt. Nyere forskning støtter imidlertid Savolainens hovedteori om at hunden trolig oppsto et sted i Asia.
De eldste skjelettrester som er funnet etter hunder er ca. 30 000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon ("Homo sapiens sapiens"), også kalt nåtidsmennesket. Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen "Canis familiaris". Det er derfor logisk å anta at tamhunder nedstammer fra ville canider.
Det eksisterer en rekke teorier på hva som egentlig skjedde. Kanskje oppdaget mennesket individuelle forskjeller blant ulvene, og at avkom fra bestemte individer ga bestemte egenskaper. Man har tidligere tenkt seg at kanskje spesielt langbeinte ulver hadde større suksess i jakten på byttedyr i åpent terreng enn mer kortbeite ulver. Teorien var at mennesket søkte å fremme disse egenskapene gjennom en tidlig form for selektiv avl. Selektivitetsteorien er imidlertid lite trolig på et såvidt tidlig stadium, slik at stadig flere heller til at tamhunden trolig oppsto som en tilfeldighet. Med tiden har det så dukket opp ulike typer på ulike steder, tilpasset det habitat de levde i. De første hundene som kan kalles raser oppsto nok først mye senere i tid, og da helst i form av typer som var mer eller mindre endemiske for bestemte områder. Disse kan kanskje kalles tidlige landraser, men den prosessen begynte nok først for omkring 6 000-10 000 år siden.
Selektiv og tilfeldig avl har med årene ført til nye hunderaser, både gjennom evolusjon og mutasjon. Domestiseringen av hunder har således skjedd gjennom genetiske endringer over utallige generasjoner. Denne prosessen kan sees på som et tilfelle av evolusjon, nærmere bestemt i form av kunstig seleksjon.
Klassifisering (taksonomi).
Tamhunder klassifiseres som en underart ("familiaris") til arten ulv ("Canis lupus") i hundeslekten ("Canis") som tilhører hundefamilien (Canidae) og er et rovpattedyr (Carnivora) i klassen av pattedyr (Mammalia) som tilhører virveldyrene (Vertebrata) blant ryggstrengdyrene (Chordata) i dyreriket (Animalia). Hver hundetype er således teknisk sett kun å forstå som en rase, som til og med kan bestå av flere distinkte varianter.
Det har lenge vært en viss debatt omkring tamhundens klassifisering som en underart ("Canis lupus familiaris") av ulv, fordi dette i realiteten gjør de rasene vi kjenner til varianter og subvarianter. At en rase ikke lenger er en rase, men en variant, strider litt mot vår sunne fornuft. Noen mener derfor fortsatt at det er mer riktig å klassifisere tamhunden som en egen art ("Canis familiaris"), slik Carl von Linné gjorde det i 1758. Moderne forskning på hundens DNA har imidlertid slått fast at så ikke er tilfelle. Derfor ble hundene reklassifisert til underart av ulv i 1993.
Ingen vet sikkert fra hvilken underart hundene nedstammer. "Zeuner" argumenterer i 1963 for den asiatiske ulven ("Canis lupus pallipes"). "Olsen" og "Olsen" argumenterer i 1977 for den mongolske ulven ("Canis lupus chanco"). "Clutton-Brook" (1984) argumenterer imidlertid både for den arabiske ulven ("Canis lupus arabs") og den europeiske ulven ("Canis lupus lupus") som stamfar til våre tamhunder. Det kan imidlertid vise seg å være en kombinasjon, og at forskjellige raser derfor nedstammer fra forskjellige underarter av ulv. Stadig flere forskere argumenterer for nettopp dette.
Nye studier utført av indiske forskere viser at hunden ikke kan stamme fra India, slik Zeuner og Olsen og Olsen argumenterte for (se ovenfor). Det viser seg nemlig at den indiske delen av disse ulvene er egne ulvearter, som har eksistert i henholdsvis 400 000 og 800 000 år. Vi kjenner bare til tre arter med ulv fra før så dette er en utrolig stor hendelse. Spesielt tatt i betraktning at vi snakker om to store rovpattedyr som vi har kjent til gjennom mange tiår, men altså ikke forsket på før nå. Kanskje vil forskningen om ikke så lenge gi oss nye svar på hundens opprinnelse og utvikling.
Slektskapet til ulv.
Genetisk er tamhund og ulv så like at de biologisk betraktes som samme art. Hund er altså ulv og omvendt. Hunder deler minimum 99.8 % av sitt arvemateriale (mtDNA) med ulven. Til sammenligning deler ulv og dens nærmeste andre slektning prærieulven ca. 96 %. Det betyr i praksis at en chihuahua og en grand danois begge er en nærmere slektninger av den store ulven enn prærieulven, til tross for prærieulvens langt større visuelle likhet.
Slektskap mellom raser.
Hunder har tradisjonelt blitt gruppert etter sine egenskaper. I så måte har Fédération Cynologique Internationale (FCI), som det ledende kennelklubborganet i verden, valgt å gruppere alle hunder i ti ulike grupper (hver med et ulikt antall undergrupper). Klubber som ikke er tilsluttet FCI har andre tilsvarende løsninger, eksempelvis American Kennel Club (AKC). Hva som ligger til grunn for grupperingene de ulike internasjonale kennelklubbene bruker har imidlertid ofte vært både uklart og vanskelig å forstå for legfolk, selv om bruksegenskaper, morfologi og anatomi åpenbart må ha vært betydningsfulle elementer.
Ny teknologi og moderne forskning med DNA har imidlertid fra 1990-tallet og framover satt nytt søkelys på kennelklubbenes grupperinger, fordi forskningsresultatene i mange sammenhenger verken støtter grupperingene eller de «antagelser/påstander» klubbene har (i form av rasestandarder) om de mange ulike hunderasene. I så måte har en rekke nye studier klart indikert at slektsforholdet mellom ulike hunderaser er langt mer komplekst og forbausende enn tidligere antatt. I en større studie, publisert i det vitenskapelige magasinet Science den 21. mai 2004, der 85 ulike hunderaser inngikk, setter Heidi G. Parker m.fl. søkelyset på nettopp disse sammenhengene.
Studien viser blant annet at så forskjellige hunderaser som shiba, afghansk mynde og shih tzu er relativt nære slektninger som alle tilhører gruppen av de eldste hundene man kjenner til (sammen med flere andre hunder). Denne gruppen er også den som er nærmest beslektet med ulv. Studien viser imidlertid også at schäferhund er langt nærmere beslektet med boxer og newfoundlandshund enn med de fårehunder den grupperes sammen med. At borzoi, greyhound og whippet er langt nærmere beslektet med fårehunder enn de antatt eldste myndene. At ibizahund er langt nærmere beslektet med hunder som dachshund og rhodesian ridgeback enn med faraohund, og at begge er skapt (eller forsøkt gjenskapt) i nyere tid og derfor på ingen måte kan kalles urhunder.
Man må huske på at kun 85 av verdens hunderaser var med i studien. Man kan altså ikke hevde noe sikkert om slektskapet til alle de rasene som ikke var med.
Grupper, raser og varianter.
I 1984 godkjente FCI den franske professoren "Raymond Triquets" forslag om å etablere en teknisk zoologisk definisjon for begrepene "gruppe", "rase" og "variant" innen rasehundmiljøet.
Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formål hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for å jakte sammen med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike hunder over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden for rasen, og med det etter hvert bli en annen hund – en slags variant av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og agility eller bruksegenskaper som spor- og feltsøk m.v. Et minst like stor problem er dagens ønske om «"barnevennlige og snille"» hunder, nærmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vært avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig å vokte, får totalt endret sin karakter og ender opp som et «"eksteriørmessig objekt"» uten de bruskegenskaper det kanskje tok århundrer å forme.
For å unngå "uønskede varianter" og dannelsen av nye "uønskede raser", har kennelklubbene utarbeidet en såkalte «"standard"» for hver enkelt rase. Utstillinger, konkurranser og mesterskap innebærer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfører, naturligvis og dessverre, også en viss risiko for at eksemplarer av overdrevne typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «"personlige meninger"» i større grad enn ønskelig. Her er det selvsagt et problem at "oppdretter" og "dommer" i mange tilfeller også er en og samme person.
Hva er en renraset hund?
«"En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter."» I betydning, «"hunder er sosialhistorie som kan bjeffe".»
Med det mente hun at såkalte «"renrasede"» hunder kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk øyeblikk. De såkalte «"rasestandardene"» er altså skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske øyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av århundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altså menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene får utvikle seg fritt, uten menneskelig påvirkning, går de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne «standarden» er således også grunnlaget for å hevde at tamhunden ikke er en art ("Canis familiaris"), men en underart ("Canis lupus familiaris").


Liste over presidenter i Den europeiske sentralbank.
Presidenter i Den europeiske sentralbanken (ESB)


Burntisland.
Burnisland er en kystby i Fife, Skottland. Den ligger ved Firth of Forth og har en strand merket med blått flagg.
Byen er også kjent for sine markedsdager på sommeren, og for høylandsleker.
Rossend Castle fra det 15. århundre ligger i byen.
The Binnen ås bak byen, er et kjent landemerke bestående av en vulkansk plugg som strekker seg 193 moh.
Området var tidligere kjent for olje- og aluminiumsproduksjon, samt skipsbygging. Byen fikk i 2004 status som "Fairtrade Town".


Zaccaria Delfino.
Zaccaria Delfino (født 29. mars 1527 i Venezia i Italia, død 19. desember 1583 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble biskop av Lesina i Dalmatia, men virket for det meste for den romerske kurie og som nuntius.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Delfino, Zaccaria
Delfino, Zaccaria
Delfino, Zaccaria
Delfino, Zaccaria
Delfino, Zaccaria


Marcantonio Bobba.
Marcantonio Bobba (født i Casale Monteferrato i Italia, død 19. desember 1583 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble biskop av Aosta, men virket for det meste for den romerske kurie og som nuntius. Han var nær venn av kardinal Carlo Borromeo.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Bobba, Marcantonio
Bobba, Marcantonio
Bobba, Marcantonio


Culross.
Culross er en by i Fife, Skottland. Den ble grunnlagt som en havneby ved Firth of Forth, ifølge tradisjonen av sankt Serf i det 5. århundre. sankt Kentigern (også kjent som sankt Mungo) skal ha blitt født der.
Byhus fra Culross.På 1500- og 1600-tallet var byen et sentrum for gruveindustri. I tillegg var saltkoking en viktig næringsvei. Betydningen som havneby bortfalt i stor grad i løpet av det 1700-tallet.
På 1900-tallet ble det registrert at Culross har flere unike historiske bygninger, og National Trust for Scotland har arbeidet for å bevare disse, og eier flere av dem. Blant bygningene er Culross Town House, en tidligere rettsbygning og fengsel; Culross Palace fra det 1500-tallet, Study fra det 1600-tallet og ruinene av klosteret Culross Abbey fra 1200-tallet.


Alessandro Sforza.
Alessandro Sforza kalt "kardinalen av Santa Fiora " (født 1534 i Roma i Italia, død 16. mai 1581 i Macerta) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble biskop av Parma, men virket for det meste i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han var bror til kardinal Guido Ascanio Sforza (kreertt 1534), onkel til kardinal Francesco Sforza (1583) og grandonkel til kardinal Federico Sforza (1645).
Sforza, Alessandro
Sforza, Alessandro
Sforza, Alessandro
Sforza, Alessandro


Alfonso Gesualdo.
Alfonso Gesualdo (født 1540 i Calitri ved Napoli i Italia, død 14. februar 1603 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble erkebiskop av Conza, og senere av Napoli.
Han ble utnevnt til kardinal i 26. februar 1561 av pave Pius IV. Han ble dekanus for kardinalkollegiet i 1591.
Han var svogeren til kardinal Carlo Borromeo (kreert 1560).
Gesualdo, Alfonso
Gesualdo, Alfonso
Gesualdo, Alfonso
Gesualdo, Alfonso


Tomrefjord.
Tomrefjord (også brukt Tomra) er ei bygd og et tettsted i Vestnes i Møre og Romsdal fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
Bygda er base for messingkorpset Tomra Brass Band, samt et skolekorps i Norgestoppen, Tomrefjord skulekorps.
STX Langsten, et av verdens mest moderne skipsverft, som til tider sysselsetter rundt 1000 arbeidere, ligger her. Over fjorden ligger et annet, noe mindre verft; Solstrand.
Tomrefjord er også fødestedet til forretningsmannen Bjørn Rune Gjelsten.
Friluftsliv og frivillige lag og organisasjoner er sterkt representert i bygda. På Tomrefjellet og områdene rundt Svartløkvatnet fins også mangfoldige mil med langrennsløyper. Disse blir mye brukt av lokalbefolkningen om vinteren. Tomrefjord har også en aktiv sykkelgruppe.
Bygda har i tillegg et idrettsanlegg med kunstgressbane, svømmehall og innendørs idrettshall, samt et utendørs sports-amfi. Kulturell aktivitet foregår i stor grad på flerbrukshuset Idahall. I tillegg finner man innerst i fjorden en moderne bowlinghall, Tomra Bowling(konkurs/nedlagt), og Joker.


Vanlig smådøgnflue.
Vanlig smådøgnflue eller stor strømdøgnflue ("Baetis rhodani") er en døgnflue som tilhører familiegruppen smådøgnfluer strømdøgnfluer eller bekkedøgnfluer. Gruppens mange norske navn har oppstått på grunn av ulike norske dialekter og fra litteraturen.
Vanlig smådøgnflue er en av Norges mest utbredte og vanlig forekommende døgnflue og finnes i alle landets fylker.
Voksne (imago).
Kroppen er 5-11 millimeter lang. Olivenfarget, enten brunlig, mer grå eller grønn. Vingene er trekantet og holdes rett opp og ut fra kroppen i hvile. Vingene er svakt røykfarget uten markert årenett. Lengst bak på bakkroppen er det to haletråder (cerci).
Nymfer/larver.
Nymfene er mellom 5-11 millimeter lang. Den har tre haletråder, som er kortere enn kroppen, og den miderste er litt kortere en de to på siden. Haletrådene har ikke smale mørke ringer. Den midterste haletråden har små korte hår ut til hver side. De to ytre haletrådene har bare hår på innsiden. Beinas kloledd har ikke små fine hår på hver klospiss. Det er sju par små bladformede gjeller bokover på siden av bakkroppen.
Levevis.
Vanlig smådøgnflue finnes i bekker og større elver med rennende vann. Den tåler lave pH-verdier ned til 4,6, men trives best i pH 6–6,9.
Eggene slippes av hunnen ned på vannoverflaten. De synker straks til bunnen. Vanlig smådøgnflue lever mesteparten av sitt liv som larver eller nymfer. De spiser små partikler av organisk materiale, som alger, planterester eller råtnende planter. Men også av andre mindre dyr.
Vanlig smådøgnflue tilhører gruppen insekter med ufullstendig forvandling, som betyr at den ikke har et puppestadium mellom nymfestadiet og «Fluestadiet» (imago). Døgnfluenes livssyklus er enestående i dyreriket på grunn et mellomstadie kalt subimago som ingen andre kjente insektsgrupper gjennomgår. Fluefiskere kaller dette stadiet for dun (engelsk).
Vanlig smådøgnflue kan ha flere generasjoner i løpet av ett år, og vanligvis to generasjoner i Norge, først tidlig i juni og senere i slutten av august eller tidlig i september. De voksne kan ikke ta til seg føde eller fuktighet som voksne individer. Hanner lever sjeldent mer enn ett døgn.


Veronica Campbell.
Veronica Campbell (født 15. mai 1982) er en jamaicansk friidrettsutøver. Hun er sprinter, og har vunnet fire olympiske medaljer (tre gull, en sølv og en bronse).
Karriere.
Campbell gikk på University of Arkansas, der hun markerer seg som en sprintstjerne i et miljø som domineres av langdistanseløpere.
Under OL i 2000 var hun med på Jamaicas lag som vant sølv på 4 x 100 m stafett.
I OL 2004 kom hun først på tredje plass på 100 meter, og to dager senere vant hun 200 meter-finalen foran Allyson Felix fra USA.
Også denne gangen deltok hun på Jamaicas lag på kortstafetten, og kunne klatre helt til topps på seierspallen sammen med lagvenninnene Aleen Bailey, Tayna Lawrence og Sherone Simpson.
Under VM 2007 i Osaka tok hun gull på en rekordjevn 100 meter. Hun fikk tiden 11,01, samme tid som amerikanske Lauryn Williams, men ble dømt foran i mål. Bronsemedaljen gikk til Carmelina Jeter, USA, som fikk tiden 11,02.
Etter OL i Beijing i 2008, der hun vant gull på 200 meter, ble Campbell-Brown utnevnt til kommandør av Utmerkelsesordenen.
I 2009 vant hun sølv på 200 meter ved VM i friidrett 2009 i Berlin, der hun ble slått av Allyson Felix fra USA. På 100 meter kom hun på fjerdeplass, til tross for en sesongbestenotering for hennes del, med 10,95 sekunder. Hun vant gull på 60 meter ved VM i friidrett innendørs 2010 i Doha, og ved VM i friidrett 2011 fikk hun tre medaljer; gull på 200 meter og sølv på 100 meter og 4 x 100 meter. På 100 meter ble hun slått av Carmelita Jeter, og USA vant også stafetten. Jamaica løp inn på ny jamaicansk rekord på 41,70 sekunder.
I mars 2012 ble hun verdensmester innendørs, da hun vant 60 meter med tiden 7,01.


Ekstremt høyt og utrolig nært.
"Ekstremt høyt og utrolig nært" er en en bestselger-roman av den amerikanske forfatteren Jonathan Safran Foer fra 2005. Boka skildrer den ni år gamle gutten Oskar Schell sin jakt i New York etter en lås som skal passe til en nøkkel faren etterlot seg etter terrorangrepet 11. september 2001. Nøkkelen er merket med ordet «Black». Oskar drar på kryss og tvers i New York, noen ganger sammen med en 103 år gammel krigsreporter. Boka skildrer i tillegg familiens hendelsesrike forhistorie.


Sergej Makarov.
Sergej Aleksandrovitsj Makarov (russisk "Сергей Александрович Макаров"; født 19. mars 1973 i Podolsk) er en russisk spydkaster.
Under Sommer-OL 2004 i Athen tok Makarov bronsemedalje. Øvelsen ble vunnet av nordmannen Andreas Thorkildsen.
Med en personlig rekord på 92,61 ligger Makarov på tredje plass på verdensstatistikken.


HM Inspectorate of Constabulary.
's Inspectorate of Constabulary (HMIC) er en inspeksjonsordning for politiet i Storbritannia. Ordningen oppstod på midten av 1800-tallet, og de første inspektørene ble oppnevnt i 1856 for å granske politistyrkenes effektivitet og kvalitet. Idag er ordningen organisert i to separate organisasjoner – HMIC for England og Wales, og HMIC for Skottland.
Organisasjonene består av både sivile inspektører og polititjenestemenn som er utplassert fra politiet. Organisasjonene utfører inspeksjoner i politiet for å fremme effektivitet og kvalitet, og sikre at nasjonale standarder følges. HMIC for Skottland har i tillegg muligheten til å behandle klager mot politiet, mens i England og Wales er denne oppgaven utelukkende lagt til Independent Police Complaints Commission.


Independent Police Complaints Commission.
Independent Police Complaints Commission (IPCC) er en uavhengig britisk myndighet som behandler klager mot politiet. IPCC ble opprettet 1. april 2004 som ledd i en reform av systemet for politiklager.


FNs klimapanel.
FNs klimapanel (engelsk:, forkortet IPCC'") er en internasjonal institusjon opprettet av FN-organene Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988. Formålet er å sammenstille eksisterende kunnskap om eventuelle endringer i jordens klima. Panelet har så langt kommet med fire hovedrapporter, den hittil siste i (AR4) i 2007. Arbeidet med den femte hovedrapporten ventes avsluttet i 2014. Klimapanelet ble tildelt Nobels fredspris for 2007.
Formål.
IPCCs oppgave er objektivt og åpent å samle og vurdere det beste av tilgjengelig naturvitenskapelige, tekniske og samfunnsøkonomiske informasjon om klimaendringer. Panelets vurderinger er basert på arbeid utført av forskere og eksperter fra alle verdensdeler. IPCC utfører imidlertid ingen forskning selv. Vurderingene gjelder det fysiske grunnlaget for klimaets utvikling, årsakene til og potensielle effekter av klimaendringer, samt muligheter til å begrense disse effektene.
IPCC sier selv at dets arbeid er politisk relevant, men likevel politisk nøytralt. Panelet kommer derfor ikke med konkrete politiske forslag. Politikkutforming basert på panelets vurderinger er overlatt til FNs klimakonferanser og enkeltlandene.
Organisering og arbeidsform.
Alle land som er medlemmer av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) eller FN, kan være medlemmer av FNs klimapanel. Per 2010 er 194 nasjoner med.
Panelets arbeid er sentrert om hovedrapportene, som publiseres med fem til sju års mellomrom. Til nå er det kommet fire rapporter, mens arbeidet med den femte er i gang. Rapportene utarbeides av internasjonale arbeidsgrupper bestående av natur- og samfunnsvitere. Når en rapport er ferdigstilt og avlevert, oppløses arbeidsgruppene, og klimapanelet har da bare en svært begrenset vitenskapelig organisasjon til for eksempel å svare på eventuell kritikk eller gjøre endringer dersom feil påpekes. Dette forholdet ble kritisert av Shapiro-komiteen, som i 2010 gransket panelets arbeidsmåte.
Panelet.
Panelet som sådan har normalt plenumsmøter 1–2 ganger i året. Da stiller alle medlemsland med regjeringsoppnevnte delegasjoner, som er av ulik størrelse og sammensetning (politikere, byråkrater og vitenskapsfolk). Hvert land har imidlertid bare én stemme.
På disse møtene drøfter og avgjør panelet IPCCs struktur, prosedyrer, arbeidsprinsipper, arbeidsplan og budsjett. Det velger lederen av panelet og medlemmene av byrået. I forbindelse med hovedrapportene vedtas mål, fokusområder og tidsramme. Det er videre panelet som endelig godkjenner hovedrapportene, og da særlig «sammendraget for beslutningstakere», som blir vedtatt linje for linje i plenum.
Rundt 80 andre FN-organer og internasjonale organisasjoner har status som observatører på plenumsmøtene.
Panelets 31. plenumsmøte fant sted i oktober 2009 på Bali i Indonesia. Det 32. møtet arrangeres i oktober 2010 i Busan i Sør-Korea.
Panelets leder.
Klimapanelets leder velges av medlemslandene. Valget skjer for én hovedrapportperiode, og vedkommende kan gjenvelges for ytterligere en periode. Lederen har ingen lønn fra IPCC, men får utgifter dekket av sitt hjemland eller institusjonen vedkommende arbeider ved.
IPCCs første leder var Bert Bolin, Sverige, fra 1988 til 1997. Han ble valgt på IPCCs første plenum i 1988 og gjenvalgt på sjette plenum i 1991.
Briten Robert Watson ledet panelet fra 1997 til 2002. Han ble valgt på 12. plenum i 1996, men med tiltredelse først etter 13. plenum (1997). På 19. plenum i 2002 ble Watson ikke gjenvalgt. Det var da for første gang flere kandidater til ledervervet. Watson fikk 49 stemmer, mens indiske Rajendra Pachauri fikk 76 og ble valgt. Han overtok vervet ved slutten av plenumsmøtet.
Pachauri ble enstemmig gjenvalgt på 29. plenum i 2008. Dette valget gjelder da for perioden med utarbeidelse av femte hovedrapport.
Arbeidsgruppene.
Hver arbeidsgruppene har to ledere, en fra et økonomisk utviklede land og en fra et utviklingsland. Gruppene har videre hvert sitt sekretariat ("Technical Support Unit", TSU). Herfra koordineres arbeidet og kontakten mellom arbeidsgruppemedlemmene, forfatterne og de som vurderer tekstene. Det er normalt 5–10 medarbeidere ved et TSU, og det er vanlig at vertskap og økonomiske forpliktelser ivaretas av hjemlanda til gruppelederne fra utviklede land.
Spesialgruppene.
I tillegg til arbeidsgruppene har Klimapanelet to spesialgrupper. Spesialgruppen for drivhusgasser ("Task Force on National Greenhouse Gas Inventories", TFI) har ansvaret for IPCCs program for måling av klimagasser. Den utvikler metodikk og programvare som skal gi en internasjonalt anerkjent måte å beregne det enkelte lands klimagassutslipp. Sekretariatet ligger hos Institute for Global Environmental Strategies (IGES) sør for Yokohama i Japan.
Videre har Klimapanelet en spesialgruppe for datastøtte til virkningsanalyser ("The Task Group on Data and Scenario Support for Impacts and Climate Analysis", TGICA). Gruppen har ansvaret for IPCC Data Distribution Centre (DDC), som leverer klimadata til forskningsmiljøene. TGICA driver ikke egen forskning.
Byrået.
Alle byråmedlemmene velges av Klimapanelets plenum og vanligvis for en hovedrapportperiode. Byrået gir råd til rapportforfatterne og har en samordningsfunksjon. Medlemmene skal være fagfolk innen ulike aspekter av klimaendringsspørsmålet, og alle geografiske regioner skal være representert.
Sekretariatet.
IPCCs sekretariat holder til hos Verdens meteorologiorganisasjon i Genève i Sveits.
Rapporter.
IPCCs rapporter utgjør det viktigste vitenskapelige grunnlaget for politiske beslutninger i klimakonvensjonen. Klimapanelet la frem sin første hovedrapport, "First Assessment Report" (FAR), i 1990, med en klar advarsel om følgene av menneskeskapt global oppvarming. IPCCs andre hovedrapport (SAR) kom i 1995 og utgjorde en sentral del av kunnskapsgrunnlaget for Kyotoprotokollen fra 1997. I tredje hovedrapport (TAR) fra 2001 er konklusjonen at temperaturen kan stige med mellom 1,4 og 5,8°C innen 2100. Den fjerde rapporten (AR4) kom i 2007. Den femte hovedrapporten er under forberedelse for publisering i 2014.
Første hovedrapport.
Klimapanelets første hovedrapport ("First Assessment Report", FAR) ble ferdigstilt i 1990, og tjente som grunnlag for FNs rammekonvensjon om klimaendring (klimakonvensjonen) fra 1992.
I sammendraget for beslutningstakere fra arbeidsgruppe 1 sies det at en er sikker på at utslipp fra menneskelige aktiviteter fører til en vesentlig økning i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, noe som igjen resulterer i forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate.
Sikre beregninger viser at CO2 er ansvarlig for mer enn halvparten av den økte drivhuseffekten. Videre viser de at en del viktige klimagasser responderer sakte på endringer i utslippsmengden, slik at jo lengre en fortsetter med økte utslipp, jo større må kuttene være for å oppnå stabilisering på et gitt nivå. For å stabilisere på det som da var nivået, ville det kreves 60 prosent reduksjon i de menneskeskapte utslippene.
Framskrivninger viser at et «business as usual»-scenario vil gi en økning i den globale middeltemperaturen med om lag 0,3 grader per tiår i det 21. århundret, større enn noen gang de siste titusen år.
Arbeidsgruppen fastslår at det er en god del usikkerheter knyttet til eksisterende klimamodeller.
Den mener at den globale overflatetemperatur har økt med 0,3–0,6 grader i løpet av de siste hundre årene, noe som stort sett i samsvar med hva klimamodellene sier. Dette er imidlertid også innenfor rammen av naturlige klimavariasjoner. En endelig påvisning av økt drivhuseffekt vil derfor måtte ta et tiår eller mer.
Andre hovedrapport.
Klimapanelets andre hovedrapport ("Climate Change 1995" eller "Second Assessment Report", SAR) var ferdig i 1996. Den består av en delrapport fra hver av de tre arbeidsgruppene samt et syntesedokument.
Sammendraget for beslutningstakere fra arbeidsgruppe 1 åpner med å fastslå at en siden 1990 har gjort store fremskritt når det gjelder å forstå mekanismene bak klimaendringer, samtidig som nye data og nye analysemetoder er blitt tilgjengelig. Særlig har en lykkes med bedre å skille menneskeskapt påvirkning fra naturlige svingninger og ekstraordinære pådriv (f.eks. vulkanutbrudd). Arbeidsgruppen bekrefter forrige rapports beregninger av fremtidig global temperaturøkning.
Konsentrasjonen av drivhusgasser har fortsatt å øke, sies det, en trend som i stor grad skyldes menneskelig aktivitet (jordbruk, bruk av fossilt brennstoff og endringer i arealdisponering). Fortsatt utslipp av CO2 på «dagens nivå» (=1994) vil bety nærmest konstant økning i den atmosfæriske konsentrasjonen i minst 200 år fremover, og slik komme opp i en verdi på nær det doble av førindustrielt nivå ved utgangen av det 21. århundre.
De senere år har vært blant de varmeste siden instrumentelle målinger startet rundt 1860, dette til tross for vulkanutbruddet på Pinatubo i 1991. Basert på proksydata (dvs. indirekte, ikke-instrumentelt fastlagte verdier) antydes at den globale snitt-temperaturen i det 20. århundret er minst like høy som i noen annen periode siden år 1400. Det er usannsynlig at oppvarmingen bare skulle ha naturlige årsaker.
Bruken av klimamodeller drøftes også. Selv om det fortsatt er mange elementer som mangler i disse, har vi sett en utvikling som styrker arbeidsgruppens tillit til klimaprojeksjonene. Det klimascenariet som beskrives som «beste estimat» gir en global temperaturøkning på rundt 2 grader fra 1990 til 2100. Dette er ca 30 prosent lavere enn i første hovedrapport, noe som i hovedsak skyldes at en opererer med lavere utslippsmengder. «Lavt scenario» gir en økning på ca. 1 grad, mens «høyt scenario» gir om lag 3,5 grader. Selv det laveste scenariet gir sannsynligvis en større gjennomsnittlig oppvarming enn noen gang de siste titusen år. Dette vil imidlertid variere sterkt regionalt, samtidig som det vil være store variasjoner på kortere tidsskala.
Det fastslås at havnivået har økt med 10–25 cm de siste hundre år, mye på grunn av temperaturøkningen. Det beregnes videre økning på henholdsvis 15, 50 og 95 cm ved de tre overnevnte scenariene.
Tredje hovedrapport.
a>, som viser temperaturøkningen på den nordlige halvkule fra år 1400 til år 2000. Figuren her er en senere utgave av grafen som går tilbake til år 1000. Grafen viser avvik i forhold til kalibreringsperioden 1902–1980. Det gule feltet viser usikkerheten.
Klimapanelets tredje hovedrapport ("Climate Change 2001", "Third Assessment Report", TAR) ble utgitt i 2001. Også denne består av delrapporter fra hver av de tre arbeidsgruppene, samt en synteserapport.
Rapporten beregner at den gjennomsnittlige overflatetemperaturen vil øke med mellom 1,4 og 5,8 grader i perioden fra 1990 til 2100. Havnivået ventes å stige med 10–90 cm i samme periode. Det store spriket skyldes at panelet har hatt til disposisjon et stort utvalg klimaframskrivinger basert på scenarier som forutsetter ulike nivåer av fremtidige CO2-utslipp. Det mest optimistiske utfallet forutsetter en aggressiv og vellykket kampanje for å redusere CO2-utslippene, mens det mest pessimistiske resultatet oppnås ved et «business as usual»-scenario.
Både global temperatur og globalt havnivå vil fortsette å øke i flere hundre år etter en eventuell stabilisering av klimagassene på dagens konsentrasjonsnivå. De store iskappene vil fortsette å reagere på klimaendringene i flere tusen år etter en stabilisering av klimagassene. Det vises til at temperaturendringen ved Grønland kan være opptil tre ganger høyere enn klodens gjennomsnitt, og at ismodeller viser at en lokal økning på mer enn 3 grader over noen tusen år vil føre til fullstendig nedsmelting av iskappen med påfølgende havstigning på sju meter.
Fjerde hovedrapport.
IPCCs fjerde hovedrapport (AR4) ble publisert i 2007. Rapporten fra IPCCs arbeidsgruppe 1 ble lagt frem 2. februar 2007. Konklusjonene bekrefter i hovedsak tidligere rapporter. Synteserapporten ble lagt frem i november 2007. Den sammenfatter forståelsen av klimaendringene, påviste virkninger, sårbarhet, muligheten for tilpasning og mulige tiltak.. Rapporten har vært debattert og noen unøyaktigheter er påvist fra arbeidsgruppe 2.
Fredsprisen.
Klimapanelet ble tildelt Nobels fredspris for 2007. Prisen ble delt mellom panelet og USAs tidligere visepresident Al Gore. Nobelkomiteen begrunnet tildelingen med den innsatsen panelet og Gore hadde gjort «for å utvikle og gjøre bedre kjent kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer og for å skape et grunnlag for de tiltak som trengs for å motvirke slike endringer».
IAC-granskningen i 2010.
På bakgrunn av enkelte feil som var funnet i fjerde hovedrapport og tvil som var reist om klimapanelets arbeid, henvendte FNs generalsekretær Ban Ki-moon og panelets leder Rajendra Pachauri seg våren 2010 til InterAcademy Council og bad om at rådet gjennomførte en undersøkelse av panelets arbeidsmetoder og organisasjon.
Undersøkelsen ble gjennomført at av komite under ledelse av Harold T. Shapiro fra Princeton-universitetet og førte til en rapport som ble publisert samme høst. Komiteens mandat gjaldt altså det metodiske, og den gjorde ingen vurderinger av panelts faglige resultater.
Komiteen konkluderte med at den prosessen klimapanelet har benyttet for å lage sine hovedrapporter i det store og hele har vært vellykket. Den presiserte imidlertid at både verden og vitenskapen – og ikke minst interessen for og betydningen av klimautviklingen – har endret seg betraktelig siden panelet ble etablert, og at det derfor ville være behov for endringer i arbeidsmåten.


Mitokondrielt DNA.
Mitokondrielt DNA eller mtDNA er DNA som finnes i mitokondrier, som er en del av alle celler i kroppen. Mitokondrier sørger for energi (i form av adenosintrifosfat, også kalt ATP) til cellen og kan derfor godt kalles den enkelte celles kraftverk.
Mitokondria er nødvendig for blant annet bevegelse, syntese av makromolekyler og opprettholdelse av cellers membranpotensial. Mitokondrium inneholder sitt eget DNA (mtDNA); 100–10 000 kopier av et dobbeltrådet sirkulært 16 569 bp langt DNA molekyl som koder for 13 proteiner med sentral betydning for energiproduksjon (oksydativ fosforylering) og mitokondrienes eget proteinsynteseapparat (rRNA og tRNA). De langt fleste mitokondrielle proteiner må importeres fra cellens cytoplasma, og disse proteinene kodes for av gener som befinner seg i cellekjernen. Dette gjør at de fleste mitokondriesykdommer skyldes feil i kjerne-kodete gener.
mtDNA muterer som alt DNA og kan bare nedarves fra mor til avkom, fordi morens eggceller ødelegger mitokondria i hannens sperma når de befruktes. Det gjør det mulig å følge morslinjene tilbake i tid. Hver gang et mtDNA muterer oppstår det nemlig en ny type mtDNA. Mutasjonshastigheten i DNA regnes for å være forholdsvis konstant over tid. Det gir forskere en unik muligheter til å aldersbestemme levende organismer, for eksempel mennesker, hunder, kattedyr og lignende, fordi muteringen i mitokondriene fungerer som en slags klokke. Desto mer ulikt DNAet er mellom to individer, desto lenger tilbake i tid ligger en eventuell felles stammor.
Ny forskning skaper imidlertid tvil om denne hypotesen. Kraytsberg m.fl. har vist at mitokondriell rekombinasjon er mulig blant mennesker.


Slaget i Hafrsfjord.
a> forestilte seg det på et maleri fra 1870.
Slaget i Hafrsfjord står sentralt i Norges historie, og stod mellom Harald Hårfagre og flere småkonger. Slaget blir regnet som det avgjørende slaget i Harald Hårfagres samling av Vestlandet og dermed også Norge. Tradisjonelt har 872 vært regnet som årstallet for slaget, selv om dateringen er svært usikker, og like gjerne kunne ha vært på 880-tallet.
Slaget er beskrevet i "Sagaen om Harald Hårfagre" i Snorre Sturlassons Heimskringla.
Beliggenhet.
Slaget skal ha blitt utkjempet i Hafrsfjorden, Stavanger kommune. Dykkere har lett etter mulige rester etter slaget, men ennå er ingenting funnet. Det er fortsatt uvisst nøyaktig hvor slaget sto, men man antar at den bygdeborgen som kong Kjøtve flyktet opp på ligger på Ytraberget ved Røyneberg i Sola kommune. Der er det reist en minnebauta som ble avduket av Kong Olav V ved 1100-års jubileet i 1972.
Rikssamlingen og Haralds motstandere.
Slaget banet vei for at Harald kunne få kontroll over det meste av Vestlandet og med rette kunne kalle seg konge.
Rikssamlingen var en prosess som varte flere hundre år. Harald Hårfagres rike ble fort stykket opp i mange småriker. Et fullstendig samlet Norge skulle ikke bli virkelighet før Knut den mektige ble konge over hele landet, og med Harald Hardrådes oppgjør med Opplandskongene i 1060-årene.
Monumenter.
Til minne om slaget i Hafrsjord har det blitt satt opp en bronseskulptur ved Møllebukta innerst i Hafrsfjord; "Sverd i fjell" av Fritz Røed, 1983.
På Hafrsfjorddagen den 18. juli 1872 ble riksmonumentet på Haraldshaugen ved Haugesund satt opp. Man regnet da med at det var 1000 år etter slaget. Når den 18. juli er regnet som dagen for slaget, er det basert på en misforståelse. Da riksmonumentet på Haraldshaugen skulle innvies, skjedde det den 18. juli. Grunnen til at datoen ble valgt var ikke fordi den hadde noe som helst med den historiske bakgrunnen å gjøre. Det var rett og slett den datoen som kronprinsen (den senere Oscar II) hadde tid til å sette av til besøket! Historien har et lite apropos til dette: Vidkun Quisling gjorde et stort nummer av at han var født nettopp på «årsdagen for Norges samling». Han var med andre ord heller ikke klar over bakgrunnen for akkurat denne datoen.
Man har antatt at Harald Hårfagre skal være gravlagt i Haraldshaugen, men dette har vært svært omstridt, og er i dag så godt som motbevist.
Datering.
Det er vanskelig å gi en presis datering av slaget i Hafrsfjord. Det tradisjonelle årstallet 872 kommer fra Rudolf Keyser, som tok utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000 og regnet seg bakover i tid ved å ta utgangspunkt i antall år sagaene oppgir at kongene hersket. Flere rent subjektive avgjørelser ligger til grunn for Keysers fastsatte årstall, men resultatet 872 kom senere til å få stor utbredelse gjennom P.A. Munchs historieskrivning.
Halvdan Koht tok også utgangspunkt i år 1000, men avviste sagaenes datering. Ved å regne antall ætteledd à ca. 30 år tilbake til Harald Hårfagre skal kongen ha vært født ca. 865 og dødd ca. 945. Han plasserer samtidig slaget til ca. 900. Dette var lenge en akseptert tidfestning i historikermiljøet.
Ólafía Einarsdóttirs systematiske studier av sagakronologi plasserer imidlertid Haralds dødsår til 931/32, noe som tidfester Hafrsfjord til 870-75. Einarsdóttirs oppfatninger rundt Haralds dødsår er nå akseptert blant historikere, selv om dateringen av slaget i Hafrsfjord fortsatt er usikker. 880-tallet synes likevel akseptabelt for de fleste.
Moderne historieforskning.
Snorres fortelling om Harald Hårfagre går ut på at Vestfold var hans basis for å samle Norge til ett rike. Historikerne heller nå mer og mer til at Sogn eller et annet sted på Vestlandet var utgangspunkt for rikssamlingen, kanskje Utstein, som er den eneste kongsgården på Vestlandet vi vet at Harald hadde før slaget i Hafrsfjord. Mye tyder på at "småkongene" på Agder og i Viken i virkeligheten var vasaller under danskekongen, og at de ble sendt vestover for å angripe Harald Hårfagre som truet det danske overherredømme langs Skagerrakkysten.


Hårfagreætta.
Hårfagreætta var en kongsslekt i middelalderen som mange kongsemner ønsket å bli regnet som etterkommere av, ettersom det ble utviklet en lære om at denne slekten hadde odel på det riket som i høymiddelalderen kom til å bli til Norge. Slektens stamfar var Harald Hårfagre, som ifølge Snorre ble regnet som den som samlet Norge under én kongemakt.
Ifølge Snorre stammet kong Harald fra ynglingeætten, noe som selv Snorre fant grunn til å tvile på, men slektskapet med denne kjente ætta ga Harald ekstra status. Ifølge Snorre skulle konger av Ynglingeætta ha vandret ut fra Uppsala til Øst-Norge. Kildegrunnlaget tyder imidlertid på at Harald Hårfagres forfedre først ble knyttet til Vestfold på 1100-tallet.
Ifølge nyere forskning av historikeren Claus Krag var trolig kun tre generasjoner av Hårfagreætta ved makten. I tiden etter Harald Hårfagres død i 931(/932) regjerte Hårfagreætlinger i 40 år, Ladejarler i 40 år, og danskekonger i 40 år (ofte med ladejarler som underkonger). De senere kongenes tilknytning til ætten er trolig en senere forfalskning (fra 1100-tallet) for å gi legitimitet til arvekravet til Østlandet («Viken»), som inntil da oftest hadde vært de danske kongenes skattland. Ifølge historikeren Kåre Lunden var falske kongegenealogier regelen snarere enn unntaket i middelalderen, ettersom en tronpretendent «"valgte farsslekt på samme måte som en i dag velger politisk parti"». Spesielt kong Sverre Sigurdsons slektsskap med Hårfagreætta var utvilsomt et falsum.
Den siste som hevdet å være konge av Hårfagreætta var Olav som døde i 1387. Statsstyret falt da over på Olavs mor, Margrete, som fikk hyllet sin søsterdattersønn Erik av Pommern til nordisk konge. Dette ble innledningen til den såkalte «dansketiden».


Maria Kannegaard.
Maria Kannegaard (født 6. oktober 1970 i København) er en dansk-norsk jazzmusiker (piano), utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1992-1996).
Sammen med bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Thomas Strønen utgjør hun "Maria Kannegaard trio". Hun har vært komponist for Trondheim Jazzorkester, spilt i Kongsberg-bandet Alibi med bassist Tine Asmundsen, og spilte i Eldbjørg Raknes' TINGeLING-band, Live Maria Roggens «LiveBand» og Siri Gjæres band.
I 2010 vant hun DnB-NOR prisen på Kongsberg Jazzfestival.


Eirikssønnene.
a>Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 959, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) "Noregs kunungr".
Snorre nevner også en datter, Ragnhild.
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.


.au.
.au er Australias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett.
Historie.
Domenenavnet ble opprinnelig tildelt av Jon Postel, administrator av IANA til Kevin Robert Elz fra Melbourne University i 1986. Etter en rundt fem år lang prosess på 1990-tallet, dannet Internettindustrien i Australia et selvregulerende organ kalt .au Domain Administration for å drive domenet. Det fikk godkjennelse fra ICANN i 2001, og startet opp driften av et nytt konkurransedyktig regime for domeneregistrering 1. juli 2002. Under dette regimet må alle registreringer bestilles via en registrar.
Drift av.au.
Oppsyn med ".au" gjennomføres av .au Domain Administration (auDA). Det er en non-profit organisasjon med medlemmer fra internettorganisasjoner, industrimedlemmer og interesserte enkeltpersoner. Organisasjonen opererer under samtykke fra den Australske regjeringen, som har lovgivende makt til å avgjøre operatører elektronisk adressering i landet.
Retningslinjer for.au utarbeides av "policyutviklingspaneler". Disse panelene innkalles av auDA og kombinerer synspunkter fra offentligheten med industriens fremstilling for å komme frem til retningslinjer.
Den daglige driften av.au-registreringsenhetens tekniske anlegg er satt ut på anbud av auDA. Operatør fra 2002 til 2006 for mange av.au's andrenivå-domener er AusRegistry.
Registreringsenheten selger ikke direkte til kunden, som må registrere og vedlikeholde sitt domenenavn via en domeneregistrar. Etter industriens liberalisering i 2002 er det et aktivt marked med registrarer som konkurrerer med et bredt utvalg av priser og tjenester.
Registrering.
Registrering er forbeholdt personer, selskaper og organisasjoner basert i Australia.
Det er ikke mulig å registrere direkte på andre nivå på.au (som "mycompany.au"). Navnereglene for.au krever registrering under kategoriserte subdomener på andre nivå som beskriver typen av registrant. ".com.au", for eksempel, er beregnet for kommersielle selskaper. Dette følger lignende retningslinjer for allokering som er brukt i mange andre land, slik som Storbritannia og New Zealand.
Subdomener på tredje nivå.
Bruken av ".gov.au" og ".edu.au" er også delt opp i videre delstats-baserte kategorier. Delstatsregjeringer og skoler State bruker et domenenavn som gjenspeiler hvor de er lokalisert, og disse delstatsbaserte subdomenene på tredje nivå blir administrert av delstatene uavhengig av hverandre.
For eksempel, en skole i Vest-Australia ville registrere "schoolname.wa'".edu.au", mens et regjeringsdepartement i New South Wales ville bruke "deptname.nsw'".gov.au". På lignende vis ville Victoria bruke.vic, Queensland ville bruke.qld, Sør-Australia ville bruke.sa, Tasmania ville bruke.tas, Nordterritoriet ville bruke.nt og Australian Capital Territory ville bruke.act.
auDA har delegert ansvaret for.edu.au domenet til AICTEC (Australian Information and Communications Technology in Education Committee), som ble dannet som en sub-komite av spesialister, ".edu.au Domain Administration Committee" (eDAC).
Høyere utdanningsinstitusjoner er normalt unntatt fra kravet om delstatsbaserte benevnelser. For eksempel så har Edith Cowan University i Western Australia domeneadressen "www.ecu.edu.au" i stedet for "www.ecu.wa.edu.au", og Monash University i Victoria bruker "www.monash.edu.au" i stedet for "www.monash.vic.edu.au".
Historiske subdomener på andre nivå.
Enkelte domenenavn på andre nivå er ikke lenger i aktivt bruk. Selv om noen fortsatt er i drift under overgangsregler, så blir ingen nye registreringer godkjent.
Andre australske domenenavn.
.au er ikke det eneste toppnivådomenet som er tildelt Australia. Enkelte australske territorier ble av historiske årsaken også tildelt toppnivådomener.
Ettersom de berørte myndigheter var sent ute med å innse behovet for å styre disse, ble de fleste registrert av næringsdrivende til bruksområder som ofte ikke hadde noen sammenheng med området de var ment å representere..cc, for eksempel, blir nå drevet av VeriSign..hm representerer et naturresevat uten innbyggere.
Eksterne lenker.
A u


.nr.
.nr er Naurus nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett.
I motsetning til det enkelte tror, er ikke ".nr"-domener gratis som omdirigeringsadresser. Et domene ".co.nr" har blitt registrert, og denne siden gir bort gratis omdirigeringer (i likhet med og), noe som har ført til at noen tror.nr-domener er gratis. Virkelige ".nr"-domener må betales, og kan bestilles fra CenpacNet, Naurus internettleverandør.
Den opprinnelige konfigureringen av ".nr"-toppnivådomenet ble gjort av Shaun Moran fra ComTech Communications (Australia) i 1998 som en del av den første internettforbindelsen til øya. Det var på den tid en lengre prosess med IANA for å få ".nr"-domenet godkjent og tildelt.
Registrering.
Som nevnt over er ikke "co.nr" et andrenivå-domene som det gjøres offisielle registreringer under, men bare et registrert domene som en tredjepart tilbyr subdomener under.


.af.
.af er Afghanistans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av AFGNIC, en tjeneste under UNDP og den islamske overgangsregjeringen i Afghanistan.
Registrering gjøres direkte på andre nivå, eller på tredje nivå under diverse kategoriserte subdomener på andre nivå. Domener på tredje nivå har restriksjoner basert på hvilket andrenivå-domene de er registrert under. Registrering på andre nivå er uten restriksjoner, men koster mer. Alle gebyrer er høyere for internasjonale registranter.
Eksterne lenker.
A f


.ao.
.ao er Angolas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Agostinho Neto Universitetet ("Universidade Agostinho Neto").
Registrering.
Registreringsenhetens nettsted har ikke (pr. 2006), blitt modifisert siden 2002, og består av en enkelt side på portugisisk. En av sidens få lenker er til et dokument på engelsk, i Microsoft Word-format, som gir registreringsregler (som muligens ikke er oppdatert) for domenet. Det oppgis her at registrering fra utenfor Angola bare kan gjøres i.it.ao-subdomenet (men et finner ingen aktive nettsteder i det subdomenet), og det hevdes også at registrering bare gjøres på tredje nivå (men et viser at nettsteder finnes på andrenivå (.ao)-navn).
Eksterne lenker.
A o


Primitive angiospermer.
Primitive angiospermer er tofrøbladete planter som har pollen med ingen eller en fure.
Betegnelsen tilsvarer "Magnoliopsida" i den internasjonale botaniske nomenklatur og følger en taksonomi som blir brukt i grunnkurs biologi ved Universitetet i Oslo. Den tilsvarende plantegruppen ble tidligere tilregnet de tofrøbladete plantene, den danner en naturlig gruppe som kan identifiseres ved hjelp av mikrobiologiske metoder. Plantegruppen oppsto tidlig i jordens historie og har en relativ enkel oppbygning.


Astrid (navn).
Astrid, kvinnenavn av norrøn opprinnelse. Den norrøne formen av navnet var "Ástríðr". Navnet betyr «kjærlighetsfull», «skjønnhet» eller «hun som er elsket av gudene».
"Estrith" er en gammeldanske form av navnet, og "Astridh" og "Æstridh" er gammelsvenske former av navnet.
Utbredelse.
I følge Statistisk Sentralbyrå er det 20 864 kvinner i Norge som har Astrid som første fornavn, mens 11 160 kvinner har Astrid som eneste fornavn. Navnet er også mye brukt i Sverige, i tillegg til at det har spredd seg til land som USA og Frankrike som følge av blant annet utvandring.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Astrid i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Varianter.
Astrid skrives av og til uten den normalt stumme d-en som "Astri", og det er ifølge Statistisk sentralbyrå 2234 jenter i Norge som Astri. Den danske formen er "Estrid". I Sverige er "Sassa" et vanlig kjælenavn for Astrid.


Nygresk.
Nygresk språk er et levende språk som tales og skrives i Hellas i dag, men utviklet fra gammel eller klassisk gresk.
Siden slutten på middelalderen har det eksistert i to former: Dimotiki – Δημοτική («det folkelige») og katharévusa – Καθαρεύουσα («det rene»). Katharevusa er en klassiserende form, som særlig i 19. og 20. århundre ble brukt i litteratur, juridiske akter, vitenskapelige publikasjoner og på offentlige dokumenter. Dimotiki er den vanligste formen for nygresk, som ligger nær talespråket, og det er denne som nå er offisisielt språk i Hellas, selv om man fortsatt ofte kan se katharevusa-former.
Nygresk er på mange måter forskjellig fra klassisk gresk, blant annet gjennom påvirkning fra andre språk gjennom middelalderen, og ved store endringer i grammatikken. Slektskapet er dog meget klart, og en som leser nygresk vil oftest kunne forstå en stor del av en klassisk tekst og det meste av en nytestamentlig tekst.


Grødem skole.
Grødem skole er en barne- og ungdomsskole i Randaberg kommune i Rogaland. I 2008 hadde den 585 elever.
Skolen består av fire bygg; 1. klassebygg, småskoletrinn, mellomtrinn og ungdomstrinn.
Det er ansatt 90 lærere på skolen.
Nåværende rektor (2011) er Helene Vistnes.


Simone Pasqua.
Simone Pasqua (født 17. november 1492 i Taggia i Genova i Italia, død 4. september 1565 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble biskop av Luni-Sarzana.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Pasqua, Simone
Pasqua, Simone
Pasqua, Simone
Pasqua, Simone


Flavio Orsini.
Flavio Orsini (født 1532 i Roma i Italia, død 16. mai 1581 i Pozzuoli nær Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble biskop av Muro, og senere forflyttet til Spoleto. Tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han tilhørte Orsinislekten som gav Den katolske kirke en rekke paver og kardinaler: Pavene Cølestin III (1191–1198), Nikolaus III (1277–1280) og Benedikt XIII (1724–1730); og kardinalene Matteo Rosso Orsini (1262); Latino Orsini (1278), Giordano Orsini (1278), Napoleone Orsini Frangipani (1288), Francesco Napoleone Orsini (1295), Gian Gaetano Orsini (1316), Matteo Orsini O.P., (1327), Rinaldo Orsini (1350), Giacomo Orsini (1371), Poncello Orsini (1378), Tommaso Orsini (1382/85), Giordano Orsini (1405), Latino Orsini (1448), Cosma Orsini (1480), Giambattista Orsini (1483), Franciotto Orsini (1517), Alessandro Orsini (1615), Virginio Orsini (1641), og Domenico Orsini d'Aragona (1743).
Orsini, Flavio
Orsini, Flavio
Orsini, Flavio
Orsini, Flavio


Spoleto.
Spoleto er en by i den italienske regionen Umbria, og ligger i provinsen Perugia. Byen har ca 35 000 innbyggere.
Historie.
Antikkens "Spoletium" nevnes for første gang i historiske kilder i 241 f.Kr.. Etter slaget ved Trasimenersjøen i 217 f.Kr.) ble Spoletium angrepet av Hannibal, men byen klarte å slå angriperne tilbake, Under den andre punerkrig var byen en forbundsfelle med Roma. Under borgerkrigene var byen også omkjempet.
I Romerriket blomstret byen som handelssted, men fikk ikke noen føresterangs betydning. Den lå ikke ved noen av de store romerveiene, ved en av de romerske sideveier. Byen fikk biskop på 300-tallet.
Under langobardene, i 570, ble Spoleto hovedstad for et stort og uavhengig hertugdømme. Markgrevinnen Matilda skjenket til slutt hele hertigdømmet til pave Gregor VII.
I 1155 ødela Fredrik Barbarossa byen. I 1213 ble den endelig inntatt og ble en del av Kirkestaten under pave Gregor IX. På den tid paven residerte i Avignon var den igjen heftig omkjempet, men til slutt, i 1354, klarte kardinal Gil Alvarez de Albornoz i få byen permanent innlemmet i Kirkestaten på nytt.


Romagna.
Romagna er en historisk region i det nordlige Italia. Den utgjør sammen med Emilia den moderne region Emilia-Romagna. Romagna ligger mot Adriaterhavet i øst og omfatter de moderne provinsene Ravenna, Forlì-Cesena, Rimini og en del av provinsen Bologna.


Arnhem.
Arnhem (nedersaksisk: "Ernem") er hovedstad i provinsen Gelderland. Arnhem ligger ved elven Nederrijn. Arnhem har 147 365 innbyggere (per 30. november 2009), og er dermed en av de 15 største byer i Nederland.
Historie.
Byen fikk i 1233 bystatus av Otto II av Gelre, greve av Zutphen. Dokumentet finnes fortsatt og oppbevares i "Duivelshuis" ('djevelhuset') som nå er del av rådhuset.
Arnhem ble ikke bygget ved Rhinens bredder, men på jordene som lå høyere opp. Arnhem ble etablert der veien mellom Nijmegen og Utrecht/Zutphen delte seg. Syv bekker leverte vann til byen. Først når Rhinens løp ble endret av Arnhems innbyggere rundt 1500 havnet Arnhem ved elvens bredder. Byen vokste og hadde på 1400-tallet cirka 4 000 innbyggere; det ble bygget murer og tårn til forsvar for byen.
I 1850 var det 9 000 innbyggere i Arnhem. På 1800-tallet ble områdene rundt Arnhem og Nijmegen veldig populære blant det etablerte borgerskapet. De flyttet fra vesten til østen av landet, og kreerte av Arnhem en by med en utstråling av elite. Arnhem ble også kalt «Østens Hage» i denne perioden. Da veksten stagnerte noe, ble det anlagt parker for å trekke turister. Sammen med byen Apeldoorn har Arnhem fortsatt kallenavnet «Parkby».
Også etter krigen ble byen med mye flid bygget opp på nytt, og er nå et levende sentrum av aktiviteter. Byen utvides stadig; for øyeblikket bygges det en ny bydel, Schuytgraaf, med 6 500 boliger.
Arnhem har som siste by i Nederland et trolleybuss-system for offentlig transport.
Den andre verdenskrig.
Byen ble hardt skadet under andre verdenskrig. Slaget om Arnhem (september 1944) er den tragiske historien om polske og britiske fallskjermsoldater som ble droppet bak de tyske linjene med den hensikt å erobre Rhinbroen uskadd. Herfra kommer uttrykket «en bro for langt». Den britiske oberstløytnant John Frost klarte å erobre broen, men den britiske andre armeen lot vente på seg, og slaget om Arnhem var tapt. Tyskerne var redde for en gjentagelse, og den 24. september ble alle 95 000 innbyggere tvunget til å forlate byen. Da de etter krigen vendte tilbake, viste det seg at hele byen var ødelagt og plyndret. Mange bygninger i den gamle bykjernen, blant annet Eusebiuskirken, var lagt i grus.
Rhinbroen ble på 16. september 1978 omdøpt til John Frost-broen. Det finnes et minnesmerke fra slaget ved broen.
Slaget om Arnhem (og "Operation Market Garden") er beskrevet i boken "A Bridge Too Far" (1974), skrevet av Cornelius Ryan. Boken ble i 1977 filmet med Richard Attenborough som regissør. Broscenene i filmen er dog ikke filmet ved Arnhem, men ved Deventer, som har samme type bro.


Gallia.
Gallia (Latin: Gallia, gresk: Galatia) var på sitt meste et område i Vest-Europa, som i dag er Frankrike, Belgia, i tillegg til de vestlige deler av Sveits, Po-sletten i Nord-Italia, og delene av Nederland og Tyskland på vestsiden av Rhinen. Gallerne snakket gallisk (en tidlig variant av keltisk). I henhold til hva som Julius Cæsar har skrevet var gallisk ikke det samme som aquitansk og belgisk. I henhold til hva som kan leses fra arkeologiske undersøkelser tilhørte gallerne jernaldersivilisasjonen La Tène-kulturen som strakte seg over hele Gallia, foruten også øst til Raetia, Noricum, Pannonia og sørvestlige Germania.
Kopi av en del av gallisk krigsbanner, 100-tallet f.Kr. fra Soulac-sur-Mer (Keltermuseet i Hallein i Salzburg).
I 281 f.Kr. slo en stor gruppe gallere, angivelig 10 000 krigere samt kvinner og barn, seg ned i Thrakia, mens en annen gruppe, ledet av høvdingen Brennus beseiret romerske soldater i et slag en gang rundt 390 f.Kr. i kjølvannet av den galliske invasjonen av Balkan i tiden 281-279 f.Kr. da galliske bosettere flyttet seg så langt unna som til Lilleasia. De slo seg til slutt ned i det østlige Frygia og i Kappadokia, i en region som fikk navnet Galatia etter dem.
I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. falt Gallia inn under romersk styre. Gallia Cisalpina ble erobret i år 203 f.Kr. og Gallia Narbonensis i 123 f.Kr. Gallia ble invadert av kimbrere, en germansk stamme, og teutonere, en annen germansk stamme, etter 120 f.Kr., men som ble slått tilbake av romerske styrker i 101 f.Kr. Julius Cæsar greide til sist å underkaste de gjenværende delene av Gallia i hans krigstokt i tiden 58 til 51 f.Kr. Romersk kontroll over Gallia varte i fem århundrer inntil den siste romerske utbryterstat, besittelsen Syagrius (eller "Soissons"), falt for frankerne i år 486 e.Kr. I løpet av den romerske epoken hadde den galliske kulturen blitt blandet til en gallo-romersk kultur og gallisk språk var sannsynligvis utdødd ved 500-tallet.
Navn.
Navnene Gallia og Galatia er av usikker opprinnelse, enten fra et tidligere stammenavn, eller et eksonym. Birkhan (1997) betraktet et rotord "*g(h)al-" "mektig" (urindoeuropeiske "*gelh", godt attestert i keltisk og med slektskap i baltisk-slavisk), men spekulerer på om navnet også kan ha blitt tatt fra en elv med navnet "Gallos", sammenlignbar med navnene "Volcæ" og "Sequani", som er sannsynligvis avledet fra hydronymer. Det har også vært forsøk på å spore "Keltoi" og "Galatai" til felles opprinnelse. Det er mest sannsynligvis at disse begrepene har sin opprinnelse fra mindre stammer, "*Kel-to" og/eller "Gal(a)-to-", som var de tidligste galliske stammene som kom i kontakt med den romerske verden, men som siden har forsvunnet eller oppgått i andre stammer uten å etterlate seg spor i de historiske nedtegnelsene.
Den jødiske historikeren Josefus hevdet at gallere nedstammet fra Gomer, en sønnesønn av Noah. Hellenistisk etiologi forbinder navnet med Galatia (først attestert av Timaeus av Tauromenion på 300-tallet f.Kr.) og det ble foreslått at sammenslutning var inspirert av gallernes «melkehvite» hudfarge (γάλα, gala, «melk»), gresk Γαλάται, "Galatai", "Galatæ".
Engelske "Gaul" og franske "Gaule", "Gaulois", er ikke beslektet til latinske "Gallia" og "Galli" til tross for den ytre likhet. De er heller avledet fra det germanske begrepet "walha", «fremmed», «romersk person», et eksonym gitt av germansktalende til keltisktalende, sannsynligvis via en latinisering av frankiske "*Walholant" «Gaul», bokstavelig «landet til de fremmede/romere», (noe som gjør begrepene "waliser" og "wallachia" delvis beslektet), det vanlige ordet for ikkegermanere, det vil si samlegruppen av keltisktalende og latinsktalende.
Navnet "Gaul" er tidvis feilaktig knyttet til det etniske navnet "Gael", noe som er avledet fra gammelirske Goidel (lånt i seg selv på 600-tallet fra urwalisisk Guoidel, stavet Gwyddel på mellomwalisisk og moderne walisisk, er sannsynligvis avledet fra et brytonisk rotord "*Wēdelos" i den bokstavelige meningen «skogmann», «villmann») navnet er således ikke beslektet. På den andre siden, det irske ordet "gall" som opprinnelig betydde «en galler», det vil si en som kom fra Gallia, ble senere utvidet til å bety en hvilken som helst fremmed, og ble deretter en generell betegnelse på norrøne vikinger, og senere igjen av normannere. Ordet "gael" og "gall" er tidvis benyttet sammen som kontrast, eksempelvis i boken "Cogad Gáedel re Gallaib" fra 1100-tallet.
Romersk Gallia.
"Hovedartikkel: Romersk Gallia."
I 390 f.Kr. plyndret gallerne Roma, og i mer enn tre århundrer forble de sterkere enn romerne. Det var først i årene 58–51 f.Kr. at Julius Cæsar slo dem og erobret Gallia. Området ble delt i flere provinser.
Vandalere, alanere og svebere krysset Rhinen og invaderte Gallia den 31. desember 406. Dette markerer begynnelsen på slutten for det romerske styret, som endte da guvernøren Syagrius ble slått av frankerne i 486.
I populærkulturen.
Tegneseriefigurene Asterix og Obelix er framstilt som gallere.


Dolaucothi gullgruve.
Dolaucothi gullgruve, også kjent som Ogofau gullgruve, var en romersk gullgruve nær Pumsaint i Carmarthenshire, Wales. Den ligger i dalen elven Cothi renner gjennom. Den er den eneste gullgruve i Wales utenom gullbeltet i Dolgellau, og er registrert som et fornminne.
Arkeologiske undersøkelser ha vist at gruvedriften startet i bronsealderen. Den var da betraktelig grunnere enn den romerske gruven. Romerne kom omkring 75, og drev gruven som et offentlig foretak frem til 140. De brukte antagelig slaver fra området som arbeidere. Det ble også reist et fort like ved for å beskytte gruven.
Det finnes ikke spor av at man har slått mynt i området, så gullet må ha blitt fraktet til andre steder. Det ser ut til at noe av det har blitt sendt helt til Roma, hvor man har brukt det til å slå mynt.
Etter 140 ser det ut til at gruven ble tatt over av privatpersoner. Driften fortsatte frem til slutten av det 4. århundre, kort tid før slutten på det romerske styret i Britannia. Den var deretter stengt helt frem til det 19. århundre, da det ble forsøkt å drive den igjen. I 1930-årene hadde sjakten nådde en dybde på 131 meter, men på grunn av problemer med sikkerheten på grunn av oversvømmelser og dårlig vedlikehold ble den nedlagt i 1938.
Gruven eies nå av National Trust, som arrangerer guidede turer til både gruven og romerske funn i nærheten.


Escalator over the Hill.
"Escalator over the Hill" er en av de få jazzoperaer som har blitt skrevet.
Den ble skrevet av Carla Bley mellom 1967 og 1971 og kan i dag betraktes som et musikkhistorisk dokument.
Da Carla Bley arbeidet med komposisjonen «Detective Writer's Daughter» i januar 1967 fikk hun tilsendt et dikt av Paul Haines som passet perfekt til musikken. De så dette som et tegn og besluttet å skrive en opera sammen. Året etter begynte de med innspillingene. På grunn av pengemangel og problemer med koordinasjonen av musikerne, varte det uvanlig lenge før de var ferdige. Carla Bley måtte spille med de musikerne som tilfeldigvis hadde tid. På denne måten oppsto den lange og uvanlige besetningslisten til musikkverket. Librettoen ble sendt fra India der Haines bodde.
Bley og Haines kalte det ikke en opera, men «a chronotransduction», noe som betyr "en tidens gjennomføring". Teksten binder verket sammen som en enhet, selv om en egentlig handling ikke eksisterer. Operaens form kan heller minne om et dia-show. Forskjellige musikalske formasjoner kommer etter tur i forgrunnen, som for eksempel "«Hotel Lobby Band»" med Gato Barbieri og Roswell Rudd, "«Jack's Travelling Band»" med Jack Bruce og John McLaughlin eller "«Desert Band»" med Don Cherry.
Verket ble uroppført 1997 i Köln.
Rolleliste.
Jane Blackstone, Carla Bley, Jonathan Cott, Sharon Freeman, Steve Gebhardt, Tyrus Gerlach, Eileen Hale, Rosalind Hupp, Jack Jeffers, Howard Johnson, Sheila Jordan, Michael Mantler, Timothy Marquand, Nancy Newton, Tod Papageorge, Don Preston, Bill Roughen, Phyllis Schneider, Bob Stewart, Pat Stewart, Viva


Justin Gatlin.
Justin Gatlin (født 10. februar 1982 i Brooklyn, New York) er en amerikansk friidrettsutøver.
Gatlin var tidlig i karrieren en lovende utøver på 110 meter hekk, men etter hvert kuttet han ut hekkene. I OL 2004 i Athen vant han gullmedaljen på 100 meter på tiden 9,85, der han slo Francis Obikwelu fra Portugal og tittelforsvareren Maurice Greene. Han tok også bronse på 200 meter, og sølv med det amerikanske laget på 4 x 100 meter stafett.
Han var den dominerende sprinteren under VM 2005 i Helsingfors, der han vant gull på både 100 meter og 200 meter. På 100 meter løp han på 9,88, og passerte mållinjen hele 17 hundredeler foran neste løper.
Gatlin satte 12. mai 2006 ny verdensrekord på 100 m med tiden 9,76 i et et Super Grand Prix-stevne i Doha, Qatar. Fem dager senere ble imidlertid tiden fra Qater korrigert til 9,77. Det betyr at Gaitlin bare tangerte Asafa Powells ett år gamle rekord.
Justin Gatlin ble senere tatt for bruk av doping og blir utestengt fra idretten i 4 år. Han var tatt for dopingbruk tidligere og fikk derfor en lang straff. Videre mistet han verdensrekorden han satte i 2006.
Etter utestengelsen tok han gull på 60 meter ved VM i friidrett innendørs 2012 i Istanbul, foran Nesta Carter og Dwain Chambers. Han løp på 6,46.


Francis Obikwelu.
Francis Obikwelu (født 22. november 1978 i Nigeria) er en portugisisk friidrettsutøver.
Sprinteren Obikwelu kom i 1994 fra Nigeria for å delta i junior-VM i Portugal, og ble værende i Lisboa. Under VM i friidrett 1997 i Athen vant han sølv med Nigeria på stafetten. To år senere vant han sølv på 200 meter i Sevilla og bronse med det nigerianske stafettlaget.
Da Obikwelu ikke ble tatt ut til OL 2000 i Sydney, søkte han om portugisisk statsborgerskap i oktober 2001.
Under OL 2004 i Athen tok han sølv på 100 meter på tiden 9,86, som var ny europarekord.
Han vant gull på både 100 og 200 meter under EM 2006 i Göteborg, den første dobbeltseieren i sprint siden 1978, da italieneren Pietro Mennea vant begge sprintdistansene.


Steffi Nerius.
Steffi Nerius (født 1. juli 1972 i Bergen, Mecklenburg-Vorpommern) er en tysk friidrettsutøver som har vært i verdenseliten i spydkast siden 2000. Hennes største prestasjon er gullmedaljen under VM 2009 (67,30 m).
Det store, internasjonale gjennombruddet kom under OL 2000 i Sydney, da hun kom på fjerde plass med 64,84 m.


Gnaeus Julius Verus.
Gnaeus Julius Verus var en romersk politiker, offiser og embetsmann i det 2. århundre.
Det første embetet man vet han hadde var som legat til Legio XXX Ulpia Victrix i Germania Inferior. Han var konsul omkring år 151 og ble deretter guvernær i Germania Inferior.
Omkring år 155 ble han guvernør i Britannia. Han fikk med seg styrker fra Germania, antagelig for å slå ned et opprør eller for å forsterke enheter som hadde lidd tap under et tidligere opprør. Man ved at brigantene gjorde opprør på denne tiden, noe som resulterte i at romerne gav opp den antoninske mur og trakk seg tilbake til Hadrians mur.
Verus tok kontroll over en stor den av brigantenes område. Han grunnla antagelig en ny by eller gav området til keiseren. I 158 ble han erstattet av en ny guvernør.
Verus, Gnaeus Julius
Verus, Gnaeus Julius


Folcmar.
Folcmar (også "Folcmarus, Volcmarus, Folkmar") (død 18. juli 969) var erkebiskop av Köln fra 965 til 969.
Fra usikkert slekt var han kanskje sønn av greven Friedrich II. og dennes ektefelle Bia. Han er også nevnt som elev av sin forgenger Bruno den store. Han var domherre i Hildesheim, Köln og Propst i Bonn. I slutt av året 965 fikk han fra keiseren Otto I erkebispedommet Köln.


Bislett Games.
Bislett Games 4. juni 2010
Bislett Games er et årlig friidrettsstevne som blir arrangert på Bislett stadion i Oslo, vanligvis den første fredagen i juni, og inngår i IAAFs Diamond League. Arrangør er Bislett Alliansen.
Bislett Games har med bare ett unntak blitt arrangert på Bislett stadion hvert år siden starten i 1966. I 2004, da Bislett var under ombygging, ble stevnet avholdt på Fana stadion i Bergen.
Historie.
EM i friidrett 1946 ble arrangert på Bislett stadion. Dette var opptakten til en tradisjon med årlige stevner fra 1947. Stevnene hadde navn som "Oslo-lekene", "Høst-lekene", "Septemberlekene" og "Norden-USA" (en utvidet landskamp). Stevnene slet økonomisk, selv om det stadig ble satt nye verdensrekorder, og i 1965 samlet Osloklubbene IL i BUL, Vidar og IK Tjalve seg, og dannet Bislett-alliansen. Samme år holdt IK Tjalve sitt jubileumsstevne, der Ron Clarke (Australia) satte verdensrekord på 10 000 meter. Mange regner dette som det første Bislett Games, men det ble arrangert av Bislett-alliansen året etter, i 1966. De første årene ble det arrangert to stevner årlig, men etter hvert ble det ett sommerstevne.
Fra 1966 ble også Bislett-medaljen innstiftet, rettet mot martkante utøvere og prestasjoner under lekene på Bislett. De første mottakerne var langdistanseløperen Thor Helland, spydkasteren Terje Pedersen og sprinteren Carl Fredrik Bunæs.
Arne Haukvik.
Telemarkingen Arne Haukvik (1926–2002) en tidligere politiker (Sp) og sentral medlem i Bondeungdomslaget (BUL), var en av initiativtakerne til stevnet i 1966. Han ble leder for Bislett-alliansens stevner, inkludert Bislett Games. Haukvik var samtidig Ron Clarkes manager, og når Ron Clarke var i Europa, var det vanlig at han bodde hos Haukvik på Bjerke i Groruddalen. Når journalister kom for å intervjue Clarke, ble de gjerne invitert på jordbær og fløte i hagen. Dette var opptakten til Haukviks «jordbærselskap» og pressetreff dagen før Bislett Games. Fra 2001 ble pressetreffet flyttet til Oslo Rådhus. Haukvik døde av kreft i 2002, 76 år gammel.
Svein Arne Hansen tok over ansvaret med å skaffe de beste utøverne til stevnet på 1990-tallet. Han ble senere generalsekretær i Friidrettsforbundet, og overlot lederjobben i Bislett Games til den tidligere høydehopperen Steinar Hoen i 2007.
Verdensrekorder satt under Bislett Games.
a>» Tangui er på vei ut av løpet etter 450 meter.
Følgende verdensrekorder er satt under Bislett Games siden IK Tjalves jubileumsstevne i 1965.


Arne Haukvik.
Arne Haukvik (født 12. februar 1926 i Sauherad i Telemark, død 21. august 2002 i Oslo). Han var i mange år politiker for Senterpartiet, og representerte partiet både i Oslo bystyre og på Stortinget. Han ble med i Pensjonistpartiet fra 8. april 1997 da Senterpartiet ikke renominerte han. Han satt i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité.
Han er allikevel mest kjent for sitt engasjement for Bislett Games gjennom flere tiår, hvor hans varemerker var jordbærfest i sin egen hage hvert år før lekene startet, og sin karakteristiske stråhatt.


Kulturplanter.
Kulturplanter eller kulturvekster er planter som gjennom dyrking og foredling (domestisering) er tatt i bruk for menneskelige formål. Det er altså kort sagt Jord- og hagebruksvekster.


Bekkestua.
Bekkestua er et strøk i Bærum kommune og et viktig knutepunkt og handlesenter.
Historisk sett er Bekkestua en del av Stabekk da dette senteret er bygget ut på tomtene til Øvre Stabekk gård (senere Ringstabekk etter eieren Jens Ring), og ble tidligere omtalt som Øvre Stabekk. Dagens navn skriver seg fra anleggelse av stoppested for Bærumsbanen i 1924.
Stedet gjennomgikk på midten av 1990-tallet en rekke større utbygginger og fikk et småbypreg. Bekkestua er også et viktig stoppested på Kolsåsbanen og var en kortere periode siste stoppested. Fra 20. august 2007 til 16. februar 2009 var Bekkestua på ny siste stoppested, denne gangen for Lilleaker-trikken. 17. februar fikk trikken Lilleaker som midlertidig endeholdeplass på grunn av oppgraderingsarbeid, men 1. desember 2010 åpnet skinnegangen fram til Jar stasjon og 15. august 2011 ble linja fram til Bekkestua holdeplass åpnet. Veitunnel (Rv. 160) under tettbebyggelsen åpnet 1994. Stoffhuset er en fredet bygning i sentrum av Bekkestua. Bekkestua betjenes av busslinjene 131 (Oslo Bussterminal – Bekkestua), 142 (Bekkestua – Kolsås), 143 (Bærums Verk – Oslo Bussterminal), 731 (Sandvika – Bekkestua), 732 (Ila Fengsel – Sandvika), 733 (Rykkinn – Snarøya).


Durra.
Durra er en gammel kulturplante av slekten "Sorghum" i grasfamilien.
Planten er tørketålende, og er særlig viktig i tropiske strøk. Framfor alt er den en viktig mat- og fôrplante i Afrika. Durra dyrkes i dag også i tempererte områder. Afrikanske slaver brakte planten til Nord-Amerika tidlig på 1600-tallet. USA er i dag verdens største durraprodusent, med 12 mill. tonn av en verdensproduksjon på 56 mill. tonn (2004). Deretter følger Nigeria og India med 8 og 7 mill. tonn.
En regner med at domestisering av vill durra fant sted for ca. 2 000 år siden i Øst-Afrika, sannsynligvis i Etiopia, Sudan eller øvre Egypt. I India og på [Den arabiske halvøya er det gjort betydelig eldre funn av durra som kan ha vært dyrka.
I flere regioner i India lages et ugjæra brød av durra – "bhakri". I Kina framstilles et brennevin av durra – "maotai". I Nigeria brygges øl av durra.


Delirious?
Delirious? (spørsmålstegnet er en del av navnet) er et band fra Littlehampton, England. Slo igjennom i 1997 med albumet King Of Fools'", da både selve albumet og flere av singlene var inne på de offisielle engelske hitlistene. Har også de seneste årene blitt svært populære i Tyskland.
Delirious? har vært et av de mest populære kristne bandene siden starten på 1990-tallet. Sangene de spiller blir spilt i kirker verden over, og platene deres er solgt i flere millioner eksemplarer.
"Cutting Edge".
Det hele startet i 1992, da bandet spilte på et månedlig arrangement i hjembyen deres, Littlehampton. Etter hvert ble både arrangementet og bandet mer og mer populært, og det ble gitt ut to plater med låter som bandet hadde laget. Cutting Edge 1&2 og Cutting Edge 3&4 inneholdt en ny form for lovsang, mer moderne enn det meste som var blitt skrevet frem til da. "I Could Sing Of Your Love Forever" og "I`m Not Ashamed" er sanger som blir spilt i kristne band den dag idag. Men selv om bandet kjapt ble populært i England, var det først da vokalisten Martin Smith og bassisten Jon Thatcher var involvert i en alvorlig bilulykke, og Smith ble liggende på sykehus i flere uker, at de fikk tenkt seg om og valgte å spille i bandet på fulltid, nå under navnet Delirious?.
I 1996 kom livealbumet Live & In The Can ut, med 7 låter live, i tillegg til en rekke "spontaneous parts", med utdrag fra forskjellige konserter.
"King Of Fools".
I 1997 ga de ut "King Of Fools", et album som ble vel mottatt både i kristne kretser og på engelske hitlister. De ble omtalt som "Englands best bevarte hemmelighet innen pop-musikk", og i løpet av året hadde de spilt for hundretusener av mennesker, blant annet på Wembley Stadium. Albumet inneholdt sanger som "History Maker", "Deeper" og "What a Friend I`ve Found".
Tidlig 1998 kom både livealbumet d:Tour 1997 Live, en livekonsert fra Southampton, i tillegg til A View From The Terraces'", en VHS som fulgte bandet gjennom 1997.
"Mezzamorphis" og "Glo".
I 1999 kom Mezzamorphis, et mer rockepreget album, i motsetning til deres tidligere utgivelser som hadde vært preget av lovsang. Selv med låter som "Bliss", "Heaven" og "Kiss Your Feet", førte det "sekulære stempelet" til at albumet fikk en blandet mottakelse blant annet i USA, der mange mente at Delirious? hadde mistet fokuset de hadde hatt. Blant annet fikk setningen "...she`s as pretty as hell..." mange til å se rødt. Bandet svarte med å gi ut Glo året etter, et lovsangspreget album. Fantastiske lmelodier og ærlige tekster førte til at albumet ble hyllet av de fleste som hørte det, og sanger som "My Glorious" og "Investigate" er fortsatt enormt populære.
Samme år ga bandet også ut deres andre VHS; Promod:e'", som inneholst en del av musikkvideoene de hadde laget.
"Audio Lessonover" og "World Service".
Imens Glo tok verden med storm, arbeidet bandet med et nytt album. Sensommeren 2001 kom det ut, og mottakelsen av Audio Lessonover var blandet. Det var mer rockepreget enn noen gang, og bandet hadde beveget seg inn i en stil de svært lite hadde vært innom tidligere. Selv om mange likte det, var det også mange som mente at Delirious? burde holdt seg til det de var best til, nemlig banebrytende lovsangsmusikk. Selv med populære låter som "Take Me Away" og "Fire" ble Audio Lessonover (som faktisk er et anagram for "Radio One Loves Us") deres dårligste album, både salgs- og kritikkmessig.
Derfor var det ingen overraskelse at World Service var et album der bandet hadde nærmet seg "Cutting Edge-stilen". Albumet, som kom ut sent i 2003, ble kjapt populært, og låter som "Rain Down" og "Every Little Thing" ble mye spilt i mange hjem. Delirious? hadde igjen befestet seg som et av verdens aller beste kristne band.
I tillegg hadde fansen (og andre) fått muligheten til å høre bandet så godt som live, i form av dobbelt-CD`en Access:d, som inneholdt 25 sanger live. En fantastisk CD, som solgte unna på begge sider av atlanteren. Vi fikk også Archive:d'", deres første DVD, som blant annet inneholdt de to tidligere utgitte VHS`ene.
"The Mission Bell".
The Mission Bell, utgitt november 2005, er deres hittil siste album. Det ble kjapt omtalt som deres kanskje mest ærlige album, og selv om det er relativt nyutgitt er det åpenbart at "Now Is The Time", "Miracle Maker" og "Take Off My Shoes" er låter som kommer til å bli spilt mye i årene som kommer. The Mission Bell er allerede utnevnt til et av bandets aller beste album, kanskje det beste. Og hvordan fortsettelsen blir? Ingen vet, men likevel tyder lite på at bandet kommer til å gi seg med det første.


Norsewood.
Norsewood er et tettsted som ligger i den nordlige enden av Tararuadistriktet, sør i Hawke's Bay på New Zealand, midt i det som engang var det tettvokste skogsområdet kalt «Seventy-Mile-Bush» («70-milsskogen»). Innbyggertallet er i dag omkring 330 mennesker. Tettstedet er delt i to av riksveien; "Upper Norsewood" og "Lower Norsewood" (øvre og nedre Norsewood).
Historie.
Tettstedet ble grunnlagt i 1872 da det kom cirka 360 nordmenn og 11 svensker med skipet «Høvding» til Napier 15. september, etter en sjøreise som hadde vart i 108 dager. Tidligere samme dagen kom også det engelske skipet «Ballarat» til Napier. Blant passasjerene her var om lag 70 dansker. Av passasjerlistene går det fram at mange av de norske innvandrerne i den første bølgen kom fra Vestfold og Østfold, nærmere bestemt Glemmen og Tune. Denne innvandringen var kommet i stand etter at styresmaktene på New Zealand hadde sendt representanter til de skandinaviske landene for å få folk til å utvandre til New Zealand. De fleste av disse skandinavene ble de første nybyggerene i Norsewood, resten — for en stor del dansker — grunnla byen Dannevirke, om lag 22 km unna.
I løpet av de første årene med tilrettelagt innvandring av skandinaver (1871—1876) kom det i alt 3227 til landet. I 1878 utgjorde skandinavene litt over 1% av innbyggertallet på New Zealand, den høyeste prosentdelen de noen gang nådde.
Norsewood blir bygd.
I de neste årene kom hundrevis av andre nybyggerer som strevde for å skape seg et nytt liv på mange av 40-acre gårdene i Norsewood — som dermed ble det viktigste tettstedet i området. Blant disse menneskene var det mange flere nordmenn, og også svensker, dansker, tyskere og briter. Livet var svært strevsomt for mange av disse, og fattigdom var velkjent i distriktet. De ble også utsatt for naturkatastrofer, som flom i 1880, og en stor brann i 1888 ødela mye av Norsewood og gjorde om lag 170 mennesker hjemløse.
Newzealandske styresmakter hadde lovet å sysselsette disse innvandrerene med forskjellige former for offentlig arbeid, blant annet bygging av veier og jernbane. Men ting gikk ikke alltid som planlagt, særlig ikke etter at landet gikk inn i økonomiske nedgangstider omkring 1880.
Men i løpet av 1880-åra ble jernbanen sakte, men sikkert, bygd gjennom skogsområdene, det ble satt opp sagbruk, og gradvis ble skogsområdene gjort om til produktivt jordbruksland. Fra omkring år 1900 avtok den skandinaviske innvandringen.
Kultur og språk.
I de tidligste årene kom det en kort tid ut fire aviser på skandinaviske språk i området. Men de fleste av innvandrerne ønsket å bli naturaliserte britiske borgere, og morsmålet ble borte etter første eller andre generasjon. I Norsewood ble det snakket norsk fram til i 1920-åra.
Ved ethundreårsfeiringen av Norsewood i 1972 økte interessen for norsk kultur og tradisjon, men ikke for språket. Det som nå lever av det norske språket, er endel etternavn, gatenavn og innskrifter på gravsteiner.
Byen tar allikevel vare på det norske opphavet sitt, og feirer hvert år 17. mai på den søndagen som faller nærmest nasjonaldagen. Den norske staten har ògså vist stedet oppmerksomhet: Ved hundreårsjubiléet i 1972 fikk Norsewood en Bindalsfæring i gave fra den norske regjeringen. Denne båten står utstilt i et glasmonter i Upper Norsewood. En tekstilvirksomhet med ganske stor vareeksport til Australia og Asia, bærer navnet "«Norsewear»" og ligger i Lower Norsewood.


Wado-ryu.
Wado-ryu er en stilart innen karate som ble grunnlagt av Hironori Ohtsuka i 1930-årene og betyr «fredens vei». Den er en av fire større stilarter innen karate.
Ohtsuka var mester i Ju-Jutsu da han begynte å trene karate for Gichin Funakoshi, og Wado Ryu ble en blanding av den Ju-Jutsuen han kunne fra før og karate fra Okinawa. For sin utvikling av stilarten Wado-ryu ble stormester Hironori Othsuka tildelt tittelen "Mejin" av den japanske keiser, som den eneste innen kampsportkunsten som er blitt beæret med denne tittelen. Wado Ryu kjennetegnes av hurtige teknikker og spesielle kroppsforflytninger («Taisabaki»).
Både i Norge og internasjonalt er det flere organisasjoner som underviser Wado Ryu Karate. "Wado-Ryu Norge" (WRN) består i dag av 13 klubber som ligger spredt rundt i landet, og som samles ved flere anledninger gjennom året. Det mest sentrale arrangementet er sommerleiren, som strekker seg over en hel uke og med Sensei M. Shiomitsu som instruktør, men også weekendtreninger på Gol, samt Wado Cup og juletrening med Sensei M. Shiomitsu er populært blant medlemmene.
Den andre store Wado-Ryu-organisasjonen i Norge er "WIKF Norge" som består av 13 klubber på vestlandet, østlandet, Trøndelag og i Nordland. WIKF Norge ble grunnlagt av sensei Mihajlo Misic (7. dan) og blir i dag ledet av sensei Cato Bruarøy (6. dan). WIKF Norge tilbyr 10-15 felles treningssamlinger i året fordelt på alle landsdeler organisasjonen har klubber. Alle medlemmer tilbys også treningsleirer over hele verden, der sommersamlingen i Spania og helgesamlingene i London er mest populære blant de norske utøverne.
WIKF – Wado International Karate-Do Federation eller Wado Kokusai Karate-Do Remni ble grunnlagt i 1991 av sensei Tatsuo Suzuki (8. dan) som trente under Ohtsuka. Det er den største organisasjonen internasjonalt og i Norden. Sensei Suzuki ble født i 1928 og var den som innførte Wado Ryu karate til Europa. Han trener fortsatt aktivt i en alder av over 80, og har vært mange ganger i Norge for å instruere. Sist i Sarpsborg i 2009.
Wado Kai er den tredje store internasjonale organisasjonen. I Norge er Skedsmo Karateklubb og Sørum Karateklubb medlem av Wado Kai.
Wado Kai og WIKF har nesten identisk graderingspensum, mens det er større forskjeller mellom Wado Ryu og de to andre organisasjonene. Det er mindre forskjeller i utførelsen av kata i alle de tre organisasjonene.
Beltegrader.
Beltegradene går fra 10.-1.kyu og fra 1.-10 Dan(sort).


IJssel.
IJssel er en elv i Nederland. Med IJssel menes den "Gelderse IJssel", ikke å forveksle med elven Hollandse IJssel som ligger øst for Rotterdam.
Satellittbilde over elveløpet til IJssel
IJssel er en forgrening fra Rhinen, ved Westervoort øst for Arnhem. Elven strømmer i nordøstlig retning og munner ut i IJsselmeer via Ketelmeer. Elvens lengde er ca 125 km.
De viktigste byene ved elven IJssel er Zutphen, Deventer og Kampen. Zwolle ligger strengt tatt ikke ved elven, men ved en sideelv, men blir likevel regnet som en IJssel-by. Historiske tettsteder ved elven er Doesburg og Hattem.
Mellom Deventer og Hattem utgjør elven grensen mellom provinsene Gelderland og Overijssel, mens hoveddelen av elveløpet ligger på Overijssel-grunn. Ovenfor Kampen og det lille tettstedet IJsselmuiden former elven et lite delta av sidegrener, som dog alle er demmet opp.
Merk at navnet IJssel skrives med stor I og J, da dette på nederlandsk ses på som én enkel bokstav (som stammer fra bokstaven Y).
Historie.
Sannsynligvis oppstod elven IJssel ca 12 f.Kr. da den romerske feltherren Nero Claudius Drusus lagde forbindelse mellom Rhinen og Den Gamle IJssel gjennom en kanal som ble kalt Fossa Drusiana. Dette er idag begynnelsen av IJssel. Romerne bygde denne kanalen fordi de ville flytte rikets grense fra Rhinen til Elben (som de ikke lyktes med). De ville bruke Fossa Drusiana for å kunne nå Flevo Lactus (innsjø hvor Flevoland er idag) og IJsselmeer sjøveien.
Øvre delen av elven var opprinnelig De Oude IJssel (den gamle IJssel), som idag er en sidegren som munner ut i IJssel.
Da 13 nederlandske byer ble med i hansaen på 1400 tallet, fikk IJssel en viktig rolle på disse hanseruter. Idag kan man følge hanseruten ved IJssel til fots eller med sykkel.
IJssel spiller fortsatt i dag en viktig rolle som transportåre, hvor de karakteristiske elvebåtene brukes.
Veluwerally.
Hvert år på siste søndag i september holdes "Veluwerally" på elven IJssel, hvor noen hundre deltakere konkurrerer med kanoer. Man starter ved Rhederlaag (ved Giesbeek og har trajekter til Doesburg (35 km), Deventer (50 km) eller Kampen (100 km).


Pingo.
Pingoer ved Tuktoyaktuk, Northwest Territories, Canada
Pingo fra inuittisk, også kjent som bulganniakh fra Sibir, er en kjegleformet jordhaug med en kjerne av is.
Størrelse.
Størrelsen opptil 50 meter høyt, mens det ikke finnes noen definert grense på hvor liten en pingo kan være. En pingo er mellom 30 og 600 meter i diameter, mens hellningsgraden på bakken ofte er mellom 34o til 38o grader, og sjeldent over 45o grader.
Vekst.
De raskest voksende pingoene i verden finner man i områdene rundt der man finner Ibyuk pingoen. Mellom 1973-1975 vokste disse med 2,8 cm. Men de fleste pingoer vokser omkring halvparten av denne hastigheten.
Alle pingoer blir så store tilslutt at de sprekker opp i toppen og kollapser eller så smelter iskjernen. Dette skaper ofte et krater eller innsjø som kalles for pingoruin.


Binært tallsystem.
Det binære tallsystem (også "totallsystemet") representerer numeriske verdier ved å bruke to symboler, som oftest siffrene 0 og 1.
Mer nøyaktig, er det binære tallsystem et posisjonssystem med grunntall to. På grunn av dens relative enkle implementasjon i elektroniske kretser blir totallsystemet brukt internt i så å si alle moderne datamaskiner.
Historie.
Den første kjente beskrivelse av et totallsystem ble gjort av den indiske matematikeren Pingala i sin Chhandah-shastra, og er tidsfestet til det femte eller det andre århundret f.Kr. Pingala beskrev det binære tallsystem i sammenheng med en opplisting av vediske meter med korte eller lange vokaler. I følge den indiske tradisjon er Pingala den yngre broren til grammatikeren Panini.
Selv om den britiske filosofoen Francis_Bacon tidligere hadde beskrevet et utviklet system for skjult binær enkoding til bruk i kryptering, ble det moderne binære totallsystem først fullt ut dokumentert av Gottfried Leibniz i det 17. århundre i hans artikkel "Explication de l'Arithmétique Binaire". Mens Pingalas system bruker symbolene 1 og 2, bruker Leibniz 0 og 1 som det moderne totallsystemet.
Den britiske matematikeren George Boole publiserte i 1854 en forskningsartikkel som beskrev et logisk system som senere skulle bli kjent som boolsk algebra. Det viste seg at hans logiske system var nyttig i utviklingen av det binære system, særlig i implementeringen av den i elektroniske kretser.
Claude Shannon skrev sin masteravhandling "A Symbolic Analysis of Relay and Switching Circuits" i 1937. Denne beskrev for første gang i historien boolsk algebra og binær aritmetikk implementert med elektroniske reléer og brytere. Avhandlingen grunnla praktisk talt teorien bak design av digitale kretser.
George Stibitz, som da jobbet ved Bell Labs, ferdigstilte i november 1937 en relebasert datamaskin som han kalte for «Modell K» (etter «kjøkken», hvor han hadde satt den sammen), som kunne regne ved å bruke binær addisjon. Bell Labs godkjente derfor et forskningsprogram i slutten av 1938 med Stibitz ved roret. Deres Complex Number Computer, som ble ferdig den 8. januar 1940 kunne regne med komplekse tall.
I en demonstrasjon ved American Mathematical Society-konferansen ved Darthmouth College den 11. september 1940 kunne Stibbitz sende kommandoer over telefonlinjen til maskinen med en fjernskriver. Det var den første beregningsbaserte maskinen som noengang hadde blitt kontrollert over en telefonlinje. Noen av deltagerne på konferansen som overvar demonstrasjonen var John von Neumann, John Mauchly og Norbert Wiener som skrev om dette i sine memoarer.
Fremstilling.
1 1 0 1 0 0 1 1
x x o x o o x x
J J N J N N J J
på på av på av av på på
sann sann usann sann usann usann sann sann
a> for å utrykke binære verdier. I denne klokken viser hver kolonne av LED-lys et binært tall.
Den binære verdien som blir representert i hvert tilfelle er avhengig av verdien som man gir hvert symbol. I en datamaskin kan de numeriske verdiene bli representert av to forskjellige spenninger; på en magnetisk disk kan magnetiske polariteter bli bruk. En «positiv», «ja» eller «på» -tilstand er ikke nødvendigvis lik den numeriske verdien av én; det avhenger av hvilken arkitektur som er i bruk.
Binære tallverdier blir som oftest uttalt ved å uttale hvert enkelt siffer for å kunne skille dem fra desimale tall. For eksempel blir det binære tallet «100» uttalt «en null null» i stedet for «hundre» for å markere eksplisitt at det er et binært tall, og siden det er mer korrekt. Siden det binære tallet «100» er likt fire desimalt ville det vært forvirrende og numerisk ukorrekt å kalle tallet for «hundre». Er man vant med å jobbe med binære tallverdier er det både nærliggende og korrekt å kalle tallet for «fire».
Telling binært.
Å telle i det binære tallsystem er likt som å telle i hvilket som helst annet tallsystem. Man starter med et enkelt siffer, og tellingen fortsetter gjennom hvert symbol i økende rekkefølge. Det desimale tallsystemet bruker symbolene 0 til 9, mens det binære bruker bare symbolene 0 og 1.
Når sifferet helt til høyre når 9, starter tellingen igjen på 0, og det andre sifferet blir økt.
Binær aritmetikk.
Aritmetikk i totallsystemet er veldig likt aritmetikk i andre tallsystemer. Addisjon, subtrahering, multiplikasjon og divisjon kan gjøres på binære tall.
Addisjon.
Dette er kjent som "mente" i de fleste tallsystemer.
1 1 1 1 1 (mente)
+ 1 0 1 1 1
1 0 0 1 0 0.
I dette eksempelet blir to tall lagt sammen: 01101 (13 desimalt) og 10111 (23 desimalt). Den øverste raden viser mentesifferene som blir brukt. Hvis man starter i kolonnen ytterst til høyre ser vi at 1 + 1 = 10. 1-tallet blir satt opp i mente, og 0-sifferet er skrevet nederst i kolonnen til høyre. Den andre kolonnen fra høyre er lagt sammen: 1 + 0 + 1 = 10 igjen; 1-tallet blir overført i mente og 0 er skrevet på bunnen. Den tredje kolonnen: 1 + 1 + 1 = 11. Denne gangen blir 1-tallet overført og et 1-tall er skrevet nederst. Hvis man fortsetter på denne måten får man sluttsvaret 100100.
Subtrahering.
1 1 0 1 1 1 0
– 1 0 1 1 1
1 0 1 0 1 1 1.
Å subtrahere et positivt tall er ekvivalent til å "addere" et negativt tall med lik absoluttverdi; datamaskiner bruker vanligvis toerkomplement notasjonen for å representere negative verdier. Denne notasjonen eliminerer behovet for en eget "trekke-fra"-operasjon. For flere detaljer, se toerkomplement.
Multiplikasjon.
Multiplisering i det binære tallsystemet er tilsvarende metoden i det desimale tallsystemet. To tall "A" og "B" kan bli mulitplisert ved delvise produkter: for hvert siffer i "B" blir produktet av det sifferet i "A" utregnet og skrevet på en ny linje, et hakk til venstre for hver gang. Summen av alle disse delvise produktene gir sluttresultatet.
× 1 0 1 0 (B)
0 0 0 0 ← Tilsvarer til null i B
1 0 1 1 ← Tilsvarer til en i B
Bitvise logiske operasjoner.
Selv om det ikke er direkte relatert til den numeriske tolkningen av binære symboler, kan sekvenser av bits bli manipulert ved å bruke Boolske logisk operator. Når en streng med binære symboler blir manipulert på denne måten kalles det en bitvis operasjon.
De logiske operandene AND, OR og Eksklusiv disjunksjon kan bli utført på samsvarende bits på to binære tall. Den logiske NOT operasjonen kan bli utført på individuelle bits i et enkelt binærtall.
Slike operasjoner kan enkelte ganger bli brukt som aritmetiske snarveier, og kan også ha andre fordeler ved utregning. For eksempel kan man kutte av den siste biten av et binært tall (også kjent som binærskifting), tilsvarer å dele på to desimalt.
Se bitvis operasjon.
Desimal.
Denne metoden fungerer for konvertering fra alle grunntall, men det finnes bedre metoder for grunntall som er kvadrater av to, som for de oktale og heksadesimale tallsystemene beskrevet under.
Å multiplisere med grunntallet er enkelt. Man flytter siffrene et hakk til venstre, og 0 er lagt til høyresiden av tallet. For eksempel, 9735 ganger 10 er lik 97350. Derfor er en måte å tolke en streng med siffer er at det siste sifferet [?]. 97352 er lik 9735 ganger 10 pluss 2. Et eksempel på binær form er 11011001112 er lik 1101100112 ganger 2 pluss 1. Dette er essensen i konverteringsmetoden. I hvert steg skriver en nummeret som skal konverteres som 2*k + 0 eller 2*k + 1 for et heltall k som
blir det nye tallet som skal konverteres.
22 + 1 x 21 + 0 x 20
Så algoritmen for å konvertere en heltallsdesimaltall til sin binære form er å dele tallet på to, og skrive resten på ett-posisjonen. Resultatet er igjen dividert på to, og resten skrevet på den neste posisjonen til venstre. Denne prosessen gjentar man til nummeret når null.
Hvis man leser sekvensen av rester fra bunnen og oppover får man det binære tallet 11101102.
Heksadesimalt.
Da heksadesimaltallenes basis 16 = 24, vil en konvertering være særlig enkel - et heksadesimalt siffer representerer en gruppe av fire binære sifre.
Desimale tall til venstre nedenfor. binære tall til høyre nedenfor.
Oktalt.
Oktaltallenes basis er 23 – et oktalt siffer representerer en gruppe av tre binære siffre.


Veluwe.
Veluwe er et skogsområde i sentrum av Nederland, i provinsen Gelderland.
Området ligger mellom tettstedene Apeldoorn – Dieren – Arnhem – Wageningen – Ede – Harderwijk – Hattem.
På Veluwe ligger bl.a. områdene Solse Gat og nasjonalparken Hoge Veluwe.
Store deler av Veluwe består av åser som er skapt under istiden, og dets høyeste punkt er 110 meter. Området er rik på bekker og småelver; noen naturlige, noen utgravd. Langs disse bekker finnes for nederlandske termer spesiell natur (flora og fauna.)
Mye skog på Veluwe er plantet for å holde sanddynene på plass, og er derfor rik på grantrær, som ble funnet velegnet til formålet. Deler av området er også tradisjonelt brukt til jakt. Prins Hendrik, gift med dronning Wilhelmina, satte ut villsvin i området. I området forekommer også muflon og muntjac (Muntiacus reevesi), som er introduserte arter i Nederland. Ravn er også introdusert til området. Ellers er Veluwe rik på hjort og diverse fuglearter.
Utvikling.
Den siste tiden forsøker man å forbinde naturområdene på Veluwe med hverandre til ett gjennomgående område. Slik vil man at isolerte populasjoner kommer i kontakt med hverandre slik at genetisk diversivitet og dermed overlevelsesmuligheter øker.
Man søker også slike forbindelser til områder utenfor Veluwe.
Solse Gat.
Solse Gat er et merkelig sted på Veluwe, og ligger i skogen mellom Putten, Garderen en Ermelo. Stedet er et enormt hull; tilblivelsen av det er ikke klarlagt.
En mulig teori er at stedet ble skapt av et enormt stykke smeltende is under istiden. Det er i så fall en pingoruin. En pingo er en haug av is dekket med jord, opptil 90 m høye, fremkommet ved at grunnvann i permafrostområder presses mot overflatelaget og får dette til å bule opp. Da klimatet ble varmere smeltet ishaugen og blir til en krater eller innsjø.
En annen teori er at stedet er et erodert hull i sanddynene.
Ifølge en gammel legende stod det et kloster på stedet; munkene oppførte seg så dårlig at hele klosteret forsvant ned i jordgapet.
I dag er Solse Gat et populært sted for New Age-tilhengere og ønskekvist-brukere da de finner ley-linjer på dette stedet.


Chieti.
Chieti er en by med ca 52 000 innbyggere i det sentrale Italia, 100 km nordøst for Roma. Den er hovedstad for provinsen Chieti i regionen Abruzzo, og har en vakker gotisk katedral.
Byen er 15 km fra Adriaterhavet. Den består av gamlebyen "Chieti Alto" oppe på et høydedrag, og den moderne industrialiserte "Chieti Scalo" nede i et dalføre.


Segni.
Segni (på latin "Signinsis") er en italiensk småby i provinsen Roma. Den ligger på en høyde i Lepinifjellene, over Saccoelven.


Sofa.
En sofa er et langt møbel beregnet for flere personer til å sitte på. Sofaer kan også brukes til å ligge på, ofte for én person, men gjerne for to eller flere. Sofaer har vanligvis stoppede seter, ryggstøer og armlener og er utstyrt med myke puter slik at de skal være behagelige å bruke.
Utforming.
Sofaer kan være trukket med lær, ekte eller imitert skinn eller forskjellige slags tekstiler. Sofaer er ofte plassert i stuer, resepsjoner eller venteværelser, vanligvis inn mot en vegg, men også trukket ut på gulvet slik at de fyller rommet. Enkelte sofaer er utfomet som hjørnesofaer for bedre tilpassing til rommet. En sovesofa har nedleggbar rygg og løse puter og kan gjøres om til en seng.
Moderne sofaer selges ofte som sittegrupper bestående av en toseter, treseter samt en lenestol med samme trekk og utforming. Et møblement av sofa, lenestoler og et lavt bord, ofte kalt sofabord, kan kalles «salongmøblement». Sofaer kan ellers utstyres med løse pynteputer. Tidligere ble det også brukt antimakassarer, det vil si varetrekk over rygg og armlener brukt for å beskytte mot fettflekker.
Lengde.
Sofaer pleier vanligvis å være til 2-4 personer. Verdens lengste ble satt sammen av Ekornes på Sykkylven på Sunnmøre i et vellykket forsøk på å komme i Guinness rekordbok. Den var 890 meter lang.
Sofavelger og sofabonde.
Uttrykket «sofavelger» skriver seg fra dette møbelet. Man tenker seg at en slik velger under en politisk folkeavstemning foretrekker å bli værende hjemme, trygt plassert i sofaen, fremfor å forflytte seg til valglokalet. En sofavelger kan derfor også kalles «hjemmesitter». Ved valg der kandidatene på forhånd har nokså lik velgeroppslutning gjelder det å snakke til og få med seg de ellers passive sofavelgerne.
En «sofabonde» er et kallenavn for en lat storbonde som deltar lite i det grove arbeidet på gården.


Johan August Sandels.
Johan August Sandels (født 31. august 1764, død 22. januar 1831) var en svensk offiser, adelsmann (greve) og statsmann. Han var riksstattholder i Norge fra 1818 til 1827, og ble utnevnt til feltmarskalk i 1824. Sandels er mest kjent for sin innsats i finskekrigen mellom 1808 og 1809, hvor han blant annet seiret i slaget ved Virta bro.
Oppvekst og unge år.
Johan August Sandels ble født i Stockholm i 1764, som sønn av bergsråd Samuel Sandels. Allerede 11 år gammel ble han i 1775 kadett og i 1777 fenrik ved artilleriet, i 1782 ble han adjutant. I 1787 ble han utnevnt til major og tjenestegjorde ved Karelske regimentet, det var da en bataljon vervede på i alt 600 mann og deltok i Gustav IIIs russiske krig (1788–1790).
Etter krigen ble avsluttet i 1790 ble Sandels utnevnt til oberstløytnant (överstelöjtnant) og nestkommanderende for Karelska dragonregimentet, i tillegg ble han generaladjutant i 1795. I 1799 ble han utnevnt til oberst og i 1803 ble han sjef for Savolaks feltjegerregiment.
Finskekrigen.
Det russiske angrepet på Sverige i 1808, senere kjent som finskekrigen, gav Sandels muligheter han ikke hadde hatt i fredstid. Den 7. april fikk han kommando over den femte brigaden, ialt 1600 mann. I Slaget ved Pulkkila den 2. mai angrep han en mindre russisk styrke og nedkjempet den.
Utover våren og sommeren 1808 førte Sandels en aggressiv kamp mot de russiske styrkene, særlig deres forsyningslinjer. Etter festningen Sveaborgs fall ble den svenske siden klart svekket, men Sandels etablerte en forsvarsstilling ved Toivola pass, en mil nord for Kuopio. På tross av omtrent daglige angrep fra russiske styrke holdt han stand i over 3 måneder, inntil han den 30. september ble tvunget å trekke seg tilbake til Virta bro nord for Idensalmi kirke. I slaget ved Virta bro den 27. oktober slo han en overlegen russisk styrke, det var den siste svenske seier på finsk jord.
Etter Konvensjonen i Olkijoki i november 1808 måtte imidlertid de svenske styrkene trekke seg ut av den finske delen av riket, samme måned ble Sandels utnevnt til generalmajor. I juni 1809 fikk Sandels kommando over Norra fördelningen (de svenske styrkene i Nord-Sverige) og ledet 5. juli de svenske styrkene mot russiske styrker i Slaget ved Hörnefors. Sandels ledet de svenske styrkene inntog i Umeå 21. august.
General og statsmann.
I 1810 ble Sandels utnevnt til interrimspresident i krigskollegium og i 1812 ble han sekundsjef for Svea livgarde. I 1813 ble han forfremmet til generalløytnant og ble beordret til å lede en del av de svenske styrkene i den sjette koalisjonen i sluttkampene mot Napoleon i Tyskland, hvor han deltok i slagene ved Großbeeren, Dennewitz og Folkeslaget ved Leipzig. Han fulgte deretter nordarméen til Holstein, etter fredsslutningen med Danmark-Norge i Kiel i 1814 fortsatte han med sine styrker til Belgia hvor han fikk ansvaret for beleiringen av Maastricht.
I juli samme år fikk han kommando over den ene av de to svenske arméene som invaderte Norge etter landets forsøk på å erklære seg uavhengig. I 1815 ble han utnevnt til greve og sjef for Krigskollegium, hvorpå han tok avskjed fra stillingen som sjef for Svea livgarde.
I 1818 ble han utnevnt til en av rikets herrer, general og riksstattholder i Norge. Dette viktige embete hadde han inntil 1827, hvor han grunnet svekket helse ba seg fritatt. I 1824 ble han utnevnt til feltmarskalk. Johan August Sandels døde i Stockholm 22. januar 1831.
Sandels hadde en imponerende fremtonig, var høyvokst og som soldat var han iherdig og modig, koblet med klokhet og djervhet. Johan August Sandels ble gift i 1809 med friherrinne Ulla Elisabet Hermelin og var far til Samuel August Sandels, også han offiser og general.


Bord (møbel).
a> (1898–1976). Stolsetene skal originalt også være av tre.
a> prinsesse ved bord med enkelt fot ca. 2570 f. Kr.
a> ombord på den svenske dampbåten «Gustavsberg VII» i 1990
Sminkebord 1886 med speil og skuffer
Bord er et møbel med en horisontal plate montert på bordbein eller et understell. Bordplata er oftest av tre, men kan også være av glass, marmor, metall, plast eller andre harde materialer. Bord blir brukt til å legge gjenstander på, til å spise eller arbeide ved. Bord brukes ofte sammen med en eller flere stoler. Som andre møbler kan bord være flyttbare eller fastmonterte, brukes ute og inne og finnes i en mengde varianter.
Bordtyper.
Bord finnes i en mengde størrelser, former og stiler. De fleste har firkantet bordplate for enkel og plassøkonomisk tilpasning til firkantede rom, men mange, særlig spisebord, er runde slik at personene som sitter omkring det, samles på en annen måte og ingen sitter ved kortenden. Et bord kombineres ofte med stoler eller sittebenker. Høyden er avpasset til bruken og stolene rundt. Lave stue-og salongbord blir gjerne benyttet sammen med lave sofaer. Bord kan også ha tilleggsutstyr som skuffer eller ileggsplater, sidelemmer og klaffer for å gjøre bordflaten større. Bordplaten blir holdt oppe av ett sentralt eller flere bordbein, av bukker eller krakker. Beina har ofte en karakteristisk stilmessig utforming. Bordbeina kan også ha hjul, for eksempel på traller og serveringsbord. Spisebord og bord i finere rom blir ofte dekorert og beskyttet med duk. Det finnes en mengde spesialbord som er laget på en bestemt måte eller tilpasset bestemt bruk og har navn etter det.
Andre spesialbord.
Sammenleggbare bord er for eksempel tur- eller campingbord. Bord på båter, skip og tog er oftest fastmontert og kan ikke flyttes. Bordplatene har i tillegg en liten, opphøyd list rundt kantene for å hindre gjenstander å trille ned når bordet beveger seg. Fly- og togseter, og også enkelte konferansestoler, har små bord i form av utslagbare klaffebord i armlenet eller i ryggen på stolen foran.


Tankesmie.
En tankesmie eller tenketank (fra engelsk: "think tank") er et forskningsinstitutt eller annen organisasjon som gir råd og ideer om politikk, næringsliv eller militære spørsmål. Tankesmier er ofte knyttet til politiske partier, næringslivsorganisasjoner, universiteter, militære organisasjoner eller andre institusjoner. Vanligvis henviser begrepet til organisasjoner som sysselsetter tverrfaglige teoretikere og intellektuelle som produserer anvendte analyser og gir politiske råd.


Jonas Collett.
Jonas Collett (født 25. mars 1772, død 3. januar 1851) var en norsk embedsmann og statsråd. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814, og sammen med Niels Aall ledet han forhandlingene med den svenske general Magnus Björnstjerna som resulterte i Mossekonvensjonen. Han var konstituert amtmann i Buskerud 1813-14.
Fra 1814 av hadde han en rekke sentrale roller i den norske forvaltningen og regjeringen, og ble formann for regjeringen (førstestatsråd) i 1822. Han politiske makt var imidlertid mindre enn riksstattholderens, Baltzar von Platen. Men da Baltzar von Platen døde i 1829 ble ingen etterfølger som riksstattholder utnevnt før Herman Wedel Jarlsberg i 1836. Collett var i disse årene rikets mektigste mann, bortsett fra noen måneder i 1833 da kronprins Oskar var visekonge i Norge.
Hans bror Johan Collett etterfulgte Jonas som amtmann i Buskerud, var eidsvollmann og svigerfar til Camilla Collett.


Mitokondrium.
Diagram over et menneskelig mitokondrium
Mitokondrier (entall "mitokondrium", av gr. "mitos" – tråd; "chondros" – korn) er celleorganeller som forsyner cellen med energien som er nødvendig for blant annet bevegelse, syntese av makromolekyler og opprettholdelse av cellers membranpotensial.
Funksjon.
I mitokondrier foregår størsteparten av cellenes aerobe energiproduksjon. Mitokondriene er bygd opp av to membraner – den ytre og den indre. Den indre membranen er sterkt foldet for å gi større overflate. Rommet mellom disse kalles det intermembrane området. Over membranene dannes det et potensial på grunn av transport av protoner (H+) over den indre membranen fra det indre av mitokondriet, kalt matrix.
Energiproduksjon i mitokondrier starter i glykolysen, en komplisert kjemisk prosess som foregår i cellenes cytosol, og som utvinner energi fra karbohydrater. Sluttproduktet fra glykolysen er acetyl-coenzym A. Dette transporteres inn i mitokondriet, hvor coemzym A frigjøres, og acetyl går inn i sitronsyresyklusen (også kalt Krebs’ syklus eller trikarboksylsyresyklusen).
I korte trekk dannes energi i sitronsyresyklusen gjennom et begrenset antall molekyler adenosin trifosfat (ATP), som kan utnyttes som direkte energikilde av cellen. I tillegg dannes flere molekyler NADH og FADH2. Disse kan ikke utnyttes direkte, men går i stedet inn i en elektrontransportkjede, som omfatter en rekke ulike enzymer i den indre membranen. Elektroner fra NADH og FADH2 utnyttes til å frakte protoner til det intermembrane området. Membranpotensialet som oppstår vil i sin tur drive en prosess, oksidativ fosforylering, der adenosin difosfat (ADP) omdannes til ATP av det intermembrane enzymet ATP syntase.
Beskrivelse.
Diameteren til et mitokondrium er ca. 1 mikrometer. Mitokondrienes indre membransystem, cristae, kan deles i tre hovedformer: Skiveformede, plateformede og rørformede.
Mitokondrium inneholder sitt eget DNA, kalt mtDNA; 100-10000 kopier av et dobbeltrådet sirkulært 16569 bp langt DNA molekyl som koder for 13 proteiner med sentral betydning for energiproduksjon (oksydativ fosforylering) og mitokondrienes eget proteinsynteseapparat (rRNA og tRNA). De langt fleste mitokondrielle proteiner må importeres fra cellens cytoplasma, og disse proteinene kodes for av gener som befinner seg i cellekjernen. Dette gjør at de fleste mitokondriesykdommer skyldes feil i kjerne-kodete gener.
Utvikling.
Mitokondriene finnes i nesten alle livsformer innen domenet Eukarya (eukaryote: organismer med cellekjerne). Dette domenet oppsto for 2-2,5 milliarder år siden gjennom en fusjon av en arkebakterie (domenet Archaea) og en bakterie (domenet Bacteria). Kanskje har mange ulike bakterier over tid blitt fusjonert inn. De to begivenhetene som er best kjent er innlemmelsene av mitokondriet og kloroplastet. Av disse er mitokondrie-fusjonen eldst, trolig omtrent like gammel som den eukaryote celle. De eldste eukaryote fossiler ("Bangiomorpha") er 2,45 milliarder år gamle. Noen grupper av eukaryote mangler mitokondrier. Disse ble før ansett som primitive/opphavelige, men det er nå kjent at alle disse livsformene (inkludert parasitten "Giardia") har gener som har et mitokondrielt opphav, og de fleste har også organeller (hydrogenosomer, mitosomer) som antas være omdannede mitokondrier.


Bath.
Bath er en by i Somerset, England. Den utgjør kjernen i den enhetlige myndigheten Bath and North East Somerset. Byen ble grunnlagt i forbindelse med et romersk kurbad, og har navn etter dette. Fra elisabethansk tid til georgiansk tid var den et kursted for rike engelskmenn. Byen er et verdensarvsted.
Bath er hjem til to universiteter. University of Bath, som regnes som et av Englands beste universiteter, og Bath Spa University.
Historie.
Kildene som ligger i Bath var kjent av kelterne, og ble av dem viet til gudinnen Sulis. Romerne identifiserte henne med Minerva, men fortsatte å bruke det keltiske navnet, slik at byen ble kjent som "Aquae Sulis" («Sulis' vann»).
Det romerske badet med Bath Abbey i bakgrunnen
I løpet av den romerske perioden ble det stadig reist større og flottere templer og badeanlegg i Bath. Mot slutten av det 4. århundre ble det også reist forsvarsmurer rundt byen.
Etter romernes tilbaketrekning fra Britannia forfalt badene, men det finnes bevis for at de var i bruk også i middelalderen. Angelsakserne kalte stedet for Baðum, Baðan eller Baðon, som betyr «ved badene», hvilket har gitt dagens navn. I 577 sto slaget ved Deorham i nærheten. Ceawlin av Wessex slo seg frem til havet og splittet de romano-britiske styrkene, slik at Bath falt i hans hender kort tid etter. Enkelte har fremmet teorien om at slaget ved Mons Badonicus også sto ved Bath, basert på den angelsaksiske navneformen. Det finnes ikke annet som tyder på at dette er korrekt.
I 675 etablerte Osric av Hwicce et kloster i Bath. Offa av Mercia tok byen i 781, på et tidspunkt hvor den ikke bestod av så mye annet enn klosteret. Han bygde en ny kirke, viet til apostelen Peter, og gjorde byen til kongelig eiendom. Det romerske rettlinjede gatenettet forsvant, og kong Alfred den store la den ut på nytt med klosterområdet i det sørøstlige hjørnet.
Kong Vilhelm Rufus gav byen til sin livlege, Jean de Tours, som ble biskop av Wells og abbed av Bath i 1088. Han fikk også tillatelse til å flytte bispesetet fra Wells til Bath, og ble dermed første biskop av Bath. Han bygde en større kirke som katedral, og la et bispepalass ved siden av den. Det ble også reist nye bad rundt de tre kildene. Senere biskoper foretrakk å bo i Wells, og bispedømmet fikk dermed to katedraler og ble kjent som "Bath og Wells". I 1500 var katedralen i Bath i dårlig stand, og biskop Oliver King bestemte seg for å bygge en ny og noe mindre katedral. Den sto ferdig i 1539, bare få år før oppløsningen av klostrene i England.
Henrik VIII mente at katedralen ikke trengtes, og lot den forfalle. Under Elisabeth I ble den restaurert som sognekirke i forbindelse med at byen igjen ble tatt i bruk som kursted. Aristokratiet begynte å reise dit, og i 1590 var byen så velstående at den fikk status som "city".
I stuarttiden var det mye byggeaktivitet, og i georgiansk tid enda mer. Byen har en rekke eksempler på georgiansk arkitektur, ikke minst Royal Crescent. I det 19. århundre minsket interessen for eksklusive kursteder.
Kommunikasjon.
Hovedveien A4 går mellom Bath og Bristol, en strekning på omkring 25 km. Omkring likelangt nord for Bath går motorveien M4.
Hovedjernbanestasjonen Bath Spa stasjon har forbindelse blant annet til Bristol, Cardiff og London.


Robin Cook.
Robert Finlayson Cook (født 26. februar 1946 i Bellshill, død 6. august 2005) var en britisk politiker for Labour. Han var utenriksminister fra 1997 til 2001. 17. mars 2003 sa han opp stillingen som Labours parlamentariske leder i protest mot invasjonen av Irak. Da han døde var han blant annet leder for Det europeiske sosialdemokratiske partiet, som også Det norske arbeiderparti er medlem av.
Cook kollapset under en fjelltur på Ben Stack-fjellet i Skottland. Han ble fløyet med helikopter til et sykehus i Inverness hvor han ble erklært død.


German Titov.
a>.German Stepanovitsj Titov (russisk "Герман Степанович Титов", vit. transliterasjon: German Stepanovič Titov) (født 11. september 1935 i Polkovnikovo, Sibir; død 20. september 2000 i Moskva, Russland) var en sovjetisk kosmonaut.
Etter Jurij Gagarin var han den andre mann i verdensrommet. Den 6. august 1961 startet han med sin rakett Vostok 2 for å fly ~25 timer. Han var på dette tidspunkt bare 25 år gammel og er derfor til idag verdens yngste romfarer. Han er æreborger av den tyske byen Leipzig.


Australias historie.
Australias historie begynte først da folk migrerte til det australske kontinent fra nord, omtrent 40 000 til 50 000 år siden. Den skrevne historien til Australia begynte da nederlandske utforskere først oppdaget landet i det 17. århundre. Tolkningen av Australias historie er foreløpig en omstridt sak, spesielt angående den britiske koloniseringen og behandlingen av aboriginer.
Det har bodd mennesker i Australia i minst 50 000 år, siden forfedrene til aboriginene ankom Australia fra Sørøst-Asia. Den første europeiske oppdagelsen av Australia skjedde i det 15. århundre. Storbritannia gjorde krav på det i 1770, og det ble kolonisert som en straffekoloni i 1788. Fem andre kolonier, noen frie og noen straffekolonier, ble grunnlagt tidlig i det 19. århundre.
I 1901 fikk Australia en føderal konstitusjon og ble en selvstyrt britisk dominion. Australske tropper tok del i begge verdenskrigene, Boerkrigen og Vietnamkrigen. Etter andre verdenskrig har Australia blitt omgjort av et massivt immigrasjonsprogram. Australia er fortsatt et konstitusjonelt monarki med Elisabeth II som statsoverhode; en folkeavstemning for å etablere republikk ble nedstemt i 1999.
Ankomst.
«Australian Types» fra "The New Student's Reference Work", 1914
Det er bredt akseptert at mennesker ankom Australia for minst 40 000 år siden. Det har blitt gravd ut mange arkeologiske steder som dateres fra denne tidsperioden. Arkeologiske bevis indikerer bosetninger ved den øvre Swan River i Vest-Australia for rundt 40 000 år siden. Tasmania som på den tiden var forbundet med Australia, ble nådd for minst 30 000 år siden. Andre hevder at noen av stedene kan dateres til 60 000 år siden, men disse påstandene er ikke universelt akseptert. Palynologiske bevis fra det sørøstlige Australia antyder økt aktivitet i branner fra rundt 120 000 år siden. Dette har blitt tolket som et tegn på menneskelig aktivitet, men dateringen har fått hard kritikk.
Migrasjon skjedde under avslutningen av pleistocen, da havnivået var mye lavere enn de er i dag. Gjentatte istider under pleistocen-epoken resulterte i mer enn 100 meter lavere havnivå i Australasia. Den kontinentale kystlinjen strakte seg lenger ut enn Timorsjøen, og Australia og Ny-Guinea utgjorde en landmasse (kjent som Sahul), forbundet med en betydelig landbro over Arafurasjøen, Carpentariabukta og Torresstredet. Havet var fremdeles et betydelig hinder, derfor er det lagt frem teorier om at disse opprinnelige menneskene nådde Australia ved å hoppe fra øy til øy. Det har blitt foreslått to ruter. En fulgte en øyrekke mellom Sulawesi og Ny-Guinea, og den andre nådde det nordvestlige Australia via Timor.
En annen konsekvens av den tidlige landbroa mellom Australia og Ny-Guinea, var at de deler dyre- og plantearter. Landbroa ble stengt da havet steg på slutten av den siste istida. Havnivået stabiliserte seg nær dagens nivå for rundt 6000 år siden.
I tradisjonene til aboriginene begynner kontinentets historie med det som kan oversettes som «Drømmetida», skapelsesmyten som forteller om opprinnelsen til folket, dyrene og geografien. Tradisjonene var, og fortsetter å være, tatt vare på i songlines og fortellinger rundt omkring i Australia.
Arkeologiske bevis i form av kull indikerer at ild som allerede var en voksende del av det australske landskapet, ble mye vanligere ettersom jegerne og sankerne brukte det som et verktøy til å jage vilt, til å produsere ny vekst for å trekke til seg dyr og for å åpne ugjennomtrengelige skoger. Tett gjengrodde områder ble åpne sklerofyllskoger, åpne skoger ble stepper. Arter som tålte ild ble dominerende, særlig kasuarina, eukalypter, akasia og gress.
Endringene i faunaen ble enda mer dramatisk. Megafauna, arter som er betydelig større enn mennesker, forsvant, og mange av de mindre artene forsvant også. Rundt 60 forskjellige planteetere ble utdødd, inkludert diprotodon-familien (svært store planteetende pattedyr som lignet flodhester), flere store fugler som ikke var flygedyktige, kjøttetende kenguruer, en fem meter lang øgle og en skilpadde på størrelse med en liten bil. Den direkte årsaken til masseutryddelsen er usikker. Det kan ha vært ild, jakt, klimaendringer eller en kombinasjon av disse, men de fleste er av den oppfatning at menneskelig inngripen av en eller annen form økte risikoen for utryddelse. Den en gang populære forklaringen om klimaendring foretrekkes ikke lenger. Uten de store planteeterne til å holde vegetasjon på bakken i skogene nede og rask gjødsling av jorda med avføringen deres, bygget ilden seg raskere opp slik at brannene ble raskere og varmere, noe som ytterligere endret landskapet.
Det er ukjent hvor mange befolkninger som slo seg ned i Australia før den europeiske koloniseringen. Hypoteser om «trihybrid» opprinnelse og opprinnelse i en migrasjon er omdiskutert. Spørsmålet har blitt brukt politisk med den antagelse at en eneste opprinnelse fører til etnisk solidaritet, mens hypotesen om flere migrasjoner er blitt brukt til å rettferdiggjøre de hvites overtagelse av aboriginenes land. Det er lite objektive data som kan fastslå saken i den ene eller den andre retning. Forskjeller i gener blir studert for å finne mulige svar, men der er fremdeles for få bevis til å skille en «bølgeinvasjonsmodell» fra en «eneste bosetning». Noen studier med Y-kromosomer indikerer en nylig tilstrømming av Y-kromosomer fra den indiske subkontinentet.
For mellom 18 000 og 15 000 år siden ble kontinentet stadig tørrere med lavere temperaturer og mindre nedbør enn det som var vanlig tidligere. På slutten av pleistocen for omtrent 13 000 år siden, begynte landbroene å forsvinne under det stigende havet. Slutten av istiden var en tid med omveltning ifølge legendene til aboriginene som forteller om fisk som faller fra himmelen og tsunamier. Men andre steder ble det berettet om et gradvis stigende hav. Fra den tiden av var de tasmanske aboriginene geografisk isolert. For rundt 9000 år siden bukket befolkningene på små øyer i Bass-stredet og Kangaroo Island under.
Lingvistiske og genetiske bevis viser at det har vært kontakt mellom australierne i nord og befolkningen på dagens Ny-Guinea og øyene i lengre tid, men at dette ser ut til først og fremst å ha vært handel med få ekteskap på tvers av gruppene, i motsetning til direkte kolonisering. Makassiske prauer nevnes også i aboriginenes fortellinger fra Broome til Carpentariabukta, og det ble etablert noen halvpermanente bosetninger og tilfeller av aboriginnybyggere som fant et hjem i Indonesia.
Kultur og teknologi.
De siste 5000 årene ble preget av en generell forbedring av klimaet, en økning i temperaturen og nedbøren og utvikling av en sofistikert stammekultur. Det ble utvekslet sanger og danser, og det ble handlet med flint, verdifulle steiner, skjell, frø, spyd, matvarer og så videre. Underordenen av pamanyunganske språk som strekker seg fra Cape York mot sørvest, dekket hele Australia med unntak av sørøst og Arnhem Land. Det var også markerte kontinuerlige religiøse ideer og fortellinger i hele landet. Noen «songlines» krysset fra den ene siden av kontinentet til den andre. Overgangsritene for gutter og jenter til de voksnes rekker ble markert med seremoni og måltid. Oppførsel ble styrt av strenge regler om ansvar til og fra onkler, tanter, brødre og søstre i tillegg til inngiftede. Aboriginenes slektssystemer i mange samfunn inkluderte en deling i hudfarger med restriksjoner på ekteskap som ble diktert i hudfargen et individ tilhørte.
Politisk makt lå hos samfunnets eldste mer enn hos nedarvede høvdinger. Krangler ble løst i fellesskap i henhold til et omfattende system av stammelover. Blodhevn og feider var ikke uvanlig, men organisert krigføring ble begrenset eller eksisterte ikke. Dette hadde vanligvis blitt tilegnet de flersidige alliansene som bandt folket sammen gjennom ekteskap eller blod og delte trossystemer om nedstamming fra felles kulturhelter.
Det var betydelig utvikling innenfor aboriginenes teknologi i de siste 3000 årene før koloniseringen. Kvarts ble brukt som en erstatning for chert og ble brukt av innfødte håndverkere. Dingoen ble innført fra det sørlige Asia. Agrikulturell utvikling i liten skala skjedde med ålfarmer i det vestlige Victoria og planting av yams i Geraldton.
Det har blitt beregnet at det i 1788 var omtrent en halv million aboriginer i Australia, men andre anslag har satt antallet så høyt som en million eller mer. Disse befolkningene utgjorde hundrevis av forskjellige kulturelle og språklige grupper. De fleste var jegere og sankere med rike muntlige historier og avansert drift av landområdene. I de mest fruktbare og folkerike områdene levde de i halvpermanente bosetninger. I det fruktbare Murray-bassenget hadde jeger- og sanker-økonomien, som en kunne finne andre steder på kontinentet, i stor grad måttet vike for fiske. Sturts' ekspedisjon langs Murray førte til at en trodde at aboriginergruppene der praktiserte agrikultur som et resultat av nærværet av store høysåter som ble brukt som permanente kornlagre.
De hvite nybyggerne viste liten interesse i hoveddelen av aboriginfolkene, derfor vites lite om deres kulturer og språk. Sykdom som kan ha blitt innført med vilje, desimerte de innfødte befolkningene rett før perioden hvor de fleste aboriginene kom i direkte kontakt med europeerne. Da James Cook krevde Australia på vegne av Storbritannia i 1770, kan den innfødte befolkningen ha bestått av så mange som 500 stammer som snakket flere hundre forskjellige australske språk, med mange forskjellige dialekter.
Kontakt utenfor Australia.
Guvernør Daveys proklamasjon til aboriginene, 1816
Et tidlig kart av den kjente verden som ble laget i 1603 av fader Matteo Ricci, en italiensk jesuitt som tilbrakte en lang tid i Kina, bemerket i et tomt område hvor Australia ligger: «Ingen har noen gang vært i dette landet i sør, derfor vet vi ingenting om det.» Med mindre bokstaver skrev han de kinesiske tegnene "Ildland" og "Papegøyeland", noe som antyder at kineserne var klar over og kanskje hadde sett Australia.
Folkene som levde langs den nordlige kystlinjen av Australia, Kimberley, Arnhem Land, Carpentariabukta og Cape York, har truffet på forskjellige besøkende i mange tusen år. Mennesker og varer beveget seg fritt mellom Australia og Ny-Guinea, selv etter at landbroa ble oversvømmet av det stigende havnivået, noe som var fullført for 6000 år siden. Men handel og samkvem mellom de nå separerte landene fortsatte over det nydannede Torresstredet, hvis 150 km brede kanal forble seilbar med rekken av Torres Strait Islands og korallrev som gav stoppesteder underveis. Øyene ble bosatt av forskjellige sjøreisende melanesiske kulturer som torresstredøyboerne for over 2500 år siden, og kulturelt samkvem fortsatte via denne ruten med aboriginene i Nordøst-Australia.
Den tradisjonelle bevegelsen av folk mellom Australia, Ny-Guinea og Indonesia i seilfartøy for handel og fisking, indikerer muligheten for at arabiske og kinesiske handelsmenn som besøkte de nordlige øyene fikk høre om og besøkte kysten av det sørlige kontinentet fra så tidlig som det 9. århundre. Indonesiske «bajini»-fiskere fra krydderøyene (Banda) har fisket utenfor kysten av Australia i hundrevis av år. Handelsmenn fra Sulawesi besøkte jevnlig kysten av det nordlige Australia for å fiske etter trepang (en spiselig sjøpølse) for å handle dem med kinesere som verdsatte det marine virvelløse dyret for dets kulinariske og medisinske verdi på sine markeder.
Det ser ut til at trepanghandelen fra Makassar begynte rundt 1720, men noen forfattere foreslår at reisene begynte 300 år tidligere, rundt 1400. Reisene deres strakte seg over tusenvis av kilometer, fra Kimberley i vest til Mornington Island i den østre delen av Carpentariabukta.
Handelen begynte å svinne mot slutten av det 19. århundre på grunn av innføringen av toll og lisensavgifter fra australske myndigheter som gjorde den ulønnsom. Etter innføringen av lovgivning for å beskytte Australias «territorielle integritet», forlot den siste prauen til makassanerne Arnhem Land i 1906. Etterspørselen etter trepang kan også ha sunket på grunn av uro i Kina på den tiden.
Matthew Flinders møtte i 1803 den makassanske handelsflåten nær dagens Nhulunbuy på sin ferd rundt Australia. Dette møtet førte til etableringen av bosetninger på Melville Island og Coburghalvøya.
Der var høy grad av kulturell utveksling, bevist i aboriginenes stein- og barkmalerier, introduksjonen av teknologier som utskårede kanoer og varer som tobakk, klær, kniver, alkohol og tobakkpiper, makassanske ord i australske språk ("balanda" for hvit person, "rupiah" for penger og "jama" for arbeid) og etterkommere av malaysiske folkeslag i australske samfunn og omvendt som et resultat av tverrkulturelle ekteskap og migrasjon. Makassanerne byttet varer mot retten til å fiske i aboriginenes farvann og for å leie deres arbeidskraft. Produktene gav dem nye muligheter, men også noen utfordringer som den farlige kombinasjonen av kniver og alkohol. Besøkene blir levende gjenfortalt i dag gjennom muntlig historie, sanger og danser, i tillegg til de kulturelle endringene som kontakten førte til. Makassanerne kan også ha vært de første som førte islam til Australia.
Europa oppdager Australia.
a>. Dette bildet viser en fransk utgave fra 1663.
Marco Polo refererte rundt 1300 til et rykte om at det eksisterte et enormt sørlig kontinent, men det er ingen bevis for at han hadde spesifikk kunnskap om Australia. Noen forfattere har foreslått at kart fra slutten av 1400-tallet viser deler av den australske kystlinja.
Den franske navigatøren Binot Paulmier de Gonneville hevdet å ha gått i land øst for Kapp det gode håp i 1504 etter å ha blitt blåst ut av kurs. En stund ble det antatt at han oppdaget Australia, men i dag har det vist seg at han gikk i land i Brasil.
En spansk ekspedisjon ledet av den portugisiske navigatøren Pedro Fernandez de Quiros og styrt av Luis Vaez de Torres satte kursen for "Terra Australis" i 1605. Da de Quiros gikk i land på Ny-Hebridene, kalte han øygruppa «Austrialia del Espiritu Santo», oversatt som «Sørlandet til den Hellige Ånd». Etter de Quiros hadde forlatt ekspedisjonen, seilte Torres fra øst til vest langs den sørlige kysten av Papua og oppdaget øyene i Torresstredet.
En teori sier at portugiserne var de første europeerne som oppdaget Australia gjennom en ekspedisjon ledet av Cristóvão de Mendonça rundt 1522. Et antall relikvier og rester har blitt tolket som bevis på at portugiserne nådde Australia 200 år før Cook. Disse inkluderer Mahogany-skipet, en påstått portugisisk karavell som gikk på grunn ti kilometer vest for Warrnambool (selv om restene aldri har blitt funnet), de såkalte Dieppe-kartene, hemmelige kart som ble tegnet av portugiserne, en kanon og fem nøkler som ble funnet nær Geelong. De fleste historikere aksepterer ikke disse relikviene som bevis på at portugiserne var de første europeerne som nådde Australia.
Den første udiskutable gangen Australia ble sett av europeere var i 1606. Det nederlandske fartøyet "Duyfken", ledet av Willem Jansz, fulgte kysten av Ny-Guinea, bommet på Torresstredet, og utforsket kanskje 350 kilometer av den vestlige siden av Cape York i Carpentariabukta. Han trodde landet fremdeles var del av Ny-Guinea. Nederlenderne gikk i land en gang, men ble umiddelbart angrepet av aboriginene og oppgav etter dette ytterligere utforsking.
Da det ble oppdaget at det var en raskere rute å seile østover fra Kapp det gode håp til land ble oppdaget, for så å seile nordover langs vestkysten av Australia, enn rundt kysten til Indiahavet, gjorde nederlandske landganger på vestkysten uunngåelige. De fleste av disse landgangene var ikke planlagt. Første gang dette skjedde var i 1616 da Dirk Hartog gikk i land på det som nå kalles Dirk Hartog Island utenfor kysten av Vest-Australia hvor han etterlot seg en inskripsjon på en plate av hardtinn. Denne platen kan nå sees i Rijksmuseum i Amsterdam. Den mest kjente landgangen med det blodigste resultatet var mytteriet og mordet som fulgte vraket til «Batavia».
Ytterligere reiser med nederlandske skip utforsket nordkysten av Australia mellom 1623 og 1636. De gav også Arnhem Land sitt nåværende navn. Abel Tasman seilte på en berømt reise fra Batavia i 1642 til Papua Ny-Guinea, Fiji, New Zealand og nådde den 24. november Tasmania. Han kalte det Van Diemen's Land etter Anthony van Diemen, det nederlandske Ostindiske kompanis generalguvernør i Batavia som hadde utrustet hans reise. Tasman gjorde krav på Van Diemen's Land for Nederland. Andre kjente nederlandske utforskere av den australske kysten inkluderer François Thyssen (med Pieter Nuyts om bord) som oppdaget mye av den sørlige kysten i 1627 og Willem de Vlamingh som kartla vestkysten fra 1696 til 97.
William Dampier var den første engelskmann som så Australia. Han utforsket den nordvestlige kysten av Australia i 1688, med «Cygnet», et lite handelsfartøy. Han gjorde en ny reise i 1699 før han returnerte til England. Han beskrev noe av floraen og faunaen til Australia, og han var den første europeer som rapporterte om Australias merkelige «store hoppende dyr».
James Cook har ofte blitt feilaktig kreditert for å være personen som oppdaget Australia. Cook ble sendt av Storbritannia for å observere Venustransitten fra Tahiti. Han seilte vestover i HM «Bark Endeavour» via Kapp Horn og ankom der i 1769. På tilbaketuren fortsatte han sin utforsking av det sørlige Stillehavet, på leting etter det postulerte kontinentet «Terra Australis». Han nådde New Zealand i oktober 1769 og kartla kystene. Han seilte så over til Sørøst-Australia som han først så den 20. april 1770 på et punkt mellom Orbost og Mallacoota på sørøstkysten av det som nå er Victoria. Cooks ekspedisjon ble dermed den første dokumenterte europeiske ekspedisjonen som nådde den østlige kysten. Han seilte så hele veien opp østkysten hvor «Endeavour» senere skulle gå på grunn i Great Barrier Reef, nær dagens Cooktown hvor hun måtte repareres. Han nådde til slutt Torresstredet og Batavia. Han gjorde krav på østkysten som han kalte New South Wales, for Storbritannia den 22. august 1770. Cooks ekspedisjon identifiserte Botanybukta som et passende sted for bosetning. Ekspedisjonen returnerte til England via Indiahavet og Kapp det gode håp.
Den siste store marineutforskeren var Matthew Flinders som var ansvarlig for å fylle hullene i kart som stod igjen etter andre utforskere. Han tok i 1796, etter bosetningen, en 2,5 meter lang åpen båt, "Tom Thumb", og utforsket sammen med George Bass noe av kystlinjen sør for Sydney. Ut fra denne reisen mistenkte han at Tasmania var en øy, og i 1798 ledet han og Bass en ekspedisjon for å reise rundt Tasmania og bevise teorien. Havet mellom fastlandet til Australia og Tasmania ble kalt Bass-stredet. En av de to store øyene i Bass-stredet ble kalt Flinders Island. Flinders returnerte til sitt hjemland, England, men ble snart sendt tilbake til Sydney med en langt mer ambisiøs oppgave; å reise rundt Australia. Dette gjorde han fra 1802 til 03 ved først å seile til Sydney langs sørkysten og så reise rundt tilbake til Sydney. Samtidig med Flinders ekspedisjon, ble den australske kysten også kartlagt av franskmannen Nicolas Baudin.
Kolonisering og straffekoloni.
Kart over Sydney fra 1789
Etter tapet av de amerikanske koloniene, trengte Storbritannia å finne alternative destinasjoner som kunne ta imot befolkningen fra deres overbefolkede fengsler. De var hovedsakelig fulle på grunn av arbeidsledigheten som den industrielle revolusjonen skapte. Joseph Banks, forskeren som fulgte kaptein James Cook på hans reise i 1770, anbefalte Botanybukta som et egnet sted. Den første flåten av elleve skip og rundt 1305 personer (736 straffedømte, 211 marinesoldater, 17 barn av de straffedømte, 27 koner av marinesoldatene, 14 barn av marinesoldatene og rundt 300 offiserer og andre) satte seil for Botanybukta i 1787 under ledelsen til Arthur Phillip. Da de ankom, anså de Botanybukta som uegnet, og den 26. januar 1788, en dato som nå feires som Australia Day, gikk de i land ved Sydney Cove i nærheten. Phillip oppkalte bosetningen etter Thomas Townshend, baron Sidney, innenriksministeren. Den nye kolonien ble formelt proklamert som kolonien New South Wales den 7. februar.
26. januar 1788 var også datoen da den franske ekspedisjonen på to skip ledet av admiral Jean-François de La Pérouse, ankom Botanybukta og Sydney Cove. De ble høflig mottatt, selv om den andre ekspedisjonen betød problemer for engelskmennene, siden den viste at Frankrike var interessert i det nye landet. Den franske ekspedisjonen kunne ikke gis mat fra den magre engelske flåten, men tok ombord vann og reiste videre, og kom aldri tilbake. En drabantby i Sydney er oppkalt etter La Pérouse. Andre franske geografiske navn langs kysten av Australia stammer også fra denne ekspedisjonen.
To franske skip, «La Recherche» og «L'Espérance», ankret i 1792 opp i en havn nær Tasmanias sørligste punkt som de kalte Recherchebukta. Dette var på et tidspunkt da Storbritannia og Frankrike konkurrerte om å bli de første som utforsket og koloniserte Australia. Ekspedisjonen hadde med seg forskere og kartografer, gartnere, kunstnere og hydrografer som plantet, identifiserte, kartla, markerte, nedtegnet og dokumenterte miljøet og menneskene i de nye landene som de kom til på oppdrag fra det uerfarne Société D'Histoire Naturelle.
Europeisk bosetning begynte med en flokk straffanger, bevoktet av annenrangssoldater. En av tre straffanger var irer. En femtedel av irene ble transportert bort i forbindelse med politiske opprør og forstyrrelser knyttet til eiendom av land som var vanlige i Irland på den tiden. Mens nybyggerne var nokså godt utrustet, hadde en ikke tenkt noe særlig på å sørge for at det var evner tilstede til å gjøre kolonien selvforsynt. Få av straffangene hadde erfaring med jordbruk eller handel (i likhet med soldatene, for øvrig). Den manglende forståelsen for Australias årstidsmønster gjorde at de første forsøkene på landbruk slo feil. De var derfor avhengig av hva soldatene kunne skyte av dyr og fugler for å få seg mat. Kolonien sultet nesten, og Phillip var tvunget til å sende et skip til Batavia etter forsyninger. Noe unnsetning kom med den andre flåten i 1790, men livet var ekstremt hardt i koloniens første få år.
Straffanger ble vanligvis dømt til syv eller fjorten års straffarbeid, eller «for perioden av deres naturlige liv». Ofte var disse straffene omgjort fra dødsstraff som teknisk var straffen for en bred variasjon av kriminalitet. Da de ankom i en straffekoloni, ble straffanger knyttet til forskjellige typer arbeid. De som hadde yrker fikk oppgaver knyttet til deres evner (steinarbeidere, for eksempel, trengtes i høy grad) mens de ufaglærte ble knyttet til arbeidsgjenger som bygget veier eller andre slike oppgaver. Kvinnelige straffanger fikk vanligvis oppgaver som hustjenere til de frie nybyggerne. Hvor det var mulig ble straffanger knyttet til frie nybyggere som var ansvarlige for å fø og disiplinere dem. Til gjenytelse for dette fikk nybyggerne land. Dette systemet reduserte arbeidsmengden for den sentrale administrasjonen. De straffangene som ikke ble knyttet til nybyggere fikk husly i brakker som Hyde Park Barracks eller Parramatta Female Factory.
Disiplineringen av straffangene var hard. Straffanger som ikke ville arbeide eller som nektet å følge ordre ble straffet med pisking, plassert i strengere oppbevaring (fotlenker) eller transportert til en strengere straffekoloni. Straffekoloniene i Port Arthur og Moreton Bay var strengere enn den i Sydney, og den på Norfolk Island var strengest av alle. De straffangene som oppførte seg bra, fikk til slutt en «ticket of leave» som gav dem en viss grad av frihet. De som fullførte sin straff eller ble benådet forble vanligvis i Australia som frie nybyggere og kunne selv motta straffanger som tjenere.
Straffangen James Ruse hadde innen 1790 startet en vellykket gård nær Parramatta, det første vellykkede landbruksforetaket, og han ble snart fulgt av andre. Kolonien begynte å produsere nok mat til at den ble selvforsynt, og levestandarden for innbyggerne ble gradvis bedre.
200 rømte, for det meste irske, straffanger gjennomførte i 1804 straffangeopprøret på Castle Hill, men det ble raskt slått ned av New South Wales Corps. Den 26. januar 1808 var der et militært opprør mot guvernør Bligh ledet av John Macarthur. Etter dette fikk guvernør Lachlan Macquarie mandat til å gjenopprette styret og disiplinen i kolonien. Da han ankom i 1810, tvangsdeporterte han NSW Corps og førte inn 73. regiment til å erstatte dem.
Utforskingen av innlandet.
De indre delene av landet ble gradvis åpnet for europeisk busetning gjennom kolonitiden, og et antall av disse utforskerne er berømte. Burke og Wills er best kjent for deres tragiske død i kryssingen av det indre av Australia fra Melbourne til Carpentariabukta. Menn som Hamilton Hume og Charles Sturt er også kjente. Andre betydelige hendelser inkluderer kryssingen av Blue Mountains ledet av Gregory Blaxland i 1813. Han ble ledsaget av William Lawson, William Wentworth og fire tjenere.
I mange år ble planene om ekspansjon vestover fra Sydney forhindret av Great Dividing Range, en stor fjellrekke som la østkysten i skyggen fra grensen mellom Queensland og New South Wales til sørkysten. Delen av fjellrekka som lå nær Sydney kalles Blue Mountains. Guvernør Philip Gidley King erklærte at de var ugjennomtrengelige, men til tross for dette, lyktes Gregory Blaxland i å lede en ekspedisjon for å krysse dem i 1813. Denne reisen banet vei for tallrike små ekspedisjoner som ble foretatt i de følgende få årene.
Guvernør Thomas Brisbane ba Hamilton Hume og William Hovell i 1824 om å reise fra Humes stasjon nær dagens Canberra til Spencergulfen (vest for dagens Adelaide). Men de ble påkrevd å finansiere reisen selv. Hume og Hovell bestemte seg for at Western Port var et mer realistisk mål, og de dro med en gruppe på seks menn. De nådde til slutt et sted nær dagens Geelong, noe vest for deres mål, etter å ha oppdaget og krysset elvene Murrumbidgee og Murray.
Charles Sturt gjennomførte i 1829–30 en ekspedisjon som fant stedet hvor elvene Murray og Darling møttes før den fortsatte til munningen av Murray. Ekspedisjonen lignet den som Hume og Hovell avslo. De fulgte Murrumbidgee til den møtte Murray. Oppdagelsen at Darling, Macquarie, Murray og Murrumbidgee alle fløt vestover, fikk mange til å tro at det var et innlandshav i det indre av Australia. Letingen etter innlandshavet ble en inspirasjon for mange tidlige ekspedisjoner vest for Great Dividing Range. Denne letingen fikk mange utforskere til å holde ut ekstreme påkjenninger. Charles Sturts ekspedisjon forklarte mysteriet. Denne ekspedisjonen førte også til at Sør-Australia ble åpnet for bosetning.
Thomas Mitchell, oppmålingslederen for New South Wales, gjorde en betydelig oppdagelse i 1836. Han ledet en ekspedisjon langs Lachlan River ned til Murray. Han satte så kursen for den sørlige kysten og kartla det som nå er det vestlige Victoria. Der oppdaget han det rikeste beitelandet som noen gang ble funnet i Australia. Han ble adlet for denne oppdagelsen i 1837. Da han nådde kysten ved Portlandbukta, ble han overrasket over å finne en liten bosetning. Det hadde blitt etablert av familien Henty som hadde seilt over Bass-stredet fra Van Diemen's Land i 1834, uten at myndighetene ble informert.
I 1860–61 ledet Robert O'Hara Burke og William John Wills en ekspedisjon på 19 menn som skulle krysse Australia fra Melbourne i sør til Carpentariabukta i nord, en distanse på rundt 2800 km. Turen nordover lyktes, selv om de ble stoppet av sumplandskap 5 km fra den nordlige kystlinjen. På grunn av dårlig lederskap og uflaks døde begge ekspedisjonslederne på tilbaketuren. Totalt mistet syv menn livet, og bare en mann, John King, reiste hele ekspedisjonsdistansen og returnerte levende til Melbourne.
Veksten til de frie bosetningene.
Den andre flåten i 1790 førte to menn til Sydney som skulle spille viktige roller i koloniens fremtid. En var One was D'Arcy Wentworth, viss sønn (William Charles) ble utforsker og grunnla Australias første avis og ble leder for bevegelsen for avskaffelse av straffangetransporten og etablere en representativ styresmakt. Den andre var John Macarthur, en skotsk offiser (og fjern slektning med general Douglas MacArthur), en av grunnleggerne av den australske ullindustrien som la grunnlaget for Australias fremtidige velstand. Macarthur var et turbulent element. Han var en av lederne av romopprøret mot guvernør William Bligh i 1808.
Kolonien begynte fra rundt 1815 under guvernør Lachlan Macquarie raskt å vokse ettersom frie nybyggere ankom og nytt land ble åpnet for landbruk. Til tross for den lange og strabasiøse sjøreisen, var nybyggerne tiltrukket av muligheten for å skape seg et nytt liv på så godt som gratis land. Fra slutten av 1820-årene ble bosetning kun godkjent i begrensede områder, kjent som de nitten fylkene. Mange nybyggere okkuperte land uten myndighet og utenfor disse godkjente bosetningsgrensene. De var kjent som "squatters" («husokkupanter») og ble grunnlaget for en mektig landeiende klasse. Som et resultat av motstand fra arbeider- og håndverker-klassene, tok transporten av straffanger til Sydney slutt i 1840, men de fortsatte til de mindre koloniene Van Diemen's Land (først bosatt i 1803) og Moretonbukta (grunnlagt 1824 og senere kalt Queensland) i enda noen få år.
Swan River-bosetningen som Vest-Australia opprinnelig ble kalt, var sentrert rundt Perth og ble grunnlagt i 1829. Kolonien led av langvarig mangel på arbeidskraft, og innen 1850 hadde lokale kapitalister lyktes i å overtale London til å sende straffanger. Transportene sluttet ikke før i 1868. New Zealand var del av New South Wales frem til 1840 da det ble en separat koloni.
Hver koloni ble styrt av en britisk guvernør, utnevnt av den engelske monarken. Det meste av administreringen av de tidlige koloniene ble utført av militæret. Militæret som hadde ansvaret for kolonien New South Wales var kjent som romkorpset på grunn av deres kontroll over distribueringen av rom, den viktigste byttevaren i kolonien på den tiden. Der var betydelig misnøye med måten noen av koloniene ble drevet. I New South Wales førte dette til romopprøret.
Koloniene var svært avhengige av import fra England for å overleve. Frem mot 1850 begynte australske forretningsmenn å skape seg velstand. Partnerskapet Berry and Wollstonecraft er et eksempel. De gjorde enorm profitt på landeiendommer, straffearbeid og eksport av lokal sedere tilbake til England.
Gullfeber.
Det ble først funnet gull i 1851 i Bathurst i New South Wales, så i den nyopprettede kolonien Victoria. Oppdagelsen av gull forvandlet Australia økonomisk, politisk og demografisk. Gullfunnet skjedde rett etter en omfattende verdensomspennende økonomisk depresjon. Resultatet var at rundt to prosent av befolkningen i Storbritannia og Irland emigrerte til New South Wales og Victoria i løpet av 1850-årene. Der var også et stort antall kontinentale europeere, nordamerikanere og kinesere. Kontinentets befolkning steg fra 430 000 i 1851 til 1,7 millioner i 1871. Med gullfunnene ble også de første jernbanene- og telegraflinjene konstruert.
Gullfunne førte til arbeid og moderat velstand for mange.Noen av Australias eldste rike familier daterer sine formuer fra denne perioden. Innen få år var disse nye nybyggerne straffangene og eksstraffangene tallmessig overlegne. De begynte å kreve rettssak ved en jury, representativ styresmakt, fri presse og de andre symbolene for frihet og demokrati.
I motsetning til populære myter var der lite motstand mot disse kravene fra kolonielle guvernører eller kolonikontoret i London, men der var noe fra okkupantene. New South Wales hadde allerede hatt en delvis valgt lovgivende forsamling siden 1825. Eureka Stockade, en bevæpnet protest fra gullgraverne i Victoria, og debatten som fulgte, fungerte som en betydelig katalysator for demokratiske reformer. New South Wales, Victoria, Sør-Australia og Tasmania (som Van Diemen's Land nå het) fikk selvstendige styresmakter med tokammersparlament hvor det ene huset var fullstendig valgt. Overhuset (lovgivende råd) forble dominert av regjeringsutnevnte og okkupantenes representanter som var bekymret for at de radikale demokratene kunne forsøke å ta deres enorme sauegårder. Frykten deres var delvis rettmessig, siden "Selection Acts" i 1860-årene, og særlig "Robertson Land Acts" i 1861, begynte den sakte oppbrytningen av okkupantskapet i Australias mer befolkede områder.
Gullfeberen og den raske ekspansjonen i bosetningene som fulgte var en katastrofe for de innfødte australerne. Mellom den første europeiske kontakten og de tidlige årene av det 20. århundre, sank aboriginbefolkningen fra anslåtte 500 000 til rundt en tidel av det antallet. Mange ble drept med våpen eller forgiftet, en enda større antall sultet i hjel av europeernes erobring av deres land, men den alvorligste drapsmannen var de europeiske sykdommene. Kopper, meslinger og influensa drepte mange. For et folk uten de tusenvis av årene av genetisk utviklet motstand mot sykdommer som europeerne hadde var til og med vannkopper dødelig. Av de 90 % av aboriginbefolkningen som døde som resultat av den europeiske kontakten, er det anslått at rundt 80 % eller 90 % av dødsfallene var et resultat av sykdom. Det verst rammede folkene var de som levde i de mest fruktbare områdene, hvor befolkningstettheten var høyest.
Oppgangstider, depresjoner og arbeiderbevegelsen.
Melbourne Trades Hall inngang ved Lygon Street
Den raske økonomiske ekspansjonen som fulgte gullfunnene produserte en velstandsperiode som varte i 40 år og som kulminerte i den store "Land Boom" i 1880-årene. Særlig Melbourne vokste raskt og ble Australias største by, og en stund den nest største byen i det britiske imperiet. Byens victorianske bygninger er en varende påminnelse om denne perioden. Steinbyggerne i Melbourne var de første organiserte arbeiderne i australsk arbeiderbevegelse og i verden som vant frem med åtte-timers-dag i 1856. Melbourne Trades Hall ble åpnet i 1859, og alle byer og de fleste regionale landsbyer fulgte etter de neste 40 årene med åpninger av arbeiderråd og Trade Halls.
I løpet av 1880-årene utviklet fagforeninger seg blant saueklippere, gruvearbeidere og havnearbeidere, men spredte seg snart til å dekke alle blåsnipparbeidere. Mangel på arbeidskraft førte til høye lønner for en velstående dyktig arbeiderklasse som hadde fagforeninger som krevde og fikk 8-timers arbeidsdag og andre fordeler som var uhørt i Europa. Australia fikk ryktet som «arbeiderklassens paradis». Noen arbeidsgivere forsøkte å omgå fagforeningene ved å importere kinesisk arbeidskraft. Dette førte til en reaksjon som fikk alle koloniene til å legge restriksjoner på kinesisk og annen asiatisk immigrasjon. Dette var grunnlaget for Hvitt Australia-politikken. «Australian compact», basert rundt sentralisert industriell voldgift, en grad av assistanse fra myndighetene for primærindustrien og Hvitt Australia skulle fortsette i mange år før den gradvis ble avskaffet i den andre halvdel av det 20. århundre.
Oppgangstidene kunne ikke vare evig, og i 1891 kom "Great Crash", en tiårig depresjon som skapte høy arbeidsledighet og ruinerte mange foretak. Arbeidsgiverne svarte med å presse ned lønningene. Fagforeningene svarte med en rekke streiker, særlig den bitre og langvarige australske maritime krangelen i 1890 og sauklipperstreikene i 1891 og 1894. Koloniregjeringen som for det meste bestod av liberale som fagforeningene lenge hadde sett på som allierte, vendte seg skarpt mot arbeiderne, og der var en rekke blodige sammenstøt, særlig i de pastorale områdene av Queensland. Fagforeningene svarte mot disse nederlagene og det de så på som svik fra liberale politikere ved å danne sine egne politiske parti innenfor sine respektive kolonier, forløpere til Australian Labor Party. Disse partiene opplevde raskt suksess. Queensland fikk i 1899 verdens første arbeiderpartiregjering, Dawson-regjeringen som ble sittende i seks dager.
De industrielle stridighetene i 1890-årene produserte en ny påkjenning av australsk radikalisme og nasjonalisme som er eksemplifisert i det Sydney-baserte magasinet "The Bulletin", under dets legendariske redaktør, J. F. Archibald. Forfattere som A. B. «Banjo» Paterson, Henry Lawson og (litt senere) Vance og Nettie Palmer og Mary Gilmour fremmet sosialisme, republikanisme og australsk uavhengighet. Denne nyoppdagede australske bevisstheten fødte også en markert rasisme mot kinesiske, japanske og indiske immigranter. Holdningen mot innfødte australere i perioden varierte fra direkte væpnede fiendtligheten slik det ble sett i tidligere tider til en paternalistisk «jevne ut puta»-politikk, skapt for å «sivilisere» de siste restene av det som ble sett på som en døende rase.
Fremstøt mot føderasjon.
En bevegelse for en føderasjon for koloniene vokste frem sent i 1880-årene på et tidspunkt da der var økende nasjonalisme blant australierne hvor den store majoriteten var født i landet. Ideen om å være «australsk» begynte å bli feiret i sanger og dikt. Dette var fostret av forbedringer i transport og kommunikasjon som etableringen av telegraf mellom koloniene i 1872. De australske koloniene var også påvirket av andre føderasjoner som dukket opp rundt omkring i verden, særlig USA, Canada og Sveits.
Depresjonen i 1890-årene, den mest alvorlige Australia hadde stått ovenfor, fikk ineffektiviteten til de seks koloniene til å virke enda mer latterlig, og et fremstøt mot en australsk føderasjon begynte, særlig i grenseområdene. Andre motiv for føderasjon var behovet for en felles immigrasjonspolitikk og frykten for andre europeiske makter, Frankrike og Tyskland, som begge ekspanderte i regionen. Queensland var f.eks. travelt opptatt med å importere kontraktstjenere fra Ny-Kaledonia, kjent som kanakas, til å arbeide i sukkerindustrien. Både fagforeningene og de andre koloniene motsatte seg dette på det sterkeste. Britiske militære ledere som Horatio Kitchener oppfordret Australia til å danne en nasjonal hær og marine. Dette krevde helt opplagt en føderal styresmakt. Det var heller ingen tilfeldighet at i 1890-årene var majoriteten av australierne, barna av gullfeberimmigrantene, født i Australia.
Statsministeren i New South Wales, Henry Parkes, var til å begynne med leder for føderasjonsbevegelsen, men de andre koloniene hadde en tendens til å se på dette som et komplott for New South Wales' dominans. Et innledende forsøk på å godkjenne en føderal konstitusjon i 1891 slo feil. Saken ble så tatt opp gjennom Australian Natives Association og yngre politikere som Alfred Deakin og Edmund Barton. Etter en føderalistkonvensjon i Corowa i 1893 ble koloniene enige om å holde valg til en føderal konvensjon som skulle møtes i forskjellige byer i 1897 og 1898. Et utkast til grunnlov, for det meste skrevet av Queensland-dommeren Samuel Griffith, ble godkjent og lagt ut til folkeavstemning i koloniene i 1899 og 1900. Velgerne i New South Wales forkastet utkastet fordi det gav for mye makt til de mindre koloniene, men til slutt ble det oppnådd et kompromiss.
Diskusjoner mellom australske og britiske representanter førte til at den britiske regjeringen gjorde et vedtak om å konstituere Commonwealth of Australia sent i 1900. Kolonisekretæren Joseph Chamberlain avsporet nesten hele prosessen ved å insistere på at britiske domstoler skulle beholde myndigheten over Australia. Australierne gikk til slutt nølende med på dette. Dronning Victoria av Storbritannia gav hennes kongelige godkjennelse på "Commonwealth of Australia Constitution Act 1900" den 9. juli som opprettet Samveldet og dermed forente de separate koloniene på kontinentet under en føderal regjering. Loven trette i kraft den 1. januar 1901.
Føderasjon og verdenskrigene.
Føderasjonen av de seks koloniene ble den 1. januar 1901 oppnådd etter tiår med planlegging, konsultering og avstemninger. Samveldet Australia var født som en dominion av det britiske imperiet.
Nordterritoriet ble overført fra Sør-Australias regjering til Australia i 1911. Fra 1. februar 1927 til 12. juni 1931 var Northern Territory delt opp som Nord-Australia og Sentral-Australia ved 20° sørlig breddegrad. New South Wales fikk i 1915 ytterligere ett territorium, Jervis Bay Territory som bestod av 6677 hektar.
Melbourne ble valgt som det midlertidige setet for myndighetene.Australian Capital Territory (ACT) ble dannet fra New South Wales i 1911 for å skaffe lokaliteten for den foreslåtte nye føderale hovedstaden Canberra. Den fremtidige kong Georg V, da hertug av York, åpnet det første parlamentet den 9. mai 1901, og hans etterfølger (som senere ble kong Georg VI) åpnet den første sesjonen i Canberra i mai 1927.
De første føderale valgene i mars 1901 resulterte i at ingen av de tre partiene hadde flertall i noen av husene i parlamentet. Edmund Barton dannet regjering med sitt Proteksjonistiske parti støttet av arbeiderpartiet med George Reids Frihandelsparti i opposisjon. Barton-regjeringen gjennomførte mye fundamental lovgivning og gjorde Hvitt Australia-politikken til lov, før den ble etterfulgt av Deakin-regjeringen i 1902.
I 1909 slo proteksjonistene og Frihandelspartiet seg sammet og dannet Commonwealth Liberal Party, men dette var ikke nok til å hindre at arbeiderpartiet kom til makten under Andrew Fisher i 1910. Arbeiderpartiet led et knepent nederlag i 1913 og så ut til å bli Australias dominerende politiske parti. Men utbruddet av første verdenskrig skulle forandre australsk politikk for alltid.
Australia sendte mange tusen soldater for å kjempe for Storbritannia i krigen, og tusenvis mistet livet i Gallipoli på den tyrkiske kysten og enda flere i Frankrike. Både de australske seirene og tapene i første verdenskrig har bidratt betydelig til australsk nasjonalidentitet. På den tiden ble de henvist til som Australias «ilddåp». Over 60 000 australere døde under konflikten og 155 000 ble såret. Australia har fremdeles en årlig fridag til minne om de som døde i krigen, ANZAC Day, 25. april, datoen for den første landgangen ved Gallipoli i 1915. Paradene trekker til seg store folkemengder i hele Australia (og New Zealand). ANZAC står for "Australian and New Zealand Army Corps".
Arbeiderpartiets statsminister, Billy Hughes, bestemte i 1916 at allmenn verneplikt var nødvendig dersom styrken til Australias militære styrker ved fronten skulle opprettholdes. Arbeiderpartiet og fagforeningene var bitre motstandere av verneplikten, og Hughes og hans tilhengere ble kastet ut fra partiet da de nektet å gi etter. Det australske folket stemte i 1916, og igjen i 1917, mot verneplikt i nasjonale folkeavstemninger. Hughes forente seg med de liberale og dannet Nasjonalistpartiet og ble sittende til 1923 da han ble etterfulgt av Stanley Bruce. Arbeiderpartiet forble svakt og delt gjennom 1920-årene. Det nye Bondepartiet tok mange bygdestemmer fra Arbeiderpartiet, og i 1923 dannet det en koalisjonsregjering med nasjonalistene.
Australias avhengighet på eksport av produkter som hvete og ull var alvorlig utsatt for den store depresjonen i 1930-årene som førte til arbeidsledighet og fattigdom som var verre enn det en så i 1890-årene. Arbeiderpartiet under James Scullin vant i 1929 en overveldende seier i valget, men var ute av stand til å gjøre noe med depresjonen. Arbeiderpartiet ble delt i tre fraksjoner og mistet makten i 1932 til et nytt konservativt parti, United Australia Party (UAP) ledet av Joseph Lyons, og kom ikke tilbake til makten igjen før 1941. Australia kom seg svært sakte fra depresjonen sent i 1930-årene. Lyons døde i 1939 og ble etterfulgt av Robert Menzies.
Westminster-statuttet i 1931 gjorde formelt slutt på de fleste konstitusjonelle forbindelser mellom Australia og Storbritannia, men Australia adopterte ikke statuttet før 9. oktober 1942. Fra da av var Australia selvstyrt både i interne og eksterne saker.
Australia sendte igjen sine væpnede styrker for å kjemper sammen med Storbritannia i andre verdenskrig. Australske styrker spilte fremtredende roller i kampene i felttoget i Middelhavet, inkludert operasjon Compass, beleiringen av Tobruk, det greske felttoget, slaget om Kreta, det syrisk-libanesiske felttog og det andre slaget ved El Alamein. Menzies ble vurdert som en upassende leder i krigstid, og i 1941 overtok Arbeiderpartiet makten under John Curtin. Krigen kom nærmere da HMAS «Sydney» og den tyske hjelpekrysseren «Kormoran» senket hverandre utenfor Vest-Australia. «Sydney» mistet hele sitt mannskap på 645 menn, og selve skipet ble aldri funnet igjen.
Etter angrepet på Pearl Harbor og på de allierte statene i Øst-Asia og Stillehavet, fra 8. desember (australsk tid) 1941, insisterte Curtin på at de australske styrkene skulle tas hjem for å bekjempe Japan. Etter Singapores fall i februar 1942 ble 15 000 australske soldater krigsfanger. Noen få dager senere ble Darwin tungt bombet av japanske fly, første gang det australske fastlandet noen gang ble angrepet av fiendtlige styrker, en hendelse som nesten førte til paniske tilstander i landet. I løpet av de neste 19 månedene ble Australia angrepet fra luften nesten 100 ganger.
Sjokket over Storbritannias nederlag i Asia i 1942 og trusselen om japansk invasjon fikk Australias til å vende seg til USA som ny alliert og beskytter. Curtin smidde en tett allianse med USA, en fundamental endring i australsk utenrikspolitikk. General Douglas MacArthur, øverstkommanderende i det sørvestre Stillehavet, flyttet sitt hovedkvarter til Australia. Japanske dvergubåter senket et troppetransportskip i et modig raid mot Sydney Harbour i mai 1942. Den japanske ubåten I-24 som ikke var en dvergubåt, beskjøt tre av Sydneys drabantbyer den 8. juni 1942. Måket var Sydney Harbour Bridge. Ti granater ble skutt på fire minutt. Bare en eksploderte og den største skaden var en knekket fot. Trusselen om japansk invasjon ble forhindret av alliert suksess i slagene ved Korallhavet og Midway.
Australske styrker kjempet så bittert mot japanske forsøk på å ta Port Moresby gjennom Kokoda Track i høylandene til Ny-Guinea. Den australske seieren i slaget ved Milne Bay var første gang allierte styrker bekjempet japanske landstyrker. Men slaget ved Buna-Gona satte tonen for de bitre siste etappene i felttoget i Ny-Guinea som fortsatte inn i 1945. Det ble fulgt av det australskledede amifibiske angrepet mot japanske baser på Borneo.
Alliansen med USA ble senere formalisert gjennom ANZUS-pakten i 1951.
Etterkrigstidens velstand.
Etter andre verdenskrig satte den australske regjeringen i gang et massiv program av europisk immigrasjon. Det virket som at landet måtte «befolkes eller forsvinne» etter at de såvidt unngikk en japansk invasjon og opplevde angrep på australsk jord for første gang. Statsminister Ben Chifley erklærte senere at «en mektig fiende så sultent mot Australia. I morgendagens våpenrasling kan den trusselen komme tilbake. Vi må befolke Australia så raskt som vi kan før noen andre bestemmer seg for å befolke det for oss». Immigrasjonen førte tradisjonelle emigranter fra Storbritannia sammen med, for første gang, store antall sør- og sentraleuropeere. En blomstrende australsk økonomi stod i skarp kontrast til det krigsherjede Europa. Hundretusenvis av forflyttede europeere, for første gang også store antall jøder, migrerte til Australia. Mer enn to millioner mennesker skulle ankomme mellom 1948 og 1975.
Fra starten av var det ment at hoveddelen av disse emigrantene hovedsakelig skulle være fra de britiske øyer og at etterkrigstidens migrasjonsplaner skulle ta vare på den britiske karakteren i det australske samfunnet. Storbritannia forble den dominerende kilden for emigranter, men avreiselandene ble ekspandert til å inkludere kontinentaleuropeiske land for å møte Australias ambisiøse migrasjonsmål.
Fra sent på 1940-årene mottok Australia betydelige bølger av mennesker fra land som Hellas, Italia, Tyskland, Jugoslavia og Nederland. Australia søkte aktivt etter disse immigrantene, og regjeringen assisterte mange av dem finansielt. De nylig ankomne emigrantene fant arbeid på grunn av en ekspanderende økonomi og betydelige regjeringsinitierte infrastrukturprogram som Snowy Mountains-anlegget.
Robert Menzies' nydannede Liberal Party of Australia dominerte mye av den umiddelbare etterkrigstida og beseiret Arbeiderpartiets regjering under Ben Chifley i 1949. Chifley hadde ledet krigstidsregjeringen etter Curtin døde i 1945. Menzie ledet etterkrigstidas ekspansjon og ble landets lengstsittende leder, og han var den dominerende figuren i australsk politikk frem til 1960-årene. Menzies utnyttet frykt i den kalde krigen til å beholde sin posisjon, og i 1951 var han nær å vinne en folkeavstemning som ville gjort at han kunne forby Australias kommunistparti. Menzies helte penger i høyere utdanning og utvikling av industrien.
Foredlingsindustri som tidligere spilte en mindre rolle i en økonomi dominert av primærproduksjon, ekspanderte i stor grad. Avskaffelsen av Hvitt Australia-politikken i 1970-årene som førte til immigrasjon fra Asia og andre deler av verden, sammen med et massivt immigrasjonsprogram, har radikalt forvandlet Australias demografi, kultur og selvbilde. Selv om politikken er avskaffet, fortsetter det å være tilfeller av rasisme.
Menzies opprettholdt også alliansen med USA. Forsvarstraktaten ANZUS ble signert i 1951 med USA og New Zealand, og Australia bidro med styrker i Koreakrigen, Vietnamkrigen og unntakstilstanden i Malaysia. Australias deltakelse i Vietnam, og særlig bruken av verneplikt, ble politisk belastende og møtte massive protester, selv om de fleste av disse var fredelige. Det liberale partiet beholdt makten gjennom Menzies' etterfølgere, Harold Holt som forsvant i 1967 mens han svømte i sjøen, John Gorton og William McMahon, men hver av disse statsministrene ble vanligvis regnet for å være mindre politiske dyktige enn sin forgjenger.
Slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene hadde også, i det minste ifølge mange australiere som var unge voksne på den tiden, en blomstrende australsk kultur. Innfødte australere oppnådde større rettigheter, restriksjoner på immigrasjon og sensurlover ble fjernet, det ble etablert teater og operaer på tvers av landet og australsk rock begynte eksplisitt å nevne australske leker. Springbok rugbytour i 1971 hadde innflytelse på å heve oppmerksomheten på uretter gjort mot aboriginene i Australia og førte også til at Australia ble det første vestlige landet som kuttet sportsforbindelser med Sør-Afrika.
Gough Whitlam ble den første statsministeren fra Arbeiderpartiet på 23 år og gjennomførte omfattende reformer som introduksjonen av universell helseforsikring og reformer i skilsmisse- og familielovene. Whitlams radikale og arrogante stil fremmedgjorde til slutt mange velgere, og etter en rekke ministerskandaler i 1975, brukte senatet for første gang sin konstitusjonelle makt til å blokkere regjeringens budsjett. Da Whitlam nektet å gi seg, ble han oppsagt av generalguvernør John Kerr den 11. november. Til tross for fordømmelse fra en stor seksjon av den australske offentligheten som disse handlingene førte til, vant den konservative lederen Malcolm Fraser det etterfølgende valget og beholdt makten frem til 1983. De sosiale reformene til Whitlam ble beholdt og på noen måter fortsatt under Fraser. Arbeiderpartiet returnerte til makten under den tidligere fagforeningslederen Bob Hawke, en mye mer forsonlig figur enn Whitlam.
De siste konstitusjonelle båndene mellom Australia og Storbritannia tok slutt i 1986 og gjorde slutt på enhver britisk rolle i de australske statene og juridiske appeller til Storbritannias Privy Council. Australia forblir et konstitusjonelt monarki med dronning Elisabeth II som dronning av Australia. Forslaget om å etablere republikk i 1999 ble marginalt forkastet gjennom en folkeavstemning. Australias formelle forbindelser til sin britiske fortid blir stadig tynnere, men kulturelle forbindelser forblir betydelige. Siden valget av Whitlam-regjeringen i 1972 har der vært et økende fokus på nasjonens fremtid som del av den såkalte regionen «Asia-Stillehavet».
Det festet seg alvorlige bekymringer for Australias fremtidige økonomiske hele i 1980-årene, med alvorlig budsjettunderskudd og til tider høy arbeidsledighet. Hawkes regjering introduserte mange økonomiske reformer, inkludert kutt i tollen, en flytende vekslingskurs, privatisering av mange offentlige tjenester og viktigst av alt, en avtale med fagforeningene for å moderere lønnskravene og akseptere mer fleksible arbeidsforhold gjennom å akseptere skattekutt til gjengjeld. Mange av disse reformene som ble fortsatt av etterfølgende regjeringer, så til slutt ut til å ha lyktes i å presse økonomien fremover.
Delvis på grunn av delinger på den konservative siden av politikken, satt Hawke ved makten frem til 1991 da han ble avsatt av sin tidligere nestleder, Paul Keating, som holdt Arbeiderpartiet ved makten frem til 1996. Den økonomiske veksten fortsatte gjennom 1990-årene på et høyere nivå enn de fleste av Australias handelspartnere, selv til 2003 på tross av nedgangstider andre steder.
Innfødtes rettigheter.
Australierne begynte fra 1850-årene av å revurdere sin holdning mot rasesakene. Det ble grunnlagt en rettighetsbevegelse for aborigene, støttet av mange liberale hvite australiere, og en kampanje mot Hvitt Australia-politikken ble også satt i gang. Det ble holdt en folkeavstemning i 1967 som overveldende godkjente å endre grunnloven ved å fjerne diskriminerende referanser og gav parlamentet makt til å gi lover spesifikt for innfødte australiere. Denne folkeavstemningen gav ikke aborigiene statsborgerskap, den gav dem heller ikke stemmerett, for dette hadde de fra før. Men ved å overføre denne makten bort fra statsparlamentene, gjorde den slutt på systemet av reservater for innfødte australiere som eksisterte i hver stat, noe som gjorde at de innfødte kunne bevege seg friere og utøve mange av sine borgerrettigheter for første gang. Fra slutten av 1960-årene utviklet det seg også en bevegelse for innfødte landrettigheter. Neville Boner ble i 1971 den første aboriginen som ble valgt til det australske parlamentet.
I store deler av det 20. århundre hadde australske myndigheter fjernet mange aboriginbarn fra deres familier. Denne praksisen var riktignok fordelaktig for noen individer, men den gjorde stor skade mot aboriginfolket, kulturelt og emosjonelt. Begrepet stjålen generasjon ble innført for å beskrive disse familiene. Siden publiseringen av en føderal regjeringsrapport i 1997, "Bringing Them Home", har alle statsmyndighetene fulgt anbefalingene i denne rapporten med å uttrykke formelle unnskyldninger for deres tidligere praksis mot aboriginfolket, i tillegg til mange lokale myndigheter. Howard-regjeringen har nektet å komme med en slik oppreisning, til tross for bønn fra aboriginfolket og mange andre seksjoner av det bredere samfunnet, på grunnlag av at det ville medføre en lovmessig innrømmelse av skyld og føre til utstrakte krav om kompensasjon.
1991–i dag.
Etter erfaringen med Vietnam ble australske militære styrker for det meste holdt hjemme gjennom resten av 1970- og 80-årene. Oppdragene ble begrenset til oppdrag med lav risiko som stort sett symbolske utsendelser av to krigsskip i gulfkrigen i 1991. Men i det siste tiåret har Australia deltatt i et antall høyprofilerte militære oppdrag. Det første skjedde i Øst-Timor i 1999, hvor majoriteten av styrkene i INTERFET, de fredsbevarende styrkene, bestod av personell fra ADF, særlig i begynnelsen. SAS-styrker utgjorde den mest høyprofilerte delen av operasjon Slipper, Australias bidrag til invasjonsstyrken i USAs krig i Afghanistan i 2001. Disse militære bidragene hadde høy offentlig støtte. I Øst-Timor ble operasjonen tvunget på en nølende regjering av den offentlige presset. Regjeringen var redd for å provosere Indonesia til konflikt i full skala. Australias bidrag i invasjonen av Irak i 2003 og deres fortsatte nærvær, er svært kontroversielt.
Der har vært et antall andre fredsbevarende og stabiliserende operasjoner, særlig i Salomonøyene og igjen i Øst-Timor i 2006. Men denne utvidede deltakelsen i risikofylte operasjoner har ikke resultert i et eneste dødsfall i kamp, bare noen få dødsfall som resultat av ulykker.
Australsk republikanisme som var et trekk i 1890-årene forsvant under første verdenskrig. Monarkistiske følelser i Australia hadde en topp under årene til Menzies med den svært vellykkede omreisen til Elisabeth II i 1954. Spørsmålet om republikk dukket ikke opp igjen før i 1970-årene. Spørsmålet ble i 1990-årene fremmet i nasjonal debatt av statsminister Paul Keating som i 1993 lovet å introdusere en «australsk føderal republikk» innen 100-årsjubileet for føderasjonen i 2001. Meningsmålinger har jevnlig vist at et flertall av australierne støtter en australsk republikk, men en folkeavstemning over spørsmålet feilet den 6. november 1999.
a>, Australias statsminister fra 1996 til 2007.
Noen republikanere la skyldem for nederlaget på den konservative statsministeren, og monarkist, John Howard viss lederskap med sikkerhet ikke hjalp den republikanske sak. Men der var andre betydelige faktorer, inkludert en splittelse mellom «minimalistiske» republikanere som ønsket en australsk president som skulle velges av det føderale parlamentet (slik som for eksempel i Tyskland) og mer «radikale» republikanere som ønsket en direkte valgt president som i Irland. Opinionen antydet at en republikk bare ville være aktuell dersom presidenten ble direkte valgt. Siden folkeavstemningsforslaget var for en indirekte valgt president, motsatte mange radikale seg det. Debatten har siden 1999 blitt tonet ned, men den vil antagelig bli et nasjonalt viktig emne igjen når Howard forlater makten.
Siden den ble valgt i 1996 har Howard-regjeringen forsøkt å redusere underskuddet til den australske staten og redusere innflytelsen til fagforeningene. Den har lagt mer vekt på arbeidsplass-baserte kollektiv i lønnsforhandlingene. Regjeringen har også akselerert privatiseringen som startet med det statseide telekonsernet Telstra. Howards regjering har fortsatt noen av elementene i utenrikspolitikken til sine forgjengere, basert på relasjoner med fire nøkkelland: USA, Japan, Kina og Indonesia. Howard-regjeringen var en sterk støttespiller amerikansk involvering i Asia-Stillehavs-regionen. Men noen observatører bemerker en større involvering med vestlige land enn den tidligere Keating-regjeringen som la vekt på at Australia var del av Asia. Disse observatørene poengterer forskjellige kontroverser som Tampasaken hvor MS «Tampa», en norsk lastebåt, var i sentrum av en diplomatisk krangel mellom Australia, Norge og Indonesia utenfor kysten av Christmas Island. Denne saken markerte en endring mot mer konservativ politikk fra midten av det 20. århundre.
Økonomisk har 1990- og 2000-årene vist seg å være fremgangsrike for Australia totalt sett. Landets økonomi har ikke opplevd nedgangstider siden tidlig i 90-årene, og veksten i BNP har vært langt over OECD-gjennomsnittet. Arbeidsledigheten har sunket til under 5 %. Spørsmålet gjenstår om hvor bredt den økonomiske veksten har blitt distribuert, men med bevis som antyder at den økonomiske gevinsten tilfaller de som allerede er rike. Økonomien har særlig i 2000-årene blitt hjulpet av «vareboomen», et resultat som i stor grad skyldes Kinas raske økonomiske vekst og behov for råmaterialer.
Sør-Australia ble rammet av en svært alvorlig tørke, hvor noen områder har hatt nedbør under gjennomsnittet siden sent i 1990-årene. Sent i 2006 var vannmagasinene i det sørlige Australia på rekordlavt nivå. Strenge restriksjoner på urban vannbruk ble satt i verk i alle statshovedstader (unntatt Hobart og Darwin) i 2005-06, og irrigasjonen i Murray-Darling-bassenget var sterkt begrenset. Konsekvensen av dette var at saker i relasjon til ferskvannsforsyningen ble et viktig emne i politiske diskusjoner, selv om den økonomiske virkningen av tørken føltes best kun i Australias tynt befolkede landbruksområder.


Bond.
Bond er et engelsk substantiv og verb med flere betydninger.
Som substantiv kan det bety: "bånd/heftelse", "bindemiddel/feste", "forpliktelse", "obligasjon", "gjeldsbevis", "tollopplag", "kausjonsforsikring", "binding" (kjemi). Innen økonomien betyr også "bond" en rekke ting, da i sammenheng med flere ord, "for eksempel ??".
Som verb kan det bety: "forplikte/binde", "behefte" eller "jorde'.


Utøya.
Utøya er en øy i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud som eies av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Øya er på 120 dekar og ligger cirka 550 meter fra fastlandet, utenfor Utstranda. Eiendommen har boliger, samt områder for parkering på fastlandet ved Utøykaia.
Øya ble gitt i jubileumsgave den 28. august 1950 av Oslo og Akershus faglige samorganisasjon. Den driftes kommersielt av Utøya AS. AUF arranger årlig politisk sommerleir på øya. Øya leies også ut til diverse andre ungdomspartier og politiske ungdomsorganisasjoner. Tidligere lå det en husmannsplass på Utøya, inntil den ble kjøpt av Jens Bratlie i 1893. Bratlie brukte øya som sommerbolig før han solgte eiendommen til LO i 1933.
Terroraksjonen i 2011.
Etter bombeangrepet på regjeringskvartalet i Oslo sentrum 22. juli 2011 gjennomførte Anders Behring Breivik, utkledd som politimann, en massakre på øya. Han ble skysset ut dit av MS «Thorbjørn» for en påstått rutinekontroll. På det tidspunktet skytingen startet var det 564 personer på øya i forbindelse med den årlige sommerleiren. 69 av disse mistet livet. 67 ble skutt og drept, og 2 døde i forsøket på å unnslippe, 1 etter fall fra en av klippene på Utøyas vestside, mens 1 druknet.
Eksterne lenker.
__NOTOC__


Fredslunden.
Fredslunden er en en park ved Kongebjørka i Molde. Den ble grunnlagt av Knut Ødegård, president for Bjørnsonfestivalen, i 1997. Stedet er valgt fordi Kongebjørka er et symbol for kampen for frihet, fred og menneskeverd.
De første som plantet trær i lunden var Wole Soyinka, den første afrikaner som vant Nobelprisen i litteratur, og den tyrkiske forfatteren Yasar Kemal. Det er særlig forfattere som har plantet trær, men også andre som har vært involvert i arbeid for fred og menneskerettigheter har bidratt til lunden.


USAs historie (1945–1964).
Opprinnelsen til den kalde krigen.
Krigstidsalliansen mellom USA og Sovjetunionen var en avstikker fra det normale russisk-amerikanske forholdet. Strategisk rivalisering mellom de enorme, utspredte landene går tilbake til 1890-årene da, etter et århundre med vennskap, amerikanerne og russerne ble rivaler over utviklingen av Mandsjuria. Tsarens Russland var ikke istand til å konkurrere industrielt og forsøkte å samle og kolonisere deler av Øst-Asia, mens amerikanerne krevde åpen konkurranse for markedene. I 1917 ble rivaliseringen intenst ideologisk. Amerikanerne glemte aldri at regjeringen i Sovjet forhandlet frem en separat fred med Tyskland i første verdenskrig og etterlot de vestlige allierte til å bekjempe sentralmaktene alene. Varende sovjetisk mistro kom fra landingen av amerikanske tropper i Russland i 1918, som ble involvert, direkte og indirekte, i å assistere de anti-bolsjevikiske hvite i den russiske borgerkrigen. I tillegg glemte sovjeterne aldri de gjentatte forsikringene fra Franklin D. Roosevelt om at USA og Storbritannia ville åpne en andre front på det europeiske kontinentet, men den allierte invasjonen skjedde ikke før juni 1944, mer enn to år etter at Sovjet krevde det. I mellomtiden, led Sovjet forferdelige tap, så høyt som 20 millioner døde.
Da krigen endte i Europa 8. mai 1945 var sovjetiske og vestlige (amerikanske, britiske og franske) tropper lokalisert på spesielle steder, stort sett langs en linje i sentrum av Europa som ble kjent som Oder-Neisse-linjen. Bortsett fra noen få mindre justeringer, ville dette bli «jernteppet» i den kalde krigen. I etterpåklokskap, signaliserte Jalta-avtalen at begge sider kunne bli der og at ingen side kunne bruke makt til å skyve den andre ut. Dette gjaldt i Asia også, som ble bevist av den amerikanske okkupasjonen av Japan og delingen av Korea. Politisk var derfor Jalta en avtale om status quo etter krigen hvor Sovjetunionens hegemoni styrte over rundt en tredjedel og USA over to tredjedeler.
Der var fundamentale kontraster mellom visjonene til USA og Sovjetunionen, mellom kapitalisme og kommunisme. De kontrastene hadde blitt forenklet og blankpusset i nasjonale ideologier til å representere to måter å leve på, hver rettferdiggjort i 1945 av tidligere katastrofer. Kolliderende modeller av selvforsyning mot eksport, av statlig planlegging mot frie foretak, skulle kjempe om troskapen til den utviklende og utviklede verden i etterkrigstiden.
USA, ledet av president Harry S. Truman siden april 1945, var bestemt på å åpne opp verdens markeder til kapitalistisk handel og å forme etterkrigsverdenen etter de prinsipper som ble lagt ned i den atlantiske avtalen: selvbestemmelse, lik økonomisk tilgang og et gjenoppbygd kapitalistisk Europa som igjen kunne tjene som en mellomstasjon i verdensaffærene. Roosevelt hadde aldri glemt spenningen som han hadde ønsket velkommen prinsippene til Wilsons idealisme under første verdenskrig, og han så sitt oppdrag i 1940-årene å bringe varende fred og ekte demokrati til verden. Hans visjon var likt en visjon av nasjonal selv-interesse. Andre verdenskrig resulterte i enorme ødeleggelse av infrastruktur og befolkninger gjennom hele Eurasia, fra Atlanterhavet til Stillehavet, nesten uten uskadde land. Den eneste netydelige industrielle makten i verden som kom gjennom intakt, og til og med styrket fra et økonomisk synspunkt, var USA, som beveget seg raskt for å konsolidere sin posisjon.
USA ledet også forsøket på å innføre sin visjon for verden med nye internasjonale institusjoner: Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, som ble skapt for å sikre åpen, kapitalistisk, internasjonal økonomi. Sovjetunionen valgte å ikke ta del.
Sovjeterne så også deres vitale interesser og nasjonale sikkerhet på spill i etterkrigstidens verden som motiverte deres bestemthet på å forme etterkrigstidens Europa. Stalin innsatte Moskva-dominerte regjeringer i Polen, Romania, Øst-Tyskland og Bulgaria. Winston Churchill, lenge en sterk antikommunist, bannlyste Stalin for å dekke til et nytt russisk imperium med et «jernteppe».
Oppdemmingspolitikk og eskalering av den kalde krigen.
I USA ble snart oppdemningspolitikk mot Sovjet doktrine, etter rådet fra folk som embetsmannen George F. Kennan i utenriksdepartementet som argumenterte med at sovjeterne måtte «oppdemmes» ved hjelp av «uforandret motstyrke ved alle punkt», inntil sammenbrudd av sovjetisk makt skjedde. Denne politikken ble videre uttalt i Truman-doktrinen-talen i mars 1947, som argumenterte med at USA ville måtte bruke $4 milliarder (i 2005 verdi) i forsøk på å «demme opp» kommunisme.
President Harry S. Truman i sitt kontor i det hvite hus da han signerte en proklamasjon som erklærte en nasjonal unntakstilstand i forbindelse med krigen i Korea.USA tjente stort på den kalde krigens frykt ved å sette i gang massive rekonstruksjonsforsøk, først i Vest-Europa og så i Japan (og som i Sør-Korea og Taiwan). Marshall-planen begynte å pumpe $12 milliarder inn i Vest-Europa. Stalin svarte med å blokkere adgangen til Berlin som var dypt innenfor den sovjetiske sonen selv om den var underlagt de fire maktenes kontroll, i håp om å få innrømmelser for å heve blokaden. Men det slo kraftig tilbake. Militær konfrontasjon truet mens Truman gikk i gang med et imponerende og provoserende trekk som ville ydmyke sovjeterne internasjonalt ved å fly forsyninger inn over blokaden i 1948–1949.
Truman sluttet seg til elleve andre nasjoner i 1949 og dannet North Atlantic Treaty Organization (NATO), Amerikas første «innblandende» europeiske alliansen på 170 år. Stalin svarte ved å integrere økonomiene i Øts-Europa i hans versjon av Marshall-planen, sprengte den første sovjetiske atomenheten i 1949, signerte en allianse med Kina i februar 1950 og dannet Warszawapakten, Øst-Europas motpart til NATO.
I 1949 ble den nasjonalistiske kinesiske regjeringen til Chiang Kai-shek kastet av kommunistenes leder Mao Zedong, som erklærte Folkerepublikken Kina. Mao reiste så til Moskva hvor han fremforhandlet en vennskapstraktat, allianse og likesidig assistanse.
Konfrontert med voksende sovjetisk suksess, var amerikanske embetsmenn raske med å eskalere og utvide «oppdemningen». I et hemmelig 1950-dokument, NSC-68, forslo de å styrke deres alliansesystemer, firdoble forsvarsutgiftene og sette i gang en propaganda-kampanje for å overbevise amerikanerne om å kjempe denne dyre kalde krigen. Truman beordret utviklingen av en hydrogen-bombe. Tidlig i 1950 kom det første amerikanske forsøket på å motsette seg kommunistiske styrker i Vietnam, planer om å danne en vest-tysk hær, og forslag om en fredsavtale med Japan som ville garantere langvarige amerikanske militær-baser.
Koreakrigen.
Tidlig i 1950 kom den første amerikanske forpliktelsen til å danne en fredsavtale med Japan som ville garantere langsiktige amerikanske militærbaser. Noen observatører trodde at den japanske avtalen førte Stalin til å godkjenne en plan for å invadere amerikansk-støttede Sør-Korea 25. juni 1950. Frykten for at et forent kommunist Korea kunne nøytralisere amerikansk makt i Japan og føre til en ekspansjon av sovjetisk innflytelse, forpliktet Truman amerikanske styrker og fikk hjelp fra FN til å drive nordkoreanerne tilbake til Stalins overraskelse. I en historisk diplomatisk tabbe hadde sovjeterne boikottet FNs sikkerhetsråd, og dermed dens makt til å nedlegge veto mot Trumans gjøremål i FN, fordi det ikke ville godkjenne Kina.
Men Truman gjorde sin egen tabbe og lot styrkene sine gå til den kinesisk-koreanske grensen. Kina svarte med menneskelige bølger-angrep i november 1950 som knuste de amerikanskledede styrkene. Kampene stabiliserte seg langs den 38. breddegrad som hadde separert koreanerne, men Truman stod nå ovenfor et fiendtlig Kina, et kinesisk-sovjetisk partnerskap, og et tappet forsvarsbudsjett som ble firdoblet på atten måneder. Koreakrigen var også dyr menneskelig sett, med over 50 000 amerikanere drept og nesten en million drepte og sårede koreanere på begge sider.
Eisenhower-administrasjonen og «massiv gjengjeldelse».
I 1953 døde Stalin og den nye presidenten Dwight D. Eisenhower brukte anledningen til å få slutt på koreakrigen, men fortsatte kald krig-politikken. Hans utenriksminister John Foster Dulles var den dominerende figuren i nasjonens utenrikspolitikk i 1950-årene. Han slo fra seg «oppdemningen» til Truman-administrasjonen og støttet et aktivt «frigjørings»-program som skulle føre til en «opprulling» av kommunismen. Den viktigste av disse doktrinene var «massiv gjengjeldelse»-politikken, som Dulles annonserte tidlig i 1954, og satte til side de dyre konvensjonelle bakkestyrkene som karakteriserte Truman -administrasjonen til fordel for å samle det enorme overtaket til det amerikanske atomarsenalet og tildekket etterretningen. Dulles definerte denne tilnærmingen som «brinkmanship», og understreket at «kunsten å bevege seg til kanten av stupet uten å komme i krig, er en helt nødvendig kunst.»
Begge landene fortsatte å forsøke å ekspandere sin innflytelsessfære ved å bruke både åpne og tildekkede midler. Den nye sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov ekspanderte Moskvas politikk ved å etablere nye forbindelser med India og andre viktige land som ikke var del av noen blokk, ikke-kommunistiske stater i den tredje verden. Khrustsjov øket også Sovjets makt ved å utvikle en hydrogenbombe og ved å skyte opp den første menneskeskapte satellitten i 1957.
Samtidig konsoliderte Sovjet deres tak på mange av sine allierte og klienter, mens de ekspanderte sin innflytelse. De bygget Berlin-muren i 1961 for å stoppe tyskerne fra å forlate det kommunistiske øst. Mens Berlin-muren propaganda-messig var et tilbakeslag, fikk sovjeterne en stor seier da Khrustsjov dannet en allianse med Cuba etter Fidel Castros vellykkede revolusjon i 1959. I 1956 derimot intervenerte Sovjet for å slå ned et anti-sovjetisk opprør i Ungarn, noe som viste svakheter i den sovjetiske blokken. Samtidig ble de kinesisk-sovjetiske båndene svakere, selv ikke illusjonen om at den kommunistiske verden var en monolitt, var der lenger.
Sovjetunionen var ikke alene i sine forsøk på å øve innflytelse over andre nasjoner. USA frustrerte sovjetisk intervensjon ved å vifte med overlegne amerikanske atomvåpen og brukte CIA til å kaste fiendtlige regjeringer som Iran. USA reagerte med alarm da det så Muhammed Mossadegh, den nasjonalistiske statsministeren i Iran, nasjonalisere hans nasjons britisk-eide oljebrønner i 1951. Overbevist om at Iran, en vestlig klientstat, var i ferd med å skifte til en pro-sovjetisk politikk. Eisenhower brukte CIA, sluttet seg til Irans militære ledere og kastet Irans regjering i det som ble kjent som «operasjon Ajax». Til å erstatte ham, foretrakk USA å løfte den unge sjahen i Iran, Muhammed Reza Pahlavi, fra sin posisjon som konstitusjonell monark til absolutt hersker. Til gjengjeld tillot sjahen amerikanske selskaper å ta del i utviklingen av hans nasjons ressurser.
USA brukte CIA til å kaste andre regjeringer som var mistenkt for å være i ferd med å bli prokommunistiske, som Guatemala i 1954, et annet demokratiserende regime. I 1958 sendte USA tropper inn i Libanon for å opprettholde det pro-amerikanske regimet, og mellom 1954 og 1961 sendte Eisenhower økonomisk hjelp og 695 militære rådgivere til Sør-Vietnam.
Den første betydelige uenigheten innad i NATO-alliansen skjedde i 1956 da Eisenhower måtte presse Storbritannia og Frankrike til å trekke seg ut fra en dårlig planlagt invasjon med Israel som var ment å ta Suez-kanalen fra Egypt (se Suez-krisen). Eisenhower-administrasjonen motsatte seg fransk og britisk imperiale eventyr i regionen av ren forsiktighet, av frykt for at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nassers sammenstøt med regionens gamle kolonimakter ville øke sovjetisk makt i regionen.
Vietnam.
Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone. Planen var at de to sonene skulle gjenforenes etter valg, men disse ble ikke gjennomført. Nord-Vietnam, sammen med sin politiske overbygning FNL startet infiltrasjon i Sør-Vietnam. I november 1961 bestemte president Kennedy å trappe opp den militære hjelpen, og i løpet av 1965 sto det amerikanske soldater i Vietnam. Situasjonen utviklet seg videre til en åpen krig.
Kennedy og Cubakrisen.
Den kalde krigen nådde sin topp under Cubakrisen, en spent konfrontasjon mellom Sovjetunionen og USA over den sovjetiske utplasseringen av atomraketter på Cuba. Krisen begynte 16. oktober 1962 og varte i tretten dager. Den er regnet av mange som øyeblikket da den kalde krigen var nærmest å bli atomkrig.
Det «rike samfunnet» og det «andre Amerika».
De umiddelbare årene etter andre verdenskrig var preget av stabilitet og rikdom for den hvite middelklassen. Vekst i konsum, de suburbane områdene og økonomien overskygget det faktum at rikdommen ikke gjaldt alle. Mange amerikanere fortsatte å leve i fattigdom gjennom årene med Eisenhower. Den kalde krigens retorikk om frihet og demokrati var særlig langt fra virkeligheten for en stor del av befolkningen, afro-amerikanerne i sør, som fortsatte å lide av sosial, økonomisk og politisk diskriminering.
I sentrum for middelklassens kultur i 1950-årene var en voksende opptatthet av konsumvarer. Ikke bare et resultat av etterkrigstidens rikdom, men også økningen i variasjon og tilgjengelighet i konsumvarene som reklame i økende grad skapte etterspørsel. Rike amerikanere i 50- og 60-årene kjøpte bilder, oppvaskmaskiner, søppelkverner, fjernsyn og stereoanlegg. I slående motsetning var rikdommen i 50- og 60-årene konsumentdrevet i motsetning til investeringsdrevet.
Luftfoto av Levittown, Pennsylvania rundt 1959
Ettersom befolkningen i drabantbyene, med sin økende mobilitet, vokste til å omfatte en tredjedel av nasjonens befolkning i 1960, svarte amerikanske bilprodusenter i Detroit med stadig mer prangende biler. Veksten av drabantbyene var ikke bare et resultat av etterkrigstidens rikdom, men fremskritt i enebolig-markedet. William Levitt begynte en nasjonal trend med hans bruk av masseproduksjons-teknikker til å konstruere et stort «Levittown»-bosetningsanlegg på Long Island. Imens vokste drabantbybefolkningen pga en babyeksplosjon. Drabantbyene gav større hjem for større familier, sikkerhet fra det å bo i by, privatliv og rom for konsumentvarer.
De fleste drabantbyene var forbeholdt hvite. Mens få afro-amerikanere hadde råd til å leve i dem, møtte selv velstående afro-amerikanere uformelle og formelle barrierer. De få afro-amerikanerne som bosatte seg i drabantbyene ble vanligvis skydd på alle passive og åpne måter. Hyllet for deres samfunnssans, har drabantbyene blitt kritisert av senere kritikere for sin konformitet og homogenitet. Og det var virkelig slik at drabantbyene var befolket av mange på samme alder og med samme bakgrunn.
Historisk kontekst.
Etter rekonstruksjonen adopterte mange stater restriktive lover som påtvang segresjon av rasene og den andreklasses statusen til afro-amerikanerne. I 1883 dømte høyesterett i "borgerrettighetssaker" (163 US 3 1883), og ødela effektivt mange av de radikale republikansk-drevne reformene. Senere høyesterettssaker som "Plessy mot Ferguson" (163 US 537 1896) eroderte videre afro-amerikanske borgerrettigheter.
Statusen til afro-amerikanere i det dype sør.
Stemmerettsdiskriminering forble utbredt i det dype sør inn i 1950-årene. Afro-amerikanske avlingsdelere ble ofte kastet ut av hvite bønder når de forsøkte å stemme. Stemmeredistrerings-styrer brukte diskriminerende praksis som disse for å begrense antallet afro-amerikanske velgere, som å kreve en høyere standard av afro-amerikanere enn hvite, lot hvite søkere registrere seg i deres biler og i deres hjem, behandle svarte søknader sist, selv når de var først i køen, etablerte separate registreringskontorer i forskjellige deler av rådhuset, tilbød assistanse kun til hvite søkere i å fylle ut skjemaet og nektet å opplyse afro-amerikanske søkere om deres status på søknaden.
I det dype sør ble til og med hardere metoder for å hindre afro-amerikanere fra å stemme satt i verk. Svarte søkere ble ofte fengslet og senter for stemmeutdanning, som Mt. Olive baptiskirke i Terrell County, Georgia, ble satt i brann. De truet, mishandlet og i noen saker, drepte svarte søkere.
Sørlige svarte, som stod imot segresjonen, særlig avlingsdelere som ofte ble kastet ut for å ha registrert seg til å stemme, og særlig svarte bønder, levde i konstant frykt for sine arbeidsgivere som sverget å si dem opp, av hvite «borgerråd» som adopterte en politikk med å foreta økonomisk gjengjeldelse mot demonstranter, av hvite grupper som Ku Klux Klan som utførte et ofte uhindret styre av terror rundt om i sør, hvor lynsjing av afro-amerikanere var en vanlig foreteelse og sjeldent fulgt opp. Nesten 4500 afro-amerikanere ble lynsjet i USA mellom 1882 og begynnelsen av 1950-årene.
Brown mot skolestyret og «massiv motstand».
I de tidlige dagene til borgerrettsbevegelsen var rettssaker og lobby-virksomhet fokuset i integreringsforsøkene. Høyesteretts avgjørelser i "Brown mot skolestyret i Topeka" (347 US 483 1954), "Powell mot Alabama" (287 US 45 1932), "Smith mot Allwright" (321 US 649 1944), "Shelley mot Kraemer" (334 US 1 1948), "Sweatt mot Painter" (339 US 629 1959) og "McLaurin mot Oklahoma" (339 US 637 1950) førte til en endring i taktikken, og fra 1955 til 1965 var «direkte tiltak» strategien, hovedsakelig bussboikotter, sitt-ned-aksjoner, frihetsryttere og sosiale bevegelser.
"Brown mot skolestyret" i Topeka, Kansas, (1954) var en milepæl i amerikansk høyesterett som direkte forbød segresjon i offentlige utdanningsinstitusjoner for svarte og hvite, og dømte på grunnlaget av doktrinen «separat men like» som sa at offentlig utdanning kunne aldri gi svarte amerikanere fasiliteter av samme standard som var åpne for hvite amerikanere. 101 medlemmer i representantenes hus og 19 senatorer signerte «det sørlige manifest» som fordømte høyesterettsavgjørelsen.
I 1951 ble skolestyret i byen Topeka anmeldt på vegne av Linda Brown, en student fra Topeka som ble tvunget til å gå 1,5 km til hennes segregerte svarte skole mens en hvit skole lå bare syv kvartal fra hennes hus. Browns sak hadde støtte av NAACP, hvis sjefsrådgiver Thurgood Marshall selv ble utnevnt til høyesteretten i 1967 førte saken. Distriktsdomstolen dømte til fordel for skolestyret og siterte høyesteretts presedens satt i "Plessy mot Ferguson" i 1896 som tillot statlige lover å kreve «separate men like» fasiliteter i jernbanevogner for svarte og hvite.
Guvernør Orval Eugene Faubus i Arkansas brukte nasjonalgarden i Arkansas til å hindre skoleintegrasjon ved Little Rock Central High School i 1957, og guvernørene Ross Barnett i Mississippi og George Wallace i Alabama blokkerte fysisk skolenes innganger ved deres respektive statsuniversitet. E.H. Hurst, en representant fra Mississippi, forfulgte og drepte en svart bonde for å ha deltatt på et registreringskurs for å kunne stemme. Birminghams offentlige sikkerhetskommisar Eugene T. «Bull» Connor forsvarte vold mot frihetsrytterne og beordret bruk av brannslanger og politihunder mot demonstrantene. Sheriff Jim Clark i Dallas County, Alabama, satte sine politifolk på et demonstrasjonstog på «Bloody Sunday» og truet personlig andre demonstranter. Politiet over hele sør arresterte borgerrettsaktivister for oppblåste anklager. Hvite juryer i flere stater løslatte kjente mordere av lokale afro-amerikanere.
Borgerrettsorganisasjoner.
Selv om de hadde hvite tilhengere og sympatisører, var den moderne borgerrettighetsbevegelsen lagt for, ledet, organisert og bemannet av afro-amerikanere som plasserte seg og deres familier i fremste rekke i kampen for frihet. Deres heltemot ble ført hjem til alle amerikanere gjennom aviser og, senere, fjernsynsrapporter ettersom deres fredelige marsjer og demonstrasjoner ble voldelig angrepet av opprettholdere av lov og orden. Politiet brukte batonger, pisker, brannslanger, politihunder og massearrestasjoner for å skremme demonstrantene. Det andre karakteristiske trekket ved bevegelsen var at den ikke var monolittisk, ledet av en eller to menn. Den var en spredt, grasrot-kampanje som angrep segresjon på mange forskjellige steder ved bruk av mange forskjellige taktikker.
Mens noen grupper og individer innen bevegelsen talte for «svart makt», svart separatisme eller til og med væpnet motstand, forble majoriteten forpliktet på prinsippet av ikkevold, en bevisst beslutning av en undertrykket minoritet til å avstå fra vold for politisk vinning. Ved hjelp av ikkevoldelige strategier, tok borgerretsaktivistene fordelen av økende nasjonale nyhetsrapporter, særlig i fjernsyn, til å kapre nasjonens oppmerksomhet og oppmerksomheten til kongressen og det hvite hus.
Lederskapsrollen til svarte kirker i bevegelsen var en naturlig forlengelse av deres struktur og funksjon. De tilbød medlemmer en mulighet til å utøve roller som ble nektet dem i samfunnet. Gjennom historien tjente den svarte kirken ikke bare som et tilbedelsessted men også som en samfunnsaktig «oppslagstavle», en kredittunion, en «folkets domstol» til å avgjøre disputer, en støttegruppe og et senter for politisk aktivisme. Disse og andre funksjoner forsterket viktigheten til presten. Den fremste geistlige i borgerrettsbevegelsen var Martin Luther King jr., Time Magazines «Årets mann» i 1964. Han var en mann av folket. Hans utrettelige personlige forpliktelse til og sterke lederskapsrolle i den svarte frihetskampen vant ham anerkjennelse på verdensbasis og Nobels fredspris.
Studenter og teologstudenter både i sør og nord spilte nøkkelroller i alle faser av borgerrettsbevegelsen. Kirker og studentledede bevegelser utviklet deres egne organisasjonelle og opprettholdende strukturer. Sørlige kristne lederskapskonferansen (SCLC), grunnlagt i 1957, koordinerte og skaffet midler, hovedsakelig fra nordlige kilder, til lokale protester og for trening av svarte ledere. Studentenes ikkevoldelige koordinasjonskomité, eller SNCC, grunnlagt i 1957, utviklet «fengsel-uten-kausjon»-strategien. SNCCs rolle var å utvikler og knytte sammen sitt-ned kampanjer og å hjelpe til med å organisere frihetsryttere, pådrive stemmeregistrering og andre protestaktiviteter. Disse tre nye gruppene slo ofte sammen sine krefter med eksisterende organisasjoner som nasjonal organisasjon for fremming av fargede folk (NAACP), grunnlagt i 1909, kongressen for raselikhet (CORE), grunnlagt i 1942 og nasjonal urban liga. NAACP og dens direktør, Roy Wilkins, sørget for juridisk bistand for fengslede demonstranter, hjalp til med å skaffe kausjon og fortsatte å teste segresjon og diskriminasjon i domstolene som den hadde gjort i et halvt århundre. CORE startet frihetsryttere i 1961 som involverte mange SNCC-medlemmer, og COREs leder James Farmer ble senere utøvende sekretær i SNCC.
Administrasjonen til president John Kennedy var en blandet velsignelse. Kennedy støttet gjennomføringen av desegresjon i skoler og offentlige fasiliteter. Justisminister Robert Kennedy brakte mer enn 50 saker i fire stater for å sikre svarte amerikaneres rett til å stemme. Men FBIs direktør J. Edgar Hoover var bekymret for mulig kommunistisk innflytelse i borgerrettsbevegelsen og var personlig motstander av Martin Luther King jr., og brukte FBI til å etterforske King og andre borgerrettsledere.
Kennedy-administrasjonen.
John Fitzgerald KennedyKennedy var president i bare rundt 1000 dager. Denne korte perioden ble markert av bemerkelsesverdige hendelser som akselerasjonen av USAs rolle i romkappløpet, begynnelsen på eskaleringen av den amerikanske rollen i Vietnam-krigen, Cubakrisen og Grisebukt-invasjonen i Cuba. Disse hendelsene forsterket den kalde krigen med Sovjetunionen. Han utnevnte sin bror Robert Kennedy i sin regjering som justisminister.
President Kennedy ble myrdet i Dallas, Texas, 22. november 1963. Lee Harvey Oswald, som ble arrestert for mordet, ble selv dødelig skutt av Jack Ruby før han kunne formelt siktes eller ført for retten. Fire dager etter Kennedy og Oswald ble drept, opprettet president Lyndon B. Johnson Warren-kommisjonen for å etterforske drapet.
Etter attentatet på Kennedy tjente Johnson ut det som var igjen av perioden på en måte han følte var sammenfallende med Kennedys agenda. Han overbeviste Kennedys regjering å sitte ut perioden, inkludert Robert Kennedy (til tross for det dårlige forholdet mellom Johnson og Kennedy). Han brukte også betydelig politisk kraft til å sikre godkjennelsen av borgerrettslovene av 1964. Disse tiltakene gav Johnson en lett seier i presidentvalget i 1964.


Parsec.
Parsec (forkortet «pc») er en astronomisk avstandsenhet, og er mer brukt innen det astronomiske miljøet enn det mer kjente lysår.
En stjerne i en avstand av 1 parsec fra jorden, vil ha en parallakse (beregnet ved jordens diamentrale stillinger (2 AU) i kretsløpet rundt solen) på nøyaktig 2 buesekunder (ca. 1/900 av måneskiven) i forhold til en uendelig bakgrunn.
1 parsec = ca. 3,26163 lysår eller ca. 206 000 AU.
Prefiks.
Størrelsen på kulehoper måles i parsec f.eks. er diameteren av den store kulehop i Herkules (M13) 45 pc. Alle stjerners tilsynelatende størrelsesklasser sammenlignes ved hjelp av deres absolutte størrelsesklasser med standardavstanden 10 parsec.
Avstande i Melkeveien måles i kiloparsec (1 kpc = 1000 parsec eller 3262 lysår). Solen er 8,6 kpc fra sentrum og Melkeveiens radius er 12-15 kpc.
Avstande til galakser og galaksehoper måles i megaparsec (1 Mpc = 1 million parsec eller 3,262 millioner lysår). Nabogalaksen Andromedagalaksen (M31) er 0,77 Mpc fra Melkeveien, Virgohopen ligger 15 Mpc unna og er 3 Mpc i diameter.
Avstande til kvasarer og lengre unna måles i gigaparsec (1 Gpc = 1 milliard parsec eller 3,262 milliarder lysår). Kvasaren 3C273 har avstanden 0,9 Gpc og partikkelhorisonten ligger 14 Gpc unna.
Volumenheter.
Solen er alene i sin kubikkparsec (1 pc3 = 2,938 x 1040 km³), mens stjernetettheten i kulehoper er på hundre til tusen stjerner per kubikkparsec.
For å bestemme antallet av stjerner i Melkeveien, utvelges volumener i forskjellige retninger. Stjernene telles i disse kubikkiloparsec (1 kpc3 = 1 milliard pc3), og resultatet multipliseres opp; samme prosedyre gjøres med antall kulehoper i Melkeveien.
For å bestemme antallet av galakser i superhoper, utvelges volumener. Galaksene bestemmes og telles i disse kubikkmegaparsec (1 Mpc3 = 1 milliard kpc3), og resultatet multipliseres opp. Det store tomrommet i retning mot Bjørnevokteren måles i Mpc3.
For å bestemme mengden av materie i det observerbare universet, utvelges volumener i forskjellige retninger. Galaksene og kvasarene telles i disse kubikkgigaparsec (1 Gpc3 = 1 milliard Mpc3), og resultatet multipliseres opp.


Carlo Visconti.
Carlo Visconti avbildet på en medalje
Carlo Visconti (født 1523 i Milano i Italia, død 12. november 1565 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble biskop av Ventimiglia (senere i Montefeltro) og nuntius i Spania og i Østerrike.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Andre kardinaler i samme slekt var Bartolomeo Aicardi Visconti (kreert 1440), Alfonso Visconti (1599) og Antonio Eugenio Visconti (1771).
Visconti, Carlo
Visconti, Carlo
Visconti, Carlo
Visconti, Carlo


Francesco Alciati.
Francesco Alciati (født 2. februar 1523 i Milano i Italia, død 20. april 1580 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han hadde før sin utnevnelse til kardinal undervist Carlo Borromeo i jus og vært en av hans nærmeste medarbeidere. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av sin slektning pave Pius IV.
Alciati, Francesco
Alciati, Francesco
Alciati, Francesco
Alciati, Francesco


Francesco Abbondio Castiglioni.
Francesco Abbondio Castiglioni (født 1. februar 1523 i Milano i Italia, død 14. november 1568 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Bobbio.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han var i slekt med pave Cølestin IV og kardinalene Branda Castiglioni (1411), Giovanni Castiglione (1456) og Giovanni Castiglione (1801)


Guido Luca Ferrero.
Guido Luca Ferrero (født 15. mai 1537 i Torino i Italia, død 16. mai 1585 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Vercelli, og var nuntius i republikken Venezia.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han var i slekt med kardinalene Bonifazio Ferrero (kreert 1517), Filiberto Ferrero (1549), Pier Francesco Ferrero (1561), Carlo Borromeo (1560), Giovanni Stefano Ferrero (1500) og Antonio Ferrero (1505).
Ferrero, Guido Luca
Ferrero, Guido Luca
Ferrero, Guido Luca
Ferrero, Guido Luca


Alessandro Crivelli.
Alessandro Crivelli (født 1514 i Milano i Italia, død 22. desember 1574 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Da han ble enkemann avsluttet han en militær karriere og gikk i kirkens tjeneste. Han ble biskop av Cerenza & Cariati i Calabria.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Crivelli, Alessandro
Crivelli, Alessandro
Crivelli, Alessandro
Crivelli, Alessandro


WÆGG.
WÆGG, skrevet med versaler uten å være en forkortelse, er et punkband fra Bodø som startet i 1986 og holdt sporadiske konserter frem til slutten av 1990-tallet. Spillestilen var punkrock, skjønt gruppa selv karakteriserte den som «fiskepønk».
WÆGG hadde flere lokale hits, blant annet «Silda i Hopen», «Fleinsopp» og «Jøran i blomst». WÆGG spilte flere konserter og varmet blant annet opp for Jokke & Valentinerne. WÆGG har hele tiden hatt sporadiske øvinger og dertil sporadiske konserter. Selv om det har vært lengre opphold mellom hver gang de er samlet, med ulike medlemmer, er ikke bandet endelig oppløst, men nesten.
Musikkavisen Puls (5/91) skrev i en spalte for musikkasetter: "...den helt for jævlige «The Ultimate Collection of Wægg». KZen inneholder opptak hovedsakelig spilt inn på kassettspiller, med dårlig lydkvalitet. Det utgiver Anders Moe påstår på coveret – at Pacific Oceans versjon av «Another Brick in the Wall» er verre enn den man finner her – er løgn. Bandet forsøker å spille en slags '77-pønk, da betydde ikke musikalske kvaliteter noe etter sigende, men er for dårlige. Kassetten inneholder atten låter for mye om fisk og øl og øl og fisk."
I mai 2011 opptrådte WÆGG på Pøbelrock festivalen i Trondheim og på John Dee i Oslo. På sistnevnte konsert var de oppvarming for Senjahopen. 17. februar 2012 var det igjen duket for konsert med WÆGG på Kafe Kjelen ved Saltstraumen. Også denne gangen var det sammen med Senjahopen.
Karianne Pedersen tok i 2012 også over rollen som Manager for WÆGG.
Bodø-gruppa må ikke forveksles med Hamarøy-bandet VÆGG som deltok på Troilltampen i juli 1984.


Rizalistiske kulter.
De rizalistiske kulter er mer eller mindre organiserte folkereligiøse grupperinger på Filippinene som ærer den filippinske nasjonalhelt Jose Rizal som en gud. Jose Rizal, en ledende dikter, forfatter, lege og nasjonalist, ble henrettet av de spanske koloniherrer i Manila i 1896.
Noen av tilhengerne av rizalistkultene er overbevist om at Rizal fremdeles lever, kanskje i et nytt Jerusalem i fjellene, og vil vende tilbake for å utfri sitt folk fra fattigdom og undertrykkelse. Rizal er blitt identifisert med Gud, eller betraktet som den nye Kristus (eller den filippinske Kristus), eller som Den Hellige Ånds kraft. Det er klare trekk av førkristen malayisk religiøsitet i de rizalistiske kultene.
Blant de rizalistiske kulter må særlig fremheves "Iglesia Sagrada ni Lahi", Rizal Church og Banner of the Race Church. I mange av de ytre former og symboler har rizalistene tatt inn katolske elementer, og elementer fra søreuropeiske frimureri, men i sin kjerne har de tradisjonelle førkristne malayiske trosforestillinger med et orakelpresteskap som gjerne er helt kvinnelig (Babaylan-prestinner), men tidsavgrenset og ikke livsvarig.


Cambridge University Constabulary.
Cambridge University Constabulary er et lite, arkaisk politikorps ved Cambridge University i England. Korpset består av rundt 20–30 konstabler som utnevnes og tas i embedsed av universitetets rektor eller prorektor med hjemmel i universitetsloven av 1825. Universitetsmarskalken og visemarskalken er korpsets høyeste konstabler og styrer den daglige virksomheten gjennom proktorens kontor.
Frem til 1960-årene utførte proktorene og konstabelkorpset daglige patruljer i gatene på universitetsområdet. Idag er korpsets funksjon mer passiv, i forbindelse med offentlig uro eller demonstrasjoner. Korpset har også viktige oppgaver i forbindelse med seremonielle funksjoner på universitetet, og bistår ved arrangementer og viktige besøk.


Babaylan-prestinner.
Med babaylanprestinner forstås det mer eller mindre utviklede kvinnelige prestedømme utøvet på Filippinene i den førspanske tid. Babaylanprestinnene fungerte som helbredere, orakler, og formidlere mellom mennesket og åndeverdenen, og utøvet generelt lederskap på landsbynivå innen de animistiske kulturer som stod sterkt på det meste av Filippinene.
Da kristendommen ble innført døde ikke det kvinnelige babaylanprestedømmet ut, men eksisterte som en skjult understrømning særlig i de områder der misjonærene ikke hadde trengt inn.
Ordet "babaylan" anses å være av tagalog-rot, men det faller også sammen med et ord fra språket ilongo (hiligaynon) i den vestlige del av Visayas. Lignende ord finnes i en rekke filippinske dialekter.
En "babaylan" trenger ikke nødvendigvis å være en kvinne, men filippinske kvinner som utøver prestelige funksjoner i det som er igjen animistiske og synkretistiske religiøse kultiske bevegelser på Filippinene, som for eksempel i noen rizalistiske kulter, hører religionsvitenskapelig historisk hjemme i forlengelsen av det babaylanprestedømmet.
Mot slutten av 1900-tallet ble babaylanbegrepet tatt i bruk av filippinske feministiske kretser som et av de honnørord de samler seg om.


Kai Eide.
Kai Aage Eide (født 28. februar 1949 i Sarpsborg) er en norsk diplomat og tidligere politiker (H). Han har en lang diplomatisk karrière, med internasjonal sikkerhetspolitikk og krisehåndtering som arbeidsfelt, i tjeneste for Norge, FN og NATO. Eide har vært ambassadør ved en rekke norske utenriksstasjoner, og var Norges ambassadør til OSSE 1998–2002 og til NATO 2002–2006, samt FNs spesialutsending til Afghanistan 2008–2010. Eide er en flittig skribent og har vært mye brukt som foredragsholder. Han var lenge politisk aktiv i Høyre, blant annet som statssekretær for Jan P. Syse 1989–1990, men er i dag medlem av Arbeiderpartiet.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Eide ble født i Sarpsborg i 1949 som sønn av løytnant Knut Aage Hansen (1911–1970) og sykepleier Ella Margareth Eide (1903–1997). Han var gift med læreren Mariane Bing (født 1951) 1976–1989, og er gift med NRK-journalist Gro Holm (født 1958) fra 2004. Eide vokste opp i Fredrikstad og Ski, og er i dag bosatt i Lommedalen i Bærum.
Han har examen artium fra Ski gymnas fra 1967, og er cand.mag. i fransk, folkerett og statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1976. Han hadde flere avbrudd underveis i studietiden grunnet politisk arbeid for Høyre.
I 1975 ble han aspirant i Utenriksdepartementet, og var videre ambassadesekretær i Bern og senere i Praha. Han var medlem av Norges delegasjon til Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ved dennes nesten 10 måneder lange møte i Beograd 1977–1978 og delegat ved KSSEs møte i Madrid i vel seks måneder 1980–1981. Etter to år i Utenriksdepartementet begynte Eide å arbeide for NATO i Brussel, hvor han var 1. ambassadesekretær for den norske delegasjonen 1984–1987 og assisterende direktør for sekretariatet til NATOs generalsekretær (henholdsvis Manfred Wörner og Peter Carington) 1984–1989. I en periode i 1989 var Eide byråsjef i Utenriksdepartementet, i 1990 kom han tilbake til departementet som del av utenriksminister Thorvald Stoltenbergs sekretariat, og i 1991 var Eide spesialrådgiver i Statoils planavdeling.
Eide var videre ministerråd ved Norges delegasjon til NATO 1991–1993, rådgiver og stedfortreder for FN-fredsmegler Thorvald Stoltenberg i det tidligere Jugoslavia 1993–1995, leder for FNs operasjon i Bosnia-Hercegovina 1997–1998, Norges ambassadør til OSSE i Wien 1998–2002, Norges ambassadør til NATO i Brussel 2002–2006 og politisk direktør i Utenriksdepartementet 2006–2008. Han var FNs spesialutsending til Afghanistan fra 7. mars 2008 inntil han ble avløst av Staffan de Mistura 1. mars 2010. Eide var også FNs spesialutsending til Kosovo for daværende generalsekretær Kofi Annan i 2004 og 2005, hvorfra Eides rapporter la grunnlaget for den politikken Sikkerhetsrådet besluttet å følge.
Politisk arbeid.
Eide var tidlig aktiv i Høyre og arbeidet for partiet frem midten av 1970-årene, blant annet som personlig rådgiver for Høyre-formann Erling Norvik. Frem til 1975 var også medlem av Unge Høyres sentralstyre. Han var også engasjert i arbeidet for norsk EU-medlemskap og jobbet derfor for Haakon Lie i Europabevegelsen. Han var statssekretær for internasjonale spørsmål ved Statsministerens kontor i Jan P. Syses regjering 1989–1990 og nestleder i Europabevegelsen omkring 1991.
Foran stortingsvalget 1993 var han på tale som miljøpolitisk talsmann, miljøvernminister eller handelsminister om Høyre ble valgvinner. Arbeiderpartiet beholdt imidlertid regjeringsmakten og Eide ble ikke innvalgt på Stortinget. Han var 1. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1993–1997, og møtte ialt 5 dager på Stortinget. Han var Jan Petersens hardeste rival om vervet som partileder i Høyre etter at Kaci Kullmann Five varslet sin avgang i 1994, og var angivelig en av Kullmann Fives egne favoritter til vervet ved siden av Petersen og Per-Kristian Foss.
Utmerkelser.
Fra 1998 er Kai Eide kommandør av St. Olavs Orden.


Wikimania.
Wikimania er en årlig internasjonal konferanse for brukere av wikiprosjekter som opereres av Wikimedia-stiftelsen. Den første konferansen ble arrangert i Frankfurt i Tyskland mellom 4. og 8. august 2005. Forskere og innledere presenterte en rekke studier av Wikipedia og andre wikiprosjekter, av wiki-kultur og teknologi, og om fri kunnskap. Programmet inkluderte foredrag, workshops, tutorials m.v. på engelsk og tysk.
Wikimania 2008.
Wikimania 2008 ble avholdt i Alexandria, Egypt, fra 17. til 19. juli. Tre byer konkurrerte om arrangementet, de andre to var Atlanta og Cape Town. Karlsruhe, London og Toronto la inn offisielle bud men trakk seg.
Dette var den fjerde konferansen og ble holdt i Bibliotheca Alexandrina, som ble tegnet av det norske arkitektfirmaet Snøhetta og åpnet i 2003. Talere på åpningsseremonien var hovedorganisator Mohamed Ibrahim, den egyptiske administrasjonsministeren Ahmed Darwish, avgående styreleder i Wikimedia Foundation Florence Devouard og programkomiterepresentant Jakob Voss.
Temaet for konferansen var «Endring av kunnskapsform», og valget av stedet var ment som en håndsrekning til arabiske og afrikanske samfunn.
Wikimania 2009.
Wikimania Buenos Aires 2009 banner
I 2009 ble Wikimania avholdt i Buenos Aires.


Liste over norske NATO-ambassadører.
Liste over norske ambassadører til NATO.
Eksterne lenker.
NATO
Norske NATO-ambassadører


Reinlav.
Reinlav er en fellesbetegnelse på en rekke lavarter i slekten begerlav ("Cladonia"), tilhørende underslekten "Cladina".
Reinlavens thallus (sopplegeme) er løst festet til underlaget og høyden varierer for de ulike artene fra 3-5 cm opp til 10-15 cm. Den vokser normalt direkte på jordsmonnet og er tilpasset ekstreme temperaturforskjeller. Enkelte arter vokser i store mengder i fjellstrøk, i skog og på tundraen på den nordlige halvkule, om vinteren er den hovednæringen for reinen som dekker opp til 90 % av sitt næringsbehov med reinlav. Foruten å være næring for rein har enkelte arter (spesielt kvitkrull) også vært nyttet til tettemateriale i hus og det sankes idag til pynteformål. Noen av artene vokser også i typiske kyststrøk.


Edvard I av England.
Edvard I, eng. "Edward I", "Edward Longshanks", født 17. juni 1239, død 7. juli 1307, var konge av England og Lord av Irland fra 1272. Sønn av Henrik III av England og Eleonore av Provence.
Han ble kalt "Longshanks" ("Langbein") fordi han var ca 188 cm høy, og ble dessuten kalt "Hammer of the Scots" ("Skottenes hammer"); på hans gravsten står det "Hic est Edwardvs Primus Scottorum Malleus". Han ble kjent som den monarken som erobret Wales og undertvang Skottland engelsk overhøyhet. Han regjerte fra 1272 til 1307. Han tiltrådte tronen 21. november 1272 etter farens død.
Maktglad og grusom.
Edvard ble født i Westminster slott 17. eller 18. juni 1239. Han giftet seg to ganger; først med Eleonore av Castilla, med hvem han fikk seksten barn, og hvis død i 1290 påvirket ham dypt. Han viste sin sorg gjennom å reise Eleanorkorsene, ett på hvert sted hennes kortesje overnattet. Charing Cross i London har navn etter korset som ble reist på siste stopp på veien mot Westminster Abbey. Hans annet ekteskap, med Margrethe av Frankrike (kjent som "Frankrikes perle" av sine engelske undersåtter), datter av Filip III av Frankrike og Maria av Brabant, resulterte i tre barn.
Edvards personlighet stod i stor kontrast til farens, som regjerte England i Edvards barndom og hadde for vane å inngå diplomatiske kompromisser med sine fiender. Edvard fremstod allerede som en maktglad og utålmodig mann som viste stor militær styrke ved å beseire Simon de Montfort i slaget ved Evesham i 1265. Han ble beryktet for sin grusomhet mot opprørere og andre fiender, blant annet forfulgte han de overlevende medlemmene av Montfort-familien, sine søskenbarn. I 1270 reiste han til Tunis i den hensikt å dra i det åttende korstoget sammen med Ludvig IX av Frankrike, som døde før Edvard kom dit; Edvard dro i stedet til Acre, i det niende korstoget. Mens han oppholdt seg i det hellige land døde faren; Edvard vendte hjem til England i 1274.
Erobringen av Wales.
En av Edvards tidlige bedrifter var erobringen av Wales. Ifølge Montgomerytraktaten i 1267 hadde Llewelyn ap Gruffydd («lik en løve») utvidet de walisiske områdene sørover, og fikk tittelen Prins av Wales, selv om han fremdeles var underlagt den engelske kongen. Edvard nektet å anerkjenne traktaten hans far hadde inngått.
I 1275 kapret noen av Edvards hyrede pirater et skip med Eleanor de Montfort, Simon de Montforts eneste datter, om bord, på vei fra eksil i Frankrike til Wales, hvor hun skulle gifte seg med Llywelyn ap Gruffydd, den daværende lensherren. Ekteparets familier hadde arrangert ekteskapet, da det var av viktighet å få i stand en allianse med Simon de Montfort. Llywelyn ville gifte seg med henne uansett, først og fremst for å irritere sin gamle fiende, Edvard. Ved å kapre skipet fikk Edvard tak i Eleonore og sperret henne inne i slottet Windsor. Etter at Llywelyn gjentatte ganger nektet å godta Edvards overhøyhet i 1274-75, rustet Edvard en hær og begynte sitt første felttog mot den walisiske fyrsten.
Etter dette ble Llywelyn tvunget til å anerkjenne Edvards overhøyhet, og mistet alt utenom et lite område, Gwynedd. Men Edvard tillot ham å beholde tittelen prins av Wales, og bryllupet mellom Llywelyn og Eleonore kom i stand.
Llywelyns lillebror Dafydd (som en kort stund var engelskmennenes allierte) begynte et nytt opprør i 1282. Kort tid etter døde Llywelyn i en krangel, Edvard knuste resten av motstanden og tok Dafydd til fange, torturerte og henrettet ham. For å befeste sine erobringer lot han bygge en rekke steinborger rundt omkring i landet. Caernarfon-borgen er et betydelig eksempel. Wales ble innlemmet i England under Rhuddlan-statuttene i 1284, og i 1301 utnevnte Edvard sin eldste sønn Edvard til prins av Wales; siden har den engelske monarkens eldste sønn alltid båret denne tittelen.
Jødeforfølgelser.
For å finansiere erobringen av Wales skattla Edvard de jødiske bankierene, med den følge at de ble lutfattige. Antisemittisme hadde eksistert lenge, men økte nå kraftig, og når jødene nå ikke lenger kunne betale, anklaget staten dem for illojalitet. Deres yrkesmuligheter var fra før av sterkt begrenset, men nå forbød kongen dem også å låne ut penger. Edvard erklærte at jødene var en trussel mot riket og nektet dem å bevege seg fritt. De ble tvunget til å bære et gult merke på ytterklærne i form av en stjerne, så de kunne gjenkjennes i offentligheten.
Under kong Edvards jødeforfølgelser ble alle jødiske familieoverhoder arrestert; over 300 ble bragt til Tower of London og henrettet, mens andre ble myrdet i sine hjem. I 1290 ble til slutt alle jøder landsforvist.
Krig med Skottland.
Edvard vendte blikket mot Skottland, og 19. mai 1291 anerkjente den skotske adelen hans overhøyhet. Han hadde planlagt å gifte bort sin sønn til barnedronningen Margrete av Skottland, «jomfruen fra Norge», men da hun døde åtte år gammel, bestemte den skotske adelen at Edvard skulle finne hennes etterfølger blant forskjellige tronpretendenter, og han valgte John Balliol. Edvards mål var å utnytte sin overhøyhet over Skottland, og håpet at Balliol ville være den mest føyelige kandidaten. Han kalte ham til Westminster i 1293, og gjorde det klart at han ventet seg Johns militære og økonomiske støtte mot Frankrike. Dette ble for mye for Baliol, som inngikk en pakt med Frankrike og rustet en hær for å invadere England.
Edvard samlet sin til da største hær og la Berwick i ruiner, drepte byens innbyggere og fortsatte med Dunbar og Edinburgh. Skjebnestenen, Stone of Scone, ble flyttet fra Scone-slottet til Westminster Abbey. Frem til 1996 var den plassert i kong Edvards stol, som alle engelske monarker siden har blitt kronet på (unntatt Maria I). Det året ble stenen gitt tilbake til Skottland, men den vil bli bli bragt til England ved fremtidige kroninger. Balliol sa fra seg tronen og satt innesperret i Tower i tre år, før han fikk dra tilbake til sine gods i Frankrike. Alle landeiere i Skottland ble tvunget til å sverge Edvard troskap, og landet ble en engelsk provins styrt av visekonger.
Motstanden vokste, og Edvard henrettet Sir William Wallace 23. august 1305 etter at han hadde beseiret ham i slaget ved Falkirk i 1298. Han rakk ikke å virkeliggjøre sin plan om å forene de to landene. Edvard døde i 1307 i Burgh by Sands i Cumberland på grensen mot Skottland, på enda et felttog mot skottene, som var oppildnet av Wallaces martyrdød og Robert Bruces lederskap. Han bad på dødsleiet om at liket hans skulle bæres foran den engelske hæren inntil skottene var nedkjempet. Han ønsket også at hjertet hans skulle gravlegges i Det hellige land, men i stedet ble han begravet i Westminster Abbey fire måneder etter sin død. Han ble etterfulgt av sin sønn, Edvard II av England.
I 1774 ble Edvards kiste åpnet. Han hadde antatt samme hudfarge som mørk sjokolade, men ansiktet hadde bevart sin eksakte form, skjønt deler av huden var «noe ødelagt».Den inntørkede kroppen var svøpt i lintøy påført voks på innsiden. Klærne var pyntet med falske juveler, og han bar en forgylt krone.
Ettermæle.
Edvard I fremstilles som skurk i filmen "Braveheart" fra 1995 om Sir William Wallace. At han var hard inntil det grusomme er ingen overdrivelse, men ellers tar filmen seg store friheter med de historiske fakta.


Nazcalinjene.
Nazcalinjene er en samling på over 300 geoglyfer som ligger i Nazcaørkenen i Peru. Dette kunstverket befinner seg i et ekstremt tørt område og strekker seg ut mellom byene Nazca og Palpa. Linjene ble laget av nazcakulturen mellom år 200 og år 600 etter Kristus.
Linjene danner mange slags mønstre. Disse mønstrene forestiller blant annet en kolibri, øgle, edderkopp og en ape. Selve bildene bare kan ses ovenfra. Derfor gikk det flere år før man oppdaget at linjene dannet bilder. Det gjettes på at nazcaindianerene lagde bildene til gudene de tilba, men ingen vet helt sikkert.
Linjene ble laget ved at det tynne laget av småstein ble fjernet slik at den lyse sanden under kom til syne. Man må ha brukt matematiske hjelpemidler for å få det til nøyaktig. Linjene har siden holdt seg i så mange år fordi det aldri regner eller blåser i Nazcaørkenen.
Man har lurt på hvordan de kunne komme til nytte når de bare kan ses ovenfra. En påstand som noen har kommet med, er at nazcaindianerne faktisk kunne ta seg frem gjennom luften. I 1970-årene prøvde noen å foreta et eksperiment hvor de laget en slags varmluftballong av bare strå og plantemateriale. Det har imidlertid aldri kunnet påvises at noe slikt var kjent på nazcaindianernes tid.
Linjene ble i moderne tid første gang beskrevet etter å ha blitt sett fra et fjell av noen arkeologer som holdt på i et område i nærheten. Dette fant sted i mellomkrigstiden, og like etterpå begynte amerikaneren Paul Kosok å skrive om oppdagelsen. Han samarbeidet med tyskeren Maria Reiche, som arbeidet med astronomi.
Siden den gang har det vært vanlig å tenke seg at tegningene hadde sammenheng med astronomiske observasjoner. Man har likevel ikke kunnet forklare nøyaktig hvilken betydning de hadde i så måte, og mange av de teoriene som Maria Reiche kom med, synes utilfredsstillende.
I den senere tid har man ved hjelp av satellittbilder funnet flere tegninger i nærheten, og utbredelsen av nazcalinjene og antallet er derfor fortsatt ukjent.
Linjene ligger på UNESCOs liste over verdens kulturarv.


Rosettastenen.
Rosettastenen er en svart granittblokk (ofte feilaktig identifisert som basalt) fra oldtidens Egypt der samme tekst er hugget inn med tre forskjellige skrifter: Hieroglyfer, demotisk og gresk. Fordi den greske teksten enkelt kunne oversettes, gav dette nøkkelen til dechiffreringen av hieroglyfene, som som i sin tur åpnet for studiet av primærkilder fra den egyptiske oldtid. Jean-François Champollion fant prinsippet for oversettelsen i 1822, og året etter fikk han assistanse fra Thomas Young.
Siden 1802 har stenen befunnet seg i British Museum, der den er en av de mest populære utstillingsgjenstandene.
Stenen er den tredje i en serie på tre. Den første gjengir et dekret fra Ptolemaios III om skuddår, og den andre, kjent som "stenen fra Canopus, gjengir et fra Ptolemaios IV.
Det er bevart to kopier av stenen fra Canopus, en av den første stenen (Memfisstelen) og tre og en halv av Rosettastenen.
Teksten.
Teksten er et ptolemeisk dekret fra 196 f.Kr.. Det ble utstedt av Ptolemaios V, og beskriver visse skatter som han avskaffet og instruerte at statuer skulle reises i visse templer. Det blir også foreskrevet at dekretet skulle publiseres på tre språk: Gudenes språk (hieroglyfer), folkets språk (demotisk) og "wynen" (gresk, "wynen" er beslektet med "ionisk"). Det var vanlig at man i greske områder utstedte flerspråklige dekreter på denne måten.
Historie.
Stenen ble funnet av den franske kapteinen Pierre-François Bouchard i Rosetta, en egyptisk havneby som i dag heter Rashid, den 15. juli 1799.
Under Napoleons felttog i Egypt 1798–1801 var det med flere vitenskapsmenn. Napoleon grunnla Institut de l'Égypte i Kairo i 1798, og omkring 50 forskere knyttet seg til instituttet. Da Bouchard fant stenen forstod han at det var et viktig funn, og kontaktet general Abdallah Jacques de Menou, som bestemte at den skulle sendes til instituttet. Den ankom der i august 1799.
I 1801 måtte franskmennene overgi seg. De ønsket å beholde de vitenskapelige arbeidene, men engelskmennene mente de måtte inngå i krigsbyttet. Étienne Geoffroy Saint-Hilaire skrev til den engelske diplomaten William Richard Hamilton og truet med å brenne alle forskningsnotater; hentydningen til brenningen av biblioteket i Alexandria var åpenbar, og trusselen ble tatt på alvor. Britene aksepterte at notatene ble beholdt, men alle gjenstander måtte overleveres. Stenen ble allikevel forsøkt smuglet til Frankrike, men det lyktes ikke. De fikk derimot med seg avskrifter av stenen, som gjorde videre forskning mulig.
I England ble den straks sendt til British Museum. På den venstre siden er det skrevet med hvite bokstaver «Erobret i Egypt av den britiske hær i 1801», og på den høyre «Gitt av kong Georg III». Stenen ble sist renset i 1998; en liten del ble etterlatt ubehandlet for å kunne sammenligne overflaten på det rensede og det urensede området.
I juli 2003 forlangte Egypt å få utlevert stenen. Dr. Zahi Hawass, generalsekretær for det øverste råd for oldtidsminner i Kairo, uttalte til pressen at «dersom britene ønsker å bli husket, om de ønsker å gjenopprette sitt rykte, bør de frivillig returnere stenen, fordi den er et symbol på vår egyptiske identitet». Britiske myndigheter har tidligere returnert mange gjenstander til Egypt, men har også nektet å utlevere mange gjenstander fordi de ble tatt til England på lovlig vis.


Konrad III av Det tysk-romerske rike.
Konrad III (født 1093 i Bamberg, død 15. februar 1152 i Bamberg) var den første tyske konge av Hohenstaufen-dynastiet. Han var sønn av hertug Fredrik I av Schwaben og Agnes av Waiblingen, en datter av keiser Henrik IV. I 1116/20 ble han hertug av Franken. Mellom 1127 og 1135 var han motkonge og 1138–1152 tysk konge, konge av romerne og konge av Burgund. Han ble aldri kronet til keiser, og fortsatte å bruke tittelen «konge av romerne» til sin død.
I 1146 hørte Konrad Bernhard av Clairvaux preke i Speyer, og han kom til enighet med kong Ludvig VII av Frankrike om å delta i det annet korstog.


The Joshua Tree.
"The Joshua Tree" er det femte studioalbumet fra det irske rockebandet U2, utgitt i mars 1987. Albumet anses av mange som bandets beste album. "The Joshua Tree" ble kåret til verdens beste album av musikkanalen VH1s seere i 2003. Samme år kom albumet på 26. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Verdens 500 beste album». Siden lanseringen i 1987 har albumet blitt solgt i over 25 millioner eksemplarer.


Achtung Baby.
"Achtung Baby" er det sjuende studioalbumet fra den irske rockegruppen U2. Turneén til U2s forrige album, "Rattle And Hum", ble avsluttet med ordene om at bandet måtte «go away and dream it all up again». Bandet følte de hadde stivnet i sitt musikalske uttrykk og ville hente ny inspirasjon. Valget falt på Berlin og Hansa Studios, der blant andre Lou Reed og David Bowie hadde spilt inn musikk på 1970-tallet. Men oppholdet ble ikke på langt nær så fruktbart som håpet, og bandet var nær ved å oppløses.
Det som reddet bandet og albumet var sangen «One». The Edge kom opp med et alternativt riff til sangen «Mysterious Ways», men istedet for å bruke det på denne sangen skrev Bono en ny tekst om samhold. Og gruppen ble enige om å legge stridigheten til side og dra hjem til Dublin med det materialet de hadde og jobbe videre derifra.
Albumet tok U2 inn i en ny retning. Lyden av industri og et Europa i forandring preget albumet, og førstesingelen «The Fly» har av Bono blitt beskrevet som lyden av fire menn som sager ned «the joshua three». Sangene var også mørkere enn før, med temaer som hjelpeløshet og brutte forhold. Under innspillingen ble gitaristen The Edge skilt, og Bono brukte dette i tekstene sine. Men det var også med dette albumet U2 oppdaget ironien og latterliggjorde sine egne roller som pretensiøse rockestjerner. Dette lot seg best merke på den påfølgende Zoo TV-turneen.
Albumet har tilbragt tilsammen 22 uker på VG-lista, med en 4. plass som beste notering.
Sporliste.
Musikk av U2, tekst av Bono og The Edge.


Forretningsplan.
En forretningsplan er et planleggingsdokument for et selskap i oppstartsfasen. Planen skal beskrive forretningsideen, markedet, organisasjonen, produktet, gjennomføringsplanen, finansene og de viktigste risikoene. Planen skal normalt dekke de kommende 5 årene.
Planen er i første omgang et verktøy for gründeren selv. Prosessen å skrive planen er ofte viktigere enn det ferdige produktet, siden den som skriver blir tvunget til å se ideen på flere måter. Dersom ideen ikke holder mål, vil dette ofte vise seg i løpet av arbeidet med forretningsplanen. Kanskje må noe viktig endres, ideen forkastes eller ting må avklares.
Når planen er ferdig utarbeidet, bør den være kort, kanskje 10 sider pluss vedlegg. Fra denne skriver man en egen plan for hvert formål. Det kan være lurt å ha ett lite (1-2 A4) sammendrag som alle kan få, uten sensitiv info, men som kan skape interesse hos investorer, partnere eller andre interessenter.
Investorer vil som regel kreve å se en forretningsplan før de investerer, men planen er like viktig for å rekruttere de første ansatte og for å søke bistand fra det offentlige virkemiddelapparat.


Kaptein Sabeltann.
Kaptein Sabeltann er en oppdiktet sjørøverskikkelse skapt av den norske låtskriveren og forfatteren Terje Formoe i 1989 til en sommerforestilling i Kristiansand Dyrepark året etter. Musikken fra forestillingen ble særlig populær i 1992 og 1993, og det har siden kommet flere teaterforestillinger og barneplater, en mengde bøker, blader filmer og andre spin-off-produkter med kaptein Sabeltann og skikkelsene fra fortellingene, deriblant den animerte kinofilmen "Kaptein Sabeltann" (2002) og TV-serien "Kaptein Sabeltann - Kongen på havet". Kaptein Sabeltann er en kommersiell suksess innen underholdning for barn i Norge.
Sabeltannforestillingene.
Barne- og familieforestillingen «Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga» ble skrevet i 1989 og første gang spilt i Dyreparken i Kristiansand 9. juli 1990. Den første forestillingen var en suksess, og ble spilt fra 1990 til og med sommeren 1993. I 1990 og 1991 ble forestillingen spilt på dagtid, utenom en test-forestilling i 1991 som ble spilt på kveldstid. Sesongen etter, i 1992 ble det bestemt at forestillingene skulle spilles på kveldstid, med sommernettene og naturområdet rundt Kjuttaviga amfiteater som rekvisitter.
Det har vært forestillinger nesten hvert år siden, blant annet oppfølgeren «Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga» som kom i 1994. Terje Fomoe ble tildelt en Spellemannpris for musikken. Dette var også første forestilling hvor Sabeltanns skute Den Sorte Dame ble brukt.
Allerede i 1994 hadde Terje Formoe planer om en helaftens forestilling i sesongen 1995, men dette ble ikke noe av da det i 1995 ble brudd mellom Dyreparken og Terje Formoe. Forestillingen Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga ble spilt en sesong på Hvalstrand i Asker med tittelen Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels hemmelighet, side. «Kjuttaviga» er bukta i Kristiansand Dyrepark hvor forestillingene var spilt tidligere. Året etter var Sabeltann-forestillingene tilbake i Kristiansand, denne gang med den første helaftens forestillingen, Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant. Denne ble spilt sesongene 1996 og 1997. I sesongene 1998 og 1999 ble de to første forestillingene slått sammen til en helaftens forestilling, under navnet Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga. Dette var en idé Terje Formoe hadde allerede i 1994.
Dette var siste gang de fleste skuespillerne som hadde vært med siden starten i 1990, var med, inkludert Terje Formoe som etter sesongen 1999 sluttet å spille rollen som kaptein Sabeltann.
I 2000 hadde forestillingen Kaptein Sabeltann og den forheksede øya urpremiere. Denne gang hadde Svein Roger Karlsen rollen som kaptein Sabeltann, en rolle han spilte til og med sesongen 2009. Denne forestillingen ble også vist sommeren 2001. Samme år gikk Formoes personlige instruktør, venn og skuespiller, Svein Haagensen bort. Haagensen hadde vært med fra starten i 1990 i rollen som blant andre sjømannen Ruben og jungelfyrsten Maga Kahn.
I sesongene 2002 og 2003 ble Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant satt opp på nytt. I 2003 ble det også utgitt en animasjonsfilm med Kaptein Sabeltann. Manuset til denne filmen bygget delvis på de to første forestillingene. I sesongene 2004 til og med 2006 ble forestillingen Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt. Denne forestillingen bygget delvis på manuset til animasjonsfilmen, og var en stor suksess.
9. juli 2007 var det også en relansering av forestillingen «Kaptein Sabeltann og den forheksede øya», som tidligere hadde blitt vist i 2000 og 2001. I alt 62 500 billetter ble lagt ut for salg, hvorav 58 000 ble forhåndssolgt. Forestillingen ble også fremført i 2008 og ble vist for siste gang i 2009. Etter sesongen i 2009 sluttet også Ingolf Karinen. Han hadde da spilt Pelle Pirat i 19 år, og var frem til da den eneste skuespilleren som hadde vært med sammenhengende siden starten i 1990. I 2010 ble det kjent at Kyrre Haugen Sydness skal overta rollen som kaptein Sabeltann etter Svein Roger Karlsen.
I 2010 ble forestillingen «Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt» (spilt i 2004, 2005 og 2006) nok en gang spilt, men denne gangen var det Terje Formoe som spilte Sabeltann for første gang siden sommeren 1999. Formoe uttalte at dette var siste gang han kom til å spille kaptein Sabeltann.
I 2011 var det urpremiere på forestillingen «Kaptein Sabeltann og havets hemmelighet». Denne forestillingen er en fortsettelse av Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt og Kaptein Sabeltann og den forheksede øya.
I perioden 1990 til 2008 har det kun blitt avlyst fire forestillinger på grunn av regn, tre ganger i 1992, og 12. juli 1993.
Fra starten og frem til 2009 ble det solgt rundt én million billetter til Sabeltann-forestillingene.
Kaptein Sabeltanns verden.
a> utkledd som Kaptein Sabeltann under en oppvisning i Dyreparken i 2005
I Kristiansand Dyrepark er det i tillegg til amfiscenen der Sabeltann-forestillingene blir vist, bygd opp en liten «karibisk sjørøverlandsby», en kulisseby med småbutikker og kiosker, kalt «Kaptein Sabeltanns verden», og et bryggeanlegg med sjørøverskutene «Den sorte dame» og «Grevinnen».
Bakgrunn og andre piratskikkelser.
Terje Formoe har diktet fritt i fortellingene om kaptein Sabeltann og lånt kjente elementer fra den internasjonale populærkulturen om pirater fra Karibia. Forfatteren har nok også hentet inspirasjon til Sabeltann og den idylliske «Kjuttaviga» fra forhold som gjaldt i kapertida på Sørlandet. Siden er «Kaptein Sabeltanns verden» blitt utvidet med eksotiske innslag som palmeøyer, krokodiller, hekser, trollmenn og borger.
Formoe har sagt at han ikke har tenkt verken på Thorbjørn Egners viseskikkelse «Kaptein Sorte Bill» eller den kjente rollefiguren «Kaptein Krok» fra barnebøkene og filmene om «Peter Pan», selv om likheten mellom disse sjørøverne er slående. På tilsvarende vis har det også vært andre piratskikkelser og sjørøverkapteiner i norsk barneunderholdning, skikkelser som delvis kan ha blitt påvirket av suksessen til kaptein Sabeltann, selv om disse figurene er langt mindre kjent. Blant disse er «Kaptein Kårdespiss» og «Kaptein Krabbeklo», teatersjørøvere fra henholdsvis Molde og Stavern, samt «Kaptein Stålbein» fra Vormsund. En musikkgruppe fra Østfold har også hatt show med «Kaptein Rødskjegg og sjørøverne». Rødskjegg, eller på italiensk "Barbarossa", er for øvrig et legendarisk piratnavn som opprinnelig var kallenavn på den tyrkiske kaperen Aruj (1474 – 1518).
Historiene om kaptein Sabeltann og musikken fra forestillingene regnes av mange som lett tilgjengelig underholdning uten dypere mening eller betydelig originale påfunn. Selv om Sabeltann-produktene er populære, har fenomenet derfor fått lite oppmerksomhet fra kritikere og fagfolk som er opptatt av barnekultur.
Økonomisk bakgrunn.
Kaptein Sabeltann er en av de største økonomiske suksessene når det gjelder underholdning for barn i Norge. Omsetningen i aksjeselskapet Kaptein Sabeltann AS, der Terje Formoe er eier, daglig leder og styreleder, var i 2005 på nesten sju millioner kroner og resultatet nesten to millioner. I 2006 var omsetningen 8,6 millioner og resultatet 3,4 millioner. Formoe er også styremedlem i Piratprodukter AS, der han eier 51 prosent av aksjene. Selskapet hadde over 25 millioner kroner i omsetning i 2006 og et resultat på halvannen million. I 2008 er også selskapet Sabeltannprodukter AS blitt en del av Formoes forretningssfære.
Utgivelser og produkter.
Den første utgivelsen om Sabeltann var singelen ', utgitt i 1990, og inneholdt «Sjørøverne kommer» og «Pinkys sang», begge sunget av Formoe.
Den første CD-en med musikk fra forestillingen om Kaptein Sabeltann kom i 1991, og var "Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga", kombinert musikk-CD og lydbok. Det er siden blitt utgitt en rekke CD-er med fortellinger og musikk fra forestillingene. Den første boka, "Kaptein Sabeltann og gutten som ville bli sjørøver", kom i 1993. Samme år kom også den første videofilmen fra forestillingen. Det er etter det kommet flere videofilmer, DVD-er, samt en mengde bøker og blader, mange illustrert av tegneren Egil Nyhus. Tegnefilmen "Kaptein Sabeltann", i regi av Stig Bergqvist, kom i 2003. Med en pris på 41,5 millioner kroner er den en av Norges mest påkostede filmer noensinne. Den hadde premiere i 65 norske byer samtidig.
Kaptein Sabeltann er en kommersiell suksess innen underholdning for barn i Norge, og blant de aller største blant det som også er laget i Norge. Formoe skriver stadig nye fortellinger, ofte i samarbeid med andre. Det selges også en stor mengde spinoff-produkter som blir knyttet til Kaptein Sabeltann-figurene, som leker, sengetøy, Sabeltann-is, Sabeltann-brød og Sabeltann-tran.
Sabeltann er registrert som varemerke på forskjellige språk, men har i liten grad slått an i utlandet. Blant annet er et par bøker kommet ut i Sverige, og tegnefilmen ble utgitt på DVD i USA i mars 2007 under tittelen «Captain Sabertooth».
TV-serie.
Høsten 2011 ble første episode av Terje Formoes og SF Norges 26 episoder lange TV-serie "Kaptein Sabeltann - Kongen på Havet" sendt på NRK Super. Serien handler om Pinky som drømmer om å bli pirat. Der spiller Håvard Bakke Langemann, Kyrre Haugen Sydness Kaptein Sabeltann, og Nicolai Naglestad Pinky. Serien er produsert av Frederick Howard og Gudny Hummelvoll og regissert av Mathias Calmeyer. Serien ble årets mest solgte TV-serie i 2011 og hadde suksess på NRK Super.


Laistrygonerne.
Veggmaleri fra slutten av 100-tallet f.Kr.
Laistrygonerne (gresk: Λαιστρυγόνες, «strandrøverne») er i gresk mytologi en stamme av kannibalske kjemper. Odyssevs, hovedpersonen i Homers "Odysseen" besøkte dem på sin sjøreise på veg tilbake til Ithaka. Kjempene spiste mange av Odyssevs' menn og ødela elleve av hans tolv skip ved å kaste store steiner fra et høyt berg. Odyssevs' skip ble ikke skadet da det var skjult i en vik i nærheten og alle om bord overlevde.
"Odysseen".
I niende bok av "Odysseen" driver Odyssevs av langt mot nord med tolv skip og kommer til klippekysten ved Telepylos, byen til laistrygonerne. I dette landet går skumring og morgengry nesten i ett, slik at en gjeter kan tjene to dagslønner på ett skift hvis han ikke trenger søvn.
Skipa kommer inn i en stille poll mellom to høye, utstikkende nes, men Odyssevs legger sitt skip i en vik på utsida, fortøyd til en klippe. Speiderne til Odyssevs møter ei ung jente som sier hun er datter til kong Antiphates og vil føre dem til ham. Når de kommer dit møter de et kjempestort kvinnfolk, som er kona hans. Det første Antiphates gjør når han kommer hjem, er å snappe en av mennene og ete han. De andre to, Eurylochos og Polites, løper av sted. Kongen tilkalte resten av stammen, og det endte med en storstilt massakre av alle de greske mennene som er kommet inn på havna. Kjempene knuser flåten med kampesteiner og spidder mannskapet som fisk.
Odyssves greide å unnslippe med et enkelt skip da det ikke var ankret opp i havna, men resten av skipene og mennene er fortapt. De overlevde seilte videre til Aiaia, øya til Kirke.


Antoine de Créqui Canaples.
Antoine de Créqui Canaples (født 17. juli 1531 i Frankrike, død 20. juni 1574 i Amiens) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Nantes og senere forflyttet til Amiens.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Crequi Canaples, Antoine de
Crequi Canaples, Antoine de
Crequi Canaples, Antoine de
Crequi Canaples, Antoine de


Jim Aparo.
James N. «Jim» Aparo (født 1932, død 19. juli 2005) var en amerikansk tegneserieskaper som er mest kjent for sitt arbeid som Batman-tegner.
I 1966 gjorde Aporo sitt første arbeid for et av de større amerikanske tegneserieforlagene. Redaktør Dick Giordano ga Aparo muligheten til å tegne for forlaget Charlton. Her tegnet han både western-, humor-, skrekk- og romantikktegneserier, men selv var han best fornøyd med innsatsen sin på Fantomet. Enkelte av Aparos Fantomet-serier kom også på trykk i Norge på syttitallet.
Giordano fikk på slutten av sekstitallet redaktørstilling hos DC Comics, og tok da med seg Aparo. Aporo tegnet en stund for begge forlagene, men etter hvert tegnet han bare for DC. Han begynte som tegner for forlaget på Aquaman. Senere arbeidet han med Phantom Stranger, The Spectre og ulike skrekkserier. I 1971 begynte han som Batman-tegner på heftet "The Brave And The Bold", og siden da er det først og fremst "Batman" han har tegnet. Noen av Aparos "Batman"-serier er kommet på trykk på norsk – både i Lynvingen rundt 1980 og i Batman rundt 1990.


Gianfrancesco Commendone.
Gianfrancesco Commendone (født 17. mars 1523 i Venezia, død 26. desember 1584 i Verona) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og utførte en rekke diplomatiske oppdrag for Pavestolen, blant annet i England, Tyskland og Polen.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han var i slekt med pave Paul IV.
Commendone, Gianfrancesco
Commendone, Gianfrancesco
Commendone, Gianfrancesco
Commendone, Gianfrancesco


Benedetto Lomellini.
Benedetto Lomellini (født 1517 i Genova, død 24. juli 1579 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble biskop av Ventimiglia og senere Anagni.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han var i slekt med kardinal Giangirolamo Lomellini (kreert 1652).
Lomellini, Benedetto
Lomellini, Benedetto
Lomellini, Benedetto
Lomellini, Benedetto


Guglielmo Sirleto.
Guglielmo Sirleto (født 1514 i Guardavalle i Calabria i Italia, død 6. oktober 1585 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble biskop av San Marco og senere Squillace.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Han var med på utarbeidelsen av Den romerske katekisme, det romerske breviar og det romerske missale, og hadde ansvaret for utrarbeidelsen av nytt romersk martyrologium.
Han var i slekt med kardinal Giangirolamo Lomenelli (kreert 1652).
Sirleto, Guglielmo
Sirleto, Guglielmo
Sirleto, Guglielmo
Sirleto, Guglielmo


Gabriele Paleotti.
Gabriele Paleotti (født 4. oktober 1522 i Bologna i Italia, død 23. juli 1597 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble biskop av Bologna (erkebskop da byen ble elevert til erkebispedømme etter noen år), og senere av Albano.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.
Paleotti, Gabriele
Paleotti, Gabriele
Paleotti, Gabriele
Paleotti, Gabriele


Nestor (mytologi).
Nestor (gresk: Νέστωρ) er i gresk mytologi sønn av Kloris og kong Nelevs av Pylos. Han ble selv konge etter at Herakles hadde drept Nelevs og alle Nestors søsken.
Nestor var en av argonautene, han kjempet mot kentaurene og var med i jakten på villsvinet i Kalydon. Sammen med sønnene Antilokos og Trasymedes kjempet han på akhaienes (gresk) side i trojanerkrigen.
Enda Nestor var en gammel mann da krigen tok til, gjorde han seg bemerket med stort mot og store talegaver. I "Iliaden" gir han ofte råd til de yngre krigerne, og han råder Agamemnon og Akilles til å forsones. Han er for gammel til å delta i selve kampen, men han leder de pyliske troppene fra sin hestestridsvogn. I lekene under gravferden etter Patroklos forteller han Antilokos hvordan han skal vinne vognløpet.
Selv om Homer framstiller Nestor som en respektert gammel mann, rammes han også av mild ironi flere steder i "Iliaden". Hvert råd han gir til de yngre krigerne, innledes med en lang og omstendelig beretning om hvordan han selv i sine yngre dager opptrådte i en lignende situasjon.
I "Odysseen" er Nestor trygt tilbake i Pylos, og Odyssevs' sønn Telemakhos oppsøker han for å få rede på farens skjebne. Nestor tar gjestfritt imot ham, men kan ikke gi noen opplysninger om Odyssevs. Etter en stund å ha vært utsatt for den gamles utførlige gjestfrihet, rådes Telemakhos av Nestors sønn Pisitratos til å reise hjem.


Kontraskjæret.
a>Kontraskjæret er en park som ligger på forterrenget til Akershus festning i Oslo. Parken har et areal på mer enn 17 mål.
Navnet er en fornorskning av fransk contrescarpe, utsiden av graven eller grøften omkring et festningsverk. Det brukes om den siden av jordvollen eller muren
utenfor graven som vender inn mot festningen. Innsiden av grøften kalles escarpe. Den nordvendte bastion på Akershus anlagt rundt 1600 ble kalt "Escarpe de Nord" eller "Skarpenord". Mellom 1657 og 1689 fikk bastionen et utenverk, Hornverket, bestående av to halvbastioner med en kurtine imellom. Utsiden av Hornverket var den "escarpe" som hadde sitt motstykke i "contrescarpen" på utsiden av graven, og som har gitt navn til Kontraskjæret. Langs innsiden av kontreskarpen gikk en dekket vei, skjermet mot fiendtlig ild av brystvernet. Utsiden av kontreskarpen var et glacis, en slakt skrånende jordvoll med en hellingsvinkel som gjorde at den kunne bestrykes fra festningen.
Området som senere ble kalt Kontraskjæret tilhørte bydelen "Vestre kvarter" i Christiania og besto av tre kvartaler avgrenset av Rådhusgata, Øvre Slottsgate, Akershus festning og byvollen mot vest, på skrenten mot Pipervika. Det var et strøk for håndverkere og andre jevne borgere, for det meste med hus i bindingsverk eller lafteverk. Hele byen vest for Christiania torv ble ødelagt av brann i 1686. Rester av fem bygårder fra før brannen ble funnet ved arkeologiske utgravninger i 1979-81.
Kontraskjæret med vollgrav, kontreskarp og glacis fra ca. 1700 foran Hornverket på Akershus festning. Utsnitt av J.W.G. Næsers kart fra 1858.
Kontraskjæret etter planering i 1860-årene og ny Rådhusgate fra 1881, nedsprengt i terrenget sør for opprinnelig gateløp fra 1624. Utsnitt av Krums kart 1902.
På kvartalene sør for Rådhusgata ble det etter brannen nedlagt byggeforbud for å gi festningen utvidelsesmuligheter og et åpent skytefelt eller esplanade utenfor murene. På branntomtene foran Hornverket ble det anlagt grav, dekket vei, kontreskarp med palisade, og et glacis som strakte seg så langt mot nord at det måtte kuttes av ved Rådhusgata.
Byggeforbudet på Kontraskjæret ble opphevet i 1818 da festningen ble deaktivert, og det ble etter hvert lagt planer om å oppføre de nye universitetsbygningene på Kontraskjæret. Da festningen ble reaktivert i 1836 ble disse planene skrinlagt. Etter ny deaktivering i 1840-årene ble Kontraskjæret regulert til militære formål. Noen ridehus og lagerhus fra denne tiden er senere revet. Omkring 1900 var det planer om å legge Norges veterinærhøgskole her. Kommunen overtok området i 1916 og leide det ut til fornøyelsespark, sirkus og utstillinger. I 1950- og 60-årene ble det brukt til bussparkering. En tomt ytterst mot Pipervika var tidligere solgt til skipsreder Christoffer Hannevig, som her ville oppføre et operahus for egen regning og forære det til byen. Men etter hans konkurs ble tomten i 1925 solgt på tvangsauksjon til Schous bryggeri, som overlot den til kommunen mot rett til å oppføre Skansen restaurant. Dette var Norges første funksjonalistiske monumentalbygg, tegnet av arkitekt Lars Backer, og det sto ferdig i 1927. Skansen ble revet i 1970 da området ble omgjort til parkanlegg.
Kontraskjæret var opprinnelig et forholdsvis flatt forterreng til Akershus festning, avgrenset av skrenten mot Pipervika som var et naturlig forsvarsverk for byen og festningen. Men skrenten var også en trafikkmessig barriere som gjorde at vestre del av Kvadraturen ble liggende i en bakevje, uten kontakt med de nye bydelene som vokste fram vestover. I 1881 åpnet kommunen en ny veiforbindelse vestover fra Kvadraturen til de vestre byområdene, i en trasé inntil og parallell med den gamle Rådhusgata, men med fall ned til Tordenskjolds plass, nå Rådhusplassen. Utvidelsen av Rådhusgata ble sprengt ned i terrenget som en dyp skjæring avgrenset av forstøtningsmurer på begge sider; på nordsiden mot den opprinnelige Rådhusgata, på sørsiden mot Kontraskjæret.
Da Kontraskjæret ble opparbeidet til park i 1970-årene, ble forstøtningsmuren på sydsiden av skjæringen revet, og store sprengningsarbeider ble gjennomført for å senke terrenget slik at det nå faller slakt fra festningen ned til det moderne gateløpet. Dette inngrepet innebar fjerning av det opprinnelige terrenget med rester både av tidlige bybebyggelse og av de militære anleggene fra 1600- og 1700-tallet på esplanaden. Det har også gjort det vanskeligere å forstå de fortifikatoriske hensynene som lå til grunn da Christiania ble anlagt i 1624 og Akershus ble utvidet med nye utenverker mot nord.
I hellingen ned mot Rådhusplassen står en statue i granitt av USAs president Franklin Roosevelt, utført av Stinius Fredriksen. Statuen ble finansiert ved en landsomfattende innsamling og avduket av hans enke Eleanor Roosevelt 7. juni 1950.


Storjord (Kvæfjord).
Storjord, eller Storjorda, er en bygd helt øst i Kvæfjord kommune i Troms.
Det er en blanding av kulturlandskap med jordbruk, beitemarker og villmarksområder. Storjord blir delt av en berggrunn med og uten kalk. Dette fører til at største delen av landskapet er svært frodig, og at den delen uten kalk har mer fjellandskap. Rundt Storjord finnes det noen populære og lett tilgjengelige turterreng med rike fiskemuligheter.


Protevs.
Protevs (gresk: Πρωτεύς) er i gresk mytologi en tidlig havgud, en av flere guddommer som Homer kaller for «den gamle mannen i havet».
Det har blitt tilskrevet ham et særskilt rik hvor han er guden av «unngående forandringer på havet», noe som antyder havets faste skiftninger eller vannets generelle flytende kvalitet. Protevs kan fortelle framtiden, men i en myte kjente i flere kulturer vil han endre sin form for å unndra seg oppgaven; han vil kun svare til den som er i stand til å holde ham fast. Fra dette vesen har Protevs i eksempelvis engelsk språk gitt adjektivet "protean" i betydningen «mangesidig», «skiftende», «ustadig», og har de positive konnotasjoner av fleksibilitet, allsidighet og smidighet.
Etymologi.
Protevs' navn antyder «først» (fra gresk πρῶτος, "protos", «først»), da "protogonos" (πρωτόγονος) er det «opphavlige» eller «førstefødte». Det er ukjent eller usikkert til hva dette referer, men i mytene hvor han er beskrevet som en sønn av Poseidon, er det mulig at det henspeiler på ham som Poseidons eldste sønn, eldre enn Poseidons andre sønn, havguden Triton. Det innebærer at mytene om sistnevnte guddom må være minst like gamle. De tidligste dokumenterte formene av navnet er fra mykensk gresk, "po-ro-te-u", skrevet i Linear B, stavelsesdannende skriftspråk.
I gresk mytologi.
I Homers "Odysseen" var Protevs' hjem den sandete øya Faros utenfor munninga av Nilen og Nildeltaet som den gåtefulle gamle mannen av havet med svarene og gjeteren av alle slags havvesener. I "Odysseen" ligger Menelaos med skipet sitt i Egypt og vet ikke hvordan han skal finne leia hjem til Hellas. Han møter datteren til Protevs, Eidothea, som råder han til å oppsøke faren og forteller ham hvordan. Han seiler ut til Faros, og han og mennene hans drar over seg selskinn for å komme i kontakt med guden. Når Protevs stiger opp av havet for å telle selene, overfaller de han for å tvinge ut av han kunnskaper om havet. Men Protevs skaper seg om, først til løve, så til orm, leopard, villsvin, og deretter til rennende vann og til et tre. Da Menelaos likevel ikke gir seg, blir Protevs lei av trolldomskunstene, og de får både kurs og avstand hjem til Sparta. Han forteller videre at hans bror Agamemnon har blitt myrdet etter å ha reist hjem fra Troja, og at Odyssevs har strandet på Kalypsos øy Ogygia.
I henhold til Virgil i fjerde "Georgica" var en gang alle biene til Aristaios, sønn av Apollon, har alle dødd av en sykdom. Aristaios dro til sin mor, Kyrene, for hjelp. Hun fortalte ham at Protevs kunne fortelle hvordan han kunne forhindre en slik katastrofe, men han ville kun motvillig fortelle sine hemmeligheter. Aristaios måtte fange Protevs og holde ham fast, uansett hva han forvandlet seg til. Dette gjorde Aristaios, og Protevs ga til sist opp og fortalte at løsningen var å ofre tolv dyr til gudene, etterlate kroppene på offerstedet, og komme tilbake tre dager senere. Da Aristaios så gjorde etter tre dager fant han i en av dyreskrottene en flokk bier som han tok med seg til sin bigård. Disse biene var aldri plaget med sykdom.
Barna til Protevs, foruten Eidothea, var også Polygonos og Telegonos som begge utfordret Herakles og ble drept. Det var en av Herakles' mange vellykte møter med representanter av den førolympiske verdensorden.
En annen versjon av myten om Protevs var han en av de femte sønnene til kong Aigyptos.
Protevs av Egypt.
I Odyssevs' fjerde sang bryter Menelaos med «Havguden Protevs, Aigyptos' gud, den sannspådde olding, / kommer her ofte og titt, hin gubbe som kjenner til fulle / havenes dypeste dyp og tjener sin hersker Poesidon.» Protevs av Egypt er nevnt i en alternativ versjon av fortellingen om Helena av Troja i tragedien "Helena" av Euripides, satt opp i 412 f.Kr. Den ofte ukonvensjonelle dramatikeren introduserte en «virkelig» Helena og et fantasibilde eller spøkelse av Helena (som forårsaket Trojakrigen) og gir en bakgrunnsfortelling som gjør faren til hans figur Theoklymenos til Protevs, konge av Egypt, som hadde blitt gift med nereiden Psamathe. I samsvar med en av temaene i dramaet nevner Euripides forbipasserende "Eido" («bilde»), en annen usett datter av Protevs. Dramaets konge, som aldri blir sett, er kun marginalt knyttet til «den gamle mannen fra havet» og må som sådan ikke forveksles med havguden.
Ved øya Faros, som i hellenistisk tid var stedet for Fyrtårnet ved Alexandria, og i moderne gresk har ordet "faros" betydningen «fyrtårn», var en konge av Egypt som ble kalt for Protevs og var den som ønsket Dionysos velkommen på den unge gudens vandring.
I litteraturen og psykologien.
I moderne tid har den sveitsiske psykologen Carl Jung definerte den mytologiske figuren Protevs som en personifisering av det ubevisste, den som på grunn av hans evner til å spå om framtiden og endre form, har mye til felles med den sentrale, men flyktig figuren for alkymi, Merkur.


Lotofager.
a> fjernet sine menn fra det forførende selskapet til lotusspiserne.
Lotofagerne eller lotusspiserne (gresk: λωτοφάγοι, "lōtophagoi") var i henhold til Homer i eposet "Odysseen" en stamme av mennesker som levde på en øya i nærheten av Nord-Afrika, kanskje Djerba, som var dominert av en honningsøt urt (lotus). Lotusfruktene og blomstene var den fremste matkilden på øya og var narkotisk. Det fikk folket der til å sove i fredfylt apati.
I litteraturen.
Dette avsnittet tjente som kilde for Alfred Tennysons dikt «The Lotos-Eaters». Det er også reflektert i femte kapittel av "Ulysses" av James Joyce, også kalt for «Lotus Eaters», og i det sjette kapittelet av Edith Whartons roman "The Age of Innocence".
"The Lotus Eater" er også navnet på en novelle av Somerset Maugham fra 1945. Den handler om Thomas Wilson, som kommer til Capri på ferie. Han blir så betatt av stedet at han bestemmer seg for å forlate jobben i London til fordel for et sorgløst liv på Capri. "The Lotus Eaters var også navnet på ei popgruppe fra Liverpool som var virksom på 1980-tallet.
Lotusplanten.
Ettersom det greske ordet "lôtos" kan referere til flere ulike planter, er det en del tvetydighet til hvilken form for «lotus» som det referer til i "Odysseen".


Lotustre.
Lotustreet er i gresk mytologi en plante som bærer en frukt som ble sagt å gi en behagelig døsighet. I Odysseen møter Odyssevs lotofagene, som har lotusfrukt som eneste føde. Odyssevs' menn får smaken på lotus i den grad at de må føres bort fra stedet med makt.
I en annen gresk myte blir nymfen Lotis omskapt til et lotustre.
En antar at lotustreet har vært en art av slekten "Ziziphus" (muligens "Ziziphus lotus") eller daddelpalmen.


Snakeboard.
Et Snakeboard eller streetboard er et todelt rullebrett med en «bar» som gjør at fremre og bakre ben kan vris utover eller innover sammen med hjulene slik at det er mulig å bevege seg fremover uten å ta beina i bakken.
Snakeboard ble funnet opp av James Fisher og Oliver Macleod-Smith som vokste opp i Johannesburg i Sør-Afrika. I en alder av 19 år lagde de den første prototypen av snakeboard av en gammel rulleskøyte, et rørstykke, to kryssfinerbiter og forskjellig andre småting. De to unge oppfinnerne fant ut at den første prototypen ikke levde opp til deres forventninger, men det gav dem tillit til at denne oppfinnelsen hadde potensial. De eksperimenterte derfor videre med forskjellige materialer (tre, aluminium og plast), men de skiftet aldri det opprinnelige designet til snakeboardet.
Prinsippet er som følger: Man får fremdrift på brettet ved å vri overkroppen mot høyre eller venstre samtidig som man tåer inn eller tåer ut mens man står på brettet. Det er på samme måten som en slange beveger seg, derav navnet.
Snakeboard kan også utstyres med bindinger, noe som gjør det egnet til å tørrtrene snowboard og surfboard. Det gir samme brettfølelsen, og det kan brukes i halfpipe, på hopp og i slalåm.
Snakeboardet inneholder støpte komponenter laget av fiberforsterket nylon kjent som Zytel ST801, samt metallforseglet C3-kulelagre i hjulene og svingehengslene. Som et resultat av dette har et moderne snakeboard høy slitestyrke.


Benjamin Harrison.
a>, og røde for republikaneren Benjamin Harrison, som seiret med 233 valgmannstemmer, mot 168 for Cleveland.
Benjamin Harrison (født 20. august 1833, død 13. mars 1901) var USAs 23. president.
Tidlig liv.
Benjamin Harrison ble født i huset til bestefaren, president William Henry Harrison, 20. august 1833 i North Bend, Ohio. Han var sønn av den velstående bonden John Scott Harrison og hans andre kone Elizabeth Ramsey. Benjamin hadde to halvsøstre, tre brødre og to søstre som vokste opp. Faren hadde i alt tretten barn, men fem døde som spedbarn. I begynnelsen av sin karriere fikk han hjemmeundervisning, men senere gikk han på grendeskole. Harrison likte å lese og var en gløgg gutt som hadde tilgang til sin bestefars velfylte bibliotek. Han studerte ved Miami University i Oxford og ble uteksaminert som en av de beste i klassen i 1852. Han hadde ambisjoner om å bli prest eller saksfører, men da han traff sin kone Caronlie Lavina Scott endte de med å slå seg ned i Indianapolis, og Harrison ble advokat. Han begynte å bli politisk aktiv på denne tida, og snart meldte han seg inn i det voksende Republikanske partiet. Han støttet Lincoln under valgkampen i 1860.
Starten på den politiske karrieren.
Benjamin Harrison tjenestegjorde med heder under den amerikanske borgerkrigen, og ble raskt forfremmet til Brigadergeneral under Atlanta-felttoget. Da krigen var over dro Harrison tilbake til Indianapolis, men ble raskt rastløs og startet sin politiske karriere. Han ble raskt en av det republikanske partiets fremste frontfigurer, men starten på sin offentlige karriere startet med nederlag. Han tapte nominasjonen som guvernør i Indiana i1872 og fire år senere tapte han hovedvalget. Likevel opplevde han suksess i 1881 da han ble valgt som delstaten neste senator. Han hadde allerede fått et tilbud om å bli daværende President James Garfield sin rådgiver, men takket nei til det tilbudet.
I 1888 var han en av Republikanerens sterkeste kort til presidentembetet, og han lanserte tidlig sitt kandidatur. Hans største konkurrent James Blaine trakk seg tidlig fra valgkampen og John Sherman klarte ikke å samle nok støtte. Harrison ble valgt i åttende runde med klart flertall under Republikanerens nominasjonsmøte.
Valgkampen og presidentperioden.
Sittende president Grover Cleveland var Harrisons motstander under valgkampen, som var av den rolige slaget. Likevel gikk begge sider inn med svært skitne triks for å vinne nominasjonen. Den største kampsaken var tollsatser og resultatet var svært jevnt. Cleveland vant antall stemmer, men Harrison vant valgmenn. Det gikk mange rykter om valgfusk, men Harrison var mest trolig ikke innblandet isåfall.
Som President fulgte opp Harrison en av sine største kjernesaker, nemlig støtten til krigsveteraner. Han økte pensjonen og ga dem lukrative avtaler, noe som begynte å tygge på det føderale budsjettet. Likevel var tollsatsene så høye at Harrison fikk store muligheter til å investere statlige midler. Han var den første Presidenten som la fram et budsjett på over en milliard dollar.
Under sin periode ble også seks nye stater innlemmet i Unionen, og han fikk hele fire personer nominert inn i Høyesterett under perioden. Ved valget i 1890 mistet Harrison det republikanske flertallet i Representantens hus og han fikk en vanskeligere oppgave med å gjennomføre nye lover.
Misnøye i Vest med hvordan budsjettet ble prioritert gjorde at flere og flere mistet tillit med Harrison. Han var visjonær med tanke på utenlandske diplomati og knyttet mange Pan-Amerikanske forbindelser rundt om i verden. De første tankene om anneksjon av Hawaii ble lansert av Harrison.
Da gjenvalget begynte å nærme seg stod Harrison ovenfor en vanskelig oppgave. Nedgang i arbeidsmarkedet og sviktende økonomi sørget for at Harrisons konkurrent fra 4 år tidligere, Grover Cleveland, igjen kunne flytte inn i det hvite hus.
Etter presidentperioden.
Etter innsettelsen av sin etterfølger (og forgjenger) dro Harrison tilbake til Indianapolis og gjenopptok sin advokatpraksis. Han ble senere en foredragsholder for forskjellige universiteter i California og ble juridisk rådgiver for Venezuela senere. 1896 giftet han seg på nytt etter at hans første kone hadde dødd under valgkampen i 1892. Han fikk en datter i 1897. I mars 1901 fikk han lungebetennelse og døde 13. mars 1901.


Aiolos.
I greske sagn er Aiolos sønn av Pyrra og Hellen, som igjen er sønnesønn av Prometevs. Aiolos gir navn til en av de fire hovedgreinene til den hellenske nasjonen – den aioliske.
I "Odysseen" er Aiolos vindguden som holder til på ei drivende øy. Av Aiolos får Odyssevs en sekk med alle fire vindene i. Mennene til Odyssevs lurer seg til å åpne sekken men han ligger og sover, og det kommer en storm som fører skipet tilbake til Aiolos. Odyssevs ber om hjelp på nytt, men Aiolos jager han bort i sinne.


Saudi-Arabias flagg.
Saudi-Arabias flagg er hvitt på grønn bunn. Den grønne fargen skal ha vært profeten Muhammeds foretrukne farge. Sentralt på flagget står den muslimske trosbekjennelsen, under denne er det plassert et sverd. Flagget ble i sin nåværende form innført 15. mars 1973 og er i størrelsesforholdet 2:3. Flagget benyttes på land og til sjøs som statsflagg og orlogsflagg. Det skal egentlig ikke benyttes av private som nasjonalflagg på land.
Saudi-Arabias flagg har sitt opphav i wahabittenes grønne flagg med Shahadah, islams trosbekjennelse, påskrevet. Slike flagg er kjent fra slutten av 1800-tallet. Tidlige varianter kunne også ha en hvit stripe ved stangsiden av flaggduken. Sverdet kom med i 1902 da Ibn Saud ble konge av Nejd og står som symbol for hans innsats og erobringer. Flagget, som også forekom i varianter med hvit stripe og to korslagte kors, ble videreført da Kongedømmet Saudi-Arabia ble etablert i 1932.
Siden trosbekjennelsen er hellig, skal ikke flagget brukes i uverdige eller uegnede sammenhenger, for på eksempel t-skjorter og liknende. Da FIFA planla å lage en fotball med flaggene til alle deltakerlandene ved VM 2002, protesterte Saudi-Arabia. Av samme grunn blir ikke flagget firt på halv stang under sorg.
Handelsflagg.
Saudi-Arabias handelsflagg består av en grønn duk med nasjonalflagget innsatt i kantonen og skilt fra den øvrige flaggduken ved en hvit kant. Også dette flagget er i størrelsesforholdet 2:3.
Orlogsflagg.
Saudi-Arabia fører nå nasjonalflagget også som orlogsflagg. Tidligere skilte orlogsflagget seg fra nasjonalflagget ved et blått felt ved stangen der det var innsatt et emblem for sjøforsvaret. Dette merket er fortsatt å finne i orlogsgjøsen som benyttes på Saudi-Arabias marinefartøyer.
Kongeflagg.
Kongeflagget er som nasjonalflagget men med tillegg av et merke bestående av en palme og to korslagte sverd i gult i øvre hjørne ved stangen.


Webhotell.
Et webhotell er en tjeneste på en webserver som gjør en bruker i stand til å publisere filer på Internett. Det vanligste er å bruke et webhotell til å publisere hjemmesider. Plassen på webhotellet knyttes som regel til et domenenavn og inkluderer som oftest også e-postadresser. Webhotellet betjenes gjerne fra et kontrollpanel med et grafisk brukergrensesnitt tilgjengeliggjort over web. Begrepet impliserer såkalt delt hosting hvorpå mange kunder på samme server deler ressursene på denne.
Webhotell er tilgjengelig på forskjellige plattformer, primært Linux og Windows. Valg av plattform webhotell avhenger primært av hvilke(t) programmeringsspråk du skal benytte deg av. Hvis du skal kjøre PHP må du hos de fleste leverandører velge Linux, og dersom du skal kjøre ASP eller ASP.NET må du velge Windows. Det er i dag mulig å kjøre PHP på et Windows-webhotell, men de fleste leverandører støtter ikke dette.
Prisen på webhotell varierer. Prisen settes på bakgrunn av hvilken funksjonalitet som tilbys på webhotellet, hvor stort det er og hvor mye trafikk man genererer hver måned. Markedet for webhotell er meget konkurranseutsatt, og man finner leverandører (ISP) som tilbyr alt fra high end hosting for store bedrifter til budsjetthosting for privatpersoner.
I tillegg til selve webhotellet tilkommer det som oftest en årlig avgift for et eller flere domenenavn, men det hender også at denne avgiften er inkludert i prisen for webhotellet.
Det finnes også plasser hvor man kan legge ut websider gratis, men da må man som regel akseptere at det legges reklame på den. Det er heller ikke normalt at man får knytte et eget domene opp mot gratis webhotell, og ofte er slike webhotell ustabile på grunn av overbelastning.
Webhotell med clusterteknologi.
Er man avhengig av stabil drift på nettsidene sine bør man sette opp webhotellet i en såkalt serverklynge.
En serverklynge består av flere dedikerte servere som utfører de samme arbeidsoppgavene. Dersom en av serverne i klyngen ikke lenger kan utføre arbeidsoppgavene sine sørger klyngetekologien for at den bestemte serveren ikke lenger mottar flere arbeidsoppgaver. Arbeidet som den utmeldte serveren var ment å ta seg av blir i stedet overført til de gjenværende serverne.
De vanligste driftsavbruddene oppstår som regel ikke som en følge av serverfeil, men helt vanlig vedlikeholdsarbeid. Med cluster-teknologi kan teknikerne ta ut én og én server inntil alle serverne er oppgradert og brukerne merker aldri at tjenesten er nede på grunn av vedlikehold.


Jacob Børresen.
Urban Jacob Rasmus Børresen (født 2. juni 1857, død 18. januar 1943) var en norsk kontreadmiral.
Børresen gjennomførte militær høyskole 1882–1883 og teknisk høyskole i Charlottenburg. Sjef på K/B Vale i 1894. I 1894–1896 var han bestyrer av Kristiania sjømannsskole, 1896–1898 tjenesteoffiser ved marinekommandoens stab og i 1897 sjef på torpedodivisjonsbåten Valkyrjen og for torpedobåtavdelingen. I 1898 var han sjef på kanonbåten Sleipner, årene 1898–1900 var han avdelingssjef ved marinekommandoens generalstab. Han var sjef for marinens generalstab (fra 1905 admiralstaben) fra 1899 til han gikk av i 1910. I 1900 og 1901 var han midlertidig kommanderende admiral.
I perioden 1890–1895 var han redaktør for "Norsk Tidsskrift for Sjøvesenet". Sjef for Skagerak-eskadren ble han i 1905. Børresen deltok i opprettelsen og ledelsen av flere storindustrielle foretak. Han utga bl. a. bøkene "Tordenskjold" i 1901, "Den russisk-japanske krig", 3 bind i 1904–1905, "Fra dekksgutt til officer" i 1929, "En verdensdame i orienten" i 1931 samt erindringene "I storm og solgangsvær" i 1936. I tillegg til disse titlene ga han ut en rekke bøker med ulikt innhold.
Gjennom en rekke tekniske oppfinnelser, blant annet en orograf, eller et sikteapparat for miner, og en torpedovirator, et styringssystem for torpedoer, og gjennom utarbeidelsen av et taktisk system for panserskip, var Børresen internasjonalt kjent. Hans taktiske system ble blant annet studert i marinene i Storbritannia, Frankrike og Tyskland og ble, under Børresens ledelse, utprøvet for bruk i den svenske marinen under eskadreøvelsene i Østersjøen i 1903. Børresen hevdet selv at den japanske admiral Tōgō Heihachirō hadde benyttet hans taktiske system da han slo den russiske marinen i slaget ved Tsushima under den russisk-japanske krig i 1905.
Under unionskrisen sommeren og høsten 1905 var Børresen først sjef for panserskipsavdelingen, og etter mobiliseringen av marinen 13. september, sjef for marinens hovedstyrke Skagerrakeskadren. Uenighet med kommanderende admiral, viseadmiral Christian Sparre, om hvordan marinens fartøyer burde anvendes i tilfelle krig med Sverige, ble opphav til den bitre admiralstriden. Striden ble ikke avgjort før i 1910, ved en voldgiftsrett opprettet for anledningen i Lagtingsalen i Stortinget. Voldgiftsrettens kjennelse førte til at admiral Sparre måtte søke avskjed fra embetet som kommanderende admiral. Men også Børresen fikk så mye kritikk for sin opptreden i 1905, at han fant å måtte søke avskjed.
Som nær venn av Sam Eyde var Børresen allerede i 1904 engasjert i industrireisingen i Norge. Etter sin avskjed fra marinen engasjerte han seg i dette arbeidet på heltid. Han var blant annet med på å grunnlegge Norsk Hydro og satt i forskjellige perioder i ledelsen for Meråker smelteverk, Evje Nikkelverk og Kristiansand Nikkelraffineringsverk, samt flere andre industriselskaper. Industriengasjementet endte med ruin i 1920, da Børresen var en av hovedaktørene i den såkalte «nikkelaffæren».
Børresens villa i Admiral Børresens vei på Bygdøy er i dag Oslo Sjømannskirke.
Børresen gjorde seg også bemerket i samtiden som skjønnlitterær forfatter, og han skrev også krigsteori.
Børresen ble hedret med en rekke norske og utenlandske ordener for sitt virke. Han ble i 1900 utnevnt til ridder av St. Olavs orden. I 1910 ble han forfremmet til kommandør med stjerne «for militær fortjeneste». Børresen var innehaver av Kroningsmedaljen 1906 i sølv, Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930. Han var innehaver av storkors av Kambodsjas orden, kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av den britiske Victoriaordenen, kommandør av den franske Æreslegionen, innehaver av den prøyssiske Kroneordenen med stjerne, kommandør av den svenske Sverdordenen og innehaver av 4. klasse av den tunisiske Iftikhar-ordenen.
Litteratur.
Jacob Børresen og Tom Kristiansen: "Levende breve fra de dødes rige – Admiral U.J.R. Børresens dagbokopptegnelser 1896-1910" Eide forlag, Bergen 2005 ISBN 82-514-0685-4


Enola Gay.
Paul Tibbets vinker adjø før avgang
"Enola Gay" gjenoppbygget og restaurert
Atombomben "Little Boy" lastes ombord i flyet. Bombeluken kan sees øverst til høyre
Enola Gay var et amerikansk bombefly av typen B-29 Superfortress. Flyet ble oppkalt etter piloten Paul Tibbets mor, dagen før angrepet. Flyet ble brukt til å slippe den første atombomben i bruk i krig noensinne. Bomben ble sluppet over det strategiske målet Hiroshima som var en av det japanske forsvarets viktigste baser. Bomben ble droppet på 9600 meters høyde og detonerte 580 meter over byen. Dette skjedde kl 08:15:17, den 6. august 1945. Førtitre sekunder senere skal mesteparten av Hiroshima ha ligget i grus. Selve atombomben som ble brukt gikk under navnet "Little Boy"
Atombomben som ble sluppet var den første av to bomber som USA slapp over japanske byer for at Japan skulle kapitulere og for at den andre verdenskrig skulle være over. Den andre bomben ble sluppet over byen Nagasaki. De offisielle tallene sier at bomben umiddelbart drepte 66 000 mennesker. Ca 140 000 skal ha dødd av senskader etter strålingen. Røyksoppen etter bomben skal ha steget 13 kilometer til værs. Haleskytteren på "Enola Gay" kunne fortsatt se røyksoppen da flyet var 560 kilometer unna droppsonen. Japan kapitulerte offisielt den 2. september 1945.


Guri Solberg.
Guri Solberg (født 15. juli 1976) er programleder i TV 2.
Hun var programleder for "Absolutt Underholdning" (2004–2005), "Skal vi danse" (2006–2008), og for prisutdelingene "Amandaprisen" i 2008 og "Gullfisken" i 2007 og 2008. Høsten 2010 var Solberg sammen med Ravi programleder for "X Factor".
Solberg er journalistutdannet ved Høgskulen i Volda og har tidligere jobbet i NRK P3 og NRK2. Hun ledet Nordic Music Awards i oktober 2004 og i 2005. Siste "Absolutt Underholding" med Guri Solberg ble sendt fredag 18. november 2005.
Guri Solberg har ledet fire sesonger av Skal vi danse på TV 2. 17. mars 2006 var hun gjesteprogramleder for Idol, på grunn av Solveig Kloppens svangerskapspermisjon.
Guri Solberg er gift med David Vogt som spiller i det norske bandet The Real Ones


David Godfrey Chelsom Vogt.
David Godfrey Chelsom Vogt (født 3. september 1979) er en norsk fiolinist og vokalist i rockegruppen Real Ones. Han er også med i bandene MAO, Kniv og Taffel, Novgorod og One Way Out.
Vogt er gift med Guri Solberg som er har vært programleder for blant annet "Skal vi danse" og "Absolutt Underholdning".
David Vogt er sønn av jusprofessor Edvard Vogt.


Real Ones.
Real Ones er en pop/rockegruppe fra Bergen, Norge, som ble dannet da medlemmene var i 14, 15 års alderen i 1994, og består av en kvintett: Ivar Vogt, Jørgen Sandvik, Kåre Opheim, Øystein Skjælaaen og David Vogt.
Gruppen, som synger utelukkende på engelsk, lager musikk som kan karakteriseres som folk-rock mot melodiøs pop, men som også er inspirert av psykedelia og orientalsk musikk. I følge en anmeldelse hos VG representerer platen "Home With The Girls In The Morning" et resultat som er «...nydelig, helhetlig og melodiøst album av det rustikke, organiske og harmoniske slaget. Real Ones skriver flotte og stemningsfulle sanger fulle av lekre instrumentale detaljer.»
På åpningskvelden til Kongsberg Jazzfestival i 2005 spilte bergensrockerne og visesangeren Ole Paus sammen på samme scene.
For albumet "All for the Neighbourhood" fikk bandet Spellemannprisen 2008 i klassen popgruppe.


Paul Tibbets.
Paul Warfield Tibbets jr. (født 23. februar 1915 i Quincy i Illinois i USA, død 1. november 2007 i Columbus i Ohio) var en amerikansk offiser, kjent som førstepilot på Enola Gay, flyet som slapp atombomben over den japanske byen Hiroshima 6. august 1945. Man anslår at bomben tok livet av 80 000 japanere i selve nedslaget, og etterhvert ytterligere et tilsvarende antall som følge av stråleskader. Paul Tibbets har uttalt at han ikke var stolt over å ha drept så mange japanere, men at han ikke angret og ville ha gjort det igjen fordi han mente at bruken av atombomben reddet mange flere liv ved å sette en sluttstrek for den andre verdenskrig. Bombeflyet "Enola Gay" ble oppkalt etter Paul Tibbets mor. Tibbets fortsatte i US Air Force etter krigen, og han ble forfremmet fra oberst til brigader i 1959. Paul Tibbets pensjonerte seg fra forsvaret den 31. august 1966.
Etter hans død ble liket kremert og bisatt i umerket grav. Han ba om at det ikke skulles holdes noen begravelse og at han ikke skulle få noen gravstein, for å unngå at atomvåpenmotstandere skulle demonstrere mot ham.


Skylla.
Skylla (gresk: Σκύλλα, "Skylla") var i henhold til gresk mytologi et monster av hunkjønn som levde på den ene siden av et trangt sund, stred eller vannkanal, på motsatt side av motparten Kharybdis. De to sidene av sundet var innenfor rekkevidden av pilskudd av hverandre — så nært at skip som forsøkte å unngå Kharybdis kunne komme for nært Skylla, og motsatt.
Tradisjonelt har dette stredet blitt assosiert med Messinastredet mellom Italia og Sicilia, men i nyere tid har denne teorien blitt utfordret og det alternative stedet er Kapp Skilla i nordvestlige Hellas blitt foreslått av forfatteren Tim Severin. Talemåten «mellom Skylla og Kharybdis» henviser til å være mellom to vonde ting, tilsvarende som ordtaket «mellom barken og veden», uansett hva man velger går det dårlig.
Skylla er også navnet på en gresk prinsesse, se nedenfor.
Skylla og Kharybdis.
I Homers "Odysseen" er Skylla et sjøuhyre som lever på den ene sida av et trangt sund. På den andre sida lever det enda frykteligere Kharybdis.
Skylla er beskrevet som et forferdelig sjøuhyre med fire øyne, seks lange nakker med uhyggelige hoder, hver av dem hadde tre rekker med skarpe tenner. Hennes kropp besto av tolv føtter som lignet på tentakler og hadde fiskehale og med fire til seks hundhoder som var vokst ut ved midjen. Hun var en av barna til Forkys og Keto. En del kilder, inkludert Stesichoros (500-tallet f.Kr.), oppgir hennes foreldre som havguddommene Triton og Lamia.
Kharybdis suger inn vatnet i sundet tre ganger om dagen og spyr det ut igjen, og på den måten skaper det en sterk malstrøm.
I tolvte sang av "Odysseen" blir Odyssevs råda av Kirke å seile nærmest Skylla, fordi Kharybdis kan knuse hele skipet hans. Han greier å navigere seg forbi Skylla, men hun snapper seks av mennene hans og sluker dem levende.
Prinsesse Skylla.
Skylla var i følge et gresk sagn datter av kong Nisos og prinsesse av Megara. Nisos var usårbar så lenge han hadde noe rødt hår i behold blant det hvite. Kong Minos av Kreta angrep Megara, men Nisos hadde stadig én lokk med rødt hår og hadde ingenting å frykte. Skylla forelska seg imidlertid i Minos, og beviste sin kjærlighet veg å skjære av farens røde hårlokk. Nisos ble drept, og Megara tilfalt Kreta. Som straff for at hun hadde sveket faren, tok Minos livet av Skylla. Hun ble forvandla til en sjøfugl, evig forfulgt av faren, som var blitt til en havørn.


Solsjøbygda.
Solsjøbygda er ei bygd i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag.
Den har to gårdsbruk som er i drift, og det er 15 fastboende (per januar 2011). I tillegg er det en del hyttebebyggelse i området. Bygda ligger øst i Orkdal kommune, cirka fire kilometer øst for grenda Monset. Solsjøbygda tilhører poststedet Svorkmo.


Kharybdis.
Kharybdis (gresk "Χάρυβδις") er i gresk mytologi og diktning et sjøuhyre.
Kharybdis forvandlet seg til en malstrøm og forsøkte å gjøre seg av med Odyssevs ved å presse ham mot klippedemonen Skylla.


Gabriel Tischendorf.
Gabriel Hetting Tischendorf (født 1842, død 24. september 1932) var en norsk komponist og organist.
Gabriel Tischendorf ble født i Christiania, men familien flyttet ikke mange år etter til Bergen. Han viste tidlig interesse og talent for musikk, men han fikk ikke den utvikling som kanskje ellers kunne kommet ham til gode. Grunnen til dette var svak helse og dårlig økonomi. Likevel fikk Tischendorf musikalsk utdannelse. Blant annet studerte han hos den tyske komponisten Ferdinand Vogel, som arbeidet som organist i Nykirken. Senere reiste Tischendorf til Christiania og fikk klaverundervisning hos Halfdan Kjerulf og tok teoristudier hos J. C. Conradi. Behovet for musikkutdannelse førte også Gabriel Tischendorf utenlands, og i 1870 og 1871 var han musikkstudent i både København og Leipzig.
Gabriel Tischendorf blir i dag først og fremst husket som komponist av «Jeg vil verge mitt land» til Bjørnstjerne Bjørnsons tekst fra «Fiskerjenten», men Tischendorf komponerte mye mer enn dette. Blant annet skrev han rundt 50 romanser for sang og piano etter tekster av diktere som Bjørnstjerne Bjørnson, Kristoffer Janson og John Paulsen. Tischendorf ga også ut to hefter med klaverstykker på Walmuths forlag i Christiania. Gabriel Tischendorf komponerte også korverker. Av disse kan «Harpesnekken» og «Solfest» etter Jens Tvedts dikt nevnes.
Gaten der han bodde på Voldene i Laksevåg bydel i Bergen er oppkalt etter ham.
Tischendorf, Gabriel
Tischendorf, Gabriel
Tischendorf, Gabriel
Tischendorf, Gabriel
Tischendorf, Gabriel


Hamar IL Fotball.
Hamar Idrettslag Fotball er et lag fra Hamar som spiller i 4. divisjon i Indre Østland Fotballkrets. Laget spiller på Hamar stadion, som ligger i Hamar sentrum. Lagets drakter består av Norges nasjonalfarger, rødt, hvitt og blått.
Det nåværende laget er blant de beste i sin avdeling. Laget har mange tidligere Hamarkameratene-spillere på laget, blant annet spiller de to tidligere Ham-Kam-kapteinene Per Arne Gjerdalen og Mads Brannstorph på laget, samt Ole Petter Bueie og Chris Twiddy.
Nåværende trener er Tore Halvorsen.
Tabellen 2012.
I 2012 spiller HIL i 4. divisjon, avdeling 3.


Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo.
Studentparlamentet i Oslo er det øverste fellesorganet for studenter ved Universitetet i Oslo.
Studentparlamentet består av 36 medlemmer valgt i årlige valg, hvorav 28 velges ved forholdstallsvalg der hele Universitetet utgjør en valgkrets. I tillegg velges 1 representant til Studentparlamentet fra hvert enkelt fakultets studentutvalg, totalt 8 representanter. Representantene velges for ett år av gangen (valget avholdes vanligvis i april), mens funksjonsperioden til arbeidsutvalget er 1. juli – 30. juni.
Studentparlamentet driver interessepolitikk på vegne av studentene, og er studentenes valgforsamling til alle styrer og råd som er direkte underlagt Universitetets styre, samt til selve universitetsstyret. Studentparlamentet er største lokallag i Norsk Studentorganisasjon. Studentparlamentet velger også representanter til Velferdstinget i Oslo.
Studentparlamentet avholder minst tre møter i semesteret, alle åpne for publikum. Til daglig ledes studentparlamentets arbeid av et arbeidsutvalg, bestående av fem tillitsvalgte som er honorert i full stilling (leder, studie- og forskningsansvarlig, internasjonalt ansvarlig og to universitetsstyrerepresentanter). I tillegg har Studentparlamentet to saksforberedende komiteer, Internasjonal komité og Studie- og forskningskomiteen. Studentparlamentet har ansatt en organisasjonskonsulent på fulltid.
I likhet med Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen og Studentstyret ved Universitetet i Tromsø velges Studentparlamentets representanter ved listevalg hvor alle studenter ved UiO har stemmerett. Åtte lister er representert i Studentparlamentet i perioden 2011-2012 (tallene i parentes angir antall plasser blant de listevalgte): Sosialdemokratene (5), Venstrealliansen (5), Blå Liste (4), Realistlista (4), HF-Lista (4), SV-Lista (3), Liberal liste (2), og Medisinsk-odontologisk studentliste (1). I tillegg til en studentrepresentant fra hvert fakultet i separate valg.
Studentparlamentets leder i perioden 2011-2012 er Stian Skaalbones fra Venstrealliansen. Studie- og forskningsansvarlig er Jørgen Traasdagl fra Sosialdemokratene, Internasjonalt ansvarlig er Chloé Steen fra Realistlista. Universitetsstyrerepresentantene, Knut Ulsrud fra SV-lista, og Runa Næss Thomassen fra Sosialdemokratene, er også en del av Studentparlamentets arbeidsutvalg.
Arbeidsutvalget 2010/2011: Leder: Aksel Braanen Sterri (Sosialdemokratene), Universitetsstyrerepresentanter: Tine Tång Engvik (Venstrealliansen) og Torkil Vederhus (Realistlista), Studie- og forskningsansvarlig: Wenche D. Åsheim (HF-lista), Internasjonalt ansvarlig: Ingeborg M. Ø. Laukvik.
Arbeidsutvalget 2009/2010: Leder: Mari Helén Varøy (Sosialdemokratene), Universitetsstyrerepresentanter: Mari Mamre (Blå liste) og Anders Rindal (Venstrealliansen), Studie- og forskningsansvarlig: Kim Kantardijev (HF-lista), Internasjonalt ansvarlig: Julie Ness.


Hamar Idrettslag.
Hamar Idrettslag er et idrettslag fra Hamar som ble stiftet i 1887 som Hamar Idrætsforening. Idrettslaget har særlig markert seg i bandy, hurtigløp på skøyter (Michael Staksrud, Hans Engnestangen, Ivar Martinsen, Dag Fornæss, Amund Sjøbrend, Even Wetten og Eskil Ervik), svømming (Irene Dalby) og stuping (Kamilla Gamme), men driver også med curling, fotball, friidrett, roing, skyting, tennis (Jan Frode Andersen, Audun Jensen) og turn. Hjemmearena for fotball og bandy er Hamar stadion. I 2011 gjenoppstod HIL kunstløp, som er organisert under skøytegruppa og har Vikingskipet som sin treningsarena. HIL arrangerer skøyteskole i Vikingskipet 2 ganger i pr. uke i issesongen gjennom et samarbeid mellom de tre skøytegrenene hurtigløp, kunstløp og bandy.
Curling.
I september 2007 ble curlingavdelingen til Hamar Idrettslag skilt ut i Hamar Curlingklubb.
Svømming.
HIL Svømmegruppa er klubbens svømmegruppe. Gruppa har ca 50 aktive medlemmer, hvorav 32 er aktive svømmere. Kursavdelingen har ca 450 kursdeltagere hvert år.
HIL har fostret flere kjente utøvere, blant annet Irene Dalby, Lasse Hoel, Karoline Brudvik Sanderud og Elin Slaatmo. Jørgen Tadvin svømte for HIL fra 2004 til 2006 og samlet et titalls NM-gull for klubben i den perioden.


Norsk Studentunion.
Norsk Studentunion (NSU) (etablert som Norsk Studentsamband 1936) var en nasjonal sammenslutning av studentdemokratiene ved landets seks universiteter og seks vitenskapelige høgskoler. NSU var en nasjonal studentunion som kan sammenlignes med The National Union of Students (NUS) i Storbritannia. Organisasjonen var partipolitisk uavhengig og arbeidet for å ivareta studentenes faglige, sosiale og økonomiske interesser og rettigheter. Organisasjonen ble oppløst 22. april 2010, gjennom sammenslåing med Studentenes landsforbund.
Norsk Studentsamband ble dannet i 1936 av studentene i Oslo, Bergen, Trondheim og Ås. I starten hadde organisasjonen en tett knytning til studentsamskipnadene; lokale bolig- og velferdsorganisasjoner innstiftet første gang av Kristian Ottosen ved Universitetet i Oslo. Organisasjonen skiftet navn i 1964 til Norsk Studentunion. NSU har vært en viktig stemme for studentbevegelsen og har hatt stor innvirkning på norsk utdanningspolitikk. Organisasjonen arbeider først og fremst med politisk påvirkning overfor norske myndigheter og utdanningsinstitusjoner. NSU har også vært med å danne viktige studentorganisasjoner som Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), International Students' Union (ISU) og Association of Norwegian Students Abroad (ANSA).
Landstinget var det øverste organet i NSU og et landsstyre møttes fem ganger i året. Et arbeidsutvalg bestående av fem heltidstillitsvalgte valgt på landstinget ivaretok den daglige driften, sammen med et sekretariat på fire. Tillitsvervene i arbeidsutvalget var leder, organisasjons- og likestillingsanvarlig, internasjonalt ansvarlig, fagpolitisk ansvarlig og velferds- og studiefinansieringsansvarlig. Alle studenter ved NSUs medlemsinstitusjoner kunne stille til valg. Organisasjonens siste leder var Anne Karine Nymoen (2009–2010) fra NTNU.
Ny studentorganisasjon.
Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund hadde i flere år arbeidet for å utvikle et grunnlag for sammenslåing av de to studentorganisasjonene. Etter sammenslåingen av Universitetsrådet og Høgskolerådet til Universitets- og høgksolerådet, forsøkte de to studentorganisasjonene å gjøre det samme. Men ved NSUs landsting i år 2002 stemte et tilstrekkelig stort mindretall mot sammenslåing og forslaget falt. En ny sammenslåingsprosess ble startet i 2005, men da sa Studentenes landsforbund nei i 2006. I 2009 ble sammenslåing av NSU og StL godtatt av organisasjonene, på tredje forsøk. 22. - 25. april arrangeres det stiftelsesmøte for den nye, samlede studentorganisasjonen i Norge, Norsk Studentorganisasjon. Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon Magnus deltar på stiftelsesmøtet.
Generalsekretærer.
I perioden 1968-1986 hadde skiftevis stillingene "organisasjonssekretær" og "økonomisekretær" den administrative og prokuratoriske funksjonen som kontorleder. Mellom 1986 og 2003 hadde sekretariatet flat struktur uten noen fast kontorleder, men en i Arbeidsutvalget (AU), som regel nestleder, hadde personalansvar. Økonomisekretær hadde prokura. Stillingene i sekretariatet skiftet navn fra "sekretær" til "konsulent" i 1996. Fra 2003 til 2009 hadde sekretariatet en "sekretariatsleder", før "generalsekretær" igjen ble innført i 2009.
Eksterne lenker.
Studentunion


American Airlines.
American Airlines er verdens største flyselskap målt i antall passasjerer, og det nest største målt i omsetning. Selskapet har hovedkvarter i Fort Worth i Texas, og flyr rutetrafikk over hele USA, samt flygninger til Latin-Amerika, Vest-Europa og Japan. Siden 1982 har American Airlines vært et datterselskap av AMR Corporation.
De viktigste flyplassene til American er Dallas/Fort Worth, Chicago O'Hare, San Juan og Miami. Etter at American kjøpte Trans World Airlines har også Saint Louis blitt en hovedflyplass. Andre flyplasser med flere ruter er La Guardia og Kennedy i New York, Boston og Los Angeles. I tillegg til ruter drevet av American finnes datterselskapet American Eagle som flyr på mindre, regionale ruter.
Flåte.
Flyflåten til American er i stor grad preget av eldre McDonnell Douglas MD-80 fly, vanligvis kalt "Super 80". Det er også flere Boeing 737-800 og Boeing 757 maskiner på kort- og mellomdistanserutene. Langdistanseflåten består av Boeing 767 og Boeing 777-maskiner.


Oskar Bodøgaard.
Oskar K. Bodøgaard (født 21. juli 1923 på Bodøgård - død 22. november 2011) var en norsk billedkunstner. Han var utdannet ved Kunstakademiet i København og har vært elev hos Per Krohg ved Kunstakademiet i Oslo. Han har hatt mange utstillinger i Norden og Europa. Blant annet har han deltatt på Høstutstillingen flere ganger. I bildene sine var Bodøgaard mer opptatt av mørketidens lys enn sommerlyset, og maleriene er fylt med uttrykk hentet fra nordnorsk natur. Arbeidene hans er kjøpt inn av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk kulturråd og Nordnorsk Kunstmuseum. Utsmykningsarbeider kan sees på Nordland Sentralsykehus, Borge kirke i Lofoten og Vestvågøy rådhus. Han mottok Nordland fylkes kulturpris i 1996.


Det Konservative Folkeparti.
Det Konservative Folkeparti (KF), oftest bare De Konservative (K), er et konservativt politisk parti i Danmark. Partiet ble stiftet i 1915, men kan føre sin historie tilbake til etableringen av partiet Højre i 1848. De Konservative hadde sin storhetstid i 1970- og 1980-årene under ledelse av Poul Schlüter, partiets eneste statsminister. Partiet kan i dag defineres som liberalkonservativt med innslag av nasjonalkonservatisme. Politisk ligger partiet nært sine skandinaviske søsterpartier, det norske Høyre og det svenske Moderaterna, men er særlig mer konservativt i synet på nasjonen og folkekirkens rolle. Prioriterte saker for partiet er reduserte skatter, styrket folkehelse, klimapolitikk og trygghet i hverdagen.
På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «C», hvilket gjenspeiles i partiets logo. De Konservative har 8 mandater i Folketinget og ett mandat i Europaparlamentet og deltok i årene 2001–2011 i en regjeringskoalisjon med Venstre. De Konservatives formann, politiske leder og parlamentariske leder fra 2011 er Lars Barfoed.
Politisk plattform.
Partiets formålsparagraf lyder: «Det Konservative Folkeparti har til formål at samle alle, der tilslutter sig partiets program, og at virke for udbredelsen af konservative holdninger.» Partiet har også en temmelig sterk vektlegging av ideologi og fremhever selv David Hume, Edmund Burke og Karl Popper som sentrale tenkere. Idet konservatismen ikke er noe fastlagt sett av dogmer, og slik sett skiller seg ut ifra liberalismen og sosialismen, vil det være riktig å si at De Konservative heller baserer seg på et sett av holdninger og verdier.
Partiet går inn for individuell frihet og ansvar, markedsøkonomi, privat eiendomsrett, fellesskapets betydning for individet, en reformering, modernisering og begrensning av offentlig sektor, desentralisering, et effektivt og tidsriktig nasjonalt totalforsvar, økt samarbeid med EU med respekt for nasjonal egenart, samt en vektleggelse av det nasjonale, historien og tradisjonen ved «å forandre for å bevare». De Konservative betoner nasjonsfellesskapet og folkekirkens betydning forholdsvis sterkt, og Lene Espersen har fremhevet «kongehuset, folkekirken, folkeskolen og forsvaret» som Danmarks viktigste samfunnsbærende institusjoner.
Organisasjon.
a>, formann og politisk leder fra 2011.
De Konservative er organisert i flere nivåer, hvorav lokalforeningene («vælgerforeningerne»), én for hver kommune, danner grunnlaget for partiets virksomhet. Det er lokalforeningenes oppgave å stille kandidater i byråd og kommunestyrer, regionråd og Folketinget samt å fungere som samlingssted for konservative velgere.
Partiets årlige landsmøte («landsråd») om høsten er åpent for alle medlemmer. Landsmøtet er partiets øverste myndighet i alle politiske spørsmål, vedtar partiets program og velger partiets hovedstyre. 43 personer utgjør hovedstyret, hvori partiets ministre, flere folketingsmedlemmer, endel lokalpolitikere og andre sitter. Forretningsutvalget består av 7 personer, deriblant partiets formann, organisatoriske og kommunalpolitiske nestformenn, parlamentariske leder og generalsekretær. Forretningsutvalget ivaretar partiets daglige drift sammen med folketingsgruppen og partiets administrativt ansatte.
Det er folketingsgruppen som velger partiets politiske leder, som ikke nødvendigvis er partiformann eller parlamentarisk leder, og denne innehar rollen som De Konservatives statsministerkandidat. Denne todelingen i partiets lederskap har De Konservative praktisert uavbrutt siden 1928. Siden midten av 1990-årene har imidlertid partiets formann og politisk leder vært stort sett den samme personen. Det er vanlig å si at den politiske lederen leder det politiske arbeidet, mens partiformannen leder det organisatoriske. De Konservatives folketingsgruppe har alltid hatt en fremskutt rolle i partiet, hvilket viser seg gjennom blant annet ansvaret med å velge politisk leder og parlamentarisk leder. Lars Barfoed fra Rødovre er politisk leder fra 2011, og ventes å bli valgt til formann ved et ekstraordinært landsmøte, mens Tom Behnke fra Aarhus er parlamentarisk leder fra samme år.
De Konservatives sideorganisasjoner er Konservativ Ungdom (KU), Konservative Studerende (KS) og Det Konservative Folkepartis Kvindeudvalg (DKFK). Disse har representasjon i partiets styrer på de ulike nivåene og vedtar egen politikk uavhengig fra moderpartiet. Lasse Honoré Rasmussen fra Odense og Nicolaj Bang fra Aarhus er formenn i henholdsvis Konservativ Ungdom og Konservative Studerende.
Partiorganet "Politisk Horisont" utkommer i magasinform til partiets medlemmer fire ganger årlig.
Medlemsutvikling.
De Konservative hadde i 2009 15 000–16 000 medlemmer, mot toppnoteringen med 140 000 i 1967. Tradisjonelt har partiet vært mer avhengig av frivillig støtte fra næringslivet enn fra medlemskontingent, men fra 1987 har den direkte offentlige partistøtten vokst betydelig.
Historisk har partiet hatt en tilknytning til Dansk Arbejdsgiverforening og Dansk Industri. De Konservative henter storparten av sine stemmer fra selvstendige næringsdrivende, funksjonærer i privat sektor, høyere funksjonærer i offentlig sektor og faglærte arbeidere i privat sektor.
Konservativ samling i 1848.
Folketinget, hvor Venstre fikk flertall, men ikke klarte å felle Estrup
Landstinget, hvor Højre beholdt sitt avgjørende flertall
Konservative krefter i Danmark, primært bestående av helstatsmenn (forkjempere for Ejderpolitikken) og godseiere, forente seg i partigruppen Højre under den grunnlovgivende forsamlingen 1848–1849. I årene frem mot 1864 var partiet en ivrig forkjemper for helstatspolitikken, selv om det aldri var organisert i noen partiorganisasjon, men omkring 1866 gikk partiet i realiteten i oppløsning.
Ved folketingsvalgene opplevde Højre sviktende oppslutning som følge av at opposisjonen var organisert i partiorganisasjonen Det forenede Venstre med velgerforeninger i valgkretsene. Det konservative flertallet i Landstinget bestod allikevel; landets høyere inntektsklasser hadde nemlig privilegert valgrett til Landstinget 1866–1915. I 1870-årene fikk Højre nytt liv idet godseierne og De Nationalliberale gikk sammen mot Venstres krav om parlamentarisme, og dette initiativet fikk stor tilslutning fra borgerskapet i byene.
Partiet Højre 1881–1915.
I 1881 ble den konservative statsministeren (konseilspræsidenten) J.B.S. Estrup igjen sittende på tross av Venstres flertall i Folketinget. Venstre krevde Estrups avgang, men kongen og Landstinget (som utstedte en rekke midlertidige lover) lot ham fortsette. Omkring 1881 begynte man å kalle Estrup og regjeringens tilhengere Højre; samme år gikk Nationale Godsejere, De Nationalliberale og Mellempartiet sammen om å danne det nye Højre.
I 1883 ble Højres landsdekkende organisasjon stiftet. Med sine årlige delegatmøter var Højre mer demokratisk organisert enn Venstre, men partiet var allikevel et lydig verktøy for Estrup i hans 19 år lange regjeringstid. Estrup var en kompromissløs motstander av almen stemmerett (spesielt for kvinner) og motstander av parlamentarismen, og han blir i dag husket som den politikeren som oftest var fiendtlig innstilt til politiske reformer. Han var også svært kontroversiell i sin samtid og ble utsatt for et mislykket attentat i 1885. Estrup viste imidlertid handlekraft og innførte de første sosiallovene.
Etter Estrup hadde Højre tre statsministre (konseilspræsidenter) på rad fra 1894 til 1901: Tage Reedtz-Thott, Hugo Egmont Hørring og Hannibal Sehested. I 1901 måtte Højre, som da hadde vært ved makten siden 1865, overlate styringen til Venstre som følge av systemskiftet. Selv om parlamentarismen først ble skrevet inn i grunnloven i 1953, var det parlamentariske prinsippet fra 1901 dansk statsskikk og fikk etter hvert status som en sedvanerett og ble dermed en del av forfatningen.
Det Konservative Folkeparti stiftes i 1915.
Emil Piper, De Konservatives første formann fra 1916
I 1900 brøt De Frikonservative ut fra Højre, som da ble ansett som reaksjonært. Den 8. desember 1904 ble det som skulle bli Højres ungdomsorganisasjon, Danmarks Konservative Ungdomsforeninger opprettet, uavhengig av Højre. Senere ble organisasjonen offisielt Højres ungdomsorganisasjon under navnet Højres Ungdom. Mange her var av den oppfatning at Højre opplevde en forgubbing. Det var i stor grad Højres Ungdom som initierte stiftelsen av dagens parti, Det Konservative Folkeparti, i 1915.
Højre gikk sammen med De Frikonservative og en fløy av det tidligere Moderate Venstre om å danne et bredere, mer moderne konservativt parti med en sosial profil og appell overfor middelklassen. Man ønsket også å kvitte seg med stempelet som Estrups parti. Selv om partiet ville være middelklassens talerør og henvendte seg direkte til den voksende tjenestemanns- og funksjonærgruppen, representerte det fortsatt også industriens, handelsnæringens og storbøndenes interesser. Samlende var dog blant annet kampen mot sosialismen.
På det stiftende landsmøtet den 22. februar 1916 ble partiorganisasjonen etablert, og proprietær Emil Piper ble valgt til dennes første formann. Piper var en dreven parlamentariker som hadde stått sentralt i partidannelsen året før. I 1916 skiftet også Højres Ungdom navn til Konservativ Ungdom. De Konservative stilte for første gang til valg ved folketingsvalget 1918, hvor De Konservative gikk markant tilbake i stemmetall og fikk 18,3 % av stemmene. Det nye valgsystemet med forholdstallsvalg betydde imidlertid at partiet fikk 22 mandater i Folketinget (økning på 14) og 16 mandater i Landstinget (tilbakegang på 10) og ble en maktfaktor man måtte regne med.
Påskekrisen i 1920.
Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som Påskekrisen. Kong Christian X avskjediget statsminister Carl Theodor Zahle (RV) imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert De Konservative, anerkjente ikke den tidligere avholdte folkeavstemmingen om Slesvig og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning.
Ved nyvalget til Folketinget i april vant Venstre, De Konservative og Erhvervspartiet i et valgskred hvor de fikk over 60 % av stemmene (nærmere 20 % til De Konservative). Niels Neergaard (V) overtok som statsminister med De Konservatives støtte. På tross av de konservatives maktovertagelse ble Påskekrisen likevel et stort nederlag for kongen, og monarkiet fikk heretter i praksis kun en seremoniell rolle i dansk politikk. Senere på året var det ytterligere to nyvalg i juli og september, og De Konservative stabiliserte seg på omkring 18 % av stemmene.
Samarbeid i 1920- og 1930-årene.
De Konservatives valgmateriell fra 1935 oppfordret næringslivet til felles front mot Socialdemokratiet
Agiterende valgplakat fra De Konservative fra 1939
John Christmas Møller i tale til Danmark fra BBC i London under okkupasjonen
Partiet støttet Neergaard frem til Thorvald Staunings (S) overtagelse i 1924. De Konservative samarbeidet også med Stauning, men dette forholdet var klart vanskeligere enn overfor Venstre, eksempelvis var Socialdemokratiets ønske om å oppheve den private eiendomsretten helt uakseptabelt for De Konservative. Partiet støttet videre statsminister Thomas Madsen-Mygdal (V) 1926–1929. Frem mot andre verdenskrig arbeidet partiet iherdig for et troverdig forsvar av Danmarks nøytralitet. Sterkt imot De Konservatives vilje ble det imidlertid foretatt stadige nedskjæringer i forsvaret, og i 1929 førte partiets misnøye overfor Venstres forsvarspolitikk til et brudd og en påfølgende regjeringskrise.
I 1928 ble John Christmas Møller valgt til partiets første politiske leder og Charles Tvede til ny partiformann etter Emil Piper. Dette formen for delt lederskap har partiet videreført til dags dato. Christmas Møller skulle komme til å sette sitt preg på partiet og var en sentral figur i utviklingen av De Konservative til et moderne folkeparti. En sterk sosial profil som appellerte til både arbeidere og funksjonærer ble tydeliggjort. Ved siden av politisk leder og parlamentarisk leder var Christmas Møller også partiformann etter Tvede 1936–1939.
I 1939 ble De Konservative, Socialdemokratiet og Radikale Venstre enige om en ny grunnlov med nedsatt stemmerettsalder og avskaffelse av tokammersystemet. Dette kom som følge av at den sosialdemokratiske regjeringen hadde flertall i både Folketinget og Landstinget, slik at tokammersystemet ikke lenger hadde en mindretallsbeskyttelse. Ved en folkeavstemning samme år falt imidlertid forslaget med knapp margin.
Turbulens i Konservativ Ungdom.
Konservativ Ungdom hadde i mellomkrigstiden opp mot 30 000 medlemmer. I begynnelsen av 1930-årene gjennomgikk organisasjonen en ideologisk nyorientering, hvor man med utgangspunkt i radikalkonservative tanker styrket det sosiale fokuset og kritikken av liberalismen. Store deler av Konservativ Ungdom gav også uttrykk for en kritikk av parlamentarismen og de krisene som man mente den hadde medført, og de lot seg inspirere av korporativisme etter mønster fra den italienske fascismen.
De øvrige politiske ungdomsorganisasjonene opplevde også en betydelig radikalisering, og Danmarks Socialdemokratiske Ungdom (DSU) og Danmarks Kommunistiske Ungdom (DKU) ble de første som innførte uniformering. Snart fulgte kretser av Konservativ Ungdom etter med rideklær, lange støver, marsjerende stormtropper og oppstrakt høyrearm som hilsen. Iblant oppstod det regelrette sammenstøt mellom medlemmer av Konservativ Ungdom, DSU og DKU. I 1933 innførte Folketinget forbud mot politiske uniformer. Da jødeforfølgelsene i Tyskland ble alment kjent ble det tatt avstand fra nazismen.
Jack G. Westergaard satt som formann i Konservativ Ungdom 1932–1936 og var den fremste eksponenten for organisasjonens ideologiske nyorientering. I 1936 lyktes John Christmas Møller og Poul Sørensen, begge med sterkt demokratiske idealer, i å felle Jack G. Westergaard som formann og innsette Aksel Møller i hans sted. Møller sørget for at organisasjonen holdt seg til en demokratisk, moderat og konservativ linje, og den tidligere ideologiske nyorienteringen ble utsatt for kritikk. I tiden frem mot andre verdenskrig identifiserte Konservativ Ungdom nazismen og kommunismen som nasjonens hovedfiender og søkte i tale, skrift og agitasjon å bekjempe disse bevegelsene.
Andre verdenskrig.
Da Tyskland besatte Danmark i 1940 hadde De Konservative gjerne sett en mer aktiv motstand som kunne ha forhindret besettelsen av Norge og som kunne ha vist klarere Danmarks motstand mot Adolf Hitler. De Konservative var kritiske til Peter Rochegune Munchs (RV) innsats som utenriksminister og til den utenriks- og sikkerhetspolitikken som hadde lidd et så klart nederlag. På statsminister Thorvald Staunings (S) oppfordring deltok De Konservative allikevel i samlingsregjeringene 1940–1943. Etter tysk press trådte John Christmas Møller etter kort tid tilbake som folketingsmedlem og handelsminister. I 1942 tok han seg illegalt til England, hvorfra han holdt ildfulle radiotaler til Danmark via BBC i London og ble en slags nasjonalhelt og et ikon for motstandsbevegelsen.
Endel medlemmer av De Konservative, især i partiets yngre rekker, engasjerte seg i motstandsbevegelsen. 15 medlemmer av Konservativ Ungdom ble henrettet av tyskerne for sin deltagelse i motstandskampen og 28 andre døde i tyske konsentrasjonsleire eller i kamp mot Gestapo. Konservativ Ungdom selv oppgir ialt 47 døde.
Ved frigjøringen i 1945 ble det dannet en samlingsregjering, Regjeringen Vilhelm Buhl II, hvor De Konservative hadde tre ministre; utenriksminister John Christmas Møller, forsvarsminister Ole Bjørn Kraft og handelsminister Vilhelm Fibiger. Regjeringen satt frem til Knud Kristensen (V) dannet sin rene Venstre-regjering senere på året.
Etterkrigstiden.
Spørsmålet om Sydslesvigs eventulle gjeninnlemmelse i Danmark førte til et brudd mellom Christmas Møller og partiet i 1947 fordi han var imot en grenseendring. Christmas Møller bidro deretter til å felle statsminister Knud Kristensen (V) og stilte som uavhengig kandidat ved folketingsvalget 1947 uten å bli valgt. Christmas Møller ble aldri med i partiet igjen før han døde av et hjerteinfarkt året etter, 54 år gammel.
Fra 1950 fikk partiet vind i seilene og begynte samme år å samarbeide med Venstre om å skape et liberalt, borgerlig alternativ til sosialdemokratiske regjeringer. Sentrale personer i dette arbeidet ble brødrene Aksel Møller og Poul Møller. I oktober 1950 dannet Venstre og De Konservative regjering sammen med Erik Eriksen (V) som statsminister og Ole Bjørn Kraft (K) som utenriksminister. Dette var første gang De Konservative deltok i en regjering i fredstid (med unntak av samlingsregjeringen like etter frigjøringen i 1945). I 1953 vedtok man den nye grunnloven som innebar blant annet kvinnelig arvefølge til tronen og avskaffelse av Landstinget. Til tross for valgseier samme år gikk regjeringen av som følge av stor motstand mot videre regjeringssamarbeid med De Konservative innad i Venstre. De to partiene samarbeidet dog videre i opposisjon frem til 1965 og etter et kort avbrudd ble det gjenopptatt i regjeringssamarbeidet 1968–1971, hvor Hilmar Baunsgaard (RV) var statsminister og Radikale Venstre, Venstre og De Konservative deltok. I 1968 gjorde De Konservative et av sine beste folketingsvalg, fikk sin største folketingsgruppe til da med 37 mandater og ble største ikke-sosialistiske parti i Folketinget. I 1971 tapte man regjeringsmakten til Socialdemokratiet.
Schlüter som statsminister.
Statsminister Poul Schlüter i 1983.
I begynnelsen av 1970-årene ble De Konservative svekket av en intern maktkamp om partiets ledelse og politikk; fremst i spliden stod formann Erik Haunstrup Clemmensen og politisk leder Erik Ninn-Hansen. Ved folketingsvalgene i 1973 og 1975 gikk partiet tilbake med henholdsvis 15 og 6 mandater (til henholdsvis 16 og 10 mandater) og nådde et historisk bunnivå med 5,5 % av stemmene i 1975. Våren 1974 ble striden avsluttet med at hovedpersonene avtalte å forlate sine verv. Poul Schlüter overtok begge verv og forble i dem inntil 1993 (med unntak av avløsningen som partiformann ved Ib Stetter 1977–1981). De Konservative var sterke tilhengere av dansk EF-medlemskap i 1973 og var særlig opptatt av den økonomiske krisen som rammet Danmark i 1970-årene.
I 1981 innkasserte de ikke-sosialistiske partiene svært oppløftende resultater, for De Konservatives vedkommende med 14,5 % av stemmene og 26 mandater. Poul Schlüter, De Konservatives første og hittil siste statsminister, dannet regjering sammen med Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti i 1982. I 1984 gjorde partiet sitt hittil beste valg med 23,4 % av stemmene og 42 mandater. Under Schlüters regjeringstid sank arbeidsløsheten frem mot 1988, betalingsbalansen ble bedre, inflasjonen ble brakt under kontroll og økonomien ble generelt bedre. I 1991 ble det også gjennomført en generell senking av inntektsskatten. Den økonomiske politikken ble dog preget av mange kompromisser ettersom Schlüter styrte gjennom en nesten sammenhengende parlamentarisk krise. I ettertid blir Schlüter husket for sin pragmatiske orientering, i denne forbindelse også for uttalelsen om at «ideologi er noget bras.» Fra 1984 sank regjeringspartienes oppslutning ved hvert valg, og i 1988 fortsatte Schlüter som statsminister for en regjering utgått av De Konservative, Venstre og Radikale Venstre.
I 1990 tapte Schlüter-regjeringen enda et valg og Radikale Venstre trakk seg ut, men regjeringen fortsatte som en topartiregjering frem til den gikk av i 1993 på grunn av høyesterettsdommer Mogens Hornslets rapport om Tamilsaken. Schlüter var da den lengstsittende danske statsminister siden Thorvald Stauning (S). Tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen (K) ble i riksrett i 1995 funnet skyldig i en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler 1987–1989. Også senere justisminister Hans Peter Clausen (K) og statsminister Schlüter ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger.
Lederstrid og regjeringsparti.
Per Stig Møller, politisk leder og formann 1997–1998
Etter regjeringens avgang valgte Schlüter også å trekke seg som politisk leder og formann i De Konservative. Tidligere finansminister Henning Dyremose var på tale som statsministerkandidat i noen døgn før Radikale Venstre gjorde det klart at de ikke ville støtte en borgerlig regjering. Dyremose var politisk leder i noen måneder før han tapte maktkampen i folketingsgruppen mot Hans Engell samme år. Torben Rechendorff var partiets formann 1995–1997 og ble også avløst av Engell. I 1997 trakk Engell seg etter et trafikkuhell forårsaket av fyllekjøring, og Per Stig Møller – sønn av Poul Møller – overtok begge verv.
I 1998 gjorde De Konservative et svært dårlig valg med 8,9 % av stemmene og Møller trakk seg. Møller var senere utenriksminister 2001–2010 og er kulturminister fra 2010. Pia Christmas-Møller, grandniese av John Christmas Møller, var politisk leder frem til 1999, mens Poul Andreassen var partiformann frem til 2000.
Kompromisskandidaten Bendt Bendtsen skapte ro i konflikten som felte Christmas-Møller og innehadde begge vervene frem til 2008, da han ble etterfulgt av Lene Espersen. Som deltager i regjeringer bestående av Venstre og De Konservative, under ledelse av Anders Fogh Rasmussen (V) 2001–2009 og Lars Løkke Rasmussen (V) fra 2009, oppnådde De Konservative gradvis bedre valgresultater. De Konservative har dog hatt et ambivalent forhold til regjeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Espersen gikk etterhånden fra å være medienes yndling til å bli omgitt av flere politiske skandaler. Særlig prioriteringer knyttet til hennes embede som utenriksminister fra 2010 gjorde at partiet tapte så stor oppslutning at hun så seg nødt til å trekke seg i januar 2011. Folketingsgruppen valgte justisminister Lars Barfoed til ny politisk leder, og i mars 2011 ble han også valgt til partiformann ved et ekstraordinært landsmøte. I slutten av januar 2011 gikk Henriette Kjær av som parlamentarisk leder og politisk ordfører og ble etterfulgt av henholdsvis Tom Behnke og Carina Christensen.


Bodø Høyre.
Bodø Høyre er Høyres lokalforening i Bodø. Per september 2005 hadde foreningen om lag 230 medlemmer.
Bodø Høyres bystyrerepresentanter.
Merk at antall navngitte representanter kan avvike fra faktisk valgte kandidater. Dette fordi vararepresentanter har fått fast plass i bystyret ved opprykk i de tilfeller hvor den valgte kandidaten har fått fritak for sitt verv.
I 2002 meldte Ellen Belsom seg ut av partiet, noe som medførte at Bodø Høyre ble redusert fra 12 til 11 representanter i perioden 1999-2003. Det samme gjentok seg i 2006, da Solgull Klette meldte seg ut, og Bodø Høyre ble redusert fra 7 til 6 representanter i perioden 2003-2007. Likevel gikk Heidi og Gunnar Aasen over til partiet fra Fremskrittspartiet vinteren 2007 og partiet avsluttet perioden med 8 medlemmer.
1: meldte seg ut av partiet i 2002 – gikk over til Fremskrittspartiet bystyregruppe
Eksterne lenker.
Høyre


Oddleif Olavsen.
Oddleif Olavsen (født 9. oktober 1945) er en norsk Høyre-politiker og tidligere ordfører i Bodø.
Bodø/Glimt.
Olavsen var keeper på Glimt på slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet


Solgull Klette.
thumb
Solgull Klette (født 3. april 1960) er tidligere leder i Bodø Høyre. Klette er også fast representant i bystyret i Bodø i perioden 2003-2007, men fungerer fra juni 2006 som uavhengig representant, da hun meldte seg ut av partiet i protest, etter å ha blitt vraket som Høyres ordførerkandidat til kommunevalget i 2007.


Kvinnemuseet.
Kvinnemuseet er et museum i Kongsvinger om kvinners rolle i samfunnet opp gjennom historien. Kvinnemuseet holder til i en villa i sveitserstil fra 1857 som bærer navnet Rolighed og som ligger i den gamle bydelen Øvrebyen, rett under Kongsvinger festning. Huset har hatt flere liv, men var blant annet forfatterinne og bohem Dagny Juels barndomshjem. En av de faste utstillingene handler om nettopp Dagny Juel og hennes dramatiske livsløp.
Historikk.
Kvinnemuseet har sitt opphav i Kongsvinger Museum, som i 1989 kjøpte opp Rolighed for å unngå at det ble revet. Museet bestemte seg for å bruke bygget til utstillinger om kvinner og etter en omfattende renovering av bygningen ble museet åpnet av H.M Dronning Sonja i 1995. Kvinnemuseet har siden da hatt som mål å dokumentere og synliggjøre kvinners liv og virke i norsk kulturhistorie fram til i dag. I 1997 fikk Kvinnemuseet nasjonal status og ble et av femten nasjonale museer som fikk det samlede offentlige driftstilskuddet fra staten. I forbindelse med denne omstruktureringen gikk Kvinnemuseet i 2004 over til å bli hovedansvarlig museum i et nasjonalt nettverk for kvinnehistorie. En av hovedmålsettingene til Kvinnemuseet er å jobbe for at kvinnehistorien får like stor plass i dokumentasjonen og formidlingen i museene som mannshistorien.
Museumsreformen innebar også at Eidskog museum, Odalstunet, Kongsvinger Museum og Kvinnemuseet inngår i samme avdeling, ved navn "Kvinnemuseet – Museene i Glåmdal". Fra 1. januar 2010 ble denne avdelingen en del av Hedmark Fylkesmuseum, som en av åtte museumsavdelinger.


«General Slocum».
«General Slocum» var et dampskip bygd i 1884. Det tok fyr og brant ned til vannlinja på East River i New York 15. juni 1904. Over 1 000 mennesker omkom i tragedien, i den verste katastrofen i New Yorks historie inntil angrepet på World Trade Center 11. september 2001.
«General Slocum» gikk som sightseeingbåt rundt New York. 15. juni 1904 var båten leid av St. Mark's Evangelical Lutheran Church i byens tyske minoritetssamfunn Little Germany til deres årlige utflukt, og båten hadde over 1 300 passasjerer om bord – for det meste kvinner og barn. Den skulle seile opp East River til en picnic på Long Island.
Brannen starta i et lasterom forut rett etter at båten hadde satt seil. Båten hadde livbåter og livvester, men disse viste seg å være ubrukelige. Overlevende fortalte at livvestene var råtne og falt fra hverandre mellom hendene på dem. Livbåtene var surra fast og utilgjengelige. De færreste om bord kunne svømme. For øvrig gjorde den tidas festantrekk svømming til en umulighet.
Kapteinen, William Van Schaick, feilbedømte også situasjonen. I stedet for å sette skipet på grunn fortsatte han ferden. Han sa seinere at det var for ikke å sette bygninger på land i brann. Da båten kom til land på North Brother Island, var anslagsvis 1 021 passasjerer omkommet. Kapteinen og mannskapet kom ikke alvorlig til skade.
Kapteinen, to offiserer og tre representanter for rederiet ble tiltalt etter katastrofen. Den eneste som ble dømt, var Van Schaick, som tilbrakte tre og et halvt år i Sing Sing før han ble benådet. Rederiet, Knickerbocker Steamship Company, betalte en mindre bot, til tross for avsløringer om at de hadde forfalska inspeksjonsrapporter.
Restene av «General Slocum» ble ombygd til lastepram og sank under en storm i 1911. Ulykken satte fart i føderale reguleringer av sikkerhetsutstyret på passasjerskip.
Katastrofen ramma New Yorks tyske minoritet med stor tyngde, og innen ett år hadde Little Germany opphørt å eksistere som organisert minoritetssamfunn.


Eulogio Despujol y Dusay.
Eulogio Depujol y Dusay var en offiser i de spanske væpnede styrker som i mange år tjenestegjorde i koloniene. Han var generalguvernør på Puerto Rico fra 1878 til 1881, og generalguvernør på Filippinene fra 1891 til 1893. I 1896 ble han gjort til senator på livstid i Spania.
Despujol, Eulogio
Despujol, Eulogio


PGA-touren 2005.
2005-sesongen på PGA-touren startet med turneringen Mercedes Championships i uke 2 og endte med The Tour Championship i uke 45.
2005-sesongen hadde 48 turneringer på 44 uker, inkludert en lagturnering uten pengepremie. Touren startet i Hawaii i januar, tilbrakte det meste av de to første månedene i California og Arizona, og flyttet seg deretter til Florida. I april begynte den å flytte nordover. Sommermånedene ble hovedsakelig tilbrakt i de nordøstre og sentrale deler av USA, og på høsten flyttet touren sydover igjen.
Veldedighet.
I 2005-sesongen deltok PGA-touren, Champions Tour og Nationwide Tour, samt alle deres turneringer, i veldedighetsaksjonen "Drive to a Billion", en ett-års kampanje som tok sikte på å runde milepælen ved 1 milliard dollar i innsamlet veldedighet. Siden PGA-tourens første donasjon på 10 000 dollar i 1938, har mer enn 2000 veldedige organisasjoner og én million mennesker mottatt hjelp hvert år. Milepælen på 1 milliard ble nådd i uke 43 med donasjoner fra Chrysler Championship i Florida, Charles Schwab Cup Championship i California og Nationwide Tour Championship i Alabama.


Tjen folket (norsk politisk gruppe).
Tjen folket – kommunistisk forbund "(TF)" er en norsk politisk gruppe etablert i 1998. Forbundet har som mål «å bygge et nytt kommunistisk parti i Norge som kan styrte kapitalismen og være ledende i oppbygginga av sosialismen». Et slikt parti må bygge på marxismen-leninismen-maoismen, slik den i første rekke er utformet av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Forbundet sier at dette er «den mest avanserte formen for revolusjonær teori i Verden i dag».
Flere medlemmer av forbundet og av ungdomsorganisasjonen Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) er blitt ekskludert fra Arbeidernes kommunistparti, Rød Valgallianse, Rødt og/eller Rød Ungdom. Ved stortingsvalget i 2009 oppfordret forbundet til boikott.
Gjennom en rekke medieoppslag er det blitt kjent at flere medlemmer av Tjen folket har sentrale posisjoner i SOS Rasisme. Det er også blitt påstått at TF utnytter offentlig støtte som SOS mottar, men dette benektes av TF.
Om Tjen folket.
"Tjen folket – ei marxist-leninistisk gruppe" ble etablert i 1998. Begrunnelsen oppgis å ha vært høyredreining i Arbeidernes kommunistparti (AKP). Henrik Ormåsen, Tjen folkets talsperson ble ekskludert fra AKP og Rød Ungdom i 1997.
Tjen folket har etter stiftelsen av det nye partiet Rødt satt i gang en ideologisk offensiv med sikte på å starte et nytt marxist-leninistisk kommunistparti i Norge.
I 2009 endret TF navnetillegget fra «ei kommunistisk gruppe» til «kommunistisk forbund».
Medlemstallet til Tjen folket og hvem som sitter i forbundets ledelse, er ikke offentlig kjent. Ifølge innmelding til Enhetsregisteret består styret per mai 2010 av Ormåsen (leder), Kjell Gunnar Larsen (nestleder) og Bjarne Stokke (styremedlem).
«De fem store» (klassikerne).
Tjen folket har som en del av sin grafiske profil gjerne med bilder av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Zedong. Forbundet opererer med en politisk teori der marxismen er utviklet gjennom tre stadier. Den opprinnelige marxismen ble utviklet av Marx og Engels på 1800-tallet. Leninismen, utformet av Lenin og Stalin, er det andre steget i utviklingen. Endelig er maoismen det tredje hovedtrinnet i utviklingen av marxismen, «vår tids mest utvikla form for marxisme».
Forbundets nettsted inneholder utsagn som «Stalin var en stor revolusjonær» og «Tjen folket har Josef Stalin som en av de fem kommunistene vi løfter fram som store klassikere».
Et klistermerke fra det norske kommunistforbundet Tjen folket. Teksten lyder «Massene er de virkelige heltene».
Forholdet til andre partier på venstresida.
Ormåsen (og andre som antas å ha hatt tilknytning til Tjen folket) fortsatte som medlemmer av Rød Valgallianse. I 2008 ble han imidlertid ekskludert fra Rødt (som var resultatet av at AKP og RV slo seg sammen). Eksklusjonen ble begrunnet TFs angrep på Rødt. Selv hevdet Ormåsen at påstandene om angrep på Rødt var uriktige. I juni 2008 ble 12 personer ekskludert fra Rød Ungdom på grunn av tilknytning til TF.
TF og SOS Rasisme.
I 2010 kom det fram at mange av de ledende tillitsvalgte og ansatte i den antirasistiske organisasjonen SOS Rasisme hadde tilknytning til Tjen folket. Det ble også påstått at offentlig støtte til SOS har blitt misbrukt til TF-aktiviteter. Dette er avvist av både TF og SOS.
Alle de tre som i henhold til Enhetsregisteret er med i styret i Tjen folket har i 2010 sentrale verv i SOS Rasisme: Henrik Ormåsen er 2008–10 første vara til arbeidsutvalget, Kjell Gunnar Larsen er hovedkasserer og Bjarne Stokke er medlem av landsstyret.


Dapitan City.
Dapitan City er en by på Filippinene i provinsen Zamboanga del Norte på Mindanao. I 2000 hadde byen 68,178 innbyggere.


Odd Emil Ingebrigtsen.
Odd Emil Ingebrigtsen (født 8. oktober 1964) er en norsk forlegger og politiker. Han var leder for Bodø Høyre på 1980-tallet og mangeårig bystyrerepresentant i Bodø.
Politiske verv.
Medlem av Kontrollutvalget i Bodø Kommune i perioden 1999-2003


Krigen med Sverige 1814.
Krigen med Sverige i 1814 ble utkjempet mellom Sverige og Norge sommeren 1814. Krigen endte med at Norge gikk inn i en personalunion med Sverige, men med sin egen konstitusjon og nasjonalforsamling. Krigen var den siste mellom de to landene.
Bakgrunn.
Ved Kielfreden måtte kongen av Danmark-Norge avstå Norge til kongen av Sverige som følge av at rikene var på den tapende siden i Napoleonskrigene. Avtalen ble imidlertid ikke akseptert av nordmennene. Stattholderen, kronprins Christian Frederik, stilte seg i spissen for en reisning og innkalte Riksforsamlingen på Eidsvoll.
Riksforsamlingen vedtok Grunnloven av 17. mai, erklærte selvstendighet og valgte Christian Frederik til norsk konge. Som leder for den nye staten forsøkte han desperat å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet.
Den svenske hæren.
De svenske styrker besto av ca 45 000 mann.
Den norske hæren.
Søndenfjelds sto det vel 20 000 mann felttropper, nordenfjelds omkring 2 000 mann, og som besetningstropper på festninger og skanser omkring 10 000 mann.
Krigen.
Den norske hæren var rundt 30 000 mann og hadde tatt stilling et godt stykke fra grensen, for å ikke bli utflankert. Den norske marinen hadde ingen større fartøyer, noen få mindre, og et stort antall kanonbåter. De fleste av dem var stasjonert på Hvaler, nær Sverige.
Den svenske hæren besto av 45 000 mann, erfarne og vel utstyrte soldater. Den svenske marinen hadde et antall større fartøy og kapasitet for å flytte og landsette tropper.
Fiendtlighetene startet den 26. juli ved et raskt svensk marineangrep mot de norske kanonbåtene ved Hvaler. De norske fartøyene klarte å unnslippe og tok ikke del i resten av krigen. Det svenske hovedstøtet kom over grensen ved Halden og festningen Fredriksten ble omringet. Hovedstyrken fortsatte nordover mens en styrke på 6 000 mann ble landsatt ved Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Byen overga seg dagen etter. Dette var starten på en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene som lå ved Rakkestad.
Rundt Kongsvinger var styrkene mer likeverdige, og den norske hæren stoppet den svenske fremrykkingen. Seieren ved Matrand 5. august var det ene norske i en rekke tilbaketrekninger og tap. Den 3. august kom Kristian Fredrik til fronten i Østfold og lot seg overtale til å endre strategi; ved Rakkestad hadde den norske hæren om lag 6 000 mann, og de kunne brukes i et motangrep. Ordre til motangrep ble gitt 5. august, men tilbakekalt bare noen timer etter. De norske styrkene rømte så landet øst for Glomma ved Langnes ved Askim. Det siste større slaget i krigen sto 9. august ved brohodet ved Langnes, der de svenske styrkene ble slått tilbake.
Selv om den norske hæren hadde vunnet ved Langnes, var det likevel klart at et nederlag var uunngåelig. Karl Johan sendte allerede den 3. august ut fredsfølere. I norsk statsråd på Spydeberg prestegård ble situasjonen gjennomgått den 8. august. Å stoppe svenskene ble ansett som nytteløst, og hæren hadde kun proviant for et par uker. Det svenske tilbud om forhandlinger ble derfor godtatt.
For den menige nordmann virket krigen dårlig forberedt og slett kjempet; det gikk ut over Christian Frederik og den norske general Haxthausen, sistnevnte ble beskyldt for forræderi. For den norske regjeringen var det nok mer et spørsmål om å få en best mulig forhandlingsposisjon; uten støtte av stormaktene var selvstendigheten uansett tapt. Ved å godta forhandlinger etter seieren ved Langnes var de i en situasjon der de kunne unngå en betingelsesløs kapitulasjon.
Avslutning.
Minnetavle ved Kjølberg bro for de siste trefningene mellom Sverige og Norge 14. august 1814.
Våpenhvileforhandlinger startet på Moss Jernverk i Moss den 10. august 1814, og etter noen dagers harde forhandlinger ble våpenhvileavtalen undertegnet 14. august 1814, den såkalte Mossekonvensjonen. Christian Frederik ble tvunget til å abdisere, og Norge måtte oppgi sin uavhengighet. Men landet beholdt sin formelle selvstendighet i personalunionen med Sverige.


Kreuzberg.
Kreuzberg er en ortsteil i bydelen Friedrichshain-Kreuzberg i Berlin. Kreuzberg var egen bydel inntil 2001 da Berlins forvaltningsreform dannet en ny bydel sammen med tidligere bydel Friedrichshain.
Kreuzberg fikk sitt navn fra den 66 m høye åsen Kreuzberg. Åsen oppsto i løpet av istiden da endemorenen ble dannet. Den var lenge kjent som Tempelhofer Berg da den lå like ved landsbyen Tempelhof. I 1821 ble et nasjonalminnesmerke oppført til minne om de tyske seirene i Befrielseskrigene mot Napoleon mellom 1812 og 1815. Minnesmerket som er tegnet av Karl Friedrich Schinkel har grunnriss som et jernkors, noe som er en teori om opphavet til navnet Kreuzberg (Korsberget).
I overkant av 160 000 tyrkiske innvandrere og deres etterkommere lever i Kreuzberg. Før Berlinmurens fall var imidlertid Kreuzberg mer dominert av tyrkere enn i dag. Da muren falt steg boligprisene i Kreuzberg. Bydelen ligger nær det gamle sentrum (Mitte) i øst, som inntil da hadde vært sperret av muren. Dette førte til at nye tyrkiske immigranter flyttet til andre steder i Berlin (blant annet til bydeler i Øst-Berlin) da boligprisene var lavere i disse områdene.
Karneval der Kulturen er et flerkulturelt opptog som hver pinse arrangeres i Kreuzberg.


Calamba City.
Calambá er en by på Filippinene i provinsen Laguna. Den ligger ca 54 kilometer sør for hovedstaden Manila, og har (i 2000) en befolkning på 281 000 innbyggere. Byen tiltrekker seg mange turister, særlig på grunn av de mange varme kildene i omegnen, og er også et viktig industrisenter i regionen Calabarzon.
Calamba er nasjonalhelten José Rizals fødeby.
Historie.
Det fortelles at byens navn skyldes en misforståelse: En spansk soldat møtte en ung kvinne som hadde vært nede ved elven og bar med seg en krukke vann. Soldaten spurte – på spansk – hva stedet het, og hun svarte i befippelsen «kalan-banga» (vannkrukke).
Før den ble utskilt som separat by var Calamba en del av Tabuco, som nå er kjent som Cabuyao. Calamba ble en selvstendig "pueblo" den 28. august 1742.


Francesco Crasso.
Francesco Crasso (født 1500 i Milano i Italia, død 29. august 1566 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Etter at han ble enkemann ble han kleriker, og dro til Roma der han ble tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. mars 1565 av pave Pius IV.


Michele Bonelli.
Michele Bonelli O.P. kalt " kardinal Alessandrino " (født 25. november 1541 i Bosco Marengo i Italia, død 28. mars 1598 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 6. mars 1566 av sin grandonkel pave Pius V. Han satte som betingelse for sinn kreering at han skulle få lov til å fortsette å bære sin hvite dominikanerdrakt, og ikke måtte begynne med den vanlige kardinalsdrakten. Ettersom paven selv var dominikaner og selv fortsatte å benytte ordensdrakten (som dermed ble modell for de senere pavers hvite drakt), ble betingelsen med letthet godtatt.
Som pavens kardinalnepote hadde han en nøkkelrolle i den romerske kurie. Han ble subirbikarbiskop av Albano.
Han var grandonkel til kardinal Carlo Bonelli (kreert 1664).
Bonelli, Michele
Bonelli, Michele
Bonelli, Michele
Bonelli, Michele
Bonelli, Michele
Bonelli, Michele


USAs historie (1964–1980).
Borgerrettighetene.
Mordet på John F. Kennedy i 1963 forandret den politiske stemningen i landet. Den nye presidenten, Lyndon B. Johnson, tjente på denne situasjonen og brukte en kombinasjon av den nasjonale stemningen og hans egen politiske forståelse til å presse gjennom Kennedys agenda, særlig borgerretighetsloven av 1964.
Loven hadde en umiddelbar virkning. Innen en måned etter at den ble innført 6. august 1965 hadde 250 000 nye svarte stemmeberettigede registrert seg. Innen fire år hadde antall stemmeregistrerte i sør blitt mer enn fordoblet. I 1965 hadde Mississippi den høyeste svarte stemmedeltagelsen, 74%, og ledet nasjonen i antallet valgte svarte ledere. I 1969 hadde Tennessee 92,1% valgdeltakelse, Arkansas 77,9% og Texas 73,1%.
Valget i 1964.
I presidentvalget i 1964 plasserte Johnson seg som en moderat, i motsetning til hans motstander Barry Goldwater som kampanjen karakteriserte som en ekstremist. Johnson-kampanjen er mest kjent for å ha satt i gang en reklame kalt «prestekrave-jenta» som viste en liten jente som plukket blad av en prestekrave på en mark, mens hun teller bladene, som så går over i en nedtilling til utskytning og en atomeksplosjon. Reklamen var respons til Goldwaters forsvar av taktisk atomvåpenbruk i Vietnam.
Johnson knuste Goldwater i valget og vant 64,9% av det totale stemmeantallet, den største prosentandelen noen gang registrert (dvs siden valget i 1824). Men Johnsons tap av de fleste sørlige statene viste en vedvarende valgtrend for demokratene som hadde støttet seg på det «solide sør» som valgbase i hundre år.
Før 1964 tillot den politiske koalisjonen av arbeidsbevegelser, minoriteter, liberale og sørlige hvite (New Deal-koalisjonen) demokratene å kontrollere styresmakten i mye av de foregående 30 år, før saken om borgerrettigheter delte konservative sørlige hvite fra resten av partiet (se Dixiekrat).
Krigen mot fattigdom og Great Society.
"Hovedartikkel: Krigen mot fattigdom og Great Society"
Mange andre hjelpeprogram for individer og familier, inkludert "medicare", som betaler mye av de medisinske kostnadene for de eldste, startet i 60-årene under president Johnsons (1963–1969) «krig mot fattigdom». Selv om noen av disse programmene fikk finansielle vansker i 90-årene og forskjellige reformer ble foreslått, fortsetter de å ha sterk støtte fra begge de amerikanske betydelige politiske partiene. I tillegg finansierer "medicaid" medisinske behov for lavinntektsfamilier. I løpet av 1960-årene skaffet den føderale styresmakten mat-kuponger for å hjelpe fattige familier i å skaffe mat, og de føderale og statlige styresmaktene samarbeidet om å gi støtte til lavinntekstforeldre med barn.
Tonkin-gulf-resolusjon og Tết-offensiven.
På mange måter var Vietnam-krigen en direkte etterfølger av Første indokinesiske krig som ble kjempet av franskmennene for å beholde sin kontroll over Fransk Indokina. Etter at de vietnamesiske kommunistiske styrkene, eller Viet Minh (ledet av Ho Chi Minh), beseiret den fransk kolonihæren i 1954, ble kolonien gitt uavhengighet og ble senere delt i et kommunistisk nord og et ikkekommunistisk sør, samt Laos og Kambodsja.
I 1956 ble valget som kunne ha gjenforent Vietnam avlyst pga ledere i sør og deres amerikanske allierte fryktet at Ho Chi Minh ville vinne. I respons ble den nasjonale frigjøringsfront (vanligvis kjent som Viet Cong) dannet som en gerilja-bevegelse som mobiliserte til motstand mot den sørvietnamesiske regjeringen.
Amerikansk involvering i krigen økte gradvis og der var aldri en formell krigserklæring. Den amerikanske "Tonkin-gulf-resolusjonen" ga bred støtte til president Johnson til å øke det direkte amerikanske militære engasjement i krigen. I 1965 satte amerikanerne inn regulære styrker i kampene og i tiden framover økte antall amerikanske styrker og tap etter dette punktet. I november sammen år kom den første store militære konfrontasjonen for de amerikanske styrkene gjennom slaget i Ia Drang.
I begynnelsen hadde det amerikanske engasjementet en viss støtte i den amerikanske offentligheten, men den nordvietnamesisk-ledede Tết-offensiven i 1968 viste at en militær seier ikke var nært forestående, slik den militære ledelsen hadde lovet. Til tross for at de amerikanske og sørvietnamesiske styrkene slo tilbake offensiven, ga den Nord-Vietnam en viktig politisk seier da de viste at de kunne trenge helt inn og angripe sentrale støttepunkter i hele landet. Selv den amerikanske ambassaden i Saigon ble angrepet og den tidligere keiserhovedstaden Huế var på nord-vietnamesiske hender i over en måned under Slaget om Huế.
Antikrigsbevegelsen.
Demonstranter mot Vietnam-krigen i Wichita, Kansas, 1967
Der hadde vært en en motstandsbevegelse mot krigen innenfor enkelte deler av USA som startet i 1964, særlig på områdene til visse høyskoler. Motstanden var fundert både på et moralsk grunnlag, men også som en reaksjon på at den manglet klare mål.
Dette skjedde i en tid av venstreorientert studentaktivisme som landet ikke hadde sett før, samtidig som den demografisk betydelige «baby-eksplosjonen» nådde alder for å begynne på høyskole. Andre verdenskrig endte i 1945 og Koreakrigen endte i 1953, derfor hadde de fleste fra baby-eksplosjonen ikke selv opplevd krig. I tillegg var Vietnamkrigen noe helt nytt i dekningen til media, den er blitt kalt den første fjernsynskrigen, noe som gjorde at krigens grusomheter ble brakt helt hjem i stua til den vanlige amerikaner.
Krisen i 1968 og Richard Nixons vei til makten.
President Lyndon B. Johnson startet sin kampanje for gjenvalg i 1968. Et medlem i hans eget parti, Eugene McCarthy, stilte mot ham i nominasjonen på en antikrigsplattform. McCarthy vant ikke det første primærvalget i New Hampshire, men han gjorde det forbausende godt mot den sittende presidenten. Det resulterende slaget mot Johnsons kampanje, sammen med andre faktorer, førte presidenten til å gjøre en overraskende annonsering i en fjernsynssendt tale 31. mars om at han trakk seg fra valget. Han annonserte også starten på fredsforhandlingene i Paris med Vietnam i den talen.
Robert Kennedy tok muligheten som ble skapt av at Johnson trakk seg fra valget og sluttet seg til og gikk for nominasjonen på en antikrigsplattform. Johnsons vise-president, Hubert Humphrey, gikk også for nominasjon med løftet om å fortsette å støtte den sørvietnamesiske regjeringen.
Kennedy ble myrdet den sommeren og McCarthy var ikke i stand til å overvinne Humphreys støtte innad blant partiets elite. Humphrey vant nominasjonen til partiet og stilte mot Richard Nixon i det generelle valget. Nixon appellerte til det han hevdet var den «stille majoriteten» av moderate amerikanere som mislikte «hippienes» motkultur. Nixon lovte også «fred med ære» med hans «hemmelige plan» til å få slutt på Vietnam-krigen. Han foreslo Nixon-doktrinen for å etablere strategien for å snu kampene i krigen over til vietnameserne.
Nixon og Vietnam.
Nixon skulle oppdage at å trekke seg ut fra Vietnam, selv om det var populært, var mye enklere sagt enn gjort. I forsøk på å balansere bekymringer for sørvietnamesisk evne til å forsvare seg alene med det økende presset fra den amerikanske kongressen til å få troppene ut, i tillegg til forsamlingens tendens om å ensidig redusere og til slutt kutte finansieringen av krigen, var Nixon tvunget til å bruke store mengder bestrebelser og politisk kapital. Samtidig ble han skyteskive for mye offentlig fiendtlighet angående Vietnam.
Moralen i konflikt fortsatte å være en sak og hendelser som My Lai-massakren eroderte støtten for krigen og økte forsøkene på vietnamiseringen. Til slutt hadde rundt 1,5 millioner vietnamesere og rundt 58 000 amerikanske soldater blitt drept i krigen. Tap påført av Røde Khmer i nabolandet Kambodsja var enda høyere. Noen hevder at destabiliseringen av Vietnam-krigen og det distraherende skjulet av konflikten lot Røde Khmer blomstre.
Den voksende Watergate-skandalen var også en betydelig distraksjon for Nixon og den lille støtten til Sør-Vietnam ble ofte ineffektivt brukt av korrupte embetsmenn i et styre med stadig svakere legitimitet. Nixon gjennomførte imidlertid vietnamiseringprogrammet og alle amerikanske stryker var ute av Vietnam i 1973. Etter et større, til dels pansret felttog to år senere ble Sør-Vietnam erobret av Nord-Vietnam.
Arbeidsledighet og inflasjon.
Samtidig som president Johnson overtalte kongressen til å akseptere et skattekutt i 1964, økte han raskt utgiftene for både hjemlige program og for krigen i Vietnam. Resultat var en betydelig ekspansjon av pengeforsyninger som hvilte hovedsakelig på styresmaktens underskudd og som presset prisene raskt oppover. Men inflasjon hvilte også på landets jevnt synkende overherredømme i internasjonal handel og videre nedgangen i den globale økonomien, geopolitiske, kommersielle, teknologiske og kulturelle herredømmet til USA siden slutten av andre verdenskrig. Etter 1945 hadde USA enkel tilgang til råmaterialer og betydelige markeder for sine varer i utlandet. Etter krigen var USA ansvarlig for rundt en tredjedel av verdens industrielle produksjon pga krigens ødeleggelser i Europa. Ikke bare konkurrerte de industrialiserte nasjonene nå for sjeldnere råmaterialer, men leveranser fra den tredje verden krevde høyere priser. Bil og stål-industriene begynte også å møte sterk konkurranse i det amerikanske markedet.
Richard Nixon lovte å takle treg vekst og inflasjon, kjent som «stagflasjon» gjennom høyere skatter og lavere utgifter, noe som møtte sterk motstand i kongressen. Resultatet var at Nixon endret retning og forsøkte å kontrollere valutaen. Hans oppnevnelser til den føderale reserve søkte å trekke sammen pengeforsyningene og øke rentene. Men til liten virkning, den trange pengepolitikken gjorde lite for å få bukt med inflasjonen. Levekostnadene steg 15% under Nixons første to år i embetet.
Sommeren 1971 var Nixon under sterkt offentlig press for å gjøre noe avgjørende for å snu den økonomiske bølgen. Først frisatte han dollaren fra den vekslende gullstandarden som hadde kontrollert den verdi siden Bretton Woods-konferansen og lot dens verdi synke på verdensmarkedene. Devalueringen hjalp til å stimulere amerikansk eksport, men den gjorde det også lettere for viktig import, råmaterialer og ferdige varer fra utlandet. 15. august 1971, under provisjonen til økonomsk stabiliserings-loven av 1970, innførte Nixon «fase I» av sin økonomiske plan: en nittidagers frysing av alle lønninger og priser over deres eksisterende nivå. I november innførte «fase II» nødvendige beordrende retningslinjer for lønninger og prisøkninger for et føderalt direktorat. Inflasjonen sank midlertidig, men nedgangen fortsatte med stigende arbeidsledighet. For å kjempe mot nedgangen, snudde Nixon helt om og adopterte en ekspansiv pengepolitikk. Den tredje fasen så slutten på strenge lønninger og priskontroll. Resultatet var at inflasjonen fortsatte sin spiral oppover.
For å gjøre ting verre begynte Organisasjonen for oljeeksporterende nasjoner (OPEC) å vise sin styrke: olje, som gav drivstoff til biler og hjem i et land som var økende dominert av drabantbyer (hvor store hjem og bil-eierskap er vanligere), ble et økonomisk og politisk verktøy for nasjoner i den tredje verden til å begynne å kjempe for sine saker. Etter Yom Kippur-krigen i 1973, annonserte arabiske medlemmer av OPEC at de ikke lenger ville sende petroleum til nasjoner som støttet Israel, dvs USA og Vest-Europa. Samtidig ble andre OPEC-nasjoner enig om å heve sine priser med 400%. Dette resulterte i oljesjokket i 1973 hvor amerikanske motorister stod ovenfor lange køer ved bensinstasjonene. Offentlige og private fasiliteter stengte for å spare på oppvarmingsolje og fabrikker kuttet produksjonen og sa opp arbeidere. Ingen annen faktor bidro mer til å produsere den kraftige inflasjonen i 1970-årene.
Inflasjonens press førte til nøkkelendringer i økonomisk politikk. Etter den store depresjonen i 1930-årene, ble perioden med treg økonomisk vekst og høy arbeidsledighet sett på som den største av økonomiske trusler, som kunne motsvirkes av tunge investeringer fra styresmaktene eller kutt i skattene slik at konsumentene ville bruke mer og en ekspansiv pengepolitikk. I 1970-årene skapte betydelige prisstigninger, særlig innen energi, en sterk frykt for inflasjon. Resultatet var at regjeringslederne konsentrerte seg mer på å kontrollere inflasjon enn på å bekjempe den trege veksten med begrenset bruk av penger, motsatte seg skattekutt og begrenset veksten i pengeforsyningene.
De vaklende økonomiske programmene til Nixon-administrasjonen var indikatorer av en bredere nasjonal forvirring om utsiktene for fremtidig amerikansk rikdom. Med lite forståelse for internasjonale krefter som skapte økonomiske problemer, fokuserte Nixon og offentligheten på umiddelbare saker og kortsiktige løsninger. Disse underliggende problemene satte scenen for den konservative reaksjonen, en mer aggressiv utenrikspolitikk og retretten fra velferdsbaserte løsninger for minoriteter og de fattige som ville karakterisere det etterfølgende tiåret.
SALT I, SALT II og détente.
"Hovedartikler: SALT I, SALT II og Détente"
Supermaktene søkte hverandres hjelp i 1972–3. Etter å ha foretatt en overraskende reise til Kina, signerte president Richard Nixon SALT I avtalen med Leonid Bresjnev for å begrense utviklingen av strategiske våpen.
"Détente" hadde både strategiske og økonomiske fordeler for begge supermaktene. Våpenkontroll gjorde begge supermaktene til å bremse den økonomiske spiralen i deres svulmende forsvarbudsjett. Tidligere hadde Johnson-administrasjonens mislykkede forsøk på å beseire kommunistiske styrker svekket den amerikanske økonomien for flere tiår etter hans underskuddsinvesteringer på å opprettholde krigsinnsatsen, og bidro til et tiår med «stagflasjon». Imens kunne Sovjet hverken hindre blodige sammenstøt mellom sovjetiske og kinesiske tropper langs deres felles grense eller forbedre en nedadgående sovjetisk økonomi, delvis pga høye militære utgifter. De ble også enige om å respektere de nylig dannede statene i Afrika og Asia.
Men "détenten" led blant utbruddene av krig i Midtøsten og Afrika, særlig det sørlige og østlige Afrika. De to nasjonene fortsatte å konkurrere med hverandre om innflytelse i den ressursrike tredje verden, særlig i Chile.
De fleste amerikanere trodde påstandene om at den kalde krigen var en kamp mellom den frie verden og totalitærisme. Men USA gikk mot regjeringer, som den gjorde i 50-årene, som ble oppfattet som marxistiske, selv i tilfeller hvor de hadde blitt valgt, som Chiles sosialistiske president Salvador Allende.
Kampanjen i 1972.
"Hovedartikler: Richard Nixon og Watergate-skandalen"
I 1972 vant Nixon nominasjonen og stod ovenfor demokratenes George McGovern som stilte til valg med et program som la vekt på å få slutt på Vietnam-krigen og institusjonalisere garantert minimumsinntekt for landets fattige. Mellom vanskelighetene med hans makker, Thomas Eagleton (som han til slutt droppet og erstattet med Sargent Shriver), og republikanernes vellykkede kampanje i å fremstille ham som en uakseptabel radikaler, led han et 61%-38% nederlag for den sittende president Nixon.
Nixon ble til slutt etterforsket for igangsettelsen og tildekkingen av innbruddet i demokratenes kontor i Watergate. Justiskomitéen i representantenes hus satte i gang formelle og offentlige rettshøringer mot Nixon 9. mai 1974. Fremfor å møte høringene i representantenes hus og domfellelse av senatet, trakk han seg 9. august 1974. Hans etterfølger, Gerald R. Ford, en moderat republikaner, gav en avvæpnende benådning som endte etterforskningene.
Carter-administrasjonen.
Watergate-skandalen var fremdeles friskt i velgernes minne da den tidligere guvernøren i Georgia, Jimmy Carter, en utfordrer som var fjern fra Washington DC, kjent for sin integritet, vant over nasjonalt bedre kjente politikere i demokratenes nominasjonsprosess i 1976. Carter ble den første kandidaten fra det dype sør til å bli valgt til president siden den amerikanske borgerkrigen.
Hans administrasjon er kanskje best kjent for å hjelpe til med å etablere en fredsavtale mellom Israel og Egypt (se Camp David-avtalen), for en økonomisk og energikrise og for gisselsituasjonen i Teheran.
Carter forsøkte også å plassere nok en begrensning på våpenkappløpet med en SALT II-avtalen i 1979, men hans forsøk ble undergravd av tre overraskende utviklingen: den islamske revolusjonen i Iran, revolusjonen i Nicaragua og den sovjetiske invasjonen i Afghanistan.
Carter slapp nølende den tidligere iranske sjahen Muhammed Reza Pahlavi i 1979 inn i USA på politisk asyl og medisinsk behandling. Selv om Carter ivrig fremmet menneskerettigheter som overordnet i sin utenrikspolitikk, fortsatte han å støtte den iranske sterke mann under hans styre. I respons til sjahens ankomst til USA, tok iranske militante studenter den amerikanske ambassaden i Teheran og 52 gisler og krevde sjahen utlevert til Iran for å stilles for retten og henrettes. Til tross for sjahens død i Egypt, fortsatte gisselkrisen og dominerte det siste året i Carters presidentskap. Den etterfølgende responsen til krisen fra en «rosehage-strategi» av å bli værende i Det hvite hus til det mislykkede forsøket på å redde gislene.
Catert holdt en nasjonal fjernsynssendt tale i 1979 hvor han identifiserte det han mente var en tillitskrise blant det amerikanske folket. Dette har blitt kjent som hans «usikkerhets»-tale, selv om han aldri brukte ordet «usikker» i teksten. I stedet for å inspirere amerikanerne til handling som han hadde håpet, ble talen oppfattet av mange som et uttrykk for et pessimisttisk syn som kan ha skadet hans håp om gjenvalg.


Diego Espinosa y Arévalo.
Diego Espinosa y Arévalo (født i september 1502 i Martín Muñoz de las Posadas ved Segovia i Spania, død 28. mars 1572 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var inkvisitor for Spania og var i en periode regent for landet under kongens reisefravær.
Han ble kreert til kardinal den 24. mars 1568 av pave Pius V.
Han ble biskop av Sigüenza.
Espinosa Arevalo, Diego
Espinosa Arevalo, Diego
Espinosa Arevalo, Diego
Espinosa Arevalo, Diego


Jérôme Souchier.
Jérôme Souchier O.Cist. (født i 1508 i Auvergne i Frankrike, død 10. november 1571 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var abbed i Clairvaux og litt senere også av Cîteaux., og ble cistercienserordenens generalsuperior. Han var rådgiver for tre franske konger.
Han ble kreert til kardinal den 24. mars 1568 av pave Pius V.
Souchier, Jerome
Souchier, Jerome
Souchier, Jerome
Souchier, Jerome
Souchier, Jerome


Gianpaolo Della Chiesa.
Gianpaolo Della Chiesa (født i 1521 i Tortona i Italia, død 11. januar 1575 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han kom til Roma etter at han ble enkemann, og fikk en rekke verv i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 24. mars 1568 av sin slektning pave Pius V.
Della Chiesa, Gianpaolo
Della Chiesa, Gianpaolo
Della Chiesa, Gianpaolo


Don DeLillo.
Don DeLillo (født 20. november 1936) er en amerikansk forfatter. Han er en av de mest anerkjente nålevende amerikanske forfattere, og er ansett som en hovedfigur innen postmoderne litteratur. DeLillo har vært en referanse for yngre amerikanske forfattere som Bret Easton Ellis og David Foster Wallace.
Blant Don DeLillos mest kjente bøker er romanene "White Noise" (1985), "Underworld" (1997) og "Mannen som faller" (2007).


Jan A. Oksum.
Jan A. Oksum (født 11. mai 1950 i Vennesla) var fra 1. januar 2004 konsernsjef i papirindustriselskapet Norske Skog. Han ble avsatt fra stillingen 20. mars 2006, og fikk en etterlønn på 11 millioner kroner. Sommeren 2005 var han frontfigur for nedleggelsen av papirfabrikken Union i Skien.
Oksum vokste opp i industribygda Vennesla, og ble uteksaminert som papirteknisk ingeniør fra NTH i 1972. Fra 1973 var Oksum forskningsassistent ved Papirindustriens forskningsinstitutt, og fikk i 1979 ansettelse ved Norske Skog Skogn. Siden har han hatt en rekke stillinger som fabrikksjef i selskapet, og ble forskningsdirektør i 1979. Fra 1997 arbeidet han med forretnings- og strategiutvikling, og ble tilsatt som konsernsjef fra 1. januar 2004.
Eksterne lenker.
"Se diskusjonssiden for CV."


Bath and North East Somerset.
Bath and North East Somerset (forkortes og omtales som BANES eller B&NES) er en enhetlig myndighet i det seremonielle grevskapet Somerset i England. Administrasjonssenteret er Bath.
Distriktet lå frem til 1. april 1996 i grevskapet Avon, som ble avskaffet. De to distriktene Bath og Wansdyke ble da slått sammen for å danen BANES. Distriktet har hatt en lenge pågående konflikt mellom det urbane Bath og det mer landlige North East Somerset.


Boeing B-29 Superfortress.
B-29 Superfortress var et amerikansk fire-motors tungt bombefly utviklet og produsert av Boeing under andre verdenskrig. Flytypen skulle erstatte B-17 Flying Fortress, men er mest kjent for å ha sluppet atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Det var et av de største flyene i tjeneste under andre verdenskrig, og et av de mest avanserte med blant annet trykkabin og fjernstyrte mitraljøser og maskinkanoner. Flyet ble også benyttet i Koreakrigen og forble i tjeneste frem til 1960-årene.
Kort tid etter andre verdenskrig produserte Sovjetunionen en «blåkopi» av flyet, Tupolev Tu-4.


Dyresamling.
Dyresamling er en populær og utbredt hobby. Dyresamlere samler enten på gjenstander eller levende dyr. Det finnes flere nasjonale og internasjonale organisasjoner som forener dyresamlere. Det finnes kun èn slik organisasjon i Norge.
Rekorder.
Enkelte dyresamlere har også satt verdensrekorder.


Caradon.
Caradon (kornisk Karadon) var et administrativt distrikt i Cornwall, England. Det omfattet fem byer og mer enn 80 landsbyer fordelt på 48 verdslige sogn. Administrasjonsbyen var Liskeard.


Eskadron.
Eskadron er kavaleriets betegnelse på en avdeling på kompaninivå. En eskadronsjef har graden rittmester. I den norske hæren består en fullt oppsatt eskadron av tre tropper.


Józef Poniatowski.
Józef Antoni Poniatowski (født 7. mai 1763 i Wien i Østerrike, falt 19. oktober 1813 ved Leipzig i kongeriket Sachsen (Tyskland)) var offiser i flere lands styrker, og til sist feltmarskalk i Napoleon Bonapartes franske armé under Napoleonskrigene.
Han tilhørte en polsk familie, og begynte sin militære løpebane i østerriksk tjeneste i 1780. Han var med da den østerrikske keiserlige hær gikk i felten mot tyrkerne, og utmerket seg ved stormen på Sabac den 15. april 1788, da han ble hardt såret.
Han ble etter henvendelse fra sin onkel kong Stanisław August Poniatowski av Polen overført til de reorganiserte polske styrker i 1789. Han begynte med generalmajors rang men ble snart forfremmet til generalløytnant. Da russiske tropper samme år truet med innmarsj, ble han utnevnt til kommandør for Ukraina-avsnittet med hovedkvarter ved Bracław ved elven Bug.
Poniatowski kjempet mot russerne i 1792 og tok aktivt del i Tadeusz Kościuszkos antirussiske oppstand i 1794. Etter Polens tredje deling i 1795 trakk han seg tilbake og bodde i ti år som privat borger i Warszawa.
Etter Napoleon Bonapartes seier i slaget ved Jena og Preussens påfølgende tilbaketrekning fra landets polske provinser, ble Poniatowski tilbudt kommandoen for nasjonalgarden. Han satte i gang med å reorganisere den polske hær, og da Napoleon fikk opprettet storhertugdømmet Warszawa ble han det hertugdømmets krigsminister. Han førte et polsk korps under Napoleons angrep på Russland i 1812. Angrepet endte med katastrofe for den store franske invasjonshær, og mange polakker begynte å vakle i sin oppslutning om den franske keiser. Men Poniatowski forble lojal og organiserte en ny polsk hærstyrke på 13 000 mann, tidsnok til å kjempe ved siden av Napoleon under slaget ved Lützen (1813).
Under folkeslaget ved Leipzig 16.-19. oktober 1813 ble han utnevnt til feltmarskalk (marskalk av Frankrike) på grunn av sitt ekstraordinære heltemot i forsvaret av Leipzig. På slagets siste dag falt han. Da han tilslutt skulle trekke tilbake restene av sitt korps over en bro som førte over elven Elster, sprengte franskmennene ved en misforståelse i luften før alle var kommet i sikkerhet. Poniatowski var avskåret og nektet å overgi seg for overmakten. Med blodet rennende fra tallrike sår styrtet han i elven og kjempet der videre til døden.
Poniatowski, Jozef Antoni
Poniatowski, Jozef Antoni
Poniatowski, Jozef Antoni
Poniatowski, Jozef Antoni


Betty Davis.
Betty Davis (født Betty Mabry i 1945 i Pittsburgh, Pennsylvania) var en amerikansk sanger. Hun var også Miles Davis' andre kone. Hun flyttet til New York City på 1960-tallet og arbeidet som modell og sanger. Her møtte hun flere andre musikere inkludert Jimi Hendrix og Sly Stone.
Mabry møtte Miles Davis i 1967 og giftet seg med han i september 1968. I løpet av det ene året de var gift hadde hun stor innflytelse på Miles. Hun var mer enn bare forsidepike og en sangtittel i Miles Davis-albumet "Filles de Kilimanjaro", Betty bidro til å plante frøet til Miles framtidige eksperimenter med å introdusere trompeten til psykedelisk rock-gitaristen Jimi Hendrix og funk-nyskaperen Sly Stone. Jimis vennskap med Miles hjalp til åpne trompetspilleren for nye ideer om jazz.
Ryktet sier at Jimi og Betty hadde et forhold (noe Betty har benektet) som framskyndet slutten på ekteskapet med Davis, men Jimi og Miles beholdt vennskapet og i 1970 så Miles hvor hans og Jimis musikk krysset hverandre. Miles' album "Bitches Brew" forandret jazzen ugjenkallelig og ledet den i tidsepoken med jazz fusion. Ingen har snakket om hvor Miles fikk tittelen fra, men mange spekulerer i om ikke Miles subtilt ga en hyllest til kvinnen, hvis kryssende forhold sporet til albumets opphav. Det er vanskelig å si hvor mange av Bettys sanger som igjen var inspirert av Miles. Han skrev to dikt til henne og det er lett å forestille seg at han er målet til Bettys alltid tilstedeværende og utvetydige «he».
Betty Davis hadde ikke suksess som sanger. Hennes åpne seksuelle holdning var kontroversiell på den tiden. Noen av hennes forestillinger ble boikottet og hennes sanger ble ikke spilt på radio etter press fra religiøse grupper.
Betty Davis ga ut to studio album til, "They Say I'm Different" (1974) og "Nasty Gal" (1975). Disse albumene ble heller ingen kommersiell suksess. Hun ga opp og vendte tilbake til Pennsylvania.
Materialet fra et opptak i 1979 ble til slutt gitt ut i to album til, "Hangin' out in Hollywood" (1995) og "Crashin' from Passion" (1996). Et samlealbum, "Anti Love: The Best of Betty Davis," ble gitt ut i 2000.


Michaëlle Jean.
Michaëlle Jean (født 6. september 1957 i Port-au-Prince på Haiti) er en kanadisk journalist og politiker. Hun etterfulgte Adrienne Clarkson som canadisk generalguvernør i 2005. Jean var den 27. i rekken av generalguvernører. Hun overlot embetet til David Lloyd Johnston 1. oktober 2010.
Bakgrunn.
Jean ble født på Haiti, der faren var rektor og filosofilærer ved en protestantisk eliteskole. Som opposisjonell i forhold til regimet til François Duvalier ble faren i 1965 fengslet og torturert. Han flyktet i 1967 til Canada og fikk i 1968 følge av resten av familien. Familien bosatte seg i Quebec, først i Thetford Mines, men etter at foreldrene ble skilt flyttet Jean sammen med moren til Montréal.
Utdannelse.
Jean studerte italiensk og spansk ved Université de Montréal og avla bechelorgrad i disse fagene. Hun fullførte deretter masterstudier i komparativ litteratur ved samme institusjon. Samtidig underviste Jean i italiensk ved Université de Montréal. Ved hjelp av stipendier studerte hun også ved Universitetet i Perugia, Universitetet i Firenze og ved Det katolske universitetet i Milano.
Sosial aktivisme.
I studietiden begynte Jeans sosiale engasjement. Hun ble opptatt av familievold og arbeidet ved krisesentre for voldsrammede kvinner. Jean var også aktiv i arbeidet for å bygge ut nettverket av krisesentre i Quebec og det øvrige Canada. I 1986 reiste Jean til Haiti for å gjøre undersøkelser om kvinnenes situasjon. Der ble hun vitne til diktatoren Jean-Claude Duvaliers fall. Arbeidet ledet Jean over i journalistikken, da National Film Board of Canada engasjerte henne til å delta i arbeidet med en dokumentarfilm om Haiti i forkant av valgene i landet i 1987.
Journalistikk og filmarbeid.
Jean ble ansatt i kringkastingsorganisasjonen Radio-Canada, der hun arbeidet med franskspråklig fjernsynsnyheter. Etter hvert fikk hun her sine egne aktualitetsprogrammer. Gjennom dokumentarprogrammer på CBC ble Jean også kjent for det engelskspråklige Canada.
Sammen med sin ektemann, Jean-Daniel Lafond, produserte Jean i 1990-årene flere dokumentarfilmer. Blant disse er prisvinnende titler som "La manière nègre ou Aimé Césaire, chemin faisant", "Tropique Nord", "Haïti dans tous nos rêves" og "L'heure de Cuba".
Generalguvernør.
Generalguvernør Jean bærer embetsinsignier for de kanadiske ordener under minnedagen for de falne i første verdenskrig, 11. november 2007.
Statsminister Paul Martin lanserte i august 2005 Jeans kandidatur til posten som generalguvernør, noe som kom overraskende. Nominasjonen vakte også reaksjoner, da det ble hevdet at Jean og hennes ektemann støttet separatistene i Quebec. Jean avviste dette ved å vise til at hun aldri har vært medlem av separatistbevegelsen. Gjennom ekteskapet med den franskfødte Jean-Daniel Lafond hadde Jean fått fransk statsborgerskap og dette vakte også reaksjoner. Jean sa fra seg sitt franske statsborgerskap før hun ble innsatt i embetet som generalguvernør.
Jean ble, som den første fargede person, innsatt i embetet som Canadas generalguvernør den 27. september 2005. Som generalguvernør utøvde Jean funksjonene som statsoverhode i Canada, på vegne av Canadas dronning. Hun var i kraft av embetet Canadas øverstkommanderende. I sin gjerning som generalguvernør gjennomførte Jean en rekke utenlandsbesøk. I 2006 gjennomførte hun statsbesøk til Algerie, Mali, Ghana, Sør-Afrika og Marokko, i 2007 til Brasil og i 2008 til Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og Slovenia. Hun avla også arbeidsbesøk og offisielle besøk i Argentina, Afghanistan, Frankrike, Chile, Italia, Vatikanstaten og Haiti. Generalguvernør Jean avla statsbesøk i Norge 28. til 30. april 2009.
Utmerkelser.
Jean har mottatt en rekke utmerkelser og priser for sitt arbeid som journalist. I 1994 ble hun tildelt Anik-prisen for sitt arbeid om Haiti og i 1995 ble hun tildelt Amnesty International Canada Journalism Award for en programserie om kvinner. I 2000 ble hun tildelt Galaxi-prisen for beste programleder i et informasjonsprogram. Hun ble i 2003 hedret av La Francophonie for sitt arbeid med å fremme fransk kultur. Jean er æresborger av Montréal.
I kraft av sin stilling som generalguvernør var Jean leder av og bar ordenstegnene for de canadiske fortjenstordenene. Hun var ordenskansler av Canadaordenen og var ordenens første "companion". Hun var ordenskansler og kommandør av Canadas militære fortjenstorden og av Polititjenestenes fortjenstorden. Jean var også prior og førsteoffiser av Johanitterordenen i Canada. Da hun gikk av som generalguvernør ble hun "companion" av Canadaordenen, samt "commander" i Canadas militære fortjenstorden og i Polititjenestenes fortjenstorden.


Maria Mutola.
Maria (de Lurdes) Mutola (født 27. oktober 1972 i Maputo, Mosambik) er en av tidenes mestvinnende friidrettsutøvere. Mutola er bosatt mesteparten av året i friidrettsbyen Eugene i Oregon i USA
Mutolas spesialøvelse er 800 meter. På denne distansen har hun i løpet av en langvarig karriere vunnet tre verdensmesterskap, i 1993, 2001 og 2003. I tillegg har hun VM-sølv fra 1999 og bronse fra 1997. Allerede i 1991, 12 år før den siste tittelen, hadde hun deltatt i sitt første VM, og endte like utenfor seierspallen, på en fjerdeplass.
I olympisk sammenheng har hun gull på distansen fra OL 2000 i Sydney, og sølv fra OL 1996 i Atlanta.


Maputo.
Flyfoto av deler av Maputo, sett fra sørøst. Hovedsentrum - "Baixa" - er til venstre for bildet. Bydelen Ponta Vermelha, med bl.a. president-palasset, i forgrunnen.
Maputo, tidligere Lourenço Marques, er hovedstaden og største by i Mosambik.
Maputos økonomi er bygd opp omkring en moderne havn i Maputobukta. Viktige eksportvarer fra Maputos havn er kull, bomull, sukker, krom og trevarer. Det går jernbane fra Maputo til Pretoria i Sør-Afrika.
I 1997 ble det offisielle innbyggertallet oppgitt til 966 837, og i folketellingen i 2007 ble antallet oppgitt til 1 087 692. Sammen med nabobyen Matola er befolkningsantallet i de tettbebygde deler av Maputo- og Matola-området i størrelsen 1,75 millioner (2007).
Geografi.
Maputo ligger helt sør i landet, omkring 26° sør og 32° 35′ øst. Byen ligger på vestsiden av Maputobukta (Baía de Maputo) ved Det indiske hav, i et område hvor fem elver renner ut i havet. Maputo har et areal på omkring 300 km². Deler av byen har en brattkant mot havet eller mot en lavereliggende brem, og den østlige delen nord for selve bykjernen består av en flate noen få meter over havet. Forøvrig går det med varierende bratthet opp fra havnivå til et nivå omkring 30-50 meter over havet som utgjør størstedelen av byens areal.
Klima.
Maputo har grovt sett to hovedårstider. Mesteparten av regnet kommer i sommermånedene oktober til mars, der spesielt desember til februar kan være svært varme og fuktige – med et gjennomsnitt på omkring 150 mm nedbør i måneden, og 30-35° C, men av og til under 25° eller over 40°. Nedbørsmengdene kan avvike betydelig fra gjennomsnittet – med alt fra tørke til flom. I vintermånedene er det lite nedbør, og i juni-juli er temperaturen omkring 15-25° C.
Avenida Central eller Avenida Manuel de Arriaga (nå Avenida Karl Marx), ca 1905-1910.
Eldre foto av Maputo jernbane-stasjon, Arbeiderplassen og monumentet til minne om falne i første verdenskrig - reist i 1935.
Historie.
Området omkring det som i dag heter Maputo-bukta ble utforsket av den portugisiske handelsmannen Lourenço Marques i 1544. Det ble etablert en handelsstasjon der i 1782, med navnet Lourenço Marques. I 1877 fikk denne status som tettsted, og 10. november 1887 fikk stedet by-status. Denne datoen ansees som etableringsdatoen for Maputo by, slik at 120 års jubileet ble feiret i 2007. Bygging av jernbane til Pretoria i Sør-Afrika i 1895 bidro til befolkningsvekst i byen. Det daværende "Lourenço Marques" overtok som landets hovedstad i 1898 etter Ilha de Moçambique. Byen skiftet navn til Maputo 3. februar 1976, året etter landets selvstendighet i 1975. Navnet er hentet fra en av de fem elvene som renner ut i Maputobukta, og som lengst sør utgjør noe av grensen med Sør-Afrika. Navnet ble brukt av FRELIMO i et slagord under frigjøringskrigen, der det het at de skulle "frigjøre landet fra Rovuma til Maputo" – med referanse til grensene (og grense-elvene) lengst nord og sør i landet. Opprinnelig kommer navnet fra kong M'pfumo eller Maputo, som regjerte i området sør for Maputo-bukta noe før 1800.
Xiquelene-markedet i Maputo, med eksempel på byens avfallsproblem.
Flyfoto av typisk boligområde for den "litt" bedre stilte del av "grasrota" i utkanten av Maputo.
Bystruktur, infrastruktur og styre.
Sentrale deler av Maputo har rektangulære kvartaler og brede avenyer med mange trær – jakaranda og "rød akasie". Denne delen av byen er preget av portugisisk 60- og 70-tallsarkitektur. Under borgerkrigen i Mosambik (1976–1992) var det en betydelig befolkningstilstrømning til Maputo på grunn av krigen, og byen har vokst kraftig utover de mer regulerte, sentrale deler av byen. Maputo sliter derfor med begrenset kapasitet på infrastrukturen i forhold til den sterke befolkningsveksten. De senere års høye økonomiske vekst i det fattige landet har spesielt kommet Maputoregionen og en del av befolkningen i Maputo til gode, og deler av byen bærer preg av dette. Som et resultat av den økonomiske veksten er det blant annet en svært stor økning i antall biler i Maputo-området. Størstedelen av byens befolkning lever imidlertid i fattigdom i tettbefolkede bydeler, der begrenset renovasjonskapasitet og mangelfulle sanitære forhold ofte utgjør en betydelig risiko for folkehelsen.
Maputo har et bystyre som ledes av ordfører Eneias Comiche fra partiet FRELIMO. Comiche ble valgt i lokalvalget i desember 2003. "Provinsen" Maputo – som har Matola som hovedstad og ikke inkluderer byen Maputo – må ikke forveksles med "byen" Maputo. Men i 1980 fikk også byen Maputo status som provins, og som følge av dette ble Rosa Manuel da Silva utnevnt som den første provinsguvernøren i 2005.
Mosambiks første universitet ligger i Maputo. Universitetet ble grunnlagt i 1963, og heter nå "Universidade Eduardo Mondlane".
Museer, bygninger og monumenter.
Det finnes flere interessante museer i byen, blant annet Revolusjonsmuseet (Museu da Revolução), Nasjonalmuseet for Kunst (Museu Nacional de Arte), Mosambiks Naturhistoriske museum (Museu de História Natural de Moçambique, i en særpreget bygning fra 1911), Geologisk museum og det Nasjonale Pengemuseet (Museu Nacional da Moeda i "Casa Amarela", "Det gule huset" - som angivelig er Maputos eldste hus). Festningsverket "Fortaleza" er også et sentralt historisk monument selv om selve bygget kun er fra 1940, men bygd på plassen for den opprinnelige festningen fra 1782. Inne på festningsområdet oppbevares noen av de gamle koloniherrenes statuer som preget bybildet i kolonitiden, bl.a. statue av offiseren Mouzinho de Albuquerque. Også det stjerneformede mausoléet på Helteplassen ("Praça dos Heróis") på vei fra flyplassen til sentrum er et viktig nasjonalmonument. Her ligger levningene til heltene fra frigjøringskampen mot kolonimakten Portugal (1964-1974). Et gjenværende kolonialt monument er minnesmerket over de døde fra første verdenskrig, på Arbeiderplassen foran jernbanestasjonen.
Interessante bygninger i sentrum ("baixa") omfatter blant annet jernbanestasjonen (bygd 1908-10), markedet ("Mercado Municipal", fra 1903), "jernhuset" ("Casa de Ferro", konstruert etter tegninger av Gustav Eiffel fra 1892), Maputo-katedralen og Fransk-Mosambikisk kultursenter. I området mellom jernbanestasjonen og "Fortaleza" er det fortsatt flere bygninger med den gamle koloniale byggestilen. I dette området ble deler av filmen Blood Diamond spilt inn i 2006. I sentrum er det også en botanisk hage (Jardim Tunduru, eller opprinnelig Jardim Vasco da Gama, designet i 1885). I bydelen Polana ligger bl.a. Hotel Polana (fra 1922) som minne om en svunnen, kolonial tid, kirken "Igreja da Polana" og "bryllups-huset" (Palácio dos Casamentos), der sang- og danseglade brudefølger kommer på rekke og rad på fredager og lørdager.
Diverse.
De skandinaviske landene har gjennom mange år hatt bistandssamarbeid med Mosambik og har ambassader i Maputo. Det finnes også en skandinavisk grunnskole og barnehage i byen.
Romanen "Comédia Infantil" (1995) av den svenske forfatteren Henning Mankell gir en fin skildring fra gatebarnmiljø i Maputo, og fra byen og landet. Boken ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1996.


Port-au-Prince.
Port-au-Prince [pɔroˈprɛ̃s] er hovedstaden og den største byen i Haiti. Selve byen har 846 200 innbyggere, men i utkanten av byen har slummen vokst, og det er antatt at storbyområdet har mellom 2,5 og 3 millioner innbyggere. Slumområdet Cité Soleil nord for sentrum i Port-au-Prince er blant de største på den vestlige halvkule.
Byen ble grunnlagt av franske kolonister i 1749 over en eldre spansk bosetting. I 1770 ble Port-au-Prince hovedstad i den franske kolonien Saint-Domingue og i 1804 ble den hovedstad for det selvstendige Haiti. Under den franske og den haitiske revolusjon ble byen døpt Port-Républicain, men den fikk navnet Port-au-Prince av keiser Jacques I av Haiti.
I byen ligger Hotel Oloffson som gav inspirasjonen til Graham Greenes fiktive "Hotel Trianon", beskrevet i romanen "«Gjøglerne»" (1966).


Boromir.
Boromir ble i J.R.R. Tolkiens Midgard født som den eldste sønnen til Gondors riksforstander, Denethor, i år 2978 i det tredje tideverv. Han blir skildret som en stolt og høyvokst mann, som utmerker seg over alle andre i kamp ved mot, kraft og dyktighet. Han farer nordover til "Imladris" (Kløvendal) pga. en drøm som hans yngre bror, Faramir, hadde hatt, for at drømmen skulle tydes.
Som eldste sønn og arving av Gondors riksforstander bar Boromir Gondors horn, som alle eldste sønner av hans ætt hadde båret. Han følger med Ringens brorskap helt til Rauros-fallene. Der kommer han i krangel med Frodo Lommelun, og prøver å ta den ene ringen fra han. Denne hendelsen var en av grunnene til at Frodo og Samvis_Gamgod forlot følget og dro alene til Mordor. Like etter dette sammenstøtet blir følget angrepet av orker fra både Mordor og Jarnagard, og Boromir mister livet i kampen mot disse orkene mens han forsvarer hobbitene Munti og Pippin. Disse to ble etter hans død tatt til fange og fraktet gjennom Rohan til Jarnagard.
De tre gjenværende av følget, Aragorn, Legolas og Gimli, la Boromirs døde kropp i en av de tre alvebåtene som følget reiste med fra Lothlórien, og han fløt nedover elva Anduin. I båten sammen med han la de hans store horn, som var delt i to, og hans sverd og skjold. Slik så hans yngre bror, Faramir, han mens han seilte nedover Anduin.
I filmtrilogien Ringenes herre blir Boromir spilt av Sean Bean.


Vrådal.
Vrådal er ei bygd og et tettsted i Kviteseid kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Bygdesentrum er Eidstod som ligger der hvor Vråvatn munner ut i Nisser. Næringsgrunnlaget er turisme (hoteller, camping og skisenter), småindustri og litt skogsdrift.
Navnet kommer sannsynligvis av det gammelnorske «vrá/ró» som betyr «ro/krok», gjerne brukt om gårder som lå litt avsides, men det kan også komme av at dalen gjør en sving, altså er krokete.
Bygda har en langkirke bygget i 1886; Vrådal kirke.


Jean-Jacques Dessalines.
Jean-Jacques Dessalines (født 20. september 1758 på Gullkysten [nå Ghana], død 17. oktober 1806) var lederen for den haitiske revolusjon og utnevnte senere seg selv til keiser av Haiti under navnet Jacques I.
Dessalines forsøkte å opprettholde driften på sukkerplantasjene som var viktige for Haitis økonomi uten bruk av slaveri. Dette ble veldig upopulært hos arbeiderne. Han krevde at alle svarte enten skulle jobbe på plantasjene eller tjenestegjøre som soldater i hans hær. Han gjorde det ulovlig for de hvite (mesteparten av den hvite befolkningen hadde allerede flyktet fra Haiti) å eie eiendom og inndro eiendom med makt. Hans mål var å sentralisere mesteparten av sukkerproduksjonen enten til seg selv, sine medhjelpere eller staten. Da han kom til makten krevde han at alle hvite franskmenn på Haiti skulle massakreres.
Under hans styre ble Haiti delt i to leire, den svarte befolkningen som bodde på landsbygda og mulattene, som var lysere i huden, levde i byene og dominerte i politikk og næringsliv.
Han ble offer for en konspirasjon, som inkluderte både Henri Christophe og Alexandre Pétion, som skulle komme til å etterfølge ham.
Haitis nasjonalsang, La Dessalinienne, er oppkalt etter ham.
Eksterne lenker.
Dessalines, Jean-Jacques
Dessalines, Jean-Jacques
Dessalines, Jean-Jacques


Vesterålen Online.
Vesterålen Online er en norsk nettavis, etablert i Bø i Vesterålen i 1998 av NorNet AS. Vesterålen Online er regional nettavis for distriktet Vesterålen, nærmere bestemt kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Øksnes og Sortland. Avisen dekker også til en viss grad Lødingen.
Nettavisdriften ble i 2003 skilt ut i et eget selskap, "Vesterålen Online AS". I 2008 ble 60% av aksjene av Vesterålen Online AS solgt til Harstad Tidende Gruppen, mens de resterende 40% fortsatt eies av ansatte i selskapet. Ansvarlig redaktør er Rune Eriksen. Hovedkontoret er i dag på Sortland. Selskapet sysselsetter i dag 6 heltids ansatte.


Liskeard.
Liskeard (kornisk Lys Kerwyd / Lyskerrys) er en markedsby i Cornwall. Den ligger ved elven Looe, og er administrasjonssenter for distriktet Caradon. Den ligger også ved jernbanelinjen mellom London og Penzance, og ved A38.
Strendene og buktene langs Cornwalls sørkyst er lett tilgjengelige fra Liskeard, mens Bodmin Moor ligger nord for byen.
Før 1885 var byen en valgkrets for parlamentet, med to representanter frem til 1832 og én fra 1832 til 1885.


Boligaksjonen.
Boligaksjonen (BA) er en løst sammensatt selvhjelps- og interesseorganisasjon for boligløse, leietakere og andre som har problemer med å finne eller beholde et bosted.
Gruppen har i perioder vært aktiv både i Bergen, Trondheim og Oslo. Gruppen har hatt en flat og åpen organisasjon og ikke hatt noe medlemsregister. Gruppens navn har også variert noe med ulike innslag av folk opp gjennom tidene helt siden 1960-tallet, da de første kjente boligaksjonene manifesterte seg.
BA har utført direkte aksjoner og brukt sivil ulydighet som virkelmiddel for å markedsføre sine synspunkter.
Oslo Boligaksjon oppnådde ved en større aksjon å nå ut med sitt budskap ved å komme på direktesendt TV gjennom å okkupere Kråkeslottet i forbindelse med realityserien på TV3, uten å ødelegge serien.
I Bergen okkuperte aksjonen i slutten av 1990-tallet i flere måneder et område kjent som Nedre Nygård i Bergen sentrum og på begynnelsen av 2000-tallet blant annet "Jonsvollskvartalet", som hadde stått tomt over lengre tid. BA produserte også en "Okkupasjonsguide" om hvordan man med ulike framgangsmåter kan okkupere tomme hus med hell.
Gjennom aksjonene sine kommer BA ofte i konflikt med politiet, fordi aksjonen setter menneskeretten til å bo foran eiendomsrett.
På begynnelsen av 2000-tallet i Oslo ble "Unginfo" via aviser truet med å få trukket kommunaltilskuddet av en sentral høyrepolitiker, fordi Unginfo propaganderte for Boligaksjonen ved å plassere et flyveblad av type "Hvermannsen" i vinduet på sine lokaler.
Dessuten hadde Oslo Boligaksjon utarbeidet en serviceside på nettet hvor aktuelle okkupasjonsobjekter ble publisert, inspisert, fotografert og rangert etter egnethet. Der det manglet illustrasjonsfoto ble et bilde av Det kongelige norske slott brukt. OBA hadde også en egen bemannet servicetelefon i drift fram til september 2001, så folk og journalister kunne få oppdatert informasjon om relevante aksjoner.
Organisasjonen har hatt et samarbeid med Juss-Buss, et rettshjelpstiltak drevet av jusstudenter ved Universitetet i Oslo tilknyttet Institutt for Rettssosiologi.


USAs uavhengighetserklæring.
USAs uavhengighetserklæring er det dokumentet hvor de tretten koloniene erklærer seg uavhengig fra Storbritannia og angir grunnlaget for dette. Dokumentet ble ratifisert av den kontinentale kongressen den 4. juli 1776. Denne datoen blir feiret som USAs uavhengighetsdag. En kopi av dokumentet er på utstilling i nasjonalarkivet i Washington, DC. Uavhengighet for de nordamerikanske koloniene ble godtatt av Storbritannia den 3. september 1783 ved fredsavtalen i Paris.
Uavhengighetserklæringen ble i hovedsak utarbeidet av Thomas Jefferson, det var og er et dokument som har hatt stor betydning for andre lands og folks kamp for selvbestemmelse. Tankene bak dokumentet er blant annet sterkt inspirert av den britiske filosofen John Locke. Den norske riksforsamlingen i 1814 var blant annet preget av arven fra USAs uavhengighetserklæring da den norske grunnloven ble utarbeidet.
De som signerte erklæringen.
Uavhengighetserklæringen


Kjønnsdiskriminering.
Kjønnsdiskriminering vil si å diskriminere noen på grunn av kjønn.


GIF Sundsvall.
GIF Sundsvall er en svensk fotballklubb fra byen Sundsvall. Klubben ble dannet 25. august 1903 og spiller denne sesongen i Superettan, nest høyeste nivå i svensk seriefotball.
I 2005 rykket de ned fra Allsvenskan til Superettan. 27. oktober 2007 rykket klubben opp igjen til Allsvenskan etter at de klarte å vinne 4-2 mot Ljungskile SK i siste kamp den sesongen. I 2008 rykket ned ned fra Allsvenskan igjen og vil derfor spille i Superettan denne sesongen.
Tomas Brolin og Øyvind Svenning har tidligere spilt for klubben, mens nordmannen Per Joar Hansen har vært trener for klubben i to perioder. Jan Halvor Halvorsen har også trent klubben.
GIF er en forkortelse for "Godtemplarnas Idrotts Förening" (IOGT).


7.etg.
7.etg.no er det tidligere navnet til ungdomsweben til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Nytt navn er NHO Ung. Nettsiden gir deg et bedre grunnlag for utdannings- og karrierevalg og forbereder deg på arbeidslivet. Samtidig kan du forstå mer om hva det du lærer kan brukes til, hva næringslivet er og betydningen bedriftene har i samfunnet. NHO Ung inneholder også undervisningsopplegg som og.
Navnet 7.etg kom fra at elever fra Ullern videregående skole var med å lage innhold til webportalen i 7.etasje i NHO-bygget på Majorstuen i Oslo.
NHO Ung inneholder intervjuer, artikler og filmer om unge mennesker i ulike yrker, oppskrift på oppstart av eget firma, tips om hvordan du får deg jobb, kunnskap om økonomi. Mye av stoffet er relatert til fagene samfunnsfag, økonomi og informasjonbehandling.
Bakgrunnen for NHO Ung er at NHO ønsker å skape større interesse og forståelse for næringslivet. Målgruppen er unge i alderen 15-25 år.


Lokomotiv.
Lokomotiv, eller lok, er en selvstendig trekkraftenhet laget for å trekke jernbanevogner.
Thamshavnbanens første elektriske lokomotivtype, utstilt på Gløshaugen i Trondheim
Avgrensing.
At et lokomotiv forstås som en selvstendig trekkraftenhet vil si at den har ingen andre oppgaver enn å trekke andre vogner. I jernbanedrift finnes det en annen stor gruppe trekkraftenheter også, nemlig motorvognene. Disse er imidlertid ikke selvstendige fordi dette er vogner som både har egen framdriftsmotor(er) og avdeling for reisende. Det finnes også små lokomotivlignende trekkraftenheter som kalles skiftetraktorer. Disse skiller seg fra de egentlige lokomotivene kun ved størrelse og ytelse. Oppdelingen i lokomotiver og skiftetraktorer gjelder ikke for damplokomotiver.
Damplokomotiver.
De første lokomotivtypene var damplokomotiver. Det første brukbare damplokomotivet antas å være Richard Trevithicks lokomotiv for Pen-y-Darren gruven i Wales, fra 1804. Robert Stephensons "Rocket" fra 1829 for Liverpool-Manchesterbanen regnes som det første helt vellykkede damplokomotivet. De prinsipper "Rocket" ble bygget etter, er i hovedsak beholdt ved all damplokomotivproduksjon siden. Til Norge kom de tre første damplokomotivene i 1851, bygget av nettopp Robert Stephensons lokomotivfabrikk i Liverpool.
Damplokomotiver har som det ligger i navnet dampmaskineri for framdrift. Man koker vann på en kjele under trykk og slipper dampen ut i sylindre som er koblet til drivhjulene. Prinsippet er enkelt, men ikke helt ufarlig på grunn av det store damptrykket som brukes, typisk for damplokomotiver 12 ganger vanlig lufttrykk. Damplokomotiver blir tradisjonelt fyrt med kull, men også koks, ved og olje har vært brukt. Damplokomotiver bærer dessuten med seg et passende forråd av vann. Både kull og vann må etterfylles, gjerne flere ganger i løpet av en driftsdag for et damplokomotiv. Damplokomotivene var i praksis enerådende gjennom hele 1800-tallet, og var i Norge i ordinær drift fram til 1970, dog med færre og færre oppgaver de siste årene.
Selv om dampdriften i Norge er slutt for mange år siden, er mange av damplokomotivene bevart og noen av dem er fremdeles kjørbare. Disse finnes ved museumsjernbanene og ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Norsk Museumstog har kjørt med damplokomotiver på det norske jernbanenettet, og håper å få til det i framtiden også. Strenge sikkerhetskrav gjør at bruk av gammelt materiell på vanlige jernbanestrekninger byr på mange tekniske og administrative utfordringer. Noen få damplokomotiver er også utstilt på stasjoner. Situasjonen utenfor Norge er omtrent tilsvarende. Noen få steder i verden finnes det fortsatt damplokomotiver i ordinær drift, da dette er lavteknologi som lar seg holde i drift uten alt for avanserte verktøy.
Elektriske lokomotiver.
Den neste lokomotivtypen som ble konstruert var de med elektriske motorer. Den aller første brukbare ble konstruert av Werner von Siemens og vist på en utstilling i Berlin i 1879. Elektrisk framdrift ble først lansert som sporvogner, og Kristiania fikk sin elektriske sporvei allerede i 1894. Bortsett fra noen mindre industribaner, ble elektrisk drift på jernbanene i Norge lansert i 1908 med åpningen av Thamshavnbanen. Norges første normalsporede jernbane som fikk elektrisk drift var Tinnosbanen i 1911. NSB åpnet sin første elektriske jernbane i 1922 på strekningen Oslo V – Brakerøya. Til denne banen ble NSBs første elektriske lokomotiv levert, typen ble kalt El 1 og siden er NSBs elektriske lokomotivtyper betegnet på denne måten. Den siste offisielle i den serien er El 18 fra 1996, mens CargoNet sin nye elektriske lokomotivtype CE 119 (TRAXX-F140 AC DASN) på en måte er en El 19.
Diesellokomotiver.
Bensin- og dieselmotorer var til å begynne med for svake for jernbanedrift, særlig fordi overføringssystemet mellom motor og hjul var for dårlig. Gear og clutch lot seg anvende på små motorvogner, men ikke for lokomotiver. I mellomkrigstiden kom imidlertid både elektriske og hydrauliske overføringssystemer og NSB fikk sitt første diesellokomotiv i 1942 fra Krupp i Tyskland, ett dieselhydraulisk lokomotiv som ble gitt typebetegnselsen Di 1. Den store satsingen på diesellokomotiver i Norge startet imidlertid først i forbindelse med det såkalte "vekk med dampen"-programmet som ble vedtatt i 1955. Diesellokomotivtypene Di 2 og Di 3 ("Nohab") gjorde inntog og erstattet sammen med nye dieselmotorvogner og en rekke skiftetraktorer, alle damplokomotivene til NSB i løpet av en 15-årsperiode.
Moderne lokomotiver.
Moderne lokomotiver har som regel fire eller seks drivaksler, montert i boggirammer med to eller tre aksler per boggi. Dette gir bedre gangegenskaper på sporet enn tidligere tiders såkalte stivrammelokomotiver, der hjulakslene var montert direkte i lokomotivkassa. Som regel har lokomotivene en elektromotor per hjulaksel, opphengt rett over eller rundt hjulakselen for å minimere effekttapet mellom motor og hjul. Dette gjelder både elektriske og dieselelektriske lokomotiver.
Den store fordelen med lokomotiver, og tog mer generelt, er lav friksjon (rullemotstand) mellom hjul og skinne. Dette gir mulighet til transport av store mengder gods og personer med et lavt energiforbruk sammenlikna med lastebil eller buss. Dagens norske elektriske lokomotiver har en motoreffekt på rundt 6 000-7 000 HK (4 000-5 000 kW), mens dieselelektriske lokomotiver som brukes her til lands har 2 000-3 600 hk (1 500-2 700 kW) ytelse. Med slike effekter er det mulig å trekke tog på flere tusen tonn, litt avhengig av stigningsforholdene på banestrekningen.
Lokomotivføreryrket.
For å kunne framføre lokomotiver må en være utdannet lokomotivfører. Dette er en utdannelse som i dag tar rundt 16-18 måneder, der ca. ett år foregår ved Norsk Jernbaneskole, og resten foregår som internopplæring i et togselskap. Fram til 2004 foregikk lokomotivføreropplæring i sin helhet som internopplæring i NSB. Enkelte mindre lokomotiver og arbeidsmaskiner kategoriseres som skinnetraktor – disse kan framføres av personer med opplæring og godkjenning som "fører av skinnetraktor" (tidl. UR-23), som er en kortere føreropplæring enn full lokomotivføreropplæring. Slike lokomotiver brukes i hovedsak ikke i ordinære person- eller godstog. På museumsjernbaner er det ikke nødvendigvis samme krav til førergodkjenning som på det nasjonale jernbanenettet.
En del av de mindre lokomotivene brukes kun innenfor avgrensede områder. Disse omtales vekselvis som skinnetraktorer, skiftetraktorer, skiftelokomotiver, skiftemaskiner eller bare "traktorer". For bruk innenfor slike områder kan det også være andre og "lavere" kompetansekrav enn ved framføring ute på jernbanenettet.


Fannrem.
Fannrem er et sted i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Det ligger fem kilometer sør for kommunesenteret Orkanger, og det er en sammenhengende bebyggelse mellom de to stedene. Fannrem er det største tettstedet i Orkdal kommune med innbyggere per 1. januar. Det er Sør-Trøndelags nest største tettsted, etter Trondheim.
Fannrem sentrum består stort sett av butikker og servicevirksomheter, men stedet har én stor industriarbeidsplass, Orkel AS, som lager landbruksmaskiner.
På Fannrem ligger også Norgesfôr Orkla, ei kornmølle som tar imot korn fra hele orkdalsregionen.
Fannrem er hjemstedet til Nils Arne Eggen, Knut Torbjørn Eggen og Roar Ljøkelsøy. Flere spillere som har spilt på Rosenborg Ballklubb kommer fra stedet. Ut over Nils Arne Eggen, har stedet også oppfostret spillere som Øystein Wormdal og Knut Torbjørn Eggen.
Orkdal kommunes Tusenårssted er på Fannrem og her står bl.a. skulpturen Go`foten, som er en direkte avstøpning av Nils Arne Eggens fot.


Liste over damplokomotiv i Norge.
Damplokomotiver ble brukt i Norge fra 1851. De tre første lokomotivene kom til anlegget av Hovedbanen mellom Oslo og Eidsvoll. Den offisielle dampdriften på norske jernbaner opphørte 31. oktober 1970 da beredskapen med damplokomotiver i reserve på Hamar stasjon ble avviklet. De siste regulære damptrukne togene i Norge, var pukktog på Numedalsbanen som også sluttet høsten 1970. Året etter ble damplok benyttet av NSB ved et par anledninger i forbindelse med flytting av damplokomotiver og et filmoppdrag. Etter dette har damplokomotiver i Norge vært i bruk i forbindelse med kjøring av museumstog i regi av Norsk Jernbanemuseum, de faste museumsbanene eller Norsk Museumstog (undergruppe av Norsk Jernbaneklubb).
Damplokomotiver i Norge har vært brukt i hvert fall på sporviddene 600 mm, 750 mm, 1000 mm, 1067 mm og 1 435 mm (normalspor).
Typene 61 og 63 er opprinnelig tyske lokomotiver som ble tatt til Norge av tyskerne under krigen i 1940-1945. De aller fleste ble etterlatt ved krigens slutt, og inngikk etterhvert formelt i NSBs lokomotivpark. Type 61 er opprinnelig tysk type BR 57.10, og type 63 er opprinnelig tysk type BR 52.
Se også.
Norsk_damplokomotivteknologi


Diesellokomotiv i Norge.
Dieseldrevet jernbanemateriell i Norge har røtter tilbake til 1920-tallet. Da anskaffet NSB sine første forbrenningsmotorvogner, og disse gikk enten på bensin eller benzol. I utlandet eksperimenterte man på denne tiden en del med tyngre diesellokomotiver, som kunne trekke tog over lengre strekninger. Den største begrensningen med diesellokomotiver her til lands var at jernbanen var for svak for så tunge lokomotiver.
På 30-tallet utviklet tyske Krupp en ny måte å overføre kraften fra motoren til hjulene på. Denne gjorde at totalvekten på et diesellok ble betydelig lavere enn ved andre løsninger. NSB bestilte i 1937 to lokomotiver for å teste ut den nye teknologien. Bestillingen fikk store forsinkelser, bl.a. p.g.a. Andre verdenskrig og kun ett lok ble levert til Norge, dette kom i 1942 og fikk litra Di. 1
Andre lokomotiver ble prøvd, i hovedsak på Bergensbanen, bl.a. lok Deutz, men til slutt valgte man å satse på lok fra MaK og Nohab. Disse ble senere hhv. Di. 2 og Di. 3. Di. 3 ble en svært vellykket lokomotivtype og ble toneangivende på norske ikke-elektrifiserte hovedlinjer i over 40 år. Disse eldre lokene er nå svært sjeldne å se langs norske spor, men er erstattet av nyere diesellok-typer. Statusen i dag er at CargoNet driver lokomotivene Di. 8 og CD66 for godstog. NSB bruker Di. 4 for passasjertog på Nordlandsbanen. Skifteloket Di.2 er stort sett tatt ut av drift. Det fantes noen få Di.3 lokomtiv hos Ofotbanen AS og flere ble solgt til utlandet. To stk Di.3 lokomotiver er bevart hos Norsk Jernbanemuseum
Kilder.
Nils Carl Aspenberg – Fra Roa til Bergen (1999), Baneforlaget


Liste over elektriske lokomotiv i Norge.
Liste over elektriske lokomotiver brukt i Norge. Per dags dato brukes El. 18 av NSB for å trekke passasjertog, mens El. 17 brukes på Flåmsbana, samt av NSB som skiftelokomotiv i Lodalen. Godstogselskapet CargoNet disponerer både El. 14 og El. 16, mens selskapet Ofotbanen AS har en håndfull El. 13 i drift. El. 15 går også i godstog i Norge til tider, som Hector Rail type 161.
De øvrige lokomotivene på listen er utrangert, men enkelte lok er tatt vare på til museumsbruk. På Ofotbanen brukes svenske lokomotiver av typen Dm3 og IORE for transport av malm fra Kiruna til Narvik. Disse togene opereres på norsk side av det norske selskapet MTAS. MTAS er datterselskap av svenske MTAB, som igjen eies 100% av gruveselskapet LKAB, slik at Dm3 og IORE kan anses som «halvnorske» lokomotiver. Det kjøres i tillegg en del svenske Rc–lokomotiver i person- og godstrafikk mellom Norge og Sverige.
Elektriske lokomotiv brukt i Norge.
S.T. = Salvesen & Thams, altså Thamshavnbanen


Svorkmo.
Svorkmo er et tettsted i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved riksveg 65 og elva Orkla, 17 kilometer sør for kommunesenteret Orkanger.
På 1700-tallet var Svorkmo et stort tettsted på grunn av gruvedriften på Løkken Verk i nabokommunen Meldal, seks kilometer lenger sør. Stedet var på denne tiden større enn Stavanger. Det var blant annet tre hoteller her. I dag er det med unntak av en Joker-butikk og en frisørsalong, bortimot ingen næringsvirksomhet på stedet. Innbyggerne arbeider gjerne andre steder som i Orkanger, Meldal eller Trondheim.
Museumsjernbanen Thamshavnbanen, som går mellom Orkanger og Løkken Verk, har en stoppeplass på Svorkmo.
Svorkmo har også et fotballag som heter NOI, de spiller i 5 divisjon.


Looe.
Looe (kornisk Logh) er en kystby i Cornwall, England. Den består av to deler, East Looe og West Looe, som ligger på hver sin side av elven Looe. Den er forbundet med en viktoriansk bro med syv buer.
I West Looe, på kornisk kalt "Porthbyghan", finner man en kirke viet til St. Nikolas, antagelig fra det 14. århundre. I East Looe står en gammel laugshall og en kirke fra det 13. århundre, viet til Jomfru Maria. Før reformloven i 1832 hadde bydelene to representanter hver i parlamentet, til tross for at de hadde svært få innbyggere. De var dermed blant de verste eksemplene på «råtne valgkretser». Noen hundre meter utenfor byen ligger Looe Island, en liten øy med ruiner etter et kloster fra middelalderen. Byen er kjent for en apepark i nærheten, og for haifiske.
Jernbanestasjonen er endestasjon for en sidelinje fra Liskeard.
Forhistorie og opprettelse.
Arkeologiske bevis, slik som det såkalte Giant's Hedge og steinsirkelen ved Bin Down (fra kornisk "Bin Dun", i betydning bygdeborg) på en høyde over East Looe, indikerer at området rundt Looe var bebodd så tidlig som 1000 f.Kr.
På 1000-tallet ble godset Pendrym, som omfattet det meste av dagens East Looe, ble holdt av Vilhelm Erobreren som del av hans egen eiendom og ble administrert av familien Bodgrugan (Bodrigan). Landet på motsatt side av elven tilhørte godset Portella (eller Portallant) og Portbyhan (stavet ulikt som Portbyan, Porthbyghan, Porthpyghan og lignende).
Shutta, på den bratte bakken opp høyden over East Looe, er kjent for å ha vært bebygd på 1100-tallet. En gang mellom 1154 og 1189 ble et charter gitt av Henrik II til adelsmannen Henry Bodrugan for byen East Looe. West Looe var gitt statusen som fri borough en tid etter dette (den første kjente historiske omtalen av byen er datert fra 1327) og på 1230-tallet fikk East Looe gitt retten til holde et ukentlig marked og ytterligere et marked på Mikkelsmess.
Tidlige kirker.
En tid før 1144 begynte en klosterorden å benytte Looe Island, 1,5 km fra fastlandet, og bygde et kapell der. Munkene kan ha opprettet et primitivt fyrtårn. Et annet kapell ble reist på motsatt side av øya, rett mot West Looe. Imidlertid er begge kapellene i dag i ruiner.
Sognekirken i East Looe var St Martin-by-Looe (kornisk: Penndrumm), men det var også et kapell øst for byen. Kirken St. Mary i East Looe ble opprett i 1259 av Walter Bronscombe, biskop av Exeter. Den havnet senere i forfall og ble ombygd, påbegynt i 1805, men det opprinnelige tårnet står fortsatt. Ved midten av dens kirkeskip sto kapellet til den hellige Anna, dedikert i 1436. Dedikasjonen ble tilskrevet til byen av doktor Oliver og har siden blitt adoptert og erstattet den til sankt Anna.
Sognekirken i West Looe ble opprinnelig reist ved Tallland (et sogn mellom Looe og Polperro), men det var en annekskirke i byen. En kirke i West Looe dedikert den hellige Nikolas var reist før 1330 da den ble utsmykket og utvidet. Etter en tid som laugshall og skolebygningen, fikk den atter sin opprinnelige funksjon etter å ha blitt omfattende restaurert i årene 1852, 1862 og 1915.
Utvikling, handel og politikk.
Utsyn mot Looe fra en båt i nærheten av Looe Island
En tidlig bro av tømmer over elven Looe eksisterte før 1411, men etter brann ble den erstattet av stein, fullført i 1436 og hadde et kapell dedikert den hellige Anna på midten. Dagens bro, en viktoriansk bro med syv buer, ble åpnet i 1853. På midten av 1400-tallet hadde Looe blitt en betydelig havn, en av de største i Cornwall, som eksporterte lokal tinn, arsenikk og granitt. I tillegg var det også en blomstrende fiske- og båtbyggeindustri. I beleiringen av Calais i 1347 skaffet byen rundt tyve skip.
Looe fikk en oppblomstring ved å være en travel havn og ligge nær en av hovedvegene fra London til Penzance på Englands sørspiss. I tillegg hadde tekstilindustrien blitt en viktig del av byens økonomi. Handel og transport til og fra Newfoundland bidro også til byens framgang. Den gamle laughallen, Old Guildhall, i East Looe er antatt å være fra rundt 1500.
mellom tiden på 1500-tallet da East Looe og West Looe ble slått sammen, henholdsvis 1571 og 1553, og den store loven om reformer av 1832, ble West Looe og East Looe kjent og beryktet som eksempler på råtne valgkretser. Begge sendte to parlamentsmedlemmer til Underhuset til tross for deres beskjedne befolkning. Eksempelvis holdt admiral sir Charles Wager, sønn og sønn av framstående sjøfolk fra Kent, holdt den politiske parlamentsposisjonen av West Looe tidlig (1713–1715) og ved slutten (1741–1743) av hans politiske karriere. Seglet til East Looe var en gammeldags skip med en mast med en mann og en gutt på hver side og mottoet: «Si: comunetatis de Loo». Seglet til West Looe var en mann som holdt en bue i høyre hånd og en pil i venstre, og med mottoet «Por-tu-an other wys Westlo».
1800-tallet.
På begynnelsen av 1800-tallet begynte Looes framgang å bremse opp. Krigen mot Napoléon preget landet; i 1803 opprettet byen en frivillig gruppe for å bemanne kanoner til forsvar mot angrep fra franskmennene, og blokaden i 1808 forhindret Looes fiskeflåte fra å nå sildbankene. I 1805 ble St. Mary's Chapel, bortsett fra tårnet, revet grunnet forfall, og i 1817 ble hardt ødelagt av orkaner og oversvømmelser.
Byggingen av kanalen Liskeard and Looe Union Canal som knyttet Looe til Liskeard i 1828, og utviklingen av en blomstrende koppergruver i området Caradon fra 1837 førte til Looes framgang begynte å ta seg opp igjen. Kanalen ble først benyttet til å frakte kalk fra Wales for bruk av jordbruket i Cornwall, og senere til å frakte kobber og granitt mellom omlastingsplassen for jernbanen ved Liskeard (fra hvor jernbanen nådde granittbruddet Cheesewring ved Bodmin Moor) og havnen i Looe. I 1856 ble den store kaien i East Looe bygget ut til å håndtere kravene fra skipshandelen, og i 1860, da kanalen ikke lenger var i stand til å opprettholde etterspørselen, ble en jernbane bygget for å knytte Looe til Moorswater i nærheten av Liskeard, sammen med trekkvei til kanalen, som ble benyttet mindre og mindre, og da gruvedriften ebbet ut, ble den benyttet for å frakte passasjerer i 1879.
I 1866 ble en livbåtstasjon etablert på stranden av East Looe, og i 1878 ble et nytt rådhus bygget, dagens Guildhall. På omtrent samme tid ble det gitt anbefalinger om at de to byene burde bli slått sammen under en ledelse, og til tross for en del protester ble et byråd opprettet i 1898 for å styringen av Looe.
1900-tallet.
Med viktorianernes mote for å feriere ved kysten ble Looe en turistby og hvor den nærliggende Talland Bay ble kalt for «Plymouths lekegrend». Denne trenden fortsatte gjennom 1900-tallet, og flere og flere hoteller og bekvemmeligheter ble bygget i byen. Looe vokste og hadde framgang, særlig innenfor fiske og båtbygging i tiden som fulgte umiddelbart etter den første og andre verdenskrig.
Looe i dag.
Looe har forblitt en fiskeby, og flere fiskforhandlere opererer fra kaiene i East Looe. Med sin flåte av små fiskebåter som kommer tilbake til havnen med sin daglige fangst, har Looe et godt rykte for å frambringe fersk fisk. Byen er også et senter for haifiske, og lokaliseringen av Shark Angling Club of Great Britain.
Looes fremste aktivitet i dag er imidlertid turisme hvor det meste av byen er blitt hoteller, gjestehus og feriehus, sammen med en rekke puber, restauranter og butikker som selger strandutstyr, iskrem og kornisk paier. I innlandet for Looe ligger mange campingplasser foruten også et populært parkanlegg med apekatter, opprettet i sin tid av faren til gitaristen John Williams. Andre lokale attraksjoner er badestrendene, seiling, fiske og dykking, og en flott gangveg langs kysten. Flere staselige herskapshus, som Antony House, Cotehele, Mount Edgcumbe House, og Lanhydrock House, foruten også Edenprosjektet som omfatter verdens største veksthus ved St Austell kan bli besøkt av turister som kommer med bil.
Utenfor de travle sommermånedene forblir byen et senter for butikker og underholdning for de lokale beboerne. Det er en tradisjon for byfolket å gå med flotte klesdrakter på nyttårsaften da gatene er fylt av festende mennesker i oppfinnsomme klesdrakter. Looe har blitt plassert på en topp-ti-liste over de beste stedene i Storbritannia for å feire nyttårsaften. Som mange andre havnebyer har Looe blitt omgjort til å fungere som en liten kargohavn. Høyere opp nord for East og West Looe er det mange moderne hus og rekreasjonsområde som kalles for "The Downs".


Looe (elv).
Looe (kornisk Avon Logh) er en elv i det sørøstlige Cornwall. Den renner ut i sjøen ved byen Looe.
Elven har to hovedgrener, East Looe og West Looe. Den østlige har sitt utspring nær St. Cleer og renner sørover, kort vei fra den vestlige utkanten av Liskeard. Deretter følger den Looe Valley. Den vestlige grenen har sitt utspring nær Dobwalls.


Motorvogn (tog).
En motorvogn er en jernbanevogn med motor. Sammen med lokomotiver (som "trekker" vogner) utgjør disse jernbanens framdriftsmateriell. En motorvogn, med eller uten påhengte vogner, kan derfor på egen hånd utgjøre et jernbanetog. Motorvogner er gjerne koblet sammen med andre vogner tilpasset bestemte motorvogntyper. En sammenkobling av motorvogner og tilhørende mellom- eller styrevogner, kalles et motorvognsett. Opprinnelig var vognen med motorutrustning og førerrom én spesifikk vogn, og den som gikk i motsatt ende var en styrevogn som også var utstyrt med førerrom, hvorfra motorene i selve motorvogna kunne fjernbetjenes. I de nyere motorvognsettene er fordelingen av motorer og andre utrustninger for framdriften fordelt på flere vogner. Slik sett går derfor permanent sammenkoblet, i motsetning til de eldre motorvognsettene der det var forholdsvis enkelt å koble til eller fra vogner, eller at motorvogna gikk alene.
Historikk over motorvogntyper ved Norges Statsbaner fram til 1960-tallet.
Til tross funksjonell og teknisk likhet mellom en motorvogn og en trikk, ble ikke motorvogner tatt i bruk for jernbanedrift før flere tiår etter at de første trikkene kom i drift. Norges Statsbaner tok i bruk de første egentlige motorvognene på 1920-tallet.
De første bensinmotorvognene.
De to første vognene ble importert fra Tyskland i 1924 og blant annet satt i drift på lokalstrekningen utenfor Bergen og Trondheim. Dette var bensindrevne boggivogner med førerrom i begge ender, noe som var nyttig siden kjøreretning kunne endres rett og slett ved at lokomotivføreren gikk i motsatt ende av vogna dersom motorvogna ikke hadde tilhengervogn. Vognene fikk betegnelsen Co-m type 1. «C» stod for 3.klasse, «o» for boggi og «m» for motor". En 2-akslet utgave ble også levert som fikk betegnelsen C-m type 1. Det ble ialt levert tre slike vogner mellom 1924 og 1927.
I stedet for å importere flere vogner fra Tyskland, begynte NSB selv å bygge en større serie små 2-akslede motorvogner på slutten av 1920-tallet. Dette var trevogner slik det var vanlig å utføre datidens personvogner i. Vognene ble bygget for både smalt spor og normalt spor. De smalsporte vognene fikk teakkledning (Cm type 1) og de normalsporte malte stålplater på treskroget (Cm type 13). Dette var busslignende vogner med ett førerrom, og måtte altså snus på endestasjonen akkurat slik som damplokomotivene. Det begrenset størrelsen på motorvognene til hva svingskivene kunne romme, samt at det tok ekstra tid å snu en motorvogn.
Neste fase var en noe større vogntype for normalt spor, men nå ble de utstyrt med førerrom i begge ender. Den første serien ble utført med bensinmotor og fikk betegnelsen Cm type 14. Så fulgte en utgave med dieselmotor som ble betegnet Cm type 15. Mange av disse vognene fikk økenavnet «Padda», blant annet i Østfold.
Begrunnelsen for å innføre motorvogner ved NSB i mellomkrigstiden var flere. For det første gikk trafikken ned i tråd med en generell økonomisk nedgangstid i kjølvannet av første verdenskrig. Skulle man opprettholde et trafikktilbud på svakt trafikkerte baner eller med ønsket frekvens, måtte driftskostandene ned når antall reisende gikk ned. NSB prøvde seg først med såkalte «småtog» bestående av et lite damplokomotiv påbygd overgangsutstyr slik at fyrbøteren også kunne være konduktør og ta betaling av de reisende. Damplokomotivene var imidlertid dyre i drift, så besparelsene var ikke tilstrekkelige. Dertil kom at jernbanen var i ferd med å miste sitt landverts transportmonopol fordi dette var også tiden da veinettet begynte å ble bygget ut og en rekke landeveisbussruter ble opprettet. Bilen var kommet over barndomstadiet. Konkurranseforholdet gjorde at jernbanen måtte tilby de reisende noe bedre enn småtogenes gamle langsomme damplokomotivene og noen tilårskomne vogner. Motorvognene kunne stoppe ofte og med små krav til utstyr, så de mange veikryssholdeplassene oppstod. Det var nesten slik at de som ville med motorvogntoget kunne stille seg opp ved en planovergang og gi signal om at man ville være med. De første motorvognene ble derfor anvendt for lokaltrafikk over kortere strekninger og med mange stopp. Dette var jernbanens svar på landeveisbussen.
Også elektriske motorvogner - typene 2, 4 og 5.
Type 2-sett på Filipstad i 1931
Lokaltrafikken rundt Oslo ble på 1920-tallet utført med lokomotiv og vogner fordi trafikken var stor nok til det. På Drammenbanen og Hovedbanen gikk lokaltogene med elektrisk drift, trukket av lokomotiver av henholdsvis type El 1 og El 5. Også her tenkte man på muligheten av motorvogner, men da av en helt annen type enn de lette bensinmotorvognene som gikk på de trafikksvake strekningene. En motorvogn rundt Oslo måtte kunne trekke flere vogner, og den måtte kunne styres fra en annen vogn uten å behøve å bruke tid på å skifte om på rekkefølgen av vognene. Dermed oppstod den første elektriske motorvogntypen, Co-m type 2 (senere Cmeo type 2, type 102, og fra 1956 Bmeo type 62), som var på størrelse med en helt vanlig personvogn med boggier med teakkledning utvendig. Fire stykker ble levert i 1931/32 til lokaltrafikken mellom Oslo og Sandvika. Man tok åtte av vognene som allerede ble brukt i lokaltogene og bygde dem om til såkalte «ledningsvogner», og fire av disse igjen ble utstyrt med førerrom i den ene enden. Ledningen det var snakk om, var styreledninger som gikk fra styrevognene i den ene enden av motorvogntoget til motorvognene i den andre enden. Et motorvognsett for elektrisk drift kom derfor til å bestå av en motorvogn, en mellomvogn og en styrevogn. Disse gikk som en fast 3-vognsenhet, og lokføreren skiftet kjøreretning på hele togsettet ved bare å skifte førerrom. En slik 3-vognsenhet ble lenge standarden for elektriske motorvognsett ved NSB.
Noen få år senere ble Østfoldbanen nærmest Oslo elektrifisert, og til denne lokaltrafikken og til Hovedbanen konstruerte man en litt modernisert versjon av type 2, nemlig type 5 som fikk platekledning i stedet (bygget 1936-39). Som ved Drammenbanens lokaltog, tok man eldre lokaltogsvogner og gjorde dem om til mellomvogner og styrevogner. Disse var teakkledne og av en noe mer oppreist fasong enn de nye type 5-motorvognene (senere Cmeo 105, og fra 1956 Bmeo type 65), slik at motorvognene for disse nyere vognene dels kom til å skille seg mer fra resten av motorvognsettet enn for den første type 2. Dette preget ble forsterket da en neste serie b av type 5 ble bygget fra 1941, for disse ble utstyrt mer avrundet og strømlinjeformet. En serie c på 22 vogner ble bygget mellom 1949 og 1952. Denne serien skilte seg utseendemessig endel fra serie a og b, med blant annet med faste vinduer utført med treramme og med lufteklaffer øverst. Serie a og b hadde store vinduer der noen kunne skyves et stykke ned.
I mellomtiden (1935) var Hardangerbana blitt åpnet, og som elektrisk bane fra starten. Denne ble utstyrt med egne elektriske motorvogner (ferdige i 1934) særskilt egnet for de sterke stigningene på opp til 35 ‰ som denne sidebanen ble bygget med. Dette var også en to-retnings boggivogntype med platekledning, og de tre vognene fikk betegnelsen type 4, så 104 og fra 1956 Bmeo type 64. Disse vognene ble i hovedsak benyttet på Hardangerbana hele sitt driftsliv fram til persontrafikken ble nedlagt i 1985, men en av vognene kunne tidvis også være i bruk på den enda brattere Flåmsbana.
Typene 3, 6 og 7.
For de ikke-elektrifiserte strekningene skjedde det også en utvikling på 1930-tallet mot boggivogner med førerrom i begge ender, og etterhvert også med på hengt vogn med førerrom (styrevogn).
Først kom en liten serie med bensinmotorvogntype som ytre sett i mangt lignet på den elektriske type 2, ble bygget for Vossebanens lokaltrafikk, antagelig til erstatning for de første tyske vognene fra 1920-tallet. Typen ble betegnet Cmo type 3, og senere ombygget til dieseldrift. Fra 1956 ble den benevnt type 83 men hadde da forlatt Vossebanen og endte sitt virksomhet på Skreiebanen.
Den neste typen ble langt mer tallrik, nemlig de såkalte «Vi-kan» settene, offisielt Cmo type 6 (fra 1956 Bmdo type 86) i 1938. Navnet kom seg av at de ble vist fra på en utstillng med navnet «Vi kan!». Dette var lettmetallvogner. Typen ble bygget i et stort antall over mange år og en rekke varianter. De fikk etterhvert styrevogner slik at de ble like enkle å snu retning på som de elektriske vognene. De fikk en utbredelse over nær sagt hele jernbanenettet som ikke var elektrifisert, og gikk en periode i den såkalte «Nordlandsekspressen» mellom Trondheim og Lønsdal. I 1941 ble det laget en lettere vogntype særlig egnet for baner som ikke tålte særlig tungt materiell. Disse ble benevnt Cmo type 7 (fra 1956 Bmdo type 87), men fikk aldri styrevogner. Derimot ble det bygget en rekke svært korte og lette godsvogner for akkurat denne vogntypen, kalt «koffert», og hensikten var nettopp å øke plassen til kofferter og annen reisegods. Dette inntoget en dieselmotorvogner fra slutten av 1930-tallet gjorde at dampdrift kunne reduseres i noen grad.
Lyntogene type 106 og 8.
Under krigen ble det påbegynt to mer prestisjefylte motorvognprosjekter, ett for elektrisk drift (type 106) og ett for dieseldrift (type 8). Dette var de såkalte lyntogene i kremgult og dypblått som så dagens lys i 1945 for begge driftsarter. Det ble byget fire sett av hver type, og de skulle brukes på hovedstrekningene fra Oslo og mot Trondheim, Bergen, Kristiansand og Göteborg. Lyntogene fikk flotte skilt med navn og byvåpen hengt opp på vognsiden for å fortelle hvor de gikk. Her forsøkte NSB å vise vei ut av mellomkrigstiden depresjon med feiende flott strømlinjeformet materiell som var satt opp til å gå i 120 km/t. Typene ble i 1956 til type 66 (elektrisk) og type 88 (diesel). Dieselvognene slet litt med dårlig motorer, så de ble byttet ut etter noen år. Det ble også bygget en lett modernisert b-utgave så sent som i 1958, slik at det til sammen var 6 dieselsett. Alle var 3-vognsett som vanlig for elektriske motorvogner, men for dieselmotorvognene var dette eneste gangen de ble bygget som 3-vognsett. Dieselsettene var heller ikke utstyrt med styrevogn, men med en motorvogn i hver ende og en mellomvogn i midten. Dieselsettene ble tatt ut av drift i 1970 etter å ha blitt brukt på Rørosbanen de siste fem årene omtrent. De elektriske settene gikk den siste tiden på Vestfoldbanen og ble tatt ut av drift derfra i 1977.
Type 9 og 10, overtatt av tyskerne etter krigen.
Tyskerne trengte jernbanen til sine formål, og hentet opp ganskje mye rullende materiell fra Tyskland i løpet krigsårene. Ved freden i mai 1945 ble dette materiellet stående igjen i Norge, og Norge beholdt det som krigsbytte eller krigserstatning, forvaltet av Direktoratet for sivilt beredskap. Etter noen år, ble materiellet formelt overdratt Norges Statsbaner, selv om selvsagt hadde brukt materiellet hele tiden.
Blant dette materiellet var det også fem dieselmotorvogner bygget i 1934 med akselrekkefølge C'2', og seks dieselelektriske vogner bygget i 1935-36 med akselrekkefølge 2'Bo', samtlige bygget i lettmetall. Vognene var ukurrante i forhold til de norske, men ble brukt i den grad man klart eå holde liv dem. Innen 1958 var alle utrangerte. Hos NSB fikk de betegnelsene Cmdo type 9 og Cmdeo type 10. Noen av type 10-vognene ble ombygget for internt bruk og fantes helt til ut på 1970-tallet i Stavanger jernbanedistrikt.
Moderniseringstypene 11 og 107.
De vellykkede motorvogntypene 6 og 5 (105) fra slutten av 1930-tallet ble forsøkt videreført i to lett moderniserte utgaver rundt 15 år senere. Dieselmotorvognutgaven ble levert i 1955 og 1956, i en serie på 10 vogner som fikk betegnelsen Cmdo type 11. De var beregnet for noe mer langkjøring enn type 6, med sine mer normale seter i grupper på 2+2 på hver side av midtgangen og med bord i mellom. Type 6 hadde til sammenligning omslagbare seterygger 3+2 i bredden, slik ved type 5 og tilhørende mellom- og styrevogner. Her kunne altså de fleste alltid sitte med kjørereteningen selv i nærtrafikken rundt Oslo. De elektriske vognene av type 107 var imidlertid utstyrt med samme omslagbare setetype som type 5, og skilte seg fra type 5c med en litt annerledes motorboggikonstruksjon (banemotorer i boggiramme i steden for såkalte sporveisopphengte motorer) og hele vindusruter.
Omlitreringen 1. juli 1956.
Alle jernbanene som var tilsluttet den europeiske jernbaneunionen UIC endret klassebetegnelser samtidig i 1956. Da ble tredje klasse oppgradert til annen klasse, og de tidligere første og annen klasse ble slått sammen til første klasse. I flere land var første klasse i praksis bare brukt til spesielle vogner, så i realiteten hadde det for vanlig reisende nesten bare vært to alternativer: 2. eller 3.klasse. Et viss felles litrasystem i Europa var det også, i og med at vogner av første klasse startet med litrabokstaven A, 2.klasse med B, 3. klasse med C.
For motorvognenes del ryddet NSB også opp i typebetegnelsene som hadde vært litt usystematisk og uryddig siden motorvognene kom inn i personvognstystemet sånn litt fra siden på 1920-tallet. I 1956 samlet man alle forbrenningsmotorvognene i typenummer på 80 og 90-tallet, og da slik at man la 80 til det tidligere typenummeret. Noen få typer som var på vei ut fikk ikke nytt typenummer. Dermed oppstod det noen hull i serien. Tilsvarende gjorde man med de elektriske vognene ved å starte på 60-tallet. Også der tok man utgangspunktet i typenumrene fra 1930-tallet, eller man kan si at man tok det daværende typetallet på 100-tallet og trakk fra 40.
Man kan spore tilbake flere litraskifter for motorvognene i årene 1924-1956. For å få oversikt over dette ganske kronglete landskapet følger her en tabell over alle normalsporte motorvogner ved NSb i årene 1924 – 1956, og hvordan deres litra og typebetegnelser endret seg i disse årene. Forbrenningsmotorvognene ble nummerert fra 18201 og framvoer, og de elektriske fra 18501 og framover, med to unntak: De to første elektriske vognene fra 1931 ble først nummert 18223-224 fordi man tydeligvis ikke skjelnet mellom motorvogntypene i starten. Så kom noen i NSB tydeligvis på andre tanker, for allerede samme året ble de omnummerert til 18501-02.
Et tomt felt med – betyr at typen ikke eksisterte som motorvogn på det tidspunktet. «t.» brukes som forkortelse for «type». Står det flere linjer i en celle, betyr det at det skjedde ombygginger av typen innen perioden. En ren formell omlitrering i perioden er markert med > foran det endrede litraet.
Elektriske motorvogner for mellomdistanse, type 68.
Med utgangspunkt i type 67, bestilte NSB fra Skabo og NEBB en motorvogntype for lengre kjørestrekninger. Teknisk utrustning var temmelig lik type 67, men de var gearet 100 km/t i motsetning til bare 70 km/t for type 67. Setene og innredningen ellers var også beregent for lengre kjørestrekninger. De ble levert i to utgaver, a og b, bygget i 1956-58 (68.01-21) og 1960-61 (68.22-30). Et motorvognsett av type 68a bestod som vanlig av en motorvogn (Bmeo 68a), en mellomvogn (Bo3h type 1) og en styrevogn (BFo3c type 1). Et b-sett bestod av motorvogn (Bmeo 68b), en mellomvogn (Bo3i type 1) og styrevogn (BFo3d type 1). Mellomvogna for b-settet, Bo3i, fikk såkalte flyseter, hvilket hevet komforten vesentlig og var helt på høyde med det beste NSB kunne by på tidlig på 1960-tallet.
Motorvogner brukt ved NSB og Flytoget.
Av de elektriske motorvognene brukes type 69 og 72 til lokaltog, type 71 for Flytoget, type 70 for mellomdistanse tog og type 73 for ekspresstog.
Av dieseltogene brukes type 92 og 93 for både lokaltrafikk og langdistansetrafikk på Rørosbanen, Meråkerbanen og Nordlandsbanen. Y1 brukes på Bratsbergbanen.


Løkken Verk.
Løkken Verk er et tettsted i Meldal kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Løkken Verk oppsto da det i 1652 ble funnet kobbermalm i området. Navnet Løkken er hentet fra en gård som da lå på stedet.
Malmforekomsten på Løkken Verk var opprinnelig på omtrent 30 millioner tonn, og var den største forekomst av kobberholdig svovelkis som er funnet i Norge. Det var gruvedrift i området fra 1654 til 1987. Fram til 1845 foregikk den på kobber, med røsting og smelting av kobbermalm. I 1851 ble driften omlagt til kisdrift der kisen som ble eksportert hovedsakelig var råstoff for svovelsyreproduksjon.
Etter at produksjonen ble stoppet i 1853 ble driften gjenopptatt i 1891. I perioden 1931–1962 ble det produsert elementært svovel og kobbermatte etter «Orkla-prosessen» av kobberholdig kis. Denne virksomheten foregikk i smelteverket på Thamshavn. Historien om gruvedrifta er skildret på Orkla Industrimuseum som ligger på Løkken Verk.
Gruvedrifta ble fra 1904 drevet under navnet Orkla Grube-Aktiebolag, som senere ble det store industrikonsernet Orkla. Fremdeles pleier Orkla å sende nyansatte på studietur til Løkken for å lære om det som er grunnlaget for bedriftens historie.
a> gjennom Løkken.Jernbanestrekningen Thamshavnbanen har endeholdeplass på Løkken Verk. Den ble bygget for å frakte kopperkis fra Løkken Verk til Orkdalsfjorden, men er nå en museumsjernbane og frakter turister.
På folkemunne kalles stedet gjerne Løkken, men det offisielle navnet er Løkken Verk. En person fra Løkken Verk kalles en «løkkenbøgg».


Storås.
Storås er et tettsted i Meldal kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved riksveg 65 og elva Orkla. Stedet ligger åtte kilometer nordvest for kommunesenteret Meldal.
Stedet har et sagbruk, Meldal Trelast AS. Storås er kjent for Storåsfestivalen, som er en av Norges største rockefestivaler.
Bygda Storås ble kåret til årets mest kreative bygd av Nationen i juni 2008.


RIB.
En RIB eller RHIB (fra engelsk "rigid-inflatable boat", «stiv-oppblåsbar båt» eller "rigid-hulled inflatable boat", «stiv-skroget oppblåsbar båt») er en båt med fast, formet skrog og fleksible, oppblåsbare slanger langs relingen. Båttypen er meget stabil og sjødyktig fordi den oppblåsbare slangen gjør at båten ikke mister flyteevne selv om store mengder vann skylles ombord.
Skroget i en RIB kan være laget av stål, tre, aluminium eller, mer vanlig, en kombinasjon av tre for strukturen og glassfiber for overflaten. Skroget er formet for å øke båtens ytelse og planingsegenskaper.
Den oppblåsbare slangen er laget av en gummibelagt, syntetisk duk og gir båten lett og sikker oppdrift i vannet, samtidig som den fungerer som en fender. Slangen er ofte inndelt i flere kamre, hver med en ventil for å tilføre eller tappe luft, for å minske virkningen av en punktering.
Båttypen brukes blant annet som livbåter, redningsbåter, militære stridsbåter, politibåter, samt som fritidsbåter.
Utvikling.
Båttypen er en videreutvikling av gummibåten, både når det gjelder form og materialbruk i skroget og i pongtongmaterialer. Harde materialer i skroget gav mulighet for dypere V-form i baugen som gav bedre dynamiske egenskaper og større fartspotensial. Samtidig ble bunnen mindre sårbar. Underveis i utviklingen er nye materialer tatt i bruk, fra kombinasjoner av skrog i glassfiber og gummipongtonger via forskjellige syntetmaterialer i hele konstruksjonen til rene metallkonstruksjoner.


Virgilijus Alekna.
Virgilijus Alekna (født 13. februar 1972 i Terpeikiai) er en litauisk friidrettsutøver.
Den 2,00 m høye Alekna har vært i verdenseliten i diskos i et tiår. Han har fremfor alt hatt mange dueller med tyskeren Lars Riedel. I 1990-årene vant Riedel de aller fleste internasjonale mesterskapene. Etter flere visitter på seierspallens lavere trinn, kunne Alekna endelig stige til topps under OL 2000 i Sydney. Fire år senere forsvarte han den olympiske tittelen i Athen, men først etter at mannen som kastet lengst, ungareren Robert Fazekas, avla en positiv dopingprøve.
I 2003 vant Alekna verdensmesterskapet i Paris, og gjentok bedriften under VM 2005 i Helsingfors. Aleknas personlige rekord er på 73,88 m.
Alekna var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.


Datsun.
Datsun er et bilmerke som ble produsert av Nissan Motor Co. i Japan fra 1932 til 1984. Etter dette ble bilene markedsført under navnet Nissan.
Datsun-merket kommer tilbake som Nissans billigmerke fra 2014, i første omgang bare på noen markeder som Indonesia, India og Russland.
Historie.
Virksomheten endret navn til Kwaishinsha Motorcar Co. i 1918, og igjen, i 1925 til DAT Motorcar Co. Året etter fusjonerte det Tokyo-baserte selskapet med det Osaka-baserte Jitsuyo Jidosha Co., Ltd. og fikk navnet DAT Automobile Manufacturing Co. Ltd.
I 1931 ble den første bilen bygget under navnet DATSON («Sønn av DAT»), men den siste stavelsen ble raskt endret til «sun» da «son» også betyr «tap» på japansk.
Datsun i Norge.
Datsun var utbredt i Norge, og på 1970-tallet lå de nest etter Toyota i markedsføring av biler. Spesielt populære modeller i Norge var Datsun Cherry (A-serie), Datsun Sunny (Y-serie), Datsun Violet (J-serie), Datsun Bluebird (B-serie), Datsun Laurel (L-serie) og Datsun Cedric (C-serie).
I Norge er det en klubb for de som er interessert i gamle Datsun-biler. Den heter PMC Registeret.


Lars Riedel.
Lars Riedel (født 28. juni 1967 i Zwickau) er en tysk friidrettsutøver. Han er en av tidenes beste diskoskastere.
Han ble olympisk mester i diskos under OL 1996 i Atlanta, og har i tillegg blitt verdensmester hele fem ganger.


Ulefoss.
Ulefoss er et tettsted og administrasjonssenteret i Nome kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og har navn etter Ulefossen der Eidselva løper ut i Norsjø. Nome kommune er et resultat av en kommunesammenslåing av Lunde og Holla (Ulefoss) i 1964.
Navnet ble på 1400- og 1500-tallet skrevet "Wolufos", "Wluefos", "Wllffoß" og "Vlefos". Det er usikkert hva som er betydningen av førsteleddet i navnet.
Geografi.
Ulefoss ligger i regionen Midt-Telemark, som opprinnelig omfatter kommunene Bø, Sauherad, Nome og Notodden, men som i dag først og fremst assosieres med et interkommunalt samarbeidsområde for de tre førstnevnte kommunene.
Tettstedet ligger på sørvestsiden av Norsjø (15 moh.), på begge sider av den 11 m høye Ulefossen. De geologiske forholdene består opp til ca 150 moh av marin leire og sand. Det meste av dette er dyrkbar mark. Høyere enn dette er det et skogbevokst grunnfjellsterreng. Området har også interessante forekomster av rombeporfyr.
Eidselva og Norsjø var hovedpulsåren i lokalsamfunnet helt tilbake til den første bosettingen. Avhengigheten av vassdraget tok ikke slutt før utbyggingen av veinettet, og de mulighetene for motorisert vare- og persontransport dette senere ga. Landskapet omkring Ulefoss’ sentrum er dominert av jord- og skogbruksnæringer. Dette er områder som også i dag ligger i tilknytning til Norsjø eller den vestlige delen av Skiensvassdraget, dvs. Eidselva. I det spredt bebodde Landsmarka, øst for Ulefoss, er næringsgrunnlaget, bortsett fra det som hentes inn ved pendling, i hovedsak jakt, fritidsfiske og skogbruk.
Infrastruktur og offentlig tjenestetilbud.
Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn med sagbruksdrift fra 1400-tallet og gruve- og jernverksdrift fra 1600-tallet. Jordbruksnæringen dominerer omlandet og Søve videregående skole (tidligere Telemark Landbruksskole) er lokalisert på stedet.
Ulefoss og omegn tilsvarer Holla kirkesogn som omfatter Holla kirke (oppført 1868), Romnes kirke (oppført ca. år 1100) og Holla kirkeruin (egentlig Holden gamle kirke, antatt oppført omkring 1100). Frelsesarmeen, Jehovas Vitner og Pinsebevegelsen er også representert med egne forsamlinger i bygda.
Skolekretsen på Ulefoss omfatter Ulefoss skole (1. til 7. klasse) og Holla ungdomsskole. Høsten 2009 ble Fen og Helgen skoler nedlagte, og elevene herfra ble overført til Ulefoss skole. Telemark fylkesbibliotek ligger på Ulefoss.
Riksvei 36 går like utenfor Ulefoss sentrum med tilknytning sørøstover til Grenland og nordvestover gjennom Bø i Telemark til Seljord. Reiseavstanden til Grenland er ca 30 minutter med bil eller buss, og noe kortere den andre veien mot Bø. Riksvei 359 går fra Ulefoss vest-nordvestover via Lunde mot Bø i Telemark. Ulefoss mangler jernbane. Lunde stasjon, ca. 11 km fra Ulefoss, også i Nome kommune, er nærmeste jernbanestasjon (Sørlandsbanen).
Bandak-Norsjøkanalen.
Bandak-Norsjøkanalen er øvre, vestlige del av Telemarkskanalen. Den binder Vestvannene sammen med Norsjø. Bandakkanalen har tre sluseanlegg i Holla-delen av Nome: Ulefoss sluser med tre kammer, Eidsfoss sluser med to kammer, og Vrangfoss sluser med fem kammer.
Ulefoss ble et knutepunkt for innlandsskipsfarten fra 1852, da hjuldamperen SS «Statsraad Stang» ble satt i trafikk mellom Fjærekilen sør i Norsjø og Hiterdal, dvs. Heddal og Notodden. Fra Ulefoss kunne man da ta hesteskyss til Strengen, nederst i Flåvatn, og hjuldamperen SS «St. Olaf» videre herfra til Dalen.
Kanaliseringen foregikk i to omganger. Først ble Norsjø-Skienkanalen bygget (perioden 1854-61). Den forbinder Norsjø (15,3 moh.) med Skienselva og havet. Deretter bygdes Bandak-Norsjøkanalen (1887–1892). Den åpnet vannveien fra Dalen ved Bandak (72 moh.) til Norsjø. Kanalene har vært viktige turistattraksjoner fra de ble bygget. Spesielt Bandakkanalen fikk fart på turismen, ved siden av at den ble markedsført som en snarvei fra øst til vest i Norge. Bandakkanalen ble av reisemagasiner omtalt som «Verdens 8. underverk» da den ble åpnet.
Som transportåre for mennesker, varer, dyr og tømmer hadde Bandak-Norsjøkanalen og Norsjø-Skienkanalen svært stor betydning frem til vegbygging og motorisert veitransport etter hvert overtok. Nedgangen for kanalene begynte alt i tiden fra Første verdenskrig, inntil Bandakkanalen etter annen verdenskrig etter hvert helt mistet sin rolle som kommersiell transportåre. Norsjø-Skienkanalen beholdt sin status som transportåre for industrien på Notodden og Ulefoss, samt for tømmerfløting, frem til 1990-tallet. Siste tømmerslep i Norge gikk fra Notodden til Skien i 2005. Da hadde tømmerfløtning pågått i mer enn 1000 år, i organisert form i mer enn 350 år.
I dag er det småbåter, i tillegg til kanalbåtene MS «Victoria», MS «Henrik Ibsen» og MS «Telemarken» som i sommerhalvåret trafikkerer Telemarkskanalen, fra Skien til Dalen i Tokke kommune. Avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen tas på en del av avgangene. MS «Victoria» har vært i kanaltrafikk i Telemark siden 1882, og er således 10 år eldre enn Bandakkanalen.
Telemarkskanalen består av ialt 18 slusekammer, og er 105 km lang. Fra Bandak til havnivå er høydeforskjellen på i alt 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss, rett nord for Ulefoss, som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m, noe som gjør Vrangfoss til Norges nest største sluseanlegg m.h.t. høyde, etter Brekke sluser i Haldenkanalen.
Et industrisamfunn.
a> med bergartene angitt. Søve gruver er tegnet inn som svart sirkel.
Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, Ulefos Jærnverk, lokalisert ved Eidselvas utløp i Norsjø. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, Cappelen og Aall. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs Bandakvassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området. På 1500-tallet var det oppgangssagene, drevet av kraft fra et vannhjul, som muliggjorde foredling av massivt tømmer til blant annet byggmaterialer. På 1600-tallet startet også utvinningen av jernmalm fra det vulkanske Fensfeltet noen kilomenter lenger sør. Dermed var grunnlaget for Ulefos Jærnverk (tidl. Holden Jærnverk) lagt. Ulefos Jernværk ble etablert så tidlig som i 1657, men sagbrukene på begge sider av elven, drevet på basis av privilegier gitt av danskekongen, har en historie helt tilbake til 1500-tallet. Jærnveket har hatt en rekke ulike eiere, bl.a. slekten Løvenskiold, som satt som eiere i perioden 1726-1833. Verket og eiendommene ble i 1835 kjøpt av Diderik Cappelen fra Skien og har siden vært eid av hans etterkommere i familien Cappelen
Det mineralrike Fensfeltet, få kilometer fra Ulefossen, skaffet malm til jernverket. Også gruvedriften her ble, i merkantilistisk tradisjon, drevet på basis av privilegier fra Kronen. I den tidlige fasen ble produksjonen av jern gjennomført ved hjelp av trekull, produsert blant annet av de lokale bøndene. Senere ble energien fra fossen utnyttet, først til produksjonen av jern så til smelteprosessen. Familien Cappelen eier i dag Ulefos Jernværk (siden 1835), i tillegg til kraftverkene Ulefoss og Vrangfoss og store skogeiendommer. Familien Aall sitter også på skogeiendommer, og drev frem til 1960-tallet storstilt verkstedsindustri på det som kalles Sagsiden av Ulefossen. Restene av denne verkstedsindustrien ble spredt på andre eiere og deler av den omfattende dørproduksjonen videreføres i dag av Ulefos Brug (tidligere Aall-Ulefos Brug). I tillegg holder karosserifabrikken Istrail Ulefoss AS (tidligere Ulefoss Karosserifabrikk) til i Aall-Ulefos’ gamle verkstedslokaler.
Krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet, kan sies å ha vært både prematur og samtidig i forhold til krisen som rammet verft- og verkstedsindustriene i Norge på slutten av 1960- og særlig på 1970-tallet, og som blant annet førte til en omlegging av den direkte intervensjonalistiske industripolitikken Arbeiderpartiet hadde ført etter krigen. Denne formen for industripolitikk fikk et skudd for baugen med konkursene i Tandberg Radio og krisen i Rekstenrederiet (jfr. Hilmar Reksten). Det er imidlertid forsket lite på krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet.
Gruvedriften på Ulefoss.
I perioden fra 1650 til 1929 ble det utvunnet jernholdig dolomitt til Ulefos Jernværk i Fensfeltet. Nedleggelsen av gruvedriften i 1929 utløste en langvarig krise i ulefossamfunnet, og et stort antall gruvearbeidere ble stående uten arbeid. I en periode fra 1953 til 1965 ble det brutt søvitt og dolomitt i Søve gruver for utvinning av grunnstoffet niob ved Norsk Hydro på Herøya. Under andre verdenskrig hadde den tyske okkupasjonsmakten startet opp med gruvedrift i Søvefeltet, rett ved Ulefoss og de gamle malmgruvene i Fensfeltet (Søve gruver). Målet var å utvinne niob til legering i Tysklands terrorraketter V1- og V2. Over 200 mann hadde sitt arbeid i og rundt gruvene ved fredslutningen i 1945. Utvinningen av niob kom likevel ikke i ordinær drift i løpet av krigen. Og i 1947 ble driften avviklet og anleggene revet. Ny driftet startet opp fra 1951. Det statseide Norsk Bergverk A/S holdt driften gående frem til 1965. Denne gangen var det den amerikanske romfartsindustrien som etterspurte niob. Driften baserte seg da også på en avtale med USA der prisen på niob ble fastsatt lang over markedsnivå frem til 1957. Bakgrunnen for dette var amerikanernes ønske om å bygge opp store lagre av potensielle og antatt verdifulle mineraler. Etter hvert som lagrene ble fylt opp, og andre produksjonsanlegg utvidet sin drift, falt prisen på metallet utover på 1950-tallet. Prisen på niob dumpet i 1963 og utløste følgelig avviklingen av Norsk Bergverks drift i 1965 og en ny krise i gruvesamfunnet på Ulefoss. Mer enn hundre mann mistet arbeidet i perioden fra 1963 til 1965. Ved nedleggelsen i 1965 stod 40 mann uten jobb. I dag eies hovedsakelig rettighetene til drift i de gamle gruvefeltene av familien Cappelen og Søve videregående skole.
Thoriumforekomst på Ulefoss.
Den siste tiden er det rettet en del fokus mot den store forekomsten av det radioaktive grunnstoffet thorium i Fensfeltet utenfor Ulefoss. Ulike næringsinteresser har kommet på banen og mutet områder som har forventede forekomster av stoffet. Bakgrunnen for den økte interessen er kjennskapen til ny teknologi som på sikt kan gjøre det mulig å benytte thorium i fremstillingen av renere former for atomkraft. Teknologien er i dag bare tilgjengelig på et teorietisk plan, og dagens regjering (2008) har vedtatt å ikke utrede mulighetene for satsning på thoriumsenergi i Norge. Drift av feltet, med tanke på å utvinne stoffet til forskning eller til videreforedling i andre land, er imidlertid ikke faset ut som en mulighet. Kommersiell drift på stedet ligger imidlertid innenfor et tidsperspektiv på femti til hundre år, i første omgang er det derfor tale om forskning og bare i mindre grad tale om anleggsdrift.
Godseierkultur.
Ulefos Hovedgaard har vært i familien Aalls eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av Telemark Museum. Hovebygget regnes for å være Napoleonstidens arkitektoniske hovedverk i Norge. Bygget ligger på et høydedrag nord for Ulefoss sluser, eller det som kalles Sagsiden av Eidselva. Bygningene ble oppført i 1807 (etter en byggeperiode på ca. 5 år) av godseier Niels Aall, bror av Jacob Aall på Næs Jernverk ved Tvedestrand, og var i utgangspunktet sommerresidens for familien Aall.
På sørsiden av Eidselva ligger den gamle herregården Holden med et fredet, privat parkanlegg som bla. inneholder et minnesmerke over maleren August Cappelen utført av Dyre Vaa (1952). Gården har fra 1835 tilhørt familien Cappelen som også eier Holla Gård, Telemarks største gårdsbruk, Ulefos Jernværk og vannkraftrettigheter i området. I tillegg ligger det ubebodde slottet Koinor i Holdenparken. Hovedhuset på Holden var opprinnelig en lang, lav bygning fra ca 1730 oppført i slaggsten fra Jernværket. Hovedbygningen ble ombygd og utvidet i 1850-årene. Det var verkseier Severin Diderik Cappelen som da fikk iverksatt en stor ombygging, etter planer utarbeidet av byarkitekt Hother Bøttger i Skien. Hovedbygningen har nå tre fløye. Gårdsplassen er flankert av hovedfløyen på nordsiden i to etasjer og stallfløyen på sørsiden. Taklinjen mot gården er sammenhengende og ligger ni meter over grunnen i alle tre fløyer. Mot nord har hovedbygningen en stor terrasse ut mot parken.
Paternalisme.
Verks- og godseiernes tilstedeværelse har hatt sosial og kulturell betydning for utformingen av ulefossamfunnet på mange plan. De tette båndene mellom bønder/arbeidere og godseierne fra 1600-tallet fikk sin konkrete og formelle utforming ved bruken av tvangsarbeid (hoveri) i forbindelse med brenselproduksjon til jernverket fra 1600-tallet. I tillegg kommer det relativt store – i norsk sammenheng – antall leilendinger på gårdene til familiene Cappelen og Aall. Utover dette har uformelle herredømmerelasjoner preget samfunnet, illustrert ved de prangende godsene på den ene siden og de enkle arbeiderbrakkene og husmannsplassene på den andre. Det kan imidlertid ikke ha vært tale om føydalisme på Ulefoss, selv om enkelte føydale trekk var tilstede. Etter industrialiseringen på 1600-tallet er det mer presist å beskrive de utstrakte avhengighetsbåndene mellom leilending, arbeider og godseier som paternalisme. Samfunnets øverste far (pater) og velgjører, gods- og brukseieren, holdt sin hånd over arbeidsselgerne i bytte mot arbeidernes lojalitet gjennom plikter og lydighet. Både politisk og kulturelt. Mønstret ble tydelig under storflommen på Ulefoss i 1860 og senere gjennom arbeidernes moderat linje ved stortings- og lokalvalg helt opp til 1940-tallet. Vannmassene fra elven truet i 1860 jernverket, men takket være innsatsen fra bydefolket, som i samlet flokk bygget en voll mot elva, ble verket reddet. Lokalbefolkningens oppofrelse ble deretter belønnet av Severin Diderik Cappelen som fikk oppført en ny kirke i 1867 (Holla Kirke). Et annet trekk ved paternalismen har vært at kapitalen aldri har blitt upersonlig i bygda, den har alltid vært nært knyttet til ett eller flere navn. En forutsetning for kollektiv handling i arbeiderbevegelsen var nettopp at slike personlige bånd forsvant og at kapitalen gikk fra å være et konkret individ til en forestilling om ideologi, det vil si kapitalismen. Dette kan være med på å forklare hvorfor arbeiderne på Ulefoss ikke ble radikalisert i perioden før og etter første verdenskrig, slik tilfellet var ved de nyere industribyene i Norge.
Den tidlige industrialiseringen, med sagbruk (frem til 1970-tallet), jernverk (i dag smelteverk) og gruvedrift (i nesten 300 år til 1920-tallet og igjen fra 1942 til 1965), har gitt Ulefoss et sosiokulturelt særpreg. Den tidlige proletariseringen av ulefossamfunnet ført da heller aldri til politisk radikalisering, slik tilfellet var blant arbeiderne i de nylig industrialisert byene Notodden, Rjukan samt i noe grad i Grenland i første halvdel av 1900-tallet. Et forhold det er forsket mindre på er rallarenes betydning som mulige radikaliserende kraft i forbindelse med de omfattende anleggsarbeidene ved byggingen av Telemarkskanalen.
Arbeiderkultur.
Ulefossamfunnet er til tross for tre arkitektonisk ekstravagante slott, mer enn noe preget av arbeiderkultur. Sentrumsområdet er dominert av røde arbeiderbrakker satt opp av familien Cappelen på 1800-tallet og fremover. På nordsiden av sentrumskjernen ligger Øvre Verket, en klynge fredede arbeiderboliger fra 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Området omfattet opprinnelig flere boliger enn de som er bevart, samtidig som en lignende bebyggelse ved det som ble kalt Nedre Verket er revet. En konsekvens av at familien Cappelens arbeiderboliger var rødmalte har vært at svært få ”selveiende” arbeidere har oppført eller malt sine hus i rødt på stedet. Dette gjelder fortsatt i 2010. På Lanna, langs Eidselva, ligger den gamle sentrumskjernen. Her er de fleste boligene oppført med små verksteds- eller butikklokaler i førsteetasje. Det var her de "små, men frie holdt til" som den lokale visesangeren Bernt Solvoll synger i sin ode til Lanna. Her lå også Folkets Hus (Arbeidern), med kino og forsamlingslokaler. "Folkets hus”-institusjonen ble avviklet i forbindelse med byggingen av Ulefoss Samfunnshus på 1970-tallet. Ulefoss og omegn arbeiderforening (UOA), som eide Arbeidern, er en av landets eldste arbeiderorganisasjoner. UOA hadde opprinnelig en tilknytning til partiet Venstre, noe som er symptomatisk for den modererende paternalismetradisjonen. Sentrum ligger i dag på området kalt Ringsevja-Øra og forflyttet seg gradvis fra Lanna i retning Ringsevja fra 1950- og 60-tallet. Sentrumsmoderniseringen ble rammet da riksveien ble lagt om. Med byggingen av Ulefoss Sentret ved inngangen til 1990-tallet startet en ny forskyving av sentrum fra Ringsevja mot det drenerte og utfylte myrområdet på Øra rett ved den nye riksveien. Klemt mellom det fremvoksende handelssentrumet i Bø og Grenlandsområdet, kombinert med presset fra en den nye servicekapitalismen, måtte imidlertid de fleste selvstendige håndverkere og handelsfolk på Lanna og Ringsevja gi opp sin virksomhet fra 1970-tallet.
Bygda kalles gjerne «Trillebårbyen» med henvisning til den utstrakte bruken av dette «transportmidlet» på starten av 1900-tallet, da handelen blomstret som følge av det yrende folkelivet Telemarkskanalen brakte med seg. Ulefossinger er også kjent for å ha brukt trillebår når de fraktet fyringsved hjem fra Verket i tidligere tider. Arbeiderne ved familien Cappelens jernverk og/eller sagbruk fikk kappved til fyring som del av det paternalistiske forholdet mellom verkseier og arbeider (se ovenfor). Det som er verdens antatt største trillebår i jern står utstilt ved det vernede arbeiderstrøket Øvre Verket på Ulefoss.
Klassestruktur.
Ulefoss er fortsatt et industrisamfunn. Antallet personer ansatt i industrien, enten på Ulefoss, eller som pendlere til Grenland og andre steder, ligger i dag over landsgjennomsnittet. Antallet personer med høyere utdanning ligger på den andre siden et stykke under landsgjennomsittet. I dag er imidlertid Nome Kommune største arbeidsgiver i området, i tillegg har det vært en vekst i deler av småborgerskapet, som følge av at større bedrifter (Aall-Ulefoss) er splittet opp, og lokaler der større virksomheter holdt til er overtatt av mindre verksteds- og anleggsfirmaer. Veksten i private servicenæringer og leverandører til den tradisjonelle industrien på Ulefoss har vært mindre enn ved lignende samfunn som Årdal, Notodden, Rjukan eller Grenland. Dette har sin årsak i at det industrielle miljøet relativt sett er lite, samtidig som miljøet har vært dominert av tradisjonelle, gamle næringer som sagbruk og jernverk. Samtidig har verkstedsindustrien som ble grunnlagt av familien Aall vist seg levedyktig i nye former og under nye eiere. Men det sosiale mellomsjiktet er fortsatt marginalt, noe som demonstrerer at Ulefoss fortsatt er et klassedelt samfunn, preget av manuelt arbeidende mennesker på den ene siden og overdådig rikdom hos et lite mindretall på den andre. Holla historielag har de siste tiårene hatt fokus på å dokumentere arbeidernes levekår og bevaringen og fredningen av Øvre Verket har vært et forsøk på å bevare kunnskapen om arbeidernes liv og leven i et unikt arbeidersamfunn.
Fritidstilbud og frivillighet.
Den største ideelle foreningen på stedet er Ulefoss Sportsforening (USF), stiftet i 1895. De største undergruppene er i dag fotball, håndball og ski, men sportsforeningen har også anlegg for tennis og sandvolleyball. USF stiller lag i alle aldersgrupper for fotball og har et A-lag representert i 3. divisjon. USF drifter også en egen lysløype og et omfattende nettverk av skiløyper ved Landsmarka. Ulefoss Skolekorps har lange tradisjoner i bygda og marsjerer først i både 1. og 17. maitogene hvert år, i tillegg eksisterer fortsatt seniorkorpset Ulefoss Musikkorps som bistår skolekorpset både med opplæring og ved ulike opptredener. Det frivillige foreningslivet omfatter dessuten et aktivt historielag; Holla Historielag, Holla Jeger- og fiskerforening, Ulefoss Atletklubb, Holla Pensjonistlag, Holla Skytterlag, Nome Veteranvogn Forening og Ulefoss Rotary Klubb. Ulefoss Hallen (1995), som ligger i tilknytning til Ulefoss Samfunnshus, er det sentrale samlingspunktet for bygdas frivillige lag og foreninger, men også for det kommunale kulturtilbudet, med Kino og forsamlingslokaler.
Deler av festivalen Viser ved kanalen arrangeres hvert år på Ulefoss og i Lunde.


Tirunesh Dibaba.
Tirunesh Dibaba etter seieren på 10 000 m under VM 2007 i Osaka.
Tirunesh Dibaba (født 1. juni 1985) er en etiopisk friidrettsutøver, og verdensrekordholder på 5 000 meter. Hun er tre ganger olympisk mester og fire ganger verdensmester.
Under VM 2003 i Frankrike, da hun var 18 år, vant hun gull på 5 000 meter, og under OL 2004 i Athen vant hun bronse på 5 000 meter. Under VM 2005 i Helsingfors tok hun gull på 10 000 meter. Denne gangen kunne hun feire tredobbelt etiopisk triumf sammen med Berhane Addere og søsteren Ejegayehu Dibaba. Hun gjentok bedriften og ble på nytt verdensmester på 10 000 meter under VM 2007 i Osaka.
Det foreløpige toppunktet i karrieren kom da hun vant gullmedalje på både 5 000 og 10 000 meter under OL 2008 i Beijing. Ved OL 2012 i London forsvarte hun OL-gullet på 10 000 meter,


Brutto.
Brutto er en modifiserende benevnelse som benyttes for å angi at en enhet beskrives "før fratrekk". Brutto brukes ofte i sammenheng med netto som betyr "etter fratrekk".
Historikk.
Det har sin opprinnelse kommer fra det latinske brutus som betyr "rå", og som har sammenheng med en vare eller et produkt som ikke er bearbeidet.
Benyttelse.
Det benyttes i flere sammenhenger, blant annet innen handel for å definere pris og vekt.


Netto.
Netto er en modifiserende benevnelse som benyttes for å angi at en enhet beskrives etter fratrekk. Netto brukes ofte i sammenheng med brutto som betyr før fratrekk.
Historikk.
Netto kommer av det latinske ordet nitidus som betyr fin, ren, bar. Netto brukes i forretningssammenheng om en vare eller post som er bearbeidet, eller hvor øvrige omkostninger eller kostnader er fratrukket.


Eunice Barber.
Eunice Barber (født 17. november 1974 i Freetown i Sierra Leone) er en fransk friidrettsutøver. Barber konkurrerer i sjukamp og lengde og er en av de fremste konkurrentene til svenske Carolina Klüft.


MOWAG Duro.
Duro 6×6 i irsk tjeneste
Duro er et lett kjøretøy med firehjulstrekk eller sekshjulstrekk, opprinnelig utviklet av sveitsiske Bucher-Guyer. Rettighetene eies nå av sveitsiske MOWAG.
Kjøretøyet er i militær tjeneste som feltvogn, sambandsbærer (radiovogn), ambulanse eller spesialkjøretøy i blant annet Sveits, Venezuela, Storbritannia og Malaysia. Sivile brukere inkluderer kraft- og skogbruksselskaper. Fram til 2004 var 3.600 eksemplarer solgt.
Kjøretøyene har permanent trekk på alle hjulene, firetrinns automatisk girkasse, fordelingsgirkasse med lavserie, automatiske differensialsperrer av type Torsen i både fordelingskassen og differensialene, hjuloppheng av De Dion-type med skruefjærer og skivebremser montert på differensialene.
I Norge stilte firmaet Sigurd Stave Maskin AS Duro på Transport 2001-messen på Sjølyst. Det virker som om interessen var laber, for deretter ble det stille rundt Bucher Duro i Norge.


WS-I.
Web Services Interoperability Organisation (WS-I) er en internasjonal organisasjon som ble opprettet i 2002 for å fremme bruk av Web services og interoperabilitet mellom implementasjoner fra ulike leverandører.
WS-I fremmer bruk av Web services ved å utvikle ulike 'profiler', som definerer hvordan IT-utviklere skal bruke og kombinere grunnleggende Web Services standarder som SOAP, WSDL m.fl.
I styret for WS-I sitter de største amerikanske programvareleverandørene, bl.a. IBM, Microsoft, Oracle, BEA, SAP og Sun.
Norsk medlem i WS-I: Kantega.


Liberty Alliance.
Liberty Alliance, også kjent som Project Liberty, er et bredt sammensatt industrikonsortium som utvikler spesifikasjoner og standarder for webføderasjoner, basert på teknologier og standarder for identity management og web services.
Den opprinnelige Project Liberty ble etablert i 2002, og de første spesifikasjonene beskrev scenarier for Federated Single sign-on basert på SAML.
I styret for Liberty Alliance sitter store internasjonale selskap, bl.a. Nokia, Ericsson, Vodafone, France Telecom, Fidelity, General Motors, IBM, Intel, HP og Sun.
Norsk medlem i Liberty Alliance: Kantega.


Kajsa Bergqvist.
Kajsa Bergqvist (født 12. oktober 1976 i Sollentuna) er en tidligere svensk friidrettsutøver, nærmere bestemt høydehopper.
Idrettskarriere.
Bergqvist kommer fra en familie med friidrettsinteresse, faren Gunnar var deltaker under Sommer-OL 1972 i München (110m hekk). I barndommen prøvde hun fotball, volleyball, badminton, svømming og langrenn. Fra cirka tiårsalderen begynte hun med friidrett. Etter å ha prøvd ulike grener, spesialiserte hun seg med 15 år innen høydehopp.
På 1990-tallet hadde hun en sterk motstander i Sverige, "Emilie Färdigh", som måtte legge opp på grunn av skader 1998. Deretter var Bergqvist Sveriges klart beste hoydehopper. Fra 1995 til 1999 studerte hun ved Southern Methodist University i Dallas, USA og vant to ganger høydekonkurransen i de amerikanske studentmesterskapene (1997 og 1999).
Hun slo for alvor gjennom internasjonal i 2000, da hun ble europeisk mester innendørs i begynnelsen av året og bekreftet sukseen med bronse under Sydney-OL. I 2001 ble hun verdensmester innendørs og under sommersesongen tok hun bronse i VM i Edmonton. Året 2002 ble hennes sterkeste sesong med 14 seiere i 17 stevner, blant annet tok hun sølv i innendørs VM og ble Europameister utendørs.
I juli 2004 røk hun akillessenen under en konkurranse og rett før OL i Athen. Hun kom tilbake i 2005 og ble verdensmester under VM i Helsingfors 2005, en klart fortjent medalje etter å ha vært den dominerende høydehopperen i verden i flere år på rad. For den prestasjonen ble hun tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje.
På 4. februar 2006 under Hochsprung mit Musik stevnet i Arnstadt, Tyskland, satt Bergqvist på første forsøk en innendørs verdensrekort som fortsatt er gjeldende: 2,08 m og hun slettet dermed Heike Henkels 2.07 m rekord fra 1992. Hoppet er en cm under utendørsverdensrekorden til Stefka Kostadinova og fortsatt gjeldende (mars 2011).
Etter idrettskarrieren.
Etter en skuffende 2007 sesong la hun opp. Hun er gift og jobber blant annet som ambassadør for UNICEF og IAAF. Studiene i USA ga en bachelor innen økonomi og reklame. Hun har etter idrettskarrieren gjort en sommelierutdannelse og har begynt som vinimportør til Sverige.


David Foster Wallace.
David Foster Wallace i 2006.
David Foster Wallace (født 21. februar 1962 i Ithaca, New York, død 12. september 2008 Claremont, California) var en amerikansk forfatter. Han var en av de mest omtalte og anerkjente av yngre amerikanske forfattere de siste ti årene. Wallace debuterte med "The Broom of the System" i 1987 fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen "Infinite Jest" i 1996. Den blir av mange betraktet som Wallaces største litterære prestasjon. Hans siste skjønnlitterære utgivelse var "Oblivion" (norsk tittel: "Glemsel").


Jean-Patrick Nazon.
Jean-Patrick Nazon (født 18. januar 1977 i Épinal) er en fransk syklist som ble profesjonell i 1997. Hans styrke er å spurte.
Meritter.
Tour de France: 1. plass, Etappe 20
Tour de France: 1. plass, Etappe 3
Paris-Nice: 1. plass, Etappe 1


Patrik Sjöberg.
Patrik Sjöberg (født 5. januar 1965 i Göteborg) er en tidligere svensk høydehopper.
Sjöberg er innehaver av europarekorden med 2,42 m som også var verdensrekord i over et år. Han satte ny verdensrekord i Stockholm 30. juni 1987 da han hoppet én centimeter høyere enn Igor Paklins to år gamle rekord på 2,41. Dette resultatet gir ham andre plass på listen over tidenes fremste høydehoppere, han er bare slått av kubaneren Javier Sotomayor, som har verdensrekorden med 2,45. I 1985 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje.
Har senere innrømmet bruk av kokain, men dette var etter endt friidrettskarriere.


Callington.
Callington (kornisk Kelliwik) er en by i Cornwall, England. Den ligger mellom Kit Hill og Bodmin Moor i distriktet Caradon.
I det 18. århundre var Callingtonområdet et av de viktigste gruveområder på de britiske øyer. Det fantes blant annet sølvforekomster i Silver Valley rett utenfor byen. Det er mange spor etter denne aktiviteten, men all gruvedrift er nedlagt. Ved Hingston Down drives fortsatt et stort granittbrudd.
Det gikk tidligere en sidegren av jernbanelinjen mellom Tavistock og Plymouth med Callington som endestasjon. Denne ble nedlagt i 1960-årene. Nærmeste togstasjon er siden det i Bere Alston.


Klimanormaler.
Klimanormaler er gjennomsnittsverdier for ulike værelementer, f.eks temperatur og nedbør.
I meteorologisk og klimatologisk forskning er det vanlig å referere til 30 års normaler på forhåndsdefinerte perioder. Disse periodene er definert av Verdens meteorologiorganisasjon. Normalene utarbeides av de nasjonale meteorologiske institutt, i Norge er det Meteorologisk Institutt.
Nå (2005) brukes normaler beregnet på data for 1961 – 1990.


Sleggekast.
Sleggekast er en friidrettsøvelse der målet er å kaste en tung stålkule som er festet til en stålvaier med et håndtak i enden.
Som i andre kastøvelser er formålet å kaste kulen lengst mulig. Utøverne gir kulen størst hastighet, og dermed kastlengde, ved først å rotere den 7,257 kg (4 kg for kvinner) tunge kulen rundt hodet flere ganger mens de står stille, og deretter rotere sammen med sleggen før den slippes i den fremre enden av kastsirkelen.
Sleggekast har stått på herrenes øvelsesprogram siden OL 1900, men IAAF godkjente ikke sleggekast som offisiell kvinneøvelse før i 1995. Sleggekast for kvinner sto på det olympiske programmet for første i gang under OL 2000 i Sydney, ett år etter at øvelsen kom med i verdensmesterskapet.
Gjeldende verdensrekord for herrer ble satt av Jurij Sedykh med et kast på 86,74 m under EM i friidrett i Stuttgart i 1986. Kvinnerekorden innehas av Anita Wlodarczyk, som kastet 77,96 m under VM i Berlin 22. august 2009.
Formålet i slegge er å kaste ei stålkule med streng og håndtak så langt som mulig. Kastet er et resultat av farten slegga oppnår ved at kasteren snurrer rundt sin egen akse i høy hastighet. Desto raskere slegga går (bestemmes av kroppsrotasjon og radius fra kroppen ut til slegga), desto lenger vil slegga gå.
Kastet blir utført fra en betongring med en diameter på 2,135 meter, som av sikkerhetsmessige årsaker er plassert inne i et bur med kraftig netting rundt. For at et kast skal være gyldig, må kasteren bli stående i ringen til slegga har landet (og deretter gå ut bak i ringen). Slegga må også lande innenfor kastsektoren.
I dag bruker de fleste gode kastere to til tre forberedende svinger over hodet, etterfulgt av fire rotasjoner (en rotasjon består grovt sett av en ettbensfase (selve rotasjonen) og tobensfasen (der slegga kan påføres kraft).
Forberedende sving.
Formålet med forberedende sving er å få slegga opp i fart og inn i riktig bane, slik at overgangen til den første rotasjonen ikke skal bli for brå. For de som kaster med fire rotasjoner, bør banen være flatest mulig i disse svingene. For de som kaster med tre eller færre rotasjoner, er det ikke nødvendig med like flat bane. To eller tre forberedende svinger er det vanligste.
Første rotasjon.
Mange velger å kalle den første rotasjonen en kontrollrotasjon. Dette gjør de for å få slegga ordentlig inn i banen, men de oppnår samtidig en viss akselerasjon. De fleste som kaster med fire rotasjoner, går den første rotasjonen på tå, slik at de ikke tråkker utenfor sirkelen. Noen kastere har overkroppen litt foroverbøyd i den første rotasjonen, for å oppnå en lengst mulig radius. Den ungarske kasteren Adrián Annus kaster på denne måten.
Andre, tredje (og fjerde) rotasjon.
De neste rotasjonene har hovedsakelig én hensikt, nemlig å oppnå størst mulig hastighet. Slegga kan bare akselereres i én av kastets deler. Denne fasen kalles tobensfasen, og er den fasen der begge føttene er i kontakt med underlaget. Da kan man nemlig «dra» slegga ned mot bakken og skape ekstra fart. Under denne prosessen er det viktig – og vanskelig – å holde overkroppen så rett som mulig. Gjør man ikke det, vil slegga slå ned i bakken, slik at man mister kontrollen og får kastet ødelagt.
For å kunne skape optimal fart i tobensfasen, bør man gjøre ettbensfasen (der slegga drar oss rundt og mister fart) kortest mulig. Dette oppnår man ved å lande tidligst mulig på begge bein. Da får man utnyttet hele den veien ned der man virkelig skaper fart. Lander man så sent at slegga nesten har nådd sitt laveste punkt, mister slegga mye kraft, fordi kasteren ikke får mulighet til å skape den farten som trengs for å kaste langt.
Utkastet.
Den siste fasen i kastet er også viktig, tidspunktet da man slipper slegga i riktig kastretning. Utkastet skal være nesten som et forsøk på å hoppe, uten at man letter fra bakken. Det er fordi man skal tenke «opp» og ikke fram. Da blir det lettere å stå i ringen, fordi man får ut hele kraften oppover, og blir ikke dratt ut etter slegga. I utkastfasen er det også viktig å være sterk, særlig i bein og ryggsøyle. Slegga kan nå ha en fart på opptil 100 km/t, og en kraft på opptil 300 kilo. Dette skal kasteren med størst mulig kraft trekke opp fra lavpunktet og slippe i riktig retning for å få størst mulig fart før slegga slippes. Skriket mange kastere kommer med, skyldes altså denne kraftanstrengelsen under kampen mot gravitasjonskreftene.
I utkastet er det alfa og omega å være rett i ryggen, og få slegga til å være så nær kroppen som mulig. Lener man seg forover, vil kastet sannsynligvis bli dødt, fordi man ikke får ut all kraften i slegga, og fortsetter rotasjonen. Et godt tegn på at man har fått ut hele kraften, er at kasteren blir stående med hendene over hodet.


Atombombene over Hiroshima og Nagasaki.
Atombombene over Hiroshima og Nagasaki var to atombomber sluppet over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki den 6. og 9. august 1945. Bombene drepte minst mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres slitt med senskader som kreft og misdanninger.
Bakgrunn.
a> er et av minnesmerkene over bombingen av Hiroshima med atombombe
En viktig grunn til å bruke bombene var ønsket om å tvinge Japan til å overgi seg uten vilkår. Selv om mange ledende japanere var på gli til å kapitulere, hadde de ikke gått med på de de alliertes ultimatum om å gjøre det uten vilkår.
Den 15. august, ni dager etter det første atomangrepet og seks dager etter det andre, sendte den japanske regjering en formell kapitulasjon til USA. USA hadde oppnådd det de ville, men en grufull katastrofe som skulle plage ofrene i årene som kom, var igjen.
Militæret valgte ut flere strategiske mål for bombene: Kyoto, Hiroshima, Yokohama, Kokura, Niigata og kanskje keiserpalasset i Tokyo. Kyoto ble tatt av denne listen på grunn av de mange gamle templene i byen. Nagasaki var et sekundærmål.
Hiroshima hadde under hele krigen vært en viktig militærby med hovedkvarteret for det sørlige forsvaret av Japan og flere militære lager. Nagasaki var en stor havn og industriby som også spilte en stor rolle i den japanske krigsinnsatsen.
Bombene.
Bombingen av Nagasaki 9. august 1945
«Fat Man» blir plassert på en tilhenger i august 1945.
I de tre og et halvt årene som USA hadde vært med i andre verdenskrig hadde landet satset på å utvikle en atombombe sammen med Storbritannia og Canada. Under det hemmelige Manhattanprosjektet gjennomførte USA 16. juli 1945 Trinityprøvesprengningen, som var verdens første kjernefysiske prøvesprengning.
De to bombene som skulle brukes over de japanske byene fikk tilnavn: Hiroshimabomben ble kalt «Little Boy», og Nagasakibomben «Fat Man» på grunn av den runde fasongen.
«Little Boy» var en fire tonn tung bombe med en kjernefysisk ladning på uran-235. «Fat Man» veide fire og et halvt tonn, og den kjernefysiske ladningen besto av plutonium-239.
Eksplosjonen over Hiroshima.
Klokken 8.15 ble Little Boy sluppet av bombeflyet Enola Gay og eksploderte 580 meter over bakken. Bomben laget en ildkule på over en million grader Celsius som på et sekund fikk en diameter på 280 meter. Overflatetemperaturen kom opp i grader og skapte en sterk, varm trykkbølge som smeltet kjøretøy og bygninger og gjorde mennesker og dyr til støv.
Et ukjent antall mennesker døde momentant. Andre ble skadet direkte av gammastråling eller indirekte av trykkbølgen eller av bygninger som raste sammen. Ved slutten av 1945 regner en med at av de 250– innbyggerne i Hiroshima var døde. Rundt bygninger ble jevnet med jorden i eksplosjonen.
Eksplosjonen over Nagasaki.
Bombeflyet Bockscar skulle egentlig gått til Kokura, men byen var dekket av skyer og røyk. Niigata lå for langt unna, ettersom drivstoffet begynte å bli knapt. I stedet dro flyet til sekundærmålet Nagasaki. Skydekket lettet nok til at det kunne slippe bomben «Fat man» klokken 11:02. Den eksploderte like over den ytre bydelen Urakami, der Urakamikirken, den største domkirken i Øst-Asia, lå. Målet var den T-formede broen, men bomben traff noen hundre meter lenger borte, ved Shima sykehus.
av hus innen to kilometer fra senteret ble jevnet med jorden. Men denne bomben hadde industriområder som hovedmål og ble sluppet utenfor byen. Derfor ble tapet av menneskeliv mindre enn i Hiroshima, selv om denne bomben hadde mye mer sprengkraft.
Ved slutten av året var mennesker som hadde opplevd angrepet, døde.
Argumenter mot og for bombingen.
Motstandere av bombingen mener at Japan var i ferd med å overgi seg. Man mener òg at det hadde vært mulig å demonstrere bombene uten å bruke dem mot mennesker. Det argumenteres også med at USA hovedsakelig slapp de to bombene for å avskrekke sovjeterne, da forholdet til Sovjet allerede var i ferd med å bli dårlig.
De som mener det var riktig å bombe, hevder at Japan fremdeles var kampdyktig, og at en invasjon av landet ville kreve hundretusener allierte soldater og millioner av japanske liv. En demonstrasjon av bomben kunne medført at de japanske styrkene var bedre forberedt i fall den faktisk måtte brukes. En forlengelse av krigen ville også koste liv i andre land som var okkupert av Japan, som Kina.
For krigsfanger i Japan – blant dem om lag 900 nordmenn – var det liten tvil: De takket bombene for å ha reddet deres liv.
Bomben over Nagasaki ble likevel ikke den siste bomben som ble sluppet over Japan. 14. august ble Kumagaya utsatt for «konvensjonell» bombing, som medførte at 45 % at byen ble ødelagt – mens Nagasaki slapp noe billigere unna med 40 % ødeleggelse.
"Hibakusha".
Like etter det blendende lyset og trykkbølgen fra atombombene kom bybranner som ødela mange av de gjenværende trehusene. Menneskene som hadde overlevd opplevde både raske og langdryge ettervirkninger. Fellesnevner på de som ble påvirket av bomben på japansk er "hibakusha", og de er ennå en egen gruppe som kan oppleve å bli utstøtt, ikke få arbeid og ha problemer med å stifte familie i Japan.
Strålesyke tok livet av omkring innbyggere fra Hiroshima innen året var omme. Barn som ble født etter angrepet, særlig de som hadde vært utsatt for stråling som fostre, kunne ha store misdannelser. Brannsår fra bombingen som en trodde var friske kunne plutselig hovne opp og bli til tykke, stygge keloide arr.
Fra rundt 1950 økte antallet tilfeller av leukemi blant de som hadde blitt stråleskadet, og fra rundt 1955 økte antallet på flere andre typer kreft, som bryst-, lunge- og skjoldbruskkjertelkreft.
Minnesmerker.
De to byene ble bygget opp igjen og er i dag preget av moderne japansk arkitektur. I hver av dem er det likevel satt av plass til minne om atombombene og til støtte for fred. De har også museum som dokumenterer bomben.
Utenfor muséet i Hiroshima er en åpen plass med en fredelig dam der en flamme brenner for fred på jorden. Byen har flere minnesmerker, blant annet et tilegnet barna som døde av bomben, symbolisert av Sasaki Sadako.
Det mest gripende minnesmerket er likevel atombombekuppelen, et bygg som var like under hyposenteret til bomben men likevel ble stående. Bygget, som opprinnelig var en utstillingshall i vestlig stil, har fått en sterk symbolverdi, og er omdøpt til Atombombekuppelen. I 1996 ble det satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv, på tross av protester fra USA og Kina.


Saltash.
Saltash (kornisk Essa) er en by i Cornwall, England. Den ligger i den sørøstlige delen av grevskapet, på den andre siden av elven Tamar fra Plymouth.
I angelsaksisk tid lå det flere små bosetninger i området, hvorav særlig Trematon og Burraton er kjent. Kort tid etter normannernes erobring i 1066 ble det reist en festning av typen "motte-and-bailey" omkring 2 km fra Trematon. Det var slottsherren i Trematon som grunnla markedet i Saltash i det 12. århundre.
Saltash fikk den første av flere havner i fjordene som strekker seg inn fra Plymouthsundet. Den fikk derfor jurisdiksjon over ferdsel på vannet i hele dette området, en ordning som holdt seg helt til 1901.
Under den engelske borgerkrigen 1642–1646 var det flere ganger trefninger i Saltash.
Flere kjente roere har kommet fra Saltash. Den mest berømte av dem er antagelig Ann Glanville, som mellom 1830 og 1850 stilte i en rekke konkurranser i en båt med fire årer rodd av kvinner fra Saltash. De vant de fleste av konkurransene, også mot mannlige team.
Det lille huset som Mary Newman, sir Francis Drakes kone, bodde i er bevart og står i nærheten av elven.
Isambard Kingdom Brunel anla en bro over Tamar ved byen, Royal Albert Bridge. Den sto ferdig i 1859, regnes som et av hans mesterverk.


Torpoint.
Torpoint (kornisk Penntorr) er en by i Cornwall, England. Den ligger på den andre siden av Hamoaze i forhold til Plymouth.
Byens navn kommer fra "Tar Point" («Tjæreodden»), et navn som ble gitt til område fordi man drev med tjæring av skip der. Det ble bygget en primitiv form for tørrdokk, hvor skip ble seilt under ved høyvann slik at de la seg over på siden og kunne tjæres ved lavvann. Selve byen ble grunnlagt av sir Richard Carew-Pole i det 18. århundre. Den vokste som en følge av at arbeidere ved verftet i Devonport bosatte seg der, og antallet innbyggere økte enda mer da Royal Navy åpnet treningsbasen HMS Raleigh på vestsiden av byen.
Torpoint er forbundet med Plymouth og Devonpoint med tre ferger. De trekker seg selv over ved hjelp av lenker. Lenkene senkes under overflaten mellom turer, slik at annen skipstrafikk kommer gjennom sundet.


Hundedagene.
Hundedagene, eller røtmåneden, er etter vår kalender fra 23. juli til 23. august. Ifølge folketroen har mat lett for å råtne i denne perioden, og hunder har lett for å bli gale.
I oldtidens Egypt observerte man at Hundestjernen (også kjent som Sirius) startet sin stigning samtidig som at Nilen begynte å stige og den varmeste tiden på året startet. Man trodde stjernen var skyld i elvens stigning og kalte den påfølgende måneden (den tiden da solen passererer gjennom Løvens tegn) for hundedagene.
Dette uttrykket spredte seg etter hvert over hele verden, mest til kulturer knyttet til kysten, men også til bondekulturer.
I tradisjonen heter det at all mat har lett for å råtne eller mugne denne perioden, og mang en husmor vil bare riste oppgitt på hodet over den som prøver å piske kremfløte i hundedagene. Det heter seg også at hunder har lett for å bli ville og gale, og at fluene øker i antall. Tiden er også mye brukt i forbindelse med værspådommer: Er det fint vær 23. juli, holder det seg fint ut hundedagene. Tilsvarende, hvis det regner 23. juli vil det regne den kommende måneden.
En del andre fenomener er også typiske for hundedagene, bl.a. er det vanlig med en voldsom oppblomstring av glassmaneter i fjordene.
Det er også vanlig at Sjøhund, kanskje mer kjent som Nordisk Kjempenise, trekker inn mot strendene for å jakte på brisling.
Temperaturen i sjøen er høy i denne perioden, og næringsinnholdet i vannet er lavt på grunn av algevekst, noe som kan føre til at detritus og annet organisk materiale flyter opp, men disse sammenhengene er dårlig dokumentert eller ikke i det hele tatt.
Mange mener også at vepsen blir ekstra hissig og tilstedeværende i denne perioden og at sår vil ha vanskelig for å gro. Generelt kan man si at noen av trekkene som omtales ved hundedagene handler om vær og natur, mens andre er mer folklore, som går på at mange ting kan «gå på tverke» i denne perioden.


Ezekiel Kemboi.
Ezekiel Kemboi Cheboi (født 25. mai 1982 i Matira) er en kenyansk friidrettsutøver, vinner av 3000 meter hinder under OL 2004 i Athen.
Kemboi begynte ikke med friidrett før han sluttet skolen, og vant det afrikanske juniormesterskapet i 2001 til tross for at han falt.
I 2002 kom Kemboi på andre plass i Commonwealth-lekene. I det afrikanske mesterskapet løp han inn til en fjerdeplass, men dette ble endret til bronsemedalje etter at vinneren, Brahim Boulami fra Marokko ble utstengt på grunn av dopingmisbruk.
Under VM 2003, hadde Kemboi en knallhard duell med sin tidligere landsmann Saif Saaeed Shaheen, som nå løp for sitt nye land Qatar. Til slutt vant Shaheen med mindre enn ett sekunds margin. Kemboi vant OL-gull i Athen i 2004 foran to landsmenn Brimin Kipruto og Paul Kipsiele Koech, etter at Shaheen ikke fikk lov til å delta, men hadde så noen magrere år. Under VM i Helsingfors, måtte Kemboi igjen ta til takke med sølvmedaljen bak den utilnærmelige Shaheen, og også under VM 2007 i Osaka ble det sølv i en trippelseier; Brimin Kiprop Kipruto gull og Richard Kipkemboi Mateelong tok bronse. I OL 2008 ble Kemboi bare nummer sju, tross seier i det kenyanske uttaksløpet, men etter 2008 har han vært blant verdens to-tre beste. Han vant gull i en spurt med fire løpere under VM i Berlin 2009, og hadde årsbeste i verden, og han vant to stevneseire i Diamond League-sesongen 2010, hvor han imidlertid bare deltok i fire løp og derfor gikk glipp av muligheten til å slå Paul Kipsiele Koech sammenlagt. Han fikk også sølv i det afrikanske mesterskapet 2010, bak Richard Kipkemboi Mateelong.


Hybrid.
Hybrid er et begrep som benyttes til å beskrive en blanding mellom ulike arter.
Definisjon.
En hybrid er et dyr eller en plante med foreldre som tilhører to ulike arter.
Foreldreartene til en hybrid må nødvendigvis være nært beslektet, slik som f.eks. ulv og prærieulv og løve og tiger. Arter som står fjernere fra hverandre vil ha for forskjellig gensett til at de vil kunne produsere levedyktige fostere, slik som ulv og rødrev eller løve og gaupe.
Hybridegenskaper.
Hybrider vil ofte være større og sterkere enn sine foreldrearter, et fenomen som kalles "hybrid vigour" på engelsk. Mekanismene bak er ikke kjent, men kan skyldes at uheldige genkonstelasjoner som finnes hos alle arter blir brutt opp ved kombinering av to forskjellige gensett. Denne effekten brukes ofte i landbruket for å få fram planter med større avlinger. Muldyr (som er hybrider mellom esler og hester) er et eksempel på samme effekt.
Hybrider lever ofte kortere enn sine foreldre. Dette skyldes muligens at genene for immunsforsvaret ikke gir skikkelig beskyttelse mot en del aldringseffekter som kreft. En annen mulighet er at kjempeveksten og vitaliteten i hybrider «bruker opp» kroppens ressurser fortere enn i vanlige individer.
Hybrider er oftest – men ikke alltid – sterile, slik som muldyr eller mulesler. Denne effekten skyldes som regel ulikt antall eller konfigurasjon av kromosomer, som gjør meiosen (kjønnsdeling) vanskelig. Hos mange hybrider vil noen kjønnsceller være fertile og andre ikke. Det er av ukjente grunner oftest hunnene som er forplantningsdyktige.
Hybrider versus bastarder.
En bastard er en blanding mellom to underarter, varianter eller raser. Selv om mange kaller avkom etter vanlig ulv og hund for en ulvehybrid, blir altså ikke avkommet en ekte hybrid, men snarere en bastard (ulvebastard). Dette fordi vanlig gråulv og hund er underarter av samme art. Hybridiseringseffekter som "hybrid vigour" forekommer likevel hos mange bastarder.
En hybrid er per definisjon et avkom etter to ulike arter. I henhold til definisjonen på en art vil en hybrid ha «nedsatt fittness», det vil si at det vil ha mindre sjanse til å klare seg enn ublandede individer av foreldreartene. Problemet med å bestemme hva som er bastarder og hva som er hybrider er at «art» ikke er en fastsatt kategori. Det finnes alle varianter av overgangen mellom underarter og arter. Hva som er en hybrid og hva som er en bastard blir derfor i noen grad et skjønsspørsmål.


Restormel.
Restormel (kornisk Rostorrmoel) var et administrativt distrikt i Cornwall, England. Det hadde navn etter Restormel slott. Administrasjonssenteret var St. Austell.
Restormel har et vennskapssamarbeid med Ditmarsken i Tyskland.


Ulvehybrid.
En ulvehybrid oppstår bare når en ulv får avkom med et dyr fra en annen art. Begrepet "ulvehybrid" blir ofte benyttet i feil sammenheng. Avkommet blir ikke en hybrid dersom avkommet er etter to underarter av samme art, f.eks. mellom vanlig gråulv og hund. Da er avkommet å forstå som en bastard.
En ulvehybrid kan f.eks. være et avkom etter "Canis lupus" (gråulv) og "Canis latrans" (prærieulv) eller "Canis lupus familiaris" (hund) og "Canis rufus rufus" (vanlig rødulv).
Såkalte ulvehybrider (blandinger der ulv inngår) er forbudt å holde i Norge. Med ulvehybrid mener myndighetene alle blandinger der ulv inngår, uansett blandingsforhold..
Saarloos Wolfhound er eneste hybrid tillat i Norge. Denne er ikke ulik de tsjekkoslovakiske ulvehundene som er forbudt.


Buktafestivalen.
Buktafestivalen er en musikkfestival som arrangeres i juli hvert år i Telegrafbukta i Tromsø. Festivalen ble arrangert første gang i juli 2004.
Historien.
Festivalen ble arrangert for første gang i 2004, men historien kan trekkes enda to år tilbake i tid til North of Nowhere festivalen som ble arrangert to ganger ved Åsgård i Tromsø. Festivalen var basert på dugnad og tuftet på idealene om at arrangementet skulle være rusfritt og gratis.
I november 2003 ble North of Nowhere kåret til årets rockfestival av Norske Rockfestivaler (bestående av medlemsfestivalene til Norsk Rockforbund) ved festivalfagrådet i Fredrikstad. Den samme helgen ble ideen om en større og mer seriøs festival første gang luftet. Før julen 2003 var North of Nowhere historie og Buktafestivalen et faktum.
På den første Buktafestivalen i 2004 så 5 000 publikummere store norske artister som Sondre Lerche, Madrugada, Span og BigBang i idylliske omgivelser i løpet av to varme julidager.
I 2005 ble det satset høyere, med internasjonale navn som Phoenix (FR), Supersuckers (US) og The Soundtrack of Our Lives (SE). I takt med at ambisjonene ble skrudd opp noen hakk økte også publikumstallet i 2005 til 11 000 besøkende. Samme året tok Buktafestivalen opp tradisjonen fra North of Nowhere og ble kåret til årets beste rockfestival av Norsk Rockforbund.
I 2006 fortsatte utviklingen, og arrangementet ble utsolgt to uker før avvikling og 13 000 publikummere fikk med seg blant annet Motörhead (UK), Danko Jones (CAN), Håkan Hellstrøm (SE), Mew (DK), Kaizers Orchestra, DumDum Boys og Seigmen.
I det fjerde året ble festivalen utvidet fra to til tre dager, noe som gjorde det mulig å booke flere artister og gi enda flere mennesker muligheten til å oppleve festivalen. Mange vil nok huske 2007 som det året når Iggy & The Stooges gjestet Tromsø.
I 2008 utvidet Buktafestivalen til to scener og totalt 28 band sto for store musikkopplevelser i løpet av tre fantastiske solværsdager i juli. Festivalen var utsolgt alle dagene og i overkant av 20 000 publikummere fikk med seg blant annet Patti Smith (US), Woven Hand (US), Leningrad Cowboys (FI), Kent (SE) og Raga Rockers.
Festivalområdet har en daglig kapasitet på 6 000 og har totalt to scener.
Stiftelsen.
Bukta – Tromsø Open Air Festival er en ideell stiftelse med årsmøtet som høyeste organ. Årsmøtet velger nytt styre for ett år av gangen, bestående av styreleder og fire styremedlemmer. Styret arbeider innenfor de retningslinjer og økonomiske rammer som vedtas av årsmøtet. Administrasjon utgjør totalt to og et halvt årsverk – fordelt på festivalsjef og produsent/markedsansvarlig i 100% stilling og PR-ansvarlig i 50% stilling.
Festivalsjef for Buktafestivalen er Robert Dyrnes.
Avvikling.
Det frivillige engasjementet er essensielt for gjennomføringen av festivalen. Under Buktafestivalen i 2008 var i overkant av 400 frivillig involvert i avviklingen av arrangementet.
I 2005 innledet Buktafestivalen et samarbeid med Kafé X i Tromsø. Kafeen er et nettverkstilbud for tidligere rusmisbrukere. Samarbeidsprosjektet mellom Kafé X og Buktafestivalen har utviklet seg gradvis de siste årene og under Buktafestivalen i 2008 jobbet nærmere 50 personer med tilknytning til kafeen som frivillige under arrangementet.
I tillegg til festivalens hovedarrangement som er kveldskonserter torsdag, fredag og lørdag har festivalen siden starten invitert til formiddagskonsert på lørdag under festivalhelgen.
Dette arrangementet er gratis, rusfritt, har fri aldersgrense og en sterk familievennlig profil.
Siden starten i 2004 har norske artister som Superfamily, Magnet, Turboneger, Madrugada og HGH gjestet formiddagskonserten, i tillegg til lokale band som Fingerprince, Desert Highway, Vishnu og Turdus Musicus.
Artister 2011.
Dette året etablerte man den tredje Buktascenen, Little Henrik.
Artister 2009.
I 2009 avlyste Fu Manchu fordi de hadde glemt at de skulle i studio, The Blacksheeps avlyste fordi en i bandet ble syk og Hellbillies avlyste fordi gitarist Aslaug Haugen brakk armen da han falt ned fra scenen på Skippaguriifestivalen. Med andre ord var 2009 det verste avlysningsåret til da. Som erstatter for Hellbillies kom det nord-norske bandet Senjahopen.
Artister 2008.
I 2008 kom scene nr. 2, Paradisbukta- scenen. Og med det kunne man ha enda flere band på programmet.


St. Austell.
St. Austell (uttales "s'norsel", kornisk Sen Ostell) er en by i Cornwall, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Restormel, og er Cornwalls største by etter befolkningstall med i overkant av 21 000 i sentrum; i tillegg kommer noen verdslige sogn i utkanten som tilhører byen.
Byen var det første stedet i Europa hvor leire til produksjon av porselen ble tatt ut, og det var denne industrien som førte til at den begynte å vokse. Leiren ble sendt til Charlestown, som er nærmeste havn. Det tas fortsatt ut porselensleire, men siden 1980-årene har næringen hatt nedgangstider.
Turisme har blitt en stadig viktigere næringsvei. Det som særlig trekker tilreisende er strendene i nærheten, og Eden Project, biosfærer hvor man har planter fra hele verden, i et av de nedlagte leirtakene.


Jack Johnson.
Jack Johnson er et svært vanlig navn i USA


Jack Johnson (bokser).
John Arthur «Jack» Johnson (født 31. mars 1878 i Galveston, Texas, død 10. juni 1946) var en amerikansk bokser. Jack Johnson ble den første fargede tungvektsmesteren i historien, han holdt tittelen fra 1908 til 1915. Johnson gikk under kallenavnet "Galveston Giant". Johnson var svært kontroversiell i USA på grunn av hans omgang med hvite kvinner.
Johnson er meget kjent for sin seier i det som blir kalt "Battle of the Century". Kampen gikk på USAs nasjonaldag den 4. juli 1910. Johnson møtte James J. Jeffries, den hvite mesteren som hadde lagt opp noen år tidligere. Johnson vant på knockout i den femtende runden. 22 000 tilskuere overvar kampen som gav Johnson en solid inntekt på hele 115 000 dollar. Denne seieren stoppet kritikernes utsagn om at Johnsons seier i VM-kampen mot Tommy Burns to år tidligere var ubetydelig fordi Burns var en falsk mester. Burns mottok tittelen etter at Jeffries la opp ubeseiret i 1904. Johnsons seier over Jeffries satte igang raseopptøyer og selve filmopptaket av kampen ble forbudt i enkelte av sørstatene.
Den fargede jazzmusikeren Miles Davis ga i 1970 ut albumet "A Tribute to Jack Johnson" for å ære ham.


Modelljernbane.
En modelljernbane (forkortes ofte MJ) er som ordet sier, en modell av en jernbane – eller av elementer på en jernbane, særlig lokomotiver, vogner og spor. MJ er først og fremst en teknisk "hobby", men brukes også i profesjonelle sammenhenger.
En brei hobby.
Modelljernbane (MJ) omfatter hele spekteret fra et togsett og noen skinner brukt som leketøy for barn, til nøyaktige modeller av lokomotiver, vogner, spor, stasjoner m.m. i et naturtro landskap med fullt av detaljer som kan dekke arealer på over tusen kvadratmeter og satt inn i en kommersiell sammenheng. Dette enorme spennet i måten MJ brukes på, gjør også at MJ kan praktiseres på svært mange forskjellige måter og nivåer. Man kan få kjøpt nesten alt hva man kan ønske seg av MJ-utstyr og til nesten alle aspekter av hobbyen – eller man kan bygge nesten alt selv dersom man har evner og verktøy. For noen er dette en svært kostbar hobby, mens andre kan drive med dette som en lavkosthobby, avhengig av egeninnsatsen og hva man legger vekt på.
Siden modelljernbane kan omfatte mye mer enn å få et togsett til å gå på noen skinner, vil MJ lett medføre at man må skaffe seg kunnskap og ferdigheter fra en rekke andre områder. Flere har derfor poengtert at MJ lett kan utvikles til en allmenndannende hobby. Fagfelt som snekring, elektriker, forming, finmekanikk, dataprogrammering, iscenesetting, lokalhistorie, geologi, generell jernbanekunnskap og fotografering vil være nyttig å kunne noe om, eller man vil lære seg noe om dette dersom man utvikler sin modelljernbaneinteresse bredt.
MJ-anlegg.
En fast oppbygd modelljernbane kalles gjerne bare "anlegg" eller "MJ-anlegg". Et anlegg er en nedskalert modell av en virkelige jernbane eller deler av den i en eller annen forstand. Som oftest begrenser modelltroheten seg til det rullende materiellet, dvs. lokomotiver og vogner.
Noen bygger MJ-anlegg der selve banen er en modell av et virkelig sted eller en virkelig jernbane. Det f.eks. være en strekning eller en stasjon som er det konkrete forbildet. Hvor nøye modellen er nedskalert varierer da størrelsen på selv små stasjonsområder er så store, at en korrekt nedskalering av lengdene vil føre til at en stasjon i den vanligste skalaen 1:87 fort vil bli rundt 5 meter lang. De færreste har plass til dette, så mange av dem som likevel vil bygge etter et konkret forbilde gjør det ved å være tro mot virkeligheten når det gjelder bygninger og annen infrastruktur og plasseringen av disse, mens man korter inn på den innbyrdes avstanden og kanskje utelater noen mindre karakteristiske elementer.
De fleste MJ-anlegg bygges imidlertid etter frie prinsipper der man ikke prøver å etterligne et bestemt sted eller bane. Derimot vil de fleste likevel legge vekt på at alle detaljer ellers er troverdig og i seg selv modeller etter noe i virkeligheten. Man bygger noe som skulle kunne ha fantes i virkeligheten, er idealet da.
Andre igjen er ikke så opptatt av nærheten til et forbilde, men samler på modeller som faller i smak, og bryr seg kanskje lite om lokomotivet er fra Tyskland, stasjonsbygningen fra USA og vognene fra Japan, for å sette det litt på spissen. I det hele tatt er det en rekke måter å utøve denne hobbyen på, og man skal være forsiktig med å si at det er én bestemt måte å utøve den korrekt på.
De fleste MJ-anlegg bygges som et fast sammenhengende anlegg i utøverens hobbyrom eller i et klubblokale. En del museer har også MJ-anlegg i forskjellig utforming og størrelse. En nyere variant er at forskjellige personer bygger moduler med et omforent grensesnitt som kan settes sammen til et kjørbart anlegg på egne treff eller på messer. Den europeiske foreningen FREMO er et viktig møtested for modulbyggere, og den norske avdelingen arrangerer flere årlige treff. En tredje måte å bygge på er å lage et "diorama". Det er et svært lite anlegg som kun viser en detaljert fremstilling, ofte som en nøyaktig modell av en eksisterende eller historisk jernbanestrekning. På dioramaer kjører man normalt ikke tog, men de er utstillingsstykker.
Historikk.
Modelljernbane som hobby går tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Først tilbys lokomotiver og vogner som skal brukes rett på gulvet. Både ekte dampmaskin, urverk og elektrisitet brukes som framdrift. Mot slutten av århundret tilbys tilhørende skinner og etterhvert også annen jernbaneinfrastruktur. I 1891 kommer det tyske firmaet Märklin med et sporviddeprogram som de benevner 0, 1, 2 og 3. Dette er betegnelser som fortsatt gjelder. Allerede i 1901 starter en diskusjon om normer for modelljernbaneutstyr, slik at man kan bruke utstyr fra ulike utstyrsfabrikanter om hverandre, og man har en ensartet betegnelsen på sporviddene og dermed også nedskaleringsforholdet. I dag er det to internasjonalt førende normer, en europeisk NEM forvaltet av Morop og en amerikansk NMRA. Disse normene avviker ikke med hensyn på navn på de ulike skalaene, men på detaljer i hvordan hjul, skinner o.l. skal utføres. I de seneste årene har disse to normsystemene nærmet seg hverandre.
I 1900 lanserer Märklin sitt 3-skinnesystem, der lokomotivene får strøm gjennom en tredjeskinne liggende mellom de to ordinære skinnene som hjulene løper på og som brukes som returledning for strømmen. Firmaet Bing lanserer i 1922 skalaen 00 med 16,5 mm sporvidde, som fordi materiellet er omtrent halvparten så stor som 0, snart kalles H0 (halv-null). Dette er i dag den mest brukte skalaen i verden. 00 og 16,5 mm sporvidde er fortsatt i bruk som egen skala, men brukes nesten utelukkende i Storbritannia og med skalaen 1:76,2 bortsett fra sporvidden, mens H0 med skala 1:87 er en ekte halvering av skala 0 (skala 1:43,5).
Mens skala 0 var populær i mellomkrigstiden, overtok skala H0 (og 00) mer og mer av markedet etter krigen. Enda mindre skalaer oppstod også. I 1949 presenterte firmaet Rokal skalaen 1:120, senere kalt TT. Arnold presenterte skala N (1:160) i 1960, og Märklin skala Z (1:220) i 1972.
Barnelek eller hva?
En modelljernbane kan av noen sees på som et rent leketøy, og det kan være en enkel skinneoval og et togsett som tas frem og pakkes ned hver gang det brukes. For andre er modelljernbanen en avansert hobby, og utøveren bygger et fast anlegg. Det betyr ikke at det ikke forsatt kan ha med lek å gjøre. Modelljernbaner brukes også i profesjonell sammenheng enten som egne utstillinger, for eksempel Miniatur-Wunderland i Hamburg, eller i forbindelser med museer og lignende i formidlingsøyemed.
I de senere årene er modelljernbane som «bare» et leketøy blitt mindre vanlig fordi barn og ungdom nå tiltrekkes av andre typer tekniske leketøy som for eksempel datamaskiner og spillkonsoller. Mange av de tyngste konsumentene av MJ-utstyr i dag startet imidlertid med dette som barn på 1950-, 1960- eller 1970-tallet. Den gang var MJ-utstyr lett og få tak i. De fleste leketøysforretninger og en rekke sportsforretninger hadde litt MJ-utstyr, mens det i dag forhandles bare av noen få spesialforretninger. Handelen av MJ-utstyr via Internett er imidlertid betydelig.
To hovedsystemer i skala H0.
Det finnes to hovedsystemer for styring av modelljernbaner i dag, 3-skinne vekselstrøm og 2-skinne likestrøm. Velger man skala H0 må man velge ett av disse to. Det er den tyske ledende utstyrsprodusenten Märklin som anvender 3-skinne vekselstrøm, og er i praksis alene om dette systemet i Europa. Resten bruker 2-skinne likestrøm.
3-skinne vekselstrømsystemet (3R, 3RAC), også kalt "Märklin-systemet", tar opp strøm til motorene gjennom en rad med punktkontakter beliggende midt i sporet. Opprinnelig var denne utført som en regelrett skinne, derav navnet 3-skinne. Den ble fra slutten av 1950-tallet forsøkt gjort mer usynlig ved at selve skinnen ligger under svillene, men har gjennomføringer i hver enkelt sville til en tupp som stikker så langt opp at lokomotivets underliggende slepekontakt berører flere slike punkter på én gang. Systemet er robust og gir god elektrisk kontakt og krever minimalt med vedlikehold, hvilket har vært anført som systemets fortrinn av dens forsvarere. Fordi systemet bruker vekselspenning, må kjøreretningen bestemmes via en egen modul i lokomotivet. Under vanlig vekselstrømsdrift (se om digitalstyring lenger ned), skiftes kjøreretningen ved å gi en kortvarig spenningsøkning til ca 24 volt som får et relé til å trekke. Denne "perfektomskifteren" bryter først kontakten mellom skinnen og motoren, før releet endrer kjøreretningen på lokomotivet, og når overspenningen blir borte, kobles kontakten mellom skinne og motor inn igjen.
2-skinne likestrømsystemet (2R, 2RDC) tar opp strøm gjennom hver av skinnene, som dermed må ha motsatt elektrisk polaritet. Lokomotivets kjøreretning avhenger av polariteten på de to skinnene i sporet. Har den høyre skinnestrengen i kjøreretningen høyere spenning (+) enn den til venstre, går lokomotivet framover, og bakover hvis spenningen er lavere (-) enn skinnen til venstre. Lokomotivet trenger derfor ikke utstyres med en egen enhet for retningsskifte. I utgangspunktet er dette systemet enklere enn 3-skinnesystemet, og dens forsvarere legger også vekt på at modellsporet kan modelleres helt i samsvar med forbildet som heller ikke har noen tredjeskinne eller punktkontakter. Systemet har to ulemper i forhold til 3-skinnesystemet. Det ene er at all strømopptaket må skje gjennom hjulene. Man har ingen ekstra slepesko å ty til, og det medfører at systemet er mer sårbart for dårlig strømkontakt. Vedlikeholdet av sporet på et 2-skinnesystem er i praksis derfor mer krevende, fordi man må hele tiden passe på at både hjul som brukes til strømopptak og skinner er tilstrekkelig elektrisk ledende. Egne rensevogner som pusser sporet ved kjørsel, brukes av mange til å sørge for dette. Den andre ulempen er at siden de to skinnestrengene har ulik elektrisk polaritet, så byr det på utfordringer dersom sporet legges slik at det oppstår en vendesløyfe. Da vil det oppstå en kortslutning dersom det ikke legges inn et avgrenset sporavsnitt som holdes elektrisk isolert fra resten. Dette isolerte avsnittet må kunne kobles enten til sporet i den ene enden eller i den andre. Tradisjonelt har det vært løst med manuelle polvendere, men kan i dag løses automatisk med elektroniske polvendere som "føler" på om en kortslutning er i ferd med å oppstå.
Etter at man på begge systemer innførte mulighet for digital styring av lokomotivene, er betegnelsen vekselstrøm og likestrøm for å karakterisere de to systemene noe misvisende. Digitalstyring medfører i praksis at det brukes vekselspenning som kraftstrøm for begge systemene. Siden digital drift er et tillegg til begge systemene, gir det likevel mening forsatt å snakke om 3RAC vs. 2RDC når man omtaler grunnsystemene.
Det er ofte sterke meninger knyttet til de to systemene. Det er henimot umulig å kombinere dem, så tar man et valg så har man utelukket noe annet når det gjelder spor og lokomotiver. Vogner kan under visse forutsetninger brukes om hverandre. Märklin har gjennom årtier vært forbundet med kvalitet og robusthet (men noe dyrt), noe som helt sikkert hatt bidratt til systemets standhaftighet i kontinental-Europa og i Skandinavia, og grovt sett er fordelingen mellom de to systemene i disse landene omtrent likt. I Storbritannia og USA er utbredelsen av Märklin ganske liten.
Klubber og foreninger.
I Norge finnes flere modelljernbaneklubber som samler lokale MJ-byggere. Ofte bygger og driver medlemmene et felles anlegg i klubbens lokale. Landets eldste modelljernbaneklubb er Trondhjem Modelljernbaneklubb, stiftet 1955. Det finnes også en nasjonal modelljernbaneforening, Modelljernbaneforeningen i Norge (MJF), som utgir tidsskriftet "MJ-bladet" og driver et sosial forum på sine Internettsider for MJ-interesserte. MJF er en paraplyorganisasjon og har ikke noe MJ-anlegg selv. Norsk Jernbaneklubb (NJK) er en landsomfattende forening for jernbaneinteresserte generelt, men har alltid hatt en viss MJ-profil også. NJK utgir tidsskriftet "På Sporet" som normalt også har stoff om modelljernbane. Mange modelljernbaneinteresserte er også interessert i fullskala jernbaner, og omvendt.
Nettressurser.
Det er etablert en egen uavhengig wiki for modelljernbane, MJwiki. Diskusjonsforum finnes hos uavhengige "Norsk MJ Forum" og hos Modelljernbaneforeningen i Norge.
Målestokker for modelljernbane.
Det finnes en rekke standard målestokker for modelljernbane. De betegnes gjerne med en bokstav eller et tall. Nedenstående liste er ordnet fra den største til den minste målestokken.
I Norge - som i de fleste andre land - er "H0" den vanligste. De fleste modelljernbaneprodukter som lages etter norsk forbilde lages i "H0". Noe finnes også i "N" og "0".


Hildegunn Eggen.
Hildegunn Eggen (født 27. juli 1953) er en norsk skuespiller som har vært ansatt ved Trøndelag Teater siden 1985.
Eggen er utdannet ved Statens Teaterhøgskole 1978–1981. Etter fullført utdanning ble hun ansatt ved Nationaltheatret (november 1981 – januar 1984), hvor hun spilte ikke mindre enn 18 forskjellige roller. Hun kom til Trøndelag Teater i 1985. Siden da har hun hatt mange hovedroller, kanskje særlig innen det alvorlige rollefaget. Men hun er også en komedienne av klasse: Lilli i Willy Russells "Lilli Valentin" er, blant andre, et lattervekkende bevis på dette.
Hildegunn har i en årrekke medvirket i spelet på Stiklestad, hun har laget egne programmer og er en populær innleser av lydbøker; for Lydbokforlaget har hun lest inn Olav Duuns "Juvikfolket", Anne Karin Elstads "Folket på Innhaug"-serie og Johan Falkbergets romanserie "Nattens brød" om "An-Magritt".
I tillegg til å være skuespiller er Hildegunn Eggen også «gardskjerring» på gården Karmhus i Verdal i Nord-Trøndelag. Der bor hun sammen med mannen Olav Karmhus, og deres tre barn Signe, Runa og Johannes.


USAs historie (1980–1988).
Forandrende demografi og fremveksten av solbeltet.
Det mest utbredt diskuterte demografiske fenomenet i 1970-årene var oppkomsten av «solbeltet». Dette var sørvest og sørøst i landet, og særlig Florida og California. Spesielt kan man merke at California gikk forbi New York som landets mest folkerike stat i 1964). I 1980 hadde befolkningen i solbeltet passert de industrielle regionene i nordøst og midtvesten i antall. Disse siste opplevde ikke bare en relativ men i noen tilfeller en absolutt tilbakegang i antall mennesker.
Oppkomsten av solbeltet fortsatte en trend i vekst av drabantbyer siden 1950-årene. Dette var på grunn av befolkningsens stadig økende mobilitet, noe som kom av at bilen ble stadig mer vanlig. I tillegg skapte veksten i service-sektoren på bekostning av industri og foredling demografiske endringer til «grenselandet» fra de mer industrialiserte statene i nordøst og midtvesten.
Oppkomsten av solbeltet har skapt en endring i landets politiske klima som har styrket konservatisme. Solbeltet har alltid vært mer konservativt enn mange andre regioner i landet, og eksplosjonsmentaliteten i denne voksende regionen støtte sterkt sammen med bekymringene til det såkalte rustbeltet, en region nedtrykket av et nedadgående økonomisk grunnlag, høy befolkningstetthet og store, fattige minoritetsgrupper. Nordøst og midtvesten har hatt sterkere til sosiale programmer og mye mer regulert vekst enn de vidåpne, sprikende områdene i sør og vest. Valgtrender i regionene reflekterer denne forskjellen; nordøst og midtvesten har i økende grad stemt på demokratiske kandidater i føderale, statlige og lokale valg mens sør og vest er nå den solide basen for det republikanske partiet.
California har dukket opp igjen som en lyspunkt for det demokratiske partiet sent i 1990-årene, som et tilbakeslag mot det mange oppfattet som republikanernes politikk mot innvandring og holdning mot kvotering av minoriteter. Ikke-spanskeættede hvite er nå en minoritet i landets mest befolkede stat.
Ettersom flere og flere industrier flyttet sine fabrikker og hovedkvarter fra de indre byene og urbane sentrene til drabantbyene, med mindre skatt og løsere regulering, så mange en forminskning av deres økonomiske grunnlag da lokale områder mistet inntektene fra foretakene som hadde dratt. I landets største byområder økte arbeidsledigheten, og kravene om sosiale ytelser gikk opp mens skattegrunnlaget gikk ned. New York City klarte såvidt å unngå konkurs i 1975.
De budsjettmessige problemene til landets største byområder skjedde i den bredere sammenhengen av demografiske endringer i landet siden slutten av den andre verdenskrig,en som tvang store områder til å takle mindre skattegrunnlag. Imens kjempet konservative mot det de så som mislykkede liberale sosiale programmer, et underliggende tema i presidentvalget i 1980 og valgene i 1994, da republikanerne erobret det hvite hus etter 40 år med demokratisk kontroll.
Dermed måtte de liberale lederne fra 60-årene, karakterisert av epoken til Great Society og borgerretts-bevegelsen, vike for konservative urbane politikere i 70-årene over hele landet, som borgermesteren i New York, Ed Koch, en konservativ demokrat.
Siden 1980-årene har mange gamle bysentre gjort et slags comeback i en bølge av konvertering til middelklasseområder. Sentrumsområder begynte å tiltrekke seg investeringer igjen, noe som hjalp en rik, øvre middelklasse til å vende tilbake, særlig i New York i senere år. Mens dette har øket kommersiell vekst og forbedret skattegrunnlaget i urbane områder, har eiendomsprisene blitt drevet opp og fordrevet fattige innbyggere. Prosessen av konverteringen av områdene og lagdelingen mellom rike og fattige har vært sammenbundet etter nedgangen av den liberale velferdsstaten i 60-årene. At det ble vanskeligere å finne rimelige boliger i 80-årene bidro dermed til en av de mest utbredt diskuterte demografiske fenomenene far midten av perioden: hjemløshet.
Til tross for fremskrittene etter borgerretts-bevegelsen på 60-tallet, har den afro-amerikanske arbeiderklassen i byene blitt mer marginalisert fra hovedstrømmen i det amerikanske samfunnet enn deres motparter to tiår tidligere, på grunn av de demografiske trendene med drabantbyer og konvertering av byområdene til middelklassestrøk. Butikker og forretninger har forlatt de indre byene mens nedgangen av sosiale tjenester og effektive godkjente kvoteringsordninger i de siste to tiårene hadde redusert utsiktene for fremskritt.
Angrepet på amerikansk/sovjetisk détente.
1970-årene påførte den amerikanske selvtilliten som karakteriserte 50-årene og de tidlige 60-årene alvorlige slag. Vietnam-krigen og Watergate-krisen knuste tilliten til presidentskapet. Internasjonale frustrasjoner, inkludert fallet til Sør-Vietnam i 1975, gisselkrisen i Iran i 1979, den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, veksten av internasjonal terrorisme og akselerasjonen av våpenkappløpet økte frykten for landets evne til å kontrollere internasjonale forhold. Energikrisen, arbeidsledighet og inflasjon, kalt stagflasjon, stilte fundamentale spørsmål om fremtiden til amerikansk velstand.
Carters «selvtillitskrise-tale» lanserte begrepet «amerikansk usikkerhet». Sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet var ikke dette ubegrunnet. Under lederskapet til Leonid Bresjnev (1964–1982) forbedret Sovjetunionen levestandarden blant annet ved å doble urbane lønninger og produksjonen av forbruks- og hvitevarer. Sovjetisk industriell produksjon økte med 75%, og Sovjetunionen ble verdens største produsent av olje og stål.
Selv i utlandet virket det som om begivenhetene hadde snudd til fordel for Sovjet. Mens USA var preget av nedgangstider og Vietnam-hengemyra, gjorde pro-sovjetiske regjeringer store fremskritt, særlig i den tredje verden. USA klarte ikke å hindre nord-vietnamesiske styrker fra å ta Saigon, noe som resulterte i foreningen av et uavhengig Vietnam under en kommunistisk regjering. Andre kommunistiske bevegelser, flere støttet av Moskva, spredde seg raskt i hele Afrika, Sørøst-Asia og Latin-Amerika. Sovjetunionen virket trofaste mot Bresjnev-doktrinen og sendte tropper til Afghanistan. Den afghanske invasjonen i 1979 markerte første gang at Sovjet sendte tropper utenfor Warszawapakten, den østlige motparten til NATO.
I reaksjon til alle disse oppfatningene av amerikansk nedgang internasjonalt og innenrikspolitisk, gjorde en gruppe av akademikere, journalister og innflytelsesrike politikere opprør mot det demokratiske partiets venstredreining i forsvarssaker i 70-årene. Disse ble kalt «nykonservative» eller «neokonservative» siden mange av dem fremdeles var demokrater. Disse snakket ustoppelig om Amerikas geopolitiske nedgang og la skylden på liberale demokrater, særlig etter nominasjonen av George McGovern i 1972. Mange grupperte seg rundt senator Henry M. Jackson, en demokrat, men de satte seg senere på linje med Ronald Reagan og republikanerne, som lovet å konfrontere pro-sovjetisk kommunistisk ekspansjon.
Generelt var de anti-kommunister og støttet tanken om at myndighetene skulle sørge bare for et minimun av sosiale velferdstjenester. Deres hovedmål var den gamle politikken til oppbygning av kommunisme (fremfor «opprulling»). På kort sikt var målet "Détente" med Sovjetunionen, med sitt mål om fred gjennom forhandlinger, diplomati og våpenkontroll.
Ledet av Norman Podhoretz angrep neokonservatistene utenrikspolitikkens ortodoksi i den kalde krigen som «avspennig», en allusjon til Neville Chamberlains forhandlinger i München. De regnet innrømmelser til relativt svake fiender av USA som «avspenning» eller «ondt» angrep "détente", de satte seg i mot at Sovjetunionen skulle få status som foretrukket handelspartner og støttet ensidig amerikansk intervensjon i den tredje verden som et middel til å styrker amerikansk innflytelse over internasjonale saker. Før valget av Reagan forsøkte de neokonservative, som vokste i innflytelse, å roe antikrigsfølelsene som ble skapt av det amerikanske nederlaget i Vietnam og de massive tapene i Sørøst-Asia som krigen påførte.
I 1970-årene kritiserte Jeane Kirkpatrick, en prominent politisk forsker og senere amerikansk ambassadør i FN under Ronald Reagan, stadig høyere det demokratiske partiet. Kirkpatrick ble konvertert til idéene til den nye konservatismen av tidligere liberale demokratiske akademikere.
Ronald Reagan og valget i 1980.
I tillegg til at konservative strømninger fikk mer vind i seilene blant folk, ble president Carters muligheter for gjenvalg i presidentvalget i 1980 svekket av en direkte utfordring av den liberale senatoren Edward Kennedy fra Massachusetts. Kennedy-navnet hadde en særlig magi i USA og Edward Kennedy delte noe av den «mystikk» som knyttet seg til Kennedy-klanen og hadde i det et fortrinn fremfor peanøttbonden Carter fra Georgia. Men dette ble mer enn oppveiet av de kontroverser som knyttet seg til Massachusetts-senatoren. Særlig viktig var en bilulykke i 1969 ved Chappaquiddick-øyen i Massachusetts som kostet en ung kvinne livet. Carter vant lett nominasjonen ved demokratenes konvensjon. Partiet renominerte også norsk-amerikaneren Walter Mondale som vise-president.
Mot bakteppet av økonomisk stagflasjon og det man fornemmet som amerikansk svakhet mot Sovjet i utlandet, fikk Ronald Reagan, tidligere guvernør i California, republikanernes nominasjon i 1980. Han nominerte så sin hovedutfordrer George H. W. Bush til visepresidentskandidat. Under valgkampen engasjerte Reagan den erfarne diplomaten Jeane Kirkpatrick som sin utenrikspolitiske rådgiver, noe som var med på å blottlegge det mange mente var Carters sårbarhet som utenrikspolitiker.
Reagan lovet å gjøre slutt på vaklingen i etter-Vietnam-tidens amerikanske utenrikspolitikk og en gjenoppretting av landets militære styrke. Han lovet også å gjøre slutt på «stor-styresmakten» og å gjenopprette økonomisk helse gjennom forsyningsøkonomi. Men alle disse målene var ikke gjennomførbare gjennom en sammenhengende økonomisk politikk.
Forsyningsøkonomene ledet angrepet på velferdsstaten som var bygd opp under New Deal og Great Society. De la vekt på at svakhetene ved amerikansk økonomi hovedsakelig var pga. for stor skattlegging, som «delte ut» penger vekk fra private investorer og dermed begrenset økonomisk vekst. Løsningen var, argumenterte de, å kutte skattene over hele linjen, særlig i den øvre inntektsgruppen for å oppmuntre private investeringer. De hadde også som mål å kutte styresmaktens utgifter på velferd og sosiale tjenester som var rettet mot de fattige sektorene i samfunnet, som ble bygd opp under Vietnam-krigen.
Offentligheten, særlig i middelklassen i solbelteregionen, var enig med Reagans forslag og stemte for ham i 1980. Kritikere svarte med at Reagans angrep på føderale hjelpeprogrammer var laget for å appellere til middelklassen antagelig uten tanke for problemene som fattige familier og minoriteter stod ovenfor. De pekte også på at internasjonale økonomiske faktorer i problemene i 70-årene, som sammenbruddet av Bretton Woods internasjonale pengesystem og olje-sjokket i 1973, lå utenfor presidenters kontroll.
Presidentvalget i 1980 var et viktig vendepunkt i amerikansk politikk. Det innvarslet den nye velgermakten til folk i drabantbyene og solbeltet. Videre var det et vannskille i tenkningen rundt styresmaktens programmer mot fattigdom og "affirmative action". Valget representerte også en vending mot en mer haukeaktig utenlandspolitikk.
Reagans valgkamp fikk en ytterligere utfordring ved at representanten John B. Anderson fra Illinois, en moderat republikaner, stilte til valg som uavhengig. Men det som ble hovedsakene i kampanjen ble økonomien, den nasjonale sikkerhet og gisselkrisen i Iran. Carter syntes ikke å kunne kontrollere inflasjon og hadde ikke klart å få fri de amerikanske gislene i Teheran.
Reagan vant en brakseier og republikanerne fikk også kontroll over senatet for første gang på 25 år. Reagan fikk 50,7% av de totale stemmene, mens Carter fikk 41%. Dette gav Reagan 489 stemmer i valgmannsforsamlingen mot Carters 49. John Anderson vant ingen stemmer i valgmannsforsamlingen, skjønt han fikk over 5,7 millioner stemmer totalt. Andersons 6,6% var nokså imponerende av en tredjekandidat i USA og demonstrerte at en betydelig del av velgerne ikke godtok Reagans sterkt konservative agenda, samtidig som de var skuffet over Carter.
Reagan-administrasjonen.
Reagans vinkling til presidentskapet var en slags fjerning fra hans forgjengere. Han delegerte en stor del av arbeidet til sine underordnede, lot dem ta seg av det meste av regjeringens dag-til-dag-drift. Som utøvende fremmet Reagan brede temaer og skapte en sterk personlig tilknytning til velgerne.
Reagonomi og det føderale budsjettet i 1980.
Ronald Reagan lovet en økonomisk fornyelse som ville berøre alle sektorer av befolkningen. Han foreslo å oppnå dette målet ved å kutte skatter og redusere størrelsen og bredden av føderale programmer. Kritikere av hans plan mente at skattekuttene ville redusere inntektene og føre til store føderale underskudd som igjen ville føre til høyere renter og på den måten begrense økonomiske fordeler. Reagan og hans tilhengere, som trakk på teoriene til forsyningsøkonomien, hevdet at skattekuttene ville øke inntektene gjennom økonomisk vekst, og dermed lot den føderal styresmakten balansere sine budsjetter for første gang siden 1969.
Reagans økonomiske lov fra 1981, derimot, var en blanding av rivaliserende programmer for å tilfredsstille alle sine konservative konstitusjonelle (monetarister, kalde krigere, middelklassens vaklende velgere og de rike). Monetaristene ble pasifisert gjennom tett kontroll av pengeforsyningene, de kalde krigerne, særlig neokonservative som Kirkpatrick, vant store økninger i forsvarsbudsjettet, velstående skattebetalere vant solide treårs skattelettelser på både individuell (marginale rater kom til slutt ned til 50% fra 70%) og korporasjonsskatt, og middelklassen så at dens pensjoner og rettigheter ikke ble rørt. Reagan erklærte utgiftskutt for sosialtrygdens budsjett, som stod for nesten halvparten av styresmaktens utgifter, utenfor målene pga frykt for velgerflukt, men administrasjonen var hardt presset i å forklare hvordan hans program av solide skattekutt og store forsvarsutgifter ikke ville øke underskuddet.
Budsjettdirektør David Stockman skyndte seg å få Reagans program gjennom kongressen innen administrasjonens tidsgrense på førti dager. Stockman hadde ingen tvil i at utgiftskutt var nødvendig, og skar av utgifter langs hele linjen (med unntak av forsvarsutgiftene) med $40 milliarder, og da tallene ikke gikk opp, sverget han til den «magiske asterisken» som betydde «fremtidige besparelser som skal identifiseres». Budsjettkuttene gikk gjennom kongressen relativt enkelt.
Trange tider i 1982.
Tidlig i 1982 hadde Reagans økonomiske program problemer. Landet gikk inn i den alvorligste nedgangstiden siden den store depresjonen. I det korte løpet var effekten av Reaganomi et stort underskudd i budsjettet. Styresmakten lånte, sammen med sammentrekningen av pengeforsyningene, og resulterte i skyhøye renter (for en kort tid rundt 20%) og en alvorlig nedgangstid med 10% arbeidsledighet i 1982. Noen regioner i «rustbeltet» (det industrielle midtvesten og nordøst) sank ned i nesten depresjonstilstander. Bare inflasjonen var umiddelbart kurert av Reagans budsjettprogram.
Selv om Reagan ville vinne gjenvalget i et historisk brakvalg i presidentvalget i 1984, sank hans tillit i meningsmålinger i de verste månedene av den økonomiske nedgangen i 1982. Demokratene vant valgene midt i perioden og gjenvant sitt tapte terring i den tidliger valgsyklusen. Kritikere på den tiden anklaget ofte Reagan for å styre over budsjettene og den økonomiske krisen i blinde, samtidig som han var fornøyde med å fortelle historier om hans filmdager, oppførsel, lydbiter og slagord. I 1982 skrev f.eks tidligere budsjettdirektør, «jeg visste Reagans revolusjon var umulig, den var en metafor uten forankring i politisk og økonomisk virkelighet.»
Men den økonomiske nedgangen strakte seg langt tilbake i 70-årene, lenge før Reagans økonomiske program. Videre fungerte den amerikanske økonomien under Reagan langt bedre enn Margaret Thatchers Storbritannia som hadde vært bestemt i sin utførelse av et monetaristisk regime (en tett pengepolitikk og en stram budsjettpolitikk, som resulterte i deflasjon midt i depresjonen).
Økonomien kommer på skinnene igjen.
I motsetning til Thatcher kombinerte Reagan det stramme pengeregimet til den føderale reserve med en ekspansiv budsjettspolitikk. Etter nedgangenstiden i 1982 var den høye pengebruken til styresmaktene en av faktorene som førte til sterk vekst (4,2% i året i perioden 1982–1988). Med den samtidige reduksjonen i skatteratene drev den også opp underskuddet betydelig.
En annen faktor i stigningen fra den verste perioden i 1982-82, var det radikale fallet i olje-prisen, som endte inflasjonens press på spiralstigende drivstoff. Kollapsen til OPEC-kartellet lot administrasjonen endre sin tette pengepolitikk, til bekymring for konservative monetaristiske økonomer, som begynte å presse på for en reduksjon i renten og en ekspansjon av pengeforsyningene, og effektivt la bekymringen for inflasjon (som nå virket under kontroll) under bekymringen for arbeidsledighet og synkende investeringer.
I midten av 1983 var arbeidsledigheten falt fra 11% i 1982 til 8,2%. BNP-veksten var 3,3%, den høyeste siden midten av 70-tallet. Inflasjonen var under 5%. Men BNP-veksten skjulte økende ujevnheter i fordelingen av inntektene, fattigdom vokste og reallønnen sank for de lavtlønnede.
Underskuddsforbruk, dollaren og handel.
Etter den økonomiske oppturen som begynte i 1983, var den årlige effekten av Reaganomi et stort budsjettunderskudd ettersom utgiftene fortsatte å overgå inntektene pga. skattekutt og økte forsvarsutgifter. Militære budsjett steg mens skatteinntektene, til tross for å ha økt sammenlignet med de stagnerte sene 70-årene og tidlige 80-årene, klarte ikke å ta igjen de stigende utgiftene.
I hans første periode fortsatte Reagan å kreve økninger til forsvarsbudsjett med opp til 10% i året. Kongress-komtéer etterforsket i mellomtiden påstander om at $1000 milliarder av amerikanske militære utgifter i Reagans første periode gav overraskende lite, noe som pekte på feilstyring i Pentagon. I 1980-årene kom feks. nesten 50 av de største amerikanske forsvarskontraktørene under etterforskning for å ha tatt for mye og andre kriminelt vanstyre.
Skattekuttene i 1981, de største i amerikansk historie, eroderte også inntektsgrunnlaget for den føderale styresmakten i det korte løp. Den massive økningen i militære utgifter (rundt $1600 milliarder over fem år) overgikk langt kuttene i sosiale utgifter, til tross for en avrivende effekt av slike kutt som var styrt mot noen av de fattigste delene av samfunnet. MOt slutten av 1985 hadde finansieringen av innenriksprogrammer blitt kuttet nesten så langt som kongressen kunne tolerere.
I denne konteksten steg underskuddet fra $60 milliarder i 1980 til dens topp på $220 milliarder i 1986 (godt over 5% av BNP). Over denne perioden doblet den nasjonale gjelden seg fra $749 milliarder til $1746 milliarder.
Mens underskuddutgifter hadde verdi som økonomisk stimulans og hjalp til med å gjenopprette økonomien i årene under Reagan etter 1982, etterlot dimensjonen av budsjettets underskudd i 80-årene høye renter og en dollar som hadde for høy verdi, som førte til at investeringer og eksport led og konsekvensen var et amerikansk handelsunderskudd.
Siden amerikanske sparerenter var veldig lave (rundt en tredjedel av Japans), var underskuddet for det meste dekket av lån fra utlandet, og snudde USA iløpet av få år fra å være verdens største kreditornasjon til verdens største låntaker. Ikke bare var dette ødeleggende for Amerikas status, det var også en gjennomført endring i etterkrigstidens finansielle system som hadde stolt på eksporten av amerikansk kapital.
Underskuddene holdet rente, selv om de var lavere enn det 20%-nivået tidligere i administrasjonens periode pga en endring i administrasjonens tette pengepolitikk, høye og truet med å bli enda høyere. Regjeringen var derfor tvunget til å låne så mye penger for å betaler regningene at den drev opp låneprisen. Selv om forsyningssidene lovet økte investeringer som et resultat av topprenten og korporasjonskutt i skatt, led vekst og investeringer nå i konteksten av høye renter.
Kanskje enda mer alarmerende var det at Reagan-periodens underskudd holdt dollaren på for høy verdi. Med så stor etterspørsel etter dollar (hovedsakelig pga. regjeringens lån), oppnådde den en alarmerende styrke sammenlignet med andre betydelige valutaer. Ettersom dollaren svulmet i verdi, ble amerikansk eksport i økende grad utkonkurrert, der Japan hovedsakelig trakk fordelen. Den høye verdien til dollaren gjorde det vanskelig for utlendinger å kjøpe amerikanske varer og oppmuntret amerikanerne til å importere, noe som skjedde for en høy pris for eksportsektoren.
Den amerikanske handelsbalansen ble stadig verre, handelsunderskuddet vokste fra $20 milliarder til over $100 milliarder. Amerikansk industrier som produserte biler og stål, stod ovenfor fornyet konkurranse fra utlandet og innenfor det amerikanske markedet.
De enorme underskuddene var hovedsakelig etterlevninger fra Lyndon B. Johnsons forpliktelse til både «våpen og smør» (Vietnamkrigen og Great Society) og veksten av voksende konkurranse fra andre G7-nasjoner etter deres gjenoppbygging etter krigen, men det var Reagan-administrasjonen som valgte å la dette underskuddet utvikle seg.
Mens Reagan var president var påstander om et utøvende «maktvakum» og en lav presidentoppmerksomhet antagelig ikke helt korrekte i sin natur. Noen budsjett-konservative og demokrater kritiserte Reagan for omfanget av underskuddsbruk og fokuserte ofte på den manglende oversikten i forsvarsutgiftene. I januar 1985 sa den prominente spaltisten William Safire, i en henvisning til George H.W. Bush sine anklager om at Reagan forsvarte «voodoo-økonomi» i nominasjonsprosessen i 1980, i "The New York Times Magazine" at «Reaganomi gir voodoo et dårlig navn» og at «USA har mistet kontroll over sine finansielle markeder til utlendinger».
Intervenering og diplomatiske forbindelser i Latin-Amerika, Midtøsten, Afrika og Sørøst-Asia.
Med Ronald Reagans løfte om å gjenopprette nasjonens militære styrke, så 1980-årene en massiv økning i militære utgifter, rundt $1600 milliarder over fem år. Et nytt våpenkappløp ville utvikle seg ettersom forholdene supermaktene imellom sank til et bunnnivå en ikke hadde sett siden 1960-årene.
Reagan-administrasjonen foretrakk en haukeaktig tilnærming til den kalde krigen, særlig i den tredje verden. I etterspillet etter Vietnam var amerikanerne mer skeptiske til å ta de økonomiske belastninger ved store militære forpliktelser. Administrasjonen forsøkte å overvinne dette ved å støtte den relativt billige strategien med raske operasjoner med spesialstyrker eller «lavintensitets-konflikter» fremfor bakkekriger i stor skala som Vietnam og Korea.
a>.Den arabisk-israelske konflikten var en annen drivkraft for militære operasjoner. Israel invaderte Libanon for å ødelegge PLO. Men i etterkant av Sabra og Shatila-massakrene i 1982, som fremprovoserte en politisk krise og internasjonal vanære for israelerne, gikk amerikanske styrker inn i Beirut for å bevege Israel til å trekke seg ut. Tidligere støttet administrasjonen den israelske invasjonen av Libanon. Man ville både opprettholde støtten til Israel, og samtidig begrense innflytelsen til Israels prosovjetiske fiende Syria i Libanon. Men den amerikanske intenvensjonen i den mangesidige libanesiske borgerkrigen hadde katastofale konsekvenser. 23. oktober 1983 drepte bombingen av marineforlegningen ved Beirut 241 amerikanske soldater. Kort tid etterpå trakk USA sine resterende 1600 soldater ut av landet.
To dager etter angrepet på forlegningen i Beirut, gjennomførte USA operasjon Urgent Fury, invasjonen av Grenada. 19. oktober hadde den lille øystaten blitt utsatt for et statskupp av vise-statsminister Bernard Coard, en marxist-leninist som ønsket å styrke landets eksisterende bånd med Cuba, Sovjetunionen og andre kommunistiske stater. Reagan-administrasjonens foranledning for invasjonen var beskyttelsen av 500 amerikanske og vestlige medisinstudenter. Suksessen i operasjon Urgent Fury styrket den amerikanske moralen etter den ødeleggende selvmordsbombingen i Beirut, og trakk medias oppmerksomhet bort fra den hendelsen. Grenada tjente som en modell for senere «lavintensitets-konflikter».
USA angrep senere Libya på lignende måte, etter at man fant ut at dets leder, oberst Muammar al-Gaddafi, hadde forbindelser til bombingen av et tysk diskotek i Berlin som ofte var besøkt av mange amerikanere. Angrepet i Berlin kostet tre personer livet, to av dem var fra det amerikanske militæret.
Reagan-administrasjonen forsynte også tungt militærstyrte regjeringer i El Salvador og Honduras og i mindre grad Guatemala, som ble styrt av den høyreorienterte militære autokraten general Efrain Rios Montt fra 1982 til 83, med midler og våpen. Den omgjorde Jimmy Carters offisielle fordømmelse av den argentinske juntaen for brudd på menneskerettighetene og lot CIA samarbeide med argentinsk etterretning i å finansiere de nicaraguanske Contras-styrkene. Sentral-Amerika var administrasjonens hovedbekymring, særlig El Salvador og Nicaragua. I Nicaragua hadde sandinistenes revolusjon styrtet den amerikansk-støttede Somoza-familien. De to landene hadde historisk sett vært dominert av multinasjonale selskaper og mektige landeiende oligarker mens mesteparten av befolkningen forble i fattigdom. Resultatet var at hovedsakelig marxistiske revolusjonære ledere hadde fått økende støtte fra bøndene i begge nasjoner.
I 1982 organiserte og finansierte CIA, med hjelp fra argentinsk etterretning, høyreorienterte paramilitære i Nicaragua, kjent som Contras. Avdekkingen av den hemmelige finansieringen av denne operasjonen førte til avsløringene i Iran-Contras-skandalen. I 1985 autoriserte Reagan salg av våpen til Iran i et mislykket forsøk på å frigjøre amerikanske gisler i Libanon. Han hevdet senere at han ikke kjente til at underordnede ulovlig styrte midlene til Contras, en sak som marinesoldaten oberstløytnant Oliver North, en rådgiver til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John M. Poindexter, tok mye av skylden for.
I Afrika, sør for Sahara, forsøkte Reagan-administrasjonen, med hjelp fra Sør-Afrika, også å fjerne de betydelige kubanske og sovjetisk-støttede marxist-leninistiske FRELIMO og MPLA-dikataturene i henholdsvis Mosambik og Angola, under landenes borgerkriger. Administrasjonen intervenerte til fordel for grupper som RENAMO i Mosambik og UNITA i Angola, og gav begge gruppene hemmelig militær og humanitær bistand.
I Afghanistan oppgraderte Reagan kraftig den militære og humanitære hjelpen til mujahedin-krigerne mot den sovjetisk-støttede regjeringen, og gav dem Stinger luftvernsraketter. Amerikanskallierte Saudi-Arabia og Pakistan gav også opprørerne betydelig støtte. Generalsekretær Mikhail Gorbatsjov reduserte og avsluttet til slutt sitt lands forpliktelser overfor Afghanistan etter at de sovjetiske tropper var blitt trukket inn i en seig geriljakrig.
Reagan uttrykte motstand mot det vietnamesisk-installerte kommunistregimet til Heng Samrin (og senere Hun Sen) i Kambodsja, som hadde styrtet det destruktive Røde Khmer-regimet etter at Vietnam invaderte landet. Administrasjonen godkjente militær og humanitær bistand til den republikanske KPNLF og rojalistiske Funcinpec-opprørere. Reagan-administrasjonen støttet også fortsatt FN-anerkjennelse av koalisjonsregjeringen i demokratiet Kambodsja (en tredelt opprørsallianse bestående av KPNLF, Fucinpec og Røde Khmer) fremfor den vietnamesisk-støttede Folkerepublikken Kambodsja-regimet. Reagan fortsatte også amerikansk støtte for filippinske Ferdinand Marcos, en iherdig anti-kommunist. I en presidentdebatt sponset av ligaen av kvinnelige velgere forklarte han sin administrasjons støtte av Marcos ved å si at «jeg vet der er ting i Filippinene som ikke ser bra ut for oss hva gjelder demokratiske rettigheter, men hva er alternativet? De står overfor en kommunistisk bevegelse». Med det mente han de aktive kommunist-geriljaer som opererte i Filippinene på den tiden. USA hadde også betydelige strategiske militære interesser i Filippinene, og visste at Marcos' regjering ikke ville rokke ved avtalene om amerikanske baser i landet. Marcos ble til slutt fjernet i februar 1986 av den hovedsakelig fredelige People Power-bevegelsen, ledet av Corazón Aquino.
Slutten på den kalde krigen.
Gorbatsjov og Reagan skriver under INF-avtalen i det hvite hus i 1987Reagan-administrasjonen førte en hard linje mot Sovjetunionen. Tidlig i sin første periode angrep presidenten supermakten som «ondskapens imperium». Mens det var Jimmy Carter som offisielt endte "détente"-politikken etter den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan, nådde øst-vest-spenningen nye høyder på begynnelsen av 80-årene som en ikke hadde sett siden Cubakrisen. Det strategiske forsvarsinitiativet (SDI) ble født ut av det forverrede amerikansk-sovjetiske forholdet i Reagan-perioden. Populært kalt «Star Wars» på den tiden (inspirert av storfilmen av samme navn), var SDI et forskningsprosjekt på flere milliarder dollar for et rakettforsvarssystem.
Sovjeterne hadde opplevd viktige gjennomslag på den internasjonale arena før Reagan ble president i 1981, som gjenforeningen av deres sosialistiske allierte, Vietnam, i 1976 og en rekke med sosialistiske revolusjoner i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Afrika. Men landets styrkede bånd til en rekke land i den tredje verden i 60- og 70-årene tildekket dets underlegenhet i forhold til USA. Den sovjetiske økonomien led av alvorlige strukturelle problemer. Reformer uteble mellom 1964, og 1982 og forsyningsmangel av konsumentvarer var i ferd med å kvele økonomien og svekket sovjetkommunismens internasjonale3 troverdighet og tiltrekningskraft.
Øst-vest-spenningene ble raskt mildere etter at Mikhail Gorbatsjov overtok som leder. Etter tre eldre sovjetiske ledere bortgang på rad og rekke siden 1982, valgte politbyrået Gorbatsjov som leder av det sovjetiske kommunistpartiet i 1985, noe som markerte overgangen til en ny generasjon ledere. Under Gorbatsjov konsoliderte relativt unge reformorienterte teknokrater makten, og gav et nytt driv i politisk og økonomisk liberalisering og drivkraften for å fremme varmere relasjoner og handel med Vesten.
Gorbatsjov var fokusert på "perestroika" men slet med å heve produksjonen av konsumentvarer som ville vært umulig med tanke på de to byrdene av den kalde krigens våpenkappløp på den ene siden og de store summene av utenlandsk og militær bistand, som de sosialistiske allierte hadde blitt vant til og forventet, på den andre. Under Gorbatsjov begynte sovjetiske politikkleggere i økende grad å akseptere Reagan.administrasjonens advarsler om at USA ville gjøre våpenkappløpet til en stor byrde for dem. Resultatet i Sovjetunionen var en ankomst av innrømmelser til USA og økonomisk restrukturering ("perestroika") og demokratisering ("glasnost") innenrikspolitisk, som til slutt gjorde det umulig for Gorbatsjov å beholde sentral kontroll. Reagens hauker har senere hevdet at presset fra de økte amerikanske forsvarsutgiftene var en faktor i fremdriften for reformer.


FC Bayern München.
FC Bayern München er en tysk fotballklubb fra München som er hovedstaden i den sydtyske delstaten Bayern. Laget spiller sine hjemmekamper på Allianz-Arena. FC Bayern München har rundt 142 500 medlemmer, og er med dette verdens nest størst sportsforening i verden etter FC Barcelona.
Fotball er den største idretten innen klubben, men den favner i tillegg basketball, håndball, bowling, sjakk, bordtennis og turn.
Tidlige år (1900-1939).
Klubben ble dannet 27. februar 1900, når en serie fotballentusiaster brøt ut av «Münchner TurnVerein 1879», for å rømme fra turnernes innvirkning, som ikke likte det nye spillet – en holdning som var typisk på denne tiden. Bayern hadde stor støtte fra de lokale, nesten fra dag én, men mislyktes i å nå lengre enn det.
Av finansielle grunner, og for å utnytte andre klubbers bedre fasiliteter, fusjonerte de seg med andre foreninger, to ganger. I 1906, forhandlet de seg til en union med «Münchner Sport Club». Som en del av avtalen, frastod fotballspillerne svart, som en av sine draktfarger, og sluttet seg til rødfargen til sine nye kolleger, som de fremdeles bruker, den dag, idag. Bayern vant sin første tittel som vinner av Bavarialigaen i 1909, som en del av «MSC». I 1919, ikke lenge etter første verdenskrig, brøt Bayern ut av «MSC», som hadde mye større fokus på landhockey og tennis, idretter de fortsatt er aktive i. Dermed sluttet Bayern seg til «Turn- und Sportverein 1890 Jahn München», før de, også der brøt seg løs i 1923, og har siden da, vært uavhengige.
I disse tidlige år, var Bayersk fotball dominert av lag fra Franken, nord i Bayern, især 1. FC Nürnberg og deres tvillingbynaboer SpVgg Fürth. I 1914, ble Fürth det første laget fra delstaten som ble tyske mestre, og innen 1930 hadde disse to lagene tatt åtte titler mellom seg. Bayerns styreleder Kurt Landauer, som var det, på og av fra 1913, til godt inni 1950-tallet, adopterte en strategisk tilnærming til å bygge opp laget, for å utfordre denne dominansen. Han ansatte William Townley som lagets første profesjonelle trener. Engelskmannen var den beste fotballtreneren i Tyskland, og hadde vunnet Bundesliga med Karlsruher FV, i 1910, på grunn av han.
I 1926, ble Bayern sydtysk mester, men ble overgått av de lokale rivalene 1860 München som, i 1931, ble det første laget fra delstatshovedstaden til å nå finalen i den nasjonale cupen. Innen ett år, overgikk Bayern dette med å vinne det tyske mesterskapet, og til og med slå den andre finalisten, Eintracht Frankfurt. Laget ble trent av ungareren Richard Dombi, som fikk laget til å triumfere med ett straffemål av Oskar «Ossi» Rohr og et 2-0 mål av Franz Krumm, i finalen.
Men historien talte imot Bayern. Under Adolf Hitlers regime, ble den jødiske styrelederen, raskt avsatt, og det hjalp ikke laget at de besøkte han i eksil i Sveits. En annen jøde i ledelsen, Dombi tok tøylene i det nederlandske laget SC Feijenoord, og la grunnlaget for klubbens strålende fremtid. I de påfølgende årene forråtnet klubben til det uavendelige.
En interessant historisk fotnote, er det faktum at den siste registrerte fotballkampen i det tredje riket, var et lokalderby mellom Bayern München og 1860 München (3-2) den 23. april 1945, kun tre uker før Tyskland kapitulerte.
Overgangsår (1945 - 1962).
Etter andre verdenskrig spilte Bayern i den sydtyske ligaen, som var en av de fem regionale divisjonene i Vest-Tyskland. Fra etableringen av den sydtyske ligaen i 1947, til starten på dagens tyske toppdivisjon, Bundesligaen i 1963, var nivået i klubben kun middelmådig. Deres største prestasjon i denne tiden var tredje og fjerdeplasser i ligaen. De rykket til og med ned til 2. divisjon i 1956-sesongen, den første og eneste gangen dette har skjedd.
Bayern ble mest tilfredsstilt av suksess utenfor vanlig ligaspill. I 1953 vant de DFB-cupen, deres andre nasjonale trofé, med et mål i det 78. minutt, av Rudi Jobst mot Fortuna Düsseldorf. 16. oktober 1962 debuterte klubben med kontinentalt spill. I første runde av datidens UEFA-cup, «Messebycupen», slo Bayern det sveitsiske FC Basel (3-0), men røk ut av kvartfinalen mot NK Dinamo Zagreb (1-4) og (0-0).
Tidlig suksess i Bundesliga (1963 - 1971).
I starten av 1963-64 sesongen ble de fem regionale divisjonene samlet til en nasjonal liga: Bundesligaen.
I starten av den nye ligaen skuffet Bayern. TSV 1860 hadde nettopp vunnet den sydtyske ligaen, en av få ganger TSV hadde vært foran Bayern i denne perioden, og ble en del av den nye eliten av tysk fotball. Bayerns nyvalgte statsminister, Wilhelm Neudecker, det moderne FC Bayerns far, ansatte Zlatko «Czik» Čajkovski, en tidligere landslagsspiller for Jugoslavia, som hadde ledet 1. FC Köln til ligaseier i 1962. Dette «kuppet» ga resultater, ettersom han formet et fremadstormende, talentfullt, ungt lag, som senere skulle bli kjent som «aksen»: keeper Sepp Maier, Franz Beckenbauer og Gerd Müller. Etter å ha unngått å rykke opp i 1964, da de kom på andreplass i den sydtyske ligaen, etter Hessen Kassel, vant Bayern den sydtyske ligaen, i 1965, og rykket opp sammen med sine kommende rivaler: Borussia Mönchengladbach.
Laget, som hadde en snittalder på 22 år, nådde umiddelbart tredjeplass i Bundesligaen, i et år hvor et glitrende 1860 vant deres første og eneste nasjonale tittel. Enda viktigere var endog seieren i cupfinalen, samme sesong, mot MSV Duisburg (4-2), som kvalifiserte dem til Cupvinnercupen.
Klubbens stjerne var den 20 år gamle Franz Beckenbauer, som avsluttet sesongen med landslagsspill i VM '66, hvor han skaffet seg en internasjonal fanskare. Hans innsats for Vest-Tyskland, som ble slått av vertsnasjonen i finalen, skaffet han en tredjeplass i kampen om Årets spiller i Europa.
I den påfølgende sesongen ble Bayern det tredje tyske laget som hadde vunnet cupfinalen to år på rad, når de slo Hamburg i finalen, med ny rekord i antall scoringer i en cupfinale, med 4-0. Likevel var det største høydepunktet denne sesongen deltakelse i den europeiske cupvinnercupen i Nürnberg, som det unge laget vant i en dramatisk finale mot Rangers, som endte 1-0. Målet, som ble scoret i en av ekstraomgangene, ble scoret av Franz «oksen» Roth, som ville komme til å vinne flere cupfinaler med Bayern.
En relativt dårlig 1967-68 sesong førte til at en annen jugoslav, Branko Zebec tar over managerjobben til Zlatko Čajkovski. Han dempet ned det offensive spillet, og disiplinen viste seg å lønnet seg, da Bayern ble det første laget til å vinne «The Double» i Tyskland med DFB-pokalen og Bundesligaen i 1968-69 sesongen. Gjennom hele sesongen brukte Bayern kun 13 spillere.
Det samme året rykket Borussia Mönchengladbach opp til Bundesliga, og ble en stor konkurrent og rival for Bayern. Mönchengladbach kom til å vinne Bundesligaen de påfølgende årene, og etter en anbefaling av Beckenbauer, hentet Bayerns styreformann, Willhelm Neudecker inn Udo Lattek fra det tyske landslagets trenerteam. Og i sitt første år som manager vant han cupen, og med sultne og unge forsterkninger som Paul Breitner og Uli Hoeneß skapte han et lag som kom til å bli det første i Bundesligaens historie til å vinne serien tre år på rad.
Spillerstall 2012/13-sesongen.
"Per 2. juli 2012"
Kjente spillere som har spilt for klubben.
I Oliver Kahns testimonialkamp, ble han erklært tidenes Bayernkeeper. Spillerne under er fra Bayern Münchens «Hall of Fame».
Kapteiner.
Kapteinen i 2008-09-sesongen er Mark van Bommel, som også er den første ikke-tyske kapteinen på Bayern München. Tidligere kaptein Oliver Kahn la opp etter 2007-08-sesongen.
Meritter.
Bayern Münchens A-lag har spilt i 1. Bundesliga siden 1965. Klubben er den mestvinnende innen tysk fotball gjennom tidene med 21 serietitler og 14 cuptitler.
Eksterne lenker.
München
Bayern München
Bayern München


Trøndelag Teater.
Trøndelag Teater er et institusjonsteater i Trondheim. Kristian Seltun er for tiden ansatt som teatersjef. Han overtok etter Otto Homlung i 2010.
Historie.
I 1937 åpnet Henry Gleditsch et fast teater i Trondheim, Trøndelag Teater. Åpningsforestillingen "Kvinnene på Niskavuori" av Hella Wuolijoki med regi av Henry Gleditsch hadde premiere 14. oktober. Økonomien var stram, så ulike metoder ble tatt i bruk for å få driften til å gå rundt. For å få inn mest mulig inntekter pr. forestilling, ble det solgt billetter for ståplasser.
Da krigen kom møtte teateret harde tider. Gleditsch ble henrettet av nazistene, og de fikk kontroll over teatere. Publikum boikottet forestillingene, men det ble innført tvangssalg av billetter. 19. oktober 1944 gikk teppet ned for siste gang under krigen, etter det stadig synkende publikumsbesøket.
Driften kom imidlertid i gang igjen etter krigen. Victor Huseby ble ny teatersjef i 1951, og han satt 15 år i sjefsstolen. Han var en økonomiens mann. Alle forestillingene skulle settes opp på en billigst mulig måte. Det gikk sjelden en kveld uten at det foregikk en eller annen form for underholdning på scenen. Huseby innførte en tradisjon på teateret. Hver vår oppførtes en musikal eller operette, som ofte fikk strålende kritikker i pressen.
I 1966 overtok den unge og ukjente Erik Pierstorff sjefsstolen ved teateret. Hans kjennemerke var at han nesten daglig sørget for medieomtale om teateret i avisene. Innføringen av nye arbeidsformer og yngre, friskt blod til teateret vil alltid bli husket som en av Pierstorffs mange ideer.
Scener.
Den originale teaterbygningen er fra 1816.
Siden 1997 er den gamle scenen innlemmet i det nye teaterhuset som ble innviet av Dronning Sonja.
Teatret består i dag av fem faste scener,
Alle de tre nye scenene, Hovedscenen, Studioscenen og Teaterkjelleren, er bygget som black box-scener men Hovedscenen har som regel titteskapform. Til oppsetningen av "En folkefiende" i 2010 ble Hovedscenen bygget om til en black box.
Trøndelag Teater er Nord-Europas eneste teater som fremdeles har en skråscene.
Tall.
I 2003 hadde teatret 75 millioner kroner i inntekter. Av dette kom 60 millioner som tilskudd fra eierne, Stat, Kommune og Fylke, og 15 millioner var egne inntekter.
Ansatte.
Teatret har en stab på ca 30 skuespillere. Om lag 20 av disse er fast ansatt, mens resten er ansatt på ulike engasjement.


Don King.
Donald «Don» King (født 9. desember 1932) er en amerikansk boksepromotør. King er spesielt kjent for sin karakteristiske hårfrisyre og sine mange gullkjeder.
Don King ble født i gettoen i Cleveland, Ohio. Han begynte tidlig som løpegutt for mafiaen og startet med illegal gamblingvirksomhet. I 1966 ble han funnet skyldig i å ha knivstukket en person med døden til følge og dømt til under 4 år i fengsel. 13 år tidligere hadde imidlertid King drept en person som forsøkte å rane hans casinovirksomhet, men ble frifunnet da han handlet i selvforsvar. Kings nære forhold til mafiaen ble brukt som forklaring på hans milde dom.
King ble virkelig kjent i 1974 da han promoterte storkampen "Rumble in the Jungle" som gikk mellom Muhammad Ali og George Foreman i Zaire. Han sponset også storkampen "Thrilla in Manilla" mellom Ali og Joe Frazier året etter.
King er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Mike Tyson. Gjennom Tysons karriere arrangerte King noen av de mest pengeinnbringende kampene i historien. Samarbeidet opphørte i 1997 etter at Tyson offentlig gikk ut og sa at King hadde manipulert og lurt ham for mange millioner. Tyson er ikke den eneste som har anklaget King for dette, da han har vært forfulgt av rettssaker og søksmål i mange tiår. King ble angivelig banket opp av Tyson i en hotellresepsjon i 1997.
Etter å ha vært under etterforskning for skattesnusk på nittitallet ble sekretæren dømt, mens King selv slapp fri. Hans respons var å ta med hele juryen på badeferie til Hawaii.
i 1999 havnet King igjen i søkelyset. Storkampen mellom Evander Holyfield og Lennox Lewis endte uavgjort, og dommerne ble etterforsket for kampfikseri da mange mente kampen var fikset. King ble beskyldt fra mange hold for å være direkte involvert, da ett uavgjort resultat førte til returkamp og mange millioner i lommen på King.
Bortsett fra Ali, Frazier og Foreman, har King vært promotør for kjente boksere som Evander Holyfield, Félix Trinidad, Mike Tyson, Larry Holmes, Carlos De Leon, Wilfredo Benitez, Wilfredo Gomez, Roberto Duran, Julio Cesar Chavez, Juan Laporte, Edwin Rosario, Salvador Sanchez, John Ruiz, Hector Camacho, Christy Martin, Aaron Pryor, Alexis Arguello, Oscar de la Hoya, Oliver McCall og mange andre.


Janne Kokkin.
Janne Marie Kokkin (født 12. februar 1961) er skuespiller ved Trøndelag Teater. Kokkin vokste opp i Oslo, og er utdannet ved Statens Teaterhøgskole 1981-84.
På Trøndelag Teater har Janne Kokkin spilt mange sterke kvinneskikkelser, blant annet Rita i "Educating Rita", Rebekka West i "Rosmersholm", tittelrollen i "An-Magritt" etter Johan Falkbergets roman, og Siv i "Lasso rundt fru Luna" av Agnar Mykle. Blant andre stykker hun har medvirket i kan man nevne "Snart kommer tiden", "Knivskarpe polaroider", "24 mislykte nordmenn", "Kranes konditori" og "Geita – eller hvem er Sylvia".
Kokkin har også jobbet med film, og ble bl.a. nominert til Amandaprisen for sin rolle i «Mørketid – kvinners møte med nazismen». Hun har også spilt i filmene «"Fengslende dager for Christina Berg"», «"Glasskår"» og «"Bare Bea"».
Hun har jobbet ved flere av landets store teatre, og lest inn flere bøker for Lydbokforlaget, blant annet av Vera Henriksen, Nini Roll Anker og Sigrid Undset.


Herman Melville.
Herman Melville (født 1. august 1819, død 29. september 1891) var en amerikansk forfatter, essayist og poet. Melvilles hovedverk "Moby Dick" (1851) regnes av ettertiden som en av verdenslitteraturens største romaner.
Herman Melville var født til velstand, men faren mistet både forstanden og formuen, og Herman måtte tidlig ut i arbeidslivet. Som ung var han i flere omganger til sjøs, først som tjener på et passasjerskip fra New York til Liverpool i 1839, men mest skjellsettende på hvalfangstskipet «Acushnet» i Stillehavet fra 1841. Erfaringene fra den første sjøreisen finnes blant annet i romanen "Redburn" (1849). Han giftet seg i 1847 med Elizabeth Shaw; de fikk fire barn. Familien bodde fra 1850 i Pittsfield, Massachusetts, og fra 1863 i New York.
Debuten med "Typee" i 1846 ble den første av seks bøker på seks år hvor han utnytter erfaringene fra tiden ombord.
I årene etter debuten leste Melville mye, og knyttet kontakt med litterært skolerte forfattere som Nathaniel Hawthorne – som han dediserte "Moby Dick" til; og han ønsket etterhvert å forene den realistiske skildringen i sjøromanene med høyere litterære ambisjoner om å «skildra livsens grunnvilkår». Dette forsøkte han først i "Mardi" (1849), som med sine abstraksjoner og allegorier ble uvennlig mottatt i samtiden. Med "Moby Dick" lyktes han imidlertid med å skape «en fantastisk blanding av realistisk roman, naturvitenskapelig reisejournal og prosalyriske visjoner» Verket ble imidlertid ikke særlig godt mottatt ved utgivelsen, og fikk først sin nåværende posisjon som klassiker da Melville ble gjenoppdaget i 1920-årene. Moby Dick blir endog i noen verk framstilt som et «rejält fiasko», og da heller ikke romanen "Pierre" (1852) gjorde lykke hos publikum med sin «lammande ambivalens overfor mennesket sjølv», mistet Melville etterhvert troen på at han kunne livnære seg og familien som forfatter.
I 1863 ble han tollinspektør i New York, og forble i dette yrket. I det senere forfatterskapet kan nevnes "Bartleby" (1853), en surrealistisk hverdagshistorie fra kontormiljø, "Benito Cereno" (1855) om et mytteri og den uferdige "Billy Budd", som først utkom i 1924.
På norsk finnes "Tai-pi" (1941, "Typee"), "Billy Budd" (1949), "Redburn" (1953) og "Moby Dick". Novellen «Bartleby» finnes i antologien "Amerika forteller. 1" (1973).


Stortingsbygningen.
a>s stortingsgruppe. Lagtinget ble avviklet i 2009.
Stortingsbygningen, Karl Johans gate 22 i Oslo, sto ferdig og ble tatt i bruk 5. mars 1866. Bygningen er tegnet av den svenske arkitekt Emil Victor Langlet. Bygningen er hovedsete for Norges nasjonalforsamling, Stortinget.
Stortingets langvarige byggesak.
Da kong Christian Frederik sammenkalte det overordentlige Storting høsten 1814, måtte møtelokalet improviseres. Valget falt på Katedralskolens auditorium i Dronningens gate 15. Her ble den reviderte Grunnloven vedtatt 4. november 1814 og kong Carl XIII av Sverige valgt til norsk konge. Stortinget beholdt Katedralskolens aula, og staten overtok etterhvert hele bygningen til bruk for Stortinget og regjeringen. Den første stortingssalen ble flyttet til Norsk Folkemuseum i 1914, mens bygningen ble revet for å gi plass til Posthuset.
Planer om en permanent Stortingsbygning var stadig fremme, og mange tomtealternativer ble foreslått. I 1836 var en tomt på festningsområdet på tale, og arkitekt Christian H. Grosch leverte et utkast til nybygg. I 1839 laget arkitekt Linstow et utkast for plassering ved den nyanlagte Slotsveien (Karl Johans gate), rett overfor Universitetsbygningene. Men mange andre offentlige byggeoppgaver måtte gå foran.
a> forslag, blant annet fordi sistnevnte hadde en avrundet stortingssal.
I 1847 ble byggesaken gjenopptatt av en stortingskomité. Arkitekt Heinrich E. Schirmer laget på oppdrag et utkast i nygotisk stil på tomten til Rådmannsgården, Rådhusgaten 19. Men etter mye debatt ble også dette forslaget lagt bort. I 1855 kjøpte regjeringen den nåværende tomten og fikk Stortingets samtykke. Samme år ble det utskrevet en arkitektkonkurranse, og resultatene forelå i 1857. Vinnere var arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno med et utkast i nygotisk stil. Mens vinnerutkastet ble drøftet, kom en ny aktør inn fra siden. Arkitekt Emil Victor Langlet kom fra Italia med et utkast han ikke hadde rukket å levere innen fristen. Det vakte straks oppmerksomhet og fikk mange tilhengere.
Da Stortinget behandlet byggesaken, fikk vinnerutkastet mye kritikk, mens noen var engstelige for at Langlet var for uerfaren. Det ble derfor bestilt et tredje utkast av den kjente danske arkitekt Chr. Hansen. Departementet foretrakk dette, men et utmattet Storting bestemte til slutt i 1860 at Langlets utkast skulle realiseres. Det hadde forkjempere som Anton Martin Schweigaard, Johan Sverdrup, Ole Gabriel Ueland og Bjørnstjerne Bjørnson.
Mens diskusjonene om tomt og bygning pågikk, måtte Stortinget fortsette å bruke Katedralskolens aula helt til 1854. Deretter lånte de den nye festsalen i Universitetsbygningene til Stortingsbygningen sto ferdig i 1866.
Folkestyrets midtpunkt.
a> sitter ved siden av. Bildet henger i Stortingssalen.
Bilde av representantplassene, med rød og grønn stemmeknapp.
Langlets Stortingsbygning var en original nyskapning innenfor parlamentsarkitekturen med sin H-formede grunnplan og stortings- og lagtingssalene skytende fram som halvsylindre på begge sider av midtstreken. Den framskytende salen symboliserte og synliggjorde folkestyret, og under lå en adkomsthall av samme form med ni rundbuede åpninger. Åpenheten og de mange dørene i 180° vinkel markerte ytterligere den demokratiske tanke og nærheten til folket – det skulle ikke være noe fjernt og opphøyet ved Stortinget. Dette uttrykket ble verdsatt av politikerne, som også likte bygningens stil og detaljering, som vakte assosiasjoner til romersk arkitektur, som man den gang forbandt med republikansk styreform.
Tomtevalget ble også verdsatt som folkets svar til kongemaktens slott vis-à-vis. Henrik Ibsen skrev følgende om dette: "«Folkets Gaard og Kongens Gaard / Over mod hinanden høine. / Ret som Frender to de staar / Ser hinanden ind i Øine.»"
Stortingssalens halvsirkelform understreket at den var riksstyrets sentrum. «Der er en indre Sandhed: Enhver kan se, hvad Rotundens Bestemmelse er, og det er den væsentligste Del af Bygningen», skrev Langlet. For folk den gang minnet formen både om kirke, borg og teater – bygningstyper som kunne forbindes med folkemakt.
Ideen med den tilsvarende lagtingssalen på motsatt side ble noe forkludret av at byggeprogrammet også inkluderte lokaler for Riksarkivet og Norges Geografiske Oppmåling. Dette løste Langlet ved å legge en lavere fløy for disse formålene ut mot Akersgata, men den kom delvis til å skjule lagtingssalen.
Løvene som vokter rampene opp til inngangsplatået har gitt navn til Løvebakken. De er formet av billedhuggeren C. Borch og hugget i stein av slaver fra Akershus festning.
Stortingsbygningen gjennom 1900-årene.
Stortingets plassbehov var stadig økende, ikke minst fordi representantene ble flere. I mellomkrigstiden var plassproblemene prekære, og det ble lagt planer for en ny fløy mot Akersgata i en stilkopierende utforming. Etter krigen ble denne planen forstørret og omformet i senfunksjonalistisk retning. Debatten om dette forslaget førte til at det ble utlyst en arkitektkonkurranse, og vinneren ble arkitekt Nils Holter. Hans elegante tilpasningsløsning sto ferdig i 1959, murt i et moderne formspråk av samme slags tegl som i de eldre delene, men vinduene i sideveggene nærmest Langlets byggverk tok opp noe av formen i dette.
Av større interesse enn eksteriøret er imidlertid Holters innvendige ombygging. Den opprinnelige lysgården ble overdekket og omgjort til en sentral trappehall, idet den gamle trappeløsningen ble ofret for å få til en nødvendig utvidelse av stortingssalen – helt i samme stil som før.


Sanskrit.
Sanskrit (devanagari: संस्कृतम् "saṃskṛtam", «polert», (grammatisk) «korrekt», eller «selvklart», egentlig संस्कृता वाक् "saṃskṛtā vāk", polert tale, senere også संस्कृतभाषा "saṃskṛtabhāṣā", raffinert tale) er et av de eldste språkene i den indoariske greina av den indoeuropeiske språkfamilien og skrives i dag normalt med skriftsystemet devanagari.
Sanskrit er et arkaisk språk. Dateringen av språkets alder, henger sammen med dateringen av de eldste vediske skriftene. De eldste delene av Rigveda er i så måte datert til mellom 1500 og 1000 f.Kr. En nøyaktig datering er vanskelig, fordi disse tekstene ble overlevert muntlig i flere hundre år før de ble nedskrevet.
Sanskrit er et klassisk kulturspråk og et liturgisk språk. Gjennom indisk historie har sanskrit hatt en betydningsfull rolle som medium for utbredelse av ideer og som bærer av høykultur. Hinduismens, deler av jainismens og mange av buddhismens hellige skrifter og filosofiske tekster er skrevet på sanskrit. Språket har også en omfattende sekulær litteratur med skuespill, poesi, eventyr og fagtekster. Gjennom buddhismens utbredelse ble sanskrit utbredt til Bakindia, de indiske øyer og Sentralasia, og ble et "lingua franca" for lærde, med en rolle som kan sammenlignes med latin i Europa.
Sanskrit deles inn i to tidsepoker, vedisk sanskrit fra 1500 f.Kr. til 500 f.Kr. og klassisk sanskrit fra 500 f.Kr. og fremover. I den vediske perioden snakker man videre om fem ulike tidsperioder eller dialekter. Klassisk sanskrit inndeles i fire dialekter. I tillegg benyttet den buddhistiske retningen "mahāsāṃghika" en egen sjargong kalt buddhistisk hybrid sanskrit fra det første århundre e.Kr. og fremover.
Sanskrit har hatt stor betydning for sammenlignende lingvistikk, og for utviklingen av moderne språkvitenskap overhodet.
Mange moderne indiske språk nedstammer fra sanskrit. Ord med opphav i sanskrit er anslått å utgjøre omkring 50 % av vokabularet i moderne indoariske språk. Av disse språkene kan nevnes hindi og bengali, som fortsatt bruker sanskrit i nydannelse av ord.
Idag er sanskrit et av de 22 offisielt anerkjente språkene i India, og sammen med tamilsk et offisielt klassisk språk. Det er et offisielt språk i delstaten Uttarakhand, og den lokale regjeringen har lovfestet skilting av stedsnavn, navn på regjeringens departementer og navn på embedsmenn på sanskrit, i et forsøk på å popularisere språket.
Etymologi.
Sanskrit er idag navnet på et spesifikt språk innenfor den indoariske språkgruppen. Men opprinnelig var det ikke ment å betegne et spesifikt språk, som skilte det ut fra andre språk. Sanskrit var i utgangspunktet et sosiolingvistisk begrep og navnet på en dannet, kultivert og lærd tale. Det var en markør for sosial klasse. Det var en tale som stod i kontrast til dagligtalen blant folk flest, den såkalte prākrit som betyr «naturlig», «ordinær», eller «ikke kunstig», av roten "prākṛta-". Sanskrit var «det kultiverte språket» som ble benyttet av de lærde i det gamle India til å skrive filosofiske eller vitenskapelige avhandlinger. Det ble også benyttet som et liturgisk språk; det er noen ganger kalt "dēva-bhāṣā", «det hellige språket» eller «språket til "dēvaene" (halvgudene eller englene)».
Ordet "saṃskṛta-" er et verbalsubstantiv som kan oversettes med «å sette sammen», «formet på en fullendt måte», «raffinert» eller «dyktig utformet». Det er avledet av roten "saṃ(s)kar-", «å sette sammen», «arrangere», «forberede», hvor "sam-" betyr «sammen» (liksom det norske ordet "sam-" og "samme") og "(s)kar-" betyr «å gjøre», «å lage». En fri oversettelse kan også være «grammatisk korrekt».
Denne betydningen kan selvsagt bare eksistere i avgrensede sosiale og kulturelle forhold. "Saṃskṛta-" gir nemlig bare mening i kontrast til "prākrit", de «ordinære» eller «ikke-kunstige» språkene, og "prākrit" er en svært upresis benevnelse. For det første har sanskrit selv sin opprinnelse i dagligtale. For det andre omfatter «dagligtalen» mange ulike språk som fortjener å presiseres, deriblant pali og gāndhārī. Språkforskere foretrekker av denne grunn å klassifisere diverse «prākriter» under kategorien middelindoariske språk, for å skille dem fra moderne «prākriter» som f.eks. hindustani, oriya, bengali og panjabi.
Indoeuropeisk språk.
Sanskrit er en del av den indoariske språkfamilien. Disse språkene er indoeuropeiske, og har dermed felles utspring med de moderne indoeuropeiske språk og naturligvis de klassiske språkene latin og gammel gresk.
Studiet av sanskrit i den vestlige verden begynte på 1600-tallet. Allerede i 1651 ble diktsamlingen "Śatakatraya" («de tre århundrer»), av den indiske poeten Bhartṛhari fra det 5. århundre, oversatt til portugisisk. Studiene av sanskrit som ble gjennomført av språkforskerne Heinrich Roth (1620–1668) og Johann Ernst Hanxleden (1681–1731), ble av William Jones ansett som milepæler i oppdagelsen av den indoeuropeiske språkfamilien, og dermed også for grunnleggelsen av hele den moderne sammenlignende lingvistikk. I 1786 publiserte William Jones verket "The Sanscrit Language" hvor han hevdet at sanskrit, klassisk gresk og latin hadde et felles opphav, og at disse språkene videre var i slekt med gotisk, de keltiske språkene og persisk.
Slektskapet blir åpenbart når man sammenligner vokabularet i sanskrit, gresk og latin. Nedenfor ser man en oversikt over likhetstrekk i tallordene 0-9 i de tre språkene.
Sanskritordet "śūnya" ble oversatt til arabisk som "sifr" (صفر), «ingenting». Fra arabisk kom det inn i latin som "zephirum", og derifra inn i mange europeiske språk.
Andre eksempler er ordene for mor og far: "mātṛ" og "pitṛ" på sanskrit; "mater" og "pater" på latin og gammelgresk (μητηρ, πατηρ). Bror på sanskrit er "bhratar" (latin: frater, gresk: phrater), sønn er "sunus", slange er "sarpá" (latin: "serpens"), konge er "rājā" (latin: "regens"), guder er "deva" (latin: divus, opphav til engelsk "divine"), okse på sanskrit er "ukšan", og slik kunne William Jones finne flere tusen paralleller. Det klare og alderdommelige formsystemet til sanskrit gjorde det mulig å sammenligne andre grammatiske likheter mellom de tre språkene, og gjennom arbeidet til den sveitsiske forskeren Ferdinand de Saussure spilte dette en viktig rolle for utviklingen av språkvitenskapen som sådan.
Den felles grammatiske grunnstruktur er påfallende: Det er tre kjønn, språket har kasus, tempora og modi. På sanskrit brukes alle de opprinnelig åtte indoeuropeiske kasus: nominativ, vokativ, akkusativ, instrumentalis, dativ, ablativ, genitiv og lokativ. I tillegg til singularis og pluralis (entall, flertall) har sanskrit også dualis (totall, som når to personer gjør noe).
Den sofistikerte sanskrit-analysen av den indiske forfatteren Pāņini fra 5. århundre, og av andre gammelindiske grammatikere, lå til grunn for flere moderne sanskritgrammatikker. Dette gjelder den som professor William Dwight Whitney (1827–1894) ved Yale University publiserte i 1879, og grammatikken av Jacob Wackernagel (1853–1938) ved universitetet i Basel, som ble publisert i årene 1896–1954. En tredje betydningsfull sanskrit-grammatikk som ble svært banebrytende, ble utgitt av den tyske indologen Otto von Böhtlingk (1815–1904) i samarbeid med grunnleggeren av vedisk filologi, Rudolph von Roth (1821–1895), ved universitetet i St. Petersburg i årene 1855–1875.
Indoarierne.
Indoeuropeiske språk inndeles i kentumspråk (blå) og satemspråk (rød)
De nærmeste slektningene til sanskrit er selvsagt de andre indoariske språkene i India og tilgrensende områder. Ut over dette er det de gamle iranske språkene gammelpersisk og avestisk som ligger nærmest. Sammen utgjør de indoariske og de iranske språkene en større språkgruppe kalt de indoiranske språk.
Som medlemmer av den indoeuropeiske språkfamilien stammer de indoariske språkene fra et antatt indoeuropeisk urspråk, som kan antas å ha blitt talt omkring 4000 f.Kr., på steppene i det som i dag er sørlige Russland. Fra den urindoeuropeiske befolkninga delte det seg en nomadisk folkegruppe som brukte benevnelsen «arier» ("ārya", «edel») om seg selv, og som talte et forstadium til de indoiranske språkene. Etter at de hadde oppholdt seg en tid i Baktria, delte de seg omkring 2000 f.Kr. i en iransk og en indoarisk gren. Iranerne slo seg ned i det som i dag er nordlige og vestlige Iran 2000–1500 f.Kr. Indoarierne innvandra i flere bølger til den indiske halvøya, antageligvis rundt 1500 f.Kr. Kontakter mellom India og nordvest forklarer hvorfor sanskrit, iranske språk, slavisk og det litauiske språk, har det til felles at de er satemspråk, mens de europeiske indoeuropeiske språkene i vest er kentumspråk. Det forklarer også alle finsk-ugriske ordene i det indoiranske vokabular, og de rekonstruerte urindoeuropeiske ordene for flora og fauna.
De eldste kjente tekstene på sanskrit ble overleverte muntlig fra rundt 1500 f.Kr., før de ble nedskrevet rundt 500 f.Kr. De eldste bevarte indoariske tekstene er likevel ikke fra India, men fra Anatolia, hvor det eksisterte et indoarisk superstrat i det hurrittiske Mitanni-riket i nordlige Mesopotamia og nordøstlige Syria. Der fantes det fra 1500 til 1200-tallet f.Kr. en herskende klasse som bar entydig indoariske navn og dyrka guder som Indra. I en lærebok i hesteskjøtsel, som mitannieren Kikkuli forfatta på 1400-tallet f.Kr. på hettitisk, finnes enkelte indoariske fagbegreper. Disse tidlige indoariske sporene i vestlige Asia forsvant sporløst etter Mitannirikets undergang.
Det finsk-ugriske substrat i sanskrit beviser kontakt mellom India og de uralske språkområdene i nord, hvordan dette enn skal fortolkes. I 1869 fremsatte den danske språkforskeren Vilhelm Thomsen en hypotese om en indouralsk språkfamilie. Hypotesen fikk ingen større støtte. Det er generell enighet om at de uralske og de indoeuropeiske språkene er adskilte språkfamilier, som ikke er genetisk beslektet. Låneordene er også tolket til støtte for teorien om den indoariske invasjon av India. Det bør derfor tilføyes at det også finnes et uralsk substrat i de ikke-indoeuropeiske indiske mundaspråkene og de dravidiske språkene, og at kontakten mellom India og de finsk-ugriske språkområder også var tilstede "uavhengig av" indoeuropeerne.
De opprinnelige indoariere er forsøkt identifisert med Andronovokulturen på de sentralasiatiske steppene 2200-1600 f.kr. Denne kulturhorisonten, og da spesielt Yazkulturen, Oxus-siviliasjonen og det arkeologiske komplekset i Bactria–Margiana, er også blitt foreslått som hjemlandet til de opprinnelige talere av iranske språk. Andre kandidater er Gandhara gravkulturen, Grav H-kulturen og den gråmalte keramikk-kulturen. På slutten av 1700-tallet oppstod det også en teori om at sanskrit oppstod i India og vandret "motsatt vei", nordover og vestover. Ut fra India teorien ble foreslått av den tyske poeten og filosofen Karl Wilhelm Friedrich von Schlegel, og hadde sine støttespillere blant skikkelser som Voltaire og Immanuel Kant. Teorien forutsetter at Induskulturen som florerte i Indusdalen i perioden 3300–1300 f.Kr., var en "indoeuropéisk" kultur. Denne teorien har liten støtte idag. Indusskriften er ennå ikke dechiffrert, og det såkalte harappaspråket som ble talt i det gamle Harappa, Mohenjo-Daro og de andre byene, er ennå ikke identifisert.
Forsøk på å knytte talende av de indoariske språkene til spesifikke genetiske kjennetegn for indoeuropeere, har ikke lyktes. Både indoarisk og dravidisk talende indere synes å nedstamme fra en felles sentralasiatisk folkegruppe som er mer beslektet med den asiatiske enn den europeiske befolkningen, og minst beslektet med den afrikanske. Et genetisk studium som ble publisert i 2001, tok for seg mitokondrielt DNA (mtDNA), Y-kromosomer og autosomale variasjoner både hos indoarisk og dravidisk talende indere. Det ble funnet en haplogruppe M som kjennetegner de mennesker som emigrerte fra det sentrale Asia til Sørøst-Asia og Australia. Haplogruppen er distinkt fra andre asiatiske folkeslag og indikerer en egen undergruppe kalt haplogruppe M3. Koalesens-estimater plasserer denne i alderen 48,000 ± 1500 år, og antyder at det spesifikke indiske mtDNA splittet seg fra proto-asiatiske forfedre mot slutten av pleistocen.
Dette forteller oss at slektskapet mellom språk ikke behøver å følge "folkevandringer". Uansett må den gamle teorien om en indoarisk "invasjon" av det ikke-indoeuropeiske India revideres, ettersom den mangler arkeologiske bevis. Induskulturen kjenntegnes tvert imot av kontinuitet. Sanskrit eller dets forgjenger kan ha forplantet seg på en mer fredelig måte til India gjennom handel og kulturelle impulser uten at noen dramatisk krigersk invasjon endevendte den forutgående kulturen og dens språk. Krigen mellom de ti konger "(dāśarājñá)", som omtales i Rigveda (Mandala 7, hymnene 18, 33 og 83.4-8) kan ha vært en intern krig mellom ulike indoariske grupper. Det samme gjelder kurukshetrakrigen som er temaet for Indias nasjonale epos Mahabharata. Den er lokalisert til den moderne delstaten Haryana mellom kauravaene og pandavaene, som var to fraksjoner av kurustammen.
Indoariernes fiender under deres vandringer er i Rigveda kalt dāsa (दास); de er gjerne identifisert med de ikke-indoeuropeiske folkene som indoarierne la under seg. En alternativ forklaring av den finske indologen Asko Parpola, er at "dāsa" opprinnelig var et navn på indoiranske folk innenfor Oxuskulturen. Sanskrit "dasyus" kan være beslektet med persisk "dahyu", som betyr stamme, provins eller distrikt; på gresk ble dette "des-potes" som tilsvarer norsk despot. Sanskrit "dāsa" kan ha tilsvart persisk "daha", kjent blant gresk-romerske forfattere som "dahae" og "daai", og som trolig var en iransk stamme. Dahistan øst for det kaspiske hav er også oppkalt etter "daha", en stamme i Margiana. På khotanesisk betyr "dasa" menneske. Iranerne og indoarierne snudde på betydningen av hverandres begreper. Sanskrit "deva" som betyr gud, guddommelig (jmf engelsk "divine"), ble hos perserne til "daeva" eller demoner, demonisk. På samme måte ble de indoariske demonene asura hos de iransktalene kalt "ahura", som er et positivt ladet ord.
Historie.
a>-skrift (Eames Collection, Chicago, no. 1956, Newberry Library, Chicago, ORMS 960).
Vedisk sanskrit.
Den eldste identifiserte sanskrit-teksten er "Rigveda" (ऋग्वेद; «versenes eller hymnenes viten»), en samling hymner som sannsynligvis nådde sin nåværende form mellom 1500 og 1000 f.Kr. Språket i "Rigveda" og andre tekster fra perioden kalles vedisk eller vedisk sanskrit og er mer arkaisk enn den senere utviklingen klassisk sanskrit. Vedisk sanskrit skiller seg fra klassisk sanskrit på enkelte områder innenfor fonologi, vokabular, grammatikk og syntaks. Vedisk sanskrit skiller seg også ut med et substrat fra kilder som ikke er indoeuropeiske, identifisert som dravidiske språk og munda-språk.
Vedisk sanskrit gjennomgikk likevel en språklig utvikling i løpet av de omkring tusen årene språket var i bruk. Fem kronologisk distinkte dialektfaser i språket kan identifiseres, og gjenspeiler ulike tidsepoker i Indias litteraturhistorie.
"Rigvedisk" sanskrit utgjør den første fasen og inneholder mange indoiranske elementer, både i språk og innhold, som ikke er tilstede i andre vediske tekster. Språket står gammelpersisk og avestisk meget nær. Et par ord i vokabularet kan også være beslektet med sumerisk i form av et substrat, og er av noen tolket som etterlatenskaper av harappaspråket i den gamle Induskulturen. Dette gjelder det sumeriske ordet "meluhha", som kan være beslektet med sanskrit "mleccha". Sanskritprofessoren Michael Witzel har foreslått at det sumeriske ordet "GIŠšimmar" (en type trær) har sammenheng med de "Rigvediske" ordene "śimbala" og "śalmali", som også er navn på trær.
I de senere uttaler av vedisk sanskrit er antallet ord med den uavhengige svarita-vokalen på korte vokaler såpass marginale, at vi ikke lenger snakker om noe typisk tonespråk.
Det såkalte "mantraspråket" utgjør neste fase, og omfatter både mantra- og prosaspråket i "Atharvaveda", "Khilani", "Samaveda" (hvorav 75 mantraer ikke finnes i Rigveda), og mantraene i "Yajurveda". Det "Rigvediske" ordet "viśva" som betyr «all» eller «alt-», er endret til "sarva", og "Rigvedisk" "kṛno-", «å gjøre eller lage», er endret til "kuru-", som senere ble "kar-" i klassisk sanskrit. Denne perioden tilsvarer kongedømmet kuru i det nordlige India og samsvarer arkeologisk med den svart- og rødmalte keramikk-kulturen fra det 12. til det 9. århundre f.Kr. På denne tiden opptrer jern i det vestlige India, og omtales i "Atharaveda" som tilsynekomsten av "śyāma ayas", «det sorte metallet».
Samhita-prosaen fra 1100 f.Kr. til 800 f.Kr. markerer begynnelsen på samlingen av den vediske kanon. Denne fasen preges bl.a. av opphøret av injunktiv og grammatiske modi av aorist. Kommentarene til «den sorte» "Yajurveda" tilhører denne perioden.
Brahmana-prosaen fra 900 f.Kr. til 600 f.Kr. er fjerde fase i språkets utvikling. Den omfatter "brahmanaene", kommentarer til de fire Vedatekstene, så vel som "āraṇyakas" og de eldste av "upanishadene" – "bṛhadāraṇyaka upanishad", "chāndogya upanishad" og "jaiminiya upanishad brahmana".
Sūtra-språket utgjør den femte og siste fasen av Vedisk sanskrit og fører frem til omkring 500 f.Kr. Denne fasen omfatter "śrauta sutras", "grhya sutras", "katha upanishad" og "maitrayaniya upanishad". "Dharma sutras", "shulba sutras" og de resterende upanishadene er post-vediske og tilhører den klassiske perioden.
Omkring 500 f.Kr. bidro både kulturelle, politiske og språklige faktorer til slutten på den vediske perioden. Utformingen av det vediske ritualet nådde sitt høydepunkt, og samtidig oppstod det nye bevegelser i det indiske samfunnet. Vedanta og buddhismen vokste frem, og i sine tekster benyttet de seg hovedsakelig av det folkelige målet pali, istedet for sanskrit. Dareios I av Persia invaderer Indusdalen og det politiske senter for de indoariske kongedømmene ble forflyttet østover til det nordindiske lavlandet. På denne tiden ordnet også grammatikeren Pāṇini grammatikken til det som er kjent som klassisk sanskrit.
Klassisk sanskrit.
Sannsynligvis en gang på 400-tallet f.Kr. i det nordvestlige India, analyserte og fastsatte grammatikeren Pāņini det som da ble kalt korrekt ("saṃskṛta") tale. Denne korrekte eller dannede talen stod i kontrast til det som var den vanlige ("prākṛta") talen til folk flest på den tiden. Sanskrit var mer konservativ enn dagligtalen og lå nærmere opp til språket i de hellige tekstene (vedaene). Selv om arbeidet til Pāṇini uten tvil må ha vært basert på kjennskap til en lang grammatisk tradisjon, finnes det ingen andre gjenlevende tekster med liknende innhold fra tiden før Pāṇini. Omkring det 8. eller 7. århundre f.Kr., i den indiske jernalderen, utformet f.eks. grammatikeren Śākaṭāyana en grammatikk som er gått tapt, men som refereres til av Pāṇini. Grunnen kan være at det senere ikke ble oppfattet som nødvendig å bevare tekstene til andre grammatikere, siden Pāṇini hadde formulert det hele så fullkomment i sitt verk "Aṣṭādhyāyī" («åtte kapitler»).
Det er bevart én tekst om grammatikk fra tiden før Pāṇini. Yāska (5. eller 6. århundre f.Kr.) forfattet en avhandling om etymologi, ordklasser, og semantikk under tittelen "Nirukta". En annen forfatter som vi ikke vet noe om, ikke en gang når han levde, var Pingala, som forfattet den tidligst kjente avhandlingen på sanskrit om prodosi. Pingala er også kjent for den første kjente beskrivelsen av det binære tallsystemet. Pāņini ble uansett den autoriteten som alle de som fulgte etter måtte forholde seg til. Sanskrit som følger reglene i "Aṣṭādhyāyī", kalles klassisk sanskrit.
Omkring 200 f.kr. forfattet Patañjali en kommentar til utvalgte regler i Pāņinis grammatikk under tittelen "Mahābhāṣya". Grammatikken understreker språkets status som høykulturspråk som i sosiolingvistisk henseende stod hevet over dagligtalen. Patañjali benyttet nemlig betegnelsen "apabhraṃśa", «fordervet språk», om enkelte dialekter i Nord-India som ikke fulgte de grammatiske normene til sanskrit. I "Kāvyālankāra" av Namisādhu, heter det likeledes at "prākrtameva apabhraṃśa", «apabhraṃśa er intet annet enn prākrit». I "Jabdārthacintāmañi" er apabhraṃśa definert som ugrammatisk, bygdespråk eller vulgært språk. Apabhraṃśa var altså opprinnelig et skjellsord, men kom senere til å bli benyttet om en gruppe indoariske språk. Omkring det 2. århundre e. Kr. skrev også den indiske matematikeren Kātyāyana en avhandling kalt Varttika, hvor han utdypet enkelte deler av Pāṇini's grammatikk. I det 6. århundre e.Kr. skrev Virahanka et verk om prosodi som også inngår i den grammatiske tradisjonen.
Mens dagligspråket i Nord-India gradvis utviklet seg, forble de formelle rammene for høystatusspråket de samme. Dette høystatusspråket ble stadig viktigere i rollen som "lingua franca" for de lærde; i løpet av de første århundrene e.Kr. hadde sanskrit blitt det eneste aksepterte språket til bruk i administrasjon og akademisk kommunikasjon i India. Den økende avstanden til dagligtalen gjorde at sanskrit etter hvert ble mer som et nært beslektet fremmedspråk som måtte mestres, enn en dannet versjon av språket til vanlige folk. For grupper som hadde et språk av annet opphav enn det indoeuropeiske, f.eks. dravidisk, ble selvsagt sanskrit på alle måter et fremmedspråk.
Dialekter av klassisk sanskrit.
Liksom vedisk sanskrit endret seg over tid, gjennomgikk også klassisk sanskrit sin egen utvikling. Den aktive bruken av språket i høyere kretser holdt det levende, slik at det også forandret seg innenfor sine fastlagte rammer. Da hofflitteraturen på sanskrit nådde et høydepunkt under Guptadynastiet i perioden 320–497 e.Kr., hadde omfattende bruk av passivkonstruksjoner, partisipper som erstatning for verb, og lange komposita i stedet for setninger, gitt språket en helt annen karakter enn den det hadde hatt på Pāņinis tid – selv om de formelle «byggesteinene» fortsatt var de samme.
Forløperne til de tre første dialektene er omtalt i brahmanaene. I "kauṣītaki brāhmaṇa" 7.6 omtales forløperen til nordvestlig sanskrit som den reneste av de tre. Den fjerde dialekten er den yngste og oppstod i sør i den klassiske perioden.
Liturgisk språk og lingua franca.
I den klassiske perioden fortsatte sanskrit å være et liturgisk språk innenfor hinduismen. Hinduer betrakter språket som et hellig urspråk og bruker mantraer og bønner på sanskrit i religiøse ritualer. Blant tekstene fra denne perioden finner vi mange sutraer og de fleste av upanishadene. De 18 puranaene hører hjemme i denne perioden. Den enkelte purana kan variere i omfang fra mellom 9 000 og 81 000 vers. Det er anslått at en samlet utgave ville utgjøre 500 bind. De to store indiske eposene Mahabharata i 100 000 vers og Ramayana i 24 000 vers er også skrevet i klassisk sanskrit. Andre eksempler på tekster er āgamaer, stotraer (hymner), Dharmashastra, Yoga-vasistha, og en rekke eksegeser av hinduistiske kommentatorer, hvorav en av de notable er Shankara fra omkring 500 e.Kr.
Krishna danser over den overvunnede Kaliya Naag i elven Yamuna. Manuskript av Bhagavata Purana, ca 1640
Buddhismens utbredelse gjorde sanskrit til et universalspråk i India, Tibet, Sentralasia og Kina. Her en kinesisk sutra fra det 5. århundre ved Bibliothèque nationale de France, Département des Manuscrits, division orientale, Pelliot chinois 4504
Buddhismen oppstod som et motbevegelse til hinduismen omkring den tiden vedisk sanskrit opphørte som litterært språk. Theravada-retningens kanon (tipitāka) er skrevet i det folkelige målet pali, men det fantes andre skoler innenfor buddhismen som benyttet sanskrit. Dette gjelder skolene "mahāsāṃghika", "sarvāstivāda" og ikke minst mahayāna-skolen; de sistnevntes hellige tekster begynte å dukke opp i tidsrommet fra 100 f.Kr. til 100 e.Kr. På bakgrunn av lingvistiske bevis, daterte den anglo-tyske orientalisten Edward Conze de eldste delene av "Ratnaguṇasaṁcayagāthā" til 100 f.kr. Også jainismens kanon er primært skrevet på folkelige dialekter, men det finnes jainistiske eksegeser på sanskrit.
Fra det første århundre og fremover ble flere tusen buddhistiske hellige tekster oversatt til tibetansk og kinesisk. Sanskrit ble et "lingua franca" for lærde, ikke bare i de høyere samfunnslag i India, men også over landegrensene. Buddhistiske tekster ble overlevert på sanskrit i Bengal; der ble f.eks. et signert sanskrit-manuskript av "Gaņdhavyū sūtra", fra kong Sivarka Devra av Odra (Orissa), bragt til Kinas Keiser Dezong av Tang etter en sjøreise i året 794. Originalmanuskriptet kom fra de buddhistiske templene i Lalitgiri, som ble bygd i det første århundre e.Kr. Språket florerte også på de indiske øyer og Sentralasia. Den tidlige skolen "sarvāstivāda" hadde en kanon skrevet i ren sanskrit, og den var delaktig i buddhismens utbredelse i det sentrale Asia. Fra de sentralasiatiske statene Kushan, Turfan, Kashgar, Dunhuang med flere, ble en rekke sentrale mahāyāna-tekster oversatt til kinesisk. Rollen som "lingua franca" blant lærde i høyere samfunnsklasser har sanskrit til en viss grad beholdt fram til i dag.
Nyanseringer av synet på buddhismens middelindoariske idiom.
«Indisk språk» var for mange kinesiske oversettere ensbetydende med sanskrit, og slik var det også for de som satte sammen den tibetanske buddhistiske kanonen. Den tibetanske utgaven av hjertesutraen innledes f.eks. med setningen: «I det indiske språk: "Ārya ganapati hridāya", i det tibetanske språk: "Phagpa tsogdagpo’i zung"». Dette er standard i tibetanske oversettelser, og det er underforstått at «indisk språk» var sanskrit.
Tidlig på 1930-tallet foretok orientalistene Friedrich Weller og Ernst Waldschmidt en analyse av de 36 transkripsjonene av den 15. sutra av "Dīrghāgama", som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen Cháng āhán jīng (長阿含經). De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte Dàhuì jīng (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av "Dīrghāgama". Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra Gandhara. Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av Dharmaguptaka-vinaya, Ssŭ-fen lü (四分律), refererer til messingen av arapacana-formularet, og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i Kharoṣṭhī. I 1962 fremsatte orientalisten Harold Walter Bailey sin «Gandhari-hypotese». Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prakrit.
Ruinene etter universitetet i Nālandā
Gandhari-hypotesen utropte gāndhāri, og ikke sanskrit, til buddhismens "lingua franca" i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av toneangivende orientalister som John Brough og Franz Bernhard. Baily påviste at gāndhāri hadde påvirket khotanesisk og tokarisk, og det finnes også elementer av gāndhāri i partisk og sogdisk. I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av en buddhistisk tekstsamling skrevet i gāndhāri i det nåværende Afghanistan. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen "dharmaguptaka", og stammet trolig fra et kloster i Nagarāhāra. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet Shanshan ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et «universalspråk» i Sentralasia, på linje med sanskrit, men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.
Buddhistisk hybrid sanskrit.
Tekster fra den tidlige skolen "mahāsāṃghika" benyttet en buddhistisk hybrid sanskrit. Istedet for å omarbeide og oversette ordene fra pāli og andre språk til sanskrit, har forfattene forandret de fonetiske formene til sanskrit-former, mens den underliggende prākrit-grammatikken er bevart. Et eksempel er prākrit "bhikkhussa", som er possessiv entall for "bhikkhu", og et kognat med sanskrit "bhikṣu", «buddhistisk munk». Istedet for å konvertere dette til den grammatisk korrekte sanskrit-formen "bhikṣoḥ", har forfatterne konsekvent endret dette til "bhikṣusya". Et annet eksempel er sanskrit-originalen av Lotussutraen, "saddharmapuṇḍarīkasūtram", som lå til grunn for Kerns oversettelse i 1884. Det tekniske begrepet "ātmabhāva", som også opptrer i śvetāśvatara upanishad 1.2, er fonetisk ekvivalent med pāli "attabhāva". Mange ord og begreper i Lalitavistarasutraen, såvel som i den omfattende prajñāpāramitā-litteraturen, er unaturlige i henhold til sanskritgrammatikken til Pāṇini, men gir mening i en pali-kontekst.
Universitetet i Nālandā.
I året 427 e.Kr. ble universitetet i Nālandā et buddhistisk læresenter, og dets bibliotek ble etterhvert den mest berømte samling av buddhistiske tekster i sin tid. Biblioteket hadde tre bygninger som var ni etasjer høye: «Juvelenes sjø» ("Ratnasagara"), «juvelenes hav» ("Ratnodadhi") og «juvelenes fryd» ("Ratnarañjaka"). I året 1197 ble det rasert av tyrkiske muslimer under ledelse av Bakhtiyar Khalji. Boksamlingen ble sagt å omfatte flere hundre tusen bind, og skal ha brent i tre måneder etter at mamelukkene satte fyr på den, ødela klostrene og drev munkene på flukt. For studerende av sanskrit og andre indoariske språk, gir denne kulturelle katastrofen en av forklaringene på hvorfor de indiske originaltekstene til så mange tibetanske og kinesiske oversettelser er gått tapt.
Sanskrit-tekster om indisk dans går mer enn 2000 år tilbake i tid
a>, datert år 1210. Kråkenes konge har møte med sine politiske rådgivere.
Bærer av filosofi, vitenskap og høykultur.
Sanskrit ble ikke bare brukt til å produsere religiøse tekster. Det gamle India var også opptatt av filosofi. Det finnes en rik litteratur innenfor de seks filosofiske skolene ("ṣad-darśana") Nyāya (logikk), Vaiśeṣika (atomisme), Sāṃkhya (metafysikk), Yoga, Purva Mīmāṃsā (semiotikk og språkfilosofi) og Vedanta.
Det finnes også annen sekulær litteratur på sanskrit. Vedāṅga-tekstene omhandler bl.a. fonetikk, grammatikk, etymologi, metrikk og astronomi. Arthaśāstra fra omkring 300 f.Kr., omhandler offentlig forvaltning, økonomisk politikk og militær strategi. Manus lover er en lovtekst fra perioden 200 f.Kr. til 200 e.Kr.
Også skuespill, dansedrama, poesi og eventyr har sin plass i den klassiske perioden. Skuespill utviklet seg allerede da Śudraka skrev verket "mṛcchakatika" («den lille leirvognen»), "vīṇāvāsavadattakathā" og en kort enakts monolog ("bhana") med tittelen "padmaprabhritaka". Den norske indologen Sten Konow (1867–1948) identifiserte han som Abhiraprinsen "Sivadatta". Han selv, eller hans sønn "Īśvarasena", styrtet den siste regenten av Andhradynastiet og grunnla tidsregningen Cedi i året 248-249 e.Kr. "Nātyaśāstra" («teaterets vitenskap») fra mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr., beskriver alle essensielle elementer i et dansedrama. Av dramatikere kan nevnes Kālidāsa, Bhāsa og Aśvaghoṣa.
Det finnes en rik poesi på sanskrit, og deler av denne poesien må kunne sies å tilhøre verdenslitteraturen. Diktsamlingen "Śatakatraya" («de tre århundrer») fra det 5. århundre er allerede nevnt. Den ble oversatt til portugisisk allerede i 1651. I 1792 publiserte Sir William Jones en engelsk oversettelse av Gitagovinda, skrevet av poeten Jayadeva fra omkring år 1200. Gitagovinda er oversatt til mange språk og regnes som et av de vakreste eksemplene på sanskritpoesi.
Eventyr på sanskrit har en spesiell stil, der mindre eventyr innflettes innenfor rammeverket av det enkelte eventyr. Denne stilen fant veien inn i persisk og arabisk litteratur, og øvde innflytelse på eventyrsamlinger som Tusen og en natt. De to viktigste eventyrsamlingene på sanskrit er Panchatantra og Hitopadesha.
Språkets tilbakegang.
Tilbakegangen til sanskrit som litterært og politisk medium skyldtes trolig svekkelsen av de politiske institusjonene som støttet det, og den økte konkurransen fra muntlige dialekter som søkte etter en litterær og kulturell verdighet. Det var regionale variasjoner i makten bak dialekt-bevegelsene og sanskrit gikk tilbake med ulikt tempo på ulike steder av det indiske subkontinentet. I Kashmir ble kashmiri benyttet side om side med sanskrit som litterært språk etter det 13. århundre. Verker som ble skrevet på sanskrit i Vijayanagarariket ble ikke utbredt utenfor deres egne geografiske rammer og tidsepoker. I motsetning til sanskrit, florerte kannada og telugu.
På tross av den økende litterære bruken av muntlige språk, fortsatte sanskrit å bli brukt innenfor den litterære kulturen i India. De som kunne lese de muntlige språkene, kunne også lese sanskrit. Sanskrit ble likevel ikke lenger brukt til å uttrykke nye, sosialt legemeliggjorte idéer. Bruken bestod i repetisjoner av idéer som var utformet tidligere, og enhver kreativitet ble redusert til religiøse hymner og vers. Et nevneverdig unntak var en kommentar til Mahabharata fra 1600-tallet av Nīlakaṇṭha Caturdhara.
Forsøk på fornyelse.
Det har blitt påpekt at moderne verker på sanskrit enten har blitt oversett eller avvist som «moderne». Siden 1967 har Sahitya Akademi tildelt en litteraturpris for det beste verket i sanskrit, skrevet i det aktuelle året. I 2009 ble Satyavrat Shastri den første sanskrit-forfatteren som vant Jnanpith-prisen, Indias høyeste litteraturpris.
Sanskrit er valgfag i den indiske grunnskolen
Siden 1990-tallet har det blitt gjort flere bestrebelser etter å fornye sanskrit som et talt språk. Flere organisasjoner, deriblant "Samskrta Bharati" har organisert "workshops" for å popularisere språket. Den 27. desember 2009 ble sanskrit gjort til offisielt andrespråk i delstaten Uttarakhand, og den lokale regjeringen har lovfestet skilting av stedsnavn, navn på regjeringens departementer og navn på embedsmenn på sanskrit. I 2010 ble det også nedfelt i Indias grunnlov som et av landets 22 offisielle språk.
Skolestyret i den indiske grunnskolen (CBSE) har gjort sanskrit til et valgfritt tredje-språk i 5. til 8. klasse. Dette gjelder også de fleste skoler som avholder eksamenen ICSE i 10. klasse, særlig i delstater med hindi som offisielt språk.
India har én dagsavis på sanskrit, Sudharma, som har blitt utgitt siden 1970. Siden 1974 har det vært en kort nyhetssending på sanskrit i "All India Radio".
Innflytelse på andre språk.
Buddhismens utbredelse bragte låneord fra sanskrit til språk i Sørøstasia, Indonesia og Filippinene. Her to munker fra Thailand.
Sanskrit har hatt stor innflytelse på andre indiske språk gjennom sitt vokabular og sin grammatikk. Hindi, som er Indias offisielle språk på nasjonalt nivå, er en avart av khariboli som har hentet mange ord fra sanskrit. Alle moderne indoariske språk, såvel som dravidiske språk og munda-språkene, har hentet mange låneord enten direkte fra sanskrit ("tatsama" ord) eller indirekte via middelindoariske språk ("tadbhava" ord) Ord med opphav i sanskrit er anslått å utgjøre omkring 50 % av ordforrådet i moderne indoariske språk og de litterære dravidiske språkene telugu, malayalam og kannada.
Av moderne indiske språk er hindi og urdu påvirket av arabisk og persisk, mens nepali, bengali, assamesisk, konkani og marathi fortsatt har et vokabular fra sanskrit og prakrit som sin basis. Gjennom de buddhistiske sūtraene kom det også inn låneord fra sanskrit i kinesisk. Det kinesiske ordet "chànà" (剎那) ble f.eks. lånt fra sanskrit "kṣana" (क्षन), «øyeblikkets tidsperiode». Gjennom buddhismens utbredelse ble en rekke ord fra sanskrit og beslektede språk adoptert av de sinotibetansk talende naboene i nord.
Thai inneholder mange låneord fra sanskrit. Disse blir transkribert med thai-skrift, som gjør at ordene blir gjengitt tro til uttalen på sanskrit, men siden slike ord leses med uttalereglene for thai, høres de gjerne svært annerledes ut enn på originalspråket. Rāvana, den mytiske keiseren av Sri Lanka i eposet Ramayana, kalles "Daṣakaṇṭh", «på ti nakker», og dette transkriberes som ทศกัณฐ์ (som representerer de indiske lydene d-ṣ-kaṇ-ṭh), men det uttales "Thotsakan" ("ṭh" er angitt som stum).
Mange låneord fra sanskrit finnes i tradisjonell malayisk, moderne indonesisk, og filippinske språk. Gammel javanesisk, og i en mindre grad, khmer og vietnamesisk, inneholder sinifiserte låneord fra sanskrit.
Indias nasjonalhymne "Jana Gana Mana" er skrevet i en litterær form for bengali kalt "sadhu bhasha", og inneholder flere ord fra sanskrit. Indias nasjonalsang Vande Mataram var opprinnelig et dikt skrevet av Bankim Chandra Chattopadhyay, og gjengitt i hans novelle Anandamath i 1882. Novellen er også skrevet i bengali med stor påvirkning fra sanskrit.
Bruk i moderne tid.
Mange vitenskapelige og administrative begreper i India og Nepal er på sanskrit. Det indiske programmet for styrte missiler, som pågikk i perioden 1983-2007 under ledelse av Defense Research and Development Organization (DRDO), har oppkalt fem missiler med sanskritnavnene Prithvi, Agni, Akash, Nag og Trishul. Indias første moderne kampfly kalles HAL Tejas.
Messing av sanskrit shlokas forekommer som bakgrunnskor i filmer, TV-reklamer og slagord for større organisasjoner.
Sanskrit er brukt i to sanger av popmusikeren Madonna. Den første, Shanti/Ashtangi, på albumet "Ray of Light" fra 1998, er den tradisjonelle messingen i Ashtanga Vinyasa Yoga. Den andre, "Cyber-raga", utgitt i 2000 på hennes single "Music", er en sanskrit-ode til en høyere makt med et ønske om fred på jorden.
I bakgrunnsmusikken i en kampscene i filmen The Matrix Revolutions, synges en sanskrit-bønn fra Brihadaranyaka upanishad av et kor. Sky1-versjonen av tittelsekvensen i første sesong av Battlestar Galactica inneholder en messing av Gāyatrī mantra, hentet fra Rig Veda (3.62.10). Komposisjonen ble skrevet av miniserie-komponisten Richard Gibbs.
Erfaringene med utviklingen av programmeringsspråket Fortran på 1950-tallet bidro til en kontekstfri grammatikk kalt Backus-Naur form, som ble banebrytende for senere høynivåspråk. Mangelen på formaliserte definisjoner av syntaks, gjorde at informatikeren John Backus (1924–2007) under utviklingen av ALGOL 58, adopterte syntaks-regler for Fortran og senere programmeringsspråk, som var basert på Pāṇinis sanskritgrammatikk.
Struktur.
"Det følgende er en kort oversikt over lydsystem og grammatikk i klassisk sanskrit."
"Framstillingen forutsetter kjennskap til en del språkvitenskapelige uttrykk."
Lydsystem og uttale.
Fordi analyse av språklyder var høyt utviklet i den grammatiske tradisjonen i det gamle India, har vi gode kilder til hvordan sanskrit ble uttalt, selv så langt tilbake som på Pāṇinis tid. Ved korrekt uttale av alle lyder bevarte man sanskrit-språkets opprinnelige renhet, og det ble trodd at dette blidgjorde gudene.
Alle lydene over har sine egne tegn i devanagari og andre skriftsystemer som blir brukt til å skrive sanskrit. I tillegg kommer symbolet anusvara (ṃ) som forlenger den stavelsen det er del av, og nasaliserer vokalen i denne. Eksempel: "saṃgha" ('samfunn, fellesskap') blir uttalt "sańgha".
Nominalbøyning.
Sanskrit har, i likhet med andre gamle indoeuropeiske språk, et komplisert bøyningssystem for både nomen og verb.
Substantiv, adjektiv og pronomen
Personlige pronomen (jeg, du, vi etc.) har ikke kjønn. Bøyningsmønstrene for substantiv og adjektiv varierer avhengig av stammens endelse (-"a", -"u", -"ī" etc.).
"pitā" (nom.) "sutāṃ" (akk.) "paśyati" (vb.). «Faren ser datteren».
"pitaraṃ" (akk.) "sutā" (nom.) "paśyati" (vb.). «Datteren ser faren».
"sa grāmaṃ" (akk.) "gataḥ". «Han dro "til" landsbyen».
"sā grāme" (lok.) "vasati". «Hun bor "i" landsbyen».
Verbalbøyning.
Verb i klassisk sanskrit bøyes i
Mange kombinasjoner av disse er ikke mulige.
Noen verb forekommer for eksempel bare i aktiv (som "as"- «være») eller medium (som "ās"- «sitte»), og passiv finnes stort sett bare i presens.
Videre er det også bare i presens at vi finner tre modi;
de andre tidene har kun indikativ.
Flere bøyde former av verbet blir lite brukt eller unngått i klassisk sanskrit, og de forskjellige fortidsformene brukes i stor grad om hverandre.
Også det opprinnelige skillet mellom aktiv (parasmaipadam) og medium (ātmanepadam) har ved mange verb blitt visket ut.
Der det fortsatt gjelder, er forskjellen at aktiv form av verbet viser til noe som blir gjort for en annen, mens medium viser til noe som blir gjort for en selv. Eksempel: "yajati" «han ofrer (for en annen)», "yajate" «han ofrer (for seg selv)».
Sammensatte ord.
Et mer teknisk begrep for et ord sammensatt av flere ord, er kompositum. Sanskrit har fire hovedtyper komposita. Disse kan alle inngå som deler av større sammensetninger.
Slike komposita blir normalt ikke dannet i norsk, men helt fraværende er de likevel ikke; jf. "sursøt" («sur og søt») og "trettini" («tretti og ni»).
Tatpuruṣa er et såkalt determinativt kompositum, der det siste ordet blir definert mer nøyaktig av det første.
I motsetning til dvandva kan et tatpuruşa-kompositum bare ha to medlemmer.
Forholdet mellom disse er kjennetegnet ved at det kan uttrykkes med et av kasusene fra akkusativ til lokativ.
På norsk danner vi også denne typen sammensetning og vil ofte kunne formulere forholdet mellom ordene ved hjelp av en preposisjon.
Karmadhāraya er også et determinativt kompositum.
Forskjellen fra tatpuruşa er at det første ordet i et karmadhāraya-kompositum står i "beskrivende" forhold til det siste.
Dette ordet sier ikke av hvem eller hva noe er gjort, hvem eller hva noe tilhører etc., men hvordan eller hva noe "er".
Bahuvrīhi er et kompositum som viser til noe utenfor seg selv ved å beskrive egenskaper dette har.
Det norske ordet "rødstrupe" kan fungere som eksempel.
Det viser ikke til en strupe som er rød, slik "blåmaling" viser til maling som er blå.
I stedet er det navnet på en bestemt fugl som er kjennetegnet av at den har rød strupe.
Ofte vil slike ord få endingen -"et" på norsk som i "breiskuldret", og er da adjektiv i stedet for substantiv.
På sanskrit er alle bahuvrīhi-komposita klassifisert som adjektiv, men som andre adjektiv kan de også stå alene og fungere som substantiv.


Ingrid Bergstrøm.
Ingrid Bergstrøm (født 4. mai 1974 i Ytre Enebakk) er en norsk skuespiller, ansatt ved Trøndelag Teater.
Hun tok musikkteaterutdannelse ved Guildford School of Acting 1994-1997. Før hun kom til Trøndelag Teater hadde hun vært tilknyttet bl.a. Riksteatret og Den Nationale Scene. I Bergen fikk hun store utfordringer – Elenora i "Påske" av August Strindberg, Cecily i "Hvem er Earnest" av Oscar Wilde og "Cordelia" i Shakespeares "Kong Lear".
Bergstrøm kom til Trøndelag Teater i 2001 i forbindelse med tittelrollen i musikalen "Esther". I Shakespeares "En medtsåmmårnattsdrøm" hadde hun rollen som Hermia. Senere spilte hun Madeleine i "Piaf", hvor hun også var reserve/dublerte i tittelrollen. Hun spilte jounalisten og småbarnsmoren Jeanette Kolbjørnsvik i Hans Rotmos farse "Trekkspillkrigen", og datterrollen i Hans Magnus Ystgaards "Purpur og gull", basert på sanger av Åge Aleksandersen.
Ingrid Bergstrøm ble nominert til Heddaprisen 2004 for særlig fremragende sceneprestasjon, for tittelrollen i musikalen An-Magritt, basert på Falkbergets roman. I 2006 spilte hun "Eponine" i Les Misérables.


Melløs stadion.
Melløs Stadion er en fotball- og friidrettsarena i Moss. Området har fire gressbaner: én hovedarena der Moss FK spiller og tre treningsbaner. Kunstgressbane tatt i bruk høsten 2005. Det er planer om å bygge ut Melløs.


Kosmas og Damian.
Tvillingene Kosmas og Damian er først og fremst helgener for leger og apotekere. Fortellingen om deres liv finnes bl.a. i Den Gyldne Legende. Kosmas og Damian skal ha levd og sannsynligvis er det dem som ble drept i Cyrrhus i Syria ca år 303.
Legenden.
De var i følge legenden arabiske tvillingbrødre som levde i den lilleasiatiske byen Aegea i Kilikia der de virket som leger. De var dyktige, men tok ikke betalt for sin hjelp og ble derfor kaldt anargyroi, de hellige uten penger. Under Diokletians kristenforfølgelse ble de arrestert av Lysias som var stattholder. De ble torturert og forsøkt henrettet, men de reddet av engler, ilden ville ikke skade dem, steinene snudde i luften, og pilene prellet av. Til slutt ble de drept ved halshogging. I følge legendene skal en kamel som gikk forbi plutselig kunnet snakke og befalte med høy mørk stemme at de to måtte begraves sammen.
Fra tempel til kirke.
I Aegea skal det ha vært et Asklepiostempel inntil år 355. Det ble ødelagt og erstattet med en kirke dedikert til Kosmas og Damian. Etterhvert ble Konstantinopel senter for kulten av helgenene. Her skal det ha vært et stort klosteranlegg som lå utenfor bymurene nær sjøen. Kirken skal ha hatt både herberge, sykehus og apotek. På høyre side skal det ha vært en søylehall der relikviene ble oppbevart i en sarkofag. Her skal de ha blitt oppbevart til de ble flyttet til Apostelkirken i 1150.
Andre kilder mener at relikviene ble brakt til Roma og til pave Felix IVs kirke bygget 526-530. Kirken ligger i utkanten av Forum Romanum og har idag inngang fra Via dei Fori Imperiali. Det var flere grunner til at Paven dedikerte kirken til de hellige legegudene Kosmas og Damian. Bibliotheca Pacis som lå omtrent på dette stedet ble brukt til forelesninger av Galen. I århundrer var også kontorene til de fleste leger i Roma plassert her. Stedet ligger nær Castor og Pollux tempelet og Kosmas og Damian kan ha vært en god erstatning for disse. Det kan også være at Paven ville vinne velvilje fra det bysantinske imperiet ved å dedisere kirken til helgener fra den østlige delen av riket. Idag er kirken eiet av fransikanerne som også har bygget et kloster her.
En annen kirke på Forum Romanum hvor Kosmas og Damian også er avbildet er Santa Maria Antiqua. Helgenene er representert i kirkens Diakonikon som også er blitt kaldt legekapellet. Her er en rekke helgener med tilknytning til medisin og farmasi avbildet.
Det kan se tur som om denne plassen i kirken, på høyre side for alteret har vært et av stedene hvor helgenene er plassert. De finnes også på denne plassen i katedralen i Monreale på Sicilia og i Klosterkirken i Moldvita kloster i Romania. Det er ingen tvil om at helgenene har vært populære. Det utviklet seg en kult i store deler av Sør-Europa med flere kultsteder. Utbredelsen av bilder er stor særlig sør i Europa men også i Tyskland. Det kan se ut som om de er sjeldnere i Norden, men det finnes avbildninger bl a. i Eds kirke i Sollentuna, Sverige og i et par danske kirker.
Mirakler og mirakelkult.
SS. Kosmas og Damian malt av Fra Angelico
Asklepioskulten forsvant ikke med en gang i tidlig kristen tid. Den blomstret i det meste av det 4. århundre og kollapset ikke før keiser Theodosius (379–395) utryddet de gamle hedenske helligdommene. Kulten ble etterhvert erstattet med tilbedelsen av legehelgenene, i første rekke av St. Kosmas og St. Damian. Legehelgenene var også en manifestasjon av Kristi kraft som var gitt til dem. Helgenene utførte sine mirakler på den samme måten som Asklepios hadde gjort. Sentralt i dette er Santa Maria Antiqua og legekapellet der. Det kan ha vært et diaconiae i tilknytning til kirken. Institusjonen skal ha blitt innstiftet av biskop Paul av Antiokia på 600-tallet. Dette skulle være veldedige institusjoner basert på kristne frivillige hvor en også utførte medisinsk behandling basert på Hippokrates og Galen. En kan da anta at kapellet ble brukt til bønn og kontemplasjon. Knipp mener at idéen om dyrkingen av de medisinske helgenene også innbefattet inkubasjon. En mener i tillegg at legehelgenkulten overtok ritualer og praksis fra Asklepioskulten også tempelsøvnen og at helgenene utførte sine mirakler på samme måte som Asklepios hadde gjort. Fortellingen om den hvite mannen som fikk et svart bein sydd på er ofte brukt som bakgrunn for bilder av helgenene. Blant annet inngår scenen i Fra Angelicos billedserie av St. Kosmas og St. Damian i Markuskirken i Firenze, i et bilde i Prado i Madrid og i Wellcome Trusts samlinger i London.


Hossein Derakhshan.
Hossein Derakhshan (حسين درخشان;, også kjent som "Hoder", født 7. januar 1975) er en journalist, blogger og Wikipedia-bruker. Bloggen hans er angivelig den mest leste på persisk.
Derakshan er opprinnelig fra Iran. Han begynte som journalist på internett, i den reformvennlig iranske avisen "Asr-e Azadegan". Den ble stengt av en iransk domstol, og han gikk over til en annen avis, "Hayat-e No".
I desember 2000 bosatte hans seg i Toronto, Canada. 25. september 2001 startet han bloggen "Sardabir: khodam" ("«Redaktør: Meg selv»"), skrevet på persisk i unicode. Han flyttet senere til Blogger.com, som ikke støttet unicode, men med noen enkle grep klarte han å få det til å fungere. Han skrev en guide til hvordan man publiserer blogger på persisk, og i løpet av en måned økte antallet sterkt. Det er nå flere tusen persiskspråklige blogger. Hossein bruker nå annen teknologi for å skrive persisk på sin blogg. I 2001 begynte han også å bidra til den persiske avdelingen i BBC World Service.
Etter et besøk i Iran i 2005 ble han stoppet på flyplassen og holdt tilbake for avhør. Dette skjedde angivelig på grunn av både bloggen og arbeid på Wikipedia.
Kritikk mot USAs politikk overfor Iran.
I 2006 publiserte han en artikkel på The Washington Posts bloggside der han tok til orde for at Iran burde skaffe seg atomvåpen for å forhindre en evt. invasjon av landet. Han uttaler vider i bloggen at USAs desperate jakt på energi og deres invasjon av Irak har overbevist ham om at anskaffelse av atomvåpen som en defensiv mekanisme er den eneste sikre løsningen overfor et ekspanderende USA i dag og et stadig mer ekspansivt Kina i morgen.
Eksterne lenker.
Derakshan, Hossein
Derakshan, Hossein


Allianz Arena.
Allianz-Arena er felles stadion for fotballklubbene 1860 München og Bayern München. Den er oppkalt etter bank- og forsikringsgiganten Allianz AG, som sponser driften.
I anledning europacupkamper benyttes navnet "Fußball-Arena München" av UEFA.
19. mai 2012 ble 2012-finalen spilt på stadion.
Fakta om Allianz-Arena.
2200 av disse er presse- og forretningsklasseseter.


NetHack.
NetHack regnes som det dataspillet som har vært lengst i utvikling (først sluppet i 1987 og utvikles fremdeles).
Navnet "Nethack" blir ofte misforstått til at spillet har flerspillermuligheter over internett, eller at spillet og nettsiden har noe med datakriminalitet (hacking) å gjøre. Dette stemmer ikke. Navnet kommer av at Nethack opprinnelig er basert på et spill kalt "Hack", og at skaperne av spillet (populært kalt "the DevTeam"), som bor mange forskjellige steder i verden, møtes, tar avgjørelser, og oppdaterer spillet "over internett".
Den sist utgitte versjonen av "NetHack", 3.4.3, ble sluppet 8. desember 2003.
"NetHack" finnes blant annet for MS-DOS, Windows, Linux, Mac og Amiga. Spillet spilles vanligvis med simpel ASCII-grafikk, hvor tegn og tall blir brukt for å symbolisere det meste. I Windows-versjonen kan du derimot velge å spille med enkel sprite-basert grafikk i stedet. Dessuten finnes det mer avanserte grafiske varianter. Mest populære av disse er "Falcon's Eye" og "NoeGNUd".
Spilleren lager seg først en spillefigur. Dette gjøres ved å velge "rolle" (ridder, magiker, turist, valkyrie, huleboer, arkeolog osv.), "rase" (menneske, alv, ork osv.), "kjønn" (mann eller kvinne) og "personlighet" (rettferdig, kaotisk eller nøytral). Noen av disse valgene utelukker andre valg, for eksempel "må" en ridder være rettferdig, og en Valkyrie "må" være kvinne. Etter at rollefiguren er valgt, starter spillet. spilleren befinner seg da på det øverste nivået av en dyp huleverden, og har fått i oppdrag av guden sin om å finne og bringe med seg opp igjen "Yendors amulett".
__TOC__
Spillets gang.
På vei nedover i hulegangene, møter spilleren på monstere, feller, mennesker og gjenstander, slik som i de fleste RPG-spill. Nøkkelen til nettopp dette spillets popularitet ligger derimot i den enorme kompleksiteten. Alt spilleren finner og plukker med seg kan ha alvorlige forbannelser over seg, maten kan være giftig, og enkelte situasjoner kan drepe momentant. Siden det dessuten ikke går an å lagre spillet og prøve en bestemt situasjon flere ganger vil dette også si at spillet har en ganske høy vanskelighetsgrad, og mange spillere har spilt i årevis uten å runde spillet. Spillverdenen består av rundt 50 hulenivåer, mesteparten av disse blir tilfeldig generert på starten av hver spilleomgang. Etter å ha hentet opp Yendos amulett fra underverdenen "Gehennom", må spilleren kjempe seg opp igjen og ut av grotteinngangen, for til slutt å nå "astralplanet" hvor han/hun kan ofre amuletten på alteret til guden sin og selv oppnå status som halvgud.
Spilleren starter også med et kjæledyr, enten hund eller katt (ridderen har en ponny). Kjæledyret kan drepe monster og til og med hjelpe spilleren med å rane butikker, og i likhet med spilleren øker kjæledyret sin styrke når det slåss. Hvis en spiller behandler kjæledyret sitt dårlig kan det derimot vende seg mot deg.
«Spillutviklerne tenker på alt».
Et kjent uttrykk i NetHack-miljøer er «The DevTeam thinks of everything». For det første er spillet proppfullt av alle slags referanser, ikke bare til populærkultur og mytologi, men til og med filosofi og vitenskap. For eksempel kan du møte en kvantemekaniker i spillet. Når han dør er det en viss sjanse for at det ligger igjen en eske, og oppi den ligger det en katt og en «wand of death». Når du åpner esken er det 50% sjanse for at katta er i live (jf. tankeeksperimentet om Schrödingers katt). For det andre er spillverdenen utrolig avansert, og det finnes mange forskjellige måter å gjøre samme ting på. Skal du for eksempel inn gjennom en låst dør, kan du låse den opp med en nøkkel, prøve å sparke den inn eller til og med dirke den opp med et kredittkort. For det tredje er spillet stadig i utvikling, og blir bare mer og mer avansert for hver ny utgivelse.


Marcantonio Maffei.
Marcantonio Maffei (født 29. november 1521 i Bergamo i Italia, død 22. august 1583 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han kom til Roma etter at han ble enkemann, og fikk en rekke verv i den romerske kurie. Han var erkebiskop av Chieti og arbeidet i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Han var bror til kardinal Bernardino Maffei (kreert 1549), onkel til kardinalene Orazio Maffei (1606) og Marcello Lante (1606) og grandonkel til kardinal Gregorio Naro (1629).
Maffei, Marcantonio
Maffei, Marcantonio
Maffei, Marcantonio
Maffei, Marcantonio


Sørfjorden (Osterøy).
Sørfjorden er en av tre fjorder rundt Osterøy.
Fjorden strekker seg fra Veafjorden i øst til Osterfjorden i nord. Langs Sørfjorden finner en steder som Bruvik, Vaksdal, Trengereid, Havretunet, Haus, Garnes, Votlo, Ytre Arna, Hylkje, Breistein, Valestrandsfossen, Steinestø og Hamre.
Før Osterøybrua ble åpnet i 1997, var det to fergesamband over fjorden: Haus-Garnes og Valestrandsfossen-Breistein. I dag er kun sistnevnte i drift som fergesamband over Sørfjorden.


Gaspar Cervantes de Gaete.
Gaspar Cervantes de Gaete (født 1511 i Trujillo ved Plasencia i Spania, død 17. oktober 1575 i Tarragona) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Messina og sener eav Salerno. Han ble til slutt forflyttet til erkebispestolen i Tarragona.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Han var i slekt med forfatteren Miguel de Cervantes y Saavedra (kjent for romanen "El Quijote"), som bodde hos kardinalen en periode.
Cervantes de Gaete, Gaspar
Cervantes de Gaete, Gaspar
Cervantes de Gaete, Gaspar
Cervantes de Gaete, Gaspar


Giulio Antonio Santorio.
Giulio Antonio Santorio kalt "kardinal Santaseverina" (født 6. juni 1532 i Caserta i Italia, død sannsynligvis 9. mai 1602 i Roma), var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han arbeidet i den romerske kurie. Han ble erkebiskop av Santa Severina men fortsatte å arbeide i høye stillinger i Vatikanet.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Referanser.
– med en drøfting av dødsdag i mai, hvorom kildene spriker.
Santorio, Giulio Antonio
Santorio, Giulio Antonio
Santorio, Giulio Antonio
Santorio, Giulio Antonio


Pierdonato Cesi den eldre.
Pierdonato Cesi den eldre (født 1521 i Roma i Italia, død 29. september 1586 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han arbeidet i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Han var i slekt med kardinalene Paolo Emilio Cesi (kreert 1517), Federico Cesi (1544), Bartolomeo Cesi (1596) og Pierdonato Cesi den yngre (1641).
Cesi, Pierdonato1
Cesi, Pierdonato1
Cesi, Pierdonato1
Cesi, Pierdonato1


Carlo Grassi.
Carlo Grassi (født 1520 i Bologna i Italia, død 25. mars 1571 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Montefiascone og Corneto, og arbeidet i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Han var i slekt med kardinal Achille Grassi (kreert 1511).
Grassi, Carlo
Grassi, Carlo
Grassi, Carlo
Grassi, Carlo


Fron.
Fron er en tidligere kommune i Gudbrandsdalen i Oppland fylke.
Kommunen ble i 1851 delt i Nord- og Sør-Fron. Kommunene ble siden slått sammen fra 1966 og skilt på ny i 1977.
En person fra Fron kalles "frøning".


Norske Skog Union.
Den gamle trespritfabrikken på Klosterøya, som var en del av Union sitt anlegg.
Norske Skog Union var en papirfabrikk i Skien, eid av Norske Skog.
Historie.
I 1872 hadde Ulrik Sinding etablert et tresliperi ved Damfossen i Skien. Dette tresliperiet lønte seg ikke og i 1873 kjøpte Benjamin Sewell fossen og tomtene. Dette blir regnet som grunnleggelsen av Union Co. I 1890 ble Union Co slått sammen med Løveid Fabrikker på Skotfoss. På Skotfoss bygget Union mye senere Skandinavias første elektriske jernbane. Denne var i drift til 1966.
I årene som fulgte foretok Union mange oppkjøp. I 1916 kjøpte selskapet Skiens Papirfabrikk på Klosterøya samt flere tresliperier. Fabrikken på Skotfoss ble lagt ned ved slutten av 1986, mens det fremdeles var drift på Klosterøya.
I 1999 ble Union Co. en del av Norske Skog-konsernet. Innskrenkninger fulgte ganske snart, og i 2005 ble det vedtatt å legge ned fabrikken, til store protester fra både lokalbefolkning og politikere. Norske Skog avslo tilbud fra blant andre Petter Stordalen og Øystein Stray Spetalen om å kjøpe fabrikken. I 2006 forsvant dermed en over hundre år lang tradisjon. Fabrikken, som produserte 240 000 tonn avis- og bokpapir årlig på to maskiner, hadde 359 ansatte da den ble lagt ned. I tillegg arbeidet 20 ansatte i Norske Skog-konsernet i Skien.
Etter at fabrikken ble lagt ned har over 50 nye virksomheter blitt opprettet på Klosterøya, deriblant flere IT-bedrifter. I tillegg til dette flyttet Mack bryggerier i mai 2009 gamle Trio Bryggerier til Klosterøya under navnet Union Bryggeri.


TSV 1860 München.
TSV 1860 München er et fotballag fra München. De spiller sine hjemmekamper på Allianz-Arena. Laget rykket ned fra Bundesligaen etter 2003/2004 sesongen.
Eksterne lenker.
München
1860 München
1860 München


1. FC Magdeburg.
1. FC Magdeburg er et fotballag fra Magdeburg i Tyskland. Den ble stiftet 22. desember 1965 og spiller sine hjemmekamper på Ernst-Grube-Stadion som rommer 25 800 mennesker. Den ble øst-tysk mester tre ganger i løpet av 1970-årene, men etter Tysklands gjenforening har den hatt store problemer med å hevde seg. Nå spiller den i Regionalligaen, som tilsvarer 2. divisjon i norsk fotball.
Eksterne lenker.
Magdeburg


Fylkesvei 886.
Fylkesvei 886 (Fv886) går mellom Storskog og Litlesanden ved Grense Jakobselv i Sør-Varanger. Veiens lengde er 44,3 km.
Strekningen langs grensen mellom Bjørnstad og Jakobselv har fått beholde grusdekket ettersom den har verdi i henhold til Nasjonal verneplan for veger og bruer. De andre er blant annet riksvei 252 (Tyin–Eidsbugarden) og riksvei 258 (Gamle Strynefjellsvegen).
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Svein Tjugeskjegg.
Svein Tjugeskjegg (ca 960 – 3. februar 1014) var konge av Danmark ca 986-1014 og konge av England 1013–1014. Han hevdet også overherredømme av Norge 1000–1014, men mest i navnet da Norge stort sett styrte seg selv.
Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Kong Svein er Danmarks store vikingkonge: han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten. I tillegg erobret han England, skjønt han døde fem uker senere.
Om Sveins navn.
Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: «Zven, Rex ad Dener», som kan oversettes til «Svein, konge av danene». Hans far aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.
På dansk blir han kalt for «Svend Tveskæg» og på engelsk for «Sweyn Forkbeard». Det norske tilnavnet «Tjugeskjegg», som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet «tjúgu-skegg» på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.
Opprør mot Blåtann?
Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag. Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987.
Snorre Sturlasson skriver i "Heimskringla" at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.
Den tyske kirkehistorikeren Adam av Bremen var sterkt kritisk til Svein og hevder i verket "Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum" fra siste halvdelen av 1000-tallet at Svein ble avsatt av den svenske kongen Erik Seiersæl som deretter styrte Danmark inntil han døde i 994 eller 995. Dette er aldri blitt bevist og blir ikke betraktet som sannsynlig av dagens historikere, som peker på at Adam siterte en annenrangs kilde. Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala. Adams skrifter kan bli lest i lys av Adams forsøk på å framheve Harald Blåtann som en helgenkandidat, i motsetningen til sønnen Svein som han hevdet var en hedning. Det siste kan gjerne være riktig, ettersom de store flertallet av befolkningen i de tre nordiske landene fortsatt ikke var kristne.
I følge Adam ble Svein straffet av Gud for sitt opprør og for å ha forvoldt farens død. For dette måtte han tilbringe «fjorten år» som landsforvist, noe som nok er en bibelsk referanse fra en ekklesiastisk forfatter. Adam skriver at Svein ble skydd av alle, men fikk til slutt søke tilflukt i Skottland. Den skotske kongen var øyensynlig kjent i Europa som en hedning og en morder. Adams uhistoriske hensikt var nok å vise at Svein hørte til blant hedninger og dets like, og ikke kunne regjere et kristent land før han aksepterte Kristus som sin frelser.
Striden med Norge.
Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking. I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.
I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig.
Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke. Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunnhild, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunnhild fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.
I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til "Olav Tryggvasons saga" forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne «en hedensk hund». I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er «hedning». Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.
I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid Svein Tjugeskjegg ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans "«uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.»" I Norge driver Tyra med sitt eget renkespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier: "«Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.»"
Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein. Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.
Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunnhild av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).
Religion og herjingstokt.
Om Svein var hedning eller ikke var neppe et vesentlig spørsmål for andre enn Adam av Bremen. Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. En av grunnene til Adams raseri kan være at Svein holdt seg til engelske prester og biskoper heller enn med de fra Hamburg, det bispedømmet som Adam selv var underlagt. Fra England kan det også ha vært prester av dansk opprinnelse mens Svein hadde få forbindelser til tyske prester.
Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto III ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.
Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene. Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon.
Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003–1005, 1006–1007 og 1009–1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13. november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford. Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville. Svein krevde "Danegeld", en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.
Konge av England.
Den samtidige Laud-krøniken slår fast at «før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.»
I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames. Sangen «London Bridge is falling down» som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen. Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at «kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken.» Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.
London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred II flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, «rådet for de vise menn», underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.
Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3. februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun fem uker, angivelig av slag. Man vet ikke når han ble født, men antar at han var i femtiårene da han døde. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald.
I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at «alt var tilgitt».
Sveins sønn ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.


Modelljernbaneforeningen i Norge.
Modelljernbaneforeningen i Norge (MJF) er en landsdekkende forening som arbeider for å tilrettelegge for modelljernbaneaktiviteter for medlemmene. Foreningen utgir også tidsskriftet "MJ-bladet" og driver nettstedet "www.mjf.no".
Foreningen ble grunnlagt i 1982. Medlemstallet blir oppgitt til å være 1340 i 2003.


Corned beef.
Corned beef er oksekjøtt som er lagt i saltlake og deretter kokt. Kjøttet blir ofte presset og nedlagt hermetisk. Corned beef inneholder hverken korn eller "corn" (mais), slik noen tror. Navnet kommer av det grove saltet som benyttes i syltingen ("corns of salt").


Knoppurter.
Knoppurter ("Centaurea") er en slekt med ett- eller flerårige urter i kurvplantefamilien. Slekten har mellom 350 og 500 arter og er utbredt på den nordlige halvkule, i Sør-Amerika og Australia.
De fleste artene finnes i Middelhavsområdet, og på steppene i Øst-Europa og Asia. I Europa er det ca. 200 arter. Av utseende ligner plantene på tistler. De viltvoksende artene i norsk natur har røde blomster, og har ikke stikkende blader. Mange arter i slekten dyrkes som hageplanter.
Norske arter.
Parykk-knoppurt og skjeggknoppurt er fredet etter Naturvernloven.


Tewkesbury (distrikt).
Tewkesbury er et administrativt distrikt i Gloucestershire, England. Det har navn etter administrasjonbyen Tewkesbury.


East Side Gallery.
East Side Gallery er den lengste gjenværende delen av Berlinmuren. På østsiden av den 1,3 km lange muren fikk kunstnere i 1990 og 2000 uttrykke seg.
Beliggenhet.
East Side Gallery ligger langs Mühlenstraße, som befinner seg mellom S-bahn-, Regional- og Fernbahnstasjonen Ostbahnhof (S3, S5, S7, S75 og S9) og undergrunnstasjonen Warschauer Straße (U1) i bydelen Friedrichshain-Kreuzberg.


Cotswold (distrikt).
Cotswold er et administrativt distrikt i Gloucestershire, England. Det har navn etter området Cotswolds, og administreres fra Cirencester.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved av Cirencester by ble slått sammen med landdistriktene Cirencester, North Cotswold, Northleach og Tetbury.


MJ-bladet.
MJ-bladet handler om modelljernbane og utgis av Modelljernbaneforeningen i Norge. Bladet utkommmer for tiden (2005) med fire numre i året. MJ-bladet er medlemsblad for Modelljernbaneforeningen i Norge men selges også løst i butikker som forhandler modelljernbanemateriell.


M&M's.
M&M's er små biter av melkesjokolade produsert av det amerikanske selskapet Mars. Produktet ble laget i 1940 etter at Forrest Mars sr., sønn av Frank C. Mars, la merke til spanske soldater som spiste små sjokoladebiter dekket av sukker under den spanske borgerkrigen.
M&M kommer av den første bokstaven i etternavnet til Forrest Mars Sr., som laget dette og hans kompanjong Bruce Murrie.


Mars, Incorporated.
Ulike sjokoladeprodukter som selskapet produserer
Mars, Incorporated er et stort amerikansk selskap som produserer sjokolade og andre søtsaker. Selskapet ble grunnlagt i Tacoma, Washington i 1911 av Frank C. Mars, og er fortsatt heleid av Mars-familien, noe som gjør selskapet til et av de største familieeide selskapene i USA.
I tillegg til sjokolade er selskapet kjent for å produsere kattematen Whiskas, hundematen Pedigree, samt Uncle Ben's.
Mars Limited.
Mars Limited er navnet på den britiske grenen av Mars, Inc. Selskapet har hovedkvarter i Slough i England. Mars Limited produserer enkelte sjokoladetyper som ikke produseres ved Mars, Inc. (blant annet "Maltesers" og "Tunes").
Sjokoladen som i USA selges som "Milky Way", selges i Europa som "Mars". Den europeiske "Milky Way", selges som "3 Musketeers" i USA. For å gjøre forvirringen total; sjokoladen som tidligere het "Mars" i USA, er nå omdøpt til "Snickers Almond Bar", og selges ikke i Europa.


Diorama.
Et diorama er en detaljert og tredimensjonal fremstilling av en scene. Ordet kommer av det greske "dia", som betyr «gjennom», og "horama", som betyr «syn».
Et diorama er et bilde fremvist på en slik måte at tilskueren kan få inntrykk av å være en del av motivet. Det er gjerne svært detaljert, med tredimensjonale, gjennomsiktige eller lysende elementer og andre «virkelighetstro», visuelle effekter. Et diorama er ofte utstilt slik at det kan betraktes gjennom glass i et monter.
Det finnes en rekke scenografiske tablåer bygd opp av lagdelte elementer, for eksempel utstillingspresentasjoner og modelloppstillinger, figurteaterkasser og titteskap.
Det er flere kunstnere og modellmakere som har arbeidet med dioramaer, deriblant de norske illustratørene Øyvind Torseter og Lars Aurtande.


NILU – Norsk institutt for luftforskning.
NILU – Norsk institutt for luftforskning er et uavhengig forskningsinstitutt som har som formål å øke foståelsen for prosesser og effekter knyttet til klimaendringer, atmosfærens sammensetning, luftkvalitet og miljøgifter. På bakgrunn av forskningen leverer NILU integrerte tjenester og produkter innenfor analyse, overvåkning og rådgivning. NILU jobber også for å gi råd og opplyse samfunnet om klimaendringer og forurensning og konsekvensene av dette.
NILU arbeider på prosjektbasis og mottar en grunnbevilgning fra Miljøverndepartementet for å ivareta nasjonale oppgaver innenfor sine arbeidsområder. NILU har således en sentral rolle i det forebyggende miljøvernarbeidet og har kunnskapsstrategisk betydning for miljøvernforvaltningen. Med 180 ansatte, med omtrent halvparten som forskere, er NILU blant Europas største luftforskningsinstitutter.
Kari Nygaard har vært direktør for NILU siden 2009.
Forskningsoppgaver.
NILU utfører miljøforskning med tyngdepunkt på kildene til luftforurensning, atmosfærisk transport av forurensning og gasser, samt omvandling og avsetning. NILU foretar også vurdering av virkningene som forurensninger har på økosystemer, helse og materialer, lokalt og globalt.
En vesentlig del av NILUs forskningsoppgaver er å overvåke klimagasser og klimaendringer og langtransportert luftforurensning fra overvåkingsobservatorier i Norge: Birkenesobservatoriet i Aust-Agder og ALOMAR på Andøya, på Zeppelinobservatoriet (ved Ny-Ålesund på Svalbard) i Arktis og på Trollobservatoriet i Antarktis (Troll). Disse måle- og overvåkningsobservatoriene gir forskere over hele verden viktige informasjon og data om blant annet forurensninger, klimagasser og klimadrivere.
Kontor.
NILUs hovedkontor ligger på Kjeller utenfor Oslo. NILU har også en avdeling i Framsenteret i Tromsø som har Barentsregionen og Arktis som sitt spesialområde, samt lokaler på CIENS-bygget i Forskningsparken på Blindern. NILU har også avdelinger i Katowice (NILU Polska) og i Abu Dhabi.
Eksterne lenker.
Luftforskning


Henry Gleditsch.
Henry Cochrane Williamson Gleditsch (født 9. november 1902 i Kristiania, henrettet 7. oktober 1942 i Falstadskogen) var en norsk skuespiller, og grunnla Trøndelag Teater i 1937. Han ble henrettet for sin ubøyelige antinazistiske linje.
Hans far var lektor ved Oslo katedralskole, men Henry tok selv artium som privatist, og studerte sosialøkonomi før han ble grepet av teateret. Sesongen 1922-23 leste han med skuespilleren Thomas Thomassen ved Nationaltheateret. Våren 1923 spilte han første gang ved det daværende Trondhjems Teater. Senere spilte han ved "Stavanger Theater", Casino teater i Oslo, Centralteatret i Oslo 1927-31, Den Nationale Scene 1931-32. Han ble gift i 1932 med skuespillerkollegaen "Synnøve Tanvik" (1910–1980). Han drev friluftsteater somrene 1931 og 1932, drev "Søilen teater" i Oslo høsten 1934 og ledet "Ragna Wettergreens jubileumsturne" i 1936.
Våren 1937 arbeidet han med å etablere et fast teater i Trondheim. Byen hadde en egnet scene, og mottok en rekke gjestespill og turneer; men var altså uten et fast teater. Gjennom et sedvanlig energisk arbeid lyktes Gleditsch i å forene alle gode krefter, og et teater ble etablert samme høst, med ham som dets første sjef. Teateret hadde sin åpningsforestilling 14. oktober 1937.
Under krigen stod han i spissen for en rekke tiltak for å motarbeide nazistenes inntog på teateret. Straks virksomheten ved Trøndelag Teater ble tatt opp igjen etter den tyske invasjonen 9. april 1940 inntok teatret en frontposisjon i det holdningsskapende motstands­arbeidet. Byens nazikretser oppfattet nok Trøndelag Teater som et «jøssingrede». Konsekvensen av Gleditsch åpenbare motstandlinje var at han ble arrestert og henrettet den 7. oktober 1942.
Gleditsch ble avbildet på et norsk frimerke i 2002. En byste av ham står i Trøndelag teater, laget av Gunnar Janson.


Rune Tangen.
Rune Tangen (født 16. desember 1964) er en tidligere norsk fotballtrener. Karrieren som fotballspiller begynte i Moss FK og er seriemester 1987 og cupmester 1983 med klubben. Han spilte i Rosenborg fra 1991 til 1993 og ble seriemester i 1992 og 1993, og cupmester i 1992. Han spilte igjen i Moss i sesongene fra 1994 til 1996 og ble kåret til årets spiller i 1996.
Etter proffopphold i Østerrike der han spilte for FC Tirol og LASK Linz, vendte han tilbake til Moss for å avslutte karrieren. Da Moss rykket ned i 2002 ble han spillende trener etter at daværende trener Erik Brakstad, ble sparket. Etter nedrykket ble han trener på permanent basis, inntil høstsesongen 2003, da han ble assistent for Lars Olof Mattson. Trass i høy alder har Tangen hatt jevnlige comeback for Moss FK. Senest i 2004-sesongen gjorde han comeback for a-laget og scoret mål mot Tromsdalen.
Tidligere klubber.
Meritter: 3 A, 12 U, Juniormester, 3 Seriemesterskap (1 for Moss, 2 for RBK), Cupmester for Moss og RBK.


Håkon Eiriksson.
Håkon Eiriksson (Håkon Eiriksson Ladejarl), født ca. 998, død ca. 1029, var sønn av Eirik Håkonsson Ladejarl og Gyda Sveinsdatter, datter av Svein Tjugeskjegg. Han var sønnesønn av Håkon Sigurdsson.
Håkon ble 17 år gammel, i 1015, satt inn som riksstyrer sammen sin farbror Svein jarl. Sagaen skildrer et møte mellom Håkon og Olav Haraldsson på Vestlandet. Etter dette, fra 1019, blir Håkon omtalt i engelske kilder som jarl i Mercia (Worcestershire) i England. Han deltok sannsynligvis i Knud den stores kamper og maktspill i 1020-årene som førte til at han kunne ta makten i Norge i 1028
Han ble utnevnt til jarl over Norge av Knut den store i 1028, etter at Knut hadde tvunget kong Olav ut av landet. Håkon var tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knud den stores søsterdatter Gunnhild. Han druknet på vei tilbake til Norge.
Med Håkons død i 1029 døde mannslinjen i ladejarlætta og håløygætta ut. Dermed var hårfagreætta enerådende som norsk fyrsteslekt.


Jerry Reed.
Jerry Reed Hubbard (født 20. mars 1937 i Atlanta i Georgia, død 31. august 2008) var en amerikansk gitarist, vokalist, låtskriver og skuespiller.
Jerry Reed var Robert Spencer Hubbard og Cynthia Hubbards andre barn. Fire måneder etter Jerry Reeds fødsel ble foreldrene separert og de neste seks årene tilbrakte Jerry og hans søster Patricia på diverse barnehjem og fosterhjem i Atlanta. I 1944 flyttet de igjen hjem til sin mor, da hun giftet seg med Hubert Howard.
Musikk spilte en viktig rolle i familien, og da Jerry Reed var sju år gammel kjøpte moren en brukt gitar til ham og lærte ham noen få akkorder. Noen av Jerrys inspirasjonskilder på den tiden var Merle Travis, Hank Williams, Phil Harris og Tommy Collins.
I 1954 ble Jerry Reed introdusert til Bill Lowery, som på den tiden hadde et populært country-program på en av radiostasjonene. I tiden framover jobbet Jerry Reed som diskjockey i radiostasjonen, samtidig som han spilte i band.
17. oktober 1955 dro Reed til Nashvilles Castle Studios for å spille inn sin første single for Capitol, som hadde "If the good Lord's willing and the creeks don't rise" på side A og "Here I am" på side B.
I 1958 gikk Reed fra Capitol til Bill Lowerys plateselskap NRC, hvor han spilte inn tre singler. I 1960 skrev han imidlertid sin første store hit, "That's all you gotta do", som ble spilt inn av Brenda Lee.
I 1961 flyttet Jerry Reed og hans kone Priscilla til Nashville, hvor Reed fikk kontrakt med plateselskapet Columbia. Her spilte han inn 10 singler før han kom i kontakt med en av sjefene i plateselskapet RCA, Chet Atkins.
Atkins løste Reed fra Columbia-kontrakten i 1964. Samme året slapp Reed sin første RCA-single, "If I don't live it up/I feel a sin coming on". Den første LP-en, som fikk navnet "The unbelievable guitar and voice of Jerry Reed" kom i 1967, og inneholdt låtene "Guitar man" og "U. S. Male", som senere ble innspilt av Elvis Presley.
Jerry Reeds første virkelig store hit kom i 1970 med "Amos Moses". Dette var Reeds første single som solgte over en million eksemplarer. Samme året hadde han også stor suksess med singlen "When you're hot, you're hot".
Reed hadde en framgangsrik karriere som plateartist gjennom hele 1970-tallet, men forsøkte seg også som skuespiller. Først i 1975 med filmen "W. W. and the Dixie Dancekings" (med Burt Reynolds), så i 1976 med "Gator" (med Burt Reynolds), i 1977 med "Smokey and the Bandit" (med Burt Reynolds), i 1978 med "High ballin", i 1979 med "Hot stuff", i 1980 med "Smokey and the Bandit 2" (med Burt Reynolds), i 1983 med "The survivors" (med Robin Williams) og "Smokey and the Bandit 3" (med Jackie Gleason), i 1985 med "What comes around" og i 1988 med "Bat 21" (med Gene Hackman). I 1998 spilte han sammen med Adam Sandler i suksess-komedien "Waterboy".
I 1985 gikk Reed fra RCA til Capitol og spilte inn et par album. Deretter ble det stille rundt den legendariske country-gitaristen fram til 1992, da han slapp albumet "Sneakin' around" sammen med Chet Atkins. I 1995 kom konsertalbumet "Flyin' high" og i 1998 dannet han gruppen "Old Dogs" sammen med Bobby Bare, Waylon Jennings og Mel Tillis.
Siden 2000 har Jerry Reed for det meste turnert rundt i USA og spilt inn plater på sitt eget selskap "R2K Records". I 2005 trakk Reed seg tilbake fra turnévirksomheten. Han spilte inn sin siste plate, "The Gallant Few" i 2008.


Knut Tørum.
Knut Kjartan Tørum (født 16. august 1971 i Bergen) er en norsk fotballtrener. Han har vært hovedtrener for Moss, Rosenborg og Start og assistenttrener i Stabæk.
Bakgrunn.
Knut Tørum var bare 19 år og fortsatt aktiv fotballspiller da han ble trener C i fotball (1990). I forbindelse med førstegangstjenesten gikk han rekruttskolen, og hadde deretter to år i forsvarets samband. Tørum studerte grunnfag idrett ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1994–1995, før han begynte på Norges Idrettshøyskole, der han tok trenerstudium og lærerstudiumet på mellomfagsnivå. Han har prøvd seg som lærer, og har ett år som lærervikar for en 7. klasse bak seg.
Trenerkarriere.
Tørum ble hovedtrener for Kolbotns A-lag i 1998 og var assistent under Per-Mathias Høgmo på damelandslaget i 2000-sesongen da laget tok OL-gull. Tørum var med i støtteapparatet for U-21 landslaget for herrer, før han tok over U-19. Tørum hadde en periode i Stabæk fra desember 1999, først med treneransvar for junior/elite-stallen sammen med Tomi Markovski, deretter som assistenttrener for A-laget i eliteserien under Gaute Larsen. Han ble hentet fra Stabæk til Moss Fotballklubb for å bli hovedtrener der. Han hadde en positiv 2005-sesong i 1. divisjon, da Moss litt overraskende endte opp på 3. plass, og fikk muligheten til å kvalifisere seg for eliteserien. Moss tapte imidlertid kvalifiseringskampen mot Molde FK 2-5 sammenlagt.
Den 11. desember 2008 signerte han en 3-årskontrakt som ny trener i Start, men sa opp jobben 22. juni 2011.
Rosenborg.
Rosenborg hadde etter at Nils Arne Eggen gikk av i 2003 en tid med raske trenerskifter: Åge Hareide, Ola By Rise, Per Joar Hansen og Per-Mathias Høgmo kom og gikk i rask rekkefølge. Høgmo hentet sin tidligere landslagsassistent til Trondheim i 2006. Den samme sommeren slet RBK med spillet, og Høgmo slet med helsen. Høgmo sykmeldte seg og Tørum tok over laget fra slutten av juli, da lå klubben ca. midt på tabellen. Den høsten tok laget seriegull. Høgmo kom ikke riktig tilbake etter sykemeldingen, og sa opp stillingen sin den samme høsten, og fra 29. desember 2006 ble Tørum ny hovedtrener for Rosenborg. Tørums kontrakt gjaldt frem til 31. desember 2009, men han ble løst fra kontrakten med øyeblikkelig virkning den 25. oktober 2007. Dette til tross for at RBK dagen i forveien hadde vunnet 2-0 mot Valencia CF.
Knut Tørum var i et år etter dette ansatt som leder i firmaet ZXY Sport Tracking som er deleid av Rosenborg.
Spillerbiografi.
Knut Tørum spilte mest som midtbanespiller, og hadde denne posisjonen Brann der han var spilte på juniorlaget. Tørum har tidligere spilt for Øygard, Telavåg, Kolbotn og Frogn. Tørum spilte også kamper for G-15 landslaget.


Heinrich Kramer.
Dr. theol. mag. Heinrich Kramer O.P., lat. "(frater) Henricus Institoris" (tysker, født ca 1430 i Schlettstadt i Elsass som nå er i Frankrike, død ca 1505 i Brünn eller Olmütz som nå er i Tsjekkia) var som forfatter av verket "Heksehammeren" (latinsk originaltittel er "Malleus maleficarum") og som inkvisitor en av de fremste eksponenter for hekseforfølgelsene.
Heinrich Kramer, som senere latiniserte sitt navn, ble prest i dominikanerordenen. Etter å ha gått på hjembyens latinskole og etter et filosofisk grunnstudium, ble han etter eget påtrykk inkvisitor for dominikanernes ordensprovins Alemannia. På den tid hadde imidlertid ikke denne tittelen særlig betydning. Etter en prosess mot jøder som han bivånet i Trient, begynte hans løpebane som forfølger av noen heksesekter som man mente å registrere fremveksten av. Under den første hekseprosessen i byen Ravensburg, som hadde engasjert ham til jobben, fikk han bragt to kvinner til bålet. Senere laget han utkastet til pavebullen "Summis desiderantes affectibus", som pave Innocens VIII gav ut etter hans påtrykk. Bevæpnet med denne bullen fikk han i stand en hekseprosess i Innsbruck, der han imidlertid ikke bare mislyktes, men også tapte ettertrykkelig ansikt. Den stedlige biskop Georg Golser av Brixen oppfordret ham til å dra sin vei. Som motreaksjon mot denne mislykkede prosessen forfattet Kramer i 1486 den beryktede "Heksehammeren". Det er noe uenighet omkring bokens betydning for heksejakten i renessansen. Noen historikere mener at "Heksehammeren" ble en lærebok for heksejegerne, mens andre mener den bare er et uttrykk for den rådende tankegangen blant heksejegerne, og ikke har blitt videre lest.
Eksterne lenker.
Kramer, Heinrich
Kramer, Heinrich
Kramer, Heinrich
Kramer, Heinrich
Kramer, Heinrich
Kramer, Heinrich


Øyvind Storflor.
Øyvind Storflor (født 18. desember 1979) er en norsk fotballspiller som spiller for Strømsgodset. Storflor blir vanligvis benyttet som kantspiller. Inntil 2008 spilte han for Rosenborg.
Som juniorspiller spilte Storflor for Utleira og Othilienborg. Han debuterte for Rosenborg i 1999, men fikk lite spilletid de to første sesongene, og ble etterhvert lånt ut til Byåsen, og senere til Moss. Overgangen til Moss ble etterhvert gjort permanent, og det var i denne klubben Storflor skapte seg et navn i Tippeligaen. Etter 50 toppseriekamper og 10 mål for Moss, returnerte Storflor til Rosenborg foran 2003-sesongen.
Tilbake i Rosenborg var Storflor mye ut og inn av laget, og 2006-sesongen så lenge ut til å bli hans siste for klubben; både Odd Grenland og Stabæk var interessert i kantspilleren, men han signerte i begynnelsen av september en toårskontrakt med Rosenborg . 29. august 2008 annonserte Storflor at han fra og med sesongen 2009 skulle spille for Strømsgodset. I Godset har Storflor vært fast på laget og leverte i 2009-sesongen ni målgivende pasninger. I 2010 ble han cupmester.
Referanser.
Storflor, Øyvind
Storflor, Øyvind
Storflor, Øyvind
Storflor, Øyvind
Storflor, Øyvind


Svein Håkonsson.
Svein Håkonsson (norrønt "Sveinn Hákonarson") (død ca. 1016) var sønn av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Norges reelle hersker fram til 995, og bror av Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015.
Svein Håkonsson var halvbror til den eldre Eirik som Håkon jarl fikk med ei ukjent kvinne av lav ætt. Svein ble derimot født av Tora Skagesdatter, datter av lokal høvding som het Skage Skoftesson. Tora født også Heming Håkonsson og Bergljot Håkonsdatter som senere ble gift med Einar Tambarskjelve.
Snorre Sturlasson forteller at Håkon jarl ikke var så begeistret for den eldste sønnen Eirik som måtte dra til Danmark etter at han hadde drept en av jarlens venner. Senere synes det som om jarlen og sønnen blir forsont, og de ledet sammen den norske leidangen mot en dansk invasjonshær i slaget ved Hjørungavåg. Her er det også første gang sagaen nevner Svein, og det oppgis at også han ledet sine skip. En dansk høvding ved navn Vagn Åkesson gikk hardt mot Sveins skip. Svein lot folkene sine skåte med årene og ville ha flyktet om det ikke var for at broren Eirik kom ham til hjelp og tvang Vagn tilbake. Svein synes å stå i skyggen av den mer handlekraftige broren.
Etter slaget ved Svolder i år 1000, hvor Svein ikke deltok, men hvor broren Eirik var med på å beseire Olav Tryggvasson, delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre er den som gir flest detaljer, og beskriver en deling i tre deler. Tilsynelatende tok svenskekongen Olof Skötkonung fire distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til Svein jarl som skattekonge. Etter at Eirik jarl dro til Danmark i 1012 for å erobre England sammen med danskekongen Svein Tjugeskjegg styrte Svein Norge sammen med nevøen Håkon Eiriksson. Året 1015, kom Olav Haraldsson til Norge og krevde den norske tronen. I slaget ved Nesjar ble Svein Håkonsson beseiret av Olav. Svein klarte å flykte til Sverige for å kunne mønstre en ny hær som han kunne gjenerobre Norge med, men han dør av en sykdom før han kommer så langt. Kanskje ble han såret i kampen ved Nesjar
Skalden Sigvat Tordsson diktet kvadet "Nesjavísur" om slaget.
Svein ble gift med Holmfrid som var søster eller kanskje helst datter av kong Olof Skötkonung av Sverige og dennes frille Edla. Svein og Holmfrid fikk datteren Sigrid Sveinsdatter som ble gift med Aslak Erlingsson, sønn av Erling Skjalgsson. En annen datter, Gunnhild Sveinsdatter, ble gift med Svein Ulfsson, eller Svein Estridsson som han kjennes i Norge som, og som siden ble konge av Danmark.
Kun en hirdskald, Berse Skaldtorvuson, er nevnt for å vært i Sveins tjeneste, men svært lite av Berses skaldekvad er blitt bevart.
De skrevne kildene som har nevnt Svein, ble alle skrevet over 150 år etter hans død. Den svenske språkforskeren Staffan Hellberg mente i 1972 at han var i stand til å bevise at Svein var en fiktiv person og at han aldri hadde levd. Debatten om dette dannet deler av en større debatt om den historiske verdien av sagalitteraturen og var i seg selv et uttrykk for en sagaskepsis som er spesielt utbredt i det svenske akademiske liv. Hallbergs konklusjoner har forblitt spekulative.


RMIT University.
RMIT University, (Tidligere Royal Melbourne Institue of Techhnology) i Melbourne er et av Australias eldre universiteter, og ble grunnlagt i 1887 under navnet «Working Men's College in La Trobe Street». Pr. i dag har skolen nesten 60 000 studenter fordelt på 28 fakultet. Skolen har – i likhet med mange andre australske skoler – i dag en stor andel internasjonale studenter, også norske.


Tone Mostraum.
Tone Beate Mostraum (født 9. desember 1974) er en norsk skuespiller.
Hun er utdannet ved Statens Teaterhøyskole 1996–1999. Mostraum har etter endt utdannelse fått bred erfaring fra mange teatre. Før hun ble hentet til Trøndelag Teater, hvor hun idag er ansatt, har hun spilt ved Teater Ibsen, Hordaland Teater og Thesbieteatret, i tillegg til jobber for Radioteatret og NRK Drama.
Mange ble kjent med henne i rollen som «Randi» i thriller-serien "Svarte penger - Hvite løgner", som gikk på NRK vinteren 2004.
Hun debuterte på Trøndelag Teater i 2003 som Nora i "Et dukkehjem" – som var en del av storsatsningen "24 mislykte nordmenn". Senere har hun vært å se i "Lilleskogen", som «Hilde Wangel» i "Byggmester Solness", i "Terrorisme", som fjøstausa i "An-Magritt" og som «mor Lovis» i "Ronja Røverdatter". I 2005 var hun å se som Kristin i "Kristin Lavransdatter".
Fra 1. januar 2009 er hun fast ansatt ved Nationaltheatret.


Dover.
Dover er en by i sør-øst England ved den engelske kanal.
Byen har 34 000 innbyggere og er det viktigste overfartstedet til Frankrike med henholdsvis båttrafikk og Eurotunnel. Byen er kjent for sine hvite klipper og borgen Dover Castle.


Bhutans flagg.
Bhutans flagg er skrådelt gult og oransje, med en oppadstigende drage i skrålinjen. Proporsjonene er 2:3.
Den safrangule fargen i Bhutans flagg symboliserer kongen, som utøver av den verdslige makten. Den oransje fargen representerer buddhismens åndelige kraft.
Bhutanerne kalles selv landet "Druk Yul – tordendragens land". Dragen har vært brukt som symbol for landet helt siden ca 1200. Dragen har juveler i klørne som et uttrykk for rikdom og fullkommenhet.
Historie.
"For bilder av tidligere versjoner, se lenke 2
En tidlig, kvadratisk versjon av flagget ble tatt i bruk i 1949, ved en seremoni knyttet til undertegnelsen av avtalen mellom India og Bhutan. Fargene var til dels de samme som i dag, men dragen var grønn i denne versjonen.
En ny versjon ble brukt i 1956: hvit drage, og med rødbrun og skarp gul farge.
Det er usikkerhet om når dagens versjon ble innført, men den offisielle versjonen ("lenke 1") er at den nåværende kongens far, kong Jigme Dorji Wangchuk, fastsatte dagens farger i 1968 eller 1969. Skikken med å heise flagget foran offentlige bygg ble innført av kongen i 1968, og et flaggreglement ble vedtatt av nasjonalforsamlingen i 1972.


Damaskus.
Damaskus (arabisk: ') er hovedstaden og den største byen i Syria, med Aleppo som den nest største. Damaskus er også den eldste sammenhengende bebodde by i verden, med en trolig kontinuerlig bosetting i nærmere 8 000 år, hvorav de siste 4 000 år som by.
Byen ligger i et skjæringspunkt av gamle karavaneveier mellom Middelhavet og Arabia. Damaskus har gode forbindelser til Beirut via Bekaadalen, og til Amman i Jordan. Området er tørt og karrig, og det er tidvis vannmangel og rasjonering av vann i byen.
Damaskus har eldgammel historie, og er verdens eldste hovedstad og en av verdens eldste byer overhodet. Det er dokumentert dyrking av korn i området omkring 8000 f.Kr., dvs i perioden med varmt klima som fulgte etter Yngre Dryas. Kontinuerlig bosetting kan trolig føres tilbake fra 6000 f.Kr til idag. Byen lå i utkanten av skogbeltet øst for Libanonfjellene i oldtiden, og i vekstbeltet for ville kornslag i den fruktbare halvmåne.
Byen har opplevd en eksplosiv vekst, med en dobling i befolkningens antall hvert tiende år siden 1970, og en vekst på 27% bare i 2005 til 3,5 millioner innbyggere.
Geografi.
Damaskus ligger omtrent 80 km fra Middelhavskysten, i ly av den Anti-Libanonfjellene. Byen ligger på et platå 680 m over havet. Den har et areal på 105 km², hvorav 77 km² er urbane områder og Jabal Qasioun dekker resten. Damaskus var tidligere omgitt av en oase, Ghoutaregionen (الغوطة), som fikk vann fra Baradaelva. Ghoutaoasen har gått ned i størrelse med den raske ekspansjonen av boliger og industri i byen, og er nå nesten tørrlagt. Den har også blitt forurenset av byens trafikk, industri og kloakk.
Satellittbilde av Damasjus fra 2006
Gamlebyen, omgitt av bymuren, ligger på sørsiden av elven Barada som er nesten tørrlagt (3 cm igjen). Her ligger blant annet Bibelens Rette Gate («gaten som kalles Den rette») hvor en rekke bibelske hendelser fant sted. Helt i enden av gaten ligger Ananias' hus, hvor Paulus fikk synet igjen og startet sin misjonsgjerning. Langs nord-delen av gaten ligger i dag en del kristne kirker, blant annet en større gresk-ortodoks. Vest for gaten er et lite torg ved Omayade-moskeen, den tredje viktigste helligdommen innen islam, og umiddelbart sør for dette ligger basaren med utallige labyrinter og butikker. Sørøst, nord og nordøst for gamlebyen ligger forstadsområder med en historie som strekker seg tilbake til middelalderen: Midan i sørvest, Sarouja og Imara i nord og nordvest. Disse distriktene oppsto opprinnelig langs veiene som fører ut av byen, nær gravene til religiøse figurer. I det 19. århundre vokste det fram landsbyer langs bakkene på Jabal Qasioun. Disse ble opprinnelig bosatt av kurdiske soldater og muslimske flyktninger fra de europeiske regionene av det osmanske riket som hadde falt under kristent herredømme. Dermed ble de kjent som "al-Akrad" "(kurderne)" og "al-Muhajirin" "(migrantene)". De lå to til tre kilometer nord for den gamle byen.
Fra slutten av det 19. århundre begynte et moderne administrativt og kommersielt senter å ta form på vestsiden av gamlebyen, rundt Barada, sentrert på området kjent som "al-Marjeh" "(enga)". Al-Marjeh ble raskt navnet på det som i utgangspunktet var det sentrale torget i det moderne Damaskus, hvor rådhuset er plassert. Domstolene, postkontoret og jernbanestasjonen var plassert noe høyere, litt mot sør. Det kommersielle og administrative sentrum for den nye byen ble etterhvert gradvis flyttet nordover fra dette området.
I det 20. århundre utviklet det seg nyere forsteder nord for Barada, og til en viss grad også i sør, på bekostning av Ghoutaoasen. Fra 1955 ble den nye bydelen Yarmouk et andre hjem for tusenvis av palestinske flyktninger. Byplanleggere foretrakk å bevare Ghouta så langt som mulig, og i den senere delen av det 20. århundre var de viktigste områdene for utvikling i nord, i det vestlige Mezzehdistriktet og senest langs Baradadalen i DuMar normal C i nordvest og på fjellsidene på Berze i nordøst. Fattigere områder, ofte bygget uten offisiell godkjennelse, har det for det meste utviklet seg sør for hovedbyen.
Klima.
Damaskus har et vart tørt klima (Köppen "BSH"), på grunn av regnskyggeeffekten av Anti-Libanonfjellene og de ​​rådende havstrømmene. Somrene er tørre og varme med mindre fuktighet. Vintrene er milde og forholdsvis regnfulle, noen ganger med snø. Årlig nedbør er rundt 220 mm som i hovedsak faller fra september til mai.


Allianz.
Allianz AG er i dag et multinasjonalt, tysk bank- og forsikringskonsern med sete i München. Allianz er verdens største forsikringsselskap og har tilsammen ca. 174 000 ansatte. Fra april 2003 er Michael Diekmann styreformann.
Selskapet ble grunnlagt i 1889 i München av Carl von Thieme og Wilhelm von Finck som "Allianz Versicherungs-AG". Selskapet etablerte sitt første utenlandskontor i London i 1893, og ble notert på Berlinbørsen i 1895.
Allianz måtte foreta store utbetalinger etter jordskjelvet i San Francisco i 1906 og etter «Titanics» forlis i 1912. I løpet av 1920-tallet vokste konsernet sterkt og kjøpte opp en rekke andre selskaper. På 1970-tallet engasjerte selskapet seg i økende grad i utlandet, og kjøpte opp mange, tradisjonsrike forsikringsselskaper i Frankrike (AGF), Italia (RAS) og USA (Firemands Fund). I 1985 ble det grunnlagt et eget holdingselskap for å administrere selskapets virksomheter. Allianz overtok i 1990 det statlige forsikringsselskapet i det tidligere DDR, og i 1997 kjøpte selskapet 51 % av aksjene i Frankrikes nest største forsikringsselskap, Assurances Générales de France. I 1999 begynte selskapet å ekspandere i Asia, blant annet med kjøpet av sydkoreanske "First Life Insurance Co. Ltd.". I år 2000 kjøpte Allianz Pacific Investment Management Company (Pimco), et av verdens ledende firma for investering i obligasjoner.
Selskapet overtok den tradisjonsrike, tyske storbanken Dresdner Bank i 2001 og i 2002 ble den tidligere Vereinte Versicherungsgruppe fullstendig integrert i Allianz.


Bekkeblom.
Stor tue av bekkeblom (soleihov) i myrlendt beitemark. Bærum, 12. mai.
Bekkeblom (også kalt soleihov, latin: "Caltha palustris") er en flerårig urt som vokser på fuktige plasser over hele Norge. Den er umiskjennelig med tjukke, glatte stengler, og mørkegrønne, glinsende blader. Bladene er store og hjerteformede. Blomstene er gule, og minner om soleie, men er større.
Blomstringstiden er fra april til juni. Frukten er en samling av belgkapsler. Kapslene åpner seg bare i regnvær. Da kan frøene skylles ut, og flyte avsted med rennende vann.
Vekststedet er ofte bekkefar, myrer og sumpige beitemarker. Den kan stå halvveis nede i vann ute i mudrete bekker.
Til fjells, og langt mot nord finnes former med krypende, rotslående stengel, og mindre blomster. Disse blir ofte regnet som en egen underart, men det dreier seg sannsynligvis om et tilpasning til klimaet.
Planten har en vid utbredelse i tempererte, fuktige strøk på den nordlige halvkule. Den blir også dyrket i hager. Det finnes hageformer med fylte blomster, og med hvite blomster.


Orkdalen.
Den brede Orkladalen sett fra Trondheimsfjorden, med tettstedet Orkanger midt i bildet, og Thamshavn-anlegget til venstre.
Orkdalen (eller Orkladalen) er et dalføre i Sør-Trøndelag. Dalføret følger elva Orkla fra Orkelsjøen i Oppdal i syd til elvas utløp i Orkdalsfjorden i Orkdal i nord, altså i Trondheimsfjorden. Dalføret går gjennom nedre del av Rennebu kommune, Meldal kommune og Orkdal kommune.
Orkdalen er bred med buktende elveløp og svært fruktbar med gode jordbruksbygder. Det er best jord nederst i dalbunnen og på avsatte morenevoller og moer litt oppe i dalsidene, moene kalles lokalt for «jår».
Europaveien E6 krysser gjennom dalen i Rennebu, parallelt med Dovrebanen. Banen ble fullført her i 1921 og går nord til Trondheim. Lengre vest, i nedre del av Orkdalen går Thamshavnbanen – landets første elektriske jernbane – fra Løkken verk i Meldal og ned til Thamshavn i Orkdalsfjorden. Jernbanetrafikken ble avviklet på 1960- og 70-tallet.
Den amerikanske oppdagelsesreisende journalisten Bayard Taylor reiste inn i dalen fra Dovrefjell og Drivdalen i sør i 1857, og møtte "«en uallminnelig pittoresk dal, som begynner helt inne ved fjellets fot og bukter seg nordover... i dalbunnen med blomstrende marker på begge sider, og skogkledde dalsider som steg oppover til en bølgende og ujevn kontur mot himmelen.»"


Augsburg bispedømme.
Augsburg bispedømme er et katolsk bispedømme i den sydvestlige delen av den tyske delstaten Bayern. Store byer i bispedømmet inkluderer bispesetet Augsburg, i syd Kempten (Allgäu) og i vest Neu-Ulm. Bispedømmet omfatter dermed store deler av det bayerske regjeringsdistriktet Schwaben, men også deler av gammelbayerske områder øst for Lech.
Det bor 1,49 millioner katolikker i bispedømmet, noe som utgjør 66 % av den totale befolkningen i området på tilsammen 13 250 km². Det består av 1001 menigheter og 36 dekanater, og er et suffraganbispedømme under München og Freising.
Walter Mixa, som hadde vært biskop av Augsburg siden 2005, ble i 2010 avsatt etter beskyldninger om underslag og barnemishandling.
Historie.
Augusta Vindelicorum (Augsburg) var som hovedstad i den romerske provinsen Raetia også en by hvor det tidlig kom kristne fra andre deler av romerriket. Bispedømmets patron St. Afra var det første bekjennende trosvitnet i Augsburg, og ble henrettet for sin tro av romerne på begynnelsen av 300-tallet. Med stor sannsynlighet fantes det allerede en biskop mot slutten av romertiden. Bispesetet ser ut til å ha blitt gitt opp under folkevandringstiden, nærmere bestemt i 574. En "Marcianus", som omtales som biskop av Augusta Vindelicorum, skal nemlig ha flyktet fra hedenske soldater over Alpene og slått seg ned på Sabiona (Säben), lengst syd i bispedømmet hans. Håpet om å kunne flytte tilbake, gikk ikke i oppfyllelse, istedenfor ga bispesetet Säben opphav til Brixen bispedømme.
Nygrunnleggelsen av Augsburg bispedømme skjedde sannsynligvis på 700-tallet. Lechtal-Alpene dannet fra da av grensen mot Brixen bispedømme i syd. Den hellige Magnus av Füssen, «Allgäus apostel», utbredte kristendommen i området. Under biskop Simpert, en annen av bispedømmets patroner, oppstod omkring år 800 kultursentre som f.eks. benediktinerklostrene Benediktbeuern, Wessobrunn og Ottobeuren. Også St. Ulrich preget ca. hundre år senere bispedømmet og dets historie, særlig gjennom sin rolle under slaget på Lechfeld i år 955.
Fra 1000- til 1400-tallet ervervet biskopene en god del besittelser, som gjorde dem til verdslige herskere over deler av sitt bispedømme, det såkalte høystift. Kombinert med at biskopen fikk riksfyrsterang, ble han derfor omtalt som fyrstbiskop. Høystiftet hadde på sitt største en utstrekning på 3000 km² og en befolkning på 100 000 innbyggere. Det strakk seg som et usammenhengende territorium fra Donau i nord til Allgäu i syd. Selve byen Augsburg oppnådde imidlertid uavhengighet fra fyrstbiskopen og ble en fri by. Fyrstbiskopen flyttet derfor på 1400-tallet residensen sin fra Augsburg til Dillingen.
På riksdagen i Augsburg i 1530 ble delingen av den katolske og den reformerte kirke beseglet. Under ledelse av jesuittpateren Petrus Canisius oppstod det i Dillingen i 1549 et katolsk reformuniversitet, som ble kjent langt utenfor bispedømmets grenser.
Barokken representerte en gullalder for store deler av bispedømmet, og det ble oppført en rekke praktfulle kirkebygninger og klostre, bl.a. Benediktbeuern og St. Ottilien, foruten valfartskirker som Wieskirche ved Steingaden som idag er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Gjennom "Reichsdeputationshauptschluss" i 1803 ble Augsburg og de andre tyske fyrstbispedømmene sekularisert. Høystiftet tilfalt Bayern. I 1818 ble bispedømmets grenser tilpasset til de politiske grensene. Bispedømmet mistet derfor sine sogn i Tirol (Ausserfern og Kleinwalsertal) til Brixen bispedømme. Til gjengjeld ble noen mindre områder av det opphevete Konstanz bispedømme overført til Augsburg.


Coldingham.
Coldingham er en landsby i Scottish Borders, Skottland.
Blant severdigheter finner man Coldingham Priory og en kirke fra det 12. århundre. Den nåværende sognekirken er fra 1855.
Coldingham Bay ligger nær landsbyen. Sandstranden der er populær blant surfere.


Coldstream.
Coldstream (skotsk gælisk An t-Alltan Fuar er en by i Scottish Borders, Skottland. Den ligger på nordsiden av elven Tweed, med England på den andre siden.
Byen er kjent som hjembyen til Coldstream Guards, det eldste aktive regimentet i den britiske hæren.
Edvard I invaderte Skottland ved Coldstream i 1296.
I 18. og 19. århundre var Coldstream et populært sted å gifte seg for de som ikke hadde alle tillatelser fra foresate i orden, på samme måte som Gretna Green, fordi byen lå ved en hovedvei (i dag A697. Tollhuset, hvor ekteskapene ble inngått, er sammen med Hishel House en av byens severdigheter.


Finneskatten.
Finneskatten, eller finnskatt, finnkaup, lappeskatt eller sameskatt, var en skatt som samene (tidligere kalt «finner») på det området vi i dag kaller Nordkalotten måtte betale til de styrende makter. Ordet "skatt" (norrønt "skattr") ble brukt på avgift som ble innkrevd fra områder utenfor riket. En annen bruk av ordet skatt var på løsepengene en trell betalte til eieren for å bli fri. Før 1300-tallet betalte ikke nordmenn skatt, de ble «skattlagt» med "leidang".
Det må nevnes at i følge Egils saga omfattet Finnmarka på denne tiden i tillegg til landet nordom Hålogaland, også innlandet sørover langs Hålogaland, grensefjellene og skogviddene østover til svensk Norrbotten.
Etter hvert ble det den norske kongemakten som overtok innkrevingen av finneskatten, og kongen kunne dermed gi retten til å dra på finnferd som «len» til en stormann.
Senere måtte samene også betale skatt til Sverige og Russland. I 1326 ble nordmennenes og russernes skatterett overfor samene fastslått i "Traktaten med Novgorod", og begge land kunne deretter kreve skatt fra samene fra Lyngen-Balsfjordområdet til Kolahalvøya.
Finneskatten var opprinnelig en veidemannsskatt, men fra 1530 var det to slags finneskatt i Finnmark. Sjøfinneskatten som ble betalt med penger og tørrfisk, og fjellfinneskatten som ble betalt med skinn, innlandsfisk og penger. Det sies at finneskatten var 10 ganger større enn hva storbøndene i Trøndelag måtte betale på samme tid. På 1600-tallet ga Kalmarkrigen nordmenn enerett til å skattelegge sjøsamene. Da kong Frederik III i 1666 overdro krongodsene i Nord-Norge til Joachim Irgens av Vestervik så fulgte også retten til lappeskatten med. Grensene mellom Danmark/Norge og Sverige ble satt i 1751.


Melrose (Skottland).
Melrose er en liten by i Scottish Borders, Skottland. Navnet kommer fra keltisk "mail-rhos", «snauklipt slette».
Byen er kjent for Melrose Abbey, hvor Robert Bruces hjerte skal ha blitt gravlagt.
Etter den industrielle revolusjon åpnet flere tekstilmøller i byen, og tekstilindustrien er fortsatt en viktig næringsvei.
I nærheten av byen finner man Dryburgh Abbey og spor etter det romerske fortet Trimontium. Noen kilometer vestover ligger Abbotsford House, hvor forfatteren sir Walter Scott bodde.
Ifølge en legende er Kong Arthur gravlagt i Eildon Hills utenfor Melrose.


Lauryn Williams.
Lauryn Williams (født 11. september 1983 i Rochester, Pennsylvania) er en amerikansk friidrettsutøver (sprinter). Hun tok sølvmedaljen på 100 meter under OL 2004 i Athen, og vant gull på samme distanse under VM 2005 i Helsingfors. I VM 2007 i Osaka ble hun sølvmedaljør på tiden 11,01 samme tid som gulmedaljevinneren Veronica Campbell fra Jamaica


Datsun/PMC Registeret.
Datsun/PMC Registeret er en norsk klubb for folk som er interessert i gamle biler av typen Datsun og PMC.
Per 1. januar 2005 hadde klubben 265 medlemmer. Klubbens formann er "Svein Erik Finnerud".
Klubben ble dannet høsten 1995. Formålet skulle være å oppspore, restaurere og bevare Datsun og PMC biler eldre enn 21 år. Siden oppstarten har klubben overtatt flere gamle delelager med Datsun-deler som formidles til medlemmene. Klubben utgir medlemsbladet "Datsun/PMC-bulletinen".
Siden 2003 har klubben hvert år arrangert treff for eldre japanske biler på "Rødungstøl Høyfjellshotell" på Ål i Hallingdal.
Hver høst og vår har klubben stand på bildelemarkedet Ekebergmarkedet i Oslo.


Johann Franz Schenk von Stauffenberg.
Johann Franz Schenk von Stauffenberg
Stauffenbergs våpen, som befinner seg på muren til den fyrstbiskoppelige residensen i Meersburg
Johann Franz Schenk von Stauffenberg (født 18. februar 1658 i Lautlingen (idag Albstadt-Lautlingen), død 12. juni 1740 i Meßkirch) var fyrstbiskop av Konstanz og Augsburg.
Han var sønn av Wolfgang Friedrich Schenk von Stauffenberg og Anna Barbara von Wernau.


Ekebergmarkedet.
Ekebergmarkedet er et arrangement hvor privatpersoner og firma kjøper og selger deler til gamle biler og motorsykler. Det foregår på Ekebergsletta i Oslo to ganger i året; en lørdag i mai og en lørdag i september. Arrangøren er Norsk Veteranvogn Klubb.
I tillegg til bildeler, blir det omsatt hele veteranbiler og motorsykler på Ekebergmarkedet, samt antikviteter og kuriosa. Flere norske veteranbilklubber er også representert med egne stander på markedet. Arrangementet er Nord-Europas største veteranbil-delemarked.


Norsk Veteranvogn Klubb.
Norsk Veteranvogn Klubb (NVK) (sic) er den største klubben i Norge for folk som er interessert i motorhistoriske kjøretøyer. Den ble startet på Gjøvik i 1952.
Klubben har 1600 medlemmer (2005), og har som formål å oppspore, restaurere og ta vare på motorhistoriske kjøretøyer. Klubben favner alle bil- og MC-merker fra alle land.
Klubben yter i en viss utstrekning teknisk og praktisk veiledning i forbindelse med anskaffelse eller restaurering av veteranbiler.
I begynnelsen av mai og i begynnelsen av september hvert år arrangerer klubben Ekebergmarkedet i Oslo, som er landets største marked for bildeler, rekvisita, bøker, blader og bilhistoriske effekter.


Roger 1000.
Roger 1000 målevogn er en togvogn for måling av sporgeometri og kontaktledningsgeometri. Vognen er produsert hos MERMEC S.p.A. i Monopoli i Sør-Italia. Bygg nummer 1 eies og drives av Jernbaneverket i Norge, mens bygg nummer 2 er levert til Sør-Korea og bygg nummer 3 til Sveits.
Vogna benytter i hovedsak laserteknologi til målingene. Den kan fremføres i hastigheter opp til 160 km/t for egen maskin og opp til 200 km/t i tog. Målinger kan foretas i alle hastigheter. For framdrift har vogna to Cummins dieselmotorer opprinnelig bygget for å benyttes i stridsvogner. For å dekke strømforbruket ombord er den utstyrt med et aggregat på 56 KVa.
Vognkassen er basert på det Italienske høyhastighetstoget ETR 500, mens den har boggier bygget for blant annet Cisalpinotoget som går mellom Italia og Sveits – Tyskland Førerhyttene i begge ender er handarbeid og montert på vognkassa hos MERMEC S.p.A. Den utvendige fargesettingen på vogna er designet av Enzo Finger design og skal gjenspeile at dette er et tog som utfører målinger (målestav).


Charles W. Strøm.
Charles W. Strøm (født 20. juli 1886, død 1967) var en norsk kunstmaler oppvokst i Oslo, men med sterk tilhørighet til Telemark. Han var elev av Christian Krohg på Statens Kunstakademi i perioden 1910–11.
Strøm debuterte på Statens Kunstutstilling i 1911.
Som de fleste norske kunstnere på den tiden foretok han flere studiereiser. Han studerte i Paris i 1913, 1920 og 1926–27 og i Italia 1913 og 1920.
Strøm er representert i Nasjonalgalleriet med to arbeider og i en rekke andre samlinger.


Flickr.
Flickr er en internettjeneste hvor brukerne kan laste opp fotografier og video (på intil 90 sekunder) og dele dem med andre. Nettstedet blir regnet som et tidlig eksempel på det såkalte Web 2.0.
Flickr er eid av Yahoo Inc.
Historie.
Flickr ble utviklet av Ludicorp, et selskap dannet i 2002 i Vancouver, Canada. Ludicorp lanserte Flickr i februar 2004. Tjenesten ble utviklet ved hjelp av verktøy originalt laget for Ludicorps Game Neverending, et nettbasert MMOG (Massive Multiplayer Online Game). Flickr viste seg å være en større suksess, og Game Neverending ble etterhvert skrinlagt.
Amerikanske Yahoo kjøpte Ludicorp og dermed Flickr i mars 2005. Alle servere ble flyttet fra Canada til USA i juni samme år, og alt innhold ble dermed underlagt amerikansk lov.
Yahoo la ned sin egen bildedelingstjeneste Yahoo! Photos 20. september 2007 for å satse helt på Flickr. Dette har ført til en sterk økning i antall medlemmer av Flickr, og det regnes med at tjenesten har over 10 millioner brukere og ca. tre milliarder opplastede bilder.
Struktur.
Flickr kan sees som en type blogg der hovedvekten legges på det visuelle uttrykket. De siste opplastede bildene vil alltid ligge først på brukerens egen side, men man kan organisere bildene som man selv ønsker i album, såkalte sets.
Brukerne av tjenesten kan velge mellom en gratis konto og en betalt konto. En gratis konto har visse begrensninger: man kan laste opp maksimalt 100 MB per måned, kun de siste 200 opplastede bildene vises, sant at man kun kan opprette 3 album. Med en betalt konto kan man laste opp en ubegrenset mengde bilder og organisere dem i et ubegrenset antall album, og man slipper å eksponeres for reklame på siden.
Brukeren kan selv bestemme hvem som skal ha tilgang til bildene som lastes opp gjennom å merke dem som offentlige eller private. For å hjelpe brukeren i organiseringen av bildene og gjøre dem søkbare for andre er det mulig å angi såkalte tags, nøkkelord som beskriver bildet. Det er mulig for andre brukere å legge igjen en kommentar til hvert bilde (hvis brukeren tillater dette).
En viktig del av Flickr er de såkalte pools, en slags gruppe med diskusjonsforum med egne bildebanker for ulike formål. Alle brukere kan opprette grupper, og de kan være både private og offentlige. Deltakerne i hver gruppe kan sende sine bilder fra sin egen side og inn gruppens bildebank.
En annen viktig del av Flickr er det som kalles gallerier, her kan medlemmer samle sammen inntil 18 bilder eller videoer de finner interessante, fascinerende eller spesielt fine fra andre brukere, og sette disse sammen i et galleri.


Nokas.
NOKAS AS er et norsk sikkerhetsselskap etablert i 1987 som Vakt Service AS. Det skjedde etter et oppkjøp hvor Vakt Service hadde fusjonert med "Norsk Industrivakt AS", et eldre privat vaktselskap i Tønsberg. Selskapet har sitt hovedkontor i Tønsberg. Firmaets administrerende direktør er Heine Wang.
Selskapet har over 4000 ansatte (2012) fordelt på over 40 avdelinger i hele Norge, Sverige og Danmark. Selskapet er pr. 2012 Nordens tredje største sikkerhetsselskap, med over 150 000 kunder. I dag er Nokas AS Norges nest største totalleverandør av sikkerhetssystemer. Selskapet har ca. 150 verditransport-ruter og over 120 mobile enheter.
NOKAS har siden oppstart i 1987 kjøpt opp over 57 selskap, der i blant Siemens Security i 2005, Hafslund Sikkerhet Verdi i 2006, Infratek Vakt (tidligere Hafslund Sikkerhet Vakt) i 2009 og SOS Security (lite lokalt selskap i vestfold) i 2010. I 2011 har NOKAS kjøpt opp Dansk Værdihåndtering som medfører at NOKAS Cash Handling er markedsleder i Danmark. I tillegg har svenske Citylarm blitt kjøpt opp og vil være med på å danne grunnlag for NOKAS Security i Sverige ved navneendring til NOKAS Teknik AB og seneste kjøpet av G4S sin verdihåndteringsenhet som også gjør Nokas markedsleder i Sverige med over 500 nye medarbeidere. I tillegg oppkjøpet av Skandia Bevaktning som gjør Nokas til en av hovedaktørene innen sikkerhet og security i Gøteborg og Stockholmsområdet.
NOKAS har per juli 2012 begyndt å levere autoCASH retail til 18 butikker i Nord Tyskland. Dette skjer gjennom avtalen mellom NOKAS og Fleggaard og NOKAS og Calle med 9 butikker hver.
Også i juli ble det kjent at NOKAS har kjøpt opp Gothia Kameraovervåking som har aktiviteter i Stockholm, Gøteborg og Malmø samt Jonik AB, teknisk sikkerhetstjenester.
1987–1999.
1. april 1987 startet Rune Hogsnes, Pål Wang og Heine Wang opp Vakt Service AS.
Vakt Service fikk i 1990 en kontrakt med Esso om vakthold på oljeraffineriet ved Slagentangen utenfor Tønsberg, et oppdrag selskapet fortsatt har den dag i dag. Selskapet vokser og i 1991 etableres det et eget datterselskap i Sandefjord. Tre år senere kjøper selskapet opp Sandefjord Vaktselskap og kundeporteføljen til Horten Vaktselskap.
I 1996 flytter Vakt Service inn i nye lokaler og ny FG godkjent alarmsentral, samme året kjøper også selskapet opp Norsk Industrikvakt i Oslo, og det stiftes nok et datterselskap, denne gangen i Buskerud. Selskapet oppnår så kraftig vekst og i 1998 er Vakt Service landets tredje største selskap. Avdelingen i Oslo som da het Norsk Industrivakt fusjonerer med moderselskapet samme år.
2000–.
Etter tusenårsskiftet gjorde Vakt Service flere store oppkjøp. De overtok franchisekjeden Norges Alarm, kjøpte seg inn i El-Kontroll, ABC Sikkerhet, Alarm & Låskompaniet, Guardmann, ISV Industrivakt og ISV Service. Dette medførte at Vakt Service ble en betydelig aktør i Bergen, Rogaland og Østfold. I 2001 kjøpte Vakt Service opp porteføljen til Trygghets Tjenesten i Buskerud.
Firmaet vokste, alarmstasjonen ble for liten og den ble derfor bygget ut i 2002. Vakt Service gjorde nye oppkjøp i 2003. Syncron Nord som er betydelig aktør i Nord-Norge kjøpes opp og Vakt Service Nord dannes. Dette medførte at Vakt Service vokste ytterligere.
5. april 2004 ble Norsk Kontantservice i Stavanger ranet i norgeshistoriens største ran. Det har fått navnet NOKAS-ranet.
I 2005 selges Siemens Security, en divisjon i Siemens, til Vakt Service. Dette medfører at Vakt Service blir markedsleder på vakt og verdi i Midt og Nord-Norge. Året etter overtok selskapet verditransportporteføljen til Hafslund Sikkerhet Verdi. På slutten av samme år kom bl.a Orkla og DnB NOR inn på eiersiden.
NOKAS (Vakt Service) overtok 100% av aksjene i Norsk Kontantservice i oktober 2007, samtidig som DnB Nor Bank ASA fikk en eierpost på 4,7% i NOKAS. Samme år ble AS Skan-kontroll en del av NOKAS Gruppen med ansvar for blant annet svinn-/kontrolltjeneste. Hensikten var å skape et nasjonalt selskap innenfor dette området i samarbeid med leveranse av andre tjenester innenfor sikkerhet og verdi.
Den 19. august 2010 endret konsernet navn fra "Vakt Service AS" til "NOKAS AS". Konsernet er delt i to divisjoner, NOKAS Cash Handling og NOKAS Security. Årsaken til dette er i følge konsernsjef Heine Wang at «"Konsernet satser i et europeisk marked. Vi etablerte virksomhet i Sverige i 2008 og Danmark i år. Det var derfor nødvendig å få et sterkere egennavn. Vakt Service gir dessuten assosiasjoner på at vi kun driver vakthold. Forretningsområde Vakt er selvsagt fortsatt et svært viktig satsningsområde, men ikke det eneste."»
Fremtiden for Nokas speiler seg i fortsettelsen av nye forretningsområder innen verdi og teknikk med leveranser for verdi i både Nord Tyskland og Holland med de nye systemene autoCASH og eCASH og NEMsys. Nokas skal være markedsleder innen sine respektive felt innen utgangen av 2013 for deretter å vokse videre i Europa. Nokas er godt på vei med solide eiere som DnB, Fritt Ord og ORKLA.


Grønøra.
Grønøra er et industriområde ved Orkanger i Sør-Trøndelag, like vest for utløpet til elva Orkla i Orkdalsfjorden. Industribedriftene på Grønøra utgjør et av de viktigste industriknutepunktene i Midt-Norge. De største industribedriftene på stedet er Technip Offshore Norge AS og Vigor AS.
Området er menneskeskapt, ved at det meste av elvedeltaet til Orkla ble utfylt med grus på 1960- og 1970-tallet. Et stort våtmarksområde gikk tapt under denne utbyggingen, men en liten rest av det gamle våtmarksområdet finnes likevel vest for Grønøra, utenfor et område som heter Gjølme


Technip.
Technip er et børsnotert industriselskap med hovedkontor i Paris. Firmaet er blant de fem største (Saipem, Acergy, Subsea7) i verden innen oljeservice med rundt 21 000 ansatte og omsetning på 7 milliarder Euro (2007).
Firmaet arbeider med offshore og onshore feltutvikling, gassprosessering og kondensasjon, refining og onshore rørlegging og petrokjemi.
Technip Norge AS er en norsk avdeling av Technip. Firmaet har hovedkontor i Sandvika i Akershus, avdelinger i Stavanger og Haugesund og rørproduksjon på Orkanger i Sør-Trøndelag. Technip Norge har rundt 500 ansatte og en omsetning på 3-4 mrd. kroner. Selskapet arbeider med utbygging av undervannsfelt på den norske kontinentalsokkelen.


Fiskevær.
Reine i Lofoten er et levende fiskevær som har vært handelssted siden 1743.
Fiskevær er en bosettingsform som fins langs Norskekysten fra Vestlandet til Finnmark, og mest utbredt i Nord-Norge fra Lofoten og nordover til Øst-Finnmark. Bosettingsformen er hovedsakelig basert på fangst av sjødyr og fiske, den eldste næringsvegen som kan påvises i Norden. Det påstås at fiskeværet derfor er den bosettingsformen som går lengst tilbake i historien, helt til eldre steinalder.
Fiskeværene er et grunnleggende trekk i norsk kysthistorie. Ordet «vær» kan bety "veide"- eller "fiske"sted ved havet. En annen teori går ut på at fiskerne/fangstfolket ble knyttet til hverandre ved høytidelige "løfter" eller "eder", gammelnorsk «varar», for sammen å verge fiskestedet mot angrep utenfra.
Vi har to typer fiskevær, det helårsbosatte "fiskeværet" med en kombinasjon av jordbruk og fiske, og "rorværet", med få fastboende og et folketall som varierte med sesongene. De fleste fiskeværene vi kjenner i dag er en blanding av disse to. Igjennom historien har fiskeværet endret form, med større endringer i yngre steinalder da husdyrhold og jordbruk ble en del av økonomien, og i middelalderen, da tørrfisken ble handelsvare. Felles for alle fiskevær er at de ligger ved gode, naturlige havner og har nærhet til fiskeplassene. Båten har hele tiden vært det viktigste redskapet for kontakt med omverdenen, og bebyggelsen i fiskeværene har vært lagt slik at atkomsten til sjøen skulle være så lett som mulig.
Historie.
Framveksten av fiskeværene skyldes det rike fiskeriet, og den årvisse vandringen til torsk, sild og sei. Mange av de sesongbaserte rorværene fikk fast bosetting når fiskeriene blomstret. Fiskeværene kunne oppnå bymessige størrelser. Kabelvåg i Lofoten er den første kjente konsentrerte fiskeværbosetting og handelssentrum i Nord-Norge. Snorre Sturlasson omtaler Vågastevnene som den viktigste møteplassen for handel i nord. Fiskevær og rorvær kunne også være privateid av såkalte «væreiere», som ofte bodde i været.
Fiskeværene kom etter tusenårsskiftet inn under kongens innflytelse, med lover og skatter. Etter hvert kom også kirken inn i værene. Allerede på 1000-tallet var tørrfisken en viktig norsk eksportartikkel. På 1100-tallet ble den det viktigste grunnlaget for Bergens kjøpmannstand. Bygging av rorbuer for tilreisende fiskere startet på denne tiden. Fiskeværene vokste i takt med utviklingen av Bergen by.
Fiskeeksporten økte de neste par hundre årene, og fiskeværene blomstret. De ble tettsteder med noen fastboende og mange tilreisende sesongfiskere. Handelen foregikk med hanseatene i Bergen og erkebiskopen i Trondheim som oppkjøpere. Etterhvert tok byborgere i de samme byene over handelen. En hyppig jektefart mellom storbyene og fiskeværene førte til at utviklingen av kultur og økonomi i værene fulgte de store byene.
Fiskeværene var selvbergede samfunn som tok hånd om de fleste ledd i produksjon av varer og tjenester. I tillegg til brygger og rorbuer, kunne et typisk fiskevær bestå av naust, skjåer, egnerbuer, fjøs, våningshus, fiskehjeller, nothjeller, ishus, røykeri, trandamperi, bakeri og smier. Etter hvert ble det også bygget kaier.
Etter nedgangstidene på 1600-tallet, blomstret fisket opp igjen på 17- og1800-tallet. Mange av fiskeværene ble lokale handelssentre gjennom gjestgiverbevilgningen. Gjestgiverne drev både lokal handel og handel mellom fiskere og bergenskjøpmenn. I siste halvdel av 1700-tallet ga kongen enkelte væreiere langs kysten av Nord-Norge (fra Brønnøysund til Vardø), tillatelse til å drive handel, de ble såkalte «privilegerte handelsmenn». Det beryktede «nessekonge-systemet» oppsto, og flere av fiskeværene ble styrt av slike nessekonger.
På kysten av Nordmøre og Romsdal fikk fiskeværene et stort oppsving fra tidlig på 1700-tallet på grunn av klippfiskproduksjon og -eksport. Her hadde man en spesiell fiskeværorganisasjon som ble kalt for "værtvang". En fisker som skulle drive utror fra et vær var bundet til å selge fisken til væreieren. Væreieren fastsatte prisen i ettertid.
Fra midten av 1700-tallet ble Nord-Norge oppsøkt av russiske skuter for oppkjøp og byttehandel med fisk, den såkalte pomorhandelen begynte. Russerne hadde tidligere drevet handel med fiskerne i Nord-Norge fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1600-tallet. Nå kom kjøpmenn fra Kola-halvøya og byttet til seg fisk for korn og andre forbruksvarer, både fra fiskerne direkte og fra nessekongene. Pomorhandelen var på topp på 1800-tallet, da kunne det komme mer enn 300-400 russiske skuter til Nord-Norge årlig. Pomorhandelen varte helt til den russiske revolusjonen i 1917.
Moderne fiskevær.
Fiskeværene oppsto i et samfunn basert på åpne båter som ble rodd eller seilt. Båtene var heller ikke større enn at de kunne trekkes på land. Omkring år 1900 fikk fiskebåtene motor og de ble større, og kunne ikke lenger trekkes på land som før. Nye og større fangstredskaper ble tatt i bruk. Alt dette krevde bedre havner, og de fiskeværene som skulle overleve ble utbygd med moloer og kaier. I dag er de gjenlevende fiskeværene hjemmehavn for en moderne fiskeflåte og næringsmiddelindustrien. Mange av de gamle, rike fiskeværene er fraflyttet, og lever mest om sommeren når turister og fritidsboligeiere inntar bebyggelsen.


Å (Meldal).
Å er et tettsted i Meldal kommune i Sør-Trøndelag. (321 innbyggere 1996). Det er det sydligste av fire tettsteder i kommunen, Meldal, Løkken Verk, Storås og Å. Stedet ligger ved elva Orkla, to kilometer fra kommunegrensa til Meldals nabokommune i syd, Rennebu.
Den nå avdøde mannen Jo Aa bodde på Å, og hadde Norges korteste navn. Mannen døde på 1990-tallet.
Landbruk er en viktigste næringsvei for innbyggerne på Å.


Fiat Panda.
Panda er en bilmodell fra italienske Fiat. Den ble designet av Giorgetto Giugiaro, og var ment som en enkel bruksbil i samme ånd som Citroën 2CV.
Første generasjon Panda kom i 1980, og brukte mye deler fra andre Fiat-modeller, blant annet motor og kraftoverføring fra Fiat 127. Hjulopphenget bak var en stiv aksel i bladfjærer og foran MacPherson-fjærbein.
I 1986 ble bilen oppdatert, blant annet med motorer i FIRE-serien fra Uno og skruefjærer på bakakselen.
I 1996 begynte Panda å bli faset ut, blant annet på grunn av strengere sikkerhetskrav i Europa.
I 2003 kom en ny generasjon Panda, som ble utnevnt til Årets Bil i Europa i 2004.


Petra Kvisli.
Petra Kvisli (født "Petra Evine Olsen" 1. mars 1874 i Arendal, død 15. juli 1947) var lærer og forfatter, særlig kjent for sangen «"Eg elskar dei voggande tonar"».
Hun tok eksamen fra lærerinneskole i Arendal i 1890, og etterpå fikk hun post som lærer i Åmli. Her fikk hun lære seg landsmålet. Senere virket hun som lærer i hjembyen Arendal til hun i 1898 giftet seg med læreren Knut Kvisli fra Vegårshei. Det bodde først i Odalo; i 1900 ble ektemannen Knut Kvisli ansatt som bestyrer for amtsskolen i Stor-Elvdal og familien flyttet dit. I 1927 flyttet de videre, til Ringsaker, der ektemannen ble rektor for fram til 1939. De hadde fire barn som vokste opp.
Hun var engasjert i lokalpolitikk, var amatørmaler, og aktiv i ungdomslagsarbeid. Under første verdenskrig var hun sekreætr for forsyningsnemnda i Stor-Elvdal.
Petra Kvisli skrev på landsmål. I tillegg til to romaner og to teaterstykker skrev hun sanger, blant annet «Sygjenta syng» og «Eg elskar dei voggande tonar». Romanen "Tora Dal" skildrer ungpikedrømmer og et oppvekstmiljø som kan ligne på Kvislis eget, men er ellers ikke selvbiografisk.


Charles d'Angennes de Rambouillet.
Charles d'Angennes de Rambouillet (født 30. oktober 1530 i Rambouillet i Frankrike, død 23. mars 1587 i Corneto i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en av den franske konges rådgivere, og ble biskop av Le Mans. Mens han bar biskop der, ble byen angrepet av kalvinistene, og Saint-Julien-katedralen vandalisert.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.


Sharon Tate.
Sharon Marie Tate (født 24. januar 1943 i Dallas i Texas, død 9. august 1969 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller og fotomodell. Hun var gift med regissøren Roman Polański fra 1968.
Sharon Tate huskes spesielt fordi hun ble myrdet på brutalt vis av tre medlemmer av den såkalte Manson-familien, som ble ledet av Charles Manson. Tate var gravid i åttende måned da hun ble drept.
Barndommen.
Sharon var Doris Willett og Paul Tates førstefødte. Hennes far jobbet i den amerikanske hæren, og derfor flyttet familien mye de første årene av Sharons liv. De bodde over hele USA og store deler av Europa.
Som barn fikk Sharon fort nye venner, og hun var flink til å beholde dem, selv om hun flyttet mye.
I 1952 fikk foreldrene en jente til, som heter Debra, og i 1957 ble enda en jente født, som fikk navnet Patti.
Tenårene.
Som tenåring jobbet Sharon som modell og vant flere skjønnhetskonkurranser som «Miss Richland» og «Miss Autorama». I 1960 var Sharon på forsiden av et amerikansk militærblad som het "Stars and Stripes" kun iført badedrakt, cowboyhatt og støvler. Hun likte oppmerksomheten som modell og svarte ja da en koreograf for et amerikansk show ville ha henne med på en TV-episode.
Begynnelsen på filmkarrieren.
I 1962 skulle familien flytte til Italia. Sharon begynte da på Vincenza American High School, og samtidig møtte hun Richard Beymer ved en oppsetning av et av Ernest Hemingways stykker. Han oppfordret henne til å følge hennes drøm om å bli filmskuespiller. Han ga henne kortet til en agent som rask ble imponert over henne. Sharon og noen venner av henne spilte også småroller i en film som heter "Barrabas" og ble filmet i Italia. To av stjernene i filmen, Anthony Quinn og Jack Palance, ble også betatt av den unge kvinnen.
The Million Dollar Baby.
Da familien flyttet tilbake til USA, haiket Sharon til Hollywood, fast bestemt på en karriere i filmbransjen. Nesten med en gang fikk hun rolle i reklame for sigaretter og for biler. Hun jobbet også som modell for en av bransjens beste fotografer.
Sharon ble presentert for Martin Ransohoff, sjef for «Filmways», som med en gang mente at hennes utseende ville gjøre henne til en filmstjerne. Ransohoff følte at hun var et såpass unikt funn at han ville bruke mye tid å krefter på å gjøre henne perfekt. Han ga henne et en liten rolle som sekretær i TV-produksjonen "The Beverly Hillbillies". Her brukte hun en mørk parykk, slik at de færreste skulle kjenne henne igjen. Hun fikk dessuten noen roller i andre TV-serier som "Mr. Ed", "The Man from U.N.C.L.E." og "Petticoat Junction". Grunnen til at han prøvde å holde henne delvis skjult, var at han ønsket at hun skulle være mest mulig forberedt før hun ble en superstjerne. Han brukte over en million dollar på å gjøre henne klar. Derfor ble hun senere kalt for «the Million Dollar Baby».
Karrieren går oppover.
Etterhvert begynte Sharon å mase på Ransohoff om at han skulle skaffe henne flere filmroller, og han ga til slutt etter. Hun prøvde å få rollen som Liesl i "The Sound of Music", men produsentene bak filmen mente utseende hennes var litt for vanlig, og gikk til slutt for skuespillerinnen Charmain Carr.
Samtidig fant Martin Ransohoff en rolle som han mente var perfekt for henne. Hun fikk en rolle i filmen "Eye of the Devil". Filmen ble filmet i Frankrike, og selv om Sharon vegret seg for å reise fra sin nye kjæreste, frisøren Jay Sebring, kunne hun ikke la denne sjansen gå fra seg. Hun reiste og møtte de andre skuespillerne, David Niven og Kim Novak. Sistnevnte ble senere byttet ut med Deborah Kerr på grunn av en rideulykke. I filmen spilte Sharon en landsbyjente med hypnotiske krefter. Selv om hun ikke hadde mange replikker, var hennes rolle viktig for handlingen. Ransohoff begynte med en gang å se etter nye filmer til henne.
Første møte med Roman Polanski.
I 1966 skulle Ransohoff produsere en ny film som den polske regissøren Roman Polanski skulle regissere. Den skulle bli en vampyrfilm, og Ransohoff foreslo at Sharon skulle spille den kvinnelige hovedrollen.
Polanski møtte Sharon. Han syns hun var pen, men mente bestemt at hun ikke passet for rollen. Han ønsket egentlig Jill St. John i filmen, men han gikk med på å gi henne en sjanse foran kamera. Da Sharon kom ut med en rød parykk og begynte å prøvespille skiftet Polanski mening. Filmen fikk tittelen "The Fearless Vampire Killers". For å promotere filmen stilte Sharon opp halvnaken i herremagasinet "Playboy". Polanski tok selv bildene for bladet som kom ut i mars 1967.
Forholdet utvikler seg.
Under produksjonen av filmen utviklet forholdet mellom Sharon og Roman seg til kjærlighet. Sharon valgte derfor å slå opp med Jay, men han ville ikke la henne gå uten å ha møtt Roman. Han ville forsikre seg om at hun tok det riktige valget. Jay fikk møte Roman og likte ham, og godtok deretter at de var sammen. Jay forble en god venn av familien.
"Don't Make Waves".
Etter filmingen av "The Fearless Vampire Killers" dro Sharon tilbake til USA for å spille i en komedie ved navn "Don't Make Waves" mot Tony Curtis og Claudia Cardinale. Filmen ble suksess, og Sharon var midtpunktet for all promoteringen av filmen. Hun ble også talsperson for «Coppertone suntan lotion».
Sharon trivdes ikke under filmingen av "Don't Make Waves" ettersom hun ikke kunne være sammen med Roman. Han jobbet med etterarbeidet på "The Fearless Vampire Killers". Hun begynte også å ble misfornøyd med rollene Ransohoff skaffet henne. Hun ville ikke at folk skulle tro at hun var slik hun ble fremstilt i filmen; blond, solbrun, og i bikini. Hun ønsket mer seriøse roller.
"The Vally of the Dolls".
Likevel valgte Tate å spille en rolle i "Vally of the Dolls", som mange mener er basert på Marilyn Monroe og Carole Landis. I filmen spilte hun mot Judy Garland, Patty Duke og Barbara Parkins. Judy Garland ble senere byttet ut fordi hun ikke kom til filmingen tidsnok, og Susan Hayward tok over.
Da filmen hadde premiere i Italia kom utenlandske filmkritikere for å se den. Filmen fikk ikke de beste kritikker og ble ufrivillig en komedie, men ble likevel en suksess. I mellomtiden filmet Roman "Rosemary's Baby". Han hadde opprinnelig ønsket Sharon i tittelrollen, men fant ut at det ville se dumt ut for almenheten hvis han ansatte henne. Mia Farrow fikk da rollen.
Året da Sharon Tate skjer.
I desember 1967 poserte Tate for bladet "Esquire" i et svart miniskjørt mens hun holdt en rifle. Bildet fikk stor oppmerksomhet og skapte diskusjoner i media. Playboy annonserte i 1967 som «the year Sharon Tate happens». Av alle filmene som Sharon hadde spilt i var det bare "Valley of the Dolls" som hadde blitt en kommersiell suksess, men Sharon hadde også fått mye oppmerksomhet rundt "Don't Make Waves".
Frieriet.
Roman og Sharon returnerte etterhvert til sitt hjem i London, og det var her han fridde til henne i januar 1968. Sharon sa ja, og de begynte med en gang å planlegge bryllupet.
The Wrecking Crew.
Etter bryllupet dro Sharon til Ransohoff for å komme ut av kontrakten hun hadde med han. Han godtok det mot at hun ga ham 25 % av det hun tjente over de neste fire årene. Hun sa ja til dette. Hennes første eget valg av filmrolle ble "The Wrecking Crew", som var en actionkomedie hvor hun spilte mot Dean Martin. Hun fikk gode anmeldelser for hennes innsats i filmen.
Sharon blir gravid.
Etter dette sa Tate ja til å spille i en film som skulle het "Twelve Plus One". Der skulle hun spille mot Orson Welles, Vittorio Gassman og Terry Thomas. Hun skulle reise til Europa i mars 1969 for å starte filmingen, men sent i 1968 fant Sharon ut at hun var gravid.
Sharon ble lykkelig over dette og begynte sammen med Roman å se seg etter et nytt hus å bo i med den nye babyen. Valget falt på 10050 Cielo Drive, et flott hus med badebasseng og gjestehus. Paret flyttet inn i februar 1969.
Roman var bekymret for at Sharon skulle overanstrenge seg i siste delen av graviditeten, og ba henne derfor om å droppe ut av filmen. Det ønsket hun ikke, for hun mente at filmingen ville være ferdig før hun var høygravid. I mars 1969 fløy begge til Italia for at Sharon kunne starte innspillingen.
Filmingen var vanskelig for Tate ettersom hun var mye plaget av kvalme på grunn av graviditeten. Da innspillingen endelig sluttet reiste hun og Roman tilbake i London, hvor han jobbet med forberedelsene til filmen "Day of the Dolphin".
Slutten.
Etter en liten stund i London reiste Sharon tilbake til det nyinnkjøpte huset i USA, mens Roman ble igjen for å jobbe med filmen. Han skulle komme etter om noen uker når barnet var klar til å bli født.
Men det skjedde aldri. Kort tid etter ble Sharon, som var åtte og en halv måned på vei, Jay Sebring og to andre venner brutalt drept av Charles Mansons tilhengere. Hun ba for livet sitt og livet til hennes ufødte barn, men til ingen nytte. Sharon Marie Tate og hennes ufødte sønn, Paul Richard Polanski, døde 9. august 1969.


Halvbeltekjøretøy.
Halvbeltekjøretøy er kjøretøy med framdrift ved hjelp av belter bak, og styring med vanlige hjul foran. Kjøretøyene ble brukt av blant annet militæret i Frankrike, Tyskland og USA. De var i bruk som trekkvogner for kanoner og annet tungt utstyr, eller transport av infanteri. Det amerikanske forsvaret hadde fastmonterte kanoner på mange halvbeltekjøretøyer.
Halvbeltekjøretøyer var produsert i stort antall før og under andre verdenskrig, men har etter dette blitt mindre og mindre utbredt. Mange av modellene er i dag ettertraktet blant samlere av gamle militærkjøretøyer.
Noen produsenter av halvbeltekjøretøy er International Harvester, White, Diamond T, og Autocar i USA. Disse fabrikkene har også laget traktorer, personbiler og lastebiler. De franske bilprodusentene Citroën og UNIC laget halvbeltekjøretøyer på 1930-tallet.


Giovanni Aldobrandini.
Giovanni Aldobrandini (født 1525 i Fano i Italia, død 7. september 1573 i Roma i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Imola, og ble senere tilknyttet den romerske kurie der han bl.a. var storpønitentiar.
Han ble kreert til kardinal av pave Pius V den 17. mai 1570.
Bror til pave Klemens VIII. Også i slekt med kardinalene Pietro Aldobrandini (kreert 1593), Cinzio Passeri Aldobrandini (1593), Silvestro Aldobrandini (1603) og Ippolito Aldobrandini den yngre (1621).


Per-Mathias Høgmo.
Per-Mathias Høgmo (født 1. desember 1959) er en norsk fotballtrener og trener i dag Tromsø IL. Høgmo holder for tiden også på med en doktorgrad i fotball ved Universitetet i Tromsø.
Han ble ansatt som hovedtrener for Rosenborg Ballklub i august 2005, med kontrakt frem til 1. januar 2008, men trakk seg fra jobben allerede 31. oktober 2006 med bakgrunn i at han ville «gjøre noe annet». Dette kom i en tid hvor Høgmo ikke hadde trent klubben i en periode, etter at han sommeren 2006 ble sykmeldt. Før han overtok Rosenborg jobbet Høgmo som ekspertkommentator i NRKs fotballmagasin «4-4-2». I desember 2008 ble han klar som ny trener for Tromsø IL. Han skrev under en 2-års kontrakt og tar dermed fatt som trener for Tromsø IL for tredje gang. Han sluttet i sin jobb som toppfotballsjef i Norges Fotballforbund i januar 2009 og overtok «Gutan».
Høgmo har tidligere vært trener for Moss og Tromsø, samt det norske kvinnelandslaget og U21-landslaget for herrer.
Han ledet det norske kvinnelandslaget i fotball til OL-gull i 2000. Dessuten var han en del av Rosenborgs trenerteam, men hadde permisjon fra jobben som hovedtrener, da klubben ble seriemestere i 2006.
Høgmo var ansatt som toppfotballsjef i Norges Fotballforbund mellom desember 2006 og desember 2008.
Som spiller har Høgmo cup-gull med Tromsø IL etter seieren over Lillestrøm i 1986. Han spilte én landskamp for.


Volve.
En Volve er i norrøn mytologi en kvinne med spådomsevner, utøver av seid. Spådomsevnene ser ut til å være forbundet med Odins tilstedeværelse.
I vikingtiden var volvene de fremste religionsfortolkerne. Det mest kjente eksempelet på en volves spådom er Eddadiktet "Voluspå", som betyr «volvens spådom». En volve var oftest en eldre kvinne som var løsrevet fra den strenge familietilknytningen som normalt definerte kvinnenes plass i ættesamfunnet. Volven var omreisende, og hun kunne tilkalles i krisesituasjoner. Ofte ble hun fulgt av en flokk unge mennesker når hun var ute i seidærend. Hun hadde stor autoritet og tok seg godt betalt for sine tjenester.


Trondhjems len.
Trondheim len var en administrativ enhet (len) i Norge, med Nidaros, senere kalt Trondhjem som administrasjonsby.
I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen i Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len.
Hovedlenet omfattet dagens Sør- og Nord-Trøndelag, samt Nordmøre.
Etter reformasjonen i 1537 inntok danske lensherrene Erkebispegården og hadde den som hovedsete de nærmeste 150 årene, og vanlig skrivemåte ble Trondhjems len.
Roskildefreden i 1658 førte til at lenet ble avstått til Sverige, og Claes Nilsson Stiernsköld ble utnevnt til guvernør. Det er antatt at svenskene egentlig ønsket daværende Trondhjems stift som krigsbytte, og at begrepsforvirring gjorde at de endte med lenet i stedet for bispedømmet, som da innbefattet hele Nord-Norge.
Den nordenfjeldske hær hadde formelt blitt oppløst, men disse militære styrkene var sterkt medvirkende da Norge gjeninntok lenet i desember samme år. Freden i København i 1660 stadfestet at Trøndelag igjen var norsk.
Skjønt det svenske styret var kortvarig skulle det vise seg å stor betydning for den langsiktige utviklingen av Trøndelag.
2 000 menn helt ned i 15-årsalderen ble tvangsvervet til den svenske hæren, og sendt for å kjempe i svenskekongens kriger mot Polen og Brandenburg.
Kong Karl X Gustav fryktet at trønderne skulle gjøre opprør mot den svenske okkupasjonen, og fant det derfor betimelig å holde en stor del av de stridbare mennene borte fra sine hjem. Det var bare rundt en tredjedel av de tjenestegjørende mennene som noensinne vendte tilbake hjem; noen av dem ble tvunget til å bosette seg i datidens svenskkontrollerte Estland, med bakgrunn i den eldgamle tankegangen om splitt og hersk.
En betydelig andel av de trønderske mennene tjenestegjorde allerede før freden i Roskilde i den dansk-norske hæren, så resultatet av den svenske tvangsvervingen var at Trøndelag omtrent ble tømt for arbeidsdyktige menn. Konsekvensene ble skrekkelige for den trønderske befolkningen; få av gårdene hadde nok folk til å gjennomføre høstingen, og hungersnød rammet flere steder. Hundrevis av mennesker sultet til døde, og langt flere ble rammet av sykdom.
Det tok mange år før Trøndelag igjen kunne reise seg fra tapene, og blant enkelte trønderske historikere er dette kjent som det trønderske folkemordet.
I 1662 falt lensordningen bort og Trondheim hovedlen ble avløst av Trondhjems stiftamt.


Girolamo Rusticucci.
Girolamo Rusticucci (født januar 1537 i Carcoceto nær Fano i Italia, død 14. juni 1603 i Roma i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble tilknyttet den romerske kurie, men ble også biskop av Senigallia.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Rusticucci, Girolamo
Rusticucci, Girolamo
Rusticucci, Girolamo
Rusticucci, Girolamo


Walter Mixa.
Biskop Walter MixaWalter Mixa (født 25. april 1941 i Königshütte) er en emeritert tysk katolsk biskop.
Han ble født i Oberschlesien. Etter den polske fordrivelsen slo familien seg ned i württembergske Heidenheim an der Brenz. Mixa studerte fra 1964 til 1970 filosofi og teologi i Dillingen og Fribourg (Sveits) og ble presteviet i Augsburg den 27. juni 1970. Han tok doktorgraden i dogmatikk ved det teologiske fakultet ved universitetet i Augsburg i 1975 med avhandlingen "Das Werden der Person durch Glaube, Hoffnung und Liebe nach Martin Deutinger". Etter dette var han virksom som prest forskjellige steder i Bayern, og ble 1984 utnevnt til monsignore. Den 24. februar 1996 ble han utnevnt til biskop av Eichstätt, og 23. mars samme år ble han bispeviet av erkebiskop Karl Heinrich Braun. Han tok valgspråket "Jesus hominis salvator" (Jesus er menneskets frelser). Som biskop av Eichstätt var han også storkansler (Magnus Cancellarius) for det katolske universitetet Eichstätt-Ingolstadt. 1997 ble han medlem av det europeiske vitenskaps- og kunstakademiet (ASAE). Samme år ble han medlem av Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem. I 1998 tok Mixa dessuten initiativet til etableringen av Collegium Orientale.
31. august 2000 ble han biskop for Det tyske militærordinariatet. Han ble så utnevnt til biskop av Augsburg den 16. juli 2005, og ble innsatt 1. oktober samme år. Han beholdte embetet som militærbiskop.
Mixa er æresborger av Schrobenhausen (siden 1996) og har mottatt den bayerske fortjenstorden (2005).
21. april 2010 søkte Mixa avskjed som biskop etter beskyldninger om voldelige avstraffelser av elever og underslag av penger. Selv om han tre dager senere trakk søknaden tilbake, ble han den 8. mai avskjediget av pave Benedikt XVI.


Øystein Erlendsson.
Øystein Erlendsson (norrønt "Eysteinn Erlendsson", latinisert til "Augustinus Nidrosiensis") (født ca. 1120, død 26. januar 1188) var erkebiskop av Nidaros fra 1157 til sin død.
Erkebiskop av Norge.
Av alle de 27 erkebiskopene i Nidaros mellom 1153 og 1537, er Øystein nok den mest markante, og den eneste som ble regnet som helgen etter sin død.
Erkebiskop Øystein døde den 26. januar 1188, natten etter Pålsmesse. Den katolske kirken i Norge har minnedag for Øystein den 26. januar. Dagen har blitt kalt "St. Eysteins dag" eller "Eysteindagen".
Navnet "St. Eystein" kommer av at Øystein har vært regnet som en av de fire norske helgener. Formelt er ikke Øystein hverken salig- eller helligkåret, men Liturgikommisjonen i Vatikanet slo i 2002 fast at dødsdagen hans kunne feires som «fest» i Trondheim stift, og som valgfri minnedag i Oslo katolske bispedømme og i Tromsø stift.
Ætt.
Øystein ble trolig født en gang mellom 1120 og 1130 på gården Råsvoll eller Rosvoll i Børsa sør for Trondheim. Det finnes også en Råsvoll gård i Verdal nord for Trondheim, og en del har hevdet at han kom derfra, men mest sannsynlig kom han fra Børsa.
Øystein var knyttet til de fremste ættene i landet. Snorre Sturlasson skildret ætten hans i "Harald Hårfagres saga" i "Heimskringla". Øystein ble skildret som en dugelig mann av god ætt, han var rik på både gods og vennskap. Mellom annet nedstammet han fra stormannen Erling Skjalgsson. Far til Øystein og brødrene hans var Erlend Himalde. Far til Erlend var Jon Sterke på Råsvoll. Ulv Uspaksson var far til Jon Sterke, og islending av ætt. Ulv ble stallare til kong Harald Hardråde og en god venn av kongen. Ulv giftet seg med Jorunn Torbergsdatter, ei søster av dronning Tora Torbergsdatter som var gift med kong Harald. Tora og Jorunn var døtre av Torberg Arnesson som var gift med Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild var datter av Erling Skjalgsson. Torberg Arnesson var bror av Kalv Arnesson som var med på å drepe kong Olav Haraldsson som senere ble opphøyd til helgen som Olav den hellige. Gjennom Kalv Arnesson nedstammet Øystein fra den norske stormannsslekten Arnmødlingsætten.
Den gjæve ætten gjorde at Øystein hadde mange frender og venner. Øystein ønsket å styrke økonomien til erkebispesetet i Nidaros, og tinget med bøndene for å få tillatelse til å kreve inn høyere pengebøter. Bøndene gikk med på å betale bøtene «sølvvurdert øre» som var verd dobbelt så mye som den vanlige mynten. Erkebispesetet tjente tilsvarende mye på avtalen. Ifølge Snorre kunne han gjøre dette med støtte fra frender og venner. De fleste stormennene i Trøndelag og erkebiskopen var knyttet sammen i frendeskap og giftemål.
Liv.
Øystein fikk sin første høyere utdannelse i Nidaros (Trondheim) av biskop Simon, og studerte utenlands fra omtrent 1140. Det er mulig at han studerte i Lincoln i England, men det er mer sannsynlig at han studerte i Paris i det nye augustinerklosteret Saint-Victor. Stolt valgte han Augustinus som den latinske formen for navnet sitt, men også navnet "Oistanus" ble benyttet.
Et propagandaskrift for kong Sverre Sigurdsson (ca 1150–1202), "«En tale mot biskopene»" fra omtrent 1200, nevner forbigående at Øystein var kapellan og fehirde hos kong Inge Krokrygg (1136–1161). Øystein var også sokneprest i Konghelle ved Gøtaelva.
Den første erkebiskopen i Nidaros, Jon Birgersson, døde i 1157. Ifølge «En tale...» valgte kong Inge da Øystein til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre». Vi vet ikke om en hadde rukket å opprette domkapitell som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til å tro at det virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller året etter.
Den nyvalgte erkebiskopen, den andre hittil i Norge, reiste til Italia for å ta imot bispevigslingen og sitt pallium. Et pallium er katolske erkebiskopers embetstegn, og ble tildelt av paven. Øystein fikk ikke palliet av pave Hadrian IV, som hadde opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1153 da han var kardinal Nikolas Breakspeare, ettersom pave Hadrian IV døde den 1. september 1159. Man regner derfor med at Øystein og hans følge ikke dro sørover fra Norge før en gang utpå sommeren eller høsten 1159. Trolig ble Øystein utnevnt til erkebiskop først i 1161 av pave Alexander III. Den norske feiringen av 12. september for "fingergullmesse", eller "fingergullfesten", har forbindelse med denne ferden. Erkebiskopen skal ha tatt med seg til Nidaros en kapsel med blod fra Jesus Kristus. Han igangsatte bygging i Erkebispegården umiddelbart etter tilbakereise fra Roma.
På 1170-tallet måtte Øystein utstede et brev, der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinnene som lokket til seg medsøstre for å drikke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem i samtiden når erkebiskopen engasjerte seg i det.
Den første kongekroningen.
Kong Magnus Erlingsson ble den første kongen i Norge som ble kronet. Erkebiskop Øystein kronet ham i Bjørgvin (Bergen) i 1164 med en utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Hendelsen var særdeles viktig. Det var den første kongekroningen i Norden som var velsignet av Kirken, og det skjedde i Norge før det skjedde i Sverige og Danmark.
Før Øystein kunne tiltre ble kong Inge drept det samme året av sin nevø Håkon Herdebrei. Inges støttespillere fortsatte krigen under lederskap av Erling Skakke med sin sønn Magnus som kongskandidat, ettersom Erling var gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare.
Håkon Herdebrei ble beseiret og drept i 1162, men det var fortsatt mulig at en ny utfordrer kunne dukke opp. Øystein og Erling Skakke ble naturlige allierte med felles interesser. Kirken hadde lenge ønsket å reformere det norske kongedømmet til en mer europeisk modell, spesielt ønsket kirken å få fjernet tradisjonen med flerkonge, noe som hadde ført til ustabilitet og krig. I tillegg ønsket Øystein at kun legitime sønner skulle ha arverett til tronen. Ved å gi sin fulle støtte til Magnus Erlingsson, ble begge disse målene nådd. I 1163 ble en ny lov om tronarv innført som Erling Skakke aksepterte, "Tronfølgeloven under Magnus Erlingsson", og som gjenytelse kronet erkebiskopen Magnus Erlingsson som konge av Norge.
Landflyktighet.
Til tross for dette initiativet fortsatte borgerkrigene i Norge hvor flere kongsemner av tvilsom herkomst kjempet imot hverandre. Da kong Sverre og birkebeinerne etter hvert fikk kontroll over større deler av riket, ble Øystein nødt til å flykte utenlands. For kong Sverre var det viktig å reetablere kongsmakten. Det var ikke akseptabelt for kirken og erkebiskop Øystein.
Øystein bodde i Nord-England i omtrent tre år før han atter vendte tilbake til Norge sommeren 1183. Det ble en slags forsoning mellom kongen og erkebiskopen, uten at noen av dem gikk tilbake på sine krav.
Øystein og Nidarosdomen.
På vestfronten av Nidarosdomen er det sett opp en skulptur av billedhoggeren Stinius Fredriksen. Skulpturen forestiller erkebiskop Øystein Erlendsson som bærer på en katedral i miniatyr, som symboliserer den katedral som Øystein fikk bygd i Nidaros. Fra oppholdet i England hadde han tatt med seg impulser fra den nye gotiske stilretningen. Før han reiste, hadde katedralbyggingen allerede blitt igangsatt, men Øystein fikk den videre byggingen endret til å bli preget av engelsk gotisk stil. Byggingen av erkebispegården i Trondheim ble også gjennomført av Øystein.
"Passio Olavi".
Øystein Erlendsson skal ha vært opphavsmannen til det oppbyggelige skriftet og legendesamlingen "Passio Olavi", skrevet på latin. I første delen hører vi om historien og verket til Olav den hellige, med særlig vekt på misjonsvirksomheten hans. Undergjerningene utgjør den andre delen av boka. Tittelen er en forkortning for "Passio et miracula beati Olavi", det vil si "Hellige Olavs lidelser og undergjerninger". Blant de påståtte undergjerningene er også helbredelsen av Øystein selv. Under byggingen av Nidarosdomen var han oppe på muren for å inspisere fremdriften tre dager før feiringen av Olavsfesten, men stillaset brøt sammen, og han ramlet ned. I fallet brakk han hoften, og lå pint av smerter og tanken på at han ikke ble i stand til å feire Olavsfesten. På festdagen lot han seg bære inn i kirken, men frisknet da til såpass at han kunne holde en lang preken. Etter en stund ble han helt bra. Dette kan forklares som en naturlig helbredelse, men vi får også høre om bonden som ble uskyldig dømt for tyveri og hengt. I ni timer hang han i galgen, mens Hellig-Olav sørget for at han ble støttet opp av en usynlig bjelke og slik reddet livet.
Etterfølger.
Etter Øysteins død ble augustineren Eirik Ivarsson av Stavanger i 1188 valgt til erkebiskop av Nidaros.


Røkejakke.
En røkejakke eller røykejakke er en halvlang eller lang jakke med et slåbroklignende preg, beregnet til å bli båret utenpå skjorte og bukse.
Bruken av røkejakker oppsto på midten av 1800-tallet, da tobakksrøyking, særlig ved større selskapeligheter, gjerne ble henvist til egen røykerom. Man bar røykejakken enten over eller i stedet for dressjakke, og formålet var å beskytte de andre klærne mot røyklukt og aske. Røykejakken ble ikke regnet som et formelt klesplagg, og kunne derfor være laget i sterke farger og mønstre.


Gunnar Isachsen.
Gunnerius Ingvald Isachsen (født 1868 i Drøbak, død 1939) var en norsk offiser og oppdager.
Isachsen ble premierløytnant i kavaleriet 1891, rittmester 1899, fikk avskjed som fastlønnet offiser 1917 og major i landvernet 1924. Gunnar Isachsen var bestyrer (og senere den første direktør) av Norsk Sjøfartsmuseum fra 1923.
Han var med på Otto Sverdrups ekspedisjon med «Fram» 1898-1902 som topograf, og kartla store områder av inntil da ukjente øyer nord for Canada. Fra 1903 til 1905 deltok han i fransk militærtjeneste i Algerie og Paris, og i 1906 og 1907 ledet han ekspedisjoner til Svalbard. Disse var utsendt og bekostet av fyrst Albert I av Monaco.
I 1909 og 1910 ledet han sine egne statsunderstøttede ekspedisjoner til Spitsbergen, og ved disse ekspedisjonene grunnla han det senere norske systematiske forskningsarbeid på Svalbard. Ved Spitsbergenspørsmålets behandling på fredskonferansen i Paris 1919 var Gunnar Isachsen den norske regjerings tekniske delegerte.
Gunnar deltok i ekspedisjoner til øst-Grønland i 1923 og 1924, og var med særskilt oppdrag på hvalfangst i Rosshavet 1926-27, Statens hvalinspektør i Sørishavet 1929-30, leder av den fjerde Norvegia-ekspedisjonen rundt Sydpolkontinentet 1930-31.
Han er avbildet på et norsk frimerke i 2006, i anledning 100-årsminnet for utforskningen av Svalbard.


Downs syndrom.
Downs syndrom er en samlebetegnelse for en gruppe genetiske feil som fører til varierende grad av funksjonsnedsettelser. Syndromet er oppkalt etter den britiske legen John Langdon-Down som beskrev tilstanden på slutten av 1800-tallet. Diagnosen kan stilles under graviditeten ved amniocentese. Før ble begrepet «mongolisme» brukt fordi mennesker med Downs syndrom har en epikantisk fold. Dette trekket forekommer også hos andre genfeil (som Edwards syndrom), og kan være utydelig hos de som har mosaikk, og uttrykket har gått ut av bruk.
Det er tre typer Downs syndrom. Trisomi 21 er den mest vanlige, ca. 95 % har denne typen. Ved Trisomi 21 har alle kroppens celler et ekstra kromosom nummer 21. De resterende (ca. 1–4 %) har enten translokasjon eller mosaikk. Ved Translokasjon har en bit av kromosom 21 festet seg til et annet kromosom. Ved Mosaikk har bare noen av kroppens celler et ekstra kromosom 21.
Den danske professoren Dyre Trolle (1914–2002) var den første som observerte at graviditeter hvor fosteret har Downs syndrom, fremviser lave verdier av hormonet østriol.
Symptomer.
Personer med Downs syndrom har et karakteristisk utseende, men det kan variere noe. Vanlige kjennetegn er de følgende: smale og skråttstilte øyeåpninger, hudfold over den indre øyevinkelen (epikantus), rundt hode (iblant med flatt bakhode og rikelig med nakkehud), små ører, åpen munn med en tilsynelatende stor tunge, liten nese med flat neserot, korte og brede føtter og hender (hendene har kort, og ofte kroket, lillefinger, og i håndflaten kan man se en eneste tverrgående hudfold), sparsomt utviklede kjønnskarakteristika.
Personene er i tillegg kortvokste, har hyperfleksible ledd og som regel lavere muskelspenning enn normalt. I tillegg til det karakteristiske utseende har mange med Downs syndrom medfødte hjertefeil (flere typer; kan som regel opereres). En del har dessuten misdannelser i mage-tarmkanalen. Hyppigheten av leukemi og infeksjoner er økt. Personene har tendens til luftveisinfeksjoner, ofte med nedsatt hørsel som følge. Hypotyreose (lavt stoffskifte) kommer iblant snikende, og det er vanskelig å oppdage.
Personer med Downs syndrom viser forsinket utvikling, både psykisk og fysisk, og for tidlig aldring med demens er vanlig.
Risiko.
Risikoen for å få barn med Downs syndrom stiger med økende alder hos moren fra omkring 35-årsalderen. I gjennomsnitt opptrer Downs syndrom ved én av 700 fødsler. Tilstanden kan forekomme tilfeldig, men er hyppigere blant barn av eldre mødre. For aldrene 20, 35 og 40 år er risikoen henholdsvis 1:1500, 1:400 og 1:100. Hos kvinner over 45 år er hyppigheten 16 på 1 000 fødsler. Pga. den økte risiko tilbys kvinner over 38 år fosterdiagnostikk. Det er få kvinner som får barn senere enn 45, men risikoen for å føde et barn med Downs syndrom blir høyere jo eldre kvinnen er. De aller fleste barn med Downs syndrom fødes imidlertid av yngre mødre, ettersom det er denne aldersgruppen som får flest barn. Dersom man har fått ett barn med Downs syndrom, ligger gjentagelsesrisikoen på 1/2–1 % i et senere svangerskap. Unntak gjelder dersom en av foreldrene er bærer av en translokasjon.
Noen nøkkeltall.
Det er rundt 1 av 700 fødte barn som har Downs syndrom. Gjennomsnittlig forventet levealder fra fødsel er over 60 år, og 10 prosent lever til de er 80.
Registerundersøkelsen av 2007 antar at det er rundt 94 prosent av mennesker med Downs syndrom som i 25-års alderen har gjennomført videregåendeskole/grunnskoleutdanning. I samme undersøkelse vises det til at det er rundt 4,7 prosent menn og 7 prosent kvinner, som ved 27-års alder er i inntektsgivende arbeid (arbeid med inntekt over 0,5 G eller mer, i et bestemt år). Det må understrekes at registerundersøkelsen omhandler barn født mellom 1967-76, og som derfor var født før HVPU-reformen, og også før Karlstadmodellen (se nedenfor) og andre nyere spesialpedagogiske metoder ble tatt i bruk.
Mennesker med Downs syndrom har vanligvis nedsatt intelligens som rangerer mellom mild (IQ 50–70) og moderat (IQ 35–50). Det har vist seg at den sjeldne «mosaikk»-typen scorer 10-30 poeng høyere.
Mennesker med Downs syndrom har stemmerett ved fylte 18 år, som andre borgere. Det er antatt at rundt 10-15 000 mennesker med Downs syndrom i Norge befinner seg i stemmeberettiget alder.
Utvikling.
thumb
Nyfødte barn med Downs syndrom har generelt normal fødselvekt og lengde. Hvis barnet ikke har tilleggsplager eller sykdommer, kan barnet ammes som vanlig. Det følger ofte med «slapp» muskeltonus med Downs syndrom. Dette betyr at barnet kan ha hypermobile ledd, og kjennes som en «tøydukke», dvs mangle noe av den fastheten og spensten som man forventer hos små barn. Dette er ikke farlig eller til hinder for vanlig fysisk utvikling, men avhjelpes med råd og trening fra fysioterapeut. Feks er det vanlig at barn får en vane med å ligge med bena rett ut fra kroppen, noe som ikke er sunt. Barna må derfor lære gode sitte- og liggestillinger som «strammer» leddene, istedenfor å provosere frem mer bevegelighet.
Vekst og vekt.
Når det gjelder vekt- og vekstøkning, vil denne generelt være mindre enn hos andre barn. Det foreligger egne skjemaer for vekt- og vekstøkning som skal brukes ved helsekontroller. Mennesker med Downs syndrom er vanligvis lavere enn gjennomsnittet i befolkningen, men dette vil også være avhengig av foreldrenes høyde og den genetiske arv generelt hos den enkelte.
Spisesituasjonen.
thumb
Barn med Downs syndrom kan ha problemer ved overgang fra melk/grøt til fast føde. Dette kan skyldes ulike former for sensitiviteter gjerne i forhold til matens konsistens. Når barn generelt lærer seg å spise fast føde knuses maten mot ganen ved hjelp av tungen. Ettersom barnet vokser til ankommer tennene og barnet vil etterhvert lære seg å tygge maten. Det er denne overgangen som virker vanskelig for barn med Downs Syndrom. Selv om barnet har utviklet tenner fortsetter det å benytte tungen. Barn med Downs Syndrom kan derfor ha vansker med å få i seg mat med biter, feks middag med poteter, brødskiver osv.
Spisevansker opptrer hos ca 80 prosent hos barna. Om barnet har spisevansker, så kan Barnehabiliteringstjenesten i fylket hjelpe til med råd og tips, samt oppfølging. Der finnes det spiseteam som har god erfaring på området. Det finnes gode metoder som avhjelper dette over tid, og det finnes også muligheter for ernæringstillegg til barn som ikke får i seg nok næring. Etterhvert som barnet vokser til, vil spisevanskene vanligvis gå over.
Allikevel er det ofte enkle ting som kan gjøres for å lette på spiseproblemene. Det å knuse middagen med gaffel eller bruk av en stavmikser kan ofte være nok til at barnet problemfritt får i seg den nødvendige maten og de næringsstoffene det vil behøve.
Bleiebruk.
Antageligvis på grunn av den manglende «stramheten» i kroppen, og dermed begrenset kontroll over lukkemekanismene i tarm- og urinveissystemet, kan det også ta tid før barnet klarer å slutte med bleier. Etter fylte 5 år, gis det bleier på blå resept til dem som har dette behovet via HELFO. Vanlig bleiesluttsalder er 2-4 år, men opptil 20-30 prosent av 6-åringer bruker nattbleie, og det regnes ikke som sengevæter før barnet fyller syv år. (20 prosent tisser i senga). Det er sjeldent at de bruker bleie om dagen etter 5-6 år.
Tale.
Barn med Downs syndrom kan også ha store problemer med å forme ord verbalt. Dette henger ikke sammen med forståelsen av ordene eller evnen til å skjønne hva andre sier. Manglende verbal tale, eller store problemer med verbal tale, kan føre til at barnet blir undervurdert i forhold til sine evner. Det kan også skape frustrasjon ved ikke å bli forstått. Mange barn blir etterhvert flinke ordbrukere, men et hovedanliggende bør være at barna får et språk for deltakelse, og at de blir sett og støttet i samhandling med andre. I tillegg til tegn-til-tale og Karlstadmodellen (se nedenfor), finnes det andre alternative kommunikasjonstreningsmetoder og hjelpemidler som blant annet dataprogrammet «Skrive med bilder», ordbildemetoden,talemaskin, ganeplater, lydtrening mv. Hva som passer best må tilpasses det enkelte barnet.
Læring/opplæring.
thumb
Downs syndrom kalles «mulighetenes syndrom», fordi man ikke har sett grensene for hvor langt et menneske med Downs syndrom kan utvikle sine ferdigheter, når det gis reell hjelp til det. Det er derfor ansett som svært viktig for det enkelte barns utvikling at barnet lærer gode mestringsstrategier så tidlig som mulig. Dette er vesentlig både for å kunne tilegne seg lærdom, og også på den måten hindre adferdsproblemer.
Kognitiv forståelse hos barn med Downs syndrom er meget variert. Mange klarer seg meget godt i skolen, mens andre har det vanskelig. På grunn av denne variasjonen i hvordan syndromet arter seg, er det viktig å vurdere barnets evner individuelt. Læreproblemer man finner hos disse barna kan finnes også hos barn uten Downs syndrom. Dette betyr at foreldre kan benytte seg av generelle tilbud for målrettet spesialbehandling. Barn med Downs syndrom har et bredt spekter av evner, og det finnes ingen metoder som kan forutsi grensen for deres muligheter. Derimot kan man ganske tidlig tilrettelegge optimale læringsprosesser for hvert barn. Emosjonelle og sosiale evner følger en mer normal utvikling med variasjon for hvilken type kognitiv dysfunksjon barnet lider av. På et meget tidlig stadium av barnets utvikling er den sosiale og emosjonelle fordrøyningen i gjennomsnitt en til tre måneder.
Karlstadmodellen.
I Norge er det vanlig at barn med Downs syndrom får tilbud om språkstimulering etter Karlstadmodellen, som forskere i Karlstad, Sverige har utarbeidet. Karlstadmodellen er en helhetlig modell for språkstimulering, og er utviklet av den svenske professoren i spesialpedagogikk og fonetikk, Iréne Johansson. Det understrekes at Karlstadmodellen er en tankemodell omkring språkstimulering som bygger på forsknings-, utviklingsarbeid og erfaring med barn med store innlærningsvansker. Modellen presenterer en idé om hvordan en kan omsette forskning til praktisk spesialpedagogisk arbeid. Dette arbeidet har pågått siden begynnelsen på 80 – tallet. Modellen er praksisrelatert og basert på forskning omkring vanlige barns språkutvikling og forskning og erfaring omkring barn med store språk- og kommunikasjonsvansker.
Modellen er utviklet innenfor tre integrerte deler som består av forskning, praktiske og didaktiske konsekvenser og kunnskapsspredning. Modellen kan tilpasses og anvendes overfor barn, unge og voksne med ulike typer språk- og kommunikasjonsvansker. Bruk av tegn som støtte til talen og som pedagogisk virkemiddel er integrert i modellen. Denne metoden, som kalles Tegn-til-tale, brukes vanligvis med et hovedtegn som støtte. Det bli da slik at feks i setningen «skal vi spise?», brukes kun tegnet for «spise».
Flere studier demonstrerer en positiv sammenheng mellom opplæring i Tegn-til-tale og taleutvikling. Launonen (1996, 2002) fant at barn med Downs syndrom som hadde fått Tegn-til-tale opplæring i alderen 6-36 måneder, gjennomsnittlig brukte flere talte ord da de var tre og fire år gamle, enn en sammenligningsgruppe som ikke hadde Tegn-til-tale opplæring, men ellers hadde fått de samme tiltakene på andre områder.
Verdens Downs syndrom-dag.
Postkort laget av NNDS i forbindelse med Verdens Downs syndromdag 21. mars 2008. Alle kunne laste ned og bruke denne malen på egne bilder, som de kunne sende til venner, familie og andre i anledning dagen.
Den første internasjonale Downs syndrom-dagen ble holdt 21. mars 2006. Datoen henspiller på kromosompar 21, som ved Downs syndrom har et ekstra tillegg. Det var Downsyndrome International og som sto bak stiftelsen av denne datoen som internasjonal dag for mennesker med Trisomi 21. Internasjonalt er det allerede blitt en innarbeidet dag for feiring, med en rekke arrangementer som blant annet maratonløp, prisutdelinger, konferanser, osv. I Norge lagde Norsk nettverk for Downs syndrom (NNDS) en postkortkampanje 21. mars 2008, under mottoet «Vi vil også være med!». NNDS ønsker å videreutvikle dagen med flere arrangementer i påfølgende år.
21. desember 2011 erklærte FNs generalforsamling i en resolusjon at 21. mars skal være den internasjonale Verdensdagen for Downs syndrom.
Landskonferansen om Downs syndrom.
I 2000 ble den første Landskonferansen om Downs syndrom arrangert på Hamar. Siden har konferansen blitt et viktig møtested for oppdatert forskning, erfaring og kunnskapsutveksling om Downs syndrom. Konferansen holdes annethvert år, og den holdes på ulike steder i landet. I 2002 var det Sandefjord som var vertskapsby, i 2004 var det Kristiansund, og deretter Tromsø i 2006. Stavanger avholdt konferansen i 2008. Da deltok 450 deltakere fra hele landet, både familier og fagfolk. Konferansen varer i 3 dager, og bygges rundt en rekke forelesninger, foredrag og kurs, som favner mange sider ved det å ha Downs syndrom. Konferansen arrangeres i samarbeid med Habiliteringstjenesten, NNDS, Ups&Downs med flere.
Ytelser og støtteordninger.
Når et barn med Downs syndrom er født, er det en rekke støtteordninger og ytelser som kan hjelpe familien. Disse ytelsene og støtteordningene er ikke forbeholdt mennesker med Downs syndrom, men tilfaller alle som er i ulike pleie- og omsorgssituasjoner som utløser denne hjelpen. Men siden Downs syndrom er en fastsatt diagnose, vil det være et tydeligere behov enn om det var en usikker diagnose, og det er også ulike rundsskriv som fastsetter visse krav på grunn av diagnosen Downs syndrom. Feks er det rett til hjelpestønad fra babystadiet av, når diagnosen er Downs syndrom.
Noen aktuelle ytelser og støtteordninger.
Pleiepenger, omsorgspenger (med utvidet rett til dekningen av fravær fra jobb pga funksjonshemmet barn) og opplæringspenger til foreldre etter folketrygdloven kapittel 9, grunn- og hjelpestønad/forhøyet hjelpestønad til barnet etter kapittel 6, hjelpemidler etter kapittel 10, stønad til aleneforeldre med funksjonshemmede barn (inntil barnet er 18 år) etter kapittel 15 mv. Etter sosialtjenesteloven § 4-2, kan det blant annet ytes tjenester som avlastning, støttekontakt og omsorgslønn.
Annen hjelp.
Det foreligger også en rett til spesialpedagogisk hjelp fra før opplæringspliktig alder iht opplæringsloven § 5-7. Dette er gjerne knyttet til barnehagestart, men bør begynne før. Det er svært viktig at både barnet og foreldrene får tidligst mulig hjelp. I prinsippet kan tidlig innsats initieres og søkes om fra sykehuset. Slik kan foreldrene også spares for en del søknader og byråkrati. Tiden som brukes på spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, skal trekkes fra foreldrebetalingen. Dette skal tilsvare det faktiske timeantall som er gitt til slik opplæring, noe som kommer fram av sakkyndig utredning og vedtak fra kommunen/barnehagen.
Det er også rett til spesialundervisning iht opplæringsloven § 5-1 fra skolestart. I tillegg skal det utarbeides en individuell plan, som fanger opp hvilke mål det er for det enkelte barnet, og hvem som har ansvar for at målene nås. Det skal også være et samarbeid med PPT, og etter behov skal det tilbys fysioterapi, logoped og andre hjelpetiltak som feks ernæringsteam ved Barnehabiliteringstjenesten, munnmotoriskteam (ved trening av muskler rundt munnen), mv. En annen viktig samarbeidsinstans i Norge er Statlig spesialpedagogisk støttesystem (Statped). Statped kan bistå kommunen/fylkeskommunen (eks PPT) og foreldre i utredning, i kompetanseutvikling, veiledning m.m. for å sikre et best mulig opplæringstilbud i hjemmeskolen. Det kan også foreligge rett til ortopediske tilpasset såler og sko. Man får sko og såler, og betaler kun en egenandel. Til barn kan det ytes flere enn 2 par sko/støvler pr år, ettersom behovet tilsier det.
Verdidebatten.
thumb
Man kommer vanskelig utenom verdidebatten som knyttes til muligheten til å fjerne fostre med Downs syndrom. Debatten omhandler både muligheten til å fastsette diagnosen Downs syndrom ved fostervannsprøve eller ved andre metoder, og også muligheten til å fjerne fostre på bakgrunn av funksjonsnedsettelsen.
Hjemmel til å velge bort et foster med Downs syndrom gis i § 2. Her heter det blant annet at provosert abort etter 12.svangerskapsuke kan foretas når det «er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».
I hovedsak er mennesker med Downs syndrom, foreldre, foreldreforeninger og interesseforeninger for mennesker med Downs syndrom, og funksjonshemmede generelt, sterkt imot muligheten til å fjerne fostre når de har en funksjonshemning som Downs syndrom.
Argumentene går blant annet ut på at det er diskriminerende at det finnes to ulike lovvern når det gjelder provosert abort; ett for «friske» fostre (abortmulighet inntil 12. svangerskapsuke, begrunnet i hensynet til fosteret), og et annet når det gjelder fostre med blant annet Downs syndrom (abortmulighet utover 12.uke, uten hensyn til fosteret). Dette synet bygger på at alle mennesker har lik verdi, og at menneskeverdet må settes høyere enn i dag, og at en selektiv abortmulighet rangerer menneskers egenverdi og strider i mot menneskeverd.
Videre er argumentene mot muligheten til selektiv abort at mennesker med Downs syndrom i hovedsak ikke lider. Downs syndrom er ikke forbundet med en smertefull eller livstruende tilværelse, og mennesker med Downs syndrom lever stort sett gode liv, også om de har ulike fysiske plager tilknyttet syndromet.
Det er også argumenter som går ut på at foreldre i en valgsituasjon ikke får nok informasjon og kunnskap til å foreta reelle valg, når de får beskjed om at barnet de venter har Downs syndrom. Mye av informasjonen er basert på utrangert kunnskap, eller blir gitt av mennesker som ikke har god nok innsikt i hva det vil si å vokse opp med Downs syndrom, eller være foreldre til barn med Downs syndrom. I Oslo har foreldreforeningen Ups&Downs tilbydd seg å gi informasjon til gravide som venter et barn med Downs syndrom, ved å dele sine erfaringer om familiestituasjonen.
Mennesker med Downs syndrom har også uttrykt sterk følelse av diskriminering i denne forbindelsen. I situasjoner der en debatt om dette temaet raser i media, får ulike foreninger og politikere mange henvendelser fra mennesker med syndromet, som oppfatter denne debatten dit hen at de føler seg uønsket i samfunnet generelt.
Et argument for muligheten til selektiv abort er i kvinners rett til valg over eget liv, og at det kan medføre en ekstra belastning å følge opp et barn med Downs syndrom. Disse argumentene settes da igjen opp mot at samfunnet ønsker å bistå familiene gjennom et godt regelverk som skal ivareta behovene gjennom ytelser og hjelp.


Nils Trædal.
Nils Trædal (født 29. november 1879 i Sunndal, død 12. oktober 1948) var en norsk prest og politiker. Han regnes som en av grunnleggerne av Bondepartiet. Han var kirke- og undervisningsminister både i Peder L. Kolstads regjering (1931–1932) og i den etterfølgende Jens Hundseids regjering (1932–1933). Han var fungerende statsminister og utenriksminister 29. februar–10. mars 1932. Som nestformann i Bondepartiet var han en hovedaktør i utformingen og gjennomføringen av Kriseforliket med Arbeiderpartiet i 1935.
Han var stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal 1934–1936, og var vararepresentant fra samme fylke i de to foregående periodene. Han var senere representant fra Sør-Trøndelag i perioden 1945–1949.
Trædal var bondesønn fra Sunndal i Møre og Romsdal og ble cand.theol. fra 1910. Han var sogneprest i Kolvereid 1912–1923, i Aukra 1923–1936 og på Støren 1936–1948. Han var ordfører i Kolvereid kommune for Venstre 1914–1919.
Han ble forkjemper for et nytt landbrukspolitisk program, men dette fikk ikke tilslutning innen Venstre. Trædal ble medstifter av Landmandsforbundet i 1920, forløperen til Bondepartiet og Senterpartiet. Her fikk han viktige roller som stortingspolitiker, statsråd, leder og parlamentarisk leder.
Han døde under mystiske omstendigheter 12. oktober 1948, da han falt ut fra 3. etasje og omkom. Det gikk lenge rykter om at dette kunne være et politisk mord. Dødsmåten minnet mange om dødsfallet til utenriksminister Jan Masaryk i Tsjekkoslovakia i februar samme år. Men ifølge Trædals biograf, Johan J. Jakobsen, var dødsfallet et uhell. Holger Stjern fra Åfjord møtte som representant i resten av valgperioden.
En minnebyste av Trædal er plassert mellom kirken og kirkegården på Kolvereid i Nærøy kommune, og ble avduket 14. august 2005.


Spikkestad.
Spikkestad er et sted i Røyken kommune i Buskerud. Stedet er plassert på den nordre delen av Hurumhalvøya nærmere Drammensfjorden enn Oslofjorden. Spikkestad har 3 254 innbyggere.
Spikkestad stasjon er endestasjon for Spikkestadlinjen, som tar av som sidespor fra Drammenbanen i Asker. Spikkestadlinjen var en del av Drammenbanen fram til Lieråsen tunnel ble åpnet i 1973. Veiforbindelsen til Spikkestad er en kort avkjøring fra riksvei 23, som går mellom Drammen og Drøbak. Nærmeste by er Drammen. Den gamle veien til Spikkestad er Spikkestadveien, som i dag går fra Hurumveien øst for Slemmestadveien via Røyken stasjon og Åsåker.
Stedet har fått navn etter gården Spikkestad, på hvis mark jernbanestasjonen ble bygget. Med industrialiseringen fra slutten av 1800-tallet kom fabrikker, skole og flere innbyggere som la grunnlaget for stedet.


Nidaros erkebispedømme.
Nidaros erkebispedømme var et katolsk erkebispedømme med sete i Nidaros og med St. Olavs gravkirke Nidarosdomen som domkirke. Det ble opprettet av Olav Kyrre mellom 1070 og 1080 som bispedømme, elevert til erkebispedømme i 1152/53 (innstiftet av pave Anastasius IV i 1154), og bestod frem til reformasjonen i 1537.
Biskoper og erkebiskoper.
Å gi en helt korrekt og nøyaktig oversikt over overhyrder i de tidligste tider er umulig. Listene under er basert på
Lydbiskoper i Trondheimen.
Lydbiskopene var knyttet til kongen, og ikke til et bispedømme, men regnes som forløpere for de egentlige biskoper av Nidaros.


Snickers.
Snickers er et sjokolademerke, produsert av Mars, Incorporated. Den originale Snickersen er den mest solgte sjokoladen (i «barform») i verden.
Den originale Snickersen ble introdusert i 1929 av Frank og Ethel Mars, og ble angivelig oppkalt etter familiens favoritthest. Snickers var spesielt populær blant kinogjengere i 1970-årene og tidlig i 1980-årene. Snickers er fortsatt populær i kinosalene, men selges også i dagligvareforretninger, kiosker og på bensinstasjoner rundt om i verden.
I Storbritannia og i Irland ble Snickers opprinnelig lansert under merkenavnet "Marathon", men navnet ble endret til Snickers i 1990. Mars Inc. brukte en aggressiv markedsføring der irriterte utlendinger forsøkte å bestille en «Snickers» i butikken, mens den forvirrede kolonialhandleren ikke forstod hva de var ute etter. I 18 måneder etter dette ble begge navnene trykt på etikettene. Dette førte til en viss latterliggjøring, siden det ukjente navnet «Snickers» for Britene var meningsløst og hørtes ut som det engelske ordet for underbukser, "knickers". I 2004 ble energisjokoladen "Snickers Marathon" lansert, noe som igjen førte til forvirring.
Ingrediensene i Snickers omfatter blant annet peanøtter og karamell.


Giulio Acquaviva d'Aragona.
Giulio Acquaviva d'Aragona (født 1546 i Napoli i Italia, død 21. juli 1574 i Roma i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Acquaviva d'Aragona, Giulio
Acquaviva d'Aragona, Giulio
Acquaviva d'Aragona, Giulio
Acquaviva d'Aragona, Giulio


Gaspar de Zúñiga y Avellaneda.
Gaspar de Zúñiga y Avellaneda (født 1507 i borgen Cáceres ved Palencia i Spania, død 2. mai 1571 i Jaén) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Segovia, og ble senere promovert til erkebiskop av Santiago de Compostela, deretter til Sevilla.
Han ble kreert til kardinal den 17. mai 1570 av pave Pius V.
Han var nevø til kardinal Íñigo López de Mendoza (kreert 1530).
Zuniga Avellaneda, Gaspar de
Zuniga Avellaneda, Gaspar de
Zuniga Avellaneda, Gaspar de
Zuniga Avellaneda, Gaspar de


Newtown St. Boswells.
Newtown St. Boswells er en by i Scottish Borders, Skottland. Den er administrasjonsenter for regionen, og tilhører en gruppe byer som ligger mellom veiene A7 og A68, som inkluderer Galashiels, Melrose og St. Boswells.
Selv om den heter Newtown («nybyen») begynner den å bli gammel; byen ble grunnlagt i det 16. århundre. Den har tidligere hett Newtoune, Newtown of Eildon, Neuton og Newtown of Dryburgh.
Byen var tidligere et sentrum for kormmaling, med flere vannmøller som tok imot korn fra omegnen. Etter av jernbanen kom dit ble den også et regionalt kommunikasjonsenter, og eksportør av levende storfe. Etter at stasjonen ble nedlagt i 1696 har betydningen av dette minsket kraftig.


Sement.
a> (byggemateriale av sement, sand, stein og vann).
Sement er i vid forstand et materiale med adhesive egenskaper. I moderne bruk henviser betegnelsen sement til finmalte materialer som sammen med vann danner et bindemiddel med sterke vedhengende egenskaper. Disse materialene kalles hydrauliske sementer og er som regel et laget av gips, kalk, pozzolaner og portlandsement. For betong er det stort sett "portland cement" som benyttes.
Ordet kommer fra latin "caementum", «utilhogd stein (til byggearbeid)». I dagligtale er sement synonymt med portlandsement. Sement blir ofte også feilaktig brukt som navn på produktene betong eller mørtel, hvor riktignok sement er en hovedingrediens. Sement blir i første rekke brukt til å fremstille betong og mørtel.
Produksjon (Portlandsement).
Produksjon av sement kan deles i tre faser: Råvarefremstilling, klinkerproduksjon og oppmaling til sement. Den beskrevne prosess gjelder sementproduksjon i Norge.
Råvarefremstilling.
Kalkstein er hovedråvaren for produksjon av sement og en sementfabrikk vil normalt ligge tett ved kalksteinsuttaket, som kan være et åpent brudd eller gruve. Steinen knuses ned i knuseverket. Kalkstein av god kvalitet for sementproduksjon har en høy andel kalsiumkarbonat. Det er i tillegg behov for en mindre mengde andre mineraler som blant annet kvarts, kisavbrand, gips og bauxitt. Mineralene males ned og kalles nå råmel.
Klinkerproduksjon.
Råmelet føres inn i ovnssystemet. I moderne fremstilling går råmelet først gjennom en serie sykloner. Syklonene er plassert over hverandre i et syklontårn. Råmelet virvler nedover gjennom syklonene, mens det blir varmet opp av varme gasser som går motsatt vei. Mot slutten er temperaturen i råmelet rundt 700 ºC. Etter den nest siste syklonen blir råmelet sendt inn i kalsinatoren. Her foregår en ytterligere temperaturøkning til over 850 ºC, og kalsineringen starter. Det innebærer at karbondioksid blir skilt ut fra kalsiumskarbonatet. Fra kalsinatoren går råmelet via den siste syklonen og videre inn i rotérovnen, som er en lang, roterende, sylindrisk ovn. Rotasjonen og den svake helningen gjør at råmelet langsomt fraktes nedover ovnen. I denne fasen stiger temperaturen opp mot 1450 ºC og råmelet går gjennom en delvis smelting (sintring) som gjør at det klumper seg til det som kalles klinker. For å bevare de kjemiske egenskapene går klinkeren gjennom en rask nedkjøling før den blir lagret på siloer.
Sementmølle.
For å produsere sementen blir klinkeren malt til fint pulver i store, roterende sementmøller. Det blir tilsatt gips og eventuelt andre stoffer for å oppnå ønsket kvalitet. I en integrert sementfabrikk blir det både produsert klinker og malt sement. Fabrikker som kun har sementmøller er vanlige i områder hvor det ikke er tilgang på kalkstein. Da blir klinkeren importert.
Sement ble tidligere distribuert i tønner og sekker, men nå skjer nesten all distribusjon i bulk, enten med bil, jernbane eller båt.
Tidlige sementer.
Romerne var de første til å produsere sementer i større skala. Disse var såkalte pozzolansementer, vanligvis fremstilt fra vulkansk aske blandet med lesket kalk. Den romerske sementen kunne brukes både som mørtel i murarbeid, eller til ren konstruksjon slik som i Pantheon.
Romernes sement gikk i glemmeboken, og helt fram til begynnelsen av 1800-tallet var det lesket kalk som var i vanlig bruk for bygg i mur og stein.
Moderne sementer.
Byutviklingen krevde stadig sterkere byggematerialer, og fra slutten av 1700-tallet var det flere som utviklet ny typer med sement hvor en kraftigere brenneprosess enn kalkovnen bidro til å gi større fasthet. Foregangspersoner var James Parker, John Smeaton og Louis Vicat. I 1824 tok Joseph Aspdin patent på det han kalte Portlandsement. Navnet ble brukt for å indikere at fargen på sementen lignet på den prestisjefylte Portland-steinen. Mot midten av 1800-tallet var produksjonsprosessen forbedret ytterligere slik at man fikk en sement med bedre herde- og fasthetsegenskaper. Dette banet vei for økt bruk av betong i bygninger og andre konstruksjoner.
Armert betong ble første gang benyttet som komposittmateriale og konstruksjonsmetode i 1849 av entreprenøren François Coignet. På denne måten ble de gode styrkeegenskapene til betong kombinert med strekkstyrken til stål.
Sementproduksjon i Norge.
Den første sementproduksjonen i Norge ble gjort på Nordre Langøen (senere en del av Langøyene) innerst i Oslofjorden. Produksjon ble startet i 1841. Omtrent samtidig ble en annen fabrikk anlagt på Bagaas Brug ved Akerselven. Sementen fra disse fabrikkene var ikke portlandsement og nådde ikke kvalitetsmessig opp til importerte sementer. Etter ca 20 års drift opphørte de to pionerbedriftene.
Christiania Cement Aktiebolag kjøpte opp og utvidet driften ved det gamle teglverk på Slemmestad i 1888. Eierne bak dette drev allerede fire sementfabrikker i Sverige. Selskapet gikk konkurs etter to år og driften ble overtatt av A/S Christiania Portland Cementfabrik i 1892. Christiania Portland Cementfabrik bygget raskt opp en stor produksjon, og var i 25 år eneste produsent av portlandsement i Norge. Fabrikken ble nedlagt i 1989.
Cementfabrik Norge CE-NO Portland Cement A/S ble etablert i mai 1915 og bygget en sementfabrikk på Gullaug utenfor Drammen. Produksjonen tok til i 1917. Man klarte imidlertid ikke å etablere en lønnsom produksjon blant annet på grunn av dyr produksjon og langvarige streiker hos arbeiderne. Driften stanset helt i 1927.
Dalen Portland Cementfabrik ble etablert i 1916 og bygget en sementfabrikk ved Dalen ved Brevik, Telemark. Produksjonen kom i gang i 1919.
Nordland Portland Cementfabrik ble stiftet i 1918 og bygget en sementfabrikk i Kjøpsvik i Nordland. Produksjonen startet i 1920.
I 1968 fusjonerte de tre norske sementprodusentene til A/S Norcem.
Miljø.
Sementproduksjon er energikrevende og bidrar til store utslipp av karbondioksid. Utslippene har to kilder; kalsinering og brensler.
Ytterligere reduksjon av miljøpåvirkningen gjøres ved å blande ut sementen med andre stoffer. I Norge benyttes flyveaske (FA), som er et avfallsprodukt fra kullfyrte kraftverk. Vanlig FA-sement inneholder 20 % flyveaske. Det er også produsert en spesialsement med 30 % flyveaske. Denne er blant annet brukt til støpingen av elementene til Bjørvikatunnelen.
Annen bruk.
Sement blandet med asbestfibre ble tidligere markedsført under varemerket Eternit.


Gandsfjorden.
Gandsfjorden er en fjordarm i Boknafjorden, i Rogaland, som strekker seg fra Stavanger kommune i nord og ender i Sandnes kommune i sør.
Gandsfjorden har en sidefjord, Riskafjorden, som går sørøstover på sørsida av øya Uskjo et godt stykke ute i fjorden. Riskafjorden har innløp like ovenfor Hillevåg i Stavanger.
Hele vestsiden av Gandsfjorden er tett bebygget. Stavanger ligger lengst nord og videre sørover er Hillevåg, Jåttåvågen, Forus og til slutt Sandnes. Jåttåvågen ved Gandsfjorden er brukt som byggeplass for Condeep-oljeplattformer. Østsiden av fjorden har flere fjell og nuter, som Lifjellet (282 m) og Dalsnuten (323 m). Det er også mindre utbygde områder som Sandvika og Dale.
I de ytterste delene av fjorden ligger det flere øyer. I tillegg til Uskjo finner vi Kalvøy, Hellesøy, Lindøy, Vassøy, Roaldsøy, Ormøy, Engøy, Sølyst og Grasholmen. Over Grasholmen, Sølyst og Engøy er det brosamband mellom Stavanger og Hundvåg, og vest for disse ligger Byfjorden. Nord for Vassøy, Lindøy og Hellesøy ligger Horgefjorden. Vest for Kalvøy ligger innløpet til Høgsfjorden.


Galashiels.
Galashiels er en by i Scottish Borders, Skottland, ved elven Gala. Byen er kjent for tekstilproduksjon, og er hjemstedet til Scottish College of Textiles, som nå er en del av Heriot-Watt University.
Innbyggerne blir av andre i regionen kalt "pail mercs" («bøttehandlere») fordi byen var den siste i området som fikk innlagt vann og kloakk.


Glenn Curtiss.
Glenn H. Curtiss ved "Grande Semaine d'Aviation" i Frankrike i 1909
Glenn Hammond Curtiss (født 12. mai 1878, død 23. juli 1930) var en pioner innenfor amerikansk luftfart. Han grunnla Curtiss Aeroplane and Motor Company, nå en del av Curtiss-Wright Corporation.
Fødsel og ekteskap.
Curtiss ble født i 1878 i Hammondsport, New York. Foreldrene het Frank Richmond Curtiss og Lua Andrews. Han ble gift med Lena Pearl Neff, datter av Guy L. Neff, i Hammondsport den 7. mars 1898.
Karriere.
Curtiss var en kjent konkurransesyklist, da han i 1901 startet G.H. Curtiss Manufacturing Co. for å lage sykler med egenproduserte hjelpemotorer. I 1904 tok han det første steget inn i luftfarten, da han laget en 2-sylindret bensinmotor på 5 hk til det første amerikanske luftskipet.
Verdensrekorder.
I 1903 satte han en verdensrekord for motorsykler, da han med en egenprodusert sykkel kjørte en mile med en snitthastighet på 103 km/t. I 1907 forbedret han rekorden, også denne gang med en selvlaget motorsykkel med en førtihesters V8-motor. Den nye rekorden lød på 219,31 km/t., noe som var ganske imponerende med tanke på at sykkelen ikke hadde bremser.
1) Dansken Jacob Ellehammer, 12.9.1906. 2) Brasilianeren Santos Dumos, 23.10.1906. 3)Franskmannen Louis Bleriot, april 1907. 4) Franskmannen Jules Gastambide (med flyet Antoinette, oppkalt etter hans datter. Senere produserte han flere fly under navnet Antoinette). 5)Franskmannen Gabriel Voisin, 30.9. 1907. 6) Briten A.V. Roe, 8.6. 1908. 7) Wilbur Wright, 8.8. 1908. 8)Tyskeren Hans Grade, 28.10. 1908. 9)Glenn Curtiss, august 1909.
I 1910 vant han en pris på USD 10 000, satt opp av avisen New York World, da han fløy fra Albany (staten New Yorks hovedstad) til New York City på 2t 51 min. I desember samme år ble et annet av hans fly det første i verden til å ta av fra et skipsdekk. I januar 1911 var det samme flyet det første til å lande på et skip. Dette imponerte marinestaben nok til at US Navy bestilte sine første fly fra Curtiss. Marineflygerne fikk opplæring ved Curtiss sin egen flyskole ved hjembyen Hammondsport.
Glenn Curtiss startet i 1911 Curtiss Aeroplane Company for å bygge fly, Curtiss Motor Co for å bygge motorer og Curtiss Engineering Co for å ta seg av design og utvikling. I 1916 ble de tre firmaene slått sammen i Curtiss Aeroplane and Motor Corporation, som i løpet av 1. verdenskrig leverte 5 221 fly og mer enn 5 000 flymotorer fra sine 9 fabrikker med i alt over 18 000 ansatte. Det mest kjente flyet fra denne perioden var skoleflyet Model JN,
populært kalt «Jenny». Dette ble konstruert i 1914 av engelskmannen B.D. Thomas, som ble overtalt av Curtiss til å forlate Sopwith fabrikkene i England (senere mest kjent for jagerflyet Sopwith Camel).
Død.
Glenn Curtiss hadde tjent en formue under 1. verdenskrig. I 1920 trakk han seg ut av den daglige ledelsen og slo seg ned i Florida. I juli 1930 døde han av komplikasjoner etter en operasjon.
Nedgangstider.
Under mellomlkrigstiden måtte alle flyprodusenter kjempe hardt for å overleve, da behovet for nye militære fly brått ble redusert til et minimum. Curtiss lyktes imidlertid ved å oppnå regelmessige militære bestillinger.
I 1929 ble Curtiss Aeroplane and Motor Corporation slått sammen med Wright Aeronautical Corporation. Inntil da hadde de to firmaene vært sterke konkurrenter, og også hatt flere rettssaker mot hverandre.
Curtiss-Wright var storleverandør av fly og flymotorer i andre verdenskrig. Et av de mest kjente flytypene fra denne perioden var jagerflyet Curtiss P-40 Kittyhawk/Warhawk/Tomahawk (Model 81 og Model 87), som ble levert i hele 13 738 eksemplarer. Flyet ble utviklet fra Hawk 75A (amerikansk militær betegnelse P-36). Prototypen var en modifisert P-36A, hvor den 14-sylindrete Pratt & Whitney R-1830 Twin Wasp radialmotoren var erstattet med en 12 sylindret V-motor (Allison V-1710).
I Norge.
Hærens flyvåpen i Norge bestilte forøvrig 60 stk Hawk 75A umiddelbart før krigen (24 stk Hawk 75A-6 med Pratt & Whitney R-1830 motorer og 36 Hawk 75A-8 med 9-sylindrete Wright R-1820 Cyclone radialmotorer. De få som var levert før 9. april 1940, men ennå ikke satt i kampdyktig stand, ble solgt av tyskerne til Finland sammen med andre som ble tatt i krigsbytte ved okkupasjonen av Frankrike.
Finnene brukte dem med stort hell i «fortsettelseskrigen» mot Sovjet-Unionen 1941–1944.
Fra Desember 1942 til mars 1944 bygget Curtiss-Wright også 354 stk. av jagerflyet Republic P-47 Thunderbolt, fordi bestillingene oversteg Republics egen produksjonskapasitet.
Etter den andre verdenskrig.
Ved slutten av krigen var Curtiss-Wright en gigant med ca. 180 000 ansatte. Denne gangen var de imidlertid uforberedt på freden og ute av stand til å tilpasse seg et nytt marked med helt andre behov, da de store militære bestillingene brått stoppet.
I 1951 ble all flyproduksjon oppgitt på grunn av tomme ordrebøker, og flyfabrikkene solgt til North American Aviation (mest kjent for jagerflyene P-51 Mustang, F-86 Sabre og F-100 Super Sabre). Firmaet er imidlertid fortsatt aktivt innen andre områder, og var blant annet sterkt involvert i utviklingen av Wankelmotorer.
Se også.
Liste over oppfinnere
Eksterne lenker.
Curtiss, Glenn
Curtiss, Glenn


LLH.
LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er en medlemsorganisasjon for homofile og bifile kvinner og menn samt transpersoner i Norge. LLH arbeider for likestilling og mot alle former for diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LHBT-personer) i Norge og i verden for øvrig.
LLH har per desember 2011 ca. 2500 medlemmer i 13 fylkeslag. Organisasjonen har 12 ansatte (2012), resten jobber på frivillig basis. Bård Nylund overtok som leder etter Karen Pinholt 1. januar 2011. LLH har hovedkontor i Oslo.
Historie.
Den første formelle organiseringen av homofile i Norge skjedde (samme år som det svenske RFSL) i 1950, ved opprettelsen av en underavdeling av det danske Forbundet af 1948. I 1953 skiftet organisasjonen navn til Det norske forbundet av 1948 (DNF-48). Homofili var på denne tiden straffbart i Norge, og dessuten en psykiatrisk diagnose. I 1976 ble DNF-48 splittet, og en radikal fraksjon opprettet Fellesrådet for Homofile Organisasjoner.
FHO; Fellesrådet for Homofile Organisasjoner i Norge bestod av AHF (Arbeidsgrupper for Homofil og lesbisk Frigjøring) i Oslo, HBV (Homofil Bevegelse i Vestfold), samt en rekke andre tilsvarende homofile bevegelser rundt omkring i Norges langstrakte land. Felles for alle disse, var at de var radikalt uenige i DNF-48 sin konservative politikk som prioriterte diskresjon høyrere enn synliggjøring.
Medlemmer av undergruppene til FHO engasjerte seg for synliggjøring ved å gå omkring på skoler og holde foredrag for å være trygge rollemodeller for elevene og hindre mobbing av homofile medelever. De sto også på torgene rundt omkring i landet på lørdag formiddag med homo-stand, og delte ut løpesedler. Mange av medlemmene var også åpne om at de var homofile overfor familiene sine og på arbeidsplassene sine.
Ungdomsgruppa til AHF, som kalte seg «Pink Pigs», demonstrerte i tillegg til homoparaden i slutten av juni, også 1. mai, ved å snike seg inn i arbeidernes parade, ikledd en hjemmelaget rosa papp-trikk og rope hjemmelagde humoristiske slagord som: «Vi ber ikke om sympati, det vi vil ha er rumpa di!»; til stor jubel blant tilhørerne. De ble derfor rett som det var utvist av 1. mai-paraden av politiet. Dette gjentok seg imidlertid år etter år, inntil Pink Pigs fusjonerte med Ungdomsgruppa til DNF-48 og ble omdannet til LLHs ungdomsgruppe i 1992, som i 2004 endret navn til Skeiv Ungdom.
Etter at AIDS kom inn i bildet og dannet en slags «ekstern terror som samlet folket», ble alle disse organisasjonene igjen samlet; da synliggjøring igjen ble prioritert som viktigst blant DNF-48-tilhengerne, og LLH ble opprettet 29. november 1992.
LLHs formålsparagraf lyder i dag «"Målet er et samfunn der menneskene kan leve ut sin lesbiske og homofile kjærlighet på egne premisser. Forutsetningen for å nå dette målet er erkjennelsen av gleden ved lesbisk og homofil kjærlighet og vissheten om det verdifulle i å leve homo- og biseksuelt. Organisasjonens oppgave er derfor å arbeide for å bedre livsvilkårene for lesber, homser og bifile gjennom å styrke vår selvrespekt og å kjempe for og forsvare den enkeltes rett til å leve ut sin seksualitet og kjærlighet uavhengig av kjønn, alder, etnisk opprinnelse, sosial status og livssyn."».
På landsmøtet i juni 2008 ble organisasjonens navn endret fra «Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring» til det som tidligere hadde vært det forkortede navnet; «LLH», med underteksten «Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner».
Lokallag og undergrupper.
LLH har en landsdekkende ungdomsorganisasjon, Skeiv Ungdom, et nettverk for LHBT-innvandrere, Skeiv Verden, i tillegg til 15 lokallag over hele landet og undergrupper av disse. De største er LLH Oslo og Akershus, LLH Bergen og Hordaland, LLH Rogaland og LLH Troms.


Macks Ølbryggeri.
"Arctic beer" fra Macks Ølbryggeri.
L. Macks Ølbryggeri er med sin plassering i Nordkjosbotn verdens nordligste bryggeri. Det ble grunnlagt i 1877 av Ludwig Markus Mack. Korrekt navn er "AS L. Macks ølbryggeri og mineralvannsfabrikk".
Macks Ølbryggeri har i Tromsø egen pub i bryggeriet som kalles for "Ølhallen". Det er den eldste puben i Tromsø. Mack var det første bryggeri i Norge som lanserte et sesongøl utenom juleøl. Den 10. desember 2000 startet Nordkapp Mikrobryggeri i Honningsvåg produksjon av eget øl, dette var frem til 1. oktober 2009 verdens nordligste bryggeri, men er nå nedlagt.
Selskapet.
Selskapet ledes av administrerende direktør Harald Bredrup. Konsernets eierselskap er "Ludwig Mack as" som er morselskap i "Mack Ølbryggeri as" og "Mack Eiendom as". En stor del av aksjene er eid av Ludwig Macks etterkommere. Selskapet omsatte for 524 millioner kroner inkludert avgifter i 2006. Selskapet har ca 130 ansatte. Etter et større underskudd i 2002, måtte Mack-konsernet selge ut fiskerirelatert virksomhet fra datterselskapet "Mackzymal" og ble igjen et rent bryggeri, med en stor eiendomsmasse. I mars 2008 offentliggjorde selskapet planer om å flytte produksjonen til Nordkjosbotn i Balsfjord kommune, etter over 130 års drift i Tromsø sentrum.
Emballasjedesign.
Emballasjeløsningen for Mack SMRPRTY ble tildelt Merket for God Design fra Norsk designråd i 2004. Oppfølgeren, XMASPRTY, ble lansert i 2006.


Trommeskinn.
Trommeskinn er en vital del av en tromme. Trommer er såkalte membran-instrumenter som danner lyd ved at en membran vibrerer og flytter luft. Trommeskinn lages i mange forskjellige materialer og med forskjellige teknikker, men bruksområde og prinsipp er identisk for alle typer skinn.
Dyreskinn.
Den tradisjonelle typen trommeskinn lages av dyreskinn som bearbeides for å kunne spennes opp på en tromme. De vanligste skinnsorter kommer fra kalv, bison eller geit. Forskjellige deler av verden bruker forskjellige skinn – kalveskinn er tradisjonelt mest utbredt i Europa og mye brukt på klassiske slagverksinstrumenter som pauke, skarptromme og basstromme. Geiteskinn er veldig utbredt på Afrikanske djembetrommer som spilles på med hendene, mens bisonskinn/okseskinn er utbredt i Asia og har blitt vanlig på både tradisjonelle orientalske instrumenter som taiko og doumbek, men har i de senere årene også blitt en standard for afro-cubanske instrumenter som congas, og bongos.
Felles for alle typer dyreskinn er en svært bra holdbarhet, en varm og stor tone og bra spillbarhet både med hender og med trommestikker. En større ulempe med naturskinn er dens følsomme natur ovenfor klima-endringer. Dyreskinn påvirkes vesentlig av temperatur-endringer og endringer i luftfuktighet, og dette kan i verste fall ødelegge skinnet eller i hvert fall gjøre stemming av instrumentet svært tidkrevende og vanskelig.
Dyreskinn er fremdeles et førstevalg for perkusjonister som spiller på djember, congas og andre instrumenter man primært bruker hender på. Mange klassiske slagverkere foretrekker også fremdeles dyreskinn, spesielt for pauker og lilletrommer.
Syntetiske skinn.
På grunn av dyreskinnets natur, begrenset dette bruksområdene til trommen. Spesielt problematisk var dette for korps, hvor man marsjerte utendørs i all slags vær. Var man uheldig med været, kunne man i verste fall risikere at skinnet, som var kostbart, gikk i stykker og gjorde trommen ubrukelig. I USA ble det eksperimentert med forskjellige syntetiske varianter som skulle reprodusere lydkvalitetene til et naturskinn, men med en bedre holdbarhet og derav større bruksområde. Etter 2. verdenskrig rettet Remo Belli sin interesse mot materialet Mylar, produsert av Dupont. Dette materialet ble benyttet som film under rekognoseringsoppdrag med fly under krigen, og hadde alle egenskapene Remo søkte – holdbarhet, god tone og lav fremstillingskostnad. Remo sikret seg rettigheter til å bruke dette materialet til produksjon av trommeskinn, og kort tid etter ble Weather King lansert – navngitt av den største fordelen sammenlignet med naturskinn.
Syntetiske skinn er i dag førstevalget for trommeslagere som spiller trommesett, og for korps. Stadig flere perkusjonister som spiller instrumenter tradisjonelt forbundet med naturskinn bytter også over til syntetiske skinn etterhvert som det kommer bedre og bedre imitasjoner av naturskinn med syntetiske skinns fordeler.
I dag finnes det flere store produsenter av syntetiske skinn. Remo er den desidert største, mens Evans, Aquarian og Attack Drum Heads har tilsvarende serier som både konkurrerer på pris og kvalitet. Selv om man ikke kan endre selve grunnprinsippet om membran-instrumentet, kan man gjennom forskjellige materialvalg, tykkelser, overflater og andre patenter tilby forskjellige typer skinn som danner fundamentalt forskjell lyd.


Pauke.
Pauke er et slagverkinstrument som man kan spille toner på. Et annet navn på pauker er timpani. Pauken er en stor kobberkjele med et skinn av dyrehud eller av en kunstig etterligning. Man bruker en pedal til å stramme og slakke skinnet så man får de tonene man ønsker. Pauker finnes i forskjellige størrelser og kan stemmes forskjellig, slik at man ved å ha flere pauker har et bredt tonespekter til disposisjon. Pauker blir brukt blant annet i symfoniorkester og musikkorps.
Pauker består av en metallgryte med et trommeskinn av plast eller kalveskinn. Paukene har en pedal som brukes til å stemme og til å lage forskjellig tonehøyde. For å lage lyd slår paukisten på skinnet med køller. En paukist har alltid et helt lager av køller. De fleste er av filt, men de kan også være av tre. Jo bløtere køllene er, jo bløtere blir lyden.
Slaginstrumentene er den yngste gruppen i symfoniorkesteret. Deres oppgave er å skape og fremheve rytmen.
Slaginstrumentene har for en stor del sitt opphav i en rekke primitive instrumenter. Instrumentene ble først laget av ting fra naturen som umiddelbart kunne spilles på, for eksempel hule trestokker, fruktskall, hodeskall, stein og skjell. I symfoniorkesteret er det bare et lite utvalg av slaginstrumentene som har fått plass. I begynnelsen var det bare pauke og tromme som ble brukt, men i senere tid har slaginstrumentene blitt flertallige. Det er stort sett komponistens fantasi som idag setter begrensninger på hva slags slag – og rytme instrumenter som blir brukt.


Trommestikke.
En trommestikke bruker man til å slå på en tromme eller en cymbal. Trommestikken kommer i forskjellige størrelser og har forskjellige tupper. Tuppene og størrelsen har noe og si for hva slags lyd det kommer ut av trommen, og er særlig avgjørende for lydkarakteren på cymbaler.
Tresorter.
I tillegg produseres det trommestikker i komposittmaterialer som har som mål å gi bedre levetid enn tre-stikker, men med en tilnærmet like god lyd og vekt.
Andre tresorter er; Ibenholt, rosentre og agnbøk (hornbeam).
Produsenter.
De største produsentene av trommestikker i dag er: Vic Firth, Vater, Zildjian, Promark, Carbostick og Ahead. I tillegg finnes et utall mindre produsenter som tilbyr en rekke forskjellige modeller for alle hender og behov.
Den nærmeste produsenten til Norge er Wincent trommestikker som produseres i Gränna, Sverige.
Andre merker i markedet: Pellwood, Rohema, Agner, Silver Fox, Ice, Regal Tip, Innovative Percussion, Lefima, B-Sticks, Premier, Tama, DW, Ayotte, Sonor, Vancore.
Produsenter av melodiske-, pauke- og basstrommekøller: Grover, Bergerault, Lefima, Sonor, Premier, Rohema, Mike Balter, Malletech, Zildjian, ProMark, Vic Firth, Regal Tip, Vater, Inaki Sebastian, Vancore


Cymbal.
Cymbal er et slagverksinstrument. En cymbal er laget av en metallegering, ofte en bronselegering, bestående av ca 20% tinn og 80% kobber eller en messinglegering for billigere cymbaler. Mengden tinn i en legering kan endres (minskes) for å oppnå en annen lydkarakteristikk, men den kan ikke økes til eller overstige 20%. Legeringen vil da bli uegnet til å lage cymbaler av. Utgangspunktet er en standard flatvalset plate, som trykkdreies mot en form og deretter glødes og hamres for hånd eller maskin til ønsket lyd kommer frem.
Cymbalene finnes i de fleste størrelser, og brukes ofte til å markere skifter og/eller aksenter i musikken. Cymbalen brukes nå i dag i de fleste musikkstiler, og kan brukes individuelt, sammen med andre slagverksinstrumenter og på trommesett blant annet.
De vanligste typene cymbaler er Hi-hat (se under), Crash og Ride til slagverker på trommesett.
Innenfor marsj og klassisk musikk brukes brukes det for det meste store crash-/ridecymbaler sammen med køller i størrelse 18" til 22". Varianten av hihaten brukes også, men kalles da A2 og er i størrelse 18" til 22", mens innenfor marsjavdelingen er de i størrelse 12" til 16". Disse har stropper til å tre over hendene når de spilles.
Cymbaler har en stor holdbarhet om de brukes riktig og en velger riktig størrelse i forhold til den sjangeren en skal spille.
For en trommeslager på trommesett så kan en cymbal sprekke lett om en har for tunge trommestikker i forhold til tykkelsen og størrelsen på cymbalen, eller om en er en veldig hardtslående trommeslager.
Crash.
Crashcymbalene brukes som markeringer i melodier enten det er i begynnelsen, i deler av melodien og til slutt. Crashcymbalene deles inn i hovedsakelig 3 kategorier; crash, splash og effekt cymbaler. Splashcymbaler er stort sett i str 6" til 12", crashcymbaler fra 13" til 20", mens effekt cymbaler kan være alt i fra 6" til 20".
Ride.
Ridecymbalen har mye av den samme funksjonen som en hi-hat, men som regel i refrengene. Ridecymbaler opptrer oftest i størrelser mellom 18"-24", men det vanligste er 20".
Hi-hat.
En hi-hat er to cymbaler som er lagt oppå hverandre, og er ofte 14". Skjønt man finner både 10,12,13,15 og 16" hi-hatcymbaler. Hi-haten er trommesettets puls, og spilles vanligvis på hvert slag, alle åttendedelene eller alle sekstendedelene i en takt. Litt avhengig av den rytmiske underdelingen til stykket så vil det være mange kombinasjoner av ovennevnte i en og samme takt. Det norske ordet for hi-hat er bekken.
Gong.
Gong er en type cymbal som gir alt i fra en tynn spinkel lyd til en volumiøs og mørk tone som synger lenge. Her bruker man en stor kølle med et passe fast hode på, alt avhengig av størrelsen på gongen. Denne tilsvarer de som brukes til melodiske instrumenter eller til konsertbasstromme.
En gong er produsert på samme måte som øvrige cymbaler med henhold til legering og fremgangsmåte for å finne riktig tone i den. De leveres også i forskjellige former; alt i fra helt flate til bøyde kanter og høyde formede senter.
En gong henges på et solid stativ med to opphengskroker, og er forsterket med tau slik at den ikke dreier rundt når en slår på den. Gongen brukes veldig mye innenfor klassisk- og janitsjarmusikk, men også innenfor bandmusikk.
Gonger blir levert som alt i fra et enkelt instrument til oppsett som er tonalt samstemt. Og størrelsene varierer fra 6" til 80".


Marimba.
Marimba er et musikkinstrument i slagverkfamilien. Den består av en rekke staver (taster) av tre som varierer i lengde, og som blir slått på av klubber (kalt køller) av garn. Man skal ikke slå med køller av plast eller tre, for da ødelegger man marimbaen. På en Xylofon derimot kan man slå med køller av både tre, gummi og plast. På en marimba er hver tast stemt i en spesiell tone, og de er arrangert etter en kromatisk skala.
Plasseringen av tastene er som på et piano.
Under hver tast henger det resonansrør for å forsterke lyden.
En marimba er svært lik en xylofon, men er stemt en oktav lavere, har lengre klang og er en del større.
Marimba finnes i flere størrelser, men det snakkes som oftest om A-marimba, E-marimba og C-marimba. A-marimbaen har A-c4 i omfang, E-marimbaen har E-c4 og C-marimbaen C-c4.


Per Morten Kristiansen.
Per Morten Kristiansen (født 14. juli 1981) er en norsk fotballspiller. Han er keeper i FK Haugesund.


Knut Hovel Heiaas.
Knut Hovel Heiaas (født 21. april 1977) er en norsk fotballspiller som for tiden spiller for Nesodden. Heiaas er oppvokst i Enebakk. I 2006 sesongen gikk han til Drøbak fra Moss etter at han har vært på låneavtale med Hødd. Knut Hovel Heiaas har bred erfaring fra Tippeligaen og Adeccoligaen. Etter 2008-sesongen dro han til Strømmen for så å begynne i NIF fra 2010.


Jon Eirik Ødegaard.
Jon Eirik Ødegaard (født 29. september 1972 i Trondheim) er en norsk fotballspiller. Jonne var fast inventar på Moss FK før en langvarig skade førte til at han måtte legge opp i 2004. Det var en stygg smell hjemme mot Tromsdalen at han måtte bæres av banen. Han er i dag trener for Moss FK Jr-lag og Moss FK Interkretslag. Der skal han forme neste generasjonen A-lagsspillere for Moss FK. Og han er spiller for 5 divisjonslaget Rapid SK


Alexandre Dumas.
Alexandre Dumas den eldre (fransk: "père"), fødselsnavnet var Dumas Davy de la Pailleterie (født 24. juli 1802 i Villers-Cotterêts i Frankrike, død 5. desember 1870 i Puys nær Dieppe) var en fransk forfatter.
Alexandre Dumas den eldre er mest kjent for sine tallrike romaner og eventyr som har gjort ham til den mest leste franske forfatteren i verden. Mange av hans romaner, som «Greven av Monte Cristo» og romanene om «De tre musketerer», gikk først som føljetonger, et fransk fenomen som senere ble vanlig i resten av verden. Dumas skrev også skuespill, artikler for magasiner og tidsskrifter, og han var en høyt profilert korrespondent. Dumas var av blandet rasebakgrunn, en såkalt kvadron, hans far var mulatt ved at dennes mor var slave av afrikansk bakgrunn (negerslave), og Dumas måtte tåle en del rasisme i løpet av sin levetid. Særlig tegnede karikaturer spilte uhemmet på hans utseende.
Hans sønn, Alexandre Dumas den yngre, ble også forfatter, mest kjent for «Kameliadamen».
Familiebakgrunn.
Mens hans bestefar, markien Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie, tjenestegjorde i den franske kolonien Saint Dominique, nå Haiti, som «General Commissaire» i artilleriet, giftet han seg med Marie-Céssette Dumas, en sort slave. I 1762 fødte hun Thomas-Alexandre, som senere ble Alexandre Dumas' far, og døde selv rett etter.
Da markien og hans unge mulattsønn returnerte til Normandie, bestod fortsatt slaveriet i Frankrike. Den unge gutten hadde plager på grunn av sin hudfarge. I 1786 lot Thomas-Alexandre seg innrullere i den franske arme, men for å beskytte omdømmet til sin aristokratiske familie benyttet han sitt morsnavn. I kjølvannet av Den franske revolusjon tapte greven alle sine eiendommer mens Thomas-Alexandre utmerket seg som en dyktig og dristig soldat i den revolusjonære arme. Han steg hurtig i gradene og ble general i en alder av 31 år.
General Thomas-Alexandre Dumas giftet seg med Marie-Louise Elizabeth Labouret, og den 24. juli 1802 i Villers-Cotterêts, Aisne, i nærheten av Paris i Frankrike fødte hun sønnen Alexandre Dumas, som skulle komme til bli Frankrikes mest kommersielt suksessfulle forfatter noensinne.
General Dumas døde i 1806 mens Alexandre var kun fire år, og etterlot seg sin hustru nedsyltet i gjeld. Selv om Marie-Louise ikke hadde muligheter å skaffe Alexandre en tilfredsstillende utdannelse hindret det ikke hans nær ustoppelig kjærlighet til litteratur. Han leste alt han kom over. Da han vokste opp fikk hans mors fortellinger om hans fars modige militære dåder i de store tider under Napoleon hans livlige fantasi til å blomstre og romantisere helter og eventyr. Selv om familien var fattig hadde de fortsatt General Dumas' gode omdømme og aristokratiske forbindelser, og etter at monarkiet igjen ble innført i Frankrike flyttet den 21 år gamle Alexandre Dumas til Paris hvor han fikk en stilling som skriver, grunnet sin vakre håndskrift, ved det kongelige palass på kontoret til den mektige hertugen av Orléans.
Tidlig litterære karriere.
Mens han hadde fast arbeid i Paris begynte Dumas å skrive artikler for magasiner og skuespill for teatrene. I 1829 ble hans første teaterstykke produsert, «Henri III et sa cour» ("Henrik III og hans hoff") og mottok gode kritikker. Det påfølgende år fikk hans andre stykke, «Christine», tilsvarende popularitet. Som et resultat av suksessen kunne han nå egne seg til skriving på fulltid. Dumas har beskrevet mange interessante hendelser fra sine første år som forfatter i boken «Mes Mémoires» ("Mine memoarer"), skrevet i årene 1852-1855. Det er et mektig verk, opprinnelig utgitt i tyve bind.
I 1830 deltok han i den revolusjon som avsatte kongen og erstattet ham med Dumas tidligere arbeidsgiver, hertugen av Orléans som styrte som Ludvig Filip, kjent som «borgerkongen». Han ble også smittet av kolera i 1832.
Inntil midten av 1830-tallet var livet i Frankrike ustabilt, med stadige opprør av utilfredse republikanere og fattige, urbane arbeidere som søkte sosiale endringer. Mens dagliglivet langsomt vendte tilbake til det normale, mens nasjonen gikk inn i den industrielle tidsalder og med bedret økonomi, endret tiden seg til bli svært fruktbart for en forfatter med Alexandre Dumas' evner.
Den historiske roman.
Alexandre Dumas skriver romanen "De tre musketerer"
Etter å ha skrevet flere suksessfulle teaterstykker vendte Dumas seg mot romanformen. Selv om han var tiltrukket av en ekstravagant levestil og alltid levde over evne og inntekter, beviste han gjentatte ganger at han kunne både å markedsføre og reprodusere seg selv. Nyhetsavisene hadde et stort behov for føljetonger, og i 1838 skrev Dumas ganske enkelt om ett av sine teaterstykker til sin første roman som gikk som føljetong; «Le Capitaine Paul». Den startet det som skulle bli en forfatterfabrikk uten sidestykke og som sendte ut hundrevis av fortellinger som alle var preget av hans personlige stil og tilretteleggelse.
Alexandre Dumas den eldre skrev historiske fortellinger i et rasende høyt tempo som fengslet det franske samtidspublikum. Av hans utallige verk, ikke alle like gode, er han mest kjent for sine historiske eventyrromaner som «Les Trois Mousquetaires» ("De tre musketerer") og «Le Comte de Monte-Cristo» ("Greven av Monte Cristo"), begge skrevet på under to år i tidsrommet 1844-1845, og som skulle bli en fast bestanddel av populærkulturen.
Hvor mange fortellinger skrev Dumas? På sin forfatterfabrikk produserte han bortimot 250 bøker i samarbeide med sine 73 assistenter, hvor spesielt historielæreren Auguste Maquet hadde stor betydning.
De tre musketerer.
Romansene om «De tre musketerer» er mesterstykket. Første kapittel i føljetong-romanen er karakteristisk nok dobbelt så langt som de øvrige, noe vi gjenkjenner fra dagens såpeoperaer hvor en lengre pilot-episode skal tenne leseren eller tilskueren. Historien om de tre musketerer ved navn Porthos, Aramis, og Athos som får følge av en oppkomling ved navn d'Artagnan ble en suksess, og måtte gjentas senere med ytterligere historier om de fire tyve år senere, og deretter musketerenes siste bedrifter.
Når den unge mann kommer til Paris med ønsket om å bli kongens musketer, befinner hans seg snart utfordret til hele tre dueller den samme kvelden mot nettopp de tre som skal bli hans trofaste medsammensvorne under mottoet «En for alle – alle for en». Sammen er de store venner, store helter, store begersvingere, store kvinnebedårere, store krigshelter, og de noble beskyttere av dronningens ære.
Isteden for å kjempe i mot de tre, danner de fire felles front mot vaktgarden til den onde kardinal Richelieu som dukker forstyrrende opp. Etter å ha demonstrert sin evner med en kårde, beviser d'Artagnan ytterligere sin verdi i en heseblesende ferd til England for å ødelegge et bakholdskomplott for å ydmyke Frankrikes dronning, som er forelsket i Lord Buckingham av England. d'Artagnan redder dronningen, men feiler i redde den kvinnen han elsker. Bitter søker han hevn, da som musketer, og når den onde Milady de Winter, en av populærlitteraturens store kvinneskikkelser, endelig blir fanget i de siste kapitler blir hele hennes synderegister lest opp og i romantisk tradisjon bekjenner hun «Jeg har tapt, jeg må dø», og blir deretter halshugget av bøddelen.
Sent i fortellingen blir det avslørt at Milady er gift med Athos. Hun forfører også John Felton, overtaler ham til å drepe Buckingham. I oppfølgeren «Tyve år senere» er det hennes sønn Mordaunt som har rollen som den onde intrigemakeren. Noen av de kvinnelige skuespillere som har portrettert Mylady de Winter er Lana Turner (1948), Faye Dunaway (1973 og 1974), og Rebecca De Mornay (1993).
Fortellingene om musketerene er levende fortalt, miljøet og tidsånden fra Paris i denne epoken er tatt på kornet, og som neppe vil forfalle, selv om Dumas' musketerer selv har forfalt til barnelitteratur, tegnefilmer og enkle amerikanske action-filmer. For Dumas var den faktiske historie farverik, et spennende bakteppe for fartsfulle fortellinger, blandet med hans engasjerte, skjønt kommeriselle siktemål, uhindret av filosofiske eller politiske diskusjoner.
En del av æren for kreasjonen skal historikeren og forfatteren Auguste Maquet (1813–1888) ha. Han gjorde det historiske forarbeidet. Dumas selv påsto at han fant et glemt manuskript i Bibliothèque Nationale, men det var Maquet som fant et verk fra 1600-tallet med tittelen «Mémoires de Monsieur d'Artagnan, capitaine lieutenant de la première compagnie des Mousquetaires du Roi» ved Gatien de Courtilz de Sandras (Cologne, 1700). Boken ble lånt fra et folkebibliotek i Marseille, Dumas beholdt boken da han dro tilbake til Paris, og den ble aldri levert tilbake. Den opprinnelige forfatteren var angivelig kong Ludvig 14.s gardekaptein.
Når man tenker på musketerene, både på Dumas' fortellinger og alle gjenfortellinger senere, er det bildet av elegante sverdsvingere som opptrer. Noe kuriøst kan man påpeke at en musketer faktisk er en soldat som bærer en muskett som er et gevær.
En sønn ved samme navn.
I 1840 giftet Dumas seg med en skuespillerinne ved navn Ida Ferrier, men det forhindret ikke tallrike forbindelser med andre kvinner som ga ham minst tre barn utenfor ekteskap. En av disse barna som også ble oppkalt etter ham skulle komme til å følge i sin fars fotspor og ble selv en forfatter av romaner og skuespill med en viss suksess. Siden de delte navn ble de holdt fra hverandre som Alexandre Dumas père ("fransk for far") og Alexandre Dumas, fils ("fransk for sønn"). Tilsvarende norske betegnelser er den eldre og den yngre, forkortet til d.e. og d.y..
Forfatterskapet ga Dumas en utrolig formue, men likevel var han stort sett blakk og i gjeld ettersom han stort sett levde over evne. Hans store og kostbare château som han fikk bygget i utkanten av Paris var ustanselig fylt med ukjente snyltere som levde på hans generøsitet. Da kong Louis-Philippe ble presset ut i enda et opprør ble ikke Alexandre Dumas sett på med blide øyne av nyvalgte presidenten, Charles Louis Napoleon Bonaparte, og i 1851 så Dumas seg nødt til å flykte til Brussel i Belgia for å unngå sine kreditorer. Derfra reiste han til Russland hvor fransk var det andrespråket for det russiske aristokratiet og hvor hans forfatterskap var ekstremt populært.
Alexandre Dumas tilbrakte to år i Russland før han dro videre på nye eventyr. I mars 1861 ble kongeriket Italia proklamert med Victor Emmanuel II som konge. I de neste tre årene var Alexandre Dumas involvert i krigen for et samlet Italia før han returnerte til Paris igjen i 1864.
Slutten på karrieren.
Til tross for hans utrolige kommersielle suksess og aristokratiske forbindelser hadde hans bakgrunn som en av blandet opprinnelse en virkning på ham livet ut. I 1843 skrev han en kortere fortelling kalt «George» som tok opp spørsmålene med rasisme og effektene av kolonialisme. Hovedskikkelsen er en fransk mulatt som forlater Mauritius for å søke utdannelse i Frankrike, og deretter returnerer for å søke hevn på de som hadde latt ham lide som barn. Et opplegg ikke ulikt hans «Greven av Monte Cristo». Rasistiske holdninger preget hans posisjon i Frankrike lenge etter hans død.
Alexandre Dumas døde av slag 5. desember 1870 i Puys nær byen Dieppe. Hans sønn Alexandre Dumas d.y. var moralist som bar nag til sin fars utsvevende livsstil.
I juni 2005 ble det utgitt i Frankrike en nylig oppdaget aller siste roman av Dumas, «Ridderne av Sainte-Hermine». I fortellingen beskriver Dumas Slaget ved Trafalgar hvor Lord Nelsons død blir forklart. Romanen ble opprinnelig publisert som føljetong og var nær ferdig da den ble avbrutt av hans død. De siste to og et halvt kapittel ble fullført av Dumas-eksperten Claude Schopp. Alexandre Dumas skrev altså til aller siste, kun avbrutt av døden.
Vurdering av Alexandre Dumas.
Han var en av de første som til det fulle utnyttet roman-føljetongen, "roman feuilleton", sammen med Honoré de Balzac og Eugène Sue. Dumas er kreditert for å ha revitalisert den historiske roman i Frankrike, selv om hans kvaliteter som forfatter ble omdiskutert allerede fra begynnelsen, og kvaliteten led nok under tyngden av arbeidspresset han la på seg selv for å holde kreditorene unna. Det ble sagt at han skrev så hurtig at han selv ikke hadde tid til å lese gjennom sine egne verk.
Dumas’ fortellinger er aksjonsfylte eventyr som med smittende humør blandet historie og fiksjon. Samtidig er de også ofte melodramatiske, endimensjonale og sjelden spesielt trofaste og troverdige til de historiske fakta. Dumas' styrke var at han visste hvordan man holdt på spenningen, bygge opp et hvert kapittel til en spennende topp som ga leseren lyst til lese mer. På sitt beste behersket Dumas dialogen til det fulle, og på sitt verste kunne han trekke en samtale ut i det uendelige hvis han var sent ute i forhold til avisens deadline.
Dumas skrev hundrevis av teaterstykker, romaner og reiseskildringer. Han skrev også flere barnefortellinger og en kulinarisk oppslagsverk på oppskrifter med egg. Han startet flere magasiner og skrev ukentlig i dem. Han var faktisk mest kjent for sine teaterstykker og en av de mest profilerte forfattere noensinne. Som forfatter var han en fysisk atlet som holdt et umenneskelig tempo og en utrolig produksjon.
Posthum anerkjennelse.
Begravet på det sted hvor han ble født forble Alexandre Dumas den eldre på kirkegården i Villers-Cotterêts inntil den 30. november 2002. På ordre fra den franske president Jacques Chirac ble han gravd opp og under en TV-sendt seremoni ble hans nye kiste, drapert i blåfiolett klede og flankert av fire menn i musketer-uniform, som Athos, Porthos, Aramis og D'Artagnan, transportert i en prosesjon til Paris’ Panthéon; det store mausoleum hvor Frankrikes berømtheter er begravd.
I sin tale sa president Chirac: «Med deg, er vi D'Artagnan, Monte Cristo eller Balsamo, ridende på Frankrikes veger, deltar på slagmarken, besøker palasser og slott – med deg, vi drømmer.»
I et intervju som fulgte seremonien anerkjente presidenten at rasismen hadde eksistert, sa at det som var galt var nå blitt gjort riktig med at Alexandre Dumas lå side ved side med sine landsmenn som Victor Hugo og Voltaire.
Anerkjennelsen betydde at selv om Frankrike hadde frambrakt mange forfattere var det få som var så vidt og mangfoldig lest som Alexandre Dumas. Hans fortellinger har blitt oversatt til mer enn hundre ulike språk og har inspirert mer en 200 spillefilmer.
Alexandre Dumas’ hjem utenfor Paris, "Château Monte Cristo", er blitt restaurert og er åpent for publikum.
Film.
Fortellingen om de tre musketerer har blitt filmatisert utallige ganger, første gang som fransk stumfilm i 1921, «Les Trois Mousquetaires» (1921) med Aimé Simon-Girard som d'Artagnan. Den ble spilt inn på nytt som talefilm i 1933 med den samme regissør og mange av de samme skuespillerne i de samme rollene. En amerikansk stumfilm med tilsvarende tittel og med Douglas Fairbanks i hovedrollen kom også i 1921.
Mest kjent i Norge er kanskje «The Three Musketeers» (1973) og «The Four Musketeers» (1974), en adapsjon som er uvanlig tro til romanen, regissert av Richard Lester med Michael York som d'Artagnan. Det samme returnerte femten år senere med ytterligere en film kalt «The Return of the Musketeers» (1989), basert på «Tyve år etter».
En Disney-produksjon, «The Three Musketeers» (1993) med populære amerikanske ungdomsskuespillere som Charlie Sheen som Aramis, Kiefer Sutherland som Athos, Chris O'Donnell som D'Artagnan, Oliver Platt som Porthos, og Tim Curry som Richelieu, er en gjenganger på kommersielle TV-stasjoner, men er svært amerikanisert og lite troverdig, både overfor romanen og det historiske miljøet.


Tommy Edvardsen.
Tommy Edvardsen (født 26. desember 1984) er en norsk fotballspiller. Han spiller for Kristiansund Ballklubb.
Tidligere klubber.
Edvardsen, Tommy
Edvardsen, Tommy
Edvardsen, Tommy
Edvardsen, Tommy
Edvardsen, Tommy


Anders Juliussen.
Anders Juliussen (født 7. mai 1976) er en norsk fotballspiller. Han har tidligere spilt for Moss FK og Jeløy. Han har også representert Norge i én ungdomslandskamp.
Idag jobber han som Toppspillerutvikler i Moss FK. Han hadde jobben som assistenttrener under Erik Holtan fra august-november i 2010.


Gard Kristiansen.
Gard Kristiansen (født 3. mai 1972) er en norsk fotballspiller.
Tidligere klubber.
Han la opp etter 2006 sesongen og er nå spillende trener for mosselaget SK Rapid, som rykket opp til 5 divisjon etter 2007 sesongen.
Meritter.
Sølv i Tippeligaen med Lillestrøm i 1996.


Amin Askar.
Amin Askar (født 1. oktober 1985) er en norsk fotballspiller med somalisk opprinnelse som spiller for SK Brann.
Kambo IL.
Amin kom til Norge som to-åring. Amin startet å spille fotball på Kambo FK og gjorde sakene bra der. Selv om Moss FK prøvde å få Amin som første års junior ventet han litt før han meldte overgang til MFK. Der befestet han fort rollen sin på jr.laget, og spilte så godt at han fikk sjansen på A-laget i tidlig alder. Det ble lagt merke til av mange.
Moss FK.
Amin Askar ble plukket opp av juniorlaget til Moss FK i 2002. Året etter tok han steget opp til A-laget som 17-åring. På laget den gang, spilte spillere som Simen Brenne og Vidar Martinsen. Amin tok fort nivået og representerte G18 i 2003. Norge tapte kampen 0-2 i Dublin for Irland.
Amin fortsatte å gjøre sakene bra på A-laget, og spilte hele 25 kamper i sin første sesong for Moss FK. Av disse 25 kampene, spilte han 18 stykker fra start. I den siste seriekampen det året var Askar, med mot nettopp Fredrikstad FK. Moss FK vant 1-0, etter scoring av Vidar Martinsen.
Etter sesongen skrev han under på en kontrakt som gjorde han til Moss-spiller ut 2008. Hans tidligere kontrakt skulle etter planen vare to år til, men Moss mente han var klubbens største talent og at han dermed fortjente en bedre kontrakt. I samme år fikk han også tilbud om å hjelpe med å trene juniorlaget til Kambo IL, noe som han takket ja til. Det kom godt med å ha noe å gjøre ved siden av å spille fotball, for i 2004 ble han langtidsskadet. Han spilte fast i hele vårsesongen, men på høsten pådro han seg en strekk i leddbåndet, og en rift i korsbåndet.
Dermed var det bare å prøve å bli frisk til sesongoppkjøringen til neste år. Dessverre for stjerneskuddet, ble han igjen langtidsskadet. Det var i Spania under et treningsopphold der, hvor han fikk en vridning i kneet. Dermed var korsbåndet og leddbåndet igjen skadeutsatt. Men denne gangen ble i tillegg menisken satt ut av spill. Dermed ble det klart at han var ute av hele 2005-sesongen.
Etter enda en periode på sidelinjen, fikk han i 2006 endelig entre banen igjen for Moss. Han spilte 23 av 30 kamper i den sesongen, og scoret seks mål. Dermed var han en sterk bidragsyter til at Moss FK havnet på åttendeplass i Adeccoligaen. Det skal sies at Amin misset disse kampene på grunn av brudd i foten – men 20-åringen kom raskt tilbake.
Han ble også omskolert fra ving til back, noe som han taklet med bravur. Han spilte både høyreback og venstreback i oppkjøringen til 2007-sesongen.Dette året endte han som som toppscorer med sine ni mål for Moss, etter å ha spilt 25 av 30 kamper. Laget havnet til slutt på en femteplass. Året etter ble en gedigen nedtur for både Askar og Moss. Klubben havnet på en skuffende niendeplass, og Amin var nok en gang ute med skade deler av sesongen.
Det ble klart at Moss FK slet økonomisk, og Askar tok selv initiativ til å finne seg en ny klubb. Det kunne ikke klubben si nei til, for å kunne få inn litt penger i en ellers så skrall klubbkasse. Han endte først opp i Stabæk Fotball, hvor han imponerte såpass at Jan Jönsson ønsket å ta han med seg på treningsleir til La Manga. Det ble blankt avvist av den nye Moss-treneren, Per Morten Haugen som på sin side hevdet at de måtte kjøpe han før de kunne ta han med seg.
Fredrikstad FK.
I januar samme år, tok Fredrikstad FK kontakt ved to anledninger. Begge forespørslene ble avvist, og daværende sportsdirektør i FFK Tor-Kristen Karlsen ville prøve å bytte til seg spilleren. Spillere som Pål André Czwartek, Hans Erik Ramberg og Raymond Kvisvik ble alle tilbudt til Moss for å lokke Amin til klubben. Fredrikstad og trener Anders Grönhagen gikk offentlig ut og sa at de hadde gitt opp å få Askar til klubben. Men noen måneder senere ble Amin til alles overraskelse klar som FFK-spiller. Summen ble på rundt 1 million kroner. Askar fant fort sin rolle i laget, og etter debuten mot Sandefjord Fotball, var han å finne på banen i resten av sesongen. Dessverre for Askar var dette sesongen som ingenting stemte for FFK, som rykket ned etter å ha tatt sølv året før.
Askar på sin side viste seg som en nyttig tilvekst, og var kanskje lagets beste spiller den sesongen. Han ble matchvinner på sommeren mot, hvor han scoret sitt første mål for FFK, og kampens eneste. Han scoret også paradoksalt nok mot Stabæk Fotball.
SK Brann.
Amin Askar signerte en treårsavtale med bergensklubben Brann, 20. februar 2012.


Vidar Martinsen.
Vidar Martinsen (født 11. mars 1982) er en norsk fotballspiller. Han spiller fra 2007-sesongen for Fredrikstad Fotballklubb.


Tom Reidar Haraldsen.
Tom Reidar Haraldsen (født 29. august 1980) er en norsk fotballspiller som for tiden er uten kontrakt. Ut 2009-sesongen spilte han for Adeccoligaklubben Bryne FK.
Han har tidligere spilt for Moss FK. Han flyttet til Danmark for å spille for den danske klubben Viborg etter endt sesong i 2006 med Moss. I Viborg ble han aldri noen «hit» og spilte totalt sett bare tre kamper for klubben. Februar 2008 signerte han en toårskontrakt med Sandnes Ulf.
I 2009 ble han klar for Bryne FK, men etter at kontrakten gikk ut etter sesongen reiste Haraldsen tilbake til Danmark.
Han er bror av tidligere -stopper Knut Henry Haraldsen og er gift med landslagskeeper i håndball Katrine Lunde Haraldsen.


Doruntina Disha.
Doruntina Disha (født 4. juli 1988) er en albansk-norsk artist. Hun er opprinnelig kosovoalbansk, men har bodd i Norge siden hun var fire år.
Disha vant talentkonkurransen "Power Star Search" i 2005, og premien var platekontrakt med det norske plateselskapet Dream Factory Nordic. I juli samme år ble singelen "Dream World" utgitt i Norge, og lå i begynnelsen av august på 33. plass på singellisten. Hennes oppfølger "I burn 4 u" gjorde det sterkt i flere land på kontinentet og fikk også plasseringer på øvre del av VG lista her hjemme.
Dishas første singel er blitt svært populær i Albania og Kosovo. Store radiokanaler spiller den hyppig, og videoen til singelen var den mest spilte på RTK, Kosovos offentlige kringkaster, tilsvarer NRK. Hennes neste singel ble svært populær i både Albania og Kosovo og regnes som en av landets største hits gjennom tidene. Låten ble skrevet av Tommy La Verdi og norske Kurt Gaasø.
Til daglig bor Disha på Aker Brygge i Oslo, og var tidligere elev ved Oslo Handelsgymnas. Hennes manager er Kjell-Ola Kleiven i Dream Factory Nordic
Doruntina Disha ble nr 2 i Albanias nasjonale finale i Eurovision Song Contest 2008.
Disha, Doruntina
Disha, Doruntina


Jon André Fredriksen.
Jon André Frediksen (født 5. april 1982 i Moss) er en norsk fotballspiller. Han spiller per 2011 for den norske klubben Moss Fotballklubb. Fredriksen startet sin fotballkarriere i Råde Idrettslag.
Fredriksen meldte som 19-åring overgang til Moss FK i 2002, som på det tidspunktet spilte i Tippeligaen. Han vil av mange bli husket som spilleren som reddet Moss FK fra nedrykk til 2. divisjon, da han i siste serierunde av 2004-sesongen scoret et mål på overtid, som førte til at MFK vant kampen og beholdt plassen i Adeccoligaen.
I desember 2008 ble det klart at Adeccoligalaget Sarpsborg Sparta Fotballklubb ble Fredriksens nye arbeidsgiver. Sommeren 2009 meldte Fredriksen overgang til engelske Football League One-klubben Hartlepool United i en overgang verdt 80 000 kroner. Jon Andre Fredriksen returnerte så hjem til Moss Fotballklubb foran sesongen 2011.
Sommeren 2011 scoret han et spektakulært mål fra egen banehalvdel omtrent 60 meter fra målet i kamp mot Stabæk 2.


Jonas Krogstad.
Jonas Hansen Krogstad (født 8. juli 1982) er en norsk fotballspiller. Han er født og oppvokst på Nesodden. Han er angrepsspiller, og har spilt eliteseriekamper for blant andre Vålerenga IF og for Moss FK. Krogstad var i 2009 for en stund tilbake i Nesodden. I sesongen 2011 spiller han for Lille Tøyen Fotballklubb i tredje divisjon.


Tor Erik Moen.
Tor Erik Moen (født 3. oktober 1983) er en norsk fotballspiller som spiller for Grindavík. Han spiller på midtbanen og kom til Island fra FK Haugesund, som han gikk til sommeren 2006 fra Moss FK. Han har slitt mye med skader til nå, og hatt operasjon i både kne og akillesen.
Han har spilt på U16, U17, U19 og U 21.


John Machethe Muiruri.
John Machethe Muiruri (født 10. oktober 1979) er en kenyansk fotballspiller. Han spiller for Moss FK


Baker (bil).
thumb
Baker Motor Vehicle Company var en amerikansk produsent av elektriske biler basert i Cleveland, Ohio. Selskapet eksisterte mellom 1899 og 1915, og er også kjent under navnet Baker Electric.
Modellen "Baker Runabout" (1904) hadde plass til to passasjerer, og en elektrisk motor plassert midt i bilen som leverte 0,75 hk (0,6 kW) ved hjelp av et batteri med 12 celler. Bilen veide 295 kilo, og kostet 850 amerikanske dollar.
Modellen "Baker Stanhope" (1904) hadde også plass til to passasjerer, og en elektrisk motor plassert midt i bilen som leverte 1,75 hk (1,3 kW) ved hjelp av et batteri med 12 celler. Bilen hadde en tretrinns girkasse, veide 431 kilo og kostet 1600 amerikanske dollar.
Baker-fabrikken lå på Euclid Avenue i Cleveland, Ohio.


Karen Jo Fields.
Karen Jo Fields (født 7. desember 1973 i Oslo) er en norskamerikansk artist i sjangrene pop- og visemusikk.
Hun har norsk mor, mens faren var halvt amerikansk og halvt cherokeeindianer. Faren var musiker, og Fields vokste derfor opp i et musikalsk hjem, først i Arizona i USA, deretter i Oslo.
I ungdomstiden begynte Fields å synge, spille gitar og piano, samt skrive egne tekster. I 1995 spilte hun inn en demo, og da Christer Falck, innehaver av en platebutikk i Oslo, fikk høre denne, bestemte han seg for å gi ut plate med henne. Da han i 1999 vant reality-serien Robinsonekspedisjonen brukte han til manges overraskelse pengene nettopp på å produsere Karen Jo Fields' første album.
Albumet, "Embrace Me", ble utgitt på det nystartede plateselskapet Frode Records i november 2000. Det fikk gode kritikker, og solgte til slutt 7500 eksemplarer etter en noe treg start i platebutikkene.
I 2001 medvirket Fields på syv av elleve sanger på multiartisten John «John-John» Bruseths album "J.L. Seagull". I denne tiden hadde hun også gjesteopptredener på album med både Muzzlewhite og Minor Majority.
Fields' andre album, "Chase The Blue", kom i oktober 2003. Albumet fikk svært gode anmeldelser, og solgte også bra. Første uken gikk det rett inn på 12. plass på de norske salgslistene. Tittelsporet, samt singelen «Let's Talk About Love», ble store radio-hiter samme høst.
Karen Jo Fields har vært gift to ganger. Hun skilte seg i 2005 fra den franske konditoren Sebastien Seynaeve. Hun har skrevet flere sanger på eks-mannens morsmål, fransk.


Kong Gor.
Kong Gor er en sagnkonge. I følge "Orknøyingenes saga" var han en høvding av finsk ætt som sammen med sin bror, Nor underla seg Norge. Da de to brødrene delte riket seg imellom fikk Gor alle øyene mens Nor fikk fastlandet. Gor er således stamfar til alle norsk sjøkonger, mens Nor er stamfar til innlandskongene. Det blir fortalt at deres arvinger kjempet ofte mot hverandre, og Norge ble fort stykket opp i mindre småriker.
En «sjøkonge» var en konge uten land, en som reiste ut i viking og røvet til seg rikdom.
Eksterne lenker.
Gor


Gunnar Flikke.
Gunnar Flikke (født 3. november 1947) er en norsk pressemann. Han var sjefredaktør i "Adresseavisen" fra 1989 til 2006. Fra 16. november 2006 er han ansatt i «i en frittgående stilling som strategisk rådgiver for styret i mediehuset». Fra 10. juni 2010 er han styremedlem i NRK.
Flikke jobbet som reporter i "Adresseavisen" fra 1974 til 1987, og tiltrådte i februar 1988 stillingen som sjefredaktør i det nå nedlagte billedbladet "NÅ". Han ble imidlertid hentet tilbake til Adresseavisen i august samme år, hvor han ble ansatt i stillingen som sjefredaktør, en stilling han formelt tok over 1. februar 1989. Frem til 1. januar 1997 delte han sjefredaktøransvaret med Kjell Einar Amdahl.
I Flikkes tid har "Adresseavisen" utviklet seg fra å være en ren papiravis til en multimedieorganisasjon som publiserer papiravisen "Adresseavisen", nettavisen adressa.no, Radioadressa og TV-adressa. Flikke hadde også ansvaret for "Adresseavisen"s overgang til tabloidformat, som skjedde 16. september 2006.
Gunnar Flikke har hatt flere verv i pressorganisasjoner, blant annet som sekretær for Norges Presseforbunds og Norsk Journalistlags medieutvalg. Han har vært nestleder i styret for Trondheim Symfoniorkester siden 2008, fra januar 2011 er han styreleder.


Gutorm Gjessing.
Gutorm Gjessing (født 14. april 1906 på Stranda, død 27. april 1979) var professor dr. philos i etnografi og styrer for Etnografisk museum fra 1947 til 1973 ved Universitetet i Oslo.
Gjessing tok artium ved Oslo Katedralskole i 1924, og begynte på magistergradsstudium i arkeologi. Han fikk magistergraden i 1931 og forsvarte doktoravhandlingen i 1934: "Studier i norsk merovingertid". Han var ansatt som konservator i arkeologi ved Tromsø museum i 1936 – 1940. Gjessing utga sammen med kona si, Gjertrud Gjessing, i 1940 arbeid om den samiske folkedrakten. Han har også utgitt verk om norsk fangstkultur, helleristninger i Nord-Norge og Trøndelag, og om spennende utgravninger på Træna m.m.
Han var konservator i arkeologi ved Oldsaksamlingen til Universitetet i Oslo 1940–1946. Før krigen var over, var en populærvitenskapelig oversikt, «Norges steinalder» på ca 500 sider, kommet ut. I 1946–1947 var han i USA som Rockefeller-stipendiat.
Her ble det igangsatt en politisk bevisstgjøringsprosess, sitat: «Jeg tok til å tvile alvorlig på bærekrafta av våre vestlige, kapitalist-demokratiske system» – og: «Det er blitt klarere og klarere for meg at etnografien (antropologien) ikke kan stå likegyldig overfor utviklingen i de «rike landene», med fremveksten av multinasjonale gigantkonsern og den intense offensiven disse konsernene, storindustrien og finanskapitalen har satt inn for å bevare og styrke de økonomiske og dermed Vestens politiske privilegier i de «U-landene» som jo alltid har vært vårt viktigste arbeidsfelt. Fortsetter faget å se bort fra disse fenomenene, er det ikke i pakt med virkeligheten.»
I problemfeltet same/nordmann og samespørsmål generelt, helt fra Tromsø-tiden og til sin død, var han engasjert. I 1951 fikk han overført Etnografisk museums samesamling til Norsk folkemuseum ut fra resonnementet at samene skulle være likeverdig representert i vårt sentrale nasjonalmuseum. Han var medlem av samekomiteen av 1956.
Gjessing var alltid politisk bevisst, og gikk i en stadig mer radikal retning. Han var f.eks. med på å starte Sosialistisk Folkeparti sammen med Finn Gustavsen, Knut Løfsnes med flere. Han var i en periode formann i antikrigsorganisasjonen Folkereisning Mot Krig.


Ibrahim Ferrer.
Ibrahim Ferrer (født 20. februar 1927 i Santiago de Cuba, død 6. august 2005 i Havanna) var en cubansk musiker som var mest berømt som frontfigur i Buena Vista Social Club. I de siste årene satset han også på en solokarriere. Ferrer var på 1950- og 1960-tallet en kjent salsasanger, men var glemt inntil suksessen med Buena Vista Social Club, der hans talent som bolerosanger endelig kom til sin rett. I Norge opptrådte han to ganger på Moldejazz.


Ketil Gjessing.
Ketil Gjessing (født 18. februar 1934 i Oslo) er en norsk lyriker og oversetter.
Gjessing har utdannelse fra Universitetet i Oslo og er mag. art. og cand. philol. med litteraturvitenskap (hovedfag), engelsk og musikk i 1965. Han har vært ansatt som lærer i norsk ved Atlantic College, St.Donat´s South Wales, Storbritannia i skoleåret 1965-1966. Han ble deretter programsekretær i NRK Radioteatret 1966. Han er i dag pensonert. I en periode var han også redaksjonsmedlem i tidsskriftene Pax og Profil.
Gjessing har vært medlem i følgende organisasjoner: Den norske forfatterforening (DnF), Norsk forfattersentrum, Norsk oversetterforening, Språklig samling, Folkereising mot krig (FMK) og Norsk Tjenestemannslag.
Andre utgivelser.
Gjessing har også utgitt dikt og artikler i tidsskrifter som Edda, Pax, Profil, Samtiden, Vinduet og andre tidsskrift, også i utlandet, og i forskjellige aviser. Han var også representert i flere antologier, med novelle i «Norske sengehester» (1966), som også ble utgitt på japansk og svensk, og med dikt i «Ti unge», «Nye navn i norsk kunst», «I grenselandet», «Amor Roma», «La hundre blomster blomstre», «Moderne norsk lyrikk» og andre. Han er også representert i en slovakisk antologi over norsk lyrikk.
Som oversetter har Gjessing oversatt hørespill fra engelsk og spansk, ofte hørespill fra den tredje verden, blant annet "Soyinka", samt hørespillversjoner av scenedramatikk, dessuten dramatisering for radio av Robert Sheckleys novelle "Kjenner du når jeg gjør slik".


John Goodall.
John Goodall (født 19. juni 1863 i Westminster, Stor-London, England, død 20. mai 1942 i Watford, Hertfordshire, England) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball som spilte for fire engelske og en skotsk fotballklubb.
Godall spilte 14 kamper, og scoret 12 mål, for.
Biografi.
John Godall startet sin fotballkarriere i skotske Kilmarnock Athletic i 1880. Tre år senere gikk han til Great Lever, og han spilte for Great Lever fram til 1885 da han skrev under for Preston North End. Da The Football League startet i 1888/89 sesongen ble Goodall klubbens toppscorer da Preston vant ligaen. I mai 1889 signerte han for Derby County, og han ble i denne klubben fram til 1899.
Han debuterte på det engelske landslaget mot den 4. februar 1888.


Arcturus (band).
Arcturus er et norsk avant-garde metal-band som ble startet som et black metal-band i 1987.
Historie.
Arcturus ble startet under navnet Mortem av Steinar Johnsen på keyboard, Jan Axel Blomberg (Hellhammer fra Mayhem) på trommer og Marius Vold som bassist og vokalist. Senere begynte Tomas «Samoth» Haugen (fra Emperor) på gitar. Marius Vold ble byttet ut med Kristoffer «Garm» Rygg (fra Ulver) og de spilte inn EPen "Constellation" som ble gitt ut på Samoths eget plateselskap Nocturnal Art i 1994. Samoth forlot Arcturus etter dette og Arcturus fikk nå en ny gitarist, Carl August Tidemann, i tillegg til bassisten Hugh «Skoll» Mingay.
I 1996 ga de ut debutalbumet "Asperia Hiems Symfonia". Albumet kan karakteriseres som et eksperimentelt symfonisk black metal-inspirert album. Carl August Tidemann trakk seg kort tid etter at plata ble spilt inn, og Knut Magne Valle tok over gitaren på plata "La Masquerade Infernale" (selv om Tidemann bidrar med noen få soloer) i 1997, som ble et stilmessig brudd med forgjengeren, med mye mer ren vokal og annerledes låtstruktur. I 2002 fulgte "The Sham Mirrors" som en naturlig oppfølger og i 2005 ga de ut sitt fjerde studioalbum "Sideshow Symphonies" som var den første plata med Tore Moren på solo-gitar i tillegg til Valle.
Arcturus ga ut sin første DVD, "Shipwrecked In Oslo", høsten 2006.
Brudd og ny start.
Arcturus ble oppløst den 16. april 2007. I 2010, etter at ICS Vortex ble sparket fra Dimmu Borgir, ble det kjent at bandet er booket til ProgPower USA 2011.


Druk tsendhen.
Druk tsendhen ("Tordendragens rike") er nasjonalsangen i Bhutan.
Sangen er skrevet i 1953, i anledning av et statsbesøk av den indiske statsministeren Jawaharlal Nehru. Musikken er av Aku Tongmi, og teksten er av Dasho Gyaldun Thinley. Tongmi var utdannet i India og var rett før dette blitt utnevnt til leder for Bhutans militærorkester. Originalmelodien er basert på den bhutanske folkemelodien "Thri nyampa med pa pemai thri (Den uforanderlige Lotus-tronen)", og i tillegg inspirert av den indiske og britiske nasjonalsangen. Melodien har to ganger blitt revidert av Tongmis etterfølgere som orkesterleder.
Den opprinnelige teksten var på 12 linjer, men den ble forkortet ned til den gjeldende 6-linjers versjonen i 1964. Tekstrevisjonen ble utført av en kongelig hoffunksjonær. Begge tekstversjonene gjengis på Dzongkha og engelsk i bok på lenke 1.
Ettersom melodien opprinnelig var en folkemelodi, finnes det en dans til den. Dansen ble opprinnelig koreografert av Tongmi, og fremføres fremdeles av et dansekompani etablert av ham. Siden nasjonalsangen vanligvis fremføres stående i giv akt, er dansen lite kjent.
Teksten.
på Dzongkha, translitterert til latinsk alfabet
Oversettelse.
I tordendragens rike, hvor sypressene vokser
Arnested for ærerike åndelige og borgerlige tradisjoner
Hersker Druk Gyalpo (Torden-kongen), den edle herskeren
Hans ætt består, og hans styre bærer rik frukt
Vår opplysende tro skal lykkes og blomstre
La folket skinne som solen av fred og lykke.


Bergen domkirke.
Bergen domkirke er en langkirke fra 1150 i Bergen kommune, Hordaland fylke.
Historikk.
Domkirken i Bergen mot sideskipet
Kirken er en langkirke i stein med sideskip og skrudhus. Den er 60,5 m lang og 20.5 m bred. Tårnets bredde er 13 m mens koret er 13,5 m bredt. Der finnes rester av to eldre kirker. Første gang en hører om den er i 1181 da den ble kalt Olavskirken i Vågsbunnen. Den var også viet til Olav den Hellige.
Under Håkon Håkonssons regjeringstid ble det bygget et fransikanerkloster litt sør for kirken og den ble en del av dette. Kirken brant i 1248 og 1270. Denne kunne på nytt brukes i 1301 etter at Magnus Lagabøte hadde hjulpet til med å finansiere gjenreising av kirkebygget. Magnus Lagabøte ble også begravet i kirken.
Kirken brant igjen i 1463/64 og den var i ruiner da den i 1537 ble domkirke. Den tidligere domkirken var Kristkirken på Holmen i Bergen som ble revet i 1531. Biskop Gjeble Pederssøn sørget for å få gjenreist tårnet og reparert skader på bygningen før sin død i 1557. Dette tårnet var over midtskipet og ble erstattet av tårn i vestenden på 1640-tallet da kirken fikk sin nåværende form. Der var også omfattende restaureringsarbeider etter bybrannen i 1702, og kirken ble ikke tatt i bruk igjen før 1743.
En større ombygning ble foretatt i 1880-83 av arkitektene Christie og Blix. Sideskipet ble revet og bygget opp fra nytt, men fire gotiske søyler. En ville at kirken skulle få tilbake middelalderdrakten og fjernet derfor rokokkointeriøret. Kirken fikk da også et nytt alter i kleberstein.
Kirken har også et minne fra Slaget på Bergens våg mellom engelske og hollandske skip i 1665. Fortsatt sitter det en kanonkule i veggen.
Musikk.
Domkirken hadde helt til 2008 organist Magnar Mangersnes som domkantor. Mangersnes er dirigent for Bergen Domkantori, som han grunnla i 1971, og også for Bergen Oratoriekor. Fra 1994 – 2008 hadde dirigent Asbjørn Flåm et guttekor i kirken med navn Olavskoret. I 2009 ble Kjetil Almenning ny domkantor. Han viderefører den rike sangtradisjonen i Domkirken og stiftet i 2009 Bergen Domkor.


Damsgård hovedgård.
Damsgård hovedgård (eller Jansongården) ligger i Alléen 29 (gnr 154), på Damsgård i Laksevåg bydel i Bergen kommune. Hovedgården anses for å være et av de norske hovedverkene innen perioden rokokko. Hovedgården er kanskje det best bevarte trehuset fra 1700-tallet i Europa.
Historie.
Del av Damsgaard prospect av Dreier fra 1810
Fra gammelt av het området "Håsteinar" – fra norrønt "Hásteinar" som betyr «høy sten». Det er to teorier om hvordan navnet oppstod, men man antar at navnet enten refererer til det 284 meter høye Damsgårdsfjellet, eller en gruppe med store stener som lå nede ved strandkanten i Damsgårdsbukten. Bosetting i området kan spores tilbake til middelalderen, da det lå under Munkeliv kloster. Man antar at området ble brukt allerede rundt begynnelsen av 1100-tallet, men første sikre etablering er i 1427, da området beskrives i Munkeliv jordbok. I kjølvannet av reformasjonen i 1536 ble gården – som annet kirkegods – overtatt av kongen. Det gikk imidlertid ikke mange år før området igjen ble solgt til private eiere – og da selvfølgelig til overklassen, gjerne til utenlandske stormenn: både tyskere, nederlendere, franskmenn og dansker eide området på denne tiden.
Navnet "Damsgård" tror man kommer fra navnet på en av eierne, Dam Tønneson. Han overtok gården rundt 1643 etter sin far Tønnes Klausson, som hadde fått skjøtet til gården av kong Fredrik II, etter sine bidrag til Den nordiske syvårskrigen. De eldste delene av den nåværende bygningen stammer sannsynligvis fra den tiden da stiftamtskriver Severin Seehusen (1664–1726) eide gården, og er trolig oppført før 1720. Det var på denne tiden at gården ble tatt i bruk som et lyststed, samtidig som den også fungerte som en vanlig gård. Gården var på denne tiden malt i sterke farger: rødt og grønt. Rominndelingen fra denne tiden er kjent da de nevnes i et takstdokument fra 1731, og samsvarer med de en finner i dag.
I 1769 ble bygget overtatt av generalkrigskommissær Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz (1730–1795) – som i 1783 ble adlet under det mer kjente bergenske navnet Gyldenkrantz. Han bestemte allerede få år etter overtagelsen at gården skulle bygges om til slik vi kjenner den i dag. På slutten av 1770-årene fikk Damsgård hovedgård sin berømte rokokko-fasade, sin hesteskoform og det lett gjenkjennelige tårnet på hovedbygget. Fasaden ble også vendt inn mot innseilingen av Bergen. Et av byggets mer fascinerende trekk kommer også fra denne tiden: nemlig at husets fasade er større enn selve bygningen. Dette medfører at huset fremstår som større enn det egentlig er fra forsiden. For å skape en illusjon om perfekt symmetri er det også malt to vinduer på veggen ut mot "Herrens have".
Gyldenkrantz døde på hovedgården fjerde juledag i 1795, og gården ble auksjonert bort i 1796 til hoffagent Herman Didrich Janson (1757–1822), en av datidens rikeste kjøpmenn. Janson utførte mindre ombygginger, og rundt 1865 ble det gjennomført en omfattende innvendig oppussing, hvor mange rom ble malt om og tapetsert. Fra rundt 1870 ble gården brukt som helårsbolig. Hovedgården forble i Jansonfamiliens eie fram til 1983, da den ble overtatt av Staten og Bergen kommune ved Vestlandske kunstindustrimuseum. Hovedgården behøvde da omfattende restaurering, men var – forholdene tatt i betrakning – godt ivaretatt. Restaureringsarbeidet tok ti år, og Damsgård hovedgård ble høytidelig åpnet som museum den 28. juni 1993. Bygningen har siden fungert som museum, sesongåpent fra mai til september. Den har også blitt brukt som lokaler for møter, samlinger og middager – bl.a. var den ærverdige hovedgården i sammenheng med Festspillene i Bergen sommeren 2005 åsted for en middag med H. M. Kong Harald.
Vestlandske kunstindustrimuseum eier Damsgård hovedgård, men administrasjonen ble i 2005 overtatt av Bymuseet i Bergen. Damsgård hovedgård ble fredet av Riksantikvaren 27. februar 1924.
Den sittende søyle - en kuriosistet.
Hovedportalen flankeres av to søyler som bærer et segmentpediment. Søylene står på postamenter som øverst viker innover mot åpningen.
Dette arkitekturtrekk er ikke kjent fra andre steder. Derimot finner vi det igjen i et antall vestlandske altertavler, som antagelig alle er produsert i Bergen. I noen av dem er det selve søylen som er bøyd. Valentin Wedels tegning til frontfasaden har så påfallende likhetstrekk med toppstykket på altertavlen i Sykkylven (kirken nå nedbrent) at opphavsmannen må være en og samme (fasaden er senere endret til trekantgavl, antagelig i 1797).
. Bakgrunnen for dette spesielle vestlandsfenomen er, ifølge kunsthistorikeren Jan Hendrich Lexow, en bok, "Prospettiva de pittori e architetti" (Roma 1693-1700), av jesuittpateren Andrea Pozzo, hvor der er gjengitt 13 ulike alterkomposisjoner hvor én, er omtalt som "altare capriccioso" og som har slike bøyde søyler. En slik søyleutforming virker påfallende fordi den er i strid med søylens bærende funksjon. Boken fikk stor utbredelse i Europa, men dette arkitekturmotiv er ikke påvist brukt andre steder enn på Vestlandet.
Restaureringen.
Den omfattende restaureringen av hovedgården tok til i 1983, i regi av Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren. Arkitektene Hansteen AS ble hyret for å lede konserveringsprosjektet. Dette arbeidet er et av de største og viktigste prosjektene som Riksantikvaren har gjennomført.
Utgang fra Medaljongrommet til Herrens have. Legg merke til at husets fasade er større en selve bygget, og at man har malt på to vinduer for å skape en illusjon om perfekt symmetri med haven.
Før arbeidet ble satt igang, ble det gjennomført vurderinger og sikring av verdiene, og arbeidet ble utført med tanke på hovedgårdens fremtidige status som museum. Når arbeidet først hadde startet viste det seg å være større skader på bærende konstruksjoner og fundamenter enn hva man først trodde. De første fem årene av arbeidet gikk med til å bytte tak, vegger og til å stabilisere huset. Et hovedmål gjennom hele rehabiliteringsprosessen var å bruke reparasjon fremfor utskiftning, med det resultat at nesten alle delene av bygget er originale. Under dette arbeidet ble det også bygget en egen vaktmesterbolig i den vestre fløyen av huset.
I tillegg til det nødvendige vedlikeholdet, startet også konserveringsarbeidet, ledet av restaureringskonsulent Jon Brænne. Restaureringsprosjektet ble startet umiddelbart etter overdragelsen av hovedgården, og bestod i grundige undersøkelser av alle husets overflater, og avdekking av forskjellige lag med tapeter og gulvbelegg. Man la ned mye arbeid i å rekonstruere hovedgården slik den har fremstått tidligere. I noen rom er vegger malt med datidens teknikk og maling, mens andre rom er dekorert med nøyaktige kopier av datidens tapeter. De omfatttende undersøkelsene og restaureringen ble utført av tekniske konservatorer fra Riksantikvaren: Eivind Bratlie, Lars Hauglid, Terje Norsted, Tone Olstad, Kristin Solberg. Målet har hele tiden vært å vise rommene slik de fremstod da det siste byggmessige hovedelementet kom til. Man opplever dermed de forskjellige rommene slik de fremstod på forskjellige tidspunkt av historien.
Gjester vil i alle rom finne dokumentert tidligere bruk av maling og tapet, for å vise hvordan rommene engang har fremstått. Restaureringen av hovedgården var – som selve sikringsarbeidet – et av de mest omfattende i Norge.
Rommene.
Flere av rommene på Damsgård hovedgård fremstår nå som autentiske fra den tiden de skal representere. De er blitt utsmykket og dekorert delvis med gaver fra Jansonfamilien som hovedgården ble overtatt fra, og med en god del møblement og inventar som Vestlandske kunstindustrimuseum hadde overtatt tidligere.
Ballsalen ligger i 2. etasje i hovedbygningen, den er innredet med lysekrone og dører i rokokkostil, og et tapet dekorert med mørke draperier. Rommet er godt bevart, på veggene henger det forskjellige portretter og speil, og møblementet er fra 1700-tallet. Stolenes gyldne lærtrekk viser hvilken rikdom husets eiere da hadde.
Bakgangen er rommet man kommer til når man bruker inngangen fra gårdsplassen og som navnet tilsier er dette på motsatt side av fasaden. Man kan her se brannspann fra den første Janson (fra rundt år 1800), og spor etter den første trappen som ble bygget på 1700-tallet. Døren ut mot gårdsplassen stod opprinnelig på hovedsiden, og stammer i likhet med trappene fra 1700-tallet. Den ble flyttet fra forsiden til baksiden under Gyldenkrantz' store ombygging rundt 1770.
Blåstuen har fått navnet fra sitt blå-hvite velour-tapet, opprinnelig satt opp under Gyldenkrantz' store ombygging. Rommet inneholder også en lysekrone og en majestetisk ovn med mørke fliser, som er forholdsvis unik i sitt slag i Norge. Ovnen er tyskprodusert fra midten av 1700-tallet. Gulvet er av nyere dato, og veggene er dekorert med flere portretter og stikk. Her henger et portrett av Gyldenkrantz, malt av J.C.C. Michaelsen i 1783, i tillegg til et lyst skap som rommer en mengde med sølvgjenstander. Blåstuen ligger til høyre rett etter entréen gjennom hovedinngangen, og derfra har man utsikt til Jansonmarken, Laksevåg kirke og Kirkebukten.
Det røde kabinettet er neste rom etter Blåstuen, og har samme utsikt. Rommet har fått sitt navn på grunn av det røde tapetet, som er satt opp rundt 1865, og møblene er fra midten av 1800-tallet.
Fruens soveværelse ligger bak Det røde kabinettet. Det har vinduer mot "Fruens have", og er utstyrt med en stor himmelseng fra slutten av 1700-tallet.
Forgangen er rommet hvor gjestene skulle gjøre sin entré, etter å ha blitt skysset opp til hovedgården på hest fra Kirkebukten. Gulvet er dekorert med ekte bergenske marmorheller, og veggene er dekorert med supraporter av Munkholmen i Trondheim, Frederiksberg i København og hvalfangst i Nordishavet. Til høyre finner man Blåstuen, til venstre Gulstuen og rett frem en dør som leder til Bakgangen.
Gulstuen ligger som Blåstuen på andre siden av forgangen, og har også vinduer igjennom husets fasade. Gulstuen er rikt innredet, men fra en nyere periode; første halvpart av 1800-tallet. Gulfargen på veggene stammer opprinnelig fra perioden da Herman Didrich Janson overtok huset.
Herrens soveværelse ligger på motsatt side av Fruens soveværelse, bak Medaljongrommet og ved siden av kjøkkenet. Rommet har utsikt mot "Herrens have" (østhaven) og er innredet slik det var på begynnelsen av 1900-tallet. Under taket er veggene dekorert med border av løpende hunder.
Kjøkkenet er et fargerikt rom, slik rommene ofte var i senbarokken. Rommet er rekonstruert slik det fremstod på 1700-tallet, med lilla vegger, lyseblå vinduskarmer, lysegrønne dører og lister og innslag i oker og brunrødt. Det domineres av en enorm peis, hvor matlagingen foregikk, og har store, lyse vinduer ut mot bakgården. Inngangen til Kjøkkenet går via bakgangen.
Det lille kjøkkenet ligger på den andre siden av Bakgangen, og er trolig det kjøkkenet som var mest i bruk når det ikke var festivitas på hovedgården. Rommet er innredet nøyaktig silk det ble forlatt av Jansonfamilien etter overtagelsen i 1983.
Medaljongrommet ligger etter Gulstuen, og på fasadens østre side. Rommet er dekorert med lys rød farge og på veggene er det fem malte medaljonger, med malte rammer og hyller. Maleriene har av landsskapsmotiver, og en av Jansons båter som motiv. Møblementet og lysekronen er av nyere dato, mellom midten og slutten av 1800-tallet. I 1887 fikk Medaljongrommet en havedør ut mot østhaven.
Porselenskammerset er egentlig ikke en del av hovedbygget, det tilhører østfløyen. Rommet ligger bak Herrens soverom, og ble innredet av Herman Didrich Janson etter overtagelsen i 1796. Etter en omfattende restaurering er rommet tilbakeført til den originale stilen, med grå og grønne vegger. Dessverre er det engang så rikholde innholdet fra rommet spredt gjennom salg og arv, men fremdeles kan besøkende se et frokostservise fra Den kongelige porselensfabrikk i København. Det ble innkjøpt i 1798, og har flere glass fra 1700-tallet samt en punchbolle som opprinnelig tilhørte Danckert Danckertsen Krohn.
Haven.
Damsgård hovedgårds to haver - østhaven, "herrens have", og vesthaven, "fruens have", er begge omgitt av en høy mur. Murens viktigste funksjon er ikke å holde uønskede gjester borte, men å gi le og bevare varmen til to fantastiske haver. Utenfor hovedgården, umiddelbart utenfor bakgården, ligger også utearealet "Den engelske haven". Haveanlegget ble i 1999 kåret til Årets grønne park.
Restaureringen av havene innenfor muren ble ledet av Bergen kommunes Fritidsavdeling, etter en plan av havearkitekt professor Sven-Ingvar Andersson. Havene ble åpnet før resten av hovedgården – den høytidelige åpningen foregikk 25. august 1988. Hensikten med restaureringen var å gjenskape havene slik de fremstod på 1700-tallet, og de er gjenskapt i innhold såvel som i design. Fra Universitetet i Bergen deltok botanikere for å velge ut planter som mest sannsynlig ble dyrket på datidens hovedgård, og resultatet er et imponerende utvalg av prydvekster og nytteplanter. Man finner utsøkte roser og nytteplanter som løk og kål, og en stor urtesamling med timian, mynte og salvie. Havene er også prydet av flere små statuer, som er nøyaktige kopier av datidens havepynt. I østhaven står en statue av Neptun og i vesthaven en statue av Merkur, for å symbolisere Bergens viktigste næringsveier: sjøfarten og handelen.
Østhaven.
Østhaven er også kjent som "herrens have", og er strengt symmetrisk, med seks kvadrater og en allé av barlind. Haven har gangstier i hvit singel.
Vesthaven.
Vesthaven er også kjent som "fruens have", og følger langt mindre strenge arkitektoniske linjer enn østhaven. Her er det en andedam og en karpedam. Andedammen ligger i akse med vinduet i Fruens soveværelse – en tverrakse som fortsetter tvers igjennom huset og ut til østhaven, hvor en liten statue av Neptun spruter vann i et lite basseng.
Den engelske haven.
Den engelske haven ble sannsynligvis anlagt på midten av 1700-tallet, den ligger utenfor de beskyttende murene som rammer inn hovedgården og de to andre havene og har en stor halvsirkel med lindetrær. Rundt 1830 ble haven lagt om for å få en mer engelsk landskapsfølelse, med bro over en liten bekk, slyngplanter og sti. Den engelske haven er gjenskapt slik man tror haven fremstod som ny rundt 1830, og er i motsetning til resten av hovedgården tilgjengelig året rundt.


Jordstjerner.
Jordstjernene er sopper som tilhører familien Geastraceae. De vokser opp som et stort skall som etter hvert åpner seg i flere deler med en knoll i midten. Inne i denne danner sporene seg, og knollen sprekker av ytre påvirkninger og sender ut en røksky. Fordi sporene utvikles inne i en hule, kalles de buksopper. Jordstjernene har ingen matverdi. Det finnes om lag 10 arter i Norge. De er i størrelse fra 1 til 10 cm og er ganske sjeldne.
I Norge finnes jordstjerner i Oslofeltet, som strekker seg fra Langesund til Mjøsregionen, men også andre steder hvor det er kalkrik barskog, men de er sjeldne og rødlistet. Nordligste funnsted er i Masi i Kautokeino kommune.


George Mallory.
"George Mallory som soldat under første verdenskrig."
18. juni 1886
8. juni 1924
Mount Everest
George Herbert Leigh Mallory (født 18. juni 1886 i Cheshire, England, død 8. eller 9. juni 1924 på Mount Everest i Tibet) var en britisk fjellklatrer. Han ble regnet som den beste britiske klatrer i sin epoke.
I desember 1915 ble Mallory med i the Royal Garrison Artillery som løytnant og begynte sin deltagelse i første verdenskrig ved bombardementet ved Somme. Mallory hadde tidlig utmerket seg som en av de fremste klatrerne i det britiske fjellklatremiljøet på begynnelsen av forrige århundre. Etter at krigen var over returnerte han til Charterhouse, og forlot militæret i 1921 for å bli med i den første av flere ekspedisjonen til Everest i regi av Royal Geographical Society. Hensikten var å kartlegge området rundt fjellet og forberede en bestigning. Toppen av Mount Everest var et viktig mål for britene, siden begge polene var nådd av ikke-briter, og Everest sto igjen som «den tredje pol».
Ruten de britiske ekspedisjonene fulgte går opp langs nordryggen av fjellet, fra Rongbuk-dalen i Tibet. Den antatt letteste veien opp via sørskaret i Nepal var stengt for utlendinger på denne tiden. Det var fra Nepal-siden Edmund Hillary og Tenzing Norgay til slutt beseiret fjellet i 1953.
Etter to ekspedisjoner hvor klatrelagene ikke maktet å komme opp (1921 og 1922), var det både personlig prestisje og den nasjonale ære som sto på spill da Mallory igjen returnerte til Everest i 1924. Bestemt på denne gangen å bestige verdens høyeste fjell la Mallory og den yngre og mindre erfarne Andrew Irvine ut fra leir 6 på nesten 8000 meter, tidlig på morgenen den 8. juni. Et annet ekspedisjonsmedlem, Noel Odell, mente i ettertid å ha observert Mallory og Irvine gjennom det skiftende skydekket, høyt på nordryggen og på god vei mot toppen. De to klatrerne kom aldri tilbake, og spørsmålet om de to kom helt opp, men døde på returen, er et av de store mysteriene i fjellklatringens historie.
I 1999 fant en amerikansk ekspedisjon Mallorys dypfryste kropp på 8200 meter. Flere tekniske funn på stedet kan tyde på at Mallory og Irvine var på vei ned i mørket, noe som kan bety på at de hadde vært på toppen og dermed returnerte sent på dagen. Klatrere som kjenner denne delen av fjellet hevder derimot at de to neppe var i stand til å komme over «the second step» – den nest siste vanskelige passasjen før toppen – med datidens utstyr og klatreferdigheter. «The second step» er en nær 50 meter høy, delvis loddrett klippevegg på 8600 meter, hvor en kinesisk ekspedisjon senere satte opp en aluminiumsstige for å komme opp. Selv svært dyktige Himalaya-klatrere i vår tid finner denne passasjen vanskelig å friklatre.
left
I 2004 var en ny ekspedisjon på leting etter Irvine, i håp om å finne kameraet de to bragte med. Eksperter fra Kodak hevder at om kameraet blir funnet, er det gode sjanser for at filmen kan fremkalles selv etter så mange år, siden den har vært i konstant dypfrosset tilstand. Slik kunne man få et endelig svar på gåten fra 1924. Irvines kropp ble imidlertid ikke funnet den gangen, og gåten forblir uløst.
George Mallory ble berømt for sitt svar på spørsmålet om hvorfor han ville klatre Everest: «Because it's there». Det korte og prosaiske svaret fanger for mange klatringens og oppdagelsesreisens egentlige vesen.


Epidemiologi.
Epidemiologi er læren om befolkningshelse, sykdommers forløp, årsak og konsekvens, utbredelse og demografi. Man finner flere definisjoner, fra en snever "læren om smittsomme sykdommer hos mennesket" til en bred: "læren om alt som kommer over populasjoner i biosfæren", altså fra for eksempel en bakteriekultur i et reagensrør til et menneskes innvirkning på alt annet liv på kloden. Epidemiologien er således et mye videre begrep enn epidemi.
De smittsomme sykdommer var og er fortsatt svært viktige for verdens befolkning og dens helse. Alt i Gamle testamentet finner vi beskrivelse av smittsomme sykdommer og bekjempelse av disse. I skrifter tilegnet Hippokrates var man klar over at visse sykdommer kunne forekomme i epidemier, og at dette kunne skyldes lokale forhold.
I moderne tid var den ungarske lege Ignaz Semmelweis og den engelske lege John Snow sentrale i etableringen av den moderne epidemiologi. Den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen var også tidlig ute. Patologiske og epidemiologiske studier overbeviste ham om at de herskende teorier om at spedalskhet var forårsaket av arv, eller miasmer, eller kombinasjoner av disse, ikke var riktige, men at sykdommen var en smittsom sykdom som kunne bekjempes med hygieniske tiltak.
Lepraarkivene i Bergen er nå kommet på
UNESCOs Memory of the World Programme
I dag er infeksjonssykdommer blitt en egen selvstendig del av den medisinske vitenskap, nokså frigjort fra den kvantitativt mindre grenen epidemiologi.
Folkehelseinstituttet har en egen divisjon for epidemiologi med ansvar for overvåkning av befolkningens helsetilstand, samt rådgivning og formidling. I Norge utgis tidsskriftet Norsk Epidemiologi (to ganger årlig, siden 1991) av Norsk forening for epidemiologi. Samme forening arrangerer også en årlig fagkonferanse om epidemiologi. Ved Universitetet i Bergen
finner vi Seksjon for epidemiologi og medisinsk statistikk.


Christian H. Grosch.
En kirketype tegnet av Grosch
Christian Heinrich Grosch (født 21. januar 1801 i København, død 4. mai 1865 i Christiania) var en norsk arkitekt. Han ble Norges fremste og mest produktive arkitekt i første del av 1800-årene, og han tegnet flesteparten av de offentlige bygningene i den nye hovedstaden Christiania. Han var stadskonduktør, tilsvarende byplansjef, i Christiania.
Liv og arbeid.
Faren var kobberstikker Heinrich August Grosch, lærer ved Den kgl. Tegneskole i Christiania. Christian H. Grosch fikk sin grunnleggende utdannelse ved Tegneskolen, hvor han også selv underviste, for så i 1824 å fullføre studiene ved Akademiet i København. Tilbake i Norge ble han assistent for arkitekt Linstow under prosjekteringen av Det Kongelige Slott. I 1827 ble han stadskonduktør – byplansjef og bygningssjef – i Christiania. Samtidig kunne han drive en utstrakt privat praksis.
Blant hans viktigste arbeider som arkitekt er Børsen fra 1828, Norges Banks Christiania-avdeling 1830, Observatoriet 1834, Christiania Theater 1837, Universitetsbygningen 1838–1854, Basarene og Brannvakten ved Vår Frelsers kirke 1840–1859, og Krohgstøtten Sykehus 1859 (gjenværende bygning nå del av Oslo legevakt). I tillegg til disse og andre offentlige bygninger i hovedstaden tegnet han en lang rekke bygårder, landsteder og industribygg. Utenfor Oslo har han bl.a. tegnet Latinskolen og Rådhuset i Halden og Tollboden i Stavanger. Som kirkearkitekt satte han spor etter seg over hele landet – omkring 80 kirker fra Halden til Kirkenes.
Groschs tidlige arbeider viser sterk innflytelse fra dansk klassisisme og læreren C.F. Hansen. Etter at han begynte arbeidet med Universitetsbygningene, ble han sterkt påvirket av den prøyssiske arkitekt Schinkel, som korrigerte fasadetegningene til dette hovedverket av Grosch. Etter 1840 begynte Grosch å arbeide i nyromansk og nygotisk stil, med fasader vesentlig i upusset tegl. Grosch tegnet også en rekke boliger og kirkebygg i tre, i sveitserstil med innslag av nygotikk og elementer fra norske stavkirker.
Kjente byggverk.
Norges Banks Christiania-avdeling huser idag arkitekturmuseet


Peder Oluf Pedersen.
Peder Oluf Pedersen (født 19. juni 1874 i Sig ved Varde i Danmark, død 30. august 1941 i København) var dansk ingeniør og fysiker. Pedersen var bondesønn. I 1889 sendte han forslag om en evihgetsmaskin og en regnemaskin til den danske kongen, som ble interessert og ønsket at Pedersen fikk mer utdanning. Pedersen flyttet til København og ble uteksaminert fra Den Polytekniske Læreanstalt i 1897.
I 1899 startet Pedersen et samarbeid med Valdemar Poulsen som var oppfinneren av telegrafonen (trådbåndopptageren). De fortsatte sitt samarbeid på fagfeltet radioteknikk.


Nicolas de Pellevé.
Nicolas de Pellevé (født 18. oktober 1515 i borgen Jouy-sous-Thelle i Frankrike, død 28. mars 1594 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Amiens i Frankrike (1552), og senere erkebiskop av Sens (16/12/1562) og senere også Reims (1588).
Han ble kreert til kardinal 17. mai 1570 av pave Pius V.
Han tok sin død av å oppleve at den mann han så lenge hadde forsøke å holdt unna den franske krone, kong Henrik IV av Frankrike, tilslutt ankom Paris i triumf den 22. mars 1594. Seks dager etter døde den allerede syke kardinalen, i 79 års alder.
Pellevé, Nicolas de
Pellevé, Nicolas de
Pellevé, Nicolas de
Pellevé, Nicolas de


Parmaskinke.
Parmaskinke ("prosciutto di Parma") er en spekeskinke av svin fra Parmadistriktet i det nordlige Italia. Den kan markedsføres under en rekke navn, så lenge kravspesifikasjonene opprettholdes.
Parmaskinke lages i dag av krysninger mellom italiensk landrase og Duroc. Grisene fôres stort sett med mais og soya. De to siste månedene fôres den utelukkende med mais, for å oppnå ønsket spekklag. Grisen må før slakting være frisk og sunn, ha fastet i 15 timer, og ha en slaktevekt på cirka 165 kg. Før 1960 var sort friulisk gris det mest vanlige råstoffet, men denne griserasen er nå nærmest borte.
Å produsere en parmaskinken kan ta alt fra tolv til atten måneder, avhengig av skinkens størrelse. Først vaskes skinken, så saltes den og lagres i to måneder. Etter saltingen vaskes skinken flere ganger for å fjerne saltet. Skinken henges så til tørk på et solrikt, luftig sted. Luften er viktig for den endelige kvaliteten på skinken. Tørketiden på hver skinke varierer etter klimaet og størrelsen på skinken. Når skinken er fullstendig tørr, henges den igjen på et luftig sted i romtemperatur i opp til atten måneder.
Vanligvis serveres parmaskinken "crudo", det vil si rå, men tørket, skåret i papirtynne skiver og rullet rundt "grissini" (brødpinner) eller melon.
Beskyttet geografisk betegnelse.
I følge jordbrukspolitikken i EU har noen veletablerte produkter, inkludert enkelte lokale parmaskinketyper, et navn som regnes som "Beskyttet geografisk betegnelse" (på engelsk: "Protected designation of origin") og andre, men mindre strenge, beskyttelsestyper basert på geografisk opprinnelse av tradisjonsrike spesialiteter.


Vang Almenning.
Kuer nær Bringebu i Vang almenning.
Vang Almenning er en bygdealmenning i Hamar kommune. Den eies av 374 gårdbrukere, og består av 221,9 km², eller cirka 64 %, av kommunens størrelse. 68 km² er fredet. Almenninga starter ved Gåsbu skisenter, omtrent 15 kilometer fra Hamar sentrum. Høyeste punkt er Raudfjellet, 910 meter over havet.
Det er flere hytteområder i almenninga – blant annet ved Brumund og Bringebu.
Om vinteren er det 25 mil med preparerte skiløyper der, mens det om sommeren er merkede turer over hele området.
Se også.
Liste over Norges største grunneiere


Nicholas Lens.
Nicholas Lens (født 14. november 1957) er en belgisk forfatter og komponist.
Han har blant annet komponert The Accacha Chronicles som er en samling av tre verker som ble utgitt i perioden 1994 – 2005.


Slagverkinstrument.
Et slagverkinstrument er en betegnelse for et musikkinstrument, det vil si et instrument hvor lyden blir produsert ved at noe (trommestikker, visper, køller, hender eller annet) slåes mot en del av instrumentet. Det skilles mellom rytmiske og melodiske slagverkinstrumenter, et skille som i hovedsak betegner det normale bruksområdet til de ulike instrumentene.
Blant rytmiske slagverkinstrumenter finnes blant andre ulike trommer og cymbaler. Eksempler på melodiske slagverkinstrumenter er, xylofon, vibrafon, marimba, klokkespill, rørklokker, og pauker.
Slagverk kalles også perkusjon, som er en fornorsking av det engelske ordet percussion. Spesielt afrikansk, latin-amerikansk, calypso og reggaemusikk bruker mye perkusjon. En av de mest fremstående perkusjonsmusikerne er Uziah «Sticky» Thompson fra Jamaica.
Den danske gruppen Safri Duo ble verdenskjent da de blandet perkusjon og Elektronika. Folk som spiller perkusjon kalles perkusjonister.


William McKinley.
a>, som seiret med 271 valgmannstemmer, mot 176 for Bryan.
a>, som seiret med 292 valgmannstemmer, mot 155 for Bryan.
William McKinley (født 29. januar 1843, død 14. september 1901) var USAs 25. president. Han vant presidentvalget i både 1896 og 1900. McKinley var gift med Ida Saxton McKinley.
McKinley ble skutt og livstruende skadet av Leon Czolgosz den 6. september 1901. Han døde av skadene 14. september 1901.
Utenrikspolitikk.
McKinley var initiativtakeren til Den spansk-amerikanske krig og den første amerikanske president som gjennom krigshandlinger gjorde USA om til en regulær kolonimakt.
Den 15. februar 1898 skjedde en eksplosjon ombord i USAs krigsskip «Maine», mens det lå ved kai i Havanna. 266 matroser og offiserer ble drept. McKinley ga den spanske kolonimakten på Cuba skylden for eksplosjonen, og fikk støtte i Kongressen til å gripe inn i uavhengighetskrigen som raste på Cuba mellom den spanske kolonimakten og cubanske opprørere. Hvorvidt eksplosjonen skyldtes en feil i et av skipets ammunisjonslagre eller om cubanske opprørere eller Spania stod bak, var heller uvisst. Uansett ble McKinleys krigserklæring mot Spania vedtatt i Kongressen 25. april, og dermed var den spansk-amerikanske krig et faktum.
Etter en seiersgang for USAs overlegne land- og sjøstyrker, ble fredsavtalen med Spania inngått 10. desember 1898. Spania måtte trekke seg ut av Cuba og avstå Puerto Rico og Guam til USA. I tillegg måtte Spania gi fra seg Filippinene for 20 mill. dollar.
USA var dermed med ett slag blitt en kolonimakt ved overtakelsen av tidligere spanske kolonier, og McKinley den første amerikanske president som gjennom krigshandlinger skaffet USA et større og oversjøisk innflytelsesområde. Det var også under McKinley at Hawaii formelt ble annektert av USA den 12. august 1898. De første angrepene ble imidlertid gjort under president Grover Cleveland.
Innenrikspolitikk.
I 1899 satte McKinley inn hæren mot streikende arbeidere ved flere gruver i Idaho i gruveregionen "Coeur d'Alene". Regionen forble under militær kontroll i perioden 1899–1901. I 1901 satte han også hæren inn for å slå ned en oppstand blant Creek-indianerne.


Caltha.
"Caltha" er en slekt av flerårige urter i soleiefamilien. De ti artene vokser på fuktige steder i kalde og tempererte strøk over hele verden. Eneste norske og europeiske art er bekkeblom.


Landeveisrøver.
Landeveisrøver er en betegnelse på de lovbrytere som overfaller og stjeler fra reisende på landvegen. Opp gjennom århundrene var all reisevirksomhet forbundet med en viss risiko da man var etterlatt til seg selv. Mange reisende slo seg derfor sammen når man reiste på spesielt farefulle strekninger.
En berømt og beryktet landeveisrøver som stammet fra Norge, var admiralen Christoffer Trondsens sønn Enno, også kalt «Enno Brandrøk». Han var røver i Nord-Tyskland siste halvdel av 1500-tallet, ble pågrepet og henrettet.
Moderne landeveisrøvere.
Også i morderne tid opptrer landveisrøvere. Spesielt er lastebiler utsatt hvor lasten forsøkes å stjeles for videresalg. Dette er et veldig stort problem, spesielt i USA og Italia. I USA finnes det en egen politistyrke som jobber bare med slike tyveri.
Lastebilfirma har utviklet mange metoder for å hjelpe mot landeveisrøvere. De har blant annet laget et satellitt- og GPRS-basert system som gjør at de kan holde styr på og vite hvor alle deres trailere er til enhver tid. Likevel, selv med slike motoder, kan drevne landeveispirater sabotere dette systemet i en lastebil de stjeler.
Hvordan slike tyveri utføres varierer stort sett bare med nyanser i voldelighet. Tyvene slår til når lastebilen står parkert, og sjåføren sover bak. Enkelte bruker håndvåpen og bare truer lastebilsjåføren ut, mens andre blir forgiftet eller banket opp med slagvåpen.
Det er også et problem at enkelte lastebilsjåfører lar seg bestikke av landeveisrøvere og i ettertid rapporterer lastebilen for stjålet, men disse hendelsene lar seg sjelden se statistisk.


Trond Fredrik Ludvigsen.
a>-spiller i bortekampen mot Follo, 8. august 2010.
Trond Fredrik Ludvigsen (født 22. juni 1982 i Alta) er en norsk fotballspiller som spiller i Alta.
Han kom til Glimt i 1998 etter å ha vært innom klubbene Frea, Bossekop og Alta (A-laget) sine ungdomsavdelinger.
Ludvigsen debuterte for Bodø/Glimt i 1999 da han var bare 16 år og 314 dager, og han er blant de yngste som har spilt i eliteserien. Han har spilt 35 U-21 kamper for Norge, og scoret 16 landslagsmål for Norges U-21 landslag.
Han ble solgt til Hertha Berlin i 2001, men ble året etter leid ut til Rosenborg Ballklub. Deretter ble det en ny periode for Bodø/Glimt, før han gikk til Brann i 2005. Ludvigsen var en periode i 2007 utleid til Strømsgodset uten særlig hell, og returnerte til Brann foran 2008-sesongen.
Ludvigsen skrev under en treårskontrakt for Bodø/Glimt 17. desember 2008. Dette er tredje gangen han er i klubben han debuterte for i Tippeligaen som 16-åring. 2. august 2011 returnerte han til Alta, 13 år etter at han forlot klubben.


USAs historie (1988–).
Presidentvalget i 1988.
Den republikanske presidenten Ronald Reagans vise-president George H.W. Bush overtok presidentskapet, etter å ha beseiret demokratenes guvernør i Massachusetts, Michael Dukakis, i 1988.
Slutten av den kalde krigen.
Under den kalde krigen tjente delingen av verden i to rivaliserende blokker til å legitimere en bred og diffus allianse ikke bare med de vest-europeiske nasjonene i NATO, men mange u-land. Sent på 1980-tallet begynte regimene i den øst-europeiske Warszawapakten å kollapse i rask rekkefølge. «Berlin-murens fall» ble sett på som et symbol for fallene til de øst-europeiske kommunistregjeringene i 1989. Amerikansk-sovjetiske relasjoner hadde blitt mye bedre i den siste halvdelen av 1980-tallet, med signeringen av en avtale om nedrustning av mellomdistanseraketter (INF) i 1987 og tilbaketrekningen av sovjetiske styrker fra Afghanistan i tillegg til cubanske styrker fra Angola.
Denne utviklingen undergrov begrunnelsene for å gi støtte uten vilkår til undertrykkende regjeringer som de i Chile og Sør-Korea som gikk gjennom en demokratiseringsprosess med amerikansk støtte i den samme perioden som Warszawapakt-landene. Noen amerikanske kommentatorer trodde at denne oppvarmingen av relasjonene mellom de to supermaktene i den kalde krigen kunne føre til en «delt fred» hvor amerikanske militærutgifter ville bli drastisk redusert. Denne argumentasjonen forsvant i den politiske debatten med utsikten til gulfkrigen. Istedet argumenterte president George H.W. Bush for ankomsten til «en ny verdensorden...friere fra trusselen fra terror, sterkere i forfølgelsen av rettferdighet og sikrere i søkingen etter fred. En epoke hvor verdens nasjoner, øst og vest, nord og sør, kan vokse og leve i harmoni.»
Nasjonalistisk agitasjon i de baltiske stater for uavhengighet førte til at først Litauen og så de to andre statene, Estland og Latvia, erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. 26. desember 1991 ble Sovjet offisielt oppløst og delt opp i femten deler. Den kalde krigen var over, og vakuumet som var etterlatt av kollapsen til regjeringer som i Jugoslavia og Somalia avslørte eller gjenåpnet andre forferdeligheter skjult av tiår med autoritative styrer. Mens der var en viss tilbaketrukket holdning i den amerikanske offentligheten, og til og med i regjeringen, til å involvere seg i lokale konflikter hvor der var lite eller ingen direkte amerikanske interesser på spill, tjente disse krisene som grunnlag for fornyingen av vestlige allianser mens kommunismen ble mindre relevant. Til denne effekten erklærte president Bill Clinton i sin innsettelsestale: «I dag, da en gammel orden forsvinner, er den nye verden mer fri men mindre stabil. Kommunismens kollaps has ført frem gamle uretter og nye farer. Amerika må klart fortsette å lede den verdenen vi gjorde så mye for å skape.»
Siden slutten av den kalde krigen hadde USA forsøkt å revitalisere institusjonelle strukturer fra den kalde krigen, særlig NATO, i tillegg til multilaterale institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken som den fremfører sine økonomiske reformer gjennom over hele kloden. NATO skulle etter hvert ekspandere innledningsvis til Ungarn, Polen og Tsjekkia og har senere beveget seg lenger østover. I tillegg la amerikansk politikk særlig vekt på neoliberal «Washington-enighet», manifestert i NAFTA som trådte i kraft i 1994.
Amerika gjorde ofte unilaterale fremstøt til økonomiske sanksjoner mot land som ble sagt å sponse terrorisme, engasjerte seg i fremstilling av masseødeleggelsesvåpen eller gjennomførte alvorlige brudd på menneskerettighetene. Noen gang var der enighet for disse forsøkene, som den amerikanske og europeiske embargoen påført salg av våpen til Kina etter sin voldelige undertrykkelse av protestene på den Himmelske Freds Plass i 1989 og FNs sikkerhetsråds pålegg om sanksjoner mot Irak etter deres invasjon av Kuwait. Støtte for andre sanksjoner derimot, som de USA krevde på Iran og Cuba, var begrensede og som fikk kongressen til å innføre tiltak som var ment å straffe utenlandske selskaper som ikke overholdt kravene i USAs egne lover.
Samuel P. Huntington skrev i en svært kritisk avhandling i 1999 at for å forsterke sin status i verden etter den kalde krigen, «har USA, blant andre ting, forsøkt eller blitt oppfattet i å forsøke mer eller mindre ensidig å gjøre følgende: presse andre land til å overta amerikanske verdier og praksis angående menneskerettigheter og demokrati, hindre andre land fra å skaffe seg militær kapasitet som kunne motstå amerikansk konvensjonelt herredømme, forsterke amerikansk lov utenfor eget territorium i andre samfunn, bedømme land ifølge deres etterfølgelse av amerikanske standarder på menneskerettigheter, narkotika, terrorisme, fremskaffelse av atomvåpen, fremstilling av raketter og nå religionsfrihet, innføre sanksjoner mot land som ikke følger amerikansk standard i disse sakene, promotere amerikanske korporasjonsinteresser under slagordene fri handel og åpne markeder, forme Verdensbankens og det internasjonale pengefondets politikk til å tjene de samme korporasjonsinteressene, intervenere i lokale konflikter som vil bedre amerikanske økonomiske interesser, promotere amerikanske våpensalg i utlandet og samtidig forsøk eå hindre lignende salg av andre land, presse ut en generalsekretær i FN og diktere oppnevnelsen av hans etterfølger, utvide NATO til å inkludere Polen, Ungarn og Tsjekkia og ingen andre, foreta militære aksjoner mot Irak og senere pålegge harde økonomiske sanksjoner mot regimet og kategorisere visse land som "røverstater" og ekskludere dem fra globale institusjoner fordi de nekter å følge amerikanske ønsker.»
Gulfkrigen.
Den industrialiserte verdens fullstendige avhengighet av olje, der store mengder og en betydelig prosentandel befinner seg under bakken i landene i Midtøsten, ble smertelig klart for amerikanerne først i etterspillet av oljesjokket i 1973 og senere i den andre energikrisen i 1979. Selv om realprisen falt tilbake til nivået før 1973 på 1980-tallet, som førte til overraskende gode tider for oljekonsumerende nasjoner (særlig Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan), gav de enorme reservene hos de ledende produsentene i Midtøsten garanti for regionens strategiske viktighet. På begynnelsen av 1990-tallet beviste oljepolitikken at den fremdeles var like farlig som den var i 70-årene.
Konflikt i Midtøsten utløste enda en internasjonal krise 2. august 1990 da Irak invaderte og forsøkte å annektere nabolandet Kuwait som sin nittende provins. I forkant av invasjonen klaget Irak til det amerikanske utenriksdepartementet over kuwaitisk boring inn på irakisk område. Dette hadde pågått i årevis, men nå trengte Irak oljeinntekter til å betale sin gjeld og hindre en økonomisk krise. Saddam Hussein beordret tropper til den irakisk-kuwaitiske grensen og utløste alarm over mulighetene for en invasjon. April Glaspie, den amerikanske ambassadøren i Irak, møtte Hussein i et krisemøte hvor den irakiske presidenten fastholdt sin vilje til å fortsette forhandlinger. Irak og Kuwait møttes da for en endelig forhandlingsomgang som slo feil. Saddam sendte da sine tropper inn i Kuwait.
Amerikanske embetsmenn fryktet at president Hussein da var på randen av væpnet konflikt med oljerike Saudi-Arabia, en nær alliert med Washington siden 1940-tallet. Den vestlige verden fordømte invasjonen som en aggressiv handling, USAs president Bush sammenlignet Hussein med Hitler og erklærte at dersom USA og det internasjonale samfunnet ikke handlet, ville en oppfordre til aggresjon andre steder i verden.
USA og Storbritannia, to av de fem permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd, overbeviste sikkerhetsrådet til å gi Irak en frist for å forlate Kuwait. Den vestlige verden var bestemt på å ikke la de kuwaitiske oljeforsyningene komme under Husseins kontroll i frykt for at det ville få store innvirkninger på den globale økonomien. Irak hadde på den tiden samlet seg stor utenlandsgjeld og strevet med å betale gjelden som samle seg opp under Iran-Irak-krigen. Kanskje i respons, presset Hussein oljeeksporterende land til å heve oljeprisene og kutte produksjonen. De vestlige landene husket derimot den veldig destabiliserende effekten av den arabiske oljeembargoen i 70-årene.
Hussein ignorerte tidsfristen og sikkerhetsrådet erklærte krig mot Irak. Krigen startet i januar 1991 der amerikanske tropper utgjorde hoveddelen av koalisjonen som deltok i operasjon Desert Storm. Da irakiske tropper trakk seg ut fra Kuwait sent i februar, hadde Irak mistet omtrent 20 000 soldater, mens noen kilder snakket om så mange som 100 000 drepte og sårede på irakisk side.
Presidentvalget i 1992.
Bush opplevde veldig høy tillit i meningsmålinger for sin jobb som president etter suksessen i gulfkrigen. Men økonomiske problemer ødela for Bush, og da H. Ross Perot gikk inn i kampen om å vinne presidentvalget i 1992, tapte Bush i en tresidig kamp mellom ham, den uavhengige kandidaten Perot og demokratenes kandidat Bill Clinton.
Clinton-administrasjonen og den republikanske kongressen.
a>.Clinton overtok presidentskapet som en av de yngste presidentene i USAs historie og den første av baby-boom-generasjonen som ankom Det hvite hus. Han lovet å fokusere på og løse noen av USAs mange innenrikssaker og ankom embetet med høye forventninger i enkelte leirer, til tross for lav valgdeltakelse i valget i 1992. Han ble derimot umiddelbart presset av kontroverer rundt de personlige bakgrunnene til noen av hans utnevnte og av politiske sammenstøt som dukket opp etter at han annonserte at han ville tillate homoseksuelle å tjene åpent i det amerikanske militæret.
Disse hendelsene i 1993 så ut til å sette mønsteret for en mann som ville bli en av USAs mer delte presidenter, sett på med stor glede av noen og dårlig likt av andre. Hans forslag i 1994 om et nasjonalt helsesystem, drevet frem av hans kone Hillary Rodham Clinton, utløste en politisk storm på høyresiden, hvor det ble intenst motarbeidet på det generelle prinsippet om at styresmakten var inkompetent og burde skrumpes, ikke ekspanderes. Det foreslåtte systemet overlevde ikke debatten.
År etter år vokste polariseringen i Washington mellom presidenten og hans motstandere på høyresiden, republikanerne som overtok flertallet i representantenes hus i januar 1995 og valgte Newt Gingrich som deres ordstyrer. Der var en rask vekst i markedet av nye mediakanaler som gav stemme til høyresiden. Rush Limbaughs radioprogram var en spektakulær suksess og en betydelig innflytelse i republikanernes valgseier. "The Weekly Standard" ble dannet i 1995 og etter valget av George W. Bush reklamerte det for seg selv at det var den mest leste publikasjonen i Det hvite hus. Disse nye mediakanalene forsterket de alltid høyrøstede kranglene som fikk noen til å snakke om en ny «kulturkrig» i amerikansk politikk. De mer ekstreme høyrevings-stemmene som utviklet seg til kompromissløs fiendtlighet mot regjeringen, særlig etter det mislykket angrepet på davidianerne i Waco, Texas, men ble diskreditert etter bombeangrepet i Oklahoma City i april 1995 av Timothy McVeigh.
Sammen med sterk støtte fra tradisjonelle demokrater og liberale, klarte Clinton å samle støtte fra moderate som foretrakk hans sentriske «nydemokratiske» politikk som styrte vekk fra utvidelse av styresmaktens tjenester fra New Deal og Great Society og som lot ham «triangulere» ved å ta vekk mange av republikanernes viktigste saker. Eksempler på slike kompromiss var et lovforslag om en velferdsreform som ble lov i 1996 som krevde at veflerdsmottakere måtte arbeide for å få del i fordelene og påla grenser for hvor lenge individer kunne motta betaling. Clinton drev også tung føderal «anti-kriminalitet» og styrte flere føderale dollar mot «krigen mot narkotika» og foreslo ansettelsen av 100 000 nye politifolk.
Clinton ble gjenvalgt i 1996 etter å ha beseiret senator Bob Dole og et svekket og marginalt kandidatur av H. Ross Perot.
Mange velgere i 1992 og 1996 hadde vært villig til å overse langvarige rykter om utenomekteskapelige affærer av Clinton og dømte dem irrelevante. Disse sakene toppet seg derimot i februar 1998 da rapporter dukket opp om pågående seksuelle forhold mellom Clinton og en ansatt i Det hvite hus, Monica Lewinsky. Clinton benektet innledningsvis kraftig forholdet: «Jeg hadde ikkeseksuelle forhold med den kvinne, frøken Lewinsky.» Hans kone Hillary beskrev beskyldningene som forfalsket sverting satt opp av en «stor, høyrevingskonspirasjon». Clinton ble senere tvunget til å trekke tilbake sine uttalelser i august etter at Lewinsky-saken kom under etterforskning av den uavhengige rådgiveren Kenneth Starr som hadde sett på forskjellige anklager om tidligere misgjerninger av Clinton i flere år. Siden Clintons benektelser hadde utvidet seg til en forklaring for Starrs etterforkning, startet riksrettshøringer i representantenes hus mot president på anklager om falsk forklaring.
Clinton ble ikke dømt i rettssaken i senatet og en skandaletrett og flau amerikansk offentlighet var stort sett fornøyd med at saken ble lukket.
Globalisering og den «nye økonomien».
Clintons perioder som president vil i noen leirer huskes for landets hovedsakelig hjemlige fokus. Et veldig stort antall amerikanere ignorerte hovedsakelig politikken til fordel for foretnigs og personlige saker. Årene 1994-2000 så oppkomsten av hva mange kommentatorer kalte en teknologidrevet «ny økonomi» og en relativt høy økning i realproduksjonen, lav inflasjon og et fall i arbeidsledigheten til under fem prosent. Internett og relaterte teknologier gjorde sin første brede utbredelse i økonomien, som førte til en aksjeboble på Wall Street som formannen i den føderale reserve Alan Greenspan beskrev som «irrasjonelt overskudd».
Etter at Sovjetunionen forvant var USA militært dominerende, og Japan, noen ganger sett som den største økonomiske rivalen til USA, ble fanget i en periode av stagnasjon. Kina ankom som den viktigste handelspartneren på flere og flere felt. Lokale konflikter som i Haiti og på Balkan fikk president Clinton til å sende amerikanske styrker som fredsbevarere som skapte kontroversen rundt om det var USAs rolle å opptre som politi for resten av verden. Islamske radikale over sjøen truet med abgrep på USA for sine pågående militære nærvær i Midtøsten og iscenesatte til og med den første bombingen av World Trade Center i New York i 1993, i tillegg til et antall dødelige angrep på amerikanske interesser i utlandet.
Immigrasjon, hovedsakelig fra Latin-Amerika og Asia vokste på 1990-tallet og la grunnlaget for store endringer i demografien i den amerikanske befolkningen i de kommende tiårene, som at spansktalende erstattet afro-amerikanere som den største minoriteten.
George W. Bush-administrasjonen.
Presidentvalget i 2000 ble intenst kontroversiell og førte til slutt til en høyesterettsdom i "Bush mot Gore" hvor retten dømte 5-4 til George W. Bushs fordel. Bush avla eden som president 20. januar 2001. De første åtte månedene av hans periode som president var relativt hendelsesfattig, men det ble klart at den økonomiske eksplosjonen fra 90-årene var slutt. Året 2001 var plaget av en nimåneders nedgangstid, som så slutten på eksplosjonen psykologisk og resultatmessig, hvor produksjonen økte med bare 0,3% og arbeidsledigheten og feilslåtte forretninger økte betydelig. President Bush godkjente et stort føderalt skattekutt som skulle revitalisere økonomien.
Morgenen 11. september 2001 ble fire passasjerfly kapret, to av dem ble fløyet inn i World Trade Center-tårnene i New York City og et annet i Pentagon i Arlington, Virginia, og ødela begge tårnene og tok rett under 3000 liv. Det fjerde flyet krasjet i det sørlige Pennsylvania etter at noen passasjerer kjempet tilbake og provoserte kaprerne til å styrte det. Det ufattelige sjokket, sorgen og sinnet som ble frembrakt av angrepene forandret fundeamentalt den nasjonale stemningen. Presidenten erklærte at Osama bin Laden og hans terroristnettverk al-Qaida stod bak og annonserte en «krig mot terror».
Kongressen godkjente flere tiltak for å beskytte mot fremtidige angrep, inkludert opprettelsen av et sikkerhetsdepartement og godkjente USA PATRIOT-loven som ble kritisert av grupper som Amerikansk Borgerrettsunion. Administrasjonens militære respons var å invadere Afghanistan 7. oktober 2001 i forfølgelsen av al-Qaida og Taliban-regjeringen som støttet og skjulte dem. USA ble fulgt av en koalisjon som inkluderte styrker fra mer enn et dusin stater, og lyktes i å fjerne Taliban fra makten, selv om kamper fortsetter mellom koalisjonen og afghanere av ulike fraksjoner.
I 2002 steg veksten i BNP til 2,8%. Et betydelig kortsiktig problem i første halvdel av 2002 var en skarp nedgang i aksjemarkedet, drevet delvis av avsløringen av tvilsomme regnskapspraksis i noen betydelige korporasjoner. Et annet var arbeidsledighet som opplevde den lengste perioden av månedlig økning siden den store depresjonen. Det robuste markedet, kombinert med arbeidsledigheten, førte noen økonomer og politikere til å henvise til situajonen som en «arbeidsløs gjenoppretting».
Krigen i Irak.
George Walker BushI hans tale om rikets tilstand i januar 2002 kalte president Bush Iran, Irak og Nord-Korea en «ondskapens akse» og beskyldte dem for å støtte terrorisme og forsøkte å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Bush-administrasjonen begynte å kjøre en offentlig sak for en invasjon av Irak, på begrunnelse av at Saddam Hussein støttet terrorisme, hadde forbrutt seg mot våpenhvilen fra 1991 som FN hadde innført og hadde biologiske, kjemiske og atomvåpen, blant andre anklager.
Noen viktige allierte av USA inkludert Frankrike, Tyskland og Canada, trodde ikke at bevisene for presidentens påstander var velbegrunnede nok til å rettferdiggjøre en invasjon i full skala, særlig ettersom militært personell fremdeles trengtes i Afghanistan. FNs sikkerhetsråd godkjente ikke invasjonen og USA stod derfor for de fleste styrkene i invasjonen av Irak. Med støtte fra en koalisjon viss viktigste partnere var Storbritannia, Australia, Polen, Spania og Italia, ble Irak invadert 20. mars 2003.
Etter seks uker med kamper mellom koalisjonen og den irakiske hæren, hadde de invaderende styrkene sikret kontroll over mange nøkkelregioner. Hussein hadde flyktet fra sitt palass og hans regime var klart over. 1. mai erklærte Bush, under et skilt som sa «oppdrag utført», at bakkeoperasjonene var over. Uansett fortsatte kampene med irakisk motstand og eskalerte gjennom presidentvalget i 2004. Saddam Husseins sønner Qusay og Uday ble drept av amerikanske styrker, Hussein selv ble fanget i desember 2003 og tatt i forvaring.
Med økende antall drepte og sårede og den økende prisen for invasjonen og rekonstruksjon av Irak anslått til $200 milliarder, har krigen mistet rundt en tredjedel av sine tilhengere i USA siden slutten av de betydelige operasjonene ble annonsert. Nylige meningsmålinger antyder at internasjonal misnøye med USA er rekordhøy, med et flertall av Europas befolkning tror at landet er for mektig og handler hovedsakelig i selv-interesse, og en stor majoritet i hovedsakelig muslimske nasjoner mener at USA er arrogant, krigersk eller hatefull ovenfor islam.
George W. Bush ble gjenvalgt som president i november 2004 etter å ha vunnet over demokratenes utfordrer John Kerry. Bush fikk 51% av det totale stemmeantallet.


Freiburg erkebispedømme.
Erkebispedømmet Freiburg ligger i den sydvestlige delen av Tyskland, og omfatter de tidligere statene Baden og Hohenzollern. Erkebispedømmets erkebiskop er metropolitt for den overrhinske kirkeprovinsen med suffraganbispedømmene Mainz og Rottenburg-Stuttgart.
Det bor 2,1 millioner katolikker i bispedømmet, som omfatter 16 229 km². Dette utgjør en andel på 43 % av den totale befolkningen i området (4,9 millioner). Erkebispedømmet består av 26 dekanater og 1 077 menigheter, men lider under stor prestemangel. Derfor er 504 av menighetene uten fast sogneprest.
Historie.
Erkebispedømmet Freiburg ble opprettet i 1821 og omfattet store deler av det oppløste bispedømmet Konstanz samt deler av bispedømmene Mainz, Straßburg, Worms og Würzburg.


Club Brugge.
Club Brugge KV er et fotballag fra Brugge i Belgia. Den ble grunnlagt i 1891 og er et av Belgias mestvinnende fotballag.
Nordmannen Trond Sollied var trener i klubben i perioden 2000-2005 og i denne perioden vant laget to ligatitler (2002-2003 og 2004-2005), to cuptitler (2003 og 2004) og fire supercupertitler (2002, 2003, 2004, 2005).


Michael Dukakis.
Michael Stanley Dukakis (født 3. november 1933) er en amerikansk politiker fra det demokratiske partiet. Han var guvernør i Massachusetts fra 1975 til 1979 og fra 1983 til 1991. Han var den demokratiske presidentkandidaten i 1988 og ble slått av den republikanske kandidaten George H. W. Bush.


Oostende.
Oostende (fransk: Ostende) er en by i Vest-Flandern i Belgia. Med sine rundt 70 000 innbyggere er det den største kystbyen i Belgia.
Historie.
Byen fikk byrettigheter i 1265 og innbyggerne fikk da også lov til å holde markeder. Men den strategisk gode posisjonen bød også på problemer, flere ganger ble byen brent og plyndret av invaderende hærer. Som følge av Utrecht-traktaten ble Oostende, sammen med resten av Belgia, del av det østerrikske Nederland fra 1719. I 1722 stengte nederlenderene havnetilgangen til Antwerpen og dermed ble Oostende havnebyen for det østerrikske Nederland. Den østerrikske kong Karl VI prøvde å etablere et østerriksk handelskompani Oostendse Compagnie, for å konkurrere med britiske og nederlandske interesser i handelen med Afrika og det fjerne østen. Dette handelskompaniet måtte i 1727 stenge på grunn av britisk og nederlandsk press.
I 1838 fikk Oostende jernbaneforbindelse med Brussel og i 1846 kom det fergeforbindelse med Dover. Utover på 1800-tallet begynte den belgiske kongefamilien å feriere i Oostende og Oostende utviklet seg dermed til et populært feriested.


Presidenter for Europaparlamentet.
Presidenten for Europaparlamentet leder Europaparlamentets aktiviteter. Vedkommende presiderer over dets møter og leder byråmøtene og presidentkonferansene. Dessuten representerer presidenten parlamentet i alle eksterne forhold, særlig overfor andre stater.


Twix.
206px
207px
Twix er en sjokolade som er laget av Mars, Inc.. Sjokoladen består av en kjerne av kjeks som er toppet med karamell, og det hele er belagt med melkesjokolade. Siden en Twix har en noe mindre diameter enn en vanlig sjokolade i «barform», blir den vanligvis pakket i par. Twix ble introdusert i 1979.
Twix ble kalt Raider i Belgia, Frankrike, Nederland, Portugal, Tyskland og Østerrike i mange år før navnet ble forandret i 1991 (2000 i Finland, Danmark, Norge og Sverige) til å matche det internasjonale merkenavnet. Dette navnebyttet ble møtt med forakt i Tyskland, og slagordet "«Raider heißt jetzt Twix... sonst ändert sich nix»" («Raider heter nå Twix... ingenting annet blir forandret») er blitt en metafor for slurvete forsøk på å gjøre noe mer moderne ved å gi det et nytt, «tøft» navn.
Smak- og produktvariasjoner.
Twix er tilgjengelig som iskrem.
I perioder har en Twix med hvit sjokolade, Twix White, vært tilgjengelig.
I USA selges Twix med peanøttsmør, der peanøttsmøret erstatter karamellen. Fra 2005 ble også en Twix med mørkt sjokoladetrekk isteden for melkesjokoladetrekket tilgjengelig. Spesielle smaker som "«Double Fudge»" (dobbel karamell) og "«Cookies n Cream»" (kaker og krem) har også vært tilgjengelig, men selges ikke lenger.
Twix i Seinfeld.
Twix er et hovedelement i en episode av "Seinfeld". En sulten George prøver å kjøpe en Twix i en automat. Da maskinen ikke fungerer som den skal, og Twixen ikke kommer ut, begynner George å lete etter en salgsmann. Han kommer tilbake og finner ut at noen andre har fått tak i sjokoladen hans og spist den, noe som fører til at han setter en felle som han håper vil få tyven til å innrømme sin handling, og kanskje tilogmed fører til at George får tilbake Twixen sin. Når det også feiler, ser George mot himmelen og roper «TWIX!».


Fort Stotsenburg.
Fort Stotsenburg var en amerikansk militærforlegning etablert i 1903 nær Angeles i provinsen Pampanga, ca 80 km nord for Manila på Filippinene.
Militærreservatet ble oppkalt etter den amerikanske oberst John M. Stotsenburg som hadde falt i kamp kort etter utbruddet av Den filippinsk-amerikanske krig, ved Quingua i Bulacan ikke langt unna, den 24. april 1899. Dette hadde vært det første større sammenstøtet under denne krigen. De filippinske nasjonalistiske styrker var knekket da Fort Stotsenburg ble anlagt, skjønt spredte og sporadiske sammenstøt pågikk i enda et tiår.
Ca. 1917 ble Fort Stotsenburg forlegning for det 1. filippinske artilleriregiment. Øvelser for kystartilleriet ble gjennomført her.
På denne basens svært store område ble senere militærflyplassen "Clark Field" anlagt (1919, oppkalt etter en major som hadde styrket med sitt fly i Panamakanalsonen samme år) og senere utskilt som egen base. Clark Field var i lang tid den eneste amerikanske flybasen vest for Hawaii.
Ved den japanske invasjon av Filippinene i desember 1941 var Fort Stotsenburg forlegning for de amerikanske 26. kavalleriregiment, 86. feltartilleriregiment og 88. feltartilleriregiment, såvel som den lokalt rekrutterte filippinske divisjons 23. og 24. feltartilleriregimenter (etterfølgeravdelinger av de tidligere Macabebe-speiderne).
Etter annen verdenskrig ble Fort Stotsenburg og Clark Field sammenslått og utgjorde deretter sammen Clark Air Base.


Fenghette.
En fenghette er en liten eksplosiv ladning som brukes for å detonere større mengder sprengstoff. Fenghetter detoneres vanligvis med elektrisitet eller lunte.
Hensikten med å bruke fenghetter er for å unngå å transportere større mengder følsomt sprengstoff. Fenghettene er svært følsomme, men inneholder små mengder sprengstoff. Detonasjonen av en fenghette brukes da til å detonere for eksempel dynamitt, som er mindre følsomt.
I moderne ammunisjon til skytevåpen benyttes også fenghetter. Patronen utstyres med en fenghette bak som så skal antenne resten av sprengstoffet i patronen. Slike fenghetter antennes ved slag fra våpenet sitt tennstempel. De inneholder en blanding av magnesium og krutt. Magnesium gnistrer ved selv den minste friksjon. Og vil da også antenne kruttet i fenghetten. Fenghetter er prinsipielt det samme som flinten i lightere, der flinten skal antenne brenngassen.
Historie.
Den første fenghetten ble demonstrert i 1745, når en Dr. Watson fra Royal Society of England demonstrerte at en elektrisk gnist fra en leydenflaske (primitiv kondensator) kunne antenne svartkrutt.
I 1750 produserte Benjamin Franklin i Philadelphia en kommersielt tilgjengelig fenghette. Den besto av et rør av papir fylt med svartkrutt, med ledninger ut begge endene. De to ledningene var nær hverandre inni fenghetta, men berørte ikke hverandre. En høy elektrisk spenning skapte en gnist mellom ledningene, noe som kunne antenne fenghetta.
I 1822 ble den første fenghetta med glødetråd laget av Robert Hare. Han brukte en enkelt tynn ledning gjennom fenghetta som antente en blanding (antatt å være av kaliumklorid/arsen/svovel) da den ble varm. Denne blandingen antente igjen en større ladning pakket svartkrutt.
I 1867 innførte Alfred Nobel den første pyrotekniske fenghetta. Den brukte Hg(ONC)2 for å detonere dynamitt. I 1868 lanserte H. Julius Smith en fenghette med gnistantenning av Hg(ONC)2, den første elektriske fenghetta som kunne detonere dynamitt.
I 1875 utviklet og lanserte Perry Gardiner og Smith samtidig og uavhengig av hverandre fenghetter som kombinerte glødetråd og Hg(ONC)2. Disse var forgjengeren til moderne fenghetter, som riktignok bruker andre kjemikalier, men er ganske like Gardiner og Smith sine fenghetter.


John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry.
John Sholto Douglas (født 20. juli 1844, død 31. januar 1900) var den niende marki av Queensberry, en skotsk adelstittel. Han er mest kjent for å stå bak Queensberry-reglene, som danner grunnlaget for den moderne boksesporten.
Douglas arvet tittelen fra sin far i 1858. Han betegnes noen ganger som den åttende marki, på grunn av uklarheter rundt tidligere innehavere av tittelen. Han ble kjent som en ivrig idrettsmann og eksentriker, og var spesielt glad i boksing. I 1860 grunnla han Amateur Athletic Club.
I mars 1895 ble han saksøkt for injurier av Oscar Wilde, som han hadde kalt en «somdomitt» ("sic"). Dette hadde skjedd fordi Wilde skal ha hatt et forhold til sønnen, Alfred Douglas. Kort tid etter at saken startet ble påstanden om injurier trukket, og det endte med at Wilde ble dømt for grov uanstendighet etter en lov som ble vedtatt samme år.
Markien var gift med datteren til Alfred Montgomery. Etter hans død i London gikk tittelen videre til hans sønn Percy Sholto Douglas.
Queensberry, 09
Douglas, John Sholto
Douglas, John Sholto
Douglas, John Sholto


Benjamin Sewell.
Benjamin Sewell (født 26. juni 1845 i Graz i Østerrike, død 4. mars 1895 i Montreux Sveits) var ingeniør, forretningsmann og britisk konsul i Skien. Han regnes som grunnleggeren av papirfabrikken Union Co.. Han kom fra den norsk-britiske slekten Sewell.
Foreldrene var forretningsmannen Thomas Sewell (1815–1892) og Cathrine («Thinka») Nathalie Meyer (1815–96), datter av Jacob Peter Meyer.
Sewell tok utdannelsen i Tyskland og arbeidet både i London og Brasil før han slo seg ned i Skien på begynnelsen av 1870-tallet. Han giftet seg med sin kusine Emma Brooke som han fikk tre barn med. Selv om han døde i Sveits ble han begravet i Skien. Han startet treforedlingsselskapet Union A/S i Skien 1873. Etter flere år med vanskeligheter og motgang klarte han å gjøre firmaet til det ledende papirfabrikken i landet.


Kunderelasjonshåndtering.
Kunderelasjonshåndtering eller Customer Relationship Management har sitt utspring fra teorier om relasjonsmarkedsføring pionert av den svenske markedsføringprofessoren Christian Grönroos på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.
I dag omtales konseptet CRM ofte som software fra IT-leverandører, men CRM er i hovedsak en teori innen markedsføring selv om IT utgjør en viktig del for å muliggjøre en CRM-strategi. Innenfor markedsføring kan man komplettere markedsmodeller med reelle atferdsdata fra kundedatabasen – CRM-data – og få en mer finmasket og sikker viten om hvordan ulike kundegrupper reagerer på ulike stimuli som prisendring, produktforbedring, eller nye betalingsmodeller. Kunderelasjonshåndteringen gir da både et verktøy for å organisere kundeforholdene, og unike data for å skreddersy nye tilbud til kundene.


Nouakchott.
Nouakchott (arabisk: eller) er hovedstaden og den største byen i Mauritania. Byen ligger ved Atlanterhavet.
Siden 1962 har Nouakchott hovedstaden i det uavhengige Mauritania, etter et vedtak fra 1957.
Nærmere 600 000 mennesker bor i byen som har en mellomstor havn, den nest største i landet.
Det ligger også en internasjonal flyplass ved byen.
Utdanning.
Universitetet i Nouakchott ligger i byen og er det eneste universitetet i Mauritania. Universitetet ble åpnet i 1981 og har i overkant av 8000 studenter. Andre fasiliteter for høyere utdanning i byen er National School of Administration og National Institute of Advanced Islamic Studies. Det er mange barne- og ungdomsskoler i byen, men de best klassifiserte skolene er American International School of Nouakchott og Lycée Français Théodore Monod.


Alkalitet.
Alkalitet, eller alkalinitet, er vannets evne til å nøytralisere sterk syre ved en bestemt pH-verdi. Alkalinitet er definert som vannets innhold av negative ioner med baseegenskaper.
Foruten hydroksider, karbonater og hydrogenkarbonater, har også negative ioner av silikater, fosfater, borater, arsenater, aluminater og humusstoffer, baseegenskaper.
Kapasiteten til å nøytralisere syre er lik den støkiometriske summen av basene i løsningen. I naturen utgjør alkalitet fra karbonat og bikarbonater mesteparten av total alkalitet. Dette skyldes oppløsning av karbonatholdige bergarter og eksistensen av karbondioksid i atmosfæren. I dystrofe innsjøer humussjøer vil humus kunne være en betydelig bidragsyter. Andre naturlige forbindelser som gir alkalitet inkluderer borat, hydroksid, fosfat, silikat, nitrat og sulfid. Løsninger produsert i et laboratorium kan inneholde et tilnærmet ubegrenset antall baser som bidrar til alkaliteten.
Likevekten mellom bundet og fri CO2 er en stabiliserende faktor for vannets pH-verdi
Alkalitet kan måles ved å titrere en prøve med en sterk syre inntil all bufferkapasitet til ovennevnte ioner er brukt opp.


Marki av Queensberry.
Marki av Queensburry (engelsk Marquess of Queensberry eller gammel skrivemåte Marquis of Queensbury'") er en tittel i Skottlands adelskalender. Den ble opprettet i 1682 for et medlem av Douglasfamilien. Markiene hadde mellom 1684 og 1810 også tittelen hertug av Queensberry, men denne ble så overtatt av hertugen av Buccleuch.
I tillegg er han skotsk baronett av Kelhead, en tittel som ble opprettet 26. februar 1668.
Markiens eldste sønn og arving har ærestittelen "Viscount Drumlanrig"; det finnes ikke noen spesiell tittel for arvingens eldste sønn.
Den mest kjente av markiene er John Sholto Douglas, som formulerte Queensberry-reglene som er grunnlaget for den moderne boksesporten.
Det finnes også en gammel føydaltittel, "baron Drumlanrig", som ble opprettet for en av forfedrene til den første jarlen av Queensberry før 1427. Den første jarlen av Queensberry var således niende baron Drumlanrig.
Fordi det er noe uklarhet rundt James Douglas, 3. marki av Queensberry
Markier (og hertuger) av Queensberry.
Titlene ble opprettet henholdsvis 1682 og 1684.
Markier av Queensberry fra 1810.
Tittelen hertug av Queensberry ble avskaffet i 1810.
Nåværende arving: Sholto Francis Guy Douglas, Viscount av Drumlanrig (f. 1967)
Queensberry


Rémy Martin.
Rémy Martin er det nest største av konjakkhusene, etter Hennessy. De regnes som en av «de 4 store» innen konjakk, sammen med Hennessy, Martell og Courvoisier. I tillegg til egne vinmarker kjøper de inn eaux-de-vie fra 1250 andre vinbønder, så de er en stor negociant.
Historie.
Huset ble grunnlagt i 1724 av "Paul-Emile Rémy Martin" (f. 1695). Han hadde jobbet på faren (Denis) sine vinmarker, så han kunne sitt fag. Mens han jobbet der lærte han også hvordan vin utvikler seg i eiketønner. Vinteren 1709 var svært hard, så de måtte lagre husets eaux-de-vie i tønner. Da oppdaget han hvordan den utviklet seg. Da han overtok familiegården i 1724 kjøpte han noe mer vinmarker, og begynte å utvikle huset fra å være en liten lokal leverandør, til en større aktør i markedet. Han videreutviklet produksjonsteknikken og druetypene, og opparbeidet seg et velrenommert navn. Rémy Martin er det eneste av «De 4 store» som er grunnlagt av en lokal Cognac-innbygger.
Han hadde planer om at sønnen Pierre skulle overta driften, men sønnen døde da Paul-Emile var 64 år gammel, slik at han måtte drive huset i enda 15 år. Pierres sønn, Remy II, overtok driften i 1773. Rémy II jobbet videre med å utvikle huset, og ledet forretningen gjennom den franske revolusjonen.
Etter dette overtok Rémy II sin sønn, Rémy III, etterfulgt av Paul-Emile. Det var han som intruduserte Rémy Martin Louis XIII (1874) og tok i bruk en kentaur som firmalogo (1870). Han døde i 1875, 65 år gammel. Da var hans sønn, Paul Rémy-Martin kun 22 år gammel, og måtte overta familiebedriften. Han fikk utfordringen å lede Rémy Martin gjennom vinlusangrepet som herjet regionen på 1870-tallet. Dette gikk svært hardt utover de mindre konjakkhusene, men de større, som Rémy Martin greide seg bedre, og vokste på bekostning av de små. De hadde likevel økonomiske problemer, og i 1910 hadde de forfall på et stort lån, som de slet med å betale. De hadde behov for mer kapital.
Dette sørget "André Jean Renaud" for, slik at han ble medeier i selskapet, som het Emile Rémy Martin & Cie. André Renaud var advokat, men kom fra en vindyrkerfamilie.
I 1924 døde Paul Rémy-Martin, og ble huset overtatt av André Renaud, ved at han kjøpte ut enken etter Paul. André var også inngift i konjakkfamilien Frapin, og disse to husene hadde mye med hverandre å gjøre i denne perioden, og han giftet seg da også med Marie Frapin i 1918. Det var først etter at Renaud overtok at konjakkhuset begynte på sin virkelige storhetstid. Han besluttet bl.a. at Rémy Martin utelukkende skulle bruke konjakk som stammer fra de to beste områdene, Grande og Petite Champagne. Konjakkområdene ble definert i 1909.
Under 2. verdenskrig skulle konjakkhuset få nytt blod inn. "André Hériard Dubreuil", sønn av en konjakkhandler, giftet seg med André Renauds eldste datter i 1942. Sammen bestemte de å satse på VSOP etter krigen, for å legge seg en kvalitet over sine konkurrenter. Dette viste seg å være et vellykket trekk, omsetningen økte veldig, og de opparbeidet seg et godt renommé i markedet.
André Renaud døde i 1965, da tok André Debruil over som styreformann. Hans datter, Dominique Hériard Dubreil leder i dag huset.
Den dag i dag produserer de kun konjakk som kommer fra de to beste områdene; Grande Champagne og Petite Champagne. Alle konjakkene deres inneholder minimum 50 % Grande Champagne, slik at de kan kalles Fine Champagne. Noen er også ren Grande Champagne.
Til lagring brukes kun eiketønner lagd av Limousin eik. De eier et eget selskap som lager tønner, så de er selvforsynt med tønner.
I 2006 var det 15 000 besøkende på Rémy Martin, mot 16 000 i 2005.


Liste over høyadelstitler i Skottland.
Liste over høyadelstitler i Skottland omfatter adelstitler som ble opprettet i Skottland før 1707. Fra 1707, da England og Skottland ble forent, ble det ved nye adelsutnevnelser skapt en ny britisk adel. Titler opprettet etter 1801 står i liste over høyadelstitler i Det forente kongerike.
Etter at unionen ble opprettet i 1707 fikk den gamle skotske adelen rett til å velge seksten representanter til House of Lords. Med Peerage Act 1963 fikk alle i den skotske høyadelen rett til å møte der, men dette ble fjernet igjen med House of Lords Act 1999.
Mange av de skotske titlene kan arves gjennom kvinnelig linje.
Rangene som brukes i den skotske adelen er hertug, marki, jarl, vicomte og parlamentslord. De skotske viscountene skiller seg fra de engelske ved at de bruker "av" ("of") i tittelen, som "Vicomte of Oxfuird". I praksis utelater mange preposisjonen slik man gjør ved engelske titler. Skotske baroner er ikke i høyadelen; de har føydale titler som kan kjøpes og selges.
Tittelinnehaverne har rett til å møte i Skottlands parlament. Mange av dem har også titler i andre lands adel; disse er nevnt i listen nedenfor. Noen har også flere skotske titler; de er da kun tatt med under den høyeste tittelen.


Mike Tyson.
Michael Gerard Tyson (født 30. juni, 1966, New York City, USA) er en tidligere profesjonell bokser og verdensmester i tungvekt. Han var den første tungvekstbokseren som holdt WBA-, WBC- og IBF-titlene samtidig, og var på slutten av 1980-tallet verdens beste bokser.
Tyson debuterte profesjonelt i 1985, og fikk sin første tittel året etter etter å ha beseiret Trevor Berbick. I 1990 tapte Tyson titlene til James «Buster» Douglas, og etter tre år i fengsel fra 1992 til 1995 på grunn av en voldtektsdom gikk det raskt nedover med karrieren. Etter to tap mot Evander Holyfield i 1996 og 1997 gjorde Tyson et siste forsøk på å vinne et belte i 2002, men maktet ikke å slå Lennox Lewis. Tyson la opp som proffbokser i 2006. Han hadde da bokset 58 matcher, hvorav han vant 50. 44 av disse var på knock-out.
Barndommen.
Tyson vokste opp i en fattig familie i et belastet strøk. Han ble tidlig arrestert og stemplet som ungdomskriminell. Flere ganger ble han sendt til ungdomsfengsel i New York. Det var i ungdomsfengselet Tyson fattet interesse for boksing da han møtte bokseren Bobby Stewart som gjestet ungdomsinstitusjonen.
Stewart sendte Tyson til den kjente boksetreneren Constantine D'Amato som senere adopterte Tyson og ble hans trener og far. D'Amato hadde tidligere trent verdens yngste tungvektsmester Floyd Patterson. 15 år gammel flyttet Tyson fra Brooklyn til Catskill utenfor New York der han bodde hos D'Amato.
Amatørkarriere.
Som ungdom hadde han en muskuløs og moden kropp og dette skal ha vært en av grunnene til at D'Amato så mulighetene for å kunne utrette noe stort.
I sin første kamp som amatør slo han alle rekorder da han vant med knockout på 8 sekunder. I 1982 vant han gull i ungdomsolympiaden i USA. Han tapte to kamper som amatør, begge mot landsmannen Henry Tilman som vant gull i olympiaden i Los Angeles i 1984. Hadde Tyson vunnet, ville han sikret seg deltakelse i de Olympiske lekene. Han beseiret Tilman senere som profesjonell med knockout i første runde.
Profesjonell karriere.
Tyson ble profesjonell 19 år gammel og sjokkerte en hel bokseverden med sine knockouts. Allerede før han hadde bokset mot noen av de ti høyest rankede i verden, var han på forsiden av det anerkjente sportsmagasinet Sports Illustrated. Han fikk sin fjernsynsdebut i 1986 mot landsmannen Jesse Ferguson i New York. Tyson brakk Fergusons nese og hadde ham i gulvet i femte runde. Ferguson ble diskvalifisert i sjette runde for holding.
Etter 27 kamper, derav 25 knockouts og 16 av dem i første runde, ble han tilkjent tittelkamp mot Trevor Berbick.
De eneste som hadde gått distansen med Tyson (ti runder) var Mitch Blood Green og James Tillis. De ble begge beskyldt av kritikerne for å holde, og ikke bokse, for å vinne.
Berbick hadde nettopp beseiret gode boksere som Pinklon Thomas og en aldrende Muhammed Ali og holdt WBC tittelen. Tyson åpnet fantastisk og kjørte fullstendig over Berbick som måtte i gulvet to ganger i andre runde. Han klarte aldri å komme seg opp etter den siste nedslagningen og 20 år gammel var Mike Tyson dermed tidenes yngste tungvektsmester, en rekord som er blitt stående siden.
Constantine D`Amato døde noen måneder før kampen og fikk aldri oppleve at hans siste verk, Mike Tyson, ble tidenes yngste mester.
Etter å nedkjempet James Smith og Tony Tucker på poeng, hadde han for første gang klart å samle alle tungvekstittlene WBC,WBA og IBF siden 1978.
Han forsvarte titlene totalt ni ganger. Deriblant rundjulte han legenden Larry Holmes over fire runder. Andre boksere han beseiret var Tyrell Biggs, Frank Bruno, Pinklon Thomas, Tony Tubbs og Carl Williams.
Tyson mot Spinks.
Selv om Tyson hadde knust all motstand uten problemer var det fremdeles enkelte som mente at den aller beste bokseren var ubeseirede Michael Spinks. Spinks var tidligere mester i lett tungvekt og hadde blitt fratatt sin IBF tittel i tungvekt i 1987 da han valgte å møte Larry Holmes og ikke Tony Tucker. Spinks hadde i 1986 forsvart tittelen mot Steffen Tangstad. Tyson måtte derfor slå Spinks for å få den fullstendige anerkjennelsen.
I det som var tidenes rikeste kamp og en av de mest sette kampene i historien knuste Tyson Spinks på 91 sekunder i Atlantic City. Spinks hadde aldri vært slått i bakken før møtet med Tyson men ble knocket ut efter 91 sekunder og hadde da vært i canavasen 2 ganger.
Første nederlag.
Tyson var nå regnet som tidenes beste bokser og totalt uslåelig. Han var verdensstjerne og hadde tjent over en milliard som følge av sin suksess. Han giftet seg med skuespilleren Robin Givens i 1988 og inngikk avtale med den kontroversielle promoteren Don King, som fikk sparket hans trener gjennom mange år, Kevin Rooney.
Tyson ble skilt etter bare åtte måneders ekteskap med Givens, som mange mente kun var ute efter pengene hans. Hans skandalepregede privatliv var stadig gjenstand for sensasjonspressen.
I 1990 inngikk han avtale om å forsvare tittelen mot ukjente James Buster Douglas. Kampen skulle kun være en oppvarming til den store kampen mot Evander Holyfield. Kun ett bettingselskap hadde satt opp odds til kampen og Tyson var favoritt med en odds på 42-1. Siden utfallet bare var en formalitet vurderte fjernsynskanalen HBO å droppe dekningen av kampen, men kampen endte til slutt opp på direktesendt fjernsyn via satellitt.
Kampen gikk i Tokyo, Japan i februar 1990. Før kampen ble Tyson kritisert for å være mer opptatt av de japanske damene enn å trene. Bilder av Tyson som ble knocket i gulvet av sparringpartner Greg Page verserte i pressen.
Douglas overrasket alle og bokset svært godt, mens Tyson hadde problemer mot den større og mer bevegelige Douglas. I 8. runde fant Tyson en åpning og fikk knocket Douglas i gulvet med en solid uppercut. Dommeren gav Douglas 14 sekunder og ikke 10, som er regelen. Runden var over da dommeren hadde talt ferdig og Douglas kunne derfor gå rett i ringhjørne og hvile ut.
I niende runde jaget Tyson knockout og landet noen gode slag. I tiende runde kom sjokket: Med en fantastisk kombinasjon sendte Douglas Tyson i canvasen for første gang i karrieren. Han ble talt ut og en sjokkert bokseverden kunne konstatere at uslåelige Iron Mike Tyson hadde mistet alle sine titler mot alle odds.
Promotor Don King innkalte til pressekonferanse etter kampen der han mente at dommerens feil hadde kostet Tyson tittelen. Han lyktes ikke å vinne frem med å få avgjørelsen omgjort eller få juridisk rett på en returkamp.
Buster Douglas, som i 1982 bokset uavgjort mot Steffen Tangstad, nektet å gi Team Tyson returkamp. Han signerte i stedet en avtale om å forsvare tittelen mot Evander Holyfield.
Etter å ha bokset på kanalen HBO siden han debuterte på fjernsyn, var Tyson misfornøyd med tingenes tilstand. Derfor signerte han en avtale med rivalen Showtime. Dette var en avtale som var gjeldende for resten av hans karriere.
Tyson kom imidlertid sterkt tilbake etter nederlaget og vant sine to neste kamper på knockout i første runde. Han møtte så Razor Ruddock som var regnet som en av de aller beste i verden. Tyson vant uten å imponere på en kontroversiell knockout. Mange mente dommeren grep inn for tidlig og stanset kampen. Ruddock fikk omkamp som Tyson vant over tolv runder, etter å ha sendt Ruddock i gulvet to ganger.
Fengsel og comeback.
I 1992 ble Tyson dømt til seks års fengsel for en voldtekt av en modell i Indiana. Han har siden den gang hevdet at han er uskyldig. Mange mente karrieren nå var over. Etter å ha vist eksemplarisk oppførsel ble han løslatt i 1995
Tyson og Don King signerte en avtale verdt flere hundre millioner med MGM grand arena om å bokse ti kamper i Las Vegas i sitt comeback.
Comebecket kom i tidenes mest sette boksekamp mot ubeseirede Peter McNeeley. Tyson vant på knockout i første runde og beseiret i neste kamp Buster Mathis på knockout i runde tre.
I perioden mens Tyson satt fengslet, var tungvektsklassen ett fullstendig kaos. De tre mesterbeltene hadde nå tre ulike mestre. Evander Holyfield, Riddick Bowe, Michael Moorer, George Foreman, Lennox Lewis og Oliver McCall hadde alle vunnet og tapt sine respektive titler. Mestrene var Bruce Seldon WBA, Axel Schulz IBF og Frank Bruno WBC.
Mange mente Tysons comeback kunne redde sporten og samle alle beltene.
Nybakt WBC verdensmester Frank Bruno signerte så kamp mot Tyson i Las Vegas. Tyson vant overbevisende i tredje runde og var verdensmester for andre gang i karrieren og en av få som har holdt tittelen i to forskjellige tiår.
Etter å ha sanket WBC tittelen fikk han sjansen til å kjempe om WBA tittelen mot Bruce Seldon. Tyson vant på knockout efter 1 runde.
Tyson mistet på ette tidspunktet WBC tittelen fordi han valgte å bokse mot Holyfield og ikke førsteutfordrer Lennox Lewis. Tyson var derfor kun mester i WBA.
Tyson mot Holyfield.
En kamp mot Evander Holyfield hadde vært planlagt siden 1989, men av ulike årsaker blitt utsatt og aldri realisert. I 1996 kunne de endelig møtes og kjempe om WBA tittelen. Planen var at kampen mot Holyfield skulle være en god oppvarming til den virkelige store kampen mot den antatt beste, nabogutten Riddick Bowe.
Etter en jevn åpning, eksploderte Tyson i femte runde og serverte flere gode kombinasjoner. Holyfield holdt seg på beina og svarte overraskende i sjette runde med å sende en Tyson i ubalanse i canavasen for andre gang i karrieren. I ellevte runde mente dommeren at Tyson hadde fått nok juling og stoppet kampen. Dette ble regnet som en av de aller største sensasjonene i boksesporten. Tyson og hans fans mente Holyfield hadde skallet Tyson gjennom hele kampen og at den burde vært stoppet da Tyson ble skallet i femte runde. Etter denne runden hadde to av tre dommere Tyson foran på dommerkortene.
Dette resulterte at det umiddelbart ble signert en returkamp. Den skulle finne sted i juni 1997. Returkampen ble den største og mest pengerike i historien.
Etter en voldsom oppbygning og flere pressekonferanser braket det løs. Holyfield åpnet best og vant de første rundene med knapp margin. I tredje runde kom Tyson ut i sitt rette element og landet med flere gode slag. Tyson blødde fra øyet etter å ha blitt skallet, og svarte med å bite Holyfield i begge ørene. Tyson ble diskvalifisert og utestengt fra sporten i halvannet år.
Tyson uttalte etter kampen at han mistet besinnelsen etter å ha blitt skallet uten at dommeren Mills Lane grep inn. Hele verden reagerte med sjokk mot den dyriske hendelsen. Tyson ble hakkekylling for hele nasjonen.
Comeback.
I 1999 gjorde han comeback og beseiret sørafrikanske Frans Botha. Etter å ha mistet besinnelsen i trafikken måtte han imidlertid i fengsel og sone ni måneder. I 2000 møtte han den kontroversielle polakken Andrew Golota. Tyson og Golota var kjent som sportens desiderte verstinger. Begge hadde en mørk historie både i og utenfor ringen. Golota ble knocket i canavasen i 1., runde men fullførte de to første rundene med blødende øye og brukket ribbebein. Han trakk seg i 3. runde og måtte tåle store protester fra publikum i Albernville som hadde betalt dyrt for å se kampen.
I 2000 la Tyson ut på turne og bokset mot Brian Nielsen i København, Julius Francis i Manchester og Lou Savarese i Skottland. Han ble kritisert for kun å tjene penger mot svake motstandere. Han vant alle på knockout og fikk tittelkamp motLennox Lewis i 2002 i Memphis. Under pressekonferansen angrep Tyson Lewis og bet han i leggen i ett masseslagsmål som oppsto. Under oppkjøringen til kampen ble Tyson fotografert mens han røykte canabis. Tyson ble slått ut i 8. runde og karrieren synes over etter en kamp der Lewis dominerte.
Etter å ha bokset tre kamper til, tapte han mot den middelmådige bokseren Kevin McBride. I 2005 la han hanskene på hyllen og fortalte sine fans at han ikke lenger hadde kjærlighet til sporten.
Tyson har en sensasjonell knockouthistorie og er av mange regnet som den største mesteren siden Muhammed Ali. Mange hevder at han var tidenes beste bokser på sitt beste. Tyson har satt sine spor i sporten, og er den nest mest inntektsbringende bokseren gjennom alle tider. Han er kun slått av Oscar De La Hoya, men Tysons kamper var til gjengjeld aldri tilgjengelig på internett slik alle kamper er i dag.


Angst.
Angst er en psykologisk og fysiologisk tilstand som er kjennetegnet av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter. Angst kan innebære følelser av frykt, bekymring, uro og panikk. Den kan oppstå uten at man skjønner hvorfor, men vanligvis er angst utløst av ytre stress eller hendelser. Angst er vanligvis en normal reaksjon. Den kan hjelpe en person til å håndtere en utfordring ved å motivere til handling. Når angst blir kronisk, for høy, eller fører til uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som en angstlidelse.
Angst utløser en forsvarstilstand som forbereder kroppen på flykte fra eller konfrontere (slåss mot) en trussel. De kroppslige endringene som inntrer styres av nervesystemet og av hormoner, blant annet adrenalin fra binyrene. Denne reaksjonen kan gi hjertebank, brystsmerter, pustevansker, svette, svimmelhet, rødme, kvalme og skjelvinger. Angst kan bli et problem og en psykisk lidelse særlig dersom den ikke ansporer personen til å endre atferd på en konstruktiv måte. Ofte kan det oppstå invalidiserende unngåelsesatferd uten at den utløsende årsaken til angsten blir fjernet eller redusert. Angsten kan da bygge seg opp til panikknivå. Feillæring eller kognitive misforståelser om eksterne trusler, som kan være basert på for eksempel overgeneraliseringer ut fra dårlige opplevelser, og/eller biologisk betingede sårbarheter kan føre til slike angstreakssjoner.
Det finnes beroligende og sløvende medikamenter mot angst, men problemet ligger i psyken og må behandles deretter. Mange trenger hjelp fra en psykolog for å komme til bunns i og bearbeide problemet som er årsaken til angst, som som regel er forårsaket av posttraumatiske stresslidelser eller andre vanskelige opplevelser.
Offisielle diagnosesystemer som ICD-10 og DSM-IV klassifiserer en rekke forskjellige angstlidelser. Angstlidelser er sammen med affektive lidelser de vanligste psykiske lidelsene vi har. I følge statens helsetilsyn vil 25 % av alle mennesker i løpet av livet (livtidsprevalens) fylle kriteriene til en eller flere angstlidelser.
Ulike former for angst.
Angst og angstlidelser kan deles inn i flere underkategorier.
Behandling.
Det finnes flere psykoterapeutiske og medikamentelle alternativer for å behandle angst. Hvilken behandling som velges vil være avhengig av blant annet hvilken type angst det gjelder, pasientens livssituasjon, komorbide tilstander og tilgjengelig behandlingstilbud.
Kognitiv atferdsterapi har dokumentert gode behandlingsresultater på flere angstlidelser. Behandlingen går blant annet ut på å kartlegge og diskutere tankemønstre, forståelsesmodeller, atferdsmønstre og kroppslige reaksjoner som opprettholder og øker angsten. Samtidig gjør en øvelser i atferdsendring. Dette kan skje alene som hjemmeopgaver, eller sammen med behandleren. Ofte vil øvelsene innebære en gradvis trening i å møte situasjonen man frykter mest (eksponeringstrening). Dette bedrer ofte angst i løpet av en 4-12 ukers behandlingsperiode.
Også andre psykoterapeutiske retninger, som f.eks. psykodynamiske tilnærminger, affektbevissthet, atferdsterapi og narrativ terapi, er vanlig å benytte for å behandle forskjellige typer angstproblemer.
Mange medikamenter blir også brukt i behandling av angst.
Bruk av vanedannende legemidler som benzodiazepiner innebærer stor fare for toleranaseutvilkling og avhengighet, noe som gjør det til et dårlig egnet medikament for behandling av kroniske angsttilstander. Mange opplever å bli sløve. Dessuten kan den nyfødte oppleve bivirkninger, dersom disse medikamentene blir brukt under svangerskapet.
Buspiron kan være mindre effektivt for pasienter som nettopp har tatt benzodiazepiner.
Antidepressiver som mipramin, opipramol, paroksetin, sertralin, escitalopram og venlafaxin kan redusere symptomer, men har bivirkninger. Man kan oppleve å bli sløv, svimmel, kvalm og dårlig seksualfunksjon ved bruk av disse medikamentene.
Lite forskning er tilgjengelig på effekten av homeopati som behandling for angst.
Den forskningen som er tilgjengelig er av svak metodologisk kvalitet, så det er ikke grunnlag for å anbefale homeopati som behandling.
Angst i kunsten.
Den norske maleren Edvard Munch har skildret angst i sitt berømte bilde "Skrik." Han sier: «Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet, mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen».
Leo Tolstoj har skrevet en skisse om angsten, der en eremitt diskuterer med dyrene rundt seg hva som er lidelsens årsak. Ravnen mener at sult er årsak til all lidelse. Duen forklarer at det tvert om er kjærligheten som er skyld i lidelsen. Slangen protesterer og sier at ondskap er lidelsens opphav. Så kommer hjorten og sier at de alle tar feil, for angst er årsak til all lidelse: «Hvis verden var fri for angst, var den god å leve i. Vi har sterke bein og kan løpe fort. Med geviret holder vi små dyr unna, store fiender kan vi løpe fra, men angsten slipper oss aldri: Hører vi den minste grein bevege seg, eller bare en susing i løvet, straks hopper hjertet nesten ut av brystet på oss, og vi flyr så fort vi kan. Selv i søvne må vi våke med ett øye. Aldri og ingen steder finner vi fred; all lidelse kommer fra angsten.»


Hertug av Queensberry.
Hertug av Queensberry er en tittel i Skottlands adelskalender. Den ble opprettet i 1684 sammen med den subsidiære tittelen "Marki av Dumfriesshire" for William Douglas, 1. marki av Queensberry. Tittelinnehaveren var fra opprettelsen til 1810 markien av Queensberry, og deretter hertugen av Buccleuch.
I 1708 ble den andre hertugen også "hertug av Dover" med de subsidiære titlene "marki av Beverley" og "baron Ripon". Disse titlene bortfalt da den tredje hertugen døde i 1778.
Hertugsetet er Drumlanrig slott, som ble bygget av den første hertugen.
Hertuger.
For senere hertuger, se hertug av Buccleuch."
Queensberry


Leclerc.
Leclerc er en fransk stridsvogn fra Giat. Den er oppkalt etter den franske generalen Philippe de Hauteclocque «Leclerc», som ledet den 2. pansrede frie franske divisjonen under andre verdenskrig. Den kom i produksjon i 1990 og de første ble satt inn i tjeneste i 1992. Den er designet for å erstatte AMX 30.
Leclerc bruker, i likhet med den amerikanske M1 Abrams og den tyske Leopard 2, en 120 mm glattboret kanon. Leclerc er unik blant vestlige stridsvogner, i at den har et helautomatisk ladesystem som har gjort at man kan fjerne laderen fra mannskapet.
Historie og utvikling.
Atelier de Construction d'Issy-les-Moulinaux tok fram prototyper til programmet "Engin Principal de Combat" (EPC) i 1985. Fem prototyper ble bygget; én til testing av komponenter, tre til testing av kjøreegenskaper og én for å teste våpensystemene.
30. januar 1986 fikk programmet navnet Leclerc. Selve spesifikasjonen av prosjektet ble klar midt i 1986, og fram til sent i 1989 ble det bygget seks komplette prototyper. Den første visningen av vogna var på Eurosatory i 1990.
Den første produksjonsvogna ble ferdigstilt av Giat i desember 1991 og overlevert til den franske hæren 14. januar 1992. Til sammen seks av Giats produksjonsanlegg deltok i produksjonen: Toulouse, Saint-Chamond, Tulle, Bourges, Tarbes og Roanne. Tårnet ble bygget og integrert hos Tarbes, mens chassiset ble bygget hos Roanne og integrert med tårnet der. Den ferdige vogna ble så testet og levert.
Leclerc er i tjeneste med Frankrike og De forente arabiske emirater.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i tårnet på venstre side. Vognkommandøren sitter på venstre side av tårnet og skytteren på høyre side.
Kanonen er en 120 mm med automatlader. Den kan eleveres fra -8° til +15°. En 12,7 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en fjernstyrt 7,62 mm mitraljøse er montert på tårntaket.
Motoren er en UNI-DIESEL 1500 V8X 8-sylindret dieselmotor som yter 1 500 hk. Den er montert bak i skroget. 1 300 liter diesel bringes med i vogna. Ekstra eksterne tanker kan monteres bak på skroget for å øke rekkevidden.


Kava.
Kava ("Piper methysticum") ("Piper" er latin for «pepper», "methysticum" er gresk for «berusende») er en gammel kulturplante i det vestlige Stillehav. Andre navn for kava er "’awa" (Hawaii), "’ava" (Samoa), "yaqona" (utt. «yanggåna») eller «grog» (Fiji), og "sakau" (Pohnpei).
Ordet kava viser både til planten og drikken som utvinnes av røttene (eller bladene, som på Vanuatu). Kava brukes i stillehavsområdene Polynesia (inkludert Hawaii), Vanuatu, Melanesia, og i noen deler av Mikronesia. I senere år har kava blitt introdusert til Australia, som et skadereduserende tiltak. Som kjent har svært mange australske urinnvånere store alkoholprobemer, og dette initiativet var et forsøk fra urinnvånernes ledere på å få til en overgang til kavabruk til erstatning for alkohol.
Kava har en bedøvende og beroligende effekt. De aktive ingrediensene kalles kavalactoner. I vår del av verden markedsføres kavaekstrakt over Internett ofte som «Kava-kava», som et naturmiddel mot stress, søvnløshet og angst. Ved overdrevent forbruk av kava kan helseproblemer som kortpustethet, grå og skjellete hud, leverskader, underernæring, samt forandringer i røde og hvite blodlegemer og blodplater forekomme.
Kava er i slekt med svart pepper, begge har hjerteformete blader og blomster tilsvarende blomsterpiggen til anthurium. Kava har også en smak av pepper.
Kava er en viktig gjenstand i tradisjonell gavebytteøkonomi på Fiji, og presenteres i seremonier i form av en flette laget av hele tørkede røtter av planten.
Kava inneholder ikke alkohol. Den brukes i seremonielle sammenhenger hovedsakelig av menn på flere øygrupper i Stillehavet. Kvinner som tilhører høvdingesjiktet kan også være med. Det er mer sjelden at vanlige kvinner deltar. Bruk i rekreasjonsøyemed forekommer stadig oftere, særlig i urbane strøk.
Kavadrikken fremstilles av tørkede røtter på Fiji, eller av ferske blad på Vanuatu. Den fijianske varianten av kava har mildere virkning enn kava man får servert på Vanuatu.
Kavadrikken på Fiji lages ved at man støter tørkede røtter til fint pulver som etterpå blandes med vann. Ettersom det er viktig å unngå trevler og store biter i kavabollen anvender fijianere sammenbrettet tøystykke for å vaske ut kun de fineste partiklene og de aktive ingredienser. Det sies at stoff som anvendes av Fiji-indere til å lage sari er det beste for formålet.
All seriøs drikking av kava på Fijiøyene krever et minimum av rituale. Drikken serveres fra et rundt trau som bare brukes til dette formål. Alle serveres fra felles kopp laget av et halvt kokosnøttskall. Koppen blir først gitt til den personen som regnes å ha høyest rang blant de tilstedeværende. Påfølgende rekkefølge er situasjonsavhengig – kava serveres først de høyest respekterte gjester, eller andre etter rang i det tradisjonelle hierarkiet. Før en mottar koppen med kava klapper man hendene sammen i stumt klapp "bula", tar koppen med begge hender og drikker i alt på en gang, mens resten av tilstedeværende utfører tre sakte "bula".
På Fijiøyene forventes det at man under seremoniell drikking av kava er anstendig kledd. Dette innebærer at fijiiske menn har "sulu" (et ca. meter bred og halvannen til to meter lang tøystykke som bæres som lendeklede) på seg.


Sic.
Sic (latin, «slik») er en merknad man setter i parentes for å indikere at en uvanlig staving/skrivemåte for et ord, en frase eller et sitat skal leses eller skrives på nøyaktig den måten det er vist (at det altså ikke er en stavefeil), og derfor ikke skal rettes opp.
Sic kan ha to forskjellige betydninger; enten var stavefeilen gjort fra før av personen man siterer, men at det ville være ukorrekt å rette opp feilen, eller at det bare ser ut til å være en feil, men faktisk er korrekt. For eksempel, hvis man siterer en person som heter Sandra Bollock (altså ikke skuespilleren Sandra Bullock), kan man skrive «En lokal innbygger, Sandra Bollock ("sic"), sa i et intervju at...».
Sic kan også brukes ironisk, for å henlede leserens oppmerksomhet mot en dumhet eller på annen måte oppsiktsvekkende opplysning.
Hovedformålet med å bruke ordet er å unngå hyperkorreksjoner, det vil si feilaktige rettelser, det være seg tenkte korreksjoner eller endringer utført i teksten.
En vanlig misoppfatning er at «sic» står for det engelske «spelled incorrectly» (stavet feil), men det er en misforståelse, selv om «sic» ofte brukes til å peke ut en uvanlig eller ukorrekt stavemåte.


Eva Leivseth.
Eva Leivseth (født 24. mars 1942 i Gildeskål) er bystyremedlem for Bodø Høyre.


Geir Bjørnvik.
Geir Bjørnvik (født 7. mars 1947) er en tidligere leder og bystyrerepresentant for Bodø Høyre på 2000-tallet. Bjørnvik fikk imidlertid fritak for sine politiske verv i Bodø i 2004 grunnet flytting.
Eksterne lenker.
Bjørnvik, Geir


Jurij Gagarin.
Jurij Aleksejevitsj Gagarin (russisk: Юрий Алексеевич Гагарин; født 9. mars 1934, død 27. mars 1968) var en sovjetisk kosmonaut som ble det første menneske i verdensrommet i 1961.
Bakgrunn og karriere.
Gagarin ble født som det tredje av fire barn i nærheten av Gzjatsk, hvor hans foreldre arbeidet på en kolkos. I 1955 tok han flysertifikat, samtidig som han avsluttet sin utdannelse som mekaniker. Han begynte deretter på en militær flygerutdannelse. Her møtte han også Valentina Gorysjeva, som han giftet seg med 7. november 1957, samme dag som han ble uteksaminert fra flygerskolen. Etter at han var utnevnt som militærpilot på jagerflyet MiG-15 ble han utstasjonert på en jagerflybase ved byen Luostari i Murmansk Oblast. Luostari ligger i Pechenga kommune, noen få mil fra norskegrensen og like ved den mer kjente grensebyen Zapoljarny.
I 1958 søkte sovjetiske romfartsmyndigheter etter piloter som var villig til å bli kosmonauter. Den 5. oktober 1959 leverte Gagarin sin formelle søknad om å bli kosmonaut, og han ble valgt ut til å trene sammen med andre egnede søkere. Denne
utvelgningsprosessen var omfattende, og etter hvert som det var færre kosmonautkandidater igjen, ble treningen i 1960 flyttet til Zvezdograd (Stjernebyen), et nybygd treningsområde utenfor Moskva for fremtidige kosmonauter. I de kommende ni månedene ble kandidatene trent innenfor blant annet feltene romnavigering, fysiologi, astronomi og gjennomgikk omfattende fysiske og psykiske tester. Noen av tingene Gagarin var igjennom, var blant annet å oppleve 13 G i sentrifugen. Siden en romferd var noe ingen andre mennesker hadde gjort før,
var man naturligvis bekymret for hvilke psykologiske effekter dette ville ha på romfareren. Derfor, som en del av treningen, satt Gagarin 24 timer i et lydløst og fullstendig mørkt rom. På bakgrunn av resultatene fra denne treningen skulle det første menneske i verdensrommet velges.
Romferden.
Det ble bestemt at jomfruferden skulle gjennomføres den 12. april 1961, og de to personene som til
slutt kom best ut av testene var Gagarin og Gherman Titov. En annen fordel med disse to mennene,
bortsett fra de fysiske og psykiske styrkene, var at begge to var forholdsvis korte. Som voksen var
Gagarin bare 1,57 meter høy. I Vostok-fartøyet som skulle bli brukt til ferden var god plass en
mangelvare. Den endelige avgjørelsen falt på Gagarin. I tillegg til å klare seg utmerket gjennom
testene, representerte han den ideelle sovjeteren, en helt vanlig person fra et kollektivbruk som i
løpet av få år ble en topptrent kosmonaut. Det er også mulig at beslutningstakerne forhørte seg med
den øverste lederen i Sovjetunionen på tiden: Nikita Khrusjtsjov.
Den 12. april 1961 var alt klart for at det første mennesket skulle bli sendt til rommet. I tilfelle
Gagarin skulle bli hindret fra å dra, var Titov reservekosmonaut, men ingenting hindret Gagarin.
Rundt klokken 9 om morgenen Moskva-tid ble raketten skutt opp fra Bajkonur kosmodrom i dagens
Kazakhstan, og i løpet av få minutter var Gagarin det første mennesket i rommet. De første ordene
som skal ha bli sagt etter at han var kommet opp i banen rundt jorden var: ”Jeg ser jorden. Den er så
vakker”. Når han var i bane hadde Gagarin ingen mulighet til å kontrollere romfartøyet. Dette ble kontrollert av sovjetiske datamaskiner fra bakken. Dette var nettopp fordi
man var redd for hvordan et menneske ville reagere på å komme ut i rommet, både psykisk og
hvilken innvirkning vektløshet ville ha. Likevel var det en konvolutt med en nøkkel om bord i fartøyet
som muliggjorde styring i tilfelle det skulle oppstå en krisesituasjon. Som Gagarin selv sa etter turen angående hans manglende muligheter til å styre fartøyet.: ”Jeg vet ikke om jeg er det første
mennesket i rommet, eller den siste hunden”.
Hele romferden varte 108 minutter fra take-off til landing. På denne tiden fullførte han nesten en hel runde rundt jorden i en hastighet på 27 400 kilometer i timen. På det høyeste var han 327 kilometer over jorden. Under landing skjøt han seg ut av Vostok 1 cirka syv kilometer over bakken, og brukte fallskjerm for å lande trygt på bakken. Romfartøyet hadde også fallskjerm, men ville ikke ha bremset nok til at noen mennesker hadde overlevd inni. Han landet i en åker nær Saratov, der en gammel dame og hennes barnebarn var de første som møtte han.
Gagarins videre skjebne.
Etter romferden ble Gagarin en verdenskjendis, og ble en hyllet rundt om i hele verden. Han ble tildelt den offisielle tittelen ”Helt av Sovjetunionen”. Mens han var i bane rundt jorden ble han faktisk forfremmet fra løytnant til major. Han dro på turne rundt om i verden, men Gagarin taklet ikke den nye livsstilen så godt. Han begynte etter hvert å få problemer med depresjoner og drikking. Han begynte å arbeide ved treningssenteret for kosmonauter hvor han selv engang ble utdannet.
Myndighetene ville holde han unna å delta på fremtidige romferder, i fare for å miste en så stor helt i en eventuell ulykke. I 1967 var han likevel reservepilot på Sojuz 1. På treningssenteret hjalp han blant annet til med å utdanne den første kvinnen som dro til rommet, Valentina Teresjkova.
Jurij Gagarin døde den 27. mars 1968 i en flyulykke utenfor Moskva. Gagarin og Vladimir Seregin fløy en rutinemessig trening med et MiG-15-fly, da flyet kom ut av kontroll og styrtet. Det har vært mange teorier om hvorfor flyet kom ut av kontroll, men et endelig svar har ikke kommet. Begge to ble begravd på i Kremls vegger på Den Røde Plass som mange andre sovjetiske helter.
Heltedyrking.
Da Jurij Gagarin var 11 år, var Nazi-Tyskland beseiret og to nye supermakter stod frem, USA og Sovjetunionen. Opprustning stod sentralt, og romkappløpet ble etter hvert en viktig del av denne opprustningskampen. I 1957 sendte Sovjet opp satellitten Sputnik 1, og senere samme år ble hunden Laika skutt opp med Sputnik 2 og gikk i bane rundt jorda. Også USA hadde tilsvarende oppskytninger rundt den samme tida. Det var tilspisset kamp om hvilket land som fikk sendt det første mennesket til rommet. Gagarin var allerede fra ung alder interessert i flyging, og markerte seg som en utmerket pilot.
I Sovjetunionen var heltedyrking veldig viktig, og at det første mennesket i verdensrommet var fra
Sovjetunionen, ble utnyttet til det fulle av sovjetiske myndigheter. Etter hans vellykkede romferd, ble det arrangert en seks timers parade på Den Røde Plass, etterfulgt av en seremoni i Leninmausoleumet hyllet av generalsekretær Khrusjtsjov. Fra 1963 satt han også i det øverste sovjet. Nettopp på grunn av heltestatusen var myndighetene så redde for at han skulle miste livet i en romfartsulykke at de prøvde å holde ham unna fremtidige romferder, spesielt etter noen ulykker utover på 60-tallet. Istedenfor sendte de han på en verdensturne rundt i mange land, og i mars 1964 besøkte han Norge. Sovjetiske myndigheter ville vise frem sin teknologiske overlegenhet innen romfartsteknologi, og Gagarins romferd fikk virkelig fart på USAs
arbeid for å sende en mann til rommet. Kun 23 dager senere hadde også USA hatt en mann i rommet, Alan Shepard. Dette bidro også til å gjøre en hel verden mer interessert i rommet, og drømmene om romkolonisering virket mer sannsynlig enn noensinne.
Visse hevdet at Gagarin under ferden hadde sagt: ”Jeg ser ingen Gud”. Dette fremgår derimot ikke av noen av stemmeopptakene som ble gjort. Dette sitatet kan heller ha sitt utspring av en tale fra Khrusjtsjov hvor han skal ha sagt ”Gagarin fløy i rommet, men så ingen Gud der”. En viktig del av kommunismen er at befolkningen ikke skal ha noen religiøs tro, at alle skal være ateister. Karl Marx kalte religion ”opium for folket”, og det var selvfølgelig viktig for sovjetiske ledere å benytte hver sjanse til å benekte en gudseksistens.
Gagarins død skapte landesorg i Sovjetunionen, og en hel romfartsverden mintes denne store legenden. Av noen ble han kalt ”rommets Columbus”, siden han dro til et sted ingen mennesker hadde vært før han. Gzjatsk, byen han flyttet til som syvåring, skiftet navn til Gagarin etter hans død. Veldig mange statuer ble reist rundt om i landet, for eksempel den høyreiste statuen på Gagarin Square i Moskva. 12. april er i dag en helligdag i Russland, og blir kalt kosmonautdagen. Han har fått et krater på månen oppkalt etter seg, og Neil Armstrong og Buzz Aldrin la igjen en av Gagarins medaljer på månen som en hyllest.


Vang Skiløperforening.
Vang Skiløperforening er et idrettslag i Hamar kommune. De driver med langrenn, alpint, skihopping og sykling. Foreningen ble stiftet i 1902, som en etterfølger til Vang Skilag, som ble stiftet på slutten av 1800-tallet. Den ledes i dag av Gudbrand Skraastad. Lierberget blir brukt til trening i alpint og hopp, mens skistadionet på Gåsbu brukes til langrenn.
Vang Skiløperforening har arrangert NM i langrenn på Gåsbu seks ganger – i 1973, 1977, 1986, 1988, 2000 og 2002 (2. del). Del 1 av Norgesmesterskapet på ski 2013 skal arrangeres på Gåsbu. Gåsbu har dessuten vært reservearena for Holmenkollrennene, og ble brukt i 1990 og 1992, da det var snømangel i Oslo. Skiløperforeningen har også arrangert NM og VM for junior i langrenn og junior-VM i hopp (1989).


Vostok 1.
Vostok 1 var verdens første bemannede romfartøy. Jurij Gagarin ble det første menneske som kom i kretsløp rundt jorden, og det første menneske utenfor Jordens atmosfære.
Oppskytningen av Vostok 1, fant sted den 12. april 1961 klokken 09.07 Moskva-tid.


Choice Hotels.
Choice Hotels International er et holdingselskap som eier og markedsfører en av verdens største hotellkjeder med mer enn 5000 hoteller under merkenavnene Comfort, Clarion, Clarion Collection, Quality og Quality Resort. De ulike merkenavnene tilbyr forskjellige standardnivåer og priser og henvender seg til ulike deler av markedet.
Selskapet ble startet i Maryland, USA, i 1939 da under navnet Quality Courts United som bestod av 7 motell-eiere som henviste gjester til hverandre.
Franchiserettighetene for Norden tilhører selskapet Nordic Choice Hotels som er eid av aksjeselskaper som igjen er eid og kontrollert 100% av Petter Stordalen.


AT-3 Sagger.
AT-3 Sagger er NATO-kallenavnet på den sovjetiske panservernraketten 9M14 Malyutka. Den er kanskje den mest produserte panservernraketten i historien. Bare i Sovjetunionen ble det i 60- og 1970-årene produsert ca. 25 000 stykker årlig. Dessuten ble den produsert i minst fem andre land under forskjellig navn. Den ble benyttet av FNL styrker mot den sør-vietnamske hæren i sluttdelen av Vietnamkrigen. Den ble også benyttet av syriske og egyptiske styrker under Yom Kippurkrigen i 1973, der sovjetiske kilder mener at den sto for 800 ødelagte israelske stridsvogner, noen kilder mener også at tallet kan være så høyt som 1063, men det inkluderer stridsvogner som ble reparert innen 24 timer.


Lier Janitsjar.
Lier Janitsjar er et amatørkorps i Lier som ble stiftet i 23. oktober 1931 under navnet Lier Hornmusikkforening. Dagens korps er et resultat av en sammenslåing med Lierstranden Musikkorps (stiftet 22. februar 1932).
Aktivitet.
Lier Janitsjar er en kulturell drivkraft i Lier kommune. Korpset har ca. 50 medlemmer hvorav ca. 30 er aktivt spillende. Korpset er kjent for å bygge broer mellom ulike kulturelle retninger i kommunen, og har gjennomført utallige konserter på slik basis. Kor og korps, fotoklubb og korps, rockeband og korps, kulturskole og korps, teatergruppe og korps og tilsvarende.
På oppdrag fra Lier kommune laget korpset i samarbeid med Lierskovens dramathiiske selskab en jubileumsmarkering av 100 års dagen for unionsoppløsningen. Forestillingen ble satt opp både i Lier og Falköping.
Korpsets dirigent er pr. 2005 Øystein Olsen Vadsten.


Hertug av Bedford.
Hertug av Bedford og jarl av Bedford er titler i Englands høyadel. De har blitt opprettet flere ganger, og har navn etter byen Bedford i Bedfordshire.
Jarletittelen ble først opprettet for Hugh de Beaumont i 1138. Dernest ble den opprettet for Enguerrand VII de Coucy, kong Edvard IIIs svigersønn, i det 14. århundre. Senere ble hertugtittelen opprettet for Henrik IVs tredje sønn, John, som senere var regent i Frankrike. I 1470 ble hertugtittelen opprettet på nytt for George Nevill, en nevø av Richard Neville, kjent som «kongemakeren Warwick». I 1485 ble den opprettet nok en gang for Jasper Tudor, onkelen til Henrik VII.
John Russell, som var en av Henrik VIIIs og Edvard VIs nærmeste rådgivere, fikk tittelen i 1551. Etter den ærerike revolusjonen fikk hans etterkommer William Russell hertugtittelen som kompensasjon for at hans sønn William d.y. hadde blitt urettmessig henrettet for høyforræderi.
Hertugens eldste sønn og arving har ærestittelen "Marki av Tavistock", mens arvingens eldste sønn har ærestittelen "Baron Howland av Streatham".
Slektens sete er Woburn Abbey i Bedfordshire.
Filosofen og nobelprisvinneren Bertrand Russell var sønn av John Russell, 1. jarl Russell, som i sin tur var andre sønn av John Russell, 6. hertug av Bedford.
Et av de mest kjente og mest eksentriske medlemmene av slekten er antagelig Mary du Caurroy Tribe, kjent som «Den flyvende hertuginnen», som var gift med den ellevte hertugen. Hun var blant annet kjent som sykepleier under første verdenskrig og som en meget dyktig testpilot som satte flere rekorder bak spakene.
Jarler, første opprettelse(1138).
Tittelen ble opprettet i 1138 og inndratt i 1148.
Hertuger, fjerde opprettelse.
Arvingen til tittelen er Henry Robin Charles, marki av Tavistock, født 7. juni 2005
Bedford


Andrew Ian Henry Russell, 15. hertug av Bedford.
Andrew Ian Henry Russell (født 30. mars 1962) er den femtende hertug av Bedford. Han arvet tittelen etter sin far i 2003.
Han ble utdannet ved Harrow of Harvard, og tok en bachelorgrad ved sistnevnte institusjon. Inntil bestefarens død i 2002 hadde han ærestittelen "Lord Howland av Streatham"; han fikk så ærestittelen "Marki av Tavistock".
Hertugen er gift med Louise Crammond. Paret har en datter, Lady Alexandre og en sønn, Lord Tavistock.
Familien er bosatt på hertugenes sete, Woburn Abbey i Bedfordshire. Hertugen rangerte som nr. 102 på Sunday Times Rich List i 2005, med en anslått formue på 490 millioner pund.


John Robert Russell, 13. hertug av Bedford.
John Ian Robert Russell (født 24. mai 1917, død 25. oktober 2002) var den trettende hertug av Bedford.
Han giftet seg 6. april 1939 med Clare Bridgman. De fikk to barn: Henry Robin Ian (f. 1940, d. 2003) og Rudolf (f. 1944. Den 13. februar 1947 giftet han seg for annen gang, med Lydia Yarde-Buller, datter av John Yarde-Buller, 3. baron Churston. Paret fikk ett barn, Francis Hastings (f. 1950. De skilte seg i 1960, og 4. september samme år giftet han seg for tredje gang, med Nicole Schneider.
Han startet sin karriere som husleieinnkrever i Stepney i 1938. Kort tid før utbruddet av andre verdenskrig i 1939 vervet han seg til Coldstream Guards. Han kjempet i 1939 og 1940, men fikk da en invalidiserende skade og ble dimittert. Deretter begynte han å jobbe som journalist for "Daily Express". Han gav også ut flere bøker.
I 1953 arvet han hertugtittelen og familiesetet Woburn Abbey etter sin far. Godset var da i meget dårlig forfatning, og for å finansiere en stor restaurering åpnet han det for publikum.


The Distillers.
The Distillers var et amerikansk pønk-band. Bandet ble dannet i 1999 og oppløst i 2005. De ga tilsammen ut tre album. Bandet har hatt flere ulike medlemmer, men frontfigur Brody Dalle var med siden begynnelsen.
Eksterne lenker.
Distillers


Amazombies.
Amazombies er et amerikansk pønk-band fra Seattle-området.
Bandet ble dannet i år 2000. De har til nå gitt ut et musikkalbum som ble tilgjengelig for gratis nedlasting av plateselskapet Go-Kart Records.


Go-Kart Records.
Go-kart Records er et New York-basert plateselskap som fokuserer på pønk-musikk. I 2003 la plateselskapet seks album ut på Internett til gratis nedlasting.


AP Racing.
AP Racing er et britisk firma som produserer hovedsakelig bremse- og clutchkomponenter. Delene er først og fremst beregnet på konkurransebiler og motorsykler.


Brudeferd i Hardanger.
«Brudeferd i Hardanger» er et av norsk kunsthistories mest kjente malerier, utført i 1848 av malerne Adolph Tidemand og Hans Gude i samarbeid. Maleriets størrelse er 93 × 130 cm, og det henger i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Bildet er et typisk eksempel på kunstnernes felles arbeider, hvor Gude malte landskapene, og Tidemand malte skikkelsene.
"Brudeferd i Hardanger" er et hovedverk innen den nasjonalromantiske kunsten i Norge. Her er romantikkens sans for stemning, fantasi, følelse og natur satt sammen med det unge Norges nasjonalisme. Et brudefølge er på vei over fjorden i båt etter vielsen. Brudeparet sitter i den fremste båten og lengre bak skimter vi flere andre båter med bryllupsgjestene. Brudeparet er kledt i norske folkedrakter, bruden har brudekrone og er tradisjonelt pyntet. Brudgommen er sannsynligvis han som hilser med hatten. Lengst fremme i båten ser vi spillemannen mens en annen person i båten er i ferd med å skyte en salutt. De fleste av gjestene er kledd i tradisjonelle folkedrakter. Landskapet rundt viser en fin sommerdag under høytragende fjell, med grønne trær og speilblank fjord. Vestlandsnaturen er vakker og dramatisk, og fjellene ligger i mørk kontrast til fjorden som er opplyst av sollyset.
Bildet dannet også bakgrunn for noen kulturelle festkvelder på Christiania Theater i 1849. Tidemand og Gude hadde da malt bakgrunnen på et svært lerret, og på scenen var det plassert en båt med byfolk utkledd som bønder i nasjonaldrakter så likt bildet som mulig. Så kunne tablået begynne med sang og spill. Teksten er av Andreas Munch og musikken av Halfdan Kjerulf.
Annet.
Brudeferden i Hardanger er også navnet på en norsk stumfilm fra 1926 som var regissert av Rasmus Breistein.
Litteratur.
Malmanger, Magne, "Maleriet 1814-1870, fra klassisisme til tidlig realisme", i Norges kunsthistorie bind 4 Oslo 1981, ISBN 82-05-12268-7


Kowloon.
Kowloon (kinesisk: 九龍) henviser til det området av Hongkong som omfatter Kowloonhalvøya og New Kowloon. Det er avgrenset i øst av Lei Yue Mun-stredet, Mei Foo Sun Chuen og Stonecutter's Island i vest, Tate's Cairn og Lion Rock i nord, og sundet Victoria Harbour som skiller fastlandet fra Hongkongøya i sør. Befolkningen var i 2000 på 2 071 000 innbyggere.
Historie.
Navnet Kowloon betyr "ni drager", nemlig åtte omliggende fjelltopper (1.Castle Peak (583m), 2.Tai Mo Shan (958m), 3.Tate's Cairn (583m), 4.Lion Rock (495m), 5. Ma On Shan (702m), 6. Kowloon Peak (602m), 7. Sharp Peak (468m), etc...) og, som den niende drage, den kinesiske keiser. Den delen av Kowloon som ligger sør for Boundary Street ble, sammen med Stonecutters Island, avstått av det kinesiske Qing-dynastiet til Storbritannia i 1860 som følge av Pekingkonvensjonen etter andre opiumskrig. I mange år lot britene for det meste være å utbygge området, og besøkte det hovedsakelig for å jakte på tiger.
Den delen av Kowloon som ligger nord for Boundary Street (New Kowloon) kom til i 1898, som en leieavtale for 99 år. I New Kowloon ligger Kowloon City, og det siktet til Kowloon Walled City som lå der. Kowloon Walled City ble revet i 1993. (Samme region ble kalt "Guanfuchang" (官富場) under Song-dynastiet.)
I dagligtale regner man imidlertid sjelden New Kowloon som del av New Territories, men som en del av Kowloons byområde på begge sider av Boundary Street.
En storstilt utbygging av Kowloon tok til tidlig på 1900-tallet, sammen byggingen av jernbanen mellom Kowloon og Kanton, Kowloonverftet og kort tid etter av Kai Tak-flyplassen. Flyplassens beliggenhet medførte byggerestriksjoner som stod ved lag inntil slutten av 1990-tallet.
Den 1. juli 1997 ble hele Kowloon returnert til Kina sammen med det øvrige Hongkong.


Lantau.
thumb
Lantau (tidligere 爛頭島 pinyin: "Làntóu Dǎo", nå egentlig 大嶼山 "Dàyǔ shān" på mandarin og "Tai yue shan" på kantonesisk), eller Lantao, er Hongkongs største øy. Den ligger langt ute i Perleflodens utløp mot Sørkinahavet. Det meste av øya hører administrativt til Islands District, men en liten del i nordøst tilhører Tsuen Wan-distriktet. Areal: 146,7 km². Tidligere lå det bare noen fiskelandsbyer på Lantao, men senere er det kommet en kjempestor flyplass og en rekke andre anlegg som er viktige for områdets infrastruktur. Hong Kong Disneyland (åpnet 12. september 2005) ligger øst på øya.


Yau Tsim Mong.
Yau Tsim Mong (油尖旺) er en av Hongkongs 18 administrative distrikter. Det ligger sørvest i Kowloon, og hadde i 2000 295.700 innbyggere. Distriktets navn er sammensatt av det første kinesiske tegnet for hver av de tre bydelene som det omfatter: Yau Ma Tei (油麻地), Tsim Sha Tsui (尖沙咀), og Mong Kok (旺角).
Tidligere var Yau Tsim Mong-distriktet formelt to distrikter: Yau Tsim og Mong Kok.


Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet.
Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet, "Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet" er et norsk akademi grunnlagt av forfatteren Knut Ødegård i 2003. Det har til formål bl.a. å arbeide for fremme av litteratur og for kunnskap også om andre litterære og kulturelle ytringsformer enn de som tilhører vår egen kulturkrets, og for ytringsfrihet i Bjørnstjerne Bjørnsons ånd. Medlemmene er fremstående norske og utenlandske forskere, forfattere, politikere, journalister. President siden 2003 er Knut Ødegård. I styret sitter ellers Peter Normann Waage, Marit Bjørnson Barkbu (oldebarn av Bjørnstjerne Bjørnson), Thorvald Steen, Øystein Hauge, Kristian Gerner og Kari Vogt. Den administrative leder er Hilmar Windstad.
Bjørnsonprisen.
Akademiet deler årlig ut den internasjonale Bjørnsonprisen. Mottakere av prisen er
Prisutdelingen skjer senhøstes, i forbindelse med foreningens årlige seminar på Bjørnsonhuset i Molde.
Prisen består av 100 000 kroner, en statuett av Hagbart Solløs og et diplom av Ellen Maria Heggdal.


Gunvor Gjessing.
Gunvor Gjessing er en norsk journalist. Hun ble født den 24. juni 1932 i Saltdal med Rusånes som etternavn.
Hun er utdannet med mellomfag i engelsk og fransk språk ved Universitetet i Oslo. Hun har vært tilknyttet avisa Aftenposten fra 1960, og har arbeidet med kulturstoff, blant annet som filmkritiker.
Gjessing har vært styremedlem i Norsk Filmkritikerlag.
Hun har gitt ut ei bok som tar for seg historia til S Rusaanes Snekkerifabrikk. Fabrikken eksisterte fra 1887 til 1972. Foretaket lå ved Rusånes i Saltdal i Nordland fylke.
Gunvor Gjessing bor sammen med mannen Ketil Gjessing på Sagene i Oslo.


Helautomatisk skytevåpen.
Helautomatisk skytevåpen (også kalt automatvåpen) er et skytevåpen som kan avfyre prosjektiler i kontinuerlig rekkefølge ved å holde inne avtrekkeren. Det nye prosjektilet blir ladet ved hjelp av enten en gassdreven eller rekyldreven mekanisme. Ved bytte av magasin eller patronbelte må det allikevel foretas nytt ladegrep, med mindre en patron ligger igjen i kammeret (ikke mulig ved bruk av patronbelte).
Typer av automatvåpen.
Det finnes også enkelte pistoler med denne muligheten. Enkelte automatgeværer og maskinpistoler har også muligheten for halvautomatisk ild.
Et annet «system» er "to- eller treskudds-salve", hvor to eller tre skudd blir avfyrt i rekkefølge ved avtrekk. Denne effekten oppnås med å bruke en del som stopper etter to eller tre skudd (og skytteren må trekke av for de to ellertre neste skuddene.) På engelsk kalles denne funksjonen for «burst-fire». På mange nyere våpen erstatter dette den helautomatiske funksjonen, mens det på enkelte våpen også finnes i tillegg til hel- og halvautomatisk avfyring.
Et eksempel på automatgevær er det norske forsvarets AG-3.


Wikikilden.
Wikikilden (engelsk Wikisource) er et av Wikipedias søsterprosjekter, og har som mål å lage et wikibasert bibliotek av frie kildetekster. For å være frie må enten opphavsretten til teksten være utløpt (det er 70 år siden opphavsmannen døde), eller opphavsmannen har sluppet teksten i det fri. Prosjektet har også en del bruker-lagde oversettelser av frie tekster. Prosjektet er flerspråklig og det er en egen norsk-språklig utgave som har tekster på både bokmål og nynorsk.


Joan Robinson.
Joan Violet Robinson (1903–1983) var en britisk økonom som særlig bidro til kritikk og utvikling av den nyklassiske teorien om imperfekt konkurranse. Hun var spesielt opptatt av kapitalens vesen, og hennes arbeider inspirerte til en sterk debatt blant økonomer på 1950-tallet om forholdet mellom kapital, økonomisk vekst, priser og inntektsfordeling i samfunnet.


Sluse.
a>. En sluse består av et kammer og sluseporter.
En sluse, eller et sluseanlegg, er en innretning som muliggjør heving og senking av båter og andre vanngående fartøy fra ett vannivå til et annet slik at forsering av høydedrag, stryk eller dammer kan gjøres uten lange omveier, tunneler eller akvedukter.
Virkemåte.
I hver ende av en sluse er det en port. Når en båt skal oppover en elv eller kanal, seiler den inn i slusen i den nedre porten. Denne lukkes og slusen fylles med vann fra det øvre vannivået. Når slusen er fylt, åpnes den øvre porten og båten kan seile ut på den andre siden. Tilsvarende for båter på vei ned, men da vil vannet i slusen tømmes ut på den siden som er lavest før den nedre porten åpnes. Slusekammeret fylles og tømmes gjennom i bunnen gjennom kulverter som er tilkoblet begge nivå i elven eller kanalen. Dette forhindrer at fartøyet settes i drift mot portene på grunn av strøm under fylling og tømming. Enkelte steder der stigningen er stor, bygges flere sluser sammen etter hverandre slik at de danner en trapp.
Et problem med sluser i kanaler er at de drenerer den øvre delen av kanalen når vann slippes ut i den nedre. Man må sørge for at kanalen etterfylles i samme rate som den tømmes. Ofte gjøres dette ved hjelp av elver, men andre steder pumpes vann fra den nedre delen av en sluse opp i den øvre. Enkelte sluser opererer ved at den sparer vannet som tømmes ut ved senking og pumper det inn igjen ved heving. Slike sluser forbruker knapt noe vann fra den øvre delen av kanalen.
Historikk.
Dagens slusesystem antas å ha blitt oppfunnet i Europa i Middelalderen. De tidligste slusene oppstod dog som et resultat av at man hadde demmet opp elver for at de skulle bli dype nok til båtfart. Elvene ville da bestå av nivåer av dypt vann. Ved demningene måtte båtene heves eller senkes. Primitive slusesystem, brukt blant annet i Kina, bestod ganske enkelt av en port i demningen som ble åpnet en kort stund mens båten ble dratt motstrøms etter tau. Metoden var imidlertid farlig og mange båter gikk tapt i operasjonen på grunn av den sterke strømmen som oppstod når man åpnet portene.
Kjente sluser.
Det er sluser en mengde steder i verden, blant annet i den eldgamle Keiserkanalen i Kina, i Panamakanalen, Volga, Göta kanal og kanalene i Storbritannia. Verdens største sluse er "Berendrecht-slusen" i Antwerpen i Belgia. Den er 500 meter lang, 68 meter bred og har fire porter slik at man kan spare vann ved å benytte bare deler av slusens lengde når det er tilstrekkelig.


Trollbær (Actaea).
Trollbær ("Actaea") er en slekt av middels høye, flerårige urter i soleiefamilien. De har hvite blomster i smale klaser, og skinnende, giftige bær.
Fargen på bæra varierer med arten. Slekten har åtte arter.
I Europa finnes to arter: Trollbær ("Actaea spicata") og rød trollbær ("Actaea erythrocarpa").
Hageplanten ormedrue, som stammer fra Nord-Amerika, var tidligere plassert i en egen slekt "Cimicifuga", men heter nå "Actaea racemosa".


Ørevoks.
Ørevoks (latin, cerumen) er et gulaktig kjertelsekret som finnes i ytre øregang, meatus acusticus externus, hos de fleste pattedyr. Den produseres i en modifisert type svettekjertel, glandula ceruminosa, lokalisert i huden i den ytre øregang Ørevoksens funksjon er å hindre uønskede objekter som for eksempel insekter og støv tilgang til det indre øret.
Noen mennesker fjerner ofte noe av ørevoksen ved hjelp av en bomullspinne. Problemet med å bruke Q-tips er at man dytter ørevoksen lengre inn i øret, og kan dessuten skade huden i øregangen og dermed gjøre en sårbar for ytre ørebetennelse. En bedre måte å fjerne ørevoks på er å dryppe noen dråper ørevoksfjerner man får kjøpt på apoteket eller vanlig matolje inn i øret og la den løse opp voksen over natten. Dersom det er svært mye voks kan en skylle ut den oppløste voksen ut ved hjelp av en skylleballong man får kjøpt på apoteket. Det er da viktig å være påpasselig med å bruke kroppstemperert vann, og å få alt vannet ut igjen etter skyllingen. Man bør ikke sprøyte vannet inn i øret med for høyt trykk.


Saif Saaeed Shaheen.
Saif Saaeed Shaheen (født Stephen Cherono 15. oktober 1982 i Keiyo, Kenya) er en friidrettsutøver som nå representerer Qatar.
Bakgrunn.
Shaheen er født og oppvokst i Kenya. Han tok gull på 3000 meter hinder i VM 2003, og gjentok bedriften under VM 2005 i Helsingfors.
Han har verdensrekorden på 3000 meter hinder med tiden 7.53,62, satt i Brussel i 2004, og regnes som verdens beste hinderløper.
Avhopping til Qatar.
Shaheen hoppet av fra Kenya til Qatar i 2002. Han endret navnet fra Stephen Cherono til Saif Saaeed Shaheen, og det ble hevdet at han mottok opptil 1 million dollar for å endre statsborgerskap. Shaheen har benektet dette.
Eksterne lenker.
Shaheen, Said Saaeef
Shaheen, Said Saaeef


Diaré.
Diaré (middelaldergresk ἡ διάρροια, fra verbet διαρρέω, «renne gjennom») er en lidelse der avføringen skjer hyppig og har en flytende konsistens. Kriteriet for at en tilstand skal kunne kalles diaré er mer enn tre daglige tømninger av løs til vandig avføring. En skiller også mellom akutt og kronisk diaré.
Avføringsmønsteret kan variere sterkt fra menneske til menneske. For noen kan det være vanlig å ha avføring bare 1-2 ganger i uken. Andre har 1-2 regelmessige avføringer per dag. For å kunne si at et menneske har diaré, er det derfor viktig å få rede på avføringens konsistens.
Årsak.
Normalt går maten langsomt gjennom tarmene, og mye av væsken og næringsstoffene suges opp gjennom tarmslimhinnen. Diaré er et tegn på at maten passerer for raskt gjennom tarmene. Det skjer fordi muskelsammentrekningene (peristaltikken) i tarmen er økt. På grunn av den raske passasjen blir ikke de viktige næringsstoffene sugd opp i tilstrekkelig grad, og kroppen vil etter hvert begynne å fungere dårlig. Først er det vann, natrium og kalium som går tapt. Etter hvert, hvis diaréen fortsetter, mister kroppen også aminosyrer og fettløselige vitaminer.
Årsaken til diaré er oftest infeksjoner i mage-tarmkanalen. Enkelte kroniske sykdommer, for eksempel cøliaki (en slags tarmallergi overfor stoffet gluten), kan gi diaré tidlig i forløpet. Også stress og psykiske påkjenninger kan føre til diaré. Lidelsen kan være et symptom på skade, sykdom eller matforgiftning og er vanligvis forbundet med magesmerter og ofte kvalme og oppkast.
Symptomer.
Mange pasienter får luft i tarmen og kolikkliknende smerter. Langvarig diaré kan gi kvalme og nedsatt appetitt. Små barn, gamle og syke er spesielt utsatt for uttørring ved diaré. De vil da få tegn på at de mister for mye væske, for eksempel slapphet, tørre slimhinner og liten og konsentrert urinmengde. Småbarn med bleier vil også lett kunne bli såre og røde rundt endetarmsåpningen.
Behandling og forebyggende tiltak.
Som forstoppelse er diaré et symptom som er vanlig å behandle selv uten å oppsøke lege. Ved kortvarig diaré i forbindelse med gastroenteritt er det ofte ikke nødvendig med annen behandling enn tilstrekkelig væsketilførsel for å forhindre uttørring. Et tips for å stoppe/sinke diaré er å blande ut 1-2 skjeer potetmel med vann (må ikke drikkes for ofte, dersom for mye kan resultere i at hele systemet stopper). Man bør unngå fibberrik kost ved diaré.
"Loperamid" (Imodium) er et stoppende middel som kan brukes ved plagsom akutt diaré og ved kronisk diaré der den underliggende årsaken er kjent. Loperamid bør brukes med forsiktighet ved betennelsessykdommer i tykktarmen, som for eksempel ulcerøs kolitt, fordi midlet hos disse pasientene øker risikoen for perforasjon av tarmen. Pasienter med nyoppstått diaré som varer utover noen få dager, bør alltid oppfordres til å oppsøke lege med henblikk på årsaksutredning.


Trollbær.
Trollbær ("Actaea spicata") er en flerårig urt i soleiefamilien.
Trollbær er en kraftig vekst og kan bli opptil 70 cm høy. Planten har dobbelt ulikefinnete blader og småbladene er eggformet med dypt innskårne takker. Over- og underside er ensartet gressgrønne.
På toppen av stilken sitter det hvite blomster i en smal klase. Blomstringstiden er mai til juni. Blomstene lukter som svarthyll. Seinere kommer det skinnende, svarte bær. Hele veksten er giftig, spesielt bærene.
Den vokser i skog på næringsrik jord opp til skoggrensen. I Norge er planten nokså vanlig nord til Alta i Finnmark, på Vestlandet er den sjelden i ytre strøk. Ellers er planten vanlig i Nord- og Mellom-Europa fra Frankrike øst til Uralfjellene. I Storbritannia og Spania er den sjelden.


Dzongkha.
Dzongkha er et språk i den sinotibetanske språkfamilien, og nasjonalspråket i Bhutan. Språket fikk sin rettskrivning i 1971, da det etablert som skriftspråk. Som talespråk ble det tidligere benevnt "Zhungkha".
Ordet "Dzongkha" betyr det "kha (språk)" som tales i "dzongene", de fylkesvise slottene / administrasjonsbyggene som rommer både religiøse og administrative funksjoner. Bhutan er et uveisomt land med flere små og isolerte folkegrupper, og mange små språk. De tre dominerende språkene er "Tsangla", "Nepali" og "Dzongkha". Dzongkha har stor grad av gjensidig forståelse med Tsangla og noen av de andre, mindre språkene, som "Adap" og "Bumthangkha".
Dzongkha har utviklet seg fra "Ngalong", som ble snakket av folk som innvandret til Bhutan fra Tibet på 700-tallet, og er morsmål for ca 130 000 innbyggere i de vestlige fylkene i Bhutan: Thimphu, Paro, Punakha, Wangdue Phodrang, Gasa, Haa, Dagana, og Chukha.
Dzongkhas status baserer seg på at språket i mange hundre år har vært brukt ved hoffet, i klostrene, og i statsforvaltningen. Språket snakkes av munker og statstjenestemenn over hele landet, og regjeringen har siden 1960-tallet arbeidet systematisk med å modernisere Dzongkha og standardisere det som skriftspråk. Språket er i prinsippet obligatorisk i skolen, men på grunn av lærermangel og stor andel utenlandske lærere, foregår undervisningen like ofte på engelsk.


Erasmus Darwin.
Erasmus Darwin (født 12. desember 1731, død 18. april 1802), lege, botanist, poet og oppfinner. Levde i Birmingham og Lichfield, England. Medlem av Lunar Society. Tilhørte Darwin-Wedgwood-familien, hvor den mest kjente er hans sønnsønn, Charles Darwin. Et annet barnebarn er Francis Galton.
Tidlig liv.
Han gikk på skole ved gymnaset i Chesterfield, deretter ved St John's College i Cambridge. Han fikk sin legeutdannelse ved Edinburgh Medical School. Om han noen gang fikk den formelle graden dr. med. er ikke kjent.
Darwin bosatte seg i 1756 som lege i Nottingham, men hadde liten suksess og flyttet det påfølgende året til Lichfield for å etablere en legepraksis der. Noen få uker etter benyttet han en helt ny behandlingsmåte for å berge livet til en dødssyk ung mann, og dette sikret hans suksess som lege på det nye stedet. Darwin var meget framgangsrik lege for mer enn femti år i Midlands. Kong Georg III inviterte ham til å bli kongelig lege, men han avslo. Han foretrakk å bli i Lichfield hvor han hadde en pen bolig i skyggen av katedralen. I Lichfield skrev Darwin «didaktisk poesi, utviklet sitt utviklingssystem, og oppfant mange ting, blant annet et orgel som kunne resitere Fadervår, Trosbekjennelsen og De ti bud».
Ekteskap og barn.
Steinbyste av Erasmus Darwin, ved William John Coffee, 1795.
Darwin giftet seg to ganger og fikk 14 barn, inkludert to døtre utenfor ekteskap med en ansatt, og muligens ytterligere en datter utenfor ekteskap.
Susanna and Mary Jr etablerte senere en kostskole for piker. I 1782 giftet Mary Sr. seg med Joseph Day (1745–1811), en handelsmann i Birmingham, og flyttet.
Darwin kan ha blitt far til ytterligere et barn, denne gangen med en gift kvinne. En Lucy Swift fødte I 1771 et pikebarn som også ble navngitt Lucy og døpt som en datter av hennes mor og William Swift, men det er grunn til å tro at faren faktisk var Darwin. Lucy Jr. giftet seg med John Hardcastle i Derby i 1792 og deres datter Mary giftet seg med Francis Boott, en amerikansk lege og botaniker.
I 1775 møtte Darwin Elizabeth Pole, datter av Charles Colyear, 2. jarl av Portmore, og hustru av oberst Edward Pole (1718–1780); men da hun var gift kunne Darwin kun gjøre sine følelser kjent via poesi. Edward Pole døde i 1780 og året etter giftet Darwin seg med Elizabeth Pole og flyttet til hennes hjem i Radbourne Hall, 6 km vest for Derby. Huset og landsbyen er i dag kjent som Radbourne. I 1782 flyttet de til Full Street, Derby. De fikk fire sønner hvorav en døde i barndommen, og dessuten tre døtre.
Død.
Darwin døde brått den 18. april 1802, kun uker etter å ha flyttet til Breadsall Priory, rett nord for Derby. Han er gravlagt i All Saints Church, Breadsall.
Personlighet.
Darwin i 1770, oljemaleri av Joseph Wright fra Derby.
På midten av 1700-tallet kom en gruppe menn sammen i ‘Lunar Society’ ("mulig norsk oversettelse: «Månens broderskap»") i Birmingham. De møttes en gang i måneden for å spise og utveksle ideer og tanker, argumentere langt inn i natten før de red hjem til lyset av månen, derav navnet. En av grunnleggerne var Erasmus Darwin, en ung lege som skulle bli en søyle i den engelske samfunnet i de neste 35 årene.
Ansiktet til Erasmus Darwin var kraftig arrete etter at han ble smittet med kopper som barn. Når han gikk var det med en dyp hinking ettersom at han hadde knust kneet etter ha falt av en hestevogn, og når han snakket var det med en kraftig stamming. Da han ble spurt om det plaget ham, svarte han at «Tvertimot, det gir meg tid til å tenke!»
Erasmus Darwin var framtidsrettet på mange måter: han støttet kvinnenes frigjøring ved at han lot sin to døtre utenfor ekteskap få anledning til å styre en skole for piker. Grunnen var at han var bestemt på ideen at kvinner skulle ha muligheten til å skaffe seg en utdannelse og ha de samme rettigheter som menn. Han var likeledes en motstander av slaveri.
Til tross for stammingen var Erasmus Darwin kjent som en mann med sjarm, vennlig og attraktiv for kvinner. Han ble gift to ganger, hadde iallfall én elskerinne etter sin første kones død. Han fikk 12 legitime barn og to (dokumenterte) utenfor ekteskap. Kun ved sjeldne anledninger gikk han utenom sin ellers vennlige natur, som da en rival gjennom mange år forsøkte å albu seg inn ved det hospital hans sønn hadde praksis. Erasmus Darwin forslo å publisere rivalens vane med gratulere sine pasienter med deres helse rett før de døde!
Poet og oppfinner.
Erasmus Darwin var en mann av mange talenter. Han skrev store mengder poesi. Både Wordsworth og Coleridge var blant hans beundrere og mente at han var bedre enn dem begge. Diktene hans hadde mange referanser til hans interesse for vitenskap, for eksempel botanikk og dampmaskiner. Hans mest kjent verk er «Botanikkhagen», se nedenfor.
Erasmus Darwins eksperimenter i galvanisme ("i biologi: å stimulere muskler med elektrisitet") inspirerte Mary Shelley til å skrive romanen «Frankenstein», som handler om et dødt monster som vekkes til live med strøm.
Ettermæle.
En demokrat og fritenker av Erasmus Darwins støpning ble tolerert, om ikke nødvendigvis beundret, i en tid hvor England nøt en viss grad av sosial stabilitet, men da krigen med Frankrike var et faktum, endret synet på Darwin. England ble generelt mer anti-intellektuell, og Darwins ideer virket både farlige og gammeldags og hans bidrag til vitenskapen ble undervurdert og offer for satire. Charles Darwin forsøkte senere å forbedre bestefars omdømme i boken «The Life of Erasmus Darwin», men han lot sin datter Henrietta redigere arbeidet og hun fjernet alt hun mente var for vågalt for det viktorianske almenheten, det var 16 prosent av boken.
Erasmus Darwin er blant annet husket med «Månesteinene» i Birmingham, som er et sett av åtte utskårete steiner til minne om et antall medlemmer av Lunar Society. De ble reist i 1998, formgitt av Steve Field, i Great Barr, Birmingham, England.


Hamar Skiklubb.
Hamar Skiklubb er en idrettsforening fra Hamar. Leder er Dag Bjørnstad. Klubben har over 250 medlemmer, den mest berømte er Jan Egil Andresen, som deltok i VM i Oberstdorf i 2005.
Den ble først stiftet 17. januar 1891, men slo seg i 1921 sammen med seks andre skiklubber i nærområdet til Hamar Idrettslag, og endret navnet til "HIL – Skigruppen". De arrangerte Hovedlandsrennet i 1931, og NM i 1949.
I 1959 stiftes Hamar Skiklubb på nytt, med medlemmer hovedsakelig fra HIL – Skigruppen, Storhamar Idrettslag og Hamarkameratene. HIL – Skigruppen ble oppløst i 1972.
Hamar Skiklubb er arrangør av det årlige Kirkebakken Grand Prix i Hamar sentrum, som er et populært arrangement med mange kjente norske og internasjonale skiløpere på rulleski.


Tianna Madison.
Tianna Madison (født 10. august 1985 i Elyria, Ohio) er en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerer i lengdehopp og sprintløp. Hun vant gullmedalje under VM i friidrett 2005 i Helsingfors, der hun satte ny personlig rekord med et hopp på 6,89 meter.
Karriere.
I 2004 ble Madison USA-mester i lengde for juniorer, med 6,60 meter. I collegemesterskpet "Southeastern Conference" fikk hun sølv, med 6,34 meter, og i NCAA-mesterskapet for midtvestregionen fikk hun også sølv.
Hun ble NCAA-mester både innendørs og utendørs i 2005, og ved VM i friidrett 2005 i Helsingfors fikk hun gull, med ny personlig rekord på 6,89 meter. Hun satte også ny personlig rekord i kvalifiseringen, med 6,83 meter. Ved USA-mesterskapet utendørs i juni fikk hun sølv, bak Grace Upshaw. I tillegg vant hun "Southeastern Conference" både innendørs og utendørs.
I mars 2006 deltok hun ved VM i friidrett innendørs 2006. Her hoppet hun 6,60 i kvalifiseringen, og greide ny personlig rekord på 6,80 i finalen, noe som holdt til sølv, bak Tatjana Kotova. Ved USA-mesterskapet utendørs 2006 fikk hun sølv, denne gangen bak Rose Richmond.
Hun kom på femteplass ved USA-mesterskapet utendørs i 2007, og hun deltok ved VM i friidrett 2007. I VM gikk hun til finalen, med 6,59 i kvalifiseringen, men greide bare 6,47 i finalen, og endte på 10. plass av de 12 som var med i finalen. Hun var eneste utøver fra USA i finalen. Året etter kom hun på femteplass i USAs uttak til sommer-OL 2008, og ble ikke med til OL.
Hun vant 60 meter ved USA-mesterskapet innendørs i februar 2012, og ved VM i friidrett innendørs 2012 i Istanbul fikk hun bronse på samme distanse, med tiden 7,09 i finalen. I 2012 har Madison forbedret sine personlige rekorder på både 100 meter og 200 meter. I mai løp hun 200 meter på 22,37 i Ponce, deretter løp hun 100 meter på 10,97 ved Adidas Grand Prix i New York, hennes første løp på under 11 sekunder. I slutten av juni kom hun på andreplass ved USAs uttak til sommer-OL 2012, med ny personlig rekord på 10,96, kun slått av Carmelita Jeter (10,92).


Glamox.
Glamox' hovedkontor i Nydalen i Oslo.
Glamox er en norsk produsent og leverandør av belysning, som ble stiftet av gründeren Birger Hatlebakk i 1947. Hatlebakk oppdaget en unik prosess som gjorde det mulig å framstille reflektorer av aluminium. Navnet Glamox kommer fra «GLAtt Matt OXidised», og henviser til denne prosessen.
I dag er Glamox et relativt stort konsern i norsk målestokk, med omtrent 1000 ansatte og en omsetning på 1.249 Mill NOK (2005).
Glamox produserer hovedsakelig lysarmaturer for industri, skipsfart, oljevirksomhet og næringsbygg. Konsernet har fabrikker i Tyskland, Estland, Kina og Canada i tillegg til Norge. Den største fabrikken ligger i Molde som ble valgt som lokalitet av Birger Hatlebakk i 1957.


Emanuel Steward.
Emanuel Steward (født 7. juli 1944, død 25. oktober 2012) er en amerikansk boksetrener. Steward opparbeidet seg et rykte som en av verdens beste trenere via sitt arbeid på Kronk Gym. Gjennom dette treningsstudioet opparbeidet og bearbeidet han en rekke boksere som senere har blitt verdensmestere. Steward er medlem av "Boksingens æresgalleri". Han trente på 90-tallet Ole Klemetsen, men endte opp med å saksøke han for manglende betaling. Stewart vant frem i Stavanger tingrett og ble tilkjent erstatning for brudd på kontrakten.


Mark I (stridsvogn).
Mark I var en britisk stridsvogn fra første verdenskrig. Den var verdens første stridsvogn. Mark I var en videreutvikling av den eksperimentelle stridsvognen "Little Willy" fra 1915 og flere av feilene som ble begått her ble rettet opp. Blant annet ble det besluttet å droppe tårnet og heller plassere våpnene ved siden av beltene. Vognen hadde ingen trådløs kommunikasjon med hovedkvarteret, derimot hadde den en luke der man kunne slippe ut brevduer, senere versjoner fikk også semaforarmer. Det var ikke skille mellom motoren og mannskapet og som følge av dette ble arbeidsmiljøet inne i stridsvognen svært varmt og illeluktene. Den 8 mm tykke pansringen var tykk nok til å motstå ild fra håndvåpen, men ikke fra de nye "K-patronene" utviklet av tyskerene. For å bøte på dette problemet ble nyere varianter konstruert med tykkere pansring. Et direkte artrilleritreff på taket kunne antenne drivstofftanken.
Stridsvognen fantes både i en "Male" (hankjønn) versjon, med kanoner og maskingeværer, og en "Female" (hunkjønn) versjon, som hadde kun maskingeværer.


Jack Johnson (musiker).
Jack Johnson (født 18. mai 1975) er en hawaiisk songwriter og tidligere profesjonell surfer. Han har blitt svært kjent i både USA og Europa etter suksessene på sine album; "Brushfire Fairytales" fra 2001 og for sitt album "In Between Dreams" fra 2005.
Biografi.
Johnson var en profesjonell surfer inntil at en ulykke satte ham utenfor sporten, i en periode. Han lærte å spille gitar da han var 14 år gammel, men satset likevel ikke på karriere som musiker før han begynte på University of California, Santa Barbara, hvor han tok en grad innen film. Musikken hans ble plukket opp av Ben Harpers produsent og manager J.P. Plunier. Dette samarbeidet resulterte i flere demoer og til slutt debutalbumet "Brushfire Fairytales" i 2001.
Etter å ha turnert i nesten to år, ga Johnson ut sitt andre album "On and On" i 2003.
Interessen for surfing sørget for at han også har produsert flere surfefilmer; "September Sessions" og "Thicker Than Water". Disse filmene ble sluppet på CD/DVD mellom utgivelsene av "Brushfire Fairytales" og "On and On".
Johnson har også deltatt i surfefilmen "Shelter", som ble laget av manageren hans, Emmet Malloy.
Ben Stiller har en gjesteopptreden på musikkvideoen til sangen «Taylor».
Johnsons tredje album, "In Between Dreams" ble utgitt den 1. mars 2005. Hans fjerde album, "Sleep Through the Static" kom ut i 2008.
Uoffisielle bootlegs.
Johnson, Jack
Johnson, Jack
Johnson, Jack


Busmoen.
Busmoen er en bydel vest i Lillehammer. Bydelen strekker seg fra sentrum, (Kirkegata) ned mot Lågendeltaet. På Busmoen lå den tidligere fabrikken til Døla-is og ostehøvelfabrikken til Thor Bjørklund & Sønner. I dag ligger bl.a. Fabrikken, som huser ca. 40 virksomheter innen kunst, kultur- og opplevelsesnæringene, på området. Her ligger også Lurhaugen; et grustak fra gammelt av som i dag er en grusslette som bl.a. brukes av sirkus som besøker byen på turné.


Maltesers.
thumb
Maltesers er en sjokolade produsert av Mars, Incorporated. Den består av sjokoladekuler med en maltkjerne. De er mest populære i Storbritannia og Irland. Maltesers selges også i Norge, i begynnelsen bare i utvalgte forretninger (blant annet ble de en periode solgt på IKEA og på Ultra), men sommeren 2005 begynte også større dagligvarebutikker (som for eksempel Rema 1000) å føre produktet. Maltesers fås kjøpt i poser av plast, i større pappesker og i diverse andre pakninger (f.eks en bøtte).
Maltesers ble lansert av Forrest Mars Sr. i 1936, under navnet «Energy Balls».
Maltesers finnes i forskjellige versjoner, blant annet ble en versjon med hvit sjokolade isteden for melkesjokolade nylig lansert i Storbritannia. Maltesers fås også kjøpt som kakaopulver (malt-drikk med sjokoladesmak). Diplom-is lanserte i 2005 en iskrem som heter Maltesers. Denne består av vaniljeis med små malteserskuler inni.
I Storbritannia og Irland, samt USA, omtaler TV-reklamene Maltesers som «the lighter way to enjoy chocolate», de norske reklamene som kom i løpet av 2005 reklamerer med «"sjokolade på den lette måten"».
I enkelte land selges en samling av små sjokolader i bitstørrelse fra Mars, Incorporated i en samleboks som heter «Celebrations». I denne pakken finnes en annen versjon av Maltesers som heter «"Teasers"». Mars har gjort en markedsundersøkelse på hvilken av bitene i pakken folk likte best, og da vant Teasers med 30% av stemmene. Teasers er sjokolade med små maltbiter spredd rundt inne i sjokoladen isteden for den vanlige versjonen der det er en maltkjerne dyppet i sjokolade.


LCD.
Liquid crystal display (LCD) (norsk: flytende-krystall-skjerm) er en tynn, flat skjerm bestående av et panel oppstilt foran en lyskilde eller reflektor. LCD-er uten baklys forbruker lite elektrisk effekt, og egner seg godt i batteridrevne elektroniske enheter. Uforsiktig behandling kan lett føre til at enkeltpiksler blir ødelagt, og disse kalles døde piksler. Disse skjermtypene er blitt populære i det siste, og vil kanskje hovedsakelig ta over for CRT. Grunnen er mer skånsom for øyner og mindre fysisk størrelse. I årene fremover kommer LCD til a bli erstattet av OLED og SED-teknologi.
Virkemåte.
Et LCD består av flere lag av flytende krystall-molekyler som står mellom to gjennomsiktige elektroder og to polariseringsfiltere. Panelet er inndelt i områder, celler, og hver celle har til oppgave å regulere mengden lys som slippes gjennom. Det første polariseringsfilteret slipper gjennom ganske nøyaktig halvparten av lyset, nemlig det lyset som bølger i samme plan som retningen av polariseringsfilteret. Når strømmen settes på i en celle, vil de flytende krystallene vri lyset inntil 90 grader (polariseringsplanet, ikke retningen) avhengig av strømstyrken. Hvis polariseringsfiltrene står på tvers av hverandre, vil lyset nå slippes gjennom, mens lyset ikke slippes gjennom når strømmen er av. Omvendt hvis polariseringsfiltrene står samme vei.
Hver celle kan være et piksel, eller hvert piksel kan bestå av 3 celler med fargefiltere (rød, grønn, blå) foran eller bak.
Punkter.
Ordet "punkter" blir ofte brukt i sammenheng med LCD-er. Punktene forklarer hvor høy pikseltetthet det er i skjermen, når det gjelder høyde og bredde.


Bacon.
Bacon er røkt, lettsaltet sideflesk fra svin. Det brukes mest som en frokostrett, oppskåret i tynne skiver før det stekes eller grilles, ofte servert med speilegg. Bacon brukes også som en ingrediens i andre retter, både som en fettkilde og for smakens skyld. Se ellers stekt flesk.
Beiken-feiden.
Etter et styremøte 13. februar 2004 kunngjorde Språkrådet at bacon heretter skulle få to skrivemåter, både lånordet "bacon" og det fornorskede ordet "beiken" sammen med ca. 25 andre lånord. Beiken fikk derimot stor motstand fra befolkningen, og ble ikke med som offisiell skrivemåte. Ordene Språkrådet fikk gjennom var blant annet "snacks" og "snaks", "bacalao" og "bakalao", "corny" og "korny", og "nonchalanse" og "nonsjalanse". Dette ble i senere tid kalt Beiken-feiden.


Erwin Panofsky.
Erwin Panofsky (født 1892 i Hannover i Tyskland, død 1968 i Princeton, USA) var en tysk-amerikansk kunsthistoriker, kjent for begrepene ikonografi og ikonologi.
__TOC__
Panofsky studerte i Berlin, München og Freiburg/Breslau. Han tok sin doktorgrad i 1914 ved Universitet i Freiburg. I årene 1926–1933 var han professor i kunsthistorie ved universitet i Hamburg. Da nazistene kom til makten, emigrerte han til USA og ble der professor ved Princeton University. Hans bakgrunn var en "åndshistorisk" tradisjon influert av Aby Warburg og Ernst Cassirer.
Panofskys verker er svært omfattende. Hovedvekten ligger på middelalderen og renessansens kunsthistorie. Best kjent er han for begrepene ikonografi og ikonologi. Disse er først omtalt i innledningen til "Studies in iconology" og blir gjentatt i "Meaning in the visual arts". Før Panofskys tid var den kunsthistoriske tradisjon mest å se på form og stil. Han satte fokus på bildets innhold. Han gir en systematisk oversikt over bildenes forskjellige betydningslag, deres innbyrdes relasjoner, de analyseformer som er i stand til å frembringe disse betydningslagene, og de forskjellige former for kunnskap som fordres for at en skal kunne kontrollerer de enkelte analysene. Viktig er det også at bildene er uttrykk for den historiske situasjonen som de ble laget i.
Panofsky ble i 1967 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
Eksterne lenker.
Panofsky, Erwin
Panofsky, Erwin
Panofsky, Erwin


Toll.
Skilt som angir tollkontroll ved grensepassering
Toll er skatt på vareflommen over en landegrense. Det skilles mellom "innførselstoll" (skatt på importerte varer), "utførselstoll" (skatt på eksporterte varer) og "transittoll" (skatt på gjennomførsel av utenlandske varer).
En "fiskaltoll" er en toll som er etablert for å skaffe staten inntekter, mens en "beskyttelsestoll" (proteksjonistisk toll) er en toll som tar sikte på å verne innenlandsk produksjon ved å gjøre konkurrerende utenlandske varer dyrere.
Toll i Norge.
Ved innførsel av varer skal det betales toll etter tolltariffens ordinære satser vedtatt av Stortinget, med mindre det er tollfrihet i henhold til preferanseavtaler eller -ordninger eller fritak med hjemmel i stortingsvedtak. Tolltariffen angir, i tillegg til de ordinære tollsatsene, også preferansetollsatser i henhold til inngåtte handelsavtaler. Preferansetollbehandling forutsetter at krav til varens opprinnelse er oppfylt og dokumentert. Det samme gjelder for den ensidige preferanseordningen overfor utviklingsland.
Toll som beskytter norske produsenter fra utenlandsk konkurranse på det norske markedet har ulike virkninger. Importtoll fører normalt til økte produksjonskostnader for det øvrige næringslivet og dyrere varer for forbrukerne. Videre vil toll redusere omfanget av handel og bidra til at ulike lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester ikke blir utnyttet fullt ut. Gjennom handel med industrivarer og tjenester har Norges konkurransemessige fortrinn blitt best mulig utnyttet til høy verdiskaping og velferd.
Toll på landbruksvarer.
Tollbeskyttelse på landbruksvarer er et sentralt virkemiddel for å sikre omsetning av norske landbruksvarer til priser fastsatt i jordbruksavtalen. Tollsatsene varierer sterkt, bl.a. avhengig av beskyttelsesbehovet. Satsene er dels spesifikke, dels verdibaserte. De høyeste satsene er på landbruksvarer som også produseres i Norge, f.eks. storfekjøtt og melkeprodukter. For bearbeidede landbruksvarer, som f.eks. pizza, bakervarer og sjokolade er tollnivået moderat, mens det er tollfrihet for landbruksvarer som ikke produseres i Norge, eksempelvis sitrusfrukter, bananer, kaffe og ris.
Tollsatsene er begrenset oppad gjennom internasjonale avtaler. Norge har gjennom flere forhandlingsrunder i GATT forpliktet seg til å redusere tollsatsene. Tidligere var kun industrivarer omfattet av det multinasjonale avtaleverket, men WTO-avtalen av 1994 innebar at også importvernet for landbruksvarer ble regulert gjennom dette avtaleverket. Omleggingen av importvernet fra importforbud til toll medførte at tollsatsene ble til dels svært høye. Statens landbruksforvaltning (SLF) er imidlertid gitt fullmakt til å redusere tollsatsene gjennom året ved såkalte administrative tollnedsettelse. Disse nedsettelsene kan være generelle tollnedsettelser, og dermed gjøres automatisk gjeldende for alle som importerer den aktuelle varen innenfor en gitt periode, eller individuelle tollnedsettelser, som kan innvilges enkelte virksomheter/personer etter søknad. Ettersom det gis et stort antall administrative tollnedsettelser gjennom året, vil den faktiske tollbelastningen ofte være betydelig lavere enn de tollsatsene som følger av tolltariffen.
Toll på industrivarer.
Siden 1995 har det vært gjennomført betydelige reduksjoner i tollsatsene for industrivarer. Det er flere årsaker til dette. For det første ble tollsatsene som var bundet i GATT redusert gradvis som følge av Uruguay-runden og WTO-avtalen av 1994. For det andre har norske myndigheter gjennomført betydelige autonome kutt. Resultatet av dette er at toll på industrivarer begrenser seg til enkelte klær og andre tekstilvarer. Tollsatsen for disse varene varier mellom 5,6 pst. og 13,7 pst.
EØS-landene, Sveits og andre land Norge har inngått frihandelsavtaler med har preferanser som innebærer null-toll ved eksport av klær eller andre tekstilvarer til Norge.
Tollpreferanser for utviklingsland.
GSP-systemet (Generalized System of Preferences) er et instrument for å gi særfordeler til utviklingsland i verdens handelssystem. Norge gir, i likhet med andre industriland, tollpreferanser til utviklingsland gjennom GSP-ordningen. Ordningen går ut på at det enkelte industriland ensidig gir bedre markedsadgang for utviklingslandenes varer. Tollpreferansene under ordningen kan derfor i prinsippet trekkes tilbake eller endres. Ordningen er ulikt utformet i de ulike industrilandene.
Norges ordning gir toll- og kvotefri adgang for alle varer fra de minst utviklede landene (MUL) samt fra lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere. Lavinntektslandene defineres av OECDs såkalte ”DAC-liste” (fastsatt av OECDs Development Assistance Commite, DAC) over land som er godkjent som mottaker av offisiell utviklingshjelp.
Det er etablert en egen ordning for Botswana, Namibia og Swaziland. Til tross for at disse landene defineres som mellominntektsland, blir de likevel behandlet nesten som MUL/lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere.
De øvrige utviklingslandene innvilges tollfrihet for industrivarer med enkelte unntak for visse tekstilvarer og klær. Disse landene får i tillegg varierende grad av tollnedsettelse på landbruksvarer. Tollreduksjonen er størst på landbruksvarer som oppfattes som lite sensitive for norsk landbruk, mens reduksjonen er mindre på sensitive landbruksvarer.


Jakob Sprenger.
Jakob Sprenger (født 1435 i Rheinfelden i Sveits, død 6. desember 1495 i Straßburg som i dag er i Frankrike) var en dominikanermunk som er kjent fordi han angivelig skal ha vært med på å forfatte middelaldertraktaten «Heksehammeren».
Som 17-åring trådte han inn i Dominikanerordenen (forkortet O.P.) i Basel. Fra 1472 til 1488 var han prior ved ordenens konvent i Köln, og i 1480 ble han dekanus for byens teologiske fakultet.
Helt frem til 1990-tallet har han vært antatt å være medforfatter av den beryktede «Heksehammeren» (fra 1486, offentliggjort 1487, latinsk originaltittel "Malleus Maleficarum"). Men nyere forskning mener at denne traktaten i sin helhet var skrevet av hans meddominikaner Heinrich Institoris (Heinrich Kramer). Åpenbart benyttet denne seg av Sprengers plettfrie omdømme for å oppnå at verket skulle bli tillagt mer vekt. Den innledning som er tilskrevet Sprenger var, ifølge hans sekretær Servatius Vanckel, et rent falsum.
Både Sprenger og Institoris var inkvisitorer, et verv som på denne tiden ikke var av særlig betydning lenger. Sprenger engasjerte seg riktignok mot magiske forestillinger, men som hekseforfølger opptrådte han overhodet ikke.
Sprenger var grunnlegger av det rosenkransfellesskap som blant sine medlemmer talte bl.a. den tysk-romerske keiser Fredrik III og hans sønn Maximilian I.
Ekstern lenke.
Sprenger, Jakob
Sprenger, Jakob
Sprenger, Jakob
Sprenger, Jakob


Bankklagenemnda.
Bankklagenemnda er en norsk, privat klagenemnd som behandler forbrukeres klager på bank- og finanstjenester. Nemnda ble opprettet i 1988 av Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Verdipapirfondenes Forening og Forbrukerrådet.
Bankklagenemnda består av to representanter fra finansinstitusjonene, to representanter fra forbrukersiden (Forbrukerombudet og Forbrukerrådet) samt en nøytral formann som oppnevnes av begge sider i fellesskap.
I tillegg har nemnda et fast sekretariat som gir veiledning om rettstilstanden på de områder tvisten gjelder og tar imot klager.
Nemndas avgjørelser er kun rådgivende, men følges i praksis av partene. Så lenge en tvist er til behandling i nemnda kan ingen av partene bringe den inn for de alminnelige domstoler.


Hvit sjokolade.
Sjokoladebiter av forskjellig type, de hvite bitene er "hvit sjokolade"
Hvit sjokolade er et næringsmiddel der de viktigste ingrediensene er kakaofett, melk, sukker og vanligvis vanilje. I motsetning til vanlig (brun) sjokolade inneholder ikke hvit sjokolade kakaomasse. Kakaofett er den ingrediensen som brukes i andre sjokolader som gjør at de holder seg faste i romtemperatur, men smelter i munnen. Hvit sjokolade har derfor egenskaper som ligner andre sjokolader, men den har ikke den samme smaken. Noen mener allikevel at smaken ligner på melkesjokolade.
Mange mener at hvit sjokolade ikke er sjokolade, siden den mangler kakaomasse. På grunn av dette trenger ikke «hvit sjokolade» å inneholde kakaofett, og er derfor noen ganger basert på hydrogenisert vegetabilsk olje isteden.
Hvit sjokolade ble først lagd i Sveits etter første verdenskrig. Den ble distribuert i USA i 1948, da Nestlé lanserte sin «Alpine White Chocolate bar», som kombinerte hvit sjokolade og mandler.


Oslo rådhus.
Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyret, byrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 1931–50 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassen, rådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Øst for Rådhuset ligger Akershus festning, rett bak Fridtjof Nansens plass.
Rådhuset er bygget i rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den ene begivenheten som er sikret internasjonalt mediafokus hvert år, er utdelingen av Nobels fredspris.
Middelalderbyens rådhus.
I 1300-tallskildene heter det "Rådhus", "Rådmannhus" el.l.. Fra 1400-tallet og utover heter det "Rådstue" el.l..
Christianias rådhus.
Ved bybrannen i 1624 brant hele det gamle Oslo ned til grunnen. Kong Christian IV bestemte at byen ikke skulle gjenreises på samme sted, men på vestsiden av Bjørvika til området nord for Akershus festning. Den nye byen Christiania fikk et rettvinklet nett av brede gater, og i tillegg murtvang for å hindre fremtidige branner. Tomter til kirke og rådhus ble avsatt ved Torget i krysset mellom Rådhusgaten og Øvre Slottsgate. Det som i dag heter Gamle rådhus, sto ferdig i 1641 og ligger på hjørnet mot Nedre Slottsgate. Bygningen står fremdeles, og dagens adresse er Nedre Slottsgate 1.
På grunn av forfall ble Gamle rådhus oppgitt som rådhus, og i makeskifte med Kongen fikk byen i 1733 Rådhusgaten 7 som nytt rådhus.
På 1800-tallet ble bygningen i Rådhusgaten 7 alt for liten for en voksende kommuneadministrasjon, og magistraten flyttet inn i nabohuset Magistratgården, Dronningens gate 11, mens bystyremøtene ble holdt i Børsen, senere i Frimurerlosjen på Grev Wedels plass. Administrasjonen fikk kontorlokaler på flere steder i byen.
I 1876 og 1898 ble det avholdt arkitektkonkurranser om nytt rådhus på Hammersborg, men planene ble aldri gjennomført på grunn av pengemangel.
Dagens rådhus i Vika.
Rådhuset under bygging i 1935
Historikk.
I 1915 lanserte den nylig avgåtte ordfører i Kristiania, Hieronymus Heyerdahl, ideen om et rådhus i Pipervika, hvor det ligger i dag. Hele 44 utkast kom inn i den første av to konkurranserunder. I 1918 forelå juryens endelige avgjørelse, og Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson ble utpekt som vinnere, med et prosjekt tydelig inspirert av Stockholms stadshus. Fortsatt pengemangel og dårlige tider gjorde at realiseringen måtte vente, og i mellomtiden forandret arkitektene prosjektet i flere omganger. I 1930 la de frem sitt endelige forslag, nå sterkt forandret under innflytelse fra funksjonalistiske ideer. Den mest slående forandringen fra de tidligere utkastene var de to store kontortårnene.
I september 1931 ble grunnsteinen nedlagt med Kong Haakon VII og kronprins Olav til stede, før selve byggingen startet i februar 1933. Parallelt med byggearbeidene ble den gamle forstadsbebyggelsen fra Vika ryddet unna («sanert») for å gi plass. Også byens gamle fornøyelsespark Tivoli måtte vike for en helt ny reguleringsplan som skaffet tomter for salg til oppføring av nye forretningsgårder, et vesentlig grunnlag for finansieringen av rådhuset.
I november 1936 sto hele råbygget ferdig, støpt i armert betong og forblendet med håndbanket tegl i stort format. Enkelte kontoretasjer kunne tas i bruk før krigsutbruddet i 1940. Etter en pause under krigen ble arbeidet gjenopptatt, og innflytting i kontoretasjene kunne skje i 1947, mens arbeidet med utsmykningene ble ferdigstilt.
15. mai 1950 ble Oslo rådhus offisielt innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum.
I den anledning var det utlyst en komposijonskonkrranse om festmusikk. Tre verk utmerket seg og ble oppført under festlighetene. De var skrevet av Ludvig Irgens Jensen, Eivind Groven og KArl Andersen..
Utsmykning.
a> og kvinnen han søkte å redde, vestveggen i rådhushallen
Hvem som skulle stå for utsmykkingen av rådhuset, ble avgjort i flere konkurranser utlyst for norske kunstnere i januar 1937, med ett års leveringsfrist. Totalt åtte malere og sytten billedhuggere ble engasjert. De fleste av arbeidene sto ferdig til åpningen i 1950, selv om skulpturparken på Rådhusplassen ikke ble ferdig før på 1960-tallet.
Eksteriøret.
Vestveggen domineres av Anne Grimdalens store skulptur av Harald Hardråde til hest. Nic Schiølls fremstilling av St. Hallvard pryder fronten mot fjorden. På begge sider av Borggården mot Fridtjof Nansens plass har Dagfin Werenskiold laget polykrome relieffer i tre med motiver fra Edda-diktningen. Foran frontfasaden står seks friskulpturer av Per Palle Storm med fremstillinger av bygningshåndverkere – de som bygget rådhuset.
Rådhushallen.
Henrik Sørensen og Alf Rolfsen har stått for utsmykningen av Rådhushallen, som er 31 meter bred, 39 meter lang og ca 21 meter høy. Gulvet og delvis også veggene er kledd med marmor. Rommet har en rekke veggmalerier som gir et bilde av nasjonen og byen i mellomkrigstiden og under okkupasjonen, og viser utviklingen av byens næringsliv, med fremveksten av arbeiderbevegelsen. Monarkene og byens skytshelgen St. Hallvard inngår også i programmet.
Bystyresalen.
Bystyresalen har fra arkitektens side fått den halvsirkulære formen som var innarbeidet for demokratiske forsamlingslokaler, og som kanskje også skal henspille på rådhusplassen i Siena, en av middelalderens borgerstyrte italienske bystater. Den samme formen går igjen i Fridtjof Nansens plass.
Salen har innredning av eik og tapeter av rødt ullstoff med et ornament av tre piler innvevd (fra byseglet med St. Hallvard). Det mest iøynefallende er det store billedteppet av Else Poulsson, arkitektens niese. Sentralt på teppet troner Oslo skytshelgen St. Hallvard over de syv dyder, med livet i Oslo helt nederst. Kunstnerens ønske var at dette motivet skulle minne byens politikere om etikk og god styringsskikk i vedtakene som ble fattet.
Hardråderrommet.
Rommet ligger mot vest opp for Rådhushallen. Axel Revold har tegnet utkastene, mens Ulrikke Greve har vevd en samling tepper («tjeldinger») som skal gjenspeile hvordan man utsmykket representasjonsrom i middelalderen. Det første teppet skildrer Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i England i 1066. Teppet er utført i middelalderstil etter en miniatyr av Matteus av Paris fra 1200-tallet.
På motsatt side henger tepper som skildrer Harald som Oslos grunnlegger.
Munchrommet.
Til forskjell fra de andre rommene i Rådhusets festbygg, er Munchrommet kledt i tre. På kortveggen henger et stort maleri av Edvard Munch. Et spesielt trekk ved salen er at håndverkerne har risset inn navnene sine i sørvestre hjørne av rommet. Rommet er elegant innredet, blant annet med stoler trukket i stoff med «Oslo-blåfargen». Det er arkitekten selv, Arnstein Arneberg, som har bidratt til det meste av utsmykkingen, særlig i taket, som har motiver fra folkekunsten, med fjordhester og hjortedyr.
Frem til 1996 ble rommet også benyttet for borgerlige vielser.
Bankettsalen.
Detalj av Willi Middelfarts veggmaleri i BankettsalenBankettsalen, Oslo Rådhus
Bankettsalen er det mest høytidelige representasjonslokalet i rådhuset. På den ene langveggen henger portretter av Kong Håkon VII, Kong Olav V, Kong Harald V og Dronning Sonja.
På den ene kortveggen henger Willi Middelfarts skildring av badelivet langs fjorden. I det tilstøtende rom ligger et kjøkken. Kunstneren komponerte sitt verk etter de opprinnelige planene om bare én dør inn til kjøkkenet, men måtte gjøre deler av arbeidet på nytt etter at en andre dør ble satt inn. Han viste sin avsky mot denne andre døren ved å male inn en guttunge som peker og rekker tunge.
Formannskapssalen.
Frem til byrådssystemet ble innført i 1986, hadde formannskapet vært byens øverste myndighet og sentrale politiske organ siden 1837. I Formannskapssalen henger tradisjonelle portretter av byens tidligere ordførere. Det er betydelig færre plasser her enn i Bystyresalen – publikum hadde dessuten aldri adgang. Dører og panel er av eik og er rikt dekorert, blant annet ser man rådhuset i profil utskåret i treverket.
Det astronomiske ur.
Oslo Rådhus har et astronomisk ur som er fem meter i diameter plassert til høyre for inngangspartiet. Uret er konstruert ved et samarbeid mellom sivilingeniør Olaf Platou og firmaet Ungerer & Cie i Strasbourg. Dyrekretsens figurer som pryder uret er modellert av billedhuggeren Nils Flakstad. Uret består av den ytre urskive med romertallene I til XII og en indre med arabertal 1-12 to ganger. Uret har fire visere, time-, drage-, sol- og måneviseren. Tre av viserne, alle unntatt drageviseren, har motvekter. Det består også av en bevegelig ring, dyrekretshjulet med bilde av de tolv «stjernetegnene» i dyrekretsen, Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. Både dyrekretshjulet og solviseren går rundt «med solen» men solviseren går 3 minutter og 56 sekunder langsommere enn dyrekretshjulet. I løpet av et år blir dermed solviseren innhentet av alle dyrekretsens bilder etter tur. Solviseren bruker altså 24 timer på en runde mens dyrekretshjulet gjør et omløp på 23 timer 56 minutter og 4 sekunder. Det er dette som kalles «stjernedøgnet».
Kuriosa.
Klokken 06.00 om morgenen den 17. august 1998 fløy en person et småfly av typen Piper Pawnee mellom tårnene på rådhuset. Avstanden er om lag 25 meter, og manøveren ble av Luftfartsverket betegnet som «hårreisende og livsfarlig». Stuntet hevdes å være inspirert av en historie om en flyger som skal ha utført samme manøver i frigjøringsdagene i 1945.


Styringsrenten i Norge.
Styringsrenten (eller signalrenten) i Norge er minimumsrenten bankene betaler for å låne penger av hverandre, og dermed også et minimum for bankenes utlånsrente.
Styringsrenten settes av sentralbanken (Norges Bank). I teorien kan den endres når som helst, men i praksis vedtas den i hovedstyrets rentemøter som normalt holdes hver sjette uke. Endringer vil normalt ha sterkt gjennomslag i de mest kortsiktige rentene i pengemarkedet og for bankenes innskudds- og utlånsrenter. Lave renter stimulerer til stort låneopptak i samfunnet og gir inflasjon (prisvekst). Høye renter har motsatt effekt.
Siden sommeren 1993 har styringsrenten vært foliorenten — renten bankene får på sin foliokonto (brukskonto) i Norges Bank. Dette er en konto banker i Norge er pålagt å ha hvor sentralbanken bokfører deres ansvarlige kapital («reserver») med unntak av kontanter. 3. oktober 2011 ble det innført et kvotebasert system som gir bankene denne renten kun opp til en viss kvote, deretter mottar de reserverenten som er én prosent lavere.
Styringsrenten er 1,5 prosent pr. 18. juni 2012. «Normal» styringsrente anses gjerne som mellom 4,5 og 5 prosent.
Historie.
Norges Bank begynte å gi rente på bankenes innskuddskonto (foliokonto) fra 1. januar 1991. Fram til sommeren 1993 var det imidlertid Norges Banks utlånsrente (D-lånsrenten) som var styringsrenten. Banksystemet var i permanent låneposisjon overfor Norges Bank, og døgnlånsrenten dannet et gulv for de kortsiktige pengemarkedsrentene. Fra høsten 1993 var banksystemet gjennomgående i innskuddsposisjon, og Norges Bank gikk over til å styre de kortsiktige pengemarkedsrentene innenfor en rentekorridor. «Taket» i rentekorridoren var døgnlånsrenten (utlånsrenten) og «gulvet» var foliorenten (innskuddsrenten). Innenfor rentekorridoren styrte Norges Bank likviditeten med sikte på å holde kronekursen stabil.
I siste halvdel av 90-tallet hadde banksystemet gjennomgående store folioinnskudd i Norges Bank, og pengemarkedsrentene falt ned mot gulvet i rentekorridoren. De kortsiktige pengemarkedsrentene har siden i hovedsak ligget noe over foliorenten. Foliorenten er i dag definert som Norges Banks styringsrente.
Differansen mellom døgnlånsrenten og foliorenten var 2 prosentpoeng fra 3. august 1993 til 16. mars 2007, da den ble justert til 1 prosentpoeng. Justeringen hadde ingen betydning for pengepolitikken og var begrunnet i at det ikke var behov for en differanse på 2 prosentpoeng.
Hvordan det fungerer.
Norges Bank oppretter penger ved å holde jevnlige lukkede auksjoner for bankene med begrensede beløp hvor de som tilbyr høyest rente får låne. Disse utlånene, kalt F-lån, bokføres på bankenes foliokonto og utgjør basispengemengden i Norge som er basis for transaksjoner mellom banker og uttak av kontanter. Basispengemengden («bankenes pengemengde») må ikke forveksles med pengemengden («publikums pengemengde») som opprettes av bankene som bokføring («kontopenger») når de gir ut lån til samfunnet (inklusive staten).
Bankene kan ikke opprette penger helt fritt, men er underlagt krav til kapitaldekning på åtte prosent ansvarlig kapital («reserver») i forhold til forvaltningskapital. Den ansvarlige kapitalen er pengene en bank har hos Norges Bank eller har trukket fra kontoen som kontanter og oppbevarer i egne hvelv, mens forvaltningskapitalen er summen av ansvarlig kapital, det kunder har på konto og det den har lånt på andre måter. Når en kunde trekker ut kontanter eller overfører til en annen bank trekkes dette fra bankens forvaltningskapital.
For å oppfylle kapitaldekningskravet er bankene nødt til å låne av hverandre daglig. En bank som har mer på foliokonto enn den trenger for å oppfylle kapitaldekningskravet vil forvente en høyere rente dersom den skal låne ut til en annen bank. Denne renten heter pengemarkedsrenten og styres av tilbud og etterspørsel bankene imellom, men er alltid høyere enn styringsrenten. Bankenes utlånsrente er pengemarkedsrenten pluss bankenens inntjeningsmargin som typisk er rundt to prosent.
Det er bankenes inntjeningsmargin som er bankenes fortjeneste, ikke utlånsrenten, bankene vil derfor normalt ha høyere fortjeneste ved lav styringsrente fordi det tillater lav utlånsrente som stimulerer samfunnet til å ta opp mer lån. Dette gjelder spesielt store banker som typisk har lavere kapitaldekning enn mindre banker. Jo høyere kapitaldekning en bank har jo større andel av inntektene sine får den fra sentralbanken fremfor samfunnet og kan muligens tjene mer ved høy styringsrente.
Hvordan styringsrenten styrer pengemarkedsrenten varierer mellom sentralbankene. De fleste sentralbanker gir ikke rente på bankenes sentalbankkonto.
Regulering av inflasjon.
Utlånsrenten setter en begrensning på hvor mye penger publikum låner, og siden pengene som lånes lages av banker så er styringsrenten med på å begrense inflasjonen (økning av pengemengden i forhold til varer). Lavere renter gir høyere inflasjon enn høye renter som kan gi deflasjon.
I Norge låner sentralbanken ut like mye som banksystemet trenger for å oppnå kapitaldekningskravet, mens i for eksempel USA er begrenset utlån sentralbankens viktigste virkemiddel for å regulere inflasjonen fordi bankene ikke får opprette og låne ut mer enn ca ti ganger så mye som den har i ansvarlig kapital (konto i sentralbanken og kontantbeholdning). Bankene har visse typer kontoer de kan opprette som ikke er underlagt kapitaldekningskrav så effekten er begrenset.
Endring av kapitaldekningskravet er et tredje viktig virkemiddel til å regulere inflasjonen, men denne bestemmes for mange land av BIS (Bank For International Settlements) og det går mange år mellom hver endring.


Samuel Taylor Coleridge.
Samuel Taylor Coleridge (født 21. oktober 1772, død 25. juli 1834) var en engelsk poet, kritiker og filosof som sammen med William Wordsworth var en av grunnleggerne av den romantiske bevegelsen i England. Han var også en av Lake-lyrikerne. Han er sannsynligvis mest kjent for sine dikt «The Rime of the Ancient Mariner» og «Kubla Khan», og ikke minst hans prosaverk «Biographia Literaria».
Førsteutkastet av «Kubla Khan» skal ha blitt til under opiumsrus; Coleraines bruk av opium var notorisk, skjønt på hans tid var ennå ikke bevisstheten om stoffets nedbrytende virkninger fullt erkjent.


Ulrich Molitoris.
Ulrich Molitoris (født ca 1442 i Konstanz i Tyskland, død før 23. desember 1507) er kjent som forfatteren av en traktat om hekseri som fikk stor utbredelse særlig i tyskspråklig område.
Ulrich Molitoris studerte i Basel og Pavia, ble doktor i kirkerett i 1470 og virket så ved det biskoppelige kanselli i Konstanz. Fra 1482 virket han ved hoffet til hertug Siegmund av Tirol.
Han forfattet politisk-juristiske tekster, og skrev en rettergangskomedie på latin. Men hans mest kjente verk var traktaten "«De lamiis et phitonicis mulieribus»" (kjent som "Hexenbüchlein", «den lille hekseboken»), fra tidlig 1489. Antagelig ble det til etter bestilling fra hertug Siegmund. Molitoris grep tilbake til erfaringer fra noen hekseprosesser som ble ført mot 48 kvinner mellom 1481 og 1485 i bispedømmet Konstanz. Teksten er utformet som en akademisk disputasjon. Han satte ikke spørsmålstegn ved heksers eksistens og satte hekseriet inn i en teologisk ramme der heksene ble å forstå som en særlig alvorlig art av kjettere, idet det ikke kunne være snakk om subjektiv villfarelse. Boken gikk inn for dødsstraff for hekser.
Molitoris er blant de forfattere som i praksis innsnevret heksebegrepet til kvinnekjønnet. Han avviste bruk av tilståelser fremkommet under tortur. Han avviste forestillinger som nattlige ritt, heksesabbaten, og djevelavkom etter kjønnslig omgang mellom hekser og djevelen.


Gimsøy.
Bydelen Gimsøy (utt. Gjemsø) i Skien ligger på sørsiden av Hjellevannet med industri, varehus m.v. På nordsiden av elva finner vi bydelen Bakken eller Blekebakken, som ikke ble ødelagt av storbrannen i 1886. Bakken har med sin lave beliggenhet ofte blitt rammet av flommer, hele bydelen sto således under vann ved storflommen i 1927. Bakkestranda langs Hjellevannet og Farelva danner et stort friområde med badeplass.
Gimsøy grenser til Telemarkskanalen i nord, Klosterskogen i øst, Skienselva i vest og Kjørbekk sør.
Gimsøy kloster i middelalderen og før reformasjonen: se Gimsøy kloster.
Gimsøy kloster etter reformasjonen.
Gimsøy kloster lå på Gimsøy, i området ved Dir. Smiths gate. Det finnes ikke synlige rester etter anlegget. Benediktiner-nonnekloster som ble opprettet før 1150 og oppløst noen år etter reformasjonen. Tiden før reformasjonen er nærmere omtalt under artikkelen Gimsøy kloster.
Allerede i begynnelsen av 1500-tallet ble klosteret bortforlent, men nonnene fortsatte å bo der – i hvert fall til ca 1540.I 1546 brant klosterbygningene. Senere har byggearbeider i området fjernet nesten alle spor. Det ble foretatt mindre undersøkelser i området i 1950-årene og i 1975. Arkeologene fant da graver fra middelalderen og murer fra nyere tid, men intet som kan knyttes til klosterbygninger. Kanskje vil undersøkelser i parken syd for Dir. Smiths gate kunne avdekke klosteranlegget.
Klosteret som verdslig godseiendom.
Se Gjemsø kloster


Funksjonalisme (arkitektur).
Kalmarhuset, funksjonalistisk kontor- og boligbygg 1936, Bergen. Arkitekt Leif Grung
a> Utkastet ble sendt inn i forbindelse med en konkurranse utlyst av Oslo telegrafanlegg.
Funksjonalisme ("lat. «functio» (gen. functionis), fungere, utføre, fullbyrde"), er et begrep, mest kjent innen formgiving og arkitektur, som hevder at der er en uløselig sammenheng mellom bruken av et objekt og formen på det. Begrepet er også benyttet innen sosiologi, antropologi, filosofi, språkvitenskap, politikk, psykologi, og historie. Forkortelsen «funkis» er et lån fra svensk og ble brukt for å betegne karakteristiske utslag av retningen som stil, til tider i en nedsettende mening. Uttalen «fønkis» er en misforståelse som kan skyldes en sammenblanding med begrepet «funky».
Begrepet.
Betegnelsen "funksjonalisme" som navn på en retning innen moderne arkitektur brukes hovedsakelig i Skandinavia. I engelsk og andre europeiske språk brukes mest betegnelser som "modern architecture", "modernism" eller "international style". I skandinaviske språk brukes ordet både om perioden og de tilhørende stiluttrykkene, produkter av en strømning i tiden båret frem av ønsket hos toneangivende arkitekter om å kvitte seg med all unødvendig dekor og gamle stilelementer for å skape noe rent og fundamentalt nytt. Bygningens bruk og konstruksjon skulle uttrykkes i måten den ble formgitt på. Et viktig slagord, opprinnelig formulert i 1896 av den amerikanske arkitekten Louis Sullivan, var «form følger funksjon«(«form follows function»). Gjennom forenkling og rendyrking av formen ble funksjonalismen nyskapende. Et funksjonelt uttrykk var pr. definisjon vakkert. Stilen preges av et forenklet formspråk: store flater, rette linjer og geometriske former. Og bak det hele: «Lys, luft og hygiene» – et ekko av angsten fra tidens svøpe, tuberkulosen. Ulike varianter av funksjonalismen har betegnelser som "Neue Sachlichkeit"," Art Deco," "Den internasjonale stil", eller rett og slett modernisme. I dag dekkes hele denne strømningen innen arkitekturen av betegnelsen "moderne".
Historisk.
Bevisstheten om en sammenheng mellom form og funksjon er kommet til uttrykk gjentatte ganger tidligere i historien, uten at dette fikk varig gjennomgripende konsekvenser.
Førti år etter at Sullivan hadde formulert sin tese om at «form følger funksjon», slo funksjonalismen gjennom for alvor. Den nye arkitekturen ga mål og mening for arkitektene på en grunnleggende ny måte. Det funksjonalistiske prinsipp befridde arkitektene fra bindingen til historiske motiver og frigjorde radikale, sterke, kreative krefter som kom til uttrykk i det som fikk navnet funksjonalismen.
Stilen slo igjennom i 1920-årene her hjemme og ble populært kalt "funkis". Ordet «funkis» er lånt fra svensk (skal ikke uttales «fønkis») og ble en tid regnet for å være vulgært, men brukes i dag vel så mye som begrepet det kommer fra.
Den sveitsisk-franske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret, bedre kjent under navnet Le Corbusier (Kråka), ble funksjonalismens fremste målbærer og en av de viktigste årsakene til stilens gjennombrudd. Den aller viktigste årsaken til at det funksjonalistiske prinsippet fikk slik gjennomslagskraft, var de nye mulighetene som byggematerialene stål, stålarmert betong og glass åpnet for arkitektene. De nye mulighetene og den nye bevisstheten utløste en veldig kreativ kraft blant tidens ledende arkitekter.
Sammen med Paul Dermée startet han i 1920 tidsskriftet "Esprit Nouveau". På den internasjonale utstillingen for dekorativ kunst, "L’Exposition Internationale des Arts Decoratif", i Paris 1926, skapte Le Corbusier sensasjon med paviljongen «L’ésprit noveau» hvor han bla. stilte ut sin «Plan for Naboskap» – Plan Voisin. Hans bok «Vers une architecture» ble hans viktigste skrift, og boken fikk stor betydning for at funksjonalismen slo gjennom med slik kraft.
Fem punkter for funksjonalistisk arkitektur.
Det var kanskje Le Corbusiers «Fem punkter for en ny arkitektur» fra 1926 som sammen med hans egne arbeider øvet sterkest innflytelse på de nye modernistiske prosjektene.
Regner vi denne boken som selve startsignalet, så begynte funksjonalismen i 1926.
Ledende funksjonalister.
Det er vanskelig å sette Le Corbusiers arkitektur i en bestemt bås. Til det spenner hans arkitektur for vidt. Hans krav til at fasadene skulle komponeres, førte til fornyet interesse for komposisjonsprinsipper som «det gylne snitt». Han kan karakteriseres som poetisk, monumental, minimalistisk, estet, osv.. Ikke alle byggene er like lette å få til å passe inn i «form follows function», f.eks. hans lille kirke Notre-Dame-du-Haut i Ronchamp i Frankrike.
Den tyske arkitekten Mies van der Rohe var den toneangivende eksponenten for den minimalistiske retningen. Her ble alt overflødig skåret vekk, innvendige rom ble dannet av ledende vegger som lot rommene flyte over i hverandre uten definerte grenser. Han er blitt tillagt slagordet «Less is more». Hans bygg er svært forskjellige fra Le Corbusiers betongbygg, kjennetegnet av luftig, minimalistisk eleganse i stål og glass, med utsøkt artikulering av de konstruktive ledd.
Bauhaus.
Bauhaus var en tysk design-, kunst- og arkitekturskole som fikk stor betydning for utviklingen innen funksjonalismen på de fleste områder innen formgiving. Den ble startet av den tyske arkitekten Walter Gropius i 1919. Den ble stengt av nasjonalsosialistene i 1933, men gjenåpnet etter krigen. Mies van der Rohe var i en periode skolens rektor. På tross av skolens store innflytelse på moderne formgiving ble skolen mer kjent for sine lærere enn for sine elever.
Funksjonalismen i Norge.
Til Norge kom funksjonalismen med full tyngde via «Stockholmsutstillingen» i 1930 og ble helt dominerende i ti år, inntil en reaksjon satte inn omkring 1940.
Stilen preges av et forenklet formspråk; altså store flater, rette linjer og geometriske former.
Det første funksjonalistiske bygget i Norge var Skansen restaurant av arkitekt Lars Backer, bygget 1927 (revet 1970). Det er regnet som ett av de aller første funksjonalistiske bygg i Norden. Ove Bang ble en av våre aller fremste funksjonalistiske arkitekter. Arkitekt Arne Korsmo var viktig for utviklingen gjennom sine funksjonalistiske bygg som brakte estetiske, funksjonalistiske impulser hjem til Norge i ny gjendiktning. Som professor i arkitektur ved NTH (nå NTNU) fikk han stor betydning gjennom utdanning av de unge arkitekter.
Andre viktige arkitekter her hjemme var Fridtjof Reppen, Nicolai Beer, Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, Emil Moestue, Ole Lind Schistad, Leif Grung, Rolf Prag (innlandsfunkis) og Per Grieg, m. fl.
Ellers kan nevnes «Stygt og pent» av professor ved NTH, arkitekt Odd Brochmann, som nettopp tar for seg sammenhengen mellom form og funksjon i redskaper, nyttegjenstander og hus. Med sin enkle fremstillingsform og gode selvtegnede illustrasjoner kan denne boken med utbytte leses av alle.
Bygg i Tyskland.
En rekke steder i Weimar i Thüringen og Dessau-Rosslau i Sachsen-Anhalt ble i 1996 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som Bauhaussteder. I 2008 ble fem Modernistiske boligområder i Berlin også ført på verdensarvlisten.
Reformulering av det funksjonalistiske prinsipp.
Frank Lloyd Wright er feilaktig tillagt sitatet: Form følger funksjon – hvilket er en mistolkning av hans utsagn om at form og funksjon skulle være ett og det samme, satt sammen i et åndelig hele.
På midten av 60-tallet lanserte professor arkitekt Einar Myklebust, arkitektavdelingen ved NTH, en alternativ formulering av det funksjonalistiske prinsipp: "Form og funksjon er strukturlike".
Disse formuleringen er mer i pakt med realitetene idet de ikke forutsetter en fastlagt "rekkefølge" fra funksjon til form, en erkjennelse av at også det estetiske kan være bestemmende for bruken. I denne synsvinkel blir Le Corbusiers Notre-Dame-du-Haut solid plassert innenfor den funksjonalistiske tradisjonen.
«Beviset».
En indikasjon på at dette prinsippet gjelder all formgiving finnes i det lett observerbare fenomen at jo større avstand der er mellom form og funksjon, jo kortere blir objektets levetid, kfr. motesvingninger. Ekstrem form eller dårlige bruksegenskaper medfører at objektet hurtig blir uaktuelt så snart nyhetens interesse har dabbet av. Det vil også hurtigere virke fremmedartet, rart og utdatert.


Benjamin Spilsbury.
Benjamin Ward Spilsbury (født 1. august 1864, død 15. august 1938) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball. Han debuterte på landslaget mot den 28. februar 1885. Spilsbury spilte 3 kamper for, og scoret 5 mål.
Hans store kamp for England kom i 1886 da han laget 4 av målene for England i 6-1 seieren over Irland.
Spilsbury var en allsidig idrettsutøver som var utdannet fra Repton School der han spilte fotball, cricket og drev med friidrett. Han ble skolemester 4 ganger i lengde, og i 1882 slo han skolerekorden.
Etterpå begynte han på Jesus College i Cambridge, og han spilte fotball for Cambridge University fra 1884 til 1887. I sitt siste år på universitet var han også kaptein for laget.
Selv om han representerte Cambridge University som landslagsspiller, spilte han også kamper for Derby County i årene 1884 til 1889. I den sammenheng huskes han best for å ha scoret historiens første Derbymål i 1884. Totalt fikk han med seg 8 FA-cup kamper og 7 FA-cup mål for Derby. I tillegg har han spilt 1 ligakamp og scoret 1 ligamål.
Etter utdannelsen flyttet han til Canada der han jobbet som eiendomsmegler.


George Lewis Rickard.
George Lewis «Tex» Rickard (1870- død 6. januar, 1929) var en amerikansk boksepromotor og grunnleggeren til NHL-laget New Yok Rangers. "Rangers" vant Stanley Cup det andre året etter Rickards overtakelse. I sin tid var Rickard den ledende promotoren, i dag sammenlignes han gjerne med størrelser som Don King og P.T. Barnum. Det mest fruktbare promoteringsarbeidet gjorde Rickard med den kjente tungvektsmesteren Jack Dempsey og hans manager Jack Kearns, sammen tjente de angivelig hele 8.4 millioner amerikanske dollars på bare fem kamper mellom 1921 og 1927. Tex Rickard fungerte også som dommer i enkelte av kampene han promoterte. Rickard er medlem av Boksingens æresgalleri.


Funksjonalisme (filosofi).
Funksjonalisme (latin "fungi", utføre, fullføre) som filosofisk begrep er knyttet til Hilary Putnams bevissthetsfilosofiske teori om nervesystemets funksjoner i forhold til bevissthetstilstander. Disse er å forstå som dataprogrammer. En bevissthetstilstand er derfor ikke identisk med noen hjernetilstand, men med en del av det «programmet» hjerneaktiviteten setter oss i stand til å utføre.


Varme-, ventilasjons- og sanitærteknikk.
Varme-, ventilasjons- og sanitærteknikk (VVS) er et fagområde innen ingeniørbransjen som omhandler inneklima og oppvarming av bygninger.
Hensikten med ventilasjon i bygninger er å tilføre oksygen, fjerne lukt, fjerne forurensning og unngå fuktproblemer i innemiljøet.
Idag er det to kjente måter å ventilere på: Ventilasjon ved omrøring og fortrengingsventilasjon.


Australias forsvar.
Australias forsvar består av tre forsvarsgrener med den offisielle betegnelsen "Australian Defence Force" (ADF). Øverstkommanderende er generalguvernøren som dronningens representant, mens forsvarsministeren har det politiske ansvaret.
ADF har et bemanningsmål på 50 000 soldater i aktiv tjeneste, men på grunn av flere internasjonale operasjoner de siste årene er tallet oppe i rundt 53 000. I tillegg kommer reservekomponentene. Australia har ikke verneplikt, og både menn og kvinner over 17 år kan verve seg. Offiserer utnevnes i et dokument som signeres av generalguvernøren personlig.
ADF består av tre forsvarsgrener: Royal Australian Navy, Australian Army og Royal Australian Air Force. I tillegg kommer flere organisasjoner som er underlagt forsvarsdepartementet men ikke inngår i ADF: Defence Intelligence Organisation, Defence Materiel Organisation og Defence Science and Technology Organisation.


Brushfire Fairytales.
"Brushfire Fairytales" er Jack Johnsons debutalbum, utgitt i 2001. Hovedmusikere på dette albumet er Jack Johnson (vokal/gitar/piano), Adam Topol (trommer/perkusjon) og Merlo (bass). Det ble produsert av J.P. Plunier, innspilt og mikset av Todd Burke, med hjelp fra lydteknikerassistentene Andrew Alekel og Chad Essig.
Albumet ble spilt inn på Grandmaster Recorders, King Sound. Gjesteartistene inkluderte Tommy Jordan (ståltrommer på «Flake») og Ben Harper (slide-gitar på «Flake»).


Kaia Varjord.
Kaia Karianne Kvernebo Varjord, (født 7. juli 1978) er norsk skuespiller.
Varjord gikk ut av Teaterhøgskolen våren 2005, og debuterte som skuespiller ved Torshovteatret. I august og september 2005 var hun å se i Arne Lygres stykke "Mann uten hensikt" sammen med blant andre Trond Espen Seim, Jon Øigarden og Petronella Barker, og senere i 2006 i Torshovteatrets forestilling "Orgie".
Våren 2006 turnerte hun Norge rundt med Riksteatrets forestilling "Henrik og Emilie" av Niels Fredrik Dahl. Hun hadde senere også rollen som Clara Ebbel i NRKs TV-serie "En udødelig mann" om den unge Henrik Ibsen.
I 2007 hadde hun en rolle i "Få meg på, for faen" og i "Den arabiske natta" av Roland Schimmelpfennig, begge ved Det Norske Teatret.
Hun bemerket seg med den kritikerroste solofremføringen "Mitt namn er Rachel Corrie", som hadde sin premiere i Det Norske Teatret i januar 2008.
Hun filmdebuterte i 2012 med filmen "90 minutter", hvor hun spilte mot blant andre Aksel Hennie.
Varjord, Kaia
Varjord, Kaia


Svensk kalender.
Den svenske kalenderen var i bruk i Sverige fra 1. mars 1700 til 30. februar 1712. Etter vår gregorianske kalender utgjør dette tidsrommet tiden fra 11. mars 1700 til 11. mars 1712. Den svenske kalenderen lå en dag foran den julianske kalender og ti dager etter den gregorianske kalenderen.
Tredve dager i februar 1712
I november 1699 ble det bestemt at Sverige skulle gå over til den nye gregorianske kalenderen fra og med 1700. Denne prosessen skulle gjøres gradvis ved å fjerne alle skuddårsdagene frem til 1740. I henhold til planen ble skuddårsdagen i 1700 hoppet over, men i de etterfølgende årene ble det ikke gjort noen modifiseringer på grunn av Den store nordiske krig.
I januar 1711 bestemte Karl XII av Sverige at Sverige skulle gå tilbake til den julianske kalenderen da den svenske kalenderen kun var i bruk i Sverige. En ekstra dag ble lagt til i februar 1712 for å klare dette, noe som gav måneden unike 30 dager.
I 1753 gikk Sverige over til den gregorianske kalenderen med et hopp på 11 dager, 17. februar ble etterfulgt av 1. mars. På tross av dette brukte Sverige de gamle julianske reglene for å fastslå påsken frem til 1844.


William Wordsworth.
William Wordsworth.William Wordsworth (født 7. april 1770, død 23. april 1850) var en engelsk dikter som sammen med Samuel Taylor Coleridge satte igang den romantiske perioden i engelsk litteratur ved at de i 1798 gav ut diktsamlingen "Lyrical Ballads" ("Lyriske ballader"). Hans mesterverk er sannsynligvis "The Prelude" ("Preludium"), et selvbiografisk dikt om hans unge år. Diktet ble første gang påbegynt da han var 28 år, og som han kom stadig tilbake til, endret og utvidet gjentatte ganger, men det ble aldri utgitt mens han ennå levde. Tittelen ble gitt etter hans død, før den tid ble det rett og slett referert til som «poem to Coleridge» eller «poem on the growth of my own mind». Noen av Wordsworths mest kjente verker finnes tilgjengelig på norsk i flere antologier. (Se under).
Barndom.
Wordsworth ble født som det andre av fem barn i Cockermouth i Cumberland – en del av den pittoreske regionen i nordvestlige England som blir kalt for Lake District. Da hans mor døde i 1778 sendte hans far ham til den private kostskolen Hawkshead. Selv om han stort sett hadde en positiv barndom dvelte han senere på ensomme og melankolske stunder. Det tok ham også mange år og mye skriving å komme over at foreldre døde og at han blir skilt fra søsknene. Hans søster var poeten og dagbokskriveren Dorothy Wordsworth.
Universitet, kjærlighet og revolusjon.
Wordsworth begynte ved St John's College i Cambridge i 1787. I 1790 besøkte han det revolusjonære Frankrike og støttet den republikanske bevegelsen. Det neste året sluttet han på Universitet i Cambridge uten å utmerke seg. Hans yngre bror Christopher hadde derimot tatt mastergrad ved Trinity College.
I november dro han tilbake til Frankrike og vandret rundt i Europa til fots, spesielt Italia og Alpene. Han ble forelsket i en fransk kvinne, Annette Vallon, og i 1792 fødte hun deres datter, Caroline. På grunn av pengemangel og den politiske spenningen mellom Frankrike og England reiste han hjem det samme året. Terrorstyret i 1793 fremmedgjorde ham overfor den republikanske bevegelsen og krigen mellom Frankrike og England hindret ham å se Annette og Caroline igjen på flere år. Med Freden i Amiens kunne han igjen reise tilbake til Frankrike og i 1802 reiste han sammen med sin søster Dorothy og besøkte Annette og Caroline som han fikk en felles enighet med angående sine økonomiske forpliktelser.
Debut som dikter.
William Wordsworth, reprodusert fra Margaret Gillies' original fra 1839.
Året 1793 så Wordsworth sine første utgivelser med poesi, samlingene "An Evening Walk" ("En kveldstur") og "Descriptive Sketches" ("Beskrivende skisser"). Han fikk et legat fra Raisley Calvert i 1795 slik at han kunne fortsette å skrive dikt. Det samme året møtte han Samuel Taylor Coleridge i Somerset. De to dikterne utviklet fort et nært vennskap. I 1797 flyttet Wordsworth og søsteren Dorothy til Somerset, bare noen få kilometer fra hjemmet til Coleridge i Nether Stowey.
Sammen skapte Wordsworth og Coleridge (med bidrag fra Dorothy) diktsamlingen "Lyrical Ballads" i 1798 som ble et betydningsfullt verk for den engelske romantiske bevegelsen og som samtidig var med på å starte den. Et av de mest kjente diktene til Wordsworth, «Tintern Abbey», ble utgitt i dette verket, tilsvarende med Coleridges «Ancient Mariner». I den andre utgaven i 1802 la Wordsworth til et forord som ble sett på som et poetikk for den romantiske bevegelsen. Her drøftet Wordsworth det som han så på som grunnleggende i en ny type diktning, basert på menneskenes ekte språk og som skal unngå den poetiske diksjonen som fantes i det meste av poesien fra 1700-tallet. Wordsworth ga også sin kjente definisjon av poesi i dette forordet: «the spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».
Dikteren fra innsjøene.
Wordsworth, Dorothy og Coleridge reiste så til Tyskland. Den harde vinteren 1798–1799 bodde Wordsworth med Dorothy i Goslar, og til tross for stress og ensomhet begynte å skrive på et selvbiografisk stykke som siden ble gitt tittelen "The Prelude". Han skrev også flere kjente dikt, blant annet «Lucy-diktene». Han flyttet deretter tilbake til England sammen med Dorothy og bosatte seg ved Grasmere i Lake District. Her hadde han dikteren Robert Southey nært ved. Wordsworth, Southey og Coleridge ble kjent som «innsjødikterne» («Lake Poets»). Gjennom denne perioden dreier mange av diktene hans om tema som død, å holde ut, atskillelse og sorg.
Den eldre Wordsworth.
I 1802 reiste han og Dorothy til Frankrike for igjen å besøke Annette og Caroline. Seinere same året giftet han seg med en barndomsvenn, Mary Hutchinson. Året etter fødte Mary det første av de fem barna deres, John. Dorothy fortsatt å bos ham og ble en nær venn med hustruen. Både Coleridges helse og forholdet hans til Wordsworth begynte å vise tegn på å svekkelse i 1804. Det var året Wordsworth ble venn med Southey. Da Napoleon ble keiser i Frankrike, sluttet Wordsworth å regne seg som liberal, og ble konservativ.
Wordsworth hadde i årevis hatt planer om å skrive et langt filosofisk dikt i tre deler, som han tenkte å kalle "The Recluse". Han hadde i 1798-1799 begynt på et selvbiografisk dikt han aldri ga noe navn, men kalte «diktet til Coleridge». Dette skulle fungere som et tillegg til "The Recluse". I 1804 begynte han å utvide dette selvbiografiske verket, og nå hadde han tenkt det skulle være en prolog enn et tillegg til det større verket han planla. I 1805 hadde han fullført det, men nektet å utgi et så personlig verk før han hadde fullført hele "The Recluse". Dødsfallet til hans bror John i 1805 hadde sterkt virkning på han.
I 1807 ble hans "Poems in Two Volumes" gitt ut. Inkludert der var «Ode: Intimations of Immortality from Recollections of Early Childhood». Til da var Wordsworth bare offentlig kjent for "Lyrical Ballads", og han håpet at denne samlingen ville sementere ryet hans, men mottakelsen ble lunken. For en tid var han og Coleridge ellers fjernere fra hverandre på grunn av opiumsmisbruket til den sistnevnte.
Noen moderne kritikere ser en nedgang i arbeidet hans midt i det andre tiåret av 1800-tallet, men dette kan henge sammen med endringen i livsstilen og synet hans, ettersom det meste av det som kjennetegner den tidligste diktingen hans (tap, død, å holde ut, atskillelse, å bli forlatt) nå var avklart i skrivingen hans. Når 1820 kom kunne han glede seg over suksessen som fulgte ham samtidig som kritikerne hadde revurdert sitt tidligere negativ syn på hans første dikt.
Dorothy fikk en alvorlig sykdom i 1829 som gjorde henne invalid for resten av lviet. I 1835 ga Wordsworth de pengene som Annette og Caroline trengte. Regjeringen ga ham en pensjon i 1842. Da Robert Southey døde i 1843 fikk Wordsworth den offisielle utmerkelsen "Poet Laureate". Da hans datter Dora døde i 1847 sluttet han å skrive dikt. Han døde selv tre år senere og ble gravlagt ved St Oswald's Church i Grasmere.
Dikteren etter døden.
Hans enke Mary ga ut det lange selvbiografiske diktet som nå fikk tittelen "The Prelude" noen måneder etter hans død. Det vakte dog liten interesse i 1850, men har siden blitt sett på som hans mesterverk.
Livene til Wordsworth og Coleridge og særlige deres samarbeid om "Lyrical Ballads" har dennet handlingen i filmen "Pandaemonium".
Noen korte dikt av Wordsworth er også verd å legge merke til, og viser hans enkle, men kraftfulle bruk av det engelske språket. Av disse diktene kan «I Wandered Lonely As A Cloud», «O Nightingale!», «Thou Surely Art» og «We Are Seven» nevnes.
Gjendiktning på norsk.
Høgsong – ymt om ævelivet frå tidlege barndomsminne. (Ode. Imitations of Immortality from Recollections of early Childhood) gjendiktet av Hans Hylen, 1946.
Påskeliljene. (The daffodills) gjendiktet av André Bjerke, 1957.
Vi er sju. (We are seven) gjendiktet av Halldis Moren Vesaas, 1961.
Andrew Jones. Gjendiktet av Hallvard Tveiten, 1967.
Skrive på Westminster-brua. (Composed upon Westminster bridge). Gjendiktet av Sigmund Skard, 1967.
Ho var ei draumsyn (She was a phantom of delight). Gjendiktet av Sigmund Skard, 1968.
Barndomsminne – fra The Prelude (And in the frosty season) Gjendiktet av Sigmund Skard 1968.
Drømmesyn på innsjøen – fra the Prelude. (Apparition on the lake) Gjendiktet av Geir Uthaug, 1978/90)
Tintern Abbey. (Lines composed a few miles above Tintern Abbey) Gjendiktet av Geir Uthaug 1978/1990)
Til gjøken (To the cuckoo. Gjendiktet av Geir Uthaug 1978.
Naturen er din mester (The tables turned) Gjendiktet av Geir Uthaug 1978.
Påskeliljene. (The daffodils). Gjendiktet av Geir Uthaug.
Naturen er din mester. (The tables turned) Gjendiktet av Geir Uthaug.
Til gjøken (To a cuckoo) Gjendiktet av Geir Uthaug.
Vi er sju (We are seven) Gjendiktet av Halldis Moren Vesaas.
Ho var eit draumsyn (She was a phantom of delight) Gjendiktet av Sigmund Skard.
Skrive på Westminster-brua (Composed upon Westminster bridge) Gjendiktet av Sigmund Skard.
Tintern Abbey. Gjendiktet av Geir Uthaug
Drømmesyn på innsjøen (Apparition on the Lake) Gjendiktet av Geir Uthaug
På vinterkveldar etter solefall (In the frosty season) Gjendiktet av Sigmund Skard
Tilbakeblikk (Retrospect) Gjendiktet av Geir Uthaug, som også har gjediktet de resterende deler av diktet.
Vår enkle barndom (Our simple childhood)
Cambridge og alpene (Cambridge and the Alps)
opphold i Paris (Stay in Paris)
Hvordan fantasi og sansning kan gjenoppbygges (Imagination and taste, how impaired and restored)
Det finnes i vårt liv (There are in our existence)
Hvordan fantasi og sansning kan gjenoppbygges (Imagination and taste, how ipaired and restored) (del2)


Daniel.
Daniel er et mannsnavn som kommer fra det hebraiske navnet "Daniyel" som betyr «Gud er min dommer». Navnet er kjent fra hovedpersonen Daniel i "Daniels bok" i Bibelen.
Utbredelse.
Daniel et er svært vanlig navn i mange vestlige land. Det er blant de ti vanligste navnene i Sveits og i Frankrike.
Navnet er brukt i Norge fra ca. 1350 og var i alminnelig bruk fra 1600-tallet. I nyere tid har Daniel vært blant de mest populære døpenavnene i Norge fra ca 1985.
I Tyskland var Daniel et populært navn på guttebarn på 1970-, 1980- og 1990-tallet.
Kjente personer med navnet.
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.


Vickers VC.1 Viking.
Vickers VC.1 Viking var et lav-vinget tomotors passasjerfly, basert på bombeflyet Vickers Wellington, produsert av Vickers-Armstrong Ltd i England.
Vickers VC.1 Viking hadde to Bristol Hercules 634 motorer, en på hver side av flykroppen. Det første flyet ble rullet ut den 22. juni 1944, og i alt ble det bygget 161 fly inntil januar 1954. Den første utgaven, "Viking 1A", kunne frakte 21 passasjerer, mens "Viking 1B" var 710 mm lengre og kunne frakte 24 passasjerer.
Initialene «VC» betød "Vickers Civil", et bevisst ekko av «DC» som det amerikanske flyselskapet Douglas benyttet. Navnet Viking hadde vært benyttet tidligere, i årene 1918–1923, for Vickers Viking, et fly med en motor.
Flytypen ble benyttet av British European Airways BEA -på ruten mellom London og Oslo tidlig på 1950-tallet.
Den 9. august 1961 styrtet et fly av denne typen under innflyging til Sola lufthavn ved Stavanger i den såkalte Holtahei-ulykken.


On and On.
"On and On" er musikeren Jack Johnsons andre offisielle album, utgitt i 2003. Adam Topol og Merlo Podlewski spilte henholdsvis perkusjon og bass. Albumet ble innspilt på "The Mango Tree studios" på Hawaii.


Lærende nettverk.
Lærende nettverk inngår i Utdanningsdirektoratets satsning på IKT i skolen.
Målet med nettverket er: «Gjennom kunnskapsdeling og kunnskapsutvikling i lærende nettverk skal skoler, skoleeiere og lærerutdanninger bevisstgjøres og kvalifiseres slik at IKT i større grad tas i bruk i læringsarbeidet der det gir faglig og pedagogisk merverdi.»
Det er opprettet lærende nettverk i alle Norges fylker.
Noen tema som blir tatt opp i nettverket er mappevurdering.


Norges Orienteringsforbund.
Norges Orienteringsforbund (NOF) ble stiftet 1. oktober 1945. Forbundet har pr. 2005 ca. 30 000 medlemmer fordelt på 410 lag. Forbundet organiserer idrett i grenene orientering og skiorientering og gir ut magasinet "Veivalg" syv ganger pr år.
Eksterne lenker.
Orientering
Norges Orienteringsforbund


In Between Dreams.
"In Between Dreams" er Jack Johnsons tredje album, utgitt i 1. mars 2005 av Brush Fire Records. Adam Topol og Merlo Podlewski spilte henholdsvis perkusjon og bassgitar.


Papyrus.
a> skrevet og tegnet på papyrus.
Papyrus er en tidlig form av papir lagd fra margen av papyrusplanten, "Cyperus papyrus". "Papyrus" (flertall "papyrer") er også betegnelsen på manuskripter skrevet på et slikt materiale.
Papyrusplanten vokser vanligvis til 2-3 meters høyde, men kan vokse til å bli 5 meter høy, og Nilen i Egypt var en gang rik på denne planten. Papyrus er først kjent å ha blitt brukt som skrivemateriale i oldtidens Egypt for omkring 6000 år siden, men er også blitt brukt i store deler Middelhavsområdet samt indre deler av Europa og sør-vest Asia.
Etymologi.
Ordet "papyrus" kommer fra gresk "papyros" (πάπυρος). Gresk har også et annet ord for papyrus, nemlig βύβλος (byblos). Den greske forfatteren Theophrastus, som levde i det fjerde århundre før Kristus, brukte ordet papyros når planten ble brukt til mat, mens ordet byblos beskrev plantens bruk utenom matlaging, deriblant som skrivebunn. Vi finner også igjen ordet byblos i for eksempel bibliotek, bibel og bibliografi. Ordet papir stammer også fra papyros.
Noen steder angis det at egypterne refererte til papyrus som pa-per-aa ("det som kommer fra farao"). Det finnes imidlertid ingen kjente tekster som bruker denne betegnelsen. På det egyptiske språket var papyrus kjent som "wadj", "tjufy" og "djet".
Å lage papyrus.
Et ark papyrus er laget av margen i stammen av papyrusplanten. Det ytre laget av stammen strippes vekk, og den indre margen, som er nokså klissete og fiberrik, kuttes på langs til tynne striper som er ca 40 cm lange. Disse stripene plasseres ved siden av hverandre på en hard overflate og med en viss overlapp. Stripene hamres så sammen, slik at det blir ett enkelt ark. Arket tørkes under trykk. Etter tørking poleres arket med et rundt objekt, muligens stein.
For å lage en lang papyrusrull satte man sammen flere slike ark. Arkene ble plassert slik at de horisontale fibrene lå parallelt med lengden på rullen på den ene siden (recto) mens de vertikale fibrene var på den andre siden (verso).
Papyrus er stabilt i et varmt klima som i Egypt, siden det er laget av cellulose, som nesten ikke råtner. Det kan imidlertid angripes av mugg hvis det lagres fuktig, noe som etterhvert ødelegger papyrusen. Slik ser det ut til at papyrus bare har vart noen tiår i Europa, og en 200 år gammel papyrusrull ble sett på som noe utenom det vanlige.
Det gjør imidlertid at det fremdeles kan finnes gamle papyrusruller i Egypt, for eksempel i Nag Hammadi-skriftene som ble oppdaget i 1945.
I de første århundrene før og etter Kristus fikk papyrus konkurranse fra en ny form for skrivebunn; nemlig pergament, som lages av dyrehud. I løpet av ca 800 e.Kr. hadde bruken av pergament utkonkurrert papyrus på de fleste områder utenfor Egypt, og den siste kjente sikre bruken av papyrus er fra 1087.
Thor Heyerdahl brukte papyrus da han konstruerte «Ra» i 1969.


Mitte.
Mitte er en administrativ bydel i Berlin. Det er den sentrale bydelen i den føderale hovedstaden, og i denne finnes en rekke av de viktigste institusjonene i Berlin.
Den administrative bydelen Mitte ble dannet i 2001 ved sammenslåing av bydelen Mitte som før murens fall lå i Øst-Berlin og bydelene Tiergarten og Wedding som lå i Vest-Berlin.


Arvefølgen til den danske tronen.
Arvefølgen til den danske tronen er en liste over de personene som har arverett til Danmarks trone.
Historie.
Danmark brukte det samme systemet som Storbritannia, der menn går foran kvinner. Loven ble endret 27. mars 1953 og 12. juni 2009, slik at kun etterkommere av kong Christian X og hans kone, dronning Alexandrine, har arverett til tronen, så sant de er født i ekteskap godkjent av monarken. Eldre barn går foran yngre. Man mister sin rett til tronen dersom man gifter seg uten tillatelse fra monarken i statsråd. Utover dette kan monarken når han eller hun tillater et ekteskap gi visse betingelser for arveretten til de eventuelle barna i ekteskapet. Dette ble gjort da prinsesse Benedikte giftet seg i 1968. Kong Frederik IX bestemte at hennes barn måtte bo i Danmark for at de skulle ha arverett, men ettersom alle de tre barna har bodd i Tyskland, er ingen av dem med i arverekken, i motsetning til moren. Prinsesse Anne-Marie og hennes etterkommere er heller ikke med i arverekken. Grunnen til dette er at hun giftet seg med et annet lands monark.
Lovendringen i 1953 gjorde at prinsesse Margrethe ble tronfølger i stedet for kongens yngre bror, prins Knud, som var lite populær blant folket. Han og hans barn hadde imidlertid fortsatt arverett, men etter kongens tre døtre. Begge prins Knuds sønner mistet imidlertid sin rett til tronen som følge av sine ekteskap, men datteren Elisabeth er fortsatt med i arverekken.
Lovendringen medførte også at de som har arverett bærer tittelen "prins/prinsesse til Danmark", mens de øvrige medlemmene av kongehuset bærer tittelen "prins/prinsesse af Danmark". Denne distinksjonen kjennes også i tysk adelstradisjon ("von" og "zu").
Selv om både den britiske, norske og greske kongefamilien er rent genealogisk sett medlemmer av den danske kongefamilien, er de ikke etterkommere av kong Christian X og har dermed ikke arverett til tronen. De britiske og norske kongelige har ingen referanser til Danmark i sine titler, men de greske kongelige har fortsatt tittelen "prins/prinsesse av Danmark".
Dagens arverekke.
Som nevnt ovenfor, er alle disse personenes korrekte danske tittel "prins/prinsesse til Danmark", men ettersom denne tittelen ikke eksisterer i Norge, er de oppført som prinser og prinsesser "av Danmark".


Jenssen (konjakkhus).
Jenssen SAS er et norsk konjakkhus. Konjakken deres heter "Jenssen Cognac". De har ca. 25 hektar vinmarker.
Historie.
Gården der Jenssen produseres i dag, har produsert konjakk siden 1700-tallet, men navnet Jenssen er av nyere dato.
«Le Maine Pertubaud», gården hvor Jenssen produseres, var opprinnelig en liten landsby bestående av flere enheter. Noen bygninger spores tilbake til 1600-tallet, og konjakkproduksjonen til midten av 1700-tallet. Gården ligger midt i det beste konjakkområdet, Grande Champagne. I dag er landsbyen samlet til én gård/driftsenhet. Hele produksjonen foregår fortsatt på stedet, som består av bl a 4 våningshus og et flere driftsbygninger. De tidligere eierene hadde levert konjakk på fat til de store husene.
På slutten av 1990-tallet ønsket familiene som eide «Le Maine Pertubaud» å selge virksomheten. Per Egil Jensen kjøpte vingården, som inneholdt store mengder gammel konjakk, men som imidlertid måtte renoveres. Nå huser den både produksjon og overnattingsmuligheter. Han etablerte samtidig merket Jenssen Cognac, spesialisert i gammel konjakk fra Grande Champagne, basert på gårdens egen produksjon. Merket Jenssen brukes både i Norge og andre land.
Jenssen Cognac.
Alle konjakkene er ren Grande Champagne


Friedrichshain-Kreuzberg.
Friedrichshain-Kreuzberg er en av tolv administrative bydeler i Berlin.
Ortsteiler.
Inntil forvaltningsreformen i 2001 var Friedrichshain og Kreuzberg egne administrative bydeler. Disse er idag ortsteiler i bydelen. Ortsteilen Friedrichshain lå i tidligere Øst-Berlin mens Kreuzberg lå i tidligere Vest-Berlin. Oberbaumbrücke forbinder de to områdene og er bydelens vartegn.


Reskontro.
En reskontro (fra italiensk "riscontro" som betyr møte, kontroll, granskning, sammenligning) er en oppsplitting av en hovedbokskonto i regnskapssystemet i flere underkontoer. Eks kto 1500 kundefordringer som splittes opp i kundereskontroer, der hver kunde har sin reskontro. Kundene forholder seg til reskontronummeret i form av at det er dette som er det tildelte kundenummeret i dette firmaet.
Oppsplitting gjøres for å få en systematisk oversikt over alle transaksjonene med den enkelte kunde, samt at det er lovpålagt. På samme måte bokfører man transaksjonene med leverandørene på leverandørreskontroene': inngående faktura føres inn på reskontro og betalingen utliknes mot faktura. Man kan også opprette reskontroer for andre formål (feks en reskontro for hvert anleggsmiddel), men dette er ikke like utbredt, og heller ikke nødvendig for å oppfylle noe lovkrav.
Man fører ikke direkte på hovedbok ved bruk av reskontro, men på den aktuelle reskontro som har en annen nummerserie. Fordelen med reskontro er at man får en bedre oversikt, samt at man kan utlikne og lukke poster. Ved å søke på åpne poster får man en oversikt over utestående til andre selskaper. Kunde- og leverandørspesifikasjonene brukes også som en eksistenskontroll på at fordring og gjeld er reelle i henhold til motpart. Som et ledd i revisjonen av årsoppgjøret er det vanlig at revisor sender ut saldoforespørsel til forretningsforbindelsene for å kunne foreta en avstemming mellom de to firmaenes oppstilling av det samme forholdet.


Rasp.
En rasp er et verktøy/redskap som har flere former og funksjoner. Raspen er enten, i likhet med filen, laget i hardmetall med piggene ut fra selve «kroppen» Denne er ca. 40 cm lang og har håndtak i enden. Andre varianter er utstanset av en plate, ofte i rustfritt stål og montert på holder i forskjellig utforming etter bruksområde.
En rasp brukes til å avvirke overflaten av et emne. I mange tilfeller kan den erstatte høvelen, og med alle varianter er den mere fleksibel når arbeidsstedet sitter vanskelig til.
En kjøkkenrasp er enten flat eller firkantet med åpne ender. Kjøkkenraspen blir hovedsakelig brukt til å raspe opp rotfrukter slik som f.eks. gulrot og kålrot, men også til å raspe ost. De mange åpningene kan variere i størrelse fra 1 mm og opp til ca 5 mm.
Det finnes også rasper til mekanisk bruk, f.eks. til bruk ved biloppretting; til å forme herdet sparkel til ønsket fasong.


Ingeborgvatnet.
Ingeborgvatnet (511 moh.) er et tjern i Kvæfjord kommune i Troms. Ingeborgvatnet ligger like ved Gullholm og brukes som rekreasjon og fiskevann. På 1920-tallet ble det satt ut ørret i vannet, men fisken er fåtallig og nokså mager – noe som sannsynligvis skyldes mangel på tilgjengelig mat.
Ved Ingeborgvatnet er det satt opp en stein/tre-gamme som er mye i bruk sommerstid og som også inneholder sengeplasser og gjestebok. Vannet blir vanligvis isfritt i begynnelsen av juli, selv om det også kan drøye til et stykke uti andre halvdel av måneden før den siste isen går.


Avdrager.
Avdrager (eller terse) er et mekanisk verktøy som brukes til å demontere komponenter som ikke er mulig å få løs med håndmakt, eksempelvis: lager o.l.
En avdrager kan ta tak på det som skal dras av innvendig eller utvendig, og har som regel 3 armer som tar tak. Antall armer vil variere avhengig av avdragerens formål og bruksområde.


Neukölln.
Neukölln er den åttende av Berlins bydeler. Bydelens navn er hentet fra den nordligste av Neuköllns fem ortsteiler.
Historie.
Neuköllns kjente historie begynner med landsbyen Richardsdorp, grunnlagt i 1360. Senere ble stedet kalt Ricksdorf, Rieksdorf og Rixdorf. Sentrum i området lå ved Richardplatz i dagens Berlin, hvor man forøvrig finner den historiske bygningen Rixdorfer Schmiede, Rixdorf smedstue. Richardsdorf hørte opprinnelig til Tempelridderordenen i Tempelhof som overdro stedet til Johannitterordenen. Johannitterkorset er gitt en plass i bydelens våpen.
Fredrik Vilhelm I av Preussen inviterte i 1737 protestantiske familier fra Bøhmen til å slå seg ned i Rieksdorf. Deres begrunnelse for å flytte var motreformasjonen i Böhmen, som gjorde det vanskelig for dem å praktisere som troende protestanter. Innvandrernes nye hjemsted i Berlin ble kalt Böhmisch-Rixdorf og nabolandsbyen Deutsch-Rixdorf.
De to Rixdorfkommunene ble slått sammen 1. januar 1874 og fikk da 8 000 innbyggere. Rixdorf utviklet seg til Preussens største landsby og ble bykommune 1. mai 1899.
Rixdorf endret i 1912 navn til "Neukölln". Begrunnelsen for navneskiftet var at Rixdorf hadde et dårlig rykte, som høyborg for kriminalitet og «dårlige seder». Ved å gi stedet et nytt navn håpte myndighetene å forbedre dets renommé. Navnet "Neucölln" er avledet av "Neucöllner Siedlungen" som lå nord i det gamle Rixdorf. Dette var boligområder som lå ikke langt fra inngangsportene til Berlins historiske sentrum Cölln.
Neukölln ble i 1920, sammen med landsbyene Britz, Rudow og Buckow innlemmet i Stor-Berlins 14. forvaltningsdistrikt.
Under den kalde krigen lå byen i Vest-Berlin, i amerikansk sektor. Berlinmuren skilte bydelen fra Treptow som hørte til Øst-Berlin.
I 1987 fikk bydelen Neukölln Europaprisen for sitt arbeid for den europeiske integrasjonstanken. Deler av Neukölln er av Berlins senat gitt status som «områder med spesielt utviklingsbehov». Berlin har 17 områder med slik status, og ni av dem ligger i Neukölln.
Neukölln er etter bydelsreformen i 2001 Berlins åttende bydel. Antallet bydeler ble da redusert fra 23 til 12.
Våpen.
Neuköllns våpen ble overtatt fra den tidligere selvstendige by Neukölln. Det hvite Johanitterkorset på rød bunn viser til at stedet ble grunnlagt av Johanitterordenen, den røde ørnen henviser til Markgrevskapet Brandenburg og den hvite husittiske alterkalken er en henvisning til de bøhmiske innflytterne. Øverst i våpenet finnes en tretannet murkrone og på den mellomste fortanning ses Berlins våpen. Murkronen ble tilføyet samtlige av våpenskjoldene til Berlins bydeler i forbindelse med bydelsreformen i 2001.
Byarkitektur.
Bydelen har høyst forskjellig arkitektur. I nord er det bygårder fra gründertiden på 1800-tallet, andre steder er det enmannboliger og dessuten består bydelen av store drabantbyer som Gropiusstadt i syd. Den gamle bykjernen i Rixdorf med Böhmischer Dorf er bevart, det samme gjelder Britz med gods og slott og Buckow med den eldste feltstenskirken i Berlin.
Boligområdet Hufeisensiedlung, bygget av Bruno Taut, er et eksempel på 1920- og 1930-tallets reformarkitektur. Fra 2008 er Hufeisensiedlung på UNESCO's liste over verdensarven som en del av Modernistiske boligområder i Berlin.
Sosial situasjon.
Neukölln har pr 2011 en arbeidsledighet på ca 19 %. Bydelen er kjent for å ha problemer med fattigdom, kriminalitet og manglende integrasjon. En tredel av befolkningen har innvandrerbakgrunn.
Beliggenhet.
Neukölln ligger sør i Berlin mellom bydelene Tempelhof-Schöneberg i vest, Friedrichshain-Kreuzberg i nord og Treptow-Köpenick i øst. I sør grenser Neukölln til delstaten Brandenburg.
Ortsteiler.
Bydelen er oppdelt i fem ortsteiler.
Neukölln i kunsten.
Filmene "Christiane F." og "Knallhardt" viser det harde livet i Neukölln.


Momentnøkkel.
Riktig moment er viktig for at deler ikke skal løsne, eller for at pakninger skal være tette. For stort moment kan føre til at bolten eller gjengene skades, eller at bolten blir umulig å løsne. F.eks må boltene som holder topplokket på en bilmotor på plass, trekkes til med momentnøkkel. Et annet eksempel er bolter i flenser i rørsystemer med høyt trykk. Det samme gjelder for hjulbolter og -muttere til kjøretøyer: For stor stramming kan medføre knekkede bolter, og i verste fall at hjul faller av. Tilsvarende kan for løst trukkede gjøre at bolter trekker seg ut slik at felgen gnager boltene av, med samme resultat.
Korrekt moment for tiltrekking av bolter er av avgjørende betydning for at den skrudde forbindelsen skal bli optimal. For stort moment kan medføre at flytegrensen for anleggsmaterialet overskrides med det resultat at skruforbindelsen faktisk blir løsere enn det den skal være.


Kullkraft.
Kullkraft framstilles ved at kull brennes slik at forbrenningvarmen overføres til en dampkjel. Dampen kan så brukes til å drive en dampmaskin eller en turbin som driver en elektrogenerator. Damp kan også ledes i isolerte rør til bruk som fjernvarme. Kullkraft er verdens største elektrisitetskilde, med 40% av global el-produksjon.
Kull er det mest karbonintensive av de fossile energibærerne. Kullkraft gir høyere utslipp av CO2 (950g/kWh) enn oljekraft (890g/kWh) og gasskraft (600g/kWh).
Rensing av utslipp fra kullkraftverk er ansett som en av de viktigste utfordringer i arbeidet med å redusere de globale klimagassutslippene.
Om lag 90% av verdens kullforbruk går til energiproduksjon. Verdens forbruk av kull var ca 6,7 milliarder tonn i 2006 og er forventet å øke til 10 milliarder tonn innen 2030. I Kina ble det brukt 2,3 milliarder tonn i 2006, i India omlag 447 millioner tonn. 69% av Kinas elektrisitet kommer fra kullkraft, mens i USA er om lag halvparten av elektrisitetsproduksjonen basert på kull.
Europa prøver å redusere avhengigheten av kullkraft, og reduserer egen kullproduksjon. Reduksjonen erstattes foreløpig av import. Årlig importerer Europa 200 millioner tonn kull for å møte etterspørselen.


Afrikansk villkatt.
Afrikansk villkatt ("Felis silvestris lybica") er et kattedyr i gruppen rovpattedyr og er en underart av arten villkatt ("Felis silvestris"). Den er utbredt over det nordlige Afrika, den Arabiske halvøy, på øyene i Middelhavet, Lilleasia, Midtøsten, Kaukasus, og lengst vest i Asia.
Systematikk.
Klassifiseringen av afrikansk villkatt er både kompleks og omdiskutert. Noen forskere mener at dette er en egen art; "Felis lybica". Flertallet hevder at denne villkatten er huskattens progenitor, selv om noen også hevder at huskatten er en egen underart av arten villkatt (ref. betegnelsen "Felis silvestris catus"). I tillegg til tamkatten er det beskrevet en rekke andre varianter, men disse mangler internasjonal anerkjennelse i øyeblikket.


Europeisk villkatt.
Europeisk villkatt ("Felis silvestris silvestris") regnes som en underart av villkatt ("F. silvestris"). Noen forskere mener også at underarten og arten er synonyme, men det betinger at afrikansk villkatt ("F. s. lybica") i såfall også må regnes som en egen art ("F. lybica"). Dette synet har imidlertid ikke nødvendig internasjonal støtte i øyeblikket.
Europeisk villkatt var opprinnelig utbredt i skogområder over hele Europa, unntatt i områder der snødybden ble mer enn 15-20 cm. I dag finnes denne katten først og fremst i Lilleasia, Skottland, Tyskland, de østre delene av Frankrike og i Pyrenéene, samt på noen av øyene i Middelhavet. Europeisk villkatt regnes som svært utrydningstruet.
Skotsk villkatt.
Skotsk villkatt ("F. s. grampia") er en genetisk variant av europeisk villkatt som nå bare finnes i Skottland, i områder nord for Glasgow og Edinburgh, men ikke på de skotske øyene. Tidligere var denne katten utbredt over hele Storbritannia (unntatt øyene), men det er aldri funnet bevis for at den har eksistert i Irland. I England døde det siste sikre beviset for denne katten ut i 1849, da et eksemplar ble skutt i Nord-England.
Skotsk villkatt er gråbrun i fargen og har mørke striper. Den skiller seg fra den kontinentale typen gjennom å ha en tettere kroppsbygning og en kortere hale. Den er dessuten fysisk større enn den kontinentale, i det voksne hanner typisk veier 6 kg eller mer. I tillegg er den gjerne mørkere i utfargingen.
Systematikk.
Den europeiske villkatten består av fem mer eller mindre aksepterte lokale varianter. Av disse er tre endimiske for øyer, mens to eksisterer på det eurasiske kontinentet.


Tempelhof-Schöneberg.
Tempelhof-Schöneberg er en den sjuende av Berlin sadministrative bydeler. Bydelen består av ortsteilene Schöneberg og Tempelhof som begge var egne administrative bydeler inntil forvaltningsreformen i 2001. Begge bydelene lå i tidligere Vest-Berlin
Ortsteiler.
Bydelens plassering i Berlin og inndeling i ortsteiler
Bydelen som strekker seg fra sentrum av Berlin og til delstatens sørlige grense, har seks ortsteiler.


Tempelhof internasjonale lufthavn.
Tempelhof lufthavn (også Berlin Tempelhof, tysk "Flughafen Tempelhof") var en lufthavn i Berlin, beskrevet av Norman Foster som «alle lufthavners mor». Flyplassen ble lagt ned i 2008 og er et av Berlins registrerte kulturminner.
Historie.
Området hvor lufthavnen ligger ble brukt til militærparader fra 1720 til begynnelsen av første verdenskrig. Franskmannen Armand Zipfel foretok den første flyoppvisningen ved Tempelhof i 1909, fulgt av Orville Wright senere samme år. Tempelhof lufthavn ble etablert av Transportministeriet i oktober 1923, og var verdens første lufthavn med en underjordisk jernbanestasjon. I 1926 ble Lufthansa etablert der. Tempelhof var frem til stengningen en av verdens eldste fortsatt operative lufthavner.
Tempelhof var den ene av Europas tre ikoniske lufthavner fra før andre verdenskrig, sammen med Londons nå stengte Croydon Airport og Aéroport de Paris - Le Bourget. Den opprinnelige terminalbygningen ble oppført i 1927, men som ledd i Albert Speers ombyggingsplaner for Berlin ble den erstattet av en ny terminal, bygget i granitt i neoklassisistisk stil mellom 1936 og 1941 og er et typisk eksempel på nasjonalsosialistisk arkitektur med Ernst Sagebiel som arkitekt. Denne bygningen på 300 000 m² fordelt på åtte etasjer over bakken og tre under var lenge en av verdens største bygninger. På 1930-tallet mottok Tempelhof et stort antall prominente tilreisende til Berlin. Weserwerke startet senere krigsproduksjon i den nye bygningen for å montere Junkers Ju 87 bombere og senere Focke-Wulf Fw 190 jagere.
Etter annen verdenskrig havnet Tempelhof i den amerikanske sektoren av Berlin, og kommersiell flyvning startet igjen da American Overseas Airlines åpnet en rute fra Berlin til New York 18. mai 1946. Virkelig berømt ble Tempelhof under Berlinblokaden mellom 26. juni 1948 og 12. mai 1949, da Sovjetunionen forsøkte å sulte ut Vest-Berlins befolkning ved å blokkere all trafikk på vei og jernbane. Tempelhof var flyplassen hvor en stor del av de allierte forsyningene ble fløyet inn. Boeing demonstrerte sin prototype 727, det første jettransportflyet, her i 1964, og den amerikanske hærens C-5 Galaxy landet på flyplassen i 1971 som første «storromfly» ("wide-body aircraft"). Pan Am og British Airways flyttet sin virksomhet til den nye Berlin-Tegel-lufthavnen 1. september 1975. Etter den tyske gjenforeningen forlot amerikanerne Berlin, og president Bill Clinton døpte det nye Boeing-flyet C17A Globemaster III 96-0006 «Spirit of Berlin» i Tempelhof 14. mai 1998.
Stengningen av flyplassen.
Flyplassen mottok de siste årene bare en meget begrenset passasjertrafikk, og i juni 2004 ble det kjent at tyske luftfartsmyndigheter hadde gitt tillatelse til å stanse driften ved Tempelhof, som egentlig har for korte rullebaner og derfor ikke er dimensjonert for moderne forhold. Flyselskapene satte seg imidlertid imot stengningen av den tradisjonsrike lufthavnen, og viste til at den hadde åpenbare konkurransefordeler med sin sentrale beliggenhet midt i Berlin, bare seks kilometer fra Riksdagen.
Det ble gjennomført en folkeavstemning i Berlin om stengningen av flyplassen. Over 200 000 berlinere skrev under på kravet om folkeavstemning. Folkeavstemningen ble gjennomført 27. april 2008. Selv om over 60 % stemte for å beholde flyplassen, lå valgdeltagelsen på bare 36,1 %. For at avstemningen skulle bli tatt til følge måtte minst 25 % av alle stemmeberettigede stemt for, og denne andelen lå på 21,7 %.
De siste årenes brukere.
I tillegg til følgende småselskaper som brukte flyplassen for private flyvninger (taxiflyvninger)
Tempelhofer Freiheit.
Berlins regjering fremla 5. mars 2008 planer for en fremtidig utnyttelse av hele flyplassområdet under prosjekttittelen Tempelhofer Freiheit. Prosjektet skal omfatte rullebanene, terminalbygningene og det øvrige areal. Fra 8. mai 2010 er rullebanene tilgjengelige for publikum og området er kalt Tempelhofparken.


Berlins bydeler.
Kart som viser Berlins bydeler og ortsteiler
Berlin er en av Tysklands delstater og samtidig landets hovedstad. Byen er inndelt i 12 administrative bydeler ("tysk: Bezirke"). Hver av dem styres av en folkevalgt forsamling med en borgermester som leder.
Berlin er også oppdelt i 95 ortsteiler. En ortsteil har ingen betydning med hensyn til forvaltningen av byen; de omfatter områder som er historisk bestemt, tjener statistiske formål og kan tjene som middel for å styrke innbyggernes identifikasjon med sin bydel. Med hensyn til størrelse er det stor forskjell på ortsteilene i Berlin; ortsteilen Neukölln har for eksempel ca 160 000 innbyggere, mens det i Malchow kun bor 488 mennesker.
Mindre strøk av Berlin har også fått egne navn. Det tyske ordet for slike strøk er Kiez.
Historie.
Dagens administrative inndeling av Berlin er fra en forvaltningsreform i 2001. Før dette fantes det 23 bydeler. Med unntak av Neukölln, Spandau og Reinickendorf ble bydelene slått sammen med en eller to andre bydeler for å øke effektiviteten i bydelsadministrasjonen. Tre av de nye sammenslåtte bydelene har fått navnet fra én av de tidligere bydelene.
Reformen i 1920.
En omfattende sammenslåing av daværende Berlin og omkringliggende kommuner ble foretatt i 1920, med Stor-Berlin (tysk: Groß-Berlin) som resultat.


Magnus Johansson.
Magnus Johansson («Lill-tidan»), født 5. oktober 1964, er en svensk fotballtrener med fortid som spiller i klubber som IFK Göteborg, Brann og Västra Frölunda. Han vant Uefacupen i 1987 med IFK Göteborg og har også to SM-gull med samme klubb. «Lill-tidan» har representert Sverige i aldersbestemte landslag opp til OL-laget.
I 1993 debuterte han for Brann, der var han kaptein i to år, og gikk til Haugesund i 1997. Han har over 400 kamper på høyeste nivå i Norge og Sverige. I 2002 var han trener for andredivisjonslaget Løv-Ham som han trente opp i 1. divisjon i 2004. Før dette, i perioden 1999–2001 trente han tredjedivisjonslaget SK Nord, som han rykket opp med til 2. divisjon i 1999. I år 2000 rykket han opp igjen med Nord, også da til 2. divisjon etter omstruktureringen av divisjonssystemet samme år.
19. juni 2007 måtte han trekke seg fra trenerjobben i Bryne Fotballklubb. Den 16. juli 2007 ble han ansatt som trener for andredivisjonsklubben Åsane Fotball. Johansson lyktes med å redde klubben fra nedrykk etter en flott høstsesong. Sesongen 2008 startet tungt, men Åsane reiste seg og endte til slutt på en 6. plass.


Fyllingsdalen.
Fyllingsdalen er en bydel i Bergen. Den har 28 911 innbyggere 1. januar 2012. Arealet er 17,94 km² landareal og 1,29 km² ferskvann. Navnet har den fått etter gården Fyllingen. Muligens er navnet hentet fra norrønt "fela" som betyr gjemme eller skjule. "Fylingr" kan ha vært et norrønt navn på Storavatnet.
Bydelen dekkes av lokalavisen Sydvesten, og er omgitt av bydelene Årstad og Fana i øst, Ytrebygda i sør og Laksevåg i nord og vest.
Opprinnelig tilhørte hele området Fana kommune, men da Bergen kommune var opprådd for byggeland, fikk den kjøpe mesteparten (12,5 km²) av Fyllingsdalen i 1955. Bergen betalte Fana kommune 1,5 millioner kroner i kompensasjon for avståelsen, som ble vedtatt ved kongelig resolusjon av 12. august 1955. Det bodde da 1 590 mennesker der. Bønes ble innlemmet i Bergen sammen med resten av gamle Fana kommune i 1972, og ble en del av Fyllingsdalen bydel så sent som i 2000.
Fyllingsdalen ligger vest for Løvstakken. En viktig forutsetning for utbyggingen var byggingen av Puddefjordsbroen som åpnet i 1956 og Løvstakktunnelen, som sto ferdig i 1968. Fyllingsdalen er bygget som en drabantby etter internasjonale forbilder. En drabantby skal være selvforsynt og ha offentlige servicetilbud, rekreasjonsmuligheter og arbeidsplasser, men også en lettvint og rask tilgjengelighet til bysentrum. Viktig i denne sammenhengen var byggingen av bydelsenteret Oasen bydelssenter, som ble oppført i 1971. Den første tiden inneholdt det foruten forskjellige butikker og kjøpesenter også funksjoner som politi, lege, helsestasjon, apotek, post etc. Noen av disse institusjonene har siden fått egne bygg. Det ble også bygget en kirke Fyllingsdalen kirke 1976 og senere Sælen kirke 2001. Også Bønes kirke tilhører Fyllingsdalen bydel. Denne ble reist etter en stor innsats av befolkningen i området som også samlet inn midler til den. Mange av hovedgatene i Fyllingsdalen er oppkalt etter fremstående, svenske personligheter som Folke Bernadotte, Ture Nerman, Torgny Segerstedt, Karl Hjalmar Branting og Dag Hammarskjöld.
Bydelen har flere barneskoler, ungdomsskoler samt videregående skole og sykehjem. En viktig kulturinstitusjon er Fyllingsdalen nye teater. Fyllingen idrettslag har hatt lag i norsk eliteserie i idretter som fotball, volleyball og håndball. Frøya Ambassadors, som tidligere spilte i eliteserien i basketball, spilte sine hjemmekamper i Fyllingsdalen, selv om laget egentlig kommer fra Laksevåg bydel. Bydelens fotballag er FK Fyllingsdalen, som ble dannet ved at Løv-Ham og Fyllingen slo seg sammen fra 1. januar 2012. Klubbens herrelag spiller i 2. divisjon. Fyllingen Håndball og Fyllingsdalen Futsal er andre idrettslag i bydelen. Tur- og rekreasjonsområder som Løvstakken, Kanadaskogen og Nordnæsdalen er lett tilgjengelige fra Fyllingsdalen.
De norske finansinstitusjonene Vital Forsikring, Tryg, Nordea Liv, Nordea Link, Frende og Skandiabanken har sine hovedkontorer i Fyllingsdalen.
Grunnkretser.
Bydelen Fyllingsdalen består av 33 grunnkretser som omfatter delområdene Fyllingsdalen og Bønes samt en grunnkrets i delområde Ytrebygda.


Charlottenburg-Wilmersdorf.
Charlottenburg-Wilmersdorf er en den fjerde av Berlins tolv administrative bydeler. De nåværende ortsteilene Charlottenburg og Wilmersdorf var egne bydeler inntil Berlins forvaltningsreform i 2001. Begge bydelene lå i tidligere Vest-Berlin.
Charlottenburg-Wilmersdorf regnes i dag som et tidligere borgerlig boligområde. Området rundt Kurfürstendamm i vest ivaretar sammen med det gamle Mitte i øst, sentrumsfunksjonene for Berlin. Viktige institusjoner i bydelen er Berlins tekniske høyskole, Kunsthøyskolen, Deutsche Oper Berlin og Olympiastadion.


Tempelhof.
Tempelhof er ortsteil i Berlins bydel Tempelhof-Schöneberg. Inntil 2001 var Tempelhof en selvstendig bydel. Den berømte Tempelhof lufthavn ligger her.


Lichtenberg.
Lichtenberg er en administrativ bydel i Berlin. Inntil forvaltningsreformen i 2001 bestod dagens Lichtenberg av 2 bydeler, henholdsvis Lichtenberg og Hohenschönhausen. Begge bydelene lå i tidligere Øst-Berlin.
Ortsteiler.
Bydelen Lichtenberg består av ti ortsteiler.


Drivverk (bil).
Med bilens drivverk forstår vi alle innretningene som er med på å overføre drivkraften fra motoren til drivhjulene.
De viktigste bestanddelene i drivverket er kobling ("clutch"), girkasse, differensial og drivaksler. De fleste bakhjulsdrevne biler har også en mellomaksling mellom girkassen og differensialen.
Biler har enten framhjulstrekk, bakhjulstrekk eller firehjulstrekk. Dominerende i dag er framhjulstrekk, med motoren montert framme. Grunnen er sparte kostnader, ved at motoren sitter nær drivhjulene og ikke trenger lang kraftoverføring. Det er nesten bare BMW og Mercedes-Benz som fremdeles lager biler med bakhjulstrekk i stor utstrekning. De begrunner dette med bedre kjøreegenskaper.
Kobling.
Koblingen eller clutchen står mellom motorens svinghjul og girkassen. Hensikten er å koble fri motoren fra girkassen, slik at det blir mulig å skifte gir.
Den vanligste typen kobling på biler i dag er med friksjonsplater (lamellplater), vanligvis tørre, men det finnes også biler med våt kobling. Der bader mekanismen i en væske som bidrar til å kjøle friksjonsplatene og holde overflatene rene for lenger levetid. Lamellplaten holdes til svinghjulet av en trykkplate, enten med trykkfjærer bak eller en membran.
En mekanisk clutch betjenes av en fotpedal, enten mekanisk eller hydraulisk.
Alternativet til friksjonsplater er en hydraulisk kobling. Dette er i vanlig bruk i biler med automatgir. En slik kobling er utformet som to skovler. Motoren driver den ene som pumper eller skyver olje mot den andre med stor kraft. Dette overfører dreiemoment fra inngående til utgående side. En hydraulisk kobling gir opphav til noe slipp, motoren går noe fortere enn det bilens hastighet tilsier. På nyere automatgirede biler er det derfor en automaitsk låsemekanisme (lock up) som mekanisk låser inn og utgående side den hydrauliske koblingen. En kan høre dette ved at motorturtallet synker noe når hydraulikk-cluchen låses.
Girkasse.
Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns manuell kasse. På 1970-tallet var firetrinns girkasser gjeldende, men etter hvert så har femtrinns tatt over, og mange biler i dag leveres også med sekstrinn kasser, noe som på 1980-tallet var forbehold Porsche.
I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler.
Moderne manuelle girkasser er "synkroniserte", det vil si at de har en mekanisme som utligner tannhjulenes bevegelser mellom girskiftene. Føreren slipper da å bruke koblingen to ganger.
Mellomaksel.
På bakhjulsdrevene og firehjulsdrevene biler må dreiemomentet overføres fra motoren fremme til drivakslingen bak. Dette skjer vanligvis via en mellomaksel – et rør med et kardansk ledd i hver ende.
Differensial.
En differensial er en mekanisk innretning som lar to hjul på en aksel rotere med forskjellig hastighet, for eksempel i en sving. Biler med firehjulstrekk har ofte en differensial mellom fram- og bakakselen også.


Marzahn-Hellersdorf.
Marzahn-Hellersdorf er en administrativ bydel i Berlin. Inntil forvaltningsreformen i 2001 var Marzahn og Hellersdorf egne bydeler. Begge bydelene lå i tidligere Øst-Berlin.
Ortsteiler.
Marzahn-Hellersdorf er inndelt i fem ortsteiler.


Arrestforvarer.
En arrestforvarer er ansatt i Politi- og lensmannsetaten. Arrestforvarerens oppgaver omfatter vakthold i politiets arrest, fangetransport og vakthold i rettssaler. Arrestforvarere har begrenset politimyndighet.
«Formalkravet til arrestforvarere er videregående skole og plettfri vandel. Før Politihøgskolen ble opprettet i 1992, var det egne kurs av 6 – 8 ukers varighet som grunnopplæring for arrestforvarere, og det var obligatorisk å gjennomføre kurset i løpet av en viss periode. Politihøgskolen tilbyr i dag en 6-måneders utdanning for ansatte i politiet med begrenset politimyndighet (arrestforvarere, grensekontrollører, transportledsagere). Utdanningen skal gi økt innsikt i egen rolle og funksjon slik at man er i stand til å utføre sine oppgaver på en reflektert og kunnskapsbasert måte der hensynet til rettssikkerhet og personvern ivaretas.» "NOU 2009:12 Et ansvarlig politi"
Det finnes ingen spesifikk utdannelse som arrestforvarer, men ofte ansettes personer med utdanning og erfaring fra helsevesen, politiet, forsvaret, kriminalomsorgen, vakt- og sikkerhetsbransjen og andre relevante fagområder. Etatsutdannelsen er felles for alle ansatte i politietaten med begrenset politimyndighet og er et kurs på 15 studiepoeng i regi av Politihøgskolen; herunder arrestforvarere, grensekontrollører, utlendingskontrollører, transportledsagere, personell ombord i Varangervekteren og andre sivilt ansatte.
Ved noen politidistrikt har arrestforvarerne utvidet ansvarsområde utover arresttjeneste som eks. operatører ved operasjonssentralen, forvaltningsmessige gjøremål som eks. passutstedelse, sentralbordtjeneste, signaleringsarbeid (foto/fingeravtrykk/DNA) og mottak av anmeldelser. Arrestforvarere har utvidet ansvarsområde ved Haugaland og Sunnhordland, Hordaland og Troms politidistrikter.
Ved Oslo politidistrikt er det over 90 stillingshjemler som arrestforvarere.
Arrestforvarere drifter sentralarresten i politidistriktet, noe som omfatter sikkerhet, forpleining, foto- og fingeravtrykk med mer.
Videre har arrestforvarergruppen ansvaret for fremstillinger av personer i politiets varetekt til lege og rettsmøter etc. Oslo politidistrikt bistår særorganer som Kripos og Økokrim, samt politienheten PST i forbindelse med slike fremstillinger.
Flere tusen fangetransporter gjennomføres årlig, med bil og fly.
Arrestforvarere i Oslo benyttes til vakthold på personer innlagt på sykehus, dersom de er i politiets varetekt eller helsevesenet anmoder om bistand. Videre er det noe bistand til tvangsinnleggelse etter Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern når helsevesenet ber om politiets bistand.


Pankow.
Pankow er den tredje og mest befolkningsrike administrative bydel i Berlin. Den består av de tidligere bydelene Pankow, Prenzlauer Berg og Weissensee som i forvaltningsreformen i 2001 ble omgjort til en bydel. Alle bydelene lå i tidligere Øst-Berlin.
Ortsteiler.
Bydelens plassering i Berlin og oppdeling i ortsteiler
Bydelen er oppdelt i 13 ortsteiler.


Reinickendorf.
Reinickendorf er en administrativ bydel i Berlin. I motsetning til andre bydeler ble ikke Reinickendorf slått sammen med noen andre bydeler etter forvaltningsreformen i 2001. Reinickendorf lå mellom 1945 og 1990 i Vest-Berlin, i fransk sektor.
Ortsteiler.
Bydelen er oppdelt i ti ortsteiler.


Spandau.
Spandau er en administrativ bydel i Berlin. I motsetning til andre bydeler ble ikke Spandau slått sammen med noen andre bydeler etter forvaltningsreformen i 2001. Spandau lå i tidligere Vest-Berlin.
Geografi.
Den vesentligste del av Spandau ligger ved elven Havels bredd. Spandau var før innlemmelsen i Berlin en selvstendig by og ble grunnlagt ved sammenløpet av Havel og Spree. Sprandau grenser til Brandenburg, Landkreis Oberhavel, Landkreis Havelland og Potsdam.
Ortsteiler.
Bydelen Spandau er inndelt i ni ortsteiler.


Le Cordon Bleu.
Le Cordon Bleu (fransk for «blått bånd») er en internasjonal kjede av kulinariske skoler som underviser i fransk kokekunst.
Skolene stammer fra "L'Ordre des Chevaliers du Saint Esprit", en fransk ridderorden etablert i 1578. Hvert medlem ble tildelt Korset av Den hellige ånd, som hang i et blått bånd. Ordenen ble kjent for sine ekstravagante og luksuriøse banketter, som fikk navnet "cordon bleu". Bankettene tok slutt med den franske revolusjon, men navnet forble synonymt med ypperlig matlaging.
Navnet ble tatt i bruk av det kulinariske tidsskriftet "La Cuisiniere Cordon Bleu", grunnlagt tidlig på 1800-tallet. Tidsskriftet begynte å tilby spesielle undervisningstimer av noen av de beste kokkene i Frankrike. Dette vokste til å bli en kulinarisk skole som åpnet i Paris i 1895 og som snart ble en av de mest prestisjetunge kulinariske skolene i verden.
I 1990 ble skolen internasjonal da den åpnet en avdeling i London. Senere har det kommet avdelinger i Adelaide, Sydney, Seoul, Ottawa, Tokyo, Lima og flere byer i USA. Totalt studerer 12 000 elever ved "Cordon Bleu"-skoler hvert år.


Steglitz-Zehlendorf.
Freie Universität Berlin, filologisk bibliotekSteglitz-Zehlendorf er den sjette administrative bydel i Berlin. Inntil forvaltningsreformen i 2001 var Steglitz og Zehlendorf egne bydeler. Begge bydelene lå i det tidligere Vest-Berlin.
Steglitz-Zehlendorf er Berlins mest velstående bydel, og omfatter flere villaområder. Bydelen er kjennetegnet ved høy gjennomsnittsinntekt, lav arbeidsløshet og en gjennomsnittsalder som er noe høyere enn gjennomsnittet for byen. Dahlem, områdene ved sjøene og skogene i Zehlendorf og villakolonien Lichterfelde-West hører til de dyreste boligområdene i Berlin.
Ortsteiler.
Bydelens plassering i Berlin og oppdelingen i ortsteiler
Bydelen er inndelt i sju ortsteiler.
Utdanning.
Freie Universität Berlin ligger i Dahlem.


Treptow-Köpenick.
Treptow-Köpenick er den niende av Berlins tolv administrative bydeler. Med 18,9 % av Berlins areal er Treptow-Köpenick den største med hensyn til flateinnhold.
Historie.
Forvaltningsreformen i 2001 resulterte at de tidligere bydelene Treptow og Köpenick ble slått samme til den nåværende Treptow-Köpenick. Både Treptow og Köpenick lå før Tysklands gjenforening i den tidligere DDR.
Befolkning og geografi.
Treptow-Köpenick har den laveste befolkningstetthet av alle Berlins bydeler. Sammenliknet med Tysklands 84 storbyer har bydelen et befolkningsantall som ville gitt den en 32. plass foran Kiel og Magdeburg. Bydelen har 15 ortsteiler.
Beliggenhet.
Bydelen ligger sørøst i Berlin. Treptow-Köpenick er Berlins mest vann- og skogrike bydel med 36,4 % av arealet bestående av vann og innsjøer (som Müggelsee) og 43 % skog (som Müggelberge).
Infrastruktur.
Berlins lengste gate kalt Adlergestell (11,9 kilometer) går gjennom bydelen. I Alt-Treptow finnes de såkalte Treptowers som er Berlins høyeste kontorbygg med 31 etasjer.
Severdigheter.
Barokkslottet Köpenick med park, ligger sørøst i bydelen. Slottet inneholder en del av Berlins kunstindustrimuseum. Den store Treptowparken med det det sovjetiske krigsminnesmerket finnes i Alt-Treptow, nordvest i bydelen. I Bohnsdorf finnes boligkvarteret Gartenstadt Falkenberg som fra 2008 ført på UNESCOs liste over verdens kulturarv, forøvrig som en del av Modernistiske boligområder i Berlin. I ortsteilen Oberschöneweide finnes friluftscenen Kindl-Bühne Wuhlheide og Volkspark Wuhlheide.
Treptow-Köpenick i folklore og kunst.
Uttrykket Køpenickiade som er synonymt med "lurendreieri", stammer fra historien om den arbeidsløse skomakeren Wilhelm Voigt som utgav seg for å være kaptein i hæren og som arresterte borgermesteren i Köpenick.


Norske Rasekattklubbers Riksforbund.
Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR) er en sammenslutning av rasekattklubber i Norge. Forbundet er tilsluttet det internasjonale forbundet Fédération Internationale Féline (FIFé), som ble stiftet i 1963 og organiserer en rekke nasjonale rasekattforbund.
NRR anerkjenner for tiden 42 katteraser.


Liste over katteraser.
Liste over rasekatter som organiseres av internasjonale rasekattregistre. Listen er ikke nødvendigvis komplett.
Blå lenker er rasekattsider som alt er opprettet. Røde lenker er ennå ikke opprettet, men kan opprettes gjennom å klikke på dem. Bruk malen for rasekatter, som vist for norsk skogkatt, når ny informasjon om en katterase skal legges til.
FIFe rasekatter.
Fédération Internationale Féline (FIFe) er et internasjonalt register for registrering av rasekatter. Det omfatter som sådan en rekke nasjonale organisasjoner og forbund, blant annet Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR) i Norge.
WCF rasekatter.
World Cat Federation (WCF) er et internasjonalt register for registrering av rasekatter og omfatter som sådan en rekke nasjonale organisasjoner og forbund, med hovedkontor i Essen i Tyskland.
CFA rasekatter.
Cat Fanciers' Association (CFA) er et internasjonalt register for registrering av rasekatter og omfatter som sådan en rekke nasjonale organisasjoner og forbund, med hovedkontor i Manasquan, New Jersey, USA.
TICA rasekatter.
The International Cat Association (TICA) er et internasjonalt register for registrering av rasekatter og omfatter som sådan en rekke nasjonale organisasjoner og forbund, med hovedkontor Harlingen i Texas, USA.


Petter Thomassen.
Petter Johan Thomassen (født 17. april 1941 i Salangen i Troms, død 8. oktober 2003) var en norsk politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Nordland 1977–1997, industriminister i Kåre Willochs regjering 1985–1986, 2. nestleder i Høyre 1988–1990 og næringsminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990. Thomassen var således en fremtreden rikspolitiker, men engasjerte seg likevel sterkt i utviklingen i sin hjemlige landsdel. Han hadde bakgrunn fra EDB-bransjen, og var særlig opptatt av ytringsfrihet og personvern.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Han ble født i Salangen i Troms som sønn av gårdbruker Karl Thomassen (1905–1978) og husmor og gårdbruker Johanna Simonsen Grimstad (1914–1996). Under andre verdenskrig ble familiens småbruk gjort til et innkvarteringssted for tyske soldater, mens jordveien ble brukt som leir for russiske krigsfanger. Thomassen skildret denne tiden i sin prisbelønte bok "Barneår i krig" fra 1986.
Han tok examen artium i 1960, studerte til siviløkonom ved Handelshøjskolen i København 1960–1963, og tok kurs i skatterett, arbeids- og lederpsykologi, rasjonalisering og annet 1963–1964. Senere tok han kurs i EDB-programmering, systemering og planlegging 1965–1975 og 1. avdeling i rettsvitenskap i Bodø i 1974. Thomassen engasjerte seg i den fremvoksende databransjen, og var systemkonsulent i Oslo 1964–1965 før han var disponent i NordlandsData AS i Bodø, en bedrift han bygde opp helt fra grunnen, 1965–1976. Selskapet ble sammen med Tromsø-baserte Moment.Data AS fusjonert inn i det nye iTet ASA i 2000.
Blant Thomassens mange styreverv kan nevnes styreformann ved Nordland distriktshøgskole 1976–1978, styreformann i stiftelsen Nordlandsforskning 1980–1985 og 1986–1988, styreformann i Computer Management Norge 1983–1985, styreformann i Polarsirkelsenteret AS 1988–1990, styreformann i Norsk Luftfartssenter AS 1994–1998, styreformann i Polar Zoo AS 1994–2001, styreformann i Bodø Energi AS 1996–2003, styreformann i Nordland Teater AS 1999–2003 og styreformann i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS i 2003. Han var også styreformann i en rekke private bedrifter.
Politisk arbeid.
Han begynte sin politiske løpebane i Unge Høyre, og var styremedlem i Bodø Unge Høyre 1966–1969, styremedlem i Søndre Nordland Unge Høyre 1967–1969 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1969–1971. Videre var han på kommunalt og fylkeskommunalt plan medlem av Bodø bystyre 1967–1975 (medlem av formannskapet 1972–1975), styremedlem i Bodø Høyre 1968–1977, medlem av Nordland Høyres fylkesstyre 1969–1997, medlem av Nordland fylkesting og fylkesutvalg 1972–1979 (gruppeleder 1972–1977, fylkesråd 1976–1977) og medlem av Nord-Norsk Oljeråd 1972–1979. Fra 1976 var han dermed politiker på heltid.
I rikspolitikken var han medlem av Høyres finansutvalg 1969–1975, medlem av Høyres kommunalutvalg 1971–1975, medlem av Høyres distriktspolitiske utvalg 1975–1978, medlem av Høyres sentralstyre 1976–1990, formann i Høyres datapolitiske utvalg 1980–1985 og medlem av Høyres trafikkutvalg 1983–1984. Etter sigende var det i stor grad Thomassens fortjeneste at Høyre allerede i 1981 programfestet politikk for elektronisk post, datanettverk med mer.
I 1977 ble Thomassen innvalgt på Stortinget fra Nordland, og ble sittende frem til 1997. Etter sin første periode i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité fikk han i 1981 plass i Stortingets finanskomité, hvor han også var formann 1983–1985 og medlem 1987–1989. Han var industriminister i Kåre Willochs regjering 1985–1986, mens Harry Danielsen møtte i hans sted på Stortinget, og hadde deretter et kort mellomspill som medlem av Stortingets forbruker- og administrasjonskomité 1986–1987. Thomassen kom tilbake i regjeringskontorene som næringsminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990, og Steinar Høgaas møtte da på Stortinget. Thomassen innehadde begge ganger en nøkkelposisjon for å sikre gjennomslag for regjeringens økonomiske politikk, og at statsbudsjettene ble vedtatt. I 1991 utgav han en bok om Syse-regjeringens fall. Han var ellers nestformann i stortingsgruppen 1981–1985 og 2. nestleder i partiet 1988–1990. Etter Syse-regjeringen var Thomassen medlem av Stortingets kirke- og undervisningskomité 1993–1997 og den første lederen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Han nedla et betydelig arbeid i å markere den nye komiteen som Stortingets sentrale kontrollorgan.


Georg Golser.
Georg Golser (født i Gols ved Salzburg i Østerrike, død 1488) var katolsk biskop av Brixen.
Golser var etterfølgeren til biskop Nikolaus av Kues som biskop av Brixen. Han ble valgt av det stedlige domkapittel den 9. september 1464. Golser huskes særlig for sin kontante avvisning av Heinrich Kramers hekseprosesser i Innsbruck.
Golser, Georg
Golser, Georg


Håkon Kyllingmark.
Håkon Olai Kyllingmark (født 19. januar 1915 i Honningsvåg, død 11. august 2003 i Vågan) var en norsk offiser, disponent og politiker (H). Han var både lokalpolitiker, fylkespolitiker, stortingsrepresentant i 28 år og bekledde to ulike statsrådposter på 1960-tallet: forsvarsminister og samferdselsminister.
__NOTOC__
Tidlige år.
I tillegg til middelskoleeksamen i 1931 og handelsskoleeksamen i 1935 gjennomførte han i årene 1933–1934 Hærens artilleriets befalsskole og i 1937 Hærens flyvåpens speiderskole.
Frem til høsten 1939 kombinerte Kyllingmark sine sivile gjøremål som handelsreisende og agent med periodevis tjenestegjøring som vernepliktig offiser. Etter utbruddet av verdenskrigen tjenestegjorde han ved Hålogaland flyavdeling, først som nøytralitetsvakt i Finnmark og deretter i aktiv krigsdeltakelse, helt frem til kampene i Nord-Norge ble avsluttet i juni 1940. Allerede fra årsskiftet 1940/41 ble Kyllingmark engasjert i arbeidet med å bygge opp en organisert motstandsbevegelse i Nord-Norge. I 1943 måtte han flykte til Sverige og var derfra med i organiseringen og ledelsen av de militære hjemmestyrkene i Nordland og Troms. Blant de operasjoner han ledet er den relativt ukjente Sepals-operasjonen som innebar planlegging og opprettelse av etterretningsbaser på svensk jord. Han spilte en aktiv rolle i maidagene 1945 for å sikre en mest mulig ordnet overgang fra okkupasjon til fred. Etter frigjøringen gjenopptok han sin agenturforretning i Svolvær, samtidig som han fra 1947 til 1953 var distriktssjef i Heimevernet.
Politisk arbeid.
Kyllingmarks politiske karriere begynte allerede i 1945, da han ble innvalgt som medlem av bystyret i Svolvær på en borgerlig fellesliste. Han meldte seg nokså snart inn i Høyre og fikk raskt en rekke tillitsverv i Unge Høyre, i Svolvær Høyre og i Nordland Høyre.
Ved stortingsvalget i 1953 ble Håkon Kyllingmark innvalgt på Stortinget fra Nordland fylke, noe som ble begynnelsen på en karriere i storting og regjering som varte helt frem til stortingsvalget i 1981, da han trakk seg tilbake fra aktiv politikk.
Håkon Kyllingmarks navn er først og fremst knyttet til samferdselspolitikken. Med unntak av et par år i sjøfarts- og fiskerikomiteen var han gjennom hele sin tid på Stortinget medlem av samferdselskomiteen. Likevel var det kanskje som samferdselsminister i regjeringen Borten fra 1965 til 1971 at Håkon Kyllingmark for alvor ble landskjent som en særdeles handlekraftig samferdselspolitiker. Mest kjent ble han nok for utbyggingen av kortbanenettet, som kom til å revolusjonere norsk luftfart. Men også telekommunikasjoner og veiutbygging lå hans hjerte nær. Også på disse områdene var det rask vekst og utvikling i disse årene.
Allerede i 1958 ble Håkon Kyllingmark valgt til 2. viseformann i Høyre, en posisjon han hadde helt frem til 1970. Deretter var han i mange år medlem av Høyres sentralstyre. I 1958 ble han også valgt til medlem av Høyres gruppestyre. I perioden 1973–1981 var han nestformann i stortingsgruppen.
Som en av Høyres mest sentrale politikere var det ikke overraskende at John Lyng utpekte Håkon Kyllingmark som en av Høyres statsråder ved regjeringsdannelsen i 1963, og det var heller ikke overraskende at Kyllingmark med sin krigserfaring og sin militære bakgrunn da fikk ansvaret for Forsvarsdepartementet.
Tillitsverv.
Håkon Kyllingmark var engasjert på en rekke områder, og det er umulig å liste opp hans mange tillitsverv innenfor handelsnæringen, idretten og Røde Kors. Det er heller ikke mulig å gi en dekkende oversikt over hans mange offentlige verv, men det bør nevnes at han i en årrekke var styreformann i Kommunalbanken, at han var medlem av representantskapet i Norges Bank og andre varamedlem (1982–1987) til Nobelkomiteen, og at han i en årrekke hadde sentrale verv i Det Norske Luftfartselskap og i SAS.
Utmerkelser.
Håkon Kyllingmark var høyt dekorert for sin krigsinnsats. Han fikk blant annet St. Olavsmedaljen med ekegren to ganger og mottok Deltagermedaljen med rosett. Han ble tildelt USAs Frihetsmedalje, Frankrikes Croix de Guerre med palme og Storbritannias King's Commendation for Brave Conduct.
I 1985 ble Kyllingmark utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for samfunnsnyttig innsats. Han ble tildelt Heimevernets fortjenstmedalje og Kong Haakon VIIs 100-årsmedalje.
Kyllingmark mottok i 1968 Petter Dass-medaljen.


Michael Frater.
Michael Frater (født 6. oktober 1982 i Manchester, Jamaica) er en jamaikansk friidrettsutøver.
Frater debuterte i internasjonal sammenheng under junior-VM 2000 i Santiago de Chile, der han kom på femte plass på 100 meter og på 4 x 100 m stafett.
I Paris debuterte Frater i friidretts-VM i 2003, men ble slått ut allerede i kvartfinalen. Året etter deltok han i OL i Athen, der han ble slått ut i semifinalen.
Det foreløpige høydepunktet i Fraters karriere kom under VM 2005 i Helsingfors, der han overraskende løp inn til sølvmedalje på 100 meter, etter den amerikanske OL-vinneren Justin Gatlin.
Etter OL i Beijing i 2008 ble Frater utnevnt til offiser av Utmerkelsesordenen.


Ocicat.
Ocicat (OCI) er en tamkatt (rase) som ligner litt på en liten leopard på grunn av den prikkete pelsen.
Opprinnelse.
Ocicat er en forholdsvis ny rase, skapt i USA på 1970-tallet. Det begynte imidlertid alt i 1964, da "Virginia Daly" fra Berkeley i Michigan, krysset en abyssiner-siameser mix med en sjokolademasket siameser i et forsøk på å skape en abyssinermasket siameser. En av avkommet, en elfenbensfarget hanne (kalt "Tonga"), fikk prikker. Tonga ble imidlertid kastrert og fikk således ingen ting med den nye rasen å gjøre. Daly fortsatte imidlertid arbeidet sammen med flere andre oppdrettere, bl.a. "Tom Brown". De krysset abyssiner, siameser, prikket orientalsk korthår, egyptisk mau og amerikansk korthår for å få fram ocikattens nåværende morfologi.
Rasen ble anerkjent av CFA alt i 1966, men det skulle gå 20 år før den fikk en rasestandard. TICA anerkjente den i 1986, og standarden ble publisert i 1988. Siden har den også blitt anerkjent av FIFe. De første kattene kom til Europa via Frankrike i 1989. Rasen har blitt ganske populær i USA, men er fortsatt svært sjelden i Europa. Det er også etablert et visst oppdrett med rasen i Norge.
Beskrivelse.
Ocicat er en mellomstor til stor tamkatt, som kan veie forbausende mye. Kroppen er langstrakt, slank, atletisk og meget muskuløs, men ikke massiv. Brystkassa er forholdsvis bred og beina ganske lange, med kompakte ovale labber. Hodet er middels stort med middels store ører og store mandelformede øyne (som ikke må være blå). Halen er ganske lang og smal.
Pelsen er kort, tett, glatt og glansfull. Den får tett underull om den får gå fritt ute når det blir kaldt. Pelsen kommer i en rekke farger, men skal alltid være prikket (spottet). Trenger å bli børstet 1 gang i uken.
Atferd.
Ocicat er en meget livlig, aktiv og umåtelig nysgjerrig katterase, som også er svært leken. Det har blitt sagt at «rasen er så nær en hund man kan komme som katt», og det medfører nok en viss grad av riktighet. Den er nemlig svært lærevillig og tolerant, noe som kanskje skyldes dens nysgjerrige natur. De kan være litt dominante overfor fremmede katter, men har stort sett ingen problemer med å omgås hunder når de får slik trening. De elsker mennesker og regnes som snille og tolerante overfor barn.


Rashid Ramzi.
Rashid Ramzi (født 17. juli 1980) er en friidrettsutøver som er født i Marokko, og som konkurrerer for Bahrain.
Under VM i friidrett 2005 i Helsingfors vant han gullmedalje på 800 meter og 1500 meter, og ble dermed den første løperen i VMs historie som vant begge disse distansene i ett og samme mesterskap.
Ramzi ble først kåret til olympisk mester på 1500 meter under Sommer-OL 2008 i Beijing, men ble 18. november 2009 fratatt gullmedaljen på grunn av at han testet positivt på CERA. Han er for tiden utestengt etter å ha testet positivt på EPO.


Andrus Värnik.
Andrus Värnik (født 27. september 1977) er en estisk friidrettsutøver.
Han vant gull i spydkast under VM 2005 i Helsingfors, og tok dermed Estlands første gullmedalje i et verdensmesterskap i friidrett. Han vant foran den norske olympiamesteren Andreas Thorkildsen og tittelforsvareren, Sergej Makarov fra Russland.
Under VM 2003 tok han sølv bak Makarov og foran tyske Boris Henry.


Archangelo de' Bianchi.
Archangelo de' Bianchi O.P. (født 4. oktober 1516 i Gambolo ved Vigevano i Italia, død 18. januar 1580 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Teano, og senere tilknyttet den romerske kurie som prefekt for Indekskongregasjonen.
Han ble kreert til kardinal 17. mai 1570 av pave Pius V.
Bianchi, Archangelo de'
Bianchi, Archangelo de'
Bianchi, Archangelo de'
Bianchi, Archangelo de'
Bianchi, Archangelo de'


Paolo Burali d'Arezzo.
Paolo Burali d'Arezzo Theat. (født 1516 i Itri ved Gaeta i Italia, død 17. juni 1578 i Torre del Greco ved Napoli) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Piacenza, og senere erkebiskop av Napoli.
Han ble kreert til kardinal 17. mai 1570 av pave Pius V.
Burali d'Arezzo, Paolo
Burali d'Arezzo, Paolo
Burali d'Arezzo, Paolo
Burali d'Arezzo, Paolo
Burali d'Arezzo, Paolo


Vincenzo Giustiniani.
Vincenzo Giustiniani O.P. (av genovesisk italiensk bakgrunn, født i august 1516 på øya Chios i Egeerhavet, død 28. oktober 1582 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 17. mai 1570 av pave Pius V.
Han var onkel til kardinal Benedetto Giustiniani (kreert 1586).
Giustiniani, Vincenzo
Giustiniani, Vincenzo
Giustiniani, Vincenzo
Giustiniani, Vincenzo
Giustiniani, Vincenzo
Giustiniani, Vincenzo


Magne Myrmo.
Magne Gunnbjørn Myrmo (født 30. juli 1943 i Rennebu) er en tidligere norsk langrennsløper. Han hadde en lang og innholdsrik karriere fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1970-årene.
Han er kanskje mest kjent som «den siste verdensmester på treski». Under VM på ski 1974 i Falun tok han gull på 15 km, et snaut sekund foran Gerhard Grimmer, som gikk på nye glassfiberski. I det samme mesterskapet gikk han på det norske stafettlaget, som fikk bronsemedaljer. Etter dette året ble Myrmo kåret til «Årets idrettsnavn» og fikk Sportsjournalistenes statuett. Samme år ble han også tildelt Olavstatuetten.
Myrmo fikk sølvmedalje på 50 km i OL 1972 i Sapporo bak Pål Tyldum og i samme året ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Han deltok også i 1976 i Innsbruck med 23. plass på 30 km og 55. plass på 15 km.


Stiftsgården.
Cecilie Christine von Schøller (1720–1786). Fra Trondheims byarkiv
Stiftsgården er Nordens største trepalé
med tilhørende hage i Midtbyen i Trondheim, på hjørnet av Munkegata og Dronningens gate. Det var det største av de store trepaléene i byen fra siste del av 1700-årene og er også blant de største trebygningane i Norden.
Paléet ble oppført i som privatbolig i 1774-78 av geheimerådinne Cecilie Christine von Schøller i en stilart i overgangen mellom rokokko og klassisisme.
Fasaden er preget av en enkel og stram nyklassisisme, mens rokokkoen kommer til uttrykk i detaljene. Bygningen består av en hovedfløy på 58 meter med to sidefløyer som er oppført i laftet tømmer og kledd med vekselpanel. Interiøret er hovedsakelig fra kroningene på 1800-tallet og i 1906. Byggesummen utgjorde 7 400 riksdaler, i våre dagers verdi ca. 78 millioner kroner. I 1800 ble paléet solgt til staten og stiftsamtmannen og stiftsoverretten flyttet så inn.
Stiftsgården har vært sentrum ved en rekke kongelige begivenheter, blant dem fire kroninger, to kongevelsignelser og ett prinsessebryllup fra 1818 til 2002. Stiftsgården fungerer i dag som den offisielle kongeresidensen i byen, og Kongen har disposisjonsrett. Den forvaltet av Statsbygg Midt-Norge. Når bygningen ikke benyttes av kongehuset, er selskapsværelsene åpne for publikum.
Arkitektur.
Paléet er oppført i overgangen mellom rokokko og klassisisme, og begge stilartene kommer til uttrykk i bygningen. Fasaden er preget av en enkel og stram klassisisme, mens rokokkoen kommer til uttrykk i detaljene. Anlegget består av en hovedfløy med to sidefløyer, hvor gårdssiden vender ut mot det opprinnelige hageanlegget, Stiftsgårdsparken, som ble laget i rokokkostil.
Hovedfløyen har to etasjer og høyt valmtak og mot Munkegaten er den strengt symmetrisk omkring en sentral hall med dører både til gaten og gården. I begge etasjer går dobbelte romrekker langs begge sider, med de bredeste rommene mot gaten. I hovedfløyens første etasje ligger 7 selskapsværelser på rad og i midtpartiet er det i begge etasjer en stor sal på 113 m². Trappene ligger asymmetrisk i hvert sitt trapperom i hjørnene mot sidefløyene. Bygningen har en grunnflate på ca. 1150 m², fordelt på omlag 140 rom på tilsammen 4 000 m². Mange av dem er praktfullt utstyrt med brystningspaneler, høye tofløyede fyllingsdører og rikt dekorerte ovnsnisjer og himlinger med stukkatur i rokokkostil. Stukkaturer og en rekke rapeter fra 1700-tallet er bevart. Flere rom har malt dekor. Dørene i selskapsrommene er etter tidens skikk plassert «en enfilade», på rekke i samme akse, slik at det åpner seg perspektiver i hele husets lengde.
I trapperekkverket av smijern er Cecilie Schøllers kronede speilmonogram innarbeidet.
Stiftsgården er oppført i laftet tømmer og kledd med profilert vekselpanel. Interiøret er for en stor del resultat av kroningene på 1800-talet og i 1906.
Planen har mye til felles med den som finnes på Lerchenborg på Als i Danmark, som tilhørte familien Lerche, og med Lerche-familiens bypalé i København. Dette underbygger antagelsen om at arkitekten var den senere admiral Christian Lerche, som skal ha tegnet Lerchenborg. Lerche oppholdt seg som offiser i Trondheim på den tiden Stiftsgården ble planlagt, og han kjente Cecilie Schøller – han var hennes fetter. Lerche bygget samtidig lystgården Lerchendal i Strinda. Hans datter hadde da giftet seg med general von Krogh, som var fru Schøllers første svigersønn.
Paléet ble istandsatt og møblert som kongelig residens til den planlagte kroningen av kong Oscar I og dronning Josefine i 1844-45. Kroningen av kong Haakon VII og dronning Maud i 1906 har også satt spor etter seg i inventaret. En oppussing ble også foretatt til signingen av kong Olav V i 1958. Etter Kongeskiftet i 1991 ble det satt i verk en utviklingsplan for Stiftsgården og den totale renoveringen ble ferdigstilt til Trondheims 1000-årsfeiring i 1997. I perioden mellom 1958 og 1991 var det ingen oppusningsprosjekter og arbeidene utført før signingen i 1958 var svært omfattende. Mye av det opprinnelige interiøret ble fjernet og erstattet med moderne skandinavisk design. Utviklingsprosjekter ble gjort i samarbeid mellom Statsbygg, Riksantikvaren og Slottet, og omfattet blant annet oppussing av vaktmesterbolig og garderober og oppgradering av gjestesuiter, kongelige stuer og soveværelser. Det ble lagt vekt på å få tilbake det opprinnelige preget. I årene etter 1997 ble også kjøkkenet totalrenovert.
Stiftsgårdsparken.
Stiftsgårdsparken er på 3 000 m² og var tidligere lukket. Under renoveringen av parken i perioden 1996 – 1997 ble parken åpnet og innarbeidet i et sammenhengende gangstrøk mellom Bispegata og Jomfrugata. Under renoveringen ble parken tilpasset de historiske elementene som opprinnelige akser, vegetasjon og gjerder. Utformingen består av en sirkulær plass med en fontene med benker og beplantning. Rundt fontenen og gjennom parken er det etablert gangsoner som både består av grusstier og skiferganger. Parkens kongemonument over Kong Olav V er utformet av Harald Vårvik. I 2004 ble det massive gjerdet mellom parken og Sommerveita fjernet og erstattet med smijerngjerde med port, slik at parken fikk direkte adkomst til Torget.
Paléet oppføres.
Stiftsgården ble reist i årene 1774-1778 av geheimerådinne, enkefru Cecilie Christine von Schøller. Hun var datter av kommanderende general nordenfjells, Johan Friedrich Frølich, og hans hustru Hilleborg von Wettberg, med et imponerende anegalleri i dansk høyadel.
Hun giftet seg i 1742 med etatsråd og kammerherre Stie Tønsberg Schøller, som tidligere hadde vært gift med en søster av den rike Thomas Angell. En del av Angell-formuen havnet dermed hos Schøllers. Da Cecilie selv ble enke i 1769, fikk hun en stor arv etter mannen. To år senere døde hennes mor generalinnen og etterlot henne sin store «Generalsgård» i Munkegaten, og enda flere penger. Få år senere kjøpte hun opp flere tilstøtende eiendommer for å få nok areal til sitt ambisiøse byggeprosjekt. Gården fikk i 1777 byens høyeste branntakst, 7 500 riksdaler.
Geheimerådinne Schøller fikk ikke mye glede av sitt bypalé. Fra 1779 til 1781 var hun i København for å pleie sine kontakter ved hoffet, og sin endelige reise til København foretok hun i 1783. Der forteller grunnboken at "Frue Cecilia Christine von Schøller née de Frølich" den 28. juni 1784 fikk skjøte på et fornemt byhus, Østergade 54, senere kjent som «Efterslægtens gård». Cecilie døde der i 1786 og ble gravlagt i København. Stiftsgården gikk til enearvingen, kammerjunker Stie Tønsberg Schøller von Krogh.
Stiftsgården selges til staten.
Svigersønnen, general von Krogh, fikk residere i huset i hennes fravær og etter Geheimerådinnens død. Arvingen Stie Tønsberg Schøller von Krogh bodde i Danmark og solgte i 1800 paléet til staten for 10 000 riksdaler. Paléet ble tatt i bruk som embetsbolig for stiftamtmannen og som residens for kongefamilien. Paleet ble kalt Stiftsgården og Det kongelige palé etter de ulike funksjonene. Når Kongen bodde i Stiftsgården måtte stiftamtmannen flytte ut. Norges Bank brukte kjelleren i Stiftsgården som hvelv i en periode på 1800-tallet. Da Banken ble vedtatt lagt til Trondheim i 1816 hadde staten ennå ikke noen egnet bygning til dette formålet i byen.
Kongelig palé.
Offisielt kroningsbilde av Kong Haakon og Dronning Maud. Fotografiet er tatt i Dronningens sal i Stiftsgården.
Da kong Karl Johan ble kronet i 1818 var Stiftsgården for første gang i bruk som kongebolig. De senere Bernadottekongene Karl IV og Oscar II brukte også Stiftsgården ved sine kroninger i 1860 og 1873, samt ved andre opphold i byen. Også kroningen av kong Oscar I ble planlagt holdt i 1844–45, men ble avlyst fordi biskop Riddervold nektet å krone Dronning Josefine, som var katolikk.
I forbindelse med den siste kroningen av Haakon VII i 1906 ble Stiftsgården formelt gjort til kongebolig i Trondheim. Den gjorde tjeneste også under signingene av Olav V i 1958 og Harald V i 1991. Da Prinsesse Märtha Louise giftet seg i Nidarosdomen i 2002, var det i Stiftsgården festen ble avholdt.


Akraneskaupstaður.
Kart over Island der Grímsnes- og Grafningshreppur er markert med rødt.
Akranes (eller "Skipaskagi") er en by på vestkysten av Island med 6234 innbyggere (ved utgangen av 2007). Byen oppsto som en fiskerlandsby på 1800-tallet, og fikk formell bystatus i 1942, hvorpå en sterk befolkningsvekst fulgte. Den største sysselsettingen er fortsatt innen fiskeri, men en viss handelsvirksomhet har også vokst fram fordi Akranes er et senter for store omkringliggende områder.
Offisielt navn på kommunen er Akraneskaupstaður.
De to store industrivirksomhetene i Akranes i dag er en sementfabrikk som har holdt til i byen siden 1950-tallet og et smelteverk for aluminium som startet nær byen i 1998. Det er forventet at byen vil vokse videre grunnet aktivitet i industrien og bedre utbygd transport til Reykjavík. Hvalfjörður-tunnelen åpnet i 1998, og er med sine 5.57 kilometer en av verdens lengste underskjøiske tunneler.


Liste over høyadelstitler i Det forente kongerike.
Liste over høyadelstitler i Det forente kongerike omfatter de høyere adelstitler i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland etter 1801. Fra 1707 til 1801 skjedde nye adelsutnevnelser til Storbritannias adel. I Irland fortsatte utnevnelser til Irlands adel parallelt inntil opprettelsen av Den irske fristaten i 1922.
Alle innehavere av en høyadelig tittel kunne møte i House of Lords inntil 1999, da House of Lords Act 1999 begrenset antallet. Titlene som brukes er hertug, marki, jarl, vicomte og baron.
I listen nevnes også tilhørende titler i andre lands adel.


Kópavogur.
Kópavogur (islandsk for «selungeviken») er Islands nest største by, med en befolkning på 30 779 innbyggere i 2008. Byen ligger sør for Reykjavík, i regionen Höfuðborgarsvæðið. Kommunenes offisielle navn er Kópavogsbær. Høyeste bygningen i Island er Smáratorg-tårnet som ligger i Smárahverfi boligområde i Kópavogur. Her ligger også Islands største kjøpesenter, Smáralind. Byen består av boligområder, men har mye av kommersiell og industriell virksomhet i tillegg. Navnet betyr bokstavelig selunge. Byen segl inneholder profil av kirken Kópavogskirkja med en selunge på undersiden. Byens egne sportsklubber er Gerpla, Breiðablik UBK og HK. Ordfører i Kópavogur er Guðrún Pálsdóttir. Kópavogur er vennskapsby med Trondheim.


Murmuseet i Berlin.
a>. I bakgrunnen muséet Haus am Checkpoint Charlie
a> med Haus am Chepoint Charlie til venstre i bildet.
Murmuseet i "Haus am Checkpoint Charlie" er et museum i Berlin som tar for seg Berlinmurens historie. Det ligger i Friedrichstrasse ved siden av den tidligere grenseovergangen Checkpoint Charlie.
Museet ble grunnlagt 14. juni 1963 av historikeren Rainer Hildebrandt, og har siden hans død i 2004 blitt ledet av hans ukrainskfødte enke Alexandra Hildebrandt.
Murmuseet, som er privat og drives av stiftelsen Arbeitsgemeinschaft 13. August, er etter Pergamonmuseet det mest besøkte museet i Berlin, og viser gjennom fotografier og annen dokumentasjon fluktforsøkene ved muren, og også fluktmidler, som varmluftballonger, fluktbiler og en miniubåt.
I 2004 bygget museet et Frihetsminnesmerke til minne om murens ofre på en ubebygd tomt i nærheten. Minnemerket ble siden fjernet da avtalen med grunneieren løp ut i 2004.


Checkpoint Charlie.
Checkpoint Charlie i 1963, fra amerikansk sektor.
Checkpoint Charlie (egentlig "Allied Checkpoint Charlie") var en grenseovergang mellom den amerikanske sektoren av Vest-Berlin og den sovjetiske sektoren Øst-Berlin. Den var én av to grenseoverganger forbeholdt ikke-tyskere og diplomater. Grenseovergangen besto mellom 1945 og 1990.
Grensekontrollpostene ved Checkpoint Charlie lå i krysset Friedrichstrasse-Zimmerstrasse og området rundt. Området er idag for en stor del bebygd, og det er lite igjen av anlegget, men noen av de tidligere kontrollpostene på tidligere alliert side er satt opp igjen som et minnesmerke.
Navnet kommer av betegnelsen på bokstaven «C» i et militært fonetisk alfabet (altså «Kontrollpunkt C»). Det fantes også et Checkpoint Alpha, som var grenseovergangen Helmstedt-Marienborn mellom Vest- og Øst-Tyskland, og et Checkpoint Bravo, som var grenseovergangen Dreilinden-Drewitz mellom Øst-Tyskland og Vest-Berlin.


ZOO.
ZOO er ei norsk popgruppe opprinnelig fra Stokmarknes. Gruppa er mest kjent for sanger som «Evig ung», «Vent, ikkje legg på» og «Ola Nordmanns sexualliv», alle fra tidlig på 1980-tallet. Det mest kjente medlemmet i ZOO er vokalist, gitarist og låtskriver Ketil Stokkan.
Historie.
ZOO har røtter tilbake til 1960-tallet. Shadows-bandet "The Strangers", som ble startet i 1962, skiftet i 1966 navn til ZOO. I 1970 skiftet gruppa navn til "Focus", men skiftet tilbake til ZOO igjen i 1972, etter at ei nederlandsk rock-gruppe ble kjent under navnet Focus. Sverri Dahl ble medlem i gruppa i 1972. Dahl var født på Færøyene, men oppvokst i Svolvær. De platedebuterte med singelen "Ormen Lange" (Experience Records, 1974), med Sverri Dahl på vokal. Singelen nådde fjerdeplass på Norsktoppen.
Etter noen år med varierende aktivitet i gruppa, ble Ketil Stokkan fra Harstad medlem i ZOO i 1977. Stokkan ble den viktigste låtskriveren i gruppa, og vokalist sammen med Sverri Dahl.
Ketil Stokkan hadde platekontrakt, og ZOO ga ut sin første LP "Captured in Zoo" i april 1978. Verken det albumet eller album nummer to, "Guilty" (1979), ble noen stor salgssuksess. I 1979 skiftet gruppa plateselskap, og det nye plateselskapet ønsket at gruppa skulle synge på norsk, på sin egen dialekt. Albumet "Noregs heitaste" kom ut sent på året i 1979, og ble en brukbar suksess.
Suksessen økte i 1980 med albumet "Z på maken" og sangen "Evig ung". Året etter ga de ut albumet "Gaya", og med sangen "Vent, ikkje legg på" ble det enda mer suksess og godt platesalg for ZOO. I 1982 ga gruppa ut albumet "Shagalai". Dette albumet solgte ikke like godt som de forrige, men gjorde det likevel brukbart.
ZOO ble oppløst høsten 1983, og medlemmene gikk hver til sitt. Ketil Stokkan satset på en solokarriere, og ble mest kjent som deltaker i Melodi Grand Prix. Sverri Dahl ga ut en singel som soloartist, men ble så medlem i gruppa Banana Airlines, sammen med blant annet det tidligere ZOO-medlemmet Royer Larsen.
I 1999 ble ZOO gjenforent, og gruppa har spilt konserter både lokalt i Nordland og Troms, og i andre deler av landet.


Filippo Boncompagni.
Filippo Boncompagni (født 7. september 1548 i Bologna i Italia, død 9. juni 1586 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 2. juni 1572 av sin onkel pave Gregor XIII.
Han var i slekt med kardinalene Filippo Guastavillani (kreert 1574), Francesco Boncompagni (1621), Girolamo Boncompagni (1664) og Giacomo Boncompagni (1695).
Boncompagni, Filippo
Boncompagni, Filippo
Boncompagni, Filippo
Boncompagni, Filippo
Boncompagni, Filippo


Mosfellsbær.
Kart over Island der Mosfellsbær er markert med rødt.
Mosfellsbær er en kommune og by i det sydvestlige Island (i regionen Höfuðborgarsvæðið), med 8 147 innbyggere (ved utgangen av 2007).
Mosfellsbærs mest berømte innbygger var nobelprisvinner i litteratur Halldór Laxness.
Mosfellsbærs norske vennskapsby er Skien.


Antal Verancsics.
Antal Verancsics eller Vrancic, Verantius, Veranzio, Wranczy (født 29. mai 1504 i Šibenik i Kroatia, død 15. juni 1573 i Eperjes) var en av Den katolske kirkes kardinaler, skjønt han døde før han mottok meddelelsen om at han var blitt det. Han ble biskop av Pécs, senere erkebiskop av Eger, så Esztergom. Han korresponderte med kardinal György Draskovics, erkebiskop av Kalocsa-Bács, Erasmus av Rotterdam og Philip Melanchthon.
Han ble kreert til kardinal 5. juni 1573 av pave Gregor XIII.
Verancsics, Antal
Verancsics, Antal
Verancsics, Antal
Verancsics, Antal


Charles Lindbergh.
Charles Augustus Lindbergh (født 4. februar 1902 i Detroit, Michigan, død 26. august 1974) var en amerikansk flyger, kjent for å være den første som alene fly non-stop over Atlanterhavet i 1927. Han skrev også to bøker.
Flygningen over Atlanterhavet.
Charles Lindbergh var den første som fløy over Atlanterhavet alene uten stopp, men han var ikke den første som fløy over Atlanterhavet uten stopp. Britene Alcock og Brown fløy over Atlanterhavet i 1919.
Den 20. mai 1927 lettet Lindberghs fly, «Spirit of St. Louis», fra Roosevelt flyplass i New York. Flyet var designet av Donald Hall og spesialtilpasset av Ryan Airlines i San Diego i California. Flyturen tok 33 og en halv time. Den 21. mai landet han i Paris. Lindbergh vant Orteig-prisen på 25 000 USD. Han ble også tildelt en Medal of Honor. I 1967 ble han innlemmet i National Aviation Hall of Fame.
Kidnapping.
1. mars 1932 ble hans første sønn, Charles Augustus som var bare 20 måneder gammel, bortført. Moren Ann Marrow hadde lagt sønnen i sengen ca klokken 8 på kvelden, senere når hun skulle opp å se til ham ca klokken 22 var barnesengen tom. På utsiden av huset stod det en stige som var reist opp mot vinduet til barnerommet. De fant et dårlig skrevet brev som sa krevde 50 000 dollar i løsepenger. Mot sin vilje ble Charles tvunget til å be gangstere om hjelp, blant annet Al Capone ble spurt om hjelp. Til slutt betalte de løsepengene men det førte ikke til noen oppklaring og søket vart trappet opp. Sønnen ble funnet død 12. mai samme år, bare noen kilometer fra hjemmet, etter et ti uker langt landsomfattende søk. Obduksjonsrapporten viste at sønnen døde av fallskader og at kidnapperen sannsynligvis hadde mistet ham fra toppen av stigen som han brukte til bortføringen. Bruno Hauptmann ble dømt for bortføringen og henrettet 3. april 1936 etter en rettssak som varte i over ett år. Det var stor tvil om skyldspørsmålet, men juryen fant ham skyldig. Det er den dag i dag stor tvil i hans skyld. Ett av de avgjørende bevisene var at de fant løsepengene i boligen hans, de var dårlig gjemt i noen tomme oljekanner.


Filippo Guastavillani.
Filippo Guastavillani (født 28. september 1541 i Bologna i Italia, død 17. august 1587 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal 25. juli 1574 av sin onkel pave Gregor XIII.
Guastavillani, Filippo
Guastavillani, Filippo
Guastavillani, Filippo
Guastavillani, Filippo


Bankremisse.
En bankremisse er et gjeldsbrev utstedt av en bank. Bankens kunde kan kjøpe et gjeldsbrev pålydende en bestemt sum, og siden overdra gjeldsbrevet til en tredjeperson. Bankremissen fungerer på den måten som et betalingsmiddel, på lik linje med en sjekk.
For å overdra bankremissen til en tredjeperson må denne transporteres ved at overdragelsen erklæres skriftlig, gjerne på bankremissens bakside. Man kan reservere seg mot videre overdragelser ved å «krysse» bankremissen, det vil si påføre to diagonale streker på remissens forside.
Utstedende bank beregner normalt et gebyr for å utstede bankremissen.


Sjekk.
En sjekk er en skriftlig anvisning til en bank om å utbetale en viss sum penger en person. Beløpet som utbetales trekkes av utstederens konto eller kreditt. Mottakeren leverer normalt sjekken i sin bank for godskriving av konto. Oppgjøret mellom bankene på grunn av sjekkbruk var i en periode omfattende.
På 70-tallet ble sjekker et vanlig betalingsmiddel for vanlige forbrukere. Sjekken er knyttet til en bankkonto og innehaveren ble utstyrt med et bankkort som identitetsbevis. Et sjekkhefte har vanligvis 20-30 sjekker. Ved bruk av sjekken blir beløpet, underskrift og navn på mottaker påskrevet sjekken. Beløpet blir skrevet både med tall og i ord, f.eks.: Femhundreogførti 00/100 kroner. Navnet på brukerens kontonummer og navnet på banken er ferdigtrykket på sjekken.
Mottakeren av sjekken kan transportere sjekken til tredjeperson ved å skrive på baksiden av sjekken: Bes godskrevet (navn på tredjeperson) og underskrift.
Da det ble vanligere med minibanker for å ta ut kontanter, og med betalingsterminaler i forretninger for å bruke bankkort etterhvert med magnetstripe, ble sjekkbruken dyrere og mindre attraktiv for forbrukere i Norge. I 2009 ble 400 000 sjekker honorert i Norge (Norges Bank). I en del land, bl.a. Storbritannia, Frankrike og USA, er sjekk fremdeles et svært vanlig betalingsmiddel. Enkelte undersøkelser avslører at Storbritannia vil aldri ha klart å bli en sjekkløst økonomi.
Krysset sjekk.
En krysset sjekk er en vanlig sjekk som det er satt to skrå, nesten vertikale, parallelle linjer over. En krysset sjekk vil ikke kunne transporteres videre til andre, men må settes direkte inn på mottakerens bankkonto.


Bank.
a>, et av verdens største finanssentre.
En bank er en finansiell institusjon som tar imot innskudd, utsteder kreditt og i samme prosess oppretter pengemengden.
Opprinnelig lånte bankene ut kunders innskudd (eks. gull), men da publikum begynte å foretrekke bankenes innskuddsbevis som penger begynte bankene å utstede innskuddsbevis ved utlån uten at det fantes tilsvarende fysiske innskudd. Denne praksisen har fortsatt frem til i dag men er lovregulert. Ordet "innskudd" har blitt synonymt med "konti" mens fysiske innskudd består av det opprinnelige innskuddsbeviset, "papirpenger".
Det hendte at kundene ville innløse flere innskuddsbevis enn det banken hadde innskudd til å gi. Konsekvensen var bankkonkurser som banet veien for sentralbanker som kunne gi nødlån til banker i krise. Bankenes innskuddssbevis som kun var innløsbare hos utstederbanken ble erstattet med innskuddsbevis fra sentralbanken. Sentralbanken oppbevarte gull og bankene oppbevarte innskuddsbevis fra sentralbanken. Bankene opprettet deretter penger ved kontoføring og sjekkhefter. I moderne tid gjøres dette elektronisk og med betalingskort.
Bankenes innskuddsbevis fra sentralbanken kalles bankens ansvarlige kapital og må ved lov tilsvare minst 8 prosent av bankens forvaltningskapital (utlån), et forholdstall kalt kapitaldekning. Dette er hovedsakelig i form av konti i sentralbanken, men også kontanter trukket fra konto og oppbevart av bankene.
En bank oppretter penger ved at lånetaker signerer et gjeldsbrev (verdipapir) som lar banken opprette tilsvarende i kreditt på lånetakers konto. Dette kan fritt flyttes til andre kontoer i samme bank. Det kan også flyttes til kontoer i andre banker eller veksles til kontanter, men det minker bankens kapitaldekning. Bankene tilbyr derfor innskuddsrente. Etterhvert som lånet nedbetales opphører kreditten, og pengemengden minker igjen.
Banker tilbyr også betalingsformidling, samt formidling av verdipapirer.
De nåværende globale bankreglene heter Basel II, men Basel III er publisert og er i en innføringsperiode.
Historie.
Banker har påvirket økonomi og politikk I århundrer. Historisk sett har hovedformålet med en bank vært å skaffe lån til handelsselskaper. Banker forsynte økonomiske midler slik at forretninger var i stand til å gå til innkjøp av lagerbeholdning, og føre inntekten tilbake til bankene igjen når varene var solgt. I århundrer gjorde bankene forretninger med kun handelsnæringen, ikke forbrukerne. Banktjenester har siden blitt utvidet til omfatte tjenester rettet direkte til enkeltpersoner, og risikoen i disse langt mindre transaksjonene er langt mindre da mengden av enkelttjenester er ganske omfattende.
Etymologi.
Navnet bank er avledet av det italienske ordet "banco", «disk, benk, bord», som ble benyttet under renessansen av banker i Firenze som gjorde sine forretninger over en benk dekket av en grønn bordduk. Bankaktiviteter er dog langt eldre og er blitt sporet tilbake antikkens tid.
Også selve ordet bank er blitt sporet tilbake til antikkens Romerrike hvor pengelånere satte opp sine båser i midten av lukkede gårdsplasser kalt "macella" på en lang benk kalt en "bancu", og fra hvor ordet banco og bank er avledet. Som en pengeveksler investerte handelsmannen ved bancu ikke penger, men konverterte fremmed valuta til den eneste lovlige betalingsmiddel i Roma – den keiserlige mynt.
Drift.
Pengemengden i Norge 1996 - 2011. Rosa er den totale pengemengden og er opprettet av bankene. Rød er penger opprettet av sentralbanken (bankenes kontoer i sentralbanken + kontanter i sirkulasjon).
Banker har som kredittskapende institusjoner en særegen oppgave i samfunnet og er underlagt egne krav.
Kapitaldekning.
Fordi bankene lager kreditt er de pålagt å ha minimum 8 prosent (i realiteten lavere) ansvarlig kapital i forhold til forvaltningskapital (utlån), kalt kapitaldekning. Fundamentet for dette lånes fra sentralbanken mot pant i verdipapirer og skal dekke kontantuttak, overføring av innskudd til andre banker, lån som misligholdes og andre finansielle tap.
Banker i Norge.
I Norge er det tradisjonelt tre typer banker: sparebanker (selveid), forretningsbanker (eid av aksjonærer) og statsbanker. Virksomheten reguleres av henholdsvis sparebankloven og forretningsbankloven, samt andre lover, da spesielt finansavtaleloven. Banker opererer under konsesjon og tilsyn fra Finanstilsynet.
Finansmarkedet i Norden er i dag konsolidert, slik som i hele den vestlige verden. I Norge er DNB den største banken.


Akureyri.
Kart over Island der Akureyri er markert med rødt.
Akureyri er en islandsk universitetsby, og er med sine 17 158 innbyggere (ved utgangen av 2007) Islands fjerde største by, etter Reykjavík, Hafnarfjörður og Kópavogur. Byen ligger i regionen Norðurland eystra ved ringvei 1 (Hringvegur), og har også en egen flyplass. Offisielt navn på kommunen er
Selv om byen bare ligger 50 km sør for polarsirkelen har Akureyri over 900 soltimer i året, noe som er mer enn hovedstaden Reykjavík.
Under andre verdenskrig var deler av den norske 330 (N) Squadron utstasjonert i Akureyri.
Historie.
Vikingen Helgi Magri Eyvindarson slo seg ned på stedet i det niende århundre e.Kr. Den første
historiske kilden som nevner Akureyri er en domsavsigelse fra 1562 der en kvinne ble dømt for utroskap. På 1600-tallet slo danske handelsfolk seg ned i Akureyri, i hovedsak på grunn av den gode naturlige havnen og godt jordbrukslandet i området. Danskene bodde dog ikke i Akureyri hele året. Om vinteren ble husene låst og handelsmennene reiste hjem. I 1778 ble det permanent bosetning i Akureyri, og åtte år senere gav kongen av Danmark (på den tiden også konge over Island) stedet kommunestatus, sammen med fem andre steder. Kongen håpet å bedre levevilkårene til islendingene, for til da hadde enda ikke Island hatt urbane sentere. Det hjelp imidlertid ikke for Akureyri; stedet økte ikke fra sitt innbyggertall på 12.
I 1836 mistet stedet sin status som kommune, men fikk den tilbake i 1862. Deretter begynte Akureyri å vokse, på grunn av den gode havnen, og ikke minst på grunn av det gode jordbruket. En industri for videreforedling av jordbruksprodukter vokste fram og ble hjørnesteinen i byen. Gjennom 1900-tallet trakk folk på Island inn mot byene, og Akureyri fikk sin del av disse nye byborgerne. Handels- og tjenestenæringer har siden vokst fram som de viktigste sysselsettingsområdene, etter at produksjonsbedriftene har gått tilbake siden 1990.
De siste ti årene har fiskeindustri blitt mer viktig i Akureyri ettersom to av Islands største fiskeribedrifter, Samherji og ÚA, har lagt sine hovedkontorer der.
I 1940 ble Akureyrarkirkja bygget.
Universitetet i Akureyri ble åpnet i 1987, og vokser fort.


Bjarte Lunde Aarsheim.
Bjarte Lunde Aarsheim (født 14. januar 1975) er en norsk fotballspiller. Han er spillende trener for 2. divisjonslaget Randaberg IL.
Aarsheim har vært i Viking det meste av karrieren. Dit kom han fra Stavanger-klubben Hundvåg som ungdomslagsspiller. Han debuterte på Vikings A-lag i 1994, og spilte 425 kamper for Viking. Aarsheim var en kreativ midtbanespiller som var på høyden av karrieren i 2001-sesongen. Viking ledet eliteserien da Aarsheim skadet foten i en kamp mot Brann. Han gjorde et svært populært fem minutters comeback i cupfinalen mot Bryne FK samme høst, men nådde aldri opp til det nivået han holdt før skaden. Han spilte bare fire kamper i 2002-sesongen, og gikk også skadet store deler av 2003-sesongen. Han beholdt kapteinsvervet ut 2004-sesongen, men midtveis i 2005-sesongen fikk han gå gratis til serielederen Start. Aarsheim spilte seg etterhvert inn i startoppstillingen til Start, og i løpet av 2 år i klubben spilte Aarsheim 42 kamper. Våren 2007 slet han imidlertid med å få spilletid, og 21. juni 2007 skrev han kontrakt med det daværende 3. divisjonslaget Randaberg IL.
Aarsheim har spilt i alt 3 A-landskamper for.


«The World».
«The World» er et cruiseskip, bygd ved det norske verftet Fosen Mekaniske Verksteder i Rissa, som leverte skipet 13. mars 2002. Skipet eies av rederiet ResidenSea og seiler under bahamansk flagg.
Innhold.
Skipet inneholder blant annet golfbane, svømmebasseng, spa, tennisbane, løpebane, danseskole, et casino og et legekontor med muligheter for blant annet tagning av røntgenbilder. Golfballene på driving rangen er laget av et oppløselig materiale og blir til mat til fiskene hvis de lander på sjøen. "Antall boenheter (leiligheter)": 165 (Derav 106 romslige private leiligheter og 19 studioleiligheter som kan kjøpes og 40 såkalte studio som er til leie)
Rute.
I 2004 gikk "«The World»" innom fem kontinenter, besøkte totalt 136 havner i 54 land, med spesiell vekt på Hellas og destinasjoner langs middelhavskysten i høstsesongen.
I august 2005 gikk skipet langs norskekysten, og stoppet innom blant annet Bergen, Ålesund, Trondheim, Alta, Tysfjord, Honningsvåg og Bjørnøya.


Francis Galton.
Sir Francis Galton (født 16. februar 1822, død 17. januar 1911) var en britisk antropolog, utforsker, oppfinner, statistiker og en pioner i eugenikk ("en sosial filosofi som forfekter endringer i den menneskelig arv via sosial innblanding"), psykolog og forsker i den menneskelige bevissthet, og grunnlegger av den vitenskap som måler mentale funksjoner; psykometri. Han var medlem av «Royal Society» og ble adlet i 1909. Galton var søskenbarn til Charles Darwin, og barnebarn til Erasmus Darwin.


Hamburger Bahnhof.
Hamburger Bahnhof i Berlin ble bygget mellom 1846–47 i senklassisistisk stil som endestasjon for jernebanelinjen Hamburg–Berlin, etter planer av Friedrich Neuhaus. Det er en av de eldste jernbanestasjoner i Tyskland. Den ligger nord for Lehrter Bahnhof ved Invalidenstraße i bydelen Tiergarten, rett ovenfor Charité. Idag huser jernbanestasjonen et museum for samtidskunst.


East Anglia bispedømme.
East Anglia bispedømme er et katolsk bispedømme i England. Det har sete i Norwich.
Bispedømmet ble opprettet i 1976, med et territorium på 12 570 km² tatt fra Northampton. Det dekker grevskapene Cambridgeshire, Norfolk og Suffolk.


Brentwood bispedømme.
Brentwood bispedømme er et katolsk bispedømme i England. Det har sete i Brentwood, Essex, og dekker i tillegg til det grevskapet også Londonbydelene Barking and Dagenham, Havering, Newham, Redbridge og Waltham Forest.
Det ble opprettet i 1917 med et territorium på 3959 km² tatt fra Westminster erkebispedømme.


Botanischer Garten Berlin.
Kjempebambus i det store veksthuset
Botanischer Garten Berlin ("Berlin botaniske hage") ligger i bydelen Steglitz-Zehlendorf og er den største botaniske have i Europa og en av de største i verden. Den har et areal på 43 hektar og omfatter 22 000 forskjellige plantearter.
Den ble anlagt i Dahlem mellom 1897 og 1910. Formålet med den botaniske haven var å undersøke planter fra de tyske koloniene. De store veksthusene ble varmet opp med 80 tonn kull daglig. En annen grunn til anleggelsen var at den landbruksvitenskapelige botaniske haven i Kleistpark, som eksisterte siden 1679, hadde for liten plass. Sjeldne planter hadde imidlertid også blitt dyrket i Lustgarten foran Berliner Schloss i århundrer.
Plantene dyrkes i det 6 000 m² drivhusområdet og på de 13 hektar store «plantegeografiske avdelinger». Man kan lære mer om plantene på det 14 hektar store "arboretum" og i de «systematiske avdelinger». Berlins botaniske have besitter verdens høyeste drivhus (25 meter). Her dyrkes kjempebambus, utvalgte orkidéer, kjøttetende planter, kaktus og store Victoria-sjøroser.
Den botaniske have tilhører Freie Universität Berlin. Tilknyttet haven er Botanische Museum, som har en samling av preparerte planter og et fagbibliotek.


Northampton bispedømme.
Northampton bispedømme er et katolsk bispedømme i England. Det har sete i Northampton, og dekker Bedfordshire, Buckinghamshire, Northamptonshire og den delen av Berkshire som ligger nord for Themsen.
Det ble opprettet i 1840 som "Det apostoliske vikariat Midland District of England", med et territorium på 5532 km² tatt fra Det apostoliske vikariat England. Opphøyelsen til bispedømme skjedde i 1850.


Michael Charles Evans.
Michael Charles Evans (født 10. august 1951 i London, død 11. juli 2011) var katolsk biskop av East Anglia. Etter studier i teologi og filosofi ble han presteviet 22. juni 1975 i Southwark. Han ble utnevnt til biskop 14. februar 2003 og konsekrert 19. mars samme år av kardinal Cormac Murphy-O'Connor.
Han døde av prostatakreft 11. juli 2011.


Peter John Haworth Doyle.
Peter John Haworth Doyle (født 3. mai 1944 i Wilpshire nær Blackbum) er katolsk biskop i Northampton bispedømme. Han ble presteviet 8. juni 1968 i Portsmouth. Etter å ha arbeidet som sogneprest i Portsmouth, Windsor, Winchester, Maidenhead, Alresford i en årrekke, og fra 2001 også som generalvikar, ble han 24. mai 2005 utnevnt til biskop. Han ble konsekrert 28. juni samme år av kardinal Cormac Murphy-O'Connor.


Thomas McMahon.
Thomas McMahon (født 17. juni 1936 i Dorking) er katolsk biskop av Brentwood bispedømme. Han studerte i Paris og ble presteviet 28. november i Wonersh, Surrey. Etter tjeneste som hjelpeprest i Colchester ble han sogneprest i Stock. Mellom 1972 og 1980 var han også kapellan ved Essex-universitetet, og dessuten medlem av den nasjonale økumeniske kommisjon.
16. juni 1980 ble McMahon utnevnt til biskop av Brentwood av pave Johannes Paul II. Han ble konsekrert 17. juli samme år av kardinal Basil Hume.
McMahon er kjent for sitt langvarige økumeniske arbeid i Storbritannia.
I 1991 ble han utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Essex.


Lichfield.
Lichfield er en liten by i Staffordshire som ligger ca 175 km (110 miles) nordvest for London og 23 km (14 miles) nord om Birmingham.
Berømt for sin katedral med tre spir (påbegynt 1195 og ferdig rundt 1330), hvor Erasmus Darwin hadde et hus rett ved, ligger Lichfield i et behagelig landskap med en liten elv som renner øst mot Trent, lave bakker mot øst og sør. Byen ligger i distriktet av samme navn som har en befolkning (2001) på 93 237, byen alene 27 900.
Ved Wall, ca 5 km sør for den nåværende byen, lå det en gang en romersk-britisk landsby ved navn Letocetum ("fra keltisk ‘grått tre’"), og fra dette har den første halvdelen av navnet Lichfield oppstått. Det var basert på et romersk befestning ved Watling Street som ble benyttet i de første århundrene e.Kr. og vart fram til ca. 160-170 da befestningens hus ble ødelagt i brann i det samme tidsrom da forumet i Wroxeter også ble ødelagt av brann. Det tyder på et opprør av de lokale briter.


Nottingham bispedømme.
Nottingham bispedømme er et katolsk bispedømme i England. Det har sete i Nottingham, og dekker Leicestershire og Lincolnshire, deler av Derbyshire og Nottinghamshire samt deler av det tidligere grevskapet Humberside.
Bispedømmet ble opprettet i 1850 med et territorium på 13 074 km² tatt fra Det apostoliske vikariat Central District of England.


Lichfield (distrikt).
Lichfield er et administrativt distrikt i Staffordshire, England.
Administrasjonssenteret er byen Lichfield, som på grunn av sin gamle status som "city" utgjør et delvis selvstyrt område på omkring 14 km² innenfor distriktet.


Amen.
Amen («i sannhet», «slik er det», «la det bli slik»; hebraisk, arabisk آمين) er en akklamasjonsformel som brukes i liturgien, og som stammer fra det gamle testamente.
Ordet er et uttrop eller uttrykk som gjenfinnes i både "Koranen" og i "Bibelen", og benyttes innenfor jødedommen, kristendommen og islam. Det kan omtrentlig oversettes med «sannelig», «troverdig» og «la det så skje»
Innen kristendommen brukes den typisk som avslutning for bønner eller hymner. «Amen» uttrykker i gudstjenesten menighetens tilslutning til preken, bønn og velsignelse og uttales vanligvis i fellesskap. Det er ett av få hebraiske ord som fremdeles finnes i kristen liturgi.
En alternativ tolkning er at amen stammer fra navnet til den egyptiske guden Amon. Da "kan" amen bety «det som er gjemt» eller «det som ikke kan sees». Tolkningen er dog spekulativ, og det er ingen forskning eller faglig enighet som støtter denne.


João Vieira Pinto.
João Manuel Vieira Pinto (født 19. august 1971 i Porto) er en portugisisk tidligere fotballspiller. Han har spilt i Boavista FC, SL Benfica, Sporting Lisboa og SC Braga. Dette til tross for at han i løpet av karrieren har fått flere tilbud fra klubber i større ligaer.
Han har vært en sentral brikke i s «gyldne generasjon», og i EM i 2000 scoret han et vidunderlig mål på hodet i den meget underholdende kampen mot, der portugiserne vant 3–2. Men det João Pinto uheldigvis nok vil bli husket mest for, er den grusomme taklingen han gjorde i kampen mot Sør-Korea i VM i 2002, der Portugal ble utslått allerede i gruppespillet.


Robert De Niro.
Robert De Niro, født 17. august 1943 i New York City, regnes som en av verdens aller fremste filmskuespillere. Han er i tillegg en anerkjent regissør og filmprodusent. Han er spesielt kjent for sitt samarbeid med regissøren Martin Scorsese, et samarbeid som har resultert i flere store filmer, bl.a. Mean Streets (1973), Taxi Driver (1976), Den rasende oksen (1980) og Mafiabrødre (1990).
Biografi.
Robert Mario De Niro Jr. ble født i New York City, sønnen til Virginia Admiral og Robert De Niro, Sr, som var en maler og skulptør av irsk og italiensk avstammning. Moren til De Niro var av engelsk, nederlandsk, tysk og fransk herkomst. De Niro lærte italiensk av sin farfar, som han hadde et nært forhold og det er grunnen til at De Niro på spørsmål om sin etniske herkomst svarer at han føler seg mest knyttet til sine italienske røtter.
De Niro vokste opp i Little Italy på Manhattan, hvor han bodde hos sin mor, foreldrene hans skilte seg to år etter han ble født. Faren bodde i gangavstand og De Niro tilbrakte mye tid med han. Som ung ble han kalt "Bobby Milk" grunnet sin bleke hudfarge. I en alder av 16 år droppet han ut av high school for å satse fult på en karriere innen skuespill. Han studerte skuespill på blant annet det velkjente Lee Strasberg's Actors Studio, hvor blant andre James Dean, Al Pacino og Dustin Hoffman studerte.
Robert De Niros gjennombrudd kom i 1973, da han spilte i Scorseses "På skyggesiden" sammen med bl.a. Harvey Keitel, en film som for alvor befestet De Niros posisjon blant de store. Et år senere mottok De Niro en Oscar(beste mannlige birolle) for sin tolkning av den unge "Vito Corleone" i Francis Ford Coppolas film "Gudfaren II". Det gjorde De Niro til en av fem skuespillere som har mottatt en Oscar for en rolle hvor karakteren nesten utelukkende snakket et annet språk en engelsk. Med unntak av noen få linjer på engelsk snakket De Niro siciliansk. I tillegg er han og Marlon Brando de eneste som har vunnet en Oscar for å spille den samme karakteren. Brando vant for rollen som den eldre Vito Corleone i Gudfaren.
a> i forbindelse med premieren av filmen "Wag the dog"
Mange mener imidlertid at det var i 1976 De Niro gjorde sin ultimate rolletolkning da han som den halvt psykopatiske taxisjåføren Travis Bickle ville ‘skylle vekk alt avskum’ i thrilleren "TaxiSjåføren". I denne filmen får vi se den legendariske scenen der De Niro står og snakker til seg selv i speilet: «You talkin' to me?».
De Niro fikk sin andre Oscar for rollen som bokseren Jake La Motta i "Den rasende oksen"(1980). Han la på seg 27 kg og lærte seg boksing for denne rollen, et eksempel på De Niros engasjement knyttet til rollene sine. Det stammer fra hans utdanning ved Lee Strasberg's Actors Studio, hvor han lærte seg Method Acting I tilknytting rollen som den unge Vito Corleone, bodde De Niro en periode på Sicilia for å lære seg siciliansk og jobbet som taxisjåfør når han skulle sette seg inn i rollen for Taxi Driver. I 1984 spilte han sammen med bl.a. James Woods og Joe Pesci i Sergio Leones gangsterepos "Ondt blod i Amerika".
I 1990 spiller han i Scorseses "Mafiabrødre", en film som viser gangsteren Henry Hills vekst og fall innen mafiaen. Denne filmen er også basert på en sann historie, og er en sterk skildring av mafiamiljøets knalltøffe hverdag. Samme år spilte han i "Awakenings", der han som pasienten Leonard Lowe får tilbake livet sitt i et gripende drama, regissert av Penny Marshall.
"Cape Fear" fra 1991 er et fremragende eksempel på hvordan psykologisk terror skal utføres, da Nick Nolte og Jessica Lange får smake psykopaten Max Cadys (De Niro) ufine midler. Dette er en nyinnspilling av filmen med samme navn fra 1962, med Robert Mitchum og Gregory Peck i hovedrollene. I 1995 får vi i filmen "Casino" se hvordan mafiaen vellykket gjør sitt inntog i casinovirksomheten, før industrien til slutt faller sammen. De Niro, Joe Pesci og Sharon Stone spiller hovedrollene i dette spennende dramaet regissert av Martin Scorsese.
I 1995 skulle vi igjen få se De Niro og Al Pacino spille sammen, denne gangen i filmen "Heat". Dette er to skuespillere som av mange blir sammenlignet for sine sterke rolleprestasjoner. "Heat" er regissert av Michael Mann, og er en katt-og-mus-lek mellom mesterforbryteren Neil McCauley (De Niro) og den hardbarkede politimannen Vincent Hanna (Pacino).
I 2000 viste Robert De Niro for alvor sitt komiske talent. I komedien Meet The Parents spiller han den strenge svigerfaren og eks-CIA agent Jack Byrnes, som treffer datterens forlovede Gaylord Focker(Ben Stiller) for første gang. Filmen ble en kanonsuksess og har fått to oppfølgere, Meet The Fockers(2004) og Little Fockers(2010). Samme år som Meet The Fockers kom ut, spilte De Niro i skrekk-thrilleren, Hide and Seek.
I slutten av 2010 ble det klart at Robert De Niro og Martin Scorsese nok en gang skulle gjenforenes, etter over 15 år. Den kommende filmen "The Irishman" vil også inkludere Al Pacino og Joe Pesci på rollelisten.
Robert De Niro eier sitt eget filmselskap, Tribeca Film Center i New Yorkog var en av grunnleggerne til den årligeTribeca Film Festival, en respons til Terrorangrepet 11. september 2001. I tillegg til å være skuespiller, har han også fått sin regidebut i den kritikerroste filmen "A Bronx Tale" (1993). 13 år senere satt De Niro nok en gang i registolen når The Good Shepherd med Matt Damon og Angelina Jolie ble laget. Han hadde også en liten rolle i filmen som general Bill Donovan, mannen som rekrutterer Damons karakter til kontraspionasjens verden.


Greven av Monte Cristo.
"Greven av Monte Cristo" ("Le comte de Monte Cristo") er en roman av den franske forfatteren Alexandre Dumas, utgitt i 1844.
Handlingen.
I 1815 returnerer den 19 år gamle Edmond Dantès, en styrmann, til Marseille som konstituert kaptein. Hjemme venter hans far og hans forlovede, Mercédès. Den tidligere kapteinen, Leclère (som støtter Napoléon Bonaparte), har bedt Dantès levere to ting; en pakke til Maréchal Bertrand (som er i eksil med Napoleon på Elba) og et brev fra Elba til en ukjent mann i Paris. Hans «perfekte» liv gjør imidlertid noen av hans såkalte venner sjalu, og Fernand (Mercédès’ fetter og Dantès rival på kjærlighetsfronten) og Danglars (som er sjalu på Dantès' forfremmelse) sender et anonymt brev der de beskylder ham for å være en forræder. Villefort, statsadvokaten i Marseille, som vanligvis er en rettferdig mann, ødelegger brevet fra Elba fordi det er adressert til hans far, som er en bonapartist, og han er redd for at det vil skade hans karriere. Han dømmer derfor Dantès til livstid i fengsel uten en rettssak.
Dantès sitter 14 år i fengsel på Château d’If, der han blir venner med Abbed Faria, («den gale presten»), en medfange som forsøker å grave seg ut i frihet og som hevder å vite om en skatt han tilbyr seg å dele med vokterne om de slipper ham ut. Faria gir Dantès en omfattende utdannelse, og han forklarer også hvordan Danglars, Fernand og Villefort alle hadde sin egen grunn til å ønske Dantès i fengsel. Etter flere års vennskap, og med vissheten om at han snart skal dø, forteller Faria hvor skatten er, på Monte Cristo. Etter Farias død forkler Dantès seg som liket og rømmer til en nærliggende øy, der han blir reddet av et smuglerskip. Etter å ha jobbet med smuglerne i flere måneder drar han til Monte Cristo. Dantès later som han er skadet og overbeviser smuglerne om å etterlate ham midlertidig på Monte Cristo, og finner deretter fram til stedet der skatten er gjemt. Etter å ha funnet skatten drar han tilbake til Marseille, der han finner ut at faren hans har dødd i fattigdom. Han kjøper en yacht, gjemmer resten av skatten om bord og kjøper både øyen Monte Cristo og tittelen greve av de toskanske myndighetene.
Etter å ha returnert til Marseille planlegger Dantès hevn, men han hjelper først flere som var snille mot ham før han ble fengslet. Mens han reiser som Abbed Busoni møter han Caderousse, som nå lever i fattigdom, hvis innblanding kanskje kunne reddet Dantès fra fengsel. Dantès finner ut at alle hans andre fiender har blitt rike etter at han ble forrådt. Han gir Caderousse en diamant som enten kan være en sjanse til å få livet på rett kjøl eller en felle som vil lede til hans ruin. Caderousse dreper juveleren som han selger diamanten til og blir dømt til å være galeislave for resten av livet. Dantès, forkledd som den engelske Lord Wilmore, hjelper ham å rømme og gir ham en ny sjanse til å gjøre seg fri. Caderousse velger å ikke ta den, og blir yrkeskriminell. Etter å ha funnet ut at hans tidligere arbeidsgiver Morrel er på randen av konkurs kjøper Dantès, forkledd som en kontorist, Morrels gjeld og gir ham tre måneders betalingsutsettelse. På slutten av de tre månedene har ikke Morrel noen mulighet til å betale det han skylder og skal til å begå selvmord da han får høre at all gjelden er betalt og at et av skipene hans har returnert med full last, i hemmelighet gjenoppbygget og lastet av Dantès.
10 år senere, forkledd som den rike greven av Monte Crissto tar Dantès hevn over de tre mennene som var ansvarlige for hans urettferdige fengsling: Fernand, som nå er greve De Morcerf og Mercédès’ ektemann, Danglars, nå en rik bankier og Villefort, som nå bor i Paris. Greven dukker først opp i Roma, der han blir kjent med baron Franz d’Épinay og vicomte Albert de Morcerf, Mercédès’ og Fernands sønn. Dantès flytter til Paris, og ved hjelp av Albert de Morcerfs introduksjon blir han byens store samtaleemne. Ved hjelp av sin kunnskap og retoriske evner synes til og med hans fiender, som ikke gjenkjenner ham, at han er sjarmerende og på grunn av hans status ønsker de alle hans vennskap. Han blender også de taktløse Danglars med sin tilsynelatende endeløse rikdom, og greven gir ham kreditt på 6 000 000 franc. Dantès manipulerer obligasjonsmarkedet og ødelegger raskt en stor del av Danglars’ formue. Resten forsvinner raskt i mystiske konkurser, betalingsutsettelser og mer uhell på aksjebørsen.
Villefort hadde tidligere en affære med Madame Danglars, og hun ble gravid og fødte barnet i huset han bodde i på den tiden. Han trodde barnet var dødfødt og forsøkte i skjul å begrave det i en boks på eiendommen. Mens han gjør dette blir han imidlertid knivstukket av Bertuccio, sin erkefiende, som reddet barnet og oppdro ham. Bertuccio gav barnet navnet «Benedetto». Greven får høre denne historien av Bertuccio, som hadde blitt hans tjener. Han kjøper det samme huset og holder et middagsselskap der han blant annet inviterer Villefort og Madame Danglars. Under middagen forteller greven at han under arbeid i hagen hadde funnet en boks som inneholdt levningene av et spedbarn og at han hadde underrettet myndighetene om saken så de kunne etterforske den. Dette forvirrer Villefort, for han vet at spedbarnet ikke ble begravd og dermed kan ikke grevens historie være sann, men det gjør ham også urolig fordi greven kanskje vet om hans tidligere affære med Madame Danglars og kanskje håner ham.
I mellomtiden har Benedetto vokst opp og blir kriminell og dømt til å være galeislave med Caderousse. Etter å ha blitt satt fri av «Lord Wilmore» blir Benedetto støttet av greven til å ta identiteten «visegreve Andrea Cavalcanti», og greven introduserer ham for den parisiske sosieteten under middagsselskapet, der verken Villefort eller Madame Danglars aner at Andrea er deres antatt døde sønn. Andrea innynder seg så hos Danglars og de lover bort sin datter Eugéne til ham. Caderousse presser Andrea for penger og truer med å avsløre hans fortid. Etter å ha blitt trengt opp i et hjørne av «abbed Busoni» mens han forsøkte å bryte seg inn i grevens hus trygler Caderousse om å få en ny sjanse, men Dantès bemerker bistert at Caderousse ikke endret seg de to siste gangene han gjorde det. Han tvinger Caderousse til å skrive et brev til Danglars der han avslører visegreve Cavalcanti som en bedrager og lar Caderousse forlate huset, men idet Caderousse forlater eiendommen blir han stukket i ryggen av Andrea. Caderousse klarer på dødsleiet å diktere og signere en erklæring der han identifiserer sin drapsmann, og greven avslører sin sanne identitet for Caderousse like før Caderousse dør.
Flere år tidligere ble Ali Pasha, herskeren av Yanina, forrådt til tyrkerne av Fernand. Etter hans død ble hans kone Vasiliki og hans datter Haydée solgt som slaver. Haydée ble funnet og reddet av Dantès, og hun ble grevens myndling. Greven manipulerer Danglars slik at de undersøker hendelsen, som blir publisert i en avis. Som et resultat av dette blir Fernand stilt for retten for sine handlinger. Haydée vitner mot ham, og Fernand blir vanæret. Mercédès er den eneste som gjenkjenner greven som Dantès. Da Albert legger skylden for farens undergang på greven og offentlig utfordrer ham til en duell går Mercédès i hemmelighet til greven og trygler ham om å spare hennes sønn. Under denne samtalen får hun vite den fullstendige sannheten om hans arrestasjon og fengsling. Hun avslører senere sannheten for Albert, noe som fører til at Albert gir greven en offentlig unnskyldning. Albert og Mercédès tar avstand fra Fernand, som blir konfrontert med Dantès egentlige identitet og begår selvmord. Mor og sønn reiser for å bygge et nytt liv fritt for vanære. Albert verver seg som soldat og drar til Afrika for å gjenoppbygge sitt liv og ære under et nytt navn, og Mercédès begynner et liv som enslig i Marseille.
Villeforts datter med sin første kone, Valentine, er arving til bestefarens (Noirtier) og sin mors foreldres (Saint-Mérans) formue, mens hans andre kone, Héloïse, ønsker at formuen skal gå til hennes sønn Édouard. Greven vet om Héloïses planer og introduserer henne «uskyldig» for gift. Héloïse forgifter og dreper Saint-Mérans, slik at Valentine arver deres formue. Valentine blir gjort arveløs av Noirtier i et forsøk på å forhindre Valentines forestående ekteskap med Franz d’Épinay. Bryllupet blir avlyst da d’Épinay finner ut at hans far (antatt drept av bonapartister) ble drept av Noirtier i en duell. Etter det står Valentine igjen i Noirtiers testamente. Etter et mislykket forsøk på å drepe Noirtier (giften dreper i stedet hans tjener Barrois), planlegger Héloïse å drepe Valentine, slik at Édouard vil få formuen. Imidlertid er Valentine i sin fars øyne hovedmistenkt for dødsfallene til Saint-Merans og Barrois. Etter å ha fått vite at Morrels sønn Maximilien er forelsket i Valentine redder greven henne ved å få det til å se ut som om Héloïses plan var vellykket og at Valentine er død. Noirtier forteller Villefort at Héloïse er den egentlige morderen, og Villefort konfronterer henne og gir henne valget mellom en offentlig henrettelse og å begå selvmord med sin egen gift.
Andrea rømmer etter at Caderousses brev avslører ham, og han kommer så langt som til Compiègne før han blir arrestert og brakt tilbake til Paris, der han blir stilt for retten av Villefort. Mens han sitter i varetekt blir Andrea besøkt av Bertuccio, som forteller ham hvem hans far er. Under rettssaken forteller Andrea at han er Villeforts sønn og at han ble reddet etter at Villefort hadde begravd ham levende. En sjokkert Villefort innrømmer sin skyld og rømmer retten. Han skynder seg hjem for å stoppe sin kones selvmord men det er for sent, og hun har også forgiftet sin sønn. Dantès konfronterer Villefort og avslører sin sanne identitet, men dette, kombinert med avsløringene under rettssaken og hans sønn og kones død, gjør Villefort sinnssyk. Dantès forsøker å gjenopplive Édouard men til ingen nytte, og han fortviler over at hans hevn har gått for langt. Det er først etter å ha besøkt sin gamle celle i Château d’If at Dantès igjen blir forsikret om at hans grunn er rettferdig og hans samvittighet ren, og at han kan gjennomføre sin plan mens han kan tilgi både sine fiender og seg selv.
Etter grevens manipulasjon av obligasjonsmarkedet sitter Danglars igjen med et ødelagt rykte og 5 000 000 franc som han oppbevarer for sykehus. Greven krever denne summen for å innfri deres kredittavtale, og Danglars underslår sykehusmidlene. Danglars forlater sin kone og flykter til Italia med grevens kvittering, og han håper å bo i anonym velstand i Venezia. Mens han forlater Roma blir han kidnappet av grevens agent Luigi Vampa og fengslet på samme måte som Dantès var. Etter å ha blitt tvunget til å betale urimelige priser for mat fraskriver Danglars seg alt unntatt 50 000 franc av de stjålne fem millionene (som Dantès anonymt gir tilbake til sykehusene). Nesten sinnssyk av alle prøvelsene angrer Danglars sine handlinger. Dantès tilgir Danglars og lar ham gå med hans frihet og de pengene han har igjen.
I den tro at Valentine er død vurderer Maximilien Morrel selvmord etter hennes begravelse. Dantès avslører sin sanne identitet og forklarer at han reddet Morrels far fra konkurs, vanære og selvmord flere år tidligere. Han overtaler Maximilien til å utsette selvmordet i en måned. En måned senere, på øyen Monte Cristo, presenterer Dantès Valentine for Maximilien og avslører det egentlige handlingsforløpet. Etter å ha funnet fred drar Dantès til et ukjent sted for å finne velvære og en ny kjærlighet med Haydèe, som har erklært sin kjærlighet for ham.
Boka faller i fire bolker: ("sidehenvisningene gjelder utgaven på Aschehoug forlag 2004")
Vurdering.
Godt over halvparten av boka foregår i Paris 10-20 år før boka utkom, i en virvel og et virvar av bankierer, dueller, operaaftenen, gammel adel, oppkomlinger, veksler, elskelige gamle slektninger og hviske-intriger. Mellom linjene i Dumas' bok kan man etter alt å dømme lese mye om det franske samfunnet i den tiden boka ble skrevet. Det er riktignok et klasse-samfunn, men det er fremfor alt et samfunn preget av penger og sosial mobilitet.
I bokas siste kapitler får greven også en kledelig tvil og anger over sin hevntørst, men det framstår nå mest som et forsøk fra forfatterens side på å ri to hester samtidig. Dumas forsøker å la dette bli en moralsk fortelling om hevn, tilgivelse, tillit til Guds omsorg, og farene ved å selv sette seg til doms over andre mennesker. Men dette virker påklistret utenpå en dyktig komponert røverhistorie og et melodrama.
Norsk utgave.
Romanen ble først oversatt til norsk i som føljetong i «Folkebladet» i 1881, og «første fullstændige norske oversettelse efter den store franske originalutgave» kom i 1920. Den norske bokklubben har i 1990 og 2000 utgitt J. Buviks oversettelse, først utgitt på Mortensens forlag i 1950. Damm og Cappelen har før 1980 utgitt bearbeidede utgaver ved H. Braarvig og W. Brøgger. I en klasse for seg står en 12-binds (!) utgave på Dovre forlag, på i alt 2 040 sider, i Finn Halses oversettelse.
Den utgaven som er i handelen pr. 2005 er en forkortet utgave ved Olav Coucheron, først utgitt av Aschehoug i 1980. Oversettelsen virker ikke urimelig beskåret. Det er fremdeles en forholdsvis pompøs tekst, med mange adjektiv og karakteristikker av en type som en strengere bearbeider ville fjernet.
Boken har blitt dramatisert for film og fjernsyn en rekke ganger på ulike språk, blant annet i 2002.


Arboret.
Et arboret er en systematisert samling av trær og busker, som dyrkes på friland med sikte på forskning, undervisning og utprøving av planter i vårt klima.
Samtidig skal det være til glede, gi naturopplevelser og stimulere til økt interesse for naturfag og botanikk.


Salgstrofeer i musikkbransjen.
Det utdeles salgstrofeer i musikkbransjen for antall solgte enheter (album, musikk-DVD-er og singler). Det er bransjeforeningene i hvert land som står for tildelingen, men plateselskapene må som regel betale en sum for å få sertifisert antall enheter og for selve trofeet.
Antall salg eller forsendelser som kreves for slike tildelinger varierer avhengig av populasjonen av territoriet der albumet slippes.
Norge.
I Norge er det bransjeforeningene IFPI og FONO som tildeler trofeer.
Kravene for albumtrofé ble endret 6. september 2006. Tilsvarende tall var tidligere 20 000 og 40 000. Ved beregning av salgstall inkluderes nedlasting via internett, til mobil eller tilsvarende. For singler gjelder salg av hele låter, mens for album må minst ¾ av hele albumet selges samlet.
Da sertifiseringsordningen ble innført i Norge i 1993 var kravet 25 000 kopier for gull og 50 000 eksemplarer for platina. I juli 2002 ble det redusert til 20 000 og 40 000 eksemplarer for musikkalbum. For singelutgivelser ble det redusert til henholdsvis 15 000, og 25 000 eksemplarer.
Før 1993 måtte en plate selge 25 000 for sølvplate, 50 000 for gull og 100 000 for platina.
USA.
I USA er det bransjeforeningen RIAA som tildeler trofeer.
Før 1. januar 1989, ble gull tildelt ved én million solgte singler og platina ved to millioner solgte singler.
Storbritannia.
I Storbritannia er det British Phonographic Institute som tildeler trofeer.
Før 1. januar 1989 ble singler tildelt sølv for 250 000 solgte eksemplarer, gull for 500 000 solgte eksemplarer og platina for én million solgte eksemplarer.
Tyskland.
I Tyskland er det Bundesverband Musikindustrie/Bundesverband Phono som tildeler trofeer.
Før 24. september 1999 ble et album tildelt gull for 250 000 solgte eksemplarer og gull for 500 000 solgte eksemplarer. Fra 24. september 1999 til 31. desember 2002 ble et album tildelt gull for 150 000 solgte eksemplarer og platina for 300 000 solgte eksemplarer.
Frem til 31. desember 2002 ble singler tildelt gull for 150 000 solgte eksemplarer og platina for 300.000 solgte eksemplarer.
Med bruk av digitale nedlastinger kan musikksingler være kvalifisert for sertifisering.


Cecilie Christine von Schøller.
Cecilie Christine von SchøllerFra Trondheims Byarkiv
Geheimrådinne Cecilie Christine von Schøller (født 1720, død 1786) var datter av kommanderende general nordenfjells, Johan Friedrich Frølich, og hans hustru Hilleborg von Wettberg, som hadde et imponerende anegalleri i dansk høyadel. Cecilie (egentlig Sidsel) var oppkalt etter sin mormor Sidsel Grubbe, som var datterdatter av Claus Daa til Ravnstrup, riksråd, riksadmiral og lensherre i Trondhjem. Hun var født på Teie (gård) ved Tønsberg, som hennes far eide i perioden 1720-1741.
Hun er mest kjent for å ha oppført Stiftsgården i Trondheim.
Hun giftet seg i 1742 med etatsråd og kammerherre Stie Tønsberg Schøller, som tidligere hadde vært gift med en søster av den rike Thomas Angell. En del av Angell-formuen havnet dermed hos Schøllers. Da Cecilie selv ble enke i 1769, fikk hun en stor arv etter mannen. Sammen med Stie Tønsberg Schøller fikk hun en datter, Elisabeth, som giftet seg med General Georg Fredrik von Krogh i 1760, men døde allerede tre år senere. Hun etterlot seg en sønn, fru Schøllers barnebarn og enearving Stie Tønsberg Schøller von Krogh, som arvet Stiftsgården etter henne.
Cecilie Christine von Schøller døde i 1786 i sitt bypalé i København.


Mappevurdering.
Mappevurdering er en vurderingsform som brukes som elev- eller studentvurdering i grunnskolen, den videregående skolen og i høyere utdanning. Selve mappen består av en rekke arbeider som eleven eller studenten har produsert i løpet av (deler av) utdanningsløpet, og som han eller hun selv har valgt ut til å bli gjenstand for vurdering. Man skiller gjerne mellom "utforskende prosesstekster" og "presentasjonstekster" som inngår i den endelige vurdering.
Ved bruk av mappevurdering håper man å dokumentere en bredere og kontinuerlig faglig utvikling over tid hos eleven eller studenten, mens en eksamen ofte dokumenterer eksamenskandidatens innsikt i en smal del av faget på et gitt tidspunkt. Mappearbeidet kan enten erstatte eller supplere andre vurderingsformer som prøver og eksamener. Begrepet brukes ofte synonymt med begrepet mappemetodikk.
Teoretisk bakgrunn.
Nyere teori om læring viser til at læring ikke kan forstås ved hjelp av overføringsmetaforen. Teoretikeren Bakhtin er for eksempel opptatt av at mening skapes mellom de involverte, i selve dialogen mellom den som taler og den som hører. Forståelse blir utviklet og stiger gradvis frem i samarbeid og i konflikt med samtalepartnere. Et sosiokulturelt perspektiv vil vektlegge at vurderingen bør være integrert del av læringsaktiviteten. Kvaliteten på den lærende sin deltakelse i læringsprosessen bør inngå i vurderingsgrunnlaget. Sosiokulturelle perspektiv innebærer at kunnskap blir konstruert gjennom samhandling og i en kontekst og ikke primært gjennom individuelle prosesser. Læringsprosessene bør derfor gi rom for interaksjon, dialog og felles kunnskapsbygging på alle steg. En del av kognitivismens tankegods som har fått mest gjennomslag i pedagogikken, er metakognisjon”, det vil si evnen til å kunne reflektere over sin egen tenkning, forståelse og læring og bli bevisst om hvordan en best lærer. Flere aspekt ved mappevurdering kan også forankres i kognitive teorier om metakognisjon og selvregulering (Dysthe 2003: 42-44).
Siden alle elever er forskjellige er det naturlig at strukturen i elevenes mapper også er forskjellig. Dette er tilpasninger eleven, foreldrene og læreren kan bli enige om i fellesskap. Alle elevene bør ha sin egen mappe, og årsaken til dette er at alle elever kan klare å mestre noe. Mappen bør ikke inneholde bare tekst, men kan også ha tegninger, bilder, regneark osv. For å produsere noe på datamaskinen kreves det kun at eleven kan trykke på tastene. På den måten vil det være mulig å dokumentere framgang hos alle elever. For mange elever som sliter med finmotoriske bevegelser vil produksjon av arbeider på datamaskinen kunne virke svært inspirerende. Årsaken til dette er at de uten hjelp kan produsere fullt lesbare tekster. Bruk av digitale mapper åpner i stor grad for muligheten til differensiering. Alle elever har rett til tilpasset opplæring, og denne vurderingsformen ivaretar disse rettighetene.
Den digitale mappen.
Det er en utfordring å definere hva som skiller en digital mappe fra en vanlig mappe. Dysthe mener digitaliserte mapper er et eksempel på at læringsprosessene kan endre seg når det medierte redskapet skifter karakter. I første omgang vil mange bruke elektroniske mapper bare som et annet lagringsmedium enn den papirbaserte mappen, men etter hvert som lærere og studenter blir fortrolige med de nye mulighetene som elektroniske mapper innebærer, vil det påvirke læringen, uten at vi i dag helt vet hvordan (Dysthe 2003: 49).
Her blir det sagt noe om mulige fordeler ved å bruke digitale mapper.
Lettere å oppdatere digitale mapper.
Selve mappen består av en rekke arbeider som eleven eller studenten har produsert i løpet av (deler av) utdanningsløpet, og som han eller hun selv har valgt ut til å bli gjenstand for vurdering. Fordi tekstene i en digital mappe blir lagret og organisert digitalt blir de mer dynamiske ved at de stadig kan forbedres, utvides og oppdateres, men det er også lettere å kopiere arbeidet til hverandre ukritisk og uten at kilder blir brukt.
Lettere å publisere mappearbeid for en større offentlighet.
En digital mappe vil kunne være mer eller mindre åpen og tilgjengelig for andre. Økt offentliggjøring av eget arbeid kan skape større motivasjon og mer kunnskapsdeling. Skrivesituasjonen blir også mer autentisk ved at man forholder seg til reelle mottakere.
Lettere å inkludere ulike skrivesjangre.
Med digitale mapper kan man i større grad benytte seg av mediespesifikke virkemidler i læringsprosesser og dokumentasjon.Mappevurdering representerer nye kommunikasjonsformer i skjæringspunktet mellom muntlig og skriftlig samtale. I tillegg kan man bruke mappene til korte skriftlige sjangere som logg, innlegg i diskusjonsforum, anmeldelse og e-post.
Lettere å bidra med multimodalt materiale.
Mappene vil kunne omfatte forskjellige typer dokumentasjon: både verbalt, auditivt (musikk), visuelt (tegninger) og tredimensjonalt materiale (videoopptak). Dette kan gi større muligheter for tilpasset opplæring fordi elever lærer best på ulike måter.
Lettere å utvikle kollektive mappetekster.
Den teknologiske utviklingen gjør det nå mulig å lage kollektive mappetekster i en helt annen grad enn før. Elever kan samarbeide på nye måter i ulike faser av arbeidet. Det blir også lettere å vurdere studentens utvikling og å dele arbeid med andre elever. Arbeidene kan også bli tilgjengelig for et videre publikum, det blir mer offentlig. Dermed vil læringsprosessene ikke bare knytte seg til produksjonen av mappeobjektene, men også til diskusjoner av arbeidet. Se artikkel av Baltzersen og Tolsby (2008) for hva som bør kjennetegne en radikalt åpen mappe.
Nye dokumentasjonsformer.
Mappene vil kunne omfatte forskjellige typer dokumentasjon: både verbalt, auditivt (musikk), visuelt (tegninger) og tredimensjonalt materiale (videoopptak). Det kan danne et bredere grunnlag for vurdering av eleven og det gir også større muligheter for tilpasset opplæring fordi elever lærer best på ulike måter.
Hvordan bruke digitale mapper overfor foreldre?
Et av hovedpoengene med mappevurdering er at eleven selv er sterkt involvert i sin egen evaluering underveis. De får selv være med på å velge ut hvile arbeider de ønsker å presentere i sin mappe. På denne måten blir elevens mappe et ”skrytealbum” hvor eleven virkelig får vise hva han kan, en samling arbeider eleven forhåpentligvis er stolt av.
Når eleven skal vise fram mappen til foreldrene er det svært viktig at foreldrene gir positiv tilbakemelding. Det er ikke lov å komme med kritikk! Dette er de arbeidene eleven er mest stolt av, og ved å kritisere disse vil dette være svært lite inspirerende for eleven. Ved å rose vil eleven føle mestring, og følelsen av å oppnå anerkjennelse vil for mange elever skape motivasjon til videre arbeid. Det er viktig at bruk av digitale mapper ikke blir en form for overvåkning av elevens aktivitet, men at det blir et ledd i elevens faglige utvikling. Mappen skal heller ikke bli en arkivmappe hvor eleven oppbevarer sluttprodukter, men en levende mappe hvor man kan endre og forbedre sine arbeider. Lærer og foreldre skal også ha fokus på både prosess og sluttprodukt. Ofte er det den summative evalueringen som får hovedfokus, men det er svært viktig at også den formative evalueringen vektlegges.
I henhold til Opplæringslovens paragraf 3-2 har foreldre krav på en planlagt og strukturert samtale med sitt barns kontaktlærer minst to ganger i året. I denne samtalen skal foreldrene informeres om hvordan eleven jobber i det daglige, samt hvordan de ligger i forhold til de ulike kompetansemålene fra Kunnskapsløftet. Det skal også i slike samtaler diskuteres hva som kan gjøres for å forbedre elevens prestasjoner i de ulike fagene. I en slik samtale vil det være naturlig å presentere elevens digitale mappe. Elever som har fylt 12 år har rett til å delta på disse møtene, men svært mange kontaktlærere ønsker at eleven deltar allerede fra 1.skoletrinn.
Disse konferansetimene vil kunne få en svært nyttig rolle i elevens utvikling dersom eleven selv er med på å presentere sin egen mappe. Det krever refleksjon og egenvurdering slik at eleven selv blir i stand til å velge hvilke arbeider han ønsker å presentere.
Å bruke mapper etter endt skolegang.
Den tradisjonelle vurderingsformen legger gjerne opp til at elevene har en eksamen ved slutten av studiet. Det arbeidet som elevene har jobbet med underveis blir derfor ikke så viktig. Mye av det blir slettet. Til eksamen får man også ofte bare tilbakemelding i form av en karakter. Man får ikke vite hva som var bra og ikke bra. Du har lite dokumentasjon på hva du har jobbet med underveis etter endt utdanning.
Hvis man lager en ordentlig mappe vil den kunne være fin å vise frem til kommende arbeidsgivere. Tenk hvis du går på videregående og går på media og kommunikasjon. Her er det stor sannsynlighet at du kommer til å jobbe med mange spennende prosjekter. Her kommer elevene til å jobbe med spennende reklameforslag, layouter og kreative forslag. Disse spennende prosjektene er det jo viktig å få lagt i en digital mappe. Når også denne digitale mappen blir evalueringsform da er det jo viktig for elevene at denne blir så bra som mulig. Her kommer elevene til å gjøre sitt beste. Se for deg hvor stor fordel det er å komme med de produktene som en har jobbet godt med til en fremtidig arbeidsgiver. Gjennom mappen får også arbeidsgiver en god bekreftelse på som søkeren er den riktige til den aktuelle stillingen.
Kilder.
Pedagogisk bruk av digitale mapper
Pedagogisk bruk av digitale mapper


Machu Picchu.
Machu Picchu (quechua, «Det gamle fjellet», også kjent som "Inkaenes tapte by") er en førkolumbisk inkaby i fjellet over Urubambadalen i dagens Peru. Den ligger på omkring 2 200 moh.
Machu Picchu står på UNESCOs liste over verdensarven. I en global avstemming som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.
Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som 24. juli 1911, av Hiram Bingham.
Man mener at byen ble grunnlagt av sapa inka Pacahacutec omkring 1440, og at den var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532. Arkeologiske undersøkelser sammenholdt med tidligere dokumenter fra kolonien viser at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.
Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen, Huayna Picchu, utgjør nesen. Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel, og man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1 mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses.
I 1913 ble stedet viden kjent da National Geographic Society viet hele aprilutgaven til Machu Picchu.
I 1981 fredet Perus regjering et 326 kvadratmeter stort område omkring Machu Picchu, og i 1983 ble stedet utpekt som en del av verdens kulturarv og naturarv av UNESCO.
I 2003 besøkte hele 400 000 turister ruinene. UNESCO har uttrykt bekymring over dette, fordi den store mengden besøkende fører til stor slitasje. UNESCO har gått så langt som å true med å fjerne stedet fra verdensarvlisten om ikke forholdene bedres. Peruanske myndigheter deler ikke denne bekymringen, i det minste ikke offentlig, og viser blant annet til at beliggenheten gir en naturlig begrensning på turisme. Det har blitt foreslått å installere en taubane opp til ruinene, men dette har så langt blitt avvist. Høsten 2005 bestemte peruanske myndigheter å stenge Inkastien som fører til Machu Picchu helt for turister i februar 2006, for å unngå slitasje på kulturminnet i regntiden. I tillegg ble det innført en permanent begrensning på maksimalt 500 vandrere på stien pr dag, inkludert bærere og guider.
Byen og området har også et usedvanlig rikt og enestående plante- og dyreliv. Fra lamaer til den viktige kokaplanten og mer enn 200 forskjellige orkidésorter.


Funksjonalisme (sosiologi).
Funksjonalisme betegner i samfunnsforskning (særlig sosiologi og sosialantropologi) oppfattelsen at kollektive handlemønstere og institusjoner bør forklares med henvisning til deres "funksjon" eller rolle innenfor en større sosial sammenheng. Funksjonalistiske teorier eller modeller søker å forklare sosiale og kulturelle institusjoner, relasjoner og handlinger med utgangspunkt i hvilke funksjoner de utøver i sosiokulturelle systemer.
En vanlig kritikk av funksjonalistiske modeller går ut på at de ikke er i stand til å forklare konfliktforhold i et samfunn, siden de gjerne tar for gitt en helhetlig harmoni. Andre modeller, slik som konfliktmodellen, handlingsteori og marxistisk antropologi, argumenterer for studiet av individuelle, gruppe- og klassekonflikter som utgangspunkt for sosial og historisk endring. Teoretikere med utgangspunkt i konfliktmodellen har kritisert funksjonalismen for å skjule undertrykkelsesmekanismer i samfunnet.


Sinaihalvøya.
Sinaihalvøya (arabisk: "Shibh Jazirat Sina" شبه جزيرة سيناء) er ei trekantet halvøy mellom Middelhavet i nord og Rødehavet i sør. Den ligger i Egypt, og har et areal på rundt 60 000 km². Landgrensene er Suez-kanalen og Suezbukten i vest og grensen til Gazastripen, Israel og Akababukten i øst. Sinaihalvøya er den delen av Egypt som geografisk hører til Asia. I Sørvest-Asia kalles halvøya for Vest-Asia.
Klima.
Sinaihalvøya har et ekstremt ørkenklima som kan bli svært varmt. Det er knapp vegetasjon. Temperaturene kan variere mellom 50° C i dagslys til 6° C etter solnedgang. I vintersesongen kan det forekomme frost, spesielt i fjellene.
Geografi.
Den østre grensen for halvøya er en geologisk forkastning kjent som den østafrikanske riftdalen.
Halvøya er delt inn i to regioner. I nord ligger regionen Shamal Sina' (norsk: Nord-Sinai) med hovedstaden Al 'Arish, og i sør regionen Janub Sina' (norsk: Sør-Sinai) med hovedstaden el-Tor. Al 'Arish, som ligger ved middelhavskysten, er med sine omtrent 128 000 innbyggere (2005) Sinaihalvøyas største by.
Halvøya er nesten utelukkende ørken, men har bosetninger langs Sabah-kysten ved Taba (nær den israelske byen Eilat) med hotell og kasino. Sørover langs kysten ligger Nuweiba, Dahab og Sharm el-Sheikh. Det finnes også bosetninger i nord langs Gazastripen ved Al 'Arish.
Omtrent halvparten av innbyggerne på halvøya er beduiner, fordelt på ca. 20 stammer, som fortsatt lever et delvis nomadisk liv. De lever av dyreavl (geiter, sauer, dromedarer), og som ledere for kamelkaravaner i ørkenen, eller kamelturer for turister ved kysten.
Historie.
Sinaihalvøya ble opprinnelig befolket av monitufolket, som på egyptisk kalte området «Mafkat», eller «turkislandet». Under det 1. egyptiske dynasti eller tidligere utvant egypterne mineralen turkis på Sinaihalvøya ved to steder. Disse stedene heter nå på arabisk Wadi Maghareh og Serabit el-Khadim. Gruvene fungerte på sesongbasis i tusenvis av år, men gruvedrift i moderne tid har vist seg å være ulønnsomt. Turkisgruvene på Sinaihalvøya kan være verdens eldste kjente gruver.
Sinaifjellet i Sinai er kjent fra Bibelen som stedet hvor Moses mottok De ti bud. Ved foten av nabofjellet til det som i dag heter Sinaifjellet, Katarinafjellet, ligger Katarina-klosteret, etter sagnet grunnlagt i år 337 e. Kr. Klosteret er blant kristenhetens eldste kloster, og er fortsatt i bruk.
Mamelukkene i Egypt kontrollerte halvøya fra 1260 til 1518, før den osmanske sultanen Selim I drepte dem i slagene ved Marj Dabiq og al Rayadaniyya. Etter dette og fram til tidlig på 1900-tallet var Sinaihalvøya, som del av Egypt, under osmansk styre. Etter britisk press i 1906 ble halvøya en del av det britisk-kontrollerte Egypt. Grensen som ble fastsatt av britene, en nesten rett linje fra Rafah ved middelhavskysten til Taba ved Akababukten, har siden vært Sinaihalvøyas østlige grense. Dette er nå hovedsakelig den internasjonale grensen mellom Israel og Egypt.
Sinaihalvøya har også i nyere tid vært okkupert av Israel tre ganger. Første gang var i 1948 under den arabisk-israelske krig 1948, men denne okkupasjonen var bare delvis og kortvarig. I 1956 under Suezkrisen okkuperte Israel hele halvøya igjen, men trakk seg ut etter noen måneder med okkupasjon. Deretter, under seksdagerskrigen i 1967, gjenerobret Israel området. Egypt forsøkte to ganger å ta det tilbake; Utmattelseskrigen mellom 1968 og 1970, og Yom Kippur-krigen i 1973. Begge forsøkene var mislykket, og det var under israelsk styre frem til Den egyptisk-israelske fredsavtalen i 1979. Det israelske partiet Likud hadde da overtatt kontrollen i Israel (1977), og trakk seg ut av halvøya i 1979 i bytte mot en gjensidig fredsavtale.


Letocetum.
Letocetum var en romersk bosetning på stedet hvor landsbyen Wall i Staffordshire, England nå ligger. Stedet eies og drives av National Trust. Man kan se ruiner etter romerske bygninger, og funn er samlet i et museum.
Stedet var et viktig skyssted ved krysset mellom de romerske veiene Watling Street og Icknield Street, i dag A5 og A38. Det lå en festning som bevoktet området der. Denne ble ødelagt av brann i omkring 160–170, i samme tidsrom som Viroconium også ble ødelagt. Dette tyder på at lokale briter gjorde opprør på denne tiden.
Navnet Letocetum har gitt opphav til den første delen av stedsnavnet Lichfield, en by i nærheten.


Alfiva-lovene.
Alfiva-lovene (oppkalt etter kongsmoren Alfiva, mor til kong Svein Knutsson, og regent over Norge 1029–1035) var et sett med lover innført av danekongen Knut den store etter hans erobring av landet i 1028.
Knut innførte et mer europeisk regjeringssytem. Han krevde direkte skatter fra bøndene, som aldri hadde vært under direkte skattlegging før. Det ble forbudt å reise utenlands uten kongens tillatelse. Et nytt leidangsystem som var hardere for bøndene ble innført.
Disse nye rettighetene kongen tok, førte til en økende misnøye og var i stor grad grunnen til opprøret som kastet Alfiva og hennes sønn ut av landet i 1035.


Liverpool erkebispedømme.
Liverpool erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme i England. Det dekker Lancashire sør for Ribble, deler av Merseyside, Cheshire, Stor-Manchester og Man.
Det ble opprettet i 1840 som "Det apostoliske vikariat Lancashire District of England". I 1850 ble det elevert til bispedømme, og i 1911 til metropolitanerkebispedømme. Territorium ble avgitt i 1850 (Salford og Shrewsbury og i 1924 (Lancaster).
Liverpool er en av fire katolske jurisdiksjoner i England som har samme navn som et anglikansk bispedømme, i dette tilfelle Liverpool bispedømme (de to har forskjellig status og holdes derfor nokså enkelt fra hverandre). Bakgrunnen for dette er at da Den katolske kirke ble gjenetablert i England protesterte Den anglikanske kirke mot tanken på å ha bispedømmer med samme navn i de to kirkene. Dette har Den katolske kirke holdt seg til, men den anglikanske har ved fire tilfeller deretter opprettet jurisdiksjoner med samme navn som eksisterende katolske. De to katedralene i Liverpool ligger i hver sin ende av Hope Street.


Andreas av Østerrike.
Andreas av Østerrike (født 15. juni 1558 i borgen Breznice i Böhmen som i dag er i Tsjekkia, død 12. november 1600 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han hadde to uekte barn.
Han ble kreert til kardinal 19. november 1576 av pave Gregor XIII.
Han ble koadjurorbiskop med etterfølgelsesrett av Brixen, og senere erkebiskop av Konstanz.
Hans fetter var kardinal Albrecht av Østerrike (kreert 1577), nevø av keiserne Karl V og Ferdinand I.
Andreas av Østerrike
Andreas av Østerrike
Andreas av Østerrike
Andreas av Østerrike


Albrecht av Østerrike.
Albrecht av Østerrike (født 11. november 1559 i Wiener Neustadt i Østerrike, død 13. juni 1621 i Brussel) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han hadde to uekte barn.
Han ble kreert til kardinal 3. mars 1577, i an alder av 17, av pave Gregor XIII. Han avgikk som kardinal 1598 for å kunne gifte seg med "infanta" Isabel Clara Eugenia, søster til kong Felipe III av Spania, i Ferrara. Han regjerte deretter sammen med sin hustru De spanske nederlendene inntil sin død.
Hans fetter var kardinal Andreas av Østerrike (kreert 1576), og han var bror til keiserne Rudolf II og Matthias.
Albrecht av Østerrike
Albrecht av Østerrike
Albrecht av Østerrike


Alessandro Riario.
Alessandro Riario (født 3. desember 1543 i Bologna i Italia, død 18. juli 1585 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 21. februar 1578 av pave Gregor XIII.
Andre kardinaler i slekten var Pietro Riario (kreert 1471), Raffaele Sansoni Riario della Rovere (1477), Tommaso Riario Sforza (1823) og Sisto Riario Sforza (1846).


Bokby.
Richard Booth startet opp med å selge trailerlass av bruktbøker i den nedlagte kinoen på hjemstedet sitt Hay-on-Wye i Wales i begynnelsen av 1960-årene. Han kunne da knapt tenke seg at denne lille landsbyen skulle bli stedet for opp i mot 40 bokutsalg, med en svær verdenskjent litteraturfestival hver vår – og med alle de ringvirkninger salget har fått, slik som bokbinderverksteder, rammemakere og andre spesialbutikker av høy kvalitet. Landsbyen Hay-on-Wye, som den gang var sterkt preget av avfolkning, blir nå besøkt av flere millioner mennesker hvert år.
De andre bokbyene som etterpå har spredd seg over hele verden har ikke alle vokst seg så store, men alle har vist seg å være svar på tidens krav. Foreløpig ligger de fleste av verdens bokbyer i Europa.
Den norske bokbyen ble opprettet i 1995 i Fjærland i Sogndal kommune. I 2003 ble Tvedestrand Norges andre bokby. Der finner du Bokbyen ved Skagerrak. Den har allerede rukket å bli Nordens største bokby.


Frederik av Danmark.
Frederik til Danmark ("Frederik André Henrik Christian") (født 26. mai 1968 i København) er Danmarks kronprins. Han er eldste sønn av dronning Margrethe II og prins Henrik. Han er storebror til prins Joachim, som er født bare tolv måneder seinere. Frederik har tittelen "kronprins til Danmark", der "til" indikerer arverett til tronen.
Kronprins Frederik er utdannet ved Aarhus Universitet, og har i tillegg en omfattende militær utdannelse.
8. oktober 2003 forlovet kronprins Frederik seg med australske Mary Donaldson, som han hadde møtt under Sommer-OL i Sydney i 2000. Bryllupet fant sted i Vor Frue kirke i København den 14. mai 2004.
Kronprinsparet fikk sitt første barn, prins Christian, den 15. oktober 2005. Den 21. april 2007 fikk de sitt andre barn, Isabella Henrietta Ingrid Margrethe. Den 8. januar 2011 fikk kronprinsparet tvillinger, en gutt og en jente. Tvillingbarna heter Vincent og Josephine.
Som etterkommer av Sophia av Hannover har kronprins Frederik også arverett til den britiske tronen, men er langt nede på listen.
Frederik ble i 1990 tildelt storkors av St. Olavs Orden.


Joachim av Danmark.
Joachim, prins til Danmark (Joachim Holger Waldemar Christian) (født 7. juni 1969) er yngste sønn av dronning Margrethe II og prins Henrik av Danmark. Han ble født bare tolv måneder etter storebroren kronprins Frederik. Joachim bærer tittelen "prins til Danmark", der "til" indikerer arverett til tronen. Andre prinser bærer "prins av Danmark" som tittel.
18. november 1995 giftet han seg med Alexandra Manley, en bankfunksjonær fra Hongkong med røtter i Storbritannia, Kina, Polen og Østerrike. De har sønnene Nikolai (f. 1999) og Felix (f. 2002). I september 2004 ble prins Joachim og prinsesse Alexandra separert. Paret ble skilt 8. april 2005.
Prins Joachim bor på Schackenborg slott i Jylland.
Prins Joachim overtok i 2009 embetet som ordenskansler for de danske ordener, Elefantordenen og Dannebrogordenen. Han er selv Elefantridder og storkommandør av Dannebrogordenen. Joachim ble i 1991 tildelt storkors av St. Olavs Orden.
Den 24. mai 2008 giftet Joachim seg med Marie Cavallier i Møgeltønder kirke. Hun tituleres etter bryllupet Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Marie av Danmark, Grevinne av Montpezat.
Mandag 4. mai 2009 fikk de sønnen Henrik. Tirsdag 24. januar 2012 ble en datter, Athena, født.


Nikolai av Danmark.
Nikolai, prins til Danmark (Nikolai William Alexander Frederik), greve av Monpezat (født 28. august 1999 på Rigshospitalet i København) er sønn av prins Joachim og prinsesse Alexandra av Danmark. Han er nummer sju i arvefølgen til den danske tronen.
Han ble døpt 6. november 1999 i Frederiksborg slottskirke. Etter at foreldrene ble skilt har de felles foreldremyndighet for sønnene.
Anetavle.
Nikolai av Danmark
Nikolai av Danmark
Nikolai av Danmark


Felix av Danmark.
Felix, prins til Danmark (Felix Henrik Valdemar Christian), greve av Monpezat (født 22. juli 2002 på Rigshospitalet i København) er sønn av prins Joachim og prinsesse Alexandra av Danmark. Han er nr. åtte i arvefølgen til den danske tronen.
Han ble døpt 6. oktober 2002 i Møgeltønder kirke. Etter at Joachim og Alexandra ble skilt har de felles foreldremyndighet for sønnene.
Anetavle.
Felix av Danmark
Felix av Danmark
Felix av Danmark


Benedikte av Danmark.
Benedikte, prinsesse til Danmark, prinsesse av Sayn-Wittgenstein-Berleburg (Benedikte Astrid Ingeborg Ingrid) (født 29. april 1944 på Amalienborg slott i København) er datter av kong Frederik IV og dronning Ingrid av Danmark, og er søster av dronning Margrethe II.
Hun giftet seg på Fredensborg slott den 3. februar 1968 med prins Richard zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg, som er overhode for fyrstehuset Sayn-Wittgenstein-Berleburg.
Ettersom ingen av prinsessens barn har oppfylt disse kravene, har de ikke arverett.
Prinsesse Benedikte er en aktiv representant for det danske kongehuset, og er høy beskytter for blant annet hestesport og speiderbevegelsen.
Prinsesse Benedikte ble i 1974 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Hun er ridder av Elefantordenen og er tildelt Dannebrogordenen.


Friedrichshain.
Friedrichshain er en ortsteil i bydelen Friedrichshain-Kreuzberg i Berlin, sørøst for Alexanderplatz på østsiden av elven Spree. Ortsteilen har sitt navn fra parken Volkspark Friedrichshain i nord og strekker seg til elven Spree i sør.
Historie.
Inntil 1920 gikk bygrensen gjennom bydelen. Bygningene Frankfurter Tor (etter den gamle byporten) og Oberbaumbrücke er byggverk som etymologisk viser tilbake til gamle tollstasjoner, men som geografisk er flyttet noe fra de opprinnelige stedene.
Friedrichshain var i 1920- og 1930-årene en høyborg for sosialdemokrater og kommunister. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse kom det til blodige opprør med nazistens SA og under en av trefningene døde SA-medlemmet Horst Wessel. Wessels død ga nazistene påskudd for overgrep og mord på en rekke politisk annerledestenkende. I tillegg ble bydelen omdøpt til Horst-Wessel-Stadt, Horst Wesselbyen.
Under den andre verdenskrigen ble store deler av bydelen ødelagt av bomber og som følge av gatekampene.
Frem til 2001 var Friedrichshain en egen administrativ enhet i Berlin, men ble slått sammen med Kreuzberg på vestsiden av Spree til Friedrichshain-Kreuzberg. Friedrichshain var Øst-Berlins minste bydel både mht innbyggertall og areal.
Etter murens fall ble store deler av de tomme bygårdene gjenstand for husokkupasjon. Etterhvert er den gamle bebyggelsen sanert og området har gjennomgått en gentrifisering.
Severdigheter.
East Side Gallery er en gjenværende del av muren som under den kalde krigen delte byen i to. East Side Gallery er kunstnerisk utsmykket. Den karakteristiske Oberbaumbrücke forbinder Friedrichshain med Kreuzberg. Volkspark Friedrichshain med Märchenbrunnen er et populært utfartssted for innbyggerne. Karl-Marx-Allee er en stor gjennomfartsåre i området, mens Simon Dachstrasse fra 1990-årene har utviklet seg til et populært restaurantstrøk. Parken Boxhagener Platz brukes også jevnlig til loppemarked.


Kvifjorden.
Kvifjorden er en innsjø som ligger i Bygland kommune i Aust-Agder samt kommunene Kvinesdal og Sirdal i Vest-Agder.


Feragen.
Feragen er en innsjø som ligger 654 meter over havet i Røros kommune, Sør-Trøndelag. Sjøen har tilsig både fra Røragen i nord og fra Langtjønna i sør. Utløpet er i sørvest med Feragselva gjennom Håsjøen og Rambergsjøen via Håelva til Glåma. Feragen ligger dermed øverst i Glommavassdraget, nær vannskillet mot Femunden (662 moh) og Trysil-/Klarälv/Götaälv-vassdraget. Da kobberverkene hadde forbrukt det nærmeste trevirket, ble det behov for å skaffe tømmer lenger unna, og man anla tømmerrenne fra Femunden til Feragen.
Langs østsiden av Feragen går det bilvei fram til Ljøsnåvollen. Grensa for Femundsmarka nasjonalpark følger strandlinja til sjøen et stykke i sørøst.


Savalen.
Savalen er en innsjø som ligger i kommunene Tynset og Alvdal i Hedmark, og en grend ved den samme sjøen.
Savalen er et av distriktets største rekreasjonsområder. Savalen Fjellhotell ligger i den nord-østlige enden av sjøen. Kunstisbanen i nærheten av hotellet er kjent for å ha rask skøyteis, og det er satt verdensrekorder og flere norgesrekorder her, blant annet av Frode Rønning, Jan Egil Storholt, Rolf Falk-Larssen og Johann Olav Koss. Det er også et alpinanlegg i området med to skiheiser, samt skistadion og rulleskiløype.
Arne Garborg bodde på østerdalsstua Kolbotn ved Savalen fra året før han giftet seg med Hulda i 1887, til sønnen Arnes skolegang gjorde at de i 1896 flytta til Stokke i Vestfold. Brev- eller essaysamlinga "Kolbotnbrev," som kom ut i 1890, er fra denne tida. Flere andre av Garborgs bøker er også skrevet her.
Innsjøen er undersøkt flere ganger opp gjennom årene, spesielt i tilknytning til at innsjøen ble ytterligere regulert til vannkraftproduksjon i 1971. Grundige undersøkelser av vannkjemi og planktonsammensetning ble utført av på slutten av 1970 tallet. Utredningen inneholder også et dybdekart og informasjon om geologi og enkelte forurensningskilder i nedbørfeltet. Innsjøen karakteriseres som en oligotrof innsjø.


Storvatnet (Leksvik).
Storvatnet er en innsjø som ligger i Rissa kommune i Sør-Trøndelag samt Leksvik kommune i Nord-Trøndelag.
I Storvatnet er det 365 små og store holmer.
Storvatnet er regulert for kraftproduksjon, med reguleringshøyde 126 – 132 meter over havet. Svartelva kraftverk ligger inne i fjellet, og utnytter et fall på 110 meter.


Sandsjøen.
Sandsjøen er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Vråvatn.
Vråvatn er en innsjø som ligger i Kviteseid kommune i Telemark. Den har sitt hovedtilløp fra Skredvatn, mens utløpet er via «Straumen», til Nisser. Systemet er en del av Arendalsvassdraget.
I 1914 ble det anlagt to sluser i Straumen. Dette gjorde det mulig å reise hele den 50 km lange strekningen fra Tveitsund sør i Nisser til Vråliosen nord i Vråvatn med båt. Veteranbåten «Fram» trafikkerer fortsatt denne strekningen med turister om sommeren.


Takvatnet.
Takvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Målselv og Balsfjord i Troms. E6 passerer på vest for innsjøen og Fylkesvei 857 passerer på nordsida.


Store Måsvannet.
Store Måsvannet (nordsamisk: "Stuorra Sopmir") er en innsjø som ligger i Lebesby kommune i Finnmark.


Rien.
Rien er en innsjø som ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag. Innsjøen dreneres av elven Glåma.


Vågåvatnet.
Vågåvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Lom og Vågå i Oppland. Elven Otta renner fra Skjåk inn i Vågåvatnet. Otta renner ut av ved Vågåmo og fortsetter gjennom Ottadalen og møter elven Gudbrandsdalslågen ved byen Otta i Sel kommune.
Vågåvatnet er en av de 200 største innsjøene i Norge.


Vatndalsvatnet.
Vatndalsvatnet er en innsjø som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder.
Det går vei (sperret for biltrafikk) langs sørbredden av vannet inn til Ormsavatnet, med en stikkvei opp til Store Urevatn.
Vatnedalsvatn omkranses i sør, vest og nord av Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane Landskapsvernområde.


Store Urevatn.
Store Urevatn er en innsjø som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder.
Vannet ble regulert etter konsesjon gitt i 1949.
Vannet har en bestand av Bekkerøye og Ørret, dette er fisk som er satt ut etter pålegg, men man tror at bekkerøyen reproduserer naturlig i vannet.
Det går vei inn til vannet, dette er en åpen vei altså ikke bomvei og brukes mye av turgåere og fiskere. Veien er vinterstengt.


Langvatnet (Ballangen).
Langvatnet (lulesamisk: "Guovddelisjávrre") er en innsjø som ligger i Ballangen kommune i Nordland.


Fjergen.
Fjergen er en innsjø som ligger i Meråker kommune i Nord-Trøndelag.


Jonsvatnet.
Jonsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Trondheim og Malvik i Sør-Trøndelag. Innsjøen er hoved-drikkevannskilde for Trondheim kommune. "Jerfir" er et eldre navn på sjøen.
Jonsvatnet består av tre deler, Litjvatnet, Storvatnet og Kilvatnet. Utløpet fra Jonsvatnet ligger i Litjvatnet, og vannstanden reguleres med et damanlegg.
Ørret, røy og gjedde er å finne i vatnet, og det ble også satt ut kreps både på 30- og 70-tallet.
I årene 1936 til 1939 var "Trondheim lufthavn Jonsvatnet" i Valsetbukta. "Det Norske Luftfartsselskap" (DNL) hadde en sjøflyrute mellom Bergen og Tromsø i sommersesongen. Den viktigste grunnen til opprettelsen av denne ruta var postverkets behov for raskere forsendelse av posten. I 1935 var det prøvedrift i juli. Trondheim kommune bygde slipp og ekspedisjonshus.
Under den tyske invasjonen i Norge i 1940 ble Jonsvatnet brukt som fremskutt tysk feltflyplass, og opptil 60 tyske fly brukte den improviserte basen. Da våren kom og isen smeltet var det minst tre fly igjen, et Heinkel He 111 og et Junkers Ju 88 bombefly og et Junkers Ju 52 transportfly. Vraket av sistnevnte fly ble senere ødelagt av utbyggingen av en drikkevannsledning på 80-tallet. De andre to flyene ble etter flere års forberedelser hevet i 2005. Blant en av tilskuerne var Artur von Casimir som var med som flyger på et av flyene som sank i 1940. Under letingen etter flyene ble det også funnet et tysk Arado Ar 196 rekognoseringsfly som styrtet senere under krigen. Dette flyet er imidlertid fredet som krigsgravplass, og ble ikke undersøkt videre.
På Jonsvatnet ligger Trondheim sjøflyplass, Jonsvatnet, som Trondheim kommune har ønsket å legge ned.


Øymarksjøen.
Øymarksjøen er en innsjø som ligger i kommunene Aremark og Marker i Østfold.
Søndre del av Øymarksjøen kalles "Bøensfjorden".


Langvatnet (Sørfold).
Langvatnet (lulesamisk: "Guhkesjávri") er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Unkervatnet.
Unkervatnet (sørsamisk: "Åanghkejaevrie") er en innsjø som ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland.


Rømsjøen.
Rømsjøen er en innsjø som ligger i Rømskog kommune i Østfold. Sjøen har utløp via Oselva til Töcksfors i Sverige og Dalslands kanal.
Det finnes flere fiskeslag i sjøen, de vanligste er abbor, gjedde og mort. Men også ørret, sik, lake, laue og bekkeniøye finnes.


Forsvatnet.
Forsvatnet (lulesamisk: "Gårttjejávrre") er en innsjø som ligger i Hamarøy og Sørfold kommuner i Nordland.
Det er det største vatnet i Hamarøy kommune, og det ligger omtrent syv kilometer fra grensen til Sverige, øst for Gasskatjåhkkå og Lássestjåhkå. Av totalarealet på 13,63 km² ligger kun omtrent 0,8 km² av sørvestenden i Sørfold. Den nordlige delen av vatnet, som strekker seg inn mot foten av Gasskatjåhkka, kalles Linnajávrre.
Veikdalselva går fra sørvestenden av vatnet, og gir avløp via Veikvatnan til Kobbvatnet og videre via Kobbelva til Leirfjorden.


Skogsfjordvatnet.
Skogsfjordvatnet (nordsamisk: "Gusmmorjávri") er en innsjø som ligger på Ringvassøy i Karlsøy kommune i Troms. Skogsfjordvatnet er 10 km langt og har et areal på drøyt 13 km², og er dermed Norges største innsjø på øy. Innsjøen ligger mellom 15 og 20 meter over havet, omgitt av myrer, skog og åser. Skogsfjordvatnet er ca. 100 m dypt på det dypeste, men hovedbassenget ligger på mellom 60 m og 65 m. Innsjøen er knyttet til havet med Skogsfjordelva, en elv uten store fossefall, som renner nordover fra et høyfjellsterreng og inn i Skogsfjordvatnet. Fra nordenden av innsjøen renner elva ca. 1 km til utløpet innerst i Skogsfjorden. Skogsfjordvassdraget er vernet i Verneplan I for vassdrag.
Flora og fauna.
Skogsfjordvatnet og elva har en stor stamme av anadrome fiskeslag som sjørøye, laks og sjøørret i tillegg til den lokale røyestammen. Området rundt innsjøen er viktig hekkeområde for grågås, smålom, storlom og flere arter av ender. I liene på østsiden er det også påvist flere hekkende rødlistede fuglearter.
Vegetasjonen rundt vassdraget veksler fra karrig lyngmark til bjørkelier rike på urter og gress. På en elveør litt nedenfor Skogsfjordvatnet vokser blant annet den sjeldne pusleplanten sylblad. Dette anses som nordgrense for denne arten i Troms.
Historie.
Da de første innvandrerne kom til dette området i eldre steinalder var havnivået her 30-40 m over dagens nivå, noe som betyr at Skogsfjordvatnet var en fjord. Bosetningene var i gammel tid nær sjøen, noe som betyr at bosetningene sannsynligvis flyttet nærmere havet da havnivået ble høyere og innsjøen tok form.
Det opprinnelige navnet på innsjøen var det gammelnorske "Rindarvatn" (genitiv av "rind", "bergrygg", som navnet Ringvassøy kommer av). På 1400-tallet var Rindarvatn en av erkebisp Aslak Bolts eiendommer, sannsynligvis på grunn av innsjøens fiskerikdom. Senere ble Skogsfjordvatnet Tromsø kirkes eiendom, men man vet lite om bruken av området før omkring 1800, da nyryddere kom og det ble etter hvert dannet ei lita bygd ved innsjøen. Området hadde mer innlandsklima enn kystbygdene på øya, men her var det andre naturressurser, her var bjørkeskog, frodige beiter, god rydningsjord i liene, rype og ferskvannsfisk. I tillegg til den norske befolkningen, bodde det samiske familier som levde av reindrift i bygda. Etter hvert kom det også svenske og finske innvandrere og familier sørfra som bosatte seg i bygda. Området rundt Skogsfjordvatnet var trolig det siste som hadde samisktalende beboere i kommunen, helt fram til 1960-tallet var det samisktalende i bygda.
Rundt 1900 ble det satt igang omfattende skjerping og prøvedrift av svovelkisbrudd ved Skogsfjordvatnet. Det var egentlig mislykket, men på 1930-tallet var det likevel noe drift på kisfeltene. På 1950-tallet var det flere pelsdyrfarmer ved Skogsfjordvatnet, men disse ble nedlagt på 1960-tallet. Skogsfjordvatnet har vært ei viktig jordbruksbygd fra 60-tallet, for det meste med sau og geit. På grunn av godt klima, ferskvannsfiske og den vakre naturen rundt innsjøen har bygda også vært ettertraktet av turister og sportsfiskere.


Halnefjorden.
Halnefjorden er en innsjø som ligger på Hardangervidda i øvre del av Numedalsvassdraget i kommunene Hol og Nore og Uvdal i Buskerud samt Eidfjord kommune i Hordaland.
Innsjøen får tilsig hovedaklig vestfra gjennom Skulevikåna, Skaupa og Sevra, og den er regulert 4 meter med en dam ved utløpet til Sleipa i sørøst. Regulanten er pålagt å sette ut 11000 ørret årlig som kompensasjon for reguleringen. Det er også en meget stor bestand av ørekyt som er en konkurrent for ørreten.
I nordenden av innsjøen ligger Halne fjellstue ved Riksvei 7. Det går båtrute på vannet om sommeren mellom Halne brygge i nord og Skaupa i sør.


Steinbusjøen.
Steinbusjøen er en innsjø som ligger i Vang kommune i Oppland. Innsjøen er en del av Begnavassdraget, og er inntaksdam for Ylja kraftverk.


Skasen.
Skasen er en innsjø som ligger på Finnskogen i kommunene Kongsvinger og Grue i Hedmark. Via Skasvassdraget ledes vannet fra Skasen gjennom flere andre sjøer før det ender opp i Glåma. Det er mulighet for overnatting og camping ved sjøen. I innsjøen er det bestander av abbor, mort, gjedde, lake, ørekyte, røye og ørret. Det fiskes en del fin røye i sjøen på vinterstid.
Limnologi.
Skasen er en næringsfattig eller oligotrof innsjø med et lite nedbørsfelt i forhold til innsjøens størrelse. Det lille nedbørsfeltet gjør innsjøen særskilt utsatt for menneskelig påvirkning (NIVA 1985). I en limnologisk undersøkelse utført av NIVA (Norsk institutt for vannforskning) i 1985 ble det konkludert med: «Skasen er en relativt dyp skogssjø med klart, svakt surt og næringsfattig vann. Innsjøen er i dag (dvs. i 1985) lite påvirket av menneskelig aktivitet, men er sårbar overfor økte påvirkninger av næringssalter og surt vann.»
Geologi.
Skasen ligger i det sørøstnorske grunnfjellsområdet, og innsjøen er omsluttet av sure bergarter som er forholdsvis rike på kvarts og feltspat. Fjellgunnen består hovedsakelig av gneis og granitt, og er derfor svært kalkfattig (Moen 1963).


Tisleifjorden.
Tisleifjorden er en innsjø som ligger i Nord-Aurdal kommune i Oppland samt kommunene Gol og Hemsedal i Buskerud. I forbindelse med byggingen av Åbjøra kraftverk ble Tisleifjorden regulert i 1949, demningen ble ytterligere utvidet i 1959. Høyden kan nå variere med opptil 11 meter. Vannet fra Tisleifjorden renner ut i elva Tisleia.


Heddalsvatnet.
Heddalsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Notodden og Sauherad i Telemark. Innsjøens hovedtilløp er Tinnelva og Heddøla. Utløpet er elva Saua, ned til Norsjø. Systemet er en del av Skiensvassdraget. Er gjennom Norsjø-Skienkanalen forbundet med havet. Byen Notodden ligger ved Heddalsvatnet.


Einavatnet.
Einavatnet, eller Einafjorden, er en innsjø som ligger i Vestre Toten kommune i Oppland, 398 meter over havet. Fra Einavatnet renner Hunnselva ut i Mjøsa.


Holden i Verran.
Holden (uttales Hørdin) er en innsjø som ligger i Verran kommune i Nord-Trøndelag.


Strondafjorden.
Strondafjorden (Strandefjorden) er en innsjø som ligger i kommunene Nord-Aurdal og Vestre Slidre i Oppland. Innsjøen er en del av Begnavassdraget.


Lille Rostavatn.
Lille Rostavatn (nordsamisk: "Vuolit Rostojávri") er en innsjø som ligger i Målselv kommune i Troms.


Storfjorden (Vestre Slidre).
Storfjorden (Flyvatnet) er en innsjø som ligger i Vestre Slidre kommune i Oppland. Innsjøen er grunn, største målte dybde er på 27 meter. Innsjøen ble regulert i 1955, demningen ble utvidet i 1958.


Follsjå.
Follsjå er en innsjø som ligger i Notodden kommune i Telemark. Vannet dreneres via Fulldøla, som etter ca to kilometer tømmer seg i Tinnelva.


Øgderen.
Øgderen (Hemnessjøen) er en innsjø som ligger i Trøgstad kommune i Østfold samt Aurskog-Høland kommune i Akershus. Naturreservatene Kragtorpvika og Kollerudvika ligger i Øgderen.
Innsjøen ligger i et vakkert kulturlandskap, og særlig øst for sjøen er det store jordbruksarealer. Vannet er forholdsvis næringsrikt og har flere steder en særdeles velutviklet takrørvegetasjon. Det rike fuglelivet i Øgderen skyldes ikke minst den frodige vegetasjonen i vikene. Sjøen har funksjon som hekke- og oppvekstområde og som rasteplass for vade- og andefugl under trekk. En stor andel av Norges bestand av toppdykkere hekker i innsjøen.
Øgderen tilhører Haldenvassdragets øvre del, og drenerer via Hemneselva, Bråtevannet og Korselva til Hølandselva og Skulerudvannet.


Rødungen i Ål.
Rødungen er en innsjø i Buskerud.
Innsjøen er hovedsakelig beliggende i Ål kommune, men sydenden av Rødungen strekker seg også inn i Nore og Uvdal. Rødungen er 13,1 km² stor.


Sisovatnet.
Sisovatnet (lulesamisk: "Siiddasjávri") er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Lyngsvatnet.
Lyngsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Forsand og Hjelmeland i Rogaland. Innsjøen inngår som ett av fire magasiner for Lysebotn kraftverk, og vannstanden reguleres mellom 686 og 636 moh som en følge av dette.


Bleikvatnet.
Bleikvatnet er en innsjø som ligger i Hemnes kommune i Nordland. Etter Bleikvatnet har Bleikvasslia sitt navn. Rett nord for Bleikvatnet ligger Okstindan, i sør Kongsfjellet. Bleikvatnet er regulert og fungerer som magasin for Øvre Røssåga kraftstasjon. Vannet fra Bleikvatnet tappes over i Røssvatnet gjennom en tunnel. Rundt vannet ligger gårdsbrukene Rabliåsen, Smalsundmoen (nedl.), Lenningsvika (nedl.), Finneset (nedl.) og Oksfjellelva (nedl.). De eldste av gårdene ble tatt opp på 1700-tallet, men de fleste gårdene ble fraflyttet på 60-tallet som følge av vannkraftutbygginga.
Bleikvatnet med Grønfjellet til venstre, Kongsfjellet til høyre og Sørtuva rett fram


Møkeren.
Møkeren er en innsjø med et areal på 12,67 km² som ligger på Austmarka i Kongsvinger kommune i Hedmark. Sjøen er regulert som magasin for Brødbølfoss kraftverk, med laveste regulerte vannstand (LRV) 173,6 moh og høyeste regulerte vannstand (HRV) 175,6 moh. Vannet får tilsig gjennom Sikåa fra Varaldsjøen og flere mindre bekker. Avløpet går fra sørenden via flere småvann og elveloner til Utgardsjøen og videre inn i Sverige.
Det finnes mange fiskeslag i sjøen. I 1980–81 ble det påvist ørret, mort, abbor, hork, gjedde, lake, ål, ferskvannsulke og lagesild. Tidligere er det også påvist laue og ørekyte. Gjedda i sjøen er storvokst, det er fanget gjedde på 11 - 12 kg både i 1999 og 2000.
Det er tillatt med motorbåt på Møkeren, uten begrensing på motorstørrelse. Båt kan settes ut ved Dragonmoen Camping. Det er også tillatt å lande med sjøfly.
Riksvei 200 går på vestsiden av sjøen.


Tesse.
Tesse er en innsjø som ligger i kommunene Lom og Vågå i Oppland.


Ustevatn.
Ustevatn er en innsjø som ligger i Hol kommune i Buskerud. Ustaoset ligger der elven Usteåne renner ut fra Ustevatn og østover, ned til Ustedalsfjorden. Vannet er regulert som magasin for Usta kraftverk.
Riksvei 7 og Bergensbanen følger nordsiden av vannet.


Langvatnet (Sunndal).
Langvatnet er en innsjø som ligger i Sunndal kommune i Møre og Romsdal.


Polmakvatnet.
Polmakvatnet (nordsamisk: "Buolbmátjávri", finsk: "Pulmankijärvi") er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Finland. Den norske delen ligger i Tana kommune i Finnmark og den finske i Utsjok kommune i Lappland.


Ellenvatnet.
Ellenvatnet (finsk: "Kertusjärvi") er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Finland. Den norske delen ligger i Øvre Pasvik nasjonalpark i Sør-Varanger kommune i Finnmark og de to finske delene i Enare kommune i Lappland.


Setten.
Setten er en innsjø som ligger ved Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Innsjøen ligger i typisk skogterreng, kun stedvis med grense mot innmark. Sjøen har mange viker og mindre øyer og er et yndet sted for kanopadlere, sportsfiskere og campingturrister. Sjøen er en del av Haldenvassdraget, og munner ut i Mjermen.
Fiskebestanden i Setten består i hovedsak av gjedde, abbor, mort, laue og lake.
Setten var en del av et større tømmerfløtingssystem som kunne fløte tømmer fra Eidskog via Sootkanalen, til Mjermen og videre mot sjøene i Haldensvassdraget. Sootkanalen har sitt innløp til Setten ved Tangen i nord og tømmeret måtte slepes med båt til Kolstad i sør.
Slepebåten «Mjølner» ble bygget i 1892 og kunne gå «like godt på land som til vanns». Ved Kolstadfoss måtte båten gå et kort stykke over land, mens tømmeret gikk gjennom den smale elven over til Mjermen. En skinnegang ble anlagt tvers over et lavt eid, og skinnene gikk så langt ut i vannet på begge sider at dampbåten kunne gå opp på en tralle, som da ved hjelp av slepebåtens egen maskin trakk den over eidet og ned på den andre siden.


Ørsdalsvatnet.
Ørsdalsvatnet er en innsjø 63 meter over havet i Bjerkreim kommune i Rogaland. Vatnet er langstrakt og ligger i en sprekkdannelse med samme retning som Øvstabødalen og Lysefjorden lenger nord (vestsørvest-østnordøst). Langs vatnet er det mange gårder uten veiforbindelse, og til Ørsdalen kom det bilveg først i 1973. Det har derfor vært båttrafikk på vatnet i lang tid. Den første motorbåten som gikk i rutetrafik var «Lillegut» som ble kjøpt i 1900. Nå går M/K Ørsdølen i turisttrafikk hver søndag.


Øvre Fiplingvatnet.
Øvre Fiplingvatnet (sørsamisk: "Eerhtsjaevrie") er en innsjø som ligger i Grane kommune, helt sør i Nordland fylke. Øvre Fiplingvatnet ligger rett sør for Nedre Fiplingvatnet. De to vannene er adskilt med et lite eid. Innsjøen grenser i øst til Børgefjell nasjonalpark.


Åraksfjorden.
Åraksfjorden er en innsjø som ligger i Bygland kommune i Aust-Agder. Den er en del av Otravassdraget. Åraksfjorden strekker seg fra Storstraumen i sør til Ose og er den nordlige delen av Byglandsfjorden. Navnet har den fått av bygda Åraksbø som ligger på østsida av Åraksfjorden.
På fjordens vestside ligger Skomedal og Frøysnes, på østsiden Sandnes og Åraksbø. Riksvei 9 krysser Byglandsfjorden ved Storstraumen og følger vestsiden videre nordover.
Den sørlige delen av Åraksfjorden har navnet Bjåfjorden, mens den midterste delen kalles Sandnesfjorden.
Åraksfjorden trafikkeres sommerstid av veterandampbåten Bjoren.


Reinoksvatnet.
Reinoksvatnet (lulesamisk: "Heargejávri") er en innsjø i Hamarøy kommune i Nordland.
Vatnet strekker seg i øst-vestlig retning fra Reinoksfjellet og omtrent tolv kilometer østover mot svenskegrensa, og er med sitt totalareal på nesten 12 km² den nest største innsjøen i Hamarøy, og den største som har hele arealet liggende innenfor kommunegrensen.
Vatnet er demmet opp og inngår som ett av seks magasiner i Kobbelv kraftverk. Vannstanden er regulert mellom 680-615 moh. Det går kjørbar vei via Gjerdalen og Reinoksskardet til demningen, men det er en bom ca. to km nedenfor.
I vestenden går Reinokselva, som videre gir avløp gjennom Kobbelvvassdraget.


Engeren.
Engeren er en innsjø som ligger i kommunene Trysil og Engerdal i Hedmark.Den er rik på fisk og årlig tas det opp flere tonn, spesielt av sik for salg i distriktet. Fiskeslag som finnes i Engeren: abbor, gjedde, ørret, sik, harr, lake og røye. Det er også tatt regnbueørret i Engeren.
Vannet er over 80 meter dypt.
Fylkesvei 26 går på østsiden langs hele vannet.


Børsvatnet.
Børsvatnet (nordsamisk: "Bođatjávri") er en innsjø som ligger i Ballangen kommune i Nordland.


Låmivatnet.
Låmivatnet (lulesamisk: "Loamejávrre") er en innsjø som ligger i Fauske kommune i Nordland.


Storefjorden (Gloppen).
Storefjorden (også kjent som "Eimhjellevatnet" eller "Emhjellevatnet") er en innsjø som ligger i Hyen i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Det er kommunens nest største innsjø, etter Breimsvatnet.
Insjøen ligger i Vestre Hyen (Vestredalen), og grenser i sør mot Eikefjord i Flora kommune.
Rundt innsjøen ligger vakre fjellområder, mens det nærmest vannet er gode jordbruksområder. Gårder i området er Heimseta og Røyrvik i nord, nærmest Hyen. Eimhjellen ligger på østsiden, og Solheim i vest. På vestsiden, litt nord for gården Solheim, ligger Nesholmen leirsted, et ferie- og fritidssenter i samarbeid med KFUM. Leirstedet ligger på og rundt en holme.
Fiske i innsjøen er godt, og består hovedsakelig av ørret og røye.


Guolasjávri.
Guolasjávri er en innsjø som ligger i Kåfjord kommune i Troms.


Slidrefjorden.
Slidrefjorden er en innsjø som ligger i kommunene Vestre Slidre og Vang i Oppland. Innsjøen er en del av Begnavassdraget.


Nordmannslågen.
Nordmannslågen, innsjø på Hardangervidda, Eidfjord kommune, Hordaland; 10,6 km2, 1244 moh. Danner utspringet for Numedalslågen. Ved vestenden av Nordmannslågen er ved kanalisering 12,4 km2 av Veigs nedslagsfelt overført til Nordmannslågen. DNTs turisthytte Sandhaug ligger i østenden av Nordmannslågen og på sørbredden den private turisthytte Besso (Besså).
Navnet. Første ledd av navnet skyldes dølenes navn på vestlendingene, nordmenn; selv ble de kalt austmenn.


Gøystavatnet.
Gøystavatnet (Gøyståvatnet) er en innsjø som ligger i Tinn kommune i Telemark. Innsjøen, som er en del av Skiensvassdraget, dreneres via Kalhovdfjorden og elva Mår ned til Tinnsjå.


Hæmmujávri.
Hæmmujávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Øvrevatnet.
Øvrevatnet er en innsjø som ligger i Fauske kommune i Nordland.


Langesjøen.
Langesjøen er en innsjø som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.


Femsjøen.
Femsjøen er en innsjø som ligger i Halden kommune i Østfold.
Det er den nederste av sjøene i Haldenvassdraget. Den ligger like øst for Halden, og har utløp i elva Tista gjennom Tistedalen. Ved Brekke øst i sjøen ligger Brekke sluser. Dette er et stort sluseanlegg for båttrafikken i Haldenvassdraget.
Sjøens vannkvalitet er systematisk overvåket siden 1982.


Fustvatnet.
Fustvatnet er en triangelformet innsjø som ligger i Vefsn kommune i Nordland. Europavei 6 passerer på vestsiden av vatnet. Bygda Herringen ligger på sørsiden av innsjøen. Den mindre bygda Tverrlandet ligger på nordøstsiden. Fustvatnet er den største og nederste innsjøen i Fustavassdraget, de øvrige er Lille Luktvatn (øverst), Luktvatnet, Ømmervatnet og Mjåvatnet. Fustvatnet har navnet sitt fra elva Fusta som renner fra Fustvatnet og munner ut i Vefsnfjorden ved Skaland i Vefsn. Det spekuleres i at navnet Fusta kommer av at elva er «fus», eller renner vilt. Vassdraget er varig vernet mot kraftutbygging
Flere elver og bekker renner ut i Fustvatnet.
Straumen er den lille elvebiten som binder Mjåvatnet med Fustvatnet, og er en del av hovedvassdraget. Straumen har gitt navn til gården Straum som ligger like ved. Det er bare en meters fall mellom Mjåvatnet og Fustvatnet, men tross dette har dette beskjedne stryket tatt liv i historiske tider.
Den største sideelva er Herringelva. Den er kjent for sine meandersvinger. Ved den ligger det et hekkereservat. Den renner ut i Fustvatnet ved Brekken.
Her renner også den mindre elva Brekkelva ut i Fustvatnet. Den kommer fra Kalvdalen og renner ned mot Fustvatnet nedover fjellsidene. Brekkforsen var et velkjent landemerke for veifarende i tidligere tider.
Baåga er en mindre elv som renner gjennom Helfjellbygda som ligger på vestsiden av Fustvatnet. Den renner ut i Fustvatnet ved Baågneset. Baågneset er Vefsns mest populære badeplass og er flittig brukt så lenge været tillater det.
Fiskeslag i Fustvatnet er ørret, røye og trepigget stingsild. Det har i tidligere tider også vært laks i innsjøen, men lakseparasitten Gyrodactylus salaris har spredt seg inn i vassdraget fra Vefsnavassdraget. Derfor har laksetrappa i Jomfruremforsen blitt stengt og laks kommer ikke opp i innsjøen. Sjøørret blir til tider sortert ut og kastet opp i vannet for hånd.
Fustvatnet er naturlig delt inn i tre deler. Litlvatnet, Storvatnet og Risnesvatnet.
Litlvatnet ligger i nordenden av innsjøen, Risnesvatnet i sørvestenden og resten av innsjøen går som Storvatnet. Omtrent midt i innsjøen mellom Myrnes og Aspnes ligger Granholmen som er Fustvatnets eneste øy. Det dypeste punktet ligger ved Hestskardbergene mellom Myrnes og Risnes som ligger på sørsiden av Fustvatnet.
Fustvatnet er rammet inn av flere fjell og åser. I sør ligger Vardfjellet, Kjemsåsen, Reinfjellet, Brurskanken og Kjerringtind. På Østsiden ligger Stigfjellet, Brekkfjellet, Smedsengfjellet og Mjåvassfjellmassivet. På toppen av Mjåvassfjellet troner den majestetiske Dåertinden på 1346 m. På Vestsiden ligger Baåsen og Helfjellet samt noen mindre åser.
Reisende sier at de opplever Fustvatnet som et vakkert sted. Den lune innrammingen med åser og et rolig jordbrukslandskap skaper en kontrast til det ville fjellandskapet som ligger på Østsiden. Det er en fredelig atmosfære i området som mange setter pris på.
Fastboende i området jobber for det meste i Mosjøen. Lokalt næringsliv er for det meste jordbruksrettet, men det er også en campingplass på Aspneset og kiosk i Åkvika. Dessuten ligger Nestby Trevarefabrikk i Helfjellbygda.


Ånøya.
Ånøya er en innsjø som ligger i kommunene Melhus og Skaun i Sør-Trøndelag.
Innsjøen er noe oppdemmet i nordre ende på grunn av kraftutnytting (mindre kraftverk). Dybdenivået er meget ujevnt. Av fisk er ørret, rør og ål vanlig.
Nordvest i vannet finner du Grønneset.
Sjøen ligger ca. 10 km. fra Trondheimsfjorden, og den store bekken Vigda er transportåren for ålens vandring.
Innsjøen ligger knapt 30 km fra Trondheim, og er et populært ferie- og utfartsmål.
Langs vestsiden av vannet går fylkesvei 708.


Losna (innsjø).
Losna er en innsjø som ligger i kommunene Ringebu og Øyer i Oppland. Losna er en del av Gudbrandsdalslågen, som i dette området så bred og renner så langsomt at denne delen regnes som en innsjø. Losna regnes fra elvedeltaet i Fåvang naturreservat i nord, til Trettenstrykene dyrefredningsområde i sør. Strekningen er om lag 11 km.


Nedre Fiplingvatnet.
Nedre Fiplingvatnet (sørsamisk: "Fijhpelogkoe") er en innsjø som ligger i Grane kommune, helt sør i Nordland fylke. Nedre Fiplingvatnet ligger rett nord for Øvre Fiplingvatnet. De to vannene er adskilt med et lite eid. Innsjøen grenser i øst til Børgefjell nasjonalpark.


Lovatnet.
Lovatnet (også Loenvatnet og Lodalsvatnet) er en innsjø som ligger i Stryn kommune i Sogn og Fjordane.
Både i 1905 og i 1936 det en rasulykke der, med flodbølger som raserte tettstedene Bødal og Ytre Nesdal i Loen


Napevatnet.
Napevatnet er en innsjø i Telemark. Det vesentligste av innsjøen ligger i Fyresdal kommune, mens østspissen ligger i Nissedal kommune, hvor vannet har sitt utløp i elva Frostdøl som munner ut i Nisser. Systemet tilhører Arendalsvassdraget.


Ørteren.
Ørteren er en innsjø som ligger i Hol kommune i Buskerud.


Idjajávri.
Idjajávri er en innsjø som ligger i Karasjok kommune i Finnmark.


Finnfjordvatnet.
Finnfjordvatnet (nordsamisk: "Várevuoljávri") er en innsjø som ligger i kommunene Målselv, Sørreisa og Lenvik i Troms.


Gråsjøen.
Gråsjøen er en innsjø som ligger i Trollheimen i kommunene Surnadal og Rindal i Møre og Romsdal. Innsjøen er regulert mellom 483 og 430 moh og vannet brukes i Gråsjø kraftverk.


Haukedalsvatnet.
Haukedalsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Gaular og Førde i Sogn og Fjordane.


Sysenvatnet.
Sysenvatnet er en innsjø som ligger i Eidfjord kommune i Hordaland.


Samsjøen.
Samsjøen er en innsjø som ligger i kommunene Midtre Gauldal og Melhus i Sør-Trøndelag. Samsjøen er regulert, og kraftverka i Samsjøvassdraget er pr. i dag en del av TrønderEnergi.
Det går bilvei langs sørvestsiden av sjøen, mot Lundamo i vest og mot Singsås i sør. Men området rundt sjøen fra sørvest til nordøst er vernet som Samsjøen naturreservat, og der er motorisert ferdsel ikke tillatt.
Rensfjellrennet er et årlig skirenn mellom Støren og Selbu, som går enten over eller nord for sjøen, avhengig av isforholda.
I tillegg er området rundt Håen og Samsjøen et fint utgangspunkt for turer nordover til Brungmarka i Klæbu, både via Rensfjellet, Kråkfjellet og Oksdalen.


Nelaug (innsjø).
Nelaug er en innsjø som ligger i kommunene Froland og Åmli i Aust-Agder. Nelaug er en del av Arendalsvassdraget, som er et av landets mest gjennomregulerte vassdrag.
Også innsjøen Nelaug er regulert med en demning som slipper vann videre til magasinet til Flatenfoss kraftverk, som ligger sør for Nelaug stasjon på Sørlandsbanen. Det er kort fallhøyde fra innsjøen Nelaug til magasinet nedenfor og hittil er det ikke regningssvarende å bygge kraftverk her.


Hamlagrøvatnet.
Hamlagrøvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Voss og Kvam i Hordaland. Innsjøen er den største i Hordaland fylke.
Vannet er et regulert magasin for vannkraftverkene i Bergsdalen og det overføres også vann fra Torfinnsvatnet som naturlig har avløp til Vosso samt enkelte mindre elver som ellers ville ha rennt ut i Hardangerfjorden. Vannstanden reguleres i hovedsak med nedtapping, men det er en mindre tredemning ved utløpet.
Vannet har reguleringshøyde mellom 588 og 560 meter.
Fylkesveien mellom Bulken og Dale går langs nordsiden av vannet.


Nordre Bjøllåvatnet.
Nordre Bjøllåvatnet (lulesamisk: "Bajep Ruovdajávrre") er en innsjø som ligger i Saltdal kommune i Nordland, turistforeningshytta Bjellåvasstua ligger ved innsjøen langs den gamle telegraflinja over Saltfjellet.


Geitvatnet.
Geitvatnet er en innsjø som ligger i Ballangen kommune i Nordland.


Storvatnet (Ballangen).
Storvatnet (nordsamisk: "Ránujávri") er en innsjø som ligger i Ballangen kommune i Nordland.


Fundin.
Fundin er en innsjø som ligger i Folldal kommune i Hedmark samt Oppdal kommune i Sør-Trøndelag. Innsjøen er regulert som magasin for vannkraftverk, med reguleringshøyde 11 meter. Konsesjon er gitt til Glommens og Laagens Brukseierforening 26. august 1966. Vannet er relativt grunt, med 60 % av arealet grunnere enn 5 meter, og anslått maksdybde på 23 meter. Det er derfor store arealer som tørrlegges ved lav magasinfylling. Likevel er næringsforholdene gode med store forekomster av linsekreps, skjoldkreps og marflo. Vanligvis forsvinner marflo ved regulering på over 6 meter.
I sjøen finnes ørret og en mindre bestand av harr. Dessuten ble ørekyte observert første gang i 1986, og det finnes en liten bestand i strandnære områder. Ørretens kvalitet er førsteklasses, med kondisjonsfaktor i gjennomsnitt 0,95–1,05.


Næra.
Næra er en innsjø som ligger i Ringsaker kommune i Hedmark. Den er fra nordvest til sydøst ca. 9 km. lang, og på det bredeste ca. 1 km., den har lave, langgrunne og mest skogbevokste kyster med noen dyrkede steder. Særlig i den vestlige delen er det en del holmer. I sjøen finnes gjedde, abbor og ørekyte.
De små elvene Mysuholta og Bøvra faller ut i Næra. Sjøen har sitt utløp i østenden ved Næroset; herfra renner vannet gjennom Moelva ut i Mjøsa ved Moelv.


Hestefossdammen.
Hestefossdammen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Øyvatnet (Høylandet).
Øyvatnet er en innsjø som ligger i Høylandet kommune i Nord-Trøndelag.


Helin.
Helin er en innsjø som ligger i kommunene Vestre Slidre og Vang i Oppland. Helin drenerer til Tisleia og innsjøen ble regulert i forbindelse med utbyggingen av Åbjøra kraftverk. Vannspeilet kan reguleres med inntil 2 meter. Helin er en vindeksponert klarvannssjø med en nokså rik bunnvegetasjon, blant annet kransalger helt ned til 15 meters dyp. Denne vegetasjonen gir en høy produksjon av bunndyr.
I 1930 ble et 35 km² stort område mellom Helin og Syndinvannene i øst fredet som botanisk plantenasjonalpark; Helin plantepark. I skiferura under fjellet Gila og langs Helin vokser flere sjeldne planter, blant annet urvalmue ("Papaver relictum"). Urvalmuen er ellers bare påvist ett annet sted i verden; Bleia naturreservat i Lærdal. Det er imidlertid omdiskutert hvorvidt dette er en egen underart, se islandsvalmue. Ellers er Helin er omgitt av bjørkeskog.
Det er adkomst til Helin i nord via vei (bomveg) fra Grindaheim i Vang kommune. Herfra kan man også via vei (bomvei) ta seg videre til Smådalen, vest for Helin. Nord i Helin ligger stølsområdene; Grøvstølen, Tunestølane og Vassenden. Det går vei langs mesteparten av Helins østside og denne passerer Helestrond før den endrer i Tangane. Sør for Helin ligger Strøstølane og det er adkomst hit via vei (bomvei) fra Ryfoss/Riste bru ved E16 over Syndin.
Fiske er tillatt i perioden og 1. januar til 15. august. Fiskekort selges og admininstreres av Helin grunneierlag.
Helin er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag.
Helin fotografert mot nord fra toppen av Åkslefjellet


Krutvatnet.
Krutvatnet (sørsamisk: "Kruvhtegenjaevrie") er en innsjø som ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland.Vatnet ligger ved Riksveg 73, mellomriksvegen fra E6 ved Trofors til E12. R73 er en del av Krutfjellvegen. Nordlandsruta, ei merket vandrerute fra Abisko til Nord-Trøndelag, passerer på nordsida av Krutvatnet. Vatnet har en blandet fiskebestand av både røye og ørret. Det er fanget fisk over 6 kg. En regulering av vatnet for kraftproduksjon planlegges gjennomført 2010-2012.


Heggmovatnet.
Heggmovatnet er en innsjø som ligger i Bodø kommune i Nordland. Vannet er regulert og har siden 2007 vært kommunens hovedvannkilde gjennom Bodø Hovedvannverk.


Borsæ.
Borsæ er en innsjø som ligger i Tokke kommune i Telemark. Innsjøen er en del av Skiensvassdraget.


Vektaren.
Vektaren (sørsamisk: "Vuaktere") er en innsjø som ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag. Fra vest kommer Saksvasselva fra Saksvatnet. Huddingselven renner fra øst inn fra Hudningsvatnet og Røyrvikelva ut til Limingen. Siden reguleringen i 1959 er utløpet oppdemmet, slik at Vektaren nå danner magasin for Røyrvikfoss kraftverk. Samtidig ble avløpet fra Namsvatnet ledet i tunnel til Vektaren.
Av fisk finner en ørret, røye og ørekyte. I nordenden ligger Vektarbotn naturreservat. Vektarbotn er, ved hjelp av en terskel, ikke berørt av reguleringen. Gården Vekterli ligger på nordsiden av dette området, rett overfor Kaukartangen, der man i tidligere tider ropte (kauket) over for å få båtskyss. I nordvest-enden, ved tilløpet fra Namsvatnet, finner vi gården Myrheim.


Øvre Tysdalsvatnet.
Øvre Tysdalsvatnet er en innsjø som ligger i Hjelmeland kommune i Rogaland.


Meltingvatnet.
Meltingvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Leksvik og Mosvik i Nord-Trøndelag.
Vannet er regulert som magasin for Mosvik kraftverk.


Mjosundvatnet.
Mjosundvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Fosnes og Nærøy i Nord-Trøndelag.


Sundsbarmvatnet.
Sundsbarmvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Seljord og Kviteseid i Telemark. Vannet, som er regulert, dreneres via Mandalselvi mot Seljordsvatn, og er dermed en del av Skiensvassdraget.
Vannet er hovedmagasin for Sundsbarm kraftverk og det overføres vann fra Åmotdals,Morgedal og Øyfjell vassdragene.
På en halvøy i vannet ligger rester etter Guldnes gruver. Gruvene var i drift periodisk i årene mellom 1538 og 1880-årene.
Spor av den eldste driften forsvant etter at vannet ble oppdemmet. I 1540 var det et stor bondeoppgjør på stedet og bøndene prøvde å jage tyske gruvearbeidere vekk. Opprøret ble slått ned og 16 av dem dømt til døden. 10 av de dømte fikk kjøpt seg fri. Den første Norske dalar er laget av sølv fra denne gruven.


Rossfjordvatnet.
Rossfjordvatnet er en innsjø som ligger i Lenvik kommune i Troms.
Innsjøen er forbundet med Rossfjorden og Malangen gjennom Rossfjordstraumen. Rossfjordvatnet er en såkalt meromiktisk innsjø. Det vil si at den har ferskvann i overflaten, mens vannet dypere ned er salt. Vannmassene dypere enn 10–15 m skiftes ikke ut, er uten oksygen, og de eneste livsformene som klarer seg er enkelte bakterier.
Rossfjordvatnet har mange fiskearter, som abbor, laks, ørret, røye, trepigget stingsild, skrubbe, småsil, torsk, sei og ål. Innsjøen har sin egen sildestamme, som skiller seg ut genetisk.


Store Ropelvvatnet.
Store Ropelvvatnet (nordsamisk: "Stuorra Juranjávri") er en innsjø som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Skoddebergvatnet.
Skoddebergvatnet (nordsamisk: "Skoaberjávri") er en innsjø som ligger i Skånland kommune i Troms.


Øljusjøen.
Øljusjøen er en innsjø som ligger i Hemsedal kommune i Buskerud og Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Innsjøen er regulert med reguleringshøyde mellom 1333 og 1307 moh. Vannet utnyttes i Borgund kraftverk.


Stordalsvatnet (Etne).
Stordalsvatnet er en innsjø som ligger i Etne kommune i Hordaland.


Korssjøen.
Korssjøen er en innsjø som ligger 759 meter over havet sør i Røros kommune, Sør-Trøndelag.
Sjøen ligger i øvre del av Trysil-/Klarälv-vassdraget. Tilsiget kommer hovedsaklig fra bekker i øst, og avløpet er i sørenden mot Litl-Korssjøen, og videre via Siksjøen til Tufsinga.
Sjøen inngår i den gamle vintertransportveien over frosne elver og vann fra Tufsingdalen til Røros. Denne ble i 2010 innskrevet i UNESCOs verdensarvliste sammen med Røros og omegn.


Holderen.
Holderen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag, inne i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.
Holderen er vernet i henhold til Verneplan II for vassdrag.


Viksdalsvatnet.
Viksdalsvatnet er en innsjø som ligger i Gaular kommune i Sogn og Fjordane. To elver møtes i innsjøen/vannet, den ene med opprinnelse i Jostedalsbreen nasjonalpark og den andre starter på Gaularfjellet. Disse to elvene regnes som begynnelsen på Gaularvassdraget.
Viksdalsvatnet er et godt fiskevann, og er et av flere som blir brukt under konkurransen Sunnfjord aurefiskefest. Det er et fiskeslag i vannet: ørret (aure).
I nedre enden av vannet blir det delt fra Hestadfjorden av en smal landtunge og et lite sund. På denne landtungen ligger Hestad kapell.
Rv 610 følger sørsiden av Viksdalsvatnet fra Eldalsosen. På nordsiden ligger Fv 421.


Láhpojávri.
Láhpojávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Søndre Boksjø.
Søndre Boksjø er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i kommunene Halden og Aremark i Østfold.
Søndre Boksjø ligger rett sør for Nordre Boksjø, nord for Kornsjø og øst for Aremarksjøen og Aremark. Mot øst, i Sverige, ligger Stora Lee.
Deler av Søndre Boksjø ligger i Lundsneset naturreservat og har et interessant fugleliv. Blant annet hekker fiskeørn, storlom og laksand på holmene i sjøen.


Storvatnet (Nærøy).
Storvatnet er en innsjø som ligger i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag.


Gjuvvatnet.
Gjuvvatnet er en innsjø som ligger i Åseral kommune i Vest-Agder.


Havdalsvatnet.
Havdalsvatnet (sørsamisk: "Haavhtere") er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Orrevatnet.
Orrevatnet er en grunn innsjø som ligger nær havet i Klepp kommune i Rogaland. Orrevatnet ligger bare 4 meter over havet, og var en grunn fjord i steinalderen. Innsjøen er internasjonalt viktig som overvintrings-, raste - og hekkelokalitet for våtmarskfugl. Hele innsjøen er sammen med deler av det nærliggende Ergavatnet og deler av Horpestadvatnet, vernet som Orrevatnet naturreservat.


Funnsjøen.
Funnsjøen er en innsjø som ligger i Meråker kommune i Nord-Trøndelag.
Innsjøen er oppdemmet og regulert i forbindelse med Funna kraftverk. Fra innsjøen renner elven Funna ned til Dalåa.
Det er også komponert en sang om funnsjøen som heter "En Sommerkveld ved Funnsjøen" av Alfred Krogstadnes.


Øyarvatnet.
Øyarvatnet er en innsjø som ligger i Valle kommune i Aust-Agder samt Sirdal kommune i Vest-Agder.


Hundålvatnet.
Hundålvatnet er en regulert innsjø som ligger i Vefsn kommune i Nordland.


Austdalsvatnet.
Austdalsvatnet er en innsjø som ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane.


Vestvannet.
Vestvannet er en innsjø som ligger i Sarpsborg kommune i Østfold. Vestvannet ligger inntil Glommas vestre løp, og er en "blindtarm" til Glomma, demmet opp av raet. Både tilsiget fra Mingevannet og avløpet til Ågårdselva er helt nord i vannet. Utskiftingen i vannet skjer derfor vesentlig som følge av endringer i Glommas vannføring.
Fredrikstad kommune henter drikkevannet sitt fra Isnesfjorden i den nordlige inngangen til Vestvannet. Vannets kvalitet er god hva gjelder tarmbakterier, og god til mindre god når det gjelder andre forurensninger. Ved Isnes er også innløpet til en tømmertunnel, som går ned til Visterflo ved Eid.
Den sørligste delen av vannet rundt Bjørnstad og ut til Bjørsøya, er vernet som Vestvannet naturreservat.


Mjermen.
Mjermen er en innsjø som ligger i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Mjermen er adskilt fra den noe større innsjøen Setten ved Kolstadfoss, hvor en kort jernbanestrekning tidligere ble benyttet til å frakte båter mellom innsjøene.
Det er noe båtliv om sommeren på Mjermen. Det offentlige friluftsområdet Halsnes ligger som en halvøy ut i Mjermen.


Tunnsjøflyan.
Tunnsjøflyan er en innsjø som ligger i kommunene Røyrvik og Namsskogan i Nord-Trøndelag.


Suolojávri.
Suolojávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Lustadvatnet.
Lustadvatnet er en innsjø som ligger innerst i Ogndalen i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag.


Nedre Heimdalsvatnet.
Nedre Heimdalsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Vågå og Øystre Slidre i Oppland.


Kilefjorden.
Kilefjorden er en innsjø som ligger i kommunene Iveland og Evje og Hornnes i Aust-Agder samt Vennesla kommune i Vest-Agder.
Dampbåten Bjoren gikk i rute på Kilefjorden i 30 år fra 1866 til 1896 da Setesdalsbanen ble åpnet på hele strekningen frem til Byglandsfjord. Etter ombygging ble den flyttet nordover til Byglandsfjorden og Åraksfjorden.
Kilefjorden er også navn på stedet som ligger ved fjordens sørende ved riksvei 9 i Vennesla kommune.


Vuolep Sårjåsjávrre.
Vuolep Sårjåsjávrre er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Fauske kommune i Nordland.


Jægervatnet.
Jægervatnet er en innsjø som ligger i Lyngen kommune i Troms. Den har et areal på 7,17 km², og ligger kun 3 meter over havet. Innsjøen har utløp til Ullsfjorden gjennom den 630 meter lange Jægervasselva. Flere elver munner ut i Jægervatnet, hvorav den største er Stortindelva, som renner inn i vatnet fra sørøst. Andre tilløpselver er Trollvasselva fra sør, Forholtelva fra øst og Botnelva fra nord.
Landskapet nord og sør for Jægervatnet er relativt flatt med store myrer. I nord ligger Stormyra med Stormyra naturreservat, som har et interessant fugleliv hvor blant annet smålom hekker. Ved Jægervassbotn i sørenden av vatnet ligger og en typisk bakke- og fastmattemyr. Vest for vatnet ligger Jægervassåsen (365 moh), Flatfjellet (337 moh) og Barheia (352 moh), som er skogkledte opp til ca 300 meters høyde. Øst for Jægervatnet ligger de imponerende Lyngsalpan, hvor de høyeste toppene i Jægervasstindan når opp i over 1600 moh. Lyngsalpan landskapsvernområde grenser til vatnet i sør og øst. Både langs øst‑ og vestsiden av Jægervatnet ligger sammenhengende og velutviklede blåbærbjørkeskog, hvor tregrensa ligger på mellom 200 og 300 meters høyde. Ned mot bredden av vannet finnes frodige forekomster av gråor og hegg i bekkedaler og lave partier.
Jægervatnet har trolig fylkets mest produktive bestand av sjørøye. Det forekommer også endel ørret og laks.
Vatnet er mye brukt til friluftsliv, så som fisking, bading og båtliv om sommeren og isfiske og skigåing om vinteren. Ved østbredden av vatnet ligger Jægervasshytta, som er hovedhytta for fjellsportgruppa i Troms Turlag og som blir mye brukt i forbindelse med fjellklatring og toppturer i Lyngsalpan. Det er fast bosetning og jordbruksvirksomhet langs nordsiden av vatnet og på begge sider av Jægervasselva, og det går skogsbilvei langs vestsida av vatnet. Øst- og sørsida av vatnet er lite berørt av tekniske inngrep.


Ingjelsvatnet.
Ingjelsvatnet er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Ara (innsjø).
Ara (også kjent som Aremarksjøen) er en innsjø som ligger i Aremark kommune i Østfold. Den hører til Haldenvassdraget og dekker 7,3 kvadratkilometer. Riksvei 21 går langs østsiden av sjøen, som er omkranset av skog.
Mellom Brekke sluser i Halden kommune, og Strømsfoss sluser i Aremark, har Haldenkanalen samme vannspeil gjennom Stenselva, Aspern, Skotsbergelva og Ara, 105 meter over havet. Strømsfoss sluser forbinder Aremarksjøen med Strømselva og Øymarksjøen, som begge ligger to meter høyere.


Murusjøen.
Murusjøen er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Faulvatnet.
Faulvatnet (lulesamisk: "Låddejávrre") er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Sørungen.
Sørungen er en innsjø som ligger i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Sjøen er regulert for kraftproduksjon. Det naturlige utløpet i nord er stengt med dam, og vannet ledes mot øst til Julskaret kraftverk ved Storslindvatnet. Vannet fra elva Nåla overføres også til Sørungen, slik at dette inngår i magasinet for kraftverket. I tillegg overføres vannet fra (Store) Rensjøen til kraftverk vest i Sørungen. Dette sto ferdig i 2007.
Området rundt sjøen er en populær hytteplass. Det går privat bomvei rundt Sørungen fra Slind og Gulset. Veien vedlikeholdes av Sørungen vegforening, Selbu.


Dokkfløyvatnet.
Dokkfløyvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Gausdal og Nordre Land i Oppland.
Vannet er demmet opp med en stor demning med stein og grus. Det går en tunnel som overfører vann fra elva Synna som renner omtrent parallelt med Dokkfløyvannet lenger vest. Vannet fra demningen går i tunnel til Torpa kraftverk og videre til Odnes der det ligger enda en kraftstasjon. Vannet sendes deretter ut i Randsfjorden.


Rovatnet.
Rovatnet er en innsjø som ligger ved Kyrksæterøra i Hemne kommune i Sør-Trøndelag.
Tidligere drikkevannskilde for Kyrksæterøras ca 2500 innbyggere. Innsjøen er et yndet badested på sommeren. Utløpet av Rovatnet ligger i nordøst og fører til elva Søa som renner gjennom tettstedet og kommunesenteret Kyrksæterøra og ut i Hemnefjorden.
Ved reguleringa av Søa med Søvatnet og Vasslivatnet, fikk Rovatnet mer enn halvert sitt nedslagsfelt fra 237 til 113 km². Dette har ført til at vannets gjennomstrømningstid ble doblet fra 1 til ca. 2 år. Dette antas å ha gjort vannet noe mer næringsrikt. Ved prøvefiske i 2003 var gjennomsnittsstørrelsen på røye bare 29 g. Ørreten har bedre kvalitet, men dette antas å henge sammen med at en stor del er sjøørret som bruker fjorden som oppvekstområde.
Fylkesvei 680 går langs hele vestsida av vatnet.
Ved Rovatnet ligger Roberget, som strekker seg 342 moh. Motivet er ofte brukt på postkort og reklamemateriell for Hemne Kommune.


Rore.
Rore er en innsjø som ligger i kommunene Grimstad og Arendal i Aust-Agder.
Rorevannet stenges i vest av raet, og det har utløp via Bjorsund til Nidelva. Ved høy vannføring i Nidelva kan strømmen i Bjorsund snu og renne inn i Rore.
Fra Rore ligger vannverket for Grimstad og Arendal, og vannet er hoveddrikkevannskilde for 60 000 mennesker. I 2012 ble det kjent at sørv er spredt til vannet, noe som kan være uheldig for vannkvaliteten, da sørven spiser småfiskene som igjen spiser alger. Dette kan føre til en oppblomstring av alger. Det er ikke tillatt å campe, bade dyr eller kjøre motorkjøretøy ned til vannet, samt det henstilles at man ikke bader i vannet. Bruk av motorbåt er kun tillatt ved tillatelse.
Rore er egnet til sportsfiske, og har ørret, abbor, bekkerøye og gjedde, i tillegg til den uønskede sørven.


Ytre Fiskelausvatnet.
Ytre Fiskelausvatnet er en innsjø som ligger i Balsfjord kommune i Troms. Det ligger mellom Aursfjorden og Storsteinnes, på nordsiden Blåtind skytefelt. Rundt vatnet er det en del hyttebygging.


Vangsvatnet.
Vangsvatnet er en innsjø som ligger i Voss kommune i Hordaland.


Bordalsvatn.
Bordalsvatn er en innsjø som ligger i Vinje kommune i Telemark. Vannet har sine hovedtilløp fra elvene Bora og Havrå og sitt hovedutløp ved den ene av to dammer, hvor elva Bora fortsetter til den løper sammen med elva Kjela nede ved Edland. Bordalsvatn er kraftig regulert, med en reguleringshøyde på ca 40 meter. Systemet er en del av Skiensvassdraget.
Bildet til høyre viser vannet etter uttapping i 2006.


Lygne.
Lygne er en innsjø som ligger i Hægebostad kommune i Vest-Agder. Den er ca 1 mil lang og rundt 700 meter på det bredeste. Største målte dyp er 193 meter. En stor bestand av små Ørret, men et oppfiskningsprosjekt startet i 2010 og skal holde på i 3 år. Dette forbedrer forhåpentligvis bestanden og øker snittvekten betraktelig. Stor fisk finnes også.


Vigdarvatnet.
Vigdarvatnet er en innsjø som ligger i Sveio kommune i Hordaland, og litt i Haugesund kommune i Rogaland. Vannet strekker seg fra Apeland til Sveio, Tveit, Lindøy og Fjon. Med sine litt over 7 km² er den den største innsjøen i Sveio. Siden vannoverflaten ligger bare 10 moh var det en gang hav da det stod høyere, noe som gjør det mulig å finne skjell noen plasser på bunnen. Navnet kommer fra et sagn om et brudepar som skulle til kirken for å bli vigde, men gikk gjennom isen og dermed ble «vigd i vann».


Store Sametti.
Store Sametti (nordsamisk: "Sámetjávri") er en innsjø som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Storavatnet (Osterøy).
Storavatnet er en innsjø som ligger i kommunene Vaksdal og Osterøy i Hordaland.


Brusdalsvatnet.
Brusdalsvatnet er en innsjø som ligger på Uksenøya i kommunene Ålesund og Skodje i Møre og Romsdal.


Skjækervatnet.
Skjækervatnet (sørsamisk: "Skæhkerenjaevrie") er en innsjø som ligger i kommunene Steinkjer, Verdal og Snåsa i Nord-Trøndelag.
Fra Skjækervatnet renner Skjækra ut i Helgåa. De to elvene møtes ca 350 meter etter Skjækerfossen.
Litt nordvest for vannet ligger det som er beregnet til å være Norges geografiske midtpunkt, og en varde er murt opp på dette stedet.


Årdalsvatnet.
Årdalsvatnet er en innsjø som ligger i Årdal kommune i Sogn og Fjordane.


Rauddalsvatnet.
Rauddalsvatnet er en innsjø som ligger i Skjåk kommune i Oppland.


Rekvatnet.
Rekvatnet (lulesamisk: "Goajvojávrre") er en innsjø som ligger i Hamarøy kommune i Nordland, omtrent 17 kilometer sørøst for Innhavet og like øst for grenden Kråkmo.
Rekvatnet reguleres mellom 284-272 moh. Vann tilføres fra Šluŋkkajávri og føres videre fra vatnet i tunnel til Rekvatn kraftverk ved Fjerdvatnet. Den delvis tørrlagte Falkelva gir også avløp til Fjerdvatnet.


Skjerjavatnet.
Skjerjavatnet er en innsjø som ligger i kommunene Vaksdal og Modalen i Hordaland.


Gákkajávri.
Gákkajávri er en innsjø som ligger i Porsanger kommune i Finnmark.
Innsjøen ligger nær E6, mellom Lakselv og Karasjok. I sørenden finner man en mindre kraftstasjon og Porsangers største hyttefelt.
Gákkajávri utgjør sammen med Skoganvarre og Øvrevatn et populært utfartsområde, særlig vinterstid, da det fungerer som knutepunkt for ski- og snøscooter-aktivitet.


Holtsjøen.
Holtsjøen er en innsjø som ligger 542 meter over havet nordøst i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag.
Sjøen har tilsig fra mindre bekker, og det naturlige avløpet er i sørenden gjennom elva Holta, mot Gaula. Det er imidlertid bygd en reguleringsdam nedstrøms bekken fra Holttjønna, og vannet ledes vestover til kraftverksmagasinet i Samsjøen. Det er gitt flere konsesjoner, de første den 1.6.1962 og 9.12.1966. Det er ingen hjemmel i konsesjonen av 09.12.1966 for å kunne gi pålegg om minstevannføring i Holta. Konsesjonen av 1.6.1962 kan trolig tas opp til revisjon etter 1.6.2012.


Fjørvatnet.
Fjørvatnet (finsk: "Höyhenjärvi") er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Aursjoen.
Aursjoen er en innsjø som ligger i Skjåk kommune i Oppland.


Tunsbergdalsvatnet.
Tunsbergdalsvatnet er en innsjø som ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane.


Mohkkejávri.
Mohkkejávri er en innsjø som ligger i Lebesby kommune i Finnmark.


Kinderegg.
Halvparten av et kinderegg med det lille plastegget som inneholder leken.
Kinderegg er en søtsak for barn (derav navnet, "Kinder" = "barn" på tysk) i form av et sjokoladeegg med et lite leketøy inni. Produktet lages av den italienske konfektprodusenten Ferrero SpA, og markedsføres i Norge av Ferrero Skandinavia.
Leketøyet inni egget lages av mange forskjellige produsenter. Det må ofte settes sammen av kjøperen selv, etter vedlagt bruksanvisning. På grunn av leketøyets små deler er Kinderegg ikke passende for barn under tre år.
Kinderegg selges i store deler av verden, med noen unntak. Ett eksempel er USA, hvor produktet er ulovlig på grunn av risikoen i forbindelse med at barn kan sette leketøyet i halsen.
I reklamen presenteres Kinderegget som en tredelt opplevelse under navnet "Kinder Surprise".
En annen type kindersjokolade som selges i Norge er Kinder Maxi. Det er samme sjokolade, men kommer som en vanlig sjokolade, og har ikke med leke.
Blant samlere er det hovedsakelig de håndmalte figurene som er mest attraktive. Disse har i Norge blitt utgitt siden begynnelsen av 90-tallet den første håndmalte serien som ble solgt i Norge var happy hippos. Senere har også blant annet seriene Crazy Crocos, Frozty Frogs og Leoventuras vært å finne i kinderegg i Norge.


Ferrero.
Ferrero SpA er en italiensk produsent av sjokolade og andre konfektprodukter. Selskapet ble grunnlagt av konditoren Pietro Ferrero i 1946 og har sitt hovedkontor i Alba i Italia. Det har over 16 000 ansatte og er fortsatt i Ferrero-familiens eie.


Blackburn Olympic FC.
Blackburn Olympic Football Club var en engelsk fotballklubb som eksisterte fra 1877 til 1889. Klubben var fra Blackburn som ligger i den engelske regionen Nordvest-England.
Historie.
Blackburn Olympic ble stiftet i august 1877 ved at to mindre klubber, Black Star og James Street, slo seg sammen. Navnet oppsto etter en ide av James Edmundson, klubbens første kasserer.
Hovedgrunnen til at klubben markerte seg så bra i engelsk fotball på den tiden var økonomisk støtte fra Sid Yates. Han eide det lokale jernstøperiet der mange av spillerene også arbeidet.
Deres store triumf var seieren i FA-cupen i 1883. I denne turneringen ble deres lokale rival, Blackburn Rovers slått ut allerede i 2. runde.
Etter å ha vunnet cupen måtte klubben etter en stund innse at Blackburn Rovers var blitt byens beste lag. De vant Fa-cupen i 1884, og ved hjelp av økonomisk støtte fra John Lewis sørget de for at Olympic sine beste spillere gikk over til byrivalen. Noen år senere var laget også svakere enn to andre lag fra Blackburn, Witton og Blackburn Road.
I august 1889 måtte klubben gi seg, og banen deres ble solgt til Blackburn Railway Clerks Club. Nå er det St Mary`s Sixth Form College som holder til på dette stedet.


Nutella.
thumb
Nutella er et pålegg med hasselnøtter som blir fremstilt av den italienske sjokoladefabrikanten Ferrero.
Nutella ble oppfunnet i 1946 i Piemonte av konditoren Pietro Ferrero. Pålegget består av sukker, vegetabilsk olje, ristede hasselnøtter, kakao, melkepulver, emulgator og vanilje. Navnet Nutella stammer imidlertid fra 1964, dette året ble varemerker som inneholdt betegnelsen «super» forbudt i Italia, til da hadde navnet vært "Supercrema".
Pålegget er mye brukt i Europa og noe mindre i Nord-Amerika. I tillegg til å ha pålegget på brødskiven er det i Frankrike også vanlig å servere det med crêpes som hurtigmat.
Annet.
Ole Einar Bjørndalen spilte en gang i en Nutella-reklamefilm.
Programvaren Gnutella har delvis fått navnet inspirert fra Nutella.


Kolonien Georgia.
Kolonien Georgia, en av de sørlige koloniene, var den siste nord-amerikanske kolonien som ble etablert av Storbritannia i det som skulle bli USA.
Kontrakten for Provinsen Georgia ble signet av Georg II av Storbritannia 21. april 1732 og grunnlagt av James Oglethorpe. Kolonien ble oppkalt etter kong Georg. Det opprinnelige dokumentet spesifiserte at kolonien var mellom Savannah og Altamaha elvene opp til deres kilder og så vestover «hav til hav». Området innenfor kontrakten hadde tidligere vært del av den opprinnelige provinsen Carolina.
Det kongelige rådet fullførte dokumentet 9. juni 1732. Styringsrådet klarte ikke å styre kolonien slik at kontrakten ikke ble oppfylt. 23. juni 1752 ba styret om et nytt forsøk ovenfor kongen, ett år før kontrakten gikk ut. 7. januar 1755 sluttet kolonien offisielt å være en styrekoloni og ble en kronkoloni.
Koloniens opprinnelige formål ifølge Oglethorpes plan, var som straffekoloni for bosetning av mennesker i gjeldsfengsel. De første fangene ankom 12. februar 1733, en dag som fremdeled feires som Georgia-dagen. I et halvt århundre var kolonien en viktig måte å bli kvitt overbefolkningen i britiske fengsel. Etter at britene mistet kontroll over provinsen, opprettet de den første kolonien i Australia til å tjene samme formål.
Fra 1732 til 1758 var de mindre sivile inndelingene distrikter og landsbyer. I 1758 ble provinsen Georgia delt inn i åtte deler, i tillegg til fire andre som ble lagt til i 1765. I 1777 ble de opprinnelige åtte fylkene i Georgia opprettet.
I praksis var bosetningen i kolonien begrenset til området rundt Savannah-elven. Det vestlige området i kolonien forble territoriet til Creek konføderasjonen til det den amerikanske revolusjonskrigen, da det ble avstått til USA i 1805.


After Eight.
After Eight Thin Mints (After Eights) er et konfektprodukt beskrevet som «mynte omkapslet av mørk sjokolade» (dog en melkesjokolade utgave ble tilgjengelig i 2006) som er ment, som navnet antyder, skal brukes som etter middag mynte. De ble laget i 1962 av Rowntree and Company Limited. Siden 1988 oppkjøpet av det Storbritannia-baserte selskapet har mynte blitt produsert av Nestlé.
De «tynne myntene» har vært produsert i fabrikken i Castleford i West Yorkshire sinden 1970, og "Chocolate Truffles" er laget i York. After Eights selges nå over hele Europa og Nord-Amerika, og en milliard After Eight mynter er produsert årlig
I 1967 ble After Eights også produsert i Rowntrees fabrikk i Wandsbek-distriktet av Hamburg.
After Eights ble opprinnelig laget av mørk sjokolade uten meieriprodukter. Dog i 2007 startet Nestlé å tilsette melkefett til After Eights, som gjorde dem til et making meieriprodukt. Nestlé har også laget spesialvarianter av After Eights, som inkluderer appelsin After Eights og melkesjokolade After Eights.
Produksjon.
Smeltingen i midten av After Eights er laget av en stiv masse av sakkarose, vann og en liten mengde av enzymet invertase. Denne massen kan enkelt bli dekket av mørk sjokelade. Etter at den er ferdigprodusert splitter enzymet gradvis sakkarosen i de mer oppløselige glukose og fruktose, som resulterer i en mer flytende konsistens. Modning av mynten sies å ta over tre måneder.


De tretten koloniene.
1775 hevdet britene autoritet over både de røde og rosa områdene på dette kartet og Spania styrte det oransje området vest for Mississippi-elven. Det røde området er området til de tretten koloniene etter proklamasjonen i 1763
De tretten koloniene var 13 britiske kolonier i Nord-Amerika som var kontraktsfestet og styrt uavhengig av hverandre, som skrev under på den uavhengighetserklæringen i 1776 og formelt brøt med Storbritannia. Dette første til den amerikanske revolusjonskrigen og etableringen av Amerikas forente stater.
Andre britiske nordamerikanske landområder, den tidligere franske kolonien Quebec og koloniene på Nova Scotia og Prince Edward Island, forble lojale mot den britiske kronen og ble mye senere forent som Canada. Koloniene i Øst-Florida og Vest-Florida forble også lojale under den amerikanske revolusjonen.
Andre britiske kolonier i Nord-Amerika og i Karibien i 1776.
Storbritannia holdt flere andre kolonier i Nord-Amerika og Karibien i 1776 som ikke sluttet seg til de 13 i deres amerikanske revolusjon mot kronen.


Oreo.
Oreo er en kjeks produsert av den amerikanske matvaregiganten Nabisco. Den ble introdusert på markedet i 1912. Kjeksen består av to runde sjokoladekjeks presset sammen med søt, hvit fyllmasse (ofte kalt "krem", selv om det teknisk sett ikke er krem) i midten. Kjeksen er blitt introdusert i Norge den siste tiden, først i kiosk-kjeden Deli de Luca. Nå finnes den i de fleste dagligvarebutikker.
Mer kjent enn kjeksen, er kaken her i Norge; Oreo-kake eller Oreo Dream cake. Det er en type ostekake med knuste oreo-kjeks og sjokolademousse i, som er nærmest obligatorisk i enkelte kafèer.
Bakgrunnen for navnet på kjeksen kan komme av "Ορεο", som på gresk betyr "godt", "deilig".
Ordet "Oreo" har også vært brukt, hovedsakelig av afro-amerikanere, som et nedsettende navn på personer som har mørk hudfarge, men som sympatiserer med hvite. Navnet antyder at personen er «svart på utsiden, men hvit på innsiden».


James Taylor.
James Taylor (født 12. mars 1948) er en amerikansk låtskriver og gitarist som er medlem av Rockens æresgalleri.
Taylor ble født i Boston i Massachusetts, og vokste opp i Chapel Hill i North Carolina, hvor hans far var dekan på det medisinske fakultetet ved University of North Carolina at Chapel Hill.
Taylors karriere begynte på midten av 1960-tallet, men han fant sitt publikum tidlig på 70-tallet da han sang myke, akustiske sanger. Han var del av en bølge av myke sangere og låtskrivere på den tiden som inkluderte Carole King, Joni Mitchell, John Denver, Jackson Browne og Carly Simon.
Hans "Greatest Hits"-album fra 1976 solgte til diamantplate og har senere passert 11 millioner eksemplarer.
Taylors fire søsken, Alex, Livingston, Hugh og Kate, har også gitt ut plater. Livingston er fortsatt aktiv musiker; Kate var aktiv på 70-tallet, men spilte ikke inn en ny plate før i 2003; Alex døde i 1993. Taylors barn med Carly Simon, Ben og Sally, har også begynt som musikere.
I 2006 ble han tildelt MusiCares Person of the Year.
Tidlig karriere.
Taylor lærte først å spille cello som barn i Chapel Hill, men byttet til gitar i 1960. Hans stil på dette instrumentet utviklet seg fra å høre på salmer, lovsanger og Woody Guthrie, og ville senere bli et lett gjenkjennelig hovedelement i hans lydbilde. Mens han gikk på Milton Academy, en eksklusiv kostskole i Massachusetts, møtte han Danny Kortchmar i Martha's Vineyard og de to begynte å spille folkemusikk sammen. Etter å ha hoppet av skolen startet han et band med sin bror Alex, men ble etterhvert innlagt på et mentalsykehus på grunn av depresjon. Taylor mener at dette reddet hans liv. Han tok artium mens han var på sykehuset, og da han forlot sykehuset startet han et band kalt Flying Machine sammen med Kortchmar and Joel O'Brien. Bandet hadde platekontrakt med Rainy Day Records og gav ut én single; "Brighten Your Night with My Day". Singelen ble imidlertid ingen suksess.
Mens han bodde i New York, ble Taylor avhengig av heroin. En kveld etter å ha mottatt en desperat telefon, kjørte faren hans (dr. Isaac Taylor) til New York og «reddet» ham. Senere skrev Taylor en sang kalt «Jump Up Behind Me» der han takket faren for hans hjelp i de vanskelige tidene. Sangen reflekterer også Taylors minner fra den lange kjøreturen fra New York til hans hjem i Chapel Hill, North Carolina.
I 1968 flyttet Taylor til London. Han hadde fått platekontrakt med Apple Records (plateselskapet til The Beatles), etter å ha sendt en demotape til Peter Asher og gav ut sitt debutalbum, "James Taylor". Albumet solgte ikke spesielt bra, og Taylors avhengighet ble verre. Han flyttet tilbake til USA og sjekket inn på Austin Riggs Hospital i Massachusetts for å forsøke å bli kvitt narkotikaproblemene. I løpet av 1969 var han blitt frisk nok til å opptre "live" og han spilte seks dager i uken på Troubadour Club i Los Angeles. 20. juli samme år opptrådte han på Newport Folk Festival. Kort tid senere brakk han begge hendene i en motorsykkelulykke i Martha's Vineyard og var tvunget til å slutte å spille i flere måneder.


Styring (bil).
Bilens styring overfører sjåførens bevegelser til styrehjulene. Nesten alle biler i dag styres på forhjulene. Lastebiler med fire aksler styres som regel på to av framakslene. Tidlige biler ble styrt med styrepinne, men i dag er ratt enerådende. Flere bilprodusenter, blant annet Saab, har i senere år eksperimentert med joystick, men dette har ikke kommet i produksjon. Joystick er i bruk som spesialtilpassing i biler for sjåfører med bevegelseshemming.
I tillegg til å endre kjøretøyets retning har styringen også flere oppgaver. Den ene er å ivareta førerens komfort, ved å ikke overføre alle ujevnheter i veibanen «opp i hendene», men allikevel formidle hva som skjer på underlaget. Styringen skal også være forutsigbar, og tilpasset bilens bruksområde. For å ivareta sikkerheten til «folk flest» så er de fleste gatebiler i dag satt opp til å understyre, det vil si at bilen har en naturlig tendens til å gjøre en sving med større radius enn hva forhjulenes vinkel skulle tilsi.
Fra rattet går det en rattaksel ned til en styresnekke eller tannstagstyring. Rattstammen på moderne biler er som regel laget for å vippe oppover ved frontkollisjon for å unngå å spidde føreren. Fra 1. januar 1971 ble også deformerbare rattstammer påbudt som sikkerhetstiltak i Norge. Moderne biler har også som regel regulerbar rattstilling. Rattstammen går gjennom flere ledd.
Servostyring hjelper føreren ved å minske kraften som behøves på forhjulene. Som regel er mekanismen hydraulisk, men i senere år har flere biler fått elektrisk servostyring. Eksempler er Toyota Yaris og Volkswagen Golf.
Noen standarddimensjoner i styregeometrien er "camber", "caster", "spissing", "Ackermannvinkel" og "bump-/roll-steer".
Firehjulsstyring.
Biler som har brukt firehjulsstyring (på fire hjul totalt på bilen) inkluderer GMC Sierra (2002), Honda Prelude (1988), Mazda 626 (1988), Mitsubishi GTO og Nissan Skyline GT-R.


Montepulciano.
Montepulciano ligger sydøst i Toscana og er administrativt senter for Comune di Montepulciano underlagt Siena-regionen. Byen ligger på en kalkstenshøyde øst i Siena, og er omringet av gamle bymurer.
Området har lange tradisjoner for produksjon av rødvin av høy kvalitet (Vino Nobile di Montepulciano). Det er gode muligheter for å smake, eller kjøpe, de lokale vinene i en av byens mange enoetecaer. Andre nytelsesmidler som er verdt å sjekke ut er olivenolje, salami og pecorino-oster. Ellers har man gode håndverktradisjoner, blant annet i lærarbeid.
Fraflytting etter andre verdenskrig førte til at vinproduksjonen mistet status og kvalitet, men har gradvis vokst til gamle høyder fra 1980 til idag.


Azeroth.
Azeroth er i World of Warcraft-universet navnet på den verden der hoveddelen av serien foregår, og er den eneste omtalte utenom «Draenor» (orkenes hjemverden) og «Argus» (hjemverdenen til Eredar (og dermed også Draenei)). Azeroth består av 3 større kontinenter og flere små. Alle ligger som en sirkel rundt «The Maelstrom», en malstrøm som ble laget da evighetsbrønnen ble ødelagt. Det er usikkert om Azeroth er en flat eller rund (som en planet) verden. I tillegg kalles både kongeriket der Stormwind er hovedstad og den sørligste delen av Eastern Kingdoms der dette kongeriket også ligger sporadisk for "Azeroth".
Kalimdor.
Det store kontinentet lengst vest heter Kalimdor. Nord på Kalimdor bor natt-alvene. Kalimdor er også Darkspear-trollenes, taurenenes og orkenes hjem. I tillegg har kontinentet både menneske-, goblin- og dverge-bosetninger og byer.
Eastern Kingdoms.
Det andre store kontinentet, Eastern Kingdoms, ligger øst for malstrømmen, og er hjem til mennesker, dverger, gnomer, blodalver og de selvbevisste udøde ("The Forsaken"), som bor lengst nord. Goblinene har også bosetninger og byer i Eastern Kingdoms, bl.a. piratredet Booty Bay.
Eastern Kingdoms deles inn i Khaz Modan og Lordaeron, henholdsvis den øverste og nederste øyen Eastern Kingdoms består av. Disse kan deles inn i mindre distrikter.
Stranglethorn Vale.
Stranglethorn Vale, eller STV, er et jungeldistrikt kjent for Booty Bay (BB), som er en nøytral by. Det er også en arena i STV som det en gang hver tredje time kommer en kiste med verdifulle ting i midt i arenaen. STV er et Contested (omstridt) territorium, det holdes også en fiskekonkurranse i STV, for å delta i konkurransen kreves det at man har 300 i fishing skill. STV passer best for spillere som er fra level 30 til 42+.
Tirisfal Glades.
Tirisfal Glades er distriktet kjent for Gravbyen, som er de vandødes hovedsted. Distriktet er og kjent for Purpurklosteret (SM), som er et kloster bestående av fire instancer: kirkegården, biblioteket, våpenkammeret og katedralen.
Northrend.
Northrend er et kontinent nord for malstrømmen av Azeroth i ekspansjonen '. Hvor det finnes monstre på høyere nivåer, flere land og hvor du kan møte noen av de historiske figurene og stedene fra de tidligere Warcraft spillene. Northrend er stedet hvor «The Nerubian» lever. Men også hvilestede til Nerzuls rustning og «The Frozen Throne» som Arthas nå sitter på. Northrend er nå blitt korupt av vandøde og Nerubian som alle er kontrollert av Arthas som er «The Lich King».
Undermine.
Undermine er en øy sør for malstrømmen som er kontrollert av goblin-kartellene.
Broken Isles.
Noen øyer som den onde trollmannen Guldan reiste fra sjøbunnen for å nå titanen Sargeras' gravsted der han skulle få tildelt ufattelige krefter av Sargeras. Titanen slapp fri og myrdet Guldan.


Norgesmesterskapet i fotball for menn 2005.
Norgesmesterskapet i fotball for menn 2005 er en norsk fotballturnering. Den er også kjent som NM SAS Braathens Cup. Det var det 100. norgesmesterskapet i fotball. Molde Fotballklubb ble norgesmestre etter å ha slått Lillestrøm Sportsklubb i finalen, som ble spilt søndag 6. november på Ullevaal Stadion i Oslo.
Lillestrøm kom til finalen ved å slå Sander, Strømmen IF, Moss, Viking, Stabæk og Vålerenga.
Molde kom til finalen ved å slå Dahle, Kolstad, Nybergsund, Glimt, Odd Grenland og Hønefoss.
Finale.
2005
Fotball for herrer


Minoru Yamasaki.
Minoru Yamasaki (født 1. desember 1912, død 6. februar 1986) var en japansk-amerikansk arkitekt. Han er mest kjent som arkitekten bak World Trade Center i New York.
Biografi.
Yamasaki ble født i Seattle. Foreldrene hans, John Tsunejiro og Hana Yamasaki, var innvandrere fra Japan og klarte så vidt å overleve som henholdsvis selger og pianistinne. Selv om Yamasaki kom fra fattige kår, klarte han likevel å skaffe seg en arkitektutdannelse fra University of Washington. En onkel, Koken Ito, var arkitekt og inspirerte nevøen til å følge i sine fotspor. Yamasaki tjente penger til utdannelsen ved å jobbe på en laksehermetiseringsfabrikk i Alaska. Forferdet over de «personlig nedverdigende forhold» rundt sine kollegers fattigdom, besluttet han seg for «ikke å la noe slikt danne mønster for mitt eget liv». Etterpå flyttet han til New York, der han tok mastergrad i arkitektur ved New York University. Han fikk deretter jobb hos arkitektfirmaet Shreve, Lamb and Harmon, som tidligere hadde tegnet Empire State Building og Rockefeller Center. Han giftet seg i 1941 med Teruko Hirashiki og fikk etterhvert tre barn, Carol, Taro og Kim. Bosatt på USAs østkyst slapp familien for å bli internert under andre verdenskrig, slik japanske amerikanere på vestkysten ble. Yamasaki skilte seg fra konen i 1961, men flyttet sammen med henne igjen åtte år senere, etter ytterligere to skilsmisser i mellomtiden. World Trade Center-tårn nr 2 stod ferdig i 1976, etterfulgt af Yamasakis Rainier-tårn året etter, og han tok fortsatt oppdrag i USA, Saudi-Arabia og Japan på tross av sviktende helbred. Han døde av kreft i 1986.


Oberbaumbrücke.
Oberbaumbrücke er en bro i Berlin. Den krysser elven Spree mellom de tidligere bydelene Kreuzberg og Friedrichshain. Den ligger derfor i dag i bydelen Friedrichshain-Kreuzberg og er blitt kjennemerket til den nye bydelen.
Historie.
Broen ble tegnet av arkitekten Otto Stahn. Den ble påbegynt i 1894 og ferdigstilt i 1896. I 1902 ble det lagt ut spor på øvre del av broen for Berlins metro. Under den andre verdenskrig ble den delvis bombet og 23. april 1945 delvis sprengt etter ordre fra Adolf Hitler. Etter annen verdenskrig ble broen delvis restaurert inntil byggingen av Berlinmuren satte en stopper for restaureringen i 1961. Broen krysset sonegrensen mellom Vest-Berlin og Øst-Berlin, og Berlinmuren skar derfor tvers over broen. Mens muren sto var det en grensekontrollpost på Oberbaumbrücke.
Etter Berlinmurens fall ble broen ferdig restaurert og i 1995 ble metroforbindelsen over broen gjenopprettet.
Navnet.
En første trebro fantes på høyde med den tidligere bymuren, noen kilometer lengre nedover elven i nærheten av Spreeinsel. Spree ble her sperret med gangbroer av tre for å kunne inndrive toll. Om natten ble gjennomfarten hindret av en stamme forsterket med stålnagler, den såkalte "Baum". Mens det vest i byen fantes en "Unterbaum" (nedre Baum), fantes det øst i byen en "Oberbaum" (øvre Baum). Ved utvidelsen av bygrensen og byggingen av tollmuren i Berlin, ble det ved kongelig befaling på stedet for "Oberbaum" bygget en ny trebro i 1723. Her sto Stralauer Tor som inngang til Berlin. Denne broen ble siden erstattet med dagens Oberbaumbrücke.


Jamestown.
Skisse over Jamestown rundt 1608
Kopier av de tre fartøyene som anla Jamestown, fortøyd ved elvebredden
Jamestown var en landsby ved James-elven i Virginia, rundt 70 kilometer sørøst for Richmond. Både elven og bosetningen i 1607 ble oppkalt etter kong Jakob I som nylig hadde overtatt den engelske tronen. Bosetningen i Jamestown ble den første permanente engelske kolonien i den nye verden som overlevde.
1607: Første bosetning.
Jamestown ble grunnlagt i 1607 av London Virginia Company. Tre skip, "Susan Constant", "Godspeed" og "Discovery" ankom Jamestown 14. mai med 104 menn og gutter som begynte den første permanente engelske bosetning i Nord-Amerika. Nybyggerne bestod hovedsakelig av engelske bønder og polske skogsarbeidere som var blitt hyret i Preussen. Da de ankom, åpnet de hemmelige ordrer fra Virginia Company som nominerte John Smith som en av rådaherrene. Smith var blitt arrestert på reisen over av admiral Christopher Newport for mytteri og skulle henges, men ble satt fri etter at ordrene ble åpnet.
Til tross for at Jamestown Island er et myrområde, valgte mennene fra Virginia Company å bosette seg der. De mente at de da var langt nok inn i landet for å unngå kontakt og konflikt med den spanske flåte, og samtidig at elven var dyp nok til at de kunne ankre sine skip og ha en enkel og rask utseiling dersom det ble nødvendig.
De hadde bare vært i Jamestown i mindre enn to uker da de ble angrepet av Paspahegh-indianere den 26. mai. En av nybyggerne ble drept i angrepet, og elleve andre ble såret. Innen 15. juni fullførte nybyggerne et trekantet fort i Jamestown, og én uke senere seilte "Newport" tilbake til London med "Susan Constant", lastet med svovelkis og jord.
Edward Maria Wingfield ble utnevnt til den første president for kolonien, og forble i den stillingen til september. Da ble han kjent skyldig i å ha bakvasket andre, og ble avsatt. John Ratcliffe ble valgt til å overta. Ett år senere ble John Smith valgt som Ratcliffes etterfølger. Han var så president inntil han ble skadet i 1609. Da ble Ratcliffe ble president igjen. Men kort etter ble han tatt til fange av høvding Powhatan og torturert i hjel av kvinner fra Powhatan-stammen. Vinteren 1609-10 en "sultetid" i Jamestown.
Nybyggerne som kom over på de tre første skipene var så godt rustet for de livsvilkår som de fant i Jamestown, og mange led av saltvannsforgiftning. De fikk infeksjoner, feber og dysenteri. Smith ble skadet da hans kruttpose eksploderte og ble sendt tilbake til England. Der forfattet han "A True Relation" om sine opplevelser i Jamestown og "The Proceedings of the English Colony of Virginia". Offentliggjørelsen av denne boken førte til en fornyet interesse i kolonien. Da nybyggerne var nær ved å gi opp og begynte å legge planer om å oppgi Jamestown i 1610, ankom det en ny guvernør, Lord de la Warr. Han tvang de gjenlevende 90 bosetterne i å bli.
Mens han var president for kolonien, ledet Smith en matsankingsekspedisjon opp til Chickahominy-elven. Hans menn ble overfalt av indianere, og flere ble drept. Da bandt Smith sin indianske veiviser foran seg for å bruke ham som skjold. Smith ble likevel fanget av Opchanacanough, halvbror til høvding Powhatan. Han gav høvdingen et nytt kompass, og det gjorde at indianerne bestemte seg for å la Smith leve. Men da han ble ført foran høvding Powhatan, bestemte høvdingen seg likevel for å henrette ham. Henrettelsen ble forhindret av Powhatans unge datter, Pocahontas, som opprinnelig het Matoaka. Hennes kallenavn betyr «den lekne».
Selv om Pocahontas' liv fra nå av ble knyttet til engelskmennene etter dette første møtet, hadde hun ikke noe forhold til Smith. I løpet av vinteren 1608, etter at Jamestown hadde brent ned, brakte Pocahontas mat og klær til kolonistene. Hun forhandlet senere med Smith om løslatelse av indianere som var blitt fanget av nybyggerne under et raid for å få tak i engelske våpen. Pocahontas konverterte til kristendommen og tok navnet Rebekka i 1613. Hun hadde fått sin trosveiledning av pastor Alexander Whitaker, som hadde ankommet Jamestown i 1611 for å grunnlegge den presbyterianske kirke i Virginia. Hun giftet seg med nybyggeren John Rolfe den 24. april 1614. Innen to år dro de til London, hvor Pocahontas døde i Gravesend 17. mars 1617.
Rolfe var kommet til Jamestown i 1609, etter at skipet "Sea Venture" hadde grunnstøtt ved Bermuda. Denne grunnstøtingen kan ha inspirert William Shakespeares «Stormen» gjennom en loggbok av kaptein Samuel Jordan. De satt fast på et rev utenfor Bermuda, og de 150 ombord bygde to båter fra vrakrestene. Så seilte de med båtene, "Deliverance" og "Patience", opp til Jamestown. Der fant de kolonien i ruiner og praktisk talt forlatt frem til de la Warr ankom.
Oppgangstider.
Rolfe var den første som lyktes i å dyrke tobakk i Jamestown. Tobakk som ble dyrket i Virginia før dette, "Nicotiana Rustica", var ikke populær i Europa. Men Rolfe hadde tatt med seg noen frø av "Nicotiana Tabacum" fra Bermuda. Kort tid etter at han ankom, døde hans første kone etter å ha født en datter i Bermuda som ikke levde lenge nok til å se Virginia. Selv om de fleste ikke ville arbeide på tobakksmarkene, klarte Rolfe å skape seg en formue ved tobakksdyrking. Da han dro til England med Pocahontas, var han en rik mann. Paret hadde fått en sønn, Thomas. Da Rolfe kom tilbake til Jamestown etter Pocahontas' død, forble Thomas i England.
Rolfe giftet seg med Jane Pierce da han kom tilbake til Jamestown og fortsatte å foredle tobakken. Resultatet var at da han døde i 1622 var Jamestown en blomstrende produsent av tobakk. Befolkningen hadde allerede overskredet 4000. Tobakksdyrkingen førte til at de første av koloniens første svarte kontraktstjenere ble bragt dit. Det kom samtidig kvinner fra England i 1619.
Samme år møttes Burgesses-forsamlingen, den første lovgivende forsamlingen av valgte representanter i Amerika, i kirken i Jamestown. Deres første lov var å fastsette minimumspris for salget av tobakk. I 1622 drepte opprørere ledet av Opechancanough nesten 400 nybyggere. Jamestown ble spart fra ødeleggelsene fordi en indianergutt ved navn Chanco hadde rukket å advare Richard Pace, en nybygger som var ankommet omkring 1613. Etter å ha sikret seg selv og sine naboer på sørsiden av James-elven, tok Pace en kano over elven for å advare Jamestown som så vidt unngikk ødeleggelse. Ett år senere arbeidet William Tucker og dr John Potts frem en fredsavtale med Powhatan-indianerne. For å besegle dem foreslo en skål. Men de hadde forgiftet spriten. 200 indianere ble drept av giften og 50 flere ble slaktet av kolonistene.
I 1624 mistet Virginia Company sin kontrakt og Virginia ble en kronkoloni.
Koloniperioden.
I 1670-årene var guvernøren i Virginia sir William Berkeley som tjente i sin andre periode i embetet. Berkeley hadde tidligere vært guvernør i 1640-årene og var en akademiker og forfatter av skuespill, i tillegg til å være veteran fra den engelske borgerkrigen, og var over sytti år gammel. I midten av 1670-årene ankom en ung inngiftet fetter av ham, Nathaniel Bacon jr, i Virginia, sendt av hans far i håp om at han ville modnes. selv om han var lat, var Bacon intelligent og Berkeley gav ham et landområde og en plass i kolonirådet i Virginia.
Doeg-indianerne raidet plantasjen til Thomas Mathews i juli 1675 for å få betaling for flere saker som Mathews hadde skaffet seg fra stammen. Flere indianere ble drept i raidet og kolonistene raidet så susquehanaugene som hevn. Dette førte til indianer-raid i stor skala. Berkeley forsøkte å roe situasjonen, men mange av kolonistene nektet å høre på ham og Bacon så bort fra en direkte ordre og fanget noen appomattox-indianere.
Etter etableringen av den lange forsamling i 1676 ble krig erklært på alle fiendtlige indianere og handel med indianerstammer ble regulert, noe som ofte ble sett på av kolonistene som favorisering av Berkeleys venner. Bacon og hans tropper satte seg fast ved Henrico til Berkeley ankom og Bacon og hans menn flyktet. Berkeley erklærte dem da opprørere og tilbød benådning til dem som returnerte til Jamestown fredelig.
Bacon ledet utallige raid på indianere som var vennlige ovenfor kolonistene i et forsøk på å ta Berkeley. Guvernøren tilbød ham amnesti, men Burgesse-huset nektet og insisterte på at Bacon måtte anerkjenne sine feilgrep. Omtrent samtidig ble Bacon faktisk valgt til Burgesse-huset og møtte i sammenkomsten i juni 1676 hvor han ble tatt til fange, unnskyldt og benådet av Berkeley.
Bacon forlangte en kommisjon, men Berkeley nektet. Bacon og hans støttespillere omringet statshuset og truet med å begynne å skyte Burgessene dersom Berkeley ikke fikk kommisjonen som general over alle styrkene mot indianerne. Berkeley gikk til slutt av og forlot Jamestown. Han forsøkte et kupp en måned senere, men lyktes ikke. Berkeley lyktes derimot i september og Bacon befestet området for en beleiring som resulterte i at han brant ned Jamestown 19. september 1676. Bacon døde 26. oktober og liket antas å ha blitt brent. Berkeley hengte hovedlederne av opprøret og ble avløst som guvernør og returnerte til London hvor han døde i juli 1677.
Den første fasen av historien til Jamestown i 1699 da det ble vedtatt å ikke gjenoppbygge statshuset som brant ned i 1698, men istedet akseptere et forslag fra studenter ved College of William and Mary om å flytte hovedstaden i Virginia til høyere område rundt 20 km unna hvor deres skole lå ved Middle Plantation som snart ble omdøpt til Williamsburg.
1700-tallet.
På grunn av flyttingen av hovedstaden til Williamsburg, begynte Jamestown å sakte forsvinne. Innen 1750-årene var området eid og kultivert hovedsakelig av familiene Travis og Ambler.
1800-tallet.
Under den amerikanske borgerkrigen okkuperte konføderasjonens William Allen, som eide Jamestown-øya, i 1861 Jamestown med tropper han opprettet på egen bekostning med formålet å blokkere James-elven og dermed beskytte Richmond fra unionens marine. Han fikk snart selskap av løytnant Catesby ap Roger Jones som overså byggingen av batterier og utførte utrustningen og våpentester for det første konføderate «ironclad», CSS "Virginia" (tidligere kjent som "Merrimac") på stedet. Innen slutten av 1861 hadde Jamestown en styrke på 1200 menn som ble supplert tidlig i 1862 av en artilleri-bataljon. Halvøya ble forlatt av Konføderasjonen etter at unionens styrker landet ved Yorktown under general George B. McClellan i april.
Etter at stedet havnet i føderale hender ble Jamestown et møtested for rømte slaver som brant ned Ambler-huset, en plantasje fra det 18. århundre som sammen med den gamle kirken var de få gjenværende tegnene på Jamestown. Da Allen sendte menn for å vurdere skadene sent i 1862, ble de drept av tidligere slaver. Hovedsakelig hadde ikke Jamestown en aktiv rolle i borgerkrigen, selv om begge sider brukte den til avledningsmanøvrer.
Utstillingen i Jamestown i 1907.
Utstillingen i Jamestown i 1907 var en av de mange verdensutstillingene som var populære i USA tidlig i det 20. århundre. Tidlig i århundret, ettersom 300-års jubileet for grunnleggelsen av Jamestown i 1607 nærmet seg, begynte ledere i Norfolk, Virginia, en kampanje for å ha en feiring der.
Ingen trodde at det faktiske isolerte og lenge forlatte opprinnelige stedet ville være egnet siden Jamestown-øya ikke hadde noen fasiliteter for store folkemengder, og festningen som huset bosetningen i Jamestown var antatt å ha blitt slukt av James-elven for lenge siden.
Det ble bestemet at den internasjonale utstillingen skulle plasseres på det 1,6 km lange området foran Sewell's Point nær munningen av Hampton Roads. Utstillingen i Jamestown ble holdt der fra 26. april til 1. desember 1907.
Kolonihistorisk nasjonalpark.
Det finnes nå en kolonihistorisk nasjonalpark i Jamestown på et 91 100 m² stort område på den vestlige delen av Jamestown-øya. Området ble gitt til foreningen for bevaring av antikviteter i Virginia i 1893. Før dette hadde det sett en bosetning, et opprør (i 1676) og et slag under borgerkrigen. I 1934 fikk parken de resterende 6,1 km² av øya og innledet et samarbeid med foreningen for å ta vare på og presentere området til besøkende gjennom undervisning.
2000-tallet.
I 2006 kom det ut en film om koloniseringen av landsbyen, The New World, skrevet og regissert av Terrence Malick. Den skildrer forholdet mellom kaptein John Smith (spilt av Colin Farrell) og Pocahontas.
I 2007 var det 400-års jubileum for grunnleggelsen av bosetningen i Jamestown.


Anne Ryg.
Anne Ryg er en norsk skuespillerinne. Hun var i 12 år gift med komikeren Harald Eia, men høsten 2007 ble det offentlig kjent at paret skulle skilles. Ryg og Eia har 2 barn sammen.
Hun er halvsøsteren til skuespilleren og komikeren Hege Schøyen.


Harnisk.
Harnisk er en rustning, det vil si et kroppspanser av metall eller lær som skal beskytte en kriger mot stikk, hogg og skudd. Fram til omkring 1200 ble uttrykket brukt på kontinentet om en ridders fulle utrustning, men ble siden bare brukt om selve rustningen, spesielt kyrass på overkroppen, altså bryst- og ryggpanser. Kyrass ble den vanligste formen for panserbeskyttelse fra 1500-tallet, særlig for tungt bevæpnede ryttersoldater, såkalte kyrassérer. En slik harnisk blir fortsatt båret som paradeantrekk av noen utenlandske kavalerikorps.
Ordet er avledet av norrønt "hernest", som normannerne bragte inn i det franske språket som "harnais" hvorfra det ble overtatt av tysk som "Harnisch" og derfra kom over dansk til moderne norsk.
Annet.
«Å komme i harnisk» eller «være i harnisk» et uttrykk for å være svært sint og i «krigshumør», jamfør uttrykket «sabelrasling».


Blåveis.
Blåveis ("Hepatica nobilis") (dansk: "blå anemone", svensk: "blåsippa") er en flerårig urt i soleiefamilien. Den har karakteristiske, leverformede, vintergrønne blader og blå blomster i april – mai. Planten blir ca. 10 cm høy.
Blåveisen er utbredt i Europa nord til Skandinavia og Finland, og sør til Apenninene og Pyreneene. Den mangler i Vest-Frankrike og på De britiske øyer. Blåveisen vokser på tørr og kalkrik grunn i løvskog eller barskog. På disse vokseplassene viser ingen andre blomster seg før blåveisen. Allerede under snøsmeltingen begynner den å åpne sine mørkeblå kronblader.
I Norge er blåveisen vanligst på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag, men planten finnes også i Ryfylke, Hardanger og ved Bodø.
Slektsnavnet "Hepatica" viser til det latinske ordet for lever ("hepar"), mens artsepitetet, "nobilis", betyr «edel». Ettersom bladene er leverformede, er planten, i samsvar med signaturlæren, blitt brukt mot leversykdommer.
Etter blomstringen ligger stengelen bøyd mot jorden, og småfruktene (nøttene) blir liggende i morplantens nærhet. De spres ved hjelp av maur (en myrmekofil plante).
Blåveis dyrkes i hager, både den arten som vokser vill i Norge, og ungarsk blåveis ("Hepatica transsilvanica"). Den sistnevnte arten stammer fra Karpatene og Transilvania, og har en kraftigere vekst.
Slekten "Hepatica" finnes i alle de tre store lauvskogområdene på den nordlige halvkule. De østasiatiske formene regnes som regel som varieteter av "H. nobilis": var. "japonica" i Japan, og var. "asiatica" på fastlandet. I det østlige Nord-Amerika vokser "H. acutiloba" og "H. americana".
Blåveis er fylkesblomsten til Akershus fylke. Det er også kommuneblomsten til Inderøy kommune og Moss kommune.
Fargevarianter.
250px 250px 250px
Blåveisen er ikke alltid blå! Fargen varierer fra helt hvit gjennom alle blåfarger til rød. Dette er bare delvis genetisk, jordens surhet kan også påvirke fargen.


Lancaster bispedømme.
Lancaster bispedømme er et katolsk bispedømme i England. Det har sete i Lancaster i Lancashire, og dekker grevskapet Cumbria og den nordvestlige delen av grevskapet Lancashire.
Det ble opprettet i 1924 med et territorium på 2900 km² tatt fra Liverpool erkebispedømme.


Hexham og Newcastle bispedømme.
Hexham og Newcastle bispedømme er et katolsk bispedømme i England. Det ble utskilt fra det apostoliske vikariatet England til det apostoliske vikariatet Nord-distriktet i 1688. I 1840 ble territorier avstått til de apostoliske vikariatene Lancashire og Yorkshire, og i 1850 ble det oppgradert til bispedømmet Hexham. Navnet ble 23. mai 1861 endret til Hexham og Newcastle. Bispedømmet har idag et areal på 8400 km², og dekker Northumberland, Tyne og Wear, Durham og en del av Cleveland nord for Tees-elven.


Randsfjord Glassverk.
Randsfjord Glassverk var et norsk glassverk. Det ble kjøpt opp av Hadeland Glassverk i 1997.
Prøvedrifta ved Randsfjord Glassverk startet i januar 1950. Glassverket hadde et moderne
sliperi som utførte mønstersliping og gravyr. 1. oktober 1950 brant glassverket ned, trolig på grunn av lekkasje i et oljerør. 21. januar 1952 var imidlertid arbeidet i gang igjen.
Glaasverket hadde en høy produksjon, men slet økonomisk frem til Benny Motzfeldt ble ansatt i 1967. Randsfjord Glassverk var dermed i stand til å foreta en omfattende modernisering. Jonny Hansen tok over driften 1. oktober 1980 og drev det frem til det ble solgt. I 1982 hadde bedriften 35 ansatte, og hovedmarkedet var premier til idrettskonkurranser. Flere snøfattige vintre på slutten av 1980-tallet førte til svikt i premiesalget, og i mai 1990 gikk styret til skifteretten og anbodet om å bli slått konkurs. Det lykkes imidlertid å videreføre driften under navnet Randsfjord Glass.
I 1997 ble Randsfjord Glass kjøpt opp av Hadeland Glassverk og fire år senere ble produksjonen overført dit.


Fridthjov Anderssen.
Fridthjov Anderssen (født 26. april 1876, død 9. mai 1937) var en norsk komponist. Han virket i Bodø hele sitt liv som organist, kordirigent og komponist.
Barndom og ungdom.
Fridthjov Anderssen var født 26. april 1876 på Moldjord i Beiarn, som den yngste av søskenflokken. Foreldrene hans var Ole Anderssen og Gjertru Meland. Faren var svært interessert i musikk. Han var felespiller og kirkesanger, og hjemme hadde de både fiolin, gitar og husorgel.
I 1886 flyttet familien til Hernes ved Bodø. Alle søskene var aktive i byens musikkliv, og Fridthjov vokste opp i et godt musikkmiljø. Fridthjov begynte tidlig å spille orgel, og faren kjøpte også et piano i slutten av 1880-årene.
Studier.
Fridthjov begynte tidlig å skrive musikk. Fra 1888 fikk han musikalsk skolering av Bodø kirkes første organist, Erik Aulie fra Oslo.
I perioden 1893-1895 var han to semester ved Peter Lindemans musikkonservatorium i Oslo. Her studerte han orgel og piano hos Peter Brynie Lindeman og Kristian Lindeman, harmonilære hos Gustav Fr. Lange og kontrapunkt hos Johannes Haarklou og Catharinus Elling.
I 1895 holdt han sin første offentlige konsert som organist. Han holder flere konserter dette året i Bodø, Folda, Lofoten og Vesterålen.
Fridthjov Anderssen ble i 1895 ansatt som organist i Bodin kirke og virket i denne stillingen til 1901. Samtidig var han dirigent for den nyopprettede orkesterforeningen og dirigent for Bodø Håndverkersangforening. Dette fører til at han begynner å komponere musikk for koret.
Sin framtidige hustru Aagot Nilssen møtte han tidlig, men økonomien tillot dem ikke å gifte seg før i 1912.
Høsten 1901 reiste Fridthjov Anderssen til konservatoriet i Leipzig for å studere. Dette hadde han lenge hatt planer om, og nå fikk han endelig midler til det. I Leipzig fikk han lærerne Homeyer i orgelspill, Jadassohn og senere Emil Paul i kontrapunkt. Han måtte reise hjem igjen sommeren 1902.
Virke i Bodø.
Fra 1902 bodde han i Bodø. Han arbeidet som dirigent for kor (Bodø Håndverkersangforening, og Bodø Sangforening), som organist (i 1905 fikk han stilling som organist i Bodø kirke), som leder av orkesteret og av hormusikken, og som lærer i pianospill.
Fridthjov Anderssen ble mest kjent for sine korverk. I perioden 1902-1904 komponerte han «Utfærdsdråpa», til tekst av Per Sivle for solister, kor og orkester.
Verket «Nordland» for baryton og mannskor til tekst av Knut Hamsun ble komponert i 1913. Det var et bestillingsverk for Nordlands sangerforbund, som skulle framføre det i forbindelse med landssangerstevnet i Oslo i 1914. Sangerforbundet, bestående av 90 mann, gjorde en konsertturné langs kysten sørover til Oslo. Konserten i Oslo ble en stor suksess, og bidro til å gjøre Fridthjov Anderssen kjent.
«Bodøkantaten», for kor, barytonsolo og orkester, ble skrevet til Bodøs 100-års jubileum i 1916.
Fridthjov Anderssen fikk imidlertid aldri store inntekter fra komposisjonene sine. Han overlevde på den lille lønnen som organist i Bodø kirke, som pianolærer, som dirigent, og andre musikkytelser i byen.
Hans orgelfantasi over koralen «Av dypest nød» regnes som et av de viktigste norske orgelverk. Den ble til i 1917, før det andre oppholdet hans i Leipzig. Han spilte den i 1924 på organistforeningens konsert. I 1933 spilte han den på en Olsokkonsert i Nidarosdomen.
Mot slutten av sitt liv fikk han et arbeidsstipend for komponister fra Oslo by. Han var imidlertid syk og døde 61 år gammel, 9. mai 1937.
Komponisten Geirr Tveitt har laget et orkesterarrangement til «Nordland».
Musikalsk stil.
Fridthjov Anderssens musikk er skrevet i et senromantisk tonespråk, ofte med avanserte akkordganger og modulasjoner.
Fridthjov Anderssen skriver i brev i slutten av 1890-årene (sitert fra Bakke og Hanssen): «Hvilken musikk har mest verd: den som uten forhindring strømmer inn i sjelens øre, fyller et øyeblikk og går ut det annet. Eller den som kanskje til en begynnelse virker fremmed – endog frastøtende, men litt etter litt trenger inn, synker ned i dypet av sjelen, hvor den møter gjenspeiling og ekko.»
Fridthjov Anderssen ble tidlig en beundrer av Wagner. «Alle korset seg i begynnelsen over [Wagners] musikk og kalte det musikk-anarki. Nå er alle begeistret [...], og en finner melodi der en ikke merket den før. – Jeg er glad i klassisk musikk [dvs før Wagner]. Beethoven er min gud (liksom Wagner). Men for nålevende å skrive klassisk musikk...»
Diskografi.
Det finnes også en LP-innspilling av Anderssens orgelfantasi "Av Dybsens Nød". Bjørn Boysen er organist.
Det undersøkes nå om det finnes innspillinger i Tyskland hvor Anderssens musikk spilles relativt ofte.
Litteratur.
Anderssen, Fridthjov
Anderssen, Fridthjov
Anderssen, Fridthjov
Anderssen, Fridthjov
Anderssen, Fridthjov


King Crimson.
King Crimson er en engelsk progrockgruppe som ble startet i 1968 og opptrådte offentlig første gang i 1969, og besto da av Michael Giles (trommer), Greg Lake (bass og vokal), Ian McDonald (saksofon, treblåseinstrument og mellotron) og Robert Fripp (gitar). Peter Sinfield var gruppens teksforfatter. Grunnlaget for bandet var lagt allerede året før med Giles, Giles and Fripp, som inkluderte Robert Fripp og Michael Giles med Peter Giles på bass. Giles, Giles and Fripp oppnådde aldri noen stor suksess.
King Crimson derimot ble øyeblikkelig kjente etter utgivelsen av deres første album, "In the Court of the Crimson King". Åpningssporet på albumet, «21st Century Schizoid Man», er trolig deres mest kjente låt. Utover 1970-tallet var besetningen svært flyktig. Kun Robert Fripp har vært med hele tiden fra starten av, og han regnes som hjernen bak musikken.
I dag har bandet kultstatus blant prog-fans. En ny inkarnasjon av bandet startet opp i september 2007.


Tyinholmen.
Tyinholmen er en tradisjonsrik turistbedrift ved nordenden av fjellvannet Tyin i Jotunheimen. Tyinholmen ble etablert i 1892. Tyinholmen er et bra utgangspunkt for toppturer til Falketind og Urdanostind. Er tilknyttet DNT sitt rutenett med fine muligheter for fjellturer i området.
Vinterstid blir turister fraktet inn med beltebiler som går langs beltebilruta fra Tyin til Eidsbugarden.


William Howard Taft.
a>, som seiret med 321 valgmannstemmer, mot 162 for Bryan.
William Howard Taft (født 15. september 1857, død 8. mars 1930) var USAs 27. president (Republikaner). Taft var krigsminister i Theodore Roosevelt`s regjering. Han satt også som president i en periode, fra 4. mars 1909 til 4. mars 1913. Taft var den tyngste presidenten i USAs historie, og også den siste med bart.
Eksterne lenker.
Kort videosnutt av President Taft


Robot 70.
Australske soldater med Robot 70 i 2011.
Robot 70 (forkortet RB-70) er et svensk bærbart luftvern-missilsystem. Missilet ble designet og produsert av Bofors og er i bruk i flere land, blant annet Australia, Sverige, Irland og Norge.
Bruk.
Raketten blir ledet manuelt ved bruk av en tommeljoystick. En laserstråle streker opp det som kalles en korridor. Denne korridoren virker som en programmert kulebane.
Detonering skjer enten ved direkte treff eller ved et såkalt nærhetsbrannrør. I tillegg til sprengstoff, inneholder sprenglegemet 3000 wolframkuler som har høy gjennomtrengningsevne.
Ved bruk av et såkalt "Clip on night device", egner Robot 70 seg og til strid i mørke. Videre kan et identifiseringssystem kalt "Friend or foe" monteres på våpenet.
Måltilvisninger kan skje fra en Giraffe-radar, eller et NASAMS ildledningssystem. Våpenet kan og opereres uten radartilknytning eller andre elektroniske ildledningssystemer.


Bodin Leir.
Kompani Bodø.
En panservognavdeling for nærforsvar av Bodø hovedflystasjon. Nedlagt i mai 1992. De gamle treningsområdene til panservognene er nå et fullt utbygd boligfelt.
Kompani Bodø var et infanterikompani fra SHLF/IR 14. Det var også en stridsvogntropp forlagt i Bodin Leir.
Basesett 2.
Avdelingen ble i 2007 flyttet til Rygge flystasjon.
EOD Bodø.
Eod avdelingen ved bodin leir er veldig bra, den drives av 2 personer, og når de ikke er på jobb, tilbringes tiden i msam. Der sover de og utfører generelle gjøremål i leir.
Luftvernartilleribataljonen Bodø.
LvaBn Bodø har hatt forskjellige navn gjennom tidene, men oppgaven har stort sett vært det samme: Oppsetting av operative Luftvern-enheter. Avdelingen er pr nå eneste bruker av Bodin Leir. Mange våpensystemer har kommet og gått, pr. nå er det bare NASAMS II som gjenstår.
Leirens fremtid ser ut til å være beseglet med nedlegging, og flytting av LvaBn inn på Bodø hovedflystasjon. Det gjenstår utarbeidelse av noe infrastruktur inne på Bodø hovedflystasjon før dette eventuelt blir aktuelt.
Forsvarets operative hovedkvarter.
Bodin leir huser også alle vernepliktige ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH)


Basesett 2.
Basesett 2 kalles også "Force Protection" (styrkebeskyttelse) og har ansvaret for å beskytte de andre avdelingene i Luftforsvaret.
Historie.
Basesett 2 ble opprettet i 2002, og var først lokalisert i Bodin Leir i Bodø. Sommeren 2007 ble avdelingen flyttet til Rygge flystasjon, og ble organisert under Bakkeoperativ Skvadron i 137 Luftving.
Oppdrag.
Når vakt- og sikringstroppene når operativ status, vil de tjene som NIS-tropp (Nasjonal Innsatsstyrke). Dette innebærer at de vernepliktige som utgjør troppene vil kunne bli sendt på skarpe oppdrag innenfor Norges grenser. Et eksempel på et slikt oppdrag kan være å holde vakthold ved en flystasjon under en stor internasjonal øvelse som Cold Response. Et annet eksempel er å utføre eskortetjeneste i sammenheng med besøk av utenlandske V.I.P o.l.


Ryggsekk.
Ryggsekk er en beholder brukt til å transportere gjenstander. En ryggsekk bæres på ryggen.
Enkleste form: en sekk med lukning og to snorer festet oppe og nede, som tres over skuldrene. Ubehaget ved å bære tyngre lass, førte raskt til at snorene ble til remmer, oftest av skinn eller lær, og sekken ble gjort flatere mot ryggsiden ved hjelp av rette treflater.
Mellom første og andre verdenskrig ble den første meisen av jernrør, lærdeler og bred flettet rem nede langs hoftekammen patentert. Fortsatt i bruk (Bergans skoleransel).
Til tyngre lass og til større fjellturer har nyere pakkrammekonstruksjoner tatt helt over.


Nils Nordberg.
Nils Nordberg (født 26. mars 1942 i Verdal) er tidligere instruktør i NRK Radioteateret og ekspert på kriminallitteratur. Han har også oversatt bøker, blant annet romanene og novellene om Sherlock Holmes, og en rekke hørespillmanus.
Nordberg er cand. mag. i språk og litteratur, og folkeminnevitenskap, og arbeidet i NRK som hallomann og programskaper fra 1966, og fra 1973 til 2009, da han gikk av for aldersgrensen, som dramaturg, produsent og regissør i Radioteatret. Han har satt opp 130 hørespillproduksjoner, mange av dem krim og science fiction. Han var sjef for Radioteatret 1990–1991. Nordberg har også virket som dramatiker, faglitterær forfatter, anmelder og konsulent for forlag og film.
Nordberg, ofte omtalt som Norges fremste spesialist på kriminallitteratur, har vært president i det norske krim-akademiet Rivertonklubben. Hans hovedfelt er krim, men han har også arbeidet sammen med våre norske science fiction-forfattere og science fiction-kjennere.
Nordberg har vunnet TV-showet «Kvitt eller dobbelt» innen emnet Sherlock Holmes og er således Nordisk mester på emnet. Dobbeltvinner da suksessen ble gjentatt senere.
Som instruktør og dramaturg i Radioteatret har Nordberg stått bak produksjoner som «Sort messe», «Jernvognen», og serier om detektiver som Sherlock Holmes, Philip Marlowe, Varg Veum, Julia Tinnberg og Knut Gribb. Men han har også satt opp hørespill i helt andre genrer, som Tor Åge Bringsværds «Den himmelske stresskoffert» og Henrik Ibsens «Hærmennene på Helgeland». Nordberg beskrives som en som alltid vært særlig opptatt av å utvikle hørespillets muligheter og egenart.
I 2005 skrev Nordberg en fortelling for tegneseriebladet Fantomet: «Kongen av Norge» som har handling fra 1905. Tegnet av Hans Lindahl og med en handling fra unionsoppløsningen med personer som kong Haakon VII, Fridtjof Nansen og unge Olav, foruten en viss herr Walker.
Nils Nordberg er adoptivfar til sangerinnen Mari Kohinoor Nordberg.
Nils Nordberg har lest inn flere lydbøker, og kommentarer/voice-over på en lang rekke TV-dokumentarer. En av de siste, sendt i NRK våren 2010, er.


SIBO.
SIBO er en militær forkortelse for strid i bebygd område, og kalles også urban krigføring. Dette innbefatter all slags strid i bebygde områder, både angrep og forsvar. Allerede de første byer var fristende mål og hadde gjerne bymurer for å holde en angriper ute. Fram til 1700-tallet var som regel innledningen til kamper i bebygde områder en beleiring i forkant.
Etter kruttet ble oppfunnet og mobilt artilleri ble praktisk, forsvant betydningen av bymurer. En forsvarer måtte nå nytte byens egen topografi. Moderne byer er svært store, og inneholder mange solide bygninger som kan befestes. Generell militær tankegang sier at byer er kostbare å erobre, men de er derfor også attraktive å forsvare, spesielt for en underlegen styrke.
Det norske forsvarets største treningsområde for SIBO er kalt Rødsmoen og ligger på Rena leir.
Bakgrunn.
Militære styrker ender opp med å slåss i byer av forskjellige årsaker. En er at byer historisk sett ligger ved strategiske punkter. Noen ganger har dette kommersielle årsaker, som når en by blir anlagt ved en naturlig havn, og noen ganger har en by vokst opp rundt en militær installasjon ved et strategisk viktig punkt.
En annen årsak er at byer har viktig politisk, sosial og kulturell symbolverdi. Den ene eller den andre siden i en konflikt kan se det å holde byen som viktig for de mer høyereliggende målene sine. Et eksempel er Stalingrad under andre verdenskrig, som var viktigere symbolsk enn strategisk, nettopp fordi byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen.
Byer inneholder også makt- og administrasjonssenter. Å erobre eller forsvare disse kan være viktig. Et eksempel er det tyske angrepet på Norge, hvor de forsøkte et overraskelsesangrep mot Oslo for å ta kongen og Stortinget.
Historie.
Allerede den kinesiske militæranalytikeren Sun Tzu skrev rundt 500-tallet f.Kr. om vanskelighetene med å angripe og ta forsvarte byer, og rådet leserne av hans storverk "Krigskunsten" til å anse strid om forsvarte byer som den laveste form for krigføring.
I Kina på 100-tallet, flere hundre år etter Sun Tzu, ble byer nøkkelmål i krigføringen. I Europa ble det slik i middelalderen. Fra tidlige tider hadde innbyggere i byer innsett at å bygge en bymur hadde to fordeler: Man kunne skattlegge de som passerte inn og ut gjennom byportene, og man kunne med et beskjedent antall soldater forsvare seg mot fiender. Befestede byer hadde overtaket på beleirende feltstyrker helt til kruttet og innføringen av mobilt artilleri påvirket krigføringen på 1400-tallet. I mellomtiden hadde man en periode med stadig mer avanserte beleiringer.
En hær i middelalderen hadde ikke mobilitet nok til å foreta et overraskelsesangrep på en fiendtlig by, og måtte ofte beleire byen først. Utfallet av en beleiring var noen ganger kamp i selve byen.
Eksempler på overraskelsesangrep i senere tider var i 1597, da spanske styrker inntok den franske byen Amiens med list. En liten gruppe spanske soldater kledde seg ut som bønder og gikk fram til byportene. Der lot de som om vognen deres fikk ødelagt hjulet, og i forvirringen som fulgte stormet de og erobret porten. Et annet eksempel var i 1702, da østerrikske soldater erobret byen Cremona nord i Italia. Byen var da under spansk styre. Østerrikske elitestyrker infiltrerte byen gjennom en akvedukt.
Et vanlig utfall av at byer ble stormet etter beleiringer var at angriperne begikk overgrep mot sivilbefolkningen. Dette var spesielt hvis beleiringen hadde vært lang, de var udisiplinerte eller motivert av hat til fienden. Erobringen av Magdeburg under tredveårskrigen er et eksempel. I mars 1631 erobret katolske styrker under grev Johann Tserclaes Tilly byen etter en to måneders lang beleiring. Angriperne hadde prøvd et desperat angrep på byen, da de sultet og ventet at en svensk hær snart ville ankomme som forsterkninger til forsvarerne. Etter et hardt to timer langt angrep inntok Tillys styrker byen, hvorpå han mistet kontrollen og tre dager med plyndring og slakt fulgte. Byen ble brent til grunnen, og estimater av sivile tap varierer mellom 20 og 40 000.
Etter hvert som artilleriet ble bedre ble murer upraktiske. Kampene flyttet seg da ofte inn i bebygde områder allerede fra starten av. Hurtigskytende skytevåpen gjorde da enhver bygning til en mulig befestning. Utviklingen og de stadig større byene har gjort en moderne by, med sine solide bygninger, til et slagfelt bestående av hundrevis små befestninger som kan gi hverandre gjensidig støtte.
SIBO i praksis.
a> i Fallujah i Irak i 2004.
Krigføring i bebygd område er forskjellige fra krigføring i åpne landskap. Faktorer som gjør SIBO vanskelig inkluderer sivilister på slagmarken, korte skuddhold og mange dekningsrom, vanskeligheter med luftstøtte og legale begrensninger ovenfor sykehus, religiøse og kulturelle institusjoner.
Sivile i krigssonen er beskyttet av forskjellig internasjonale konvensjoner. Ifølge Haag-konvensjonen artikler 25-27 er det ikke lov å bombe eller angripe bygninger som ikke er forsvart; angriperen skal gjøre sitt ytterste for å varsle de lokale myndighetene før et angrep; angriperen skal gjøre sitt ytterste for å spare gjenstander eller steder knyttet til religion, kunst, vitenskap, veldedig arbeid, sykehus og steder hvor syke og sårede samles, så fremt disse er godt merket og ikke brukes for militære formål.
Bebygde områder inneholder mange gode dekningsrom og korte skuddhold. En underlegen forsvarer vil ofte trekke mot bebygde områder for å benytte dette til sin fordel. Den kompliserte topografien i byen gjør at skarpskyttere kan finne gode plasser å skyte fra, både med hensyn på skjul, dekning, observasjon og rømningsveier. Soldater med panservernvåpen kan finne høye punkter hvor pansrede kjøretøyer kan beskytes ovenfra. Dette har de to fordelene at panseret som regel er tynt oppå kjøretøyer og at våpnene ikke kan heves høyt nok til å skyte nesten rett opp. Mangelen på framrykningsveier gjør at feller kan settes opp og landminer plasseres ut med god effekt.
Det er også vanskelig å bruke luftstøtte effektivt i bebygde områder. Høye bygninger og kabler er i veien og det er masser av dekningsrom for luftvern.
Samband er også vanskelig for den angripende part. Angriperen må nødvendigvis bruke radio, da han beveger seg framover. Bygninger i veien vil skape problemer med å skygge for eller reflektere radiosignalene. Forsvareren, derimot, har muligheten til å bruke byens eksisterende sambandsnett, eller trekke egen telefonkabel for å bruke felttelefoner. Et eksempel på dette er da vestallierte styrker begynte å krysse grensene til Tyskland under andre verdenskrig. Der de før hadde fått god etterretning fra Ultra, som snappet opp og dekrypterte tysk radiosamband, fikk de nå nesten ingenting, da tyske styrker brukte eksisterende telegraf- og telefonsamband.
Et eksempel: Groznyj 1994–95.
11. desember 1994 rykket russiske styrker inn i Tsjetsjenia for å slå ned intern uro, avvæpne irregulære styrker og gjeninnsette russisk-vennlig styre. Tidligere sovjetisk flyvåpengeneral Dzjokhar Dudajev hadde tatt kontrollen over hovedstaden, og krevd uavhengighet for republikken. Den legale basisen for russisk intervensjon var den russiske grunnlovens artikkel 88.
Russiske styrker var satt sammen av styrker fra innenriksministeriet og hæren. Avdelingene ble satt sammen på kort varsel, og hadde ikke hatt tid til å trene sammen. Den opprinnelige planen til russerne var å rykke inn i landet, erobre hovedstaden Groznyj og sikre seg spesielt presidentpalasset og radio- og TV-stasjoner og til slutt stabilisere regionen og avvæpne alle styrker som ikke var under kontroll av regjeringen.
Russiske estimater av tsjetsjensk styrke i byen var 10 000, men visepresidenten Yanderbaiyev estimerte de til 4-5 000. Antallet er altså usikkert. Styrkene besto av alt fra helt utrente rekrutter til erfarne tidligere sovjetoffiserer. Russerne oppga sine egne styrker til å være nesten 24 000 mann, av disse var 19 000 fra de væpnede styrker og 4 700 fra innenriksministeriet. Hærstyrkene besto av 34 bataljoner, blant annet 5 motoriserte, to panserbataljoner og syv luftmobile. Samlet utstyr var blant annet 90 helikoptre, 80 stridsvogner, 208 BMP-2 og 182 artilleriskyts. Kvaliteten på styrkene gikk fra de erfarne luftmobile ned til helt «grønne» utrente vernepliktige.
Den russiske planen i Groznyj var først å isolere byen i to ringer. Den innerste ringen skulle være forsvarets ansvar, mens den ytterste ringen skulle være innenriksministeriets ansvar. De militære styrkene skulle så rykke inn i byen langs seks akser. Russerne mente at de tsjetsjenske styrkene i byen hadde forberedt tre ringer med forsvarsverker.
De russiske styrkene utgrupperte mot slutten av desember. Allerede i omringningsoperasjonen ble det forsinkelser, og spesielt forsinket ble styrkene som skulle holde sørsiden av byen. Resultatet ble at flyktninger strømmet ut sørover, og tsjetsjenske forsyninger og forsterkninger kom inn i byen samme vei.
26. desember ga russiske myndigheter klarsignal for angrepet. De trodde mesteparten av Dudajevs styrker befant seg i byen. Regulære hærstyrker skulle trenge inn i kolonner langs fire akser, og da de kom inn i byen skulle de koordinere med troppene fra utenriksdepartementet, det føderale sikkerhetsbyrået og spesialstyrker. Teiggrensene mellom styrkene var langs jernbanen, elva og en stor gate. Styrkene som rykket inn fra øst og vest skulle ta nøkkelposisjoner og senere presidentpalasset. Styrkene fra nordøst og nord skulle avskjære tsjetsjenske forsterkninger og blokkere fiendtlige bevegelser.
Da angrepet skulle begynne 31. desember var kolonnen fra vest fremdeles ikke på plass. Dette ødela timingen allerede fra utgangspunktet. Kolonnen fra nord kjørte inn i et tsjetsjensk bakholdsangrep. De hadde lite infanteri, og stridsvognene deres ble beskutt fra vinduer og hustak og satt i brann. Den kraftige motstanden overrasket sjefen deres, og angrepet stoppet opp.
Den vestlige kolonnen kom etter hvert inn i byen, men møtte ingen motstand. De skulle opprinnelig rykke fram og holde en posisjon, men rapporterte til det russiske hovedkvarteret at de på grunn av lite motstand kunne rykke fram til neste mål. Tilsynelatende uten å vite om situasjonen for den nordre kolonnen rykket de inn «som på parade», ifølge øyenvitner. Dudajevs begrensede styrker var på det tidspunktet opptatt nord i byen, og kolonnen fra vest kom helt fram til jernbanestasjonen, som skulle være møtepunktet for alle styrkene. Siden de hadde møtt så lite motstand parkerte de kjøretøyene på utsiden av jernbanestasjonen med bare en symbolsk vakt, og rykket i fordragelighet inn i selve bygningen. Like etterpå hadde Tsjetsjenske styrker fra angrepet i nord trukket seg tilbake inn i bykjernen og omringet jernbanestasjonen. Et overraskelsesangrep satte russerne kraftig på defensiven. RPG-7-skyttere skjøt i stykker et stort antall pansrede kjøretøyer på utsiden av jernbanestasjonen, og etter hvert som kampene utviklet seg begynte russerne, beleiret inne på stasjonen, å få dårlig med ammunisjon. En unnsetningsstyrke ble beordret inn, men nektet å bevege seg inn i byen siden mørket falt på.
a> skarpskytterrifle, et vanlig våpen både på russisk og Tsjetsjensk side
De forventede Tsjetsjenske forsvarsverkene hadde helt klart ikke eksistert. Det tsjetsjenske operasjonsmønsteret gikk ut på at små mobile grupper på 10-12 mann, en med granatkaster, to skarpskyttere og resten med automatvåpen, opererte ganske uavhengig, men i radiokontakt med hovedkvarteret. De benyttet sin overlegne kunnskap om byen til å forflytte seg mellom russiske styrker, og klarte ofte å provosere russiske avdelinger til å skyte på hverandre ved å legge seg mellom de og skyte på begge avdelingene før de trakk seg ut.
Tsjetsjenske bakhold fulgte et mønster med grupper på 25 mann. Gruppene besto av tre lag med to tunge mitraljøser, to med panservernvåpen, en skarpskytter og tre geværmenn. Tre av disse gruppene, støttet av to 82 mm bombekastere satte opp bakhold som en 75 manns avdeling. Tre av lagene satte seg opp langs en framrykningsvei, i nedre etasjer for å unngå artilleriild. Resten av styrken blokkerte for forsterkninger til avdelingen som var i bakhold. Russisk mottrekk mot denne taktikken var å legge ned artilleriild langs framrykningsakser.
I begynnelsen av januar brakte opprørerne de russiske styrken til stillstand i byen. Senere artikler av russiske offiserer i fagtidsskrifter la mye av skylden på dårlig opplæring og hastig sammensatte avdelinger. Den militære og sivile etterretningen ble også beskyldt for å ha vært for dårlig.
De to sidenes håndtering av mediene var også dramatisk forskjellig. Russerne nektet reportere tilgang til russiske soldater, mens Dudajev inviterte journalister inn for å vise de rundt og fortelle sin versjon av historien. Mediabildet ble da kraftig farvet av den ene versjonen journalistene kunne forholde seg til.
Rundt 7. og 8. januar la russerne om taktikken. De jobbet intenst for å bygge opp igjen det tsjetsjenske politiet, og forsøkte samtidig å overtale Tsjetsjenske opprørere til å overgi seg og legge ned våpnene. Rundt 10. januar hadde russerne to åpne veier inn i sentrum, hvor de kunne ta inn forsterkninger og bringe ut sårede. I tiden etter ble det også forsøkt å få gjennom flere våpenhviler, men ingen var i effekt mer enn noen timer.
Ikke før 15. januar klarte innenriksministeriets styrker å lukke byen fullstendig. Opprørerne var på denne tiden stadig mer presset inn i mindre lommer, og fra den 13. og framover hadde russerne satt i gang kraftige angrep med sterk artilleristøtte. Den 19. januar hadde russiske styrker klart å ta presidentpalasset og andre viktige bygninger. Tsjetsjenske styrker hadde fremdeles kontroll over byen sør for elva.
Russiske forsterkninger fra rundt hele føderasjonen ble fraktet inn. Ikke før 21. januar møttes kolonnen fra nord og kolonnen fra vest i sentrum av byen. Dette markerte starten på en måned lang offensiv for å ta resten av byen. Fra rundt den 24. januar begynte russiske myndigheter å forsøke å få på plass et sivilt styre i byen, og fra den 26. ble ansvaret for området overført til innenriksministeriet. I begynnelsen av februar hadde russiske styrker kontroll over 80 % av byen, men Tsjetsjenske opprørere var på gatene om natten og utnyttet at russiske styrker ikke våget seg ut i mørket. På samme tid satte russiske myndigheter til slutt opp et pressekontor. Mot slutten av februar ble til slutt Dudajevs styrker drevet ut av byen.
Øvingsområder for SIBO.
Øvingsområder for feltoperasjoner er forholdsvis enkle å lage i forhold til øvingsfelt for SIBO. Et øvingsområde må konstrueres med robuste bygninger som tåler slitasjen øvelsen påfører.
Norges største SIBO-område er på Rødsmoen ved Rena leir. Anlegget ble bygget fra 2002 til 2004 for en kostnad på 42 millioner kroner. Det består av 12 bygninger som skal forestille blant annet bolighus, skysstasjon og fengsel, med et totalt bruttoareal på rundt 4 000 m². Alle bygningene er oppført i betong, med unntak av ett trehus. Dette skal benyttes av ingeniørvåpenet for søking og rydding, og er spesialtilpasset dette. En annen av bygningene er spesialtilpasset å brukes små sprengladninger på. Det er satt opp lettvegger i tre som kan sprenges under øvelser. Bygningene er satt opp som en gammel bydel, og blant fasilitetene er 140 meter med kloakk under bakken. Denne kan benyttes til forflytning. Det finnes også lignende anlegg på Heistadmoen, Terningmoen og Skjold.
Den britiske hæren har et SIBO-område kalt Copehill Down, eller mer uformelt German Village (engelsk: "Tysk landsby"), på Salisbury Plain. Det ble bygget i 1986, og består av 80 bygninger med til sammen 2000 rom. Det ble bygget under den kalde krigen for å se ut som en tysk landsby, altså den forventede slagmarken for den britiske hæren. I senere år har den blitt modifisert til å være en landsby i eks-Jugoslavia, hovedsakelig ved å bytte ut gateskiltene.
Den amerikanske hæren har sitt største anlegg på Fort Polk, Louisiana. Området dekker 7 × 8 km og er sentrert rundt en landsby kalt Shughart-Gordon, med 29 bygninger. Den er bygget for å se ut som en landsby fra den tredje verden. I tillegg er det en simulert flyplass med åtte bygninger og en simulert militærleir med fem bygninger.
Kjøretøyer.
Komponentene i oppgradering av M1 Abrams for SIBO
Under andre verdenskrig tok tyskerne fram en rekke kjøretøyer beregnet for å gi støtte til infanteri under SIBO. Det første av disse var Sturminfanteriegeschütz 33, basert på den lette stridsvognen Panzer II og bevæpnet med en 150 mm infanterikanon. Det ble produsert 24 av disse, alle i 1942, og de ble brukt på Østfronten, inkludert ved Stalingrad. Etter denne kom en Sturmpanzer IV Brummbär i 1943 og til sist kom Sturmtiger, et kampkjøretøy basert på den tunge stridsvognen Tiger. Den hadde en 38 cm bombekaster/rakettkaster som kunne fyre av både høyeksplosive og hulladningsgranater. Hensikten med disse kjøretøyene var å gi styrkene god gjennomslagskraft mot bygninger. Fiendtlig infanteri forskanset i stein- og betongbygninger har svært godt dekning mot håndvåpen som geværer og maskingevær.
Fra 1965 til rundt år 2000 har amerikanske styrker brukt et lite antall M728 Combat Engineer Vehicle med en 165 mm kanon for ingeniører. Dette var en ombygget M60 Patton stridsvogn. Kanonen skulle brukes til å rydde veisperringer, men kunne også tenkelig brukes mot bygninger i samme tradisjon som de tyske kjøretøyene fra krigens dager.
Fra 1960-tallet har Israel brukt bulldosere under SIBO. I senere år har de pansret tunge bulldosere og brukt de i fremste linje for å klarere veisperringer og rive hus. USA har kjøpt noen pansringssett for tung Caterpillar D9-bulldosere av israelerne og brukt de på samme måte i irakske byer, for eksempel for å rive hus hvor mistenkte snikskyttere oppholdt seg.
Stridsvogner har det tøft i bebygde områder. Som tidligere nevnt kan fiendtlige soldater med panservernvåpen lett komme til stridsvognen sårbare områder, som er bak og oppå, hvor panseret er tynnere. Amerikanske erfaringer i Irak har gjort at de har utviklet et tilpasningssett for stridsvognen M1 Abrams, kalt TUSK eller Tank Urban Survival Kit (engelsk: "Urbant Overlevelsessett, Stridsvogn"). Det består av reaktivt panser på sidene og et gitter som skal beskytte mot hulladningsgranater ved å detonere de for tidlig bak. Med «for tidlig» menes før granaten er i kontakt med stridsvognen og ladningen fungerer optimalt. Et skjold og termisk sikte er lagt til laderens 7,62 mm mitraljøse, og vognkommandørens 12,7 mm mitraljøse kan nå fjernstyres med luka stengt. En telefon på utsiden av vogna lar infanteri på utsiden kommunisere med mannskapet.
Våpen.
På håndvåpensiden gjør de korte skuddholdene og plutselige møtene mellom styrker at korte automatvåpen som maskinpistoler og automatgevær er foretrukket av soldatene. Under andre verdenskrig, hvor infanterister ofte var bevæpnet med rifle med boltmekanisme, som ofte hadde 5-8 skudd i magasinet og måtte manuelt lades mellom hvert skudd, var fiendens erobrede maskinpistoler alltid populære.
Maskingeværer brukes over åpne plasser og langs gater. Noen få maskingeværer kan effektivt isolere en bygning ved å skyte langs gatene som avgrenser kvartalet bygningen står på. Noe mindre egnet er maskingeværet å dra med seg fra rom til rom inne i bygninger.
Med en samling sprengstoff og fenghetter kan en rekke feller settes opp for fiendtlige soldater. I tillegg kan sprengstoffet brukes til å ta seg gjennom vegger eller sperringer, eller å sprenge hus for å hindre at fienden bruker dem. Et alternativ er også å sprenge akslene på tunge kjøretøyer for å gjøre det vanskelig å rydde framrykningsveier langs gater. Håndgranater kan brukes til improviserte feller. Norske militærmanualer fra under den kalde krigen viser mange måter å lage improviserte feller i bygninger, eller å bruke miner mest mulig effektivt.


Warren G. Harding.
a>, som seiret med 404 valgmannstemmer, mot 127 for Cox.
Warren Gamaliel Harding (født 2. november 1865, død 2. august 1923) var USAs 29. president. Harding var president fra 1921 til sin død i 1923. Han ble nominert som et kompromiss i det republikanske partiet fordi ingen av de andre, tyngre og mer seriøse kandidatene klarte å samle noe flertall bak seg. I ettertid regnes han som en av de svakeste og sletteste presidentene USA har hatt.
Han ble etterfulgt av Calvin Coolidge da han døde brått og uventet av det noen har ment var et giftmord, andre en matforgiftning.


Bodin.
Bodin er en tidligere selvstendig kommune i Nordland.
I 1938 ble en del av Bodin kommune med 559 innbyggere slått sammen med Bodø kommune. En ny del av Bodin, med 1303 innbyggere, ble slått sammen med Bodø 1. januar 1959. 1. januar 1963 ble Vågan, Naurstad og Holand, en del av Skjerstad kommune med 224 innbyggere, slått sammen med Bodin.
1. januar 1964 ble størstedelen av Kjerringøy kommune og Øyjordområdet i Sørfold slått sammen med Bodin. Ved sammenslåingen hadde Bodin kommune 11 346 innbyggere.
1. januar 1968 ble Bodin kommune slått sammen med bykommunen Bodø. Ved denne sammenslåingen hadde Bodin kommune 13 323 innbyggere.


Elsa Andersson.
Elsa Andersson (født 1897, død 1922) var den første kvinne i Sverige som tok flysertifikat og Sveriges første kvinnelige fallskjermhopper.
Farten inspirerte henne og etter at hun hadde tatt førerkort for bil fikk hun se en flyoppvisning av flypioneren Enoch Thulin. Det var da Anderssons interesse for flyving startet. Hun begynte som elev ved flyskolen i Ljungbyhede. Etter at hun fikk flysertifikatet ville hun lære seg å hoppe i fallskjerm. Siden slik utdanning ikke fantes i Sverige, reiste hun til Tyskland. Den 2. oktober 1921 hoppet hun for første gang i Sverige. Dette skjedde fra 700 meters høyde over millitærflyfeltet i Nesby ved Kristianstad. Den 9. oktober gjorde hun om bedriften i Helsingborg. Tusenvis av tilskuere stilte opp bare for å se hoppet. Hennes mot ble tema på avisenes forsider, og den 22. januar 1922 ble det arrangert en flydag i Askersund der Elsa var invitert til å hoppe. Som vanlig hoppet hun fra 700 meters høyde. Publikum så henne falle, men fallskjermen åpnet seg ikke og hun traff bakken.
Elsa ligger begravet i Strövelstorp kirkegård. Hennes liv har blitt skildret i filmen "Så vit som en snö".
Andersson, Elsa
Andersson, Elsa


Hjuldamper.
Hjuldamper er et skip som er konstruert for grunne vann som elver og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Hjuldampere var spesielt vanlige å bruke i Mississippi eller Missouri i USA ettersom disse elvene var for grunne til at man kunne seile med vanlige båter. Norske DS «Skibladner» er verdens eldste operative hjuldamper i rutegående trafikk. Skibladner ble bygget i 1856, og er fortsatt i drift på Mjøsa.
Hjuldampere blir oftest drevet med dampkraft. Hjuldampere kommer seg ikke frem ved propell eller seil, men med skovler som er plassert på sidene eller bak.


Den katolske kirke i Storbritannia.
Den katolske kirke i Storbritannia refererer til Den katolske kirkes hierarki i England og Wales, samt i Skottland. Nord-Irland regnes som en del av Den katolske kirke i Irland. Det er viktig å merke seg at Den katolske kirke anerkjenner at Skottland og England og Wales er helt uavhengige enheter i forhold til hverandre. Disse ledes av hver sine hierarki og bispekonferanser og er ikke underlagt hverandre. Det hender imidlertid at lederne av bispekonferansene for England og Wales, Skottland og Irland møtes for å diskutere saker av felles interesse, men de er selvstendige nasjonale enheter.
Kirkens historie på de britiske øyer går tilbake til romersk tid, men opprettelsen av et formelt hierarki kom i 597, da St. Augustin opprettet Canterbury erkebispedømme.
Historie.
I det 16. århundre ble den katolske kirke i Storbritannia oppløst som en følge av reformasjonen. Det siste bispedømmet som holdt stand var St. Asaph; dets siste biskop døde i 1585 i Roma.
I 1622 ble Det apostoliske vikariat England opprettet av Propaganda Fide. På det tidspunkt var katolsk virksomhet i England regnet som høyforræderi, og ble straffet med døden for presters vedkommende. Legfolk, de såkalte "recusanter" som nektet å gå til anglikanske gudstjenester, risiskerte i første omgang inndragning av eiendom og som ytterste konsekvens dødsstraff.
I 1688 hadde forholdene endret seg, etter den ærerike revolusjonen. Det apostoliske vikariatet ble delt i fire, og et reellt hierarki begynte å ta form. Det skulle allikevel gå mer enn halvannet århundre før et av distriktene ble elevert til bispedømmestatus. I 1850 ble Westminster erkebispedømme og tolv suffraganer opprettet.
Struktur.
Kirken i Storbritannia er delt i to hierarkier: England og Wales, og Skottland. I England og Wales er det frem erkebispedømmer og sytten bispedømmer, mens det i Skottland er to erkebispedømmer og seks bispedømmer.
I tillegg til den vanlige strukturen finnes det er militærordinariat og et eksarkat for ukrainsk-bysantinerne, det vil si katolikker av østlig ritus.
Bispedømmer i England og Wales.
Opprettelsesåret viser til opprettelsen av jurisdiksjonen, og ikke nødvendigvis til året den fikk status som bispedømme eller erkebispedømme.


Stockholm katolske bispedømme.
Stockholm bispedømme er et katolsk bispedømme som omfatter hele Sverige. Det bor 144 000 katolikker i bispedømmet, noe som utgjør en andel på 1,6 %.
Historie.
I tillegg lå Lund erkebispedømme i "dagens" Sverige, men hørte den gang til Danmark.
Rikdsdagen vedtok i 1527 i praksis en overgang til den evangelisk-lutherske lære, bl.a. ved å underlegge kirken den verdslige lovgivningen. Det endelige bruddet med paven skjedde i 1536, men allerede i 1530 hadde Gustav Vasa innsatt erkebiskopen av Uppsala uten pavens godkjennelse. Svenska kyrkan fastholdt likevel ved den apostoliske suksesjonen.
Bispedømmene var dermed i løpet av 1530-tallet blitt protestantiske, men fortsatte ifølge Svenska kyrkans syn å eksistere. Den katolske kirkens syn er derimot at bispedømmene ble opphevet under reformasjonen, og at bispedømmenes areal ble slått til det apostoliske vikariat i nord.
Den katolisiske troen var etter dette forbudt ved lov. En liten katolsk triumf var at (eks)dronning Christina av Sverige gikk over til katolisismen i 1655, ett år etter abdikasjonen. Gustav IIIs "toleransedikt" i 1781 gjorde det lovlig for utenlandske borgere – men ikke svensker – å utøve den katolske tro. Derfor løste pave Pius VI Sverige i 1783 fra det apostoliske vikariat i nord og opprettet det apostoliske vikariat Sverige, som også omfattet Finland og Norge. Vikariatet endret omfang i 1809, da Finland ble lagt til Mogiljov erkebispedømme; i 1852, da Nordpolmisjonen ble opprettet; og i 1868, da Norge ble skilt ut som eget misjonsområde («misjon "sui iuris" Norge»). I 1953, samtidig med Oslo, ble det apostoliske vikariat Sverige oppgradert og endret navn til Stockholm bispedømme.
Internasjonale forbindelser.
Biskopen av Stockholm er for tiden leder av den nordiske bispekonferansen. De nordiske landene har også en felles nuntius med sete i Stockholm, som siden 2008 er Emil Paul Tscherrig.


Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz d.e..
Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz (født 1. februar 1730 i Nordhordland, død 1795) vokste opp i Bergen under meget gode kår i en embetsmannsfamilie, som hadde sine røtter i Nederland. Hans far, Gert Geelmuyden, var sogneprest og embetsmann, og hans farfar handelsmann.
Joachim Christian Geelmuyden giftet seg i 1753 med Elisabeth Both (22. juni 1731–6. mai 1800), og de fikk sønnen Hans Both Geelmuyden Gyldenkrantz (1759–1813).
Til tross for et godt utvalg av andre titler, var det som generalkrigskommisær at Joachim Christian Geelmuyden den 29. januar 1783 ble adlet under navnet "Gyldenkrantz" og med nytt våpenskjold.
Med sin betydelige rikdom eide Joachim Christian Geelmuyden både eiendom i Bergen sentrum og Damsgård hovedgård, og det var han som i 1780-årene lot det dyrkes en allé av lindetrær fra Puddefjorden opp til hovedgården. De fleste av disse trærne står den dag i dag, og gaten har fått navnet Alléen. Trærne er fredet.
Familienavnet Gyldenkrantz forsvant etter et par generasjoner da slektens siste mann døde, og det er ikke i bruk i dag.


Gyldenkrantz.
Gyldenkrantz var en norsk og dansk adelsslekt. Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz i Bergen ble den 29. januar 1783 adlet under dette navnet. Slekten døde ut på 1800-tallet.
Våpen.
Heraldisk beskrivelse (blasonering) av våpenet: Firedelt skjold med 1. felt rødt med en gull laurbærkrans (talende våpen), 2. felt blått med 3 (1.2) gull stjerner, 3. felt grønt med en opprett brun hjort (Geelmuydens slektsvåpen), 4. felt gull med 7 (4.3) sølv kuler (som i Bergens bysegl). På skjoldet en kronet hjelm med hjelmtegn en oppspringende brun hjort med en laurbærkrans mellom hornene. Skjoldholdere er en bjørn og en ulv, begge naturfargede.


Alain Robbe-Grillet.
Alain Robbe-Grillet (født 18. august 1922, død 18. februar 2008) var en fransk forfatter og filmskaper. Robbe-Grillet var en av frontfigurene for den franske nyromanen, «Le nouveau roman». I essayet "Pour le nouveau roman" (1961) beskriver han den nye romanen, med ny oppfatning av historie, språk og fortellerstil.
Noen av romanene hans er oversatt til norsk: "Sjalusi" (1957), "Møtestedet" (1965) og "Topologi over en innbilt by" (1976).
Robbe-Grillet har også regissert og skrevet manus til flere filmer. Her er han mest kjent for samarbeidet med Alain Resnais om filmen "I fjor i Marienbad / L'année dernière à Marienbad", hvor Robbe-Grillet skrev manus.


Carl Verheijen.
Carl Eduard Verheijen (født 26. mai 1975 i Den Haag) er en nederlandsk skøyteløper, spesialist på 5000 og 10 000 meter. 4. desember 2005 satte han verdensrekord på 10 000 meter med tiden 12.57,92 i Heerenveen. Verheijen er sønn av den tidligere skøyteløperen Eddy Verheijen. Han går for klubben Woudenberg.


Tredjepartslogistikk.
Tredjepartslogistikk er en fellesbetegnelse på ulike typer allianser og andre samarbeidsformer mellom tilbyder og en bruker av logistikk-tjenester.
Forståelsen bak begrepet Tredjepartslogistikk/TPL/3PL er lite utbredt og har heller ingen entydig benevnelse. Tredjepartslogistikk omfatter et større spekter av tjenester hvor tilbyder må ha en dypere forståelse for kundens virksomhet. Overtakelse av hele- eller deler av kundens varelager er fundamentet i samarbeidet, med tilhørende effektive IT-løsninger. Det inngås ofte langsiktige avtaler for oppdraget, tre år er vanlig. Logistikkløsningene utarbeides i samarbeid mellom partene, og den er spesielt tilpasset brukernes behov. Målet er å utvikle et samarbeid som gir gevinster til begge parter.


Ove Bang.
Ove Bang (født 13. september 1895 i Røyken, død 21. mai 1942 i Oslo) var en norsk arkitekt. Bang var en av de fremste representantene for funksjonalistisk arkitektur i Norge.
Liv og virke.
Bang var født i Røyken og hadde sin oppvekst i Greåker. Han begynte ved 1913 ved Norges Tekniske Høgskole og ble uteksaminert i 1917.Ove Bang begynte sin karriere som assistent hos Magnus Poulsson i 1917. I årene 1919–1923 var arkitekt hos Norsk Hydro ved Rjukan Byanlegg. 1923 – 1930 drev han egen praksis på Rjukan. I 1930 flyttet han sin praksis til Oslo.
I 1927 leverte han et utkast til Frøystul kraftstasjon ved Møsvatn i et modernistisk formspråk.
Sammen med og Øyvind Holst Grimsgaard utførte han en rekke konkurranseutkast sammen. De oppnådde en rekke gode resultater, bla. 1. premie i konkurransen om Horten rådhus 1938.
Ove Bang bragte med seg nasjonale trekk inn i funksjonalismens moderne formspråk. Funksjonalismen var internasjonal stil som her hjemme fikk trekk av norsk tradisjon. Gjennom innslag av naturmaterial og den naturlige sammenhengen med omgivelsene ble Ove Bang kanskje den mest fremtredende eksponenten for denne tilnærmingsmåten i norsk funksjonalisme. Han var særlig opptatt av balansen mellom estetikk og nytteverdi, men mente at kostnadene var underordnet estetikken.
Betydning.
Ova Bang tegnet Indremisjonsselskapets Storsal som regnes som funksjonalismens gjennombrudd i Norge. På grunn av sin tidlige bortgang ble Ove Bangs produksjon ikke stor, men flere av hans bygg regnes blant de fremste i norsk funksjonalisme, og hans arbeider øvet stor påvirkning på etterkrigstidens arkitekter. Samfunnshuset i Oslo og Villa Ditlef Simansen regnes som hovedverk i norsk funksjonalisme.
Da Ove Bang gikk bort etterlot han flere prosjekter som ble gjennomført av hans medarbeider Erling Viksjø.
Arbeider.
Han hans virke strakte seg bare over 12 år. Han tegnet og fikk oppført over 30 eneboliger, flere tomannsboliger, hytter, mindre næringsbygg og fire viktige offentlige bygninger i funksjonalistisk stil, bla.


Buran (romferge).
Den pensjonerte "Buran" i fornøyelsesparken Gorky
"Buran" (russisk "Бура́н", «snøstorm») var Sovjetunionens program for gjenbrukbare romferger. Programmet ble startet i 1976 som en respons på USAs romfergeprogram. Fordi USAs forsvarsdepartement tok del i romfergeprosjektet til USA, var sovjetiske politikere overbevist om at romferger ville være et effektivt militært våpen, og kunne være en potensiell trussel mot balansegangen i den kalde krigen. Prosjektet var Sovjets største og dyreste romforskningsprogram. Det er også blitt hevdet at de enorme kostnadene med å utvikle "Buran" og bæreraketten "Energija" fremskyndet oppløsningen av Sovjetunionen.
Fordi "Buran"s debut kom etter "Columbias", og fordi det var slående visuelle likheter mellom de to romfergene, ble det spekulert i at spionasje under den kalde krigen spilte en rolle i utviklinga av Sovjets ferge. Det er senere blitt kjent at "Buran" bare kopierte den amerikanske romfergas aerodynamiske utseende. På innsiden var den helt uavhengig av den amerikanske. Den første og eneste romferd med "Buran" ble gjennomført i november 1988.
Utvikling.
Utviklinga av "Buran" begynte ved det sovjetiske romfartsinstituttet TsAGI i 1976 som en respons på USAs romfergeprogram. Mens de sovjetiske ingeniørene foretrakk en liten og lett ferge med små vinger, presset militære makter for en fullskalakopi av USAs ferge, for å beholde balansen i den kalde krigens sabelrasling.
Konstruksjonen av fergene begynte i 1980, og i 1984 var den første "Buranen ferdig. Den første testen av en miniatyrmodell foregikk imidlertid så tidlig som juli 1983. Mens prosjektet pågikk, ble ytterligere fem prøveflygninger med miniatyrmodeller utført. En fullskala testmodell uten keramiske fliser ble utstyrt med jetmotorer for å utvikle landingsprosedyrer. Denne ble kalt «Buran analog» og 24 prøveflygninger ble utført før ferga ble ansett som «utslitt».
Første flygning.
Den første og eneste flygningen i bane med den ubemannede "Buran" 1.01 skjedde klokka 03.00 UTC 15. november 1988. Den ble løftet ut i bane av den spesialdesignete Energija-raketten. Det var fremdeles ikke utført noen bemannede tester, så alt redningsutstyr samt en del cockpitutrustning var fremdeles ikke installert i ferga.
Ferga gikk i bane rundt jorda to ganger før den kom tilbake, og utførte en imponerende automatisk landing på rullebanen ved Baikonur kosmodrom. De amerikanske fergenes landinger er også for det meste automatisk, men for å starte landinga må man trykke på en knapp. Dette manuelle steget ble lagt til på krav fra astronautene, som hevdet at en for tidlig utløsing av landingsutstyret kunne ble fatalt; en for tidlig utløsing kunne i verste fall føre til romfergas ødeleggelse i likhet med Columbias ulykke i 2003.
Deler av oppskytningen ble sendt på tv, men ikke selve oppskytingen. Dette førte til noe spekulasjon om at det hele kunne ha vært forfalsket, og at den følgende landinga ikke var fra verdensrommet, men fra et fergebærende fly (i USA hadde man brukt denne metoden for å teste romfergenes flyegenskaper med testferga "Enterprise", slik at de skulle være forberedt på "Columbias" første landing). Senere ble imidlertid hele blitt offentliggjort, noe som bekrefter at "Buran" ble skutt opp; man kan på videoen se de dårlige værforholdene som hadde blitt beskrevet av russisk media.
Ettervirkninger.
Etter den første flygningen ble prosjektet avbrutt på grunn av finansielle problemer og på grunn av Sovjetunionens politiske situasjon. De to andre fergene, som skulle være ferdige i 1990 og 1992, ble ikke fullført. Prosjektet ble offisielt avsluttet av president Boris Jeltsin 30. juni 1993. Da prosjektet ble avsluttet, hadde "Buran"-programmet kostet opp mot 20 milliarder rubler. Det er i ettertid blitt hevdet at kostnadene med å utvikle "Buran" og bæreraketten "Energija" var så store at de tappet landet for penger og fremskyndet oppløsningen av Sovjetunionen.
Det var ment at programmet skulle fremme nasjonal stolthet, utføre forskningsprosjekter og tekniske oppgaver i likhet med det amerikanske prosjektet, og å forsyne romstasjonen Mir. Når Mir endelig ble besøkt av ei romferge, var det ikke "Buran", men ei amerikansk ferge.
Buran SO, en modul for tilkobling til Mir, ble omgjort så den passet til de amerikanske fergene til bruk under Shuttle-Mir-programmet.
De fullførte fergene 1.01 ("11F35 K1" "Buran") og 1.02 ("11F35 K2", uformelt kalt "Ptitsjka") og andre levninger fra prosjektet er nå Kasakhstans eiendom. I 2002 kollapset hangaren der man lagret "Buran" og en kopi av bæreraketten Energija, og ødela romferga. Åtte arbeidere ble også drept i kollapsen.
Buran 2.01 ("11F35 K3") og 2.02 ("11F35 K4"), som var en andre serie med modifisert flydekkdesign, utstyrt med utskytningsseter av typen Zvezda K-36RB, forlot aldri fabrikken i Tusjino, og står fortsatt der, i dårlig forfatning. Deler av disse fergene blir solgt over internett.
Den delvis ferdiggjorte Buran 2.03 ("11F35 K5") ble demontert da prosjektet ble avsluttet, og finnes ikke lenger.
I tillegg til de fem «produksjons»-Buranene, var det åtte testfartøy. Disse ble brukt til statisk testing eller atmosfæreprøver, og noen var simpelthen øvelsesmodeller for testing av elektrisk utstyr, mannskapsprosedyrer og lignende.
"Buran"-prototypen OK-GLI hadde fire jetmotorer på bakenden, og kunne ta av for egen kraft (drivstofftanken til denne tok en fjerdedel av lasterommet), i motsetningen til den amerikanske testferga Enterprise, som var avhengig av å bli løftet til værs av et moderfly.
Etter at programmet ble avbrutt, ble OK-GLI'en lagret ved Zjukovskij luftbase nær Moskva, og ble etterhvert kjøpt opp av et australsk firma kalt «Buran Space Corporation». Den ble frakta med skip til Sydney via Göteborg og kom fram 9. februar 2000. Der ble den utstilt i noen år som en turistattraksjon, under en stor midlertidig konstruksjon i Darling Harbour.
Besøkende kunne gå rundt inne i ferga, og det ble lagt planer om at den skulle turnere rundt i flere byer i Australia og Asia. Eierne ble imidlertid slått konkurs, og ferga ble flyttet ut i friluft, der den ble offer for hærverk og forringelse. Ferga havnet etter hvert i Bahrain før den i 2008 havnet i Tyskland på Technik Museum i Speyer.
"Buran" i science fiction.
"Buran" har, sammen med romflyet Spiral, blitt brukt i Sergej Lukanenkos science fiction-bok "Zvezdy – kholodnye igrusjki" (russisk: Звезды – холодные игрушки, «Stjernene er kalde leketøy»). "Buran" er der utstyrt med en motor som gjør at den kan fly raskere enn lyset, og er et av de fremste verktøy i handel med utenomjordiske.


Marxismen-leninismen.
Vladimir Iljitsj Uljanov, med kallenavn Lenin
Marxismen–leninismen refererer strengt tatt til en marxistisk retning utviklet av Vladimir Lenin.
I ulike sammenhenger har imidlertid forskjellige (ofte motstridende) politiske grupper anvendt betegnelsen «marxisme–leninisme» for å beskrive de ideologier de retter seg etter. Denne artikkelen tar derfor sikte på å gjøre rede for historisk og nåtidig bruk av merkelappen "marxisme–leninisme". De sentrale ideologiske komponenter i marxismen–leninismen er de man finner i marxismen og i leninismen, med andre ord troen på nødvendigheten av et oppgjør med kapitalismen gjennom en revolusjon etterfulgt av proletariatets diktatur som første trinn på veien mot kommunisme, og videre behovet for et ledende parti som skal vise vei for proletariatet i denne prosessen. Det innebærer også etterlevelse av læren til og arven etter Karl Marx og Friedrich Engels (marxisme) og etter Lenin. Med henblikk på de ledere og tenkere som etterfulgte Lenin, er det ikke én enkelt oppfatning hos dem som regner seg som marxist–leninister.
Oftest brukes merkelappen "marxist–leninist" av dem som anser at arven etter Lenin ble mest vellykket videreført av Josef Stalin. Det finnes imidlertid dem som tar avstand fra Stalin, slik som de som støtter Nikita Khrusjtsjov. Nok en viktig gruppe av kommunister som kaller seg "marxist–leninister" er maoistene som er tilbøyelige til å legge mindre vekt på alle andre tenkere til fordel for Mao Zedong. Det norske kommunistpartiet AKP(m-l) kunne fram til 1989 regnes til denne siste kategorien. Det er vanlig at grupper som regner seg som rette marxist–leninister omtaler andre som også kaller seg for marxist–leninister for revisjonistiske.


Sykkelhjelm.
En moderne sykkelhjelm laget i lettvektsmateriale
Nederlandsk sykkelhjelm av metall fra 1949
a> med hjelm av «hårnett»- eller «styrtkappe»-typen
a>. Her er han avbildet med sykkelhjelm i 2005.
Sykkelhjelmen er en type lett styrthjelm beregnet for syklister. Slike hjelmer har gradvis utviklet seg over de siste 50 år som sikkerhetsutstyr til å redusere eller hindre hodeskader ved sykling.
Testing og potensial.
Hjelmer kan redusere eller hindre sår og skader som følge av støt mot hodet. Testing av hjelmer skjer ved å la dem falle fra noen meters høyde med et modellhode inni og måle reduksjon i akselerasjon. Hastigheten som oppnås i fallet i testene er omkring 22 km i timen. Dette gir en idé om hjelmenes beskyttelsspotensial. En type krefter som hjelmer generelt ikke tar høyde for, er de som virker til å rotere hodet og dermed hjernen i forhold til hodeskallen.
Debatt om påbud.
Hjelmer begynte å bli vanligere i bruk omkring 1990–1995, blant annet som følge av konstruksjonen ble endret slik at de ble luftigere og lettere. Etter at vitenskapelige rapporter mente å kunne vise at sykkelhjelmer kunne redusere skadefrekvens dramatisk ble holdingskampanjer satt i gang i mange land i den vestlige verden. Syklistorganisasjoner var og er aktive i promotering av hjelmer. Etterhvert kom fram forslag om å påby hjelmer, i konkurranser og også for syklister i trafikken.
Det viste seg imidlertid at mange syklister hadde motforestillinger og mente at hjelmen skapte like mange problemer som den løste. De var ubehagelige, vanskelige å stille og i veien når man skulle inn i en butikk, et kontor, et hjem eller et spisested. Hodeskader, og da spesielt alvorlige hodeskader er sjeldne, selv om bortimot alle syklister har fått en skramme eller flere.
Konsekvenser av reduksjon i sykling.
Organisasjoner for hverdagssyklister, som Syklistenes Landsforening og deres mor-organisasjon, European Cyclists' Federation mente å ha belegg for at hjelmpåbud ville redusere antall syklister og totalt sett ha en negativ helseeffekt for dem som da sluttet å sykle. De negative helsemessige konskvensene ville veie mye tyngre en de positive ved reduksjon i hodeskader. Dessuten mente de at en reduksjon i sykling hadde andre negative konsekvenser, blant annet i forhold til en tendens i retning av økning i biltrafikk og tilhørende forurensing, utrygghet, støy og kostnader.
Om man ville øke syklisters sikkerhet, var det mange andre tiltak som ville virke bedre og ha færre uheldinge konsekvenser.
Nyere forskning fra blant annet USA, Vest-Europa og Australia viser dessuten at jo flere syklister, jo sikrere for hver syklist og omvendt. Så hvis antallet syklister reduseres som følge av et hjelmpåbud, vil det i seg selv ha en negativ effekt på trafikksikkerheten for den enkelte syklist (Jacobsen, 2003). En formel har blitt etablert og testet for denne sammenhengen. Grovt sett vil en dobling i antall syklister redusere risiko for de enkelte syklist med 30%. Denne effekten er kjent fra flere sammenhenger og kalles på engelsk "Safety in numbers". Dette skal være en hovedgrunn, i følge Jacobsen, for at det er mye sikrere å sykle i Danmark og Nederland enn i andre land. I disse to landene er hjelmbruk mye sjeldnere enn i landene som man har sammenliknet med, som f.eks USA, Australia og Storbritannia.
Erfaringer med hjelmpåbud.
Delstater i Australia innførte hjelmpåbud til forskjellig tid og i litt varierende former rundt 1990. New Zealand var først ut med en nasjonal lov om hjelmpåbud for alle, og er antakelig det eneste landet der en slik lov er gjeldende for alle aldersgrupper og for hele landet.
Hva resultatet var i disse landene er omdiskutert. Begge sider påberoper seg vitenskapelige studier med statistisk analyse publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.
Både i Australia og New Zealand ble antallet syklister redusert dramatisk på samme tid, samtidig som en dreining skjedde fra sykling i trafikk som transport over til fritidssykling.
Antallet hodeskader per syklist ble ikke vesentlig redusert (Robinson, DL 1996). Tidligere rapporter viste en reduksjon i antall hodeskader de første årene etter at hjelmpåbudet trådte i kraft. Hjelmpåbudet ble utropt til en suksess. Men det viste seg at man da ikke tok høyde for at antallet syklister hadde gått kraftig ned. Årssakssammenhengen for reduksjone av antallet syklister er omdiskutert, men det er enighet om at en merkbar reduksjon i sykling skjedde disse årene.
Dorothy L. Robinson, som er statistiker, har vært sentral i den vitenskapelige debatten. Hun peker på at det har vært en trend i nedadgående retnig over en årrekke i Australia og New Zealand når det gjelder trafikkskader på fotgjengere og syklister. Trenden rekker tilbake noen år før hjelmpåbudet kom. På tross av at de gjenværende syklistene i stor grad brukte hjelm kan hun ikke se at det har påvirket den underliggende trenden der skadeutviklingen for fotgjengere og syklister nærmest har variert i takt.


ROSSO.
ROSSO – "Radikal og sosialistisk studentorganisasjon" – ble grunnlagt av studenter ved Universitetet i Bergen i utdanningsåret 1993/94 i protest mot statsbudsjettet. Selv om organisasjonen hadde utgangspunkt ved historisk-filosofisk fakultet ble det raskt en kraft ved hele universitetet og dominerte studentpolitikken i Bergen frem til 1998. I 1999 vedtok organisasjonen å trekke seg fullstendig ut av studentpolitikken, og samme år gikk organisasjonen, som eneste organisasjon ved universitetet, inn for å bryte båndene til Norsk Studentunion gjennom en uravstemning.
Organisasjonen har i dag rundt 30 medlemmer og gir ut magasinet Brodd. Sentrale i arbeidet med å opprette dette var Cathrine Holst og Sindre Humberseth. I tillegg kommer "Doavisa" («Ei partipolitisk uavhengig drittavis») som har vært å se opphengt på toaletter rundt omkring på universitetet. Organisasjonen har de senere årene opererert utenfor de etablerte organene, og våren 2005 var den en drivkraft bak European Education Forum (EEF). Etter dette har organisasjonen hatt liten aktivitet.
Blant tidligere medlemmer av organisasjonen finnes Sosialistisk Venstrepartis nestleder Audun Lysbakken, statsråd Bård Vegar Solhjell samt Aslak Sira Myhre, Stine Akre og Marte Mjøs Persen, som alle har eller har hatt fremtredende tillitsverv i Rød Valgallianse, og tidligere leder av Norsk Studentunion Sigrun Aasland. SVs fylkessekretær i Hordaland, Espen Edvardsen, har også vært aktiv i ROSSO.
Rosso har kun hatt to ledere: Bård Vegard Solhjell i 1995, og Idar Helle i 1996. Resten av levetiden har organisasjonen hatt en flat struktur.


Clifton (Bristol).
Clifton er et område i Bristol, England. Det var tidligere en selvstendig landsby, men ble innlemmet som en krets ("ward") i Bristol i 1830-årene.
Clifton er et av de eldste og mest velstående boligområdene i Bristol.Stedet fikk mye av sin rikdom fra handel med tobakk og slaver, og var dermed et eksklusivt område da det ble innlemmet i byen.
Flere av bygningene til University of Bristol ligger i Clifton, og en stor andel av befolkningen studerer; hele 27 % av befolkningen mellom 16 og 74 er i heltidsstudier.
Clifton er bispesete for det katolske Clifton bispedømme, med katedralen St. Peter og Paulus.
Det er flere andre kjente bygninger og institusjoner der, som Clifton College, Bristol Zoo, BBC Bristol og Isambard Kingdom Brunels Clifton hengebru. Clifton Down er en del av "The Downs", et stort friområde.
Området ved hengebroen kalles "Clifton Village"; gjennom dette området går en typisk engelsk hovedgate, eller "high street".


Shrewsbury.
Shrewsbury er en by i Shropshire, England. Den er administrasjonsby både for grevskapet og for distriktet Shrewsbury and Atcham, og ligger ved elven Severn omkring 15 km øst for grensen til Wales. På grunn av nærheten til Wales har den også et walisisk navn, "Amwythig".
Historie.
Byen ble grunnlagt omkring år 900, og ble på grunn av ullindustrien en rik og viktig by gjennom senmiddelalderen. Elven var en viktig faktor i dette, fordi den tillot rask transport av varer.
I 1403 ble slaget ved Shrewsbury utkjempet utenfor byen, på et sted kjent som Battlefield.
Shrewsbury ble i liten grad endret av den industrielle revolusjon, til tross for nærheten til den moderne industriens vugge i Coalbrookdale og Ironbridge.
Severdigheter.
I byens sentrum er middelalderens gatenett i stor grad bevart, med mange trange gater og smug. Mange av smugene er kjent som "shuts", fordi det tidligere ble stengt ("shut") på natten.
Flere puber har vært i drift gjennom århundrer, blant annet Golden Cross fra 1428 som er byens eldste pub, Dun Cow of King's Head.
Midt i byen ligger The Quarry, som er en stor park ved elven. Byen er kjent som «blomsterbyen», og denne parken er et av stedene hvor man kan se hvorfor den har fått dette kallenavnet. Shrewsbury Flower Show er en av de største årlige blomsterfestivalene i Storbritannia. Den har vært avholdt i midten av august siden siste halvdel av 1800-tallet, og trekker mer enn 100 000 besøkere hvert år.
De tre viktigste museene er Rowley's House, Shrewsbury slott (med Shropshire Regimental Museum) og Coleham Pumping Station. Det er også en rekke gallerier og antikvitetsbutikker i byen.
Det katolske Shrewsbury bispedømme har sete i byen, med katedralen Vår Frue kristnes hjelp og St. Peter av Alacantara.
Cadfael.
Cadfael (uttales /ˈkad.vail/, eller «CAD-vile») er en fiktiv detektiv i en serie bøker og filmer av Edith Pargeter (som skrev under psevdonymet «Ellis Peters») som har forbindelse til Shrewsbury.
Cadfael er en benediktinermunk og urtespesialist ved Shrewsbury Abbey i Shrewsbury. Cadfael er waliser hvis fulle navn er Cadfael ap (sønn av) Meilyr ap Dafydd og han ble født i mai 1080 i Trefriw, Gwynedd (nord-Wales). Han er tidliger korsfarer med mye blod på hendene, og ble munk for å «rense hendene».


Claude de la Baume.
Claude de la Baume (født 1534 i Franche-Comté i Frankrike, død 14. juni 1584 i Arbois) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop Besançon, og forsvarte regionen mot kalvinistiske angrep.
Han ble kreert til kardinal 21. februar 1578 av pave Gregor XIII.
Han var i slekt med kardinal Pierre de la Baume (kreert 1539).
Baume, Claude de la
Baume, Claude de la
Baume, Claude de la
Baume, Claude de la


Shatin.
Sha Tin (沙田;), som er en del av det administrative distrikt Sha Tin, ligger i New Territories i Hongkong.


Wrexham.
Wrexham (walisisk: Wrecsam) er en industriby i det nordlige Wales. Den er kjernen i grevskapsdistriktet Wrexham. Omkring en tredjedel av innbyggerne i distriktet bor i selve Wrexham by.
Byen var tidligere et av de tyngst industrialiserte områdene i det nordlige Wales, med teglsteinsproduksjon, stålverk og mange kullgruver. Alt dette er nå nedlagt, og det enorme jernbanenettverket i og rundt byen ble fjernet i 1960-årene. Mange ønsket etter det å flytte vekk fra byen, men på grunn av mangelen på arbeidsplasser og mange boliger på markedet var det umulig å finne nok kjøpere som var villige til å betale akseptable priser. Byen gikk derfor inn i en økonomisk krise.
Den negative trenden ble til en viss grad snudd i løpet av 1990-årene, gjennom programmer som gav støtte til lettere industri som etablerte seg i området. Store områder som var skadet av kullgruvedrift har blitt satt i stand som industriiområder.
Byen har fortsatt noen av de fattigste områdene i Wales, som bydelen Caia Park. I 2003 brøt det ut opptøyer der da lokale ungdommer angrep kurdere som de mente fikk urettferdige fordeler. Da politiet ankom ble det kastet brannbomber mot dem. North Wales Police fikk i ettertid svært god omtale for sin håndtering av situasjonen, mens politikere fortsatt er under kritikk fordi mange mener at prosjekter for å bedre forholdene i bydelen ikke har tatt tak i en del grunnleggende fattigdomsproblemer.
Kultur.
Fotballklubben Wrexham AFC spiller i den engelske ligaen Football League Two. Llanelli Scarlets er en av de fire profesjonelle rubgyklubbene i Wales som spiller i Celtic League.
Det nasjonale Eisteddfod ble arrangert i Wrexham i 1888, 1912, 1933 og 1977. En uoffisiell Eisteddfod ble holdt der i 1876.
Det nyeste kollegiet til University of Wales, North East Wales Institute of Higher Education (NEWI), ligger i Wrexham.
Wrexhams viktigste anglikanske kirke er St. Giles. Kirketårnet er regnet som et av Wales' syv underverker. Det katolske Wrexham bispedømme har sete i byen, med katedralen Vår Frue av sorgene.


Berlinblokaden.
Berlinblokaden var et sovjetisk forsøk på å sulte ut Vest-Berlin mellom 24. juni 1948 og 12. mai 1949. Det var en av de største krisene under den kalde krigen, og kom til å sette sterkt preg på vestlig sikkerhetspolitikk i tiårene som fulgte.
Bakgrunn.
Forsyninger lastes inn i et fly for å sendes til Berlin
Etter 2. verdenskrig delte Sovjetunionen og vestmaktene (Frankrike, Storbritannia og USA) Europa mellom seg. Den vestlige delen av Berlin var imidlertid kontrollert av USA, Storbritannia og Frankrike og lå dermed dypt inne i sovjetokkupert område. Harry S. Trumans avvisning av Josef Stalins krav om «krigserstatninger» fra den vestligkontrollerte delen av Tyskland førte til at Stalin opprettet en kommunistisk marionettstat i de sovjetokkuperte områdene, med Øst-Berlin som hovedstad. 23. juni 1948 ble det foretatt en valutareform for å stanse inflasjonen i Vest-Tyskland, og Stalin protesterte mot dette og brukte det som unnskyldning for å blokkere alle innfartsveier til vestmaktenes del av Berlin i et forsøk på å sulte ut byen.
Luftbroen.
a> flyplass i Berlin over luftbroen
Vestmaktene svarte med å fly inn forsyninger, selv om general Lucius D. Clay opprinnelig hadde foreslått å angripe russerne på bakken. Etter omkring et års blokade gav Stalin opp. Berlins heroiske kamp mot den kommunistiske aggresjonen gjorde sterkt inntrykk i vestlige land og ble det fremste symbolet på den kalde krigen.
Totalt ble 2 250 000 tonn forsyninger levert til Berlin under blokaden, og på det meste landet et fly hvert eneste minutt. Tilsammen ble det foretatt 277 804 flyvninger. Flyene ble operert av USA, Storbritannia og Frankrike, men det kom også hjelp fra Australia, Canada, Sør-Afrika og New Zealand. De viktigste flyplassene var Tempelhof lufthavn i den amerikanske sektoren, Gatow lufthavn og Havel i den britiske, og Tegel lufthavn (bygget av hæringeniører på 49 dager) i den franske. Den operasjonelle kontrollen lå på Tempelhof. Lucius D. Clay hadde kommandoen under luftbroen. Clay kom tilbake til Berlin under den neste store krisen, under byggingen av den kommunistiske Berlinmuren og Checkpoint Charlie-krisen.
4. april 1949 undertegnet de vestlige landene NATO-pakten, som erklærte at et angrep på en av dem var et angrep på alle.
De tre tillatte luftkorridorene til Berlin.


Lucius D. Clay.
General Lucius Dubignon Clay (født 23. april 1897, død 16. april 1978) var en amerikansk general. Han ansees som Berlin-luftbroens far.
Clay deltok aldri aktivt i kamp under den andre verdenskrig, men ble likevel tildelt Legion of Merit i 1942 og Distinguished Service Medal i 1944. Han mottok Bronze Star for hans handlinger for å stabilisere den franske havnen Cherbourg. Clay ble forfremmet til generalløytnant den 17. april 1945. Samme år ble han vararepresentant for general Dwight D. Eisenhower. Året etter ble han ansatt som viseguvernør i Tyskland under den allierte militære regjeringen etter den andre verdenskrig.
Fra 1947 til 1949 satt Clay som militær guvernør i den amerikanske sonen i etterkrigstidens Tyskland. Den 26. juni 1948, to dager etter at Sovjetunionen innførte en blokade over Berlin ga Clay ordre om å bygge luftbroen til Berlin. Clay ble husket som en helt for hans bestilling og vedlikehold av denne luftbroen. Clay fratrådte sin militære stilling kun få dager etter at den sovjetiske blokaden av Berlin ble opphevet.
I 1947 ba Clay Lewis H. Brown om å skrive "A Report on Germany", som skulle fungere som en detaljert anbefaling for gjenoppbyggingen av det vestlige Tyskland og være basis for Marshallplanen. Etter at Clay pensjonerte fra det militære, gikk han inn i politikken. Clay dukket opp på forsiden av Time Magazine tre ganger og han var æresdoktor av Freie Universität Berlin. Clay ligger begravet ved West Point Cemetery. Clay var far til to sønner, som begge begynte i militæret og som ble utnevnt til generaler begge to.


Frihetsklokken i Berlin.
Frihetsklokken (ty. "Freiheitsglocke") i Berlin har siden 1950 hengt i tårnet i Schöneberger Rathaus, som var rådhus i Vest-Berlin. Det er Berlins største profane klokke, og symboliserer kampen for frihet og mot kommunistisk diktatur i Europa.
Ideen til frihetsklokken stammet fra USA, hvor Nasjonalkomitéen for et fritt Europa var blitt grunnlagt i 1949. Komitéen grunnla bl.a. den antikommunistiske kringkasteren Radio Free Europe i München, for å spre det demokratiske budskapet i den sovjetokkuperte delen av Europa. Samtidig tok general Lucius D. Clay, senere kjent som Berlin-luftbroens far, initiativ til en innsamling i USA for å gi en stor klokke til Berlins innbyggere, etter forbilde av den amerikanske Liberty Bell. Komitéen organiserte kampanjen "Crusade for Freedom", som ble offisielt åpnet på Labor Day i 1950 av Dwight D. Eisenhower. Kampanjen gav vanlige amerikanere en mulighet til å ta personlig del i en demonstrasjon av «den frie verdens fasthet i motstanden mot kommunistisk aggresjon».
Frihetsklokken veier 10,206 tonn og ble støpt av det engelske selskapet "Gillett & Johnston" i Croydon ved London. Klokken har innskriften "«That this world under God shall have a new birth of freedom»". Den ankom først USA for en "ticker-tape parade" i New York City. Klokken besøkte 21 amerikanske byer og innbyggere i hele USA ble oppfordret til å skrive under på frihetserklæringen.
Etter kampanjen i USA ble klokken sendt til sitt bestemmelsessted i Berlin. 20. oktober 1950 ble den skipet inn til Bremerhaven og dagen etter hengt opp i Schöneberg-rådhuset. 24. oktober, på FN-dagen, ringte man med klokken første gang. Mer enn 400 000 berlinere, av dem 100 000 som hadde risikert å krysse grensen fra Øst-Berlin, fylte plassen foran rådhuset (nå John-F.-Kennedy-Platz) for å få med seg innvielsesseremonien. General Clay holdt en tale og trykket på knappen som startet ringingen. Klokkens dype toner kunne høres inn i Øst-Berlin og DDR. Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, kommunistpartiet i DDR, fordømte klokkeringingen og politbyråmedlem Hans Jendretsky advarte: "«Dødsklokkens rep vil bli et galgerep for alle som ringer den»".
Det har siden 1950 blitt ringt med klokken hver søndag kl. 11.58. Klokkeringingen ble overført av RIAS (amerikansk radio i Berlin) frem til RIAS ble nedlagt i 1993. Siden da har Deutschlandradio Kultur overført ringingen.
Frimerke med Frihetsklokken som motiv
Det har også blitt ringt med klokken ved spesielle hendelser; bl.a. gjelder dette minnehøytideligheten for ofrene for folkeoppstanden 17. juni som fant sted 23. juni 1953, til minne om ofrene for oppstanden i Ungarn i 1956 samt 16. august 1961 i forbindelse med byggingen av Berlinmuren. 3. oktober 1990 ringte klokken Tysklands gjenforening inn. 11. september 2001 ble det ringt med klokken i 7 minutter til minne om ofrene for terrorangrepene mot USA og tusenvis av berlinere begav seg til John-F.-Kennedy-Platz foran rådhuset for å minnes ofrene.
Mellom 1951 og 1953 utkom tre frimerkeserier fra Deutsche Post Berlin med motiver fra klokken. Det utkom også frimerker med dette motivet i forbindelse med presidentvalget i 1954 og hjelpearbeidet for de flomrammede i 1956.
En utstilling i rådhustårnet dokumenterer ideen og frihetsklokkens vei. Her oppbevares også 16 millioner underskrifter fra amerikanske statsborgere på frihetserklæringen.


Catch-22.
"Catch-22" er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Joseph Heller i 1961. Den regnes først og fremst som en antikrigsroman, men er også en kritikk av byråkrati generelt. Boken følger den oppdiktede bombesikteren «kapt. Yossarian» og et antall andre amerikanske flysoldater under andre verdenskrig på den italienske øya Pianosa, sør-vest for Elba.


Kjede.
Kjede ("en kjede", "et kjede") er en serie av sammenkoblede enheter. Denne artikkelen er om en kjede i ordets bokstavelig mening. En kjede består av to eller fler sammenkoblede enheter.


Cardiff erkebispedømme.
Cardiff erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme i Wales, som omfatter de bevarte grevskapene Gwent, Mid Glamorgan og South Glamorgan, samt Herefordshire i England. I 2006 bodde det 82 200 katolikker i bispedømmet, noe som utgjorde 6 % av den totale befolkningen.
Historie.
Det ble opprettet som det apostoliske vikariatet Wales-distriktet i 1840. I 1850 ble territorier avstått til det nye Shrewsbury bispedømme. Vikariatet ble samtidig oppgradert til bispedømmet Newport og Menevia. Etter en ny territoriell avståelse ble navnet endret til bispedømmet Newport i 1895. 7. februar 1916 ble det opphøyet til erkebispedømme og navnet endret til "Cardiff erkebispedømme".


Middlesbrough.
Middlesbrough er en by og enhetlig myndighet i North Yorkshire, England. Selve byen har et innbyggertall på i underkant av 140 000 (2003), men med de omkringliggende byene Normanby, Ormesby, Grangetown og South Bank kommer det opp i noe over 175 000. Den utgjør videre en del av Teesside, et sammenhengende urbant område med nesten 400 000 innbyggere.
I 1974 ble byen en del av det nye grevskapet Cleveland. Dette ble oppløst i 1996, og Middlesbrough ble en enhetlig myndighet innenfor det seremonielle grevskapet North Yorkshire. Distriktet er et av de få i England som ledes av en direktevalgt borgermester.
Middlesbrough ligger på sørbredden av Tees, rett utenfor North York Moors nasjonalpark. Yorkshire Dales er også kort vei unna.
Historie.
Middlesbrough er en ung by. I 1801 bestod bygningsmassen der av fire gårdsbygninger, men i løpet av det 19. århundre hadde den en vekst som er enestående i britisk sammenheng. Dette skyldtes at det ble lagt store jernverk, kjemiske fabrikker og skipsverft der. Verdensprisen for stål og jern ble i mange år satt i Teesside. Sydney Harbour Bridge er designet og bygget av Durman Long fra Middlesbrough og har "«Made in Middlesbrough»" skrevet på siden.
Joseph Pease fra Darlington satte igang veksten da han så at byen egnet seg som havn for utskipning av kull fra det nordøstlige England. Det store spranget kom da man fant jernmalm i Cleveland Hills i 1850. Dette ble oppdaget av Henry Bolckow og John Vaughan, som i 1841 hadde åpnet et jernverk i byen. Bolckow ble borgermester i 1853 og byens første representant til parlamentet.
Bell Brothers startet et stort jernverk på bredden av Tees i 1853, og stålpoduksjon startet ved Port Clarence i 1889. De startet også med saltproduksjon etter at saltforekomster ble funnet i 1874. På det tidspunktet hadde selskapet hele 6000 ansatte. Isaac Lowthian Bell ble den første presidenten for Iron and Steel Institute, og var overborgermester for Newcastle upon Tyne 1854–1855 og igjen 1862–1863.
Severdigheter og kultur.
Middlesbrough har naturlig nok ingen spesielt gamle bygninger, og byen bærer preg av å være bygget opp omkring industri. Det nye rådhuset er en imponerende bygning, og det gamle rådhuset fra 1864 er også et flott bygg.
Little Theatre var det første nye teateret som ble bygget i England etter andre verdenskrig.
Byen har den eneste offentlig utstilte skulptur i Storbritannia av den amerikanske kunstneren Claes Oldenburg. Den er en flaskeformet skulptur reist til ære for kaptein James Cook. Cook har også fått et kjøpesenter i Middlesbrough oppkalt etter seg, Captain Cook Square. En modell av Cooks skip, Endevaour, henger i taket i kjøpesenteret Cleveland center.
Dorman Longs kontor i Zetland Street er den eneste kommersielle bygningen som er designet av Philip Webb.
Transporter Bridge fra 1911 går over Tees inne i byen. Den er den største bro av sitt slag, med en lengde på 259 m og en høyde på 68,5 m.
Fotballklubben Middlesbrough FC spiller i Football League Championship og har sin hjemmebane på Riverside Stadium.
Pop-artisten Chris Rea er født og oppvokst i Middlesbrough.
Det katolske Middlesbrough bispedømme har sitt sete i byen, med katedralen St. Maria.


Gwent.
Gwent er et bevart grevskap i Wales. Det avgrenses av elven Wye i øst, Severnfjorden i sør og av grensen mellom Enland og Wales.
Området har vært bebodd siden eldre steinalder. I romersk tid lå det et viktig fort ved Caerleon. I middelalderen oppsto kongedømmet Gwent, som har gitt navn til grevskapet. Navnet betyr rett og slett «sted» eller «stedet». Kongedømmet falt med normannernes invasjon av området i 1090. Området ble et mer eller mindre autonomt anglo-normannisk rike, kalt Monmouthshire etter det befestede stedet Monmouth der elvene Wye og Monnow møtes. Navnet Gwent ble fortsatt brukt om området rundt Newport, "Gwent Levels".
I 1974 ble Gwent tatt i bruk som navn på et administrativt grevskap. Dette dekket praktisk talt det samme området som Monmouthshire. Det hadde flere distrikter: Blaenau Gwent, Islwyn, Monmouth, Newport og Torfaen. I 1996 ble det avskaffet som administrativ enhet og erstattet av flere hovedområder. Det fikk så status som bevart grevskap, og navnet brukes fortsatt på ting som Gwent Police, Royal Gwent Hospital, Gwent Theatre og rugbylaget Newport Gwent Dragons. I 2003 ble det tuvidet til å omfatte hele Caerphilly.


Hannestad skole.
Hannestad skole er en barneskole i Sarpsborg kommune, Østfold. Den ble innviet i 1974, og har i 2010 259 elever.


South Glamorgan.
South Glamorgan er et bevart grevskap i Wales.
Fra 1976 til 1994 var det et administrativt grevskap. Det ble så delt inn i hovedområdene Cardiff og Vale of Glamorgan, som tidligere var distrikter i grevskapet.


Mid Glamorgan.
Mid Glamorgan er et bevart grevskap i Wales.
Fra 1974 til 1994 var det et administrativt grevskap med seks distrikter: Cynon Valley, Ogwr, Merthyr Valley, Rhondda, Rhymney Valley og Taff-Ely.
I 2003 ble den delen av Caerphilly som lå i Mid Glamorgan overført til Gwent.


West Glamorgan.
West Glamorgan er et bevart grevskap i Wales.
Fra 1974 til 1994 var det et administrativt grevskap, delt i de fire distriktene Lliw Valley, Neath, Port Talbot og Swansea.
I 1996 ble det delt inn i to hovedområder: Swansea og Neath Port Talbot.


Danmarks Adels Aarbog.
En utgave av "Danmarks Adels Aarbog"
Danmarks Adels Aarbog (DAA) er utkommet siden 1884, og utgis av den private Dansk Adels Forening. Boken inneholder omfattende slektsoversikter over ca. 725 danske adelsslekter og norske slekter adlet av de dansk-norske unionskongene. Foruten stamtavlene inneholder hvert bind oversikter over nålevende medlemmer av ca. 200 gjenværende adelsslekter, såkalte «presenslister». I boken er også tatt med nålevende personer i noen norske slekter som stammer fra personer adlet av unionskongene. Boken anser disse for å være adelige i Danmark, uansett om de adelige særrettigheter ble opphevd i Norge ved lov av 1821. De adelige særrettigheter er for øvrig opphevd også i Danmark.
Flere av stamtavlene over norske slekter i de eldre utgavene av årboken, har ved senere kritisk slektsforskning vist seg å ikke være holdbare. Nyere stamtavler er mer pålitelige.
Bokens slektsoppstillinger følger prinsippet om avstamming gjennom mannslinjer, det såkalte «agnatiske» prinsipp. Den tar ikke med etterkommere i kvinnelinjer fra adlete personer, og den anser en slekt for «utdødd» hvis den bare har etterkommere gjennom kvinneledd. Boken tar heller ikke med personer som er adoptert av adelige.
Boken har ikke med de såkalt «rangadelige» slektene, det vil si slekter som stammer fra personer som fikk arvelig adelskap fordi de hadde en høy rangplassering i eneveldets embetsverk.
Den første utgivelse i 1884 stod Anders Thiset og H. R. Hiort-Lorenzen for.


Genealogisches Handbuch des Adels.
Genealogisches Handbuch des Adels (GHdA,), opprinnelig utgitt som Gothaischer Genealogischer Hofkalender av Justus Perthes, senere Gothaisches Genealogisches Taschenbuch, og kort kalt Gothaen (se egen artikkel), er en adelskalender som omfatter alle fyrstelige, grevelige, friherrelige og bebetitlede hus fra det tidligere tysk-romerske rike, dvs. det nåværende Tyskland, Østerrike, Sveits, Nederland, Belgia, Luxembourg, Tsjekkia (Bøhmen og Mähren), Slovenia, størstedelen av Italia og deler av dagens Frankrike (Lothringen, Elsass, Burgund), de baltiske stater, samt områder som nå ligger i Polen (Schlesien, Pommern og alle tidligere prøyssiske territorier).


Folkenborg.
Folkenborg er et tettsted sørvest for Mysen, i Eidsberg kommune i Østfold. Kong Håkon IV Håkonsson ble født på Folkenborg i 1204. Folkenborg museum, Folkenborg Hestesenter og en kolonialbutikk ligger her. Det er prosjektert ny vei i bru over Mysenelva, og den vil gjøre Folkenborg i mye høyere grad en del av Mysen.


Skulptur.
a> er en av verdens mest kjente skulpturer.
En skulptur (av latin "sculpere", «hugge ut») er et tredimensjonalt kunstverk av enhver type. Tradisjonelle skulpturer kan være hugget i stein eller tre, eller være fremstilt av materialer som bronse, gips eller porselen. Moderne skulpturer kan være laget av industrielle materialer som aluminium eller plast, og skulpturer kan også være ferdig produserte gjenstander (readymades) som kunstneren har valgt ut i en bestemt hensikt.
Forskjellige former.
Den tradisjonelle skulpturen framstår ofte som en representasjon knyttet til erindring. Den er gjerne figurativ, står på et bestemt sted og forteller i et symbolsk språk om dette stedets mening eller bruk.
Den modernistiske skulpturen er i sammenligning stedløs, abstrakt og selv-referensiell.
Etter at 1970-årenes konseptkunst og ulike former for postmoderne, stedsspesifikke kunstpraksiser utvidet definisjonen av «skulptur», kan begrepet betegne nesten alle former for kunstneriske aktiviteter. Særlig mange kunstnere fra den amerikanske avant-garden fra siste halvdel av 1960-tallet, som Robert Smithson, Robert Morris og Gordon Matta-Clark, har vært viktige for utviklingen innen samtidig skulptur. Skulpturbegrepet relaterer i dag like gjerne til ulike former for landskapsprosjekter, arkitektoniske problemstillinger og sosiale mekanismer, som til modernismens fokus på «god form» eller tidligere tradisjoners gjengivelse av menneskekroppen.
Norske skulpturer.
Vigelandsanlegget etter kunstneren Gustav Vigeland er på 320 mål og inneholder 212 skulpturer.
Ørnulf Bast er blant de norske skulptører vi finner representert over hele landet.


Cardiganshire.
Cardiganshire walisisk Sir Aberteifi) er et tradisjonelt grevskap i Wales, som tilsvarer dagens hovedområde Ceredigion. Administrasjonssenteret var Cardigan.
Det ble opprettet i 1282 av Edvard I av England etter at han hadde erobret Wales. Navnet Cardigan var en anglifisering av det walisiske Ceredigion, navnet på et historisk kongedømme.
Det er et maritimt grevskap med en kystlinje på omkring 80 km, med en rekke sandstrender. Det grenser mot Cardiganbukten i vest, Merionethshire i evst, Montgomeryshire, Radnorshire og Brecknockshire i øst ofg Carmarthenshire og Pembrokeshire i sør. Området har omkring 64 000 innbyggere (2004).
Størsteparten av den østlige delen består av De kambriske fjellene. Høyeste punkt er Plynlimmon på 757 moh.. Fem elver har sitt utspring der: Severn, Wye, Dulas, Llyfnant og Rheidol. Elven Teifi markerer grensen til Carmathenshire og Pembrokeshire langs store deler av sitt løp.
Viktige byer.
Turisme og landbruk er viktigste næringsveier.


Brecknockshire.
Brecknockshire (også kalt Breconshire, walisisk Sir Frycheiniog) er et tradisjonelt grevskap i Wales. Administrasjonsbyen var Brecon. Området tilsvarer hovedområdet Powys.
Det grenser mot Radnorshire i nord, Monmouthshire og Herefordshire (i England) mot øst, Monmouthshire og Glamorgan i sør og Carmarthenshire og Cardiganshire i vest. Grevskapet har et areal på 1923 km² og omkring 56 000 innbyggere (2004).
Landskapet er preget av fjellområder, og området består for det meste av landsbygd. Black Mountains ligger i den sørøstlige delen, Brecon Beacons i den sentrale delen, Fforest Fawr i sørvest og Mynydd Eppynt i nord. Det meste av Brecon Beacons nasjonalpark ligger i Brecknockshire. Høyeste punkt er Pen y Fan på 886 moh. Elven Wye markerer nesten hele den nordlige grensen, mens elven Usk renner østover gjennom en sentralt beliggende dal. Det er mange fossefall, hvorav Henrhydfallene er det mest spektakulære.
De viktigste næringsveiene er turisme, landbruk og skogbruk.


Caernarfonshire.
Caernarfonshire (også kalt Carnarvonshire, walisisk Sir Gaernarfon) er et tradisjonelt grevskap i Wales. Administrasjonsbyen var Caernarfon. Området administreres i dag av Gwynedd og Conwy.
Det grenser mot Irskesjøen i nord, Denbighshire i øst, Cardiganbukten og Merionetshire i sør og Caernarfonbukten og Menaistredet i vest. Arealet er 1462 km², og det er omkring 128 000 innbyggere (2004).
Området er preget av fjellandskap. Store deler av Snowdonia nasjonalpark ligger i Caernarfonshire, inkludert Wales' høyeste fjell, Snowdon, på 1085 moh. Lleynhalvøya er flatere og har en rekke bukter og sandstrender. Elven Conwy renner langs den østlige grensen.
Sauehold og turisme er viktigste næringsveier.


Den katolske kirke i Tyskland.
Fordelingen av katolisismen (blå) og protestantismen (oransj) i Tyskland
Den katolske kirke representerer den mest utbredte trosretning i Tyskland – 31 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Mesteparten av disse bor i de sydlige og de vestligste delstatene. Kirken er organisert i 27 bispedømmer, derav sju erkebispedømmer.
Struktur.
I den følgende oversikten er kirkeprovinsene fremhevet i fet og metropolitanbispedømmer i kursiv.
Primas.
Av historiske grunner er det erkebiskopen av Salzburg (Østerrike) som bærer tittelen "primas Germaniae", dvs. «Tysklands primas». Tittelen stammer fra 1648, da dagens Tyskland og Østerrike fremdeles var deler av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.
Nuntius.
Pavens nuntius i Tyskland er Jean-Claude Périsset (per 2009).
Kardinaler.
Det er tradisjon at erkebiskopene av Köln, München-Freising og Berlin er kardinaler. For tiden (2009) er dette Joachim Meisner, Friedrich Wetter (emeritert, uten stemmerett) og Georg Maximilian Sterzinsky. I tillegg er Paul Josef Cordes, Walter Kasper og Paul Augustin Mayer (uten stemmerett) kardinaler.
Klostre og valfartssteder.
Av katolske valfartssteder i Tyskland kan man nevne Altötting, Kevelaer, Marienborn og Werl.
Tidlig historie.
Kirkens historie går tilbake til tidlig romersk tid. Det første kjente tyske bispedømme, Trier, ble opprettet på 200-tallet. Kort etter oppstod bispedømmer som Köln (omkring 300) og Mainz. Med romerrikets undergang kom det til en stillstand i misjonen, til tross for enkelte irske og skotske vandremunkers virksomhet. Først med Bonifatius kom det på ny bevegelse i kirken i Germania, og en rekke nye bispedømmer ble grunnlagt. Mainz, Köln og Trier ble opphøyet til erkebispedømmer og ble dermed de første kirkeprovinsene. Det tysk-romerske rikes østekspansjon i det 10. århundre medførte misjonering og grunnleggelser av nye bispedømmer. På begynnelsen av 1100-tallet kan organiseringen av kirken betraktes som fullført og forble forholdsvis uendret frem til reformasjonen. En særegenhet ved de tyske bispedømmene var deres størrelse, som var vesentlig større enn bispedømmene i Vestfrankerriket og Italia.
Bispedømmer i middelalderen.
Kirkeprovinser og bispeseter i Tyskland og tilstøtende områder rundt 1500
Den følgende oversikten gjengir de historiske kirkelige strukturene, dvs. kirkeprovinser og bispedømmer som per 1400 lå "helt eller delvis" i "dagens" Tyskland. Fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens tyske grenser, erkebispedømmer er kursivert.
Siden Det hellige romerske rike av den tyske nasjon var betydelig større enn dagens Tyskland, omfattet det mange flere bispedømmer enn de ovennevnte (se den katolske kirke i Belgia, [Vest-]Frankrike, [Nord-]Italia, Nederland, Polen, Slovenia, Sveits, Tsjekkia og Østerrike). Selv noen av de tyske erkebispesetene hadde suffraganbispedømmer som lå helt utenfor dagens Tyskland (Köln: Cambrai; Mainz: Chur; Trier: Toul, Verdun). Også bispedømmene i De tyske riddernes ordensstat (dvs. Rigas kirkeprovins) ble i noen henseender betraktet som del av Det tysk-romerske rike.
Biskoper som riksfyrster.
a>er var verdslige såvel som geistlige herskere.
a> (rekatoliserte områder er merket med liggende skravering)
På det kirkelige plan var det derimot erkebiskopen av Magdeburg som hadde den høyeste rang, og som ble betegnet som Tysklands primas ("primas Germaniae") og som pavens stedfortreder i Tyskland ("legatus natus").
Fyrstbiskopene klarte også å erverve egne territorier, dvs. såkalte høystift der biskopene ikke bare var geistlige, men også verdslige herskere. Høystiftene var en del mindre enn bispedømmene (dvs. biskopenes geistlige ansvarsområder), men kunne oppnå betraktelige størrelser (de største var erkestiftet Salzburg, patriarkatet Aquileia og høystiftet Münster). Antallet fyrstbispedømmer ble etter hvert redusert (53 i 1521, 38 i 1755); grunnene var både sekulariseringer i sammenheng med reformasjonen og at bispedømmer havnet utenfor Det tysk-romerske rike (spesielt i Nord-Italia).
Reformasjonen.
Reformasjonen tok sitt utgangspunkt i Tyskland, med Martin Luthers 95 teser, som ble publisert i 1517. Tankene spredte seg fort i store deler av Tyskland og nabolandene, men ble bekjempet av katolske geistlige, keiseren og mange riksfyrster. Utover 1500- og 1600-tallet ble det ført en rekke kriger om disse trosspørsmålene, den mest langvarige av disse var trettiårskrigen (1618–1648). Således ble flere protestantiske områder rekatolisert (jf. motreformasjonen). Prinsippet som etter hvert gjorde seg gjeldende, og som ble bekreftet i freden i Westfalen (1648), var at territorialfyrstene – og ikke keiseren – kunne bestemme undersåttenes trosretning i sine respektive områder (cuius regio, eius religio – «hvem sitt område, dem sin religion»).
Reformasjonen fikk størst utbredelse i de nordlige og østlige områdene av Tyskland. Bispedømmene i de reformerte områdene ble sekularisert og opphevet (med fyrstbispedømmet Lübeck som eneste unntak). I noen tilfeller (f.eks. fyrsterkebispedømmet Magdeburg) ble sekulariseringen slått fast i freden i Westfalen, men ikke gjennomført før den siste biskopen hadde avgått ved døden. Delvis eksisterte bispedømmene i en overgangsperiode videre med protestantiske biskoper.
De «tapte» områdene i Nord-Tyskland og Norden ble etter hvert sammenfattet i Det apostoliske vikariatet i nord (formelt oppretta i 1667). Den apostoliske vikaren med sete i Hannover var direkte underordnet den pavelige nuntius i Köln.
Hildesheim og Osnabrück bispedømme havnet i protestantiske områder, men biskopen forble katolsk og riksfyrste, selv om både sogn, besittelser og inntekter ble drastisk redusert. Også noen andre (erke)biskoper måtte tåle til dels kraftige territoriale reduksjoner i deler av bispedømmene sine (fremfor alt Mainz, Speyer og Konstanz).
Siden Magdeburg, erkebispedømmet for Tysklands primas, også ble opphevet under reformasjonen, ble primastittelen overført til erkebiskopen av Salzburg. Den siste erkebiskopen av Magdeburg kunne bruke tittelen frem til sin død i 1680. Siden den gang – og (uberørt av at Salzburg siden 1805 ligger i Østerrike) frem til i dag – er erkebiskopen av Salzburg altså Tysklands primas.
Sekulariseringen.
Bortsett fra opphevelsene av bispeseter under reformasjonen var bispegrensene nesten uforandret gjennom nærmere tusen år. Større endringer skjedde først i ringvirkningene av den franske revolusjon (1789). I 1798 okkuperte franske revolusjonstropper alle tyske territorier på Rhinens venstre bredd. Bispedømmene og klostrene i disse områdene ble sekularisert, opphevet og/eller omstrukturert. De resterende bispedømmene og klostrene ble sekularisert gjennom "Reichsdeputationshauptschluss" i 1803, en direkte konsekvens av fredsbetingelsene som Napoleon hadde diktert i freden i Lunéville (1801). Dette betød slutten på biskopenes tid som territorialfyrster. For mange klostre betød det dessuten opphevelsen. Det eneste fyrstbispedømmet som unngikk sekulariseringen i noen år til, var Regensburg. Det fortsatte å eksistere som geistlig og riksumiddelbart territorium, kombinert med erkekansler- og kurfyrstetittelen som tidligere hadde tilhørt erkestiftet Mainz. Biskopen av Regensburg fikk den nye tittelen "fyrstprimas av Tyskland", men også hans kirkelige stat ble oppløst i 1810.
I tiden etter napoleonskrigene forble en rekke bispeseter vakante i flere år. Først etter Wienkongressen (1815) ble det mulig å re-organisere bispedømmene i Tyskland. Frem til 1825 opphevet paven derfor fire bispedømmer (Chiemsee, Corvey, Konstanz, Worms), opprettet tre nye (Freiburg, Limburg, Rottenburg), opphøyet to til erkebispedømmer (Bamberg, München-Freising) og gjorde om to forhenværende erkebispedømmer til vanlige suffraganbispedømmer (Mainz, Trier). Også kirkeprovinsene ble inndelt på nytt. Grensene var nå i større grad sammenfallende med statsgrensene (resp. grensen for Det tyske forbund).
1900-tallet.
Tiden av Tysklands deling etter andre verdenskrig skapte store problemer for den katolske kirke i DDR. For det første ble utøvelse av religioner hindret av styresmaktene, selv om det offisielt hersket religionsfrihet. Andelen katolikker i DDR sank derfor fra 10 % i 1950 til 5 % i 1990. For det andre var Berlin, som hadde blitt bispesete i 1930, og Meißen de eneste bispesetene som lå i DDR. Mesteparten av Øst-Tyskland sognet til bispedømmer som hadde sine seter i Vest-Tyskland (Fulda, Hildesheim, Osnabrück, Paderborn, Würzburg) eller Polen (Breslau). Paven opprettet derfor i 1972/73 fire apostoliske administrasjoner for Øst-Tyskland med sete i Erfurt, Görlitz, Magdeburg og Schwerin. Etter Tysklands gjenforening ble disse administrasjonene opphøyet til bispedømmer i 1994.


Fylkesvei 862.
Fylkesvei 862 (Fv862) går mellom Hungeren i Tromsø og Straumsbotn i Berg. Veiens lengde (unntatt fergestrekningen) er 115,6 km.
Historie.
Hele veistrekningen ble åpnet av samferdselsminister Torild Skogsholm 21. august 2004. Tidligere gikk riksveien via Larseng på Kvaløya til Bakkejord. Veien fra Eidkjosen via Kattfjorden til Brensholmen var tidligere fylkesvei. Det var også veipartiene mellom Botnhamn og Kjosen (Stønnesbotn), mellom Mefjordaksla og Senjahopen, og mellom Ersfjord og Skaland. Veien mellom Kjosen og Mefjordaksla var tidligere del av riksvei 861. Veien mellom Skaland og Straumsbotn hadde tidligere riksveinummer 864.
Nasjonal turistvei.
Sammen med en delstrekning av har strekningen mellom Straumsbotn i Berg og Botnhamn i Lenvik fått status som "nasjonal turistvei Senja". Turistveien er 90 km lang.
Utsikt over Tromsøya med Kvaløya i bakgrunnen. Rv862 går over Tromsøya og langs Kvaløyas strand.


Fylkesvei 818.
Fylkesvei 818 (Fv818) går mellom Storeid og Ballstadodden i Vestvågøy. Veiens lengde er 8,5 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 815.
Fylkesvei 815 (Fv815) går mellom Leknes og Smorten i Vestvågøy. Veiens lengde er 38,1 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 816.
Fylkesvei 816 (Fv816) går mellom Rørvika og Henningsvær i Vågan. Veiens lengde er 7,7 km.
Bruene til Henningsvær ble åpnet i 1983, og avløste fergeforbindelsen mellom Festvåg og Henningsvær, som ble satt i drift i 1959.
Fylkesveien inngår i Nasjonal turistvei Lofoten som en av flere sideveier til europavei 10.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 820.
Fylkesvei 820 (Fv820) går mellom Sortland og Ramberg i Bø i Vesterålen. Veiens lengde er 73,1 km.
Veien går langs vestsiden av Sortlandssundet, over Vikeidet til Frøskeland ved Eidsfjorden. Derfra langs indre del av Eidsfjorden, over Skjellfjordeidet og langs Skjellfjordens sørside og Ånnfjordens østside. Videre opp til skaret med Ryggedalstunnelen og ned Ryggedalen til Bø.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Gamer.no.
Gamer.no er det største nettstedet for videospill i Norge.
Nettsiden ble lansert i april 2001 av Tor-Steinar Nastad Tangedal som nå er redaktør. Gamer.no tilbyr blant annet anmeldelser, sniktitter, dybdeartikler, intervjuer og nyheter. I tillegg har de et diskusjonsforum, en handleguide, spillvideoer og oversikt over utgivelsesdatoer til kommende spill.
Ifølge det offisielle måleverktøyet TNS Metrix fra TNS Gallup har Gamer.no over 70 000 unike lesere og 640 000 sidevisninger hver uke.
Gamer.no er kåret til årets spillmedie i 2009 og 2010 på Gullstikka.
Gamer.no eies og utgis av Mediehuset Tek AS.


Høgenheitunnelen.
Høgenheitunnelen er en tunnel på riksvei 354 (gamle E18). Tunnelen går gjennom Høgenheifjellet ved Stathelle i Bamble kommune i Telemark og forbinder Stathelle med Rugtvedt. Tunnelen er 621 meter lang. Den ble åpnet i 1962.
Høgenheitunnellen er 410 cm høy, mens standard på riksveitunneler er 420 cm. Det betyr at lastebiler som kommer fra ferje i Langesund ikke kan bruke den korteste veien for å komme på E18, men må kjøre en omvei. Næringslivet i området har engasjert seg i saken og ønsker at man skal høvle ned asfaltdekket i tunnelen for å få standard høyde. Uten et slikt tiltak blir risikoen for ulykker mye større, da høye biler kjører midt i veibanen for å unngå å komme borti armaturer i taket.


Botnetunnelen.
Botnetunnelen, også kalt Knattåsentunnelen og Knattenåstunnelen, er en veitunnel på europavei 18 i Holmestrand kommune i Vestfold. Tunnelen er 1374 meter lang. Den ble åpnet sammen med resten av nye E18 mellom Gutu og Helland 30. oktober 2001. Tunnelen har to løp, med to kjørefelt i hvert løp.


Baneheitunnelen.
Baneheitunnelen er en tunnel på europavei 18 i Kristiansand. Tunnelen er 785 meter lang og har to løp, som hver har to gjennomgående filer. Tunnelen har to planfrie kryss som forbinder tunnelen med Kristiansand sentrum via Stener Heyerdals gate/Festningsgata og bydelen Eg, der også Sørlandet sykehus har sin beliggehet.


Oddernestunnelen.
Oddernestunnelen er en 1 049 meter lang tunnel på E18, og er en del av riksvegprosjektet "Ny E18 gjennom Kristiansand". Tunnelen går fra Torridalsveien ved Otra under Oddemarka og frem til Oddernes skole ved Bjørndalsletta, og ble bygget i perioden 2002–2004. Tunnelen har to løp, et for hver retning og hvert løp har to kjørefelt. Oddernestunnelen går gjennom løsmasse.


Bayerische Staatsoper.
a> ved Max-Joseph-Platz, som huser Bayerische Staatsoper
Bayerische Staatsoper (før 1919 Königlich Bayerische Hofoper) er det største operahuset i München og et av de mest prestisjefulle i verden. Sammen med Bayerisches Staatsballett og Bayerisches Staatsorchester oppfører det nesten 350 forestillinger årlig.
Operaens faste hus er Nationaltheater på Max-Joseph-Platz. Enkelte forestillinger finner imidlertid sted i Prinzregententheater og Altes Residenztheater (Cuvilliés-Theater).


Irish softcoated wheaten terrier.
Irish soft-coated wheatenterrier er en hunderase med opprinnelse fra Irland. Tradisjonelt var den en gårdshund som ble brukt som jakt- og vakthund, bl.a. til utryddelse av rotter og mus og til småviljakt på kanin, rødrev, grevling og oter.
Opprinnelse og alder.
Wheatenterrier stammer fra provinsen Munster i Irland, men den eksakte opprinnelse er ukjent. Den er en av de eldste irske terrierrasene, og som sådan blir den regnet som stamfar for flere andre terrierraser. Den irske kennelklubben anerkjente rasen i 1937, mens The Kennel Club i Storbritannia aksepterte den først i 1943. Til Norge kom den først i 1964.
Man regner og med at det er blandet inn kerry blue-terrier langt tilbake i tid siden rasen har så myk pels.
Utseende, anatomi og fysikk.
Wheatenterrierer er en velbygd og langbeint, kvadratisk terrier med en karakteristisk rikelig, silkeaktig, hvetefarget pels. Kroppen er muskuløs og kompakt, med kort rett rygglinje. Halsen kraftig og uten løst hud. Brystkassen er dyp og lendepartiet er kort og meget kraftig. Hodet er langt og skallet flatt, aldri grovt, med markert stopp. Kraftig kjeveparti og små-middels store hengeører. Pelsen er myk og bølger lett. Fargen er hvetefarget/gultonet i alle nyanser. Hannene blir ca. 46-48 cm i skulderhøyde og veier gjerne 15,7-18 kg, tispene blir ca. 43-47 cm høye og veier ca. 13-15 kg.
Det finnes to typer av wheatenterrieren: Den Irske, som gjerne er litt mindre, har noe hvitere, tynnere og glattere pels (gjerne i lokker og med litt blankt skjær), og den amerikanske, som har fyldigere pels. Den amerikanske krever gjerne litt mer pelsarbeid for ikke å bli tovet.
Bruksområde.
Wheatenterrierer er en allsidig brukshund, som egner seg til alt fra gårdshund, vakthund og jakthund til servicehund, lavinehund, kløvhund, utstillingshund og familiehund m.m. Den har både energi og utholdenhet nok til de fleste oppgaver.
Gemytt og væremåte.
Wheatenterrierer en allsidig, selvstendig, modig og energisk hund som kan forsvare uten å være aggressiv. Den bjeffer ikke i utide og blir gjerne regnet som en hengiven familiehund. Den er snill, tillitsfull og leken mot sine egne, mot fremmede er de også kjent for å være tillitsfulle og veldig glad i å gi alle rundt seg et kyss. Rasen kan være noe aggressiv mot andre hunder. God sosialisering er følgelig viktig! Rasen er og kjent for å ha en tendens til å hoppe på folk av ren lykke. Som sådan passer rasen best for aktive mennesker, som vet å gi denne hunden fysiske og mentale oppgaver. Hunden krever mye aktivisering. Pelsen må stelles regelmessig. Dette innebærer både klipping og børsting. Wheatenterrieren er samtidig en allergivennlig hund. Dette innebærer at rasen ikke røyter. Hunden er svært leken, og leker langt inn i alderdommen.


José Serra.
José Serra (født 19. mars 1942 i São Paulo) er en brasiliansk politiker. Han var med og etablerte det brasilianske sosialdemokratiske partiet PSDB i 1988. Ved presidentvalget i 2002 var Serra PSDBs presidentkandidat men tapte for Luíz Inácio Lula da Silva.
Han ble valgt som borgermester i São Paulo i 2004, for en periode på fire år.


Mevik.
Mevik er et bygdesamfunn som ligger i Gildeskål kommune i Nordland. Mevik er plassert i den sørvestlige delen av kommunen. Bygda har en utstrekning på om lag 1,5 kilometer langs kystriksveien. Kystriksveien på Nord-Helgeland er en del av nasjonal turistveg.
Midnattsol.
Midnattsol oppstår nord for den nordlige polarsirkel. På denne breddegrad har man i perioden 4. juni - 8. juli mulighet for å oppleve den spektakulære midnattsola. Samtidig som stedet har midnattsol på sommeren, har den tilsvarende perioder med mørketid på vinteren.
Mevik kapell.
Mevik kapell er ei langkirke av tre bygd i 1910. Kirken har 240 sitteplasser. Kirkebygget ble restaurert i 1957. Kirkegården ble tatt i bruk i 1888.


Veddeløpshund.
En veddeløpshund er en hund som benyttes til konkurranser i hurtigløp på bane der totalisatorspill (veddemål) tillates. Tradisjonelle veddeløpsbaner er gjerne ovalbaner der løp på henholdsvis 220, 330, 440, 550, 660 eller 770 yards (1 yard = 0,9144 meter) utføres. Andre lengder er også i en viss grad aktuelle.
Veddeløpshunder er typisk av rasen greyhound, spansk galgo eller whippet der totalisatorspill tillates. Greyhound er mest benyttet, men typen må på ingen måte sammenlignes med de greyhounder som benyttes som utstillingshunder. Veddeløpshundene blir spesielt avlet med tanke på et liv på veddeløpsbanen. De er gjerne mindre, mer kompakte og langt mer muskuløse enn utstillingstypen. Andre hunderaser, som oftest mynder, deltar også i veddeløp, spesielt der totalisatorspill ikke tillates. Som sådan konkurrerer hundene innbyrdes innen hver enkelt rase.


Greåker.
Nordic Paper's kartongfabrikk i Greåker, ved Glomma.
Greåker er et tettsted sør-vest i Sarpsborg kommune i Østfold, langs fylkesvei 109 der elvene Glomma og Visterflo møtes. Det var en gang et aktivt handlesentrum i tidligere Tune kommune. Nå er det få butikker igjen, men en betydelig industri med mekaniske verksteder og Nordic Papers papirfabrikk ved elvebredden av Glomma.
Historie.
Greåker er et tettsted som ble bygget opp rundt lokalindustri fra midten av 1800-tallet.
De gamle gårdene Viste (fra "å være", "stedet vi er på"), Opstad (fra navnet Ulf, Ulv, Alf), Greåker ("Grei åker"), Hannestad (Hane, Hani, mannsnavn for sjefen), Yven ("Yr" – barlind og "vin" – gresslette) og Alvim ("Gudenes hjem", Alf, Alun (øl))lå alle på den solrike, sørvendte delen av raet. Her var det god jord som var lett å dyrke.
Det er naturlig å anta at en gammel vei gikk fra Greåker og opp til Tune kirke allerede for hundrevis av år siden, muligens for tusenvis. Stedet der Tune Kirke ligger i dag var et samlingspunkt lenge før Olav den Hellige grunnla Sarpsborg, da kongeveien, vannveiene fra Øvre Tune (Vestvannet og Tunevannet) og veien fra Alvim gjorde dette stedet til et naturlig treffsted. På raryggen, ved Tune Kirke, finner man mange gravplasser og hustufter.
På Greåker hadde Sanne & Solli Brug tømmertomter og ute på Saueholmen hadde de mottak for varer fra båter som kom opp elva. På Greåker Celluloses (Knusle Bruk) nåværende eiendom hadde de også et teglverk (1897), men Greåker som sted, hadde da allerede eksistert noe år. Smaalensbanen kom i 1879, Hølæ (stenbrudd) med Forsberg som eier i 1893, Greåker Cellulose i 1905 og Sarpsborg Mekaniske verksted noen år senere. Greåker var et arnested for den Norske Industrioppbyggingen.
Greåker fort.
Batteriet ble ferdig utbygget 1903, med fire feltkanoner til dels nedsprengt i fjell, samt fem dekningsrom og åtte ammunisjonsnisjer. Batteriet var av permanent karakter, og i 1907 ble det et fort, samtidig med Ravneberget fort. Greåker fort har stor militærhistorisk interesse som del av et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden, har symbolverdi i forbindelse med nasjonens løsrivelse fra unionen med Sverige. Fortet har stor verneinteresse med sitt geværgalleri som er sjeldent i nasjonalt sammenheng. Anlegget ble først fredet 6. mai 2004.


Bantu.
Bantu er en generell betegnelse på mer enn 400 ulike etniske grupper i Afrika, fra Kamerun til Sør-Afrika. De har et felles språk, bantuspråk, og i mange tilfelle felles sedvaner.
Svarte afrikanere ble tidligere kalt «bantus» av det sørafrikanske apartheidregimet, og begrepet har dermed et svært negativt fortegn i Sør-Afrika.


Maoisme.
Maoisme eller marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning er betegnelsen på en marxist-leninistisk retning innenfor kommunismen, som bygger på den kinesiske kommunisten Mao Tse Tungs tenkning.
Mao var en ivrig tilhenger av Stalin og brøt med Sovjetunionen da Sovjetunionen gjennomgikk en avstalinisering under Nikita Khrusjtsjov etter Stalins død. Den sentrale forskjellen på maoismen og den kommunismen som ble praktisert i Sovjetunionen etter avstaliniseringen er at maoistene mente Sovjetunionen var «revisjonistisk». Maoisme kan derfor anses som en videreføring av stalinismen.
Det er verd å merke seg at begrepet «maoisme» aldri har vært en offisiell betegnelse i Folkerepublikken Kina. Der heter det 毛泽东思想 Máo Zédōng Sīxiǎng, – «Mao Zedongs tenkning.» Dette kommer av Maos syn på at han ikke forandret (dvs. revisjonerte), men videreutvikla marxismen-leninismen.
Begrepet «maoist» har blitt brukt fra 1960-årene av grupper og personer som selv identifiserer seg som maoister, eller av andre som en beskrivelse på politiske grupper eller partier som støttet kinesernes kritikk av Sovjetunionen etter Stalins død.
Når man på norsk ofte har stavemåten Mao Tse Tungs tenkning skyldes det at på den tiden da AKP(m-l) oversatte dette begrepet som var en bærebjelke for deres politiske ideologi, var pinyingjengivelsen av Maos navn ikke innført i Norge. Da den ble det, hadde det gamle skriftbildet festnet seg i nordmenns bevissthet slik at det for mange er den gamle stavemåten som vekker gjenkjennelse.
Maoismen som teori.
Maoismens grunnlag, marxismen var ikke utviklet for føydale samfunn som Kina. Maos tilpasninger for den fattige verden har gjort maoismen til en populær retning i slike land.
Det er også en nær sammenheng mellom hans organisatoriske og filosofiske skrifter. Dette kommer kanskje klarest fram når vi ser på slike titler som: (1963) og (1957).
Kommunikasjon og møter.
Maoismen hadde stort fokus på møter, og at folket og partiet, samt lederne og de vanlige partimedlemmene skulle lære av hverandre på denne måten. Partiet skulle lære om folkets behov, og være åpne for folkets meninger, og i tillegg var det stort fokus på obligatoriske møter i de enkelte particellene, og mellom lederne på regionalt og nasjonalt nivå, og partimedlemmene på grasrot-nivå.
Kritikk og selvkritikk.
Mao og kommunistpartiet videreførte den kinesiske tradisjonen for offentlig kritikk og selvkritikk. Denne tradisjonen tilsa at man gjennom åpen og offentlig dialog basert på at en av de fremmøtte enten ble kritisert, eller tok selv-kritikk kunne oppnå høyere forståelse for et problem, eller et sett med problemer. Partiets lokale representanter skulle lede disse møtene, og lære av dem – men beslutningene som ble tatt skulle ideelt sett bli tatt ved flertalls-stemme eller konsensus av lokalbefolkningen.
Parti, hær og folket.
Mao fokuserte spesielt på at forholdet mellom hæren og folket skulle være godt, og at parti og hær skulle være ett. Dette betydde at folkets frigjøringshær ikke skulle være en vanlig hær basert på borgerlig logikk og moral. En offiser skulle ikke straffe sine soldater, men være en inspirerende leder som lærer dem opp i både våpenbruk og marxist-leninistisk filosofi. Videre skulle ikke hæren under noen omstendigheter forgripe seg på lokalbefolkningen. Mao mente at folket ville bevæpne seg selv når hæren og folket ble ett. Altså at hæren ville inspirere folket til kamp, og omvendt. For at dette skulle kunne skje var det viktig at hæren var styrt av, og inspirert av partiet. Derfor hadde folkets frigjøringshær også partifolk som hadde rene ideologiske roller i sine rekker. Partiet, folket og hæren måtte ikke bli fremmedgjorte for hverandre dersom revolusjonen skulle lykkes.
Ovenifra og ned, eller nedenifra og opp?
Mao mente at partiet måtte være hierarkisk organisert, og at enkelte beslutninger måtte taes ovenifra, spesielt med tanke på produksjon og distribusjon av varer. Samtidig var det stort fokus på kommunikasjon mellom parti og folket gjennom møter og kritikk-selvkritikk på lokalt plan. Dette betydde i praksis at partiet bestemte hvor mye som skulle produseres og eksporteres av varer til andre regioner av landet, mens alt annet ble bestemt lokalt – i hvert fall i teorien. Fraværet av kapitalistisk konkurranse og produksjon gjorde at ingen andre enn kommunistpartiet kunne bestemme over produksjon og distribusjon, noe som ikke alltid fungerte like godt.
Det store skrittet framover.
Det store skrittet framover var en serie med svært radikale tiltak som ble igangsatt for å industrialisere Kina. Noen av disse tiltakene viste seg å være litt for radikale, eller lite gjennomtenkte. Den store satsningen på Stål-produksjon lagde stål av for dårlig kvalitet fordi produksjonen skulle bli foretatt av små lokale enheter uten tilstrekkelig kjennskap til faget framfor av store produksjonsanlegg med teknikere og eksperter. Mange sultet ihjel fordi småbønder ble tvunget til å produsere stål framfor mat, på grunn av en stor kollektiviseringskampanje for jordbruket, og fordi partiet hadde bestemt at ris skulle såes dobbelt så tett i åkrene, noe som viste seg å ikke fungere.
Kulturrevolusjonen.
Kulturrevolusjonens mål var at den gamle og borgerlige kulturen skulle utryddes, og erstattes med en helt ny kommunistisk kultur.
Kulturrevolusjonen gikk hardt ut over lærere og akademikere, som ofte ble mistenkt for å være borgerlige. Disse derfor ble utsatt for vold og fengsling, og i tillegg kunne de bli sendt til arbeidsleirer der de ved siden av arbeidet skulle læres opp til å bli gode kommunister. Religiøse aktivitet ble slått ned på, og enkelte buddhistiske templer ble ødelagt.
Røde Khmer.
Kina støttet Pol Pot og Røde Khmers politikk i Kambodsja aktivt. Pol Pots lære var en ennå mer radikalisert variant av tenkningen som lå bak kultur-revolusjonen. Pol Pot mente at før det kommunistiske samfunnet kunne bli bygget opp måtte tiden settes tilbake til år null. Dette betydde i praksis at folket skulle tvinges ut av byene, og bli jordbrukere på landsbygda. Det er antatt at mellom 2 og 4 millioner sultet i hjel som følge av Røde Khmers politikk mellom 1975 og 1979.
Kina etter Mao.
Etter Maos død i 1976 fulgte Deng Xiaoping som leder i Kina. Det var store ideologiske forskjeller på disse to. Mao hadde tidligere kalt Deng for «en vandrer på kapitalismens vei». Etter Maos død ble en rekke markedsøkonomiske virkemidler tatt i bruk, og en rekke sosiale tiltak som garantert mulighet for å få arbeid, gratis skole og helse ble mistet. Til tross for en høy økonomisk vekst i den påfølgende tiden er det fortsatt mange kinesere som lengter tilbake til systemet under Mao.
Maoister i vesten i dag tar sterk avstand fra den politikken som i dag føres i Kina, som de mener har brutt med helt sentrale prinsipper i maoismen. Maoistiske grupper i Norge er Tjen Folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom.


Musikkpraksis.
Musikkpraksis er et norsk tidsskrift (etablert i 1984) med musikere, lydteknikere og musikkprodusenter som målgruppe. Det kommer ut med seks utgaver i året.
Tidsskriftet er et av Norges største fagblad for musikere og studiobransje. Det inneholder, foruten musikkrelaterte nyheter, blant annet produkttester, tips, hint, intervjuer, utstyrsannonser med mere.
Bladet er også en av norges største ressurser når det gjelder kjøp og salg av brukte instrumenter og annet musikk-relatert utstyr, og det er gratis å annonsere for abonnenter.
Musikkpraksis har utviklet seg til å bli et viktig norsk tidsskrift for gitarister, keyboardister, lydteknikere og andre som arbeider med lyd og musikk, både i en profesjonell og ikke-profesjonell sammenheng.
Bladet har rundt 40 000 lesere og er på 116 sider (2005).
Musikkpraksis er utgitt av Mediahuset AS, og redaktør er musikeren Rolf Graf (2002).


Europavei 3.
Europavei 3 går mellom Cherbourg og La Rochelle i Frankrike.
Trasé fastlagt av UNECE: Cherbourg – Rennes – Nantes – La Rochelle.


Corioliskraft.
I et treghetssystem (øverst) flytter det svarte legemet seg i en rett linje. Observatøren (den røde flekken) som står på det roterende systemet (nederst) ser at legemet følger en krum bane.
Dette lavtrykket over Island roterer mot klokken på grunn av balanse mellom Corioliskraften og trykkgradienten.
Corioliskraften er en fiktiv kraft som i fysikken kan innføres for å få et system på jorden til å oppføre seg som et treghetsystem. Corioliskraften ble oppdaget i 1835 av den franske matematiker Gaspard-Gustave Coriolis.
Corioliskraften er en (av flere) fiktive krefter som er et resultat av jordrotasjonen. Denne fiktive kraften er svært viktig i forbindelse med meteorologiske beregninger, da vi må opp på en større skala for at Corioliskraften skal få noen større betydning på systemet.
Corioliseffekten.
Corioliseffekten innebærer at jordrotasjonen leder til at vinder og havstrømmer i nord-sør retning bøyes av. På den nordlige halvkule dreies nordgående bevegelser mot øst, mens de sørgående trekkes mot vest. På den sørlige halvkule er det motsatt.
Foucaults pendel.
Et godt eksempel på Corioliskraften er pendelen (kalt Foucaults pendel) i vestibylen til Fysisk Institutt, Universitetet i Oslo, som i tillegg til å svinge med en periode på noen sekunder roterer rundt på ca 27 timer og 43 minutter. Samme type pendel står også på NTNU. Dette er et resultat av at jorden ikke er et treghetsystem. Dermed, for å få dette fenomenet til å bli forenelig med klassisk mekanikk, må man innføre Corioliskraften.
En enkel måte å forstå dette fenomenet er å tenke seg at pendelen henger på Nordpolen. Den vil svinge frem og tilbake, mens jorden roterer under den med en omløpstid på et døgn. For en observatør på jorden vil det se ut som om det er pendelen som roterer, og ikke han/hun selv.
Siden Oslo ligger på en breddegrad 60 grader nord, blir omløpstiden noe lenger.
Pendelen i Oslo er laget av en forgylt kulelagerkule på 32 kg (20 cm i diameter), og snora er 14,1 meter.
Matematikken bak.
formula_1
formula_2 er summen av alle reelle og fiktive krefter, målt i et roterende referansesystem (som altså "ikke" er et treghetssystem).
formula_3 er summen av alle reelle krefter.
formula_4 er den fiktive kraften som kommer av at origo i vårt system har en akselerasjon relativt til treghetssystemet.
formula_5 er et ledd som utgjøres av den tilsynelatende tangentielle akselerasjonen i det roterende referansesystemet.
formula_6 er sentrifugalkraften.
formula_7 er Corioliskraften.
Fiktiv kraft.
Det er svært viktig å merke seg at Corioliskraften er en "fiktiv" kraft, den oppfyller ikke betingelsene for være en "ekte" kraft. Bl.a har den ingen motkraft, som gjør den uforenelig med Newtons 3. lov.
Et annet velkjent eksempel på en fiktiv kraft er sentrifugalkraften. Når du svinger til høyre med en bil, føles det som som du blir presset til venstre av en kraft, populært kalt sentrifugalkraften. Egentlig er det overhode ingen slik kraft, det er heller motsatt: Siden kroppen din har masse, og dermed også treghet, ønsker den å fortsette i den opprinnelige retningen den kom i. Men når bilen svinger rundt deg, presser den på deg til høyre, og du føler at du blir presset venstre. Dermed er det slik at den egentlige fysiske kraften (kalt sentripetalkraften) virker "motsatt vei" av hva du skulle tro.
Når jorden dreier, beveger et punkt ved ekvator (magnetisk ekvator) seg mye hurtigere enn et punkt ved en av polene. Denne bevegelse skaper helt bestemte mønstre på jorden, for eksempel påvirkes vind og havstrømmer.
Noen punkter.
• Corioliseffekten: Jordrotasjonen gir dag og natt, og jamner slik ut temperaturen ved å sørge for kontinuerlig vekslende oppvarming/avkjøling av jordoverflata. Energioverskuddet som bygger seg opp i løpet av dagen, stråler ut i atmosfæren og videre ut i verdensrommet i løpet av natta. Rotasjonen har (sammen med jordas kuleform) også en annen klimaeffekt: Alt som settes i bevegelse i forhold til jordoverflata, som elver og vinder (men også for eksempel bevegelsen til et fly!) avbøyes enten til høyre (nord for ekvator), eller til venstre (sør for ekvator), dette gjelder dog ikke vann i vasken / badekaret, grunnet at kraften er for svak til å virke på vannet som har så liten masse. Effekten kalles Coriolis effekt. Den skapes ved at jorda roterer med en fart som øker fra tilnærmet null ved polene til nesten 1700 km i timen ved ekvator.


Klippfisk.
Klippfisk, kjøttside og skinnsideKlippfisk er saltet og tørket fisk, som helst produseres av torsk, men hyse, lange, brosme eller sei kan også brukes. Klippfisk er et langt mer foredlet produkt enn tørrfisk, og må ikke forveksles med denne. Tørrfisk tørkes ute i vinden, og er ikke tilsatt salt. Klippfisk tørkes nå innendørs, og er alltid tilsatt store mengder salt.
Tilvirkning.
I fiskemottaket blir råfisken flekket, dvs. fisken blir skåret langs ryggbeinet slik at fisken kan brettes ut som en stor trekant. Den groveste delen av ryggbeienet blir fjernet. Deretter saltes fisken i store runde stabler (la), og slik blir den liggende til fisken er saltmoden, fast. Etter saltmodning blir fisken vanligvis vasket og saltet på nytt før den vekselvis tørkes og presses. Inntil 1950-årene foregikk tørkingen vanligvis utendørs på fjell (derav navnet, egentlig klippefisk), mens tørking innendørs har blitt mer og mer vanlig fra 1950-åra.
Klippfiskhistorie.
Klippfisktørking på Kirkjusandur, Island, før 1898.
I norsk kystkultur er klippfisken et eksotisk innslag. I motsetning til tørrfisk er klippfisk et produkt som er introdusert i Norge fra utlandet i nyere tid. Trolig er det slik at spanske fiskere "oppfant" klippfisken da de fisket ved Newfoundland og trengte en konserveringsmetode, dette så tidlig som rundt 1500. I 1690-åra slo hollenderen Jappe Ippes seg ned i ladestedet Lille-Fosen (i dag Kristiansund) og startet produksjon etter å ha fått kongelig privilegium. Hans virksomhet tok imidlertid raskt slutt. Det var først i 1737 det ble fart i sakene. Da kjøpte skotten John Ramsay fiskeværet Grip. Han satte straks i gang med klippfiskproduksjon i stor stil. Året etter kom en skotte til på banen. Det var William Gordon fra byen Cullen i Nordøst-Skottland. Han og Ramsay drev i kompaniskap og fikk senere over enda en landsmann, George Leslie fra Banff. Disse tre kan regnes som grunnleggerne av klippfiskindustrien i Norge. Kristiansund ble den norske klippfiskbyen framfor noen og dominerte denne industrien i vel 200 år.
De skotske kjøpmennene valgte Kristiansund av flere grunner. De unngikk konkurranse fra etablerte kjøpmenn i Trondheim og Bergen. De hadde god tilgang til fisk fra fiskeværa på Nordmøre (Grip er det mest kjente). Distriktet hadde et ypperlig klima for klippfisktørking. Det er også mange fine jevne svaberg som egnet seg til å legge fisken utover. Ladestedet Lille-Fosen hadde dessuten en svært god havn og sentral beliggenhet midt i skipsleia. I nyere tid er det Nicolai H. Knudtzon i Kristiansund som har hatt størst suksess som klippfiskeksportør. Han klarte å etablere et marked i Sør-Amerika.
Etter 2.verdenskrig er Ålesund blitt den byen i Norge som produserer mest klippfisk. Klippfisk produseres nå også i deler av Nord-Norge, og spesielt Tromvik i Tromsø og Vanna i Karlsøy er store produsenter.
Eksportmarkeder.
a>. Fisken er ofte merket med produsentland.
Ved siden av Norge er det Island og Færøyene som er de store klippfiskprodusenter for verdensmarkedet. Tidligere var også Newfoundland i Canada en viktig klippfiskprodusent som konkurrerte med Norge i verdensmarkedet. På spansk kalles produktet "bacalao", som rett og slett betyr torsk, og den portugisiske formen er "bacalhau", på italiensk heter det samme "baccalà". Til Italia eksporteres også tørrfisk i store mengder.
De store forbrukslandene er tradisjonelt Spania og Portugal. Italia er også et viktig marked, som imidlertid deles med "stoccafisso", tørrfisk. I Latin-Amerika er også klippfisk populært, og store mengder klippfisk selges til Brasil før jul og påske. Mexico er et annet stort marked, hvor klippfisk typisk spises som julemat. Størst forbruk per innbygger har imidlertid Den dominikanske republikk, mens Brasil er det markedet for norsk klippfisk som øker mest.
Klippfiskfavoritter.
Bacalao er på norsk en gryterett med klippfisk, poteter, løk, tomatpure, pimiento, olivenolje og spansk pepper. Retten er ifølge tradisjonen introdusert i Kristiansund av spanske sjøfolk som besøkte byen for å kjøpe klippfisk. I Spania tilberedes lignende retter med tomat.
I Spania og Portugal betegnes alle retter med klippfisk som ingrediens som bacalao- eller bacalhau-retter. Klippfisk brukes på de mest fantasifulle måter, og det sies at en kvinne må kunne 365 klippfiskretter før hun er gifteklar. "Bolinhos de bacalhau" er frityrstekte boller av klippfisk som gjerne serveres på tannpirker til hvit portvin. Ofte blandes most klippfisk med most potet, krydder, olivenolje, mandler og bl.a. svarte olivener og overstrøs med ost og stekes i ovn. Den spanske varianten med tomat er langt mindre vanlig.
I Mexico, hvor det ikke blir jul uten bacalao, blandes most klippfisk med en tomatsalsa med rikelig løk og chili, mandler, persille, potetterninger, kapers, oliven og varmes langsomt.
Norsk klippfiskmuseum.
Norsk klippfiskmuseum ligger i Milnbrygga i Kristiansund. I denne brygga med tilhørende klippfiskberg Milnbergan har det vært produsert klippfisk sammenhengende fra tidlig på 1700-tallet fram til 1980-åra. Norsk klippfiskmuseum arrangerer hver sommer en klippfiskfestival der byens restauranter og klippfiskelskere konkurrerer om den beste bacalaoen. Milnbrygga har navn etter den skotske kjøpmannen Walter Miln som etablerte seg i Kristiansund tidlig på 1700-tallet.
Kristiansunds nabokommune Aure har en klippfisk i sitt kommunevåpen. På Langskjæra i Tustna, nå i Aure kommune, var det Jappe Ippe produserte sin klippfisk i 1690-åra.


Snus.
Løs Snus er et fuktig til halvfuktig tobakk som klemmes sammen i små klumper og legges under over- eller underleppen. Snus lages av finmalte tobakksplanter som tilsettes ulike stoffer. Det finnes flere ulike typer snus i verden. I Norge er det først og fremst såkalt svensk snus som selges, en type snus man skiller fra det som kalles amerikansk snus. Svensk snus er mest utbredt i de nordiske landene, og blir også solgt i porsjoner så som oftest kommer i 24gr bokser.
Forskjellen på svensk og amerikansk snus er at svensk snus produseres ved bruk av varmebehandling, og amerikansk snus produseres gjennom en kontrollert gjæringsprosess. Det er også vanlig å plassere amerikansk snus innenfor underleppen til forskjell fra den svenske som vanligvis plasseres under overleppen.
Andelen røykere i Norge har i likhet med andre vestlige land gått betydelig ned, men derimot har bruken av snus økt. Så langt er det bevist at snus er avhengighetsskapende, og at avvenningssymptomer i stor grad ligner de man har sett hos røykere. Opptaket av nikotin, det avhengighetsskapende stoffet i tobakk, fra snus avhenger av nikotinnivået i snusen samt PH-nivået i boksen. Snus brukes av mange som erstatning for annen tobakk i forbindelse med nedtrapping av røyking og røykeslutt. Ettersom snus er mest utbredt i de nordiske landene og forbudt å selge i alle EU-land med unntak av Sverige og Danmark (kun løssnus), diskuteres det blant forskere og politikere om EU burde tillate bruk av snus for røykere som ikke klarer å slutte. Tobakk i tyggeform, kalt skråtobakk, er imidlertid utbredt over hele verden.
Historie.
På øya Hisponiola, nåværende Haiti, i Vestindia kom europeere for første gang i kontakt med tobakk da Christofer Columbus og hans menn gikk i land på øya i 1492. Spanske og portugisiske sjømenn tok med seg planten hjem til Europa på 1500-tallet, og legene i Lisboa begynte blant annet å bruke den til medisinske formål.
Jean Nicot, fransk ambassadør i Lisboa, kom i kontakt med tobakksplanten på 1560-tallet. Han ble så begeistret at han tok med seg noen tobakksplanter hjem til Paris. Historien sier at han anbefalte dronning Katharina de' Medici å smuldre opp tobakksblader og trekke pulveret opp i nesen mot hennes migreneplager. Da hun begynte å bruke det fast ble det mote blant hoffet og sosieteten. Ettersom Paris var forbilde for alle europeiske hoff tok det ikke lang tid før man brukte luktesnus (snuff) i resten av Europa.
I begynnelsen av 1800-tallet, kanskje noe tidligere, forandret snusvanene i Sverige seg. Svenske forbrukere gikk over til å legge en porsjon snus under leppen. I perioden 1814-1905 var Norge i union med Sverige. Det skulle likevel drøye til slutten av 1800-tallet før munnsnus av svensk type begynte å falle i smak for nordmenn.
I 1909 begynte man i Norge å føre offisiell statistikk over tobakksalget i Norge. Statistikken viser at den røykfrie tobakken, altså skråtobakk og snus, stod for mer enn halvparten av det totale tobakksalget dette året. Drøyt 40 år senere utgjorde røykfri tobakk kun 20 prosent. Sigarettrøykingen hadde tatt over. Den akselererende bruken av sigaretter, fabrikkproduserte eller håndrullede, førte til en lang tids tilbakegang for røykfri tobakk. Først i begynnelsen av 1980-tallet snudde salgstallene for snus, men skråtobakk gikk fortsatt tilbake. I 1983 ble det solgt 247 tonn snus i Norge. I 2008 hadde tallet økt til 1125 tonn.
Utbredelse.
I eksempelvis USA, Østerrike, Sentral-Amerika, Algerie, Tunisia og Liberia, benyttes tobakksblader på samme måte som snus. Dette er imidlertid ikke på langt nær så utbredt som tradisjonell snus av den typen som er vanlig i Skandinavia. Snus kommer i flere smaker og typer. Mest kjent er løssnus som kan bakes i hånden. I nyere tid har også porsjonssnus blitt mer utbredt. Dette er en mindre mengde snus pakket inn i en tynn stoffpose. Smakssatt snus har også blitt populært.
På 80- og 90-tallet var snus forbeholdt menn, og det er først de siste årene at snus har vunnet aksept hos den kvinnelige delen av befolkningen. I aldersgruppen 16 til 74 år var det i 2011 13 prosent av alle menn og tre prosent av kvinner som brukte snus daglig. Etter at røykeloven trådte i kraft i Norge 1.juni 2004 så man en kraftig økning i det norske snussalget.
Tobakksbransjen har lagt mye arbeid i å introdusere stadig nye snustyper. Reklameforbudet har til nå vært en effektiv brems på utbredelsen av disse.
Innhold.
Snus er finmalt tobakk med blant annet salter, vann samt smakstilsetning. Snus inneholder mer enn 2 500 kjemiske stoffer, deriblant nikotin. 31 stoffer i snus er identifisert som kreftfremkallende men disse faktaene bygger på et delvis utdatert datagrunnlag. En alminnelig pris på ca 2,5 gram inneholder 3,2 - 8,3 mg nikotin. Til sammenligning vil en som røyker få i seg omkring 1 mg nikotin per sigarett. Hvor mye nikotin man får i seg avhenger av hvilken type snus man bruker, pH verdien og hvor lenge man har den i munnen.
Potensielle helseskader ved snusbruk.
De siste årene er det publisert flere kunnskapsoppsummeringer om risiko for helseskader ved bruk av røykfri tobakk, det vil si ulike typer nese- og munnsnus, både i Norge og internasjonalt. Disse konkluderer med at bruk ikke innebærer økt risiko for lungekreft eller andre av de lungerelaterte sykdommene som røyking disponerer for.
Det er imidlertid påvist en sammenheng mellom bruk av snus og kreft i bukspyttkjertelen og kreft i spiserøret, men risikoen er klart mindre enn for røyking. Det er også påvist sammenheng mellom oral kreft og bruk av røykfritobakk, men dette gjelder primært for produkter som har høyere innhold av karsinogener enn de snustypene som det selges mest av i Norge. Risikoen for oral kreft ved bruk av snus med lavt innhold av tobakkspesifikke nitrosaminer, slik som den snusen som er dominerende på det norske markedet, regnes som liten eller helt fraværende. Bruk av snus er bevist å kunne føre til forhøyet blodtrykk så lenge ”prisen” er i munnen (kortidseffekt), men ingen oppsummeringer har konkludert med permanent forhøyet blodtrykk, altså hypertensjon. Det er heller ikke påvist at bruk av snus øker risikoen for å få hjerte- og karsykdommer. Det ser imidlertid ut til at bruk av snus innebærer en økt risiko for å dø av sykdommen, hvis man først har blitt rammet av den.
Tenner: På tennene er det mikroskopiske sprekker og uregelmessigheter som snusen setter seg i. De som snuser har derfor ofte misfargede tenner. Tannkjøttet i området der snusen plasseres kan trekke seg tilbake og gi lange tannhalser som øker risikoen for ising og hull. En studie fra Karlstad universitet utgitt i 2011 viser at snusere, til forskjell fra røykere, ikke står overfor en økt risiko for tannløsning (periodontitt).
Munnhulen: Snusing kan medføre at kjøttet i munnhulen blir rødt og irritert. Hvis dette inntreffer hos en som snuser, vil det etter lengre tids snusing kunne føre til at tannkjøttet blir hvitaktig og fortykket der hvor snusen plasseres. Dette kan utvikle seg videre til at tannkjøttet blir rynkete og gulbrunt, samt at sår og sprekker kan oppstå. Opptil 70 prosent av de som snuser får noe som kalles snuslomme. Det betyr at det blir en fortykkelse av slimhinnen der hvor snusen blir plassert.
Impotens: Ved ereksjon presses blod inn i arteriene i penis. Nikotintilførsel trekker sammen alle blodkar i kroppen, også i penis. Snusing kan derfor føre til problemer med ereksjon. Likevel er det viktig å merke seg at ytre årsaker som snus sjelden forårsaker impotens.
Kreft: Snus inneholder stoffer som er kreftfremkallende, blant annet nitrosaminer. Dette stoffet finnes imidlertid også i matvarer, for eksempel ketchup. Den siste forskningsrapporten når det gjelder bruk av sigarer, pipetobakk og snus med hensyn til kreft i bukspyttkjertelen viste at det ikke finnes noen signifikant sammenheng mellom piperøyking og røykfri tobakk når det gjelder denne kreftformen. Derimot ble det påvist at røyking av sigarer øker risikoen for denne typen kreft.
Sukkersyke: Forskning har vist at det er en mulig sammenheng mellom snusing og utvikling av sukkersyke (diabetes 2) og overvekt.
Skjelett og muskler: Når du snuser kan risikoen for å skade musklene eller skjelettet øke, spesielt når du trener. En studie av norske soldater har vist at de som snuste hadde større risiko for skader ved fysisk trening. Nikotinet i snusen gjør at blodtilførselen i muskelvevet blir redusert, forstyrrer blodsirkulasjonen og stoffskiftet. For de som blir skadet kan det også ta lengre tid å blir frisk.
Høyt blodtrykk: Snus inneholder salt som gjør at nikotinet lettere trenger inn i blodårene. Nikotin fører til at blodårene trekker seg sammen og at pulsen stiger. Dette fører igjen til høyere blodtrykk. Nivåene forblir høye så lenge du har snusen i munnen. På grunn av dette kan bruk av snus for personer med hjerte- og karsykdom eller høyt blodtrykk trolig være særlig uheldig. Studier har vist at bruk av snus gir økt dødelighet ved hjerteinfarkt.
Graviditet og snus: Det anbefales at gravide ikke benytter tobakk i noen form. Ved snusing går nikotinet over i fosterets blod, og kan medføre at barnet blir født for tidlig og får lavere fødselsvekt. Snusing kan også føre til svangerskapsforgiftning. Kunnskapen om snusens skadevirkning i løpet av en graviditet er imidlertid begrenset, og det finnes per i dag ingen studier som klart kan fastslå snusens virkning på et foster.
Avhengighet.
Nikotin er avhengighetsskapende. Når man snuser blir nikotinet tatt opp via slimhinnene i munnen og går over i blodet som fører det rundt i kroppen. Kort tid etter at en porsjon snus er plassert i munnen når nikotinet hjernen. Når det skjer frigjøres stoffer i hjernen som gir en beroligende og stimulerende effekt. Det er denne virkningen som skaper avhengighet. Den fysiske avhengigheten merkes først når bruken avsluttes og kroppen ikke lenger får den stimulerende og beroligende effekten av nikotin. Graden av avhengighet varierer fra person til person.
Unge og snus.
Det er først og fremst blant de unge at bruk av snus øker mest i Norge, også når det gjelder jenter. I aldersgruppen 16 til 24 år bruker hver fjerde unge mann snus daglig, mot 11 prosent av kvinner. For den norske befolkningen i aldersgruppen 16 til 74 år har tallet for daglige snusbrukere holdt seg relativt stabilt, med en økning på to prosentpoeng fra 2006 til 2011. I 2011 var det åtte prosent som brukte snus daglig – 13 prosent for menn og tre prosent for kvinner. Fra 25 år og oppover er det få kvinner som snuser daglig.
Forbud og lovgivning.
Snus ble forbudt i EU-landene den 1. juli 1992. Sverige fikk unntak fra dette forbudet, da de ble EU-medlem i 1995. Da Norge ble medlem av EØS, ble det forhandlet fram et unntak fra EUs snusforbud. Produksjon av snus i Norge, så vel som import av snus fra Sverige, har derfor ikke vært berørt av direktivet.
Myter om snus.
Snus inneholder ikke glass og har aldri gjort det. Myten om at det er glass i snus er gammel, og ingen vet sikkert når og hvor den har oppstått. Tidligere kunne det skje at saltkrystaller i snusen kunne oppfattes som glass. Under produksjonen av snus kan det forekomme biter av tobakksplanten som også kan oppfattes som glass. Ifølge myten var grunnen til at det ble brukt glass i snusen at det ville lage riper i slimhinnene slik at nikotinen ble tatt opp mer effektivt, og dermed gi raskere avhengighet. Det var også et rykte om at de små bitene i bunnen av løssnusboksen var glassfiber med samme effekt, dette er også feil. Snus inneholder mange mineraler som sliter på slimhinnen.
Merker.
Snus finnes i utallige varianter, smaker og former. Grunnen til de hyppige lanseringene av nye varianter snus er at markedet øker for hvert år, og man så spesielt en oppgang etter innføringen av røykeloven i 2004. Per i dag er snus det eneste tobakksproduktet som øker i Norge. I 2011 var det åtte prosent av alle nordmenn mellom 16 til 74 år som snuste daglig, og fem prosent som brukte snus av og til.
Som et nisjeprodukt lanserte Swedish Match i 2007 Onico. Denne varianten er tobakk- og nikotinfri. Brukerne av denne snusen er personer som vil slutte eller begrense forbruket av snus.


Ellingsøya.
Ellingsøya sett fra Aksla i Ålesund.
Ellingsøya er den nordligste øya i Ålesund kommune. Øya er forbundet til Valderøy i Giske kommune og Nørvøya i Ålesund med undersjøiske tunneler. Øya er også forbundet med fastlandet i øst med bru over Taftasundet. I 2009 ble det gratis ferdsel til resten av Ålesund gjennom de undersjøiske tunnelene.
Mange industribedrifter innen skipsutstyr og sjømat er lokalisert på øya. Høyeste fjell er Myklebusthornet, 329 moh.
Ellingsøya er den minst folkerike av Ålesunds syv bydeler med et innbyggertall på rundt 2500 mennesker.
På sørsiden ligger Ellingsøyfjorden med mange holmer og på nordsiden ligger Grytafjorden.
Ellingsøya har tre barneskoler; Grimstad, Vik og Stokke, og en ungdomsskole som ligger på Hoffland. Andre tettsteder på øya er Årset og Myklebost.
Øya har et eget fotballag, Ellingsøy idrettslag.
Ellingsøy kyrkje var ferdig i 1998.


Tromvik.
Tromvik er ei bygd nordvest på Kvaløya i Tromsø kommune i Troms.
Bygda har barne og ungdomsskole, gårdsbruk, lokal fiskeflåte og fiskeindustri. Bygda har veiforbindelse sørvest over fjellet mot Rekvik og i øst mot Grøtfjord og Tromsø. Det bor litt over 100 mennesker i Tromvik. Rundt 1950-tallet var det rundt 250 innbyggere. Hoveddelen av næringslivet i Tromvik er relatert til fisk, og Tromvik Fisk A/S er bygdas fiskebruk. Bydga er omgitt av fjell, og dermed et ettertraktet mål for skigåere på vinteren, sporstsfiskere, fjellklatrere, m.m.


Colt Single Action Army Revolver.
Colt Single Action Army Revolver (Colt SAA), populært kalt Colt Peacemaker, også kjent som 1873 Model P, er en amerikansk revolver.
Revolveren ble designet for det amerikanske kavaleriet av Colt’s Manufacturing Company og tatt i bruk fra 1873. Det opprinnelige produksjonsnavnet var «New Model Army Metallic Cartridge Revolving Pistol». Historisk sett var Colt Peacemaker – den mest profilerte av de revolvere som ble benyttet i den perioden som kalles for Ville Vesten. Colt produserte flere varianter og kalibere, den mest eksotiske utgaven var modellen «Black Powder». Utviklingen startet i 1871, og ble sent ut til kavaleriet i november 1872 for testing. Etter testing og sammenligning med andre våpen, plasserte forsvaret i 1873 en ordre på åtte tusen våpen. Den annonserte utsalgsprisen på den tiden var 20 US$, for revolveren i kaliber .45 Colt med 7,5" løp. Revolveren har vært i produksjon fra 1872 fram til i dag, med noen pauser.
Colt produserte også revolvere for det sivile marked, i mange forskjellige kalibre og løpslengder.
Den militære modellen i kaliber 45 Colt hadde ett 7.5" langt løp, og veide 1048 gram. Den kunne også leveres med løpslengdene 4 3/4 og 5 1/2 – ofte kalt civilian eller gunfighter model og artillery model.
I begynnelsen var grepet av valnøtt, men det ble etter verdt erstattet av hard gummi. I praksis kunne kundene få akkurat hva de ville på spesialbestilling fra fabrikken.
Peacemakeren var kjent for å gi i fra seg 4 klikk vær gang hanen ble spent, det sies at den staver C-O-L-T.
Tønna hadde plass til 6 patroner, derav navnet 6-shooter, disse blir ladet igjennom en ladeport på høyre side.
Når alle patronene var avfyrt ble tomhylsene staket ut en etter en igjennom samme ladeport av en utstøterstang, en litt tidskrevende prosess.
Utstøterstangen ligger i en metallhylse under løpet.
En rekke av det ville vestens markante personligheter på begge sider av loven har benyttet seg av Colt's SAA revolver,- Bat Masterson, Doc Holliday, John Wesley Hardin, Whyatt Earp, Billy The Kid og Pat Garret.
George S. Patton kjøpte en peacemaker i 1916, den fulgte han helt til Frankrike i 1945.
Mellom 1873 og 1940 ble det produsert ca 360 000 eksemplarer av Colts SAA revolver.
Cirka en prosent av disse ble levert med gravering i fra fabrikk, så det er ikke så mange av de.
Konstruksjon.
Originalkaliberet var .45 Colt. Revolveren ble også levert i kaliber 44-40 og 38-40. Senere kom den i moderne kaliber som .357 Magnum. Revolveren har en patronkapasitet på 6 patroner. I og med at det ikke er noen sikring på revolveren er det vanlig at man lader opp med 5 patroner, og lar hanen hvile mot et tomt kammer. De vanligste løpslengdene er 4,75", 5,5" eller 7,5". En versjon med langt løp på hele 16,5" kalles for «Buntline». Revolveren blir stundom referert til som en , men må ikke forveksles med Colt M1911 pistol i .45 ACP, da enkelte kaller den pistolen også for Colt 45.


Zombie.
Zombie eller zombi er ifølge afro-karibisk voodoo-kult en «levende død», det vil si en død kropp som gjenopplives av en overnaturlig kraft.
Zombie-fortellingene har inspirert flere forfattere og filmskapere, og zombier beskrives i mange skrekkfilmer, tegneserier, dataspill og andre populærkulturelle sjangre.
Bakgrunn.
Zombie-forestillingene kommer fra Haiti, der folketroen påstår at en trollmann ("bokor") kan gjøre personer til viljeløse redskap gjennom svart magi. Ifølge enkelte forskere skal ofrene ha blitt dømt av hemmelige bonderåd og gitt lammende gift. De dømte har dermed blitt feilaktig erklært døde og begravd, for så å bli gravd opp igjen og utnyttet som apatiske slaver. Mange tviler imidlertid på at disse historiene er sanne.
Etymologi.
Ordet "zombie" skal komme fra "nzambi", som på kikongo betyr «ånden til en død person». På norsk kan ordet i overført betydning også brukes om en sløv, robotaktig person eller om et gjenferd.
Zombier i populærkulturen.
a>klassiker i skrekkfilm-sjangeren. Filmen handler om «levende døde» zombier som er ute etter menneskekjøtt.
I film.
I skrekkfilmer framstilles zombier gjerne som halvråtne og kan mangle lemmer eller andre kroppsdeler. De beveger seg sakte, er apatiske og sløve, og er gjerne kun drevne av viljen til å drepe andre mennesker. De opptrer gjerne i flokk og kan «marsjere» i store mengder mot ofrene. I nyere filmer har zombier blitt framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning. Zombier må ofte drepes (for godt) ved å stanse all hjerneaktivitet eller forhindre hjernen fra å sende signaler til kroppen. En vanlig tilintetgjørelsesmetode i filmer, bøker og spill er derfor ofte å kutte av eller skyte dem i hodet.
Zombiefilmer handler ikke nødvendigvis utelukkende om skrekk og uhygge. Regissørikon George Romero sine apokalyptiske zombiefilmer kan også ses på som sterkt samfunnskritiske. Romeros Dawn of the Dead kan eksempelvis tolkes som kritikk på det moderne forbrukersamfunnet, hvor de overlevende flykter til et kjøpesenter, og forsøker å bygge fullverdige liv på produktene senterets butikker har å tilby.
I data- og videospill.
I spill som "Resident Evil" er det en sykdom som forvandler levende mennesker til zombier. Også i "TimeSplitters"-trilogien medvirker zombier aktivt. I dette spillet medvirker de i mange forskjellige roller. For eksempel er de i toeren skapt av forurensning, mens de i treeren er skapt av en gal vitenskapsmann.
Zombie i Unix.
I Unix-lignende operativsystemer kan enkelte ganger en prosess omtales som en zombie eller "defunc" prosess. Slike prosesser kan identifiseres i programmer som top ved at de har en Z i STAT-feltet.
Zombier oppstår typisk når en barne-prosess dør før foreldre-prosessen har rukket å vente på den, slik at ingen mottar signalet barnet sendte da det døde. Dette fører til at barnet blir hengende igjen etter at foreldre-prosessen blir avsluttet. Init vil adoptere foreldreløse prosesser, også zombier.
Fordi zombie-prosessen er avsluttet, bruker den ikke maskinens resurser, hverken prosessor-tid (zombien kjører ikke) eller hukommelse (alt frigjort). Zombien eksisterer kun som et innslag i listen over prosesser, en resurs som vanligvis ikke er mangelfull. Ofte blir zombiene hengende igjen til maskinen restartes.
Grunnen til at zombier forblir listet i prosess-listen på denne måten, er at det er den beste måten for systemet å være klar over at prosessen ikke kunne avsluttes på normal måte.


Janove Ottesen.
Janove Ottesen (født Jan Ove Ottesen 27. august 1975 på Bryne) er vokalist og frontfigur i det norske rockebandet Kaizers Orchestra. Han har også gitt ut singer-songwriter-albumet "Francis' Lonely Nights".
Hans far Rune Ottesen var fotballspiller og Janove fulgte sine fars fotspor og startet og avsluttet sin karriere i Bryne FK, hvor han spilte på førstelaget. Han har også vært innom aldersbestemte landslag og har også spilt for landslaget i sandfotball. Han gikk lei og begynte å studere musikk.
Han gikk på musikklærerutdanningen på Lærerhøyskolen på Landås i Bergen, hvor han fikk inspirasjon til å tenke nytt. Det fikk han og Geir Zahl til å starte bandet gnom, som siden ble til Kaizers Orchestra, hvor han er vokalist og «pin-up»-figur. Hans Kaizer-navn er Sjakalen på norsk og The Jackal på engelsk.
Sammen med Geir Zahl fikk han i 2002 Edvard-prisen i klassen populærmusikk – rock for Kaizers-albumet "Ompa til du dør.
Utover høsten 2009 var også han blant annet med i konkurransen Camp Senkveld i programmet "Senkveld med Thomas og Harald" på TV 2


Sha Tin-distriktet.
Sha Tin-distriktet (沙田區), tidligere kalt Lek Yuen, er et av Hongkongs 18 distrikter. Det ligger i New Territories og har over 600.000 innbyggere, ifølge folketellingen fra 2001. Sha Tin-distriktet omfatter Sha Tin, Tai Wai, Ma On Shan, Fo Tan, Siu Lek Yuen og Ma Liu Shui.


Midnattssol.
Midnattssol er et fenomen som inntreffer hele eller deler av sommeren mellom vårjevndøgn og høstjevndøgn mellom polarsirklene og polene. Midnattssol innebærer at solen ved sin laveste posisjon i løpet av ett enkelt døgn ikke går under horisonten og dermed, såfremt skydekket ikke er for omfattende, er synlig 24 timer av døgnet.
Andelen av sommeren det er midnattssol øker med avstanden fra polarsirklene i retning mot polpunktene. Den er størst ved polpunktene hvor det er mulig å se solen sammenhengende i seks måneder.
De områdene som har midnattssol om sommeren, har mørketid i et tilsvarende langt tidsrom om vinteren. På grunn av skumrings­effekten (lysbrytning) innebærer mørketid imidlertid ikke nødvendigvis at det er mørkt 24 timer av døgnet, på samme måte som det blir lyst noe før soloppgang.


Mark Tuitert.
Mark Jan Hendrik Tuitert (født 4. april 1980 i Holten, Overijssel) er en nederlandsk skøyteløper. Tuitert vant OL-gull på 1500 m i 2010, og har også blitt nederlandsk mester og europamester allround.
Karriere.
I 1999 vant Mark Tuitert allround-VM for juniorer. Han debuterte internasjonalt i seniorsammenheng i 2001, da han ble tatt ut Nederlands EM-lag. Han ledet sammenlagt etter to distanser, men spolerte mesterskapssjansene etter at han falt på 1500 meter. I 2003 tok han bronse i EM, og året etter ble han europamester i Heerenveen med verdensrekord sammenlagt.
Tuitert var blant verdens beste 1500 m-løpere i 2004- og 2005-sesongene, med to sammenlagtseire i verdenscupen og to sølv i VM enkeltdistanser. Shani Davis konkurrerte imidlertid lite i verdenscupen på dette tidspunktet, og slo Tuitert under VM 2004. Mesterskapet i 2005 ble delvis spolert av snø, og den norske overraskelsesmannen Rune Stordal tok gullet.
Tuitert var ikke spesielt sterk i OL-sesongen 2006, klarte ikke å kvalifisere seg for det nederlandske OL-laget på 1000 m eller 1500 m, og hadde en 8. plass på 1500 m i Heerenveen som den sterkeste internasjonale plasseringen. Han fikk OL-bronse som del av lagtempolaget, og ble nederlandsk mester allround, i et mesterskap hvor OL-utøverne sto over, men bestemte seg etter 2007-sesongen for å gi opp de lengre distansene og allroundmesterskapene.
I 2008 gjorde Tuitert det jevnt sterkt på 1500 m, med tre pallplasseringer og seks løp blant de fem beste. I VM enkeltdistanser var han imidlertid 1,8 sekunder bak vinneren Denny Morrison og ble nummer seks.
Tuitert fortsatte å trene hurtighet, og i 2009-sesongen var han for første gang kvalifisert til det nederlandske 500 m-laget. Han tok medaljer på de tre korteste distansene i det nederlandske enkeltdistansemesterskapet, og var på pallen i to løp på 1500 m i verdenscupen, med en 2. plass fra Moskva som best. Tuitert tapte ett helt sekund til vinneren Håvard Bøkko på sisterunden, mens verdenscupleder Shani Davis sto over. I januar ble Tuitert nummer 9 i sin debut i sprint-VM, før han tok 3. plass, foran blant annet olympiamester Davis, under 1000 m i verdenscupen i Kolomna uka etter. Men etter 17. plass på 1000 m i Erfurt ble han vraket fra Nederlands lag til VM enkeltdistanser på den distansen, og han ble bare nummer 9 på 1500 m, 1,8 sekunder bak vinneren.
Tuitert begynte OL-sesongen 2010 som han begynte 2009; tre medaljer i NM enkeltdistanser, men ingen gull. På 1500 m manglet han 0,3 sekunder på å slå gullvinner Rhian Ket. Tuitert fikk ingen framskutte plasseringer under de internasjonale løpene i november og desember, med to 4. plasser på 1000 m og en 4. plass på 1500 m som best, og var heller ikke spesielt sterk under det nederlandske OL-uttaket i slutten av desember 2009. Han ble nr. 4 på 1000 m og nr. 3 på 1500 m, og hadde 0,2 sekunder til gode på Erben Wennemars i kampen om den siste plassen på 1500 m.
OL i Vancouver begynte for Tuitert på 1000 m, med 5. plass, et halvsekund bak vinneren Davis. Tuitert stilte dermed til start på 1500 m uten å ha tatt noen store seire siden 2005. Han gikk i par med Bøkko, som hadde slått ham i flere løp under sesongen, men åpnet raskest og ledet ved alle fire rundepasseringer. Bøkko tok inn 0,6 sekunder på siste runde, men var likevel over 0,5 sekunder bak i mål. De amerikanske utfordrerne Chad Hedrick og Shani Davis, som fulgte i de neste parene, klarte ikke å følge verken åpningsfarten eller avslutningen til Tuitert, som vant gull med 0,53 sekunders margin. Tuitert ble dermed den første nederlender på 38 år som tok OL-gull på 1500 m.
Tuitert ble også tatt ut på Nederlands lag i lagtempo, hans første deltakelse i mesterskap på lagtempo siden 2005. Han fikk gå semifinalen mot USA, sammen med Jan Blokhuijsen og Sven Kramer, men tross at Nederlands lag gikk ett sekund raskere enn i kvartfinalen, ble de beseiret av USA. Dermed klarte ikke Nederland å forsvare sine tre strake seire fra VM enkeltdistanser.


InnoTown.
InnoTown er en internasjonal konferanse for næringslivet. Konferansen fokuserer på innovasjon, idéskaping, strategi og design. Blant tidligere foredragsholdere på InnoTown-konferansen er Sir Ken Robinson, Hans Rosling, Wikipedias grunnlegger Jimmy Wales, tidligere Apple-"evangelist" Guy Kawasaki, BMW´s sjefsdesigner Chris Bangle, Benetton-fotografen Oliviero Toscani, IMD professor Stèphane Garelli, Bill Strickland, Steely Dan gitarist Jeff Baxter, Joel Cohen (produsenr og tekstforfatter for TV-serien Simpsons), Torgrim Eggen, Einar Hareide, Edward deBono, verdens første sivile astronaut, Michael Melvill, brasilianeren Ricardo Semler og ledere fra bedrifter som Nike, Swatch, Nokia, Harley-Davidson og Volvo. InnoTown konferansen er arrangert i Ålesund fra 2000 til 2011. I 2008 ble konferansen holdt i Stavanger i forbindelse med at Stavanger var Europeisk kulturhovedstad dette året. I 2012 vil konferansen bli arrangert Ålesund.
InnoTown er et privat selskap, grunnlagt i 1999 av Dag Lausund og Cecilie With.


Jacob Grimm.
Jacob Ludwig Carl Grimm (født 4. januar 1785 i Hanau, død 20. september 1863 i Berlin) var tysk språk- og litteraturforsker og samler av eventyr. Han var også jurist og går for å være grunnleggeren av germansk oldtidsforskning og tysk filolog· Hans levnetsløp og gjerning er sterkt forbundet med den yngre broren, Wilhelm Grimm. De to er kjent som brødrene Grimm. Sammen med dem arbeidet også den yngste broren Ludwig Emil Grimm (1790 - 1863), professor ved Akademiet for bildende kunst i Kassel.
Arbeid.
Sin ungdom tilbragte Jacob Grimm i Steinau, dit faren var blitt forflyttet som embedsmann i 1791. Fra 1798 var han og broren Wilhelm elever ved Lyzeum i Kassel. I 1802 lot han seg skrive inn ved universitetet i Marburg hvor han studerte jus under Friedrich Karl von Savigny· Snart ble hans oppmerksomhet mer og mer rettet mot det tyske språk og de tyske litteraturskatter. Savignys rettshistoriske forskning hadde delvis ledet ham dithen. Da Savigny i 1804 fór til Paris i forskningsøyemed, lot han snart Jacob Grimm komme etter for at han skulle hjelpe til med litterært arbeid.
Da Jacob Grimm i september 1805 vendte tilbake til Kassel, morens fødested, oppnådde han med stor møye å få en post Krigskollegiets sekretariat. Før et år var gått, søkte han imidlertid avskjed.
Ved en anbefaling fra Johannes von Müller, kabinettssekretær hos kongen av Westfalen, ble han i juli 1808 ansatt som kongens bibliotekar, senere bibliotekar for Keiser Napoleon Bonaparte, og i 1809 ble han dessuten medlem av statsrådet. I disse stillingene hadde han ganske mye fritid som han benyttet til studier av gammeltysk poesi og språk. De første resultatene av denne fliden var skriftet "Über den altdeutschen Meistersang" (Göttingen 1811), og det første bindet av eventyrsamlingen «Kinder- und Hausmärchen» (Berlin 1812). Det sistnevnte verket fikk straks udelt bifall. Flere eventyr kom i annet bind i 1815, og i 1822 kom tredje bind med merknader til eventyrene.
I 1830 ble Jacob Grimm beskikket til et professorat ved universitetet i Göttingen. Her ble han medforfatter av et protestskriv utgitt av de såkalte Göttinger Sieben, og det førte til at han måtte forlate både embedet og landet. I 1841 bad den prøyssiske kong Friedrich Wilhelm IV ham komme til Berlin. Her ble han medlem av det prøyssiske vitenskapsakademiet. I over 20 år, inntil sin død, underviste han ved Humboldt-universitetet i Berlin og arbeidet der sammen med broren Wilhelm på den store tyske ordboken. Han hadde en æresplass som representant ved nasjonalforsamlingen i Frankfurt i 1848.
Sammen med broren Wilhelm regnes Jacob Grimm som grunnleggeren av germansk oldtidgranskning, germansk språkvitenskap og tysk filologi. Bidrag som «Über den deutschen Meistergesang» teller ved siden av forskningen til Karl Lachmann som de første solide anføringer om gammel tysk litteratur. Berømte ble Jacob og Wilhelm Grimm på grunn av eventyrsamlingen «Kinder- und Hausmärchen der Brüder Grimm» («Brødrene Grimms eventyr»), og ved arbeidet med den tyske ordboken. Jacob Grimm formulerte den første lydlov, Grimms lov, som beskriver den første lydforskyvning. I angelsaksiske land er den første lydforskyvning siden kjent som "Grimm's law." Deler av Jacob Grimms etterlatenskaper ligger i statsbiblioteket i Berlin.


Wilhelm Grimm.
Wilhelm (Karl) Grimm (født 24. februar 1786 i Hanau i Tyskland, død 16. desember 1859 i Berlin) var tysk språk- og litteraturforsker og samler av eventyr og sagn.
Hans levnetsløp og gjerning er sterkt forbundet med brorens, Jacob Grimms. De to er kjent som brødrene Grimm. I 1831 tiltrådte Wilhelm Grimm et professorat ved universitetet i Göttingen. Som en av dem som skrev under på protestskrivet til de såkalte "Göttinger Sieben" ble han i 1837 avsatt fra embedet. Den prøyssiske kong Friedrich Wilhelm IV bad Wilhelm Grimm og broren Jacob i 1841 å komme til Berlin, der de to slo seg ned. Samme år ble de medlemmer av det prøyssiske vitenskapsakademiet. Wilhelm Grimm underviste i 18 år, inntil sin død, ved Humboldt-universitetet i Berlin, og arbeidet sammen med broren på deres tyske ordbok.
Wilhelm Grimm og broren Jacob grunnla sammen den germanske oldtidsforskning, den germanske språkvitenskap og tysk filologi. Begge ble berømte for eventyrsamlingen Brødrene Grimms eventyr og den store tyske ordboken som de begynte på.
Wilhelm Grimm offentliggjorde også blant annet gammeldanske helteviser, ballader og eventyr.


Erik Werenskiold.
thumb
a> malt av Erik Werenskiold ca. 1890
Erik Theodor Werenskiold (født 11. februar 1855 i Vinger, død 23. november 1938) var en norsk maler og tegner. Han er spesielt kjent for sine tegninger til de norske folkeeventyrene og illustrasjonene til Snorre, som han ledet.
Liv og karriere.
Erik Werenskiold vokste opp i festningsbyen Kongsvinger, hvor hans far, kaptein Frederik Daniel Werenskiold, var kommandant. Han startet å studere i 1872, men begynte kort tid etter å ta tegneundervisning hos Julius Middelthun ved Den kongelige norske Tegneskole i Christiania etter råd fra Adolph Tidemand. Høsten 1875 reiste han til München og oppholdt seg der i fire år. Der var han tilstede på en internasjonal utstilling som åpnet hans øyne for franske friluftsmalerier og naturalismen. Werenskiold flyttet i 1881 til Paris for å studere på egenhånd.
I 1883 flyttet Werenskiold hjem til Norge. Han lagde flere skildringer av norske bønder i landskapsmiljø, samt portretter av andre kjente personer som Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Å lage illustrasjoner til eventyr hadde han begynt med allerede mens han var i München. Han illustrerte "Norske folke- og huldreeventyr" i 1879 og fortsatte sammen med Theodor Kittelsen med "Eventyrbog for Børn" i tre bind i perioden 1882–1887. Disse tegningene ble i 1910 samlet i en egen praktutgave. Med sin eiendommelige sammensmeltning av virkelighet og fantasi hevdes de å treffe tonen til de norske eventyrene. Videre har Werenskiold illustrert en praktutgave av Snorre Sturlasons kongesagaer og Jonas Lies "Familien paa Gilje" (1903).
Werenskiold var i 1880- og 1890-årene sterkt preget av naturalismen, men gikk senere bort fra dette og var nært knyttet til nyere retninger innen norsk malerkunst. Han lagde veggdekorasjoner med motiv fra eventyret «Liti Kjersti» til Fridtjof Nansens villa Polhøgda på Lysaker, utformet tegninger til låsebeslag og mye annet.
Erik Werenskiold fikk sønnene Werner Werenskiold (1883–1961) og Dagfin Werenskiold (1892–1977). Werner ble geolog, mens Dagfin gikk i sin fars fotspor og ble maler og billedhugger.
Werenskiold mottok i 1908 Statens kunstnerlønn og ble i 1935 tildelt Storkorset av St. Olavs orden.


Brødrene Grimm.
Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm. Malt av Elisabeth Maria Anna Jerichau-Baumann, 1855.
Brødrene Grimm var to tyske språkforskere og eventyrinnsamlere. De to, Jacob og Wilhelm Grimm er kjent for "Brødrene Grimms eventyr" som de samlet inn, og de har påvirket blant annet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe til å samle inn "norske Folkeeventyr".
Oppvekst, utdannelse og tidlig virke.
Familien Grimm hørte hjemme i Hessen, Tyskland. Oldefar og bestefar var geistlige i den reformerte (kalvinistiske) protestantiske trosretning. Foreldrene Philipp og Dorothea Grimm fikk ni barn, hvorav tre døde som spedbarn. Brødrene Grimms barndomshjem stod ved den gamle paradeplassen i Hanau.
Jacob Grimm ble født 4. januar 1785, Wilhelm Grimm den 24. februar 1786. I 1791 ble faren, Philipp Grimm, utnevnt til en embedsstilling i sitt fødested Steinau ved elven Kinzig, hvoretter familien flyttet dit, men allerede i 1796 døde faren i en alder av 45 år. For at de eldste sønnene skulle få mulighet til å ta en utdannelse som passet til en fremtidig karriere som jurister, sendte moren dem begge til deres tante i Kassel. Jacob studerte rettsvitenskap ved universitetet i Marburg. Broren Wilhelm fulgte ham et år senere på den samme studievei. En av lærerne deres, Friedrich Karl von Savigny, åpnet sitt privatbibliotek for de to vitebegjærlige brødrene. De hadde fra før gjort seg fortrolige med Goethes og Schillers verker, og nå ble de innført i minnesangene og verkene fra romantikken.
Savigny arbeidet på et historisk verk om romerretten i middelalderen og fór i 1804 til Paris i forskningsøyemed. I januar 1805 innbød han Jacob Grimm å komme til Seinen også, noe denne umiddelbart gjorde. Jacob befattet seg i flere måneder med juridiske håndskrifter som Savignys hjelper i Paris. I denne tiden ble han imidlertid lei av det juridiske, og gjorde det kjent i flere brev at han heller ville vie seg til granskningen av «den herlige gammeltyske litteraturen». Allerede i flere år hadde han og broren vist en felles interesse for denne litteraturen.
Til Kassel.
Jacob Grimm flyttet nå tilbake til Kassel, hvor også moren nå bodde. Året etter, 1806, avsluttet Wilhelm Grimm studiene i Marburg, Han, broren Jacob og moren bodde nå sammen i Kassel. Jacob Grimm fikk en stilling som sekretær i Kassels krigskollegium. Etter at Kassel i Napoleons krig mot Preussen, Østerrike og andre stater var blitt besatt av franske tropper og underlagt en fransk guvernør høsten 1806, ble Kassels krigskollegium gjort om til en forpleiningskommisjon for troppene som var stasjonert i landet. I løpet av 1807 innstilte denne og andre hessiske myndigheter sitt arbeid. Heller ikke Wilhelm Grimm, som hadde vært sykelig helt siden ungdomstiden, hadde på dette tidspunkt noen stilling. Samlingen av eventyr som vi i dag kjenner som et av brødrenes hovedverk ble påbegynt i denne tiden med sparsommelig og tilbaketrukken livsførsel.
Etter morens død den 27. mai 1808 måtte 23-åringen Jacob Grimm som den eldste i familien sørge for familiens underhold. Han tok derfor imot tilbud om stilling som privatbibliotekar i Kassel for kong Jérôme (Napoleons bror og fersk som konge i det nyss grunnlagte kongeriket Westfalen). Selv om han ikke hadde særlige utfordringer i denne stillingen, og kunne benytte det meste av tiden til egen studier, fikk Jacob Grimm i 1809 også en plass i "Statsrådet".
I mellomtiden hadde Wilhelm Grimm på grunn av sin sykdom måttet ta et kuropphold i Halle i 1809. Dette måtte også finansieres av Jacob. Wilhelm oppholdt seg i Halle (der han ble behandlet av den berømte legen Reil og nøt vennskapelig gjestfrihet hos familien til komponisten Johann Friedrich Reichardt) og deretter i Berlin. Han reiste dit sammen med Clemens Brentano og logerte sammen med vennen Ludwig Achim von Arnim i dennes leilighet hos postmester Pistor i Mauerstraße. Ved hjemreisen til Kassel traff Wilhelm Grimm også på Goethe som gav ham anerkjennelse for 'anstrengelsen for en lengst glemt kultur'.
Arbeidet med eventyrsamlingen gir frukter.
Tittelsida på eventyrsamlingas første del.
Siden 1806 hadde brødrene Grimm samlet eventyr, og siden 1807 hadde de utgitt artikler om minnesanger i fagtidsskrifter. Fra og med 1810 var brødrene igjen sammen i Kassel, og i 1811 offentliggjorde Jacob Grimm sin første bok om "gammeltysk mestersang", og Wilhelm sin første bok «Altdänische Heldenlieder, Balladen und Märchen». I 1812 fulgte så utgivelsen av brødrenes første felles bok: En utgave av den gammelhøytyske "Hildebrandlied" og "Wessobrunner Gebet", og til jul samme år første bind av «Kinder- und Hausmärchen» («Brødrene Grimms eventyr»). På denne tiden forsøkte brødrene seg også på en tysk utgave av «Edda» så vel som "Reineke Fuchs". Av «Edda» utkom bare et første bind som ikke fikk noen fortsettelse fordi brødrene på dette område ble forbigått av andre forskere. Jacob Grimm gav i 1834 ut flere middelalderversjoner av "Reinhardt Fuchs" sammen med en omfangsrik innledning om dyrefablenes vesen. Fra 1813 til 1816 utgav brødrene dessuten tre bind av tidsskriftet "Altdeutsche Wälder" som omhandlet gammeltysk litteratur. Tidsskriftet gikk deretter inn.
Etter "folkeslaget" ved Leipzig i 1813 oppløstes kongeriket Westfalen og kurfyrstedømmet Hessen gjenoppstod. Jacob Grimm mistet derfor stillingen som kongelig bibliotekar, men ble kort tid etterpå ansatt som legsjonssekretær hos den hjemvendte kurfyrsten. I denne nye diplomatstillingen kom han i 1814 igjen til Paris der han i fritiden på nytt kunne drive forskning i bibliotekene. Det kunne han likeledes som utsendt hessisk legasjonssekretær til Wienerkongressen i 1814/15 og i 1815 ved enda et diplomatisk opphold i Paris, hvor hans oppdrag var å tilbakeføre røvede kunstskatter til Hessen og Preussen. Riktignok likte han reisene, men syntes likevel det var synd at han derigjennom var forhindret fra å konsentrere seg om sine vitenskapelige gjøremål.
Wilhelm Grimm ble i 1814 bibliotekssekretær i "Museum zu Kassel". I samme år flyttet søsknene inn i en leilighet ved Wilhelmshöher Tor som tilhørte det kurfyrstelige hessiske hus. I 1815 deltok Jacob Grimm i Wienerkongressen som delegasjonssekretær, i september 1815 var han igjen utsendt diplomat i Paris. I denne forbindelse bad han seg fritatt for videre diplomatisk tjeneste for helt å kunne vie seg til granskningen av litteratur og sedvane. Allerede samme år, 1815, utgav han en ny bok om mytologisk tydning av gudebilder og -søyler («Irmenstraße und Irmensäule») samt boken «Silva de romances viejos»; et kritisk utvalg av gammelspanske romanser.
I 1815 kunne brødrene forelegge det andre bind av «Kinder- und Hausmärchen». I 1819 ble det første bindet sterkt gjennomarbeidet og utgitt på nytt: Nye eventyr ble tatt med, en fjerdedel av historiene ble tatt ut, og nesten halvparten av de gjenværende eventyrene ble omarbeidet, ofte på grunn av erotiske hentydninger som mange fant støtende. Som tredje bind i serien utgav brødrene i 1822 merknader til eventyrene i bind I og II. I 1825 fulgte en liten en-binds utgave av eventyrsamlingen, og denne bidrog sterkt til eventyrenes popularitet. Til denne utgaven oppnådde Jacob og Wilhelm å få med sin bror Ludwig Emil som illustratør. I 1823 utkom en engelsk utgave av eventyrene, og ennå mens brødrene levde utkom syv tyske opplag av den store eventyrsamlingen og ti av den lille.
I årene 1816 og 1818 utkom en to-binds sagnsamling. Brødrene hadde på forhånd samlet både eventyr og sagn. En inndeling av historiene i disse to slag er vanskelig, og ble av brødrene heller ikke konsekvent gjennomført. Forsøk på en definisjon, kunne være å si at sagnene i sin alminnelighet ble trodd og eventyrene ikke, eller at sagnene kan knyttes til steder og historisk hendelser, mens eventyrene ikke er bundet til tid og sted. Begge slag er fortellinger fra en muntlig overleveringstradisjon, men brødrene fikk for en stor del tak i historiene ved hjelp av skriftlige mellomtrinn. Sagnene kom det ikke flere utgivelser av i brødrenes levetid.
I en alder av 30 år hadde brødrene Jacob og Wilhelm Grimm med sine tallrike publikasjoner frem til attenhundretallets andre tiår arbeidet seg frem til en fremstående stilling. De bodde sammen i Kassel. Frem til 1814 hadde de kun Jacobs lønn og familiearven å leve av. I 1816 ble Jacob annenbibliotekar i Kassel, der også Wilhelm de to siste årene hadde virket som sekretær. Arbeidet deres bestod av utlån og kategorisering av bøker. Ved siden av denne offisielle virksomheten kunne de derfra også drive videre med sin egen forskning. For dette ble de i 1819 belønnet med utnevnelser til æresdoktorer ved universitetet i Marburg.
Uten sponsorer og velgjørere hadde brødrene Grimm ikke kunnet utgi så mange skrifter over så lang tid. Fra den tidligste tid ble kurfyrstinne Wilhelmine Karoline von Hessen nevnt som en av disse. Etter hennes død i 1820 og kurfyrstens i 1821 måtte brødrene flytte ut av huset i Wilhelmshöher Straße. De flyttet sammen men søsteren Lotte i en dårligere bolig som lå mellom en kaserne og en smie, noe som hemmet brødrene i deres forskning. Søsteren, som hadde holdt huset for brødrene, giftet seg kort tid etterpå og forlot brødre som deretter byttet bosted flere ganger og i flere år hadde en felles ungkarshusholdning.
«Deutsche Grammatik».
I denne kreative perioden foregikk Jacob Grimms arbeid med «Deutsche Grammatik». Det første bindet beskjeftiger seg med bøyningsmønstre, det andre med ordbygning. Han arbeidet som besatt med dette verket. Han ferdigstilte ikke et helt manuskript, men lot i stedet trykke del for del etterhvert som han hadde nok tekst ferdig. Trykkingen av det første bindet gikk over et tidsrom på 14 måneder fra januar 1814 til sommeren 1819, Dette tilsvarer nøyaktig det tidsrommet Jacob arbeidet på verket. Frem til 1822 reviderte Jacob det første bindet helt, slik at det heller fikk lyddannelse til innhold. Annet bind ble produsert på samme måte som det første: Del for del ble trykket inntil det offisielle bindet forelå i 1826.
Fastere rammer.
Wilhelm Grimm hadde i mellomtiden offentliggjort flere bøker om runer. Hans hovedverk «Die deutsche Heldensage» kom i 1829.
Først etter at Wilhelm Grimm giftet seg i mai 1825 med Henrietta Dorothea Wild ble det fastere omstendigheter rundt brødrenes liv. De tre; Jacob, Wilhelm og dennes hustru ble boende sammen. Wilhelm og 'Dortchen' fikk snart barn (Herman Grimm 1828), og det fortelles også at brødrene denne tiden foretok hyppige reiser. Imidlertid, i 1829 etter henholdsvis 13 og 15 års tjeneste ved biblioteket i Kassel leverte brødrene sine oppsigelser. Etter sjefens død hadde ikke kurfyrst Wilhelm II utnevnt Jacob til ny sjef, og brødrene lot seg heller kalle til tjeneste ved biblioteket og universitetet i Göttingen.
Også i Göttingen holdt brødrene felles hus. Jacob Grimm blir fra 1830 riktig professor, Wilhelm Grimm bibliotekar, og han også professor fra 1835. Frem til 1837 utgav Jacob Grimm enda to bind av «Deutsche Grammatik». I 1834 får han også ferdig det i 1811 påbegynte verket om Reinhart Reineke Fuchs, og i 1835 et verk om tysk mytologi. Det tredje opplaget av eventyrsamlingen sørget Wilhelm nesten alene for.
Eventyrene som Jacob og Wilhelm Grimm samlet, oppstod ikke av deres egen fantasi, men ble samlet av brødrene fra overveiende muntlig overførte historier og mer eller mindre gjennomarbeidet for å glatte og forme uttrykk og innhold. En av brødrenes viktigste kilder var de eventyrene som ble fortalt dem av Dorothea Viehmann som stammet fra en hugenottisk familie.
Politisk virke.
I politisk henseende arbeidet brødrene Grimm for å forene de daværende tyske småstatene. Dette gjorde de indirekte gjennom granskningen av tysk kulturhistorie, men også direkte gjennom politiske skrifter og Jacob Grimms virksomhet som medlem av Nasjonalforsamlingen 1848. Jacob og Wilhelm var politisk engasjert og hjelp til med å definere de første menneskerettighetene i Tyskland. Brødrene Grimm og fem andre professorer, senere omtalt som Göttinger Sieben, ble forvist fra Hannover på grunn av et skriv mot et forfatningsbrudd begått av kong Ernst August I av Hannover.
«Deutsches Wörterbuch».
I denne situasjonen meddelte to foreleggere fra Leipzig, Karl Reimer og Salomon Hirzel, brødrene et forslag om å lage en tysk ordbok. Uten forvisningen i Göttingen hadde «Deutsches Wörterbuch» ikke kommet i stand slik den gjorde. Brødrene Grimm utarbeidet boken frem til bokstaven "F".
De viktigste fruktene av arbeide til Jacob og Wilhelm Grimm er foruten samlingen av eventyr nettopp denne store tyske ordboken («Deutsches Wörterbuch»), også kalt "der Grimm". Dette verket på 33 bind er den største tyske ordboken. Den ble påbegynt av brødrene, men fullført først 150 år senere i 1961.
Annet.
På tysk blir brødrene ofte betegnet med "Gebrüder" (istedet for "Brüder"), et ord som ifølge «Deutsches Wörterbuch» betegner en særskilt samhørighet utover et vanlig familieforhold.
I dag driver blant andre "Brüder Grimm-Museum" i Kassel videre forskning i brødrene Jacob og Wilhelm Grimms liv og virke. Storparten av deres vitenskapelige etterlatenskaper befinner seg i Statsbiblioteket i Berlin og i Statsarkivet i Marburg. Flere tusen bind fra brødrenes eget bibliotek har siden 1865 vært i Humboldt-universitetet i Berlins eie.
I 2005 ble «Brødrene Grimms eventyr» opptatt i Unescos verdensarv.
Se også.
Grimm


Stortingsvalget 2001.
Stortingsvalget 2001 ble avholdt den 10. september 2001.
Jens Stoltenbergs første regjering (Ap) gikk av etter valget, og ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks andre regjering (KrF, V, H).
Til sammen ble det avlagt 2 521 879 stemmer ved stortingsvalget i 2001.


Otto Torgersen.
Otto Torgersen (født i 1910, død i 2000) var en norsk arkitekt.
Torgersen utdannet seg først innenfor reklame, men videreutdannet seg senere til arkitekt i Storbritannia.
Etter å ha vært arkitekt sammen med Christian Pran i bondeorganisasjonenes reklamebyrå, startet de eget byrå, «Pran og Torgersen reklamebyrå».
Arkitekt Pran var i den tida med i forskjellige arkitektkonkurranser, og han vant 1. og 2. og 3. premie i arkitektkonkurransen om Sydfløyen på Den Tekniske Høyskolen i Trondheim, og 1. premien i arkitektkonkurransen om Norges Idrettshøgskole ved Sognsvatn. Dette førte til oppdeling av firmaet i to, et reklamebyrå og et arkitektbyrå.
En stund etter at Christian Pran døde i 1961, kjøpte Otto Torgersen ut familien Pran av firmaet. Reklamebyrået fortsatte under samme navn, men arkitektkontoret skiftet navn til "Otto Torgersen arkitekt mnal".
Torgersen giftet seg med Ruth, og sammen fikk de fire barn; Basse, Geir, Gro og Bo.
Mellom 1976 og 1988.
«Pran & Torgersen arkitektkontor as» er nå nedlagt, men reklamebyrået Pran & Torgersen i drift fram til det gikk konkurs i 2009.


Radnorshire.
Radnorshire (walisisk Sir Faesyfed) er et tradisjonelt grevskap i Wales. Det grenser mot Montgomeryshire og Shropshire (i England) mot nord, Herefordshire (i England) mot vest, Brecknockshire i sør og Cardiganshire i vest. Arealet er 1219 km², og befolkninsgtallet omkring 23 000 (2004). Administrasjonsbyen var først Llandrindod Wells og senere New Radnor.
I øst og sør, inkludert i Vale of Radnor, er området nokså flatt, men ellers er det mye fjellandskap. De kambriske fjellene går gjennom den vestlige delen av grevskapet. Høyeste punkt er Radnor Forest på ca. 660 moh. I Elan Valley er det flere store kunstige reservoarer som forsyner Birmingham med vann. De viktigste elvene er Wye, Elan og Ithon.


Merionethshire.
Merionethshire (walisisk Sir Feirionnydd) er et tradisjonelt grevskap i Wales.
Det grenser mot Caernarfonshire i nord, Denbighshire i øst, Montgomeryshire og Cardiganshire i sør og Cardiganbukten i vest. Arealet er på 1731 km², og området har en svært lav befolkningstetthet. Det er også et av de områdene som har høyest andel walisisktalende innbyggere. Administrasjonsbyen var Dolgellau.
Kystlinjen består dels av klipper og dels av lange sandstrender. Ellers er grevskapet preget av fjell, og store deler av Snowdonia nasjonalpark ligger i Merionetshire. De høyeste toppene er Aran Fawddy på 905 moh og Cader Idris på 893 moh. De viktigste elvene er Dwyryd, Mawddach og Dyfi. Det en rekke innsjøer, med Bala Lake som en av de største.
Viktigste næringsveier er landbruk og turisme.
Grevskapet styres i dag dels som en del av Gwynedd og dels som en del av Denbighshire.


Diatessaron.
Diatessaron (fra gresk "gjennom de fire") var fra begynnelsen en gresk musikkbetegnelse, men ble også brukt som betegnelse på en "evangelieharmoni", en sammenfallende tekst som inkoroporerte de fire evangeliene fra Det nye testamente, som Tatianus sammenstilte rundt år 175 e.Kr.
Tatianus ville ha med alle de fire vitner, men ikke i form av fire evangelier. Han utarbeidet en harmoni av de fire, et firstemt evangelium. Diatessaron var det mest fremstående av et antall harmonier om de fire evangelier, det vil si, materialet etter at de fire ulike evangeliene ble omskrevet til å være en sammenhengende fortelling, og således løste motsigende utsagn og fjernet dupliserende tekstparter.
Kun 56 vers i de kanoniske (kirkerettslige) evangelier hadde ikke et motstykke i Diatessaron, hovedmengden av den teksten som ble fjernet danner øyensynlig to uforsonlig opplysninger om Jesus Kristus’ slektsforhold (en i Matteusevangeliet og en i Lukasevangeliet), sammen med utdraget om den prostituerte (Johannes 7:53 – 8:11). Det ble ikke lagt til tekst av betydning, men for å tilpasse den kanoniske teksten la Tatianus til egne fortellende sekvenser som avvek radikalt fra rekkefølgen og episodene i alle evangeliene. Det endelige arbeidet har omtrent 72% av lengden til de fire evangeliene lagt sammen ("i henhold til McFall, 1994")
Et poeng med Diatessaron var å få hele evangeliet få plass i en bokrull. Kronologien følger Johannes. I den østsyriske bibel ble foruten Tatianus' harmoni også tolv Paulusbrev og Hebreerbrevet, som ble regnet som paulinsk, tatt med og et tredje Korinterbrev, og denne kanon var fast i den syriske kirken de neste 300 år. I første halvdel av 400-tallet ble evangelieharmonien erstattet med en nybearbeidet oversettelse av Det nye testamente.
Før dette hadde det skjedd en endring i bokfremstillingen ved at man var gått over til en kodeks, boken slik vi kjenner den i dag med blader av pergament. Det var nå blitt mulig å samle Det nye testamente i ett verk, og enhetsbestrebelser innen storkirken gjorde, at de fire evangelier ble innarbeidet overalt. Dette var også viktig i lærespørsmålet, og i en tid med strid, som kampen mot arianisme, var det viktig å samles om en felleskirkelig kanon som grunnlag for den rette tro.
Diatessarons videre skjebne.
I storkirken fikk harmonien etter hvert sterk motstand, spesielt fra historikeren og bibelutgiveren Eusebius, som levde i Cæsarea inntil år 340. Eusebius hadde på keiser Konstantins (fra år 313) ordre fått skrevet femti bibler med begge testamentene, til bruk i kirkene.
Hieronimus, som oversatte hele Bibelen til latin omkring år 400, ("Vulgata") var også en motstander av evangelieharmonien. Hieronimus var den ledende personlighet i kanonspørsmålet da Det nye testamentes endelige innhold ble fastsatt på pave Damasus’ synode i Roma i år 382, i nærvær av utsendinger fra kirken i øst og vest. Det ble bekreftet i synodene i Hippo i år 393 og Kartago i år 397.
Etter dette søkte man å fjerne harmonien fra den syriske kirke, og erstatte den med de fire evangeliene, noe som lyktes, idet man lette opp og brente de bøker man kom over. Likevel ble ikke Tatianus' Diatessaron glemt. Biskop Victor i Capua fikk på ukjent vis hånd om et håndskrift på latin i år 546. Den hadde vært oppbevart i Fulda og fikk betegnelsen "Codex Fuldensis". Harmonien var omarbeidet til latin, idet man har brukt Hieronimus’ latin fra "Vulgata". Håndskriftet inneholdt i tillegg de 23 øvrige skrifter fra Det nye testamentet. Dette viser at harmonien har vært i bruk også i andre deler av kirken enn den syriske. Biskop Victor tok inn Tatians harmoni i stedet for de fire evangeliene i en ny utgave av Det nye testamentet som han sendte ut, og som ellers inneholdt de 23 kjente skriftene. Victors kodeks begynte med Lukas 1, 1-4, mens Tatianus begynte med Joh. 1, 1-5: "In principio erat Verbum".
Også senere har harmonien vært i bruk. På 700-tallet forelå en arabisk utgave. Codex Fuldensis ble oversatt til tysk rundt år 825, og det var i denne form det tyske folk lærte evangeliet å kjenne først. I den franske kirke ble evangeliet alminnelig kjent gjennom en oversettelse på 1400-tallet, mens nederlandske og andre oversettelser er kommet til senere. I nyere tid er Codex Fuldensis blitt trykket og utgitt i år 1868 av tyskeren Ernestus Ranke på latin. 700-tallets arabiske utgave kan være å finne i Roma i et håndskrift fra det 12. eller 13. århundre, "Codex Arabicus Vaticanus XIV". Augustinus Ciasca omarbeidet det til latin, og det ble utgitt i 1883. Verket er tilegnet pave Leo XIII. En praktutgave av dette verk, med latin og arabisk språk, er utgitt i Vatikanet i år 1888 til liturgisk bruk i misjonsarbeidet blant muslimer.


Montgomeryshire.
Montgomeryshire (walisisk Sir Drefaldwyn) er et tradisjonelt grevskap i Wales, oppkalt etter Roger of Montgomery som deltok i slaget ved Hastings.
Det grenser mot Denbighshire i nord, Shropshire (i England) i øst og sørøst, Radnorshire i sør, Cardiganshire i sørvest og Merionethshire i vest og nordvest. Arealet er 2064 km².
Området er nesten helt dekket av fjell, men det er noen daler med dyrkbar mark nær grensen til Shropshire. Høyeste punkt er Mole Sych på 827 moh. De viktigste elvene er Severn og Dovey. Lake Vyrnwy er et vannreservoar som forsyner Liverpool med drikkevann.


Thomas Bache-Gabrielsen.
Thomas Bache-Gabrielsen (født 1883 i Holmestrand, død 22. april 1942) var en norsk-fransk cognacprodusent.
Bakgrunn og familie.
Thomas Bache-Gabrielsen var sønn av Josef Alexander Gabrielsen og Kamilla Bache. Bache-Gabrielsen var gift med Odette Villard og de fikk tre gutter sammen; René, Guy, Eric.
Karriere.
Thomas Bache-Gabrielsen tok artium i Kristiania og jobbet seg opp til sekondløytnant i hæren.
Han flyttet fra Holmestrand til Cognac, Frankrike i 1903. Her ble han ansatt i firmaet Renault – St. Louvent. Sammen med Petter Rustad kjøpte han cognachuset Dupuy i 1905. Deres firma, Rustad & Bache-Gabrielsen, eksporterte brandy til Norge, Danmark og Amerika. Rustad døde i 1916 og Bache-Gabrielsen tok over som eneeier. Noen få år etter ble Rustad fjernet fra firmanavnet, og Bache-Gabrielsen er nå Norges eldste cognachus.


Laisering.
Laisering er en prosess i Den katolske kirke, hvorved en tidligere diakon, prest eller biskop blir løst fra sine ordinasjonsløfter, det vil si lydighets- og sølibatsløfte, og for ordensprester fra fattigdomsløftet. Ordet kommer fra "laicus", legmann, og viser til at en tidligere klerk (geistlig) vender tilbake til sin opprinnelige status som legmann.
Bare paven kan løse en person fra ordinasjonsløftene. Dette gjør han etter å ha mottatt en begrunnet søknad fra personen det gjelder, hvor det normalt også må være lagt ved vitneutsagn og dokumentasjon som styrker søknaden. Kravet for å få innvilget laisering er at man kan vise at det er umulig for personen å fortsette som klerk, og at det vil være til beste for både ham og kirken at han løses fra løftene. Søkeren har rett til assistanse med å skrive søknaden og å innhente vitneutsagn fra sitt bispedømme (normalt ved tribunalet) eller sin orden.
Laiseringer kan også finne sted dersom kirken finner at personen er uegnet til prestegjerningen, gjerne i forbindelse med visse spesielt alvorlige forbrytelser som overgrep mot barn eller skjending av nattverden.
Etter laiseringen er personen igjen å regnes som legmann. Ettersom han også er fri fra lydighetsløftet kan han bosette seg der han vil, og siden han er fri fra sølibatsløftet kan han gifte seg i Den katolske kirke. Den viktigste grunnen til at personer søker om laisering ser ut til å være et ønske om å gifte seg.
Selv om den laiserte igjen "regnes som" legmann, er han det strengt tatt ikke; han er bare ikke lenger underlagt de prestelige løfter og har heller ikke rett til å virke som prest. Årsaken til dette er at ordinasjonen i Den katolske kirke regnes som et pregende sakrament, hvilket vil si at man mener det setter et uutslettelig spor på den som har mottatt det gyldig, og at det bare kan mottas en gang. Det er dermed slik at dersom personen på et senere tidspunkt ønsker å vende tilbake til prestegjerningen, og omstendighetene er slik at en søknad om dette blir innvilget av kirken, vil det ikke bli foretatt en ny ordinasjon, bare ny avleggelse av løftene. Det følger også at en laisert prest vil kunne formidle sakramentene gyldig, men ulovlig etter kirkeretten. Unntaket er dersom det gjelder skriftemål fra en person i dødsfare, som vil være gyldig og lovlig.
I middelalderen forekom det at laiserte prester ble brennemerket i hendene for at de ikke skulle kunne utgi seg for å være i prestetjeneste, spesielt i noen områder hvor man hadde problemer med tidligere prester som profitterte på å selge kirkelige tjenester. Dette ble ansett som en nødvendig fremgangsmåte fordi det ikke fantes identitetspapirer eller andre måter å bekrefte en personer kirkelige status på, og en som kunne sin latin ville lett kunne utgi seg for å være aktiv prest til tross for laiseringen. I moderne tid er dette erstattet av "celebret", et identitetskort som viser at presten har rett til å formidle sakramentene, og som inndras ved laisering.


Lemen.
Lemen ("Lemmus lemmus"), også kalt lomhund, tilhører gnagerne og hører hjemme i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellstrøk, men finnes i noen grad også i lavlandet, spesielt i nord. Lemen utgjør også en svært viktig næringskilde for fjellrev og diverse rovfuglarter. Blant folk flest er lemen kjent som en evig hardhaus og en skikkelig hissigpropp.
Økologi.
Lemen er en smågnager som først og fremst livnærer seg av gress, starr og mose. Lemenets habitat er hovedsakelig fjellet. Arten har et høyt reproduksjonspotensiale; dyrene kan bli kjønnsmodne allerede ca. tre uker gamle, drektighetstida er på tre uker, kullstørrelsen er på 8-10 unger (men noen ganger mer enn ti unger), og en hunn kan få tre til fem kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk med tre til fire år mellom hvert toppår. Tettheten av individer er ofte svært lav i årene mellom bestandstoppene, selv i godt egnede områder. I toppårene er tettheten gjerne svært høy, men dette varierer også betydelig. Dette kalles smågnagersvingninger.
Flere arter rovpattedyr og rovfugler har spesialisert seg på å leve av lemen og andre smågnagere, og disse artene (f.eks. fjellrev) får ofte fram mange unger i lemenårene. Andre rovpattedyr går i disse årene over fra å ta annet bytte til å leve for en stor del av lemen. Dette minsker presset på de andre byttedyrartene som får fram flere unger i lemenårene. Som en følge av svingningene i lemenbestanden varierer også bestanden av mange andre arter, og lemen er derfor en viktig nøkkelart i økosystemet i fjellet (se Hagen 1969).
Global utbredelse.
Lemen finnes i et sammenhengende belte fra høyereliggende strøk i Sør-Norge og Midt-Sverige nordover til kysten av Finnmark, og videre østover gjennom de nordligste delene av Finland til nordøstlige deler av Kolahalvøya i Russland (Tast 1982). Det er store regionale svingninger i bestanden, og det finnes ikke noe minimums- eller maksimumsanslag for antall lemen i de fire landene. Tar man utgangspunkt i arealet av egnede leveområder innen utbredelsesområdet, er det klart at Norge huser en stor andel av bestanden, kanskje omkring halvparten. Fordelingen mellom landene vil imidlertid variere fra år til år på grunn av de store regionale svingningene i bestanden. Lemen er dermed den pattedyrarten som (over tid) helt klart har størst andel av den totale bestanden i Norge. Den heter da også «Norway lemming» på engelsk.
Utbredelse i Norge.
Lemen i aggressiv posisjon mot fotografen
I Sør-Norge er lemen først og fremst knyttet til høyereliggende områder fra fjellbjørkeskogen eller høyereliggende barskog og opp på snaufjellet, mens den lenger nord i landet finnes helt ned til kysten. Hovedutbredelsen strekker seg fra høyereliggende områder i Agder-fylkene i sør og nordover til kysten av Finnmark. Den finnes normalt ikke i de lavereliggende områdene med barskog og jordbrukslandskap på det indre Østlandet eller i et belte videre langs kysten nord til Nordland. I såkalte lemenår, når bestanden er spesielt stor, kan imidlertid lemen også forekomme i disse områdene (Semb-Johansson & Ims 1990).
Bestandstørrelse i Norge.
Bestanden varierer kraftig mellom år, og kan også variere mye fra distrikt til distrikt i det samme året, såkalte smågnagersvingninger (se under). Det er derfor vanskelig å påvise generelle endringer i bestandssituasjonen på stor skala. Det finnes få dataserier som er egnet til å undersøke slike langsiktige trender.
Trusler mot bestanden.
Det synes ikke å være noen alvorlige trusler mot bestanden av lemen. Det har blitt påstått at langvarig, hard beiting fra sau og rein i fjellet kan endre sammensetningen av plantesamfunnene og muligens også innholdet av antibeitestoffer i plantene, og at dette kan påvirke bestanden av lemen negativt. Nyere forskning viser derimot at slik beitetrykk har ingen effekt på lemenbestander. Klimaendringer som fører til endringer i snødekkets kvalitet eller kvantitet, kan også være en trussel.
Status.
Lemen er ikke inkludert i noen rødlister verken på nasjonalt eller internasjonalt nivå, og den er heller ikke listet spesielt i forbindelse med noen av de aktuelle konvensjonene. Selv om den ikke er noen truet art, er lemen en klar ansvarsart for Norge ettersom en så stor andel av den totale bestanden finnes i Norge.
Forvaltningstiltak.
For å kunne påvise endringer på stor skala i nivå og svingninger i bestanden av lemen må det gjennomføres langvarig overvåking av smågnagerbestanden i utvalgte høyereliggende områder. Dette gjøres i dag i Dividalen (Troms), Børgefjell (Nord-Trøndelag), Åmotsdalen (Sør-Trøndelag), Gutulia (Hedmark) og Møsvatn (Telemark) som en del av Program for terrestrisk naturovervåking (Framstad 1996), samt ved Finse på Hardangervidda (Framstad m.fl. 1997).


Trollfjorden.
Innerst i Trollfjorden finnes kraftstasjoner.
Trollfjorden ligger i Raftsundet i den delen av Hadsel kommune som ligger på Austvågøy. Den tre km lange fjorden er bare ca. 70 m bred i munningen, men vider seg ut i botnen.
Knapt noe sted i Vesterålen har vært så gjennomfotografert, filmet og malt som dette 2 km lange øksehugget i Raftsundet sin vestre tinderekke. Når man opplever den, forstår man hvorfor; den er trolsk, trang og ustyrtelig vakker – et trekkplaster uten sidestykke i et område som opplevde turisme nesten før begrepet ble kjent.
Trollfjorden besøkes daglig av Hurtigruten i sørgående rute, hurtigruteskipet MS «Trollfjord» er oppkalt etter fjorden. Det arrangeres også daglige turer med utgangspunkt fra flere steder i Vesterålen og Lofoten


Raftsundet.
Raftsundet (nordsamisk: "Ráktanuorri") er et 20 kilometer langt sund i Hadsel og Vågan kommuner i Nordland som går fra Ingelsfjorden i nord til Ulvågsundet og Øyhellsundet i sør som en forbindelse mellom Hadselfjorden og Vestfjorden. Det er en del av hurtigruteleia og det er hovedleia for skipstrafikken mellom Lofoten og Vesterålen.
Natt til 22. september 1954 kom nordgående hurtigrute «Nordstjernen» ut av kurs i Raftsundet og traff Seiholmen ved Hanøya helt nord i sundet. Skipet sank etter 20 minutter og fem mennesker omkom.
Geografi.
Øyene vest for Raft- og Ulvågsundet tilhører Lofotarkipelet og Hinnøya ligger på østsiden. Regionalt ligger de nordlige 17 km i Vesterålen og den sørligste delen i Lofoten.
Fjellene som omgir sundet er rundt tusen meter på Austvågøya med blant annet Olsanestinden (999 moh.), Svartsundtindan (1 050 moh.) og Trolltindan - mens på Hinnøya går fjellene opp mot ca. 650 moh. med korte, lavereliggende daler mellom høydene som gir rom for noe bosetning. Berggrunnen tilhører Lofot-eruptivene hvorav om lag halvparten utgjør Raftsundmangeritten. Vest for Ulvøya og Brakøya skjærer Grunnfjorden og Trollfjorden seg inn mellom fjellene. På østsiden går Tennfjorden og midtveis i sundet Raftvågen. Bredden er på mellom 3,4 km i sørenden og ca. 220 meter ved Trongstraumen. Ved Digermulen fortsetter to sund sørover: Øyhellsundet på vestsiden av Store Molla og Ulvågsundet på østsiden.
Bosetning.
Det er spredt bebyggelse langs hele Raftsundets østside med Kongselva, Tengelfjord, Raften og på Ulvøya i Hadsel. Digermulen i Vågan er den største av Raftsundbygdene. Det tidligere handelsstedet Hanøy ligger ved innløpet i nordvest.
Kommunikasjon.
Fylkesveien langs østsiden av Raftsundet går fra E10 ved Raftsundbrua til Digermulen. Den ble åpnet i 1976 og hadde kun forbindelse til annet veinett med fergeforbindelser fra Kongelva til Kaljord og fra Digermulen til Svolvær. Da Raftsundbrua, som krysser sundet sør for Hanøy, åpnet i 1998 fikk bygdene veiforbindelse østover til Svolvær. Ved åpningen av Lofast og Raftsundtunnelen i 2007 åpnet også forbindelsen østover mot Lødingen. Det går nå bilferge fra Hanøy, via Brottøya og Lonkan, til Kaljord og fra Digermulen til Store Molla.
Turisme.
Flere selskaper tilbyr fjordcruise fra ulike utgangspunkt til Raftsundet og Trollfjorden og hurtigruta går en avsikker inn i fjorden når været tillater det. I Raften er det en oppstillingsplass for campingvogner og bobiler hvor skipstrafikken kommer på svært nært hold.
Keiser Vilhelm II av Tyskland ankret opp utenfor Digermulen i 1899 og kom senere tilbake flere ganger. Dette bidro til å gjøre området kjent i utlandet, og førte til at Raftsundet ble det første stedet for cruiseturisme i Lofoten.
Raftsundet i kunst og litteratur.
En rekke kunstnere har opp gjennom historien brukt Raftsundet som motiv. Av kjente maleri finnes Gunnar Bergs "Trollfjordslaget", den tyske Themistokles von Eckenbrechers "Raftsund" fra 1906, Adelsteen Normanns "Sommernatt i Raftsundet" og flere verker av Karl Erik Harr.
Theodor Kittelsen lagde kunst og postkort med motiver fra Raftsundet, og omtalte det som «...et Billede fra en Eventyrfantasi, her må Stedet være, hvor Prinsessen blev bergtagen.» og Bjørnstjerne Bjørnson brukte følgende ord på å beskrive naturen: «Fjellformasjonene er så forrevne at intet Billede i min sjel fra Mytologiens eller Dramaets krets slår til for rett å utsi den forstenede Bevegelse jeg så på…».
Sagnene fra området forteller blant annet hvordan Trollsjøen ble til Trollfjorden ved et øksehugg. Et annet sagn forteller at Austvågøya og Hinnøya en gang hang sammen ved Trongstraumen og at et hugg åpnet «Raftvalen» og gjorde sundet seilbart.


Livere.
Liverne er et østersjøfinsk folkeslag som lever i Latvia. Som etnisk gruppe utgjør de noen tusen mennesker på nordspissen av landskapet Kurland. De fleste bor i og rundt landsbyen Kolka. Opprinnelig talte de livisk, men dette er i dag nesten utdødd. De siste århundrene har de hovedsakelig livnært seg av fiske langs Latvias kyst. Så sent som på 1920-tallet var de et livskraftig folk, men sovjetisk politikk ødela deres levemåte. Etter andre verdenskrig bestemte Stalin at hele kysten av Kurland skulle fraflyttes. Dette av frykt for at liverne, som var dyktige sjøfolk, skulle ta seg over til Gotland i Sverige. Det antas at størstedelen av det liviske folk ble fordelt rundt i hele Sovjetunionen, mens en stor andel omkom i Gulag-leirene i Sibir. I dag prøver de siste gjenlevende livere med latvisk støtte, å gjenopplive livisk språk og kultur. Forsøkene har allerede gitt resultater og språket tas i bruk, også av yngre livere.
Liverne har gitt navn til landskapet Livland, deres opprinnelige leveområde. I dette området har liverne vært utdødd i mer enn 100 år.


Rød trollbær.
Rød trollbær ("Actaea erythrocarpa") er en flerårig urt i soleiefamilien. Arten erstatter trollbær i Sibir og Nord-Japan. I Europa finnes arten i Nord-Sverige, Finland og europeisk Russland. Planten er temmelig sjelden. Den er aldri funnet i Norge, men det er ikke utenkelig at den kan dukke opp i en bekkedal i Nord-Norge. Fra trollbær skiller den seg ved at den har røde bær.


Antimaterie.
Antimaterie kan beskrives som materie der innholdet er antipartikler i stedet for partikler.
Ifølge grunnleggende beskrivelser av universet finnes tolv ulike typer av materiepartikler (se standardmodellen) og fire typer kraftbærende partikler. Til disse materiepartiklene og kraftbærende partiklene kobles deres speilbilder med hensyn til visse symmetrier. For eksempel har en antipartikkel lik elektrisk ladning som sin tilsvarende partikkel, men motsatt fortegn. Bortsett fra ladningen tror man at en partikkel og tilsvarende antipartikkel er identiske. Ulikheter mellom partikler og antipartikler kalles symmetribrudd, for eksempel av CPT-symmetri, ladningskonjugasjon (Charge conjugation), paritet (Parity) og tidsreversering (Time reversal). Dette ville i så fall også være et brudd med gjengse fysiske teorier (som den spesielle relativitetsteorien).
Antipartikler ble først postulert av Paul Dirac da han definerte en Lorentz-invariant Schrödingerligning for elektronet. Dirac fant ved dette at når man forente den spesielle relativitetsteorien med kvantemekanikk oppstod to ekvivalente løsninger med motsatt fortegn. Partikkelen med positivt fortegn ble tolket som elektronets antipartikkel, positronet. Positronet ble påvist noen år senere av amerikaneren Carl D Anderson.
Ifølge kvantefeltteorien skapes partikler og deres antipartikler hele tiden og dette påvirker direkte vår oppfatning av vakuum. Noe vakuum i klassisk forstand finnes ikke da partikkel/antipartikkel-par dannes hele tiden ved slike kvantefluktuasjoner. Livslengden til kvantefluktuasjonene er bestemt av Heisenbergs uskarphetsrelasjon i formen
som sier at energi kan lånes fra ingensteds i korte tidsintervaller.


Tisler.
Tisler er ei øygruppe som tilhører Hvaler kommune i Østfold. Øygruppa består av flere øyer som har vært bebodd av inntil 30 personer. Det har ikke bodd noen på øygruppa siden 1939.
Tisler og Herføl er de siste skansene i Norge vi observerer før vi krysser riksgrensen mot Sverige. Herføl er den siste av Hvalerøyene i sydvest, og Tisler er den nest siste utpost mot Skagerrak på norskesiden. Den siste er øya Heia.


Tatra T815.
T815 er en terrenggående lastebil med 2, 3 eller fire aksler med drift på alle hjulene fra tsjekkiske Tatra. Den ble lansert i 1982 og produseres fremdeles i fabrikken i Koprivnice.
Den ble først introdusert med en 10-sylindret luftkjølt dieselmotor på 15,8 liter og et dreiemoment på 1010 NM ved 1400 rpm. Senere kom en 19-liters 470 hk motor med enten 1130 eller 1295 NM dreiemoment, og en 12,7 liter 8-sylindret motor med 840 NM ved 1400 rpm. Typisk har en T815 14-15 tonns lastekapasitet.
Understellet består av en sentralrørsramme og pendelaksler, noe den har arvet fra forgjengeren T813.


Billion.
En billion er tusen milliarder, eller en million millioner, tallet, evt. 1012.
Ordet er dannet av det latinske prefixet "bi"- (to) og med endelse fra "million". Prefikset henviser til at tallet tilsvarer 2 (en million i annen potens).
På amerikansk engelsk brukes tallet "billion" i betydningen tusen millioner, dvs. eller 109, som på norsk er en "milliard". Britisk engelsk hadde opprinnelig samme tallbetydning som norsk, men det er blitt mer og mer vanlig med den amerikanske betydningen.
Forskjellen i betydning fører rett som det er til misforståelser.


Daugavpils.
Daugavpils (hviterussisk Дзьвінск" "Dźvinsk", russisk "Двинcк" "Dvinsk", litauisk "Daugpilis", tysk "Dünaburg", polsk "Dzwinow" eller "Dźwińsk", jiddisch" "דענענבורג" "Denenburg") er den nest største byen i Latvia.
Den første historiske beskrivelsen av byen kommer fra 1275. Mellom 1561 og 1772 tilhørte byen Det polsk-litauiske samvelde og var kalt Dyneburg, hovedstad for polsk-litauisk Livonia.
Daugavpils ligger omtrent 230 km sørøst for hovedstaden Riga, på bredden av elva Daugava.
Geografiske og demografiske data.
Daugavpils ligger 229 km fra hovedstaden Riga, 90 km fra Rēzekne, 25 km fra grensen til Litauen og 33 km fra grensen til Hviterussland. Siden byen ligger i innlandet er klimaet mer kontinental, altså med varmere sommere og kaldere vintre enn resten av Latvia. Både varme- og kulderekorden i Latvia holdes av Daugavpils (henholdsvis +36 grader og -43 grader).
Innenfor bygrensene ligger blant annet innsjøene Lielais Stropu, Šūņu, Gubiščes, Mazais Stropu.
Daugavpils har et stort innslag av folk av utenlandsk opprinnelse. Først kom polakker på 1500–1700-tallet. Fra Russland kom gammeltroende som ble forfulgt der. Etter landskapet Latgale ble en del av det russiske tsarriket kom det russiske handelsfolk og byråkrater. Etter andre verdenskrig økte befolkningen på grunn av økt urbanisering. Befolkningen er fordelt slik etter etnisk opphav: 59% russere, 15% latviere, 13% polakker, 8% hviterussere og 3% andre, til en stor del ukrainere.
Historie.
I historiske kilder ble byen først nevnt i 1275 da Den tyske orden bygde en borg her langs en gammel handelsevei. Det het Dünaburg og lå omtrent 19 km far dagens by. Borgen ble revet og gjenoppbygd flere ganger. På den nåværende plassen byen ligger ble det bygget fortifikasjoner og en by vokste opp rundt fra 1570-årene. Konstante kriger gjorde at byen vokste langsomt, og den har vært okkupert av polske, russiske og svenske styrker.
I 1528 fikk byen offisiell bystatus.


Derby Midland FC.
Derby Midland Football Club var en engelsk fotballklubb som eksisterte fra 1883 til 1891. Klubben var fra Derby som ligger i den engelske regionen Øst-Midlands.
Historie.
Klubben var med i FA-cupen for første gang i 1883/84-sesongen, og fikk walk-over i turneringens første runde. Den første cupkampen deres kom derfor i 2. runde mot Birmingham Excel den 1. desember 1883. Resultatet ble 1-1, og Derby Midland vant 2-1 i omkampen to uker senere. I den 3. runden denne sesongen var Wednesbury Town motstander i en kamp Midland tapte 1-0.
Klubben var et av de opprinnelige medlemmene i den første The Midland League som kom i gang i 1889. I den første sesongen ble de nummer 2, mens de året etter tok en 4. plass.
I 1891 ble klubben opptatt i Derby County, som spilte i den nasjonale The Football League.


Junipher Greene.
Junipher Greene var et norsk progrock band fra Oslo, som ble dannet i 1966. Gruppen var først et bluesband, men utviklet seg til en av Norges sentrale grupper innen progressiv rock.
Opp fra øvekjelleren.
Gruppen ble startet på Sandaker skole av Geir Bøhren (trommer, sang), Øyvind Vilbo (gitar), Bent Åserud (gitar) og Bjørn Sønstevold (bass). Et par måneder senere sluttet Bjørn Sønstevold, og Øyvind Vilbo overtok bassen, samtidig som Helge Grøslie kom med på orgel. Omrokeringen i instrumentering gjorde at bandet forlot det rhythm and blues-inspirerte og ble mer eksperimentelle, samtidig som orgel og vokalharmonier ga et bredere lydbilde. Gruppen tok navn fra en bussrute i Edinburgh som hadde en endestasjon som het "Juniper Green", hvor Bent Åserud hadde bodd da han var på korpstur der med Lilleborg skoles musikkorps ("Juniper" engelsk for einerbusk).
I 1969 fikk Junipher Greene sin endelige sound ved at gruppa ble utvidet med hovedvokalist og gitarist Freddy Dahl. Det var også med denne besetningen at Junipher Greene skapte sitt gjennombrudd på konsert og plate etter mange år med intens øving i kjellerlokalene.
Junipher Greene ble med et slag landets fremste eksponent for eksperimentell, progressiv rock, og fikk snart følge av spennende og nyskapende grupper som Armand Sumpes Dur Express og Satans Horn.
Norges første dobbeltalbum.
I 1971 oppnådde gruppa store avisoverskrifter da de ga ut rockeoperaen "Friendship". Konseptet var temmelig vågalt, og for at plateselskapet Sonet (Arne Bendiksen) skulle tørre å satse, ble det forlangt at bandet selv måtte dekke halvparten av utgiftene forbundet med plateutgivelsen. Det lå på ingen måte demper på innsatsen og galskapen i prosjektet. Bandet satset stort og frembrakte Norges første dobbeltalbum.
Med hjelp fra venner.
Flere av tekstene var skrevet av plateprater Harald Are Lund fra NRK, under pseudonymet «Clever Duck» (Lure And = Are Lund). Det var også han som produserte albumet. Omslaget var også gedigent og utbrettbart, malt av den fremadstormende unge kunstneren Odd Nerdrum.
«Jupiter grønn» hadde blitt fast husband på Club 7, og ble derfor bedt om å opptre på den første store utendørsfestival på St. Hanshaugen i Oslo, inspirert av "Woodstockfestivalen". Der ble også «Friendship» ble fremført for første gang «live», og fikk en meget god mottakelse av publikum.
Det ble sagt at med dobbeltalbumet og med bandets opptredener hadde endelig freakerne fått sin oppreisning. Progrocken og tungrocken ble tatt på alvor og fikk en stor, trofast tilhengerskare i Norge. Bandet hadde stor publikumsappell og spilte flere ganger på Kalvøyafestivalen, på Ragnarock '73 i Holmenkollen, og på de fleste andre større konserter som ble arrangert innenfor landets grenser i perioden 1971-1973. De var også ofte gjester på danske festivaler, og gjennomførte en større turné i Polen. Det ble dessuten gjort flere radio- og fjernsynsopptak med gruppa, og et dokumentarprogram ble viet den sensasjonelle albumdebuten "Friendship".
Junipher Greene turnerte heftig i begynnelsen av 1970-årene og var oppvarmingsband for kjente band som blant andre Deep Purple, Osibisa, Brian Auger & The Trinity samt Sweet.
Senere tapninger.
Etter at Freddy Dahl sluttet, (begynte i gruppa igjen og sluttet for godt) i 1973, og Helge Grøslie gikk til Titanic opererte de en tid som trio. Nå utga Bøhren, Åserund og Vilbo singelen «Ugha Mugha Sunshine boy», og denne kom med på «Europatoppen». Samme år spilte trioen inn albumet "Communication", men plateinnspillingen var knapt fullført før også Vilbo takket for seg. Etter et par måneders pause bestemte imidlertid Bøhren og Åserud å bygge gruppa opp igjen med nye medlemmer og hadde en variert besetning.
Tar bølgen og flater ut.
Med Lars Hesla på orgel og Jørun Bøgeberg fremsto den siste utgave av Junipher Greene. Med Bøgebergs fascinasjon for elektroniske klanger kom en ny periode med eksperimenteringer, samtidig som de beveget seg mer i retning new wave. Gruppen spilte inn et album, "Forbudte formiddagstoner" i 1982, før den ble oppløst.
Junipher Greene rakk også å turnere i Europa og Afrika, og deltok i tre afrikanske TV-show.
Geir Bøhren og Bent Åserud fortsatte som komponister av filmmusikk. De fikk Amandaprisen i 1985 for Orions belte samt Spellemannprisen 1999 for Jul i Blåfjell. Både Freddy Dahl og Øyvind Vilbo er fremdeles aktive som musikere, i hovedsak innen blues.
Høytidsdagen gjenoppstår.
Da "Friendship" i 2007 ble kåret til tidenes beste norske rockeplate, førte det til krav om at gruppa måtte gjenforenes. I følge "Aftenposten" var det øvd «betydelig press fra tunge krefter både i norsk næringsliv, politikk og musikkliv» for å høre gruppa spille sammen «etter å ha levd de siste 25 årene som en sertifisert norsk rockemyte.»
Junipher Greene gjorde «come back» på Storåsfestivalen lørdag 2. august 2008. Her spilte originalbesetningen fra 1971 sammen igjen for første gang sammen igjen et kvart århundre etter siste felles opptreden, bortsett fra at Jon Willy Rydningen måtte steppe inn på orgel for Helge Grøslie, som hadde sykdomsforfall etter et hjerneslag. Gruppen opptrådte også på "Down on the Farm-festivalen" på Gribsrød gård, fredag 15. august 2008, hvor også Helge Grøslie var på plass i besetningen igjen. Har siden hatt flere konserter i Oslo, november 2008 på Rockefeller og 9. oktober 2009 på samme arena.
Deres hittil siste konsert var i Bodø på Rock på Torget festivalen 14. august 2010. En festival som ble filmet med tanke på å utgis på DVD.
Album.
Høsten 2008 kom en deluxe-edition av albumet "Friendship", som inkluderte en del ikke tidligere utgitt materiale.


Fløan kirke.
Fløan kirke var en middelalderkirke. Den lå på Fløan på Skatval i Nord-Trøndelag, ca. 12 km nord-vest for Stjørdalshalsen. Første gang den er nevnt i skriftlige kilder er i Aslak Bolts jordebok fra 1432. Kirken er dendrokronologisk datert til 1420. Det er imidlertid historiske indikasjoner på at det også før den tid stod en kirke på dette stedet. Kirken stod stort sett ubrukt de siste årene før den ble revet, og i 1851 rev den daværende gårdbrukeren på Fløan Mellom ned kirken for å kunne bruke tømmeret til låven sin; dette skapte reaksjoner blant enkelte, og i Stjørdalsbokas bind daværende for Skatval herred, blir bonden omtalt som «uvetug».
Materialer fra Fløan kirke ligger lagret på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg i Trondheim.
Fløan kirke var laftet av tømmer og var således en av få norske kirker bygget på denne måten. Enkelte historikere trekker sammenlikninger med kirker i Sverige når det gjelder byggemåten.
I 2001 ble den første dåpen på nærmere 500 år på dette kirkestedet avholdt. Riktignok måtte selve dåpshandlingen foregå noen hundre meter vekk fra der hvor kirken opprinnelig stod, ettersom det nå er bygd en låve på dette stedet.


Utviklingsgrad.
Utviklingsgrad og beslektede begreper – som primitivitet, høyere(stående) eller lavere(stående) dyr og høyere(stående) eller lavere(stående) planter – hører til den foreldete forestillingen om at evolusjon er en form for målrettet utvikling. Disse begrepene må forstås i sammenheng med tanken om naturens trinnstige, der mennesket – som «kronen på skaperverket» – utgjorde den «høyest utviklete» jordiske livsformen. Selv om man stort sett har forkastet dette tankegodset i dagens biologi, forekommer ord og uttrykk som har rot i denne tankegangen, i både leksika, populærvitenskapelige bøker og vitenskapelige arbeider.
Bruk av utviklingsgrad i eldre biologisk vitenskap.
Inndelingen i «høyere» og «lavere» dyr ga uttrykk for hvor mye de respektive artene lignet på mennesket. «Laverestående dyr» var således ormer og andre virvelløse dyr, men virveldyr ble sett på som «høyerestående» former. Innen virveldyrene var pattedyrene – i motsetning til f.eks. fisk – høyt utviklet.
Når f.eks. insekter ble sett på som høyere utviklet enn leddormer, eller blekkspruter som høyerestående enn snegler, så bygget også dette på analogislutninger – i og med at insekter og blekkspruter har flere organer som ligner på menneskets kroppsorganisering.
Likeså ble landplanter, spesielt dekkfrøede blomsterplanter, sett på som «høyere planter» i motsetning til alger og moser. Selv hos sopp finner man en inndeling i «høyere» (landlevende, flercellede) og «lavere» sopper (akvatiske og/eller encellede).
Grunner til at forestillingen ble forlatt.
Det som ligger til grunn for de viste inndelingene i høyerestående og laverestående former, er en – ofte bare implisitt – antagelse om at utviklingsgraden til organismegrupper kan måles og sammenlignes. I virkeligheten finnes det ikke noe objektivt mål på utviklingsgrad. En av konklusjonene som man kan trekke etter de siste 150 års evolusjonsbiologisk forskning, er at andre arter ikke er til for menneskets, men for sin egen skyld. Å bruke mennesket som målestokk er – sant nok ikke "feil", men – uvitenskapelig. For det første er det helt vilkårlig å bruke mennesket, og ikke en av de over én million andre kjente arter som målestokk. For det andre er det en umulighet å gjøre en slik sammenligning med én art (det være seg mennesket eller en annen art) kvantifiserbar.
Det lar seg muligens gjøre å måle "kompleksiteten" til enkelte karakterer eller organer. Dette tillater f.eks. utsagn som «blekksprutenes øye er mer komplekst bygget enn sneglenes.» Men dette trenger ikke å bety at blekksprutenes "gjennomsnittskompleksitet" er høyere enn sneglenes, fordi snegler f.eks. har et mye mer komplekst bygget skall. Mens mennesket scorer høyt på kompleksitetsskalaen hvis man legger hjernens bygning til grunn, havner vi langt bak hvis man i stedet tar utgangspunkt i vårt elektriske sanseapparat eller ekstremitetene, der vi ville bli slått av hhv. en elektrisk ål eller et hvilket som helst leddyr. Problemet er altså at det – selv om kompleksiteten til "enkelte karakterer" kunne presses i tall – ikke fins noen objektiv måte å regne en "gjennomsnitts"kompleksitet på.
Den andre grunnen er at organismer ikke består av et endelig antall karakterer som de kan inndeles i (som atomismen hadde hevdet). Dette har ikke noe å gjøre med at f.eks. dagens mikroskoper ikke er sterke nok eller at man på andre måter ikke «vet nok ennå». Uansett kunnskapsnivå er det en teoretisk umulighet å angi en organismes kompleksitet som ett tall.
Til slutt bør det minnes om at evolusjon ifølge dagens kunnskap ikke er en utvikling «mot et forutbestemt mål», f.eks. «mot økende kompleksitet». Evolusjon er m.a.o. ikke noen teleologisk utvikling. Hvis man i det hele tatt kan omtale evolusjon som en form for utvikling, så er denne stokastisk og nærmest «opportunistisk». Den går altså ikke mot langsiktige mål, men «finner løsninger» som der og da er fordelaktige for organismene. Dermed er evolusjonære "forenklinger", dvs. synkende kompleksitet, i utgangspunktet like sannsynlige som økende kompleksitet.
Eksempler på fortsatt bruk.
Biologer har altså for lenge siden gitt opp å rangere organismer etter utviklingsgrad. Likevel finner man eksempler på at denne tenkningen sitter igjen. Mange lærebøker i biologi eller leksikonartikler omtaler fremdeles evolusjon i vendinger som «utvikling fra laverestående til høyerestående former». Dette er i grunnen en uting, gitt at de fleste biologer har forlatt denne forestillingsverdenen for over 150 år siden.
Men selv i biologiske fagartikler kan man av og til se at noen grupper omtales som "opprinnelige" og andre som "avledete". Dette er en mer vitenskapelig måte å uttrykke «primitive» og «komplekse» eller «lavere» og «høyere», men meningsingoldet er ofte det samme. Likevel er det kun enkelte "karakterer" som kan være opprinnelige eller avledete, ikke "hele organismer", for ikke å snakke om "grupper" av organismer.
Se også.
Apomorfi, evolusjon, kompleksitet, plesiomorfi, teleologi


Naturens trinnstige.
Naturens trinnstige (latin "scala naturae") er forestillingen om at alle naturlige (og overnaturlige) ting, organismer og andre vesener kan rangeres i en mer eller mindre lineær rekke.
Nederst i naturens trinnstige finner man således mineraler, etterfulgt av planter og dyr.
Øverst i naturens trinnstige – som kronen på skaperverket – troner mennesket.
Utvides naturens trinnstige også til å omfatte overnaturlige vesener, følges mennesket av f.eks. engler (muligens i flere trinn, f.eks. vanlige engler, serafimer, erkeengler) og gud.
Mennesket er i så fall fremdeles den organismen som står øverst av alle jordiske skapninger, og nærmest det guddommelige.
Forestillingen ble for første gang formulert av Aristoteles, men var også populær i den kristne tenkningen.
I dagens vitenskap har ikke naturens trinnstige lenger noe fotfeste, etter at den darwinistiske evolusjonsforståelsen fikk sitt gjennombrudd.


Jon Øyvind Eriksen.
Jon Øyvind Eriksen (født 1. juli 1964), norsk næringslivsleder. Han har vært ansatt som administrerende direktør i Kantega fra 20. juni 2003. Før dette var han administrerende direktør i Mogul Technology.
Eriksen har en MBA i finans og ledelse fra London Business School. Han gjennomførte Forsvarets russiskkurs, er sivilingeniør fra NTNU i Trondheim med spesialisering i bioteknologi, og har også en Cand. mag.-grad med tysk og russisk mellomfag fra Universitetet i Bergen.
Eriksen startet sin karriere i mediebransjen som ansvarlig redaktør for Under Dusken og daglig leder for lokal-TV-selskapet Trøndelag Kringkasting. I 1995 startet han Internet Aksess sammen med Endre Angelvik. I 1999 solgte han selskapet til Numerica Taskon, og ble med dette inn i Mogul-konsernet, hvor han i 2000 fikk stillingen som sjef for forretningsutvikling i Norge.


Great Lever FC.
Great Lever Football Club var en engelsk fotballklubb som ble stiftet i 1877. Klubben spilte hjemmekampene sine på Woodside i Bolton. Byen Bolton ligger i den engelske regionen Nordvest-England. Klubben ble lagt ned på slutten av det 19. århundre.
Historie.
Klubben var med i FA-cupen for første gang i 1882/83 sesongen der de tapte 3-2 for Halliwell. Dette skjedde 21. oktober 1882 i turneringens første runde. De greide to ganger å nå 2. runde i denne turneringen. Første gang var da de tapte 4-1 for Preston North End den 1. desember 1883, mens de tapte 3-1 for Cliftonville den 13. november 1886.
Great Lever har hatt en engelsk landslagspiller. Det var Alfred Jones som spilte mot Skottland den 10. mars 1883.


Apollo 13.
Apollo 13 var en amerikansk ekspedisjon til månen, en del av Apollo-programmet. Oppskytingen fant sted den klokken 13:13 CST 11. april 1970 fra LC-39 ved Kennedy Space Center i Florida. Ekspedisjonen skulle være den tredje landingen på månen, men en eksplosjon i en av oksygentankene gjorde at månelandingen måtte avbrytes. I stedet måtte bakkemannskapene og astronautene lage improviserte løsninger for å overleve mens romfartøyet var på vei tilbake til Jorden. En hel verden fulgte med da romkapselen landet i Stillehavet den 17. april 1970 med astronautene i god behold. Apollo 13-ferden ble filmatisert i 1995 i filmen "Apollo 13".
Bakgrunn.
Apollo 13 var en rutineferd som skulle frakte tre astronauter, James A. Lovell, Jack Swigert og Fred Haise, til månen. Lovell og Haise skulle ned med månelandingsfartøyet «Aquarius», mens Swigert skulle fly i bane rundt månen i kommandoseksjonen «Odyssey».
På vei til månen inntraff en eksplosjon (som heldigvis ikke gikk innover) i en oksygentank i kommandoseksjonen, og månelandingen måtte avbrytes. De tre astronautene måtte slå av så godt som all elektronikk i fartøyet for å spare på strømmen i batteriene. (Egentlig måtte de spare på oksygenet. Det brukte de for å puste; i tillegg brukte også brenselscellene oksygen når de produserte strøm.) Batteriene ga strøm til instrumentene som skulle styre fartøyet under tilbakevendingen til Jorden. Det gjorde at det ble veldig kaldt ombord. En av astronautene, Haise, fikk en urinveisinfeksjon, men de kom alle tilbake til jorden i live.
Sitat.
Berømt feilsitat: «Houston, we have a problem.» ("Norsk: «Houston (by i Texas hvor bakkekontrollen lå), vi har et problem.»"
«Okay, Houston, we have a problem here» ("Norsk: «Okei, Houston, vi har et problem her»"), uttalt av Swigert til bakkekontrollen. Bakkekontrollen svarte «Say again please» og Lovell sier deretter en tilsvarende setning: «Houston, we've had a problem.»
Et annet sitat er: «Failure is not an option.» som ble uttalt av bakkemannskapsjefen.
Oversatt til norsk: «Å feile er ikke noe alternativ.»


Bray.
Bray er den største byen i Wicklow og den åttende største i Republikken Irland. Den ligger i den nordøstlige delen av grevskapet, kort vei fra Dublin. En stor del av befolkningen pendler til hovedstaden.
Byen vokste fram som et feriested ved sjøen, og er den byen i Republikken som lengst har vært assosiert med strandlivet. Ved utbruddet av andre verdenskrig stanset byen opp, men i 1950-årene ble den igjen besøkt av svært mange fra England, Skottland og Nord-Irland som for en kort stund ville komme unna ødelagte byer og rasjonering. Den er en av byene som har klart å holde seg som turistmål til tross for billige charterreiser til varmere strøk.


Aniridi.
Aniridi er en medfødt øyesykdom som kan oppstå sporadisk eller være nedarvet. Ordet «aniridia» er gresk, og betyr manglende regnbuehinne ("iris"). Regnbuehinnen er den fargede ringen som omkranser pupillen, og er muskelen som får pupillen til å utvide seg eller trekke seg sammen.
PAX 6-genet har som oppgave å tilføre øyet tilstrekkelig protein tidlig i fosterutviklingen. Svikter genet i denne oppgaven, blir barnet født med mangelfullt utviklede øyne. Det mest karakteristiske er at hele eller store deler av regnbuehinnen mangler. Dersom hele regnbuehinnen mangler, ser øynene svarte ut fordi pupillene er svært store og ikke har evnen til å trekke seg sammen. Dette medfører sterk lysømfintlighet.
Vanligvis er også deler av netthinnen mangelfullt utviklet, som fovea, macula ("skarpsynflekken") og synsnerven. Personer med aniridi har ofte nystagmus (urolige øyne), og har høy risiko for å utvikle grå og grønn stær fra fødselen av. Mange får også komplikasjoner med hornhinnen.
Personer med diagnosen aniridi blir regnet som svaksynte. Det finnes store variasjoner, men svært få ser godt nok til å kjøre bil. Mange mister også synet helt eller delvis etter omfattende øyekomplikasjoner.
Det anbefales å beskytte øynene mot sola med filterbriller eller solbriller, og tett oppfølging av øyespesialist. Det bør også tas en gentest (FISH) av alle barn med sporadisk aniridi for å utelukke syndromal aniridi. Eksempler på syndromal aniridi er WAGR (Wilms tumor, Aniridi, Genitale abnormaliteter, Retardasjon) og Gillespie syndrom (muskelslapphet og cerebral ataxi). Før man har fått utelukket delesjon av WT1 genet, er det svært viktig med oppfølging av nyrene ved ultralyd, med tanke på Wilms tumor. Det anbefales ultralyd hver tredje måned.


Helios Airways Flight 522.
Helios Airways Flight 522 (rute HCY522) var et chartret Helios Airways fly av typen Boeing 737-31S som styrtet i et fjell mellom Marathon og Varnavas i Hellas den 14. august 2005. Flyet kom fra Kypros og skulle etter mellomlanding i Aten videre til Praha i Tsjekkia. Det hadde 115 passasjerer og en besetning på 6 personer ombord. Alle omkom. Flyets registreringsnummer var 5B-DBY.
Nest siste flytur.
Natt til den 14. august landet Helios Airways Boeing 737 med registreringsnummer 5B-DBY på Larnaka, Kypros, etter å ha tatt av fra London kvelden i forveien. I løpet av flyturen oppdaget kabinpersonalet et problem med aktre styrbord servicedør. De oppdaget is ved døren og hørte unormale lyder. De anbefalte full inspeksjon av døren.
Umiddelbart etter landing ble autorisert servicepersonell påkalt og utførte en visuell inspeksjon av døren. I tillegg ble flyet trykktestet for å finne en eventuell lekkasje. Trykktestingen av flyet foregikk uten motorene i gang og følgelig måtte kabintrykkontrollen settes i manuell posisjon. Ingeniøren som utførte trykktesten sier i ettertid at han glemte å sette kabintrykkontrollen tilbake i automatisk stilling. Da det verken ble funnet feil på døren eller noen unormal lekkasje, ble flyet klarert for avgang, HCY522, fra Larnaka neste morgen.
Take-off.
HCY522 tok av fra Larnaka klokka 09:07. Noen minutter senere ble flyet klarert for FL340 (Flight Level 340, altså en høyde på 34 000 fot over havet, som tilsvarer 10 363 meter) av ACC (Area Control Center, områdekontroll for flysikkerhet) i Nicosia.
Kart over flyets siste reise
Problemer oppstår.
I følge ferdskriveren går alarmen «Cabin altitude warning» (lavt trykk i kabinen) klokka 09:12:38. Flyet befinner seg da 12.040 fot over havet. Klokka 09:14:11, i en høyde av 15 966 fot, kontakter kaptein Merten flyselskapets operasjonssenter og rapporterer at de har fått alarmen «Take-off configuration warning» (alarm for feilinnstillinger før take-off). Kapteinen sier videre at indikasjonen for kjølevifte er av. Denne meldingen ble oppfattet som meget kryptisk og ingeniørene på bakken bad kapteinen om å gjenta meldingen. Kapteinen svarte med å spørre om hvor sikringen for kjøleviften befant seg og fikk til svar at den befant seg bak kapteinsetet.
I mellomtiden hadde passasjerkabinens okygenmasker utløst seg og falt ned fra taket da kabinens trykk tilsvarte 14 000 fots høyde, slik de er konstruert for å gjøre. Man antar at dette skjedde da flyet befant seg i ca 18 000 fots høyde. Denne antagelsen er basert på ekstrapolering av data fra trykkontrollens Non-Volatile Memory (NVM).
Flyets system for trykkontroll inneholder to små lagringsenheter, såkalt Non-Volatile Memory (NVM), som lagrer data om blant annet trykket i og utenfor kabinen og posisjonen på Outflow Valve (OFV), en ventil som styrer utgående luft fra kabinen og følgelig også trykket i kabinen. Den ene av disse ble funnet intakt mens den andre var defekt og ulesbar som en følge av overoppheting etter brannen umiddelbart etter styrten.
Mistet radiokontakt med flyet.
I følge ferdskriverens registrering av radiobruken ble kommunikasjonen mellom kapteinen og flyselskapets operasjonssenter avsluttet klokka 09:20:21 da HCY522 passerte 28 900 fot over havet. Flyselskapets operasjonssenter forsøkte forgjeves å anrope flyet uten å oppnå kontakt.
Klokka 09:23:32 flatet HCY522 ut i en høyde av 34 000 fot over havet, slik autopiloten var programmert til.
Klokka 09:29 anropte flyselskapets operasjonssenter Nicosia ACC ("Area Control Center") og ber dem anrope HCY522. I 5 minutter forsøker Nicosia ACC å anrope HCY522 uten å oppnå kontakt.
Klokka 10:21 passerer HCY522 KEA VOR (et radionavigasjonfyr, VHF Omni-directional Radio Range, på den greske øya Kea) og begynner tilsynelatende en standard instrumentinnflyging til Athens International Airport, rullebane 03L. Flyet opprettholder FL340 noe som ikke er normal prosedyre for innflygning. En autopilot holder, enkelt sagt, en forhåndsinnstilt kurs, høyde og fart. En innflyvning på instrumenter betyr som oftest at flyet selv sørger for å holde rett kurs, mens pilotene sørger for en korrekt nedstigning.
Klokka 10:29 flyr HCY522 over Athens International Airport, fremdeles i 34 000 forts høyde (FL340) og følger «missed approach procedure» (innflygning mislykkes-prosedyre) til rullebane 3L som innebærer at det går tilbake mot KEA VOR.
Klokka 10:37:39 ankommer HCY522 KEA VOR og innleder «standard holding pattern» (ventemønster) som er programmert i flyets autopilot der denne avventer på videre instruksjoner. (Se kart)
To greske F16-fly tar av for å undersøke saken.
Klokka 11:23, etter 6 slike «holding patterns», fremdeles på FL340, ankommer to F16-fly fra det greske luftvåpen rute HCY522. De foretar en visuell inspeksjon av flyet og rapporterer at flyet ikke har noen synlige skader. De forsøker også å påkalle seg oppmerksomhet fra flyets besetning ved hjelp av radio og visuelle tegn uten å lykkes.
Klokka 11:32 rapporterer en av F16-pilotene at kapteinens sete er tomt samt at styrmannen, eller noen i styrmannens sete, ser ut til å sitte sammensunket over spakene. Han kan også fortelle at han ser oksygenmasker i passasjerkabinen og noen av passasjerene som sitter med oksygenmaskene på, men de ser ikke ut til å være ved bevissthet.
Etter 10 «holding patterns», ca klokka 11:49, ser en av F16-pilotene en person komme inn i cockpiten og setter seg ned i kapteinens sete.
Drivstoffmangel.
I følge ferdskriveren oppstår det en «flameout» (motorstopp) i venstre jetmotor klokka 11:49:50 noe som sannsynligvis skyldes drivstoffmangel. Flyet krenger til venstre og begynner å miste høyde.
Klokka 11:59:47 stopper også høyre motor.
Klokka 12:03:32 treffer flyet en åsside i nærheten av landsbyen Grammatiko, ca 33 kilometer nordvest fra Athens International Airport.
Kapteinen.
Den 59-årige tyske kapteinen, Hans-Jurgen Merten var en erfaren pilot med over 16 000 flytimer bak seg. 5 500 av disse var som kaptein (pilot in command) i flytypen Boeing 737. Han tilfredsstilte medisinske krav, men hadde krav om å ha med to par kontaktlinser. Han hadde jobbet i Helios Airways i to separate perioder. Det ble hevdet at han hadde noen mindre kommunikasjonsproblemer og opptrådte kommanderende overfor sine medarbeidere. I løpet av hans andre periode ble hans oppførsel bedret. Han ble sett på som en stille og innesluttet profesjonell pilot.
Styrmannen.
Styrmannen, den 51 år gamle Pambos Charalambous hadde noe over 7 000 flytimer bak seg. Nesten 4 000 timer var i flytypen Boeing 737. Charalambous ble omtalt som en rolig og positiv person. Han var derimot kjent for ikke å ta sjekklister så høytidelig og hadde fått påpakning om dette i en ferdighetssjekk så sent som 9. mars 2005. Der kom det også fram at han hadde noen vanskeligheter med å utføre komplekse oppgaver samt at han kunne bedre sin forståelse for de automatiske flight-systemene (AFS).
Kabinbesetningen.
Det var 4 kabinansatte ombord på HCY522, tre kvinner og en mann. Alle fire hadde gått igjennom ferdighetssjekk og medisinsk sjekk uten anmerkninger. Alle fire hadde også gjennomgått sikkerhetskurs ikke lenge før ulykken.
Flyet.
Boeing 737-31S (B737-300 serien) ble bygget i 1998. Flyet ble levert til Deutsche British Airways (DBA) 15. januar 1998 og ble registrert i Tyskland.
I følge tekniske arkiver hadde flyet gjennomført ca 17 900 flytimer og noe over 16 000 take-off/landing-sykluser.
Flyets sertifiserte maksimale høyde var 37 000 fot.
Flyet ble vedlikehold i henhold til gjeldende vedlikeholdsprogram.
Flyet hadde et ikke-planlagt vedlikehold i forbindelse med uønsket dekompresjon 16. desember 2004 og problemet med aktre styrbord servicedør natten før ulykken.
Været på ulykkesdagen.
Det var meget godt flyvær på ulykkesdagen med normale vindforhold og god sikt.
Ferdskriveren.
Ferdskriveren (Engelsk: Flight Data Recorder, FDR) ble funnet intakt og sendt til undersøkelser i Frankrike. Den bar riktignok preg av å ha blitt utsatt for brann og noe av malingen var brannskadet, men innholdet var ikke skadet. Ferdskriveren var av typen «Allied Signal model 980-4700-003» som har en kapasitet på 50 timers opptak av 256 parametere.
Taleregistratoren.
Taleregistratoren (Engelsk: Cockpit Voice Recorder, CVR) hadde fått betydelige skader da flyet traff bakken og minnemodulen var adskilt fra den beskyttende brann- og støtsikre boksen. Deler av beskyttelsesboksen ble funnet den 15. august, i nærheten av venstre vinge. Dagen etter ble resten av beskyttelsesboksen funnet, men innholdet og spesielt minnemodulen manglet. Det ble satt i gang et intensivt søk etter minnemodulen og denne ble omsider funnet den 19. august. Minnemodulen viste seg å være intakt og inneholdt opptak av de siste 30 minuttene før flyet traff bakken. Dette er normal kapasitet for en taleregistrator av denne typen. Taleregistratoren var av typen «Fairchild Model A100S»
Flyvraket.
Vrakdeler fra flyet ble spredt over et 800 meter langt område fra øst til vest i et berglendt terreng. En av de viktigste delene for å oppklare årsaken til ulykken var instrumentpanelet som styrer kabintrykket. Dette panelet kalles P5-5 og ble funnet intakt i takpanelet P5. Panelets trykk-modus-bryter sto i «MAN» (manuell) stilling da panelet ble funnet. Normalt skal denne stå i «AUTO» for å opprettholde kabintrykket. Man antar at trykk-modus-bryteren hadde stått i manuell modus siden flyet ble trykktestet natten før ulykken.
Ulykkesårsak.
AIR ACCIDENT INVESTIGATION & AVIATION SAFETY BOARD (AAIASB) konkluderer med at årsaken til ulykken er at flyet gikk tomt for drivstoff som en følge av at besetningen ombord led av oksygenmangel, og med det var ute av stand til å fly til og lande i Athen.
Direkte årsak.
Den direkte årsaken til ulykken var at flyet gikk tomt for drivstoff. Estimert flytid på rute HCY522 fra Larnaka til Athen var 1 time og 30 minutter. Flyet holdt seg i luften i nesten 3 timer før det styrtet, og årsaken til at det ikke landet som planlagt var at besetningen ikke var i stand til å operere flyet på grunn av mangel på oksygen.
Faktorer som bidro til å forverre situasjonen.
På Boeings 737-300 er varselhornet for «Take-off configuration warning» og «Cabin altitude warning» identiske.
«Take-off configuration warning» skal man kun få på bakken, hvis flyet ikke er rett konfigurert for take-off. Denne advarselen opplever piloter relativt ofte. Det kan være feil innstilt flaps, trim, hjul- eller luftbrems.
Advarselen «Cabin altitude» derimot er ekstremt sjelden og mange piloter flyr hele sin karrière uten noen gang å oppleve denne. «Cabin altitude warning» får man i en 737 når kabintrykket tilsvarer en høyde på ca 10 000 fot (3 333 meter) over havet. Ved kabintrykk tilsvarende ca 14 000 fot får man i tillegg en «master caution» (hovedadvarsel) og oksygenmasker faller ned fra taket i kabinen der passasjerene sitter. Det tennes et blått lys (gult på eldre 737- modeller) i cockpit som sier «PASS OXY». Pilotene har også ekstra oksygen, men disse maskene faller ikke automatisk ned fra taket i cockpiten, de må tas ut manuelt. Oksygenbeholdningen er begrenset, og er kun beregnet på bruk en kort stund inntil pilotene får flyet ned til en høyde hvor trykket ikke lenger er for lavt til at personer ombord kan puste normalt.
Advarselen «Cabin altitude» kan ha blitt feiltolket som en falsk «Take-off configuration warning». I intervjuer med ingeniørene i flyselskapets operasjonssenter går det fram at kapteinen og styrmannen trodde det var Take-off configuration warning». Flyet gikk på dette tidspunktet på autopilot og denne var programmert til å ta flyet opp i marsjhøyden 34 000 fot, som også kalles Flight Level 340 og forkortes FL340. Boeing 737-maskinen hadde på dette tidspunktet en stigningshastighet på ca 3 000 fot per minutt. Det ga pilotene bare noen minutter mellom «Cabin altitude warning» og «master caution» ettersom flyet fortsatte å stige. «Master caution» er en generell, dog alvorlig, advarsel som ikke sier noe om hva som er galt. Riktignok finnes det lys-indikasjon som forteller pilotene hva som er feil. «Master caution» kan også tilbakestilles av piloten. Man antar at årsaken til denne alarmen var enten feil i flyelektronikkens kjølesystem, eller det faktum at oksygenmaskene i passasjerkabinen var blitt utløst. Det var tidlig på formiddagen og lysforholdene kan ha gjort varsellampene vanskelig å se.
Det spekuleres i om kapteinen gikk bak i cockpiten for å sjekke sikringen til viften som avkjøler flyelektronikken, og besvimte der på grunn av oksygenmangel.


Vettisfossen.
Vettisfossen er Norges og Nord-Europas høyeste uregulerte fossefall. Fossen ligger i Årdal kommune i den sørvestre delen av Jotunheimen. Vettisfossen har et fritt fall på 273 meter ned fra Vettismorki. Fossen er en del av vassdraget Morka-Koldedøla, som har sitt utspring i Morka-Koldedalen og renner ned i Utladalen og ut i elva Utla. I Norge er det bare Mardalsfossen, Ringedalsfossen og Skykkjedalsfossen som har et større fritt fall. Vettisfossen ble fredet allerede i 1924. Fossen er et yndet turistmål. Cirka 1,5 times gange fra gården Hjelle, nærmere tettstedet Øvre Årdal.


Harry Maskrey.
Harry Mart Maskrey (født 8. oktober 1880 Unstone, Derbyshire, England, død 21. april 1927 i Derby, Derbyshire, England) var en engelsk, tidligere landslagspiller i fotball som spilte for sju engelske fotballklubber.
Biografi.
Harry Maskrey startet sin fotballkarriere i Ripley Athletic i 1898 før han gikk til Derby County i desember 1902. I 1908 debuterte han på det engelske landslaget da England slo 3-1 den 15. februar.
På klubbnivå spilte han for Derby County fram til oktober 1909, da Bradford City ble hans nye klubb.
Under første verdenskrig tjenestegjorde han for "Grenadier Guards" før han etter krigen spilte han for British Cellulose. Han returnerte til Derby da klubben fikk et akutt målvaktproblem i 1920, før han avsluttet sin fotballkarriere i Burton All Saints.
Maskrey fikk et illebefinnende, og døde på puben "The New Inn" i Russell Street, Derby i 1927.


Carl Berners plass (Oslo).
Carl Berners plass er en plass og et trafikknutepunkt i Bydel Grünerløkka i Oslo, syd for Sinsen. Det har gitt navn til strøket Carl Berner som har plassen som kjerne.
Området Carl Berner.
Skilt over krysset sett fra Grenseveien i øst
Plassen ligger i krysset mellom Trondheimsveien, Christian Michelsens gate, Grenseveien og Tromsøgata. Det er vei frem retninger ut av plassen, herav har Ring 2 og gamle Riksvei 4 en vei hver vestover og nordover, og en på deling sørover.
Dette er et av Oslos travleste vegkryss med om lag 40 000 passerende kjøretøy daglig.
Plassen fikk sitt navn i 1934, oppkalt etter Carl Christian Berner, som var stortingspresident i 1905. Bare ett bygg har adresse til Carl Berners plass; nr. 2 ligger på hjørnet av Christian Michelsens gate og Trondheimsveien.
Som kryssområde er Carl Berner flerdelt. Nedenfor hovedkrysset møtes Trondheimsveien, Dælenenggata, Finnmarkgata og Frydens gate (nye Magnoliaplassen). Litt lenger ned møtes Finnmarksgata, Sars' gate og Ola Narr.
Ovenfor hovedkrysset har Trondheimsveien avkjøring til Hasleveien.
Carl Berners plass er knutepunkt for trikk, buss og T-bane. T-banestasjonen litt øst for plassen åpnet i 1966.
I 2008 fremkom det i en undersøkelse utført av Statens vegvesen at Carl Berners plass var Oslos mest trafikkfarlige veikryss.
Oppgradering av Carl Berners plass 2008-2010.
I 2008-10 ble det foretatt en større ombygning av Carl Berner-krysset og veiene rundt. Hovedkrysset ble omarbeidet til en rektangulær rundkjøring med trikkespor tvers gjennom sentrum. Hensikten var å redusere trafikkbelastningen med 40 prosent og dermed bedre framkommeligheten for kollektivtrafikken. I rundkjøringen er det plantet furu og tokyokirsebærtre og langs trikketraseen søyleeik. I alt har området fått mer enn 200 nye trær av tolv ulike slag, og flere mindre plassdannelser er oppgradert. Tromsøgata er gjenåpnet for trafikk ut i rundkjøringen. Anleggsarbeidet ble ferdig i september 2010. Totalkostnaden var 286 millioner kroner.


Rubicon TV.
Rubicon TV AS er et av Norges første, og er per i dag også et av de større, private TV-produksjonsselskapene. Selskapet er et heleid datterselskap av Metronome Film & Television AB som eies av Shine Group.
Rubicon er totalleverandør av tv-programmer til de nordiske tv-kanalene, og gjennomfører produksjoner basert på egne ideer og innkjøpte formater.
Administrerende direktør er Lasse Hallberg.
Avdelinger.
"TV-avdelingen" har sin primæraktivitet i underholdning, fakta, drama og reality. Avdelingen har produsert programmer som "Typisk norsk", "Deal or No Deal", "Jeopardy!", "Torsdagsklubben", "Golden Goal", "Campingliv", "Det store korslaget", "Familiesagaen De syv søstre", "Big Brother" og "Lilyhammer".
"Interaktiv-avdelingen" var en avdeling som produserte interaktive programmer som "Mess-TV", "Kjendisjakten", "Ordjakten" og "Frokostquiz".
Rubicon Film AS var et datterselskap av Rubicon TV. Selskapet produserte spillefilmene "Switch" og "Kautokeino-opprøret".


Sammar og sang i Hamar og Vang.
"Sammar og sang i Hamar og Vang" er et musikkalbum av visesangeren Tor Karseth.


Anneli Drecker.
Anneli Marian Drecker (født 12. februar 1969) er en tysk-norsk musiker og skuespiller som har gitt ut to soloalbum. Hun var med å danne gruppen Bel Canto i Tromsø i 1986, der hun fortsatt er vokalist. Siden 2001 har hun vært vokalist for den norske elektronikaduoen Röyksopp. Høsten 2012 deltar Anneli Drecker i NRK-programmet Stjernekamp.
I 1983 hadde hun en av hovedrollene i den norske filmen "Søsken på Guds jord". I 2012 fremførte hun Rocks And Straws, et bestillingsverk basert på tekstene til Arvid Hanssen, som skrev "Søsken på Guds jord" som filmen er basert på. Bestillingsverket ble fremført på gården Berg på Dyrøy hvor deler av filmen ble spilt inn, i forbindelse med 30-årsjubileumet for innspillingen.
Bel Canto.
Julen 1985 var det en konsert på Ungdommens hus i Tromsø. 16 år gamle Drecker hadde sunget en selvkomponert sang som het «Oyster». Etter konserten fikk hun en instrumentalkassett som Nils Johansen og Geir Jenssen hadde spilt inn, og fikk i «lekse» å lage en sangmelodi til en tekst de hadde laget. Anneli Drecker, Nils Johansen og Geir Jennsen dannet gruppen Bel Canto. Gruppen spilte inn en demo som de tok med seg til europeiske plateselskaper som spesialiserte seg på alternativ musikk.
Planen til gruppen var at hvis de ikke fikk platekontrakt i løpet av ett år, skulle bandet oppløses. I Belgia var det to selskaper Bel Canto likte veldig godt. Det var plateselskapene Crammed Discs og Les Disques Du Crépuscule. Til slutt fikk gruppen «napp» hos Crammed Discs i Brussel. Men etter to år «sprakk» trioen. Geir Jennsen forlot Bel Canto, og Anneli og Nils fortsatte som duo. De fikk det store gjennombruddet med låten «Shimmering, Warm and Bright» i 1992. For «Tierre Obletz» fikk hun NOPA-prisen Årets verk i 1993 sammen med Nils Johansen og Helge Sunde.
Solokarriere.
Anneli Drecker solodebuterte i 2000 med "Tundra". Våren 2005 gav hun ut hun ut sitt andre soloalbum "Frolic". Mange mente at dette albumet demonstrerte en mer tydelig artist, som nå tar sine røtter i 80-åras synthpop på alvor.
Hun har vært innleid som sanger på to av a-has turnéer, den seneste i 2002. Hun har skrevet bestillingsverket «Memorium» til festspillene i Harstad i juni 2002. Drecker fikk i 2008 Gammleng-prisen i åpen klasse.
Privatliv.
Drecker er samboer med Jon Marius Aareskjold. Hun har tre barn.


Chersonesus (Pontus Euxinus).
Chersonesus (Chersonesos, Pontus Euxinus, Korsun) ble grunnlagt av greske doriske kolonister fra Megara i landskapet Pontus i Lilleasia i 422 f.Kr.-21 f.Kr.. Byen ligge i dag innen bygrensene til den ukrainske storbyen Sevastopol, og er en av de viktigste turistattraksjonene og historisk/kulturelle minnesmerkene på hele Krim. Den gjelder som "det russiske Pompeii" (russisk fordi Krim i århundrer var del av Russland).
Den viktige handelsbyen Chersonesus ble anlagt på et gammelt taurisk handelssted på nordsiden av Herakleia-halvøya (helt vest på Krim). Dette ble raskt en storby med 10 000 til 20 000 innbyggere, og som bystat dominerte og helleniserte den hele området. I 1. årh. f.Kr. ble Chersonesus del av Romerriket.
Da Hellas ble kristnet, tok det ikke lang tid før Herakleia-halvøya ble det også. Det er mulig at kristningen fant sted allerede på apostolisk tid, og apostelen Andreas gis tradisjonelt æren for å ha vært regionens første misjonær.
I østromersk tid ble byen ofte benyttet som forvisningssted. Men blant de som ble forvist til Chersonesus var allerede de tidlige pavene Klemens I og Martin I.
I 980 ble byen erobret av Vladimir den Store. Som betingelse for å rømme byen igjen, krevde den russiske fyrsten av keiser Basilios II i Konstantinopel at han skulle få gifte seg med hans datter Anna. Keiseren og Anna gikk med på det, men stilte som motbetingelse at Vladimir lot seg døpe, noe som skjedde i 988 i Chersonesos (Korsun på russisk).
På 1300-tallet ble Chersonesos vekselvis regjert av genoveserne og tatarene. Etter to århundrers ottomansk herredømme ble hele Krim erobret av Russland.
I ruinbyen ble det mellom 1861 og 1892 anlagt en russisk-ortodoks katedral, "Vladimir-katedralen", til minne om dåpen av ham de ortodokse russere kanoniserte og deretter har kalt "den hellige apostellike fyrst Vladimir". Med den hellige Vladimirs dåp begynte kristningen av Rus' (russernes rike).


Buran i Trondheim.
Buran fotografert fra sørøst i 1936
Buran er et område øst for sentrum i Trondheim. Beliggenheten er mellom Lademoen, Møllenberg og Rosendal.
Da Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei ble opprettet i 1901 var Lademolinjen til Buran den første trikkelinjen i Trondhjem. Linjen var ensporet inntil den i 1913 ble ombygd til dobbeltspor og forlenget til den nybygde vognhallen på Voldsminde.


Geir Lundestad.
Geir Lundestad (født 17. januar 1945) er en norsk historiker og direktør for Det norske Nobelinstitutt.
Lundestad er født i Sulitjelma, et gruvesamfunn i Salten, og oppvokst i Bodø. Hans fagområde er nyere historie med vekt på USAs forhold til Vest-Europa under den kalde krigen. Lundestad er sannsynligvis mest kjent for «empire by invitation» (imperium gjennom invitasjon), hans forklaringsteori på hvordan Europa fikk, i utgangspunktet skeptiske, USA til å knytte seg sterkt og forpliktende til forsvaret av Vest-Europa mot Sovjetunionen under den kalde krigen.
Lundestad ble cand. philol. med hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo i 1970; tema for hovedoppgaven var norsk-tyske relasjoner etter andre verdenskrig. I 1976 tok Lundestad doktorgrad i historie ved Universitetet i Tromsø.
Doktoravhandlingen "The American non-policy towards Eastern Europe 1943-1947: Universalism in an area not of essential interest to the United States" omhandler hvordan USA vurderte sitt generelle ønske om frihandel i Øst-Europa opp mot hensynet til et avspent forhold til Sovjetunionen.
Lundestad var ansatt ved Universitetet i Tromsø fra 1974 som universitetslektor i historie, professor i amerikakunnskap (1979–88), professor i historie (1988-90). Han har også deltatt i forskningsprosjekt ved Harvard University (1978-79, 1983) og the Woodrow Wilson Center (1988-1989). Lundestad er direktør ved Det norske Nobelinstitutt og fungerer også som sekretær for Den norske nobelkomité, selv om han ikke selv er medlem av komitéen.
Kongen utnevnte 20. november 2008 Lundestad til kommandør av St. Olavs Orden «for hans samfunnsnyttige innsats». VisitOSLO og Markedsføringsforeningen i Oslo utnevnte Geir Lundestad til Oslo «ambassadør» 08.12.2009, for hans innsats for å sette Oslo på kartet.
I en økseulykke i barndommen mistet Lundestad to fingre på den ene hånden.
Bibliografi.
Lundestads mest betydningsfulle bøker er: "The American Non-Policy Towards Eastern Europe 1943-1947" (doktoravhandling) (1975), "America, Scandinavia and the Cold War 1945-1949" (1980), "Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk siden 1945" (revidert fire ganger 1985–2005), "Empire" by integration: the United States and European integration" 1945-1997 (1998).


Teletorg.
Teletorg er telefonfakturerte tjenester i Norge med særskilte og lettidentifiserbare telefonnummer etter mønsteret 82* ** ***. Kunden belastes direkte over telefonregningen. Teletorg-tjenestene har strenge krav om makspriser, mulighet for sperring, tydelig prisinformasjon, markedsføring o.l.
Tjenesten ble opprettet i 1990, senere har også det vært mulig å tilby telefonfakturerte tjenester på ordinære telefonnumre.


Riga internasjonale lufthavn.
Riga internasjonale lufthavn (latvisk: "Rigas Starptautiska Lidosta") ligger omtrent 13 km sørvest for Latvias hovedstad Riga, og er største lufthavn i de baltiske stater. Flyplassen ble pusset opp og modernisert til Rigas 800-års jubileum i 2001. Den eies av et statlig selskap, og er hjemmehavn for Air Baltic.


Rigabukten.
Rigabukten (latvisk: "Rīgas jūras līcis", estisk: "Liivi Laht") er en bukt i Østersjøen mellom Latvia og Estland. Øyene Saaremaa og Hiiumaa danner grense mot resten av Østersjøen. Hovedleden inn til Rigabukten går gjennom Irbestredet
Arealet er omtrent 18 000 km² og største dybde er 54 meter. Større byer i området er Latvias hovedstad Riga og Pärnu i Estland. De største elvene som renner ut i bukta er Daugava, Lielupe og Gauja.
Ruhnu (svensk: Runö) er ei øy i Rigabukta tilhørnde Estland. Øya hadde inntil 1944 hovedsakelig svensktalende befolkning.


Universitetet i Latvia.
Universitetet i Latvia ("Latvijas Universitāte", LU) er det eldste universitetet i Latvia, stiftet i 1919. Det ligger i hovedstaden Riga og har 28 000 studenter.
Eksterne lenker.
Latvia


Handelshøyskolen i Stockholm.
Handelshögskolan i Stockholm, sett fra nord
Handelshøyskolen i Stockholm (svensk: "Handelshögskolan") er en privat handelsskole og universitet i Stockholm i Sverige. Den ble stiftet i 1909. Den kontrolleres av en privat stiftelse, men mottar også offentlig støtte.


Rigas tekniske universitet.
Rigas tekniske universitet ligger i Riga, Latvia og ble stiftet i 1862, mens Latvia var en del av det russiske tsardømmet. Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi, var ved fakultetet ved skolen i 1881–1887.


Ikšķile.
Ikšķile (uttales «iksj-tjile»; livisk "Üksküla", tysk "Uexküll", svensk "Yxkull"; livisk "üks" = «én», "küla" = «landsby») er et tettsted i Latvia. Det har 6900 innbyggere (per 2005).
Ikšķile var det historiske senteret i regionen Livland. I 1186 ble stedet det første bispesete i Baltikum, nemlig for det som senere skulle utvikle seg til Rīga erkebispedømme. Ruinen etter den første kirken, som ble bygget i 1184, er fremdeles bevart. Den ligger på en øy i Daugava skapt av et damanlegg.
Fra 1185 fantes det også en borg i Ikšķile, som ble stamborgen til en tysk-baltisk adelsslekt som tok navn etter stedet. Den første av denne slekten som førte navnet "von Uexküll", var Johannes de Bardewisch i 1257. En linje av slekten bosatte seg senere i Sverige (der den het "von Yxkull").


AirBaltic.
airBaltic er Latvias største flyselskap, stiftet i 1995. Selskapets aksjer eies i hovedsak av den latviske stat (52,6%) og Baltijas aviācijas sistēmas (47,2%). De har hjemmehavn på Riga internasjonale lufthavn (RIX). Selskapet var frem til januar 2009 deleid av SAS. Selv om SAS ikke har noen eierpossisjon i selskapet lengre, samarbeider likevel selskapene tett.
airBaltic opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Ålesund til Riga internasjonale lufthavn.
airBaltic starter flyvninger til Uleåborg lufthavn fra Tromsø den 29. april.
Historie.
airBaltic ble etablert den 28. august 1995 gjennom et samarbeid mellom den latviske staten og SAS. Driften startet den 1. oktober, da selskapet fikk sit første fly levert til Riga lufthavn, en Saab 340. I 1996 gikk selskapet til anskaffelse av Avro RJ70-maskiner. Samtidig ble selskapet medlem av SAS' fordelsprogram; EuroBonus. Selskapet mottok sin første Fokker 50-maskin i 1998
I 1999 ble airBaltic et registrert aksjeselskap, og alle selskapets Saab 340-maskiner ble erstattet av Fokker 50-maskiner. Selskapet fikk i 2003 nok en gang en ny flytype i sin flåte. Den første Boeing 737-500-maskinen ble da lagt til flåten, noe som gjorde at selskapet kunne operere med et enda mer utvidet rutenett. Selskapet åpnet i 2004 en base på Vilnius internasjonale lufthavn i Litauen.
Flåten økte suksessivt i årene som kom, og i 2007 ble nok en ny flytype lagt til flåten. Denne gang Boeing 757-maskiner, som gjorde det mulig for selskapet å operere langdistanseflygninger til destinasjoner som for eksempel Dubai og Tiblisi.
Selskapet har siden starten hatt et sterkt samarbeid med SAS, som frem til januar 2009 eide 47,2 % av aksjene i airBaltic. Selskapet har flere daglige flygninger fra Riga til SAS' baser i København, Oslo og Stockholm. Selskapet deler også lounge med SAS, og opererer med slagordet "Well connected with SAS". Sitt samarbeid til tross, airBaltic er ikke medlem av den globale flyalliansen Star Alliance, men har enkelte codeshare-flygninger med medlemmene.
Flåte.
Oversikt over hvilke fly airBaltic har i sin flåte pr mars 2011.
Destinasjoner.
"Se egen liste: AirBaltics destinasjoner".
AirBaltics rutenett dekker de fleste større lufthavner i Europa. Selskapet har også et lite antall ruter til destinasjoner i Asia og nord-Afrika.


Åråsen stadion.
Åråsen stadion er Lillestrøm Sportsklubbs hjemmebane, og kan romme 12 500 mennesker. Stadionet ble offisielt åpnet lørdag 7. juli 1951. Før 1951 benyttet fotballen i Lillestrøm flere forskjellige idrettsplasser rundt Lillestrøm. Eieren er Lillestrøm Sportsklubb.
Åråsen er delt inn i fire forskjellige tribuneseksjoner: Notartribunen (der Kanarifansen har sitt felt), Romerikes Blad-tribunen, Lillestrøm Torv-tribunen, og Legea-tribunen. De tre siste ble bygd i 2002.
På slutten av 1990-tallet ble Åråsen utbygd til den moderne stadion en finner i dag. Den gamle sittetribunen er det eneste som er igjen av det tidligere anlegget. I 2005 ble Åråsen ytterligere utbygd med flere kvadratmeter med næringslokaler. Kapasiteten på stadion i dag er rundt 12 000 etter at hele tribunen ble fylt med seter.
På grunn av nærheten til Kjeller flyplass er Åråsen en av svært få stadioner der flomlysmastene heises ned etter hver kamp.


Folgefonna nasjonalpark.
Folgefonna nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger på og rundt isbreen Folgefonna i Hordaland. Parken ble opprettet i 2005, for å «"ta vare på eit stort og tilnærma urørt naturområde, som sikrar heilskapen og variasjonen i naturen frå låglandet til høgareliggjande område med fjell og bre; ta vare på verdfull vassdragsnatur; sikre det biologiske mangfaldet med økosystem, artar og bestandar; sikre viktige geologiske førekomstar og sikre verdfulle kulturminne"» og den dekker et område på 545 km².
Nasjonalparken ligger i kommunene Etne, Kvinnherad, Odda, Jondal og Ullensvang; og den grenser opp
til Bondhusdalen landskapsvernområde, Buer landskapsvernområde og Hattebergsdalen landskapsvernområde. Folgefonna er landets tredje største isbre.
Geografi, landskap, geologi.
Nasjonalparken dekker, med noen små unntak, hele breens utstrekning, og dessuten landskapet rundt den, som både geologisk og plantebotanisk er preget av nærheten til breen. Området er av stor verdi med hensyn til berggrunnsgeologi og kvartærgeologi.
Parken ligger øst for Sildafjorden og riksvei 48, vest for Sørfjorden og riksvei 13 og 550, og nord for E134. Folgefonntunnelen går under nasjonalparken og breen.
Flora og fauna.
Klimaet og berggrunnen nær breen innbyr ikke til frodig vegetasjon, men nøysomme arter som rabbesiv, musøre og stivstorr, moselyng, jøkelstorr og snøull er vanlig. I de nedbørsrike områdene vest for breen er det frodigere. Kystplanter som revebjelle, rome, klokkelyng, bjønnkam, smørtelg og storfrytle preger vegetasjonen fra fjorden og opp mot skoggrensa. Bergfrue og søterot er også påtagelige i landskapet.
Fjellrype er en karakterart nær breen, og har selskap av heipiplerke og rovfuglene kongeørn og fjellvåk. I fjellskogen vest for breen finnes et av landets beste hjorteterreng. Hvitryggspetten trives godt i gammel, urørt kystskog.
Kulturminner.
Folgefonna og dalene rundt den har vært brukt som ferdselsvei, til setring og annen utmarksnæring. Breen har lenge vært et turistmål, med de første organiserte turene allerede i 1833.
Forvaltning og bruk av området.
Nasjonalparken ble åpnet av dronning Sonja 14. mai 2005 i Mauranger, Kvinnherad.
Turisthyttene Sauabrehytta, Fonnabu, Breidablikk og Holmaskjer ligger inne i nasjonalparken. Turistforeningen har flere ruter i området. Guidede turer tilbys over breen, og skiturer er populært på våren.


Polens historie.
a> fra 1978. Paven var et viktig samlingspunkt for polakkene i kampen mot kommunistregimet.
Polens historie er en fortelling om et land i stadige forandringer. På 1500-tallet var Polen Europas nest største land etter Russland, mens det på 1800-tallet ikke fantes noen polsk stat i det hele tatt. Polen slik man kjenner landet i dag oppsto i 1918 etter første verdenskrig, en dag som feires hvert år den 11. november. Etter store ødeleggelser under andre verdenskrig kom Polen etter krigen under sovjetisk innflytelse, og det var ikke før mot slutten 1980-tallet at selvstyret ble mer reelt. Etter kommunismens fall har Polen på relativt kort tid blitt modernisert, noe som gjorde at landet den første mai 2004 ble medlem av EU.
Polens tidlige historie.
Man vet lite om Polens historie før 965, da Polen ble kristnet. Lokale legender sier at tre brødre, Lech, Czech og Rus fordelte Øst-Europa mellom seg, og at Lech ble far til polakkene, Czech til tsjekkerne og Rus til ruternerne.
Området som i dag er Polen ble befolket av vestslaviske stammer i folkevandringstiden. Slaverne vandret vestover fra områder som i dag ligger i Russland. Disse kom i konflikt med germanske stammer da de kom inn i Sentraleuropa.
I 963 ble hertug Mieszko I leder for de polonske stammene. De gikk over til kristendommen i 965 etter at hertugen hadde giftet seg med den kristne bøhmiske prinsessen Dobrawa.
Dette ble grunnlaget for Piastdynastiet, som styrte Polen frem til 1370. I år 1000 godkjente den tysk-romerske keiseren Otto III det nye polske riket. Etter Ottos død i 1002 prøvde hans etterfølger Henrik II å knekke den nye konkurrenten i øst, men etter Henriks død kunne Bolesław I ta kongetittelen i 1025.
På 1200-tallet ble Den tyske orden invitert til Baltikum for å nedkjempe de hedenske balterne. Dette ble på lang sikt en politisk katastrofe for polakkene, da ordenen ble den ledende maktfaktoren i området. Etter å ha utryddet gammelprøysserne gikk de inn for å germanisere Preussen. Ordenen erobret bl.a. den polske byen Gdańsk i 1308 og døpte den om til Danzig.
Det Jagiellonske dynasti.
I 1386 kom Polen og Storhertugdømmet Litauen sammen i en personalunion under kong Vladislav II Jagiello, tidligere storfyrst Jogaila av Litauen. Han ble konge av Polen da han giftet seg med landets regjerende dronning Jadwiga (1374–1399).
Nå var Polen og Litauen sterke nok til å kunne ta et oppgjør med Den tyske orden. I slaget ved Grünwald i 1410 ble ordenen knust og var ikke lenger noen militær trussel mot Polen. Vestpreussen ble etter freden i Toruń i 1466 tilbakeført til Polen. Østpreussen ble senere omgjort til et verdslig hertugdømme under polsk overhøyhet.
I denne perioden var Polen en europeisk stormakt. Det jagiellonske dynasti hersket over Polen og Litauen (som på denne tiden også omfattet dagens Ukraina og Hviterussland). En sidegren av dynastiet var konger av Böhmen og Ungarn frem til 1526, da Ludvig II av Ungarn ble slått av osmanerne i slaget ved Mohács, noe som førte til at jagiellonerne mistet herredømmet over Ungarn og Bøhmen.
Union med Litauen.
Ved Lublinunionen i 1569 ble personalunionen mellom Polen og Litauen omdannet til en realunion, og Det polsk-litauiske samveldet ble dannet.
I denne perioden ble det innført et system der monarken i unionen ble valgt av parlamentet, kalt Sejmen. Sejmen besto av alle Polens og Litauens adelige. De adelige hadde det avgjørende ordet i økonomiske spørsmål, og kongen kunne ikke lage nye rettsregler eller lover uten godkjennelse av Sejmen. Utover på 1600-tallet ble det slik at ethvert medlem av forsamlingen kunne nedlegge veto mot et forslag, et såkalt liberum veto. Polen lå på denne tiden mellom tre stridige stormakter, Russland, Preussen og Østerrike, som alle gjorde sitt hver for seg til å fyre under enhver splittelse og uenighet i forsamlingen. Styrt av en «polsk riksdag» ble staten fullstendig handlingslammet, og det gikk raskt nedover med landet. Polen ble et av kampstedene under den store nordiske krig og den etterfølgende polske tronfølgekrig i årene 1733-1738.
På slutten av det 18. århundre mistet Polen sin uavhengighet etter tre delinger i 1772, 1793 og 1795. Polens territorium ble da delt mellom Russland, Østerrike og Preussen.
Et delt Polen.
Oppdelingen av Polen i 1815
Etter Napoleons seier over Preussen under Napoleonskrigene ble de delene av Polen som var under prøyssisk kontroll gjort om til Hertugdømmet Warszawa. Hertugdømmet Warszawa ble en fransk marionettstat. Etter at Napoleon slo Østerrike, ble territoriet utvidet videre, men Napoleons nederlag mot Russland i 1813 førte til at hertugdømmet ble okkupert av den russiske hæren.
Wienerkongressen gav mesteparten av hertugdømmet til den russiske tsaren. Området fikk nå navnet Kongress-Polen. Kongress-Polen fikk en egen forfatning, egen hær og begrenset autonomi. I tillegg ble deler av de tidligere prøyssiske områdene tilbakeført til Preussen som Storhertugdømmet Posen.
Etter et polsk opprør i 1830-31 mistet Kongress-Polen sine særrettigheter. Etter et nytt opprør i 1863 i kjølvannet av det russiske nederlag i Krimkrigen ble Kongress-Polen fullstendig oppløst, og området ble innlemmet i det russiske imperiet.
Polen i mellomkrigstiden.
Etter at første verdenskrig gjorde slutt på de russiske, tyske og østerrikske imperiene, kunne Polen igjen bli uavhengig.
Under ledelse av Józef Piłsudski ble den andre polske republikk proklamert på samme dag som våpenstillstanden ble inngått, 11. november 1918. Landets grenser ble imidlertid ikke endelig fastlagt før i 1921, etter polakkenes seier i Den polsk-sovjetiske krig, særlig gjennom Slaget ved Warszawa. Polens grenser ble omstridte. I øst ble de trukket mye lenger mot øst enn den såkalte Curzonlinjen, som var den foreslåtte grensen før krigen. Dette førte til at Polen fikk en betydelig ukrainsk og hviterussisk minoritet.
I vest ble Wielkopolska innlemmet i Polen etter et opprør mot den tyske garnisonen i Poznań (Posen). Øvre Schlesien ble delt mellom Tyskland og Polen etter en folkeavstemning. Det mest kontroversielle var imidlertid opprettelsen av den polske korridor, som ga Polen adgang til havet og havnebyen Gdynia. En del av Vestpreussen med byen Gdańsk (Danzig) ble gjort til en fristad under polsk suverenitet, på tross av det tyske flertallet i regionen. Dette førte til at Østpreussen ble adskilt fra resten av Tyskland.
Polen under andre verdenskrig.
Den 1. september 1939 ble Polen invadert av tyske styrker, noe som ble startskuddet til den andre verdenskrig. Den tyske overmakten ble for stor, og da Sovjetunionen invaderte østfra i forståelse med Tyskland den 17. september, var krigen definitivt tapt.
Polens østlige provinser ble innlemmet i Sovjetunionen etter det polske nederlaget. Store polske områder i vest ble annektert av Tyskland, og folk fra både øst og vest ble fordrevet til de sentrale delene av Polen. Disse restene av Polen ble til det såkalte Generalguvernementet, en konstruksjon laget for å utnytte Polens økonomi og arbeidskraft til tysk fordel.
En polsk eksilregjering i London ble opprettet, og under dens ledelse ble en geriljahær, Armia Krajowa, opprettet for å slåss mot den tyske okkupasjonsmakten.
Etterhvert som den tyske krigslykken snudde, rykket den røde armé vestover. Da den ved månedsskiftet mai/juni hadde nådd fram til østre bredd av elven Wisła ved Warszawa, tok den polske motstandsbevegelsen sjansen på å gjøre opprør mot tyskerne. Dette opprøret ble slått ned mens den sovjetiske hæren sto passiv i utkanten av byen. Som hevn for opprøret beordret Adolf Hitler at byen skulle legges i grus.
Under krigen ble flere tyske konsentrasjonsleirer opprettet på okkupert polsk territorium. Den mest kjente av disse er masseutryddelsesleiren Auschwitz. Her ble fanger fra hele Europa fraktet, i hovedsak jøder. Polen hadde Europas største jødiske befolkning før krigen; av disse døde mellom to og tre millioner under holocaust.
I forbindelse med krigens slutt ble Polens grenser endret nok en gang. Sovjetunionen beholdt det meste av territoriet som var erobret i 1940, men som erstatning fikk Polen overta Tysklands østlige provinser Pommern, Schlesien og det meste av Øst-Preussen frem til den såkalte Oder-Neisse-linjen langs elvene Odra og Nysa. Polakker fra de østlige polske provinsene ble overflyttet til de nye vestlige provinsene, etter at tyskerne som bodde der ble fordrevet vestover.
Et kommunistisk Polen.
Etter krigen tok kommunistene makten i Polen. På Jaltakonferansen var Polen lovet frie valg, men da valgene kom i 1947 var valgprosessen fullstendig kontrollert av kommunistpartiet PPR. Ikke overraskende vant kommunistene en stor seier, noe som førte til at de kunne etablere et regime fullstendig under deres kontroll.
I 1948 ble sosialister og kommunister tvunget til å slå seg sammen i PZPR, "det polske forente arbeiderparti". Dette partiet erstattet PPR og det sosialistiske partiet PPS.
I 1952 fikk Polen en ny grunnlov. Landet ble omdøpt til Folkerepublikken Polen, og PZPR fikk en totalt dominerende posisjon i polsk politikk og samfunnsliv. Det ble etablert et parlament og holdt valg, men de andre politiske partiene ble i praksis kontrollert av PZPR. Den virkelige makten lå i politbyrået og sentralkomitéen.
Etter Stalins død i 1953 og Nikita Khrusjtsjovs påfølgende oppgjør med stalinismen (kjent som avstalinisering) håpet mange polakker på friere tider. I juni begynte arbeidere i Poznań en streik på grunn av dårlige arbeidsforhold og lave lønninger, noe som senere spredde seg til andre deler av landet. Regjeringen måtte etterhvert gi etter, og den reformvennlige Władysław Gomułka ble valgt til ny leder, uten at Moskva ble konsultert. En rasende Khrusjtsjov truet med invasjon, og Gomułka måtte gi seg. "Den polske oktober", som opprøret ble kalt, ble gradvis glemt etterhvert som ting roet seg og regjeringen fortsatte den gamle linjen.
I 1978 ble erkebiskopen av Kraków, Karol Wojtyła, valgt til pave under navnet Johannes Paul II. Den nye paven var en sterk motstander av kommunistregimet og ble et samlende symbol for det polske folket i dets kamp for reformer.
Utover på 1980-tallet ble fagorganisasjonen Solidaritet (Solidarność) ledende i kampen mot regimet. Under ledelse av elektrikeren Lech Wałęsa fra Gdańsk ledet Solidaritet en bred allianse bestående av alt fra den katolske kirke til intellektuelle mot kommunistregimet.
Denne nye trusselen førte til at general Wojciech Jaruzelski tok makten i juli 1981, og den 12. desember erklærte han unntakstilstand. Solidaritet-medlemmer ble forfulgt, blant annet av det hemmelige politiet Służba Bezpieczeństwa.
Under Jaruzelskis styre ble det krise i økonomien, og stadige streiker i kombinasjon med Mikhail Gorbatsjovs perestrojka og glasnost førte til at regjeringen etterhvert måtte gi opp sitt maktmonopol og forhandle med lederne for Solidaritet. I april 1989 ble forbudet mot Solidaritet opphevet, og Solidaritet fikk lov til å delta i de halvfrie parlamentsvalgene den 4. juni samme år.
Polen etter kommunismens fall.
Valgene sommeren 1989 førte til et pinlig tap for kommunistene. Når Polens andre politiske partier samtidig brøt med PZPR, førte det til at journalisten Tadeusz Mazowiecki ble øst-europas første ikke-kommunistiske statsminister siden andre verdenskrig. Like etterpå gikk PZPR i oppløsning innenfra og valgte å oppløse seg selv i januar 1990.
I presidentvalgene ved årsskiftet 1990-91 vant Lech Wałęsa en klar seier. Han utnevnte den liberale Jan Krzysztof Bielecki til ny statsminister. Wałęsa-regjeringen prøvde å reformere økonomien i retning av en markedsøkonomi, og fikk internasjonal støtte til dette da Det internasjonale pengefondet slettet 50 % av Polens nasjonalgjeld på 33 milliarder dollar.
Polens nye politiske system, uten en parlamentarisk sperregrense, gjorde det vanskelig å danne noen handlekraftig regjering. 29 forskjellige partier var representert i Sejmen, der det største partiet UD hadde bare 14 % av stemmene. I denne perioden hadde til og med tullepartiet Partiet polske ølvenner 16 mandater i parlamentet.
I juni 1992 fikk Polen sin første kvinnelige statsminister, Halina Suchocka. Suchockaregjeringen ble overraskende nok en suksess, og frem til valget i september 1993 gjennomførte den en omfattende privatisering av de statlige virksomhetene.
Ved presidentvalget i 1995 ble Wałęsa utfordret av reformkommunisten Aleksander Kwaśniewski. Etter en kontroversiell valgkamp ble valget vunnet av Kwaśniewski med 52 % av stemmene mot Wałęsas 48 %. Wałęsa ble rasende over tapet og nektet senere å delta i seremonien som markerte starten på presidentperioden til Kwaśniewski.
I mars 1999 ble Polen tatt opp som medlem i NATO. Sammen med Ungarn og Tsjekkia var Polen det første av landene fra den tidligere Warszawapakten som ble med i denne forsvarsalliansen. I 2004 ble Polen også medlem i Den europeiske union.
Utenrikspolitisk har Polen de senere årene lagt seg på en USA-vennlig linje. Polske styrker har blant annet deltatt i den amerikanskledede invasjonen av Irak.


Rigas historie.
Rigas historie starter på 1000-tallet, da de første lokale stammene etablerte seg i området.
Tidlig historie.
Silhuett av byen på et tresnitt fra 1500-tallet, fremdeles gjenkjennelig i dag
Tyske kjøpmenn etablerte Riga allerede i 1158 som et handelssted, i nærheten av lokale stammer. Byen regner sin grunnleggelse som 1201, da den fikk byprivilegier av erkebiskop Albert av Buxhoeveden-Bremen, som flyttet hit fra Ikšķile. Byen ble da hovedstad i Livland, som tilhørte den tyske orden, et rike med flytende grenser som strakte seg over store deler av Baltikum og senere Preussen. Tysk var byens eneste offisielle språk frem til 1891.
Riga med sine befestninger ble base for tyske framstøt mot de baltiske stammene. I løpet av 1200-tallet økte handelen, og byen ble et av de viktigste knutepunkter mellom øst og vest.
Fra 1289 var byen med i den mektige Hansaen. Hansaens proteksjonisme ga Riga et solid økonomisk fundament fram til slutten av 1300-tallet, da Hansens mange konkurrenter svekket dens innflytelse. Den siste Hansadagen (hanseatisk parlament) ble satt i 1669.
Svensk okkupasjon.
På 1500-tallet, under Martin Luthers tid, ble området protestantisk. Etter en periode som fri by (1561–1581) under det tysk-romerske rike kom Riga under kontroll av Det polsk-litauiske samveldet, senere av Sverige (1621–1710)
Under tsaren.
og deretter Russland. Etter den store nordiske krig vokste Riga til en ledende havneby, og senere industriby, innenfor det russiske rike. I 1900 hadde Riga en befolkning på 282 943, og var den nest største byen vest i det russiske imperiet (etter St. Petersburg). Av befolkningen var halvparten baltiske tyskere, en fjerdedel latviere og en fjerdedel russere.
1914–1920 var byen rammet av krigen, da beliggenheten var helt på frontlinjen. 200 000 arbeidere ble sammen med familiene sine og produksjonsmidlene evakuert til mer sentrale strøk.
Senere fulgte den russiske revolusjonen og påfølgende borgerkrig. 18. desember 1918 ble Latvia erklært som en suveren stat, og Riga ble dens hovedstad. Både byen og landet ellers var sterkt preget av krigens herjinger, men i løpet av 1920-tallet bygde Riga seg opp til å bli et senter for utdanning og kultur.
Sovjettiden.
Dette varte frem til annen verdenskrig, da Sovjetunionen under Stalin invaderte Latvia og igangsatte massedeportasjoner av både latviere og tyskere og brutal russifisering av landet. I krigens løp ble russerne kastet ut av landet av tyske styrker, men mot slutten av krigen erobret Stalin landet på nytt. Det forble okkupert av Sovjet frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning 45 år senere. I mellomtiden ble landet forsøkt kolonisert med russere, mens mange latviere ble deportert til Sibir, og det bor derfor idag 30 % russere i byen.
Moderne tid.
Bybilde fra moderne tid, Peterskirken i bakgrunnen
Byens våpen ble godkjent 31. oktober 1925 og fornyet i 1988. Det viser en åpen port og to tårn som symboliserer byens uavhengighet. Over porten er to svarte nøkler i kryss som symboliserer herredømmet til paven, og over nøklene er et gyldent kors og en gylden krone som symboliserer underdanighet ovenfor biskopen. Den store versjonen av våpenet holdes av to gyldne løver.


Daugava.
Daugava i Riga om sommeren.
Daugava eller Vestlige Dvina (russisk Западная Двина' – "Zapadnaja Dvina", hviterussisk: Заходняя Дзвiна – "Zahodniaja Dźvina", polsk: "Dźwina", tysk "Düna") er en elv som renner gjennom Russland, Hviterussland og Latvia. Den har sitt utspring i Valdajhøydene i Russland og munner ut i Rigabukten i Latvia, en arm av Østersjøen. Den totale lengden er 1 020 km.
Daugava er knyttet til en kanal som går mellom Berezina og Dnepr-elvene.
Den må ikke forveksles med Nordre Dvina.
Det er bygget tre vannkraftverk og demninger langs elven; Rīgas HES ligger like ovenfor Riga eller 35 km fra utløpet, Ķeguma HES ligger 35 km ovenfor der igjen, 70 km fra utløpet, mens Pļaviņu HES ligger omtrent 107 km unna. Et fjerde vannkraftverk, Daugavpils HES, er også planlagt, men utbyggingen har møtt krass kritikk. Hviterussland har også planer om å bygge flere demninger for strømproduksjon langs sin del av Daugava.


Sunnhordland (avis).
"Sunnhordland" er en femdagersavis som blir utgitt på Stord i Hordaland. Avisen kom for første gang ut i 1. mai 1902. 29. april 2006 åpnet Sunnhordland sin nettutgave, som den tredje siste dagsavisen i Norge. Avisen ble startet av Jens Hystad og har vært i familiens eie hele tiden.
Avisen dekker i hovedsak kommunene Bømlo, Fitjar, Kvinnherad, Stord og Tysnes. Hovedkontoret ligger i Leirvik, i Stord kommune. Det er også lokalkontor i Fitjar og Bømlo.
Ansvarlig redaktør er Magne Kydland.
Avisen hadde i 2009 et årssnitt på 27 000 lesere av hver avis, noe som var historisk høyt for avisen. Avisen har over 21 000 unike brukere på nett hver uke.


Wetzlar.
Wetzlar er en by med ca. 52 500 innbyggere (2004) i den tyske delstaten Hessen, i det vestlige Tyskland. Den ligger ved elven Lahn og er forvaltningssenteret i landkretsen Lahn-Dill-Kreis.
Byen ble et industrisentrum og jernbaneknutepunkt etter den industrielle revolusjon. Byen var opprinnelig en gruveby, i nyere tid ble den spesielt kjent for sin produksjon av forskjellige typer optikk. "Carl Zeiss", "Leica" og "Minox" er eksempler på varemerker for kjente optiske produkter som stammer fra Wetzlar.


Barneskole.
Barneskole er en betegnelse på en skole i Norge med elever fra første til syvende klasse. Noen mindre barneskoler har kun elever fra første til fjerde klasse. Skoler der to eller flere klassetrinn er slått sammen, kalles "fådelte" skoler; mens små skoler med alle elevene i én gruppe kalles "udelte". Årstrinnene deles gjerne inn i småskoletrinnet, som omfatter elevene i 1. til 4. klasse, og mellomtrinnet, fra 5. til 7. klasse.
Barneskolen er en del av grunnskolen.


Snarøy-ulykken.
Snarøy-ulykken var den første flyulykken som rammet norsk sivil luftfart etter krigen. Ulykken skjedde bare halvannen måned etter at Det Norske Luftfartsselskap DNL hadde startet ruteflyvning etter krigen.
En av selskapets 3M, LN-LAB styrtet på Snarøya den 22. mai 1946. 10 passasjerer og besetningen på tre omkom. Ingen på bakken ble skadet. Flyet var en tidligere Luftwaffe-maskin. Blant de omkomne var den kjente motstandsmannen og forfatteren Ronald Fangen og den svenske kunstmaleren Isaac Grünewald.
Ulykkesårsak.
Flyet hadde nettopp tatt av fra Fornebu på vei til Stockholm. Under stigningen mistet motor nummer én kraften. Flygerne forsøkte å returnere til flyplassen, men flyet mistet høyde, kolliderte med tretoppene og falt ned i en hage og et hus i Halden Terrasse 10 på Snarøya.


Apostolisk reise.
Med apostolisk reise menes en reise foretatt av paven for å besøke et eller flere steder i embets medfør.
Den pave som gjennom tidene har gjennomført flest apostoliske reiser var Johannes Paul II. Han foretok 143 reiser innenfor Italia, og i tillegg kommer besøk i 300 av Romas 334 sogn. Han foretok også 104 utenlandsreiser; den siste var til Lourdes i Frankrike i august 2004. Reiselengden er beregnet til 1 163 865 km.


Helios Airways.
Helios Airways var et gresk-kypriotisk flyselskap, etablert 1998 som det første uavhengige privateide flyselskapet på Kypros. I mai 2000 hadde de sin første chartertur til London Gatwick. På grunn av økonomiske problemer ble selskapet lagt ned i 2006.
Selskapet hadde to fly; ett Boeing 737-800 og ett Airbus A319.
Ulykker.
20. desember 2004 mistet en Boeing 737 fra Warszawa trykk i kabinen og tre passasjer måtte i all hast til sykehuset da flyet landet i Larnaka.
15. august 2005 styrtet et av selskapets fly (Helios Airways Flight 522) utenfor Marathon i Hellas, på vei mellom Larnaka og Sofia. Alle 121 ombord omkom.


Louis II de Lorraine de Guise.
Louis II de Lorraine de Guise
Louis II de Lorraine de Guise (født 6. juli 1555 i Dampierre i Frankrike, død 24. desember 1588 på det kongelige slott i Blois) var kardinal i Den katolske kirke og erkebiskop av Reims.
Han var sønn av hertug François de Lorraine, duc de Guise og bror av Henrik, 3. hertug av Guise.
I 1574 etterfulgte Louis II sin onkel Charles de Lorraine de Guise som erkebiskop av Reims, og 21. februar 1578 kreerte pave Gregor XIII ham til kardinal.
Under hugenottkrigene sto Louis og broren i spissen for den katolske liga. Ligaen ble etterhvert så sterk at den i realiteten kontrollerte Frankrike, og Louis' bror Henrik kastet sine øyne på tronen. Kong Henrik III av Frankrike bestemte seg for å kvitte seg med Huset Guise. Louis' bror Henrik ble tilkalt til kongens slott i Blois og straks myrdet, mens Louis ble myrdet dagen etter. Dette opprørte støttespillere og gjenværende familiemedlemmer så sterkt at kongen måtte flykte, men året etter myrdet en agent fra Ligaen ham.
Louis II var i slekt med Louis I de Guise (1553) og Louis III de Guise (1615).
Eksterne lenker.
Guise, Louis II de Lorraine de
Guise, Louis II de Lorraine de
Guise, Louis II de Lorraine de
Guise, Louis II de Lorraine de


Gerard van Groesbeeck.
Gerard van Groesbeeck (født 1517 på borgen Curingen ved Hasselt som i dag ligger i Belgia, død 23. desember 1580) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Liége. Han gjorde sitt ytterste for å motvirke protestantisk innflytelse, og slo ned oppstander i Hasselt, Maaseyck og Maastricht i 1567.
Han ble kreert til kardinal 21. februar 1578 av pave Gregor XIII.
Groesbeeck, Gerard van
Groesbeeck, Gerard van
Groesbeeck, Gerard van
Groesbeeck, Gerard van


Johan Friso av Oranien-Nassau.
Prinsen med sin kone og døtre i 2010
Johan Friso, prins av Oranien-Nassau, greve av Oranien-Nassau, jonkheer van Amsberg (Johan Friso Bernhard Christiaan David) (født 25. september 1968 i Utrecht) er sønn av dronning Beatrix av Nederland og prins Claus av Nederland. Han kalles ofte bare "Friso".
Fra fødselen av var han "prins Johan Friso av Nederland", men som følge av sitt ekteskap mistet han både denne tittelen og arveretten til tronen. Han forlovet seg med Mabel Wisse Smit i juni 2003, og av parets eget ønske ble det ikke søkt om tillatelse til ekteskapet. Grunnen til dette var at Mabel Wisse Smit tidligere hadde hatt et forhold til den nederlandske mafialederen Klaas Bruinsma. Prins Johan Friso og Mabel giftet seg uansett den 24. april 2004.
Ekteparet har to døtre, grevinne Luana av Oranien-Nassau, jonkvrouwe van Amsberg, som ble født den 26. mars 2005 og grevinne Zaria av Oranien-Nassau, jonkvrouwe van Amsberg som ble født den 18. juni 2006.
Johan Friso er gudsønn av kong Harald V av Norge.
17. februar 2012 ble han tatt av et snøskred under skikjøring i Østerrike. Siden ulykken har prinsen ligget i koma, og det er påvist alvorlig hjerneskade.


Moksa.
Moksa er en elv i Gudbrandsdalen. Elva renner ut i Gudbrandsdalslågen ved Tretten.
Elva gjorde store materielle skader da den skiftet løp under flommen i 1995. Se for øvrig Norges flomhistorie og Vesleofsen. Den nederste delen av løpet er nå støpt i betong for å hindre tilsvarende skader. Deler av området som ble ødelagt av flommen, er i dag gjort om til Moksa Kunstpark. Elven er regulert i forbindelse med Moksa kraftverk.


Marit Synnøve Berg.
Marit Synnøve Berg (født 10. juli 1964) er en norsk skuespiller. Hun er mest kjent for rollen som "Marianne Halvorsen" i TV 2s såpeserie "Hotel Cæsar".
Berg studerte ved Statens Teaterhøgskole fra 1986 til 1989, og har siden den gang hatt en rekke roller både på scene og fjernsyn. Hun har vært tilknyttet teatre som Riksteatret, Teatret Vårt og Teater Ibsen, og har spilt ledende roller i blant annet "Hedda Gabler" og "En midtsommernattsdrøm". Hun er i tillegg kjent som tittelpersonen i musikalen "Lady Arbuthnott" ved JazzåTeatret på Sunndalsøra 2001-2010.
På TV har hun hatt en rekke gjesteroller, blant annet i dramaserien "Brigaden" og i komiserien "Bot og bedring". Hun hadde også en større rolle i NRKs dramaserie "Fortuna", som var basert på en roman av Alexander L. Kielland. Høsten 2010 var hun å se som Nokasansatte "Beate" i filmen "Nokas".
I forbindelse med "Hotel Cæsar" vakte det oppmerksomhet da hun barberte av seg håret for å gjøre sin tolkning av kreftrammede Marianne så realistisk som mulig.


Mabel av Oranien-Nassau.
Mabel Martine Wisse Smit, født Mabel Martine Los, prinsesse av Oranien-Nassau, grevinne av Oranien-Nassau, jonkvrouwe van Amsberg (født i Pijnacker 11. august 1968) er gift med dronning Beatrix av Nederlands andre sønn, prins Johan Friso av Oranien-Nassau.
Hun er datter av Henk Loos og Flos Kooman, og har to yngre søstre. Faren døde da hun var ni år gammel, og da moren giftet seg med Peter Wisse Smit i 1984 tok Mabel stefarens etternavn.
Da hun ble forlovet med prins Johan Friso av Nederland i 2003, kom det snart for en dag at hun hadde hatt relasjoner til mafialederen Klaas Bruinsma, og det ble derfor ikke søkt om tillatelse til ekteskapet. Prins Johan Friso ga avkall både på sin tittel og arverett, og paret giftet seg 24. april 2004.
Prins Johan Friso og prinsesse Mabel er foreldre til to døtre, grevinne Luana av Oranien-Nassau, jonkvrouwe van Amsberg, som ble født den 26. mars 2005 og grevinne Zaria av Oranien-Nassau, jonkvrouwe van Amsberg som ble født den 18. juni 2006. De bor for tiden i London.


A Century Ends.
"A Century Ends" er et musikkalbum av musikeren David Gray, utgitt i 1993. "Shine", "Birds Without Wings" og "Wisdom" ble gitt ut som singler fra dette albumet.
Sporliste.
Alle sangene er skrevet av David Gray.


Luana av Oranien-Nassau, jonkvrouwe van Amsberg.
Emma "Luana" Ninette Sophie, grevinne av Oranien-Nassau, jonkvrouwe van Amsberg (født 26. mars 2005 i London) er datter av prins Johan Friso og prinsesse Mabel av Oranien-Nassau, og barnebarn av Nederlands dronning Beatrix og prins Claus.
Ettersom faren ga avkall på sin arverett til tronen da han giftet seg, har heller ikke grevinne Luana arverett.


Flesh.
"Flesh" er det andre musikkalbumet fra David Gray, utgitt i 1994.
Sporliste.
Alle sangene er skrevet av David Gray.


Sell, Sell, Sell.
"Sell, Sell, Sell" er det tredje musikkalbumet fra David Gray, utgitt i 1996.


Bel Canto (band).
Bel Canto er en musikkgruppe fra Tromsø.
Bel Canto ble startet i 1985 av Nils Johansen, Anneli Drecker, og Geir Jenssen. Gruppen dro ut av landet for å få platekontrakt, og fikk napp hos belgiske Crammed Discs. De første utgivelsene kom ut med bandnavnet Bel Kanto i Norge for å unngå sammenblanding med koret Bel Canto. Gruppen samarbeidet blant andre med Erik Meyn på låta «Kiss of spring».
Gruppen var en av de første i Norge til å benytte datamaskiner som et hovedelement i musikken, både i studio og på konserter. Nils Johansen kjøpte det engelske datamaskinbaserte UMI-systemet fra (det nå nedlagte) firmaet Umusic i London og endte med samme komposisjonsverktøy som Vince Clarke (Depeche Mode, Yazoo, Erasure) og mange andre kjente engelske musikere på åttitallet. Geir Jenssen ble den første i Norge som brukte det eksotiske systemet Yamaha CX 5 live, og Bel Canto fortsatte å være svært oppdaterte på teknologi. Senere innførte Bel Canto andre musikalske elementer i musikken, først og fremst på grunn av multiinstrumentalisten Nils Johansen, som spiller bass, gitar, fløyte, mandolin og en rekke andre instrumenter, ved siden av å ha hatt fiolin som hovedinstrument fra han var barn.
Geir Jenssen forlot bandet forut for "Shimmering, Warm & Bright", og er blant annet kjent for solo-prosjektene Bleep og Biosphere. På Døgnvillfestivalen 2010 vil Geir Jenssen igjen opptre sammen med Bel Canto.
Albumet "Magic Box" var planlagt som det internasjonale gjennombruddet, men selv om førstesingelen gjorde det skarpt på de amerikanske danselistene, ble Bel Canto aldri noe mer enn et middels stort band utenfor Norge.
For albumet "Shimmering, Warm & Bright" vant bandet Spellemannprisen 1992 i klassen pop. For "Magic Box" vant de klassene gruppe og dance/techno under Spellemannprisen 1996.
Bel Canto eksisterer fortsatt med Anneli Drecker og Nils Johansen som faste medlemmer og med perkusjonisten Andreas Eriksen som et tredje medlem. Både Anneli Drecker og Nils Johansen gjør musikkprosjekter ved siden av å holde liv i Bel Canto; Drecker med stadige soloprosjekter og samarbeid med andre artister og kunstinstitusjoner (teater/film) og Nils Johansen gjennom sitt medlemskap i gruppen Vajas.


White Ladder.
White Ladder er det fjerde musikkalbumet fra David Gray, utgitt i 1998. "Babylon", "Please Forgive Me", "This Year's Love", "Sail Away" og "Say Hello, Wave Goodbye" ble gitt ut som singler i perioden 1999–2001.
"White Ladder" var David Grays musikalske gjennombrudd, og ble godt mottatt av kritikere og fans.
Sporliste.
Alle sangene er skrevet av David Gray unntatt hvor annet er notert.


Lost Songs 95-98.
"Lost Songs 95-98" er det femte musikkalbumet fra David Gray, utgitt i 2001. Albumet består av uutgitte sanger Gray skrev mellom 1995 og 1998. Innspillingene ble gjort i løpet av ni dager fra 20. oktober til 29. oktober 1999.
Sporliste.
Alle sangene er skrevet av David Gray.


The EP's 1992–1994.
"The EP's 1992-1994" er et samlealbum fra David Gray, utgitt 10. juli 2001.


Bilbo Lommelun.
Bilbo Lommelun er en hobbit i J.R.R. Tolkiens bøker Hobbiten og Ringenes herre.
Han ble født den 22. september i året 2890 i det tredje tidevervet (eller i år 1290 etter Hobsyssels tidsregning) og var en "vel ansett og aktet hobbit", helt til han i april 2941, til sin evige forundrelse, ble med Gandalv, Thorin Eikenskjold og 12 andre dverger på en lang reise til Ensomfjellet (Erebor) for å vinne tilbake den tapte skatten til "dvergene under fjellet" som dragen Smaug voktet på. For å komme fram til Ensomfjellet må følget krysse Tåkefjellene og Myrkskog. Smaug fant sin død i Femhærerslaget, og i det slaget døde også Thorin og flere av de 12 dvergene som hadde fulgt dem på ferden. Så vendte Bilbo tilbake til "Hobbitun" i Hobsyssel, og kom hjem akkurat tidsnok til å forhindre at alt han eide ble solgt, for folkene i Hobbitun hadde trodd han var død.
Det var på denne reisen at Bilbo kom til Gollums hule, dypt nede under Tåkefjellene, og der fant han den ene ringen. Gollum utfordret han til en "Gåtekonkurranse" og Bilbo vant, men Gollum ville ha drept ham om det ikke var for det at Bilbo hadde funnet ringen hans, og Bilbo brukte den til å komme seg ut og fri (den gjør bæreren usynelig). Han brukte ringen flere ganger på ferden sin og også siden i Hobbitun. Ringen gav ham et unaturlig langt liv, og et godt vennskap med trollmannen Gandalv, dvergene i Ensomfjellet og alvene.
I Ringenes herre gir Bilbo ringen til sin yndlings nevø og adoptivsønn, Frodo Lommelun, på sin "hundre-og-ellevte" (111.) fødselsdag. Dette er den samme dagen som Frodo når myndighetsalderen som er 33 år for hobbiter. Etter det store bursdagsselskapet han holdt, dro han av sted sammen med tre dverger til Kløvendal, hvor han levde et rolig liv hos alvefyrsten Elrond. Etter at han dro fra Hobsyssel ble hans rolle i Ringenes herre svært liten, mens Frodo la ut på sin lange og farlige reise til Orodruin (Dommedags berg) for å kaste den ene ringen ned i fjellets flammer.
På slutten av fortellingen blir han med Frodo, Gandalv og mange av alvene (der i blant Galadriel) til Gråhavnene for å reise til Valinor. Ved den tiden hadde han allerede feiret sin 131. fødselsdag, og var den eldste hobbit som noen gang hadde levd i Midgard.
I filmtrilogien Ringenes herre blir Bilbo spilt av Sir Ian Holm, som også for 20 år siden spilte Frodo i et hørespill for BBC.
I den todelte filmatiseringen av Hobbiten som er planlagt lansert i 2012-2013 spilles Bilbo av Martin Freeman


Trillion.
En trillion er en million million million, altså 1 000 000 000 000 000 000, som også kan skrives som 1018. Ordet er dannet av det latinske prefikset tri- (tre) og endelse fra million. Prefikset henviser til at tallet tilsvarer 1 000 0003 (en million i tredje potens).
En trillion er også det samme som tusen billiarder eller en million billioner.
I amerikansk engelsk tilsvarer trillion 1012, det vil si et ettall etterfulgt av 12 nuller.


Trilliard.
En trilliard er tusen trillioner, eventuelt en million billiarder, dvs. det naturlige tallet 1 000 000 000 000 000 000 000, eventuelt 1021.


Kvadrillion.
En kvadrillion er tusen trilliarder, eventuelt en million trillioner, dvs. det naturlige tallet 1 000 000 000 000 000 000 000 000, eventuelt 1024.
Eksempel: Jorden har en masse på ca. 6 kvadrillioner tonn.
Ordet er dannet av det latinske prefikset kvadr- (fire) og med endelse fra million. Prefikset henviser til at tallet tilsvarer 1 000 0004 (en million i fjerde potens).
I amerikansk-engelsk tilsvarer quadrillion 1015, det vil si et ettall etterfulgt av 15 nuller.


Billiard.
En billiard er tusen billioner, eventuelt en million milliarder, dvs. det naturlige tallet 1 000 000 000 000 000, eventuelt 1015.


Kvadrilliard.
En kvadrilliard er tusen kvadrillioner, eventuelt en million trilliarder, dvs. det naturlige tallet 1 000 000 000 000 000 000 000 000 000, eventuelt 1027.


Kvintillion.
En kvintillion er tusen kvadrilliarder, eventuelt en million kvadrillioner, dvs. det naturlige tallet 1 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000, eventuelt 1030.
Ordet er dannet av det latinske prefixet kvint- (fem) og med endelse fra million. Prefikset henviser til at tallet tilsvarer 1 000 0005 (en million i femte potens).
I amerikansk-engelsk tilsvarer quintillion 1018, det vil si et ettall etterfulgt av 18 nuller.


Kvintilliard.
En kvintilliard er tusen kvintillioner, eventuelt en million kvadrilliarder, dvs. det naturlige tallet 1 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000, eventuelt 1033.


A New Day at Midnight.
"A New Day at Midnight" er det sjette musikkalbumet fra David Gray, utgitt i 2002. Singler fra dette albumet er "The Other Side" (2002) og "Be Mine" (2003). Albumet gikk rett inn på 1. plass på Billboard 200 i USA første uken det var i salg, og lå totalt 49 uker på listen. Albumet er dedikert Davids far, Peter Gray, som døde i 2001.
Sporliste.
Alle sangene er skrevet av David Gray unntatt hvor annet er notert.


Fjernkontroll.
En fjernkontroll til et Thomson TV-apparat
En fjernkontroll er en innretning for trådløs fjernstyring av forskjellige innretninger, apparater og maskiner, som f.eks. en TV, en kran, et sentrallåssystem i en bil og lignende. Dagens fjernkontroller kommuniserer vanligvis ved hjelp av infrarød stråling.
En av de første eksempler på fjernkontroll ble utviklet i 1898 av Nikola Tesla, og beskrevet i amerikansk patent 613809, kalt «Method of and Apparatus for Controlling Mechanism of Moving Vehicle or Vehicles».
Det første fjernstyrte modellflyet fløy i 1936. Under andre verdenskrig ble det utviklet flere typer fjernstyrte våpen. Den første fjernkontrollen for et TV-apparat kom fra Zenith Radio Corporation tidlig på 1950-tallet. Den brukte en kabel for å overføre kommandoene. I 1955 kom en modell som brukte lys, og senere kom varianter som brukte ultralyd og radiosignaler.


Magnus Marsdal.
Magnus Engen Marsdal (født 12. juli 1974) er styreleder i Manifest senter for samfunnsanalyse. Han er forfatter, journalist og aktiv som foredragsholder og debattant.
Marsdal er født og oppvokst i Trondheim og ble der medlem av Rød Ungdom. Han var en periode nestleder lokalt i Trøndelag Rød Ungdom, senere redaktør for bladet Rebell og fra 1996 til 1998 medlem av organisasjonens arbeidsutvalg. Marsdal ble i 2005 valgt til leder av den norske seksjonen av den internasjonale organisasjonen Attac. I 2006 satt han i ledelsen samme sted som vanlig styremedlem.
Fra 1995 til 2005 arbeidet han, med noen avbrekk, som journalist, nyhetsleder og vaktsjef i avisa Klassekampen. Marsdal har også vært spaltist i VG, Dagsavisen og Memo og skrevet for tidsskrifter som Samtiden, Prosa, Syn og segn, svenske Expo og britiske Red Pepper.
I 2004 ga han, sammen med Bendik Wold, ut boken "Tredje venstre" på Forlaget Oktober. Våren 2007 gav Marsdal ga ut boka "Frp-koden" på "Forlaget Manifest", med undertittel «Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess». Boka fikk samme år Norsk Sosiologforenings formidlingspris. Frp-koden ble i 2008 utgitt på svensk, under tittelen "Högerpopulismen dissekerad". På Forlaget Manifest ga Marsdal i 2008 ut pamfletten "AFP på en-to-tre" og artikkelsamlingen "Mannen uten egenskaper". Våren 2009 ga han ut pamfletten "Mye å miste", sommeren 2009 pamfletten "FRP på 1-2-3" og i januar 2010 pamfletten "Sykelønn ABC, fakta og argumenter om arbeidsliv og helse". Han publiserte i 2011 boka "Kunnskapsbløffen" på Forlaget Manifest.
Marsdal vant i 1991 Trøndersk mesterskap i pop og rock med bandet Hamlet, der også Magnus Reitan spilte.


København katolske bispedømme.
København bispedømme er et katolsk bispedømme som omfatter hele Danmark samt Færøyene og Grønland. Det bor 36 600 registrerte katolikker i bispedømmet, noe som utgjør en andel på 0,7 % av den totale befolkningen. Imidlertid regner man med at det lever et større antall katolikker i landet som ikke er medlemmer av kirken. Totalt er antallet katolikker i Danmark estimert til ca. 100 000.
Historie.
Lund ble i 1104 opphøyet til erkebispedømme. Det innebar at de danske bispedømmene ble løst fra Hamburg-Bremens kirkeprovins og lagt som suffraganer under Lund. Inntil Nidaros og Uppsala ble opphøyet til erkebispedømmer i 1152 respektive 1164, var også de norske og svenske bispedømmene underlagt Lund erkebispedømme. Erkebiskopen av Lund ble omtalt som "Nordens primas" – en ærestittel som formelt ga ham høyere rang enn Nidaros' og Uppsalas erkebiskoper, men uten at dette hadde praktisk betydning.
Kong Valdemar II opprettet med Lyndanisse ("Tallinn") bispedømme i Dansk Estland et tiende dansk bispedømme i 1219. Selv om det i 1346 ble innlemmet i De tyske riddernes ordensstat, forble det et suffraganbispedømmet av Lund.
Reformasjonen begynte å spre seg i Danmark fra 1521 og vant frem i en ublodig prosess i løpet av 1530-tallet. Kong Christian III brøt i 1536 endelig med den katolske kirke. De evangelisk-lutherske biskopene ble fra nå av utnevnt av kongen, ikke paven. Bispedømmene (og de fleste klostre) fortsatte å eksistere som Den danske kirkes bispedømmer, men ble av paven betraktet som oppløst. Danmark ble derfor lagt til det apostoliske vikariat i nord.
Etter at andelen katolikker hadde begynt å øke igjen på 1800-tallet, opprettet paven i 1868 et apostolisk prefektur for Danmark ("Apostolica Praefectura Daniae"), som ble utskilt fra det apostoliske vikariat i nord. Prefekturet omfattet også Færøyene og Grønland, som før reformasjonen hadde hørt til Nidaros’ kirkeprovins. Det apostoliske prefektur Danmark ble opphøyet til apostolisk vikariat i 1892 ("Apostolicus Vicariatus Daniae") og til bispedømme i 1953, samtidig med Oslo og Stockholm katolske bispedømme.
Internasjonale forbindelser.
Biskopen av København er medlem av den nordiske bispekonferansen. De nordiske landene har også en felles nuntius med sete i Stockholm, som siden 2008 er Emil Paul Tscherrig.


Nikosia.
Nikosia eller Lefkosia er Kypros største by og hovedstaden for den greskkypriotisk-kontrollerte sydlige del av Kypros, og for det ikke internasjonalt anerkjente tyrkiske Nord-Kypros.
Byen har en befolkning på 200 686 (2001). Byen er delt i to av "den grønne linjen", med kyprostyrkerne nord for linjen og kyprosgrekerne sør for linje. Linjen består av to murer, med et slags ingenmannsland i mellom. Inne i dette ingenmannslandet vokser alt av planter fritt, noe som har gitt navn til barrieren. De få overgangene mellom de to delene voktes av FN-soldater.
Historie.
Nicosia var en bystat kjent som Ledra eller Ledrae i oldtiden. Kongen av Ledra, Onasagoras skal ha betalt tributt til Esarhaddon av Assyria i 672 f.Kr.. Da byen mottok sin første kristne biskop, Trifillios, i 348 var navnet på byen Lefkousia.
Stadig kjent som Lefkosia ble byen øyas hovedstad omkring det 10. århundre.
De Lusignanske konger av Kypros regjerte byen fra 1192 til 1489 da øya og byen den ble en venetiansk besittelse.
Eksonymet "Nicosia" dukket opp med ankomsten av Lusignanerne. I den frankiske æra ekspanderte byen kulturelt og det 15. og 16. århundre så en reisning av en rekke palasser, kirker og klostre.
Det Ottomanske rike beleiret byen i 1570, noe som kostet omtrent 20 000 innbyggere livet. I 1571 ble øya og byen erobret av ottomanerne.
Menneskeskapte og naturlige katastrofer rammet byen i det 19. århundre. Tyrkerne knuste et anti-ottomanske opprør i 1821. Kolera rammet byen i 1835 og en brann ødela store deler av Nicosia i 1857. Det Britiske Imperium fikk kontroll med øya i 1878 og Nicosia ble hovedstad i den britiske koloni Kypros.
Nicosia var scene for ekstrem vold i perioden opp mot Kypros' selvstendighet i 1960. Etter det greskstøttede kuppet og den etterfølgende tyrkiske invasjonen i 1974, har byen vært delt.
Attraksjoner.
Det er et fjell som heter Troodos-fjellene, som også kalles "Kypros' hjerte". De har også en annen by, "gamlebyen". Gamlebyen har mur rundt seg, og i muren er det tre porter som leder inn i byen.


Czeslaw Kozon.
Czeslaw Kozon i september 2008.
Czeslaw Kozon (født 17. november 1951 i Sønder Tastrup på Syd-Falster, Danmark) er biskop av København katolske bispedømme.
Kozon er sønn av flyktninger fra kommunistregimet i den daværende Folkerepublikken Polen. Etter studier i teologi og filosofi ble han presteviet i København i 1979. Han ble utnevnt til biskop i bispedømmet 22. mars 1995 og konsekrert 7. mai av sin forgjenger på bispestolen, Hans Ludvig Martensen.


Straight edge.
Straight edge, eller sXe eller S.E., er en livsstil med røtter i amerikansk punk- og hardcoremusikk i slutten av 1970-årene, inspirert av undergrunnsscenen i Washington DC og låten "Straight Edge" med hardcore punkbandet Minor Threat fra 1981. Uttrykket Straight edge er hentet fra tittelen på denne låten. Hovedelementene i straight edge er avhold fra rusmidler som alkohol, tobakk og narkotika og fra promiskuøs seksuell adferd. For mange er det også viktig å fremme en generelt positiv livsholdning.
Ideologien.
Straight edge forutsetter ingen spesielle politiske holdninger, men det er ikke uvanlig at de som bekjenner seg til denne livsstilen også bekjenner seg til vegetarianisme, veganisme, anarkisme og er tilhengere av miljøvern. Andre deler av bevegelsen bekjenner seg til ulike former for religion, og særlig Hare Krishna-bevegelsen har en del tilhengere innen straight edge-bevegelsen.
X-en.
Straight edge blir symbolisert av en «x», som bandet The Teen Idles fikk tusjet på håndbaken da de var for unge tilå slippe inn på sin egen konsert. Den viste bartenderne at de ikke skulle bli servert alkohol, og har siden blitt en vanlig praksis.På denne måten fikk også disse anledning til å se konserter på steder hvor de vanligvis ikke ville ha sluppet inn.
Mange straight edge-ere velger å vise sin tilhørighet ved å tegne x-er på håndbakene, da først og fremst i forbindelse med konserter der straight edge-band opptrer. Enkelte velger også å la seg tatovere med disse x-ene eller andre straight edge-symboler.
Det er også vanlig at straight edge-band bruker x i navnet for å markere at de er straight edge, for eksempel «xEnforcerx». Dette er også vanlig blant straight edge-ere på Internett, med kallenavn som «xeirikx» eller «kimxanders».
Straight Edge i Norge.
Amerikanske Youth of Today sin konsert på blitzhuset i Oslo den 12. februar 1989 må ses på som startskuddet for et norsk straight edge-miljø. Kort tid etter dukket de første norske straight edge bandene opp i 1990/91. Først ut var S.Y.F. (som i følge et intervju med bandet i musikkavisen Puls sto for Straight Youth Federation eller Support Your Friends) og Onward, begge med Torgny Amdam på vokal. Det mest aktive miljøet på østlandet var da i Oslo og hadde sterke bånd til både rullebrett og Blitz-miljøet i byen. Mot midten av 90-tallet økte interessen og amerikanske straight edge hardcore band la for alvor Norge inn i turnéruta. Sentrale straight edge band som gjestet norge på den tiden var No For An Answer, Lifetime, Mean Season, Strife, Earth Crisis, Snapcase, Slapshot, 108, Shelter, Refused, Abhinanda, Battery og Unbroken. På samme tid blomstret også miljøet i Sverige. De norske bandene var tett knyttet til det tyske "plateselskapet" Crucial Response Records og de viktigste platene ble utgitt der. Etterhvert vokste det opp aktive miljø i byene Asker, Kongsberg, Hommersåk (Sandnes) og Skien. I 1999 falt helt sentrale personer fra og miljøet i Norge ble halvert. Noen var det likevel igjen og Oslo-bandet Damage Control markerte starten på ei ny tid og var det første norske straight-edge bandet som reiste på en lengre turné i USA.


Dyrehage.
a>e, det vil si krysninger mellom tiger og løve, i 1904.
En dyrehage, dyrepark eller zoologisk hage, ofte forkortet zoo, er en park eller område hvor ville eller tamme dyr holdes inngjerdet slik at (som regel betalende) gjester kan se og studere dem. Noen dyreparker viser ville dyr fra hele verden, andre visse dyregrupper eller dyr fra bestemte naturområder. En dyrepark kan derfor også omfatte for eksempel akvarier, terrarier, sommerfuglhager og fuglehus. Mange anlegg stiller også ut husdyr.
Mens gamle parker har holdt dyr i fangenskap under leveforhold på grensen til dyremishandling, har moderne parker lagt større vekt på dyrevern og gitt dyrene større plass og naturlige omgivelser, for eksempel i store viltreservater. Enkelte parker deltar også i vitenskapelig forskning og internasjonale nettverk for bevaring av truede arter. Nye ungekull har ofte vært ansett som tegn på trivsel.
Dyrehager i utlandet.
En mengde byer har zoologiske hager eller større dyreparker.
Dyrehager i Norge.
Det å stille ut dyr som folkeforlystelse er et forholdsvis nytt fenomen i Norge. Det er derfor få dyrehager i landet. Parkene er til gjengjeld til en viss grad innrettet på dyrenes premisser. Det er også avl av dyr for eksport til utenlandske dyrehager.
Norges største og mest kjente dyrepark er Dyreparken i Kristiansand. Den åpnet i 1966. Ellers er det enkelte dyreparker i distriktene.


Lockheed F-104 Starfighter.
Lockheed F-104 Starfighter er et amerikansk jagerfly. Etter sin introduksjon ble en rekke rekorder satt relatert til høyde og hastighet. Flyet ble også produsert på lisens av flere selskaper. Det ble satt inn i tjeneste i det amerikanske luftforsvaret i 1958, men ble på grunn av dårlig rekkevidde og kapasitet faset ut i 1967. På tross av dette solgte flyet godt til andre land, blant annet til Tyskland, Canada og Italia. De fleste av disse landene brukte flyet som høyhastighets jagerbomber frem til 1980-tallet. Italia brukte Starfighter frem til 2004. Norge tok leveranse av sine første F-104 i 1963. Flyene ble levert som en del av det amerikanske våpenhjelpprogrammet, og Norge betalte derfor ikke for flyene. Flytypen ble avløst av F-16 fra 1981, og Starfighter ble på slutten av 1980-tallet satt i reserve og utfaset. Flyene, som fortsatt var eid av USA, ble gitt videre til andre allierte, som blant annet Tyrkia. Enkelte fly er å finne på norske luftfartsmuseer og på utstilling ved militære installasjoner.
Starfighter har fått et rykte på seg å være vanskelig å fly. 292 av 916 fly som tjenestegjorde i det tyske luftforsvaret styrtet og totalt 115 piloter mistet livet. 6 norske fly gikk også tapt, noe som utgjorde 13,6 % av det totale antallet.
F-104 Starfighter i kamp.
F-104 ble brukt av det amerikanske flyvåpenet under vietnamkrigen mellom april 1965 og juni 1967, da det ble trukket tilbake og erstattet av F-4 Phantom II. I løpet av krigen ble i alt åtte F-104 skutt ned av bakke-til-luft-missiler og luftvernartilleri.
I den indopakistanske krigen i 1965 ble F-104 brukt av det pakistanske flyvåpenet, og var blant annet i kamp med indiske MiG-21. I den indopakistanske krigen i 1971 ble både pakistanske og jordanske F-104 brukt. Pakistan innrømmer at to F-104 gikk tapt i 1965 og tre i 1971, mens indias flyvåpen har hevdet nedskyting av i alt fem pakistanske og fire jordanske F-104 under krigen i 1971 alene.
I 1967 kom fire taiwanske F-104 i kamp med 12 kinesiske MiG-19. To kinesiske MiG-19 ble skutt ned uten tap for de taiwanske flyene.


Casuals.
Casuals brukes som betegnelse for grupperinger rundt fotballklubber som kjennetegnes ved at de bruker dyre merkeklær på fotballkamper, og gjerne slåss mot andre casuals. Forbund, klubber, andre fotballtilhengere, myndigheter, presse og politi omtaler ofte casuals som ramp, pøbler eller risikosupportere, og deler av aktivitetene er kriminelle.
Casualsgruppene kaller seg «firmaer». Casualkulturen i Norge er liten, men har fått relativt stor pressedekning.
Begynnelsen og 80-tallet.
Casualbevegelsen startet i England, da fotballsupportere fra lag som Everton, Liverpool, Nottingham Forest og West Ham kom tilbake fra europacupkamper iført dyre italienske og franske designerklær. Disse ble hovedsakelig stjålet fra butikker under voldelige opptøyer, som gjerne var vanlig da engelske supportere dro utenlands. I starten brukte mange hooligans og medlemmer av «firmaer» klærne for ikke å vekke oppmerksomhet hos politiet, og for lettere å kunne infiltrere rivaliserende grupper, samt komme inn på puber. På den tida konsentrerte politiet seg fortsatt hovedsakelig om skinheads. Gradvis ble casualsene en stor bevegelse, med ukentlige skiftninger i moten. Bevegelsen fikk stor betydning for ungdomskulturen. Høydepunktet kom på slutten av 1980-tallet, og volden i bevegelsen døde etter hvert ut samtidig som rave og acid house kom.
90-tallet til i dag.
På midten av 1990-tallet opplevde casualkulturen en stor oppgang igjen, men fokuset på klesstil hadde endret seg litt. Mange fans så på casualstilen som en slags uniform som gjorde dem annerledes enn vanlige supportere. Merker som Levis 501, Henry Choice, Hummel, Mexx og spesielt Von Dutch ble sett på nesten enhver arena.
Med det nye århundret beveget mange casuals seg vekk fra «uniformen», og begynte å bruke mer obskure klesmerker som skilte dem fra både vanlige supportere og klesmerker som politiet hadde begynt å holde utkikk etter. Klesmerkene er blitt en kode casuals imellom, og blant de som er populære i miljøet er Lacoste, Stone Island, Fred Perry, Burberry, One True Saxon, C.P. Company, Barbour, Aquascutum, Henry Lloyd, Paul & Shark og Adidas. Skandinaviske klesmerker som Norrøna og Fjällräven er også mye brukt innad i miljøet både inn- og utlands.
Casuals i Norge.
I dag ("2009") finnes det casuals-miljø rundt Vålerenga («ISKO Boys»), Brann («TjoaGuttaBergen»), HamKam («Briskebys Beste Borgere»), Start («Christianssand Herreekvipasje»), Lillestrøm («Sportsklubbens fineste»), og Fredrikstad («Brigade RødHvit»). Det er i all hovedsak VIF og Brann som har et casualmiljø av en viss størrelse. Både i Oslo og i Bergen er antallet et sted mellom 50 og 70 personer. I andre klubber er antallet så lavt som 5–20. Til tross for den beskjedne massen har flere hendelser fått både politiet og pressens oppmerksomhet på kulturen. I de øvrige tippeligaklubbene Sandefjord, Lyn, Stabæk og Odd Grenland skal det i følge politiet ikke finnes casuals-miljø. Dette stemmer ikke nødvendigvis da ISKO Boys (Vålerenga Casuals) på sin side beskriver et sammenstøt med Tromsø Casuals i gatene i Tromsø. Lyn er flere steder nevnt som en klubb med et casuals-miljø, men politiet har senere tilbakevist dette. Også supportermiljøet rundt Ålesund-klubben Rollon, som i 2007 spiller i 4. divisjon, "Blue Army", omtales i blant som casuals.
Det ser også ut til at det er i ferd med å dannes et miljø rundt. Før landskampen mot på Ullevaal Stadion i 2007 ble et 50-talls casuals fra 4 klubber i Norge tatt.
Slåssing og sammenstøt.
Det har vært flere møter mellom forskjellige casualsgrupper. I april 2007 møttes Brann- og Vålerenga-casuals i Bergen De samme møttes også i slutten av juli, i Mjøndalen, da Brann spilte borte mot Mjøndalen IF og Vålerenga borte mot Stabæk. I slutten av august møttes Brann- og Start-casuals i Kristiansand. På rykte-siden til Iskoboys nevnes også slåsskamper mellom Start -og Ham-Kam-casuals, og Brann – Viking-casuals samt Lillestrøm-Vålerenga
«I det vi er i ferd med å gi opp, får vi beskjed om at Brann befinner seg i Spikersuppa. Det blir t-banen til Nasjonalteateret og ca 20 gutter beveger seg nedover. Adrenalinet fosser i blodet, og de to grupperingene får fort øye på hverandre. Ingen nøling, 40 gutter løper mot hverandre og braker sammen. Slag og spark blir utvekslet, gata eksploderer og folk fighter overalt. En av våre løper rett i en knoke og tar telling. En rimelig stor bergenser går i bakken, men fortsette å fighte, en annen havner i buskene.»
Tiltak mot aktivitetene.
Etter en slåsskamp 26. august 2007 mellom casuals fra Bergen og Kristiansand som ble filmet av TV2 og presentert i nyhetene, ble problemene knyttet til disse gruppene tatt opp på politisk topplan i et møte mellom kulturminister Trond Giske, justisminister Knut Storberget og Norges Fotballforbund 28. august. I etterkant av møtet har bl.a Start valgt å utestenge casuals, eller voldspøbler som de kalles, som man kjenner navnet på, fra Sør Arena. Casuals rundt Viking skal også være utestengt fra Vikings arena.
Det er aksept i pressemiløet for å identifisere casuals «…som er en trussel mot det store og viktige supportermiljøet», sier f.eks generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, «…det (er) de som står for den alvorlige og gjentatte kriminaliteten som skal identifiseres, og dette synes jeg er helt i tråd med pressens oppgave med å forebygge kriminalitet.»
Slagsmål og vold i 2009.
I 2009 var det en rekke episoder hvor casuals var involvert, spesielti Oslo og i forbindelse med Vålerengas kamper. De verste av disse tilfellene skjedde 19. april i forbindelse med kampen mellom Vålerenga og Brann, 16. mai i forbindelse med kampen mellom Vålerenga og Fredrikstad og 25. oktober utenfor Ullevaal stadion da Sandefjord møtte Vålerenga.
Etter en voldsepisode på åpen gate i Bergen 18. oktober 2009 da en polsk arbeider ble sparket og påført brudd på hodeskallen og flere ansiktsskader. To 20-åringer fra Bergensområdet ble pågrepet i forbindelse med hendelsen og kan bli siktet for grov legemsbeskadigelse som kan gi opptil 6 års fengsel. De har selv forklart at de har tilknytning til casualsmiljøet.
Dom og bot.
En 18-åring som ble arrestert for bråk av politiet i Bergen, og som en av de mest aktive i en gruppe på 25 personer, i forbindelse med fotballkampen mellom Brann og Vålerenga 23. april 2007, ble i retten dømt til å betale en bot på 6 000 kroner. Retten la spesiell vekt på at det må reageres strengt for å stoppe miljøer som det casuals representerer.
Forbud mot å oppholde seg på eller ved stadion.
En 19-åring fra Oslo ble 12. oktober 2009 ilagt forbud mot å oppholde seg på stadion (Ullevål, Brann stadion, Sør Arena) og i en omkrets på 500 meter med bakgrunn i slåssing. Saken skal opp for retten i november 2009.
Høye bøter for forsøk på å skape masseslagsmål.
I forbindelse med landskampen Norge-Danmark på Ullevål i mars 2011 da norske casuals forsøkte å få til bråk med danske supportere, men ble stoppet av politiet, ble to menn på 21 og 27 år dømt til å betale bøter på henholdsvis 16 800 og 14 400 kroner for å ha aktive roller. Den ene hadde teleskopbatong og oppførte seg aggressivt. Bestemmelsene om ordensforstyrrelse ble brukt som rettslig grunnlag for kjennelsen.
Utestengelse i 2010-sesongen.
29. mars 2010 ble det kjent at styret i LSK hadde besluttet å utstenge den uønskede supportergruppen Ultras Felt C for hele sesongen. Vedtaket ble gjort under henvisning til tribunereglementets paragraf 4 som omhandler ultras og casuals. Hele gruppen på ca 40 er uønsket og informasjon som sendes de øvrige klubbene vil gjøre det vanskelig for medlemmene også å komme seg inn på bortekamper. 2. mai 2010 tas imidlertid Ultras Felt C inn i varmen igjen etter samtaler med Lillestrøm Sportsklubb og Kanarifansen. Et samlet UFC får amnesti av klubben og returnerer til supporterfeltet på Åråsen. Tribunereglementets § 4 fjernes.
2011.
Sent i september ble et fåtall casuals pågrepet før kampen mellom Vålerenga og Brann.
I forbindelse med cupfinalen mellom Brann og Ålesund ble det registrert uønskede episoder med et lite antall casuals i Oslo sentrum. Ved samme anledning ble 11 "risikosupportere" fra Nederland og England, klassifisert som casuals returnert til hjemlandet.
Politiet offentliggjør data.
I 2009-sesongen ble det registrert 80 ”hendelser” relatert til grupperingene. 10 av disse knyttet til ordensforstyrrelser i bysentrum. 5 ordensforstyrrelser inkluderte et større antall personer (12-70).


Hummelfjell-ulykken.
Hummelfjell-ulykken var en flyulykke som rammet Braathens S·A·F·E den 7. november 1956.
Et Heron passasjerfly, LN-SUR fra Værnes flyplass ved Trondheim til Fornebu ved Oslo styrtet på Hummelfjell i Hedmark et par mil sør for Røros. Flyet hadde 10 passasjerer og et mannskap på to. En passasjer og kapteinen omkom. Ulykkesårsaken var uvanlig sterk ising og en kraftig nedadgående luftstrøm.
Flyulykken fikk stor medieoppmerksomhet da en av passasjerene var den kjente radio-mannen Rolf Kirkvaag. Han holdt håpet oppe hos de overlevende med konkurranser og sang og gikk etter hjelp i den dype snøen til tross for en brukket ankel. Han nådde fram til folk i grenda Hodalen i Tolga.


Voksenkoll-ulykken.
Voksenkoll-ulykken var en flyulykke i Voksenkollåsen i Oslo den 18. desember 1945 klokken 11.04. Et militært transportfly av typen C-47 "Dakota" (CC-129), med kjenningsbokstavene ODM-F tilhørende Royal Canadian Air Force No. 435 Transport Squadron, skulle fly fra en militærbase i England via Kastrup til Fornebu.
Fornebu var imidlertid stengt på grunn av lavt skydekke, så flyet ble omdirigert til Gardermoen. Et nytt instrument-innflyvningssystem var under montering på Fornebu, men var ikke ennå tatt i bruk. Flyet fløy inn i sydsiden av Voksenkollåsen og kom i brann, ikke langt fra ruinen av Anne Kures Hotel (nedbrent 3. mai 1941 mens tyske soldater bodde der). Femten personer omkom i selve flyulykken. To til døde umiddelbart etter ankomst til Ullevål sykehus. De vanskelige føreforholdene førte til at brannvesenet brukte hele 30 minutter (mot normalt under 15 minutter) fra Smestad brannstasjon.
Blant de omkomne var to nordmenn: motstandsmannen Hjalmar Steenstrup (født 11. oktober 1890), som var innkalt som vitne i Nürnbergprosessen, og løytnant i Marinen Inge Johansen (født 11. juni 1921), som skulle hjem fra England for å feire jul med familien for første gang siden 1936. To amerikanere (løynant Nelson og Kurt Wiesman) overlevde.
Femten av de omkomne er gravlagt på krigsgravfeltet for falne fra Storbritannia og Samveldelandene nær gravferdskapellet på Vestre gravlund i Oslo. De to nordmennene er naturlig nok ikke gravlagt der.
Ulykkesårsaken var trolig underkjølt regn som gjorde at motorene mistet mye av sin effekt, slik at flyets løfteevne ble redusert. Dermed klarte det ikke å komme over Voksenkollåsen.


In Your Honor.
"In Your Honor" er Foo Fighters' femte album, utgitt i 2005. Det er et dobbeltalbum med en elektrisk CD og en akustisk CD.


Leisure.
"Leisure" er debutalbumet til popgruppen Blur, utgitt i 1991. Albumet kom på 7. plass på hitlistene i Storbritannia. Sangene «She's So High», «There's No Other Way» og «Bang» ble lansert som singler. Den amerikanske versjonen av albumet er noe forskjellig fra den britiske ved at den byttet ut sangen «Sing» med den «I Know».
Sporliste.
Samtlige spor er skrevet av Damon Albarn, Graham Coxon, Alex James og Dave Rowntree.


Modern Life Is Rubbish.
"Modern Life Is Rubbish" er det andre albumet av den britiske popgruppa Blur, utgitt 10. mai 1993. Med "Modern Life Is Rubbish" ble gruppa mer psykedelisk- og grungeinspirert, og dette ble generelt godt mottatt.
Sporene «Intermission» og «Commercial Break» ble opprinnelig brukt ved begynnelsen og slutten av Blurs tidlige konserter som «intro» og «outro».


Ex nihilo.
"Ex nihil" eller "Ex nihilo" (latin «fra intet») er et latinsk uttrykk som benyttes, og kan benyttes, i en mangfold av sammenhenger. Sammenstillingen "ex nihil" betyr rett og slett «fra intet», og er ikke i utgangspunktet bundet til eller fortrinnsvis hjemmehørende i for eksempel teologi, religionsfilosofi eller noe fag som historisk sett benyttet latin som fagspråk. Jamfør bruken av ex officio og a priori.
Oftest benyttes "ex nihilo" (formen "ex nihil" er også meget hyppig) om noe som er oppstått, tilblitt eller opprettet uten noe forstadium av lignende art som seg selv.
Creatio ex nihilo handler om den kristne og jødiske lære at Gud har skapt verden ut av intet.


Apostolisk administrator.
En apostolisk administrator er i den katolske kirke en person som fungerer som overhyrde for en jurisdiksjon, for eksempel et bispedømme, men som ikke er den stedlige biskop (ordinarius).
Apostoliske administratorer utnevnes normalt for å styre et område i perioden mellom en biskops død eller avgang og hans etterfølgers tiltredelse. Personen som utpekes kan selv være biskop, og er da gjerne den avgående biskop eller en emeritert biskop; eventuelt kan en prest innsettes som administrator.
Det fins også permanente apostoliske administratorer. Jurisdiksjonen som de forvalter, kalles i så fall "apostolisk administrasjon".


Ordinarius.
En "ordinarius" er i Den katolske kirke den stedlige biskop i et bispedømme eller erkebispedømme, eller i hans fravær generalvikaren.
I kirkeretten er en rekke funksjoner tillagt "ordinarius", hvilket betyr at selv om det normalt er den stedlige biskop som kan utføre dem, vil det allikevel ikke være noe hinder for å få utført funksjonene i biskopens fravær.


Christer Basma.
Ole Christer Basma (født 1. august 1972) er en norsk spillende (på amatørkontrakt) assisterende fotballtrener for Ranheim og tidligere profesjonell fotballspiller som spilte i forsvar for Rosenborg Ballklub inntil han la opp etter 2008-sesongen. Han ble hentet til Rosenborg fra Stabæk i 1998. Den 4. juni 2008 tangerte han Ola By Rise med nest flest kamper på det øverste nivået i Norge. Dermed har han kun lagkamerat Roar Strand foran seg. På Norges landslag har han spilt 40 kamper.
Karriere som spiller.
"(Sist oppdatert 6. juni 2007)"


Generalvikar.
En generalvikar er i Den katolske kirke en prest som er utnevnt til den stedlige biskops stedfortreder i biskopens fravær. Når biskopen ikke er til stede er generalvikaren "ordinarius" i hans sted, hvilket betyr at han har omfattende fullmakter i henhold til kirkeretten.
Når biskopen er til stede bistår generalvikaren normalt i administrative oppgaver. I store bispedømmer er han leder for bispedømmets samlede administrasjon.


Gordon Matta-Clark.
Gordon Matta-Clark (født 22. juni 1943, død 27. august 1978) var en amerikansk kunstner. Han er en av de mest omtalte kunstnerne fra den amerikanske avant-garden på 1970-tallet.
Matta-Clark er først og fremst kjent for sine stedsspesifikke, arkitektur-relaterte arbeider, som grep inn i og forandret eksisterende bygningsstrukturer. Han var motivert av et radikalt politisk samfunnssyn, og kunsten hans framstår som en kritikk av det borgerlige amerikanske samfunnet. Matta-Clark arbeidet innenfor flere ulike medier, som film, performance og skulptur, men han er mest kjent for «building cuts»-prosjektene (som han kalte «anarkitektur»), som demonterte og omformet bygninger til skulpturelt materiale. Det mest kjente av disse arbeidene, "Splitting" (1974), besto i å kutte et bolighus i to, og vippe den ene halvdelen av grunnmuren for slik å skape et tynt snitt midt i bygningen. Han uttalte selv om sine arbeider at «hvorfor skal jeg henge noe på veggen, når veggen i seg selv er mye mer interessant».
Matta-Clark drev også restauranten "Food" i SoHo i New York, som et sosialt kunstprosjekt. Siden mange av prosjektene var tidsavgrensede, eksisterer mesteparten av kunstnerens produksjon i dag kun som dokumentasjonsmateriale.
Gordon Matta-Clark døde av kreft i 1978, 35 år gammel.


Glennetangen lense.
Glennetangen lense ble bygd i 1938 som erstatning for Nes lense i Skiptvet. Glennetangen lense var i drift helt frem til den siste fløtningssesongen i Glomma i 1985.


Trustix.
Trustix var en norskutviklet distribusjon av Linux for tjenermaskiner, med sterk fokus på sikkerhet og stabilitet.
Selskapet ble av Commodo i 2003.
Distribusjonen ble lagt ned pr. 31. desember 2007.


Marathon.
Marathon eller Maraton, Marathónas (nygresk Μαραθώνας, "Marathonas", gammelgresk Μαραθών, "Marathon") er en liten by i Hellas.
Stedet er mest kjent for slaget ved Marathon i 490 f.Kr., hvor en athensk hær slo perserne. En budbringer ved navn Pheidippides løp de 42 kilometrene til Athen for å gi bud om seieren. Ved ankomsten ropte han "nenikikamen", «vi seiret», og falt død om. Dette har gitt oppgav til idrettsøvelsen maraton.
Det ble laget en stor gravhaug på stedet for de falne athenerne. Haugen er bevart, og er i dag omgitt av en park.


Parklife.
"Parklife" er et album av britpopbandet Blur, utgitt 25. april 1994. Selv om det gjerne er forgjengeren "Modern Life Is Rubbish" som blir omtalt som det første britpopalbumet, er det "Parklife", sammen med Oasis' "Definitely Maybe" som startet «britpoprevolusjonen» innen musikken i Storbritannia og ellers i verden.
Blur tegner et bilde av livet blant vanlige briter, noe som fikk mange anmeldere til å sammenligne bandet med The Kinks. Sangen «This Is a Low» er derimot ikke påvirket av noe band, men av BBCs "Shipping Forecast" ("Båtmeldinga"). Sangene ellers på albumet er spredt utover forskjellige musikkgrener, fra den jazzinspirerte «The Dept Collector», via Oi!-punken i «Bank Holiday», til hardrocken i «Trouble In the Message Centre».
Da albumet ble lansert i 1994, ble det Blurs første nummer 1-hit i Storbritannia, og klatret til topps på listene allerede den første uken etter utgivelsen. I 2000 lå albumet en uke på den norske VG-lista Top 40, på 37. plass.
I 1998 stemte leserne av Q magazine "Parklife" fram til det 20. beste albumet gjennom tidene.
Sporliste.
Samtlige spor er skrevet av Damon Albarn, Graham Coxon, Alex James og Dave Rowntree.


Mosdal.
Mosdal ligger i Etne kommune i Hordaland. Gammelt høvdingesete i tidlig middelalder. Dalen ble fraflyttet på 1960-tallet. Dalen ble en del av Folgefonna nasjonalpark 14. mai 2005. Lakseførende vassdrag. Største laks som er blitt tatt målte 14,1 kg.


Walkman.
En klassisk Sony Walkman kassettspiller.
Walkman er et varemerke som eies av Sony og brukes som navn på en rekke av selskapets bærbare musikkspillere.
Den opprinnelige Walkman var en kassettspiller som kom på markedet i Japan 1. juli 1979. Senere har navnet vært brukt på Sonys bærbare CD-spillere (som først ble kalt "Discman", men senere endret til Walkman), MiniDisc-spillere, MP3-spillere og mobiltelefoner produsert av Sony Ericsson.


Henry Robin Ian Russell, 14. hertug av Bedford.
Henry Robin Ian Russell, 14. hertug av Bedford
Henry Robin Ian Russell (født 21. januar 1940, død 13. juni 2003) var den fjortende hertug av Bedford fra 2002 til sin død året etter. Fra 1953 til 2002 hadde han som arving til hertugtittelen ærestittelen "marki av Tavistock".
Han fikk sin utdannelse ved Institute Le Rosey i Sveits og Harvard University. I begynnelsen av 1970-årene tok han over driften av familiens gods, Woburn Abbey, som faren hadde åpnet for publikum i 1955. I tillegg til å fortsette moderniseringen av godset grunnla han Woburn Golf and Country Club. Han hadde også planer om å starte en større temapark på godset.
I begynnelsen av 1990-årene fikk han et hjerneslag, som førte til at han ikke var i stand til å fullføre sine planer. Han var allikevel aktiv i driften av godset, og sammen med sin kone Henrietta deltok han i BBCs serie "Country Houses" hvor han fortalte om livet på Woburn Abbey.
Etter nok et slag døde han i 2003, bare et år etter sin far. Han hadde på det tidspunkt allerede overlatt driften av godset til sin sønn, som etterfulgte ham som hertug.


Nasjonalbiblioteket.
Nasjonalbiblioteket er et norsk bibliotek som «bevarer fortiden for fremtiden» gjennom en nasjonal kultur- og kunnskapsbase. Rollen som nasjonalbibliotek innebærer blant annet administrering av pliktavleveringsloven som sier at alle dokument som produseres i Norge skal "pliktavleveres" til Nasjonalbiblioteket. Dette innebærer bøker, aviser, tidsskrifter, digitale dokumenter, film, video, fotografi, kart, kringkasting, lydbøker, musikk, notetrykk, postkort, plakater, småtrykk og teatermateriale.
Alt stilles til rådighet for publikum i Nasjonalbibliotekets publikumslokaler i Oslo.
Nasjonalbiblioteket har siden 2004 blitt ledet av Vigdis Moe Skarstein.
Nasjonalbiblioteket er underlagt Kulturdepartementet og er organisert i fire fagavdelinger og tre stabsavdelinger. Alle avdelingene har ansatte både i Oslo og Mo i Rana.
Pliktavlevering og oppgaver.
Den 21. februar 1815 fikk Universitetsbiblioteket ved kongelig resolusjon alle pliktavleverte eksemplarer som tidligere var sendt til København. Imidlertid var denne pliktavleveringsloven lite populær, delvis fordi eksemplarer skulle sendes til Politidepartementet, og framsto som sensur. Pliktavleveringen ble dermed avskaffet i 1839 i en mer liberal håndverkslov. Det var først ved lov lov av 20. juni 1882 at pliktavleveringsloven ble gjeninnført. Siden den lovens innførsel har det vært pliktavlevering, med nye lover i 1939 og 1989.
Depotbiblioteket.
Depotbiblioteket er en avdeling av Nasjonalbiblioteket som ligger i Mo i Rana. Depotbiblioteket låner ut bøker og annet materiale utelukkende til andre bibliotek, som bestiller fjernlån og artikkelkopier ved behov.
Depotbibliotekets samling er bygd opp på to forskjellige måter. For det første overtar det kassert, lavfrekvent materiale fra andre bibliotek. På den måten frigjøres det hylleplass rundt om i landet, uten at materialet går tapt for det nasjonale biblioteknettverket. For løpende tilvekst av nye norske bøker får Depotbiblioteket ett av de 7 pliktavleverte eksemplarene av bøker og tidsskrifter som Nasjonalbiblioteket mottar.
Språkbanken.
Nasjonalbiblioteket fikk i budsjettproposisjonen for 2010 i oppdrag å etablere en norsk språkbank og å begynne arbeidet med innsamling og oppbygging av de språkressursene som skal inngå i denne. Språkbanken er en teknologisk infrastruktur som er sammensatt av digitaliserte språkressurser til bruk i utvikling av IKT-basert teknologi som støtter håndtering av språklige data. Språkbanken er en tjeneste til den delen av næringslivet som arbeider med utvikling av språkbasert IKT, til forskere innenfor språkvitenskap og språkteknologi, og til offentlige virksomheter som utvikler elektroniske løsninger for offentlige tjenester. Språkbanken er et språkpolitisk tiltak, og nevnes eksplisitt i St. meld. 35 (2007 – 2008) Mål og meining.
Historikk.
a> i Oslo sentrum, Universitetsbibliotekets første lokaler.
Gammel biblioteksal i Nasjonalbibliotekets første etasje. Foto fra 2005
Nasjonalbibliotekoppgavene var en del av Universitetsbiblioteket i Oslo fram til 1999. Nasjonalbiblioteket omtales dermed som «Universitetsbiblioteket» fram til den tid. Universitetsbiblioteket ble opprettet samtidig som Det kongelige Fredriks universitet ved kongelig reskript den 2. september 1811. Biblioteket ble først supplert med dubletter fra Det kongelige bibliotek i København. Universitetsbibliotekets første bibliotekar var Georg Sverdrup, som tok over i 1813. Imidlertid kom ikke bøkene opp fra Danmark før i 1815, og først året etter fikk Universitetsbiblioteket sine første lokaler i Rådmannsgården i Rådhusgaten 19. Universitetsbiblioteket ble liggende her i 35 år, til 1851. I mellomtiden, i 1845, forlot Georg Sverdrup jobben, en samling han hadde økt fra ingen til over 100 000 bind.
Fredrik Wilhelm Keyser tok over som overbibliotekar for Universitetsbiblioteket. I motsetning til Sverdrup, som var professor i klassisk litteratur, var Keyser bibliotekar. I 1851 flyttet han og Universitetsbiblioteket til Domus Bibliotheca ved Karl Johans gate. Under flyttingen var Universitetsbiblioteket aldri stengt. Keyser tok avskjed i 1863, og overlot jobben til Paul Botten Hansen. Da denne døde i 1869, satt Keyser i en kort periode før Ludvig Daae tok over igjen. Daae hadde stor begeistring for litteratur, men hadde et noe elitistisk syn på Universitetsbiblioteket. I tillegg var han i hovedsak en forsker, så da han ble tilbudt jobb som professor i historie, sluttet han i stillingen, og Axel Charlot Drolsum tok over.
Under Drolsum gjennomgikk Universitetsbiblioteket flere forandringer som gjorde bygget større, mer tilgjengelig, mer moderne og med flere ansatte. Fra fem ansatte økte Drolsum til 13 i 1891. Arbeids- og åpningstiden ble økt, og i og med pliktavleveringslovens gjeninnføring i 1882, ble det også klart flere bøker. Drolsum omorganiserte Domus Bibliotheca slik at det ble bedre plass til bøkene med frittstående bokhyller og andre justeringer. I 1883 ble Universitetsbibliotekets norske avdeling opprettet. Den første lederen for Universitetsbibliotekets norske avdelig var Braage Halvorsen, som lagde både Halvorsens forfatterlexikon og senere Halvorsens Lexikon (fullført av Halvdan Koht i 1906). Han ble etterfulgt av Hjalmar Pettersen, som lagde det svært lenge uvurderlige verk «Bibliotheca Norvegica» i fire bind. Under Drolsums ledelse kom også Norsk bogfortegnelse ut, og han igangsatte også katalogisering av Universitetsbibliotekets bøker på langt mer systematisk måte enn tidligere. Etter hvert var imidlertid justeringene til Drolsum utilstrekkelige for den økende bokmengden, og det ble bestemt at fra 1913 skulle Universitetsbiblioteket flytte fra Karl Johans gate til Solli Plass, og fra et eksisterende bygg til et nybygg, spesiallaget for bibliotekvirksomhet. Det nye universitetsbiblioteket var tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen. Universitetsbiblioteket flyttet inn den 2. januar 1914, men bygget var ikke ferdigstilt før 1922.
Bygget ble videre utvidet i 1933 og mellom 1939 og 1945, blant annet med en kantine («Andhrimner») og en egen lesesal. Under krigen måtte Universitetsbiblioteket gå en stram line for å på den ene siden trekke ut tiden slik at man ikke ga Quislingregjeringen mulighet til å arrangere en nazistisk innvielsesfeiring, men på den annen side kunne de ikke la lokalene stå ledige, slik at okkupasjonsmakten eller NS-administrasjonen kunne beslaglegge dem. Dette lyktes bare nesten, de to nederste magasinene ble brukt til militært kartlager. Under krigen ble også flere bøker, som ble sett på som antinazistiske, forbudt utlånt. Begrepet inkluderte all jødisk, pasifistisk, sosialistisk og en god del nyere engelsk og amerikansk litteratur.
Oppgavene til Nasjonalbiblioteket ble underlagt "Norsk avdeling" ved Universitetsbiblioteket i Oslo fra begynnelsen og fram til 1989. Nasjonalbiblioteket tok tidlig ibruk datamaskiner, og nasjonalbibliografien ble produsert elektronisk allerede i 1971.
Som en følge av Rana-omstillingen, vedtok staten i 1988 å gå inn med midler til opprettelse av et nasjonalbibliotek. Avdelingen i Mo i Rana ble opprettet 1. oktober 1989, med et trettitalls ansatte. I 1998 ble store deler av Norsk avdeling ved Universitetsbiblioteket i Oslo overført fra Universitetet i Oslo til Nasjonalbiblioteket, og ble Nasjonalbibliotekets avdeling Oslo.
Fra bibliotekets nyere saler. Foto fra 2005
I 2004–2005 ble Nasjonalbiblioteket omorganisert fra en geografisk organisering til en funksjonsorganisering hvor avdelinger baserer seg på gjøremål uavhengig av oppgavenes geografiske fordeling.
Bygningen.
Nasjonalbilbliotekets avdeling i Oslo flyttet i 2005 tilbake til sine lokaler i det gamle Universitetsbiblioteket i Oslo ved Solli plass i Henrik Ibsens gate 110. Bygget hadde da vært stengt en lengre periode for ombygging og rehabilitering. Bygget rommer også selvstendige aktører som Norsk Musikkinformasjon, Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv, NORLA og Norsk Barnebokinstitutt. Bygget eies av Entra Eiendom.
Nasjonalbibliotekets inngangsparti er dekorert av Emmanuel Vigeland i 1913, og forestiller symbolske figurer. Trappehallen er dekorert med en trefelts freske, «Det moderne ragnarok» av Per Krohg (midtfeltet) og Axel Revolds «Yggdrasil» og «Den nye jord», alle utført i 1933.
Kulturminne.
Nasjonalbiblioteket er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


Opplysningsvesenets fond.
Opplysningsvesenets fond (OVF) er et norsk selvstendig rettssubjekt som eier de eiendommer og den finanskapital det består av. Fondet er en av landets største grunneiere og er blant annet eier av mange prestegårder, presteboliger, festetomter og store skogarealer. Opplysningsvesenets fond skal tilgodese kirkelige formål (Den norske kirke) i samsvar med Grunnloven § 106 og lov om Opplysningsvesenets fond. Fondet har mange likhetstrekk med en stiftelse i dette at verdier skal bevares og avkastningen tilgodese spesielt definerte formål.
OVF ble dannet ved lov av 20. august 1821. Fondet er nå regulert i lov av 7. juni 1996 om Opplysningsvesenets fond og Grl. § 106. Fondet forvaltes nå av et statlig forvaltningsorgan med eget styre, og er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Forvaltningsorganet har ca 50 ansatte.
Fondets forhistorie.
Opprinnelsen til Opplysningsvesenets fond finnes i norsk katolsk middelalder. Den katolske kirke hadde enten gjennom sine bispedømmer, menigheter eller klostersamfunn eiendomsretten til store jordeiendommer. Disse var enten kjøpt inn, gitt som gave eller testamentert til den katolske kirke.
Kirkens eiendommer var i hovedsak tredelt: På den ene side kirkegodset hvor inntektene ble brukt til vedlikehold og drift av kirkene, på den annen bispe- og klostergodset med sitt formål og på den tredje side prestebordsgodset eller det benefiserte gods som sikret prestene underhold.
Gavene kunne være gitt i forbindelse med kirkens karitative institusjoner; man ønsket at den skulle ha økonomisk bæreevne til å ta seg av f.eks. enker, foreldreløse barn med videre. Endel av det som ble gitt av gaver, var gitt med den stipulasjon at avkastningen skulle understøtte de prester som leste sjelemesser for en gitt avdød, og ettersom disse stiftelser ofte gjaldt all fremtid, kunne ikke eiendommene avhendes.
Ved reformasjonen i 1537 overtok den dansk-norske kongen forvaltningen av bispe-, kloster- og kirkegodset. Det er ingen tvil om at den kongelige interesse for å overta dette meget omfattende godset var en viktig drivkraft for reformasjonen.
Dette førte etter hvert til intensivt salg av bl.a. kirker for å skaffe kongen penger i statskassen. Prestebordsgodset var stort sett intakt inntil 1814, da Grunnloven § 106 ble formulert spesielt med henblikk på å sikre den statskirkelige geistlighet utkomme av det benifiserte gods og hindre staten i å beslaglegge avkastning av eiendommer eller kapital. Prestegårdene var på dette tidspunktet adskillig større enn i dag (2006).
"Lov om det beneficerede gods" ble vedtatt i 1821. Loven sikret at såvel kapitalen som avkastningen av Opplysningsvesenets fond ble holdt adskilt fra statens midler og anvendt til geistlighetens beste. Loven inneholdt bestemmelser om forvaltning av inntektene og hvordan disse skulle føres og settes på egne konti. Loven inneholdt også bestemmelser om bortleie og salg av eiendommer.
Fondets formål og virkeområde.
Lov om opplysningsvesenets fond sikrer at avkastningen kommer Den norske kirke til gode etter at fondets utgifter først er dekket. Verken eiendommer eller kapital som tilhører fondet kan gis bort eller forbrukes. Når eiendommer selges skal inntektene av salget overføres til kapitalfondet.
Fondet er også særskilt vernet av Grunnloven § 106, som i sin tid ble vedtatt for å hindre at Kongen brukte opp Kirkens midler. Grunnlovsvernet kom på spissen i Høyesteretts plenumsdom 12. mai 2010, hvor Høyesterett fant en statlig instruks om gavesalg av OVFs festetomter, ugyldig. Instruksen ga festere mulighet til å kjøpe festetomt som var eid av OVF, til en betydelig lavere sum enn det en bortfester kunne kreve etter tomtefesteloven. Førstvoterende uttalte i dommen at Grl. § 106 «må forstås slik at den ikke bare oppstiller et krav om at kjøpesummer og inntekter av det benefiserte gods skal forbeholdes «Geistighedens Bedste og Oplysningens Fremme», men at fondets midler også må forvaltes slik at verdiene sikres og bevares til fordel for disse formål».
Opplysningsvesenets fond er en av Norges største grunneiere. Fondet eier og forvalter 8 000 festetomter, 433 presteboliger og bispeboliger og 850 000 dekar skogsareal hvorav 485 000 er produktiv skog. Videre eier fondet 163 jordbrukseiendommer fordelt på 35 prestegårder eller forpaktningsbruk og 128 jordleiebruk. Fondets finanskapital var ved utgangen av 2007 ca. 1,9 mrd. kroner. Samlede verdier (antatt formue) var i 2010 ca. 7 mrd. kroner.
Flere av grunneiendommer som Opplysningsvesenets fond har grunnbokshjemmel i Nordland, Troms og Finnmark, tilhørte opprinnelig Det nordlandske kirke- og skolefond, en stiftelse som ble opprettet 27. november 1716. Dette fondet likvide verdier ble etterhvert brukt opp, bla. til gjenreisning av kirker og prestegårder i Finnmark etter krigen. Fondet opphørte 31.12.1971 og de gjenværende grunneiendommene ble overført til Opplysningsvesentes fond.
Kirkens Hus i Oslo er den største enkeltinvesteringen i fondets historie. Bygget eies sammen med Den norske kirkes presteforening og huser 13 sentrale kirkelige virksomheter. Det vurderes muligheter for samlokalisering av regionale kirkelige organer i flere byer som har bispesete. Det arbeides aktivt med utvikling av fondets verdier gjennom bl.a. reguleringsplaner, eiendomsutviklingsprosjekter og småkraft.
I Norge har vi en levende statskirke med et høyt aktivitetsnivå som griper inn i mange menneskers liv både i høytid og hverdag. Opplysningsvesenets fond er en viktig støttespiller for Den norske kirke og bidrar gjennom årlige tilskudd til å finansiere det indre liv i denne kirken. Tilskuddet som blir fordelt av Kirkerådet blir bl.a. brukt til diakoni, ungdomsarbeid, samisk kirkeliv, Kirkens bymisjon, søsterkirker, medarbeiderskap og finansiering av ulike prosjekter. Fondet yter også datatjenester for Kirkerådet og bispedømmerådene og det gis lån til kommuner og kirkelige fellesråd til statskirkelige formål. Årlig brukes det ca. 110 mill. kroner til presteboligforvaltning og ulike kirkelige formål.
Fondet forvalter en viktig del av den norske bygningsarv gjennom prestegårder og presteboliger. På fondets eiendommer er det ca. 350 fredede bygninger i form av boliger, driftsbygninger, stabbur, naust og lignende. Vedlikehold og restaurering gjøres i samarbeid med Riksantikvaren, lokale vernemyndigheter, historielag og lignende. Årlig brukes ca. 35 mill. kroner til drift, vedlikehold og restaurering av fondets kulturarv.
Eiendomsretten til fondet.
Det er et fortsatt uavklart spørsmål om det i dag er staten eller Kirken som skal betraktes som eier til fondets eiendommer. Så lenge ikke stat og kirke er adskilt, har imidlertid ikke spørsmålet kommet på spissen ennå.
Det kan grovt sett skilles mellom to ulike syn i debatten. Det ene hovedstandpunktet er at OVF må anses som Kirkens eiendom. Dette begrunnes for det første med at verdiene i fondet før reformasjonen og innføringen av statskirken tilhørte kirken. Den statlige overtakelsen blir da betraktet som en annektering eller konfiskasjon av kirkens rettmessige eiendom. Hvis statskirken derfor oppløses, må også disse eiendommene tilbakeføres til Kirken. Til støtte for dette synet er det også vist til at Kirken alltid har hatt en særegen status i staten, og at den hele tiden har bestått som et selvstendig trossamfunn prinsipielt adskilt fra de statlige myndigheter. Formaljuridiske betraktninger om at Kirken ikke er et eget rettssubjekt, har derfor liten vekt. Det er heller ikke riktig at Kirkens eiendommer siden reformasjonen ble sett på som Kongens eiendom.
Det andre hovedsynspunkt er at OVF er statens eiendom. Dette synet er bl.a. hevdet av Justisdepartementets lovavdeling i en uttalelse. Synet er i stor grad utledet av det juridiske faktum at Den norske kirke ikke er et eget rettssubjekt (men en del av Staten), og at det derfor vanskelig kan hevdes at det har noen eiendomsrett. Det vises også til at de kirkelige eiendommer etter reformasjonen ble lagt inn under Kongen, og at dette etter overtagelsen delvis ble betraktet som Kongens eiendom. Det er også vist til at forvaltningen av OVF hele har vært styrt av de verdslige myndighetene, riktignok med særregler og begrensninger. Dette andre hovedsynspunktet må sies å ha blitt svekket etter høyesterettsdommen av 12. mai 2010.
Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond.
Opplysningsvesenets fond har ingen ansatte, men drift, utvikling og forvaltning av fondets verdier finner sted i et eget forvaltningsorgan som har 49 ansatte. Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond ble opprettet med eget styre og ledelse fra 1. januar 2001 og er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet som et statlig forvaltningsorgan. Forvaltningsorganets virksomhet er regulert i vedtekter fastsatt av departementet med hjemmel i lov om Opplysningsvesenets fond.
Siden etableringen av Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond har tyngdepunktet i fondets virksomhet endret seg. Den forretningsmessige delen av virksomheten har økt betydelig i omfang. Forvaltningsorganet har søkt å ivareta muligheter blant annet ved større fokus på eiendomsutvikling, investering i eiendom for utleie til kirkelige formål og utvikling av småkraft på fondets eiendommer. Forvaltningsorganet ledes av et styre og en direktør, og har avdelinger for økonomi, IKT, informasjon/personal/administrasjon, finans, presteboliger, eiendomsutvikling, eiendom/festetomter, næringseiendom, jord/skog og småkraft. Tradisjonelt har det vært en stor andel jurister i organisasjonen. Arkitekter, ingeniører, økonomer og naturvitere utgjør andre yrkesgrupper i forvaltningsorganet.
Se også.
Liste over Norges største grunneiere


Norsk lokalhistorisk institutt.
Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) er en norsk statlig etat som arbeider for å fremme lokal- og regionalhistorisk virksomhet i Norge. Instituttet ble opprettet i 1955 og er underlagt Kulturdepartementet.
NLI gir råd og veiledning til forfattere av og oppdragsgivere for lokalhistorisk litteratur. Sammen med Landslaget for lokalhistorie utgir instituttet tidsskriftet "Lokalhistorisk magasin". NLI er også utgiver av en rekke bøker innen lokalhistoriske temaer og kildeskrifter. Instituttet arrangerer dessuten kurs og seminarer.
Instituttets bibliotek, som ligger i Oslo, er åpent for publikum, og har pr. 2007 vel 18 000 bind innenfor lokalhistorie, etnologi, folkloristikk, navnegranskning og arkivkunnskap.
Professor Andreas Holmsen var i perioden 1955-73 styremedlem og i enkelte perioder styreformann i Norsk lokalhistorisk institutt.
Lokalhistorisk wiki.
NLI har en lokalhistorisk wiki, Lokalhistoriewiki, hvor man kan skrive og lese om lokalhistorisk stoff som det ikke er naturlig å ha i en generell base som wikipedia.


Den spanske arvefølgekrigen.
Den spanske arvefølgekrigen (1701–1714) var en stor europeisk konflikt som ble utløst i 1701, da den siste spanske Habsburg-kongen, Karl II, døde.
Forløp.
Karl II hadde utpekt Philippe de Bourbon, hertug av Anjou, et barnebarn av Ludvig XIV, som sin etterfølger. Den tysk-romerske keiseren Leopold I kjempet for å beskytte sitt eget dynastis krav for den spanske tronen. Siden Ludvig XIV begynte å utvide området sitt mer aggressivt, ble flere europeiske land (hovedsakelig England og De forente Nederlandene) med på tysk-romersk side gjennom den såkalte «Storalliansen», for å holde den franske ekspansjonen i sjakk. Andre nasjoner deltok på koalisjonens side mot Frankrike og Spania, for å ta nye terriotorier eller sikre gamle. Det ble også kjempet i Nord-Amerika, der krigen ble kjent som Dronning Annes krig.
Krigen holdt på i over et tiår, og mange store generaler markerte seg, slik som hertugen av Villars og hertugen av Berwick for Frankrike, hertugen av Marlborough for England, og prins Eugene av Savoia for Østerrike.
Krigen sluttet med freden i Utrecht i 1713 og Rastatt i 1714. Som et resultat av dette fortsatte Filip V som konge av Spania, men ble fjernet fra den franske arvefølgelinjen, og unngikk dermed en union med Frankrike. Østerrike under Habsburgerne fikk det meste av de spanske områdene i Italia og De forente Nederlandene. Frankrikes hegemoni i Europa ble avsluttet som følge av krigen.
Norsk deltakelse.
Danskekongen leide ut styrker til sjømaktene England og Nederland, og man antar at rundt 4 000 av disse var nordmenn. Blant annet var det 1. Bergenhusiske infanteriregimentet med. Hertugen av Marlborough mente han ville tapt flere av slagene sine hadde det ikke vært for den dansk-norske styrken. De deltok blant annet i slaget ved Ramillies, som var et av de avgjørende slagene.
a>, og før Den spanske arvefølgekrig
Spanske arvefølgekrigen, Den
Spanske arvefølgekrigen, Den
Spanske arvefølgekrigen, Den


Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.
NLB (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek) er et offentlig bibliotek som produserer og låner ut lydbøker og punktskriftbøker. Tilbudet er for alle som strever med å lese trykt tekst og vanlige bøker, enten det skyldes dysleksi, synsvansker eller andre forhold. Biblioteket betjener lånere fra hele landet, og tilbudet er gratis. Bøkene sendes portofritt på CD i posten, lastes ned eller streames fra NLBs nettsider.
NLB er Norges største produsent av lydbøker og punktskriftbøker. Biblioteket har ca 15 000 lydbøker og 6000 punktbøker (2011).
NLBs studenttjeneste sørger for pensumlitteratur til studenter ved universitet, høgskoler og fagskoler.
NLBs rett til å produsere og låne ut tilrettelagt litteratur er hjemlet i åndsverkloven § 17.
Historikk.
I 1910 etablerte Norges Blindeforbund landets første blindeskriftbibliotek i Bergen. Avdelingene i Oslo og Trondheim ble åpnet i henholdsvis 1913 og 1916. Norges Blindeforbund eide og drev blindeskriftbibliotekene frem til 1989, da ansvaret for bibliotektjenester for syns- og lesehemmede ble overført til staten ved Kultur- og kirkedepartementet. I 2007 ble NLBs avdelingskontor i Bergen og Trondheim avviklet. All produksjon og utlån av lyd- og punktskriftbøker skjer i dag i NLBs lokaler i Oslo.
Organisasjon.
NLB har 49 ansatte (2011). 59 personer er i tillegg engasjert som innlesere og
NLB har et styre oppnevnt av Kulturdepartementet. Styreleder er Trygve Nordby.
Bibliotektjenester.
NLB er både et folkebibliotek og et studiebibliotek. Registrerte lånere har tilgang til hele boksamlingen. Biblioteket tilbyr skjønn- og faglitteratur, samt abonnement på tidsskrifter og enkelte aviser. Synshemmede studenter har rett til å få produsert det de har behov for av studielitteratur. Studenter med dysleksi eller andre lesevansker har rett til å låne lydbøker som allerede er produsert i NLB eller av bibliotek i andre land som NLB samarbeider med.
NLBs er søkbar, og registrerte lånere kan bestille bøker direkte, laste ned eller streame ved å logge seg på via NLBs nettsider.
NLB yter bibliotektjenester til alle som kan dokumentere at de har vanskelig for å lese trykt tekst. Ved innmelding i NLB kreves en attest eller underskrift fra fagperson (f.eks lege, sykepleier, logoped, synspedagog, synskontakt) som kan bekrefte behovet for tilrettelagt litteratur. Blinde og svaksynte som er registrert i Norges Blindeforbund trenger ikke dokumentasjon. Skoler som har elever med lesevansker har lånerett. Det samme gjelder institusjoner med lesehemmede brukere. Skolen eller institusjonen registreres som låner gjennom en kontaktperson.
Lydbøker.
Lydbøker blir lest inn av profesjonelle innlesere i NLBs studioer. Det kjøpes i tillegg inn lydbøker som produseres av kommersielle forlag. Disse blir gjort om til DAISY-format før utlån.
Alle NLBs lydbøker er i DAISY-format. Dette er et digitalt format som gjør det mulig å navigere i lydboken, omtrent slik man blar i en vanlig bok. For å kunne dra full nytte av funksjonaliteten i en DAISY-bok, anbefales det å bruke en DAISY-spiller eller EasyReader Express – et integrert avspillingsprogram for PC som finnes på alle NLBs lydbøker.
Lydfilene i en DAISY-bok er i MP3-format. Bøkene kan også høres på alle spillere med MP3-funksjon, men da blir muligheten til å navigere redusert.
Synshemmede kan låne DAISY-spillere gjennom NAV Hjelpemiddelsentral i fylket de tilhører.
I 2008 ble det undertegnet en ny lydbokavtale mellom staten og rettighetshavere. Avtalen innebærer at NLB kan låne ut et ubegrenset antall eksemplarer av egenproduserte lydbøker, slik at det ikke er ventelister på disse.
Talesyntese.
Et økende antall bøker produseres ved hjelp av talesyntese. Dette gjelder ca halvparten av studielitteraturen samt de fleste tidsskrifter og aviser i lydutgave. Lydbøker produsert ved bruk av talesyntese er tilgjengelig som fulltekstbøker, der teksten kan leses på PC samtidig med opplesningen. I 2009 lanserte NLB talesyntesen Brage. Brage er utviklet i samarbeid med TPB – Talboks- och punktskriftsbiblioteket i Sverige og bygger på ressurser fra Norsk språkbank.
Bøker i punktskrift.
NLB tilrettelegger tekster for produksjon i punktskrift (blindeskrift). Punktbøker trykkes på bestilling ved Blindes trykkerier i Bergen og leveres i hefter.
I tillegg til bøker kan NLBs lånere abonnere på nyhetsbrev, tidsskrifter og noveller i punktskrift.
Samarbeidspartnere.
NLB samarbeider med flere interesseorganisasjoner og andre som er i kontakt med NLBs brukergrupper.
DAISY Consortium og Norsk DAISY-konsortium.
Deltagelse i DAISY Consortium (DC) er av vesentlig betydning for utviklingsarbeidet i NLB. NLB er representert i styret for DC.
I 2006 tok NLB initiativ til opprettelsen av Norsk DAISY-konsoritum (NDK). NDK er tilsluttet det internasjonale DC og har følgende medlemmer: Huseby kompetansesenter, Bredtvet kompetansesenter, Kristent Arbeid blant Blinde og svaksynte (KABB), Tambartun kompetansesenter, Nasjonal Pådriver, Norges Blindeforbund og Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB).
IFLA.
NLB er medlem av Standing Committee i IFLAs seksjon Libraries Serving Persons with Print Disabilities. Seksjonen har som hovedoppgave å arbeide for at personer med syns- og
lesehemminger får tilgang til de samme bibliotektjenestene som andre. NLB er også deltager i TIGAR-prosjektet. Dette er et samarbeid mellom IFLA-seksjonen og DAISY Consortium. Formålet med prosjektet er å sikre syns-og lesehemmede direkte tilgang til ønsket litteratur i digital form, uansett hvor i verden den måtte befinne seg. Tilgangen skal sikres gjennom internasjonale samarbeidsavtaler og filutveksling.
Nordisk samarbeid.
NLB samarbeider med tilsvarende bibliotek i Norden: Nota i Danmark, Talboks- och Punktskrifttsbiblioteket (TPB) i Sverige, Blindrabókasafn Íslands på Island og Celia i Finland.
Høsten 2009 undertegnet bibliotekene en avtale om utveksling av tilrettelagt litteratur over landegrensene. Avtalen omfatter både ferdige produksjoner og tilgang til filer for å kunne produsere litteratur i ønsket format. Avtalen øker tilbudet til brukergruppene og bidrar til at unødvendige dobbeltproduksjoner unngåjs. I tillegg åpner avtalen for at lånere bosatt i Norden fritt kan
låne tilrettelagt litteratur fra de øvrige nordiske landene.


Hyll.
Hyll er en samlebetegnelse for flere ulike stauder, busker og små trær av slekten "Sambucus".
Bruk.
Hyllebærsaft kan lages av både blomsten og bærene. Saft av hylleblomst er lys, mens saften av bærene blir mørk rød.
Saften fra hyllebær kan også gjøres om til vin.
Bærene og blomstene fra svarthyll (Sambucus Nigra) er spiselige og er kjent for å ha helsebringende egenskaper. Barken, røttene og bladene er derimot giftig. Rå hyllebær fra sambucasarten rødhyll er giftige og kan forårsake oppkast, men giften nøytraliseres ved koking.
Slektskap.
Hyll er eneste slekt i hyllfamilien. Hyllfamilien ble tidligere regnet som en del av kaprifoliumfamilien, men ble skilt ut som egen familie etter DNA-analyser. Nyere genetiske analyser viser at moskusurtfamilien også bør innlemmes i hyllfamilien. Rødhyll bær


Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er et norsk statlig museum etablert i 2003 gjennom sammenslåingen av "Arkitekturmuseet", "Kunstindustrimuseet"," Museet for samtidskunst", "Nasjonalgalleriet" og "Riksutstillinger". Direktør fra 2009 er Audun Eckhoff.
Nytt bygg for Nasjonalmuseet på Vestbanen.
Regjeringen planlegger et nytt bygg for Nasjonalmuseet. Våren 2008 gikk regjeringen inn for at det nye bygget for Nasjonalmuseet skal ligge på Vestbanen. I november 2010 vant det tyske arkitektfirmaet Kleihues + Schuwerk den internasjonale arkitektkonkurransen.
Et samlet nybygg var en av forutsetningene for etableringen av Nasjonalmuseet i 2003. Allerede ti år etter at Norges første offentlige kunstmuseum sto ferdig, innså museets ledelse at Nasjonalgalleriets bygning var for liten. Det er imidlertid ikke bare Nasjonalgalleriet som har hatt behov for større og mer tilfredsstillende lokaler. Det samme gjelder for de andre visningsstedene i Nasjonalmuseet: Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Museet for samtidskunst.
Arkitektkonkurranser om utvidelse på Tullinløkka ble avholdt både i 1972 og 1995, men førte ikke frem. Ny arkitektkonkurranse ble avholdt høsten 2010, og konkurransen om nytt museumsbygg på Vestbanen ble altså vunnet av Kleihues + Schuwerk med prosjektet forum artis.
Våren 2012 ble forprosjektet ferdigstilt og overlevert til Kulturdepartementet som vil fremme prosjektet for Stortinget på nyåret 2013.
Konflikter.
Nasjonalmuseet ble fra starten preget av konflikter, både på administrativt, kunstfaglig og politisk nivå. Første direktør for Nasjonalmuseet var svenske Sune Nordgren (frem til august 2006). Nordgren gikk av som direktør etter en lengre periode med faglig kritikk og personalkonflikter ved museet. 1. august 2007 tiltrådte Allis Helleland som ny direktør. Under hennes ledelse vedvarte konfliktene ved museet, og Helleland ble utsatt for kritikk både fra ansatte ved museet og fra fagmiljøene utenfor, og Helleland trakk seg 11. august 2008. Styret konstituerte Ingar Pettersen som daglig leder. Museets styreleder siden starten, Christian Bjelland (1954), fratrådte sin stilling senere samme høst, og ble erstattet av Svein Aaser.
Nasjonalgalleriet.
Nasjonalgalleriet ble etablert i 1842 som "Den norske stats sentralmuseum for billedkunst". Siden 1882 har det hatt tilhold i Universitetsgata i Oslo, i et bygg tegnet av Heinrich Ernst og Adolf Schirmer. Bygningens eksteriør og interiør ble fredet av Riksantikvaren i januar 2012.
Kunsthistoriker Jens Thiis var direktør ved Nasjonalgalleriet mellom 1908–1941. Thiis var internasjonalt orientert og fikk kjøpt inn en rekke sentrale verker til museets samling. Museet fikk i denne perioden også store gaver av Olaf Schou (1909), Chr. Paus (1918) og Chr. Langaard (1922).
Museet har en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst, og av Edvard Munchs bilder.
I 1990 ble museets samlinger fra etter 1945 overført til det nyetablerte Museet for samtidskunst.
Nasjonalgalleriet har i dag bare seks til syv prosent av kunsten utstilt for offentligheten. Lanseringen av en ny "basisutstilling" «Alle snakker om museet» i februar 2005 vakte reaksjoner, men førte også til økt besøk. Det mest omdiskuterte grepet var å splitte opp museets «Munch-rom», og vise Munchs bilder sammen med andre samtidige malere. Et annet grep var å erstatte et kronologisk prinsipp med et tematisk. Basisutstillingen ble igjen revidert i 2011, og i den gjeldende basisutstillingen "Livets dans. Samlingen fra antikken til 1950" er Munchrommet og et kronologisk prinsipp gjeninnført. Den nye basissamlingen har blitt omtalt som «en kortversjon av verdens kunsthistorie fremfor å speile museets egen samling»
Museet for samtidskunst.
Museet for samtidskunst holder til i den tidligere Norges Bank-bygningen på Bankplassen i Oslo
Museet for samtidskunst ble stiftet i 1988 og overtok verk fra Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet.Museet ligger på Bankplassen 4 i Oslo i lokaler som tidligere huset Norges Bank.Det åpnet for publikum i 1990.Bygningen er fra 1907 og er tegnet av Ingvar Hjorth.
Museet har skiftende utstillinger og tre faste innstallasjoner i de m² store lokalene. Samlingen består av rundt norske og utenlandske verk fra perioden etter 1945.
Nasjonalmuseet - Arkitektur.
Arkitekturmuseet ble stiftet av Norske Arkitekters Landsforbund i 1975 og fra 1. juli 2003 ble stiftelsen en del av Nasjonalmuseet. Arkitekturmuseets visningssted i Kongens gate 4 var i bruk frem til mars 2005.
Nasjonalmuseet åpnet i 2008 et nytt visningssted for arkitektur, kalt Nasjonalmuseet - Arkitektur, på Bankplassen 3 i Oslo.
Museet holder til i tre forskjellige bygninger som er bygget sammen. Hovedbygningen - den eldste delen - er Norges Banks Christianiaavdeling som ble tegnet av Christian H. Grosch og var ferdig i 1830. På skrå bak ligger Sverre Fehns tilbygg fra 2002 - Ulltveit-Moe paviljongen -og i tillegg kommer magasinbygningen fra 1911 tegnet av Henry Bucher.
Nasjonalmuseet - Arkitektur viser skiftende utstillinger fra samlingen som blant annet består av modeller, tegninger og fotografier.
Kunstindustrimuseet.
Kunstindustrimuseet er lokalisert i Ullevålsveien 5. Bygget er fra 1903, etter at Kristiania kommune i 1896 hadde besluttet å oppføre en ny bygning på det daværende "Brandts løkke", hjørnet Ullevålsveien og St. Olavs gate. I 1897 ble det lyst ut en arkitektkonkurranse, og blant 14 bidrag ble den da bare 26 år gamle arkitekten Adolf Bredo Greve kåret som vinner. På grunn av sin unge alder, søkte han hjelp hos den mer erfarne Ingvar Hjorth.
Selve museet ble opprettet etter initiativ fra professor Lorentz Dietrichson og antikvaren Nicolay Nicolaysen i 1876, og museet ble grunnlagt av kommunen allerede samme år. Det gjør at museet var blant de første i Norge og blant de tidligste kunstindustrimuseene i Europa. Dette hadde nok mye sin bakgrunn i den nye staten Norge hadde behov for å vise seg fram som en selvstendig og egen nasjon.
Riksutstillinger.
Riksgalleriet ble opprettet i 1953 som en statlig etat for å sende vandreutstillinger av norsk og nordisk kunst ut til alle deler av landet. Etaten sendte ut 142 utstillinger i de 34 årene den eksisterte. Etaten bygget opp egne samlinger, og lånte også inn verk til sine utstillinger.
Da Museet for samtidskunst ble opprettet i 1988 inngikk Riksgalleriet som en del av museet, fra 1992 med navnet Riksutstillinger.


Norsk Film.
Norsk Film A/S var et norsk filmselskap, grunnlagt i 1932 av Norges kommunale kinoer. I 1974 gikk staten inn som hovedaksjonær og sanerte selskapets gjeld. Selskapet ble avviklet i 2001.


Norsk filmfond.
Norsk filmfond var en norsk statlig institusjon som forvaltet statens tilskuddsordninger for produksjon av film, fjernsyn og interaktive prosjekter. Fondet ble etablert 1. juli 2001 og var underlagt Kultur- og kirkedepartementet. I 2007 ble det vedtatt at Norsk filmfond skal slås sammen med Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling til et nytt filminstitutt fra og med 1. april 2008. Det nye instituttet får cirka 100 ansatte og et driftsbudsjett på 100 millioner kroner samt over 300 millioner kroner i tilskuddsmidler.


Norsk filminstitutt.
Norsk filminstitutt (NFI) ble etablert 1. april 2008 og er en sammenslåing av Norsk filmfond, Norsk filmutvikling, Norsk filminstitutt og Norsk filmkommisjon.
NFI er Statens forvaltningsorgan for filmpolitikk og rådgiver i filmpolitiske spørsmål. Norsk filminstitutt er underlagt Kulturdepartementet. Instituttet ledes av et styre og direktør Nina Refseth.
NFI består av fem ulike avdelinger og om lag 90 ansatte og har et samlet driftsbudsjett ca 90 millioner kroner og over 300 millioner
Filmmuseet.
Filmmuseet er en del av Norsk filminstitutt og ligger i Filmens Hus i Dronningensgate 16 i Oslo.


Jeremy Wariner.
Jeremy Wariner (født 31. januar 1984 i Irving, Texas) er en amerikansk friidrettsutøver.
Han vant gull på 400 meter under OL 2004 i Athen, og vant året etter samme distanse under verdensmesterskapet i Helsingfors. Under VM 2007 i Osaka vant han to gull, på 400 meter og 4 x 400 meter stafett.


Norsk filmutvikling.
Norsk filmutvikling var en norsk statlig etat som hadde ansvar for talent- og kompetanseutvikling i det norske film- og fjernsynsmiljøet. Etaten forvaltet tilskuddsordninger for støtte til manuskriptutvikling og til utdanningsrettede kurs og seminarer, samt støtte til deltakelse på kurs i utlandet.
Norsk filmutvikling var underlagt Kultur- og kirkedepartementet og ble opprettet i 1968 under navnet Statens filmopplæring.
I 2007 ble det vedtatt at Norsk filmutvikling skal slås sammen med Norsk filminstitutt og Norsk filmfond til et nytt filminstitutt fra og med 1. april 2008. Det nye instituttet får cirka 100 ansatte og et driftsbudsjett på 100 millioner kroner samt over 300 millioner kroner i tilskuddsmidler.


Gilles Deleuze.
Gilles Deleuze (født 18. januar 1925 i Paris i Frankrike, død 4. november 1995 samme sted) var en fransk filosof.
Deleuze var professor ved Université Paris 8 – Vincennes–Saint-Denis.
Han er regnet som en av de mest innflytelsesrike franske filosofene i nyere tid, og er ved siden av Michel Foucault og Jacques Derrida den viktigste eksponenten for poststrukturalismen/postmodernismen. Han er også kjent for sitt samarbeid med den franske psykoanalytikeren Félix Guattari.
Han var allsidig og eklektisk i sin produksjon av filosofiske og politologiske verker, for det meste vedrørende hans egne verditeoretiske, metafysiske og epistemologiske teorier. Men han skrev også mange monografier om for eksempel Spinoza, Leibniz, Hume, Kant, Nietzsche, Bergson og Foucault. Fra 1960-årene og fremover skrev Deleuze også mange innflytelserike verker om film, litteratur og kunst.
Gilles Deleuze avled for egen hånd.


Gaétan Boucher.
Gaétan Boucher (født 10. mai 1958 i Charlesbourg, Québec, Canada), er en tidligere kanadisk skøyteløper.
Boucher er Canadas mest suksessrike mannlige skøyteløper. Han var blant verdens beste sprintere i en årrekke. I OL 1984 i Sarajevo vant Boucher gull på både 1 000 og 1 500 meter, i tillegg til en bronsemedalje på 500 meter. Fire år tidligere vant han OL-sølv på 1 000 meter etter Eric Heiden, som tok med seg alle de fem skøytegullene.
I 1984 vant han også sprint-VM, et mesterskap han også har fire sølvmedaljer fra. I 1981 satte han verdensrekord på 1000 m og sprint-firkamp. Med poengsummen 148,785 ble han den første som gikk under 150 poeng i sprint-firkamp.
Han deltok også 7 ganger i allround-VM, og på enkeltdistanser har han 5 pallplasseringer og 2 distanseseire (500 m 1982 og 1985), men han kvalifiserte seg bare en gang for 10 000 m, da han fikk en 9. plass i 1982.
Boucher var også en av verdens beste kortbaneløpere. Han ble verdensmester i 1977 og 1980 og nr 2 i 1976, 1981 og 1982. Han var også deltaker på det canadiske laget som vant stafettgull i 1979 og 1980. I 1982 satte han kortbane-verdensrekord på 500 m.
Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1984. Han er av stifterne av fredsparken i Sarajevo, og han er medlem av Canadian Sports Hall of Fame. Under OL i 1984 var han flaggbærer for den canadiske troppen.


Slaget ved Blenheim.
Slaget ved Blenheim var et større slag under Den spanske arvefølgekrigen utkjempet ved landsbyen Blindheim i Bayern den 13. august 1704. Det er normalt kjent under den engelske formen av stedsnavnet, Blenheim. Det er også kjent som slaget ved Höchstädt etter den nærmeste større byen, Höchstädt an der Donau.
Opptakten til slaget.
For å stoppe en fransk og bayersk hær på vei til Wien utførte de britiske og nederlandske styrkene en rask marsj fra Nederland til Bayern. Dessuten ble de møtt fra sør av en østerriksk hær. De møtte de franske og bayerske styrkene ved Blenheim i Bayern.
Slaget.
Den allierte hæren hadde 52 000 soldater. De dansk-norske, hessiske, hannoverske, prøyssiske, nederlandske og britiske styrkene ble plassert i midten med de østerrikske styrkene på høyre flanke. En tredje gruppe holdt venstre flanke.
De franske og bayerske styrkene var på omtrent 60 000 mann.
Slaget åpnet med at den allierte venstre flanken angrep den franske høyre flanken to ganger. Samtidig angrep den franske venstre flanken den allierte høyre flanken. Den midtre delen av den franske hæren, som besto av unormalt mye kavaleri, ble svekket siden de måtte avgi tropper til flankene. Dette utnyttet de allierte som angrep denne med sin midtseksjon og drev den franske midtseksjonen på flukt. Etter denne aksjonen svingte den allierte midtseksjonen mot høyre og drev den franske høyreflanken på flukt. Den allierte høyreflanken drev deretter den franske venstreflanken på flukt.
De franske tapene var på 30 000 mann, mens de allierte tapene var på 12 000 mann.
Utfallet av slaget.
Slaget ved Blenheim var et avgjørende slag, det satte den franske allierte, Bayern, ut av krigen og drev de franske styrkene tilbake øst for Rhinen. Dessuten skiftet de franske allierte Savoia og Portugal side. Slaget var også en av de første store britiske seiere på det europeiske kontinentet siden Slaget ved Agincourt 300 år før.
Blenheim, Slaget ved
Blenheim


Hertug av Marlborough.
Hertug av Marlborough er en tittel i Englands høyadel. Den ble opprettet for John Churchill av dronning Anne i 1702. I historiske tekster vil "hertugen av Marlborough" nesten alltid være en referanse til ham.
Under Vilhelm III hadde Churchill blitt utnevnt til jarl av Marlborough. Hans kone var en av dronning Annes favoritter, og da han seiret over franskmennene i slaget ved Blindheim den 13. august 1704 belønnet dronningen ham ved å gi ham den kongelige herregården Woodstock, og ved å bygge, for egen regning, en ny herregård. Den fikk navnet Blenheim Palace etter slaget, på engelsk kjent som "Battle of Blenheim", og sto ferdig i hertugens dødsår 1722. Blenheim Palace er fortsatt slektens sete.
Hertugens eldste sønn og arving har ærestittelen marki av Blandford. Arvingens eldste sønn kan bruke tittelen jarl av Sunderland.
De senere hertugene er etterkommere av John Churchull, men ikke i mannlig linje. Han hadde ingen sønner, men gjennom et parlamentsvedtak ble det gitt tillatelse til at hans eldste datter kunne arve tittelen. En yngre datter, lady Anne Churchill, giftet seg med Charles Spencer, 3. jarl av Sunderland, og de senere hertugene stammer fra dem. Slekten hadde derfor opprinnelig navnet Spencer. Den femte hertugen søkte om å få ta navnet til den første, og hertugene har siden da hatt navnet Spencer-Churchill; de fleste av dem har foretrukket å bare bli tiltalt som Churchill.
Det er likevel tvilsomt om tittelen vil bli arvet i kvinnelig ledd i overskuelig fremtid, ettersom alle mannlige arvinger etter Anne Spencer, grevinne av Sutherland må bortfalle for at det skal skje. Etter dem ville jarlen av Jersey være neste arving, ettersom han er etterkommer i mannlig linje etter Anne Villiers, grevinne av Jersey, som var datter av Elizabeth Egerton, grevinne av Bridgwater, en yngre datter av den første hertugen.
Winston Churchill var sønnesønn av den syvende hertugen.
Tittelen jarl av Marlborough har også eksistert tidligere. Den ble opprettet for James Ley i 1626, men døde ut i 1679.
Jarler, første opprettelse.
Opprettet 1626, døde ut 1679.
Jarler, andre opprettelse.
Opprettet 1689, ble subsidiær tittel i 1702.
Hertuger.
John Spencer-Churchill, 11. hertug av Marlborough, fotografert i 1987
Arvingen til tittelen er Jamie Spencer-Churchill, marki av Blandford, født 1955, mens hans arving er George Spencer-Churchill, jarl av Sunderland, født 1992.
Marlborough


Filip IV av Spania.
Filip IV (spansk Felipe IV) (født 8. april 1605, død 17. september 1665) var Spanias konge fra 1621 til sin død, og konge av Portugal (som kong Filipe III) til 1640. Han var eldste sønn av Filip III og Margaret.


John Churchill, 1. hertug av Marlborough.
Hertugen av Marlborough kledd som ridder av Order of the Garter
John Churchill (født 26. mai 1650, død 16. juni 1722 var en engelsk offiser og adelsmann. Han var den første hertug av Marlborough. I tillegg hadde han titlene kaptein-general, jarl av Marlborough, baron Churchill av Sandridgem lord Churchill av Eyemouth, ridder av Order of the Garter, medlem av Det kongelige råd, prins av Mindelheim og prins av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Han regnes gjerne for å være Storbritannias største militærgeni, og utmerket seg spesielt i Den spanske arvefølgekrigen. Historikeren sir Edward Casey skrev om ham at han «aldri utkjempet et slag han ikke vant, og aldri beleiret et sted han ikke tok».
Drikkevisen «For he's a jolly good fellow» handler egentlig om ham. Den går nemlig på melodien til den franske soldatsangen «Malbrouk s'en va t'en guerre» (= Marlborough dro i krigen ut). Sangen ble lenge sunget i Frankrike, det hevdes at Marie Antoinette sang den for sine barn. Også engelskmennene overtok den, men med sin egen tekst.


Odd Christian Hagen.
Odd Christian Hagen (født i 1973) er en norsk teater-regissør, film-/mediaprodusent og tekstforfatter.
Hagen er utdannet ved DSL i London, og B.A i klassiske fag ved Universitetet i Oslo. Utdannet i manusutvikling ved Dansk Filminstitutt. Han har hatt flere, kritikerroste oppsettinger ved norske teatre, bl.a. Det norske teatret samt i London. Kulturredaktør i Kanal 24 2003-2004 og senere utviklingsprodusent i Medieparken AS 2004-2007, og siden 1999 i sitt eget selskap oddproductions, der han blant annet har produsert en rekke show og events, teateroppsettinger og fiskefilmene Ørretboms 1-4 med André Brun. Tilknyttet Høgskolen i Gjøvik. Hagen var også styreleder for SK Gjøvik-Lyn 08-10 og en av initiativtagerene til Gjøvik FF. Tilknyttet Høgskolen i Gjøvik, mediefag.


Gerard van Velde.
Gerard Pieter Hendrik van Velde (født 29. november 1971 i Heerde) er en nederlandsk skøyteløper, spesialist på sprintdistansene.
Tidlig i 1990-årene ble han regnet som Nederlands beste sprinter, men han vant ingen medaljer verken i OL 1992 eller Vinter-OL 1994. Lekene i 1992 var spesielt frustrerende, da han gikk glipp av bronsemedaljen med ett hundredels sekund.
Sent i 1990-årene begynte klappskøyter å bli standardutstyr, og van Velde hadde store problemer med å venne seg til den nye teknikken. Han la opp som skøyteløper og begynte å arbeide som bilselger.
Han ble invitert til å trene sammen med en annen skøyteløper, og etter hvert mestret van Velde klappskøyteteknikken. Han bestemte seg for å prøve å kvalifisere seg til Vinter-OL 2002, til tross for hard konkurranse fra unge nederlandske sprintere som Jan Bos, Erben Wennemars og Jacco-Jan Leeuwangh.
I Salt Lake City startet van Velde før alle favorittene på 1000 meter, og gikk inn til ny verdensrekord, 1.07,18. Dette var en rekordforbedring på over et halvt sekund, og ingen av løperne som kom etterpå, var i stand til å slå denne tiden.


Henrietta Churchill, 2. hertuginne av Marlborough.
Henrietta Churchill, 2. hertuginne av Marlborough
Henrietta Churchill (født 19. juli 1681, død 24. oktober 1733) var andre hertuginne av Marlborough. Hun var også grevinne av Godolphin.
Hun var eldste datter av John Churchill, 1. hertug av Marlborough og Sarah Churchill, hertuginne av Marlborough. Da faren i 1722 døde uten mannlig arving, vedtok parlamentet en lov som tillot at tittelen ble arvet i kvinnelig linje. Hun ble dermed hertuginne av Marlboroug, grevinne av Marlborough, markise av Blandford og baronesse Churchill av Sandridge.
Ettersom William brukte ærestittelen marki av Blandford, som er arvingens tittel, må Harry ha gått bort før ham.
Hun døde 52 år gammel i 1733, og ble gravlagt den 9. november 1733 i Westminster Palace. Hennes titler gikk til nevøen Charles Spencer, 4. jarl av Sunderland, som var sønn av hennes yngre søster, ettersom begge hennes sønner gikk bort før henne.
Marlborough 02
Churchill, Henrietta
Churchill, Henrietta


Olaf Zinke.
Olaf Zinke (født 9. oktober 1966) er en tidligere tysk skøyteløper som spesialiserte seg på distansene 1000 og 1500 meter. Han fikk sitt internasjonale gjenombrudd med seier på 500 m i EM 1989. Under et verdenscupstevne i Helsingfors i 1990 vant han 1000 meter foran Dan Jansen og Eric Flaim, og 1500 meter foran Johann Olav Koss.
Karrierens høydepunkt var OL 1992 i Albertville, der han ble olympisk mester på 1000 meter etter å ha slått koreaneren Kim Yoon-man med ett hundredels sekund.


Europavei 4 (Sverige).
Europavei 4 (Sverige) er en svensk stamvei som går mellom Helsingborg og Haparanda. Veiens lengde er 1590 km, og den er del av europavei 4.
E4 var planlagt som en del av Klasse A-veien E55, men den er fremdeles skiltet med nummeret som gjaldt inntil 1992. Dette unntaket ble innrømmet Sverige fordi kostnadene med en omskiltning på denne særdeles lange veien ville blitt altfor store.


Ids Postma.
Ids Hylke Postma (født 28. desember 1973 i Deersum) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
Postma debuterte i seniorsammenheng i 1994. I debutåret kom han på andre plass i allround-VM etter Johann Olav Koss. I 1997 vant Postma både allround-EM og -VM.
Postmas sportslige høydepunkt kom i 1998, da han ikke bare ble allround-verdensmester, men også vant 1000 meter under OL i Nagano, i tillegg til sølv på 1500 meter, like bak Ådne Søndrål. I 1998 ble han også den første løperen som gikk under 1.50,00 på 1500 meter.
Ids Postma er gift med den tyske skøyteløperen Anni Friesinger.


Saken er biff.
"Saken er biff" er en amerikansk film og består av en blanding mellom komedie, romantikk og thriller. Filmen er fra 1993 og har med Mike Myers og Nancy Travis i hovedrollene. Mike Myers spiller kafe-poeten «Charlie Mackenzie» som er redd for ekteskapet, da han endelig møter den perfekte kvinnen. Denne gangen er «Charlie» bestemt på å overvinne sin frykt som saboterte hans tidligere forhold. Hva kan det verste være? En øksemorder?
Mike Myers spiller også rollen som sin egen far, «Stuart Mackenzie», som tidligere hadde en rolle i "Saturday Night Live"


Nikolaj Guljajev.
Nikolaj Aleksejevitsj Guljajev (russisk "Николай Алексеевич Гуляев", født 1. januar 1966) er en tidligere russisk skøyteløper.
I 1987 vant han både allround-EM og -VM, og ble tildelt Oscarstatuetten for disse prestasjonene.
I OL i Calgary året etter ble han olympisk mester på 1 000 meter.


Europavei 5.
Europavei 5 går mellom Greenock i Skottland, Storbritannia og Algeciras i Andalusia, Spania. Lengden er 2 960 km, derav 730 km i Storbritannia, 1000 km i Frankrike, og 1230 km i Spania.
Trasé fastlagt av UNECE: Greenock – Glasgow – Gretna – Carlisle – Penrith – Preston – Warrington – Birmingham – Newbury – Southampton... Le Havre – Paris – Orléans – Tours – Poitiers – Bordeaux – San Sebastián – Burgos – Madrid – Cordóba – Sevilla – Cádiz – Algeciras.
Det er ingen sjøforbindelse fra Southampton til Le Havre, men fra Portsmouth, som ligger rundt 26 km lenger øst.
Europaveier er ikke skiltede i Storbritannia.


Ricky Gervais.
Ricky Dene Gervais (født 25. juni 1961) er en engelsk skuespiller og komiker.
Han er mest kjent for å ha skrevet og regissert komedieserien "Kontoret" sammen med sin venn og kollega Stephen Merchant. Han spilte også hovedrollen i denne serien. Gervais har også laget TV-serien "Extras" og har gitt ut flere bøker, blant annet om Flanimals. Han har også drevet mye stand-up, som blant annet «Animals», «Politics», «Fame» og «Science».
I 2005 startet han podcasten "The Ricky Gervais Show" sammen med Stephen Merchant og Karl Pilkington, hvorav de tolv første episodene ble utgitt gratis i samarbeid med Guardian Unlimited. Serien ble deretter en betalingstjeneste, blant annet gjennom iTunes. Totalt ble det gitt ut tre sesonger i 2005 til 2006 samt tre ekstra-episoder i forbindelse med høytider fra november til desember 2006. I 2010 dukket den animerte fjernsynsserien med samme navn opp på HBO.
I 2010 kom TV-serien "An Idiot Abroad" hvor Merchant og Gervais sendte Karl Pilkington rundt for å se verdens sju nye underverk. Året etter kom en ny sesong, hvor Pilkington besøkte steder og gjør ting fra en liste over ting man bør gjøre før man dør.
Gervais skrev også "Simpsons"-episoden «Homer Simpson, This Is Your Wife». I forbindelse med en episode av "Kontoret" skrev han låten «Freelove Freeway».


Katten (film).
"Katten" eller "Katten – tull ikke med hatten" er en amerikansk familiefilm fra 2003. Handlingen og figurene bygger på Dr. Seuss' barnebok-klassiker "The Cat in the Hat" fra 1957. Regien er ved Bo Welch, og Mike Myers spiller rollen som katten.
Historien.
I filmen er Conrad (Spencer Breslin) og Sally Walden (Dakota Fanning) hjemme med barnevakten mens mor er på jobb. Barnevakten sover, men Conrad og Sally får ikke lov å gjøre noe som er gøy. Alt er kjedelig, inntil "Katten" (Mike Myers) dukker opp. Han kan snakke, er høy som en voksen mann og kledt i rød og hvit flosshat og rød sløyfe. Katten vet hvordan en skal få det gøy, og det går hardt for seg, men alt er tilbake på plass da mor kommer tilbake.
Mottak.
Filmatiseringen høstet dårlige kritikker. Tross påkostet scenografi, slående visuelle effekter og høyt tempo, anså flere at filmen led under pinlige tendenser i retning av moral der boka bare er leken, fri og tøysete.


West Caribbean Airways.
West Caribbean Airways er et colombiansk flyselskap med hovedkvarter i Medellín. De opererer mest regionale innenriksflyruter i Colombia. Selskapet ble grunnlagt i 1998 og begynte flyvninger i 2000.


Bilbao.
Bilbao (baskisk Bilbo) er en by i Biskayabukten i Nord-Spania. Hovedstad i provinsen Vizcaya og sentrum for Baskerland. Innbyggertall er ca. 400 000.
Bilbao er en viktig havneby med skipsverft, handel og jernindustri. Byen har universitet og et Guggenheim-museum.


Clas Thunberg.
Arnold Clas Robert Thunberg (født 5. april 1893, død 28. juli 1973) var en finsk skøyteløper.
Clas Thunberg dominerte internasjonal skøytesport i flere år etter at Oscar Mathisen la opp.
Han vant tre gull, en sølv og en bronsemedalje under OL 1924 i Chamonix. Fire år senere, under OL i St. Moritz, ble det ytterligere to skøytegull. I tillegg ble han verdensmester fem ganger og europamester fire ganger – siste gang som 38-åring i 1932.
Thunberg begynte ikke å gå på skøyter før han var 20 år gammel, og startet i sitt første internasjonale mesterskap som 28-åring. I 1935, nesten 42 år gammel, deltok han i sitt siste verdensmesterskap i Oslo.
Clas Thunberg satte flere verdensrekorder på 500 og 1000 meter, men lyktes aldri i å slå Oscar Mathisens rekord på deres felles spesialdistanse, 1500 m.


Lohn.
Lohn er et gårdsnavn i Folldal kommune i Hedmark.
Navnet kommer av ei "lon", som er et sted der elva renner stille og dyp. To gårder har i dag navnet, Øvre Lohn og Nedre Lohn, der Nedre Lohn er hovedbølet. Denne gården ble ryddet og bebygd omkring 1700.


McDonnell Douglas DC-9.
McDonnell Douglas DC-9 er et tomotors jetpassasjerfly produsert av Douglas, senere McDonnell Douglas og nå Boeing. Flytypen ble først produsert i 1965 og senere i modifiserte versjoner med andre navn. DC-9-familien var i produksjon hos Boeing til 2006, da de avviklet flytypen med derivater etter 41 år i produksjon.
Flyets historie.
Douglas begynte å utvikle DC-9 i april 1963, for å lage et kortdistansealternativ til den større firemotors DC-8. I motsetning til den konkurrerende og noe større Boeing 727, som brukte så mange 707-deler som mulig, var DC-9 et helt nytt design med to bakmonterte Pratt & Whitney JT8D-turbojetmotorer, små effektive vinger og et t-formet haleror. I de fleste konfigurasjonene har DC-9-familien rekker med 5 seter på en klasse isteden for den mer vanlige klassedelte 6-rekkers rader.
Prototypen av flyet fløy i februar 1965 og gikk inn i tjeneste hos Delta Airlines i desember senere det året. Flyet var en umiddelbar kommersiell suksess og 976 fly ble produsert av Douglas, som slo seg sammen med McDonnell i 1967. I 1980 kom modellen DC-9-80 (MD-80-serien) som var en forlenget versjon av DC-9-50 med en høyere maksimal take-off vekt og mulighet til å bære mer drivstoff. MD-80 ble så senere utviklet til MD-90-serien. MD-90 har IAE V2500 motorer og glasscockpit. Den siste varianten av serien var MD-95, som ble markedsført som Boeing 717-200 etter at Boeing kjøpte opp McDonnell Douglas i 1997.
DC-9-familien er en av de mest stabile, lengstvarende flyene som fortsatt er i tjeneste. Flyselskapet Northwest Airlines opererer fortsatt en stor flåte med DC-9 fly, hvor mange er over 30 år gamle. Ryktet om pålitelighet og effektivitet bidro til sterke salgstall til langt inn i 1990-årene. Med et totalt salg på over 2 400 fly er DC-9-familien en av de mest suksessfulle passasjerflyene som har blitt produsert, og er på tredjeplass over antall solgte, etter Boeing 737 (over 6 000) og Airbus A320 (over 3 700).
DC-9-serien.
a> MD-82. På motordekslene står det «Super 80»
MD-80-serien.
Serien, kjent som MD-80 eller Super 80, var de neste medlemmene av DC-9-familien. Disse ble kalt MD-81/82/83/88 og den forkortede MD-87. Flytypen skulle egentlig bli kalt DC-9-80 og ble markedsført som DC-9 Super 80. Dette ble endret før produksjonen startet til MD-80 for å markere at sammenslåingen mellom McDonnell Douglas og Douglas hadde et nytt passasjerfly for 1980-tallet. MD-80-versjonene var oppgradert i cockpit, styresystemet og aerodynamikken samt større, kraftigere, mer drivstofføkonomisk og stillere motorer i Pratt & Whitney JT8D-200-serien. DC-9-80 serien har også et lenger flyskrog enn sine eldre motparter, i tillegg til økt rekkevidde. Produksjonen av MD-80 endte i 1999.
MD-90-serien.
MD-90 ble introdusert i 1993 og var en oppdatert versjon av MD-88. Det var 1.4 m lenger og hadde en moderne glasscockpit og kraftigere og mer stillegående motorer. Produksjonen av MD-90 endte i 2001, og det siste flyet ble produsert under lisens i Kina.
Den forkortede MD-95 ble utviklet etter ønske om å erstatte de tidlige DC-9-modellene, som da hadde blitt 30 år gamle. Med en ordre fra ValuJet begynte McDonnell Douglas på prosjektet. Den påfølgende kollapsen av ValuJet og sammenslåingen mellom McDonnell Douglas og Boeing i 1997 gjorde at prosjektet ble lagt på is. Til tross for dystre utsikter tok Boeing opp prosjektet igjen og ga MD-95-programmet navnet Boeing 717. Dette flyet gikk inn i tjeneste i september 1999 med AirTran Airways. Flyet er 1,45 m lenger enn DC-9-30 og har den samme cockpiten og interiøret som MD-90, men har nye Rolls-Royce BR715-motorer. Produksjonen av Boeing 717 ble avsluttet i mai 2006. Dette ble slutten for sivile Douglas-designede fly i produksjon.


Familiesagaen De syv søstre.
"Familiesagaen De syv søstre" (1996–2000) var en norsk såpeserie på TV 2. Den blir regnet som den første norske såpeserien, sammen med NRKs "Offshore".
Handling.
Serien handlet om livene til flere ulike familier på det fiktive tettstedet "Solbekk". Familien Frydenlund var den velstående og respekterte familien som styrte hjørnesteinsbedriften Frydenlund & Sønn. Familiens ubestridte overhode var Haakon (Espen Skjønberg), som med kona Nelly (Mona Hofland) hadde sønnen Trygve, som gjennom hele serien lå i koma etter en ulykke. Etterhvert dukket Nellys sønn Walter (Eyolf Soot Kløvig) opp. Han var et resultat av Nellys forhold til en tysk soldat under krigen, og gjorde sitt ytterste for å overta familiebedriften og bli rik. For å nå disse målene tok han blant annet livet av Trygve. Trygves kone var Silje (Tina Hartvig), som bodde i overetasjen hos svigerforeldrene med sine barn. Da hun innledet et forhold til gymlæreren Bror Petterson (Boman Oscarsson) vakte det oppstandelse i familien.
Familien Birkeland var idrettsfamilien, med faren Frode (Arne Lindtner Næss), som var tidligere norgesmester i hopp og bronsevinner fra OL i 1976, og kona Billeba (Karin Lunden), som drev stedets helsestudio. Billeba hadde et forhold til familien Sivertsens overhode, den alkoholiserte konemishandleren Bjarte (Torfinn Nag), som senere voldtok Billebas 15 år gamle datter. Bjarte hadde den tilbakestående sønnen Kjell Magne (Lars Funderud Johannesen) med ekskona Jannicke (Lene Bragli), som endte opp som prostituert etter å ha blitt kastet ut av Bjarte. Hans nye kone, Hoang (Vibeke Rae Næss), ble også mishandlet av Bjarte, og tok til slutt livet av ham ved å forgifte maten hans.
Den fjerde sentrale familien fra starten av var innvandrerfamilien Shah, som flyttet fra Oslo til Solbekk etter at sønnen Farim (Sajid M. Hussain) var innblandet i et gjengopprør. Familien tok over kafeen Bjarte hadde drevet i grøfta, noe som gjorde dem til Bjartes store fiender. Han kastet blant annet en brannbombe inn i lokalene. Foruten disse fire familiene møtte man fra starten av homofile Roy Bakke (Simon Andersen), som senere ble partner med Frode, og Espen Hjeltevik (Geir Morstad); som etter å ha myrdet en mann i alkoholpåvirket tilstand ble soldat i Frelsesarmeen.
I løpet av de fire årene serien gikk, forsvant flere rollefigurer, og nye kom til, deriblant en psykopatisk rektor og hans anorektiske datter, en blind rikmannssønn, samt Roys søster Anita (Maja Løvland).
Serien sluttet med at Bror fridde til Silje, men hun trengte betenkningstid. Da hun bestemte seg for å si ja, fant hun ham død på stuegulvet. Frode og Billebas datter Gry (Stine Indrelid), som siden starten av serien hadde hatt et forhold til Siljes sønn Steinar (Erik Ferguson), fant ut at hun var gravid, men hun visste ikke om barnefaren var Steinar eller Farim, noe som skapte en pinlig situasjon da det ble klart dette ville det neppe bli vanskelig å se etter at barnet var født. Frode hadde dødd av kreft, og Roy fortalte i siste episode at han hadde møtt en ny mann. Det siste vi ser er at Roy har med seg blomster og går inn på Stortinget. Det blir sterkt antydet at det dreier seg om en stortingsrepresentant. Helt til slutt det ble avslørt at Walter, Nellys sønn, egentlig var død, og den Walter som var i Solbekk var en svindler. Under en stor broåpning i Solbekk bestemte Nelly seg for å ta hevn og forsøkte å dytte Walter ned fra broen, men han tok henne med seg i fallet.
Sending.
Første episode ble sendt lørdag 28. september 1996. Fram til 1998 ble det sendt to episoder hver lørdag, deretter gikk man over til å sende bare en hver lørdag. Det siste året, 2000, ble serien flyttet til søndager. Siste episode ble sendt 5. november 2000. Totalt ble det produsert og sendt 168 episoder.
Produksjon.
Det var Peter Emanuel Falck og Christian Wikander som skapte og utviklet serien. De er også kjent for seriesuksesser som "Hotel Cæsar" (1998–), "Rederiet" (1992-2002) og "Tre Kronor" (1994-1999).
Serien ble produsert av Rubicon TV, og rettighetene til serien eies av Rettighetsselskapet Intrige AS.


Pjolter.
Pjolter er en alkoholholdig drikk som oftest av billig druebrennevin (brandy) eller blended whisky, blandet med soda eller selters.
Dette er et særnorsk fenomen og var særlig populær i Norge fra 1920-tallet og i noen tiår etter andre verdenskrig. Drinken tilskrives av enkelte "P.J. Holter" som etter sigende var bartender på Grand Hotell i Oslo i mellomkrigstiden og hadde vært i London og tatt med seg whisky og soda med hjem, men dette er antakelig bare en vandrehistorie.
Navnet pjolter er muligens av uviss betydning. En pjolt eller pjalt er en fille eller en ynkelig person. Begrepet om å slå sine pjalter sammen er kjent. En pjolter kan da være en sammenblandet drikk av ynkelig og simpelt innhold. Det finske ordet paltoris betyr blanding. Lydmessig kan det være en sammenheng mellom dette og pjolter.


Norske middelalderkirker i stein.
Det finnes en rekke norske middelalderkirker i stein. De første steinbygningene i Norge var kirker, og sagaene forteller at de skal være reist i 1000-årene. Ingen av disse er bevart. De eldste bevarte er Værnes kirke i Trøndelag og deler av Stavanger domkirke da spesielt den øvre delen av skipet. Disse er reist i begynnelsen av 1100-årene. Det ser ut som om de fleste norske kirkene ble bygget mellom ca 1150 og 1250. Da var en stor del av behovet dekket og en bygget gjerne ut og utvidet de eldre kirkene, spesielt ble korene gjort lengre.
Det er vanlig å dele steinbygningene fra denne perioden i to: Bygninger fra 1100-årene og begynnelsen av 1200-årene blir kalt romanske mens de som er bygget i siste del av 1200-tallet og senere i middelalderen blir kalt gotiske. Disse stiltrekkene kan en se i de ornamentale detaljene og i formen på arkitektoniske detaljer som portaler, vinduer, pilarer, buer, hvelv og så videre.
Murverket.
En kan også se utviklingen i middelalderen i måten murene er utført. De middelalderske bruddsteinsmurverkene har to typer. En tidlig type fra 1100-årene og en senere fra 12-1300-årene. Disse kalles også for romansk og gotisk murverkstype. Det ble brukt naturstein inntil midten av 1200-årene da en fikk teglstein, antakelig fra Danmark. Hvor og når den opprinnelig kom vet en ikke, og der er få spor etter den. Det ble også produsert tegl i Norge da det er funnet rester av teglovner i Oslo, i Tønsberg og i Østfold ved Valdisholm. Sannsynligvis har tegl og naturstein blitt brukt side om side i samme bygning.
Byggesteinen.
Den viktigste steintypen var kleberstein. Den ble brukt i hjørner, portaler, vindusomramninger og andre dekorative detaljer på bygningene. Spesielt ble dett brukt i Vest – og midt -Norge. Det fantes to typer en hard, grønnstein eller grønnskiferen, og en myk. Den harde er brukt i Stavanger domkirke og Nidarosdomen. På Østlandet brukte en granitt langs kysten av Vestfold og Østfold, mens det rundt Mjøsa ble brukt mest lokal kalkstein. På Hadeland og Ringerike ble lokal sandstein mest benyttet, med innslag av kalkstein. I Trøndelag og Nord-Norge ble det også brukt lokal marmor i en del kirker.
Utbredelse av middelalderkirker.
Det skal ha vært rundt 300 steinkirker i Norge. Ca halvparten av disse er bevart i en eller annen form.
Mange av middelalderens bevarte kirker ligger på ute landsbygdene, mens bykirkene er nesten forsvunnet. Norske middelalderbyer var små. Kanskje var det kun 50-60 steinkirker tilsammen i slike strøk, men blant de som er bevart finner vi noen av hovedverkene i norsk middelalderarkitektur, som Nidarosdomen, Stavanger domkirke og Mariakirken i Bergen.
Etter reformasjonen i 1537 ble flere av bykirkene revet, noe som pågikk opp mot 1890-tallet. Blant annet gikk alle kongsgårdskirkene og tre av fem domkirker tapt på denne tiden, selv om rester etter noen slike kirker blir bevart som ruiner.
Årsaken til de store bygningsmessige endringene som skjedde på 1800-tallet var den nye loven om kirker og kirkegårder som kom i 1851. Der ble det fremsatt krav om at kirkene skulle romme 3/10 av den voksene befolkningen. Det resulterte i at mange kirker måtte utvides. I mange tilfeller valgte man også å bygge helt nye kirker, og da ble gjerne den game kirken revet. Noen ble imidlertid reddet gjennom at de ble kjøpt av private eller Fortidsminneforeningen.
Middelalderkirker.
Det finnes ca 160 middelalderkirker i stein som er helt eller delvis bevart.
En del av disse er av spesiell interesse, er godt bevart og dokumentert i litteratur. De danner derfor en kjerne i forskningen rundt middelalderkirker. Disse kirkene er listet i artikkelen da de er rene middelalderkirker uten vesentlig tilføyelser etter middelalderen. Utvalget er i store trekk det samme som i Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiri, Middelalder i Stein bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo 2000, ISBN 82-91399-09-3 som har listet 44 kirker fordelt over store deler av landet.
"Utfyllende liste: Liste over middelalderkirker i Norge"
Litteratur.
Middelalderkirker i stein


Jonny Nilsson.
Jonny Nilsson i Innsbruck 1964
Jonny Nilsson (født 9. februar 1943) er en svensk tidligere skøyteløper.
Jonny Nilsson slo overraskende de norske favorittene og vant verdensmesterskapet på skøyter i 1963 i Karuizawa, og satte samtidig verdensrekorder på 5000 meter, 10000 meter og sammenlagt.
I OL 1964 i Innsbruck var han blant gullfavorittene på langdistansene, og vant 10 000 meter foran Fred Anton Maier.
Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1962.
Jonny Nilsson var aktiv på toppnivå 1962–68. 1972/73 var han blant initiativtagerne til den profesjonelle skøyteligaen ISSL.


Herøynytt.
Herøynytt er en nettavis for Herøy på Sunnmøre, grunnlagt av Aleksander Pettersen i 2002, og senere drevet av lokale gründere.
I dag eies og drives avisen av Herøynytt AS i Fosnavåg, som i 2010 ble en del av Polaris Media etter at Sunnmørsposten AS kjøpte 80 prosent av selskapet.
I tillegg til lokalnyheter, tilbyr nettstedet blant annet informasjon knyttet til fiskeri og skipsfart i lokalområdet.
Ansvarlig redaktør er Asle Geir Johansen, mens Jan Ove Steffensen er daglig leder.


Linear A.
Linear A er en skrifttype som ble brukt til å skrive det etokretiske (også kalt minoiske) språket.
Linear A hadde sitt opphav i den minoiske kulturen på Kreta, og ble brukt fra ca. 1750 f.kr. fram til Kreta ble invadert av greske folkeslag ca. 1420 f.kr.
Et beslektet alfabet, Linear B, ble brukt til å skrive en arkaisk form for gresk, og ble brukt i den gamle palasskulturen i Mykene på det greske fastlandet. Dette første greske skriftspråket erstattet Linear A som administrasjonsspråk i Knossos og de andre palassene på Kreta.
Mange av skrifttegnene i Linear A finner man igjen i det yngre skriftspråket Linear B, men utover det er det ikke identifisert noe slektskap mellom de to språkene.
Selv om man har funnet en rekke leirtavler og andre gjenstander med inskripsjoner i Linear A både på Kreta og andre øyer i Egeerhavet, samt i Lahun i Egypt (ca. 1750 f.kr.), har ingen ennå klart å gi en overbevisende tyding av dette skriftspråket.


Multe.
Multe (også "molte", dansk: "multebær", svensk: "hjortron") ("Rubus chamaemorus") er en flerårig plante som kan bli snaue 30 cm høy og har en krypende jordstamme. Multe er fylkesblomst i Finnmark.
Beskrivelse.
Blomstene er enkjønnete og sitter da på enten en hann- eller en hunnblomst. Fruktene er store og velsmakende, først røde og omsluttet av begerbladene, men som modne har de en vakker gul-oransje farge i flere nyanser.
Bladene er nyreformede, og lette å få øye på ute på myrene.
Multene begynner å blomstre i mai i syd, og i juni-juli i nord, med store hvite blomster som oftest sitter alene.
Utbredelse.
Multer er vanlig på myrer, men forekommer i størst mengde nordpå i landet, der den også noen steder dyrkes kommersielt.
Bruk.
Multebærene anvendes mest til syltetøy eller multekrem, men kan også benyttes til likør.
Multene blomstrer ofte tidlig og kan derfor lett skades av sen nattefrost, og da uteblir fruktsettingen. Under spesielt gode vilkår kan man oppleve såkalte «multeår». I multeåret 1966 ble for eksempel den totale innsamlede bærmengde i Sverige anslått til ca 1 200 tonn.
Arts-epitetet "chamaemorus" kommer av det greske "khamai" («på marken», «lavt») og latin "morus", morbær.


Nøtterøy kirke.
Nøtterøy kirke er hovedkirken i Nøtterøy prestegjeld. Kirkens vestskip og tårnfot utgjør det opprinnelige kirkebygget. Kirken ble opprinnelig bygget omkring 1100 i gråstein i romansk stil. Kirken er utvidet mot øst som korskole i to tilbygningsetapper som foregikk i 1839 og 1883. Kirken har ca 600 sitteplasser og to gallerier.
Kirken var opprinnelig innviet til Jomfru Maria, og dens festdag var 16. august. Dette fremgår både av biskop Eysteins jordebok (1398) og et brev fra Pave Johannes XXII, sendt av Avignon i Syd-Frankrike i 1323. I dette brevet, som er den eldste etterretning om kirken, omtales kirken slik på latin: "ecclesia de Niotaroy...beatissime virgins Maria constructa". På norsk "Nøtterøy kirke...bygget til ære for den salige jomfru Maria".
Kirken utgjør midtpunktet i et vakkert kirke- og gravlundsanlegg. Like ved kirken ligger et lite parkanlegg med krigsminnesmerke, utført av billedhuggeren Carl E. Paulsen, oppført til ære for norske krigsveteraner.
Et relieff ved minnetavlen i våpenhuset i kirken, over falne fra andre verdenskrig er laget av samme kunstner.
Det finnes steinrelieffer på enkeltsteiner i kirkemuren. Disse kommer muligens fra den opprinnelige kirken og kan isåfall dateres til siste halvdel av 1100-tallet.
Kirkeskipet er en modell av en korvett. Det ble forært i gave av "Johannes Pedersen Bruu" og opphengt i 1817.
Midt i kirken henger det en gedigen prismelysekrone, som ble skjenket som gave av Nøtterøys mange skipsredere "Hans Vallø", Teien, i 1868.
Altertavlen ble malt av Jakob Lindegaard rundt 1770. Bildet viser Jesus på korset, omgitt av Jomfru Maria og Maria Magdalena knelende ved korsfoten og Johannes som står til høyre for korset. På altertavlens vinger kan man se to figurer. Den ene symboliserer håpet (ankeret) og den andre troen (korset). I toppstykket er det hebraiske gudsnavnet "Jahwe" malt i gull.


Etokretisk.
Etokretisk, også kalt "minoisk", var et språk som ble benyttet i den minoiske sivilisasjonen på Kreta fram til øya ble invadert av greske folkeslag ca. år 1420 f.Kr. Etter dette ble etokretisk fortrengt av det greske språket.
Vi vet lite om det etokretiske språket bortsett fra at det trolig er det muntlige språket som er basis for de minoiske inskripsjonene i skriftspråket Linear A. Mange forskere har antatt at det ikke er beslektet med gresk eller andre indoeuropeiske språk. Det er lansert teorier om at det har vært et semittisk eller anatolisk språk.
Mange hundre år etter den greske invasjonen omtaler greske forfattere som Homer og Strabos etokreterne som et folkeslag som holder til på sørsiden av Kreta. I enkelte områder øst på Kreta (rundt Prasos) er det funnet inskripsjoner som kan tyde på at det etokretiske språket har overlevd helt fram til år 300 f.Kr.


Mykene.
Mykene var et viktig økonomisk og militært maktsentrum i Hellas i bronsealderen. I bronsealderen var Mykene en av de viktigste byene i Hellas, og den dominerte både Peloponnes og øyene i Egeerhavet, inkludert Kreta. Mykenes akropolis ble trolig befestet så tidlig som 1500 f.Kr. Løveporten, som ble bygget ca. 1250 f.Kr, var hovedinngangsporten til den befestede byen, og er blitt stående som et symbol på den mykenske kongemakten.
Perioden fra ca 1600 f.Kr til 1100 f.Kr kalles for den mykenske tidsalder på grunn av de mykenske kongenes ledende stilling i den greske sivilisasjonen. Minnene om mykenes makt ble bevart i gresk folklore. Forfatteren Homer skildrer i "Iliaden" og "Odysseen" hvordan Agamemnon, Mykenes konge, ledet det greske krigstoget mot Troja.
Stedet er i dag et arkeologisk minnesmerke nordøst på halvøya Peloponnes.
Navnet.
Det rekonstruerte mykensk greske navnet på stedet er "Mukanai" (lang a) som er en flertallsform som Athanai. Endringen fra a til e er en utvikling i senere attisk-jonisk.
Det før-greske språket forblir ukjent, men der er ingen bevis som utelukker at det var et medlem av den indoeuropeiske språkfamilien.
Neolitikum.
Det er bare funnet spredte skår fra forstyrrede rester som kan dateres til denne perioden før rundt 3500 f.Kr. Stedet ble bebodd, men lagene er ødelagt av senere bebyggelse.
Bronsealder.
Det har blitt funnet spredte skår fra tidlig bronsealder, 2100 til 1700 f.Kr. De første begravelsene med kister begynte vest for akropolisen rundt 1800-1700 f.Kr. Akropolisen var på denne tiden minst delvis omgitt av de tidligste murene.
Bosetningsmønsteret i sen bronsealder var en befestet høyde omringet av skur og eiendommer. De tette urbane områdene som lå ved kysten som ved Argos manglet. Siden Mykene var hovedstaden i en stat som hersket eller dominerte mye av den østlige Middelhavsverdenen, må herskerne ha plassert sin festning i denne fjerne og tynt befolkede regionen på grunn av dens defensive verdi. Der var få elementer på stedet som kan dateres (som for eksempel egyptiske skarabéer), og siden ingen dendrokronologiske undersøkelser foreløpig er foretatt av trevirke herfra, er hendelsene listet etter helladisk periode som tar for seg materiell kultur.
Dette nødvendiggjør dessverre at årstallsdatering blir vanskelig i det følgende; vi må følge en epokeinndeling som vel bare fagfolk er fortrolige med.
Senhelladisk I.
Utenfor muren inneholdt gravsirkel B ti kistegraver i mellomhelladisk stil og fire sjaktgraver som lå dypere og som også inneholdt kister. Rikere gravgods tyder på at gravene kan ha vært kongelige. Jordhauger over toppen som inneholdt ødelagte drikkekar og ben fra et måltid vitner om mer enn et ordinært farvel. Stelae stod på toppen av jordhaugene.
Et avgrenset område med murer rundt, gravsirkel A, inkluderte ytterligere seks gravsjakter med åtte menn, ni kvinner og to barn. Gravgodset var rikere enn i sirkel B. Nærværet av graverte sverd og dolker sammen med spydspisser og pilspisser etterlater liten tvil om at dette var krigerhøvdinger og deres familie. Noen kunstobjekter som ble hentet ut av gravene er Agamemnons maske, Nestors kopp og "Silver Siege Rhyton" og våpen, både votivgaver og praktiske.
Senhelladisk II.
Alan Wace delte de ni tholosgravene i Mykene i tre grupper på tre hver basert på arkitektur. Hans tidligste, den kyklopiske grav, Epano Fournos og greven til Aegisthos, dateres til IIA.
Gravlegging i tholoser ses på som en erstatning for gravlegging i sjakter. Møyen som er lagt ned i disse sjaktgravene vitner om at de var en del av den kongelige arven, graver til de gamle heltene. Tholosene er mer synlige og var alle plyndret, enten i antikken eller i senere historisk tid.
Senhelladisk III.
På et konvensjonelt tidspunkt, 1350 f.Kr., ble festningsverkene på akropolisen og andre omliggende høyder gjenoppbygget i en stil kjent som «kyklopisk». Steinblokkene som ble brukt var så massive at de i senere tider ble tenkt å være arbeidet til de enøyde kjempene kjent som kykloper. Innenfor disse murene, hvor deler fremdeles kan sees, ble monumentale palasser bygget. Palasset (det som er igjen av det) som for tiden er synlig på akropolisen i Mykene dateres til starten av perioden som arkeologene kaller "Senhelladisk IIIA:2". Tidligere palasser må ha eksistert, men de har blitt ryddet unna eller blitt bygget over.
Tidsklassifiseringer som «senhelladisk», romertall og bokstaver kan synes klønete for ikke-arkeologer – hvorfor ikke benytte årstall? En viktig grunn er at at det ofte er mye lettere å komme frem til en epokeinndeling ut fra kjennetegn ved funnene som stort sett alle arkeologer kan bli enige om, samtidig som de kan fortsette å være uenige om årstallene. Det mangler ofte materiale som kan dateres sikkert ved karbontesting eller lignende.
Konstruksjonen av palasser på den tiden med en lignende arkitektur ble vanlig i det sørlige Hellas. De har alle en megaron, eller tronerom, med et opphevet sentralt ildsted under en åpning i taket som ble støttet av fire søyler i en firkant rundt ildstedet. En trone ble plassert mot midten av en vegg. Freskomalerier pyntet gipsveggene og gulvet.
I tempelet i festningen var et merke av dronning Teje av Egypt som var gift med Amenhotep III, plassert i «idolenes rom», ved siden av minst en statue av fra senhelladisk epoke IIIA:2 eller B:1. Amenhotep IIIs relasjoner med "m-w-k-i-n-u", *Mukana, har støtte fra inskripsjonen ved Kom al-Hetan, men Amenhoteps styre er antatt å stemme med sen senhelladisk A:1. Det er sannsynlig at Amenhoteps herold gav merket til en tidligere generasjon som så hadde ressursene til å gjenoppbygge festningen som kyklopisk og så flytte merket hit.
En kom inn i rommet fra et gårdsrom med en overbygning med søyler. Ved Mykene ledet en stor trapp fra en terrasse nedenfor til gårdsrommet på akropolisen. En kan enkelt forestille seg Klytaimnestra rulle ut det røde teppet på den, men der er ingen bevis bak fortellingene til poetene og skuespillforfatterne hvor hun kunne ha rullet det ut eller om hun virkelig gjorde det.
Waces andre gruppe av tholoser dateres mellom IIA og IIIB: Kato Fournos, Panagia Tholos og løvegraven. Den siste gruppen, Atrevs' skattkammer, Klytaimnestras grav og Geniigraven dateres til IIIB av et skår under inngangen til Atreus' skattekammer. Den største ble oppdaget av den tyske arkeologen Heinrich Schliemann. Siden det er lenge siden den ble plyndret, innså han ikke at det var en grav og kalte den Atreus' skatt.
Keramikkperiodene som det relative dateringsystemet er basert på (Tidlig helladisk, mellomhelladisk, senhelladisk osv.) tillater ikke en svært presis datering, selv ved sammenligning med de få eksisterende C-14 dateringene. Byggingen av det imperielle Mykene er omtrent som følger. På begynnelsen av senhelladisk III:B, rundt 1300, ble den kyklopiske muren forlenget mot den sørlige bakken og inkluderte gravsirkel A. Hovedinngangen gjennom muren ble gjort storslått gjennom det velkjente særtrekket til Mykene, løvegaten. Gjennom denne passerte man en rampe som ledet forbi sirkel A og opp til palasset. Den gikk forbi noen hus som regnes for verksteder, skjoldhuset, huset til oljehandelen, huset til sfinksene og det vestlige huset. En udekorert port ble også konstruert gjennom den nordlige veggen.
Noe senere, på senhelladisk B:1/2-grensen, rundt 1250, ble et annet renoveringsprosjekt satt i gang. Muren ble igjen utvidet på den vestlige siden med en fremsprunget port og også en hemmelig passasje gjennom og under muren som ledet nedover av 99 trappetrinn til en vanntank skåret ut av stein 15 meter under overflaten. Den ble fylt av en tunnel fra en kilde som lå høyere et stykke unna. Atreus' skattkammer ble konstruert på denne tiden.
Allerede i senhelladisk A:1 kjente Egypt til *Mukana som hovedstad på nivå med Theben og Knossos. Under senhelladisk III:B strakte Mykenes politiske, militære og økonomiske innflytelse seg sannsynligvis så langt som til Kreta, Pylos i det vestlige Peloponnes og til Athen og Theben. Hellenske bosetninger ble allerede plassert langs kysten av Anatolia. En kollisjon med hettitterriket over deres til tider avhengighet av et strategisk sted, Troja, var forventet. I folkloren hersket den mektige pelopide-familien i mange greske stater, en gren var atreide-dynastiet i Mykene.
Forfall.
Innen 1200 f.Kr. begynte makten til Mykene å forfalle, under det 12. århundre f.Kr. kollapset den mykenske dominansen.
LHIIIB ender i universell katastrofe. Innen en kort tid brant alle palassene i det sørlige Hellas, inkludert palasset i Mykene. Dette blir tradisjonelt forklart med en dorisk invasjon av Hellas fra nord, men noen historikere tviler nå på at en slik invasjon fant sted. Slik den opprinnelig ble oppfattet, skjedde den definitivt ikke. Ingen doriskspråklige dorere gikk inn i Hellas.
En teori er at deler av den mykenske befolkningen som senere kom til å snakke doriske dialekter, vendte seg mot den svekkede mykenske strukturen og raserte den og slo seg ned i mange regioner som tidligere var kontrollert av den. Fortrengte befolkninger flyktet til de tidligere koloniene til mykenerne i Anatolia og andre steder hvor de kom til å snakke den joniske dialekten.
En annen teori er at tørke førte til det mykenske forfallet og at frustrasjonen i forhold til makten førte til brenningen av kornlagre og palasser. Evakueringen av området skyldtes også tørken. Selv om der ikke er noen klimatiske bevis for den annet en mangelen på bevis for en invasjon. Men ingen sikre bevis har blitt ført frem som kan bekrefte hvorfor den mykenske festningen og andre rundt den falt på denne tiden.
I perioden LHIIIC, også kalt «ettermykensk», var ikke Mykene lenger en makt. Keramikk og dekorative stiler forandret seg raskt. Håndverk og kunst forfalt. Festningen ble forlatt på slutten av det 12. århundre, siden den ikke lenger var et strategisk sted og avsidesliggende.
Gjenopprettelse og slutt.
Under den tidlige klassiske perioden var Mykene igjen bebodd, men det fikk aldri igjen sin betydning. Mykenerne kjempet ved Thermopylene og Plataiai under perserkrigene. Styrker fra Argos tok Mykene i 462 f.Kr. og kastet ut innbyggerne. I hellenistisk og romersk tid, var ruinene ved Mykene en turistattraksjon, akkurat som de er nå. En liten landsby vokste opp for å betjene turisthandelen. Men innen sen romertid var stedet forlatt.
Perseidedynastiet.
Legenden går ut fra at Mykene ble grunnlagt av Perseus, barnebarn av kong Akrisios av Argos, sønn av Akrisios' datter, Danae. Perseus drepte ved et uhell sin bestefar og kunne ikke eller ville ikke arve tronen i Argos. Istedet byttet han kongerike med sin halvbror, Megapenthes, og ble konge av Tiryns, mens Megapenthes tok Argos. Derfra grunnla han Mykene og hersket over kongedømmene fra Mykene.
Perseus giftet seg med Andromeda og fikk mange sønner, men til slutt gikk han til krig mot Argos og ble drept av Megapenthes. Hans sønn Elektryon ble den andre i dynastiet, men arvefølgen ble dratt i tvil av tafiene under Pterelaos, en annen perseide som angrep Mykene og trakk seg tilbake med kveget da han tapte. Kveget ble tatt tilbake av Amfitryon, et barnebarn av Perseus, men han drepte sin onkel med en klubbe ved et uhell i en uregjerlig hendelse med kveget og måtte dra i eksil.
Tronen gikk til Sthenelos, den tredje i dynastiet, som var sønn av Perseus. Han la grunnlaget for fremtidig storhet ved å gifte seg med Nikippe, en datter av kong Pelops av Elis, den mektigste staten i regionen på den tiden. Med henne fikk han en sønn, Eurysthevs som var den fjerde og siste i perseidedynastiet. Da en sønn av Herakles, Hyllos, drepte Sthenelos, ble Eurysthevs kjent for sitt fiendskap mot Herakles og den nådeløse forfølgelsen han satte i gang mot herakleidene, etterkommerne til Herakles.
Dette er det første man hører om i legendeform om disse kjente sønnene som ble et symbol for de hatede dorerne. Herakles hadde vært en perseide. Etter hans død bestemte Eurysthevs seg for å drepe disse rivalene til tronen i Mykene, men de fant tilflukt i Athen, og i krigens gang ble Eurysthevs og alle hans sønner drept. Perseidedynastiet var slutt. Folket i Mykene satte Eurysthevs onkel på morssiden, Atreos som var pelopide, på tronen.
Atreidedynastiet.
Folket i Mykene tok i mot et orakel som sa at de skulle velge en ny konge fra pelopidene. De to utfordrerne var Atreos og hans bror Thyestes. Sistnevnte ble valgt først. På dette tidspunktet blandet naturen seg inn. Solen så ut til å trekke seg tilbake og gå ned i øst. Siden solen hadde snudd retning, hevdet Atreos, skulle valget av Thyestes snus. Atrevs ble konge. Hans første handling var å forfølge Thyestes og hele hans familie, men Thyestes klarte å flykte fra Mykene.
I legenden fikk Atrevs to sønner, Agamemnon og Menelaos, kalt «atreidene». Aigisthos, sønnen til Thyestes, drepte Atrevs og gjeninnsatte Thyestes på tronen. Med hjelp fra kong Tyndareos av Sparta, drev atreidene Thyestes igjen i eksil. Tyndareos hadde to døtre, Helena og Klytaimnestra som henholdsvis Menelaos og Agamemnon giftet seg med. Agamemnon arvet Mykene og Menelaos ble regent i Sparta.
Helena flyktet med Paris av Troja. Agamemnon førte en tiårig krig mot Troja for å få henne tilbake for sin bror. På grunn av manglende vind, ofret Agamemnon sin datter Ifigeneia ved Tauris. Gudene var fornøyd med et slikt offer, vindene startet å blåse og krigsflåten seilte av sted.
Legenden forteller oss at den lange trojanerkrigen, selv om den var en knepen gresk seier, førte med seg anarki, piratvirksomhet og ødeleggelse. Etter krigen ble den returnerende Agamemnon kongelig hyllet med et rødt teppe rullet ut foran ham, og han ble så myrdet i sitt badekar av Klytaimnestra som hatet ham bittert for å ha ofret deres datter. Klytaimnestra fikk hjelp av Aigisthos som ble konge etterpå, men Orestes, Agamemnons sønn, ble smuglet ut til Fokis. Han kom tilbake som voksen mann for å drepe Klytaimnestra og Aigistheos. Han flyktet så til Sparta for å unngå dom og ble sinnssyk for en stund. I mellomtiden gikk tronen i Mykene til Aletes, Aigistheos' sønn, men ikke for lang tid. Etter at Orestes kom seg igjen, vendte han tilbake til Mykene, drepte Aletes og tok tronen.
Orestes etablerte så en større stat i Peloponnes, men han døde av et slangebitt i Arkadia. Hans sønn, Tisamenos, den siste av atreidedynastiet, ble drept av herakleidene da de returnerte til Peloponnes. De krevde retten som perseider til å arve de forskjellige kongedømmene i Peloponnes og kastet lodd om herredømmet over dem.
Atreidene i Lille-Asia?
Der var faktisk en total solformørkelse ved Egeerhavet den 5. mars 1223 f.Kr. som Atreus kan ha trodd var en solnedgang i øst. Men denne datoen løser ikke alt det ukjente.
En sen dato er antydet for Trojanerkrigen som i så fall ville ha vært krigen mot Troja VIIa. Perseidene ville hatt makten rundt ca. 1380, datoen på fundamentet til en statue fra Kom el-Heitan i Egypt som har detaljerte nedtegnelser om reisen til en egyptisk utsending til Egeerhavet på Amenhotep IIIs tid. "M-w-k-i-n-u" (fonetisk: «Mukanuh»?) var en av byene de besøkte, en sjelden tidlig dokumentasjon på navnet til Mykene. Det var en av byene til "tj-n3-jj" («Tinay»?), homerisk Danaans som i følge legenden var oppkalt etter Danae, noe som antyder at perseidene faktisk hadde et slags herredømme.
I det 14. århundre begynte også «ahhiya» å bli problematisk for tallrike konger i hettittenes imperium. Ahhiyawa eller ahhiya som forekommer noen få dusin ganger på hettittiske tavler i løpet av århundret, er antagelig Achaiwia, rekonstruert mykensk gresk for Akhaia. Hettittene brukte ikke «Danaja» slik som egypterne, selv om den første referansen i «anklageskriftet til Madyattes» er fra tiden før korrespondansen mellom Amenhotep og en av Madyattes' etterfølgere i Arzawa, Tarhunta-Radu. De eksterne LHIIIA:1-kildene er likevel enige i deres tale om en «stor konge» eller annen samlende struktur bak Tinay/Ahhiya.
I «anklageskriftet til Madyattes» angrep Attarissiya, «mannen av Ahhiya» (dvs hersker), Madduwatta og drev ham fra hans land. Han skaffet seg tilflukt og militær støtte fra den hettittiske storkongen Tudhaliya. Etter Tudhaliyas død og i styret til hans sønn Arnuwanda, allierte Madduwatta seg med Attarissiya og sammen med en annen hersker, plyndret de Alasiya, dvs Kypros.
Dette er den eneste kjente kilden til en mann ved navn Attarissiya. Forsøk på å forbinde hans navn til "Atreus" har ikke fått bred støtte, ei heller er der noen bevis for en mektig pelopide som het Atreus på den tiden.
I løpet av LHIIIA:2 utvidet Ahhiya, nå kjent som "Ahhiyawa", sin innflytelse over Milet, befolket kysten til Anatolia og konkurrerte med hettittene om innflytelsen og kontrollen i det vestlige Anatolia til f.eks. Uhha-Zitis Arzawa og gjennom ham Manapa-Tarhuntas Seha-elveland. Disse dokumentene skapte like mange problemer som de løste, selv om de etablerte troverdigheten til de mykenske grekernes historiske makt.
På lignende vis skrev en hettittisk konge det såkalte Tawagalawabrevet til storkongen i Ahhiyawa om udådene til den luwiyanske eventyreren Piyama-Radu. Navnet til storkongen nevnes ikke. Hettittkongen kunne enten vært Muwatalli II eller hans bror Hattusili III som i det minste daterer brevet til LHIIIB etter mykensk standard. Men hverken Atreus eller Agamemnon i legenden hadde noen brødre som het *Etewoclewes (Eteoklos). Dette navnet assosieres i stedet med Theben som under den følgende LHIIIA-perioden ble sett på som likeverdig med Mykene av Amenhotep III.
Muwatalli II (regjerte 1296–1272) inngik en avtale med Alaksandu (muligens Aleksander), konge av Wilusa (Ilium, et alternativt navn for Troja), og i et annet dokument har Wilusa sverget ved Appaliuna (Apollon). Men Alaksandu i avtalen er for tidlig til å være kongen av en by som ble angrepet av Agamemnon, og dessuten var Priam kongen i den byen.
Det finnes ingen tilfredsstillende måte å forene de hettittiske tavlene med senere greske legender.
Turisme.
I dag er Mykene et populært turistmål noen få timers kjøring fra Athen. Stedet er godt bevart, særlig når en tenker på at det ble bygget ett tusen år før monumentene til det klassiske Hellas, og de massive ruinene av de kyklopiske murene og palassene på akropolisen blir fremdeles beundret av besøkende.


Maestro.
"Maestro" er det tredje albumet til det norske rockebandet Kaizers Orchestra. Det ble utgitt 15. august 2005 i store deler av Europa av Universal i Tyskland.
Albumet debuterte på førsteplass på den VG-lista og lå på listen i 20 uker. Tre av sangene på plata ble utgitt som video: «Maestro», «Knekker deg til sist» og live-versjon av «Blitzregn Baby» fra konserten i Vega, København. Plata ble også utgitt senere som "Maestro Limited Edition", med en bonus-CD med uutgitt materiale og videoer.
Sporliste.
Alle sanger er skrevet av Janove Ottesen med unntak av «Papa har lov» og «Auksjon (i Dieter Meyers Hall)» som er skrevet av Geir Zahl.
"Maestro Limited Edition" er utvidede bonus CD av "Maestro" som ble utgitt i et begrenset opplag. Den ble innspilt samtidig som "Maestro" i mars 2005. CDen er utgitt på Kaizerecords. Utgivelsesdatoen i Norge var 24. oktober 2005.


Bremser (bil).
Bilens bremser virker ved å omdanne bilens bevegelsesenergi til varme og forbruker derved bevegelsesenergien slik at kjøretøyets hastighet reduseres. Bremser sørger også for å holde bilen i ro, for eksempel i en bakke. Bremsene består av en roterende del og en fast del. Friksjonen mellom disse kan styres og utgjør bremsekraften; begge deler varmes opp ved bremsing av bevegelse. Moderne biler har enten trommelbremser eller skivebremser, eller i noen tilfeller begge typer. Den bevegelige delen er nesten alltid utført i stål, i sportslige biler blir det også brukt karbon i skivene
Trommelbremser.
Trommelbremsen består av en roterende trommel som er festet til hjulnavet, og to fastsittende, innvendige bremsesko. Bremseskoene trykkes utover mot trommelen av en, to eller fire sylindre. Disse er hydraulisk koblet til bremsepedalen i moderne biler, oftest gjennom en bremsekraftforsterker for å redusere det nødvendige trykket på bremsepedalen. Bremsene virker også hvis forsterkeren skulle feile, men pedaltrykket må da økes vesentlig. Det har også vært forsøkt med elektrisk aktivering av driftsbremsen.
Skivebremser.
Skivebremsen består av en roterende skive av stål som er festet til hjulnavet og en fastsittende "bremseklo" (kaliper) som delvis omslutter den fra sidene. Bremsekloen styres også hydraulisk med stempler som skyver "bremseklosser" mot den roterende skiven. Også her brukes bremsekraftforsterkere. I dagens biler er ofte skivene foran ventilerte for at de skal kjøles raskere, mens skivene bak er massive. Sportsbiler har oftest ventilerte skiver både foran og bak. Ventilerte skiver betyr at skivene har et luftrom i midten. De er laget som 2 tynne skiver som legges mot hverandre, men med vertikale vegger i mellom seg, slik at hele bremseskiven får totalt 4 flater som kan kvitte seg med varme. I de dyreste og raskeste sportsbilene er det også vanlig at bremsene er perforerte med hull i et viftemønster for å ytterligere bli kvitt varme og også vekt. Bremseskiver kan også være slissede, som betyr at skiven har små kanaler langs overflaten, på tvers av skivens glideflate, slik at støv og gasser fra bremseklossene kan ledes vekk.
Kaliper.
Kaliperen er den delen som klemmer bremseklossene mot skiven, samt holder klossene på plass.
Tradisjonelt er den montert fast til spindel, med ett (eller flere) stempel på hver side av skiven som trykker på bremseklossen slik at den klemmer om skiven og bremser. Klossene er festet på splinter som gjør at de ikke detter ut.
Den er blitt videreutviklet til ett eller to stempel på ene siden, og selve bremsekloen er festet til delen klossene sitter i med en eller annen form for glidepinner, da vil den bremse på begge sidene. Dette er en billigere konstruksjon som er mye brukt, men den er ikke bedre.
Det er også en annen type kaliper som er laget med tanke på parkeringsbrems (håndbrekk/håndbrems).
Den fungerer hydraulisk som en vanlig kaliper, men har innebygd en skrue som er tilkoblet en arm der håndbrekkwiren er koblet til kaliperen. Når føreren aktiverer parkeringsbremsen vil stempelet skrus til og klemme om skiven, og det vil returnere når bremsen utløses igjen. For å returnere stempelet i en slik kaliper ved f. eks skifte av bremseklosser må stemplet skrus med klokka samtidig som det trykkes innover.
Andre navn på kaliper: Bremseklo, bremseklave, caliper (engelsk).
Håndbremser.
Ordet håndbremser refererer til at det er hånden og ikke foten som styrer bremsen. Bremsen selv kan utgjøres av begge ovennevnte typer; skive- eller trommelbremser. Håndbremser unngår bruk av bremsekraftforsterkere for å tillate en sikker funksjon uavhengig av bremsekraftforsterkeren, som ikke fungerer når motoren ikke går. Håndbremsen låses i bremseposisjon og frigjøres kun bevisst. De vanlige parkeringsbremsene bruker ikke hydraulisk overføring, men mekanisk med stenger, wire eller ståltrådforbindelse.
Bremsevæske.
Bremsevæsken er væsken som formidler bremsetrykket fra bremsepedalen til hjulbremsene hydraulisk. Det er en strengt normert væske med spesielle egenskaper. Det stilles krav til viskositet, kompressibilitet, temperaturbestandighet og annet. Den er ofte lett giftig. Hovedsaken er at den ikke koker lokalt når bremsene blir varme og ikke fryser til globalt når utetemperaturen blir lav. Det står om liv, derfor er en streng normering nødvendig. Luftbobler i bremsevæskesystemet øker kompressibiliteten til systemet ved at volumet i det hydrauliske systemet kan reduseres når pedalen trykkes inn og trykket skal øke. Sjåføren vil oppleve at bremsepedalen lett trykkes inn uten at bremsene virker. Det gjelder derfor spesielle rutiner for fylling av bremsevæske til systemet, blant annet at bremsevæsken skal skiftes annethvert år.
Bremseklosser.
Bremseklosser er slitasjedeler som må skiftes når de er nedslitte. Hovedbestanddelen er eller har i det minste tradisjonelt vært asbest, som både gir god friksjon og som tåler svært høye temperaturer. Bremseskiver er også slitasjedeler, men de skiftes gjerne sjeldnere enn bremseklossene. Trommelbremsenes rotorer er oftest ikke laget for å skiftes.
Pneumatiske bremser.
Tog og lastebiler har bremser hvor funksjonen er motsatt av slike som brukes i personbiler og andre lette kjøretøy. Her skal det et trykk til for å "oppheve" bremsekraften. Dette er gjort slik for å øke sikkerheten; hvis det er en feil i trykksystemet vil kjøretøyet bremses automatisk. I praktisk utførelse presser kraftige fjærer bremseklossene mot bremseskiven eller bremsetrommelen. En trykkluftsylinder fungerer slik at når lufttrykket i sylinderen øker, trekkes fjærene og bremseklossene tilbake og hjulet kan rulle fritt. Ved en skade på lufttrykksystemet og når bremsene brukes minker lufttrykket og bremsene trer i kraft. Det må være en trykktank tilstede og en kompressor for å fylle den. Når luften frigjøres fra bremsesystemet i en lastebil oppstår det en kraftig, ubehagelig pfisj-lyd fra utløpet. Dette utnyttes ikke bare til bremsing, men også til målrettet signalering om misbilligelse fra sjåføren til medtrafikanter.
"Lastebiler har bremser hvor funksjonen er den samme som personbiler og lette kjøretøy. Men i stedet for bremsevæske og hydraulisk trykk brukes her trykkluft. Når man bremser, styrer bremsepedalen et lufttrykk til bremsesylindre/bremseklokker som ansetter bremsen, på samme måte som bremsevæske/hydraulisk trykk på lette kjøretøy.
Trykkluften kommer fra en kompressor som blir drevet av motoren. Luften blir lagret på tanker som er montert på kjøretøyet, slik at man har en viss mengde luft å bruke. Når man bremser, blir noe av luften brukt opp, og ved et visst minstetrykk begynner kompressoren å lade luft igjen, slik at det alltid er nok luft til bremsing.
Parkbremsen fungerer slik at det er en sylinder ved hvert hjul med en kraftig fjør som holder bremsene på når parkbremsen er ansatt. Dette er en todelt sylinder hvor ene delen brukes til bremsing og den andre til parkbrems. Denne sylinderen kalles da en parkbremssylinder. Når parkbremsen skal tas av, fylles disse sylindrene med trykkluft og presser tilbake fjørene. Når parkbremsen ansettes, slippes lufta ut av sylindrene.
Hvis det skulle oppstå en lekkasje på trykkluftsystemet under kjøring, minsker trykket, og parkbremsen vil gå på. Dette kalles en nødbrems.
Hvis det er for lite trykk i systemet når bilen startes, får man heller ikke av parkbremsen før det er nok trykk til at bremsene virker. Dette er en sikkerhet som gjør at man ikke får kjørt før det er nok trykk til at kjøretøyet kan bremse forsvarlig.
Det finnes også en variant av både trykkluft og hydraulisk system på samme kjøretøy. Dette kalles trykkluft-hydraulisk system. Det virker slik at trykkluft styrer det hydrauliske trykket i stedet for at bremsevæsken går direkte fra bremsepedalen. Brukes helst på mindre lastebiler.
Når man slipper opp bremsepedalen på et kjøretøy med trykkluftbremser, høres en pfisj-lyd. Dette er luften som har vært inne i bremsesylindrene.
Bremser kan bli riktig varme og kjøles oftest av luften ved at bremsene er utført som åpne konstruksjoner."
Motorbremsing.
Bilene har ellers en annen, «medfødt», brems som er praktisk å bruke i steile nedoverbakker: motoren selv. Motoren som brems er mest effektiv i et lavt gir. Motorer med stort volum og mange sylindere, bremser mer på gearet enn motorer med mindre motorvolum.


Xenofon.
Xenofon (født ca. 430 f.Kr. i Athen, død ca. 355 f.Kr.) var en gresk hærfører, forfatter og historiker. Han er særlig kjent for sine historiebeskrivelser fra samtidens Hellas, for sine skrifter om filosofen Sokrates, og for å være opphavsmann til den første øyenvitneskildringen vi kjenner fra et felttog i oldtiden. Xenofons språk er klart og tydelig, og har vært et stilistisk forbilde. Dette har gjort at mange studenter av gammelgresk har blitt kjent med hans verker.
Hans liv.
Xenofon var sønn av Gryllos, en attisk godseier, og var således født inn i det atenske aristokratiet. Som ung adelsmann ble han innrullert i kavaleriet. Han var en av elevene til filosofen Sokrates. Xenofon skrev verket "Erindringer om Sokrates" i perioden 390 – 370 f.Kr.
I 401 f.Kr. ble Xenofon med som leiesoldat i hæren til den persiske tronpretendenten prins Kyros den yngre for å hjelpe ham til å erobre makten i Perserriket fra kong Artaxerxes II, prinsens eldre bror. Kuppforsøket mislyktes, og Kyros falt i kamp med perserkongens armé i slaget ved Kunaxa, et sted ikke langt fra Babylon. Den greske leiesoldathærens feltherre ble deretter lokket i en felle og drept.
Grekerne måtte da velge nye ledere som kunne føre hæren tilbake fra Mesopotamia til Hellas gjennom hele Lilleasia for å bevare friheten. Xenofon ble valgt som en av de ledende generalene i denne strabasiøse ekspedisjonen. Historien om felttoget og tilbaketoget – som ble kalt de tituseners tog – er levende beskrevet i boken "Anabasis", som ble skrevet da Xenofon var landsforvist, en gang mellom 390 – 380 f. Kr. Disse skildringene er av mange regnet som Xenofons beste verk. Språklig sett er "Anabasis" regnet som et stilmessig rent eksempel på klassisk attisk gresk, og det har derfor ofte vært et av de første verker studenter har arbeidet med.
Etter hjemkomsten ble Xenofon landsforvist fra Aten, muligens pga. hans deltakelse i felttoget, eller fordi han kjempet på Spartas side mot Aten i slaget ved Koroneia i 394 f.Kr.. Som belønning tildelte spartanerne ham et gods i Skillus, ikke langt fra Olympia.
På dette godset holdt han til i over 20 år fram til 371 f.Kr., da han måtte flykte til Korinth pga. at området hvor godset lå ble erobret av Spartas fiender i krigshandlinger. I denne tjueårsperioden skrev Xenofon de fleste bøkene han er kjent for, herunder "Anabasis", "Hellensk historie" og "Kyros' oppdragelse".
En gang etter forsoningen mellom Sparta og Aten i 370 f.Kr. ble Xenofons landsforvisning opphevet, slik at han kunne flytte tilbake til Aten. Mye tyder på at han ble boende i Korinth helt til han døde engang rundt 355 f.Kr.


Solveig Bernhoft.
Solveig Bernhoft (født 23. september 1938) var politiker for Høyre i bystyret i Bodø i perioden 1991–1995 og var leder av Bodø Høyre i 1989.


Europavei 15.
Europavei 15 går mellom Inverness i Skottland, Storbritannia og Algeciras i Andalucia, Spania. Lengde 3590 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Inverness – Perth – Edinburgh – Newcastle – Scotch-Corner – Doncaster – London – Folkestone – Dover... Calais – Paris – Lyon – Orange – Narbonne – Gerona – Barcelona – Tarragona – Castellón de la Plana – Valencia – Alicante – Murcia – Algeciras.


CERN.
CERNs forskningssenter og hovedanlegg sett fra Sveits i retning Frankrike.
Forskningsorganisasjonen CERNs tjue medlemsland i 2008
Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning (CERN; akronym for det opprinnelige franske navnet "Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire") er en europeisk organisasjon for forskning på partikkelfysikk, kjernefysikk og kjernekjemi. CERN omfatter verdens største forskningssenter innen disse fagområdene. Senteret ligger hovedsakelig i Sveits, nær flyplassen i Genève, men deler av anlegget går også over grensen til Frankrike. Ved forskningssenteret ligger Large Hadron Collider (LHC), en enorm partikkelakselerator som ble ferdigstilt og tatt i bruk til vitenskapelige eksperimenter i 2008.
CERN ble etablert i 1954 av 12 land i Europa, deriblant Norge. Alle de opprinnelige medlemmene er fortsatt medlem av CERN, bortsett fra det tidligere Jugoslavia som meldte seg ut i 1961 og forble utmeldt frem til statens oppløsning. Organisasjonen har i dag 20 medlemsland, rundt 2600 heltidsansatte pluss nesten 8000 vitenskapsfolk og ingeniører fra 500 universiteter og 80 nasjoner.
CERN la også grunnlaget for World Wide Web på 1980-tallet, og verdens første nettside ble publisert herfra i 1991.
Informatikk.
Selve World Wide Web begynte som et CERN-prosjekt kalt ENQUIRE, initiert av Sir Tim Berners-Lee i 1989 og Robert Cailliau i 1990.Berners-Lee og Cailliau ble i fellesskap æret av Association for Computing Machinery i 1995 for deres bidrag til utviklingen av World Wide Web.
Prosjektet, som er basert på konseptet hypertekst tok sikte på å tilrettelegge for deling av informasjon mellom forskere. Den første websiden gikk online i 1991. 30. april 1993 kunngjorde CERN at World Wide Web ville være gratis for alle. En av den opprinnelige første nettsiden, laget av Berners-Lee, er fortsatt tilgjengelig på World Wide Web Consortiums webside som et historisk dokument.
Før webens utvikling hadde CERN vært en pioner i innføringen av Internetteknologien. En kort historie om denne perioden finnes.
Denne Cisco Systems routeren ved CERN var trolig en av de første IP-routere utplassert i Europa.


Kåre Aglen.
Kåre Aglen (født 5. november 1933) er en tidligere leder og bystyrerepresentant for Bodø Høyre på 1970- og 1980-tallet.


Gisle Aas.
Gisle Aas (født 1964) var en av grunnleggerne av det norske Internettselskapet Oslonett, som ble stiftet 12. desember 1991.
Aas hadde før dette jobbet i Norsk Regnesentral og var programmeren bak en rekke av Oslonetts nettjenester, f.eks. Kvasir som ble programmert i Perl. Aas fulgte med til SchibstedNett da Schibsted kjøpte Oslonett i 1995, men flyttet senere med familien til Vancouver i Canada for å jobbe for det kjente programvareselskapet ActiveState som Senior Developer. Gisle bor nå i Bergen og jobber hjemmekontor for Activestate.
I Perl-verdenen er Gisle mest kjent for LWP, defakto-biblioteket for HTTP-kommunikasjon i Perl, og for Digest::MD5.


Casey FitzRandolph.
Casey FitzRandolph (født 21. januar 1975 i Madison, Wisconsin) er en amerikansk skøyteløper.
FitzRandolph tok overraskende gullmedaljen på 500 meter i OL 2002 i Salt Lake City. Den store forhåndsfavoritten, canadieren Jeremy Wotherspoon, falt i sitt første løp. FitzRandolph slo sølvvinneren, den japanske tittelforsvareren Hiroyasu Shimizu, med 3 hundredels sekund, tidenes minste seiersmargin på en olympisk 500 meter.


Kakerlakker.
Kakerlakker (Blattodea eller Blattaria) er en gruppe (orden) av insekter. Størrelsen varierer fra omtrent 1 centimeter til over 10 centimeter. Kakerlakkene har en karakteristisk flat og oval form. Det er seks arter i Norge, og i verden er det omtrent 4 000 arter fordelt på seks familier. Kakerlakker er av de eldste grupper nålevende insekter, og har levd på jorden i nesten uforandret form i 300 millioner år. Nedenfor er en kakerlakk i baltisk rav (40-50 millioner år gammel)
Karkelak i baltisk rav (40-50 millioner år gammel)
Egentlig er det bare én art naturlig og frittlevede (utendørs) i Norge. Det er markkakerlakken "Ectobius lapponicus" (Linnaeus, 1758), som er funnet over hele landet. Men fem andre, innførte arter, finnes her mer eller mindre hele tiden. Disse er avhengige av et gunstig sted å leve. De klarer seg ikke utendørs gjennom vinteren. Disse artene kommer til Norge ved at de blir med hjem fra feriereiser eller de kan følge importerte matvarer eller andre varer.
Liv og utvikling.
Kakerlakker er vanligst i land der det er varmt hele året, men kan etablere seg i hus i Norge, dersom den finner et egnet sted. Derfor finnes det seks arter i Norge.
Kakerlakker er nattaktive og gjemmer seg om dagen. Føden er dødt organisk materiale, planter og dyr, men også ekskrementer fra andre dyr. De lever mest på steder med høy fuktighet. Kakerlakkers evne til å formere seg og spre seg via ventilasjon og rørkanaler er velkjent.
Skadedyr, lukt og smitte.
Karkelak i baltisk rav (40-50 millioner år gammel)
Kakerlakkene er kjent som skadedyr, men av de omtrent 4 000 artene som finnes i verden, er det omtrent 20 arter som regnes som alvorlige skadedyr for menneskene. Noen arter lever i hus og liker seg best der det er varmt, for eksempel ved ildsteder og langs varmeledninger. Med sin kraftige bitemunn går de løs på mange dyre- og planteprodukter, først og fremst mel- og sukkerholdige varer, men også skinn og lær, ullstoffer, bøker og papir.
Kakerlakker er sky dyr som lett føler vibrasjoner og trekker seg raskt tilbake ved farer. Blir de angrepet kan enkelte utskille en illeluktende væske. De gulper også opp ufordøyet mat fra magen, noe det blir en spesiell ubehagelig lukt av. Kakerlakker er ikke spesielt farlige for oss mennesker, de biter neppe og er skye, men de kan bringe med seg smitte, i det de ferdes fra urene til rene soner. Når kakerlakker oppdages er de som regel allerede godt etablert. Kakerlakker kan være smittespredere av blant annet salmonella (matforgiftning).
Forebyggende tiltak.
Den viktigste måten å forebygge kakerlakker er å sikre/kontrollere varer; flyttelass og reiseeffekter som kommer fra tropiske land og til Norge. Kakerlakker kan også spre seg fra bygning til bygning, med matvarer og flyttelass.
Bekjempning.
Når det oppdages kakerlakker i bygninger må det gjennomføres et omfattende program med kartlegging, bekjempelse og etterkontroller. Vanligvis er kakerlakker et kollektivt problem for borettslag, sameier, boligselskaper osv., og betales vanligvis av disse og ikke av den enkelte beboer.
Bekjempelse av kakerlakker er komplisert, og må gjøres av trenet personell. I Norge bør man benytte erfarne skadedyrfirma som er godkjent av Statens folkehelsetilsyn.
a> ("Blatella germanica") med eggkapselen stikkende ut av bakkroppen.
Forplantning.
Kakerlakker har ufullstendig forvandling. Hunnen utsondrer noen seksualferomoner (lukt), som hannen sporer opp. Paring skjer med spissen av bakkroppene rett mot hverandre. Hunnen bærer med seg (ruger) en kapsel ("ootheca") med opptil 40 egg i. Denne kapselen stikker litt ut av bakkroppen. Når tiden er inne plasseres kapselen på et egnet sted.
Anatomi.
Munnen er bitende, antennene er trådformet, lange og tynne, uten utvidet klubbe i spissen. Antennene er like lange som kroppen.
Føttene er godt utviklet, leggene har flere tydelige torner eller stive børster, alle føtter ("tarsi") har fem ledd. De kraftige løpebeina bringer dyret raskt vekk fra farer.
Forbrystet med brystskjoldet (pronotum) er godt utviklet og rekker langt framover, slik at det nesten skjuler hodet, når dyret ses ovenfra. De fleste har to par kortere eller lengre vinger, med fjærformet, forgrenet ribbenett. Det første paret er noe tykkere og det bakerste er fine gjennomskinnelig bakvingene. Noen arter har ikke vinger. Vingene brukes sjelden. Bakkroppen (abdomen) har to lange haletråder ("cerci") og hanner har enda et par utvekster ("styli").
Kjønnsorganene er skjulte hos begge kjønn, i sjuende bakkroppssegment hos hunnen og i det niende hos hannen.
De kan ha en ubehagelig og karakteristisk lukt.
Norske arter.
De andre artene forekommer i Norge, men da som innført med gods- og varetransport, eller i bagasje. Noen kan forplante seg under spesielt varme og næringsrike forhold, men ingen kan overleve ute gjennom en vanlig norsk vinter.


Steinar Kjærnsrød.
Steinar Kjærnsrød (født 28. desember 1957) var en av grunnleggerne av Oslonett, Norges første kommersielle Internettselskap.
Da Oslonett ble stiftet 12. desember 1991 jobbet Kjærnsrød fortsatt som driftsansvarlig ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, men sluttet der i 1994 og begynte på full tid i Oslonett. I Oslonett var han ansvarlig for utviklingen av Oslonetts mange webtjenester. Bl.a. hadde han ideen til søkemotoren Kvasir og resultatsformidlingen fra Vinter-OL 1994 på Lillehammer og den norske Folkeavstemningen om EU i 1994. Selskapet dannet han sammen med blant andre Gisle Hannemyr. Kjærnsrød og Hannemyr regnes i dag som to av Norges fremste internett- og dataeksperter.
Da Schibsted kjøpte Oslonett i 1995 og SchibstedNett ble dannet, fulgte Kjærnsrød med dit, og fortsatte som avdelingsleder for Profesjonelle tjenester i SchibstedNett. Han ble også med inn i Scandinavia Online, også kjent som SOL, da Telenor Online og SchibstedNett fusjonerte 1. januar 1997. Siden begynte han i Intervett, et selskap som laget Norges første kurs om Internett. Intervett ble senere fusjonert inn i Infostream, Norges første børsnoterte Internettselskap.
I dag jobber Steinar Kjærnsrød som teknisk sjef i det norske programvareselskapet TraceTracker.


Knelere.
Knelere (Mantodea) er en gruppe med insekter. Knelerne er nært beslektet med kakerlakker og termitter.
I verden er det omtrent 2 300 arter, fordelt på 15 familier, de fleste fra tropiske strøk i alle verdensdeler. Ingen arter finnes i Norge.
Navnet har den på grunn av den særegne måten å holde frambeina på, det ser ut som om den kneler og ber. Det vitenskapelige navnet "Mantis" er hentet fra et gresk ord som betyr "profet".
Utseende.
Størrelsen varierer fra en til femten centimeter. Bakkroppen ("abdomen") har to lange haletråder ("cerci") og hanner har enda et par utvekster ("styli"). De fleste har vinger. Det første paret er noe tykkere og det bakerste er fine gjennomskinnelig flygevinger. Bakvingene er vanligvis foldet sammen under forvingene.
Hodet har en lett gjenkjennelig trekantet form. Fasettøynene er nokså store som naturlig for dyr som finner bytte ved hjelp av synet, og utstående. Spesielt for knelere er at de kan dreie hodet på en slik måte at de kan se over skulderen, noe som er unikt og uvanlig hos insekter. Munndelene er bitende, men ikke spesielt store, antennene er trådformet, lange og tynne, uten utvidet klubbe, men hos noen arter er det hanner med fjærformede antenner.
Det fremste beinparet, kanskje særlig lårene ("femorae") er kraftig utviklet, alle føtter ("tarsi") har fem ledd. På alle beinpar er hoftene ("coxae") lange og henger ned under kroppen. Forkroppen ("prothorax") er mer eller mindre forlenget, typisk lang og tynn. Forlåret og -leggen har nesten alltid pigger på undersiden, de to piggete overflatene foldes mot hverandre og gjør at kneleren kan gripe byttedyret og holde det i et fast grep. Lignende frambein finnes hos andre insekter som lever som rovdyr, som nettvingefamilien Mantispidae og noen arter i fluefamilien Ephydridae.
Kjønnsorganene er skjulte hos begge kjønn, i sjuende bakkroppssegment hos hunnen og i det niende hos hannen.
Levevis.
De fleste knelere beveger seg langsomt, og er dagaktive insekter som lever av andre små dyr, mest andre insekter. I angrepsstilling sitter de med brystet hevet og fangbena fremstrakt så de minner om en som ber. Større arter kan til og med i noen tilfelle ta små frosker, øgler og enda til små fugler og pattedyr. Noen arter er kamuflerte ved at de har bladlignende utvekster på bein eller kroppen, de fleste har farger som gjør at de går mer eller mindre i ett med omgivelsene.
Under parring er hannen svært utsatt. Det er ikke uvanlig at den glupske hunnen spiser på hannen,og noen ganger river av hodet etter akten. Dette er grotesk, men samtidig er det næring til hunnen som skal legge egg og sørge for artens videre eksistens. Hannen (eller det som er igjen av ham) fortsetter parringen selv om han er delvis oppspist, parringsbevegelsene blir kontrollert av ganglier (nervesentre) i bakkroppen. Det er omstridt hvor utbredt slik seksuell kannibalisme er i naturen, de fleste observasjonene av det er gjort på individer i fangenskap i en situasjon som er noe ulik den som finnes i artenes naturlige miljø. Hunnen legger eggene i noen kapsler ("oothecae") som hun fester til vegetasjonen. Hver kapsel inneholder gjerne noen titalls egg og dannes av et skumaktig sekret som herder til en hard masse i kontakt med luften.
Noen arter har yngelpleie, noe som er uvanlig hos insekter.
Mantodea er hemimetabole insekter, de har ufullstendig forvandling. Nymfene ligner på små utgaver av de voksne, bortsett fra at de mangler vinger. Knelernymfer bærer ofte bakkroppen krummet opp over ryggen.
Å lure fienden.
Knelere har ikke stridulasjonsapparat, de spiller eller synger ikke slik som de nært beslektede gresshoppene. Men noen knelere har et øre på det midterst brystsegmentet. Med dette øret kan de oppfatte lyden fra flaggermus, og kan derfor lure flaggermusene, ved «å slippe seg ned» like før flaggermusen angriper. Noen knelere har sterke farger og øyelignende flekker på bakvingene, som de folder ut om de føler seg truet. Disse flekkene kan være nok til å skremme bort en fugl.
Systematisk Inndeling.
Noen inndelinger opererer med en mer omfattende familie Mantidae der flere av familiene listet nedenfor blir regnet som underfamilier.


Junkers Ju 52.
Junkers Ju 52 med kallenavn «Tante Ju», var et kombinert passasjer og godsfly produsert 1932–1945 av Junkers. Prototypen fløy første gang 13. oktober 1930. Den var konstruert av Ernst Zindel ved Junkers-fabrikkene i Dessau. Flyets «bølgeblikk»-skrog gav flyet et karakteristisk kasse-lignende utseende.
Beskrivelse.
Flyet var en viderutvikling av, og hadde likhetstrekk med, andre Junkers-fly, for eksempel W34. Det var utstyrt med én motor, vekselsvis produsert av BMW og Junkers, men allerede under de første prøveflyvninger ble det klart at flyets yteevne var utilstrekkelig. Det ble derfor utviklet en modell med 3 motorer kalt Ju52/3m. Den nye utgaven var først utstyrt med 3 Pratt & Whitney Hornet motorer som senere ble erstattet med BMW 132 motorer. De to ekstra motorene ga flyet en bedre yteevne og større lastekapasitet. Eksportmodellene ble oftest utstyrt med Pratt & Whitney Wasp eller Bristol Pegasus motorer.
Sivil tjeneste.
I utgangspunktet var flyet ment å være et frakt- og postfly. Med 15–17 sitteplasser ble flyet populært som passasjerfly og Junkers fikk bestillinger fra land i Sør-Amerika, Syd-Afrika og flere land i Europa. I Norge bestilte Det Norske Luftfartselskap (DNL) i 1935 3 fly med flottører. DNLs fly ble levert med opprinnelige Hornet-motorer.
Militær bruk.
Ju 52 ble først brukt som militærfly under Den spanske borgerkrig både til troppetransport og til transport av fallskjermsoldater. Flyet ble også benyttet som bombefly under bombingen av Guernica. Luftwaffe brukte flyet under hele den andre verdenskrig, inklusive invasjonen av Norge 9. april 1940.
Ju 52 var et relativt langsomt fly med en toppfart på 265 km/t. Det var i tillegg lett bevæpnet. Det var derfor nødvendig med jagereskorte, men tapene ble likevel store. Ved krigens slutt ble mange eksemplarer hugget opp, men fortsatt finnes det fly igjen i museer over hele verden. Et lite antall er fortsatt i bruk som veteranfly.
Produksjonen av Ju 52 opphørte i Tyskland i 1945, men fortsatte i Frankrike og Spania frem til 1949. Det er tilsammen bygget 5 415 Ju 52. Av disse ble 400 bygget i Frankrike og 170 i Spania.
Ju 52 er også den flytypen som kan notere lengst levetid. De siste Ju 52 var i bruk av Sveits' flyvåpen og ble tatt ut av tjeneste i 1982.
Norskregistrerte Ju 52.
Følgende Junkers Ju 52 har vært registrert i Norges luftfartøyregister
Museums- og veteranfly.
Det finnes et stort antal Ju 52 i fly- og transportmuseer. I Norge finnes en Ju 52 i militære farger ved Forsvarets flysamling, Gardermoen, og en sivil variant ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.
DNLs «Askeladden», nå D–CDLH.
Den tidligere «Askeladden» Nå med tysk registrering
Det eldste eksemplaret ble produsert i 1936 for Lufthansa, og var registrert som "D–AQUI «Fritz Simon»". Flyet ble solgt til DNL i 1936 som erstatning for "«Havørn»" som gikk tapt i Havørn-ulykken og ble registret "LN–DAH «Falken»". Dette ble konfiskert av Luftwaffe i 1940 og fikk da tilbake sin gamle registrering "D–AQUI" og navnet «Kurt Wintgens» – et flyveress fra første verdenskrig.
Etter krigen kom flyet tilbake til DNL og ble brukt på Finnmaksruten fram til 1956. Flyet ble tilbudt Norsk Teknisk Museum, som måtte avstå å motta gaven på grunn av plassmangel. Det ble da lagt ut for salg. Etter et år ble det solgt til Transportes Aereos Orientales i Ecuador, og fikk den nye registreringen "HC–ABS «Amazonas»". Det ble tatt ut av tjeneste i 1963 og ble så stående på Quito Airport i fem år. Deretter ble flyet kjøpt av den tidligere jagerflygeren i American Air Force, Lester Weaver for 52 500 dollar og ble registrert som "N130LW". De amerikanske luftfartsmyndigheter nektet imidlertid å sertifisere det til annet enn bruk til fremvisning på flystevner og lignende.
Flyet ble så kjøpt av flygeren og forfatteren Martin Caidin (1926–1997) for 150 500 dollar, som registrerte det som "N52JU «Iron Annie»". Caldin brukte to år på å sette flyet i stand og fikk sertifisert det i 1976 uten restriksjoner. Han beholdt det frem til desember 1984 ble kjøpt tilbake av Lufthansa, og ble fløyet til Hamburg via Grønland, Island og England. Etter et år med omfattende restaurering, begynte det sin nye karriere med rundflygninger over tyske byer. Flyet har fått ny offisiell registrering "D–CDLH", malt under flyets haleror. Imidlertid er den gamle registreringen "D–AQUI" malt på vingene, og flyet har fått navnet «Tempelhof». Flyet er hvert år i full trafikk gjennom hele sommerhalvåret, og flyr flere rundturer hver dag omkring i hele Tyskland.


Uwe-Jens Mey.
Uwe-Jens Mey (født 13. desember 1963 i Warszawa, Polen) er en tysk tidligere skøyteløper som dominerte 500 meter i årene omkring 1990.
Mey deltok i sitt første OL i Sarajevo i 1984, der han kom på 8. plass på 500 meter.
En uke før OL 1988 startet i Calgary, kom Mey på andre plass i sprint-VM bak en overlegen Dan Jansen. Jansen ble dermed den heteste favoritten til å vinne både 500 og 1000 meter i OL. Jansen falt imidlertid på begge distansene. Uwe-Jens gikk en fantastisk 500 meter, og satte ny verdensrekord med 36,45, en rekord som ble stående i fire år. På 1000 meter tok han sølvmedalje etter Nikolaj Guljajev.
Under OL 1992 i Albertville var igjen Mey og Jansen favorittene på 500 meter. Igjen viste Mey seg som den raskeste, og forsvarte gullet fra 1988. Etter dette la Mey opp som skøyteløper.


Garanti-instituttet for eksportkreditt.
Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) er en norsk statlig etat som stiller garanti og forsikring for eksport av norske varer. Garantiene dekker både "kommersiell risiko" (det at kjøper går konkurs eller av andre grunner ikke betaler) og "politisk risiko" (krig, ekspropriasjon og aksjoner fra offentlige myndigheter som hindrer betaling). GIEK er underlagt Nærings- og handelsdepartementet og har sine røtter i Statens Eksportkredittkommisjon som ble etablert i 1934.


Selvforsyning.
Selvforsyning referer til en tilstand der man ikke trenger noen ekstern hjelp eller interaksjon med andre for overlevelse. Selvforsyning er derfor en type ekstrem personlig - eller regional - autonomi.
Selvforsyning er vanligvis brukt for å beskrive varianter av det som kalles bærekraftig levesett der ingenting forbrukes som man ikke kan produsere selv. Eksempler på forsøk på selvforsyning i Nord-Amerika er voluntary simplicity-, ludditt-, homesteading-, survivalism- og Back to the land-bevegelsene.
Praksiser som tilrettelegger for, eller hjelper til med selvfosyning inkluderer autonome bygninger, økologisk jordbruk og fornybar energi.
Eksistensen av effektivt lukkede system gjør selvforsyning en nødvendighet for en eventuell romkolonisering. Et ekstremt eksperimentelt eksempel på selvforsyning kan derfor sies å være Biosphere 2-prosjektet.
Termen brukes også om mer begrensede former for selvforsyning, som for eksempel det å dyrke sin egen mat eller være økonomisk uavhengig av statlige subsidier eller (når man snakker om store politiske enheter) utenlandsk uhjelp.


Norgesparagrafen.
Norgesartikkelen er den tredje paragraf i kong Christian IIIs håndfestning av 1536.
Denne paragrafen forteller hvordan den kongen skulle styre Norge – «som et ledemod af Danmarks rige». Norge blir altså oppfattet som en provins, som en samling len. Det har helt tilbake til 1814 vært ulike tolkninger av om i hvilken grad pararafen noen gang ble realisert.


Meg Ryan.
Margaret Mary Emily Anne Hyra (født 19. november 1961 i Fairfield i Connecticut), kjent som Meg Ryan, er en amerikansk skuespiller som har spesialisert seg på romantiske komedier, men som også har jobbet i andre filmgenre. Hennes mor er Susan Jordan.
Ryan studerte journalistikk ved New York University. Hun begynte som skuespiller for å tjene ekstra penger ved siden av skolen. Etter hennes første filmrolle spilte Ryan (som nå brukte dette som kunstnernavn) Betsy i dramaserien "As the World Turns" fra 1982 til 1984. Produsentene for denne serien likte spesielt å jobbe med henne fordi hun kunne gråte på kommando.
Etter flere TV-filmer og mindre kinofilm-roller, fikk Ryan sin første suksess med hovedrollen i den romantiske komedien "Da han møtte henne". Filmen ble meget godt mottatt og manifesterte Ryans filmpersonifika som boblende, sjarmerende og furiøs, men samtidig uhelbredelig romantisk, en rolle hun har spilt i flere roller senere. Mange av filmene hennes fra 1990-tallet har ikke bare slått igjennom i Nord-Amerika, men har også blitt store suksesser andre steder i verden.
I 2003 brøt Ryan med sine vanlige roller og spilte i "In the Cut", en erotisk thriller. Her spiller hun en ung universitetslærer som utforsker egne grenser og setter sin sikkerhet på spill når hun innleder ett risikabelt, seksuelt forhold.
Ryan giftet seg med skuespiller Dennis Quaid på valentinsdagen i 1991 etter at de hadde spilt sammen i to filmer. De tok ut skilsmisse 16. juli 2001 etter at hun hadde hatt et indiskret forhold til skuespiller Russell Crowe, som hun spilte sammen med i en film. Quaid og Ryan har ett barn sammen; Jack Henry (f. 24. april 1992).


Biosphere 2.
Biosphere 2 er et lukket økologisk system i Oracle, Arizona, USA bygget mellom 1987 og 1989 av Edward P. Bass, Space Biosphere Ventures og andre. Det ble brukt for å teste om og hvordan mennesker kunne leve, studere og utføre vitenskapelige eksperimenter i en lukket biosfære. Man utforsket her mulighetene for å benytte lukkede biosfærer i fremtidige romkoloniseringer og muliggjorde studier av biosfæremanipulasjon uten å skade jordens. Navnet kommer fra ideen modellert i Biosphere 1.


Japansk musikk.
Japansk musikk kan være tradisjonell musikk eller nyere musikk fra Japan. Den tradisjonelle musikken er en rik på tradisjon, og består av kunstmusikk/Hoffmusikk, teater/forestillinger med musikk, og folkemusikk. Det japanske ordet for musikk er 音楽 (ongaku). Ordet kombinerer kanjiene 音 ("on") som betyr lyd og 楽 ("gaku") som betyr musikk eller komfort.
Folkemusikk.
Japan har en rik folkemusikkarv. Musikken ble brukt under festligheter, bryllup, og dagliglivet.
Sangen står sentralt, men folkemusikken brukte også instrumenter som fløyte, slagverk, og shamisen.
Tonesystem.
Japansk musikk bygger oftest på pentatone skalaer, men gjerne med moll-karakter. For eksempel er en skalatype som e,f,a,h,c,e helt vanlig.
japansk popmusikk.
Populær musikk i Japan går ut over mange sjangre. Se J-pop
japansk samtidsmusikk.
Den meste kjente japanske moderne komponisten er Toru Takemitsu.


Du har m@il.
"Du har m@il" (engelsk: "You've Got Mail") er en romantisk komedie fra 1998, en moderne versjon av klassikeren "Butikken om hjørnet" fra 1940.
Joe Fox (Tom Hanks) og Kathleen Kelly (Meg Ryan) bor og arbeider få kvartaler fra hverandre på Manhattan. De er begge i bokbransjen, og Kelly hater alt Fox står for. Han er multimillionær og sjef for bokkjeden Fox Books. Denne kjeden utgjør en stor trussel for Kathleens lille bokhandel The Shop Around the Corner som hun arvet etter moren.
Hovedpersonene har aldri truffet hverandre – tror de. Men sannheten er at de på kveldstid møtes på internett og fører lange og åpenhjertige samtaler.


Gammelgresk.
Gammelgresk er et trinn i det greske språkets historie, og gjelder oftest to perioder i gresk historie: Det arkaiske og det klassiske Hellas. Den antikke perioden i gresk historie inkluderer også den hellenistiske perioden, men språket i denne perioden tilhører et annet trinn, nemlig hellenistisk gresk. For informasjon om det greske språket før oppfinnelsen av det greske alfabetet, se mykensk gresk og urgresk.
Dialekter av gammelgresk.
Grafisk fremstilling av dialektenes utbredelse
Grekerne skulle med tiden få et felles skriftspråk, som følger av Aleksander den stores erobringer. Ettersom gresk kultur og sivilisasjon oppnådde en betraktelig spredning, oppstod det i denne hellenistiske perioden et "lingua franca" som vi kjenner som koinégresk. Dette språket er ikke minst kjent fra det nye testamente.
Lyder og uttale.
I antikken ble gammelgresk ble skrevet med de store greske bokstavene, uten bruk av mellomrom.
Eksemplene under skal representere attisk gresk på 400-tallet f. Kr.. Selv om den antikke uttalen ikke kan rekonstrueres med sikkerhet, er det greske språket spesielt godt dokumentert fra denne perioden, og det er liten uenighet blant lingvistene når det gjelder lydenes generelle natur.
Korte vokaler.
Kort e (ε i gresk skrift) vises under som en midtre lukket vokal, men kan ha vært nærmere.
Lange vokaler.
(ου med gresk skrift) hadde antagelig utviklet seg til på 300-tallet.
Konsonanter.
Merk: var en allofon av. Den ble brukt før stemte konsonanter, og spesielt i sammensetningen [zd] skrevet som "zeta" (ζ). (ustemt r) ble skrevet som "rho" med "spiritus asper" og var sannsynligvis en allofon av.
Konsonantsammentrekninger.
Når verbene bøyes, støter konsonantene ofte sammen. Forskjellige sandhi-regler gjelder.
Aksent.
I klassisk gresk benyttet man seg av tre typer aksenter: akutt (´), gravis (`), og cirkumfleks (ˆ), opprinnelig for å angi stigning i tonehøyde (fem toner ved akutt, tre ved gravis, og stigende-synkende tone ved cirkumfleks). En tid innen 400 e.Kr. hadde det forekommet et skifte til trykkbetoning. Selve aksentsystemet kan spores tilbake til Aristofanes fra Bysants rundt omkring 200 f.Kr., den gang med tanke på utlendinger som ville lære seg korrekt uttale. Forøvrig har aksentene en "fonemisk" funksjon, det vil si at de skiller mellom likt stavede ord som har ulik betydning, men de har i grunnen ikke blitt tatt i bruk i antikke manuskripter, i motsetning til trykte tekster hvor de alltid har forekommet.
Augment.
Indikativ av fortidstider får prefikset /e-/. Dette var sannsynligvis opprinnelig et separat ord, som betydde noe slikt som «da». Augment legges til indikativ av aorist, imperfektum og pluskvamperfektum, men ikke til noen av de andre aoristformene (det finnes ingen andre former av imperfektum og pluskvamperfektum).
Noen verb får uregelmessig augment; den vanligste varianten er "e → ei". Denne uregelmessigheten kan forklares diakronisk ved tapet av "s" mellom vokalene.
I poesi (episk gresk) utelates av og til augmentet.
Augmentet kan av og til erstatte reduplikasjon; se under.
Reduplikasjon.
Uregelmessig reduplikasjon kan forstås diakront. For eksempel har "lambanō" (rot "lab") perfektumstammen "eilēpha" (ikke "*lelēpha") fordi ordet opprinnelig var "slambanō", med perfektum "seslēpha", som utviklet seg til "eilēpha".
Substantiv.
Gammelgreske substantiv har tre tall (entall, totall (dualis) og flertall), tre kjønn (maskulinum, femininum og nøytrum) og fem kasus (nominativ, genitiv, dativ, akkusativ og vokativ). De to større bøyningsklassene (deklinasjon)ene er vokal-deklinasjonen og konsonant-deklinasjonen. Vokal-deklinasjonen er delt i alfa-deklinasjonen og omikron-deklinasjonen.
Alfa-deklinasjonen.
Alfa-deklinasjonen omfatter stort sett, men ikke utelukkende feminine substantiver. Ord som tilhører denne klassen har stammer som slutter på alfa, enten kort eller lang. Under noen omstendigheter kan alfa bli til eta.
Eksempeltekst.
ἔχεις μοι εἰπεῖν, ὦ Σώκρατες, ἆρα διδακτὸν ἡ ἀρετή; ἢ οὐ διδακτὸν ἀλλ' ἀσκητόν; ἢ οὔτε ἀσκητὸν οὔτε μαθητόν, ἀλλὰ φύσει παραγίγνεται τοῖς ἀνθρώποις ἢ ἄλλῳ τινὶ τρόπῳ;
ὦ Μένων, πρὸ τοῦ μὲν Θετταλοὶ εὐδόκιμοι ἦσαν ἐν τοῖς Ἕλλησιν καὶ ἐθαυμάζοντο ἐφ' ἱππικῇ τε καὶ πλούτῳ, νῦν δέ, ὡς ἐμοὶ δοκεῖ, καὶ ἐπὶ σοφίᾳ, καὶ οὐχ ἥκιστα οἱ τοῦ σοῦ ἑταίρου Ἀριστίππου πολῖται Λαρισαῖοι. τούτου δὲ ὑμῖν αἴτιός ἐστι Γοργίας· ἀφικόμενος γὰρ εἰς τὴν πόλιν ἐραστὰς ἐπὶ σοφίᾳ εἴληφεν Ἀλευαδῶν τε τοὺς πρώτους, ὧν ὁ σὸς ἐραστής ἐστιν Ἀρίστιππος, καὶ τῶν ἄλλων Θετταλῶν. καὶ δὴ καὶ τοῦτο τὸ ἔθος ὑμᾶς εἴθικεν, ἀφόβως τε καὶ μεγαλοπρεπῶς ἀποκρίνεσθαι ἐάν τίς τι ἔρηται, ὥσπερ εἰκὸς τοὺς εἰδότας, ἅτε καὶ αὐτὸς παρέχων αὑτὸν ἐρωτᾶν τῶν Ἑλλήνων τῷ βουλομένῳ ὅτι ἄν τις βούληται, καὶ οὐδενὶ ὅτῳ οὐκ ἀποκρινόμενος.


Kyros den yngre.
Reiseruten til Kyros den yngre, Xenofon og de titusen greske leiesoldatene.
Kyros (Kuruš) den yngre, sønn av Dareios II av Persia (Dārayavahuš) og Parysatis, var en persisk fyrste og general. Datoen for hans fødsel er ukjent, men han døde i 401 f.Kr. Kyros vokste opp som prins og ble etter hvert stattholder (satrap) for den vestlige delen i Perserriket. Han hadde sitt hovedsete i Sardis, hovedstaden i Lydia.
Den eldre broren Artaxerxes II overtok tronen etter faren i 404 f.Kr.. Kyros besluttet seg for å gjøre opprør, og reiste en stor hær av hovedsakelig greske leiesoldater i Sardis. Kong Artaxerxes II og den persiske hæren møtte Kyros i et slag nær Babylon i år 401 f.Kr.. I dette slaget ble Kyrus drept.
Samtidskildene.
Historien om Kyros og grekernes tapre tilbaketog er fortalt av den greske historikeren Xenofon i hans "Anabasis". En annen fortelling, antagelig fra Sophainetos av Stymphalos, ble benyttet av historikeren Eforos. Ytterligere informasjon finnes i utdragene fra historikeren Ktesias ved Fotios' skrifter. Plutarks biografier over Artaxerxes II og Lysandros; også Thukydid' "Historien om Peloponneskrigen" Disse er de eneste kildene som gir informasjon Kyros den yngre.
Krigen mot Athen.
I henhold til Xenofon ble Kyros født etter at hans fars tiltredelse i 424 f.Kr. I 408 f.Kr., etter seirene til Alkibiades besluttet Dareios II å fortsette krigen mot Athen og ga stor støtte til Sparta. Han sendte Kyros den yngre til Anatolia som satrap av Lydia og Frygia Major med Kappadokia, og som hærleder av de persiske troppene «som samlet seg i markene til Kastolos», det vil si i Lilleasia.
I den spartanske generalen Lysandros fant Kyros en mann som var villig til å hjelpe ham. Lysandros selv håpet på å bli enehersker over Hellas med støtte fra den persiske fyrsten. Kyros ga alle sine midler til Lysandros i Peloponneskrigen, men nektet dem til dennes etterfølger Kallikratidas.
På samme tid ble Dareios II og tilkalte sin sønn til sitt dødsleie. Kyros overga alle sine rikdommer til Lysandros og dro til byen Susa. Etter tiltredelsen til Artaxerxes II av Persia i 404 f.Kr., avslørte Tissafernes (Ciθrafarna), den persiske satrapen i Karia, Kyros' planer mot sin bror, den nye kongen, men ved forbønn fra Parysatis ble Kyros benådet og sendt tilbake til sitt satrapi.
Opprør.
Lysandros vant slaget ved Aigospotamoi, det siste store slaget i Peloponneskrigen, og hvor den athenske flåten totalt ødelagt, og Sparta ble enda mektigere i den greske verden. Kyros greide å samle sammen en stor hær ved å begynne en krangel med Tissafernes om de joniske byene. Han lot som han forberedte en et hærtokt mot Pisidia, en ulendt, berglendt region i Taurusfjellene, som aldri hadde underkastet seg helt til det persiske riket.
Våren 401 f.Kr. forente Kyros alle sine styrker til en hær som da også omfattet Xenofons «Titusener», og marsjerte mot Sardis uten å forkynne målet for hans krigstog. Ved listig ledelse og omfattende løfter overkom han mistroen til de greske soldatene om krigens lengde og farer. En spartansk flåte på 35 triremer sendt til Kilikia åpnet passene i Amanos, en fjellrekke i sørlige Tyrkia som i dag er kjent som Nur Dağlari («lysets fjell»), og inn i Syria og befordret til ham en spartansk avdeling på 700 menn under ledelse av Keirisophos. Perserkongen ble først advart i siste øyeblikk av Tissafernes og han fikk samlet sammen en hær i siste øyeblikk. Kyros avanserte inn i Babylonia hvor han møtte fienden. I oktober 401 f.Kr. skjedde slaget ved Kunaxa. Kyros hadde 10 400 greske hoplitter og 2 500 peltaster, og en asiatisk hær på rundt 10 000 menn under kommando av Ariaeos.
Kyros visste at resultatet var avhengig av perserkongens skjebne. Han ønsket derfor at Klearkos, grekernes hærfører, tok sentrum mot Artaxerxes. I arroganse nektet Klearkos å gjøre dette. Det førte til at den venstre vingen til perserne under Tissafernes var fri til å gå mot resten av Kyros' styrker. Kyros selv i sentrum kastet seg selv direkte mot Artaxerxes, men ble selv drept i en desperat kamp. Tissafernes hevdet å ha drept opprøreren egenhendig, hvilket senere medførte at Parysatis senere tok en grusom hevn for drapet på hennes favorittsønn. De persiske troppene, istedenfor å angripe grekerne via direkte storming, lokket dem inn i det indre av landet, bortenfor Tigris og deretter angrep ved bedrag. Det var en solid og listig plan, men etter at deres hærførere var tatt til fange, greide grekerne å flykte og komme seg til Svartehavet. Denne prestasjonen viste den potensielle overlegenheten som de greske soldatene hadde over deres persiske motstandere. Det er antatt at det var dette som var grunnen til hvorfor Filip II av Makedonia formulerte sin strategi for å overvinne det persiske rike ved en kompakt og veltrenet hær, en bedrift som ble utført av hans sønn, Aleksander den store.


Anabasis.
"Anabasis" (som betyr «Marsjen oppover/innover i landet») er en bok av den greske forfatteren Xenofon. Den er bygget på forfatterens personlige opplevelser som leiesoldat og general i årene 401 f.Kr.–399 f.Kr.
"Anabasis" er av mange regnet som Xenofons beste verk. Språklig sett er boken regnet som et stilmessig rent eksempel på klassisk attisk gresk, og det har derfor ofte vært et av de første verker studenter av gammelgresk har arbeidet med.
Xenofon skrev trolig "Anabasis" på sitt gods nær Olympia, en gang mellom 390 f.Kr–380 f.Kr. mens han var landsforvist fra sin fødeby Aten.
Forvisningen har muligens sammenheng med at Xenofon deltok som leiesoldat – og etter hvert også som general – i den greske leiesoldathæren, som hadde blitt rekruttert av den persiske prinsen Kyros den yngre for å erobre makten i Perserriket.
"Anabasis" kan sees på som et forsvarsskrift fra Xenofons side, hvor han prøver å forklare og rettferdiggjøre sin deltakelse i felttoget overfor styresmaktene i Aten, som på sin side hadde misbilliget at grekere kjempet på samme side som persere, atenernes erkefiende.
Handlingen.
"Anabasis" handler om de tituseners tog – ekspedisjonen til den greske leiesoldathæren som prins Kyros den yngre hadde reist for å styrte sin eldre bror, perserkongen Artaxerxes II.
Boken følger hæren fra samlingen i Lydia og fram til slaget ved Kunaxes nær Babylon, hvor Kyrus sin hær støter sammen med perserkongens styrker. I slaget blir prins Kyrus drept, mens den store greske leiesoldathæren forblir ubeseiret.
Etter at opprøret har mislyktes er de greske leiesoldatene i livsfare. De befinner seg dypt inne i fiendens territorium, over tusen kilometer fra hjemlandet, og står stilt overfor perserrikets mektige hær. Grekerne går i forhandlinger med perserkongen etter slaget, men de resulterer i at flere greske ledere, bl.a. hærføreren Klearchos, blir lokket i en felle, og drepes av perserkongens menn.
Etter dette sviket velger grekerne Xenofon som en av sine nye lederne, og bestemmer seg for å sette kurs mot hjemlandet. Ferden gjennom Lilleasia og langs Svartehavets kyst er strabasiøs og farefull, men de lykkes til slutt å komme hjem til Hellas.


Svovelpredikant.
Svovelpredikant er et folkelig begrep på en kristen predikant som forsøker å skremme menigheten til omvendelse og frelse ved å true med evig tortur i helvete. Begrepet oppsto fordi predikantene la særlig stor vekt på at helvete var et sted fullt av ild, svovel og lava. Fenomenet svovelpredikanter har vært utbredt over hele landet, men med hovedtyngde i de sørligste og sørvestlige delene av Norge. Svovelprekener var atskillig mer vanlig for 100 år siden og tilbake til reformasjonen enn i dag. Den Norske Kirke tar avstand fra denne typen forkynnelse, men svovelprekener kan stadig høres i mange frikirker.
Svovelpredikanter har vært utbredt også utenfor Norges grenser, lenge før selve begrepet oppsto. Å true med helvetes ild og pinsler ble for alvor vanlig på 1300-tallet, blant annet inspirert av Dantes inferno i Den guddommelige komedien skrevet av Dante Alighieri.


Peter Fechter.
thumb
Peter Fechter (født 14. januar 1944, død 17. august 1962) var en murerlærling fra Øst-Berlin som 18 år gammel ble det første, og trolig mest kjente, offeret for Berlinmuren.
Omkring et år etter at oppførelsen av muren startet, fredag den 17. august 1962 ca. kl. 14:15, forsøkte han å flykte fra DDR sammen med sin 18-årige venn og arbeidskollega Helmut Kulbeik. Planen var å gjemme seg i et snekkerverksted ved muren og, etter å ha observert de østtyske grensevaktene, hoppe ut av et vindu inn i den såkalte dødsstripen som lå mellom muren og et parallelt gjerde som var under oppførelse, løpe gjennom den og klatre over muren i nærheten av Checkpoint Charlie inn i bydelen Kreuzberg i Vest-Berlin.
Da de hadde klatret opp på muren begynte imidlertid de østtyske grensevaktene å skyte på dem. Kulbeik klarte å komme over muren, men Fechter ble truffet av flere skudd og falt tilbake til dødsstripen hvor han ble liggende hjelpeløs. Han begynte å skrike om hjelp, og det dannet seg store menneskemengder på begge sider av muren. På østsiden ble menneskene omgående spredt av de østtyske soldatene, og på vestsiden ble et stort politioppbud samlet. De vesttyske politimennene forsøkte å kaste bandasjer inn til Fechter, men kunne ikke få seg til å gå inn. Hverken de østtyske grensevaktene i DDR eller de amerikanske soldatene ved Checkpoint Charlie forsøkte å hjelpe ham, selv om en stadig økende menneskemengde høylytt oppfordret dem til å gjøre det. Peter Fechter blødde ihjel og døde etter en time. Folkemengden i Vest-Berlin ropte «mordere» til de østtyske soldatene, som fjernet liket. De amerikanske soldatene hadde fått ordre av sine overordnede om å ikke foreta seg noe.
Drapet på Peter Fechter og grensevaktenes grusomhet førte til raseri i den vesttyske befolkningen. Det var også skuffelse over okkupasjonssoldatenes passivitet. En buss med sovjetiske okkupasjonssoldater ble steinet av oppbragte berlinere, og også amerikansk militært personell ble utsatt for verbale og fysiske angrep i etterkant av episoden.
Peter Fechter ble begravet på Oppstandelsesgravlunden i Berlin-Weissensee. Etter gjenforeningen ble det bestemt å gjøre hans grav til æresgrav. I
Berliner Zimmerstraße på stedet hvor han ble drept ble det etter gjenforeningen dessuten oppført et monument for Peter Fechter.
To tidligere østtyske grensevakter ble dømt til fengsel for drapet i mars 1997.


Québec (by).
Québec er hovedstaden i den kanadiske provinsen Québec. Quebécs gamle bydel ("Vieux Québec"), som er den eneste bevarte nordamerikanske festningsbyen nord for Mexico, ble utnevnt til å være en del av verdens kulturarv av UNESCO i 1985. Etter en sammenslåing med flere tidligere forsteder i 2002, har selve byen 507.986 innbyggere, mens tettstedet har 710.700 innbyggere (2004).
Historie.
Québec er den nest eldste europeiske bosetningen i Nord-Amerika fortsatt i bruk, etter St. Augustine i Florida (opprinnelig spansk). Den ble grunnlagt av Samuel de Champlain i 1608 der det tidligere var en innfødt boplass kalt Stadacona. Navnet Canada refererer til denne boplassen ("kanata" er et indiansk ord for landsby).
Québec ble okkupert av britene i 1629, og de holdt byen til 1632. Da byen igjen kom på franske hender, ble de omfattende festningsverkene påbegynt. Den franske kolonien «La Nouvelle France», Ny-Frankrike, lå nemlig i langvarig konflikt med de britiske koloniene langs østkysten av kontinentet.
Slaget på Abrahamsslettene ("Plaines d'Abram") ble utkjempet utenfor Québecs murer under sjuårskrigen i 1759. Under dette slaget bekjempet britiske tropper, ledet av general James Wolfe, den franske generalen Louis-Joseph de Montcalm, og inntok byen. I 1763 avsto Frankrike «Ny-Frankrike» ("Nouvelle France") til Storbritannia.
I løpet av den amerikanske revolusjon ble garnisonen i Quebec angrepet av amerikanske tropper i slaget om Quebec (1775). Amerikanerne tapte slaget, og med det også håpet om at Canada også ville gjøre opprør mot britene.
Generalmajor Isaac Brook forsterket byens murer og bygde et artilleribatteri før den britisk-amerikanske krigen i 1812.
Quebec var Canadas hovedstad fra 1859 til 1865, og med det den siste hovedstaden før Ottawa.
Språk.
I kanadisk sammenheng er Québec blant de mest homogene byene språkmessig, og 96% av befolkningen har fransk som morsmål. De fleste av de øvrige er immigranter fra hele verden som kalles "allophones" (øvrige språk, altså verken engelsk eller fransk), mens det bare er en liten gruppe som snakker engelsk som morsmål. Besøkende vil imidlertid oppdage at engelskkunnskapene er relativt gode i befolkningen.
Verdt å se.
Byen Québec er et av de største reisemålene i Canada, og blant de få byene hvor man får en følelse av historie.
Gamlebyen er omgitt av solide murer og bastioner som er bevart intakte, og husene innenfor murene stammer fra den franske tida, og noen av dem også fra tida etter den engelske erobringen. Indre by er inndelt i "Haute ville", Øvrebyen, og "Basse ville", Nedrebyen. Øvrebyen domineres av det historiske hotellet Hôtel Frontenac, og her
finnes historiske severdigheter som "Basilique Notre Dame du Québec", med røtter tilbake til 1600-tallet, samt ursulinerklosteret og flere museer. I Basse-Ville finner man kirken "Notre Dame des Victoires" fra 1688, som regnes som den eldste kirken i Canada. En lang rekke restauranter, butikker og utesteder henvender seg til den store strømmen av turister til byen, samt til byens store studentbefolkning.


Puddefjordsbroen.
Trafikk over broen, mai 2009.
Puddefjordsbroen strekker seg over Damsgårdssundet, som er den smaleste delen av Puddefjorden i Bergen. Broen ble åpnet i 1956 og den strekker seg fra Møhlenpris på sentrumssiden til Gyldenpris på Laksevågssiden. Den er bygget i betong og har buefasong. Hovedspennet på broen er 152 meter, tilsammen 461 meter. På det høyeste punktet er Puddefjordsbroen 30 meter over vannflaten på Puddefjorden. Broen erstattet i 1960 den gamle Laksevågsfergen fra Nøstet til Laksevåg. Den er nå del av riksvei 555 og har tre felt for motorkjøretøy i hver retning og to gang- og sykkelfelt.
Opprinnelig hadde broen tre felter. Det midterste feltet byttet kjøreretning mellom morgenrushet og ettermiddagsrushet. I 1999 ble det imidlertid bygget en nær identisk bro helt inntil den gamle, på sørsiden. Den utvidede broen har følgelig seks felter, tre hver vei, og inngår nå i det bergenske motorveisystemet -- skjønt broen har ikke formelt status som motorvei.
På sentrumssiden fortsetter veien inn i Nygårdstunnelen, mens på Laksevågssiden kan man fortsette inn i Damsgårdstunnelen (hvis man skal videre vestover, som til Loddefjord, Haakonsvern, Sotra, Øygarden eller Askøy), og i Løvstakktunnelen (hvis man skal til Fyllingsdalen). Ved broens ender er det også avkjørsler til dens lokalområder.
Under stormen 23. januar 1994 ble broen truffet av boligplattformen «Polyconcord» som hadde slitt seg fra BMV Laksevåg hvor den lå ankret. Man var en stund redd for at broen ville bli ødelagt, men plattformen grunnstøtte like før, noe som dempet sammenstøtet. Likevel ble rekkverk og et fortau ødelagt og lysmaster slått skjeve.
Det ble i 2004 avdekket at den gamle broen inneholder svært store mengder av miljøgiften PCB.
Historikk.
Puddefjordsbroen var blant de første veiprosjekter i Norge som ble finansiert ved hjelp av bompenger. For å få dette til, ble Bro & Tunnelselskapet i Bergen stiftet. Broen ble lånefinansiert, siden forhåndsbompenger var betraktet som en uting. Ved sluttføringen begynte de kjørende å betale – og de kom bare til Laksevåg.
Løvstakktunnelen var neste byggetrinn og ble fullført med en kjørebane i hver retning. Denne var ferdigbetalt få måneder før det nye forhåndsbompengesystemet kom på plass. Til sentrum kom man etter hvert direkte inn via den første Nygårdstunnelen. Etter byggetrinn to er denne reservert offentlig befordring og utrykningskjøretøyer, mens vanlig trafikk har fått egne tunneler som ender i trafikkmaskinen på Nygårdstangen.


Puddefjorden.
a>. Innløpet til Puddefjorden ligger om lag midt i bildet.
Puddefjorden er en 3 500 meter lang avstikker av Byfjorden i Bergen. Puddefjorden starter ved Nordnespynten og går i dag inn til Store Lungegårdsvann, men slik har det ikke alltid vært.
Beliggenhet.
Dette kartet viser hvordan Puddefjorden så ut før de store utbyggingene tok til på slutten av 1800-tallet.
Den opprinnelige Puddefjorden var både lenger og bredere enn i dag, men etter omfattende industrialisering av områdene på slutten av 1800-tallet, ble Puddefjordens utseende kraftig forandret. Puddefjorden ligger ved noen av Bergenområdets viktigste industribydeler, og har spilt en enormt viktig rolle for byens utviklig og industrialisering. Noen av de mest kjente områdene er Møhlenpris, Årstad, Damsgård, Laksevåg, Solheimsviken og Nøstet.
Før denne utbyggingen gikk Puddefjorden rundt byen, og endte opp kun et stenkast fra Vågen. Etter den endelige gjenfyllingen av sundet mellom Lille Lungegårdsvann og Store Lungegårdsvann i 1926, stopper nå Puddefjorden ved Store Lungegårdsvann.
Historie.
Til tross for at Puddefjorden ligger i Bergen, har ikke fjorden vært en del av byens eldre historie i noen særlig grad. Fjorden er utsatt for sterke strømmer, de innerste delene ble for lett islagt vinterstid og på toppen av det hele har Puddefjorden en god del skjær og holmer som har gjort båtferd unødvendig farefult og gjorde Vågen til et soleklart bedre innseilingsled. Navnet Puddefjorden kommer muligens fra nettopp disse skjærene – fjorden er først omtalt så sent som 1560, og ble da skrevet som "Pudefjorden", som muligens stammer fra "Bodafjord" og norrønt "bodi", som betyr skjær.
Isen, skjærene og og den sterke strømmen gjorde at eksempelvis kongene på Alrekstad (idag kjent som Årstad) ikke benyttet Puddefjorden. Isen stoppet også et invasjonsforsøk fra Christoffer Trondsen i 1536, da Puddefjorden opprinnelig gikk helt inn til det som i dag er kjent som Lille Lungegårdsvann.
Puddefjorden ble altså fra gammelt av ikke regnet som en del av Bergen, men regnet som et av de omliggende områdene, og slikt var det til rundt midten av 1800-tallet. Puddefjordens nord-østlige side tilhørte derimot byen, og her dukket det opp spredd bebyggelse på slutten av 1600-tallet, som senere ble kjente bydeler som Nøstet og Møhlenpris. Men glansperioden til Puddefjorden og de omliggende områdene kom først med industrialiseringen.
Utbyggingen av områdene rundt Puddefjorden.
Bergen kommunes havneplan fra 1903. De rødlige områdene viser hvilke deler av Puddefjorden som allerede var bygget ut, eller var foreslått bygget ut.
Med utbyggingen av disse bryggene og tilretteleggingen for større skipstrafikk, ble Puddefjordens geografi vesentlig endret. Strender ble til brygger, og før dette hadde allerede tungindustri som Bergens mekaniske verksted etablert seg i Solheimsviken rundt 1850, og Nygårdsbroen ble åpnet i 1851, og fikk knyttet sammen Bergen og Årstad. Nygårdsbroen ses i dag som skillet mellom Store Lungegårdsvann og resten av Puddefjorden.
Rundt 1860 startet gjenfyllingen av indrevågen, altså området rundt Lille Lungegårdsvann, og i 1895 ble arbeidet med Vestre Strømskai fullført, og et omfattende arbeid med å grave ut deler av Puddefjorden ble gjennomført da man ønsket en båthavn tett knyttet opp til Bergensbanen. Resultatet var at Lille Lungegårdsvann ble nesten helt adskilt fra Puddefjorden, og den endelige adskillelsen kom i 1926.
I 1956 kom Puddefjordsbroen som knyttet sammen Bergen sentrum med Gyldenpris. I 1978 stod den nye Nygårdsbroen ferdig.
Men Puddefjorden var brukt til mer enn industriformål – Marinen hadde base ved Nygårdsbroen fra 1818 frem til 1963, Bergen Museum hadde rundt århundreskiftet et bygg i området og det gikk også ferjer over Puddefjorden til Laksevåg frem til 1960, og ved de vindstille områdene i Store Lungegårdsvann ble det etter hvert bygget en marina, men det er den tunge industrien, med vekt på verft og mekanisk industri, som langt inn i vår tid ble dominerende for området, som har medført alvorlige miljøskader på Puddefjorden og områdene rundt.
Miljø.
Langvarig industridrift har hatt en miljømessig innvirkning på Puddefjorden, og sedimentet er sterkt forurenset med både PCB og kvikksølv, og Puddefjorden er nå inndelt i fem delområder, og oppryddingsarbeidet anslås til å koste et titalls millioner kroner. Det har heller aldri foregått noen særlig dokumentasjon over hvilke giftstoffer som har blitt sluppet ut i Puddefjorden, samtidig som at både mindre industri og ikke minst privatbefolkningen i Årstad-området har brukt Store Lungegårdsvann som søppeldynge. I årevis har området også fungert som dumpingstasjon for PCB-vinduer, som nå ligger i sedimentene.
Fremtiden.
De gamle industrianleggene rundt Puddefjorden er nå gjenstand for flere store planer. Solheimsviken har nå gått fra tungindustri til kontorpark, og mange ønsker å gjøre det gamle industriområdet langs sørsiden og rundt Store Lungegårdsvann om til Bergens nye boligutbyggingsområde, med gangbro over Puddefjorden til Møhlenpris og universitetsområdet på Nygårdshøyden.
Ved at både Hurtigrute-terminalen og containerområdet nå blir flyttet lenger ut mot Byfjorden, er det lite igjen av de store skipene.
«Puddefjords-visen».
«Puddefjords-visen» ble innspilt av Sverre Robert og Ragnar Solheim, sang med Grandkjellerens orkester Dir.: Magnus Larsen i Oslo i desember 1952. Den ble utgitt poå 78-platen His Master's Voice A.L. 3253.


Forfjord.
Forfjord er en fjord på vestsiden av Hinnøya i Vesterålen. Kommunegrensa mellom Sortland og Andøy går midt i fjorden.
I dalen innafor fjorden finnes en gammel, vernet furuskog. Furuskogen har gitt navn til fjorden og dalen. ("Forra" er det vesterålske ordet for furu.) Den indre delen av Forfjorden er også vernet som naturreservat.
Bygda Forfjord ligger på nordsiden av fjorden, i Andøy kommune. Bygda har ca. 70 innbyggere. Det er et rikt naturliv i området.
Forfjord er også navnet på en amerikansk produsent av skipsanker med røtter i Nilsen-slekta i Forfjorden.


Højre.
Højre var et konservativt politisk parti i Danmark 1881–1915.
Partiet ble dannet ved fusjonen av Nationale Godsejere, De Nationalliberale og Mellempartiet i 1881. Partiet kan også sees som en gjendannelse av det opprinnelige Højre som gikk i oppløsning omkring 1866. Partidannelsen i 1881 skjedde som følge av at den konservative statsministeren (konseilspræsidenten) J.B.S. Estrup ble sittende på tross av Venstres flertall i Folketinget. Venstre krevde Estrups avgang, men kongen og Landstinget lot ham fortsette. Omkring 1881 begynte man å kalle Estrup og regjeringens tilhengere Højre. I 1883 ble Højres landsdekkende organisasjon stiftet.
I 1915 gikk Højre sammen med De Frikonservative og en fløy av det tidligere Moderate Venstre om å danne Det Konservative Folkeparti, som Højre regnes som forløperen til.


Jacuzzi.
Jacuzzi er et amerikansk selskap som produserer massasjebad samt pumper og filtre til svømmebasseng.
Den originale Jacuzzis historie er litt av en solskinnhistorie..
I begynnelsen av 1900 tallet utvandret syv italienske brødre med etternavnet Jacuzzi, til California. De ville som millioner av italienere prøve lykken i det store landet i vest.
Brødrene Jacuzzi var usedvanlig kreative og idérike, blant annet fant de opp en jordbrukspumpe, som gav dem stor suksess og fremgang. Under første verdenskrig fremstilte de fly-propeller til det amerikanske luftforsvaret.
Midt i all deres medvind ble den ene av Jacuzzi-brødrene, Candido Jacuzzis sønn rammet av en smertende gikt. Den idérike familien kunne naturligvis ikke sitte med hendene i fanget – så da gutten trivdes i sanatoriets varmtvannsbasseng, og da massasje under vannet ikke var så smertefullt – var det ikke langt til handling!
Snart stod den første baljen på kjøkkengulvet. Den var av tre, og i de borrede hullene satt slanger som var forbundet til en pumpe. De oppfindsomme brødrene eksperimenterte med forskjellige dyser, og snart så den første Jacuzzi-dysen dagens lys.
Guttens bedring var så enestående at faren tok patent på sin idé. Systemet ble installert på klinikker og sykehus over hele kontinentet. Pasientene fikk det bedre, og hydromassasjen var en suksess.
I 1968 ble unge Roy Jacuzzi direktør for spafabrikken, og hans idé om å lage små én- og topersoners spabad til private hjem førte til spabadets store utbredelse over hele verden.
Da brødrene i sin tid eksperimenterte med undervannsmassasje, fant de fort ut at verken vannstrålene eller de kunstige luftboblene de hadde brukt til nå, gav noen særlig massasjeeffekt. De fant ut at jo mindre en boble kunne gjøres, med desto større fart kunne den skytes ut i vannet og dermed gjøre massasjen mer virkningsfull.
Jacuzzis ideer omkring hydromassasjedysene og boblene som blir til gjennom undertrykk, har mangedoblet massasjeeffekten til glede for mer enn fem millioner Jacuzzi-eiere.


Rulett.
Tradisjonell oppdeling av europeiske ruletthjul
Rulett er et sjansespill. En croupier snurrer et ruletthjul som har 37 eller 38 nummererte lommer der en kule kan lande. Lommene er nummerert fra 1 til 36 og veksler mellom rød og sort, der nummer 1 er rød. I tillegg er det en grønn lomme med nummer 0. På de fleste ruletthjul i USA, men ikke i Europa, er det enda en grønn lomme, med nummer 00.
Hvis en spiller satser på et enkeltnummer og vinner, er utbetalingen 35 til 1. Innsatsen betales også tilbake, slik at den totalt er ganget med 36. (I et lotteri ville man sagt at premien er 36 ganger prisen på loddet, fordi prisen på loddet ikke betales tilbake i et lotteri.)
En spiller kan satse på numre, kombinasjoner, rekker, farver og oddetall/partall.
Rulettbord-layout.
Filten som dekker området hvor man satser kalles layouten. Layouten er enten en såkalt singel 0 eller dobbel 0. Den europeiske stilen er singel 0, og den amerikanske stilen er vanligvis dobbel 0. I den amerikanske layouten er bordet slik at ruletthjulet står i den ene enden av bordet, mens den franske layouten er slik at hjulet er i senter av bordet med et satseområde på hver side. (Sjeldent å finne utenfor Monte Carlo.)
Oddstabell (amerikansk rulett).
(Det man satser kommer i tillegg til nevnte utbetaling.) Odds på europeiske spillebord er litt mere fordelaktige for spilleren, siden huset har bare ett 0-felt (kun huset vinner) å ta inn alle innsatsene på.
NB! 0 og 00 er verken partall eller oddetall i dette spillet. Dette er det som gjør at huset tjener penger.
Strategier.
Opp gjennom årene har det blitt lansert flere strategier eller systemer som hevder de kan slå huset.
Martingale systemet.
Martingale er en type veddestrategi som oppsto på 1800-tallet i Frankrike. Den enkleste formen av denne strategien er laget for krone-eller-mynt. Strategien går ut på at spilleren skal doble innsatsen for hvert tap, slik at når en til slutt vinner, vinner man alt man har satset - pluss den opprinnelige profitten. Martingale strategien er senere mest forbundet med rulett hvor sannsynligheten for rødt eller svart er nær 50%.
Fordi en spiller med ubegrensede midler til slutt vil, mest sannsynlig alltid, til slutt få mynt eller krone (alt etter hva spilleren satser på), ble martingale sett på som en sikker veddestrategi blant dens tilhengere. Så klart hadde ingen av spillerne ubegrensede midler, og den eksponenttelle veksten av innsatsen vil til slutt gjøre uheldige spillere som bruker martingale konkurs.
Kasinoene beskytter seg også mot systemet, i form av et øvre tak på hvor mye en kan spille for.
D'alembert systemet.
D'alembert systemet er også kalt for pyramide systemet. Det er basert på en matematisk teori laget av en fransk matematiker med samme navn. Akkurat som martingale, er systemet favorisert av spillere som vil prøve å holde risiko og tap på et minimum. Veddestrategien er veldig enkel: Etter hvert tap, dobler du den forrige innsatsen, og etter hver gang du vinner, trekker du fra en enhet fra det neste spillet. Starter du for eksempel med 1 enhet, vil et tap øke neste innsats til 2. Er dette etterfulgt av en seier, er neste innsats 1 igjen.
Systemet bygger på en illusjon om at etter hvert tap, er sjansen for seier økt.


Lotteri.
Lotteri, også kalt lotto, er et sjansespill
hvor deltakerne kan få en gevinst etter loddtrekning. Lotteri er totalforbudt i mange land, mens det i andre land er tillatt, og til og med arrangeres av staten selv (nasjonallotteri).
Vinnersjansene i et lotteri bestemmes av flere faktorer: antall mulige numre, antall vinnernumre som trekkes, hvorvidt rekkefølgen er relevant, og hvorvidt trukkede numre returneres til «sekken».
Lotteriarrangøren har på forhånd beregnet sannsynligheten for de forskjellige vinnerkombinasjoner slik at det er høy sannsynlighet for nettoinntekt for selskapet. I en del lotterier (f.eks. Lotto) sørger også arrangøren for at det aldri deles ut så mye penger at man går med underskudd, for eksempel ved at førstepremiepotten deles på antallet førstepremievinnere.
Basar.
Basar er også en form for lotteri, og avholdes av frivillige organisasjoner som samler inn penger til egen drift eller til andre prosjekter. Det selges lodd, og foretas loddtrekning om gevinstene som er loddet ut, som loddvinnerne får. Man trenger i utgangspunktet ikke tillatelse fra Lotteritilsynet for å holde basar. Basarer har vært en viktig inntektskilde for frivillige organisasjoner i Norge.


Jelgava.
Jelgava (polsk: "Mitawa", tysk: "Mitau", russisk: Елгава / Митава) er en by i Latvia, cirka 50 km fra hovedstaden Riga og beliggende i landskapet Zemgale. Byen har bystatus fra 1573.


Jūrmala.
Jūrmala er en by i Latvia, nær hovedstaden Riga. Navnet betyr "kyst" eller "strand" på latvisk. Byen har bystatus fra 1959.


Radio Frequency Identification.
Radio Frequency Identification (RFID), norsk: "radiofrekvensidentifikasjon", er en metode for å lagre og hente data ved hjelp av små enheter kalt RFID-brikker. En RFID-brikke er en liten brikke som kan festes til eller bygges inn i et produkt, et dyr eller en person. RFID-brikker inneholder antenner som gjør dem i stand til å motta og svare på radiofrekvenssignaler fra en RFID-transceiver. Passive brikker svarer med et svakt radiosignal og trenger ingen strømkilde, mens aktive brikker sender et kraftigere svarsignal muligens over litt større avstand og behøver en strømkilde.
Kjente bruksområder for RFID er sporing, logistikk, klær, pass, billettering, Autopass, container-terminaler, varesikring / tyverialarm, evakueringssystemer, adgangskontroll-systemer og dyreidentifisering.
FoU i Nortura.
Innen dagligvarehandelen har flere norske bedrifter, blant annet og arbeidet for å ta teknologien i bruk. Det er spesielt i forbindelse med sporing, logistikk, verdikjedestyring og lagerkontroll at det store potensialet er funnet. «Gildekassen» for kjøttvarer er en av Norges første RFID merkede lastebærere med permanent innstøpt RFID teknologi siden 2008. Kompetansen fra Nortura sine 7 år med FoU er i dag å finne i selskapet som er kompetanseleverandør innen RFID, [AutoID] både når det gjelder teknologi, innovasjon og strategi. Selskapet jobber med rådgivning inn i prosjekter og utrullinger, samt at de har kontaktnettverk som gjør at nyvinninger innen Radio- og sensorteknologi ofte er innom HRAFN før det blir et produkt for massemarkedet.
Avansert RFID port produsert av HRAFN
Norsk Lastbærerpool.
Første skritt er å utvikle standardiserte datafangstkonsepter slik som Avansert RFID-portal (bilde) og håndholdt løsning for hele bransjen. Disse vil sørge for datafangsten som vil være platformen for fremtidens effektive logistikk og handel i Norge. Informasjonsinfrastrukturen som bygges i dagligvarebransjen basert på et fundament av RFID-merkede plastlastbærere vil vise seg viktig for å innføre funksjonalitet fra det mye omtalte [Tingenes Internett] i Norge.
Her registreres en bunke klesplagg i kassa før betaling i Bogart forretningen.
Bogart - Smart Store.
Klesbutikken i Trondheim er norges første butikk til å ta i bruk RFID teknologi med langdistanselesbarhet. Bogart benytter sin standardiserte RFID-Infrastruktur til å følge klær fra de når butikken, via opptil flere lagerlokasjoner, helt til plagget, gjerne sammen med mange andre, selges ved hjelp av RFID-brikken som er festet på henge-etiketten på tøyet. All registrering skjer helautomatisk uten at kunder og ansatte trenger å gjennomføre annet enn den fysiske forflytningen av plagg, noe som sikrer kvaliteten på dataene. Kunder og ansatte i butikken har også muligheten til å se informasjon om plagget ved å "vifte" det foran en informasjonskiosk som står i butikklokalet. Varetelling er den prosessen som helt klart er mest forbedret i butikken. Her er tiden redusert fra 10 timer og to mann, til 1 mann og 1 time. Dette gir økt varetellingsfrekvens som bidrar til å sikre at varer er på plass når kunden trenger dem.
RFID og dyr.
RFID-brikker benyttes også innen identifisering av kjæle- og produksjonsdyr. En passiv microbrikke responderer med sin unike ID når denne blir skannet. Det eksisterer i dag en egen ISO standard for dyreidentifisering (11784/785).
Den ledende aktøren på dette området i Norge er selskapet Dyreidentitet. Dyreidentitet AS er eiet av Den norske Veterinærforening og har siden stiftelsen i 1993 driftet et sentralt register over ID-merkede husdyr i Norge.


Geodetiske koordinater.
De geodetiske koordinatene er bredde, lengde og høyde over havet (geodetisk eller ellipsoidisk høyde). Disse benyttes for kunne gi koordinater til et punkt på Jorden. Skal de geodetiske koordinatene være entydige er det nødvendig å angi hvilket geodetisk datum som er brukt, dvs. hvilken form og størrelse det er på ellipsoiden som er brukt som modell for Jorden.
Koordinatene til et system av fastmerker på jorden gir grunnlag for konstruksjon av kartverk.


Liepāja.
Liepāja (jiddisk – "ליבאַװע" ("Libave"), litauisk – "Liepoja", polsk – "Lipawa", tysk – "Libau") er en by vest i Latvia som ligger ved Østersjøen. Liepaja er den største i Kurzeme-regionen, og den tredje støste i Latvia etter Riga og Daugavpils. Liepaha har en viktig isfri havn. Byen fikk bystatus i 1625. Per 1. januar 2011 har byen en befolkning på ca. 83,000 innbyggere.
Byen er en havneby, og har status som "frihavn", med skattelettelser for å oppmuntre næringslivet.
Sovjetiske styrker hadde en flåtebase her tidligere, Karosta, som i dag utgjør en egen bydel nord for sentrum.


Medisinsk metodevurdering.
Medisinsk metodevurdering ("health technology assessment", "HTA") legger vekt på hvor virksom eller effektiv en medisinsk metode er og hvilke negative konsekvenser eller bivirkninger bruken av en metode kan gi.
Arbeidsformen er først og fremst en oppsummering og vurdering av tilgjengelig vitenskapelig litteratur om klinisk effekt. Dette er ønskelig men ikke tilstrekkelig grunnlag for beslutninger. Derfor skal den komplette metodevurderingen også inneholde økonomiske vurderinger, samt diskutere eventuelle organisatoriske konsekvenser ved å ta i bruk metoden, kompetansebehov, etikk, pasientpreferanser, etc.
En medisinsk metodevurdering er ingen anbefaling eller beslutning, men skal være et grunnlag for beslutninger.
Formålet med metodevurdering er å gjøre den medisinsk-faglige kunnskapen og tilhørende vurderinger tilgjengelig for beslutningstagerne i helsevesenet, spesielt for dem som har ansvar for å fatte helsepolitiske beslutninger og for dem som utformer retningslinjer som skal benyttes av klinikere.


Mieszko I av Polen.
Mieszko I (født 922-945, død 25. mai 992) var den første historiske representant for huset Piast. Som hertug av Polen fra cirka 960 og frem til sin død var han polanernes første historiske hersker, og han regnes samtidig som Polens "faktiske" grunnlegger.
I 965 ektet han den tsjekkiske hertug Boleslav Is datter, katolske Dubrava (polsk "Dobrawa"), og lot seg kristne året etter, samtidig som han gjorde kristendommen til rikets offisielle religion. Slik ble Polen en del av den vestlige kristne kulturkretsen. Teoretisk hadde ikke noe kristent land rett til å angripe det nye riket, da polanernes hertug fra nå av ble medlem av det allmennkristne fellesskapet.
Allikevel angrep den tyske markgreven Hodo – om enn på egen hånd – Polen i 972, men ble knust samme år i det kjente slaget ved Cedynia. Med det samme befestet Mieszko sin stilling i Vest-Pommern, og området frem til elven Odra ble nå en del av hans rike.
Mieszko videreførte politikken til sin far (Siemomysł) og bestefar (Listek). Som herskere av et hedensk hertugdømme på territoriene til det nåtidige Stor-Polen hadde begge to gjennom allianser og militær styrke underordnet seg Kujavia og sannsynligvis også Øst-Pommern og Masovia.
Med Dobrawas død i 977 løsnet den polsk-tsjekkiske alliansen, og cirka 990 erobret Mieszko Schlesien og sannsynligvis også Lille-Polen fra Tsjekkia. Mieszko giftet seg på ny i 980 med den tyske Oda.
Bevarte kilder beskriver Mieszko I som en dyktig politiker, talentfull leder og karismatisk hersker. Han inngikk allianser blant annet med Tsjekkia, Sverige og Keiserriket. I utenrikspolitikken lot han seg lede først og fremt av rikets interesser, og kunne inngå overenskomst til og med med sine tidligere fiender.
Mieszko I etterlot et rike med betydelig stryket posisjon i Europa, og med et territorium som (i det minste) var fordoblet. Før sin død fordelte han riket mellom sine tre sønner.
Under kristningen av Polen i 966 omfattet Mieszkos rike Stor-Polen, Kujavia, Masovia, Øst-Pommern og Vest-Pommern (delvis). Mot slutten av hans regjeringstid ble også Schlesien og Lille-Polen innlemmet i riket. Det var i sin helhet et område på omtrent 250 000 km², med cirka 1 million innbyggere. Hovedstaden var Gniezno, og andre hovedbyer var Poznań, Ostrów Lednicki og Giecz.


Dobrawa.
Dobrawa (også kalt Dąbrówka, Dubrawa, Dobrochna, tsjekkisk Doubravka) (født i 925 eller 931, død i 977) var en bøhmisk (tsjekkisk) prinsesse. Hun tilhørte dynastiet Přemislovci og var datter av hertug Boleslav I av Böhmen og Adiva av England, som var datter av kong Edvard den eldre.
Ifølge eldre historiografi var hennes første ektemann Günther von Merseburg, men denne oppfatningen ble avvist allerede i 1895 av Oswald Balzer.
I 965 giftet hun seg med den polske hertugen Mieszko I og ble polsk prinsesse. Dette ekteskapet førte til en allianse mellom Polen og Tsjekkia, og fikk stor betydning for kristningen av Polen i 966 av Mieszko I. Dobrawa fødte Mieszko en sønn – Bolesław (senere Polens første konge Bolesław I den modige) og en datter – Świetosława.
Dobrawa døde i 977. Etter hennes død ble den polsktsjekkiske alliansen brutt.


«Italia» (luftskip).
«Italia» var et luftskipet som konstruktør og general Umberto Nobile fløy da han havarerte på Nordaustlandet. Nobile og hans mannskap ble reddet ut etter at en av verdens største redningsaksjoner ble igangsatt. Roald Amundsen deltok også i letingen, men forsvant i havet et sted utenfor norskekysten.
Spesifikasjon og konstruksjon.
«Italia» var et luftskip i N-klassen med kjennetegn N4. Med hensyn til konstruksjonen var det nesten identisk likt N1 «Norge», men med større gasskapasitet. Lite er kjent rundt luftskipet N2, og N3 ble solgt til Japan der det ble omdøpt til «Naval Airship No. 6». Ifølge italienske kilder foretrakk Nobile luftskipet N5, som hadde tre ganger så stor løftekapasitet som N1 og dessuten var større, men da han ikke fikk finansiering via den italienske regjeringen bygget han N4 finansiert via private støttespillere og byen Milano.


Stjålne kyss.
"Stjålne kyss" (fransk: "Baisers volés") er en fransk film fra 1968 regissert av Francois Truffaut. Jean-Pierre Léaud og Claude Jade har hovedrollene.
I Stjålne kyss er Antoine Doinel (Jean-Pierre Léaud) prøver han å fange interessen til den unge, attraktive fiolinisten Christine Darbon (Claude Jade) uten å lykkes. Samtidig driver han fra jobb til jobb og ender til slutt som privatdetektiv. Da han faller for den elegante og noe eldre konen til en av hans klienter, savner Christine hans naive tilnærminger, og begynner således med sin egen forførende plan.


Catherine Deneuve.
Catherine Deneuve, egentlig Catherine Dorléac, (født 20. oktober 1943) er en fransk skuespiller og fotomodell. Med sin kjølige skjønnhet var hun særlig populær i flere europeiske filmer på 1960-tallet.
Catherine Denevue debuterte i 1956, men fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1964 med hovedrollen i Jacques Demys romantiske musikal "Paraplyene i Cherbourg" ("Les parapluies de Cherbourg"). I 1967 spilte hun sammen med storesøstera Françoise Dorléac i musikalen "Pikene fra Rochefort" ("Les demoiselles de Rochefort").
Fra 1965 til 1972 var hun gift med den britiske fotografen David Bailey. På film har hun ofte spilt uskyldige roller, men privat er hun kjent for sin frigjorthet. Deneuve har en sønn, Christian som ble født i 1963, med den franske regissøren Roger Vadim og en datter, skuespilleren Chiara Mastroianni født i 1972, med den italienske skuespilleren Marcello Mastroianni uten å ha vært gift med noen av mennene. Hun har også vært politisk aktiv i kampen for fri abort og mot dødsstraff.
Catherine Deneuves sentrale posisjon i fransk populærkultur kom til uttrykk blant annet da hun stod modell for Marianne, personifikasjonen av den franske republikken, og ble portrettert på franske rådhusbyster og frimerker.


Communauté de Taizé.
Communauté de Taizé («Taizékommuniteten» eller «Taizéfellesskapet») er en økumenisk, kristen munkeorden med moderhus i Taizé i Bourgogne i Frankrike. Den ble grunnlagt av Frère Roger, en kalvinistisk teolog, i 1940. Kommuniteten består av over hundre munker fra en rekke nasjoner, både katolikker og protestanter. Ordenens liv er sentrert omkring bønn og kristen meditasjon.
Taizé står bak en egenartet form for liturgisk musikk, som reflekterer fellesskapets vektlegging av meditasjon. Den bruker enkle fraser, gjerne hentet fra Salmene eller andre steder i Bibelen, som repeteres eller synges i kanon. Repetisjonen er et redskap som gjør meditasjonen lettere. Instrumentene som brukes er normalt gitar, fløyte, obo, klarinett, horn, trombone og cello. Disse gjør stemningen mer intim enn man oppnår med det klassiske kirkeinstrumentet, orgelet.
Klosteret i Taizé tar imot pilegrimsgrupper, særlig ungdom, fra hele verden. På grunn av dette er deres åndelighet og musikk spredd til store deler av verden.
Pilegrimer som besøker Taizé blir invitert til å delta i dette livet, både ved å være med på bibelstudier og bønn, og ved å delta i fysisk arbeid.


Giordano Bruno.
Giordano Bruno, i en fremstilling fra 1800-tallet som bygger på en eldre fra 1715, over hundre år etter hans død.
Giordano Bruno (født Filippo Bruno i Nola i Italia i 1548, henrettet 17. februar 1600 i Roma) var en religiøs og naturfilosofisk tenker i renessansen som ble dømt og henrettet for vranglære. Giordano Bruno tilhørte den såkalte hermetiske skole (oppkalt etter Hermes Trismegistus), en skole som ble influert av klassiske greske filosofer som Platon samt en del førkristen magi. Bruno gikk inn for en panteistisk filosofi der Gud var begynnelse, midte og slutt, og at universet var ett og det samme som det. Bruno var dessuten av den oppfatning at Jesus ikke var Guds sønn.
Bruno ble i ung alder dominikaner, men i 1576 flyktet han fra klosteret der han hørte til. Han var kommet i vanskeligheter med sine overordnede i klosteret som tok avstand fra hans synspunkter, og flyktet til Roma for å unngå ekskommunikasjon for heresi. Han dro mye omkring under de påfølgende år. Han dro til Geneve og ble kalvinist, men igjen ble hans synspunkter fordømt, denne gangen av kalvinistene. Han flyktet til Paris i 1581, og så til London der han i 1583 holdt en serie med forelesninger med sine utlegninger av Nikolaus Copernicus. Forelesningene møtte stor motstand. Tilbake i Paris gikk Bruno i 1585 ut mot byens aristotelianere, og ble tvunget til å flykte. I 1589 ble han også ekskommunisert av lutheranerne. Han vedvarte med undervisningsvirksomhet om matematikk og okkulte emner til han i 1592 ble grepet av inkvisisjonen i Venezia. Han ble ble overført som fange til Roma i 1593. Syv år etter ble han henrettet.
De læresetninger han ble dømt for, er gått tapt for ettertiden; en sentral liste på åtte punkter er gått tapt. Det står imidlertid fast at anklagene mot ham hovedsakelig grunnet i hans religiøse og filosofiske synspunkter, som med sine røtter i stoisismen og nyplatonismen fikk ham til å identifisere Gud med alt i naturen.
Han var den første filosofen som skrev på italiensk. Han er kjent for å støtte det heliosentriske verdensbilde.
Tidlig levned.
Giordano Bruno ble født i 1548 under navnet "Filippo Bruno". Det var i Nola nært Napoli. Ut fra hjemstedet fikk han tilnavnet "Nolano" (Nnolaneren). Faren var Giovanni Bruno, en soldat, moren het Fraulissa (Flaulisa?) Savolino.
Bruno studerte først i Napoli og elev ved San Domenico-klosteret, der engang Thomas Aquinas hadde levd og lært. Han trådte i en alder av femten inn i dominikanerordenen. Det var ikke noen uhørt ung alder den gang. Der fikk han ordensnavnet Jordanus/Giordano (etter dominikanerordenens annet ordensmester Jordan von Sachsen).
Kort etter kom han i konflikt med ordenslesningen, fordi han ikke deltok under mariaandaktene og fjernet alle helgenbilder fra sin klostercelle. Men det ble til å begynne med betraktet som ungdommelig forvirring, og overtredelsene fikk ingen konsekvenser.
Senere sa han at med det «hadde han knappet den første knappen skjevt, og siden kunne ingen av de andre knappes riktig».
Utdanning og karriere.
I 1572 ble han presteviet. Men kort etter fikk han problemer med sitt kloster og forlot det og begynte en omreisende tilværelse i Europa.
Tresnitt med et av Giordano Brunos mindre komplekse mnemoniske hjelpemidler
Han begynte å utgi bøker hvor han fremholdt sine synspunkter. Han hevdet at Gud er selve kraften i universet, at universet er uendelig, og at det ikke finnes noen fiksstjernehimmel. Nikolaus Copernicus på sin side hadde ikke trukket forestillingen om at det finnes en fiksstjernehimmel i tvil. Bruno prøvde å bringe sine synspunkter i overensstemmelse med katolisismen. For ham var universet uendelig, fylt med stjerner som vår sol, omgitt av planetsystemer hvor intelligente skapninger kunne bo. «Slik blir Guds herlighet forsterket, og utstrekningen av hans rike tydeliggjort, han forherliges ikke av én, men av utallige soler, ikke av én jord, men av tusener, ja, jeg sier en uendelighet av verdener.»
I 1581 begynte hans eksil som førte ham til Geneve, Toulouse og Paris hvor han foreleste i filosofi. Han utgav to bøker om mnemoteknikk (bedring av hukommelsen), noe også Thomas Aquinas hadde anbefalt. Kong Henrik III av Frankrike som interesserte seg for dette, ble en venn av Bruno, og bidro til at han fikk et hjem hos den franske ambassadøren i London fra 1583. Her ble Bruno kjent med hoffmannen og poeten Philip Sidney, og dediserte sin diktsamling «Om de entusiastiske helter» til ham. Dengang regnet man med fire grader av entusiasme: 1) Poetisk inspirasjon (som hørte under musene), 2) religiøs begeistring (under Dionysos), 3) profetisk entusiasme (under Apollon), og øverst 4) kjærlighetens flamme (under Venus). Gjennom Sidney traff han Elisabeth I. Bruno beskrev henne senere med ord som «hellig» og «guddommelig», noe som ble brukt mot ham da han stod anklaget for kjetteri. Dronningen på sin side likte ikke Bruno og anså det han stod for, som farlig og undergravende. Noen av de arbeider Bruno publiserte i London, og særlig "The Ash Wednesday Supper", synes å ha blitt betraktet som krenkende. Blant ting som utløste kritikk fra forskjellig hold var hans kontakter med hermetikerne, hans støtte til Kopernikus og at han angivelig hadde plagiert Ficino. Bruno hadde også en evne til å kombinere sine kontroversielle synsmåter med en bitende sarkasme som skulle koste ham støtte fra de venner han hadde opparbeidet seg.
I 1585 fikk Bruno uansett ikke bo lenger hos London-ambassadøren, og begynte en slitsom vandring fra Paris til Marburg Wittenberg og Praha. I Frankfurt am Main fikk han trykt flere av skriftene sine. Med utsagn som «Den som higer mot filosofien, må starte arbeidet med å stille alt under tvil», og «Med mindre du gjør Gud til din like, kan du aldri forstå Gud», satte han seg selv i en utsatt posisjon i forhold til kirken, ikke minst når han beskrev Jesus som en "magus" – magiker.
Bruno utfordret Aristoteles' verdenssyn på alle punkter. Aristoteles delte universet opp i en endelig sfære "under" månen med fysiske ting, og en himmelsk sfære "bak" månen med eteriske ting. Bruno påpekte at dette talte imot universets enhet. Aristoteles hadde hevdet at mer enn én verden ville skape asymmetri, siden bare én verden kan være sentrum, og ordnet bevegelse er bare mulig i et univers med ett sentrum. Men Bruno påpekte at i et uendelig univers kan det ikke være ett enkelt sentrum eller én bestemt omkrets.
I 1591 var Bruno blant søkerne til et professorat i matematikk ved universitetet i Padova, som året etter gikk til Galileo Galilei i stedet. Bruno flyttet da til Venezia, dit han var invitert av en Mocenigo, som angivelig hadde håpet å få bedret sin hukommelse via magi. Imidlertid var det ikke magi, men et mnemonisk system Bruno lærte ham, og Mocenigo skal ha blitt så skuffet over dette at han angav Bruno til inkvisisjonen. 22. mai 1592 ble Bruno arrestert mens han var i ferd med å forlate Venezia. Han ble utlevert til Roma i 1593.
Fangenskap og død.
I Roma satt han fengslet i Castel Sant'Angelo i seks år før rettssaken startet. Om forhør og eventuell bruk av tortur vet vi lite, fordi Napoleon senere fikk oversendt saksdokumentene for å bruke dem som papirmasse i bygningskonstruksjoner. Men en tysk lærd ved navn Schoppius var i Roma i 1600, og skrev ned det han fikk høre om rettssaken. Bruno var en stund innstilt på å tilbakekalle sine overbevisninger, men etterhvert besluttet han å stå ved det han mente var rett. Da rettssaken startet, krevde kardinal Roberto Bellarmino (1542–1621) en full tilbaketrekking, noe Bruno nektet å imøtekomme. Bellarminos hadde utarbeidet en analyse av heresier i Brunos skrifter basert på over 600 siders dokumentasjon. Han endte med å skrive ned åtte utsagn som kunne regnes som heretiske, men listen har ikke overlevd. det faktisk noe uklart hva nøyaktig dette kjetteriet bestod i; rettspapirene er gått tapt. Bare et sammendrag er kjent; det ble gjenfunnet i 1940. Innvendingene kan imidlertid ikke ha dreid seg om verdensrommets uendelighet eller om at jorden beveger seg.
Saken var heller at Bruno var en betydelig eksponent for den okkulte idéstrøm som stod så sterkt i renessansen.
Bruno avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. Som tilhenger av den okkulte mesteren Hermes Trismegistus var han mer opptatt av syner av et uendelig antall verdener, enn av om jorden gikk rundt solen. Muligens styrket det anklagen at han var mistenkt for farlige politiske allianser, og sympatien ble ikke større med hans evne til å legge seg ut med folk.
Til dommerne skal Bruno ha sagt: «Dere som i den barmhjertige Guds navn ofrer meg, skjelver mer i samvittigheten ved å uttale dommen, enn min ånd skjelver ved å høre den.» Han ble dermed erklært heretiker og overlevert til de verdslige myndighetene, som dømte ham til døden på bålet. Alle hans verker ble satt på "Index Librorum Prohibitorum" i 1603.
17. februar 1600 ble Bruno fulgt til bålet av munkene fra "Compagnia della Misericordia" (= Barmhjertighetens selskap), som hadde som viktigste oppgave å hjelpe dødsdømte gjennom de siste timene. Campo dei Fiori (= Blomstertorget) var dengang et av Romas mest brukte rettersteder. En av munkene beskrev Brunos siste timer slik: «Han fastholdt til det siste sine meninger og kretset om sine tusen villfarelser, inntil han av bøddelen ble ført til Campo dei Fiori, hvor han ble kledd av og bundet naken til en påle og levende brent, fulgt av vårt "compagnia" som sang litanier, og en av våre brødre, som trøstet ham og til det siste ba ham gi opp den staheten som var årsaken til at han nå endte sitt elendige og ulykkelige liv.» For å spare ham for noe av smertene ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor av å bli brent sakte.
Ettermæle.
Mot slutten av 1800-tallet ble henrettelsen av Bruno fremhevet av nasjonalistiske antiklerikale kretser i Italia som et overgrep mot vitenskapelig sannhetssøken. I 1887 besluttet Romas bystyre å reise et monument for ham på stedet der han ble brent. Vatikanet protesterte, men ble overhørt. Et monument ble reist på retterstedet i 1889.
Statuen var særlig frimurermesteren og billedhuggeren Ettore Ferraris verk. Han ledet den mektige losjen Grande Oriente d'Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på den pavelige encyklika "Humanum genus" av 20. april 1884, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. Under denne tiden pågikk det en særlig intens strid mellom Den katolske kirkes læreembede og frimureriet. Det var i sin tid stor strid i byen om denne statuen.
En internasjonal komite hadde siden 1885 arbeidet for at en slik statue skulle reises. Den bestod blant annet av Victor Hugo, Herbert Spencer, Ernest Renan, Ernst Haeckel, Henrik Ibsen og Ferdinand Gregorovius.
Statuen ble et samlingsmerke også for blant annet fritenkere og monister. I september 1904 var det en internasjonal fritenkerkongress i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble Ernst Haeckel høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der.
Da det i 1907 brøt ut et opprør for å oppnå det skillet mellom stat og kirke som var innført i Frankrike få år tidligere (laïcité), strømmet en menneskemengde til Bruno-statuen på Campo dei Fiori på minnedagen for hans død, 17.februar, mens de ropte «"A basso il Papa!"» (= Ned med paven!).
I forbindelse med jubelåret 2000 beklaget pave Johannes Paul II offentlig henrettelsen av Bruno.


Ben Kweller.
Ben Kweller (født 16. juni 1981 i San Francisco) er en amerikansk rockmusiker og tidligere vokalist i 1990-talls bandet Radish.
Han begynte sin solokarriere med albumet "Sha Sha" i 2002.
I 2003 dro Kweller på turné i Australia med Ben Folds og Ben Lee som The Bens.
Kwellers andre solo album, "On My Way" (2004), har prøvd å etterligne den beskjedne, men vel mottatte populariteten som "Sha Sha" fikk, samtidig å lage en mer moden plate.


Ytringsfrihet.
Ytringsfrihet omhandler retten til å ytre seg og til å gi eller motta opplysninger (informasjonsfrihet), uansett hva slags medium man benytter. Ytringsfriheten omfatter også såkalt negative ytringsfriheter, retten til taushet (i de aller fleste tilfeller har man også rett til å nekte å si noe) og retten til å ikke bli informert om noe man ikke ønsker å vite. I praksis finnes det ingen stater som har en absolutt ytringsfrihet, men den begrenses, feks. ved oppfordringer til å begå kriminalitet, rasisme, pornografi, ærekrenkelse og bevisst villedning. Ytringsfriheten reguleres ikke bare av formelle lover, men også av sosiale spilleregler.
Ytringsfrihet regnes som en viktig del av et rettssamfunn og grunnleggende for demokratiet.
Ytringsfrihetens historie.
Boktrykkerkunsten med sin mangfoldiggjøring av tekst satte ytringsfriheten på dagsorden. Ideene om ytringsfrihet vokste frem for fullt i opplysningstiden og utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forehåndsgodkjenning eller redsel for straff, skulle trygge demokratiet og forhindre at styret blir korrupt.
I England kom første lovgivning i 1689 som omhandlet «Ytringsfrihet i parlamentet» (Bill of Rights of 1689 artikkel 9) og etter den franske revolusjonen i 1789 ble det slått fast fri meningsutveksling for alle i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter artikkel 11. I 1791 kom det første tillegget (artikkel 3) til USAs grunnlov som hindrer kongressen i å vedta lover som begrenser ytringsfriheten eller pressefriheten og i 1814 slo den norske grunnloven § 100 fast at «Trykkefrihed bør finde Sted» – i 2004 endret til «Ytringsfrihed bør finde Sted».
Internasjonalt er ytringsfriheten slått fast i 1948 av FNs Menneskerettighetserklæring artikkel 19 og i 1950 av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10.
Internett.
Internett har gitt folk tilgang til mer informasjon og tilgang til flere kilder, samt gitt folk flere og enklere muligheter til å uttrykke sine meninger. Med Internett har vi også fått fenomener som nettsjikane.
Sosiale medier på Internett spilte en stor rolle i å spre informasjon mellom demonstranter under den arabiske vår og protestene ved valgene i Iran 2009-2010. Land som Burma, Cuba, Iran, Kina, Nord-Korea, Saudi-Arabia, Syria, Turkmenistan, Usbekistan og Vietnam driver omfattende sensur av Internett for sine innbyggere. Samtidig kommer mange innbyggere seg rundt sensuren ved å bruke programvarer som kan unngå brannmuren.
WikiLeaks, som dukket opp i 2007, skapte to store debatter i forhold til ytringsfrihet og Internett, da initiativet sprer gradert materiale fra stater som de får fra anonyme varslere. Den ene debatten gikk på hvor sårbare moderne stater er mot informasjonssamfunnet, og hvor lett sensitiv informasjon kan komme på avveie som kan være en direkte trussel mot statenes og innbyggernes sikkerhet. Den andre debatten handlet om hvordan tjenestemenn graderer informasjon, som burde blitt kjent for offentligheten, for å beskytte seg selv. 25. juli 2010 ble det f.eks. avslørt flere hundre urapporterte drap på sivile av amerikanske soldater i Afghanistan. Samtidig viser WikiLeaks at det er vanskelig for stater å regulere ytringsfriheten på Internett, selv om de ønsker det, da informasjon kan lagres på en server stasjonert i et land hvor det ikke er ulovlig, men likevel er tilgjengelig andre land.
Frankrike.
Frankrike er i dag tilsluttet Den europeiske menneskerettskonvensjon og er medlem av Den europeiske menneskerettsdomstol
Ifølge fransk lov er det ulovlig å benekte Holocaust og det er også nyere tilfeller av statelig sensur av Frankrikes rolle i Algeriekrigen.
I 2004 kom en ny lov som forbyr homofobiske, rasistiske, seksistiske og xenofobiske kommentarer. Man kan risikere en bot på €45,000 og/eller 12 måneder i fengsel. Loven ble blant annet kritisert av Reportere uten grenser som mente loven kunne true ytringsfriheten.
Tyskland.
I Tyskland er ytringsfrihet garantert i grunnloven. Imidlertid er "Volksverhetzung", altså hat mot et spesielt segment i befolkningen, forbudt. I 1994 kom en ny lov som eksplisitt sier at det er ulovlig å benekte Holocaust og Tyskland jobber for å få et forbud i hele EU.
Ytringsfrihetens begrunnelser.
Da Ytringsfrihetskommisjonen la frem sitt forslag til ny Grunnlov § 100 la de vekt på at ytringsfrihet skal verne tre prosesser: sannhetssøkingen, individets frie meningsdannelse og demokratiet. De tre begrunnelsene sammenfattes av kommisjonen med betegnelsene sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet («individets frie meningsdannelse») og demokratiprinsippet.
Ut i fra ytringsfrihetens begrunnelse er det i Norge slik at ytringer som kan bidra til bedre innsikt skal ha særlig beskyttelse, men det betyr ikke at andre ytringer skal forbys, bare at de har et svakere vern.
Ytringsfrihet i Norge.
I Norge er ytringsfriheten Grunnlovsfestet, og videre regulert gjennom ulike lover. Norge har i tillegg skrevet under flere menneskerettighetserklæringer og konvensjoner som tar sikte på å sikre ytringsfriheten. Ytringsfriheten i Norge er begrenset veid opp mot andre viktige rettigheter. Ytringsfriheten er beslektet med retten til en rettferdig rettssak og rettsprosedyrer som feks. kan begrense tiltaltes rett til å søke informasjon og ha kontakt med omverdenen. Generelt kan ikke ytringsfriheten krenke retten til privatliv, ære og retten til eget selvbilde (men personer som er i maktposisjoner nyter et svakere vern på dette punktet enn andre). Pressefrihet trenger ikke nødvendigvis å føre til ytringsfrihet, da det kommer an på hvordan pressen lar forskjellige ytringer slippe til. I Norge har alle rett på å få svare på kritikk i det mediet kritikken fremføres, men man har ikke rett til å få alle sine meninger trykket.
I tillegg til å bli regulert gjennom norsk lovgivning, regulerer norsk presse seg selv gjennom Redaktørplakaten.
Grunnloven.
Norges grunnlov sikrer alle rett til å utveksle informasjon. Paragrafen gir også alle rett til å følge møtene til folkevalgte forsamlinger, som for eksempel i Stortinget og i kommunestyrer.
Paragrafen gir staten rett til å forhåndssensurere kun når det dreier seg om filmer, for å beskytte barn og unge, samt føre brevkontroll for fengselsinnsatte. I tillegg gir den staten rett til å sanksjonere mot uttalelser, såfremt det finnes "[...] særlig tungtveiende Hensyn [der] gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser".
Menneskerettsloven.
Menneskerettsloven av 1999 inkorporerer flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i det norske lovverket, blant annet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (artikkel 8,9,10,11 og 14 omhandler ytringsfriheten) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 19). Menneskerettsloven bestemmer at konvensjonenes bestemmelser skal gis forrang dersom de er i strid med annen norsk lovgivning (med unntak av Grunnloven). Begge disse nevner spesifikt ytringsfriheten. Brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen kan ankes til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
I henhold til artikkel 10 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen har alle ytringsfrihet, og den kan kun begrenses ved spesielt tungveiende hensyn.
Straffeloven.
Tilegne seg, spre eller stoppe informasjon på en ulovlig måte
Personopplysningsloven.
Lov om behandling av personopplysninger, også kjent som Personopplysningsloven, regulerer blant annet under hvilke forutsetninger personopplysninger kan offentliggjøres. Loven sier at personopplysninger kan behandles uten den registrertes samtykke for journalistisk og opinionsdannende formål (§ 7). og oppfyller grunnkravene til behandling av personopplysninger (§ 11).
Arbeidsmiljøloven.
Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten hvor de jobber så lenge de går frem på en forsvarlig måte (§ 2-4) uten at dette da skal gjengjeldes av arbeidsgiver (§ 2-5). Egne regler gjelder for embetsmenn (§ 1-2).
Kringkastingsloven.
Denne loven gjelder kun for kringkastere som driver virksomheten sin fra Norge. En "kringkaster" er den som har det redaksjonelle ansvaret for programmet som sendes i en kringkasting. Med kringkasting menes utsending av lyd og bilder som mottas direkte av allmennheten (§ 1-1). Hvilket medium man bruker er ikke av betydning, feks. vil en radiostasjon som sender direkte over internett være berørt av lov om kringkasting, mens en nettside hvor man legger ut lydfiler til nedlasting ikke vil være det. Det avgjørende er at signalet sendes "direkte" og mottas av allmennheten "samtidig".
Alle, bortsett fra NRK, som skal sende kringkasting via et "trådløse, bakkebaserte senderanlegg" må søke konsesjon (§ § 2-1, 2-2). Det kreves altså ikke konsesjon for å sende via internett, satellitt eller kabel.
Ingen andre enn den eller de som har programansvar, har rett til å se et program som skal kringkastes før sendingen, dette er et forbud mot å forhåndssensurere (§ 2-3), men kringkasteren plikter å gjøre et opptak av sendingen og oppbevare den i tilfelle noen ønsker å klage på det som er sendt (§ 2-5). Sendinger som kan være til skade for barn skal sendes på tider av døgnet når de normalt ikke er oppe, og slike sendinger skal forhåndsvarsles (§ 2-7).
Reklame skal ikke sendes i mer enn 15% av en kringkasters sendetid, det skal ikke sendes reklame rettet mot barn og det skal ikke sendes reklame for livssyn eller politiske budskap i fjernsyn (§ 3-1). Reklamen skal sendes i klart adskilte blokker mellom programmene (§ 3-2) og det er forbudt med skjult reklame (§ 3-3).
Hvem som sponser programmet kan annonseres i starten og slutten av programmet, uten oppmuntringer til kjøp eller leie av varer eller tjenester (§ 3-4.). I programmer hvor seerne kan vinne premier skal presentasjonen av premiene ikke være mer utfyllende enn nødvendig og det skal ikke opplyses om giveren av premien (§ 3-5)
Hvis en person blir krenket i en kringkasting kan de kreve å få korrekte opplysninger kringkastet ved å klage (§ 5-1)
Lov om redaksjonell fridom i media.
Loven skal sikre den redaksjonelle friheten i media (§ 1) og gjelder for periodiske publikasjoner og nettsider som formidler nyheter og samfunnsdebatt og kringkastere (§ 2). Disse har plikt til å ha en redaktør (§ 3) og eieren av mediet har ikke lov til å instruere eller overprøve redaktøren (§ 4)
Offentlighetsloven.
Offentlighetsloven har som formål å sikre et åpent og gjennomsiktig samfunn.
Åndsverkloven.
Åndsverksloven slår fast at den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket (§ 1), og således enerett til å råde over dette og fatte avgjørelser om fremstilling for almenheten m.v. (§ 2). Opphavsretten varer i skaperens levetid og 70 år etter vedkommendes død (§ 70).
Åndsverkloven inneholder også bestemmelser som gir adgang til kopiering til privat bruk (§ 12), uten at den enkelte opphavsmann trenger å gi sitt samtykke. Dette forutsetter imidlertid at kopieringsgrunnlaget var lovlig, altså at materialet ble lagt ut tilgjengelig på nettet enten etter samtykke fra opphavsmannen eller med hjemmel i lov. Et praktisk eksempel er nedlasting av musikk som også reguleres av åndsverkloven.
Det er også lov til å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med "god skikk" (§ 22).
Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede med mindre avbildningen har allmenn interesser, avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, bildet gjengir forsamlinger eller folketog, mm. (§ 45c)
Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven (§ 9).
Ehandelsloven.
Ehandelsloven er også kjent som "Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester". Den regulerer tjenesteyteres ansvar for ytringer på nettet. En tjenesteyter som overfører informasjon, gir tilgang til et kommunikasjonsnettverk eller lagrer informasjon er ikke ansvarlig for innholdet i informasjonen de sender for andre (§ 16) eller mellomlagring av slik informasjon (§ 17). Tjenesteyteren kan kun holdes ansvarlig om han har medvirket til ulovligheter bevisst/forsettelig eller vært grovt uaktsomt (§ 18), og har ikke en generell plikt til å kontrollere eller overvåke informasjonen (§ 19), men kan bli pålagt av retten å stoppe en overtredelse på bakgrunn av annet lovverk (§ 20). Grensen mellom når man går over fra å være en tjenesteyter til å få et redaksjonelt ansvar på nettet har ikke blitt avklart tydelig i rettspraksis.
Markedsføringsloven.
Markedsføringsloven gjelder for næringsdrivende og forbyr kjønnsdiskriminerende reklame (§ 2), sier at det ikke skal være tvil om at markedsføring faktisk er markedsføring (§ 3), at markedsføringa ikke skal være villedende (§ 8) og at det ikke skal sendes elektronisk markedsføring feks. epost, faks eller automatisk oppringningstjenester, uten samtykke (§ 15). Det skal vises varsomhet ved markedsføring ovenfor barn (§ 21)
Domstolloven.
Det er forbudt å fotografere, filme eller ta lydopptak under forhandlingene i en straffesak, og man kan heller ikke fotografere eller gjøre opptak av den siktede/domfelte på vei til eller fra rettsmøtet med mindre han samtykker (§ 131a).


Formalisme (kunst).
Formalisme som kunst- og litteraturteoretisk begrep betegner en vurdering av et kunstverk primært med henblikk på verkets "form". Formalistisk kritikk vil utelukke «utenforliggende» aspekter ved et kunstverk, slik som verkets historiske, sosiale, politiske eller etiske forutsetninger, til fordel for dets tekniske eller abstrakte kvaliteter (form, farge, komposisjon, tekstur, struktur osv.).
Den formalistiske verkfortolkningen var en viktig bestanddel i modernismens kunst og litteratur.


Fosshaugane Campus.
Fosshaugane Campus er hjemmearenaen til Sogndal Fotball.
Den 7. juli 2006 var det offisiell åpning av Fosshaugane Campus med direktesendt kamp på TV 2 mellom Sogndal og Bryne. Sogndal vant 2–0, og påførte Bryne sitt første tap for sesongen.


Bjerkealliansen.
Bjerkealliansen (stiftet 2000) er en norsk fotballklubb som fungerer som paraplyklubb for Årvoll, Linderud og Løren. Laget holder til i Bjerke bydel i Oslo. Draktene er hvite med blå striper på ermene, hvite shorts og hvite strømper.
Bjekealliansen har foreløpig kun lag for gutter, men ønsker i fremtiden og også kunne ha lag for jenter. Klubben har heller ikke noe seniorlag ettersom laget kun er for spillere mellom 14 og 19 år. Etter spillerne har fylt 19 år kan de velge hvem av de tre moderklubbene de vil spille for. Klubben samarbeidet tidligere med Groruddalen om hospitering av juniorspillere.
Økonomisk betaler klubbene et grunnbeløp til Bjerkealliansen, de gir òg støtten de får fra fra Oslo kommune til klubben. Spillerne betaler medlemsavgift til moderklubben og treningsavgift til Bjerkealliansen.
Klubben spiller hjemmekampene sine på de tre moderklubbenes baner; Årvollbanen, Linderudbanen og Lørenbanen. Dekket på alle banene er kunstgress.
Bjerkealliansens 91-årgang utmerket seg spesielt med en plass i finalen av Norway Cup i 2005. Der tapte de mot det brasilianske guttelaget Pequeninos do Jockey. Det samme laget havnet også på en tredjeplass i det uoffisielle norgesmesterskapet Nike Cup i 2006. 89 laget var også et godt lag, de var sammen med nabo klubben Grei, rangert som de to beste 89 lagene i Norge. Skal nevnes også at Bjerkalliansen 94(nå: Hasleløren 94) også var en av de beste lagene i sin årsklasse, med meritter som 2. plass i Prestisjetunge Nike Cup og seier i Nike elite turnament, der de beste norske lagene + to svenske og et dansk lag deltok. Har også en 1. og 3. plass fra Adidas Cup som regnes som uoffisielt NM og er også kretsmestre i Oslo Fotballkrets.


Uaktsomt drap.
Uaktsomt drap vil si at man ved uaktsomhet forårsaker et drap.
Et uaktsomt drap vil vanligvis bli gjort til gjenstand for etterforskning og prøving i rettssystemet. Om anklagede har handlet uaktsomt vil bli avgjort etter en helhetlig vurdering av forholdene. Straffen bestemmes mye ut fra graden av uaktsomhet. Hvis den anklagede har handlet på en måte som ikke kan sies å ha vært uaktsom, vil det føre til frikjennelse.
Såkalte «bildrap», det vil si dødsulykker i trafikken der en person har opptrådt uaktsomt, er typiske tilfeller hvor det reises tiltale for uaktsomt drap.


Taushetsplikt.
Taushetsplikt er et forbud mot å røpe opplysninger. Taushetsplikt kan følge av lov eller avtale. Hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikt, vil bero på den nærmere bestemmelse som fastsetter taushetsplikt. Brudd på taushetsplikt kan medføre straff, erstatningsansvar, disiplinære reaksjoner m.m.
De vanlige former for taushetsplikt omfatter gjerne opplysninger som berører en persons fysiske og psykiske helse og opplysninger som på annen måte hører privatlivet til. Omfattet kan også være kommersielle opplysninger og informasjon som kan være til skade for fellesskapet dersom den blir offentlig kjent.
I mange land er enkelte yrkesgrupper pålagt taushetsplikt gjennom lovgivningen. Det gjelder for eksempel helsearbeidere, advokater, prester, offentlig ansatte som behandler fortrolig informasjon, personer i forsvaret og i enkelte forhold mekanikere.
I en del tilfeller kan det oppstå konflikt mellom taushetsplikten og andre hensyn. Eksempler kan være opplysninger om forsvaret som man mener befolkningen bør informeres om, informasjon som kan bidra til å oppklare forbrytelser, eller informasjon som på en eller annen måte vil kunne få en positiv virkning for noen dersom den blir kjent.
De fleste lands lovgivning har unntak fra taushetsplikten. Unntakene er gjerne begrunnet i det offentliges kontrollbehov. Unntakene er ofte kombinert med regler som opplysningsplikt eller innsynsrett for offentlige.
Lovgiving om taushetsplikt i Norge.
Forvaltningsloven §§ 13 flg. i Norge pålegger alle offentlige ansatte taushetsplikt om enkelte opplysninger en får kjennskap til i arbeidet. Dette gjelder andres personlige forhold og forretningshemmeligheter. Denne taushetsplikten gjelder også innleide firmaer. Dersom et konsulentfirma skal vurdere et anbud for en kommune, har de ansatte i firmaet taushetsplikt om innholdet i anbudet. Taushetsplikten gjelder livet ut – og også etter at den som er beskyttet av taushetsplikten er død.
Videre har en taushetsplikt om materiale som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.
Det finnes også andre lover som pålegger taushetsplikt. Her kan en nevne helsepersonelloven, politiloven, straffeprosessloven, strafferegistreringsloven, straffeloven, domstolloven, eiendomsmeglerloven, revisorloven, regnskapsførerloven og barnevernloven.
Arbeidsgiver kan som en del av sin styringsrett pålegge de ansatte taushetsplikt om forhold de blir kjent med i arbeidet. Dersom en bryter slik taushetsplikt, kan det få arbeidsrettslige følger. Brudd på taushetsplikten kan for eksempel føre til avskjedigelse.
Ansatte innen helse- og sosialtjeneste, kommune, fylke og staten har taushetsplikt.
I et lite lokalsamfunn kan ønske om tverrfaglig samarbeide om innbyggeres helseproblemer, eventuelt med ansvarsgruppemøter, involvere mange yrkesgrupper og spre helseopplysninger til mange "venner og naboer" av pasienten. Dette kan være del av eller i tillegg til informasjon som kommer til NAV, apotek, skole, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, helsestasjon, fysioterapeut, logoped, spesialpedagog, psykolog, barnevern, drosje, politi, sykehjem og handikaptransport.
Opplysningsplikt betyr at man for eksempel har plikt til å fortelle barnevernet dersom man i jobben blir kjent med at et barn utsettes for alvorlig omsorgsvikt eller mishandling. Dette kan gjelde barnehager, skoler eller liknende institusjoner.
I tilfeller hvor bestemmelsen om opplysningsplikt ikke regulerer forholdet til taushetsplikt, er det alminnelig antatt at lovbestemt taushetsplikt går foran opplysningsplikten.
Straffelovens paragraf 139 pålegger den taushetspliktige å bryte tausheten i visse situasjoner. Hvis en persons liv eller helse er i fare eller en person er til fare for andres liv eller helse da har du rett til å bryte taushetsplikten for å hindre skade.
Presters taushetsplikt.
Prester, og spesielt katolske prester har en spesiell form for taushetsplikt i forbindelse med skriftemål. I vanlig sjelesorg er det underlagt de gjeldende verdslige lover, og kan dermed ha plikt til å anmelde visse forhold som angitt ovenfor. Men skriftemålets hemmelighet er under alle omstendigheter absolutt. En katolsk prest som røper noe han har fått høre under skriftemål, eller bruker opplysninger derfra selv, også uten å røpe dem for andre, straffes med automatisk ekskommunikasjon og risikerer laisering. Prester i Den norske kirke har en lignende taushetsplikt, og kan for eksempel normalt "ikke" melde fra om noen for eksempel tilstår et drap til dem.
I enkelte land er dette spesielle forholdet tatt inn i verdslig lovgivning, slik at prester ikke kan bli tvunget til å vitne i rettssaker dersom det dreier seg om opplysninger de har fått under skriftemål. I andre land varierer holdningen fra at man tolererer dette spesielle forholdet til at man straffeforfølger prester som nekter å gi opplysninger til myndighetene. I Norge er det ingen spesiell lovgivning rundt dette, men det har ikke vært tilfeller hvor prester i landet er straffet for å nekte å svare på spørsmål.
Advokaters taushetsplikt.
Advokaters taushetsplikt er en såkalt sterk taushetsplikt. Dette betyr at advokaters taushetsplikt går foran vitneplikten og politiets rett til å ta beslag under etterforskning. Det er i utgangspunktet kun klienten som kan frita advokaten for taushetsplikt. Det samme gjelder eksempelvis for leger og presters taushetsplikt. Andre taushetsplikter er svakere. Som eksempel kan nevnes forvaltningens taushetsplikt som etter forvaltningsloven kan settes til side hvis nærmere angitte vilkår er oppfylt.
Brudd på advokaters taushetsplikt kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf straffeloven § 144.
Advokaters taushetsplikt omfatter hemmeligheter som er betrodd advokaten i stillings medfør, og gjelder også for advokatens medhjelpere. Taushetsplikten oppheves ikke ved at klienten dør eller går konkurs.
I lovgivningen finnes imidlertid visse spredte, men dog snevre unntak fra advokatenes taushetsplikt. Her kan nevnes advokatenes plikt til å rapportere om mistenkelige transaksjoner til Økokrim etter bestemmelsene i hvitvaskingsloven, samt plikt til å gi Tilsynsrådet for advokatvirksomhet opplysninger som er nødvendig for Tilsynsrådets kontroll av advokatvirksomheten.
Advokaters taushetsplikt er i hovedsak begrunnet på to nivåer: Hensynet til klienten og hensynet til rettspleien.
Når det gjelder hensynet til klienten, kan dette igjen todeles: Behovet for beskyttelse av klientens intimsfære og privatliv på den ene side, og behovet for å sikre borgerne reell adgang til juridisk bistand på den andre. Det er bare når klientens kontakt med advokaten kan skje i full fortrolighet, at advokaten kan gis all den informasjon som er nødvendig for å ivareta klientens interesser på beste måte.
At klienten gjennom taushetsplikten sikres tilgang til reell juridisk bistand, bidrar også til å fremme rettspleien. Når taushetsplikten sørger for at det bilde advokaten gis av saken blir mest mulig fullstendig, settes advokaten i stand til å gi materielt riktige råd, slik at samfunnets vedtatte lover og regler kan etterleves. En fullstendig saksopplysning fører også til at de relevante sider av saken kan bringes videre fra advokat til domstolen eller et forvaltningsorgan. På denne måten bidrar taushetsplikten til at det treffes riktige beslutninger av det offentlige.


Gravhaug.
Snitt av en typisk gravhaug,
En gravhaug er en haug av løsmasse og stein anbragt over et gravsted. Gravstedet kan inneholde flere graver. Det er vanlig med en primærgrav i sentrum av haugen, og det kan være satt ned sekundærgraver lenger opp i haugen. Haugenes størrelse varierer betraktelig, kanskje i forhold til den dødes status. Vanligvis er en gravhaug rund i grunnplanet, og kalles da en "rundhaug". Avlange hauger, gjerne ovale i grunnplanet, kalles "langhauger". Det finnes også flere varianter. En av de mest spesielle er de trekantede treuddene.
Internasjonalt.
Gravhauger er kjent fra forskjellige tider over store deler av verden. De tidligste stammer fra de eldste jordbrukskulturene i Europa og Asia.
Sveriges største gravhaug heter Anundshög og ligger i Västmanland.
Norden.
På skandinavisk område kan man – dersom de tidligneolittiske megalittgravene holdes utenfor – finne de første gravhaugene i sen neolittikum, innenfor den dansk – sørsvenske enkeltgravskulturen. En parallell til disse kan finnes noe senere, som hauger bygd rundt hellekister, som også er sparsomt representert i Norge.
Fra bronsealderen er det ikke uvanlig med store gravrøyser; gravhauger bygd opp av stein uten nevneverdig innslag av løsmasser.Disse finnes gjerne som åsrøyser, liggende enkeltvis på høye punkter i terrenget, ofte langt fra nærmeste bebyggelse. I Danmark og Sør-Sverige er det vanlig med store gravhauger bygd av løsmasser. Dette finnes også i Norge, særlig i Rogaland. Som regel ligger også disse enkeltvis, med et par unntak ved Rege i Sola og Reheia ved Avaldsnes på Karmøy.
I førromersk jernalder blir gravhauger sjeldne, men fra tidlig romertid blir det kontinuitet i hauggravskikken. Det er som regel tale om mindre og lavere hauger enn i bronsealderen, men til gjengjeld blir de samlet i større gravfelt som har vært i kontinuerlig bruk gjennom større deler av jernalderen. Slike felt kan bli meget store, som for eksempel Hunnfeltene i Fredrikstad, som teller over hundre enkelthauger. Mot slutten av vikingtiden blir begravelse i haug gradvis sjeldnere, og opphører stort sett helt etter hvert som kristendommen tar over, og kristen gravskikk tar over.
De store gravfeltene og de største haugene finnes gjerne i begrensede områder innenfor bygdene. De synes å gruppere seg rundt større gårder, som ofte også gjerne ligger på grunn med høykvalitets dyrkningsjord. De er ofte blitt kirkesteder, og de tolkes som tilholdssted for den sosialt høyerestilte delen av bondebefolkningen i førkristen tid. På denne måten kan man gjennom studium av distribusjon av gravhauger og -funn finne igjen rester av den sosiale og administrative inndelingen av jernalderens samfunn.
Den siste som ble begravet i haug i Norge var forfatten Jacob Breda Bull som ble begravet utenfor Ytre Rendal kirke i 1930.
Kongshauger.
De største gravhaugene kalles ofte kongshauger. De er bygget med dimensjoner rundt 40–50 meter i diameter og 5–10 meter i høyde. Slike graver ble bygget kun for personer med høy rang. Noen av Borrehaugene, samt Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Karnilshaugen og de kjempestore Jellhaugen og Raknehaugen er eksempler på kongshauger.
Storhauger.
Storhauger er mindre enn kongshauger, fra 20–40 meter i diameter og fra 3–5 meter høye. Høvdinger og storbønder kunne bli gravlagt i slike hauger. Slike hauger forkommer oftere, og Eidehøvdingen fra Gloppen ble gravlagt i en slik. Gloppen kommune har flere slike storhauger ved prestegården på Vereide. Grønhaug ved Avaldsnes er også i denne klassen.


Gravrøys.
Gravrøys på Karlsvikodden østligst i Tønsberg kommune.
Gravrøyser er graver som, i motsetning til gravhauger, i sin helhet består av stein uten synlig innblanding av jord. De kan ha en toppet eller hvelvet profil, og grunnflaten kan være rund, oval, trekantet eller lang. Gravrøysene er kjent fra yngre steinalder til sen vikingtid.


West Caribbean Airways Flight 708.
West Caribbean Airways Flight 708 var et fly fra West Caribbean Airways som styrtet 16. august 2005 i det vestlige Venezuela. Hele mannskapet på åtte og alle de 152 passasjerene døde i styrtet.
Maracaibo er i nordvestre del av Venezuela.
Flyet (en McDonnell Douglas MD-82) var på vei fra Tocumen internasjonale lufthavn i Panama til Port de France på Martinique. Piloten rapporterte først om problemer med den ene motoren og kort etter også den andre motoren. Flyet styrtet i Machiques i den venezuelanske delstaten Zulia engang mellom 03:00 og 03:45 lokal tid. Flyet styrtet mens det skulle nødlande i Maracaibo.
Nesten alle passasjerene var franske statsborgere fra Martinique, med noen få fra Colombia og Panama. Hele mannskapet var colombiansk. Flyet var chartret av reiseselskapet Globe Trotters de Rivière Salée i Martinique og mesteparten av passasjerene var turister på vei tilbake fra ferie i Panama.
Tidslinje.
Format for klokkeslett: Norsk tid|Panamansk tid|Venezuelansk tid


Vestpreussen.
Vestpreussen er et historisk landskap som ligger i dagens Polen. Vestpreussens største by er Gdańsk (tidligere Danzig).
Vestpreussen ble erobret av Den tyske orden i 1308. Området var under ordenens kontroll frem til 1466, da området gjennom den andre freden i Thorn falt til Polen. Vestpreussen ble etter dette kalt "Det kongelige Preussen", for å skille det fra "Hertugdømmet Preussen".
I 1772 ble Vestpreussen en del av kongeriket Preussen. Etter at kongeriket Preussen ble en del av det tyske keiserrike i 1871, ble dermed også Vestpreussen en del av nasjonalstaten Tyskland.
Etter første verdenskrig måtte Vestpreussen avstås til den nyopprettede staten Polen. Vestpreussen ble reannektert av Tyskland i 1939, og etterhvert gitt navnet Danzig-Vestpreussen. Etter Tysklands nederlag i den andre verdenskrig ble området levert tilbake til Polen i 1945. Området ligger idag hovedsakelig i Pommerske voivodskap.


Curtiss P-36 Hawk.
Curtiss P-36 Hawk, også kjent som Curtiss Hawk Model 75'", var et amerikansk enmotors enseters jagerfly som ble konstruert på 1930-tallet. Flyet var samtidig med Hawker Hurricane og Messerschmitt Bf 109, og var et av de første jagerflyene av den nye generasjonen monoplan, som i høy grad brukte metall som konstruksjonsmateriale og hadde kraftige motorer. Flyet var til en viss grad foreldet ved andre verdenskrigs utbrudd. Det er best kjent som Curtiss P-40 Warhawks forgjenger. Hawk 75 ble lite brukt i kamp i det amerikanske flyvåpenet, men desto mer i det franske flyvåpnet og av de britiske samveldestyrkene, samt i de kinesiske flyenhetene. Med omkring 1000 bygde fly var Hawk 75 en stor kommersiell suksess for Curtiss.
Bakgrunn.
Det første helmetallmonojagerflyet som ble tatt i tjeneste av den amerikanske hærens flyvåpen (United States Army Air Corps, USAAC) var Boeing P-26 som ble tatt i tjeneste i 1933 og som blant annet hadde en åpen cockpit og faste landingshjul. Rett etter at flyet ble tatt i bruk, innså USAACs ledelse at flyet ikke levde opp til forventningene. Man bestilte prototyper til et bedre fly fra fire flyfabrikker: Curtiss, Seversky, Northrop og Consolidated. Curtiss-Wright-fabrikkens sjefsdesigner Don Berlins prototyp Model 75 fløy den 13. mai 1935.
Etter forbedringer og installasjon av en 9 sylindret Wright XR-1820-39 Cyclone radialmotor, bestilte US Army Air Force en forsøksserie på tre fly under betegnelsen Y1P-36. Disse hadde en 14 sylindret Pratt & Whitney R-1830-13 Twin Wasp radialmotor på 1050 hk. Testene var tilfredsstillende. Flyet oppnådde en hastighet på 474 km/t (294,5 mph), og testpilotene skrøt av flyegenskapene. Dette resulterte i en bestilling på 210 fly, hvorav 177 P-36A, 31 P-36C og prototyper av XP-40 og XP-42.
Leveransene begynte i april 1938. Ved det japanske angrepet på flåtebasen Pearl Harbor i desember 1941, gikk minst 4 av dem til motangrep og oppnådde en viss suksess.
P-36 Hawk 75A-1,2,3,4.
Frankrike var den største kjøperen og bestilte i alt 730 stk, bestående av 100 stk Hawk 75A-1 (Pratt & Whitney R-1830-SC3-G), 100 Hawk 75A-2 (samme motor, kraftigere bevæpning), 135 Hawk 75A-3 (samme motor) og 395 Hawk 75A-4 (Wright GR-1820-G205A Cyclone). Ved Frankrikes fall i juni 1940 var imidlertid alle A-1 og A-2 flyene levert, men bare totalt 91 A-3 og A-4. De franske flyene som ennå var intakte ble også solgt av tyskerne til Finland. De som ennå ikke var levert fra fabrikken ved det franske sammenbruddet (227 stk), ble isteden levert til Royal Air Force, som gav dem navnet Mohawk. Mange av disse ble sendt til India, hvor de ble brukt på Burmafronten inntil slutten av 1943. Noen Mohawk ble også levert til Sør-Afrika og Portugal.
Hawk 75A-6 og 75A-8 (de norske modellene).
Norge bestilte 12 Hawk 75A-6 (Pratt & Whitney R-1830-SC3-G Twin Wasp på 1200 hk) i juli 1939, til en verdi av 4,3 millioner kroner. I september godkjente Forsvarsdepartementet en anskaffelse på ytterligere 12 fly. I januar 1940 fløy den første maskinen bygget etter den norske kontrakten, og i februar/mars seilte fem skip med nitten fly fra New York til Oslo. Den sjette og siste båten, MS Idefjord, forlot New York 22. mars. I løpet av overfarten ble Norge okkupert, og Idefjord gikk til Kirkwall, der de siste fem Curtissene ble losset. De ble senere overtatt av RAF under navnet Mohawk III.
Ingen av de nitten flyene som kom fram til Norge før krigsutbruddet, var satt i kampdyktig stand. Noen sto montert på Kjeller, uten våpen, og noen befant seg fremdeles i kasser på havna. Tyskerne solgte dem til det finske luftforsvaret (Ilmavoimat), som gjorde god nytte av dem i "fortsettelseskrigen" mot Sovjet-Unionen 1941–1944. Ingen 75A-6 havnet i Little Norway.
Senere i 1940 bestilte Norges utsendinger i USA ytterligere 36 Hawk 75A. Leveringsproblemer med Pratt & Whitney-motorene tvang frem andre motoralternativer. Wright R-1820-G205A Cyclone på 1200 hk ble valgt. Denne motoren var også i bruk i de andre flyene Norge anskaffet i 1940, Northrop N-3PB og Douglas 8A. Med ny motor ble det også ny modellbetegnelse, og i desember 1940 ble den første A-8 prøvefløyet. Samme måned ble de første flyene sendt til Little Norway, og i løpet av februar 1941 var alle flyene levert i Toronto.
Flyskolen hadde nå 36 Curtiss-fly og 36 Douglas-fly. Dette var over det reelle behovet. Det ble derfor besluttet å selge noen fly, i første omgang 18 av hver type. I juli 1942 ble de 18 Curtiss-flyene overlevert USAAF, som i sin tur leverte dem videre til Peru under Lend-Lease-avtalen. De siste 12 Curtissene (seks fly var tapt i havarier, 4 med tap av flygere) ble levert til USAAF i juni 1943. Også disse flyene gikk videre til Peru.
P-36 Hawk 75A-7.
Nederland bestilte 35 Hawk 75A-7 (Wright Cyclone). Disse ble heller ikke levert før den tyske okkupasjonen. 24 av dem ble sendt til Nederlandsk Øst-India (nåværende Indonesia), hvor de senere ble brukt under det japanske angrepet.
P-36 Hawk 75A-9.
Iran bestilte 10 stk Hawk 75A-9. Disse ble levert kort tid før landet ble okkupert av britiske og sovjetiske styrker i august 1941. De var ennå ikke tatt ut av transportkassene og montert, da de ble beslaglagt av engelskmennene og sendt til det Fjerne Østen. Den indiske regjeringen bestilte 48 fly fra Hindustan Aircraft Ltd, som sikret lisensrettigheter. Det første indiskbygde flyet fløy for første gang 31.7. 1942. Fire fly til ble bygget, før ordren ble kansellert.
Hawk 75M.
Det ble også utviklet en enklere og billigere utgave med fast understell, Hawk 75M, beregnet for eksport. 112 av disse ble kjøpt av Kina i 1938, Thailand kjøpte 25 liknende fly under betegnelsen Hawk 75N i 1939–1940, og Argentina kjøpte så 30 under betegnelsen Hawk 75O. Argentina bygget også 200 på lisens fra 1940.


Ludvig II av Ungarn.
Ludvig II av Ungarn (født 1506, død 1526) var konge i Ungarn og Böhmen fra 1516 til sin død i slaget ved Mohács i 1526.
Ludvig var sønn av Vladislav II, konge av Böhmen og Ungarn. Etter farens død ble Ludvig adoptert av den mektige tyske keiseren Maximilian I.
I 1522 giftet Ludvig seg med Habsburg-prinsessen Maria. Samtidig giftet Ludvigs søster Anne seg med broren til den senere keiser Karl V, noe som førte til at den ungarske krone gikk til Habsburgerne.
Etter Ludvigs død i det katastrofale slaget ved Mohács ble storparten av Ungarn erobret av osmanerne. Böhmen og deler av Ungarn tilfalt Ferdinand I av Det tysk-romerske rike, noe som gjorde slutt på Huset Jagellos hegemoni i sentraleuropa.


Betalingsmiddel.
Et betalingsmiddel er et formuesgode som overføres som betaling for varer eller tjenester. I Norge er sedler og mynter utstedt av Norges Bank tvungne betalingsmidler i henhold til sentralbankloven. Andre betalingsmidler kan for eksempel være aksjer, obligasjoner, produksjonsmidler (f. eks. maskiner, fabrikker, skip), fast eiendom (bygninger, tomter), råvarer, smykkesteiner som for eksempel diamanter, og edle metaller som gull og sølv.


Bogoindisk.
Bogoindisk er en sjakkåpning som defineres ved trekkene 1.d4 Sf6 2.c4 e6 3.Sf3 Lb4+. Den er oppkalt etter Efim Bogoljubov.
Hvits tredjetrekk, 3.Sf3, utviklet en springer til et naturlig felt, men i motsetning til 3.Sc3 truet det ikke en ekspansjon i sentrum med 4.e4. De vanligste svarene er 3...b6, som fører til Dronningindisk, 3...d5 som fører til Dronninggambit. "3...Lb4+" som definerer Bogoindisk er noe mer sjeldent, men spilles likevel på alle nivåer. Åpningen kan fort føre til avbytter, noe som letter forsvarsarbeidet til svart.
Hvit har fem lovlige svar, hvorav tre er gode.


Wayne's World 2.
"Wayne's World 2" er en komedie fra 1993 med Mike Myers og Dana Carvey i hovedrollene. De har en egen kabel-TV-kanal i Aurora, Illinois. Filmen kom fra en sketsj-serie på NBCs "Saturday Night Live" ved samme navn, og er oppfølgeren til Wayne's World.
Denne gangen forsøker Wayne å organisere en rockefestival, Waynestock, sammen med sin venn Garth og spøkelset av Jim Morrison (The Doors). Manageren til Waynes kjæreste forsøker å splitte de to og få henne til å flytte til Los Angeles. Wayne må dra i full fart fra konserten for å forsøke å stoppe bryllupet.
Filmen har flere kjente navn på listen, og følgende personer som seg selv: Heather Locklear, Rip Taylor, Jay Leno samt gruppen Aerosmith. I tillegg spiller også Kim Basinger og Drew Barrymore i filmen.
Bakgrunnsinformasjon.
Regissør Penelope Spheeris ble spurt om å regissere også denne filmen, men avslo. Bakgrunnen er visstnok at Myers og Spheeris hadde forskjellig kreativt utgangspunkt og at Myers var vanskelig å jobbe med.
Filmmusikken.
Filmmusikken, som bærer samme navn som filmen, inneholder blant annet to livespor med Aerosmith og en versjon av Louie, Louie med Robert Plant.
Nominasjoner.
1994 MTV Movie Awards: Beste kyss: Dana Carvey og Kim Basinger
1994 MTV Movie Awards: Beste On-Screen Duo: Mike Myers og Dana Carvey


Hundorp.
Hundorp er en gård og et tettsted i Sør-Fron kommune i Oppland. Tettstedet hadde innbyggere per 1. januar, hadde 591 innbyggere per 2009, og ligger i Gudbrandsdalen. Tidligere holdt Gudbrandsdalens folkehøgskule til her.
Hundorp gård er mest kjent som Dale-Gudbrands gard, bostedet til den mektige Dale-Gudbrand på 1000-tallet. Gården var på 1800-tallet sorenskrivergård, og var lenge sete for Gudbrandsdal folkehøyskole. Stedet ble valgt som Oppland fylkes tusenårsted 2000. På den gamle gården er det blant annet gravhauger, selskapslokaler og overnattingsmuligheter som idag ikke er i drift.
Sentrum på Hundorp var tidligere rundt Hundorp Gård med Hundorp Stasjon, Hundorp Dagligvare og posthus.
Etter hvert ble Hundorp sentrumsområdet rundt kommunesenteret som ligger et par kilometer lenger vest.
Hundorp var tidligere det viktigste senteret i Gudbrandsdalen, men den eneste etterlevningen av dette er i dag den store åttekantede Sør-Fron kirke fra 1792 som er like ved dagens sentrum. Stedets jernbanestasjon er ikke lenger i bruk, og E6 gjennom Gudbrandsddalen som nå går forbi Hundorp Gård og gjennom dagens sentrum vil etterhvert gå i tunnell utenom dette.


Sjoa (tettsted).
Sjoa er en tettbebyggelse nord i Gudbrandsdalen ca midt mellom Oslo i sør og Trondheim i nord. Stedet ligger i Sel kommune i Oppland fylke, der elva Sjoa møter Gudbrandsdalslågen. På Sjoa er det også en skole, men den ble nedlagt i 2003. Sjoa ligger 11 km sør for Otta.
Sjoa er mest kjent for elven med samme navn, en meget ettertraktet elv for vannsport som rafting og kajakk. Elven er også rik på ørret og harr, noe som gjør den til en av flere populære fiskeelver i Norge.
Sjoa var en tid tilbake et tettsted rikt på handel- og næringsliv. Her kan blant annet Sjoa stasjon, tre dagligvarebutikker, Sjoa Skole, bibliotek, Sjoa kapell, postkontor, Sjoa camping og en smie nevnes. Mye av dette er nå nedlagt.
Sjoa kommer av norrønt Hjó, som betyr 'den blanke, skinnende'.


Vinstra.
Vinstra er et tettsted og administrasjonssenteret i Nord-Fron kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Gudbrandsdalen. Stedet har togforbindelse via Dovrebanen, og E 6 går gjennom her. Her finnes også blant annet en videregående skole.
Vinstra og Peer Gynt.
Peder Olsen Hågå fra Vinstra var modell for hovedpersonen i Henrik Ibsens dramatiske dikt Peer Gynt fra 1867. På Sødorp gamle kirkegård står en minnestein over Peer Gynt, og hvert år siden 1967 har det blitt arrangert Peer Gynt-stevne på Peer Gyntgården, Hågå. Gården består av 15 gamle hus, og stevnet viser blant annet en friluftsoppsetning av skuespillet. Vinstra ligger midt på «Peer Gyntveien», som går fra Dalseter til Skei.
Kåja idrettspark.
Kåja idrettspark ble offisielt åpnet september 2010. det er en kunstgressbane og en gressbane. det er også lengdehopp, høydehopp og løpebane.


Fåberg.
Fåberg er ei bygd i Lillehammer kommune i Oppland. Fåberg var egen kommune frem til 1964. De tettbebygde områdene er en del av tettstedet Fåberg.


Sha Sha.
"Sha Sha" er Ben Kwellers første soloalbum, og ble utgitt 5. mars 2002.


On My Way.
"On My Way" er Ben Kwellers andre soloalbum, og ble utgitt 6. april 2004.


Granrudmoen.
Granrudmoen er et tettsted i Øyer kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger sør i Gudbrandsdalen.


Ringebu (tettsted).
Ringebu (også Vålebrua og Vålebru) er et tettsted og administrasjonssenteret i Ringebu kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Gudbrandsdalen. Navnet "Vålebru" brukes mest når en ønsker å unngå tvetydighet mellom tettstedet Ringebu og kommunen Ringebu.
Navnet Vålebru kommer fra elva Våla, som renner gjennom sentrum, og brua som ble lagt over elva her. På folkemunne kalles Ringebu for «Vål'brua» eller bare «Brua», i motsetning til områdene på sørsida av jernbanen, der «Skogen» brukes om området Tollmoen/Tollskogen som ligger på vest for elva og «Flata» om området Åmillom som ligger på østsida.
Vålebru hadde landets første gatetun, hvor hovedgaten ble stengt for kjøretøy og åpnet for gående. Forretningene trekker salgsboder ut på gaten, og det er ofte underholdning i hovedgata (Jernbanegata). Jernbanegata er senere ombygget flere ganger, men har beholdt gatetunet med forbud for kjørende, fartshumper og fysiske sjikaner for å redusere den nødvendige kjøringen (vareleveranser/brann- og sykebiler) som nødvendigvis må finne sted.


Kvam (tettsted).
Kvam er et tettsted i Nord-Fron kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Gudbrandsdalen midt mellom Oslo og Trondheim. Navnet kommer fra norrønt: "hvammr" som betyr "kort dal".
Stedet.
Kvam jernbanestasjon er ubetjent stasjon på Dovrebanen. Tettstedet ligger langs og buer seg langs med Gudbrandsdalslågen. Fra Europavei 6 ved Mors kro går Fylkesvei 419 til Kvamsfjellet, som ligger inntil Rondane nasjonalpark. Seterveien er en del av «Peer Gynts setervei» som kommer ned igjen på Vinstra.
På «baksia» mot sør ligger Teigkampen som stenger vollene som utgjør sentrum for sola fra tidlig i november til langt ut i februar.
Næringsliv.
Største arbeidsplassen er Sponplatefabrikken Forestia Kvam med om lag 50 arbeidsplasser. På samme industriområdet ligger også Kvam Talc (klebermølle).
Kvam har to veikroer. Vertshuset Sinclair ble åpnet i 1972, bygget på tomten til tidligere Kvam Hotell som brant ned i 1970. I 1999 åpnet Punter Kro i bygningen som tidligere huset Sletten landhandleri, kroen skiftet senere navn til Mors Kro. Punter Kro gjenoppstod i 2007, da Kvam samvirkelags lokaler ble omgjort til serveringssted, men ble stengt igjen jula 2008. På Kvamsfjellet ligger Rondablikk Høyfjellshotell.
Kiwi Rudland er eneste dagligvarebutikk. I lokalene finnes det også post i butikk. Bensinstasjonen heter Statoil Kvam. Kvam Mekaniske Verksted er forhandler for Nissan og Suzuki.
Kvamværsvitser.
En person som kommer fra Kvam, blir gjerne kalt «kvamvær». Kvamværsvitser er et kjent begrep i Gudbrandsdalen, som kjennetegnes med slagferdigheten og de ofte avvæpnende kommentarene som avslutter det hele.
Krigshandlinger i Kvam.
Kvam i Gudbrandsdalen er historisk kjent for kamphandlinger under andre verdenskrig i 1940 og skottetoget i 1612.
Krigen i Kvam i 1940.
De hardeste kampene i Sør-Norge foregikk i Kvam 25. og 26. april 1940 mellom tyske og britiske soldater. Under kampene gikk ca. 70 hus tapt i branner, deriblant kirken fra 1775.
Skottetoget og massakren ved Klomstadlåven i 1612.
I forbindelse med skottetog og slaget i Kringen sør for Otta i 1612 ble det tatt 134 fanger. Disse ble ført vekk fra slagstedet til gården Klomstad i Kvam. Ved Klomstadlåven ble de fleste utsatt for en massakre dagen etter.


Siciliansk (sjakkåpning).
Siciliansk er en sjakkåpning som defineres av åpningstrekkene 1.e4 c5 (diagram 1). Siciliansk er en svært populær åpning på alle nivåer. Svarts svartrekk 1...c5 er et av de mest aggressive som finnes mot hvits aggressive 1.e4 (kongebondeåpning). Åpningen fører gjerne til meget skarpt, taktisk spill. Det er en åpning det har blitt skrevet mye åpningsteori om.
Ved å spille 1...c5 tar svart i likhet med 1...e5 opp kampen om det viktige sentrumsfeltet d4, men i motsetning til 1...e5, blir stillingen asymmetrisk. Svart planlegger å spille...cxd4 så snart hvit spiller sin bonde til d4. Dermed vil svart oppnå en overvekt av bønder i sentrum og en halvåpen c-linje. Hvit oppnår en viss terrengfordel, fritt spill for sine offiserer og en halvåpen d-linje. Ofte vil hvit satse på et angrep på kongefløyen, mens svart satser på et motangrep på dronningfløyen.
Åpen siciliansk: 2.Sf3.
Det finnes et stort antall varianter av siciliansk. De vanligste starter med 2.Sf3 (i ca 81,3 % av tilfellene) fra hvit.
Varianter med 2...d6.
Et vanlig alternativ til 3.d4 er Moskva-varianten 3.Lb5+, noe som ofte fører til en noe forenklet stilling.
Varianter med 2...Sc6.
Svart kan i sitt fjerde trekk spille 4...e5 som fører til Kalasjnikov-varianten, som har visse likhetstrekk med Svesjnikov-varianten. Også mulig er 4...g6 som fører til «akselerert drage». Hvis hvit ønsker å unngå hovedvariantene finnes bl.a. trekkene 3.Sc3 og 3.Lb5.
Andre varianter.
Etter 1.e4 c5 2.Sf3 er det tre andre varianter som spilles sjeldnere, men som også regnes som spillbare.


Urskog.
Urskog er gammel skog, ofte med høy andel eldre og døde trær i ulike forråtnelsesstadier. I slike miljøer finnes ofte et unikt økologogisk særpreg.[1] Urskog er formet av naturlige prosesser, og upåvirket av mennesker. Mange urskoger er truet av ødeleggelse på grunn av hogst. Dette er en trussel mot biologisk mangfold, da det ikke bare ødelegger urskogen, men også ødelegger habitatet til de artene som er avhengig av den.[2][3]
Primærskog er en skog som vokser opp der det ikke har vært skog før. Her er det altså ikke noe krav til alder. Når nye trær vokser opp og har blitt mange nok til å kvalifisere for definisjonen skog, vil skogen være en urskog såfremt denne prosessen har vært upåvirket av mennesker. I nesten alle tilfeller vil betegnelsen urskog brukes om biologisk gammel skog.
Taiga-beltet utgjør et stort skogområde i Nord-Europa og Sibir, men det er i dag oppdelt på grunn av inngrep og bare mindre områder er vernet.
Urskog er ofte naturlig tilholdssted for truede og sjeldne arter, noe som gjør de økologisk viktige. Skog er den naturtypen i Norge med flest arter oppført i rødlisten. [4] Hogst er antatt å være den alvorligste påvirkningsfaktoren [5]
Bevaringsbiologi og verneverdier i urskog.
1. Urskog inneholder mange sjeldne, og ofte truete, plante- og dyrearter.
I urskogen finnes ofte mange arter som ellers er sjeldne fordi de er knyttet til selve urskogtilstanden, eksempelvis til gamle eller døde trær. I urskogen finnes leveforhold for disse artene. Rester av urskog kan også ta vare på viktige funksjonsområder for arter som streifer over større områder, eksempelvis hekkeplasser for rovfugl. Vern av urskog er trolig et av de viktigste tiltakene for bevaring av artsrikdommen på jorden.
Vern av genressurser er sentralt i naturvernarbeidet. Avlsarbeid er avhengig av det råmaterialet som ligger i mangfoldet av naturgitte genotyper, ved bl.a avlsarbeidet med skogstrær. Også andre arter knyttet til skogen kan komme til nytte i dette arbeidet. Ett eksempel er genressursene hos naturlige fiender til skadegjørende organismer.
I urskogen kan den virkning eksempelvis skogbruk har på flora og fauna studeres. Hvilke endringer ulike tiltak medfører kan ofte bare avklares ved sammenligning med urørt/lite berørt skog. Urskog er også viktig for den kontinuerlige miljøovervåkningen.
4. Urskog er viktig for forskning og undervisning
Mye av dagens grunnforskning er knyttet til urskog, da spesielt innen økologi. I slike områder får trærne vokse seg gamle, og sene suksesjonstilstander er vanlig. Skogens naturlige vegetasjons- og suksesjonsdynamikk kan dermed studeres. Urskoger kan dermed bidra til forskning inne sjeldne og truete dyrearter, skogsdynamikk, naturlig forryngelse, skade- og nytteorganismers økologi, forurensning og naturgitte betingelser. Urskogmiljøene kan også være viktige for alle undervisningsnivåer.
Urskogmiljøet gir verdifulle naturopplevelser med elementer av tidløshet og villmark. Gjennom vern gis fremtidige generasjoner mulighet til å oppleve og studere urørt skognatur.
6. Urskog er en viktig del av vår naturarv
Urskog er naturhistoriske dokumenter som tilhører naturarven
I dag sees en økende forståelse for at urørt natur med tilhørende plante- og dyreliv har en iboende verdi: en egenverdi. Denne verdien er uavhengig av de nytteverdiene menneskene måtte knytte til den.
Litteratur.
[1] White, David; Lloyd, Thomas (1994). "Defining Old Growth: Implications For Management". Eighth Biennial Southern Silvicultural Research Conference. http://www.treesearch.fs.fed.us/pubs/741. Retrieved 23 November 2009.
[2] Protect the World's Forests from Rainforest Action Network
[3] The world's remaining great forests from The Guardian
[4] Artsdatabanken, Norsk rødliste for arter 2010
[5] Fakta-ark, Artsdatabanken. "Skoglandskapet – Miljøforhold og påvirkninger på rødlistearter"


Hundorp, Dale-Gudbrands gard.
Hundorp, Dale-Gudbrands gard ligger på Hundorp i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Stedet ble valgt til Oppland fylkes og Sør-Fron kommunes tusenårssted i 1999. Gården ligger midt i et storhaugsentrum fra jernalderen. Gerhard Schøning beskriver i 1755 fem store gravhauger, og man holdt på å fjerne den ene av dem. Nå ligger fire igjen, med diameter mellom 23 og 32 meter er de utvilsomt de største i Gudbrandsdalen. Foruten haugene er det en firkantet steinsetning og rester av en rund steinsetning på stedet. En regner også to mellomstore hauger på nabogården Hjetlund med til storhaugene på Hundorp.
Heimskringla, Snorre Sturlasons kongesagaer, beskriver i kapittel 113 av Olav den helliges saga, møtet mellom Olav Haraldson og hersen Dale-Gudbrand på gården i 1021. Olav Haraldson lurte Dale-Gudbrand og bondehæren hans til å se bort fra Torsbildet ved å si «Se, der kommer vår gud med stort lys!» og peke på soloppgangen i øst. Samtidig tok en av mennene til Olav Haraldson, Kolbein den sterke, og knuste torsbildet med klubben sin. Det ble starten på innføringen av kristendommen i Gudbrandsdalen, og Dale-Gudbrand måtte senere bygge en kirke på gården sin. Klubben til Kolbein den sterke er også avbildet på Sør-Frons kommunevåpen.


Lymfekreft.
Lymfekreft eller malignt "lymfom" er kreft som oppstår i cellene som utgjør de lymfatiske organer, som lymfeknuter, milt og benmarg. Lymfeceller finnes overalt i kroppen, og derfor kan sykdommen oppstå så å si hvor som helst.
Lymfekreft deles inn i to hovedgrupper: Hodgkins lymfom og Non-Hodgkins lymfom. De fleste som får lymfekreft, får diagnosen Non-Hodgkins lymfom. Hodgkins og Non-Hodgkins lymfom deles videre inn i en rekke underkategorier. Sykdommen kategoriseres også etter utbredelse og symptomer.
Lymfomer behandles vanligvis med cellegift og/eller stråling. Prognosen for overlevelse er gode, og noe bedre ved Hodgkins lymfom enn ved Non-Hodgkins lymfom.


George Davis.
George Henry Davis (født 5. juni 1881 Alfreton, Derbyshire, England, død 28. april 1969 i Wimbledon, London, England) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball som spilte for to engelske og en canadisk fotballklubb.
Biografi.
George Davis startet sin karriere i Alfreton Town i 1896 før han gikk til Derby County i 1899, og i 1903 spilte han på Derbys lag som tapte 6-0 for Bury i FA-cupfinalen. Året etter debuterte han på det engelske landslaget mot den 29. februar 1904.
Etter 155 obligatoriske kamper for Derby County valgte han, 26 år gammel, å returnere til sin gamle klubb Alfretown Town i 1908.
I 1912 emigrerte han sammen med sin kone til Canada for å starte på nytt. Han fortsatte med aktiv fotball, og fikk en canadisk cupmedalje med Calgary Hillhurst i 1922, 19 år etter at han fikk sølvmedalje med Derby County.
Etter fotballkarrieren hadde han suksess i hotellbransjen.


Ernald Scattergood.
Ernald Scattergood (født 29. mai 1887, død 2. juli 1932) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball. Han debuterte på landslaget mot den 17. mars 1913. Scattergood spilte 1 kamp for.
Ernie Scattergood overtok etterhvert keeperplassen i Derby County fra Harry Maskrey. Han kom til klubben fra Ripley Athletic i 1907, og ble den som tok straffene for klubben i 1912. Han la mer vekt på kraft enn plassering når han tok straffer, men han scoret hver gang han fikk sjansen i Derby.
Han overlevde første verdenskrig etter å ha blitt utsatt for gass, og spilte etter krigen 288 obligatoriske kamper for Bradford City.


Piet Kleine.
Piet Kleine (født i Hollandscheveld, Hoogeveen 17. september 1951) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
I OL 1976 i Innsbruck gikk Piet Kleine til topps på 10 000 meter, etter at han slo Sten Stensens ledertid i et sent par. Han tok sølv (etter Stensen) på 5000 meter, og i tillegg vant Kleine allround-VM dette året.
Fire år senere, under OL i Lake Placid tok Kleine sølv på 10 000 meter etter den femdobbelte vinneren Eric Heiden.
Piet Kleine la opp som hurtigløper etter 1981-sesongen, men har senere vært aktiv som syklist og som profesjonell marathonløper på skøyter.


Myr.
Myr er økosystem med høy grunnvannstand, der nedbrytningen av dødt organisk materiale går så langsomt at det skjer en opphopning av delvis omdannet materiale, kalt torv. Torva danner gjerne tykke lag og er et karaktertrekk i landskapet, både i Norge og mange andre nordlige land.
Definisjon og utbredelse.
Myrer består av åpne våtmarksområder uten trær, der det vokser torvmose ("Sphagnum spp.") og dessuten kan vokse gress, lyng og busker med mer. I moderne europeiske systemer for klassifisering av naturtyper blir skog der det vokser torvmose regnet som en egen type, sumpskogsmark. Våtmarksområder der både trær og torvmose mangler, men som likevel har en rik vegetasjon, kalles sumper.
Store myrområder finnes bare i de kaldttempererte strøkene på den nordlige halvkule. De største myrene er i Vest-Sibir, der de dekker er areal på 600 000 km². Myrer utgjør også en stor del av arealet i Canada, Alaska, Skottland, Irland, Nederland, Nord-Tyskland, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Latvia og Hviterussland. På den sørlige halvkule finnes torvmyrer bare på Falklandsøyene, og i de sørligste delene av Chile og Argentina.
Torvmose har en større utbredelse, og en finner store tropiske skogområder med torvmose i skogbunnen i for eksempel Amazonas, og på Borneo. Men disse områdene er etter definisjonen sumpskogsmark, og ikke myr.
Myrområder i Norge.
Også i Norge er myrene et viktig trekk i landskapet de fleste steder. Tidligere var ca. ti prosent av landarealet (30 000 km²) dekket av myr, men gjennom omfattende grøfting fra slutten av 1800-tallet er dette redusert til under 20 000 km². Vel 1000 km² er vernet i myrreservater eller i andre verneområder. Best kjent er Fokstumyra på Dovre. En tredjedel av myrarealet i Norge ligger over skoggrensa.
Torvdannelse.
For at torvmyr kan dannes må det være fuktig i terrenget. Planterester som blir liggende på tørr mark eller i godt gjennomluftet vann, blir raskt nedbrutt av aerobe bakterier, sopp, insekter, meitemark, og mange andre organismer. Havner planterestene derimot i stillestående vann uten oksygen, er det bare anaerobe bakterier som kan bryte dem ned. Denne prosessen går svært sakte, og planterester kan ligge i tusener av år uten særlig nedbryting.
Denne langsomme nedbrytingen kalles fortorvning. Planterestene brytes sakte ned, og torva får en brun farge. Brunfargen skyldes tannin som er frigjort, og dette stoffet farger bekker som renner fra myrer. Mange av de kjemiske reaksjonene som de anaerobe organismene utfører, senker pH-verdien i vannet. Myrvann kan derfor være svært surt, helt ned til pH 3,5 i regnvannsmyrer.
Klassifikasjon.
Myrer som får tilført vann med mange næringsstoffer kalles "rikmyrer", mens myrer som bare tilføres næringsfattig vann kalles "fattigmyrer".
Alle forsøk på å klassifisere myrer blir litt skjematiske. I naturen finner en ofte både to og tre myrtyper ved siden av hverandre.
Topogene myrer.
Slike myrer finnes som et belte rundt åpent vann. De er et stadium i utviklingsprosessen der åpent vann gror igjen.
Rikmyr rundt sjøer og tjern.
Her finner en sumpvegetasjon nærmest i det åpne, næringsrike vannet. Lenger inn kommer rikmyr med høye starrarter og høye, fargerike blomsterplanter. Graset takrør, som egentlig tilhører sumpstadiet, vokser også ofte i myra. Ennå lenger inn, der grunnen er høyere over grunnvannsnivået, skifter vegetasjonen til sumpskogsmark, eller høymyr.
Fattigmyr rundt sjøer og tjern.
Torvmyrull er vanlig på fattigmyrer
Denne typen vokser rundt næringsfattige tjern og innsjøer. Typisk er torvmatta som flyter på vannet, såkalt hengemyr. Vanlige planter er starr, myrull, myrhatt og bukkeblad.
Soligene myrer.
Disse myrene dannes der strømmende vann fra kilder, bekker og elver metter grunnen med fuktighet.
Kalkmyr ved kilder og strømmende vann.
Kalkmyrer kjennetegnes ved at vannet er rikt på kalsium. De er vidt utbredt, men finnes naturligvis bare der berggrunnen inneholder kalk. Disse myrene er svært artsrike, med mange sjeldne planter, for eksempel mange orkideer. Noen av de fineste kalkmyrene i Nord-Europa ligger i Jämtland i Sverige, for eksempel Vackermyren i Hammerdal.
Fattigmyr ved kilder og strømmende vann.
Der vannet er fattigere på næringsstoffer får en myrer som ligner på de rundt innsjøer og tjern.
Myrenger.
Dette er myrer som er påvirket av beiting eller slått. Vegetasjonen er en blanding av myr- og engplanter.
Høymyr.
I tidens løp kan torvmosen på ei topogen myr vokse over grunnvannsnivået, slik at myra kun blir holdt fuktig av nedbør. Ei slik myr får en hvelvet form, og kalles høymyr. I de mest oseaniske strøkene kan hvelvingen være hele 6 m over terrenget rundt, men lenger øst i Europa er høymyrene flatere. Myrvannet er svært surt, og vegetasjonen er artsfattig. Høymyrer var tidligere svært vanlige i lavlandet i Nordvest-Europa, men er i dag ofte ødelagt av torvstikking eller oppdyrking.
Teppemyr.
I de fuktigste strøkene av Vest-Europa, som på De britiske øyer, og i Vest-Norge, finner en myrer som dekker hele landskapet som et teppe.
Aapamyr.
Denne myrtypen er viktig i den vestlige delen av det eurosibirske barskogsområdet. Dette er store myrer, der ombrogene torvrygger løper på tvers av fallretningen. Mellom ryggene ligger våte, soligene forsenkninger, «flarker», som kan være nesten umulig å krysse til fots.
Palsmyr.
Langt mot nord, og i høyfjellet i Sør-Norge, finnes det myrer med hauger som kalles palser. Inne i palsene ligger en permanent frosset kjerne av is og torv. De dannes bare der årsmiddeltemperaturen er under 1° C, og nedbøren er liten. Palsene kan ha en diameter på 20–30 m. Høyden er som regel 2–3 m, men kan bli opptil 7 m.
Bruk av myrer.
Den eldste menneskelige bruken av myrer er fortsatt viktig, i hvert fall i Norge. På myrer kan en plukke bær, helst multe, men på de tørreste stedene også blåbær og tyttebær. Tranebær og skinntryte vokser også på myrer, men det er ikke vanlig å plukke dem i Norge.
Tidligere ble utmarka utnyttet på en annen måte enn i dag. Det gikk beitende husdyr på myrene, og det var vanlig å slå myrgras. Ofte samlet en høyet i løer om sommeren, for deretter å kjøre dem hjem til gården på slede om vinteren.
Å skjære og tørke torv for å bruke den til brensel, brendtorv, har vært vanlig både i Norge, og andre land. Under både første og annen verdenskrig var det en sterk økning i uttak av torv for brensel. I Norge tok produksjonen slutt på 1950-tallet, men i andre land er torv fortsatt en viktig energikilde. I Irland blir 15 prosent av elektrisiteten produsert ved å brenne torv i varmekraftverk.
Torv blir også brukt til jordforbedring, og som strø for husdyr. Evnen til å holde på vann gjør torv godt egnet til disse formålene.
Grøfting av myrer for hånd er tungt arbeid, men da grøftedynamitten og anleggsmaskinene kom, åpnet det seg nye muligheter. Fra slutten av 1800-tallet er store myrområder omskapt til dyrket mark, produktiv skog, eller nærings- og boligområder. Det norske myrselskap ble opprettet i 1902 for å kunne utnytte myrene bedre.
Vern.
Etter hvert begynte man å mene at myrene har en verdi i seg selv. Allerede i 1969, altså mens naturvern var en ny tanke i Norge, ble det utarbeidet en verneplan for myr. En forsøker å verne et representativt utvalg av de forskjellige myrtypene. I vårt land er det 287 myrreservater med et totalareal på 686 km², tilsvarende 3,7 prosent av myrarealet. I tillegg inngår en del myr i nasjonalparker, våtmarksreservater og andre verneområder, slik at mer enn 6 prosent totalt er underlagt vern.
Fokus i naturvernarbeidet er nå flyttet litt fra uberørt natur til menneskepåvirkede naturtyper, og det er derfor startet arbeid med å bevare myrenger. Et eksempel på en art som er truet av gjengroing er orkideen svartkurle, som nesten bare vokser på myreng, og tørrere seterenger.
I de tettere befolkede delene av Europa er myrer en truet naturtype på grunn av torvproduksjon og oppdyrking. I Estland er over 25 prosent av myrarealet forsvunnet på få år etter at vesteuropeiske torvprodusenter fikk starte virksomhet i landet.
Vegetasjonshistorie.
Myrer er svært følsomme for klimaendringer. I nedbørfattige perioder kan myra tørke inn slik at skog kan vokse. Tiltar nedbøren, stiger grunnvannsspeilet slik at skogen dør. Den norske botanikeren Axel Blytt gjorde i 1870- og -80-årene oppmerksom på at en i myrene fant bevis på en rekke klimaskiftinger idet at en så en veksling mellom torvlag og «stubbelag», med rester av skog. Den svenske forskeren Rutger Sernander utviklet teorien videre, og den kalles nå Blytt-Sernanders klimavekslingsteori.
De anaerobe forholdene i myrene gjør at pollen og trestammer bevares godt. Slik kan forskerne skaffe data til pollenanalyse og dendrokronologi.
Arkeologi.
Myrer kan også fortelle oss om menneskenes historie. I flere land er det funnet vel bevarte lik som har ligget i myra i mange hundre år. Mange av disse såkalte moselikene har ikke dødd en naturlig død, men er sannsynligvis blitt utsatt for menneskeofring. Det var også vanlig å ofre gjenstander til gudene ved å kaste dem i myrer. Slike myrfunn omfatter våpen, båter, hesteutstyr, smykker og kar av keramikk.
Etymologi.
Ordet "myr" kommer fra norrønt "mýrr", og er avledet av det urindoeuropeiske ordet "*mōri". Betydningen av det urindoeuropeiske ordet var "hav" eller "sjø", og ordet er nedarvet i den opprinnelige betydningen i mange språk, norrønt "marr", latin "mare", og russisk "море".
"Myr" har kognater i andre germanske språk, for eksempel svensk "myr" og tysk "Moor". På engelsk har "moor" skiftet betydning, slikt at det nå brukes om hele landskap med både myrer og tørrere lyngheier. Selve myra betegnes med et keltisk lånord, "bog". Av og til brukes ordet "mire", som ble lånt fra norrønt i vikingtida. På nordamerikansk engelsk kalles myr "muskeg", et ord som har indiansk opprinnelse.
En sjelden gang brukes ordet "mose" på norsk om myr, for eksempel i stedsnavn som Mosby og Moseid. Det tilsvarende ordet har samme betydning på andre språk, dansk "mose", svensk "mossa", og skotsk "moss". På mange av språkene brukes dette ordet bare om det som i norsk fagterminologi kalles høymyr.
Et tredje norsk ord er "fen", som i stedsnavnet Fennefoss. Dette ordet har også paralleller i andre språk, engelsk "fen", nederlandsk "veen", og lavtysk "Fenn". Også dette ordet har på noen språk snevrere betydning, og brukes kun om topogene myrer.


Rintje Ritsma.
Rintje Ritsma ved verdenscupen i Heerenveen i november 2006
Robert Rintje Ritsma (født 13. april 1970 i Lemmer) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
Ritsma slo gjennom tidlig på 1990-tallet. De første årene var han som kjent som den evige toer (eller treer) etter Falko Zandstra og Johann Olav Koss i mesterskapssammenheng. Først da disse to løperne la opp i 1994, slo Ritsma ut i full blomst, og holdt seg i verdenstoppen i et tiår.
Han har hele ni sammenlagtmedaljer fra allround-VM (hvorav fire gull), fem OL-medaljer (to sølv og tre bronse) og fem medaljer fra VM enkeltdistanser (to gull). Ritsma er den som har vunnet EM flest ganger, hele seks mesterskap fra 1994 til 2000 (ikke i 1997). Han har også to sølv og to bronse i EM.
I 1999 ble Rintje Ritsma tildelt Oscarstatuetten.


Forbrytelse.
En forbrytelse er i Norge, juridisk sett et mer alvorlig straffbart lovbrudd. Et liknende begrep er forseelse, som omhandler mindre alvorlige handlinger.
Forbrytelser inkluderer handlinger beskrevet i 2. kapittel av straffeloven fra 1902, og dessuten straffbare handlinger som medfører fengsel over 3 måneder eller når offentlig tjeneste som hovedstraff blir idømt. Det finnes noen unntak, blant annet overtredelse av veitrafikkloven, der strafferammen er fengselsstraff inntil et år.


Emono.
"Emono" er en digitalt animert kortfilm fra Norge, basert på teknikken rotoscoping. Metoden ble skapt av Max Fleischer rundt 1914, og består i at man tegner over levende bilder.
"Emono" er den første norske filmen av denne typen av sitt slag, bestående av film filmet på DV og deretter animert for hånd, ved å tegne på hvert eneste filmbilde. Filmen kom ut i 2005. Prosjektet er ment å være med på å bringe folk tilbake til hjemstedet sitt, og være delaktig i å bevare kystkulturen og bosetningen i området.
Filmen er finansielt støttet av Vesterålen regionråd under Tilbakestrøm. Den er produsert av Amazon Film AS & Dompap Småfilm.


Tore Sandvik (orienteringsløper).
Tore Sandvik (født 30. mai 1972) er en norsk orienteringsløper, som er medlem av Halden Skiklubb. Han har tidligere vært medlem av OL PAN, Indre Østfold OK og NTHI. Sandvik er utdannet sivilingeniør.


Byneset kirke.
Byneset kirke er en middelalderkirke i stein på Byneset i Trondheim. Kirken ble viet til helgenen St. Mikael. Man vet ikke nøyaktig når kirken ble innviet, men man går ut i fra i at den ble innviet i 1180. Steinhuggermerker viser at det er samme steinhuggere som jobbet på Nidarosdomen som oppførte kirken.
Kirkebygget.
Kirken er romansk, og er en langkirke i naturstein. Tårnet ble oppført i rundt 1650. I 1656 ble det bygd et våpenhus foran vestportalen, dette ble fornyet i 1811 og 1970-årene.


Stange kirke.
Stange kirke er en langkirke fra 1250 i Stange kommune, Hedmark fylke. Kirken ligger administrativt under Hamar bispedømme og Stange prestegjeld.
Kirken er en av Norges eldste middelalderkirker, og omtales allerede i 1225 i Håkon Håkonsens saga. Stange, som da het Skaun, ble beskrevet som «ei stor bygd med mange kirker og store garder». Kirken er ved siden av Ringsaker kirke den fornemste middelalderkirke på Hedemarken. Det nåværende kirkebygget er antatt oppført omkring 1250 eller rett før, og det er funnet fundamenter av enda eldre bygg under kirkeskipet, rester av et gammelt alter og takmaling. Kirken har en veksling mellom romanske og gotiske stilformer, og glassmalerier av Gabriel Kielland fra 1928. Harriet Backers bilder «Altergang i Stange kirke» og «Barnedåp i Stange kirke» har bidratt til kirkens ry. Kirken har 400 sitteplasser.
Historie.
Arkeologiske utgravninger i 1986, foretatt under ledelse av arkeologen Dagfinn Skre, avdekket at det har stått en eldre steinkirke på stedet. Det ble også avdekket enda eldre graver, noe som tyder på at det har vært kirkeplass også før kirken ble bygget.
Stange kirke har trolig hatt like stor betydning for pilegrimsferdselen som Ringsaker kirke, både den landbaserte såvel den sjøbaserte ferdselen. Begge kirkene er viktige og påkostede bygninger med sentral plassering i forhold til de viktige ferdselsårene.
I 1703 ble det bygget en utvidelse mot nord, kalt «Nykirken». Kirken ble skadet av en brann i 1620, og tak, tårn og inventar er fra etter brannen. Sakrestiet er bygget i 1703. Altertavlen er fra 1652, kirkeklokkene er fra 1623 og 1751.
Malerier.
Stange kirke er skildret i Harriet Backers malerier «Barndåp» og «Altergang». Hun bodde på prestegården hos prost Kiellands søster i 1899–1903, som hun kjente, da hun malte sine kirkemotiver.
Kirken har glassmalerier av Gabriel Kielland, og ble også valgt til kommunens tusenårssted.


Blindtest.
Blindtest beskriver en måte å gjennomføre et eksperiment på for å eliminere subjektive innflytelser hos deltakerne. Det kan deles opp i dobbelt og enkelt blindtest. Felles for disse er at forsøkspersonen som skal fortelle om virkninger og forskjeller ikke vet hva slags forsøksmateriale den mottar. Forsøksmateriale kan her være eksempelvis: øl, medisin, høyttaler (ved lydkvalitet).
Dobbel blindtest.
I et dobbel blindtesteksperiment vet verken forsøksindividene eller forskerne hvem i forsøksgruppene som tilhører kontrollgruppen. Først etter at dataene er registrert (og i noen tilfeller analysert) får forskerne og forsøkspersonene tilgang til å vite hvem som tilhørte hvilken gruppe. Å utføre et eksperiment ved hjelp av dobbel blindtestmetodologi er en måte å minske forhåndsoppfatningenes innflytelse på forsøkets resultat.
Forsøkspersonen som i et medisinsk forsøk skal fortelle om virkninger eller bivirkninger skal ikke vite om det er medisin eller placebo vedkommende har fått.
Legen som har kontakt med forsøkspersonen og registrerer det forsøkspersonen forteller og resultat av andre undersøkelser skal heller ikke vite om forsøkspersonen har fått medisin eller placebo. Alle forskere som interakterer med eller behandler et forsøksindivid bør «blindes» hvis forsøket skal oppfylle «dobbel blindtest»-kravet. Dette kan lett oppnås når man tester en ny medisin. Vanligvis er det den vanlige produsenten for forsøksmedisinen som lager nummererte glass. Vanligvis lages en nummerserie der hvert nummer har en medisinpakke som ved loddtrekning enten er en medisin, eller helt like tabletter og pakning uten medisin (placebo). Når en ny forsøksperson er rekruttert til undersøkelsen blir han tildelt neste ledige nummer. Tilfeldigheten ligger i at ingen andre enn produsenten av medisinen vet om hvert enkelt nummer er virksom medisin eller placebo.
Ved et dødsfall av forsøksperson under undersøkelsen blir koden brutt for den aktuelle forsøkspersonen. Dersom det er overhyppighet av dødsfall i den ene gruppen kan undersøkelsen bli avsluttet tidligere enn planlagt.
Enkelt blindtest.
I en enkelt blindtest vil forsøksindividet ikke vite om de er et «test»-subjekt eller medlemmer av en «randomisert kontroll»-gruppe. I et slikt forsøk eksisterer det en mulighet for at individet blir påvirket av interaksjonen med forskerne som vet hvilken gruppe forsøkspersonen er i.
Maskert markedsføring.
En pasient som etter avslutningen av et medikamentutprøvingsforsøk får vite at han har brukt medisinen, vil ofte ønske å fortsette å bruke den aktuelle medisinen. Enkelte undersøkelser som er startet av den farmasøytiske industrien kan mistenkes å være motivert av denne markedsføringseffekten.
Kirurgiske undersøkelser.
Med kirurgi vil en kirurg uunngåelig vite om han utfører et reelt kirurgisk inngrep eller ei. Man kan i slike tilfeller tilnærme seg dobbel blind-tilstand hvis forskeren som er ansvarlig for opptaket av forsøksindividets responser og analyserer data blir blindet. En slik test blir vanligvis ikke betraktet som dobbel blind.


Keane.
Keane er et engelsk rockeband som for det meste spiller alternativ rock. Gruppen ble dannet i 1997 og består av "Tom Chaplin" (vokal), "Tim Rice-Oxley" (piano), "Richard Hughes" (trommer), og fra og med 2011 også "Jesse Quin" (bass). De er blant annet inspirert av den norske poptrioen a-ha.
Deres første album, "Hopes And Fears", ble mottatt med strålende kritikk og ble av mange kritikere i norske aviser regnet som et av 2004s beste album, uansett sjanger. Det lå 61 uker på VG-lista og hadde 63 000 solgte i Norge, samt 5 millioner solgte verden over.
Deres andre album, "Under The Iron Sea", som ble utgitt i 2006, ble ikke tatt like godt imot som deres storslagne første suksess, Hopes and Fears. Her brukte anmelderne ord som skuffelse og tapetmusikk, men også omtalt som "pen pianopop". Keane hadde selv, i et intervju før utgivelsen, sagt at dette var en røffere og mer lysskitten plate, men dette var kritikerne ikke like enige i.
I oktober 2008 ga de ut sin 3. plate (sett bort i fra live-utgivelser) med tittelen Perfect Symmetry. Dette albumet var litt heftigere enn forgjengerne, Keane ville vise at de kunne mer en melodiøs pianopop.
I mai 2010 ga de ut EP-en Night Train, som var et eksperiment med forskjellige musikksjangere. Blant annet en duett med rapperen "K-Naan", og en sang sunget av pianist og låtskriver i bandet, "Tim Rice-Oxley", er å finne på denne EP-en.
7. mai 2012 ga de ut sitt fjerde studioalbum, "Strangeland". På dette albumet har Keane gått litt tilbake til gamle trakter, men viser samtidig at de fortsatt liker å eksperimentere litt.
Alle Keanes fem album (inkludert EP-en Night Train) har gått rett til topps på albumlistene i Storbritannia.
Keane vant to priser under Brit Awards 2005; for beste britiske album ("Hopes And Fears") og for beste britiske nykommer.


Telefaks.
En telefaks (ofte forkortet faks; eg. telefaksimile, også skrevet "telefax") er en telekommunikasjonsteknologi for overføring av informasjon, som dokumenter, tekst, brev, tegninger og fotografier, spesielt ved overføring via et telefonnett. Ordet brukes også som betegnelse på dokumentene som er overført. Ordet er også opprinnelse til verbalformen "å fakse".
Telefaksen ble introdusert i Norge omkring 1980. Tidligere var tilsvarende overføring av faksimiler via radio benyttet.
Telefaksmaskin.
En telefaksmaskin er i all vesentlighet en kombinasjon av en skanner, et modem og en skriver. Skanneren konverterer trykket informasjon til bilder, modemet modulerer (og demodulerer) informasjonen slik at den kan sendes over en (analog) telefonlinje og skriveren i den andre enden produserer en kopi av det opprinnelige dokumentet.
Alternativer.
Et populært alternativ er å abonnere på en internettbasert fakstjeneste. Fakstjenester via Internett lar brukere sende og motta telefaks fra egen pc ved bruk av egen e-postadresse. Med slike tjenester trenger man ikke faksserver, telelinje eller en telefaksmaskin. Telefakser blir mottatt hos brukeren i enten TIFF- eller PDF-format levert som et e-postvedlegg. Dermed kan man sende og motta telefakser fra hele verden så lenge man har tilgang til Internett. I Norge leverer blant annet Telenor og Telsys dette i all hovedsak til bedrifter.
En annen mulighet er å bruke en datamaskin og sette den opp som en telefaksserver som bruker telenettet.
Historie.
Den skotske oppfinneren Alexander Bain klarte i laboratoriet å overføre bildeelementer rundt 1846, og fikk et patent i 1843. Men det ble italieneren Giovanni Caselli som startet den første kommersielle fakstjenesten "Pantelegraph" i 1865, mellom de franske byene Lyon og Paris. Dette var 11 år før telefonen kom.


Fakser.
Fakser ("Bromus") er en gruppe planter i gressfamilien. Plantene vokser vilt i Norge, men kan også forekomme som hageplante. Gruppen har 50 arter, 20 av disse vokser vilt i Norge.


Siegfried Wolfgang Fehmer.
Siegfried Wolfgang Fehmer (10. januar 1911 i München, henrettet 16. mars 1948 på Akershus festning i Oslo) var en tysk politimann. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han for Gestapo i Oslo.
Bakgrunn.
Fehmer vokste opp i Moskva med tysk baltiske foreldre fra Latvia. Faren var arkitekt og familien hadde russisk statsborgerskap. Fehmer opplevde den russiske revolusjonen på nært hold, men familien flyktet til Tyskland i 1918 og fikk tysk statsborgerskap.
Karriere før krigen.
Han ble medlem av NSDAP i januar 1930 mens han studerte juss ved Humboldt-Universität zu Berlin. Han måtte avbryte juss-studiene etter referendar-eksamen av økonomiske årsaker i 1934. Han ble da ansatt i Gestapo hvor han begynte i avdelingen som arbeidet med kommunist-saker først i Berlin, senere i Øst-Pommern 1936–1937, i Köslin 1937–1939 hvor han var sjef for kontraspionasjen.
Etter felttoget i Polen i 1939 fikk han som spesialoppgave av SS-Brigadeführer Walter Schellenberg å forhøre to britiske SIS-agenter, og dette skal ha gitt ham god innsikt i hvordan de allierte etterretningstjenestene arbeidet.
Tjenesten i Norge.
Deretter tjenestegjorde han i Wiesbaden under Heinrich Fehlis fram til han 29. april 1940 ble sendt til Norge. Der arbeidet han for Gestapo fram til kapitulasjonen våren 1945. Fehmer hadde kontor i Victoria Terrasse. Han unnlot sjelden å benytte tortur for å tvinge ut informasjon av nordmenn arrestert for deltakelse i eller mistanke om motstandsaktivitet. Hans forhør av ofrene skiftet mellom tilsynelatende vennlighet og ren sadisme. Februar 1945 ble han forfremmet til leder for Gestapos Osloavdeling ("Abteilung IV SiPo/Sicherheitsdienst") med politigraden Kriminalrat og SS-graden hauptsturmführer. Som sjef for avdeling IV var han ansvarlig for forhør av en rekke viktige motstandsmenn og -kvinner. Han ble senere dømt for 20 tilfeller av tortur. I enkelte tilfelle var han personlig med på torturen.
Rettsoppgjøret.
Da tyskerne kapitulerte 8. mai 1945, flyktet Fehmer fra Oslo og forsøkte å gjemme seg som menig blant de tyske krigsfangene, men ble avslørt i fangeleiren. Den 24. februar 1948 ble Fehmer av Høyesterett dømt til døden for krigsforbrytelser. I fangenskap skrev han i 1946 manuskriptet "Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei: Erlebnisse, Erfahrungen, Erkenntnisse". Han ble henrettet ved skyting på Akershus festning 16. mars 1948.


Jordfreser.
En jordfreser er et landbruksredskap som brukes for å gjøre jorden løs og luftig, og for å knuse jordklumper og gresstorv. Jordfreseren har en rotor med tinder på som freser jorda. Løs og fin jord uten jordklumper er viktig for å gi gode vekstvilkår for rotvekster som potet og gulrot. Med lite klumper i jorda, reduserer man misdannelser på rotvekstene(f.eks. krokete gulrøtter) og man letter vesentlig arbeidet med å høste avlingen, fordi det blir mye mindre jordklumper som må sorteres fra.
Det finnes små jordfresere til hagebruk, og store jordfresere til traktordrift. Store jordfresere kan erstatte både plog og harv.


Ventspils.
Ventspils (tysk: "Windau") er en havneby vest i Latvia. Byen har navn etter elva Ventas som renner gjennom byen og ut i Østersjøen. De første nedtegninger om byen stammer fra 1290, og byen fikk bystatus i 1378.
I 2004 var Ventspils vertsby for en multi-nasjonal (USA, Storbritannia, Polen, Sverige, Russland, Latvia, Danmark, Finland, Norge) marineøvelse som ble kalt Baltic Operations XXXIII (BALTOPS).


Herman Grimm.
Herman Grimm (født 6. januar 1828 i Kassel, død 16. juni 1901 i Berlin) var en tysk kunsthistoriker og skribent.
Han var sønn av Wilhelm Grimm og hans hustru Dorothea. Grimm var elev hos Leopold von Ranke. Fra 1841 bodde han i Berlin der han var omgangsvenn med Bettina von Arnim. I 1859 giftet han seg med dennes datter Gisela von Arnim.
Herman Grimm studerte jus og filologi. Etter studiene hadde han et opphold i Leipzig. I 1870 kvalifiserte han seg som universitetslærer i Berlin. Et høydepunkt i yrkeslivet var utnevnelsen til en lærestol i kunsthistorie i Berlin i 1873.
Han var en av dem som grunnla Goethe-Gesellschaft, dessuten tilhørte han sammenslutningen som utgav Goethes såkalte Weimar-utgave.
Grimm ble i 1896 innvalgt i ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.


Steinplukker.
Steinplukker er et traktorredskap som skiller stein fra jord, slik at man kan frakte bort steinene. Jord med mye stein er dårlig egnet til f.eks. poteter, og mye stein i jorda utsetter også jordbruksredskapene for enorm slitasje.


Åkertrommel.
En ringtrommel eller Cambridgetrommel for trepunktsmontering
En fransk glatt trommel, slepemontert, hydraulisk sammenklappbar
Åkertrommelen er et jordarbeidingsredskap som man bruker etter såing på jordet. Den har som hensikt å pakke jorda rundt frøet slik at man skaper bedre vekstvilkår ved at det etableres undergrunnskontakt for matjordlaget. Uten denne gunstige jordpakkingen vil spire- og vekstprosessen til planten bli sterkt hemmet. En annen viktig oppgave trommelen har er også å bryte jordoverflaten etter jordpakkingen, slik at man reduserer uheldig fordamping fra såbedet.
Det finnes forskjellige typer tromler til ulike typer formål som; knasttrommel, spiraltrommel, tannpakketrommel, glattrommel, ribbetrommel, ringpakketrommel, fingerpakketrommel, stempelpakketrommel, hjulpakketrommel og automatpakker (slodd og ringpakketrommel).


Åkersprøyte.
Åkersprøyte brukes for å dusje jord og planter med en blanding av kjemikalier og vann. Kjemikaliene kalles ofte plantevernmidler og har ulike egenskaper som gjør at man kan fjerne ugress, skadedyr og sopp. Uten behandling med plantervernmidler, vil man ofte få redusert avling.
Åkersprøyta henger bak på en traktor, eller står monternt på en tilhenger. Det finnes også helikoptre og fly utstyrt med åkersprøyte. Sprøyten består av en tank, en pumpe, en bom med dyser som gir en fin dusj, og ulike ventiler og instrumenter som hjelper føreren å påføre riktig dose med plantevernmidler.


Potetsetter.
En potetsetter er et redskap som brukes for å grave settepoteter ned i jorda. Potetsetteren monteres bak på en traktor. Potetsetteren har en tank som man fyller med flere hundre kilo poteter. Gjennom denne tanken går det belter med skåler. Hver skål har plass til en potet. Skålene plukker poteter opp fra tanken og plasserer poteten forsiktig, en av gangen, i en liten grøft som lages av et skjær på settemaskinen. Bakerst på settemaskinen er det nye skjær som begraver potetene i jord.
De fleste moderne potetsettere er også utstyrt med utstyr for tilføring av kunstgjødsel samtidig som man setter potetene.


Avlesservogn.
En avlesservogn er en traktortilhenger med et belte i bunnen. I mange tilfeller er vogna utstyrt med avlesserelevator i bakkant som løfter innholdet opp før det slippes ned igjen.
Tilhengeren brukes ved innhøsting av gras og høy, og er spesielt godt egnet til bruk sammen med fôrhøster.
Beltet i bunnen av hengeren og avlesserelevatoren gjør at man på en kontrollert måte kan tømme innholdet på et transportbånd som videre frakter gresset/høyet til siloen eller inn i fjøset.
Den eneste norske avlesservogna som fremdeles produseres er TKS Avlesservogn 7000.


Ballegaffel.
En ballegaffel er et transportredskap for rundballer montert på en traktor som benyttes for å frakte rundballer av halm eller silo. Redskapet monteres på en frontlaster eller på trepunktoppheng bak eller fremme på traktoren. Ballegaffelen består som regel av tre stålspyd eller tinder som presses inn i siden på rundballen slik at den kan løftes med traktoren og fraktes.
Utvikling.
Redskapet er en videreutvikling av silosvansen. Det er sannsynlig at redskapet ble til ved en tilfeldighet da silosvanser med mange avbrutte tinder ble brukt til transport av rundballer.
Problemområder ved bruk.
Bruk av ballegaffelen kan ødelegge eventuell plast som rundballen måtte være innpakket i. En rundball som ikke har tett innpakning vil raskt råtne og vil fort være uegnet som fôr.
For å unngå dette kan man i stedet for ballegaffelen benytte seg av en balleklemme, som klemmer den fast mellom hydraulisk opererte armer. Denne redskapen kan benyttes for å transportere baller som er pakket inn i plast uten å ødelegge plasten.
En annen reell fare med redskapet er kjøring langs vei, spesielt uten last. Ved ulykker kan tindene utgjøre en fare for liv da de lett går gjennom personbiler. Denne faren kan minimeres ved å bikke redskapet mot bakken.


Firkantpresse.
En firkantpresse brukes til å presse sammen høy og halm til firkantede bunter. Størrelsen på buntene kan være fra ca. 10 kg og opp til flere hundre kilo. Firkantpressen er vanligvis montert etter en traktor og drives av kraft fra traktorens motor gjennom kraftuttaket. Pressen har et system som automatisk binder sammen den ferdige firkantballen med ei snor slik at den ikke faller fra hverandre under transport.


Rundballepresse.
En rundballepresse er et traktorredskap som hovedsakelig brukes til å presse sammen gress, høy eller halm til rundballer. Enkelte typer presser brukes også til å presse andre ting, som mais, flis, søppel og annet. Størrelsen på ballene kan variere mye, fra ca. 150 kg og opp til over ett tonn, avhengig av hva man presser, og særlig er det avhengig av tørrstoffinnholdet på det man presser, samt hvordan pressa brukes og er innstilt. Rundballepressa er vanligvis montert bakpå en traktor og drives av kraft fra traktorens motor. Pressa har et system som automatisk binder sammen den ferdige rundballen, og såkalte kombipresser har også et system som pakker inn ballen i tynn, elastisk plast, såkalt strekkfilm. Bruken av rundballer har økt betydelig siden de første spede forsøk tidlig på 80-tallet, og en regner med at per i dag så blir omtrent halvparten av alt gresset i Norge høstet i form av rundballer. Rundballepresser produseres av mange maskinprodusenter rundt omkring i verden, og i Norge er det en produsent: Orkel AS, på Fannrem i Sør-Trøndelag.


Rundballepakker.
En rundballepakker er en maskin, montert bak på en traktor, som pakker inn rundballer i plast. I stedet for å ensilere ved bruk av siloer, brukes ofte denne metoden for å pakke en og en rundballe i plastfolie. Maskinen bare pakker inn rundballen i plast; selve ballen må lages av en rundballepresse. Det finnes dog noen maskiner som både presser og pakker rundballene.


Gamle Glemmen kirke.
Gamle Glemmen kirke er Fredrikstads eldste bygning. Kirken ligger i det som var Glemmen kommune, nå innlemmet i Fredrikstad. Den ligger nord for bykjernen ved Gamle Kirkevei som løper parallelt med rv109 mot Sarpsborg. Den romanske kirken er bygd av bruddstein på 1100-tallet og er antakelig byens eldste bygning. Døpefonten er i kleberstein fra Aremark, fra ca 1225. Kirken har bevart en apostelfigur av St.Thomas fra omkring 1450, en kristusfigur fra 1500-tallet og en gjenværende del av et større krusifiks som sannsynligvis er fra Lübeck. Altertavlen er fra 1708 og prekestolen fra 1731.
Historie.
Gamle Glemmen kirke ligger på Kirkeberget på Glemmen gårds grunn. Den er en romansk stenkirke bygd på 1100-tallet. Grunnplanen er den vanlige med rektangulært skip og et smalere kor. Et senere tilbygd gravkapell ble i 1929 omgjort til sakristi. G. var sognekirke for Glemmen og Kråkerøy inntil Glemmen kirke ble bygd i 1853. Gudstjenestene ble da overført til den nye kirken, og den gamle lite brukt. I 1930 kom den imidlertid igjen i regelmessig bruk som annekskirke.
Kirkens nåværende himling er lagt i 1693. Den bæres av åpne bjelker, som noen tiår senere ble dekorert med rankemotiver. Takrytteren er fra 1760, bygd av daværende kirkeeier Søren Klæboe (d. 1762). Fløyen har hans og hans hustru Alhed Buchs (d. 1766) initialer. Av middelaldersk inventar eller utsmykning er det lite igjen: Kleberstens døpefont fra 1200-tallet og vakre, men nokså medtatte skulpturer fra senmiddelalderen, en Kristusfigur over korbuen og St. Tomas på korveggen.
I kontrast til det i seg selv meget enkle kirkebygg står de rikt utsmykkede sentrale enheter: Alter og prekestol. Alteret er fra 1708. Det har to malerier, korsfestelsen og nattverden, i portalformet innramning med rik treskurd. Englefigurer på sidene symboliserer troen og standhaftigheten. Toppstykket viser Jahve-merket og lammet som symbol på Kristus. Alteret er sannsynligvis et svensk arbeid. Det ble skjenket til kirken av daværende eier av Nygaard, Thomas M. Arthur (d. 1737) og hustru Deborah, som forøvrig senere ble eiere av kirken.
Prekestolen med malt akantus-skurd er utført av den fremragende billedhugger og treskjærer Torsten Ottersen Hoff (1688–1754) og gitt til kirken i 1731 av oberst Christian Ulrik Hausmann (ca. 1684-1732) og hustru Sophia f. Reichau, daværende brukere av Trosvik. Familienes våpenskjold pryder frontene av stolen.Den eksakte byggetid for kirken kjennes ikke, men i 1983 feiret man dens 800-årsjubiléum i nærvær av kong Olav V.
Foran inngangen ble det i 1991 reist et våpenhus og dåpssakristi, bryllupssakristi, garderobe og toaletter. Bygningen er utført i tre etter tegning av arkitekt Lars Gabrielsen, inspirert av det våpenhuset kirken hadde i forrige århundre.
Kirkegården.
Gamle Glemmen kirkegård ligger omkring middelalderkirken på Kirkeberget. Før reformasjonen ble kristne begravet under kirkeguvet. Så også ved Gamle Glemmen kirke. Men bare under en del av korpartiet var det dybde nok til at kister kunne settes ned. Etter at forbudet mot å gravlegge under kirkegulvet kom, ble det begravelser på kirkegården. Dette foregikk ved den gamle kirken også i den perioden da kirken selv ikke var i bruk. Kirkegården ble flere ganger utvidet. I 1836 ble et område sørvest for kirken innviet, men dette er senere slettet. Den eldste stenen på kirkegården er over «Salig smed Salvesen» som døde i 1774.
En bauta over emissær Erik Tønnesen (1815 Egersund – 1880) er reist av venner. Han var en ledende skikkelse i den etter-haugianske vekkelse som gjorde seg sterkt gjeldende fra midten av 1800-tallet. Den østre delen av kirken, siden 1929 sakristi, er bygd som gravkapell, muligens av general Johan Caspar de Cicignon. Han døde i 1696 og er kanskje begravet her. Vel femti år senere eide Søren Klæboe kirken. Han og hans hustru døde i 1770-årene og er de siste som ble gravlagt i kapellet. Glemmen har i dag ca. 200 kistegravplasser og et fåtall urnegravplasser. I det vesentlige er det familiegravplasser som benyttes, og det er ikke plass for nye. Arealet er på 1,6 daa. B. A.
Et sagn om Gamle Glemmen kirke.
Om gamle Glemmen kirke fortelles følgende sagn.
"Da kristendommen blev innført på disse kanter, og en kirke skulde bygges, valgte man til tomt en liten haug på et fjell omtrent 2000 skritt vest for der hvor kirken nu står. Det behaget imidlertid ikke de i fjellet boende troll at dette gudshus skulde stå dem så nær, hvorfor de rev ned de påbegynte murer. Men de var dog så forekommende å oppføre dem igjen på det sted hvor kirken nu står. Den kristne byggmester som håpet at trollenes herredømme nu var sin undergang nær lot sig ikke skremme, men fortsatte arbeidet der hvor man først hadde besluttet at kirken skulde stå. Men trollene nedrev atter hans murer, og da dette gjentok sig tre torsdagsnetter i rad ga byggmesteren etter og oppførte en kirke på det sted trollene hadde anvist ham". Så lyder sagnet."


Plog.
Plog (ecomat) trukket av traktor
Plogen (sørlandsk: "plau", dansk: "plov") har en lang historie. Selv om den stadig er blitt forbedret, så har hele tiden formålet med plogen vært å snu jorda slik at overflaten begraves. Samtidig som man graver ned halm, gress og andre planterester, får man løst opp jorda og tilført luft. Luften bidrar til å sette fart i forråtnelsesprosessen. Plogen brukes også til ugressbekjempelse ved at man graver ned ugresset før det får anledning til å sette frø.
Moderne ploger trekkes etter en traktor, men mange steder i verden er det fortsatt hest og okse som trekker plogen. Plogen har ett eller flere skjær. Flere skjær gjør at man kan pløye større areal på kortere tid, men flere skjær stiller også større krav til trekkraften.
En variant av plogen er "vendeplogen", som gjør det lettere å pløye mer effektivt. Vendeplogen har to sett med skjær, ett sett står opp i lufta, og ett ned mot bakken. Skjærene er montert slik at man ved å dreie plogen slik at skjærene i lufta kommer ned i bakken, kan snu retningen hvor jorda vendes.Gammel plog - Rollag bygdetun
Bøndene i Kina hadde lenge et fortrinn fremfor bønder i Europa, siden de brukte en plog med plogskjær av jern og dertil en jernbeslått, konkav veltefjel. På 1200-tallet nådde oppskriften på støpejern Europa, men selv etter at plogskjær av jern var tatt i bruk, trengtes det flere trekkdyr til å snu tung jord. Først på 1700-tallet regnet Thomas Jefferson seg frem til den konkave veltefjelen, samt en jernebeslått veltefjel kombinert med jernstag, som resulterte i at vestlige bønder kunne pløye like effektivt som kineserne.


Hyppe.
Å hyppe poteter er ikke selve redskapen, men det å få jorda over for eksempel poteten. Da hypper man. Det kan gjøres med et grev på gammeldags vis eller en kan bruke et maskinredskap som er egnet til det. Jorden legges da over og mellom plantene ved at det lages små grøfter mellom planterekkene.
Hyppe (eller "hypp") er også et traktormontert redskap som benyttes for rotvekster som står i rader. Oftest bruker man det til potet og gulrot. Hyppen har en to-delt funksjon. Den brukes til å bekjempe ugress, og den brukes til å vedlikeholde åkeren i vekstsesongen. Regn og vind gjør at jorda på radene faller ned og man risikerer at vekster, som f.eks. poteter, blir liggende uten jord rundt seg. Hyppen brukes da for å skyve jorda opp igjen og dekke over potetene.


Potetopptaker.
Potetopptaker er et redskap for å ta opp poteter fra jorda. Den kan enten være traktormontert eller selvgående.
Maskinen skiller potetene fra jorda ved at jord og poteter føres opp på et bånd. Båndet har åpninger som jorda faller i gjennom, mens potetene blir ført videre.
Potetopptakerne finnes i mange utførelser og varianter. De helt enkle skiller jord og potet og legger potetene tilbake oppå bakken, slik at man kan gå etter å plukke potetene for hånd. De avanserte opptakerne har, i tillegg til å skille ut jorda, også utstyr for å skille ut potetris, jordklumper, stein og ugress.
Noen kan også sortere poteter i ulike størrelser og fylle potetene i ulike tanker. De fleste potetopptakere har ståplass for folk, slik at man kan sortere ut for hånd, det som maskinen selv ikke klarer å sortere ut.


Risknuser.
Risknuser er et traktorredskap som benyttes til å kutte og knuse potetris eller annet ris før opptaking.


Minnesang.
Minnesang var en lyrikk- og sangtradisjon i Tyskland som blomstret på 1100-tallet og fortsatte inn i 1300-tallet. Dikterne som skrev og framførte minnesang er kjent som minnersangere, tysk "minnesänger", og navnet er sammensatt av ordet "minne", middelhøytysk for kjærlighet, noe som også var diktningens hovedemne. Den enkelte sang ble kalt for "minnelied".
Minnesang var et tysk motstykke til den franske trubadurdiktningen. Minnesangene var knyttet til hoff- og ridderlivet fra siste del av 1100-tallet frem til begynnelsen av det 14. århundre.
Trubadurdiktene var rimglade viser som ble fremført til musikkinstrumenter ved hoffene, av forfatterne selv eller av spesielle gjøglere. De fleste forfatterne er menn, selv om det også finnes noen kvinner mot slutten av perioden.
Temaet for minnesangene var som regel kjærligheten, men det finnes også andre tema slik som satiriske eller klagende (elegi). Vanligvis er det en jeg-person som forteller. Det er også slik at jeg-personen ikke nødvendigvis skal få og bli forent med sin elskede. Det er nok å omtale sin kjærlighet på en vakker og kunstnerisk måte slik at det skal inngå i sjangeren minnesang. Minnesangen er høvisk i sin grunnholdning; dikteren synger om sin kjærlighet til en kvinne av høy byrd. Vanligvis er denne oppvartningen på avstand.
Den folkelige minnesangen representerer den tyske lyrikkens første blomstringstid og er en av mest betydningsfulle nyskapningene innen den vestlige poesien. Den har hatt stor betydning for kjente diktere som Dante og Petrarca og har gjennom disse satt sitt preg på kjærlighetsdiktningen flere hundre år frem mot vår tid.
Kun et lite antall av "minnelied"-melodier har blitt bevart for ettertiden, hovedsakelig i manuskripter datert fra 1400-tallet eller senere. De kan representere sanger i en annen form enn den opprinnelige. I tillegg er det ofte ganske vanskelig å tolke musikknotasjonene som er benyttet for å skrive dem ned. Selv om melodiens kontur kan vanligvis bli antatt er sangens rytme vanskelig å komme til bunns i.
Det er et antall innspillinger av minnesang som benytter de antatte opprinnelige melodiene, men også rockegrupper som Ougenweide har framført sangene med moderne instrumenter. Neidhart von Reuental (1200-tallet) var en av de mest berømte og betydelige tyske minnesänger.


Selvbinder.
En selvbinder er et gammelt redskap for høsting av korn. I utgangspunktet var det et hesteredskap, men ble etterhvert også brukt på traktor. Selvbinderen virket som en vanlig knivslåmaskin som kuttet stråene, men hadde i tillegg et sinnrikt system som automatisk bandt sammen kornet til kornbånd. Kornbåndene ble siden fraktet til et treskeverk. Selvbinderen trengte to personer til å betjenes: én som passet tømmene til hestene, og én som passet på bindeapparatet. Selvbinderen ble i hovedsak overflødig da skurtreskeren ble tatt i bruk, men den er fortsatt i bruk til enkelte formål i enkelte deler av verden.


Treskeverk.
Et treskeverk er en maskin som skiller det spiselige kornet fra aksene.
I gammel tid tresket man ved å slå løs kornet fra stråene med spesielle slagverktøy, sliuler, og muskelkraft. Teknikken brukes fortsatt mange steder i verden, blant annet. når man tresker ris i Asia. Senere kom stasjonære treskeverk først drevet for hånd, så av store dyr, for eksempel ved hestevandring. Stasjonære og selvgående dampmaskiner overtok siden for hestene, og til slutt kom selvgående treskerne drevet med av traktorer med reimskive; man skar kornet, buntet det i kornband, og fraktet det til treskeverket. Treskeverket bestod av en «slager» som slo kornet ut av aksene. Videre ble kornet, halmen og agnene («skallet») skilt med såld og luft fra
Treskeverket er i dag en innebygget del i selvgående skurtreskere.


Vossakasso.
Vossakasso er ei stor kasse som monteres bak på en traktor.
Den kan benyttes i stedet for tilhenger ved fôrhøsting i bratt åkerlandskap, hvor en tilhenger lett kan velte. Forsøk ved Landbruksteknisk institutt (LTI) har vist at Vossakasso også kan konkurrere med tilhenger i kapasitet hvis det er kort vei fra jordet til fôrlager.
Ved tømming åpnes luka, som er hengslet i øverkant. Dermed svinger hele bakveggen og sidene opp og lasset ramler ned. Alternativt kan Vossakasso utstyres og tømmes med "HMV avlesserelevator for Vossakasso".
Serigstad utviklet en forhøster som var spesielt godt egnet til Vossakosso, og trekkrammene til Serigstads høstere er klargjort for montering av VK.
Vossakasso produseres av HMR Voss på Voss som inntil september 2004 het Hordaland Mekaniske Verksted.


Bjørnar Moxnes.
Bjørnar Moxnes (født 19. desember 1981 i Oslo) er leder for partiet Rødt. Han er gruppeleder for Rødts bystyregruppe i Oslo.
I 2004 ble Moxnes, etter to år som organisasjonssekretær, valgt til leder av Rød Ungdom. Som leder var Moxnes markert, og representerte blant annet Rød Ungdom i Høyesterett, der organisasjonen ble dømt for å legge ut skolebøker til gratis nedlastning på internett. Våren 2007 kåret VG Helg Moxnes til landets 8. største politiske talent.
Etter at Moxnes takket av som leder i Rød Ungdom, ble han valgt inn i ledelsen i Rød Valgallianse, gjennom en plass i partiets sentrale arbeidsutvalg (AU). Ved stiftelsen av partiet Rødt ble Moxnes valgt inn i landsstyret. I 2010 ble han valgt til nestleder i partiet, og på partiets landsmøte 6. mai 2012 ble han valgt til ny leder etter Turid Thomassen.
Moxnes er utdannet sosiolog ved Universitetet i Oslo.


Spiterstulen.
Spiterstulen er en betjent turisthytte på 1106 moh. beliggende i Visdalen i Lom kommune. Fra Spiterstulen har man kjente topper som Galdhøpiggen og Glittertinden innen rekkevidde. Av 26 topper i Norge som er over 2300 moh. kan man nå 17 av disse på dagsturer fra Spiterstulen.
Det går bilvei (bompengebelagt) helt frem til Spiterstulen, opp fra fylkesvei 55 (Sognefjellsveien), 15 kilometer sørvest for tettstedet Lom.


Høykanon.
Høykanonen er et landbruksredskap til bruk for å transportere høy opp i store siloer, eller andre lagre.
Den består av kraftige vifter og store rør. Høy kjøres med vogn fra jordene til kanonen der høyet blir stappet inn gjennom en tut foran og blir spredt jevnt inne i høylåven eller siloen. Dette kan gjøres manuellt med høygafler eller ved hjelp av et matebord.


Novell.
Novell er et amerikansk konsern som siden 1983 har utviklet programvare for nettverkstjenester. De er kjent for sin katalogtjenste, eDirectory og sitt nettverksoperativsystem, NetWare. Lenge var de nærmest alene om å tilby gode løsninger for deling av ressurser over datanettverk.
Novell har i de siste år slitt tungt i konkurransen med Microsoft. Novell har begynt å jobbe tett med miljøer for åpen kildekode, og har kjøpt flere selskaper som utvikler tjenester for Linux. Det kan se ut til at denne strategien er vellykket.
Novell har basert på sine produkter rundt sikkerhet de siste 10 år etablert seg som en av de markedsledende leverandører av Identity og Access Management (I&AM).
Novell har også en anerkjent suite for systemadministrasjon, ZENWorks.


Stiftelsen Signo.
Stiftelsen Signo er en selvstendig, diakonal stiftelse innen Den Norske Kirke. Frem til 1. januar 2002 var stiftelsens navn "Hjemmet for Døve" (HfD).
Helt siden starten i 1898 har Signo søkt å løse et stigende antall oppgaver blant døve. Stiftelsen Signos målgrupper er døve og døvblinde som har behov for tilrettelagte tiltak og tjenester.
Stiftelsen Signo består idag av av ni ulike virksomheter i Oslo, Trondheim, Bergen og Andebu. Alle har eget styre, og drives etter avtale med offentlige myndigheter. Aktiviteten omfatter bo-, omsorgs- og fritidstilbud, undervisning i grunnskole, videregående skole og voksenopplæring, samt arbeidstilbud i egne bedrifter. I tillegg har Signo kompetansesentre for sine målgrupper, og flere av virksomhetene yter eksterne tjenester som veiledning, kurs og observasjon/utredning. Signo er også deltaker i internasjonale nettverk og bistandsarbeid.
Stiftelsen ledes av et eget hovedstyre, som er overordnet virksomhetsstyrene. Generalsekretær er stiftelsens daglige leder og leder av et hovedkontor. Generalsekretær har ansvar for å iverksette hovedstyrets vedtak, samt å ta initiativ til nye tiltak og prosjekter, samordne tiltak mellom virksomhetene og å være pådriver ovenfor det offentlige. Signo har egen prest og driver en felles internavis for virksomhetene i stiftelsen.


Hoff kirke.
Hoff kirke er en kirke ved Lena i Østre Toten.
Hoff kirke er hovedkirken i Østre Toten prestegjeld.
Kirken er opprinnelig bygget som en basilika mellom 1150 og 1200.
Til Hoff sogner ca. 4000 mennesker.
Bygningen.
Romansk portal, sørveggen i koret.
Portal i våpenhuset; prekestolen i bakgrunnen.
Opprinnelig var Hoff kirke en basilika og svært lik den gamle domkirken på Hamar, Nikolaikirken på Gran, Gamle Aker kirke i Oslo og Ringsaker kirke. Det felles forbildet var Hallvardskatedralen nordøst for Oslo torg (krysset Bispegata-Oslo gate) i Gamlebyen i Oslo. Hallvardskatedralen innledet en ny æra i kirkebyggerkunsten her til lands. Mens domkirkene i Trondheim, Bergen og Stavanger var inspirert av kirkebygg i vest, ble Hallvardskatedralen bygd etter inspirasjon fra nyere kirkebygg lenger sør og øst i Europa.[1]
Hoff kirke er senere bygget om til en langkirke. Den er bygget av tilhogget kalkstein. Kirken er restaurert flere ganger, bl. a. etter brannen i 1508, 1703 og sist i 1952. I 1703 var en sterk ombygging ferdig. Hele tårnet og midtskipet ble tatt bort og sideskipsveggene bygget høyere. Kirken hadde opprinnelig midttårn over krysset. Kirken har bevart vestportalen og en sørportal.
Skulptur.
På sydøstre hjørne av kirken er det to skulpturer hugget inn i en hjørnestein.
Den ene viser en kuftekledd kropp fra beltet og ned, den andre et ansikt på hvis hode hviler tre fingre. Sagnet vil ha det til at en tømmersvenn falt ned og slo seg ihjel under byggingen av kirken. Det samme sagnet fortelles riktig nok fra flere kirker. En mer troverdig forklaring er at denne skulpturen ble hugget inn for å holde onde makter ute fra kirken.
Ved vestportalen en bjørn hogget inn, på sørsiden av kirken er en hånd som holder en kule og på apsiden en halvkule med kors.
På den eldste delen av kirkegården finnes det en del svært gamle gravstøtter med særpregede inskripsjon.
Interiør.
Altertavla er svært gammel: Motivet er «Nattverden» og det er ganske sikkert malt av Knud Sevaldsen Bang som var prest her da altertavlen var ferdig i 1664. I kirken er det også en eldre alternisje, «Maria-alteret», foran på siden i hovedskipet. Kirken har en særpreget malerisamling av presterekken fra 1401 og opp til våre dager. De første maleriene er laget av Knut Sevaldsen Bang, prest her på slutten av 1600-tallet. Han har sannsynligvis også malt bildet på altertavla.
Kirken har galleri og ialt 332 sitteplasser. Den er kjent for sin gode akustikk og er ofte brukt til konserter.


L-Acoustic.
L-Acoustics er en fransk lydsystemprodusent. Selskapet ble av den franske fysikeren Dr. Christian Heil i 1984, som C.HEIL.TEA. Selskapet byttet senere navn til L-Acoustics.


Tingelstad gamle kirke.
Tingelstad gamle kirke (St. Petri) er en steinkirke fra middelalderen, trolig oppført på 1220-tallet. Kirken ligger på Tingelstadhøgda i Gran kommune i Oppland.
De middelalderske takstolene over skipet er bevart, og en dendrokronologisk datering viser at tømmeret ble felt i 1219–20. Den ligger like ved Hadeland Folkemuseum. Den regnes som en typisk romansk bygdekirke. Den kan være bygget som en privatkirke for en lokal storgård. Kirken er bygget av lokal stein, blant annet fra Buhammeren.
Av interiøret er det er kun krusifikset og steinalteret som er igjen fra middelalderen. Det nåværende interiøret er fra 1500- og 1600-tallet. Prekestolen er datert 1579 og skal være vår eldste bevarte prekestol, mens altertavlen er malt i 1699. Et unikt våpenskjold er malt på nordveggen i stort format. Det er datert 1632 og motivet viser det dansk-norske riksvåpen fra 1559.
På kirkens tårn er en kopi av den originale Tingelstad-fløyen fra 1100-tallet. Denne ble overført til Historisk Museum, Oslo i 1985 og er utstilt i Middelaldersalen der. Opprinnelig skal fløyen ha stått i stevnen på et krigsskip. Fløyen er en gjennombrutt plate med romansk bladverk. Den er laget av kobberlegering med forgylling og viser David som befrir et lam fra løvens gap. På toppen av fløyen er festet en støpt drage. Det er kun bevart to slike vindfløyer i Norge.
St. Petri er en del av pilegrimsleden mellom Nidaros og Oslo som ble åpnet i 1997.
Tingelstad «nye» kirke sto ferdig i 1866, derav navnet. St. Petri ble da stengt, og unnslapp modernisering. Kirken rommer rundt 100 mennesker.


Søsterkirkene på Gran.
Søsterkirkene på Gran er to steinkirker fra middelalderen plassert side ved side på Granavollen i Gran på Hadeland i Oppland fylke. Den største kirken heter Nikolaikirken, og var fylkeskirke for Hadeland. Den er bygget før 1200 og har 250 plasser. Den mindre kirken heter Mariakirken, og var trolig kirke for sognet Gran. Mariakirken er bygget før 1150 og er en langkirke med romanske og gotiske stiltrekk med plass til rundt 150 mennesker.
Stein fra ombyggingen på slutten av 1200-tallet brukt i byggingen av Steinhuset på Granavollen. Dette er et profant bygg og kanskje bygd noen år før Håkonshallen i Bergen, som er bygd etter 1260. Dette vil i tilfelle flytte tidspunktet for ombyggingen av kirkene noe frem i tid fra slutten av 1200-tallet til midten av samme århundre.
Sagnet sier at det var to søstre som var uvenner og måtte ha hver sin kirke, men i middelalderen var det ikke uvanlig at det ble bygget flere kirker tett inntil hverandre, men med forskjellig funksjon.
I sørøstre hjørne av kirkegården står et steintårn fra middelalderen som kan ha vært et forsvars– og tilfluktssted før det ble tatt i bruk som klokketårn. Kirkeklokkene i støpulen er langt nyere enn resten av tårnet og er fra 1860 årene.
Granavollen har vært samlingssted i uminnelige tider. Det eldste funnet herfra er runesteinen på Granavollen fra 1000-tallet. Den står nå bak koret på Nicolaikirken.
Utenfor porten til Søsterkirkene står en milestein som forteller at det er 533 km til Nidaros. Tårnene på Søsterkirkene danner utgangspunkt for kommunevåpenet til Gran kommune. Aasmund Olavsson Vinje er begravet på kirkegården til Søsterkirkene og det ble i 1873 reist et monument over Vinje på kirkegården.


FN-sambandet.
FN-sambandet er et uavhengig informasjonssenter med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målet er å øke kunnskap og skape debatt om disse temaene i Norge. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig. Organisasjonen ble i Norge opprettet 14. oktober 1946.
FN-sambandet arbeider med å tilby materiell, kurs og foredrag, rådgivning, pressetjenester og en allsidig bibliotektjeneste. Bakgrunn for FN-konferanser, FN-rapporter, Sikkerhetsrådsresolusjoner og annen faktainformasjon om FN finnes på senterets nettsted og i FN-sambandets bibliotek.
FN-sambandet har seks distriktskontor som har ansvaret for ulike deler av landet: Øst (med kontor i Oslo), Sør (med kontor i Kristiansand), Rogaland (med kontor i Stavanger), Vest (med kontor i Bergen), Trøndelag (med kontor i Trondheim), og Nord (med kontor i Tromsø).
Mål.
Et annet av organisasjonens hovedmål er å tilfredsstille publikums behov for fakta, dokumenter, litteratur og artikler om FN og FN-relaterte emner. FN-sambandet produserer FN-magasinet(et metodisk tidsskrift for grunn- og videregående skole), ILO-magasinet Arbeidsliv og diverse annet materiell for skoleverket og allmennheten.
Målgruppe.
Hele skoleverket, forskningsmiljøene, media, bibliotekene og frivillige organisasjoner er blant organisasjonens viktigste målgrupper. FN-sambandet har også en ILO-konsulent som jobber med internasjonale arbeidslivsspørsmål.
Ledelse og organisering.
FN-sambandets styreleder er Helga Hjetland, og Kari Solholm er generalsekretær. Organisasjonen er partipolitisk uavhengig, basert på 65 landsomfattende medlemsorganisasjoner. Regionalt er over 1000 skoler og barnehager, 100 kommuner og fylkeskommuner og nesten 150 bibliotek medlemmer av FN-sambandets distriktsavdelinger.
FN-sambandet er finansiert gjennom Norad, og utfører også spesielle oppdrag for andre departementer og direktorater. I tillegg har organisasjonen noe inntekter fra medlemskontingent, kursvirksomhet og salg ved distriktskontorene.


Irving Jaffee.
Irving Warren Jaffee (født 15. september 1906 i New York, død 20. mars 1981 i San Diego, California) var en amerikansk skøyteløper.
Irving Jaffee ble langdistansekongen under OL 1932 i Lake Placid ved å vinne begge de lengste distansene, 5000 meter og 10 000 meter. For første (og hittil siste) gang ble løpene arrangert med fellesstart, et konsept de europeiske løperne ikke var vant med. Jaffee viste seg som den beste spurteren.
Fire år tidligere, under OL i St. Moritz, kom Jaffee på 4. plass på 5000 meter og 7. plass på 1500 meter. Han stilte også opp på 10 000 meter, og ledet denne distansen (etter å ha slått Bernt Evensen i samløp) da øvelsen ble avbrutt og avlyst på grunn av dårlige værforhold.


Gildeskål gamle kirke.
Gildeskål gamle kirke ligger i Gildeskål i Nordland og utgjør sammen med Gildeskål nye kirke og Prestegården et helhetlig kirkested. Kirken er en middelalderkirke i stein bygget på midten av 1100-tallet. Byggeåret er ikke endelig fastslått. Det finnes en teori om at kirken er bygget etter 1170 og vigslet til St. Thomas av Canterbury. Kirkerommet er ikke endret på flere hundre år og viser et intakt kirkerom fra 1700-tallet. Gammelkirka og Prestegården inngår i dag i Salten museum.


Eagles.
Eagles er et amerikansk band som ble dannet i Los Angeles, California tidlig på 1970-tallet. The Eagles er bandet med mest solgte album i USA.
Med fem topp én-singler og fire topp én-album, er Eagles blant de mest vellykkede plateartistene på 1970-tallet. På slutten av 1990-tallet var to av deres musikkalbum, ' og "Hotel California", blant topp 10 av verdens mest solgte album, ifølge Recording Industry Association of America. Det bestselgende studioalbumet "Hotel California" er rangert som det 37. albumet i "Rolling Stone"-lista "The 500 Greatest Albums of All Time", og bandet var rangert #75 på Rolling Stones 2004 liste over. De er også den mest plateselgende amerikanske gruppen noensinne, med "Eagles: Their Greatest Hits 1971–1975" som bestselgende album i USA foreløpig
Eagles slo sprekker i 1980 og var oppløst i 14 år, men slo seg sammen igjen i 1994 grunnet "Hell Freezes Over". De har reist på turné periodisk siden den gang, og ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1998.
Opprettelse og Suksess.
Bandet ble dannet I 1971 da Linda Ronstadts daværende manager, John Boylan, valgte ut Glenn Frey, Bernie Leadon, og Randy Meisner. De manglet en trommeslager, helt til Frey ringte Don Henley, som han hadde møtt på Troubadour i Los Angeles. Bandet spilte med Linda Ronstadt på en to måneder lang turné. Etter turneen bestemte de seg for å gå sammen og å lage et eget band, som i fremtiden skulle bli Eagles.
Deres første album, "Eagles", var fylt med naturlig countryrock, og ga fra seg tre Top Fourty-singler. Den første singlen, «Take It Easy», var en sang skrevet av Glenn Freys venn, nabo og countryrock-artist, Jackson Browne. Frey hørte ham spille den og spurte om Eagles kunne få lov til å bruke den. Browne gikk med på det og med et par linjer ekstra lagt til av Frey, ble sangen spilt inn i platestudio og ble en knall-klassiker. Den nådde opp til 12. plass på Billboard Hot 100, og kjørte bandet opp til stjernestatus. Singlen ble fulgt av «Witchy Woman» og den myke country rock balladen «Peaceful Easy Feeling»; tegnet inn på 9. og 22. plass. "Eagles" var også en stor pågangsdriver i å gjøre Sør-Californias country rock mer populær i USA. "Rolling Stone"magasinets liste i 2003 av de «500 Største Albumene gjennom All Tid», endte "Eagles" på plass #374
Deres andre album, "Desperado", hadde temaet Ville Vesten, og introduserte gruppens forkjærlighet for begrepsmessig sangskriving. Historien om den beryktede Vill- Vest gjengen, Doolin-Dalton gjengen var hovedfokuset, som i sangene, «Doolin-Dalton», «Bittercreek», «Desperado» og «Doolin-Dalton/Desperado». Albumet var ikke like suksessrikt som det første, nådde bare til 41. plass på USAs Pop Album liste. Selv om den inneholdt klassikeren «Tequila Sunrise» og «Desperado». Den førstnevnte kjempet på Billboard Hot 100, men det ble bare en 64. plass, mens sistnevnte ikke engang ble gitt ut som en single. Den andre singlen fra albumet var "Outlaw Man", som ble den høyest rangerte singlen fra "Desperado", rakk til 59. plass på listen. «Desperado» og «Tequila Sunrise» ble to av Eagles mest populære sanger, «Desperado» er vanligvis ekstranummeret eller siste låt på konserter, men «Outlaw Man» har blitt en ukjent Eagles' A-side. Sangene, «Twenty-One», «Doolin' Dalton» og balladen «Saturday Night» er viktige for å vise fram gitaristen Bernie Leadons dyktighet på banjo, og hans fingerspill på gitar og mandolin.
Eksterne lenker.
Eagles
Eagles


Slavere.
Slavere er en folkegruppe som befolker sentraleuropa, østeuropa og deler av Asia. Denne folkegruppen snakker slaviske språk.
Noen mener at slaverne kan settes i forbindelse med oldtidens venedere, som nevnes av Tacitus. Dette er imidlertid meget omdiskutert.
Slaviske språk kommer fra indoeuropeisk språkfamilie, den største i verden.
Land hvor slavisk språk er dominerende, lysegrønn vestslavere, grønn østslavere og mørkegrønn sørslavere.


Lotto (Norge).
Lotto er et sjansespill som arrangeres av Norsk Tipping hver lørdag. Lotto kom til Norge i 1986. Da hadde det vært det mest populære spill i de fleste land i Europa gjennom mange år. Fra 1987 har Lotto-trekningen vært fast på NRK.
Spillet er et lotteri der deltagerne skal velge ut syv tall som de antar vil bli trukket ut som vinnertall av i alt 34 tall. I tillegg til de syv vinnertallene trekkes tre såkalte tilleggstall. Den 1ste superlottotrekningen gikk på lufta 7. april 2012.
Da Lotto ble startet var rekkeprisen én krone, men den ble hevet til to kroner i 1990, og tre kroner i 1997, og til fire kroner 2. april 2006. Samme år ble den første trekningen i Millionsjansen gjennomført. 17. februar 2007 innførte man også «Røver’n» i Millionsjansen. Lotto har premierekorden i Norge – i uke 14/2001 vant et spillelag fra Stange i Hedmark 20 millioner kroner, da de var alene om å ha sju rette. I uke 19/2003 ble rekorden tangert, og denne gang var det en mann fra Enebakk som var alene om å vinne 20 millioner kroner. Sommeren 2006 ble denne rekorden igjen overgått med en premieutbetaling på 25 millioner kroner til en mann fra Mo i Rana.
Den teoretiske sjansen for å vinne er 1:138, mens vinnersannsynligheten for førstepremien er 1:5 379 616. Hvis ingen har syv rette, overføres førstepremiepotten til neste ukes førstepremiepott; dette kalles "Gull-Lotto".
Premiefordeling.
50 prosent av innsatsbeløpet i Lotto skal gå tilbake til spillerne i form av premier, mens 50 prosent beholdes av selskapet for å dekke kostnader og generere overskudd.
Vinnersannsynligheter.
Lotto i Norge har følgende sannsynligheter for gevinst ved én tippet rekke.
Det vil si at sannsynligheten for ikke å få gevinst er 99,27 % (5 340 520/5 379 616). Det vil si at man får gevinst i ca 1 av 138 rekker.
Populære rekker.
Ved trekkningen 1. oktober 2011 var det hele 21. rekker som gikk inn på lottokupongen med tallene 8 – 13 – 14 – 15 – 20 – 26 – 32. Tallene gir da formen som et latinsk kors, og den opprinnelige potten på 16,2 millioner ble fordelt på 21 med en premieutbetaling på 772.895 kroner for syv rette. Norsk Tipping publiserte da også de 10 vanligste rekkene som blir sendt inn og den teoretiske utbetalingen den ville gitt ved syv rette.


Viking Lotto.
Viking Lotto er et sjansespill som spilles i Norge, Danmark, Sverige, Island, Finland, Estland, Litauen og Latvia hver onsdag. Det ble første gang spilt i 1993 og var verdens første flernasjonale spill med ukentlige trekninger. Spillet er et lotteri der deltagerne skal velge ut seks tall som de antar vil bli trukket ut som vinnertall av i alt 48 tall. I tillegg til de seks vinnertallene trekkes to «tilleggstall» og et «lykketall». Spillet har samme navn i alle landa, bortsett fra i Danmark, der det heter "Onsdags Lotto", og på Island, der det heter "Vikingalottó".
Fra 30. oktober 1997 økte rekkeprisen i Viking Lotto fra to til tre kroner, og i 2004 økte rekkeprisen til fire kroner. Fra spilleomgang 12/2000 fikk Viking Lotto-klubben et nytt medlem, da også Estland hengte seg på lasset. I forbindelse med rekkeprisøkningen i 2004 innførte Norsk Tipping tilleggsdimensjonen Lykketall, som vil kunne skape enda høyere førstepremier i spillet. Premierekorden for Viking Lotto er en utbetaling på 46,5 millioner kroner i juli 2010 til et ektepar fra Lillestrøm.
Den teoretiske sjansen for å vinne er 1:50, mens vinnersannsynligheten for førstepremien er 1:12 271 512. Hvis ingen har seks rette, overføres førstepremiepotten til neste ukes førstepremiepott; dette kalles "Jackpot".
Premier.
Førstepremien, for seks rette, er felles for de seks nasjonene, som legger 0,04 euro per spilt rekke i førstepremiepotten. Denne potten fordeles så på de rekkene som inneholder seks vinnertall, uavhengig av i hvilket land de er spilt. De øvrige premiekategoriene er nasjonale og fordeles etter tabellen nedenfor.
50 prosent av innsatsbeløpet går tilbake til spillerne i form av premier.


Gammelprøysserne.
Gammelprøysserne, eller baltiske prøyssere, var en historisk baltisk folkegruppe som levde i de historiske områdene Østpreussen og Vestpreussen, mellom elven Wisła og Memelland. Gammelprøysserne snakket et språk som i dag kalles for gammelprøyssisk, og fulgte en religion som dagens religionsforskere mener må ha vært nært beslektet med tilsvarende forestillinger som litauisk hedendom med guder som Perkūns, tilsvarende den litauiske Pērkons.
På 1200-tallet ble Den tyske orden hentet til Preussen for å tvangskristne gammelprøysserne. Dette førte til at gammelprøysserne i økende grad ble fortrengt av tyske nybyggere, og prøysserne ble etterhvert germanisert (assimilert inn i den tyske befolkningen). Gammelprøyssisk språk overlevde likevel blant deler av befolkningen frem til 1700-tallet, da man regner med at den siste som behersket språket døde.
Etymologi.
Navnene på de prøyssiske stammene reflekterer alle utformingen av de geografiske landskap de levde i. De fleste navnene er basert på vann, noe som lett forklares med de tusener av innsjøer, elver og myrer (som Det masuriske innsjøplatå). Faktisk var det landskapet som førte til den delvis avsondringen som bidro til å bevare den baltiske språkgruppen som det mest arkaiske i Europa. I sør, hvor landskapet går over til Pripetsumpene ved kildene til elven Dnepr, har området fungert som en effektiv barriere i løpet av de siste tusen år.
De opprinnelige førbaltiske bosetterne ga generelt navn til sin bosetninger etter de elver, innsjøer, sjøer eller skoger hvor de bodde. Klanen eller stammen, de enheter som de var organisert etter, tok deretter navn etter bosetningen. Eksempelvis "Barta", bostedet til bartianere, er beslektet til navnet på elven Bartis i Litauen, og slike ord som albanske "berrak" og bulgarske og serbiske "bara" ("бара"), har begge betydningen «sump» eller «myrer».
Rotordet "*bor-" kan bli rekonstruert, i betydningen «sump», som kom fra o-graderingen av indoeuropeiske "*bher-"; indoeuropeisk har flere ordroter på "*bher-", men den nøyaktige meningen og språkavstamming er ikke klar.
Denne roten er kanskje den som er benyttet i navnet Prusa (Prøyssen) hvor et tidligere "Brus-" er funnet på kartet til «Den bayersk geograf» ("Geographus Bavarus"), en anonym tysk geograf fra middelalderen. I den romerske skribenten Tacitus' bok "Germania" er folkegruppen "Lugii Buri" nevnt og de levde innenfor de østlige utstrekningen til germanerne. "Lugi" kan avstamme fra språkforskeren Julius Pokornys "*leug-" (2), «svart, sump» ("Page 686"), mens Buri er kanskje en «prøyssisk» rot.
Navnet på stammen "Pameddi" (Pomesania) er avledet fra ordene "pa" («ved» eller «nær») og "meddin" («skog») eller "meddu" («honning»). Nadruvia kan være en bestanddel av ordene "na" («ved» eller «på») og "drawē" («tre») eller "na" og rotordet "*dhreu-" («strøm» eller «elv»). Navnet til bartianerne, en prøyssisk stamme, og navnet til elven Bārta i Latvia er muligens beslektet.
På 100-tallet e.Kr. listet geografien Klaudios Ptolemaios en del "Borusci" som levde i europeiske Sarmatia (på hans Åttende kart over Europa) som var skilt fra Germania ved "Vistula Flumen". Hans kart er svært forvirrende for dette området, men "Borusci" synes å leve ytterligere lengre øst en prøysserne som kan ha vært underlagt "Gythones" (gotere) ved munningen av den polske elven Wisła. "Aesti" (navnet betyr de østlige) som er nedtegnet av Tacitus ble også nedtegnet av Jordanes som en del av det gotiske riket.
Folkeetymologi har ført til en tro at hver prøyssisk stamme var navngitt etter en stammeleder eller hans kone, slik som den mytiske leder Warmo som ledet warmianerne. I John H. Linds "Danske korstog", omtales det førprøyssiske folk som "prusere" og deres område som "Pruthenien".


Tipping.
Tipping omtales som regel i forbindelse med vedding på begivenheter – i all hovedsak sportsresultater. De mest vanlige former for tipping i Norge er oddstipping og spill på resultatene i fotballkamper på en Tippekupong. Tipping kan også brukes om vedding på hesteveddeløp.
Det norske spillet Tipping.
Tipping er et pengespill som arrangeres av Norsk Tipping som har monopol på dette og andre pengespill i Norge. Spillet går ut på å spille på («tippe») riktig resultat i flest mulig av tolv fotballkamper som er oppført for en spilleomgang. Tipping tilbys hver uke på onsdager (midtuke), lørdager og søndager. Det er mulig å spille på både pause- og fulltidsresultater. Fra 23. februar 2009 går 55% av omsetningen til premier og 45% til kostnadsdekking i selskapet og såkalte samfunnsnyttige formål (tidligere 50;50 fordeling). Premier utbetales for 12, 11 og 10 rette. Spillet ble første gang arrangert 13. mars 1948, og var lenge det eneste produktet Norsk Tipping markedsførte.
I 1955 ble det for første gang 12 like tippetegn, og utbetalingen tl spillere med 12 hjemmeseiere fikk kun 25 kroner pr. rekke.
Pausetipping, hvor spillerne kan spille på halvtidsresultatene i den tradisjonelle fotballtippingen, ble innført 6. september 1997.
I uke 45/1998 innførte Norsk Tipping to tippekuponger i helgen, en lørdagskupong og en søndagskupong.
I uke 9/99 ble Midtukekupongen lansert. Rekkeprisen på Midtukekupongen var 2 kroner frem til uke 21/2000, da prisen ble redusert til 1 krone, altså det samme som Lørdags- og Søndagskupongen. Prisen for ei tipperekke har for øvrig bare økt to ganger siden 1948. Først fra 25 til 50 øre i 1974 (uke 19) og deretter fra 50 øre til 1 krone i 1982.
Siste nyskapning er Bonuspotten, som ble lansert uke 16/2001. Premien går til den spiller som er alene om å ha 12 rette til full tid eller til pause på en av ukens tippekuponger. Bonuspotten øker uke for uke, ettersom 15 prosent den totale premiepotten for hver spilleomgang holdes igjen og legges i potten.


Mikhail Barysjnikov.
Mikhail Nikolajevitsj Barysjnikov (latvisk: Mihails Barišņikovs; russisk Михаил Николаевич Барышников; født 28. januar 1948) er en berømt sovjetisk-amerikansk danser og skuespiller. Han regnes som en av det 20. århundres største ballettdansere.
Barysjnikov ble født i Riga, Latvia, da en del av Sovjetunionen, av russiske foreldre. Faren hans var ingeniør og moren skredder.
I 1974 hoppet han av til USA under en ballett-turne i Canada. Han hadde karriere både som danser og skuespiller. Hadde i 1985 hovedrollen i den am. filmen "Hvite netter", som forøvrig handler om en ballettdanser som hopper av til utlandet fra Sovjetunionen.


Shrek den tredje.
"Shrek den tredje" er en amerikansk animasjonsfilm fra 2007. Etter de foregående suksessene med "Shrek" og "Shrek 2" ble det den 2. juni 2004 annonsert at det blir en "Shrek 3". Ifølge studioet var det opprinnelig planlagt premiere vinteren 2006, men den endelige premieredatoen ble 31. august 2007.
Historien.
Når kong Harold, prinsesse Fionas far, dør, skal Shrek overta som konge – et ansvar Shrek ikke ønsker. Harold forteller Shrek at det finnes en annen arving, en tenåringsgutt kalt Arthur fra Worcestershire High School. Shrek reiser så ut sammen med Esel og Pus for å finne Arthur og ta han med tilbake som tronearving.


Isaiah Berlin.
Isaiah Berlin (latvisk: "Jesaja Berlins"; født 6. juni 1909, død 5. november 1997) var en politisk filosof og idéhistoriker. Han ble født i Riga i Latvia, den gangen en del av det russiske tsardømmet.
Berlin var den første jøde som holdt et sete ved All Souls College i Oxford og han var den første president ved Wolfson College. Han ble slått til ridder i 1957 og fikk ordenen Order of Merit i 1971.


Otto III av Det tysk-romerske rike.
Otto III (født 980, død 1002) var den fjerde tysk-romerske keiser av det saliske dynastiet. Han ble valgt til konge i Tyskland ved faren Otto IIs død i 983.
Otto ønsket å forbinde riket sitt med tradisjonene fra Romerriket. I 996 fikk han innsatt fetteren sin som pave Gregor V. Gregor sørget like etterpå for å krone Otto som keiser i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.
Under Otto ble Roma rikets administrative sentrum. Otto tok etter flere bysantinske skikker. Han titulerte bl.a. seg selv som «verdens keiser».
Otto ble fordrevet fra Roma i 1001 etter et opprør. Han døde like etterpå i Ravenna mens han ventet på militær hjelp av fetteren sin Henrik, hertug av Bayern og senere keiser Henrik II.


Meinhard von Gerkan.
Meinhard von Gerkan (født 3. januar 1935 i Riga, Latvia) er en tysk arkitekt. Etter arkitekturutdannelse ved den tekniske høyskolen i Braunschweig etablerte han sammen med Volkwin Marg arkitektkontoret Gerkan, Marg und Partner i Hamburg i Tyskland i 1965. Arkitektkontoret vant allerede i sine tidlige år en rekke arkitektkonkurranser, og uten å tidligere å ha realisert et stort prosjekt fikk Gerkan ansvaret for å tegne Flughafen Berlin-Tegel. Han fikk også i oppdrag å tegne nye terminaler til lufthavnen i Hamburg. Hans siste prosjekter var ombygningen av Olympiastadion i Berlin og oppførelsen av Berlin Hauptbahnhof, Europas største jernbanestasjon, og den første store jernbanestasjon bygget i Europa på over hundre år.
I 1974 ble han utnevnt til professor i arkitektur ved den tekniske høyskolen i Braunschweig.
Han har to døtre, Florence og Manon von Gerkan.


Mikhail Tal.
Mikhail Nekhemievitsj Tal (latvisk: "Mihails Tāls", russisk: Михаил Нехемьевич Таль, født 9. november 1936 i Riga, død 28. juni 1992) var en latvisk sjakkspiller, og den åttende verdensmester i sjakk.
Liv.
Under krigen flyktet Tal med sin familie til landsbyen Yurla i Uralfjellene, hvor Tal begynte på skolen i 1943. I disse barneårene viste Tal liten interesse for sjakk, det var først da han 12 år gammel begynte i de unge pionérers sjakksalong han gikk inn i spillet for alvor. Trener var Alexander Koblentz som skulle følge Tal i mange år.
Karriere.
Tal var ingen utpreget barnestjerne, og begynte med sjakken nokså sent i forhold til andre mestere. Han var 15 år da han i 1951 første gang kvalifiserte seg til det latviske sjakkmesterskapet, 17 år da han vant det i 1953. I 1956 i Leningrad deltok han for første gang i det 23. allsovjetiske mesterskapet, og endte på 5. plass sammen med Rathmir Kholmov, bak Spasskij, Tajmanov, Averbakh og Kortsjnoj. Året etter fulgte han opp med å vinne foran sterke spillere som Paul Keres og David Bronstein. Dette kvalifiserte ham til intersoneturneringen i Portoroz i Jugoslavia. Også denne turneringen vant han. De fire beste kvalifiserte seg til kandidatturneringen som skulle foregå i Zürich. Denne turneringen vant Tal overbevisende med 20 poeng av 28 i et meget sterkt felt, foran Paul Keres med 18,5 og Tigran Petrosjan med 15. Som den yngste spiller i sjakkhistorien hadde Tal kvalifisert seg til å spille om verdensmestertittelen.
Regjerende verdensmester var på denne tiden Mikhail Botvinnik. Partiene ble spilt i Moskva i 1960, og Tal vant med 12,5 mot 8,5 poeng. 24 år gamle Tal ble dermed den til da yngste verdensmesteren i sjakk, en rekord som siden ble slått av 22 år gamle Garry Kasparov i 1985. Året etter mistet Tal imidlertid tittelen, da Botvinnik i revansjekampen vant med 13 poeng mot 8.
Siden den gang nådde aldri Tal helt opp i intersoneturneringene og kampen om verdensmestertittelen. Årsaken var blant annet de stadig tilbakevendende helseproblemene, den harde konkurransen blant sovjetrussiske sjakkspillere og at han ikke alltid ble foretrukket av styresmaktene. Likevel hadde han flere sterke turneringer, og kunne like til det siste produsere fremragende angrepspartier og briljante seire.
Under VM-kampene i Reykjavík på Island var Tal med i analyseteamet til Spasskij i kampen mot Fischer, og samarbeidet siden tett med verdensmester Anatolij Karpov.
Spillestil.
Han var kjent som en aggressiv spiller, med kallenavnet «trollmannen fra Riga». Som verdensmester var både hans forgjenger og etterfølger Mikhail Botvinnik.


Shrek.
"Shrek" er en amerikansk dataanimert film fra 2001 basert på William Steigs eventyr fra 1990 med samme navn.
Navnet «Shrek» har sin opprinnelse i det tyske ordet "Schreck", som også brukes på jiddisch (שרעק), og er kognat med ordet skrekk på norsk.
I den engelske originalen har Mike Myers har stemmen som et stort, grønt troll med navnet «Shrek», mens Cameron Diaz har stemmen som «prinsesse Fiona», Eddie Murphy som det geskjeftige snakkende eselet og John Lithgow som den slemmme dvergen «grev Farquaad».
Stemmen til «Shrek» ble opprinnelig innspilt av Chris Farley. Etter hans død overtok Mike Myers hans rolle. Etter at Myers var ferdig med å spille inn alle replikkene for rollen sin og filmproduksjonen var godt i gang, ba Myers om å få lov til å spille inn alle replikkene på nytt med skotsk aksent, lik den hans mor brukte når hun leste for ham på sengen.
Filmen ble laget for å være av interesse for et voksent publikum, med mange voksen-orienterte vitser og temaer, men med en enkel historie og humor som skulle appellere til barn. Det ble brukt lett gjenkjennelig popmusikk, og filmmusikken inkluderer musikk av Smash Mouth, The Proclaimers, Jason Wade, Baha Men, og Rufus Wainwright.
Filmen ble ekstremt suksessfull og hjalp til å etablere DreamWorks som en sterk konkurrent til Walt Disney Pictures innen animasjon, og da spesielt dataanimasjon. På grunn av dette, har DreamWorks gjort «Shrek» til sin maskott for sine animerte produksjoner.
Handling.
Historien handler om trollet «Shrek» som blir tvunget av «grev Farquaad» til å redde prinsesse «Fiona» fra en drage, slik at «Farquaad» kan gifte seg med henne. På veien blir «Shrek» venn med et snakkende esel og blir forelsket i «Fiona».
Filmen inneholder parodier på mange kjente eventyr og klassiske Disney-filmer, og til og med "The Matrix". «Grev Farquaads» ansikt er lik Disneys direktør Michael Eisner, som i 1994 ga sparken til nåværende direktør i DreamWorks, Jeffrey Katzenberg.
Omsetning.
Filmen ble en stor suksess og spilte inn mer enn 455 millioner USD på kinoer verden over. Premierehelgen spilte den i USA inn 42,1 millioner USD (112 mill USD iløpet av to helger), og kunne da kun se seg slått av rekorden til Toy Story 2 fra 1999.
I Norge ble det solgt 53 182 billetter i premierehelgen.
DVD-utgivelse.
Iløpet av tre dager var omsetningen i USA 110 millioner USD, som tilsier 2,5 millioner solgte DVD-plater.
DVD-platen inneholder blant annet eget karaokeprogram med filmmusikken.
Priser.
"Shrek" mottok mange priser og nominasjoner, bl.a. for beste DVD-utgivelse, beste filmmusikk, beste manus etc. Den største prisen var Oscar for beste animasjonsfilm (2002). I Norge ble filmen nominert til Amanda for årets utenlandske spillefilm.
Scenen.
Filmen skal bli Broadway-musikal under regien av Jason Moore. Kreativ sjef er Sam Mendes og premieredato er iløpet av 2006.


Wilhelm Ostwald.
Wilhelm Ostwald (latvisk: "Vilhelms Ostvalds"), (født i Riga, død 4. april 1932 i Leipzig) var en tysk baltisk kjemiker og samfunnsdebattant. Han vant Nobelprisen i kjemi i 1909 for sine arbeider over katalyse, kjemiske likevekter og reaksjonshastigheter.
Han var født i Riga, den gang en tysktalende by i det russiske rike, i dag hovedstaden i Latvia, som sønn av bøkker-mester "Gottfried Wilhelm Ostwald" og "Elisabeth Leuckel". Etnisk var han tysk baltisk. Han gikk ut fra universitetet i Tartu i 1875, og foreleste der fram til 1881. Deretter flyttet han til Riga og foreleste ved Rigas tekniske universitet fram til 1887. I 1887 flyttet han til Leipzig, hvor han jobbet resten av livet.
Etter at han gikk i pensjon i 1906 fant Ostwald et nytt område hvor han utviklet sine vitenskapelige og organisatoriske talenter. Ved siden av studier og utgivelser innen filosofien som "«Der energetische Imperativ»" (det energetiske imperativ), "«Moderne Naturphilosophie»" (moderne naturfilosofi), "«Die Pyramide der Wissenschaften»" (vitenskapenes pyramide) tok han også aktiv del i det offentlige liv.
Han støttet middelklassens pasifistiske bevegelse, og var interessert i utdannelsesreformer og i monismen. Han mente at han i kraft av sin stilling og bakgrunn kunne slå tilbake kirkens innflytelse innenfor naturvitenskapene, og at han skulle være med på å spre monismen som en moderne vitenskapelig ideologi. Han forfulgte dette målet i en rekke skrifter, som sine «Monistische Sonntagspredigten» (monistiske søndagsprekener) og «Arbeiten zum Monismus» (arbeider om monismen).
Som mange andre kulturpersoner og fredsvenner var Ostvald opptatt av ideen om et enkelt, kunstig verdensspråk.
Han var fra 1908 en frontfigur for det internasjonale hjelpespråket ido sammen med en rekke andre kjente vitenskapsmenn, blant dem den danske filologen Otto Jespersen. Ostwald finansierte en vesentlig del av propagandaen for ido av prispengene sine.
Det vakte oppsikt da Ostwald i 1916 under påvirkning av tysk-sjåvinistiske stemninger under første verdenskrig, brøyt med Ido og i stedet slutta seg til forfatteren "Adalbert Baumanns" Wede (eller verdenstysk), lansert som et språk for "sentralmaktene og deres venner".
"Energi og kultur", oversatt av K. Visted utgitt av H. Aschehoug & co, (W. Nygaard), Kristiania 1911.


Carl Lydholm.
Carl August Severin Lydholm (født 14. november 1945) er en dansk frelsesarméoffiser. Han ble født som den yngste av fem søsken. Foreldrene er frelsesarmemajorene Viggo og Carla Lydholm. Han begynte frelsesarmeoffisersskolen i London i 1965, kom til Danmark som frelsesarmeløytnant i 1967 og ble beordret som korpsleder i Rønne på Bornholm. I november 1967 giftet han seg med frelsesarmeløytnant Gudrun Arskog
De hadde korpsordrer i Danmark og England fram til 1988. Da ble han divisjonssjef for Østre div. i Danmark. I 1991 fikk han ordren som finanssekretær, og etter noen år fikk han også ansvar for eiendomsavdelingen. I 1997 ble han generalsekretær for Russland/SUS command og i 1999 territorieleder i Finland og Estland territorium.
Lydholm har vært sterkt engasjert i det økumeniske liv i Danmark som medlem av Økumenisk Fællesråds forretningsutvalg og senere som nestformann. Han har også sittet som medlem i Nordisk Økumenisk Råd i forskjellige perioder.
Sammen med sin kone ble han 11. juli 2005 beordret som landsledere – kommandører – i Frelsesarmeens territorium Norge, Island og Færøyene. De har denne stillingen fortsatt idag.
I november 2005 ble Carl Lydholm kritisert i norsk presse pga at en praktiserende homofil frelsesarmeeoffiser mistet retten til å være offiser og ble omplassert til en sivil stilling på Frelsesarmeens hovedkvarter, i henhold til den internasjonale Frelsesarmeens retningslinjer. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring oppfordret til boikott av Frelsesarmeens julegryte, men boikotten fikk ikke spesielt godt gehør i den norske befolkningen.
I januar 2006 ble Carl Lydholm som en av fem nominert som ny general, verdensleder, men det var Shaw Clifton som ble valgt.


Lublinunionen.
Lublinunionen undertegnes. Maleri av Jan Matejko
Lublinunionen ble undertegnet 1. juli 1569 i byen Lublin. Unionstraktaten forente kongedømmet Polen med Storhertugdømmet Litauen, og dannet Det polsk-litauiske samvelde (også kalt «Tonasjonsrepublikken»).
Unionen var i utgangspunktet ikke spesielt populær i Litauen, da Litauen i praksis ble lillebror i unionen. Men på denne tiden var Litauen i stadig krig med sin russiske nabo i øst, og den litauiske adelen var redd for at Litauen skulle innlemmes fullstendig i Russland. Derfor ble unionen godtatt også i de litauiske områdene.
Litauen beholdt sin egen lovgivning, noe som førte til konflikter da denne ofte ikke var kompatibel med polsk lovgivning og de felles lovene i unionen.
Polsk språk og kultur ble etterhvert dominerende i unionen. Blant adel og rikfolk i Litauen og Rutenia utkonkurrerte polsken det rutenske språket.
I 1791 ble unionen erstattet av en ny traktat som fullstendig forente de to landene i en enhetsstat.


Latvisk.
Latvisk (også lettisk; latvisk ') er et baltisk språk som brukes av rundt halvannen million mennesker i Latvia. Det er eneste offisielle språk i Latvia, og et av Den europeiske unions 23 offisielle språk. Det er rundt 1,4 millioner morsmålsbrukere av latvisk i Latvia, og ca. 150 000 i andre land. På grunn av latvisk språkpolitikk snakker rundt 80 % av Latvias befolkning latvisk. Bruken av latvisk i forskjellige samfunnsområder er økende.
Det språket som er nærmest beslekta med latvisk er litauisk, men de to er ikke innbyrdes forståelige. Latvisk skrives med det latinske alfabetet, med noen ekstra diakritiske tegn: makron, hake og komma.
Grammatikk.
Latvisk er et flekterende språk med mange analyserende former. Det er to grammatiske kjønn og to tall (entall og flertall). Substantiv bøyes i sju kasus: nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumentalis, lokativ og vokativ. Trykk legges som regel på første stavelse. Grunnleggende ordstilling er subjekt–verb–objekt.


Sparebanken Øst.
Sparebanken Øst (i enhetsregisteret) er en av Norges største alliansefrie sparebanker og ble stiftet 11. januar 1843 som "Egers Sparebank". Bankens egenkapitalbevis ble notert på Oslo Børs i 1988. Sparebanken Øst var den første sparebank i Norge som inviterte til offentlig tegning av egenkapitalbevis, etter endring i sparebankloven som ga sparebankene adgang til å utstede egenkapitalbevis. Sparebanken Øst er notert på Oslo Børs med ticker SPOG. Banken er et resultat av fusjonen mellom Eiker Sparebank og Drammensbanken Skoger Sparebank (stiftet 8. januar 1859) i 1997, og overtok Fokus Banks regionkontor i Buskerud i 1993, etter bankkrisen i 1990-årene. Banken har sitt hovedkontor i Drammen, og forøvrig kontorer på over 20 forskjellige steder på Østlandet, og har ca. 250 ansatte.
Sparebanken Øst er eier av internettbanken DinBANK.no og youngbank.no (ungdomssegmentet).
Datterselskapet AS Financiering (stiftet 11. juni 1930) gir lån til nye og brukte biler, motorsykler og campingvogner med pant i låneobjektet, i tillegg til leasing av biler, anleggsmaskiner og andre driftsmidler i næringssammenheng. Datterselskapet Sparebanken Øst Eiendom AS, ble etablert i 1988 med det formål å eie og forvalte egne og bankens bygg og eiendommer. I tillegg har eiendomsselskapet ansvar for prosjektering og utvikling samt utleie av lokaler. Fra 1996 til 2000 var Sparebanken Øst med i
I 2009 ble datterselskapet Sparebanken Øst Boligkreditt AS opprettet, med den hensikt å utstede såkalte obligasjoner med fortrinnsrett mot pant i boliglån som overføres fra banken.
Banken er deleier i forsikringsselskapene Frende Livforsikring AS og Frende Skadeforsikring AS, samt verdipapirelskapet Norne Securities AS.


Latgale.
Latgale er ett av fire landskaper i Latvia. Det ligger øst i landet, for det meste nord for elva Daugava. Daugavpils og Rēzekne er de største byene.


Zemgale.
Zemgale er ett av fire landskaper i Latvia. Det ligger midt i landet, rundt hovedstaden Riga.


Vidzeme.
Vidzeme er ett av fire landskaper i Latvia, beliggende midt i landet.


Sparebank.
En sparebank er en bank som er organisert som en selveiende institusjon, det vil si uten eksterne eiere. Dette til forskjell fra en forretningsbank organisert som et aksjeselskap og altså med aksjonærene som eiere.
Sparebanker i Norge.
29. juni 1822 ble Christiania Sparebank (senere Sparebanken NOR) etablert i Garmanngården i Rådhusgaten 7, som Norges første sparebank, og i løpet av de følgende 75 år ble det opprettet sparebanker i de fleste av landets kommuner. Bankene hadde både en spare-oppdragende funksjon overfor «almuen», slik at de slapp å ligge samfunnet til byrde ved sykdom og i alderdom, og spilte en viktig rolle for en flersidig utvikling av lokalsamfunnenes selvstyre, selvfinansiering og utvikling.
Historisk har sparebankene hatt størst orientering mot privatkunder, kombinert med småindustri-, og primærnæringskunder. Utlån ble i størst mulig grad finansiert gjennom innskutte midler. I dag er skillet mellom sparebanker og forretningsbanker blitt mindre. En grunn er at sparebanker nå har anledning til å skrive ut aksje-lignende grunnfondsbevis der grunnfondsbeviseierne har rett til både en avkastning ut fra overskuddet i sparebanken og rett til representasjon i sparebankens styrende organer. Som et videre skritt på denne veien har sparebankene også fått anledning til å omdanne seg til aksjeselskaper (aksjesparebank), men foreløpig er det bare én sparebank som har gjort dette (Gjensidige NOR Sparebank, fusjonert med Den norske Bank til DnB NOR).
Sparebankene har tradisjonelt hatt en sterk lokal forankring, og målsettingen i kommunene var gjerne å ha sin egen lokale sparebank. Etter krigen var det ca 600 sparebanker i Norge. Dels som følge av kommunesammenslåinger, men primært fordi bankdrift etter hvert krevde bredere og dypere kompetanse og fordi sparebankene måtte bli større for å betjene stadig større kunder, var det fra 1960-tallet og rundt 25 år deretter en lang rekke fusjoner. I dag er det 122 sparebanker i Norge, herav en rekke større distriktssparebanker. Parallelt er det utviklet et omfattende samarbeid særlig med hensyn til IT-drift og produktutvikling.
Samtlige sparebanker er organisert i Sparebankforeningen, som næringsorganisasjon.


Jorodd Asphjell.
Jorodd Asphjell (født 17. august 1960 i Orkdal, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Ap). Han har sittet på Stortinget for Sør-Trøndelag siden 2005. Han var varaordfører i Orkdal kommune fra 1999 til 2003, og har sittet åtte år i kommunestyret i Orkdal. Han har også sittet tolv år i Sør-Trøndelag fylkesting og fylkesutvalget fra 1987 til 1999.
Jorodd Asphjell er fra Fannrem i Orkdal. Han har vært engasjert i frivillig arbeid i Orkdal idrettslag med lederverv fra 1989 til 2004, og har vært nestleder i Sør-Trøndelag Skikrets. Han har i perioden 2007-2011 sittet i styret i Norges idrettsforbund. I perioden 2011-2015 er han første visepresident i forbundet. Adresseavisen kåret ham i juni 2008 til den mest innflytelsesrike i trøndersk idrett. Han ble æresmedlem i Orkdal IL i 2003.
Han er utdannet trykker, og arbeidet i trykkeri 1977–1994, som selvstendig næringsdrivende 1994–1997, og som fylkessekretær i Arbeiderpartiet 1997–2005.


Catharina-Amalia av Nederland.
Catharina-Amalia Beatrix Carmen Victoria (født 7. desember 2003 i Haag, Nederland) er prinsesse av Nederland og Oranien-Nassau. Hun er eldste datter av Nederlands kronprinspar, prins Willem-Alexander og prinsesse Máxima. Prinsessen er nummer to i arvefølgen til Nederlands trone.
Hun ble døpt 12. juni 2004 i Haag. Prins Constantijn av Nederland og kronprinsesse Victoria av Sverige var blant fadderne.
Hun er den andre i arvefølgen til den nederlandske tronen, og ettersom Nederland har full kognatisk arverekke vil hun ikke bli skjøvet lenger ned på listen selv om foreldrene skulle få en sønn. Hun vil med andre ord etterfølge sin far på tronen som regjerende dronning av Nederland.


Amandaprisen.
Amandaprisen er en norsk pris for film og fjernsyn som utdeles årlig i forbindelse med Den norske filmfestivalen i Haugesund. Den ble første gang delt ut 17. august 1985. Vinnerne mottar en statuett utformet av Kristian Kvakland. Den er tredve centimeter høy og veier 2,5 kilogram. Den veide 4,5 kilogram første gang den ble delt ut og en kvinnelig prisvinner måtte angivelig ha hjelp av utdeler Roger Moore for å holde den. Fra 2005 er prisen en ren filmpris, og fjernsynsproduksjoner kan ikke bli nominert.
Initiativet til prisen ble tatt av filmprodusent Bente Erichsen. Navnet Amanda er ikke filmrelatert, men kommer av visen «Amanda fra Haugesund».
Statuetten.
Haugesunds Avis utlyste i 1985 en konkurranse om utforming av statuetten. Denne ble vunnet av billedhuggeren Kristian Kvakland. Også denne er ment å henspille på viseskikkelsen. Amandastatuetten veier 2,5 kg (første gang i 1985: 4,5 kg), er 30 cm høy og har en skjørtediameter på 14 cm.
Forandringer i prisutdelingen.
I 1993 var Amanda istedet en nordisk filmpris, slik at det ikke ble utdelt noen pris for årets beste norske kinofilm. Riktignok vant den norske filmen "Telegrafisten" prisen for beste film, men også nordiske filmer var nominert. Men allerede året etter var Amanda igjen en ren norsk pris.
Fra og med 2005 er prisen gjort om til en ren filmpris, slik at prisen for beste dramatiske fjernsynsproduksjon er fjernet. Begrunnelsen for dette er at fjernsynsprisen Gullruten er godt etablert i fjernsynsmiljøet. I tillegg ble en pris for beste regi tilføyd. Tidligere gikk prisen for beste film til regissøren, men denne skal nå gå til produsenten.
Fra 2006 skjer prisutdelingen på TV 2, tidligere er den blitt vist på NRK.


Brita Cappelen Møystad.
Brita Cappelen Møystad (født Brita Møystad Engseth den 26. april 1966 i Elverum) er en norsk programleder og filmkritiker.
Møystad var inntil 2007 programleder i radiokanalen Kanal 24, og hun ledet også realityprogrammet "Big Brother" på TVNorge i 2005 og 2006. Hun er også kjent som filmanmelder fra blant annet "Filmredaksjonen" på NRK (sammen med Pål Bang-Hansen), "Absolutt underholdning" på TV 2 og "Oslo TV" på TVNorge. I 2001 ble hun ansatt som leder for "Dagsavisen"s kultur- og featureavdeling.
Våren 2007 ledet hun sitt eget talkshow, "Bare Brita Show", på TVNorge, men programmet ble stoppet etter bare 2 sendinger.


Cray Inc..
Cray Inc. er en amerikansk produsent av superdatamaskiner. Selskapet ble etablert i 1972 og har hovedkontor i Seattle.


Lars Joakim Ringom.
Lars Joakim Ringom (født 10. januar 1978 på Lillehammer) er en norsk filmskaper, skuespiller og tidligere reality-tv-deltager som ble norgeskjent da han i 2001 vant den første utgaven av realityprogrammet "Big Brother". Premien var en million skattefrie kroner. Like etter "Big Brother" ble han i en kort periode med teatergruppen Lompelandslaget. I 2003 var han intervjuer i "Big Brother", og hadde en liten birolle i den norske filmen "Buddy". I 2010 hadde en sentral rolle i en episode i av Linn Skåbers NRK-serie "Hjerte til hjerte". Han er utdannet regissør og har lagd flere kortfilmer.
Ringom var med i aller første sesong av "Big Brother" og ble historisk da han også ble seriens første vinner. Han kom best overens med Per Morten Witzøe, Anita Sundt Olsen og Anette Young. I 2003 hadde han en liten birolle i den norske filmen "Buddy". Ringom vant BB med 886 105 stemmer i stor-finalen, ca 100 000 stemmer mer en Anita Sundt Olsen.
TVNorges omtale av Lars-Joakim i 2001:«"Blir ofte spurt om hasj på grunn av håret og er overbevist om at hvis han ikke vinner Big Brother, skyldes det mangel på store pupper…. Kreativ og musikalsk 22-åring fra Lillehammer, med en liten fløyte rundt halsen i tilfelle han skulle gå seg vill. Det spørs hvor lenge de andre holder ut med at alt skal avgjøres ved kortspill. Går ikke av veien for å spille de andre deltagerne et puss og tar dagen som den kommer med en positiv innstilling."»
Ringom gikk på musikklinja ved Voss Folkehøgskule. Han har etter oppholdet i Big Brother studert fjernsynsregi (2003) ved Høgskolen i Lillehammer. Han filmdebuterte med "Lærhomsen" i 2006. Filmen var hans eksamensoppgave ved Høgskolen i Lillehammer og ble vist første gang under Skeive dager samme år. Han har tidligere lagt to kortfilmer der den ene, "Siste skuddet", som handler om en kamerats siste uke med heroin. Filmen deltok på den norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda i mai 2005 og fikk hederlig omtale av juryen.
Han er sønn av Bjørn Ringom, leder av Ringom-Instituttet og forfatter av boka "Tenk positivt".


Henrik av Danmark.
Prins Henrik og dronning Margrethe
Prins Henrik, prinsgemalen av Danmark (Henri Marie Jean André) (født 11. juni 1934 i Gironde, Frankrike) er ektemannen til dronning Margrethe II av Danmark.
Han ble født Henri de Laborde de Monpezat, og er sønn av André de Laborde de Monpezat (1907–1998) og Renée Doursenot (1908–2001). Familien de Laborde de Monpezat titulerer seg selv som grever, men de har egentlig ingen rett til å bruke den tittelen.
Han vokste opp i Frankrike og Vietnam, og studerte både i Paris, Saigon og Hongkong. Fra 1959 til 1962 avla han militærtjeneste for den franske hæren i Algerie, og deretter jobbet han som sekretær ved den franske ambassaden i London fram til 1967.
10. juni 1967 giftet han seg med prinsesse Margrethe, den danske tronfølgeren. Hans franske navn, Henri, ble til det danske Henrik, og han fikk tittelen "prins av Danmark". Siden Margrethe ble dronning i 1972, har han vært prinsgemal, men denne tittelen har sjelden vært brukt. I 2005 opplyste imidlertid dronningen og prinsen at han heretter skal tituleres som "prinsgemalen".
Prins Henrik er far til kronprins Frederik (født i 1968) og prins Joachim (født i 1969), og er bestefar til fem gutter og tre jenter.
Prinsgemalens morsmål er fransk, men han snakker også flytende dansk, engelsk, kinesisk og vietnamesisk.
Han har oversatt flere bøker fra fransk til dansk, og har også gitt ut et par diktsamlinger.
Prins Henrik ble i 1968 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.


Elin Tvedt.
Elin Tvedt (født 31. desember 1973) er en norsk programleder.
Tvedt er opprinnelig fra Ølen, hvor hun nå også bor. Tvedt startet sin karriere på TV-skjermen som værdame for Storm Weather Center, selskapet som produserer TV 2s værmeldinger. I 2001 begynte hun som programleder for reality-TV-programmet "71° nord" på TVNorge. Etter fem sesonger med "71° nord" gikk hun over til å bli programleder for Frokost-TV på NRK1. Hun ble i april 2006 sykemeldt, og returnerte etter dette ikke til Frokost-TV. I 2009 deltok hun i TV-programmet Skal vi danse.
Tvedt ga i 2010 ut boken "Gravid, jeg? Dagbok fra et svangerskap", ISBN 9788248907787


StormGeo.
StormGeo (tidligere Storm Weather Center) er et norskbasert værselskap, og leverer værtjenester til et bredt marked som bl.a. består av fornybar energi, energi, olje og gass, offshorevirksomhet, flyvær, telekom, internett og media. Selskapet har de siste årene hatt størst vekst innen vindkraft – onshore og offshore.
Selskapet holder til i Bergen, Oslo, Stavanger, København, Stockholm og Aberdeen og leverer værvarsler til blant annet TV 2, Statoil, Statkraft, Vattenfall og Shell. Det første værvarselet fra Storm Weather Center ble levert 1. april 1998. Selskapet har i dag kunder over hele verden og kom i 2008 inn på listen Gaselle (bedrift) (vekstbedrifter).
I starten av 2010 opprettet Storm et konsern, StormGeo, der alle selskapene i Norge, Sverige, Danmark og UK inngår.
StormGeo er først og fremst forbundet med værvarsling og nisjepreget anvendelse og tilpassing av vær og værinformasjon, men driver også med anvendt forskning innen meteorologi og oseanografi. StormGeo har også bygget opp et eget modellmiljø.
Siri Kalvig er gründer i selskapet. Kent Zehetner er konsernsjef for StormGeo.
Majoritetseieren i StormGeo er Reiten & Co med 67,5 prosent av aksjene. De resterende aksjene er fordelt mellom selskapets ledelse (9,1 prosent), ansatte (8,3 prosent), Vestland Invest (Erik Langaker) (6,7 prosent), TV 2 (6,7 prosent), og Orkan Invest (Siri Kalvig) (1,7 prosent).


Evelyn Ashford.
Evelyn Ashford (født 15. april 1957 i Shreveport, Louisiana) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Hun hadde en lang og innholdsrik karriere. Hun deltok i sitt første OL i 1976, og i siste OL 16 år senere, i 1992.
19 år gammel kom Ashford på femte plass på 100 meter under OL 1976 i Montreal. Til OL 1980 i Moskva fire år senere var hun regnet blant gullfavorittene på både 100 og 200 meter, men hun fikk ikke delta, siden USA og de fleste vestlige land boikottet lekene i protest mot Sovjetunionens invasjon i Afghanistan.
I 1983 satte hun først verdensrekord på 100 meter med 10,79, og var favoritt til å vinne 100 meter i det første verdensmesterskapet i friidrett i Helsingfors. I finalen forstrakk hun imidlertid en muskel, og falt.
Hun skulle endelig få sin revansj under OL 1984 i Los Angeles. Like før lekene ble hun skadet, og måtte trekke seg fra kvalifiseringsheatene på 200 meter. Hun deltok imidlertid på 100 meter, og vant øvelsen på ny olympisk rekord. Hun løp også ankeretappen på det amerikanske stafettlaget, og sikret seg nok en gullmedalje.
Under OL 1988 i Seoul ble hun slått av Florence Griffith Joyner på 100 meter. I 4 x 100 m stafett løp hun igjen ankeretappen, og vant sin tredje olympiske gullmedalje, til tross for en dårlig vekslng.
I sin siste olympiske deltakelse i Barcelona 1992, ble hun slått ut i semifinalen på 100 meter, men vant sin tredje gullmedalje på rad på kortstafetten.


Solomon R. Guggenheim Museum.
Solomon R. Guggenheim Museum er et museum for moderne kunst i New York, grunnlagt i 1937. Det er det mest kjente av flere museer under stiftelsen Solomon R. Guggenheim Foundation, og henvises oftest til som bare «The Guggenheim» i USA. Museet ligger langs Fifth Avenue på Manhattans Upper East Side, vis á vis Central Park.
Museet har en stor samling kunst fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til i dag, og viser i tillegg jevnlig utstillinger av kjente samtidskunstnere. Museet var i utgangspunktet dedikert til avantgardistisk kunst fra første halvdel av 1900-tallet som Vasilij Kandinskij og Piet Mondrian, men samlingen rommer også arbeider av kjente 1800-tallskunstnere som van Gogh og Édouard Manet.
Hovedbygningen fra 1959 er designet av Frank Lloyd Wright, og er kanskje mer kjent enn selve samlingen. Med sin runde, spiralformede konstruksjon er Guggenheim-museet et av New Yorks mest berømte og besøkte landemerker, og et fremstående eksempel på etterkrigstidens arkitektur.
Guggenheim-stiftelsen eier også museer i Bilbao, Las Vegas, Berlin og Venezia, og et nytt museum er under planlegging i Rio de Janeiro.


Siri Kalvig.
Siri Margrethe Kalvig (født 6. november 1970 i Stavanger) er gründer og tidligere administrerende direktør i værvarsel-selskapet Storm Weather Center, som ble etablert i 1997. I dag er hun doktorgradsstudent i offshoreteknologi ved Universitetet i Stavanger. Før det ledet hun Storm Weather Center sitt Stavangerkontor. Hun har også vært styremedlem ved Universitetet i Stavanger i perioden 2007 til 2009.
Kalvig fikk kjendisstatus som værmelder på TV 2, der hun begynte i 1992, og har siden jobbet med vær og meteorologi. Hun har en daglig vær-spalte på baksiden av VG.
Hun har studert fysikk og astrofysikk ved Universitetet i Oslo, og meteorologi ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen (UiB). Ved UiB tok hun hovedfag i 2005. Tittelen på hovedfagsoppgaven hennes i meteorologi var «Lokal- og mikrometeorologi (Vindstress på sjøis i Barentshavet)».
Kalvig danset en del ballett i sin tidlige ungdom men la all dansing på hylla da hun valgte å prioritere meteorologistudiene. Høsten 2008 var hun med på dansekonkurransen "Skal vi danse" på TV 2.
Kalvig vant Venstres miljøpris i 2008 Hun ble tidelt årets fagpris under Gullruten 2009 for «sin faglige styke, og formidlingen av sitt fag på flere plattformer».
Tidligere har Kalvig sagt at miljøengasjementet stammer fra tiden hun var med i Unge Venstre på 80-tallet.


Anne Karin Elstad.
Anne Karin Elstad (født 19. januar 1938 i Valsøyfjord på Nordmøre, død 4. april 2012) var en norsk forfatter.
Elstad var utdannet lærer, og jobbet i yrket i mange år før hun ble forfatter på heltid. Hun debuterte i 1976 med romanen "Folket på Innhaug", som er den første av fire bøker i romanserien om Innhaug-folket. Titlene på de tre andre bøkene i serien er "Magret" (1977), "Nytt rotfeste" (1979) og "Veiene møtes" (1980).
Elstad er også kjent for serien om «Julie». Den første boken, "Julie", utkom i 1993, og ble etterfulgt av "Som dine dager er" (1995), "Lenker" (1998) og "Fri" (2000). For romanen "Odel", som ble en av de mest solgte bøkene i 2003, og "Hjem" (2006), som ble hennes siste utgivelse, mottok hun Den norske leserprisen.
I 1986 og 1992 ble Anne Karin Elstad rammet av hjerneslag. Hun var innlagt på Sunnaas sykehus for rehabilitering og etter det siste tilfellet skrev hun ikke noe på åtte år.
Anne Karin Elstad satt i styret for Den norske Forfatterforening fra 1983 til 1987, og var styremedlem i Norsk Forfattersentrum 1991–97.
Lørdag 17. juni 2006 åpnet Elstadsamlinga i det gamle skolehuset i Otnesbukta, og Anne Karin Elstad stod selv for snorklippingen inne i skolestua. William Nygaard, Tom Kristensen og Mia Bull-Gundersen fra Aschehoug forlag var til stede under åpningen.
Elstad døde i sitt eget hjem 74 år gammel den 4. april 2012.


Solomon R. Guggenheim Foundation.
Stiftelsen gir stipend til kunstnere. Diane Arbus fikk stipend i 1963, noe som gjorde at hun kunne etablere seg som kunstfotograf.


Sonata Arctica.
Sonata Arctica er et finsk power metal-band. Bandet ble startet i byen Kemi i 1996 under navnet Tricky Beans'". De spilte så inn tre demoer ("Friend 'till the End", "Agre Pamppers" og "PeaceMaker".) Musikken på disse demoene minner mer om hard rock enn power metal, som de spiller i dag. Ingen av de første demoene ble sendt til noen platestudioer.
I 1997 endret de navn til Tricky Means, og i perioden 1997–1999 endret de stil til power metal. I 1999 gikk de i studio og spilte inn en demo ved navn "FullMoon". Denne ble så sendt til Spinefarm Records og en platekontrakt og et endelig navnebytte til Sonata Arctica var et faktum. Like etter platekontrakten kom singlen "UnOpened" i Finland, hvor den nådde den finske listetoppen samme uken som den ble sluppet for salg.
Endelig i november 1999 ble deres første album "Ecliptica" gitt ut i Finland, og i andre land i begynnelsen av 2000. Albumet ble en stor suksess i Japan der den solgte i over 300 000 eksemplarer. På grunn av suksessen ble gruppen valgt ut til en Europa-turné sammen med de store power metal-bandene Stratovarius og Rhapsody (Rhapsody of Fire i dag). Etter at albumet ble sluppet ut ønsket ikke Tony Kakko å spille under turneen. I januar 2000 ble keyboardspilleren Mikko Härkin med bandet for å spille under turneen.
Etter turneen kom gruppen ut med EP-en "Successor", og de spilte på de største finske festivalene og klubbene med blant annet Nightwish. Sommeren 2000 meldte bassisten Janne Kivilahti seg ut av bandet av personlige årsaker, og til hans plass ble Marko Paasikoski valgt. Han hadde tidligere spilt i Sonata Arctica, da bandet gikk under navnet Tricky Means.


Large Hadron Collider.
Detektoren som kalles «ATLAS», slik den så ut i februar 2007.
Partikkelakseleratoren LHC (engelsk: Large Hadron Collider; tysk: Großer Hadronen-Speicherring; fransk: Grand collisionneur de hadrons) er verdens største partikkelakselerator. Den er en del av CERN, på den fransk-sveitsiske grensen nær Genève. LHC er en sirkulær akselerator som brukes til å akselerer både protoner (for partikkelfysikk) og blykjerner (for tungionefysikk). Den var designet for proton-proton kollisjoner med en massesentereenergi på 14 TeV. Høyeste energi som er oppnådd er 8 TeV.
Begrepet hadron refererer til partikler som er bygget opp av kvarker.
Beskrivelse av virkemåte.
For å akselerere partiklene opp til hastigheter tett oppunder lysets hastighet, sendes partiklene gjennom rør i en 27 kilometer lang tunnel, som opprinnelig ble bygget for et annet eksperiment på 1980-tallet. Man lager to partikkelstrømmer som hver går i egne rør, motsatt vei. Inne i tunnelen blir partiklene ledet rett vei av magneter. De magnetiske kreftene må være nøyaktig avstemt slik at de avbøyer de ladde partiklene akkurat så mye som avbøyningen i røret tilsier. Når partiklene har nådd sin høyeste hastighet, regner man med at de vil gå 11 000 runder i tunnelen pr. sekund, og når dette er oppnådd vil man så bringe partikkelstrålene til å kollidere inne i detektorene, hvor den største av disse detektorene er ATLAS, som vist på bildet.
Deteksjon av partikkelkollisjon.
ATLAS består blant annet av åtte sterke elektromagneter, det vil si elektriske ledere som ved hjelp av elektrisk strøm skaper et magnetfelt som holder partikkelstrålene på plass inne i det vesle metallrøret hvor selve kollisjonen finner sted. Magnetfeltet vil ha en styrke på 4,9 Tesla, som er et veldig sterkt felt: jordens magnetfelt er ca. 0,00005 Tesla. For å oppnå dette kjøles alt ned til –269 °C ved hjelp av flytende helium. Dette gjør de elektriske lederne superledende, og hindrer dem i å overopphetes og smelte. Se ellers elektromagnetisme.
Inni magnetene og rundt magnetfeltet er det plater i metall koblet til elektriske kretser som vil detektere partikler som passerer, eller fange dem opp og registrere hvordan de oppfører seg. For eksempel vil noen partikler dele seg opp i mindre biter, og ved å plassere kollisjonene inne i et sterkt magnetfelt, kan man utnytte den magnetiske kraftens påvirkning på visse partikler. Når en ladd partikkel blir plassert i et magnetfelt og gitt en hastighet inne i feltet, vil den magnetiske kraften virke på partikkelen og bøye den av – ved å måle radien i sirkelen partikkelens bane danner, kan man regne seg frem til hvor stor masse partikkelen må ha – og dermed kan man finne ut hvilket stoff eller hvilken partikkel man har med å gjøre. Om massen og radien ikke stemmer med noe man kjenner fra før, har man kanskje oppdaget en helt ny partikkel. Mange partikler er funnet i CERNs laboratorier nettopp ut fra denne sammenhengen.


Shakira.
Shakira Isabel Mebarak Ripoll, eller bare Shakira, født 2. februar 1977 i Barranquilla, er en colombiansk komponist, plateprodusent og popsanger. Hun ble utnevnt til goodwill-ambassadør for FN (UNICEF) 24. oktober 2003.
Shakiras far er libanesisk, men født i USA mens moren har colombiansk og italiensk bakgrunn. Shakira snakker flere språk flytende; engelsk, spansk, arabisk, italiensk og portugisisk men forteller også at hun vil lære seg dansk og tysk, og viser i sin musikkpåvirkning fra mange ulike kulturer – for publikum mest kjent for sin libanesiske magedans som hun gjerne framfører og som hun skal ha lært fra sin libanesiske farmor da hun var 3, hun lærte også å danse via bøker siden foreldrene ikke hadde penger til å melde henne på dansekurs.
Ved 13-årsalderen debuterte hun med "Magia" («Magi») hos Sony BMG. Debutalbumet og den påfølgende "Peligro" («Fare») hadde liten salgssuksess og vakte tilsvarende oppmerksomhet. Etter et mellomspill som skuespiller i colombiansk såpeopera "El Oasis" gikk hun tilbake til musikken og ga i 1996 ut "Pies Descalzos" («Barføtt») som ble hennes kommersielle gjennombrudd. Den solgte så mange kopier i Portugal at hun bestemte seg for å lage en egen plate av "Pies Descalzos" på portugisisk også. "Estoy Aqui" ble hennes første hit, og en remix av platen ' inneholdt omarbeidet materiale fra "Pies Descalzos".
"¿Dónde Están los Ladrones?" («Hvor er alle tyvene?») kostet over 3 millioner amerikanske dollar i produksjonsomkostninger, men framgangen ble enorm og et enig kritikerkorps hyllet platen samtidig som salget innfridde forventningene. Platen anses fortsatt som hennes kanskje beste. Hitsingler fra platen inkluderer "Inevitable" og "Ojos Así". Lydbildet blander frisk rock med latinske influenser, her og der krydret med annet. Med materialet fra "¿Dónde Están los Ladrones?" gjorde hun også konsertopptaket "MTV Unplugged".
Etter "¿Dónde Están los Ladrones?" var Shakira en megastjerne i hele den spansktalende verden, og da ble det viktig å etablere seg i den engelsktalende. Shakira begynte bevisst å forbedre sine kunnskaper i engelsk og begynte arbeidet med platen "Laundry Service". Til tross for advarende råd virker ikke hennes manglende engelsk å ha vært noe hinder. Platen har et sterkere innslag av rock enn hennes tidligere. "Laundry Service" var en av de mestselgende album i 2002 og "Whenever, wherever" ble en stor hit.
Da Shakira dro til Mexico, ble hun kjent med Emilio og Gloria Estefan. De hjalp henne å bli kjent med de riktige folkene i Miami, for å lansere sin første CD på engelsk. I "Pies descalzos" hadde hun en single, "Ojos Así", som inkluderte en del arabisk tekst. Sangen ble en stor suksess i Latin-Amerika, og de tenkte å lansere den på engelsk i USA. Etter 9, bestemte de å presentere Shakira som en latinamerikansk sangerinne og unnlot bevisst å bruke hennes libanesisk bakgrunn i markedstrategien.
', en DVD og en CD med ti sanger fra hennes verdensturne 2002-2003, ble utgitt i mars 2003. Turnen gikk under navnet «The Tour of the Mongoose» (Mungo-turnén). Under konsertene ble det vist filmsekvenser med en kjempende mungo og en kobra.
I 2005 lansert Shakira sin spansk-talende CD "Fijación Oral Vol. 1", hvor første singel var en duett med den spanske flamenco-popsangeren Alejandro Sanz.
I Mars 2011 bekreftet hun og midtstopperen Gerard Piqué at de er i et forhold.


Ungarsk pengő.
Pengő er en tidligere valuta brukt i Ungarn. Den ble brukt fra 21. januar 1927 og frem til 31. juli 1946, da den ble erstattet av forint etter en periode med hyperinflasjon.
Pengő ble introdusert i 1927 som avtager etter den inflasjonerte Østerrike-Ungarsk kronen. 3 800 Pengő tilsvarte 1 kg gull eller 12 500 østerrikske kroner.
Pengően ble tatt ut av bruk etter hyperinflasjonen som kom i etterkant av andre verdenskrig. Den største seddelen var en 1021 pengő, denne ble imidlertid ikke trykket. Den største som var i bruk av 1020 pengőseddel.


Forsvarskommandoen.
Forsvarskommandoen (FKO) er et vernsfelles hovedkvarter i det danske forsvaret som har ansvar for den overordnede styringen av forsvarets samlede virksomhet. FKO ble opprettet i 1973 etter sammenslåingen av Hærkommandoen, Søværnskommandoen og Flyverkommandoen og den daværende Forsvarsstaben.
Forsvarskommandoen har omkring 300 ansatte og består av Forsvarschefen og Forsvarsstaben. Forsvarsstaben er inndelt i Operationsstaben (OP), Koordinationsstaben (KD) og Udviklingsstaben (UV), samt et Ledelsessekretariat (LESEK) og et Kommunikationssekretariat (KOMSEK).
FKO holder til på Holmen i København.


VM i friidrett 2009.
Det tolvte VM i friidrett ble arrangert sommeren 2009 på Olympiastadion i Berlin, med øvelsene maraton og kappgang inne i byen ved Brandenburger Tor. Mesterskapet startet 15. august og avsluttes den 23. august.
2101 utøvere fra 202 ulike nasjoner var påmeldt til mesterskapet. IAAF hadde på same tid 213 registrerte medlemmer.
VM i friidrett var årets største sportsbegivenhet i verden i 2009 og tredje største sportsarrangement etter sommer-OL og vinter-OL i antall øvelser.
Norges resultater.
Norge stilte med 14 utøvere under mesterskapet.
Gull i spydkast til Andreas Thorkildsen og sølv i 50 km kappgang til Trond Nymark ble Norges medaljebeholdning.
Kjersti Tysse Plätzer var Norges andre medaljehåp under mesterskapet, men ble disket fra øvelsen. Se også Norge under VM i friidrett 2009.
Sammendrag.
Under VM i friidrett 2009 ble det satt tre verdensrekorder og fem mesterskapsrekorder. Jamaicas Usain Bolt gjentok bragden fra Sommer-OL 2008 og noterte en ny verdensrekord både på 100 og på 200 meter. Videre satte polske Anita Włodarczyk en ny verdensrekord i damenes sleggekast.
Videre ble det satt mesterskapsrekord av Melaine Walker på damenes 400 meter hekk, Jamaicas herrelag på 4 x 100 meter stafett, Ezekiel Kemboi på 3000 meter hinder, Abel Kirui i maraton og Kenenisa Bekele på 10 000 meter. Bekele ble ved siden av Bolt en av mesterskapets konger da han vant gullet på både 5 000 meter og 10 000 meter.
I tillegg til rekordene vil nok mesterskapet bli husket for at Jelena Isinbajeva endte sist i damenes stavhopp da hun rev på inngangshøyden. Videre for damenes spydkasting der hjemmekasteren Steffi Nerius vant gull i sitt siste store mesterskap. Ytterligere ett minne ble Steven Hooker som tross skade lyktes i å vinne gullet i herrenes stavhopp. Endelig oppsto en diskusjon om kjønnstester innen idretten, etter at det sydafrikanske vidunderbarnet Caster Semenya vant gull på damenes 800 meter.
Anlegg.
Olympiastadion er dimensjonert for 74 845 tilskuere, men på grunn av at en større seksjon er satt av til pressen, vil det under mesterskapet være plass til rundt 50 000. Stadion er fredet, men fikk likevel en omfattende rehabilitering i forkant av fotball-VM i 2006 i størrelsesorden 242 millioner €.
Deltakerne vil hovedsakelig bo på "Hotel Estrel" (950 rom) og "Hotel Berlin" (650 rom). Sportsbegivenheten vil bli radio- og TV-sendt i mer enn 190 land.
Søknadsprosess.
Berlin fikk tildelt arrangementet av IAAF den 6. desember 2004, og vant da over de andre søkerbyene Brisbane (Australia), Brussel (Belgia), Casablanca (Marokko), Daegu (Sør-Korea), New Delhi (India), Split (Kroatia) og Valencia (Spania). Berlin by og Deutsche Leichtathletik-Verband (det tyske friidrettsforbundet) står som arrangører for mesterskapet, gjennom en egen arrangementskomité etablert i 2005.


Ragnar Ingvaldsen.
Ragnar Ingvaldsen (født 31. august 1949) er en tidligere leder og bystyrerepresentant for Bodø Høyre på 1990-tallet.


Clara Hughes.
Clara Hughes OM (født 27. september 1972 i Winnipeg, Manitoba, Canada) er en canadisk skøyteløper og syklist. Hun har vunnet olympiske medaljer i begge idrettene, og er dermed én av fem personer som har vunnet medaljer både i sommer- og vinter-OL. De andre fire er Gillis Grafström, Eddie Eagan, Christa Luding og Jacob Tullin Thams.
Clara Hughes startet idrettskarrieren med skøyteløp, men i 1990 begynte hun å konkurrere på sykkelsetet. Fra banesykling gikk hun over til landeveissykling.
Hughes deltok i OL 1996 i Atlanta og 2000 i Sydney. I Atlanta vant hun to bronsemedaljer, i landeveisrittet og i temporittet.
I sesongen 2000/2001 gjorde Hughes et vellykket comeback på skøyteisen, og kvalifiserte seg til VM enkeltdistanser i Salt Lake City. Hun kom på 11. plass på 3000 meter.
Sesongen etter kvalifiserte hun seg til Vinter-OL 2002. Etter 10. plass på 3000 meter, tok hun en overraskende bronsemedalje på 5000 meter, like foran lagvenninnen Cindy Klassen. Dette gjorde henne til den andre skøyteløperen som har vunnet medaljer i både vinter- og sommerolympiader, den første var Christa Rothenburger, som vant skøytegull på 1000 meter og sølv i sykkelsprinten i 1988.
Under OL 2006 i Torino gikk Clara Hughes til topps på 5000 meter.


Ole-Henrik Hjartøy.
Ole-Henrik Hjartøy (født 8. oktober 1954) er ordfører i Bodø for Høyre. Hjartøy ble etter kommunevalget 2011 valgt til ordfører i Bodø med støtte fra Venstre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.
Hjartøy har vært bystyrerepresentant siden 2003 og var i 2007 partiets ordførerkandidat.


Kriminalvården.
Forvaring.
Forvaring ("häkte") er frihetsberøvelse av personer som er mistenkt, men ikke dømt, for lovbrudd. Personer i forvaring betraktes derfor som uskyldige, og av denne grunn holdes personer i forvaring totalt adskilt fra personer i fengsel.
I Sverige er rekkefølgen slik: politiet "pågriper"; anklageren "anholder"; domstolen "varetektsfengsler" ("häkter").


Jan Harry Teigland.
Jan-Harry Teigland (født 6. juni 1945) er en tidligere leder og bystyrerepresentant for Bodø Høyre på slutten av 1990-tallet.


Christa Luding.
Christa Luding-Rothenburger (født 4. desember 1959 i Weißwasser, Sachsen), er en tidligere tysk skøyteløper, blant verdens beste sprintere i 1980-årene. Hun ble olympisk mester to ganger: på 500 meter i 1984 og på 1000 meter i 1988. I tillegg fikk hun sølv- og bronsemedaljer på 500 meter under lekene i 1998 og 1992.
Hun startet sin internasjonale karriere i 1979 med bronsemedalje i sprint-VM. Under OL 1980 måtte hun imidlertid nøye seg med beskjedne plasseringer.
Etter det første olympiagullet i 1984 ble hun sprintverdensmester i 1985, en bedrift hun gjentok i 1988, to uker før hun vant sin andre olympiske gullmedalje. I tillegg kommer 2 VM-sølv, 3 VM-bronse og 16 enkeltseire i verdenscupen. Mellom 1981 og 1988 satte hun i alt 8 verdensrekorder på 500 meter, 1000 meter og i sammenlagt sprintfirekamp. Etter bronsemedalje i OL og sprint-VM 1992 la hun opp som skøyteløper etter en 14 år lang og innholdsrik karriere på toppnivå.
I 1988 presterte Christa Luding-Rothenburger det kunststykket å ta medaljer i både vinter- og sommer-OL. Etter gull og sølv på skøytebanen, kvalifiserte hun seg til deltakelse på sprintøvelsen i banesykling, hvor hun i finalen ble slått av estiske Erika Salumäe med liten margin. Kun fire andre har greid medalje i både sommer- og vinter-OL, disse er Gillis Grafström, Eddie Eagan, Clara Hughes og Jacob Tullin Thams.


Saint-Barthélemy.
Saint Barthélemy (også kjent som Saint Barts, Saint Barths, og Saint Barth) er en liten øy i Karibia. Fra 2007 utgjør den en fransk oversjøisk kollektivitet. Før dette var den del av det oversjøiske departementet Guadeloupe. På øya bor det cirka 6800 mennesker, og det offisielle språket er fransk. St. Barths er bare drøyt 10 km lang og knapt 4 km på det bredeste, totalt cirka 25 km² i størrelse.
Denne lille øya var Sveriges siste koloni. Kong Gustav III av Sverige byttet den til seg fra Frankrike i 1784. Nesten hundre år senere, i 1878 solgte svenskene den tilbake til franskmennene, men den dag i dag finnes det mange spor der fra svensketiden. Hovedstaden på øya er Gustavia, som ble oppkalt etter Gustav III.
Geografi.
Saint-Barthélemy ligger 250 km øst for Puerto Rico, 230 km nordvest for Guadeloupe og 25 km sørøst for Saint Martin. Øyene Saba og Anguilla i De små antillene ligger også i nærheten. Kystlinjen er på 32 km og det høyeste punktet er Vitet med 286 moh. Øyas økonomisk sone er på 4 000 km².
Øya er kupert og har et areal på 21 km², medregnet småøyene rundt er arealet på 25 km². Noen av småøyene er île Chevreau, Coco, île Fourchue, île Frégate, La Tortue, île Le Boulanger, Les Grenadins, Pain de Sucre, île Pelé, île Petit Jean og Toc Vers.
Øyas største tettsted Gustavia, er oppkalt etter kong Gustav III av Sverige.
Den eldste bebyggelsen på øya er landsbyen Lorient (eller L'Orient).
Tidevannsforskjellen på Saint-Barthélemy er på 8-15 cm.
Klima.
Saint-Barthélemy har et tropisk klima. Middeltemperaturen om vinteren er 26°C med temperaturer opptil 33°C og om sommeren er middeltemperaturen 28°C med temperaturer opptil 35°C. Vannet er én grad varmere enn luftens middeltemperatur, og på ettermiddagene kan det være korte regnskyll. Det er ikke uvanlig med storm, og av og til orkan, i perioden fra september til november.
Demografi.
Saint Barthélemy gjennomførte en folketelling i januar 2007, hvor øyas befolkning ble telt til 8 450 innbyggere. Befokningstettheten er 402 pr km². I motsetning til mange andre øyer i Vestindia er de fleste innbyggerne på øya hvite.
Hovedspråkene er kreol og fransk.
Politikk.
Administrativt var øya Saint-Barthélemy en fransk kommune ("commune de Saint-Barthélemy") og en del av Guadeloupe, som er en oversjøisk region og et oversjøisk departement, og dermed en del av Den europeiske union.
I 2003 stemte øyas befolkning for å bli skilt fra Guadeloupe for å danne et eget fransk Collectivité d'outre-mer. 7. februar 2007 godkjente det franske parlamentet et lovforslag som ga både Saint Barthélemy og naboøya Saint-Martin status som Collectivité d'outre-mer. Den nye statusen trådte ikraft 22. februar 2007. Saint-Barthélemy fortsatte å være en del av EU.
Det første lokalvalget for Saint-Barthélemy ble avholdt 1. juli 2007, hvor Bruno Magras og hans parti Saint-Barth d’abord! i samarbeid med Unionen for en folkebevegelse fikk 72,23% av stemmene. Andre valgomgang ble avlyst, da ett parti hadde oppnådd flertall.
Transport og kommunikasjon.
Saint-Barthélemy har en liten flyplass, Gustav III lufthavn, som betjenes av små rutefly. De fleste flyene som lander på øyas flyplass har færre enn 20 passasjerer, slik som Twin Otter.
Øyas flyselskap St. Barth Commuter flyr til begge flyplassene på Saint Martin, Prinsesse Juliana internationale lufthavn og den mindre flyplassen L'Espérance lufthavn. WinAir har også flygnigner til øya fra Saint Martin. Det går også charterfly fra San Juan på Puerto Rico med Tradewind Aviation.
Flyplassen ligger på stranden St. Jean, hvor fly under landing flyr rett over hodene på folk som bruker stranda. Små skilt på stranda oppfordrer folk til ikke å ligge rett under innflygningstraseen.
Den nærmeste flyplassen for større fly ligger på Saint Martin.
Det er daglig fergeforbindelse fra Gustavia både til den nederlandske hovedstaden på Saint Martin, Philipsburg, og til den franske, Marigot.
Økonomi.
Den offisielle valutaen på Saint-Barthélemy er euro.
INSEE estimerte bruttonasjonalprodukt for Saint-Barthélemy til å være 179 millioner euro i 1999, noe som tilsvarer 26 000 euro pr innbygger. BNP pr innbygger i 1999 var 10% høyere enn den europeiske delen av Frankrike
Turisme er en viktig næringsvei for Saint-Barthélemy. Øya har 25 hoteller, hvorav de fleste har færre enn 15 rom. Det største hotellet er Guanahani med 70 rom.
Columbus oppdager øya.
Christofer Columbus oppdaget øya i 1496 og oppkalte den etter sin yngre bror, Bartholome. Den ble imidlertid først angitt som en liten prikk på et spansk kart i 1523, da under navnet San Bartolemé. På grunn av topografien tok det lang tid før noen bosatte seg der.
Øya er fjellrik, med bratte bakker, men uten tilgang på ferskvann. Dette gjorde det vanskelig for sukkerindustrien å etablere seg. Derfor kom det også få slaver dit, men franskmenn og svensker brukte øya som handelsstasjon. Det ble aldri noen stor andel slaver på denne øya, som sammen med Grand Cayman var en av få øyer i Karibia der flertallet av innbyggerne var og er hvite.
I 1648 kom det noen franske nybyggere dit, men de ble drept av karibiske krigere etter noen år. Senere etablerte en gruppe hugenotter fra Normandie seg på øya for å drive piratvirksomhet i området, og St. Barths ble etterhvert en base for slik virksomhet. Piratene angrep til stadighet spanske galleoner i disse farvannene.
Svensk etablering i Vestindia.
Gustav III ble Sveriges konge i 1771. Han ville at landet igjen skulle bli en europeisk stormakt, og var i så måte inspirert av Danmarks økonomiske utbytte fra koloniene i Dansk Vestindia. Han ønsket seg derfor egne kolonier, som på den tiden var et symbol på makt og prestisje.
I 1784 fant det sted en uventet og underlig transaksjon mellom Frankrikes Ludvig XVI og svenskekongen. Mot at Frankrike fikk overta et større varehus (det vil si handelsrettigheter) i Göteborg, skulle Sverige få øya Saint-Barthélemy.
a>, som hovedstaden er oppkalt etter.
Ifølge Bérard var det ingen muligheter for å begynne med jordbruk der, fordi jorden var for karrig. Øyas eneste fordel var en god havn. Derfor anbefalte han kongen at øya skulle gjøres om til et frihandelsområde.
Svensk slavehandel etableres.
På den tiden hadde Frankrike problemer med å få tak i nok slaver til sine egne kolonier i området, på grunn av smuglervirksomheten i området. Svenskene håpet derfor på å kunne bruke øya som base for slaveeksport til de franske koloniene. Dersom dette ble en suksess, var det tanken at Sverige senere skulle utvide sitt koloniherredømme til flere øyer i området. Svenskekongen kjente til at de største slavehandelsnasjonene i Europa, Storbritannia, Frankrike, Portugal, Spania og Nederland, tjente stort på sin slavehandel, og derfor fulgte han Bérards anbefaling. Han døpte om hovedstaden på øya til Gustavia, og prøvde å omdanne Saint-Barthélemy til et sentrum for slavehandel. Slik ble Sverige en slavehandelsnasjon.
Høsten 1786 ble det Svenske Vestindiske Kompani opprettet på øya. Kongen fortalte aksjeeierne at de kunne se fram mot store gevinster. Alle som hadde råd kunne kjøpe aksjer, men kongen skulle beholde ti prosent, noe som gjorde ham til største aksjonær.
Gevinsten fra selskapet ble delt slik at kongen fikk en fjerdedel og kompaniets øvrige aksjonærer tre fjerdedeler av utbyttet, selv om kongens eierandel ikke tilsa en slik fordeling. Den 12. mars 1790 innførte kongen en ny tollskatt og konstitusjon for øya. Begge var utformet for å gjøre Saint-Barthélemy til et paradis for slavehandel. De nye lovene ga håpefulle muligheter for slavehandlere over hele verden.
I tiden rett etter 1800 opplevde øya sterk økonomisk vekst, og befolkningen talte cirka 6 000 mennesker. Folk fra hele Vestindia kom til øya for å kjøpe slaver. De som kom fra andre øyer måtte betale toll når slaver skulle eksporteres fra øya. Slaver i svensk eie kunne imidlertid eksporteres til halv tollsats, fordi svenskekongen ønsket å stimulere til svensk slavehandel. Det var også forskjell i tollsatsene for slaver som ble fraktet til øya av svensk skip og utenlandsk skip.
Svenskene avvikler slavehandelen.
Hvor mange slaver som ble fraktet til Vestindia på svenske skip er umulig å si, ettersom de fleste dokumenter fra denne mørke epoken i svensk historie har forsvunnet.
Motstanden mot slavehandel ble imidlertid stadig sterkere, særlig i den ledende slavehandelsnasjonen Storbritannia. Dette påvirket også andre land, som derfor vurderte å avskaffe slik virksomhet. Da emnet ble glohett, besluttet den svenske regjering at det var best å holde seg utenfor, og handelen på Saint-Barthélemy ble nedlagt.
I 1788 sendte den britiske komitéen for avskaffelse av slaveriet "Anders Sparman", en svensk motstander av slavehandel, til Gustav III. De fryktet at andre land ville utvide sin slavehandel dersom Storbritannia avskaffet sin egen. Utsendingen hadde med både bøker om emnet og et brev til svenskekongen, der denne ble oppfordret til å hindre sine undersåtter fra å delta i videre slavehandel. I kongens svar, som ble avlevert gjennom Sparman, skrev han at ingen i landet hadde deltatt i slik handel, og at han skulle gjøre alt i sin makt for å forhindre at så skjedde.
Øya blir fransk.
Tiårene etter 1800 ble etterfulgt av katastrofer, både naturlige og økonomiske, og i 1878 solgte svenskene øya tilbake til Frankrike for 80 000 franc. På det tidspunkt var det bare 1 000 innbyggere på øya, og hendelsen markerte at svensk kolonitid var over. Siden da har det franske flagget vært St. Barts offisielle flagg.
St. Barths i dag.
Le Select, et utested i Östra Strandgatan
I 2007 ble St. Barths skilt ut fra Guadeloupe, som er et oversjøisk departement tilhørende Frankrike, og ble et eget fransk territorium, kalt "collectivité d'outre-mer".
Øya har idag ingen arbeidsledige, og kriminalitet er fraværende.Den oppleves i dag slik den framsto da svenskene overtok, og folk flytter til øya, men ikke fra. Dette gjenspeiles også i boligprisene. En villa over to etasjer, tre soverom og noen få mål eiendom blir vanligvis solgt for omkring US$ 7 millioner. Kvadratmeterprisen var høyere her enn på Champs-Elysees i Paris (2005).
Øya besøkes av cirka 160 000 turister årlig, de fleste på dagsbesøk fra naboøya St. Martin. De kommer enten via katamaran eller med fly. Øya er også et populært anløpssted for cruiseskip.


Ellen Belsom.
Ellen Irene Belsom (født 11. august 1959) har vært både leder og bystyrerepresentant for Bodø Høyre. Belsom meldte seg ut av partiet i 2002 og gikk over til Fremskrittspartiet, men meldte seg senere inn i Høyre igjen. Prosjektleder i Skifte Eiendom. Tidligere direktør for Studentsamskipnaden i Bodø.


Mark González.
Mark Dennis González Hoffmann (født 10. juli 1984) er en chilensk fotballspiller. Han bruker ofte bare navnet Mark González.
Han skulle komme på lån til Liverpool F.C. fra Albacete Balompie før 2005-06 sesongen, men ble nektet arbeidstillatelse av det britiske arbeidsdepartemenet. Han ble deretter kjøpt av Liverpool og lånt ut til Real Sociedad sesongen 2005/2006. Sommeren 2006 fikk González endelig sin engelske arbeidstillatelse.
I 2007/2008 sesongen vendte han tilbake til Spania. Mark skrev en 6-års kontrakt med Real Betis
Karriere som spiller.
Oppdatert 8. november 2009


Karen Marie Ramstad.
Karen Marie Ramstad var representant for Bodø Høyre i bystyret i Bodø i perioden 1991–1995.
Eksterne lenker.
Ramstad, Karen Marie


Christian Grindheim.
Christian Grindheim (født 17. juli 1983 i Haugesund) er en norsk fotballspiller. Grindheim startet fotballkarrieren i SK Haugar, men meldte overgang til FK Haugesund, og debuterte på klubbens A-lag som 17-åring i 2000. Grindheim ble tidlig anerkjent som et stort talent, og allerede sesongen etter var han tilnærmet fast på FKHs midtbane. Han ble også etterhvert fast inventar på aldersbestemte landslag.
Etter Haugesunds nedrykk til 2. divisjon i 2004 ble det åpenbart at Grindheim kom til å forlate klubben til fordel for en Tippeligaklubb, og i 2005 ble han solgt til Vålerenga.
Grindheim ble av mange omtalt som årets funn i Tippeligaen i 2005. I august samme år debuterte han på i privatlandskampen mot.
Han var kaptein på Vålerenga 2007-sesongen, men ble etter sesongen solgt til nederlandske Heerenveen.
Han skrev under en treårskontrakt med danske København 15. juni 2011.
Haugesunderen spilte sin 25. A-landskamp den 1. april 2009. Det betyr at han får gullklokka fra NFF, noe som blant annet gir ham gratis adgang til alle arrangementer i regi av NFF.


Gunhild Støver.
Gunhild Støver (født 2. april 1925) var representant for Bodø Høyre i bystyret i Bodø i perioden 1971–1983 og byens første kvinnelige ordfører mellom 1978 og 1982. Etter Den annen verdenskrig var Støver medlem av Bodø gjenreisningsnemnd.


Roar Nøstvik.
Roar Nøstvik (født 3. november 1927) var representant for Bodø Høyre i bystyret i Bodø i perioden 1967–1987 og ordfører i Bodø i perioden 1978-1982.


Eider.
Eider (eller Eideren, dansk: Ejderen) er ei omtrent 180 km lang elv i den nordtyske delstaten Schleswig-Holstein. Den utspringer litt syd for Kiel og munner ut i Nordsjøen etter et svært buktet løp, hvor den blant annet passerer byen Rendsburg (dansk: Rendsborg). På visse strekninger er den en del av den gamle Eiderkanalen og den nyere Kielerkanalen. Navnet betyr «Ægirs dør».
Eideren som grenseelv.
I mer enn 1000 år, fra 810 og fram til den dansk-tyske krigen i 1864, var Eideren grenseelv mellom det danske hertugdømmet Slesvig (tysk: Schleswig) og det tyske hertugdømmet Holstein (dansk: Holsten). I middelalderen var Eideren dermed også statsgrense mellom Danmark og det tysk-romerske riket. Da også Holstein ble en del av den dansk-norske, oldenburgske helstaten på 1400-tallet, ble denne grensen mer teoretisk.
Ny betydning fikk den først da danske, nasjonalliberale politikere i første halvdel av 1800-tallet reiste krav om en dansk nasjonalstat, under slagordet "Danmark til Ejderen", i stedet for den multi-etniske helstaten. Da Danmark måtte avstå både Slesvig og Holstein ved freden i Wien i 1864, mistet Eidergrensen fullstendig sin betydning, fordi Eideren nå ble liggende midt i det som ble den prøyssiske provinsen og nåværende tyske delstaten Schleswig-Holstein.
Eideren som språkgrense.
Selv om Eideren var statsgrense mellom Danmark og det tysk-romerske riket i hundrevis av år, var språkgrensene mellom dansk, frisisk og tysk svært kompliserte i grenseområdene like nord for elven: Fra øst startet flerspråksområdet ved foten av halvøya Schwansen (dansk: Svans), slik at hele halvøya hørte til det danske språkområdet. Deretter gikk linjen syd for Schleswig by, og deretter mot vest langs Dannevirke ut til Husum. Dessuten hørte et smalt belte fra Schleswig by og ned til Rendsburg langs med Hærveien til det dansktalende området. Den siste delen av Sydslesvig syd for denne linje: Eiderstedt (dansk: Ejdersted), Hütten (dansk: Hytten) Amt og Dänischer Wohld (dansk: Jernved) var blandet dansk og tysk, men med en klar overvekt av tysktalende. Dette er målt ut fra antallet stednavn. I de vestlige egner talte (og taler) store deler av befolkningen frisisk.


Sigrid Toresdatter.
Sigrid Toresdatter var datter av Tore på Bjarkøy (i dagens Troms) og kom fra en av de mektigste ættene i Hålogaland. Hun var søster til Tore Hund på Bjarkøy og Sigurd Toresson på Trondenes. Hun ble først gift med Olve Grjotgardsson på Egge i Trøndelag, og deretter med Kalv Arnesson.
Sigrid ble inngift i Eggeætten for knytte allianser mellom de mektigste høvdingene i Hålogaland med de mektigste høvdingene i Trøndelag. De hadde minst to sønner; Tore Olvesson og Grjotgard Olvesson. Ektemannen Olve ble tatt til fange av kong Olav Haraldsson og drept i 1021. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.
Olve var en mektig og veltalende mann av stor ætt. Da Olav Haraldsson overraskende dukket opp på midtsommerblot på Mære lot kongen Olve bli drept ettersom han var hedning, skjønt den virkelige grunnen var at han var en politisk motstander. Sigrid var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble regnet som et godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Kalv Arnesson ba kongen om at han skulle la ham få ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og ga ham ombudet for seg inne i Trondheimen.
I følge sagaen er det Sigrid som får Kalv til å bryte med kong Olav og i steden alliere seg med broren hennes Tore Hund. Tore Hund og Kalv Arnesson sto fremst i opprøret mot Olav Haraldsson og begge ga kongen banesår i slaget på Stiklestad i 1030. I tiden etter kom vendingen da Olav ble helgenkonge, og paradokset ble at Olav, som hadde tapt, vant, og Kalv, som hadde vunnet, tapte. I tiden etter mistet Kalv innflytelse og makt. Antagelig minsket også husfruen på Egge, Sigrid, mye av sin makt. Vi vet ikke når Sigrid døde, men kanskje levde hun minst like lenge som ektemannen Kalv som døde i 1051.
Hovedpersonen i Vera Henriksens romantrilogi om Sigrid på Egge, "Sølvhammeren", er Sigrid Toresdatter. Henriksen har gitt liv og troverdighet til Sigrid-skikkelsen som en sterk kvinne som preger og preges av de dramatiske og historiske hendelsene vi kjenner fra Mære, Stiklestad og Nidaros.
Sigrid, Tore Hund og Kalv og de andre fra sagaen feires årlig under vikingfestivalen som arrangeres på gamle Egge gård.


Robbie Fowler.
Robert Bernard Fowler (født 9. april 1975 i Toxteth i Liverpool) er en engelsk fotballspiller som spiller for den australske klubben Perth Glory. Før perioden i Australia og før Blackburn spilte han én sesong i Cardiff, etter å ha tilbragt sin andre periode i Liverpool. Han returnerte til Liverpool i januar 2006, etter fem sesonger i Leeds og Manchester City.
Liverpool FC.
I sin første periode i Liverpool, ble Fowler en av klubbens største helter gjennom tidene. Fowler fikk av Liverpool-fansen kallenavnet «God» ("Gud" på norsk). Han var en av engelsk fotballs mest målfarlige spillere på 1990-tallet, og scoret totalt 171 mål på sine åtte første sesonger i Liverpool. At han i tillegg var en lokal spiller gjorde ham ikke mindre populær blant klubbens tilhengere. Da han startet sin karriere, hadde Fowler tallet 23 på ryggen, men overtok etterhvert Ian Rush trøye nummer 9. Han har spilt 26 landskamper og scoret sju mål for, men dette antallet kommer neppe til å øke.
Fowler debuterte på Liverpools førstelag høsten 1993, og oppnådde umiddelbar heltestatus ved å score alle fem målene i sin hjemmedebut, i en kamp hvor Liverpool vant 5-0 over Fulham. Han ble raskt fast på laget, og dannet et av Premier Leagues beste spisspar sammen med Ian Rush, og senere Stan Collymore. På sine fire første sesonger i Liverpool scoret Fowler over 100 mål for klubben. Han scoret blant annet hat-trick på fire minutter i en kamp mot Arsenal 28. august 1994, det er den raskeste hat-trick i FA Premier Leagues historie.
Senere i karrieren kom ikke målene like ofte som før. Samarbeidet med den nye stjernen Michael Owen fungerte ikke alltid like bra, og mange mener de to var for like spillertyper. Stadige skader har også en del av skylden for Fowlers formsvikt, og det hevdes også at han ikke tok spesielt godt vare på kroppen sin. Da Liverpool vant tre troféer i 2001, (FA-Cupen, Ligacupen og UEFA-cupen), tilbragte Fowler store deler av sesongen på benken, og sesongen etter ble han solgt til Leeds.
Leeds og Manchester City.
Til tross for en god målrate, ble Fowler aldri noen stor suksess i Leeds, og etter bare halvannet år ble han solgt videre til Manchester City. Heller ikke her klarte han å reprodusere formen som gjorde ham til en av ligaens mest målfarlige spillere på 1990-tallet. Det må forøvrig legges til at han i denne perioden slet med flere langvarige skadeavbrekk. Bla en ankelskade som ble påført av Sogndals Jarle Flo i en treningskamp mellom Norge og Liverpool på Ullevaal noen år tidligere.
Retur til Anfield og Liverpool FC.
Derfor var det kanskje noe overraskende, men meget populært blant Liverpool-fansen, at Liverpool valgte å hente ham tilbake i 2006. "God is back" var gjenklangen på de fleste fan-sidene. Uansett hvordan Fowler klarer seg i sin andre periode på Anfield, kommer han dog alltid til å ha heltestatus i klubben. 5 scoringer på 9+5 ligakamper var en bra retur, spesielt når Robbie i de fleste kampene ble tatt av i god tid før sluttsignalet lød. Det var også i en prosess hvor angriperen trente og spilte seg i form. Målene gjorde at han passerte Kenny Dalglish og er nr.5 på tidenes mestscorende i Liverpool og i løpet av tidlige mai-dager 2006, ble det klart at Fowler fikk fornyet sin kontrakt med Liverpool med et år, ut sesongen 2006/2007.
Fowler tok sitt siste farvel med Anfield 13. mai 2007 i en kamp mot Charlton. Fowler skårte ikke mål i sin siste kamp, og han ble byttet ut like før Liverpool fikk en straffe. Etter kampen gikk "The God" æresrunde på Anfield til stående applaus fra fansen.
Kontraktløs.
Etter at Fowler ble frigitt fra Liverpool FC da kontrakten hans gikk ut i juli 2007, var det få tilbud til Fowler, før klubber som Cardiff City, Leicester City og Port Vale og australske Sydney FC kom på banen. Et noe mer usannsynlig rykte var at Fowler skulle gå til norske Vålerenga. Fowler avviste etterhvert et tilbud fra Sydney FC, og aksepterte et tilbud fra Cardiff City.
Cardiff City.
Fowler overtok drakten etter Michael Chopra, og ble møtt av svært forventningsfulle Cardiff-supportere da han signerte for den walisiske klubben.
Med Cardiff fikk han også spille en ny kamp på Anfield da Cardiff trakk Liverpool i Carling Cup, Rafa Benitez uttalte før kampen at hvis de ledet med mange mål så ville han kanskje be Reina la Fowler score sitt siste mål foran The Kop.
Fowler ble etterhvert skadet og gikk glipp av store deler av sesongen.
Blackburn Rovers.
Fowler gikk etter oppholdet i Wales til Rovers under ledelse av Paul Ince. Dette varte ikke lenge, og etter kun 3 obligatoriske seriekamper for et lag som etterhvert havnet i nedrykksstriden, noe som førte til at Ince fikk sparken og ble erstattet av Sam Allardyce. Fowler ble så fristillt, da klubben ikke ønsket å fornye kontrakten hans.
North Queensland Fury.
Fowler signerte for den australske klubben North Queensland Fury FC den 4. februar 2009, og skal etter planen spille for klubben ut 2009-2010 sesongen av Australian A-League.
Landslagsspill.
På landslagsnivå har Fowler deltatt i EM-sluttspillet i 1996 og VM-sluttspillet i 1998, og han var ubenyttet reserve under EM i 2000.Fowler spilte en omgang for England mot Danmark VM i 2002
Utenom fotball.
Fowler glemte aldri sine røtter, og ble berømt i mars 1997 da han gikk offentlig med sin støtte for arbeidere i Merseyside under en europacupkamp mot Brann. En meget betent politisk tema på tidspunktet, 'Growler' hjalp til med å sette søkelyset på 500 oppsakte arbeidere, etter å skåret foran The Kop. Fowler trakk da opp skjorten og avslørte en t-skjorte med støtte til arbeiderene. Fowler ble senere bøtelagt av UEFA for dette.
Utenom fotball har Official British Horseracing sin nettside listet opp Fowler som en viktig løpshesteier, i forbindelse med han og hans beste venn Steve McManamans firma The Macca and Growler Partnership. I 2005 var han listet blant de 1000 mest velstående i England av Sunday Times Rich List. Høye lønninger og bra forretninger har gjort ham til en av de mest velstående idrettsutøverne i Storbritannia og førte til Manchester City supportersangen 'We all live in a Robbie Fowler house'.
2. september ga han ut biografien om seg selv "My Autobiography" om livet som fotballspiller og alt oppstusset rundt ham. Etter at han returnerte til Anfield har det blitt lagt til et kapittel om returen til Anfield.
Fowler ble stoppet av politiet i november 2008, mens han kjørte bil mens han snakket i mobiltelefonen sin, noe som etterhvert resulterte i at han ble fratatt førerkortet i 6 måneder, samt 1500 kroner i bot.
Trivia.
Etter å ha signert for Cardiff City, valgte Fowler å bli boende i Liverpool, men å kjøpe seg helikopter og fly til og fra trening og kamper i Cardiff.


Acer.
Acer er et datafirma, etablert i 1976 med hovedkontor i Taiwan, som er blant verdens fem største produsenter av personlige datamaskiner.
Acer eier den andre største salgskjeden for datamaskiner på Taiwan, etter Asus, og Acers produktkjede tilbyr standard datamaskiner, både på for skrivebordet som bærbare, foruten servere og lagringsenheter, skjermer og løsninger for digital forretning for næringslivet, myndigheter, utdanning og hjemmebrukeren. Firmaets slagord, «Vi overvinner barrieren mellom mennesker og teknologi», er Acers langsiktige målsetning. Acer er kjent for utvikling og produksjon av sofistikerte produkter som samtidig er enkle å bruke.
Acer er markedsleder i EMEA-regionen (Europa, Midtøsten og Afrika) for bærebare datamaskiner med 18% markedsandel i første kvartal 2005. Selskapet har også ledende posisjon i følgende land: Italia, Spania, Østerrike, Nederland, Sveits, Tsjekkia, Russland, Portugal, Belgia, Danmark, Polen, Ungarn og Slovakia.
Acer har 5 400 ansatte over hele verden og har skapt et konsolidert salgs- og servicenettverk i mer enn 100 land. Omsetningen nådde 7 milliarder amerikanske dollar i 2004 på salget av bærbare datamaskiner.


Catriona LeMay Doan.
Catriona Ann LeMay Doan (født 23. desember 1970 i Saskatoon, Saskatchewan) er en canadisk skøyteløper og dobbelt olympisk mester på 500 meter.
LeMay Doan vant 500 meter under OL 1998 i Nagano, og gjentok bragden i Salt Lake City fire år senere. Hun vant sprint-VM i 1998 og 2002 og vant 500 meter i VM enkeltdistanser i 1998, 1999 and 2001.
22. november 1997 ble hun første kvinne under 38 sekunder på 500 meter, da hun gikk på 37,90 i Calgary. Før sesongen var over, hadde hun forbedret rekorden til 37,55, og fire år senere til 37,22. Hun satte åtte verdensrekorder på rad på samme distanse, noe ingen andre kvinnelige skøyteløpere har gjort før.


Verdens meteorologiorganisasjon.
Verdens meteorologiorganisasjon (engelsk: "World Meteorological Organization" (WMO)), opprettet 1950 er FNs organ innen meteorologi og hydrologi og tilgrensende vitenskaper.
Forløperen var Den Internasjonale Meteorologiske Organisasjon (IMO), stiftet 1873. Norge har vært medlem siden stiftelsen. WMO har nå 187 medlemsland.
En av WMOs viktigste oppgaver er å samordne informasjon og aktivitet mellom ulike land og regioner slik at vi kjenner atmosfærens tilstand best mulig. Spesielt innen værvarslingen er det nødvendig å koordinere data slik at alle land kan få gode værvarsler. Innen klimaforskningen har WMO satt sammen et klimapanel som med jevne mellomrom presenterer en oppsummering av vår kunnskap om jordens klima.


Dick Fosbury.
Richard Douglas «Dick» Fosbury (født 6. mars 1947 i Portland, Oregon) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som revolusjonerte høydehopp ved å innføre en ny hoppteknikk. Denne teknikken, som innebærer at utøveren hopper med hodet først og ryggen nærmest lista, har fått navnet Fosbury flop.
Fosbury begynte å eksperimentere med den nye teknikken i sekstenårsalderen, da han syntes de eksisterende teknikkene virket for kompliserte. Han vant det amerikanske studentmesterskapet med den nye teknikken, i tillegg til den amerikanske OL-uttakingen. Under OL 1968, som ble arrangert i Mexico by, tok han gull og satte ny olympisk rekord, et klart bevis på den nye teknikkens potensial.
Til tross for stor skepsis i starten, vant den nye teknikken raskt popularitet, og er i dag så å si enerådende blant dagens høydehoppere.


Group 4 Securicor.
G4S plc, tidligere Group 4 Securicor, er verdens ledende sikkerhetsselskap og har hovedsete i England. På verdensbasis omsetter selskapet for ca. 65 milliarder kroner årlig, og er verdens nest største arbeidsgiver (verdens største er Wal-Mart) med 635 000 medarbeidere i 125 land.
G4S er notert på London Stock Exchange og selskapet inngår i FTSE 100-indeksen. Det er sekundærnotert på Københavns Fondsbørs. I oktober 2011 kunngjorde selskapet at det ville kjøpe Integrated Service Solutions, men oppkjøpet ble stanset av aksjonærene i G4S.
G4S i Norge.
G4S i Norge er leverandør av trygghets- og sikkerhetstjenester til næringsliv og samfunn. Selskapets kompetanse brukes også til å kartlegge mulige risikoer, samt utvikle tjenester og løsninger for å håndtere disse. Den norske virksomheten omsetter for 1,2 milliarder kroner årlig og sysselsetter 2500 hel- og deltidsansatte.


Falck.
Falck A/S er et dansk selskap som tilbyr tjenester for å forebygge ulykker, nødsituasjoner og sykdom, og redde nødstedte, hjelpe syke og avbøte ettervirkninger av sykdom og nød. Selskapet har 11 000 ansatte i Danmark, Sverige, Norge, Polen, Nederland, Storbritannia og noen få andre land. I Norge har Falck datterselskapet Falck Redning.
Falck har sin historie tilbake til 3. oktober 1906, da Sophus Falck stiftet Danmarks første redningskorps. Falcknavnet har vært i bruk fra 1930.
Familien Falck solgte seg ut av selskapet i 1988. Det ble børsnotert i Danmark i 1995.


G4S Holdings (Norway) AS.
G4S er et sikkerhetsselskap som eies av Group 4 Securicor. Selskapet har 2 300 hel- og deltidsansatte i Norge. Selskapet endret navn fra Falck Norge den 1. mai 2006. Country manager for selskapet er pr. 01.01.09 Vidar Berg.
G4S Norge er delt i G4S Security Services AS (vakt og alarm) og G4S Aviation Security (ble opprettet ifm. overtakelse av OSL Gardermoen i 2008).


Falck Redning.
Falck Redning AS (populært kalt bare Falken) er et norsk selskap som tilbyr veiredningstjenester for biler og motorsykler, trygghetsalarmer og vaktmestertjenester. Selskapet driver også sykkelregisteret. Selskapet eies av det danske konsernet Falck.
Falcks fokus er trygghet, beredskap og sikkerhet. Alle Falcks aktiviteter er knyttet til å forebygge, assistere og begrense skadevirkninger.
Falck har siden 1949 vært Norges ledende leverandør av assistanse og trygghetstjenester. Redningsvirksomheten omfatter i dag assistanse til bil og hjem, skadebegrensning, sikkerhetsprodukter og sykkelregister. Falcks internasjonale satsing leder til flere virksomhetsområder. Under Falcks vinger i Norge vil du nå også finne Sikkehets- og beredskapstrening, Emergency og Helsetjenester.
Virksomheten i Norge.
Etter mønster av det danske redningsselskapet Falck, stiftet Arne Andresen virksomheten Falck Norsk Redningskorps i 1949. Etter kort tid endret virksomheten navn til Falken Redningskorps A/S.
Falken drev den første tiden med veihjelp overfor bilister. Virksomheten ble utvidet med ambulansetjenester i 1950 og med dykker- og froskemannstjenester i 1954. Falken tilbød vakt- og vektertjenester fra 1997.
I 1989 kjøpte den danske Falck-konsernet en minoritetsandel i Falken Redningskorps A/S. Falk Danmark A/S overtok selskapet 100% i 1996.
1. juni 2003 ble vektervirksomheten utskilt som selskapet Falck Norge etter at Group 4 Securicor overtok vektervirksomheten internasjonalt.


Chrysler Building.
Chrysler Building er en skyskraper i New York. Den 319 meter høye bygningen sto ferdig i 1930, og var verdens høyeste bygning i nesten ett år, inntil Empire State Building noen kvartaler lenger vest på Manhattan sto ferdig i 1931.
Chrysler Building ble designet av William van Alen for den amerikanske bilprodusenten Chrysler. Bygningen er et av de fremste eksemplene på art deco-stilen, og blir av mange sett på som New Yorks vakreste bygning. Med sin karakteristiske skinnende topp i rustfritt stål, er Chrysler-bygningen også et av byens mest dominerende landemerker. Utformingen av den dekorative toppdelen var forøvrig inspirert av hjulkapslene på 1920-tallets Chrysler-modeller.
Til forskjell fra Empire State Building, er Chrysler-bygningen ikke åpen for publikum.


Ahlgrens biler.
Ahlgrens biler, på svensk "Ahlgrens bilar", er et varemerke for en type godteri som lages av godteriselskapet Leaf (Leaf Northern Europe) som har hovedkontor i Malmö i Sverige. Godteriet er et søtt, seigt og porøst skumprodukt formet som små biler i tre ulike farger (hvit, grønn og rosa). Det selges i små poser i Sverige, Norge, Danmark samt på IKEA rundt om i verden. Lanseringen i Sverige skjedde i 1953, og godteriets form er inspirert av en Bugatti.
Biler.
I 2003 ble varemerket utvidet ved at "Ahlgrens lakrisdekk" ble lansert som et «originalt tilbehør til Ahlgrens biler». Disse hadde verdenspremiere på «Stockholms bilsalong» i april 2003. Senere ble også "Ahlgrens biler Syrlige skilt" lansert. Bilene har også kommet ut i salt lakris. I 2010 ble "Ahlgrens biler Campingvogner" lansert som et midlertidlig produkt.
«Verdens mest kjøpte bil».
Ahlgrens biler er sannsynligvis verdens mest kjøpte «bil» med mer enn 1,4 milliarder biler hvert år. Disse godteribilene vil kunne danne en kø lang nok til å følge ekvator rundt jorden. I løpet av en seksårsperiode vil derfor «bilfabrikken» i Gävle ha produsert en «bil» til alle mennesker på kloden.


Rygge kirke.
Rygge kirke er en landkirke fra middelalderen i Rygge i Østfold. Den er bygget rundt år 1170. Kirken ble restaurert i 1967
Rygge kirke var opprinnelig en "kapitelkirke", det vil si at den hadde inntekt fra et større område enn et sogn og betjente flere bygder.
Bygningen er preget av bruk av storsteinet kvadermurverk, dels av granitt, men deler av fasaden er hugget av steinsorten tønsbergitt (rødbrun porfyr), blant annet store deler av nordportalen. Tønsbergitt finnes ikke på den siden av Oslofjorden, og må ha vært fraktet over med båt.
Kulturminne.
Rygge kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


Alstahaug kirke.
Alstahaug kirke er en middelalderkirke av sten, på øya Alsten, sør for Sandnessjøen i Nordland. Kirka ble oppført på 1100- eller 1200-tallet, av lokal hogd kleberstein. Den er romansk med et rektangulært skip og smalere kor.
Portal fra middelalderen med karveskurdmønster
Historie.
Alstahaug prestegjeld var lenge det mektigste på Helgeland, og Alstahaug kirke er således
en av de tre triangelkirkene i området, i tillegg til Herøy kirke og Dønnes kirke.
Den store likhet disse imellom, inkludert denne løkkuppelen, sannsynliggjør at de ble bygd av samme entreprenør fra Bergen. Prestegjeldet hadde ved reformsatsen i 1589 seks kirker og to kapell.
Kirken er viet St. Margareta, hvis statue nå befinner seg på Vitenskapsmuseet i Trondheim. En statue av St. Olav stod også lenge, men er nå på Oldsaksamlingen i Oslo.
Interiør.
Presten Petter Dass virket her fra 1689 og frem til sin død i 1707.
Døpefatet ble gitt av ham i 1697. Sønnen Anders Dass etterfulgte ham.
I perioden 1804-1828 var kirken den første domkirke for Nordlandene, anført av
biskop Mathias Bonsak Krogh, som også regjerte som sokneprest i perioden
Utvidelser av kirken.
Som del av en omfattende utvidelse og ombygging i 1863-1865 ble det bygd på et skip,
og den gamle middelalderkirka er nå koret i denne kirka. Den vestre halvpart
av skipet ble da revet. Kirken ble i 1935 på enkelte hold tilbakeført til opprinnelig utseende. Arkeologiske utgravninger i 1967 frembrakte over 400 gamle mynter. En restaurering i 1970 kan også nevnes, samt sprinkleranlegget i 1996.
er fremdeles i vanlig bruk, og fremstår i dag som en enskipet langkirke med kor.
Den ligger som del av Alstahaug-tunet, som også omfatter Petter Dass-museet.
Den er inngående beskrevet i flere bøker, Asle K. Brovoll, "Alstahaug kirke – en kulturskatt," 1999. Kirkejubileet i 1999 feiret Helgelands middelalderkirker. CD-platen "Folketoner fra Helgeland", gitt ut av Helgeland kammerkor, er innspilt i Alstahaug kirke.


GAZ-3937.
GAZ-3937 «Vodnik» er et terrengkjøretøy fra russiske GAZ. Det har firehjulstrekk, uavhengig hjuloppgeng og et vanntett skrog for å krysse vann. Bakkeklaringen er 475 mm. Kjøretøyet er modulært bygd opp og kan bytte ut deler av karosseriet med forskjellige moduler for passasjerer eller last. Det kan ta opp til 10 passasjerer. Motoren er en dieselmotor på 130 kW (175 hk), som gir en toppfart på 112 km/h. Dekktrykket kan justeres fra førerplassen.
Konkurrenter.
GAZ-3937 sikter seg inn på samme nisjen som fylles av amerikanske HMMWV.


Dagfinn Røsberg.
Dagfinn Røsberg (født 6. september 1938) er en tidligere leder og bystyrerepresentant for Bodø Høyre på 1980- og 1990-tallet.


Bolesław I av Polen.
Bolesław I den modige (polsk "Bolesław I Chrobry", i fortiden også kjent som "Bolesław I den store", polsk "Bolesław I Wielki"; født 966 eller 967, død 1025) var hertug og senere den første kongen av Polen. Han tilhørte det piastiske dynasti.
Bolesław forente under sin makt riket som hans far – Mieszko I – hadde fordelt mellom sønnene sine. I begynnelsen av sin regjeringstid opprettholdte han landets gode forhold til Keiserriket, og hjalp Otto III i kampene mot polaberne. Han sendte også i 997 St. Adalbert av Praha til Preussen for å omvende prøysserne til kristendommen – en misjon som endte i Adalberts martyrdom og etterfølgende kanonisering.
Etter Bolesławs ønske opprettet pave Sylvester II i 999 et erkebispedømme i Gniezno og bispedømmer i Kraków, Wrocław og Kołobrzeg (hittil fantes et bispedømme kun i Poznań).
I år 1000 reiste keiser Otto III på pilegrimsferd til St. Adalberts grav i Gniezno, hvor det samtidig ble organisert en kongress mellom ham og Bolesław. Her gav han den polske hertugen tittelen "Frater et Cooperator Imperii", og anerkjente samtidig det nye polske riket, så vel som uavhengigheten til kirkeorganisasjonen i Polen.
Etter Ottos død i 1002 ble forholdet til keiserriket forverret. Ottos etterfølger, Henrik II, hadde endret holdningen til Bolesław, da han gikk inn for ekspansjon snarere enn overenskomst med Polen. En rekke konflikter mellom de to rikene førte så til en langvarig spenningstid, delt i tre krigsfaser (1003–1005, 1007–1013, 1015–1018). Krigen tok slutt ved freden i Bautzen i 1018, og Bolesław kom seirende ut av den. Blant annet beholdte han de nyerobrede Milsko og Łużyce, og endte også opp som hertug av Böhmen.
I 1003 inntok han som følge av Přemyslidenes dynastikonflikter i kort tid Tsjekkia og Praha, og erobret dessuten Morava og Slovakia. Rundt 1007 mistet han imidlertid Vest-Pommern.
I 1018 utvidet han Polens innflytelse i øst gjennom erobringen av Kiev, og innlemmet dessuten Rødrutenia (dagens Øst-Galicia, som Mieszko I hadde tapt i 981) i riket sitt.
I 1025, noen uker før sin død, kronet Bolesław seg selv til konge, og gjorde slik Polen om til et kongedømme. Han etterlot et forstørret, styrket og forent rike. Bolesław hadde forstørret Mieszkos rike betraktelig med Milsko, Łużyce, Morava, Slovakia og Rødrutenia, skjønt han tapte Vest-Pommern.


Finn Aurdal.
Finn Aurdal (født 23. april 1943) var bystyrerepresentant for Bodø Høyre i flere perioder på 1970- og 1980-tallet.


Slidredomen.
Slidredomen ("Vestre Slidre kirke") er en middelaldersk steinkirke fra fra slutten av 1100-tallet eller århundreskiftet rundt 1200. Den var sannsynligvis hovedkirke for Valdres i middelalderen. Kirken er romansk, men nok yngre enn den ser ut, og en vanlig datering er begynnelsen av 1200-tallet. Sikker datering har en av skipets takverk 1268 mens noen kilder plasserer den så tidlig som 1170.
Kirken er sikkert datert til å være fra før 1268 da pave Urban iV utpekte en prest til Mariakirken i Slidre. I og med at takkonstruksjonen er nyere enn dette tyder dette på at det har vært utført reparasjonsarbeider. Det indikerer at kirken er vesentlig eldre, noe som kan forklare den stilhistoriske dateringen av murarbeidet til slutten av 1100-tallet.
Innvielseskors på innerveggen ved sørportalen
Den gamle alterkalken i Slidredomen, gitt til kirken i gave av Salomon Toraldsson som takk til Gud for at han overlevde Svartedauden.
Det er merkelig at kirken ikke har noen gotiske trekk, men det kan muligens forklares ved at byggeperioden har vært lang.
Et annet uvanlig trekk er at kirken mangler vestportel, da det er vanlig at kirker har inngang fra vest. Hovedinngangen her er sydportalen.
Inventar.
Inventaret er fra 1700-tallet, både altertavlen, prekestolen og korskranken har akantusutsmykning.
Altertavlen skygger for kalkmaleriene fra tidlig 1400-tall. Midtscenen, som er helt skjult, er tolket som Marias himmelkroning. På sidene vises bare delvis musiserende engler, og under disse apostlene.
Koret har også et praktfullt bemalt trehvelv fra 1300-tallet. Det forestiller Kristus i Mandorla sentralt i midten. I nedre kant på sidene finner en engler og apostler.
På nordveggen er det avdekket et middelaldersk våpenskjold som blir brukt som Vestre Slidres kommunevåpen. På sørveggen, vest for hovedinngangen, er det avdekket et rødt innvielseskors i form av et hjulkors.
Tidligere var det i kirken en alterkalk som var gitt av Biskop Salomon av Oslo (1322–1352), den eneste biskop i Norge som overlevde svartedauen.


Birger Ostad.
Birger Ostad er en tidligere representant for Bodø Høyre i bystyret i Bodø i perioden 1975–1983, og var leder av Bodø Høyre i perioden 1983-1984.
Eksterne lenker.
Ostad, Birger


Labro.
Labro er et sted i Kongsberg kommune, cirka 6 km sør for byen. Navnet betyr «brua over Lågen», og det har vært bru over Numedalslågen her i mange hundre år. Først var det trolig bare en klopp over nedre del av fossefallet. Hester og kjerrer måtte fraktes over med båt i sundstedet Sunnegrenda ovenfor fossen. I 1887 ble det ferdigstilt bru for hestetrafikk.
Det ble utvunnet blyholdig sølvmalm her fra før Kongsberg Sølvverks tid. Fra starten i 1537 til det ble funnet sølv i åsen i 1623 var det drift, selv om den var lite lønnsom. Arbeiderne ble overført til den nye gruva.
Labro Træsliberi kjøpte den gamle mølla og fossen i 1872, og på slutten av århundret var dette en av landets største tresliperier. I 1910 ble den første kraftstasjonen bygget og drevet av tresliperiet. Sliperiet ble nedlagt i 1917, og revet mellom 1922 og 1927, selv om stallen, spisebrakka og saga står fortsatt.
Kraftstasjonen.
Drammen kommune kjøpte kraftstasjonen av sliperiet i 1911. Den ble utvidet ved tilbygg i 1922 og 1927. Det nåværende Skollenborg kraftverk ble bygget i 1983 og er et sameie mellom Buskerud Kraftproduksjon AS og Vestfold Kraft DA.
Taket på den gamle kraftstasjonen raste sammen 20. januar 1994. Etter en vurdering av bygningen bestemte man å åpne museum. Bygningen ble restaurert og museet åpnet 8. juni 2000.
Museene.
"Vassdragsmuseet Labro" er et spesialmuseum om vassdrag. Det omhandler kulturminner knyttet til Numedalslågen, fra Hardangervidda til Larvik.
"Numedalslågens Fløtningsmuseum" har utstillinger om skogbrukets og tømmerets betydning i Numedalslågen. Den gamle tømmerrenna rundt fossen kan også sees.
"Norsk Vegmuseum avd. Buskerud" har en utstilling av maskiner, verktøy og gammelt verksted fra Vegvesenets historie i fylket.


Grethe Stead.
Grethe Stead var representant for Bodø Høyre i bystyret i Bodø i perioden 1975–1983.


Bjørn Helge Hansen.
Bjørn Helge Hansen jobbet som gruvearbeider i Longyearbyen på Svalbard i årene 1967/1968 før han ble innskuddssjef i Bodø sparebank i perioden 1968 til 1974. I samme periode var han også sparebankkonsulent for Nordland sparebanklag. Han ble uteksaminert som bankøkonom i 1973. Hansen var leder av Bodø Høyre i perioden 1970 til 1974 og deretter bystyrerepresentant i Bodø i perioden 1975 til 1979. I 1979 ble han ansatt som banksjef i Hemnes sparebank, og satt som kommunestyrerepresentant for Hemnes Høyre i perioden 1984-1990. Fra 1991 har Hansen vært sekretariatsleder i Helgeland regionråd.
Andre styreverv.
Styremedlem/styreleder Bodø-Glimt, Hemnes I.L., Sandnessjøen I.L., Nordland Idrettskrets, Nordland Fotballkrets, Høgskolen i Nesna, Helgelandske, Chilicom Helgeland, Sandnessjøen Verkstedseter, Hemnes Borettslag/Hemnes Boligstiftelse, Educo Kompetansenett, Nevis representantskap (oppnevnt av Stortinget), IT-Nordland, Helgeland Veiutvikling AS, Forum for konfliktrådsledere i Norge.
Eksterne lenker.
Hansen, Bjørn Helge


Cesare Orsenigo.
Cesare Orsenigo (født 13. desember 1873 i Villa San Carlo ved Comosjøen i Italia.død 1. april 1946 i Eichstätt i Tyskland) var Pavestolens apostoliske nuntius i Berlin under den tiden Tyskland var regjert av Adolf Hitler.
Han studerte til prest i Milano og var tilknyttet dette erkebispedømmes presteskap med oppgaver blant annet blant byens fattigste, helt til han overraskende – og uten forberedende utdannelse ved den pavelige diplomatskolen i Roma – ble utnevnt av pave Pius XI til internuntius (pavelig ambassadør) i Haag i Nederland og til titularerkebiskop den 23. juni 1922.
Han forble i Haag til sommeren 1925, da han ble forflyttet til den tilsvarende stilling i Ungarns hovedstad Budapest.
Den 25. april 1930 overtok han etter erkebiskop Eugenio Pacelli (den senere pave Pius XII) som pavelig nuntius i Berlin. At han fikk en såpass viktig stilling til tross for beskjeden diplomatisk forhistorie, må forstås på bakgrunn av den personlige beundring pave Pius XI hadde av ham fra den gangen de begge virket i Milano. Allerede mens han bekledte stillingene i Haag og i Budapest hadde han lagt for dagen gode diplomatiske evner. Forfremmelsen til Berlin ble oppfattet i vatikanske kretser som et uttrykk for at paven ønsket en from og «hellig» mann i posten, ingen tradisjonell diplomat.
I sin omgang med naziregimet forsøkte han med å opptrå taktisk lurt for å ikke gjøre vondt verre. I dette samarbeidet han særlig med kardinal Bertram i Breslau.
Pius XIs etterfølger Pius XII var aldri særlig fornøyd med å ha Orsenigo i Berlin, men fryktet at det ville bli ytterst vanskelig å få tysk (dvs. Hitlers) "agrément" for en diplomat av en annen støpning. Pius XII hadde aldri helt tillit til Orsenigos diplomatiske kvaliteter eller innlevelse i situasjonen.
Bare to ganger under sin lange tid i Tyskland lyktes det erkebiskop Orsenigo å få foretrede for Adolf Hitler. Første gang var den 4. mai 1939 på Berghof ved Obersalzberg i Berchtesgaden. Han la da frem Vatikanets forslag om en krigsavvergende konferanse mellom de fem maktene Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia og Polen. Hitler mottok forlaget med en nokså overflatisk interesse. Intet kom ut av det, løftet om at Hitler skulle drøfte saken med Benito Mussolini virket ikke tilforlatelig i lys av hans fremstilling av Tyskland som militært uslåelig, og hans verbale utfall mot britene. Alt dette rapporterte Orsenigo til Vatikanets statssekretær kardinal Luigi Maglione.
"Jeg ble mottatt av Fører og Kansler Hitler, men så snart jeg kom inn på temaet jøder og jødedom, om mildhet og menneskelighet overfor dem, snudde Hitler seg vekk, skred hen til vinduet og tromlet med fingrene mot glasset. De kan forestill Dem hvor ubehagelig det var for meg å fremføre mitt anliggende mot min samtalepartners rygg. Jeg gjorde det likevel. Da vendte Hitler seg plutselig, gikk til et bord der det stod et glass vann, grep det og slynget det i sinne mot gulvet. Med denne hans høydiplomatiske og stansmannsaktige handling fikk jeg betrakte mitt oppdrag som avsluttet og samtidig dessverre som avvist."
De to audiensene var fiaskoer for det pavelige diplomati, og illustrerer hvilket umulig oppdrag Orsenigo hadde i Nazityskland.
Vurderingene av Orsenigos innsats er sterkt sprikende. Mens noen roser og beundrer hans myke fremtoning som den eneste med utsikter til noen grad av resultater, var det andre som tok anstøt av hans tilbakeholdende stil. Blant de sistnevnte var Wiens kardinal Innitzer som under krigsårene engasjerte seg sterkt for jødene. Innitzer hadde det å utsette at Orsenigo (etter hans mening) var for engstlig av type, og ikke hadde kraft til å tas fatt på de virkelig tunge sakene. Også erkebiskop Sapieha i Krakow krisiserte Orsenigo; han oppfattet ham som fjern i forhold til de polske biskoper.
Orsenigo engasjerte seg med hell da nazistene presset på for å få avsatt en biskop de ikker likte, dr. Paulus Rusch, biskop og apostolisk administrator av Innsbruck-Feldkirch.
Den 8. februar 1945 forlot Orsenigo sin post i Berlin og dro til Eichstätt i Bayern, langt fra frontene. Dette var ikke etter avtale med paven, som ikke var noe glad for det. I Eichstätt døde han brått den 1. april 1946, og der er hans jordiske levninger i en nesten glemt grav. Det tok fem år innen han fikk en etterfølger som nuntius i Tyskland, amerikaneren erkebiskop Aloisius Muench.


Riksvei 555.
Riksvei 555 (Rv555) går mellom Bergen og Beinastaden i Fjell og med ferge videre til Hjellestad i Bergen.
Veien følger traséen fra Bergen vestover forbi Laksevåg, Gravdal, Loddefjord, Godvik, Knarrevik, Straume, over Bildøy og Kolltveit til Storavatnet i Fjell.
Før 1. januar 2010 var fylkesvei 555 del av veien.
I februar 2012 gav John Olav Nilsen & Gjengen ut musikk-EPen Vinterkarusellen, der den 2. låta er en hyllest til riksvei 555.


Jack Bjerkvik.
Jack Bjerkvik (født 7. august 1949 i Svolvær) er en norsk konsulent og tidligere politiker (H). Han tok ex. phil. og to grunnfag 1970–1971.
Bjerkvik var fylkessekretær i Nordland Høyre 1972–1982, fylkessekretær i Bergen og Hordaland Høyre 1982–1988, samt formann i Høyres sekretærforening. Han var medlem av Bodø bystyre 1975–1979, gruppesekretær i Høyres stortingsgruppe i 1976, og medlem av Høyres sentralstyre i to perioder. I 1988 etablerte han konsulentfirmaet Pratmaker'n AS, som hovedsakelig jobber med kommunikasjon, presentasjonsteknikk, møteteknikk, organisasjonsutvikling og teamutvikling.


Gustav Heiberg Simonsen.
Gustav Heiberg Simonsen (født 4. april 1935 i Oslo) er en norsk høyesterettsadvokat, næringslivsmann og politiker (H).
Han avla examen artium ved Ullern skole i 1953. Etter en tid som skitrener og ansatt i sportsforretning 1953–1954, tok han befalsskolen for infanteriet i Kristiansand. I 1960 ble han cand.jur. fra Universitetet i Oslo. Advokatfullmektig i Bodø 1960–1963, direksjonssekretær i Nordlandsbanken 1963–1965, egen advokatforretning 1965–1966, banksjef i Nordlandsbanken 1966–1969, banksjef i Bergens kreditbank i Oslo 1969–1974 og banksjef og direksjonsmedlem i Bergen bank 1975–1976. Simonsen var finansdirektør i Aker-gruppen 1976–1978, i 1978 var han direktør Fred. Olsen & co, og han var generaldirektør i Aker-gruppen 1978–1980. Administrerende direktør i Volvo Energi AB i Göteborg 1980–1983, og drev egen advokatforretning 1983–1988. Per 2009 er Simonsen advokat i Simonsen advokatfirma DA.
Han var representant for Bodø Høyre i bystyret i Bodø 1967–1971, og var gruppeleder 1967–1969. Simonsen var 6. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1981–1985, og møtte noen dager for Anders C. Sjaastad høsten 1985. Simonsen var kandidat til ledervervet i Oslo Høyre i 2006, som han tapte til Michael Tetzschner.
Han er sønn av høyesterettsadvokat Jon Simonsen (1901–1976), bror til skuespillerinnen Kari Simonsen og far til journalist Marie Simonsen.


Carl August Veigård.
Carl August Veigård (født 15. april 1927) har vært både leder og bystyrerepresentant for Bodø Høyre.


Agnete Tjærandsen.
Agnete Tjærandsen (født 1933) er en norsk programleder og tidligere bystyrerepresentant for Bodø Høyre på 1960-tallet. Hun arbeidet som programleder i NRK på 1970- og 1980-tallet.


Don Martin.
Don Martin (født 18. mai 1931, død 6. januar 2000) var en amerikansk tegneserieskaper. Han var i en årrekke en av de mest populære tegnerne i det amerikanske satirebladet MAD, hvor han fikk tilnavnet «MAD's maddest artist» (MADs galeste tegner).
Don Martin hadde en svært karakteristisk strek og bisarr humor som er lett å kjenne igjen. Han var også kjent for sine kreative lydeffekter. Martin tegnet vanligvis ensidere i bladet, men tegnet også en del lengre historier som vanligvis ble gitt ut av MAD i egne pocketbøker.
En kjent figure fra Don er kaptein Splat.


Roald Engeness.
Roald Marcelius Engeness (født 1942 i Steinkjer) er en norsk advokat og tidligere politiker (H).
Engeness var aktiv i Nord-Trøndelag Unge Høyre i 1960-årene og deltok på Unge Høyres elitekurs i 1964. Han var senere leder i Sør-Trøndelag Høyre 1988–1990. Han er cand.jur. fra Universitetet i Oslo fra 1971, advokat fra 1975 og advokat med møterett for Høyesterett fra 1996. Engeness var saksbehandler og fungerende byråsjef i Justisdepartementet 1971–1977, drev egen advokatpraksis i Lillestrøm 1977–1981 og lagdommer i Frostating lagmannsrett 1981–1988. Fra 1988 er han advokat med egen praksis i Trondheim. Engeness er også sensor i arbeidsrett og sjørett ved Universitetet i Oslo.


Haakon Koch.
Haakon Koch (født 23. juli 1885 i Bodø, død 1954) var en norsk kjøpmann og politiker (H).
Han gikk middelskole og handelsgymnas, før han i 1902 ble ansatt i farens forretning, som han overtok ved farens død i 1908. Koch var medlem av Nordlands Privatbanks representantskap i flere år, hvorav to år som ordfører, formann i Bodø Høyre i en årrekke, og skjøttet en rekke offentlige verv. Han var medlem av Bodø bystyre 1910–1929, 1932–1940 og 1945–1947, herav ordfører i 1932–1934, 1938–1940 og i 1945.
Han var far til kjøpmann og Høyre-politiker Otto Koch.


Magnus Fische.
Magnus Fische var kjøpmann, konsul og politiker. Han var ordfører i Bodø på 1930-tallet og bystyrerepresentant for Bodø Høyre på 1940-tallet.


Austnes.
Austnes er et tettsted på Haramsøy i Haram kommune (Sunnmøre) i Møre og Romsdal fylke med innbyggere per 1. januar. Austnes er den tettest bebygde delen av øya.


Tor Audun Jenssen.
Tor Audun Jenssen, offiser, var representant for Bodø Høyre i bystyret i Bodø i perioden 1963–1967, og leder av Bodø Høyre i perioden 1964–1968.
Eksterne lenker.
Jenssen, Tor Audun


Hertugdømmet Warszawa.
Hertugdømmet Warszawa (noen ganger også omtalt som Storhertugdømmet Warszawa) var en polsk stat som eksisterte mellom 1807 og 1813. Territoriet til Hertugdømmet Warszawa dekket det som er de sentrale delene av dagens polske stat.
Geografi.
Hertugdømmet ble opprettet som en følge av Tilsit-avtalen i 1807. Territoriet til hertugdømmet besto i hovedsak av områdene keiser Napoleon Bonaparte av Frankrike hadde erobret av kongedømmet Preussen under Napoleonskrigene.
Byen Gdańsk (Danzig) fikk en spesiell status, og ble gjort til en fristad under delt polsk og fransk kontroll.
Etter en krig mot Østerrike i 1809 ble også deler av østerriksk Galicia erobret og innlemmet i hertugdømmet.
Politikk.
Hertugdømmet Warszawa var formelt ledet av Fredrik August I av Sachsen, noe som gjorde at hertugdømmet og kongedømmet Sachsen var i personalunion. Konstitusjonen gav også mye makt til Sejmene.
I praksis var Hertugdømmet Warszawa en fransk marionett. Den franske ambassadøren hadde alltid siste ordet i viktige saker, og hæren til hertugdømmet sto under kontroll av den lojale bonapartisten Józef Poniatowski.
Oppløsningen av hertugdømmet.
Etter Napoleons nederlag ble hertugdømmet oppløst av Wienerkongressen og delt i tre. Det såkalte Storhertugdømmet Poznań ble overtatt av Preussen, Kongresspolen ble underlagt den russiske Tsaren og Kraków ble gjort til en fristad under Østerrike.


Pillarguri.
Pillarguri, eller Prillar-Guri, er en av de mest berømte personene fra Slaget ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. Ifølge historien var hennes oppgave å gi signal når den norske bondehæren kunne starte angrepet på skottene som vandret gjennom dalen på vei til Sverige. Dette skal hun ha gjort ved å stå på en høyde og blåse i en lur. Høyden, som fram til på 1800-tallet ble kalt Selsjordkampen, ligger rett ovenfor gården Selsjord, på vestsiden av Gudbrandsdalslågen, vis-à-vis Kringen. I dag kalles høyden Pillarguritoppen (852 moh.).
Pillarguri er en sagnfigur som første gang dukker opp i en skriftlig framstilling på 1830-tallet i en samling av sagn utgitt av vågåpresten Hans Peter Schnitler Krag. En serie feleslåtter i Ottadalen er knyttet til namnet Guro, "Goroleikjin" skal være inspirerte av den samme sagnkretsen. Formen Prillarguri er kjent fra en frittstående roman av forfatteren Rudolf Muus på 1880-tallet. Lokalhistorikere aksepterer Pillarguri som en reell person, men enkelte folkeminnegranskere tviler på at hun har eksistert, ettersom det ikke finnes ugjendrivelige bevis for dette.
Det finnes et meget gammelt instrument laget av bukkehorn som kalles prillarhorn. Ettersom uttrykket Prillarguri er brukt er det også et åpent spørsmål om hvilket instrument som skal ha vært brukt.
På Otta står en statue av Pillarguri. Hun er også gjengitt på en minnestein reist i 1912 i forbindelse med 300-årsmarkeringen av slaget. Pillarguri er også avbildet på kommunevåpenet til Sel kommune.


Peugeot 605.
Peugeot 605 er en stor sedan fra franske Peugeot, som ble lansert i 1989. Den erstattet 505- og 604-modellene og ble selskapets flaggskip. Peugeot 605 delte plattform med Citroën XM. 605 kom kun i én karosserivariant, sedan. I 1995 gjennomgikk 605 en mindre ansiktsløftning, som resulterte i bedre sikkerhet, nye motorer, ny grill, ny bakluke med integrert spoiler og nye frontlykter. I 1999 ble 605 erstattet av 607.
Peugeot 605 ble lansert med to motorvarianter, 2,1 l dieselmotor og en 2,0l bensinmotor. Året etter lanseringen kom 3.0 liters utgaven med V6-bensinmontor. I forbindelse med ansiktsløftningen i 1995 kom flere nye motoralternativer, blant annet en 2,5 liters turbodiesel (130 hk) og 2,0 liters turbobensin (145 hk), samt en oppdatert utgave av den opprinnelige 2,0l, nå med 136 hk.


Dale-Gudbrand.
Dale-Gudbrand er en person som opptrer i "Olav den helliges saga" i Snorres "Heimskringla". Han skal ha bodd på gården Hundorp i Gudbrandsdalen på 1000-tallet, og skal ha vært en av de mektigste menn i Gudbrandsdalen på den tiden, med rang som herse.
Heimskringla beskriver møtet mellom Olav Haraldson og Dale-Gudbrand i 1021, som ble starten på innføringen av kristendommen i Gudbrandsdalen.
Fortellingen om gudebildet som blir knust er et vandremotiv som finnes i mange legender og kristningssagn rundt om i Europa. Når helgenen knuser gudebildet kommer djevelen ut i form av en orm eller en drage.
Fortellingen er godt kjent fordi den ble gjengitt i Nordahl Rolfsens "Lesebok for Folkeskolen", da i Alexander Bugges gjenfortelling.


Timbuktu (artist).
Jason Michael Robinson Diakité (født 11. januar 1975), kjent under artistnavnet Timbuktu, er en svensk hip-hopartist.
Diakité er fra Skåne, den sørligste delen av Sverige, og rapper på den lokale dialekten. Han har lansert fire album, og har etablert seg selv som en politisk rapper. Viktige inspirasjonskilder er folkemusikk, amerikansk blues og musikk fra Vest-Afrika og Jamaica.
Timbuktu startet sin rappekarriere tidlig på 1990-tallet, og ble raskt populær på hip-hopscenene i Malmö, Stockholm og København. Rundt midten av 1990-tallet startet han gruppen "Excel", sammen med en dansk rapper. I 2000 lanserte han sitt første album, "T2: Kontrakultur". Det doble albumet inneholdt en CD med engelske tekster, og en med svenske tekster. Rundt den samme tiden som han spilte inn "T2", var han på turne med de to andre kjente svenske rapperne Petter og Thomas Rusiak.
Jason Diakité er sønn av den svenske, amerikanskfødte menneskerettighetsadvokaten Madubuko Diakité.


Tommy Smith (1945).
Tommy Smith (født 5. april 1945) er en tidligere engelsk fotballspiller. Smith vokste opp bare noen hundre meter fra Anfield, og ble senere en av de største publikumsheltene i Liverpools historie.
Smith var defensiv midtbanespiller, og regnes som en typisk «hard man». Han var kjent for sine beinharde taklinger, og ville sannsynligvis fått gult eller rødt kort i nesten hver kamp om han hadde spilt i dag. Han spilte over 500 kamper for Liverpool i perioden 1963–1978, og var med på å vinne fem ligamesterskap samt Europacupen for serievinnere i 1977. Han avsluttet karrieren med én sesong i Swansea, og har senere livnært seg som fotballskribent.
Tirsdag 5. juni 2007 ble Smith rammet av hjerteinfarkt, og ble fraktet til sykehus.


Tommy Smith (1980).
Thomas William Smith, vanligvis kalt Tommy Smith, (født 22. mai 1980 i Hemel Hempstead, Hertfordshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske fotballklubber. Han er spiller midtbane eller i angrepet og spiller nå for Cardiff City FC.
Smith har spilt landskamper på U-21 nivå for.
Biografi.
Tommy Smith skrev sin første profesjonelle kontrakt med Watford den 1. august 1997, og spilte sin første obligatoriske kamp for klubben den 18. november 1997 da Watford slo Oldham Athletic 2-1 i en ligakamp. Hans første mål for Watford kom 20. februar 1999 da laget slo Queens Park Rangers 2-1. Totalt spilte Smith seks sesonger i klubben fra Hertfordshire før han i september 2003 gikk gratis til Sunderland. Han debuterte for Sunderland 27. september 2003, og scoret sitt første mål for klubben fra Tyne and Wear den 26. desember 2003 da Bradford ble slått 3-0.
I juni 2004 gikk Tommy Smith gratis til Derby County, og hans første obligatoriske kamp for denne klubben kom 7. august 2004 i en ligakamp mot Leeds United. Hans første mål for klubben fra Derbyshire kom 21. august 2004 i en kamp mot Queens Park Rangers. Smith ble kåret til årets spiller i 2005/06 sesongen av supporterne til Derby County, men 30. august 2006 ble han solgt til Watford for $500 000.
Karriere som spiller.
Solgt til Queens Park Rangers 01/2011


Ridabu.
Ridabu er en forstad til Hamar som ligger i et historisk viktig område. Gårdene Torshov og Vidarshov ble sannsynligvis brukt som gudesteder i før-kristen tid, mens Åker gård var et høvdingsete og maktsentrum. Det er gjort arkeologiske funn på alle stedene. Planene for Riksvei 25, som går gjennom Ridabu, måtte i sin tid gjøres om på grunn av fredede gravhauger i området.
To av Norges mest kjente kokebokforfattere gjorde karriere på Ridabu: Hanna Winsnes' "Lærebog i de forskellige grene af husholdningen" kom ut i 1845, og regnes som Norges første kokebok. Henriette Schønberg Erken ga i 1914 ut "Stor kokebok for større og mindre husholdninger". De var bosatt på nabogårdene Vang prestegård og Dystingbo gård.
Navnet.
Navnet er fra norrøn tid (med formen "Ríðabú"). Det er et gammelt bygdenavn, og det omfattet det nåværende Vang sogn – eller iallfall den eldste delen av sognet nede ved Mjøsa/Vangsvika. Etterleddet "-bú" betyr rett og slett 'bygd', men betydningen av forleddet har ingen sikker tolkning. Forleddet i flere gamle bygdenavn på "-bú" er imidlertid gamle stedsnavn (f.eks forleddet i Selbu, norrønt "Selabú", som har navn etter "Seli", det opprinnelige navnet på Selbusjøen). Et navn "*Ríði" (med genitiv "Ríða") kan settes i sammenheng med substantivet "reiðr" f 'red, ankerplass, åpen havn' og verbet "ríða" 'svinge, sveive; heise anker'. Et fjordnavn med betydningen 'ankerplassen, havna' kunne være et godt og passende navn på Åkersvika: Dette er den eneste større naturlige havna i Mjøsa – og gården Åker var allerede i eldre jernalder bosted for mektige høvdinger og småkonger. Det er forøvrig interessant å merke seg at en her har funnet tufter etter store båtnaust som kunne romme skip på opptil 20 meter. Betydningen av navnet "Ríðabu" blir i så fall 'bygda ved/rundt vika "Ríði" '.


Henriette Schønberg Erken.
Henriette Schønberg Erken (født: Maren Caroline Henriette Schønberg) (født 1866 i (Kristiania), død 1953 i Hamar) var en norsk husholdningslærer og kokebokforfatter.
I 1880-årene jobbet hun på Bonnevies husholdningsskole i Kristiania, og ga i 1895 ut "Kogebog for skole og hjem" sammen med kollegaen Caroline Steen.
Hun giftet seg i 1901 med Albert Leonhard Erken, og flyttet til Vang, hvor hun resten av livet bodde på Dystingbo gård. I 1908 startet hun en husholdningsskole på gården. I 1914 ga hun ut "Stor kokebok for større og mindre husholdninger", som kom ut i mange utgaver fram til 1951. Det er blitt sagt at boken lærte Norge om matkunstens gleder, og boken er blant de få bøker som kan identifiseres ved forfatterens etternavn alene.
Hun ble historisk i Bondepartiet i 1924 da hun som første kvinne ble nominert på Hedmark Bondepartis stortingsliste på 7. plass på listen.
I 1939 ga hun ut "Trygg kost for skole og hjem" sammen med professor Carl Schiøtz.


Camp Nou.
Camp Nou (utt: Kamm Nåo) (også kalt Nou Camp, offisielt navn er Estadi del Futbol Club Barcelona) er et fotballstadion som ligger vest for sentrum av byen Barcelona, i Catalonia i Spania. Camp Nou er hjemmebanen til fotballklubben FC Barcelona. Stadionet ble åpnet den 24. september 1956. Tilskuerkapasiteten på Camp Nou er 98 722, noe som gjør det til Europas største stadion, dersom man ser bort fra motorsport-stadioner.
Bygging.
Camp Nou er FC Barcelonas mektige stadion og tok over for legendariske Camp de Les Corts i 1957. Forslaget om et nytt stadion kom allerede i 1948, men det var ikke før den ungarske stjernen og Barça’s beste spiller gjennom tidene, Ladislao Kubala kom til klubben at folk begynte å snakke om at Barça hadde vokst fra Camp de Les Corts. Camp de Les Corts ble ferdig i 1922, og etter flere store utbygginger fikk man presset inn hele 60 000 tilskuere, et tall man så på som uforsvarlig å overstige.
Det var derfor man besluttet på styremøtet 19. september 1950 at man skulle gå til innkjøp av en ny tomt for å bygge på. En tomt ved siden av Maternitat ble kjøpt opp, like ved det gamle Les Corts-stadionet. Det ble likevel ikke slik man hadde planlagt. Drøye seks måneder senere begynte flere av medlemmene i kommisjonen som sto for planleggingen av nytt stadion å ombestemme seg om valget av tomt. I stedet for Maternitat, var det ønske om en eiendom ved Diagonal.
Dette førte til at prosjektet ble satt på vent inntil Francesc Miró-Sans vant presidentvalget i 1953. Nytt stadion ble hans viktigste kampsak, og i februar 1954 ble det besluttet at man skulle bygge på den opprinnelige eiendommen ved Maternitat og ikke ved Diagonal. 28. mars 1954, foran 60 000 fans, la Miró-Sans ned den første mursteinen på det nye stadionet Camp Nou.
Ansvaret for designet av det nye stadionet ble lagt i hendene på arkitektene Francesc Mitjans Miró (Miró-Sans' fetter), Josep Soteras Mauri og Lorenzo García Barbón. Litt over ett år senere ble kontrakten for selve byggingen gitt til INGAR SA, som skulle ta 66,6 millioner pesetas for en jobb på 18 måneder.
Men som med alle andre store byggeprosjekter så gikk man også her over budsjettet. Da byggingen var ferdig ble det regnet ut en sum på omtrent 288 millioner pesetas som klubben måtte finansiere med lån på over 160 millioner pesetas. Man fikk finansiert stadionet, men med på kjøpet fikk man altså en gjeld man ble tvunget å betale på i flere år etterpå.
Åpninga.
Datoen for innvielsen av Camp Nou ble satt til 24. september 1957 og en komite ledet av Aleix Buxeres og Nicolau Casaus fikk jobben med å arrangere en spesiell åpningsseremoni. 21. september åpnet man innvielsen med at José Maria de Cossío, et medlem av Real Academia Española, leste opp proklamasjonen som offisielt åpnet feiringen av innvielsen av Camp Nou. Gjennom denne septemberuken deltok flere av klubbens representanter på internasjonale idrettskonferanser i Les Corts og Palau Municipal d’Esports. Disse møtene inspirerte dikteren Josep M. de Sagarra til å skrive en sonett kalt Blau Grana, og Josep Badia og Adolf Cabané til å skrive FC Barcelonas hymne.
På dagen til Mercè-festivalen i 1957, ble hele Barcelona by kledd i klubbens farger. Åpningsseremonien startet med at Camp Nou ble velsignet av erkebiskopen i Barcelona, Gregorio Modrego, og så ble Händel’s Hallelujah sunget av Gracienc-koret. Deretter ble dørene åpnet for mer enn 100 100 tilgengere. Klokken halv fire startet man tradisjonen med å synge hymnen før innvielseskampen mellom FC Barcelona og Legia Warszawa kunne begynne. Startoppstillingen til Barça var Ramallets, Olivella, Brugué, Segarra, Vergés, Gensana, Basora, Villaverde, Martínez, Kubala og Tejada, mens andre omgang ble spilt av Ramallets, Segarra, Brugué, Gràcia, Flotats, Bosch, Hermes, Ribelles, Tejada, Sampedro og Evaristo. Kampen endte 4-2 etter scoringer av Eulogio Martínez (som, i det 11. minutt scoret det aller første målet på Camp Nou), Tejada, Sampedro og Evaristo. I pausen fikk man se et danseshow av 1 500 medlemmer fra Agrupació Cultural Folklòrica de Barcelona hvor hele 10 000 duer ble sluppet ut i luften.
Utvidelser.
Siden åpningen i 1957 har man bygget opp et helt sportskompleks med en innendørs sportshall, en ishockeyarena, en konserthall og mange andre fasilliteter rundt Nou Camp. I forbindelse med fotball-VM i 1982 bygde man på et tredje lag på stadionet, og kapasiteten økte dermed til 120 000 tilskuerplasser. Før OL i 1992 økte man med ytterligere 10 000 plasser. I dag er kapasiteten redusert til 98 000, på grunn av kravet om at det kun skal være sitteplasser på fotballarenaer. I mai 1999 ble Camp Nou tildelt 5 stjerner av UEFA som symbol på at den er blant Europas aller beste.
Høsten 2006 vedtok ledelsen i klubben en ut- og ombygging av Camp Nou. Høsten 2007 vant Norman Foster det prestisjetunge valget om å få bygge det ut. Stadionet vil ta ca. 10 000 mennesker til, hvorav litt over halvparten vil være forbeholdt pressen. Oppussingen av camp nou har enda ikke startet, men man håper å komme igang sommeren 2010. Prosjektet vil koste rundt 2 mrd. norske kroner.


Hanna Winsnes.
Portrett av Hanna Winsnes. Ca. 1870
Hanna Winsnes (født 23. august 1789 i Drammen, død 19. oktober 1872), pikenavn Hanna Olava Strøm, var en norsk forfatter.
Hun skrev det som regnes som den første norske kokeboka, "Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen". Den kom ut i 1845 og omfattet alt fra matlaging og slakting til husdyrstell og hagedyrking. Boka har kommet i fjorten opplag. Hun ga senere ut "Husholdningsbog for tarvelige Familier i By og Bygd" (1862), som også kom i flere opplag.
Winsnes skrev også om andre ting enn husstell; både dikt, romaner og sakprosa. Blant annet ga hun ut "Grevens Datter" i 1841 under pseudonymet "Hugo Schwartz", og barneboka "Aftnerne paa Egelund" (1852). Hennes oldebarn Barbra Ring skriver i sin biografi "For hundrede Aar siden" at psevdonymet var hentet fra oldemorens første novelle "De to Antonymer". Novellens helt er en glad student ved navn Hugo Schwartz, og Ring mener at Hannas bror Peder "er sikkerlig forbillede til studenten som «havde et godt Hoved naar han blot vilde bruge det og som sjelden var forlegen for Svar.»" Ifølge oldebarnet Barbra Ring var hennes siste litterære arbeid oversettelsen av Dr. Fliedners "Liederbuch für Kleinkinderschulen" i 1867, da hun var 78 år gammel.
Winsnes var gift med presten og stortingsmannen Paul Winsnes, og fulgte ham i hans prestekall flere steder på Østlandet. Lengst bodde de på Tanum prestegård ved Larvik 1830–1845, og i Vang i Hedmark fra 1845.
Hun var brordatter av presten og forfatteren Hans Strøm, og oldemor til forfatteren Barbra Ring, som ga ut en biografi om henne under tittelen "For hundrede aar siden". Hanna Winsnes' tipp-tippoldebarn Hilde Diesen har også gitt ut bøker om sin tipp-tippoldemor.
Utenfor Vang prestegård (nå Toneheim folkehøgskole) står det en byste av Winsnes. Den ble avduket i 1939 av Henriette Schønberg Erken – en annen kokebokforfatter. Den nye storsalen på Ener skole på Ridabu har fått navn etter Hanna Winsnes.
Verker utgitt under psevdonymet Hugo Schwartz.
Aftenerne paa Egelund av Hanna Winsnes; med tittelbilde av Gerhard Munthe. utgitt av Det norske Aktieforlag. 1903


Spillmodifikasjon.
Spillmodifikasjon, populært kalt mod, er modifikasjon, det vil si forandring eller tilspasning, av et dataspill. En mod baserer seg ofte på spillmotoren til et spill, mens den forandrer elementer som modeller, teksturer, brett eller handling. Modifikasjoner tar lang tid å lage, siden koding, animasjoner, brett, modeller, teksturer og lyder alt må henge sammen. Det tar ofte flere år å gi ut en vellykket mod.
En "total konvertering" er en slags mod, med den forskjellen at så godt som alt i spillet er blitt endret.
En svært populær spillmodifikasjon er Counter-Strike som modifiserer førstepersonsskyteren Half-Life.


Durin I.
Durin den udødelige var i J.R.R. Tolkiens mytologi, Kong Durin I av Khazad-dûm, og den første kongen av den gruppe dverger som blir kalt Durins folk. Han var den eldste av de syv stamfedrene til dvergene, og først skapt av Valaen Aulë. Durin ble satt til å sove for seg selv under fjellene i Midgard, helt til alvene var født. Navnet Durin, som andre navn på Tolkiens dverger, var tatt fra norrønt (eng: Old Norse). Dette ble senere forklart av oversettelses fiksjon fordi vestrønt var oversatt med engelsk, ble språket i Dale oversatt med norrønt. Dvergenes navn var på språket fra Dale, som derfor i Hobbiten og Ringenes herre ble oversatt med norrønt.
Da Durin våknet, i det Første tidevervet, reiste han rundt helt til han kom til Speiltjern, eller "Kheled-zâram" som dvergene kaller det. Der bygget han en stor by inni Tåkefjellene. Dette var Khazad-dûm siden kalt Moria.
Etter dvergenes menig våknet Durin ved Gundabad fjellet i den nordre enden av Tåkefjellene, og dette stedet forble hellig ror dvergene for alltid. Durin og hans etterfølgere var aktet og æret blant alle dverger, ikke bare dem av deres eget folk.
Durin startet rekken av dverger som ble Durins folk. Durin ble kalt "Den udødelige" fordi folk trodde han aldri skulle dø, men heller falle i søvn og gjenfødes i sin egen slekt. Tydeligvis hadde de første av hans arvinger, som fikk hans navn (også Durin VII), minner fra sitt "tidligere liv", noe som påpeker at denne troen hadde en faktisk begrunnelse.


Førstepersonsskytespill.
Førstepersonsskytespill (FPS, engelsk: First-person Shooter) er en videospillsjanger hvor man ser ut av øynene til figuren man kontrollerer.
Historie.
Førstepersonsskyteren, slik frasen forstås i dag, oppstod i begynnelsen av 1990-årene. Denne sjangeren er dog en utvikling av tidligere spill som inneholder grafikk i 3D. Selv om disse spillene ikke regnes som førstepersonsskytere slik den moderne forståelsen av sjangeren er, kom mange veldig nært oppbygningsmessig og de inneholdt også ideer som hadde innflytelse på sjangeren.
Begynnelse.
Det er ikke klart hvilket spill som er det første FPS-et. Det er to spill som gjør krav på tittelen: "Spasim" og "Maze War". Usikkerheten omkring hvilket spill som er det første stammer fra mangelen på sikre datoer om når utviklingen av "Maze War" startet. Utvikleren er heller ikke sikker. Utviklingen av Spasim er på den andre siden bedre dokumentert og datoene er mer nøyaktige.
Utviklingen av "Maze War" begynte mest sannsynlig sommeren 1973. En spiller kunne gå gjennom en enkel labyrint med korridorer og spillet hadde et fast perspektiv. Muligheten for flere spillere som kunne skyte hverandre ble lagt til sannsynligvis senere samme år (to maskiner koblet sammen over seriellporten) og sommeren 1974 (koblet sammen via nettverk).
"Spasim" ble utviklet våren 1974. Spillerne kan gå gjennom et sted laget med trådgrafikk i tre dimensjoner. Det minnet om 2D-spillet "Empire". "Spasim" kunne også spilles over det verdensomspennende universitetsbaserte PLATO network. Et annet PLATO-spill som også var en FPS var "Panther" som ble introdusert i 1975.


Artikkelsuite.
Artikkelsuite er et leksikalsk faguttrykk for summen av artikler om et emne i alle dets forgreninger. I et godt redigert leksikon, enten det er i papirform eller digitalt som Wikipedia, forventes det at hele artikkelsuiten er redigert under ett, for en helhetlig forståelse og samlet framstilling.


Durin II.
Durin II er en fiktiv dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var sønn av Durin I eller "den udødelige". Utenom dette er det lite man vet om ham og hans regjeringstid, men det er tegn som tyder på at dvergene i Khazad-dûm var i forbund med mennene på Anduins bredd, hvor mennene skaffet mat i bytte mot dvergenes våpen. Dette samarbeidet fortsatte helt til Durin IVs tid.


Fantastic Norway Arkitekter.
Fantastic Norway Arkitekter AS er et arkitektkontor startet av Erlend Blakstad Haffner og Håkon Matre Aasarød i 2004. Deres hovedvirke er kulturbygg og reiselivsanlegg med fokus på den lokale kulturen som drivkraft i steds- og prosjektutvikling.
De reiste rundt i Nord-Norge med sin røde campingvogn og utførte prosjekter i byer og tettsteder. De har utviklet en metode som går på tvers av trafisjonell praksis i arkitektyrket.
Priser.
Fad medal of honor 2007 «for the purpose of re-establishing the figure of the architect as an active participant and builder of the society».


Onkel.
Onkel er en betegnelse på en bror av ens mor eller far. Begrepet brukes også om foreldres søsters ektemann.
Selv om "morbror" og "farbror" også er korrekt norsk er det uvanlig sammenlignet med den svenske bruken, der det norske vanlige ordet "onkel" i sammenlikning er tvetydig.
Betegnelsen brukes også i blant annet i svensk og østeuropeiske språk gjerne om en mann som ikke nødvendigvis behøver å være slektning. Også på norsk finner vi dette i uttrykk som for eksempel «onkel politi». Et annet kjent norsk uttrykk er «en rik onkel i Amerika» som sikter til ønsket om å plutselig arve en stor pengesum. "Onkel" er også brukt som betegnelse for en pantelåner. Erik Bye har gitt en god beskrivelse av dette i visa «Gå til onkel».
I enkelte asiatiske samfunn kan onkel brukes om en leder av en familieklan.


Voss kirke.
Voss kirke (Vangskyrkja) er en langkirke i stein fra 1277 på Vossevangen i Voss kommune, Hordaland fylke. Kirken er viet til St. Mikael. Kirken, som trolig er bygget siste halvdel av 1200-tallet, har sannsynligvis vært hovedkirke og sognekirke for et stort område. En vet at sognets menn var byggherrer for kirken da dette er nedskrevet av Magnus Lagabøte i 1271 der han oppmuntrer dem til videre innsats med steinkirken.
Bygningen.
Kirken har et rektangulert skip og nesten kvadratisk kor og vestparti. Dette finner en på flere kirker i området som har innflytelse av bergensgotikken. Kirken har kraftige strebebuer på grunn av dårlige fundament. Før restaureringen på 1870-tallet hadde kirken også kalkpuss. Portalene er spissbuete nøkterne i kleberstein. De profilerte portalene og korbuen er restaurert 1953.
Interiør.
Kirken har gjennomgått store utskiftinger og reparasjoner som er dokumenert i kirkeregnskapene. Av middelalderinventaret er bare alteret tilbake. Altertavlen er bygget rundt et sengotisk alterskap. Det er kvadratisk med en utskåret sirkelrundt ornament som i middelalderen skulle forestille skyer. Det er vanlig å bruke denne typen skyer ved scenen Marias Himmelkroning. En slik scene finner vi bak 1600-talls maleriet med korsfestelsesscenen som idag utgjør altertavlen. Fotstykket til altertavlen har bemalingen intakt og det viser Jesus i Getsemane. Prekestolen er fra renessansen.
På korskillet henger et 1600-talls krusifiks. Kirken har ikke tradisjonell døpefont men en dåpsengel kjøpt i København ca 1820. Det er en legemsstor hvitmalt trefigur som holder dåpsfatet i hendene. Den henger ned fra kortaket og blir senket når der er barnedåp i kirken.


Dreyfus-saken.
a> publiserte et åpent brev til landets president.
Dreyfus-saken er betegnelsen på prosessen (justismordet) mot den franske offiseren Alfred Dreyfus som var av jødisk herkomst. Han ble anklaget og to ganger dømt for spionasje til fordel for Tyskland, for så å bli benådet og til sist frikjent. Saken splittet det franske samfunnet i mange år.
Saken.
Dreyfus ble den 15. oktober 1894 arrestert for spionasje. Dernest ble han av en krigsrett den 5. januar 1895 dømt til livsvarig opphold på Djevleøya like utenfor Guyana i Sør-Amerika. Dommen kom på bakgrunn av forfalskede dokumenter, og da høyere offiserer oppdaget dette, tok renvaskingen av Dreyfus til. Takket være at mange engasjerte seg på hans vegne, bl.a. forfatteren Émile Zola i sin avisartikkel "«J'accuse»" (Jeg anklager), fikk Dreyfus etter lang tid oppreisning. 13. januar 1898 stod Zolas åpne brev «"J'accuse"» til den franske presidenten Félix Faure på forsiden av Georges Clemenceaus avis "L'Aurore". Her anklaget Zola hæren for bevisst å ha utpekt Dreyfus fordi han var jøde, og for å ha fabrikkert anklagene mot ham. Kort tid før hadde Zola offentliggjort en pamflett der han advarte mot at det kommende århundret ville bli jødehatets århundre, noe han også fikk rett i.
I 1898 ble Dreyfus-saken behandlet i kassasjonsretten, som erklærte dommen ugyldig, og oversendte saken til ny behandling i krigsretten. Dreyfus fikk komme hjem fra Djevleøya, men ble i 1899 funnet skyldig i en ny krigsrett. Dette vakte sterke reaksjoner, og han ble nesten umiddelbart benådet av republikkens president, Émile Loubet, og sluppet fri fra fengselet. Umiddelbart etter løslatelsen skrev Dreyfus til presidenten, bekreftet sin uskyld og lovte han ikke ville unne seg rast eller ro før han hadde gjenopprettet sin ære. Først i 1906 ble saken på ny behandlet i kassasjonsretten, som denne gang erklærte den andre dommen i krigsretten ugyldig og Dreyfus uskyldig. Han ble nå gjeninnsatt i hæren med rang av skvadronsjef (major). Han ble også tildelt æreslegionen.
På mange måter sto debatten for og mot Dreyfus mellom venstrefløyen som støttet republikken på den ene siden og de konservative på den andre siden. Dreyfus' motstandere var til en viss grad antisemitter som var bekymret for at jødiske finansfyrster fikk for stor makt i det franske samfunnet. Interessant nok var også flere mennesker kjent for antisemittiske holdninger, deriblant Émile Zola, på Dreyfus' side. Dette må forklares ved at forsvar for republikken var viktigere enn eventuelle antisemittiske holdninger.
Dreyfus' motstandere.
Édouard Drumont var en fransk antisemitt. Hans bok "La France Juive" ("Det jødiske Frankrike") angrep rollen franske jøder hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis "La Libre Parole" hadde samme synspunkt. Drumont tiltrakk seg mange tilhengere. Han nådde sitt høydepunkt under Dreyfus-saken, og var blant Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før ideologien var etablert.
Dreyfus-saken splittet Frankrike langt inn i nyere tid. Da den franske kollaboratøren Philippe Pétain ble arrestert i 1944 for å ha ledet den antisemittiske, katolske og reaksjonære Vichy-regimet, skal han ha uttalt: «Dette er Dreyfus' hevn!»
Dreyfus' støttespillere.
Den senere statsministeren Léon Blum var selv jøde og «dreyfusard» (= forkjemper for Dreyfus' sak). Det samme gjaldt Georg Brandes i Danmark. Av kjente nordmenn som engasjerte seg sterkt til fordel for Dreyfus, var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson fikk 21. januar 1898 sitt støttebrev til Zola satt på forsiden av "L'Aurore"s, der han takket Zola for hans "mandsmod og hjertelag", og fordømte den franske regjeringen, som "maa være den skamløseste noget civilisered folk har". Knut Hamsun som oppholdt seg i Paris, mente derimot at Zola bare ønsket oppmerksomhet rundt seg selv; mens Edvard Grieg avslo å reise til Paris, avlyste en rekke konserter og mottok trusselbrev for sin støtte til Dreyfus.


Christiansted.
Kart over De amerikanske jomfruøyene
Christiansted er by på St. Croix som er den del av De amerikanske jomfruøyene, tidligere Dansk vestindia. Byen ble grunnlagt i 1733 og oppkalt etter Kong Christian VI av Danmark-Norge. Christiansted har en befolkning på 3 000 (2004).
Christiansted domineres av sitt Christiansværn fra 1738, som i motsetning til de røde fortene i Frederiksted og Charlotte Amalie har en gul farge.
En stor del av bysentrum er en del av Christiansted National Historic Site hvor Christiansværn (1734), det gamle danske tollbod (1844), lagerbygningen til dansk vestindisk kompani (1749) og Klokketårnpalasset (1753) inngår
Den gamle regjeringsbygning fra 1830, hvor portretter av kong Frederik VII og guvernør Peter von Scholten ennå henger på en hedersplass.
Historie.
Danskene kjøpte øya St. Croix i 1733, og valgte for sin første bosetning på øya et sted med muligheten for en god havn på nordkysten. Her hadde det tidligere vært en liten fransk landsby kalt Bassin. Den visjonære lederen og guvernør Frederik Moth lagde en byplanen, og oppkalte byen etter Christian VI. I tillegg delte han inn øyen i plantasjer hver på 150 hektar. Disse plantasjene ble tilbudt nybyggere til en svært billig penge. Befolkningstallet på øyen steg raskt til 10 000, hvorav 9 000 var slaver fra Afrika.
Christiansted var i perioden fra 1754 til 1871 hovedstaden i Dansk Vestindia.
Et skipsanløp 1768.
En sommerdag 1768 ankret den danske fregatten «Fredensborg» opp på havnen i Christiansted med ca. 240 slaver ombord. 265 slaver var lastet ombord i Accra to – tre måneder tidligere, ca. 10 % var døde underveis. Nå skulle slavene selges. Det guinesiske kompani hadde annonsert salget som skulle foregå i selskapets egen gård i byen. Kompaniets protokoller er bevart, og vi kan se hvordan salget utvikler seg, dag for dag. Plantasjeeier Schimmelmann kjøpte 16 mannsslaver og 2 gutteslaver den første dagen, 18. juli. Barneslavene og de syke slavene ble solgt til slutt.
Handelsfregatten Fredensborg ble liggende en stund i Christiansted. 14. september varpes skipet ut av havna. I lasterommet er det varer som er resultat av slavearbeid: Sukker, tobakk, fargetre og mahognyplanker. De hadde også med tre slaver som skulle fraktes til København. 1. desember forliser skipet utenfor Arendal.
«Fredensborg» var bare ett av de mange skipene som seilte i den såkalte trekantfarten.


Frederiksted.
Kart over De amerikanske jomfruøyene
Frederiksted er by på St. Croix som er den del av De amerikanske jomfruøyene, tidligere Dansk vestindia. Grunnlagt på 1750-tallet. Frederiksted har en befolkning på 800 (2004).
Frederiksted domineres som i kolonitiden av det røde og hvite Fort Frederik fra 1750-tallet. Fortet har en særlig historisk betydning både for USA og Danmark-Norge. Herfra kom den første salutt som anerkjennelse for selvstendigheten til Amerikas Forenede Stater i 1776, og det var også herfra generalguvernør Peter von Scholten frigav slavene i juli 1848. Derav dagens tilnavn Freedom City. Både fortet og byen fikk navnet sitt etter Kong Frederik V, men ble i den danske kolonitiden aldri kalt annet en Westenden pga sin beliggenhet på øya.
Historie.
Frederiksted oppnådde aldri den heder og ære som dens grunnlegger hadde tiltenkt, og kom helt i skyggen av Christiansted, og ble kun benyttet som havn for plantasjeeierne på øyens vestkyst.
Frederiksted ble likevel skueplass for noen viktige begivenheter i St. Croix's historie. Det var mot Frederiksted de 8000 slavene marsjerte i 1848 for å gjøre krav på øyeblikkelig frigivelse, i stedet for å følge programmet som gikk ut på gradvis frigivelse over 12 år som den danske kongen hadde bestemt. Slavene truet med å gjøre opprør og sette fyr på hele byen. Guvernøren Peter Von Scholten, som var klar over trusselen, leste fra Fort Frederik sin berømte erklæring: "Alle de, der på De Danske Vestindiske Øer ikke er frie, kan fra i dag anse sig for at være frie...".
Dette var starten på en rekke problemer for kolonimakten og plantasjeeierne på St. Croix og 30 år senere i Frederiksted etter flere dårlige innhøstinger og en rekke naturkatastrofer, gjorde de frigitte slavene opprør. Varehusene, pakkhusene og butikkene ble plyndret og satt fyr på. Militære styrker fra Christiansted kom til Frederiksted for å drive opprørerne ut av byen.
Opprøret fortsatte i fem dager, mens kampene gradvis forflyttet seg mot landet, og satte fyr på sukkerrafenerier og en rekke gods. Begivenheten gikk over i historien som "Den store ildebrand" i 1878.


Rex Rudi.
Rex Rudi er et band med tilhold på Grünerløkka i Oslo. Bandet spiller rock'n'roll med norske tekster.
Frontfigur og vokalist Rudi tegner også bandets egen tegneserie også kalt for "Rex Rudi". Den er et fast innslag i avisen VG og tegneseriebladet Nemi.
Historien.
Bandet ble dannet i 1998 av Tomas Drefvelin, Thomas Støyva og Peter Albers som møtte hverandre det året. Allerede samme år spilte de inn sin første låt, «Bemerk Advarsel», på platen "Nye Skalder" som ble utgitt samme år. På høsten 1999 ga bandet ut sitt debutalbum "Her om dagen i Lagunen". Dette skulle vise seg å bli den siste med Peter Albers på bass. Året etter skulle han bli pappa og måtte dermed forlate bandet. Senere på sommeren i 2000 kom Julius Lind inn i bandet på kontrabass.
Året etter satt gutta på en pub og diskuterte om det andre albumet. Litt senere denne kvelden skulle Tomas Drefvelin skrive om på en sangtekst, så begynte pennen å lage en karikatur av Thomas Støyva. Først tenkte bandet på å lage en musikkvideo til låta «Bare prøv deg» som er med på albumet "Kampens hete", men så visste det seg at de ikke hadde nok penger til det. Etterhvert begynte Rudi å lage nye striper til det som etterhvert skulle bli Rex Rudi. Tegneserien fikk veldig god oppmerksomhet da den ble utgitt for første gang.
I 2003 hadde bandet skrevet en platekontrakt med Tylden & co og albumet "Kampens hete" så dagens lys i august samme år. Samtidig hadde bandet fått et fjerde medlem på plass, Johan Klüwer på munnspill, og tegneserien kom ut som julehefte med CDen "Rock'n'roll jul" samme år. I 2005 Etter en liten pause og noen konserter og bidrag på albumet "Grünerløkka Luftnavn - 10 år i løse lufta" ble albumet "Backbeat og begjær" utgitt i april 2005 på plateselskapet Norsk Rock. I 2006 kom boken "Hail Hail Rock'N'Roll" utgitt og senere ble juleheftet "Gutten med trommestikkene" utgitt. I 2007, etter en pause, gjorde bandet konserter igjen og juleheftet "De vil så gjerne ha litt julegodter" ble utgitt. På våren 2008, etter at plateinnspillingen av "Alt er vel" var ferdig, slutta Julius Lind i bandet. Senere i den perioden kom Hans E. Wagner med i bandet på kontrabass og boka "Go cat go" ble utgitt og albumet "Alt er vel" ble utgitt 27. oktober 2008.
Etterhvert ble tegneserien forandret. Figurene Julius og Julia forsvant etter juleheftet "Pur juleglede...my ass", og Hans og Johan ble med i tegneseriebandet på nyåret i 2009. I 2010 sto det i Nemi at Tomas Drefvelin hadde tatt seg en pause fra Rex Rudi, men oppfordret oss til ikke å være redde for at tegneserien var nedlagt. Den har bare tatt en pause og lover å komme tilbake når vi minst venter det. I 2011 kom tegneserien tilbake.


Dzong.
En dzong er et særegent byggverk som er en kombinasjon av befestning, administrasjonsbygg, kloster, tempel og festivalsted i regionale sentre i flere av de buddhistiske landene i Himalaya, særlig i Tibet og Bhutan. Ordet dzong brukes også om buddhistiske sentre flere steder i verden.
Rommene inne i en dzong er vanligvis delt med en halvpart til offentlig administrasjon, som for eksempel kontorene til en "penlop", fylkesmann; og en halvpart til religiøse funksjoner, hovedsakelig et kloster med bolig for munker. Denne to-delingen av bygget gjenspeiler at Bhutans statsskikk hviler på to sideordnede pilarer, den sivile og den religiøse.
Bygningene.
Byggeskikken er massiv, med tette yttervegger og tårn som omkranser en eller flere bårdgårder med flere funksjoner og hus. Karakteristiske trekk er
Dzonger bygges vanligvis oppe i fjellet, høyt og fritt beliggende. Hvis den anlegges i en fjellside, vil det av sikkerhetshensyn ofte være et mindre bygg i samme stil lenger opp i fjellsiden, for å hindre fiendtlige angrep ovenfra.
Et eksempel på strategisk plassering er Wangdue Phodrang dzong, som er bygget på et klippeframspring med god oversikt over møtet mellom elvene Puna Chhu og Tang Chhu, og på den måten kontrollerer dalene og innfartsveien fra sør. Drukgyel dzong i Parodalen vokter den vanligste veien fra Tibet.
Et unntak fra plassering oppe i fjellet er Punakha dzong, som var plassert på en landtunge der elvene Mo Chhu og Pho Chhu møtes. Dette ble imidlertid ødelagt under en flom i 1994.


Science.
"Science" (engelsk "vitenskap") er tidsskriftet til American Association for the Advancement of Science (AAAS). Tidsskriftet ble grunnlagt i 1880 av Thomas Edison.
Hovedanliggende for "Science" er ferske oppdagelser innen forskning og vitenskap. Tidsskriftet er også kjent for vitenskapsrelaterte nyheter, kronikker om forskningsrelatert politikk og andre emner av interesse for vitenskapsfolk og andre som er opptatt av de videre konsekvensene av vitenskap og teknologi. "Science" dekker et bredt spekter av vitenskapelige disipliner, men hovedvekten er på vitenskapene om ulike organismers beskaffenhet.


Mo Mowlam.
Marjorie «Mo» Mowlam (født 18. september 1949 i Hertfordshire, England, død 19. august 2005) var en britisk politiker fra det politiske partiet Labour. Hun har tidligere vært minister for Nord-Irland og britisk parlamentsmedlem.
Mowlam var en foreleser i statsvitenskap ved University of Wisconsin i 1977, og ved Florida State University i Tallahassee fra 1977 til 1979. Under hennes tid ved universitetet i Florida ble hennes leilighet brutt opp av noen som hun mistenkte var Ted Bundy, en seriemorder og voldtektsmann som drepte 35 unge kvinner og angrep flere andre kvinner. Mowlam returnerte til England i 1979, og hun begynte ved University of Newcastle upon Tyne. Mowlam giftet seg med bankmannen Jonathan Norton den 24. juni 1995. Ektemannen døde 3. februar 2009. Paret hadde ingen barn sammen.
Mowlam var statssekretær for Nord-Irland, den første og foreløpig eneste kvinne som har holdt denne stillingen. Hun var med på å gjenopprette en våpenhvile med IRA. Den 4. september 2000, annonserte Mowlam at hun ville trekke seg fra parlamentet ved valget i 2001. Etter å ha trukket seg fra House of Commons, ble Mowlam en kjent kritiker av regjeringens utenrikspolitikk. Mowlam er også opptatt av veldedighet. Hun har hjulpet narkotikabrukere til å fullføre rehabilitering, og gitt støtte til foreldre eller omsorgspersoner til funksjonshemmede barn.
Hennes politiske memoarer ble publisert i 2002. Den 3. august 2005, rapporterte BBC at hun var kritisk syk og innlagt ved Kings College Hospital i London. I januar 2010 ble det avslørt av hennes tidligere lege at en kreftsvulst var årsaken til hennes død. Mowlam var ateist og ble kremert den 1. september 2005 under en ikke-religiøs seremoni. Halvparten av hennes aske ble spredt i nærheten av Hillsborough Castle og den andre halvparten ble spredt i hennes tidligere parlamentariske valgkrets Redcar.


Diepperaidet.
Diepperaidet (også kjent som Slaget ved Dieppe og Operasjon Jubilee) var en alliert (med overvekt av canadiske styrker ledet av Andrew McNaughton) landgangsaksjon ved Dieppe i Nord-Frankrike 19. august 1942. Planen var å holde byen i et kortere tidsrom og dermed sikre seg viktig informasjon om tysk taktikk samt å sikre seg fanger som man kunne få informasjon fra. Dessuten var det planlagt at de allierte luftforsvarene skulle lokke det tyske Luftwaffe inn i en planlagt felle. Raidet ble en voldsom katastrofe, ingen av målene ble nådd. Dessuten ble 4 383 av de 6 086 som hadde gått i land enten drept, såret eller tatt til fange. Katastrofen ved Dieppe skulle få mye å si for den allierte planleggingen av D-dagen.


Kongenes dal.
Kongenes dal (arabisk وادي الملوك, Wadi el-Muluk), er en dal i Egypt hvor faraoene i 18. til 20. dynasti, fra omkring 1539 f.Kr. til omkring 1075 f.Kr, ble gravlagt. Den første farao som ble gravlagt der var Totmose I, og den siste var Ramses X eller Ramses XI. Den mest sagnomsuste av gravene er utvilsomt Tut-ankh-Amons. Oldtidens offisielle navn var "Den store og majestetiske nekropolis for faraoens millioner av år, liv, styrke og helse vest for Theben", men det ble gjerne kalt Ta-sekhet-ma'at, «den store åkeren», en referanse til fruktbarhet og gjenfødsel.
Hver enkelt grav har flere kamre. Den største er KV5, som har over 120 kamre konstruert for Ramses IIs sønner. Tre av gravene er for dyr. To av disse, og en vanlig grav, kjenner man ikke lenger til hvor ligger.
Bare fire graver ligger i den vestlige dalen, kjent som «Apenes gravlund», og av disse er bare graven til Ay er åpen for publikum. I den østlige er flere tilgjengelige. Graffiti på veggene vitner om at steder var en attraksjon allerede i romersk tid.
Det er også graver for utvalgte personer fra overklassen og både deres og faraoenes hustruer og barn. Omkring på Ramses Is tid ble Dronningenes dal påbegynt, men noen dronninger ble også senere gravlagt sammen med sine menn.
Geologisk er dalen svært variert. Gravene er hugget inn i kalkstein, som ligger i mange lag av forskjellig kvalitet. Dette må ha skapt problemer for de som klargjorde gravene, og arkeologene sliter nå med det. Det største problemet er lag av porøs skifer, som utvider seg når den trekker til seg vann under oversvømmelser. Dette har skadet mange av gravene.
Dalen står sammen med ruinene av Theben på UNESCOs liste over Verdensarven.
Beliggenhet.
Satellittfoto som viser beliggenheten sett i forhold til Nilen
Dalen ligger på vestbredden av Nilen, på den andre siden fra oldtidens Theben, dagens Luxor, i skyggen av Al-Qurn. Området består egentlig av to daler, den vestlige og den østlige. Det er 58 graver i den østlige dalen, kjent som KV1 til KV62 (22–25 mangler i nummereringen).
Kongenes dal ble valgt som sted for gravene av Totmose I. Grunnen til at han ønsket å bli gravlagt her var trolig fordi han ønsket å unngå gravskjendere, som i lang tid hadde plyndret pyramidene og andre mer sentrale kongegraver. Derfor valgte Totmose å bli gravlagt i en klippegrav. De trange passene som fører frem til dalen ble sperret av vaktposter som skulle hindre uvedkommende adgang. Ruiner etter vaktpostenes hytter kan fortsatt sees.
Gravrøvere.
I oldtidens Egypt var gravrøveri utbredt, ettersom den avdøde fikk med seg store rikdommer. Nesten alle gravene er plyndret. Det gjelder blant annet Tut-ankh-Amons, men det ser ut til at røverne ble forstyrret før de kunne få med seg særlig mye, slik at graven er en av de rikeste funnsteder i Egypt. Ettersom mange av de andre kongene var betraktelig rikere og mektigere må man gå ut fra at deres skatter var enorme i omfang, men det meste har forsvunnet.
Det foregikk røverier fra dalen mens den var i bruk, men omfanget tok seg kraftig opp omkring 1090 f.Kr., da Egypts økonomi kollapset. Dalen var på av de bratte klippene lett å bevokte, men etter sammenbruddet kunne bevoktning ikke lenger prioriteres, og det ble nærmest fritt frem for røverne. Kort tid etter sluttet man å bruke dalen til begravelser.
Under Ramses XI, som muligens var den siste som ble gravlagt der, ser det ut til at det foregikk en offisiell plyndring av graver under en stor konflikt som nærmest kan kalles en borgerkrig. Mange graver ble tømt for sitt innhold, og de mumifiserte likene ble flyttet til to store kamre. Deir el-Bahri-kammeret inneholdt minst 40 kongelige mumier og deres sarkofager, mens det andre, i graven til Amenhotep II inneholdt 16.
Arkeologi.
Det mest spektakulære arkeologiske funnet i Egypt i moderne tid fant sted den 4. november 1922, da Howard Carter fant Tut-ankh-Amons grav. Utgravningen ble ledet av Carter, og varte til 1932. Dette var første gang man hadde funnet en egyptisk oldtidsgrav som var tilnærmet intakt.
Flere medlemmer av det arkeologiske teamet, og senere arkeologer som har jobbet på stedet, pådro seg en mystisk sykdom, som gav opphav til historien om «faraoens forbannelse». Moderne forskning har vist at det antagelig enten dreier seg om virus som har overlevd i det spesielle klimaet eller soppsporer, eller eventuelt en kombinasjon av de to. Da disse var ukjente for moderne mennesker hadde ingen motstandskraft, og flere av de involverte døde.


KV5.
KV5 er den arkeologiske referansen til graven til farao Ramses IIs sønner i Kongenes dal. Den har blitt gravet ut over lengre tid, og har vist seg å være den største graven i dalen, med mer enn 120 kamre. Mye av den var fylt med grus fra århundrer av oversvømmelser og ras. Den hadde også blitt plyndret i oldtiden.
Graven ble undersøkt flere ganger så snart den moderne tids utforskning av dalen startet. James Burton gjorde en undersøkelse allerede i 1825, og i 1902 arbeidet Howard Carter der. Ingen av dem kom forbi de første rommene, og så ikke at det var noe spesielt med graven.
Det var først da Kent R. Weeks startet Theban Mapping Project at man begynte å trenge lenger inn. I den første fasen, fra 1987 til 1994, var teamet ikke klar over hvor stor den var. Årsaken til å at begynte det enorme arbeidet var at de ville se om den kunne bli skadet av byggearbeider i nærheten.
I 1995, etter å ha ryddet de ytre kamrene for grus, så arkeologene de lange gangene som strakte seg innover, med svært mange rom. Ramses II skal ha hatt minst 70 sønner, hvilket stemmer godt med antallet kamre man fant. Dette var ikke bare en viktig oppdagelse for forskerne; det førte også til en gjenoppliving av allmennhtens interesse for egyptologi. Selv om det meste av stor pengeverdi var plyndret, er det funnet tusener av potteskår, faianceperler, glassampuller og andre smågjenstander, samt en stor statue av Osiris.
Videre utgravninger avslørte enda flere kamre, og per 2005 har man funnet over 120, uten at utgravningen er avsluttet.
KV05


Liste over graver i Kongenes dal.
Listen over graver er over oversikt over gravene i Kongenes dal i Egypt, og i området like ved dalen.
Gravene er navngitt med koden KV i den østlige dalen og WV i den vestlige, samt et tall som er gitt i den rekkefølgen den moderne tids arkeologer fant og undersøkte gravene.
Den vestlige dalen.
Gravene i den vestlige dalen følger den samme nummereringen, slik at man her finner 22 til 25.
Sekundærgraver.
Da økonomien kollapset omkring 1090 f.Kr. ble gravrøveri svært utbredt, og mange graver ble tømt. Rikdommene i gravene ser ut til å ha blitt plyndret, med faraos og antagelig presteskapets velsignelse, mens mumiene ble flyttet til lagere.
KV35.
KV35 var opprinnelig graven til Amenhotep II. Omkring 16 mumier ble plassert i den.
DB320.
DB320 i Dheir el-Bahri var et lager for omkring 40 mumier. Den ligger i klippene over Hatshepsuts tempel. Flere av mumiene er ikke identifiserte, fordi mange åpenbart hadde blitt lagt i feil sarkofag under flyttingen.


Peter Ustinov.
Peter Ustinov fotografert i 1986
Peter Alexander Ustinov (egentlig Peter Alexander von Ustinov) (født 16. april 1921 i Swiss Cottage, London, død 29. mars 2004 i Genolier, Waadt, Sveits) var forfatter, skuespiller, regissør og politisk aktiv.
Hans far Jona von Ustinov var tysk statsborger med tysk far og russisk mor.
Han mottok Oscar for beste mannlige birolle i filmene "Spartacus" (1960) og "Topkapi" (1964). Han vant også to Golden Globe-priser.
Ustinov var også President av World Federalist Movement fra 1991 og frem til sin død. Han sa en gang, "World Government is not only possible, it is inevitable; and when it comes, it will appeal to patriotism in its truest, in its only sense, the patriotism of men who love their national heritages so deeply that they wish to preserve them in safety for the common good" (see).
Han snakket flytende engelsk, fransk, tysk, italiensk, russisk og spansk. I tillegg snakket han noe tyrkisk og gresk.
På slutten av 1960-tallet ble han sveitsisk statsborger for å unngå det britiske skattesystemet, som på den tiden beskattet inntektene til de velstående med opp til 90 prosent.


Einar Gerhardsens tredje regjering.
Einar Gerhardsens tredje regjering satt fra 22. januar 1955 til 28. august 1963. Regjeringen gikk av som følge av gruveulykken i Kings Bay på Svalbard, etter et mistillitsforslag som ble fremmet av de borgerlige partier og i tillegg fikk støtte av Sosialistisk Folkeparti.
Gerhardsen 3


John Lyngs regjering.
John Lyngs regjering var en koalisjonsregjering med Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Den etterfulgte Einar Gerhardsens tredje regjering 28. august 1963, som måtte gå av på grunn av mistillitsforslag reist på grunn av ulykken i Kings Bay. John Lyngs regjering måtte imidlertid gå av etter kort tid, da de sosialistiske partiene reiste mistillitsforslag vedrørende Lyng-regjeringens tiltredelseserklæring, regjeringen gikk av 25. september 1963.
De mer langsiktige konsekvensene av denne regjeringsdannelsen var imidlertid at den borgerlige siden innen politikken viste at de var i stand til å danne regjering sammen, og dette var en medvirkende årsak til dannelsen av Borten-regjeringen to år senere.
Lyng


Dragon Ball.
"Dragon Ball" (ドラゴンボール "Doragon Bōru") er en japansk manga-serie. Den er skrevet og tegnet av den japanske tegneserieskaperen Akira Toriyama, som også står bak andre populære manga-serier, blant annet "Dr. Slump" og "Sandland". "Dragon Ball" handler om en kampsportkyndig gutt, Son Gokū, hans liv og opplevelser mens han trener seg stadig sterkere.
"Dragon Ball" ble først trykket i det japanske tegneseriebladet "Shonen Weekly Jump" mellom 1984 og 1995 i ukentlige kapitler på cirka 15 sider hver. "Dragon Ball" ble tidlig en stor suksess, og regnes idag som en av Japans største tegneserier noensinne. Bare i Japan har "Dragon Ball" solgt 120 millioner pocketbøker, nesten én bok per japaner. Serien er etter utgivelsen i "Shonen Weekly Jump" samlet i pocketbøker, noe som er vanlig for populære mangaserier, og består av til sammen 42 pocketbøker. I Norge ble den første av disse pocketbøkene oversatt og gitt ut av Schibstedforlagene i mars 2004 som bilag til "Pondus" nr. 3 2004 (påskenummeret), og det gis ut en ny bok i måneden.
Det har blitt laget tre anime-serier basert på serien: Dragon Ball dekker innholdet i de 16 første bøkene, Dragon Ball Z dekker innholdet i de resterende 26, og Dragon Ball GT fortsetter historien der mangaen sluttet.
Handling.
Son Gokū er en gutt som bor sammen med sin adoptive bestefar. Gokū er ren av hjerte, derimot meget blåøyd. Han er ekstremt sterk for alderen, og spesielt siden han er ganske liten. Han er godt utdannet i kampsport av hans læremester og bestefar Son Gohan. Gjennom serien følger vi Son Gokūs liv fra han bryter opp hjemmefra for å jakte på dragekulene. I begynnelsen av serien er han fra elleve til tolv år, og serien følger ham gjennom livet over en periode på rundt 40 år. Ettersom dragekulene blir til vanlige steiner i ett år etter at ønsket er oppfylt, følger leseren også Gokūs opplevelser utenom de gangene han jakter på kulene. Blant annet får en lese om den store kampsportturneringen, der verdensmesteren kåres, og om Gokūs kamper mot mange sterke fiender som Red Ribbon-hæren og Piccolo Daimaō er noen av de mest sentrale motstanderne tidlig i serien.
Kampsport.
Kamehameha er en kampsportteknikk som vises i Dragonball Dragon Ball Z og Dragon Ball GT.


Thai ridgeback.
Thai ridgeback (FCI #338) er kjent som "mha kon klab" i hjemlandet Thailand, der den kynologisk regnes som en variant av stamformen Phu Quoc hund (en variant av boranhund).
Opprinnelse og alder.
Thai ridgeback er en gammel jakthundrase som trolig oppsto i de sydøstre delene av landet. Den har en karakteristisk mothårskam (ridge) på ryggen – derav navnet «ridgeback».
Typen ble oppdaget av folk fra vesten på øya Phu Quoc i Vietnam og fikk derfor navnet "Phu Quoc hund". Som sådan finner man også slike hunder på øyene utenfor Vietnam, Kambodsja og Indonesia, men ikke på fastlandet. Der finnes de kun i Thailand, så forskere og kynologer har konkludert med at Thailand må være opprinnelseslandet, og at hundene som finnes på øyene utenfor må være bragt dit av båtfarende fiskere.
På grunn av naturlige geografiske barrierer har denne hunden levd isolert fra resten av Thailand, og derfor beholdt sin opprinnelighet helt til det siste. Fra 1980-tallet kan man imidlertid se at thai ridgeback har endret seg ganske betydelig fra sin opprinnelige form, i det den har blitt større og mer massiv.
Det finnes kun tre (fire om man regner med stamformen) kjente hunderaser med en mothårskam på ryggen, nemlig thai ridgeback, den lenge antatt utdødde khoikhoihunden (nå anerkjent som africanis), og den i vesten langt mer kjente rhodesian ridgeback. Nå vet man at sistnevnte rase er en historisk nyskapning, visst nok en blanding mellom molosser, khoikhoihund og greyhound, men hva de to andre angår er det mer usikkert. Forskerne er imidlertid enige om at den karakteristisk kammen må ha vært en spontan mutasjon, siden den absolutt ikke har noe som helst med disse hundenes evne til å overleve å gjøre. Det er lite tenkelig at en slik mutasjon skulle ha oppstått på to steder og klart å overleve. Av historiske grunner har man derfor konkludert med at Phu Quoc hund må være den opprinnelig typen, og at denne en gang i tiden må ha blitt bragt til Afrika av sjøfarende handelsmenn, der den så har blandet seg med den lokale pariahunder.
En har funnet en ca. 3 000 år gammel thailandsk grottetegning som viser en hund av lignende type. Denne har sigdformet hale og står ved siden av en jeger, som kaster et spyd, noe som klart indikerer en jakthund. Det er imidlertid umulig å se noen mothårskam, så man kan ikke si noe sikkert om når dette fenomenet oppsto. Man vet imidlertid at det fantes slike hunder på 1600-tallet. FCI anerkjente thai ridgeback som en egen hunderase i 1993, og United Kennel Club i 1996.
Utseende, anatomi og fysikk.
Thai ridgeback har fellestrekk med andre pariahhunder, eksempelvis med basenji som riktig nok er ganske mye mindre og bevislig har et vestlig opphav (thai ridgeback har et østlig opphav, på linje med de nordiske polarhundene, asiatiske spisshunder og "Canis lupus dingo"). Kroppen er langstrakt, ryggen massiv og brystkassen dyp. Lendet er bredt og forholdsvis kraftig. Hodet er ganske stort, snuten middels lang og kjevepartiet meget kraftig. Stående spisse og relativt store ører. Mandelformede mellomstore mørke øyne. Halen er middels lang, kraftig ved roten, og bæres vertikalt eller bøyd opp i sigdform. Rasen har en massiv beinstamme og er generelt svært muskuløs å se på.
Rasen har i de senere år har fått en stadig mer massiv og mindre slank anatomi. Dette har sammenheng med at man i Thailand siden 1980-tallet har ønsket å utvikle større angrepslyst hos denne hunden, som altså opprinnelig er en jakthund. Dette har hittil ført til at rasen som sådan har blitt høyere, tyngre og mindre selvstendig (mer dressurvennlig), men også langsommere og mindre manøvreringsdyktig. Denne hunden står altså i fare for å dø ut i sin opprinnelige form, selv om slike individer fortsatt finnes på øyene utenfor Thailand.
Pelsen er kort og glatt og krever ikke mye stell. Over ryggen har rasen den karakteristiske kammen av framovervoksende dekkhår. Som sådan finnes rasen i flere farger; sort, kastanjebrun, rødbrun, lysbrun (fawn), sølvgrå og blå. Fawn skal ha sort maske. Hannene blir ca. 56-61 cm i skulderhøyde, mens tispene blir ca. 51-56 cm høye. Vekten ligger normalt på ca. 30 kg, avhengig av kjønn. Opprinnelig var disse hundene omkring 38–52 cm i skulderhøyde, mens vekten lå på ca. 16–23 kg. Man kan alstå fastslå at rasen er blitt betydelig endret de seneste 30 årene.
Bruksområde.
Thai ridgeback har allsidige brukshundegenskaper. I vesten vil den kanskje først og fremst utgjøre en ypperlig vakt- og familiehund, men den har også andre egenskaper, herunder også som jakthund.
Rasen har godt utviklet luktesans og vil kunne bli en god sporhund eller ettersøkshund. Den bruker både syn, lukt og hørsel aktivt når den jakter. Siden denne hunden sjelden skjeller utenfor sitt eget domene, vil den trolig kunne utgjøre en ypperlig ledhund for den rette jegeren. Rasen er dessuten meget hurtig, spretten og utholdende, og vil også kunne brukes til en rekke aktiviteter innen hundesport.
Lynne og væremåte.
Thai ridgeback er en livlig, aktiv og svært spenstig hund som krever en mye mosjon og nok med psykiske utfordringer for å trives. Den skal være en habil hund for barnefamilier, men passer trolig best i familier som er aktive og som består av medlemmer som vet å respektere denne hunden for hva den er – litt primitiv (selvstendig og skeptisk til fremmede). Den har vokterinstinkter som langt overgår mer vanlige hunderaser, og er således neppe en passende hunderase for nybegynnere. Det er også viktig å være klar over at det er distinkte forskjeller mellom de thai ridgeback som oppdrettes i vesten og de som lever i en mer eller mindre halvvill tilstand i østen. Sistnevnte er langt mindre domestiserte.
Annet.
Thai ridgeback er en sunn hunderase, med få eller ingen arvelige sykdommer og defekter.


Reinertsen.
Reinertsen AS ble etablert i 1946 og er i dag et rådgivende ingeniør- og entreprenørselskap som drives av dr.ing. Torkild R. Reinertsen og dr.ing. Erik R. Reinertsen. Selskapet tilbyr leveranser innen markedsområdene olje & gass og industri, bygg & anlegg og samferdsel. Det leverer tjenester i hele verdikjeden, fra prosjektutvikling, til utførelse, installasjon og drift.
Selskapet har rundt 2100 ansatte og en omsetning på ca. 3 milliarder kroner. Det har kontorer i Trondheim, Oslo, Bergen, Stavanger, Hammerfest, Orkanger, Bodø, Göteborg, Stockholm, Malmö, Luleå, Murmansk (Russland) og Szczecin (Polen).


Messe (militær).
En messe er et sted der skipsmannskap eller militært personell sosialiserer, spiser og i noen tilfeller bor.
I norske militærforlegninger fantes opptil tre kategorier: Mannskapsmesse, befalsmesse og/eller offisersmesse.
Storbritannia.
I en britisk militærforlegning er det vanligvis tre messer: Offisersmessa, for offiserer; Sersjantmessa, for høyere underoffiserer; og Menigmessa, for menige. Offiserer og høyere underoffiserer både bor (hvis de er enslige og ikke ønsker å bo utenfor forlegningen), spiser og sosialiserer i sine messer, mens menige kun spiser i messa og isteden bor i kaserner og sosialiserer i NAAFI-bygningen.
Det er et utall tradisjoner og kutymer knyttet til messa. Når en høyere offiser besøker en offisersmesse, legger han hatten sin på bordet i foajeen for å gi varsel om sin tilstedeværelse. I Menigmessa er det vanlig at soldatene dekker til gradstegnene sine, slik at alle blir likemenn. Hodeplagg tas av før man går inn i messa – soldater uten hodeplagg er ute av uniform, og soldater ute av uniform skal ikke gjøre honnør. Tradisjonen sier at den som har på seg hodeplagget i messa, må kjøpe en runde drinker.
Alle soldater tilhører en messe, som vanligvis ligger i nærheten av avdelingens hovedkvarter. Messene har faste avgifter (månedlige eller årlige, avhengig av messa), og drives uten fortjeneste. Dette medfører at messene ofte har betydelig lavere priser enn tilsvarende sivile fasiliteter. En soldat er velkommen i enhver messe tilsvarende hans rang, så lenge han betaler avgift til minst én messe. Enhver soldat av annen rang (unntatt avdelingens sjef, dagoffiser, dagunderoffiser og militærpoliti) må be om tillatelse før han går inn i messa. Det kan ikke reises disiplinærsak for å nekte en høyere offiser adgang til en messe. Ofte må man kjøpe en runde i baren for å få adgang.
Til tross for at messa drives som et demokrati, har avdelingens sjef vetorett, og alle store forandringer eller tilstelninger må ha hans tillatelse. Hvis rimelige anmodninger blir avvist av avdelingssjefen, kan dette regnes som maktmisbruk og dermed ankes (unntatt på slagmarken). På denne bakgrunn har avdelingssjefen alltid adgang til messa, men det anses ofte som maktmisbruk, upassende eller ordensforstyrrende at han drikker i en messe for lavere rang, unntatt når han inviteres i spesielle anledninger.


Durin III.
Durin III er en fiktiv dverg i J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var sønn av Durin II og den 3. kongen av Durins folk. Han var den første bæreren av en av "Dvergenes ringer" (de syv), men dette var ikke allment kjent før mot slutten i det tredje tideverv. Dvergene av Durins folk hadde fått ringene av Celebrimbor selv, og ikke av Sauron, selv om han hadde vært med å lage dem.


Liste over Norges miljøvernministre.
Norges miljøvernminister er medlem av Norges regjering og sjef for Miljøverndepartementet. Miljøvernministerens offisielle tittel er, som de øvrige regjeringsmedlemmene, statsråd, til forskjell fra statsministeren og utenriksministeren, som tituleres "minister". Miljøverndepartementet ble opprettet 8. mai 1972, og Olav Gjærevoll (Ap) ble dermed Norges, og verdens, første miljøvernminister. Norges lengstsittende miljøvernminister er Thorbjørn Berntsen (Ap), som innehadde embetet fra 1990 til 1997. Sittende miljøvernminister er Erik Solheim (SV), som tiltrådte 18. oktober 2007. Han har også vært utviklingsminister (ansvar for utviklingssaker i Utenriksdepartementet) siden 2005.
Eksterne lenker.
Miljøvernministre


Azaghâl.
Azaghâl er en fiktiv dverg i J.R.R. Tolkiens Midgard.
Azaghâl var konge over en gruppe dverger i Belegost I det første tidevervet. Han ble drept av dragen Glaurung etter at han hadde såret ham i slaget ved Nirnaeth Arnoediad. "Hadors hjelm" ble egentlig laget til ham av Telchar.


Abakus (linjeforening).
Abakus er linjeforeningen for Datateknikk og Kommunikasjonsteknologi på NTNU i Trondheim.
Foreningen fungerer som et bindeledd mellom IT-bedrifter og studentene ved disse linjene, og som et sosialt knutepunkt for sine medlemmer.
Daglig drift og styreform.
I tillegg til alle komitéene, har linjeforeningen også et hovedstyre som består av Leder, Nestleder og de respektive komitélederne. Dette styret sitter for et skoleår (to semestere) av gangen.
Leder: Ørjan Bøe Thygesen
Historie.
Foreningen ble stiftet i 1977, da med navnet Kompjutern, av datastudenter som brøt ut fra linjeforeningen Sanctus Omega Broderskab. I 1987 ble navnet endret til Abakus, som betyr kuleramme på latin.


Dan Bălan.
Dan Bălan (født 6. februar 1979), en moldovsk sanger, var lederen i et tidligere boyband ved navn O-Zone. Høsten 2007 startet han igjen sitt eget band etter sitt forrige band "Balan". Det nye bandet hans heter "Crazy Loop".
Han skriver selv sanger og den mest kjente er kanskje O-Zones største hit «Dragostea din Tei».


Sissel Rønbeck.
Sissel Marie Rønbeck (født 24. mai 1950 i Hammerfest) er en norsk politiker (Ap).
Da hun høsten 1979 ble forbruker- og administrasjonsminister i en alder av 29 år, var hun da Norges hittil yngste statsråd. Hun møtte første gang på Stortinget som vararepresentant for Ap i 1973. Fra 1975–1977 var hun formann i sentralstyret til Arbeidernes ungdomsfylking.
Hun var innvalgt stortingsrepresentant for Oslo i tiden 1981–93. I Stortinget var Rønbeck medlem og leder av Kirke- og undervisningskomiteen, medlem av Finanskomiteen og medlem av Samferdselskomiteen. Hun ble første gang nominert på 8.-plass til stortingsvalget i 1977 av Oslo Arbeiderparti.
Rønbeck har hatt en rekke tillitsverv i Det norske Arbeiderparti. Hun var formann i Arbeidernes ungdomsfylking i 1975–77 der hun hadde vært medlem av sentralstyret siden 1969, medlem av DNAs sentralstyre 1975–77 og 1983–89 og leder av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse 1985–89. Hun har vært medlem av DNAs programkomite.
Av andre verv kan nevnes: Medlem av Den Norske Nobelkomite fra 1994, leder av Rådgivende utvalg for "God byggeskikk" og nestleder i Norske Boligbyggelags Landsforbund.
I 1983 utga hun boka "Tanker på tvers".
Hun var i perioden 1993-2008 ansatt som assisterende direktør hos Riksantikvaren. Som samferdselsminister døpte hun hurtigruten MS Nordnorge den 19. mars 1997.
Hun er gift med Arne Wam og har to barn. Hun var tidligere gift med Bjørn Tore Godal.
Hennes bror er Kåre Rønbeck tidligere ordfører i Hammerfest.


Stokastisk variabel.
En stokastisk variabel er et begrep i sannsynlighetsteori og sannsynlighetsregning. Det er en funksjon som tilordner verdier til elementer i utfallsrommet til et tilfeldig eksperiment. For eksempel kan en stokastisk variabel beskrive utfallet av et terningkast, og de mulige utfallene er da elementene i mengden.
Merk at en stokastisk variabel er en funksjon, og ikke en variabel i den vanlige matematiske betydningen av ordet.
Definisjon.
La Ω være utfallsrommet til et tilfeldig eksperiment, og la "A" være en σ-algebra over Ω. La "X" være en funksjon fra Ω til de reelle tallene (eller mer generelt, et målbart rom). Da er "X" en stokastisk variabel hvis, for hver undermengde A"r" = hvor "r" ∈ "R", så er A"r" ∈ "A".
Eksempel.
En terning kan gi 6 mulige utfall. Dette gir utfallsrommet S =.
Dette innføres en (stor) X som representer dette utfallsrommet før terningen kastes. X er foreløpig bare funksjonen X, men vi vet før kastet hvilke ulike verdier X kan ta. Derfor kalles den en stokastisk variabel, den kan anta en av flere ulike verdier, men det er før forsøket er utført uvisst hvilken.
Hvis X er en funksjon, og x er et måleresulatat vil utrykket X = x bety at X antar verdien x. For hvert utfall (kast) knyttes X til en enkelt verdi fra utfallsrommet.


Glóin.
Glóin er navnet på en fiktiv dverg i Tolkiens Midgard. Han var sønn av Thorin I, og ble født i året 2216 i det tredje tidevervet, og etterfulgte sin far som konge av Durins folk da faren døde i år 2289 T.T.. Han utvidet gruvene i Ered Mithrin, og gav opp Erebor. Han ble etterfulgt av sin sønn, Óin, da han døde i 2385.
Mye senere var det en annen dverg som også het Glóin. Glóin ble født i år 2703 i det tredje tidevervet. Han var far til Gimli. Denne Glóin var en av de 13 dvergene i følget til Thorin Eikenskjold i Hobbiten, og dermed en av følgesvennene til Bilbo Lommelun. Glóin og hans bror Óin var sønner av Gróin, som var sønnesønn av Borin, som var den yngste sønnen av Kong Náin II og derfor var de i direkte slekt med Durin den Udødelige. Både Glóin og Óin var med i Thorins følge. Glóin døde i år 15 i det fjerde tidevervet.


Rødt Press.
Rødt press er et venstreradikalt ungdomsmagasin utgitt av Sosialistisk Ungdom (SU) fire eller fem ganger i året. Bladet er å se på som organisasjonens eksterne blad, men har likevel internt med SUs egen profil og politiske linje.
Rødt Press var i vinden våren 2005 da bladet hadde publisert fire bilder som partiet Høyre planla å bruke under valgkampen. Debatten i etterkant handlet om rettigheter til bildet. Saken endte med en avtale mellom fotografen og SU.
SUs første medlemsblad ble kalt "Ungsosialisten" og ble utgitt i perioden 1975-1985. Ungsosialisten ble avløst av "Press", som i 1990 endret navn til "Rødt Press", før det i 2009 fikk navnet til "Kraftverk".


Thorin I.
Thorin I er en fiktiv dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var sønn av Thráin I, og ble født i år 2035 i det tredje tidevervet. Han etterfulgte sin far som Konge av Erebor (konge under fjellet) og som konge av Durins folk. Han forlot Erebor med de fleste av sine folk for å reise til Ered Mithrin, og slo seg ned der. Han døde i år 2289, og ble etterfulgt som konge av sin sønn, Glóin.


Shrek 2.
"Shrek 2" er en amerikansk animasjonsfilm fra 2004, og er oppfølgeren til "Shrek" fra 2001. Begge er data-animerte filmer produsert av DreamWorks Pictures.
Historien.
Filmen begynner med at «Shrek» og «Prinsesse Fiona» kommer tilbake fra bryllupsreisen og finner en invitasjon fra prinsesse Fionas foreldre, kongen og dronningen av kongeriket «Langt langt borte», om å besøke dem. Prinsesse Fiona har ikke fortalt sine foreldre at hun har giftet seg med et troll og selv blitt et. De tar med seg Esel på reisen for å møte kongen og dronningen.
Når Fionas gudmor oppdager at Fiona har giftet seg med Shrek, påminner hun kongen om deres avtale om at Fiona skulle gifte seg med sønnen hennes, «Drømmeprinsen». Under gudmorens press og sin egen utilpasshet om å ha et troll til svigersønn, gir han «Pus med støvler» oppdraget å drepe Shrek. Når Shrek og Fiona ankommer Langt langt borte blir det en meget gretten middag, siden Shrek og Kongen krangler. Shrek tenker på at Fiona forandret seg for ham, og at han burde forandre seg for henne, og går derfor til den gode feens fabrikk og stjeler en trylledrikk som gjør ham til et menneske, men han blir til sumptroll igjen hvis han ikke kysser sin store kjærlighet. Gudmoren og Drømmeprinsen bruker dette til å lure Fiona til å tro at Drømmeprinsen er Shrek og setter Shrek i fengsel. Shrek klarer å komme seg fri og klarer å få Fiona tilbake.
Etter rulleteksten kommer en spesiell slutt, da dukker eselets kjæreste opp – dragen, med en overraskelse: esel-drage-mutantbabyer. Filmen blir laget av filmprodusenten Dreamworks


Óin.
Óin er navnet på er fiktiv dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Óin var sønn av kong Glóin og ble født i år 2238. Han etterfulgte sin far som konge over Durins folk, og regjerte fra 2385 til 2488 i det tredje tideverv. Han levde med sitt folk i Ered Mithrin, og så at orkene tok over Moria. Dette var et resultat av Saurons voksende makt I Myrkskog. Etter Óins død var det hans sønn Náin II som ble konge over Durins folk.
Mye senere levde det en annen dverg ved navn Óin. Han ble født i år 2774 i det tredje tidevervet. Han var med i Thorin Eikenskjolds følge, sammen med 12 andre dverger, deriblant hans bror Glóin, og hobbiten Bilbo Lommelun. Han var sønn av Gróin, som var sønnesønn av Borin, som var yngste sønn av kong Náin II. Derfor var Óin i direkte slekt med Durin den Udødelige. Óin var senere med Balin til Moria, og ble drept der i år 2994 T.T..


Kartesisk produkt.
I matematikk er det "kartesiske produktet" av to mengder "A" og "B", mengden av alle par av elementer, "(a,b)", der "a" ∈ "A" og "b" ∈ "B". Det kartesiske produktet skrives "A" × "B", og med matematisk notasjon skriver man
Mer generelt kan man definere det kartesiske produktet av et vilkårlig (men endelig) antall mengder "A"1...,"A'n", som består av alle "n"-tupler ("a"1...,"a'n"), der hver "a'i" ∈ "A'i". Dette skrives
Hvis alle "A'i" 'ene er lik "A", kan man også skrive "A'n" for det kartesiske produktet "A"1×...×"A'n".
Begrepet «Kartesisk» kommer fra «Cartesius», den latiniserte versjonen av navnet på den franske matematikeren og filosofen René Descartes (1596–1650).


Heroin.
Heroin (diacetylmorfin, diamorfin) er et opiat med avhengighetsskapende egenskaper. Stoffet gir sterk eufori, og er derfor sterkt avhengighetsskapende. Heroin blir framstilt av saft fra opiumsvalmuen. Ved fremstilling blir ca ti kilo opium til en kilo heroin.Heroin finnes i brunaktige nyanser, som er den vanligste varianten vi finner i Norge. Brunt heroin kan inntas ved å injiseres eller røykes. Såkalt Thai-heroin, som oftest er hvitt, inntas bare gjennom injeksjon.
I Norge er det forbudt å produsere, besitte, omsette og bruke heroin, men i enkelte land brukes diamorfin i substitusjonsbehandling av opiatavhengige. Heroin brukes ellers i all hovedsak som illegalt rusmiddel.
Farmakologiske egenskaper.
Heroin er et prodrug som omdannes til 6-monoacetylmorfin (6-MAM) og morfin etter injisering, og effekten på opioid-reseptornivå (μ-, κ- og δ-reseptorer) i sentralnervesystemet og tarm tilsvarer morfin. Heroin har en ekstremt rask halveringstid på 2-6 minutter, og blir da metabolisert til 6-monoacetylmorfin og morfin. Halveringstiden for 6-monoacetylmorfin er 6-25 minutter. Acetylgruppene gjør heroin mer fettløselig enn morfin, og det transporteres dermed langt mer effektivt over blod-hjernebarrieren, slik at virkningen oppnås raskere og kraftigere enn for morfin.
Binding til opioidreseptorer i sentralnervesystemet gir analgesi, eufori, sedasjon, demping av hosterefleks og respirasjon. Overdosedødsfall skyldes som regel respirasjonshemming. I tarmen bidrar heroin til obstipasjon (forstoppelse). Opioidantagonister som naloxon (Narcanti) opphever umiddelbart effekten av heroin.
Heroin som tas peroralt omdannes fullstendig til morfin i leveren før det når systemisk sirkulasjon, og intravenøs bruk er derfor mest potent. Ettersom heroin er varmestabilt og tas effektivt opp i lungevev er det også vanlig å røyke heroin. Rusen varer som regel 3-6 timer.
Medisinsk bruk.
Under navnet diamorfin blir heroin brukt som smertestillende middel i Storbritannia, ved sterke akutte eller kronisk smerte, vanligvis ved langtkommen kreft og annen palliativ behandling. I andre land er det mer vanlig å benytte morfin eller andre sterke opioider i slike situasjoner. Medisinsk bruk av diamorfin (sammen med andre sterke opioider som morfin, fentanyl og oksykodon) er kontrollert i Storbritannia av "Misuse of Drugs Act 1971" som et "klasse A kontrollert narkotika"..
Heroinforskrivning i substitusjonsbehandling.
I flere land (Sveits, Tyskland, Nederland, England, Spania, Danmark) er det etablert ordinære behandlingsopplegg der farmasøytisk heroin benyttes som substitusjonspreparat i tillegg til Metadon og Subutex. Studier av heroinassistert behandling er igangsatt i Canada og Belgia. Målsettingen med denne typen behandling har variert fra land til land, og har også endret seg noe over tid. En hovedmålsetting da herointiltakene startet i Tyskland, Sveits og England var å redusere kriminalitet grunnet rusmisbruk. Senere har disse, og andre nystartede tiltak i andre land fått en noe mer helserettet og sosialfaglig profil.
Den første Cochrane-gjennomgangen av alle studier på heroinforskrivning (2006) viste ingen forskjeller mellom metadonforskrivning og heroinforskrivning hva gjaldt helsemessige forhold, retensjon, eller andre mål. Den nyeste metastudien, også utført av the Cochrane collaboration, hadde også med de nyeste studiene fra Storbritannia og Canada. Metastudien viste ingen statistisk signifikante forskjeller mellom forskrivning av heroin og Metadon når det gjelder retensjon, bruk av illegale opiater eller kriminalitet Det var heller ingen forskjell på dødsrisiko mellom gruppene. Derimot var det 61 % flere alvorlige bivirkninger ved bruk av heroin som substitusjonspreparat enn Metadon, en stor og statistisk signifikant forskjell. Tre av studiene målte bruk av andre rusmidler i studieperioden. Disse studiene viste statistisk signifikant mindre bruk av andre rusmidler (enn opiater) ved bruk av heroinsubstitusjon framfor Metadon alene.
Effekter.
Raske effekter av heroin avhenger av hvilken tilførselsvei som benyttes. Studier har vist at den subjektive gleden av narkotikabruk (Den igjenforsterkende komponenten av avhengighet) er proporsjonal med økningen av hastigheten i blodkonsentrasjonen. Intravenøs injeksjon gir den raskeste og mest intense tilstrømningen innen syv-åtte sekunder. Intramuskulær injeksjon gir en relativt treg start på fem til åtte minutter. Sniffing eller røyking når maksimal effekt innen 10-15 minutter. Tatt oralt, tar det omtrent en halv time før effektene begynner, med fravær av en hastig tilstrømming.
Bivirkninger.
I tarmen bidrar heroin til obstipasjon (forstoppelse). Andre vanlige bivirkninger er sløvhet, konsentrasjonsvansker, elveblest (kløe, rødhet), urinretensjon, ødemer (vannansamlinger i kroppen), lungeødem, kvalme, langvarig oppkast, skjelvinger, dyspepsi (”sur mage”), bradykardi (hjertearytmi), muskelsvakhet og lavt blodtrykk.
Den vanligste dødsårsaken ved heroininntak er overdose. Overdosedødsfall skyldes som regel respirasjonshemming (pustestans). Overdose kan forekomme også ved dosering brukeren er vant med. Dersom heroin inntas sammen med alkohol senkes grensen for det som kan kalles "trygg" dose betraktelig. Overdoser og dødsfall knyttet til heroin er i all hovedsak assosiert med intravenøs bruk, men overdose med dødelig utgang forekommer også ved røyking.
Historikk.
Heroin ble første gang fremstilt av den britiske kjemikeren C.R.A Wright i 1874. Heinrich Dreser, i Bayer AG i Tyskland oppdaget at diacetylmorfin var mer potent enn morfin. Bayer registrerte "Heroin" (fra heroisk) som varemerke. Fra 1898 til 1910 ble det markedsført som en ikke-avhengighetsskapende morfinerstatning og som hostemedisin for barn. Bayer mistet rettighetene sine til varemerket heroin (som for aspirin) som følge av første verdenskrig. I 1914 ble heroin forbudt ved lov i USA.
I 1926 etablerte Storbritannias etter sterkt polititsk press heroinforskrivning etter en rapport fra Rollstonkomiteen. Pasientgruppen besto hovedsakelig av leger. Ordningen ble opprettholdt de neste 40 årene: Omsetnng og bruk av heroin var i utgangspunktet illegalt, men leger kunne forskrive heroin til brukere "hvis seponering kunne være skadelig eller veldig ubehagelig for pasienten". Denne politikken kontrollerte de synlige heroinproblemene i England frem til 1960.
Holdninger og brukergruppen begynte å endre seg, og fra 1964 og fram til 1980-tallet fikk bare spesialist-klinikker og utvalgte leger lov til å forskrive heroin til brukere. Fra 1970 ble metadonforskrivning i lave doser (inntil 40 mg/dag) tillatt. Fra 2001 begynte også Storbritannia med såkalt optimaliserte Metadondoser, samtidig som fastleger ikke lenger uten videre kunne forskrive heroin (se Harold Shipman). Interessen for heroin på resept sank raskt, og idag er det bare 100-200 brukere i England som får heroin på resept.
Sveits startet et prøveprosjekt med heroinforskrivning i 1994 for brukere som ikke hadde nytte av avvenningsbehandling, f.eks. de som hadde prøvd og feilet flere slike behandlinger. Det første forsøket omfattet 340 brukere og ble senere utvidet til 1000 etter at medisinske og sosiale studier støttet en fortsettelse av programmet. Deltagerne får utskrevet heroin for injisering i spesialdesignede apotek for en pris på ca. 80 kr. pr. dose. Senere har også tyske, nederlandske, spanske og danske byer etablert heroinforskrivning.
Produksjon og omsetning.
Det illegale markedet for heroin er enormt på verdensbasis. Den største produsenten er Afghanistan, som etter et forbud mot dyrking av opiumsvalmue innført av Taliban i 2001 reduserte sin produksjon med 95 %. Etter Talibans fall og den påfølgende okkupasjon er produksjonen nå tilbake til rekordnivåer. 2003-høsten er anslått til å være verd 2,8 milliarder amerikanske dollar. Opium dyrkes også i Midtøsten, Pakistan og i Øst-Asia, særlig i Myanmar, Thailand, Vietnam, Laos og Yunnan-provinsen i Kina. Det dyrkes også opiumsvalmuer i Sinaloa-provinsen i Mexico og i Colombia.
De største markedene for heroin er Europa og Nord-amerika.
Heroinavhengighet.
Som alle opioider er heroin sterkt avhengighetsskapende. Det gir rask og kraftig eufori, og kort tids bruk medfører ofte kraftig abstinenssyndrom dersom tilgangen på opioid opphører. Etterhvert vil den euforiske effekten bli mindre, og hovedgrunnen for videre bruk av heroin er å unngå abstinens. Avhengighet av heroin klassifiseres i de offisielle diagnosesystemene ICD-10 og DSM-IV som en psykisk lidelse. En rekke sosiale problemer som kriminalitet og prostitusjon er knyttet til heroinavhengighet. Heroinavhengige utsetter seg ofte for stor helserisiko knyttet til bruk av sprøyter (overdose eller smitte i forbindelse med deling av sprøyter), andre rusmidler, kriminalitet og belastende livsstil.
Behandling av heroinavhengighet har i Norge tradisjonelt vært basert på sosialfaglige prinsipper, men opiatavhengighet ansees i dag i større grad som en lidelse som også kan behandles medikamentelt. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er nå den dominerende behandlingsformen. Innen LAR får opiatavhengige mennesker tilbud om substitusjonsbehandling med opiatpreparater som har mer langvarig effekt og mindre ruseffekt enn heroin. For mange fører dette til en betydelig høyere livskvalitet hvor de slipper å leve i kriminelle miljøer. LAR-klientene er fortsatt opiatavhengige, men bruken er nøye kontrollert, gir ikke ruseffekt og er forenlig med vanlig livsførsel i forhold til arbeid, bilkjøring og kontakt med andre mennesker. Opiatpreparater som forskrives innen LAR-tiltak er Metadon, Subutex og Suboxone. I den senere tid har det også vært gjort forsøk med Naloxon implantat, da dette har vist seg ganske virksomt i behandlingen av opiatavhengighet.


Gróin.
Gróin var en fiktiv dverg i J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var av Durins folk og far til Glóin og Óin og dermed bestefar til Gimli. Han var bror av Fundin. Han var i direkte slekt med Durin den Udødelige, fordi han var sønn av Frain, sønn av Borin som var yngste sønn av kong Náin II.


Alexandrine av Danmark.
Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin (Alexandrine Auguste) (født 24. desember 1879 i Schwerin i Tyskland, død 28. desember 1952 i Hellerup, nær København) var dronning av Danmark gjennom sitt ekteskap med Christian X av Danmark.
Hun ble født som hertuginne av Mecklenburg-Schwerin. Hennes far var storhertug Fredrik Franz III av Mecklenburg-Schwerin, og moren var storhertuginne Anastasia Mikhailovna Romanova, som var barnebarn av tsar Nikolai I av Russland. Foruten Alexandrine hadde storhertugparet en sønn, den senere storhertug Friedrich Franz IV av Mecklenburg-Schwerin(1882–1945), og en datter, hertuginne Cecile(1886–1954), som giftet seg med keiserriket Tysklands siste kronprins, Wilhelm.
Christian ble konge i 1912, og satt på tronen til han døde 20. april 1947. Alexandrine døde i romjulen 1952.


Borin.
I J.R.R. Tolkiens Midgard var Borin en dverg av Durins folk. Han var den andre sønnen av kong Náin II og hans bror Dáin I ble konge etter deres far. Borin var forfader til både Balin og Gimli "alvevenn" fra Ringens brorskap.


Egil Nyhus.
Egil Nyhus (født 23. januar 1962 i Tønsberg) er en norsk avistegner, illustratør og barnebokforfatter.
Egil Nyhus har utdannelse fra grafisk linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, der han var student fra 1981 til 1985. Han begynte som avistegner allerede som 16-åring med ukentlige bidrag til Vestfold Arbeiderblad. Siden har han hatt en stor produksjon av humoristiske tegninger til særlig bøker, blader og brosjyrer. Fra 1987 har han vært fast tegner i Romerikes Blad. Han har i tillegg tegnet til tidsskrifter som Se og Hør og til barnebøker som en mengde titler om Sesam Stasjon og Kaptein Sabeltann. Han har også skrevet egne bildebøker.
Tegnestilen er barnevennlig og tegneserieinspirert, og illustrasjonene har ofte mange detaljer og farger. Avistegningene inneholder sikre karikaturer, poengterte samtidskommentarer og lun humor.
Egil Nyhus er medlem av blant annet Tegnerforbundet, Grafill og Feco Norway. Han er lillebroren til dramatikeren Morten Nyhus og tvillingbroren til tegneren Svein Nyhus. Egil Nyhus bor på Jessheim i Akershus.
Egil Nyhus opptrer også med tegneforestillinger for barn.


Náin II.
Náin II er en fiktiv dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han ble født i år 2338, og var sønn av Kong Óin. Han etterfulgte sin far som konge over Durins folk. I Náins tid levde dvergene fredfult i Ered Mithrin, helt til de ble angrepet av drager. Han ble etterfulgt av sin sønn Dáin I, da Náin døde i 2585. Hans yngere sønn, Borin, var stamfar til flere av de dvergene som senere ble med Thorin Eikenskjold til Erebor for å vinne fjellet tilbake fra dragen Smaug.


Valensiansk.
Valensiansk ("valencià") er betegnelsen på talemålet i i Valencia-regionen i Spania, hvor det er sidestilt som offisielt språk (sammen med spansk).
Det strides om valensiansk skal regnes som et eget språk eller en dialekt. Valensianerne mener selv at valensiansk er et selvstendig språk, mens andre mener at valensiansk kun er en dialekt eller variant av katalansk. Spanske myndigheter regner likevel de to språkene som selvstendige. Det er et tema som har vært mye diskutert opp gjennom årene.
Striden om språket.
Striden om statusen til den valensianske språkterm henger nøye sammen at valensianerne de siste årene har blitt mer bevisste på egen identitet, noe som har gitt grobunn for et stadig større ønske for egen uavhengig valensiansk kultur. Den jevne valensianeren ser ikke lenger på seg selv som kataloner, slik som tidligere. Den store katalanske innflytelsen på Valencia er synlig nærmest overalt, på det valensianske flagget, i tungemålet, i arkitektur, musikk og annen kultur. At Valencia og Katalonia er to uavhengige delstater i det spanske riket, er en av grunnene til den stadig større bevisstheten av egen identitet i det valensianske folket.
Valensianerne i dag ønsker å ses på som valensianere, ikke bare som spanjoler eller katalonere. Dette er trolig en av de viktigste grunnene til valensianernes krav om et eget språk.
Debatt i nyere tid.
Valensiarnes krav til eget språk har ikke blitt godtatt overalt, og dette har skapt rimelig omfattende debatter blant folk. Senest i 2004 blusset det opp en heftig debatt, da Spania sendte ut sine oversettelser av EU-grunnloven på baskisk, katalansk, galisisk og valensiansk, og det viste seg at den katalanske og den valensianske versjonen var identiske. Spanske myndigheter regner likevel disse som to selvstendige språk, og ble nødt til å forandre på den valensianske versjonen slik at den ble forskjellig fra den katalanske.


Knud av Danmark.
"Hans Kongelige Høyhet" prins Knud (Knud Christian Frederik Michael) (født 27. juli 1900 på Sorgenfri slott i Lyngby, nær København – død 14. juni 1976 i Gentofte) var arveprins av Danmark fra 1947 til 1953.
Prins Knud var sønn av kong Christian X og dronning Alexandrine av Danmark, og yngre bror av kong Frederik IX.
Ettersom broren, kong Frederik IX, ikke hadde noen sønn, ble prins Knud arveprins fra 1947. Men ved en grunnlovsendring i 1953 fikk kvinner arverett, og dermed ble Knud skjøvet ned til fjerdeplass i arvefølgen, etter kongens tre døtre.


KV2.
KV2 er arkeologenes betegnelse på en grav i Kongenes dal i Egypt. Den ble konstruert for Ramses IV, og ligger lang nede i den østlige dalen, mellom KV7 og KV1. Graven har vært åpen siden oldtiden, og det er store mengder hieratisk graffiti på veggene.
Selv om gravgodset er borte er selve graven for det meste intakt. Den har veggmalerier med scener fra "Ras litani", "Grotteboken", "Den egyptiske dødeboken" og "Himlenes bok".
Sarkofagen er brutt opp, antagelig i oldtiden. Mumien ble omkring 1090 f.Kr. flyttet til et lager i KV35.
KV02


Ezinne Okparaebo.
Ezinne Okparaebo (født 3. mars 1988 i delstaten Imo syd i Nigeria) er en norsk friidrettsutøver, og er Norges raskeste kvinne gjennom tidene. Hun flyttet til Norge som niåring og er oppvokst på Ammerud. Det var som elev på Haugen skole at interessen for sprint oppstod. Hun slo gjennom i norgestoppen i 2005, og representerer IL i BUL. Hun er norsk rekordholder både på 100 meter og 200 meter.
Hennes yngre søster, Chiamaka Okparaebo, driver også med friidrett.


Peter von Scholten.
Peter Carl Frederik von Scholten (født 17. mai 1784 i Vestervig kloster, død 26. januar 1854 i Altona) var dansk offiser og generalguvernør.
Peter von Scholten fikk en offisersutdannelse og reiste i ung alder til Dansk Vestindia (nå De amerikanske jomfruøyene). I 1814 ble han veiemester på St. Thomas, og allerede i 1827 ble han utnevnt til fungerende generalguvernør. Fra 1835-1848 fungerte han som
generalguvernør for alle tre øyene (St. Croix, St. John og St. Thomas), noe som betydde at han fungerte nærmest som en eneveldig hersker.
I 1848 gjør slavene på St. Croix opprør, og dette får Peter von Scholten til å frigi alle slavene på eget initiativ. Kort tid etter reiste han hjem til Danmark.
Peter von Scholten hadde en elskerinne på St. Croix, Anna Heegaard (1790–1859). Også Peter von Scholtens bror Frederik gjorde karriere i Dansk Vestindia.
Tett vennskap med Frederik VI.
Von Scholten kommer til Dansk Vestindia som 20-årig fenrik i 1804, men må forlate øyene i forbindelse med engelskmennens overtagelse. Hjemme i Danmark blir han adjutant for Frederik VI's Generaladjudant von Bülow, og sammen med von Bülow ledsager han Kongen til fredsforhandlingene i Kiel. På veien tilbake må Kongen og hans følge gjøre opphold på Sprogø, fordi Storebælt er frosset til, og historien forteller at soldatene underholder Kongen med de verste løgnhistorier. Von Scholten får Kongens oppmerksomhet, og de utvikler et godt vennskap. Det sterke forhold til Frederik VI bevarer von Scholten helt frem til Kongens død i 1839.
Historien forteller også at Kongen etter dagene på Sprogø, ga hver enkelt soldat muligheten for at få et ønske oppfylt. De fleste ønsket en forfremmelse innenfor militæret, men det eneste von Scholten ønsket seg er å bli Veiermester på St. Thomas. I motsetning til von Scholten visste de ikke hvor mye man kunne tjenes på å være den som bestemte hvor mye de forskjellige forsendelsene som gikk inn og ut av øyene veide.
Livet i Dansk Vestindia.
Von Scholten sier farvel til en lovende militær karriere for å prøve lykken i Dansk Vestindia. Det tar ikke lang tid før han blir Kommandant og i tiden som følger, går der nesten ikke et år uten at han blir forfremmet. Og det gode ved det, for von Scholten, er at han hver gang får lov til å beholde det lukrative verv som han blir forfremmet fra. Von Scholten tjener utrolig store summer, men ikke desto mindre bruker han mer enn hva han tjener, og i flere tilfeller låner han penger av plantasjeeierne. Dette bringer ham mange ganger i vanskelige situasjoner når han skal utforme bestemmelser til slavenes fordel og som da naturlig nok ikke er til fordel for plantasjeeierne.
Selv om von Scholten er godt gift i København, så holder han ikke en lav profil når han er på St. Croix, hvor von Scholten styrer sitt lille rike. Han har åpenlyst en sort elskerinne, Anna Heegaard, som han bor sammen med på sitt meget flotte landsted Bülowsminde. Gjennom hele sin tid i Dansk Vestindia, som Guvernør og senere Generalguvernør, har von Scholten et godt forhold til de sorte helt sikkert også på grunn av sitt forhold til Anna Heegaard. I 1834 gjør han de frie slaver likeverdige med de hvite. I 1839 oppretter han Landskoleordningen og får overtalt Frederik VI til å bygge hele 17 slaveskoler på øyene, og von Scholten engasjerer seg veldig i disse skolene og overværer alltid eksamenene på skolene. Von Scholten er av den oppfatning at frihet er noe man må oppdras til, og skoleordningen var i denne sammenhengen sentral. All undervisning foregikk på engelsk, og ikke dansk eller kreolsk som enkelte misjonærer hadde brukt tidligere.
Men von Scholten har gjennom årene skapt seg mange fiender i Danmark, og spesielt den dansk pressen legger ikke fingrene imellom når de beretter om hvordan von Scholten lever på St. Croix. Det er ikke uten grunn at han får tilnavnet "Den siste eneveldige Konge".
Slutten på slaveriet i Dansk Vestindia.
Christian VIII som kommer på tronen etter Frederik VI's død i 1839 får von Scholten aldri det samme tette forhold til. Von Scholten foretar mange reiser frem og tilbake mellom Vestindia og København med det formål å overtale regjeringen og Kongen om å gi slavene deres frihet. Slavene hadde blitt frigitt på de britiske jomfruøyene i 1834, og det kun var et spørsmål om tid før dette også tvinger seg frem på de danske øyene. Men dessverre må von Scholten konstatere at han er ved å miste grepet, både om Dansk Vestindia og om slavenes forhold. På den ene side vil han gjøre alt for at slavene får deres frihet, men på den annen side vet han også godt at hvis slavene får deres frihet vil de ikke vite hva de skal bruke den til. Han ser utdannelse som den eneste holdbare vei til slavenes frigjørelse. Samtidig har von Scholten stort sett hele Danmark imot seg som for de flestes vedkommende ikke forstår hva som foregår. Det er den almene oppfattelse at øyene og slavene skal behandles med hard hånd med henblikk på å skaffe det største mulige økonomiske overskudd.
I 1847 varsler den danske regjering med en lov som automatisk frigir de slaver som blir født etter den 28. Juni 1848, som er Dronningens fødselsdag, mens de andre slavene måtte vente ytterlige i 12 år på deres frihet: "Alle slavebørn vil for fremtiden være født frie, og deres forældre vil blive frigjorte efter yderligere 12 år". Ideen er for så vidt god nok, fordi den gir den danske regjering tid til å finne ut av hva man skal stille opp med mot de erstatningskrav som man antar vil komme fra plantasjeeierne. Problemet er bare at det er for sent og det vet von Scholten. Han har et meget tett forhold til slavenes leder Budo. På samme tidspunkt brer slaveopprørene om seg utover hele Karibien, og nyhetene når selvfølgelig også Dansk Vestindia. Budo og von Scholten har en avtale om at der ikke må oppstå blodsutgytelser. På bakgrunn av denne avtalen planlegger Budo en fredelig demonstrasjon i Frederiksted på St. Croix hvor slavene går med fakler gjennom byen.
Budo vet at von Scholten er på vei med skip fra St. Thomas til Frederiksted, og han regner med at når von Scholten ser oppstanden, vil han gi slavene deres frihet. Imidlertid skifter vinden og skipets kaptein Irminger bestemmer seg for å legge til i Christiansted i steden. Dette medfører at situasjonen i Frederiksted utvikler seg, og de 8000 slaver som deltar i demonstrasjonen begynner å tenne på bygningene. Von Scholtens bror, Frederik von Scholten, som er tollfogd i Frederiksted, drar umiddelbart til Christiansted. Her henter han sin bror og langt om lenge ankommer Massa Peter, som de sorte kaller von Scholten til fortet i Frederiksted.
Her erklærer Von Scholten fra Fort Frederik sin berømte erklæring: "Alle de, der på De Danske Vestindiske Øer ikke er frie, kan fra i dag anse sig for at være frie".
Von Scholten forlater Dansk Vestindia.
Plantasjeeierne er selvfølgelig rasende på von Scholten, og omtaler frigivelsen av slavene som forræderi. De går i et vist omfang til motangrep på slavene, men må snart innse at slaget er tapt på forhånd, da de er i mindretall. Den 14. Juli 1848, nøyaktig på datoen for hans tiltredelse 21 år tidligere, forlater von Scholten Christiansted syk og nedbrutt og vender hjem til Danmark. Her får han ikke noen heltemottagelse, men blir stilt for en kommisjonsdomstol hvor frigielsen av slavene uten regjeringens samtykke var et sentralt tema. Saken ble reist etter initiativ fra plantasjeeierne. Han ble i første omgang blir dømt for makt- og embedsmisbruk, fratatt sine titler og pensjon.
Senere frikjenner Høyesterett von Scholten, og han får lov til å beholde sin pensjon. Von Scholten er imidlertid på det tidspunkt en meget syk mann, og han forlater København og flytter ned til sin datter i Hamburg, hvor han dør den 26. januar 1854. Peter von Scholten så aldri mer sitt høyt elskede dansk Vestindien eller Anne Hedegaard. Han ligger begravet på Assistent Kirkegården i København. Hans kiste blir ført tilbake til København, hvor han blir bisatt på Assistens Kirkegård. En av de største avisene i Danmark på det tidspunkt, «Fædrelandet», kommenterer dødsfallet med: "«At staten ved dette dødsfald sparer 12.000 Rigsdaler årligt»", med henvisning til von Scholtens pensjon.
Tilbake på øyene går det akkurat slik som von Scholten har forutsett og fryktet. Nå blir slavene for alvor slaver. Plantasjeeierne bestemmer nemlig helt hvor mye de vil betale i lønn og slaverne merker nå virkelig fattigdom. Von Scholten hadde under sin regjeringstid i stort omfang sørget for at slavene behandles ordentlig. Samtidig oppfinner man sukkerroen i Europa, og det betyr at bunnen ganske enkelt faller ut av øyenes økonomi og danskene mister helt interessen for driften.


Atje Keulen-Deelstra.
Atje Keulen- Deelstra (født i Grouw 31. desember 1938) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Hun dominerte internasjonal skøytesport på begynnelsen av 1970-tallet, og ble blant annet verdensmester fire ganger.
14. mars 1970 satte hun verdensrekord på 1500 meter med tiden 2.17,2.


EM på skøyter, allround for damer.
EM på skøyter, allround for kvinner, er blitt arrangert siden 1970. Først som eget arrangement, men fra og med 1990 i samme arrangement som for menn.


Balin.
I J.R.R. Tolkiens Midgard var Balin en dverg av Durins folk. Han var sønn av Fundin, og eldre bror av Dwalin. Balin var født i 2763 i det tredje tideverv. Balin var en av de dvergene som reiste med Thorin Eikenskjold, Bilbo Lommelun og Gandalv i Hobbiten, som drar ut for å drepe dragen Smaug og gjeninnta "kongeriket under fjellet" altså Erebor.
Han var den andre dvergen som ankom huset til Bilbo i Hobbiten, og det var Dvalin som kom først. Balin hadde rød hette og kappe og spilte violin, som sin bror.
Blant dvergene i Thorins følge var Balin den nest eldste (etter Thorin), og derfor var det han som snakket for følget blant annet hos alvekongen Thranduil i Myrkskog.
Balin er beskrevet som følgets "alltid på vakt"-mann. Det er han som ser Bilbo komme løpende ved den Grønne drake, og det er han som ser bålet til Trollene, og det er han som først oppdager alvene i Myrkskog. Men han så ikke Bilbo, som er usynlig p.g.a. ringen, da han var utkikkspost for følget etter at de unnslapp fra orkene i Tåkefjellene. Etter denne hendelsen begynner Balin å få respekt for Bilbos evner. Han er den eneste dvergen som følger Bilbo et stykke på veien inn i gangen mot Smaug. Og av alle dvergene er han den eneste man vet om har besøkt Bilbo i Lommekroken etter eventyret.
I 2989 T.T. dro Balin fra Erebor og gikk inn i Moria sammen med Flói, Óin, Ori, Frár, Lóni, and Náli. Han ble drept av en av orkenes bueskyttere i Dimrenndalen i 2994 i T.T..
I Ringenes herre, Ringens brorskap, oppdager brorskapet Balins grav i Mazarbuls kammer.
Balins familietre.
kong Náin II
kong Dáin I Borin
Gróin Fundin
Óin Glóin Balin Dwalin


Norsk film.
Norsk film omfatter produksjon av forskjellige typer film, for eksempel spillefilm, kortfilm, dokumentar- og reklamefilm, i Norge eller med norske produsenter og filmfolk. Filmindustrien er på fremmarsj, men står relativt svakt både internasjonalt og nasjonalt. Nasjonalt er filmindustrien preget av importerte filmer, hovedsakelig fra USA og Europa. Fra 1990-tallet har imidlertid flere norske filmer gått svært godt på norske kinoer. Noen filmer er også eksportert, og har mottatt filmpriser i utlandet.
Filmindustrien i Norge mottar statsstøtte fra Norsk filmfond og Norsk filmutvikling.
Den viktigste filmprisen som deles ut i Norge er Amanda-prisen.
Utdannelse innen film tilbys i Norge ved Filmskolen, Høgskulen i Volda og Universitetet i Stavanger.
Filmens første år i Norge.
Den 6. april 1896 hadde Christianias Cirkus Variete noe helt nytt på programmet. De hadde besøk av Max Skladanowsky som skulle vise folket levende bilder/filmbilder med sitt bioskop. Dette ble første offentlige filmvisning i Norge.
Den første Norske filmsuksessen var filmen som viste Kongens ankomst til Norge i 1905. Filmene som fulgte var av samme sjanger, såkalte aktualitetsfilmer om de aller største Norske personlighetene eller også hendelser som f.eks. Bjørnsons begravelse, og kongeparets kroningsferd. Filmene var enkle og observerende. I 1911 kommer filmen Under forvandlingens lov. Denne blir stående som eksempelet på tidlig norsk spillefilm. Filmen var ikke så aller verst, men den kunne ikke hevde seg på noe vis mot andre lands filmer som Danmark, Frankrike og Amerika. Man var opptatt av å lage film som skulle passe det internasjonale publikum fremfor det nasjonale, noe som skulle prege årene frem mot 1920-tallet og det Nasjonale gjennombruddet. Med filmens inntog i Norge kom også debattene rundt det nye mediet. Vi fikk en landsomfattende kampanje mot filmen, som endte i en sensurordning under statens filmkontroll og at vi fikk vår første kinolov, kinoloven 1913. Kort fortalt gikk kinoloven ut på at man skulle kommunalisere kinoene, kommunene skulle drifte sine egne kinoer. Dette skulle vise seg å bli veldig avgjørende for Norsk Films utvikling videre. Pengene som filmene tjente inn gikk til kommunen, og ikke videre til produksjon, dermed var det vanskelig å ha penger til å lage de riktige gode filmene. Men til tross for dystre tider, løftet noen blikket, og så potensialet i den Norske naturen, som skulle føre til en periode men flere norske suksessfilmer.
Filmgjennombruddet på 1920-tallet.
I 1917 organiserte de kommunale kinoene seg i Kommunale Kinomatografers Landsforbund, og to år senere opprettet de Kommunernes Filmcentral A/S.
Kommunernes Filmcentral A/S var et import- og utleiebyrå og finansierte 6 norske spillefilmer på 1920-tallet.
På 1920-tallet var bygdefilmen stor, og den dominerende sjangeren innen norsk og skandinavisk film. Sommeren 1920 var tre store filminnspillinger i gang i Norge, Rasmus Breistein spilte inn "Fante-Anne", Gustav Adolf Olsen laget "Kaksen på Øverland" og den danske filmregissøren Carl Theodor Dreyer laget "Prästänkan", som var en svensk filmproduksjon.
Svenskene hadde siden 1910-tallet laget slike bygdefilmer basert på bygdelivet og det særpregede nordiske landskapet. Svenskene var også tidlig ute med å sikre seg rettighetene til kjent norsk litteratur av blant annet Henrik Ibsen. I 1916 filmatiserte Victor Sjöström "Terje Vigen", og i 1919 ble "Synnøve Solbakken" og "Et farlig frieri" filmatisert, begge svenske produksjoner av kjente verker av Bjørnstjerne Bjørnson.
Disse svenske filmene inspirerte de norske filmskaperne på 1920 og 1930-tallet og satt i gang en bølge av norske bonderomantiske filmer. Det ble laget 28 norske spillefilmer dette tiåret.
Fante-Anne var dog noe kritisk til bygdesamfunnets klasseskiller og strenge holdninger. Urolige fanter og tatere settes opp mot rotfaste bønder. I senere filmer utover 1920-tallet rettes fokuset mot en mer romantiserende forsoning av landsbygda, hvor klasseskiller og økonomiske grenser til slutt ikke har noen betydning. Den negative klassifiseringen og diskrimineringen fra landsbygda går over til en mer romantiserende bonderomantikk som minner veldig om eventyr hvor fattiggutten til slutt vinner rikmannens datter.
Natur- og reisefilmen ble viktig i norsk film. Disse filmene ble ansett som gode eksportartikler og var også populære blant det hjemlige publikum. Roald Amundsen laget allerede i 1911 en dokumentar om sin store sydpolsekspedisjon. Eksotiske reisefilmer var også populære og blant annet ekspedisjonsfilmene "In Borneo – The land of the headhunters" av Carl Lumholtz fra 1920 og "Blandt Syd-Amerikas urskovsindianere" av Ottar Gladtvet fra 1922 slo godt an hos publikum.
Norge – En skildring i seks akter" fra 1923,
"Norgesfilmen" av Tancred Ibsen fra 1927 og
"Selvigs Norgesfilm" av Lyder Selvig fra 1929
I 1928 ble den første norske samproduksjonen med et annet land laget, "Bergensbanen plyndret i natt" av Uwe Jens Krafft hadde tysk regissør og norsk risikokapital samt norske skuespillere. Storsatsningen var et forsøk på å utfordre den store amerikanske bølgen av filmer som strømmet til Norge og Europa på den tiden.
Norsk films gullalder.
1930-tallet skulle by på både nye filmtemaer samt lydfilmens inntog. Den første helnorske lydfilmen regnes å være "Den store barnedåpen" fra 1931 av Tancred Ibsen, den ble innspilt i Norge, med norske skuespillere og basert på Oskar Braaten skuespill. Det er Tancred Ibsens debutspillefilm. Det var også laget tidligere forsøk på lydfilmer i Norge, som "Den første norske lydfilm" høsten 1929 og den dansk-norske samproduksjonen "Eskimo" fra 1930. Men Den store barnedåpen regnes som den første ordentlige norske lydfilmen.
12. mars 1932 ble S dannet av det formål å finansiere norsk filmproduksjon. I 1934 ble filmatelieet på Jar bygget.
De bonderomantiske filmene fra 1920-tallet ble også med inn i det nye tiåret og filmer som "Fant" fra 1937 av Tancred Ibsen, ble en stor publikumssuksess og gjorde Alfred Maurstad til en norsk filmstjerne. Maurstad og Ibsen skulle samarbeide mye de senere årene og laget blant annet filmene "Gjest Baardsen" (1939) og "Tørres Snørtevold" (1940).
1936 ble et merkeår for norsk film og var det året S finansierte sin egen produksjon av filmen "To levende og en død". Det ble også laget flere typer filmer som tok for seg problematikk for alenemødre i storbyen, utroskap og krim. Temaene var seriøse og alvorlige, men mange av filmene hadde også en munter og lystig vinkling på det hele. I tillegg til Tancred Ibsen, gjorde også Rasmus Breistein og Leif Sinding seg bemerket dette tiåret. Sinding gjorde stor suksess med sin filmatisering av Gabriel Scotts roman "De vergeløse" (1939), mens evigunge Breistein regisserte "Ungen" (1938), også en roman av Oskar Braaten.
Den norske arbeiderfilmen oppstod på 1930-tallet, og var blant annet spillefilmer som tok for seg de harde kårene til de norske arbeiderne og frontet de politiske standpunktene deres. Filmen var nå å regne som et seriøst medium og ble tatt på alvor, derfor var det gunstig å lage slike filmer for å fronte sine meninger og syn på samfunnet. I 1928 laget Arbeiderpartiet sin første valgfilm, de hadde hentet inspirasjon fra Sovjetunionens arbeiderfilmer fra tidlig 1920-tallet.
Norsk film under okkupasjonen og etterkrigstiden.
Da Tyskland tok kontroll over Norge april 1940 ble det bestemt at filmproduksjonen skulle økes. Hele 20 norske filmer fikk premiere under de fem årene okkupasjonen varte. 600 langfilmer fikk premiere i løpet av okkupasjonen og av disse var halvparten produsert i Tyskland.
Den tyske okkupasjonsmakten opprettet raskt et Reichkommissariat i Norge. Reichkommissariat skulle holde oppsikt med forvaltningen og hadde en avdeling som kontrollerte kulturliv og sto for folkeopplysning og propaganda. De lettet etter en norsk filmmann og falt tilslutt på Leif Sinding. Han skulle lede det norske filmlivet i nasjonalsosialistisk ånd. Januar 1941 ble Sinding direktør for nyopprettede Statens Filmdirektorat, som var en del av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.
De vanskelige årene under okkupasjon ble sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn på lenge fjernet seg fra aktuelle problemer og forsøk på å nærme seg virkeligheten. Mange av filmene spilte seg i sin samtid men gjenspeilet ikke virkeligheten. Tørres Snørtevold, en film av Tancred Ibsen, måtte forandre på slutten av historien, etter pålegg fra Reichskommissariat. Det var første okkupasjons år og tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet.
Leif Sinding flyttet all spillefilmproduksjon til de private produksjonsselskapene i 1941. Filmdirektoratet reduserte også produksjonsselskaper. Selskaper som ikke ønsket å produsere film skulle heller ikke få inntekter av utleie. Filmdirektoratet kontrollerte også import, utenom de tyske filmene. Den 30. april 1941 ble en «Forordning om kinematografbilder» vedtatt. Dette ga Statens Filmdirektorat full kontroll over kinodrift, distribusjon og produksjon.
Farser og lystspill ble en viktig del av de norske spillefilmene som ble planlagt og satt i gang etter april 1940. Høsten 1941 og hele 1942 ble preget av samtidsorienterte filmer med tydelig uproblematisk skildring av lystigheter i bymiljø. Disse lette upolitiske filmlystspill slo meget godt an hos publikum.
I 1941 ble Norsk Film A/S preget av store forandringer. All spilleproduksjon ble lagt til de private produksjons selskapene, og Norsk Film måtte under resten av okkupasjonstida produsere korte ukerevyer, kulturfilmer og andre propagandafilmer for okkupasjonsmakten. En ukerevy varte i ti minutter og bestod av opptak fra forskjellige evenementer omkring i landet.
Under okkupasjonen var det et sterkt ønske fra NS-hold om å foreta vidtgående forandringer med den norske filmen. Den politiske kontrollen ble skjerpet, og Norge fikk det første forsøket på en sterk statlig styring av filmpolitikken. Med nye finansieringsmuligheter og et økonomisk overskudd skulle det føres penger inn i filmproduksjonen og byggingen av nytt filmatelier. Store deler av disse midlene stod ubrukt da okkupasjonen var over, og dette dannet grunnlaget for etterkrigstidens statlige engasjement i norske filmproduksjon.
Fra høsten 1943 sank interessen for norske filmer betraktelig og i de siste krigsmånedene i 1945 hadde ingen norske spillefilmer premiere. De norske ukerevyene fortsatte likevel å komme på kino, og det var nyhetsfilmene som skulle prege den norske filmproduksjonen de første månedene etter frigjøringen. Disse nyhetsfilmene ble vist på kinoer over store deler av landet fram til 1963 da interessen i disse filmene hadde minsket blant annet på grunn av fjernsynet.
De norske ukerevyene ble populært kalt Filmavisen og grunnlaget for produksjon av disse var lagt allerede under okkupasjonen. Filmavisen var viktig for å skape et samhold og et felles mål for nordmenn under en vanskelig gjenoppbyggingstid. Filmene hadde en optimistisk tone angående framtiden og skildret ofte hvor viktig det var å delta i gjennoppbyggingen av landet.
I årene etter okkupasjonen ble krigen naturlig et viktig tema i norsk film. Fiksjonsfilmene var mest populære blant folk og de norske okkupasjonsdramaene utgjorde den største enkeltgruppen av norske spillefilmer produsert fra 1946. Felles for tidlige okkupasjonsdramaene er skildringen av motstandsarbeidet.
Etterkrigs filmene handlet ikke bare om motstandsarbeid og krigen, Tancred Ibsen mente at det Norge trengte var en «crazy-komedie» etter krigens tunge år. Dette var for useriøst og slo ikke ann hos publikum. Norge fikk også sin første kvinnelig regissør i Edith Carlmar som debuterte med Døden er et kjærtegn (1949), et psykologisk drama, som ble betegnet som «Norges først film noir». Gategutter (1949) av Arne Skouens handler om gatas lov og menneskets muligheter, og har tydelige trekk av italiensk neorealisme. Helaftens dokumentarfilmen fikk en storhetstid etter krigen med filmer som Kon-Tiki (1950), en hyllest til Thor Heyerdahls ekspedisjon med balsaflåte over Stillehavet tre år tidligere.
I 1948 med stortingsproposisjonen «Om ymse filmtiltak» begynte staten å engasjere seg i norsk film. Kvalitet og kulturansvar var de fremste argumentene for at staten engasjerte seg. Statensfilmsentral var i virksomhet fra høsten 1948, med utleie av film til skoler og frivillige organisasjoner som hovedoppgave. I tillegg ga staten Norsk Film A/S økonomisk støtte ved å være aksjeeier. Filmavisen ble også overført til Norsk Film A/S.
1950-tallet og stønadsordninger.
I 1950 la Kirke- og undervisningsdepartementet opp til en ordning der de skulle refundere alle «normalkostnader» filmen hadde hatt.
Denne ordningen fjernet i praksis den økonomiske risikoen produsenten hadde ved å lage film.
Effekten av ordningen var fort merkbar; mot tre-fire filmer pr. år tidligere var det sju premierer i 1951.
Og folk gikk mer på kino. I 1945 gikk besøkskurven rett til værs og endte på 30 millioner solgte billetter i 1946, og i 1952 ble det solgt 34 millioner.
Publikumsrekorden ble satt i 1956 med 35 millioner kinobesøk.
Men det fantes svakheter i stønadsordningen. Filmene kostet som regel mer å produsere enn det staten godkjente som «maksimumsbeløp» for refusjon, og pengene kom sent.
Snart ble kvalitet et spørsmål, ettersom man i teorien ville få dekket utgifter så lenge det var en film. "Selkvinnen" ble i 1953 slaktet av både publikum og kritikere som hevdet statsstøtte ville være «skandale».
Mens en ny ordning var under behandling ble det satt ny produksjonsrekord; hele 14 filmer kom seg til produksjon før ordningen kom i gang. Den nye stønadsordningen av 1955 konsentrerte seg rundt besøkstall. En publikumssuksess ville få mer støtte enn en dårligere besøkt, seriøs kunstnerisk og kvalitetsmessig verdifull film. Dette førte til at norsk regissører satset på det man kalte «lystspill», eller lette komedier. Produsent og regissør Øyvind Vennerød sa i et intervju i 1964; «Lystspill er den eneste type film som garantert gir noe i kassa».
Det var på 1950- og 60-tallet de små, private produksjonsselskapene som førte an i antall filmer, delvis på grunn av konflikter og økonomiske kriser i S.
Allerede i 1950 var barnefilmen blitt fremhevet som kulturpolitisk viktig og fra 1955 var det mulig å søke om både forhåndsstøtte og billettstøtte. Ble ble mellom 1955 og 1965 laget 11 kinofilmer for barn i Norge.
Det var i motsetting svært få seriøse tunge dramaer.
I 1963 ble stønadsordningen fra 1955 revidert og tråde i kraft året etter. Selv om den i større grad åpnet for produksjon av kunstnerisk, ambisiøs film, var det de lette komediene og lystspillene som dominerte sammen med et par sosiale dramaer som tok opp samfunnsproblemer.
I 1958 var det rekordbesøk på norske kinoer med så mange som 5 508 000 besøkende.
Filmopprør og kunstfilm.
I 1963 ble Otto Carlmar ansatt som produksjonsdirektør i S.
Mange filmarbeidere følte seg sveket over at filmens private forretningsmann nr. 1 skulle lede det statlig-kommunale selskapet.
Carlmar startet en sparelinje som endte med at selskapets leder for kortfilmavdelingen ble sagt opp.
26. juni 1964 hadde filmarbeiderne fått nok og i et brev til styret i S krevde «De 44» at oppsigelsen måtte få en forsvarlig avklaring og at selskapet måtte møte de krav som krevdes av det. Inntil da nekter «De 44» og jobbe for Norsk Film A/S. «De 44» ble raskt til 88 og etter en langvarig strid vant filmarbeiderene gehør.
Da Carlmars kontrakt gikk ut i 1966, var filmforbundets Erik Borge klar. Selskapet fikk sin første direktør fra de utøvende kunstners rekker.
På andre halvdel av 60-tallet var sensurdiskusjonen i gang. Mange unge følte filmsensuren var problematisk og noen meter klipp i Ingmar Bergmans "Tysnaden" (1962) førte til dannelsen av organisasjonen «Fri Film». Filmklubber og filmskapere diskuterte dette i filmtidsskriftet "Fant".
Kortfilmene hadde sin storhetstid på kino i 50-årene. Fritaket for luksusskatt og de økonomiske mulighetene gjorde disse filmene attraktive for kinoeiere.
Erik Borge søkte i 1961 om økt støtte til kortfilm men fikk avslag frem til tredje søknad. Dette bante vei for friere kunstfilmer i Norge. Da luksusskatten ble opphevet i 1969, forsvant kortfilmene fra kino og filmklubber ble deres nye forum.
På slutten av 60-tallet kom også modernismen til syne i norsk film. Spesielt gjennom Pål Løkkeberg og filmer som "Liv" (1967) og "Exit" (1970). I motsetning til komediene og dramaene fikk ikke publikum servert alt på sølvfat og man måtte selv fylle de hull som fantes.
Fjernsynet/kinoen og 1970-tallet.
I 1960 begynte NRK sine regulære fjernsynssendinger. Dette førte til en stor nedgang i kinobesøk og allerede i 1962 gikk 65 prosent av norske kinoer med underskudd. Fra 1970 gikk folk kun på kino for en bestemt film som klarte å lokke dem ut av sofaen.
Kino ble nå sett på som «kultur» i samme bane som teater og bøker. Ettersom besøket sank, steg nemlig film og kino i offentlig anseelse og status.
Stortinget besluttet i 1969 å frafalle kinoskatten og kinoene slapp unna den nye merverdiavgiften.
Staten utdyper sitt engasjement utover 70-tallet med opprettelsen av Norsk Filmråd, Statens skolekinoutvalg. Bygdekinoen ble hel-statlig, Norsk Barnefilmnemnd ble reorganisert og S fikk en opplærings- og utviklingsavdeling.
1970-tallet dreiet seg bort fra 60-tallets publikumsfilm over mot den mer individuelle og seriøse idé- og meningsfilmen. Men 70-tallet var også Olsenbandens tiår med 13 filmer på 14 år fra og med 1969.
1975 ble det store høydepunktet i norsk film etter fjernsynet.
3,9 millioner kinobesøk og nesten 21 prosent registrert på norske filmer. Mye av æren skal Olsenbandens siste bedrifter og Flåklypa Grand Prix ha.
I 1981 kunne Kirke- og undervisningsdepartementet slå fast at «de etablerte produsentene» S, S og EMI Produksjon hadde stått for 75 av de 99 filmene som hadde hatt premiere i 70-årene. Det var kommet en viss stabilitet i produksjonsmiljøet.
Politisk kritikk og revolusjon kom for så vidt kun til syne gjennom dokumentarfilmen. Temaer som monopolkapitalisme, arbeidskonflikter, oljeeventyret og Vietnam var resultatet av den norsk-svenske duoen Sølve Skagen og Malte Wadman.
I en mer anarkistisk tone finner vi filmene til Wam og Vennerød.
1980-årenes dårlige kår.
1980-årene startet ikke godt for norsk film. Besøkstallet var svært lavt. Hollywood dominerte med sine «blockbustere». Derfor ble det satt i gang tiltak for å få norsk filmproduksjon på bena igjen.
Allerede i 1981 kunne man merke et større offentlig engasjement i filmen. Arbeiderpartiregjeringen tok filmen inn i den generelle satsingen på kultur.
Det ble opprettet filmsentra både i nord og vest.
1981 var også året da landets kvinnelige regissører bemerket seg i det norske filmmiljøet. Anja Breien og Vibeke Løkkeberg sto for til sammen regi på 3 av 11 filmer produsert det året, og 2 utenom disse hadde kvinnelig manusforfatter.
Barnefilmen ble også viktig på 1980-tallet. I 1987 ble det opprettet en egen stilling som barnefilmkonsulent, og i 1988 økte billettstøtten for barnefilm fra 55% til dagens 100%. Etter hvert fikk Norge en jevn barnefilmproduksjon, som fikk et godt omdømme internasjonalt.
Regjeringsskiftet i 1981 førte til oppretting av et eget kulturdepartement med Lars Roar Langslet som statsråd. Filmmeldingen fra 1981 ble trukket tilbake, og vi fikk en ny filmmelding i 1983. Av den kom det frem at spillefilm fortsatt kom til å trenge støtte, men at kvalitet på filmene måtte appellere til et større publikum – og ved å gi mindre støtte ville kvaliteten stige. Filmgruppe 1 ble nedlagt og erstattet av et felles produksjonsfond for film og fjernsyn med 10 millioner kroner til disposisjon årlig.
I 1984 åpnet muligheten for kommandittselskapfinansiering (KS) for film. Det vil si at en privat investor kunne sette penger i et risikabelt prosjekt og få skatteutsettelse. Dette førte til mange produksjoner, og samtidig mange fiaskoer. Kun 3-4 år senere var det slutt på KS-finansiering. En av kommandittfilmene som ikke ble en fiasko derimot var filmen Orions belte. Denne ble en stor publikumssuksess og trakk mer enn 600.000 besøk.
Ettersom Hollywood var dominerende, hadde de norske filmskaperne fått nye forbilder. Det ble krav om bedre manus i norske filmer, og det ble arrangert kurs for å lære å skrive film. Dette førte til filmer med miks av Hollywoods klassiske fortellerform, og norske temaer. Dette ses for eksempel i Veiviseren (Gaup, 1987) der et eksotisk miljø blir skildret gjennom en Hollywood-klassisk fortellerform.
På midten av 80-tallet kom en del halvgode filmer, og den norske filmøkonomien lå fortsatt langt nede. Noe som så ut til å skulle endre seg på 90-tallet.
1990-tallet, og film til folket.
Staten skjerper nå sin holdning til bransjen, og nittitallet blir tiåret der kommunikasjon med publikum står høyt.
Regjeringen ble opptatt av å skape en norsk filmkultur bestående av kvalitet og popularitet hos eget publikum.
På grunn av dette fulgte en omorganisering av de statlige filminstitusjonene. Vi fikk nå en ordning som var tilnærmet lik den de hadde hatt i Danmark helt siden 1972.
Filmens Hus ble nå sentrum for det meste av filmaktivitet i Norge.
Der tilholdt nå Statens filmtilsyn, det norske filminstituttet (NFI, statens studiosenter for film og audiovisuelt produksjonsfond (AV-fondet), de Kommunale Kinematografers Landsforbund, og Norsk kino og filmfond.
Oddvar Bull Tuhus ble ansatt som Norges første konsulent ved filminstituttet.
Den nye ordningen skapte press på filmskaperne. De hadde riktignok nå tre vanskeligere å få den. Før hadde filmskaperne hatt så å si frie tøyler når støtten først var i boks, mens nå skulle hele prosessen oppfølges. I 1995 blir Tom Remlov ansatt som ny direktør i S, og han blir værende der frem til nedleggelsen av selskapet i 2001.
På 90-tallet opprettes også en del private produksjonsselskaper. Dette medfører et ønske om å skape faste produksjonsteam, såkalte kreative triangler, bestående av regissør, manusforfatter og produsent. Slik ville man sørge for en slags kvalitet i filmene, med tanke på at disse tre funksjonene skulle jobbe sammen helt fra start til slutt av produksjonen. Produsenten blir en viktigere rolle enn den hadde vært tidligere da det var regissøren som sto for det meste av arbeidet rundt filmen.
På 90-tallet skjer en oppblomstring i norsk film ved at man får mange nye unge talenter som er utdannet ved filmskoler rundt om. I tillegg til dette kommer også en ny generasjon skuespillere foran kamera, som er med på å gjøre filmen mer moderne, og mer i tiden.
Den norske filmfestivalen i Haugesund, og amandaprisutdelingen var vitner på at Norsk film hadde en bransje i vekst.
2000-tallet og den nye "Veiviseren".
Den nye reformen på 90-tallet hadde ført til at norsk film hadde gjenvunnet sin tillit hos publikum. På 2000-tallet var man klar for enda et løft, og man ville sette større mål for bransjen.
I 2001 skjer en omlegging av Norsk filmpolitikk – "«ny og offensiv filmpolitikk»". Hovedmålet for denne omleggingen blir å øke publikumsoppslutningen. Til tross for at 90-tallet hadde gjenvunnet tillit, var det fortsatt kun 7% solgte billetter på norske filmer i årene 1995-2000.
Norsk Film A/S legges ned, og Norsk filmfond opprettes. All statsstøtte skulle nå gå igjennom fondet. Dette utelukket at staten selv og fjernsynsselskaper kunne få støtte. Fikk man støtte gjennom konsulentvurdering kunne du nå få opp til 75% tilskudd. Samtidig oppsto den såkalte 50-ordningen som betydde at hvis du hadde halvparten av kapitalen selv, kunne du få støtte til resten uten kunstnerisk vurdering. Fra 2003 gjaldt disse støtteordningene også for fjernsynsserier og dataspill.
I 2006 kommer enda en stortingsmelding for film, "Veiviseren – for det norske filmløftet".
To år senere vedtar Stortinget "Veiviseren", som fører til en stor forandring, og noen mindre.
Vi får et nytt Norsk Filminstitutt der Norsk filmfond, Norsk filmutvikling og «gamle» NFI slås sammen til et institutt.
Støtteordningen fra 2001 videreføres, og det opprettes støtte til regionale filmsentre- og fond.
Norsk film i utlandet.
Norsk film presenteres på flere filmfestivaler i utlandet, med støtte fra Norsk filminstitutt. Viktige arenaer er festivalene i Berlin, Cannes, Venezia og Toronto, fjernsynsmarkedene i Cannes og kortfilmfestivalen i Clermont-Ferrand. Utlandsarbeidet gjennomføres av og til i samarbeid med de nordiske organisasjonene Scandinavian Films og Filmkontakt Nord, samt European Film Promotion.


Harry Potter og ildbegeret (film).
"Harry Potter og ildbegeret" er filmatiseringen av boken med samme navn, er regissert av Mike Newell, og kom i 2005. Boken er den fjerde i serien om «"Harry Potter"», og den fjerde til å bli filmatisert. Hovedrollene spilles igjen av Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint.
Historien.
Historien i filmen handler om «Harry Potter» som blir plukket ut til å delta i Tretrollmannsturneringen, selv om han er for ung, og hvordan han takler oppgavene i turneringen. Oppgavene omfatter en duell med en drage, en kamp med undervannsvesener for å redde «hva han vil savne mest» og til slutt en gigantisk labyrint. Idet «Harry» når labyrintens senter og alle farene forbundet med turneringen burde vært over, dras han bort fra den sikkerheten og står et øyeblikk senere ovenfor hans største fiende, «Voldemort».
VM i rumpeldunk.
Filmen starter med at «Harry» drømmer om Voldemort. Han blir vekket av venninnen «Hermine Grang» og arret hans verker. Sammen med familien «Wiltersen» og «Hermine» reiser de for å se finalen i verdensmesterskapet i rumpeldunk. Barna reiser med flyttnøkkel for første gang, og «Harry» får oppleve et magitelt for første gang. Teltet, som utenpå kun er ca. 1,5 x 2,5 meter, rommer et helt hus innvendig.
Av finalen får vi i filmen kun se åpningsseremonien, og «Harry» får oppleve «Viktor Krumm» for første gang, og sett hvilken stor stjerne han er.
Skolestart.
Tilbake på «Galtvort» etter ferien, blir elevene introdusert for den kommende Tretrollmannsturneringen under velkomstseremonien. Store reaksjoner kommer fra elevene når de får vite at aldersgrensen er satt til 17 år. Tvillingene «Wiltersen» forsøker seg med aldringseliksir, men mislykkes totalt i sitt forsøk på å legge navnene sine i ildbegeret. Dette må alle de som ønsker å delta i trekningen gjøre.
Ildbegeret.
I rekkefølge blir «Fleur DeLacour», «Viktor Krumm» og «Fredrik Djervell» plukket ut til å delta, før ildbegeret også velger ut «Harry Potter». Påmeldingen er bindende og «Harry» er tvunget til å delta.
Rita Slita.
Første gangen «Rita Slita» dukker opp, er da det tas bilde av deltakerne i turneringen til hennes artikkel i «Aftenprofeten». Hun intervjuer «Harry» i et bøttekott, og han kommenterer der de helt feilaktige notatene hun gjør med en «intervjups». Resultatet av hennes journalistikk ser vi i en rekke artikler en utgave av «Aftenprofeten» som «Harry» finner i oppholdsrommet når han skal snakke med «Sirius Svaart» i peisen. En av disse artiklene har overskriften "Me, Myself and I" - "Jeg, meg selv og meg".
Det neste overtrampet «Slita» gjør, er før starten på den første oppgaven i turneringen. Der kommer hun uinnbedt inn i deltakerteltet og fotografen rekker å ta bilde av at «Hermine» kaster seg bekymret rundt «Harry»s hals, hvorpå hun uttaler noe om ung kjærlighet. I sin artikkel i «Aftenprofeten» skriver hun også om en forsmådd «Krumm» i den sammenhengen.
Aldersgrense.
Filmen fikk 12 års aldersgrense i England, på grunn av sterke scener (barn under 12 år må være i følge med voksen). Dette er den første "Harry Potter"-filmen som får så høy aldersgrense der. Dette kunne medført at den i Norge fikk 15 års aldersgrense. Medietilsynet vedtok at den får 11 års aldersgrense, men skrev også i vedtaket at de fraråder alle under 11 år å se filmen, hvor vanligvis de inntil tre år yngre kan se filmen ifølge med en voksen.
Filmen i Norge.
Ikke bare i mange andre land, men også i Norge satte filmen besøksrekord i premierehelgen. 200 235 besøkende så filmen iløpet av tre dager premierehelgen 18.-20. november 2005.


Harry Potter og fangen fra Azkaban (film).
"Harry Potter og Fangen fra Azkaban" er filmatiseringen av boken med samme navn, og er regissert av Alfonso Cuarón.
Historien.
Det er «Harry»s tredje år på Galtvort, og ikke bare har de en ny lærer i faget Forsvar mot svartekunster – trøbbel er i gjære. «Sirius Svaart» har rømt fra trollmannfengselet Azkaban og er ute etter «Harry».


KV7.
KV7 er arkeologenes betegnelse på en av gravene i Kongenes dal i Egypt. Den ble konstruert for Ramses II, og ligger rett ovenfor sønnenes grav, KV5, og i nærheten av hans etterfølger Merenptahs, KV8.
Den har en buet akse, som var vanlig i de tidlige gravene i området. Selve gravkammeret har et senket sentralområde og et velvtak. På grunn av beliggenheten har den blitt sterkt skadet av oversvømmelser, og det meste av dekorasjonene er ødelagt.
Mumien ble flyttet til lageret DB320 omkring 1090 f.Kr.
Referanser.
KV07


Sven Torsell.
«Sven Torsell» er en sang av Vazelina Bilopphøggers fra 1992. Sangen handler om trekkspilleren «Torsell» som omkom da lynet slo ned i mikrofonen hans på scenen. Siden har «Torsell» gått igjen og får blant annet Vazelinas trommeslager «Høgger'n» til å tale i tunger på svensk hver gang bandet spiller på Finnskogen.


EM på skøyter, allround for herrer.
EM på skøyter på Hamar 1894. Løpene gikk på mjøsisen.
Europamesterskapet på skøyter har vært avholdt årlig siden 1893 – med unntak av åra 1915 til 1921 og 1940 til 1946. Ved opprettelsen av IEV (det seinere ISU) i 1892 ble det bestemt at det i tillegg til verdensmesterskap også skulle arrangeres et årlig europamesterskap i hurtigløp. I de uoffisielle mesterskapene i 1891 og 1892 ble det løpt ikke-metriske distanser på fra 1/2 til 5 engelske mil. Fram til 1895 ble det løpt tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Fra 1896 kom 10 000 m på programmet, men i åra 1936 til 1947 ble 10 000 m erstatta med 3000 m.
Fram til 1907 måtte en løper vinne to av distansene for å bli kåra som vinner, og de øvrige løperne ble ikke rangert. Fra 1908 ble det innført et system med plassiffer, der vinneren på hver distanse fikk 1 poeng, andremann 2 osv. Vinner ble den som sammenlagt hadde laveste poengsum. I 1926 og 1927 ble tidene omregna til prosent av gjeldende verdensrekord på distansen, og vinner ble den som hadde høyest poengsum. I 1928 kom det poengberegningssystemet som fortsatt brukes, der tidene på de tre lengste distansene blir omregna til 500-metere, og vinner er den som sammenlagt har lavest poengsum. Til og med 1986 ble den gamle regelen om at en løper som vinner mer enn halvparten av distansene blir mester, praktisert. Fra og med 1987 er det kun poengsum som avgjør.
Fra 1999 tjener EM som europeisk kvalifisering til VM.


Gustavia.
a> som øyas eneste by, Gustavia, er oppkalt etter
Gustavia er hovedstaden og eneste by på Saint-Barthélemy (St. Barts), en fransk øy i det østlige Karibien. Saint-Barthélemy blir sammen med St. Martin 24 km unna administrert under Guadeloupe, som er et oversjøisk departement tilhørende Frankrike. som er administrert fra øya Guadeloupe ikke langt fra Saint-Barthélemy. Det bor ca 3 000 i Gustavia.
Gustavia er oppkalt etter den svenske kongen Gustav III. Byen fikk sitt navn i 1784 da øya ble svensk. Det opprinnelige franske navnet var Carenage.
Gatenavnene i Gustavia er skiltet på svensk, mens alle offisielle kart har franske navn.
Det er få bygninger av historisk interesse i Gustavia på grunn av orkanen med påfølgende bybrann i 1852. Den eldste bygningen på øya er Sofia Magdalena kirketårnet fra 1799.
Svenskene bygde tre fort rundt havnen i Gustavia. Fort Oscar vokter fremdeles havnen ved La Pointe, men er stengt for publikum. Fort Gustav ved byporten kan besøkes men det er ikke mye å se. Fort Karl er nå kun et minne.


Danvik Folkehøgskole.
Danvik Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Drammen.
Skolen har 140 elevplasser. Med over 20 år som medieskole presenterer Danvik seg som en kreativ mediefolkehøgskole. Skolen ble startet i 1913, og i 2012/13 tilbyr skolen ni studielinjer innenfor media og kreative fag.


Hamar bispedømme.
Hamar bispedømme er et bispedømme som omfatter fylkene Hedmark og Oppland. Solveig Fiske er biskop fra 1. november 2006. Bispedømmet omfatter 65 prestegjeld med 164 sokn.
Historie.
Hamar bispedømme ble opprinnelig opprettet i 1153, og omfattet da de samme geografiske områder som i dag, med tillegg av Ringerike og med unntak av Valdres, Solør og de øvre bygdene i Østerdalen. Ved reformasjonen i 1536 ble imidlertid erkebiskopen og biskopene fjernet og Hamar bispedømme lagt inn under Oslo bispedømme. Samtidig ble kongen øverste leder for kirken i Norge.
I 1864 blir imidlertid Hamar bispedømme på nytt skilt ut som eget bispedømme, der Vang kirke ble bispesete de første to årene, fram til Hamar kirke, nå Hamar domkirke, sto ferdig.


Marius Thorp.
Marius Thorp (født 28. juni 1988) fra Bærum er en norsk profesjonell golfspiller. Hjemmeklubben hans er Bærum Golfklubb og er også en del av Team Future.
Gjennom å vinne EM for amatører i 2005, for øvrig som en av de yngste spillerne i feltet (17 år), kvalifiserte han seg for deltagelse i The Open Championship sommeren 2006. Han ble dermed den fjerde nordmann til å delta i turneringen noensinne. Her gikk han totalt på par og ble nummer 48 og beste amatør, og dessuten første nordmann til å greie cutten i en "major-turnering".
I 2010 oppnådde han en 16 plass på rankingen til Challenge-touren, og ble dermed kvalifisert for spill på den gjeveste touren i Europa, Europatouren, i 2011. Dette med 63.127 Euro innspilt. Og han klarte dette i en sesong uten kategori på Challengetouren og kun ved hjelp av invitasjoner, wildcards og gode resultater. Sesongen besto av seks topp ti plasseringer, med 2 plass i Credit Suisse Challenge i Juli som beste resultat.
Dessverre får 16 plass på rankingen spille vesentlig færre turneringer enn nummer 15, men dette kan eventuelt forbedres ved spill på kvalifiseringsskolen til Europatouren som finner sted sent på høsten 2010.


Cermaq.
Cermaq ASA (OSE: CEQ) er et delstatlig norsk selskap innenfor havbruk, hovedsakelig oppdrett av rød fisk (laks og ørret) og fôrproduksjon til oppdrettsfisk. Cermaq ASA ble opprettet i januar 1995 ved at forretningsdelen i Statens kornforretning ble skilt ut til et eget foretak.
Selskapet fôrer gjennom datterselskapene EWOS anslagsvis hver tredje oppdrettsfisk i verden, og er også blant de ledende selskaper innenfor oppdrett gjennom datterselskapene Mainstream.
Cermaq har som visjon å være et internasjonalt ledende selskap innen havbruk, med hovedvekt på bærekraftig produksjon av fôr til, og oppdrett av laks og ørret. Selskapet skaper verdier for eierne gjennom å drive bærekraftig havbruk.
Cermaqs bærekraftsrapport er basert på Global Reporting Initiative (GRI) og utvidet med en rekke bransjespesifikke indikatorer, som for eksempel bruk av medisiner, lakselus, rømming og marine råvarer i fôr.
Forskning et viktig område for Cermaq, og forskningsaktiviteten er organisert under EWOS Innovation. Hovedområdene for forskerne tilknyttet Cermaq er bedre utnytting av fôret, alternative ingredienser for å redusere bruk av marine råvarer, og utvikle spesialfôr som styrker fiskens immunforsvar generelt eller spesielt overfor enkelte sykdommer.
Fôrprodusenten EWOS har produksjon i Norge, Chile, Canada og Skottland, i tillegg til forskningsanlegg i Norge og Chile. Oppdrettsselskapet har anlegg i Nord-Norge, i det sørlige Chile og på vestkysten av Canada. Fiskeoppdrett og produksjon av fiskefôr bidrar til virksomhet og sysselsetting i lokale samfunn, ofte i distriktene
Hoveddelen av EWOS Chiles virksomhet ligger i den chilenske byen Coronel, som ble rammet av jordskjelvet i Chile i 2010. Fiskefôrfabrikken der, fikk bare små skader, og ingen ansatte ble skadet. En solidaritetsaksjon blant ansatte, selskapene i konsernet og enkelte leverandører reiste nødvendig kapital for reparasjoner og gjenoppbygging av boligene til ansatte i EWOS Chile


Dáin I.
Dáin I var en dverg i J.R.R. Tolkiens Midgard. Han ble født i år 2440 i det tredje tidevervet. Dáin var konge av Durins folk, og tok over tronen da hans far, Náin II, døde i år 2585. Under Dáins styre fortsatte dragene å angripe dvergene i Ered Mithrin. Dáin selv ble drept av en drage i 2589 i det tredje tidevervet, og Ered Mithrin ble forlatt av dvergene. Han var den siste kongen av all Durins folk. Hans etterfølger var hans egen eldste sønn,Thrór, som vendte tilbake til Erebor, og gjorde et forsøk på å gjenvinne Moria, men det var ikke vellykket. Dáin hadde også to andre sønner som het Frór og Grór.


Merck & Co..
Merck & Co. (), også kjent som Merck Sharp & Dohme eller MSD utenfor USA og Canada, er et av verdens største farmasøytiske selskaper. Konsernet var opprinnelig et datterselskap av det tyske legemiddelfirmaet Merck KGaA, og ble etablert av Georg Merck i New York i 1891. I likhet med andre tyske aktiva ble selskapet konfiskert i 1917 under første verdenskrig og omgjort til et selvstendig amerikansk selskap. Selskapet har i dag sitt hovedkontor i Whitehouse Station, New Jersey og har 70 000 ansatte og 31 fabrikker i 120 land. Selskapet har et norsk datterselskap, "MSD Norge AS" som holder til i Drammen.
4. november 2009 fusjonerte Merck & Co. med legemiddelfirmaet Schering-Plough.


KV6.
Ramses IXs navn ved inngangen
KV6 er arkeologenes betegnelse på en av gravene i Kongenes dal i Egypt. Den ble konstruert for Ramses IX fra det 20. egyptiske dynasti. Arkeologiske undersøkelser har vist at den antagelig ikke var ferdig ved hans død, og at den ble fullført i all hast med en rekke enkle løsninger.
Den ligger i den sentrale delen av den østlige dalen. Den uvanlig brede inngangen ligger mellom og noe over inngangene til KV5 og KV55. Graven strekker seg 155 meter innover i fjellet. Innenfor porten er den en svakt nedadgående rampe og deretter tre korridorer. Den første korridoren har fire kamre, to på hver side, men ingen av dem er fullført eller dekorert.
Etter korridorene ligger tre kamre. Det første er dekorert med avbildninger av munnåpningsritualet. Antagelig skulle det ha gått en sjakt ned til dette kammeret, dersom man hadde hatt nok tid til å fullføre arbeidet. Det andre kammeret har fire store søyler. Steinarbeidet og dekorasjonene er ikke fullført. I enden av dette kammeret går en rampe ned til faraoens gravkammer. I gulvet er en rektangulær seksjon hugget ut for å gi plass til sarkofagen. Kammeret har velvtak, som er dekorert med bilder av gudinnen Nut. På sideveggene er det scener fra "Grotteboken" og "Jordens bok" mens endeveggen viser Ramses på sitt skip, omgitt av guder. Noen av fargene som er brukt – gult, mørkeblått og svart – er uvanlige for gravdekorasjonene i dalen.
Sarkofagen har gått tapt, mens mumien ble plassert i DB320 omkring 1090 f.Kr., og ble funnet der i 1881.
Graven har vært åpen siden oldtiden, og det er både romersk og koptisk graffiti der.
Eksterne lenker.
KV06


Grór.
I J.R.R. Tolkiens Midgard var Grór en dverg av Durins folk.
Grór var den yngste sønnen av kong Dáin I, og yngre bror av Frór og Thrór. Da Thrór dro fra Jern Høene for å ta igjen Erebor, ble Grór igjen og styrte og regjerte over Durins folk, selv om det var hans bror som var konge. Etter at Thrór ble drept i Slaget av Azanulbizar (også kalt Slaget om Nanduhirion) i 2799 i T.T.. Det var antakeligvis alderen som hindret Grór å være med I dette slaget, for han døde 5 år etter, i 2805. Men Grórs sønn Náin døde i dette slaget han også. Derfor ble det Grórs sønnesønn Dáin II Jernfot som overtok styringen i Jern Høene.


Náin I.
Náin I var en dverg i J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var sønn av Durin VI, og ble født i år 1832 i det tredje tidevervet. Han etterfulgte sin far som konge over Durins folk og Khazad-dûm. Da hans far ble drept av balroggen (i år 1980 T.T.), prøvde Náin å drepe den, men ble drept selv året etter. De gjenværende av Durinsfolk flyktet fra Khazad-dûm og ga det navnet Moria. Da Náin ble drept var det hans sønn Thráin I som ble konge av Durins folk.


Hospice.
Et hospice er et hjem for kronisk syke eller døende pasienter. Behandling på hospice kjennetegnes av at den hverken tar sikte på å fremskynde eller utsette døden, men derimot på å avhjelpe behov og problemer både av fysisk, psykisk, sosial og åndelig karakter.
Hospice er et relativt nytt konsept som bredte om seg i Storbritannia etter grunnleggelsen av det første moderne hospice, "St. Christopher's Hospice", i 1967. Dr. Cicely Saunders anses som grunnleggeren av hospicefilosofien.
Tanken bak hospice utviklet seg da Saunders arbeidet som sykepleier og møtte, og ble venn med, den dødssyke jøden Tasma etter den andre verdenskrig. Hospicebevegelsen ble bragt til Norge av Brita Collett Paus og hennes mann, legen og stormesteren Bernhard Paus.


Offshore (TV-serie).
"Offshore" (1996–1999) var en norsk såpeserie på NRK1. Det ble totalt produsert 119 episoder av serien, og hver episode var 30 minutter lang. Serien ble kåret til beste underholdningsdrama under Gullruten 1999.
Handling.
Handlingen i "Offshore" hadde fokus på to ting, hverdagen til forretningsmenneskene ansatt i oljeselskapet NorWestOil, og livet til de ansatte ved selskapets hovedplattform Huldra ute i Nordsjøen. Fra starten av var det den rike Hroar Torgersen (Finn Schau) som satt ved roret i selskapet, med blant andre den driftige Nina Martens (Helga Mjeldheim) som sin kollega. Hroar var gift med amerikanskfødte Barbara (Kjersti Døvigen), og sammen hadde de barna Susanne(Stine Varvin) og Robert (Christoffer Staib), som av moren ble kalt Susan og Bob. Nina Martens innledet med tiden et forhold til plattformsjefen Torbjørn Lindbekk (Kalle Øby), som var bror av Steinar Lindbekk (Ketil Høegh). Steinar var ansatt på Huldra, i likhet med samboeren Hanne (Guri Johnson). Av de andre ansatte var blant andre Dagny Ulrichsen (Wenche Kvamme), Mette Haug (Mia Gundersen), Ståle Pettersen (Kristoffer Joner), Jonny Mjelde (Frank Krog) og Harald Vestheim (Jarl Goli). I de første sesongene fulgte serien i tillegg familien Berg som bodde på et gårdsbruk nord i landet. Odelsgutten på gården arbeidet på Huldra, men omkom i en ulykke i en av de første episodene. Tilbake satt hans unge kone Charlotte (Vanessa Borgli) med sin nyfødte sønn, og hun fikk store problemer med å imøtekomme svigermoren Aslaugs (Kirsten Hofseth) strenge krav.


Bitte Monn-Iversen.
Bitte Monn-Iversen (født 26. februar 1954 i Bærum) er en norsk film- og tv-produsent. Hun er datter av komponisten Egil Monn-Iversen og skuespilleren Sølvi Wang, og er gift med tv-produsenten Johnny Bergh.
TV-produksjoner produsert av Bitte Monn-Iversen har vunnet totalt 12 gullruter og 2 Amandapriser. Hennes dramaproduksjon Berlinerpoplene er den eneste norske dramaproduksjonen som har vunnet i prestisjetunge Prix Italia.


Vanessa Borgli.
Vanessa Borgli (født 4. oktober 1972) er en norsk skuespiller som er mest kjent for rollen som den manipulerende og forføreriske «Sue-Astrid Wallace» i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2. Hun kom inn i serien i 2003 i rollen som ukjent arving til hotellkonsernet, og som raskt tok kontroll, blant annet ved å forføre den blinde «Jens August» (Kim Kolstad).
Høsten 2004 tok «Sue-Astrid» med seg et stort antall millioner fra «Anker-Hansen»-familiens hemmelige kontoer i Sveits og dro avsted til ukjent mål.
Før hun ble med i "Hotel Cæsar" hadde Borgli rollen som «Charlotte Berg» i NRKs såpeserie "Offshore", og hun hadde også en mindre rolle i filmen "Sofies verden" (1999). Hun har også jobbet med reklame og reklamefilmer.
Borgli er for tiden bosatt i Oslo.


Thorin III Steinhjelm.
Thorin III Steinhjelm var i J.R.R. Tolkiens Midgard en dvergkonge av Durins folk.
Thorin III var sønn og arving av kong Dáin II Jernfot, herre over dvergene i Erebor og i Jern Høene.
Han ble Kongen under fjellet da hans far Dáin ble drept under ringkrigen i 3019 i T.T.. Thorin III hjalp til med å gjenoppbygge Erebor og Dale, og hans kongerike ble en nær alliert med Gondor og Arnor og Kong Elessar.
Under hans styretid ledet Gimli, sønn av Glóin, et antall dverger til Aglarond, og der ble det skapt et nytt lite kongerike. Mens han var konge ble et så smått startet å grave etter mithril i Moria, men det var ennå mange orker der.
Thorin III hadde en arving, (eller en senere etterkommer) som ble holt for å være en rekarnasjon av Durin den Udødelige, og han etterfulgte Thorin ved hans død, som Durin VII den siste.


Motel.
Motel er en meksikansk poprock-gruppe. Den blei danna i Mexico by i 2002. Gruppas medlemmer er Guillermo Méndez, Rodrigo Dávila, José Damián og Rubeén Puente.
Motel er kjent for hitlåter som «Dime Ven», «Y Te Vas» og «Somos Aire». Deres første album, "Motel", nådde 3. plass på den meksikanske albumlista.


Det nye rike i Egypt.
Det nye riket betegner en epoke i Egypts oldtid, fra det 16. til det 11. århundre f.Kr. Perioden fulgte den andre mellomepoke, og omfatter det 18., det 19. og det 20. dynasti. Den ble etterfulgt av den tredje mellomepoke.
Det nye riket var Egypts mest blomstrende periode, og markerte høyden av rikets makt. Egypt hadde sin største geografiske utbredelse i denne epoken. Riket omfattet Nubia i sør, og store deler av Midtøsten i nord-øst. I øst kjempet egyptiske arméer mot hettittene om kontrollen over dagens Syria.
Flere faraoer utvidet Egypts herredømme mer enn noen gang tidligere; de tok tilbake kontrollen over Nubia og ekspanderte nordover mot Øvre Eufrat, hettittenes land (Hatti) og Mitanni. I denne perioden var Egypt både rikt og mektig, og før Amenhotep IIIs regjeringstid var landet blitt så velstående at han ikke forsøkte å øke dets makt, men foretrakk å hvile på sin trone kledd med nubisk gull. Han ble etterfulgt av sønnen Amenhotep IV, som skiftet navn til Akhnaton. Han lot en ny by, Akhetaten, bygge, og flyttet hovedstaden dit. Sammen med sin kone, Nefertiti, konsentrerte han seg her om å etablere sin nye, monoteistiske religion. Hittil hadde nok nye guder kommet til, men de hadde blitt inkludert i den tradisjonelle gudeverden, ikke erstattet den. Akhnaton bestemte derimot at solguden Aton, skulle være den eneste tillatte gud. Tilbedelse av andre guder ble forbudt, med store uroligheter til følge. Sammenhengen mellom Akhnatons monoteisme og Moses' opphold i Egypt i en lignende (men ikke nødvendigvis samtidig) periode, er ikke bragt på det rene. Sigmund Freud argumenterte i "Moses og monoteisme" for at Aton-kulten var opphavet til jødedommen.
Da Akhnaton døde, ble dyrkingen av de tradisjonelle gudene gjenopptatt, skjønt de hadde egentlig blitt tilbedt i det skjulte hele tiden. Få måneder senere døde også Smenkhkare, og en ung gutt, Tutankhamon, ble farao. Han døde mens han ennå var i tenårene, og ble for det meste overstyrt av sine rådgivere. Han ble glemt kort tid etter sin død. I vår tid er han en av de aller mest kjente faraoer overhodet, fordi hans grav ble funnet intakt av den britiske egyptologen Howard Carter i 1922.
Tutankhamon ble etterfulgt av sin storvesir, Ay, som sannsynligvis giftet seg med faraoens enke for å legitimere sin maktovertagelse. Da han døde, overtok en annen av Tutankhamons rådgivere, general Horemheb, som sørget for å gjenreise statens indre stabilitet og prestisje.
Det 19. dynasti.
Det nittende dynasti ble grunnlagt av Ramses I. Han regjerte bare en kort stund, og ble etterfulgt av Seti I, som videreførte Horemhebs arbeid. Han oppførte dessuten templet i Abydos. Seti I og hans sønn Ramses II er de eneste faraoer man vet ble omskåret, men hvorfor de ble det, er fortsatt et mysterium.
Ramses II, kalt «den store», forsøkte å gjenerobre områder i dagens Israel, Libanon og Syria som Egypt hadde kontrollert under det 18. dynasti. Felttoget kulminerte i slaget ved Kadesh, hvor Ramses ledet sine styrker mot hittitterkongen Muwatalli II, og ble fanget i det første, dokumenterte, militære bakholdet. Han var ellers kjent som en dyktig hærfører. Ramses II var kjent for sine mange barn, mer enn 70 sønner som han fikk med sine mange koner og konkubiner. I graven han bygde for sønnene, KV5 i Kongenes dal, har arkeologene funnet mer enn 120 rom. Ramses II reiste også flere storslåtte templer; det er han som er avbildet på de enorme statuene ved tempelet i Abu Simbel. Det var antagelig i hans regjeringstid at israelerne utvandret fra Egypt, men det finnes ingen tilstrekkelige beviser for dette hverken i Bibelen eller i arkeologisk materiale.
Hatshepsut og Totmose III regnes også blant de viktigste herskerne i perioden. Dronning Hatshepsut konsentrerte seg om å utvide Egypts handel med omverdenen, og sendte blant annet en handelsekspedisjon til Punt. Totmose III har i moderne tid blitt kalt «Egypts Napoleon»; han utvidet hæren og brukte den mesterlig.
Ramses ble etterfulgt av sin sønn Merneptah og deretter av Seti II. Ramses III var en farao av det 20. dynasti, som ble myrdet ved en haremskonspirasjon, da en av hans koner ville se sin egen sønn på tronen. Han ble etterfulgt av en rekke kortvarige faraoer som alle lød navnet Ramses.
Kunst og gravskikker.
I denne tiden forandret sarkofagene form fra rektangulær til å gjenspeile mumiens form, med hode og runde skuldre. Til å begynne med ble disse dekorert med utmeislede eller malte fjær, men senere tok man til å male den avdødes skikkelse.
Det ble brukt flere sarkofager utenpå hverandre; det er fra denne tiden de fleste mumier har blitt bevart. Myke vev som hjernen og indre organer ble fjernet, kroppen ble vasket og deretter fylt med natron, før kroppen ble begravet i en haug med natron. De fjernede organene ble oppbevart hver for seg i kanopiske krukker, bevoktet av Horus' fire sønner. Disse krukkene ble tiltrodd så stor makt at de inngikk i gravene også etter at man begynte å legge organene tilbake i kroppen etter konserveringen.
I Akhnatons regjeringstid inntraff en grunnleggende forandring innen kunsten. Tidligere hadde egyptisk kunst vært svært stilisert og idealisert, mens den nå ble forholdsvis naturalistisk. Akhnaton selv ble fremstilt med meget vide hofter og langt ansikt, fjernt fra det egyptiske skjønnhetsideal. Man vet ikke med sikkerhet om dette skyldes datidens stil eller at faraoen hadde medfødte skavanker, hvilket ikke var uvanlig blant kongelige (på grunn av incest). En meget berømt byste av hans dronning, Nefertiti, står idag i Det egyptiske museum i Berlin. Mot slutten av sin syttenårige regjeringstid gjorde Akhnaton Smenkhkare, som kan ha vært hans bror og muligens også elsker, til samregent.
Nye rike


Etniske tyskere.
Etniske tyskere er personer som betegner seg selv eller oppfattes av andre som tyskere, til tross for at de selv ikke nødvendigvis bor eller har bodd i Tyskland.
Historisk kunne «tysk» referere til personer fra det tyske kulturområdet, noen ganger også det tysk-romerske rike (selv om dette ikke omfattet alle tyskspråklige områder, og tilsvarende også omfattet områder dominert av andre folkegrupper). Først ved samlingen av Det tyske rike i 1871 fikk man den betydningen som idag gjerne knyttes til ordet, nemlig "rikstysk" (statsborgere i nasjonalstaten Tyskland). Siden Tyskland imidlertid ikke omfatter hele det tyske området, brukes begrepet imidlertid også for å referere til borgere i andre tyskkulturelle land. I den tradisjonelle betydningen refererer «tysk» også til alle etniske tyskere, uansett hvilket land de bor i. Det finnes store tyske minoriteter særlig i Øst-Europa og Russland. En tysk lov fra 1913 gir alle etniske tyskere uten tysk statsborgerskap (Volksdeutsche) rett til tysk statsborgerskap. På 1990-tallet ble denne loven strammet noe inn, siden det er lett for øst-europeere å utgi seg for å være etniske tyskere.


Egyptologi.
Egyptologi («læren om Egypt») er det vitenskapelige studium av oldtidens Egypt og dets arkeologiske levninger. Det brukes som et tidsmessig, tematisk og geografisk definert samlebegrep på studier utført av historikere, arkeologer, religions- og kunsthistorikere, lingvister og andre. De som arbeider innen feltet kalles "egyptologer".
Tidsmessig er studiet avgrenset til perioden mellom det 5. årtusen f.Kr. til slutten av det romerske styret i Egypt i det 4. århundre e.Kr.. Geografisk og tematisk omfattes alle sider ved den egyptiske kultur, både i det området som til enhver tid innenfor denne tidsrammen var under egyptiske kontroll, og i andre områder hvor det var egyptisk tilstedeværelse.
Den moderne egyptologi, definert som et vitenskapelig studium i motsetning til tidligere tiders antikvariske interesse for Egypt, så dagens lys i 1822, da Jean-François Champollion annonserte at han hadde dechiffrert hieroglyfene for første gang ved hjelp av Rosettastenen. Ved at man fikk tilgang til å lese innskrifter og bevarte papyri kunne studiet bevege seg fra gjetninger til et seriøst akademisk arbeid.
Egyptologi tilbys ikke som egen studieretning ved norske universiteter, men UiB og UiO tilbyr til tider emner som egyptisk språk, kultur og historie. Utenfor universitetene er fagmiljøet i Norge samlet i. I Skandinavia kan man studere til Egyptologiske universitetsgrader ved Københavns Universitet og Universitet i Uppsala.


Atomur.
Et atomur er en ekstremt nøyaktig tidsmåler som bruker et atoms resonansfrekvens som oscillator.
Det finnes flere typer, der oscillatorer basert på cesium, hydrogen og rubidium er mest vanlig. Oscillatorer som er basert på cesiumatomer skal være de mest nøyaktige, med en nøyaktighet på ±1 sekund på én million år. Ett sekund er idag definert ut ifra «varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til cesium-133 atomet ved 0 kelvin.» Det er dette man måler i et atomur.
I følge relativitetsteorien er tid relativt, og avhengig av hastigheten. Derfor vil ikke to atomur gå likt med mindre de beveger seg med samme hastighet. Dette er merkbart i forbindelse med satellitter og annen romfart.
I dag kan man kjøpe forholdsvis billige radiostyrte ur, som ikke må forveksles med atomur.


Liste over egyptologer.
Listen over egyptologer er en oversikt over personer som har gjort betydningsfulle bidrag innen egyptologien, det vil si studiet av oldtidens Egypt. Bare personer som har gjort viktige oppdagelser og/eller har utgitt sentrale publikasjoner er tatt med i listen.
Avdøde egyptologer.
Egyptologer


Jean-François Champollion.
Jean-François Champollion portrettert av Léon Cogniet
Jean-François Champollion (født 23. desember 1790, død 4. mars 1832) var den første egyptolog i moderne forstand. Han er spesielt kjent for å ha dechiffrert hieroglyfene ved hjelp av Rosettastenen, noe som la grunnlaget for et studium av originale tekster fra oldtidens Egypt.
Champollion ble født i Figeac i Lot, Frankrike. Han viste allerede som barn et eksepsjonelt språklig talent, og da han var seksten år gammel behersket han et dusin språk, et antall som senere økte. Han kunne blant annet latin, gammelgresk, hebraisk, amharisk, sanskrit, avestansk, pahlavi, arabisk, syrisk, kaldeisk, persisk og kinesisk.
I 1809 ble han professor i historie i Grenoble. På grunn av hans interesse for det koptiske språk ble han invitert til å arbeide med en oversettelse av den nylig oppdagede Rosattestenen. I årene 1822–1824 arbeidet han med dette, og klarte å finne nøkkelen til hieroglyfenes gåte.
Han ble senere professor i egyptologi ved Collège de France. Etter en vitenskapelig ekspedisjon til Egypt mellom 1828 og 1830 var han svært utslitt, og i 1832 døde han i Paris etter et apoplektisk anfall, bare 41 år gammel. Han ble gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris.


Kent R. Weeks.
Dr. Kent R. Weeks (født 16. desember 1941) regnes som en av verdens fremste nålevende egyptologer.
Han ble født i Everett i Washington, USA. Ifølge ham selv ønsket han allerede ved åtte års alder å bli egyptolog. Etter studier i antropologi ved University of Washington i Seattle besøkte han i 1963 for første gang Egypt. Han deltok i utgravninger i Nubia i forbindelse med flytting av bygninger da Aswandammen ble konstruert, og i forbindelse med oversvømmelsen av Nildalen da Nasserdammen ble anlagt. I 1970 tok han en doktorgrad i egyptologi ved Yale University.
I 1978 grunnla han Theban Mapping Project, en ambisiøs plan om å fotografere og kartlegge alle templer og graver i Kongenes dal og Theben. En av de viktigste oppdagelser teamet har gjort fant sted i 1995, da de kartla størrelsen på KV5, graven til Ramses IIs sønner.
Siden 1988 har Weeks vært professor i egyptologi ved American University of Cairo. Han er gift med Susan Weeks, som er arkeolog og kunster.


Mongolsk togrog.
Togrog er valutaen i den asiatiske staten Mongolia. Den deles inn i 100 mongo (мөнгө). Mongolia har ikke mynter i sirkulasjon.


Markovs ulikhet.
I sannsynlighetsteori gir Markovs ulikhet en øvre grense for sannsynligheten av at en ikke-negativ stokastisk variabel er større enn en gitt positiv verdi. Ulikheten er oppkalt etter den russiske matematikeren Andrej Andrejevitsj Markov.
Ulikheten.
Hvis "X" er en stokastisk variabel og "a" > 0, så er
Bevis.
Hvis "A" er en hendelse, la "I'A" være indikatorvariabelen til "A". Det vil si at "I'A" = 1 hvis "A" skjer, og 0 ellers.
Merk at den venstre siden av denne ulikheten er det samme som
og siden "a" > 0, kan vi dividere begge sider med "a".


Tømmerfløting.
Tømmerfløting eller tømmerbrøtning er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kunne fløtes som «løstømmer» (enkeltstokker) eller i «tømmerflåter» (flåter av sammenbundet tømmer). Disse tømmerbuntene kunne lokalt ha navn som «flak», «sopper» eller «moser». Løstømmerfløting i elver er ofte tenkt på som den «opprinnelige» fløtinga.
Tømmerfløting har med få unntak vært gjennomført i sammenheng med vårflommen, siden fløtingen var avhengig av store vannmengder. I sideelver og andre steder med liten vannføring ble det bygget fløtingsdammer for å samle opp vannet, slik at man bedre kunne kontrollere tømmertransporten nedover vassdraget eller tømmerrenna. For å vedlikeholde og betjene dammene, og for på andre måter å føre tømmeret fram og løsne tømmer som satt fast, ble det ansatt fløtere. Fløterne ble ofte ansatte av en fellesfløtningsforening, som var et samarbeid mellom tømmerkjøperne i hvert enkelt vassdrag.
Tømmerfløting spilte en avgjørende rolle for utnyttelsen av skogeiendommer i en tid da landverts transport ikke var gjennomførbar. I dag har lastebiler overtatt det aller meste av denne transporten.
Historie.
De første sagbruk som var drevet av vannhjul er kjent fra Tyskland i 1337.
Tømmerfløting i Norge.
Allerede før 1350 ble det drevet tømmerfløting i Drammensvassdraget. Vanndreven sag gjorde tømmerdriften lettere og eksporten økte. I løpet av 1600-tallet ble hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. I 1849 var Sootkanalen ferdig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. En lov om tømmerfløting i 1854 krevde opprettelse av tømmerfløtingsforeninger. Videre kom Tista kanal i Halden i 1909, Svanfoss sluser i Vorma i 1912 og slusene mellom Vråvatn og Nisser i 1914.
Det kunne unntaksvis være nødvendig å fløte tømmeret oppstrøms, eller endog overføre tømmeret fra ett vassdrag til et annet. For å løse dette ble ulike teknikker tatt i bruk, blant annet i Sootkanalen (nevnt ovenfor), ved Støa kanal i Trysil, og ved Kjerraten i Åsa.
Den siste løstømmerfløtinga i Norge ble avviklet i Trysilelva i 1992. Inntil 2005 ble det fremdeles fløtt sopp-tømmer i Skiensvassdraget, til Union papirfabrikk i Skien. I 2006 var det slutt for all kommersiell tømmerfløting i Norge


Flatiron Building.
Fra byggingen av Flatiron Building
Fuller Building, bedre kjent som Flatiron Building, er en høyblokk ved Madison Square på Manhattan i New York. Bygningen er reist på den smale og kileformede hjørnetomten nord for 23. gate der Broadway møter Fifth Avenue, noe som ga den dens karakteristiske form (og kallenavnet "Flatiron" – «Strykejernet»).
Flatiron Building sto ferdig i 1902, og var da New Yorks nest høyeste bygning (etter Park Row Building) med sine 87 meter, fordelt på 22 etasjer. Flatiron var også en av de første bygningsstrukturene i New York som ble konstruert rundt et stålskjelett, noe som ga nye muligheter for å bygge i høyden. Bygningen ble tegnet av Daniel Burnham i Beaux-Arts-stil, og fasaden er rikt ornamentert med gotiske og renessanse-inspirerte detaljer.
Flatiron er et yndet foto-objekt for turister, og bygningen har blitt gjengitt i utallige filmer, tegneserier og kunstverk.
Området rundt Madison Square, øst mot Gramercy Park og noen kvartaler sør mot Union Square er kalt Flatiron District etter den kjente bygningen.


Krokstadsenteret.
Krokstadsenteret ligger i Nedre Eiker kommune, ca. 15 km utenfor Drammen sentrum, langs Drammenselva på Europavei 134 mot Hokksund. Kongsberg er 20 minutter unna.


Queensland University of Technology.
Queensland University of Technology (QUT) er med ca 40 000 studenter og 4000 ansatte et av Australias største universiteter. QUT ligger i delstaten Queenslands hovedstad Brisbane.
Omtrent 4 500 av studentene ved QUT er internasjonale studenter fra over 90 land verden over. Norske studenter er sterkt representert, noe som blant annet fører til at det årlige 17. mai-toget arrangert av QUTs Norwegian Student Klub (NorSK) med over 800 besøkende (2006) er et av verdens største utenfor Norge.
Universitetets viktigste forskning og undervisningsfelt er naturvitenskap, ingeniørvitenskap, helse og biomedisin, økonomi og administrasjon, kunst, lærerutdanning, og jus.
Historie.
QUT har en historie som går tilbake til 1849. I 1990 fusjonerte Queensland University of Technology, som da bestod av fire insitusjoner, med Brisbane College of Advanced Education. Dette formet dagens Queensland University of Technology.


Dna.
DNA, DnA, Dna osv. kan sikte til


Brooklyn Bridge.
Brooklyn Bridge er en av tre broer som binder sammen bydelene Manhattan og Brooklyn i New York. Den strekker seg 1834 meter over East River, og hovedspennet over selve elven er 486 meter, noe som gjorde den til verdens lengste hengebro da den sto ferdig i 24. mai 1883.
Brooklyn Bridge er en av de eldste hengebroer i USA, og var den første bro av denne typen i verden som ble konstruert med stålkabler. Broen tok fjorten år å bygge, og 27 arbeidere mistet livet underveis i byggingen. Den er oppført med karakteristiske spissede bueganger gjennom de to tårnene.
Brooklyn Bridge var et av de store mesterverkene innen ingeniørkunst på 1800-tallet, og er den dag i dag et av New Yorks mest berømte byggverk.


Amerikas konfødererte stater.
Amerikas konføderative stater (engelsk: Confederate States of America, CSA) var en utbryterstat fra Amerikas forente stater som eksisterte under Den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865.
Opprinnelse.
Amerikas konfødererte stater ble stiftet den 4. februar 1861 av seks slavestater i de amerikanske sørstatene, Sør-Carolina, Mississippi, Florida, Alabama, Georgia og Louisiana. Bakgrunnen for stiftelsen var at Abraham Lincoln akkurat hadde vunnet det amerikanske presidentvalget.
Dagen etter stiftelsen ble Jefferson Davis valgt til president i konføderasjonen.
Tidlig i mars ble også Texas med i konføderasjonen, etter å ha sparket guvernøren sin, Sam Houston, etter at han nektet å sverge troskap til konføderasjonen.
Etter at unionen hadde erklært krig mot utbryterne etter angrepet på Fort Sumter den 12. april 1861, gikk også Virginia, Arkansas, Tennessee og Nord-Carolina ut av unionen og inn i konføderasjonen.
For en liten tidsperiode var også territoriene Arizona og New Mexico styrt av konføderasjonen.
Oppløsning.
Den 9. april 1865 kapitulerte general Robert E. Lee og hæren hans. President Davies ble pågrepet den 10. mai, og i løpet av sommeren kapitulerte de gjenværende konfødererte styrkene.
a>, president i Amerikas konfødererte stater
Politikk.
Konstitusjonen til konføderasjonen var laget etter modell av unionens konstitusjon, men med et par viktige forskjeller.
Slaveri ble eksplisitt gitt grunnlovsbeskyttelse. Internasjonal slavehandel ble imidlertid forbudt.
I den konfødererte grunnloven fikk delstatene et sterkere vern mot føderal innblanding enn hva unionens konstitusjon gav. Blant annet ble det spesifisert at den konføderale styresmakten ikke kunne innføre toll på importerte varer, en gammel kampsak for sørstatene også mens de fortsatt var i unionen.
Presidenten i konføderasjonen ble valgt for en seksårsperiode. Konføderasjonen fikk en kongress etter modell av USAs kongress, med et senat med to senatorer fra hver delstat, og et representantenes hus som fungerte på samme måte som representantenes hus i USA.
Geografi.
Kart over Amerikas konfødererte stater
Konfødersajonen hadde 4 698 km kystlinje, og en stor del av territoriet lå ved kysten. De indre delene av landet var i stor grad fjell og daler, og i vest var det store ørkenområder. Elven Mississippi delte landet i to, vestdelen ble ofte omtalt som Trans-Mississippi. Konføderasjonens høyeste fjell var Guadalupe Peak i Texas, høyde 2 667 meter.
Klimaet i landet var for det meste subtropisk, med milde vintere og varme sommere med høy luftfuktighet.
Konføderasjonen var tynt befolket sammenlignet med de nordlige statene. Det var bare New Orleans med 168 675 innbyggere som var på listen over USAs ti største byer. Etter at Richmond i Virginia fikk status som hovedstad økte byens innbyggertall mye i forhold til før borgerkrigen, 37 910.
Økonomi.
Økonomien til de konfødererte stater var i hovedsak en landbruksøkonomi, basert på bruk av slaver som billig arbeidskraft. Det var i all hovedsak bomull som ble produsert, men også en del korn og tobakk samt ris, sukkerrør og storfe.
Sørstatene var i liten grad industrialiserte. Statene som hadde gått inn i konføderasjonen sto for under 10 % av den samlede industriproduksjonen i USA. Mesteparten av industrien i sør foredlet råvarer fra jordbruket. Konføderasjonens industri sto bare for 3 % av våpenproduksjonen og 1 % av kruttproduksjonen i USA.


Handelsflagg.
Handelsflagg er et flagg som brukes av handelsfartøyer som nasjonalitetstegn til sjøs og noen ganger i luften. I noen land, som de nordiske, er handelsflagget identisk med nasjonalflagget. I andre land kan det være større eller mindre forskjeller mellom de to.
Den minste endringen i flagget fra land til sjø forefinnes i de tilfeller der handelsflagget skiller seg fra nasjonalflagget kun i proporsjonene. Således har Frankrikes trikolor like brede felter når det benyttes på land, men til sjøs i handelsflagget er det hvite feltet bredere enn det rød, og det blå feltet bredere enn det hvite. Også orlogsflagget har disse proporsjonene. Forholdet mellom feltene er satt til 30:33:37 og skal sikre at feltene framstår som like brede til sjøs, altså et optisk bedrag. Også andre lands flagg endrer format når det går til sjøs. Eksempelvis blir Sveits’ kvadratiske flagg rektangulært i forholdet 2:3 når det benyttes av landets handelsskip utenfor Sveits. Også Belgias flagg, som når det benyttes som nasjonalflagg av staten er i forholdet 13:15, blir rektangulært i forholdet 2:3 til sjøs. Videre er Kroatias flagg i forholdet 1:2 som nasjonalflagg på land, men i forholdet 2:3 som handelsflagg. Omvendt er handelsflaggene for Trinidad og Tobago, Grenada og Guyana alle i forholdet 1:2, mens nasjonalflaggene er i forholdet 3:5.
I andre land blir handelsflagget til ved tillegg av et våpen eller i nasjonalflagget. Det gjelder eksempelvis i Italia, der et våpen sammensatt av merkene for landets historiske sjøfartsbyer settes inn i trikolorens hvite midtfelt. Polens handelsflagg til bruk i farvann utenfor de hjemlige har landets riksvåpen i midten av den øvre, hvite stripen. Utenfor Europa finner vi Marokko, der landets handelsflagg utgjøres av nasjonalflagget med tillegg av en gul krone i øvre hjørne ved stangen. Colombias handelsflagg er likeledes basert på nasjonalflagget, men har i tillegg i midten et ovalt felt i rødt og blått med en hvit stjerne med åtte stråler. El Salvador benytter i sitt handelsflagg mottoet DIOS UNION LIBERTAD i stedet for riksvåpenet.
Noen land går motsatt veg og lar handelsflagget være noe enklere enn nasjonalflagget, da ved å ta bort nasjonalflaggets emblem. Dette skjer i handelsflaggene for Peru, den Dominikanske Republikk og Guatemala, og i praksis også i handelsflagget for Costa Rica.
Den best kjente gruppen av særlig handelsflagg er de såkalte red ensigns, handelsflagg etter britisk forbilde og mønster, det vil si nasjonalflagget innsatt i kantonen på en rød flaggduk. Britiske kolonier og andre besittelser fører gjerne i tillegg et særlig merke i flaggets frie ende. Dette gjelder eksempelvis. Bermuda, de Britiske Jomfruøyene, Caymanøyene, Turks og Caicos-øyene, Falklandsøyene, Gibraltar, Guernsey og Man. Mange land som tidligere var britiske kolonier fører handelsflagg etter dette mønsteret. De mest kjente er Australia og New Zealand. I New Zealands tilfelle medfører endring av farge i flaggduken at stjernene også endrer farge: De blir helhvite i handelsflagget, mens de er røde med hvit rand i nasjonalflagget. Også andre land fører handelsflagg etter samme mønster, eksempelvis India, Pakistan, Bangladesh, Ghana, Malaysia og Salomonøyene. Bahamas står i en særstilling. Landets handelsflagg er tydelig basert på red ensign-mønsteret, men her finner vi dessuten et hvitt kors i handelsflagget.
Noen land har handelsflagg som helt skiller seg fra nasjonalflagget. Maltas handelsflagg er et malteserkors på rød bakgrunn i en hvit ramme, helt ulikt nasjonalflagget. Også Luxembourgs handelsflagg avviker fullstendig fra nasjonalflagget: Nasjonalflagget er en vannrett trikolor, mens handelsflagget viser en rød løve mot en stripet flaggduk i blått og hvitt. Israels handelslflagg har blå duk med davidsstjernen i en oval ved stangsiden av duken. Saudi Arabia har et særegent handelsflagg bestående av en grønn duk med landets nasjonalflagg i kantonen. Kantonen er avgrenset av en hvit strek, ettersom også nasjonalflagget er grønt. Singapores handelsflagg skiller seg også vesentlig fra nasjonalflagget. Mens nasjonalflagget er delt i rødt over hvitt med stjerner og halvmåne i kantonen, er handelsflagget helrødt og med stjerner og halvmåne satt innenfor en hvit sirkel midt i flagget.
Litteratur.
"Album des pavillons nationaux et des marques distinctives. National flags and distinctive markings", Service hydrographique et océanographique de la marine, Brest, 2000


BGM-71 TOW.
BGM-71 TOW (Tube-launched, Optically tracked, Wire-guided missile) er et USA-produsert panserbrytende missilsystem. TOW ble introdusert i 1970, og er det mest brukte panserbrytende missilsystemet i verden.
Systemet baserer seg på en utskytningsenhet med sikte og regneenhet, og et missil som styres fra utskytningsenheten via to kobbertråder som missilet spoler ut bak seg under flukten. Skytteren må følge målet med siktet under hele flukten, og missilet styres til å treffe der siktet til enhver tid peker.
Bruk i Norge.
I Norge brukes TOW av Hæren, både av infanteriet med den vanlige utskytningsenheten og av kavaleriet på NM-142 rakettpanserjager. Det norske forsvaret oppgir kostnadene i 1996-kroner som 1,1 millioner for avfyringsenheten og 98 629,- for missilet.


Soria Moria (TV-serie).
"Soria Moria" er en norsk dramaserie som ble sendt på NRK1 fra 2000 til 2001.
Handling.
Handlingen finner sted på kråkeslottet Soria Moria i en skogsbygd. Soria Moria er et pensjonat, og har i alle år vært bygdas storstue. Under krigen ble eieren, kalt «Store-Jørgen», skutt av tyskerne her, og gjenferdet hans går igjen på Soria Moria. I starten av serien er det hans barnebarn Ragnhild (Marit Østbye) som driver pensjonatet sammen med ektemannen Håvard (Ivar Nørve), nevøen deres den misforståtte Lille-Erling ønsker desperat og arve pensjonatet. Men så kjøper et tysk firma kråkeslottet, og eks-politimannen Magnus (Henrik Mestad) blir ansatt som bestyrer. Han må forholde seg til nye og gamle innbyggere, og alle deres problemer.
Andre sentrale rollefigurer i serien er forfatteren Ida (Anne Ryg), som finner tonen med Magnus, kjæresteparet Silje (Tove Heyerdahl) og Kent André (Mads Jørgensen), samt Idas autistiske bror Torfinn "Trosten" (Per Christian Ellefsen).
Produksjon.
Soria Moria var en serie i 36 episoder, sendt i tre sesonger. Manuset ble skrevet av en gruppe bestående av Jesper Halle, Andreas Markusson, Peder Udnæs, Bror Hagemann og Niels Fredrik Dahl, mens regien ble delt mellom Petter Fastvold, Christian Brym, Eli Skolmen Ryg, Berit Nesheim, Per Bronken, Tor M. Tørstad og Sirin Eide. Prosjektleder var Bitte Monn-Iversen, og musikken var ved Egil Monn-Iversen og Kringkastingsorkesteret. Store deler av serien ble spilt inn på Villa Fridheim, som også huser et eventyrmuseum.


Telomaihund.
Telomaihund har fått navnet sitt etter stedet der den først ble oppdaget av oss her i vesten – "Telomaielven" i Malaysia. Dette er en pariahhund som minner svært mye om både Ny-Guinea syngehund og basenji, men som allikevel er en svært annerledes hund på mange måter.
Opprinnelse og alder.
Antropologen "Orville Elliot" oppdaget disse hundene i 1963, under sine studier av innfødte langs Telomaielven i Pahang-distriktet på fastlandet i Malaysia. Telomai er utvilsomt en svært gammel hunderase, men noe sikkert om alderen vet man ikke. Ekspertene tror den er en nær slektning av borneohund, men noe vitenskapelig bevis for dette finnes ikke. Som type tilhører de østlige hundene, som har sin opprinnelse øst for en linje trukket mellom Uralfjellene og Himalaya.
I sitt naturlige habitat er disse hundene kjent for sine treklatrende egenskaper. De innfødte i området bor i hytter bygd på pæler, ca. 180–250 cm over bakkenivå. Bratte stiger fører opp til hyttene, som både de innfødte og hundene klaterer opp og ned når de skal sove. Hundene klatrer først inn, så de kan jage eller drepe slanger og dyr som måtte ha tatt tilhold der mest familien har vært ut.
Utseende, anatomi og fysikk.
Telomai er en forholdsvis kvadratisk hund med kort og glatt tilliggende pels, og den har en svært myk og bevegelig anatomi i forhold til vanlige hunder. Disse hundene blir omkring 38-48 cm høye og veier normalt ca. 8-13 kg, avhengig av kjønn. Pelsen er gjerne to-farget sort eller mørk rødbrun med hvitt i brystet og over brystkassen og buken, og nedover beina. Den kan ha sort maske og har alltid hvit haletipp. Kroppen er forholdsvis slank og svært muskuløs. Hodet, som har en relativt bred skalle, er typisk for pariahhunder, inkludert de karakteristiske skrukkene i pannen og stående spisse ører. Snuten er moderart lang og kjevene kraftige.
Disse hundene bjeffer ikke, men har et bredt vokabular og et lydmønster som minner om Ny-Guinea syngehund og basenji. Løpesettet har fellestrekk med myndene, selv om den ikke er like hurtig. Toppfarten er allikevel omkring 50-55 km/t, noe som er meget hurtig for en såvidt liten og kortbeint hund. Et annet karaktertrekk ved disse hundene er at labbene brukes aktivt til å holde og bevege ting.
Bruksområde.
Telomai er en meget hurtig hetsende jakthund og en god vakthund. De jakter med synet som viktigste sans, men bruker også både hørsel og lukt aktivt. Det er først og fremst småvilt den jakter. Det sies også at disse hundene har gode egenskaper som familiehunder. Som sådan drives det regulært oppdrett av rasen i bl.a. USA.
Lynne og væremåte.
Telomai er en svært livlig og aktiv hund, som er leken og nysgjerrig. Den trenger mye sosialisering i 4-8 ukers alder og mye mosjon og mange utfordringer siden for å trives som familiehund. Disse hundenes aktive bruk av labbene som redskap, gjør de i stand til å åpne dører og klatre over gjerder. De knytter seg sterkt til flokken (familien) og er gjerne svært skeptiske til fremmede. Innad i flokken er den tolerant og kjælen.


Statsflagg.
Statsflagg er et flagg som brukes av et områdes statlige myndigheter. Det vaier gjerne ved statlige bygninger og føres av statlige, ikke-militære fartøyer.
I noen land, som eksempelvis USA, Frankrike eller Japan, benyttes nasjonalflagget uforandret også av statlige myndigheter, mens statsflagget i andre land skiller seg fra nasjonalflagget. Postverket og Tollvesenet har egne monogram med krone over i sine statsflagg. Ingen privatpersoner kan benytte seg av statflagget, unntatt medlemmer av Kongelig Norsk Seilforening som kan ha en hvit kvadrat i midten påført et kongelig monogram.
Statsflagget konstrueres på flere måter. I de nordiske land dannes statsflagget ved at nasjonalflagget gis splitt, som i Danmark og Island, eller splitt og tunge, som i Finland, Norge og Sverige. I andre europeiske land land er det vanlig at statsflagget viser landets riksvåpen, slik som i Tyskland, Østerrike, Belgia og en rekke andre land.
Norges statsflagg.
Norges stats- og orlogsflagg (med proporsjoner)
Norges stats- og orlogsflagg har splitt og tunge, og har forholdet 16:27, mens nasjonalflagget har forholdet 8:11. Det norske statsflagget er identisk med orlogsflagget, men dette er ikke tilfelle i alle land.
Mellom 1899 og 9. juni 1905 var heller ikke i Norge statsflagget identisk med orlogsflagget. Da unionsmerket «sildesalaten» ble tatt ut av handelsflagget, ble det samtidig skapte en ny type flagg til bruk på statens sivile skip og bygninger, hvor man siden 1844 hadde brukt orlogsflagget, som var et unionsflagg med splitt og tunge. Norske myndigheter kunne ikke fjerne unionsmerket fra orlogsflagget, siden dette etter Grunnloven skulle være et unionflagg. Det nye statsflagget av 1899 var et «rent» splittflagg uten unionsmerke, altså identisk med det nåværende orlogsflagget.
To dager etter unionsoppløsningen 7. juni 1905 ble det «rene» orlogsflagget heist på landets marinefartøyer og festninger, og landets orlogsflagg og statsflagg var igjen identiske.


Times Square.
Times Square er et lite område av Manhattan i New York. Området er avgrenset av 6. og 9. aveny fra øst mot vest, og av 39. og 52. gate fra sør mot nord. Sentrum i dette området dannes der Broadway krysser 42. til 45. gate, og er et hektisk kulturelt og kommersielt knutepunkt. Mange av New Yorks mest berømte teatre ligger her, i tillegg til TV-stasjoner (bl.a. MTV), banker, opplevelsessentre og andre mediaselskaper som Reuters og Viacom. Times Square er det eneste området i byen som påbyr leietakere å montere utvendige neonreklamer, noe som har gjort stedet til et spektakulært ikon for byen New York.
Times Square har sitt navn etter avisen New York Times, som flyttet sitt hovedkvarter hit i 1904.
Hver nyttårsaften samles tusenvis av mennesker på Times Square for å hilse det nye året velkommen.


TsAGI.
TsAGI er en transliterasjon av den russiske forkortelsen av "Центра́льный аэрогидродинами́ческий институ́т" ("ЦАГИ"), eller «Tsentralnyj aerogidrodinamitsjeskij institut», Det sentrale aerohydrodynamiske institutt. Instituttet ble grunnlagt i Moskva av pioneren innen russisk romfart, Nikolaj Jegorovitsj Zjukovskij, 1. desember 1918.
Siden 1935 har instituttet ligget i byen Zjukovskij i Moskva oblast.
Blant dets senere utviklinger, er bæreraketten Energija og romfergen Buran.


Durin IV.
Durin IV var en Dvergekonge av Durins folk i J.R.R. Tolkiens Midgard. Han ble med Gil-galad og Elendil i den siste allianse mellom alver og menn (eng.: Last Alliance). Han overlevde slaget og Barad-dûrs nederlag og vendte tilbake til Khazad-dûm.


Durin V.
Durin V er en fiktiv dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var konge over Durins folk og fulgte etter sin far, kong Durin IV. Han levde i Khazad-dûm og opprettholdt et godt vennskap mellom dvergene og alvene av Noldos hus i Eregion, helt til de ble drept, og Khazad-dûms dører ble stengt for fremmede.


Durin VI.
I Tolkiens Midgard var Durin VI dvergen som var konge over Durins folk i Khazad-dûm da balrogen ble vekket til live dypt under byen der. Han ble født i året 1731 i det tredje tidevervet. Balrogen drepte kong Durin i 1980 i det T.T., og etter det ble den av dvergene kalt Durins bane. Durin VI var den siste reinkarnasjonen av Durin den Udødelige, og han var den første som ble drept. Han ble etterfulgt av sin sønn Náin I.


Sonja Elen Kisa.
Sonja Elen Kisa (født 1. november 1978) er profesjonell oversetter (engelsk, fransk og esperanto), og er kjent for å ha funnet opp det konstruerte språket toki pona. Toki pona er et enkelt språk, utarbeidet på grunnlag av taoistiske ideer. Kisa har også oversatt deler av Tao te ching til esperanto og engelsk.
Kisa er bosatt i Toronto i provinsen Ontario i Canada.
Eksterne lenker.
Kisa, Sonja Elen
Kisa, Sonja Elen


Fransk støver.
Fransk støver (fr. "chien français") sies å nedstamme fra urgamle franske hunderaser og finnes i tre varieteter, nemlig i fargene hvit og gul ("francais blanc et orange"), hvit og sort ("francais blanc et noir") og trefarget hvit, fawn og sort ("francais tricolore"). Rasen, som er en utpreget jakthund på småvilt, ble skapt gjennom kryssavl med flere andre raser rundt midten av 1900-tallet.
Opprinnelse og alder.
"Fransk hvit og sort støver" (FCI #220) er primært en krysning mellom gascon saintongeois og grand bleu de gascogne, men den har også fått blodslinjer fra foxhound. Denne varieteten ble først anerkjent av FCI i 1957. Standarden er fra 1959.
"Fransk trefarget støver " (FCI #219) er primært en krysning mellom "fransk hvit og sort støver" og stor anglo-fransk trefarget støver, men den har også fått blodslinjer fra både bily og poitevin (muligens også fra "grand bleu de gascogne"). Også denne varieteten ble anerkjent av FCI i 1957. Standarden er fra 1965.
"Fransk hvit og gul støver" (FCI #316), som er mest sjelden, er en krysning mellom "fransk hvit og sort støver" og bily. Denne varieteten ble anerkjent av FCI først i 1978. Standarden er fra 1982.
Utseende, anatomi og fysikk.
Fransk støver er en litt langstrakt og kraftig hund med en langstrakt kraftig nakke. Rygglinjen er ganske rett. Brystkassen er dypere enn bred og buken lett opptrukket. Lendepartiet er muskuløst og beina kraftige. Halen er bred ved roten og lang. Hodet er forholdsvis stort, med noe hvelvet og med markert stopp (tydeligst hos trefarget og hvit og gul). Neseryggen er litt konveks. Ørene er store og hengende og bør kontrolleres regelmessig.
Pelsen er kort og tett tilliggende, og ganske tykk. Fransk trefarget støver har en noe finere pelsstruktur enn de andre. Fransk hvit og sort og trefarget støver skal ha sort mantel over ryggen. Pelsstellet er enkelt, men den trenger å bli børstet regelmessig.
Bruksområde.
Fransk støver er en utpreget og svært utholdende drivende jakthund på småvilt, og da spesielt rådyr og hjort. Det sies at den kan drive byttet i timevis. Som sådan har rasen en spesielt godt utviklet luktesans og en meget klangfull røst, noe som gjør det lett for jegeren å følge drivet. Som sådan har rasen også en rekke gode brukshundegenskaper, f.eks. som sporhund.
Lynne og væremåte.
Fransk støver er en typisk kennelhund. Den trenger en bestemt og tydelig lederskikkelse, rikelig med mosjon og godt om plass. Rasen egner seg først og fremst for aktive friluftsfolk (jegere), som liker å ferdes på lange turer i skog og mark nesten daglig. Rasen er ingen typisk familiehund.


Energija.
Modell av Buran og Energija.
Energija (russisk: "Энергия") var en sovjetisk bærerakett designet av NPO Energija for å løfte tung nyttelast, samt den sovjetiske romfergen Buran ut i verdensrommet. Den hadde en kapasitet på 100 tonn i lav bane, men den kunne ha blitt oppgradert (selv om den aldri ble det) til tyngre nyttelaster, til samme nivå som – eller enda mer enn – det Saturn V kunne løfte. Dens første testutskytning var i 1987, med Poljus som nyttelast. Energija fungerte bra, men Poljus nådde ikke ut i bane på grunn av en feil i kontrollsystemet etter at den ble skilt fra Energija. Energija ble skutt ut i bane bare en gang etter dette, i en vellykket oppskyting av Buran i 1988.


Øystein Hauge.
Øystein Hauge (født 10. desember 1956 på Vegårshei) er norsk forfatter og poet. Hauge er ansatt som kulturleder i Kriminalomsorgen, bosatt i Fræna kommune i Møre og Romsdal. - Gjennom over tjue år var han tilsatt i Justisdepartementet som rådgiver (velferd/kultur) for militærnekterne her i landet. Han har tidligere også vært programansvarlig for Bjørnsonfestivalen i Molde.
__NOTOC__


Dáin II Jernfot.
Dáin II Jernfot var en av dvergenes konger av Durins folk i J.R.R. Tolkiens Midgard.
Dáin var sønnesønn av Grór, den yngste sønnen av Kong Dáin I av Durins folk. Han var herre over dvergene i Jern Høene, og ble siden også herre over Erebor som kongen under fjellet. Han fulgte sin far, Náin, og overtok hans plass da han ble drept av orken Azog i slaget av Azanulbizar, som var det siste slaget i krigen mellom dverger og orker. Azog ble drept av Dáin selv. Han var en svært ung dverg på den tiden og det ble sett på som en stor dåd. Dáin alene så inn gjennom Morias porter og var klok nok til å se at dvergene ikke kunne flytte tilbake på den tiden.
Dáin var grandnevø av Thorin Eikenskjold, og det var han som kom til hjelp for Thorin i femhærerslaget med flere hundre dverger i Hobbiten.
Etter Thorins død ble Dáin kongen under fjellet og Konge over Durins folk, den første som ikke var i rett linje fra Durin den Udødelige. Dáin døde i krigen om ringen, den 17. mars i 3019 i det tredje tideverv, mens han forsvarte liket av kong Brann av Dale foran Erebors porter. På den tiden var han en svært gammel dverg, men på ingen måte skrøpelig.
Etter Dáins død var det hans sønn, Thorin III Steinhjelm, som overtok tronen.


Hamiltonstøver.
Hamiltontøver er oppkalt etter den svenske kennelkubbens grunnlegger, "grev Adolf Patrik Hamilton". Hunderasen er også kjent som svensk støver og svensk foxhound og regnes som Sveriges nasjonalhund. I Sverige er denne hunden blant de 10 mest populære rasene, men utenfor Skandinavia er den ganske sjelden. Som sådan tilhører denne hunden de drivende jakthundene, som av FCI er plassert i gruppe 6 seksjon 1.
Opprinnelse og alder.
Grev Adolf Hamilton skapte denne jakthundrasen på slutten av 1800-tallet, gjennom å krysse sørtyske og sveitsiske, nå mer utdødde jakthunder med engelsk foxhound og harrier. Som sådan ble to støvere vist på en utstilling i Sverige i 1886, som man tror er stamfedrene til denne rasen. De het "Pang" og "Stella". Navnet "hamiltonstøver" fikk rasen først i 1921.
Utseende, anatomi og fysikk.
Hamiltonstøver har en rektangulær kropp og velbalansert beinstruktur. Den har en lang og massiv hals, et kraftfullt lende, en rett rygglinje og et bredt muskuløst kryss. Brystkassen er middels dyp og buket lett opptrukket. Halen er høyt ansatt, grov ved roten og bæres som en forlengling av ryggen eller hengende ned som en sabel. Hodet er langstrakt og fint utmeislet, med svak stopp og hengende høyt ansatte ører. Pelsen er kort, glatt og blank. Underullen skal være kort og tett. Pelsen er trefarget (tricolor) sort, brun og hvit. Sorte tegninger i nakkepartiet og som en sadel over ryggen. Hodet er brunt med hvitt snuteparti og pannebles. Hvitt på framsiden av halsen og ned på framsiden av brystkassen, samt hvite sokker på beina og haletippen. Skuldrer, hofter, buk og øvre delen av beina er brune. Hannene blir gjerne ca. 50-60 cm i skulderhøyde, mens tispene blir ca. 46-57 cm høye. Vekten ligger på ca. 25 kg i snitt, avhengig av kjønn.
Bruksområde.
Hamiltonstøver er en utpreget drivende jakthund for småvilt, som hare og rødrev. Den har også gode bruksegenskaper som sporhund. Rasen tåler såvel kulde, snø og regn som sol og varme godt.
Lynne og væremåte.
Hamiltonstøver er en aktiv hund som krever ofte og mye mosjon for å trives. Den har ikke utpregende familiehundegenskaper, men er vennlig, går godt sammen med andre hunder og er habil for folk med erfaring. Som sådan passer rasen best for aktive friluftsmennesker og jegere.


Baffinøya.
a> på 2.145 moh. er Baffinøyas høyeste fjelltopp.
Satellittbilde av Baffin Island, hvor isbreen "Barnes Ice Cap" er tydelig.
Baffinøya (engelsk: Baffin Island, vikingenes "Helluland") er en av de arktiske øyer i nordlige Canada i territoriet Nunavut. Øya utgjør sammen med naboøyene den ene av de tre regionene i provinsen, kalt Qikiqtaaluk. Det er Canadas største øy, og den femte største øya i verden, med et areal på 507 451 km² (like stor som Spania). Øya har en bofast befolkning på om lag 11 000 (2004), hvorav halvparten bor i byen Iqaluit. Øya er oppkalt etter den britiske oppdageren William Baffin.
Geografi og natur.
Sør for øya ligger Hudsonstredet med Ungavabukten og provinsen Quebec på fastlandet. men øya ligger hovedsakelig i Atlanterhavet. I øst ligger Davisstredet og Baffinbukten og bortenfor der igjen ligger Grønland. I vest og i nord, Foxe Basin, Boothiagulfen og Lancastersundet som skiller Baffin Island fra resten av arkipelet. Iqaluit, tidligere Frobisher Bay, Nunavuts hovedstad, ligger på sørkysten av øya.
I nordøst preges Baffinølya av fjellkjeden Baffinfjellene, med topper opp til 2.011 moh. (Asgardfjellet) og 2.145 moh. (Odinfjellet). I Auyuittuq National Park øst på øya finner vi isbreer, fjorder og nunataker. Områdene i nord og øst har lite eller ingen vegetasjon. Midt på øya dominerer isbreen Barnes Ice Cap på 6 000 km², den er om lag 20 000 år gammel og rest av det Laurentiske isskjoldet som dekket hele Nord-Amerika i istiden. Isbreen har vært under retur med netto avsmelting ialle fall siden målinger startet på 1960-tallet. I sør og sørvest dominerer et lavland med grunnfjell, kalksteins- og leirskiferstrukturer med våtmarksområder og noe vegetasjon. Her ligger de to eneste større innsjøene Nettilling Lake (5.066 km²) og Amudjuak Lake, med Koukdjuakslettene og elven Koukdjuak som måler 80 km.
Plantelivet er ytterst sparsomt og avgrenset til sør og vest. Også dyrelivet er begrenset, for eksempel har "Auyuittuq National Park" bare 11 dyrearter, og Nettling Lake har bare 3 fiskearter, derav røye. Viktigst er grønlandskaribu, storkobbe, ringsel (også i Nettling Lake), isbjørn, arktisk ulv, fjellrev, polarhare og lemen. Om sommeren kan Baffinøya også få besøk av narhval, hvithval (Beluga), hvalross og grønlandssel.
Mange trekkfugler hekker på øya om sommeren. Blant de viktigste artene finner vi polarterne, kanadagås, snøgås, ringgås, svømmesnipe, polarlomvi, heilo, polarmåke, ismåke og gråmåke.
Det meste av øya ligger nord for polarsirkelen og har midnattsol om sommeren. Gjennomsnittstemperaturen i Iqaluit er −8,5°C, sammenliknet med 5,0°C i Reykjavik som ligger like langt nord. Havet rundt Baffinøya er dekket av drivis nesten hele året, bare i juli-september kan man regne med å finne isfrie områder helt i sør.
Tettsteder.
Tettstedene har gjennomgående hatt om lag 10% befolkningsvekst i perioden 2001-2006, med unntak av en viss nedgang i Kimirut og nedleggelse av gruvesamfunnet Nanisivik.
Historie.
Arkeologiske funn tyder på at den inuitiske Dorsetkulturen var utbredt på øya omkring år 1000. Baffinøya er kjent som "Helluland" fra Eirik Raudes saga, og vikingene var kjent med øya fra samme tid som Dorsetkulturen blomstret der. I 1576 seilte briten Martin Frobisher inn i det som ble til Frobisher Bay på sørspissen av øya, og han trodde han hadde funnet en sjøvei vestover til Kina. Først i 1861 ble øya utforsket vesentlig igjen, og på 1900-tallet etablerte Hudson's Bay Company handelsstasjon i Frobisher Bay. Samtidig drev Den anglikanske kirke misjon i området, og i 1933 ble det opprettet et eget bispedømme for Canadas arktiske regioner med sete i Frobisher Bay – for øvrig verdens største anglikanske bispedømme.
Under andre verdenskrig, i 1942, opprettet United States Army Air Corps en flybase ved Frobisher Bay. Dette ble til tettstedet Iqaluit, og rullebanen danner basis for dagens Iqaluit lufthavn. Byen fikk telefon-forbindelse i 1958. Fra 1975 til 2002 ble det produsert bly og sink fra gruver i Nanisivik.
I 1982 ble prinsippet om opprettelse av provinsen Nunavut stadfestet, men ikrafttredelsen skjedde først i 1999. Fram til dette året var "Baffin Region" navnet på en egen region, men den måtte i 1999 avstå noen øyer helt i vest da Nordvestterritoriene ble splittet opp og dagens provins Nunavut ble opprettet, og ble hetende regionen Qikiqtaaluk hvor byen Iqaluit fortsatte som regionssenter.
Byen Iqaluit er utgivelsessted for en ukentlig lokalavis, "Nunatsiaq News".


Náin sønn av Grór.
Náin sønn av Grór var en dverg av Durins folk i Tolkiens Midgard. Hans far, Grór, var yngste sønn av kong Dáin I, og Grór styrte for sin eldre bror, Thrór, mens denne var borte. Náin var far til Dáin II Jernfot, som senere skulle bli konge over hele Durins folk, da hans slektning Thorin Eikenskjold døde. Náin ble drept i Slaget av Azanulbizar, det siste slaget i krigen mellom dverger og orker. Han ble drept av orken Azog, og hans egen sønn, Dáin, drepte Azog etterpå.


Værmelding.
Værmelding er en melding om været, presentert i ulike medier.
Melding om været ble organisert i de industrialiserte landene i løpet av 1800-tallet. Etterhvert fikk meldingen islett av varsler, men hovedvekten på varselet kom ikke før på 1950-tallet. Den gradvise overgangen fra ren værmelding til værmelding og værvarsling har gjort at begrepene lett blir sammenblandet i dagligtalen.


XLTV.
"XLTV" var en norsk humorserie som gikk på NRK2 og NRK1 i 1998-1999. Programmet var opprinnelig ment som en dokumentar bak kulissene i radioprogrammet XL, men serien fikk etterhvert sitt eget liv, og ble kanskje enda mer populær enn selve radioprogrammet. De involverte bestemte seg for å gi seg på topp, med et stort show på Quartfestivalen i 1999. Siste episode ble sendt 31. juli 1999. Serien ble etterfulgt av "TvTv".
TV-versjonen hadde premiere på NRK den 24. januar 1998. Serien startet på NRK2 men ble etterhvert flyttet over til NRK1.
Både XL og XLTV ble ledet av Espen Thoresen. Andre faste medarbeidere var bl.a Kristopher Schau, Atle Antonsen og Johan Golden.
Prosjektleder for serien var Sølvi Ones.


Drivstoffrakett.
En drivstoffrakett er en rakett som brukes i begynnelsen av en rakettoppskytning. Drivstoffraketter er gjerne koblet til bæreraketten, og brukes til å få ekstra fart i oppskytningens første fase; når de er tomme for drivstoff, kobles de av bæreraketten så den slipper å dra med unødig ekstravekt. Oppskytningene av amerikanske romferger har to drivstoffraketter, mens det sovjetiske Buran-Energija-programmet hadde fire drivstoffraketter.
Det er ikke bare romfartøy som bruker drivstoffraketter; missiler bruker det også. Se for eksempel 2K11 (SA-4) eller S-200 (SA-5).


Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha.
Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha (født 23. september 1958 i Oslo) er en norsk komiker, programleder og mediekjendis.
Bakgrunn og arbeid.
Espen Thoresen vokste opp på Grünerløkka i Oslo og jobbet som flymekaniker i SAS fra 1975 til 1989. Han gikk i 1989 over til jobb som underholder for skandinaviske sydenturister på SunVing-senteret i Alcudia, Mallorca. Han ble oppsagt på grunn av at han kritiserte oppdragsgiverne for «slavedrift» av ansatte. Han uttalte selv at «"Vingreiser mente jeg var for «individuell». De ba meg slutte mot en fallskjerm på to månedslønner fordi jeg opponerte mot slavedriften av de ansatte"». Begynte på samme tid som programleder i nærradiostasjonene Radio City og RadiOrakel i Oslo, der han også var daglig leder. Han begynte å jobbe for NRK i 1991, blant annet med sommerprogrammet Reiseradioen, men ble etterhvert landskjent da han fra 1995 ble programleder for radioprogrammet "XL" og TV-serien "XLTV" (1999). TV-debuterte sommeren 1995 med programmet "Camping for Gud og herman" på NRK. Han hadde også flere gjesteopptredener i radioprogrammet "Irma 1000" på NRK P3, og var i en kort periode programleder for "Mandagsklubben" (2000) på TVNorge. Etter dette var han programleder sammen med sin mor i reiseprogrammet "Herr og Fru Thoresen" som gikk på TV-Norge. Året etter ble han programleder for serien "Frem fra trengselen", et program som gikk på Metropol TV fra 2001-2002. Deretter var han tilbake på NRK radio med innringingsprogrammet «"Thoresen, værsågod"».
Høsten 2005 begynte han som programleder for det uhøytidelige talkshowprogrammet «"Vær så god, Takkskalduha"» på Kanal 24 der han hadde daglige sendinger sammen med Jon Toset, mangeårig medhjelper og radioprodusent, Isac Treekrem, Jannecke Weeden, Berit Boman, Kristopher Schau og diverse faste gjester. Da Kanal 24 i februar 2008 ble overtatt av SBS Radio, omdøpt til Radio Norge og fikk en mer kommersiell profil, sluttet Espen Thoresen.
Medieomtale og navnebytter.
I 2003 skiftet han navn fra Thoresen til Thoresen Hværsaagod. Dette navnebyttet skapte debatt, og fikk blant annet Språkrådet til å be Justisdepartementet om å innføre en mer restriktiv praksis av navneloven. I 2005 skiftet han navn igjen, fra Thoresen Hværsaagod til Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha. Målet med byttet til dette nye, lange navnet skal ha vært å få avlange bankkort.
Hværsaagod-Takkskalduha holdt i 2005 en budrunde der han solgte annonseplass på ryggen sin i form av en tatovering. Det skapte bekymring for ham at denne budrunden en stund så ut til å bli vunnet av firmaet Eiker Septikservice. Budrunden endte på 170 000 kroner og ble vunnet av vinimportøren United Wineries for logoen til rødvinen Marques de Monistrol. Pengene for salget donerte han i sin helhet til Røde Kors.
Den 17. februar 2006 ble han frifunnet av Agder Lagmannsrett i en sak med påstand om legemsfornærmelse mot forfatteren Morten Jørgensen. Episoden skjedde under Quartfestivalen den 8. juli 2004, da Hværsaagod-Takkskalduha la Jørgensen i bakken. Jørgensen påsto at han først ble slått med knyttet neve, noe som ikke ble tatt til følge av retten. Retten la i stedet til grunn at Hværsaagod-Takkskalduha handlet i nødverge som en følge av at han oppfattet seg angrepet av Jørgensen. Hværsaagod-Takkskalduha ble høsten 2005 dømt til 75 dagers ubetinget fengsel for vold mot Morten Jørgensen, men anket og vant frem med dette.
Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha har ofte blitt omtalt som Norges svar på den amerikanske radiobøllen Howard Stern, selv om Hværsaagod-Takkskalduha som oftest formidler sine folkelige temaer og humoristiske utspill på en ekte og direkte måte uten å provosere og samtaler med gjester og innringere uten å latterliggjøre dem. I forbindelse med P3s humorprogram "XL" ringte han i 1997 til blant andre CIA i USA og utga seg for å være en norsk gjengleder. Han ringt samme år til flyplassen i Teheran i Iran og fikk dem til å spørre etter Salman Rushdie via flyplassens calling-system.
På begynnelsen av 1990-årene hadde han et kontroverielt innslag i ungdomsprogrammet ', hvor han spilte dukkefiguren Titten Tei som 20-åring. Figurens skaper, Birgit Strøm ble så forbannet at hun truet med å si opp i NRK hvis Thoresen ikke ga seg. Hun reagerte særlig på at den «20-årige» Titten Tei drakk alkohol og var grov i kjeften. Thoresens stunt ble tatt av programmet etter én sending.
Forlovelse.
17. mars 2009 kunngjorde Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha at han og Kristopher Schau ville gifte seg. Paret uttalte at ekteskapsplanene utelukkende var økonomisk motivert. Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha uttalte i TV-programmet Spotlight på TV Norge samme dag at det var urettferdig at homofile menn ved å gifte seg hadde mulighet til å skifte skatteklasse - og derved få redusert sin skattesats - mens heterofile menn måtte gifte seg pro forma for å oppnå denne fordelen.


Stine Varvin.
Stine Hoel Varvin (født 7. desember 1971) er en norsk skuespiller.
Varvin er utdannet ved teaterlinjen på Romerike Folkehøgskole og ved Lee Strasberg Theatre Institute i New York.
Fra 1988 til 1993 hadde hun en rekke mindre roller ved Chateau Neuf i Oslo, og i perioden 1994 til 1996 var hun vokalist i bandet Vampire State Building, som ga ut tre album og spilte blant annet på Roskildefestivalen.
Varvins første store rolle var i NRKs dramaserie "Hotel Oslo" i 1995, før hun fikk nok en stor rolle i NRKs såpeseriesatsning "Offshore" i 1996. Der gestaltet hun rollen som rikmannsdatteren Susanne Torgersen. I 1998 sluttet hun i serien og konsentrerte seg om teater.
Av Varvins teatererfaring bør nevnes Ibsens "Gjengangere" og "Keiser og Galilæer", samt rollen som Elaine i stykket "Arsenikk og gamle kniplinger" (2003) på Riksteatret. Henne største filmrolle var rollen som Liv i "Andreaskorset" (2004). På fjernsyn er hun også kjent fra dramaserien "Brigaden" på NRK, samt medvirkning i diverse sketsjer i Dagfinn Lyngbøs "God kveld, Dagfinn!" (2003) på TV 2.
Varvin, Stine
Varvin, Stine


Årevinger.
Årevingene utgjør en orden innen insektene og inkluderer omkring 100 000 arter. Noen av de mest kjente gruppene innen ordenen er maur, humler, bier og stikkvepser. Mange av artene spiller en viktig rolle i bestøvingen (pollinering) av planter. Flere grupper er sosiale. Årevingene er avanserte insekter.
Navn.
"Årevinger" har vært den vanligste betegnelsen på ordenen. Betegnelsen "veps" brukes om mange av ordenens delgrupper, men er egentlig et noe flytende begrep. Navnet "årevinger" er muligens på vei ut som betegnelse på gruppen. "Veps" eller "vepser" brukes stadig oftere om ordenen, Hymenoptera, i sin helhet. Men de fleste tenker nok først og fremst på de gule og svarte "stikkvepsene", når ordet "veps" brukes alene.
I dagligtale blir ordenen gjerne delt i tre, til "maur", "bier" og "veps". Maur er vanligvis vingeløse årevinger, med tydelig «midje». Vepsene er smale og slanke årevinger, ofte med et tydelig «midje». Bier omfatter humler og bier, de er ofte bredere og mer hårete.
Utseende.
Årevinger er delt inn i to grupper etter forbindelsen mellom forkroppen og bakkroppen. Hos plantevepser er de forbundet i hele bredden, mens de hos stilkvepser er de avskilt ved en innsnøring, en «midje», en tynn stilk. denne innsnøringen er egentlig mellom det første og andre bakkroppsleddet.
De som har vinger, har fire gjennomsiktige vinger, ofte med et tydelig årenett. Forvingene og bakvingene kan hektes sammen med ulike innrettninger, som kroker eller hemper. Forvingene er større enn bakvingene. Noen av årevingene mangler imidlertid vinger, som noen parasittvepser og hunnene av maurvepsene. Hos maur mangler arbeiderne vinger.
Hodet er festet til kroppen i en tynn hals og er vanligvis meget bevegelig. Humler og bier har omdannet noen av munndelene til en lang eller kortere sugesnabel eller tunge. De andre har vanligvis kraftige kjever. Hos flere arter har hunnen et kort eller langt eggleggingsrør, hos broddveps er dette omdannet til en giftbrodd.
Larver hos bladveps har et tydelig hode og vorteføtter, og er lett å forveksle med sommerfugllarver. Noen plantevepslarver lever inne i planten, de mangler bein. Hos stilkvepser er larvene pølseformet og fotløse.
Levevis.
De ulike gruppen er spesialiserte noe som gir et mangfold av levevis. Flere lever enslige (solitære), noen lever i samfunn (sosiale), mens andre lever som parasitter. Mange arter er viktige for bestøvning av blomster, slik som bier og humler. Mange er predatore (rovdyr) og lever av andre mindre dyr. Enkelte, slik som parasittvepser kan ha larvestadiene i eller på andre dyr, mens de som kjønnsmodne (imago) lever av pollen og nektar.
Hunnen blir befruktet av hannen, men partenogenese forekommer. Et bemerkelsesverdig trekk er at hannindivider blir til av ubefruktede egg, mens hunnindivider blir til av befruktede egg. Dette skyldes at hanner er haploide (halvt kromosomtall) mens hunner er diploide (fullt kromosomtall).
Årevingene gjennomgår fullstendig forvandling.
a> har knekte antenner, arbeidere mangler vinger. Maur er rovdyr og har kraftige kjever.
Flere av artene har svarte og gule farger, men ikke alle stikker.
a> lever sosialt og har sekskantede celler i bolet.
Systematisk inndeling.
Årevingene er i tradisjonelt delt i to grupper (underordener), planteveps og stilkveps.


Bier.
Bier (Apiformes) er mer eller mindre hårete broddvepser som lever av blomsterstøv (pollen) og nektar.
De har stor betydning som pollinerere. Sammen med graveveps utgjør biene overfamilien Apoidea. Det er beskrevet nærmere 20 000 biearter, i Norge er det kjent 200 arter.
Hannbier lever vanligvis ganske kort og gjør få ting utenom å sørge for forplantningen. Hunnbier tar seg vanligvis av avkommet og bygger bol. Mange bier spiller en viktig rolle i flere planters pollinering. Mange arter oppsøker mange slags planter, men noen arter er spesialisert på én eller flere bestemte arter, eller interesserer seg for blomster med bestemte farver.
Biene omfatter flere arter som er eusosiale og danner svermer som består av arbeidere, dronninger og droner. Til disse hører broddløse bier, honningbier og flere humler.
De fleste artene er imidlertid enslige (solitære). Hos disse artene er det ofte slik at hunnene bygger noen små yngleceller i hulrom i trær og deretter i mer eller mindre grad sørger for larvene, som fores med dronninggelé.
Sårbar gruppe.
Kartlegging av utbredelse og forekomst av ville bier og humler i Norge har vist en tilbakegang, for flere av artene er tilbakegangen dramatisk. Noen arter synes å ha forsvunnet fra Norge.
Bier er sårbare ovenfor endringer i naturen, særlig problematisk kan dette være på steder med stort utbygningspress, som kysten av sør og østlandet i Norge. Flere arter stiller spesielle krav både til reirplass og blomster. Mangelen på kunnskap om bienes utbredelse og krav til habitat er bekymringsverdig lav i Norge.
En studie gjort mellom 1990 og 2010, viser stor tilbakegang for fire av åtte studerte humlearter i USA. I løpet av denne perioden, hadde populasjonen sunket med opptil 96 %. Noe lignende skjedde i Europa, hvor mange humlearter har gått sterkt tilbake. Som grunnlag for Norsk rødliste for arter 2010, ble det gjort analyse, som viste at også seks av de 34 norske humleartene er truet, tilsammen en tredjedel av de 200 norske biene er truet.
Inndeling.
I eldre klassifikasjon ble alle bier samlet i én familie Apidae. Det vanligste i dag er å fordele dem på syv familier. Alle familier unntatt Stenotritidae finnes i Norge.


Idrettslaget Rindøl.
Idrettslaget Rindøl (IL Rindøl) er et av de lokale idrettslagene i Rindal kommune på Nordmøre og ble stiftet i 1906.
Hovedaktivitetene er ski og fotball, i tillegg til litt barneidrett og aerobic m.m.
Fotballagene går under navnet Rindal Fotball.


Tovinger.
Tovinger (Diptera) er mygg og fluer, og er en gruppe av insektene. De kalles tovinger fordi de bare har ett par vinger (to vinger). De er fra 2 mm. til ca. 50 mm (kroppslengde). I verden er det omtrent 130 000 arter, fordelt på 130 familier. I Norge er det 110 familier med omtrent 5000 arter.
Liv og utvikling.
Tovingene har vanligvis to gjennomsiktige vinger, i steden for bakvinger har de to styrestaver, eller svigkøller. Disse fungerer som balanseorgan. Det siste fotleddet har hår med klister gjør at den kan holde seg fast på glatte overflater, og ei klo gjør at den kan holde seg fast i tøy, stoffer og andre ru overflater.
Gruppen er delt inn i to undergrupper, det er antennes oppbygning som ligger til grunn for inndelingen.
Larvestadiet.
Larvene har vanligvis bitende munndeler, men mangler ben. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling.
Sykdomsbærere.
Mange tropiske arter kan være smittebærere av farlige sykdommer.
Systematisk inndeling.
Systematikken følger Andersson, 1991, (se kilde). Familier med norske arter har norske navn. De familier som mangler norske navn, er ikke representert i Norge. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea".
Det er i Norge, 110 familier med tovinger og det er funnet ca. 5 000 arter. Disse fordeler seg med 29 familier av mygg, med omtrent 2 000 arter, og 81 familier av fluer, med omtrent 3 000 arter.


Diofantisk ligning.
I matematikk er en diofantisk ligning en ligning med heltallige koeffisienter, hvor løsningen også skal være heltallig. Diofantiske ligninger har færre ligninger enn ukjente, og for å fullstendig løse en diofantisk ligning, må man finne alle hele tall som tilfredsstiller ligningen.
Diofantiske ligninger er oppkalt etter den greske matematikeren Diophantus fra Alexandria, som levde i det tredje århundret og som studerte denne typen ligninger.
Hilberts tiende problem.
På den internasjonale matematikkongressen i Paris i 1900 presenterte den tyske matematikeren David Hilbert en liste på 23 uløste problemer. Det tiende problemet var å finne en algoritme som kan avgjøre om et gitt system av diofantiske ligninger har en løsning. I 1970 beviste Jurij Matijasevitsj at problemet ikke lar seg løse.


Protodynastisk tid i Egypt.
Protodynastisk tid er betegnelsen på en periode helt på slutten av den førdynastiske tid i oldtidens Egypt. Den tilsvarer den arkeologiske fasen "Naqada III", og dateres vanligvis til 3100–3000 f.Kr. Den kalles også «det 0. dynasti» eller «sen førdynastisk tid».
Perioden kjennetegnes at av Egypt gikk gjennom en prosess som ledet mot politisk samling som la grunnen for en forent stat under tidlig dynastisk tid. De eldste bevis for et egyptisk språk og hieroglyfene som ble brukt til å skrive dette er fra denne perioden.
Det er ut fra arkeologiske funn ansett som sannsynlig at det ble opprettet kolonier eller faste handelsposter i det sørlige Palestina på denne tiden.
Mange egyptologer regner Narmer som en av kongene i denne perioden, mens andre plasserer han i det 1. dynasti. Det samme gjelder de såkalte skorpionkongene.


Europavei 20 (Sverige).
Europavei 20 (Sverige) er en svensk stamvei som går mellom Öresund ved Malmö og Stockholm. Veien er del av europavei 20.


Førdynastisk tid i Egypt.
Førdynastisk tid eller predynastisk tid er betegnelsen på en periode i oldtidens Egypt. Den regnes gjerne frem til omkring 3100 f.Kr., eller 3000 f.Kr. dersom man regner protodynastisk tid, som er en overgangsperiode. Epoken kulminerer i opprettelsen av et forent Egypt under 1. dynasti.
Inndelingen av Egypt i regioner, "nomer", stammer fra denne tiden. Det finnes ikke bevis for navnene til predynastiske konger, men Narmer og skorpionkongene regnes av mange for å være konger fra før- eller protodynastisk tid.
De første utgravningene av funnsteder knyttet til førdynastisk tid fant sted i det 19. århundre i Naqada, Abydos, Koptos og Hierakonpolis. Egyptologer er uenige om hvorvidt epoken starter med grunnleggelsen av Naqadakulturen eller om den begynner i sen paleolittisk tid.
6. årtusen f.Kr..
Folk i området levde i det 6. årtusen mest av korndyrking og dyrehold, spesielt storfe, geit, gris og sau. Metall tok over for stein som viktigste materiale for redskap, og man begynte med mer avanserte teknikker for å garve dyrehuder, drive jordbruk og veve. Griseholdet som begynte på denne tiden blir av enkelte forskere regnet som en viktig faktor i utviklingen som førte til ørkendannelse i Sahara.
I graver har man funnet keramikk, smykker, gårds- og jaktredskaper og forskjellige typer mat som tørket kjøtt og frukt. De døde ble nokså konsekvent gravlagt med hodet i øst, hvilket tyder på at det fantes en mer eller mindre organisert religion.
Det finnes beviser for sesongmessige bosteder i Al Fayyum, med en kultur sentrert rundt fiske, jakt og sanking. Pilspisser av stein, kniver og skrapere til dyrehuder er vanlige funn i området. Man har også funnet kurver av høy kvalitet fra slutten av årtusenet.
Viktige funnsteder er Merimde og Bir Kiseiba.
5. årtusen f.Kr..
Fra neolittisk tid i Al Fayyum, omkring 5200–4000 f.Kr., har man funnet økser av basalt og andre stensorter, våpen, vaser i sten, en sign med trehåndtak og flere sigdblader, pilespisser, kvernstener, siloer, kjøkkenutstyr og steinperler.
Den badariske kulturen oppsto i Øvre Egypt; den har navn etter det første funnstedet, Badari. Man har funnet gjenstander fra andre steder, noen fra så langt borte som Syria. Dette tyder på en økt handel i området i perioden, og dermed en økende organisering av samfunnet. Møbler, dekorerte vaser, kammer og kunstgjenstander begynte også å komme i bruk. Ut fra gravgaver kan man identifisere de rikere medlemmene av samfunnet, og man ser at de ble gravlagt på en egen del av gravlundene. Dette illustrerer en begynnende lagdeling av samfunnet.
Nawadakulturen, med navn etter stedet Naqada, oppsto omkring 4500 f.Kr. Man har funnet vaser med geometrisk og figurativ dekor, og man ser at spesialiseringen av keramikk, med forskjellige former til forskjellige formål, begynner. I gravene finner man modeller av rektangulære hus. I Al Fayyum er det funnet et stykke fint vevet lin fra omkring 4400 f.Kr.
4. årtusen f.Kr..
Innen 4000 f.Kr. hadde kunsten begynt å bli mer realistisk. I den gerzeiske kulturen, med navn etter nekropolen Gerzeh, finner man gravbygninger, med underjordiske rom som er møblert. Amuletter ble også tatt i bruk i denne kulturen. Gerzeiske religiøse skikker utviklet seg til Osiriskulten. Symboler som finnes på gerzeisk keramikk har sterke likhetstrekk med hieroglyfer, og kan representere et stadium før man begynte å bruke tegnene som en lydskrift.
Innen begynnelsen av det 4. årtusen hadde man begynte å importere keramikk til Maadi fra det sørlige Naqada og Palestina. Maadis øknomomi ser ut til å ha vært sentrert omkring metallurgi og handel med omverdenen. Man har funnet spor etter trestokker som har vært brukt i bygninger eller gjerder, og det er funnet ildsteder i området.
De tidligste stenbygningene i Egypt var fra denne tiden. I Maadi kjenner man en underjordisk bygning som ble konstruert ved at man dekket steinvegger med gjørme fra Nilen, mens en annen bygning har en inngangsportal av lokal, tilhugget sten. Det finnes også bygninger reist med teknikker som vitner om kontakt med Palestina.


Dwalin.
Dwalin er en fiktiv dverg fra J.R.R. Tolkiens bok Hobbiten. Han var en av de 12 dvergene som reiste i følge med Thorin Eikenskjold, Bilbo Lommelun og Gandalv Grå til Erebor. Dwalin, sønn av Fundin og yngre bror av Balin, er den dvergen i følget som blir nevnt minst. Han er den første som ankommer Lommekroken, og hadde grønn hette og kappe, gyllent belte og blått skjegg. Akkurat som sin bror spilte han fiolin. Det var forresten Dwalin som lånte hette og kappe til Bilbo da de la ut på reisen.
Det er antatt at Dwalin døde først i år 91 i det fjerde tideverv, i en alder av 340 år, og svært gammel selv for en dverg.
Navnet "Dvalin" har Tolkien lånt fra Norrøn mytologi, han blir bla. nevnt i Håvamål.


Catherine Ndereba.
Catherine Ndereba (født 31. juli 1972) er en kvinnelig maratonløper fra Kenya.
7. oktober 2001 satte hun verdensrekord på maraton med tiden 2:18.47. Tiden ble oppnådd i Chicago maraton. Bare en uke tidligere, den 30. september, hadde Naoko Takahashi fra Japan løpt maraton på 2:19:46 i Berlin Maraton, og ble med det første første kvinne i historien som løp maraton under 2:20.
Catherine Ndereba vant både Chicago maraton og Boston maraton i 2000 og 2001.
I VM i friidrett 2003 vant hun gull på maratondistansen, mens det ble sølv under VM 2005 i Helsingfors. Under VM 2007 i Osaka tok hun et nytt VM-gull.
Hun har også to OL-sølv, fra OL 2004 i Athen og Friidrett under OL 2008 i Beijing.


Balvu fylke.
Balvu fylke ligger i øst i Latvia, i landskapet Latgale. Administrativt senter for fylket er Balvi med 9.200 innbyggere. Fylket har 1,3% av det totale innbyggertallet i Latvia. 36% av innbyggerne bor i byene i fylket.


Alūksnes fylke.
Alūksnes fylke ligger i nordøst i Latvia, i landskapet Vidzeme cirka 202 km fra hovedstaden Riga. Det ligger langs den estiske og russiske grensen (103,8 respektive 46,4 km grense). Administrativt sentrum i fylket er Alūksne.
Den nest største byen er Ape.


Gulbenes fylke.
Gulbenes fylke ligger i nordøst i Latvia. Administrativt sentrum er Gulbene, og fylket inneholder 13 kommuner.
En smalsporet passasjer-jernbane mellom Gulbene og Alūksne ble pusset opp og startet trafikk i 2005.


Jēkabpils fylke.
Jēkabpils fylke ligger på begge breddene av elva Daugava sørøst i Latvia. I sør har det grensen mot Litauen (lengde 44 km). Fylket er det femte største i landet i henhold til flate og folketall. Administrativt sentrum er byen Jēkabpils.


Kuldīgas fylke.
Kuldīga fylke ligger vest i Latvia langs begge bredder av elva Venta. Administrativt sentrum er byen Kuldīga med 13.335 innbyggere. Gjennom fylket går jernbanen og hovedveien A9 fra Riga til Liepaja. En jernbanetrasé fra Riga til Ventspils er stengt.


Svak kjernekraft.
Svak kjernekraft som også betegnes Svak vekselvirkning er en av fire grunnleggende krefter i naturen. De tre andre er fargekraft, elektromagnetisme og tyngdekraft. I standardmodellen opptrer den ved utveksling av tunge W- og Z-bosoner. Den mest kjente effekten er betahenfall der nøytroner sender ut betastråling (et elektron), og blir til et proton. Dette er hovedårsaken til radioaktivitet i grunnstoffene. Betegnelsen «svak» skyldes at den er omtrent 1013 ganger svakere enn den sterke kjernekraften.
Egenskaper.
Svak vekselvirkning har derfor vesentlig kortere rekkevidde (1/1000) og styrke (1/1013) enn den sterke kjernekraften. Den vesentlig observerbare effekten er smaksendring (en: flavour change) når en kvark eller et lepton endrer type. Et nøytron består av tre kvarker (opp-ned-ned) og selv om det har høyere energi enn et proton (opp-opp-ned) kan det ikke nedbrytes uten smaksendring. Svak nedbrytning endrer en ned kvark til en opp kvark. Dette skjer ved avgivelse av et W- boson som raskt nedbrytes videre til et elektron og en antinøytrino. Dette kalles betanedbrytning fordi elektroner med høy energi er betastråling. W-bosoner har langt høyere energi (80.4 GeV) enn nukleonene (ca. 940 MeV for nøytronet), og også de resulterende partiklene (elektronet 510 keV og antinøytrinoet 2,2 eV pluss deres energinivå). Dette er mulig fordi produktet av energi og tid er mindre enn den grensen som settes av uskarphetsrelasjonen, og beskrives ofte som vekselvirkning ved virtuelle partikler.
Fordi svak vekselvirkning er relativt svak, er svak nedbrytning mye langsommere enn sterk eller elektromagnetisk nedbrytning. Som eksempel vil et elektromagnetisk nedbrutt nøytralt pion ha en levetid på omtrent 10−16 sekunder mens et svakt nedbrutt ladet pion lever omtrent 10−8 s. Et fritt nøytron har en halveringstid på ca 15 minutter, og er den ustabile subatomære partikkelen med lengst levetid. (Som nukleon i en atomkjerne kan nøytronet være stabilt eller ha kortere levetid avhengig av kjernekonfigurasjonen, protoner og elektroner er stabile)
Typer av vekselvirkning.
Vekselvirkning med Z-bosonet er svært flyktig og ble ikke observert før elektrosvak teori forutsa deres eksistens på tidlig 1970-tall, og de ble observert ved CERN i 1983.
Symmetribrudd.
De grunnleggende naturlovene ble lenge antatt å være like i speilsymmetri, dvs. når alle koordinater skifter fortegn. Videre ble det antatt at resultatet av et eksperiment sett via et speil ville være likt det som ble produsert av en speilet kopi av eksperiementoppsettet. I en enkel analogi vil en bil som blinker til venstre observeres i et speil å blinke mot høyre. Slik vil også en speilet bil observeres. Dette kalles p-symmetri for bevaring av paritet og er tilfelle f.eks for klassisk gravitasjon og elektromagnetisme. På 1950 talled ble det imidlertid oppdaget at svak vekselvirkning har p-symmetribrudd fordi den bare virker på venstre asymmetriske partikler (og høyre asymmetriske antipartikler). Fordi speilsymmetri for en venstre asymmetrisk partikkel er en høyre asymmetrisk partikkel gir dette maksimalt symmetribrudd.
Disse teoriene tillot imidlertid CP-symmetri (Ladning-paritet symmetri) ettersom en venstre asymmetrisk partikkel gir en høyre asymmetrisk antipartikkel. Men i 1964 ble det oppdaget at det også opptrer små CP symmetribrudd.
Elektrosvak teori.
Standardmodellen beskriver elektromagnetisk kraft og svak vekselvirkning som to forskjellige aspekter av en felles elektrosvak vekselvirkning. Etter denne teorien vil det ved meget høye energinivåer opptre fire masseløse vekselvirkningsvanter (en: gauge bosons) lignende fotonet og et skalart Higgs-felt. Et skalart Higgs-felt antas å formidles av Higgs-bosonet, ha samme konstante verdi i hele universet, og gi opphav til masse når det vekselvirker med visse partikler.
Men når energinivået faller opptrer spontane symmetribrudd i Higgs-feltet og tre av de masseløse vekselvirkningsvantene gir opphav til tre masseløse Goldstone bosoner som «fortæres» av tre fotonlignende felter og får derved masse. Disse tre feltene gir opphav til W+, W- og Z0 bosonene, mens den fjerde vekselvirkningsvanten forblir masseløs og er elektromagnetismens foton.
Denne teorien har forutsagt flere viktige fakta, som Z-bosonets masse, før disse ble funnet eksperimentelt. Men Higgs-bosonet selv er ikke observert. Dette er et av hovedformålene med Large Hadron Collider (LHC) som bygges ved CERN.


Limbažu fylke.
Limbažu fylke ligger nord i Latvia på kysten av Østersjøen. Administrativt sentrum er Limbaži med 8.929 innbyggere.


Ogres fylke.
Ogres fylke ligger midt i Latvia, omtrent 30 km øst for hovedstaden Riga. Administrativt senter i fylket er Ogre.


Riga fylke.
Riga fylke ligger midt i Latvia langs kysten til Rigabukten. Det omfatter også hovedstaden Riga. Omtrent halvparten av innbyggerne i Latvia bor i Riga fylke.


Talsu fylke.
Talsu fylke ligger vest i Latvia. Administrativt sentrum er Talsi med 12.391 innbyggere. Fylket dekker 4,1% av arealet i Latvia.


MythBusters.
"MythBusters" (på norsk også "Myteknuserne" og "Sannhet eller myte") er et TV-program på Discovery Channel hvor ulike myter utprøves. Programmet startet i 2003 og ledes av Jamie Hyneman og Adam Savage, som begge er eksperter på spesialeffekter med tilsammen over 30 års erfaring under beltet. Programmet kommenteres opprinnelig av Robert Lee, men er i Europa erstattet av briten Robin Banks.
Mytene.
"Mythbusters" prøver ut troverdigheten til forskjellige myter, ofte velkjente myter som florerer på internett eller også myter som har blitt sendt til dem av folk som ønsker å se hvorvidt en myte er gjennomførbar. "Mythbusters" bruker ofte både tid og penger på hver enkelt myte, slik at de skal kunne gjenskape den så nøyaktig som mulig. Etter at en myte har blitt utprøvd, rangeres den i én av tre kategorier: Bekreftet, trolig eller knust/avslørt (Confirmed, Plausible og Busted). Først utfører de mytene slik den er beskrevet. Hvis myten blir knust så prøver de å gjenskape resultatet slik det er beskrevet i myten.
Andre medvirkende personer.
Selv om programmet i hovedsak ledes av Hyneman og Savage, er andre sentrale personer med. Blant disse er Tory Belleci, Kari Byron og Grant Imahara, som i tillegg til å være hjelpere, også har utført en del eksperimenter på egenhånd.


Valmieras fylke.
Valmieras fylke ligger nord i Latvia, langs grensa til Estland. Fylket dekker 3,7% av arealet i landet.


Aizkraukles fylke.
Aizkraukles fylke ligger sør i Latvia, langs grensa til Litauen. Elva Daugava skjærer gjennom fylket.
I fylket ligger det største vannkraftverket i Baltikum, i elva Daugava. Det har navnet Pļaviņu HES og kan levere 850-869 MW effekt.


Dori.
Dori er en dverg i J.R.R. Tolkiens bok Hobbiten. Dori er én av tre brødre (de andre er Nori og Ori) som var med i Thorin Eikenskjolds følge, og på den måten ble en venn av Bilbo Lommelun, på ferden mot Erebor for å drepe dragen Smaug.
Han ankom Lommekroken sammen med sine brødre og Óin og Glóin.
Det falt på Dori å bære Bilbo gjennom gangene i Tåkefjellene mens de rømte fra orkene, men Dori slapp ham i forfjamselsen og de andre dvergene anklaget han for å ha "mistet innbruddstyven deres".
Mens de flyktet ulvene tok Bilbo tak i Doris bend a de klatret opp i trærne.


Bumthang.
Bumthang ligger nordøst i Bhutan
Bumthang er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Fylkeshovedstaden Jakar har ca 5 000 innbyggere, og ligger 2 800 moh. Fylket har landets største tetthet av gamle templer og hellige steder. Ordet «"Bumthang"» har et uklart opphav. Sisteleddet "thang" kan oversettes med eng, land eller jordstykke, mens førsteleddet enten knyttes til «hellige spann», og hentyder til dalformen, eller til «pene jenter».
På tross av sin beliggenhet (2400-6000 moh), er Bumthang blant de fylkene med best økonomisk utvikling. Veiene er gode, turisme er en vekstnæring og en vannkraftverk er planlagt i Mangdechu-elven. Fylket har over gjennomsnitt dekning av innlagt vann, telefon og skolegang.
Landbruket i Bumthang produserer blant annet bokhvete, melkeprodukter, honning og epler. Hagebruket prøver stadig nye vekster, men hemmes av den korte vekstsesongen.
Språket i Bumthang er Bumthangkha, som er forståelig vis-à-vis nasjonalspråket Dzongkha, utviklet i dalene vestenfor Bumthang.
Gewog.
Bumthang består av fire fjelldaler: Ura, Chumey ("Chhume"), Tang og Choekhor. (Choekhor omtales også som "Bumthangdalen", et navn som også brukes om hele fylket), som også utgjør hvert sitt «underdistrikt», eller "gewog".


Tidlig dynastisk tid i Egypt.
Tidlig dynastisk tid er en betegnelse på en periode i oldtidens Egypt. Den varte fra omkring det 31. til det 27. århundre f.Kr., mellom protodynastisk tid og Det gamle rike. Epoken kjennetegnes av konsolidering av det forente Egypt og en utvikling av sentralmakten som førte frem til Det gamle rike. Den dekker første og andre dynasti.
Ifølge oldtidens egyptere stammet de fra et land de kalte Punt, som man egyptologer nå mener lå i dagens Eritrea eller Sudan. De kalte seg «De to landenes folk», en referanse til Øvre og Nedre Egypt.
Kong Narmer regnes som den som forente de to rikene. Han styrte antagelig i protodynastisk tid, men enkelte plasserer ham senere og regner ham med til det første dynasti. Narmers navn er kjent fra innskrifter på paletter som ble brukt til å male ingredienser til sminke.
Ifølge Manethon av Sebennytos, som skrev i det 3. århundre f.Kr., var den første kongen Menes, men dette er ikke dokumenter i samtidige kilder. Den første dokumenterte kongen i tidlig dynastisk tid er Hor-Aha; det er mulig at Hor-Aha og Menes er en og samme person.
Gravskikkene fortsatte omtrent som tidligere, men man ser en utvikling mot at de rike fikk finere gravmonumenter. Dette viser seg blant annet i konstruksjonen av de første mastabaene.
Før foreningen av Øvre og Nedre Egypt omkring 3100 f.Kr. bestod landet av autonome landsbyer. Herskerne i det første dynasti befestet sentralmaktens posisjon, og etablerte en administrasjon med kongelige guvernøren plassert rundt i landet.
Det ble oppført en rekke offentlige bygninger, for det meste templer uten tak, som var konstruert i tre ellers sandsten.


1. egyptiske dynasti.
Første egyptiske dynasti betegner den første rekken av konger av det forente Egypt, fra omkring 3100–3000 f.Kr. Det grupperes gjerne sammen med andre dynasti i epoken kalt tidlig dynastisk tid. Hovedstaden var Thinis.
Kildene til kunnskap om første dynasti er noen få innskrifter på monumenter og små gjenstander. De viktigste er Narmerpaletten og Palermostenen; på sistnevnte finnes en kortfattet liste over navnene til dynastiets konger.
Faraoenes graver ved Abydos, Naqada og Saqqara, samt nekropoler ved Helouan nær Memphis, er for det meste konstruert i tre og ubrent tegl, med noe sten i vegger og gulv. Sten ble brukt mest til ornamenter, krukker og noen ganger til statuer.
Monarker.
For de flestes vedkommende kjenner man bare ett årstall, eller lengden på deres regjeringstid.
01


Jørn Hoel.
Jørn Hoel (født 27. juli 1957 i Tromsø) er en norsk musiker, komponist og sanger. Han er kjent som soloartist og for sitt samarbeid med Steinar Albrigtsen og Tom Pacheco.
Han begynte å spille i lokale grupper blant annet sammen med Steinar Albrigtsen på 1970-tallet. Som sanger og låtskriver kom han med sin første plate, "Ubarbert", i 1982. Det store gjennombruddet kom i 1987 med "Varme ut av is". Albumet inneholdt blant annet låtene «Har en drøm» og «Ei hand å holde i», begge med musikk av Svein Gundersen og tekst av Trygve Hoff. «Har en drøm» ble også brukt som filmmusikk til filmen "Drømmeslottet" i 1986. For suksessen med dette albumet ble han kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 1987.
I 1989 ga han ut bluesalbumet "Love Will Make You Do Things You Know Is Wrong" som kun ble gitt ut i 3000 eksemplarer og som regnes som et samleobjekt. Etter denne utgivelsen var han tilbake med sin hese stemme og sine kjærlighetssanger utover 90-tallet. I 1990 ble han tildelt Gammleng-prisen i klassen pop.
Hoel har samarbeidet med Steinar Albrigtsen gjennom hele karrieren, og i 1997 ga de to ut sitt første album sammen; "Get Together". Høsten 2007 ga han ut albumet "På grunn av dæ" som var hans første studioalbum på syv år. Høsten 2009 ga han og Albrigtsen ut albumet "Two Rivers One Road", som var duoens andre felles utgivelse.
Hoel er i dag bosatt i Oslo-området.


20. egyptiske dynasti.
20. egyptiske dynasti var rekken av monarker som styrte Egypt mellom 1188 og 1073 f.Kr. Det ble grunnlagt av Setnakhte. Den eneste farao fra dette dynastiet som virkelig satte spor etter seg var Ramses III, som hadde Ramses II den store som forbilde. Dynastiets fall markerer slutten på Det nye rike.
Dynastiet er kjent for sin systematiske og tildels offentlige sanksjonerte plyndring av de kongelige gravene i Kongenes dal. Dette ble gjort som en følge av et økonomisk sammenbrudd. Dels betydde sammenbruddet at man ikke lenger kunne vokte gravene, slik at gravrøvere fikk fritt leide, og dels betydde det at man så at det kunne være hensiktsmessig å tilegne seg de store skattene som hadde fulgt tidligere konger i graven. Plyndringen skjedde særlig under Ramses IX og Ramses XI. Det er bevart dokumenter som viser at flere ble straffet i forbindelse med plyndringen, men man har også sterke indikasjoner på at presteskapet deltok og at faraoen selv beriket seg.
Som det 19. dynasti led det 20. under kranglingen mellom arvinger etter farao. Det var arvingene etter Ramses III som skapte største problemer; Diodorus Siculus beskrev dem som «bekreftede slubberter som bare vier seg til nytelse og luksus», og sa videre at det ikke hadde uført «noen handling som var verdig en historisk notis».
I perioden ble Egypt rammet stadig hyppigere av tørke, noe som ble ekstra problematisk fordi Nilens årvisse oversvømmelser var mindre enn vanlig. Dette førte til hungersnød, som i sin tur førte til uro og korrupsjon. Dermed var faraos muligheter sterkt begrenset.
Dynastiets siste konge, Ramses XI, var så svak at Amuns yppersteprest i realiteten styrte Øvre Egypt, mens Smendes I styrte i Nedre Egypt og grunnla det 21. dynasti.
Monarker.
Alle årstall er før Kristi fødsel.


Dorthe Skappel.
Dorthe Skappel (født Anna Dorothea Riseng 18. desember 1962) er en norsk programleder og tidligere modell. Hun er best kjent for å lede TV 2s underholdningsmagasin "God kveld Norge" og som programleder for den årlige TV-prisutdelingen, "Gullruten".
Utover høsten 2009 var hun med i konkurransen Camp Senkveld i programmet Senkveld med Thomas og Harald på TV 2
Liv og virke.
Skappels familie viste stor interesse for kunst og underholdning, og hun var selv aktiv i teater som ung. Hun gikk deretter over til en karriere som modell. Hun er gift med ungdomskjæresten Jon Skappel og har to døtre. Familien er bosatt på Ekeberg i Oslo.
Etter flere år som internasjonal modell, sendte hun inn en video av seg selv til flere fjernsynskanaler for å komme på fjernsyn. Hun fikk først jobb i TVNorge, før hun kom til TV 2 på midten av 1990-tallet.
Skappel har ledet lørdagsmagasinet "God kveld, Norge!" på TV 2 uavbrutt i over ti år fra premieren høsten 1997. Hun har gjennom dette programmet fått mye oppmerksomhet på grunn av hendelser under intervjuer med kjendiser. Hun har også vært programleder for den TV-sendte prisutdelingen innen norsk fjernsyn, Gullruten, i en årrekke.
I 2007 deltok hun i TV-programmet Isdans på TV 2, og kom på fjerdeplass. 4. mai 2007 ble Skappel utsatt for et uhell da hun falt med hodet og ansiktet i isen under en generalprøve. Hun ble sendt til sykehus kraftig forslått, men hadde ikke pådratt seg alvorlig skade.


Ramses X av Egypt.
Ramses X Amonhirkhepeshef (død ca. 1104 f.Kr.) var farao i Egypt fra ca. 1108 til sin død. Han var den niende farao i det 20. dynasti. Det er uklart nøyaktig hvor lenge han styrte landet, men det var mellom tre og ni år.
Det finnes lite dokumentasjon om ham. Det eneste man egentlig vet er at problemene som startet under hans forgjenger vokste. Han er den siste egyptiske kongen som det er dokumentert at styrte i Nubia.
Ramses X ble gravlagt i Kongenes dal, i graven kjent som KV18.
Ramses 10


Jessica Simpson.
Jessica Ann Simpson (født 10. juli 1980 i Abilene i Texas) er en amerikansk popsanger og skuespiller.
Simpson har syv Billboard Top 40 hits, og har fått tre gullplater og to multi-platinaplater. Hennes største hit var debutsingelen "I Wanna Love You Forever" fra debutalbumet "Sweet Kisses" (1999). Den nådde opp på tredjeplass på singellisten i USA og Norge.
Jessica er storesøsteren til sangeren Ashlee Simpson, og var tidligere gift med Nick Lachey kjent fra popgruppen 98 Degrees. Sammen deltok de i på MTVs Reality-TV-serie "Newlyweds". Hun lanserte i 2007 sin egen kolleksjon; «Jessica Simpson Collection», som i 2010 solgte for 4,5 milliarder kroner. Kolleksjonen innbefatter klesplagg, sko, vesker, smykker, jeans og parfyme. Hun er kreativ leder av selskapet sammen med sin mor, og har vært med i utviklingen av produktene siden starten.
I 2008 gikk Jessica inn på countrymarkedet med musikkalbumet "Do You Know".


Frédéric Bastiat.
Claude Frédéric Bastiat (30. juni 1801 – 24. desember 1850) var en fransk liberal økonom, essayist og politiker.
Han arbeidet i onkelens forretning fra 1818 til 1825, da han overtok farens gårdsbruk. Da fikk han også anledning til å studere verkene av bl. a. Adam Smith og Jean-Baptiste Say.
Han mente at statens eneste legitime oppgave skulle være å forsvare det enkelte menneskets liv, frihet og eiendom, og synliggjorde faren for at staten som institusjon kunne bli enkeltmenneskets verste overgriper og fiende.
Han mente at enhver statlig regulering var negativ, og i artikkelen «Hva man ser – og hva man ikke ser» viser han eksempler på at reguleringer med et godt motiv "(hva man ser)" får negative motreaksjoner som mere enn oppveier de gode fortsetter med reguleringen "(hva man ikke ser)".
Ut fra den samme filosofien var han også en sterk forkjemper av frihandel. Også på Bastiats tid var det krefter i de enkelte land som kjempet for handelsrestriksjoner for å beskytte de innenlandske produsenter. Et godt eksempel på Bastiats enkle uttrykksmåte finner man i essaysamlingen «Sophismes économiques» (1845) (på engelsk kjent som «Candlemakers' petition»). Dette satiriske skriftet fremstår som en klage fra franske produsenter av oljelamper og stearinlys til staten om det de oppfatter som «uhørt billig konkurranse». De ber om at staten må innføre en lov som forbyr alle vinduer og åpninger i hus som slipper inn lys. Konkurrenten var nemlig solen.
Slik demonstrerte Bastiat det absurde i handelsrestriksjoner.
Bastiat forfattet også skriftet «Loven», opprinnelig utgitt som pamflett i 1850.
Bastiats teorier fikk en unik anledning til å vise sin styrke i erfaringene fra forbudstiden.


Karin Enke.
Karin Enke (født 20. juni 1961 i Dresden, Sachsen) er en tysk tidligere skøyteløper. Hun representerte DDR og var verdens fremste løper i 1980-årene. Hun vant tre olympiske gullmedaljer på tre forskjellige distanser, og i tillegg fire sølvmedaljer og en bronsemedalje.
Hun debuterte internasjonalt med en beskjeden 17. plass i allround-VM 1980. Allerede fire uker senere ble hun sprintverdensmester, og to uker etter det vant hun 500-meteren under OL i Lake Placid. I de følgende årene dominerte hun hurtigløp for kvinner, sammen med sprinteren Christa Rothenburger og langdistansespesialistene Andrea Schöne (Ehrig) og Gabi Zange (Schönbrunn). Det spesielle med Enke var at hun behersket samtlige distanser fra 500 til 5000 meter, noe som gav henne hele 11 VM-titler sammenlagt (seks i sprint og fem allround).


Ole Otto Paus.
Ole Otto Paus (født 26. oktober 1910 i Wien, Østerrike, død 6. april 2003 i Oslo) var en norsk generalmajor.
Han var sønn av Thorleif Paus, som var norsk konsul i Wien og Norsk Hydros representant i Østerrike-Ungarn, senere fabrikkeier i Ålesund, og Ella Stein, som var fra Wien. Han vokste opp i Wien med tysk som morsmål, og tok østerriksk Matura ved Theresianum i 1929, før han flyttet til Norge, uten å kunne norsk.
Paus ble utdannet offiser ved Krigsskolen i Norge i 1932, og gikk senere ut fra Den militære høyskole i 1938, Senior Officers' School i Storbritannia i 1947 og NATO Defence College i Roma i 1963.
Fra 1932 til 1940 tjenestegjorde han ved 1. divisjons skole og i Generalstaben. Under kampene i 1940 var han knyttet til Generalstaben og flyktet til Nord-Norge sammen med general Otto Ruge. Tre år senere ble han arrestert i Rjukan, men greide å bløffe seg fri på grunn av sine flytende tyskkunnskaper, tok seg over til Sverige og var knyttet til Hærens overkommando og deretter Forsvarets overkommando i London resten av krigen.
Etter andre verdenskrig var han stabssjef for Brigade 501 i Tysklandsbrigaden (1949), militærattaché i Stockholm fra 1953 og Helsingfors fra 1954, sjef for Forsyningsstaben i Forsvarsstaben fra 1961 fra 1964 og sjef for Distriktskommando Trøndelag fra 1964 til 1971. Fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder i Allied Forces Northern Europe, dvs. representerte Norge i den øverste ledelsen ved NATOs nordkommando som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge og Nord-Tyskland i en krigssituasjon.
Han var medlem av Transportberedskapsrådet og varamedlem av Sivilforsvarsrådet.
I 1973 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim.
Paus ble 17. mars 1944 gift i London med Else Corneliussen (f. 1916, d. 1951), datter av soussjef Ragnar Corneliussen og Monna Morgenstierne Roll. Han er far til visesangeren Ole Paus og til siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus. Han ble gift i annet ekteskap med Susanne Petri (f. 1931 i København), datter av dr. Max Petri og Bodil Helweg.
Hans besteforeldre var grosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus og Birgitte Halvordine Schou. Ole Otto Paus var oldebarn av Christopher Blom Paus og tippoldebarn av skipsreder Ole Paus, og tilhørte dermed den grenen av Paus-slekten som er nært i familie med Henrik Ibsen. Hans far var tremenning til den pavelige kammerherren og greven Christopher de Paus, og fetter av Herman Paus som giftet seg med grevinne Tatjana Tolstoy, barnebarn av forfatteren Leo Tolstoj og hvis etterkommere bl.a. eier godset Herresta i Sverige.


Madonas fylke.
Madonas fylke ligger øst i Latvia, omtrent 165 km fra hovedstaden Riga. Det er det nest største fylket i landet. Administrativt sentrum er Madona.


Prototech.
Prototech AS er et selskap i CMR-gruppen. Selskapet driver med design og produksjon av produkter for et bredt spektrum av bruksområder, fra romfart til golf. Selskapets kontorer ligger på Fantoft i Bergen.


Varietet (biologi).
Varietet er en kategori brukt i den botaniske systematikken.
Noen, men ikke alle plantearter deles i varieteter.
I den grad arter er delt i både underarter og varieteter, er varieteter mindre og mer lokale enheter enn underartene (dvs. flere varieteter utgjør én underart).
Noen varieteter blir i sin tur delt inn i former.
Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle varietet.
Grunnen til dette er litt forskjellig hos varieteter sammenlignet med kategorier over artsnivået (som slekter eller familier), se rase.
I zoologien brukes ikke kategorien varietet.


Park Row Building.
Park Row Building i 1912.
Park Row Building er den eldste gjenværende skyskraper i New York. Park Row Building var verdens høyeste bygning (119 meter) fra den ble bygget i 1899 og fram til Singer Building sto ferdig i 1908.


Freskomaleri.
Freskomaleri eller freske er kommer fra italiensk "al fresco" (muro) og kan best oversettes med på fersk eller ny (vegg). Denne typen maleri utføres vanligvis på våt kalkvegg med jordfarger eller mineralske farger. Fargepigmentene blander seg med vann og blir kjemisk bundet til kalken. Veggen grunnes først med et første lag som blir dekket med et kalklag. På dette lages det en skisse i kull og rødbrun kalkfarge. Det er viktig at det ikke blir lagt på mer kalk enn det en regner med å male på en dag. Freskomaleri har vært brukt i mange av kunsthistoriens epoker.
I bysantinsk kunst foretrakk en fremstillinger i mosaikk, men utover på 1200-tallet ble også freskomaleriet mere brukt. En av grunnene var at det var billigere og at det var mulig å videreutvikle motivene i denne teknikken. Siden dette har fresko vært den foretrukne teknikken innen kirkekunsten.
Freskomalerier var en vanlig malerteknikk under den italienske renessansen på 1500-tallet. Kjente kunstnere som brukte fresko er Rafael og Michelangelo.
Mange freskomalerier fra alle epoker har overlevd til nå. Blandingen av pigment og kalk gir lett blekaktige farger i forhold til det rene pigmentet, men når det først er tørt, vil fargene forbli uendret. (Enkelte pigmenttyper kan oksydere, men de ble fort erstattet av mer varige). Bilder kan bli ødelagt av fukt som trenger inn fra baksiden av den bemalte veggen, dersom dette foregår ujevnt.
Leonardo da Vinci er kjent for et bilde malt på mur i Milano: «Nattverden». Han foretrakk oljefarger, og dekket muren med en limgrunn før han brukte år på å fullføre bildet. Det er således ikke et ekte freskomaleri. Bildet begynte å flakne allerede i hans levetid, og er restaurert utallige ganger. Det er i dag bare et blekt ekko av hva det en gang var, men besøkes av et stort antall turister årlig.


Ajax (programmering).
Ajax, eller "Asynkron JavaScript og XML", er en webutviklingsteknikk for å lage interaktive nettsider. Tanken er å lage nettsider som føles mer responsive. Dette gjøres ved at sidene utveksler litt og litt data med serveren i bakgrunnen, i stedet for å laste hele siden på nytt hver gang brukeren gjør en forandring. Dette skal øke nettsidenes interaktivitet, hastighet og brukskvalitet.
Ajax er ikke en teknologi i seg selv, men en betegnelse som refererer til en gruppe teknologier.
Hvordan virker det.
I praksis er Ajax noe som gjør at en nettside kan sende og motta informasjon samtidig som leseren ser på den. Dette betyr med andre ord at brukeren ikke trenger å trykke oppdater for at innholdet på siden skal endre seg, men at endringene på siden kan skje samtidig som endringene blir gjort på siden. Dette blant annet være nyttig for nyhetsnettsider hvor nyhetene kan bli enda ferskere enn før.
Historie.
Ajax er ingen teknologi men et konsept og en samling av flere teknologier. Den har eksistert i flere år, men det er først i de senere år at webutviklerne har sett nytten i denne teknikken. Det var Microsoft med sitt ActiveX-objekt som først startet med XMLHttpRequest. Versjon 5.x og 6.x av Internet Explorer benytter ActiveX til å lage et XMLHttpRequest-objekt mens Internet Explorer 7.0 vil ha dette som et nativt objekt slik som Mozilla-implementasjonen.
Dette gjør imidlertid arbeidet litt mer innviklet for webutviklerne siden objektet lages på forskjellige måter i forskjellige nettlesere. Men det finnes en mengde rammeverk som gjør kryssnettleserproblematikken enklere.


Tom Gulbrandsen.
Tom «Bukken» Gulbrandsen (født 5. mai 1964) er en norsk tidligere fotballspiller som i dag er en del av trenerteamet for Hønefoss. Gulbrandsen spilte på midtbanen, og er spesielt kjent for sine langskudd.
Han begynte sin karriere i moderklubben Geithus Idrettslag og spilte deretter over 300 kamper i toppserien for Mjøndalen og Lillestrøm, og spilte også flere sesonger for Hønefoss i 1. divisjon. Tom Gulbrandsen var i en alder av 41 år kaptein for Mjøndalens 3.divisjonslag som var nær ved å rykke opp sesongen 2005 og tok en ny sesong for bruntrøyene i 2006. Da klarte de opprykk til 2 divisjon. I første del av 2007 spilte han for Mjøndalen i 2. divisjon. Deretter gikk han tilbake til LSK, og spilte ut sesongen for LSKs rekruttlag i 2. divisjon. Han var en periode spillerutvikler i LSK.
Gulbrandsen spilte også 17 for Norge.
Kallenavnet «Bukken» ble forært Gulbrandsen av Jan Åge Fjørtoft fordi Gulbrandsen var født og oppvokst på Geithus i Modum kommune.


Rhinland.
Rhinland er en historisk region i det vestre Tyskland. Rhinland ligger på begge sider av elven Rhinen, og ligger i dag i de tyske delstatene Rheinland-Pfalz og Nordrhein-Westfalen.
Tidligere var Rhinland en prøyssisk provins. Den ble opprettet i 1822, som en sammenslåing av to allerede eksisterende prøyssiske provinser, det tidligere hertugdømmet Jülich-Kleve-Berg og storhertugdømmet Niederrhein. Etter første verdenskrig ble Saarland skilt ut av Rhinland og plassert under fransk administrasjon. Samtidig ble deler av Rhinland overtatt av Belgia.
I mellomkrigstiden skulle Rhinland i følge Versailles-traktaten være en demilitarisert sone. Den 7. mars 1936 ignorerte Hitler traktaten og sendte tyske styrker inn i området.
Det var i 1946, etter andre verdenskrig, at Rhinland fikk dagens administrative inndeling og ble delt mellom Rheinland-Pfalz og Nordrhein-Westfalen.
Rhinlands største byer er Aachen, Köln, Krefeld, Düsseldorf, Duisburg, Essen, Koblenz, og Wuppertal.


Torgeir Bjarmann.
Torgeir Bjarmann (født 24. juni 1968) er en norsk tidligere fotballspiller. Bjarmann representerte Lillestrøm SK i hele sin karriere på toppnivå, bortsett fra et kort låneopphold i østerriksk fotball. Hans 306 Tippeligakamper var lenge klubbrekord, men den er nå overtatt av Arild Sundgot.
Bjarmann var en hardhaus av en midtstopper, og mange mener han er en av de beste spillerne som aldri fikk spille med flagget på brystet. Bjarmann la opp etter 2003-sesongen, og jobbet en periode i NRKs fotballmagasin "«4-4-2»".
Høsten 2005 ble Bjarmann ansatt som sportssjef i FC Lyn Oslo, men signerte en kontrakt med Lillestrøm Sportsklubb som sportslig administrator fra og med 1. januar 2009, hvor han fortsatt er.
Tidligere gjorde han også comeback som spiller for Skedsmo FK i 3. divisjon avd. Romerrike. Han får naturlig nok ikke dedikert all sin tid til Skedsmo FK da han må kombinere med jobb.


Ventspils fylke.
Ventspils fylke ligger vest i Latvia, med kyst mot Østersjøen. Administrativt sentrum er Ventspils med 43.891 innbyggere (2000).


Poul Henningsen.
Poul Henningsen, kjent under initialene PH, (født 9. september 1894, død 31. januar 1967), var en dansk lysmaker, revyforfatter og samfunnsrefser. Han var sønn av Agnes Henningsen med Carl Ewald som biologisk far. Hans offisielle far var imidlertid morens tidligere ektemann, cand.mag., visekonsul Mads Henningsen. Han hadde ønsket å bli maler, men ble i stedet utdannet til arkitekt ved Teknisk Skole.
I 1919 ble han gift med Else Strøyberg, skilt i 1942. De fikk sønnen Simon P. Henningsen, som med tiden overtok sin fars stilling som arkitekt for Tivoli. I 1943 inngikk PH sitt andre ekteskap, med Inger Henningsen, som i begynnelsen var hans sekretær. Utenfor ekteskap ble han far til den profilerte psykologen Sten Hegeler.
Karriere.
Henningsen var en hovedskikkelse innenfor den danske kulturradikalismen i 1930-årene. Allerede på 1920-tallet markerte han seg med sitt samfunnskritiske syn som redaktør og utgiver av tidsskriftet "Kritisk Revy".
PH hadde egen tegnestue fra 1919, hvor blant annet arkitektene Hans Hansen og Mogens Voltelen arbeidet med rentegning av PH-lampene. PH syntes at elektriske pærer kastet et umulig lys – enten ble det altfor skarpt, eller lampeskjermene slukte det meste av lyset. Han ønsket en lampeskjerm som sendte lyset ut i rommet med full styrke uten å blende noen. PH-lampen med sine tre skjermer gjør nettopp dette. Han eksperimenterte seg frem til lampen på loftet av sitt rekkehus, hvor veggene var malt svarte. En barnevogn kunne kjøres frem og tilbake på skinner. På vognen stod et stearinlys på en papp-plate og lyste på et stykke papir med en fettflekk, som lyset skinte gjennom. PH kalte innretningen et "fotometer", og benyttet det til tusenvis av målinger av lysets styrke og kurver. Hans største suksess het "PH5" og er den alle kjenner som "PH-lampen". Men han designet også Konglen (opprinnelig tegnet til paviljongen på Langelinie) og Kulen – som henger på Københavns kunstindustrimuseum.
Da Københavns Forum ble innviet i 1926, var det med en bilutstilling som tema. Om PHs lamper som lyste opp lokalet, skrev "Berlingske Tidende": «- de hvite fuglene, som fløy gjennom kjempehallen». Suksessen var sikret, og PHs drøm oppfylt. Han hadde nå skapt et produkt som kunne masseproduseres, slik at alle hadde råd til å kjøpe det, og han selv tjente godt.
Fra han tegnet den første PH-lampen i 1926, kunne han leve av inntektene den gav, og begynte å skrive. Fra 1921 ble han knyttet til avisen "Politiken", inntil han i 1938 var blitt for radikal også for dem. Han ble også kjent for revyviser som "Ølhunden", sunget av Osvald Helmuth, og "Gribe efter blanke ting" ("Man binder os på mund og hånd..."), som handlet om tysk sensur under okkupasjonen, og ble sunget av Liva Weel.
Poul Henningsen var ateist og kritiker av kirken, samt en talsmann for seksuell frihet – og motstander av unødvendig pynt på bygninger – tingene skulle avspeile sin funksjon, mente han, slik som i villaen han tegnet til seg selv i 1937 med adresse Brogårdsvej 44a i Gentofte. Fra 1941 var han arkitekt for Tivoli.
Bråket rundt Danmarksfilmen.
I 1932 fikk han i oppgave av Utenriksdepartementet å produsere en danmarksfilm, som skulle få utlandets øyne opp for Danmark som turist- og eksportland. I stedet ble det den mest omtalte danske dokumentarfilm noen gang. Produsent var Poul Eibye, som hadde vært filmfotograf hos Peter Elfelt, og tilknyttet Nordisk Film. 29.april 1935 hadde "Danmark" forpremière for pressen og spesielt inviterte i «Palads» i København. Bortsett fra positive anmeldelser fra "Social-Demokraten" og "Arbejderbladet", vakte filmen forargelse - ikke minst en sammenklipping av bilder, slik at en rekke gjester på Amalienborg ser ut til å stige ut av samme bilen, fulgt av en scene med Tuborg-flasker på et samlebånd. 4.juni 1935 ble det avholdt et møte på Christiansborg, ledet av utenriksminister Peter Munch, men uten at Henningsen selv eller Eibye var til stede. Etter en del diskusjon lovet Utenriksdepartementet å bidra med 6 000 kr, hvis atten av filmens 120 scener ble fjernet, blant annet et klipp med en bonde bak plogen, bare iført kortbukse. Bernhard Christensens «negermusikk» ble forlangt utskiftet med den danske «sangskatt», som Holger Drachmanns "Midtsommervise". Det ble også lagt inn klipp fra en kunstindustriutstilling, etter krav fra Industrirådet. Den reviderte utgaven hadde première i Odenses «Fønix-teater» 18.november. Også denne ble senere forkortet, og i 1962 oppdaget filminstruktør Børge Høst at ingen av de to versjonene fantes lenger. Høst presenterte en rekonstruksjon som står svært langt fra originalen. Dels var sensurerte klipp forsvunnet, og i stedet fantes det klipp som ikke hørte til i originalen, men som Høst beholdt fordi lydsporet ellers ble for langt. Senere har man imidlertid funnet en kopi av "Danmark" i filmarkivet hos Landbrugets Rådgivningscenter, og en nitratfilm som har ligget i Det danske Filminstituts arkiv.
Politisk liv.
På 1930-tallet advarte Henningsen mot nazismen. Han ga ut boken "Hvad med kulturen?" i 1933, en skarp kritikk av samtidens kulturelle miljø i Danmark. Særlig langet han ut etter sosialdemokratene, hvis kulturpolitikere han anså som dovne og uambisiøse. På bokens bakside presenterte Hans Scherfig en fotomontasje, hvor Hitler vokste ut av hodet på Thorvald Stauning. Han avsluttet boken med en oppsummering av samtidens tyske kulturpolitikk – og advarte mot den latente fascismen han sporet i hjemlandets kulturpolitikk. Under krigen var han mer varsom, men satt under overvåkning, og tekstene hans ble underlagt sensur. I 1943 flyktet han til Sverige, hvor han fortsatte å skrive. Før han stakk ut i Øresund i robåt, hørte han braket da Københavns radiobygning, Forum, ble sprengt i luften. Sabotører hadde satt fra seg et par kasser med trotyl i hallen, som ble totalrasert. Henningsen gikk dit før flukten, og fant som ved en skjebnens ironi en stump avsvidd PH-lampe blant ødeleggelsene på gaten.
Etter krigen gjorde han seg til talsmann for at de tyske krigsflyktningene skulle behandles humant. På samme vis protesterte han mot at nazismen skulle forbys, fordi han mente at demokratiet ikke skal innskrenke seg selv. Han ble frosset ut av kommunistpartiet fordi han kritiserte Sovjetunionen, men han stod fast på at arbeiderstaten var blitt bakstreversk når den avskaffet selvbestemt abort og innskrenket retten til skilsmisse.
Etterkrigstiden.
I 1947-50 arbeidet han for avisen "Information", som var blant Danmarks skarpeste kritikere av kommunismen. 1950-60 arbeidet han på "Social-Demokraten", som en gang hadde omtalt ham som «borgerskapets favorittklovn», men vendte så tilbake til "Politiken". Han hadde i 1961-62 utgitt "Erotikkens historie" i tre bind, som skulle føre til at pornografi ble frigitt i Danmark. Fra 1963 var han medlem av Det Danske Akademi, og fra 1964 redaktør i forbrukerbladet "Tænk".
Henningsen ble rammet av Parkinsons sykdom og donerte sitt legeme til legevitenskapen. Hans preserverte torso inngår i preparatsamlingen på Panum Institut, der medisinerstudenter undervises i anatomi.
Kort tid etter hans død stiftet man PH-fondet med Inger Henningsen som styreleder. Den innstiftet blant annet PH-prisen til minne om Poul Henningsen.
Kulturkanonen.
Henningsen er oppført i Kulturkanonen for sitt verk PH-Lampe.


Bauskas fylke.
Bauskas fylke ligger sør i Latvia, i landskapet Zemgale, med grense mot Litauen. Administrativt sentrum er Bauska.


Dana Carvey.
Dana Thomas Carvey (født 2. juni 1955 i Missoula i Montana) er en amerikansk skuespiller. Han er kjent for sine etterlikninger av blant annet Woody Allen og Johnny Carson. Carvey er av irsk og italiensk avstamming. Hans mors familie kommer fra Dublin og hans fars familie er fra Roma. I 1983 ble han gift med Paula, som han har sønnene Dex og Thomas med. Han har tidligere vært gift med en Leah.
Carvey var ansatt i "Saturday Night Live" i mange sesonger, mens i Norge er han mest kjent som «Garth», kameraten til «Wayne» (spilt av Mike Myers) i "Wayne's World".


Cēsu fylke.
Cēsu fylke ligger midt i Latvia, i landskapet Vidzeme. Det er det tredje største fylket i landet. Administrativt sentrum er Cēsis.


Daugavpils fylke.
Daugavpils fylke ligger sør i Latvia, med grense mot Litauen (91,5 km lang) og Hviterussland (49,5 km lang). Administrativt sentrum er Daugavpils med 114.829 innbyggere (2000). Elva Daugava renner gjennom fylket.


Dobeles fylke.
Dobeles fylke ligger vest i Latvia, omtrent 100 km fra hovedstaden Riga, med grense mot Litauen. Administrativt sentrum er Dobele.


PS.
PS og pS kan referere til


Eivind Reiten.
Eivind Kristofer Reiten (født 2. april 1953 i Sør-Aukra) er en norsk næringslivsleder og tidligere politiker (Sp). Han gjorde en rask politisk karrière som statssekretær, fiskeriminister og olje- og energiminister i 1980-årene før han var direktør og senere konsernsjef i Norsk Hydro. Reiten blir særlig knyttet til energiloven av 1990, som liberaliserte det norske kraftmarkedet, og til de omfattende omstillingene i de statlige virksomhetene Posten Norge og Telenor, hvor Reiten var styreleder.
Han er utdannet sosialøkonom ved Universitetet i Oslo. Han har hatt en rekke politiske verv og var blant annet statssekretær og fiskeriminister for Senterpartiet på midten av 1980-tallet. Han arbeidet deretter en periode i Hydro før han returnerte til politikken som olje- og energiminister i årene 1989–1990. Han returnerte til Hydro i 1991, hvor han arbeidet i aluminiumsdivisjonen.
Reiten ble generaldirektør i Norsk Hydro i 2001. Reiten fratrådte stillingen 30. mars 2009 og ble etterfulgt av Svein Richard Brandtzæg. Samtidig tiltrådte han som styreleder i industriselskapet Norske Skog.
Som generaldirektør i Hydro delte han selskapet i tre. Det som tidligere var gjødseldivisjonen er nå det selvstendige selskapet Yara, den tidligere olje- og gassdivisjonen ble solgt til Statoil (nå StatoilHydro), mens hovedvirksomheten i Hydro nå er aluminiumsproduksjon.
Aksjonærene i Hydro fikk god avkastning på pengene under Reitens ledelse. Han var likevel ingen populær skikkelse, og har fått mye kritikk på grunn av sin lønn. Da han gikk av, laget fire av de største avisene i Norge beregninger over Reitens samlede lønn som konsernsjef i Hydro.
Eivind Reiten er gift og har to barn.
Reiten var fra 1. til 4. oktober 2007 styreleder for oljeselskapet StatoilHydro. Han gikk av etter mistanker om at Hydros olje- og gassdivisjon hadde vært involvert i korrupsjon i Libya på begynnelsen av tiåret. Hydro hadde ikke rapportert om denne hendelsen under fusjonsforhandlingene med Statoil, som umiddelbart satte igang undersøkelser da det fikk rede på forholdet.


Gudbrandsdalslågen.
Gudbrandsdalslågen er en elv i Oppland fylke. Den er et sidevassdrag av Glommavassdraget og en av de største og lengste elvene i Norge med samlet lengde på 204 km. Den har sitt utspring i Lesjaskogsvatnet i Lesja kommune øverst i Gudbrandsdalen. Elven ender i Mjøsa ved Lillehammer. På vestsiden har elven sideelvene Lora, Otta, Sjoa, Vinstra og Gausa, og på østsiden Mesna, Tromsa, Moksa, Våla, Frya, Ula og Jora.
Gudbrandsdalslågen renner gjennom Lesja, Dovre, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer og Lillehammer kommuner.
Vassdraget Gudbrandsdalslågen dekker mer enn halvparten av fylkets areal. Av kraftpotensialet på 12,9 TWh er 5,6 TWh bygget ut til vannkraftproduksjon og 3 TWh er vernet. Sidevassdragene Sjoa og Bøvra er vernet. Lågenvassdraget via Mjøsa og elven Vorma løper sammen med Glomma ved Årnes og danner Nordens mest vannrike vassdrag. Lågen var frem til 1969 en viktig tømmerfløtingselv.
Flommer.
Lågen har ofte to flommer i løpet av sommeren. Først kommer en flom fra de østlige og nordlige delene av vassdraget. Den kommer vanligvis den første uken i juni. Ved Sankt Hans kommer en ny flom fra de vestlige delene av vassdraget gjennom blant annet Otta, Vinstra og Sjoa, og den blir ofte kalt Ottaflommen. Er det flom i Glomma omtrent samtidig med flom i Lågen, så blir ofte vannet fra Lågen holdt tilbake i Mjøsa med reguleringene ved Svanfoss, som ligger nær Eidsvoll. Er det mye snø i fjellet, blir vannstanden i Mjøsa tappet ned før flommen starter. Reguleringen blir gjort for å redusere flomskadene i Glomma etter samløpet med Vorma i nærheten av Årnes.
I 1995 var det storflom i nesten alle vassdragene som drenerer til Lågen, Mjøsa og Vorma, unntatt Otta-, Vinstra- og Sjoa-vassdragene, som hadde middelflom. Samtidig var det storflom i hele resten av Glommavassdraget. Dette førte til enorme skader helt ned til utløpet til Oslofjorden i Fredrikstad.
Også 10.-11. juni 2011 var det stor «50-årsflom» i Gudbrandsdalslågen.


Otta (elv).
Otta er en elv som har sine øverste kilder sør for Djupvatnet i Norddal kommune i Møre og Romsdal fylke. En liten bekk tar til i bretunga oppunder nordsiden av Skjerdingdalsbreen, og renner ned til vestenden av Djupvatnet. Fra utløpet i øst renner elva ned til Langvasstjønna, Langvatnet i Breidalen i Skjåk, Nørdre Lægervatnet, Søre Lægervatnet, Breiddalsvatnet, Grotlivatnet, Heimdalsvatnet, Vuluvatnet, Pollvatnet, Heggebottvatnet, Skim, Vågåvatnet og Lalmsvatnet og videre nedover Ottadalen helt ned til byen Otta, der elva munner ut i Gudbrandsdalslågen. Elva er 147,85 km lang. Hele veien fra Langvatnet og nedover renner elven langs riksvei 15, gjennom kommunene Lom og Vågå og til slutt Sel. Der elva Framruste renner ut i Otta, ligger Framruste kraftverk.
left Elven kalles også Ottaelva, for å skille den fra byen, men dette er ikke et offisielt stedsnavn.
Otta fikk navnet etter otte. Elvenavnet Otta har å gjøre med noe skremmende, noe som vekker otte. Flommen kommer gjerne seint, primo juni og utover, siden kildene ligger i høyfjellet. De aller siste årene har det ikke vært spesiell flom, siden det har vært kaldt værlag. Kraftutbygginger har også bidratt til å dempe flomtoppene. Men ved kombinasjon av kraftig nedbør og varme til fjells, kan elva fort gå over sine bredder og true sine naboer. Ved Eidefossen kraftstasjon like nedenfor tettstedet Lalm, er snittvannføringen ca. 350 m3/sekund i juni og juli. På ett døgn blir det over 30 millioner tonn med vann!
Tessa som har sitt utløp ved Tessanden på sørsiden av Vågåvatnet, 14,69 km lang fra innerst i det regulerte vannet Tesse (med Smådøla 29,74 km, Ilva 13,28 km og Grovi 12,16 km som største tilløpselver).
Vulu renner også ut på sørsiden i Vågåvatnet ved Garmo og er 17,01 km lang (øvre del heter Sålellelvi), lengste tilløpselv er Kvitingi som begynner innunder Kvitingskjølen og er 7,15 km lang.
Bøvra eller Bøvre, som munner ut i Skim ved Fossbergom, en til tider mektig elv som besørger det meste av partikkelmaterialet som farger vassdraget turkisgrønt, Bøvre som har sine øvre kilder ved Krossbu og Smørstabbreen, er 57,70 km lang, de viktigste tilløpselvene til Bøvre er Visa (29,74 km), Leira (30,79 km), Høya (18,08 km) og Sula (12,77 km).
Skjøli som kommer fra Lundadalen og renner ut i Otta ved Vollungsbrui litt øst for Bismo, Skjøli har en lengde på 33,64 km.
Åstre eller Ostri munner ut i Otta ved Åmotsøyi sør for Øyberget, og har en lengde på 32,74 km fra det sted Mysubytta (15,92 km) slutter seg til, andre betydelige tilløpselver er Tundre eller Tundra (24,63 km), Kollungselvi (7,73 km), Tverrådalsåi (7,10 km), Surtbytta (5,73 km med sine to greiner Spranggrovi 4,89 km og Handspiknosgrovi 2,92 km) og til sist Søvra (10,96 km).
Framrusti slutter seg til Otta ved Pollfoss og har en lengde på 34,33 km.
Glitra renner ut i Otta like oppstrøms for Framrusti, og er 15,66 km lang.
Måråi tilslutter seg Otta fra sørsiden ved Grotli, og er 17,49 km lang.
Hamsa kommer nordfra og renner ned i Breiddalsvatnet på nordsiden, lengde 11,53 km.
Torda eller Tora med lengde 20,37 km og tilløpselvene Tverråa (16,55 km), Spongi (13,95 km) og Store Føysa (14,80 km), renner sammen med Otta fra nordsiden ved Billingen.
Vulu med sine kilder vest for Svartegga 1866 m oh. i Norddal kommune, renner ut på Vuluvatnets nordside, lengde 22,17 km.
Aura i Skjåk som kommer fra den regulerte Aursjøen og er 8,35 km lang, Aursjøen har dessuten to større tilløpselver Skridugrovi (14,83 km) og Stor-Utla (10,27 km),
og til sist Finna som renner gjennom Vågåmo og munner ut like øst for Vågåvatnets østende, Finna er 37,73 km lang og har tilløpselvene Honnsjøgrovi (6,86 km), Råkååi (18,71 km), Gjerdingåi (12,57 km) og Skjerva (30,98 km).


Nori.
Nori er en dverg fra J.R.R. Tolkien bok Hobbiten. Han var en av de 12 dvergene i Thorin Eikenskjold, Bilbo Lommelun og Gandalv Grå. Han kom til Lommekroken sammen med sine brødre, Dori og Ori, og med Glóin og Óin.


Ori.
Ori er en dverg fra J.R.R. Tolkiens bok Hobbiten. Han var en av de 13 dvergene i Thorin Eikenskjold, Bilbo Lommelun og Gandalv Grå. Han kom til Lommekroken sammen med sine brødre, Dori og Nori, og med Glóin og Óin.
Mange år senere reiste Ori med Balin og en tropp dverger til et fatalt forsøk på å vinne tilbake Moria som var okkupert av orker. Balin dør der. Ori og de gjenværende dvergene kommer seg helt til "Mazarbuls kammer". Ringens brorskap kommer forbi der på veien gjennom Moria, og der oppdager de en bok som tildels er skrevet av Ori.


Radio- og TV-tårnet i Riga.
Radio- og TV-tårnet i Riga
Radio- og TV-tårnet i Riga (latvisk: "Rīgas radio un televīzijas tornis") er den høyeste konstruksjonen i Riga, hovedstaden i Latvia. Det høyeste punktet når 368,5 meter opp, noe som gjør det til det tredje høyeste tårnet i Europa, og det høyeste i EU. 97 meter opp på tårnet er det en observasjonsplattform, den høyeste i byen, hvor man kan se mesteparten av byen og omlandet. I godt vær kan man også se Rigabukten.
Tårnet er bygget på en øy kalt Zaķusala i midten av elva Daugava. Fundamentet til tårnet ligger omtrent 7 meter over havet. Tårnet er bygget for å tåle sterk vind opp til 44 sekundmeter uten å gi merkbare vibrasjoner.
Det er to heiser i tårnet, en i det nordøstre beinet og en i det sørvestre beinet. Det tredje beinet inneholder trappene.
Tårnet startet kringkasting i 1986.


Follo Fotball.
Follo Fotballklubb (stiftet 29. september 2000) er en norsk fotballklubb fra Ski i Akershus. Klubben er en sammenslåing av spillere fra seks lokale klubber: Ås, Ski, Oppegård, Langhus, Nordby og Vestby.
Klubben spiller i lyseblå drakter (tidligere marineblå) og spiller hjemmekampene sine på Ski stadion. Hans Erik Eriksen er ansvarlig trener i klubben. I tillegg består trenerteamet av Roar Breivik (assistent, fra 2005), og Michael Frank (spillerutvikler, fra 2010).
Follos hittil største prestasjon er å kvalifisere seg til cupfinalen 2010 ved å slå ut Rosenborg i semifinalen. I finalen tapte de mot Strømsgodset.
Historie.
Follo FK startet i 3. divisjon for 2001-sesongen, og rykket direkte opp i 2. divisjon, etter å ha slått LSK 2 i kvalifiseringen. Da var det under ledelse av Hans Knutsen og Aksel Bergo. I 2002 ledet den nevnte duoen det nyopprykkete laget til en respektabel 3. plass. I 2003 satset klubben på to ex. spillere. Erland Johnsen og Sindre Rekdal tok over roret og etter en meget rotete 2003-sesong hvor det ikke ble avgjort før i siste seriekamp i forhold til nedrykk.
Foran 2004 sesongen kom Aksel Bergo tilbake til klubben og Follo FK rykket opp til Adeccoligaen. Der overlevde de debutsesongen med klar margin, men rykket i 2006 ned til 2. divisjon igjen. 2009 sesongen ble klubbens tredje på rad, på norges tredje høyeste nivå. Stallen var yngre enn noen gang, og det endte med et noe overraskende, men fortjent opprykk til Adeccoligaen med hele 14 poeng foran Hødd, Kristiansund og 2. laget til Rosenborg. 2010 sesongen var en underlig sesong for Follo. Laget spilte seg fram til cupfinalen, der de tapte 0-2 mot Strømsgodset, og kom på 12. plass i 1. divisjon. På tross av at de rent sportslig klarte å unngå å rykke ned, ble laget allikevel tvangsnedflyttet da man ikke hadde søkt om lisens for videre spill i 1. divisjon.
2001: 1.Plass 3.div Menn avd 2 – 1.Runde NM. Slått ut av Oslo Øst
2002: 3.Plass 2.div Menn avd 1 – 1.Runde NM. Slått ut av Elverum
2003: 11. Plass 2.div Menn avd 1 – 1.Runde NM. Slått ut av Skjetten
2004: 1.Plass 2.div Menn avd 2 – 1.Runde NM. Slått ut av Lillehammer
2005: 11.Plass Adeccoligaen – 2.Runde NM. Slått ut av Strømsgodset
2006: 15.Plass Adeccoligaen – Kvartfinale NM. Slått ut av Sandefjord
2007: 5.Plass 2 div Menn avd 4 – 2.Runde NM. Slått ut av Korsvoll
2008: 6.Plass 2.div Menn avd 1 – 2.Runde NM. Slått ut av Sarpsborg
2009: 1.Plass 2.div Menn avd 2 – 2.Runde NM. Slått ut av Vålerenga
2010: 12.Plass Adeccoligaen – Cupfinalen. Slått av Strømsgodset i cupfinalen
2011: 10.Plass 2.div Menn avd 2 – 1.Runde NM. Slått ut av Nesodden


Bifur.
Bifur er en dverg fra J.R.R. Tolkien bok Hobbiten. Han var en av de 12 dvergene i følget til Thorin Eikenskjold. De dro sammen med Bilbo Lommelun og Gandalv Grå til Erebor for å vinne tilbake dvergenes tapte gull som Smaug voktet. Han kom til Lommekroken sammen med sine fettere, Bofur og Bombur, og med Thorin selv.


Bofur.
Bofur er en dverg fra J.R.R. Tolkien bok Hobbiten. Han var en av de 12 dvergene i Thorin Eikenskjold, Bilbo Lommelun og Gandalv Grå i følget som dro til Erebor for å vinne tilbake dvergenes tapte gull som Smaug voktet. Han kom til Lommekroken sammen med sine fettere, Bifur og Bombur, og med Thorin selv.


DHL.
DHL pakketransportbil i Oslo, Norge.
DHL (opprinnelig en forkortelse for Dalsey, Hillblom and Lynn) er en del av Deutsche Post DHL (DP DHL). Det var opprinnelig et amerikansk flyekpress-selskap, men i løpet 2002 kjøpte Deutsche Post 100% av aksjene i selskapet og integrerte det med sine andre fraktselskaper, EuroExpress og Danzas.
I dag er DHL er den globale markedslederen innen ekspress og logistikk med tilstedeværelse i 220 land og områder. DHL har en unik produktbredde og tilbyr ekspressfrakt, sjøfrakt, biltransport, lagring, internasjonal post og outsorcing av logistikktjenester. DHL er heleid av Deutsche Post DHL (DP DHL). Gruppen har over 500 000 ansatte, og omsatte for 54,5 milliarder EURO i 2008.
DHL startes og bygges opp.
DHL ble grunnlagt i 1969 av Adrian Dalsey, Larry Hillblom og Robert Lynn. Derav navnet DHL. I året da de fleste var opptatt av Neil Armstrongs første steg på månen, startet også de tre et lite selskap. De tok personlig med seg dokumenter ombord i fly mellom San Francisco og Honolulu. Forretningsideen var at fortolling av skipslaster kunne gjøres før skipet ankom, for å redusere tiden skipene brukte ved kai. Dette var et helt nytt konsept som var mye av grunnlaget for videre drift. DHL ekspanderte raskt og i løpet av 1971 hadde DHL etablert seg i Østen og i Stillehavet regionen. I 1972 etablerte de kontorer i Japan, Hongkong og Australia. Det første kontoret i Storbritannia åpnet i 1974. I løpet av 1976–1978 ekspanderte de videre og etablerte seg i Midtøsten, Latin-Amerika og Afrika. I løpet av denne tiden åpnet de også sitt første kontor i Tyskland, nærmere bestemt Frankfurt. I 1979 utvidet DHL sitt tilbud til også å gjelde pakker, til nå hadde de kun tatt hånd om brev og dokumenter. I 1983 ble DHL det første internasjonale flyekspresselskapet som driftet egne kontorer i Øst-Europa. I dette året åpnet de også en internasjonalt distribusjonssenter (hub) i Cincinnati, USA. I 1985 ble en hub opprettet i Brussel, hvor det i dag håndteres mer enn 165 000 sendinger hver natt. I løpet av 1988 hadde DHL kontorer i 170 land og ca 16 000 ansatte. DHL er kjent som en trendsetter blant de internasjonale flyekspresselsapene. I 1986 ble de det første ekspresselskapet i Kina, etter å ha inngått en avtale med regjeringa. De var også det første ekspresselskapet i Kuwait etter krigen i 1991 samt i Irak etter at FN løftet sanksjonene mot landet. Men det har også vært risikabelt, i 2003 ble et DHL-fly truffet av en rakett.
DHL i dag.
For flyekspress bruker Express DHLs eget flyselskap som har et verdensomspennende nettverk.


Hetsende hunder.
Hetsende hunder, også av og til kalt hurtig drivende hunder, er jakthunder som renner etter byttet/viltet for å nedlegge det. Hundene jakter med synet som viktigste sans, men kan i varierende grad også benytte lukt og hørsel. Jaktformen kalles hetsjakt, og er i flere land ulovlig.
Hundene.
a> er en typisk hetsende hund
Hetsende hunder er vanligvis enten utpregede sprintere, eller svært hurtige hunder som jakter alene, i par eller i mindre flokker. Mest vanlig er å jakte parvis på småvilt og i flokk på opp mot seks hunder på storvilt. Her er det også rasevise forskjeller.
Slike hunder er stort sett avlet for jakt i åpent, eller tilnærment åpent, lende. De har en fysiologi og anatomi som gjør dem i stand til å løpe inn viltet og nedlegge det. De er derfor svært hurtige sammenlignet med andre hunder, som normalt aldri vil klare å ta igjen og nedlegge vilt.
Typisk hetsende hunder er mynder, primitive spisshunder, pariahhunder og noen terriere, men også andre raser kan benyttes til hetsjakt. I så måte har rhodesian ridgeback vært benyttet til å jakte på storvilt, eksempelvis løve. I tillegg finnes det flere raser som benyttes til å hetse villsvin og ville oksedyr.
Hetsjakt.
Hetsjakt foregår ved at jegeren fører hunden(e) sin(e) fram til de(n) oppnår synskontakt med viltet før de(n) slippes. Hunden(e) sprinter etter viltet for å nedlegge det. Dersom det er flere enn en hund som jakter samarbeider disse gjennom å posisjonere seg på en slik måte at en eller flere kan angripe og nedlegge viltet. Enkelte mynderaser jakter også sammen med tam falk, hauk eller ørn. I slike tilfeller samarbeider hund og fugl, ved at fuglen viser hunden hvor byttet er, mens hunden driver byttet ut fra buskene hvor fuglen ikke ser det.
Vanligvis skal ikke hundene drepe viltet, men kun holde det til jegeren ankommer og kan avlive det. Her er det både rasevise og stedvise forskjeller. F.eks. er det gjerne viktigere ikke å drepe byttet i varme strøk enn kalde, fordi skrotten lettere skades i varmen. Pariahhunder dreper gjerne, fordi de stort sett jakter for egen føde.
Typisk vilt å jakt på med hetsende hunder er f.eks. hjortedyr, gaseller og villsvin eller småvilt som hare, bisam og ørkenvilt. I noen grad benyttes også slike hunder til jakt på andre rovpattedyr, f.eks. ulv og sjakal.
Hetsjakt er ikke tillatt i hverken Norge eller Norden som sådan. Også i de fleste andre vesteuropeiske land er denne jaktformen nå forbudt, selv om det fortsatt drives endel hetsjakt i Storbritannia, Irland, Portugal, Spania og Italia. I Storbritannia er imidlertid hetsjakt (eng. "coursing") nå forbudt. I noen østeuropeiske land og i enkelte land utenfor Europa, drives det fortsatt noe hetsjakt på vilt.


Døden på Oslo S (film).
"Døden på Oslo S" er en norsk krimdrama- og ungdomsfilm fra 1990 regissert av Eva Isaksen. Hovedrollene spilles av Håvard Bakke, Tommy Karlsen og Helle Beck Figenschow. Filmen er basert på Ingvar Ambjørnsens bok av samme navn. Det er en film om vennskap og kjærlighet som appellerer til seernes samvittighet.
Historien.
Filmen handler om Pelle (15 år) og hans gode venn Proffen, og finner sted i Oslo. Filla og Stein er to gutter som bor på guttehjem. Da de blir provosert av bestyreren, raserer de kjøkkenet og stikker av. De treffer Pelle og stjeler pengene hans. Pelle drar på Burger King hvor han treffer Lena, som han blir forelsket i. Hun forsvinner mens Pelle og Proffen er på leting etter Filla og Stein. På letingen etter de tre møter de Oslos bakside gjennom hjemløs ungdom, stoffmisbruk og prostitusjon. Det skal senere vise seg at Lena har problemer, og hva har alt sammen med det faktum at det står 'horekunde' sprayet på bakskjermen til bestyreren på guttehjemmet 'håpet'? Og hva slags uttpressingsopplegg har Filla og Stein planlagt?
Musikken.
Kjartan Kristiansen og Atle Karlsen i DumDum Boys samarbeidet om filmmusikken. Hitlåten fra filmen er «Englefjes».


Ian McKellen.
Ian Murray McKellen (født 25. mai 1939) er en engelsk skuespiller. Han er kjent fra "X-Men"-trilogien for sin rolle som Magneto, som Gandalv i filmatiseringen av "Ringenes herre"-trilogoen, og som en forkjemper for homofiles rettigheter. I 1991 ble McKellen utnevnt til Knight Bachelor og derved adlet. Han fikk deretter rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. McKellen ble i 1979 utnevnt til kommandør av Order of the British Empire, i 2007 ble han tildelt Order of the Companions of Honour.
McKellen studerte ved Cambridge University, der han var medlem av en teatergruppe. Hans første profesjonelle opptreden som skuespiller var i 1961 ved Nottingham Playhouse. Etter fire år i regionale teatre gjorde han sin første opptreden ved West End. I 1965 ble han medlem av Laurence Olivier National Theatre Company på Old Vic, som blant annet førte til roller ved Chichester Festival. På 1970-og 1980-tallet var McKellen en velkjent figur innenfor britisk teater, og han var med i flere produksjoner ved Royal Shakespeare Company og Royal National Theatre. McKellen hadde flere filmroller gjennom hele sin karriere siden den begynte i 1969 med sin rolle som George Matthews i "A Touch of Love", men det var ikke før på 1990-tallet at han ble mer anerkjent på film med roller i flere Hollywood-filmer.
I 1993 hadde McKellen en birolle som en sørafrikansk tycoon i den kritikerroste "Six Degrees of Separation", der han spilte med Stockard Channing, Donald Sutherland og Will Smith. Samme år dukket han opp i mindre roller i miniserien "Tales of the City" (basert på en roman av Armistead Maupin) og filmen "Last Action Hero", der han spilte en død person. I 1995 hadde McKellen tittelrollen i den kritikerroste filmen "Richard III".
McKellen ble godt kjent for sin rolle som trollmannen Gandalv i filmatiseringen av trilogien "Ringenes herre" som er skrevet av J.R.R. Tolkien og består av "Ringens brorskap", "To tårn" og "Atter en konge". McKellen mottok æresbevisninger fra Screen Actors Guild for beste mannlige birolle for sitt arbeid i "Ringens brorskap", og han ble nominert til Oscar for beste mannlige birolle for samme rolle. Han har også hatt rollen som Gandalv i videospill basert på "Ringenes herre".
Den 10. januar 2011 ble det offisielt bekreftet at McKellen skulle gjenta rollen som Gandalv i "Hobbiten", som tar for seg forskjelligere hendelser forut for det som skjer i "Ringenes herre"-trilogien. 16. mars 2002 var McKellen vert på Saturday Night Live. I 2003 gjorde McKellen en gjesteopptreden som seg selv i den amerikanske TV-serien The Simpsons, i en britisk-inspirert episode sammen med Tony Blair og JK Rowling. Han opptrådte som Sir Leigh Teabing i filmatiseringen av Dan Browns roman "Da Vinci-koden". I 2007 var McKellen mottaker av en Primetime Emmy Award.


Bombur.
Bombur er en fet dverg fra J.R.R. Tolkien bok Hobbiten. Han var en av de 12 dvergene i Thorin Eikenskjold, Bilbo Lommelun og Gandalv Grå i følget som dro til Erebor for å vinne tilbake dvergenes tapte gull som Smaug voktet. Han kom til Lommekroken sammen med sine bror, Bofur, og sin fetter, Bifur, og med Thorin selv.
Stakkars, fete Bombur er alltid den siste til å gjøre alt. Fordi han er så stor at han teller for to, er han den siste som kommer inn i Beorns hus, og den siste til å krysse den forkesede elven i Myrkskog. I tillegg gjør han mange uheldige feil: Han velter over Thorin ved inngangen til Lommekroken, han kommer til Beorns hus lenge før han skal, og han faller i den forheksede elven i Myrkskog (og derfor faller han i søvn). Han velger å bli igjen i den midlertidige leiren deres ved foten av Erebor, fordi han verken stoler på tau eller fjellstier. Senere er han helt nødt til å stole på tauene for å unnslippe dragen Smaugs herjinger.
Bombur sover gjennom mange av de viktige hendelsene i boka. Da han falt inn i elva i Myrkskog, faller han i søvn p.g.a. trolldom i elva som får han til å sove i flere dager. Dette gir de andre en ekstra byrde siden de må bære han mens de gikk videre. Mens han holt vakt ved Erebor, lover Bilbo at han skal holde vakt så Bombur kunne sove (Bilbo brukte denne anledningen til å smugle ut Arkensteinen). Han sov da Bilbo åpnet den tønnen som Bombur var i da de flyktet fra Thranduils fangenskap ned mot Dale, og da Bilbo oppdaget den hemmelige inngangen til Fjellet.
I Ringenes herre, mange år senere, får Frodo Lommelun vite at Bombur er blitt så fet at det må seks dverger til for å løfte ham.


Matthew Fox.
Matthew Fox (født 14. juli 1966 i Crowheart, Wyoming) er en amerikansk skuespiller.
Fox ble først kjent fra TV-serien Party of Five som vant en Golden Globe for beste drama i 1996. Han har også kjent for flere roller blant annet fra serien Haunted (2002) og for TV-filmen Behind the Mask (1999). Han er best kjent for rollen som Jack Shepard i TV-serien Lost.
Opprinnelig er han fra en ranch i Wyoming, hvor familien drev med hester og dyrket gress for storfe, spilte Fox amerikansk fotball, noe som gjorde at han fikk stipend på Columbia University, hvor han studerte økonomi. Han gikk inn i meglingsmiljøet på Wall Street, men fikk også en modelljobb hvor han fikk et par opptredener på TV for sportsprodukter. Etter dette har han drevet med TV-opptredener på heltid. Fox debuterte som filmskaper med "Lucky Bugger".
Fox giftet seg med Margherita Ronch i 1991,de har 2 barn sammen


Grad Fahrenheit.
Grad Fahrenheit (symbol: ºF) er en måleenhet for temperatur. Enheten brukes for å uttrykke temperatur på fahrenheitskalaen, og er oppkalt etter den nederlandsk-tysk-polske fysikeren Daniel Gabriel Fahrenheit (1686–1736). Skalaen var i vanlig bruk over hele verden frem til 1960-årene, da de fleste land gikk over til celsiusskalaen som del av en omfattende standardisering. Fahrenheit brukes fremdeles i enkelte land som USA og Jamaica.
På fahrenheitskalaen er frysepunktet for vann 32°F (grader fahrenheit), og kokepunktet for vann er 212°F. Dermed er det akkurat 180 grader mellom de to punktene. Det verserer ulike teorier om hvordan Fahrenheit valgte skalaens fikspunkter, og en av dem er at nullpunktet 0°F (−17,8°C) er det kaldeste man kan få ved å blande riktige mengder salt og knust is, mens 100°F (37,8°C) er like over gjennomsnittlig kroppstemperatur hos mennesker (37°C) og kan ha vært Fahrenheits egen kroppstemperatur under intense arbeidsdager.
Minus 40°F tilsvarer minus 40°C, og er det eneste punktet på temperaturskalaen som er lik hos begge.
Antenningspunktet til papir er 451 °F (233 °C). Det er dette tittelen på boka av den amerikanske forfatteren Ray Bradbury, "Fahrenheit 451" kommer fra.
Omregningstabell mellom de forskjellige enhetene.
Termometer med både Fahrenheit- og Celsius-skala


Alta Idrettsforening.
Alta Idrettsforening (stiftet 29. mai 1927 som "Elvebakken Idrettslag") er et idrettslag fra Alta i Finnmark. Klubben har avdelinger for fotball, friidrett, håndball og skiidrett. Klubbens A-lag i fotball ligger i Adeccoligaen, og spiller sine hjemmekamper på Alta Idrettspark lokalisert på Aronnes nede ved Altaelva, og i Finnmarkshallen under Komsafjellet. Alta IFs supporterklubb heter Steinberget.
Tilskuerrekorden ble satt mot Rosenborg i 1995, da rundt 3 000 tilskuere var innenfor portene. Klubbens supportersang er komponert av Jostein Johansen.
Starten.
Idrettslaget ble stiftet 29. mai 1927 under navnet "Elvebakken Idrettslag". I 1931 skiftet de navn til "Alta Idrettslag", og 10. juni 1946 fikk de dagens navn, "Alta Idrettsforening".
På slutten av 1940-tallet startet Alta IF en stor opprydning. Man var klar over at dette ble et langsiktig arbeid, og at man måtte regne med flere "byggetrinn". Området var fullt av bunkere og brakkemurer, for tyskerne hadde hatt store anlegg her under krigen. De hadde også anlagt flere veier der banen skulle ligge, og til det hadde de brukt sprengt fjell som fyllmasse.
Det ble lagt ned mye arbeid i steinplukking, hogging av trær, bortkjøring, påfylling og planering. Målsetninga var i første omgang å få til en spilleklar bane.
1950.
Den første banen på Aronnes sto ferdig i 1950. Åpningskampen gikk mot storlaget Kirkenes IF. Spillerne skiftet klær i skogen, og det var heller ikke noen dusjmuligheter. Etter kampen ble det arrangert fest oppe på Sandfallsletta. Men dermed var man var man bare et stykke på vei. Mye arbeid gjensto ennå. Fra styremøtet den 2. juni 1951 kan vi lese: "Vegvesenet har påtatt seg å planere anlegget gratis, men samtidig med dette må lagets medlemmer delta i opprydningsarbeidet." il tross for gratis arbeid ble det likevel en del utgifter. Bl.a. skulle lastebilene som fraktet bort massene, ha betaling. At Alta IF fikk et tilskudd på 10 000kr til bygging av banen kom godt med.
Da det første toppdekket ble lagt på ble det for løst. Deretter ble det kjørt på leirmasser fra Holstbakken, men det ble ikke stort bedre. Tilslutt prøvde de en blanding av sagflis og spon som skulle binde sammen massene i toppdekket.
1960–1989.
Tidlig på 1960-tallet begynte man planleggingen av gressbane. Det måtte skaffes en del penger og mye dugnadsfolk. Kommunen stilte med gratis maskinhjelp, mens spillere og ivrige supportere la ned mange dugnadstimer før banen kunne tilsåes og gjerdes inn.
I 1964 startet byggingen av klubbhus på Aronnes. Plasseringen var mellom grusbanen og Aronnesveien. Huset hadde to garderober, så dette var rene luksusen sammenlignet med furuskogen som tidligere hadde tjent som garderober.
I 1969 ble gressbanen innviet mot erkerivalen IL Stein fra Hammerfest.
Garderobebygget brant ned på sommeren 1972. Året etter ble det bygd et nytt klubbhus med to garderober og kjøkken. De første årene var det barnehage i lokalet på dagtid, mens det ble brukt til trening på kvelden. Dette var en kombinasjon som til tider var litt vanskelig.
Senere ble lokalet ombygd til kafé. Arbeidet ble utført av klubbens pensjonister på dugnad. I tillegg til vanlig inventar har man pyntet opp med diplomer på veggene og pokaler og premier i skap.
1990–1999.
Etter mange år med liten utvikling for anleggene til fotballgruppa ble det under Altaturneringen i 1993 innviet en ny grusbane i "skogen". Også denne ble bygd på dugnad, og anleggsperioden var på ca. 3 år.
Etter sesongen 1993 rykket Alta opp i 1. divisjon under treneren Isak Ole Hætta. Laget rykket ned igjen i 1995 etter to sesonger i 1. divisjon.
I mai 1994 startet et nytt stort prosjekt. Denne gangen var det nye kontor- og garderobebygg. Arbeidet gikk radig unna, og allerede 24. november samme år kunne lokalene taes i bruk. Dermed fikk klubben garderober både for damer, herrer og dommere, og i tillegg ble hele administrasjonen samlet i Alta idrettspark. Utviklingen var nå kommet så langt, at også innen idretten var det behov for kontorer, møterom og arkivrom. Byggene var produsert av Moelven og ble bygd til bruk under OL på Lillehammer. Der var de plassert i tilknytning til bob- og akebanen ved Hunderfossen.
Gressbanen var etter hvert blitt i dårlig forfatning. Den måtte pløyes opp og såes på nytt i 1997. Forskning hadde nå kommet fram til at de gamle gressbanene inneholdt altfor store mengder mold, noe som gjorde at de ble lite slitesterk. Dette ble ordnet på og økte bruksfrekvensen på banen.
2000–.
Etter hvert hadde mange lag begynt å få kunstgressbaner, og gjestende lag begynte så smått å klage på Alta IFs baneforhold. Med det som bakgrunn ble det høsten 2000 tatt initiativ til å planlegge kunstgressbane i Alta idrettspark. Høsten 2000 ble banen tilsådd. Dette arbeidet var ikke berettiget tippemidler, slik at fotballgruppa måtte stå for kostnadene.
Tanken var at banen skulle benyttes under Altaturneringen, samt fungere som treningsfelt for å avlaste hovedbanen.
Kunstgressbanen var klar til bruk i 2001. Dermed hadde Alta idrettspark en kunstgressbane og to gressbaner, og både utøvere og publikum kunne glede seg over svært gode forhold
Alta spilte helnorsk 1. divisjon i 2005-sesongen. Til tross for sterke prestasjoner som borteseirer over Sogndal og 3-0 seier over Mandalskameratene på hjemmebane, ble det en begredelig sesong for klubben. Alta havnet på sisteplass med 20 poeng (11 poeng under trygg plass).
Målet for 2006-sesongen var å returnere til 1. divisjon så fort som mulig. Klubben hadde en god sesong, men måtte se seg slått av Raufoss med tre poeng. Alta måtte derfor tilbringe nok en sesong i 2. divisjon.
2007-sesongen begynte litt rufsete, men Alta etablerte seg etter hvert i toppen av avdelingen. 27. oktober 2007 i siste serierunde ble det klart at Alta IF rykker opp til 1. divisjon etter 6-3 seier over Mjølner på hjemmebane.
2008-sesongen sesongen ble reddet helt på streken hvor de endte på en 14. plass ved god hjelp av andre lags prestasjoner og forsterkninger på laget.
Alta Idrettspark.
Alta Idrettspark er tidligere hovedstadion til Alta IF, er ikke i bruk av A-laget pga. at den ikke er godkjent for 1. divisjonsbruk. Banen ligger på Aronnes i Alta. Alta idrettspark er en av fem stadioner i området. Altaturneringen holdes på Aronnes. Det er en av norges mest populære turnering for barn og unge. Finalen i guttefotball spilles blant annet på Alta Idrettspark. Rundt banen er det løpebaner, og den kan også brukes som spydkastbane.
Finnmarkshallen.
Finnmarkshallen er hovedstadion til Alta IF, den ble raskt pusset opp da NFF ikke ville godkjenne Alta Idrettspark. Finnmarkshallen har plass til 1200 tilskuere, ekskludert presse og lagpersonell.
Finnmarkshallen er en flerbrukshall, som sto ferdig juli/august 1996. Eier er Alta kommune, men driften forestås av et eget driftsselskap, Finnmarkshallens Driftsselskap AS. Aksjene i driftsselskapet er fordelt mellom Alta kommune (51%), 4 idrettslag (10% hver) og Alta Næringsforening (9%).
Hallen er ca 25 meter høy og inneholder en full fotballbane på 100 x 64 meter. I tillegg er det 4 meter sikkerhetsone på langsidene og 5 meter på kortsidene. Sommeren 2006 fikk hallen nytt kunstgress fra Bresco. Greenfield Real Slide 45. Dekket ble fylt med miljøvennlige grønne plastkuler, Thermo Plast Elastomer (TPE). I tillegg fikk hallen Mondo Løpebane rundt hele gresset. 4 felt på den ene langsiden og 2 felt på den andre. Bak det ene målet er det nedfelt lengdehoppgrop for friidrett, med 2,75 meters bredde.
Nytt stadionanlegg.
Det er planer om et nytt stadionanlegg, kombinert med både hotel, butikker og fotballstadion. Det er politisk støtte i Alta kommune for fotball og næring på samme sted i Altagårdsskogen. Anlegget har en beregnet kostnadsramme på rundt 800 millioner, hvor selve stadion koster 400 millioner.


Sandefjord Fotball.
Sandefjord Fotball (stiftet 10. september 1998) er en norsk fotballklubb som spiller sine kamper på Komplett.no Arena i Sandefjord, Vestfold. Klubben ble etablert ved en sammenslåing mellom de lokale klubbene Sandefjord Ballklubb og IL Runar i 1998. Lagets beste plassering i Tippeligaen er 8. plass i 2009-sesongen, men rykket ned fra Tippeligaen i 2010. Laget trenes av Arne Sandstø. Sandefjord byttet logo i 2005 etter opprykket til Tippeligaen. Den gamle logoen hadde stort sett samme motiv som den nye, men hadde også et stort innslag av gult.
Historie.
Sandefjord Fotball ble stiftet 10. september 1998 da de lokale klubbene IL Runar og Sandefjord Ballklubb slo sammen sine beste lag. SF overtok plassen til Sandefjord Ballklubb i 2. divisjon. Ambisjonen var å nå Tippeligaen i løpet av fem år. Laget rykket opp til 1. divisjon på første forsøk etter to kvalifiseringskamper mot Fyllingen hvor Sandefjord vant på bortemålsregelen. I 2000 endte SF på 11. plass, i 2001 ble de nr 7 og i 2002 endte de på 3. plass og kvalifiseringskamper mot Brann. Kampene endte 0-0 og 1-2, etter at Tommy Knarvik og Petter Furuseth Olsen hadde senket SF. SF forble dermed i 1. divisjon. I 2003 ble det også kvalifiseringsplass, og motstanderen var Vålerenga. Hjemmekampen endte 0-0, men Sandefjord tapte 3-5 i Valhall – en kamp som lenge ble omtalt som en dommerskandale etter flere tvilsomme avgjørelser av dommer Jonny Ditlefsen.
I 2004 kom Sandefjord Fotball på en skuffende 4. plass etter at de hadde full kontroll på 3 plassen med i siste serierunde tapte Sandefjord 2-3 mot Mandalskameratene. Daværende trener Arne Dokken ble erstattet av Tor Thodesen som med hjelp av Kaz Sokolowski omsider fikk Sandefjord opp i Tippeligaen i 2005-sesongen gjennom en 2. plass og direkte opprykk. Arne Dokken kom tilbake til SF 2008 og er per d.d. sportsdirektør i klubben.
2006-sesongen ble en kjempesesong for Sandefjord. Til tross for at klubben spilte i Tippeligaen for første gang, overrasket laget mange med en 9. plass og 32 poeng. Laget nådde også cupfinalen etter å ha slått Follo 0-1 i kvartfinalen og Rosenborg 2-5 i en forrykende semifinale hvor Olav Zanetti var den store helten for SF. I cupfinalen på Ullevaal ble det 0-3 tap mot Fredrikstad.
2007-sesongen gikk dårlig for Sandefjord. Til tross for en sterk sluttspurt klarte ikke klubben å unngå sisteplass og nedrykk. Midt i sesongen flyttet klubben inn på sin nye stadion, Komplett.no Arena. 21. juli spilte Sandefjord sin første kamp på Komplett.no Arena med 3-1 seier mot Fotballklubben Lyn, hvor 8.103 tilskuere var tilstede. Dette er også den stående publikumsrekorden. I 2008-sesongen spilte laget i Adeccoligaen som startet tøft og brutalt, og SF havnet på bunnen av tabellen. Dette førte til et skifte av hovedtrener og Tor Thodesen ble erstattet av Patrick Walker. Fra dette tidspunktet så klubben seg aldri tilbake og sesongen endte med 2. plass og direkte opprykk til Tippeligaen. 2010-sesongen endte med nedrykk til Adeccoligaen etter en skuffende sportslig sesong. Det ble til slutt kun 12 poeng og desidert siste plassering på tabellen. I tillegg tangerte SF rekorden for antall kamper spilt på rad uten seier. Faktisk spilte Sandefjord Fotball 27 kamper på rad uten seier denne sesongen, og det er norsk rekord i øverste divisjon. SF ble nummer 3 i Adeccoligaen i 2011.


Åggis.
Åggis er et norsk band, som har spesialisert seg på å spille coverlåter av Åge Aleksandersen.
Bandet har sin egen stil, og de lager gjerne egne versjoner av låtene, øker tempiene og har mer fuzz enn i originallåtene. Åggis er derimot meget tro mot tekstene, og har som regel at kun kraftuttrykk kan byttes ut eller legges til. Åggis er et band med stor respekt for Åge Aleksandersen, selv om de har en litt annen innfallsvinkel til sangene hans.


Chieftain.
FV 4201 Chieftain var en britisk stridsvogn, som var i bruk i 60- og 1970-årene.Den var en av samtidens mest avanserte stridsvogner. Chieftain var en videreføring av den suksessfulle Centurion-serien. Siden britiske stridsvogner hadde vist seg på flere felter underlegene de tyske stridsvognene under andre verdenskrig satset Storbritannia, i motsetning til Frankrike og Tyskland, på tyngre stridsvogner i etterkrigstiden. Chieftain ble eksportet til flere land, spesielt i Midtøsten.
Den var i bruk frem til den ble erstattet av Challenger i 1980-årene.
Historie og utvikling.
De første prototypene sto klare i 1959, og det første produksjonskjøretøyet sto klart på begynnelsen av 1970-tallet. Produksjonen fortsatte fram til 1978.
Teknisk.
Vognføreren sitter foran i skroget, med vognkommandøren og skytteren på høyre side av tårnet og laderen på venstre side.
Vogna er bestykket med en 120 mm Royal Ordnance L11 riflet kanon. Den kan eleveres fra -10° til +20°. Prosjektilet og drivladningen lades separat. Ammunisjonstyper tilgjengelige er APFSDS, APDS, HESH og røyk. En 7,62 mm mitraljøse er montert på vognkommandørens luke, med en til montert koaksialt med hovedskytset. I tidlige utgaver var en 12,7 mm mitraljøse montert for å skyte prøveskudd for å bestemme rekkevidden. Denne ble erstattet med en laseravstandsmåler i senere utgaver.
Motoren er en Leyland L60, en seksylindret motor med to stempler per sylinder. Den har multifuel-egenskaper, og gir 750 hk ved 2 100 omdreininger i minuttet. Motoren og girkassen er montert bak i skroget.


Gisundbrua.
Gisundbrua er en fritt frambygg-bru på riksvei 86 i Lenvik kommune i Troms. Den krysser Gisundet vest for Finnsnes og forbinder Senja med fastlandet.
Brua ble åpnet 23. juni 1972. Den er 1147 m lang, med lengste spenn 142,5 meter. Seilingshøyden er 41 meter, og brua har i alt 25 spenn. Den var i sin tid bompengefinansiert, men er for lengst nedbetalt.


Gryllefjord.
Gryllefjord er et tettsted og administrasjonssenteret i Torsken kommune på ytre Senja i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er et viktig fiskevær som ligger innenfor Svennsgrunnen og Malangsgrunnen. I sommersesongen har Gryllefjord fergeforbindelse med Andenes.
Stedet.
Stedet har de siste årene opplevd en sterk befolkningsnedgang. På 1970-tallet bodde det rundt 1 300 personer på stedet, mens det i 2009 bare var 378 innbyggere. Hovedgrunnen til fraflyttingen er at stedet lever av fiske og at nedgangen i antall båter er markant.
Gryllefjord Fryseri & Kjøleanlegg er stedets hjørnesteinsbedrift. Bedriften har omstilt seg fra å drive frossenfiletproduksjon og produksjon av saltfisk for klippfisktørking i Portugal, til å drive produksjon av ferskfilet og i større grad ferdigprodukter av saltfisk. Som en del av Nergårdkonsernet har Gryllefjord Fryseri AS også ansvaret for Nergårdkonsernets hvitfiskproduksjon på Senja for øvrig. I 2010 begynte arbeidet med en ny molo på stedet for å bedre liggeforholdene for fiskeflåten. Moloen vil bli Norges største med en lengde på 300 meter, bunnbredde på 130 meter og høyde på 45 meter fra havbunnen.
I 1902 ble det bygget et bedehus i Gryllefjord. Det er senere vigslet som kirke under navnet Gryllefjord kapell.
I 2011 ble TV-serien Hellfjord, produsert av Tappeluft Pictures for NRK, spilt inn i Gryllefjord. TV-serien ble vist på NRK1 for første gang 9. oktober 2012.
Navnet.
Den eldste kjente skriftformen på Gryllefjord er "Gryflufyrdhe" fra 1386. Med unntak av ett kjent tilfelle av "Grollefjord" er stedet senere skrevet som Gryllefjord eller Grøllefjord. Opphavet er antagelig et gammelt ord som betyr "å grave". Navnet kommer antagelig av at gropene og bunnene i fjellene på begge siden av fjorden er gravet ut av naturkreftene.
Begivenheter.
Tom Waits-festival ble arrangert på stedet første gang i 2009. Samme festival ble arrangert i 2010, med blant annet artisten Rita Eriksen.
I august 2010 ble Senjafestivalen for første gang arrangert i Gryllefjord. Det ble en stor suksess med blant annet utstillng av kunstnere med tilhørighet til Gryllefjord; Per Kleiva, Olav Christoffer Jensen og Anne-Mari Karlsen.
Grunnkrets.
Gryllefjord grunnkrets er med sine 10,77 km² den arealmessig minste, men likevel mest folkerike i kommunen. Grunnkretsen omfatter området rundt den 8 kilometer lange fjorden, avgrenset av Ballesvikskaret i nord og Torskenskaret i sør. Så godt som alle grunnkretsens innbyggere bor i selve fiskeværet.
Gryllefjord grenser i nord mot Ballesvik og i sør mot Torsken. I øst har grunnkretsen noen hundre meter grense mot Berg kommune.


Malangsgrunnen.
Malangsgrunnen er et fiskefelt utafor Kvaløya i Troms. Den har dyp på omkring 200 m.


Colin Dexter.
Norman Colin Dexter (født 29. september 1930) er en britisk forfatter, født i Stamford, Lincolnshire, og utdannet ved universitetet i Cambridge.
I perioden 1975–99 gav han ut en rekke kriminalromaner om "førstebetjent Morse". Dexter har også skrevet originale historier til fjernsynsserien "Inspektør Morse", hvor han har en "cameo"-opptreden i hver episode.
Fra 1954 til 1966 var han lærer, men måtte slutte på grunn av dårlig hørsel, og arbeidet frem til 1988 i eksamenskomitéen i Oxford. I 1972 begynte han å skrive krim nærmest i desperasjon under et kjedelig ferieopphold hvor han hadde lest én dårlig kriminalroman for mye. I flere av verkene hans er det innslag fra universitetsmiljøet, og i noen tilfeller har Dexter brukt døvhet som en nøkkel i handlingen.
I bøkene er der flere steder korte, humoristiske sitater fra verkene til "Diogenes Small" og "vicomte Mumbles", fiktive personer Colin Dexter selv har funnet opp. Flere av disse sitatene har funnet veien til aviser og andre publikasjoner.


Narkoman.net.
Narkoman.net er en norsk internettside drevet av blant annet tidligere rusmisbrukere.
Siden inneholder samling med lenker, diskusjonsforum, bilder, artikler og brosjyrer.
Narkoman.net driver forebyggende arbeid innenfor skoleverket. Hensikten er å realitetsorientere barn og ungdom om konsekvenser av å ta feil valg i ungdomstiden uten å virke moraliserende. Foreldre er også i målgruppen, og Narkoman.net arrangerer foreldremøter i etterkant av undervisning i skolen.
Ansvarlige bak siden er Trond Erik Henriksen fra filmen "Store Gutter Gråter ikke", daglig leder er Eline Simonsen Haga.


Jelgava fylke.
Jelgava fylke ligger nær Latvias hovedstad Riga. Administrativt sentrum er Jelgava.


Vannorgel.
Vannorgel er en betegnelse brukt om pipeorgler fra antikken hvor spilleluftens trykk blir regulert ved hjelp av trykket fra en vannsøyle. Dette prinsippet gav også det greske navnet til de første orgler: "organon hydraulikon" (fra "oganon": redskap, "hydor": vann, "aulos": rørbladsinstrument).
Dette instrumentet var det første tangentinstrumentet man kjenner til. Oppfinnelsen tilskrives Ktesibios som var bosatt i Egypt og levde på 200-tallet f.Kr. Vannorgelet ble et meget populært instrument blant grekerne og senere i Romerriket. Det ble laget i mange typer som varierte i størrelse og antall piper.


Roman Hoffstetter.
Roman Hoffstetter (født 24. april 1742, død 21. mai 1815) var komponist og benektinermunk i klosteret i Amorbach. Han skrev klassisk musikk, og var en stor beundrer av den berømte komponisten Joseph Haydn, nesten på grensen til plagiering. Hans komposisjon seks strykekvartetter, var tidligere tilskrevet Haydn. Denne feilen ble funnet og forklart av forfatterne H.C. Robbins Landon og Alan Tyson.
Den mest kjente kvartetten av disse er «Serenadekvartett».
Hoffsetter, Roman
Hoffsetter, Roman
Hoffsetter, Roman


Krāslavas fylke.
Krāslavas fylke ligger sørøst i Latvia, i landskapet Latgale. Administrativt sentrum er Krāslava med 11.405 innbyggere.


Liepājas fylke.
Liepājas fylke ligger helt vest i Latvia. Administrativt sentrum er Liepāja.


Saldus fylke.
Saldus fylke ligger sørvest i Latvia, med grense mot Litauen. Administrativt sentrum er Saldus.


Heinrich Adam.
Heinrich Adam (født 1787 i Nördlingen, død 15. februar 1862 i München) var en tysk kunstmaler.
Til tross for at han er bror av Albrecht Adam, er ikke hans arbeider spesielt godt kjent. Han konsentrerte seg for det meste landskapsmalerier. Han laget også noen skisser og litografier.


Ven.
Sankt Ibbs kirke ved Kyrkbacken hvortil Tycho Brahe donerte et alter
Ven (dansk også Hven og Hveen) er en svensk øy i Øresund mellom Sjælland og Skåne.
Den har 371 innbyggere og et areal på 7,5 km². Administrativt ligger øya under Landskrona kommune, i det meste av dansketiden var den underlagt Sjælland. Det finnes tre mindre bebyggelser: Bäckviken, Norreborg og Kyrkbacken.
Øya er mest kjent for astronomen Tycho Brahe, som fikk øya som len av kong Frederik II. Her bygget han sitt slott (Uranienborg) og sitt stjerneobservatorium (Stjerneborg) i siste halvdel av 1500-tallet, hvor han blant annet virket med søsten Sophie Brahe, og mottok verdens ledende astronomer, helt til kong Christian IV forviste ham.
Det finnes lite igjen av observatoriene, men den nedlagte Allehelgenskirken er blitt omdannet til Tycho Brahemuseum, og nede i ruinene av Stjerneborg kan man oppleve et multimedishow som forsøker å gi et tidsbilde av den berømte astronoms tid.
Andre severdigheter er Skt. Ibbs kirke, restene av Tycho Brahes papirmølle samt spritdistilleriet i Backafallsbyn. Det er ferjeforbindelse til Landskrona og København.
Historisk har øya vært dansk, men ble svensk ved Roskilde-freden i 1658, en avståelse som ble bekreftet ved fredsslutningen i København i 1660.


Maling.
Maling er en blanding av pigment og bindemiddel, avhengig av bindemiddelet snakker vi om en rekke "malingtyper". Malingens farge etter påføring og tørking bestemmes av pigmentet, men for noen pigmenter også hva slags bindemiddel som brukes. Malingens bindemiddel bestemmer også hvor diffusjonsåpen malingen blir, det vil si hvor lett fuktighet slipper ut av materialet.
Maling inneholder et løsemiddel som bestemmer viskositeten og inntrengningsevne. Moderne malinger tilsettes gjerne en rekke stoffer som skal bedre påføringsegenskapene (for eksempel tiksotropi) eller konservere underlaget (for eksempel soppmiddel).
Historikk.
I hulemaleriene finnes det spor av maling bestående av sot, fett, blod, leirejord og annet. Det har siden vært en rekke oppskrifter for bestandig maling. I nyere tid har vi fått syntetiske pigmenter som har gjort sjeldne farger billigere.
Husmaling.
For ut- og innvendig husmaling er de vanligste typene
Salg av maling.
Salg av maling for innendørs og utendørs bruk foregår vanligvis hos en spesialisert forhandler. I Norge finnes det en rekke produsenter av maling, den største kalt Jotun. Det finnes også mindre produsenter som Gjøco, som er den nest største, Steen & Hansen og Bergen Malingfabrikk. Det er mest vanlig at produsent kun fungerer som sekundærnæring for å selge til kjede eller uavhengig utsalg. Blant mindre produsenter er derimot salg fra butikk i lokale tilhørende fabrikken vanlig, da bindeleddende mellom sekundær og tertiernæring reduseres.
Kunstnermaling.
Maling som har vært brukt i bildekunsten er forskjellige varianter av
Malingens oppgave er å beskytte treoverflaten mot sollys, bidra estetisk ved å tilføre huset farge, gjøre overflaten lettere å vedlikeholde og så videre.
Farer.
Flyktige organiske forbindelser (VOC) i maling blir sett på som skadelig for miljøet og spesielt for personer som arbeider med dem på en jevnlig basis. Eksponering for VOC har vært knyttet til organiske løsemiddel skader, selv om dette forholdet har vært noe kontroversielt.
I USA har miljøbestemmelser, forbrukernes etterspørsel og fremskritt innen teknologi ført til utvikling av lav-VOC og null-VOC malinger og utførelser. Disse nye malingene er allment tilgjengelig og møter eller overgår gamle høy-VOC produkter i ytelse og kostnadseffektivitet samtidig som de har betydelig mindre innvirkning på mennesker og miljørettet helsevern. I databladet til produkter får man informasjon om blant annet nødvendige vernetiltak og luftingsbehov. Ved fysisk uvel som vondt i hodet, kvalme etc. skal man umiddelbart avbryte arbeidet og trekke ut i friskluft. For sensitive personer kan selv produkter som er klassifisert som relativt "ufarlig" føre til helseskader. Verneutstyr for ulike malinger kan inbefatte blant annet hel og halvmaske med korrekt gassfilter, ulike friskluftsmasker, ugjennomtrengbare hansker, og ulike tette drakter foruten vanlig arbeidstøy.


Ludzas fylke.
Ludzas fylke ligger helt øst i Latvia, i landskapet Latgale. Det grenser mot Russland. Administrativt sentrum er Ludza. Fylket dekker 3,84% av Latvia.


Preiļu fylke.
Preiļu fylke ligger øst i Latvia. Fylket dekker 3,2% av Latvia, og er en av de minste fylkene.


Tukuma fylke.
Tukuma fylke ligger vest i Latvia, ut mot Rigabukten.


2. egyptiske dynasti.
Andre egyptiske dynasti er betegnelsen på faraoene som hersket i oldtidens Egypt fra omkring 2890 f.Kr. til slutten av tidlig dynastisk tid.
Ifølge Manethon av Sebennytos styrte de riktig fra Tanis, men de tre første kongene, og muligens flere, ble gravlagt i Saqqara, hvilket kan tyde på at maksenteret hadde flyttet til Memphis. Lite er kjent om dette dynastiet, selv flere av faraoenes navn er usikre. Palermostenen nevner bare en kort periode under Raneb og Nynetier. Det er mulig at en svært viktig hendelse inntraff under Khasekhemwy; hans navn oversettes med «De to makter som er kronet», noe mange egyptologer tolker som at Øvre og Nedre Egypt ble formelt forent under ham.
Monarker.
Navnene er usikre for flere av monarkene. For de første fem er kildene i stor grad enige. Deretter følger to eller tre som er mer usikre, og som muligens er legendariske. Det er også forskjell mellom de de fleste egyptologer har kommet frem til og det Manethon skrev ned. Den siste er det så enighet om.
02


Valkas fylke.
Valka fylke ligger nord i Latvia, med grense mot Estland. Administrativt sentrum er Valka.


Bjarni Benediktsson.
Bjarni Benediktsson (født 30. april 1908, død 10. juli 1970) var Islands statsminister fra 14. november 1963 til 10. juli 1970. Han var medlem av det islandske Sjálfstæðisflokkurinn ("Selvstendighetspartiet"), og var leder av partiet fra 1961 frem til sin død. Han omkom under en brann i sitt hjem, sammen med sin kone og et barnebarn
Han var ordfører i Reykjavík i perioden 1940–1947. Før han ble statsminister hadde Benediktsson vært medlem av Alltinget siden 1942 og vært minister i alle regjeringer Selvstendighetspartiet hadde vært del av siden 1947. Benediktsson var utenriksminister i 1949 da Island var med å opprette samt ble medlem av NATO.
Bjarni Benediktsson


Latvias fylker.
Latvia har 26 fylker og syv byer med særskilt status.
right


Homla.
Homla er en smålakselv i Hommelvik, Malvik kommune i Sør-Trøndelag. Elven starter i Foldsjøen og renner ut i Hommelvik og Trondheimsfjorden. Tidligere ble den brukt til tømmerfløtting, og store deler av elven eies i dag av Meråker Brug. Elven er i dag kjent som en smålakselv med gode forekomster av både sjøørret og laks. Fiskerettigheter selges av Malvik Jeger og fiskerforening samt Elveeierlaget. Utsalgssted er bensinstasjonene i Hommelvik.
Fangstrapporter.
Laks: 52 kg med snittvekt på 1 kg.
Sjøørret/sjørøye: 2 kg med snittvekt på 2 kg.
Laks: 144 kg med snittvekt på 1,5 kg.
Sjøørret/sjørøye: 0 kg med snittvekt på 0,0 kg.
Laks: 51 kg med snittvekt på 1,7 kg.
Sjøørret/sjørøye: 0 kg med snittvekt på 0,0 kg.
Laks: 720 kg med snittvekt på 1,6 kg
Sjøørret/sjørøye: 6,9 kg med snittvekt på 1 kg.


Maurvepser.
Maurvepsene (Mutillidae) er insekter i ordenen årevinger. Familien regnes med til overfamilien Vespoidea sammen med blant andre stikkvepser og maur. Det er en artsrik gruppe med rundt 5000 kjente arter, de fleste tropiske. I Europa er det funnet drøyt 150 arter, 3 i Norge.
Utseende.
Små til middelsstore, tettbygde, tett fløyelsaktig hårete, gjerne maurlignende vepser, ofte ganske fargerike i rødt, gult og svart. Hunnene er vingeløse, hannene har vinger. Hodet er nokså stort og avrundet, med små fasettøyne. Antennene er trådformede og forholdsvis korte. Beina er nokså korte og kraftige. Bakkroppen er stor og mer eller mindre pæreformet, mellom forkropp og bakkropp er det en markert innsnevring ("vepsetalje") men ingen tynn stilk ("petiolus"). Hunnens giftbrodd stikker gjerne litt ut fra bakkroppsspissen.
Levevis.
Hunnen har ikke vinger og kryper rundt på bakken og kan ha en viss likhet med en arbeidsmaur. Hun har brodd og stikket kan være meget vondt, men navnet "cow-killer" som brukes på noen nordamerikanske arter er trolig noe overdrevet. Hannen har derimot vinger, men mangler brodd. De fleste artene er nattaktive, men man kan også finne dem på blomster om dagen. Hannene kan være mye større enn hunnene, av og til flyr hannen under parringen med hunnen hengende bak seg.
Maurvepser gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Maurvepsene legger ofte egg i bol av bier og sosiale vepser, der maurvepslarvene lever som parasitter på larvene i bolet. Hunnene har en svært hard og kraftig pansret kropp som verner dem mot bienes stikk. Larvene spiser seg inn i vertslarvene og lever der, vertslarven dør tilslutt som følge av angrepet. Maurvepslarvene forpupper seg i hylsteret til vertslarven og utvikler seg ferdig der.
Maurvepsene er mest artsrike i varme og tørre områder. De tre norske artene er "Mutilla europaea", "Smicromyrne rufipes" og "Myrmosa atra".


Åkerriddersporer.
Åkerriddersporer ("Consolida") er en slekt av ettårige urter i soleiefamilien. Den blir av og til slått sammen med den nærstående slekten riddersporer. Plantene dyrkes i hager, men opptrer også ofte som ugras. Eneste norske art er åkerridderspore ("Consolida regalis").


Søtvierslekten.
Søtvierslekten (latin. "Solanum") er en slekt i søtvierfamilien "(Solanaceae)" med ca. 1700 arter i verden, der plantene er urter eller klengebusker. Bladene er hele er fjærdelte. Beger har fem fliker som står utover under frøsetting, men ellers ligger inntil frukten. Blomsterkrona er flat, og pollenknappene sitter som en kjegle midt i blomsten. De åpner seg med porer i spissen. Blomstene kan være hvite, blå, fiolette eller gule samlet i klaser eller skjerm.
Blomster av varianten "Beate", Kristiansand midt i juli.
Blomster av søtvier, Hurum midt i juli. Likheten med potetens blomster er slående.
I Norge er det kanskje bare slyngsøtvier, som antageligvis ikke er innført. Resten av artene er dyrket, eller kommet inn som frø-forurensning. Der det er bare svartsøtvier som klarer seg tålelig bra hos oss. Resten pleier å være ettårige forvillede planter, som dør når frosten kommer om høsten.
Potet og aubergine har alltid vært regnet med til slekten, mens innordningen av tomat har vært kontroversiell. Opprinnelig ble den av Carl von Linné regnet med, senere ble den i lang tid klassifisert som en egen slekt. Nyere genetiske undersøkelser tyder imidlertid på at Linné hadde rett.
Søtvierne har karakteristiske blomster med fem spisse kronblader og røde, gule eller svarte bærfrukter som ligner små tomater. Alle artene i slekten er mere eller mindre giftige. Hos de artene som er dyrket som grønnsak, er det bare rotknollene hos potet, og fruktene hos noen få arter. Der poteter som har stått i lys og blitt grønne, er også giftige. Det er spesielt ett giftstoff som er vanlig i slekten, dette er solanin et glykoalkaloid. Det er flere stoffer også solasonin, solamargin, soladulcin og tomatidin.


Armia Krajowa.
Armia Krajowa (AK, Hjemmearmeen) var en polsk motstandsgruppe under andre verdenskrig. Hjemmearmeen var den sterkeste og mest effektive motstandsbevegelse i det okkuperte Europa under krigen, og var aktiv fra den tyske okkupasjonen begynte i september 1939 frem til Polen ble inntatt av Den røde arme i januar 1945. Rester av Armia Krajowa fortsatte motstanden mot sovjetiske okkupanter til 1960-tallet.
I 1944 bestod AK av 380 000 soldater. AKs etterretningsvesen forsynte den britiske etterretningstjenesten med omfattende informasjon av stor betydning, blant annet Hitlers «vidundervåpen» V1 og V2.
Den største operasjonen Armia Krajowa deltok i var Warszawa-oppstanden sommeren 1944, under ledelse av Tadeusz Bór-Komorowski. Denne oppstanden ble slått ned av de tyske Wehrmacht og SS, noe som svekket Armia Krajowa dramatisk. Armia Krajowa beskyttet også polske sivile mot overgrep begått av ukrainske og litauiske styrker.
Oppløsning og forfølgelse under kommunistisk okkupasjonsstyre.
Armia Krajowa ble formelt oppløst 19. januar 1945 for å unngå borgerkrig i Polen og full krig med Sovjetunionen. Mange tidligere enheter i Armia Krajowa valgte likevel å fortsette motstanden mot de sovjetiske styrkene, og en stor del av organisasjonen ønsket fortsatt væpnet motstandskamp mot nye okkupanter. På grunn av sine bånd til den polske eksilregjeringen i London ble Armia Krajowa og den polske undergrunnsstaten oppfattet av Sovjetunionen som et viktig hinder for deres planer om å overta makten i Polen. Den ledende polske kommunisten Roman Zambrowski sa at Armia Krajowa måtte «utryddes».
Fra 1945 ble medlemmer av Armia Krajowa forfulgt av Sovjetregimet og polske kommunister. Rundt 50 000 tidligere soldater i Armia Krajowa ble sendte i sovjetiske Gulagleirer. Mange av de sentrale lederne fra Armia Krajowa ble dømt til døden i skueprosesser på slutten av 40-tallet og begynnelsen 50-tallet og henrettet. Flere ble arrestert etter at de meldte seg for kommunistmyndighetene etter falske løfter om amnesti. Forfølgelsen av Armia Krajowa var bare en liten del av den stalinistiske terroren i Polen på 40-50-tallet. Mellom 1944 og 1956 ble 2 millioner polakker arrestert av kommunistene, titusener henrettet og 6 millioner polakker (en tredjedel av den voksne befolkningen) klassifisert som «reaksjonære eller kriminelle elementer».
I et amnesti i 1956 ble 35 000 tidligere Armia Krajowa-soldater løslatt etter over ti år i kommunistisk fengsel. Deres forbrytelse var å ha kjempet for landet sitt under andre verdenskrig.
Endel partisaner fortsatte motstandskampen mot sovjetiske okkupanter og holdt seg i skjul på landsbygda helt til 1960-tallet. Den siste AK-partisanen, Józef Franczak, ble drept i 1963. AK-partisanen Adam Boryczka, som hadde vært medlem av en britisk-trent etterretningsgruppe under andre verdenskrig, ble løslatt fra fengsel i 1967. Polske kommunistmyndigheter fortsatte etterforskning av tidligere AK-soldater helt til kommunistregimet falt.
I østblokken under kommunismen var det offisielle synet på Armia Krajowa negativt. Etter at Polen ble fritt og demokratisk i 1989-1990 har dette endret seg. Etter frigjøringen i 1989-1990 ble dommene mot AK-soldater erklært ugyldige. I det moderne, postkommunistiske Polen har det blitt oppført mange minnesmerker for Armia Krajowa.


Liste over Islands statsministre.
Islands statsminister (islandsk: "Forsætisráðherra Íslands") er leder av Alltinget. Statsministeren utnevnes formelt av Islands president.
Statsministre under hjemmestyret (1904–1917).
Embedstittelen i denne perioden var "Islandsk minister".
Statsministre 1917-idag.
Merknad angående fargene: Enhver kombinasjon som forekommer minst to ganger er blitt gitt en farge.
Noter.
Statsministre
Island


Riddersporeslekten.
Riddersporer ("Delphinium") er gruppe i soleiefamilien. Gruppen gjenkjennes ved de er flerårige urter, og at frukten består av en samling belgkapsler, i motsetning til sin nære slektning åkerriddersporer, som er er ettårige urter, der frukten er en enkelt belgkapsel.
Begge slektene har blomster i klaser med fem kronbladaktige segmenter, og en bakoverrettet spore. Disse plantene dyrkes mye i hager.
Selv om riddersporer har en vid utbredelse, vokser ingen arter i slekten vilt i Norge, eller Nordvest-Europa.


Fluer.
Brystet, fra siden hos en høyere flue.
Ryggsiden hos en høyere flue.
Fluer (vitenskapelig navn Brachycera), er en delgruppe av tovingene. Den andre delgruppen er mygg. Tovinger har bare ett par vinger, det bakerste vingeparet mangler, og er erstattet av to svingkøller. Fluer har generelt bredere, kraftigere kropp enn mygg.
Det er 81 familier i Norge, med omtrent 3 000 arter. Fluer kan bli opp til et halvt år gamle.
Utseende.
Fluene har en kroppslengde fra 2 mm til ca. 60 mm. Kroppen består av tre kroppsavsnitt, hodet, bakkroppen og brystpartiet. Kroppen kan ha flere stive børster (seta), og noen arter er delvis hårkledde. Fargene kan være alt fra svart til lyst gul, ofte i brungule nyanser. Men også noen er metallisk farget, en farge som oppstår ved lysbrytning.
Bakkroppen.
De fleste fluer har mellom fire og sju ledd i bakkroppen. I eller delvis utenfor de siste leddene på bakkroppen finnes forplantningsorganene. Hos hunner er de innvendig i kroppen, mens de hos hannen kan være store og lett synlige.
Brystpartiet.
Brystpartiet består av tre segmenter kalt "prescutum", "scutum" og "scutellum". En flues kropp består av hudplater, et ytre skjelett, som holder kroppen sammen, omtrent som i en soldats rustning. Disse platene er ikke alltid like lett å se da overgangene mellom dem kan være lite synlig. De har navn etter plassering på kroppen.
Prescutum er lengst fram, like bak hodet. Her finnes hudplatene "humeral callus", "meso pleuron" og det første beinparet (1. coxa). Vingene er også plassert her, på siden av kroppen.
Scutum er ryggsiden på det midterste bryststykket. Her finnes hudplatene "ptero pleuron", "sterno pleuron" og her er det midterste beinparet festet (2. coxa). Svingkøllen (haltere) er plassert her, like bak vingen.
Scutellum er det bakerste brystsegmentet, et trekantet bakoverrettet stykke. Her finnes hudplatene "mesoscutellum", "postscutellum" og "hypo pleuron". Det bakerste beinparet er festet her (3. coxa).
Børster på brystpartiet. Disse børsterekkene har navn, og er viktige i artsbestemmelsen. Navnet på børstene er ofte det samme som det latinske navnet på den delen av kroppen (hudplaten) børstene finnes på. Oppe på ryggsiden kan det være langsgående rekker med børster. Den miderste rekken heter "akrosticale børster", utenfor der "dorsocentrale børster". Langs kanten finnes mindre grupper med børster, foran noen "posthumerale børster", bakover, "presuturale børster", "notoplurale børster", "alar børster" og på scuttellumet finnes ofte "scutellare børster".
Vingene er festet til det første (lengst fram) brystsegmentet. Fluer tilhører tovingene og har bare to vinger i motsetning til de fleste andre insekter, som har to par vinger. På det miderste er det to svingkøller der de andre insektene normalt har sine bakvinger. Disse svingkøllene fungerer som balanseorgan under flygingen.
Vingene kan være gjennomskinnelige, klare eller røykfargede, ha flekker og mønster. Noen arter har fine hår på vingeoverflaten. Bak vingefestet, i «armhulen», sitter hos endel arter, noen vingeskjell (thoracalsquama).
Beina, finnes med et par på hvert av de tre brystsegmentene, tilsammen blir det seks bein. Beina brukes til å gå med, men også for å fange (holde) byttedyr, som hos dansefluer og andre. Utseendet kan variere mye, men de har de vanlige leddene. Hofter (coxa), hoftering (trochanter), låret (femur), leggen (tibia) og føttene (tarsi), som vanligvis består av fem ledd (tarser). Fotleddet nærmest leggen, kalles for «det første leddet» (basistarsi).
Det ytterste kalles gjerne et kloledd. Her er vanligvis et par klør (unguiculus), slik at de kan holde seg fast på klær og andre rue overflater. Disse kan være ubetydelige, små, eller kraftige med store haker, som hos lusfluene. Det er også to små puter (pulvilli) på det siste fotleddet, disse fungerer litt som sugekopper og har gjerne en noe «klissete» overflate og gjør at fluer kan holde seg fast på glatte overflater, som en vindusrute. Hos en delgruppe av fluene er det i tillegg en ekstra midtstilt «pute» (empodium) eller en «hårbørste» (arolium).
Hodet.
Hode av en høyere flue.
Børster og hår på hodet finnes hos de fleste fluer og det er flere markerte børster som alle har sine navn, etter plasseringen på hodet. Disse børstenes plassering, antall og retning har betydning ved artsbestemmelse av fluer.
Ocellar-trekanten er et trekantet, mer eller mindre markert område oppe på hodet. På den er det tre enkelt-øyne, (ocelli), ofte kalt medianøye eller punktøyne. Det er også noen små hårbørster, som er framoverbøyd, kalt ocellar børster.
De to postvertikalbørstene finnes øverst på hodet, like bak "ocellar trekanten". Det er utovervendte, parallelle (rett opp) eller kryssende om hverandre (innover bøyd).
De to vertikalbørstene finnes øverst på hodet, på hver side, langs bakkanten, mellom den postvertikale børsten og fasettøyet.
Øynene er sammensatt og består av mange enkeltøyne, kalt fasetter eller fasettøye. De dekker vanligvis det meste av hodets sider. Hos hanner av noen arter, møtes fasettøynene på toppen av hodet, mens hunnene har adskilte øyne. Hos hanner av øyefluer dekker fasettøynene hele det halvkuleformede hodet, hos hunnene er det en smal pannestripe mellom dem.
Orbitalbørstene er plassert langs øynene. Det kan være flere slike på en rekke, som hos minérfluer og andre familier. Mens de kan helt mangle hos andre familier.
Frontalsuturen er en spalteåpning som går i en «opp-ned u-form», rett over antennefestene. I denne spalten har høyere fluer en «ballong» som de blåser opp når de klekker. Dette er nødvendig eller i alle fall til god hjelp, for å komme seg ut av puppehylsteret og likeså opp av jorden. Mange arter har puppestadiet sitt like under jordoverflaten.
Antenner er festet midt foran på hodet, like over munnen. Antennene skiller fluer fra mygg, ved at de har antenner med fire eller færre ledd. Mygg, har annerledes antenner, de er lange og leddene i "postpedicelet" (fra og med det tredje leddet) er tydelig adskilte, litt flate (skiveformede) men runde. Antall ledd varierer, men de er lett synlige som perler på en snor. Alle fluer har tilsynelatende bare tre ledd i antennene, noe som kan være vanskelig å se uten en god lupe. Antennene har alltid to ledd ("scapus" og "pedicellus") først, disse skiller seg ut fra resten av antennen. Deretter følger flere ledd ("postpedicel" som i eldre litteratur kalles "flagellum"), som kan variere svært mye. Hos fluene er disse leddene særpregete for hele gruppen. Det første av disse er stort, mer eller mindre rundt eller avlangt, noe tykt, med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste ("artista") festet litt foran eller på toppen. Leddene i hårbørsten er så små, at en vanligvis ikke regner de som separate ledd på antennen – en sier at – fluer har antenner med tre ledd, der det siste ledd har et langt, tynt hår som står ut fra siden. Enkelte fluer har utvekster eller lange hår på antennene. Særlig finnes dette hos hannene, og hjelper han å finne hunnen. Disse antennene er svært følsomme for lukt (feromon), og hannen kan følge et duftspor over lange avstander.
Munnen er hos høyere fluer normalt under hodet, og består hos de aller fleste arter av slikkende eller sugende munndeler. Noen arter er blodsugende fluer med munndeler beregnet på å stikke hull i hud. Andre lever som rovdyr og har skarpe kjever.
Vibrissae eller kinnbørster er et par kraftige børster på «haken», ikke alle fluer har disse børstene.
Levevis.
Forplantning skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene.
Fluer finnes på mange ulike leveområder (habitat). Et betydelig antall arter lever av planter både i larvestadiene og som voksne. Noen er rovdyr som dansefluer og rovfluer, som lever av andre mindre dyr. Andre er parasitter, som lever i eller på et annet vertsdyr. Noen er óg blodsugende.
Fluene har stor betydning for pollinering av mange planter. Mange er viktige i nedbrytningen av organisk material, både i dødt plantemateriale og av døde dyr.
Skadedyr.
Noen er alvorlige skadedyr på avlinger i landbruket, en av disse er gulrotfluen. Andre er gressfluer og minérfluer.
Parasitter.
Flere fluer lever som parasitter i eller på andre dyr. Til disse hører humlefluer, vepsefluer, vannfluer, skrukketrollfluer og snyltefluer som lever av virvelløse dyr. Lusfluer og bremser er plagsomme parasitter på virveldyr.
Smaksans.
Fluenes smaksapparat er ikke av det finere slaget og klarer ikke å skille mellom smaksnyanser, men er bare beregnet på å sjekke om maten er søt (spiselig) eller bitter (uspiselig). Fluer har nemlig smaksceller over hele kroppen, og kan finne ut smaken ved ganske enkelt å bruke bena.
Raske og utholdende flygere.
Til tross for at enkelte fluer har ganske små vinger, er de raske flygere. Det forholdsvis kraftige brystet rommer store flygemuskler. Det er vanskelig å måle akkurat hvor raskt en flue kan fly. Nyere målinger kan tyde på at enkelte hudbremser kan nå hastigheter på 80 - 100 kilometer i timen, som er meget respektabelt for en flue.
I et forsøk, der en ville finne ut hvor langt insekter (fortrinnsvis skadedyr) flyr ble en art hudbrems brukt. Det var reinbremsen, en fryktet parasitt på reinsdyr. (se kilde) Forsøket gikk ut på at fluen, på brystetpartiets ryggside, ble limt fast til en «flygemølle» som stod helt plant på underlaget. En flygemølle er et apparat med en lett karbonfiberstang ut til siden. Denne stangen kan roteres, og er festet med minst mulig friksjon. Når fluen flyr, vil den rotere stangen, eller armen, og apparatet registrerer hver runde. Reinbremsen fløy opptil 30 timer. Med en normal fart på 30 km/t blir det en 900 km lang strekning. Det er like langt som fra Alta til Trondheim. Dersom farten var høyere eller fluen fikk hjelp av medvind, ville reinbremsen tilbakelegge en enda større avstand. Og dette uten matpause. Brems tar ikke til seg næring som voksne.
Forplantning.
Forplantningen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Fluer er er stor gruppe insekter med svært ulike leve- og oppvekstområder og hvor egglegningen finner sted, avhenger derfor av arten.
a>a – voksen flueb – larve i siste stadiumc – eggd – puppehylster med O-formet åpninge – larve i ungt stadium.
Larver.
Fluelarvene til de høyerestående fluene kalles ofte for "maggot" på engelsk. De er hodeløse og pølseformede. Disse er ganske lette å avle opp, og brukes som agn i sportsfiske.
Fluelarver er uten bein og mange er maggot-lignende, bare de mest primitive laverestående fluene har anlegg til et hode. Munndelene kan trekkes inn i hodet. De lever av å suge til seg væske fra planter eller dyr. Størrelsen på en fluelarve varierer etter hvilken art flue det er. De fleste larver er mellom 2 og 19 mm. Om sommeren, når det er varmt, er utviklingstiden raskere enn om vinteren. Tiden det går fra egget legges til fluen er ferdig utviklet, kan være bare 12 til 14 dager.
Fluer i overfamilien Hippoboscoidea (=Pupiparae), har larveutviklingen i et lukket hulrom i kroppen til hunnen, og de går ofte rett over i puppestadiet etter «fødselen». Dette kalles falsk placenta (psaudoplasentral). Men de aller fleste grupper av fluer legger egg, som klekkes til små larver. Larvene må gjennom flere hudskift før de er fullt utviklet (imago).
Puppestadiet.
Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen.
Hos de laverestående revner den på ryggsiden med et T-formet snitt. Denne måten er en ganske vanlig når et insekt skal forlate puppestadiet.
Hos de høyerestående, er selve klekkeprosessen opphavet til navnet høyerestående fluer. Puppens hud er hudskjelettet fra siste larvestadie. Den revner med et O-formet snitt foran, omtrent som et lokk. Litt enkelt forklart skjer dette ved at den blåser opp en «ballong» eller «pose», foran på hodet. De har en opp-nede, U-formet, spalteåpningen i ansiktet, kalt "Frontalsuturen" (se bilde). Puppeskallet revner og den unge nyklekte fluen kommer krypende ut. Posen faller tilbake etterpå.
Forskning.
Bananfluen "Drosophila melanogaster" er mye brukt i forskning, særlig i genetiske eksperimenter, fordi den har kort reproduksjonstid og er lett og billig å formere. Den har ekstra store kromosomer i spyttkjertlene, er genetisk enkel og har fått kartlagt sitt DNA.
Bioterapi.
Fluelarver som brukes i bioterapi (Maggot Debridement Therapy – MDT). Behandlingsformen som går ut på at steriliserte levende larver plasseres i åpne sår, på mennesker eller dyr, for å spise dødt vev og stimulere til vekst av friskt vev. Det er noen arter av familien spyfluer (Calliphoridae) som brukes på denne måten.
Bruk i kriminalgåter.
Fluer er ofte de første insekter som oppsøker et dødt dyr, for å legge egg. Ved drap på mennesker gjør ikke fluen noen forskjell, og vil derfor legge egg også på den døde menneskekroppen. Dette kan være svært nyttig for å fastslå dødstidspunktet i drapssaker. Larvene bruker en viss tid på sin utvikling og må gjennom flere hudskift, derfor kan en anslå dødstidspunktet. Men også, i enkelte tilfeller stedet, eller at liket har blitt flyttet til et annet sted. Faget kalles på engelsk for "forensic entomology".
Plagsomme fluer.
Klegger er blodsugende fluer. Det er de voksne hunnene som suger blod, da dette er et viktig næringstilskudd for at eggleggningen skal bli vellykket.
Flere arter fluer tiltrekkes av lukter som vi mennesker omgir oss med, og derfor kan de opptre tallrikt i boliger. Ofte er dette arter av de tallrike møkkfluer, hvor også husfluen tilhører.
Noen arter finnes i hus uten at de er til noen annen plage enn at de er der. Det gjelder blant annet vindusfluen, som har fått navnet sitt fordi de ofte finnes i eller ved vindu.
Sykdomsspredere.
Fluer flyr fra sted til sted. Det kan være steder som på avføring, åpne sår, matvarer og lignende, derfor kan de bære med seg sykdomssmitte.
Tsetsefluene er kanskje den mest kjente sykdomssmittende fluen, den sprer blodparasitter i slekten "Trypanosoma" (et slags svepedyr) som framkaller sovesyke hos mennesker og nagana hos husdyr.
Andre arter kan bidra til at alvorlige sykdommer blir spredt, eller også mindre alvorlig plager som diaré eller mindre alvorlige sykdommer. Dette er ikke et stort problem i Norge, men på steder der klimaet er varmere kan dette være et alvorlig problem.
Spyfluer kan overføre smitte av sykdommer, fordi de kan legge egg i åpne sår. Normalt legger de egg i dødt kjøtt.
Ikke alle fluer er ekte fluer.
Det er flere insekter som kalles fluer, men som egentlig er helt andre insekter. Til disse hører for eksempel døgnfluer, som er insekter med ufullstendig forvandling.
«Uekte fluer» hos insekter med fullstendig forvandling omfatter skorpionfluer, mudderfluer, vårfluer og kamelhalsfluer, og dessuten ildfluer, som tilhører billene. Noen foretrekker betegnelsen "lysbiller" fremfor ildfluer.
Systematisk inndeling.
Fluenes slektskapsforholdene mellom delgruppene er avklart i ulik grad.
Nyere inndeling.
Nyere forskning på fluenes systematikk, deler de inn i fire grupper, hvor den tradisjonelle grensen mellom "de lavere" og "de høyere" fluene ikke lengre er ett markert skille.
Det er gruppen av de laverestående fluene som er delt i fire grupper. Gruppen Muscomorpha inneholder både en del av de laverestående og alle de høyerestående fluene, som fortsatt er en egen delgruppe og har det latinske navnet Cyclorrhapha. Nettopp dette at de har beholdt dette navnet kan være et problem eller litt forvirrende, fordi de siste bokstavene i de latinske navnene forteller litt om plasseringen i hierarkiet. Problemet ligger i at Cyclorrhapha, er en delgruppe av Muscomorpha, det vil si "ikke på samme nivå i hierarkiet". Derfor er det mulig at gruppen høyere fluer kommer til å få et nytt navn i framtiden. Les mer på engelsk wikipedia: og Muscomorpha.
Tradisjonell inndeling.
Den tradisjonelle måten å dele fluene inn i en laverestående og en høyerestående gruppe, kommer av hvordan fluen klekker og hvordan puppen revner. Hos de laverestående revner den på ryggsiden med et T-formet snitt. Hos de høyerestående, revner den med et O-formet snitt foran, omtrent som et lokk. Alle de høyerestående fluer har en "Frontalsuture" i ansiktet, en opp-ned, U-formet spalteåpning.
Familieliste med antall norske arter.
Det er 81 familier av fluer i Norge, med omtrent 3 000 arter.
Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Systematikken følger Andersson, 1991. Antallet arter for hver familie er hentet fra Ottesen, P.S., 1993. (se kilde).


Pierre Nkurunziza.
Pierre Nkurunziza (født 18. desember 1963 i Burundis hovedstad Bujumbura) er president i Burundi fra 24. august 2005.
Bakgrunn og oppvekst.
Nkurunziza vokste opp som en av sju søsken. Bare en søster lever fremdeles, to av hans søsken ble drept da urolighetene brøt ut i 1993 og de tre andre ble drept i løpet av borgerkrigen. Hans far, Eustache Ngabisha, ble valgt inn i Burundis nasjonalforsamling i 1965 og var senere guvernør i to provinser før han ble drept i en periode med etniske uroligheter som tok livet av hundre tusen mennesker i 1972. Nkurunziza gikk derfor på skole i Ngozi og i Gitega. Deretter studerte han ved Universitetet i Burundi, hvor han avsluttet studiene med eksamen i idrett og pedagogikk i 1990. Etter studiene fikk han jobb som assisterende lærer ved universitetet.
Politisk engasjement.
Da borgerkrigen i Burundi brøt ut som følge av drapet på Burundis første hutupresident Melchior Ndadaye i 1993, ble også universitetet angrepet. Dette førte til at han sluttet seg til Conseil National pour la Défense de la Démocratie–Forces pour la Défense de la Démocratie (CNDD-FDD) som menig soldat i 1995. Han steg raskt i gradene og ble i 1998 vise-generalsekretær i bevegelsen som etter hvert utviklet seg til et politisk parti. I et mye brukt sitat om hvorfor han ble politisk aktiv, forteller han: "«I 1995, angre tutsi-hæren universitetet og drepte 200 studenter. De prøvde å drepe meg også. Angriperne skjøt på bilen min, men jeg kom meg ut og løp av gårde. De satte fyr på bilen min. Da ble jeg med i CNDD-FDD som soldat. Denne krigen ble tvunget på oss, vi startet den ikke.»"
I 2001 ble han leder for partiet. Sent samme år ble det en splittelse, men i 2004 ble han gjenvalgt som partileder. Fra å være en leder for en etnisk hutuopprørsgruppe ble Pierre Nkurunziza ble sent i 2003 rådgiver for presidenten for overgangsregjeringen, Domitien Ndayizeye. Før valget i 2005 ble han etter flere gode lokalvalg for partiet nominert som CNDD-FDDs presidentkandidat. Han ble valgt til president av nasjonalforsamlingen 19. august uten motkandidat og overtok vervet som president 24. august.
Nkurunziza og Norge.
Nkurunziza har et spesielt forhold til Norge. Mens han var soldat og lå i skyttergravene i åsen utenfor et stadion i Bujumbura, hadde den norske predikanten Aril Edvardsen en evangeliseringskampanje der. Via store høyttalere nådde forkynnelsen også soldatene, og førte til at Nkurunziza opplevde vekkelse til omvendelse og nytt liv, noe som igjen ble årsak til at han la ned våpnene.
Sommeren 2006 besøkte han Norge og deltok i møter som Aril Edvardsen holdt i Østfoldhallen.
I oktober 2008 var han på besøk i Norge. Da var Erik Solheim vert for ham.


Yara International.
Yara International ASA () (Yara) er et norsk gjødsel- og kjemikalieselskap med ca 8 000 ansatte (2008). Selskapet består av 3 segmenter: Nedstrøm, Industri og Oppstrøm. Selskapet var tidligere del av Norsk Hydro, og ble og børsnotert som eget selskap den 25. mars 2004.
Den norske stat er største eier med 36,2 % av aksjene. Thorleif Enger var konsernsjef frem til september 2008, da tok Jørgen Ole Haslestad over som konsernsjef, da Enger går av med pensjon. I 2004 hadde selskapet driftsinntekter på 43 252 millioner kroner. Yara er verdens ledende leverandør av mineralgjødsel med salg i over 120 land og salgs- og markedsorganisasjoner i omkring 50 land.
Navnet Yara er av runetegnet jera/jara som betyr «godt år». Det norske miljøforetaket Yera AS varemerkeregistrerte og tok i bruk runetegnet jera og navnet Yera som forretningskjennetegn allerede i år 2000.
Yara er notert på Oslo Børs, og selskapets markedsverdi var per 16. desember 2009 kroner 76 335 644 000 (76,3 milliarder kroner).
Historikk.
Verdens første nitrogengjødsel, Norgessalpeter (kalsiumnitrat) ble produsert på et testanlegg på Notodden. Produksjonen var basert på Birkeland-Eydes metode. Dette dannet grunnlaget for å etablere Norsk Hydro.
Fra 2006 til 2010 har Yara kjøpt selskapene Rossosh, Burrup, Fertibras, Kemira GrowHow, Qafco 5&6, Belle Plaine og Lifeco.
Kunstgjødsel-fabrikken på Herøya.
Amoniakk er viktig for produksjon av kunstgjødsel. Norsk Hydro (nå Yara) har i en årrekke vært blant verdens største produsenter med fabrikk på Herøya. Metan eller nafta gjennomgår en prosess med svovelfjerning, primæromforming og sekundæromforming for å fremskaffe rent nitrogen og hydrogen i forholdet en til tre.
Den typiske moderne ammoniakksyntesen foregår ved omkring 300 atm trykk og temperatur ved ca. 450 °C.


Generalguvernementet.
Generalguvernementet (tysk: Generalgouvernement für die besetzten polnischen Gebiete, "Generalguvernementet for de okkuperte polske områder") var betegnelsen brukt om myndighetene i de områdene av Polen som var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig, men ikke direkte innlemmet i det tyske riket.
Opprinnelse.
Polen hadde blitt okkupert av den tyske hæren i september og oktober 1939.
Disse territoriene var på 94 000 kvadratkilometer og hadde en befolkning på rundt 10 millioner.
26. oktober1939 ble det gjenværende territorium satt under en administrasjon kalt Generalguvernementet (Generalgouvernement für die besetzten polnischen Gebiete), med hovedstad Krakow. Nazisten Hans Frank ble utnevnt til generalguvernør. Han flyttet inn på slottet Wawel i Krakow.
Generalguvernementet ble administrativt delt i fire provinser, disse var Warszawa, Lublin, Radom, og Kraków. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ble også ukrainsk Galicia innlemmet i Generalguvernementet.
Krigsforbrytelser.
Det var i Generalguvernementet at den tyske tilintetgjørelsesleiren Auschwitz lå. Hit ble jøder tvangssendt fra hele Europa for å bli drept. Under Franks styre ble mesteparten av Polens jødiske befolkning utryddet, i tillegg til store mengder polakker.
Undergang.
Utover i 1944 ble tyskerne fordrevet fra Polen av den røde armé. Dette ble slutten på Generalguvernementet. I mai 1945 ble generalguvernør Frank arrestert av amerikanske styrker, og senere stilt for retten i Nürnberg hvor han ble dømt til døden.


Conseil National pour la Défense de la Démocratie–Forces pour la Défense de la Démocratie.
Conseil National pour la Défense de la Démocratie–Forces pour la Défense de la Démocratie (fork. CNDD–FDD) var en av de største opprørsgruppene i borgerkrigen i Burundi på 1990-tallet. Senere ble det et politisk parti. CNDD-FDD ble grunnlagt i 1994, et år etter at president Melchior Ndadaye ble drept. Den politiske delen var dominert av hutuer fra regionen Bururi sør i landet. Den militære delen bestod av personer fra hele landet.
I 2001 hadde gruppen 15 000 medlemmer og var ledet av Jean-Bosco Ndayikengurukiye. I Oktober 2001 ble Ndayikengurukiye styrtet av Pierre Nkurunziza og gruppen ble delt. Nkurunziza sin gruppe utgjorde størsteparten av gruppen med 10-12 000 personer mens Ndayikengurukiye hadde bare om lag 5000 personer. I desember 2002 inngikk gruppen til Nkurunziza våpenhvile, men fortsatte å krige. Ndayikengurukiye sin gruppe inngikk våpenhvile i oktober samme år.
Ved en seremoni i januar 2005 registrerte gruppen seg som et politisk parti. CNDD vant valget senere samme år og Pierre Nkurunziza ble president.


Borgerkrigen i Burundi.
Borgerkrigen i Burundi var en væpnet konflikt i det afrikanske landet Burundi fra 1993 til 2005. Borgerkrigen var et resultat av en langvarig etnisk spenning mellom hutuene og tutsiene og ble utløst av attentantatet på landets første valgte president i et flerpartivalg, hutuen Melchior Ndadaye, i juni 2003. Borgerkrigen, som varte til 2005, ble utkjempet mellom de to etniske folkegruppene hutuene og tutsiene. Mer enn 300 000 mennesker omkom. Borgerkrigen anses som avsluttet ved innsettelsen av Pierre Nkurunziza som president i august 2005.


Evans David Gliwitzki.
Evans David Gliwitzki er første gifte spanske katolikk som er blitt ordinert til prest. Dette skjedde 21. august 2005 i La Laguna på Tenerife. Ordineringen ble utført av biskop Felipe Fernandez. Gliwitzk er gift og har to døtre.
Gliwitzki, Evans David


Foldsjøen.
Foldsjøen er en innsjø som ligger i Malvik kommune i Sør-Trøndelag. Foldsjøen er Trondheimregionens nest største innsjø. Foldsjøen ligger 11 km fra Hommelvik. Foldsjøen benyttes både sommer og vinter til bl.a. fiske, bading, padling, ski og skøyter, rekreasjon og friluftsliv. Foldsjøen er nært knyttet til Mostadmark jernverk, i drift i tre perioder fra 1653 til 1880. Fra Foldsjøen renner Homla ned til Trondheimsfjorden.


Mappemetodikk.
Mappemetodikk er et samlebegrep for pedagogiske metoder som tar i bruk mapper for å samle, presentere, dele, vurdere og utvikle elevers/studenters arbeid under medvirkning av eleven/studenten og ledsaget av refleksjon over utvalg, grad av åpenhet og progresjon av arbeidene.
Historie og bakgrunn.
Mappemetodikk er forankret i sosiokulturell læringsteori og støtter opp under fleksible læringsprosesser. Metodikken brukes fra slutten av 1990-tallet (i takt med den teknologiske utviklingen) mer og mer i en digital variant.
Ideen støttes av myndighetene: Utdannings- og forskningsdepartementets satsing ”Program for digital kompetanse” har et eksplisitt mål for bruk av digitale mapper. I planen heter det: «Innen 2008 skal vurdering med digitale mapper være tatt i bruk på alle nivå i utdanningen.» Bruk av digitale mapper støtter mer fleksible læringsformer og læringsarenaer.
Definisjon.
I følge Paulson, Paulson & Meyer 1991:60. O. Dysthe 02 (LUNA) er en mappe en «systematisk samling studentarbeid som viser innsats, framskritt og prestasjoner innen et eller flere områder. Samlingen må omfatte studentmedvirkning når det gjelder valg av innhold, utvalgskriterier, kriterier for å bedømme nivået, og den må vise studentenes selvrefleksjoner».
Mappene kan innholde dokumentasjon av læringsprosesser så vel som produkter som er resultat av disse. Sluttevaluering blir gjort på grunnlag av innholdet i mappene (mappevurdering) kombinert med andre former for vurdering, f.eks muntlig eksamen.
Ved bruk av mappemetodikk er det viktig at studenter og lærer har klart for seg hva den enkelte student skal kunne og hva han/hun skal være i stand til å gjøre. Studentene skal ha klart for seg hva som skal læres og hvordan det skal læres og brukes.
Ved bruk av mappemetodikk er det viktig at studentene og lærer kommer fram til hva som skal inn i mappen for å kunne demonstrere hva studenten kan og hva han/hun er i stand til å gjøre.
Det er videre sentralt hvilke produkter i mappen som skal vurderes og hvor disse produktene skal ligge i mappen (f.eks i presentasjonsmappen som er et nivå i mappen som presenterer ferdige produkter).
Tradisjonelle (fysiske) mapper.
En tradisjonell (papirbasert) mappe er en systematisk samling med elev-/studentarbeider som viser innsats, prosess, progresjon, refleksjon innenfor et fagområde.
Digitale mapper.
Den digitale mappen lagres og organiseres digitalt enten åpent på Internett eller i et lukket internettbasert system (Learning management system, LMS, som «ClassFronter» eller «It's Learning»), bygges opp ved hjelp av digitale virkemidler og digitale strukturerings- og kommuniseringsmåter så vel i læringsprosessene som i dokumentasjonen av disse (for eksempel multimedialitet, interaktivitet og hypertekstualitet)
Den digitale mappen gir mulighet for elevene/studentene å ha innsyn i hverandres mapper, som igjen gir mulighet for samarbeidslæring og kollektive prosesser og produkter. Den gir, hvis den ligger offentlig på nettet, muligheter for autentiske og varierte skrivesituasjoner og mottakergrupper.
Graden av transparens og åpenhet vil være resultat av en avveining mellom personvern (gjelder spesielt grunnskolen) på den ene siden og nevnte pedagogiske gevinster på den andre siden. Her vil en åpen dialog mellom berørte parter (elever/studenter, lærere, foresatte) i demokratiske, medvirkningsintensive prosesser være viktige forutsetninger for å lykkes.
Gjennom bruk av IKT i mappevurdering vil man kunne trekke inn artefakter ved hjelp av digital lyd, video, grafikk og tekst/hypertekst. I en digital mappe er alle artefakter omgjort til elektronisk lesbare formater (f.eks. ved skanning). Gjennom bruk av multimedia kan digitale mapper presentere et mer rikt og variert utbud av hva som går for seg i det daglige skolearbeidet via en lettere kommunikasjon mellom lærer, studenter og omverdenen. Videre gjennom ulike kommunikasjons- og dokumentasjonsformer bringe inn en kontinuerlig refleksjon over egen læring og en feedback og justering gjennom et åpent læringsfellesskap først og fremst med studenter og lærer, men også gjennom et samarbeid med praksisfeltet og omverdenen generelt.
Begrensninger.
Noen av dagens utfordringer er at ulike elektroniske plattformer og læringsplattformer ikke er kompatible. Det innebærer at de ikke uten videre kan brukes på tvers eller inngå i samspill med nye typer terminaler. Dette betyr at flere av systemene ikke er gode nok til å legge grunnen for kreativitet og samarbeid. Det er i gang arbeid for å implementere en standard som skal støtte opp under digitale mapper som en livslang mappe som følger en elev/student gjennom alle utdanningstrinn. Global Learning Consortium har utvilket spesifikasjonene for dette, men disse er det få som følger.
Alternativer.
Alternativer som er mer åpne for kreativitet i form av enkel publisering er for eksempel "blogger". Blogger eller blogging er fra 2004 i ferd med å tas i bruk til undervisningsformål. Eksempler kan ses på adressen:. Noen blogger ("moblogs") gir også mulighet til å publisere bilder, video, tekst og lyd direkte fra mobiltelefon. I norsk sammenheng er ungdom de mest aktive brukerne av mobiltelefoner, og det gjenstår å se om f eks moblogs kan bli brukt til pedagogiske formål.


Gutbrod.
Gutbrod var en tysk bilprodusent som produserte småbiler med totakts motorer på 50-tallet. Wilhelm Gutbrod bygget før krigen Standard Superior biler ved sitt firma «Gutbrod Motorenbau», og etter krigen begynte han egenproduksjon basert på disse. I 1949 kom «Gutbrod Superior 600» med en totakts motor på 593 cm³, utstyrt med bensininnsprøytning fra Bosch. Dette var verdens første småbil med bensininnsprøytning. Senere kom en modell på 663 cm³, før de måtte legge ned produksjonen i 1954.
Det norske bilmerket Troll var utstyrt med motorer fra dette selskapet.


Sejm.
Sejm er underhuset i det polske parlamentet. I tidsperioden (1567–1795) var Sejm betegnelsen på hele parlamentet i Det polsk-litauiske samveldet og i Kongress-Polen. Fra og med den andre polske republikk (1918) har betegnelsen bare dekket Polens underhus, og ikke Polens senat.
Sejm i kongedømmet Polen og i det polsk-litauiske samvelde.
Den første Sejm var samlet i 1182 i Łęczyca. Senere møttes Sejmen annenhvert år utenfor Warszawa. Etter 1673 ble hvert tredje Sejm holdt i byen Grodno i Litauen.
Et Sejm besto av kongen, samt et senat og et underhus. I senatet satt det stort sett biskoper, i underhuset satt det representanter valgt i lokale provins-Sejmer (sejmiki).
Kongen måtte ha Sejmens godkjennelse for å kunne utskrive skatter etter 1374. Senere fikk Sejmen flere og flere rettigheter. Sejmen hadde ansvaret for å lage nye lover, ansvar for statsbudsjettet, utenrikspolitikk og utnevnelsen av ny adel. I 1573 sørget Sejmen for å garantere alle rikets innbyggere religionsfrihet.
Etter en avtale fra 1505 skulle alle lover godkjennes av både kammeret og kongen selv. Alminnelig flertall var på denne tiden nok til å få en lov godkjent.
Utover på 1600-tallet ble imidlertid prinsippet om liberum veto gradvis innført. Nå måtte alle vedtak være enstemmige, en eneste motstander av loven var nok til å velte den. Samtidig ble det stadig flere og flere delegater til hvert Sejm, noe som økte sansynligheteten for at en lov ble blokkert. Prinsippet om liberum veto gav opphav til betegnelsen polsk riksdag.
Dette fikk etterhvert katastrofale konsekvenser, og mot slutten av 1700-tallet ble hele staten paralysert på grunn av indre uenigheter i Sejmen. Dette ble utnyttet av Russland, Østerrike og Preussen til å gjennomføre Polens delinger.
Sejmen etter andre verdenskrig.
Etter den andre verdenskrig ble Polen et kommunistisk land. Grunnloven i Folkerepublikken Polen (1946–1989) gjorde Sejmen til landets eneste lovgivende makt, da senatet ble oppløst.
Etter kommunismens fall i 1989 ble senatet gjeninnført, og Sejmen ble gjort om til underhus igjen. I dag består Sejmen av 460 representaner, valgt etter norsk modell.


Liberum veto.
Et liberum veto var et veto som kunne legges ned av et medlem i Sejmen (parlamentet) i Det polsk-litauiske samveldet. Om en representant la ned et liberum veto ble parlamentet oppløst og alle lover og vedtak parlamentet hadde gjort ble opphevet.
Systemet har gitt opphav til begrepet «polsk riksdag»; en forsamling hvor det er tilnærmet umulig å gjøre vedtak.


MagCom.
MagCom AS ble stiftet i 1999 for å utvikle en norsk, avansert mobiltelefon. Idè og rå design var det Per Andresen og Torstein Olaussen som sto for.Endelig design ble utformet av John Houghton og kom i salg i 2001.
Firmaet gikk konkurs etter kort tid på grunn av produksjonsproblemer og sviktende finansiering. Kun drøytt 1000 enheter ble produsert totalt.
MagCom ble kjøpt av det Trondheims-baserte firmaet Q-Free, som er mest kjent for sine køfribrikker til bruk i bomringer.


Verdenscupen i langrenn.
Verdenscupen i langrenn er en årlig konkurranse med løp hovedsakelig i Europa. Verdenscupen i langrenn blir arrangert av verdensskiforbundet (FIS). Den ble første gang arrangert sesongen 1973/1974, og fikk offisiell status i sesongen 1981/82. Tabellene under viser de tre beste i sammendraget i hver sesong fra 1973/74 (herrer), 1978/79 (kvinner), 1996/97 (sprint og distansecup, begge kjønn) samt nasjonscupen (fra 1981/82).
Nasjonscupen.
Alle mannlige og kvinnelige utøveres resultater teller i nasjonscupen.
Poengberegning.
Tabellen viser poengberegningen slik den er fra sesongen 2009/2010.
I verdenscupen totalt teller utøvernes resultater i alle individuelle øvelser.
I nasjonscupen teller alle individuelle resultater og stafettresultater for begge kjønn. Hver nasjon kan ha to tellende lag i sprintstafetter og ett i andre stafetter.


Det gamle rike i Egypt.
Det gamle rike refererer til en periode i Egypts oldtid. Den dekker det tredje til det sjette dynasti, det vil si perioden ca. 2630–2151 f.Kr. Epoken er den første av de tre storhetstidene i den egyptiske kultur, og anses gjerne som Egypts gullalder; de andre er Mellomriket og Det nye rike. Epoken er mest kjent for pyramidene, som ble konstruert som faraoenes gravsteder. Det gamle rike kalles derfor også "Pyramidenes tidsalder".
Hovedstaden lå i denne perioden i Memphis, hvor Djoser opprettet sitt hoff. Muligens var administrasjonen av riket flyttet dit allerede mot slutten av andre dynasti.
Tredje dynasti.
Den første farao i Det gamle rike var Djoser, som styrte ca. 2630–2611 f.Kr. Han beordret byggingen av den første pyramiden, Trappepyramiden, i Memphis' nye nekropol Saqqara. Ledelsen av byggearbeidet ble overlatt til hans visir Imhotep.
De gamle, autonome områdene i Egypt ble omdefinert til "nomer", som ble styrt eneveldig av farao. For å kunne kontrollere nomene ble de tidligere herskerne utnevnt til guvernører, med særlig ansvar for innsamling av skatt.
Oppfatningen av farao som guddommelig var muligens en eldre tanke, men det var under det tredje dynasti at den fikk en fastere form. Særlig er pyramidene en indikasjon på kongens posisjon i samfunnet; mens guder sannsynligvis ble tilbedt i templer av tre, ble kongens grav og kultsted reist i stein. Man tilskrev spesielt den årvisse oversvømmelsen av Nildalen, som var grunnlaget for Egypts rike jordbruk, til det man mente var faraos guddommelige krefter.
Fjerde dynasti.
Det gamle rike nådde høyden av sin makt under det fjerde dynasti, som begynte med Sneferu ca. 2575 f.Kr. Han bygde tre pyramider, som var større enn de tidligere: En i Meidum (som var mislykket), Den bøyde pyramiden (også mislykket) i Dahshur og Den røde pyramide som også lå i Darshur og var noe mindre.
Sneferu ble etterfulgt av sin sønn Khufu, som styrte ca. 2589–2566 f.Kr. Han bygde Den store pyramiden i Giza, det eneste av verdens syv underverker som er bevart. I senere egyptisk litteratur omtales han som en tyrann som benyttet slaver og tvangsarbeid for å fullføre pyramiden. Moderne utgravninger i Giza tyder derimot på at arbeiderne ble behandlet rimelig bra etter datidens standard. Khufus sønner var Djedefra (2566–2558 f.Kr.) og Khafra (2558–2532 f.Kr.). Sistnevnte bygde en ny pyramide, og tradisjonelt tilskriver man ham også Sfinxen i Giza. Nyere forskning viser at det muligens var Djedefra som bygde den som et monument til sin fars ære.
Den nest siste kongen i dynastiet, Menkaura, bygde den minste av pyramidene i Giza.
Sammenbruddet.
Det femte dynasti begynte med Userkhaf ca. 2465 f.Kr. Han gjennomførte flere reformer som svekket farao og sentraladministrasjonen. Dermed ble guvernørene i realiteten mektige, regionale monarker, og etter Userkhafs død brøt det ut borgerkriger. Konflikten forårsaket hungersnød og underminerte sentraladministrasjonen ytterligere. Mye av årsaken til problemene lå i det fjerde dynastis enorme byggeprosjekter, som hadde tømt statskassen og svekket befolkningen.
I det sjette dynasti fortsatte borgerkrigene, og etter Pepi IIs lange styre, som skal ha vart fra 2246 til 2151 f.Kr. (dette er teoretisk mulig, ettersom han skal ha blitt kronet bare seks år gammel og levde til han var hundre), brøt Det gamle rike fullstendig sammen. Dråpen som fikk begeret til å renne over var en brå men kortvarig nedkjøling av klimaet i regionen, som førte til en drastisk forverring i landbruket ettersom Nilen ikke gikk over sine bredder slik den pleide å gjøre. Det oppsto igjen omfattende hungersnød, noe som forverret stridene. På graven til Ankhtifi, en lederskikkelse i første mellomepoke, står det at «hele Øvre Egypt var døende av sult, og folk spiste sine barn…»
I løpet av de neste 16 årene var det hele 18 konger, i syvende og åttende dynasti.
Gamle rike


Valbjørk.
Valbjørk, også kalt "masurbjørk", er resultat av misvekst hos bjørk. Knopper eller korkkambiet vokser innover i veden og danner ved med kaotisk fiberretning og striper av barklignende materiale. Dette danner et fint mønster i veden, noe som kommer spesielt godt fram i våt eller oljet ved.
Valbjørk brukes mye som materiale i husflid, særlig til knivskaft, boller, kopper og pyntegjenstander.


Torgny Mogren.
Torgny Mogren (født 26. juli 1963) er en tidligere svensk langrennsløper. Han gikk for klubben Åsarna IK.
Torgny Mogren vant verdenscupen i langrenn i sesongen 1986/87, og endte fem ganger blant de tre beste i sammendraget. Han vant gull på 50 km fristil under Ski-VM 1991 i Val di Fiemme og gjentok bedriften to år senere, under VM i Falun. I 1993 ble han også tildelt både Svenska Dagbladets gullmedalje og Radiosportens Jerringpris. Ble i flere år regnet som verdens beste fristilløper teknisk sett.


Drangedal bygdetun.
Våningshuset fra heigården Myra er en av de mange bygningene som er flyttet til bygdetunet.
Drangedal bygdetun i Drangedal i Telemark er en del av Telemark Museum. Bygdetunet, som ligger like nord for kommunesenteret Prestestranda, er et friluftsmuseum med i alt 18 bygninger, hvorav de fleste er gaver fra bygdefolket. Museet har også en samling av tekstiler og skogbruksredskaper.


Drangedal kirke.
Drangedal kirke sett fra nord.
Drangedal kirke er en korskirke bygget i tre i Drangedal kommune i Telemark. Den er prestegjeldets hovedkirke, samt soknekirke for områdene Prestestranda, Kjosen og Henseid.
Kirken ble bygd i 1775 og har 400 plasser. Den ble restaurert 1840, og tilhører Bamble prosti og Agder og Telemark bispedømme.


Operasjon Torch.
Operasjon Torch ("Torch" = fakkel, opprinnelig kalt "Operasjon Gymnast") var en britisk-amerikansk invasjon av franske Nord-Afrika under den andre verdenskrig i løpet av felttoget i Nord-Afrika som begynte den 8. november 1942.
Sovjetunionen hadde lagt press på USA og Storbritannia for å begynne militære operasjoner i Europa og åpne opp en andre front for å redusere presset på de sovjetiske troppene fra Tyskland. Mens de amerikanske kommandantene favoriserte Operasjon Sledgehammer og gjøre landgang i Europa så snart som mulig, var de britiske kommandantene av den oppfatning at et slikt løp ville ende i katastrofe. Et angrep på franske Nord-Afrika ble foreslått isteden, noe som ville fjerne aksemaktene fra Nord-Afrika, bedre den allierte marinens kontroll over Middelhavet og forberede en invasjon av sørlige Europa i 1943. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt mistenkte at en afrikansk invasjon ville utelukke en invasjon i Europa i 1943, men ga sin støtte til den britiske statsminister Winston Churchill.
Bakgrunn.
De allierte planla en britisk-amerikansk invasjon av nordvestlige Afrika – Marokko, Algerie, og Tunisia, territorier som formelt var styrt av den franske Vichy-regimet. Vichy-Frankrike hadde rundt 125 000 soldater i disse landene foruten kystartilleri, 210 operative om enn gamle stridsvogner og rundt 500 fly, hvorav halvparten var jagerfly av typen Dewoitine D.520 – likeverdige med mange av de britiske og amerikanske jagerflyene. I tillegg var det rundt ti slagskip og 11 ubåter i Casablanca.
General Dwight D. Eisenhower ble gitt kommandoen av operasjonen og han satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar.
De allierte trodde at de franske styrkene ikke ville slåss, delvis på grunn av informasjon gitt av den amerikanske konsul Robert Daniel Murphy i Alger. Franskmennene hadde vært tidligere allierte av USA og amerikanske soldater hadde instrukser om ikke å skyte før de ble skutt på. Likevel var det mistanker om at den Vichy-franske marinen kunne bære nag over den britiske aksjonen ved Mers-el-Kebir i 1940. En bedømmelse av sympatiene til de franske troppene i Nord-Afrika var vesentlig, og det ble lagt planer for å sikre fransk samarbeid framfor motstand.
Tysk støtte for Vichy-regimet kom i form av luftstøtte. Flere bombefly fra Luftwaffe utførte angrep mot allierte havner i Alger og langs den nordafrikanske kysten. De allierte hadde til hensikt å avansere raskt østover mot Tunisia og angripe tyske tropper bakfra. General Dwight D. Eisenhower ble gitt kommandoen av operasjonen og han satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar. Den allierte kommandanten for ekspedisjonsstyrken ble admiral Andrew Cunningham; og hans stedfortreder var viseadmiral Bertram Ramsay som planla angrepet til lands.
Forberedende kontakt.
For å måle stemningen blant de franske soldatene ble Murphy utpekt til det amerikanske konsulatet i Algerie. Hans hovedoppgave var å bedømme de franske styrkenes sympatier og ta kontakt med de elementer som kunne tenkes å støtte en alliert invasjon. Han klarte å kontakte flere franske offiserer, inkludert general Charles Mast, den franske øverstkommanderende i Algerie. Disse offiserene var villig til å støtte de allierte, men ba om en hemmelig konferanse med en høytstående alliert general i Algerie. Generalmajor Mark W. Clark, Eisenhowers nestkommanderende, ble sendt til Cherchell, 130 kilometer vest for Alger i Algerie, ombord på HMS «Seraph» under «operasjon Flagpole»(flaggstang). Clark og to andre amerikanske generaler ble landsatt i tre foldbare kanoer, padlet av britiske kommandosoldater, natt til 21. oktober 1942, hvoretter de møtte de franske offiserene og Murphy på en forlatt bondegård.
De allierte lyktes også, med motstandsbevegelsens hjelp, å smugle den franske generalen Henri Giraud ut av Vichy-Frankrike under «operasjon Kingpin». Nok engang gjorde HMS «Seraph» jobben, nå under amerikansk flagg og med tilsynelatende amerikansk skipper, fordi Giraud nektet å ha noe med britene å gjøre og det ikke fantes et eneste amerikansk skip i Middelhavet. De britiske matrosene gjorde sitt beste for å anta en amerikansk aksent, men ble raskt avslørt av Giraud, som til alles forbløffelse snakket perfekt engelsk! Hensikten med å få Giraud til Gibraltar, var at skulle ta posisjonen som øverstkommanderende for de franske styrkene i Nord-Afrika etter invasjonen. Imidlertid ville han ikke ta imot en stilling som var lavere enn øverstkommanderende av alle invasjonsstyrkene, en jobb som allerede var gitt til Eisenhower, foruten at det var et krav som var umulig å etterkomme. Da franskmannen ikke fikk dette kravet gjennom besluttet han være «en tilskuer til denne affæren».
Slaget.
De allierte hadde satt opp tre angrepstyrker for invasjonen; en vestlig, en sentralt og en østlig, for å erobre nøkkelhavner og flyplasser i Marokko og Algerie samtidig, ved å angripe særlig Casablanca, Oran og Alger. Suksessfull fullførelse av disse operasjonene ville bli fulgt av videre angrep østover inn i Tunisia.
Den vestlige angrepsstyrke, rettet mot Casablanca, besto av amerikanske enheter med generalmajor George Patton som kommandant og kontreadmiral Henry K. Hewitt som ledet marinens operasjoner. Den besto av 2. pansrede divisjon, 3. og 9. infanteridivisjoner – 35 000 soldater i alt. De ble transportert direkte fra USA i den første av en serie av UG konvoier som ga forsyningsmessig støtte for det nordafrikanske angrepet.
Den sentrale angrepsstyrke, rettet mot Oran, omfattet amerikanske 509. fallskjerminfanteribataljon, 1. infanteridivisjon og 1. armerte divisjon – 18 500 soldater i alt. De seilte fra Storbritannia og ble kommandert av generalmajor Lloyd Fredendall, alle sjøstyrkene ble kommandert av kommandør Thomas Troubridge.
Den østlige angrepsstyrken, rettet mot Alger, ble kommandert av generalløytnant Kenneth Anderson og besto av to brigader fra britisk 78. og amerikanske 34. infanteridivisjoner og to britisk kommandoenheter, 1. og 6. kommandoavdelinger, totalt 20 000 soldater. I løpet av perioden med amfibisk landgang ble styrken kommandert av amerikanske generalmajor Charles W. Ryder, kommandant av 34. divisjon, ettersom det ble antatt at en amerikanskledet invasjon var mer akseptabelt for de franske forsvarerne enn en som var ledet av britene. Sjøstyrkene ble kommandert av viseadmiral Harold Burrough.
Fiendtlige U-båter som opererte i det østlige Atlanterhavet hadde blitt trukket unna for å angripe handelskonvoi SL 125. En del historikere har foreslått at tidspunktet for denne handelskonvoien var en bevisst taktisk avledning for å hindre angrep på de fullastede troppetransportene.
Angrep fra luften var delt i to, øst for Kapp Tenez i Algerie med britisk flyvåpen under flymarskalk William Welsh og vest for Kapp Tenez kun amerikansk flyvåpen under generalmajor Jimmy Doolittle, samtlige under direkte kommando av general Patton.
Casablanca.
Den vestlige angrepsstyrken gikk i land for soloppgang den 8. november 1942 ved tre steder i Marokko: Safi ("Operasjon Blackstone"), Fedala ("Operasjon Brushwood" – den største delen med 19 000 menn), og Mehdiya-Port Lyautey ("Operasjon Goalpost"). Etter som det var et håp om at franskmennene ikke ville gjøre motstand ble det ikke bombardert på forhånd. Dette ble en kostbar feil da det franske forsvaret gjorde innhugg i de amerikanske styrkene.
Om natten den 7. november forsøkte den pro-allierte franske general Antoine Béthouart å gjøre et kupp mot den franske kommandoen i Marokko slik at han kunne overgi den til de allierte den følgende dagen. Hans styrker omringet villaen til general Charles Noguès, den Vichy-lojale høykommissæren. Imidlertid telefonerte Noguès til lojale styrker som stoppet kuppet. I tillegg alarmerte kuppforsøket om den pågående allierte invasjonen, og Noguès fikk øyeblikkelig alarmert det franske kystforsvaret.
Ved Safi gikk landgangen mest suksessfull. Langgangen begynte uten dekningsild i håp om at franskmennene ikke ville gjøre motstand. Imidlertid åpnet de franske kystbatteriene øyeblikkelig ild, og de allierte krigsskipene svarte på ildføringen. Ved den tiden hadde de allierte kommandert av general Harmon kommet, franske snikskyttere hadde låst angrepstroppene (de fleste i kamp for første gang) på Safis strender. Det meste av landgangen skjedde etter tidsplanen. Fly ødela en fransk konvoi av lastebiler som fraktet forsterkninger til kystforsvaret. Safi overga seg om ettermiddagen den 8. november. Ved den 10. november var resten av forsvarerne låst fast og resten av Harmons styrker dro av sted for å delta i beleiringen av Casablanca.
Det franske slagskipet «Jean Bart» ødelegges ved dokk i Casablanca.
Ved Port-Lyautey var landgangstroppene usikre på deres posisjon, og den andre bølgen ble forsinket. Det ga de franske forsvarerne tid til å organisere motstanden og den gjenværende landgangen ble gjort under artilleribombardement. Med flystøtte fra marinen kunne troppene presse på framover og målet ble erobret.
Ved Fedala avbrøt været landgangen. Etter soloppgang kom landgangen under fransk beskytning. Patton gikk i land klokken 08.00 og strendene var sikret senere om dagen. Amerikanerne omringet havnen i Casablanca ved 10. november og byen overga seg en time før det endelige angrepet skulle skje.
Casablanca var den franske atlantiske marinebase etter den tyske okkupasjonen av den europeiske kysten. Sjøslaget ved Casablanca resulterte i angrep på den franske marinen, og en krysser, seks destroyere og seks ubåter ble ødelagt av amerikansk kanonild og flyangrep. Det uferdige slagskipet «Jean Bart», som lå i dokk og var ubevegelig, skjøt mot landgangsstyrkene med sine ene funksjonelle kanon inntil den ble ødelagt av amerikanske kanoner. To amerikanske destroyere ble også ødelagt.
Oran.
Innbyggerne av Arzew møter amerikanske soldater ved angrepet på Arzew i november 1942.
Angrepet i sentrum ble delt mellom tre strender, to vest for Oran og en øst. Landgangen på den vestlige stranden ble forsinket ettersom en fransk konvoi dukket opp mens minesveiperne lagde veg. En del forsinkelser og forvirring, og ødeleggelse på landgangskip skjedde på grunn av uventet lite dybde og sandbanker til tross for at det hadde vært foretatt observasjoner ved periskop tidligere. Det ble tatt lærdom av disse feilene for senere allierte landganger, som Operasjon Overlord, hvor de ble gitt betydelig tyngde til forberedelsene.
1. rangerbataljon (amerikanske kommandosoldater) gikk i land øst for Oran og tok raskt kontroll over kystbatteriet ved Arzew. Et forsøk ble gjort for å landsette amerikansk infanteri direkte i havnen med ordre om raskt å hindre ødeleggelsen av havneanleggene og senke skipene. Den operasjonen, kodenavnet "Operasjon Reservist", feilet da to alliert krigsskip ble ødelagt av kryssild fra franske skip der. Den franske marinen brøt ut fra havnen og angrep den allierte invasjonsflåten, men ble senket eller drevet på land.
Franske batterier og invasjonsflåten utvekslet ildgivning i løpet hele 8. og 9. november mens franske tropper standhaftig forsvarte Oran og det omliggende området. Tung kanonild fra britisk slagskip førte til overgivelse den 9. november.
Landgang fra luften.
Operasjon Torch var den første betydelig luftbårne angrep som ble utført av USA. Amerikanske 509. fallskjerminfanteriregimentfløy hele vegen fra Storbritannia, over Spania, med den hensikt å hoppe i nærheten av Oran og erobre flyplassene ved Tafraoui og La Senia henholdsvis 24 km og 8 km sør for Oran. Operasjonen ble merket av været, navigasjons- og kommunikasjonsproblemer. Dårlig vær over Spania og den lange avstanden førte til utstrakt spredning og tvang tretti av de trettisju flyene til å lande på tørre saltsjøer vest for målet. Begge flyplassene ble uansett erobret.
Motstand og kupp.
Som besluttet i Cherchell begynte en gruppe på 400 franske motstandssoldater under ledelse av Henri d'Astier de la Vigerie og José Aboulker et kupp fra midnatt og gjennom de første timene av 8. november i byen Alger. De tok kontroll over nøkkelsteder, inkludert telefonsentralen, radiostasjonen, guvernørens hus og hovedkvarteret til 19. korps.
Robert Murphy dro sammen med en del motstandssoldater til boligen til general Alphonse Juin, senioroffiser for den franske hæren i Nord-Afrika. Mens motstandsbevegelsen omringet huset og praktisk gjorde Juin til fange, forsøkte Murphy å overtale ham til å stille seg på de alliertes side. I huset fikk han en overraskelse da admiral François Darlan, øverstkommanderende av alle franske styrker, var i Alger på et privat besøk og Juin insisterte på å kontakte Darlan. Murphy greide derfor ikke å overtale ham til å gå over på de alliertes side. Tidlig om morgenen kom gendarmeriet og løslot den franske offiseren.
Invasjon.
Invasjonen ble ledet av amerikanske 34. infanteri med en brigade av britiske 78. infanteri, den andre fungerende som reserve. Generalmajor Charles W. Ryder, kommandant av 34. infanteri, hadde blitt gitt kommando av første bølge ettersom det var et håp om at franskmennene ville stille seg mer sympatisk til en amerikansk kommandant enn en britisk. Landgangen var delt mellom tre strender – to vest for Alger og en øst. En del av landgangene havnet på feil strender, men det var ubetydelig ettersom det var praktisk talt ingen fransk motstand; kystbatteriene hadde blitt nøytralisert av den franske motstandsbevegelsen. En fransk kommandant ønsket åpent de allierte velkommen.
De eneste kampene skjedde i Algers havn hvor i "Operasjon Terminal" forsøkte to britiske destroyere å landsette en gruppe amerikanske kommandosoldater ("rangers") direkte på havnen for å hindre franskmennene fra å ødelegge havneanleggene og senke skip. Tung artilleriild forhindret den ene fra å gå i land og drev den andre gruppen fra havnen etter noen få timer, noe som etterlot 250 av infanteriet igjen.
Landgangstroppene presset hurtig innover innlandet. General Juin overga byen til de allierte klokken 18.00.
Politisk resultat.
Det ble hurtig klart at Henri Giraud manglet autoritet for å ta kommando over de franske styrkene. I tillegg foretrakk han vente i Gibraltar på resultatet. Eisenhower med støtte fra Roosevelt og Churchill gjorde avtaler med admiral François Darlan at han ville få kontrollen om han gikk over på de alliertes side. Dette betydde at Vichy-regimet fortsatte i Nord-Afrika med nasjonalsosialistiske lover og konsentrasjonsleirer. Charles de Gaulle av De frie franske styrker, den franske motstandsbevegelsen sammen med de allierte krigskorrespondentene reagerte med raseri. Problemet forsvant ikke da den lokale franske antinazisten Fernand Bonnier de La Chapelle myrdet Darlan den 24. desember 1942: Giraud ble da installert i hans sted. Han opprettholdt Vichy-regimet og lot lederne i motstandsbevegelsen i Alger arrestere den 8. november uten at Murphy gjorde noe for å forhindre det.
Adolf Hitler og Benito Mussolini fikk høre om hva admiral hadde til hensikt å gjøre ga de øyeblikkelig ordre til okkupasjon av Vichy-Frankrike og styrket aksemaktene i Afrika: Afrikakorpset.
Darlan-Girauds autoritet var innledningsvis lojale til Vichy-Frankrike, men ble gradvis tvunget til å ta del i krigsinnsatsen mot Tyskland og fascistiske Italia ved å demokratisere og fjerne de betydeligste Vichy-lederne og til sist slå seg sammen med den franske motstandsbevegelsen og ble Den franske komité for nasjonale frigjøring ("Comité français de la Libération nationale") i London under autoritet av general de Gaulle (til tross for motstand fra president Roosevelt) og ble Frankrikes regjering, anerkjent av USA og Storbritannia.
Militære konsekvenser.
Som et resultat av den tyske og italienske okkupasjonen av Vichy-Frankrike og deres ikke suksessfulle forsøk på å erobre den interne franske flåten ved Toulon ("Operasjon Lila") gikk den franske Afrikakorpset, "Armée d’Afrique", over på alliert side, og skaffet et tredje korps, "XIX Corps", for Anderson. Andre steder gikk franske krigsskip, som slagskipet «Richelieu», over på de alliertes side.
Den 9. november begynte aksemaktene å bygge seg opp i Tunisia uten opposisjon fra lokale franske styrker under general Barré. Preget av ubestemthet flyttet Barré sine soldater inn i fjellene og dannet en forsvarslinje fra Teboursouk gjennom Medjez el Bab og ga ordre om at enhver som forsøkte å passere linjen skulle bli skutt. Den 19. november krevde den tyske kommandant Walter Nehring passasje for sine soldater til å passere over broen ved Medjez, men ble nektet. Tyskerne angrep den dårlig utstyrte franske enheten to ganger, men ble likevel drevet tilbake. Imidlertid hadde franskmennene fått mange døde og manglet artilleri og panserkjøretøyer, og Barré ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Etter konsolidering i Algerie angrep de allierte Tunisia. Styrker fra britiske første armé under generalløytnant Kenneth Anderson nådde nesten fram til Tunis før et motangrep ved Djedeida drev dem tilbake. I januar 1943 nådde tyske og italienske soldater under general Erwin Rommel Tunisia etter å ha trukket seg tilbake vestover fra Libya.
Britiske åttende armé i øst, under ledelse av general Bernard Montgomery, stoppet ved Tripoli for å tillate forsterkninger å komme og bygge opp den allierte fordelen. I vest kom styrkene til general Anderson under angrep i februar ved Faïd-passet den 14. januar og ved Kasserine-passet den 19. januar. De allierte styrkene trakk seg tilbake i uorden og forvirring inntil tunge allierte forsterkninger stoppet aksemaktenes framgang den 22. januar.
General Harold Alexander kom inn i Tunisia i slutten av februar for å ta kontroll over det nye hovedkvarteret til 15. armégruppe som hadde blitt dannet for å ta kontroll over både åttende armé og allierte styrker som allerede kjempet i Tunisia. Aksemaktene angrep igjen østover ved Medenine den 6. mars, men ble lett slått tilbake av åttende armé. Rommel konsulterte med Hitler for å tillate full tilbaketrekning til den linje som kunne forsvares, men ble nektet. Den 9. mars forlot Rommel Tunisia for å bli erstattet av Jürgen von Arnim som spredde sine styrker over 160 km over nordlige Tunisia.
Tilbakeslaget ved Kasserine tvang de allierte til å samle styrkene og utvikle kommunikasjon og administrasjonslinjer slik at de kunne utføre et større angrep. Første og åttende armé angrep i april og det oppsto harde kamper, men de allierte greide å hindre at tyskerne og italienerne fikk støtte fra sjøstyrkene og flyvåpenet mellom Tunisia og Sicilia. Den 6. mai, som kulminasjon av Operasjon Vulcan, erobret britene Tunis og amerikanske styrker nådde Bizerte. Den 13. mai overga aksemaktene i Tunisia seg.
Akademiske verker.
Michel, Henri (1993): "Darlan". Paris: Hachette.
Eksterne lenker.
Torch


M1 Garand.
M1 Garand eller Garand Selvladegevær (SLG) er en amerikansk, halvautomatisk rifle konstruert av John Cantius Garand. Det formelle navnet i det amerikanske forsvaret er United States Rifle.30 Caliber, M1. M1 Garand erstattet Springfield-riflen i 1936 og forble i tjeneste i den amerikanske hæren inntil den ble erstattet av M-14 i 1958. Den ble brukt som tjenesterifle ("hovedvåpen for infanteriet, og andre våpengrener") i både Andre verdenskrig og Koreakrigen, samt i begrenset bruk under Vietnamkrigen. Den var også i bruk i den norske hæren i perioden 1952-ca. 1970, og i HV noe lengre, hvor den erstattet Mauseren. Den er fremdeles i bruk i enkelte drill- og seremonitropper, blant annet iGardens drilltropp.
Virkemåte.
Etter moderne målestokk har Garanden enkelte svakheter, blant annet ladeløsningen. Patronene var satt 8 stykker sammen i en åpen metallramme, kalt «clip» på engelsk og laderamme på norsk. Ved avfyring av det siste skuddet i et «clip», ble «clipet» slynget ut av magasinet med en særegen «pling»-lyd. Det var frykt for at fienden skulle høre denne lyden og vite at vedkommende ikke hadde mer ammunisjon i våpenet. (Denne frykten var nok ubegrunnet, tatt i betraktning all støyen i strid og at clipet gjorde at riflen ble ladet raskt.) I tillegg kunne et fullt magasin også bli sendt ut ved en feil av denne mekanismen. Mekanismen tillot dessuten ikke at man kunne etterlade våpenet med enkelt-patroner. Infanterister løste derimot dette problemet ved å avfyre de siste par gjenværende skuddene, og deretter lade et nytt clip.
Dette kan man unngå ved å trykke inn en knapp på venstre side, som kobler fri patron-materen og kaster laderammen og de gjenværende patronene. dette er ikke for å etterlade laderammen, men erstatte den med en full.


Boeing AH-64 Apache.
Boeing AH-64 Apache (Attack Helicopter) er et amerikansk kamphelikopter. Fra midten av 1980-tallet begynte den å erstatte forgjengeren AH-1 Cobra i amerikansk tjeneste.
Det finnes to varianter av Apache i den amerikanske hæren, Apache A og Apache Longbow D. Det ble riktignok planlagt B og C varianter også, men disse kom aldri i produksjon. Den største utvendige forskjellen på disse to er radarkulen som er festet over rotoren på D-variantene. Det finnes også noen eksportvarianter av disse, blant annet den britiske "Westland WAH-64 Apache".
Apache helikopteret er spesielt kjent for sin innsats under Gulfkrigen der de fikk ry på seg som «stridsvognsjegere».
Apachehelikopteret er også et av de mest avanserte helikopteret som kan bære mest ammunisjon i hele verden.


Narvesen.
Narvesen er en norsk kjede med kiosker, etablert i 1894 av Bertrand Narvesen. Den er i dag eid av Reitangruppen.
Narvesen-navnet brukes av Narvesen Norge AS og Preses Apvieniba i Latvia. Til sammen har selskapene 869 utsalgssteder (2006).
Narvesen selger kioskvarer, lesestoff, bake-off og pølser, og billetter for flyselskapet Norwegian, konsert- og arrangementbilletter gjennom Billettluka (tidligere TicNet) og har samarbeid om internettbetaling med Payex. Narvesens kioskeeiere er franchisetakere av konseptet, og eier og driver kioskene selv, med rammer satt av Narvesen.
Narvesen ble i 2006 hovedsamarbeidspartner for Rosenborg Ballklub og overtok dermed for Rema 1000 som tidligere var hovedsamarbeidspartner.
Selskapet fusjonerte i 1975 med Norsk Spisevognselskap og overtok da serveringen ved Norges Statsbaner.


7-Eleven.
7-Eleven Fukushima Shinchi Town Shop
7-Eleven er et internasjonalt konglomerat som driver den største kjeden av nærbutikker eller «convenience stores» i 20 land. I Norge kalles bransjen servicehandel. Selskapet ble grunnlagt i Texas i 1927 og begynte å bruke 7-Eleven-navnet i 1946; butikkene var opprinnelig kalt Speedee-Mart. Butikkene var i begynnelsen åpne fra 7 om morgenen til 11 om kvelden, derav navnet, men de fleste butikkene er nå åpne 24 timer i døgnet.
Det finnes 105 7-Elevenkiosker i Norge, den første ble etablert i Stolmakergata på Grünerløkka i Oslo 13. september 1986. Narvesen kjøpte 7-Eleven i 1997 og fem år senere, i 2002, ble både Narvesen og 7-Eleven en del av Reitangruppen som nå eier 7-Elevenrettighetene for hele Skandinavia. Alle kioskene drives på franchisebasis.
7-Eleven i det politiske miljø.
Under en debatt i Stortinget 5. november 2002 lanserte daværende justisminister Odd Einar Dørum begrepet «7-Eleven-mentaliteten» for å beskrive hvilke forventninger og holdninger som preger Norge i dag. «7-Eleven-mentaliteten» innebærer i følge Dørum at «vi er blitt så vant til at vi når som helst kan gå ut og kjøpe alt som finnes, og det er på lager».
At et forretningskonsept brukes som beskrivende for tidsånden fra nasjonalforsamlingens talerstol, kan tolkes som en bekreftelse på at konseptet er tilpasset behovene og at det har oppnådd høy kjennskap.
Historikk.
Joe C. Thompson grunnla Southland Ice Company i Dallas, Texas i 1927 basert på salg av isblokker til private husholdninger. Sortimentet ble etter hvert større, i første omgang ble det utvidet til å omfatte melk, brød og egg.
Navnet 7-Eleven ble introdusert i 1946. Da var det ikke lenger isblokkene, men åpningstidene som var viktigst.


Svensker.
Svensker er betegnelsen på den etniske gruppen som er etterkommere etter svensker som opprinnelig kommer fra Sverige.


Khalid Hussain.
Khalid Hussain (født 1969 i Pakistan) er en norsk-pakistansk forfatter og filmskaper, som ble landskjent da han som 16-åring skrev romanen "Pakkis" (1986).
Hussain kom fra Pakistan til Norge i 1975 uten foreldre.
Han har tidligere laget en rekke kortfilmer samt to spillefilmer og er i 2005 aktuell med spillefilmen "Import-eksport" som er en komedie om kulturkonflikten mellom nordmenn og en pakistansk innvandrerfamilie.


Laissez-faire.
"Laissez-faire" er et fransk uttrykk som betyr «la det være» eller «la det skure». Det kan også uttrykkes via «"laissez-passer"», om betyr «la det gå sin gang/passere»
Det er også sagt at dette uttrykket har sin opprinnelse fra 1600-tallet, hvor økonomien i Frankrike var kraftig regulert. Kong Ludvig XIVs reguleringsvennlige finansminister Jean-Baptiste Colbert skal i et møte med en samling forretningsmenn ha spurt om hva han kunne gjøre for at økonomien og handelen ville styrkes. Da skal den liberale forretningsmannen M. Le Gendre ha svart lakonisk: «"Laissez-nous faire"», noe som direkte oversatt blir «la oss gjøre», betydningsmessig blir det tolket slik at han mente «la oss være i fred». "Laissez-faire" ble deretter et populært internasjonalt slagord for et fritt marked, motstand mot merkantilisme og begrenset statsmakt.
"Laissez-faire"-økonomi betyr at markedet fungerer best uten innblanding. For eksempel er det unødvendig at staten styrer forsyningen av varer til forbrukere i ulike deler av landet, slik det fungerer i land med planøkonomi. Markedet vil selv effektivt gi tilgang (tilbud) på varer hvor det eksisterer etterspørsel, på grunn av konkurranse og ønske om å tjene penger. Dersom tannkrem er etterspurt, vil markedet levere tannkrem. Hvis markedet etterspør sko i størrelse 45, vil markedet klare å levere slike.
"Laissez-faire" er en av grunnpilarene i den klassiske liberalismen.


Import-eksport.
Import-eksport er en norsk film fra 2005 som er Khalid Hussains debut som langfilmregissør i Norge. Filmen handler om kulturkonflikten mellom nordmenn og en pakistansk innvandrerfamilie. Talat Hussain vant i 2006 Amanda-prisen for "Beste birolle" i denne filmen.
Historien.
Pakistanske «Jasmin» (Iram Haq) er kjæreste med norske «Jan» (Bjørnar Teigen) mens hennes pakistanske foreldre planlegger bryllup med «Jasmin»s fetter.


Homofobi.
Homofobi (redsel for homofile eller for homofili) er et begrep som på flere språk benyttes for å beskrive negative holdninger og handlinger rettet mot homofile. Det finnes ingen konsistent definisjon av homofobi i psykologisk litteratur, men det anvendes ofte om en hvilken som helst negativ holdning, mening, reaksjon eller handling i forhold til homofile eller homofilt kjønnsliv.
Kritikere av uttrykket hevder at det ofte benyttes som et rent argumentorisk virkemiddel for å antyde at meningsmotstandere ligger under for en irrasjonell frykt. De hevder at når anklagen om «homofobi» rettes, er ikke lenger fokus på en rasjonell imøtegåelse av argumenter men snarere direkte personkritikk, i det at meningsmotstanderen utsettes for mistanke om å ligge under for en psykologisk diagnostiserbar fobi.
Uttrykkets opphav.
Ordet "homofobi" er et nyord som kommer fra amerikansk-engelsk. Det ble første gang benyttet i 1965 av psykologen George Weinberg, først i et foredrag og senere i boken "Society and the Healthy Homosexual". Ordet kombinerer det greske substantivet "φόβος" ("fobos", fobi), som betyr «(panisk) frykt», med prefikset "όμοιος" ("homos", homo), som betyr «det samme». Ordet «homo» i homofili er dermed det samme ord som inngår i homoseksualitet og det senere tilkomne ordet homofili, og må ikke blandes sammen med det latinske "homo", som betyr menneske (som i homo sapiens).
På engelsk fantes det et alternativt ord, "homoerotophobia", lansert av dr. Wainwright Churchill i "Homosexual Behavior Among Males" i 1967, men det uttrykket er i liten grad i bruk i dag.
Psykologi.
Til forskjell fra kliniske fobier som araknofobi og klaustrofobi, er homofobi i psykologifaglig forstand ikke en sykelig, irrasjonell frykt. Uttrykket er ikke umiddelbart å sammenligne med psykologiens øvrige bruk av "fobi"-begrepet, men ofte blir beskrevet som et følelses-, tanke- og handlingsmønster basert på kunnskapsmangel, fordommer, eller bestemte politiske, sosiale eller religiøse oppfatninger, og kan i så måte sammenlignes med xenofobi.
Enkelte forskere argumenterer for at «homofordommer» hadde vært et mer dekkende uttrykk enn «homofobi», basert på at de mener at anti-homofile holdninger handler mer om fordommer enn om tradisjonelle fobier. Andre mener uttrykket slik det brukes i dag bør splittes i uttrykkene "homonegativisme", et multidimensjonalt uttrykk som beskriver et stort spekter av antihomofile responser, inkludert holdninger, overbevisninger og konklusjoner angående homofili, og "homofobi", her som et endimensjonalt uttrykk som beskriver følelsesmessige eller affektive responser.
Offentlig debatt.
I offentlig debatt benyttes uttrykket særlig av homofile som oppfatter seg som krenkede eller diskriminerte, av forkjempere for homofiles rettigheter, og i videre forstand i den generelle samfunnsdebatt om hvordan enkelte reagerer på homofile og/eller homofil praksis. Offentlige ytringer negative til homofil praksis eller ordninger som tilkjenner homofile egne rettigheter (likekjønnede par som adoptivforeldre, likekjønnet ekteskap og lignende) omtales ofte som homofobiske. De som har kommet med ytringene mener ofte på sin side at deres uttalelser eller handlinger er basert på prinsipielle religiøse eller politiske fundament og at beskrivelsen derfor er et urettmessig forsøk på å sykeliggjøre dem og deres synspunkter. Eksempler på slik bruk av homofobi-begrepet inkluderer blant annet diskusjonen om hvorvidt trossamfunn som Frelsesarmeen og Misjonsforbundet skulle godta praktiserende homofile som offiserer eller som prester i vigslede stillinger.
Enkelte hevder at en avvisning av homofili eller homofil praksis ikke trenger å være rotfestet i kunnskapsmangel, fordommer, eller politiske, sosiale eller religiøse oppfatninger som kan hevdes å ha noe slektskap til xenofobi, og at dette lett kan bli oversett ved bruk av ordet homofobi fordi ordet i seg selv har en sterk psykologiserende assosiasjon.
Dagligtale.
Ordets språklige gjennomslagskraft på en rekke språk har vært gjenstand for diskusjon. På den ene siden betegner det fenomener (skjønt det strides om hvilke, og hvordan de skal avgrenses i forhold til hverandre) som det tidligere ikke fantes noen korte og fyndige begreper for. På den annen siden har ordet i seg kvaliteter (bruken av "fobi", som «psykologiserer» og dermed «setter på plass» den formentlige innehaver av fobien) som har gjort bruken av det svært fristende i debattsammenheng. Det kan benyttes som skjellsord.
Internalisert homofobi.
Når homofobe følelser på grunn av innprentede samfunnsholdninger, oppdragelse og lignende, opptrer hos homofile selv kalles det "internalisert homofobi". Dette er et vanlig fenomen før og under selvidentifikasjonsprosessen som ofte omtales som å "komme ut av skapet", og gir seg ofte uttrykk i selvfornektelse og/eller -forakt, frykt for å bli identifisert som homofil, for sanksjoner fra familie, kolleger og venner og/eller å bli utsatt for mobbing og vold, skam- og skyldfølelse, og i enkelte tilfeller selvmord.


Trikk.
Trikk er en elektrisk sporvogn. Begrepet benyttes særlig om sporvogner som beveger seg i bygatene ("bytrikk"), men kan noe upresist også brukes om enkelte forstadsbaner. Navnet kommer av da elektrisk drift ble innført i Christiania i 1894, og den elektriske sporveien ble kalt «Elektrikken» fra engelske «Electric tram» og senere forkortet. I Drammen kaltes trolleybussene for "trikken". I dag kjører de fleste trikkene på 600 eller 750 V likestrøm i kjøreledningene. Kombitrikker kan også kjøre på den ordinære jernbanens strømnett – dvs. 15 kV vekselstrøm i Tyskland, hvor den moderne kombitrikken ble utviklet.
Historie.
De første sporvognene ble trukket av hester. Den første hestesporveien ble etablert i Baltimore, Maryland i USA i 1828. Den første trikken i betydningen elektrisk sporvei ble utviklet av Werner von Siemens og demonstrert på verdensutstillingen i Berlin 1879; føreren satt skrevs oppå lokomotivet. I 1880- og 90-årene ble trikker innført i en rekke byer. Oslo fikk sin første hestesporvogn i 1875 og den første trikken i 1894.
1950- og 60-tallet var preget av nedleggelser av trikkenett svært mange steder (også Oslo vedtok nedleggelse av trikken i 1960 – et vedtak som ble opphevet i 1977). Høyere driftskostnad og lavere fleksibilitet sammenlignet med buss, var sannsynligvis mye av årsaken til dette.
I dag har imidlertid mange byer på nytt satset på trikken, også byer der sporveisdriften tidligere har blitt nedlagt. Det legges vekt på fordelene som høy kapasitet og redusert utslipp. Analyser viser dessuten at trikken som driftsart har en attraktivitet som gir 10–20 % mer trafikk enn buss.
Terminologi.
Man har teknisk sett 2 typer med "sporvogner" – eller mer presist sporveier, da kjøretøyene vanligvis er de samme. "Trikk" går i blandet trase, gjerne sammen med biler, og kjøres ofte på sikt eller ved hjelp av vanlige trafikklys. En "bybane" har derimot egen trasé og ofte et eget signalsystem.
I praksis går linjene ofte i gatene gjennom sentrum, og på egen trasé i de ytre bydeler og i forstedene. I Norge er det tradisjon for å bruke «trikk» både om sporvognene og om sporveissystemet, og ordene sporvogn og bybane har vært lite brukt.
I Norge.
Norges tre største byer, Oslo, Bergen og Trondheim, hadde alle utbygde trikkenett, men det er bare Oslos trikkelinjer som overlevde en nedleggingsperiode på 60-, 70- og 80-tallet. I en periode rett etter nedleggelsene i Trondheim i 1988 var Oslo den eneste byen i Norge med trikk. I Trondheim ble imidlertid Gråkallbanen gjenåpnet, mens Bergen åpnet en ny bybanelinje i 2010.
Oslo.
De første sporvognene ble tatt i bruk i Christiania i 1875. Disse var trukket av hester. I 1894 ble elektrisk drift innført. I dag er det Kollektivtransportproduksjon AS som driver trikken i Oslo gjennom datterselskapet Oslotrikken. Bestilling av trafikkproduksjonen gjøres av Ruter As.
Bergen.
Trikken i Bergen ble lagt ned i 1965. Unntaket er en museumslinje på Møhlenpris som planlegges utvidet til sentrum. Det er den idealistiske organisasjonen Bergens Elektriske Sporvei som står for dette utvidelsesarbeidet – å få lagt trikkeskinner fra Møhlenpris til Engen.
I Bergen er første trinn av en bybane bygget til Nesttun. Anleggsstart på første delstrekning fra Byparken til Nesttun var i august 2007, og strekningen ble åpnet 22. juni 2010. Neste strekning er under bygging og skal gå fra Nesttun til Rådal (Lagunen). Det pågår videre planlegging på strekningen Rådal-Flesland.
Trondheim.
Gråkallbanen er verdens nordligste trikkelinje, og er i dag den eneste gjenværende trikkelinjen i Trondheim. Rådmannen skal tidlig høsten 2010 legge fram innstilling om eventuell bygging av ny bybane.
Sverige.
I Sverige finnes i dag sporvognstrafikk i tre byer: Stockholm, Göteborg og Norrköping.
Danmark.
I Danmark ble den siste trikken i København nedlagt i 1972. I Aarhus er imidlertid en bybane under planlegging, første etappe ventes åpnet i 2015.


Heteronormativitet.
Heteronormativitet er et uttrykk som beskriver den sosiale normen og institusjonaliserte antagelsen om at alle mennesker i utgangspunktet er heterofile, og at avvik fra dette er unormalt og tillært. Dette inkluderer antagelsen om at alle mennesker faller inn under to fullstendig adskilte kategorier, mann og kvinne; at den eneste «normale» samlivsformen er mellom to mennesker av motsatt kjønn, og at hvert kjønn har særlige naturgitte roller i livet.
Sosialt sett er de fleste kulturer basert på denne antagelsen. Dette fører blant annet til at homofili i stor grad blir stigmatisert og sosialt usynlig, og at homofile opplever å måtte gå på tvers av forventninger og «forklare seg» når temaer som partnere og familieliv taes opp. «Komme ut»-prosessen blir dermed for mange homofile et livslangt prosjekt der de stadig må forklare seg for nye mennesker, hver gang med usikkerheten om hvordan vedkommende vil reagere. Dette sammen med frykten for negative reaksjoner kan for mange være så belastende at de velger å holde sitt privatliv hemmelig for for eksempel kolleger.


Uno (film).
"UNO" er en norsk film fra 2004. Aksel Hennie var både regissør og hovedrolleinnehaver. Handlingen i filmen foregår i Oslo. David (Aksel Hennie) må velge mellom å være lojal til gutta på treningsstudioet, eller å tyste på dem for å få treffe faren på dødsleiet.


Tidlig middelalder i Norge.
Tidlig middelalder i Norge regnes som tiden mellom slaget ved Stamford Bridge i 1066 og Borgerkrigstiden i 1130.
Perioden 1066 til 1130 var preget av intern fred og sterk økonomisk vekst. Mye på grunn av en styrket kirke og kongemakt, og innføringen av et stabilt rettsystem. Men mangelen på et system for arveretten til kongedømmet førte til splittelse og til slutt, etter Sigurd Jorsalfares død i 1130, full borgerkrig.
Kyrre.
Etter kong Haralds død ble hans to sønner, Magnus og Olav innsatt som konger. Magnus døde allerede i 1069 og Olav ble da enekonge. Han fikk tilnavnet Kyrre, som betyr «fredelig».
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdeskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig tettere, og det ble samtidig etablert faste bispeseter flere steder i Norge. De første hirdbiskopene hadde etterhvert slått seg til i Nidaros (som senere ble erkebispedømme), og etterhvert tilkom Selja i 1070-årene (bispestolen ble flyttet til Bjørgvin før 1090, og før 1095 hadde også Oslo fått biskop. Til slutt kom foreløpig Stavanger (utskilt fra Bjørgvin), omkring 1125.
Også under kong Magnus Berrføtts regjeringstid hersket det intern fred i Norge, kong Magnus brukte det meste av sin tid på å ordne opp i stridigheter mellom norske og keltiske høvdinger i Irland, på Orknøyene og på Hebridene. Hans handlinger endte med at mange øyer ble lagt til kongedømmet. Leidangen ble etterhvert omdannet fra et løst forsvarsvåpen til et ordentlig kongelig militærapparat, Magnus benyttet seg flittig av den på sine tokt utenlands, noe som vakte misnøye hos bøndene.
Magnussønnene.
Etter kong Magnus' død delte de tre sønnene hans landet mellom seg. De klarte å unngå innbyrdes konflikter og fortsatte reformasjonen av kongedømmet og rettsapparatet som var påbegynt av Olav Kyrre. Spesielt var kong Øystein I opptatt av utbyggingen av kongedømmet, han reiste rundt i landet og grunnla kirker og kaupanger. Han skaffet seg nye rikdommer ved å øke utenlandshandelen, samtidig som hans yngre bror, kong Sigurd I, brakte skatter hjem fra vikingtokt så langt borte som Jorsal (Jerusalem).
Gjennom fredstiden ble kontakten med det kristne Vest-Europa styrket. Virkningene av den nye troen begynte å gjøre seg mer gjeldende i samfunnet, ettersom de kristne troskrav ikke lot seg forene med det gamle samfunns tanker om tilværelsen.
Før 1130 var kirken fortsatt sterkt økonomisk avhengig av bøndene, og politisk av beskyttelse fra kongemakten, men den begynte etter hvert å bygge seg en egen økonomisk plattform, på grunn av de mange jordgodsgaver og tienden. Kirkens voksende styrke åpnet muligheter for en sterkere kirkelig samfunnspolitisk innflytelse. Dette gjorde seg synlig ved midten av 1100-tallet under borgerkrigstiden.
Kong Sigurd levde de siste syv årene av sitt liv som enehersker over Norge. Etter hans død gjorde både Sigurds sønn, Magnus, og Sigurds yngre bror, Harald Gille, (hans slektskap til Magnus Berrføtt er omstridt), krav på kongstittelen. Denne feiden utviklet seg etterhvert til åpen borgerkrig.


The Rock (film).
"The Rock" er en actionfilm fra 1996 i regi av Michael Bay.
Handling.
En gruppe elitesoldater ledet av oberst Francis X. Hummel (Ed Harris) okkuperer øya Alcatraz («The Rock», «Klippen») og truer med å sende biologiske stridshoder mot San Francisco. For å stoppe dem må FBI-agenten Stanley Goodspeed (Nicolas Cage) få hjelp av den eneste fangen som har klart å rømme fra Alcatraz og komme fra det med livet i behold, John Patrick Mason (Sean Connery). I Norge ble den klippet for å få 15-årsgrense på kino.


Karen-Christine Friele.
Karen-Christine «Kim» Friele (født "Wilhelmsen" 27. mai 1935) er en norsk forfatter og aktivist som gjennom mange år har arbeidet for homofiles rettigheter. Hun er oppvokst i Fana, i dag en del av Bergen.
Liv og virke.
Friele studerte språk ved bl.a. University of Cambridge, og jobbet fra 1958 til 1971 som sekretær ved Opplysningskontoret for forsikring i Oslo. 8. august 1959 giftet hun seg med advokat "Ole Friele jr.". De ble skilt i 1961.
I Oslo ble Friele en del av det den gang svært lukkede homoorganisasjonen Det norske forbundet av 1948, der hun var leder i perioden 1966–1971, og ansatt som generalsekretær fram til 1989. Frieles arbeid var sterkt medvirkende til at straffeloven § 213 som kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn, ble opphevet i 1972, at «homofili» ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1978, og at Norge i 1981 utvidet straffelovens paragrafer mot rasisme (§§ 135a og 349a) til også å gjelde diskriminering i forbindelse med seksuell legning.
Da Norge i 1993 innførte lovgivning som regulerte registrert partnerskap for personer av samme kjønn, var Friele og hennes partner gjennom mange år, Wenche Lowzow, et av de første parene som inngikk partnerskap.
Kunst og heder.
Friele mottok Fritt Ord-prisen i 1978, med begrunnelse i «hennes innsats for å skape forståelse for de homofiles situasjon». I 2009 ga hun uttrykk for at hun vil levere tilbake prisen i protest mot at filosof Nina Karin Monsen ble tildelt årets pris, og hun omtalte prispengene som «judaspengene».
22. juni 2005, i forbindelse med Europride-festivalen, ble en byste av henne avduket på Rådhusplassen i Oslo. Bysten er laget av billedhoggeren Nina Sundby, og den er plassert inne på Deichmanske bibliotek.
Kim Friele ble 28. mars 2008 utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet. – Du har gjort Norge til et mer anstendig samfunn, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin takketale.


Midtown (Manhattan).
Midtown er et stort område av Manhattan i New York. Det kommersielle kjerneområdet regnes vanligvis som avgrenset av 40. gate i sør og 59. gate mot Central Park i nord, og av 3. aveny i øst og 9. aveny i vest. Mange regner også hele området mellom elvene East River og Hudson på begge sider av Manhattan, fra 30. gate og opp til Central Park som Midtown.
Midtown er det travleste enkeltstående kommersielle område i USA, med størstedelen av New Yorks skyskrapere innenfor sine grenser. Mer enn tre millioner ansatte arbeider i Midtown daglig, og områder som 5. aveny og Times Square har betydelige innslag av kommersielle leietakere.
Kjente bygninger og institusjoner i Midtown.
Midtown sett mot nord fra Empire State Building.


Dubnium.
Dubnium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Db og atomnummer 105.
Historie.
Dubnium er oppkalt etter den russiske byen Dubna. Dubnium ble rapportert framstilt i 1967 ved Joint Institute for Nuclear Research i Dubna. Forskerne der hadde ved å bombardere 243Am (americium) med 22Ne (neon), framstilt noen få atomer med 260Db og 261Db. Forskere ved Berkeley-universitetet i California kunne i april 1970 bekrefte eksistensen av grunnstoff 105.
Det amerikanske forskerteamet framstilte grunnstoffet ved å bombardere americium med nitrogenkjerner i en partikkelakselerator, med 260Db (halveringstid på 1,6 sekund) som resultat.
Forskere fra Berkeley-universitetet forsøkte senere med mer sofistikerte metoder å bekrefte de sovjetiske funnene man hadde i forbindelse med grunnstoffet. De foreslo at grunnstoffet skulle hete hahnium (Ha), etter den tyske vitenskapsmannen Otto Hahn. Amerikanske og vest-europeiske forskere brukte dette navnet konsekvent.
En navnekontrovers angående navnsetting var i gang, og russiske forskere protesterte på navnet. "The International Union of Pure and Applied Chemistry" (IUPAC) gav grunnstoff 105 navnet "unnilpentium", etter de latinske ordene for 1, 0 og 5, som en midlertidig løsning. I 1997 kom de imidlertid til enighet, og grunnstoffet fikk sitt nåværende navn etter byen der det russiske Joint Institute for Nuclear Research ligger. De tidligere navnene på grunnstoffet inkluderer "hahnium", "joliotium", "nielsbohrium", og "eka-tantal".
Egenskaper.
Dubnium er et kunstig fremstilt, meget radioaktivt transisjonsmetall. Dubnium er det andre av de transaktinide grunnstoffene, og man tror det har egenskaper som ligner på de tantal har.
Isotoper.
Dubnium har ingen kjente stabile isotoper. 13 isotoper er kjent hittil, og de mest stabile er 268Db med halveringstid 16 timer, og 267Db med halveringstid 73 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt og de fleste kortere enn 10 sekunder. De fleste isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).
Den relativt høye stabiliteten sammenlignet med naboer i det periodiske system, er et bevis på at man ved å endre antall nøytroner i atomkjernen, også kan endre atomkjernens stabilitet.
CAS-nummer: 53850-35-4
Forekomst.
Dubnium forekommer ikke naturlig, men framstilles i laboratorier.
Anvendelse.
Dubnium har per i dag ingen anvendelse, bortsett fra i forskningssammenheng.


The Brazz Brothers.
The Brazz Brothers, eller Brazz Bros på folkemunne, fra Langevåg på øya Sula utenfor Ålesund, er med årene blitt en reisende musikkinstitusjon i jazz, som er spesielt kjent for sine improvisasjonskunster.
Bakgrunn og historie.
Gruppen ble dannet av brødrene Jarle, Jan Magne og Helge Førde og Runar og Stein Erik Tafjord i 1981 som en ren messingkvintett. Disse hadde spilt sammen i Langevåg Skulekorps, og Jarle, Helge og Stein Erik hadde allerede opptrått som del av Ytre Suløens Jassensemble i 1976 på Jazz & Heritage Festival i New Orleans, USA som første norske jazzband.
I 1985 ble trommelegenden Egil «Bop» Johansen (1934–1998) medlem av gruppen, og sammen spilte de over 1 200 konserter sammen. Etter hans bortgang ble Marcus Lewin fra Eskilstuna, Sverige spurt om å bli ny trommeslager.
I tiden 1990-95 hadde de et omfattende med den amerikanske trompetstjernen Lester Bowie.
I 1986 startet innspillingen av deres første album, "Brazzy Landscapes", som var begynnelsen på en unik musikkhistorie. Platen besto av gruppens egne komposisjoner og arrangement med opptreden av den britiske sangeren Phil Minton.
Musikken de spiller er en unik blanding av tradisjonell og moderne jazz og folkemusikk fra ulike deler av verden, med sterk representasjon av den skandinaviske folkemusikktradisjonen.
Gruppen har spilt og gitt ut en rekke plater sammen med store legender og også mindre kjente, men absolutt dyktige musikere. De har turnert i både inn og utland. De har turnert i USA, Afrika, Asia og store deler av Europa, og holder over 120 konserter i året. Alle medlemmene har også gjennomført en rekke soloprosjekter.
Kurs.
Mange skolekorpsmedlemmer over hele Norge har fått stifte bekjentskap med gruppen gjennom sine kurs i å lære å spille uten noter, som gruppen holder både for nybegynnere, viderekomne, profesjonelle og musikklærere i både inn- og utland.
Eksterne lenker.
Brazz Brothers


Straffeloven § 213.
Bestemmelsen omfattet ikke kvinner da seksuelle handlinger mellom kvinner ble ansett for å være umulig, siden de ikke omfatter penetrering.
Seksuelt misbruk av dyr rammes siden 2010 av dyrevelferdsloven § 14.
Fra 1989 til 2000 inneholdt § 213 en definisjon av samleie.
Forslag om opphevelse på 1950-tallet.
I 1953 foreslo Straffelovrådet enstemmig å oppheve paragrafen og erstatte den med en bestemmelse om absolutt seksuell lavalder på 18 år samt en relativt grense for aldersgruppen 18–21 år.
Som begrunnelse for å oppheve § 213 uttalte Straffelovrådet at «det kan fremstille seg som en urettferdighet å straffe en person for homoseksuelle handlinger som er en følge av en egenskap ved ham som ikke kan legges ham til last. Homoseksualitet er forsåvidt av samme art som en sykdom eller legemsfeil.» Videre uttalte rådet at bestemmelsen omtrent aldri ble brukt i praksis og den vurderte derfor om det var noen mening i å ha en straffebestemmelse det ikke var meningen å bruke. En innvending var, som Justisdepartementet uttalte i 1927 (Ot.prp. nr. 8 (1927)), at det var «overveiende betenkelig å legalisere perverse forhold av den her nevnte art». Til dette uttalte Straffelovrådet at «loven ikke billiger alt det den ikke setter straff for. Det er langt fra noen alminnelig regel at loven skal straffe enhver umoralsk handling.» Videre uttalte Straffelovrådet at det kan «være urettferdig å betegne homoseksuelle handlinger som kriminelle. Det gjelder her i stor utstrekning personer som i enhver annen henseende er bra, pliktoppfyllende samfunnsborgere. Deres abnorme seksualliv skyldes forhold som de selv ikke har kunnet ha noen innflytelse på. De lider under sitt forhold, og denne lidelse blir unødig forsterket ved at loven betegner dem som kriminelle.»
Straffelovrådet forslo også å oppheve «konkubinatparagrafen» som satte et forbud mot samboerskap (strl. § 379). Straffelovrådet forslo at den ledige plassen skulle inneholde en bestemmelse om at personer under 21 år ikke må gis adgang til å være medlem av en forening eller annen sammenslutning som særlig er beregnet på å ha tilslutning av homoseksuelle personer. Straffelovrådet nevnte særskilt det danske «Forbundet af 1948» som eksempel på en type organisasjon som ville være omfattet.
I samme utredning forslo Straffelovrådet også å oppheve forbudet mot dyresex (crimen bestialis) som også var plassert i straffeloven § 213.
Justisdepartementet og Regjeringen sluttet seg til forslagene om å oppheve forbudet mot homoseksuell omgang og erstatte den med en bestemmelse om en særskilt homoseksuell lavalder (som ikke var begrenset til menn), om å oppheve konkubinatparagrafen samt å oppheve forbudet mot dyresex. Derimot fikk forslaget om særskilt aldersgrense for homoseksuelle foreninger ikke tilslutning. I april 1954 ble et lovforslag lagt frem for Stortinget (Ot.prp. nr. 41 (1954)), men Stortinget avviste alle forslagene.


Brev.
Et brev (fra latin "brevis", «kort»), er en alminnelig betegnelse på en skriftlig meddelelse som sendes til en annen person. Innenfor postvesenet er brev en forsendelsesart. Posten Norge operer med en definisjon på brev hvor lengde + bredde + høyde ikke må overskride 90 cm.
Brevlitteratur.
Bortsett fra de virkelige brev som er samlet ut utgitt, har de fleste lands litteratur atskillige bøker i brevform, mest betraktninger og avhandlinger. Det kan være fingerte brev eller virkelige henvendelser til en bestemt person. Man har også språkvitenskapelige brev av Jacob Grimm, kjemi av Justus von Liebig, fysiologi av Carl Vogt, arkeologi av Lessing og andre. De mest kjente verkene i brevform (utenfor skjønnlitteraturen) er "Epistolæ obscurorum virorum", Blaise Pascals "Lettres provinciales", Jacques-Benigne Bossuets og François de Salignac de la Mothe-Fénelons "Lettres spirituelles", Charles Montesquieus "Lettres persanes", Voltaires "Lettres anglaises", Rousseaus "Lettres de la montagne" og "Lettre sur les spectacles", Lord Chesterfields "Letters to his Son", "The letters of Junius", "Lettres familières sur l'Italie" av president Charles de Brosses, Ludwig Börnes "Briefe aus Paris", Augustin Thierrys "Lettres sur l'histoire de France", George Sands "Lettres d'un voyageur", Louis Blancs "Lettres d'Angleterre". I den danske litteratur: Ludvig Holbergs "Epistler", så Frederik Christian Eilschovs "Filosofiske Breve", Knud Lyne Rahbeks "Breve fra en gammel Skuespiller", "Clara Raphael. Tolv Breve" av Mathilde Fibiger. I Norges litteratur er Henrik Wergelands "Fortrolige Breve fra Ejdsvold" og fru Conradine Birgitte Dunkers "Gamle Dage" de mest kjente.
En egen klasse danner romanene i brevform (se "Epistel"): Rousseaus "Nouvelle Héloïse", Samuel Richardsons "Clarissa Harlowe" og Goethes "Werther"; senere blev denne form sjeldnere (men ennå benyttet av Alphonse Daudet i "Lettres de mon moulin"). I den danske litteratur finner man Sibberns "Efterladte Breve af Gabrielis" og "Ud af Gabrielis' Breve til og fra Hjemmet", "Familien Polonius" av fru Thomasine Gyllembourg og Meïr Aron Goldschmidts "En Roman i Breve".
I bunden stil er brevformen efter antikk modell benyttet av Clément Marot, Paul Scarron,Nicolas Boileau, Voltaire, Alexander Pope og andre. Fra senere tid finnes Henrik Ibsens og hans "Ballonbrev" til fru Fredrika Limnell (1870), Bjørnstjerne Bjørnsons poetiske epistler til Frederik Stang og Johan Sverdrup.


Brasils kultur.
Brasils kultur spenner over mange områder. Mange av kulturformene har sitt opprinnelse fra de afrikanske slavene som ble importert til landet.
Musikk og dans.
Musikk- og dansestiler som blant annet samba, bossa nova, forró og MPB er noen av de mest kjente delene av Brasils kulturliv. Andre genrer er frevo og axé. Karnevalet i Rio får mye internasjonal oppmerksomhet hvert år. I tillegg er karnevalet i Salvador og Olinda godt kjent.
Sport.
Innenfor sport har landet sikret seg fem verdenscupseiere i fotball. Landet har fostret mange dyktige fotballspillere, hvor Pelé er den mest berømte. Kampsporten capoeira stammer også fra Brasil.
Litteratur og arkitektur.
Innenfor litteratur er Paulo Coelho antakelig den mest kjente, mens Oscar Niemeyer er en internasjonalt anerkjent arkitekt.


Margaret Skjelbred.
Margaret Skjelbred (født 25. januar 1949 i Stokke i Vestfold) er en norsk forfatter.
Skjelbred er utdannet psykiatrisk sykepleier, og arbeidet i nesten tyve år ved Vestfold Sentralsykehus. I 1983 debuterte hun litterært med diktsamlingen "Det er aleine du er". Hun har utgitt diktsamlinger, romaner og barnebøker. Hun har også vært kåsør og laget radioprogrammer basert på barnebøkene for NRK. Skjelbred har arbeidet heltid som forfatter siden 1990, og fikk i 2004 et gjennombrudd hos publikum med romanen "Gulldronning, perledronning". Forfatterskapet har innbrakt henne flere priser.
Margaret Skjelbred vokste opp med foreldre som var haugianere.
De fleste av Skjelbreds diktsamlinger er skrevet på Vestfold-dialekt. Mange av dem er tonesatt av Øivind Lauritzen.
Forfatteren har i flere år bodd i Nordbyen i Tønsberg.


Carl Hiaasen.
Carl Hiaasen (født 12. mars 1953) er en amerikansk forfatter og journalist, født i Plantation, Florida (av norsk familie).
Han har skrevet en rekke sarkastiske romaner med handling fra Florida. Mange av historiene dreier seg om korrupte forretningsfolk og politikere, overgrep mot miljøet og truede (eller truende) dyr. Bøkene er ikke kriminalromaner i vanlig forstand, men en vanlig del av plotet er at noen dør under tragikomiske omstendigheter.
Hiaasen har siden 1976 vært spaltist i avisen "The Miami Herald".


Lotfi Zadeh.
Lotfi Zadeh (født 4. februar 1921 i Baku, Aserbajdsjan) er en informatiker som lanserte teorien om Fuzzy logikk.
Etter den andre verdenskrig har han vært knyttet til MIT og Columbia University. I 1959 ble han professor ved University of California i Berkeley. Den første artikkelen om "Fuzzy Sets" lanserte han i 1965.


Virus (film).
"Virus" er en amerikansk film fra 1998. Mannskapet på en tauingsbåt finner et forlatt forskningsskip fylt med høyteknologisk radarutstyr, og de oppdager etterhvert at en elektronisk livsform har tatt over skipet.
Filmen er basert på en tegneserie med samme navn, utgitt av forlaget Dark Horse.


Programvareutviklingsprosess.
Programvareutviklingsprosessen omfatter tekniske og administrative aktiviteter i forbindelse med å drive strukturert programvareutvikling.
Prosessen til en organisasjon og i hvilken grad organisasjonen følger den kan graderes på flere måter. De to mest kjente er CMM og ISO 15504.


Botswanas flagg.
Botswanas flagg ble tatt i bruk 30. september 1966. Flagget er lyst blått med et svart horisontalt bånd over midten. Båndet har hvite kanter. Forholdet mellom stripene er 9:1:4:1:9.
Den blå fargen symboliserer vann, spesielt regn, og kommer fra mottoet på Botswanas riksvåpen: "Pula" (som er tswana og betyr «La det bli regn»). De sorte og hvite linjene symboliserer harmoni mellom folkeslag, og refererer også til Sebraene som bærer riksvåpenet.


G-streng.
En g-streng er en truse med et spesielt snitt slik at rumpa er minimalt dekket av stoff.
Det består bak av en smal snor (string) som går ned fra taljen, på forsiden likner det på en knapp tanga. Denne type truse ble brukt så tidlig som på 1800-tallet i Europa. I løpet av 1970-årene ble plagget populært i Brasil der det opprinnelig ble brukt som badedrakt og kom derfra tilbake til Europa som mote. På 1990-tallet ble denne typen truser meget populært, men har de siste årene tapt noe av markedet, til fordel for hipster, boxer og truser.


Designmuseum Danmark.
Designmuseum Danmark, (inntil 2011 Kunstindustrimuseet eller Det danske Kunstindustrimuseum) ligger i Bredgade i København.
Museet stiller ut dansk og internasjonalt kunsthåndverk og industrielt design. Museet har som formål å være en inspirasjon for industriens folk.
Museet ble grunnlagt i 1890 og slo dørene opp for publikum i 1895. Idéen bak museet var bl.a. å gjøre forbrukerne kritiske og kvalitetsbevisste. Dets første direktør var maleren Pietro Krohn.
Bygninger.
Museet lå inntil 1926 på H.C. Andersens Boulevard overfor København rådhus i den bygningen som i dag bærer navnet H.C. Andersen-slottet.
I 1926 flyttet museet inn i det tidligere Frederiks hospital, som ble bygget 1752–1757. Arkitekter på hospitalet var Nicolai Eigtved og Laurids de Thurah. Museet fikk tilbudt bygningene ved Frederiks hospital i 1919.
Hospitalet ble omskapt til museum av noen av de mest progressive danske arkitekter i perioden. Ivar Bentsen og Thorkild Henningsen sto for utformningen av bygningene. De enkelte rom blev innredet av arkitekten Kaare Klint, mens belysningen ble levert av de på det tidspunkt helt nyutviklede PH-lamper designet av Poul Henningsen (Museet ble dermed det første danske museum med elektrisk belysning).


Burkina Fasos flagg.
Burkina Fasos flagg består av to like store horisontale bånd med en stjerne i midten. Det øverste båndet er rødt, det nederste er grønt og den femtaggede stjernen er gul. Disse fargene er felles for mange afrikanske flagg og kalles pan-afrikanske farger. I Burkina Fasos tilfelle sies det også at det røde står for sosialismen, det grønne for Burkina Fasos fruktbarhet og at stjernen symboliserer revolusjonens ledende lys.
Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Samme flagg benyttes som nasjonalflagg, statsflagg og og flagg for Burkina Fasos væpnede styrker. Flagget ble innført 4. august 1984, etter at landet skiftet navn fra Øvre Volta.
Tidligere flagg.
Øvre Voltas flagg var en vannrett trikolor i svart over hvitt over rødt. Dette flagget ble innført i 1959, like før landets selvstendighet fra Frankrike. De tre stripene skulle symbolisere landets tre viktige elver: den Svarte, Hvite og Røde Volta.


Seksuell fetisjisme.
Seksuell fetisjisme er seksualitet der konkrete gjenstander, handlinger eller ideer blir tillagt seksuell tiltrekningskraft. Slike seksualiserte objekter og personlige, seksuelle særinteresser kalles seksuelle fetisjer. Hos et fåtall personer er fetisjen eller fetisjene helt nødvendige for at de skal føle lyst, tenne seksuelt eller oppnå seksuell tilfredsstillelse, mens andre anser fetisjen som en foretrukket metode for å føle størst mulig seksuell nytelse.
Bakgrunn og typer.
Fetisjisme defineres ved at et ikke-levende objekt blir brukt som stimulus for å oppnå seksuell opphisselse og tilfredsstillelse. Mange fetisjer har relasjon til menneskekroppen, f eks klær eller fottøy. Andre vanlige eksempler på fetisjer er materialer som gir en særlig virkning ved syn eller berøring, for eksempel gummi, plast eller lær. Fetisjene varierer i sin betydning for individet. I noen tilfeller tjener de bare til å øke den seksuelle opphisselsen som oppnås på vanlige måter, f eks ved å få partneren til å bruke en spesiell påkledning. Ordet fetisj oppstod i portugisisk på 1600-tallet som en betegnelse for gjenstander med overnaturlig ladning brukt i for eksempel naturreligioner. Den første som brukte ordet forbundet med en psykisk lidelse, var den franske psykologen Alfred Binet en gang rundt 1850. Fra 2010 er ikke lenger fetisjisme ansett som en psykisk lidelse i Norge.
Seksuelle fetisjer kan omfatte visse rekvisitter, klesplagg og rolleleker eller spesielle kroppsdeler og -funksjoner som får stor seksuell oppmerksomhet. Andre fetisjer kan være orientert mot berøring og fysiske stimuli, for eksempel bruk av ulike tekstiler og materialer og av sexleketøy. Flere fetisjer er opprinnelig ikke direkte knyttet til sex og samleie, og oppfattes av mange som seksuelt helt uinteressante, men har hos noen fått en symbolsk betydning og følelsesmessig ladning som minner om de magiske kreftene i religiøse fetisjer.
Seksuell fetisjisme omfatter dyrkingen og opptattheten av en stor mengde seksuelle spesialiteter. Graden og typen henger i hovedsak sammen med en persons psykologiske og kulturelle bakgrunn. Det handler om legning, personlighet og erfaringer, men også om moter og ideer i omgivelsene. Pornografien, som utnytter og utvikler seksuelle fantasier og særlig leker med seksuelle tabuer, tilbyr svært ofte bilder, historier og fantasier som fokuserer på seksuelle fetisjer og er kategorisert etter seksuelle spesialiteter som henvender seg til bestemte målgrupper og fetisjister. Forestillingene og kunnskapen om seksuelle fetisjer har ogå blitt spredt gjennom den moderne, seksualorienterte populærkulturen.
Blir en person særlig opphisset og seksuelt stimulert av ting og handlinger som avviker fra den vanlige flertallsatferden, kan dette kalles en seksuell fetisj. I videste forstand vil fetisjisme likevel omfatte interesser og adferd som ikke nødvendigvis ses på som unormalt eller merkelig. For eksempel er det ikke uvanlig at man liker visse klær som det motsatte kjønn går i. I snevrere forstand kan det omfatte ting som blir sett på som parafilier og sjeldnere seksuelle avvik. Seksuell fetisijisme som skaper store problemer for omgivelsene eller personen selv, kan også betraktes som et helseproblem.
Eksempler.
Det er vanlig å ha flere fetisjer. Det er heller ingen avgrensninger for hva som kan være en fetisj; det blir sagt at «hvis det eksisterer, finnes det noen med en fetisj for det».
Psykologi.
Tidligere har seksuell fetisjisme blitt sett på som en psykisk lidelse.
I Norge.
2. januar 2010 ble det kjent at Helsedirektoratet har besluttet at enkelte diagnosekoder gjøres ugyldige for bruk i Norge – ved å endre den norske versjonen av det internasjonale diagnoseregisteret (ICD–10). Diagnosene som tas ut av registeret er sadomasochisme, fetisjisme, fetisjistisk transvestittisme og mulitiple forstyrrelser i seksuelle objektvalg og transvestisme.
Sverige endret sitt register for over et år siden.
WHOs klassifikasjon.
Selv om de fleste moderne psykologer har gått bort fra dette synet, har fetisjisme fortsatt sin egen på Verdens Helseorganisasjons (WHO)s ICD-liste over psykiatriske diagnoser (ICD). Diagnoseutvalget ReviseF65 jobber videre internasjonalt med å få strøket disse også fra denne lista.


Bleie.
"Bleie er også en bygd i Hardanger. For den, se Bleie i Hardanger."
a> som kan lukkes flere ganger.
En tøybleie med ekstra innlegg
En bleie er laget av absorberende materiale. En bleies funksjon, er å absorbere urin samt å holde på avføring. Bleier brukes i tidlig alder, før blæren har fått en funksjon som gjør det mulig å kontrollere avføringen selv. Bleier brukes også av eldre mennesker, som kan lide av urinlekkasje. Bleier blir også betegnet som en fetisj.
Engangsbleier er mest brukt, men til spedbarn er gjenbruksbleier i tøy et alternativ. Tøybleier er vanligvis laget i bomull, men finnes også i ull, bambus og hamp. Tradisjonelt var tøybleier et rektangulært tøystykke som ble festet med en nål, men moderne tøybleier finnes i mange ulike varianter, farger og mønstre. Festemekanismen er vanligvis borrelås eller trykknapper.


Ukrainas flagg.
Ukrainas flagg ble tatt i bruk i 1918 og består av to like store horisontale bånd, hvor det øverste er blått og det nederste er gult.
Flagget tolkes som den blå himmelen (som symboliserer fred) over de gule kornåkrene (som symboliserer velstand). I følge en teori skal fargene komme fra varjagene som dannet Kievriket, som opprinnelig kom fra Sverige. Sveriges flagg har de samme fargene. Teorien svekkes av at Kiev-russ staten eksisterte under vikingtiden og fram til midten av 1100-tallet, det vil si lenge før Sveriges flagg ble til. Likheten mellom de to lands flagg er altså tilfeldig.
Under Sovjetunionen var det ukrainske flagget forbudt fordi det symboliserte nasjonalisme. Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk hadde sitt eget flagg. Det ukrainske flagget ble igjen tatt i bruk i 1992.


Adobe Systems.
Adobe Systems er et amerikansk selskap som lager og utvikler programvare til Windows, Linux og Mac OS X/Mac OS. Selskapet ble etablert i 1982 og programporteføljen spenner fra publiseringsprogram for Internett til avansert bildebehandling. Deres produkter framstår som markedsledere, og benyttes av bedrifter innenfor reklame og publisering, som f.eks Illustrator, InDesign, Photoshop og PageMaker, som opprinnelig ble utviklet av Aldus Corporation. I desember 2005 overtok Adobe programvareselskapet Macromedia. Selskapet har navnet sitt etter bygningsmaterialet adobe.


Adobe.
Adobe (arabisk: الطوبى) er et naturlig bygningsmateriale som består av soltørket leire. Adobe er et svært bestandig materiale, noen av verdens eldste bygningsstrukturer er bygget med adobe. I varme områder av verden har adobe store fordeler over f.eks. tre, fordi adobe virker temperaturregulerende.
Bygninger laget av soltørket leire er vanlige i Vest-Asia, Nord-Afrika, Vest-Afrika, Latin-Amerika, sydlige deler av USA og i Spania. Adobe har blitt brukt av de innfødte i det sydvestlige USA, Mesoamerika og Andesregionen i Syd-Amerika i flere tusen år, skjønt sten var også et vanlig bygningsmateriale, ofte i kombinasjon med adobe. I Spania hadde man laget mursten av adobe allerede i den sene bronsealderen og jernalderen, og metoden ble utbredt fordi den var enkel og billig. Spanjolene introduserte adobemursten og navnet adobe i Latin-Amerika på 1500-tallet.


Brystholder.
En brystholder, ofte omtalt ved forkortelsen BH (skrives også "behå"), er et klesplagg for kvinner. Plaggets formål er å støtte opp kvinnens bryster.
En brystholder kan være en del av en kvinnes undertøy, og brukes under en bluse, genser eller kjole, men den kan også være en bekledning som brukes synlig. Det er da snakk om en bikini-BH, eller et solliv.
BH'er kommer i ulike størrelser, som betegnes ved et tall fra 65 og oppover, og en bokstav. Tallet relaterer til vidden rundt ryggen, mens bokstaven er størrelsen på skålene som brystene hviler i. AA er den minste skåla, og i vanlige klesbutikker kan man finne størrelser opp til D eller E, men det finnes bher med skåler opp til K.
Uttrykt i bh-størrelser ligger gjennomsnittsbrystet i Europa et sted nærmere B (44 %) enn C (28 %) – mens 15 % har A, 10 % D og 3 % større.
Tall som ble offentliggjort i 2005 og som viser at den mest solgte bh-størrelsen i USA har gått fra 75B til 80C på bare 15 år, er derimot ikke representative. Kvinner med små bryster er nemlig underrepresentert blant bh-kundene.


Saint Martin.
Saint Martin (fransk: "Saint-Martin", nederlandsk: "Sint Maarten", engelsk: "Saint Martin") er en tropisk øy i det nordøstlige Karibien, som er delt mellom Kongeriket Nederlandene og Frankrike. Øya er på 88 km², noe som er det minste landareal i verden som er delt mellom to
nasjoner. Den franske delen i nord heter Saint-Martin, og er en fransk oversjøisk kollektivitet ("collectivité d'outre mer"). Den franske delen er en del av EU. Den nederlandske delen i sør heter Sint Maarten og er et eget land innen Kongeriket Nederlandene. De to største byene på øya er Marigot (fransk side) og Philipsburg (nederlandsk side).
Krysningen av grensen i dag er av uformell karakter, da det eneste måten å se det er ved et lite skilt som ønsker velkommen enten til den nederlandske eller franske siden. Det har vært en fredelig sameksistens mellom nederlendere og franskmenn på øya i 200 år.
Historie.
Før Christofer Columbus kom til St. Martin på sin andre reise til den nye verden i 1493, hadde øyen allerede vært befolket i over tusen år. De første som bosatte seg her var Arawakindianere, som opprinnelig kom fra Sør-Amerika. De ga øyen navnet "«Sualouiga»", som betyr "«Saltlandet»". Bakgrunnen for navnet ligger i øyens store forekomster av brakkvann og saltflak. De få stedene hvor det var ferskvann, kunne bare holde liv i en liten befolkning.
Arawakindianerne ble senere fortrengt av en mer aggressiv indianerstamme, kariberne. Det er etter disse Karibien ble oppkalt etter.
Columbus satte aldri sin fot på øyen, men gjorde krav på øyen for Spania mens han seilte forbi. Han fikk øyen i sikte 11. november 1493, på minnedagen til den hellig Martin av Tours, derav navnet på øyen. Bortsett fra å navngi øyen, viste aldri spanjolene noen interesse for øyen. Nederlenderne som var på utkikk etter et stoppested midtveis mellom koloniene i Brasil og Niue Amsterdam (nå New York), okkuperte øyen i 1631. Det nederlandske Vestindiske kompani (WIC) innsatte Jan Claezen van Campen som guvernør, og han satte i gang byggingen av det første fortet og utvinning av salt.
Det tok ikke lang tid før spanjolene, som ønsket å opprettholde sitt monopol i den nye verden, ble klar over den nederlandske okkupasjonen av øyen, og tok øyen tilbake i 1633. Alle nederlenderne ble fordrevet og flyktet til Curaçao.
I de neste 15 årene gjorde nederlenderne en rekke mislykkede forsøk på å få tilbake sin tapte besittelse. Den spanske kommandøren under de stadige nederlandske beleiringene, ba etter sin siste seier om at spanjolene forlot øyen. Kongen av Spania innvilget hans ønske i 1647 og arbeidere fra Puerto Rico ble innhentet for å rive fortene på øyen, før de forlot øyen for godt.
En liten gruppe med franskmenn og nederlendere hadde gjemt seg på øyen da spanjolene dro, og ifølge legenden ble grensen på St. Martin fastsatt ved at en nederlender og en franskmann stod rygg til rygg ved Oysterpond på østkysten. Frankmannen skulle gå nordover og nederlenderen sørover for så å gå rundt øyen inntil de møtes ansikt til ansikt. Den nederlandske siden er mindre angivelig på grunn av at nederlenderen enten var feit, treg eller drakk gin mens han gikk. Eller alle tre.
Grensetraktaten ble signert på toppen av Mount Concordia i 1648, men selv med en fredelig
sameksistens, ble grensen endret 16 ganger, inntil 1815 da Paristraktaten fastsatte grensen for godt.
Andre verdenskrig.
St. Martin ble brukt som militær base for amerikanerne under andre verdenskrig og okkupert av de allierte, ettersom Nederland og Frankrike var okkupert av Tyskland.
Politisk status.
Frankrike og Nederland ble enige om å dele øya 11. november 1648.
Sint Maarten var fra 1954 til 2010 en del av De nederlandske Antillene, som var en del av Kongeriket Nederlandene, men ikke en del av EU. Valutaen på den nederlandske siden er antillianske gylden, men amerikanske dollar er praktisk talt sidestilt. I 2004 startet en prosess hvor man har foreslått å restrukturere De nederlandske Antiller, og gjøre Sint Maarten til en sidestilt stat i Kongeriket Nederlandene. Denne prosessen ble fullført 10. oktober 2010, da De nederlandske Antillene ble oppløst og Sint Maarten ble et eget, sidestilt land innenfor Kongeriket Nederlandene.
Saint-Martin var fram til 2007 en del av Guadeloupe, som er et fransk oversjøisk departement og er dermed en del av EU. I 2003 stemte befolkningen for løsrivelse fra Guadeloupe, og ble i 2007 gitt egen COM-status ("oversjøisk fellesskap"). Samme status ble også gitt til Saint-Barthélemy, som også tidligere var administrert fra Guadeloupe. Øyene beholder EU-medlemskapet.
Valutaen på den franske siden er Euro, men også her er amerikanske dollar akseptert de fleste steder.
Karakteristika og turistinformasjon.
Sint Maarten, den nederlandske siden, er kjent for sitt natteliv, strandliv og kasinoer, mens Saint Martin, den franske siden, er typisk fransk med gullsmeder og dyre motebutikker.
Det er flyforbindelse til øya fra mange destinasjoner. Store fly ikke er uvanlig, slik som Boeing 747.
Hovednæringsveien på øya er turisme. Prinsesse Juliana internasjonale lufthavn er kjent for sin korte landingsstrpe på bare 2.130 meter, noe som nesten er i korteste laget for store jumbojeter. På grunn av dette ankommer disse flyene øya i ekstrem lav høyde, rett over en av strendene i nærheten av Philipsburg. Innflygningsbilder hvor flyene er kun 10 til 20 meter over turister som soler seg er populære.
Øya er ofte hjemsøkt av orkaner, spesielt på sensommeren og tidlig høst. I denne perioden er det få turister på øya og mange butikker og restauranter holder stengt i denne perioden.
Naboøyene er Saint-Barthélemy, Anguilla, Saba, Sint Eustatius og Saint Kitts og Nevis
Kommunikasjon.
Turismen tok av på St. Martin etter andre verdenskrig, da amerikanerne forlot øyen med en ferdig utbygd flyplass. Prinsesse Juliana lufthavn stod ferdig i 1943. Flyplasskoden er SXM.


Armenias flagg.
Armenias flagg består av tre like brede horisontale striper i fargene rød, blå og oransje. Flagget er i størrelsesforholdet 1:2.
Tanken om et eget armensk flagg kom opp blant armenere i eksil. I 1885 henvendte armenske studenter i Frankrike seg til Fader Alishan i Venezia fordi de ønsket et flagg som kunne symbolisere deres nasjonalitet. Fader Alishan foreslo et flagg i fargene rødt, grønt og hvitt og ga dette en religiøs forklaring med henvisning til at dette var fargene Gud ga armenerne etter at Noas ark hadde strandet på Ararats topp. Senere foreslo Fader Alishan fargene gult, rødt og grønt. Ingen av disse fargekombinasjonene festet seg.
Da Armenia erklærte selvstendighet i mai 1918 bestemte regjeringen seg for et nytt flagg. Den tok utgangspunkt i rødt, blått og gult, med den begrunnelse at dette hadde vært dynastiske farger da Armenia sist hadde vært selvstendig. Den gule fargen ble imidlertid raskt endret til oransje. Det er mange tolkninger av fargenes betydning, men en allment akseptert tolkning går ut på at det røde symboliserer blod fra armenere som forsvarte landets selvstendighet, oransje symboliserer nasjonalt mot gjennom arbeid, og blått symboliserer håp og himmelen over landet.
Flagget var Armenias offisielle flagg i perioden 28. mai 1918 til 6. desember 1920 under Den demokratiske republikken Armenias eksistens etter første verdenskrig og ble igjen tatt i bruk etter at Armenia brøt ut av Sovjetunionen. Det ble formelt vedtatt 24. august 1990. Flagget benyttes i samme form som nasjonalflagg, statsflagg og krigsmaktens flagg.
Sovjetrepublikken Armenias flagg.
I tiden Armenia var en del av Sovjetunionen som Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk, førte landet flagg med sovjet-kommunistisk symbolikk. De første av disse flaggene ble innført i 1922 og hadde republikkens akronym påskrevet i bokstaver fra det armenske alfabet. I 1940 fikk flagget tillegg av hammer og sigd. I 1953 fikk Sovjetrepublikken Armenia nytt flagg, også denne gang rødt, men uten inskripsjon. Flagget var basert på Sovjetunionens røde flagg med hammer, sigd og stjerne i kantonen. I tillegg hadde det en vannrett blå stripe gjennom midten av flaggduken. De andre sovjetrepublikkene hadde flagg etter samme modell, med et eget mønster særegent for hver enkelt sovjetrepublikk.
Nagorno-Karabakhs flagg.
a>s flagg Nagorno-Karabakh, en stat med sterke bånd med Armenia, har nesten det samme flagget som Armenia. Landet bruker den samme trikoloren med rød, blå og oransje, men har i tillegg en såkalt «zig-zag» for å vise at landet er adskilt fra moderlandet.


Hudson (elv).
Hudson (engelsk: "Hudson River", av mohikanerne kalt "Muh-he-kun-ne-tuk") er en elv i delstaten New York i USA. Elva er 507 km lang, og har et nedbørsområde på 36 260 km².
Den renner ut i Atlanterhavet langs vestsiden av Manhattan, og skiller New York City fra New Jersey. Elven fikk sitt navn etter engelskmannen Henry Hudson som utforsket elven for nederlenderne i 1609.
Hudsonelven krysses av en rekke broer og tunneler slik som Verrazano Narrows Bridge, George Washington Bridge, Lincoln Tunnel og Holland Tunnel.


Chukha.
Adkomsten fra India til Bhutan går gjennom Chukha
Chukha (tidligere Chhukha) er et av Bhutans 20 dzongkhag eller fylker.
Fylkeshovedstaden Phuentsholing ligger ved den eneste veien mellom India og vest-Bhutan.


Gambias flagg.
Gambias flagg består av en horisontal trikolor av rød, blå og grønn. Fargene separeres av hvite striper. Den røde toppen symboliserer solen og savannen, det blå midtpartiet symboliserer Gambiaelven som flyter gjennom landet. Det grønne bunnpartiet symboliserer landet og skogen i Gambia. De hvite stripene symboliserer fred.


Katyn-massakren.
Minnestøtter ved åstedet for massakren
En av massegravene i Katyn
Katyn-massakren var en massakre av polske militære og intellektuelle utført av sovjetiske NKVD i skogen utenfor landsbyen Katyn ikke langt fra Smolensk i det vestlige Russland. Tilsvarende og samtidige massakrer utført i fengsler i Kalinin (Tver), Kharkov og annetsteds medregnes som regel også som del av Katyn-massakren. Ordren til massakrene ble gitt 5. mars 1940 av det sovjetiske politbyrået under ledelse av Josef Stalin; den var også underskrevet av Molotov, Vorosjilov og Mikojan.
De som ble massakrert var polske soldater som hadde havnet i sovjetisk krigsfangenskap etter den sovjetiske innmarsjen i Øst-Polen i september 1939. Russerne massakrerte ifølge organisasjonen Memorial minst 14 000 og ifølge polske historikere 21 857 polske soldater og offiserer i Katyn (ca 15 000 var krigsfanger). Av disse ble 4 421 henrettet og gravd ned i Katyn.
Massakren.
Nye graver til de polske generaler Mieczysław Smorawiński og Bronisław Bohatyrewicz
Pressevisning av funn fra gravene
Reichsgesundheitsführer Leonardo Conti (til høyre) mottar fra Orsós hånd den internasjonale kommisjons rapport den 4. mai 1943
Etter undertegnelsen av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakt og den derpå følgende sovjetiske okkupasjon av det østlige Polen høsten 1939 havnet 14.700 offiserer og soldater fra polsk hær og politi i sovjetisk krigsfangenskap.
Den 5. mars 1940 undertegnet medlemmene av Politbyrået for det sovjetiske kommunistiske parti – Stalin, Molotov, Kaganovitsj, Vorosjilov, Mikojan, Beria og Kalinin – ordren om henrettelse av «nasjonalister og kontrarevolusjonære aktivister» i de okkuperte områder. Denne vide definisjonen muliggjorde at man i tillegg til å henrette offiserer, soldater og reservister også drepte ca 10.000 polske intellektuelle og politimenn. Det nøyaktige antall drepte er ikke kjent, noe som blant annet skyldes obstruksjon fra russiske myndigheters side. I et skriv fra KGB-formann Aleksandr Sjelepin til Nikita Khrusjtsjov av mars 1959 nevnes tallet 21.857 drepte. Henrettelsene ble gjennomført av NKVD mellom den 3. april og den 19. mai 1940.
Mellom 4400 og 4430 mann fra en krigsfangeleir ved Koselsk (oblast Kaluga) ble drept i skogen ved Katyń. Fra leiren ved Starobelsk (oblast Luhansk, Ukraina) ble mellom 3739 og 3896 offiserer bragt til et NKVD-fengsel i Kharkov, der de ble skutt og deretter spredt og nedgravd i et skogs- pog parkområde ved landsbyen Pjatykhatky i samme område. Rundt 6300 polske hær-, politi- og gendramerioffiserer og endel sivilister fra leiren Ostasjkov på øya Stolobny i den nordrussiske Seligersjøen ble ført ned i kjelleren i NKVD-bygningen i Tver (da Kalinin) og skutt der. Likene ble brakt til et sted ved landsbyen Mednoje og lagt i en massegrav der. 124 personer som NKVD brukte som hjelpere overlevde massedrapet.
Dessuten ble sannsynligvis mellom 3700 og 4500 andre myrdet i NKVD-hovedkvarteret i Minsk og nedgravd i skogsområdet Kuropaty. Nærmere undersøkelser har ikke vært mulig, på grunn av de hviterussiske myndigheters avvisende innstilling.
Blant de mange polske intellektuelle som ble likvidert var blant annet matematikerne Józef Marcinkiewicz og Stefan Kaczmarz. Faren til den polske filmregissøren Andrzej Wajda ble ikke – som lenge antatt – drept i Katyn, men i Kharkov.
Oppdagelsen av massakren.
Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen, Operasjon Barbarossa i juni 1941, ble den polske eksilregjeringen i London og Sovjetunionen enige om å samarbeide mot tyskerne. Blant annet skulle det opprettes en polsk hær på sovjetisk område. Da denne hæren skulle dannes, fant de polske offiserene ut at det var mange polakker i sovjetisk fangenskap som det ikke kunne gjøres rede for. Josef Stalin hevdet at alle polakkene var blitt satt fri, men noen kunne kanskje ha rømt (for eksempel til Mandsjuria). Det var ikke før i april 1943 at deres skjebne ble kjent, da det tyske Wehrmacht fant massegraver med 4 000 polske offiserer i en skog utenfor Katyn. Den som ved et tilfelle oppdaget gravene var Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff. Han var blant offiserene i det tyske militæret som stod i opposisjon til Hitler og som planla attentat mot Føreren.
Propaganda.
Oppdagelsene spilte i første omgang et sterkt kort i den tyske militærpropagandas hender. Funnene ble beordret offentliggjort av Joseph Goebbels, som gjorde mest mulig ut av dem. Alliert propaganda forsøkte å motvirke den tyske, men for en gangs skyld ble ikke de tyske opplysningene betvilt. Disse sjokkerte den polske eksilregjeringen som ikke fant dem utenkelige, og den krevde full, sovjetisk redegjørelse. Sovjet brukte dette som unnskyldning for å bryte sine diplomatiske forbindelser med Polen 25. april 1943.
Etter krigen.
I ettertid prøvde Sovjetunionen å gjøre alt for å dekke over og benekte massakren, og skyldte på tyskerne, noe som ble hevdet gjennom hele kommunisttiden. Også den sovjetinnsatte regjeringen i Folkerepublikken Polen påstod at det var Tyskland som stod bak, til tross for at de faktiske forholdene var kjent for de fleste polakker.
Innrømmelser.
Mikhail Gorbatsjov erkjente i 1990 Sovjetunionens ansvar for massakren, og Boris Jeltsin overleverte i 1992, til Polens daværende president, Lech Walesa, de hemmeligstemplede dokumentene som viste at Stalin hadde beordret udåden. Dette var ment som en forsonende gest til Polen.
I 2010 fastslo den russiske Statsdumaen at Stalin personlig ga ordre om utføre massakren. Vedtaket regnes som et brudd med Russlands og Sovjetunionens mangeårige taushet om forbrytelsen i Katyn.


Marshalløyenes flagg.
Marshalløyenes flagg ble tatt i bruk 1. mai 1979


Mikronesiaføderasjonens flagg.
Mikronesiaføderasjonens flagg ble tatt i bruk 10. november 1979. Den blå bakgrunnen representerer Stillehavet, mens de fire stjernene representerer de fire øygruppene i føderasjonen: Chuuk, Pohnpei, Kosrae og Yap. Flaggduken er av samme valør som FN-flagget, et minne om øygruppens tidligere status som tilsynsområde under FN.
Et lignende flagg med seks stjerner var i bruk fra 1965 for Trust-Territoriet. Kosrae var da en del av Pohnpei og disse ble derfor bare representert av en stjerne. De tre gjenstående stjernene representerte Palau, Marshalløyene og Nord-Marianene som valgte å ikke ta del i føderasjonen.


Smaksløk.
Smaksløker er kjemiske mottakere som primært er plassert langs sidene og bakerst på den øvre delen av tungen. Menneskets tunge har omtrent 9000 smaksløker som gir informasjon om smaken på maten. Det er ulike typer smaksløker som aktiviseres ved inntak av ulik mat og drikke.


Georg Ossian Sars.
Georg Ossian Sars (født 20. april 1837 i Florø, død 7. april 1927) ofte omtalt som G.O. Sars, var en norsk marinbiolog, havforsker og professor i zoologi fra 1874. Han er kjent for sin banebrytende forskning på vandrings- og gytemønsteret til skrei, sild og andre fiskearter, og ledet blant annet Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78, og regnes som en av grunnleggerne av norsk marinbiologi og fiskeriforskning.
Professor G.O. Sars ca. 1865
Biografi.
G.O. Sars' foreldre var Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1802–1889). Han var bror av historikeren Ernst Sars og svoger til Fridtjof Nansen, som var gift med hans søster Eva Sars. Sars vokste opp på Manger i Nordhordland der faren var sogneprest. Han ble sendt på Bergen katedralskole i 1852 og begynte i 1854 på Oslo katedralskole etter at familien flyttet dit. Her tok han eksamen artium i 1857. Han studerte først medisin, men etter 1. avdeling gikk han over til zoologi og mottok H.K.H. Kronprinsens gullmedalje 1862. Dette ble avgjørende for hans videre karriere. I 1864 fikk Sars og Jonas Axel Boeck ansettelser som de første havforskere for å studere henholdsvis torsk og sild. I 1870 ble han universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo, i 1874 ble han professor, et sete han holdt til 1918, 81 år gammel. Men han fortsatte sitt vitenskapelige arbeid ved universitetet, som statsstipendiat fra 1918, helt til han døde, nesten 90 år gammel, i 1927.
Vitenskapelig karriere.
Sars dro i 1864 til Lofoten for å studere gytetorskens (skreiens) biologi. Han ble rodd omkring i den lunefulle Vestfjorden og allerede den første sesongen oppdaget han at skreiens egg var pelagiske (svevende i sjøen). Dette stred mot den vanlige oppfatning på denne tiden om at alle fiskearter la egg på bunnen, slik som laksen, som opp til Sars startet sin forskning, var den eneste undersøkte arten. Sars' enkle, men fundamentale oppdagelse av det pelagiske fiskeegget la grunnlaget for det som skulle bli diamanten i den perioden som vi kaller «norsk havforsknings gullalder».
Da Jonas Axel Boeck døde i 1873, overtok Sars også sildeundersøkelsene. Dermed hadde han ansvaret for alle praktisk-vitenskapelige fiskeriundersøkelser langs hele Norskekysten. Dette ansvaret hadde han i 20 år, til han i 1893 ble avløst av Johan Hjort. Sars studerte individets utvikling og livshistorie. Han ble tidlig klar over at man for å forstå forholdene langs Norskekysten og på de nære fiskebanker må kjenne til forholdene i hele Norskehavet.
Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78, som Sars planla og gjennomførte sammen med meteorologen Henrik Mohn, fikk grunnleggende betydning. Her påviste de en arktisk dyphavsdyreverden i Norskehavets dyp under 600 meter. Tidligere var det antatt at dyrelivet opphørte på et par hundre meters dyp og at dyphavet var som livløse ørkenområder.
Sars har på grunnlag av sine egne og sin fars innsamlinger skrevet artikler om nesten alle havets grupper av flercellede dyr fra hvalene ned til hydroidene. De omtales av Hjalmar Broch som eksakte og omhyggelige, systematiske studier av største verdi.
Sars' største zoologiske arbeid er likevel granskingen av krepsdyr i Norskehavet. Avhandlingen illustrerte han med egne tegninger, og den er et standardverk i internasjonal zoologi. Ved studier av krepsdyr kan ingen unnvære hans systematiske og bindsterke hovedverk "An Account of the Crustacea of Norway". I 1882 oppkalte han "Pseudoparatanais batei" etter den britiske zoologen Charles Spence Bate.
Sars var tilhenger av teoriene til Charles Darwin, og han var også den første nordmann som ga forelesninger om evolusjonsteorien. Det skjedde ved Universitetet i Oslo.


Stefania Belmondo.
Stefania Belmondo (født 13. januar 1969 i Vinadio) er en tidligere italiensk langrennsløper. I løpet av karrieren deltok hun i hele fem OL, og fikk med seg to gullmedaljer – på 30 km i 1992 i Albertville og på 15 km i 2002 i Salt Lake City.
Lille Belmondo (1,55 m høy) var ikke blant de mest ruvende skikkelsene i løypa, men navnet viser desto bedre igjen på premielistene. Hun var jevnt god på alle distanser (vinner av verdenscupen i sprint og OL-gull på tremila taler sitt tydelige språk). Hele sju ganger plasserte hun seg blant de tre beste i verdenscupen. Hun ble nummer to sammenlagt i 1996/97 og 1998/99, og vant sprintcupen i 1996/97. I 1997 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Bjarte Engen Vik og Bjørn Dæhlie.
Under åpningsseremonien til OL 2006 i Torino fikk hun æren av å tenne den olympiske ild.


Nicolas Boileau-Despréaux.
Boileau, malt av Hyacinthe RigaudMusée national du Château de Versailles
Nicolas Boileau-Despréaux, vanligvis kalt Boileau, (1. november 1636 – 13. mars 1711) var en fransk dikter, litteraturteoretiker og -kritiker.
Boileau ble født i Paris, ble oppdratt med tanke på en juridisk karriere, men endte opp som skribent. Han er kjent for verkene "Satires" og "Epistles", "L'Art Poétique", "Le Lutrin" og andre, der han gikk til angrep på det han oppfattet som sin samtids dårlige smak.
I "L’Art poétique" sammenfatter han den striden som oppstod om scenekunstens former etter Corneilles stykke "Le Cid". Samtidig formulerer han et program for en ny dramatikk som på vesentlige punkter bryter med barokkens scenekunst. Han mener at samtidas dramatikere må vende seg til den greske og romerske antikken for å finne både emner, form og personer. Med dette standpunktet la Boileau grunnlaget for den retningen som kalles klassisismen innen fransk og europeisk drama.


Pierre Bayle.
Pierre Bayle (18. november, 1647 – 28. desember, 1706) var en fransk filosof og forfatter.
Bayle er ikke mest kjent som tenker, men som kritiker hadde han en sterk posisjon i sin samtid. Fra 1684 skrev og utga han det litteraturkritiske tidsskriftet "Nouvelles de la république des lettres", som raskt ble en europeisk suksess. Fra 1690 utga han "Avis important aux réfugiés", der han talte for religionsfrihet og toleranse.
Hans hovedverk er " Dictionnaire historique et critique" (Historisk og kritisk oppslagsverk). Her prøvde han å samle sin tids kunnskap og erkjennelse og underlegge den en kritisk bedømmelse, og foregrep dermed 1700-tallets store franske encyklopedier.
Bayles skeptisisme influerte etterfølgende generasjoner av opplysningsfilosofer og -skribenter, som Denis Diderot, de franske encyklopedistene, David Hume og George Berkeley. Bayle elsket å påpeke motsigelser mellom religiøse dogmer og sunn fornuft. Han var sjøl en troende kristen, men var en sterk motstander av en autoritær anvendelse av trosartiklene og en forkjemper for trosfrihet og toleranse. Bayle ble etter hvert involvert i en bitter strid med landsmannen Pierre Jurieu om religiøse spørsmål.


Jean Chapelain.
Jean Chapelain (født 4. desember 1595, død 22. februar 1674) var en fransk filosof og forfatter.
Hans første utgitte verk var et forord til "Adone" av Giambattista Marini. Så følgte en rekke oversettelser og mindre kjente dikt før han i 1656 utga de første 12 satser av sitt kjente episke verk "La Pucelle", som han hadde jobbet på i 20 år. Senere fulgte seks utgaver av det samme diktet på 18 måneder, noe som gjorde han til gjenstand for kritikk, og spesielt en satire av Nicolas Boileau-Despreaux, som kalte ham «Le plus grand poète Français qu’ait jamais été et du plus solidejugement». Hans rykte som kritiker overlevde dog nedturen.
Chapelain, Jean
Chapelain, Jean


Haugar (Tønsberg).
Haugar er et av de eldste landemerkene i Tønsberg i Vestfold. Haugar utgjør en høyde midt i byen, med gravhauger fra vikingtida. Her ble Haugarting avholdt på 12- og 1300-tallet.
Vestfold Haugar kunstmuseum holder til i en markant bygning på Haugar. Bygningen er oppført for Tønsberg Sjømannskole mellom 1918 og 1921 (egentlig Tønsberg Navigasjonsskole). På Haugar ligger også "Villa Møllebakken", en stor villa i sveitserstil, som lenge rommet Tønsberg bibliotek.
Haugar ligger øst i byen, ikke langt fra Vestfold fylkeskommunes kontorer og Svend Foyns arbeiderboliger. Haugar utgjør et slags skille mellom den nordlige og sørlige delen av Tønsberg.


Enhetsregisteret.
Enhetsregisteret er et norsk register, opprettet i 1995, som lagrer opplysninger om juridiske personer i det private- og offentlige næringslivet i Norge – blant annet offentlige etater. Endel av opplysningene er tilgjengelig fra nettstedet brreg.no, og enda flere opplysninger er tilgjengelig ved å ringe registeret eller ved å bestille utskrift av informasjon. Telefoniske henvendelser tar ikke registeret betalt for, men utskrifter koster.
Enhetsregisteret administreres fra Brønnøysund og er en del av Brønnøysundregistrene. Det overordnede etatsansvaret for Brønnøysundregistrene ble i 2003 flyttet til Nærings- og handelsdepartementet fra Finansdepartementet.
Formål.
Formålet med opprettelsen av Enhetsregisteret var å sørge for «effektiv utnyttelse og samordning av offentlige opplysninger om juridiske personer, enkeltpersonforetak og andre registreringsenheter»
I følge loven fra 1994 som hjemler Enhetsregisteret (enhetsregisterloven), er reduksjon i mengde opplysninger som næringsdrivende må sende inn til det offentlige, hovedintensjonen med å samle informasjon om bedrifter i et enkelt register: «Enhetsregisteret skal entydig identifisere registreringsenhetene ved tildeling og registrering av organisasjonsnummer. Alle tilknyttede registre skal bidra til å redusere oppgaveplikten for næringslivet ved å benytte organisasjonsnummer og opplysninger fra Enhetsregisteret. Offentlige organer og registre som ikke er tilknyttede registre, plikter, der det er praktisk mulig, å benytte opplysninger fra Enhetsregisteret».
Opplysninger i registeret.
En organisasjons foretaksnavn, adresse, formål, organisasjonsform, daglig leder / adm.direktør og styremedlemmer er blant opplysningene som finnes (i Enhetsregisteret) om de forskjellige enhetene som har registreringsplikt i
Om begrepet «grunndata» sier Brønnøysundregistrene at det «er ikke noe entydig begrep, men i vår sammenheng omtaler vi gjerne opplysninger om juridiske personer som registreres i Enhetsregisteret, som grunndata».
Tilgjengelighet av informasjon.
Eksempler på informasjon som er tilgjengelig ved telefoniske henvendelser eller som utskrift som sendes i posten, er navn på alle medlemmer i styret til en organisasjon (som har et organisasjonsnummer).
Registerutskrift fra Enhetsregisteret (og Foretaksregisteret) leveres kun som postsendt utskrift eller telefaks.
Oversikt over hvilke klienter en revisor eller regnskapsfører er registrert med i Enhetsregisteret (og Foretaksregisteret), leveres som tilsendt dokument, diskett eller CD-ROM plate. (Dette er den eneste tjenesten som kun er tilgjengelig ved bestilling pr. brev.)
Andre tjenester kan bestilles pr. e-post.


Dobermann.
Dobermann er en tysk hunderase som ble skapt i området rundt den lille byen Apolda i Weimarer Land i Thüringen på 1860-tallet. Tidligere var denne hunden kjent som dobermann-pinscher.
Opprinnelse og alder.
"Karl Friedrich Louis Dobermann" (2. januar 1834-9. juni 1894) var skatteoppkrever og hundefanger. Han skapte denne hunden utelukkende for å beskytte seg selv og egne interesser. Dobermann ble opprinnelig avlet fram med tanke på å forsvare seg mot andre mennesker.
Rasen som sådan er opprinnelig et produkt av kryssavl med weimaraner, tysk pinscher og vorstehhund. Siden ble også beauceron og muligens greyhound og manchester terrier krysset inn. Noen hevder også at rottweiler og schäferhund ble krysset inn, men dette er mer usikkert og kan for rottweilerens del ha sammenheng med likheten i pelsfarge og aner å gjøre. Når det gjelder schäferhund har dette trolig sammenheng med at Dobermann selv benyttet slike hunder til beskyttelse før han skapte denne nye hunderasen.
Karl Friedrich Louis Dobermann viste for første gang fram sin nye hunderase på et hundemarked i Apolda i 1863. Rasen ble første gang anerkjent som sådan i 1895, men den første rasestandarden ble imidlertid ikke fastlagt før i 1910. Det er noe usikkert når den første hunden kom til Norge, men "Norsk Dobermann Pincher Klub" (nå "Norsk Dobermann Klub") ble stiftet i 1922. Klubben utgir sitt eget medlemsblad, Dobermannposten, som har vært utgitt siden 1939.
Utseende, anatomi og fysikk.
Dobermann er en kvadratisk, muskuløs og velproporsjonert stor hund med kort glatt sort eller mørk brun pels med karakteristiske brune (tan) markeringer. Ingen underull. Før i tiden hadde gjerne denne hunden kupperte ører og hale, men dette er ikke lenger tillatt i Norge. Hannhunder veier gjerne 40-45 kg og blir ca. 68-72 cm i skulderhøyde. Tispene veier gjerne ca. 32-35 kg og blir ca. 63-68 cm i skulderhøyde.
Hodet er langt, tørt og kraftig, noe kileformet og har høyt ansatte hengende mellomstore ører. Halsen er relativt lang, tørr og muskuløs. Kraftfullt frambryst og godt utviklet brystkasse. Kort, men kraftig rygg. Opptrukket buk og godt avrundet kryss. Halen er middels lang, høyt ansatt og tynn. Lemmene er kraftfulle med godt definerte haser. Korte kompakte labber.
Bruksområde.
Dobermann ble opprinnelig avlet fram som en såkalt "schutzhund", men den har hele tiden også vært regnet som en ypperlig brukshund, og da spesielt som vakthund og politihund. I senere år har den også blitt en stadig mer populær familiehund og utstillingshund.
Lynne og væremåte.
Dobermann har ikke vært regnet som en god familiehund, men dette er i ferd med å endre seg. Siden begynnelsen på 1990-tallet har rasen fått et markant bedre gemytt, takket være bevisst avl på slike egenskaper. Den er fortsatt kjent for å være dominant overfor andre hunder, men ikke i samme grad som tidligere. Doberman er ingen typisk rase for nybegynnere, men vil trolig utgjøre en ypperlig familiehund for erfarne og bevisste hundefolk.
Som hund er den impulsiv, livlig, modig, energisk og vaktsom. Den trenger en tydelig leder, klare grenser og strikt, men tålmodig dressur. Dobermann trenger en god del mosjon og oppgaver for å trives maksimalt. Den regnes som lettlært og svært lojal.
Dobermann ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning til fremmede. Hart og Hart dokumenterte i 1985 at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar. Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Dobermann kan derfor vise aggresjon mot fremmede.


Organisasjonsnummer.
Organisasjonsnummer er et ni-sifret registreringsnummer som tildeles av enhetsregisteret i Brønnøysund når et foretak (bedrift, ideell organisasjon etc.) registrerer seg i registeret.
Organisasjonsnummeret følger bedriften og skal oppgis ved for eksempel salgsfaktura, henvendelser til offentlige myndigheter og oppgaver av økonomisk art som skal leveres.


Ninon de l'Enclos.
Ninon de l'Enclos (født 10. november 1620, død 17. oktober 1705) var en fransk forfatter, kunstmesen og kurtisane.
Hun var født Anne de Lenclos i Paris, og hun ble kalt «Ninon" av sin far da hun var barn. I 1632 ble faren forvist fra Frankrike etter en duell, og da moren hennes døde ti år senere, gikk den ugifte Ninon i kloster, hvor hun var i rundt ett år.
Basert på hvordan hun levde resten av livet, er valget av et nonnekloster overraskende, men det var egentlig bare en del av den klare idé som drev hennes handlinger og hun var fast bestemt på å forbli ugift, uavhengig og å nyte gledene livet kunne by henne.
Kurtisane og forfatter.
Tilbake i Paris, ble hun en populær figur i salongene, og hennes egen salong ble et senter for diskusjon og litterær kunst. Da hun var i begynnelsen av tredveårene var hun ansvarlig for å oppmuntre den unge Molière, og da hun døde testamenterte hun penger til sønnen til regnskapsføreren sin, en ni år gammel gutt som het François Marie Arouet,
han skulle senere bli bedre kjent som Voltaire, slik at han kunne kjøpe bøker.
Det var i denne perioden at hennes liv som kurtisane begynte. Ninon hadde en rekke kjente og rike elskere, inkludert kongens fetter "Ludvig II av Bourbon", "Gaspard de Coligny" og "François, markien av La Rochefoucauld".
Denne formen for levemåte (ikke så akseptert i de dager som det ville bli noen år senere) og hennes meninger om religion førte henne opp i problemer, og hun ble fengslet og satt i Madelonnettes kloster i 1656 etter befaling av Anna av Østerrike, dronning av Frankrike og regent for sin sønn Ludvig XIV. Ikke lenge etter fikk hun besøk av Christina, tidligere dronning av Sverige. Imponert skrev Christina til Kardinal Mazarin på Ninon vegne og sørget for å få henne løslatt.
Hennes sterke ønske om å leve et godt liv uten religion ga hun blant annet uttrykk for i "La coquette vengée" fra 1659.
Hun var også kjent for sitt vidd, blant hennes mange ord og uttrykk er «Det trengs mye mer intelligens for å elske
På slutten av 1660-tallet trakk hun seg tilbake fra kurtisanelivet og konsentrerte seg mer om sine litterære interesser.
Hun levde til hun var over åtti år gammel og døde som en svært rik kvinne.
Eksterne lenker.
Lenclos, Ninon de
Lenclos, Ninon de


Kinn kirke (Flora).
Kinn kirke ligger på øya Kinn og er bygget i perioden 1150-1200.
Byggehistorie.
Kirken ble modernisert i 1868 og prøvd tilbakeført i 1911–1912. Kirken er blitt bygget i to etapper og koret er eldst. Det ble bygget sammen med ca to til tre meter av nordveggen. En ser tydelig en skjøt i veggen mellom byggetrinn en og to. Tidligere forskere mente at kirken kunne vert oppført så tidlig som begynnelsen av 1000-tallet, men den mest vanlige tidfestingen er fra 1100-tallet, men koret som er i kirken er bygget ca 50-år tidligere. Den første kirken på tuften vet vi ikke hvordan den så ut da tuften under gulvet ennå ikke er gransket. Muligheten for at det også kunne ha stått en trekirke her tidligere.
Restaurering.
Kinn kommune overtok kirken i 1860 fra de private eierne da kirken var i en svært dårlig stand, men i 1866 kom det i gang en resturering som i ettertid har vert mye kritisert. Flere vinduer ble gjort større, det ble og bygget galleri og de gamle originale benkene ble fjernet. En ny resturering i 1911–1912 ble vinduene tilbakeført til den opprinnelige størrelsen, også klenodiet i kirken (lektoratet) ble gjenoppbygget. På 1960-tallet ble kirken kalket innvendig. Altertavlen ble fargeresturert, lektoriet ombygd og det ble utført konserveringsarbeid på de tre helgenfigurene og fikk også bygget nytt orgel. Senere ble et nytt våpenhus oppført. Inngangen til kirkegården går gjennom klokketårnet, som ble satt opp i 1911-12. I tårnet henger de to klokkene som tidligere hang i selve kirken, ei fra 1650 og ei fra 1859.
Interiør.
Det mest spesielle med kirken er lektoriet. Dette er et galleri som er plassert foran eller under korbuen og som blir brukt av geistlige til preken og sang. Brystningen på lektoriet har utskårne relieffer som viser Kristus og de 12 apostelene. Ytterst finner vi engler som blåser på basun.Det er bare Peter og Paulus som kan identifiseres ut fra attributter, Peter med nøklene og Paulus med sverdet. Stilen på utskjæringene minner om munken "Matthew Paris" som skal ha vært i Bergen i 1248 og i Trondheim i 1249. Han kom fra klosteret St Albans nord for London og Klosteret på Selje er også et Alban kloster.
I koret står et middelalderalter hvor det er plass til relikvier, men det er tomt.
Sagnet.
Et sagn forteller at St. Sunniva som er kjent i forbindelse med Selje kloster var en av tre søstre. De drev inn til hver sin øy og til Kinn kom Borni eller Borny. Hun skal ha bodd i en heller i fjellet bak kirken. Kinnaspelet er bygget på denne historien.
Etter sagnet fikk Borni Kinnakirken byggd ved hjelp av ein tusse ved navn Vindfløy.
Navnet Vindfløy kan knytte Kinnakirken til heilag Olav. I Olavssagn er det ofte ein tusse/haugkall e.l.ved navn Vindfløy som hjalp kongen å bygge kyrkje for han. Kinnakirken kan difor vere ei Olavskyrkje.


NKVD.
NKVD (Narodnyj komissariat vnutrennikh del, russisk: НКВД, Народный комиссариат внутренних дел; Folkekommissariatet for innenrikssaker) var Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi fra 1934 til 1946.
NKVD innbefattet det regulære politiet i Sovjetunionen (inkludert trafikkpoliti, brannvesen, grensevakter og arkiver) men er bedre kjent for å drevet Gulagsystemet og "Hoveddirektoratet for Statens Sikkerhet" (GUGB) som til slutt ble til "Komiteen for Statens Sikkerhet", bedre kjent som KGB.
NKVD foretok massehenrettelser, drev Gulagsystemet med et stort nettverk av konsentrasjonsleire (herunder slavearbeidsleire), undertrykket motstand mot kommunistregimet, foretok massedeportasjoner av hele folkegrupper, minoriteter og befolkningsgrupper (f.eks. «kulakker») til ubebodde områder av landet, bevoktet statsgrenser, bedrev spionasje og politiske snikmord utenlands, var ansvarlig for påvirkning av fremmede regjeringer og gjennomføring av stalinistisk politikk i forhold til kommunistiske bevegelser i andre land.
I Stalin-perioden inkluderte NKVDs oppgaver bl.a. etnisk rensing og folkemord. I 1940 utførte NKVD Katyn-massakren, der mellom 10 000 og 20 000 polske offiserer og intellektuelle ble henrettet. Samme år tok også NKVD-agenten Ramón Mercader livet av Lenins nære medarbeider Lev Trotskij i Mexico.


Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste.
Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES) er en av Forsvarets fellesskoler. FSES holder til på Lutvann leir i Oslo.
FSES er underlagt sjefen for Etterretningstjenesten, men er ikke en del av Norges hemmelige tjenester. Skolen er åpen på linje med øvrige skoler i Forsvaret. Den utdanner etterretningspersonell og har både et etterretningsfaglig og et etterretningsakademisk fokus. FSES er Norges eneste etterretningsskole og har samarbeid med blant annet Politihøgskolen utenfor Forsvaret.
FSES driver også forsknings- og utviklingsvirksomhet gjennom Senter for etterretningsstudier (Centre for Intelligence Studies). Forskningsområdene spenner seg fra etterretningsteori til etterretningsstøtte til kontraterror. Befalsskolen for etterretning og språk (BSES) er en avdeling under FSES.


Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon.
Françoise d'Aubigné
Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon kjent som Madame de Maintenon (født 27. november 1635, død 15. april 1719 var den morganistiske ektefellen til Ludvig XIV av Frankrike. Hun kom fra beskjedne kår og endte opp ved kongens hoff. Hennes ekteskap med kongen ble aldri offisielt annonsert eller innrømmet.
Oppvekst og bakgrunn.
Det er usikkert hvor Françoise d'Aubigné ble født. En plakett antyder at hennes fødeby var på Hotel du Chaumont i Niort. Hennes samtidige fiender og kritikere hevdet at hun ble født i et fengsel i Niort, hvor hennes far, hugenotten Constant d'Aubigné, sonet etter å ha konspirert mot Kardinal Richelieu. Hennes mor Jeanne de Cardhillac var datter av Constants fangevokter. Hennes bestefar var Agrippa d'Aubigné, en velkjent protestantisk general og nær venn av Henrik IV.
Som pliktoppfyllende katolikk hadde Jeanne døpt sitt barn i sin egen katolske tro; Françoise d'Aubignés gudforeldre var
Comtesse de Neuillant og Duc de la Rochefoucauld, far til forfatteren François de la Rochefoucauld.
I 1639 ble Françoises far løslatt fra fengselet og reiste med sin familie til øya Martinique. Jeanne de Cardhillac var en streng mor og ga barna få friheter, og hun ga dem en protestantisk utdannelse (til tross for deres katolske dåp). Constant d'Aubigné reiste tilbake til Frankrike, og etterlot ektefelle og barn på Martinique.
Jeanne forsøkte så godt hun kunne å være både mor og far for sine barn, men returnerte til Frankrike i 1647 for å bo sammen med sin mann. Innen en måned var gått døde imidlertid ektefellen, noe som medførte store omveltninger for Françoise. Hun flyttet hjem til sin elskede tante, Madame de Villette, faren Constants søster.
Tiden i Villettes hus, Mursay, ble et lykkelig minne for Françoise, som også hadde blitt tatt vare på av sin onkel og tante før avreisen til Martinique. Villettes var velstående og tok godt vare på barnet, men de var ivrige protestanter og fortsatte med å gi Françoise kunnskaper og holdninger fra sin tro. Da dette ble kjent i gudmorens familie, ble det nærmest gitt ordre om at Françoise skulle få sin utdannelse i et kloster.
Francoise mislikte klosterlivet sterkt, men hun kom til å bli svært glad i en av nonnene der, Søster Celeste. Søster Celeste overtalte henne til å ta den første kommunion. "Jeg elsket henne mer enn jeg kan si. Jeg ønsket å ofre meg selv i hennes tjeneste."
Madame de Neuillant, mor til Françoises gudmor Suzanne, brakte henne til Paris, og introduserte henne for sofistikerte kvinner og menn. De ble viktige kontakter hun ville trenge i fremtiden.
Ved hoffet og ekteskap med Ludvig XIV.
På en av sine utflukter med Madame de Neuillant, møtte hun Paul Scarron og de innledet en periode med brevveksling. Scarron var 25 år eldre enn Francoise og hadde akutt revmatoid artritt som invalidiserte ham. Dette var neppe den gode matchen hun hadde hatt i tankene, men som en fattig jente, hadde hun ikke noe valg. Imidlertid foreslo Scarron enten å betale medgiften hennes slik at hun kunne gå i kloster, eller ekteskap. Hun aksepterte frieriet, og ble Madame Scarron i 1651. I ni år var hun hans ektefelle, sykepleier, og fast inventar i hans sosiale omgangskrets.
Etter at Scarron døde i 1660, fortsatte Anna av Østerrike å betale pensjon til hans enke, og hun øket den også til 2000 livres pr. år, noe som gjorde det mulig for Francoise å forbli i kretsen. Etter enkedronningens død i 1666, stoppet Ludvig XIV pensjonen. Nå satt hun igjen i trange kår, og bestemte seg for å forlate Paris til fordel for Lisboa som hoffdame for den nye dronningen av Portugal, Marie-Françoise de Nemours. Før hun dro møtte hun Madame de Montespan, som da allerede var kongens elskerinne i hemmelighet. Madame de Montespan ble så begeistret for madame Scarron at hun fikk kongen til å gjeninnsette henne pensjon, en handling som gjorde det mulig for den fattige enken å bli boende i Paris, og ikke flytte til Portugal.
Da Madame de Montespan fikk sitt første barn med Ludvig XIV i 1669, ga hun Madame Scarron en høy inntekt og en stab av tjenere slik at hun kunne oppfostre barnet for henne på Vaugirard. Madam Scarron tok på seg å holde huset i god stand og var diskret, hun gjorde også det meste av husarbeidet selv. Fordi hun la ned mye krefter og arbeid med dette, belønnet kongen henne med en stor pengesum og hun kjøpte en eiendom på Maintenon.
I 1678 gav kongen henne tittelen Marquise de Maintenon etter navnet på eiendommen hennes. Dette gjorde at hun kunne legge navnet Scarron bak seg. Slike favoriseringer som dette gjorde Madame de Montespan sjalu. Ved hoffet ble hun nå kjent som Madame de Maintenon.
«Madame de Maintenon vet hvordan hun skal elske. Det ville være en stor glede å bli elsket av henne» sa kongen. Det var trolig på dette tidspunktet han ba henne bli hans elskerinne. Selv om hun senere hevdet hun ikke ga etter for hans tilnærmelser, noen historikere tviler på at hun ville våget å avvise kongen på et tidspunkt da hennes posisjon var svært usikker.
På slutten av 1670-årene tilbrakte kongen mye av sin fritid sammen med Madame de Maintenon, diskuterte politikk, religion og økonomi.
I 1680, ga kongen Madame de Maintenon en stilling ved hoffet og like etter forlot Madame de Montespan det.
Madame de Maintenon viste seg å ha en god innflytelse på kongen. Hans ektefelle, dronning Marie-Thérèse, som hadde blitt uforskammet behandlet av Madame de Montespan i åresvis, erklærte åpent at hun aldri hadde blitt så godt behandlet som på dette tidspunktet.
Vinteren 1685-1686 ble Madame de Maintenon gift med kongen i en privat seremoni ved François de Harlay de Champvallon, og det antas at dette skjedde i nærvær av erkebiskopen av Paris, Père la Chaise, kongens skriftefar, Marquis de Montchevreuil, Chevalier de Forbin og Alexandre Bontemps. På grunn av forskjellene i deres sosiale status, kunne hun ikke gifte seg med kongen åpent og bli dronning, og ekteskapet ble morganistisk. Ingen skriftlige bevis for ekteskapet finnes, men at det skjedde er likevel akseptert av historikere. Både Duc de Saint-Simon og Madame de Montespan nevner det i sine respektive memoarer.


Marie de Rabutin-Chantal, marquise de Sévigné.
Marie de Rabutin-Chantal, marquise de Sévigné (født 5. februar 1626 i Paris, Frankrike, død 17. april 1696) var en berømt fransk brevskriver. De aller fleste av hennes brev var stilet til hennes datter, som hun brevvekslet med i nesten 30 år.
Hun er kjent for å ha skrevet 1120 brev, men hvor bare 15 prosent er kjent for ettertiden.
Eksterne lenker.
Sevigne, Marie de Rabutin-Chantal, marquise de
Sevigne, Marie de Rabutin-Chantal, marquise de
Sevigne, Marie de Rabutin-Chantal, marquise de


Armin Kogler.
Armin Kogler (født 4. september 1959 i Innsbruck) er en tidligere østerriksk skihopper.
Etter at han overraskende vant VM i skiflyging i 1979, satte Kogler i 1981 ny verdensrekord i skiflyging med et hopp på 180 meter. I de neste årene tok han to sammenlagtseire i verdenscupen, samt verdensmestertittelen i normalbakke. I 1984 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Etter hoppkarrieren utdannet Kogler seg til flyger, og han har i en årrekke jobbet som pilot i Tirolean Airways. Han har dessuten jobbet som ekspertkommentator under ORFs hoppsendinger.
Kogler er gift og har to døtre.


Andreas Goldberger.
Andreas Goldberger (født 29. november 1972 i Ried im Innkreis) er en tidligere østerriksk skihopper. Han var en av de mestvinnende skihopperne på 1990-tallet. Han var også en av de mest populære hopperne, ikke minst på grunn av sin sympatiske væremåte og positive holdning.
Narkotikaskandalen.
I 1997 innrømmet Goldberger misbruk av kokain. Han ble utestengt av det østerrikske skiforbundet i seks måneder. Goldberger vurderte å bytte forbund og konkurrere for Serbia, men han ombestemte seg, og ble værende i det østerrikske forbundet.
29. mai 2005 la Goldberger opp etter en lang og innholdrik karriere, men er enda prøvehopper i verdenscuprenn i områdene rundt Tyskland og Østerrike. Så sent som i 2008 var han godt med på notene som prøvehopper, og var foran godt over halvparten av hopperne.


Autisme.
Autisme innebærer en annen måte å tenke, forstå og oppfatte omverdenen på. Autisme er en utviklingsforstyrrelse som særlig påvirker kommunikasjon og evnen til sosialt samspill. Autisme er betegnelsen på et syndrom, dvs. summen av en rekke symptomer som opptrer samtidig. De grunnleggende trekkene ved autisme er tilstedeværelse av markert avvikende eller forringet utvikling i sosialt samspill og kommunikasjon, samt et tydelig begrenset repertoar av aktiviteter og interesser. Karakteristisk er repetitiv atferd som viser seg i stereotypier eller interessetemaer. Autisme er en samlebetegnelse for beslektede typer, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (GUF). Vanlige symptomer på autisme er dårlige sosiale og kommunikative evner, ofte kombinert med monoman adferd og snevre interesser. Ved vanlig autisme er problemene så tydelige at omgivelsene som regel oppdager symptomene før tre års alder. Tilstanden er tre til fire ganger så vanlig hos gutter som hos jenter. Autisme antas i all hovedsak å være kronisk. Behandling har ikke fokus på å kurere autisme, men på tilpasning og tilrettelegging av miljøet for pasienten og omgivelsene. Ved hjelp av atferdsterapeutiske teknikker kan mennesker med autisme lære ferdigheter som øker tilpasning og funksjonsnivå.
Symptomer på autisme varierer fra person til person. Noen autister er betydelig psykisk utviklingshemmet, mens andre er forholdsvis høytfungerende, med normale, intellektuelle evner.
Generalisering.
De fleste som har ASF har problemer med fleksibilitet både i tanker og atferd. Dette vises ofte ved en intens motstand mot alt som er annerledes og sterke protester mot endringer. For å skape forutsigbarhet insisterer mange barn og unge med ASF på å ha total "regi" i samvær med andre og mange motsetter seg å bli bestemt over eller manipulert. Alle ting, situasjoner og aktiviteter som ikke er akkurat slik de er vant med oppleves som nye og dermed uinteressante eller frastøtende. "Nesten lik" er ofte et konsept som ikke eksisterer for disse personene. Dette betyr at mange må lære samme ferdighet flere ganger i nesten like situasjoner. På fagspråk kalles denne vansken ofte vansker med generalisering.
Autismespekteret.
Siden symptomene varierer så sterkt, bruker man ofte "autismespekteret", som en samlebetegnelse for de ulike typene autisme. I engelskspråklig litteratur brukes ofte forkortelsen ASD som står for "Autism Spectrum Disorders".
Autisme er antatt å være tilstede fra fødselen av og oppdages ofte i løpet av de tre første leveårene. Et unntak fra dette er Aspergers syndrom, hvor man som regel må vente til barnet er i skolealder før det er mulig å stille en diagnose. Ved Aspergers syndrom foreligger det ikke noen generell svekkelse i språklig eller kognitiv utvikling på samme måte ved autisme. For voksne med ASD-diagnose blir autisme-asperger et kunstig skille, som går på hvordan man utvikler språk som barn. Som voksen blir et bedre skille om det foreligger psykisk utviklingshemming eller ikke.
Man har etter hvert fått økende innsikt i sammenhengen mellom ASD og andre kognitive forstyrrelser inklusive Landau-Kleffner syndrom.
Kanners syndrom.
"Kanners syndrom" er en type autisme. En person som har Kanners syndromet kan klare å huske alt, og kan ramse opp mye, men klarer ikke å fungere på egen hånd. Språkferdighetene blant barn med Kanners syndrom er varierende. Enkelte ganger blir ikke syndromet oppdaget før barnet har kommet langt i språket, andre ganger kan barnet ha et bra språk, men har vanskelig for å kommunisere og holde en samtale i gang over lengre tid.
Syndromet er oppkalt etter Leo Kanners som jobbet som barnepsykiater på 1940-tallet. Han mente at autisme var medfødt, men kunne kureres.


Første mellomepoke i Egypt.
Første mellomepoke er betegnelsen på en periode i Egypts oldtid. Den dekker tiden mellom Det gamle rikes fall og Mellomrikets begynnelse, det vil si fra ca. 2151 f.Kr. til 2055 f.Kr., og omfatter syvende til tiende dynasti for hele Egypt, og i tillegg det ellevte dynasti i Theben.
Det gamle rike ble svekket av hungersnød og borgerkrig. Mye tyder på at det endelige sammenbruddet kom som en følge av en kortvarig klimaendring som førte til at Nilen ikke gikk over sine bredder som vanlig, med katastrofale følger for jordbruket som var avhengig av den årvisse nedbløtingen av Nildalen.
Unionen mellom Øvre og Nedre Egypt falt sammen, og det ble opp til regionale ledere å ta hånd om hungersnøden. Nedre Egypt ble etterhvert samlet, med hovedstad i Herakleopolis Magna, mens Øvre Egypt ble samlet under Theben. De to delene av riket var styrt av henholdsvis det tiende og det ellevte dynasti, og det var uunngåelig at de to støtte sammen. Striden varte til omkring 2055 f.Kr., da MentuhotepI II beseiret faraoen i Herakleopolis og samlet riket. Det ellevte dynasti regnes dermed også som det førte dynastiet som styrte landet i Mellomriket.


Aspergers syndrom.
Aspergers syndrom (også kalt "Asperger syndrom") er en diagnose innen autismespekteret preget av store vansker med sosialt samspill. Personer med Aspergers syndrom har ofte snevre, stereotype atferdsmønstre og interesser. Diagnosen skiller seg fra andre autismespekterforstyrrelser ved relativt god språklig og kognitiv utvikling. Selv om det ikke er nødvendig for å stille diagnosen, er fysisk klossethet og atypisk språkbruk vanlig hos personer med forstyrrelsen.
Aspergers syndrom er oppkalt etter den østerrikske barnelegen Hans Asperger som i 1944 beskrev barn i sin praksis som manglet nonverbale kommunikasjonsevner, hadde svekket empati overfor sine jevnaldrende, og var fysisk klossete. Femti år senere ble tilstanden formulert i en diagnose. En rekke spørsmål knyttet til ulike aspekter av lidelsen er fremdeles ubesvarte. Eksempelvis er det tvil om hvorvidt Aspergers syndrom er forskjellig fra høytfungerende autisme (HFA); og delvis av den grunn er ikke prevalensen sikkert fastslått. Det har blitt foreslått å fjerne diagnosen Aspergers syndrom og i stedet benytte diagnosen autismespektrum-lidelse, der en skiller mellom ulike grader av lidelsen.
De eksakte årsakene til tilstanden er ukjente, men forskning tyder på et genetisk utgangspunkt. Billeddiagnostiske fremstillinger av hjernen har ikke vist en tydelig, felles patologi hos mennesker med Aspergers syndrom. Ingen bestemt behandling er anbefalt fremfor andre. Effekten av de tiltakene som er i bruk er bare i begrenset grad støttet av forskningsresultater. Tiltakene har ikke som hensikt å helbrede, men skal dempe symptomene og øke funksjonsnivået. En bærebjelke i behandlingen er atferdsterapi med fokus på spesifikke vansker som dårlige kommunikasjonsferdigheter, tvangspregede rutiner, og fysisk klossethet. De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene, men kommunikasjonsvansker, redusert sosial tilpasningsevne og utfordringer knyttet til å leve et selvstendig liv vedvarer ofte i voksen alder. Det har blitt hevdet at tilstanden er en form for annerledeshet, mer enn en funksjonshemming som må behandles eller kureres.
Klassifisering.
Aspergers syndrom er diagnostisk klassifisert sammen med autisme og retts syndrom som autismespekterforstyrrelser. Syndromet kjennetegnes av forstyrret sosial samhandling og kommunikasjon, som preger og begrenser den enkeltes funksjonsnivå, og der interesser og atferd følger et repetitivt, snevert mønster. Som andre psykiske utviklingsforstyrrelser begynner autismelidelser i spedbarnsalderen eller barndommen og følger en jevn utvikling. Perioder med tilfriskning eller tilbakefall forekommer ikke. Svekkelser i ulike funksjoner kommer til syne etterhvert som ulike systemer i hjernen modnes. Av de fire andre autismespektrum-lidelsene er det autisme som overlapper mest med Aspergers syndrom hva gjelder sannsynlige årsaker. Autismediagnosen krever imidlertid at kommunikasjonen er svekket og den kognitive utviklingen forsinket. Retts syndrom og Annen disintegrativ forstyrrelse i barndommen deler flere kjennetegn med autisme, men kan ha andre årsaker. Diagnosen uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse kan stilles når kriteriene for en mer spesifikk lidelse ikke er oppfylt.
I hvilken grad symptomene ved Aspergers syndrom og høytfungerende autisme (autisme uten psykisk utviklingshemning) overlapper, er uklart. En av de foreslåtte endringene i den kommende utgaven av diagnosesystemet DSM (DSM-5), som vil bli publisert i 2013, er å fjerne Aspergers syndrom som en egen diagnose, og legge den under autismespekterforstyrrelser, der alvorligheten av tilstanden graderes på en skala. Den foreslåtte endringen er kontroversiell og det har vært argumentert for at det i stedet er de diagnostiske kriteriene for syndromet som bør endres.
Kjennetegn.
En gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som Aspergers syndrom er preget av et mønster av symptomer og ikke ett, enkelt symptom. Tilstanden kjennetegnes av begrensede sosiale evner og av stereotype og snevre atferdsmønstre, aktiviteter og interesser. Verken den kognitive utviklingen eller språkutviklingen er betydelig forsinket. Intens interesse for ett bestemt tema, detaljfokus, og fysisk klossethet er typisk for tilstanden, men ikke nødvendig for å fylle kriteriene for diagnosen.
Sosial interaksjon.
Manglende evne til å vise empati overfor andre er muligvis det mest dysfunksjonelle aspektet ved Aspergers syndrom. Personer med Aspergers syndrom har problemer med grunnleggende elementer i sosial interaksjon. Den sosiale svekkelsen kan vise seg i en manglende evne til å utvikle vennskap og i liten interesse for å delta i aktiviteter sammen med andre. De mangelfulle sosiale evnene kan også vise seg i en manglende evne til å kunne "gi og ta" sosialt eller emosjonelt, og i svekket nonverbal atferd inkludert redusert blikk-kontakt, ansiktsmimikk, kroppsholdning og bevegelser.
Til forskjell fra autisme, vil mennesker med Aspergers syndrom vanligvis ikke isolere seg fra andre. De søker gjerne kontakt med andre mennesker, men på en klossete måte. Eksempelvis vil en person med Aspergers syndrom kunne delta i en fokusert, omstendelig samtale om et favorittema, der hun eller han misforstår eller ikke registrerer lytterens følelser eller reaksjoner, som for eksempel at den andre ønsker å være i fred eller har et behov for raskt å forlate situasjonen. Denne begrensede evnen til å respondere hensiktsmessig sosialt kan bli oppfattet som manglende respekt for andre menneskers følelser. Ikke alle personer med Aspergers syndrom søker kontakt med andre, og noen velger å snakke bare til mennesker de liker.
De normale eller tilnærmet normale kognitive evnene hos barn med Aspergers gjør at mange er i stand til å sette ord på sosiale normer, i for eksempel et intervju, der de kan beskrive en teoretisk forståelse for andre menneskers følelser. Samtidig har de vansker med å bruke denne kunnskapen i reelle situasjoner. Personer med Aspergers syndrom kan observere og analysere sosial interaksjon mellom mennesker, og ut fra sine observasjoner formulere regler for atferd, som de benytter på måter som blir oppfattet som klossete, som eksempelvis konstant blikkontakt. Slike egendefinerte regler for atferd kan gi seg utslag i en atferd som for andre virker rigid eller sosialt naiv. Et opprinnelig ønske om å være sammen med andre kan bli svakere etterhvert som vedkommende gjentatte ganger opplever å mislykkes sosialt.
En hypotese om at personer med Aspergers syndrom er disponert for voldelig eller kriminell atferd har blitt lansert, men har ikke støtte i forskning.
Snevre interesser og stereotyp atferd.
Personer med Aspergers syndrom har ofte en stereotyp atferd, smale interesser og en preferanse for aktiviteter preget av gjentakelser. De kan være unormalt intense eller fokuserte, ha lite fleksible rutiner, bevege seg på stereotype og repetitive måter, eller være svært opptatt av bestemte deler av objekter.
Sterk interesse for spesifikke og smale områder er et av de mest slående kjennetegnene ved Aspergers syndrom. Personer med Aspergers syndrom kan samle inn store mengder detaljert informasjon om et relativt smalt emne, som for eksempel værdata eller navn på kjendiser, uten nødvendigvis å ha en bred, reell forståelse av emnet. For eksempel kan et barn memorere produksjonsnumrene for ulike kameramodeller, uten å være spesielt interessert i fotografering. Fordi det er vanlig at smale interesseområder fanger barns oppmerksomhet, kan symptomer på Aspergers syndrom lenge gå upåaktet hen.
Stereotyp og repeterende atferd kan være en sentral del av bildet både ved Aspergers syndrom og ved andre autismespekterlidelser. Atferden kan være håndbevegelser, eller komplekse bevegelser med hele kroppen. Bevegelsene gjentas vanligvis i lengre serier og ser mer frivillige eller rituelle ut enn tics, som vanligvis er raskere, mindre rytmiske og ofte mindre symmetriske.
Tale og språk.
Mennesker med Aspergers syndrom tilegner seg ikke språkkunnskaper vesentlig langsommere enn andre, og språket har ikke store mangler. Likevel vil både språktilegnelse og bruken av språk ofte være atypisk. Det atypiske kan vise seg i detaljnivået, brå overganger, bokstavelige tolkninger og misforståelser av nyanser, bruk av metaforer som kun er meningsfulle for personen selv, usedvanlig pedantisk innhold, formell eller særegen tale, eller særegenheter knyttet til hvor mye vedkommende snakker, hvor hurtig, og med hvilken intonasjon, uttale, og rytme.
Barn med Aspergers syndrom kan ha et usedvanlig avansert ordforråd i ung alder og kan bli oppfattet som «små professorer», men har vansker med å forstå figurativt språk og har en tendens til å forstå språk bokstavelig. Barna synes spesielt å ha vansker innen områder som humor, ironi og erting. Selv om de som er rammet vanligvis forstår det kognitive grunnlaget for humor, synes de å mangle en forståelse av hensikten med humor og av å dele gleder med andre. Til tross for sterk dokumentasjon for en svekket evne til å verdsette humor, fins det eksempler på humoristisk sans hos personer med Aspergers syndrom som utfordrer de psykologiske teoriene om tilstanden.
Annet.
Personer med Aspergers syndrom kan ha symptomer som ikke kreves for å stille diagnosen, men som kan påvirke den enkelte eller familien. Symptomene kan handle om endret bearbeiding av sanseinntrykk, og problemer med motoriske ferdigheter, søvn og følelser.
Personer med Aspergers syndrom har ofte svært god persepsjon gjennom hørsel og syn.
Både Hans Aspergers opprinnelige beskrivelser og senere diagnostiske skjemaer omfatter fysisk klossethet. og andre diagnostiske skjemaer Barn med tilstanden kan ha forsinket motorisk utvikling, som for eksempel at de senere enn andre lærer seg å sykle eller å åpne skrulokk, og de kan bevege seg klønete eller ukoordinert. De kan ha et noe merkelig, sprettent ganglag eller en påfallende holdning, dårlig håndskrift, eller problemer med å integrere synsinntrykk med egne bevegelser. Det fins ingen dokumentasjon for at disse motoriske problemene skiller Aspergers syndrom fra høytfungerende autisme.
Barn med Aspergers syndrom har økt sannsynlighet for søvnproblemer, som vansker med å falle i søvn, hyppige nattlige oppvåkninger og tidlig oppvåkning om morgenen. Aspergers syndrom er også forbundet med uttalt aleksitymi, som er vansker med å identifisere og beskrive egne følelser. Selv om Aspergers syndrom, lavere søvnkvalitet, og aleksitymi er assosiert med hverandre, er årsakssammenhengen uklar.
Årsaker.
Hans Asperger fant at bestemte symptomer var vanlige blant pasientenes familiemedlemmer, spesielt hos far. Forskning støtter observasjonen og tyder på et genetisk bidrag til Aspergers syndrom. Det er en tendens til at Aspergers syndrom går igjen i familier, og det er observert høyere forekomst av symptomer beslektet med de en finner ved Aspergers syndrom hos familiemedlemmer (som milde problemer med sosial interaksjon, språk, eller lesing). De fleste undersøkelser tyder på at forstyrrelsene i det autistiske spekter har felles genetiske mekanismer, selv om Aspergers syndrom kan ha en sterkere genetisk komponent enn autisme.
Ulike hypoteser om forskjellige miljøfaktorer som kan bidra til utviklingen av Aspergers syndrom har vært lansert, men ingen har blitt bekreftet i vitenskapelige undersøkelser.
Mekanismer.
Aspergers syndrom synes å henge sammen med utviklingsmessige faktorer som påvirker mange eller alle funksjonelle hjernesystemer, og som ikke handler om effekter på avgrensede deler av hjernen. Selv om det biologiske grunnlaget for Aspergers syndrom er ukjent, og ingen klare, sykdomsspesifikke tegn kun felles for personer med Aspergers syndromer er påviste, er det fortsatt mulig at mekanismen bak Aspergers syndrom er en annen enn ved de andre lidelsene i det autistiske spektrum. Nevroanatomiske studier og sammenhengen med teratogener tyder på at mekanismen omfatter endring av hjernens utvikling kort tid etter unnfangelsen. Det er reist flere teorier om de bakenforliggende mekanismene, men trolig vil ingen av de nåværende teoriene kunne gi en fullstendig forklaring.
Screening.
Foreldrene til barn med Aspergers syndrom kan vanligvis se forstyrrelser i barnets utvikling allerede ved to og et halvt års alder. En screeningundersøkelse av utviklingen hos barnet under et rutinemessig besøk hos en allmennlege eller barnelege kan gi funn som gir grunn til å undersøke barnet nærmere.
Diagnostikk.
De vanlige diagnostiske kriteriene for Aspergers syndrom er svekket sosialt samspill, repeterende og stereotype atferdsmønstre, aktiviteter og interesser, uten vesentlig forsinkelse i språk eller kognitiv utvikling. Andre diagnostiske kriterier har vært foreslått av Szatmari "et al." og av Gillberg og Gillberg.
Diagnosen settes som oftest når barnet er mellom fire og elleve år. En omfattende vurdering vil inkludere et tverrfaglig team som observerer barnet i ulike situasjoner. En vurdering av nervesystemet bør inngå, så vel som testing av kognisjon, psykomotorisk funksjon, verbale og nonverbale styrker og svakheter, læringsstil og selvstendighet. Forsinket eller feil diagnose kan gi vanskeligheter både for enkeltpersoner og familier, som for eksempel feilmedisinering som forverrer problemene. Barn med Aspergers syndrom kan ofte først bli feildiagnostisert med hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD). Hos voksne er det vanskeligere å stille diagnosen ettersom de diagnostiske kriteriene er laget for barn, og symptomene på Aspergers syndrom endres med alderen. Diagnostikk av voksne krever nøyaktig klinisk undersøkelse og grundig anamnese og informasjon om atferd i barndommen bør innhentes både fra personen det gjelder og de som bodde sammen med ham eller henne. Tilstander som må vurderes differensialdiagnostisk er andre lidelser i autismespekteret, schizofreni, ADHD, tvangslidelse, depresjon, nonverbale lærevansker, Tourettes syndrom, og bipolar lidelse.
Både under- og overdiagnostisering er problemer i grensetilfellene. Kostnadene og vanskelighetene med screening og vurdering kan forsinke diagnostikken. Trolig er diagnosen hyppigere benyttet de siste årene, delvis som en restdiagnose for barn med normal intelligens som har sosiale vansker, men ikke har autisme.
Behandling.
Behandlingen ved Aspergers syndrom sikter mot å håndtere symptomer og å lære sosiale og yrkesfaglige ferdigheter der vedkommende ligger etter i forhold til alderen. Tiltakene skal være tilpasset behovene til den enkelte, og være basert på tverrfaglige vurderinger. Til tross for fremgang i behandlingen, fins fortsatt bare begrenset dokumentasjon for effekten av bestemte tiltak.
Psykoterapi.
Til tross for at sosial ferdighetstrening er vanlig, er fremdeles ikke effekten av slike tiltak godt dokumentert.
Medikamenter.
Ingen medikamenter virker direkte inn på de sentrale symptomene på Aspergers syndrom. Selv om forskningen om effekten av medisiner ved Aspergers syndrom er sparsom, er det viktig å diagnostisere og behandle komorbide tilstander. Redusert evne til å observere egne følelser eller til å se hvordan egen atferd virker på andre kan gjøre det vanskelig for personer med Aspergers syndrom å forstå hvorfor medisinering kan være hensiktsmessig. Medisinering kan være effektivt i kombinasjon med atferdsterapi og miljømessige tilpasninger i behandlingen av samsykdommer som angst, depresjon, uoppmerksomhet og aggresjon. Atypiske nevroleptika som risperidon og olanzapin har vist seg å redusere følgesymptomer ved Aspergers syndrom. Risperidon kan redusere stereotyp og selvskadende atferd, aggressive utbrudd og impulsivitet. Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) som fluoksetin, fluvoksamin og sertralin har vært effektive i behandlingen av stereotype interesser og repetitiv atferd.
Ved medisinering må det tas ekstra hensyn ettersom bivirkninger kan være vanligere, og samtidig vanskeligere å vurdere, hos personer med Aspergers syndrom. Personer med lidelser i autismespekteret blir ofte rutinemessig ekskludert fra i studier av medikamenters virkning ved komorbide tilstander. Uregelmessigheter i stoffskiftet og økt risiko for type 2 diabetes har vært kilder til bekymring ved bruk av medikamentene. Bekymringen har også vært knyttet til alvorlige, nevrologiske langtids-bivirkninger. SSRI kan føre til manifestasjoner av atferdsmessig aktivisering som økt impulsivitet, aggresjon og søvnforstyrrelser. Antipsykotika kan gi økt risiko for ekstrapyramidale symptomer som uro og dystoni og økt prolaktinnivå. Sedasjon og vektøkning er vanlig ved bruk av olanzapin, som også har vært knyttet til diabetes. Sedative (dempende) bivirkninger hos barn i skolealder kan gjøre det vanskeligere for barn å lære. Personer med Aspergers syndrom kan være ute av stand til å erkjenne og beskrive følelser, eller de tolererer ikke bivirkninger som for de fleste ikke ville vært problematiske.
Prognose.
Det finnes dokumentasjon for at så mange som 20 % av alle barn med Aspergers syndrom "vokser ut" av tilstanden og ikke fyller de diagnostiske kriteriene som voksne.
I 2006 fantes det ingen tilgjengelige studier om langtids-prognosen hos personer med Aspergers syndrom, og det finnes ingen systematiske, langtids oppfølgingsstudier av barn med Aspergers syndrom. Personer med Aspergers syndrom synes å ha normal forventet levealder, men har en økt forekomst av komorbide psykiske lidelser som depresjon og angst, noe som kan påvirke prognosen. Selv om de reduserte sosiale evnene er der livet ut, er utviklingen generelt mer positiv enn for personer med mer uttalte autismespekterforstyrrelser. Selv om de fleste elever med Aspergers syndrom har matematiske evner på linje med gjennomsnittet, har noen en begavelse for matematikk. En Asperger-diagnose har ikke hindret personer fra store prestasjoner som å vinne nobelpriser.
Selv om mange kan gå i vanlige skoleklasser, vil barn med Aspergers syndrom ofte ha behov for særskilt opplæring på grunn av sosiale vansker. Tenåringer med Aspergers syndrom kan ha problemer med egenomsorg, generell organisering og forholdet til jevnaldrende. Til tross for høyt kognitivt potensial fortsetter de fleste unge voksne med Aspergers syndrom å bo hos familien, selv om noen gifter seg og finner selvstendig arbeid. Angst og bekymring kan oppstå ved fare for brudd i rutiner og ritualer, og å mislykkes i sosiale sammenhenger. Slike former for stress kan vise seg i uoppmerksomhet, tilbaketrekning, tvangstanker, hyperaktivitet, aggressiv eller opposisjonell atferd. Depresjon er ofte et resultat av kronisk frustrasjon etter gjentatte ganger å ha mislyktes i sosialt samspill med andre. Kliniske erfaringer antyder at frekvensen av selvmord kan være høyere blant dem med Aspergers syndrom, men dette har ikke blitt bekreftet av systematiske empiriske studier.
Undervisning er viktig for at familien skal kunne utvikle strategier for å forstå styrker og svakheter hos familiemedlemmet som er rammet. Dersom diagnostisen stilles i ung alder, er prognosen bedre, noe som gjør det gjør det mulig å komme tidlig inn med tiltak. Intervensjoner i voksen alder kan også være verdifulle, men er noe mindre effektive.
Epidemiologi.
Forsøk på å tallfeste forekomsten av tiltanden gir svært varierende resultater. En gjennomgang av epidemiologiske studier av barn fra 2003 fant en prevalens mellom 0,03 til 4,84 av 1000, hvor forholdstallet mellom autisme og Aspergers syndrom varierte fra 1,5:1 til 16:1. En del av variansen i estimatene kan forklares med forskjeller i de diagnostiske kriteriene. For eksempel fant en relativt liten studie fra 2007 at av 5484 åtte år gamle barn i Finland fylte 2,9 barn per 1000 ICD-10 kriteriene for en diagnose på Aspergers syndrom. 2,7 av 1000 fylte Gillberg og Gillbergs kriterier, 2,5 av 1000 fylte DSM-IV kriterer, 1.6 av 1000 fylte Szatmari "et al.s kriterier" og 4,3 av 1000 fylte kriteriene hvis man benyttet kriteriene fra alle de fire diagnosesystemene. Gutter synes å ha høyere sannsynlighet for å utvikle Aspergers syndrom enn jenter. Estimater av kjønnsforholdet varierer fra 1.6:1 til 4:1 ved Gillberg og Gillbergs kriterier.
Angstlidelser og depresjon er de vanligste komorbide tilstandene hos personer med Aspergers syndrom og har tilsammen en forekomst beregnet til 65 %. Depresjon er vanlig hos ungdom og voksne, mens barn har økt sannsynlighet for symptomer knyttet til ADHD. En studie av menn med Aspergers syndrom fant økt forekomst av epilepsi, og høy grad (51 %) av nonverbale lærevansker. Aspergers syndrom er assosiert med tics, tourettes syndrom, og bipolar lidelse. Det stereotype atferdsmønsteret ved Aspergers syndrom har mange likhetstrekk med symptomer på tvangslidelser og tvangspreget personlighetsforstyrrelse. Selv om mange av studiene er basert på pasienter fra en psykiatrisk klinikk og ikke benytter standardiserte mål, virker det rimelig å konkludere med at komorbide tilstander er relativt vanlig.
Historie.
Tilstanden er oppkalt etter den østerrikske barnelegen Hans Asperger (1906-1980) og er en relativt ny diagnose innen autismespekteret.
Asperger synes som barn ut til selv å ha ha hatt noen av symptomene innen tilstanden som er oppkalt etter ham. Fotografier tatt under hans banebrytende arbeid viser en mann med et alvorlig ansikt og intenst blikk. I 1944 beskrev Asperger fire barn fra sin praksis som hadde vansker med sosialt samspill. Barna manglet nonverbale kommunikasjonsevner, de var ikke i stand til å vise empati overfor jevnaldrende, og de var fysisk klønete. Asperger kalte tilstanden «autistisk psykopati» og beskrev forstyrrelsen som først og fremst preget av sosial isolasjon. I motsetning til dagens Aspergers syndrom kunne autistisk psykopati være til stede hos mennesker med alle nivåer av intelligens inkludert de med psykisk utviklingshemning. I forbindelse med nazistisk eugenikk hvor det ble argumentert for sterilisering og drap av sosiale avvikere og psykisk utviklingshemmede, forsvarte Asperger lidenskapelig menneskeverdet hos alle med Aspergers syndrom. Han skrev «Vi er overbevist om at autistiske mennesker har sin plass i den organismen det sosiale fellesskapet utgjør. De oppfyller sin rolle godt, kanskje bedre enn noen andre er i stand til, og vi snakker om mennesker som da de var barn hadde store problemer og forårsaket usigelige bekymringer for sine omsorgspersoner». Asperger kalte sine unge pasienter for «små professorer», og mente at noen av dem ville være i stand til eksepsjonelle prestasjoner og kunne bli originale tenkere senere i livet. Hans artikkel om tilstanden ble utgitt på tysk under andre verdenskrig og ble i liten grad lest andre steder enn i Tyskland.
Lorna Wing populariserte begrepet "Aspergers syndrom" i engelskspråklige medisinske miljøer i en publikasjon fra 1981 om en rekke case-studier av barn med de samme symptomene. Uta Frith oversatte Aspergers originalartikkel til engelsk i 1991. Diagnostiske kriterier ble skissert av Gillberg og Gillberg i 1989 og ved Szatmari et al. samme år. Aspergers syndrom ble en standardisert diagnose i 1992, da den ble inkludert i den tiende utgaven av Verdens helseorganisasjons diagnostiske manual, "ICD-10". I 1994 ble diagnosen lagt til i den fjerde utgaven av den amerikanske psykiatriforeningens diagnosesystem DSM-IV.
Hundrevis av bøker, artikler og nettsteder beskriver nå Aspergers syndrom. Prevalensestimatene har økt dramatisk for autismespekterlidelser, hvor Aspergers syndrom nå er anerkjent som en viktig undergruppe. Om tilstanden skal sees som forskjellig fra høytfungerende autisme er et grunnleggende problem som krever videre studier. Det er stilt spørsmål ved den empiriske gyldigheten både av DSM-IV- og ICD-10-kriteriene for diagnosen.
Kulturelle aspekter.
Internett har gjort det mulig for personer med Aspergers syndrom å kommunisere med hverandre på en måte som tidligere ikke var mulig fordi de som var rammet bodde spredt og var få. Internettsider som Wrong Planet har gjort det lettere for enkeltpersoner å få kontakt med andre.
Mennesker med autisme har tatt til orde for et nytt syn på autismespekterforstyrrelser som komplekse syndromer heller enn sykdommer som må kureres. Tilhengere av dette synet avviser forestillingen om at det finnes en "ideell" hjernekonfigurasjon og at eventuelle avvik fra normalen er patologiske. Synspunktene er grunnlaget for interesseorganisasjoner som oppfordrer mennesker med autisme til å være stolte av seg selv på lik linje med andre og kreve de samme rettigheter. Kontrasten mellom holdningene til voksne med Aspergers syndrom, og pårørende til barn med tilstanden, kan være stor. Mens voksne med selv-identifisert Aspergers syndrom vanligvis ikke ønsker å bli helbredet, søker foreldre med barn som har Aspergers syndrom vanligvis hjelp og ønsker behandling for sine barn.
Enkelte forskere har hevdet at Aspergers syndrom kan ses på som en alternativ kognitiv "stil" og ikke som en lidelse eller en funksjonshemming, og mener at tilstanden bør fjernes fra diagnosesystemet på samme måte som homofili ble fjernet. I en artikkel fra 2002 skrev Simon Baron-Cohen om mennesker med Aspergers syndrom: "I den sosiale verden er det ingen stor fordel å ha et presist øye for detaljer, men i de verdener som handler om matematikk, data, katalogisering, musikk, lingvistikk, ingeniørfag og vitenskap kan et øye for detaljer føre til suksess fremfor fiasko". Baron-Cohen oppga to grunner til at det fortsatt kan være nyttig å se på Aspergers syndrom som en funksjonshemming: å sikre særskilte støttetiltak, og å gjenkjenne emosjonelle vansker knyttet til redusert empati.


Psykisk utviklingshemming.
Utviklingshemmede Paula Sage, skotsk skuespiller, under utdelingen av en filmpris, «BAFTA-Award» i Storbritannia
Psykisk utviklingshemning er en medisinsk diagnose.
Definisjoner og årsaker.
Diagnosen beskriver en tilstand som er kjennetegnet av forsinket eller mangelfull utvikling av evner og funksjonsnivå. En psykisk utviklingshemmet person har svekkede kognitive, språklige og sosiale ferdigheter.
Nevropsykologisk kan tilstanden beskrives som en
hjerneorganisk betinget svikt i evnen til å bearbeide (registrere, integrere, lagre
og reprodusere) informasjon fra omverdenen (auditivt, visuelt og somatosensorisk).
Mennesker med psykisk utviklingshemning kan være svært forskjellige og gruppen omfatter svært mange både medfødte og ervervede tilstander (for eksempel kromosomavvik og skader oppstaått underveis eller i etterkant av fødselen), likevel finner man en kjent årsak i kun halvparten av tilfellene.
Diagnostiske systemer.
Psykisk utviklinghemning er beskrevet i diagnosemanualer på lik linje med somatiske, nevrologiske og psykiatriske sykdommer og atferdsforstyrrelser. De mest kjente internasjonale diagnosesystemene er Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV) utarbeidet av American Psychiatric Association og International Classification of Mental and Behavioural Disorders (ICD-10) som er utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon.
DSM-IV og ICD-10 opererer med stort sett sammenfallende kriterier når det
Hovedkriteriet for inkludering i vanskegruppen er at IQ-nivået ligger minimum
2 standardavvik under gjennomsnittet for normalpopulasjonen (målt med
en individuelt administrert og standardisert intelligenstest).
Begge diagnosesystemene stiller pr. idag krav om en vurdering av adaptiv
funksjon (altså i hvor stor grad personen klarer å tilpasse seg sitt miljø og ivareta seg selv) som et nødvendig tilleggskriterium, og DSM-IV anbefaler Vineland
Adaptive Behavior Scales som et nyttig instrument i den forbindelse.
DSM-4 har også med et tredje kriterium, nemlig at diagnosen må kunne
Utviklingshemming kan forekomme alene, eller i kombinasjon med andre psykiske eller somatiske lidelser.


Elverumsfullmakten.
Elverumsfullmakten ble utformet av Carl Joachim Hambro kvelden 9. april 1940. Stortinget hadde flyktet til Elverum, via Hamar, på grunn av det tyske angrepet på Norge. Fullmakten ga regjeringen tillatelse til å handle på Stortingets vegne fram til neste møte i Stortinget (som ble holdt 14. juni 1945). Regjeringen ble utvidet med noen personer fra borgerlig side.
Det er hevdet at fullmakten ikke ble gitt, fordi den ikke ble stemt over. I forbindelse med ankesak over dødsdom (Reidar Haaland) måtte Høyesterett ta stilling til spørsmålet om hvorvidt en provisorisk anordning om høyesterettsdommeres funksjonstid, gitt med basis i Elverumsfullmakten, var gjeldende rett. Så ble erklært å være tilfelle, og denne avgjørelsen ble det senere bare referert til i forbindelse med andre og langt mer vidtgående provisoriske anordninger som kom til avgjørelse.
Det kan nevnes at et lovforslag om å gi Kongen i Statsråd utvidede fullmakter til lovgivning i krigstid ble fremlagt for Odelstinget 5. april 1940. Dersom stortingsrepresentantene reflekterte over innholdet i Hambros forslag, kan fullmakten ikke tolkes videre enn dette lovforslaget. De provisoriske anordninger som danner grunnlaget for landssvikoppgjøret faller da utenfor.
Jo Benkow sier i boka "Vendepunkt: 9. april i vår bevissthet" at det ikke kan være tvil om at fullmakten hadde fått full tilslutning, selv om det ikke var en formell votering over den.


Vossevangen.
Vossevangen eller på nynorsk Vossavangen, ofte omtalt bare som Vangen, er et tettsted og administrasjonssenteret i Voss kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Vangskyrkja ligger på Vossevangen.
Vangsvatnet ligger ved Vossevangen. Jernbanen Bergensbanen har stasjon på Vossevangen. Stasjonen ligger 56,5 meter over havet. Stasjonen ble åpnet i 1883, da Vossebanen fra Bergen åpnet.
"På Vossevangen der vil eg bu" er en sang om Voss og Vossevangen.
Tettstedet Skulestadmoen ligger like ved Vossevangen, men er definert som eget tettsted av Statistisk sentralbyrå.


Rockefeller Center.
Rockefeller Center er et kompleks av kontor- og forretningsbygg i New York, i alt 19 bygninger. Rockefeller Center strekker seg over flere kvartaler mellom 48. og 51. gate, og mellom femte og sjuende aveny, i hjertet av Midtown på Manhattan.
Senteret er oppkalt etter John D. Rockefeller jr., som utviklet området i årene mellom 1929 og 1940. Dagens Rockefeller Center består av to ulike deler: de opprinnelige art deco-byggene fra 1930-tallet, og en rekke nyere skyskrapere langs sjette aveny, oppført på 1960- og 70-tallet. Den mest dominerende og berømte bygningen, GE Building (navngitt etter nåværende eier, General Electric), er med sine 259 meter New Yorks tiende høyeste bygning.
Rockefeller Center representerer det beste av 1930-årenes arkitektur i New York. Senteret kan i tillegg by på et utall kulturelle og kommersielle opplevelser – fra fjernsynskanalen NBCs hovedkvarter og USAs største innendørs teater (Radio City Music Hall), til kaféer, offentlige kunstprosjekter og konserter. Blant annet TV-showene "Saturday Night Live" og "Late Night with Conan O'Brien" blir sendt fra NBCs studioer i GE-bygget. På den berømte, nedfelte plassen foran den slanke skyskraperen blir det om vinteren anlagt en skøytebane åpen for publikum. Her blir også USAs høyeste juletre tent under en høytidig markering hvert år.
Rockefeller Center er også åpent for besøkende, med muligheten til å ta heisen til toppen av GE Building. Køene er som regel kortere her enn ved Empire State Building.


Peter Angerer.
Peter Angerer (født 14. juli 1959 i Siegsdorf, Bayern) er en tysk tidligere skiskytter, som konkurrerte mye med Eirik Kvalfoss.
Under OL 1984 i Sarajevo vant han gull på 20 km. I tillegg tok han sølv på sprintdistansen og bronse med det vest-tyske stafettlaget.
Allerede under OL 1980 i Lake Placid hadde han tatt stafettbronse, og i OL 1988 i Calgary fulgte nok en stafettbronse. I tillegg fikk Angerer med seg fem VM-medaljer, to av dem individuelt. Han vant verdenscupen sammenlagt i 1983.
I dag driver Angerer en langrennskole i Ruhpolding.


Damsgårdssundet.
Damsgårdssundet i Bergen er den smaleste delen av Puddefjorden, og ligger mellom bydelene Møhlenpris på nord-østbredden og områdene Laksevåg, Damsgård, Gyldenpris og Solheimsviken på sør-vestsiden. Damsgårdssundet starter ved Puddefjordsbroen i nord og ender ved Nygårdsbroen i sør. Sundet var i mange tiår preget av skipsfart og industri. Bergens Mekaniske Verksted ble etablert i Solheimsviken i 1855. Andre viktige industribedrifter i dette området var Mjellem & Karlsen Verft, Sabb Motor, Kavli og IFA malingsfabrikk.
Siden begynnelsen av 2000-tallet har mye av de tradisjonelle industriområdene blitt omregulert til bolig og mer moderne næring. På vestsiden av sundet skal BOB bygge mer enn 1000 boliger. Det er også planlagt en gangbro over til Marineholmen. Ved Solhemsviken Næringspark kommer det innen 2014 over 4000 arbeidsplasser i forbindelse med flyttingen av Arenum, og byggingen av det nye DnB NOR-bygget (Bergen).


Nybergsund.
Minnesbauta i Nybergsund, etter den tyske bombingen i april 1940
Nybergsund er et tettsted i Trysil kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Trysilelva, noen kilometer sør for kommunesenteret Innbygda. Ved Nybergsund krysser to bruer elva. Nybergsund oppvekstsenter utgjør barneskolen i bygda og har i skoleåret 2010/2011 79 elever. Nybergsund blir ofte forkortet til «Sundet» av lokalbefolkningen og kjennere av stedet. Betegnelsen «Sundet» blir også brukt om Nybergsund Idrettslag
Kongeparken.
11. april 1940 ble Nybergsund bombet, fordi konge og regjering oppholdt seg her. Det var også her kongen og regjeringen nektet å godta Vidkun Quisling som statsminister. Under angrepet flyktet kongen, kronprinsen, flere regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter ut av hotellet til et skogholt. Etter krigen ble det reist en bauta og anlagt en park i dette skogholtet til minne om hendelsen. Området omtales som «Kongeparken». Ved femtiårsmarkeringen i 1990 avduket kong Olav V en byste av sin far kong Haakon VII. Ved en senere anledning kunne kong Harald V avduke en byste av sin far kong Olav V. I sin tale ved avdukingen appellerte kongen til at parken ikke bare ble en samling monumenter, men at den kunne minne oss om de hendelser som skjedde under krigen.
Idrett.
Nybergsund Idrettslag har et fotballag som i sesongen 2008 spiller i Adeccoligaen for første gang. I NM i fotball 2007 slo Nybergsund eliteserielaget Vålerenga 3-1 i åttendedelsfinalen hjemme på Nybergsund Stadion etter å ha slått ut eliteserielaget og regjerende cupmester Fredrikstad i runden før.
Litteratur.
Forfatteren Tormod Haugen er født i Nybergsund.
Kulturhistorie.
I sentrum ligger et museumsbakeri i et nedlagt bakeri. Museumsbakeriet er underlagt Engerdal museum. Bakeriet var i drift frem til midten av 80-tallet. Ved enkelte anledninger er det åpent hus i bakeriet i forbindelse med at det lokale husmorlaget arrangerer bakeridager. Da bakes det stomp og Trysilsnipp etter tradisjonelle oppskrifter og fremgangsmåter.
Næringsliv.
I Nybergsund ligger det et Meieri som lager pultost. På vestsiden av Trysilelva ligger en trebehandlingsfabrikk som lager plater basert på spon, lim og flis. Sør for Nybergsund ligger Sagnfossen Kraftverk. I sentrum ligger et mekanisk verksted, butikk, manufaktur og bensinstasjon med post i butikk. Hovedkontoret og hovedlageret til entreprenørselskapet L L Hanstad ligger i Nybergsund.
Aktivitetstilbud.
I tilknytning til idrettsplassen er det en tre kilometer lang lysløype som er oppkjørt med to skispor om vinteren. Om sommeren er Tjønna kjent for sin behagelige temperatur og er et yndet badested med fin sandstrand og fasiliteter som garderobe og WC. Merkete turløyper går til toppen av Klanken (650 MOH). Trysilelva gir muligheter for fiske og båtliv. På barneskolen er det en ballbinge, basketballbane, rullebrettrampe og et naturlig amfiteater (dødisgrop). Nybergsund Samfunnshus er bygdas forsamlingshus hvor det jevnlig arrangeres bingo, konserter og tilstelninger. På vestsiden av elva ligger skytebane med overbygd standplass og skytterhus.


Sabine Leutheusser-Schnarrenberger.
Sabine Leutheusser-Schnarrenberger (født 26. juli 1951 i Minden) er en tysk politiker (FDP). Hun ble i oktober 2009 utnevnt til justisminister i Angela Merkels andre regjering. Hun var også tysk justisminister mellom 1992 og 1996, i den konservativ-liberale regjeringen under Helmut Kohl.
Etter Abitur i 1970 studerte hun jus i Göttingen og Bielefeld, og tok i 1975 den første og 1978 den annen juridiske statseksamen. Mellom 1979 og 1990 arbeidet hun ved det tyske patentkontoret i München, til slutt som ledende regjeringsdirektrise. Hun er medlem av FDP siden 1978, og siden 1991 tilhører hun sentralstyret. Hun er innvalgt i det tyske parlamentet siden 1990, hvor hun siden 1996 har vært europapolitisk talskvinne for FDP. Siden desember 2000 er hun leder for FDP i Bayern.
Sabine Leutheusser-Schnarrenberger er gift. Hennes far var advokat, CDU-politiker og borgermester i Minden. Tidligere justisminister Wolfgang Stammberger er hennes onkel.


Hans Asperger.
Hans Asperger (født 18. februar 1906 i Hausbrunn ved Wien, død 21. oktober 1980 i Wien) var en østerriksk barnelege, som var den første som beskrev personlighetsvarianten som etter ham ble kalt Aspergers syndrom.
Asperger studerte medisin i Wien. Etter at han tok doktorgraden i 1931 arbeidet han som assistent ved barneklinikken ved Universität Wien. Fra 1932 ledet han den medisinpedagogiske avdelingen ved klinikken. Han ble professor i pediatri i 1962.
I 1944 offentliggjorde Asperger den første beskrivelsen av Aspergers syndrom. Han kalte selv utviklingsforstyrrelsen for «autistische Psychopathie». Tilstandens symptomer forekom ham å ligne på autisme. Leo Kanners arbeider om autisme kjente Asperger imidlertid antagelig ikke. Aspergers første artikkel inneholdt beskrivelser av fire barn, Fritz, Harro, Ernst og Hellmuth, som hadde til felles en mangel på empati, manglende evne til å knytte vennskapsbånd, forstyrrelser i blikkontakt, gestikk, mimikk og språkbruk, intensiv beskjeftigelse med et interesseområde og motoriske forstyrrelser. Asperger kalte barna «kleine Professoren», ettersom de hadde store og detaljerte kunnskaper om sine interesseområder.


Fetisjisme.
Fetisjisme er dyrking av fetisjer. En fetisj er et objekt som blir tillagt overnaturlige evner, eller et menneskeskapt objekt som blir tillagt makt over andre. Dypest sett omhandler begrepet det å tilegne verdi eller kraft til et objekt. Ordet fetsij er lånt fra fransk "fétiche" og portugisisk "feitiço" som igjen er dannet av de latinske "facticius", som betyr «kunstig» og "facere", «å lage».
Innen antropologien brukes begrepet for å beskrive forskjellige kulturers bruk av et vidt spekter gjenstander, fra sjamanens tromme til forretningsmannens slips og rolex.
Historie.
Ordet ble først brukt av Charles de Brosses i 1757, da han gjorde sammenlignende studier mellom vest afrikanske religioner og magiske aspekter ved oldtidens egyptiske religion.
Senere brukte Auguste Comte begrepet i sin utviklingsteori for religioner. I denne foreslo han at fetisjisme er den eldste og mest primitive stadiet i religioners utvikling, fulgt av polyteisme og monoteisme.
Monoteistiske religioner inneholder som oftest likevel artefakter som antropologisk sett kan defineres som fetisjisme, for eksempel muslimenes svarte stein ("al-hajar al-aswad"), og kristendommens kors, eller sakramentene som gis til nattverden. Tilhengere av monoteistiske religioner vil imidlertid normalt benekte at dette kan kalles fetisjisme.
På 1800-tallet hevdet Tylor og McLennan at begrepet fetisjisme gjorde det mulig for religionshistorikere å flytte fokus vekk fra forholdet mellom mennesker og Gud, og over på forholdet mellom mennesker og materielle objekter. De hevdet også at begrepet begrepet etablerte modeller som gav falske årsakssammenhenger for naturlig oppståtte fenomener, og at dette utgjorde et sentralt problem innen datidens historie og sosiologi.
I 1867 introduserte Karl Marx begrepet "varefetisjisme", om tilleggingen av verdi til en vare ut over den verdien som er tilført varen gjennom arbeid. Begrepet kan muligvis ses som en ironisk kommentar fra Marx over datidens empiristiske holdninger til virkeligheten, opp mot en nærmest religiøs dyrkning av eiendom; som statussymbol og dermed også som et maktmiddel i sosiale relasjoner.
Begrepet har siden blitt mye brukt innen politisk økonomi og kritisk teori.


Iquitos.
Iquitos er hovedstad i regionen Loreto i Peru (i provinsen Maynas). Byen ligger i ved elva Amazonas og er en viktig havneby i Amazonasbassenget. Selv om byen ligger mer enn 3000 kilometer fra munningen av Amazonas, befinner den seg bare 106 meter over havnivå. I tillegg til Amazonaselva, er byen omgitt av elvene Nanay og Itaya.
For å komme til Iquitos må man reise med enten fly eller båt. Byen regnes som den største byen i verden som ikke har veiforbindelse. Det eneste unntaket er en vei som går til nabobyen Nauta som ligger om lag 100 km. sør for Iquitos.
Klimaet er varmt og fuktig. Den gjennomsnittlige relative fuktigheten ligger på om lag 85%.
Historie.
Iquitos ble etablert som en misjonsstasjon for jesuittene på 1750-tallet. Byen begynte å vokse for alvor da byen ble hovedstad i den nyopprettede Loretto-regionen i 1864.
Iquitos ble, sammen med Manaus, kjent for tapping av gummi på slutten av 1800-tallet. Fremdeles finnes det mange storslåtte bygninger fra den tiden, blant annet «Jernhuset» som var utviklet av Gustave Eiffel. Gummiboomen fikk en slutt da frø fra gummiplanten ble smuglet ut av Amazonas og plantet andre steder.
Økonomi.
Iquitos er en viktig havneby for eksport av tømmer. Andre industrier er olje og rom-produksjon. I tillegg er turismen økende i området. Dette gjelder både for båtturer på Amazonaselva, der mange reiser til Manaus. Mange turister bruker også Iquitos som et utgangspunkt for turer inn i jungelen.


Ompa til du dør.
"Ompa til du dør" er Kaizers Orchestras første album. Albumet ble spilt inn sommeren 2001, og gitt ut 1. september samme år. Det ble bare lagd 3 000 eksemplarer som første opplag, og dette solgte ut såpass fort at det var en stund hvor etterspørselen var stor, uten at de hadde noe å selge. Albumet har solgt nærmere 100 000 eksemplar i Norge.
"Ompa til du dør" lå på VG-lista i totalt 49 uker og toppet listen i uke 13, 2002. For albumet mottok bandet Spellemannprisen 2001 og Alarmprisen 2002, begge i klassen rock.
Sporliste.
Alle sanger skrevet av Janove Ottesen, unntatt hvor markert.


Playmobil.
Playmobil er en serie med leketøy som produseres av det tyske selskapet Brandstätter Group. Playmobil ble lansert i 1970 og markedsført over hele verden i 1975.


Janet Jackson.
Janet Jackson under en konsert i Vancouver i 2008
Janet Damita Jo Jackson (født 16. mai 1966 i Gary, Indiana) er en amerikansk popartist, søster til Michael Jackson.
Jackson begynte å opptre i femårsalderen, da hennes eldre brødre i The Jackson Five opptrådte i Las Vegas. 7 år gammel medvirket hun i TV-opptredener sammen med brødrene.
Musikkarrieren startet med innspillinger sammen med søsknene, hun sang blant annet duett med broren Randy og koret for søsteren LaToya og broren Michael. I 16-årsalderen slapp hun debutalbumet "Janet Jackson", uten å få større oppmerksomhet.
I 1984 medvirket hun i TV-serien "Fame" hvor blant annet musikkvideoen «Dream Street» ble spilt inn.
Musikkarrieren skjøt først fart i og med det tredje albumet, "Control" i 1986, som solgte i 14 millioner eksemplarer på verdensbasis. Det neste albumet, "Rhythm Nation 1814" (1989), ble en like stor suksess.
Jackson gikk tilbake til skuespilleryrket da hun i 1993 medvirket i "Poetic Justice", hvor hun spilte mot Tupac Shakur. Hon byttet også plateselskap til Virgin Records, som betalte henne 50 millioner dollar for to plater. I 1993 kom albumet "janet.", som solgte i 17 millioner eksemplarer, og deretter la hun ut på en verdensturné som varte i to år.
Da storebroren Michael Jackson i 1995 ga ut albumet "HIS"tory, bidro Janet på førstesporet "Scream". Sangen – som også var den første singelen fra brorens album – ble akkompagnert av tidenes dyreste musikkvideo; en rekord som står ved lag den dag i dag. Den sort-hvite videoen, som portretterer Michael og Janet i et futuristisk romskip, vant samme år en MTV Award for beste dansevideo.
I 1997 kom hennes neste album, "The Velvet Rope" og singlene "Got 'til it's gone", "Together Again" og "I Get Lonely". Jackson fremstod nå med en ny stil, med seksuelt utfordrende fotografier og en låt der hun simuleret telefonsex. Salget gikk tregere enn tidligere, og stoppet ved 8 millioner.
Neste album, "All For You" (2001) var langt mer positivt, men salgstallet sank ytterligere til 7 millioner eksemplarer. Hun la ut på en ny verdensturné, men konsertene i Europa ble innstilt etter terroristangrepene 11. september 2001.
Jacksons siste plate, "Damita Jo", ble sluppet våren 2004, men ble en kommersiell fiasko, siden både MTV og VH1 valgte å ikke vise musikkvideoen til den første singelen, «Just a Little While». Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


University of Queensland.
University of Queensland (UQ) har sitt hovedsete i Brisbane, Australia og er det eldste universitetet i delstaten Queensland. UQ er medlem av Australias «Group of Eight» universiteter samt medlem av den internasjonale Universitas 21-organisasjonen.
Universitetet ble etablert 10. desember 1909. I 1930 kjøpte man området St. Lucia ved Brisbaneelva og etablerte sitt hovedsete der. Det opprinnelige universitetsområdet i sentrumsområdet av Brisbane er nå et universitetsområde for Queensland University of Technology. I tillegg til å være etablert i Brisbane, har UQ også etablert seg andre steder. Dette er UQ Ipswich og UQ Gatton.
Eksterne lenker.
Queensland


Victoria Silvstedt.
Victoria Silvstedt (født 19. september 1974 i Skelleftehamn, Sverige) er en svensk fotomodell, skuespillerinne, sangerinne og TV-presentatør.
Karriere.
Victoria Silverstedt (som hun opprinnelig het) var som ungdom medlem av det svenske skilandslaget, men en skulderskade satte en stopper for karrieren hennes allerede som sekstenåring. Som sportsperson var hun litt guttejente, og hun hadde ikke gått med høy-hælte sko før hennes mor i 1993 meldte henne på modellkonkurransen «Fröken Sverige» i hemmelighet. Hun endte på andreplass i konkurransen, og reiste for å være Sveriges deltaker i den internasjonale Miss World-finalen som ble avholdt i Sør-Afrika, der hun endte blant de åtte finalistene. Som et resultat av sitt gode resultat i missekonkurransen fikk hun kontrakt med et modellbyrå i Paris, og hun begynte sin karriere som modell med oppdrag fra flere forskjellige firma, inkludert Chanel, Christian Dior, Loris Azzaro, Givenchy, Valentino og Giorgio Armani.
Etter å ha blitt kontaktet direkte av Hugh Hefner opptrådte hun i desember 1996-utgaven av "Playboy" som "Playmate of the Month", og i 1997 ble hun kåret til "Playmate of the Year" i samme magasin. Som en europeer, ikke oppmerksom på den store distribusjonen og effekten av "Playboy", ble hun plutselig offentlig kjendis i USA. Hun ble talsperson for Guess? jeans, og fulgte dermed i fotsporene til Eva Herzigova og Anna Nicole Smith, alle tidligere talspersoner for jeansmerket. Hun har siden opptrådt i en mengde blader, inkludert "GQ", "Maxim", "FHM" og "Vanity Fair".
Silvstedt slapp sitt dansemusikk album "Girl on the Run" gjennom EMI selskapet i 1999, som solgte til gullplate i Europa, og inneholdt hitsingeler "Hello, Hey" og "Rocksteady Love".
I likhet med en mengde glamourmodeller og Playmates før henne forsøker hun i dag å få en fot innenfor karrierer som skuespiller og forretninger. Hun har hatt noen få roller i kinofilmer, men i dag er det for det meste europeisk film fra Italia og teaterskuespill i Nord-Amerika hun satser på. Hun gjorde opptredener i en del kinofilmer, blant annet "Boat Trip", "The Independent", "BASEketball" og "Out Cold".
Hun ble allerede gjenkjent på gaten i Storbritannia da hun tok til seg en ny karriere som programleder for "The Late Show" på Virgin Radio, og som gjesteprogramleder i TV-programmet "Eurotrash". Hun har vært med i de amerikanske TV-seriene "Melrose Place" og "The Real World". Silvstedt har jobbet som en vertinne på "Wheel of Fortune" i Frankrike og Italia siden 2006, og deler sin tid mellom Paris og Roma, filming en av de viser for en måned om gangen. I 2010 vert Silvstedt hennes egen TV-programmet "Sport by Victoria" på Eurosport under Vinter-OL 2010. Det munter programmet introdusert forskjellige vintersport, og det ble gjort både på engelsk og fransk.
I februar 2006 lanserte hun sitt eget undertøysmerke "Very Victoria Silvstedt" under London Fashion Week.
Silvstedt debuterte med sin egen reality TV-serien "Victoria Silvstedt: My Perfect Life" på E! i 2008. Seriet har siden blitt luftet hele verden, inkludert Europa, Asia, USA, Latin-Amerika og Australia. Den første sesongen dekker Silvstedt personlige og arbeidsliv, etter at hun i Monaco, Cannes, Paris, Roma, London, Helsingfors, Stockholm, Los Angeles og New York.
Privatliv.
Silvstedt møtte Chris Wragge i 1997. De ble forlovet på julaften i 1998, og giftet seg i 2000. Silvstedt og Wragge bodde i Santa Monica, California, og deretter i Houston, Texas, i flere år, før han flyttet til SoHo, New York i 2004. De har vært separert siden 2007.
Victoria Silvstedt snakker flytende svensk, engelsk, fransk og italiensk.
Eksterne lenker.
Silvstedt, Victoria
Silvstedt, Victoria
Silvstedt, Victoria


Anna Kurnikova.
Anna Sergejevna Kurnikova (russisk "Анна Сергеевна Курникова"), født 7. juni 1981 i Moskva, er en tidligere russisk tennisspiller.
Kurnikova kom flere ganger til semifinaler og finaler i prestisjefylte singleturneringer, men til tross for at hun lenge var rangert blant verdens 20 fremste tennisspillere vant hun aldri noen singlefinale.
Hun hadde større suksess i double, og vant flere turneringer, blant annet en Grand Slam-tittel i 1999 under Australian Open sammen med Martina Hingis. De beseiret Lindsay Davenport & Natalia Zvereva med 7-5, 6-3 i finalen. I 2002 vant de på nytt finalen i Australian Open, de møtte Daniela Hantuchová & Arantxa Sanchez Vicario (6-2, 6-7, 6-1)
På grunn av sitt utseende fikk Kurnikova stor oppmerksomhet, også blant folk uten interesse for tennis. Hun ble etter hvert fast innslag i kjendismagasiner. Hun la opp som tennisspiller i 2005, men figurer fremdeles jevnlig i mediebildet.


Kvelermatt.
I sjakk er en kvelermatt en mattstilling der kongen settes sjakkmatt av en springer, og der motstanderens konge er innestengt («kvalt») av sine egne brikker.
Denne mattstillingen ses vanligvis i hjørnet av brettet, siden det her kreves færre brikker for å stenge inne kongen.


East River.
East River er egentlig ingen elv, men et smalt stred som skiller fastlandsdelen av New York (Bronx) og Manhattan fra Long Island (med Brooklyn og Queens). I alt åtte broer og tretten tunneler krysser East River, bl.a. den berømte Brooklyn Bridge fra 1883.


Evig pint.
"Evig pint" er det andre albumet til Kaizers Orchestra. Det ble spilt inn i november og desember 2002, og gitt ut i starten av februar året etter. Albumet toppet VG-lista tre uker på rad og lå totalt 14 uker på listen.
Alle sangene på albumet er skrevet av Janove Ottesen med unntak av «Container», «Naade» og «Drøm Hardt (Requiem Part I)» som er skrevet av Geir Zahl.


Arkadia – reisen til jordas indre.
"Arkadia – reisen til jordas indre" (ofte kalt Shagma på folkemunne) var den norske tittelen på den franske tegnefilmserien "Les Mondes Engloutis" («"De sunkne verdener"») som ble vist første gang i Norge på NRK den 6. september 1986. Tegnefilmserien gikk under vignetten til NRKs "Frokost-TV" på lørdagene.
Serien ble produsert av Michel Gauthier, Nina Wolmark (skrev også sangtekstene) og Gilbert Wolmark. Vladimir Cosma sto for melodi til sangene. Selskapene France Animation og France 2 sto for produksjonen. Serien består av to sesonger på 26 episoder hver (52 episoder til sammen). Boybandet Menudo fremførte kjenningsmelodien for deler av den andre sesongen. Serien hadde premiere på den franske kanalen Antenne2 den 17. september 1985.
Serien er blitt dubbet til engelsk ("Spartakus and the Sun Beneath the Sea"), spansk i to versjoner ("Los Mundos Sumergidos" i Spania og "Espartaco y el Sol Bajo el Mar" i Mexico), ungarsk ("Elsüllyedt világok"), japansk (おにぎり・アルカディア物語, "Onigiri Arkadia Monogatari") og koreansk (tittel ukjent), men bare den franskspråklige versjonen er gitt ut på DVD til nå. Da serien ble vist på NRK, ble den vist i original fransk versjon, og tekstet på nynorsk.
Synopsis.
Historien omhandler en urgammel sivilisasjon. Etter den «Store Katastrofen» flyktet de overlevende inn til jordens sentrum, hvor de skapte en by kalt "Arkadia". Byen gis lys og liv fra "Shagma" (kalt "Tehra" i den engelske versjonen), en kunstig sol som ligger i sentrum av byen. Uvitende om at det fremdeles fantes liv på jordens overflate bestemte byens eldste seg for å låse bort all informasjon om sin fortid, og det ble forbudt å gå inn i byens arkiver, som etter hvert blir glemt. Årtusener senere oppdager man at "Shagma" er i ferd med å dø av en mystisk «sykdom», men ingen vet lenger hvordan solen fungerer. I desperasjon bryter Arkadias barn loven, og oppsøker de nå mytiske arkivene. Der finner de "Shag-Shag" som var satt til å vokte arkivene, og med hans hjelp og kunnskaper fra arkivene skaper barna en budbringer, "Arkana", som de sender mot overflaten (ombord i "Shag-Shag") for å lete etter en kur for den døende solen (i den tro at beboerne på overflaten er like avanserte som deres fjerne forfedre som en gang skapte "Shagma").
I en hule nær overflaten møter "Arkana" "Bob" og "Rebecca", to søsken fra overflaten, og "Spartakus", en vandrer og tidligere gladiator fra en av de mange strataene under jorden. Etter å ha unnsluppet et angrep fra piratene overtaler "Arkana" dem til å hjelpe med å finne kuren hun leter etter. Sammen reiser de så rundt mellom strataene i både tid og rom på jakt etter en kur for "Shagma", med piratene hakk i hæl.
DVD.
Serien ble utgitt på fransk DVD i 2002. I 2008 ble den utgitt på DVD i to bokser (en for hver sesong) i Norge, med original fransk tale og norske undertekster på bokmål.


Eigerøy fyr.
Eigerøy fyrstasjon er et fyr i Eigersund kommune som ble opprettet i 1854. I sin tid var det en nyvinning innen fyrvesenet. Dette var landets første tårn bygget i støpejern, og det ble laget i flere moduler på Bærums Verk, for så å bli fraktet til Eigerøy. Materialene til lyktehuset ble støpt på Næs Jernverk.
Foruten selve fyret ble det reist fyrforvalterbolig, uthus, naust og brygge. Opptil 75 mann var involvert i arbeidet, som ikke gikk helt smertefritt for seg. I regnskapene er det nemlig utgiftsført 1 stk. likkiste! Det revolusjonerende tårnet strakte seg høyt mot himmelen. Fyrvokterne måtte tilbakelegge 134 trappetrinn for å komme til topps. Fyrlykta rager 46,5 meter over vannkanten, mens fyret i seg selv er 32,9 meter høyt målt fra bakken. Men det er ikke bare i konstruksjon og størrelse at fyret er spesielt. Også i lysstyrke utmerker det seg. Med sin 1. ordens lykt, er blinkene fra Eigerøy fyr noen av de sterkeste i Europa.
Eigerøy fyr ble avfolket og automatisert i 1989. Siden den gang har en lokal fisker stått for tilsynet av stasjonen, mens Eigersund kommune har fått leieavtale for to sjøbuer, boligen og hobbyhuset som var tilknyttet fyrstasjonen. Kommunens mål er å gjøre Eigerøy fyr om til et slags kystkultursenter. Eigersund kommune har i samarbeid med 22 grunneiere bygget en 2 kilometer lang vei ut mot fyrbygningen. En parkeringsplass er anlagt med toalettfasciliteter, og det har blitt mudret et lite sund mellom Midbrødøya og Eigerøy slik at fritidsbåter kan komme seg ut til fyret innaskjærs.
Kulturminne.
Målsettinga for kommunen er å gjøre fyret om til et slags kystkultursenter. Eigersund kommune har i samarbeid med 22 grunneiere bygd veien ut mot fyrbygningen. De har også satt i stand en parkeringsplass og mudra sundet mellom Midbrø og Eigerøy slik at fritidsbåter kan komme seg ut til fyret innenskjærs. Området rundt fyrstasjonen med alle bygninger ble fredet fra 1998 etter kulturminneloven.
Dyreliv.
Dalane lokallag av Norsk Ornitologisk Forening har fuglestasjon på området. Her er også gode forhold for sportsdykking med tareskog ned til 30 meters dyp.


Dysartri.
Dysartri er den medisinske betegnelsen for nedsatt evne til artikulasjon, som i det ekstreme tilfelle kan betegnes som anartri (totalt fravær av evne til artikulasjon). Dysartri kan oppstå som en konsekvens av en skade i de anatomiske strukturer knyttet til artikulasjon og tale, eller som følge av skader i nervesystemet som styrer tale. Dysartri skal ikke forveksles med afasi som er en skade i språksenteret i hjernen.
Hjelpemidler.
Mennesker med alvorlig dysartri kan ha nytte av hjelpemidler for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).
Det finnes en internasjonal organisasjon ISAAC for alle som bruker og legger til rette for alternativ og supplerende kommunikasjon. Det der NAV hjelpemiddelsentralene som formidler talehjelpemidler i Norge.


Heidal kommune.
Heidal er en tidligere kommune i Oppland fylke. Kommunen ble opprettet i 1908 da den ble skilt ut fra Vågå kommune. 1. januar 1965 ble den slått sammen med Sel kommune.
Området er i dag kjent som Heidal i Sel.


Acre (måleenhet).
Acre er en gammel måleenhet for flate. Ordet tilsvarer det norske ordet "åker". 1 acre = 4,0467 dekar og 0,40469 hektar. Måleenheten er fortsatt i bruk i USA og England.
For å regne om fra acre til hektar, multipliser med 0,4.
For å regne om fra hektar til acre, multipliser med 2,47.


Kabelvåg.
Kabelvåg er et fiskevær og et tettsted i Vågan kommune i Lofoten i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sørkysten av Austvågøy.
Navnet kan være avledet av «kapell». Mer sannsynlig er det likevel at det har sitt opphav i det hollandske ordet for «torsk» – «kabeljauw». Det gamle navnet på Kabelvåg er Vágar (Vågar) som bestod av tre viktige bukter («våger»); Storvågan, Kabelvåg og Kirkevågen (Kjerkevågen). Se Vágar i Hålogaland.
Kabelvåg er en meget gammel handels- og markedsplass og kirkested; kong Øystein (Øystein I Magnusson) skal ha bygd kirke og rorbuer i Kabelvåg tidlig på 1100-tallet. Kabelvåg var administrasjonssentrum i den gamle Vågan kommune før kommunesammenslåingen med Gimsøy kommune og Svolvær kommune i 1964.
Historie.
Kabelvåg er det eldste fiskeværet i Lofoten og tidligere også det største. Det var her den kommersielle delen av lofotfisket startet for over 1000 år siden. Til vågene rundt dagens Kabelvåg, det gamle Vågan, søkte fiskere fra hele det nordlige Norge for å høste sin del av det årlige skreiinnsiget. Og Vågan vokste frem til å bli senter i middelalderens Hålogaland. På Lofotmuseets eiendom i Storvågan ligger restene av dette gamle senteret som da het Vågar. Grunnlaget for Vågans vekst var tørrfiskeksporten til Middelhavslandene. Rundt år 1000 ble tørrfisken en handelsvare. Til å begynne med foregikk nok eksporten direkte fra Nord-Norge, Vågan, og til utlandet. Men etter hvert ble tørrfisken kjøpt opp av kjøpmenn som kom sørfra for å kjøpe fisken og for å selge korn og andre nødvendige varer. Tørrfisken ble ført til Trondheim og Bergen, etter hvert bare til Bergen, for eksport. Tørrfisk var Norges første store eksportartikkel og utgjorde 80% av norsk eksport på 1300-tallet. Med Svartedauen gikk det imidlertid tilbake med Vågan.
Skreifiske har frå uminnelige tider gått føre seg i Lofoten, i historisk tid på bankane i Vestfjorden. Lofot-Egga er gamal gyteplass for skreistimane. Lofotfisket samla seg om Vågar (Vågan). Og alt før Olav Tryggvasons tid var strendene ved Kyrkjevåg, Kabelvåg og Storvågan samlingsstaden for heile det nordlige Noreg. Gamle namn som «Vågaflåten» minner om Aust-Lofotfiske, «Vågastemna» minner om tørrfiskhentinga frampå sumaren, dei hadde «vågasølv» som ventelig var nytta i fiskhandelen, og «Vågaboka» var ei lovbok for fisket i Lofoten. «Vågablom» er og gamalt namn på Lofotgåva som fiskarane hadde med til dei som heime var, når dei om våren kom frå Lofoten.
Senere vokste det frem et nytt senter i Kabelvåg, og på slutten av 1800-tallet hadde Kabelvåg fått en bymessig bebyggelse og stedet var uten tvil «Lofotens hovedstad» med politi, lensmann, sorenskriver, prost og andre offentlige institusjoner, men fremfor alt var stedet et handelssenter. Et annet tegn på Kabelvågs sentrale plass i Lofoten var avisene. Ikke mindre enn fire aviser kom ut her til forskjellig tid, i året 1895 kom det ut tre aviser samtidig.
Med motoriseringen av fiske- og kystflåten utover på 1900-tallet gikk det tilbake med Kabelvåg. Havna var for grunn og liten, og Svolvær overtok nesten all båttrafikk og dermed også den økonomiske veksten og befolkningsveksten. Svolvær ble i 1918 utskilt fra Vågan kommune, og ble bykommune. Etter dette har Svolvær gradvis overtatt Kabelvågs plass. Statlige og kommunale institusjoner har i tur og orden blitt flyttet til Svolvær. I 1964 ble det gjennomført en kommunesammenslåing mellom Vågan kommune og Svolvær by, og det meste av kommuneadministrasjonen ble flyttet fra Kabelvåg til Svolvær. Utviklingen gjorde også at det samme etterhvert skjedde med Kabelvågs handels- og bankvirksomhet.
Til tross for at Kabelvåg har vært herjet av mange større branner, har likevel den gamle trehusbebyggelsen vært et varemerke for Kabelvåg. Men med de siste brannene på 1990-tallet er så godt som alle de eldste bygningene i Storgata gått tapt.
Kulturliv og næringsliv.
I dag er Kabelvåg først og fremst et skole- og kultursenter. I Storvågan ligger det innenfor grensene for det gamle middelaldersenteret, et kultur- og turistsenter. Der finner vi bl.a. Lofotmuseet som er regionmuseum for Lofoten.
Kabelvåg har grunnskole og videregående skole og er i tillegg tilholdssted for Lofoten folkehøgskole og.
I Kabelvåg finner man også attraksjoner som Galleri Espolin, Galleri lille Kabelvåg og Lofotakvariet. Kirken i Kabelvåg, Lofotkatedralen (Vågan kirke), har ikke mindre enn 1200 sitteplasser. Da kirken ble bygd på 1890-tallet gjorde den store tilstrømmingen av fiskere under lofotfisket at det var behov for et så stort kirkebygg.
Kabelvåg var en av de kjente markedsplassene langs kysten. Markedet hadde tradisjoner langt tilbake i tiden. Da det første markedet ble holdt i 1882, var det en gjenopptagelse av det gamle Vågastemnet fra middelalderen. Under Vågastemnet var det omsetningen av tørrfisk som var den bærende kraft, mens Kabelvågmarkedet i nyere tid mer hadde preg av forlystelser. Hit kom folk for å kjøpe, selge, underholde eller bli underholdt. Det siste tradisjonelle markedet i Kabelvåg ble holdt i 1939.
Markedstradisjonen er de senere år gjenopptatt. Hver sommer arrangeres Vestfjordseilasen fra Nordskot i Steigen med innkomst i den lune havna i Kabelvåg, og dette skjer samtidig med at det arrangeres marked på torget i Kabelvåg. I tråd med tradisjonen fra det tidligere Kabelvågmarkedet (1882 -1939) skjer dette i siste uke av juni hvert år.
Mens næringslivet tidligere var dominert av fiske, fiskeindustri og handel, utgjør nå turisme og reiseliv en vesentlig del av næringslivet i Kabelvåg. Ellers har Kabelvåg bl.a. verkstedindustri, betongvareindustri og fiskeoppdrettsvirksomhet.
Kystverkets 4. distrikt er lokalisert i Kabelvåg, og er en av svært få offentlige institusjoner som er igjen i Kabelvåg.


Lofotakvariet.
Lofotakvariet er et saltvanns-akvarium som ligger i Storvågan ved Kabelvåg i Vågan kommune, Nordland. Det ble åpnet i 1989 og har over 50 000 besøkende hvert år. Det første akvariet i Kabelvåg ble åpnet i 1931, og var i drift frem til 1985 da det måtte stenge av sikkerhetsmessige grunner.
Lofotakvariet har 23 små og store akvarier hvor man kan studere Lofotens undersjøiske verden, og har egne bassenger for sel og oter. Akvariet har også kafé og multimedia-fremvisninger. Flere aktører i petroleumsindustrien er blant Lofotakvariets samarbeidspartnere, og i 2008 åpnet utstillingen «Sameksistens på havet» som tar for seg temaet fisk og petroleumsutvinning.
I mai 2008 ble Lofotakvariet rammet av giftalgen "chrychromulina leadbeateri", noe som resulterte i at store deler av fiskene døde.


Kronk Gym.
Kronk Gym er et legendarisk treningsstudio for boksere. Gymmen ligger i Detroit, USA. Den meget anerkjente boksetreneren Emanuel Steward driver stedet.
Kronk opparbeidet seg et bra rykte mot slutten av 1970-tallet da boksere som Thomas Hearns og Hilmer Kenty trente der. I 1980 ble Kenty "Kronks" første verdensmester. Hearns fulgte opp ved å bli verdensmester bare en måned etter dette. I 1983 ble en annen "Kronk"-bokser Milton McCrory WBCs verdensmester i Weltervekt. Tidligere mester var Sugar Ray Leonard. Jimmy Paul slo Harry Arroyo og ble IBFs verdensmester i Lettvekt i 1985. Duane Thomas ble verdensmester i Lett mellomvekt i 1986.
Prentiss Bird var visepresident for gymmen på 1980-tallet. Under æraen til Lennox Lewis på 1990-tallet var Richard Slone visepresident, direkte underlagt Steward.
På 90-tallet åpnet Kronk en ny boksegym i Tucscon. Kronk begynte også å selge bokseprodukter gjennom kataloger.
Trivia.
Websiden til Kronk; www.kronkgym.com åpnet i 1998. De omhandler informasjon om treningsstudioet og bokserne.


Sekularisering.
Ordet sekularisering kommer av det franske verbet "séculariser", som ble tatt i bruk på 1600-tallet om overføring av kirkens eiendom til staten.
"Sekulær" er et ord som betyr "verdslig" (jordlig/ikke-kirkelig) eller "timelig", altså det som hører til verden og det verdslige samfunn. En sekulær stat er derfor en stat uten statsreligion.
"Sekularisering" er betegnelsen på den prosessen hvor religionens rolle blir mindre viktig i et samfunn. Historisk har dette betydd at de religiøse institusjonenes eiendom, makt, oppgaver eller autoritet overtas av religiøst uavhengige institusjoner. Ordet kan oversettes med det norske ordet "verdsliggjøring". Siden 1920-årene er sekularisering brukt som betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer.
Sekularisering av det offentlige.
Sekularisering av det offentlige –- staten (og tilliggende underadminstrative enheter som kommunene i Norge) -- skjer når religionen spiller en avtagende rolle i legitimering av statsmakten og når religiøse institusjoner får redusert betydning som forvaltningsorganer.
Et eksempel på slik sekularisering kan være den offentlige navngiving. Tidligere var dette en kirkelig oppgave i Europa, knyttet til dåpen som kirkelig handling. I dag registreres navn (og tildeles personnummer) av en – i prinsippet – ikke-religiøs offentlig instans. Et annet eksempel er avviklingen av statskirkeordningene i flere land i Europa og «the wall of separation» mellom stat og religion som de amerikanske grunnlovsfedrene satte opp.
Det moderne samfunns krav om likebehandling av alle borgere uansett livssynsmessig tilhørighet, noe som er sentralt i menneskerettighetene, innebærer samtidig et krav om at staten må opptre stadig mer livssynsmessig nøytralt. Dette medfører også et krav om sekularisering av staten ved at staten må avstå fra å favorisere en eller noen religioner framfor andre.
Mer generelt kan man si at sekulariseringen innebærer at det blir «illegitimt» eller meningsløst å begrunne politiske forslag med religiøse henvisninger og argumenter. Den moderne staten må begrunne sine lover og sin forvaltning med rasjonelle argumenter, dvs. argumenter som kan forstås og eventuelt aksepteres av alle uavhengig av deres livssynsmessige tilhørighet. Dette er et synspunkt den tyske sosialfilosofen Jürgen Habermas har gjort gjeldende.
Sekularisering av individet.
Sekularisering i den private dimensjon eller av individet innebærer at religion får en stadig mindre betydning for det enkelte mennesket. Denne utviklingen viser seg tydelig i en rekke studier av befolkningenes holdning til religiøs tro og praksis. Gjennomgående er det stadig flere som tror stadig mindre i den vestlige verden (Europa, Nord-Amerika, Australia).
Denne sekulariseringen i den private dimensjon, som til en viss grad kunne observeres allerede fra opplysningstiden, var en antakelse de sosiologiske klassikerne (Marx, Durkheim, Weber, Freud m.fl.) tok for gitt som en følge av økt utdanning, stigende levestandard og opplysning. Det er også grunn til å tro at økende religionsfrihet spiller en rolle i denne forbindelse. Likevel har samfunnsutviklingen i slutten av det 20. århundre ført til at mange har dratt den sosiologiske sekulariseringstesen i tvil, blant annet fordi religiøs tilhørighet og aktivitet synes mer «seiglivet» enn man trodde tidligere, men også fordi «nye» religionsformer (blant annet «New Age») har dukket opp. Men på tross av disse motvirkende tendensene synes det likevel klart at religion spiller en stadig mindre rolle i individenes liv i Europa og Nord-Amerika, målt i forhold til hva folk sier de tror på og i hvilken grad de deltar i religiøse sammenhenger og aktiviteter.
Når det gjelder den individuelle sekulariseringen i resten av verden, er bildet mindre klart. Det ser ut til at folk flest "ikke" tror mindre eller praktiserer sin religion annerledes enn tidligere generasjoner. Og fordi befolkningsveksten er større i den 3. verden enn i Europa og Nord-Amerika, innebærer dette at det totalt sett blir flere religiøse mennesker i verden.
Sekularisering av religionene.
En tredje form for sekularisering kan sies å være de endringer som skjer av og innenfor religionene selv under påvirkning fra de to nevnte sekulariseringsprosessene, for de forskjellige religioners teologiske og dogmatiske posisjoner og praksiser forandres også. Viktige elementer i denne prosessen ser ut til å være en aksept av religionens reduserte forklaringskraft, en konsesjon til vitenskapens forklaringer av verden, ved en understreking av at religionen ikke (lenger) pretenderer å forklare (den fysiske) virkeligheten. Videre synes det å utvikles en større aksept for livssynsmessig pluralisme slik at den «egne» religionen blir noe mer åpen for ulike tolkninger og også ses som et av mange religiøse uttrykk. Ofte kombineres en slik oppfatning med den teologiske posisjon at mange, om ikke alle, religioner er forskjellige måter å forstå den samme guden på. I dette ligger en utvikling av større religiøs toleranse og et argument for interreligiøs dialog.
Religiøs fundamentalisme kan sies å være en reaksjon på alle formene for sekularisering, som forsøker å (gjen)etablere en mer absolutt guds- og virkelighetsforståelse ved å insistere på de «hellige» teksters umiddelbare relevans for menneskenes liv.
Sekularisme.
Mens sekularisering er et begrep som sier noe om sosiologiske (og teologiske) prosesser, kan "sekularisme" sies å være uttrykk for et ideologisk eller politisk standpunkt. Slik forstått blir sekularisme en posisjon som uttrykker ønsket om et sekulært samfunn. I praksis kan en slik sekularisme komme til uttrykk på flere måter. Den amerikanske holdningen til religion innebærer at staten skal være strikt adskilt fra religiøse institusjoner og ikke favorisere noe livssyn (jf. «The Wall of Separation»), mens samfunnet kan (og bør) være religiøst. I Frankrike innebærer sekularisme at staten er religiøst nøytral og samtidig inntar en religionsskeptisk holdning, dvs. i mindre grad legger til rette for livssynsutøvelse. I Norge, hvor vi formelt har en statsreligion, opptrer staten likevel på mange måter livssynsnøytralt ved å forsøke å likestille de ulike livssyn, samtidig som det legges positivt til rette for livssynsutøvelse, blant annet gjennom skatterefusjon og tilskudd til alle trossamfunn som fyller visse minimumskriterier. Dette kan dermed sies å være tre varianter av politisk sekularisme.


Øystein Dahle.
Øystein Dahle (til venstre) i samtale med Hans Jürgen Schorre og Harold Holtermann under Kirkemøtet 2003.
Øystein Dahle (født 18. mars 1938 i Trondheim) er en norsk industrimann og organisasjonsleder. Han er særlig kjent som ekspert på energi, miljøvern og friluftsliv.
Bakgrunn og karriere.
Øystein Dahle vokste opp i Drammen i Buskerud. Han tok eksamen som kjemiingeniør ved Norges tekniske høyskole i Trondheim. Han arbeidet siden i oljeselskapet Esso fra 1963 til 1995, blant annet som raffineridirektør ved Essos oljeraffineri på Slagentangen ved Tønsberg fra 1978 og som viseadministrerende direktør i ESSO Norge fra 1985 til 1995. Dahle har også arbeidet for Esso ved planleggingsavdelingen i New York og som driftssjef på Aruba.
Dahle har hatt flere tillitsverv i organisasjoner innen friluftsliv og naturvern, blant annet som styreleder i Den Norske Turistforening 1994–2003, Worldwatch Institute (siden 2002), Friluftslivets fellesorganisasjon, Forum for Systemdebatt og Norsk Institutt for Genøkologi.
Som ekspert på energispørsmål og miljøvern er han en etterspurt foredragsholder i inn- og utland. Han har ellers vært turkamerat med både FNs generalsekretær Kofi Annan og tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.
I 2007 ble Øystein Dahle utnevnt til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St Olavs Orden for sin kamp for nasjonale og internasjonale miljøverntiltak og for sitt arbeid med å fremme norsk friluftsliv. Han ble foreslått av blant annet en rekke miljøvernministre.
Øystein Dahle er faren til forfatteren Gro Dahle og gift med regjeringsråd Nina Frisak. Han bor i dag på Slependen i Bærum.


Tromsdalen.
Tromsdalen er en av bydelene i Tromsø. Bydelen forbinder Tromsøya med fastlandet gjennom Tromsøbrua som ble bygget i perioden 1958-1960. Grenser mot Tomasjord i nord og mot Solligården i sør. Bydelen har fått navn etter dalen som ligger i området. Tromsdalen er et dalføre som leder fra Tromsdalstinden ned til Tromsøysundet og Tromsøya (Tromsø).
Kultur.
Forfatteren John Giæver er nært knyttet til Tromsdalen. Han har skrevet et vakkert minne om dalen og Tromsdalselva i novellen "Min barndoms elv". Forfatteren Lars Berg bosatte seg i Tromsdalen etter krigen. Han etablerte Tromsøysund framhaldsskole i 1945, og skrev alle sine etterkrigsromaner her. Han stiftet Hålogaland teater. Humoristen og forfatteren Arthur Arntzen er født og oppvokst i Tromsdalen. Her debuterte han på scenen med sin Oluf, og for den lokalkjente er Raillkattlia et kjent sted ved Lillebrua som går over Tromsdalselva. Lyrikeren Helge Stangnes har bodd og hatt sitt virke i Tromsdalen i et halvt århundre. Viseduoen Tobben og Ero (Torbjørn Willassen og Jan Ero Olsen) kommer også fra dalen. De ga ut flere plater med egne melodier til dikt av forfattere som Arnulf Øverland og Knut Hamsun. Deres karriere var kort, men hektisk. De samarbeidet bl.a. med Cornelis Vreeswijk. Deres visekunst fikk stor betydning, ikke minst som inspirasjon for andre. Blant de som lot seg inspirere var Tromsdalsguttene Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen. De har gitt ut flere plater, både som duoen Jørn & Steinar og hver for seg. Visesangerne Bente Reibo (Nordnorsk visegruppe) og Turid Pedersen (Nøkken) er fra Tromsdalen.
Se også.
Bydeler i Tromsø


Heidal Ysteri.
Heidal Ysteri er et ysteri i Heidal i Gudbrandsdalen. Ysteriet er kjent for Heidalosten, en slags brunost.
Tidligere hadde TINE et ysteri i Heidal. Ysteriet produserte Heidalosten en variant av brunost, eller «rauost» som det kalles lokalt. Produksjonen ble lagt ned i 1995. TINE fortsatte imidlertid å produsere Heidalosten, men andre steder i landet. Dette vakte lokal forargelse, og i 1999 ble et nytt ysteri, Heidal Ysteri, satt i drift. Ysteriet lager Heidalosten på gamlemåten, blant annet med osteformer laget av en lokal treskjærer.


Jan Magne Førde.
Jan Magne Førde (født 2. februar 1962) er fra Langevåg i Sula kommune og er trompetist og komponist. Han er mest kjent for at han er en del av The Brazz Brothers, hvor han spiller trompet og flygelhorn. Han har også spilt i Orleysa og Bodega Band
Jan Magne Førde er bror til Jarle og Helge Førde
Førde er utdannet ved Musikkonservatoriet i Trondheim (nå Institutt for musikk ved NTNU) og i København, og er i dag en av de mest spennende jazztrompetistene i Skandinavia. Han jobber spesielt med norsk folkemusikk i moderne stil og hans bidrag til norsk musikk innen jazz og rock viser en genuin kvalitet. Hans komposisjoner for større og mindre brassensembler er ofte fremført over hele Skandinavia.
I 1996 kom hans solodebut, "Enough of that jazz".


Jarle Førde.
Jarle Stein Førde (født 4. oktober 1956 i Langevåg) er en norsk jazzmusiker (trompet og flygelhorn), kjent fra jazzgruppen The Brazz Brothers. Han er bror til Jan Magne og er Helges tvillingbror.
Førde er utdannet ved Institutt for musikk ved NTNU. Han behersker flere musikkstiler fra rock til jazz, og har spilt i ulike sceneproduksjoner, plateinnspillinger og vært medlem av flere jazzgrupper. Han var med å danne jazzgruppen Ytre Suløens Jassensemble.
Førde var leder for jazzlinja ved NTNU i mange år.


Runar Tafjord.
Runar Tafjord (født 14. desember 1957) er fra Langevåg i Sula kommune og er valthornist. Han er mest kjent for at han er en del av The Brazz Brothers. Runar er bror til Stein Erik Tafjord.
Runar Tafjord er utdannet ved Norges musikkhøyskole i Oslo. Han har i flere år spilt i ulike skandinaviske symfoniorkestre, bl.a. Oslo Filharmoniske Orkester, Den Norske Operas Orkester, Bergen Filharmoniske Orkester og Göteborg Filharmoniske Orkester. Han er også en mye benyttet soloartist og studiomusiker og er en av kun fem skandinaviske valthornister som spiller jazz. I tillegg til dette er han en meget ettertraktet dirigent og instruktør for brassensembler.


Helge Førde.
Helge Olav Førde (født 4. oktober 1956 i Langevåg) er en norsk jazzmusiker (trombone), utdannet ved jazzlinja (NTNU), der han i dag er lærer. Han er mest kjent for at han er en del av The Brazz Brothers, og bror til jazzmusikerne Jan Magne og Jarle (tvillingbror).
Førde har spilt sammen med en rekke av Skandinavias ledende jazzartister, bl.a. Karin Krog, Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg. Han er en etterspurt komponist og arrangør for både små og store ensembler, som bl.a. symfoniorkestre. Han har arrangert musikk for NRK og utallige norske plateproduksjoner.


Antigua og Barbudas flagg.
Antigua og Barbudas flagg ble tatt i bruk 27. februar 1967 og ble laget av læreren Reginald Samuels. De to røde trekantene danner en v som står for "victory", altså seier. Solen symboliserer starten på en ny æra. Fargene har forskjellig betydning: Svart er for folkets afrikanske opphav, blå for håp og rød for energi. Rekkefølgen av fargene fra solen og ned, gul, blå og hvit, symboliserer solen, havet og stranden.


Stein Erik Tafjord.
Stein Erik Tafjord (født i Langevåg den 2. november 1953) er en norsk jazzmusiker (tuba), og bror til jazzmusikeren Runar Tafjord. Han er mest kjent for at han er en del av The Brazz Brothers. Han var med på å starte Ytre Suløens Jass Ensemble i 1973, og spilte med de i 17 år.
Tafjord er utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo. Etter mange år i Kringkastingsorkesteret startet hans som freelance jazz- og studiomusiker. Som improvisatør har Tafjord utviklet en meget utradisjonell spillestil, som har påvirket komponister og andre til å bli mer oppmerksom på tubaen som instrument.
Han har turnert med flere internasjonale orkestre og grupper, som f.eks. the Scandinavian Tuba Jazz Inc. og Carla Bley Scandinavian Jazz Ensemble. Har arbeidet med sanger og skuespiller Elisabeth Lindland i flere sammenhenger.
Stein Erik har fire barn, mellom dem hornisten Hild Sofie Tafjord.
Priser.
1991 Buddyprisen (den høyeste utmerkelsen innen norsk jazz)


Bahamas' flagg.
Bahamas' flagg ble tatt i bruk 12. juli 1973. Den svarte trekanten på venstre side representerer fellesskapet mellom Bahamas' 300 000 innbyggere, som hovedsakelig nedstammer fra Afrika. De blå båndene øverst og nederst på flagget representerer Atlanterhavet og det Karibiske hav. Den gule stripen representerer landet mellom havene, Bahamas' sandfylte strender.
Øvrige flagg.
Bahamas har et flaggsystem etter britisk mønster, men med nasjonale særtrekk. Orlogsflagget er en white ensign, det vil si hvitt med rødt kors og med nasjonalflagget i kantonen. Et tilsvarende flagg, men med blått kors i den hvite duken, føres av sjøforsvarets reserveskip. Handelsflagget kan kalles en red ensign, siden flaggduken er rød, men har det uvanlige trekk at flaggduken er delt i fire av et hvitt kors, igjen med nasjonalflagget i feltet øverst ved stangen. Ingen annen red ensign er utformet på denne måten. Handelsflagget med splitt føres som gjøs av handelsflåten.
Statsministeren fører eget flagg basert på nasjonalflagget, men med et septer i flaggets frie ende. Andre ministere har riksvåpenet i en hvit skive i flaggets frie ende.
Generalguvernøren fører blått flagg med det kongelige heraldiske merket krone med løve over og med landets navn innskrevet på et bånd under. Dette følger mønsteret for generalguvernørers flagg i land som deler statsoverhode med Storbritannia.


BassoNova.
BassoNova (etablert 2004) er ei norsk gruppe bestående av fem bassister og to trommeslagere, som debuterte på «Gamla» i Oslo (2005). Målet er å fremføre verker som kombinerer afro, jazz og funk. De opprinnelige medlemmer var
Lewin, Ryland og Sandum har forlatt konstellasjonen (ultimo 2005), Ivar Loe Bjørnstad trommer har tatt over.
Arbeidet har avstedkommet deltakelse på DølaJazz 2006, der forøvrig Sigrun Eng har tilkommet på cello. Med Oslo Filharmoniske Orkester utarbeidet de fremføringen «på by'n», der Kristen Svendsen var nytt medlem på kontrabass, sammen med Erik Raude trommer.


Marcus Lewin.
Marcus Lewin (født 1970 i Nyköping, Sverige) er jazz-trommeslager og -perkusjonist. Spiller bl.a. i The Brazz Brothers og BassoNova.
Allerede som tiåring spilte han og hadde stor suksess i jazzbandet Super Six, som besto kun av unge musikere. På denne tiden tok han timer hos trommelegenden Egil «Bop» Johansen, som han hadde som lærer i ti år. Etter en generell musikkutdannelse fortsatte han å ta timer hos noen av verdens beste jazztrommelsagere som f.eks. Mel Lewis og Max Roach.
I hans tidligste del av karrieren som profesjonell musiker turnerte han med bl.a. Putte Wickman, Robert Wells, Arne Domnérus og Scott Hamilton.
Etter Egil «Bop» Johansens bortgang i 1998, ble Lewin spurt om å bli ny trommeslager i The Brazz Brothers. Han er idag selv en ettertraktet lærer og har ofte egne workshops.


Sørøst.
Sørøst er himmelretningen midt mellom sør og øst. Den motsatte himmelretningen er nordvest.


Sørvest.
Sørvest er himmelretningen midt mellom sør og vest. Den motsatte himmelretningen er nordøst.


Nordvest.
Nordvest er himmelretningen midt mellom nord og vest. Den motsatte himmelretningen er sørøst.


Nordøst.
Nordøst er himmelretningen midt mellom nord og øst. Den motsatte himmelretningen er sørvest.


Barbados' flagg.
Barbados' flagg ble tatt i bruk 30. november 1966, øyens første frigjøringsdag. Det består av tre fargefelt med to bånd ultramarineblå separert av et gult bånd i midten. Det er et svart treforkhode i midten av det gule båndet.
Det svarte treforkhodet, også kjent som «den ødelagte trefork», symboliserer Barbados' uavhengighet fra Storbritannia (kolonimaktens riksvåpen var en hel trefork). Hver spiss representerer et demokratisk punkt, det ultramarineblåe representerer havet og himmelen, mens det gule representerer sanden på Barbados.


Cookøyenes flagg.
Cookøyenes flagg er basert på det tradisjonelle designet for tidligere britiske kolonier i Stillehavet. Det er et blått banner med Unionsflagget i øvre venstre hjørne og femten stjerner i sirkel på høyre side. Unionsflagget et et symbol på landets historiske bånd med Storbritannia. De femten stjernene representerer øyene som utgjør Cookøyene. Det blå representerer havet.


Adam.
Adam er et semittisk mannsnavn og kan rett og slett bety «menneske» eller «mann». Det kan også bety «rød jord».
I Bibelen er Adam navnet på den første mann, og det første menneske som Gud skapte. Hans kone Eva ble skapt etter ham av et av hans ribben. Dette ble det første menneskepar.
Adam er også i Koranen det første mennesket, skapt av Allah. Han var den første av islams profeter.
Andre varianter av navnet er: "Adamo" (italiensk), "Adán" (spansk) og "Ádám" (ungarsk).
Utbredelse.
"Adam" er et vanlig navn i Polen, og er ellers nokså utbredt i Tsjekkia, Sverige og USA. Varianten "Ádám" er nokså vanlig i Ungarn. Navnet er kjent i Norge fra 1400-tallet.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Adam og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.


Bygd.
a> med offentlige tjenester og handel.
Ei bygd (av norrønt "bygð", å "bygge" eller "bebygget"), også kalt landsbygd, bygdesamfunn og bondebygd, er et bebygget område med en viss geografisk sammenheng, der ofte bondegårdsbebyggelse har vært selve grunnlaget for samfunnet.
Ordet "bygd" er henledet av det norrøne ordet "býr" (by), som egentlig betyr "(bonde)gard" og refererer til en plass som er bebygget med flere bygninger som står samlet. Kanskje litt kontroversielt når man tenker på den forståelsen folk i dag har av begrepene "by" og "bygd".
Bygd brukes særlig om den tettest bebygde, sentrale del av et landområde med gårder som utgjør en naturlig helhet og som er omgitt av "ubygder", til forskjell fra "utkant" med mer spredt bebyggelse. Begrepet er også brukt om landkommuner som administrativ enhet.
Bygdene har tradisjonelt bestått av gårdsbruk og spredt bebyggelse i et kulturlandskap som har vært preget av innmark, utmark, jordbruk, husdyrhold, fangst og fiske.
Bygder er gjerne større og mer løslig sammensatte enheter enn grender, fordi man også regner med områder uten bebyggelse i bygdene. Ei bygd kan således bestå av et eller flere mindre grendesamfunn. Grendesamfunnene langs kysten kalles ofte fiskevær. Tilsvarende kan en hjørnesteinsbedrift eller et særpreg legges til benevnelsen; f.eks. "turistbygd". Ofte er det største grendesamfunnet i ei bygd synonymt med et tettstedlignende bygdesentrum, om enn ikke alltid, men det finnes også eksempler på at ei bygd har flere grender som har utviklet seg til tettsteder, ja til og med til byer. Ofte var det ei lita kirke eller et bedehus, senere også et grendehus eller en bygdeskole, som la grunnlaget for bygdesentrumet – stedet der bygdas befolkning samlet seg.
Utviklingen av bygdene.
Da menneskene begynte å dyrke jorda og ble bofaste for omkring 6 000-7 000 år siden, startet også prosessen med dannelsen av bygdesamfunn. Urgårdene var gjerne enorme i utstrekning og hadde en sentral plassering i landskapet. De aller eldste gårdene fikk gjerne enkle beskrivende enstavelesnavn, som "berg", "stein", "haug", "rud", "ask", "bjørk" og "by". En litt yngre type urgårder kunne få navn sammensatt av to beskrivende ord. Eksempler på slike er navn er «jevn åker» (Jevnaker), «fagra nes» (Fagernes) og Staangfjord (Stavanger). Teknologisk utvikling, erfaring og ny kunnskap satte etter hvert bonden i stand til å øke avlingene, slik at behovet for mark ble mindre med årene. Det resulterte med tiden til at urgårdene ble delt i stadig mindre enheter. De første «nye» gårdene ble gjerne også liggende svært sentralt og forholdsvis nært opptil urgårdene. Denne utviklingen fortsatte like fram til svartedauden (1349–1350), da en rekke gårdsbruk ble lagt øde (såkalte ødegårder). I de neste tohundre årene var det nærmest ingen nybygging på bygdene. Etter reformasjonen (1536) startet imidlertid en gradvis gjeninnflytting til plasser som sto øde, spesielt til de som lå mest sentralt. På denne tiden startet også den såkalte "finneinnvandringen" til Østlandet, der spesielt i grensetrøkene mot Sverige, som på Finnskogen, ble bosatt.
Industrialiseringen fra 1600-tallet og framover førte gradvis til et mer urbaniserte bygder, med tettbebyggelser knyttet til andre næringer enn primærnæringene, for eksempel til handel, håndverk, industri og service. På 1800-tallet var delingen av gårdsbruk kommet så langt at teknologi og utvikling ikke lenger kunne holde tritt med befolkningsveksten, noe som resulterte i sult og utvandring fra midten av dette århundret. Samtidig har det vært folkeforflytninger fra bygdene til tettsteder, byer og forsteder, der det har vært en befolkningsvekst. På denne tiden dukket også bygdeskolene opp. Den samme utviklinga har i forskjellig grad og til forskjellig tid skjedd i alle land, og i 2007 er det for første gang flere mennesker i verden som bor i byer enn på landet.
Det har i alle tider også vært en viss motsetning, og tildels også konflikt, mellom kulturen på landsbygda og i byen. Tradisjonelt har livet og mennesket på landet blitt betraktet som fattigslig, men enkelt og naturlig, mens det i byen har blitt ansett som travelt, sivilisert og moderne. Rikdom, kunnskap og makt har dessuten vanligvis vært samlet i byene. Uttrykkene "landsbygd" og (spesielt) "bondebygd" har derfor også blitt brukt nedsettende, særlig av byfolk. Dette urbane kulturhovmodet har imidlertid blitt mer nedtonet, også i Norge, fra sist på 1900-tallet.
Det har også vært flere perioder da det arbeidssomme, men moralsk «ufordervede» og «lykkelige» livet på landet har vært et ideal. Det gjelder for eksempel i romantikken, i nazismen og i 1970-tallets økologiske motkultur. Andre eksempler på kulturkonflikten mellom land og by finner vi uttrykt i Ludvig Holbergs komedie Erasmus Montanus fra 1722, der forfatteren leker med de utbredte forestillingene om lærde byfolk og dumme bønder. Også det norske Arbeiderpartiets klassiske, politiske slagord fra valgkampen i 1933 bygger på disse motsetningene: "By og land, hand i hand!"
Den norske landsbygda skiller seg fra den europeiske på flere måter. Tradisjonelt har Norge vært befolket av sjøleiende bønder og fattige husmenn som har bodd spredt, mens det i Europa har vært føydalsystemer med tydeligere by- og landsbybebyggelse. I dag er norske gårdsbruk fremdeles små i internasjonal sammenheng, men de er ofte velholdte på grunn av statlig støtte. Denne offensive distriktspolitikken har også ført til at norske utkantstrøk er mer jevnt bebodd enn for eksempel i Sverige og andre industrialiserte land der områder langt fra byene er fraflyttet og gjengrodd.
Tidligere små tettsteder og bygdesamfunn har vokst så mye at de har fått bystatus, blant annet Askim og Mysen i Østfold fylke.


Garmo stavkirke.
Garmo stavkirke er en stavkirke som kommer fra Garmo i Lom, Oppland. Den står nå på Maihaugen på Lillehammer.
Historisk bakgrunn.
Den første kirken på Garmo skal være bygget omkring 1021. Olav Haraldsson dro da på kristningsferd gjennom Gudbrandsdalen, og Torgeir Gamle fikk som takk for at han bygde kirke på garden sin fiskeretten i vannet Tesse av kongen. Her viser kongen seg som diplomat med bestikkelser mer enn vikingen som tvinger folk med makt. Historien regnes som troverdig, siden overleveringen har skjedd via juridiske dokumenter, ikke Snorres frodige fortellinger eller helgenlitteraturen rundt Olav den Hellige.
Bygningen.
Den første kirken var trolig en stavkirke med jordgravne stolper. Med områdets tørre klima har nok denne klart seg til omkring 1200, da den nåværende kirken kan være bygget. Det var da en enkel kirke med rektangulært skip og smalere kor, og sannsynligvis svalgang. Senere ble kirken forlenget, og i 1690 ble klokketårnet føyd til. Kirken ble utvidet til korskirke ved tilbygging av korsarmer i lafteteknikk i 1730. Korskirker var blitt moderne østafjells, særlig etter at Vår Frelsers kirke (domkirken) i Oslo ble oppført i 1690-årene.
Riving av kirken.
Kirken var på 1800-tallet for liten for menigheten, og særlig sognepresten ivret for å bygge ny, tidsmessig kirke. Den gamle kirken ble derfor som en av de siste stavkirkene revet i 1880, og materialene ble solgt på auksjon.
Gjenreising.
Trond Eklestuen, en ivrig oppkjøper av gamle gjenstander i Nord-Gudbrandsdalen, kjøpte det meste av stavverket på auksjonen, mens døpefonten og dragehodene ble levert til Universitetets Oldsaksamling i Kristiania. Senere kom Eklestuen i kontakt med samleren Anders Sandvig, og sammen fikk de samlet inn mye av de resterende materialene fra kirken. 30. juli 1921 kunne den rekonstruerte Garmo stavkirke gjenåpnes på Maihaugen. Alle nye deler er spesielt merket, slik at man kan se hva som er originalt.
Inventar.
Av kirkens originale inventar er døpefonten og et maleri nå på plass i Garmo stavkirke. Flere malerier finnes på Glomdalsmuseet i Elverum, og dragehodene er på Oldsaksamlingen. Korbuen står nå i den nye kirken på Garmo, mens altertavlen, prekestolen og mange malerier er i privat eie i Lom.
Døpefonten av kleberstein er romansk fra 1100-tallet, og er laget i Nord-Gudbrandsdalen. Den har også et trelokk fra middelalderen. I katolsk tid skulle dåpsvannet skiftes bare en gang i året, og lokket skulle beskytte vannet. Det er også spor etter en låseanordning på lokket, for å hindre tyveri av det innviede vannet, som var populært også til magisk bruk.
Altertavlen sto opprinnelig i Lillehammer stavkirke og er fra 1695.
Prekestolen kommer fra Hustad kirke i Romsdal, skåret av bygdekunstneren Peder Knudsen Kjørsvik ca. 1730. Fattigblokken fra 1668 kommer fra Fåberg kirke og har en billedframstilling av historien om den rike mannen og Lasarus. Fattigblokken og altertavlen var begge gaver til de respektive kirker fra Georg Reichwein og hans kone Catharina Sverdrup.
Garmo stavkirke brukes som kirke den dag i dag, og særlig er den populær til vielser i sommerhalvåret.


Sjoa (elv).
Sjoa er en vernet elv som renner fra innsjøen Gjende ved Gjendesheim, gjennom Øvre Sjodalsvatnet, Nedre Sjodalsvatnet og til tettstedet Sjoa i Gudbrandsdalen, hvor elva renner ut i Gudbrandsdalslågen. Elva renner gjennom Sjodalen i Vågå kommune og Heidal i Sel kommune.
Sjoa går i stryk fra Gjende til Øvre Sjodalsvatnet og har deretter et kort fall til Nedre Sjodalsvatnet. Elva fortsetter så med stryk og rolige partier fram til Ridderspranget, hvor det er et trangt gjel og store jettegryter. Elva skjærer dypt ned i øvre del av Heidal og renner i delvis kraftige stryk ned til Lågen. Det største sidevassdraget er Veo, som kommer fra området øst for Glittertind og på den siste strekningen ned mot Sjoadalen har et markert gjel.
Elva brukes til kraftproduksjon i Stuttgongfossen kraftverk, ca 7 km etter Nedre Sjodalsvatnet. Noe av vannet fra Sjoa overføres også via en tunnel til innsjøen Tesse og brukes til kraftproduksjon.
Deler av Sjoa er en populær elv for rafting og elvepadling med kajakk, men den er krevende. 16 personer har mistet livet i Sjoa i perioden 1989–2010. Elva er også kjent for severdigheten Ridderspranget. Enkelte avsnitt av elva er ufarbar for farkoster.
Elva er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Vernegrunnlaget er urørthet.
Referanser.
a> og øvre del av Sjoa


Svenska Dagbladets gullmedalje.
Svenska Dagbladets gullmedalje er blitt delt ut hvert år siden 1925 av Svenska Dagbladet. Medaljen «för årets främsta svenska idrottsbragd är instiftad som belöning för utomordentligt förtjänstfull tävlingsprestation», og skal i følge statuttene utdeles i november-desember. Medaljen kan gis til et lag eller en individuell utøver. Enkeltutøvere kan ikke motta medaljen mer enn to ganger i løpet av karrieren.
Bilde fra VM i ishockey 2005


Høgskolen i Staffeldtsgate.
Høgskolen i Staffeldtsgate er en høgskole i Oslo som gir utdanning i "Teologi og ledelse" (3-årig bachelorutdanning) og "Musikk, menighet og ledelse" (4-årig utøvende musikkutdanning med inkludert bachelorgrad). Høgskolen tilbyr også årsenhet i kristendom og semesteremne i jødisk-kristne studier. Skolen eies av Normisjon og Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Skolen ble offisielt åpnet 1. august 2004.
Skolen er en videreføring av Bibelskolen i Oslo, som Det norske lutherske Indremisjonsselskap startet i 1916.


Norges musikkhøgskole.
Norges musikkhøgskole på Majorstuen i Oslo er er en vitenskapelig høgskole og Norges fremste musikkutdanningsinstitusjon.
Skolen tilbyr bachelor innenfor klassisk (utøvende og pedagogisk), kirkemusikk, jazz (utøvende og pedagogisk), komposisjon og det frie kandidatstudiet. Fra høsten 2011 tilbys også bachelor i direksjon. Skolen tilbyr mastergrad innenfor alle disse retningene, samt musikkterapi, og diplomstudie for klassisk utøvende og komposisjon. I tillegg tilbyr skolen en rekke videreutdannings- og årskurs. Institusjonen driver også forskning og utviklingsarbeid innen musikkfag. Noen av Norges fremste musikere er utdannet ved denne skolen.
Historie.
Ønsket om en statsdrevet høyere musikkutdanningsinstitusjon i Norge stammer helt tilbake til 1800-tallet.
I 1883 startet Ludvig Mathias og Peter Lindeman, som var far og sønn, den såkalte «Organistskolen» i Kristiania. Den utviklet seg til å bli vårt første og største musikkonservatorium, og den ble et viktig fundament for Norges musikkhøgskole. Konservatoriet etter Lindeman-familien ble avviklet i 1973. Historien etter denne familien, som gjorde en uforglemmelig innsats for norsk musikkliv, tas vare på ved Norges musikkhøgskole. Skolens store konsertsal Lindemansalen er oppkalt etter dem. Etter avviklingen av konservatoriet i 1973 ble Norges musikkhøgskole etablert samme år.
I 1996 ble skolen slått sammen med tidligere Østlandets musikkonservatorium. Dette konservatoriet hadde sine røtter tilbake til Musikkonservatoriet Veitvet, og ble i 1989 slått sammen med Buskerud Musikkonservatorium.


Heidal i Sel.
Heidal er en sidedal til Gudbrandsdalen. Dalen går nordvestover fra tettstedet Sjoa, rundt 10 km før kommunesenteret Otta. Dalen og nærområdene omkring utgjorde tidligere Heidal kommune, som ble slått sammen med Sel kommune i 1965. Gjennom dalen renner elven Sjoa som har sitt utløp fra Gjende.
Heidal har den største tettheten av verneverdige bygninger i Norge. Rundt 60 prosent av de 1300 husene er fra før 1900. Av disse er 90 hus fredet. Ni av gårdene er totalfredet. Noen av de mer kjente gårdene er Heringstad, Kruke, Bjølstad Gård, Lusæter og Slette, som forøvrig har sin egen bunad.
Heidal har omkring 1600 innbyggere. Hovednæringen er jord- og skogbruk. Annen tradisjonell næring inkluderer tømring, snekring, treskjæring, restaurering av gamle hus og bruksgjenstander, rosemaling og veving. Heidal har tre hyttefabrikker. Nyere næringsvirksomhet er blant annet knyttet til rafting i elva Sjoa.
Dalen er blant annet kjent for Heidalosten, som produseres ved Heidal Ysteri. Eventyret «Småguttene som traff trollene på Heddalsskogen» er inspirert herfra.
Maleren Johs. Torbjørn Rudrud har foreviget alle gårdene.
Midt i dalen ligger to kirke, Heidal kirke og Bjølstad kirke. Sistnevnte blir ofte omtalt som Bjølstad kapellet. (se egne artikler om kirkene).


Franco Frattini.
thumb
Franco Frattini (født 14. mars 1957 i Roma) er en italiensk politiker. For tiden sitter han i Europakommisjonen, som kommissær for rettslige anliggender, frihet og sikkerhet. Han fungerer også som en av kommisjonens visepresidenter.
Han var tidligere medlem i flere av Silvio Berlusconis regjeringer. Frattini ble statsråd første gang i 2001. Fra 14. november 2002 var han Italias utenriksminister.
Den 4. november 2004 ble han nominert til kommisjonen, etter at kandidaturet til Rocco Buttiglione ble trukket. Den 18. november tok han opp vervet som justiskommisær. Frattinis etterfølger som italiensk utenriksminister ble Gianfranco Fini.
Frattini, Franco
Frattini, Franco


Medisinmann.
Medisinmann er et begrep som brukes på personer, spesielt i ikke-vestlige samfunn, som virker som leger, og i noen tilfeller også prester og vismenn. Betegnelsen brukes både om kvinner og menn, og forekommer mest i eldre litteratur.
Medisinmannen bruker tradisjonelle metoder for å helbrede, for eksempel urtemedisin, og i noen tilfeller også magi. Behandlingen av sykdom er avhengig av sykdommens årsak, og medisinmannen prøver å finne denne. Metodene for å finne årsaken kan være klarsyn, divinasjon eller transe og sjelereiser. Årsaken finnes ofte i psykiske ubalanser, og kan ligge i at den syke har brutt religiøse tabuer, forsømt sine religiøse plikter, eller på andre måter er i ubalanse i forhold til kulturelle krav og forventninger. I noen samfunn er heksetro utbredt, og da prøver medisinmannen å finne ut hvem som har sendt sykdommen.
I norsk etnografi betegner medisinmann tradisjonelt først og fremst en person og en funksjon i en indianerstamme, men også i andre stammesamfunn. I andre kulturer brukes betegnelser som "angekok" (inuitter), "gorau" (Tharu/Tibet), "volve" (norrønt) og "noaide" (samer).
Begrepet blir ofte erstattet med "sjaman", et ord som opprinnelig ble brukt om medisinmenn i ural-altasiske stammer, men som innen antropologien blir brukt som en samlebetegnelse på medisinmenn som benytter sjelereiser som en av sine teknikker.
Ordet medisinmann er i vår kultur også brukt som en spøkefull betegnelse på leger og healere.
Rolle i nord–amerikanske indianersamfunn.
Den primære funksjonen for medisinmennene i nord–amerikanske indianersamfunn er å sikre hjelp fra åndeverdenen, inkludert Manitu (Store Ånd), til fordel for hele samfunnet.
Noen ganger søkte de hjelp til å helbrede sykdom, andre ganger for psyken, for å skape harmoni mellom grupper av mennesker eller mellom mennesker og naturen. Begrepet medisinmann er derfor ikke fullstendig uegnet, men likefullt en kraftig overforenkling. Om begrepet ikke forstås i et holistisk perspektiv skaper det et feilaktig bilde av en rolle i samfunnet som komplementerte høvdingfunksjonen. I indianersamfunnet var deres funksjon ikke sammenfallende med den kinesiske barfotleger hadde og medisinmennene var heller ikke nødvendigvis plantemedisinere.
For å bli anerkjent som den som fyller funksjonen som brobygger mellom den naturlige og den åndelige verden til samfunnets beste, må vedkommende bli godkjent i rollen av dette fellesskapet. I dag finnes utdanningsinstitusjoner i tillegg til at elever også i dag går i lære hos en utøver i 20-35 år – eller begge deler.
Definisjonen i kulturell kontekst.
Begrepet medisinmann, eller medisinkvinne, er i vanlig bruk blant urbefolkningen i USA som et engelsk uttrykk for en spirituell hjelper, veiviser og helbreder. Hva funksjonen innebærer er likevel ikke klart. Kunnskapen er hemmelig og er ofte forbeholdt medlemmer av bestemte familier. Disse er ekstremt tilbakeholdne med å diskutere spørsmål relatert til medisin eller virksomheten forøvrig med ikke-indianere. I mange stammer forventes det at de ikke snakker om eller nevner sin virksomhet. Spørsmål om virksomheten, tro eller seremonier møtes ofte med mistenksomhet.
Språk er i seg selv ofte like mye en begrensning. Mange begreper og teknikker lar seg knapt beskrive ved hjelp av engelsk, og etterlater observatøren med en forvrengt versjon som gjør den lett å latterliggjøre.
Fra 1954-utgaven av Webster's New World Dictionary of the American Language (og fremover) er medisinmann definert av utenforstående observatører myntet på datidens samfunn. En medisinmann er «en person som har overnaturlige evner til å kurere sykdom og kontrollere ånder; sjaman, magiker». Også i andre sammenhenger er begrepet gjerne definert av mennesker som sosialt og psykologisk ikke har hatt tilhørighet til virksomheten, utøverne og samfunnet de virker i. Begrepet medisinmann er, med denne definisjonen, i likhet med sjaman, kritisert av innfødte amerikanere, og også av forskjellige spesialister innen religion og antropologi.
Etnofarmakologi.
Innen farmakognosi har en brukt kunnskapen om planter som blant annet medisinmenn innehar til ny forskning.
Medisinmenn i dagens helsearbeid.
Medisinmenn en viktig funksjon i helsearbeidet i en rekke land i verden. Mens slik virksomhet til dels var forbudt i kolonitiden, er den igjen ansett som nødvendig for å bedre befolkningens helse og det er etablert samarbeid mellom medisinmenn og leger.
I tillegg til de rent helsemessige betraktninger, har tilgangen til medisinmenn også med kultur og økonomi å gjøre. I Mali går 90% av helsebudsjettet til import av medisin, som bare 10% av befolkningen nyter godt av. 80% av befolkningen har medisinmannen som lege og bruker tradisjonelle plantemedsiner i behandlingen. Mens legedekningen er 1 pr 20 000 innbygger, er det 1 medisinmann pr 500.
Helsemyndighetene i land som bl.a Mali, Malawi, Zambia og Sierra Leone ønsker også å få økt kunnskap om medisinplantene mht. bruksområde og innholdsstoffer. Et fremtidig mål er å lage en farmakopé over alle planter som blir benyttet av medisinmenn. Denne kunnskapen ble tidligere overført muntlig fra generasjon til generasjon, kan nå samles skriftlig. Mali har etablert et eget Department of Traditional Medicine (DMT) som bl.a samarbeider med medisinmenn om utvikling av forbedrede, tradisjonelle medisiner. Disse standardiseres og selges kun fra apotek, noe som skal sikre god produksjonskvalitet. I dag er to leger tilknyttet DMT og de tar imot, behandler og følger opp pasientene som bruker medisinplanter.
I følge Verdens Helseorganisasjon dekker 80 prosent av jordens befolkning sine daglige medisinske behov gjennom planter. I jordas folkerike nasjoner som India og Kina, samt store i deler av Asia, Syd-Amerika og Afrika, er bruk av urter utstrakt. Dette skyldes at farmasøytiske spesialpreparater er dyre i innkjøp og vanskelig å få tak i. Dessuten er bruk av urter dypt rotfestet i folks lokale kultur, og den medisinske bruken administreres stort sett av lokale urtekyndige som medisinmenn, sjamaner og kloke koner. Verdens helseorganisasjon har startet et program for å dokumentere bruk og virkning av tradisjonell plantemedisin. Dette arbeidet koordineres fra Verdens helseorganisasjon i Genève. Målet er å ta vare på den rike erfaring fra urtetradisjoner i forskjellige land og hjelpe fattige land med å ivareta nyttige urtetradisjoner.
Betenkeligheter forbundet med kulturkollisjonen.
For forskere og farmasøytiske selskaper øker sjansen for å finne kommersielt interessante planter og virksomme medisinske stoffer drastisk når de lar seg lede av tradisjonell kunnskap som medisinmenn sitter inne med. Problemet for mange økonomisk fattige, men biologisk rike land, er at de ikke har et lovverk som regulerer tilgangen til de biologiske ressursene. Et slikt lovverk, sammen med FNs konvensjon om biologisk mangfold, ville kunne sikre at deler av inntektene fra medisiner laget i Vesten hadde gått til lokalsamfunnene og landet selv. Rent yrkesetisk er man derfor ikke glad for at forskere tar med seg biologisk materiale ut av landet, for så å samarbeide med farmasøytisk industri om å kommersialisere medisinske virkninger av planter. Disse landene blir invadert av vestlige selskaper innenfor bio- og agroteknologi, kosmetikk og legemidler med sterke forbindelser til vestlige myndigheter, universiteter, forskningsinstitusjoner, museer og botaniske hager. USA er ledende, og i likhet med andre OECD-land gis det offentlig støtte til jakten på kommersielt utnyttbart, biologisk mangfold til selskaper som Monsanto, Glaxo-Wellcome og American Cyanamid. Resultatet er tusenvis av vestlige patenter på alt fra medisinsk virksomme stoffer til kjente varianter av de viktigste matplantene. Verdien er flere ti-talls milliarder dollar årlig. I sin ytterste konsekvens risikerer medisinmenn at bruken av tradisjonelle planter og urter kommer i konflikt med vestlige patentrettigheter og må opphøre.


Kvalitetsutvalget.
Kvalitetsutvalget, fullt navn Utvalget for kvalitet i grunnopplæringen, ble nedsatt av Stortinget den 4. desember 2001. Utvalgets mandat var å «vurdere innhold, kvalitet og organisering av grunnopplæringen». (Med «grunnopplæring» forstås her grunnleggende opplæring i grunnskolen.) Leder av utvalget var Astrid Søgnen, tidligere statssekretær for (Ap), og daværende styreleder i Læringssenteret, nasjonalt kompetansesenter for utdanningssektoren i Norge. Utvalget er derfor også kalt "Søgnenutvalget".
Utvalget leverte en delinnstilling om kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i grunnopplæringen 14. juni 2002. Som hovedtiltak foreslo denne innstillingen innføring av årlige nasjonale prøver av grunnskoleelevenes basiskunnskaper samt innføring av en «kvalitetsportal». Kvalitetspotralen var tenkt som et nettsted for presentasjon av resultatene fra den årlige kvalitetsmålingen. Forslaget om nasjonale prøver fikk tilslutning fra Stortinget og ble iverksatt fra og med våren 2004.


Bekkestua bro.
Bekkestua bru går langs Gamle Ringeriksvei, tvers over Kolsåsbanen ved Bekkestua i Bærum. Et stenkast unna ligger Bekkestua stasjon. Brua er utført funksjonalistisk i betong, med fortau, bilvei og glassmonter langs sidene.
Et kobberskilt forteller om broens historie: Den gamle gårdsveien fra Stabekk til Presterud gikk over bekken, ved plassen Bechen, nevnt i manntallet fra 1771. Det viser seg altså at det tyske Bechenstuen er dokumentert, og har historiske røtter, selv om flere tror at navnet er påfunnet for å smykke bæringene med et eksotisk navn. Bekken ble lagt i rør, og broen ble ombygget da Bærumsbanen kom til Bekkestua i 1924. Broen ble ombygget igjen i 1983 og 1997.
Smågardistene på brua er utført i 1997 av billedhugger Nina Sundbye, og avduket i 1998. Skulpturene forestiller åtte små gardister ved fortauskanten med forskjellige instrumenter. Gutter med tuba, trompet, tromme og basun, og jenter med obo, fløyte, cymbaler og drillpinne.
Et annet kobberskilt beskriver at skulpturene er gitt av Sigurd Frigland, Klaus Lefdal, Erling Rye Andenæs (til minne), Hans R. Elger, Bærum kommune, Statens vegvesen, Bekkestua Handelshus og Bekkestua Rotaryklubb.


Liste over jazzfestivaler.
Dette er en liste over jazzfestivaler, inndelt geografisk. Festivalene som er opplistet her er av større internasjonal interesse.
"Denne listen er ukomplett. Legg gjerne til flere festivaler ved å trykke 'rediger


Stan Brakhage.
Stan Brakhage (født 14. januar 1933 død 9. mars 2003) var en amerikansk filmskaper aktiv gjennom hele den siste halvdelen av det 20. århundre. Han blir regnet som en av de viktigste personligheter innenfor eksperimentell film. Mest kjent for sine poetiske filmer under den amerikanske avant-garde bølgen på 50-tallet, bl.a. Anticipation of the Night (1958) og Dog Star Man (1961–1964).
Brakhage ble født som Robert Sanders på et barnehjem i Kansas City i Missouri. Etter tre uker ble han adoptert av Ludwig og Clara Brakhage og gitt navnet James Stanley Brakhage.
Han sluttet på gymnaset for å begynne å lage filmer, inspirert av skriftene til Sergei Eisenstein og Jean Cocteaus filmer, i tillegg til den italienske neorealismebeveglesen. Han laget sin første film i 1954, "Interim".
Hans filmer er vanligvis uten lyd og mangler en tradisjonell narrasjon, dette gjør, i følge Brakhage selv, at filmene nærmer seg visuell poesi i stedet for prosa historiefortelling. Brakhages arbeid inkluderer en rekke forskjellige teknikker, de fleste er laget på 8mm eller 16mm film.
Filmen "Mothligh" (1963) er laget ved å lime fast møllvinger og blader på filmen. "23rd Pslam Branch" er bilder fra den andre verdenskrig klippet mellom bilder fra Brakhages hjemsted i Colorado. "Dog Star Man" er en serie bilder av solen, en mann og en hund som klatrer opp en bakke, Brakhages kone som føder, i tillegg til mange abstrakte lysformasjoner. Mot slutten av livet jobbet han for det meste med å male direkte på filmen.
Brakhage skrev også en mengde bøker, bl.a. "Metaphors on Vision" (1963) og "Telling Time" (2003, gitt ut etter hans død). Han ga ofte forelesninger ved universiteter, museer, gallerier og filmfestivaler og fra 1981 underviste han ved University of Colorado.
Han flyttet i 2002 til Victoria, British Columbia i Canada og døde der året etter av kreft i Blæren. Det blir trodd at fargene han brukte til å male filmene var hovedgrunnen til at han utviklet kreft.


Franco Maria Malfatti.
Franco Maria Malfatti (født 13. juni 1927, død 10. desember 1991) var en italiensk politiker. Han var president i Europakommisjonen fra 1970 til 1972.
Malfatti hadde også flere verv i flere italienske regjeringer. Han var bl.a. finansminister fra 1978 til 1979, og utenriksminister fra 1979 til 1980.
På 80-tallet var Malfatti leder for den italienske delegasjonen til Europaparlamentet.


Monica Lewinsky.
Monica Samille Lewinsky (født 23. juli 1973) er en amerikansk kvinne som kom i medienes søkelys etter at det ble oppdaget at hun hadde et seksuelt forhold til daværende president Bill Clinton. Dette skjedde mens hun arbeidet i Det hvite hus på midten av 1990-årene. Saken ble ofte omtalt som Lewinsky-skandalen eller «Monicagate» (en henvisning til Watergate-skandalen). Lewinsky måtte vitne i saken Clinton v. Jones etter at Høyesterett hadde avsagt kjennelse om at en sittende president ikke var strafferettslig immun for forhold fra tiden før han ble president.
Lewinsky studerte samfunnsfag ved Lewis & Clark College i Portland i Oregon med avgangseksamen i 1995 i psykologi. I desember 2006 tok hun mastergrad i sosialpsykologi ved London School of Economics.
Lewinsky, Monica


Maria Magdalena.
Maria Magdalena, som betyr "Maria fra Magdala" (nå "Majdal"), er en kvinne som omtales i Det nye testamente som en av Jesu følgesvenner etter at han hadde drevet demoner ut av henne.
Hun omtales i evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. I vestlig tradisjon ble Maria identifisert med synderinnen i Lukas 7,37 og med Maria av Betania, mens man i østlig tradisjon skilte mellom de tre. Det var Gregor I den store som først fikk gjennomslag for dette synet, og til tross for innvendinger fra blant annet Ambrosius av Milano, Augustin av Hippo og Thomas Aquinas ble sammenblandingen stående helt til reformen av den romerske kalender i 1969. Ifølge Bibelen var hun den første Jesus viste seg for etter oppstandelsen.
Populære teorier hevder at hun også kan ha vært Jesu ektefelle. Flere forfattere har brukt dette som plot i bøker som "Hellig blod, hellig gral", "Da Vinci-koden" og norske "Sirkelens ende". Bibelen beskriver forholdet mellom Jesus og Maria Magdalena som «nært», men nevner ingen steder et faktisk forhold. Det sies at kirken alltid har fryktet denne sannheten om Maria Magdalena, og har derfor prøvd å skjule den ved å omtale henne som prostituert. Den norrøne prekensamlingen "Den islandske homilieboken" fra ca 1200 omtaler henne som Jesu venninne og ektefelle.
Ifølge en populær legende dro hun til Frankrike sammen med Lasarus, kristnet Provence og trakk seg tilbake til en grotte ved Sainte-Baume resten av livet. På stedet ble det senere reist en valfartskirke. Den ble ødelagt under den franske revolusjon, som inntok en kristenfiendtlig holdning, men ble restaurert etterpå.


Nasjonale prøver.
Nasjonale prøver er i norsk skole en årlig landsomfattende kartlegging av norske grunnskoleelevers grunnleggende ferdigheter i lesing og regning, og i deler av faget engelsk. Prøvene er obligatoriske.
Formål.
Formålet med nasjonale prøver er å vurdere i hvilken grad skolen lykkes med å utvikle elevenes ferdigheter i lesing og regning, og i deler av faget engelsk. Prøvene i lesing og regning tar derfor ikke bare utgangspunkt i kompetansemålene i norsk og matematikk, men også i andre fag der mål for lesing og regning er integrert. Prøvene i engelsk skiller seg fra de to andre prøvene ved at de tar utgangspunkt i kompetansemål i ett fag.
Bakgrunn og innføring.
Nasjonale prøver ble innført i grunnskolen våren 2004 etter et forslag fra det regjeringsoppnevnte Kvalitetsutvalget i delinnstillingen "Førsteklasses fra første klasse" om kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i grunnopplæringen (14. juni 2002). Det ble gjennomført nasjonale prøver i to omganger våren 2004 og våren 2005. Arbeidet med prøvene ble evaluert og flere forbedringspunkter ble påpekt. På bakgrunn av dette og tilrådninger fra evalueringen, vedtok regjeringen 27. mars 2006 et nytt grunnlag for utarbeiding og gjennomføring av nasjonale prøver, og i 2007 startet prøvene opp i ny form. Prøvene er laget på bakgrunn av læreplanenes kompetansemål etter henholdsvis 4. og 7. trinn. Nasjonale prøver i lesing og regning gjennomføres på 5. 8. og 9. trinn. Elevene på 9. trinn gjennomfører samme prøve som elevene på 8. trinn, slik at skolene har mulighet til å sammenligne resultatene på disse to trinnene. Nasjonale prøver i engelsk gjennomføres på 5. og 8. trinn. De nasjonale prøvene i engelsk og regning er elektroniske, mens lesing er papirprøve.
Tilgang til prøveresultatene.
Resultater fra nasjonale prøver blir presentert ved hjelp av gjennomsnitt, standardavvik (spredning) og som prosentfordeling på en skala med tre nivåer for 5. trinn og fem nivåer for 8. trinn. Elevene blir fordelt på de ulike mestringsnivåene etter sin poengsum på prøvene.
I og med at det kun er elever i norsk skole som deltar i nasjonale prøver, gir ikke resultatene svar på om norske elevers ferdigheter har nærmet seg nivået til elevene i andre land. De nasjonale prøvene gir heller ikke grunnlag for å si noe om 5.- og 8.-trinnselevene er blitt bedre eller dårligere til å lese og regne fra ett år til et annet. Resultatene for skolen vil være tilgjengelig for skolelederen, og lærere har kun tilgang til resultater for egne elevgrupper. Det legges ikke til rette for offentliggjøring av resultater på skolenivå.
Endringer i elevgrunnlaget fra et år til et annet kan få stor betydning for resultatene på en skole eller liten kommune. Et lite antall elever med veldig svake eller sterke resultater kan gi stort utslag for skolen som helhet. Kvaliteten på skolens innsats kan derfor ikke måles gjennom resultatene fra nasjonale prøver alene. Endringer i resultater fra år til år må relateres til det skolen ellers vet om elevene og andre forhold som har betydning for resultatene.


Petter Dass-museet.
Petter Dass-museet sett fra sjøsida.
Petter Dass-museet på Alstahaug-tunet i Alstahaug kommune er tilegnet dikterpresten Petter Dass.
Petter Dass-museet ble etablert i 1966 og er i dag en avdeling av Helgeland Museum. I 1999 ble stedet Alstahaug valgt til Nordland fylkes tusenårssted, og museet står sentralt i utviklingen av dette.
Museet på Alstahaug består av flere bygninger. De eldste bygningene på tunet er den gamle prestegården fra første halvdel av 1700-tallet. I prestegården er det skiftende utstillinger og interiør fra 16- og 1700-tallet. Det er faste omvisninger i prestegården i sommersesongen. De gamle bygningene er kun åpne i sommersesongen juni-august, eller etter avtale.
Alstahaugtunet og området rundt er et rekreasjonsområde for både lokalbefolkning og tilreisende. Tunet, kirke, kirkegård og bygningene for øvrig er fredet av Riksantikvaren.
Et nytt museumsbygg og parkeringsanlegg ble påbegynt i september 2005. Åpningen ble utsatt flere ganger i løpet av 2007, og museet åpnet 20. oktober 2007. Bygget er tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta. Det nye museumsbygget er åpent hele året, alle dager unntatt mandag og enkelte helligdager. Byggingen av museet hadde en kostnadsramme på 60 millioner kroner og ble finansiert med støtte fra kommune, fylkeskommune, stat og private aktører.


Kabney.
Kabney er et silkeskjerf som er en del av Bhutans tradisjonelle mannsdrakt Gho. Skjerfet er av råsilke, måler vanligvis 90 x 300 cm, har frynser i endene, og bæres ved seremonielle anledninger. Skjerfet bæres over venstre skulder og festes på høyre hofte.


Hell.
Hell er et tettsted i Lånke i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger sør for Trondheim lufthavn, Værnes og Stjørdalselva. Stjørdalselva skiller også stedet fra Stjørdalshalsen, som Hell har hatt broforbindelse med siden 1850-årene. Hell var administrasjonssentrum i Lånke kommune inntil 1. januar 1962, da kommunen inngikk i dagens Stjørdal kommune.
Navn.
Hell er blitt en liten turistattraksjon fordi "Hell" betyr helvete på engelsk. Besøkende, gjerne fra utlandet, kommer til Hell stasjon for å ta bilde av skiltet med stedsnavnet og skiltet med teksten "Hell Gods expedition". Dette er den gamle skrivemåten for godsekspedisjon, og også dette har en spesiell betyning på engelsk, nemlig «Guds ekspedisjon». Prospektkort av stasjonen om vinteren selger også godt, idet dette viser til det engelske ordspråket «when Hell freezes over», som betyr «aldri».
Navnet Hell kommer fra det gammelnorske ordet "hellir", som betyr klippehule, skjult under en utoverhengende klippe.
Hellsenteret ligger på Sandfærhus på den andre siden av Stjørdalselva, men har allikevel navn etter stedet, i likhet med Rica Hell Hotel. Årlig arrangeres festivalen Blues in Hell som i 2010 ble kåret som en av de beste bluesfestivalene i Norge.
Knutepunkt.
Hell-området er i dag et travelt trafikknutepunkt med Trondheim lufthavn Værnes som nærmeste nabo. Fra E6 på Sandfærhus er det avkjørsel til Selbu og Tydal med flott helårs vei (Rv. 705) over fjellet til Brekken og Røros, eller Sverige gjennom Funäsdalen.
Nordlandsbanen knyttes ved Hell st. til Meråkerbanen som går inn på det svenske jernbanenettet via Storlien til Stockholm. Kort vei fra Hell knyttes E6 til E14 som går mot øst til riksgrensen på Storlien.


Massimo D'Alema.
Massimo D'Alema (født 20. april 1949 i Roma) er en italiensk journalist og politiker. Han var Italias statsminister fra fra 1998 til 2000. Han representerte det italienske venstrepartiet Democratici di Sinistra.
D'Alema er nå medlem i Europaparlamentet, der han er med i den sosialistiske fraksjonen. D'Alema var tidligere marxist og med i det italienske kommunistpartiet, men etter at dette ble slått sammen med mer moderate partier har han gått noe bort fra dette.
Han er tidligere representant i det italienske underhuset. D'Alema har også hatt regionale politiske verv i Pisa og Puglia.
D'Alema var tidligere redaktør i den venstreorienterte avisen "L'Unità". Han har utgitt åtte bøker, hvorav fire er på forlaget Mondadori, som eies av Silvio Berlusconi. Dette har ført til at deler av venstresiden har kritisert D'Alema for å ha bånd til Berlusconi.


Shabana Rehman Gaarder.
Shabana Rehman Gaarder (født 14. juli 1976 i Karachi, Pakistan) er performancekunster, standup-komiker, dramatiker, og spaltist. Hun kom til Norge i 1977 og er vokst opp på Holmlia i Oslo. De siste årene har hun hatt base i Brooklyn i New York.
Gaarder startet som spaltist i VG i 1996. Hun debuterte som stand-up-komiker i 1999. Etter å ha prøvd å overtale andre til å fremføre hennes humortekster ble hun spurt om å ta de selv. Begynte som spaltist i Dagbladet fra 2000 til 2007 og deretter i Aftenposten og den danske Dagblad Information. Hun har fått internasjonal oppmerksomhet, og er bl.a. intervjuet i Time Magazine og New York Times og har markert seg offentlig i kampen for individets frihet og menneskerettigheter.
17. april 2010 var det på NRK1 premiere på dokumentarfilmen "Shabanas valg" i serien Fakta på lørdag, laget av dokumentarfilmskaper, regissør og journalist Martin Gaarder. "Shabanas Valg" handler om deres ekteskap og utfordringer i spennet mellom kunst, samliv, karriere og trygghet. Filmen er tatt opp i New York og Oslo.
Gaarder har eget radioprogram på P4 SvartHvitt og holder foredrag over temaer som medier og kommunikasjon, positiv feminisme og performance art.
Privat.
Rehman Gaarder var tidligere gift med komikeren Dagfinn Nordbø. I 2008 giftet hun seg med NRK-journalisten Martin Gaarder, og tok hans etternavn.. Hun har seks søsken og to stebarn med ektemannen.


Giuseppe Giacosa.
Giuseppe Giacosa (født 21. oktober 1847, død 1. september 1906) var en italiensk forfatter. Han er mest kjent for sine teaterstykker, dikt og librettoer.
Giacosa ble først kjent for sine dikt "Una partita a scacchi" ("et parti sjakk") i 1871. Senere skrev han librettoene til Giacomo Puccinis operaer La bohème, Tosca og Madama Butterfly i samarbeid med Luigi Illica.


Helgøya (Karlsøy).
Helgøya er en øy i Karlsøy kommune i Nord-Troms. Øya ligger mellom Ringvassøy, Vannøya og Nordkvaløya. Helgøysundet i sør, Råsa i vest og Hamrefjorden i nordøst skiller øyene.
Navnet "Helgøy" kommer av "Helløy", "Helgøy" eller "Heiløy"; «den hellige øya». Helgøya har hatt kirkested fra 1200-tallet. Kirkestedet var tidligere et aktivt handelssted og knutepunkt for fiskere i regionen. Helgøy var egen kommune fram til 1964, da kommunestyret flyttet til Karlsøy. Helgøy kommune bestod av den vestlige delen av dagens Karlsøy kommune. Kirkestedet Helgøy hadde eget posthus og fergeforbindelse fram til 1999. Nå er Helgøya fraflyttet og blir mest brukt som feriested.
Keiser Wilhelm II av Tyskland besøkte Helgøy flere ganger før 1914. W II skjenket sin vert, Handelsmann Christian Figenschau på Helgøy, etter en jakttur i 1892, et sett mansjettknapper med edle skinn og edelt metall. Disse finnes fortsatt i slekta.
Den kirken som står på Helgøy i dag, ble brakt hit fra Hamn i Senja i januar 1888. Den kom til Hamn ca 1877, før dette hadde den stått på Hemnes i Helgeland, og var opprinnelig bygd i 1741. Kirken den erstattet på Helgøy hadde stått der i 225 år. Helgøy kirke blir fremdeles brukt ved spesielle anledninger, og da settes det opp ferge for passasjertrafikk.


Antonio Gramsci.
Antonio Gramsci (født 23. januar 1891 i Ales på Sardinia i Italia, død 27. april 1937 i Roma) var en av de viktigste sosialistiske, politiske filosofene på 1900-tallet. Gramsci ble født på Sardinia i Italia. Han studerte ved universitetet i Torino, den ledende industribyen i landet, der han ble kjent med blant andre den senere kommunistlederen Palmiro Togliatti.
Bakgrunn.
Antonio Gramsci ble født i Ales, 22. januar 1891, den fjerde av 7 barn til Francesco Gramsci og Guiseppa Marcias (det har ikke vært vanlig at konene tar mannens etternavn på Sardinia). Faren var fra Gatea, og var sjef på et offentlig kontor, mens moren var fra Ghilarza. De ble overført til Sorgono og ble der til 1898 når de dro tilbake til Ghilarza, hvor unge Antonio gikk på grunnskole.
Etter at han hadde fullført grunnskolen i 1903, tvang den vanskelige økonomiske situasjonen familien var i Gramsci til å jobbe i to år i et offentlig kontor, mens han fortsatte å studere på egen hånd. I 1905 startet han på de siste to årene ungdomsskole i Santulussurgi og begynte å lese den sosialistiske avisen broren Gennario sendte ham fra Torino. Fra 1908 til 1911 tok han videregående utdanning ved Dettori-skolen i Cagliari, hvor hans bror, Gennaro, bodde. Han begynte å delta i aktivitetene til den sosialistiske bevegelsen, og tok aktivt del i ungdomsgrupper og diskusjoner om økonomiske og sosiale problemer på øya, og han begynte å lese Marx.
I 1911 flyttet han til Torino. Etter å ha fått et stipend begynner han ved Litteraturavdelingen ved universitetet. Her ble han venner med Togliatti som han senere skulle drive forskning med om de sosiale forholdene på Sardinia. Han jobbet i denne perioden også med avisene Il grido del popolo (Folkets stemme), og Avanti (Fremover). I 1917 ble han en av lederne av Torino-avdelingen av sosialistpartiet. Sammen med Taca, Terracini og Togliatti startet han ukeavisen L’Ordine Nouvo (Den nye orden)i 1919.
Gramsci arbeidet som journalist i en avis som tilhørte det italienske sosialistpartiet PSI, samtidig som han fra 1920 ble redaktør for «Ordine Nuovo», som gikk inn for et arbeiderrådssystem med "direkte" demokrati. I 1921 gikk Gramsci med i det italienske kommunistpartiet PCI som ble dannet samme året, og satt i partiets første sentralkomité. Han stod i motsetning til lederen, Amadeo Bordiga, som han mente førte en sekterisk politikk.
Fra sommeren 1922 til slutten av 1923 var han i Moskva som representant for Internasjonalen. Senere ble han sendt til et pleiehjem i utenfor byen, hvor han møtte, og ble forelsket i Giulia Schucht.
Fra 1924 til 1926 var han i Wien som politisk leder. Avisa L’Unita kom ut i Milano og Gramsci var redaktør. Han ble valgt til parlamentsmedlem i distriktet Veneto, og til generalsekretær av partiet.
I august ble sønnen Delio født i Moskva, og mor og barn kom til Gramsci i Roma, høsten 1925. I 1926, på den femte kongressen til Kommunistpartiet, holdt i Lyon, ble de politiske arbeidene til Gramsci og Togliatti godkjent. I mellomtiden hadde Giulia dratt tilbake til Moskva, og var nå gravid med deres andre barn, Giuliano (1926), som Gramsci aldri skulle få se.
I 1926 vant han frem på det nå illegale partiets kongress i Lyon i Frankrike, men samme år ble han arrestert, og satt fengslet i Benito Mussolini sine fascistiske fengsler, først i Ustica.
Det er derfor ikke som praktisk-politisk leder Gramsci er blitt kjent, men snarere som politisk filosof.
Fra 20. januar 1927, over 19 dager, med håndjern, krysset han den italienske halvøya, med korte overnattingsstopp i forskjellige fengsel, til han nådde San Vittore-fengselet i Milano, 7. februar. Etter rettssaken og dommen, ble han overført til fengselet i Turi i Bari-provinsen, hvor han begynte å skrive sine mest kjente verker ”Quaderni dal Carcere” – Fengselsnotatbøkene.
Trass sykdom og forskjellige problemer, skrev han til sammen 32 notatbøker der han blant annet skisserte en sosialistisk strategi for utviklede land, som måtte være helt forskjellig fra bolsjevikenes revolusjon i 1917 i det tilbakeliggende Russland. Tjue av disse ble skrevet i Turi, hvor Gramsci satt fra juli 1928 til august 1935. Disse verkene var fruktene av de studiene og refleksjonene han gjorde mens han var sperret inne i fengselet.
Fra 1935 var Gramsci alvorlig syk, og han tilbrakte de siste årene av sitt liv mellom klinikken i Formia, og en i Roma hvor han til slutt fikk et anfall i løpet av natten mellom 26. og 27. april 1937, som viste seg å være dødelig. Svigersøsteren Tatiana hadde blitt hos ham i 11 år, gjennom fengsling og sykdom, og hadde vært hans store trøst i denne vanskelige tiden.
Gramscis notatbøker, som først ble kjent etter hans død, la mye av grunnlaget for det italienske kommunistpartiets politiske frigjøring fra sovjetisk dominans etter andre verdenskrig. Det italienske og delvis også de spanske og franske kommunistpartienes lite bokstavtro forhold til Sovjetunionen og sovjetisk marxistisk teori, fikk på 1970-tallet tilnavnet Eurokommunisme, og Gramsci blir gjerne omtalt som denne teoretiske retningens far.
Teoretiske bidrag.
Gramsci mente at man på venstresiden måtte slutte å tenke "før" eller "etter" «revolusjonen». Sosialismen må være en prosess «i kontinuerlig utvikling i et styre der friheten er organisert og kontrollert av folkeflertallet». Spesielt viktig er arbeidarklassens egne demokratiske organ, fagforeningene og arbeiderrådene. Disse må ligge til grunn for et virkelig arbeiderdemokrati, ifølge Gramsci.
I Russland hadde tsar-staten vært alt og det sivile samfunnet ingenting, men slik er det ikke i utviklede land, mente Gramsci. Det «nasjonale terrenget» er helt annlerledes i for eksempel Italia. Derfor kunne ikke endring skje ved et frontalangrep på en statsmakt som nesten bare bygget på vold, som i det gamle Russland. I Vest-Europa har den bestående staten et massegrunnlag i det sivile samfunnet, og bygger normalt mer på ideologisk "hegemoni" enn direkte vold, og sikrer seg samtykke fra folk gjennom de «hegemoniske apparatene» sine, blant annet massemediene. Sosialistene må derfor føre en langvarig «stillingskrig» for at en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk fra venstre skal avløse den rådende borgerlige maktblokken. Alliansespørsmålet blir avgjørende, og all sekterisme negativt.
Gramscis hegemoni-begrep gjorde uvilkårlig at han ble sterkt kritisk til det mekaniske bildet som Sovjetunionen og tradisjonelle marxister brukte, og som gikk ut på at forholdet mellom kapitaleiere og arbeidere - nærmest like sikkert som en slags naturlovmessighet - ville bli tilskjerpet, og at arbeiderene derfor ville gjøre revolusjon og ta makten. Gramsci mente at dette var en feilslutning. En herskende klasse ville ha makt og ressurser nok til å påvirke hvordan arbeiderne oppfattet forholdene i samfunnet, og ved å påvirke denne oppfatningen kunne den herskende klassen redusere eller fjerne mulighetene for en revolusjon. Sett i henhold til et marxistisk begrepsskjema økte dermed Gramsci betydningen av samfunnets «overbygning» og reduserte tilsvarende betydningen som samfunnets «basis», når det gjaldt utsiktene for revolusjon og dannelse av et sosialistisk samfunn. I det dogmatiske marxistiske miljøet i Sovjetunionen og i kommunistiske kretser i Europa på 30-tallet og helt fram til 1970-tallet, var denne argumentasjonen ansett som kjetterisk.
Innflytelse.
Graven til Antonio Gramsci i Roma
Gramsci's tanker rundt sosialistisk strategi spilte en stor rolle for utviklingen av en uavhengig og demokratisk linje i det italienske og senere det spanske og franske kommunistpartiet, den såkalte Eurokommunismen. Siden rundt 1975 har imidlertid flere kritikere hevdet at den italienske kommunistlederen Palmiro Togliatti vel så mye lanserte sine egne ideer gjennom sin fortolkning av Gramsci. Det er med andre ord ikke full enighet om hvorvidt Gramsci sine teorier reelt sett har fått gjennomslag i eurokommunismen.
I dag er Gramscis teorier også i stor grad til stede i kritisk akademia, innenfor så vidt ulike disipliner som statsvitenskap, økonomi, medievitenskap, sosiologi, sosialantropologi, historie og språkvitenskap.
Eksterne lenker.
Gramsci, Antonio


Karl Renner.
Minnesmerke over Karl Renner i Siegendorf
Karl Renner (14. desember 1870 – 31. desember 1950) var en østerriksk sosialistisk politiker. Han tilhørte den særegne venstresosialistiske retningen som kalles austromarxismen. Renner var rettslærd, og skrev flere betydelige verk innen rettslæren, fra et marxistisk synspunkt. Blant disse verkene er «"Den sosiale funksjonen til rettsinstitusjonene"», utgitt 1904.
I verket «"Problemene i marxismen"» fra 1916 kom Renner med en tidlig analyse av den statsregulerte formen for kapitalisme som tydelig kom til syne i krigsøkonomien under første verdenskrig.
Etter Renners død ble hans verk «"Endringene i det moderne samfunnet"» utgitt, i 1953. Verket handler om sosialistisk strategi i et senkapitalistisk samfunn.
Noen regner Renner som tilhørende høyre fløy innenfor austromarxismen, relativt nær revisjonismen til Eduard Bernstein. Man kan si med sikkerhet at Renner stod entydig på det parlamentariske demokratiets grunn, og forsvarte en parlamentarisk strategisk linje i ordskiftene i det østerrikske sosialdemokratiske partiet SDAP (det nåværende SPÖ).
Karl Renner var den første kansleren i den såkalte "Deutschösterreich" i 1918 og han bidro til utformingen av Østerrikes forfatning av 1920. Siden hadde han også flere ministerposter i Østerrike. Fra 1945 til hans død var han landets president.


Hagbard og Signe.
Steinsettingen ved Agnes. "Skipet" ligger øst-vest og er 22 m langt og 4,5 m bredt.Jomfruburet på Jomfruhalvøya i FarrisHagbard og Signe er et sagn om Hagbard Unge og Signelill som er forelsket i hverandre. Hagbard er kongssønn, og Signe er datter av en annen konge.
Islendingen Arne Magnusson (jfr Den arnamagnæanske samling), skrev ned sagnet om Hagbard og Signe ca 1700. Han kunne berette at Hagbard ble begravet inne i den gamle steinsettingen ved Agnes ved Stavern. Han hadde fått høre at det var Hagbard Konge som var begravet her, og at "Signelild" også var kongsdatter. Hagbard kunne ikke få henne, for han hadde drept brødrene hennes på en vikingeferd.
I sine Norgesbeskrivelser fra 1820-35 skriver Jens Kraft at stedet der Hagbards Signe "af Hengivenhed" frivillig endte sine dager "skal have været paa Gaarden Fritzøes Grund ved Farrisvandet". Det samme sier Faye i Norske Folkesagn fra 1840.
På toppen av Jomfruhalvøya i Farris finner vi ei lita hule under en stein som den dag i dag kalles Jomfruburet, og som settes i forbindelse med sagnet. Grevinne Reventlov oppholdt seg på Herregården i Larvik i 1780, og malte da Jomfruburet på Jomfruhalvøya. Maleriet er den dag i dag å se på Herregården, og Signe skimtes under steinhella.
Historien finnes i flere versjoner, og er blitt knyttet til mange steder både i Norge, Danmark og Sverige.
Hagbards grav (eller Agnesskipet) kalles en steinsetting som ligner et skip. Denne steinsettingen finnes på Agnes i Larvik kommune.
Det finnes også en Hagbards grav i Örebro kommune, i det gamle Lännäs sokn.


Liste over norske kommunenummer.
Liste over norske kommunenummer, i bruk og utgåtte. En del tidligere kommunenavn og "skrivemåter" er tatt med, med endringstidspunkt der dette er fastslått, eller angis årstall for folketellingshefte hvor navneformen er brukt. Mange kommunenavn ble fornorsket den 3. november 1917, disse er angit med (til 1917).
Tabellen angir årstall (og evt. dato) for når kommunen er opprettet, hvilke(n) kommune(r) som har avgitt områder ved dannelsen av kommunen, årstall (og eventuelt dato) for når kommunen er opphørt, hvilke(n) kommune(r) som kommunen er innlemmet i, delt i eller overført et område til. I disse kolonnene er tidligere kommuner og tidligere navnformer angitt med "kursiv skrift".
Mange kommunenummer forekommer flere ganger. Det er for eksempel tilfeller hvor en kommune har vært delt i flere mindre kommuner en periode, men senere opprettet igjen, for eksempel Gausdal, Rendalen.
Fylket som kommunen tilhører, angis av de to første sifrene i kommunenummeret, se fylkesnummer.


Endoplasmatisk retikulum.
Endoplasmatisk retikulum (ER) er en celleorganell som består av membraner.
Mange av cellens biokjemiske prosesser foregår i disse membranene, bl.a. membransyntesen.
Man skiller mellom "glatt" og "kornet" endoplasmatisk retikulum, hvor det sistnevnte er kjennetegnet ved at det har mange ribosomer festet til seg. Den delen hvor ribosomene er festet vil det foregå utskilling av kalsium, lagring av steroider og syntesering av proteiner. "ER" står også for mye av transporten inn -og ut av cellekjernen. I Den "glatte" delen foregår det utrensing.


Harpefoss.
Harpefoss er en bygd og et tettsted i Sør-Fron kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i Gudbrandsdalen.
Harpefoss oppsto som navn etter jernbaneutbyggingen i 1896, da jernbanestasjonen fikk navnet Harpefoss. Tidligere gikk området under navnene Skurdal og Ryssland, henholdsvis på vestre og østre side av Lågen. Harpefoss var navnet på fossen som skilte de to grendene.
Ved jernbaneutbyggingen ble Harpefoss hotell oppført. Det er det eneste av de opprinnelige hotellene fra jernbaneutbyggingstiden som fortsatt står i Gudbrandsdalen. Det er oppført i sveitserstil med nygotiske trekk. Det er for lengst nedlagt som hotell, og etter en periode som landhandeldrift (A Wadahl) er huset nå bolig. Fra 2010 er Harpefoss hotell gjenåpnet som visningssted for kunst, musikk- og litteraturarrangementer, samt landhandel med kafé på sommertid.
Fossen Harpefoss er en foss i Gudbrandsdalslågen. I en kilometerlang strekning renner Lågen i en trang canyon. Fossen ble i 1960-årene utbygget. Fallhøyden er 35 meter, og Harpefoss kraftstasjon ved Solbrå har en installert effekt på 92 MW.
Turisme har betydd mye for stedet. Siden jernbanen kom og lett kunne frakte gjester til dalen har seterområdene vært utnyttet til turisme. De høyfjellshotellene som fortsatt er i drift er Wadahl og Gålå. Ved Gålåvannet spilles hvert år Peer Gynt på en friluftscene. Pensjonatene Skogly og Grøntuva er for lengst nedlagt. I nyere tid er gardsturismen en aktuell form for turisme. Sygard Grytting drives som overnattingssted, og Rudi gard drives som et opplevelsessted med forskjellige arrangementer. Fron badeland ligger på Harpefoss.
Sør-Fron ungdomsskole ligger på Harpefoss. Det var den tredje ungdomsskolen som ble etablert i Norge, så tidlig som i 1959. Ved ungdomsskolen er Sør-Fron kulturhus bygget, og brukes til idretts- og kulturarrangementer.
Harpefoss stasjon er for lengst nedlagt, og poststedet 2645 Harpefoss er også borte.


Skillebekk.
Skillebekk er et strøk i indre by i Oslo, bydel Frogner. Det består av boliger og noe næringsvirksomhet.
Beliggenhet.
Fil:Skillebekk (from OpenStreetMap).png|thumb|left|350px|Kart over Skillebekk, med de omtrentlige grensene markert i rødt.(
Kartet viser strøkets gater og uoffisielle «grenser». Skillebekk grenser mot Ruseløkka i øst, Frogner med Gimle i nord, Skarpsno i vest, og Filipstad og Frognerstranda i sør.
Drammensveien går gjennom strøket, som ligger mellom Solli plass og Skarpsno.
Historie.
Strøket har navn etter "Skillebekken", som fikk dette navnet fordi den dannet grense mellom Bymarken og Frogner hovedgård i Aker fram til byutvidelsen i 1878. Opprinnelig het den "Styggedalsbekken". Bekken ble lagt i rør i 1885, og Niels Juels gate ble anlagt i bekkefaret. Husmannsplassen "Skillebekk" under gården Frogner er nevnt i en grenseoppgang i 1733. I slutten av 1700-årene var plassen blitt en forpaktningsløkke under Frogner, men ble frasolgt gården i 1811. Løkken fikk i 1833 en hovedbygning tegnet av arkitekt Christian H. Grosch, som ble revet da strøket ble fortettet med ny bebyggelse i 1930-årene. Vestre del av strøket er dominert av leiegårdsbebyggelse fra 1880-årene, med enkelte innslag av villabebyggelse. Sør for Drammensveien mot Solli plass fikk området Hjortnes modernistisk blokkbebyggelse i i 1930-årene.
Skillebekk er omhandlet i romanen "Beatles" av Lars Saabye Christensen.
Parker og plasser.
Kjernen i strøket er plassen med Skillebekkparken, der Drammensveien og Munkedamsveien møtes. Strøkets andre park er Framneshaven (Tinker'n), som ligger på høyden mot Filipstad og Frognerkilen.


Sagaspill.
Et sagaspill er et skuespill som er basert på en saga.
Sagaspillene er gjerne utviklet av lokale krefter med interesse for historie og teater, på steder som kan knyttes til episoder som enten har skjedd, eller bare «må ha vært slik». Manuskriptet kan utvikles sammen med en anerkjent forfatter. Mange sagaspill har utgangspunkt i Olav den helliges kristningsferd rundt om i Norge, som kulminerte med slaget på Stiklestad. Dette er nå blitt til det årvisse Stiklestadspelet.
En slektning av sagaspill finner vi i pilegrimsspillene som foregår langs kjente pilegrimsruter.


Institutt for musikk (NTNU).
Institutt for musikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim ble opprettet 1. september 2002 etter sammenslåingen av Musikkonservatoriet i Trondheim og Musikkvitenskapelig institutt.
Historie.
Musikkonservatoriet i Trondheim ble etablert i 1911, da som den private "Trondhjems musikskole". I 1973 ble denne nedlagt, og videreført i Trondheim kommunale musikkskole og "Trøndelag musikkonservatorium".
Etter et kort periode som del av Høgskolen i Sør-Trøndelag fra 1994 til 1996, ble konservatoriet, nå under navnet Musikkonservatoriet i Trondheim, innlemmet i NTNU ved NTNUs etablering i 1996. Den såkalte Jazzlinja (NTNU) ble etablert 1979.
Musikkvitenskapelig institutt ble opprettet i 1962 og var da en del av Norges Lærerhøgskole.


Trondheim kammermusikkfestival.
Trondheim kammermusikkfestival er en kammermusikkfestival som arrangeres i Trondheim hvert år. Festivalen arrangeres av en stiftelse med samme navn som ble stiftet 23. desember 1996. Festivalen har som målsetning å finne en balanse mellom å være nyskapende, publikumsvennlig og ha høy kvalitet, og tilby noe ekstraordinært. Dette gjør de ved å kombinere kunstarter som litteratur og musikk. Forfattere som er inspirert av musikk leser fra sine bøker i samspill med festivalmusikere. Prosjekter med innslag av billedkunst og gastronomi er også faste innslag.
Festivalen samarbeider med Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim og TrondheimSolistene for å bygge opp et Nordisk kompetansesenter for kammermusikk.


TrondheimSolistene.
TrondheimSolistene er et internasjonalt anerkjent norsk kammerorkester som ble etablert i 1988 av fiolinist Bjarne Fiskum, som et tilbud til studenter ved Musikkonservatoriet i Trondheim. Orkesteret består av unge og talentfulle musikere. TrondheimSolistene har spilt konserter i en rekke land, bl.a. England, Frankrike, Tyskland og USA.
Orkesteret vant Spellemannprisen 2006 i klassen klassisk musikk for albumet "Mozart: Violin Concertos" (2L) sammen med Marianne Thorsen og Spellemannprisen 2010 i klassen klassisk musikk for albumet "In Folk Style".
TrondheimSolistene har vært på en rekke turneer med Anne-Sophie Mutter og i 2008 utgir de sin andre plate sammen, "In tempus praesens" (Deutsche Grammophon).
Kunstnerisk leder er cellist Øyvind Gimse (fra høsten 2002).
Diskografi.
TrondheimSolistenes diskografi inkluderer 17 utgivelser. De har spilt inn alle Edvard Griegs komposisjoner for strykere og deres innspillering av hans strykekvartett nr. 1 i G-moll med arrangement for strykeorkester av Bjarne Fiskum mottok prisen Fremch Diapson dòr.


Giovanni Capurro.
Giovanni Capurro (født 5. februar i Napoli, Italia 1859, død 18. januar 1920 i Mexico by) var en italiensk poet,
Sammen med sangeren Eduardo di Capua skrev Capurro sangen «O sole mio».


Hatet (film).
"Hatet" er en fransk svart-hvitt-film fra 1995 regissert av Mathieu Kassovitz. Filmen utforsker temaer som rasisme og misfornøyde ungdommer i forstads-Paris. Filmen viser tjuefire timer av livet til tre venner som bor i en drabantby hvor et opprør nettopp har blitt slått ned av politiet.
Handling og rollefigurer.
Jødiske Vinz, (Vincent Cassel) er fylt av raseri, og ser på seg selv som en råtass, på linje med «Travis Bickle» (Robert de Niro) i Taxi Driver. Nordafrikanske Saïd (Saïd Taghmaoui) prater konstant, mens den afro-karibiske Hubert (Hubert Koundé), som er bokser, prøver å gjøre noe av seg selv, og komme ut av ghettoen.
En av vennene deres har blitt banket opp av politiet mens han var i varetekt, noe som starter opprøret. Vinz finner en pistol som er politiets, og sier at hvis vennen dør i varetekt skal han drepe en politimann.
Etter at filmen kom ut.
Filmen ble en stor suksess, og skapte mye debatt i Frankrike om spesielt volden. Statsminister Alain Juppé ordnet det slik at hele regjeringen så filmen. Politivaktene som passet på snudde ryggen til som protest mot filmens fremvisning av politivold.
Kassovitz ble kåret til beste regissør under filmfestivalen i Cannes. Filmen ble kåret til beste film under utdelingen av César-prisen.
Vincent Cassel ble en stor stjerne etter filmens utgivelse.


Nesøya-ulykken.
Nesøya-ulykken var en flyulykke som inntraff på Nesøya utenfor Oslo den 14. april 1963 kl. 13:18.
Et Vickers Viscount 759D fly fra Icelandair Flugfélag Íslands TF-ISU «Hrimfaxi» styrtet i et boligområde på Nesøya. Det hadde 8 passasjerer og en besetning på 4. Alle 12 omkom. Ingen på bakken ble skadet.
Flyet hadde startet fra Kastrup i rute til Reykjavík via Bergen og Oslo og var på vei til Fornebu da ulykken skjedde.
Ulykkesårsak.
Det ble antatt at kapteinen under innflyvning til Fornebu mistet kontroll over flyet i så lav høyde at det ikke lot seg gjøre å korrigere høyden. Havarikommisjonen har ikke vært i stand til å kunne stadfeste ulykkesårsaken. Fra det tilgjengelige materiale ser kommisjonen at det er mulighet for at det kan ha dannet seg is på stabilisatorrorene, eller at propellene var blitt stilt inn på laveste stigningsvinkel.
Av de to hypoteser anser kommisjonen at det er en svak mulighet for at den siste hypotese er svakt mer sannsynlig enn den første.


Alberto Juantorena.
Alberto Juantorena Danger (født 31. desember 1950 i Santiago de Cuba) er en tidligere kubansk friidrettsutøver. Under Sommer-OL 1976 i Montreal ble Juantorena første utøver til å vinne 400 meter og 800 meter i de samme lekene.
Juantorena spilte først basketball, men ble oppdaget av en polsk friidrettstrener, Zygmunt Zabierzowski, som overtalte ham til å begynne med løping. Bare ett år senere kom Juantorena til semifinalen på 400 meter i OL 1972 i München.
Han ble bedre kjent i årene som kom, og vant blant annet gull under universitetslekene i 1973, og sølv i de panamerikanske lekene i 1975, begge deler på 400 meter. Først i 1976 begynte han å satse seriøst på 800 meter, men de færreste trodde han kunne være med å kjempe om OL-gullet dette året.
Juantorena kom imidlertid til finalen, og ledet feltet gjennom det meste av løpet. Han vant på ny verdensrekord, 1.43,50. Tre dager senere vant han også finalen på 400 meter. Året etter vant han atter en gang begge distansene i Verdenscup-finalen i Düsseldorf. Samme sesong forbedret han sin verdensrekord på 800 meter til 1.43,40.
Juantorena, som nå fikk tilnavnet "El Caballo" (hesten), fortsatte å løpe i mange år, men nådde aldri opp på samme nivå som i 1976 og 1977. Han kom på fjerdeplass på 400 meter under Sommer-OL 1980 i Moskva. I VM 1983 pådro han seg en stygg ankelskade da han tråkket på lista i semifinalen på 800 meter. Dette ble hans siste deltakelse i et ordinært, internasjonalt mesterskap, fordi Cuba boikottet Sommer-OL 1984 i Los Angeles. Det ble imidlertid arrangert "erstatningsleker" av de landene som boikottet OL (dette skjedde også i 1980), og i disse delte Juantorena seieren på 800 meter med polakken Ryszard Ostrowski.


Mellomriket i Egypt.
Mellomriket er betegnelsen på en periode i Egypts oldtid, som går fra samlingen av Øvre og Nedre Egypt under det ellevte dynasti til slutten av det fjortende, det vil mellom ca. 1986 f.Kr. og 1633 f.Kr.
Samlingen av Egypt.
På slutten av Det gamle rike ble unionen mellom Øvre og Nedre Egypt splittet opp. Denne tilstanden varte gjennom første mellomepoke; slutten av den epoken preges av strid mellom tiende og ellevte dynasti. I sitt 14. regjeringsår beseiret Mentuhotep den siste farao fra det tiende dynasti, og dermed var Egypt igjen samlet.
Noe egyptologer viser til kulturforskjeller mellom ellevte og tolvte dynasti, og velger å definere overgangen mellom disse som starten på mellomriket.
Det tolvte dynasti.
Den første farao fra det tolvte dynasti var Amenemhat I, som fikk makten etter en rask og smidig overgang. Muligens er han identisk med visiren Amenemhat i Øvre Egypt, hvilket styrker teorien om at han tok makten i et palasskupp.
Amenemhat I grunnla en ny hovedstad, Itjawy. Det er ukjent hvor den lå, men den mest utbredte oppfatningen er at den var ved dagens el-Lisht. Han slo ned det som var av uro i landet, og begrenset rettighetene til nomarkene, guvernørene som styrte Egypts "nomer". Han skal også ha ledet et felttog i Nubia. Han utnevnte sin sønn Senuseret til medregent i 1917 f.Kr. I 1908 f.Kr. ble Amenemhat I antagelig mydet av sin livvakt, og sønnen hastet hjem for å ta over makten. Medregentsystemet førte i dette tilfellet til at den nye kongen var erfaren og kunne sikre dynastiet. Ordningen fortsatte derfor gjennom hele det tolvte dynasti.
Senusret I (1917 BC – 1872 BC) continued the policy of his father to recapture Nubia and other territories lost during the First Intermediate Period. The Lybians were subdued.
Under Amenemhat II (1875–1840 f.Kr.) ble posisjonen som nomark igjen gjort arvelig, hvilket svekket sentraladministrasjonen. Det ble startet handelsforbindelser med Nubia, og det ser ut til at egypterne førte krig i Levanten.
Senusret III (1836–1817 f.Kr.) var en kriger, som ofte selv deltok i felt. Han ledet tropper langt inn i Nubia, og gjorde det riket enda mer avhengig av Egypt. Mot slutten av Mellomriket ble han guddommeliggjort, og faraoene i Det nye rike dyrket ham.
Den siste store farao i Mellomriket var Amenemhat III (1817–1772 f.Kr.). Ettersom befolkningstallet hadde begynt å overstige antallet man kunne produsere mat til beordret Amenemhat III at man skulle øke aktiviteten i gruvene i Sinai og utnytte ressurser i området ved Fayyum bedre. Han avskaffet muligheten for å arve stillingen som nomark, og inviterte asiatiske nybyggere til Egypt for å arbeide med byggingen av store monumenter. Mot slutten av hans regjeringstid slo Nilens oversvømmelser igjen feil. Sønnen Amenemhat IV døde ung etter bare ti år på tronen, og hans søster Sobekneferu styrte i omkring fire år. Hun hadde ingen arvinger, og dynastiet døde dermed ut.
Slutten på Mellomriket.
Det var to dynastier til som regnes med til Mellomriket. Det trettende styrte i omkring 63 år, og mistet i løpet av den tiden gradvis kontrollen over riket. Det fjortende dynasti oppsto i deltaregionen, og faraoene ser ut til å ha hatt makt først og fremst der.
Med slutten på det fjortende dynasti gikk Egypt inn i andre mellomepoke.


Kollektivisme.
Kollektivisme er en politisk ideologi som vektlegger den samlede gruppe av mennesker i et samfunn fremfor det enkelte individ. Kollektivistene hevder at det individualistiske samfunnet har formet mennesket til å bli egoistisk. Men mener at dersom man i samfunnet får gjennomgående kollektivisme så vil menneske utvikles til et kulturelt og kollektivt vesen. I motsetning til i individualisme hvor det blir destruktivt mot seg selv og andre.
Kollektivismens politiske motpoler er individualisme og liberalisme.
Styringsform.
En kollektivistisk stat skal ifølge teoriens etterfølgere bygges til fellesskapets beste. Med en stor grad av likhet og en gjennomgående likhets og rettferdighetstanke. Et eksempel på en slik teori er "fra hver enkelt etter evne, til hver enkelt etter behov. Som er det marxistiske synet på samfunnsbygging med kollektivisme til grunn. I praksis vil det i et kollektivistisk samfunn være staten som er redskapet til å fordele godene. Statsledelsen skal se til at «det som er godt for staten er godt for gruppene og derved også det enkelte individ».
Konsekvenser av styringsform og økonomi.
Kritikere hevder at styringsformen forutsetter en nærmest guddommelig statsledelse, og at individets rett til kritikk blir kneblet, med den følge at meningsfriheten i en kollektivistisk stat oppheves. De hevder videre at incitamentet for den enkelte til å gjøre en ekstra innsats (ekstra inntekt) er fraværende. Men andre hevder at den planøkonomi som kollektivistene fremmer vil være langt mer effektiv enn noen markedsøkonomi. I planøkonomi skal man kunne ta vare på alle menneskers behov og ikke behøve å tenke på profitt. Dermed vil det ikke være problematisk å satse på ting som alternativ energi eller ta hensyn til miljø. Kollektivistene hevder at i kapitalismen går et stort antall varer til spille grunnet samfunnsformen. Som er konkurranse og profitt. Varer dumpes for å øke etterspørselen og derved prisene, dette vil ikke være i en planøkonomisk stat. Derved vil man kunne jobbe mindre for man har ikke behov for å produsere like mye som før, da kommer 6 og 4 timers arbeidsdagene inn.
Kollektivistiske samfunn.
Noen rent kollektivistiske stater finnes neppe. Det som ligner mest i dag er sannsynligvis Nord-Korea.
Kommunistiske land som Cuba og Kina og religiøst styrte land som Iran og Syria kommer deretter. De fleste land i Afrika og Sør- og Mellom-Amerika har en kollektivistisk økonomi (intet eiendomsregister eller omsettelige småbedrifter).
Tidligere kommunistiske Øst-Europa, samt Nazi-Tyskland og Italia under Mussolini var klassiske eksempler på kollektivistiske samfunn.
I mindre skala finner man prosjekter innenfor rammen av en stat med annen styreform som fungerer ut fra kollektivistiske prinsipper. Kjente eksempler er mange av kibbutzene i Israel, amishsamfunnene i USA og ashramer i India. Felles for dem alle er at medlemmene er knyttet sammen av religiøse og/eller politiske oppfatninger, og at det er et begrenset antall medlemmer. I de israelske kibbutzene var det for eksempel så viktig at alle innbyggerne fikk den samme oppdragelse, at barna ikke fikk lov til å sove hos foreldrene.


Tanga.
En tanga er en liten bikinibukse eller truse med høy skjæring.
Den har tynne stropper langs begge sidene, og har mer eller mindre smal dekning bak. De brukes oftest av kvinner, men det finnes også versjoner for menn.


Eiendomsregister.
Eiendomsregister er et offisielt register over registrerte eiendommer i en stat som kan omsettes eller pantsettes. Eiendommene gis et matrikkelnummer ("I Norge: Gårdsnummer, bruksnummer og eventuelt festenummer og seksjonsnummer") som er entydig i forhold til andre eiendommer i staten.
Eiendomsregisteret er et av basisregistrene i forvaltningen i Norge. Det danner grunnlaget for all eiendomsomsetning og alle transaksjoner med pant i fast eiendom. Eiendomsregisteret består av to deler – Grunnboken og GAB-registeret. Norsk Eiendomsinformasjon er et statlig foretak som er gitt ansvaret for å drive Eiendomsregisteret. Salg av eiendomsopplysninger skjer gjennom den internettbaserte markedplassen Infoland.
For mere detaljert informasjon, se Matrikkel


Eidanger kirke.
Eidanger kirke ligger sentralt i det som tidligere var Eidanger kommune, nå er en del av Porsgrunn kommune, i Telemark. Kirken var opprinnelig en forholdssvis enkel steinkirke i romansk stil, sannsynligvis bygget ca. 1150.
Kirken ble påbygget i 1787 og fikk nytt sakristi i 1981. Utvidelsen og sakristiiet er i tre.
Altertavlen, glassmaleri og prekestolen er fra 1991 og laget av Terje Grøstad. Motivet på altertavlen er Jesu fødsel, nattverden, Jesu dåp, og Marias bebudelse. Glassmaleriene viser Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Døpefonten er i stein, og regnes å være svært gammel – men den ble omhugget i 1890-årene. Kirken har to kirkeklokker; en fra 1720 med inskripsjonen "Gloria in exelsis Deo", og en fra 1940 med inskripsjon "Land, Land, Land, Hør Herrens Ord".


Mesterligaen 2005/2006.
Mesterligaen 2005/2006 arrangeres av UEFA. Mesterligaen er Europas mest prestisjetunge turnering for klubblag.
Norge stilte med to lag, Rosenborg Ballklub og Vålerenga. Rosenborg slo ut Steaua Bucuresti i tredje kvalifikasjonsrunde og gikk til gruppespillet. Vålerenga tapte på straffer i siste og avgjørende kamp mot Club Brugge i den siste kvalikrunden.
Nummer én og to i det innledende puljespillet går til åttendedelsfinaler. Nummer tre i hver pulje går direkte inn i tredje runde av UEFA-cupen.


Andre mellomepoke i Egypt.
Andre mellomepoke er en periode i Egypts oldtid. Den varte fra Mellomrikets sammenbrudd til opprettelsen av Det nye riket, og omfatter femtende til syttende dynasti. Epoken er mest kjent for at hyksos, en etnisk blandet vestasiatisk folkegruppe, tok makten i Egypt.
Under det trettende dynasti, som var svakt og i stor grad var begrenset til å styre deltaregionen, begynte den dominerende slekten i Xois å ta over makten. De oppnådde etter en tid å grunnlegge det fjortende dynasti, som ble Mellomrikets siste.
Under Sobekhotep IV ankom hyksos for første gang, og omkring 1720 f.Kr. tok de makten i Avaris (dagens Tell ed-Dab'a/Khata'na), nær Qantir. Manethon av Sebennytos skrev at de invaderte Egypt under Dudimose I under det fjortende dynasti. De ble ledet av Salitis, som grunnla det femtende dynasti. Dette ble senere erstattet av et nytt hyksosdynasti, det sekstende. Lite er kjent om faraoene; flere av navnene er enten ukjent eller bare kjent fra innskrifter på skarabéer.
Da Memphis og Itjtawy ble tatt av hyksos erklærte makthaverne i Theben området som et selvstendig rike og grunnla det syttende dynasti. Det ble kjernen i opposisjonen mot hyksos, og klarte å drive dem ut av Egypt. Det skal ha vært Thebendynastiets siste konger, Tao II og Kamose, som sto for den endelige seieren. Etter dem fulgte det attende dynasti i Det nye rike.


Nólsoyar Páll.
Nólsoyar Páll, egentlig Poul Poulsen Nolsøe (født 11. oktober 1766 på Nólsoy, savnet vinteren 1808/1809), er Færøyenes nasjonalhelt. Han var sjømann, båtbygger, oppfinner, bonde og nasjonalskald ("Fuglakvæði").
Familien.
Poul var sønn av Súsanna Djónadóttir fra Velbastaður og Poul Joensen fra Nólsoy. Han var deres fjerde av i alt sju barn, hvorav kun én var pike. Han ble egentlig døpt "Poul Poulsen", men som sine andre fem brødre, tilføyde han øyens navn til etternavnet. Hans bror, Jacob Nolsøe, var forfatter og politiker. Sammen med broren Johann lærte han seg tidlig å lese, selv om de ikke fikk regelmessig skolegang.
I dag er det mange mennesker med etternavnet Nolsøe, som alle er etterkommere av Nólsoyar Páll eller hans brødre.
Sjømannen.
Etter å ha seilt som skipsfører for et amerikansk handelshus siden 1791 (blant annet til Marseille og Paris i 1793 og senere Amerika, Vestindia, England, Portugal, Norge, Danmark og mange andre land), kom han i 1798 hjem igjen og ble fører for et dansk handelsskip som seilte på Færøyene. Dette året bodde han i København, hvor han giftet seg med en pike fra hans fødeøy Nólsoy.
Den færøyske handel var da et kongelig monopol, og ble bestyrt av en kongelig færøysk og grønlandsk handelskommisjon i København, som igjen var representert ved handelsforvalteren Niels Ryberg i Tórshavn.
Bonden.
I 1800 oppgav Nólsoyar Páll denne virksomheten og bosatte seg ved Klaksvík på Borðoy (en av "Nordøyene") etter å ha inngått sitt andre ekteskap i 1801 med Maren Malene Ziska, kort tid etter at han var blitt enkemann. Maren Malene Ziska var datter av en velhavende bonde på Borðoy.
Royndin Fríða.
I 1804 bygde han sammen med noen av sine brødre i Vágur det første færøyske dekksfartøy "Royndin Fríða" ("det vakre forsøk") av et strandet skipsvrak som han kjøpte på auksjon. Formålet var å hjelpe fiskeriet, utdanne sine landsmenn i sjøfart og bidra til eksport av produkter fra øyene. Varer som ikke stod oppført i handelstaksten kunne Nólsoyar Páll fritt importere og eksportere, men for varer som var tatt med i handelstaksten, måtte han søke handelskommisjonen om tillatelse til ut- eller innførsel. Nólsoyar Páll, som ivrig benyttet enhver anledning til å arbeide for innføring av frihandel på Færøyene, kom snart på kant med de lokale myndighetene, som anklaget ham for smugling.
Fuglakvæðið.
Fuglakvæði er et langt verk – på 229 firelinjers vers, i tillegg til koret, som synges etter hvert vers – men kvadet kom raskt på repertoaret overalt på øyene, og det foregikk livlig handel med eksemplarer av manuskriptet, som innbrakte nesten 1 riksdaler hver.
Siden har "Tjaldrið" (tjelden) vært Færøyenes nasjonalfugl. Nólsoyar Pálls etterkommer Sverri Patursson var journalist med interesse for ornitologi, og sørget for at tjeldens ankomst 12. mars siden 1943 er blitt feiret på Færøyene.
Martyrium.
Da krigen med England brøt ut i 1807, og varetilførselen til Færøyene dermed ble gjort usikker, stilte Nólsoyar Páll seg til disposisjon. Han fikk tillatelse fra kronprinsen (Frederik VI) til å innføre en last korn for handelens regning og føre den til Færøyene. Ved hjelp av et reisepass fra en engelsk admiral lyktes det ham å slippe forbi de engelske kapere og føre lasten til Færøyene, der det hersket stor nød. På en reise til København i 1808 ble han overfalt av en engelsk kaper, mistet skipet, men ble godt mottatt hos admiralitetet i London. Her fikk han et nytt skip, "North Star" og en kornladning å føre til Færøyene med løfte om å bringe tilbake en last med landets produkter (1809). Han ble siste gang sett 17. november 1808 på Themsen ved Millwall. Han nådde imidlertid aldri Færøyene – han må ha forlist underveis eller blitt senket av kapere.
Nasjonalhelt.
Blant sine landsmenn har Nólsoyar Páll høy anseelse, dels for sin uegennyttige innsats for øyenes materielle vel, dels som en av deres betydeligste diktere. I tillegg til det ovennevnte fuglekvadet har han blant annet diktet den populære skjemtevisen "Jákup á Møn" (om en uheldig frierferd).


Grunneiendom.
Colonia Westerbro en Rijswijk 1903
En grunneiendom er en geografisk del av landet som har et eget eierforhold. I vertikalplanet strekker en grunneiendom seg så langt oppover og nedover som den er praktisk nyttbar.
For å oppnå fullt rettsvern må eiendommen være registrert i matrikkelen.
Den vil da være registrert med et unikt matrikkelnummer (i Norge: gårdsnummer og bruksnummer). Den kan da pantsettes, eller hjemmelen kan overføres til andre. Den har en verdi som kan realiseres ved et salg.
Hjemmelshaveren kan enten være en enkelt person, flere enkeltpersoner, et selskap "(en juridisk enhet"), en kommune, en privat eller offentlig institusjon eller staten.
En ny grunneiendom blir normalt etablert ved at det utføres en delingsforretning, og utarbeides et målebrev som beskriver grensene. Målebrevet blir tinglyst. I særlige tilfeller kan en ny grunneiendom også etableres ved et registreringsbrev.
En grunneiendom kan ha underenheter festenummer og seksjonsnummer.


Migrasjonslovene.
Migrasjonslovene eller flyttelovene er lover om folks flyttemønstre som den tysk-britiske statsviteren Ernest George Ravenstein' (1834–1913) lagde etter sin forskning rundt endringene i samfunnet under den industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet.
Han blir også gjerne kalt geograf, men vi kan gjerne kalle ham samfunnsgeograf. I 1885 ble hans verk, "The Laws of Migration", publisert i Journal of the Royal Statistical Society. Her hevdet han å ha påvist at migrasjon som fenomen har bestemte karakteristikker og mønstre. Dette arbeidet førte til elleve «flyttelover», eller «migrasjonslover».
Bakgrunn.
Fremveksten av industrisamfunnet i siste halvdel av 1800-tallet, og dets virkninger på arbeidsmønsteret for Europa og Nord-Amerikas befolkning, var bakgrunnen for migrasjonslovene. Fremveksten av fabrikker og storproduksjon, jernbaner og annen kommunikasjon, forandret arbeidsmønstrene. I dette ligger det faktum at både mulighetene for å flytte på seg, samt mulighetene for arbeid, både i art og varighet, var i endring. I 1851 bodde halvparten av befolkningen i urbane områder, og andelen sysselsatt i jordbruket hadde sunket tilsvarende. London mer enn doblet sitt innbyggertall i perioden 1800 til 1850, og utviklingen fortsatte utover mot århundreskiftet.
Den industrielle revolusjon ble fulgt av befolkningsvekst – og press. Håndverkeren jobbet ikke lenger med et produkt fra start til slutt, men var erstattet med en spesialisert fabrikkarbeider. Overflod av billig arbeidskraft og presset på å fø den voksende befolkningen banet vei for arbeidssparende maskiner i jordbruket. Disse maskinene gjorde behovet for arbeidskraft på landsbygda mindre, mens maskinene i industrien skapte flere jobber der. Fabrikkbyer vokste frem rundt kullgruvene og jerngruvene i Storbritannias industriområder. Det var en tid med oppbrudd og flytting, ikke minst innvandring og utvandring.
Gjennom sine «Laws of Migration» forklarte og antesiperte Ravenstein fenomenet migrasjon. Han var nemlig dypt uenig med en viss Dr William Farr, som hevdet at migrasjon var tilfeldig og ikke fulgte bestemte mønster eller lover. Ravenstein var også, som flere på denne tiden, bekymret for «the rural exodus»; utflyttingen fra rurale strøk. Store deler av landsbygda hadde nemlig nådd et befolkningsmaksimum rundt 1840. Lokalsamfunnet kunne ikke fø sine innbyggere, og fattigdom ble mer og mer knyttet til bestemte regioner. I en slik situasjon var utflytting løsningen for mange, da spesielt til kullindustri og de «nye» byene.
Grunnlag.
Sentralt i Ravensteins arbeid, stod fylkenes funksjon som enten befolkningsabsorberer («county of absorption») eller befolkningsspredere («county of dispersion»). Et befolkningsabsorberende fylke har en befolkning som overstiger det totale antall innfødte, hvor nå enn i landet disse måtte bo. Det er et fylke der mengden innflyttere er større enn antallet på innfødte som flytter ut.
På den annen side finner vi spredningsfylkene, de som har en befolkning der situasjonen er motsatt. Det totale antall personer som er født i et bestemt fylke, hvor nå enn disse måtte bo, overstiger her den totale populasjonen i dette fylket. For å bruke migrasjonshistoriske nøkkeltermer, er altså den netto flyttestrømmen (net migration) negativ. Ravenstein var tidlig ute med å påpeke den viktige forskjellen mellom netto og brutto flyttestrøm.
Anvendelse.
Ved hjelp av dataene han samlet, skisserte Ravenstein flyttestrømmene mellom inn- og uttflyttingsentra.
Blant tilflyttingsfylkene finner vi for eksempel Sussex, Yorkshire, Essex, Nottingham og Lancashire. I Yorkshire ligger blant annet byen Leeds, som tidligere var sentrum i et kullgruvedistrikt og kjent for sin ullindustri. Lancashire omfattet tidligere Liverpool og Manchester og var da verdens ledende tekstilindustriområde.
Ravenstein leste tallene nøye, og etter hvert avdekket det seg visse mønster i Storbritannias flyttestrøm. Blant annet så han at de fylkene som var befolkningsabsorberere, tilflyttingsfylkene, som regel var handels- og/eller industrisentra. Fraflyttingsfylkene var derimot særdeles lite urbane strøk, eller beint frem bondesamfunn. Slik urbanisering virker naturlig i en tid der behovet for arbeid i landbruket sank i takt med teknologisk nyvinning og effektivisering. Men i videreforedling av råvarer og distribusjon av ferdige produkter, som da foregår i fabrikker og handelssentrum, øker behovet for arbeidskraft.
Videre påpekte han, gjennom informasjon om fødesteder, at det fantes motstrømmer. Ut fra dette konkluderte han at de fleste som flyttet bort fra tilflyttingsfylkene, bare flyttet til utkanten av sentrum, det han klassifiserer som forsteder. Han fant også ut at innbyggere fra andre fylker stort sett kom fra nabofylker, og dette ledet til konklusjonen at folk flest helst flytter seg over kortere distanser. Økonomi og transportmuligheter spilte inn her, da det brede lag av folket ikke var særlig velstående, og det tok lang tid å flytte seg over kontinentene. Mer interessant er det at Ravenstein mente å påvise at kvinner oftere flytter på seg enn menn. Mennene migrerte derimot lengre bort fra hjemstedet hvis de først flyttet på seg.
Tre kategorier.
I boken "Coming to America" deler forfatter Roger Daniels disse lovene, og mønstrene de er utledet av, inn i tre kategorier; migrantkarakteristikker, migrasjonsmønster, og migrasjonsvolum.
Migrantkarakteristikk.
En karakteristikk er at migrasjon ikke er tilfeldig, men selektiv. For eksempel ser man at «lov 1» hevder at de fleste migranter er voksne uten familie. Dette virker fornuftig hvis man tenker seg at før en reiser må man vurdere fordeler og ulemper ved å bo der man bor, samtidig som man gjør samme vurdering om stedet man vurderer å reise til, for deretter å se på kostnadene ved å komme seg dit, og da også hva man forlater. En enslig voksen vil da se at han lettere enn et barn får seg jobb på det nye stedet, samtidig som det er mindre kostbart å reise alene. Ravenstein skiller også mellom såkalte «pull migrants» og «push migrants». Den førstnevnte er migranter som reiser fordi de ser muligheter andre steder som er i tråd med deres evner og interesser. Motsatt har vi «push migrants» som blir tvunget ut fordi de mer eller mindre må. Videre hevder Ravenstein at jo mer som skal til for å gjennomføre reisen, dess mer er det tale om «pull migrants» som reiser.
Andre av Ravensteins migrantkarakteristikker er at man migrerer oftere i visse stadier av livet, og at de som flyttet ikke lå lavest på den sosiale rangstigen i det samfunnet de forlot, men som regel lå under gjennomsnittet i inntekt og utdannelse på det stedet de flyttet til.
Migrasjonsmønstre.
Av migrasjonsmønstre, mente Ravenstein blant annet å vise at flyttinger er presise, og de samme flyttestrømmene, med det samme folket, ofte går fra og til de samme stedene. Man kan gjerne tenke seg at folk ser en trygghet i å være «flere av samme ulla» når man skal slå seg ned i et nytt land eller reise over store distanser. Slike mønster kommer ofte til uttrykk gjennom det som kalles «kolonier» av bestemte folk i et land. Såkalte Chinatowns, områder med mange kinesiske innbyggere i en ikke-kinesisk region, er et illustrerende eksempel på dette.


Jon Bratt Otnes.
Jon Bratt Otnes, egentlig "John Jakob Otnes" (født 12. juli 1919, død 16. oktober 2004), var en norsk operasanger.
Han ble født i Kristiania, hvor han sang i Olavsguttene. I 1937 ble han grammofonartist med Columbia Danseorkester under ledelse av Øivind Bergh («San Francisco» / «Vil du»), og det nærmeste året kom ytterlige ca. 10 slike «slagerplater». Otnes debuterte som lyrisk tenor i 1942. Etter annen verdenskrig opptrådte han utenlands frem til 1957. Jon Otnes skal i Sør-Amerika ha blitt sammenlignet med Caruso. Han medvirket i den vesttyske musikkfilmen "Die ganze Welt singt nur Amore" fra 1956.
Etter at stemmen sviktet, arbeidet Otnes for Norges Varemesse, og senere for FN som handelsrådgiver i Indonesia. Etter returen til Norge var han leder for Handelsdepartementets veiledningskontor for utviklingsland. Han var også Albanias generalkonsul i Norge.
I 1969/70 begynte Otnes å bruke "Bratt" som mellomnavn, og gav det samtidig til sine forfedre med tilbakevirkende kraft. I 1972 publiserte han en anetavle som skulle vise hans avstamning fra de norske konger før dansketiden via «Bratt-ætten» – som riktignok har eksistert, men ikke slik den ble fremstilt av Otnes. Påstanden var at dersom slekt hadde fått følge slekters gang på tronen, ville Otnes vært Norges (og Sveriges) konge. Etter et program om dette i svensk fjernsyn ble slektstavlen dementert flere ganger av profesjonelle genealoger (noen av personene som opptrer i tavlen har sågar ikke eksistert), men påstanden fra «pater familias Bratt» dukket siden opp med noen års mellomrom i norske medier – senest i 2000.
Otnes gjorde ikke direkte krav på kongetronen («Jeg ønsker ikke å vippe kong Olav av pinnen»), men hadde ikke motforestillinger om å overta dersom den norske eller svenske kongen skulle abdisere.


Fornebu-ulykken.
Fornebu-ulykken var en flyulykke som inntraff på Oslo lufthavn, Fornebu den 30. januar 1973 med flight 370 hos Scandinavian Airlines System. Ulykken skjedde da flyet avbrøt takeoff og fikk problemer med å stoppe ved slutten av rullebanen slik at det gikk ut på sjøen og igjennom isen. Ingen personer omkom eller fikk fysiske skader som følge av ulykken. Flyet var av typen Douglas DC-9-21.
Ulykkesforløp.
Flight 370 hadde rute mellom Oslo og Alta lufthavn, med mellomlanding på Tromsø lufthavn. Klokken 23.18 fikk mannskapet tillatelse av flyplasskontrollen til å ta av på rullebane 24 på Fornebu. Dette foregikk uten problemer og flyet roterte ved VR (125kts), som er den vertikale rotasjonshastigheten hvor nesehjulet på flyet mister kontakten med rullebanen. I samme øyeblikk ble advarselssystemet om "stall" aktivert, men til tross for at hastigheten på flyet hadde økt til 140 knots valgte piloten å avbryte takeoff.
De resterende 1100 metrene av rullebanen var ikke tilstrekkelig til å stoppe flyet, samtidig som reverseringen ikke klarte å iverksettes fullt ut. Dermed kjørte flyet til slutt av rullebanen og ut i den islagte Oslofjorden. Flyet stoppet på isen om lag 20 meter fra strandbredden og full evakuering av passasjerene ble iverksatt av mannskapet. Alle ombord på flyet kom seg ut før det 20 minutter senere gikk igjennom isen og sank på 10 meters dyp.
I ettertid kom det frem av undersøkelsene at flyet de siste dagene forut for ulykken hadde vært plaget av en rekke advarsler om "stall". Undersøkelsene avslørte senere at is hadde fått mulighet til å akkumulere i pitotrørene på flyet. LN-RLM ble hevet noen dager etter ulykken, men var så korrodert at den ikke lot seg reparere og ble til slutt kondemnert. Deler av flyet ble siden brukt i diverse flyundervisning.


Pucallpa.
Pucallpa (Quechua: "rød jord") er hovedstad i regionen Ucayali i Peru og har mer enn 200 000 innbyggere. Byen ligger i Amazonasbekkenet, ved elva Ucayali, som er en stor sideelv til Amazonas. Byen ble offisielt grunnlagt 13. oktober 1888, imidlerid har det vært bosetning der helt fra 1534.
Pucallpa var en isolert by frem til 1945 da den 846 km lange veien mellom Lima og Pucallpa ble ferdigstilt. I dag har byen en rekke sagbruk, fabrikker for utvinning av rosewood-olje samt at det finnes en del jordbruk rundt byen. Pucallpa er også endepunkt for en 76 km lang rørledning fra Ganso Azul-oljefeltet sørvest for byen.
De vernede skogsområdene Alexander von Humboldt nasjonalpark og Biabo-Cordillera Azul nasjonalpark ligger rett vest for Pucallpa.
Den 23. august 2005 styrtet en Boeing 737 fra flyselskapet TANS Peru (Flight 204) rett utenfor byen. 57 overlevde styrten mens 43 personer omkom.


Knute Nelson.
Knute Nelson, også kjent som Knud Evanger, (født 2. februar 1843 i Evanger, død 28. april 1923 i Trimonium i Maryland i USA) var en amerikansk politiker.
Han emigrerte fra Norge til Amerika i 1849. Der ble han medlem av Representantenes hus i den amerikanske kongressen, senator og guvernør i Minnesota. Tidligere hadde han også vært medlem av delstatsforsamlingen i Wisconsin og i senatet i staten Minnesota. Under den amerikanske borgerkrigen tjenestegjorde han i Nordstatenes hær. Han var medlem av Representantenes hus fra 3. mars 1883 til 3. mars 1889. I 1892 ble han valgt til Minnesotas 12. guvernør og ble gjenvalgt i 1894. Han satt i embetet til 31. januar 1895, da han trakk seg tilbake for å forberede seg til å bli senator.
I 1895 ble han valgt som representant for Republikanerne til det amerikanske senatet. Som senator var han med på å danne det amerikanske Handels- og arbeidsdepartementet og utformingen og godkjenningen av "Nelsons konkurslov" (Nelson Bankruptcy Act) i 1898. Han var et høyt respektert senatsmedlem frem til han døde i 1923.


Andrea Ehrig-Mitscherlich.
Andrea Ehrig-Mitscherlich, født Mitscherlich, gift Schöne, Ehrig (født 1. desember 1960 i Dresden, Sachsen), er en tidligere tysk skøyterløper. I 1980-årene var hun regnet som en av verdens fremste langdistanseløpere. Allerede under OL 1976, 15 år gammel, tok hun sølv på 3000 meter, ett hundredels sekund foran Lisbeth Korsmo på bronseplass. Under OL 1980 kom hun på fjerde plass på 3000 meter. Under OL 1984, tok hun sølv på 1000 og 1500 meter, og ble olympisk mester på 3000 meter. I hennes fjerde og siste OL i 1988, tok hun to nye sølvmedaljer på langdistansene, og bronse på 1500 meter.
Hun ble europamester fem ganger og verdensmester to ganger (1983 og 1985).


Heidal (tettsted).
Heidal er et tettbebygd sted i dalen Heidal Sel kommune i Gudbrandsdalen med om lag 1600 innbyggere. Elven Sjoa renner forbi Heidal.


Urinrør.
Urinrøret ("uretra"), som inngår i urinveiene, er en biologisk kanal som leder urin fra urinblæren til den eksterne "urinveisåpningen". Hos begge kjønn har urinrøret som oppgave å lede urin fra urinblæren og ut av kroppen, men hos hannkjønn fungerer det også som sædleder under ejakulasjon.
Hos pattedyr ender hunnindividers urinrør i vulva, mellom klitoris og vagina. Hos kvinner er det ca. 4 cm langt. Hos hankjønn ender det på den ytre enden av glans penis. Mannens urinrør er ca. 19-20 cm langt og tredelt. Det "prostatiske" urinrøret går fra urinblæren og gjennom prostata. Det "membranøse" urinrøret, den korteste og smaleste delen, går fra prostata til den indre enden av penis. Det "penile" urinrøret går gjennom svamplegemet i penis, og ender på de ytre enden av glans penis.


Mötley Crüe.
Mötley Crüe er et amerikansk glam metal-band som startet sin karriere i Los Angeles, California i 1981.
Bandet blir ofte kategorisert innen genren hair metal. Navnet "Mötley Crüe" kommer av at en venn av Mick Mars (som da spilte i bandet White Horse) sa "«What a motley looking crew»". Bandet ble raskt veldig populært med låter som "«Home Sweet Home»" og "«Looks That Kill»". De er også kjent for sitt lettsindige forhold til alkohol og narkotika.
Gruppen bestod fra starten av vokalist Vince Neil, vokalist og bassist Nikki Sixx, trommeslager Tommy Lee, og gitarist Mick Mars. I 1992 forlot Neil bandet og John Corabi ble ny vokalist. I 1997 kom Neil tilbake til bandet. De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Bandet har holdt konsert i Norge flere ganger, senest 8. juni 2009 i Bergenshallen, Bergen.


Konjunktiva.
Konjunktiva (conjunctiva) er en slimhinnemembran som dekker sclera (den hvite delen av øyet og innsiden av øyelokkene. Konjunktiva sørger for fuktighet til øyet ved å produsere slim og tårer, om enn et mindre volum av tårer enn tårekjertelen. (London Place Eye Center, 2003).
Sykdommer.
Sykdommer i konjunktiva og hornhinnen er et vanlig opphavssted for symptomer fra øye. Øyets overflate blir utsatt for forskjellige eksterne påvirkninger, og er spesielt sårbar overfor skader, infeksjoner og allergiske reaksjoner. Denegerasjon og dystrofi er mindre vanlige årsaker til problemer. Konjunktiva er mest kjent for den inflammatoriske (betente) tilstanden konjunktivitt, som gir røde øyne.


Bitestikkel.
Bitestikkelen eller "epididymis" er en lang, sammenkrøllet kanal i bakkant av testikkelen. Sperma produsert i testikkelen lagres midlertidig i bitestikkelen.


Endetarm.
Endetarmen eller rektum er en del av fordøyelsessystemet, den delen som følger etter tykktarmen. Hos mennesker er endetarmen ca. 10-15 cm lang. Hos dyr varierer lengden med arten.
Beskrivelse.
Endetarmen utvider seg til rektumampullen, som er lagringsplass for avføringen. Den gastrokoliske refleks forårsaker kontraksjoner i magesekken og tynntarmen, som presser innholdet gjennom tarmkanalen. Dette fører til strekking av endetarmsveggen etterhvert som innholdet i tarmen øker. Dette stimulerer defekasjonsrefleksen (avføringsrefleksen), som fører til at tarmen slipper ut innholdet gjennom analkanalen (de siste 4 cm hos mennesket) og endetarmsåpningen (anus).
Slimhinnen i endetarmen bidrar til å suge opp væske og salter fra avføringen. Tarmens oppsugningsevne utnyttes blant annet til å gi medisiner som stikkpiller eller som miniklyster. Bakteriefloraen i endetarmen (kolibakterier) produserer dessuten K-vitaminer som tilføres kroppen gjennom tarmens oppsugningsevne. Disse er svært betydningsfulle for blodets koaguleringsevne.
Analkjertler hos dyr.
Mange dyr har såkalte analkjertler som sitter i analkanalen, nær endetarmsåpningen, eksempelvis hunder, katter, ilder og stinkdyr. Disse skiller ut et illeluktende duftstoff som dyret blant annet bruker til å markere seg og/eller forsvare (stinkdyr) seg med. Det hender av og til at dyra kan få problemer med tømmingen av disse kjertlene, noe som kan være smertefullt. Om man ikke selv kjenner til hvordan kjertlene tømmes manuelt, bør man søke hjelp hos veterinær.
Rektaleksplorasjon.
Rektaleksplorasjon er en undersøkelse der legen undersøker pasientens endetarm med en finger i endetarmen. Undersøkelsen gir informasjon om muskelstyrken i lukkemuskelen, som kan være viktig ved isjias. En stor del av tilfellene av tykktarmskreft befinner seg så langt nede i endetarmen at kreftkulen kan kjennes ved rektaleksplorasjon.
Foran endetarmen hos menn ligger prostata, som er lett å undersøke ved rektaleksplorasjon. Hos kvinner gir rektalundersøkelse god oversikt over bakre flate av livmor og mormunnen.
På grunn av skepsis mot undersøkelsen gjøres den antagelig langt sjeldnere enn faglig ønskelig. Det fortelles at en konge ikke fikk utført undersøkelsen under konsultasjon med livlegen (man gjør ikke slik med en konge). Kongen døde dessverre.
Rektoskopi.
Rektoskopi er en god og enkel undersøkelse av slimhinnen i endetarmen / rektum. Etter tømming med avførende miniklyster 1-2 timer før undersøkelsen, settes et plastrør inn i endetarmen. I undersøkerens ende av plastrøret monteres et håndtak med lyskilde, lupe og feste til en ballong som gjør det mulig å pumpe luft inn i plastrøret og opp i endetarmen. Slimhinnen av endetarmen som er klappet sammen vil da blåses opp/ spiles ut slik at det er lett å inspisere slimhinnen. Plastrøret er på forhånd smurt med eksplorasjonskrem slik at det glir lett oppover i endetarmen. Dette gir mulighet for å inspisere hele slimhinnen ofte 16 til 18 cm oppover i endetarmen.
Ved å kunne se direkte på slimhinnene er det mulig å se betennelsesforandringer, karforandringer som hemorroider og kreftforandringer.
Rektoskopi gjøres ved sykehus og på endel legekontorer.
Alternativer til rektoskopi er coloskopi og sigmoidoskopi.


Solsida.
Solsida er en betegnelse som brukes i flere norske dalfører, spesielt i områdene rundt Gudbrandsdalen. Betegnelsen angir den siden av dalen som får mest sol, altså den siden som ligger på nordsiden av dalen og vender sørover. Den andre siden av dalen kalles baksida. Veien langs solsida av dalen kalles solsidevegen.
I overført betydning betegner «solsiden», mer generelt, de høyere sosiale lag; de økoniomisk vellykkede. «Livet på solsiden»: Livet som rik.


Baksida.
Baksida er en betegnelse som brukes i flere norske dalfører, spesielt i områdene rundt Gudbrandsdalen. Betegnelsen angir den siden av dalen som får minst sol, altså den siden som ligger på sørsiden av dalen og vender nordover. Den andre siden av dalen kalles solsida. Veien langs baksida av dalen kalles baksidevegen.
Denne betegnelsen har gitt navn til bandet Baksi'a fra Harpefoss.


Solsidevegen.
Solsidevegen er en betegnelse som brukes i flere norske dalfører, spesielt i områdene rundt Gudbrandsdalen. Betegnelsen angir den vegen som går på solsida av dalen, altså den siden av dalen som får mest sol. Ettersom de fleste gårder ligger på solsida av en dal, er solsidevegen normalt også hovedvegen gjennom dalen. Solsidevegen har derfor normalt en høyere standard enn baksidevegen.


Baksidevegen.
Baksidevegen er en veg som går på baksida av dalen, altså den siden av dalen som får minst sol. Ettersom de fleste gårder ligger på solsida av en dal, er solsidevegen normalt hovedvegen gjennom dalen. Baksidevegen er veinavn for


Bruksnummer.
Et bruksnummer er en del av en enhet i det norske eiendomsregisteret, "matrikkelen". Forkortelsen er "bnr."
Hver kommune er inndelt i et visst antall gårdsnummer. Hvert gårdsnummer er videre inndelt i bruksnummer. Når en ny eiendom etableres, tildeles den et nytt bruksnummer under det samme gårdsnummeret. En vanlig måte å skrive en eiendomsbetegnelse på er f.eks. "17/235", der 17 er gårdsnummeret og 235 er bruksnummeret. En annen skrivemåte er "gnr. 17, bnr. 235".
Et bruksnummer kan videre tildeles festenummer og seksjonsnummer som også kan omsettes og pantsettes.


Festenummer.
Et festenummer er en del av en enhet i det norske eiendomsregisteret, "matrikkelen". Forkortelsen er "fnr."
Hver kommune er inndelt i et visst antall gårdsnummer. Hvert gårdsnummer er videre inndelt i bruksnummer. Under et bruksnummer kan det etableres et festenummer som en selvstendig matrikkelbetegnelse som kan omsettes og pantsettes. Festenummeret indikerer at eiendommen er en leietomt, der det svares en årlig festeavgift til eieren av det bruksnummer det ligger under.
En vanlig måte å skrive en eiendoms betegnelse på er f.eks. "17/235/2", der 17 er gårdsnummeret, 235 er bruksnummeret og 2 er festenummeret. En annen skrivemåte er "gnr. 17, bnr. 235, fnr. 2".


Franziska Schenk.
Franziska Michaela Schenk (født 13. mars 1974 i Erfurt) er en tidligere tysk skøyteløper. Hun var spesialist på sprintdistansene (500 og 1000 meter).
Under OL 1994 tok hun bronse på 500 meter i Vikingskipet på Hamar.
Etter å ta tatt bronse i sprint-VM i 1995 og 1996, gikk hun helt til topps i 1997, også dette i Vikingskipet, som ble en lykkearena for Schenk. På VM enkeltdistanser tok hun totalt tre bronsemedaljer, to i 1997 og én i 1998.
I tillegg vant hun 11 enkeltseire i verdenscupen i løpet av karrieren.


Christiansborg.
Christiansborg slott på Slotsholmen i det sentrale København er hjemsted for Danmarks parlament, Folketinget, for Højesteret og Statsministeriet. Dessuten benytter kongehuset fortsatt flere deler av Christiansborg, som fungerte som kongenes hovedresidens i København frem til 1794.
Slottet har brent ned og blitt gjenoppbygget to ganger og i dagens Christiansborg inngår fremdeles deler fra de tre oppføringene av slottet. Bygningene rundt Ridebanen – stallene, ridehuset og hoffteateret – er fra det første Christiansborg og det samme gjelder Thorvaldsens Museum, som opprinnelig var en vogngård, men som nå fremstår helt annerledes.
Fra det andre Christiansborg er Christiansborg slottskirke den eneste hele bygningen som er tilbake. Det er allikevel en del detaljer og deler som har blitt brukt om igjen forskjellige steder.
Før det første Christiansborg ble bygget på Slotsholmen lå først Absalons borg på stedet. Borgen var oppført rundt år 1170. Den lå der i ca. 200 år før den ble nedbrutt, etter at hanseatene i 1368 angrep og besatte byen.
På ruinene av Absalons borg ble Københavns slott oppført og det ble til kongelig residens da Kristoffer av Bayern flyttet til København i 1443. I de etterfølgende århundrene ble det utført tallrike ombygninger og utvidelser av dette slottet og da Frederik IV på 1700-tallet foretok enda en omfattende ombygning, begynte det gamle fundamentet å gi etter.
Ruinene av Absalons borg og Københavns slott kan sees i kjelleren under det nåværende slottets midtfløy.
Første Christiansborg.
Det første Christiansborg sett inn mot ridebanen
Da Christian VI ble konge i 1730 var det gamle residensslottet trangt og mørkt og han besluttet å oppføre et helt nytt slott fra bunnen av; det skulle bli det første Christiansborg. Slottets arkitekt ble Elias David Häusser som måtte overlate det meste av den indre innredningen til Laurids de Thurah og Nicolai Eigtved.
Arbeidet begynte i 1731 med rivingen av Københavns slott. Mange av de omkringliggende eiendommene ble kjøpt opp og ryddet og det ble utført et omfattende prosjektarbeid for å kunne bygge over den gamle vollgraven og de oppfylte arealene. Kongen la ned grunnstenen 21. april 1733.
Slottet var klar for innflytting i 1740 og den 5. oktober ble også stallanlegget meldt klar til å huse kongens hester og vogner. Kongens innflytting fant sted med pomp og prakt og kanonsalutt den 26. november da den kongelige familien flyttet ut fra den midlertidige boligen på Frederiksberg slott.
Christiansborg fremsto nå som et firefløyet rokokkopalass med ridebane og slottskirke samme sted som den nåværende. Det hadde blitt svært dyrt. Oppføringen kostet over halvparten av et års inntekt for hele riket eller som verdien av all eiendom på Sjælland.
Innredning: Slottet hadde i alt 6 etasjer: Kjeller, førsteetasjen eller dameetasjen, mesanin, kongeetasjen, kronprinsens etasje og den øverste mesaninen; denne etasjeinndelingen var overtatt fra Københavns slott, men navngivningen var ny. Som navnet forteller hadde kongeparet leiligheter i kongeetasjen med dronningens leilighet i nordfløyen mot slottskirken. Resten av etasjen var fordelt på kongens private rom, representasjonssaler samt høyesterettssalen. Dameetasjen var innredet med kontorer og øverst oppe bodde personalet.
Brannen: I mer enn 50 år utfoldet det seg et storslått hoffliv på slottet. Men den 26. februar 1794 brøt det ut brann i en skorsten ved arveprinsens gemakker i hovedfløyen. Brannen utviklet seg voldsomt i løpet av de neste timene. En stor menneskemengde arbeidet for å redde slottet og det verdifulle innbo, i tillegg til bydelene rundt, hvor glørne haglet ned.
Adam Oehlenschläger var omtrent 14 år gammel da brannen inntraff og var vitne til den fra Marmorbroen. Han skrev
Slottet med slottskirken brant ned og mange av slottets beboere led store tap. Store deler av kongens innbo og kunstverker gikk tapt.
Andre Christiansborg.
Det andre Christiansborg sett fra ridebanen
Etter brannen i 1794 ble det tatt flere initiativ for å få oppført et nytt slott, men situasjonen ble ytterligere forverret året etter av Københavns brann. Først i 1803 nedsatte kong Christian VII en kommisjon som skulle planlegge og overvåke oppføringen av dels et nytt slott og dels et nytt kombinert rådhus og domhus for København.
Det andre Christiansborg ble tegnet av C.F. Hansen som hadde sendt inn et prosjektforslag i 1800. En stor del av yttermurene og de indre skilleveggene hadde klart seg i brannen og ble gjenbrukt i det nye slottet. En vesentlig forskjell var at tårnet og fløyen mot ridebanen stort sett ble fjernet. I det tidligere slottet var denne fløyen den største, men i C.F. Hansens forslag ble den åpnet og de to gjenværende sidefløyene ble forbundet med en kolonnade. Slottet ble av den grunn en del mindre enn det forrige og det betydde også at hovedinngangen nå ble i fasaden ut mot slottsplassen.
Den moderne stilen var klassisismen som hadde andre stilmessige idealer enn de foregående tiders rokokko og barokk. Man ville gjerne ha større ubrutte murflater og det ble blant annet oppnådd ved å redusere antallet vindusfag i fasaden mot slottsplassen. Sammen med andre arktitektoniske kunstgrep fikk C.F. Hansen brukt det brente murverket på nytt og allikevel skapt en bygning med et helt annet uttrykk.
Innredning: Slottet hadde samme seksetasjes inndeling som det første Christiansborg. Igjen ble kongeboligen innredet i kongeetasjen som i grove trekk fikk en oppdeling med dronningens private gemakker i nordfløyen mot slottskirken, kongens private gemakker mot slottsplassen, samt riddersalen og andre saler i sørfløyen mot Kancellibygningen. Kronprinsens etasje kom i første omgang til å stå tom, ettersom det ikke var noen kronprins. Dameetasjen inneholdt administrasjon, men kom senere også til å huse Rigsdagen og Højesteret. Hovedinngangen var ved porten fra slottsplassen hvorfra kongetrappen førte opp til dels kongens egen leilighet og dels representasjonslokalene. Det var også en inngang i nordfløyen i slottsgården hvorfra dronningtrappen førte opp.
Christiansborg slottskirke ble også gjenoppført utfra de gamle murene selv om det hadde vært planer om å nøye seg med et mindre kapell.
Bruk: Ettersom store deler av byen var brent ned nesten samtidig med det første Christiansborg, kom det til å ta en del tid før slottets gjenoppbygging kunne begynne. Ruinen, de tilstøtende bygningene og plassene omkring den, ble brukt til mangt og meget i den ødelagte byen – i kjelleren ble det for eksempel opprettet midlertidige boliger. Da bygningsarbeidet endelig begynte, kom det til å ta nærmere 25 år, men den 1. november 1828 var slottet i det minste så ferdig at det kunne innvies.
Ruinen etter det andre Christiansborg, 1908
Men kongen utviste ikke den store interessen for slottet. Etter at det brennende slottet måtte evakueres, hadde kongefamilien fått bolig på Amalienborg og der følte de seg vel tilrette. Heller ikke Frederik VI, som formelt ble konge i 1808, eller Christian VIII, som var vokst opp på Amalienborg, hadde lyst til å flytte permanent til Christiansborg. På tross av det gjorde innredningen allikevel slottet til et kongeslott og det ble da også brukt til representasjon og innkvartering av gjester. Det ble først Frederik VII som tok Christiansborg i bruk etter at han ble konge i 1848; blant annet samlet han hoffets administrasjon på slottet. Selv flyttet kongen ofte rundt og brukte mest Christiansborg som vinterresidens.
Det var på denne tiden at begivenhetene i forbindelse med landets overgang fra enevelde til folkestyre utspilte seg. I mars 1848 samlet det seg et folketog foran Christiansborg, noe som resulterte i at Danmark fikk sin første demokratiske grunnlov. Da eneveldet opphørte, forsvant også kongens fullstendige rett til å benytte statens eiendom og inntekter og slottet ble deretter ved lov overdratt til Indenrigsministeriet da det ikke kunne vedlikeholdes innenfor rammene av kongens privatbudsjett. Overdragelsen krevde mange overveielser fordi det måtte tas hensyn til praktiske og økonomiske forhold for både kongen og staten. Heretter var slottet altså statens eiendom, men kongen hadde bruksrett og skulle betalte for det indre vedlikeholdet. Det endte med at Kongen avsto en stor del av slottet til Rigsdagen, som begynte sin virksomhet i januar 1850 i den samme fløyen av Christiansborg hvor Folketingssalen ligger i dag.
Brannen: Det andre Christiansborg brant den 3. oktober 1884. Man hadde vært oppmerksom på brannfaren etter lærdommen og erfaringene med det første Christiansborg. Derfor var det nå brannmurer, jerndører, vakter og slukningsmateriell, men bygningen hadde den svakheten at det var en mengde hulrom som ilden kunne bre seg gjennom. Brannen oppsto i nærheten av Rigsdagssalen og igjen var det en kakkelovn som forårsaket den. Ilden spredte seg langs midtfløyen og sørfløyen og etter en tid oppga man å redde slottet og konsentrerte seg i stedet om kirken og ridebanekomplekset, som det lyktes å redde. Imidlertid var ilden underveis blitt sinket i utviklingen slik at store deler av slottet rakk å bli nesten tømt for innbo, arkivalier, bøker, sølvtøy, m.m., slik at tapene ikke ble på langt nær så store som ved forrige brann.
Tredje Christiansborg.
Tidene var nå svært forandret i forhold til siste gjenoppbygging i 1806. Det var innført demokrati og tallrike
partier og interessegrupper hadde synspunkter på hvordan det neste Christiansborg skulle se ut. Det politiske bildet var preget av spenninger mellom Højre og Forenede Venstre og de to gruppene hadde forskjellig syn på sammenblandingen av kongeslott og parlamentsbygning.
Planer om gjenoppbygging.
Umiddelbart etter brannen skulle det skaffes alternative hjemsteder til Christiansborgs institusjoner. Man regnet med at det ville bli kortvarig og midlertidig ettersom det straks ble sendt bud etter den danskfødt arkitekten Theophilus Hansen, som ble bedt om å komme med forslag til et nytt slott.
Landstinget avviste imidlertid Hansens forslag og til tross for at han forsøkte å modifisere det, ble han satt ut av spill da man i 1887 vedtok en lov om en åpen konkurranse. Theophilus Hansen hadde vanskelig for å akseptere avslaget og i de følgende årene sendte han inn det ene forslaget etter det andre og de ble stadig mer urealistiske.
Imidlertid innkom det ingen tilfredsstillende forslag og man prøvde derfor å utlyse en ny konkurranse med mindre stringente krav. Et forslag av Ferdinand Meldahl og Albert Jensen var ganske lovende, men av forskjellige praktiske og politiske årsaker ble anleggsloven ikke vedtatt før systemskiftet i 1901 hvor Venstre dannet regjering.
Nå sto gjenoppbyggingen høyt på dagsordenen og den 6. oktober 1903 vedtok man en lov hvor det het at "Christiansborg Slot bliver at genopføre således, at der navnlig tilvejebringes, enten samlet eller adskilt, de fornødne bygninger dels til brug for kongen for repræsentation og lignende øjemed, dels til brug for rigsdagen". Det ble nedsatt en kommisjon og iverksatt enda en konkurranse på tross av stadige diskusjoner om hva Christiansborg egentlig skulle inneholde. Den store anstøtsstenen var sammenblandingen av riksdag og kongeslott som møtte kraftig kritikk både fra politisk hold, idet man ikke ville bo som gjester i kongens slott, og dels fra artikekter som fremførte at de forskjellige funksjoner burde deles i forskjellige bygninger med forskjellige arkitektoniske uttrykk
Til tross for kritikken ble tre arkitekter bedt om å komme med mer detaljerte planer. Det endte med at man i april 1906 vedtok et forslag som var tegnet av Thorvald Jørgensen, på tross av mange høylydte protester mot både bygningens utseende og innhold.
Resultatet var at slottet skulle inneholde de samme funksjoner som før brannen: Rigsdagen, Højesteret og de omdiskuterte representasjonslokalene for kongen. Kongens lokaler var først tenkt utelukkende til representative formål, men det endret seg da Christian X etter sin kroning i 1912 meddelte, at han gjerne ville ha bolig på slottet og flytte inn. Da oppføringen var i gang i 1922 endret kongen allikevel mening – antagelig et etterspill i forbindelse med Påskekrisen – og besluttet at han allikevel ville bli boende på Amalienborg. Arbeidet med representasjonslokalene fortsatte allikevel med mindre endringer.
Oppføringen.
Oppføringen av det tredje ChristiansborgFotografi fra 1914
Man begynte oppføringen av det tredje Christiansborg på høsten 1906, mer enn 20 år etter det var brent. Det ble bygget på samme fundament og til dels med samme yttermurer som de to foregående slott. Disse delene av yttermurene fra 1736 har klart seg gjennom to store branner og inngår i sitt tredje slott.
Den første tiden gikk med til å rive ned de delene av ruinen som ikke skulle brukes igjen og den 15. november 1907
ble grunnstenen lagt. Deretter begynte murerarbeidet, men det betydde ikke at prosjektet var fastlagt. Dels kom det noen teknisk betingede endringer som f.eks. overdekningen av ruinene fra Københavns slott, oppføringen av en felles varmesentral og tilpasninger av trafikkforholdene. Men de mest synlige endringene kom fra Thorvald Jørgensen selv, hvor særlig tre beslutninger endret vesentlig på bygningens utseende. De karakteristiske buede fremspringene mot slottsplassen ble føyd til, fasadebekledningen ble endret fra puss til granitt og taket endret fra valmtak til mansardtak. Stilen endte med å bli mer utpreget nybarokk og bygningens tyngde og soliditet skulle understreke slottets betydning som rikets politiske midtpunkt.
Fra politisk hold kom spesielt den indre innredningen opp i stormfulle diskusjoner, både hva angår romfordeling og utsmykking. Også kongens skiftende holdninger til sin residens ga endringer i prosjektet. Arkitekten kom også opp i problemer på grunn av arbeidskamper, første gang i oktober 1910, da murerarbeidsmennene gikk til streik og siden kom det til flere arbeidsnedleggelser blant murerne og elektrikerne
Arbeidet skred allikevel fremover og da grunnlovsendringen i 1915 øket antallet medlemmer i riksdagen, konsentrerte man seg om å få riksdagsfløyen ferdig til innflytting ved neste valg i 1918. Høyesterett kunne ta sine lokaler i bruk i 1919. Bygningen ble formelt sett overdratt til staten den 16. desember 1927, men var da enda ikke ferdig. Kongen kunne ta sine representasjonslokaler i bruk den 12. januar 1928, og hermed ble slottet offisielt ansett som ferdig.
Det ble allikevel snart foretatt ytterligere endringer, blant annet ved at man i 1934 satte to ekstra kroner på tårnet og i 1937 skiftet man ut det sorte tegltaket med kobber.
Bygningsbeskrivelse.
Slottsbygningen er trefløyet og gjennomskåret av to porter: kongeporten og dronningporten som forbinder den indre slottsgården med henholdsvis slottsplassen og Prins Jørgens Gård. Kongeporten har ikke så stor funksjon ettersom ingen av slottets hovedavsnitt har inngang herfra; imidlertid har kongeporten inngang til den underjordiske utstillingen av de gamle slottsruinene. Dronningporten er hovedinngang til de kongelige lokalene i nordfløyen.
Højesteret har sin hovedinngang i Prins Jørgens Gård og her har man gjenbrukt inngangspartiet fra kongeporten på det tidligere slott, som nå er blitt løftet opp til en plassering ved enden av inngangstrappen. Inngangen til Folketinget er plassert i Rigsdagsgården.
Slottet er forbundet til bygningene rundt med tre lønngangsbygninger; mot slottskirken finner man Kirkeløngangen, og i Rigsdagsgården finnes dels Kavalerløngangen også kalt Zahlkammerbygningen eller Kancelliløngangen, som danner forbindelse til det gamle Rigsarkivet, og dels Kunstkammerløngangen. Lønngangsbygningene i Rigsdagsgården ble i det tredje Christiansborg innredet med leiligheter til formennene for de to riksdagskamre.
Tårnet er med sine 106 meter det høyeste i København, knapt en meter høyere enn tårnet på København rådhus. Formen utstrålte opprinnelig en massiv tyngde, men uttrykket ble noe endret i 1934 ettersom man da føyde til en vindfløy og to ekstra kroner. Skjelettet er støpt i jernbetong og er et av de eldste betongbygg som finnes i Danmark.
Materialer og utsmykking.
Fasadene er kledd med granitt med unntak av de nederste etasjene på Prins Jørgens gård, hvor man har valgt å bruke sandsten som ble gjenbrukt fra det tidligere slottet. Granitt har den fordelen at det er svært værbestandig og stort sett vedlikeholdsfritt, men samtidig medfører det at de dekorative elementene er ganske grove, ettersom denne stenen ikke egner seg til uthugging av finere detaljer. På første etasje og kjelleretasjen er det brukt sten som på oppfordring ble samlet inn og levert fra over 700 forskjellige sogn i Danmark. Alle de forskjellige stenene gir et fargespill som understrekes av at yttersiden av dem er grovt tilhugget og derfor har en naturlig ru overflate.
Det meste av stenhuggerarbeidet til fasadens ornamentering ble foretatt av billedhuggeren Anders Bundgaard. Over hvert vindu i det meste av førsteetasje, Prins Jørgens Gård unntatt, er det plassert granittmasker av fremtredende menn fra dansk historie, blant annet Absalon, Tycho Brahe, Grundtvig, Blicher, Tietgen og Dalgas). I flokken finner man også grunnlovsfedrene som alle er plassert rundt Folketingets inngang i Rigsdagsgården. Over inngangen til Folketinget finner man fire atlanter i granitt som bærer balkongen over; dette inngangspartiet blir omtalt på folkemunne som «Smertens Port». Figurrekkens opprinnelige navn var «Det Daglige Slid» og skulle utgjøre en sterk komposisjon som motvekt til det tunge granittslottet. Men de fortvilte stenansiktene skapte så stor forferdelse da de ble avduket, at det ble samlet inn penger for å hugge dem bort. Figurene eksisterer allikevel fremdeles og er på folkemunne blitt døpt «Ørepine», «Hovedpine», «Mavepine» og «Tandpine».
Innvendig innredning.
Hovedinngangen til C.F. Hansens Christiansborg som er bevart i det nye slottet.
Slottet er i grove trekk delt på midten med de kongelige lokalene i nordfløyen og riksdagens lokaler i sørfløyen. Det er seks etasjer, slik som i de tidligere slottene, men de er annerledes fordelt. Hovedetasjen er 1. salen, "Bel étagen", som i begge fløyene inneholder de mest betydelige rom.
I riksdagsfløyen er det en gjennomgående vandrehall som avsluttes i øst av Folketingssalen og i vest av den tidligere Landstingssal. Langs Vandrehallen er det forskjellige lokaler slik som formannens værelse og Folketingets sekretariat.
Kongefløyen inneholder de kongelige representasjonslokalene. Dessuten er det høyesterett, som ligger i første etasje, samt statsministeriet, som er plassert i de lokalene som opprinnelig var tenkt som monarkens private leilighet over representasjonslokalene. Det er to hovedtrapper i kongefløyen; dels Kongetrappen, som via Drabantsalen utgjør hovedadgangen til representasjonslokalene, dels Dronningtrappen som er mindre og som fører videre opp til de øvre etasjer.
Folketingssalen.
Salen ble innviet 28. mai 1918 da man avholdt det første møtet. Medlemmenes stoler er plassert i hesteskoformede rekker med formanns- og talerstolen i midten mot ytterveggen til slottsplassen. På sidene er det losjer i flere etasjer som er fordelt til bl.a. pressen, kongehuset, tidligere medlemmer og offentligheten. Talerstolen er fremstilt av én stor ekestamme som opprinnelig har vært en del av en vindmølle på Møn. Folketingssalen strekker seg gjennom tre etasjer og interiøret preges av veggenes eketrespaneler og de store stukkarbeidene på overveggene og i loftet. På veggen bak talerstolen er det dels de store avstemningstavlene og dels et billedteppe fremstilt av kunstneren Berit Hjelholt. På den motsatte veggen henger to landsskapsmalerier som er utført av Olaf Rude.
Medlemmene har faste plasser og man forsøker å fordele dem etter politisk observans slik at «venstre-» og «højreorienterede» sitter hhv. til venstre og høyre sett fra talerstolen. Utover dette fordeles plassene typisk slik at ordførere og medlemmer med høy ansiennitet sitter forrest og nærmest talerstolen. Fordelingen blir derfor vanskeligere jo flere forskjellige partier som er representert og likedan om det skal skaffes flere plasser til ministre som ikke er folketingsmedlemmer.
Riddersalen.
Riddersalen i kongefløyen er Christiansborgs største rom med en lengde på 40 meter og loftshøyde på 10 meter. Loftet er utført med store stukkaturarbeider og malerier av Kræsten Iversen; marmorgulvet er gjenbrukt fra Det Kongelige Bibliotek som ble bygget om i 1910.
Da Riddersalen ble oppført, ble veggene dekorert med gobeliner fra Rosenborg slotts riddersal, men i 2000 ble Dronning Margrethes gobeliner hengt opp. Disse 17 gobelinene med motiver fra Danmarks historie var dansk industris gave til dronning Margrethe på hennes 50-års fødselsdag i 1990. Gobelinene er vevd etter skisser av kunstneren Bjørn Nørgaard. Bjørn Nørgaards skisser og kartonger i naturlig størrelse ble senere kjøpt av Kunstmuseet Køge Skitsesamling, hvor de inngår som en del av de permanente utstillingene.
Bygninger rundt slottet.
Bygningskomplekset rundt selve Christiansborg slott fremviser de forskjellige arkitektoniske stilartene som har vært fremherskende for de tre forskjellige slottene.
Hoffteateret.
Københavns slott hadde fått innredet et teater, men det var ikke med i det opprinnelige Christiansborg. Christian VII begynte å få oppført forestillinger i spisesalen og det utviklet seg slik at man i 1766 besluttet å innrede et eget slottsteater. Et rom som var oppført som seletøyslager over stallene i den sørlige ridebanefløyen ble bygget om til teatersal. Rommet ble innredet av arkitekt Nicolas-Henri Jardin og innviet i januar 1767. Man vet ikke mye om det opprinnelige utseende, for man har ingen detaljerte beskrivelser. I 1842 ble teateret bygget om. Det kom etter hvert til å fungere som anneksscene til Det Kongelige Teater og i 1881 ble det stengt og det meste av inventaret solgt. Siden 1922 har bygningen huset Teatermuseet.
Slottskirken.
Christiansborg slottskirke har ligget på samme sted siden det første Christiansborg, men den ble ødelagt under brannen i 1794. På tross av en beslutning om å rive kirken, ble den gjenoppbygget. Den opprinnelige kirkebygningen skilte seg ikke ut fra resten av slottet, så det var ikke noe arkitektonisk som fremhevet dens funksjon. Det ble annerledes etter C.F. Hansens gjenreisning, da fikk den store ubrutte veggflater og en tempelinngang med fire søyler.
Den 7. juni 1992 brøt det ut brann i kirken som følge av en nødrakett avfyrt under pinsekarnevalet. Taket brant og det var betydelige skader på interiøret og murene. Kirken ble gjenoppført som den hadde sett ut før brannen og det ble et vanskelig, men allikevel vellykket rekonstruksjonsarbeid. Den ble gjeninnviet av dronning Margrethe den 14. januar 1997
Opprinnelig var slottskirken kongehusets egen kirke hvor den kongelige konfesjonarius hadde ansvaret for å avholde gudstjenester og andre kirkelige handlinger for kongefamilien, hoffet og ansatte ved Det Kongelige Teater og andre kongelige institutusjoner. Dette endret seg rundt 1930 da kirken etter noen år uten fast prest, ble en – i prinsippet – alminnelig sognekirke. I 1964 ble sognet nedlagt og siden har kirken kun blitt brukt ved spesielle anledninger.
RidehusetPå balkongen i bakgrunnen sees kongestolen.
Ridehuset.
Ridehuset ligger i den nordlige ridebanefløyen overfor Hofteatret. Innredningen har stort sett ikke blitt endret siden det ble oppført sammen med det første Christiansborg. Det er oppført med kongestol og balkong så tilskuerne har kunnet overvære rideøvelsene og konkurransene som ble avholdt. Kongestolen er bemerkelsesverdig fordi det er av de få bevarte rom med original innredning fra det første slottet.
Rommet brukes til forskjellige kulturelle arrangementer.
Stallene.
Det har vært et betydelig hestehold på slottet og derfor også et betydelig stallanlegg. Det meste av førsteetasjen i ridebanebygningene, inklusiv rundingene mot Marmorbroen, var stallanlegg med plass til i alt 87 ridehester og 165 kjørehester. Deler av dette stallanlegget står fortsatt uforandret med sitt ekstravagante utstyr av marmorsøyler og marmorkrypper; andre deler er innredet til vognmuseum med de gamle hestekjøretøyene. Endelig er noen deler omdannet til andre formål som kontorer og garasjer for kongehusets biler. Hestehold er det stadig med et antall hester som benyttes av dronningens adjudantskap. En periode etter 1988 var Københavns Politis Rytteriafdelings hester også oppstallet her.
Marmorbroen og paviljongene.
Marmorbroen over Frederiksholms Kanal er tegnet av Nicolai Eigtved og oppført sammen med det første Christiansborg i perioden 1739–1745. Dette var opprinnelig slottets hovedinngang og derfor skulle den gjøre inntrykk på slottets besøkende. Der den lander på Slotsholmen er den flankert av to paviljonger smykket med skulpturarbeider som skal gi inngangspartiet en arkitektonisk helhet. Opprinnelig var det en stor gitterport montert mellom paviljongene, men ettersom den var fremstilt av jern rustet den med tiden. Den ble fjernet i 1830-årene.
Broen er bygget av sandsten og har være renovert atskillige ganger. Den seneste gjennomgripende restaureringen foregikk ved Erik Hansen i perioden 1970–1995.
Vogngården.
Vogngården var også en del av det første Christiansborg, men i 1839 overdro kong Frederik VI det til opprettelsen av Thorvaldsens Museum. Bygningene hadde klart seg gjennom brannen i 1794, men var i dårlig forfatning. Som vogngård hadde den vært delt opp i to parallelle fløyer som C.F. Hansen lukket med to endefløyer med kjøreporter. Bygningen ble totalt bygget om i forbindelse med omdannelsen til museum.
Skulpturer.
På Christiansborg Slotsplads står H.W. Bissens rytterstatue fra 1865 av Frederik VII og ved ridebaneanlegget er rytterstatuen av Christian IX plassert. Sistnevnte er laget av Anne Marie Carl Nielsen og avduket i 1928.
Ved Prins Jørgens Gård står fire bronseskulpturer; Herkules, Asklepios, Minerva og Nemesis. Bertel Thorvaldsen ble kontaktet om oppgaven med skulpturene allerede i 1804, men først i 1843 ble kontrakten inngått. Thorvaldsen utførte Herkules og startet deretter på Asklepios. Men Thorvaldsen var blitt for gammel til å arbeide i stort format og modellen falt sammen. Kort tid etter døde han og H.W. Bissen utførte de siste tre skulpturene etter Thorvaldsens skisser.


Eastbourne.
Eastbourne er en by og et administrativt distrikt i East Sussex, England. Den markedsfører seg selv som "The Sunshine Coast" («Solskinnskysten»), og hevder å ha et rekordhøyt antall soldager blant britiske byer. Byen er også kjent som et sted hvor mange pensjonister velger å bosette seg på grunn av det behagelige klimaet, men i senere år har gjennomsnittsalderen sunket etter byggeprosjekter rettet inn mot unge familier.
Byen ligger rett ved South Downs, og har flere store strender. Den er greit tilgjengelig fra Brighton og London, men da det lokale jernbanenettet er umoderne er det få pendlere som velger å slå seg ned der.
Strandpromenaden består nesten bare av viktorianske hoteller, og man finner ikke glorete butikker av den typen som eller spretter opp nær strender. Dette skyldes at mye av Eastbourne tilhørte hertugen av Devonshire, som ikke tillot at bygningene ble omgjort til butikker, og man har holdt på dette preget. Det finnes også flere gamle befestede tårn og et fort i byen.
George Orwell gikk mellom 1911 og 1916 på kostskole i Eastbourne, og man maner at han fikk inspirasjonen til "Kamerat Napoleon" fra en gård i Willingdon, en av Eastbournes forsteder.


Porsangerfjorden.
Porsangerfjorden (nordsamisk: "Porsáŋgguvuotna", finsk: "Porsanginvuono") er 123 km lang og er Norges fjerde lengste fjord. Den ligger i Finnmark fylke. Fjorden går fra Sværholtklubben i nord til Brennelv (Lohtiniemi) lengst inn i landet.
Kommunene Nordkapp og Porsanger ligger ved fjorden.
Innerst i fjorden er den delt av en halvøy i fjordene Vesterbotn (Leavdnjavuotna) med sidefjorden Brennelvfjorden (Lavttevuotna) med fjordens innerste punkt, og Østerbotn (Soggovuotna). Omkring indre Porsangerfjorden består berggrunnen av Porsangerdolomitten som er en over 200 meter tykk lagpakke av dolomitt med stromatolitter. En severdighet i denne forbindelse er Trollholmsund ved Kolvik, Indre Billefjord.


Nybergsund IL-Trysil.
Nybergsund IL-Trysil er et fotballag som spiller i 2. divisjon fra Nybergsund i Trysil. Laget trenes av Tore Fossum.
26. juli 2007 var antakelig Nybergsunds største dag på fotballbanen, da Tippeligalaget Vålerenga ble sendt hjem med 1-3 i 4.runde i cupen. Det betyr at 2. divisjonslaget kvalifiserte seg til kvartfinalen hvor de møtte Haugesund og ble slått ut med sifrene 6-1. Laget slo runden før ut et annet Tippeligalag: Fredrikstad. 13. oktober samme år ble det klart at Nybergsund skulle spille i den nest høyeste divisjonen i Norge, etter at de vant 2. divisjon avdeling 1. I 2008 ble laget slått ut andre runde: Nybergsund tapte 2-1 mot Manglerud Star.
Annet.
Ettersom den tidligere redaktøren av bladet Romantikk, Gustav M. Galaasen er fra Nybergsund, har spillere fra laget ved en anledning medvirket som modeller i en fotoroman i bladet.


East Hampshire.
East Hampshire er et administrativt distrikt i Hampshire, England. Administrasjonssenteret er Petersfield.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974, da Alton og Petersfield bydistrikter ble slått sammen med Alton og Petersfield landdistrikter.


Storfjorden (Sunnmøre).
Utsyn mot vest over ytre deler av Storfjorden
Storfjorden er en fjord på Sunnmøre i Møre og Romsdal fylke som er 86 km lang.
Storfjorden går innom ti kommuner underveis, som regnet fra kysten og innover er: Hareid, Sula, Ørsta, Sykkylven, Ålesund, Skodje, Ørskog, Stordal, Stranda og Norddal.
Geografi.
Fjorden har innløp mellom Kvitneset på Hareidlandet og Eltraneset på øya Sula. Fjorden blir her kalt Sulafjorden og går sørøstover mellom de to øyene til den møter Vartdalsfjorden fra sørvest. Herfra går Storfjorden innover i landet, i hovedsakelig østlig retning. Innenfor Stranda slutter den egentlige Storfjorden, som her deler seg i Norddalsfjorden som går østover, og Sunnylvsfjorden som går sørover og fortsetter helt inn til Geiranger, bare 10 km fra fylkesgrensa mot Oppland. Den største dybden i fjorden er 679 meter, mellom Skotet og Dyrkorn i Stordal kommune.
Samferdsel.
Ytterst i fjorden går Riksvei 61, som krysser over Sulafjorden ved fergesambandet Hareid – Sulesund og fortsetter østover langs sørsida av Sula til den møter Europavei 39, som kommer fra sør og går i ferge over fjorden mellom
Festøya i Ørsta og Solevåg i Sula. Fra E39, ved Blindheim i Ålesund, går riksvei 60 østover langs sørsida av Ålesundshalvøya, og over fjorden ved fergen mellom Magerholm i nord og Aursnes i Sykkylven på sørsida av fjorden. Fra Magerholm fortsetter Riksvei 656 langs nordsida av fjorden til Valle i Skodje kommune. Her kommer E39 igjen ned til fjorden, og følger den østover til Sjøholt i Ørskog kommune.
Fra Sjøholt går Riksvei 650 sørover langs østsida av fjorden, til den ved Linge møter Riksvei 63, som går i ferge over Norddalsfjorden til Eidsdal. Fra riksvei Rv650 går det også ferge over til Stranda på vestsida av fjorden, som ellers stort sett er veiløs mellom Sykkylven og Stranda. Langs de indre delene av fjorden, Sunnylvsfjorden og Geirangerfjorden er det ingen veier, unntatt ved Hellesylt, hvor Rv60 igjen følger fjorden noen få kilometer, og ved Geiranger, hvor Rv63 fra Eidsdal kommer over Ørneveien ned til fjorden og inn til Geiranger, før den fortsetter videre over til Oppland.
I sidefjorden Hjørundfjorden går det flere fergesamband, blant annet på Riksvei 655 mellom Sæbø og Lekneset.


Storfjorden (Svalbard).
Sörkapp Land i forgrunnen, med Storfjorden sett fra sørvest. Det er isdekke midt i Storfjorden sent i april, øverste bildehalvdel.
Storfjorden er en fjord, eller mere presist et havområde, på Svalbard. Det ligger mellom Spitsbergen i vest og Edgeøya og Barentsøya i øst. Storfjorden er med en lengde på 132 kilometer den lengste fjorden på Svalbard.
Fjordens begynnelse i sør oppgis enten å være mellom Boltodden på Spitsbergen og Kvalpynten på Edgeøya (lengden på 132 km er regnet herfra), men noen kilder oppgir at fjorden starter lenger sør, mellom Kikutodden på Sørkapp Land i vest og Tusenøyane sør for Edgeøya i øst. På sørsida av Edgeøya går Tjuvfjorden inn mot nordøst. Den nordligste delen av Storfjorden, som ligger mellom Olav V Land og Barentsøya kalles Ginevrabotn. Mellom Barentsøya og Edgeøya går Freemansundet østover til Olgastredet. På Spitsbergen grenser Storfjorden til Heer Land og Sabine Land.
Storfjorden ble tidligere kalt "Wybe Jans Water", etter den frisiske hvalfangeren Wybe Jansz van Stavoren. Fjord ble første gang nevnt under dette navnet i 1620.
Storfjorden var 21. februar 2008 episenter for det største jordskjelvet som er registrert i Norge, med en styrke på 6,2 på Richters skala.


Vincent Cassel.
Vincent Cassel (født Vincent Crochon den 23. november 1966 i Paris) er en fransk skuespiller. Han er gift med Monica Bellucci, og paret har et barn sammen.
Cassel fikk sitt store gjennombrudd med "Hatet" fra 1995, regissert av Mathieu Kassovitz, hvor han spiller en urolig ungdom i en av Paris' forsteder. I den meget kontroversielle "Irréversible", av Gaspar Noé, spilte han mot Bellucci.
Han har også spilt i noen engelskspråklige filmer, som Birthday Girl (med Nicole Kidman) og Ocean's Twelve.
Cassel fikk i tillegg gode kritikker for rollen som danselærer Thomas Leroy i filmen "Black Swan" fra 2010 hvor han spilte mot Natalie Portman og Mila Kunis.


Åkerridderspore.
Åkerridderspore (latin: "Consolida regalis"), også kalt levkøyridderspore, er en ettårig urt. Det er den eneste arten av åkerriddersporene som vokser vilt i Norge.
Åkerridderspore er middels høy og har fiolettblå blomster.


Væleren.
Væleren er et vann i Holleia, nordvest for Tyrifjorden. Vannet ligger i Ringerike kommune i Buskerud. Det er drikkevannskilde for Tyristrand. Søstervannet heter Ullerentjernet.
Væleren har flere øyer. De største er, fra nord mot sør, Geitøya, Flatøya, Lomøya og Høgøya.


Dagana.
Dagana er et avsidesliggende dzongkhag
Dagana (eller Dhakana, tidligere Daga) er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Fylket har om lag 20 000 innbyggere, og omtales som avsidesliggende i offisielle dokument. Storfe er en dominerende næringsvei i fylket. Det dyrkes også appelsiner og kardemomme. Elven Daga Chhu renner sørøstover gjennom fylket. Fylkeshovedstaden Daga Tashi Yangtse Dzong ligger i nord.
Det hevdes at fylket på 1600-tallet var et lovløst område, og at Shabdrung måtte sende inn en gruppe soldater for å få kontroll over fylket.


Kheopspyramiden.
Kheopspyramiden, også kjent som Den store pyramiden i Giza, er det eneste av verdens syv underverker som er bevart. Det er verdens mest kjente pyramide. Kheopspyramiden er den største av de tre store pyramidene i Giza, like utenfor Kairo, hovedstaden i Egypt. Egyptologene antar at pyramiden ble bygget som et gravkammer for faraoen Khufu. Khufu var farao under det 4. dynastiet i det gamle rike. "Kheops" er det navnet som greske historikere ga ham. Det mest vanlige anslaget for ferdigstillelsen av pyramiden er satt til år 2580 f.Kr. De andre to store pyramidene på Giza er Menkaurepyramiden, den minste av de tre, og Khafrepyramiden, som er noe mindre enn Khufus.
Den norske arkitekten og professoren Bodvar Schjelderup har gjort omfattende studier av Kheopspyramiden.
Byggingen.
Kheopspyramiden består av ca. 2,3 millioner steinblokker med en gjennomsnittsvekt på ca. 2,5 tonn, men enkelte av steinene veier opptil 15 tonn. Det blir sagt at hele 100 000 arbeidere arbeidet i 20 år med å bygge pyramiden, og at den ble bygget i månedene juli, august og september fordi det da pleide å være oversvømmelse i landet. På grunn av oversvømmelsene kunne ikke befolkningen jobbe på jordene sine. Kheopspyramiden var opprinnelig 146 meter høy, men 10 meter av toppen har forsvunnet. Grunnflaten er kvadratisk, hver side er 230 meter. Pyramiden er bygget så nøyaktig at det er maksimum 0,1% forskjell i lengden på sidene. Det sies at pyramiden skal ha blitt tegnet rundt 2467 f.Kr.


Bukse.
a>. Strømpebukser, som kom omkring 1965, kan også bæres av kvinner, gjerne under skjørt eller bukser.
Bukse, ofte omtalt i flertall som "bukser", er et klesplagg som dekker underkroppen og omslutter en større eller mindre del av hvert bein. En bukse skiller seg fra en kjortel eller kjole ved at den har atskilte rom til hvert bein. Bukser finnes i en mengde varianter, deriblant som langbukser, knebukser og kortbukser. Bukser kan være utstyrt med lommer og buksesmekk.
Ordet bukse skal komme av det middelnedertyske "buck hose", «hoser av bukkeskinn (gyllent, mykt lær)», som ble slått sammen til "buxe" og "boxe".


Pål Øie.
Pål Øie (født 15. november 1961) er en norsk filmskaper som fikk sitt gjennombrudd med spillefilmdebuten "Villmark" (2003). Han har tidligere laget en rekke kortfilmer. Øies arbeider kjennetegnes av et sterkt visuelt filmspråk som ofte bidrar til å lade dramatiske situasjoner med en dempet uro.


Moderat bokmål.
Moderat bokmål er en betegnelse på det bokmålet som ikke omtales som «radikalt», og som ligger nær riksmål. Motstandere av moderat bokmål foretrekker ofte å kalle det «konservativt bokmål». I regjeringens St.meld.nr.48 Kulturpolitikk fram mot 2014 omtaler man formene som dekkes av moderat bokmål som «såkalla moderat bokmål». Av og til blir begrepet moderat bokmål brukt i anførselstegn
Forskjellene mellom det moderate bokmålet og riksmål er idag forholdsvis ubetydelige, og Det Norske Akademi, Riksmålsforbundet og flere språkforskere anser riksmål/moderat bokmål som et felles skriftspråk med små variasjoner. Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok er et eksempel på en ordbok som spesifikt dekker «riksmål og moderat bokmål». Begrepet brukes av Aftenposten for å definere deres redaksjonelle språk, samt av en rekke andre medier.


Frank Shorter.
Frank Shorter (født 31. oktober 1947 i München, Tyskland) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han vant maratonløpet under OL 1972.
Frank Shorter ble født i München, der faren tjenestegjorde for den amerikanske hæren. Han ble amerikansk mester for første gang i 1970 på 5000 meter. I 1971, 1974, 1975 og 1977 ble han også amerikansk mester på 10 000 meter, og fra 1970 til 1973 vant han samtlige nasjonale terrengmesterskap. Under de panamerikanske lekene i 1972 vant han både 10 000 meter og maraton.
Karrierens absolutte høydepunkt var seieren i det olympiske maratonløpet i Shorters fødeby, München. Han deltok også på 10 000 meter, der han endte på femte plass. Han forsøkte å forsvare gullet under OL 1976 i Montreal, men han kom på andre plass, bak tyskeren Waldemar Cierpinski.
Han vant gull på både 10000 meter og maraton under de Panamerikanske leker 1971.
Shorter la opp som friidrettsutøver i 1977.


Gail Devers.
Yolanda Gail Devers (født 19. november 1966 i Seattle, Washington) er en amerikansk friidrettsutøver som vant to olympiske gull på 100 meter.
Devers var tidlig et stort talent på både 100 meter og 100 meter hekk, og trente for å delta i Sommer-OL 1988 da hun fikk helseproblemer, blant annet migrene og dårligere syn. Hun kvalifiserte seg til deltakelse på 100 m hekk, der hun ble slått ut i semifinalen, men helseproblemene fortsatte å forverre seg.
I 1990 fikk hun diagnosen Graves' syndrom, og begynte med strålebehandling. Devers ble frisk igjen forbausende raskt og gjenopptok treningen. Under VM 1991 tok hun sølv på 100 meter hekk.
Under Sommer-OL 1992 kvalifiserte Devers seg til finalen på 100 meter. Finalen ble svært jevn, det skilte bare seks hundredels sekund mellom de fem første i mål. Målfotoet viste at Devers såvidt hadde slått Juliet Cuthbert fra Jamaica. I finalen på 100 meter hekk, Devers' favorittøvelse, var Devers uheldig. Hun ledet helt til hun støtte borti den siste hekken og snublet over mål på en femteplass.
I VM 1993 tok Devers en ny tittel på 100 meter, igjen etter målfoto, denne gang foran Merlene Ottey. Hun vant også 100 meter hekk, en tittel hun forsvarte i VM 1995.
100 meter-finalen under OL 1996 i Atlanta ble også svært spennende. Marlene Ottey og Devers endte på samme tid, og ingen av dem visste hvem som hadde vunnet. Devers ble dømt først i mål, og ble den første kvinnen som forsvarte gullmedaljen på 100 meter siden Wyomia Tyus. I finalen på hekkeøvelsen mislyktes Devers igjen, og måtte nøye seg med en fjerde plass. Hun tok sin tredje olympiske gullmedalje med laget på 4x100 meter stafett.
Etter disse lekene konsentrerte Devers seg utelukkende om hekkeløp. Hun ble igjen verdensmester i 1999, men ble slått ut i semifinalen under OL 2000 i Sydney.


Elverum Fotball.
Elverum Fotball er et fotballag fra Elverum. Elverum Fotball ble stiftet på Leirets Cafè 30. juni 1907 under navnet Elverum Footballklub. Laget er en del av Elverum Idrettslag. Den første kampen ble spilt mot Lærerskolen den 6. oktober 1907, en kamp Lærerskolen vant 1-0. Elverum ble i 1909 meldt inn i NFF, og klubben begynte å spille i kretsserie, og vekslet mellom ulike fotballkretser. Elverum var lenge et av de beste lagene i Hedmark, og i 1992 kom de på 5. plass i 1. divisjon. Laget har rykket opp til og ned fra 2. divisjon ofte. Nedrykk i 2000, 2002 og 2004, og opprykk i 2001 og 2003. I 2005 vant 3. divisjon, avdeling 5, og møtte Korsvoll i kvalifiseringen. Etter å ha vunnet borte ble Elverum slått på hjemmebane og spilte også 2006-sesongen i 3. divisjon. I 2006 vant de avdelingen igjen, men tapte i kvalifiseringen mot Mjøndalen. I de påfølgende 3 årene har man kjempet om seriemesterskapet, men ikke nådd opp til kvalifiseringsspill om opprykk.i 2010 sesongen rykket Elverum opp til 2 divisjon, og i 2011 sesongen endte de på 4 plass etter en sterk sesong. I 2012 rykket laget opp til Adeccoligaen. Sist gang Elverum var i nest øverste nivå var i 1996.
Elverum Fotball arrangerer i juni hvert år Elverumsturneringen, en av Norges største fotballturneringer, som ble arrangert for første gang i 1977. I 2007, 30 år etter, var det 264 påmeldte lag.
Eksterne lenker.
Fotball


World Anti-Doping Agency.
World Anti-Doping Agency (WADA'") er en internasjonal stiftelse opprettet 10. november 1999 for å koordinere kampen mot doping i idretten. Hovedkvarteret ligger i Montreal, Canada. WADA var opprinnelig finansiert av Den internasjonale olympiske komité (IOK), men mottar nå halvparten av midlene direkte fra medlemsstatene.
I 2004 ble Verdens antidoping-kodeks ("World Anti-Doping Code") implementert av idrettsorganisasjoner før OL i Athen, og reglene for anti-doping ble dermed for første gang standardisert for alle idretter og alle land.
Tidligere antidoping-sjef i Norge, Rune Andersen, er direktør for standardisering og harmonisering i WADA.


Personell-, økonomi- og styringsstaben.
Personell-, økonomi- og styringsstaben (PØS) er en divisjon i den norske Forsvarsstaben med ansvar for personellforvaltning, økonomistyring og virksomhetsstyring i Forsvarets militære organisasjon.
PØS ble opprettet 22. august 2005 da Forsvarsstabens avdeling for personell, operasjoner og drift (POD) ble delt i to: PØS og Fellesstaben.


Fellesstaben.
Fellesstaben er en divisjon i den norske Forsvarsstaben med overordnet driftsansvar for Forsvarets fellesavdelinger, som Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte, FK KKIS, Akershus kommandantskap, Forsvarsmuseet, Forsvarets musikk, Feltprestkorpset, Forsvarets sanitet og Forsvarets arkivadministrasjon.
Fellesstaben ble opprettet 22. august 2005 da Forsvarsstabens avdeling for personell, operasjoner og drift (POD) ble delt i to: Fellesstaben og Personell-, økonomi- og styringsstaben.


Laug.
Veverlaugets forstandere. Gruppeportrett av Rembrandt
Et laug er en lokal sammenslutning av kjøpmenn eller håndverkere i middelalderen og fram til 1800-tallet. På norsk ble ordet brukt om sammenslutninger av håndverkere, mens ordet "gilde" ble brukt om sosiale sammenslutninger av kjøpmenn og håndverkere eller andre grupper. I dag brukes det om lokale sammenslutninger av håndverksmestere.
Utvikling.
Fra rundt 1100-tallet vokste disse organisasjonene fram både for å beskytte medlemmenes interesser og for å drive selvregulering og opplæring innenfor fagene. For eksempel bestemte lauget hvem som skulle tas opp som læresvenn, og hvordan progresjonen gikk derfra fram til mesterbrevet.
Fra slutten av 1700-tallet ble laugene sterkere og sterkere kritisert for å drive proteksjonisme, hindre innovasjon og teknisk utvikling og å ha feider med hverandre. Kritikerne var spredt over det politiske spektrum, fra Jean-Jacques Rousseau og Adam Smith til Karl Marx.
Den sterkere makten statene fikk, blant annet til å regulere patenter og opphavsrett, gjorde at laugene fikk mindre makt. Etter den franske revolusjonen ble de gamle laugene oppløst over mye av Europa.
Laugsvesenet var lite utviklet i Norge, bortsett fra i landets største by Bergen. I Christiania var det bare tre håndverksfag som før midten av 1600-tallet var organisert i laug – skreddere, skomakere og gullsmeder. Senere ble det også opprettet laug for vevere, slaktere, smeder, bakere, snekkere og fellberedere. Myndighetene fulgte en laugsfiendtlig politikk og forsøkte å avskaffe dem eller begrense og overvåke virksomheten. Etter nye laugsforordninger av 1681 og 1682 fikk laugene statutter eller "laugsskråer" utarbeidet av byens magistrat og godkjent av sentraladministrasjonen i København. Magistraten oppnevnte også laugenes tillitsmenn og skulle ha en bisitter på alle møter.
I 1839 ble alle laug opphevet, og i 1866 ble det ved lov bestemt at alle laug skulle bortfalle innen utgangen av 1869, unntatt Bergens Bakerlaug, hvis medlemmers virksomhet var knyttet til privilegerte bakergårder. Først i 1894 mistet lauget sine privilegier, etter å ha forsvart dem helt opp til Høyesterett. Bergens bakerlaug ble således det siste laug i Norge.
Håndverkere i Norge bruker i vår tid ofte betegnelsen laug på sine interesse- og bransjeorganisasjoner, bl.a. malerne.
Symboler.
Laugene brukte en del symbolske gjenstander med høy fagmessig kvalitet, og flere av disse er fortsatt bevart også i Norge. Som kjennetegn brukte laugene segl med bildemotiver fra fagene og under påvirkning fra laugspraksis i utlandet. Eksempler er skomakere med dobbeltørn, bakere med en rangkrone på en kringle, skreddere med saks og snekkere med passer og vinkelhake.
Lignende laugs- eller fagsymboler kom inn i noen person- og slektsvåpen. Garver-slekten "Berner" har i skjoldet krysslagt de stiliserte redskapene falsebein, glittestein og skavjern, "Smith" har i skjoldet to krysslagte hammere, og "Stang" har i skjoldet krysslagt passer og vinkelhake. (Den eldre Halden-slekt Stang kom til Norge omkring 1659 med ingeniøren og festningsbyggeren "Fabian Stang" d.e.).
Noen laug hadde store broderte faner med slike symbolske motiver. Vi finner symbolene også på flott bearbeidete gamle laugspokaler, laugskister (laugslader) for laugets dokumenter, seremonistaver og annet utstyr.
I middelalderen fantes det et «Olavsgilde» på Onarheim, men det er et spørsmål om dette kan betegnes som et laug. Gildet hadde sitt eget segl som viser et skjold med to krysslagte økser under en åpen kongekrone som symboliserer Hellig Olav og hans martyrdød på Stiklestad. Dette skjoldmotivet ble fastsatt i 1961 som fylkesvåpen for Hordaland, mens øksene er med i Tysnes kommunevåpen fra 1971.


Skogbruk.
Skogbruk er i snever forstand utnytting av skog til produksjon av tømmer (skurtømmer og massevirke), og papir (massevirke) brensel og annet. Til skogbruket hører også skogplanting eller annen foryngelse, og skogskjøtsel for å øke framtidig avkastning, så vel som skogsdrift og tømmertransport.
I vid forstand er også skogbruk all bruk av skog som jakt, fiske og friluftsliv og tilrettelagte opplevelser, så vel som andre miljøtjenester fra skog som f.eks. klimapåvirkning, vannhusholdning, erosjonsvern, bevaring av biologisk mangfold og landskap.
Skogproduksjon.
Skogproduksjon (skogskjøtsel) handler om stell av skog fra foryngelse og fram til hovedhogsten. Dette omfatter foryngelsesfasen, ungskogfasen og produksjonsfasen som ender opp med hogst av gammelskogen. Hogsten er samtidig starten på et nytt skogomløp.
De ulike fasene omhandler forskjellige tiltak: Foryngelsesfasen tar for seg foryngelse av skog, ungskogfasen og produksjonsfasen tar for seg bestandspleie. Ved omløpets slutt foretas hovedhogsten. I løpet av produksjonsfasen, og senest når hogst skal skje, må foryngelsesmåten planlegges slik at riktig hogstform velges.
Skogbrukets produkter.
Skogbrukets produkter er først og fremst alt som selve trestammen og trevirket i den kan brukes til. I dag blir tømmeret sortert til enten spesialtømmer, sagtømmer, massevirke eller energivirke alt etter hva slags kvalitet virket har. Greiner og topper (GROT) kan også brukes til energiformål (bioenergi). Stammevirke brukes også mye til ved.
Om stokken har spesielle kvaliteter, kan den sorteres som spesialtømmer som brukes til for eksempel kryssfinér, stolper eller lafting.
Sagtømmer er den del av stokken som sendes til et sagbruk for videre bearbeiding til planker og bord. Resten av stokken kalles massevirke og blir videre behandlet mekanisk eller kjemisk. Ved mekanisk behandling blir tømmeret brukt til å lage for eksempel fiber- eller sponplater. Ved kjemisk behandling produseres blant annet cellulose til papirindustrien.
Det er en økende bruk av treprodukter som bindemiddel. Lignin blir brukt i blant annet betong, asfalt, maling og iskrem. Vanillin, som gir smak til blant annet vaniljeis og vaniljesukker, er også utvunnet fra lignin. Videre kan det fremstilles tekstiler som viskose og kullsyre til brus fra cellulose. I Norge skjer dette i hovedsak hos Borregaard som er verdens lendende aktør innen ligninbaserte binde- og dispergeringsmidler og et av verdens mest avanserte bioraffinerier.
Skogbruk og miljø.
Å drive en skogbruksnæring medfører naturinngrep med konsekvenser, enten det er gjennom åpne eller lukkede hogstformer. Det har konsekvenser for biologisk mangfold og for klima, både i stor og liten skala. Artssammensetningen endrer seg, arter som har levd i skygge under trær, vil ofte bli erstattet av arter som tåler mer lys. Som et eksempel vil ei halvskyggeplante som blåbær erstattes av den mer lyskrevende smyla. Når skog plantes og denne vokser til, vil smyla bli erstattet av blåbær igjen. Hogst vil påvirke lokalklimaet ved at refleksjon av solenergi (albedo) er større fra en hogstflate enn fra tett skog.
I forbindelse med globale klimaendringer ses skog og klima i sammenheng. Gjennom fotosyntesen tar trær opp CO2 og bidrar på den måten til å redusere mengden CO2 i atmosfæren. Skogen påvirker altså både lokalt og globalt klima, og er en viktig faktor for miljøet.
Skog i vekst tar gjennom fotosyntesen opp CO2 (karbondioksid) fra luften, binder det og avgir oksygen. Karbonet forblir bundet i trevirket til trærne dør og råtner, eller til treprodukter brennes eller råtner. Da frigjøres det og går tilbake til atmosfæren. Trevirke inneholder karbon tilsvarende ca. 700 kg CO2 pr. kubikkmeter. Når skogen slutter å vokse, stopper nettobindingen og når skogen er i nedbrytningsfasen, frigjøres CO2 (og metan) frem til ny skog er etablert på arealet.
Norge.
Norges skoger kan grovt deles i to. På Sør-Østlandet, i Agder og på gode lokaliteter et stykke nordover på Vestlandet finnes den varmekjære lauvskogen, som er den nordligste utløperen av de europeiske tempererte lauvskogene. I resten av landet opp til skoggrensa finnes barskog som er den vestligste utløperen av de store boreale barskogene i nordlige Eurasia. Over barskoggrensa finnes fjellbjørkeskoger.


Akvakultur.
Dyrking av østers, illustrasjon fra ca. 1880.
Akvakultur er kultivering av organismer i vann, og omfatter dyrking av planter, alger og skjell og oppdrett av fisk. De tidligste eksempelene på akvakultur var oppdrett av karper i Kina, som man kjenner til har foregått fra ca. år 2500 f. kr. Akvakultur har hatt en stor vekst i moderne tid og står i dag for rundt en tredjedel av verdens uttak av sjømat. Kina er fremdeles verdens største oppdretter, med rundt 70% av verdensproduksjonen.
Akvakultur i Norge.
Norge er en liten oppdrettsnasjon i et global perspektiv, men oppdrett av fisk er en av våre største eksportnæringer. I 2009 utgjorde oppdrett av fisk og skalldyr omtrent 950 000 tonn rund fisk. Til sammenligning ble det fisket 2 537 134 tonn vill fisk av norske fartøy i 2009. Oppdrett av laksefisker er den dominerende form for akvakultur i Norge, og landet er verdens største produsent av atlantisk laks. Oppdrett av torsk og blåskjell er også etablerte næringer, men skjer ikke i så stor skala. Det er gjort forsøk med oppdrett av steinbit, kveite, berggylt og kråkeboller, men slik produksjon er enda på forsøksstadiet.


Terrengkjøretøy.
a>. Konstruksjonen har svært brede belter under hele vognas lengde for å minske marktrykket, noe som er svært viktig under kjøring på snø.
Et terrengkjøretøy er et kjøretøy som er konstruert eller modifisert for å brukes utenfor vei. Dette innebærer som regel høyere bakkeklaring, mer fleksibelt hjuloppheng og lavere marktrykk enn kjøretøyer konstruert for veibruk. Lav utveksling er også en fordel, og det oppnås vanligvis med en ekstra girkasse i serie med hovedgirkassen, kalt "reduksjonskasse" eller "ekstra girkasse".
Det eksisterer to hovedkategorier terrengkjøretøy; de med belter og de med hjul. Beltegående kjøretøy oppnår ekstremt lavt marktrykk ved å fordele vekten over en veldig stor flate. Eksempler er stridsvogner eller beltevogner som Hägglund BV 206. Hjulgående kjøretøyer har store hjul eller flere hjulsett, trekk på alle hjul og fleksibelt hjuloppheng for alltid å ha hjulene i bakken i kupert terreng. Det første kjøretøyet av denne typen som ble en suksess var Willys MB. Seinere har mange konkurrenter kommet med tilsvarende kjøretøyer, bl.a. Land Rover (1948) og Mercedes-Benz Geländewagen.
Historie.
Nicholas II' Packard Twin-6 with Kegresse track
En av de første modifiserte terrengkjøretøyene var Kégresses beltebil, en konvertering utført av Adolphe Kégresse mens han jobbet for tsar Nikolaj II av Russland mellom 1906 og 1916. Systemet bruker et fleksibelt belte i stedet for et bygget opp av stållenker. De er montert bak, og foran brukes bilens vanlige styresystem. Bilen blir da en halvbeltekjøretøy, og bedre egnet for bruk på svært mykt underlag eller snø.
Etter den russiske revolusjonen dro Kégresse tilbake til Frankrike, hvor systemet hans var i bruk på Citroën-biler mellom 1921 og 1937 for bruk i terrenget og til militære formål. Citroën sponset også flere ekspedisjoner med kjøretøyene sine rundt i Nord-Afrika og Sentralasia.
Etter andre verdenskrig var det et stort overskudd av lette terrengkjøretøyer som Jeep og tyngre lastebiler. Spesielt Jeepene var populære på det sivile markedet, hvor de ble tatt i bruk som nyttekjøretøyer. Dette startet også opp terrengkjøring som hobby. Krigsjeepene ble dog snart slitt ut, og Jeep begynte å produsere sivile varianter av kjøretøyet sitt. Snart fulgte lignende kjøretøyer fra britiske Land Rover og japanske Toyota og Mitsubishi. Alle disse lignet hverandre; små kompakte firehjulstrekkere med få tiltak for å bedre komforten eller beskytte passasjerene fra vær og vind.
Fra 1960-tallet kom mer konfortable kjøretøyer, en klasse som senere ble kalt SUV. Først var de populære hos kjøpere som bodde og jobbet på landet, på grunn av terrengegenskapene og lastekapasiteten. Den amerikanske Jeep Wagoneer og Ford Bronc, den britiske Range Rover og enkelte modeller av japanske Toyota Land Cruiser var tidlige eksemplarer av arten. Disse var stort sett et stasjonsvognkarosseri montert på rammen til en lett firehjulstrekker.


Jo Tessem.
Jo Stuen Tessem (født 28. februar 1972) er en tidligere norsk fotballspiller. Tessem var en allsidig spiller som har vært benyttet både som spiss, midtbanespiller og høyreback. Han spilte for Lyn i 2007, hvilket var hans andre periode i klubben. Han ga seg i Lyn etter 2007-sesongen for å flytte tilbake til England. Han spilte 208 kamper for Lyn mellom 1993 og 2007. Han har også spilt for Molde, hvor han blant annet spilte i Champions League, og de engelske klubbene Southampton, Millwall og Bournemouth.
Tessem var tapende finalist i den norske cupen for Lyn mot sin fremtidige klubb Molde i 1994 og den engelske FA-cupen i 2003. Han har spilt 9 for Norge. Han har to sølv i serien for Molde.
Jo Tessem hadde suksess som trener for den engelske klubben Totton & Eling ved å vinne Wessex League One sesongen 2008-2009, tiende høyeste nivå i det engelske seriesystemet.
Jo Tessems moderklubb er Ørland.


Rally Dakar.
Rally Dakar, tidligere kjent som Rally Paris–Dakar (engelsk: "The Paris Dakar Rally", fransk: "Rallye Dakar") er et årlig bil- og motorsykkelløp organisert av Amaury Sport Organisation (ASO). Løpet er åpent for amatører, som vanligvis utgjør rundt 80 % av deltagerne.
På tross av navnet er det et utholdenhetsløp over terreng, ikke et konvensjonelt rally. Terrenget det kjøres over er mye grovere, og kjøretøyene er terrengkjøretøy, ikke modifiserte biler som i rally.
Etappene går over sanddyner, gjørme, gressletter, stein og annet, og hver dagsetappe varierer mellom et par kilometer til flere hundre kilometer.
Historie og kjørerute.
Løpet gikk første gang i 1978, et år etter Thierry Sabine gikk seg vill i ørkenen og bestemte seg for at det ville være en bra plass for et fast løp. Opprinnelig gikk ruta fra Paris i Frankrike til Dakar i Senegal, avbrutt av en ferjetur over Middelhavet. Politiske og andre forhold har gjort at løypa, inkludert start- og stoppsteder, har variert gjennom årene.
Det siste løpet som faktisk gikk fra Paris til Dakar var i 1994. Dette var også første gang ruta gikk fra Paris til Dakar og tilbake til Paris. På grunn av klager måtte målstreken flyttes fra Avenue des Champs-Élysées til Disneyland Paris.
2008.
Den 4. januar 2008 avlyste ASO rallyet for 2008, som ville ha blitt det 30. rallyet i rekken. Det ble avlyst på grunn av store uroligheter i Mauritania, og usikkerhet angående sikkerheten til førerne. Rallyet skulle ha pågått fra den 5. til den 20. januar, og vært 9000 km langt.
Kjøretøy og klasser.
De tre hovedklassene er motorsykkel, bil og lastebil. Mange bilprodusenter bruker løpet for å teste og demonstrere kjøretøyene sine, selv om flesteparten er tungt modifiserte.
Opprinnelig dominerte nyttekjøretøy, for det meste europeiske, som Land Rover, Range Rover, Toyota Land Cruiser, Mercedes-Benz Geländewagen og Pinzgauer. Andre produsenter stilte med modifiserte gatekjøretøy, som Rolls-Royce, Citroën og Porsche. Jean-Louis Schlesser bygger buggier spesielt til løpet, og har vunnet med dem flere ganger. Amerikanske pickuper av Baja-type stiller også opp, men tar sjelden gode plasseringer.
Klassen for lastebiler (T4 «Camions» eller «Lorries») inkluderer Tatra, Kamaz, Hino, MAN, DAF og Mercedes-Benz Unimog. På 1980-tallet førte sterk rivalisering mellom DAF og Mercedes-Benz til at de stile med lastebiler med doble motorer og mer enn 1000 hk (750 kW). Senere har Tatra, Perlini og Kamaz satset.
KTM er for tiden den mestvinnende motorsykkelen. BMW pleide å lage en Dakar-sykkel, men trakk seg fra konkurransen. Yamaha er KTMs nærmeste konkurrent.
For tiden er de sterkeste deltagerne i bilklassen Volkswagen, Mitsubishi og Nissan.
Ulykker.
I 1982 forsvant Mark Thatcher (sønn av Margaret Thatcher), hans kartleser Anne-Charlotte Verney og deres mekaniker i ørkenen i seks dager. 9. januar ble de skilt fra en kolonne med kjøretøyer etter at de måtte stoppe for reparasjoner. Et søk ble satt i gang 12. januar, og en Lockheed Martin C-130 Hercules fant trioen i deres hvite Peugeot 504 rundt 50 km på avveie.
I 1986 døde organisator Thierry Sabine i en helikopterulykke.
I 1988 krasjet fabrikklagets DAF-lastebil og føreren omkom. DAF trakk seg fra løpet. Denne lastebilen hadde høyere topphastighet enn den tidens deltagende biler.
10. januar 2005 omkom den spanske motorsyklisten José Manuel Pérez-Aicart etter en uke på et spansk sykehus. Han hadde krasjet uken før på 7. etappe. Den italienske motorsykkelføreren Fabrizio Meoni, som tidligere hadde vært vinner to ganger, døde 11. januar samme år. Han var den 11. motorsyklisten og 45. deltager som hadde omkommet til da i løpets historie, og den andre på to dager det året. 13. januar ble en fem år gammel senegalesisk jente påkjørt av en støttebil og drept.
Kritikk.
Løpet har blitt kritisert opp gjennom årene. Blant annet sier franske Mouvement Critique du Sport at løpet er «en støtende demonstrasjon av vestlig luksus som fornærmer det fattige afrikanske kontinentet». 1. februar 1988 skrev Newsweek i en artikkel at kritikk, blant annet fra miljøvernere, dominerte omtalen av løpet mer enn det sportslige innholdet. Kritikere hevdet blant annet at sponsormidlene utgjorde like store summer som utviklingshjelpen til landene løpet gikk gjennom, blant annet Mauritania.
Løpets tilhengere argumenterer med at deltagerne, turistene og pressen legger igjen mye penger i landene løpet går gjennom, og tiltrekker seg oppmerksomhet som gavner turistbransjen senere.
Lignende løp.
Det har blitt arrangert flere lignende løp, men med mye lavere budsjetter. To eksempler er Plymouth-Dakar Challenge, som begrenser deltagelsen til biler som koster 100 britiske pund eller mindre, og Budapest-Bamako, organisert av ungarske eventyrere.


Ole Worm.
Ole Worm (Latin: Olaus Wormius, født 13. mai 1588, død 31. august 1654) var en dansk polyhistor, (lege og arkeolog).
Biografi.
Worm var født i Århus, studerte medisin ved flere europeiske universiteter, og praktiserte en periode som lege i England.
I 1613 ble han utnevnt til professor ved Københavns Universitet, først som "pædagogicus", som var den laveste rang, men etterhvert gikk han oppover i gradene til han i 1624 ble professor i medisin, noe han forble til sin død. Han var i flere perioder også universitetets rektor.
Ole Worm var også en engasjert oldtidsforsker, og utgav i 1643 "Monumenta danica", en samling bilder av runesteiner og runeinnskrifter. Han bygget opp et stort museum, "Museum Wormianum". Hoveddelen av samlingen var fra mineral-, plante- og dyreriket, men det var også antikvariske gjenstander, kunstgjenstander og etnografika. Etter hans død inngikk samlingen i det danske "Kongens kunstkammer". Her finner man en figur fra det gamle Egypt, så vel som et relikviegjemme i bergkrystall, som Worm hadde fått i 1634 av en pasient, en svensk offiser som hadde tatt det som krigsbytte i tredveårskrigen.
Worm overså ikke at Norge kunne være en kilde til informasjon om fortiden. Sommeren 1626 reiste studenten Jon Skonvig på oppdrag av Worm, rundt i Bergens stift for å registrere lokale fortidsminner. Blant annet kom han under sitt opphold i Jølster på sporet av Audun Hugleiksson, selv om han beskrev ruinene av Auduns slott som «en Steenhob».
Gjennom alle sine år som lege i København jobbet han med alle pasientgrupper, med alt fra medlemmer av kongehuset til de aller fattigste. Han utmerket seg også gjennom flere pestepidemier, da han ble igjen i byen for å pleie sine pasienter. I sin levetid opplevde Worm iallfall fem pestutbrudd i København. Først i 1625 fikk man en lovgivning om forholdsregler ved pestutbrudd. I det ene mistet han en datter, i et annet sin første kone Dorothea Fincke, sin far, sin søster og sin svoger Caspar Bartholin. I en senere epidemi mistet han sin andre kone, Susanne Madsdatter, enda han for sikkerhets skyld hadde sendt henne på landet. Som han skrev, han hadde «mistet min eneste Trøst i dette elendige Liv, min højtelskede Hustru». Selv døde han i epidemien som brøt ut i København i februar 1654. Den hadde tatt livet av en tredjedel av befolkningen på Bornholm høsten 1653, og nevnes første gang i København da man 24.februar 1654 registrerte Karen Lauritzdatter fra Ebeltoft død av pest 20 år gammel. Frem til midten av mai ble «stor P» (for «død av pest») bare brukt noen få ganger. Men da tok sykdommen seg opp, og raste heftig til utpå høsten. Da var også Worm død. Til sin sønn Willum skrev han 22. juli 1654 om sykdommen at den var «heftig», drepte i løpet av fire dager, og at sykdomsforløpet innebar matthet, frostrier, byller og mot slutten svarte og gustne flekker i huden.


Claude Jade.
Claude Jade (født 8. oktober 1948 i Dijon, død 1. desember 2006 i Boulogne-Billancourt) var en fransk skuespillerinne. Hun ble mest kjent for hovedrollen Christine i filmen "Stjålne kyss", "Elsker elsker ikke" og "L'amour en fuite".


Carl Vogt.
August Christoph Carl Vogt (født 5. juli 1817 i Gießen, død 5. mai 1895 i Genève) var
en tysk lege, zoolog, geolog og polarforsker.
Vogt satt som representant i Frankfurt-parlamentet i 1848. Senere flyttet Vogt til Sveits og ble professor ved universitetet i Genève.
Vogt er kjent for sine lærebøker og brev innenfor fysiologien og anatomien.


Quintus Horatius Flaccus.
Quintus Horatius Flaccus (født 65 f.Kr., død 8 f.Kr.), som regel bare kalt Horats, var blant de aller fremste romerske diktere og en betydelig litteraturteoretiker.
Liv.
Horats ble født i Venusa syd i dagens Italia i 65 f.Kr., som sønn av en frigitt slave. Foreldrene bekostet en utdannelse først i Roma, siden i Athen der han studerte gresk og filosofi. Etter mordet på Julius Caesar gikk Horats inn i hæren under Brutus og deltok i slaget ved Filippi – på den tapende siden. Han hevdet selv at han kun hadde berget livet fordi han kastet skjoldet sitt og løp sin vei. Da Octavian, som seiret, lovet amnesti til alle som hadde kjempet, vendte Horats tilbake til Italia og var blitt en fattig mann, for jordeiendommene hans var blitt beslaglagt. Han fikk en stilling som "scriba quastorius", ansatt i statskassen.
Horats tilhørte den samme krets som Vergil og Lucius Varius Rufus, og her ble han introdusert for Maecenas, som og var en venn av Augustus. Maecenas ble Horats venn og beskytter, og skaffet ham en eiendom. Horats døde i Roma i 8 f.Kr., kun få måneder etter Maecenas' død.
Diktning.
Horats regnes, i likhet med Vergil, som en av de store dikterne i romersk litteratur. Som de fleste tidlige romerske poeter, brukte også Horats heksameteret, den greske seksstavete verselinjen, som versemål. Dette versemålet passet godt til latinens syntaks og struktur, men Horats tok også i bruk verselinjer som det det sapfiske og det det alcaiske. Horats skrev også satirer. Her videreutviklier han de klassiske greske komediene, og ble senere inspirasjonskilde for franske klassisister som blant annet Molière. Horats skrev oder, satirer, epoder og brev.
Horats har øvet stor innvirkning på den vestlige litteraturen gjennom sitt brev til pisonerne, kjent som "Ars Poetica", der han gjør rede for sine teorier om litteratur og diktning. Folkevisen "Astri, mi Astri" er en oversettelse av en Ode av Horats. Horats skiller seg fra mange av antikkens diktere ved at han har hatt plass i europeisk litterær tradisjon nærmest uavbrutt Omreisende skalder i Middelalderen lot seg inspirere av livsbejaende holdninger i Horats oder, mens man i Renessansen gikk til Horats regler for diktekunsten. Senere la de franske klassisistene stor vekt på verket "Ars Poetica".
Horats er også opphavet til ordtaket «Carpe diem!» ("Grip dagen!"), og sangen "Integer vitae" ("uberørt av livet") som synges ved offisielle høytideligheter.


Ask Burlefot.
Ask Burlefot er hovedpersonen i den norske forfatteren Agnar Mykles to romaner Lasso rundt fru Luna (1954) og Sangen om den røde rubin (1956).
Burlefot starter i 1938 på Norges Handelshøyskole i Bergen. Til tross for sitt praktiske studium er Ask en kunstnersjel og en sosialist. Han elsker musikk og litteratur – og kvinner. Han står i opposisjon til samfunnets moral, og kan ikke forstå hvorfor man ikke kan elske uten å være forelsket.
Ask er ingen samvittighetsløs sjarmør. Han er tvert i mot usikker på seg selv og sine evner. Han svever fra blomst til blomst, men finner ikke noe fellesskap, verken blant sine erobringer, sine studiekamerater, eller sine politiske meningsfeller.
I 2007 utga Gyldendal forlag en ny utgave av "Lasso rundt fru Luna", som inneholder avsnitt som ble fjernet fra originalutgivelsen, mange mot forfatterens vilje. Ifølge Anders Heger, som har skrevet en biografi om Mykle, gir dette stoffet Ask Burlefot homofile eller bifile trekk.
Hovedpersonen i Mykles siste roman Rubicon (1965) heter Valemon Gristvåg; og har noen fellestrekk med Ask Burlefot.


Fundin (Midgard).
Fundin er en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Fundin var sønn av Frain, bror av Gróin, og far til Balin og Dwalin, som var to av dvergene i Thorin Eikenskjolds følge som reiste til Erebor. Fundin ble drept under øst-porten i Moria i slaget av Azanulbizar, det siste slaget i krigen mellom dverger og orker. Etter slaget ble alle de falne dvergene, inkludert Fundin, fratatt rustning og våpen av sine med-dverger, og ble brent på en pyramide av tre.


Frain.
Frain er en dverg i Tolkiens Midgard. Han var far av Fundin og Gróin, og dermed beste far til Balin og Dwalin, som var sønner av Fundin, og Glóin og Óin, som var sønner av Gróin. Han var sønn av Borin som var yngste sønn av kong Náin II. Frain var oldefar av Gimli "Alvevenn".


Margareta zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg.
Margareta zu Sayn-Wittgenstein- Berleburg (født 28. mars 1909 i Elghammar, Sverige; død 25. august 2005 i Bad Berleburg, Tyskland) var en svenskfødt tysk fyrstinne av huset Sayn-Wittgenstein-Berleburg.
Hun ble født i Elghammar i Sverige som "fyrstinne Fouche d'Otrante". Slekten Fouche d'Otrante er opprinnelig fransk, men har holdt til i Sverige i århundrer. Hennes mor tilhørte den grevelige svenske adelsfamilien Douglas.
Hennes sønn, prins Richard, er gift med prinsesse Benedikte av Danmark, søster av dronning Margrethe II.


HMS «Renown» (1916).
HMS «Renown» var en slagkrysser av Renownklassen i den britiske marinen i perioden 1916 til 1948.
Renovnklassen regnes som andre generasjon av slagkryssere. Typisk for denne skipstypen er store, hurtige skip med kraftig bestykning hvor endel pansring er ofret for å øke hastigheten. Tanken med denne skipsklassen var at den skulle være raskere enn alle skip sterkere enn henne, og sterkere enn alle skip raskere enn henne, dvs. at skipet skulle kunne velge hvilke slag den skulle kjempe. I denne rollen var prinsippet nokså vellykket, men spesielt Slaget ved Jylland viste at admiraler ofte ikke kunne motstå fristelsen til å sende dem til kamp mot slagskip, en rolle de aldri var designet for, og de led tilsvarende.
Etter fullføring i 1916 tjenestegjorde «Renown» i Nordsjøen og ble etter fredsslutningen oppgradert. Etter ombyggingen i 1921 fraktet skipet Prinsen av Wales til Australia og Amerika. I 1923–24 ble hun igjen oppgradert med mer pansring for å gi økt beskyttelse. Etter et tiår i videre tjeneste ble en ny omfattende modernisering startet, og da arbeidet var fullført i september 1939 var hun klar til tjeneste i den andre verdenskrigen med blant annet forbedret luftvernskyts og moderne ildledningssystem.
«Renowns» høye hastighet gjorde henne til et verdifullt bidrag til krigføringen. Sent i 1939 ble hun sendt til Søratlanteren på leting etter det tyske panserskipet «Admiral Graf Spee». Tidlig april 1940 var hun med på minelegging langs norskekysten. Den 9. april 1940 var hun i kamp med de tyske slagkrysserene «Scharnhorst», og «Gneisenau» som hun skadet.
Senere i 1940 og inn i 1941 var hun basert ved Gibraltar i «Styrke H» som opererte i Middelhavet og Atlanterhavet. Sammen med «Styrke H» deltok hun i bombardementet av den italienske byen Genova i februar 1941. I 1942–43 var «Renown» en del av den britiske hjemmeflåten.
I perioden 1944–45 var «Renown» stasjonert i Ceylon og opererte i det indiske hav. Etter krigen hadde hun en kort tjeneste i britiske farvann før hun ble solgt til opphugging i mars 1948.


HMS «Repulse».
HMS «Repulse» var en slagkrysser av Renownklassen i den britiske marinen i perioden 1916 til 1941. Skipet deltok i begge verdenskriger inntil det ble senket av japanske fly utenfor Britisk Malaya i desember 1941. Søsterskip var HMS «Renown».
«Repulse» ble fullført i 1916 ved Clydebank i Skottland, og opererte i Nordsjøen resten av den første verdenskrig. Etter fredsslutningen fikk skipet en nødvendig oppgradering av pansringen som økte vekten med om lag 6 000 tonn. Etter at arbeidet var fullført i 1922 begynte den sin fredskarriere med flåteøvelser og langdistansetokt.
I perioden 1933–36 ble «Repulse» igjen modernisert, med økt dekkspansring, hangar og katapult for fly, og forbedret luftvernskyts. De to første årene av den andre verdenskrig opererte skipet sammen med den britiske flåten i Nordsjøen og Atlanteren. Skipet tok del i jakten på det tyske slagskipet «Bismarck» i mai 1941.
HMS «Repulse» angripes av japanske bombefly
Senere i 1941 ble «Repulse» sendt til det fjerne østen sammen med det nye slagskipet HMS «Prince of Wales». De to skipene ankom Singapore like før Japan startet Stillehavskrigen. Da fiendtlighetene startet seilte de nordover for å avskjære en rapportert invasjonsstyrke. På returen til Singapore 10. desember 1941 ble skipene angrepet av japanske bombe- og torpedofly. Tidlig i angrepet ble «Repulse» skadet av bomber og sank etter å ha blitt truffet av flere torpedoer. I løpet av en time sank også «Prince of Wales».


Retorikk.
Retorikk er læren om talekunst (gresk ρητωρ, rhêtôr, "tale", og techne, "kunst"). I moderne tid er retorikken ofte blitt definert som læren om overtalelse. Retorikk er en av de tre originale kunster i vestlig kultur. Retorikk kan også bli brukt nedlatende i noen sammenhenger når man vil avvise et verbalt resonnement el.l.
Historie.
Retorikk er en 2500 år gammel kunst og vokste frem i antikken. Den var opprinnelig en del av de frie kunstene, som den utgjorde sammen med grammatikk og dialektikk trivium. Sofister som Protagoras og Gorgias var blant de første retorikerne.
Platon har satt et berømt skille mellom falsk retorikk og ekte retorikk. Hans elev, Aristoteles, la frem en enda mer berømt, større avhandling om retorikk som man fortsatt studerer den dag i dag.
I det siste århundre før Kristus finner vi retorikeren Apollonios Molon, som var Ciceros lærer.
Cicero og Quintilian var fremstående representanter for den romerske retorikk.
På 1800-tallet ble retorikken oppfattet som gammeldags og mekanisk, men etter Den andre verdenskrig har interessen økt. Den klassiske retorikken er blitt utviklet med nye innslag fra lingvistikk og kommunikasjonsforskning.
Kjente retorikere i vår tid er blant andre Ernst Cassirer og Kenneth Burke.
De attiske retorikere.
Studiet av retorikk som fag startet i de greske bystatene, særlig Athen, omkring 400 f.Kr.
De praktiske rådene i dette verket er imidlertid i overkant elementære. Det anonyme verket "Rhetorica Et Alexandrum", som ofte tilskrives Aristoteles, er et mer praktisk rettet verk.
Lysias er mest kjent som taleskriver for andre borgere i Athen. Lysias taler høstet anerkjennelse fordi han var flink til å uttrykke seg overbevisende, klart og kortfattet, og de ble gjerne brukt som eksempler i taleutdannelsen.
Demosthenes nøt kanskje høyest anseelse blant de attiske retorikerne. Han er mest kjent for sin tale mot kong Fillip av Makedonia.
Cicero og Quintilian.
For romerne var talekunsten en viktig del av hverdagen. Appius Claudius, Cato den eldre og brødrene Gracchus er eksempler på dyktige retorikere i det gamle Roma. De ble fulgt av Cicero og Quintilian, som regnes som de fremste romerske retorikerne.
Cicero skrev mange verker om retorikk. Blant de store verkene er "De Oratore", "Brutus" og "Orator", og blant de mindre kjente er "De Optimo Genere Oratorum", "Topica", og "De Paritione Oratia". Tidligere ble han også ansett som en mulig opphavsmann til det anonyme, men betydningsfulle "Rhetorica ad Herennium".
Augustin.
En person som ikke vanligvis blir sett på som en retoriker, er St. Augustin. Før han ble prest lærte han latinretorikk, og etter at han ble kristen, begynte han å bruke disse 'hedenske' kunstene i det godes navn. Denne nye bruken av retorikk skriver han om i boken "De Doctrina Christiana", og det la grunnlaget for det som skulle bli preken-retorikk eller kunsten å preke.
Retorikk i Norge.
Den norske forfatteren Georg Johannesen (1931–2005) var professor i retorikk ved Universitet i Bergen. Georg Johannesen var en av de mest hardtslående essayister i norsk litteratur, og i essayene så vel som i diktene hadde han en forkjærlighet for paradokset, det plutselige tankespranget og de provoserende sammenstillingene.
Fra september 2008 har Jens E. Kjeldsen vært ansatt som professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Kjeldsen arbeider også som professor i retorikk ved Södertörns Högskola (Stockholm).


Joan Benoit.
Joan Benoit Samuelson (født 16. mai 1957 i Cape Elizabeth, Maine) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Hun ble tidenes første vinner av et olympisk maratonløp for kvinner.
Benoit begynte å løpe for å trene seg opp etter et beinbrudd. I 1979 vant hun som fullstendig ukjent Boston Marathon, og satte samtidig ny løyperekord. Selv om hun røk akillessenen og ble operert for dette, gjentok hun bedriften i 1983.
Under OL 1984 i Los Angeles vant hun det første maratonløpet for kvinner. Sølvmedaljen gikk til Grete Waitz, som var over ett minutt etter Benoit i mål.


Sayn-Wittgenstein.
Sayn-Wittgenstein betegner en rhinsk adelsslekt med stamsete på borgen Sayn ved Bendorf am Rhein. Slektens medlemmer fører navnet "zu Sayn-Wittgenstein" (til Sayn-Wittgenstein). Personer som istedenfor "zu" kaller seg "von Sayn-Wittgenstein", tilhører ikke denne slekten.


Mesterligaen 2004/2005.
Mesterligaen 2004/2005 ble arrangert av UEFA. Mesterligaen er Europas mest prestisjetunge fotballturnering for klubblag. Finalen ble kanskje den meste spennende mesterligafinalen noen sinne da hentet opp s 3-0 ledelse og vant på straffesparkkonkuranse.
Gruppespill.
De to beste i hver gruppe gikk til åttendedelsfinaler, mens nummer tre gikk direkte inn i cupspillet i UEFA-cupen.
Kvartfinaler.
2. Kampen ble stoppet pga tribunebråk og Milan tildelt seieren med 3-0


Komposisjonsmaling.
Komposisjonsmaling er en maling hvor bindemiddelet er mel, vanligvis rugmel. Det er en vannbasert farge. Den ble mye brukt tidligere, men da linoljemalingen kom, tok den over.
Komposisjonsmaling er lett å påføre, særlig hvis underlaget er litt fuktig fra før. Den sitter dårlig på annet enn friskt tre, og best på uhøvlet tre og ble derfor i hovedsak brukt på uthus. Et billig og lett tilgjengelig pigment var rødt jernoksidbasert pulver, gjerne falurødt og engelsk rødt.
Komposisjonsmalingen kan virke noe primitiv, men den har utmerkede egenskaper: helt diffusjonsåpen og lang holdbarhet, opp til 30 år er nevnt. Før ommaling er det bare å børste av løs maling.
Oppskrift.
Det finnes flere oppskrifter på komposisjonsmaling. Denne er hentet fra Riksantikvarens s nettsted.
Oppløsningen kan skumme og støtkoke kraftig når pigmentet tilsettes, arbeidet bør derfor utføres utendørs.


Falurødt.
Falurødt er et pigment som har vært mye brukt i Skandinavia for utvendig maling av bolig- og uthus. Fargen har navn etter den svenske gruvebyen Falun, der pigmentet har vært produsert siden 1500-tallet. Pigmentet framkommer ved at kopperholdig malm fra Falun gruve forvitrer over lang tid. Forvitringsproduktet brennes og males til pulver. Foruten kopper inneholder pulveret jernoker, kiselsyrer og sink, og har derved en konserverende virkning på treverk.
Tradisjonelt har pigmentet inngått i komposisjonsmaling, men brukes også i linolje- og alkydmaling.
Fargen er den mest brukte utendørsfarge på den svenske landsbygda. Fra 1500-tallet var den røde husfargen et tegn på velstand og ble først og fremst brukt i byene, men fra 1800-tallet ble den allemannseie og erobret landsbygda, samtidig som en i byene tok i bruk lysere oljemalinger.
Nærmeste NCS-kode er S 5040-Y80R.


Mozilla Thunderbird.
Mozilla Thunderbird er en åpen og fri (også gratis) e-postleser med utspring i Mozillas originale e-postleser. Thunderbird støtter IMAP og POP3, samt NNTP for nyhetsgrupper. Thunderbird har innebygd spamfilter og støtter utvidelser. Thunderbird har mange gode standardfunksjoner, som stavekontroll og GPG-kryptering.


Engelsk rødt.
Engelsk rødt er navnet på et rødbrunt pigment basert på jernoksid. En mengde andre valører finnes også, gjerne oppkalt etter stedet de ble produsert: for eksempel italiensk rødt, tyrkisk rødt, malagarødt. Biprodukt fra jernfremstilling.


Seksjon.
Et seksjonsnummer er en del av en enhet i det norske eiendomsregisteret, "matrikkelen". Forkortelsen er "snr."
Seksjonering benyttes der en eiendom består av flere selvstendige eierenheter som skal selges
og pantsettes hver for seg, og der det ikke er naturlig å dele eiendommen på vanlig måte ved en delingsforretning. Typisk er leilighetsbygg i flere etasjer, forretningsgårder eller en blanding av forretning og leiligheter. En seksjonering kan bestå av 2 typer seksjoner; boligseksjoner og næringsseksjoner.
En begjæring om seksjonering skal sendes til kommunen. Dersom vilkårene for seksjonering er til stede, skal kommunen gi tillatelse til seksjonering.
En vanlig måte å skrive betegnelsen for en seksjonsenhet på er f.eks. "17/235, snr.2", der 17 er gårdsnummeret, 235 er bruksnummeret snr.2 er seksjonsnummeret. En annen skrivemåte er "gnr. 17, bnr. 235, snr. 2".


Tempera.
Tempera er en type maling som er basert på et emulsjonerende bindemiddel. Emulsjon er sammenblanding av to stoff som i utgangspunktet "ikke" kan blandes. Det er mange ulike oppskrifter på temperamaling. Eggtempera er den vanligste blandingen, som er basert på de to ikke blandbare væskene "olje" og "vann". Egget tilsettes som "emulgatoren", det vil si at det gjør at olje og vann allikevel blander seg.
Navnet "Tempera" er latin og betyr: «å blande i riktig forhold». Ordet tempera betegner selve malingsteknikken.
En gammel maleteknikk.
Bruken av temperamaling er meget gammel og var enerådende i kunstmaling inntil oljemalingen dukket opp på 1400-tallet, særlig sør for Alpene var teknikken lenge brukt. Lengre nord ble oljemaling brukt tidligere.
Mange kunstnere i samtiden arbeider med temperamaling. Enkelte mener at denne malingen er med å gi et bedre uttrykk i bildene, enn olje- og akrylfarger. Fordi tempera er kjent for at fargene beholder mer av sin intensitet (koloritt) slik den er før malingen tørker. Temperafarger «gulner» også mindre enn enkelte oljefarger, fordi bindemiddelet inneholder prosentvis mindre mengde olje.
Å male med tempera.
Blandingen kan gis forskjellig dekkevne og fargestyrke avhengig av pigmenttilsetning. Lite pigment er en maling med dårlig dekkevne (gjennomskinnelig), mye pigment gir er fargesterk og dekkende maling. Bindemiddelet kan oppbevares en tid, gjerne en uke, men må stå i kjøleskap, da det er basert på egg eller kasein, som ikke kan oppbevares lenge i romtemperatur. Om bindemiddelet tykner, kan det tynnes med vann.
Malingen påføres i tynne lag vanligvis med pensel eller rull. Maleunderlaget må være stødig. Plater må brukes, lerret er ikke å anbefale. Underlaget må være preparert for tempera, det må være «sugende» og inneholde mindre olje enn tempera malingen.
Påført maling tørker fort og maleriet overflate blir da uoppløselig. Men den kan straks overmales på nytt. Malingen får en matt overflate når den er tørr.
De vanligste tempera-malingene.
Mange blandinger med forskjellige emulgatorer er utprøvd, for å finne den optimale blandingen. De vanligste er eggeplomme og kasein.
Eggtempera ===.
Eggtempera lages ved å vispe sammen vann, linolje og egg til det emulgerer, det vil si blander seg fullstendig. Kunstnere blander bindemiddel og pigment under arbeidsprosessen, direkte i maleriet eller på paletten.


Væskekromatografi.
Væskekromatografi (engelsk: HPLC – high performance liquid chromatography) er en teknikk innen analytisk kjemi som brukes for separasjon av kjemiske komponenter i en væske.
Separasjonen skjer i en analytisk kolonne som en prøveløsning drives igjennom under høyt trykk (10-400 Bar) ved hjelp av en pumpe som er tilknyttet reservoarer med væske. Denne væsken kalles mobilfasen fordi den er det mobile medium som prøveløsningen drives i. Kolonnen, en sylinder med typiske dimensjoner 15 cm lengde og 4.6 mm indre diameter, er fylt med partikler (kalt stasjonærfasen), som vekselvirker med analyttene (de kjemiske komponentene som skal bestemmes), slik at forskjellige komponenter vil bruke forskjellig tid gjennom kolonnen mens mobilfasen pumpes gjennom.
Det typiske er at stasjonærfasen er av upolar karakter (partikler med alkankjeder bundet til, typisk C18) og mobilfasen er av polar karakter (vandig løsning med innblanding av vannløselige løsemidler, f.eks. metanol eller acetonitril). Dette kalles omvendt fase væskekromatografi. Hvis stasjonærfasen er polar (typisk silicapartikler) og mobilfasen upolar/lite polar (ikke-vandig løsning) så kalles det normal fase væskekromatografi. Omvendt fase er det klart mest anvendte og er enklest å håndtere.
Varianter.
En variant av væskekromatografi er tynnsjiktkromatografi (TLC), eller platekromatografi, hvor stasjonærfasen er montert i et tynt sjikt på en plate av glass eller metall. En prøve avsettes i et punkt nær den ene kanten av platen, platen settes på høykant i et kar med en liten mengde mobilfase, som så drives frem gjennom stasjonærfasen av kapillærkrefter. Før mobilfasen har nådd toppen av platen tas den ut, væskefronten markeres, og platen tørkes. Prøvens komponenter separeres ikke i tid, men i hvor langt de har vandret fra utgangspunktet.
Væskekromatografi finnes også som en miniatyrisert teknikk kalt micro væskekromatografi (µLC). Teknikken innebærer en nedskalering av alle komponenter i systemet som gir en forbedret massesensivitet da fortynningseffekten i kolonnene reduseres betraktelig.


Kevin Young.
Kevin Young (født 16. september 1966 i Los Angeles) er en tidligere, amerikansk friidrettsutøver. Han innehar verdenskorden på 400 meter hekk.
Kevin Young debuterte internasjonalt under de panamerikanske lekene i 1987, der han kom på andre plass. I 1988 kvalifiserte han seg til OL i Seoul, der han kom på fjerde plass bak sitt store forbilde, Edwin Moses, som i dette løpet vant sitt siste, store mesterskap. Under VM i friidrett 1991 kom han igjen på fjerde plass, og sde to beste årene i karrieren fulgte. I 1992 vant han gull under OL i Barcelona på tiden 46,78.
Etter 25 løpsseire på rad, ble han i 1993, to uker før VM, slått av Samuel Matete fra Zambia. I selve verdensmesterskapet fikk han imidlertid revansj, og ble verdensmester.


Islandshest.
Langhåret islandshest i fargen rødbrun (Bay)
Islandshesten kommer fra Island. Selv om islandshesten ikke er så stor, bærer den lett en voksen person. Alle farger og avtegn er tillatt. Rasen kan ha 5 gangarter: skritt, trav, galopp, tølt og pass.
Fakta.
Hesterasen har et stort antall fargevariasjoner. Registrene navngir over hundre fargevarianter. Islandshesten finnes blant annet i brunt, rødbrunt, kastanjefarget, sandfarget, blakk, gråskimlet, grått, sort, tofarget (Pinto) i hvitt/svart eller hvitt/brunt. Hvite islandshester forekommer sjelden; men de lyseste grå og de lyseste blakke kan ofte synes hvite.
Historie.
Den islandske hesten ble brakt til Island da nordmenn fra Vestlandet og Nord-Norge fra år 874 og framover utvandret i stor stil ("Se Landnåmstiden"). Islandshesten nedstammer altså hovedsakelig fra en norsk hestrase, og rasen har siden holdt seg ren ettersom Island som øya er isolert fra resten av Europa.
Islandshestens forfedre er fjernt den mongolske Przewalski-hesten, og nært de norske Fjording og lyngshest Det er delte meninger om hvorvidt Shetlandsponni har bidratt til rasen for tusen år siden.
Det var nettopp på grunn av de vanskelige levevilkårene at denne hesten utviklet seg til å bli så hardfør. Naturkatastrofer har i århundrer nesten klart å ta knekken på bestanden, og i 1780 var det et stort vulkanutbrudd på øya. Bare 8400 hester overlevde, men allerede i 1804 hadde bestanden tatt seg opp til 26 000 hester igjen.
Antagelig skjedde ikke import av hester til Island etter 1200-tallet. Det eneste unntaket er et isolert og mislykket eksperiment på begynnelsen av 1900-tallet av en norsk fjording. Det er en oppfatning om at islendingene vedtok ved lov et forbud av import av hester, antagelig en gang på 1200-tallet, men det finnes intet dokument som beviser dette. Den eneste loven som kan bevises på forbud av import går tilbake til 1882. Grunnen var å bevare rasen ren og fri for sykdommer. Denne loven eksisterer fremdeles, og islandshester som blir eksportert fra Island, kan aldri vende tilbake. Det vil si at de som deltar i konkurranser i utlandet, for eksempel EM og VM, aldri kan ta med hesten sin tilbake til Island.
Gangartene.
Noe av det islandshesten er mest kjent for, er gangartene. Den har som alle andre hester skritt, trav og galopp, men i tillegg tølt og pass. Tølt er en firetaktig gangart, og pass er en totaktig gangart. I tølt veksler hesten mellom venstre bakbein, venstre forbein, høyre bakbein, høyre forbein, og er derfor en veldig behagelig gangart å ri. I pass beveger hesten høyre forbein og høyre bakbein parallelt, og venstre forbein og venstre bakbein parallelt. Pass blir mest brukt til konkurranse, og da over strekninger mellom 100 og 250 meter.
Konkurranse.
Det er egne konkurranser for islandshest og det er mange disipliner for både 4 og 5-gjengere. Forskjellen på en 4 og 5-gjenger er at 4-gjengeren har skritt, trav, gallopp og tølt og en femgjenger har de samme gangartene, men pass itillegg. Det er egne konkurranser for 4 gjengeren og for femgjengeren og de kalles 4-gang(V1) og 5-gang. Rytteren viser alle gangartene på en ovalbane og får karakter for fremførelsen av hver gangart. Det er 3 eller 5 dommere på banen og de dømmer hver gangart etter følgende kriterier: takt, tempo, form og bevegelser, dommeren ser også på helthetsbilde, ridningen til rytteren, utstyr og samspill. Ved tøltkonkurranse(T1) vises sakte tølt, tølt med tempovekslinger på langsidene og til slutt hurtigtølt. En annen type tølt konkurranse er T2 (tølt på løse tøyler), her vises først fritt valgt tempo tølt, deretter sakte tempo tølt, og til slutt tølt på løse tøyler. Passdisiplinene er PP1 (stilpass) P1 (250 meter pass) P3 (150 m pass) P2 (speedpass). Stilpass er bedømmning av gangarten pass på langstrekke(passbane) som har markerte punkter for hvor bestemte oppgaver skal gjennomføres. Først kommer man inn i et område som kalles for "trakta". Du kan tølte eller trave inn i trakta og deretter fatte gallopp inne i trakta. Neste steg er at hesten skal "legges" i pass og det er viktig at den er lagt i pass før man kommer til et markert punkt etter trakta, og deretter er det ønskelig at hesten ligger godt i pass i 150 m før man skal ta nedtakning til tølt. Det bedømmes for leggningen fra gallopp til pass, passkvaliteten og nedtakning.
Anvendelse.
Islandshesten brukes til ridning og kjøring, samt til konkurranser innen gangartsridning og passløp (pass er den raskeste gangarten). I tillegg er den en ypperlig turhest for ridning i naturen.
I konkurransesammenheng skal rytteren vise frem hestens gangarter. Hesten har enten fem eller fire gangarter. En skal vise frem det beste i hesten, og får bedømmelse ut i fra det som blir vist. Det dømmes ut i fra, takt, tempo, form, med mere.
En rir rundt på en ovalbane, der dommerne sitter i midten. Det er en karakterskala fra 0 til 10, der 10 er beste karakter. I Norge er det et aktivt miljø, der det om sommeren arrangeres mange stevner. Hver år arrangeres det norgesmesterskap, og annethvert år VM og nordisk mesterskap.
Det er to konkurranseformer, "gædingakeppni" og sport. Det er forskjellige disipliner innenfor; tølt, 5-gang og 4-gang. Det er delt inn i aldersklasser.


Edwin Moses.
Edwin Moses (født 31. august 1955 i Dayton, Ohio) er en amerikansk friidrettsutøver. Han dominerte øvelsen 400 meter hekk i store deler av 1970- og 80-årene, og var ubeseiret på distansen i 122 løp mellom 1977 og 1987.


Hierarki.
Hierarki betyr «rangordning». "(gr. hierarkhia «høyere presteskap», nøye gradert system av geistlige embedsmenn)". Hierarki finnes både i dyreverden og blant mennesker.
Det finnes to typer hierarki; makthierarki og systemhierarki.
Makthierarki.
Makthierarki er et system som bygger på «den sterkestes rett».
I dyreverden.
Etter Darwins utviklingslære er makthierarkiet et viktig element i utvelgelsen av dyr, for at de som best tilpasset skal bringe rasen videre (oftes på norsk referert til "den sterkestes overlever", noe som er en misvisende oversettelse av originalen "survival of the fittest", dvs "den best egnede overlever"). De dyr som står nederst på rangstigen kommer sist til matfatet, og hannene får gjerne ikke anledning til å pare seg og derved bringe sine gener videre.
Slik rangordning er vanlig hos de fleste dyreslag – "«hakkeorden»".
I menneskeverden.
Makthierarki er også velkjent blant mennesker. I et slikt menneskelig hierarki vil de som står lavest på rangstigen ha minst innflytelse på avgjørelsene. Mest utviklet er hierarkiet i offentlig forvaltning. Det aller klareste og mest omfattende finnes i forsvaret, der hver enkelt rang har en betegnelse og et helt klart definert ansvarsområde. Hver forsvarsgren er inndelt i 14 militære grader.
Innen informasjonsteknologi.
Hierarkimodellen brukes for eks. innen lagring av data.
Datastrukturer blir i stadig større grad lagret som XML som følger en streng hierarkisk modell.
De fleste moderne programmeringsspråk har også en innebygget hierarkisk oppbygning av et hovedprogram som består av mange underliggende funksjoner eller subrutiner.
Innen dyre- og planteverden.
Carl von Linné er kjent som den moderne taksonomiens far. Han delte planter og dyr inn i grupper og undergrupper etter et hierarkisk mønster. Hvert ledd i hierarkiet, helt ned til arter og underarter, fikk en latinsk betegnelse.


Per Dybvig.
Per Dybvig (født 27. januar 1964 i Stavanger) er en norsk tegner, illustratør og billedkunstner. Han har utdannelse fra grafisk formgivningslinje ved Bergland vidaregåande skole der han var elev fra 1983 til 1985. Han har tegnet for aviser, blant annet Rogalands Avis, illustrert bøker og arbeidet med fri tegnekunst.
Per Dybvig regnes som en av de fremste barneboktegnerne i Norge i dag, og har samarbeidet blant annet med forfatterne Marit Nicolaysen om den populære serien om "Svein og rotta", Bjørn F. Rørvik om bildebøkene om "Reven og grisungen", ingvar Ambjørnsen, Trond Brænne, Klaus Hagerup og Jo Nesbø. Han har også illustrert flere av bøkene til humoristen Per Inge Torkildsen.
Per Dybvig har en karakteristisk sikker, fri og energisk tegnestil, både i blyant og penn, med mange streker, mye hvitt papir og ofte ville, humoristiske figurer.


Akin Duzakin.
Akin Duzakin (født 21. mai 1961 i Gaziantep i Tyrkia) er en tyrkisk-norsk illustratør og barnebokforfatter bosatt i Norge siden 1987. Han har utdannelse i industridesign og arkitektur fra Ankara og fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo der han studerte fra 1987 til 1994.
Akin Duzakin har illustrert ei lang rekke barnebøker, blant annet bøkene om "Tvillingbror" og "Tvillingsøster" av Liv Marie Austrem, som han fikk Brageprisen for i henholdvsis 1995 og 1997. Sammen med Oddmund Hagen ble han tildelt Unni Sands bildebokpris for 1998 for bildeboka "Over jordet". Ellers har han hatt mottatt flere internasjonale utmerkelser og i 2006 Bokkunstprisen for sitt virke som nyskapende og toneangivende illustratør.
Akin Duzakin er særlig kjent for vakre akrylmalerier i delikate fargenyanser med poetiske, lett naivistiske motiver og tydelige figurer. Han har store billedskapende evner og en uvanlig håndverksmessig sikkerhet. Duzakin blir ansett som en av de aller fremste illustratørene i Norge i dag og kanskje den fremste blant bildebok-illustratørene.
Akin Duzakin bor og arbeider i Son sør i Akershus.


Fam Ekman.
Fam Ekman (født 6. oktober 1946 i Stockholm) er en svensk-norsk billedkunstner, illustratør og forfatter som er særlig kjent for sine vakre og særegne bildebøker for barn og voksne.
Bakgrunn og arbeid.
Fam Ekman har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, der hun var elev fra 1965 til 1968, og Statens kunstakademi, der hun studerte fra 1979 til 1983.
Fam Ekman debuterte litterært med "Det kan hända" i 1969, ei bok om vesle Jonas som med fantasi og en magisk penn tegner seg i en tegneserieverden. Hun ble imidlertid for alvor kjent for den nyskapende bildeboka "Hva skal vi gjøre med lille Jill?" i 1976. Hun har siden illustrert en mengde bildebøker med egne og andres tekster. Hun har også arbeidet som grafisk designer i NRKs Dagsrevyen.
Tekstene i Fam Ekmans bøker er korte og underfundige og tar ofte utgangspunkt i eventyrmotiver og dyrefabler. Bildene er påvirket av både naivistisk og surrealistisk billedkunst, samt kunstverk av Ivar Arosenius, Henri Rousseau og Matisse. Illustrasjonene er som regel utført som kollasjer av papirbiter med grafiske mønstre og figurer i avstemte farger. Hun lager også pastisjer der hun låner bilder og motiver fra andre.
Fam Ekmans barnebøker appellerer også til voksne og betegnes ofte som allalderlitteratur. Hun har dessuten laget tre bildebøker som først og fremst er beregnet for et voksent publikum. Fam Ekman har mottatt en rekke priser for arbeidet sitt, og regnes som en av de aller fremste billedbokkunstnerne i Norge. Flere av bøkene er oversatt til særlig svensk, men også andre språk.
Fam Ekman er datter av de svenske skuespillerne Eva Henning og Hasse Ekman, og halvsøster til skuespillerne Gösta Ekman d.y. og Stefan Ekman, kunstneren Krister Ekman og regissøren Mikael Ekman. I 1954 flyttet hun med mora fra Sverige til Oslo, der hun har bodd siden.


Kari Grossmann.
Kari Jakobsen Grossmann (født 5. mai 1942 i Trondheim) er en norsk illustratør og forfatter. Hun er en av Norges mest populære og benyttede bildebokskapere.
Bakgrunn og arbeid.
Kari Grossmann har utdannelse fra Werkkunstschule Münster i Tyskland der hun fikk statseksamen i 1966. Hun har siden tegnet for tidsskrifter, aviser, barne-tv og tegneserier og laget informasjonsmateriell for og om barn både i Norge og U-land. Hun står dessuten bak en omfattende produksjon av bildebøker, særlig for små barn; fram til 2011 hadde Kari Grossmann illustrert 35 titler for andre forfattere og laget 27 bøker med egen tekst, hvor flere utgivelser har solgt i store opplag. Ifølge forlaget har hun utgitt 30 egne bildebøker i et samlet opplag på rundt 400 000. Bøkene er oversatt til dansk, svensk, finsk, tysk og engelsk.
Kari Grossmann er gift med illustratøren Werner Grossmann. De har samarbeidet om ei lang rekke oppdrag og bøker, blant annet om Kristin- og Håkon-maskotene fra OL på Lillehammer. Begge arbeider i strek og akvarell med barnevennlige figurer og et vell av gjenkjennelige detaljer, ofte fra barns dagligliv.
Våren 2011 mottok Kari Grossmann «Klassikerprisen» under illustratør- og designerorganisasjonen Grafills Visuelt-arrangement.
Bibliografi (utvalg).
a>. Her er figurene avbildet på et krus.


Werner Grossmann.
Werner Grossmann (født 21. mai 1943 i Celle i Tyskland) er en tysk-norsk illustratør og barnebokforfatter. Grossmann har utdannelse fra Werkkunstschule Münster i Tyskland der han tok statseksamen i 1966. Han har tegnet for tidsskrifter, aviser, barne-tv, tegneserier, informasjonsmateriell for og om barn både i Norge og U-land, og står bak flere barnebøker, blant annet bildebøker for små barn. Bøkene er oversatt til flere språk.
Werner Grossmann er gift med illustratøren og forfatteren Kari Grossmann. De har samarbeidet om en rekke oppdrag og bøker. Begge arbeider i strek og akvarell med barnevennlige figurer og et vell av detaljer i en lett tilgjengelig og forklarende tegnestil.
Bibliografi (utvalg).
a> og Werner Grossmann. Her er figurene avbildet på et krus.


Hilde Kramer.
Hilde Kramer (født 8. mars 1960 i Bærum) er en norsk illustratør. Hun har særlig arbeidet med bokkunst i barnebøker.
Hilde Kramer har utdannelse fra grafisk linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (1981–1985), kunstakademiet i Krakow i Polen (1986–1987). Hun har også studert kreativ kommunikasjon ved Høgskolen i Akershus (2009) og entreprenørskap i undervisning og ledelse ved Norges Musikkhøgskole (2011).
Hilde Kramer har illustrert en rekke bøker, særlig bildebøker for barn. Hun har også skrevet teksten til to egne bøker og arbeidet med animasjonsfilmer og annet. Kramers illustrasjoner er preget av sikkert tegnerhåndverk, ofte sterke, rike farger samt svært varierte teknikker, både tegning, grafikk, maleri og datagrafikk. Hun fått flere utmerkelser for bokillustrasjonene sine, deriblant Kulturdepartementets spesialpris 2012 for sitt «bidrag til å gjøre bildeboksjangeren til en kunstopplevelse for barn».
Hilde Kramer er gift med illustratøren og skribenten Marek Woloszyn. De bor på Enebakkneset i Akershus.


Gry Moursund.
Gry Moursund (født 12. desember 1969 i Mo i Rana) er en norsk illustratør. Hun har særlig illustrert bildebøker.
Gry Moursund har utdannelse fra Kunstskolen i Kabelvåg (1989–1990), Wiiks Folkhögskola i Uppsala (1990–1991), Statens Håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (1991–1995) og Royal College of Art i London (1995).
Moursund har en vilter og fargerik tegne – og malestil med morsomme figurer og trekk fra barnetegninger. Hun har fått flere priser for barnebokillustrasjonene sine.
Gry Moursund er gift med den svenske billedkunstneren Mattias Härenstam. De bor og arbeider i Berlin. Hun er storesøster av illustratøren Jill Moursund.


Harald Nordberg.
Harald Nordberg (født 27. mai 1949 i Askim) er en norsk illustratør og forfatter.
Harald Nordberg er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (1968–1971). Han har dessuten studert scenografi ved University of Idaho i 1973 og pedagogikk ved Statens lærerskole i forming i 1974. Harald Nordberg debuterte med bildeboka "Sofie og Amanda" i 1978. Han har siden arbeidet for og med bildebøker, både som formidler og utøver, og illustrert en mengde barnebøker. I tillegg har han vært hovedillustratør og billedredaktør for "De store hvite bøkene" utgitt på Aschehoug forlag. Han har også tegnet til barneprogrammer i NRK Fjernsynet.
Harald Nordberg har vært en pioner blant bildebokskaperne i Norge og er i dag en anerkjent veteran i faget. Han har deltatt på en stor mengde utstillinger og mottatt en rekke priser for arbeidet sitt.
Harald Nordberg bor og arbeider i Oslo.
Aschehougs store, hvite barnebøker.
Illustrasjoner til en serie antologier med fortellinger, eventyr, rim, regler og andre tekster for barn


Gasa.
Gasa dzongkhag ligger inne i Himalaya
Gasa er det nordligste av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan, og ligger inne i Himalaya. Gasa utgjør 11% av Bhutans totale areal. De store elvene Po Chhu og Mo Chhu renner gjennom fylket. Inntil 1992 var fylket en del av Punakha.
Beliggenheten og klimaet vanskeliggjør landbruk, men myndighetene gjør forsøk på å etablere dyrking av blant annet sennep. Yak og hybriddyret dzo (krysning mellom yak og storfe, hunndyret kalles zhom) holdes som husdyr. Landbruket plages av at ville dyr både angriper husdyr og gjør skade på åkre.
Gasa er kjent for gjeterfolket Layap, og for Snømann-ruten ("Snowman Trek") som er en av de mest krevende rutene i Himalaya. Gasa grenser til Tibet i nord, og til Thimphu, Punakha og Wangdue Phodrang i sør.


Malgorzata Piotrowska.
Małgorzata Piotrowska, også Malgorzata Piotrowska-Drab'", (født 18. januar 1957 i Warszawa i Polen) er en polsk-norsk illustratør og forfatter.
Bakgrunn og arbeid.
Piotrowska har utdannelse fra Kunstakademiet i Warszawa. Hun har illustrert en mengde barnebøker, blant annet flere bildebøker med egne og andres tekster. Bildene hennes kjennetegnes av naivistiske figurer, en fri og fargesterk akvarellteknikk (vannoppløselig tusj og kollasj) og påvirkning fra øst- og mellomeuropeisk bildetradisjon.
Piotrowska har blant annet mottatt Kulturdepartementets illustrasjonspris, og holdt flere separatutstillinger. Hun har også hatt bidrag på illustrasjonsbiennalen i Bratislava ("Bienále ilustrácií Bratislava") i 1993 og 1995.
Malgorzata Piotrowska har vært bosatt i Norge siden 1987. Hun er gift med den polske kunstneren Andrzej Drab som har bodd i Norge siden 1990-tallet.


Inger Lise Belsvik.
Inger Lise Belsvik (født 19. mars 1961 på Sandnes) er en norsk grafiker, tegner og illustratør.
Inger Lise Belsvik har utdannelse i grafisk kommunikasjon fra Stavanger 1982-1985, illustrasjon fra Kingston University i England 1990-1991 og som hospitant ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1991-1992. Hun har også vært student ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning 2006-2007. Hun debuterte som forfatter med bildeboka "Spring, hesten, spring!" i 2010.
Inger Lise Belsvik har særlig illustrert barnebøker, både bildebøker, diktsamlinger, musikktrykk og kristen litteratur. Flere av titlene er utgitt på nynorskforlaget Samlaget. Mange av bokillustrasjonene er utført som linoleumssnitt med ekspressive og naivistiske motiv i samstemte farger. Hun bor og arbeider i Oslo.


Øyvind Torseter.
Øyvind Torseter (født 2. oktober 1972) er en norsk billedkunstner, illustratør, tegneserieskaper og forfatter.
Han har illustratørutdannelse fra Merkantilt Institutt i Oslo (1991–1992), Skolen for Grafisk Design i Oslo (1992–1994) og Kent Institute of Art and Design i Maidstone (1995–1998). Han har illustrert flere bildebøker, blant annet den prisbelønte "Klikk" fra (2004) med egen tekst.
Torseter arbeider både med tradisjonelle og digitale bildeteknikker, særlig med vekt på tegning. Han eksperimenterer også med grafiske effekter og tredimensjonale papirklipp. Tegningene i bøkene kan både være illustrasjoner til en handlingsorientert tekst, men også lek og eksperimenter med fri tegnekunst som inneholder detaljer og historier med stort tolkningsrom. Torseter anses av mange som en av Norges fremste unge billedbokkunstnere og tegnere.
Øyvind Torseter bor og arbeider i Oslo.
Eksterne lenker.
Torseter, Øyvind
Torseter, Øyvind
Torseter, Øyvind
Torseter
Torseter, Øyvind


Bjørn Ousland.
Bjørn Ousland (født 14. mai 1959 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper og illustratør.
Bjørn Ousland er utdannet ved Joe Kubert School of Comics and Graphics Art i New Jersey fra 1982 til 1985. Han har siden vært svært produktiv og skrevet og tegnet en rekke tegneserier, både humoristiske striper og hele album, blant annet basert på historiske materiale og norske folkeeventyr. Han var i en årrekke blant de mest fremtredende tegnerne i humorbladet Pyton med serier som "Hellitern og Halvlitern", "Lucky Duck" og "Børt – Børre". I 1995 kom den populære serien "Siggen og Piggen". Han bidro også med 87 avisstriper av "Småkryp" i Dagbladet i 1998. I de seinere åra har han illustrert en rekke bøker for barn, deriblant fire bildebøker med tekst av Knut Nærum og flere skolebøker. Bjørn Ousland har også skrevet tegneseriemanus for andre tegnere.
Ouslands tegnestil er inspirert av amerikanske, humoristiske tegneserier med voldsomme overdrivelser og forenklinger, ledige streker, klare konturer og reine fargeflater i en "funny animal"-tradisjon. Teknikken er penn, ofte kombinert med fargeblyant og akvarell. Tegneseriene hans er utgitt i USA, Danmark, Sverige og Finland. Han har hatt flere separatutstillinger, er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket og har mottatt flere priser for tegneseriene sine.
Bjørn Ousland er oppvokst og bor på Nesodden. Han er sønnen til kunstneren Ingrid Ousland og broren til polfareren Børge Ousland.


Anne Tryti.
Anne Tryti (født 29. oktober 1949) er en norsk billedkunstner, grafisk designer og illustratør. Hun har arbeidet med grafisk kunst og illustrert en rekke bøker, særlig skolebøker for barn. Illustrasjonene er fargesterke, maleriske og lett naivistiske.
Anne Tryti har bodd og arbeidet flere år i Nederland. I dag bor hun i Holmestrand i Vestfold.


Ragnar Aalbu.
Ragnar Aalbu (født 10. september 1966 i Oppdal) er en norsk illustratør og forfatter av bildebøker. Han har utdannelse fra Institutt for visuell kommunikasjon ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo der han studerte fra 1991 til 1996. Han har arbeidet med informasjon, reklame og bøker.
Som illustratør arbeider Aalbu både med tradisjonelle male– og tegneteknikker samt digitale tegneprogram. Illustrasjonene hans kjennetegnes gjerne av et stilisert formspråk kombinert med organiske flater, naivistiske og morsomme figurer, et grafisk, collagepreget uttrykk og mettede farger. Han er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket og har mottatt priser i både Årets vakreste bøker og Visuelt. Han mottok Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur i 2004 for "Fokus på ku". "Harry og Roger" ble nominert til Kultur- og kirkedepartementets bildebokpris for 2007. Aalbu er også representert i Martin Salisburys bok "PLAY PEN – New Children's Book Illustration" (Laurence King Publishing, London, 2007).
Ragnar Aalbu bor og arbeider i Oslo.
Illustrasjoner i barnebøker.
Ragnar Aalbu har i tillegg bidratt med illustrasjoner til en rekke skolebøker


Iben Sandemose.
Iben Sandemose (født 13. juli 1950 i Oslo) er en norsk billedkunstner, tegner, illustratør, scenograf og forfatter.
Iben Sandemose har utdannelse i billedvev, drama og dukketeater fra Statens lærerhøgskole i forming, Oslo der hun studerte fra 1973 til 1978. Hun har også studert ved Emerson College i Sussex og vært elev av litografen Ragnar Hauge. I en periode frem til 1980 underviste hun i sløyd ved Steinerskolen. Etter å ha blitt antatt på Høstutstillingen i tre år på rad, blant annet med med serien «Alpeluen», holdt hun i 1983 sin første separatutstilling i Galleri J.M.S. i Frognerveien.
Hun har utgitt flere bøker illustrert med egne tegninger, både humoristiske kjærlighetskommentarer og bildebøker for barn. Tegnestilen kjennetegnes av tydelige streker med grafiske virkninger i svart og hvitt. Motivene viser ofte naive figurer og fabeldyr og er preget av leken humor. Hun fikk Bokkunstprisen i 2008, en pris hvor hun selv har utformet bronsestatuetten som deles ut. Som scenograf debuterte hun for Odd Børretzen sitt «Synd og skam» på Teater Ibsen i 1994.
Iben Sandemose er barnebarnet til forfatteren Aksel Sandemose og datter av oppfinneren Bjarne Sandemose. I biografien "Ugler i Sandemosen" fra 2000 forteller hun om bestefaren og familien. Hennes sønn Mikkel Sandemose fra ekteskapet med konservator Jon Brænne er filmregissør. Hun bidro til samboer og barnebok-forfatter Trond Brænnes utgivelse «Røde Hunder». I desember 2010 ble hun av siv.ark. Kristin Pedersen foreslått som ny beboer i Grotten etter Arne Nordheim.
Billedbøker og annet med egen tekst.
Alle bøkene er utgitt på Cappelen forlag. I tillegg har Iben Sandemose årlig utgitt en kalender med egne tegninger og kommentarer siden 1996. Hun har også illustrert en rekke bøker skrevet av andre
Eksterne lenker.
__NOTOC__


Ö.
Ö er et skrifttegn i svensk, finsk, estisk, tysk, ungarsk, tyrkisk og islandsk. Det er ikke en egen bokstav i alle disse språkene, men i svensk og finsk er den alfabetets siste bokstav.
På norsk brukes den i steds- og personnavn fra ovennevnte språkområder, men vanligvis skrives slike stednavn med ø på norsk, f.eks. Køln.
Ö brukes i en del former for håndskrift som et alternativ til ø.
Tegnet har oppstått ved at e-en i "oe" ble satt over o-en. E-en er med tiden redusert til to prikker.
O 05


Anførselstegn.
Anførselstegn eller sitattegn er tegn som brukes for å uttrykke tale eller sitater eller for å vise noe som blir omtalt på en spesiell måte.
Utseendet på tegnene varierer, og hvilken form som er den vanligste i trykt skrift er forskjellig fra land til land.
Anførselstegn benyttes for å markere og sitere utdrag fra andre tekster og utenlandske ord i norsk tekst, samt ved uttrykk som ikke følger normen, bryter med skrivestilen eller som brukes på en uvanlig måte (alternativt til kursiv). Ved sitat kan også anførselstegn brukes alternativt til tankestrek. Her tilsier anførselstegn at teksten er sitert ordrett, mens tankestrek viser at sitatet eller utsagnet kan være endret for tilrettelegging av tekstforfatteren. Ved slik sitering skal intet endres i sitatet. Forkortinger etc. skal stå slik de er. Utelatte ord eller passasjer i sitat skal merkes med en ellipse i hakeparentes ([…]). Om du siterer en hel setning skal det avsluttende skilletegnet plasseres innenfor anførselstegnet – ellers skal det plasseres utenfor. Det skal aldri plasseres skilletegn både utenfor og innenfor anførselstegnet ("«Han var en god mann.»", ikke "«Han var en god mann.».").
Man skal ikke bruke ordet "såkalt" sammen med anførselstegn. Skriv enten "den såkalte Røkke-løkka" eller "«Røkke-løkka»"; ikke "den såkalte «Røkke-løkka»".
I norsk typografi brukes fortrinnsvis sjevroner
(doble vinkler: «og»), men de engelske “doble apostrofer” er også mer og mer brukt for å markere sitater. Merk at tegnet " (symbol for tomme/inch) ikke blir brukt. Til tross for at det ikke er korrekt, er "-tegnet ofte å se i norsk språk, og denne feilen er blant de vanligste «amatørmarkørene» i typografisk tekst.
Ved sitat-i-sitat har du flere valgmuligheter alt ettersom hvilke anførselstegn du bruker. Hvis du bruker de korrekte «doble vinklene» skal sitatet i sitatet også ha «doble vinkler», Hvis du derimot bruker “doble apostrofer” kan du følge engelsk praksis og bruke ‘enkle apostrofer’ til sitatet i sitatet. Merk at tegnet ' (symbol for fot/foot/feet) ikke blir brukt. Til tross for at det ikke er korrekt, er '-tegnet ofte å se.
I Microsoft Office-programmene, der norsk stavekontroll er valgt, blir tegnene " og ' byttet ut med avrundede, henholdsvis ” og ’. Dette er ikke korrekt, da tegnet som bøyer seg nedover og til venstre antyder sitat-slutt. Denne feilen forekommer med ekstrem hyppighet. Det korrekte tegnet (opp og til høyre) bør settes inn via «sett inn symbol»-funksjonen. Til kontrast blir tegnene på engelsk erstattet med henholdsvis “ ” (avhenger av om tegnet er sitat-start eller sitat-slutt) og ‘ og ’. På tysk erstattes de med „ “ og ‚ ‘.
Ved bruk av doble vinkler i norsk tekst skal de settes slik at hakene peker utover: «tekst». På samme måte skal de doble apostrofene settes slik at spissene peker mot sitatet: “tekst”. De doble vinklene er mer skikket da de ikke forstyrrer inntrykket i den løpende teksten like mye som de høyt flaggede doble apostrofene. Ved siden av dette kan de doble vinklene ofte bli satt uten mellomrom til de avgrensende ordene.
På andre språk brukes andre siteringsmåter, og hvis man arbeider med tekst på andre språk er det viktig å gjøre dette riktig. Lengre sitater på andre språk brukt i norsk tekst skal følge norsk praksis.
Ved siden av dette brukes anførselstegn for å markere titler på dikt, noveller, essay, musikkstykker, sanger, kunstverk, fartøy og artikler (men boktitler, avistitler, tidsskriftstitler, filmtitler og teaterstykketitler skrives i kursiv).


Fårikål.
Fårikål servert med kokte poteter
Fårikål er en matrett av sauekjøtt (får) eller lammekjøtt, hodekål og hel sort pepper som er kokt sammen i en gryte. Noen ganger brukes det hvetemel for å jevne kraften litt. Retten serveres med kokte poteter.
Totalforbruket av lam var i 2009 5,7 kilo per person i Norge. Mye av lammekjøttet går sannsynligvis i fårikålgryten.
Lyttere til radioprogrammet "Nitimen" kåret på 1970-tallet fårikål til nasjonalrett. I Norge spises fårikål tradisjonelt om høsten.
For å promotere fårikal innstiftet Opplysningskontoret for kjøtt fårikålens dag i 1997. Kontorets reklame- og informasjonsvirksomhet omfatter også den fiktive foreningen «Fårikålens venner».
Historie.
Selv om det å koke kjøtt sammen med grønnsaker kan sees som en gammel norsk skikk var det først mot slutten av 1800-tallet ble "faar i kaal" innskrevet i kokebøkene. Kokebokhistorikeren Henry Notaker mener at fårikålen oppstod i bymiljøer der både språk og skikker var sterkt påvirket av dansk.
Den kokeboken som muligens inneholder de eldste oppskriftene, er "Fuldstændig Norsk Kogebog" av Karen Dorothea Bang fra 1835, hvor oppskriften "Nedlagt Gaas i Hvidkaal" er som til fårikål. Det interessante er at den antyder at fårekjøtt kan brukes istedenfor gås. Årsaken til at man skiftet fra gås til får ligger nok i tilgangen på råvarer.


Illustratør.
En illustratør er en person, ofte en tegner, som lager illustrasjoner, det vil si bilder med et klart formål eller budskap, for eksempel til en tekst.
Arbeidsoppgaver.
a> i atelieret på Røros 1982.
En illustratør arbeider med visuell kommunikasjon. Det betyr at han eller hun lager et visuelt uttrykk som skal formidle en idé til en mottaker eller målgruppe. Illustratøren er bundet av et konkret oppdrag fra en oppdragsgiver, for eksempel en avis, et reklamebyrå eller et forlag. Han eller hun står altså ikke like fritt som en selvstendig billedkunstner. På den annen side vil illustratørens personlige stil være helt avgjørende for hvordan bildene utformes, og illustratøren er dermed mye friere enn den reproduserende håndverkeren. Ikke sjelden er illustratøren også grafisk formgiver og jobber med den totale visuelle utforminga av en trykksak.
Konkret vil det si at en illustratør kan få i oppgave å illustrere en gitt tekst, for eksempel en boktittel, et begrep, en artikkel og liknende. Som illustratør kan en arbeide med bedriftsprofilering, bokillustrasjon og -design, emballasje, identitetsbygging, redaksjonell illustrasjon og design, medisinsk eller vitenskapelig sakillustrasjon, plakater, skriftdesign og kalligrafi, reklame, skilting, strategisk design, animasjon, tegneserier, webdesign, multimedia, film, TV og mer.
Teknikker.
Illustratøren benytter forskjellige bildeteknikker, alt fra tegning og maleri til kollasj, fotografi og digitale tegne- og bilderedigeringsprogram.
Arbeidssituasjon og organisering.
Illustratører kan være tilknyttet dags- eller ukepresse (avis- og vitsetegnere), forlag, reklamebyråer, fjernsynsselskaper eller andre mediainstitusjoner. De fleste illustratørene arbeider som frilansere, aleine eller i større fellesskap.
Mange norske illustratører er medlemmer av interesseorganisasjonene Grafill eller Tegnerforbundet. Utdannelse gis i Norge blant annet ved Kunsthøgskolen i Oslo, Kunsthøgskolen i Bergen, Westerdals School of Communication og Norges Kreative Fagskole. De fleste norske illustratører er selvstendige næringsdrivende og jobber frilans.


Illustrasjon.
En illustrasjon er et bilde som skal visualisere eller anskueliggjøre et budskap eller en idé. Vanligvis vil det si en tegning eller et fotografi som skal forklare, pynte eller tolke et tekstinnhold. Illustrasjoner er viktige virkemidler i visuell kommunikasjon. I motsetning til fri billedkunst har illustrasjoner en bestemt hensikt, og verket skal fortelle eller formidle noe konkret utover seg selv. Det er vanlig å skille mellom beskrivende, altså saklig eller poengtert, illustrasjon og tolkende, det vil si personlig og friere, illustrasjon. Illustrasjoner blir laget av en illustratør, en håndverker som oftest er en tegner.
I overført mening kan ordet "illustrasjon" også bety et forklarende eller talende eksempel i noe man sier eller skriver. Ordet kommer fra tysk og fransk "illustration" som igjen stammer fra det latinske "illustratio" eller "illustrare", det vil si «opplyse».


Little Brickhill.
Little Brickhill er en landsby i Milton Keynes, England. Den ligger omkring 3 km sørøst for Fenny Stratford og 4 km vest for Woburn.
Navnet "Brickhill", som den deler med Bow Brickhill og Great Brickhill, består av det brytoniske "breg" og det angelsaksiske "hyll", som begge betyr «ås». I "Domesday Book" (1086) nevnes den som "Brichelle".
Den romerske veien Watling Street går gjennom landsbyen, og i 1228 ble det opprettet et marked på grunn av trafikken denne veien førte med seg. I middelalderen ble grevskapets rettssaker ført i Little Brickhill, og Little Brickhill vokste seg større enn Great Brickhill. Siste gang det ble holdt en rettssak der var i 1638. I kirkebøkene for årene 1561 til 1620 finner man navnene på rekke henrettede forbrytere i registeret over gravlagte personer.


BRDM-2.
BRDM-2 (russisk: "БОЕВАЯ РАЗВЕДЫВАТЕЛЬНАЯ ДОЗОРНАЯ МАШИНА", "Boyevaya Razvedyvatelnaya Dosornaya Maschina", ordrett «rekognoserings-/patruljekampkjøretøy») er et pansret oppklaringskjøretøy fra Sovjetunionen. Det er fremdeles i bruk i Russland og minst 45 andre land. Det er etterfølgeren til BRDM-1, og var tenkt å ha bedre amfibiske egenskaper og bevæpning. BRDM-2 har en vannjet for framdrift i vannet. BRDM-2 drives av en bakmontert motor på 140 hk, som også er kraftkilden til vannjeten.
Mannskapet på fire består av: Vognfører, kartleser, vognkommandør og skytter. Bevæpningen er den samme 14,5 mm mitraljøse som på BTR-60 pansret personellkjøretøy, med en 7,62 mm mitraljøse som sekundærvåpen. Pansringen beskytter mot håndvåpen og artillerisplinter.
Teknisk.
Kjøretøyer har to ekstra par nedsenkbare hjul under buken, og et sentralstyrt reguleringssystem for lufttrykket i dekkene. Det har også en enkel vannjet for framdrift i vann. I forhold til BRDM-1 så er den større og mer firkantet. Mannskapet sitter lenger framover i skroget, og motoren er montert bak. Den enkleste modellen har et lite tårn montert midt på kjøretøyet. Det er to luker framme. Begge lukene har periskop. Motoren er noe større enn BRDM-1. Kjøretøyet har en infrarød lyskaster og kjørelys, samt et ABC-beskyttelsessystem.
Varianter.
Som BRDM har BRDM-2 flere varianter. De første fire har samme roller som BRDM-1-variantene.
Merknader.
BRDM-2 er ganske lik det ungarske oppklaringskjøretøyet OT-65 og det pansrede personellkjøretøyet FUG-70, som har bakmonterte motorer, men doble vannjeter.


Kommandovogn.
Kovogn eller kommandovogn er den militære betegnelsen for et kjøretøy brukt som eller tilpasset til bruk som mobil kommandoplass.
Tilpasninger fra standardutstyret kan innebære montering av radioer, karttavler, kontorplasser og aggregat for strømproduksjon.
Det norske Forsvaret bruker flere varianter, blant annet flere varianter av det pansrede personellkjøretøyet M113, for eksempel NM198 og NM202, samt BV-206 og Natech P6 beltevogner.


BTR-70.
BTR-70 er et sovjetisk pansret personellkjøretøy. Det har åtte hjul og et lite, konisk tårn foran på vogna. Mellom andre og tredje settet med hjul er det litt større mellomrom, og der sitter en dør.
BTR-70 er en videreutvikling av BTR-60. Den ble først vist offentlig på en militærparade i Moskva i 1980. Hovedforskjellene til forgjengeren er at BTR-70 har kraftigere motorer, bedre utsyn innenfra og luke på siden i stedet for oppå for infanteriet.
BTR-70 ble utviklet ved designbyrået Dedkov i Gorkij-Arzamaz under navnet "Obiekt 60". Den kom i produksjon i 1972. Selv om produsenten vanligvis oppgis til å være bilfabrikken Gorkij, så ble produksjonen av denne og etterfølgende BTR-80 gjort på nabofabrikken Arzamas.
Varianter.
Noen BTR-70 har blitt påmontert tårnet fra den senere BTR-80. Romania har lisensprodusert BTR-70 som TAB-77.


NM142.
NM142 rakettpanserjager er en norsk modifikasjon av den USA-produserte panservognen M113A2. Modifikasjonen inkluderer et tårn produsert av Kværner Eureka, med to TOW-launchere, og innvendige stativ for 6 TOW-missiler. 97 vogner ble modifisert på 1980-tallet, men Forsvaret har per 2005 solgt et betydelig antall for skraping.
Vognen er i tjeneste i Kampeskadronen under betegnelsen "PV-rak" (panservern-rakett). Kampeskadronen har fire vogner i tropp 7 underlagt Rittmester A. Omsted. Per 2008 har de kun en gruppe (2 vogner) i aktiv tjeneste. PV-raks oppgave er å bekjempe tungt pansrede mål på lang avstand (opp til 3 750 m).
Den første Norske KFOR-styrken høsten 1999 omfattet en tropp oppsatt på NM142.


Leopard 1.
Leopard 1 er en tysk stridsvogn, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den var den første stridsvognen produsert i Vest-Tyskland siden 1945.
Den norske hæren har i dag Leopard 1A5NO lagret, og de var planlagt utfaset og solgt etter 2008. Forsvaret oppgir stykkprisen på disse til å være 27,1 millioner i 1996-kroner.
Historie og utvikling.
Leopard ble tatt fram i Vest-Tyskland som en del av opprustningen av landet under den kalde krigen. Prosjektet startet i 1956, og designet gjenspeiler 1950-tallets tanke om at mobilitet var viktigere enn panser for stridsvogner. Den er både lavere og lettere enn tilsvarende stridsvogner fra samme tidsperiode, og kan holde høyere hastighet i ulendt terreng. Frankrike var opprinnelig involvert i prosjektet, men trakk seg ut før vogna kom i produksjon.
Bundeswehr trengte stridsvognen for å erstatte amerikanske M47 og M48 stridsvogner. Den første spesifikasjonen beskrev en 30-tonns stridsvogn, med motoreffekt på 30 hk/tonn vognvekt, en luftkjølt motor som kunne bruke flere typer drivstoff ("multifuel"), enten torsjonsfjærer eller hydropneumatisk hjuloppheng, en rekkevidde på 350 km, en bredde som ikke oversteg 3 150 mm og nok panser til å beskytte vogna mot gjentatte 20 mm-treff på kort hold. Kanonen skulle være i stand til å trenge gjennom 150 mm skrånende panser, og ammunisjonslasten skulle være minst det samme som amerikanske stridsvogner.
I juni 1957 skrev Tyskland under en samarbeidsavtale med Frankrike om å utvikle en felles stridsvogn, på tysk kalt "Standardpanzer". To tyske team skulle utvikle en stridsvogn hver, og produsere to prototyper. I september 1958 kom Italia også med i utviklingsprogrammet. I 1960 ble prototypene levert til testing. Bare Porsches A II (internt Model 734) var klar til testing, da de andre hadde fått problemer med de nye komplekse systemene i stridsvogna.
I Frankrike ble Direction des Etudes et Fabrication d'Armament ansvarlig for designet, og konstruksjonsarbeider ble utført av Atelier de Construction d'Issy-les-Moulineaux ved Satory.
Porsche var leder for Firmagruppe A ("Firmengruppe A"), med MaK og Luther & Jung på laget. Firmagruppe B var ledet av Ruhrstahl og besto i tillegg av Rheinstahl-HANOMAG og Henschel.
De første prototypene ble ferdige i 1961, og veide 35 tonn hver og var utstyrt med en 90 mm kanon. Under testene ble kanonen erstattet med en britisk 105 mm L7-kanon. Rheinmetall hadde forsøkt å utvikle sin egen 105 mm, men den britiske kanonen var tilgjengelig som hyllevare, og hadde allerede et bredt spekter av ammunisjonstyper. L7-kanonen ble modifisert litt, og den varianten som endte opp i produksjonsvognene ble hetende L7A3.
Norsk Leopard 1 på øvelsen Cold Winter i 1987.
Testene foregikk fram til april 1962, hvor Firmagruppe A fikk en ordre på 26 vogner med tårn fra Wegmann, og Firmagruppe B fikk en ordre på seks vogner med tårn fra Rheinmetall. Bare to av Firmagruppe B sine vogner ble ferdigstilt.
Porsches designforslag vant konkurransen, og Leopard 1 ble først produsert i 1963. Designet ble modifisert noe, med et nytt, støpt tårn og flere endringer på skroget for å få et høyere bakdekk og større plass i motorrommet. Før produksjonen startet ble det også bestemt at en optisk avstandsmåler skulle integreres i tårnet, noe som medførte at tårnet ble en anelse høyere og fikk «humper» på hver side for å gi plass til optikken.
Stridsvogna ble også testet mot franske AMX-30, men det ble besluttet å sette den i produksjon for den tyske hæren. Krauss-Maffei ble hovedleverandør, og MaK i Kiel skulle levere de forskjellige spesialvariantene. MaK endte også opp med å bygge et lite antall vogner på kontrakt for Krauss-Maffei.
Den første produksjonsvogna ble overlevert til den vesttyske hæren i september 1965. Produksjonen ble ferdigstilt i 1979, men både Krauss-Maffei og Krupp-MaK gjenopptok produksjonen i 1981 for å levere vogner til Hellas og Tyrkia.
Leopard 1 er eller har vært i tjeneste i Belgia, Danmark, Tyskland, Hellas, Italia, Chile, Canada, Nederland, Norge, Tyrkia og Australia.
Leopard 1 kom til Norge i 1970, og ble totalt modernisert og oppgradert på 1990-tallet, og ble da hetende Leopard 1A5NO.
Teknisk.
Norske Leopard 1 i snøen under øvelse Alloy Express i 1982.
Vognføreren sitter foran til høyre i skroget, med vognkommandøren og skytteren til høyre og laderen til venstre i tårnet. Både laderen og vognkommandøren har luker i tårntaket. Mannskapet har til sammen 13 periskoper for utsyn. 8 av disse er til vognkommandøren, 3 til vognføreren og to til laderen. Ett av vognkommandørens periskoper og ett av vognførerens perioskoper kan byttes ut med nattsynsutstyr. Vognkommandøren har også et kombinert panorama-periskop og resevesikte kalt TRP som kan dreies 360 grader, og som kan forstørre synsfeltet fra 4 opp til 20×.
Skroget er av sveiset stål, og delt i mannskapsrom framme og motorrom bak. Tårnet er støpt.
Bevæpningen er en britisk L7A3 105 mm kanon. 55 granater kan tas med totalt, 13 av disse i tårnet. Koaksialt med hovedskytset finnes en 7,62 mm MG3-mitraljøse med inntil 1 000 skudd klargjort. På laderens luke er det montert en MG3 til for luftvern.
Motoren er en V-10 dieselmotor fra MTU på 830 hk (619 kW), plassert bak i skroget. Den driver en girkasse med fire gir framover og to gir bakover. Stridsvognen har syv løpehjul på hver side, opphengt i torsjonsstaver og fem støtdempere.
Vogna har beskyttelse mot ABC-våpen, automatisk brannslukker og vadesjakt for vading.
Leopard 1A5NO.
På norske Leoparder har ikke skytteren eget periskop, men observerer gjennom hovedsiktet (EMES18).
Hovedsiktet er betjent av skytteren, og har 12× forstørrelse. Hovedsiktet består av et optisk sikte for bruk på dagtid, og et termisk sikte for bruk i mørket. Det termiske siktet kan også justeres mellom 4× og 12× forstørrelse. Hovedsiktet inneholder også en laseravstandsmåler som kan måle avstander med 10 meters nøyaktighet ut til 10 000m.
I tillgg til EMES-18, har skytteren også et TZF reservesikte som forstørrer 8×. Dette siktet er montert parallelt med kanonen.
Våpensystemt er fullstabilisert ved hjelp av flere gyroer. Dette innebærer at Leopard 1A5 kan lever presis ild mot beveglige mål samtidig som egen vogn er i bevegelse.
Ammunisjonskapasitet er på 55 granater, hvorav 13 lagres i "ready-rekka" i tårnet. (I realiteten er ammokapasiteten kun på 52 vanlige granater, da 3 av holderne i skroget kun passer til den utdaterte APDS-ammunisjonen.)
Den koaksiale mitraljøsen har 1 000 skudd i en kasse som mater mitraljøsen, og 4 250 skudd lagret i ammunisjonskasser i tårn og skrog
Varianter.
Australsk Leopard AS1 på øvelse i 2005
Leopard i Norge.
I 1968 ble de første Leopard stridsvogner innkjøpt til Kavaleriet. De ble stasjonert på Trandum leir.
Leopardene utrustet stridsvogneskadronene fra Trøndelag og nordover, med en full stående stridsvogneskadron på Bardufoss, en redusert stridsvogneskadron i Bodø med en tropp avgitt til Andøya og en stridsvogntropp på Porsangmoen (kadretropp for en mobiliseringseskadron) I tillegg fantes den stående Stridsvogneskadron Østlandet med en stående Leopard-tropp og to Leopard-tropper på mobiliseringsbasis.
Fra 1987 ble de selvstendige stridsvogneskadronene samlet i panserbataljoner, etter innkjøp av brukte Leoparder fra Nederland var disse etter hvert fullt oppsatt med Leopard mens stridsvogn M 48A5 som tidligere hadde utrustet stridsvogneskadronene i Sør-Norge ble overført til panserverneskadronene.
Etter anskaffelsen av Leopard 2 ble Leopard 1 gradvis utfaset i løpet av 2000-tallet.


Antivirusprogram.
Antivirusprogram er et program på en datamaskin som forsøker å identifisere, motarbeide og fjerne datavirus og liknende ondsinnet programvare (såkalt «malware»).
De fleste kommersielle antivirusprogrammer benytter begge metoder for å gi best mulig beskyttelse.Antivirusprogrammer er i dag ofte en del av en større programpakke som i tillegg kan inneholde brannmur, antisøppelpost og antispionprogramvare.
Utbredelse.
Antivirus regnes ofte som nødvendig sikkerhetsutstyr hvis man bruker internett på Windows-operativsystemer. Hos mange internettleverandører er antivirusprogramvare inkludert i prisen på internettabonnementene. Antivirusprogrammer til Mac OS og Linux finnes, og antivirusprogrammer til operativsystemer for mobiltelefoner er i utvikling, men det er relativt liten sjanse for å få virus på disse. Derimot er antivirusprogramvare aktuelt på servere, spesielt fil- og eposttjenere, for å finne Windows-virus.


William Steig.
William Steig (født 14. november 1907 i Brooklyn, New York City, død 3. oktober 2003) var en amerikansk tegneserieskaper, illustratør og senere i livet ble han også barnebokforfatter, og hans historier ble veldig populære.
Liv og karriere.
Steig var født inn i en kreativ og kunstnerisk familie. Som barn malte han mye og leste mye litteratur. Steig var inspirert av kjente historier, filmer og forfatterskap som Brødrene Grimm, Charlie Chaplin, Robinson Crusoe og særlig Pinocchio. I tillegg til sine kunstneriske anlegg var han også en atlet og var en dyktig vannpolospiller. Han fullførte aldri college, selv om han begynte på tre forskjellige. Han var to år på City College of New York, tre år ved National Academy of Design, og hele fem dager på Yale School of Fine Arts før han droppet ut av dem.
Da hans familie også ble rammet av den store depresjonen og fikk finansielle problemer, begynte han å tegne tegneserier som frilansutøver, og han solgte sin første stripe til magasinet The New Yorker i 1930. Han ble raskt ganske suksessfull, og i de kommende tiårene publiserte han over 1 600 tegneserier i magasinet, inkludert 117 forsider. Dette førte til at Newsweek kåret ham til «Kongen av tegneserier».
Da han var i sekstiårene, bestemte han seg for å forsøke seg på en annen kunstnerisk form, og i 1968 kom hans første barnebok. Han utmerket seg her også, og hans tredje bok "Sylvester and the Magic Pebble" (1970), vant den prestisjefulle Caldecott Medal. Han fortsatte å skrive til han var langt over 90 år, og skrev totalt over tretti barnebøker, inkludert den berømte «Doctor De Soto»-serien. Blant hans andre velkjente arbeider, er billedboken "Shrek" (1990) som er grunnlaget for suksessfilmen fra 2001 med samme navn.
William Steig var bror til kunstneren Irwin Steig og far til jazzfløytisten Jeremy Steig.


Sannsynlighetsrom.
Sannsynlighetsrom er et matematisk begrep som benyttes i sannsynlighetsteori. Et sannsynlighetsrom er et trippel (Ω,"S","P"), der Ω er en mengde, "S" er en sigma-algebra over Ω, og "P" er et mål på "S" slik at "P"("S") = 1. Ω kalles utfallsrommet og elementene i "S" kalles hendelser. "P" er et sannsynlighetsmål, og for "E" ∈ "S", er "P"("E") sannsynligheten til "E".


Reidar Kjelsen.
"Jon Demon og Kona Mona", illustrasjon fra "Jon Demon - Toer'n".
Reidar Kjelsen (født 10. juni 1970 i Molde) er en norsk illustratør og barnebokforfatter.
Reidar Kjelsen har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole der han studerte fra 1990 til 1994. Han har illustrert over 40 barnebøker, skrevet flere av dem selv, og tegnet til diverse tidsskrifter. Mest kjent er nok bøkene om Otto Monster av Jon Ewo og Jon Demon-bøkene av Kjelsen selv. Illustrasjonene kjennetegnes av forseggjorte detaljer og voldsomme overdrivelser, oftest malt med akrylmaling, men Kjelsen behersker også tusj og blyantteknikker. Motivene viser gjerne burleske figurer og ville situasjoner.
Når Kjelsen skriver selv, liker han å bryte tabuer innenfor barneboksjangeren ved hjelp av humor, ironi og ordspill. Han har blant annet vært inne på temaer som selvmordsbombing og spiseforstyrrelser. Historiene hans ender ikke nødvendigvis lykkelig.
De siste årene har Kjelsen hatt rundt 2500 leselystforestillinger på norske skoler, ofte i regi av Den kulturelle skolesekken.
Reidar Kjelsen har bodd på Sunndalsøra, i Høyanger, Vik, Sogndal, Vollen i Asker og i Oslo.


Justyna Nyka.
Justyna Nyka (født 31. mars 1963 i Warszawa) er en polsk-norsk illustratør og billedkunstner bosatt i Norge siden 1985.
Justyna Nyka har utdannelse fra kunstgymnaset i Warszawa, grafisk linje ved kunsthøykolen i Toruń og ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun har illustrert flere bildebøker, både med egne og andres tekster, men også diktsamlinger, bokomslag og annet. Bildene hennes kjennetegnes av fri fabulering, lett surrealisme og et grafisk og collagepreget uttrykk.
Nyka har mottatt flere priser for bokillustrasjonene sine, deriblant Kultur- og kirkedepartementets illustrasjonspris for barne- og ungdomslitteratur i 2000 og priser i Årets vakreste Bøker. Hun har dessuten deltatt på flere gruppeutstillinger og er innkjøpt av blant andre Nasjonalbiblioteket.
Justyna Nyka bor på Nesodden utenfor Oslo. Hun arbeider også som tolk.
Digitale kopier av bøker illustrert av Justyna Nyka.
Nyka, Justyna
Nyka, Justyna
Nyka, Justyna


Rune Johan Andersson.
Rune Johan Andersson (født 5. mars 1945) er en norsk illustratør, avistegner og barnebokforfatter. Han har særlig illustrert bøker, både for voksne og barn.
Bakgrunn og arbeid.
Rune Johan Andersson har utdannelse fra blant annet Westerdals reklameskole i Oslo. Han leverte tegninger til Dagbladet i perioden 1970-1984 og til Aftenposten 1984-1998. Han har ellers tegnet til en stor mengde bøker, deriblant bildebøker for barn, hvorav nærmere femten med egen tekst.
Rune Johan Anderssons tegninger kjennetegnes av en fantasifull stil, sikker, fast oppbygd penneteknikk med mye bruk av skravering, jevne akvarellflater, fortegnede, plastiske figurer og humoristiske karikaturer. Motivene er ofte enkle og konkrete, men ikke sjelden også underfundige, fabulerende og surrealistiske. Andersson er innkjøpt av blant andre Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd. Våren 2011 hadde han en retrospektiv utstilling av avis- og bokillustrasjoner i Tegnerforbundets galleri i Oslo.
Rune Johan Andersson har også vært lærer på SHKS og Westerdals Reklameskole i en kort periode. Han har hatt garantiinntekt som billedkunstner siden 1995. 2007-2009 var Rune Johan Andersson en av sju medlemmer i styret i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU).
Rune Johan Andersson bor på Nesodden utenfor Oslo.


Egil Torin Næsheim.
Egil Torin Næsheim (født 9. mars 1939 i Stavanger) er en norsk tegner og illustratør.
Egil Torin Næsheim har hatt illustrasjonsoppdrag for norske og utenlandske forlag, aviser, tidsskrifter og TV. Han har hatt et stort antall utstillinger og blitt innkjøpt av flere institusjoner. Mange av tegningene er utført i blyant og akvarell med motiv fra norsk natur i en lett karikert stil. Egil Torin Næsheim har også tegnet mye for barn, blant annet eventyrmotiver, og har mottatt Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur tre ganger.
Egil Torin Næsheim bor og arbeider i Fredrikstad. Han er bror til tegneren Alf Næsheim (født 1926). Deres far var maleren Sverre Næsheim (1900–76).


Thore Hansen.
Thore Hansen (født 10. januar 1942) er en norsk forfatter, tegneserietegner, illustratør og tegner. Hansen er også kjent for sine karakteristiske illustrasjoner, både i tegneserier, blader og bøker, for eksempel til Tor Åge Bringsværds barnebøker om "Det blå folket" og "Ruffen".
Arbeid.
Thore Hansen debuterte i bokbransjen som illustratør til Tor Åge Bringsværds barnebok "Ruffen, sjøormen som ikke kunne svømme" (1973). Bringsværd og Hansen utgav til sammen 7 bøker med Ruffen. Hansen har vært en svært produktiv barnebokillustratør og han er tildelt hele 9 priser for sine bokillustrasjoner.
Som forfatter debuterte Hansen med novellesamlingen "Grimaser" (1975). Thore Hansen har utgitt omkring 40 bøker, blant annet "De flygende hvalers land" (1976), "Bobadillas cirkus" (1980), "Han som lengtet til stjernene" (1985), "Høstfabel" (1996) og ikke minst de populære fantasybøkene i "Skogland"-serien.
Hansen tegnet en rekke tegneserier på 1960-, 1970-, 1980- og 1990-tallet.
Priser og utmerkelser.
Thore Hansen har vunnet en rekke priser for arbeidet sitt, bl.a. Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur hele fem ganger, Nordisk Skolebibliotekarforenings Børnebogspris 2002 og Bokkunstprisen i 2004. I 2007 ble han tildelt «Kong Frederiks Hederspris» av Fredrikstad kommune, der han bor og arbeider.


Grand Central Terminal.
Grand Central Terminal sett fra 42. gate.
Grand Central Terminal er en togstasjon på Manhattan i New York. Stasjonen ligger sentralt i Midtown, på 42. gate og Park Avenue. Det er verdens største togstasjon målt i antall plattformer: 44 plattformer med i alt 67 spor, fordelt på to nivåer under gateplan.
Grand Central betjener i hovedsak toglinjer for dagpendlere og andre tilreisende fra områder i delstatene New York og Connecticut. Stasjonen er også et viktig knutepunkt for undergrunnsnettet i New York.
Den nåværende stasjonsbygningen ble oppført i etapper mellom 1903 og 1913. Bygningen er designet i jugendstil, og er en av New Yorks mest storslåtte offentlige bygninger.


John Lithgow.
John Arthur Lithgow (/lith-gåo/) (født 19. oktober 1945 i Rochester i New York) er en amerikansk skuespiller, som er mest kjent for sin hovedrolle som «Dick Solomon» i komiserien 3rd Rock from the Sun.
John er sønn av skuespiller Sarah Jane Price (1917–) og teaterregissør og -produsent Arthur Lithgow (1915 – 2004), og Lithgow er således en som virkelig lever opp til uttrykket «født til scenen».
John Lithgow ble gift med Mary Yeager i 1981 som er professor i økonomi ved UCLA. Sammen har de sønnen Nathan og datteren Phoebe (1982–). Lithgow var tidligere gift med Jean Taynton (fra 10. september 1966 til 1980. Sammen har de sønnen Ian, som også hadde en frekventerende rolle i "3rd Rock from the Sun".
Lithgow har sin utdannelse fra Harvard University (1967) hvor han studerte historie og litteratur og har i tillegg studert ved London Academy of Music and Dramatic Art. Det var på Harvard han møtte sin første kone.
Lithgow startet sin karriere på teaterscenen, men etter han fikk personlige problemer, ble skilt fra sin første kone og hadde gått i terapi, gikk livet hans i en ny retning da han i 1982 fikk ble nominert til Oscar for sin rolle som transseksuelle «Roberta Muldoon» i "Garp og hans verden" (originaltittel "The World According to Garp") (1982).
Lithgow har vunnet en rekke priser og fått en rekke nominasjoner. Han har blant annet vunnet to Tony Awards; i 1973 for Best Supporting or Featured Actor (Dramatic) for David Storeys "The Changing Room" (som var hans Broadway-debut) og i 2002 for Beste skuespiller i musikal for "Sweet Smell of Success". Han har også vært nominert for to Tony Awards. Sin andre Oscar-nominasjon fikk han for "Tid for ømhet" (orig. "Terms of Endearment") (1983). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han spilte også en stor rolle som seriemorderen «The Trinity Killer» i den fjerde sesongen av TV-serien Dexter. For denne rollen mottok han en Golden Globe som beste mannlige birolle.


Statens håndverks- og kunstindustriskole.
Statens håndverks- og kunstindustriskole, forkortet SHKS, er en tidligere kunstfaglig høyskole i Oslo som i dag er organisert under Kunsthøgskolen i Oslo.
Historie.
SHKS ble opprettet i 1818 og spilte en stor rolle for kunstmiljøet i Norge på 1800-tallet, ikke bare på grunn av undervisningen, men også gjennom utstillinger, rådgivning og andre aktiviteter knyttet til faget. Skolen har siden først og fremst hatt betydning for utdannelsen av kunsthåndverkere.
Opprinnelig het skolen "Den foreløbige Tegneskole", men fikk i 1822 navnet "Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania", til daglig bare "Tegneskolen". I 1869 ble navnet forenklet til "Den kongelige tegneskole" og endelig Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1911. Ofte ble skolen bare kalt "Kunst- og håndverksskolen".
I 1903 fikk SHKS sitt eget bygg i Ullevålsveien 5 i bydel St. Hanshaugen i Oslo, der den fremdeles holder til. Skolen er samlokalisert med Kunstindustrimuseet Bygget ble reist etter at Kristiania kommune i 1896 hadde besluttet å oppføre en ny bygning på det daværende "Brandts løkke". I 1897 ble det lyst ut en arkitektkonkurranse, og blant 14 bidrag ble den da bare 26 år gamle arkitekten Adolf Bredo Greve kåret som vinner. På grunn av sin unge alder, søkte han hjelp hos den mer erfarne Ingvar Hjort.
I 1996 ble skolen en del av Kunsthøgskolen i Oslo, og sommeren 2003 ble den delt i to enheter, "Fakultet for visuell kunst" og "Fakultet for design". Skolen tilbyr utdanning innen fagene farge, tegning, form, grafisk design og illustrasjon, radér og litografi, tekstil, klær og kostyme, møbel- og innredningsarkitektur, metall og keramikk.
Høsten 2010 ble alle avdelingene flyttet til Seilduksfabrikken på Grünerløkka der hele Kunsthøgskolen i Oslo ble samlet.
Kjente elever.
Størstedelen av norske tegnere, kunsthåndverkere og designere har fått sin faglige grunnutdannelse ved Tegneskolen eller Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Før skoler som Kunstakademiet (1909); NTH (1910) og Arkitekthøgskolen (1961) kom til, gjaldt dette også de fleste billedkunstnere, arkitekter og andre. I hvert studentkull er det derfor flere navn som seinere har blitt anerkjente kunstnere, også forfattere og andre. Oversikten her viser bare et lite utvalg. Personene er ordnet etter fødselsår.


Chris Farley.
Christopher Crosby Farley (født 15. februar 1964 i Madison i Wisconsin, død 18. desember 1997 i Chicago i Illinois) var en amerikansk skuespiller og komiker.
Farley studerte teater og kommunikasjon på universitetet i Marquette. Etter utdannelsen spilte han komedie i teater og ble her oppdaget av produsenten Lorne Michaels i "Saturday Night Live" (SNL). Etter flere år i showet hvor han var en av de mest populære skuespillerne, spilte han i noen filmer, som Wayne's World (1992), Coneheads (1993), Billy Madison (1995) og til slutt Tommy Boy (1995), med sin tidligere kollega fra komediepartner fra SNL, David Spade. Duoen lagde senere en film til, Black Sheep (1996), og fra den da var Farley blitt en av de store stjernene innen komedie.
Med Farleys voksende popularitet vokste også hans egne problemer. Han slet med overvekt, alkohol- og narkotikaavhengihet og døde av en utilsiktet overdose.
26. august 2005 mottok Farley stjerne nummer 2 289 på Hollywood Walk of Fame.


Billedbok.
a> med enkle, fargesterke bilder og stive sider.
Billedbok, også skrevet bildebok, er ei bok med mange bilder. Betegnelsen brukes vanligvis om skjønnlitteratur for barn, men omfatter i vid forstand alle typer bøker som er dominert av illustrasjoner. I noen litteraturvitenskapelige teorier blir billedbøker definert som «bøker med ett eller flere bilder på hvert oppslag, der tekst og illustrasjon forteller en historie sammen». Ifølge denne definisjonen er ei illustrert bok der teksten kan stå selvstendig, ikke ei billedbok.
Bøker med bilder.
Bøker med mange bilder kan være både fag- og skjønnlitteratur, og ment for barn, ungdom eller voksne. Gjennomillustrerte praktverk, såkalte «coffee table books», fotobøker og rikt illustrerte kokebøker kan derfor også kalles billedbøker, selv om det ikke er like vanlig bruk av ordet. Svenske ordbøker definerte «bilderbok» slik i 1850: «Bok, prydd med bilder, taflor i koppar- eller stålstick, litografi, träsnitt, o. s. v.» og slik i 1893: «bok som innehåller illustrationer; numera bl. om barnbok som uteslutande l. till väsentlig del består af taflor.» Begrepet «billedbøker» brukes vanligvis ikke om tegneserier, illustrerte romaner og fortellingsbøker der teksten dominerer.
Billedbøker for barn.
Begrepet billedbøker brukes oftest om bøker for små barn, med store illustrasjoner gjennom hele boka. De færreste billedbøkene er laget for at barnet skal lese teksten selv. De er isteden tilpasset høytlesning eller laget for at barnet skal kikke på bildene aleine eller sammen med andre.
De enkleste billedbøkene er pekebøker der bildene har tydelige konturer og klare fargeflater for å lære barnet grunnleggende begreper uten noen historie. Det finnes også aktivitets- eller myldrebøker med labyrinter og oppgaver og bøker helt uten tekst. Vanligst er likevel illustrerte bøker der historien først og fremst ligger i teksten som krever en lesekyndig formidler. Gode billedbøker for barn bør derfor kunne gi noe både til barnet og den voksne, gi dem en felles, det vil si samtidig, leseopplevelse og kanskje inspirere til samtaler. Dersom innholdet kan forstås på flere måter, altså har en undertekst eller dobbeltbetydning, og mer eller mindre tydelig henvender seg både til voksne og barn, kan bøkene kalles allalderlitteratur, det vil si bøker uten aldersgrense.
Kjennetegn og virkemidler.
a>pregede illustrasjonene forteller historien i flere trinn som en tegneserie.
Samspill mellom ord og bilde.
Billedboka er en enhet der leseren møter tekst og bilde samtidig. Ikonoteksten er samspillet og sammensmeltninga mellom tekst og bilde, og den sier mer eller noe annet enn verbalteksten og bildene gjør om de blir presentert hver for seg. I skjønnlitterære billedbøker skaper derfor teksten og bildene det narrative forløpet, det vil si forteller historien, sammen. Også i bøker der selve historieforløpet ikke er så viktig eller tradisjonelt rettlinja, danner ord og bilder en dramaturgisk helhet.
Ofte formidler teksten selv handlinga og tankene, mens illustrasjonene forklarer eller kommenterer dette innholdet.
Billedbøker som pedagogikk, underholdning og kunst.
Den svenske litteraturviteren Ulla Rhedin sier i sin avhandling "Bilderboken - på väg mot en teori" fra 1992 at den moderne billedboka er «ett estetisk och poetiskt alltmer avancerat medium». Hun anser at mange billedbøker ofte har mer til felles med andre kombinerte kunstformer som tegneserier, film og teater enn med litteratur og voksenbøker. I Norge blir skjønnlitterære billedbøker stadig oftere behandlet som en selvstendig kunstform og en litteratursjanger med samme status som annen litteratur.
Både språket, temaene og motivene i barnelitteraturen har vært tilpasset barn. Ikke sjelden har bøkene i tillegg hatt et pedagogisk og oppdragende formål. I nyere barnebøker har forfatterne og illustratørene et friere forhold til denne tradisjonen. Ofte er uttrykkene påvirket av den visuelle populærkulturen eller av samtidskunsten. Dette har ført til et rikere utvalg av bøker der nær sagt alle tanker og følelser blir behandlet, og formspråket varierer fra det trygge og velkjente til grafiske og språklige eksperimenter. Dermed kan ulike billedbøker tilsammen tilby både læring, kommersiell underholdning og kunstneriske opplevelser.
Bildenes fortellerfunksjon.
I eldre barnelitteratur hadde illustrasjonene som regel en dekorativ eller en gjenfortellende funksjon. Bildene skulle med andre ord pynte, speile eller gjenta teksten. I nyere tid har bildene like ofte en tolkende funksjon der de forsøker å utvide fortellingene med egne kommentarer og innspill. Bildene kan på denne måten få en nesten selvstendig fortellerfunksjon som løper parallelt med teksten, for eksempel gjennom små sidehandlinger. Det er også billedbøker som er helt uten ord, men bare bruker bilder.
Visuelle virkemidler.
Illustratøren tar i bruk ulike visuelle virkemidler for å fortelle historien med bildene sine. Det viktigste er valg av motiv, men også bildekomposisjonen, det vil si plassering av bildeelementene og størrelsen på dem, bruk av linjer, kontraster og gjentakelser. Bildeutsnittet (heltotalbilde, totalbilde, halvtotalbilde, nærbilde, ultranært bilde) og perspektivet (vanlig sentralperspektiv, fugle- eller froskeperspektiv og verdiperspektivering) er også med på å styre hvordan leseren oppfatter innholdet. Fravær av rammer kan fungere dramatiserende og det er ofte lite rammer i bøker som handler om sterke følelser og psykologiske konflikter. Ellers er det en rekke andre tegnetekniske og grafiske virkemidler, blant annet bruk av farger, som kan være realistiske eller forklarende, varme eller kalde, dramatiske, dempende eller symbolske. Også den grafiske designen og sideoppsettet med skrift og bilde kan spille inn.
Billedbøker før 1850.
"Orbis Pictus" fra 1657 av den tsjekkiske pedagogen Jan Ámos Komenský regnes for å være den første billedboka for barn. Det er en kombinert billedbok, latinsk tekst og naturhistorie, og boka var i hundre år den mest populære skoleboka i Vest-Europa. John Neberys "The Child's New Plaything" som kom ut i London i 1743, var den første illustrerte barneboka som bare skulle underholde.
Barnebøker generelt var lavlitteratur og de tidlige billedbøkene holdt lav artistisk og trykketeknisk kvalitet. Illustrasjonene var gjerne utført som tresnitt eller litografier, en steintrykkteknikk oppfunnet i Tyskland 1789, og kunne være «illuminerede“, det vil si fargelagt for hånd. Bøker ble også illustret med presise kobberstikk og xylografier, en videreutvikling av tresnittet tidlig på 1800-tallet.
Helt fra 1532 hadde det blitt utgitt illustrerte ABC-bøker i Tyskland. I Vest-Europa ble barneblad utgitt så tidlig som på 1700-tallet, med det tyske "Leipziger Wochenblatt für Kinder" fra 1772 som det første.
Billedbøker etter 1850.
Fra tidlig på 1900-tallet har det vært en mengde dyktige forfattere og illustratører som har jobbet seriøst med billedbøker. Blant de mest kjente kan nevnes engelske Beatrix Potter ("Peter Rabbit"), svenske Elsa Beskow ("Tante blå, tante brun og tante fiolett" og andre) og franske Jean de Brunhoff ("Den lille elefanten Babar").
På 1940-, 50- og 60-tallet ble billedbøkene for alvor internasjonale, og det kom bøker blant andre av danskene Egon Mathiesen ("Aben Osvald") og Arne Ungermann ("Abel Spandabel"), finske Tove Jansson ("Mummitrollet") og amerikanerne Maurice Sendak ("Til Huttetuenes land" og flere), Dr. Seuss ("The Cat In The Hat"), Richard Scarry ("Ja-nøff og nei-nøff") og Eric Carle ("Larven Aldrimett"). økte produksjonen ytterligere, blant andre med engelskmannen Anthony Brownes gorillabøker, svenske Gunilla Bergström ("Albert Åberg") og Ulf Löfgren ("Albin", "Ludde" og andre) og tyskeren Wolf Erlbruch ("Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans"). Ofte har det vært samme person som både skriver og tegner. De aller fleste billedbokkunstnerne arbeider dessuten innen andre sjangre, både for barn og voksne.
Siden 1970-tallet har billedbøkene fått et mer vitalt formspråk enn tidligere. Illustratører som har vokst opp med populærkultur som tegneserier og film, lager illustrasjoner som er like viktige som teksten og som er selvstendige tolkninger av historien, ikke bare gjenfortellende dekorasjoner. Innholdet har blitt både mer hverdagsrealistisk og problematiserende med tabuer, psykologi og samfunnskritikk. Samtidig er det blitt større rom for fri fantasi og lek med sjangeren.
Billedbøker i Norge.
Norsk Billedbog for Børn. Ny Samling (1890)
Situasjonen for billedbøker i Norge har vært preget både av små opplag i en fattig kulturnasjon og et lite språksamfunn og av gode offentlige støtteordninger i moderne tid.
Den første illustrerte norske boka var Nils Thomessøns "Sestus Sapphicus", illustrert av Toten-presten Knut Sevaldsen Bang. Dette var imidlertid ikke en barnebok. De første billedbøkene for barn i Norge ble importert som danske utgaver av tyske eller franske bøker. En av de aller første illustrete norskproduserte bøkene for barn var den enkle "De fire Aarstider. Fortællinger for Børn" som kom ut i Skien i 1830. Peter Andreas Brandts "Billedsamling for Ungdommen og dens Venner indeholdene et Udvalg af interessante Fremstillinger af Historie, Georgraphie og Naturhistorie" ble utgitt i Christiania i 1831 med tolv litografier eller steintrykk i hvert hefte holdt en noe høyere standard.
I Norge ble det brukt danske billed-ABC-er inntil den første norske kom i 1836. Det var K. O. Knutzens "Nyeste Billed-ABC for den norske Ungdom", en enkel zoologi på 32 sider med noen linjer under hvert bilde. I Norge kom "Billed-Magazin for Børn" ut i 1838 og 1839.
"Norsk Billedbog for Børn" er en av Norges aller første fargelagte billedbøker for barn. Den ble utgitt i 1888 av Elling Holst og Eivind Nielsen (illustrasjoner). Boka inneholder tradisjonelle barnerim fra Holsts familietradisjon pluss noen tekster av Vinje, Bjørnson og Wergeland. To oppfølgingsbind kom i 1890 ("Norsk Billedbog for Børn. Ny Samling") og i 1903 ("Norsk Billedbog for Børn. Tredie Samling").
Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, Norsk Kulturfonds produksjonstøtte til nye norske billedbøker (fra 1969) og annen offentlig pengehjelp har stimulert produksjonen av billedbøker som ellers ville vært kommersielt ulønnsomme. Dette har ført til en voldsom utvikling både med hensyn til innhold og form. Flere profesjonelle utøvere har eksperimentert med sjangeren ved å kombinere det abstrakte ordet og det konkrete bildet på nye og spennende måter, og norske billedbøker har fått en høy posisjon internasjonalt. I nyere tid er det særlig tegnere som Harald Nordberg (blant annet "Aschehougs hvite serie"), Fam Ekman ("Hva skal vi gjøre med lille Jill?" og flere) og Akin Düzakin vært toneangivende og nyskapende. Billedboka er ikke lenger utelukkende beregnet på småbarn, men er blitt en sjanger også for eldre barn, ungdom og voksne. Enkelte bokkunstnere, for eksempel Reidar Kjelsen og Ragnar Aalbu, arbeider særlig med billedbøker for ungdom. Stian Hole har vakt internasjonal oppsikt med sin følsomme "Garmanns sommer" der illustrasjonene er utført som digitale kollasjer.
Billedbokskapere.
Listene under viser et utvalg kjente og toneangivende billedbokforfattere og -illustratører ordnet etter opphavsland.
Europa.
a> har i årenes løp kommet i en lang rekke utgaver med forskjellige illustrasjoner. Selv om bøkene har vært rikt utstyrt med tegninger, har teksten vært viktigere enn bildene, og de regnes derfor ikke som billedbøker i snever forstand.
Louis Moe – Frithjof Sælen – Reidar Johan Berle – Haakon Bjørklid – Kari Grossmann og Werner Grossmann – Harald Nordberg – Fam Ekman – Iben Sandemose – Malgorzata Piotrowska – Gro Dahle – Svein Nyhus – Inger Lise Belsvik – Akin Düzakin – Bjørn Ousland – Hilde Kramer – Per Dybvig – Gry Moursund – Ragnar Aalbu – Øyvind Torseter – Kristin Roskifte – Annlaug Auestad – Rønnaug Kleiva – Stian Hole
Elsa Beskow – Lennart Hellsing – Barbro Lindgren – Jan Lööf – Gunilla Bergström – Ulf Löfgren – Ulf Nilsson – Inger Sandberg og Lasse Sandberg – Sven Nordqvist – Eva Eriksson – Anna-Clara Tidholm – Ilon Wikland – Jockum Nordström – Anna Höglund – Fibben Hald – Gunna Grähs – Eva Lindström – Anna Bengtsson – Pija Lindenbaum
Ingrid Vang Nyman – Egon Mathiesen – Svend Otto S. – Ib Spang Olsen – Jørgen Clevin – Arne Ungermann – Lilian Brøgger – Flemming Quist Møller – Dorte Karrebæk – Jon Ranheimsæter – Cato Thau-Jensen – Rasmus Bregnhøj – Bente Bech – Mette-Kristine Bak – Hanne Bartholin
Tove Jansson – Taruliisa Warsta – Kristiina Louhi
Heinrich Hoffmann – Wilhelm Busch – Margret Rey og Hans Augusto Rey – Fedor Flinzer – Eric Carle – Janosch – Wolf Erlbruch – Klaus Ensikat – Jutta Bauer – Fritz Baumgarten – Rotraut Susanne Berner – Helme Heine – Volker Kriegel – Ali Mitgutsch – Luis Murschetz – Gina Ruck-Pauquèt
Alois Carigiet – Jörg Müller – Roland Zoss
Max Velthuijs – Dick Bruna – Hans de Beer – Peter Spier – Rien Poortvliet
Jean de Brunhoff – Tomi Ungerer – Francois Roca
Carll Cneut
Peter Sis – Adolf Born
Randolph Caldecott – Beatrix Potter – Raymond Briggs – David McKee – Tony Ross – Anthony Browne – John Tenniel – E. H. Shepard – Quentin Blake – Eric Hill – Babette Cole – Martin Handford
Utenfor Europa.
Richard Scarry – Ezra Jack Keats – Maurice Sendak – Dr. Seuss – William Steig – Eric Carle – Ian Falconer – Leo Lionni – Tomie dePaola – Ludwig Bemelmans – Jan Brett – Virginia Lee Burton – Ingri & Edgar Parin d'Aulaire – Clement G. Hurd – Mercer Mayer – Robert McCloskey – Peter Spier – Chris Van Allsburg – Loren Long – Maira Kalman
Suekichi Akaba – Mitsumasa Anno – Ryôji Arai
Gennadij Spirin – Olga Dugina og Andrej Dugin


Toy Story 2.
"Toy Story 2" er en amerikansk dataanimasjonsfilm og oppfølgeren til "Toy Story", som var historien om en gruppe med leker som ble levende når ingen andre kunne se dem. Som den første filmen, ble "Toy Story 2" produsert av Pixar Animation Studios, regissert av John Lasseter og utgitt 18. november 1999 av Walt Disney Pictures og Buena Vista Distribution.
Norsk utgave (stemmer).
Åsleik Engmark, Sven Nordin, Katrine Blomstrand, Harald Mæle, Ivar Nørve, Anders Hatlo, Kari-Ann Grønsund, Magnus Nielsen, Nils Ole Oftebro, Ingolf Karinen.
Historien.
I denne filmen drar «Andy» på sommerferie og lekene blir overlatt til seg selv. «Woody» er blitt ødelagt under lek og er plassert på en hylle sammen med en annet ødelagt leke, pingvinen «Wheezy». Han begynner frykte at han snart vil bli kastet, og når «Wheezy» skal selges på et garasjesalg, prøver «Woody» å redde han. «Woody» ender selv opp i garasjesalget, og han blir kidnappet av «Al McWhiggin», som er en besatt leketøyssamler. Det er nå opp til «Buzz Lightyear» og resten av gjengen fra «Andy»s rom, «Herr Potethode», «Slinky», «Rex» og «Hamm», å redde «Woody» fra å ende opp som utstillingsobjekt på et museum.
«Woody» tas med til «McWhiggin»s leilighet og møter her lekene cowboy-jenten «Jessie», hesten «Blinken» og gullgraveren «StinkePetter». De avslører for ham at de er leker basert på et glemt 50-talls barneprogram fra TV, "Woody's Roundup". Nå som «Woody» har kommet til, er samlingen komplett og «McWhiggin» planlegger å selge lekene til et museum i Japan. «Woody» insisterer på at han må tilbake til «Andy», men «Jessie» forteller han hvordan hun ble glemt og til slutt forlatt av sin eier da hun ble voksen, og «Woody» advares mot samme skjebne ettersom «Andy» også vil bli voksen. «Woody» enes så om å dra sammen med «Roundup»-gjengen til museet.
«Buzz» og vennene hans leter etter «McWhiggin» og «Buzz»kommer i kamp med en annen «Buzz Lightyear»-dukke (som, akkurat som «Buzz» i den første filmen, ikke skjønner at han er en leke), og den nye «Buzz» drar sammen med de andre lekene til «McWhiggin»s leilighet, i den oppfattelsen av at dette kommer til å bli en genuin redningsaksjon. Lekene klarer å redde de kidnappede lekene før flyet letter til Japan, og før «Andy» er tilbake fra sommerferie.
Sanger.
Filmen inkluderer også to nye versjoner av «You've Got A Friend In Me», tema fra den første filmen. Den første er sunget av dukken Woody på fjernsynet som en del av "Woody's Roundup"-showet. Den andre er en en sang i Vegas-stil sunget av «Wheezy» (sang ved Robert Goulet).
Omsetning og forretningsmessige problemer.
"Toy Story 2" spilte inn over 245 000 000 USD i sin første runde på amerikanske kinoer, og overgikk således originalen. Faktisk var det kun "Løvenes konge" som hadde spilt inn mer til den tid. Senere må de begge se seg slått av "Oppdrag Nemo".
Faktisk var det såvidt "Toy Story 2" ikke kom på kino. Disney gav Pixar oppdrag å lage en oppfølger som skulle gå direkte til video, som de fleste oppfølgere fra Disney gjør. Da ledelsen i Disney så hvor imponerende bra bildet i oppfølgeren var blitt, bestemte de at den skulle også vises på kino.
Pixar og Disney hadde en avtale om samproduksjon av fem filmer, og med Pixars suksessrekke, ønsket firmaet å reforhandle en ny avtale som ville gi dem en større andel av inntektene. Disney argumenterte om at som en oppfølger, skulle ikke "Toy Story 2" telle som en av de fem filmene i avtalen. Denne saken ble et så sårt punkt for Pixar, og førte med seg en uenighet mellom Pixars CEO Steve Jobs og and Disneys CEO Michael Eisner. Det endte med at Pixar i 2004 annonserte at de kom ikke til å fortsette sin avtale med Disney og ville heller lete etter andre distribusjonspartnere.


Annlaug Auestad.
Annlaug Auestad (født 6. oktober 1965) er en norsk illustratør.
Annlaug Auestad er utdannet fra Linje for illustrasjon og grafisk design ved Kunsthøgskolen i Bergen der hun tok bachelor-graden i 1996. Auestad har illustrert flere bildebøker og også arbeidet med maleri. Bokillustrasjonene hennes har ofte sterke farger, en malerisk manér og naivistiske figurer med store neser. Bildene kan være utført både i tradisjonell blyantteknikk eller tegnet direkte på datamaskin ved hjelp av maleprogrammet Painter.
Annlaug Auestad bor på Randaberg utenfor Stavanger.


Marvin Halleraker.
Marvin Sigve Halleraker (født 28. november 1962 i Stavanger) er en norsk billedkunstner, illustratør og musiker. Han regnes blant Nordens fremste avistegnere. I 2012 debuterte han med musikkalbumet "There’s Another Green".
Bakgrunn og arbeid.
Familien til Halleraker flyttet til Sandane i Gloppen kommune der han vokste opp. Han flyttet senere til Bergen.
Marvin Halleraker er utdannet ved Bergen Kunsthøgskole (BKHS) der han studerte fra 1981 til 1985. Halleraker har levert kommentartegninger, karikaturportretter og annet til Bergens Tidende fra 1990. Han har siden levert bidrag til en rekke aviser og tidsskrifter, blant annet Vårt Land, Morgenbladet og Aftenposten. Han har også illustrert flere bøker og debuterte som forfatter med sin egen billedbok «Høyt over husene» i 2007, som også er utgitt i Irland og Tyskland.
Tegnestilen er kjennetegnet av en sikker og ledig blyantstrek, jevne fargeflater i dempet fargeskala og et grafisk uttrykk. Han bearbeider frihåndstegningene sine ved hjelp av digitale tegneprogrammer, blant annet Photoshop. Motivene er ofte enkle og visuelt poengterte.
Halleraker har dessuten arbeidet med maleri, fotografi og musikk. I 2012 debuterte han som låtskriver og sang- og gitarartist med albumet "There’s Another Green".
Marvin Halleraker bor på Skjold utenfor Bergen sammen med kone og fire barn.
Se også.
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune


Hans Normann Dahl.
Hans Normann Dahl (født 7. oktober 1937 i Lørenskog) er en norsk maler, grafiker, avistegner og illustratør. Han er kjent for sine mange fargerike, frodige og romantiske bilder, ofte i en karikert og idylliserende stil.
Hans Normann Dahl har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole 1952–1957 og kunstakademiet i Warszawa 1965–1966. Han har tegnet for Dagbladet og andre aviser, illustrert en rekke bøker og særlig laget grafikk. Han har hatt et stort antall utstillinger og mottatt flere priser for bokillustrasjoner og plakater. Bildene hans er innkjøpt av blant andre Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri, Stavanger Faste Galleri, Oslo Bys Kunstsamlinger, Nasjonalmuseet i Warszawa og byen Montréals faste samlinger m.fl.
Hans Normann Dahl har også arbeidet som tegnelærer i mange år. Han har undervist på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Statens kunstakademi, Arkitekthøgskolen i Oslo og Den Nordiske malerskole på Île de Rè i Frankrike. Han eier og driver Mosebekkskolen i Oslo.
Hans Normann Dahl bor på Vålerenga i Oslo.


Sam Mendes.
Samuel Alexander Mendes, kallenavn Midas Mendes, (født 1. august 1965 i Reading, England) er en engelsk teater- og filmregissør. Er bosatt både i New York og i London.
Hans foreldre er universitetslektor James Peter Mendes, som var av portugisisk opprinnelse, og barnebokforfatter Valerie Helene Mendes, hvis ekteskap var meget kort. De ble skilt i 1970, da Mendes var kun fem år.
24. mai 2003 giftet han seg med Kate Winslet i Vestindia og sammen har de sønnen Joe Alfie Winslet Mendes (født 22. desember 2003 i New York).
Sam gikk ut av universitetet i Cambridge i 1987 og ble ansatt i Chichester Festival Theatre. Deretter regisserte han "Judi Dench" i The Cherry Orchard, som han vant prisen Critics Circle Award for beste nykommer for. Han begynte så i Royal Shakespeare Company, hvor han regisserte produksjoner som "Troilus & Cressida" med Ralph Fiennes og «Richard III». I 1992 ble han kunstnerisk leder av et nyåpnede Donmar Warehouse i London, hvor han regisserte produksjoner som "Glassmenageriet" og nyoppføring av musikalen "Cabaret", som mottok fire Tony Awards inkludert en for Beste nyoppføring av en musikal. Han regisserte også "The Blue Room", hvor Nicole Kidman spilte hovedrollen. I 1999 fikk han muligheten til å regissere sin første film, "American Beauty". Filmen mottok fem Oscar inkludert Beste film og Beste regissør, som er meget sjeldent for en filmregissørdebutant.
I 2000 ble Mendes utnevnt til kommandør av Order of the British Empire.


Finn Graff.
Finn Graff (født 25. desember 1938 i Wangerooge i Tyskland) er en norsk avistegner og illustratør. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Finn Graff har vært fast tegner for Morgenposten (1960–1963), Arbeiderbladet (1963–1988) og Dagbladet (fra 1988). Han har illustrert en stor mengde bøker, både for voksne og barn. Tegningene hans kjennetegnes av sikkert tegnerhåndverk, presis strek, glimrende karikaturer, bitende kommentarer og burlesk humor. Tegneteknikken er hovedsakelig penn eller blyant. Han har høstet flere priser og stor anerkjennelse både i Norge og utlandet. Finn Graff anses av mange som Norges fremste avistegner.
Finn Graff bor i Oslo. Han er broren til illustratøren Rolf Graff og ballettdanseren Jens Graff.
Provoserende karikaturer.
Til en kommentar om sivile ofre for Israels krigføring i Gaza trykte Dagbladet 10. juli 2006 en karikaturtegning av Finn Graff der den israelske statsministeren Ehud Olmert ble framstilt som den nasjonalsosialistiske leirkommandanten Amon Göth i Płaszów konsentrasjonsleir. Tegningen viste Olmert med gevær i hendene på en balkong i en konsentrasjonsleir og en død palestiner på bakken. Motivet hadde klare referanser til Steven Spielbergs holocaust-film Schindlers liste der den sadistiske leirsjefen skyter på jødiske fanger for moro skyld. Tegningen skapte sterk debatt, og Israels ambassadør til Norge, Miryam Shomrat, klaget Dagbladet inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU).
PFUs sekretariat innstilte først på å avvise klagen. Utvalget skulle behandle saken i et møte 29. august, men den israelske ambassaden kom med ytterligere dokumenter i slutten av august. Behandlingen ble derfor utsatt i påvente av Dagbladets tilsvar. I sitt møte 24. oktober 2006 ga PFU klageren ikke medhold.
Dagbladet fikk tidligere påtale av PFU for å ha gjengitt en karikaturtegning (se faksimile under Eksterne lenker) av Finn Graff der han viste arbeiderparti-politikeren Rune Gerhardsen i samleie med en kopi av seg selv som en kommentar til interne forhold og tette familiebånd i partiet. For øvrig pleide Finn Graff å symbolisere den tidligere formannen i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, som en liten haug med avføring. Han nektet imidlertid å portrettere profeten Muhammed da de omstridte, danske Muhammed-karikaturene ble debattert høsten 2005 og vinteren 2006.


Smash Mouth.
Smash Mouth er et band fra San Jose, California som spiller alternativ rock og Ska. De ble dannet i 1994, og bandet består av Steven Harwell (vokal), Greg Camp (gitar/låtskriver), Paul De Lisle (bass) og Kevin Coleman (trommer).
Bandet spiller en retro musikkstil som dekker flere tiår, i tillegg til at det også spiller coverlåter av populære sanger som The Monkees' «I'm a Believer» og Wars «Why Can't We Be Friends». 1999-utgivelsen deres, "Astro Lounge',' ses på som deres største kommersielle suksess så langt.
Nåværende.
Bandet har også medlemmer som egentlig ikke er medlemmer, som Michael Klooster (keyboard) og Mark Caventas (perkusjon).


Kim Hiorthøy.
Kim Hiorthøy (født 27. mars 1973) er en norsk tegner, illustratør, fotograf og musiker. Han er en multikunstner med virksomhet særlig innenfor billedkunst og musikk. Han har også vært programleder i «U» på NRK, skrevet bøker og laget film.
Hiorthøy har blant annet samarbeidet med Erlend Loe (illustrering av barnebøker) og Motorpsycho, Chocolate Overdose (utforming av platecover).
Har designet de aller fleste platecoverne til Motorpsycho siden 1993, fast designer av cover hos Rune Grammofon. Som designer har han vunnet to Spellemannpriser i klassen beste omslag: Spellemannprisen 1994 for Motorpsychos "Timothy's Monster" og Spellemannprisen 1995 for Racer BKs «Kan det være nødvendig å være så sint?».
Han er også en av 40 unge kunstnere som har innredet hotellrommene til Hotel Fox i København. Hiorthøy har innredet tre rom; rom 117 som er kalt "Redrum", rom 306 som er kalt "Pico-Pico" og rom 317 som er kalt "Mandag".
Han har gitt ut 6 egne musikkalbum og fikk Alarmprisen 2007 i klassen elektronika for albumet "My Last Day".
Biografi.
Kim Hiorthøy ble født og vokste opp i Trondheim. Fra 1991 til 1996 studerte han billedkunst ved Kunstakademiet i Trondheim hvorav ett år ble tilbragt utenlands på School of Visual Arts i New York. Fra 1999 til 2000 studerte han ved Det Kongelige Danske Kunstakademi.
For tiden bor og jobber Kim Hiorthøy i Berlin.


The Proclaimers.
The Proclaimers er et skotsk band som består av de eneggede tvillingene Charlie og Craig Reid. De er mest kjent for sangene «Letter from America» og «I'm Gonna Be (500 Miles)» som var temasang i filmen "Benny & Joon".
Bandet ble dannet i 1983 og fanget publikums oppmerksomhet i januar 1987 etter deres opptreden på populærmusikkprogrammet "The Tube" på britisk fjernsyn. «Letter From America» spilte seg til tredjeplass på de britiske spillelistene og albumet "This is the Story" solgte til gull. Oppfølgeralbumet "Sunshine on Leith" er kjent for sangene «I'm Gonna Be...» og «I'm on My Way» (har senere blitt enda mer populær gjennom filmen "Shrek").
Brødrene er også kjent for å være store tilhengere av Edinburgh-fotballklubben Hibernian F.C.. Klubben har også deres hit «Sunshine on Leith» som offisiell klubbsang.
Eksterne lenker.
Proclaimers


Alexandre Dumas den yngre.
Alexandre Dumas den yngreAlexandre Dumas den yngre, d.y. (fransk: "fils") (født 27. juli 1824, død 27. november 1895) var sønn av forfatteren Alexandre Dumas den eldre, d.e., "père", og fulgte i hans fotspor ved å bli en feiret fransk forfatter av romaner og skuespill.
Moralist.
Alexandre Dumas den yngre ble født utenfor ekteskap i Paris, Frankrike, som (illegitim) sønn av kjolemakeren Marie-Catherine Labay og forfatteren Alexandre Dumas. I 1831 ble han likevel anerkjent legalt av sin far som også sørget for at han fikk den beste utdannelse på Institution Goubaux og Collége Bourbon.
Loven den gang gjorde det mulig for Dumas d.e. å ta sønn fra moren, og hennes smerte som følge av dette, og som sønnen arvet, inspirerte Dumas d.y. til å skrive om tragiske kvinnelige skikkelser. I bortimot alle hans skriverier vektlegger han moralske aspekter. I skuespillet «Den naturlige sønn» utvikler han tankene om at hvis en mann setter et uekte barn til verden har han en plikt til å gjøre barnet legitimt (ekte) og i tillegg gifte seg med moren.
I tillegg til å bære byrdene ved å være født utenfor ekteskap var faren delvis av sort opprinnelse. På skolen ble Dumas d.y. stadig utsatt for rasisme og mobbet av sine klassekamerater. Barndomsopplevelsene hadde en dyp innflytelse på hans tanker, oppførsel og forfatterskap.
Den brystsyke blomsterkvinnen.
I 1844 flyttet han til Saint-Germain-en-Laye for å leve med sin far. Der traff han Marie Duplessis, en ung kurtisane (en slags luksus-prosituert) som skulle bli inspirasjon til hans romantiske roman «La dame aux camélias» ("Kameliadamen") i 1848. Den tragiske fortellingen om den turbukuløse unge elskerinnen ble senere utviklet til et teaterstykke, også kalt «Kameliadamen» (engelsk: "Camille") og ble basis for Verdis opera La Traviata i 1853.
«Kameliadamen» forteller historien om den vakre Marguerite som lever et luksusliv i Paris betalt av rike menn, i en verden hvor det eneste som er forbudt er ekte følelser. Dramaet inntreffer når den vakre kurtisanen forelsker seg i den unge Armand, og elsker ham så dypt og rent at hun gir avkall på prostitusjonen for å leve et rolig liv på landet med Armand. «Kameliadamen» er blitt et av tidenes store romantiske ikoner. Vivien Leigh og Greta Garbo er noen av de mest berømte tolkerne og Liv Bernhoft Osa har gjort kvinneskikkelsen i Norge.
Modellert etter hans egen elskerinne Marguerite Duplessis, som også den unge forfatteren Dumas d.y. måtte betale for hennes selskap. Duplessis døde erfaren, men ganske ung av tuberkulose. Etter hennes død kjøpte Dumas tilbake sine egne kjærlighetsbrev skrevet til henne og begynte arbeidet med det som skulle bli en av tidenes største kjærlighetshistorier, og dens store patos og tragisk storhet kanskje ikke har tålt tidens tann i samme grad som farens lette spenningsromaner.
Liv og ettermæle.
I 1864 giftet Alexandre Dumas d.y. seg med Nadeja Naryschkine som han fikk en datter med. Etter at hans første kone døde giftet han seg med Henriette Régnier.
I løpet av sitt liv skrev Dumas d.y. tolv andre romaner og flere skuespill. I 1867 ble hans roman «L'affaire Clemenceau» ("Affæren Clemenceau") utgitt. Den hadde klare selvbigrafiske trekk som med mye av det han skrev. Den karakteriseres til å være blant hans beste utgivelser.
I 1874 ble han medlem av Académie française ("Det franske akademi") og i 1894 ble han utmerket med Æreslegionen.
Alexandre Dumas d.y. døde ved Marly-le-Roi, Yvelines, den 27. november 1895 og ble begravd ved Cimetière de Montmartre i Paris.
Dumas den yngre, Alexandre
Dumas den yngre, Alexandre
Dumas den yngre, Alexandre


Jason Wade.
Jason Michael Wade (født 5. juli 1980) er vokalist og gitarist i bandet Lifehouse. Han er opprinnelig fra Camarillo, California og giftet seg i 2001 med sin kjæreste gjennom mange år.
Sammen med Lifehouse har han gitt ut tre album.
Wade, Jason
Wade, Jason
Wade, Jason


1812-ouverturen.
1812-ouverturen er et musikkstykke for orkester komponert av Pjotr Illitsj Tsjajkovskij. Musikkstykket feirer Russlands seier over Napoleon Bonapartes Frankrike under Napoleonskrigene.
Ouverturen ble uroppført i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva den 20. august 1882.
Oversikt.
1812-ouverturen er et typisk eksempel på programmusikk. Verket åpner med en russisk kirkesang, noe som symboliserer at krigserklæringen kunngjøres under russiske gudstjenester. Deretter følger en sang som ber om russisk suksess i krigen.
Den første halvdelen av verket tar for seg den franske fremgangen. Man hører en militær marsj, sammen med den franske nasjonalsangen «La Marseillaise».
Etter den franske erobringen av Moskva i september 1812 ble de invaderende franske styrkene slått tilbake. Dette symboliseres med elementer av russisk folkemusikk. Et diminuendo følger så, som symboliserer det franske tilbaketoget.
Mot slutten av ouverturen hører man artilleriild, sammen med den daværende russiske nasjonalsangen. Dette symboliserer de siste slagene som drev Napoleon ut av russisk jord. Det er imidlertid ikke vanlig å bruke ekte kanoner under oppføringer av ouverturen.
Senere tillegg.
I sovjettiden ble stykket skrevet om slik at det ikke lenger inneholdt 1800-tallets russiske nasjonalsang, som priste tsaren, da dette var politisk uakseptabelt i Sovjetunionen.
På 1960-tallet skrev Igor Buketoff om 1812-ouverturen, og la til elementer av korsang. Åpningssekvensen ble her gjort om til sang, i stedet for Tsjajkovskijs originale bruk av cello og fiolin.


Baha Men.
Baha Men er navnet på en popgruppe som spiller en nyere form for folkemusikk fra Bahamas kalt junkanoo. Gruppens debutalbum "Junkanoo", ble gitt ut i 1979 og hadde et veldig tradisjonelt lydbilde. Snart begynte de å rette musikken sin mot et større publikum og lyktes endelig med 2000-utgivelsen av "Who Let the Dogs Out?", original ved Anslem Douglas. De vant en Grammy for tittelsporet. Deres seneste album er "Beach Baby" (2002).


TIRB.
En av TIRB sine busser med selskapets logo AS TIRB (Troms innland rutebil) er morselskap i et nordnorsk konsern med hovedkontor på Finnsnes i Troms fylke. Konsernet TIRB består av fem bedrifter der virksomheten omfatter gods- og persontransport, service og vedlikehold av tyngre kjøretøy. Cominor, som driver personbefordring med buss, er det største av datterselskapene. Deres geografiske virksomhetsområde er pr. idag Troms, Nordland, Finnmark, Oslo og Østfold.
Selskapet ble startet i 1919.
Omsetning.
Omsetningen i konsernet var 403 mill. kr. i 2010. Antall ansatte tett oppunder 500. TIRB AS er morselskapet i konsernet, og har i dag mindre enn 5 årsverk som vesentlig driver med støttefunksjoner for datterselskapene i konsernet. Regnskap, lønn, it-løsninger, forsikring og finans, kvalitetssikring, helse, miljø og sikkerhet, innkjøp m.v. er overordnede arbeidsoppgaver i morselskapet.


Strand Magazine.
Volum VII (januar-juni 1894) av "Strand Magazine" i innbundet utgave.
"Strand Magazine" er et britisk tidsskrift som ble utgitt månedlig fra 1891 til 1950. Magasinet ble grunnlagt av den britiske forleggeren George Newnes og inneholdt både fiksjon og fakta. Arthur Conan Doyles noveller om Sherlock Holmes ble fast publisert i "Strand Magazine" fra juni 1891.
"Strand Magazine" ble relansert i 1998.


Allalderlitteratur.
Allalderlitteratur, også skrevet all-alder-litteratur og kalt allalderbøker, er litteratur som henvender seg både til barn og voksne. Teksten, og eventuelt illustrasjonene i ei bok, har en dobbelt betydning eller en dobbelt stemme.
Begrepet.
Forfatteren og dramatikeren Jon Fosse var en av de første til å navngi og peke på fordelene ved en sjanger som ikke bare var for barn, men som kunne leses på flere plan av voksne også. I en kronikk i Dagbladet 2. oktober 1997 skrev han blant annet: «Skal barnelitteraturen bli seriøs litteratur, må den så å seie oppheve seg sjølv som barnelitteratur og bli til litteratur. Det vil blant anna seie at den ikkje må vere skriven med vekt på tilpassinga til barn, men med vekt på den estetiske autonomien, og i så fall endrar barnelitteraturen karakter frå å vere skriven utelukkande for barn til å vere skriven også for barn, og dermed blir den til det ein i seinare tid har snakka om som all-alder-litteratur.»
Eksempler.
a>» fra 2003 som handler om en gutt som er vitne til mishandling i hjemmet. Bildet viser kinesisk omslag.
Allalderbøker kan for eksempel være bildebøker med et ytre handlingsplan beregnet på barnet, og et annet, ofte symbolsk plan beregnet på den voksne. Det kan også være ungdomsbøker og fantasylitteratur der for eksempel illustrasjonene og strukturen passer for barn, men der teksten inneholder ironi, parodier og ordspill som er myntet på de voksne.
Allalderbøker brukes særlig om moderne bildebøker som tradisjonelt henvender seg til barn, men som også snakker til den voksne. I Norge har blant andre Gro Dahle og Svein Nyhus arbeidet med sjangeren. Ragnar Aalbu, Reidar Kjelsen og en rekke andre nye barnebokforfattere og - illustratører lager tilsynelatende barnslige bildebøker som mer eller mindre bevisst henvender seg direkte til ungdom og voksne.
På engelsk blir fenomenet gjerne kalt "crossover books" eller "crosswriting". Det har vært tema i barnelitteraturen siden 1990-tallet. Selv om begrepet er forholdsvis nytt, kan alle skriftlige og muntlige fortellinger uten aldersbestemte målgrupper i prinsippet betraktes som allalderlitteratur. Det gjelder en stod del av folkediktninga, særlig fablene og eventyrene, men også moderne kunsteventyr og fortellinger, for eksempel Frithjof Sælens anti-nazistiske bildebøker der det politiske budskapet var skjult i søte småbarnshistorier. Eksempler på all-alder-bøker i engelsk litteratur er blant annet bøkene om «Ole Brumm» og «Harry Potter». Blant bildebøker kan nevnes flere titler av Anthony Browne.


Douglas Fairbanks.
Douglas Fairbanks sr. (født Douglas Elton Thomas Ullman 23. mai 1883 i Denver i Colorado, død 12. desember 1939) var en amerikansk skuespiller, filmforfatter, regissør og filmprodusent, og som er kjent for fartsfylte, atletiske roller i stumfilmer som «The Mark of Zorro» ("Zerros merke") (1920), «The Three Musketeers» ("De tre musketerer)" (1921), «Robin Hood» (1922), «The Thief of Bagdad» ("Tyven i Bagdad") (1924) and «The Black Pirate» ("Den sorte pirat") (1926).
Douglas ble født i Denver i Colorado, sønn av Hezekiah Charles Ullman (født september 1833) og Ella Adelaide Marsh (født 1850). Hans halvbror var John Fairbanks (født 1873); og hans bror var Robert Payne Ullman (13. mars 1882 – 22. februar 1948).
Fairbanks' sønn var Douglas Fairbanks, Jr. (9. desember 1909 – 7. mai 2000), også en amerikansk skuespiller. Han var gift med Mary Pickford 1920–1936. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Eksterne lenker.
Fairbanks, Douglas
Fairbanks, Douglas
Fairbanks, Douglas


Michael York.
Michael York portrettert i 1986
Michael York (egentlig Michael Hugh Johnson) (født 27. mars 1942 i Fulmer, England) er en profilert engelsk skuespiller som nå er bosatt i California, USA. For dagens unge publikum er han kanskje mest kjent for sin mer ubetydelige rolle som «Basil Exposition» i "Austin Powers"-filmene, men han bør kanskje heller huskes for sin tolkning av «Brian Roberts» i «Cabaret» (1972).
Han turnerte med National Youth Theatre (Det nasjonale ungdomsteateret) og spilte sammen med Oxford National Youth Theatre foruten University College Players før han var utdannet med en eksamen i engelsk ved Universitet i Oxford, England i 1964. Han var ansatt ved Dundee Repertory før han møtte Franco Zeffirelli da Det engelske nasjonalteateret i 1965 satte opp William Shakespeare-stykket «Much Ado About Nothing».
Zeffirelli lot York først få rollen som «Lucentio» i «The Taming of the Shrew» (1967), deretter som «Tybalt» i «Romeo and Juliet» sammen med ingen ringere enn Richard Burton og Elizabeth Taylor. I 1977 fikk han spille en flammende Døperen Johannes i filmen «Jesus of Nazareth».
I mellomtiden hadde York allerede vært på britisk fjernsyn som «Jolyon» i «The Forsyte Saga» i 1967. Mest kjente filmer er kanskje «Cabaret» (1972, i rollen som forfatteren Brian Roberts) og «De tre musketerer» (1973).
Med sitt ungdommelige utseende har York hatt travel og variert karriere i film på kino og TV, foruten teaterscenen. Han har også vært benyttet som lesestemme i lydbøker. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Yorks stesønn er "Star Wars"-produsenten Rick McCallum.


Konstantin den store.
Konstantin I (født 27. februar 272, død 22. mai 337), også kjent som Konstantin den store, var romersk keiser fra 25. juli 306 frem til sin død. Han er mest kjent som den første kristne keiseren i Romerriket, og som grunnlegger av byen Konstantinopel.
Tidlige år.
I Konstantins barndom var Romerriket delt i en østlig og vestlig del, og styrt som et tetrarki (= firemannsvelde), med en østlig og vestlig keiser som begge bar tittelen "augustus". Disse hadde hver sin underkeiser, kalt "cæsar", som kunne handle ganske uavhengig som hærleder, og etterhvert selv forfremmes til "augustus". Diokletian var keiser over den østlige delen, og hadde utpekt Maximian til keiser over den vestlige. Maximian utnevnte offiseren som senere selv ble keiser som Konstantius I, til sin "cæsar."
Konstantin het på latin Flavius Valerius Constantinus og ble født i Naissus i provinsen Moesia (Niš i dagens Serbia). Han var sønn av Konstantius og Sankta Helena. 1.mars 293 ble Konstantius valgt til "cæsar." Han forskjøv da Helena – som trolig bare var hans frille – og giftet seg i stedet med Maximians datter Theodora. Da Maximian og Diokletian pensjonerte seg, ble Konstantius 1.mai 305 utnevnt til "augustus".
Konstantins ungdomsår var blitt tilbragt ved keiser Diokletians hoff i Lilleasia. Da faren ble keiser i vest i 305, ble Konstantin sendt til ham som støtte i et felttog mot pikterne. Da faren døde i et slag ved Eboracum (York) 25.juli 306, var Konstantin ved hans side. Han ble straks utnevnt til "augustus" av soldatene. Han dro så til Trier, der han giftet seg med Maximians datter Fausta – søster av hans stemor. Han forskjøv med dette sin frille Minervina. Med henne hadde han sønnen Crispus, som han skaffet huslæreren Lactantius. I 317 fikk også Crispus tittelen "cæsar". I tillegg fikk Konstantin tre sønner med Fausta.
Konstantin kommer til makten.
Ved farens død i 306 ble Konstantin på stedet utropt til keiser. Det var imidlertid også mange andre kandidater til tronen – Maxentius, som senatet i Roma hadde valgt til keiser (men med den lavere graden "princeps", ikke "augustus"), hans far Maximian (død i 310), Maximinus (som var sønn av keiser Galerius' halvsøster) og Licinius. I 311 var det fire lovlig valgte "augusti" i Romerriket når det egentlig skulle være bare to: Keiser Galerius selv, nevøen Maximinus, Konstantin og Maxentius.
Maxentius følte seg truet da Konstantin ved årsskiftet 311/312 arrangerte en forlovelse mellom sin halvsøster Konstantia og Licinius, og konflikten dem imellom kulminerte i slaget ved Den milviske bro utenfor Roma 28.oktober 312. Konstantinbuen i Roma ble reist til minne om Konstantins seier. Den mest markante bygning på Forum i dag er kanskje basilikaen som Maxentius påbegynte i 308, men som Konstantin sluttførte etter seieren ved Den milviske bro.
I 313 møttes Konstantin med Licinius i Milano, der denne giftet seg med Konstantia, og de to svogrene delte riket mellom seg. Konstantin fikk da kontrollen over rikets vestlige halvpart. De to ble også enige om en felles religiøs politikk. Licinius var ikke kristen, men tolererte kristendommen, noe som ikke hindret nye forfølgelser i å bryte ut. I tillegg fikk Konstantin snart merke den interne splittelsen blant de kristne. Spesielt i Afrikas provinser hersket en uforsonlig holdning overfor "lapsi", dvs de som holdt sin kristne tro skjult mens forfølgelsene pågikk. Denne uforsonlige sekten kalte seg donatister etter en biskop Donatus. I april 313 klaget donatistene inn biskop Caecilian av Karthago for å ha vist en tilgivende holdning overfor "lapsi". Konstantin arrangerte en synode i Roma som behandlet klagen, og gav Caecilian medhold i hans tilgivende holdning. Donatistene anket dette til Konstantin. Han innkalte nå til en synode i Arles, der 33 biskoper møttes 1.august 314. Også disse gav Caecilian medhold, men donatistene nektet å godta avstemningen, og det vokste i de nærmeste århundrer frem en betydelig donatistisk sekt i Nord-Afrika.
Etterhvert brøt også striden mellom Licinius og Konstantin ut igjen, og i 325 ble Licinius endelig slått. Han ble henrettet offentlig, og Konstantin var nå enekeiser. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Konstantin drepte ikke bare begge sine svogre; han gjorde også Licinius' sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximinian kvalt. Også sin kone Fausta beordret han kvalt, i badet, fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger.
Religion.
Konstantin var hedensk fra fødselen av. Han ofret først til Mars, som naturlig var for en soldat, men gikk etterhvert over til Apollon i skikkelse av "Sol Invictus", den ubeseirede sol, noe man kan se på myntene utstedt i Konstantins regjeringstid. Moren Helena var imidlertid kristen, sannsynligvis fra fødselen av. Lactantius beretter at natten før slaget ved Den milviske bro, fikk Konstantin i en drøm beskjed om å utstyre sine soldaters skjold med Kristi tegn. Et kvart århundre senere beretter Eusebius fra Cæsarea i sin Konstantin-biografi at Konstantin på sin marsj i retning Roma, i fullt dagslys så et kors av lys på himmelen og ordene «ved dette tegn skal du seire». Videre skulle Kristus natten etter ha vist seg for Konstantin og instruert ham i å utstyre hærens standarter med symbolet.
I 313 ble kristendommen legalisert i Romerriket, noe som banet vei for at den senere skulle bli statsreligion. Mange av kirkens senere funksjoner og institusjoner ble utviklet i løpet av Konstantins regjeringstid, bl.a. ble Konsilet i Nikea sammenkalt i 325. Han brukte kirken som sitt redskap politisk, påtvang den sin keiserlige ideologi, og berøvet den den uavhengigheten som kjennetegnet oldkirken.
Konstantin ble ikke døpt før noen uker før sin død, men på den tid var det vanlig at kristne ventet med å la seg døpe til de begynte å dra på årene, eller ble syke. Han ofret ikke til de hedenske gudene ved sitt tiårsjubileum. Kort etter påsken 337 begynte han å føle seg dårlig. Han dro til Drepanum, som var blitt omdøpt til Helenopolis til ære for hans mor, der han bad ved graven til sin mors yndlingshelgen, martyren Lucian. Han ble døpt i Nicomedia, og Hieronymus opplyser at dåpen overraskende nok ble forrettet av Eusebius fra Nicomedia (ikke å forveksle med Eusebius av Cæsarea, som skrev Konstantins biografi) som ikke var katolsk, men biskop i den arianske kirke. Ved sin død pinsedag 337 bar Konstantin fremdeles de nyomvendtes hvite kjortel.
Imperiets tyngdepunkt flyttes østover.
Maktsenteret hadde forflyttet seg fra Roma til byer som Trier, Milano, Saloniki og Nicomedia, der keiserne holdt til. Etter at Konstantin hadde sikret sin makt, begynte han å bygge en ny hovedstad der den gamle greske byen Bysants lå. Beliggenheten var ytterst fordelaktig, med lett tilgjengelighet til Balkan og kontroll over trafikken på Bosporos. 8.november 324 tegnet Konstantin opp grensene for sin nye by, som ble fire ganger større enn Bysants. I 328 stod bymurene ferdige. 11.mai 330 ble byen formelt innviet med navnet "Nova Roma", som passet spesielt bra, fordi den i likhet med det egentlige Roma lå på syv høyder, var blitt utstyrt med et senat, administrasjonen var som i Roma, og befolkningen mottok subsidiert korn.
Den nye byen fikk både kristne kirker og tradisjonelle romerske templer tilegnet de romerske guder. Konstantin lot bygge en mektig hippodrom og et palass med direkte atkomst til hans keiserlosje i hippodromen. I hippodromens midte plasserte han slangesøylen han lot hente fra Delfi. Fremdeles hengiven mot solguden lot han også reise en 25 meter høy porfyrsøyle, kronet av en statue av Apollon, forsynt med Konstantins egne ansiktstrekk. I dag er den kjent som «den brente søylen». Han iverksatte også byggingen av to mektige kirker i byen, Hagia Sofia (= Hellige Visdom) og Hagia Irene (= Hellige Fred). I Jerusalem grunnla han Gravkirken og i Antiokia kirken som ble kalt Hellige Åttekant. På hans ordre ble flere hedenske templer revet, og tempelskattene konfiskert til fordel for den keiserlige kasse. Gravkirkens åttekantede form har trolig vært en inspirasjon da Nidarosdomen ble oppført. Åttetallet symboliserer evighet, og ble derfor ansett som svært passende til gravkirker. Kirker med åttekantet eller rund form vant etterhvert en viss utbredelse.
Etter Konstantins død fikk nybyen navnet "Konstantinopolis" (Konstantinopel), Konstantins by. Byen ble etterhvert stadig viktigere, og ble etterhvert rikets hovedstad.
Konstantin som brite.
Det at han først tok keisernavnet i Britannia, gjorde at britene så på ham som sin egen. Den britiske Geoffrey av Monmouth inkluderer ham i sitt verk "Historia Regum Britanniae" som en britisk konge. Monmouth hevdet at Helena, Konstantins mor, var datter av den legendariske kongen Cole. Denne genealogien er sannsynligvis diktet opp av Geoffrey selv for å skape en direkte forbindelse mellom de eldre britiske kongene og Konstantins dynasti.
Eksterne lenker.
Konstantin I
Konstantin I


Greg Foster.
Greg Foster (født 4. april 1958 i Chicago) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver.
Foster var i den ypperste verdenseliten på 110 meter hekk gjennom hele 1980-tallet. Han utkjempet mange harde dueller med Roger Kingdom, Mark McKoy og Colin Jackson. Foster lyktes aldri i å bli olympisk mester (han tok sølv i 1984), men han gjorde det kunststykket å vinne tre verdensmestertitler på rad: i Helsingfors 1983, Roma 1987 og Tokyo 1991.
I 1990 ble Foster utestengt fra all idrett i seks måneder etter å ha avlagt positiv dopingprøve på stoffene pseudoefedrin, efedrin og phenylpropanolamine.


Hafslund (selskap).
Hafslund ASA (A-aksjer) (B-aksjer) er et norsk kraftselskap og en middels stor norsk kraftprodusent med svært lang historie, som opprinnelig ble etablert på Hafslund ved Sarpsfossen. Største eier er Oslo kommune med over 53% av aksjene i selskapet.
Om Hafslund ASA.
Hafslund er Norges største netteier, størst innen strømsalg og en stor produsent av fornybar energi. Hafslund er også eier av 43 prosent i Infratek. Infratek ASA er notert på Oslo Børs og er en totalleverandør innen utbygging og drifting av kritisk infrastruktur i Norden.
Hafslunds historie i korte trekk.
Hafslund ble stiftet i 1898 av framsynte menn med blikk for en ny tids muligheter. Formålet var å utnytte vannkraften på industrielt vis. Norge er det eneste industrialiserte land i verden som så langt har dekket så godt som hele vårt elektrisitetsbehov med egenprodusert kraft.
I dag er Hafslund Norges største leverandør av strøm til norske hjem.
Det første større kraftverket i Norge
Det nystiftede selskapet kjøpte Hafslund, hovedgården som hadde fallrettighetene i Sarpsfossen, og som siden 1600-tallet hadde benyttet fossen til å drive mølle, kvernbruk og sagbruk. I 1899 ble Hafslund kraftstasjon satt i drift som det første større kraftverk i Norge.
Hafslund kjøpte i 1986 Actinor med datterselskapet Nycomed i en offensiv satsing på industriutvikling. Det nye selskapet hadde under navnet Hafslund Nycomed en meget betydelig vekst innenfor farmasisektoren. Våren 1996 ble selskapene fisjonert slik at de hver for seg kunne rendyrke sin virksomhet innenfor henholdsvis energi og farmasi.
Hafslund-konsernet har de senere årene konsentrert sin virksomhet om energi og etter hvert også sikkerhetstjenester. I løpet av 2001 ervervet konsernet flere alarm- og sikkerhets-selskaper. Samme år kjøpte Hafslund strømleverandøren Oslo Energi og ble i 2002 også eneeier av Tindra Energi. Oslo Energi og Tindra fusjonerte i 2003 til Hafslund Strøm. I 2001 ble det vedtatt at Hafslund og Viken Energinett skulle fusjonere. Fusjonen trådte selskapsrettlig i kraft i mars 2002. I januar 2007 kjøpte Hafslund 100 prosent av Viken Fjernvarme. Selskapet heter i dag Hafslund Varme). I desember 2007 ble forretningsområdet Tekniske tjenester, som omfattet entreprenørvirksomheten, installasjon, el-sikkerhet, veilys, vakthold og sikkerhet teknikk skilt ut og etablert som et eget børsnotert selskap. Selskapet heter idag Infratek ASA og Hafslund ASA eier 43 prosent i selskapet.
Hafslund har tidligere vært en betydelig aktør i markedet for sikkerhet til privatkunder, men solgte sikkerhetsvirksomheten til Securitas Direct i september 2008.
Hafslund i dag.
Medregnet datterselskaper transporterer Hafslund strøm til cirka 552 000 nettkunder og har cirka 900 000 strømkunder.
Hafslunds virksomhet er organisert i de fire forretningsområdene Produksjon, Varme, Nett, Marked og stabsområdene Økonomi og finans, Kommunikasjon og samfunnskontakt.
Produksjon omfatter konsernets produksjon av vannkraft.
Varme omfatter alle oppgaver tilknyttet konsernets varme- og fjernvarmesatsning.
Marked omfatter strømsalg til privat- og bedriftsmarkedet, kundesenter og fakturaservice.
Økonomi og finans omfatter blant annet økonomisk styring og rapportering, finansiering, krafthandel, risk management og oppfølging av arbeidet med samfunnsansvar.
Lang historie som kraftprodusent.
Hafslund har siden 1898 produsert og levert energi fra flere kraftverk mellom Øyeren og Fredrikstad i nedre Glomma. Hafslunds erverv av vannfall fant sted før innføring av konsesjonsloven. Staten kan derfor ikke gjøre hjemfall gjeldende for noen av kraftverkene i henhold til dagens lovgivning.
Hafslund Produksjon består av fem elvekraftverk mellom Øyeren og Sarpsborg i nedre Glomma og fire mindre kraftverk i Andelva i Eidsvoll. Sarp kraftverk eies 50 prosent av Hafslund, mens de øvrige kraftverkene er heleide. Kraftproduksjonsvirksomheten har en samlet middelproduksjon per år på 3018 GWh (2008).
Reguleringsmuligheten er lav ettersom den totale magasinkapasiteten i vassdraget bare er cirka 16 prosent av årlig nedbør. Dette betyr at det er liten mulighet til å forskyve produksjonen gjennom styrt magasinering og tapping. Produksjonen følger vannføringen i elva, med de begrensninger som følger av reguleringen av vassdraget.


Hafslund Sikkerhet.
Infratek Vakt inkludert SMB-alarmporteføljen ble solgt til Vakt Service AS i juli 2009 for 83 millioner NOK. Etter dette har hverken Hafslund eller Infratek noen form for fysiske vektertjenester lenger. Infratek Sikkerhet leverer fortsatt tjenester for driftssentral og kjøper utrykningstjenester av Nokas Security (tidligere Vakt Service).


Roger Kingdom.
Roger Nona Kingdom (født 26. august 1962 i Vienna, Georgia) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver.
I ungdomsårene var Roger en lovende utøver i høyde og diskos, og spilte i tillegg amerikansk fotball.
Han hadde en lang og merittrik karriere som hekkeløper, og vant to olympiske gullmedaljer på 110 meter hekk. Han satte verdensrekord på øvelsen på 12,92 i Zürich, Sveits i 1989, en rekord som ble slått med et hundredels sekund i 1993 av Colin Jackson under et løp i Stuttgart.


Thierry Vigneron.
Thierry Vigneron (født 9. mars 1960 i Gennevilliers) er en fransk friidrettsutøver. Han var gjennom flere år i verdenstoppen i stavsprang.
Han forbedret verdensrekorden til polakken Władysław Kozakiewicz den 20. juni 1981 fra 5,78 m til 5,80. Denne rekorden stod helt til 26. mai 1984, da Serhij Bubka begynte arbeidet med å flytte rekorden til over 6 meter. Vigneron tok bronse under OL 1984 i Los Angeles og sølv under VM 1987 i Roma. Han la opp som aktiv utøver i 1996.


Veronica Roso.
Veronica Agnes Roso Serrano (født Roso den 7. juni 1976 i Lørenskog) en en norsk hjelpepleier, forretningskvinne og tidligere reality-tv-deltager som i 2002 vant andre sesong av realityprogrammet "Big Brother". Seieren innbrakte henne en premie på 1 million kroner. Roso ble etterhvert en av de mer markante deltagerne i huset. Hun kom best overens med Maria Haugland og Espen Vesterdal Larsen.
Roso arbeidet i mange år som hjelpepleier og er utdannet ved Oslo sanitetsforenings Hjelpepleierskole (2000). I 2009 ble hun daglig leder i matbutikken Serranos Bodega. Hun født og oppvokst i Lørenskog, men har spanske foreldre.


Clifford Chance.
Clifford Chance LLP er et internasjonalt advokatfirma med hovedkontor på Canary Wharf i London. Selskaper ble etablert i 1987 og var i 2004 verdens største advokatfirma regnet etter inntekt og antall advokater, og hadde (2008) 3800 advokater og jurister (herunder 645 partnere) og 3340 ikke-juridisk tilsatte. Clifford Chance har 28 avdelinger spredt over Nord- og Syd-Amerika, Europa, Midtøsten og Øst-Asia.


Sven Nykvist.
a> under innspillingen av "Såsom i en spegel" (1961).
Sven Vilhem Nykvist (født 3. desember 1922 i Moheda i Kronobergs län, død 20. september 2006) var en svensk filmfotograf og -regissør.
Han begynte i svensk filmindustri i 1941 og arbeidet seg oppover til sjeffotograf (1945). Nykvist regnes som en av verdens fremste i sitt fag og har fotografert filmer for regissører som Ingmar Bergman (fast fra 1960) og Woody Allen. Han har fotografert over 120 spillefilmer.


Anette Young.
Anette Young (født 31. mars 1976 i Halden) er en norsk programleder og reality-TV-deltaker som i 2001 ble kjent gjennom sin deltagelse i "Big Brother". Hun ble for dette kåret til «folkets TV-favoritt» under Gullruten 2001. Like etter sin deltakelse hadde hun flere programlederjobber, blant annet i gameshowet "Far Out" (2001), andre sesong av Big Brother (2002) og i radiokanalen Radio City (2005). Hun har også hatt en del modelloppdrag. Young er også kjent (sammen med Rodney Omdal Karlsen) for en lengre rettssak mot bladet Se & Hør som i 2007 endte i Høyesterett.
Tiden i huset ble preget av hennes forhold til meddeltaker Rodney Omdal Karlsen, samt noen lengre verbale konfrontasjoner med deltakeren Per Morten. Young kom helt til stor-finalen og endte på fjerdeplass med totalt 97 dager i huset.
TVNorges omtale av Young i 2001:«"En skravlesjuk apotektekniker som lyser opp når hun får servert semulepudding. Tror selv hun kommer til å være den i Big Brother som snakker mest. Glad 24-åring som sier hva hun mener og tåler å få kritikk. Det er mulig vi får høre henne synge andre steder enn i dusjen, og en av hennes drømmer her i livet inkluderer David Attenborough og Galapagosøyene."»
Rettssaken mot Se og Hør.
Forholdet til Rodney Omdal Karlsen tok etter et par år slutt. Ukebladet Se og Hør fulgte opp med en artikkel om bruddet der de fortalte om utroskap, sjalusidrama og krangling. Dette reagerte det tidligere paret sterkt på, da de mente bladet ikke hadde noen som helst dekning for å skrive om dette, særlig ettersom de ved en tidligere anledning hadde slått fast at de ikke lenger ønsket å være offentlige personer. Paret klaget saken inn for Pressens faglige utvalg i 2003, men fikk ikke medhold. Året etter gikk de rettens vei. Her vant de fram både i tingretten og lagmannsretten, og ble i 2006 tilkjent en oppreisning på 445 000 kroner. Se og Hør anket imidlertid saken til Høyesterett og dermed ble det en ny runde i retten. Dommen ble stadfestet av Høyesterett den 7. mai 2007 som slo fast at bladet må betale Rodney Omdal Karlsen og Anette Young tilsammen 1,1 million kroner i erstatning og saksomkostninger. Avgjørelsen til Høyesterett anses som historisk da det satte presedens for lignende saker der kjendispressen er involvert. Advokat Per Danielsen uttalte at rettsavgjørelsen var «skjellsettende», og at dommen ville styrke vernet om privatlivet merkbart i tiden fremover.


Additiv fargesyntese.
James Clerk Maxwells fargebilde fra 1861
Additiv fargesyntese (eller additiv fargeblanding) oppstår ved at lys med ulik bølgelengde sendes ut fra en lyskilde. Øyet oppfatter det utsendte lyset som ulike farger, avhenging av blandingsforholdet mellom primærfargene. Farger på en TV- eller dataskjerm og farger projisert via en projektor oppstår som et resultat av additiv fargeblanding.
Som primærfarger brukes rødt, grønt og blått (RGB). Like deler av primærfargene rødt og grønt gir sekundærfargen gult, like deler blått og grønt gir cyan, mens blått og rødt gir sekundærfargen magenta. Når alle tre primærfargene blandes i like deler, oppfatter øyet det som hvitt. Ved å variere lysstyrken for primærfargene i ulike blandingsforhold, vil en få fram alle farger i spekteret.
Den additive fargesyntesen bryter med vår intuitive forståelse av hvordan farger oppstår som et resultat av blanding av farger, som når en f.eks. blander blå og gul farge fra et maleskrin og får grønt. Forskjellen skyldes at når vi ser farger reflektert fra en overflate – og ikke som direkte utsendt lys – er det cyan, magenta og gult som fungerer som primærfarger, mens rødt, grønt og blått blir sekundære farger. En slik fargesyntese kalles subtraktiv fargeblanding.
Både additiv og subtraktiv fargeblanding er et resultat av hvordan øyet oppfatter farger, og ikke iboende egenskaper ved lyset. Det er stor forskjell på gult lys (med en bølgelengde på 580nm) og en blanding av rødt og grønt lys. For øyet gjør det imidlertid ingen forskjell.
Oppfinnelsen av additiv fargeblanding er kreditert James Clerk Maxwell, som i 1861 fikk fotografen Thomas Sutton til å ta tre bilder av et rutete skjerf - med rødt, grønt og blått filter foran linsa. De tre bildene ble framkalt og deretter projisert på en skjerm via tre projektorer utstyrt med de samme tre filtrene. Resultatet ble et komplett fargebilde.


Rodney Omdal Karlsen.
Rodney Omdal Karlsen (født 26. juni 1974 i Skien) er en norsk boredekksoperatør og tidligere realitydeltaker som ble kjent da han i 2001 deltok i "Big Brother". Like etter var han programleder for gameshowet "Far Out" på TVNorge. Han er også kjent for en lengre rettssak mot kjendisbladet Se & Hør som tilslutt endte i Høyesterett. Saken fikk svært mye publisitet.
Karlsen var med i første sesong av BB og ble raskt en av de aller mest markante deltagerne i serien. I huset innledet han et forhold til Anette Young. Han kom best overens med Ramsy Suleiman og Roy Grønkvist. Karlsen ble stemt ut etter 69 dager, men ble stemt inn igjen da en annen deltager trakk seg. Han kom helt til stor-finalen og havnet til slutt på en tredjeplass med totalt 84 dager i huset. Han fikk 484 018 stemmer i finalen.
Karlsen jobbet som boredekksoperatør på en oljeplattform i Nordsjøen før han gikk inn i BB-huset. Han er utdannet rørlegger. Han har tidligere hatt jobb som reiseleder for Saga Solreiser.
TVNorges omtale av Karlsen i 2001:«"Med gitaren under armen, et smil om munnen og med tindrende øyne får denne boredekksoperatøren fra Skien de fleste jenter på gli. Machofaktoren er høy hos denne mannen som utfører en av verdens farligste jobber i turnus to uker av gangen. Han er overbevist om at han er valgt ut på grunn av sin karisma og fordi han helst har Fleetwood Mac i cd-spilleren. Populær 26-åring med glimt i øynene, alltid på jakt etter den rette."»
Rettssaken mot Se og Hør.
Forholdet til Anette Young tok etter et par år slutt. Ukebladet Se og Hør fulgte opp med en artikkel om bruddet der de fortalte om utroskap, sjalusidrama og krangling. Dette reagerte det tidligere paret sterkt på, da de mente bladet ikke hadde noen som helst dekning for å skrive om dette, særlig ettersom de ved en tidligere anledning hadde slått fast at de ikke lenger ønsket å være offentlige personer. Paret klaget saken inn for Pressens faglige utvalg i 2003, men fikk ikke medhold. Året etter gikk de rettens vei. Her vant de fram både i tingretten og lagmannsretten, og ble i 2006 tilkjent en oppreisning på 445 000 kroner. Se og Hør anket imidlertid saken til Høyesterett og dermed ble det en ny runde i retten. Den 7. mai 2007 stadfestet Høyesterett dommen og slo fast at bladet må betale Rodney Omdal Karlsen og Anette Young tilsammen 1,1 million kroner i erstatning og saksomkostninger. Avgjørelsen til Høyesterett anses som historisk da det satte presedens for lignende saker der kjendispressen er involvert. Advokat Per Danielsen uttalte at rettsavgjørelsen var «skjellsettende», og at dommen ville styrke vernet om privatlivet merkbart i tiden fremover.


Far Out.
Far Out (2001) var et norsk TV-program som ble sendt på TVNorge høsten 2001. Programmet gikk ut på at to par kjempet om å vinne en reise. Det ble ingen suksess, og ble tatt av lufta etter kort tid.
Programledere var Anette Young og Rodney Omdal Karlsen, kjent fra realityserien "Big Brother". Janka Polliani var dommer og sidekick for programlederne


Subversion.
Subversion (også kjent som svn etter navnet på kommandolinjeklienten) er et versjonskontrollsystem som brukes til å holde rede på utviklingshistorien til en samling med filer og kataloger.
Det distribueres under og er derfor fri programvare/åpen kildekode.
Historie.
Prosjektet ble startet i begynnelsen av år 2000 av for å utvikle et versjonskontrollprogram som kunne erstatte Concurrent Versions System (CVS).
CVS er velprøvd og stabilt, men manglet en del grunnleggende funksjonalitet som for eksempel "flytting av filer" og "versjonering av kataloger".
Istedenfor å bygge videre på CVS som er bygd oppå RCS, valgte utviklerne å starte helt på nytt, basert på erfaringene fra bruken av CVS.
Den grunnleggende designen av Subversion ble tenkt ut av Jim Blandy som sammen med Karl Fogel brukte CVS på daglig basis, men som etterhvert ble frustrert over begrensningene som programmet inneholdt.
Da CollabNet kontaktet Karl Fogel for å lage et nytt versjonskontrollsystem, gikk han sammen med Jim Blandy og Ben Collins-Sussman inn i prosjektet der de arbeidet videre på den modellen som Blandy hadde laget.
Prosjektet fikk raskt hjelp av mange innen opensourcemiljøet, og inneholder i dag bidrag fra hundrevis av personer.


Eva Lill Baukhol.
Eva Lill Baukhol (født 10. oktober 1979 i Vinstra) er en norsk miljøarbeider og tidligere reality-tv-deltager som i 2003 vant tredje sesong av "Big Brother". Hun ble etterhvert en av de mest markante deltagerne i denne sesongen og kom best overens med Halvor Kvikstad, som forøvrig kom på andreplass.
Baukhol er født på Vinstra, men flyttet senere til Lillehammer, hvor hun arbeider som miljøarbeider på et bofellesskap for funksjonshemmede. Hun brukte deler av premien til å starte en erotisk butikk i Lillehammer.


Superfluid.
Superfluiditet er en stofflig fase som karakteriseres ved at fluidet er viskositetsfritt, dvs. et superfluid som er satt i bevegelse vil forbli
i bevegelse. Fenomenet har en kvantemekanisk opprinnelse, Bose-Einstein kondensasjon, og fenomenet opptrer ved lave temperaturer. Fasen superfluiditet oppstår etter en annenordens faseovergang.
Superfluiditet kan finnes i følgende systemer
Superfluiditet ble oppdaget av Pjotr Kapitsa,
John F. Allen og Don Misener i 1937. Teoretisk begrunnelse
av fenomenet ble gitt av Lev Landau i 1941.
Bosonisk helium.
Bosonisk helium, 4He, er den desidert mest vanlige heliumisotopen og heretter kun omtalt som
helium. Helium er flytende under 4,22 K (–268,93 °C) og det eneste stoff som aldri blir fast ved kjøling dvs. det har smeltepunkt ved 0 K (ved atmosfærisk trykk). Ved videre avkjøling er helium en vanlig viskøs væske, kalt helium I, ned til den såkalte lambda-temperaturen på 2,172 K (–271 °C), hvor superfluiditet oppstår ved en annenordens faseovergang. Denne fasen er kalt helium II. Det virkelig snodige med helium II er at væsken har en splittet natur: den har en superflytende og en normal komponent som flyter uavhengig av hverandre og avhenger av temperaturen slik at ved lambda-temperaturen er væsken helt normal og ved T=0 K er væsken helt superflytende. Den superflytende komponenten er assosiert med en kompleks ordensparameter som også kan tolkes som en makroskopisk, kvantemekanisk, kompleks, bølgefunksjon.
Denne oppstår som resultat av en Bose-Einstein kondensasjon.Ordensparameteren og den annenordens faseovergangen har superfluider til felles med supraledning, som er et relatert fenomen.
Begrunnelsen for mangelen på friksjon i superfluid helium II ble gitt av Lev Landau i 1941 og den skyldes energispekteret: ved lave hastigheter vil det simpelthen ikke være mulig for beholderen å eksitere fononer i væsken og dermed er energioverføring til omgivelsene umulig, og ingen viskositet.
Videre bør det nevnes at superfluidkomponenten har null entropi.
Superflytende helium II har en rekke merkverdige egenskaper
Fermionisk helium.
Fermionisk helium, 3He, er en forholdsvis sjelden heliumisotop som har kokepunkt på 3.2K. Siden 3He tilfredsstiller Fermi-Dirac statistikk har den helt andre egenskaper ved lave temperaturer en bosonisk helium, så den kan ikke helt uten videre få en Bose-Einstein kondensasjon. Superfluiditet i 3He oppstår ved at atomene parvis adlyder Bose-Einstein statistikk, også kalt Cooperpar. Dette er det samme som skjer med elektronene i en superleder. Overgangen til superfluid skjer ved svært lave temperaturer, av orden mK.
Tynne gasser.
Noen gasser under ekstremt lav trykk og temperatur kan være superflytende, f.eks litium.
Disse gassene er vanskelige å eksperimentere med, men er svært viktige fordi de er langt enklere å behandle teoretisk enn helium, som er en væske.


Ivar Nørve.
Ivar Trygve Nørve (født 16. mai 1941) norsk skuespiller.
Nørve er kjent fra både teater, film og fjernsyn. Han er kjent fra filmer som "Kimen" (1974), "Over stork og stein" (1994), "Villmark" (2003), samt flere filmer om Olsenbanden. På fjernsyn medvirket han i et par år i såpeoperaen "Offshore" på NRK, og han hadde en av hovedrollene i dramaserien "Soria Moria" på samme kanal. Han har spilt i en stor mengde teateroppsetninger.
Nørve er utdannet ved Londons Royal Academy of Dramatic Art og i Chicago. Han ble ansatt ved Oslo Nye Teater i 1974. Har også arbeidet ved Rogaland Teater, Den Nationale Scene og Riksteatret. Han benyttes flittig som stemmeskuespiller på film og har gitt stemme til bl.a. Ole Brumm, Mummipappa, Majestix, Fred Flintstone, De Ignorante Elgene, Postmann Pat (sanger), Drømmefall - Den Lengste Reisen m.m.


Bergen Realistforening.
Bergen Realistforening (forkortet RF) er en studentforening og konsertarrangør i Bergen.
Historie.
Bergen Realistforening ble stiftet 18. februar 1959. Foreningen ble startet som fakultetsforening ved det matematisk-naturvitenskaplige fakultet ved Universitetet i Bergen. Arrangementer som dans og medlemskvelder ble hold på Alrek og senere i studenthuset Villaen på Nygårshøyden, der Studentsenteret er i dag.
Da Villaen ble revet ble studentforeningene som hold til der tvunget til å finne nye tilholdssted. Redningen ble Hulen som RF drev sammen med Aktive Studenters Forening (i RF-kretser kjent som DUF) frem til Det Akademiske Kvarter åpnet. Onsdag var ASFs dag, RF hadde torsdagen og fredag og lørdag ble drevet av Hulestyret – i praksis RF og ASF.
Etter Kvarterets åpning har RF hatt sin hoveddrift hver torsdag i Teglverket.
Organisasjon.
RF har i dag de fleste arrangementene sine på Det Akademiske Kvarter, det være seg konserter eller foredrag. Foreningen daglige drift utføres av opptil 27 styremedlemmer som står for all drift, planlegging og avvikling av arrangementene. I tillegg fins et knippe b-pamper (tidligere styremedlemmer) som hjelper til med arrangementavvikling.
Foreningen er kategorisert som ideell organisasjon og er fritatt merverdiavgift (MVA).
Styret.
Styret oppretter også komiteer på eget initiativ.
Styret velger også et Raad bestående av dertil egnede tidligere styremedlemmer. Raadet kalles også "Vise menn".
Styrets medlemmer kalles "aktive" medlemmer eller a-pamper.
Generalforsamling.
Foreningen avholder generalforsamling (GF) to ganger i året, som regel i starten av semesteret. Nye medlemmer velges ved GF i en periode på to semester med mulighet for gjenvalg.
Capra Hircus Capra Caprarum.
Hans Majestet Capra Hircus Capra Caprarum er foreninges høye beskytter.


Lyckliga gatan.
"Lyckliga gatan" var en norsk humorserie i fire deler som gikk på TV 2 høsten 1999. Serien inneholdt absurd crazy-humor og hadde premiere på TV 2 den 4. november. Serien fikk Gullruten 2000 i klassen beste humorprogram.
Handling.
Serien handlet om en gate med mange merkelige personligheter og utallige absurde hendelser. Episodene var satt sammen av mange små klipp fra ulike hendelser i gata, men serien hadde likevel en rød tråd. Det var de mystiske seriemordene, som viste seg å være begått av en liten pike i desperat jakt etter godteri.


Loncotoro.
Loncotoro er et lite tettsted i regionen Los Lagos i Chile. Loncotoro ligger om lag 18 km vest for Llanquihue og Puerto Varas, og nord for Colegual. De fleste av de 235 innbyggerne (2002) i Loncotoro er etterkommere av tyske immigranter som driver jordbruk og husdyrhold.


Puerto Varas.
Puerto Varas er en by med rundt 33 000 innbyggere i regionen Los Lagos i Chile. Puerto Varas ligger ca 15 km nord for Puerto Montt, ved bredden av Lago Llanquihue.


HMS «Prince of Wales» (1939).
HMS «Prince of Wales» var et slagskip av King George V-klassen som hadde en kort karriere i den britiske marinen inntil hun ble senket av japanske fly utenfor Britisk Malaya i desember 1941. Hun var det første slagskip som ble senket i åpent hav ved kun flyangrep, og senkingen markerte begynnelsen på slutten av slagskipenes herredømme på verdenshavene.
«Prince of Wales» var ferdigbygd i mars 1941 og ble sendt ut på sitt første tokt i mai, ennå før hun var fullt operativ. Hun ble sendt i kamp mot det tyske «Bismarck» og ble betydelig skadet i kampen, mye fordi teknikerne fortsatt jobbet med 14cm kanonene. Dette svekket hennes mulighet til å forsvare seg mot «Bismarcks» og «Prins Eugens» ildgivning. Etter reparasjoner fraktet «Prince of Wales» statsminister Winston Churchill over Atlanterhavet til Newfoundland, til møtet med USAs president Franklin D. Roosevelt i «den atlantiske charterkonferansen». Dette var det første møtet mellom de to engelsktalende lederne i det som skulle bli «den store alliansen» mot Aksemaktene.
Senere seilte «Prince of Wales» til Middelhavet hvor hun var i kamp med italienske fly ved Malta i september. Senere på høsten ble hun sendt til Det fjerne østen for å møte den rask økende japanske trusselen i området. 7. desember 1941, samme dag som Japan angrep Pearl Harbour, landet japanske styrker i Britisk Malaya.
«Prince of Wales», HMS «Repulse» og fire destroyere ble sendt ut for å angripe invasjonsstyrkene, men de fant ingen mål og snudde for å returnere til Singapore. På hjemvegen ble de angrepet av en større styrke av japanske bombe- og torpedofly. Uten beskyttelse av egne fly ble de britiske skipene lette mål og ble senket. Dette var de første større skipene som ble senket av flyangrep ute på åpent hav, ytterligere forsterket av hendelsen ved Pearl Harbour et par dager før.


Lago Llanquihue.
Lago Llanquihue er Chiles største innsjø, med et areal på 866 km². Den ligger i regionen Los Lagos. Langs bredden av innsjøen finner man byene Puerto Varas, Llanquihue, Frutillar, Puerto Octay og Ensenada, samt vulkanene Osorno og Calbuco.


Llanquihue.
Llanquihue er småby i regionen Los Lagos i Chile. Llanquihue ligger nord for Puerto Varas, og sør for Frutillar. Llanquihue ligger ved bredden av Chiles største innsjø, Lago Llanquihue.


The Kingston Trio.
The Kingston Trio var en amerikansk visetrio som ble dannet i 1957 i San Francisco av Dave Guard, Bob Shane og Nick Reynolds.
I perioden 1958–66 gav de ut en rekke suksessfulle musikkalbum og singler, hovedsakelig for Capitol Records. John Stewart erstattet Guard i 1961.
Andre kilder.
Kingston Trio, The


Pidgin (programvare).
Pidgin (tidligere Gaim) er en åpen og fri (også gratis) direktemeldingsklient for GNOME utgitt under GNU General Public License. Pidgin startet som en klone av den offisielle AIM-klienten, men har utviklet seg til å bli en allsidig klient med støtte for de fleste direktemeldingstjenester, blant annet AIM, MSN Messenger, Jabber, ICQ, IRC og Yahoo Messenger. Pidgin er multiplattform og kan brukes på Linux, Microsoft Windows, BSD og andre Unix-distribusjoner.
Pidgin støtter foreløpig ikke lyd- og videooverføring, men dette arbeides med i gaim-vv-prosjektet, som skal føres tilbake til Pidgin til utgivelsen av versjon 2.0.
Navnstrid.
Pidgin het i starten Gtk+ AOL Instant Messenger, men etter press fra AOL, byttet programmet navnet til akronymet Gaim. AOL var fortsatt ikke fornøyd med navnet, og 6. april 2007 annonserte utviklerne den inngåtte avtalen med AOL som medførte at Gaim skulle skifte navn til Pidgin. Det nye støttebiblioteket til Pidgin (tidligere libgaim) fikk navnet "libpurple", mens kommandolinje-grensesnittet nå blir kalt "Finch".


Direktemelding.
Direktemelding, lynmelding eller instant messaging (IM), er en fellesbetegnelse for en type kommunikasjon over nett som skiller seg fra e-post med at samtalen foregår i tilnærmet sanntid. De forskjellige partene logger seg på en av flere tjenere hos direktemeldingstjenesten, disse holder orden på hvem som er tilgjengelig og ikke. Meldinger sendes fra den ene part til den andre så snart meldingen er skrevet, via en tjener. På denne måten blir samtalen mer som en telefonsamtale enn en brevveksling. Direktemeldinger har sitt opphav fra UNIX "talk"-programmet fra omkring 1970.
Begrepet «direktemelding» er til dels misvisende. Tjenesten gir "ikke" en meldingsutveksling direkte mellom to klienter. Alle meldinger sendes via (og kan avleses på) tjenesteleverandørens tjenere. Flere tjenesteleverandører har også sluttbrukerlisenser som regulerer rettighetene til og omfanget av meldinger som sendes via deres system.
Telefoni.
Mange direktemeldingsklienter har også innebygde funksjoner for telefoni eller også videotelefoni. Denne delen for telefoni kan være knyttet opp til telenettet og programmer med slik funksjonalitet kalles i denne sammenhengen softphone.


ICQ.
ICQ er et ordspill for I Seek You og er en populær direktemeldingstjeneste som ble startet av det israelske selskapet Mirabilis i 1995. ICQ var en av de første store direktemeldingstjenestene og var umåtelig populær på slutten av 90-tallet. I 1998 ble Mirabilis og ICQ oppkjøpt av den amerikanske internettilbyderen AOL. Etter dette har ICQ vært kompatibel med AIM.


Yahoo! Messenger.
Yahoo! Messenger er en direktemeldingstjeneste. Klientprogramvaren fins i til Linux, FreeBSD, Microsoft Windows og Macintosh.
Også klienter som Gaim har funksjoner for å benytte denne tjenesten.


Castro (Chile).
Castro er en by og kommune sør i Chile i Region X Los Lagos. Castro ligger på østsiden av Chiloé, og er hovedstaden i provinsen Chiloé.


John D. Rockefeller jr..
John Davison Rockefeller jr. (født 29. januar 1874, død 11. mai 1960) var en amerikansk filantrop. Han var eneste sønn av oljemagnaten John D. Rockefeller, grunnleggeren av oljeselskapet Standard Oil og en av Amerikas rikeste menn i sin tid. Rockefeller jr. er først og fremst husket for sin filantropiske virksomhet, og for å ha finansiert oppføringen av Rockefeller Center i New York under depresjonen i 1930-årene.
John D. Rockefeller jr. donerte tomten hvor FN-bygningen i New York står til organisasjonen, og kjøpte og donerte store landområder til opprettelsen av flere nasjonalparker i USA, blant annet Yosemite i California.
Tidlig liv.
Rockefeller jr. var det femte og siste barnet til John D. Rockefeller og hans kone, Laura Celestia Spelman. Mens han levde i farens herskapshus på West 54th Street 4, deltok han i Park Avenue Baptist Church på 64th Street (nå Central Presbyterian Church). Han gikk også på Browning School, en skole etablert for ham og barna til Rockefellers-familiens forretningsforbindelser, som var plassert på West 55th Street.
Opprinnelig hadde han tenkt å studere på Yale, men ble oppmuntret av blant annet William Rainey Harper, rektoren på University of Chicago, til å studere på Baptist-orienterte Brown University i stedet. Han ble kalt " Johnny Rock" av sine romkamerater og var med i både glee- og mandolin-klubben, han underviste en bibelklasse og ble valgt klassens elevrådspresident. Han var svært forsiktig med penger og sto fram svært forskjellig fra andre rike menns sønner.
I 1897 avsluttet han med graden Bachelor of Arts, etter å ha tatt en mengde kurs i samfunnsfag, inkludert en studie av Karl Marx' "Das Kapital". Han sluttet seg til brorskapet Alpha Delta Phi og ble valgt til Phi Beta Kappa.


Fredrik Vilhelm IV av Preussen.
Fredrik Vilhelm IV (tysk "Friedrich") (født 15. oktober 1795 i Berlin død 2. januar 1861 i Potsdam) var konge av Preussen.
Han var eldste sønn av Friedrich Vilhelm III av Preussen og Louise von Mecklenburg-Strelitz. Friedrich Vilhelm IV ble konge etter farens død i 1840 og forble konge av Preussen til sin død. Av helsemessige årsaker lot han imidlertid broren Vilhelm I bli regent i 1858


Liste over Bhutans konger.
Bhutans nåværende kongerekke starter i 1907 med den nåværende kongens tippoldefar. Tidligere, fra 1616, var landet leder av buddhistiske abbeder, med tittelen Shabdrung. Gjennom 1800-tallet opplevde landet borgerkrig, sterk britisk kontroll av omgivelsene og krig mot britiske styrker.
Ugyen Wangchuk (1862 – 26. august 1926) var sønn av "Druk desi" Jigme Nangyal, og ble i 1879 innsatt som Paro penlop. Gjennom et hærtog i 1882 ble han "penlop" i Trongsa, og gjennom de følgende 20 år samlet han all reell makt. Han kontrollerte selv hvem som ble innsatt som desi (en verdslig administrativ stilling) og da den siste utøvende desi døde i 1907, ble Ugyen enstemmig valgt til konge av en forsamling av stammehøvdinger og lamaer. Ugyen besøkte India i 1906 og møtte Prinsen av Wales, den senere Georg V (dronning Mauds bror). Ugyen opprettholdt et tett bånd til det britiske kolonistyret i India gjennom hele sin regjeringstid.
Jigme Wangchuk (1902 – 30. mars 1952) var sønn av Ugyen. Han reformerte statsforvaltningen, og flyttet hoffet til Kuenga Rabten, sør for Trongsa. Da India ble uavhengig i 1947, gjennomførte Jigme de forhandlingene som førte fram til avtalen av 1949.
Jigme Dorje Wangchuk (2. mai 1929 – 15. juli 1972) omtales som det moderne Bhutans far. Han bygget ut landets forbindelser med omverdenen: I 1958 mottok han Jawaharlal Nehru og dennes datter Indira Gandhi på statsbesøk til Bhutan. Da Kina tok kontroll over Tibet i 1959 innså han betydningen av å delta tettere i internasjonale organisasjoner, som verdenspostunionen, FN og det sørøstasiatiske samarbeidet. Jigme Dorje etablerte også nasjonalforsamlingen, hæren, høyesterett, avskaffet slaveri og innførte pengehusholdning og monetært samarbeid med India.
Jigme Singye Wangchuk (født 11. november 1955) var verdens yngste statsoverhode da han i 1972 etterfulgte sin far. Han ble kronet 2. juni 1974, og abdiserte i 2006.
Jigme Khesar Namgyel Wangchuck (født 21. februar 1980) etterfulgte sin far som konge 15. desember 2006, da faren uventet abdiserte to år tidligere enn han hadde varslet i 2005.
Eksterne lenker.
Bhutans konger


HMS «King George V» (1939).
HMS «King George V» var et slagskip av King George V-klassen som var flaggskip i den britiske hjemmeflåten i den andre verdenskrigen.
HMS «King George V» var operativ fra desember 1940 og ble flaggskip i den britiske hjemmeflåten. Hun deltok i jakten på «Bismarck» og 27. mai 1941 fikk hun sammen med HMS «Rodney» en rekke treffere inn på det tyske flaggskipet, men fikk ikke senket det på grunn av bunkersmangel. Bismark ble isteden senket med torpedoer fra krysseren HMS «Dorsetshire».
HMS «King George V» ble senere overført til Middelhavet og var med på å dekke landgangen på Sicilia og transporterte statsminister Winston Churchill hjem etter Teherankonferansen.
Fra 1944 til Japans kapitulasjon tjente HMS «King George V» i den britiske stillehavsflåten, og var til stede i Japan ved den offisielle kapitulasjonsseremonien.
Skipet ble rekommisjonert som flaggskip i 1946, overført til reserveflåten tre år senere og hugget opp som skrap i 1957.


John D. Rockefeller.
John Davison Rockefeller (født 8. juli 1839, død 23. mai 1937) var en amerikansk milliardær, industrileder, investor og filantrop med tysk-amerikansk bakgrunn. Han var grunnleggeren av Standard Oil Company, et firma som dominerte oljeindustrien og var blant de første og største multinasjonale selskap. Rockefeller var sentral i utviklingen av den moderne petroleumsindustrien og hans systematiske og målrettete filantropiske arbeid skulle danne modell for hvordan slikt arbeid senere blir utført.
I 1870 grunnla han Standard Oil Company og ledet selskapet fram til han offisielt pensjonerte seg i 1897. Samtidig som etterspørselen for parafin og bensin økte, steg Rockefellers formue og han ble verdens rikeste mann og første amerikaner med en formue på over en milliard amerikanske dollar. Justert for inflasjon, blir han ofte sett på som den rikeste personen i historien.
Rockefeller tilbrakte de siste 40 årene av sitt liv som pensjonist. Hans formue ble i hovedsak brukt på tiltak som medførte både institusjonsbygging og faglig utvikling innen medisin, utdanning og forskning.
Hans stiftelser var pionerer i utviklingen av medisinsk forskning og var viktige i bekjempelse av hakeorm og gulfeber. Han grunnla i tillegg både University of Chicago og Rockefeller University. Han var en hengiven baptist og støttet mange kristne institusjoner gjennom hele sitt liv. Rockefeller avsto gjennom hele livet sitt fra alkohol og tobakk.
Han hadde fire døtre og en sønn; John D. Rockefeller jr. «Junior» overtok i stor grad ledelsen i farens stiftelser.
Bakgrunn.
Rockefeller ble født i Richford, New York, som sønn av William Avery Rockefeller (13. november 1810 – 11. mai 1906) og Eliza Davison (12. september 1813 – 28. mars 1889), som det andre av deres seks barn. Slektsforskere mener å kunne spore noen av hans forfedre til franske hugenotter som flyktet til Tyskland på sekstenhundretallet.
Faren var en tidligere tømmerhugger, som på dette tidspunktet arbeidet som omreisende selger og kalte seg selv en «botanisk lege» og solgte eliksirer. Lokalbefolkningen omtalte den mystiske, men morsomme mannen som «Big Bill» og «Devil Bill». Som en svoren fiende av konvensjonell moral hadde han valgt en livsstil som vagabond og vendte sjelden tilbake til sin familie. Gjennom hele sitt liv, fikk William Avery Rockefeller et rykte på seg for å være en lyssky, snarere enn en arbeidsom mann.
Eliza var husmor og en hengiven baptist, som kjempet for å holde det noenlunde stabilt hjemme, siden William ofte var borte i lengre perioder. Hun bar også over med mannens promiskuitet og hans dobbeltliv som omfattet bigami. Den unge Rockefeller gjorde sin del av det vanlige husarbeidet. Rockefeller tjente sine første penger ved å avle opp kalkuner, selge poteter og godteri og til slutt med å låne små pengesummer til sine naboer. Han fulgte farens råd om å alltid tjene mest på en avtale. «Big Bill» skrøt en gang av at «jeg lurer guttene mine hver gang jeg får en sjanse. Jeg ønsker å gjøre dem skarpe.»
Barndom.
Til tross for farens fravær og hyppige flyttinger, ble unge Rockefeller likevel en veloppdragen, seriøs og ivrig gutt. Hans venner beskrev ham som reservert, alvorlig, religiøs, metodisk og diskret. Han var en utmerket debattant, og uttrykte seg presist. Han hadde også en dyp kjærlighet for musikk og drømte om en mulig karriere innenfor musikken. Han viste tidlig en utmerket evne for tall og detaljert regnskap.
Den 18 år gamle John D. Rockefeller
Mens Rockefeller enda var ung, flyttet familien til landsbyen Moravia i New York. Senere, i 1851, flyttet den videre innen delstaten New York til Owego, hvor Rockefeller fikk gå på Owego Academy. I 1853 flyttet familien til Strongsville, en forstad til Cleveland. Rockefeller gikk på Cleveland Central High School, og tok deretter et ti-ukers forretningskurs hos Folsom's Commercial College, hvor han studerte regnskap. Som 16-åring fikk han i september 1855 sin første stilling som assisterende regnskapsfører for det lille råvareselskapet Hewitt & Tuttle.
Han arbeidet lange dager og ble begeistret over det han senere kalte «alle metoder og systemer på kontoret». Han var spesielt flink til å beregne transportkostnader, noe han fikk god bruk for senere i karrieren. Rockefeller tjente 50 dollar (50 cent per dag) i sine tre første måneder hos selskapet. Fra begynnelsen av donerte han omtrent 6 % av sine inntekter til veldedighet; det økte imidlertid til 10 % da han fylte tjue, da han gav tiende til baptistkirken.
Han giftet seg i 1864 med Laura Celestia «Cettie» Spelman, og de fikk fire døtre og en sønn sammen. Han sa senere at: «Hennes vurderinger var alltid bedre enn mine. Uten hennes gode råd, ville jeg ha vært en fattig mann.»
Rockefeller ble medlem av det nylig stiftede republikanske partiet, og en sterk tilhenger av Abraham Lincoln og partiets kamp mot slaveriet. Han var en trofast medlem av Erie Street Baptist Mission Church, hvor han underviste på søndagsskolen, og fungerte som tillitsmann, kontorist og sporadisk vaktmester. Religion var svært viktig for Rockefeller gjennom hele livet og han mente at det var kilden til hans suksess. Som han sa: «Gud ga meg penger», og han ba ikke om unnskyldning for det. Han følte seg vel og rettferdig ved å følge John Wesleys utsagn: «Få alt du kan, spar alt du kan og gi alt du kan.»
Hans første forretninger.
I 1859, 20 år gammel, startet Rockefeller sammen med Maurice B. Clark en virksomhet for å handle råvarer, og de ​​klarte å skaffe $ 4000 i kapital. Etter dette gikk Rockefellers foretningskarriere jevnt oppover, ettersom han tjente penger hvert år. Etter å ha drevet med matvarer engros en stund, bygget partnerne et oljeraffineri i 1863 i «The Flats», Clevelands på den tiden spirende industriområde. Raffineriet var direkte eid av Andrews, Clark & Company, som ble startet av Clark & ​​Rockefeller, kjemiker Samuel Andrews, og Maurice B. Clarks to brødre. Den kommersielle oljebransjen var i sin barndom. Hvalolje hadde blitt for dyrt for folk flest og det var nødvendig med en billigere energikilde til belysning.
Mens broren Frank kjempet i den amerikanske borgerkrigen, drev Rockefeller virksomheten videre og leide inn soldater fra reserven. Han ga penger til Unionen, slik mange andre rike i nord gjorde for å unngå å bli innkalt til militærtjeneste. I februar 1865 gjorde Rockefeller det som senere ble beskrevet av oljeindustriens historiker Daniel Yergin som en «avgjørende» handling, da Rockefeller kjøpte ut brødrene Clark for 72 500 dollar på auksjon og etablerte selskapet Rockefeller & Andrews.
Rockefeller sa senere at: «Det var den dagen som avgjorde min karriere.» Rockefeller var med dette godt posisjonert for å dra nytte av oppsvinget etter borgerkrigen og den store ekspansjonen vestover, fostret av veksten i jernbanen og en oljedrevet økonomi. Han lånte mye penger, reinvesterte fortjenesten og tilpasset seg fort til skiftende markeder. Han sendte også ut observatører for å spore raskt voksende industri.
Oppbyggingen av Standard Oil.
I 1866 bygget hans bror, William Rockefeller, et annet raffineri i Cleveland og fikk John med som partner. I 1867 ble Henry M. Flagler med som partner og selskapet Rockefeller, Andrews & Flagler ble opprettet. I 1868 eide selskapet to raffinerier i Cleveland og et datterselskap i New York som drev med markedsføring og firmaet Rockefeller, Andrews & Flagler hadde på dette tidspunktet den største oljeraffineringsvirksomheten i verden. Rockefeller, Andrews & Flagler ble forgjengeren til Standard Oil Company.
John D. Rockefeller ca. 1875
Ved slutten av den amerikanske borgerkrigen, var Cleveland en av de fem viktigste raffineringssentrene i USA (foruten Pittsburgh, Philadelphia, New York og regionen i det nordvestlige Pennsylvania, der det meste av oljen ble utvinnet). I juni 1870 dannet Rockefeller Standard Oil of Ohio, som raskt ble det mest lønnsomme raffineriet i delstaten Ohio. Standard Oil vokste til å bli en av de største leverandørene av olje og parafin i landet.
Jernbanen kjempet intenst for å få trafikk. I et forsøk på å skape et kartell for å kontrollere fraktratene, ble South Improvement Company dannet høsten 1871 i samarbeid med Standard og andre oljeprodusenter utenfor de viktigste oljesentrene. Det ble planlagt at kartellet skulle få særbehandling på grunn av sitt store transportvolum, men denne særbehandlingen omfattet ikke bare rabatter på opptil 50 % for deres ordinære transportbehov, men også rabatter for forsendelse av andre produkter som var viktig for Standard Oil i deres konkurranse med andre aktører. En viktig del av denne planen var at det ble kunngjort en kraftig økning av fraktratene.
Dette førte til en storm av protester fra uavhengige oljebrønn-eiere, som også medførte blant annet boikott og hærverk, og protestene førte etterhvert til at Standard Oils del av avtalen ble offentlig kjent. Motstanden mot planen ble ledet av Charles Pratt og Henry H. Rogers som ledet det store raffineriet Charles Pratt and Company i New York. Motstanden førte til at jernbanen trakk seg fra avtalen. Myndighetene i Pennsylvania opphevet kartellet og gjeninnførte likepris.
Oppkjøp og ekspansjon.
Kart over linjenettet til Pennsylvania Railroad, jernbaneselskapet var Standard Oils største transportør og i en periode også konkurrent
Standard Oil hestetrukket tankvogn, fra Oklahoma History Center
Selv om han for første gang ble angrepet av pressen, fortsatte Rockefeller uanfektet med sin selvforsterkende syklus med å kjøpe konkurrerende raffinerier, effektivisere driften, trykke på for å få rabatter på oljeforsendelsene, undergrave konkurransen, inngå hemmelige avtaler og kjøpe ut konkurrenter. På mindre enn fire måneder i 1872, i det som senere ble kjent som «The Cleveland Conquest» eller «The Cleveland Massacre», hadde Standard Oil kjøpt opp 22 av 26 konkurrenter i Cleveland.
Til slutt så selv hans tidligere konkurrenter Pratt og Rogers det nytteløse i å fortsette å konkurrere mot Standard Oil: I 1874 gjorde de en hemmelig avtale med sin gamle erkefiende om å bli kjøpt opp. Pratt og Rogers ble Rockefellers partnere. Særlig Rogers ble en av Rockefeller sentrale menn i dannelsen av Standard Oil Trust. Pratts sønn, Charles Millard Pratt, ble leder hos Standard Oil.
Hos mange av konkurrentene holdt det at Rockefeller viste dem sin portefølje, slik at de kunne se hva de var opp mot, for deretter gi dem et anstendig tilbud. Hvis de ikke godtok tilbudet, fortalte han dem at han kom til å kjøre dem konkurs, for så å kjøpe opp eiendelene deres billig på auksjon. Han så på seg selv som bransjens redningsmann «en engel av nåde», som tar livet av de svake og gjør næringen som helhet sterkere, mer effektiv og mer konkurransedyktig.
Standard Oil vokste horisontalt og vertikalt og la sitt eget nettverk av rørledninger, tankvogner for jernbane og hjemkjøring. De holdt oljeprisen lav for å unngå konkurrenter og å gjøre prisen på produktene sine overkommelig for den gjennomsnittlige husholdning, noen ganger så lav at den var kostpris. De utviklet over 300 olje-baserte produkter, alt fra tjære og maling til vaselin og tyggegummi. På slutten av 1870-tallet raffinerte Standard over 90 % av oljen i USA, og Rockefeller var allerede blitt millionær.
I 1877 begynte Standard Oil å krangle med Pennsylvania Railroad, firmaets største transportør. Rockefeller hadde tenkt å bruke rørledninger som et alternativ for å frakte olje og startet en prosess for å bygge og anskaffe dem. Jernbaneselskapet så Standard Oils inntreden i transport-og rørledningsektoren som en trussel og slo tilbake med å danne et datterselskap for å kjøpe og bygge oljeraffinerier og rørledninger.
Standard Oil motvirket dette med å holde tilbake sine forsendelser. Med hjelp fra andre jernbaneselskaper startet de en priskrig som kraftig reduserte fraktratene og forårsaket uro i arbeidsmarkedet. Rockefeller vant til slutt og jernbanen solgte alle sine oljeinteresser til Standard Oil. I kjølvannet av salget fremmet Samveldet Pennsylvania i 1879 sak mot firmaet for å monopolisere oljehandelen. Det startet et skred av lignende søksmål i andre delstater for å få Rockefeller tiltalt og bidro til at Standard Oils forretningspraksis ble en sak for hele USA.
Monopol.
Standard Oil fikk gradvis nesten full kontroll over oljeraffinering og markedsføring i USA gjennom horisontal integrasjon. I parafin-bransjen erstattet Standard Oil det gamle ledningsnettet med sitt eget system. De leverte parafin via jernbanenettet med tankvogner som brakte brennstoffet til det lokale markedet og videre på hestetrukne tankvogner som leverte videre til privatkunder, og omgikk dermed det eksisterende nettverket. På tross av at de forbedret kvaliteten og tilgjengeligheten på parafin-produkter, ble prisene sterkt redusert til publikum (prisen på parafin falt med nesten 80 % i løpet av selskapets levetid) og Standard Oils forretningspraksis var derfor kontroversiell.
Standard Oils kraftigste våpen mot konkurrentene var prisdiskriminering og hemmelige transport-rabatter. Selskapet ble angrepet av journalister og politikere i hele sin eksistens, delvis for sine monopolistiske metoder, noe som ga momentum til Antitrustbevegelsen. Ifølge avisen "New York World" i 1880, var Standard Oil «det mest grusomme, uforskammede og ubarmhjertige monopol som noensinne har festet seg på et land.» Til kritikerne svarte Rockefeller: «I en bedrift så stor som vår... vil det trolig bli gjort ting som vi ikke kan godkjenne. Vi korrigerer dem, så snart vi får vite det.»
På denne tiden hadde mange lovgivende forsamlinger i USAs delstater gjort det vanskelig å holde til i en stat og operere i en annen. Som et resultat, drev Rockefeller og hans medarbeidere dusinvis av små separate selskaper som opererte i bare én stat og som gjorde styringen av hele virksomheten nokså uhåndterlig. I 1882 fant Rockefellers advokater en nyskapende selskapsform som sentraliserte styringen og som ble til Standard Oil Trust. «The Trust», som var et slags kartell, var et selskap av selskaper og foretakets størrelse og rikdom trakk mye oppmerksomhet.
Ni forvalterne, inkludert Rockefeller, drev de 41 selskapene i kartellet. Publikum og presse ble umiddelbart skeptisk til den nye lovmessige enheten, men andre bedrifter grep ideen og kopierte den. Standard Oil hadde fått en aura av uovervinnelighet, hevdet seg alltid mot konkurrenter, kritikere og politiske fiender. Selskapet hadde blitt den rikeste, største, mest fryktede virksomheten i verden, tilsynelatende immun mot svingningene i økonomien og leverte konsekvent overskudd år etter år.
Over toppen.
Det enorme oljeimperiet hadde 20 000 oljebrønner, 6 500 km med rørledning, 5 000 tankvongner for jernbane og over 100 000 ansatte. Selskapet hadde på det meste en markedsandel på 90 % av verdens oljeraffinering, noe som sakte sank til omlag 80 % mot slutten av århundret. Til tross for dannelsen av kartellet og at selskapet ble oppfattet som immun mot all konkurranse, hadde Standard Oil i 1880 passert over toppen når det gjaldt makt over verdens oljemarked. Rockefeller ga endelig opp sin drøm om å kontrollere all verdens oljeraffinering. Han innrømmet senere: «Vi innså at opinionen ville være mot oss hvis vi faktisk raffinerte all verdens olje.»
Rockefeller mistet sin dominans over tid, på grunn av utenlandsk konkurranse og nye funn i utlandet. Tidlig på 1880-tallet skapte Rockefeller en av hans viktigste innovasjoner. I stedet for å prøve å påvirke prisen på råolje direkte, fikk Standard Oil indirekte kontroll ved å endre oljelageravgifter for å passe markedsforholdene. Rockefeller besluttet da å bestille sertifikater mot olje som var lagret i rørledningene sine. Disse sertifikatene ble handlet av spekulanter og dermed skapte de første olje-futures på markedet som satte prisene i spotmarkedet fra da av. The National Petroleum Exchange åpnet på Manhattan på slutten av 1882, for å huse handlingen av olje-futures.
Selv om 85 % av verdens oljeproduksjonen i 1880 fortsatt kom fra Pennsylvanias brønner, begynte olje fra Russland og Asia å nå verdensmarkedet. Svenske Robert Nobel etablerte i 1876 raffineringsvirksomheten Branobel ved de store og billige russiske oljefeltene og fikk bygget regionens første rørledning og verdens første oljetankskip. Familien Rothschild gikk inn i maktkampen ved å gi finansiering. Andre felt ble oppdaget i Burma og på Java. Enda viktigere var oppfinnelsen av lyspæren som gradvis begynte å fjerne dominansen av parafin til belysning. Standard Oil tilpasset seg og utviklet sin egen europeiske tilstedeværelse. De ekspanderte også inn i naturgass-produksjon i USA og deretter inn i bilbensin, som inntil da hadde vært ansett som et avfallsprodukt.
Samarbeid med jernbanen.
I 1885 flyttet Standard Oil sitt hovedkvarter til 26 Broadway i New York og Rockefeller ble en sentral skikkelse i byens næringsliv. Han kjøpte en leilighet på 54th Street i 1884, i nærheten av andre magnater som William Vanderbilt. Til tross for personlige trusler og stadige forespørsler om bidrag til veldedighet tok Rockefeller toget til kontoret daglig. I 1887 opprettet kongressen det føderale Interstate Commerce Commission, som fikk i oppgave å håndheve like satser for all jernbanefrakt, men Standard Oil var da blitt mer avhengig av rørtransport.
Mer truende for Standards makt var Sherman Antitrust Act i 1890. Loven ble opprinnelig brukt for å kontrollere fagforeningene, men ble senere sentral i oppdelingen av Standard Oil Trust. Ohio var spesielt ivrig i å anvende statlige anti-trust lover, som til slutt tvang Standard Oil of Ohio ut fra moderselskapet i 1892, det første trinnet i oppløsningen av kartellet.
På 1890-tallet ekspanderte Rockefeller i jernmalm- og malmtransport. Det førte til en kollisjon med stålmagnaten Andrew Carnegie og deres konkurranse ble en stor sak i avisene og hos karikaturtegnerne. Rockefeller kjøpte store mengder leieavtaler for råoljeproduksjon i Ohio, Indiana og West Virginia, ettersom de opprinnelige oljefeltene i Pennsylvania etterhvert gikk tomme. Midt i den hektiske ekspansjonen begynte Rockefeller å tenke på pensjonisttilværelsen. Den daglige ledelsen av selskapet ble i 1893 tatt over av John Dustin Archbold. Samme år kjøpte Rockefeller en ny eiendom, Pocantico Hills nord for New York City, for å få mer tid til fritidsaktiviteter som sykling og golf.
Angrep på selskapet.
Theodore Roosevelt sloss mot Rockefeller og Morgan, karikatur fra 1906 fra bladet "Puck"
I sin presidentperiode innledet Theodore Roosevelt titalls rettssaker mot store foretak under Sherman Antitrust Act og gjennomførte en rekke reformer i Kongressen. I 1901 tilbød det nyetablerte U.S. Steel, kontrollert av John Pierpont Morgan, seg å kjøpe Standard Oils jerninteresser, etter å ha kjøpt Andrew Carnegies eiendeler. I en avtale forhandlet frem av Henry Clay Frick, utvekslet Standard Oil sine jerninteresser for aksjer i U.S. Steel og ga Rockefeller og hans sønn plass i selskapets styre. I det han gikk i pensjon ved fylte 63 tjente Rockefeller over 58 millioner dollar på investeringer i 1902.
Et av de mest effektive angrepene på Rockefeller og hans selskap, kom fra den ledende amerikanske journalisten og "muckraker" Ida Tarbell. Tarbells far var blitt drevet ut av oljebransjen under South Improvement Company. I 1904 utga hun "The History of the Standard Oil Company," som dokumenterte selskapets industrispionasje, priskrig, hardhendte markedsføringtaktikk og rettsunndragelser. Selv om hennes arbeid førte til en enorm reaksjon mot selskapet, hevdet Tarbell å ha blitt overrasket over sakens omfang.
Rockefeller kalte henne «Miss Tarbarrel» («frøken tjæretønne») privat, men sa «ikke et ord om den villedede kvinnen» til offentligheten. I stedet startet han en reklamekampanje for å sette selskapet og selv i et bedre lys. Selv om han lenge hadde hatt en retningslinje om å ignorere pressen, bestemte han seg for å gjøre seg mer tilgjengelig og svarte med forsonende kommentarer som: «kapital og arbeidskraft er to ville krefter som krever intelligent lovgivning for å holde dem i sjakk.» Han skrev og publiserte sine memoarer i starten av 1908.
Rockefeller som en industrikeiser, tegning fra magasinet " Puck", i 1901.
Kritikerne fant Rockefeller skriving som konstruert og uærlig og anså at utsagn som: «det underliggende, vesentlige element for suksess i næringslivet er å følge de etablerte lover for handel av høy klasse.» var i motstrid med Rockefellers virkelige forretningsmetoder.
Antitrust.
Saken gikk videre oppover til USAs høyesterett, som den 15. mai 1911 også fant at selskapet brøt loven. Kartellet hadde da en 70 % markedsandel av raffinerte oljeprodukter, men kontrollerte bare 14 % av det amerikanske råoljemarkedet.
Høyesterett avgjorde at kartellet var et ulovlig monopol og beordret selskapet å bli brutt opp i 34 nye selskaper. Disse inkluderte blant annet Continental Oil, som ble Conoco, nå en del av ConocoPhillips; Standard of Indiana, som ble Amoco, nå en del av BP; Standard of California, som ble Chevron; Standard of New Jersey, som ble Esso (og senere Exxon), nå en del av ExxonMobil; Standard of New York, som ble Mobil, nå en del av ExxonMobil, og Standard of Ohio, som ble Sohio, nå en del av BP. Pennzoil og Chevron er fortsatt selvstendige selskaper.
Rockefeller solgte sjelden aksjer, og hadde over 25 % av aksjene i Standard Oil da selskapet ble oppløst. I likhet med alle de andre aksjonærene mottok han forholdsmessige andeler i hver av de 34 selskapene. I ettertid ble Rockefellers kontroll over oljeindustrien noe redusert, men utviklingen over de neste ti årene viste at bruddet ble uhyre lønnsomt for ham. Selskapenes samlede nettoverdi ble nesten femdoblet og Rockefellers personlige formue økte til 900 millioner dollar.
Filantropen.
Fra sin aller første lønnsslipp gav Rockefeller ti prosent tiende av sine inntekter til den lokale kirken. Kirken ble senere tilknyttet Northern Baptist Convention, som ble dannet av amerikanske baptister i nord med tilknytning til Home Mission Society for å etablere skoler og høyskoler for tidligere slaver i sørstatene etter den amerikanske borgerkrigen. Rockefellers gavmildhet vokste i takt med hans formue: han gav primært penger til utdanning og folkehelse, men også til grunnforskning og kunst. Han fikk hovedsakelig råd fra Frederick Taylor Gates etter 1891, og etter 1897 også fra sin sønn.
Rockefeller trodde på Efficiency Movement, og hevdet at: "«Å hjelpe en ineffektiv, dårlig lokalisert, unødvendig skole er bortkastet... det er overveiende sannsynlig at nok penger er sløst bort på ukloke pedagogiske prosjekter for å ha bygget opp et nasjonalt system for høyere utdanning tilstrekkelig til våre behov, dersom pengene hadde blitt skikkelig rettet mot dette formål.»"
Han og hans rådgivere oppfant det betingede tilskudd, som krevde at mottakeren skulle "«grunnfeste institusjonen i tankene til så mange mennesker som mulig som bidragsytere, som derved blir personlig involvert og så kan bidra til å gi til institusjon sin vaktsomme interesse og samarbeid.»"
I 1884 gav Rockefeller store midler til et college i Atlanta for afrikansk-amerikanske kvinner, som ble kalt Spelman College (oppkalt etter Rockefellers svigerfamilie som arbeidet aktivt for å avskaffe slaveriet før borgerkrigen). Det eldste bygningen på Spelman campus, Rockefeller Hall, er oppkalt etter ham. Rockefeller ga også betydelige summer til Denison University og andre baptisthøgskoler.
Rockefeller ga 80 millioner doller til University of Chicago som under William Rainey Harper gikk fra å være en liten baptisthøgskole til å bli et universitet i verdensklasse i 1900.
Hans General Education Board, stiftet i 1903, ble etablert for å fremme utdanning på alle nivåer overalt i landet. I tråd med de historiske oppdragene til baptistene, var han særlig aktiv i å støtte skoler for fargede i sørstatene. Rockefeller ga også økonomisk støtte til etablerte institusjoner som Yale, Harvard, Columbia, Brown, Bryn Mawr, Wellesley og Vassar.
Til tross for hans personlige preferanse for homøopati, fulgte han Gates' råd og ble en av de første store velgjørere innen medisin. I 1901 grunnla han Rockefeller Institute for Medical Research i New York, som senere skiftet navn til Rockefeller University i 1965, etter å ha utvidet tilbudet til å inkludere høyere utdanning. Universitetet skal ha forbindelser til 23 Nobelprisvinnere. Rockefeller grunnla Rockefeller Sanitary Commission i 1909, en organisasjon som til slutt utryddet hakeorm i USA, en parasitt lenge hadde herjet landsbygda i sørstatene. Hans General Education Board hadde en dramatisk innvirkning ved å finansiere anbefalingene fra "Flexnerrapporten" i 1910.
Han startet Rockefeller Foundation i 1913 for å videreføre og utvide arbeidsområdet til Sanitary Commission, som ble lagt ned i 1915. Han ga nesten 250 millioner dollar til stiftelsen, som fokuserte på folkehelse, medisinsk utdanning og kunst. Stiftelsen startet Johns Hopkins School of Hygiene and Public Health, den første av sitt slag. Den bygget også opp Peking Union Medical College i Kina til å bli en betydelig institusjon. Stiftelsen bidro under første verdenskrig og ansatte William Lyon Mackenzie King fra Canada for å studere industrielle relasjoner.
Rockefellers fjerde store filantropiske innsats, Laura Spelman Rockefeller Memorial Foundation, ble startet i 1918. Gjennom dette støttet han arbeidet i samfunnsfag, dette ble senere tatt inn i Rockefeller Foundation. Totalt donerte Rockefeller omtrent 550 millioner dollar.
Rockefeller ble senere i livet kjent for praksisen med å gi mynter til voksne og barn uansett hvor han dro. Han ga også mynter som en leken gest til velstående menn, som for eksempel dekkmagnaten Harvey Firestone.
Som ung skal Rockefeller angivelig ha sagt at hans to store ambisjoner var å tjene 100 000 dollar og å leve i 100 år.
Død og ettermæle.
Rockefeller døde av åreforkalkning den 23. mai 1937, to måneder før sin 98. fødselsdag, ved the Casements, hans hjem i Ormond Beach, Florida. Han ble gravlagt på Lake View Cemetery i Cleveland.
Rockefeller hadde en lang og kontroversiell karriere i oljebransjen etterfulgt av en lang karriere som filantrop, og hans omdømme er sammensatt av vurderinger fra alle som møtte ham i de ulike rollene. Noen av dem som har bidratt til hans ettermæle er tidligere konkurrenter. Av disse ble noen drevet til ruin, mens andre solgte seg ut med fortjeneste eller lønnsom eierandel i Standard Oil, ettersom Rockefeller ofte tilbød aksjer som betaling for et selskap.
Ytterligere andre tjente seg rike som ledere og eiere i Standard Oil. Bidrag til hans ettermæle kommer også fra politikere og forfattere som tjente Rockefellers interesser, og noen som bygde sine karrierer på å bekjempe Rockefeller og «røverbaronene».
Til tross for disse ulike aspektene ved hans offentlige liv, vil Rockefeller til slutt kanskje bare bli husket for størrelsen på sin formue. I 1902 viste en gjennomgang at Rockefeller var god for omlag 200 millioner dollar, sammenlignet med USAs BNP på 24 milliarder dollar da. Hans rikdom fortsatte å vokse betydelig, i tråd med USAs økonomiske vekst, ettersom etterspørselen etter bensin steg. Like før første verdenskrig var formuen på rundt 900 millioner dollar, inkludert betydelige interesser i bank, shipping, gruvedrift, jernbane og andre næringer.
Ved hans død i 1937 ble Rockefellers gjenværende formue, hovedsakelig bundet opp i faste familiestiftelser, anslått til 1,4 milliarder dollar, mens USAs totale BNP på samme tidspunkt var 92 milliarder dollar. Ifølge metoder for beregning av rikdom, ville Rockefellers formue over de siste tiår av sitt liv plassert ham som den rikeste kjente personen i nyere historie. I prosent av USAs BNP, har ingen andre amerikaneres formue – verken Bill Gates' eller Sam Waltons – vært i nærheten.
Rockefellers rikdom, distribuert gjennom et system av stiftelser og organisasjoner, fortsatte å finansiere familiens filantropiske, kommersielle og til slutt politiske ambisjoner i hele det 20. århundre. Barnebarnet David Rockefeller var en ledende bankmann i New York og arbeidet i over 20 år frem til sin pensjon i 1999 som konsernsjef i Chase Manhattan (nå en del av JPMorgan Chase).
John D. Rockefellers etterkommere var blant Amerikas rikeste og mest innflytelsesrike mennesker gjennom hele 1900-tallet. Sønnen John D. Rockefeller jr. markerte seg gjennom å føre videre farens filantropiske arbeid. Barnebarnet Nelson Rockefeller var visepresident under president Gerald Ford fra 1974 til 1977. Barnebarnet Winthrop Rockefeller fungerte som republikansk guvernør i Arkansas fra 1967 til 1971. Oldebarnet John D. «Jay» Rockefeller IV var guvernør i Vest-Virginia fra 1977 til 1985 og er siden 2010 en demokratisk senator fra Vest-Virginia. Winthrop Paul Rockefeller var løytnantguvernør i Arkansas fra 1996 til 2006.


Kappedyr.
Kappedyrene er en underrekke av ryggstrengdyrenes rekke, men sammenlignet med andre ryggstrengdyr er dens genom lite og ser ut til å ha vært gjenstand for en omfattende reduksjon. Alle er marine. Enkelte avvikende former som den rovlevende har et meget karakteristisk utseende.
Særtrekk.
Av særtrekkene de har utviklet i forhold til deres forfedre er evnen til å skille ut en kappe (som også kan inneholde blodkar) bestående at et celluloseaktig materiale, blod med høy konsentrasjon av grunnstoffene vanadium og niob, manglende segmentering (selv i halen), tvekjønnethet, evnen til knoppskyting og kolonidannelse (ikke appendikularier) og et betydelig hulrom (kalt atrialrommet eller peribranchialhulen). Hulrommet, som er i dyrets midte, omslutter gjelletarmen og er åpent mot omgivelsene via et par sifoner.
Den egentlige kroppshulen (coelom) er svært tilbakedannet og begrenset til gjelleapparatet, hjertesekken og gonadene.
Nervesystemet deres regnes for å være primitivt, men å kalle det redusert vil være mer korrekt. Blodstrømmen er i stand til å skifte bevegelsesretning.
Diett.
De fleste livnærer seg av mikroplankton som de filtrerer ut av vannet som tas inn og føres ut av kroppen gjennom hver sin åpningsmekanisme, en type trakt som kalles sifoner. Vannstrømmen blir opprettholdt av flimmerhår som slår kontinuerlig, men vannet kan også støtes ut av hulrommet via plutselige muskelsammentrekninger. Partikler fester seg i et meget finmasket nett av slim som etterhvert som det produseres av spesialiserte celler, blir ført over gjelletarmen og inn i fordøyelseskanalen, der både nettet og fangsten fordøyes.
Enkelte krepsdyr har spesialisert seg som snyltere i kappedyr, der de forsyner seg av slimnettet før det trekkes inn i den rettmessige eierens fordøyelsessystem.
Stamform.
Ifølge en teori hadde deuterostomienes felles forfedre en segmentert kropp og gjellespalter. Én gren førte til pigghudene og hemichordatene, og den andre til ryggstrengdyrene.
Hos forfedrene til Notochordata (de øvrige ryggstrengdyr) har halens muskulatur gradvis omsluttet forkroppen helt med tiden. En kan si at den «posen» som utgjorde forkroppen har trukket seg inn i en kraftig utviklet hale som siden er blitt modifisert i mange ulike varianter. Denne todelingen ser man lettest om man sløyer fisk, hvor fiskesloen representerer den opprinnelige fremre del mens fileten representerer den opprinnelige bakre del.
Utviklingen gikk i motsatt retning hos kappedyrene. Her forsvant den aktive halen/bakkroppen, og den sekkelignende forkroppen ble det dominerende trekk ved dyret. En kan derfor si at kappedyrenes larveform viser hvordan kappedyrenes og Notochordatenes felles forfedre kan ha sett ut. Den virkelige stamformen har imidlertid mest sannsynlig vært en god del større og hatt segmenteringen i behold.
Virveldyrenes versjon av kappedyrene ville bli: Et dyr formet som en krukke med to åpninger, og hvor kun indre organer og en degenerert hjerne var alt var igjen innenfor huden.
Nyere inndeling.
Nye forskningsresulater tyder imidlertid på at den gamle inndelingen av ryggstrengdyr, der lansettfisker og vertebrater er søstergrupper, og kappedyrene, de første som forgrenet seg fra ryggstrengdyrene, ikke er korrekt. Det kan se ut som om det er lansettfiskene som er den eldste og mest primitive gruppen, mens virveldyrenes nærmeste slektninger er kappedyrene. At kappedyrene virker mer primitive, skyldes i så fall en sterk spesialisering og forenkling av anatomien. I motsetning til lansettfiskene, som har beholdt det meste av sin opprinnelige bygning, har kappedyrene hatt en langt raskere evolusjon og langt større endringer i sitt arvestoff, hvilket har resultert i det motsatte av virveldyrenes evolusjon, som har gått mot stadig mer komplekse og avanserte organismer.
Spørsmålet blir da hvor mye av lansettfiskenes og kappedyrenes bygning som er opprinnelig, og hva som har oppstått i ettertid. Er kappedyrenes todelte larveform en primær eller sekundær egenskap? Er den et embryologisk trekk som er beholdt og forsterket hos dem, men siden gått tapt hos både virveldyr og lansettfisker? Har virveldyrene videreutviklet trekk vi primært sett også finner hos lansettfiskene, eller er konvergent utvikling en medvirkende årsak til noen av disse likhetene? Oppdagelsen er for øyeblikket såpass ny at spørsmålene ikke kan besvares enda.
Klasser.
1. Sjøpunger/Ascidiacea (Aplousobranchia, Phlebobranchia og Stolidobranchia). I denne klassen, den mest artsrike gruppen, er det kun på larvestadiet at vi finner en hale, ryggstreng og et hult nerverør. Dette forsvinner ved metamorfosen og kun de sekkelignende delene ved kroppen utvikles videre. Metamorfosen kan ta bare noen få timer, og larvenes oppgave er derfor utelukkende viet til oppgaven med å spre seg og finne et egnet sted å slå seg ned på, et sted de vil feste seg til underlaget og bli sittende resten av livet. De har derfor som regel ingen munn på spredningsstadiet. Flere arter danner kolonier via knoppskyting, og/eller lever i symbiose med encellete alger.
2. Halesekkedyr/Appendikularier(Larvacea) viser kappedyrenes mest opprinnelige bygning, og befinner seg på larvestadiet hele livet igjennom (pedomorfose). De beholder derfor halen, ryggstrengen og nerverøret hele livet. Dyrene bygger små hus av slim som de lever i, og som skiftes regelmessig.
3. Salper/Thaliacea er pelagiske og gjennomsiktige tønneformete kappedyr og består av ordenene Doliolida, Pyrosomida og Salpida (egentlige salper). De tar seg frem gjennom vannet ved å benytte seg av jetkraft, hvor vann tas inn i én åpning og støtes ut gjennom en annen i motsatt ende. Noen benytter seg av muskelkraft, mens andre bruker cilier (flimmerhår). Åtte sirkulære muskelbånd omgir kroppen. Noe frittlevende larvestadie med hale og ryggstreng finnes ikke. Salpene har istedet utviklet en innfløkt generasjonsveksling som varierer mellom kjønnete og ukjønnete individer. Noen arter danner kompliserte kolonier.
Knoppskytingen kan resultere i lange kjeder eller mer avanserte kolonier, blant annet de imponerende og blått selvlysende ildpølsene, som produserer noe av det sterkeste lyset med organisk opphav man kjenner.
Salpene kan vokse i et utrolig raskt tempo, både individuelt og i antall. Det forekommer derfor iblant masseoppblomstringer av disse geleaktige dyrene når forholdene er gunstige.
4. Sorberacea, en klasse bestående av dypvannsarter som livnærer seg av mindre dyr og foreløpig ikke er videre studert. De sies å mangle gjeller.
Nyere inndeling.
Hvorvidt Sorberacea i så fall fremdeles utgjør en egen klasse, eller om den bør slås sammen med en av de nye enhetene i den alternative klassifiseringen, gjenstår å se. For øyeblikket følges den opprinnelige systematikken.


Multimeter.
Multimeter er betegnelsen på et måleinstrument som kan måle flere forskjellige verdier innen elektrisitet.
Multimeteret forbindes først og fremst med elektro-yrkene, hvor man tidligere måtte ha minst tre forskjellige måleinstrumenter; et voltmeter for å måle elektrisk spenning, et amperemeter for å måle elektrisk strøm, og et ohmmeter for å måle resistans (motstand).
I dag holder det med ett instrument, som kan måle alle disse verdiene. Derav navnet "multimeter".
Andre nyttige målinger som moderne multimetre tilbyr, er et utvalg av
Moderne multimetre tilbyr ofte en simulert analogviser i form av en horisontal bargraph. Dette er praktisk for å illustrere et målesignal som endrer seg med tiden, hvor tallsalaten fra displayet lett blir uleselig.
Multimetre har ofte to strøminnganger, én for store strømmer (10-20 A) og en annen for moderate strømmer (uA, mA). Disse har hver sin interne smeltesikring.
De fleste multimetre drives av et 9 V blokkbatteri. En indikator på displayet viser om batteriet er for svakt for å drive multimetret skikkelig. Den aktuelle batterispenningen kan faktisk måles med eget multimeter i V-området: Man kopler den positive inngangen (rød kabel) til batteriets to poler, én etter én, og beregner så differansen. Minus, eller fellesinngangen (sort kabel), må aldri tilkoples eget batteri på grunn av fare for skade på instrumentet.
Mange multimetre har automatisk tilpasning av måleområdet. Slike multimetre har bare én V-stilling, for eksempel, og stiller seg automatisk inn mellom 0,2 V og 200 V fullskala. Men en trykknapp (kalt "range") kan det settes et fritt valgt fast måleområde. Dette gjelder også for de andre funksjonene (strøm, motstand, induktans) der det passer.
Vekselspenninger og -strømmer angis som RMS-verdi. For billigere instrumenter er denne avledet av den likerettede gjennomsnittsverdien, for bedre instrumenter er den angitte verdien en ekte RMS-måling. Sistnevnte instrumenter bærer påskriften "True RMS". Se voltmeter for utdypelse av dette.
Antall sifre i displayet gir en indikasjon på instrumentets nøyaktighet. I spesifikasjoner brukes ofte halve siffer i tellingen av sifre. (4 1/2 siffer display, eksempelvis). Det halve sifferet kommer av at det venstre sifferet ikke går opp til 9 (som ved 9,9999), men kun til 2, 3 eller 4.


Helgøy.
a>, en gang en del av Helgøy kommune
Helgøy er en tidligere kommune i Troms fylke. Kommunen bestod av selve Helgøya, Vestre Vanna, deler av Ringvassøy og Rebbenesøy, Grøttøy, Nord-Kvaløy og småøyene utenfor, i alt en utstrekning på 659 km².
Fra gammel tid var Helgøy eget kirkesogn. I 1837 ble kommunalt selvstyre innført, og Helgøy fikk i kommunefellesskap med Karlsøy sogn eget selvstyre med egen økonomi. Helgøy vokste som handelssted under Christian Figenschou, og helgøyværingene ble snart misfornøyd med kommunefellesskapet med Karlsøy.
1. september 1886 ble Helgøy utskilt som egen kommune, og hadde da 828 innbyggere. De to kommunene hadde imidlertid fortsatt felles prest, lensmann og doktor, men alle disse var bosatt i Karlsøy. Fra 1886 til 1892 var Christian Figenschou ordfører i kommunen. I 1892 overtok kirkesanger Guttorm Raste, etterfulgt av hans sønn Edvard. I 1898 tok Christian Figenschou igjen ledelsen av Helgøy. Ved kommunevalget i 1901 overtok Arbeiderpartiet ledelsen i Helgøy.
Etter 1886 ble det forsøkt utviklet et lokalt sentrum på selve Helgøya, med kirke, prestegård og herredets eneste og blomstrende handelssted. Det vokste opp et lite tettsted på det tidligere kirkestedet. Den første faste skolen (kombinert med klokkergård) i sognet ble lagt til Helgøya. De fikk dampskipsanløp og poståpneri, og kommunale møter og ting ble holdt her. Distriktslegen og lensmannen hadde fast tjeneste her i kirkehelgene, men egen konfirmasjon kom først i 1928.
Helgøy kommune, da med 1495 innbyggere, ble slått sammen med Karlsøy kommune igjen 1. januar 1964.
Øya har et areal på 43 km². Navnet Helgøy kommer av Helløy, Helgøy eller Heiløy; «den hellige øya». Helgøya har hatt kirkested fra 1200-tallet. Kirkestedet var tidligere et aktivt handelssted og knutepunkt for fiskere i regionen. Det hadde eget posthus og fergeforbindelse fram til 1999. Nå er Helgøya fraflyttet og blir mest brukt som feriested.
Keiser Wilhelm II av Tyskland besøkte Helgøy flere ganger før 1914, og skjenket lokalbefolkningen en smaragd i gave. Smaragden befinner seg nå hos Tromsø Museum.
Den kirken som står på Helgøy i dag, ble brakt hit fra Hamn i Senja i januar 1888. Den kom til Hamn ca. 1877, før dette hadde den stått på Hemnes i Helgeland, og var opprinnelig bygd i 1741. Kirken den erstattet på Helgøy hadde stått der i 225 år. Helgøy kirke blir fremdeles brukt ved spesielle anledninger, og da settes det opp ferge for passasjertrafikk.


Rufus Wainwright.
Rufus Wainwright (født 22. juli 1973 i Rhinebeck, New York, USA) er en canadisk-amerikansk sanger og låtskriver. Han er sønn av folkemusikerne Loudon Wainwright III (1946–) og Kate McGarrigle (1946–2010), som skilte seg da han var barn. Søsteren Martha Wainwright og halvsøsteren Lucy Wainwright Roche er også musikere.
Biografi.
Rufus Wainwright begynte å spille piano i seksårsalderen, og allerede før han var tretten år turnerte han sammen med sin søster Martha, moren Kate og tanten Anna under navnet "McGarrigle Sisters and Family". Hans sang «I'm Running», som han fremførte i filmen "Tommy Tricker and the Stamp Traveller" ble nominert til Genie Award i 1989 for Beste originalsang og førte også til nominasjon for Juno Award i 1990 for Mest lovende mannlige vokalist.
Selv om han er født i USA, identifiserer Wainwright seg sterkt med Canada og har fortsatt en bolig der. Han bodde i Montreal sammen med sin mor det meste av barndommen og var en gang iblant på McGill University, hvor han studerte både klassisk og «rocke»-piano. I tillegg har han skrevet flere sanger på fransk.
Wainwrights album "Want Two" ble utgitt 16. november 2004. Dette må ses i sammenheng med 2003-utgivelsen "Want One". En live iTunes-session EP med tittelen «Alright Already» ble lansert 15. mars 2005. Han filmdebuterte i "The Aviator", og opptrer også i filmen "Heights". Albumet "Release the Stars" ble utgitt 15. mai 2007. Hans seneste album er "All Days Are Nights: Songs for Lulu" fra 2010.
I juli 2006 opptrådte han på Quart-festivalen i Kristiansand. Han spilte på Norwegian Wood-festivalen i Oslo 14. juni 2008, og har også besøkt Norge ved flere andre anledninger.
Privatliv.
Wainwright er åpent homofil, og har vært partner med Jörn Weisbrodt i flere år. Den 2. februar 2011 ble Wainwright far til Viva Katherine Wainwright Cohen. Hennes mor er Wainwrights barndomsvenninne Lorca Cohen, datter av Leonard Cohen.


Harry Gregson-Williams.
Harry Gregson-Williams (født 13. desember 1961) er en britisk filmmusikkomponist i USA. Hans bror er Rupert Gregson-Williams, som også er filmmusikkomponist.
I tillegg til at han har komponert musikken til en rekke kinofilmer, inkludert "Sinbad: Legenden på de syv hav", "Shrek", "Flukten fra hønsegården", "Spy Game", "Armageddon", "Livvakt uten nåde" og "Team America: World Police", og kanskje aller mest kjent: "Narnia", er også Gregson-Williams lagt merke til for hans arbeid med populære videospill; "Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty" og "Metal Gear Solid 3: Snake Eater".
Mange av hans tilhengere ble imponert over hans arrangement av det originale temaet til "Metal Gear Solid", da han komponerte arbeider for "Metal Gear Solid"-produksjonene som involverte både orkestral og elektronisk tekstur. Hans soundtrack til "Metal Gear Solid 2: Sons Of Liberty" ble generelt sett på som skapelsen av en ny lyd, og et viktig steg mot sammenblandingen av mediene film og videospill.


John Powell.
John Powell (født 18. september 1963), er en filmmusikkomponist basert i Marina Del Rey, Los Angeles og er gift med Melinda.
Han er en av de mest kjente tidligere medlemmene av Remote Control-teamet av filmmusikkomponister, og har en komposisjonsstil som inkluderer både tradisjonell orkestermusikk og mer moderne, synth-elementer.
Noen av Powells mer kjente filmmusikk inkluderer "Robotene", "The Italian Job", "Hvem var Jason Bourne?", "Shrek" (medkomponist med Harry Gregson-Williams), "Endurance" og "Off".


Motstand (resistor).
Seks forskjellige motstander. Motstander er ofte merket med en fargekode som viser deres resistans.
En motstand (engelsk "resistor") er en topolet elektrisk eller elektronisk komponent. Motstander kan være lineære eller ulineære.
En lineær motstand karakteriseres hovedsakelig av to verdier; motstandsverdien og tillatt maksimalt effektforbruk. I tillegg oppgis for det meste hvor nøyaktig den oppgitte motstandsverdien er. Lineære motstander følger Ohms lov ved at motstandsverdien er uavhengig av påtrykt strøm eller spenning. Motstandsverdien i Ohm er definert som forholdet mellom spenningen i Volt over motstanden og strømmen i Ampere gjennom den. Produktet av spenningen og strømmen er effekten i Watt som tilføres motstanden som komponent.
En ulineær motstand endrer motstandsverdien sin som funksjon av påtrykt spenning eller strøm.
Det finnes også motstander som endrer sin verdi etter en eller annen miljøfaktor som temperatur, fuktighet eller lufttrykk. Disse er oftest linjære.
Motstander genererer elektrisk støy, sammensatt av termisk støy og overskudds-støy (eng. excess noise). Den termiske støyen er forutsigelig og uunngåelig og er gitt av motstandsverdien, temperaturen og båndbredden som vi betrakter. Overskudds-støyen er unngåelig og er avhengig av anvendte materialer og fysisk oppbygning.
Praktiske motstandsverdier.
Siden det bør være likevektige prosentuelle sprang mellom motstandsverdiene som kan hentes fra en serie, blir verdiene logaritmisk fordelt.
Den groveste serien som er i praktisk bruk har 6 verdier i en dekade. En slik serie kalles E6.
Mere nøyaktige serier er E24, E48, E96 osv.
Faktoren mellom hver verdi i E12-serien blir ideellt
Kondensatorer og spoler leveres standardmessig enda (2011) hovedsakelig kun i E6-verdier.
EIA-96-markering.
Moderne overflatemonterte motstander (surface mount devices) blir gjerne fremstilt i E96 serier. De er kun millimeterstore og tillater vanskelig nok trykking av mange sifre på komponenten. De er derfor blitt gjenstand for en såkalt EIA-96 markering. Denne består av nummeret i E96-rekka (01, 02, 03...40, 41, 42...94, 95, 96) fulgt av en multiplikatorbokstav. Selve verdien må dessverre leses ut av en tabell eller beregnes. Multiplikatorbokstavene er
Eksempel: 47C. Nummeret 47 har verdien 301 i tabellen og C er 100. Motstandsverdien er derfor 30.1 kOhm.
Beregning av tallverdien fra EIA-96 markeringen gjøres med formelen nedenfor.r er tallet før multiplikatoren anvendes.
Brukt på nummeret N = 47 får vi verdien 301.4162 som avrundes til 301.
Fargekoden.
Motstandsverdien og andre data blir ofte skrevet på komponenten ved hjelp av fargeringer.
Spesielt gjelder dette for små (opptil ca. 2 cm), runde motstander med loddetråder.
Verdien bruker tre eller fire ringer hvor den siste er den såkalte multiplikatoren og de forestående danner tallet med to eller tre sifre.
Toleransen kalles ringen for nøyaktigheten. Finnes det en ytterligere ring beskriver denne temperaturkoeffisienten.
For verdien og multiplikatoren brukes fargene
Brun grønn sort orange gull betyr da 150*10^3, 5% = 150 med tre nuller, som er 150 000 Ohm, som igjen er 150 kOhm, 5 % nøyaktig.
Bakgrunnsfargen sier noe om motstandsmaterialet som er brukt; særlig skilles mellom metallsjikt eller kullsjikt. Farvebruken er ikke normert.


BMP-2.
BMP-2 er en sovjetisk stormpanservogn, bestykket med en 30 mm 2A42 maskinkanon. Den er etterfølgeren til BMP-1, og ble først sett av vestlige observatører under en militærparade i Moskva i 1982. Produsent er Kurganmasjzavod.


BMP-3.
BMP-3 er en sovjetisk stormpanservogn. Den er etterfølgeren til BMP-2, og ble først sett av vestlige observatører under en militærparade i Moskva i 1990. Den blir produsert av Kurganmasjzavod i Kurgan oblast, Russland.
Vogna er eller har vært i bruk i Russland, de Forente arabiske emirater, Kypros, Kuwait og Sør-Korea.
Historie.
Designbyrået Kurgan, som hadde utviklet BMP-1 og BMP-2, utviklet BMP-3 under A. Blagonravov. De jobbet ut fra en lett stridsvogn fra 1970-tallet som aldri hadde blitt satt i produksjon. To prototyper, Objekt 688 fra Kurgan og Objekt 934 fra BMD i Volgograd, hadde blitt tatt fram, men ble avvist av hæren da de ikke var tilstrekkelig forbedret i forhold til BMP-1/2. Begge prototypene ble dog brukt som basis for andre kjøretøyer, og BMP-3 har trekk fra begge to. 688 hadde en eksternt montert 2A42 30 mm maskinkanon og chassiset var basert på Objekt 685 lett stridsvogn, men med ny motor.
Et nytt våpensystem ble tatt fram, kalt 2K23. Det var en 100 mm riflet kanon, 30 mm 2A72 maskinkanon og en 7,62 mm koaksial mitraljøse. Det nye kjøretøyet ble kalt BMP-3 og kom i tjeneste i 1990. En kort stund ble kjøretøyet kalt "Soviet Infantry Fighting Vehicle M1990/1" av Nato.
Fram til 1997 hadde rundt 750 kjøretøyer blitt bygget. De fleste av disse ble eksportert. I 1993 var prisen for en BMP-3 USD 800 000.
Den første eksportkunden var Abu Dhabi, en del av de Forente arabiske emirater. De bestilte 330 kjøretøyer, som ble levert mellom 1992 og 1995. Disse kjøretøyene hadde en del modifikasjoner (se under "Varianter").
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i midten av skroget og har fem periskoper. Vognkommandøren sitter til høyre i tårnet og har en luke med integrerte periskoper, dag- og nattsikter og en lyskaster. Skytteren sitter til venstre i tårnet. To av infanteristene kan betjene de to mitraljøsene av type PKT som er montert foran i skroget.
Skytteren har et dagsikte med 8× forstørrelse og et nattsikte med 5,5× forstørrelse, en 1V539 ildledningsdatamaskin og en 1D16-2 laser avstandsmåler.
Pansringen er laget av helsveiset aluminium. Gulvet og fronten av skroget, samt fronten på tårnet, har spatiert panser. BMP-3 kan utstyres med forsvarssystemet Arena, som består av en radar og en datamaskin som beregner banen til innkommende prosjektiler og automatisk skyter på dem.
Bevæpningen består av en 100 mm 2A70 riflet semiautomatisk kanon med mulighet for å fyre panservernmissiler av typen 9M117 (Nato-navn: "AT-10 Stabber" og offisielt navn russisk navn på BMP-3-versjonen er 9K116-3) gjennom løpet. Høyeksplosive granater lades automatisk, mens missilene må lades manuelt. Granatene er enten av typen 3UOF17 eller 3OF32. Skuddtakten er 8-10 skudd i minuttet. Koaksialt med kanonen er det montert en 30 mm 2A72 maskinkanon og en 7,62 mm mitraljøse. Hele våpensystemet samlet kalles 2K23. To ekstra 7,62 mm mitraljøser er montert foran i skroget.
Det er rom for 39 granater til hovedkanonen og åtte missiler, i tillegg til 300 skudd for maskinkanonen.
Ildledningssystemet inkluderer en ildledningsdatamaskin av type 1V539, en 1D16-2 laseravstandsmåler som er montert i en boks over hovedskytset og en metereologisk sensor. Skytteren har et stabilisert sikte av typen 1K13-2 med en forstørrelse i dagmodus på 8× og en forstørrelse i nattmodus på 5,5× Han har også et reservesikte av type PPB-2 med en forstørrelse på 2,6×. Vognkommandøren har et kombinert sikte av type 1P3-10 med en forstørrelse på 1,2 og 4×. Han har også et periskop av type TKN-3MB med en forstørrelse i dagmodus 5× og i nattmodus på 3×
Motoren er en UTD-29M dieselmotor på 500 hk. Den er montert på tvers lavt bak i skroget og driver beltene i tillegg til to vannjeter. Girkassen er hydromekanisk, og har fire gir framover og ett bakover. Den er montert til venstre for motoren. Luftinntak og utlufting er på vogntaket, på høyre side. Eksosen kommer ut på høyre side av skroget, like over beltene. Hjulopphenget er hydropneumatisk og lar vognføreren justere bakkeklaringen mellom 190 og 510 mm. Støtdempere er montert på det første, andre og sjette hjulsettet.
Bak i skroget er det to store dører for infanteriet, og to mindre luker på dekket. Vogna er beskyttet mot ABC-våpen.
Vogna er amfibisk, og drives framover i vannet av vannjetene på hver side. Før vannet entres slås lensepumpene på, en kort snorkel monteres på og vannbrettet foran felles ned. Vogna kan bæres av helikopteret Mi-26 eller transportflyene Antonov An-12 eller C-130 Hercules og kan slippes i fallskjerm på en spesiell palle.
Varianter.
BMP-3. Man kan se både 100 mm kanon og 30 mm maskinkanon (bak) i bildet.
Andre kjøretøyer basert på BMP-3-chassis.
En rekke prototyper, blant annet med Mistral luftvernmissiler, 120 mm bombekaster eller panservernmissiler, har blitt tatt fram.


PT-76.
PT-76 er en sovjetisk lett, amfibisk stridsvogn. De første eksemplarene ble produsert i 1950.
PT-76 er eller har vært i tjeneste med Afghanistan, Angola, Benin, Cuba, Egypt, Finland, Guinea, Guinea-Bissau, India, Indonesia, Irak, Kina, Kongo, Madagaskar, Nicaragua, Nord-Korea, Laos, Polen, Vietnam, Jugoslavia og Zambia i tillegg til tidligere sovjetstater.
Historie og utvikling.
De første PT-76 ble levert like etter andre verdenskrig, mens de første produksjonskjøretøyene kom i 1950. Produksjonen fortsatte helt opp til slutten av 1960-tallet. De fleste PT-76 i sovjetisk tjeneste ble erstattet av forskjellige stridsvogner og stormpanservogner.
PT-76 har blitt brukt i kamphandlinger av Angola, av Egypt under seksdagerskrigen, av India i konfliktene med Pakistan og av Nord-Vietnam under vietnamkrigen.
Mange av komponentene fra PT-76 ble brukt i det amfibiske pansrede personellkjøretøyet BTR-50P.
Kina produserte en forbedret PT-76 kalt Type 63, med et annet tårn med 85 mm kanon.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget. Et to-manns tårn er montert midt i kjøretøyet.
Hovedbestykningen er en DT-56T 76,2 mm kanon. Den kan eleveres fra -4° til +30°. Ammunisjonen som er tilgjengelig inkluderer AP-T, API-T, HE-FRAG, HEAT og HVAP-T. De første produksjonsmodellene hadde en annerledesd rekyldemper på munningen. Noen PT-76 ble utstyrt med en 12,7 mm DShKM mitraljøse på taket.
Motoren er en Model V-6 diesel rekkesekser dieselmotor som yter 240 hk ved 1800 omdreininger i minuttet. Den er montert sammen med girkassen bak i skroget. 250 liter diesel bringes med i kjøretøyet.
Varianter.
En PT-76 i en Israelsk samling


T-64.
T-64 er en sovjetisk stridsvogn. Den ble satt produksjon i 1966 og først sett av vestlige observatører i 1970. Før den sovjetiske betegnelsen ble kjent var T-64 kjent som M-1970 i vesten. Den ble aldri eksportert ut av Sovjetunionen.
T-64A-varianten ble først satt i tjeneste med sovjetiske styrker i Øst-Tyskland i 1976, og noe senere i Ungarn. I løpet av 1981 ble B-varianten tatt i bruk i Øst-Tyskland og senere i Ungarn.
T-64 er for tiden i tjeneste i Ukraina. Etter som fabrikken som produserte T-64 lå i Ukraina, foretok også ukrainsk industri flere oppgraderinsgprosjekter av vogna. Et er T-64BM2 med ny motor, ildledningssystem og mulighet til å avfyre panservernmissilet AT-11 Sniper (9K119). Et annet er T-64U, som hadde bedre integrert ildledning og optikk.


BTR-152.
BTR-152 er et sovjetisk pansret personellkjøretøy. Det er i grunnkonstruksjon en sekshjulsdrevet lastebil med pansret karosseri. Den kom i tjeneste i 1952.


BTR-60.
BTR-60 er et sovjetisk pansret personellkjøretøy med åttehjulsdrift. Det ble først sett offentlig i 1961. Det avløste BTR-152 i tjeneste, og ble etterfulgt av BTR-70. Det ble videreutviklet og forbedret under tjenestetiden sin, og det var det mest tallrike kampkjøretøyet i den sovjetiske hæren.
Historie.
BTR-60 ble utviklet sent på 1950-tallet for å ta over for BTR-152, som hadde sekshjulsdrift.
Hovedkritikken mot BTR-60 i tjeneste gikk på at infanteriet måtte gå ut og inn av kjøretøyet gjennom lukene på taket, noe som gjorde de sårbare for fiendtlig beskytning.
Kjøretøyet ble også brukt av det sovjetiske marineinfanteriet. På eksportmarkedet ble BTR-60 solgt i store mengder til Øst-Tyskland, Bulgaria og Romania, samt Jugoslavia.
Teknisk.
BTR-60 har et mannskap på tre. Vognkommandør og vognfører sitter side om side forrest, og skytteren har et tårn montert over det andre hjulparet. Tårnet er det samme som er brukt på BRDM-2. Bak i kjøretøyet er det rom for 8 infanterister, og helt bakerst er motorene montert. Mannskapet har to luker forrest på kjøretøyet, og infanteristene har to store luker bak tårnet, og tre skyteskår på hver side.
Bevæpningen består av en 14,5 mm mitraljøse med en 7,62 mm mitraljøse montert koaksialt.
Vogna er styrt både på land og i vannet med de to forreste hjulparene. Skroget er i helsveiset stål og er delvis båtformet, noe som er med å gjøre vogna amfibisk. Hjulene har sentralt regulert lufttrykk, noe som var vanlige på sovjetiske hjulkjøretøyet. Bak er det montert en vannjet.
Motorkraften besørges av to seksylindrede bensinmotorer på 90 hk. Det første og tredje hjulparet får kraft fra høyre motor, og de to andre fra den venstre.


BTR-80.
BTR-80 er et sovjetisk pansret personellkjøretøy med åttehjulsdrift. Det ble satt i produksjon fra 1984. Det ble utviklet som en arvtager til BTR-70 og på basis av denne, som igjen var utviklet på basis av BTR-60.
Historie.
BTR-80 kom i tjeneste med sovjethæren fra 1984. Den var utviklet på basis av den eldre BTR-70, og har mange likhetstrekk med denne. Marineinfanteriet begynte å bruke BTR-80 i stedet for BTR-60PB fra 1988.
BTR-80 ble senere videreutviklet til BTR-80A.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget sammen med vognkommandøren. Skytteren sitter i tårnet.
Skroget er helsveiset stål. Pansringen beskytter mot 12,7 mm panserbrytende på 100 meters hold forfra, ovenfra beskytter det mot 7,62 mm panserbrytende på 100 meters hold og nedre den av skroget beskytter mot 7,62 mm panserbrytende på 750 meters hold.
I tårnet, som er nesten likt det på BTR-70 og BTR-60PB, sitter det en 14,5 mm KPV mitraljøse. Som en forbedring fra BTR-70 kan den eleveres til +60 grader, i motsetning til BTR-70 sine +30 grader. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset.
Infanterilaget om bord kan komme ut via to sidemonterte luker. Disse er todelte, i motsetning til BTR-70 hele luker, og er vesentlig større og gir bedre beskyttelse mot fiendtlig ild under utlastning.
Motoren er en Kamaz AZ-7403 turboladet V8 dieselmotor på 260 hk, eller fra 1993 en YaMZ-238M2 på 240 hk. Den driver en manuell girkasse med fem gir framover og ett bakover. Denne driver igjen en totrinns fordelingsgirkasse.
Andre kjøretøyer på BTR-80-chassis.
Forskjellige sivile varianter er også utviklet, for eksempel GAZ-59037


MT-LB.
MT-LBer et sovjetisk pansret personellkjøretøy med beltedrift. Det ble utviklet sent på 1960-tallet, og brukt i flere roller, blant annet for å trekke artilleri.
Kjøretøyet har et lite tårn foran til høyre med et lett maskingevær.
MT-LB-T – Brukt for å trekke artilleri og frakte granater
MT-LB-V – Forbedret mobilitet og bredere belter, mye brukt i «nordområdene»
SA-13 Gopher – Luftvernkjøretøy basert på et MT-LB chassis


T-72.
T-72 er en sovjetisk stridsvogn med 125 mm kanon. Den gikk inn i produksjon i 1971, og var utviklet parallelt med T-64. Den har blitt videreutviklet som T-90. Hoveddelen av sovjetiske stridsvogner i første linje fra 1970-tallet og framover var T-72.
Historie og utvikling.
T-72 var i produksjon fra 1971, og ble tatt fram som et komplement til T-64. Den er ikke basert på T-64, men ligner visuelt på denne. I motsetning til T-64 ble T-72 også brukt internt i Sovjetunionen, og eksportert ut av Warszawapakten.
T-72 har blitt lisensprodusert i Tsjekkoslovakia, India, Polen og det tidligere Jugoslavia.
Teknisk.
T-72 har et mannskap på tre. Vognføreren sitter framme i skroget, mens skytteren og vognkommandøren sitter i tårnet. Det er ingen lader da vogna har automatlader.
Tidlige utgaver av T-72 hadde mye lettere pansring enn vestlige stridsvogner. Senere ble pansringen oppgradert, blant annet med aktivt panser mot hulladninger.
Kanonen er glattløpet og har kaliber 125 mm. Den er også i stand til å brukes som utskytningsrør for AT-11/SVIR panservernmissil.
Motoren er en turboladet V12 dieselmotor som yter 780 hk. Den relativt lette vekten bidrar til å forbedre ytelsen til T-72.
T-72 er utstyrt med et omfattende vern mot ABC-våpen. Motoren kan også påmonteres snorkel for kryssing av dypt vann.


Challenger 1.
Challenger 1 er en britisk stridsvogn fra Vickers Defence Systems, med 120 mm kanon. De første produksjonsmodellene sto ferdig i 1983. Videreutvikling resulterte i Challenger 2.
Historie.
Challengers opprinnelse er fra Shir 2, som opprinnelig ble utviklet for Iran. I mars 1983 leverte Royal Ordnance Leeds (senere overtatt av Vickers) de første vognene til den britiske hæren. I alt 420 ble bygget.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget. Skytteren og vognkommandøren sitter på tårnets høyre side og laderen på venstre side.
Challenger bruker Chobham-panser både i skroget og i tårnet.
Kanonen er en 120 mm Royal Ordnance L11A5 riflet kanon, også i bruk i Chieftain. Den kan eleveres fra -10° til +20°. Ammunisjonen inkluderer APDS-T, APFSDS-T, HESH, røykgranater og kaldgranater. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en til er montert ved vognkommandørens luke på tårntaket.
Motoren er en Perkins Condor V-12 som yter 1 200 hk ved 2 300 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget og forsynes av dieseltanker på 1 592 liter.


Challenger 2.
Challenger 2 er en britisk stridsvogn med 120 mm kanon, fra Vickers Defence Systems. De første prototypene sto ferdig i 1991.
Historie.
Challenger 2 ble opprinnelig utviklet som et privat prosjekt av Vickers Defence Systems og ble valgt av den britiske hæren i 1991 for å erstatte Chieftain. I 1991 ble ni prototyper bygget.
Selv om vognen utvendig har noen likheter med Challenger 1, er den en nyutvikling.
Vogna fikk sin ilddåp i 2003 under invasjonen av Irak.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget, med vognkommandøren og skytteren på høyre side av tårnet og laderen på venstre side. Kommandøren har et takmontert 360° perioskop med laseravstandsmåler.
Pansringen består av en blanding av Chobham-panser og stål.
Kanonen er en Royal Ordnance L30 riflet 120 mm kanon. Tårntraversen og kanonelevering er elektrisk. Kanonen kan heves fra -10° til +20°. En 7×62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en annen er plassert på tårntaket ved laderens luke. Et fullstendig datastyrt siktesystem med termiske siktemidler er tilgjengelig.
Motoren er en Perkins Condor V-12 dieselmotor som gir 1 200 hk ved 2 300 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget. Samlet drivstoffkapasitet er 1 797 liter.
For å øke rekkevidden kan ekstra drivstofftanker monteres bak på skroget. Et bulldozerskjær kan monteres foran.


Hyundai Type 88.
Type 88 er en sørkoreansk stridsvogn med 105 mm kanon, fra Hyundai. I den sørkoreanske hæren kalles den K1. De første prototypene sto ferdig i 1983, og produksjonen startet i 1985/86.
Historie og utvikling.
Type 88 ble uviklet under programmet XK-1 av General Dynamics Land Systems, som også produserer M1 Abrams, for å passe den sørkoreanske hærens behov. Den første av to prototyper ble ferdigstilt i USA i 1983, mens Hyundai tok over produksjonen ved Changwon i 1985/86. Jane's estimerer at over 400 kjøretøyer er bygget.
Mange av komponentene i vognen er utviklet utenlands.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme og til venstre i skroget, med vognkommandøren og skytteren på tårnets høyre side og laderen på venstre side.
Kanonen er en 105 mm med et 7,62 mm maskingevær montert koaksialt. På tårntaket er det et 12,7 og en 7,62 mm maskingevær. Kanonen kan eleveres fra -10° til +20°.
Motoren er en MTU 871 Ka-501 diesel som gir 1 200 hk ved 2 600 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget.
Hjulopphenget på Type 88 er noe ukonvensjonellt, med hydropnaumatisk oppheng på det bakerste og fremste hjulsettet, og torsjonsstaver på resten. Vognføreren kan stille inn egenskapene på understellet etter terrenget som skal krysses.


M1 Abrams.
M1 Abrams er en amerikansk stridsvogn med 105 mm (M1) eller 120 mm kanon (M1A1 og senere), fra General Dynamics. Den kom i tjeneste i 1980 og er oppkalt etter generalCreighton Abrams.
Historie og utvikling.
M1 Abrams ble utviklet av Chrysler Defense, som ble kjøpt opp av General Dynamics Land Systems Division i 1982. Vogna kom i tjeneste i den amerikanske hæren i 1980. I 1985 ble den oppgradert og fikk da typebetegnelsen M1A1. Den nye varianten fikk en 120 mm L44 glattløpet kanon, produsert av tyske Rheinmetall; forbedret pansring og beskyttelse mot ABC-våpen.
M1A2 er en annen forbedret variant, blant annet med termisk sikte for vognkommandøren, navigasjonsutstyr og bedre integrasjon av de elektroniske systemene ombord.
Abrams var i kamp for første gang under Gulfkrigen i 1991.
Teknikk.
Abrams har mannskap på fire. Vognføreren sitter framme i skroget, vognkommandøren, skytteren og laderen sitter i tårnet.
Panseret er av komposittmaterialer, avledet av den britiske Chobham-pansringen. Den består av forskjellige lag med keramikk, stål og aluminium. M1A1 fikk fra 1988 forsterkninger av utarmet uran.
De første utgavene hadde en 105 riflet kanon kalt M68A1. M1A1 og M1A2 har en 120 mm glattløpet kanon. I tillegg har vognkommandøren en 12,7 mm M2 Browning og laderen en 7,62 maskingevær. En tredje mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset.
Motoren er en 1 500 hk Honeywell AGT1500 gassturbin, med en firetrinns automatisk girkasse.


C1 Ariete.
C1 Ariete er en italiensk stridsvogn med 120 mm kanon, fra OTO Melara og Fiat. De første prototypene sto ferdig i 1992.
Historie.
I 1984 gikk OTO Melara og Iveco Fiat sammen om å lage et konsern for å utvikle en nye familie kampkjøretøyer for den italienske hæren. Den besto av B1 Centauro 8×8 panserjager, C1 Ariete stridsvogn og VCC-80 stormpanservogn. OTO Merala utviklet stridsvognen og Iveco Fiat utviklet motoren. De første prototypene sto ferdig i 1992.
Teknisk.
Vognføreren sitter foran til høyre i skroget, med skytteren og vognkommandøren til høyre i tårnet. Laderen sitter til venstre i tårnet.
Pansringen er en blanding av stål og komposittmaterialer.
Motoren er en Iveco Fiat V-12 MTCA 12-sylindret turbomatet dieselmotor som gir 1 250 hk ved 2 300 omdreininger/minutt. Den er montert bak i skroget.


Mitsubishi Type 90.
Type 90 er en moderne japansk stridsvogn med 120 mm kanon, utviklet av Mitsubishi Heavy Industries for å erstatte tidligere japanske Type 61 og Type 74. Modellen må ikke forveksles med den russiske T-90 eller den kinesiske Type 90-II/MBT-2000.
Historie og utvikling.
Prosjektet ble startet på 1970-tallet, like etter at Type 74 var tatt i bruk. Stridsvognen skulle kunne bekjempe den sovjetiske T-72. Den første prototypen ble bygget i 1982 under navnet "TK-X". Japan tok stridsvognen i bruk i 1989, og i 1990 fikk den typebetegnelsen Type 90.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget, med vognkommandøren på høyre side av tårnet og skytteren på venstre side.
Kanonen er en lisensbygget Rheinmetall L44 120 mm glattløpet, den samme som er i bruk på senere varianter av den amerikanske M1 Abrams. Den er utstyrt med en automatlader og et ildledningssystem fra Mitsubishi Electrical. Et 7,62 mm maskingevær er montert koaksialt med hovedskytset, og et 12,7 mm maskingevær er montert på tårntaket.
Motoren er en Mitsubishi M-12ZG 10-sylindret vannkjølt dieselmotor som yter 1 500 hk ved 2 400 omdreininger i minuttet.
En laservarsler er montert foran på tårnet.


OF-40.
OF-40 er en italiensk stridsvogn med 105 mm kanon, fra OTO Melara og Fiat. Den kom i tjeneste med De forente arabiske emirater fra 1981.
Historie og utvikling.
OF-40 ble tatt fram på privat initiativ, spesielt for eksportmarkedet. Prosjektet startet i 1977. OTO Melara hadde ansvaret for totaldesignet og produksjon, og Fiat tok fram motoren. Den første prototypen sto klar i 1980, og i 1981 tok Emiratene leveranse av den første produksjonsvognen – den første av 18 av Mk 1-varianten. En ordre for 18 Mk 2 fulgte, sammen med tre bergepansere, og alle Mk 1-vognene ble også oppgradert til Mk 2.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme på høyre side i skroget, med vognkommandøren og skytteren til høyre i tårnet og skytteren til venstre.
Kanonen er en 105 mm riflet, som kan avfyre standard NATO-ammunisjon. Den kan eleveres fra -9° til +20°. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en til er montert på tårntaket til luftvernbruk. Denne siste kan erstattes med en 12,7 mm mitraljøse.
Motoren er en MTU MB 838 Ca M500 kompressormatet V10 dieselmotor på 830 hk ved 2 200 omdreininger/minuttet. Den er montert bak i skroget.


Alvis Scorpion.
Alvis Scorpion eller FV101 Combat Vehicle Reconnaissance (Tracked) er en britisk lett stridsvogn med 76 mm kanon, fra Alvis. Vogna er laget for å være luftportabel, blant annet med panser av aluminium.
Historie og utvikling.
Etter andre verdenskrig tilsa britisk doktrine at oppklaring best ble foretatt med pansrede styrker. Britiske styrker på 1950-tallet brukte en blanding av Cromwell stridsvogner og hjulgående oppklaringsvogner. Cromwell-vogna begynte å bli gammel, men de hjulgående kjøretøyene gjorde god nytte for seg i de mange småkrigene britene var involvert i, blant annet i Malaysia.
Situasjonen som hadde utviklet seg i Europa, med enorme panserstyrker i østblokken, gjorde at britene følte at de måtte utvikle et oppklaringskjøretøy som kunne overleve på den moderne slagmarken. Fighting Vehicles Research and Development Establishment (FVRDE) startet i 1960 arbeidet på det som da het "Armoured Vehicle Reconnaissance" (AVR). Opprinnelig var planen å ta fram et kjøretøy med en 75 eller 105 mm kanon i et tårn uten 360 grader travers.
De første designene var altfor tunge for å fraktes i den tidens transportfly, men noe lærte de under utviklingen. Konseptet med vognføreren framme i skroget ved siden av motoren var prøvd ut, og FMC i USA hadde begynt masseproduksjon av det første pansrede kjøretøy med aluminiumspansring, nemlig M113. M113 brukte en legering av aluminium, magnesium og mangan kalt 5083. Den var både lett å sveise, og stivere og lettere enn stål. I tillegg til dette hadde panserbilen Daimler Ferret brukt en Jaguar-motor på 4,2 liter over 80 000 km, og bevist at den var pålitelig nok til å bruke i et kampkjøretøy.
I 1965 bygde FVRDE en prototyp kalt TV150000 for å teste mange av disse konseptene. Til å begynne med brukte TV150000 hydropneumatisk hjuloppheng og en motor fra Rolls-Royce, men dette første ga lite i praksis, og senere modeller hadde bladfjærer og Jaguar-motoren. Belter med aluminiumsdeler tillot prototypen å kjøre over 80 km/h, en uhørt hastighet for et beltegående kjøretøy på den tiden.
På denne tiden kom et nytt konsept fra den britiske generalstaben og panserstyrkene, kalt "Combat Vehicle Tracked (Reconnaissance)" (CVR(T)). Krav til denne innebar blant annet at to stykker skulle kunne fraktes med C-130 Hercules transportfly samtidig, og den skulle være amfibisk. Man så for seg to utgaver, én med 75 mm kanon i et tårn med fulltravers, og den andre med Swingfire panservernmissiler. En rekke varianter skulle også tas fram.
FVRDE tilpasset AVR til CVR(T)-kravene, og i september 1967 ble Alvis bedt om å ta fram 30 prototyper av CVR(T) for evaluering. Prototypvognene P1-P17 skulle være av typen Scorpion, mens P18-P30 skulle være til sammen seks andre varianter. 23. januar 1969 ble den første prototypen levert innenfor tidsrammen, innenfor budsjettet og innenfor vektrammene; et uvalig «hat trick» i kjøretøybransjen.
Testing i varmt vær foregikk i Abu Dhabi og Australia, mens kaldværstestingen foregikk i Canada og Norge. Kjøretøyet ble formelt godtatt av den britiske hæren i mai 1970, og Alvis mottok ordrer på 275 Scorpion og 288 Scimitar (se under). Levering til hæren begynte i januar 1972.
I 1991 hadde over 3 500 blitt bygget for bruk i Storbritannia og for eksport.
Under operasjon Granby (kalt operasjon Ørkenskjold av amerikanerne), under gulfkrigen i 1991, foreslo Alvis en rekke forbedringer på CVR(T)-familen. Få av disse ble tatt til følge, men CVR(T)-familien gjorde det bra i kamphandlingene, på tross av mangel på for eksempel moderne termiske nattsikter.
I 1993 bestemte den britiske hæren seg for å rasjonalisere utvalget av oppklaringskjøretøyer. Saladin, Ferret, Scorpion og Fox ble trukket ut av tjeneste. Da 76 mm-kaliberet også forsvant, ble L21 Rarden 30 mm standardbevæping på oppklaringskjøretøyer i den britiske hæren, med en kaliber som også ble brukt på stormpanservogna Warrior. Skroget på Scorpion ble kombinert med tårnet til Fox, og man endte opp med et kjøretøy som lignet på Scimitar. Dette ble kalt "Sabre". Gjenværende CVR(T)-vogner ble oppgradert med dieselmotor, nye Clansman-radioer og termiske sikter.
Den canadiske hæren anskaffet hjulkjøretøyet MOWAG Piranha 6x6 mellom 1979 og 1982, kalt AVGP i canadisk tjeneste. Én variant brukte tårn fra Scorpion 76 mm, og var tenkt å brukes i opplæring i stridsvognbruk og som ildstøtte for infanteriet. Denne varianten het "Cougar", og det ble bygget 195 av dem.
I operativ tjeneste.
Falklandskrigen i 1982 var første gang Scorpion så kamp. Avdelingen Blues and Royals sendte 3. og 4. tropp fra eskadron B., hver med to Scimitar, to Scorpion og en Samson. De gikk i land med angrepsstyrken og gravde seg ned i påvente av argentinsk motangrep. Hovedmotstanden kom fra det argentinske flyvåpenet, og en Scimitar hevdet å ha skutt ned en A4 Skyhawk med 30 mm-kanonen sin.
Natten mellom 11. og 12. juni støttet Scorpionene angrepet på Mount Longdon med 76 mm-ild. Mellom 13. og 14. juni støttet de 3. tropp 2 PARAs angrep på Wireless Ridge, mens 4. tropp støttet 2. bataljon Scots Guards sitt angrep på Mount Tumbledown. Før disse angrepene gikk en Scorpion ute på en avledningsmanøver på en landmine, men mannskapet ble ikke alvorlig skadet. Under konflikten tilbakela Scorpionene gjennomsnittlig 560 km hver over vanskelig terreng. Vognene viste seg pålitelige, og bare én girkasse måtte byttes ut. Scorpionene fyrte gjennomsnittlig av 60 skudd med 76 mm-kanon, og Scimitarene gjennomsnittlig 120 30 mm-skudd hver.
Undet Gulfkrigen i 1991 ble britiske 1. Armoured Division sendt inn med et middelstungt oppklaringsregiment, 16th/5th Queen's Royal Lancers (16/5L). Scorpion var ute av sitt vante element, da den flate irakske ørkenen gjorde den sårbar, samtidig som de nyere Challenger-stridsvogner gikk fortere i terrenget enn den eldre Scorpion. Som en følge ble 16/5L satt under den britiske artillerisjefens kommando, og avgitt til 32nd Heavy Regiment, et artilleriregiment med M110 203 selvdrevne haubitser, og 39th Heavy Regiment, en artilleriregiment med MLRS rakettkastere. De ble en del av General Support/Recce Strike Group, og 16/5L fikk et batteri artilleriobservatører og tre luftstøttekontrollører for å koordinere nærstøtte fra A-10 og F-16.
På morgenen 26. februar var 16/5L 80 km inne i Irak uten å ha støtt på noen motstand. Ved daggry identifiserte de irakske posisjoner, som viste seg å være et forsterket mekanisert bataljon. De ble tatt under ild med MLRS og A-10, og mens de fremdeles bedrev ildledelse kom alle fire eskadroner i kamp med irakiske styrker. Etter å ha tapt flere T-55 til Swingfire-missiler, oppga en irakisk panserkolonne å forsterke stillingen.
Under operasjon Grapple i Bosnia i oktober 1992 sendte britiske myndigheter ned en kampgruppe med mekanisert infanteri for å støtte UNPROFOR. Oppklaringseksadroner fra 9th/12th Royal Lancers og The Light Dragoons ble sendt ned etter tur. I mars 1994 ble en til kampgruppe med mekanisert infanteri sendt nedover, med enda en oppklaringseskadron.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme på høyre side, med motoren på venstre side. Tårnet har vognkommandøren til venstre og skytteren til høyre. Tårntraversen er manuell, og går rundt 360 grader.
Scorpion er bevæpnet med en 76 mm L23A1-kanon, som kan elevere fra −10° til +35°. 40 skudd er med på vogna, og er vanligvis en blanding av HESH, HE og røyk- og lysgranater. HESH brukes mot middelstungt panser, men er også brukbart mot bunkere og andre mål på slagmarken. En L43A1 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt til venstre for kanonløpet, med 3 000 skudd. Ut til 1 100 meter kan mitraljøsen brukes til å sikte inn hovedskytset, men dette er ikke noe som blir brukt av den britiske hæren.
Scorpion var det første britiske pansrede kjøretøyet med aluminiumspanser i produksjon. Det skal gi beskyttelse mot opp til kaliber 12,7 mm foran og 7,62 mm på sidene. I tillegg skal det beskytte mot splinter fra 105 mm artilleriammunisjon i en avstand på 30 m. Sent på 1970-tallet ble det observert sprekkdannelse i panseret, og i 1978 ble alle vognene gått over.
Motoren er en Jaguar J.60 4,2 liter rekkesekser med forgasser. Den har lavere kompresjon enn den sivile utgaven for å kunne bruke dårligere drivstoff, noe som reduserer effekten til 195 hk (fra 265) ved 5 000 rpm. Den lave vekten gjør at vognen akselerer raskt og har lavt marktrykk i forhold til andre stridsvogner av samme generasjon. Girkassen er en semiautomatisk syvtrinns Merrit-Wilson TN15X, en variant av den som er brukt i Chieftain.
Hjulene er hengt opp i torsjonsstaver, med støtdempere på det første og siste hjulsettet. Beltene er 432 mm brede og hjulene er gummiert både under og på siden for å minske lyden fra beltene. Levetiden på beltene ligger på rundt 4 800 km, avhengig av hvor hardt vogna er brukt.
Scorpion er amfibisk hvis man rigger opp en flyteskjerm, noe som tar rundt 10 minutter. I vannet driver beltene kjøretøyet framover med en hastighet på 6,5 km/t.
Scorpion var den første stridsvognen som ble levert med lysforsterker som standard. Vognføreren og skytteren hadde hver sin, men ikke vognkommandøren.
Stridsvognen er tilgjengelig i mange varianter med forskjellig utstyr, inkludert ildledning, laser avstandsmåler, dieselmotor, 90 mm kanon, luftvernmitraljøse og klimaanlegg.
Brukere.
Scorpion og varianter er eller har vært brukt av Belgia, Brunei, Honduras, Iran, Irland, Malaysia, New Zealand, Nigeria, Oman, Spania, Tanzania, Thailand, Togo, Filippinene, Forente arabiske emirater, Storbritannia og Venezuela.


TAM (stridsvogn).
TAM (Tanque Argentino Mediano'") er en argentinsk stridsvogn med 105 mm kanon, utviklet av tyske Thyssen Henschel på vegne av den argentinske regjeringen. Den veier rundt 30 tonn.
Historie og utvikling.
I 1974 fikk Thyssen Henschel en kontrakt av den argentinske regjeringen for å fremstille en ny stridsvogn og stormpanservogn. Stridsvognprogrammet het TAM og stormpanservognprogrammet het VCI ("Véhiculo Combate Infanteria"). Kontrakten dekket utvikling og framstilling av tre prototyper av hver vogn.
Den første prototypen av TAM ble framstilt i Tyskland i 1976, og den andre og tredje var klar året etter. Produksjon av chassis og sammenstilling fant sted i Buenos Aires, mens tårnet og bevæpningen ble satt sammen i Rio Tercero.
Produksjonen av de ferdige kjøretøyene ble gjort av argentinske TAMSE. Over 1 450 endringer ble foretatt. Det totale antallet argentinske myndigheter opprinnelig ønsket var 512, men produksjonen ble avsluttet etter at 350 enheter var produsert. Malaysia var også interessert i 102 kjøretøyer i tre forskjellige utgaver, og kom så langt som til å skrive under kontrakt i 1981, men det ble aldri levert noen kjøretøyer.
Teknisk.
Chassiet til vogna er basert på stormpanservognen Marder. Vognføreren sitter framme til venstre i skroget og styrer kjøretøyet med et konvensjonelt ratt. Vognkommandøren og skytteren sitter til høyre i tårnet, og laderen til venstre.
Pansringen skal tåle panserbrytende ammunisjon i opp til 40 mm kaliber fra fronten.
Kanonen er en argentinsk 105 mm, med 50 granater om bord, hvorav 20 er stuet i tårnet. Koaksialt med hovedskytset er en 7,62 mm mitraljøse.
Motoren er montert framme til høyre, ved siden av vognføreren. Den er en MTU MB 833 Ka-500 6-sylindret dieselmotor. Motoren driver en Renk HSWL 204 girkasse, med fire gir framover og fire bakover. Styresystemet er hydrostatisk. For å øke rekkevidden så kan to 200-liters tønner monteres bak på vognen.
Standardutstyret inkluderer vern mot ABC-våpen, varmeapparat både for kaldstarter og for mannskapets del, elektriske lensepumper og et brannslukkingssystem som kan utløses manuelt eller automatisk.
Kjøretøyer basert på TAM-deler.
I tillegg er en artillerivariant med raketter utprøvd i Israel.


Merkava.
Merkava er en serie israelske stridsvogner, utviklet siden 1960-tallet for det israelske forsvaret, IDF. Den er mest kjent for å være laget med stor vekt på å beskytte mannskapet. Blant annet er den tungt pansret – motoren er plassert foran i skroget og det er store luker bak som kan brukes til evakuering.
Historie og utvikling.
Etter seksdagerskrigen og fransk boikott av Israel ble Storbritannia og Israel enige om en avtale om å utvikle en ny stridsvogn, kalt Chieftain. I 1969 kansellerte britene avtalen, etter politisk press fra arabiske land. Israel innså at de ikke kunne være avhengig av andre nasjoner når det gjaldt leveranser av våpensystemer. Alternativet Israel valgte var å utvikle og produsere egne stridsvogner – en av de mest vitale komponentene i moderne bakkestrid.
Selv om de hadde fått en amerikansk leveranse av pansrede kampkjøretøyer i siste liten under Yom Kippur-krigen i 1973 bidro denne krigen til å understreke at Israel ikke hadde råd til store tap av personell. Merkava ble derfor utviklet for å minske risikoen for tap.
General Israel Tal ble satt til å lede Merkava-prosjektet. De tok hensyn til de spesifikke forholdene på den lokale slagmarken. Den første prototypen sto klar i 1974. Merkava-prosjektet ble kjent for offentligheten 13. mai 1977. I 1979 kom de første vognene i tjeneste.
Første gang Merkava ble brukt i strid var mot syriske styrker i 1982.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i midten i skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter på høyre side i tårnet, med laderen på venstre side. Bak i vogna er det et mannskapsrom med luker bakover.
Pansringen er en blanding av stål og laminater, med tomrom innimellom. Panseret er modulærbasert; det er delt opp i flere seksjoner som er veldig lette å bytte ved skade. Merkava er designet med stor vekt på beskyttelse av mannskapene.
Hovedskytset er en modifisert M68 105 mm kanon, med 62 skudd klare, med plass til å stable inn opptil 85 skudd. Kanonen kan eleveres fra -8,5° til +20°, og er stabilisert. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med kanonen, og to til er montert på tårntaket. Kommandøren har også en 60 mm bombekaster.
Motoren er en Teledyne Continental AVDS-1790-6A V12 dieselmotor som yter 900 hk. Den er montert framme i skroget, noe som er svært uvanlig på stridsvogner.
Hjulopphenget på Merkava er laget spesifikt for Israels steinete fjellsider og ørkenlandskapet. Hjulene bare hviler på fjærene under ferdsel, så hvis det kommer en dump vil hjulene bevege seg fritt uavhengig av fjæren, noe som bedrer kjøreegenskapene drastisk over ulendt terreng. Dette er ganske eneståenende, men dette kommer av at Merkava bare er laget for Israel, ikke som mange andre stridsvogner som må fungere i all slags miljø.


Khalid.
Khalid er en stridsvogn med 120 mm kanon, utviklet av britiske Royal Ordonance Leeds på en kontrakt fra 1974 fra den iranske regjeringen. I bunn og grunn er det en sterkt modifisert variant av Chieftain.
Historie og utvikling.
I 1974 fikk Royal Ordnance Leeds en kontrakt av iranske myndigheter på leveranse av 125 Shir 1 og 1 225 Shir 2, men etter den iranske revolusjonen ble disse kansellert. Produksjonen var da allerede i gang.
I 1979 bestilte den jordanske regjeringen 274 modifiserte Shir 1 under navnet Khalid. Disse ble levert fra 1981.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget, med vognkommandøren og skytteren på høyre side av tårnet og laderen på venstre side.
Kanonen er en 120 mm L11A5, den samme som brukes i Chieftain og Challenger 1. Den kan eleveres fra -10° til +20°, men kan ikke gå under 0 hvis den pekes over bakdekket. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med kanonen, mens en annen er montert på tårntaket ved vognkommandørens luke.
Motoren er en Perkins Condor 12V 1200 12-sylindret dieselmotor som yter 1 200 hk ved 2 300 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget.


Patton (stridsvogn).
Patton er en amerikansk serie stridsvogner. De var i utstrakt bruk i Korea- og Vietnamkrigen. Navnet kommer fra general George S. Patton, som var tidlig ute i USA med å argumentere for bruk av stridsvogner. I amerikansk tjeneste ble Patton erstattet med M1 Abrams.
I tillegg til hovedmodellene nevnt over finnes et utall undervarianter, både amerikanske og fra andre nasjoner.


M551 Sheridan.
M551 Sheridan er en amerikansk lett stridsvogn med 152 mm kanon/rakettkaster, utviklet tidlig på 1960-tallet. Den har kun vært i amerikansk tjeneste.
Historie og utvikling.
M551 ble utviklet på 1960-tallet for å ta over etter M41 Walker Bulldog lett stridsvogn i den amerikanske hæren. Prosjektet het "Armored Reconnaissance/Airborne Assault Vehicle". 1 700 kjøretøyer ble bygget mellom 1966 og 1970. Mot 1990-tallet ble de fleste tatt ut av operativ tjeneste. Blant annet ble 300 overført til National Training Center.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget. Resten av mannnskapet sitter i tårnet.
Hovedskytset er en 152 mm kanon som kan enten fyre Shillelagh-missiler eller en HEAT-TP-granat, hvit fosfor eller røykgranater. Den er stabilisert og kan eleveres fra -8° til +19,5°.
Motoren er en Detroit Diesel seks-sylindret vannkjølt turboladet diesel som yter 300 hk ved 2 800 omdreininger i minuttet. Vogna har med seg 598 liter diesel.


M41 Walker Bulldog.
M41 Walker Bulldog er en amerikansk lett stridsvogn med 76 mm kanon, utviklet rett etter andre verdenskrig. Den er oppkalt etter general Walton Walker, som døde i en trafikkulykke under Koreakrigen. Den erstattet M24 Chaffee som lett stridsvogn i den amerikanske hæren. Under Vietnamkrigen utgjorte Walker Bulldog brorparten av stridsvognene til de Sør-Vietnamesiske styrkene. Dessuten ble den eksportert til en rekke andre land, blant annet Danmark, Taiwan, Brasil og Thailand.
Historie og utvikling.
Tidlig på 1950-tallet utviklet General Motors M41 som en etterfølger til M24 Chaffee. Prosjektet hadde startet som T37 i 1947, men ambisjonene ble senket noe og navnet endret til M41 i 1949. I 1951 startet produksjonen i Cleveland, og 1953 erstattet M41 fullstendig M24 i den amerikanske hæren.
Tidlig på 1960-tallet utstyrte USA Sør-Vietnam med stridsvogner, og valgte da M41 av flere grunner. M41 var lettere og kom fram flere steder enn datidens 30-tonns stridsvogner.
Fra rundt 1965–75 var M41 ofte å se på TV-sendinger fra Vietnamkrigen. De kunne også observeres i Santiago de Chile ved Augusto Pinochets kupp i 1973 og i gatene i Ankara under den tyrkiske hærens militærkupp i 1970 og 1980.
M41 var i tjeneste i USA fram til tidlig på 1970-tallet, og er fremdeles i tjeneste flere steder i verden. For å bøte på den stadig mer umoderne bevæpningen ble noen oppgradert med tårnet fra Cadillac Gage Stingray med en 105 mm kanon med lav rekyl. Danmark valgte å bruke pilammunisjon (APFSDS) utviklet av amerikanske AAI Corporation.
Bernadini i Brasil har oppgradert brasilianske M41 med lokalt bygde Saab-Scania dieselmotorer. Kanonene har blitt boret ut til å bruke 90 mm granater fra ENGESA EE-9. Nattsikter og tykkere ammunisjon har også blitt lagt til den brasilianske varianten, som kalles MB-3 Tamoyo.
Teknisk.
M41 har et mannskapp på fire. Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, vognkommandøren og skytteren sitter på venstre side av tårnet, laderen på høyre side. Vognkammandøren har en 12,7 mm mitraljøse. M41 har ikke ABC-vern.
Nattsikter var opprinnelig ikke levert, men etter hvert kom M41A3 med infrarød lyskaster over kanonen.
Hovedvåpenet på M41 er en 76 mm M32-kanon, med 62 kalibere langt løp. Kanonen kan eleveres fra -9° til +19°. Den kan gjenkjennes på sin spesielle flammedemper på munningen. Med en maksimal penetrasjon på 250 mm panserstål så hadde M41 problemer mot typiske 60-talls–stridsvogner, og på 70-tallet var den utdatert.
Varianter.
M41 på øvelse i Vietnam.


AMX-30.
AMX-30 er en fransk stridsvogn med 105 mm kanon, utviklet midt på 1950-tallet.
Historie og utvikling.
AMX-30 ble utviklet ved Atelier de Construction d'Issy-les-Moulinaux. De to første prototypene sto ferdige i 1960. Syv prototyper til, disse med en tolvsylindret «multifuel»-motor fra Histpano-Suiza kalt HS 110, sto ferdige i 1963. Denne motoren ble senere brukt i produksjonsmodellene.
I juli 1963 ble AMX-30 vedtatt tatt i bruk som erstatning for amerikanske M47 Patton. To førproduksjonsvogner ble også bygget. Produksjonen startet i 1966 hos Centre de Roanne, som tidligere hadde bygget den lette stridsvognen AMX-13. AMX-30 har også blitt bygget under lisens i Spania.
I 1987 kjøpte Kypros 15 AMX-30 B2 og en AMX-30D bergepanser. Disse ble levert i 1988. I 1989 la Kypros også inn en ordre hos Giat for leveranse av 35 AMX-30 B2 til, samt enda en AMX-30D bergepanser.
AMX-30-serien ble brukt av Frankrike, Saudi-Arabia og Qatar under Gulfkrigen i 1991.
De siste AMX-30 ble produsert sent i 1993 med de siste AMX-30 EGB som ble levert til den franske hæren. AMX-30 ble senere erstatttet av den mer moderne Leclerc.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, og har utsyn gjennom tre periskoper. Det ene periskopet er i noen modeller utstyrt med nattsyn. Vognkommandøren og skytteren sitter til høyre i tårnet, med laderen til venstre. Vognkommandøren har ti periskoper for utsyn, og et infrarød nattsynsperiskop som kan roteres. Skytteren sitter foran og lavere enn vognkommandøren, og har et dag- og nattsikte og to periskoper. Laderen har også to periskoper.
Kanonen er en 105 mm riflet kanon kalt CN-105-F1 med en lengde på 56 kalibre. 47 skudd bæres totalt, 19 av disse i tårnet og resten i skroget ved siden av vognføreren. Koaksialt med hovedkanonen er en 20 mm maskinkanon som kan eleveres enten sammen med hovedskytset eller på egen hånd opp til 40 grader. Den kan brukes mot lavtflyvende helikoptre og langsomme fly. 480 skudd ligger klare, med 550 til i reserve.
Motoren er en Hispano-Suiza HS-110 som kan kjøres på olje, bensin eller parafin. Motoren er vannkjølt, produsert av Renault og kan byttes på 45 minutter av tre mekanikere. Kraftoverføringen består av en automatisk clutch og en femtrinns manuell girkasse.


Mitsubishi Type 74.
Type 74 er en japansk stridsvogn med 105 mm kanon, fra Mitsubishi Heavy Industries. Produksjonen begynte i 1975.
Historie og utvikling.
Utviklingen av Type 74 begynte tidlig på 1960-tallet for å supplere Type 61. De første prototypene sto ferdig i 1969, og de første vognene kom i produksjon i 1975.
Rundt 870 Type 74 ble til sammen produsert. Den ble etterfulgt av Type 90.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget. Vognkommandør og skytter sitter på tårnets høyre side, med laderen på venstre side.
Kanonen er en Royal Ordnance L7 105 mm, produsert på lisens i Japan. Den kan eleveres fra -6° til +15°, noe som kan utvides fra -12° til +15° ved hjelp av hjulopphenget. Et 7,62 mm maskingevær er montert koaksisalt med hovedskytset, og et 12,7 mm maskingevær står på tårntaket.
Motoren er en Mitsubishi 10ZF Type 22 WT 10-sylindre luftkjølt dieselmotor som utvikler 720 hk ved 2 200 omdreininger i minuttet. Motoren og girkassen er montert bak i skroget, og vogna bringer med seg 950 liter drivstoff.


Mitsubishi Type 61.
Type 61 er en japansk stridsvogn med 90 mm kanon, fra Mitsubishi Heavy Industries. Den kom i tjeneste i 1961.
Historie og utvikling.
Type 61 var den første middelstunge stridsvognen utviklet i Japan etter andre verdenskrig. Utviklingsprogrammet tok til i 1954, og i 1961 kom de første vognene i tjeneste. Fra 1984 begynte Type 61 å bli tatt ut av tjeneste.
Type 61 ligner på mange måter på en mindre utgave av amerikanske M47 Patton, som japanerne hadde hatt til testing på 1950-tallet.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme til høyre i skroget, med noe ammunisjon på sin venstre side. Vognkommandør og skytter sitter til høyre i tårnet, med laderen til venstre.
Motoren er en Mitsubishi Type 12 HM 21 WT V-12 dieselmotor som yter 600 hk ved 2 100 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget.


Aksjon skyskraper.
"Aksjon skyskraper" eller "Die Hard", er en amerikansk spenningsfilm fra 1988 regissert av John McTiernan med Bruce Willis i hovedrollen som John McClane. Filmen lanserte ikke bare Bruce Willis som actionstjerne og ga ham en lukrativ karriere, men ga også engelskmannen Alan Rickman mange roller som britisk skurk.
Filmen er basert på romanen "Nothing Last Forever" av Roderick Thorp fra 1979, en oppfølger til boken "The Detective", som ble filmatisert i 1968 med Frank Sinatra i hovedrollen. Da Steven E. de Souza skrev sitt første utkast til manus, tenkte han det som en oppfølger til Arnold Schwarzeneggers "Commando" fra 1985, men da Schwarzenegger ikke var interessert i å spille i den skrev han den om. Filmen har fått tre oppfølgere, "Die Hard 2" fra 1990, "Die Hard i New York" fra 1995 og "Die Hard 4.0" fra 2007. Et tidligere forsøk på å lage en fjerde Die Hard-film resulterte i "Tears of the Sun" fra 2003.
Bygget som ble brukt som Nakatomi Tower i filmen heter egentlig Fox Plaza
Handling.
Filmen handler om politimannen John McClane fra New York, som reiser til Los Angeles for å besøke sin fraskilte kone (Holly) og sine to barn. Holly er på juleavslutning i Nakatomi Tower, og McClane reiser dit for å hente henne. Mens han venter på Hollys kontor, oppdager McClane at noe ikke er som det skal. Han sniker seg ut av kontoret, og oppdager at terrorister er i ferd med å overta bygget. Filmen handler om McClanes ensomme kamp mot terroristene, som etterhvert blir personlig. Andre sentrale roller innehas av Reginald VelJohnson (Sgt. Al Powell), Bonnie Bedelia (Holly Gennero McClane) og Alan Rickman (terroristleder Hans Gruber).
Økonomi.
"Die Hard" hadde et budsjett på 28 000 000 USD. I løpet av åpningshelgen i USA spilte filmen inn 601 851 USD, mens den i Storbritannia spilte inn 612 125 GBP i løpet av den første helgen.


Vickers Mk 3.
Vickers Mk 3 er en britisk stridsvogn med 105 mm kanon. Den kom i produksjon fra 1965, med India som første bruker. Vickers tok den fram for eksportmarkedet.
Historie og utvikling.
Sent på 1950-tallet utviklet Vickers en stridsvogn med Chieftain-komponenter og den nye 105 mm kanonen L7. Den ble tatt i bruk i India, hvor de døpte den Vijayanta. Den ble kalt Vickers Mk 1 av fabrikken.
De første produksjonsmodellene sto ferdige i India i 1965, med alle komponenter sendt fra Storbritannia. Etter hvert så overtok den lokale produsenten en større og større del av produksjonen, og da produksjonen opphørte på 1980-tallet var over 2 200 bygget.
Mk1 hadde Leyland L60 motor, den samme som i Chieftain, og et støpt tårn.
Mk3 fikk sveiset tårn og ny motor, og ble eksportert til Kenya og Nigeria. De siste vognene ble levert i 1991.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i høyre side av skroget, med vognkommandør og skytter til høyre i tårnet og lader til venstre.
Panseret er i stål, og maksimal tykkelse estimeres av Jane's til å være 80 mm.
Kanonen er en 105 mm Royal Ordnance L7. Den kan eleveres fra -10° til +20°. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en annen er montert på tårntaket. En 12,7 mm mitraljøse er også brukt for å bestemme avstander før man fyrer med hovedskytset.
Motoren i Mk 1 er en Leyland L60, og i Mk 3 er det en Detroit Diesel 12V-71T turbodiesel som yter 720 hk ved 2 500 omdreininger i minuttet. Drivstoffkapasiteten er på 1 000 liter. Motoren og girkassen er montert bak i skroget.


Pz 61.
Pz 61 er en sveitsisk stridsvogn med 105 mm kanon, utviklet på 1950-tallet. Den ble etterfulgt i tjeneste av Pz 68.
Historie.
På 1950-tallet begynte føderale sveitsiske myndigheter å utvikle en stridsvogn for den sveitsiske hæren. Arbeidet foregikk ved anlegget ved Thun. Den første av to prototyper, kalt KW 30, ble ferdigstilt i 1958 med en 90 mm kanon som bestykning. Etter dette fulgte ti vogner i en førproduksjonsserie. Disse ble kalt Panzer 58 (eller Pz 58), og brukte 20-punder fra britiske Centurion.
I 1961 kom en produksjonsordre på 150 Pz 61. Pz 61 lignet Pz 58, men hadde blant annet L7 105 mm kanon.
Pz 61 ble levert til den sveitsiske hæren mellom januar 1965 og desember 1966. Alle Pz 61 i tjeneste ble oppgradert til Pz 61 AA-standard, hvor blant annet 20 mm koaksial maskinkanon ble erstattet med 7,5 mm mitraljøse. Videreutvikling av Pz 61 resulterte i Pz 68.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget. Vognkommandør og skytter sitter på høyre side av tårnet, og laderen på venstre.
Kanonen er en Royal Ordnance L7 på 105 mm. Den kan eleveres fra -10° til +21°, og kan avfyre APDS, APFSDS, HE og røykgranater.
Motoren er en MTU MB 837 Ba-500 8-sylindert dieselmotor som yter 630 hk ved 2 200 omdreininger i minuttet. Vogna bærer med seg 760 liter diesel.


Pz 68.
Pz 68 er en sveitsisk stridsvogn med 105 mm kanon, produsert mellom 1971 og 1974. Den etterfulgte Pz 61 i tjeneste.
Historie og utvikling.
Videreutvikling av Pz 61 av den føderale sveitsiske militærindustrien ved Thun, resulterte i Pz 68. Den første prototypen sto klar i 1968. De største forskjellene var stabilisering av hovedskytset, med kraftigere motor, modifisert kraftoverføring og bredere belter.
Mellom 1971 og 1974 ble 170 Pz 68, senere kalt Pz 68 Mk 1, levert til den sveitsiske hæren. I 1977 ble 50 Mk 2 levert, disse med varmemuffe for kanonen, et system for å trekke ut karbonmonoksid av lufta og vekselstrømsdynamo. I perioden 1978–79 ble 110 Mk 3 levert. Hovedforskjellen på disse var at de tok med alle forbedringene fra Mk 1 til Mk 2, samt hadde et større tårn.
Den siste produksjonsvarianten var Mk 4, hvorav 60 ble levert i perioden 1983–84. Disse er nesten identiske til Mk 3.
Flere forskjellige andre kjøretøyer, slik som brolegger og bergepanser, ble tatt fram, og i tillegg fikk en prototype påmontert en 120 mm kanon.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget, med vognkommandøren og skytteren til høyre i tårnet og laderen til venstre.
Kanonen er en Royal Ordnance L7 105 mm, som kan eleveres fra -10° til +21°. Den kan avfyre APDS, APFSDS, HE og røykgranater.
Motoren er en MTU MB 837 Ba-500 8-sylindret dieselmotor som gir 660 hk ved 2 200 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget, sammen med girkassen. 710 liter diesel bringes med i vogna.


M-84.
M-84 er en jugoslavisk stridsvogn med 125 mm kanon, utviklet på basis av den sovjetiske T-72. De første eksemplarene ble levert fra 1984.
M-84 er eller har vært i tjeneste i det tidligere Jugoslavia og senere Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Serbia og Slovenia. Den er også blitt eksportert til Kuwait.
Historie og utvikling.
M-84 er i bunn og grunn en sovjetisk T-72 produsert under lisens i Jugoslavia. Den har en rekke forbedringer for å tilfredsstille den føderale jugoslaviske hærens krav. I tillegg inneholder den en del jugoslavisk-produserte komponenter, for eksempel ildledningssystemet.
De første prototypene sto ferdig i 1983–84, og leveranse av de første vognene startet i 1984. Jane's estimerer at over 600 vogner er produsert for hjemme- og eksportmarkedet.
M-84 ble brukt i krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet og av kuwaitiske styrker under Gulfkrigen i 1991.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i senter av skroget, med skytteren og vognkommandøren henholdsvis til venstre og til høyre i tårnet.
Hovedskytset er en 125 mm glattløpet kanon som kan eleveres fra -6° til +13°. Det er montert autolader, noe som gjør at mannskapet består av bare tre personer. Kanonen kan også brukes til å avfyre panservernmissiler.
Motoren er en kompressormatet V-12 dieselmotor som yter 780 hk ved 2 000 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget.


Type 59.
Type 59 er en kinesisk stridsvogn med 100 mm kanon. Den er basert på den sovjetiske T-54, og ble produsert fra 1950-tallet.
Type 59 er eller har vært i tjeneste med Albania, Bangladesh, Kina, Kongo, Nord-Korea, Pakistan, Tanzania, Vietnam og Zimbabwe.
Historie og utvikling.
Tidlig på 1950-tallet fikk Kina en del T-54 fra Sovjetunionen, og egenproduksjon ble så iverksatt under betegnelsen Type 59. De første produksjonskjøretøyene var like T-54, men manglet nattsikter og stabilisering for kanonen. Senere varianter hadde røykavsug for kanonen, stabilisering og infrarøde nattsikter.
I senere tid har noen kjøretøyer blitt obsertvert med laseravstandsmåler montert over hovedskytset.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, med noe ammunisjon på sin høyre side. Vognkommandøren og skytteren sitter til venstre i tårnet, med laderen på høyre side.
Skroget er av sveiset stål, og pansringen har en maksimal tykkelse på 203 mm.
Hovedskytset er en 100 mm riflet kanon, som kan eleveres fra -4° til +17°. Den kan avfyre AP, APC-T, HE, HE-FRAG, HEAT-FS og HVAPDS-T med en midlere skuddtakt på fire skudd i minuttet. Ved laderens luke står en 12,7 mm mitraljøse. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og et lignende våpen kan betjenes av vognføreren. T-54 kan legge sitt eget røykteppe ved å sprøyte inn diesel i eksosen.
Motoren i Type 59 er en V-12 vannkjølt dieselmotor som yter 520 hk ved 2 000 omdreininger i minuttet. Den er montert sammen med girkassen bak i skroget. 815 liter diesel bæres ombord, og ekstra tanker kan monteres eksternt for å øke rekkevidden til 600 km.


Type 69.
"For toget, se NSB type 69"
Type 69 er en kinesisk stridsvogn med 100 mm kanon. Den er basert på den tidligere Type 59, og ble vist offentlig for første gang i 1982. Den ble eksportert i store mengder til Irak, og er også i bruk i Thailand.
Historie og utvikling.
Type 69 ble utviklet på basis av den tidligere Type 59, og ble først sett offentlig i 1982. Videreutvikling av Type 69 resulterte i Type 80 og Type 85.
Teknisk.
Vognføreren sitter foran på venstre side i skroget, med noe ammunisjon stuet på sin høyre side. Vognkommandør og skytter sitter til venstre i tårnet, med laderen til høyre.
Kanonen på Type 69 I er en 100 mm glattløpet kanon, mens Type 69 II har en 100 mm riflet kanon. Begge kan eleveres fra -4° til +17°. II-varianten kan fyre HEAT, HE, APDS og APFSDS. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og et tilsvarende våpen er montert i baugen og kan betjenes av vognføreren. Laderen betjenter en 12,7 mm luftvern-mitraljøse på tårntaket.
Motoren er en Type 12150L-7BW V-12 dieselmotor som yter 580 hk ved 2000 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget sammen med girkassen.


Type 80.
Type 80 er en kinesisk stridsvogn med 105 mm kanon. I motsetning til tidligere kinesiske stridsvogner som var basert på sovjetisk design, var Type 80 en nyskapning.
Hovedforbedringene i forhold til den tidligere Type 69 var blant annet nytt digitalt ildledningssystem, laser-avstandsmåler, stabilisering av kanonen, ny 105 mm riflet kanon, nattsikte, mer motorkraft og bedre hjuloppheng.
Historie og utvikling.
Norinco startet en studie av et nytt stridsvognkonsept i 1978, og de første prototypene var klare i 1985. Utviklingsprosessen var ferdig i 1988, og kjøretøyet ble kalt Type 80, selv om det også har blitt referert til som Type 88 og Type 69-III.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme til venstre i skroget. Vognkommandøren sitter til venstre i tårnet, med skytteren foran seg. Laderen sitter på høyre side.
Pansringen er sveiset stål, med muligheter for oppgraderinger av fronten og tårnet med komposittmaterialer.
Kanonen er en riflet 105 mm som kan fyre av både kinesisk og vestlig ammunisjon. Den har elevasjon fra -4,5 til +18 grader. Norinco leverer APFSDS-T, HEAT-T, HESH og HE. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en 12,7 mm mitraljøse står ved laderens luke.
Motoren er en kompressormatet utgave av Type 12150L-7BW V-12 diesel som er installert i Type 69. To tønner kan monteres bak på skroget for å øke rekkevidden. Diesel kan sprøytes inn i eksoses for å legge et røykteppe.
Standardutstyr inkluderer et automatisk brannslukkingsanlegg, vern mot ABC-våpen, lysforsterkere for vognkommandør, vognfører og skytter og et digitalt ildledningssystem med laser avstandsmåler og stabiliserte sikter og kanon.


Type 62.
Type 62 er den første kinesiskbygde lette stridsvognen, utviklet fra 1958 og innført i 1962. Den ble laget for å brukes i terreng hvor den tyngre Type 59 har vanskelig for å manøvrere.
Type 62 er eller har vært i tjeneste med Albania, Kina, Kongo, Nord-Korea, Mali, Sudan, Tanzania og Zaire.
Historie og utvikling.
Type 62 er så å si en nedskalert Type 59 og brukes i ulendt terreng, slik som finnes sør i Kina, men den har også blitt brukt i det fjerne Østen og Afrika.
Teknisk.
Vognføren sitter framme til venstre i skroget, med vognkommandøren og skytteren til venstre i tårnet og laderen til høyre.
Kanonen er en 85 mm, antageligvis identisk med den brukt i Type 63. Den kan eleveres fra -4° til +20° og kan fyre av AP, APHE, HE, HEAT og røykgranater. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en tilsvarende er montert foran på skroget og styres av vognføreren. En 12,7 mm Type 54 er montert på tårntaket. Type 62 kan generere et røykteppe ved å sprøyte diesel inn i eksosen.
Motoren er en vannkjølt dieselmotor som yter 430 hk ved 1800 omdreininger i minuttet. Den er montert med girkassen bak i skroget. 730 liter diesel kan bringes med.


AMX-13.
AMX-13 er en fransk lett stridsvogn med 90 mm kanon. Den ble utviklet like etter andre verdenskrig.
AMX er eller har vært i tjeneste med Argentina, Chile, den Dominikanske republikk, Elfenbenskysten, Ecuador, Frankrike, El Salvador, Indonesia, Libanon, Marokko, Nepal, Peru, Singapore, Tunisia og Venezuela
Historie og utvikling.
Like etter andre verdenskrig tok Frankrike fram krav til tre nye kampkjøretøyer, inkludert en lett stridsvogn. Atelier de Construction d'Issy-les-Moulineaux utviklet denne under navnet AMX-13. De første prototypene var klare sent på 1940-tallet, og produksjonen ble iverksatt ved Atelier de Construction de Roanne i 1952.
Når AMX-30 ble satt i produksjon ble AMX-13 og dens mange varianter flyttet til Creusot-Loire. Total produksjon av AMX-13 kom på over 3 000 kjøretøyer.
En rekke oppgraderinger av AMX-13 har vært tilgjengelig opp gjennom årene, både fra produsenten og tredjeparts leverandører.
Teknisk.
Vognføreren sitter foran til venstre i skroget.
AMX-13 Model 51 hadde en 75 mm kanon, men senere varianter hadde 90 mm. En variant bestykket med en 105 mm var tilgjengelig for eksport. Kanonen sitter i øvre del av den oscillerende tårnet, og kan eleveres fra −5° til +12,5°. Tårnet er fra Fives-Cail Babcock og er av type FL-10 eller FL-12. Begge typer inkluderer en automatlader med to revolvermagasiner med seks skudd hver. Etter å ha avfyrt 12 skudd så må magasinene lades manuelt.
Motoren er en SOFAM Model 8Gxb åttesylindret vannkjølt bensinmotor som yter 250 hk ved 3200 omdreininger i minuttet. Motoren er montert på vognførerens høyre side, foran i skroget.


Type 63.
Type 63 er en kinesisk lett amfibisk stridsvogn med 85 mm kanon. Utseendemessig er den svært like den sovjetiske PT-76.
Type 63 er eller har vært i tjeneste med Burma, Kina, Nord-Korea og Vietnam.
Historie og utvikling.
Type 63 ble tatt fram av Det kinesiske militære utviklingsinstituttet og Nr. 60 utviklingsinstitutt. Videreutvikling ble foretatt av de kinesiske panserstyrkenes forskningslaboratorier og produksjon av prototypene ble foretatt av Fabrikk nr. 615. Den siste utviklingen ble foretatt av Fabrikk nr. 256, og i 1963 ble kjøretøyet approbert.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme i skroget. Vognkommandør og skytter sitter til venstre i tårnet, og laderen til høyre.
Hovedskytset er en 85 mm kanon, antageligvis identisk til den som sitter i Type 62. Noen Type 62 er utrustet med en laseravstandsmåler montert over kanonen. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset. En 12,7 mm mitraljøse er montert på tårntaket til luftvernformål.
Motoren er en Modell 12150-L 12-sylindret vannkjølt dieselmotor som yter 400 hk ved 2000 omdreininger i minuttet. Den sitter bak i skroget. 403 liter diesel kan bringes med i vogna.


Stridsvagn 103.
Stridsvagn 103 er en svensk stridsvogn med 105 mm kanon. Den ble utviklet for svensk forsvarsstrid, og har ikke tårn. Resultatet er en vogn med svært lav profil.
Det norske forsvaret vurderte Stridsvogn 103 på slutten av 1960-tallet, men etter tester ble Leopard 1 valgt.
Historie og utvikling.
I midten av 1958 fikk Bofors en kontrakt for å utvikle en stridsvogn uten tårn, med automatlader og med et justerbart hydropneumatisk hjuloppheng og styresystem. I midten av 1960 bestilte den svenske hæren 10 vogner i en førproduksjonsserie. Den første Stridsvagn 103 sto ferdig i 1966, og produksjonen fortsatte til 1971, og mer enn 300 enheter ble bygget.
Da svenskene approberte Leopard 2A4 ble Stridsvagn 103 faset ut, uten noen sinne å ha blitt eksportert eller sett kamp.
Teknisk.
Vognføreren og skytteren er samme person, og sitter på venstre side av skroget. Vognkommandøren sitter på høyre side. En radiooperatør sitter bak vognføreren.
Kanonen er en 105 mm 62 kalibre lang kalt L74, en variant av Royal Ordnance L7. Den kan avfyres når understellet er låst i stilling. Kanonen mates fra et magasin bak i skroget som holder 50 skudd. To 7,62 mm mitraljøser er montert i en boks på venstre side av skroget. En annen mitraljøse kan opereres av vognkommandøren.
Stridsvagn 103 har to motorer, en Boeing 502/10MA gassturbin og en Rolls-Royce K60 sekssylindret dieselmotor. De er koblet sammen, og mens dieselmotoren kjøres hele tiden mens stridsvognen er operativ, er gassturbinen beregnet på bruk under forflyttning. Senere oppgraderinger byttet ut Rolls-Royce-motoren med en Detroit Diesel 6V-53T. Motorene og girkassen er montert foran i skroget.


Death Row Records.
Death Row Records (nå kalt Tha Row Records) er et plateselskap grunnlagt av Suge Knight og Dr. Dre i 1991 som del av Interscope Records.
Plateselskapet hadde tidligere rappere som Dr. Dre, Snoop Doggy Dogg, Tupac Shakur, samt MC Hammer og Lil Bow Wow.
Death Row ble angivelig startet med penger fra den notoriske narkotikalangeren Michael «Harry-O» Harris.
I 1997, etter at Tupac ble myrdet og Suge Knight sendt i fengsel for brudd på vilkårene for en prøveløslatelse, gikk Death Row Records nesten fullstendig i oppløsning. Artister som Snoop Dogg, Dr.Dre, RBX, Jewell og Kurupt hadde alle forlatt selskapet; og Nate Dogg, Lady of Rage og Daz fulgte snart etter. Suge Knight eier imidlertid de fleste av artistenes navn og masterteipene fra Death Row, som er det han tjener penger på.
I 2001, da han ble løslatt fra fengsel, omdøpte Suge Knight selskapet til "Tha Row" og annonserte den nye listen over artister, med den begavete Long Beach-rapperen Crooked I på topp. Tha Row har også signert Left Eye fra TLC, under navnet N.I.N.A.


Panzer I.
Panzer I var en tysk stridsvogn utviklet på 1930-tallet. Den var opprinnelig beregnet på opplæringsformål, men ble mye brukt både i den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig.
Panzer I gikk under mange navn og betegnelser. De mest vanlige var Panzerkampfwagen I eller Pz.Kpfw. I. Den formelle betegnelsen var Sonderkraftfahrzeug 101 eller Sd.Kfz. 101. Kjøretøyet ble også brukt som basis for en rekke spesialvarianter og selvdrevet artilleri.
Historie og utvikling.
Panzer I var den første stridsvognen designet og satt i produksjon i Tyskland siden første verdenskrig. I 1932 kom spesifikasjonene for en lett (5 tonn) stridsvogn, og disse ble sendt til Rheinmetall, Krupp, Henschel, MAN og Daimler Benz. I 1933 ble Krupps design valgt. Den var basert på den britiske Carden Loyd Mk IV Tankette, som Tyskland hadde kjøpt to av fra Sovjetunionen i all hemmelighet.
Versailles-traktaten forbød Tyskland å produsere stridsvogner, så de ble første kalt "Landwirtschaftlicher Schlepper" (jordbrukstraktor). Designet ble modifisert sent i 1933 for å kombinere Krupp-chassiet med tårnet fra Daimler Benz. I 1934 fikk den endelige utgaven navnet Panzer I Ausf A (utgave A), og produksjonen ble startet opp i juli.
Opprinnelig var Panzer I laget for oppklaring og infanteristøtte, men det viktigste formålet var å trene kjernen til senere tyske stridsvognavdelinger. Meningen var å bytte ut Panzer I fortløpende med kraftigere stridsvogner, men da andre verdenskrig startet var fremdeles Panzer I i utstrakt bruk. Grunnen var forsinkelser i produksjonen av mer avanserte stridsvogner.
Panzer I ble produsert i to hovedvarianter. Den originale PzKpfw IA var undermotorisert og ble erstattet av PzKpfw IB, som hadde kraftigere motor og andre forbedringer. B-varianten kan kjennes igjen på det litt lengre skroget og ett ekstra hjul, noe som var nødvendig for den større motoren. Det var flere forsøk på å lage en variant med kraftigere våpen, eller en som kunne delta i luftbårne operasjoner, men få ble produsert.
På den tiden som Panzer I begynte å byttes ut, var den svært umoderne som kampkjøretøy. Mange av de overlevende eksemplarene ble konvertert til andre typer kjøretøy. Forsøk på å montere kraftigere bevæpning strandet på det faktum at kjøretøyet var veldig lite, men det var brukbart som en tårnløs traktor. Da ble den brukt til treningsformål og som ammunisjonsbærer og lastevogn for kampavdelinger.
Panzer I i kamp.
Panzer I ble først brukt i 1936 under den spanske borgerkrigen, som en del av de tyske styrkene som ble sendt for å støtte general Franco og nasjonalistene. Den viste seg fort å være både undermotorisert, underbevæpnet og utklasset av sovjetiske T-26 og BT-5 i bruk på republikansk side. Et antall Panzer I ble erobret av republikanske styrker, og utstyrt med 20 mm eller 25 mm panservernkanoner.
På grunn av forsinkelser i produksjonen av Panzer III ble Panzer I den vanligste stridsvognen i bruk av tyske styrker under invasjonen av Polen, og også i Frankrike, Danmark og Norge. Under invasjonen av Norge hadde ikke norske styrker effektivt panservern, og kunne ikke hamle opp selv med en lett stridsvogn som Panzer I.
Femten Panzer IA ble kjøpt av nasjonalistiske styrker i Kina, og ble brukt under den kinesiske borgerkrigen.
Teknisk.
Panzer I hadde 13 mm panser av stål rundt om, med 8 mm på taket av tårnet og 6 mm på dekket og bunnen av skroget. Dette var nok til å stå i mot beskytning med gevær eller maskingevær, men lot seg trenge gjennom av alt tyngre. Selv om panseret var tynt, så var det herdet, en kostbar prosess som tilsier at bruk i kamp var vurdert allerede på produksjonsstadiet.
Bevæpningen besto av to 7,92 mm mitraljøser i tårnet. Disse kunne ha forskjellig elevasjon, men var ellers fastmontert i tårnet. Denne bevæpningen var brukbar mot infanteri og upansrede kjøretøyer, men var helt uten virkning mot alle typer panser.
Motoren på Panzer IA var en Krupp M305 firesylindret bensinmotor på 57 hk (43 kW), noe som ga en topphastighet på 37 km/h på flatt terreng, og en rekkevidde på 145 km på vei. IB-utaven hadde en seksylindret Maybach NL38TR på 100 hk (75 kW), noe som ga vogna en økt topphastighet på 40 km/h og en rekkevidde på 170 km.
Mannskapet besto av to – en vognfører foran i skroget og en vognkommandør i tårnet som betjente mitraljøsene og radioene.


Panzer II.
Panzer II var en tysk stridsvogn brukt under andre verdenskrig. Den ble utviklet som en nødløsning mens tyngre stridsvogner ble tatt fram, men endte allikevel opp med å spille en stor rolle under invasjonen av Polen og Frankrike under begynnelsen av krigen.
Panzer II ble senere brukt som basis for en rekke spesialkjøretøyer.
Historie og utvikling.
I løpet av 1934 ble det åpenbart at både uviklingingen og produksjonen av Panzer III og Panzer IV ble forsinket. Krupp, MAN, Henschel and Daimler-Benz ble bedt om å komme med forslag til en midlertidig løsning. Designet som ble valgt var basert på Panzer I, men større og med en 20 mm panservernkanon i tårnet. Produksjonen begynte i 1935, men det tok 18 måneder før den første kampklare stridsvognen ble levert.
Panzer II var hovedbestykningen til de tyske panserdivisjonene fra invasjonen av Frankrike fram til Panzer III og Panzer IV kom i 1940/1941. Etter dette ble den brukt til oppklaring. Den ble brukt i felttogene i Polen, Frankrike, Danmark, Norge, Nordafrika og Sovjetunionen. Etter at den hadde utspilt sin rolle ved fronten ble den brukt i andre linje og til patruljering.
20 mm-kanonen viste seg å være lite effektiv mot de fleste allierte stridsvogner, og det ble gjort forsøk på å bytte den ut med en 37 mm kanon, men det ble aldri gjennomført i praksis. Prototyper ble også bygget med en 50 mm panservernkanon, men på den tiden hadde Panzer II blitt så umoderne at det ikke var mulig å oppgradere den til en brukbar stridsvogn. Noe som hadde større effekt var å bytte ut ammunisjonen med panserbrytende ammunisjon med wolframkjerne, men på grunn av materialmangel var denne ammunisjonstypen alltid vanskelig å få levert.
Teknisk.
Panzer II hadde et mannskap på tre. Vognføreren satt foran i skroget, vognkommandøren satt i tårnet og betjente kanonen mens en lader/radiotelefonist sto på gulvet av vogna under tårnet.
Panzer II A, B og C hadde 14 mm stålpanser rundt om, og 10 mm på dekk og under. Fra D-varianten av ble den oppgradert med 30 mm frontpanser og fra F-varianten fikk den 35 mm frontpanser og 20 mm på sidene. Dette skjedde etter hvert som erfaringene fra kamphandlinger ble analysert, og det viste seg av 14 mm var for lite til praktisk bruk.
De fleste stridsvognutgavene av Panzer II var bevæpnet med en 20 mm KwK 30 L/55 kanon. Noen senere utgaver hadde 20 mm KwK 38 L/55 som var ganske lik. Denne var basert på 20 mm FlaK 30 luftvernkanon, og hadde en skuddtakt på 280 skudd i minuttet, noe som er veldig høyt for en stridsvogn. Panzer II hadde også en 7,92 mm mitraljøse montert koaksialt med hovedskytset.
Stridsvognen ble også bygget om til en kanonplattform for 50 mm PaK 38 panservernkanon, men denne var allerede utilstrekkelig, og en større 76,2 mm PaK 36(r) ble installert som en nødløsning. Den vanligste panserjager-versjonen hadde en 75 mm PaK 40, som viste seg effektiv i kamp.
Artillerivarianter ble bygget med 150 mm sIG 33 feltkanoner, men den vanligste og mest effektive var med 105 mm leFH 18 feltkanon. De fleste av disse hadde et MG34 maskingevær mot fly og infanteri.
Alle produksjonsvariantene av Panzer II hadde en Maybach HL 62 TRM sekssylindret bensinmotor og girkasse fra ZF. A-, B- og C-variantene hadde en toppfart på 40 km/h. D- og E-variantene hadde hjuloppheng av Christie-typen og en bedre girkasse, noe som ga de en topphastighet på 55 km/h, men resultatet var dårligere terrengkjøringsegenskaper, noe som gjorde at F-varianten fikk tilbake bladfjærer i hjulopphenget. Alle variantene hadde en rekkevidde på 200 km.


Chillán.
Chillán er en by i regionen Bío-Bío i Chile. Chillán har rundt 160 000 innbyggere, og ligger om lag 400 km sør for Santiago.


Den apostolsk lutherske førstefødte forsamling.
Den opprinnelige apostolisk-lutherske førstefødte forsamling, også kalt «De førstefødte». Førstefødte anser seg som den opprinnelige vekkelsen etter Lars Levi Læstadius.
De som holdt fast i vekkelsens opprinnelige lære og enhet, fantes i hovedsak i den vestlige delen av Nord-Sverige og ble gjerne kalt vestlæstadianere. Selv kaller de seg for ”de førstefødte” som er en bibelsk betegnelse for det står i Hebreerbrevets 12, 23 at levende kristne er kommet til ”menigheten av de førstefødtes forsamling” der Kristus selv er den ”førstefødte blant mange brødre” se Rom. 8, 29.
Førstefødte har sitt hovedsete i det de kaller «moderforsamlingen i Lappmarken», altså i det området der læstadianismen oppstod. En læstadiansk gudstjeneste, en «samling», innledes av salmesang og bønn før det leses en preken av Læstadius. Deretter følger nok en sang før en av predikantene holder sin preken. Etter prekenen avsluttes samlingen med to salmer og kveldsbønn. Hvor lenge en samling varer kan variere, men som regel rundt to timer.
Grunnen til at man alltid leser en av Læstadius' predikener er at man vil beholde hans lære som rettesnor også i dag.
Læstadianske samlinger foregår hver søndag. I Norge er det store sammenkomster eller «sommersamlinger» over flere uker i Lofoten og Ofoten. Som oftest i byene Leknes og Narvik, i tillegg til tettstedene Bjerkvik og Ballangen. Disse samlingene er i juli/august, og det varierer litt fra år til år hvor de begynner. I Bjerkvik, Ballangen eller Narvik er det også slike storsamlinger i nyttårshelgen.
Det er også samlinger andre steder Drag, Musken, Malm, Trondheim, Bergen, Porsgrunn, Oslo, Bodø, Tromsø, Finnmark...) og på andre tider av året.
En storsamling kan samle fra flere hundre til 1-2000 personer.
I Sverige er julesamlingene i Gällivare sentrale, der samles predikanter og andre fra hele verden. I Finland er det også store samlinger sommerstid, ofte i Lahtis, der flere tusen mennesker deltar. Store sammenkomster skjer også i USA, hvor de fleste Førstefødte holder til.


Nordjyske Stiftstidende.
Nordjyske Stiftstidende er en dansk regional avis, som utgis i Aalborg. Med sine røtter i Aalborg Stiftstidende, er Nordjyske Stiftstidende Danmarks nest eldste avis, kun slått av Berlingske Tidende.
Nordjyske Stiftstidende fikk sitt navn i 1999 etter sammenslåingen av Aalborg Stiftstidende, Vendsyssel Tidende, Fjerritslev Avis og Løgstør Avis. Men det nordjyske i navnet har også vært framme tidligere i Aalborg Stiftstidendes historie. Både i 70-årene med undertittelen ”Nordjyske Amtstidende”, og i 1987, da søndagsavisen fikk navnet ”Nordjysk Søndag” med undertittelen Aalborg Stiftstidende.
Historie.
Bladets stiftere var de fire Aalborg-prestene: Stiftsprovst Herman Peter Gudme, residerende kapellan ved Budolfi kirke Peter Clementin, kapellan ved Vor Frue kirke Johan Wandall og kapellan ved Budolfi kirke Peder Gudme.
De fire prester kjøpte i 1765 et boktrykkeri (senere Aalborg Stiftsbogtrykkeri), og søkte om tillatelse til å utgi en avis. Det tok hele seks år før de fikk det. Etter to års venting begynte de allikevel i 1767 med utgivelsen av avisen uten den nødvendige tillatelsen. 2. januar 1767 utkom ukebladet med navnet "Nyttige og fornøyelige jydske Efterretninger" i Aalborg.
I de første 200 år pregeget tre familier Stiftstidendes utgivelse og redaksjon. Først presten Johan Wandall, der var en av de fire stiftere, som satte seg i redaktørstolen, og hans sønn. Deretter familien Rée i to generasjoner og familien Schiøttz-Christensen fra 1900, L. Schiøttz-Christensen ble ansatt som redaktør i bladet.
I 1910 kjøpte han avisen av Marie Rées dødsbo, og i de neste 40 år var han bladets utgiver inntil sin død i 1950.
Stillingen som bladets sjefredaktør fratrådte han 9. april 1940 samme dag som tyskerne okkuperte Danmark. Den daglige ledelse ble overført til hans yngste sønn, cand.phil. Alf Schiøttz-Christensen, som døde 6. november 1981. Han ledet avisen frem teknisk og redaksjonelt til et av de ledende danske dagsaviser.
Eksterne lenker.
Danmark


Panzer III.
Panzer III var en tysk stridsvogn brukt under andre verdenskrig. Den ble tatt fram for å bekjempe andre stridsvogner, og var tenkt å fungere i lag med infanteristøttevognen Panzer IV.
I løpet av krigen ble den stort sett erstattet av Panzer IV med tyngre bevæpning, og de to typene byttet i praksis om på rollene de hadde hatt ved krigsutbruddet.
Historie og utvikling.
11. januar 1934 tok den tyske hærens våpendepartement fram en plan for en middelstung stridsvogn med maksimalvekt på 24 tonn og en topphastighet på 35 km/h. Den var beregnet som hovedstridsvogn i tyske panserdivisjoner, med kapasitet til å ta opp kampen med og nedkjempe motstanderens panserstyrker. Spesifikasjonen var satt fram av Heinz Guderian.
Panzer III utmerket seg ikke spesielt på noen måte når det gjaldt pansring, bevæpning eller mobilitet. Den hadde dog innflytelse gjennom at den hadde et tårn med plass til tre mann (skytter, lader og vognkommandør), noe som gjorde at vognkommandøren kunne konsentrere seg mer om å lede stridsvognen og ha oversikt over omgivelsene. Andre stridsvogner på samme tid kunne ha bedre tall på papiret, men manglet denne praktiske innredningen.
Daimler-Benz, Krupp, MAN og Rheinmetall lagde alle hver sin prototype, og Daimler-Benz sin ble valgt som produksjonsvogn. Den første Panzer IIIA rullet av samlebåndet i mai 1937, og i løpet av året ble ti stykker produsert, to uten våpen. Masseproduksjonen startet i 1939 med modell III F.
Mellom 1937 og 1940 forsøkte man å standardisere delene mellom Krupps Panzer IV og Daimler-Benz' Panzer III.
Under felttoget i Frankrike ble det åpenbart at den opprinnelige 37 mm-kanonen hadde liten effekt på franske og britiske stridsvogner. Panzer III ble derfor utstyrt med en 50 mm kanon, med lav utgangshastighet, som gjorde en bedre jobb. Et stykke ut i invasjonen av Sovjetunionen viste det seg at denne ikke var i stand til å trenge gjennom panseret på den sovjetiske T-34, og den ble erstattet av en kanon med høy utgangshastighet av samme kaliber. Da heller ikke dette viste seg tilstrekkelig, ble Panzer III tilslutt erstattet med en oppgradert variant av Panzer IV med en 75 mm kanon med høy utgangshastighet.
Senere i krigen ble Panzer III også utrustet med en 75 mm kanon, men denne hadde lav utgangshastighet og var beregnet på bruk mot infanteri og i nærstøtte.
Panzer III var i bruk i Polen, Frankrike, Sovjetunionen og Nordafrika. Noen var fremdeles i bruk i Normandie og Arnhem i 1944.
Teknisk.
Panzer III hadde et mannskap på 5 – vognkommandøren, skytteren og laderen satt i tårnet, og vognføreren og en skytter/radiooperatør satt foran i skroget.
Panzer III i variantene A til C hadde 15 mm panser rundt om, med 10 mm på bunnen og på dekket. Dette ble raskt vurdert til å være utilstrekkelig, og ble oppgradert til 30 mm i variantene D, E, F, og G, mens H-varianten hadde et ekstra lag 30 mm panser foran og bak på skroget. J hadde én ekstra 50 mm plate foran og bak, mens L, M og N hadde et ekstra lag 20 mm panser foran.
Den uvanlige tunge pansringen bak på Panzer III betød at den kunne gå i strid både i angrep og retrett, mens andre stridsvogner måtte være forsiktige for å ikke eksponere den tynnere pansringen bak for fienden.
Panzer III var ment å bekjempe andre stridsvogner og var i utgangspunktet tiltenkt en 50 mm kanon med høy utgangshastighet. Men siden den vanligste tyske panservernkanonen i 1935 var 37 mm 45, fikk tidlige varianter (A til F) denne som hovedvåpen. Siden konstruksjonen i utgangspunkter inkluderte en sterkere innfesting av tårnet enn det som var nødvendig for 37 mm, kunne senere varianter (G til M) med den tyngre 50 mm 42 og 60.
N-varianten hadde en 24, den samme kanonen brukt på tidlige modeller av Panzer IV. Denne stridsvognen ble brukt som erstatning for stormkanonen Sturmgeschütz III, som på den tiden for det meste ble brukt som panserjager. Det ble også forsøkt å montere tårnet til ein Panzer IV med en 75mm langløpet kanon. Det ble bare laget en slik variant grunnet for kraftig kanon.
Alle varianter fram til F hadde to 7,92 mm mitraljøser montert koaksialt med hovedskytset, og en ekstra 7,92 mm mitraljøse montert i skroget. Senere varianter hadde bare én koaksialt montert mitraljøse.
Variantene A til C hadde en 230 hk 12-sylindret Maybach HL 108 TR-motor, noe som ga en topphastighet på 32 km/h og en rekkevidde på 150 km. Alle senere varianter ble drevet av Maybachs 320 hk, 12-sylindrede HL 120 TRM-motor. Topphastigheten varierte mellom de forskjellige variantene, avhengig av girkasse, pansring og bevæpning, men lå på rundt 40 km/h. Rekkevidden var som regel rundt 150 km.
Drivstoffet var, som alle tyske stridsvogner fra perioden, bensin.
I norsk tjeneste.
To PzKpfw III i norsk tjeneste
Forsvaret brukte 32 Panzer III sammen med Sturmgeschütz III etter krigen. På denne tiden hadde forsvaret bare 17 M24 Chaffee lette stridsvogner, som de hadde fått som våpengave av USA. Disse ble avsatt til hærens stridsvogneskadroner, noe som ga en mangel på stridsvogner til flyplassforsvar.
Et antall Panzer III ble samlet på Trandum, reparert og døpt Stridsvogn KW-III. De fleste hadde tilhørt 15. Panzerdivision, og hadde fremdeles ørkenkamuflasje. Britiske styrker hadde sabotert kanonene på slutten av krigen, så de måtte repareres. Alle var utstyrt med 50 mm L/60 og 75 mm L/24. Dette mente Forsvaret var utilstrekkelig, og hver avdeling fikk også tildelt en 75 mm panservernkanon.
Troppene ble organisert i november og desember 1948, og fra 1. oktober 1949 var dragonregimentene ansvarlige for troppen. Dragonregiment 1 hadde ansvaret for stridsvogntroppene på Sola og Fornebu, Dragonregiment 2 var ansvarlig for troppen på Eggemoen og Dragonregiment 3 var ansvarlig for troppene på Værnes og Bardufoss. Avdelingen på Sola var den første som fikk en stridsvongtropp, med tre Panzer III, 1 StuG III og en StuG III til reserve. De tre Panzer III-vognene på Bardufoss ble gravd ned i faste nærforsvarsstillinger på flystasjonen få år etter krigen, og en av disse er nå gravd opp igjen. Vogna skal restaureres og stilles ut enten på Forsvarsmuseet i Oslo, eller i Troms Forsvarsmuseum på Setermoen. De to andre vognene skal også graves opp sommeren 2007.
Panzer III vognene ble byttet ut med amerikansk hjelp i 1951, men var i tjeneste en stund etterpå samtidig med det nye materiellet.
Andre kjøretøyer basert på Panzer III-chassis.
Sovjetiske Su-76i selvdrevet artillerikanon var basert på erobrede Panzer III- og StuG III-chassis. Nesten 1 200 av disse ble konvertert for den røde armé ved å fjerne tårnet og sette inn en ZiS-5 76,2 mm kanon i et overbygg.


Panzer IV.
Panzer IV var en tysk stridsvogn fra andre verdenskrig. Den var opprinnelig utviklet for å støtte infanteri, mens Panzer III bekjempet andre stridsvogner.
I løpet av karrieren ble Panzer IV oppgradert på alle mulige måter, og tok også over rollen til Panzer III.
Historie og utvikling.
Panzer IV var arbeidshesten til de tyske panserstyrkene, og var i bruk på alle frontene gjennom hele krigen. Det opprinnelige designet ble oppgradert mange ganger for å møte nye trusler.
1. januar 1934 tok den tyske hærens våpendepartement fram en plan for en middelstung stridsvogn med maksimalvekt 24 tonn og en topphastighet på 35 km/h. Den var ment å støtte infanteriet, og skulle være utstyrt med en grovkalibret kanon med lav munningshastighet som skulle fyre sprenggranater. Den var ikke ment å ta opp kampen med andre stridsvogner. Heinz Guderian var opphavsmannen til kravene.
Krupp, Rheinmetall og MAN tok alle fram prototyper som ble testet i 1935. Krupp sin vogn ble valgt som produksjonsvogn. Den første Panzer IV utgave A rullet av samlebåndet i oktober 1937, og 37 eksemplarer ble framstilt i løpet av et halvt år.
Mellom 1937 og 1940 forsøkte man å standardisere delene mellom Krupps Panzer IV og Daimler-Benz sin Panzer III.
En propagandaplakat fra 1940 hyllet Panzer IV som «vår tids riddere». For å utfylle rollen som kompanjong for Panzer III ble Panzer IV først utstyrt med 24 kanon, som hadde god virkning mot upansrede mål. På grunn av løpets korte lengde (1 768 mm) og påfølgende lave utgangshastighet var kanonen ganske upresis. Som en sammenligning kan nevnes at L/48-utgaven av samme kanon er 3 899 mm lang.
Kamperfaring viste at 50 mm L/60-kanonen som var montert på senere modeller av Panzer III ikke var i stand til å hamle opp med andre stridsvogner på lang avstand. Panzer III hadde problemer med både sovjetiske T-34 og amerikanske M4 Sherman, som hadde kanoner i 76 og 75 mm kaliber.
Panzer IV hadde allerede en 75 mm kanon, og det var en åpenbar løsning å videreutvikle vogna som middelstung stridsvogn. Etter som hæren trengte en stridsvogn primært for å ta opp kampen med T-34 ble Panzer IV F modifisert med en 75 mm L/43-kanon. Drivverket ble utstyrt med bredere belter, ettersom vekten økte. De eldre vognene med 75 L/24-kanon ble hetende Panzer IV F1 og de modifisert ble hetende Panzer IV F2. F2-varianten fikk senere endret betegnelsen til Panzer IV G, og den ble produsert videre under dette navnet. Sent i 1942 ble G-varianten oppgradert igjen til den enda lengre 75 L/48-kanonen.
Panzer IV utgave G til J var en hard nøtt for Sherman og T-34 stridsvognene fram til slutten av krigen. Produksjonen fortsatte selv med den mer effektive Panther i produksjon, da Panzer IV var billigere og mer pålitelig.
Under den finske fortsettelseskrigen (1941–44) kjøpte Finland 15 Panzer IV J, men de kom for sent til å brukes mot sovjetiske eller tyske styrker under Lapplandskrigen (1944–45) for den sakens skyld. Etter krigen brukte finnene Panzer IV som øvingsvogn en liten stund. Syria brukte flere dusin Panzer IV i hvert fall fram til Seksdagerskrigen.
Fra 1943 ble overlevende E- og F-varianter pansret opp og utstyrt med 75 mm L/48-kanonen.
Teknisk.
Panzer IV hadde et mannskap på fem. I tårnet satt vognkammandøren, skytteren og laderen, mens vognføreren og en mitraljøseskytter/radiooperatør satt foran i skroget.
Panzer IV A hadde 15 mm stålpanser på alle sider, med 10 mm på dekket og 5 mm under. Dette var regnet som tilstrekkelig, da Panzer IV skulle bekjempe infanteri mens Panzer III tok seg av fiendtlige stridsvogner. I praksis måtte Panzer IV ofte møte fiendtlige stridsvogner og panservernkanoner uten støtte, og panseret ble oppgradert til 30 mm foran på skroget på utgave B, 50 mm på utgave E og 80 mm på H. Pansringen på sidene ble også økt, og i felten ble vognene ofte modifisert med panserskjørt eller ekstra lag med panser.
Tidlige modeller hadde en 24 kanon, som fyrte av sprenggranater. Etter hvert kom Panzer IV F2 og G med en 75 mm 43 med høyere munningshastighet og bedre panserbrytende egenskaper. Senere IV G-modeller og alle etterfølgende Panzer IV hadde den lengre 48.
Alle variantene av Panzer IV hadde en 7,92 mm mitraljøse montert koaksialt med hovedskytset, og alle utgaver bortsett fra B og C hadde en ekstra 7,92 mm mitraljøse i skroget.
Panzer IV A hadde en Maybach HL 108 TR 12-sylindret bensinmotor med 230 hk (172 kW), noe som ga en topphastighet på 30 km/h og en rekkevidde på 150 km. Alle senere varianter hadde en Maybach HL 120 TRM-motor med 320 hk (239 kW). Topphastigheten varierte etter modell, girkasse (produsert av ZF), panser og bevæpning, men lå på rundt 40 km/h. Rekkevidden var rundt 200 km.
Som alle tyske stridsvogner fra krigens dager brukte Panzer IV bensin.
Varianter.
Panzer IV Ausf G på museum.
«Ausf» er kort for «Ausführung», som betyr utførelse eller versjon.
Andre kjøretøyer basert på Panzer IV-chassis.
Et forlenget chassis basert på Panzer IV med komponenter fra Panzer III var brukt for Hummel 150 mm og Nashorn 88 mm selvdrevet artilleri.


Provincia de Llanquihue.
Llanquihue er en provins i den chilenske regionen Los Lagos. Provinsen omfatter chiles største innsjø Lago Llanquihue. Provinshovedstaden er Puerto Montt. Provinsen dekker et areal på 14 876,4 km², og har 321 493 innbyggere.
Kommuner i provinsen Llanquihue.
Llanquihue


Panzer V.
Panzer V eller Panther var en tysk stridsvogn fra andre verdenskrig. Den var i tjeneste fra midten av 1943 som et svar på den sovjetiske T-34, og som en erstatning for Panzer III og Panzer IV.
Fram til 1944 hadde den navnet Panzerkampfwagen V "Panther" og modellbetegnelse Sd.Kfz. 171. 27. februar 1944 beordret Hitler at vogna deretter skulle bære bare navnet "Panther".
Historie og utvikling.
Panther var et direkte svar på Sovjetunionens T-34. Da tyske styrker først møtte den 23. juni 1941, uklasset T-34 de tyske Panzer III og Panzer IV. Etter at general Heinz Guderian insisterte, ble det sendt ut en gruppe til Russland for å vurdere T-34. De vurderte de viktigste trekkene ved den sovjetiske stridsvognen til å være skrånende panser, noe som bidro til å reflektere innkommende skudd og også økte den horisontale pansringen, de brede beltene og store hjulene som gjorde vogna mer stabil, og den lange kanonen. Daimler-Benz og MAN fikk i oppdrag å lage en ny stridsvogn med vekt på 30–35 tonn, kalt "VK3002", innen april 1942 (i tide til Hitlers bursdag).
De to forslagene ble levert inn i april 1942. Daimler-Benz sin var en direkte klone av T-34, mye enklere enn daværende tyske stridsvogner. MAN-designet var mer konvensjonelt tysk – vogna var høyere og bredere med et større tårn plassert langt bak på skroget, bensinmotor, hjuloppheng med torsjonsstaver og typisk, tysk plassering av mannskapet. Forslaget fra MAN ble akseptert i mai 1942, på tross av at Hitler foretrakk Daimler-Benz sitt forslag.
En prototype, laget av ikke-herdet stål, ble presentert i september 1942, og ble satt i øyeblikkelig produksjon etter testing ved Kummersdorf. Ferdige vogner ble levert allerede i desember, og hadde på grunn av hastearbeid problemer med påliteligheten. Etterspørselen etter stridsvogna var så høy at Daimler-Benz og Henschel måtte hjelpe til med produksjonen.
Først var produksjonen beregnet til 250 i måneden hos MAN, men anslaget ble økt til 600 i måneden i januar 1943. Dette tallet ble aldri nådd, på grunn av alliert bombing, flaskehalser i produksjonen og andre vanskeligheter. Produksjonen i 1943 nådde et gjennomsnitt på 148 i måneden. I 1944 kom gjennomsnittet opp i 315 i måneden, og 3 777 enheter hadde blitt produsert ved slutten av året. Rekorden for antall Pantherei felt var 2 304 1. september 1944, men samme måned ble 692 rappporetert tapt (kilde: T.L. Jentz (1999) "Die deutsche Panzertruppe Band 2").
Panther hadde mange trekk fra moderne stridsvogner, i motsetning til vognene Tyskland hadde da andre verdenskrig startet. Forholdet mellom tap av M4 Sherman og Panther var 5:1, det samme som den tyngre Tiger. Da pålitelighetsproblemene fra de tidlige vognene ble løst, ble Panther et mer effektivt kampkjøretøy enn Tiger, da det var enklere å produsere og krevde mindre logistisk støtte.
Erobrede Panthere var populære hos sovjetiske styrker. De ble delt ut til stridsvognmannskaper som hadde utmerket seg i kamp som en slags belønning, og disse gikk ofte til store anstrengelser for å holde dem i drift. Sovjetiske reglementer sa at havarerte Panthere og Tigere skulle ødelegges, ikke repareres og settes i drift igjen, men dette ble ignorert av mannskapene. Til og med den tyske brukermanualen for stridsvognen ble oversatt til russisk.
Panthere i større antall ble først brukt i kamp rundt Kursk 5. juli 1943. Tidlige vogner hadde mekaniske problemer. Beltene og hjulopphenget gikk ofte i stykker, og motorene hadde tendens til å bli overopphetet og ta fyr. Til å begynne med gikk flere Panthere tapt på grunn av mekaniske problemer enn på grunn av fiendtlig ild. Heinz Guderian, som ikke hadde vært enig i Hitlers ordre om å sende dem i kamp så tidlig, bemerket senere at «de brant for lett, drivstoff- og oljesystemene var utilstrekkelig beskyttet og mannskapene gikk tapt på grunn av manglende opplæring». På den annen side påpekte Guderian også den gode pansringen og kanonen. De fleste av vognene som gikk i stykker ved Kursk kunne repareres igjen, og Panther ødela også flere sovjetiske stridsvogner.
Panther var i tjeneste til slutten av krigen. Senere varianter av Panzer IV med langløpet 75 mm kanon var billigere å produsere og mer pålitelige, og var i produksjon side om side med Panther.
De fleste Panthere ble brukt på Østfronten, men under D-dagen var det leveranser av Panther underveis til avdelinger i Frankrike, som ble brukt mot allierte styrker. I Normandie utgjorde Panther nesten halvparten av de tyske stridsvognene. Under Ardenneroffensiven ble et antall Panthere forkledd som den amerikanske panserjageren M10 Wolverine, for å støtte operasjoner som involverte tyske soldater som ga seg ut for å være amerikanere.
Teknisk.
Panther hadde et mannskap på fem: Vognfører, radiotelefonist, skytter, lader og vognkommandør.
Tidlige utgaver hadde maksimalt 60 mm panser, noe som snart ble økt til maksimalt 80 mm. D-varianten og senere varianter hadde en maksimumstykkelse på 120 mm. Et 5 mm tykt panserskjørt over beltene og Zimmerit-belegg ble også standard.
Kanonen var en 75 mm Rheinmetall 70 med 79 granater i vognen, med to MG34-mitraljøser i tillegg. 75 mm var ikke spesielt grov kaliber på tidspunktet, men kanonen hadde både stor kruttladning og langt løpt, noe som økte munningshastigheten og gjorde den til et effektiv våpen. Den flate kulebanen gjorde det også lettere å treffe målet. 75 mm-kanonen hadde faktisk bedre penetrasjonsevne enn 88 mm-kanonen på Tiger I.
Stridsvognens vekt hadde økt til 43 tonn innen den kom i tjeneste. Motoren var en Maybach HL 230 23 liters V-12 bensinmotor på 520 kW (700 hk). Hjulopphenget hadde torsjonsstaver, med åtte overlappende hjulsett på hver side. Girkassen var en Maybach-Olvar syvtrinns, episyklisk, synkronisert kasse. Vogna hadde hydrauliske skivebremser.


Panzer VI.
Panzer VI eller Tiger I ("Panzerkampfwagen Tiger Ausf. E") var en tysk tung stridsvogn i tjeneste fra sent i 1942 til slutten av andre verdenskrig. Den hadde også navnet Sonderkraftfahrzeug 181 (Sd.Kfz. 181). Kallenavnet Tiger fikk den av Ferdinand Porsche.
Chassiset ble brukt som basis for stridsvognen Tiger II eller Königstiger samt Sturmtiger stormkanon.
Historie og utvikling.
Henschel begynte utviklingen av Tiger på våren 1937. Etter forskjellige forsøk og avsporinger så leverte Henschel og tre andre selskaper (Porsche, MAN og Daimler-Benz) inn forslag på en 35 tonns stridsvogn med 75 mm kanon i 1941. Da tyske styrker møtte sovjetiske T-34 var disse forslagene allerede umoderne. I følge Erwin Adlers hos Henschel: «Det var stor forferdelse da det ble oppdaget at de sovjetiske stridsvognene var bedre enn noe som var i bruk i Wehrmacht.»
En øyeblikkelig vektøkning til 45 tonn og en større kanon på 88 mm ble øyeblikkelig beordret. Ferdigstillingsdatoen for prototypen ble satt til 20. april 1942, Hitlers bursdag. På den begrensede tiden ingeniørene hadde til rådighet måtte de basere den nye stridsvognen på allerede eksisterende lettere stridsvogner. Den økte vekten gjorde at chassiset hadde større belastning enn det var beregnet for, noe som reduserte påliteligheten. I motsetning til Panther-stridsvognen tok ikke Tiger-designet inn over seg moderne teknologi; for eksempel brukte den ikke skrånende panser.
Porsche og Henschel sendte inn prototyper, og Hitler overvar prøver ved Rastenburg. Henschel-designet ble akseptert, men med tårnet fra Porsche. Produksjon av den første utgaven, Ausfürung E, ble satt i verk i august 1942. På samme tid så ble 90 eksemplarer av Porsche-utgaven også bestilt. Disse ble ikke brukt, og ble konvertert til Panzerjäger Tiger, også kjent som Elefant eller Ferdinand.
Tiger var i bunn og grunn en prototyp da den ble satt i tjeneste, og små endringer ble innført under hele produksjonen. Den viktigste endringen var et nytt tårn med en lavere, sikrere tårnluker. For å spare penger ble snorklingskapasiteten fjernet. Sterkere, ikke-overlappende hjul ble også brukt. Et eksternt luftfilter ble også fjernet.
Produksjonen av den første utgaven fra august 1942 resulterte i 1 355 slike vogner innen august 1944. Produksjonen startet på 25 vogner i måneden og nådde sitt høydepunkt i april 1944 hvor 104 vogner ble produsert. Antallet Tigere i tjeneste var høyest 1. juli 1944 på 671. Som en tommelfingerregel tok det dobbelt så lang tid å produsere en Tiger som andre stridsvogner i samme periode. Når Tiger II B kom i produksjon i januar 1944 tok det ikke lang tid før Tiger I ble faset ut.
Teknisk.
En Tiger hadde et mannskap på fem. Foran i skroget satt vognføreren og en radiotelefonist, i tårnet satt vognkommandøren, laderen og skytteren.
Panseret foran var opp til 100 mm tykt, med 80 mm på sidene og bak. Panseret oppå var mellom 25 og 40 mm. Dette var en av tingene som gjorde Tiger over dobbelt så tung som forgjengeren Panzer IV.
Bevæpning besto av en 88 mm L/56 kanon, en av de kraftigste stridsvognkanonene fra perioden. Den var basert på den berømte tyske 88 mm luftvernkanonen.
Motoren var en Maybach 21 liters motor på 590 hk (440 kW), som senere ble oppgradert til en 24 liters utgave.


Første tideverv.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden, begynte det første tideverv med solens første reise og Noldoenes komme til Beleriand i Midgard, og det sluttet med Morgoths fall. Det første tideverv er også kjent som Alders tid.
Dette tidevervet varte bare litt mer enn 580 år (og er det korteste av de tre tidevervene som er beskrevet av Tolkien), og det sluttet med Morgoths endelige fall ved å kombinere både Beleriands og Valinors hærstyrker.
Tolkien beskrev primært de hendelsene som dukket opp i Beleriand. Disse hendelsene ble samlet rundt de mange slagene skapt av Sindaene, Noldoene og de "tre hus av Edain" mot Angbands hærer og onde menn. Slagene hadde begynt alt før det første tideverv, faktisk i De to trærs år, men begynte for ramme alvor først etter at Noldoene kom til Beleriand. Det hadde vært alver i Beleriand for uminnelige tider, men de syntes nesten ikke å eksistere, og derfor hadde Morgoth tatt liten notis av dem, men Noldoene, særlig Fëanors sønner, hadde kommet nettopp for å overvinne Morgoth.
"Se oså": andre tideverv, tredje tideverv og fjerde tideverv
Det første tidevervs tidslinje.
Dette tidevervet varte i 583 år.


Provincia de Valdivia.
Valdivia er en provins i den chilenske regionen Los Ríos. Provinshovedstaden er Valdivia. Provinsen dekker et areal på 18 429,5 km², og har 356 396 innbyggere.
Kommuner i provinsen Valdivia.
Valdivia


Polska Zjednoczona Partia Robotnicza.
Det polske forente arbeiderparti (polsk: Polska Zjednoczona Partia Robotnicza, "PZPR") var det kommunistiske partiet i Folkerepublikken Polen.
PZPR ble skapt i 1948 etter at kommunistpartiet PPR og venstrefløyen i det sosialistiske partiet PPS ble tvunget til å slå seg sammen.
Den 11. partikongressen besluttet 27. januar 1990 å oppløse partiet. Tidligere medlemmer av partiet dannet det sosialdemokratiske partiet Socjaldemokracja Rzeczypospolitej Polskiej etter kommunismens fall. I 1999 gikk dette partiet inn i Sojusz Lewicy Demokratycznej.


Provincia de Osorno.
Osorno er en provins i den chilenske regionen Los Lagos. Provinshovedstaden er Osorno. Provinsen dekker et areal på 9 223,7 km², og har 221 509 innbyggere.
Kommuner i provinsen Osorno.
Osorno


Provincia de Palena.
Palena er en provins i den chilenske regionen Los Lagos. Provinshovedstaden er Chaitén. Provinsen dekker et areal på 15 301,9 km², og har 18 971 innbyggere.
Kommuner i provinsen Palena.
Palena


Polska Partia Robotnicza.
Det polske arbeiderparti (polsk: Polska Partia Robotnicza, PPR) var det kommunistiske partiet i Polen fra 1942 til 1948.
I 1948 ble det tvangssammenslått med det sosialistiske partiet PPS, og den nye kommunistpartiet Det polske forente arbeiderparti ble dannet.


Provincia de Chiloé.
Chiloé er en provins i den chilenske regionen Los Lagos. Provinsen omfatter chiles største øy Chiloé. Provinshovedstaden er Castro. Provinsen dekker et areal på 9 181 km².
Kommuner i provinsen Chiloé.
Chiloé


Politbyrå.
Et politbyrå (politisk byrå, fra russisk: "Политбюро / polititjeskoje bjuro" eller fra tysk: "Politbüro") er den utøvende makten i flere politiske partier, som regel i kommunistiske.
Alle landene i østblokken ble i praksis styrt av et politbyrå, der Politbyrået i Sovjetunionen kanskje er det mest kjente.
Folkerepublikken Kina er av de få landene som i dag "de facto" er styrt av et politbyrå. Makten er her konsentrert i politbyråets stående komite, sammensatt av ni personer fra Politbyrået for sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti.


Sentralkomité.
Sentralkomité benyttes særlig om den ledende forsamling i et kommunistisk parti.
I kommunistpartier velges som regel delegatene til sentralkomitéen av partikongressen. Sentralkomitéen fungerer som et slags styre for partiet, og velger også medlemmene i politbyrået. I en norsk sammenheng vil en partikongress normalt tilsvare et "landsmøte", sentralkomitéen et "landsstyre" og politbyrået et partis "sentralstyre".
Betegnelsen sentralkomité brukes også i noen ikke-kommunistiske sammenhenger, f.eks. Zentralkomitee der deutschen Katholiken. Assosiasjonen til kommunisme har av noen da vært holdt frem som et problem.


Arica (provins).
Arica er en provins i den chilenske regionen Arica y Parinacota. Provinshovedstaden er Arica. Provinsen dekker et areal på 8 726,4 km², og har 186 488 innbyggere, hvorav 92 487 er menn og 94 001 er kvinner (2002).


Iquiqueprovinsen.
Iquique er en provins i den chilenske regionen Tarapacá. Provinshovedstaden er Iquique. Provinsen dekker et areal på 42 225,8 km², og har 238 950 innbyggere hvorav 123 072 er menn og 115 878 er kvinner (2002).
Kommuner i provinsen Iquique.
Iquique


Parinacota (provins).
Parinacota er en provins i den chilenske regionen Arica y Parinacota. Provinshovedstaden er Putre. Provinsen dekker et areal på 8 146,9 km², og har 3 156 innbyggere hvorav 2 106 er menn og 1 050 er kvinner (2002).


Tocopilla (provins).
Tocopilla er en provins i den chilenske regionen Antofagasta. Provinshovedstaden er Tocopilla. Provinsen dekker et areal på 16 385,2 km², og har 31 516 innbyggere.
Kommuner i provinsen Tocopilla.
Tocopilla


El Loa (provins).
El Loa er en provins i den chilenske regionen Antofagasta. Provinshovedstaden er Calama. Provinsen dekker et areal på 42 934,1 km², og har 143 689 innbyggere.
Kommuner i provinsen El Loa.
El Loa


Antofagasta (provins).
Antofagasta er en provins i den chilenske regionen Antofagasta. Provinshovedstaden er Antofagasta. Provinsen dekker et areal på 65 987 km², og har 318 779 innbyggere.
Kommuner i provinsen Antofagasta.
Antofagasta


Provincia de Chañaral.
Chañaral er en provins i den chilenske regionen Atacama. Provinshovedstaden er Chañaral. Provinsen dekker et areal på 24 659,8 km², og har 36 227 innbyggere (2004).
Kommuner i provinsen Chañaral.
Chañaral


Provincia de Copiapó.
Copiapó er en provins i den chilenske regionen Atacama. Provinshovedstaden er Copiapó. Provinsen dekker et areal på 34 542 km², og har 318 779 innbyggere.
Kommuner i provinsen Copiapó.
Copiapó


Provincia de Huasco.
Huasco er en provins i den chilenske regionen Atacama. Provinshovedstaden er Vallenar. Provinsen dekker et areal på 19 066 km², og har 66 491 innbyggere.
Kommuner i provinsen Huasco.
Huasco


Provincia de Elqui.
Elqui er en provins i den chilenske regionen Coquimbo. Provinshovedstaden er La Serena. Provinsen dekker et areal på 16 895,1 km², og har 3 721 innbyggere.
Kommuner i provinsen Elqui.
Elqui


Anne Kristin Hagesæther.
Anne Kristin Hagesæther (født 8. mars 1968 i Bergen) er en norsk maler, grafiker og illustratør. Hun er utdannet ved Norfolk Institute of Art and Design (1992–1994) og University of Brighton (1994–1995). Siden 1995 har hun arbeidet med illustrasjoner til bøker, magasiner og med reklame og design. Hagesæther har illustrert flere sitatbøker av Paulo Coelho, utgitt på 16 språk. Hun har vunnet flere norske og internasjonale priser, blant annet Kulturdepartementets bildebokpris i 2000 og gull i Visuelt 2003 og 2004. Fra 1999 til 2010 medlem av arbeidsfellesskapet Illustratørene i Oslo. Hagesæther har hatt en rekke utstillinger med maleri og grafikk. Utsmykninger for Stord Sjukehus (2007) og Oslo Misjonskirke (2008).
Anne Kristin Hagesæther er datter av biskop Ole D. Hagesæther.


Provincia de Limarí.
Limarí er en provins i den chilenske regionen Coquimbo. Provinshovedstaden er Ovalle. Provinsen dekker et areal på 14 276,9 km², og har 156 158 innbyggere.
Kommuner i provinsen Limarí.
Limarí


Provincia de Choapa.
Choapa er en provins i den chilenske regionen Coquimbo. Provinshovedstaden er Illapel. Provinsen dekker et areal på 10 079,8 km², og har 81 681 innbyggere.
Kommuner i provinsen Choapa.
Choapa


Provincia de Los Andes.
Los Andes er en provins i den chilenske regionen Valparaíso. Provinshovedstaden er Los Andes. Provinsen dekker et areal på 3 054 km², og har 91 683 innbyggere.
Kommuner i provinsen Los Andes.
Los Andes


Provincia de Petorca.
Petorca er en provins i den chilenske regionen Valparaíso. Provinshovedstaden er La Ligua. Provinsen dekker et areal på 1 163 km², og har 70 610 innbyggere.
Kommuner i provinsen Petorca.
Petorca


Lars Fiske.
Lars Andreas Fiske (født 21. juli 1966 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper, illustratør og barnebokforfatter.
Lars Fiske har blant annet utgitt tegneseriealbumene "Matje: debutanten" (1996) og "Matje-ismen" (2000), den prisbelønte bildeboka "Kom så løper vi" (2002) og "Olaf G." (2004), ei personlig tegneseriebiografi om tegneren Olaf Gulbransson, skrevet sammen med kollegaen Steffen Kverneland. Høsten 2006 utga Fiske og Kverneland nok et samarbeidsprosjekt; tegneserieboka "Kanon", der Fiske tar for seg multikunstneren Kurt Schwitters' liv og virke i Tyskland. Boka har siden kommet med to oppfølgere, blant annet om Merz i Molde, Schwitters tid i Molde. Lars Fiske tegner også fast for Aftenpostens ukentlige A-magasinet. Han har dessuten hatt flere utsmykningsoppdrag, blant annet for Litteraturhuset i Oslo.
Tegnestilen til Lars Fiske er humoristisk, og består av stiliserte figurer i presis strek, jevne fargeflater og geometriske former. Få har som Fiske klart å forene tegneseriens krav til enkelhet og lesbarhet med kunstens krav til individuell strek.
Lars Fiske var festivalkunstner under Bjørnsonfestivalen i 2007. Han fikk Kirke- og undervisningsdepartementets tegneseriepris allerede i 1982.
Lars Fiske er gift med tegneren og forfatteren Anna Fiske. De bor i Oslo.


Provincia de Quillota.
Quillota er en provins i den chilenske regionen Valparaíso. Provinshovedstaden er Quillota. Provinsen dekker et areal på 1 638,7 km², og har 229 241 innbyggere.
Kommuner i provinsen Quillota.
Quillota


Provincia de San Antonio.
San Antonio er en provins i den chilenske regionen Valparaíso. Provinshovedstaden er San Antonio. Provinsen dekker et areal på 1 511,6 km², og har 136 594 innbyggere. Byen San Antonio er delt inn i flere mindre bydeler. Disse heter San Antonio, Barrancas og Llo Lleo.
Kommuner i provinsen San Antonio.
San Antonio


Provincia de San Felipe de Aconcagua.
San Felipe de Aconcagua er en provins i den chilenske regionen Valparaíso. Provinshovedstaden er San Felipe. Provinsen dekker et areal på 2 659,2 km², og har 131 911 innbyggere.
Kommuner i provinsen San Felipe de Aconcagua.
San Felipe de Aconcagua


Lev Landau.
Lev Davidovitsj Landau (russisk Лев Давидович Ландау, født, død 1. april 1968) var en av det 20. århundrets store fysikere. Han gjorde viktige bidrag innen en langt rekke felter, blant annet supraledning, superfluiditet, kvanteelektrodynamikk, kjernefysikk og partikkelfysikk. Han skapte teorien om andreordens faseoverganger. Mange fysiske fenomener er knyttet til hans navn, bla. Landau-poler, Landau-dempning, Landau-kvantisering og Landau-nivåer.
Sammen med Lifshitz skrev Landau en bokserie som var ment på konsistent vis å dekke all teoretisk fysikk. Denne er fortsatt i utstrakt bruk.
Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1962.
Biografi.
Landau ble født 22. januar 1908 i Baku. Faren jobbet som petroleumsingeniør og moren var lege som også jobbet med forskning.
Sin begavelse viste han tidlig, og Landau avsluttet sine skolefag som 13-åring. Allerede da var han tiltrukket av de eksakte vitenskapene. Han studerte matematisk analyse på egenhånd og han pleide senere å si at han knapt kunne minnes en tid han ikke kunne derivere og integrere.
I 1922 ble Landau immatrikulert på institutt for fysikk ved Leningrad-universitetet. I Leningrad, senteret for sovjetisk fysikk på den tiden, ble han fortrolig med teoretisk fysikk, som var i voldsom utvikling. Arbeidsmengden og entusiasmen han la for dagen var enorm, slik at han om natten ikke fikk sove, men fortsatte med å flytte formler omkring.
Senere pleide han å beskrive hvordan han på denne tiden ble slått av den fantastiske skjønnheten i den generelle relativitetsteorien. Tilsvarende leste han ekstatisk artikler av Schrödinger og Heisenberg, som signaliserte den nye kvantemekanikkens fødsel. Fra dem fikk han ikke bare gleden over naturvitenskapens skjønnhet, men også en spontan erkjennelse av det menneskelige geni, hvis største triumf er evnen til å fange begreper selv utenfor fantasiens grenser.
Fra 1932 var Landau overhode for teori-avdelingen på Ukrainas "Institutt for fysikk og teknologi", i Kharkov. I 1937 var han overhode for teori-avdelingen på "Institutt for fysiske problemer" i Moskva. Han var også medlem av USSR's vitenskapsakademi.
I 1937 giftet han seg med K.T. Drobanzeva og i 1946 fikk de en sønn, Igor, som ble eksperimentalfysiker.
Han ble arrestert i 1938 under Stalins utrenskninger av jøder, men ble sluppet ut etter ett år ved at fysikeren Pjotr Kapitsa personlig klaget til Stalin. Senere skulle Landau motta Stalinprisen 3 ganger.
I 1946 ble Landau valgt som fullt medlem av Sovjetunionens vitenskapsakademi. I 1951 ble han valgt som medlem av det kongelige danske vitenskapsakademiet og i 1956 det kongelige nederlandske vitenskapsakademiet. I 1960 mottok han F. London-prisen (USA) og Max Planck-medaljen (Vest-Tyskland). I 1962 ble han æret med Nobelprisen i fysikk for sitt pionerarbeid i kondenserte fasers fysikk, og da spesielt flytende helium.
I 1962 var han utsatt for en alvorlig bilulykke som hindret ham fra videre vitenskapelig arbeid.
Lev Landau døde i 1968 og ble gravlagt på Novodevichy gravplass.
Arbeidsmetode.
Et unik aspekt ved hans arbeidsmåte var at nesten aldri leste vitenskapelige artikler eller bøker, men likevel var à jour med det nyeste i fysikken. Han hold seg oppdatert ved hjelp av tall-løse diskusjoner og fra artikler som ble presentert på seminarer under hans ledelse. Disse seminarene ble holdt ukentlig i mer enn 30 år, og de siste årene samlet de teoretiske fysikere fra hele Moskva. Artikkelpresentasjoner ble en hellig plikt for alle studenter og medarbeidere og Landau selv var svært nøye med å plukke materiale for presentasjonene. Han var interessert og tilsvarende kompetent alle grener av fysikken, slik at det ikke var lett for seminardeltagerne å følge tråden i diskusjon, som gikk fra, la oss si, egenskaper med merkelige partikler til diskusjoner om energispekteret til partikler i silisium. Å lytte til artikkelpresentasjonene var for Landau aldri en tom formalitet. Han fikk ikke ro før hele essensen av et vitenskapelig arbeid var belyst og alle spor av filologi – ikkebeviste utsagn og antagelser gjort ut fra prinsippet «hvorfor ikke?» – var eliminert.
Faktisk, normalt var det tilstrekkelig for ham å kjenne bare omrisset av et vitenskapelig arbeid for å reprodusere alle resultatene. Som regel fant han det lettere å finne dem på egenhånd enn å følge detaljene i andre forfatteres tankebaner. På denne måten reproduserte han de fleste fundamentale resultater innenfor den teoretiske fysikken. Dette var muligens også grunnen til hans fenomenale evne til å besvare praktiske spørsmål om fysikk.
Landaus vitenskapelige stil var fri fra den dessverre ganske utbredte tendensen til å vanskeliggjøre det enkle (ofte begrunnet med generalitet og formalitet som uansett viser seg illusorisk). Selv strevde han mot det motsatte: å forenkle det kompliserte, å avdekke den sanne enkelhet i naturlovene. Denne evnen til å forenkle og anskueliggjøre var en egenskap han satte meget høyt.
Anerkjennelse av ens arbeid er mer eller mindre viktig for enhver vitenskapsmann, så også for Landau. Likevel kan det sies at han la lite vekt på dette. Den store motivasjonen var en utrettelig nysgjerrighet og lidenskap for oppdagelse av naturlovene, både i sine store og små manifestasjoner.
Bøker av Landau.
Bøkene ble skrevet i samarbeid med Lifshitz og danner en serie
Serien har forøvrig ytterligere to bind skrevet av Lifshitz og Pitajevskij.
I tillegg kommer en mengde vitenskapelige artikler.


Michael Eisner.
Michael Dammann Eisner (født 7. mars 1942) er en USA⎮amerikansk forretningsmann, som fra 1984 til 2005 var sjef for The Walt Disney Company. Eisner har sønnene Breck, Erik og Joe. Han har sin utdannelse fra Denison University (1964).
Tidlig karriere.
Eisner begynte sin karriere hos ABC, videre hos Paramount Pictures og sist til The Walt Disney Company. I hans periode hos Paramount kom filmstudioet ut med suksessfilmer som "Saturday Night Fever", "Grease", "Star Trek" og "Beverly Hills purk", i tillegg til suksessfulle TV-serier som "Happy Days", "Laverne and Shirley", "Cheers" og "Fem i familien". Eisner hadde et nært og godt samarbeid med sin sjef, Paramounts studiosjef Barry Diller, men da Diller forlot firmaet og Eisner ble forbigått i ansettelsen av ny studiosjef, begynte han å lete etter arbeid andre steder.
Disney.
Etter Walt Disney Productions, filmstudioet kjent for sine animerte filmer, overlevde aggressive forsøk på oppkjøp, ble Eisner bragt inn i firmaet av aksjeeierne Sid Bass og Roy Edward Disney i tillegg til tidligere sjef for Warner Brothers Frank Wells for å snu selskapet.
I de neste ti årene ble studioet et av verdens største mediaselskap. Under Eisner og Wells lederskap, gjenskapte Disney sin en gang så legendariske animasjonsavdeling, og denne avdelingen opplevde en gullalder med årlige suksesser. Disney utvidet også tilbudet for det voksne filmpublikumet.
Eisners rolle i den store omveltningen i Disney og Disneys vekst til å bli et av de store mediaselskapene, har skapt mang en følelsesmessig debatt blant mange historikere og Disney-tilhengere. Han krediteres generelt med æren over å ha transformert Disney til å bli en underholdningsleverandør. Ettersom årene gikk, skapte Eisner kontrovers gjennom at han raskt fikk mer makt. Wells døde i en helikopterulykke i 1994, noe som betydde slutten på en langvarig feide mellom de to. Kort tid etter ga Eisner Jeffrey Katzenberg sparken.
I 2003 trakk Roy O. Disney, Walt Disneys nevø, seg fra sine stillinger i protest mot Eisners ledelse, som han mente gjorde Disney til et «grådig, sjelløst» selskap. Året etter fikk Roy Disney og Stanley Gold, begge tidligere styremedlemmer, med seg 43 % av Disneys aksjonærer i ikke å gjenvelge Eisner som styremedlem. Eisner fortsatte som styremedlem og konsernsjef, men ble skiftet ut som styreleder. I mars 2005 kunngjorde Eisner sin avgang, ett år før kontrakten hans gikk ut. Han ble etterfulgt av Robert Iger.


Nordkapplatået.
Nordkapplatået ("nordsamisk: Davvenjárga") er en klippe på Magerøya i Finnmark fylke i Norge, i Nordkapp kommune. Den 307 m høye, bratte klippen er ofte omtalt som det nordligste punktet i Europa. Dog er Knivskjelodden ca. 1 380 m lenger nord, og dermed det kontinentale Europas egentlige nordpunkt.
Begge disse stedene ligger på en øy, noe som gjør at det nordligste punktet på fastlandseuropa er Kinnarodden. Magerøya fikk fastlandsforbindelse 15. juni 1999.
På norsk het klippen opprinnelig Knyskanes, men fikk navnet Nordkapp av den engelske utforskeren Richard Chancellor i 1553 da han passerte klippen på leting etter nordøstpassasjen. Etter det ble den sporadisk besøkt av våghalser som tok seg opp det bratte terrenget, blant disse var kong Oskar II i 1873 og kong Rama V av Thailand i 1907.
I dag er Nordkapp et stort turistmål med et eget turistsenter med utstillinger og film fra stedets historie. Nordkapp er nok det norske navnet som er mest kjent utenfor Norges grenser. Platået besøkes årlig av over 200 000 turister.
Miljøverndepartementet krevde i 2011 at prisen for inngang til platået, måtte reduseres fra nivået 160-235 kroner for voksenbillett.


Risøyrenna.
Risøyrenna er en utgravd del av Risøysundet, offisielt åpnet 25. juni 1922. Før mudringen som var fullført i 1922, var det mulig å ri over sundet, eller «Risøyvikkje» som det ble kalt, ved fjære sjø. Mudringen var en betingelse for å få Hurtigruta til å seile gjennom Vesterålen. Risøyrenna gjør det mulig for større fartøy å passere mellom Andøya og Hinnøya.
Arbeidet med den siste utbedringen startet i september 1997 og Risøyrenna ble på nytt offisielt åpnet i september 2001.
Renna er en smal, kunstig passasje gjennom sandbankene nord om Risøyhamn som er 4,8 km lang, 7 meter dyp og med en bunnbredde på 100 meter og to kursendringer. Før utbedringen var dybden 6 meter mens bunnbredden var 50 meter.
Litt sør om Risøyrenna går Andøybrua som er ei spennbetongbru med et hovedspenn på 110 meter og en total lengde på 750 meter som krysser Risøysundet.


Provincia de Valparaíso.
Valparaíso er en provins i den chilenske regionen Valparaíso. Provinshovedstaden er Valparaíso. Provinsen dekker et areal på 2 738,9 km², og har 876 022 innbyggere.
Kommuner i provinsen Valparaíso.
Valparaíso


Sund.
a>nske fastlandet. Bildet viser stredet fra sørvest mot nordøst.
Et sund (eller strede) er et forholdsvis smalt undersjøisk dalføre som atskiller to landområder og forbinder to havområder i begge ender.
Et sund kan ha varierende bredde. Det trange Raftsundet i Nordland er en ytterkant mens Trondheimsleia mellom Hitra og fastlandet er omkring seks kilometer på det bredeste. Et bredt sund kalles et strede.
Mange havområder som kalles fjorder er i virkeligheten sund, f.eks. Ytrefjorden ved Kristiansund, mens den nærliggende Ramnefjorden er å betrakte som et havområde.
Sund finnes også i innsjøer, mellom to øyer eller ei øy og fastlandet. Et eksempel på dette er sundet mellom Helgøya og Nes i Mjøsa.
I havretten er et strede et farvann mellom to åpne hav et fritt gjennomseilingsområde for alle skip.


Provincia de Isla de Pascua.
Isla de Pascua er en provins i den chilenske regionen Valparaíso. Provinshovedstaden er Hanga Roa. Provinsen omfatter kun Påskeøya. Den dekker et areal på 163,6 km², og har 3 791 innbyggere.
Kommuner i provinsen Isla de Pascua.
Isla de Pascua


Skiensvassdraget.
a>ene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.)
Skiensvassdraget drenerer store deler av Telemark før det munner ut i Frierfjorden ved Porsgrunn.
Vassdraget består hovedsakelig av tre hovedgrener som samler seg i Norsjø ovenfor Skien;
Skiensvassdraget er sterkt regulert for kraftproduksjon, og store deler er kanalisert. Det var det siste vassdraget i Norge hvor det ble drevet tømmerfløting. Tømmer ble fløtt i flåter, trukket av slepebåter, og ført gjennom kanalene ned til Skien. Gjennom Bandak-Norsjøkanalen (ferdig 1892) foregikk fløting frem til slutten av 1970-tallet. Fra Heddalsvannet, ned Sauarelva, over Norsjø og ned Norsjø-Skienkanalen (ferdig 1861) til Skien foregikk fløtingen lengre. Med nedleggelsen av Norske Skog Union i 2006 opphørte imidlertid all kommersiell tømmerfløting i Norge.


Provincia de Cachapoal.
Cachapoal er en provins i den chilenske regionen O'Higgins. Provinshovedstaden er Rancagua. Provinsen dekker et areal på 7 384 km², og har 477 030 innbyggere.
Kommuner i provinsen Cachapoal.
Cachapoal


Provincia de Colchagua.
Colchagua er en provins i den chilenske regionen O'Higgins. Provinshovedstaden er San Fernando. Provinsen dekker et areal på 5 678 km², og har 182 330 innbyggere.
Kommuner i provinsen Colchagua.
Colchagua


Provincia de Cardenal Caro.
Cardenal Caro er en provins i den chilenske regionen O'Higgins. Provinshovedstaden er Pichilemu. Provinsen dekker et areal på 3 295,07 km², og har 41 160 innbyggere.
Kommuner i provinsen Cardenal Caro.
Cardenal Caro


Provincia de Cauquenes.
Cauquenes er en provins i den chilenske regionen Maule. Provinshovedstaden er Cauquenes. Provinsen dekker et areal på 3 027,2 km², og har 57 088 innbyggere.
Kommuner i provinsen Cauquenes.
Cauquenes


Provincia de Curicó.
Provincia de Curicó er en provins i den chilenske regionen Maule. Provinshovedstaden er Curicó. Provinsen dekker et areal på 7 486,7 km², og har 244 053 innbyggere.
Kommuner i provinsen Curicó.
Curicó


Provincia de Talca.
Talca er en provins i den chilenske regionen Maule. Provinshovedstaden er Talca. Provinsen dekker et areal på 10 503,4 km², og har 352 966 innbyggere.
Kommuner i provinsen Talca.
Talca


Provincia de Linares.
Linares er en provins i den chilenske regionen Maule. Provinshovedstaden er Linares. Provinsen dekker et areal på 9 413,8 km², og har 253 990 innbyggere.
Kommuner i provinsen Linares.
Linares


Great Brickhill.
Great Brickhill er en landsby i Milton Keynes i England. Den ligger omkring 4 km sørøst for Fenny Stratford, og like i nærheten av Little Brickhill.
Navnet "Brichill", som den deler med Bow Brickhill og Little Brickhill, består av det brytoniske "breg" og det angelsaksiske "hyll", som begge betyr «ås». Siden man i det 12. århundre la til "great" for å skille den fra de to andre landsbyene har Little Brickhill vokst og blitt den største av de tre.
Innbyggerne i landsbyen har vært skeptiske til utviklingen av Milton Keynes, og frykter at de skal bli slukt opp i byen; hittil ligger alle de tre Brickhill-landsbyene i utkanten og har beholdt sine særpreg.
Great Brickhill Manor var frem til 1937 sete for Duncombefamilien. Det står igjen en lang mur som gikk rundt eiendommen, men ellers er alt borte. Familien bor fortsatt i landsbyen og eier den 280 000 m² store parken
Sognekirken, viet til Jomfru Maria, er erklært verneverdig ("grade 2"). Den er fra det 13. århundre, med sørskip og kapell fra 1460 og nordskip og kapell fra ca. 1500. Den ble restaurert i 1865, og gjennomgår pr. 2005 en ny restaurering. Den er blant annet kjent for en uvanlig dekorasjon; i nordvinduet i koret er det innfelt en stenfisk i muren. Det er ukjent hvor gammel den er, men det er mulig at den er fra det 13. århundre. Fisken er et av de eldste kristne symboler.
Under, i 1643, slo Den engelske borgerkrigen slo parlamentarianerne under jarlen av Essex leir ved landsbyen, som var et strategisk viktig sted ved Watling Street. Det var aldri noen trefninger der. En del av soldatene skal ha bodd i en gammel låve i sentrum av Great Brickhill, som nå er kjent som «Cromwell's Cottages».
Det er bare en butikk i Great Brickhill. Den lokale puben, «Old Red Lion», er fra det 18. århundre.


Provincia de Ñuble.
Ñuble er en provins i den chilenske regionen Bío-Bío. Provinshovedstaden er Chillán. Provinsen dekker et areal på 12 090,7 km², og har 438 103 innbyggere.
Kommuner i provinsen Ñuble.
Ñuble


Provincia de Biobío.
Biobío er en provins i den chilenske regionen Bío-Bío. Provinshovedstaden er Los Angeles. Provinsen dekker et areal på 15 370,5 km², og har 353 315 innbyggere.
Kommuner i provinsen Biobío.
Biobío


Provincia de Concepción.
Concepción er en provins i den chilenske regionen Bío-Bío. Provinshovedstaden er Concepción. Provinsen dekker et areal på 3 305,9 km², og har 912 889 innbyggere.
Kommuner i provinsen Concepción.
Concepción


Provincia de Arauco.
Arauco er en provins i den chilenske regionen Bío-Bío. Provinshovedstaden er Lebu. Provinsen dekker et areal på 5 240,1 km², og har 157 255 innbyggere.
Kommuner i provinsen Arauco.
Arauco


Provincia de Cautín.
Cautín er en provins i den chilenske regionen Araucanía. Provinshovedstaden er Temuco. Provinsen dekker et areal på 18 376,7 km², og har 667 920 innbyggere.
Kommuner i provinsen Cautín.
Cautín


Provincia de Malleco.
Malleco er en provins i den chilenske regionen Araucanía. Provinshovedstaden er Angol. Provinsen dekker et areal på 14 095,1 km², og har 201 615 innbyggere.
Kommuner i provinsen Malleco.
Malleco


Aisén (provins).
Aisén er en provins i den chilenske regionen Aisén. Provinshovedstaden er Puerto Aisén. Provinsen dekker et areal på 51 045,2 km², og har 29 631 innbyggere. Den ligger nord i den nest sørligste regionen i Chile, ut mot kysten, og har en rekke fjorder og øyer.
Kommuner i provinsen Aisén.
Aisén


Capitán Prat (provins).
Capitán Prat er en provins i den chilenske regionen Aisén. Provinshovedstaden er Cochrane. Provinsen dekker et areal på 37 247,2 km², og har 3 837 innbyggere.
Kommuner i provinsen Capitán Prat.
Capitán Prat


Coyhaique (provins).
Coyhaique er en provins i den chilenske regionen Aisén. Provinshovedstaden er Coyhaique. Provinsen dekker et areal på 6 454,5 km², og har 51 503 innbyggere.
Kommuner i provinsen Coyhaique.
Coyhaique


General Carrera (provins).
General Carrera er en provins i den chilenske regionen Aisén. Provinshovedstaden er Chile Chico. Provinsen dekker et areal på 12 406,5 km², og har 6 921 innbyggere.
Kommuner i provinsen General Carrera.
General Carrera


Århundrets byggverk 1905–2005.
Århundrets byggverk 1905–2005 var en kåring som ble arrangert av byggeindustrien og NRK, sommeren 2005, i forbindelse med 100-års minne etter unionsoppløsningen fra Sverige i 1905.
Finalistene ble presentert i radioprogrammet nitimen og distriktsprogrammene til NRK P1. Det var først lokale kåringer i hvert enkelt fylke, før fylkesvinnerene ble samlet til en nasjonal finale. Kåringen foregikk med bruk av telefon, e-post eller SMS-tekstmeldinger. Vinneren ble Atlanterhavsveien som fikk prisen på byggmessen "Bygg reis deg" på Lillestrøm i september 2005.
Akershus.
200px
Hedmark.
Kalmarhuset, Jon Smørs gate 11, Bergen.
Oppland.
thumb


Dizzy Gillespie.
John Birks Gillespie (født 21. oktober i Cheraw, South Carolina, død 6. januar i Englewood, New Jersey). Dizzy Gillespie var en amerikansk trompetist, orkesterleder, vokalist og komponist. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og vunnet flere Grammy.
Musikkstil.
John Birks «Dizzy» Gillespie var en av hovedpersonene i jazzens utvikling på 1940-tallet. Med sin rytmiske og harmoniske oppfinnsomhet lyktes han i å endre jazzens språk til et mer moderne uttrykk som slo svært godt an verden over.
Sammen med Charlie Parker (saksofon), Bud Powell (piano) og Kenny Clarke (trommer) ble han regnet for å være en av frontfigurene i den nyskapende stilen, bebop. Dette er en type jazzmusikk som består av raske, kompliserte og ofte asymmetriske melodier.
Historie og musikalsk utvikling.
Den unge Gillespie fikk sin musikalske utdanning fra naboer og på grunnskolen. Etter å ha spilt piano en stund valgte han trompet som sitt instrument. Han fikk aldri noen formell undervisning på instrumentet, og var dermed å betrakte som selvlært.
Dizzy Gillespie slutta på ungdomsskolen, som mange andre, for å jobbe på en bomullplantasje under depresjonstida. I 1935 flytta han tilbake til Philadelphia for å være sammen med mora. Etter noen dager fikk han jobb i Frankie Fairfax band der han fikk kallenavnet sitt: Dizzy.
I mai spilte Dizzy Gillespie inn sin første plate. Etter dette flytta han til New York. Her fikk han spille med Cab Calloway's band. Dette var gjennombruddet hans som trompetsolist.
Dizzys orkestre.
Han drev eget orkester, der blant annet Benny Bailey var med 1949-51.
Med Jazz at the Philharmonic gjestet han Nordstrandhallen den 18. februar 1956 og
Han besøkte en ungdomsfestival i Sovjetunionen med sitt orkester i 1957.
Ved Kongsberg Jazzfestival i 1971 både spilte han og ga storband-seminar. Ifølge Erling Wicklund «En mer kvalifisert mann til denne oppgaven finnes vel knapt i dag... Dizzys erfaring som storbandleder går tilbake til 1946... Gillespie-bandet fram til ca. 1950
er blitt stående som en revolusjon i jazzhistorien.» I oktober 1981 var han ved Bergen Jazzfestival og ved Miloud Guiderks EmmaJazz-jubileum i Sandvika kino. Besetningen var Paquito D'Rivera sax, Michael Howell gitar, Ed Cherry bass og Ignacio Berroa rytme. De fremførte «inspirert bebop med afrokubansk preg tilsatt store doser av kapellmesterens elleville gjøgling». På 80-tallet var han ofte brukt artist på jazzcruisene med
SS Norway der også Arild Andersen var med. Ved hans gjenvisitt til Sandvika kino i januar 1988 spilte han i lusekofte med Sam Rivers sax, Ed Cherry bass, Ignacio Berroa rytme og John Lee bass. Hans tredje besøk til Sandvika var med et 15-musikers storband i mai 1989, hvorefter han med sin All Stars septett debuterte ved Moldejazz 1989. I den spilte Phil Woods saksofon, Cedar Walton piano, Bobby Hutcherson vibrafon, Steve Turre trombone, og Idrettens Hus var «et fuglefjell i fóringstiden». Samme året etablerte han De forente nasjoners orkester.
Dizzy som person.
Dizzy Gillespies statue i hjembyen.
I ungdommen var Dizzy Gillespie en opprører, en rebell. Som voksen var han svært opptatt av å støtte ideelle politiske saker som f.eks raseintegrasjon. Biografen Alyn Shipton mener denne endringa i karaktér i stor grad skyldes Gillespies sterke gudstro og støtte til trosretninga Bahá'í-troen fra slutten av 1960-tallet.


Den norske filmfestivalen.
Den norske filmfestivalen, ofte kalt Filmfestivalen i Haugesund, er en årlig filmfestival i Haugesund i Rogaland. Festivalen ble første gang arrangert i Drøbak i 1973. Den ble arrangert i ulike byer innen den fikk fast sted i Haugesund i 1984. Amandaprisen blir utdelt under festivalen. Festivalen arrangeres av Den norske filmfestivalen AS som eies av bransjeorganisasjonen Film & Kino (tidligere Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL), 67% av aksjene), Haugesund kommune (20%) og Rogaland Fylkeskommune (13%).
Kronprins Haakon er festivalens høye beskytter. Liv Ullmann er ærespresident.


Provincia de Antártica Chilena.
Antártica Chilena er en provins i den chilenske regionen Magallanes y de la Antártica Chilena. Provinshovedstaden er Puerto Williams. Provinsen dekker et areal på 14 146,0 km², og har 2 262 innbyggere.
Kommuner i provinsen Antártica Chilena.
Antártica Chilena


Provincia de Magallanes.
Magallanes er en provins i den chilenske regionen Magallanes y de la Antártica Chilena. Provinshovedstaden er Punta Arenas. Provinsen dekker et areal på 36 994,7 km², og har 121 675 innbyggere.
Kommuner i provinsen Magallanes.
Magallanes


Provincia de Tierra del Fuego (Chile).
Tierra del Fuego ("Ildlandet") er en provins i den chilenske regionen Magallanes y de la Antártica Chilena. Provinshovedstaden er Porvenir. Provinsen dekker et areal på 29 484,7 km², og har 6 904 innbyggere.
Kommuner i provinsen Tierra del Fuego.
Tierra del Fuego


Provincia de Última Esperanza.
Última Esperanza er en provins i den chilenske regionen Magallanes y de la Antártica Chilena. Provinshovedstaden er Puerto Natales. Provinsen dekker et areal på 45 830,7 km², og har 19 855 innbyggere.
Kommuner i provinsen Última Esperanza.
Última Esperanza


Provincia de Santiago.
Santiago er en provins i den chilenske regionen Metropolitana de Santiago. Provinshovedstaden er Santiago. Provinsen dekker et areal på 2 109,7 km², og har 4 728 443 innbyggere.
Kommuner i provinsen Santiago.
Santiago


Provincia de Chacabuco.
Chacabuco er en provins i den chilenske regionen Metropolitana de Santiago. Provinshovedstaden er Colina. Provinsen dekker et areal på 1 977,7 km², og har 132 798 innbyggere.
Kommuner i provinsen Chacabuco.
Chacabuco


Provincia de Cordillera.
Cordillera er en provins i den chilenske regionen Metropolitana de Santiago. Provinshovedstaden er Puente Alto. Provinsen dekker et areal på 5 615,2 km², og har 522 856 innbyggere.
Kommuner i provinsen Cordillera.
Cordillera


Provincia de Maipo.
Maipo er en provins i den chilenske regionen Metropolitana de Santiago. Provinshovedstaden er San Bernardo. Provinsen dekker et areal på 1 120,5 km², og har 378 444 innbyggere.
Kommuner i provinsen Maipo.
Maipo


Provincia de Melipilla.
Melipilla er en provins i den chilenske regionen Metropolitana de Santiago. Provinshovedstaden er Melipilla. Provinsen dekker et areal på 4 326,5 km², og har 141 165 innbyggere.
Kommuner i provinsen Melipilla.
Melipilla


Provincia de Talagante.
Talagante er en provins i den chilenske regionen Metropolitana de Santiago. Provinshovedstaden er Talagante. Provinsen dekker et areal på 601,9 km², og har 217 449 innbyggere.
Kommuner i provinsen Talagante.
Talagante


Willie Nelson.
Willie Hugh Nelson (født 30. april 1933 i Abbott i Texas), også kjent under tilnavnet «Red Headed Stranger», er en amerikansk countrymusiker, låtskriver og filmskuespiller.
Willie Nelson ble født i Abbott i Texas, og skrev sin første sang sju år gammel. Etter å ha solgt noen komposisjoner til etablerte artister, debuterte han selv i 1962 med albumet "… and Then I Wrote".
I 1980-årene dannet Willie Nelson gruppen The Highwaymen sammen med Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristofferson. Fra 1985 har Nelson vært engasjert i Farm Aid, som arbeider for å hjelpe bønder med å betale regninger når avlingene svikter. Han er uttalt tilhenger av å legalisere rusmiddelet marihuana, som han selv bruker jevnlig.
Willie Nelson er også skuespiller med mer enn 20 filmer bak seg, blant andre "Wag the Dog" og "The Dukes of Hazzard".
Nelson spilte inn sangen «Lost Highway» (av Leon Payne) i duett med Kurt Nilsen på dennes album "Rise to the Occasion" (2008).
Nelson opptrådte i Molde i 1996; i Oslo, Hamar, Lyngdal og Halden i mai 2008; og i Langesund i juni 2010.
Hans sønn Lukas Nelson spiller i bandet Lukas Nelson and Promise of the Real.


Argentinas flagg.
Argentinas flagg består av tre like brede horisontale striper, hvorav de ytre er lyseblå og den midtre er hvit. Det ble innført i 1812, og i 1818 ble en gyllen sol lagt til i midten.
Flagget med sol kalles «det offisielle seremoniflagget» (spansk "Bandera Oficial de Ceremonia"), mens versjonen uten solen kalles «det ornamentale flagget» (spansk "Bandera de Ornato"). Begge versjoner er regnes som likeverdige nasjonalflagg, men når begge brukes skal det ornamentale alltid plasseres under det seremonielle. Det seremonielle er både sivilt flagg, statsflagg, krigsflagg og orlogsflagg, mens det ornamentale er sivilt flagg og orlogsflagg.
Etter regler fra 1978 er flagget proporsjoner 9:14, og størrelsen som skal brukes på offentlige stenger er 90 cm x 140 cm. Stripene er da 30 cm hver. Det finnes også flagg med proporsjonene 1:2 og 2:3 i bruk, men disse kan ikke brukes i offisielle sammenhenger. Det finnes ingen offisiell farge; blåfargen beskrives bare som «himmelblå» (spansk "celeste"). I Pantone er himmelblå N21-01, som tilsvarer 155, 196, 226 i RGB-farger.
Emblemet kalles Maisolen (spansk "Sol de Mayo"). Det er hentet fra den første agentinske mynten, som ble slått i 1813.
Flaggets dag er siden 1938 den 20. juni, som er Belgranos dødsdag. Dagen er offentlig høytidsdag.
Historie.
Ifølge legenden ble flagget innført av general Manuel Belgrano. Under slaget ved Rosario la han merke til at begge sider brukte de spanske fargene, rødt og gult, og han lagde derfor et nytt flagg under Mairevolulusjonen i 1810. Han sendte et brev til Den første junta og fortalte om dette. Juntaen svarte at han ikke måtte kjempe under dette flagget, fordi de fryktet at det ville provosere for mye. Men svaret nådde Belgrano for sent, og flagget var allerede i bruk på slagmarken.
Den 23. august 1812 ble det for første gang heist i Buenos Aires, på en kirke viet til St. Nicholas av Bari. På stedet står i dag en obelisk. Etter uavhengighetserklæringen den 9. juli 1816 begynte en argentinske Kongressen å bruke flagget.
Solen ble lagt til på krigsflagget i 25. februar 1818. Det ble senere bestemt at versjonen med sol også skulle brukes som nasjonalflagg.


Huldefossen.
Huldefossen er en foss på Mo i utkanten av Førde i Sogn og Fjordane. Den har et fall på 90 meter.


Australias flagg.
Australias flagg er blått med Union Jack i øvre hjørne mot stang, en stor syvtagget stjerne under dette, og fem stjerner som utgjør stjernebildet Sørkorset på den andre halvdelen. Utgangspunktet er det britiske Blue Ensign. Flagget er i størrelsesforholdet 1:2.
De syv taggene i den store stjernen symboliserer de seks opprinnelige delstatene, med en ekstra tagg for territoriene og eventuelle fremtidige stater. Den er kjent som "samveldestjernen". I stjernebildet er det en liten femtagget stjerne og fire større syvtaggete.
Historie.
Etter opprettelsen av den australske føderasjonen i 1901 ble det holdt en konkurranse om design av et nasjonalflagg. Det kom mer enn 32 000 bidrag, hvilket tilsvarer at omkring 1 % av befolkningen deltok. De fleste forslagene hadde med Union Jack og Sørkorset, men det var også helt andre forslag, med australske dyr som de mest populære.
Fem nesten identiske forslag ble kåret til vinnere, og premiesummen ble delt mellom Ivor Evans, en 14-årig skolegutt fra Melbourne; Leslie John Hawkins, en optikerlærling i tenårene fra Sydney; Egbert John Nuttall, arkitekt fra Melbourne; Anne Dorrington, kunster fra Perth og William Stevens, skipsoffiser fra Auckland på New Zealand. De fem fikk 40 pund hver, hvilket var en temmelig stor sum på den tiden.
3. september 1901 ble det nye flagget heist for første gang på Exhibition Building i Melbourne. En forenklet versjon ble ratifisert som Australias flagg av Edvard VII i 1902. Australias nye flagg ble kunngjort i februar 1903, da i to versjoner: En blå versjon for statlige myndigheter og en rød versjon for skipsfarten. Da det i 1904 ble det bestemt å bruke Australias flagg på alle fort, skip, saluttsteder og offentlige bygninger, betød det ikke at flagget fikk samme status som Union Jack. Selv om Australia nå hadde egne flagg, fortsatte bruken av Storbritannias flagg, "Union Jack", og dette var også Australias nasjonalflagg. Australias egne flagg ble benyttet i underordnet posisjon i forhold til det britiske nasjonalflagget. Først i 1953 ble Australias flagg, i den blå varianten, ved lov erklært som nasjonalflagg.
I 1954 gav Elisabeth II kongelig sanksjon til en ny flagglov; dette var første gang en monark hadde sanksjonert en australsk lov ved personlig tilstedeværelse ettersom det ble gjort under hennes besøk i landet. Flagget ble dermed formelt anerkjent som Australias nasjonalflagg også i australsk lovgivning.
Selv om Australia fra 1953 hadde eget nasjonalflagg, fortsatte landets orlogsfartøyer å benytte Storbritannias orlogsflagg. Først i forbindelse med Vietnam-krigen, der Australia deltok med marinefartøyer, mens Storbritannia ikke var deltakere i krigen, ble dette endret. I 1967 skaffet Australia seg eget orlogsflagg. Dette er en "white ensign" etter britisk mønster, men uten kors og med det australske nasjonalflagget som grunnmodell. Orlogsflagget har hvit duk med stjernene i blått og stadig med unionsflagget i kantonen.
Den blå varianten er i dag Australias nasjonalflagg og samme variant benyttes også som statsflagg. Handelsflagget er den røde varianten.
Flaggdag.
I 1996 bestemte generalguvernør sir William Deane at 3. september skal feires som den nasjonale flaggdagen, til minne om den første gangen det ble brukt offentlig i 1901.
Flaggdebatt.
Fra begynnelsen av 1980-årene har det vært lansert kampanjer for å få skiftet ut flagget med et nytt flagg som nedtoner de britiske symbolene og som representerer Australia på en selvstendig måte. Forbildet er her Canada som i 1967 byttet ut det britiske "Red Ensign" med et særegent canadisk nasjonalflagg. Organisasjonen "Ausflag" har stått i spissen for kampanjen for et nytt flagg og har ved en rekke anledninger arrangert konkurranser for å finne fram til et nytt symbol for Australia. Kampanjen har ikke lykkes og i 1998 lykkes tilhengerne av det nåværende flagget å få vedtatt en lov som sier at det nåværende flagget kun kan endres etter en folkeavstemning. Det antas at det vil være vanskeligere å oppnå flertall for flaggskifte i folkeavstemning, enn det ville være for en regjering å benytte sitt flertall i parlamentet til det samme.
Det ble i 2002 foreslått å innføre lover mot skjending av flagget, men forslaget ble aldri lagt frem for avstemning i parlamentet, da statsminister John Howard avviste det med referanse til ytringsfriheten.
Kongelige flagg.
Dronningens flagg for Australia er en flaggvariant av riksvåpenet. De seks delstatene er her representert med sine heraldiske merker, det hele rammet inn av en hermelinsbord. I midten er dronningens monogram satt inn over samveldestjernen. Flagget ble tatt i bruk i 1963.
Kronens fullmakter utøves til daglig av Australias generalguvernør og denne har eget flagg som tegn på sin autoritet. Flagget er blått og har en krone med en gul heraldisk løve over i midten av duken. Landets formelle navn, "Commonwealth of Australia", står skrevet på et bånd under kronen og løven. Dette følger mønsteret for flagg for guvernører i tidligere britiske kolonier der Dronningen er statsoverhode. Flagget ble innført 16. juli 1936. Det er i størrelsesforholdet 1:2.
Andre australske flagg.
Det finnes også 27 andre offisielle flagg i Australia, deriblant territorienes og delstatenes flagg, og en rekke sivile og militære flagg for spesielle bruksområder. Også flagg for Australias urinnvånere, blant annet for aboriginene, er offisielt anerkjent i australsk lov.


Ætt.
Ætt er et ord som har samme betydning som slekt. Det gamle norrøne samfunnet beskrives gjerne som et ættesamfunn.
På gammelnorsk kunne ordet skrives både som "ætt" og som "átt". Ordet har etymologisk sammenheng med det gotiske ordet "aihts", «eiendom», altså «som hører en til», «pårørende».
Å være av samme ætt kan ha rettslig betydning: blant annet navnerett, arverett, odels- og åsetesrett. Det har opp gjennom tidene også vært knyttet mange andre rettigheter og forpliktelser til å være av samme ætt.
Definisjon.
Det er forskjellige oppfatninger av hvilke personer som kan regnes som å tilhøre samme ætt eller slekt. Utgangspunktet er at ætten består av personer som har en felles avstamming. I tradisjonell slektsforskning og i bymiljøer karakteriseres denne avstammingen er gjennom mannsledd. I tillegg regnes da likevel med inngiftede kvinner og tildels også kvinner fra samme mannslinje, men inngiftet i andre ætter. Også personer hvis slektsnavn har fulgt med gjennom kvinneledd, har vært regnet med i samme ætt. I nyere tid mener de fleste at også adopterte personer er med i ætten. Om fosterbarn også skal regnes med, kan avhenge av hvor fast og langvarig fosterforholdet er.
Utenom byene har mange operert med et mer utvidet ættebegrep hvor avstamming gjennom kvinneledd er godtatt. Etter nyere tids navnelovgivning i skandinaviske og mange andre land kan slektsnavn gå gjennom kvinneledd.
I daglig språkbruk er det mange som bruker ordene "min ætt" om slektninger både gjennom kvinne- og mannsledd. Språkbruken kan være uttrykk for at en person har en nær følelsesmessig tilknytning til de personer vedkommende regner som å tilhøre sin ætt.
Det er et til dels åpent spørsmål om, og i hvilken grad, tidligere tiders tjenere og lignende ansatte, treller, husmenn, leilendinger og andre nærstående personer, har vært regnet som med i ætten.


Ættesamfunn.
Ættesamfunn blir gjerne brukt om de gamle norrøne samfunn.
Det betyr at det er ætten som er samfunnets
grunnsten eller viktigste element. Det var ættens ansvar
først og fremst å ta vare på ættens medlemmer, og å sørge for
at ættens interesser ble ivaretatt. Til dette hørte også
ættens plikt til å ta hevn over urett som var blitt begått
I det moderne samfunn betyr ætten mindre, idet staten har
tatt over mange av ættens oppgaver, plikter og ansvar.
Pga inngifte var ættesamfunnet kjent med innfløkte situasjoner med motstridende forpliktelser. De islandske høvdingene Snorre og Steintor lå i strid: «Det ble en kvass strid. Steintor var fremst i sin flokk og hogg til begge sider...Han søkte hardest inn på Snorre. Styr Torgrimsson gikk også djervt på sammen med Steintor, sin frende [de var beslektet i annet og tredje ledd], og drepte snart en mann i flokken til Snorre [sin tidligere svigersønn]. Da Snorre så det, sa han «Slik hevner du Torodd, dattersønnen din, som Steintor har gitt ulivssår? Du er den største niding!» Styr svarte: «Det skal jeg snart bøte.» Så snudde han skjoldet og gikk over til Snorres flokk, og drepte en av sønnene til Steintor.»
For ætten var familien av stor viktighet, men i det norrøne samfunnet ser vennskap likevel ut til å ha veid tynge enn slektskap. Dette kommer tydelig til uttrykk i Håvamål, som er opptatt av å gi råd om vennskap, men nevner lite om slektskap. For folk flest var vennskap med høvdingen av størst viktighet i hverdagen. Frendene (= slektninger inntil tredje ledd) var av mindre betydning. Ofte bodde de langt unna og var til liten hjelp om en tvist skulle oppstå. Uttrykket «de var frender og venner» viser tydelig at man ikke tok støtte fra ætten for gitt.


Storbritannias flagg.
Storbritannias flagg består av dets kongelige banner kjent som unionsflagget, eller populært som «Union Jack». Storbritannias formelle navn er "Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland". Det nåværende utformingen av unionsflagget dateres tilbake til unionen med Irland og Storbritannia i 1801. Det består av det rødt korset til sankt Georg (skytshelgen for England), kantet i hvitt, lagt oppå dette er korset til sankt Patrick (skytshelgen for Irland), som igjen er lagt oppå korset ("Saltire") til sankt Andreas (skytshelgen for Skottland). Wales er derimot ikke representert i unionsflagget av Wales' skytshelgen sankt David ettersom på den tid da flagget ble formgitt var Wales en del kongeriket England.
Flaggets korrekte proporsjoner er 1:2. Imidlertid er den versjonen som offisielt blir benyttet av den britiske hæren modifisert til proporsjonene 3:5, og i tillegg er to av de røde diagonalene beskåret.
Det brukes også av flere land i Samveldet, dels som offisielt eller halvoffisielt flagg, eller som element i et annet flagg, og som del av britiske handels-, krigs- og orlogsflagg.
Historie.
a> svingende ved siden av Storbritannias flagg.
Proklamasjonen til Jakob I av England, konge av skottene: beslutning rådet; offisiell opprettelse av unionsflagget – 1606.
England og Skottland dannet en personalunion i 1603, da Jakob I ble konge av begge land. 12. april 1606 innførte han det nye unionsflagget. Det er ikke bevart noen flagg fra denne tiden, og det er tvilsomt om det noen gang ble brukt på land i det 1600-tallet. Utover at det var en sammensetning av det engelske og det skotske flagget er det ikke beskrevet noen detaljer i det kongelige dekretet. Det walisiske flagg var det ikke aktuelt å ta med, fordi Wales hadde blitt innlemmet i England under Edvard I og ikke førte noe eget flagg på denne tiden.
I 1801 ble Irland innlemmet i unionen, og man måtte finne fram til et flagg som kunne representere Irland. Et rødt kors som symboliserer St. Patrick hadde tidligere aldri vært benyttet som flagg for Irland, men ble likevel hentet fram som sådan ved unionsutvidelsen i 1801. I følge en tolkning ble dette merket brukt av Fitzgeraldfamilien, som ble sendt til Irland av Henrik II for å støtte anglo-normannerne der. For å få det til å passe med Andreaskorset i det skotske flagget er patrikskorset i unionsflagget delt opp i fire røde striper.
Tilnavnet «Union Jack».
Det foretrekkes offisielt å referere Storbritannias flagg som unionsflagget, men flaggets populære betegnelse er Union Jack. Et "jack" er egentlig et lite flagg som føres i baugen på skip, gjøs på norsk. Det synes som om flagget har blitt omtalt som Union Jack siden 1700-tallet. Det er uklart om det kommer av at flagget først ble brukt som skipsflagg eller om det har et annet opphav. I offentlige dokumenter skal det egentlig kalles unionsflagg, men det har vært tilfeller hvor Jack sneket seg inn.
Å svinge flagget.
Unionsflagget kan bli svinget av en hvilken som helst enkeltperson eller organisasjon i Storbritannia på en hvilken som helst de måtte ønske. De lovlige begrensingene for bruken av unionsflagget er på regjeringsbyninger i Nord-Irland. Langvarige restriksjoner for myndighetenes bruk av flagget andre steder ble avskaffet i juli 2007.
Opp ned.
Mens flagget synes å være symmetrisk er det hvite linjene over og under de diagonale røde stripene av ulik bredde. På den siden som er nærmest flaggstangen (eller til venstre om det er avbildet på papir eller skjerm), er de hvite linene over diagonalene bredere; på den siden som står lengst fra flaggstangen (eller til høyre om det er avbildet på papir eller skjerm), er det motsatte tilfelle.
Å plassere flagget opp ned er betraktet som "lèse majesté", majestetsfornærmelse, og er krenkende for noe. Imidlertid kan det bli flagget opp ned som et faresignal. Selv om dette er meget sjelden, ble det benyttet av grupper under beleiring under boerkrigen og under krigstokt i India på slutten av 1700-tallet.
Status.
Union Jack er formelt et kongeflagg og ikke et nasjonalflagg. Det har aldri blitt vedtatt at det skal brukes som nasjonalflagg, men det har fått den statusen gjennom lang tids praksis. I 1908 bestemte parlamentet at det skal regnes som et nasjonalflagg, og i 1933 slo innenriksministeren fast at det er nasjonalflagget; dette er bare uttalelser og ikke vedtak. På sjøen er det strengere regler enn på land ved føring av flagget.
Court of the Lord Lyon, den heraldiske domstolen i Skottland, har slått fast at «flagget som vanligvis kalles Union Jack er det korrekte flagg å heise for alle personer og selskaper i Det forente kongerike som ønsker å vise sin lojalitet og sin nasjonalitet».
I Canada er flagget et offisielt symbol på Canadas medlemskap i Samveldet og lojaliteten til den britiske kronen. På visse dager brukes det sammen med Canadas flagg.
Til sjøs.
Det er strenge regler for hvilket flagg som skal brukes til sjøs. På sjøen er unionsflagget distinksjonstegn for en Flåteadmiral. Det er derfor forbudt for alle andre å føre Union Jack til sjøs. Andre bruker et av de tre sjøflaggene "Blue Ensign", som er statsflagg for fartøyer i statlig tjeneste, "Red Ensign", som er handelsflagg for handelsskip eller andre sivile fartøyer, eller "White Ensign" som er orlogsflagg for skip i den britiske flåten, Royal Navy. Disse sistnevnte benevnes "Her Majesty's Ship" (HMS). Både "Blue Ensign" og "Red Ensign" kan bære merke for ulike etater, institusjoner eller foreninger.


Kolossen på Rhodos.
Kolossen på Rhodos, som sannsynligvis ikke sto med en fot på begge sider av havnen som vist her.Kolossen på Rhodos var en enorm statue av den greske solguden Helios som ble reist på Rhodos, den østligste av greske øyer i Egeerhavet, i det 3. århundre f. Kr. Statuen hadde omtrent samme størrelse som Frihetsgudinnen i New York, USA, men var plassert på en lavere plattform. Kolossen på Rhodos var ett av verdens syv underverker.
Beslutningen om å bygge statuen.
Alexander den store døde i ung alder i 323 f.Kr uten å makte å utpeke en etterfølger. I kampene som etterfulgte Alexanders død mellom hans generaler, den såkalte Diadokenes krig, endte med at tre av dem delte opp hans imperium i Middelhavsområdet.
Under krigshandlingene hadde øya Rhodos vært på Ptolemaios sin side og da Ptolemaios etter hvert tok styringen over Egypt, dannet de en allianse som kontrollerte det meste av handelen i det østlige Middelhavet.
En annen av Alexanders generaler, Antigonus, mislikte utviklingen sterkt. I 305 f.Kr. fikk han sin sønn Demetrius, som nå var blitt en berømt general på egne vegne, til å invadere Rhodes med en hærstyrke på 40 000 mann. Byen var sterkt befestet og Demetrius måtte bygge en serie med store beleiringstårn for å komme over bymurene. Den første ble montert på seks skip, men det blåste overende i en storm før det kunne bli brukt. Han forsøkte på nytt med ett som var enda større, Helepolis, og som var landbasert, men rhodesierne forsvarte seg med å oversvømme området foran tårnet slik at det ikke kunne bli rullet fram mot murene.
I 304 f.Kr. sendte Ptolemy en flåte av skip til Rhodos og Demetrius’ arme kom seg unna i et hastig tempo, så hastig at de etterlot det meste av utstyret sitt. Til tross for fiasko fikk Demetrius likevel kallenavnet "Poliorcetes", «byenes beleirer», av hans etterfølgere andre steder. For å feire seieren besluttet rhodesierne å bygge en gigantisk statue av deres guddommelige beskytter, solguden Helios. Konstruksjonen ble overlatt til Chares, en innfødt på Rhodos, og som hadde erfaring med store statuer fra før. Hans lærer, den berømte skulptøren Lysippus hadde reist en 18 meter høy statue av guden Zevs. Tidligere, 435 f.Kr. hadde Phidias reist en 12 meter høy statue av Zevs i Olympia og som ble betraktet som den mest berømte skulptur i den greske antikken. Det var med andre ord stor prestisje knyttet til kombinasjonen guddommelig motiv og storslått størrelse.
Byggingen og statuens videre skjebne.
a>. Oldtidens opptegnelser, som er noe selvmotstridende, beskriver konstruksjonen ved at den ble bygget i flere steinkolonner eller i tårn av steinblokker som byggets indre. Den ble reist på en 15 meter høy sokkel av hvit marmor i nærheten av innløpet til havnen, muligens på en molo (bølgebryter) ved havnen. Jernbjelker ble drevet inn i steintårnene og bronseplater ble festet til bjelkene og dannet ‘huden’, statuens ytre flater. Mye av materialene var blitt smeltet ned fra de våpen som Demetrius’ hærstyrker hadde etterlatt seg, og det etterlatte beleiringstårnet ble brukt som stillas rundt konstruksjonen. De øverste delene ble bygget ved å bruke en rampe fra bakken. Statuen i seg selv ble over 34 meter høy.
Konstruksjonen ble ferdigstilt i 282 f.Kr. etter 12 år. Statuen sto dessverre bare i knappe 56 år før Rhodos ble rystet av et jordskjelv i 226 f.Kr. Statuen brakk ved kneleddene og falt mot land. Ptolomeus III tilbød seg å betale for å gjenreise statuen, men et svar fra et orakel gjorde rhodesierne redde for at de hadde fornærmet Helios med hovmod og de avslo tilbudet. Restene lå på bakken i over 800 år, og selv restene var så imponerende i seg selv at mange reiste dit for å se på dem. Plinius den eldre skrev at få mennesker kunne greie å favne armene rundt statuens tommel og at selv hver av fingrene var større enn de fleste statuer.
I 654 e.Kr. erobret en arabisk hærstyrke under Muawiyah I øya Rhodes, og, i følge kronikøren Theophanes, ble restene av statuen solgt til reisende handelsmann fra Edessa. Denne fikk statuen brukket opp i mindre deler og fraktet som skrapmetall på ryggen av 900 kameler til sitt hjem. Deler av statuen fortsatte å dukke opp for salg i årene etter ved at de ble funnet langs karavaneruten.
Myten.
Kolossen som står med begge bein på hver side av havnen er derimot en fantasi fra senere beskrivelser.
Kolossen i moderne tider.
Det har vært mye debatt i moderne tid om Kolossen skulle gjenbygges. Tilhengerne har pekt på økt turisme, mens motstanderne har pekt på de store økonomiske omkostningene, over 100 millioner euro. Ideen har dukket opp mange ganger siden 1970-tallet, men på grunn av manglende bevilgninger har arbeidet aldri kommet i gang. Konkrete planer for Kolossen har eksistert siden 1998 av den gresk-kypriotiske kunstneren Nicolas Gotziamanis.
En moderne referanse til statuen finnes i sonetten «The New Colossus» av den amerikanske poeten Emma Lazarus (1849 – 1887) som sier
I diktets begynnelse sammenligner Lazarus Kolossen på Rhodos med dagens Frihetsgudinne i New York. Dette diktet ble plassert på en bronseplate i Frihetsgudinnen i 1903.


Hevn.
Hevn er en form for negativ resiprositet, hvilket vil si at vondt gjengjeldes med vondt.
I det moderne samfunn er alvorlige former for hevn, som blodhevn, langt på vei forsvunnet. Her er det samfunnsinstitusjonene som skal ta seg av konfliktene som oppstår mellom samfunnets medlemmer. På et mer hverdagslig plan kan mindre og mer uskyldige former for hevn forekomme.


Bamako.
Bamako er hovedstaden i Mali og har en befolkning på ca 1 500 000 (2004). Byen ligger ved Nigerelven i den sørvestlige delen av landet. Bamako er landets administrative sentrum, og er viktig havneby og et regionalt sentrum for handel. Hovednæringene er tekstiler, bearbeidet kjøtt, fisking og metall. Fiskenæringen i Bamako foregår i elven Niger som renner igjennom byen. Bamakos lokasjon er 12°39' nord, 8° vest (12.65, -8.0). Bamako er den største byen i Mali etter befolkning. I 2006 så ble byen estimert til å ha den raskest økende befolkningsveksten i Afrika og den sjette største i verden. Bamako er den syvende største byen i vest-afrika bak Lagos, Abidjan, Kano, Ibadan, Dakar og Accra. Navnet Bamako kommer fra språket Bambara og betyr krokodille elv.
Populærkultur.
Bamako fungerer som bakgrunn for en film av samme navn regissert av Abderrahmane Sissako. Filmen fremstiller en rettssak som tar plass i Bamako, samtidig som den viser det daglige livet i byen. Midt i rettssaken argumenterer de to sidene om hvorvidt det er Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet eller muligens korrupsjon som er skyld i de økonomiske problemene i mange afrikanske land. Filmen ble lansert på filmfestivalen i Cannes i 2006, og ble den første vinneren av Europarådets filmpris ved Istanbuls internasjonale filmfestival i 2007.


Jyllands-Posten.
Morgenavisen Jyllands-Posten er ei dansk avis. Den kommer ut sju dager i uka og er Danmarks største morgenavis. I 2000 var opplaget over 180 000, i 2004 157 700 (søndager 197 200). Hovedredaksjonen ligger i Viby ved Århus i Jylland.
Jyllands-Posten utgis av et driftsaksjeselskap som også utgir dagsavisa Politiken og tabloidavisa Ekstra Bladet.
Ansvarlig redaktør er Jørn Mikkelsen.
Historikk og politisk profil.
Jyllands-Posten ble grunnlagt i 1871 som en konservativ regionavis med lave opplagstall. På 1920- og 30-tallet vakte avisa oppsikt med sin uttalte sympati for fascismen og det tyske nazi-diktaturet. Etter 2. verdenskrig satset avisa på ny teknikk og god nyhetsjournalistikk og ble større enn København-avisene. Ifølge Jyllands-Postens Fonds formålsparagraf skal avisa i dag være «liberal og uavhengig».
De nest største morgenavisene i Danmark er Politiken og Berlingske Tidende.
Kontrovers om Muhammed-tegninger og ytringsfrihet.
Da Jyllands-Posten 30. september 2005 publiserte tolv tegninger av profeten Muhammed, ble avisen midtpunkt for en internasjonal debatt om ytringsfrihet. To tegnere mottok dødstrusler og måtte gå under jorden. I tillegg har ambassadørene til Danmark fra Tyrkia, Saudi-Arabia, Iran, Pakistan, Egypt, Indonesia, Algerie, Bosnia-Hercegovina og Libya sammen med den marokkanske chargé d'affaires og lederen av den palestinske delegasjonen protestert mot Danmark, "Jyllands-Posten" og den danske regjeringen. I Kashmir gikk flere hundre tusen mennesker ut i streik i protest mot artikkelen i den danske avisen.
26. januar 2006 valgte Saudi-Arabia å trekke sin ambassadør ut av landet. En massiv boikott mot danske varer startet i Saudi-Arabia, og den gikk utover blant annet det dansk-svenske meierikonsernet Arla.


Tersin.
Tersin er i metrikken en strofeform som består av tre linjer med enderim som kjeder strofene i hverandre etter mønsteret "aba bcb cdc" osv. ("kjederim").
Den mest kjente tekst skrevet i tersiner (italiensk: terza rima) er Dantes "La Divina commedia". Her har rimsetninga den virkningen at strofene griper inn i hverandre og driver beretinga framover. Dessuten har den trelinja strofen en parallell i den guddommelige treenigheten.
Hos Dante har verselinjene elleve stavinger (italiensk: "endecasillabo").


Treenighet.
Treenighet eller trinite er en betegnelse på et fellesskap av tre guder, eller som i kristendommen tre aspekter ved en gud. Treenigheter i forskjellig form er kjent fra flere religioner, blant annet fra gresk og romersk religion. Ikke-trinitariske kristne har ofte påpekt dette, og hevder at treenighetslæren er et resultat av en tilpasning av kristendommen til hedensk lære. De tidlige treenigheter består gjerne av tre guddommer som grupperes sammen, og som ble knyttet så tett til hverandre at de ble tilbedt som en enhet.
Hinduisme.
Moderne hinduisme har en treenighet, Trimurti.
Kristendom.
"Hovedartikkel: Den hellige treenighet"
Den hellige treenighet er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives.


Politiken.
"Dagbladet Politiken" er en dansk avis. Den ble grunnlagt 1. oktober 1884 i København.
Avisen blir utgitt av JP/Politikens Hus A/S, der "JP" er en forkortelse for konkurrenten "Jyllands-Posten." Det samme selskapet utgir i tillegg "Ekstra Bladet", som første gang utkom i 1904 som et tillegg om den japansk-russiske krig.
Eksterne lenker.
Danmark


Tioman.
Tioman er en forholdsvis liten øy, 39 km lang og 12 km bred, utenfor østkysten av Malayahalvøya. Øya tilhører Malaysia. Turisme er den viktigste næringsveien på øya, som for det meste er skogkledt men omkranset av koraller.
I 1958 ble filmen South Pacific spilt inn her, og en gang på 1970-tallet kåret Time Magazine Tioman til en av verdens 10 vakreste øyer.


Malis flagg.
Malis flagg ble offisielt 1. mars 1961. Fargene er de tradisjonelle panafrikanske.
Samme flagg benyttes som nasjonalflagg, statsflagg og flagg for Malis væpnede styrker.
Tidligere flagg.
Før det nåværende flagget ble innført, benyttet Mali et flagg med de samme fargene men med tillegg av en svart figur, en menneskelignende strekfigur kalt kanaga, i det midtre feltet. Dette var fra 1959 av flagget for Mali-føderasjonen, der også Senegal inngikk.
Mali fortsatte å bruke flagget etter at Senegal gikk ut av føderasjonen i august 1960, men fjernet kanaga-figuren etter kort tid. Grunnen skal være bildeforbudet i islam, ettersom over 90 % av Malis befolkning er muslimer. Malis flagg har vært uforandret siden da. Senegals flagg er helt likt det maliske, men har en grønn stjerne midt på det gule feltet.


Chaimite.
Chaimite er et pansret personellkjøretøy med fire hjul fra portugisiske BRAVIA. Det ble utviklet på 1960-tallet og finnes i en rekke varianter.
Bruk.
Chaimite blir i hovedsak brukt av den portugisiske hæren, som bruker modellene V-200 og V-600. Fram til 1980-tallet ble også V-500 med SS-11-missiler i bruk, men er nå tatt ut av tjeneste. Chaimite ble også brukt av den portugisiske marinen fra sent i 1960-årene til tidlig i 1980-årene.


Hedenske filosofer.
Hedenske filosofer kalles alle de filosofer som ikke bekjenner seg til kristendommen og gir uttrykk for dette i sin filosofi.
I praksis brukes betegnelsen på de greske og romerske filosofer som levde før kristendommen var alminnelig innført. En vil derfor kunne regne opp disse ved å ta for seg samtlige antikke filosofer og så merke av de av dem som ikke var kristne; det vil si de fleste.
Av viktige hedenske filosofer må en først og fremst nevne Aristoteles og Platon. Grunnen til at disse ble viktige i (den kristne) middelalderen, var at kristendommen og Bibelen ikke gav svar på alt. En vendte seg derfor til disse filosofene, da en fant at de gav mange svar på de spørsmålene man stilte seg, som man syntes lød fornuftig og klokt. Deres skrifter ble da betraktet som et supplement til det som stod i Bibelen. Ofte gjaldt dette vitenskapelige spørsmål hvor Bibelen ikke gav svar, og hvis den gjorde det, var dens svar likevel ufornuftige.
I konflikter mellom vitenskap og religion har disse ikke-kristne filosofene nok spilt en stor rolle, da slike stridigheter blusset opp gjentatte ganger i løpet av middelalderen.
Dette tilspisset seg i senmiddelalderen, da Den katolske kirke og kristendommen hevdet det geosentriske verdensbilledet, mens tenkere og filosofer som Kopernikus, Giordano Bruno
og Galileo Galilei hevdet det heliosentriske verdensbilledet.
Denne konflikten mellem tro og viten har nok vært medvirkende årsak til at vi fikk Reformasjonen, der Protestantismen spaltet seg av fra Katolisismen.


Distikon.
Et distikon (gresk: «tolinjet») er i klassisk gresk metrikk en strofeform som består av ett heksametervers og ett pentametervers.
Formen var særlig brukt i klagesanger (elegier), som bestod av et varierende antall såkalte "elegiske distika".


Cadillac Gage Commando.
Cadillac Gage Commando er en serie amerikanske pansrete personellkjøretøyer med fire hjul. Det ble utviklet på 1960-tallet og finnes i en rekke varianter.


AV Technology Dragoon.
Dragoon er en serie pansrede personellkjøretøyer med fire hjul fra amerikanske AV Technology. De ble utviklet på 1970-tallet og finnes i en rekke varianter. Drivverket bruker deler fra M113 og amerikanske 5-tonns militærlastebiler.
Kjøretøyet er i bruk i Thailand, Tyrkia, USA og Venezuela.


BOV-VP.
BOV-VP er et pansret personellkjøretøy fra Jugoslavia. Det er en variant av en hel serie av kjøretøyer som heter BOV. Det har fire hjul, og et mannskap på to i tillegg til plass til åtte infanterister.


Kader Fahd.
Kader Fahd er en serie pansrede personellkjøretøyer med fire hjul laget av tyske Thyssen Henschel. De første eksemplarene ble levert til det egyptiske militæret i 1986.


BDX.
BDX er et belgisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av Beherman Demoen. Det ble utviklet på 1970-tallet og er i tjeneste med flere politi- og militærstyrker.


Niger (elv).
Niger er den lengste og viktigste elva i Vest-Afrika. Den er lang, og har et nedbørfelt på. Den har sitt utspring på Guineahøylandet i den østlige delen av Guinea. Herfra renner den mot nordøst gjennom Mali, før den gradvis snur mot sørøst og renner inn i Niger, hvor den også danner grensa mot Benin. Elva fortsetter deretter gjennom Nigeria, hvor den munner ut i Guineagolfen gjennom det enorme Nigerdeltaet. Niger er den tredje lengste elva i Afrika, etter Nilen og Kongo. Den største sideelva er Benue i Nigeria.
Navnet.
Niger blir kalt "Jeliba" eller "Joliba" («stor elv») på manding, "Orimiri" eller "Orimili" («stort vann») på igbo, "Egerew n-Igerewen" («elvenes elv») på tuareg, "Isa Ber" («stor elv») på songhai, "Kwara" på hausa og "Oya" på joruba. Opprinnelsen til navnet "Niger", som opprinnelig bare ble brukt om de midtre delene av elva, er uviss. Det mest sannsynlige er en endring, etter påvirkning av det latinske "niger" «svart», av tuareg-navnet "egerew n-igerewen", som brukes langs den midtre delene av elva, rundt Timbuktu. Timbuktu var det sørlige endepunktet for den viktigste transsahariske handelsruten til det vestlige Middelhavsområdet, og var dermed også kilden til mesteparten av europeisk kunnskap om regionen på den tid.
Europeiske middelalderkart brukte navnet "Niger" om de midtre delene av elva, i dagens Mali, men brukte navnet "Quorra (Kworra)" om de nedre delene, i dagens Nigeria, ettersom det ikke var kjent at dette var den samme elva. Da de europeiske kolonimaktene begynte å sende skip langs vestkysten av Afrika på 1500- og 1600-tallet ble Senegal-elva ofte ansett som munningen av Niger i havet. Nigerdeltaet, som munner ut i Atlanterhavet gjennom mangrovesumper og tusenvis av elvegreiner over en strekning på rundt to hundre kilometer, ble bare ansett som våtmarker langs kysten. Det var først på 1700-tallet, etter at Mungo Park reiste ned Nigerelva og besøkte de store Sahel-rikene som eksistrert på den tid, at europeerne identifiserte Nigers løp korrekt, og utvidet bruken av navnet til hele elveløpet.
De nåværende statene Nigeria og Niger har begge navn etter elva, og markerer konkurrerende nasjonale krav fra kolonimaktene i «Øvre», «Nedre» og «Midtre» del av Niger-bekkenet under Kappløpet om Afrika på slutten av 1800-tallet.
Elvas løp.
a>, en sesongsmessig innsjø i elva Niger
Niger River er ei relativt klar elv, som bare fører med seg en tiendedel så mye sedimenter som Nilen, ettersom Nigers kildeområder ligger i svært gamle bergarter som gir lite silt. I likhet med Nilen har Niger årlige flommer. De begynner i september, når toppen i november og er over innen mai.
Et uvanlig trekk ved elva er dens innlandsdelta, kalt Massina, som ligger i den sentrale delen av Mali og dannes som følge av at landskapet her er svært flatt og fallet i elva følgelig er svært lite. Resultatet er et nettverk av elvegreiner, sumper og store innsjøer. De sesongmessige flommene gjør deltaet svært produktivt både for fiske og jordbruk. På grunn av fordamping og infiltrasjon i grunnen mister elva nesten to tredjedeler av sin vannføring i innlandsdeltaet mellom Ségou og Timbuktu. Vannet fra sideelva Bani, som munner ut i deltaet ved Mopti, er ikke nok til å kompensere for dette. Det er estimert at elva i gjennomsnitt mister rundt 31 km³ vann per år i deltaet, men dette varierer betydelig fra år til år.
På sitt løp sørøstover fra Mali får elva tilløp fra flere sideelver, men mister også mer vann gjennom fordamping. Vannføringen inn i Nigeria ble estimert til 25 km³/år før 1980-tallet og til 13,5 km³/år under 1980-tallet. Den viktigste sideelva til Niger i Nigeria er Benue, som løper sammen med Niger ved Lokoja. Den totale vannføringen fra sideelver i Nigeria er seks ganger høyere enn elvas vannføring når den renner inn i Nigeria, og vannføringen nær munningen av elva er 177,0 km³/år før 1980-tallet og 147,3 km³/år under 1980-tallet.
Niger har et av de mest uvanlige løpene av verdens store elver, og det boomerang-formede elveløpet forvirret europeiske geografer i to tusen år. Elvas kilder ligger bare 240 km fra kysten av Atlanterhavet, men elva renner bort fra kysten og inn i Sahara, før den svinger til høyre ved den gamle byen Timbuktu (Tombouctou) og setter kursen sørøstover mot Guineagolfen.
Denne merkelige geografien ser ut til å ha blitt til fordi Niger egentlig er to forhistoriske elver som er blitt til en. Den øvre Niger rant fra kildeområdene til det nåværende Massina-deltaet, hvor den spredte seg ut i et da langt større endorheisk bekken. Den nedre Niger startet i Adrar des Ifoghas-høydene og rant mot sør til Guineagolfen. En av nedre Nigers tilløpselver eroderte seg etterhvert bakover og fanget inn vannet fra innlandsbekkenet.
Den nordligste delen av elva, ved Timbuktu, er den nærmeste store elva og forekomsten av vann i denne delen av Sahara-ørkenen. Området ble derfor et fokus for handelen over det vestlige Sahara, og senter for Sahel-kongedømmene Mali og Gao.
Europeisk utforskning.
I antikken var europeeres kunnskaper om området bare litt bedre enn en fabel. En studie av klassiske skrifter om Saharas indre begynner med Ptolemaios, som nevner to elver i ørkenen: «Gir», og lengre sør «Ni-Gir». Den første av disse har siden blitt identifisert som Wadi Ghir lengst nordvest i Tuat, langs grensa mellom dagens Marokko og Algerie.
Dette er sannsynligvis så langt som Ptolemaios ville hatt konsistente opptegnelser. Elva Ni-Ger var antagelig spekulasjon, men navnet ble værende ved som navnet på ei elv sør for den «kjente verden» for Middelhavets sivilisasjoner. Sveton forteller om romere som reiste til «Ger», men et hvilket som helst elvenavn avledet fra et berberspråk, hvor «gher» betyr «elveløp», kan lett medføre sammenblanding og forvirring. Plinius knyttet sammen disse to elvene som ei lang elv som rant (via innsjøer og underjordiske deler) inn i Nilen, ei oppfatning som, sammen med identifiseringen av elva Senegal som «Ger», vedvarte i arabisk og europeisk kultur fram til 1800-tallet. Forbindelsen til Nilen ble ikke bare gjort fordi dette på den tid var kjent som den store elva i «Aethiopia» (som alle land sør for ørkenen ble kalt av klassiske skribenter), men fordi Nilen hadde flom hver sommer. I Europa og vest-Asia ventes flommene om våren, som følge av snøsmelting. Klassiske forfattere forklarte sommerflommer ved å regne ut tiden det tok for flomvann å renne ned ei elv, og kunne slik beregne hvor lang Nilen måtte være for at vannet kunne renne fra et fjellområde om våren. Nilen syklus er imidlertid ikke basert på snøsmelting, men på tropiske regnmønstre, noe som var ukjent i Middelhavets klassiske verden. Gjennom beskrivelsene til Leo Africanus og endog Ibn Battuta, til tross for at han besøkte elva, vedvarte myten om Nigers forbindelse til Nilen.
Det ble gjennomført mange mislykkede europeiske ekspedisjoner for å fastlegge elvas løp. I 1788 ble African Association dannet i England for å fremme utforskningen av Afrika i håp om å finne og kartlegge Niger, og i juni 1796 var den skotske utforskeren Mungo Park den første europeeren til å se elva. I sin reiseskildring "Travels in the Interior of Africa", som ble utgitt i 1799, beskrev han elvas løp mellom Bamako og Silla i dagens Mali. På sin andre ekspedisjon i 1805 seilte han langs Niger mellom Bamako og Bussa i nordvest-Nigeria, hvor han omkom i 1806. Først i 1830 oppdaget en ekspedisjon ledet av de engelske brødrene Richard og John Lander Nigers løp helt til munningen. Nigers kilder ble oppdaget av europeiske forskere først i 1879, da av franskmannen Marius Moustier og sveitseren Josua Zweifel.
Forvaltning og utvikling.
Vannføringen i nedbørfeltet til Niger blir delvis regulert med demninger. I Mali blir Sélinguédemningen i elva Sankarani hovedsakelig brukt til kraftproduksjon, men også i noen grad til irrigasjon. To avledningsdemninger, en ved Sotuba like nedstrøms fra Bamako, og en ved Markala, like nedstrøms fra Ségou, brukes til å irrigere rundt hektar. I Nigeria brukes Kainjidemningen og Jebbademningen til produksjon av vannkraft.
Vannressursene i Niger er under press på grunn av økt uttak av vann til irrigasjon og på grunn av påvirkningen fra klimaendringer. Bygging av flere demninger til produksjon av vannkraft er enkelte steder underveis, og andre steder under planleggin, med henblikk på å avhjelpe den kroniske mangelen på elektrisk kraft i landene i Niger-bekkenet.
FAO anslår irrigasjonspotesialet til alle landene i Niger-bekkenet til 2,8 millioner hektar. På slutten av 1980-tallet var bare 0,93 millioner hektar under irrigasjon. Irrigasjonspotensialet ble estimert til 1,68 millioner hektar i Nigeria og 0,56 millioner hektar i Mali, mens arealet som faktisk ble irrigert var henholdsvis 0,67 og 0,19 millioner hektar.
Vanncharter for Nigerbekkenet.
For å bedre kunne koordinere sin innsats vedtok landene som utgjør Niger Basin Authority i april 2008 et «Vanncharter for Nigerbekkenet»", bestående av en 30-årig investeringsplan for hele elvebekkenet og en 5-årig prioritert investeringsplan. Charteret fremmer integrert vannressursforvaltning, definerer prosedyrer for undersøkelse og godkjenning av nye prosjekter, gir et rammeverk for tildeling av vannressurser mellom sektorer, forplikter seg til å bevare akvatiske økosystemer og definerer mekanismer for å avgjøre tvister mellom landene og for brukermedvirkning. Investeringene omfatter utvidelse av irrigert landbruk for bedre sikkerhet i matforsyningen, bygging av Taoussa-demningen i Mali og Kandadji-demningen i Niger (sistnevnte har vært under bygging siden august 2008), i tillegg til rehabilitering av Kainji-demningen og Jebba-demningen i Nigeria.
Mesteparten av investeringene er finansiert eller forventes å bli finansiert via internasjonal hjelp. Kandadji-demningen er for eksempel finansiert av Den islamske utviklingsbank, Afrikabanken og OPEC's utviklingsfond. Verdensbanken godkjente i juli 2007 et lån på 500 millioner USD for finansiering av prosjekter i bekkenet over en periode på 12 år. Finansiering vil bli tildelt i to faser. Den første kreditten på 185 millioner USD vil gå til Nigeria, Guinea, Benin, Mali og Niger, mens den andre investeringen på 315 millioner USD er beregnet å gå til Burkina Faso, Kamerun, Tsjad og Elfenbenskysten. Foruten å finansiere rehabilitering av demninger i Nigeria vil lånet også brukes til «bærekraftig forvaltning av utvalgte degraderte økosystemer og rehabilitering av småskala vannrelatert infrastruktur».
Elvetransport og mudring.
I september 2009 begynte den nigerianske regjeringen mudring av Niger fra Baro til Warri, et prosjekt som vil fjerne silt fra flere hundre kilometer av elva, og som vil koste 36 milliarder naira. Formålet med mudringen er å gjøre det lettere å transportere gods til bosetninger som ligger langt fra Atlanterhavet. Prosjektet har tidligere vært foreslått og utsatt av tidligere regjeringer i 43 år.
Under en tale i Lokoja uttalte den nigerianske presidenten Umaru Yar'Adua at prosjektet ville føre til «at elva Niger ville bli seilbar hele året» og at han håpet at Nigeria innen 2020 ville ha blitt en av de tjue mest industrialiserte landene i verden. Den nigerianske transportministeren Alhaji Ibrahim Bio sa at hans departement ville jobbe for å sikre at prosjektet ville bli fullført innen den fastlagte timeplanen. Enkelte aktivister har imidlertid tidligere vært i mot prosjektet, og hevder det kan ha negative effekter for landsbyboerne langs elva.
I april 2012 ble det kunngjort at mudringsprosjektet var fullført.


Folkbladet.
Folkbladet er en frittstående, sosialdemokratisk dagsavis som utgis i Norrköping i Sverige. Avisen ble grunnlagt i 1905. På begynnelsen av 2000-tallet ble avisen kjøpt opp av konkurrenten Norrköpings Tidningar, og er nå en del av NT-konsernet.
I tillegg til Norrköping har avisen stor utbredelse i Finspång.


Norrköpings Tidningar.
Norrköpings Tidningar er en svensk dagsavis med sitt viktigste nedslagsfelt i det østlige Östergötland.
Avisen ble grunnlagt 14. oktober 1758 under navnet «Norrköpings Weko-Tidningar», og er den eldste av Sveriges eksisterende dagsaviser. Aviser har kommet ut seks dager i uken siden 1871. I 1959 kjøpte avisen opp konkurrenten Östergötlands Dagblad, og avisene ble slått sammen til «Norrköpings Tidningar-Östergötlands Dagblad».
I dag er avisen eid av det svenske NT-konsernet.
Avisen har et opplag på ca. 49 500 på hverdager (2003).


Englands flagg.
Englands flagg består av et rødt georgskors på hvit bunn.
St. Georg ble Englands vernehelgen i det 13. århundre, og det røde korset ble brukt av engelske korsfarere (opprinnelig tilhørte det røde korset på hvit duk franskmennene, mens de engelske brukte hvitt kors på rød duk, men dette ble etterhvert byttet om). Det hevdes ofte å være et av de eldste symbolene for kongeriket. Det var likevel først på 1500-tallet at Georgskorset vant fram som Englands nasjonalflagg. I forbindelse med reformasjonen ble symboler og flagg for Englands øvrige helgener avskaffet. Den første dokumenterte bruk av det hvite flagget med rødt kors som det eneste flagg brukt til sjøs er fra 1545.
Flagget har proporsjonene 3:5, og de røde stripene i korset har en bredde på 1/5 av flaggets høyde.
Englands flagg inngår som en del av Union Jack, som er Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands nasjonalflagg. Det engelske flagget brukes i en rekke uoffisielle sammenhenger. Ved idrettsarrangementer der de forskjellige nasjonene i unionen stiller egne lag, brukes det i praksis som et nasjonalflagg.
På sjøen er flagget rangflagg for admiraler og kan derfor bare føres av et skip hvor en admiral er ombord. Unntaket er skip og båter som var med under evakueringen av Dunkerque, som kan føre det som et lite baugflagg.
Flagget ble også benyttet på Guernsey, men fikk der i 1985 tillegg av et indre gult kors. Dette benyttes som sivilt flagg for øya. Handelsflagget er en britisk "red ensign" med det gule korset i flaggets frie ende.
Georgskorset er et utbredt symbol i europeisk sammenheng. Også byene Milano, Genova og Barcelona fører rødt kors på hvitt.


Georgskors.
Et georgskors, eller St. Georgs kors har navn etter St. Georg som bl.a. er Englands vernehelgen. Georgskors er formet som et likearmet kors med armer som smalner tydelig innover mot midtpunktet. Korset skiller seg fra malteserkorset ved at georgskorset – i motsetning til malteserkorset – ikke har innhakk ytterst i korsarmene.
Nærliggende korsformer er "utskrådd kors" som i fylkesvåpenet Rogaland og kommunevåpenet Klepp, samt "utbøyd kors" som i Nord-Trøndelags og Verdals våpenskjold.
«Georgskors» er også navnet på korset i Englands flagg med rette kanter og som har en vertikal og en horisontal arm som krysser hverandre på midten av begge armer. Den horisontale armen er noe lenger enn den vertikale; forholdet er noe avhengig av hvor det er avbildet. Et slikt rettkantet georgskors er dermed likt et gresk kors, men skiller seg fra dette ved at georgskorset går helt ut til sidekantene til et flagg eller skjold. Dette georgskorset er dermed såkalt «gjennomgående», mens det greske korset er «svevende».
Flagget til Georgia har ett engelsk georgskors midt på og et smalnet georgskors mellom hver korsarm.
Det engelske georgskorset med rette kanter, inngår i flagg og våpen for blant annet byene Milano, Genova, Freiburg og Montreal.
Begge typer georgskors finnes i flagg, våpenskjold, logoer, varemerker, segl og andre kjennetegn, samt i mønster og annen design. De finnes i de fleste land med europeisk heraldikk og allerede fra middelalderen.
Det smalnede georgskorset finnes også som ordenstegn for noen fortjenesteordener.
Kjente slektsvåpen med smalnede georgskors, er bl.a. for den britiske familien Barclay som har grener i mange land, bl.a. i de skandinaviske, de baltiske, Tyskland og Russland. Det norske slektsvåpenet Meidell har bl.a. slike kors som skyldes inngifte med Barclay.


Kosmos.
a>s fremstilling av Kosmos eller Universet
Kosmos er i vanlig forstand et ordnet eller harmonisk system. Begrepet har sin opprinnelse fra det greske begrepet κόσμος i betydningen «ordnet verden» og er det motsatte konseptet av kaos. I dag benyttes begrepet vanligvis som et synonym til ordet Universet (i betraktningen av sitt ordnete aspekt). Ordene kosmetikk og kosmetologi (det som har med skjønnhet å gjøre) har sine opprinnelse fra samme ordrot. På russisk og bulgarsk betyr ordet kosmos ganske enkelt «rom» i betydningen verdensrommet. På kinesisk ("mandarinsk") er kosmos oversatt som "yuzhou", noe som oversatt bokstavelig betyr «rom-tid» ("yu" = rom + "zhou" = tid).
Kosmos i forståelsen som «orden» har sin bakgrunn i at stjernehimmelen og jorden var ordnet etter
et system hvor stjernene kunne sees å bevege seg helt jevnt og regelmessig over himmelhvelvingen. Det
samme gjaldt solen og månen, som sto opp og gikk ned til helt regelmessige tider, slik at deres bevegelser
ble brukt som grunnlag for tidsregningen og kalenderen.
Filosofi.
Universets største omfatning så langt.
Så langt som vet var Pythagoras den første filosof som benyttet begrepet kosmos for universet, muligens fra anvendelse til den stjerneklare himmelhvelvingen.
Russisk kosmisme er en kosmosentrisk filosofisk og kulturell bevegelse som oppsto i Russland tidlig på 1900-tallet.
Kosmisme er en litterær filosofisk posisjon som hevder at menneskeheten er en ubetydelig aspekt av universet ved at denne i beste fall er likeglad og kanskje til og med også fiendtlig. Denne filosofien, utforsket av forfattere som H. P. Lovecraft (tidvis hevdet å være den som opprinnelige fremmet kosmisme) og senere forfattere som representerte trosforestillingene i litterære bøker som "Haikerens guide til galaksen".


Senegal (elv).
Senegal er en elv i Vest-Afrika som danner grensen mellom Senegal og Mauritania, i tillegg til at elven renner gjennom Mali og Guinea.
Elven har to store demninger, Manantali-demningen i Mali og Maka-Diama-demningen på grensen mellom Senegal og Mauritania, like ved Atlanterhavet. Førstnevnte demning har installert 200 MW produksjonskapasitet og sørger også for irrigasjon.


De midtre koloniene.
De midtre koloniene var del av de tretten koloniene til Storbritannia i Nord-Amerika i det 18. århundre som senere rev seg løs og dannet Amerikas forente stater. De bestod av de fremtidige statene New York, Pennsylvania, New Jersey, Delaware og noen ganger Maryland. I dag blir disse statene beskrevet som de midtatlantiske statene.
De midtre koloniene var de mest etnisk og religiøst forskjellige av de tretten opprinnelige koloniene. Dette skyldtes hovedsakelig immigrasjon fra mange forskjellige land og folkegrupper som førte til at koloniene ble de mest tolerante. De hadde mer landbruk enn koloniene i New England og var kjent som «brødkurv»-koloniene pga. deres store korneksport.


Tørrlasteskip.
Tørrlasteskipet «Berge Athene» på 225 000 dvt.
Tørrlasteskip er betegnelsen på skip som frakter tørr last som ikke er pakket i enheter. Dette er til forskjell fra tankskip som frakter flytende last og stykkgodsskip som frakter last pakket i mindre enheter.
På verdensbasis omfatter de største handelsvarene for tørrlasteskipene blant annet malm, kull og korn.
Skipene deles gjerne inn etter størrelse
Gjenkjennelse.
Tørrlasteskipene gjenkjennes gjerne på flate, kasseformede luker på dekk. Lukene dekker som regel fra fire til sju lasterom. Lukene er enten todelte over hvert rom og åpner ut mot skutesiden. Ellers brukes lukekasser satt sammen til et trekkspill over hele lasteområdets lengde.
Handysize- og handymaxskipene har ofte egne kraner på dekk som brukes på hvert par med lasterom, mens de større skipene lastes og losses fra land.
Norske redere.
Norske redere har tradisjonelt vært sterkt representert innenfor dette segmentet. To store aktører i dag er Torvald Klaveness-Gruppen og børsnoterte Golden Ocean Group med John Fredriksen som hovedeier.


Snyltehatter.
Snyltehattene tilhører skivesoppslekten "Asterophora", og snylter på andre sopper.
Snyltehatter fins i Norge, men er sjeldne. Snyltehatter er uspiselige.


Daktyl.
En daktyl (gresk: "dáktylos", «finger») er en versefot som består av en trykktung stavelse etterfulgt av to trykklette, som i «dáktylos» eller «byene».
I klassisk gresk diktning er en daktyl en lang stavelse etterfulgt av to korte.


Troké.
En troké er en versefot som består av en trykktung stavelse etterfulgt av en trykklett, som i rope, tenke, eller paradoksalt nok jambe (som er en motsatt versefot)
I klassisk gresk diktning består en troké av en lang stavelse etterfulgt av en kort.


Kaos.
Kaos (gresk "Χάος, Chaos", «avgrunn», «svelg») er en tilstand av fullstendig forvirring og mangel på orden. En situasjon der en ikke har mulighet eller store vanskeligheter med å kontrollere og bringe stabilitet er dermed kaotisk. I den politiske filosofien anarkisme, som står for et samfunnssystem uten herskere, blir gjengs betraktet som synonymt med kaos, og anarki er da per definisjon kaotisk. Anarkister mener derimot at anarki er det motsatte av kaos.
Filosofi.
Innenfor gresk mytologi betydde kaos mørke og den uorden som gikk forut for gudenes opprettelse av den verdensordningen som het Kosmos. Kosmos betyr «orden» og er det motsatte konseptet av kaos. Kaos var et viktig konsept innen greske mytologi da perfeksjon var idealet, og kaos oppstod når gudene forstyrret orden på jorden. Kristendommen har en liknende tolkning – Satan og demoner forstyrrer orden på jorden, og dette blir sett på som opphavet til ondskap. Den greske mytologiens syn på orden og kaos har preget den vestlige filosofien i lange tider, der en så for seg et hierarki med perfeksjon på toppen og kaos på bunnen.
Enkelte østlige filosofier hevder derimot at verden bestod av en balanse mellom orden og uorden. De er likestilte i betydning, og en overvekt av orden er uheldig. Moderne vitenskap har en liknende tolkning av dette bildet. Forsøk viser at dersom et system har for mye orden, for eksempel et datasystem, vil det være sårbart for endringer. Dersom noe nytt kommer inn i systemet vil det danne seg en ny uorden, mens et system med mindre orden vil akseptere endringene, fordi det allerede inneholder en form for uorden, og blir en del av systemet.
Kaosteori.
En annen betydning av kaosbegrepet finner en i de såkalte «kaosteoriene», som alle er av nyere dato. Her dreier det seg om matematiske modeller som simulerer kaos ved å benytte iterasjoner eller et stort antall gjentagelser av utregninger av relativt enkle regneuttrykk. Dersom resultatet av disse iterasjonene fremstilles grafisk på en arbeidsstasjon eller datamaskin, fremkommer bilder, eller grafiske fremstillinger av kaos, der mange er blitt slått av den fremmedartede skjønnhet som bildene fremviser.
Disse «bildene av kaos» ble også populære på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da de på et vis utkonkurrerte bilder som Andy Warhols Pop Art. En kunne da se disse kaosbildene på T-skjorter, på plakater, på kafeer, i korridorer og andre steder, der det var den dekorative effekten det gjaldt, samt bildenes mer eller mindre hypnotiske virkning på de skuelystne som stilte seg åpent for slikt. Publikum fikk da også vite om adskillige skandaler i kjølvannet av disse bildene, der det dreide seg om «all night dance parties», house musikk, narkotika av typen ecstasy og andre nedbrytende aktiviteter. Det hele var vel et utslag av myten om at det å oppleve kaoset, var noe som var spesielt verdifullt for dem som søkte det.
Fra kaosteorien kommer det kjente begrepet sommerfugleffekten. Ideen om sommerfugleffekt er en idé om at små variasjoner kan forsterkes og føre til store variasjoner på lengre sikt. Ideen blir illustrert av at vingeslagene til en sommerfugl kan ha innvirkning på værfoldene – vinden fra vingeslagene til en sommerfugl i London kan skape stormer i New York. Dette er et eksempel for å forklare konseptet og ideen bak kaosteori.


Jambe.
En jambe er en versefot som består av en trykktung stavelse med en forutgående trykklett, som i «figur» eller «troké». Et versemål som består av overveiende jamber, kalles et "jambisk" versemål.
I klassisk gresk litteratur består jamben av en kort stavelse etterfulgt av en lang.


Osorno (vulkan).
Vulkanen Osorno, til forveksling lik vulkanen Fuji i Japan
Vulkanen Osorno ligger mellom innsjøene Lago Llanquihue og Lago Todos Los Santos i den chilenske regionen Los Lagos. Vulkanen er 2660 moh.


Spondé.
En spondé er en versefot som består av to trykktunge stavelser, som i «polkø».
I klassisk gresk litteratur består en spondé av to lange stavelser.


Chesapeake Bay.
Chesapeake Bay er den største estuarium i USA. Den ligger ved Atlanterhavet omgitt av Virginia og Maryland. Chesapeake Bays vannskille dekker 166 534 km² i District of Columbia og deler av seks stater: New York, Pennsylvania, Delaware, Maryland, Virginia og West Virginia. Mer enn 150 elver renner ut i bukten.
Hovedoppdemningen av selve bukten er rundt 304 km lang, fra Susquehanna-elven i nord til Atlanterhavet i sør. På det smaleste punktet nær Annapolis i Maryland er bukten 6,4 km bred og på det videste punktet, nær munningen av Potomac-elven, er den 48,3 km bred. Den totale kystlinjen i bukten er 18 804 km, og overflateområdet av bukten og dens viktigste forgreninger er 11 600 km².
Det smaleste punktet er forbundet av Chesapeake Bay-broen, og Chesapeake Bay brotunnellen strekker seg over 37 km nær dens munning.


Calbuco.
Calbuco er en vulkan i Chile. Den ligger sørøst for innsjøen Lago Llanquihue og nordvest for Lago Chapo i regionen Los Lagos. Den har en høyde på 2003 moh.
Vulkanen og dens omgivelser er vernet innen naturreservatet Llanquihue. Den er svært eksplosiv, og dens koniske form brøt sammen under senere pleistocen, og utløste da et ras av vulkansk materiale som nådde helt frem til innsjøen.
Calbuco har hatt minst ni utbrudd siden 1837; det siste var et beskjedent utbrudd i 1972. En av de største utbruddene i historisk tid i det sørlige Chile fant sted her i 1893–1894. Utbruddene sendte «bomber» på inntil 30 cm så langt som åtte kilometer, og ble fulgt av strømmer med tett varm lahar. Det var sterke eksplosjoner i april 1917, og nok en i januar 1929. Det siste større utbruddet var i 1961.


Anapest.
En anapest er en versefot som består av to trykklette stavelser foran en trykktung, som i «anapest» eller «parabol».
I klassisk gresk litteratur består en anapest av to korte stavelser foran en lang.


Roanoke-øya.
Et kart over Roanoke-området, av John White
Roanoke-øya er en øy i de ytre bankene av North Carolina. Den er rundt 19 km lang og 5 km bred og ligger mellom fastlandet og skjærgårdsøyene med Albemarie Sound i nord, Roanoke Sound i øst, Pamlico Sound i sør og Croatan Sound i vest. Øya inneholder landsbyene Manteo i nord og Wanchese i sør.
Den tapte koloni.
Roanoke-kolonien var den andre engelske koloni i den nye verden etter St. John's på Newfoundland. Den ble grunnlagt på Roanoke-øya i det som da var Virginia (nå North Carolina, USA).
Foretaket ble finansiert og organisert av sir Walter Raleigh som hadde fått en kontrakt for kolonisering av Virginia av dronning Elizabeth I av England som spesifiserte at Raleigh hadde ti år på seg til å etablere en bosetning i Nord-Amerika eller miste sine koloniserings-rettigheter. Raleigh og Elizabeth hadde tenkt at foretaket skulle gi både rikdommer fra den nye verden og en base for å angripe og stjele fra de spanske skatteflåtene. Med det i tankene ble en ekspedisjon sendt i 1584 for å utforske den østlige kysten av Nord-Amerika for en passende plassering.
Ekspedisjonen i 1584 ble ledet av kapteinene Phillip Amadas og Arthur Barlowe som valgte de ytre bankene av dagens North Carolina som en ideell plassering og tok kontakt med de innfødte. De returnerte til England og rapporterte om sine funn, prøver av den lokale flora og fauna og to innfødte, Manteo og Wanchese.
Til tross for mangel på mat og denne harde starten i forholdet med de potensielle naboene, valgte Grenville å forlate Richard Lane og rundt 100 mann til å etablere den engelske kolonien i den nordlige enden ab Roanoke-øya og gav løfte om å komme tilbake i april 1586 med flere menn og friske forsyninger.
Det som engelskmennene ikke visste var at området ved de ytre bankene var i begynnelsen av en av de verste tørkeperiodene på 400 år. Selv om de innfødte var villige til å bytte mat mot smykker i koloniens tidlige dager, ble de innfødte mer og mer motvillige i handel etter som året gikk inn i vinteren. Lanes reaksjon var å true til seg mat. Da trusler ikke virket lenger, tok kolonien til militære operasjoner. Blant annet tok han sønnen til en lokal leder, Skikko, til fange og krevde mat i kompensasjon.
I april 1586 hadde forholdet med nabostammene blitt så dårlige at de angrep en ekspedisjon ledet av Lane for å utforske Roanoke-elven. Hans respons var å angripe de innfødte i deres hovedstad hvor han drepte lederen, Wingina.
April gikk og der var ingen tegn til Grenvilles unnsettelsesflåte. Da sir Francis Drake ankom i juni på vei hjem fra et vellykket raid i det karibiske hav, tilbød han å ta kolonistene tilbake til England som de aksepterte. Kort tid etter Drakes flåte reiste, ankom Grenville og forsyningene.
Da Grenville fant kolonien forlatt, bestemte han seg for å returnere til England med hovedstyrken. Femten mann ble etterlatt for å opprettholde både en engelsk tilstedeværelse og Raleighs krav til Virginia.
Raleigh sendte av gårde en ny gruppe kolonister i 1587, denne gangen bestod den av menn, kvinner og barn ledet av John White, en kunstner og venn av Raleighs venner som hadde fulgt den foregående ekspedisjonen til Roanoke. De nye kolonistene hadde i oppdrag å plukke opp de femten mennene som var etterlatt i Roanoke og slå seg ned i Chesapeake Bay-området. Men da de ankom Roanoke, nektet flåtens navigatør, Simon Fernandez å transportere kolonien lenger enn de ytre bankene og hevdet at ved å fortsette til bukten ville hans retur til England bli utsatt på grunn av stormsesongen i Nordatlanteren og på den måten utsette flåten for fare.
Tvunget til å akseptere begrunnelsen ble Roanoke-bosetningen reetablert etter at førti av koloniens menn hadde blitt fraktet til Roanoke-øya for å lete etter de femten mennene som var stasjonert der. Av de femten mennene som ble etterlatt der året før, ble bare benene av en enkelt mann funnet. Den eneste lokale stammen som fremdeles var vennligsinnet ovenfor engelskmennene, croatanene på dagens Hatteras-øya, rapporterte at mennene hadde blitt angrepet og de ni overlevende hadde tatt båten sin og seilt opp langs kysten.
Gruppen av engelske bosettere gikk i land på Roanoke den 22. juli 1587. 18. august fikk guvernør Whites datter det første engelske barnet som ble født i Amerika, Virginia Dare. Før hennes fødsel reetablerte White forholdet med nabostammen croatanene og forsøkte å gjenetablere relasjoner med de stammene som Ralph Lane hadde angrepet et år tidligere. De krenkede stammene nektet å møte de nye kolonistene.
Kort tid etterpå ble Ralph Howe drept av innfødte da han fisket etter krabbe alene i Albemarle Sound. Kolonistene visste hva som hadde skjedd under Ralph Lanes styre i området og fryktet for sine liv. De overbeviste guvernør White om å returnere til England for å forklare koloniens situasjon og be om hjelp. Der var rundt 117 kolonister, 115 menn og kvinner som hadde reist over Atlanterhavet og to nyfødte babyer (inkludert Whites barnebarn) da White returnerte til England.
Skip som forlot Roanoke så sent som Whites gjorde var i fare og bekreftet det Fernandez hevdet. Whites farkost klarte seg såvidt tilbake til England. Planer om en forsterkningsflåte ble utsatt i begynnelsen på grunn av at kapteiner nektet å seile tilbake i løpet av vinteren. Ankomsten til den spanske armada førte til at alle seilbare skip i England ble kommandert til å bekjempe armadaen, som etterlot White uten brukbare skip til å returnere til Roanoke.
Vinteren og våren 1588 ble Whites forsøk på å reise tilbake til Roanoke hindret av menneskelige faktorer. Farkostene som ble frigitt fra forsvarstjeneste var små og kapteinene som var villige til å seile med dem var grådige. De forsøkte å ta flere farkoster på reise utover for å forbedre profitten av foretaket, inntil de ble erobret selv og deres last tatt. Uten noen ting å levere til kolonistene, returnerte skipene til England.
Av ukjente grunner klarte ikke White å utruste et nytt forsyningsforsøk i to år til. Han klarte til slutt å få innpass i en sjørøver-ekspedisjon som gikk med på å stoppe ved Roanoke på veien tilbake fra det karibiske hav. Wahite returnerte på sitt barnebarns treårsdag og fant bosetningen forlatt. Han organiserte en leteaksjon, men hans menn kunne ikke finne spor av kolonistene. Rundt nitti menn, sytten kvinner og ni barn hadde forsvunnet. Der var ingen tegn til kamp av noe slag. Det eneste sporet var ordet «croatoan» som var skåret inn i et tre. White forstod dette som at de hadde flyttet til Croatoan-øya, men var ikke i stand til å lete. En orkan traff de ytre bankene og blåste flåten til sjøs. Innen stormen gav seg var flåten nærmere England enn Virginia. Flåten begynte å gå tom for forsyninger og returnerte til England.
Kontroversen rundt den tapte koloni.
Mens den siste forflytningen av bosetterne fra 1587 uten nedtegnelser, noe som førte til at den ble kalt den «tapte koloni», er der mange teorier på kolonistenes skjebne.
Den mest sannsynlige er at kolonien ble spredt og ble absorbert av den innfødte befolkningen. Lumbeene, et innfødt folk som levde på Croatoan, har støtte fra noen historikere i sin tro på at de er etterkommere av en stamme som assimilerte Roanoke-bosetterne. Bosetterne hadde etterlatt en klar beskjed at de hadde reist til Croatoan (også stavet Croatan). Lumbee-folket har i fortiden blitt nektet føderal indianer-status på grunn av deres høye grad av blandet blod. Til tross for John Whites vanskeligheter i å lokalisere bosetterne, ble det oppdaget femti år senere at Croatan-folket praktiserte kristendom og hadde mange av de samme etternavnene som Roanoke-bosetterne. Stephen B. Weeks skrev i 1891 at «deres språk er engelsk for 300 år siden, og deres navn er i mange tilfeller de samme som de opprinnelige kolonistene.»
En annen teori er at kolonien flyttet og ble så ødelagt. Da kaptein John Smith og kolonistene i Jamestown bosatte seg i Virginia i 1607, var et av oppdragene deres å lokalisere kolonistene fra Roanoke. De innfødte fortalde kaptein Smith om menn som kledde seg og bodde som engelskmenn som bodde 80 km fra Jamestown. Powhatan, leder av Powhatan-indianerne, fortalde også Smith at han hadde utslettet Roanoke-kolonistene rett før ankomsten til Jamestown-bosetterne, siden de levde sammen med Chesapeake-stammen, en stamme som nektet å slutte seg til Powhatans konføderasjon. Powhatan skal ha lagt frem engelsk-produsert jerngjenstander som bevis for påstanden.
Da guvernør White reiste i 1587, etterlot han en lett seilbåt og et antall mindre skip for utforsking av kysten eller forflytning av kolonien til fastlandet. Noen hevder at kolonistene kan ha forsøkt å seile tilbake til England og forsvant i forsøket.
Noen har påstått at kolonien led av massiv matmangel. Siden landsbyboerne sultet og ikke hadde noe å spise, ble de tvunget til å ty til kannibalisme.
Til slutt sier noen teorier at kolonien ble utslettet av spanjolene, da de hadde utslettet en lignende fransk koloni nær dagens Jacksonville tidligere i århundret. Denne siste teorien er den minst sannsynlige, siden spanjolene fremdeles lette etter den engelsk kolonien så sent som 1600, ti år etter at White oppdaget at kolonien var savnet.
Mest sannsynlig er det at kolonistene ble spredt ut over North Carolina for å samle ressurser. Området ved de ytre bankene var fremdeles i tørkeperioden. Lee Miller hevder i "Solving the Mystery of the Lost Colony: Roanoke" at den delen av bosetterne som flyttet til Croatan-øya antagelig giftet seg inn med innbyggerne mens de som flyttet inn i landet ble erobret og solgt i slaveri, som ville forklare den geografiske spredningen av fortellinger om «lokalisering av den tapte koloni» som ble laget i løpet av det 17. århundre.


Game Boy.
Game Boy (ゲームボーイ) er en serie batteridrevne håndholdte spillkonsoller. Den er det mest solgte håndholdte spillsystemet til nå, og det nest mest solgte spillsystemet etter Playstation 2.
Versjoner.
Game Boy-konsollen gikk gjennom flere designiterasjoner uten særlig forandring i regnekraft siden dens offentliggjøring i 1989.
Nintendo DS.
Nintendo DS ble lansert i USA 21. november 2004 og 2. desember 2004 i Japan. Det er uvanlig at Nintendoenheter først blir lansert i Nord-Amerika før Japan. Denne enheten er ikke en del av Game Boy-serien, og Nintendo refererer til den som deres "«third pillar»" ("tredje pilar"); der konsollene er deres første pilar og Game Boy-serien med håndholdte enheter er den tredje. Men den kan bli ansett som en del av deres bærbare familie grunnet til strukturelle likheter til Game Boy og dets evne til å spille Game Boy Advance kassetter.
Neste generasjons Game Boy.
Siden det ble kjent at Nintendo DS ikke var ment for å erstatte Game Boy Advance har det vært spekulasjon om neste generasjon av håndholdte Game Boy-enheter. Det har vært et rykte om at dette systemet skal kunne bruke små optiske disker og ha noe bakoverkompatibilitet.
Kassetter.
Hvert spill er inni en liten plastkassett. Game Boy og Game Boy Color kassetter måler 5,8 x 6,5 cm. Programvaren inni inneholder data, logikken og reglene til spillet, mottar input fra knappene på konsollen og sender resultatet til skjermen og høyttaleren. Spilldata kan bli lagret slik at spillet kan fortsettes på et senere tidspunkt.
Spillkassetten blir satt inn i konsollens kassettåpning. Hvis kassetten blir dratt ut mens strømmen fortsatt er på vil Game Boyen fremvise udefinert oppførsel. Dette vil låse spillet og kan føre til underlige hendelser, for eksempel at rader av nuller vises på skjermen mens lyden har nøyaktig samme tonehøyde som når spillet ble dratt ut. Å dra en kassett ut på denne måten kan føre til at lagrede data eller maskinvare blir skadet. Dette gjelder for alle spillkonsoller, spesielt for dem som nettopp bruker kassetter.
Den opprinnelige Game Boy strømbryteren var laget på en slik måte at den hindret kassettene å bli dratt ut mens strømmen var på.
Spill som er ment for Game Boy Color (og ikke den opprinnelige Game Boyen) brukte plassen for låsemekanismen for å hindre at kassetten ble satt inn i den opprinnelige Game Boyen. Selv om dette blir omgått vil spillet fortsatt ikke kjøre. Det vil kun komme en beskjed på skjermen om at dette spillet kun er ment for Game Boy Color systemer.
Til venstre vises en oversikt over kompatibiliteten for kassetter mellom forskjellige systemer.
Popularitet.
De fleste spillkonsoller blir foreldet når nyere systemer blir tilgjengelig. Game Boy har vist en stor utholdenhet på dette punktet. I 2004 hadde systemet sitt femtenårs jubileum, og på den tiden har den overlevd (ofte tekniske overlegne) rivaler; og kanskje særlig Sega Game Gear og Atari Lynx. Den nåværende formen, Game Boy Advance, er bakoverkompatibel og kan fortsatt spille kassetter som var laget for den opprinnelige Game Boy i 1989.
Tusenvis av spill er tilgjengelig for Game Boy, noe som kan skrives tilbake til dens millionsalg, et gjennomført design og kort utviklingssyklus.
Nintendo DS kan spille Game Boy Advance-spill, men den kan hverken spille GBA-multiplayerspill eller kobles opp mot Nintendo GameCube. Den er heller ikke bakoverkompatibel med Game Boy eller Game Boy Color. Dette kommer av at den mangler en Zilog Z80-prosessor. Nintendo har uttalt at Nintendo DS ikke er en «ny Game Boy», men heller en ny type håndholdt enhet. Dette ser ut til å bety at Game Boy ikke skal erstattes av eller fases ut til fordel for DS.
Game Boy kamera og skriver.
Game Boy Camera og Game Boy Printer er tilbehør for Game Boy og sluppet i 1998. De markerte begynnelsen på et så langt – for det meste – mislykket forsøk på å utvide Game Boy fra å kun være en spilleenhet til en grunnleggende PDA.
Super Game Boy.
Super Game Boy var en innstikkskassett for Super Nintendo Entertainment System som gjorde det mulig å spille Game Boy spill på TV. De svart-hvite spillene ville få farger ved å angi farger til hver av de fire gråtonene. En oppfølging var Super Game Boy 2 (primært sluppet i Japan, men kunne skaffes til veie i USA også) som hadde flere farger, rammer og en linkport for multiplayerspill.
Game Boy Player.
På samme måte som Super Game Boy gjorde Game Boy Player det mulig å spille Game Boy og Game Boy Advance spill på Nintendo GameCube. Den brukte den samme fargepaletten som fantes i kassetten i stedet for å fargelegge spillene.
Game Boy ExChanger (GBX).
Den uoffisielle GBX-enheten, produsert av Bung Enterprises Ltd var den best kjent sikkerhetskopieringsenheten for Game Boy og Game Boy Color-spill. Enheten ble satt inn i parallellporten på en PC og gjorde det mulig å kopiere data fra ROM og SRAM fra kassetten til datamaskinen i tillegg til å overskrive flashkassetter for å spille kopier av Game Boy-spill.
Se også.
Game & Watch
Andre fakta.
a> i 1991, men fungerer fremdeles.


Jørn Kolsrud.
Jørn Kolsrud (født 7. april 1953) er en norsk komponist, musiker, programleder, manusforfatter og tekstforfatter. Han er kanskje best kjent som «Bowler» i NRKs frokost-tv for barn, «Kykelikokos», fra 1996 til 2003.
Bakgrunn.
Kolsrud spilte keyboards i dansebandet Ole Ivars 1978–1980. Han var sentral i høstrevyene med AB-teateret i Hamar 1976–1985. I 1985 grunnla han Video Øst as (nå Fabelaktiv as) sammen med Terje Helgesen og Sigrid Lindstad. Kolsrud arbeider fortsatt i firmaet, nå som manusforfatter og regissør, hovedsakelig av barne-tv-program. I oktober 2006 var han en av stifterne av filmproduksjonsfirmaet Ervod Productions AS.
Kolsrud er en av manusforfatterne bak Ervod Productions første film, en helaftens 3D-animert film med tittelen «TROLL – the tale of a tail» med et budsjett på 95 millioner kroner. Filmen produseres nå i Quad City, Illinois, USA og er planlagt premiereklar i 2014. Kolsrud er frimurer av X grad og har innehatt embedet som delegert mester i St. Johanneslogen "St. Torfinn" på Hamar.


Egil Johansen (1934–1998).
Egil «Bop» Johansen (født 11. januar 1934 i Oslo, død 4. desember 1998 i Huddinge, Sverige) var en svensk-norsk jazzmusiker (trommeslager), pedagog, komponist og arrangør. Johansen døde etter å ha falt om på en spillejobb i Nyköping to dager før – da hadde han slitt i flere år med hjerteproblemer. Han er far til musikeren Jan Johansen.
Han var en dynamisk og fleksibel slagverker og perkusjonist.
Bakgrunn og historie.
Johansen var allerede som tenåring ansett som en av landets beste trommeslagere og var profesjonell musiker fra han var 16 år. Han fikk kallenavnet «Bop» fordi han var spesielt god til å spille musikkformen bebop. Han var alltid opptatt av nye former for jazz som kom.
Egils profesjonelle karriere startet i Einar Stenbergs orkester sommeren 1950 på Svalerødkilen badehotell. Orkesteret besto av: Per Kilde (el.fele/trompet), Øivind Hammersmark (kl/ten.sax), Einar Stenberg (piano/trekkspill). Samme høst fortsatte Egil med samme orkester på Svaes Danseskole, hvoretter han begynte i Egil Monn-Iversens orkester.
Einar Stenberg dannet samtidig sitt ballroomorkester. Orkestret hadde gleden av å ha ansvaret for alle nasjonale og internasjonale mesterskap i selskapsdans i hele 1o år.Saksofonistene Arthur Strand og Rolf Nord var med-likeledes Edgar Vestgård trommer og Olav Risøe-bass.
Egil var også med i Kjell Johansens eksperimentband i perioden 1951–1953. Han spilte i "Rowland Greenbergs orkester" i 1952.
I 1954 reiste han til Sverige og også her stadfestet han sin posisjon som en fremragende trommeslager. Han spilte her med "Simon Brehms orkester". Samme år deltok han på sin debutplate
Etter det spilte han med Arne Domnérus i 30 år, Rune Öfvermans storband (fra 1956) og Harry Arnolds radioorkester (fra 1957). Et halvår i 1955 spilte han i Gardemusikken.
Jazz Incorporated, hans eget band, ble startet i 1974, som et fusion-band. Deretter tok de til seg mottoet «bebop is beautiful». De ga ut to plater "Live at Fasching" (1980) og "Walkin' on" (1981). Begge disse platene oppnådde utmerkelsen Gyllene skivan (1980 og 1982).
Han har spilt med de fleste av Sveriges toppmusikere og en rekke internasjonale musikere. Han har deltatt i mange produksjoner, både plater og i TV- og radioprogram. Hans første egne plateutgivelse var LPen "Samse tak" (1976) hvor både svenske og norske musikere deltok.
Fra 1970-tallet og utover underviste han i slagverk og gruppeimprovisasjon, i senere tid sammen med gruppa The Brazz Brothers.


Lago Todos Los Santos.
Lagos Todos Los Santos er en innsjø i regionen Los Lagos i Chile. Innsjøen ligger øst for Lago Llanquihue i nasjonalparken Vicente Pérez Rosales. Mot vest ligger Andesfjellene. På nordsiden finner vi vulkanene Osorno, Cerro La Picada og Puntiagudo.


Sigurður Nordal.
Sigurður Nordal (født 14. september 1886, død 21. september 1974) var en islandsk språk- og litteraturforsker, skribent og poet. Professor i Reykjavík fra 1918 og hovedredaktør for skriftserien Íslenzk fornrit fra 1933. Han var også redaktør for Studia Islandica 1937-1951 og Islands ambassadør i København fra 1951–1957. På Det islandske universitet (Háskóli Íslands) var han en innflytelsesrik læremester innenfor emnet islandske og nordiske studier, men Nordals innflytelse strakte seg utenfor akademia. Gjennom hele sitt liv spilte han en aktiv rolle i islandsk kulturdebatt og samfunnsliv.
I et essay av forfatteren Kristján B. Jónasson, der han diskuterte Nordals rolle som en kulturkritiker, hevder han at Nordals middelsalderstudier representerer selve nøkkelen til å forstå dannelsen av det moderne islandske samfunnet.
Han var den som vesentlig utformet teorien om at de islandske ættesagaene var litterære verk forfattet av individuelle forfattere, den såkalte bokprosateorien som for en stor del har avløst friprosateorien som den norske forskeren Knut Liestøl argumenterte interessant og innsiktsfullt for.
Nordal sto sterkt for synet at det ikke eksisterer noe avbrudd i islandsk litteratur. Hans forelesninger om emnet islandsk litteratur 1350-1750 beviser dette også til det fulle (utgitt i bokform). Før i tiden mente man at da sagaene var ferdigskrevet inntrådte det en lakune i islandsk litteratur, som først våknet til live igjen i det 18. århundrede. Hans egne forelesninger viser, at dette standpunkt er uholdbart. I århundrene 1350-1750 så mangt et mesteverk forfattet på islandsk dagens lys — denne tids litteratur er bare ikke så godt kjent i utlandet.
Nordals utgivekser av islandsk kulturarv er blitt benyttet som standardverk i de islandske læresteder. Til tross for at hans forskning og teorier stammer fra det tidlige 1900-tallet, nyter de fortsatt høy anseelse. For eksempel kan man med god samvittighed si, at Nordal sa det sidste ord om "Hrafnkels saga" og "Egils saga". Ingen filolog har kunnet rokke ved hans utgaver af dem.
Det bør også nevnes at Nordal selv var en forfatter av rang. Hans verker er alle preget av en utsøkt finfornemmelse for det islandske sprog. Hans verker er derfor ikke bare lærde studier, men i og for seg litteratur av høy rang.


Svenner fyr.
Oversikt over det bebygde området
Svenner fyr ligger på øya Korpekollen i øygruppa Svenner i Larvik kommune. Fyret ble tent første gang 22. oktober 1874. Det opprinnelige tårnet var bygget i stein av fanger fra som satt på Akershus festning. I 1900 ble det eksisterende tårnet i støpejern bygget. Tårnets høyde er på 18,7 m, toppen på tårnet ligger 40 meter over havet. Fyrlyset ligger 40,3 meter over høyvannstand og har en lysvidde på 17,8 nautiske mil. Fyret ble avbemannet i slutten av 2002 og automatisert i 2003. Fyret med tilhørende bygninger ble fredet i 1997.
Vestfold Fylkeskystlag med samarbeidspartnere leier per 13. juni 2008 fyret av Kystverket. Fyret er tilrettelagt for utleie, med mulighet for overnatting. I kystledsesongen 30. juni–12. august driftes Svenner fyr av lokale vertskapsfamilier.
Navnet Svenner kommer av det norrøne "Sveinar", som betyr «gutter, karer», uten at man kjenner bakgrunnen for dette.


Ingrid Jangaard Ousland.
Ingrid Jangaard Ousland (født 1. september 1932 i Ålesund) er en norsk billedkunstner og tegner. Hun har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, fra Philadelphia og Paris. Hun arbeider i kull, pastell, akryl, akvarell og med grafikk. Mange års arbeid med bøker har resultert i et utall bokomslag og illustrasjoner til en rekke barnebøker og bildebøker. Ousland har hatt et stort antall separatutstillinger og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet. Hun har også arbeidet aktivt i flere kunstnerorganisasjoner, bl.a. som formann i Tegnerforbundet. Hun har mottatt flere priser, deriblant Kulturdepartementets illustrasjonspris for barne- og ungdomsbøker i 1993.
Ingrid Jangaard Ousland er mor til formgiveren Ingeborg Jangaard Ousland, billedkunstner Turid Jangaard Ousland, illustratøren Bjørn Ousland og polfareren Børge Ousland. Hun bor på Nesodden.


Peter Hallberg.
Peter Hallberg (født 1916, død 1995) var en svensk filolog i norrøne studier, fra 1943 til 1947 svensk lektor og dosent ved Universitet i Reykjavik, Island; dr. phil. i 1951 på en avhandling om «Natursymboler i svensk lyrik från nyromantikken till Karlfeldt»; fra 1951 dosent og fra 1975 professor i litteraturhistorie ved Göteborgs Universitet, Sverige.
Peter Hallberg var anerkjent som en fremragende kulturformidler mellom de nordiske land. Han er kanskje især kjent for sine studier over Halldór Laxness' forfatterskap i verker som «Halldór Kiljan Laxness» (1952), «Den store vävaren» (1954) og «Skaldens hus» (1956). Han har foruten adskillige vitenskapelige artikler om islandsk litteratur, bl.a. «Den isländska sagan» (1956) som er et standardverk som det fortsatt er umulig å gå utenom, også skrevet «Den fornisländska poesien» (1962).


Magellanstredet.
Magellanstredet er et strede helt sør i Sør-Amerika. Det skiller det søramerikanske fastlandet fra øygruppen Ildlandet. Begge sidene av stredet tilhører Chile. Navnet stammer fra oppdagelsesfareren Ferdinand Magellan.
Gammelt nederlandsk kart over stredet
Sundet er den viktigste naturlige passasjen mellom Stillehavet og Atlanterhavet, men anses å være vanskelig å navigere gjennom, på grunn av det ugjestmilde og regnfulle klimaet og at passasjen er relativt trang med flere øyer og grunner. Ved sundet ligger også Kapp Froward som er det søramerikanske fastlandets sydligste punkt.
Frem til Panamakanalen ble åpnet i 1914 var ofte Magellanstredet den eneste sikre måten å seile mellom Atlanteren og Stillehavet på, idet fartøyene ble skjermet fra havets villskap av Ildlandet i sør og kontinentet i nord. Passasjen var sikrere enn Drakesundet, som er havavsnittet mellom Kapp Horn og Antarktis. Drakesundet er ekstremt turbulent og uforutsigelig, og isfjell forekommer ofte. Frem til Panamakanalens tid var Magellanstredet foretrukket av dampskip, mens Drakesundet var den vanligste passasjen for seglfartøy som hadde det vanskeligere i trange farvann.
Sundets østre åpning ligger i den brede bukten ved grensen mellom Chile og Argentina. I vest er det flere åpninger.
Ferdinand Magellan var den første til å seile gjennom sundet. Det var i 1520, under hans verdensomseiling. Da Magellan seilte inn i sundet den 1. november, ble det kalt «Estreito de Todos los Santos» (Alle helgenssundet, etter den katolske liturgiske festdagen det skjedde på).
Den 23. mai 1843 tok Chile sundet i besittelse.
På nordkysten av sundet ligger byen Punta Arenas, den sørligste byen på det søramerikanske kontinentet.


Skyldfolk.
Skyldfolk er, ifølge "Ivar Aasen", det samme som slektninger eller pårørende.
Se slekt, familie og ætt. Opphavet for uttrykket må være at slektninger
på et vis står i gjeld til hverandre: de "skylder" hverandre. Dette opphavelige
norske uttrykket er under innflytelse av bykultur nå nesten blitt helt erstattet
av ordet familie, som er et uttrykk som har sin opprinnelse i det gamle Rom,
der det betegnet den gruppen mennesker som utgjorde en husstand, tjenere og slaver


Spelt.
Spelt eller dinkel ("Triticum spelta") er en kornart i hveteslekten av grasfamilien, nært beslektet med hvete. Man anser den i dag for å være en hybrid mellom urhvetesortene Emmer ("Triticum dicoccon") og Enkorn ("Triticum monococcum").
Spelt har sin opprinnelse i midtøsten. Spelt var tidligere en svært viktig kornsort, og har vært dyrket i Norden i mer enn 4500 år. Spelten tapte etterhvert terreng til den mer kostnadseffektive hveten, som normalt gir tre til fire ganger mer korn per m² enn spelt. Spelt regnes som en av de opprinnelige kornartene og regnes derfor som mindre foredlet en dagens moderne hvetesorter. Det er stor variasjon mellom de enkelte speltsortene. Foredling av enkelte speltsorter og kryssing med moderne hvetesorter har økt avlingspotensialet, men også gjort disse sortene mere lik dagens hvetesorter. Sorter som Schwabenspelz, Alkor og Hubel er foredlete speltsorter mens sortene Oberkulmer Rotkorn og Ebners Rotkorn er opprinnelige, uforedlete sorter. Oberkulmer Rotkorn og Ebners Rotkorn siste er sortene som dyrkes i Norge i dag.
Spelt skiller seg fra hvete ved at strået er lengre og at aksspindelen bryter sammen ved tresking. Agnene holder kornene sammen i småaks slik at spelt må avskalles for å kunne males.
Spelt er noe mer hardfør enn hvete. Den gir betydelig mindre avling (rundt 30%) av hva moderne hvetesorter gir. Spelten er derfor mer nøysom og klarer seg bedre på mindre næring og er derfor godt egnet til økologisk dyrking.
Spelt har et høyere proteininnhold enn vanlig hvete. Det påstås også at spelt har høyere innhold av sporstoffene magnesium, sink, jern og kobber. Spelt regnes derfor som en sunnere kornsort enn hveten, og har på grunn av dette blitt mer populært de siste årene. Helsedirektoratet skriver via matportalen.no: «Analyser som sammenligner næringsinnholdet av spelt med vanlig hvete gir foreløpig ikke noe klart svar på om spelt har et bedre næringsinnhold enn vanlig hvete. Noen analyser viser høyere innhold av visse mikronæringsstoffer i spelt, som for eksempel jern, sink og kobber, men forskjellene er ikke store og heller ikke gjennomgående i alle analyser. Næringsinnholdet i det ferdige melet er avhengig av mange faktorer, som for eksempel værforhold, dyrkingsmåte, malemetode og hvor grovt melet er. Valg av hvetesort er mindre utslagsgivende.»
Spelt inneholder gluten, som vanlig hvete, og kan derfor ikke spises av folk med cøliaki. proteinsammenetningen skiller seg fra vanlig hvete og spelt kan derfor i noen tilfeller spises av folk med hveteintoleranse.


Helhodefisker.
Helhodefisker, kalles også havmus på norsk, er bruskfisk beslektet med haier og skater, til tross for at de har et avvikende utseende.
Dets latinske navn er inspirert av det greske fabeldyret Chimera, som er en blanding av løve, geit og slange.
Forplantningen foregår på samme måte som hos de resterende bruskfisk. De er utelukkende marine, og finnes vanligvis på dypere vann. De regnes for å være en alderdommelig gruppe.
Fremre del av første ryggfinne har en pigg forbundet med en giftkjertel. Overkjeven er fastvokst til kraniet, derav navnet helhodete fisker. Tre gjellespalter som er dekket av et gjellelokk. De har ingen spirakel. Store øyne med iriserende grønt tilpasset svakt lys på store dyp.
Vann tas inn i munnen gjennom en kanal dannet av nesegropene.
Benytter hovedsakelig sine forstørrete brystfinner til å svømme, den lange og piskelignende halen har svakt utviklet muskulatur. Dette gjør dem til relativt sakte svømmere. Som hos andre bruskfisk består finnestrålene av hornstoff.
Unge individer har svakt utviklete hudtenner på kroppen, voksne individer har naken hud, med unntak av hannens karakteristiske hefteorgan på hodet som benyttes under paring.
Legger temmelig store egg i hornkapsler.
I motsetning til andre bruskfisk har de ingen kloakkåpning, produkter fra tarmen og nyrene har hver sin åpning.
Mangler egentlige tenner men har sammenvokste munnplater som skiftes sjelden og som vokser kontinuerlig. Et par i underkjeven og to par i overkjeven.
Fordøyelsessystemet er enkelt og magesekk mangler.
Ribbein mangler og ryggstrengen beholdes gjennom hele livet. Den er omgitt av tynne ringer, men mangler egentlige ryggvirvler.
De mangler også Leydigs organ og det epigonale organ, organer som vi kun finner hos bruksfiskene.


Eberhard Spiller.
Eberhard Spiller (født 1905, død 1940) var en tysk offiser som deltok i den tyske operasjonen mot Norge under andre verdenskrig.
Spiller var hauptmann og stasjonert som flyattaché på den tyske ambassaden i Oslo og ledet den tyske jakten på regjering og kongefamilien i aprildagene 1940. Han ble hardt skadet i forbindelse med trefningen på Midtskogen natt til 10. april og døde på sykehus samme dag.
Eberhard Spiller ankom Oslo i oktober 1939, offisielt som flyattaché, men var en agent knyttet til de tyske fallskjermstyrkene. I slutten av februar 1940 ble han kalt til Berlin for å motta ordrer i forbindelse med Operasjon Weserübung – invasjonen av Danmark og Norge. Han fikk i oppgave å skaffe informasjon om det norske luftforsvaret, flyplassene og forsvarsinstallasjoner. Spiller skulle også skaffe opplysninger om de norske statsmaktene, og da spesielt kongen. Til dette formålet holdt han flere store mottakelser, den største med over 200 gjester.
Den siste middagen holdt han kvelden 8. april. Han hadde instrukser om å være på Fornebu kl. 05.15 neste morgen for å ta imot et slipp av tyske fallskjermstyrker. Dette droppet ble kansellert og fallskjermjegerne havnet i stedet i Danmark.
Etter diverse mellomspill fikk Spiller kommandoen over et fallskjermjegerkompani med oppdrag å ta til fange kongen. Tyskerne fikk melding om at konge og regjering befant seg på Hamar. Klokken 17.00 begav Spiller og kompani seg nordover i fire kaprede busser, en norsk millitærlastebil og Spillers private bil. Framme i Hamar fant Spiller ut at kongefamilien hadde flyktet videre til Elverum og tyskerne fortsatte dit. Kl. 01.30 natt til 10. april kjørte tyskerne inn i veisperringen på Midtskogen, og Spiller ble hardt såret i kamp med norske styrker. Han ble kjørt til Hamar sykehus, men døde av skadene kl. 12.30 samme dag.


Kompassrose.
Kompassrosen er en inndeling av sirkelen i et visst antall
sektorer, gjerne 8, 16 eller 32, som blev anvendt i forbindelse
med bruk av magnetkompasset til sjøs. Kompassrosen var da tegnet inn
eller "konstruert" på et "kort" som en la under magnetnålen.
Når magnetnålen så kom til ro, visste man at den pekte mot nord,
og ved å dreie på kompassrosen, kunne en lese av den kursen en
skulle seile i forhold til nord. Kompassrosen var inndelt i
"streker". På engelsk brukes betegnelsen "compass rose" eller "compass card".


Kromatofor.
Kromatoforer er pigmentkorn som hos plantene kan delta i fotosyntesen.
Hos dyr pigmenterte strukturer som brukes ved fargeendringer, f.eks. fargeskifte hos kameleoner eller blekkspruter. De ulike typer kromatoforer trekker seg da vekselvis sammen eller utvider seg, og resulterer i forskjellige farger på overflaten.


Oslo Internasjonale Poesifestival.
a> opptrer på poesifestivalen i 1985. ©Profero
Oslo Internasjonale Poesifestival • OIPF 14.–16. juni 1985 med tittelen: «Fra Shamanisme til High-Tech»", og 14.–20. august 1986 med tittelen «Verden i Oslo – Oslo i Verden».
Poesifestivalen skapte stor oppmerksomhet både i Norge og i utlandet. Mange av verdens store nytenkere, poeter, forfattere og vitenskapsmenn var til stede. Albert Nordengen åpnet festivalene og Åse Kleveland var konferansier. Et stort lerret ble hengt opp mellom Oslo Rådhus to tårn, der det ble vist laserprojeksjoner. Forfatteren Axel Jensens skip «Shanti Devi» lå fortøyd ved Aker Brygge hvorfra man ledet hele prosjektet.
Sponsorer var bla. DnC ved Leif Terje Løddesøl, Oslo kommune ved ordfører Albert Nordengen, Utenriksdepartementet ved ekspedisjonssjef Knut Sverre, Hertz og SAS. Begivenheten foregikk på Oslo Konserthus, Waterfront, Nordraak, Aker Brygge, Nationaltheatret og Karl Johan.


Philip Øgaard.
Philip Remi Øgaard (født 6. april 1948) er en norsk filmfotograf.
Han har fotografert et trettitalls filmer siden 1985 og er blant Norges mest fremtredende innen sitt fag.


RG-12.
RG-12 er et sørafrikansk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av TFM, som også er ansvarlig for Casspir. Det produseres nå av Land Systems OMC (en underavdeling av BAE Systems) i Sør-Afrika. De første produksjonsmodellene sto klare i 1990.
Kjøretøyet var opprinnelig beregnet på å brukes av politistyrker, men en rekke varianter har blitt tatt fram for private og militære kunder i tillegg. Over 700 er i tjeneste med fler enn åtte land.
Pansringen skal være i stand til å stå i mot 5,56×45 mm ammunisjon (en vanlig kaliber i bruk over store deler av verden).


Valkyr.
Valkyr er et britisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av Vickers Defence Systems. Det ble utviklet på 1980-tallet og to stykker ble levert til Kuwait før landet ble invadert av Irak.


VXB-170.
VXB-170 er et fransk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av Société des Automobiles Berliet. Det ble utviklet på 1960-tallet og er i tjeneste med flere politi- og militærstyrker.


BLR.
BLR (spansk: "Blindado Ligero de Ruedas"), også kjent som Pegaso BLR 3545, er et spansk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av ENASA. Det er i tjeneste med flere politi- og militærstyrker.


TABC-79.
TABC-79 er et rumensk amfibisk pansret personellkjøretøy med fire hjul.


TM-170.
TM-170 er et tysk amfibisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, opprinnelig utviklet av Thyssen -Henschel som nå er en del av Rheinmetall Landsysteme. Den ble utviklet i 1978 og er i tjeneste med flere politi- og militærstyrker, blant annet i Tyskland og Kuwait.
Beskrivelse.
TM-170, som er basert på Mercedes-Benz Unimog, har et skrog konstruert i sveiset stål som gir beskyttelse mot riflekalbrede prosjektiler og granatsplinter, og har plass til 10 fullt utstyrte soldater. Fremdrift i vannet gis av hjulene, men vognen kan utstyres med vannjetmotorer som gir en toppfart på opptil 9 km/t.
Vognen brukes ofte uten noen bestykning, men kan utstyres med forskjellige alternativer som for eksempel et 7,62 mm maskingevær eller et tårn med 20 mm kanon. Annet tilleggsutstyr inkluderer vinsj og doserblad.


UR-416.
UR-416 er et tysk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av Thyssen Henschel. Det ble utviklet på 1970-tallet og er i tjeneste med flere militærstyrker.


MOWAG MR 8.
MR 8 er et sveitsisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av MOWAG. Det ble utviklet på 1950-tallet på privat initiativ av MOWAG. Det ble så testet og tatt i tjeneste med tysk politi og grensevakter. Bussing og Henschel lisensproduserte rundt 600 kjøretøyer i Tyskland. I tysk tjeneste ble MR 8 senere erstattet av Thyssen-Henschel TM 170.
MR 8 har et mannskap på to og kan ta med fem ekstra passasjerer. Vognføreren sitter framme til venstre med vognkommandøren på sin høyre side. Motoren er montert bak til venstre.


Condor.
Condor er et tysk amfibisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av Thyssen Henschel. Det ble utviklet på 1970-tallet og er i tjeneste med flere militærstyrker. Den største brukeren er Malaysia, men den er også i bruk i Thailand.


PSZH-IV.
PSZH-IV er et ungarsk amfibisk pansret personellkjøretøy med fire hjul. Det ligner litt på det sovjetiske oppklaringskjøretøyet BRDM-2, men har ikke hjulene under buken.


Type 6614.
Type 6614 er et italiensk amfibisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av Fiat og OTO Melara. Det er i tjeneste med flere politi- og militærstyrker.


GKN-Sankey AT105 Saxon.
Saxon i bruk av politiet i Hongkong
GKN-Sankey AT105 Saxon er et britisk pansret personellkjøretøy med fire hjul. Den ble produsert fra 1976 og har i tillegg til den britiske hær blitt solgt til blant annet Bahrain, Kuwait, Malaysia og Oman.
Saxon ble tatt fram for å være et enkelt og billig pansret kjøretøy for å bringe fram forsterkninger til British Army of the Rhine, de britiske styrkene i Vest-Tyskland under den kalde krigen. Det kan holde høy hastighet på vei, og har mange felles deler med kommersielle lastebiler. En rekke politistyrker har også brukt Saxon.


Shorland S 55.
Shorland S 55 er et britisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet av Short Brothers fra Belfast. Det ble utviklet tidlig på 1970-tallet og er i tjeneste med flere militærstyrker.
Kjøretøyet er mekanisk basert på Land Rover-komponenter.


Humber FV1611.
Humber FV1611 er et britisk pansret personellkjøretøy med fire hjul. Det var kjent uformelt som "pig" (gris). Det ble utviklet tidlig på 1950-tallet og var i tjeneste med britiske og maltesiske styrker.
Kjøretøyet er mekanisk basert på lastebilkomponenter fra FV1600, som var i tjeneste på den tiden.
Varianter inkluderer FV1612, som var en kommunikasjons/kommandovogn, ambulanseversjonen FV1613 og panserjegeren FV1620 Hornet.


Cadillac Gage Commando Ranger.
Cadillac Gage Commando Ranger er en serie amerikanske pansrete personellkjøretøyer med fire hjul. Det ble utviklet sent på 1970-tallet og finnes i flere varianter. Det er i tjeneste i USA og Luxembourg. På høyden hadde det amerikanske luftforsvaret over 700 i tjeneste, hvor de ble kalt Peacekeeper.
Rangers/Peacekeepers ble produsert tidlig på 1980-tallet på en Dodge 200 eller Dodge Ram pickup-ramme, samme som CUCV. En oppdatert versjon kalt Peacekeeper II ble senere markedsført. Denne var basert på rammen fra en Ford F-350. Mange av kjøretøyene endte opp hos forskjellige politistyrker sine SWAT-avdelinger.
Kjøretøyet har skyteskår rundt 270°, og mulighet for et tårn med et M-60 maskingevær på taket. Opprinnelig hadde det en 5,9 liter Mopar-motor, som senere ble erstattet med en 5,2 liter etter som det var problemer med den førstnevnte.


Sabine Völker.
Sabine Völker (født 11. mai 1973 i Erfurt) er en tysk skøyteløper.


Gretha Smit.
Gretha Smit (født 20. januar 1976 i Rouveen) er en nederlandsk skøyteløper.
Smit vant overraskende sølvmedaljen på 5000 meter under OL 2002 i Salt Lake City. Før denne sesongen hadde hun ikke deltatt i konkurranser på bane på flere år, hun begynte ikke å trene igjen før de nederlandske uttakingsløpene sent i 2001.
I årene før 2002 hadde hun gjort det meget godt i maraton på skøyter. Hun ble nederlandsk maratonmester på naturis i 1995, 1998, 2000 og 2001, og på kunstis i 1999, 2000 og 2001. Under det sist avholdte Elfstedentocht i 1997, kom hun på andre plass. Hun vant også det alternative Elfstedentocht – arrangert i Finland – i 1998, 2000 og 2001.


AMX-10P.
AMX-10P er et fransk amfibisk stormpanservogn med 20 mm maskinkanon.
Vogna har plass til ni infanterister og har et mannskap på tre. Fremdriften i vannet er med vannjet.
I 2005 ble en kontrakt gitt på 50 millioner euro for oppgradering av 108 AMX-10P til AMX-10PICV, nok til to regimenter. Oppgraderingene skal gjøres i perioden 2006-2008, og er en mellomløsning fram til Giat Industries VBCI (fransk: "Véhicule Blindé de Combat d'Infanterie") hjulgående kjøretøyer blir levert. Oppgraderingen omfatter bedre pansring, modifikasjoner til rampen bak, nye torsjonsstaver i hjulopphenget og kraftigere girkasse.
Vogna er eller har vært i bruk i Frankrike, De forente arabiske emirater, Hellas, Indonesia, Qatar, Saudi-Arabia og Mexico.


Buffel.
Buffel er et sørafrikansk pansret personellkjøretøy med fire hjul. Det ble satt i tjeneste på 1970-tallet, og ble brukt for eksempel i konflikten i Angola.


Casspir.
Casspir under tester i USA
Casspir er et sørafrikansk pansret personellkjøretøy med fire hjul. Det er usedvanlig godt beskyttet mot landminer for et kjøretøy i sin klasse.
Kjøretøyet ble brukt i gatene i Sør-Afrika under apartheid-regimet for å bryte opp protester.


Spartan.
Spartan er et britisk pansret personellkjøretøy med beltedrift. Det er kjent som FV103 i det britiske forsvaret. Lastekapasiteten er på bare fire eller fem fotsoldater, noe som reflekterer dets rolle i å frakte lag av spesialister, som for eksempel panservernlag eller ingeniørlag, rundt på slagmarken.


Elfstedentocht.
Elfstedentocht eller Ellevebyersløpet er et skøyteløp som arrangeres med ujevne mellomrom i den nederlandske provinsen Friesland.
Løpet, som måler nesten 200 km, går over frosne kanaler, elver og innsjøer mellom elleve frisiske byer: Leeuwarden, Sneek, IJlst, Sloten, Stavoren, Hindeloopen, Workum, Bolsward, Harlingen, Franeker, Dokkum og Leeuwarden igjen. Løpet arrangeres ikke hvert år, først og fremst på grunn av at de nederlandske vintrene ofte er for milde til at vannet i kanalene fryser. Med deltakerantall på opptil 15 000 løpere setter arrangementet også meget høye krav til isens tykkelse. Regelverket krever minst 15 centimers istykkelse langs hele løypa.
Siden Elfstedentocht arrangeres så sjelden, skaper det stor spenning over hele landet når man offentliggjør at løpet skal arrangeres. Dagen før løpet reiser mange nederlendere til Leeuwarden for å ta del i den feststemte atmosfæren omkring arrangementet. Kvelden før løpet kalles «Nacht van Leeuwarden» (Leeuwarden-kvelden). Byen forvandles til en stor gatefest.
Historikk.
Elfstedentocht var allerede en del av frisisk tradisjon da Pim Mulier i 1890 unnfanget ideen om et organisert løp, som ble arrangert for først gang i 1909. Etter dette løpet stiftet man "Vereniging De Friesche Elf Steden" som skulle ta seg av organiseringen.
Løpet er arrangert 15 ganger siden 1909. Etter at eliteløperne har startet, forsøker om lag 15 000 mosjonsløpere å fullføre strekningen.
Vinnere.
Sluttiden er oppgitt i timer og minutter.
(*) Etter delt seier i 1933 og 1940, da de fremste løperne bestemte seg for å passere mållinjen hånd i hånd, hadde dette blitt forbudt av organisasjonen. Jan van der Hoorn, Aad de Koning, Jeen Nauta, Maus Wijnhout og Anton Verhoeven ignorerte denne regelen. De ble diskvalifisert, og ingen vinner ble kåret.
De elleve frisiske byene.
Dette er ruten til Elfstedentocht når løpet gås i urvisernes retning, som i 1985, 1986 og 1997. Avstandene mellom byene kan variere noe, avhengig av den nøyaktige løypa. Avstandene som er oppgitt her, er fra 1997.


Antarktisplatået.
Antarktisplatået (også kalt Sydpolplatået og Polarplatået, på norsk gjerne kalt Kong Haakon VII Vidde) er et stort område sentralt på det antarktiske kontinent. Området inkluderer Sydpolen og strekker seg over 1000 km i østlig retning innover Dronning Maud Land og Australian Antarctic Territory. Platået ligger gjennomsnittlig på om lag 3000 moh. Kombinasjonen av områdets høyde og breddegrad medfører at Antarktisplatået har klodens laveste temperaturer.
Platået ble oppdaget av Robert Falcon Scott på Discovery-ekspedisjonen i 1903, mens Ernest Shackleton var førstemann på selve polplatået under Nimrod-ekspedisjonen i 1909 og navnga det "King Edward VII Plateau". Roald Amundsen navnga platået "Kong Haakon VII Vidde" til ære for Kong Haakon da han nådde Sydpolen som førstemann 14. desember 1911. Ingen av disse navnene har senere blitt internasjonalt akseptert, men det norske navnet har en viss bruk i Norge – selvfølgelig med et ikke lite snev av nasjonal stolthet. Se nedenfor.
«Kong Haakon VII Vidde».
Roald Amundsen navnga Antarktisplatået for «Kong Haakon VII Vidde» da han som førstemann nådde polpunktet den 14. desember 1911. (Opprinnelig "Kong Haakon VII's Vidde", men i henhold til gjeldende norske navnegivningsregler er genitivs-s utelatt.) Navngivningen ble meddelt Kong Haakon VII i brevs form og Amundsen gjorde også krav på området som norsk besittelse. Dette kravet ble senere avvist av den britiske regjering, i det man hevdet at Ernest Shackleton allerede i 1909 hadde vært oppe på polplatået og tatt dette i besittelse for Storbritannia, da under navnet "King Edward VII Plateau". Nimrod-ekspedisjonen nådde lengst syd på 88°23'S, 180 km fra polpunktet før de måtte vende om. Det norske kravet ble ikke gjentatt, men deler av området ligger innenfor sektoren som senere ble erklært som norsk Dronning Maud Land. Hverken det norske eller britiske navnet fikk gjennomslag, og det internasjonalt anerkjente navnet for polområdet er Antarktisplatået.


Ford Trimotor.
Ford Trimotor var et tremotors sivilt transportfly, konstruert av William B. Stout, hos Henry Ford. Flyet hadde mange fellestrekk med Fokkers Model 5-AT og ble produsert fra 1926 av Henry Ford. Produksjonen av flyet pågikk frem til 1933. I løpet av denne tiden ble det produsert 198 eksemplarer. Det ble et populært fly, også som militærmaskin, og ble solgt over hele verden. I motsetning til Fords berømte biler, så produserte han ikke selv motorene. Den senere modellen (5-AT) hadde de sterkere Pratt & Whitney motorene. Flyet hadde et skrog av korrugert aluminium (bølgeblikk), som også ble benyttet på Ju 52. På samme måte som for Fords biler og traktorer så var Ford Trimotor fornuftig konstruert og relativt rimelig og pålitelig for sin tid. Den raske utviklingen som fly gjennomgikk på den tiden gjorde imidlertid at Ford Trimotor relativt raskt ble utdatert. Den overlegne Douglas DC-2 ble konstruert i 1932 og fløy for første gang 17. desember 1932. Dette flyet ble så populært at Ford mistet interessen for videre satsing på utvikling og produksjon av fly. Det skulle imidlertid ikke bli Fords siste innsats i flyproduksjon. Under den andre verdenskrig bygget han den største flyfabrikk i verden og produserte tusenvis av B-24 «Liberator» bombefly. De var likevel konstruert av andre.


Igor Malkov.
Igor Aleksejevitsj Malkov (russisk Игорь Алексеевич Малков, født 9. februar 1965) er en tidligere skøyteløper fra Sovjetunionen. Malkovs spesialitet var de lange distansene.
Malkovs navn forbindes med to svært jevne dueller mot svenske Tomas Gustafson under OL 1984 i Sarajevo. Etter å ha måttet nøye seg med sølv på 5000 meter, bare to hundredels sekund etter Tomas Gustafson, kunne Malkov trekke det lengste strået på 10 000 meter, da han slo Gustafson med fem hundredeler.
I mars 1984 satte Malkov verdensrekord på 10 000 meter med tiden 14.21,51. Tidligere samme vinter fikk han registrert en tid på under 14 minutter, men denne tiden ble ikke godkjent som verdensrekord av det internasjonale skøyteforbundet (ISU).


Postimpresjonisme.
Postimpresjonisme er betegnelsen på en retning innen billedkunsten på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet – etter impresjonismen.
Postimpresjonistene både videreførte og fornektet impresjonismens ideer. De fortsatte å bruke sterke og klare farger i avbildningen av naturen, men vektla i større grad følelser og personlig uttrykk i tilnærmingen. Postimpresjonistene blir sett som forgjengere for senere kunstretninger som kubisme, fauvisme og ekspresjonisme.


Pavel Pegov.
Pavel Georgijevitsj Pegov (russisk Павел Георгиевич Пегов, født 29. november 1956 i Moskva) er en tidligere russisk skøytesprinter. Han representerte Sovjetunionen.
Under sprint-VM 1983 kom han på andre plass, bak japaneren Akira Kuroiwa. I mars 1983 forbedret han Jevgenij Kulikovs verdensrekord på 500 meter to ganger. 25. oktober gikk han på 36,68, og neste dag forbedret han rekorden til 36,57. Samme helg satte han en legendarisk verdensrekord på 1000 meter med tiden 1.12,58, og ble dermed den første som gikk under 1 minutt og 13 sekunder. Rekorden ble stående i 10 år.
Pegov startet sin karriere som allround-løper, med 6. plass i det nasjonale mesterskapet i 1978 som beste resultat. Han hadde respektable personlige rekorder på de lengste distansene, og allerede ved utgangen av 1979-sesongen lå han på 16. plass på Adelskalenderen. Etter sine sprintrekorder lå han fortsatt som nr 25 etter sesongen 1984.
1983 var Pegovs eneste virkelig store sesong, og han la opp som aktiv løper i 1985.


Johnny Höglin.
Hans Johnny Höglin (født 26. februar 1943) er en tidligere svensk skøyteløper. Han vant en overraskende gullmedalje på 10 000 meter under OL 1968 i Grenoble, tre tidels sekund foran Fred Anton Maier.


Åke Seyffarth.
Karl Åke Seyffarth (født 15. desember 1919 i Stockholm, død 1. januar 1998 i Mora) er en tidligere svensk skøyteløper. Han vant gull på 10 000 meter og sølv på 1500 meter (etter Sverre Farstad) under OL 1948.
Han vant europamesterskapet 1947, det første offisielle internasjonale mesterskapet som ble arrangert etter andre verdenskrig, og samme år tok han bronse i verdensmesterskapet.


Hansnes.
Hansnes er et tettsted og administrasjonssenteret i Karlsøy kommune i Troms. Tettstedet ligger på nordøstsida av Ringvassøy, ytterst i Langsundet, og har innbyggere per 1. januar. Hansnes ligger omtrent 60 kilometer nord for Tromsø sentrum, cirka en time med bil.
Hansnes har butikker, bensinstasjon, bank, kafé, overnattingsmulighet, båthavn, legesenter, kirke, skole, barnehage og sykehjem. Fra Hansnes er det fergeforbindelse med Vanna, Reinøya og Karlsøya. Ringvassøy har fastlandsforbindelse via Kvalsundtunnelen på riksvei 863 som går fra Kvaløysletta i Tromsø kommune.


Julius Skutnabb.
Julius «Julle» «Skuti» Skutnabb (født 12. juni 1889 i Helsingfors, død 26. februar 1965 samme sted) var en finsk skøyteløper. Han deltok i sitt første verdensmesterskap i 1914, men fikk karrieren avbrutt på grunn av første verdenskrig og den finske borgerkrigen.
Han kom tilbake etter krigen og vant gull på 10 000 meter og sølv på 5 000 meter under de første olympiske vinterlekene i Chamonix i 1924. Samme år kom han på tredje plass under verdensmesterskapet på hjemmebane i Helsingfors.
I 1926 kunne han feire en ny triumf i Chamonix, der han nå vant europamesterskapet.
Under OL 1928 i St. Moritz tok han igjen sølvmedalje på 5000 meter. På dette tidspunktet var han nesten 39 år gammel, og er fremdeles tidenes eldste medaljevinner i hurtigløp på skøyter.


Thor Otto Steen.
Thor Otto Steen (født 23. juni 1946) er en tidligere leder i Bodø Høyre i perioden 1984–1985.


Livestrong-armbånd.
Livestrong-armbåndet er et gult armbånd laget av den tidligere kreftrammede syklisten Lance Armstrong sommeren 2004. Båndet er en del av utdanningsprogramet «Wear Yellow Live Strong», som skal hjelpe kreftrammede ofre og bidra til økt kreftforskning. Båndet blir solgt i pakker på 10, 100 eller 1200 bånd for å skaffe fem millioner dollar til Lance Armstrong Foundation i samarbeid med Nike. Båndene selges enkeltvis for 1 dollar per stk. Den gule fargen var valgt fordi den er en viktig farge i profesjonell sykling. Det er etterhvert blitt veldig populært.
Båndet ble ekstremt populært i USA ved slutten av sommeren 2004, de første kjendisene som bar båndet var deltakerne i Tour de France 2004. Personligheter som John Kerry, skuespiller Matt Damon, og andre idrettsutøvere i OL i Athen 2004 hadde et bånd. Dette kan være en av grunnene til at båndene har blitt mote.
Armbåndene er gule og lagd av silikon, med påskriften "LIVESTRONG". I mai 2005 hadde over 50 millioner armbånd blitt solgt.
Det finnes også andre armbånd som går til veldedighet som det hvite MAKE POVERTY HISTORY som har som mål å slette u-landsgjelden, og det svarte og hvite STAND UP SPEAK UP som markedsføres av Nike og er mot rasisme.
Etter at Lance Armstrong i 2012 mistet alle medaljene i Tour de France på grunn av doping, klipte enkelte opp det gule Livestrong-armbåndet i protest mot svindelen hans.


Eldbjørg Ribe.
Eldbjørg Ribe (født 28. november 1947 i Oslo) er en norsk tegner og illustratør. Hun har studert kunsthistorie og har dessuten tegneutdanning fra Statens Lærerskole i forming og Westerdals Reklameskole.
Elbjørg Ribe har levert poengterte og humoristiske tegninger til en rekke aviser, tidsskrifter og bøker. Hun har også hatt flere utstillinger. Tegnestilen kjennetegnes av humørfylte figurer i klar strek, prikketeknikk og mettede farger.


Sikorsky S-43.
Sikorsky S-43 er et 2 motors, 18 seters Amfibiefly.
Det var konstruert av Igor Sikorsky og produsert hos Vought-Sikorsky Aircraft Division of the United Aircraft Corporation of Stratford, i Connecticut, USA.
Antall produserte fly skal ha vært 39 stk. Største kjente enkeltordre kom fra Pan American World Airways, med 14 fly.
Det er i dag tre kjente Sikorsky S-43 igjen på museer i USA. Kun 3 fly er rapportert havarert eller forulykket
«Valkyrien».
Det Norske Luftfartsselskap anskaffet i 1936 ett fly som ble registrert LN-DAG og fikk navnet «Valkyrien». Anskaffelsen var gjort for den planlagte rute Norge – USA via Island i samarbeid med Pan Am som skulle ha startet sommeren 1936, basert på en avtale inngått mellom Bernt Balchen på vegne av DNL og Juan Trippe på vegne av Pan Am, hvor DNL skulle besørge flyvningen Bergen – Reykjavík og Panair strekningen Reykjavík – New York.
DNL fikk oveta en av de 14 "S-43" som skulle leveres til Pan Am. Flyet ble skipet til Norge i deler og satt sammen her, og registrert i Norges luftfartøyregister som LN-DAG.
Ruten kom ikke stand da Panair gikk fra avtalen, og DNL ble sittende igjen med en maskin som de ikke hadde trafikkmessig behov for. Så snart flyet var satt sammen og registret ble det fløyet til Malmö for å settes i opplag i påvente av at DNL fant en kjøper. «Valkyrien» ble solgt til et fransk selskap 14. september 1939 og ble registret F-AREX og satt inn i ruter i fransk Vest-Afrika. Siste kjente opplysninger er at flyet ble tatt ut av tjeneste 26. mai 1946.


Olav Rasch.
Olav Gulbrand Løkting Rasch (født 30. mai 1920 i Oslo, død 26. mai 2002 i Bodø) var en norsk bryggerimester og politiker (H).
Han ble født i Oslo som sønn av bryggerimester Gudbrand Rasch og Ingeborg Marie Warland. Olav Rasch var bryggerimester ved Nordlandsbryggeriet i Bodø, hvor han fant opp Eventyrbrusen. Han var formann i Bodø Høyre 1959–1963.


Steigen Sagaspills historie.
Denne artikkelen er om Steigen Sagaspills historie'". For hovedartikkel, se
Steigen Sagaspill.
__TOC__
Før spillene.
Det er selvfølgelig vanskelig å tidsfeste akkurat når ideen til et slikt prosjekt som dette ble født. Britt Johansen i Straumfjord foreslo et par år før 1980 at kulturstyret skulle ta initiativ til markering av historiske begivenheter på Engeløya. Forslaget ble da avskrevet som godt, men tiden var ikke moden ennå.
I 1981–82 hadde Bjørn Stemland studiepermisjon, og var i Bergen for å studere litteratur og musikk. Da dukket igjen tanken opp på å få laget et stort kulturprosjekt i Steigen, med flest mulige grener av kulturlivet engasjert.
Bakgrunnen for stykket.
Under en studietur til London, så Stemland en full oppføring av Orestien. Stykket ble framført i National Theatre, som var bygd som et gresk amfiteater. Stykket brukte et slags talekor. Koret i gresk teater er med i handlingen, reagerer på det som skjer og fører handlingen fremover.
Stemland ble grepet av formen på det greske teateret, og tenkte det måtte gå an å få til noe tilsvarende i Steigen.
Etter endte studier i Bergen, skaffet han seg et eksemplar av Danmarks gamle Folkeviser av Svend Grundtvig. Der finnes historien om Hagbard og Signe i 12 forskjellige versjoner. Han hadde tidligere lest den historiske romanen Kveldulv Haraldson til Steig av Eivind Tverbakk, hvor historien om Hagbard og Signe er flettet inn, og artikkelen «Sogna om Signelill til Steig og Hagbard Unge», fra årbok for Steigen 1980 skrevet av Henrik Nordmann.
Rundt Vollmoen amfi er det stedsnavn som Hagbardholmen, Sigardshaugen og Signelillsalen. Dette viser at folkefantasien har trukket handlingen dit.
Nå hadde Stemland en historie, og et lokalmiljø å trekke historien til. Det var villige sangere i Steigen, og likeledes var det et ganske stort orkestermiljø. Med alt dette i hodet kom han hjem til Steigen i 1982.
Deretter skjedde det ingenting med sagaspillet før Henry Tømmerås tok det opp til diskusjon i kulturstyret høsten 1984, hvor han foreslo at det skulle dannes en komite med han selv som formann, og med Stig Olsen, Kristine Schrøder og Bjørn Stemland. Stemland tok da på seg oppgaven å skrive manuskript.
Konkretisering og valg av spillested.
Noe av det første komiteen gjorde var å gå på befaring etter en egnet utendørsscene. De begynte ved kirka på Engeløya, og arbeidet seg oppover i retning Vollmoen. Da de kom dit, var det tydelig at dette var et selvfølgelig valg. I tillegg så de øyeblikkelig Tingsteinen og en naturlig tilskuerplass med panoramautsikt til leia og alle holmene, skjærene og så videre – De ble spesielt imponert over den gode akustikken på Vollmoen, som var et naturlig amfiteater på grunn av fjellene rundt.
Nå hadde Stemland noe håndfast å jobbe ut fra, og til juleferien den 9. januar 1985 var første utkast klart. Det ble sendt inn til Hålogaland Amatørteaterselskap for konsulentuttalelse.
Imens hadde Stig Olsen begynt å søke om støtte, hos Norsk Kulturråd, Nordland fylke, AOF, Nordnorsk Musikkråd, Rikskonsertene og Steigen kommune. Henry Tømmerås tegnet sagaspill-vignetten, som ble brukt øverst på alle søknadene. Etter en tid fikk de også kontakt med (da) Sparebanken Nordland.
Stig gjorde forøvrig mye for å få tak i kostymer – En del drakter kom fra Stiklestad, en del fra Festspillene i Nord-Norge og en del fra Norsk Amatørteatersenter i Oslo. Alt i alt ble det lånt 60-70 drakter og like mange sko.
Grunneieren på Vollmoen var (og er) Tromsø Museum, og Stig måtte få avklart dette med dem. De viste velvilje til prosjektet, men det betydde likevel mye papirarbeid – og man ble nektet å sette opp permanente hus. Forøvrig måtte ting oppklares med de andre berørte grunneierne også.
Manuskript og musikk til første forestilling.
Det kom beskjed fra Hålogoland Amatørteaterselskap via instruktør Tordis Landvik ved Vefsn Folkehøgskole i Mosjøen. Der sto det at manuskriptet var et brukbart grunnlag å arbeide ut fra – så man kunne bare sette i gang. Tordis ble da med en gang engasjert som freelance instruktør.
I midten av februar 1985 var det helt klart at det ble sagaspill i Steigen – det var på tide å finne en komponist for musikken. Stemland var allerede blitt kjent med Helge Alføy gjennom seminarer og musikkstudier, og kontaktet ham. Han var med en gang interessert, og etter å ha lest manus takket han umiddelbart ja.
Musikken skulle skrives for kor, solister og janitsjarorkester, og den skulle være ferdig senest midten av juni. Ganske snart begynte notene å komme, og den 16. juni var alt ferdig, som avtalt.
Finn-Normann Løvdal ble kontaktet om musikalsk ledelse, og han takket også ja. Første øving med koret og orkesteret ble avtalt 26. til 29. juni og premieredatoen ble bestemt til 31. august 1985 kl. 15.00.
1985.
Tidenes første oppsettelse av Steigen Sagaspill, satt opp av instruktøren Tordis Landvik, var en suksess. Premieren spiltes under et strålende vær, som hadde vært dårlig dagene før og ble dårlig igjen dagene etter. Med dette var grunnlaget dannet for et sagaspill i Steigen, ett grunnlag som er blitt bygd videre på i nå 20 år, uten å vise tegn til å skulle slutte.
Den første oppsetningen hadde et budsjett på spede 10 000, og det var mange andre vanskeligheter for Tordis. Hun skriver selv at «den største og mest merkbare i arbeidet med Steigen Sagaspill var den store aldersspredningen av skuespillerne som skulle spille mot hverandre, spesielt slik Hagbard og Signe jo var.» En annen vanskelig ting, som er vanlig i alle slike små samfunn, er å få skuespillerne og statistene til å forstå hvor viktig det er å møte opp til prøver – i oppmerksomhetskamp med fjøser og familie.
1987.
Aasta Aalo gjorde ingen store forandringer i skuespillet. I år var det fokus på kostymene, og de hadde et eget budsjett på 20 000 kroner. Inger Susæg fikk i oppdrag å lage tegninger til kostymer, og gjorde en veldig jobb på å finne ut av hvordan slike klær skulle se ut, ved hjelp av en rekke kilder.
1989.
Thorbjørn Gabrielsen la i år spesiell vekt på å få bevegelse i koret, og gjøre dem til en integrert del av handlingen – noe som har blitt fulgt opp i alle år senere. Skalden Trym fikk også sine første replikker dette året.
Til Island.
I 1989 leide ledelsen to Boeing 747 fly, og dro til Reykjavík på Island. Selv om mesteparten av det som kunne gått galt gikk galt, ble dette en suksess. Spillet hadde leid en hest, og på premieredagen slet den seg og sprang bortover de eneste fire kilometrene med motorvei som var på Island – mot kjøreretningen. Alle løp etter, og til slutt ble hesten funnet igjen inntullet i noen sin klesvask i en bakgård i byen. Thorbjørn Gabrielsen skriver at han «husker spesielt Kjell Fredriksen som i fullt Hagbard-kostyme spurte en lamslått islending langs veien ‘Have you seen a white horse?’» Det ble også leid en container, som skulle fungere som tingstein – Den sank ned i bakken på grunn av regnværet. Til slutt ble skuespillet gjennomført i regnvær og i 5 grader – utvilsomt en spesiell opplevelse for alle medvirkende.
1991.
Islendingen Czeary Aleksander Szewzyk (uttales "sharek") hadde stor fokus på action, og ville få fram det dramatiske i stykket med store effekter, som hester, enorme kamper, ekstreme pyroeffekter – Hele hytter sto i brann. Kampene var ikke akkurat trygge – den eneste gangen noen av skuespillerne er blitt skadet i stykket var i år. Christian List fikk et trespyd i hodet, og ble slått i svime.
1993.
Også i 1993 hadde Szewczyk ledelsen (Han er den eneste som har hatt ledelsen i to år), og også i år var stykket blodig. Szewczyk hadde i år hester som kom dundrende inn på scenen, og ble brukt som en aktiv del i kampen – Noe som ikke var helt ufarlig, spesielt for de som lå og spilte døde på scenen tett ved der hestene dundret av gårde. Slik bruk av hestene har aldri igjen blitt gjentatt, fordi det er så farlig.
Bursislav ble også skrevet inn i år, slik at Szewczyk kunne ha mer å lage kamp med – Burislavs menn mot kong Sigards menn. Burislav kommer et stykke ut i stykket, og vil «prøvesmake» på giftet sitt.
Szewczyk innførte flere sterke virkemidler òg, som utstoppede ravner og ordentlige kuhodeskaller på stake.
1995.
Ørjan Wiklund endret mye på det artistiske i stykket. Han stokket om på replikker, ryddet opp i teaterteksten, fjernet noe tekst og tok i bruk annen tekst fra originalmanuskriptet som ikke var blitt brukt før – Alt dette for å få handlingen bedre frem.
Til tross for dette kunstneriske med Wiklunds oppsetning, ble dette årets oppsetning den mest blodige framføringen Sagaspillet har sett, både før eller siden. Kong Sigard og Burislav kjemper mot hverandre. I slutten av spillet, etter at både Hagbard og Signe er døde, dreper Sigard Brusislav, øyeblikket før han selv blir drept av Burislavs menn. Nå er Steig uten noen leder, og folket snur seg til Ulvhild, Sigards forviste søster. Sverdet, maktsymbolet i mannsverden, er nå hennes, men hun vil ikke ha det og stikker det i marken, og snur ryggen til.
Ærespris.
I år fikk sagaspillet tildelt Tysfjord Sparebanks ærespris for dugnadsinsatsen, en pris som deles ut til personer, lag eller foreninger som gjør en innsats for lokalmiljøet.
1997.
Barbro Laxaa og Bjørg Breivik hadde delt regi.
I år ble fokuset satt sterkt på dronning Ålov's russiske bakgrunn, og for å understreke forholdet mellom vikingene og samene. Hun ble spilt av russiske Shierly Kobialko. For å forsterke inntrykket ble to nye scener skrevet inn, en handelsscene og en festscene (begge har blitt brukt i alle år etter). I festscenen er Ålovs slektninger med og fester, mens i handelsscenen er det samer som handler med samiske ting.
De jobbet også med «massescenene», for å få det til å utnytte Vollmoens veldig massive utescene.
1999.
Inger Susæg tok ned spillet igjen, fra den voldelige saken det hadde blitt de siste tre årene, og tilbake til det poetiske. Hun skriver selv at «Å se Sigard stå ribbet tilbake når Signe går i døden, er for meg sterkere enn vold».
I tillegg designet hun et nytt langhus til skuespillene, og et orkesterhus. Før hadde orkesteret stått på et provisorisk platå uten ordentlig tak, og selve scenen hadde bare hatt noen få, små hytter. Nå tegnet Susæg et langhus til å ha midt på scenen, og et orkesterhus. Langhuset ble laget med en paviljong til andre etasje, som fungerte som Signes sovebur.
2001.
I 2001 var de greske nornene (skjebnegudene), Urd, Verdande og Skuld med i spillet. Lillian Selvik brukte ikke langhuset fra året før, fordi hun syntes det skygget for mye for naturen på Vollmoen.
2003.
Hagbard mot en vakt (2003)
Det som nok er Kjetil Sørbottens største forandring i dette årets sagaspill, er måten publikum kommer på. Før har publikum kommet opp på Vollmoen ettersom de kom dit, i uordnete rekker, og kjøpt ting i salgsbodene der. I 2005 hadde derimot Kjetil som den første regissøren lagt regi på publikums oppmarsj. Publikum ble delt opp i grupper, som representerte tingfolket som kom til Steig. Mellom hver gruppe red en hest med banneret til et av høvdingsetene hvis ledere kommer til Steigartinget. Publikum var altså i 2005 en integrert del av spillet, helt til de var oppe på tribunen.
Burislav var med i år, men Trym var borte. Burislav var i år gjort snillere og mer sympatisk, slik at Signes valg ikke sto mellom den onde og den gode, men mellom sedvanen og kjærligheten.
Til Russland.
I 2003 dro en del av sagaspillet til Staraya Ladoga i Russland, for å ha en framføring av spillet der. En trekkspill-utøver og en trompetist fungerte som trekkspillorkester, noen få sangere som kor og alle hovedrolleinnehaverne var med – for å feire 1250-årsdagen til byen som var Russlands første hovedstad.
2005.
Mange veteraner omtalte jubileumsspillet i 2005 (20 års jubileum) som et av de beste. Janne Vik Lossius har lagt en langt mer detaljrik og styrende regi enn noen regissør før henne. Av store forandringer har hun, sammen med Bjørn Stemland, skrevet Trym mer inn i skuespillet, og også gjort orkesteret til en langt mer integrert del av spillet. Før var de mer et stemningsskapende middel, men i år hjalp det også litt med å drive handlingen.
Dette årets spill gav spillet tilbake noe av det personlige preget som delvis hadde forsvunnet de siste årene til fordel for en mer action-preget stil, spesielt etter at Czeary Aleksander Szewczyk skrev inn Burislav i 1993.
Et annet tillegg i år, kanskje til en kontrast, var at spillet hadde en profesjonell scenekamp-instruktør fra Oslo til å instruere kampscenen, som derfor ble en langt mer sofistikert, men samtidig mer trygg for skuespillerne, scene en de fleste som har vært til nå.


FosenNamsos Sjø.
MS «Agdenes» og MS «Fosningen»
FosenNamsos Sjø AS er et norsk transportselskap. Selskapet inngår i konsernet Torghatten ASA. Selskapet driver ferje- og hurtigbåtsamband i Midt-Norge og Hordaland. FosenNamsos Sjø ble etablert i 2008 etter en sammenslåing av den sjøverts virksomhet i daværende Fosen Trafikklag og Namsos Trafikkselskap. Flåten består av 14 ferjer og åtte hurtigbåter. Selskapets hovedkontor ligger i Trondheim, og selskapet har avdelingskontorer i Namsos og Austevoll. Selskapet hadde i 2010 ca. 230 ansatte.
Historikk.
Fosen Trafikklag ble stiftet 14. desember 1957. Etableringen skjedde ved at A/S Fosenferja, Fosenhalvøya Billag A/S, Hitra Billag A/S, Frøya Billag A/S, A/S Stadsbygd Trafikkselskap og A/S Frosta Dampskibsselskap fusjonerte med Fosen Dampskipselskap til ett felles trafikkselskap med hovedkontor i Trondheim.
Selskapet hadde flere datterselskaper: Bastø Fosen, Fosen Verkstedservice, Berg-Hansen Reisebureau AS, Fjordveien AS, Trønderbilene AS, Bilruta Frosta-Åsen AS, Østerdal Billag, Gauldal Billag og Norgesbuss. Fosen Trafikklag drev sammen med Møre og Romsdal Fylkesbåtar partsrederiet Kystekspressen ANS. Selskapet eide også en 51 % andel i Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap.
Konsernet disponerte ca. 750 kjøretøy, fem hurtigbåter og elleve ferjer. Gjennom dette drev konsernet blant annet landets største og tredje største ferjesamband, landets største hurtigbåtsamband, samt var den ledende bussaktøren i hovedstadsområdet.
Fosen Trafikklag hadde i 2004 2 151 ansatte og omsatte for 988 mill. kroner.


Byggesystem.
Et byggesystem er en bit programvare som bygger annen programvare, det vil si kompilerer, linker og gjør andre ting forbundet med byggeprosessen.
De to vanligste verktøyene som kalles i byggeprosessen er kompilatoren – oversetter kildekode til objektkode – og lenkeren – lenker sammen objektkode til et kjørbart program.
Byggesystemet kan gjøre andre, forhåndsdefinerte ting for hver komponent som skal bygges, eller være utvidbart så det kan gjøre brukerdefinerte handlinger. Eksempler kan være at det interakterer med versjonskontrollsystemet for å sjekke ut og inn filer og finne riktig versjon av filer, at det kopierer filer fra et sted til et annet eller at det sender en e-post til den som er ansvarlig for byggingen når prosessen er ferdig eller har støtt på et problem.
Byggesystemer i bruk i 2005 inkluderer Ant, som er et "open source"-system basert på Java, MSBuild, som er Microsofts nyeste byggesystem, og xconfig, som brukes for å bygge Linux-kjernen.


Sigvard Ericsson.
Johan Sigvard «Sigge» Ericsson (født 17. juli 1930) er en tidligere svensk skøyteløper. I 1955 vant han både europamesterskapet i Falun og verdensmesterskapet i Moskva. For disse prestasjonene ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje.
I OL 1956 vant han gull på 10 000 m, foran Knut Johannesen og Oleg Gontsjarenko.
I årene 1954 og 1956 kom han på tredje plass i EM.


Ingerlise Karlsen Kongsgaard.
Ingerlise Karlsen Kongsgaard (født 4. juli 1947 i Bærum) er en norsk illustratør og organisasjonskvinne.
Ingerlise Kongsgaard har bachelor-grad i grafisk design og illustrasjon fra England der hun studerte fra 1972 til 1976. Hun har siden arbeidet med bokomslag, skolebøker, tidsskrifter, reklame og emballasjedesign. Særlig utbredt ble hennes mange detaljerte forsideillustrasjoner for Gyldendal og Pax forlag på 1980-tallet. Ingerlise Kongsgaard har også vært aktiv i det organiserte fagmiljøet, blant annet som medstifter av Norsk illustratørforbund i 1983, som utstillingsansvarlig i Grafill og aktivt medlem i IBBY Norge. I 2008 ble hun tildelt Norsk illustrasjonsfonds æresstipend for å ha stiftet Grafills årlige billedbokutstilling i 1998.
Kongsgaard har blant annet illustrert bildebøkene "Lotte på loftet" (1992) skrevet av Karin Bang og "Lilletrollet" (1997) av Tor Åge Bringsværd".
Ingerlise Kongsgaard er gift med den engelske illustratøren Bernard Blatch. De bor på Haslum utenfor Oslo.


«Prinz Eugen» (1938).
"«Prinz Eugen»" var en tung krysser som tjenestegjorde i den tyske Kriegsmarine fra 1939 til slutten av den andre verdenskrig, senere ble hun brukt som målfartøy ved de amerikanske atomprøvesprengningene ved Bikini-atollet i Stillehavet. Vraket ligger i dag på grunn ved Enubujrevet, radioaktivt forurenset.
"«Prinz Eugen»" var støtteskip for "«Bismarck»" under krysserkrigen i Atlanterhavet i 1941 og deltok i det dramatiske slaget i Danmarkstredet i mai 1941 hvor slagskipet "HMS «Hood»," Royal Navys flaggskip, ble senket. Senere samme dag ble "«Prinz Eugen»" bevisst skilt fra "«Bismarck»" og klarte å flykte fra de forfølgende britiske skipene. Etter å ha forsøkt å drive krysserkrig på egen hånd i Atlanterhavet, returnerte krysseren til Brest i Frankrike den 1. juni 1941. Under et bombeangrep av RAF den 1. juli ble "«Prinz Eugen»" truffet av bomber mens den lå i dokk. Bomben detonerte i fremre del av skipet og tok livet av 60 av mannskapet.
Etter at britene hadde senket "«Bismarck»," beordret Hitler stopp i krysserkrigen med overflatefartøy i Atlanterhavet. I februar 1942 dro "«Prinz Eugen»" fra Tyskland til Norge. Den 12. februar 1942 ble skipet torpedert av den britiske undervannsbåten "HMS Trident." Etter midlertidige reparasjoner i Trondheim, returnerte "«Prinz Eugen»" til Kiel for fullstendig reparasjon. Den ble da ikke operasjonell før i februar 1943. To forsøk på å ta seg til Norge igjen samme år mislyktes. Fra august 1944 ble "«Prinz Eugen»" brukt i forsvaret mot de fremrykkende Sovjetiske styrkene i Øst-Prøysen, de baltiske landene og for å bringe tyske flyktninger til Tyskland. Den 15. oktober 1944 kolliderte hun p.g.a. tåke, med krysseren "«Leipzig»," hvorved "«Leipzig»" nesten ble delt i to.
«Prinz Eugen» i Panamakanalen 1. mai 1946. Kanonrørene i A-tårnet er fjernet.
Fra den 20. april 1945 lå hun til kai i København og ble ikke brukt mer under krigen p.g.a. drivstoffmangel. Da krigen var over var "«Prinz Eugen»" det ene av bare to kryssere i den tyske Kriegsmarine som fremdeles var i drift (det andre var "«Nürnberg»)." Hun ble da overført til US Navy.


Funcom.
Funcom NV () er et norsk produksjonsselskap som utvikler og utgir dataspill.
Historie og aktivitet.
Selskapet ble etablert i 1993 av Erik Gløersen, Ian Neil, Andre Backen, Gaute Godager, og Olav Mørkrid. Fra sine opprinnelige lokaler i en kjeller i Munkedamsveien i Oslo vokste selskapet til å bli en av verdens største uavhengige utviklere og utgivere av dataspill. Funcom har spesialisert seg på «Massively Multiplayer Online Role Player Games» (MMORPG) og MMOG-er – dataspill som spilles på internett av flere samtidig. Best kjent av disse er Age of Conan. De fleste utgivelsene er laget for PC, men Funcom har også utgitt spill til konsoller som Xbox og Nintendo. Funcom har også laget spill for «Player versus Player Arena» (PVP arena).
Funcom ble notert på Oslo Børs i desember 2005. Ved utgangen av 2008 hadde selskapet 302 ansatte. Storsatsningen "Age of Conan" kostet 200 millioner å lage og ble lansert med vikingfest i Holmenkollen i Oslo. Likevel ble Funcom hardt rammet av spillerflukt og blogghets. Spillet solgte som forventet, men brukerne spilte bare 3-6 måneder istedenfor 9-12 som budsjettert. På et halvt år sank aksjen i verdi fra 55 kroner til 2,50. Funcom-medgründer og Conan-sjef Gaute Godager trakk seg, mange ble sagt opp og hovedkontoret i Oslo flyttet mye av produksjonen utenlands. Etter flere kvartaler med underskudd presenterte Funcom overskudd i 3. kvartal 2010. I 2010 var produksjonen spredt på fem land.
Funcom har nye prosjekter innen casualspill for plattformer som Facebook og Android. Rundt årsskifte til 2011 lanserte de gratisspillet "Bloodline Champion" (BLC), utviklet av det svenske Stunlock Studios.Inntektene kommer når spillerne eventuelt kjøper oppgraderinger av spillvåpen og rollefigurer.
Avdelinger.
Funcom har sitt hovedkontor i Oslo. I tillegg har selskapet kontorer i Sveits, USA, Canada og Kina.


Mesterligaen 2003/2004.
Mesterligaen 2003/2004 ble arrangert av UEFA. Mesterligaen er Europas mest prestisjetunge fotballturnering for klubblag.


Grafill.
Grafill – norsk organisasjon for visuell kommunikasjon er en interesseorganisasjon for grafiske designere, illustratører og andre som arbeider eller utdanner seg innen visuell kommunikasjon. Grafill samler 1 400 profesjonelle fagutøvere og studenter på områdene grafisk design, illustrasjon, animasjonsdesign, tegneserieskaping og interaksjonsdesign.
Grafill skal ivareta medlemmenes faglige, økonomiske, juridiske og sosiale interesser, samt arbeide for å høyne fagenes kvalitetsmessige og etiske nivå og bedre utdannelsen i fagene.
Organisasjon og aktiviteter.
Grafill består av et sekretariat i Oslo, åtte lokallag og seks faggrupper, som sammen og hver for seg arrangerer foredrag, utstillinger og konkurranser. Wanda Grimsgaard er leder for Grafills styre, og Martin Biehl er daglig leder for sekretariatet. AMG (autorisert medlem Grafill) har siden 2009 vært en beskyttet yrkestittel for Grafill-medlemmer med fullt medlemskap.
Grafill står bak konkurransen Årets vakreste Bøker, der Bokkunstprisen deles ut, utstillingen "Billedlig Talt", som setter søkelys på billedbøker og illustrerte bøker for barn og voksne, og Visuelt og Visueltdagene, som er Nordens største årlige arrangement innen visuell kommunikasjon.
Grafill er tilsluttet blant annet "Nordiske Tegnere" og "ICOGRADA (International Council of Graphic Design Associations)".
Historikk.
Grafill ble etablert i 1991 som en sammenslåing av de to organisasjonene "Norske Grafiske Designere" (forkortet NGD), stiftet som "Yrkestegnernes Forening" i 1937 og omdøpt til "Norske Yrkestegnere" fra 1946, og "Norsk Illustratørforbund" (NIF), stiftet i 1983.
Morten Berner var Grafills leder fra starten i 1991 til 2005. Siden overtok Anne -Mette Hoel og fra 2010 Martin Biehl.
Grafill har hatt kontor og galleri i Kongens gate 7 i Oslo, siden kontorer og møterom i Skovveien 20, og fra 2011 på nytt egne utstillingslokaler og kontorer i Rosenkrantz' gate 21 i samme by.
Grafill utga fagtidsskriftet "Snitt", opprinnelig kalt "Grafisk Deisgn" og "Visuelt", fra 1992 til 2011.


Pål Gerhard Olsen.
Pål Gerhard Olsen (født 1. november 1959 i Bergen) er en norsk forfatter og litteraturkritiker. Olsen er utdannet cand.mag. med fagene sosiologi, norsk og litteraturvitenskap og har dessuten studert ved forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø. Han er bosatt i Asker. Olsen er gift og har to barn.
Olsen debuterte i 1985 med romanen "Svart, svart – og et tynt lag hvitt". Han har utgitt romaner, ungdomsromaner og skuespill. Som krimforfatter er privatetterforskeren Aron Ask hans gjennomgangsfigur i hittil 8 bøker: "Mørk april" (1987), "Overspill" (1990), "Rødt regn" (1992), "Isdronningen" (1995), "Oslo-piken" (1998), "Tusenårsriket" (2002), "Nattmusikk" (2005) og "Bakmennene" (2009).


Nord-Fugløy.
Lundefuglen hekker i tusenvis på Nord-Fugløy
Nord-Fugløy, Fugløya eller Nordre Fugløy ligger ut mot Nordishavet nordøst i Karlsøy kommune i Troms fylke. Øya er en klippeøy og er et av Norges mest kjente fuglefjell, her hekker Europas største havørnstamme og store kolonier av alker, lundefugl og ærfugl. På grunn av det rike fuglelivet, er øya fredet som naturreservat. Den store havørnbestanden var årsaken til at BBC valgte å gjøre opptak til en film om havørna her i 1996.
Like nord for Nord-Fugløy ligger Fugløykalven fyrstasjon på en bratt holme. Den regnes som en av landets mest isolerte fyrstasjoner med dårlige landingsforhold; farvannet rundt Fugløykalven er veldig urent.
Tett inntil Nord-Fugløy er det rike fiskefelter, blant annet Fugløybanken, som ligger vest for øya. Dette har medført at øya har hatt fast bosetning fram til på 1950-tallet. De siste tiårene har øya vært fraflyttet. Nord-Fugløy er rik på ressurser, med kjøtt, egg og dun fra sjøfuglene, oter, havert, multer, sløke, kvann og syre. I tillegg til de nære fiskeplassene har øya gressrike lier.
Gammel tid.
Nord-Fugløy var ubebodd på 1500-tallet, men mye tyder på at øya da har vært et samisk bruksområde. Den samiske befolkningen i området hadde eksklusive rettigheter til øya fram til 1609. På denne tiden inndro staten øya som krongods, og begynte å legge avgifter på utnyttinga. Det er funnet tufter etter rorbuer på øya, sannsynligvis har det vært utrorsvær basert på tilreisende fiskere her, for vår- og sommerfiske. Nord-Fugløya kom i privat eie rundt 1660 etter at danskekongen solgte krongodset.
Eiere og forpaktere.
På 1700-tallet var Nord-Fugløy eid av proprietærgodset. Fra 1754 blei øya gjenstand for forpaktning. Handelsmann Hans Petter Giæver i Maursund hadde forpaktningsrettighetene fram til ca 1790, da gjestgiver Hans Figenschou Lockert i Vannvåg overtok. I 1840 blei øya forpaktet av gjestgiver Mathias Dreyer på Karlsøya, som i 1846 kjøpte øya. En Høeg overtok øya etter han. I 1899 kjøpte Christian Figenschou på Helgøya øya fra sorenskriver Figenschou. I 1901 gikk Christian Figenschou i kompaniskap med kjøpmann Fritz Dreyer i Tromsø og danna "Nord-Fuglø Interessentskab". De to eide så øya i fellesskap. I 1923 overtok Christian Figenschous datter Charlanka og hennes mann Bjarne Bottolfsen øya og etablerte seg som fastboende væreiere. I løpet av 1930-årene opphørte all drift. På 1960-tallet ble øya overtatt av deres barn; Hansine "Dido" [Gundersen], Ingunn "Lulle" [Hansen] og (Rolf) Bruno Bottolfsen. I dag eies øya av deres etterkommere, i et sameie, der ansvar fordeles i årsbytte mellom de tre familiegrener; Bottolfsen [Tatjana, Kristin og Cecilie], Gundersen [Per Christian og Bjørn (Hilmar) "Dicken"], Hansen [Ulf (Bjarne) og Knut Roger].
Bosetting.
Det ble gjort flere forsøk med bosetting på Nord-Fugløy ut over 1700-tallet, men det ble oppgitt på grunn av de helt ekstremt vanskelige landingsforholdene. Havsjø kunne gjøre det umulig å komme til og fra øya i dagevis og i uværsperioder kunne det gå ukevis før noen kunne komme i land. Det fantes ingen naturlige havner på øya, noe som gjorde at de rike ressursene kun ble utnyttet sesongvis. Men på 1830-tallet flyttet noen samiske familier ut til øya, og de greide å bosette seg her til tross for de vanskelige forholdene. De utnyttet øyas ressurser, drev med sanking og fangst av fugl og fisk. Men det sies at det sjelden gikk et år uten at det omkom folk i fuglefjellet. I 1891 bodde det 5 familier på øya, med 15 storfe og 142 småfe, og i 1910 var det 66 innbyggere her. Det har bodd rundt 10 familier her på det meste, i tillegg til tilreisende fiskere i sesongene. Folk fra øyene rundt kom også til øya for sanking av egg om våren og multer om høsten. I tillegg til utnyttelsen av naturressursene, ble det drevet jordbruk på øya. Dette var viktig spesielt i de periodene øya på grunn av havsjøen var isolert fra omverdenen.
Fiskevær.
Mellom 1900 og 1920 hadde Nord-Fugløy si storhetstid som fiskevær, en stor småbåtflåte drev nå fiske fra øya. I 1901 lå det 25 mann på vinterfiske her. Samme år fikk Indre Gamvik forbedret støa og murt en liten molo, noe som kunne gi beskyttelse for 50-60 småbåter. Det blei bygd kai, brygge, rorbuer, pakkhus, tranbrenneri og damperi, butikk, smie, styrerbolig, og det blei satt opp fiskehjeller. Moloanlegget ble ødelagt av storm allerede første vinteren, og måtte bygges opp igjen. Året etter ble også flere rorbuer knust av storm. Også i Laukvik ble det etablert rorbuer, trandamperi, pakkhus, kai og bolig. Nord-Fugløy produserte tørrfisk, saltfisk, russefisk, tran og rogn. Like etter århundreskiftet 1900 fikk Nord-Fugløy også skole, dampskipsanløp i 1906 og postkontor noen år etterpå. Dampskipene med post og passasjerer kunne imidlertid ha mange ukers opphold mellom hvert anløp når det var uvær. Rundt 1930 fikk øya radiotelefonforbindelse med omverdenen.
Turister og poeter.
Forfatteren Nordahl Grieg besøkte Nord-Fugløy på 1930-tallet. Han ønsket å lage en spillefilm fra øya, men ble hindret av at krigen brøt ut. Han brukte imidlertid
inntrykkene fra Nord-Fugløy da han skrev sitt minnedikt til Viggo Hansteen i 1942–1943, der han omtaler den store gressbrannen i fuglefjellet. I mellomkrigstida besøkte flere kjente personer Nord-Fugløy, blant andre Carl Schøyen, Karl Evang og den svenske forfatteren S. Rosendal.
Fraflytting.
Etter krigen gikk det tilbake med samfunnet på Nord-Fugløya. Motoriseringen av fiskeflåten gjorde at nærhet til fiskebankene ikke ble like viktig som før, og de dårlige havneforholdene på øya gjorde sitt til nedgangen av aktivitet og bosetting. I 1951 ble postkontoret nedlagt og like etter flyttet de siste fasboende fra øya. Nord-Fugløy er nå fredet, med sterke restriksjoner på landstigning. Men fremdeles drives det med sanking av egg og multer i sesongene av grunneierne.


Piksel.
En piksel (en sammenføyning av det engelske "picture element", «bildeelement») er et av de mange små punkter som tilsammen utgjør en representasjon av et bilde på en datamaskin. Vanligvis er punktene så små og så mange at når de skrives ut på papir eller vises på en dataskjerm ser de ut som et jevnt bilde. Fargen og intensiteten på hvert punkt kan variere.
Megapiksel.
En megapiksel er 1 million piksler, og begrepet brukes ikke bare om antallet piksler i et bilde, men også for å uttrykke antall sensorer i et digitalkamera eller antallet visningselementer i en skjerm. For eksempel, et kamera med 2048×1536 sensorelementer sier man vanligvis har «3,1 megapikseler» (2048 × 1536 = 3 145 728).


Benoît Mandelbrot.
Benoît B. Mandelbrot (født 20. november 1924, død 14. oktober 2010) var en polsk-fransk matematiker, han ble berømt for sin analyse av den såkalte mandelbrotmengden. Den fremkom ved iterasjoner av et komplekst annengradsuttrykk på computer, der resultatene av iterasjonene ble uttrykt grafisk. Han var professor ved Yale University.
I 1993 ble han tildelt Wolfprisen i fysikk.
Mandelbrot var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.


Negentropi.
Negentropi er det motsatte av entropi.
Det vil si: Dersom størrelsen "S" definerer
entropien, så er negentropien definert som "-S".
Etter Shannon var informasjon blitt definert som "negativ entropi".
Dermed er "negentropi" å betrakte som en alternativ betegnelse på "informasjonsbegrepet".
Se under entropi og informasjonsteori.


Welthauptstadt Germania.
Welthauptstadt Germania («Verdenshovedstad Germania») var Adolf Hitlers visjon for en total ombygging av Berlin til hovedstad i det nasjonalsosialistiske verdensriket. Albert Speer, Det tredje rikets «første arkitekt» og en av Hitlers nærmeste medarbeidere, sto for det meste av utformingen av planene for byen.
Germania skulle bli mer monumental enn noen annen by i historien, for å vise verden Hitlers makt og det tyske folkets overlegenhet. Berlin skulle omstruktureres langs en 50 km lang øst-vest akse; en utvidelse av den allerede eksisterende Unter den Linden og nåværende Strasse des 17. Juni, og en ny, 40 km lang nord-sør akse, som ifølge Speer skulle fungere mer som en rituell passasje enn en funksjonell trafikkåre. På begge sider av den 120 meter brede avenyen skulle det reises ufattelige og overdådige praktbygg som skulle overgå Roma, det nye Berlins eneste rival i verden, slik Hitler selv uttrykte det. De mest iøynefallende byggene ville bli en 117 meter høy og 170 meter bred triumfbue, stor nok til at hele Triumfbuen på Champs-Élysées i Paris ville få plass inne i den, og selve kronen på verket: "Grosse Halle", eller "Volkshalle" («Folkets Hall»), en 250 meter vid og 320 meter høy dom, 16 ganger større enn Peterskirken, med plass til 180 000 mennesker.
Bare et fåtall av byggeprosjektene var påbegynt før utbruddet av andre verdenskrig. En håndfull bygninger i tilknytning til nord-sør aksen var ferdigstilt, som Hitlers nye Rikskanselli og Turismens Hus (begge ødelagt under krigen), og i tillegg Berlins Olympiastadion og Tempelhof lufthavn. Speer ble rustningsminister i 1942, og alle videre planer måtte legges på is til fordel for det tyske krigsmaskineriet.
Nasjonalsosialistene var opptatt av å rive ned det «gamle» Berlin, som var kjent som en multikulturell by og venstrebastion. Hitler mente at den fiendtlige bombingen av byen bare var en fordel som muliggjorde nasjonalsosialistenes ønske om å utslette den gamle byen fullstendig og bygge opp noe helt nytt.


Termodynamikkens andre hovedsetning.
Skjematisk fremstilling av en dampmaskin, dens funksjon er basert på termodynamikkens andre hovedsetning
Termodynamikkens andre hovedsetning sier at varme overføres alltid fra et sted med høy temperatur til et sted med lavere temperatur, aldri omvendt.
Det finnes også andre formuleringer av 2. hovedsetning. En av dem går ut på at entropien i et lukket termodynamisk system (isolert system) kan aldri avta. En annen formulering er denne: "Entropien kan ikke minke for noen spontan prosess." Ifølge dette er entropien altså nødt til alltid å øke, til evig tid. En tilstandsendring er en irreversibel prosess – forbrenning av ved kan ikke gå motsatt vei slik at vi får veden tilbake.


Vuelta a España 2005.
Etappene i Vuelta a España 2005
Den 60. utgaven av Vuelta a España ble arrangert i tidsrommet 27. august til 18. september 2005. Rittet besto av 21 etapper på totalt 3358 kilometer, heriblant to tempoetapper. Vuelta a España teller med i UCI ProTour 2005. Rittet er et av syklingens tre store Grand Tours.
Roberto Heras hadde den raskeste tiden i mål, men ble senere tatt i doping, og seieren gikk til Denis Mensjov. Thor Hushovd var eneste norske deltager. Han vant den femte etappen. Hushovd trakk seg på grunn av mageproblemer under den 11. etappen. Etter 10. etappe ledet Hushovd konkurransen om den blå spurttrøya, 19 poeng foran Alessandro Petacchi. Petacchi vant fem etapper.
Kombinasjonskonkurransen.
Poengene i kombinasjonskonkurransen regnes ut ved å summere plassering i de andre konkurransene


Kader Walid.
Kader Walid er et egyptisk pansret personellkjøretøy med fire hjul. Det ble utviklet på 1960-tallet og er i tjeneste med flere land. Det er basert på Magirus Deutz lastebil produsert i Egypt.


BTR-40.
BTR-40 er et sovjetisk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet fra 1944. Det kom i tjeneste med sovjetiske styrker i 1950, og er eksportert til en rekke land.


SKPF m/42.
SKPF m/42 er et svensk pansret personellkjøretøy med fire hjul, utviklet under andre verdenskrig. Det er bare i tjeneste med svenske styrker.


Perpetuum mobile.
Perpetuum mobile er latin, og betyr "evig bevegelse".
Dette var navnet tidligere tiders forskere brukte til å betegne
en hypotetisk maskin, som skulle kunne gå til evig tid, uten at
driv- eller brennstoff tilføres. Mer folkelig har den ofte blitt kalt for evighetsmaskin.
Det var fysikeren Clausius som foreslo at termodynamikkens andre hovedsetning kunne formuleres i utsagnet om at "«det er umulig å konstruere en syklisk maskin som ikke har noen annen virkning enn å overføre varme fra et kaldt til et varmere legeme»". Dette utsagnet kunne da vises å være ensbetydende med at "perpetuum mobile er umulig".
En evighetsmaskin bryter også med Termodynamikkens første hovedsetning som sier at mengden energi er konstant. Dette betyr at en maskin kan ikke gi ut mer energi enn den blir tilført.
Det var termodynamikkens store fortjeneste, at den kunne gi fred til alle de forskerne som hadde viet sine liv til å finne opp en
evighetsmaskin, da det altså viste seg å være umulig. Dette har likevel ikke stoppet folk i nyere tid fra å prøve. Spesielt kan nevnes Howard Johnson som i 1979 lyktes i å få patent US4151431 hos det amerikanske patentkontoret, for en såkalt magnetmotor. Denne skulle utnytte en kombinasjon av magneter i en rotor som skulle gi større kraft i en rotasjonsretning enn i den andre. Det skulle slik bli skapt en rotasjon uten tilførsel av energi.
En kan tenke seg en «maskin» som aldri stopper opp, for eksempel en romstasjon som roterer til evig tid. Dette er mulig etter Newtons første lov, som sier at en gjenstand holder seg i ro eller i konstant bevegelse dersom ingen krefter virker på den. Men romstasjonen bruker ikke rotasjonen sin til å lage strøm, overføre varme eller utføre andre arbeid, dette ville bryte med termodynamikkens første og andre hovedsetning. Når den ikke kan gjøre noe av dette kan den egentlig ikke kalles en maskin heller.
Lignende argument kan føres for at superledere, der elektrisk strøm kan sendes i ring til evig tid uten tap, ikke kan brukes til å konstruere en evighetsmaskin


Pythagoras’ læresetning.
En rettvinklet trekant med katetene "a" og "b", og hypotenusen "c"
"«I en rettvinklet trekant er summen av kvadratene på katetene lik kvadratet på hypotenusen.»"
Pythagoras’ læresetning har sitt navn etter den greske matematikeren Pythagoras som ansees å være den som oppdaget og beviste setningen.
Blant matematikere trekkes dette i tvil. Lenge før Pythagoras’ tid synes sammenhengen i Pythagoras’ læresetning å være kjent både i Babylon, Kina og India, men uten at en har kunnet påvise at de beviste teoremet.
Bevis.
Pythagoras’ læresetning antas å være et av de teorem innen matematikken som er bevist på flest måter. Boken "Pythagorean Proposition" av Elisha Scott Loomis inneholder hele 367 bevis.
Euklids bevis.
I Euklids "Elementer", teorem 47 i bok 1 finner en det mest klassiske bevis for Pythagoras’ teorem.
La "A", "B", "C" være hjørnene i en rettvinklet trekant med den rette vinkel ved "A" som vist på figuren. Vi tegner en linje fra "A" vinkelrett på den motstående side, hypotenusen "BC", og videre til motstående side av hypotenusens kvadrat. Denne linjen deler kvadratet på hypotenusen i to rektangler. Vi skal vise at hver av rektanglene har et areal tilsvarende hver av kvadratene på katetene "AB" og "AC".
For å lette tankegangen i dette beviset kan en tenke seg at kvadratet på det øvre, venstre kvadratet omformes til et parallellogram med samme størrelse. Dette dreies og omformes til henholdsvis det venstre og det høyre rektangelet i det nedre kvadratet.
Dette beviset er gitt i Euklids "Elementer" som teorem 1.47.
Dette beviset har vært i bruk i norsk realskole. Det er unødvendig komplisert for å bevise Pythagoras’ læresetning, men kan være en egnet øvelse i matematisk tenkning.
Bevis ved bruk av likedannede trekanter.
left
Dette beviset er, som de fleste, basert på proporsjonene av sidene i to likedannede trekanter.
Garfields bevis.
Arealet av et trapes er gitt ved.
hvor formula_7 er høyden (avstanden mellom de parallelle sidene) og formula_8 og formula_9 er lengden av de parallelle sidene.
Idet triangel 1 og triangel 2 begge har et areal: formula_11.
og triangel 3 har areal formula_12 som også er halvparten av kvadratet på hypotenusen "c".
De to arealene må være like. Derved er
formula_14
formula_15
formula_16
formula_17
Bevis ved reorganisering.
left
Et bevis med bruk av rearrangering er vist i animasjonen til høyre. I illustrasjonen er arealet av det store kvadratet. I begge er arealet av fire identiske triangler tatt bort. Det resterende areal: og "c"2 er like. Q.E.D.
Algebraisk bevis.
Algebraisk bevis med fire identiske triangler i et større kvadrat.
Siden motstående vinkel til "A"-siden og "B"-siden i hver av disse trianglene er komplementære vinkler, må det blå arealet være et kvadrat med areal lik "C"2.
Idet lengden av sidene i det store kvadratet kan også uttrykkes som og areal, som kan skrives som.
Det inverse av teoremet.
"For tre vilkårlige positive tall "a", "b" og "c" der finnes det et triangel med sider "a", "b" og "c". Ethvert slikt triangel er et rett triangel med den rette vinkel mellom sidene med lengde "a" og "b"."
La "ABC" være et triangel med sidelengder "a", "b" og "c" slik at. Vi konstruerer et nytt, rett triangel med den rette vinkel mellom sidene med lengde "a" og "b". At hypotenusen i det nye trianglet har lengde "c" følger av Pythagoras’ læresetning. Siden begge triangler har sider med lengde "a", "b" og "c" er de kongruente og følgelig må de ha de samme vinkler i hjørnene. Derav følger at vinkelen mellom sidene av lengde "a" and "b" i vårt første triangel, er en rett vinkel.
I et triangel med tre spisse vinkler gjelder: "α" + "β" > "γ". Da er "a"2 + "b"2 > "c"2.
I et triangel med en butt vinkel gjelder: "α" + "β" < "γ". Da er. "a"2 + "b"2 < "c"2.
hvor "α" er vinkelen med motstående side "a", "β" er vinkelen med motstående side "b" og "γ" er vinkelen med motstående side "c".
Pytagoreiske tripler.
Et pytagoreisk trippel består av tre positive heltall "a", "b", og "c" slik at. Med andre ord representerer et pytagoreiske trippel sidene i en rettvinklet trekant der alle tre sidene har heltallsverdier. Megalittiske monumenter fra Nord-Europa viser at slike tripler var kjent allerede før skrivekunsten. Det er vanlig å skrive slike tripler som.
Mens (3, 4, 5) omtales som et primitivt trippel, er (6, 8, 10) ikke et primitivt trippel. En ser at en kan dividere alle ledd i (6, 8, 10) med 2 og komme til (3, 4, 5).
Et hendig trippel er (3, 4, 5) multiplisert med 20, slik at man får det ikke-primitive trippel: (60, 80, 100). En kan nå sjekke en vinkel i et innvendig hjørne, for eksempel i et rom, ved å avsette henholdsvis 60 cm langs den ene veggen, 80 cm langs den andre. Om nå meterstokken passer mellom merkene, er vinkelen rett. Dersom vinkelen ikke er rett, kan en «ta den med» som f.eks. 60, 78, 100. Dette er en litt stump vinkel og tallene er ikke lenger et pytagoreisk trippel.
Et gammelt eksempel på kjennskapet til pytagoreiske tripler er en tauring med 12 knuter. Knutene er ekvidistante. Ved å strekke ut tauet kan en danne en trekant med sidene 3,4,5 og danne en rett vinkel.
Eksistensen av irrasjonale tall.
En av konsekvensene av Pythagoras’ teorem er at en kan konstruere inkommensurable lengder (ie. forholdet mellom dem er et irrasjonalt tall). I et triangel med kateter lik 1, er hypotenusen lik kvadratroten av 2. At kvadratroten av to er et irrasjonalt tall, kan vises ved et enkelt algebraisk bevis, se Kvadratroten av 2. Beviset på at kvadratroten av 2 er et irrasjonalt tall stod i motsetning til oppfatningen om at alt var rasjonalt. Ifølge legenden ble Hippasos druknet som en konsekvens av at han, som den første, beviste at kvadratroten av to er irrasjonalt.
Distanse i et kartesisk koordinatsystem.
Hvis ("x"0, "y"0) og ("x"1, "y"1) er
Likedannede figurer.
En generalisering med likedannede triangler.Grønt areal
Indreprodukt.
eller, dersom v and w er ortogonale: ||v + w||2 = ||v||2 + ||w||2 Det inverse er imidlertid ikke alltid sant.
En ytterligere generalisering er kjent som Parsevals sats.
Dersom formen ovenfor med vektorer anvendes i et tre-dimensjonalt rom kan dette utformes slik. Hvis linjene AB og BC danner en rett vinkel i B og linjene BC og CD danner en rett vinkel i C og linjen CD står vinkelrett på planet som inneholder linjene AB og BC, da er summen av kvadratene dannet av lengden av AB, BC og CD lik kvadratet av lengden av AD.
Guas teorem.
Hvis et tetraeder har et rettvinklet hjørne (hjørne som i en kubus), så er kvadratet av arealet på den motstående side til den rette vinkel lik summen av kvadratet av arealene på de andre tre sidene.
Pythagoras’ læresetning innen ikke-euklidsk geometri.
Pythagoras’ læresetning er basert på aksiomer innen euklidsk geometri. Innen ikke-euklidsk geometri holder ikke den euklidske formen.
For eksempel innen sfærisk geometri: Alle tre sidene i den rettvinklede trekanten som danner overflaten på en oktant i en enhetskule har sider lik formula_30.
Dette bryter med det euklidske pytagoreiske teorem ved at formula_31.
Dette innebærer at innen ikke-euklidsk geometri må Pythagoras’ teorem uttrykkes annerledes enn den klassiske euklidske formen. Det er to aktuelle eksempler: innen sfærisk geometri og inne hyperbolsk geometri.
Ved å uttrykke cosinusfunksjonen som en maclaurinrekke kan en vise at når radien "R" øker mot uendelig, vil den sfæriske formen på Pythagoras’ teorem gå mot den euklidske formen (idet kuleflaten nærmer seg en plan flate).
Ved å rekkeutvikle den hyperbolske funksjonen som en maclaurinrekke vil (når man tar med de to første leddene) formula_34. Det kan da vises at når et hyperbolsk triangel blir lite (altså når "a", "b" og "c" alle går mot null), vil den hyperbolske formen av teoremet gå mot den euklidske formen.
Innen kompleks aritmetikk.
Pythagoras’ formel gjelder for å finne avstanden mellom to punkter i kartesisk koordinatsystem og er gyldig dersom alle koordinater er reelle tall: avstanden mellom punktene ("a", "b") og ("c", "d") er formula_35.
Med komplekse koordinater fungerer teoremet ikke. For eksempel vil avstanden mellom punktene og komme ut som 0, noe som er et "reductio ad absurdum". Dette fordi formelen baserer seg på Pythagoras’ teorem der alle bevis baseres på arealer av geometriske figurer der grenselinjene skiller mellom en innside og en utside, noe som ikke holder dersom koordinatene er komplekse.
hvor formula_37 den komplekse konjugasjon av formula_38.
Historie.
Historien om teoremet kan deles i fire distinkte punkter: kunnskapen om pytagoreiske tripler, kjennskapen til sammenhengen mellom sidene i en rett trekant, kjennskap til sammenhengen mellom vinklene og teoremets bevis.
Megalittiske monumenter fra ca 2500 år f.Kr. i Egypt og Nord-Europa inneholder rette triangler med heltallssider.
Den nederlandske matematikeren Bartel Leendert van der Waerden gjetter på at disse pytagoreiske triplene ble funnet algebraisk.
Et papyrus skrevet mellom 2000 og 1786 f.Kr. i Mellomriket i Egypt er i dag kjent som Berlin 6619. Her fremsettes oppgaver der tripler inngår som løsning.
En stav med lengde 0;30 synker 0;6 ved at foten flyttes til siden. Hvor langt til siden flyttes fotpunktet?
Fra denne kilden fremgår imidlertid ikke om babylonerne kjente noe matematisk bevis.
Dette tyder på at babylonerne hadde metoder til å regne ut slike tripler.
I det indiske "Baudhayana-Sulba-Sutra" fra engang mellom det 8. og 2. århundre f.Kr. finner en fem tripler oppdaget algebraisk, en beskivelse av teoremet og et geometrisk bevis med en likesidet trekant.
"Apastamba-Sulba-Sutra" fra ca 600 f.Kr. inneholder et numerisk bevis for teoremet basert på arealbetraktninger. Van der Waerden tror at «dette er med sikkerhet basert på tidligere tradisjon». Ifølge Albert Bŭrk er dette det originale beviset for teoremet. Han gjør seg videre de antagelser at Pythagoras besøkte Arakkonam i India og kopierte beviset.
Grafisk bevis for en (3, 4, 5) trekant, gjengitt i "Zhoubi suanjing" 500–200 f.Kr.
Læresetningen var tidlig kjent i Kina under navnet "Gōugŭ" (勾股), «base og høyde». For et triangel med sidene 3, 4 og 5 ble læresetningen kalt "Gōugŭ-teoremet" (勾股定理, Gōugŭ Dìnglĭ).
Den kinesiske teksten "Zhoubi suanjing" (周髀算经, «Den aritmetiske klassiker om Gnomon og himmelens sirkulære veier»), som ble skrevet en gang mellom 500 f.Kr. og 200 e.Kr., gjengir 246 løsninger på matematiske problemer. I diagrammet "hsuan-shu" gjengir teksten et visuelt og grafisk bevis på den pythagoreiske læresetning for en trekant med sider 3, 4 og 5. Figuren er gjengitt til høyre. Den vertikale teksten til venstre for figuren lyder: "gōu gǔ mì hé yǐ chéng xián mì" (勾股幂合以成弦幂), som betyr: «Summen av lengdene til kvadratene til høyden og basen er lik lengden til hypotenusen.»
"Chiu chang suan shu" («Ni kapitler om den matematiske kunst»), et klassisk matematisk verk fra Kina satt sammen fra det 10. til det 2. århundre f.Kr., gjengir 263 løsninger på matematiske problemer. I kapittel 9 omtales pytagoreiske tripler og rette triangler. I boken "Jiuchang suan shu", en kommentar til «Ni kapitler» som ble skrevet av Liu Hui i året 263 e.Kr., blir det gitt et bevis i kapittel 9.
Pythagoras, som antas å ha levd i årene 569-475 f.Kr., brukte algebraiske metoder for å konstruere pytagoreiske tripler ifølge Proklos (410-485 e.Kr.) idet han kommenterer Euklid. Ifølge Sir Thomas L. Heath ble ikke teoremet omtalt med noen referanse til Pythagoras i løpet av femhundre år, men når Platon og Cicero tilskriver teoremet til Pythagoras, gjør de det på en måte gir uttrykk for at dette er anerkjent og uomtvistet.
Det er diskusjoner om hvorvidt Pythagoras’ teorem ble oppdaget én eller flere ganger. Boyer (1991) hevder at enkelte elementer som en finner i Shulba Sutra kan være av mesopotamisk opprinnelse.
Pythagoras’ omstridte rolle.
Vitenskapshistorikerne Walter Burkert og Leonid Zhmud fremsetter et motsatt syn. Burkert mener Pythagoras har innehatt en formidlerrolle, mens Zhmud tilskriver ham matematiske bidrag som et mulig bevis for satsen og hans selvstendige arbeider uavhengig av de orientalske matematikerne.
Apollodoros sier intet om hva for «berømte tegning» han referer til, men Diogenes Laertios (3. århundre f.Kr.) går ut fra at det gjelder Pythagoras’ sats. At Pythagoras slik skulle ha ytt et storfe som offerdyr står i sterk kontrast til en rekke antikke kilder som stadfester at dyreoffer ikke var vanlig blant pytagoreerne.
Kulturelle henvisninger til Pythagoras’ læresetning.
Hellas, Japan, San Marino, Sierra Leone, og Surinam har gitt ut frimerker med motiver av Pythagoras og Pythagoras’ teorem.


Raisa Gorbatsjova.
Raisa Maksimovna Gorbatsjova (russisk Раиса Максимовна Горбачёва), født Titarenko (russisk Титаре́нко) (født 5. januar 1932 i Rubtsovsk i Sibir, død 20. september 1999 i Münster i Westfalen) var en russisk sosiolog. Hun var gift med Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov.
Hun ble født som datter av en ukrainsk jernbaneingeniør fra Tsjernihiv, moren stammet fra Sibir.


Kirklandet.
Kirklandet (ofte skrevet Kirkelandet) er ett av fire «land» som omkranser havna i Kristiansund kommune i Møre og Romsdal. Gomalandet og Kirklandet utgjør sammen en øy på ca. 7 km². De to landene er klart atskilte i kristiansundernes «mentale kart» over byen.
I tillegg til byens sentrum finnes her Kirkelandet kirke, Festiviteten (Kristiansunds operahus), Varden, Klubba, Vågen og turområdet Kringsjå med Kristiansund krematorium og gravlund.
Kaibakken er hovedgaten på Kirklandet og i Kristiansund by.
Det er anløp for Hurtigruten og turistskip, samt sundbåtkai på Piren og hurtigbåtanløp til Trondheim.
Kirklandet er forbundet med Innlandet med Sørsundbrua, og er landfast med Gomalandet. Kirklandet ble tidlig i byens historie hovedøya i byen. Her bodde flest mennesker, og her var det naturlig å bygge byens første kirke. Landet må derfor ha hatt et annet navn før den første Kirkelandet kirke ble bygd.
Stavemåten Kirklandet er i samsvar med den lokale uttale, men skrives oftest "Kirkelandet".


Liste over stortingsrepresentanter 1907–1909.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1907 til 1909. Listen omfatter alle som ble valgt til
Det var totalt 123 representanter, fordelt med 72 til Venstre, 37
10 til Det norske Arbeiderparti og 4 til Arbeiderdemokratene.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1907-1909


Amadou Toumani Touré.
Amadou Toumani Touré (født 4. november 1948 i Mopti, Mali) var Malis midlertidige president fra 1991 til 1992 og folkevalgte president fra 2002 til 2012. Han avsatte den militære diktatoren Moussa Traoré i 1991, og overleverte makten til sivile myndigheter året etter. Han vant presidentvalget i 2002 med støtte fra en bred koalisjon. Hans statsminister var Ousmane Issoufi Maïga. I 2012 ble han styrtet av Amadou Sanogo i et statskupp.
Biografi.
Amadou Toumani Touré ble født 4. november 1948 i Mopti, hvor han gikk på grunnskolen. Mellom 1966 og 1969 utdannet han seg som lærer ved École Normale Secondaire de Badalabougou i landets hovedstad Bamako.
Deretter gikk han inn i en av hærens fallskjermtropper. Her steg han raskt i gradene og etter utallige treningsleire i Sovjetunionen og Frankrike ble han kommandør for fallskjermkommandoen i 1984.
I mars 1991, etter at offentlige demonstrasjoner brutalt ble slått ned på, deltok han i et statskupp mot den sittende diktatoren Moussa Traoré og ble leder for Overføringskomiteen for Folket Velferd, og fungerte som statsoverhode i tiden mot overgang til demokrati
Han organiserte den nasjonale konferansen (mellom 29. juli og 12. august 1991) og den valget på lovgivende forsamling og presidentvalget i 1992. Da valgresultatet var klart, ga han fra seg makten til den nyvalgte presidenten Alpha Oumar Konaré. På grunn av dette oppnådde han sitt kallenavn «Demokratisoldaten».
I juni 2001 ble han FNs generalsekretær Kofi Annans spesialutsending til Den sentralafrikanske republikk etter et mislykket kuppforsøk der.
I september 2001 ba han om å bli dimittert fra hæren, noe som også ble innvilget. Han besluttet å starte opp sin politiske karriere ved å bli en kandidat i det kommende presidentvalget. Han ble valgt til president i Mali i 2002 da han oppnådde 64,35% av stemmene i andre valgomgang. Hans hovedutfordrer Soumaila Cissé, en tidligere minister, oppnådde 35,65% av stemmene.
Som president var han litt atypisk. Han er ikke medlem av noe politisk part og hans regjering hadde medlemmer fra alle politiske partier i landet. Han utnevnte Ahmed Mohamed ag Hamani til statsminister. Den 28. april 2004 måtte han gå av som statsminister og ble erstattet av Ousmane Issoufi Maïga.
Han grunnla og er leder for en hjelpeorganisasjon for barn.
21. mars 2012 ble det utført et statskupp mot president Touré, som hevdet han ikke hadde lyktes i å hanskes med tuaregopprøret i Mali i 2012 på en god måte. Etter kuppet hadde derimot de MNLA- og Ançar Dine-ledede opprørerne stor militær framgang, og 6. april ble Azawad (den nordlige delen av Mali) erklært uavhengig fra resten av landet. Etter dette framforhandlet kuppmakerne og Den vestafrikanske økonomiske og monetære union ved Burkina Fasos president Blaise Compaoré en avtale hvor både Touré og kuppmakernes leder Amadou Sanogo skulle gå av til fordel for Dioncounda Traoré, som skulle bli landets midlertidige president fram til nye valg kunne avholdes.


Renault VAB.
Renault VAB (fransk: "Véhicule de l'Avant Blindé") er en serie pansrede personellkjøretøyer som ble tatt fram av Renault og Panhard etter spesifikasjoner fra den franske hæren for et kjøretøy til bruk på slagmarken.
Kjøretøyet finnes som både 4x4 og 6x6. Det franske forsvaret valgte 4x4-versjonen, og produksjon startet i 1976. Sent i 1991 hadde over 4 800 4x4-varianter for hæren og 4x4- og 6x6-varianter for eksport blitt bygget.
Vognføreren sitter framme til venstre, vognkommandør til høyre, motoren er bak føreren med en small gangvei på høyre side. Bak i vogna er det rom for 10 infanterister (4x4) på klappseter langs hver side. Det er takluker og to dører bak i vogna. Kjøretøyet er amfibisk, med propeller eller vannjeter montert bak.
I 1991 kom en nyere variant, VAB NG, med en del forbedringer.
Varianter.
VAB-komponenter er også brukt i designet av VBC-90 6x6 panserbil.
Kamphistorie.
VAB har vært så å si alle steder franske styrker har vært. Mest framtredende har vært Kuwait, Jugoslavia og Afrika.
Brukere.
VAB er i bruk med Brunei, den Sentralafrikanske republikk, Kypros Frankrike, Elfenbenskysten, Libanon, Mauritus, Marokko, Oman, Qatar, de Forente arabiske emirater og andre land fabrikanten ikke vil offentliggjøre.
Norske fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) har også brukt et lite antall VAB.


Michael Frayn.
Michael Frayn (født 8. september 1933) er en engelsk dramatiker og forfatter. Han er bl.a. kjent for skuespillene "København" om fysikerne Niels Bohr og Werner Heisenberg, og mer nylig "Demokrati" som handler om den tyske kansleren Willy Brandt og spionen Günter Guillaume som førte til førstnevntes fall. Stykket ble satt opp på Nationaltheatret i Norge høsten 2005. "Demokrati" hadde première i London i 2003 og var en stor suksess. Det ble spilt på National Theatre og West End theatre i London, samt på Betty Nansen Teatret i København og på Brooks Atkinson Theatre på Broadway.


Ousmane Issoufi Maïga.
Ousmane Issoufi Maïga (født i 1945 nær Gao i Mali) er Malis statsminister. Han ble utnevnt til stillingen 29. april 2004. Issoufi har tidligere hatt flere ministerposter i tidligere regjeringer.
Issoufi studerte økonomi ved Universitetet i Kiev (Ukraina – på den tiden en del av Sovjetunionen) og ved Det amerikanske Universitetet i Washington DC, hvor han tok utdannelse innenfor bank og finans. Han har arbeidet for Verdensbanken og i det franske finansdepartementet, hvor han var underdirektør for "Caisse autonome d’amortissement".
I 2002 ble han minister for ungdom og sport i Mali, og var ansvarlig for Malis vertskap for African Nations Cup samme år.
Etter valget av Amadou Toumani Touré som Malis president, ble Issoufi en del av regjeringen til statsminister Ahmed Mohamed ag Hamani den 14. juni 2002 som finansminister. Etter omrokkeringer i regjeringen 16. oktober 2002 ble han minister med ansvar for transport og infrastruktur.
29. april 2004 ble han utnevnt til statsminister.


Pour l'Afrique et pour toi, Mali.
Pour l'Afrique et pour toi (Fransk: "For Afrika og for deg, Mali") er nasjonalsangen til det afrikanske landet Mali.
Tekst.
Et folk, et mål, en skjebne
Smi det gode vi har felles
La oss tråkke stien av lykke
Den som fører til en felles lykke


Ludwig Boltzmann.
Ludwig Eduard Boltzmann (født 20. februar 1844 i Wien, død 5. september 1906 i Duino ved Trieste) var en østerriksk fysiker.
Han ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
Eksterne lenker.
Boltzmann, Ludwig
Boltzmann, Ludwig
Boltzmann, Ludwig


Hallvard Trætteberg.
Hallvard Trætteberg (født 1898 i Løten, død 1987) var i en årrekke Norges fremste fagmann i heraldikk («heraldiker»).
Bakgrunn og arbeid.
Trætteberg hadde universitetsstudier, men ikke avsluttende universitetseksamen. Han gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole, deltok på Statens høstutstilling 1934 og 1945-48, samt har etterlatt seg mange naturalistiske malerier. Han ble 1924 ansatt i Riksarkivet der han i 1940 ble førstearkivar og fungerte som sakkyndig i heraldikk for konge, regjering, departementer, kirken, Den Kongelige Mynt, forsvaret, fylkeskommuner og kommuner.
Trætteberg var den sentrale person i norsk heraldikk, både som fagmann i Riksarkivet og som kunstner. Han var sentral ved fastsettingen av riksvåpenet i kongelig resolusjon 19. mars 1937, og utformet normaliserte utgaver av riksvåpenet i flatestil til bruk på trykksaker og i andre gjengivelser av riksvåpenet. Fra ca 1930 gjennomførte han en fornyelse av offentlige våpen med en avgjørende vekt på bruk av flater og figurer i silhuett eller omriss, samtidig med en sterk forenkling av våpenfigurene og god utfylling av skjoldflaten.
Trætteberg er opphavsmann til nesten 50 våpen for norske fylkeskommuner og kommuner, en del militære faner, kroner og monogrammer, samt segl blant annet for biskoper. Han skrev en rekke redegjøringer, avhandlinger og bøker om heraldikk. Han skrev også norske avsnitt om mange heraldiske emner i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, samt artikler i andre leksika. Hans heraldiske kunst ble i 1975 presentert på en stor utstilling i Kunstnernes Hus, Oslo, som det finnes en detaljert katalog fra («Hallvard Trætteberg – Offentlig heraldikk i Norge 1921-1975 – Våpen flagg segl symboler»).
Trætteberg var ridder av St. Olavs Orden, æresmedlem av Norsk Heraldisk Forening og medlem av L'Académie Internationale d'Héraldique.
Våpenskjold (utvalg).
Galleriet viser eksempler på norske våpenskjold utformet av Harald Trætteberg. Årstallene viser når våpnene ble godkjent.
Trætteberg, Hallvard
Trætteberg, Hallvard
Trætteberg, Hallvard


Element.
Element betyr "grunnstoff" eller "grunnemne" og angir
det stoffet, eller de stoffene, som en mener at andre ting er satt sammen av.
Berømt er antikkens teori om de fire elementene vann,
luft, jord og ild. Denne læren, om at alle ting var oppbygd
av disse fire elementene, ble hevdet av blant annet Empedokles
og Aristoteles. Et femte element ble også postulert, som man i
I nyere tid, etter at kjemikerne med Lavoisier ble overbevist om
atomhypotesens riktighet, gikk en bort fra læren om de fire elementene,
og tenkte seg heller at materien var bygget opp av de kjemiske elementene,
som i dag er alminnelig godtatt og kjent via det periodiske system.
Etter Rutherfords oppdagelse av atomkjernen, og at denne, etter
Otto Hahns forsøk, viste seg spaltbar, har en kommet frem
til at de egentlige grunnelementene ikke er de kjemiske elementene,
men noe som er langt mindre. En stund mente en at de egentlige grunnelementene
måtte være protoner, nøytroner og elektroner, idet
samtlige kjemiske elementer kan bygges opp av disse tre.
Etter oppdagelsen av først kvarkteorien, og senere også ved eksperimenter,
som i dyp uelastisk elektronspredning, er en nå kommet frem til at det er
kvarkene som tilsynelatende utgjør de egentlige elementene.


Kvalsundtunnelen.
Inne i tunnelen mot Ringvassøya innslaget.
Innslaget til tunnelen på Ringvassøya.
Kvalsundtunnelen er en undersjøisk veitunnel som forbinder øyene Kvaløya og Ringvassøya i Troms fylke. Den er en del av riksvei 863 som går fra Kvaløysletta i Tromsø kommune til Vanna i Karlsøy kommune (med ferge). Kvalsundtunnelen ble åpnet i 1988. Den erstattet fergestrekninga mellom Futrikelv på Kvaløya og Skulgam på Ringvassøya.


Flaggermusvinger (film).
"Flaggermusvinger" er en norsk spillefilm fra 1992 regissert av Emil Stang Lund. Engelsk tittel: "Batwings".
Den er satt sammen av tre kortfilmer basert på noveller av Hans E. Kinck – «Den nye kapellanen», «Hvitsymre i utslaatten» og «Felen i ville skogen». Disse er omsluttet av en dialogløs rammefortelling.
Musikken fra filmen, komponert av Randall Meyers, ble senere utgitt på CD av Solaris Records.
Den nye kapellanen.
Opprinnelig produsert som kortfilm for Parabel Film i 1988 og klippet på nytt for "Flaggermusvinger". Jon Eikemo spiller Jon Vassenden, faren i en isolert familie som er sykelig nysgjerrig på alle som går forbi det lille gårdsbruket.
«Den nye kapellanen» vant Amandaprisen.
Hvitsymre i utslaatten.
Opprinnelig produsert som kortfilm for Parabel Film i 1990 og klippet på nytt for "Flaggermusvinger". Hildegun Riise spiller Gertrud, som har en affære med en forlovet prestesønn.
Felen i ville skogen.
Dette er det lengste segmentet, og det eneste nye. Lars Øyno spiller Torstein, som får ut angst gjennom felespill og roping i skogen.


Aleksandr Golubev.
Aleksandr Vjatsjeslavovitsj Golubev (russisk Александр Вячеславович Голубев, født 19. mai 1972) er en tidligere russisk skøyteløper.
Meget overraskende gikk han til topps på 500-meteren i Vikingskipet under OL 1994. Han plasserte seg ikke blant de tre fremste i noen andre internasjonale mesterskap, men står oppført med én enkeltseier på 500 meter i verdenscupen fra 1993.


Malakkastredet.
Malakkastredet er et smalt havområde i Indiahavet som ligger mellom øya Sumatra og Malayahalvøya i Sørøstasia. Stredet grenser til landene Indonesia, Malaysia og Singapore. Det er 800 km langt og, på det smaleste, kun 2,5 km bredt. Det er verdens mest trafikkerte farvann med ca. 50 000 skipspasseringer i året. Transporten som skjer gjennom stredet står for ¼-part av verdens totale handel.


Sergej Fokitsjev.
Sergej Rostislavovitsj Fokitsjev (russisk: Сергей Ростиславович Фокичев) (født 4. februar 1963) er en tidligere russisk skøyteløper. Han representerte Sovjetunionen.
Under OL 1984 i Sarajevo gikk han til topps på 500 meter foran japanske Yoshihiro Kitazawa og canadiske Gaétan Boucher.


Basildon (distrikt).
Basildon er et administrativt distrikt i Essex, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Basildon.


Loa.
Río Loa er med sine 443 km Chiles lengste elv. Den befinner seg i regionen Antofagasta.
Elven har sitt utspring i Andesfjellene, nord for fjellet Cerro Blanco (4 277 m). Derfra renner den sørover over Chiu Chiu, før den dreier vestover og gjennom byen Calama. Når den nærmer seg María Elena dreier den på nytt nordover, og følger Panamericana i rundt 80 km før den ved Quillagua svinger vestover, og ut i Stillehavet like nord for Mina Fakir.
Río Loa er den eneste elven i Atacamaørkenen som ikke tørker fullstendig ut.


Rudolf Clausius.
Rudolf Julius Emanuel Clausius (født 2. januar 1822 i 1822, død 24. august 1888 i Bonn) var en tysk fysiker, og grunnleggeren av den mekaniske varmeteori. Det var han som satte opp termodynamikkens andre hovedsetning.
Se også.
Clausius, Rudof Julius Emmanuel
Clausius, Rudof Julius Emmanuel
Clausius, Rudof Julius Emmanuel


Tocopilla.
Tocopilla er en havneby i den chilenske regionen Antofagasta. Byen har rundt 23 000 innbyggere. Byen er provinshovedstad i provinsen Tocopilla. Byen ble grunnlagt i 1843, og tilhørte frem til 1879 Bolivia. I Salpeterkrigen (1879–1883) ble byen erobret av chilenske tropper. Dette skjedde den 22. mars 1879.


María Elena.
María Elena er en småby i provinsen Tocopilla i den chilenske regionen Antofagasta. Byen har rundt 7 500 innbyggere. Byen ligger omtrent midt mellom byene Tocopilla og Calama.


Jevgenij Kulikov.
Jevgenij Nikolajevitsj Kulikov (russisk Евгений Николаевич Куликов) (født 25. mai 1950 i Leningrad) er en russisk skøyteløper som representerte Sovjetunionen. På midten av 1970-tallet var han utvilsomt verdens beste 500-meterløper. Han satte flere verdensrekorder, og var den første som gikk distansen under 38 sekunder.
Kulikov ble olympisk mester på 500 meter i Innsbruck i 1976, og tok sølv etter Eric Heiden i OL 1980 i Lake Placid.
Han har en sølv- og en bronsemedalje sammenlagt fra sprint-VM fra henholdsvis 1975 og 1977.
I 1975 ble Jevgenij Kulikov tildelt Oscarstatuetten.


Ekholt.
Ekholt er et lite tettsted i Rygge kommune, nærmest en idylisk forstad til Moss. Tettstedet har store likheter med Jeløy i med en blanding av store eneboliger, rekkehus og mindre blokker. Ekholt ligger i kommunen Rygge som grenser i nord mot nabokommunen Moss hvor de deles av det felles handelsområdet som er en del av Høyden (uttales Høyda). Navnet kommer etter en meget gammel gård som ligger i området. Navnet kommer også fra ekeblad.
Ekholt har også et fotballag som spiller i fjerde divisjon (de rykket opp i 2006).
I løpet av de senere år er området blitt i stor skala utbygget med boligfelt og kjøpesentra. Man har alt man trenger. Det kan nevnes postkontor, vinmonopol, to apotek, åtte dagligvareforretninger osv.
Ekholt grenser til kulturlandskap mot syd, og her er flere golfanlegg, turterreng og gode rekreasjonsmuligheter. Nærmeste badestrender er Feste-strendene.
Forøvrig har tettstedet egen kirke, barneskole og ungdomsskole.


Millennium.
Ett millennium er en periode på tusen år, også kalt tusenår. Begrepet refererer indirekte til et kalenderårtusen; perioder knyttet numerisk til et spesielt dateringssystem, og da spesielt årtusen som begynner der kalenderen starter (typsisk år 0 eller år 1) eller senere hele tusenår. Dette er det som primært diskuteres i denne artikkelen.
Termen kan også referere til et intervall som begynner på hvilken som helst dato. I slike tilfeller er det ofte religiøse eller teologiske grunner. Spesielt i slike religiøse sammenhenger blir begrepet tolket mindre presist, altså ikke nødvendigvis presist 1000 år langt.
I den vestlige kalenderen som mangler et år null og i steden begynner på år 1, finnes det to hovedsynspunkter på hvordan man navngir millennier. Det var en meget aktiv debatt før feiringen av år 2000 om 2000 var begynnelsen på et nytt millennium eller ei. Historisk har det vært debatt rundt tidligere eller millennieskifter.
Ordenstall.
Den opprinnelige metoden for å telle år var ved hjelp av ordenstall, om det så var år 1. e.kr. eller 10. år med kong Henry VIII. Bruken av ordenstall er fortsatt tilstede i navnene på årtier, århundre og årtusen, for eksempel "første millenniet" eller "første decenniet i det 20. århundre".
Grunntall.
I dag er det vanligst å telle individuelle år som grunntall, som for eksempel "1945" eller "1998". Ingen sier i dag "1999. året e.kr." Dette følger av vitenskapelig bruk som f.eks. astronomiske år. Som et resultat har også andre kalendernavn fått basis i grunntall, som for eksempel "1980-tallet" som er et akseptabelt navn for et decennium (tiår). "1600-tallet" kan faktisk forstås som enten et decennium eller et sekel (hundreår).
Årspenn.
Selv om de overnevnte endringene fra ordenstall til grunntall ikke er komplett, er ikke dette hovedproblemet. Problemet oppstår i innholdet i de forskjellige årspenn.
De som følger år angitt med ordenstall velger
De som følger år angitt med grunntall velger


Braintree (distrikt).
Braintree er et administrativt distrikt i Essex, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Braintree.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Braintree, Brocking, Halstead og Witham og landdistriktene Braintree og Halstead ble slått sammen.
The main centres of population are Braintree, Witham and Hatfield Peverel, Essex.


Calama.
Calama er en by i regionen Antofagasta i det nordlige Chile. Byen har innbyggere (2004) og ligger. Kommunen Calama dekker et areal på. Byen ligger i Atacamaørkenen og er provinshovedstad i provinsen El Loa. Chiles lengste elv (Loa) renner på sørsiden av byen.


Reinøya.
Reinøya (nordsamisk: "Ráidna") er ei øy som ligger i Karlsøy kommune i Troms fylke. Øya ligger øst for Ringvassøy. Det er fergeforbindelse fra Reinskar til kommunesenteret Hansnes på Ringvassøya. Undersjøisk tunnel mellom Ringvassøya og Reinøya planlegges bygd.
Fram til 1. januar 2008 var den sørlige delen av øya en del av Tromsø kommune.
Reinøy har fire bygder, hvor størstedelen av befolkningen bor, Nordeidet, Finnkroken, Grøtnesdalen og Stakkvik. Sistnevnte regnes som øyas hovedsenter og øyas skole ligger der. Navnet Reinøy kommer av ordet "Rein" eller "Reina"; «øya med fjellkantene».
Maleren Einar Berger var herfra.


Breckland.
Breckland er et administrativt distrikt i Norfolk, England. Det har navn etter området Breckland, et sandete heiområde som er kjent for variert flora og fauna. Distriktet dekker omtrent halvparten av dette området, mens resten ligger i Forest Heath i Suffolk.
Det ble grunnlagt 1. april 1974 ved at bydistriktene Thetford, East Dereham og Swaffham og landdistriktene Wayland, Mitford and Launditch og Swaffham ble slått sammen.


Richard McDermott.
Richard Terrence «Terry» McDermott (født 20. september 1940 i Essexville, Michigan) er en tidligere amerikansk skøytesprinter.
Han vant et overraskende OL-gull på 500 m under vinter-OL 1964 i Innsbruck da han slo favoritten, regjerende olympiske mester Jevgenij Grisjin, med et halvt sekund. Hans trener var Leo Freisinger, bronsemedaljevinner på 500 m under vinter-OL i 1936. McDermotts internasjonale karriere bestod utelukkende av tre 500 m løp under vinter-OL i 1960, 1964 og 1968. Han ble nr 7 i Squaw Valley 1960. I Grenoble 1968 delte han sølvplassen med Magne Thomassen.
Under OL 1980 i Lake Placid avla McDermott den olympiske ed som representant for dommerne.


Erosjon.
Erosjon (latin "erosio", «avgnaging») er den stadige avgnagingen, bortslitingen og nedbrytingen som foregår på jordoverflaten. Det vil si når ytre geologiske krefter, som for eksempel elver, isbreer, rennende vann, vind eller bølger, drar med seg og gnager av steinpartikler og forflytter materiale fra ett sted på jordoverflata til et annet. Man snakker ofte om "elveerosjon", "breerosjon", "vinderosjon" og "bølgeerosjon". En fellesbetegnelse er "eroderende krefter".
Erosjon skilles fra forvitring, som lager løsmasser av berggrunnen, og fra transport, dvs. at borterodert materiale fraktes videre til andre sted. Erosjon, forvitring og transport av borterodert materiale tærer ned landskapene på jorda, og disse prosessene faller inn under fellesbetegnelsen denudasjon
Erosjonstakten påvirkes av klima, topografi, graden av vegetasjonsdekke og egenskapene til løsmassene. Avskoging og dyrkingsmåter som endrer jordstrukturen ved å f.eks. gjøre jorda hardere slik at den ikke drenerer bort vann så raskt, kan øke erosjonshastigheten og føre til store skader. Det er anslått at det hvert år eroderes bort 30—40 milliarder tonn jord fra verdens jordbruksområder.
Elveerosjon.
Når en overflate tilføres mer vann enn det som kan infiltreres i løsmassene – enten ved nedbør eller ved snøsmelting, føres overskuddet bort i form av overflateavrenning, som i sin tur går sammen i bekker og elver. Kraftig nedbør med store dråper river løs jordpartikler som føres bort med overflateavrenningen. Ved rask snøsmelting mens det er tele og jordas infiltrasjonskapasitet er liten, blir overflateavrenningen og erosjonen stor.
Tett vegetasjonsdekke – særlig skog – tar opp regndråpenes slagenergi og reduserer erosjonen. Planterøttene holder jordpartiklene tilbake, øker jordas infiltrasjonsevne og hindrer på denne måten erosjon. Områder som har vært utsatt for avskoging har i alle klimasoner blitt utsatt for økt erosjon.
Elvers erosjonsevne avhenger av vannhastigheten og bunnforholdene. Når vannet strømmer over partikler på bunnen, utsettes partiklene for en kraft som – hvis vannhastigheten overstiger en kritisk grense – løfter dem opp i vannmassene (dvs. slamtransport), eller ruller dem langs bunnen (dvs. bunntransport). Ved økende vannhastighet øker kraften, og dermed elvas evne til å rive løs og transportere materiale.
Sammenhengen mellom erosjonsevne og vannhastighet er gitt ved formelen
der d er diameteren på partiklene i mm, k er en konstant som er noe forskjellig fra en elv til en annen, og u er vannhastigheten i m/s.
Elvas kompetanse og kapasitet.
Den evnen en bestemt elv har til å frakte materiale kalles elvas "kompetanse", og måles ved diameteren på de største fraksjonene som kan fraktes langs bunnen. Elvas "kapasitet" er den mengden materiale ei elv kan frakte, ofte målt i tonn/år. Av sammenhengen mellom vannhastighet og erosjonsevne framgår at det meste av elvas materialtransport skjer i flomperioder.
Meanderende elveløp.
I et svingete elveløp, dvs et såkalt meanderende elveløp, vil vannhastigheten være størst i yttersvingen. Elva vil derfor ha en tendens til å erodre i yttersving, mens det avsettes materiale i innersving der hastigheten er lav. Svingene vil overtid bli større og større, og elva utvikler et meanderløp. I flomperioder kan elva bryte gjennom eidet mellom to meandersvinger, slik at det gamle løpet blir avsnørt som en kroksjø.
Samlet materialtransport.
Mengden slam og oppløst materiale kan bestemmes ved vannprøver, men bunntransporten kan bestemmes ved å gjøre masseberegninger av det sedimenterte materialet ved elvas utløp i en innsjø eller en dam.
Ved økende vannhastighet øker mengden materiale som fraktes i suspensjon raskere enn bunntransporten.
Breerosjon.
En isbre er en masse av snø og is i bevegelse. Under løsmassene i isen vil det foregå forskjellige former for erosjon. Vi skiller mellom "skuring" og "plukking".
Skuring.
Når isbreen vokser graver den seg ned i jordskorpen, og tar med seg steiner, grus og sand på veien. En del av dette løsmaterialet fryser fast på undersiden av breen og gjør at breen sliper seg ned, selv i harde bergarter, på liknende måte som et grovt sandpapir sliper en treoverflate. Dette kalles skuring, fordi løsmassene under isen skurer og sliper på undergrunnen. Se også artiklene skuringsstripe og sigdbrudd.
Plukking.
Med plukking mener vi at breen «plukker» stein. Dette skjer hvis det finnes vann ved bunnen av breen som fryser i bergsprekker og forårsaker frostsprengning. Den løsnede steinen fryser fast i breen og fraktes av sted, eller blir «plukket» med av isbreen.
Vinderosjon.
Vind kan bære på mye partikler, som eroderer landformer når partiklene kolliderer inn i f.eks. fjellformasjoner. De tyngste partiklene løftes normalt ikke så høyt opp fra bakken og eroderer kraftig nederst på landformene. Dette kan over lengre tid gi en formasjon der en stor steinklump står på en tynn "stilk". De lettere partiklene har liten masse og dermed liten erosjonsevne. De kan bæres svært langt av sted: aske fra vulkanutbrudd kan fraktes rundt hele jorda høyt opp i troposfæren.
Vind kan også frakte med seg tørt jordsmonn, og dermed erodere tørrlagte elvesletter og elveløp.
Bølgeerosjon.
Bølgeerosjon er når bølgene erodere mot fjellet over lang tid. Bølgene eroderer mest når de fører med seg sand og annet løsmateriale.
Bølgeerosjon kan lage skulpturliknende formasjoner, grotter, noen steder har bølgene også laget en hylle i berggrunnen. Bølger frakter med seg sandkorn av ulike størrelser når de kommer inn mot land. Når bølgene drar ut fra land legger de fra seg de største sandkornene. Bølgeerosjon danner også rullesteiner, som oftest fra granitt eller gneis. Steinene formes til rullesteiner ved at de har ligget og gnisset mot hverandre pga bølgebevegelsene i tusenvis av år. Rullsteiner dannes blant annet på Jæren og Hedda.


Kretahund.
Kretahund, eller kritikos lagonikos som er det offisielle navnet gresk kennelklubb har gitt denne pariahhunden, er en primitiv hunderase med røtter som går flere tusen år tilbake i tid. Som sådan er det dokumentert at det på Kreta, hvor denne hunden egentlig hører hjemme, har eksistert lignende hunder i mer enn 4 000 år.
Opprinnelse og alder.
Det opprinnelige navnet på denne hunden er "kritikos ichnilatis". Gjennom tusener av år har den levd som pariahhund. Den har formert seg fritt og har overlevd inn i vår tid som følge av den «sterkestes rett». Den sosialøkonomiske utviklingen på Kreta i nyere tid førte imidlertid til at den opprinnelige hunden holdt på å dø ut på 1900-tallet, så i den grad dagens kretahunder regnes som en urgammel rase, er det gjennom den opprinnelige kretahunden.
De siste 20 årene har en gruppe mennesker forsøkt å redde kretahunden, gjennom bevisst avl på individer som tilfredsstiller de krav som ble satt for en rasestandard. Og de ser ut til å ha hatt suksess. Gresk kennelklubb, som er medlem av FCI, har nylig anerkjent rasen under navnet "kritikos lagonikos" (kretahund). Klubben har også søkt om internasjonal anerkjennelse for rasen, som i såfall blir klassifisert som en primitiv spisshund i FCIs gruppe 5 seksjon 7.
Utseende, anatomi og fysikk.
Kretahund er en slank, men muskuløs og langbeint spisshundtype som gir et typisk pariahhund uttrykk. Høyden er normal 52-60 cm hos hanner og 50-58 cm hos tisper. Vekten ligger vanligvis på ca. 15-20 kg, avhengig av kjønn.
Pelsen er kort og glatt, ofte litt lenger langs sidene av nakken, bak på lårene og langs undersiden av halen. En rekke farger er tillatt. Hodet er typisk trekantet og noe langstrakt, og ørene, som er svært bevegelige, vanligvis spisse og stående, men de kan også legges bakover på ulvevis. Halen, som er forholdsvis lang, bæres vanligvis i en krøll over ryggen, men når hunden hviler eller løper strekkes den ut på myndevis og brukes aktivt som balanseror. Kretahund er en svært hurtig og spretten hund, som har et løpesett som er nærmest identiskt med myndenes.
Bruksområde.
Kretahund er en jakthund som aktivt benytter både syn, lukt og hørsel når den jakter. Den er svært hurtig, lettvint og fungerer meget godt i ulendt terreng, utholdende som den er. Den er ypperlig til såvel hetsjakt som sporhund, og fordi den sjelden bjeffer utenfor sitt domene, vil den også trolig kunne bli en ypperlig ledhund. Den kan også benyttes til mange andre jaktformer. Kretahund utgjør også et ypperlig valg til mange former for hundesport. Den er dessuten en god vakthund og en stødig familiehund, selv om den nok passer best for folk med erfaring i å håndtere primitive hunder.
Lynne og væremåte.
Kretahund er en livlig og behendig rasehund som trenger såvel fysiske som psykiske utfordringer for å trives. Dette er en primitiv hunderase som naturlig er reservert og derfor kan virke sky overfor fremmede. Den er imidlertid både leken og tillitsfull overfor de den kjenner og liker, og den vil naturlig vokte medlemmer i familien og eiendommen. Den skal utgjøre en habil familiehund, men den trenger et aktivt miljø og en klar og tydelig leder. Det fortelles at den er ivrig etter å lære nye ting.
Annet.
Rasen er ikke befengt med arvelig belastede sykdommer. Så langt kjent finnes ikke slike hunder utenfor Hellas, men unntak av en import i Tyskland og i Finland.


Brentwood (distrikt).
Brentwood er et administrativt distrikt i Essex, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Brentwood.
Det meste av distriktet er landsbygd, med unntak av områdene omkring Brentwood og Shenfield. Det er jernbaneforbindelse fra disse to stedene og fra Ingatestone til Liverpool Street stasjon i London; Brentwood betjenes av lokaltog som stopper ved alle stasjoner, mens de to andre har direkte pendlertog.
Deler av grensen til Stor-London markeres av M25, ringveien rundt London.


Charles Jewtraw.
Charles Henry «Charley» Jewtraw (født 5. mai 1900 i Clinton County, New York, død 26. januar 1996 i Palm Beach, Florida) var en amerikansk skøyteløper fra Lake Placid. Han ble den første gullmedaljevinneren i olympiske vinterleker, siden 500-meteren var den første øvelsen under de første vinterlekene, OL 1924 i Chamonix. Man var på forhånd klar over at Jewtraw var rask over korte distanser, men det var likevel overraskende at han greide å slå de nordiske forhåndsfavorittene. Sølvmedaljen gikk til nordmannen Oskar Olsen, mens Clas Thunberg, (FIN) og Roald Larsen, (NOR) delte bronsen.
Charles Jewtraw la opp som skøyteløper etter lekene i 1924.


Karlsøya.
Karlsøya er ei øy i Karlsøy kommune i Troms fylke, rundt en times kjøring fra Tromsø til kommunesenteret Hansnes. Derfra er det fergeforbindelse til Karlsøya.
Navnet "Karlsøy" kommer av mannsnamnet "Kalfr" eller av "Kalven", i betydninga «den lille øya som ligger ved den store», det vil si Vanna. Karlsøya ligger altså rett sør for Vanna og nordøst for Reinøya. Øya har har vært kirkested i flere hundre år og kommunesenter i Karlsøy kommune.
På grunn av berggrunnen har Karlsøya en rik flora, spesielt av orkidéer. Mange planter har her sin nordgrense. Karlsøya har også en stor havørnbestand. Det har bodd mennesker på øya siden steinalderen. Kirkestedet er dominert av den statelige Karlsøy kirke fra 1854, og været ellers er preget av gamle, fine trehus. De ca. 35 innbyggerne lever her i en bilfri tilværelse. Innbyggerne er dels de gamle karlsøyværingene, dels innflyttere som kom i løpet av 1970-tallet. De sistnevnte søkte, inspirert av hippie-bevegelsen, tilbake til en enklere og mer naturlig tilværelse. De ville også skape et alternativt samfunn og begynte med kollektivbruk med økologisk drift.
Karlsøya er kjent for den årlige Karlsøyfestivalen.


Mina Fakir.
Mina Fakir er et tettsted/badestrand helt nord i den chilenske regionen Antofagasta. Mina Fakir ligger ved kysten av Stillehavet, like sør for utløpet av Chiles lengste elv (Río Loa). Mina Fakir befinner seg om lag 90 km nord for Tocopilla og 150 km sør for Iquique.


Puritanisme.
Puritanisme var en retning innen protestantisme som søkte videre reformer eller til og med separasjon fra den etablerte kirken under reformasjonen. Begrepet er særlig knyttet til Storbritannia, men spredde seg også til andre land.
Ordet "puritaner" blir nå satt på et ujevnt antall protestantiske reformerte kirker fra sent i det 16. århundre til tidlig i det 18. århundre. Men puritanerne brukte ikke begrepet om seg selv. Det var et skjellsord som først dukket opp i 1560-årene. Puritanerne foretrakk å kalle seg selv «de gudelige». Ordet «puritaner» ble dermed alltid en beskrivelse av en "type" religiøs tro, mer enn en spesiell form for kirke.
1559 til 1625.
Puritanisme synes å oppstått ut fra misnøye med Det elisbethanske religiøse forlik, noe som en del radikale protestanter følte var å hengi seg til «papisme», det vil si til den romersk katolske kirke. Mens den protestantiske bevegelse i Europa var drevet av teologiske spørsmål og brutt radikalt med den katolske modellen for kirkeorganisasjon hadde den engelske reformasjonen brakt kirken inn under monarken mens store deler av den religiøse praksis var stort sett fortsatt katolsk. Slik puritanere så det var doktrinen blitt gjort uakseptabel underordnet politikken. Forfulgt under «Maria I av England» («Maria den blodige») hadde mange protestanter som Thomas Cartwright, Walter Travers, og Andrew Melville dratt i landflyktighet som puritanere i Europa hvor de kom i tett kontakt med skolereformatorer i det kalvinistiske Genève og det lutherske Tyskland. Disse kontaktene formet deres posisjon i henhold til dronning Elizabeth Is religiøse "via media" – et latinsk begrep for "mellomveg", noe som den anglikanske kirke benyttet for å stedbeskrive seg selv som mellom protestantismen og katolisismen. For puritanere var "via media" ikke godt nok.
Protestanter daterer normalt separasjonen fra Den katolske kirke til begynnelsen av det 16. århundre. Protestene mot forskjellige sider ved den katolske tro, mot kirkelig forfall og mot kirkens deltagelse i verdslig styre var framtredende flere steder i Europa, men spesielt i Tyskland.
En forløper for denne bevegelsen var husittene. Jan Hus, som var tilknyttet universitetet i Praha, ledet en kirkelig protestbevegelse som av mange blir regnet som «proto-protestantene». Samtidig oppsto en lignende bevegelse i Oxford, ledet av John Wyclif. Ved konsilet i Konstanz (1414–1418) ble begge bevegelser fordømt. Jan Hus ble henrettet, og Wyclifs lik ble gravet opp og brent som kjetter. Dette forhindret ikke et skisma og husitterkrigene i Böhmen.
Protestene tok en ny vending i 1517 da augustinermunken Martin Luther spikret opp sine 95 teser om avlaten på kirkedøren i Wittenberg. På samme tid oppsto en protestbevegelse i Sveits, ledet av Ulrich Zwingli. De to gruppene ble enige om de fleste teologiske spørsmål, men ble aldri helt forent. Zwingliansk lære overlevde i den reformerte kirke (men ikke i ren form).
I 1521 ble Luther ekskommunisert av paven. Arbeidet med å samle de forskjellige reformasjonsbevegelsene skjøt fart. Jean Calvin ble sentral i arbeidet med å finne fram til en slags konsensus, men de reformert/kalvinistiske og lutherske grupper ble heller aldri fullt ut forent.
I årene 1529 til 1536 ble kirken i England løsrevet fra Pavestolen. Den engelske kirke fulgte dog ikke den kontinentale Reformasjonen, og Henrik VIII av England skrev selv en traktat der han fordømte Luthers lære.


«Seydlitz» (1939).
«Seydlitz» var en tung krysser i Hipperklassen. Den ble sjøsatt i Bremen i januar 1939 og var nesten ferdig i juni 1942 da byggingen ble stoppet. Det ble bestemt at den skulle bygges om til hangarskip. Overbygg og kanoner ble fjernet i begynnelsen av 1943, men arbeidet stoppet. Senere ble «Seydlitz» tauet til Königsberg og klassifisert som skrog, i januar 1945 senket tyskerne skipet for at det ikke skulle komme i hendene på den framrykkende røde armé. Restene be hugget opp i 1958


Britisk kolonisering av Amerika.
Britisk kolonisering av Amerika begynte sent i det 16. århundre. Kolonier ble etablert i Nord-, Sentral- og Sør-Amerika og i Karibia, og et protektorat ble etablert i Hawaii. Britene var en av de viktigste kolonisatorene av Amerika og deres amerikanske imperium ble rival av de spanske amerikanske koloniene i betydelig grad.
Britisk Nord-Amerika.
"Se også Kolonitidens Amerika"
Engelskmennene etablerte kolonier langs østkysten av Nord-Amerika fra Newfoundland så langt sør som Florida. Innledningsvis ble navnet «Virginia», oppkalt etter dronning Elizabeth I, gitt til hele kysten, inkludert det som i dag er canadisk kystlinje og Newfoundland. Tidlige kolonier inkluderte Jamestown grunnlagt i 1607 som var den første vellykkede engelske kolonien i Nord-Amerika. Popham-kolonien, som også ble grunnlagt i 1607 i dagens Maine, ble oppgitt etter ett år. Bosetningen i Cuper's Cove ble grunnlagt i Newfoundland i 1610. Plymouth-kolonien ble grunnlagt i 1620, og etter 1620-årene ble en rekke kolonier etablert langs den nordøstlige kysten av Nord-Amerika, inkludert Massachusetts Bay-kolonien, som ble grunnlagt i 1632. De tidlige koloniene bestod av engelske bønder og gentlemenn i tillegg til noen innleide utlendinger, hovedsakelig tømmerhoggere fra Polen.
Et antall engelske kolonier ble etablert under et system av guvernører som eide landet som ble utnevnt under merkantile kontrakter til engelske aksjeselskaper for å grunnlegge og drive bosetningene.
Der var også et tidlig mislykket skotsk forsøk på en koloni ved Darién og den kortlivede koloniseringen av Nova Scotia fra 1629–32 også av Skottland.
New England og Nye Nederland i 1685
England tok også over den nederlandske kolonien Nye Nederland, inkludert bosetningen i Ny Amsterdam, som ble omdøpt til New York i 1664. Sammen med Nye Nederland kom engelskmennene til å kontrollere den tidligere Nye Sverige som nederlenderne hadde erobret tidligere. Denne ble del av Pennsylvania. Storbritannia skaffet seg den franske kolonien Ny-Frankrike og den spanske kolonien Florida i 1763. Ny-Frankrike ble Canada.
I nord handlet Hudson's Bay Company aktivt til seg pels med indianere og hadde konkurrert med franske pelshandlere. Selskapet kom til å kontrollere hele nedslagsfeltet til Hudson Bay kalt Rupert's Land. Nedslagsfeltet til Hudson Bay sør for den 49. breddegraden gikk til USA i 1818.
Tretten av de britiske koloniene startet et opprør i 1776, hovedsakelig pga. representasjon, lokale lover og skattesaker og etablerte Amerikas forente stater.
Storbritannia koloniserte også vestkysten av Nord-Amerika, særlig i Oregon sammen med USA fra 1818 til 1846. Koloniene Vancouver Island, grunnlagt i 1849 og Ny-Caledonia, grunnlagt i 1846, ble senere slått sammen og kalt British Columbia.
I 1867 slo koloniene New Brunswick, Nova Scotia og Provinsen Canada (den sørlige delen av dagens Ontario og Québec) seg sammen til et selvstyrt område, kalt Canada, innenfor det britiske imperiet. Québec (inkludert det som i dag er den sørlige delen av Ontario) og Nova Scotia (inkludert det som nå er New Brunswick og Prince Edward Island) ble erobret fra Frankrike. Koloniene Prince Edward Island og British Columbia sluttet seg til i løpet av de neste seks årene, mens Newfoundland sluttet seg til i 1949. Rupert's Land og Nordvestterritoriene ble avstått til Canada i 1870. Dette området består nå av provinsene Manitoba (innlemmet etter forhandlinger mellom Canada og en Métis provinsiell regjering i 1870), Saskatchewan og Alberta, i tillegg til Nordvestterritoriene, Yukon-territoriet og Nunavut.


Sand (materiale).
Sand er sorterte og oftest ganske rundslipte bergartsfragmenter. Sand finnes som elveavsetninger på elvesletter og i deltaer, som sandstrender avsatt av bølger og havstrømmer langs kysten, eller som vindavsetninger (sanddyner) i tørre og vegetasjonsfattige områder, og finpartikulær sand kan betegnes som støv. Sand har ofte et høyt innhold av harde mineraler som kvarts.
I løsmasser klassifiseres fraksjoner med en diameter på mellom 0,06 mm og 2 mm som sand. Finere fraksjoner enn 0,06 mm betegnes silt og leire, mens grovere fraksjoner enn 2 mm betegnes grus. Det finnes flere systemer for klassifikasjon av løsmasser, og grensene mellom fraksjonene kan variere. Over lengre tid kan sand bli omdannet til sandstein. Det viktigste materiale i nesten alle sandsorter er kvarts.
Sand brukes som tilslag i betong, som slipemateriale i sandpapir og ved sandblåsing og som strøsand for å øke friksjonen mot glatt underlag.


Broadland.
Broadland er et administrativt distrikt i Norfolk, England. Det har navn etter området Norfolk Broads.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at landdistriktet St. Faiths and Aylsham ble slått sammen med deler av landdistriktet Bofield and Flegg.


Castle Point.
Castle Point er et administrativt distrikt i Essex, England.
Det ble opprettet den 1. april 1974 ved at bydistriktene Benfleet og Canvey Island ble slått sammen.


San Pedro de Atacama.
San Pedro de Atacama er en småby nord i Chile, og et populært turistmål. Byen har rundt 1 000 fastboende (2005), og er hovedstaden i provinsen El Loa. Byen vokste frem, gjennom flere århundrer, rundt en oase i Atacamaørkenen. Den ligger øst i Antofagasta, omtrent 100 km sørøst for Calama og kobbergruven Chuquicamata, med utsikt mot vulkanen Licancabur. Byen har et viktig arkeologisk museum (Museo Arqueológico R. P. Gustavo Le Paige), som har en stor samling av mumier og andre fortidsminner. Ruiner i nærheten trekker til seg en økende strøm av turister som ønsker å lære mere om pre-columbianske kulturer. Andre populære turistaktiviteter i dette området er sandbrettkjøring og stjernetitting.
Byen ligger på om lag 2 400 meters høyde.


Christian Wilhelmsson.
Christian «Chippen» Wilhelmsson (født 8. desember 1979) er en svensk fotballspiller som nå står uten kontrakt.
Wilhelmsson har tidligere spilt for den norske klubben Stabæk, som han forlot i 2003 til fordel for Anderlecht i Belgia. Dette skjedde etter en kamp mellom klubbene, hvor han ble oppdaget av sistnevnte lag, og som således kjøpte ham til sin stall. Deretter gikk han i 2006 til Nantes. Våren 2007 var han utlånt til Roma i Serie A. Wilhelmsson gikk tilbake til Nantes før 2007–2008-sesongen. Høsten 2007 var han på utlån hos engelske Bolton Wanderers FC i Premier League. Han gikk videre på en låneavtale til Deportivo de La Coruña 30. januar 2008.
Wilhelmsson debuterte for i kampen mot 31. januar 2001.


Anders Linderoth.
Anders Linderoth (født 21. mars 1950) er en svensk fotballtrener, tidligere spiller, Skåne.
Han har spilt for Helsingborg og Olympique Marseille. Han har bak seg flere kamper for.
Linderoth har tidligere vært trener i Stabæk og trener nå Hammarby IF, Sverige. Hammarby spiller i Allsvenskan.
Han er faren til Tobias Linderoth som spiller for FC København.


Anders F. Kaardahl.
Anders Frithjof Kaardahl (født 30. juli 1949) er en norsk tegner og illustratør.
Anders Kaardahl har tegnet for organisasjoner, bedrifter, aviser og forlag og illustrert en mengde barne- og lærebøker. Illustrasjonene viser ofte humoristiske motiver utført med penn og akvarell i en lett og røff stil. I flere bøker har det uhøytidelige og rølpete blitt kombinert med et pedagogisk innhold, særlig av naturmotiver og barn i aktivitet. Kaardahl har også arbeidet med detaljerte naturstudier, utsmykninger, trerelieffer, karikaturtegninger, malerier og grafikk.
Anders Kaardahl bor og arbeider i Horten i Vestfold. Der er han blant annet kjent for myldreplakaten «Horten i hue» fra 1975 og tegninger til lokalavisa Gjengangeren.


Schrödingerligningen.
Schrödingerligningen er den ligningen som beskriver hvordan kvantemekaniske systemer utvikler seg med tiden. Den er en lineær partiell differensialligning,
hvis løsning beskriver elektronet som en bølgebevegelse med kompleks
amplitude. Schrödingerligningen kan sidestilles med andre bølgeligninger,
slik de kjennes fra for eksempel akustikk og elektromagnetisme.
Forskjellen er at Schrödingerligningen beskriver en bølge der amplituden
er et komplekst tall og at den er av 1. orden i tiden, mens de vanlige
bølgeligningene er av 2. orden i tiden.
Schrödingerligningen ble fremsatt av den østerrikske fysikeren Erwin Schrödinger
formula_1
Her står symbolet formula_2 for den så berømte bølgefunksjonen, som er en kompleks funksjon av "x", "y", "z" og "t", d.v.s. koordinatene til et punkt i rommet formula_3 og tiden "t".
Det er denne funksjonenen, formula_4, som utgjør kvantemekanikkens
grunnleggende størrelse. Den beskriver ikke, som subjektet for bølgeligningene i den
klassiske fysikken, en substans, et trykk eller en feltstyrke, men gir uttrykk for en ny
type størrelse som angir sannsynligheten for å finne elektronet i et visst punkt
i rommet til et gitt tidspunkt.
Se under begrepet bølgefunksjon, også kalt sannsynlighetsamplityde.


Linjefart.
Skip i linjefart følger en fast rute mellom et antall havner.
Til den tidlige linjefarten hørte "atlanterhavskrysserne". I dag er det danske rederikonsernet A.P. Møller-Mærsk den største aktøren med containerskip i linjefart. Det norske rederiet Wilh. Wilhelmsen er en av verdens største aktører med bilskip i linjefart.


André Hoffmann.
André Hoffmann (født 11. august 1961 i Berlin) er en tidligere tysk skøyteløper.
André Hoffmann gjorde store fremskritt sesongen 1987/1988, og vant blant annet to 1500-metersløp i i verdenscupen. Det var likevel høyst overraskende at han tok gull under OL 1988 i Calgary. Han slo amerikaneren Eric Flaim med seks hundredeler, og satte ny verdensrekord med tiden 1.52,06, en verdensrekord som overlevde mange rekordforsøk. Denne ble først slått i Europamesterskapet på Hamar i 1994 da Rintje Ritsma brøt 1.52 grensen på tiden 1.51.60.


Ants Antson.
Ants Antson (født 11. november 1938) er en tidligere estisk skøyteløper, som konkurrerte for Sovjetunionen.
Han vant gull på 1500 meter under Vinter-OL 1964 i Innsbruck, der han slo Kees Verkerk med tre tidels sekund. Samme år ble han europamester, og han satte ny verdensrekord på 3000 meter. For disse prestasjonene ble han tildelt Oscarstatuetten.


Justin Timberlake.
Justin Randall Timberlake (født 31. januar 1981 i Memphis i Tennessee) er en amerikansk sanger og skuespiller, som ble kjent som vokalist i popgruppen 'N Sync.
Biografi.
Justin Timberlakes karriere begynte etter hans opptreden på talentshowet "Star Search" på amerikansk fjernsyn, og ble en av medlemmene i tenåringsshowet "The New Mickey Mouse Club". Her opptrådte han blant annet sammen med popsangerne Britney Spears og Christina Aguilera, så vel som 'N Sync-kollega Joshua Chasez.
Timberlake hadde et forhold til Britney Spears etter at 'N Sync ble populære og Spears hadde påbegynt sin egen popkarriere. Begge var meget populære tenåringsidoler, og deres forhold og brudd skapte store overskrifter.
Justin er en stor fan av Michael Jackson, og han sier at det var Jackson som var grunnen til at han ville være en artist.
I november 2002 lanserte Timberlake sitt solodebutalbum, "Justified". I motsetning til 'N Sync musikk, som ble klassifisert som tenåringspop, var "Justified" sterkt påvirket av R&B. Albumet debuterte som nr. 2 på albumlisten Billboard Top 200 og har solgt over tre millioner i USA alene og syv millioner album på verdensbasis.
På slutten av 2002 var Timberlake den første stjernen noensinne som ble "Punk'd" av Ashton Kutcher i premiereepisoden av MTV-serien med samme navn. Kutcher og hans gruppe overbeviste Timberlake at det amerikanske skattevesenet, IRS, krevde inn hans eiendommer på grunn av manglende innbetalt skatt.
I februar 2004, på Super Bowl XXXVIII-showet opptrådte Timberlake sammen med sanger Janet Jackson foran mer enn 100 millioner tilskuere og TV-seere. I deres opptreden, mens Jackson sang teksten «gonna have you naked by the end of this song», ('skal ha deg naken innen slutten av denne sangen'), rev han av henne en del av kostymet hennes, som gjorde at det meste av hennes høyre bryst ble blottet. CBS, NFL og MTV, som produserte dette halvtimes showet, benektet alt ansvar under den kommende mediedebatten som oppsto, og skylte på «svakhet i tøyet». Jackson offentliggjorte en innspilt unnskyldning, og brukte «svakhet i tøyet»-frasen. Timberlake ga en ferdigskrevet unnskyldning da han mottok sin første av to Grammy-priser tidlig i 2004 (en for Beste popvokal-album for "Justified" og den andre for Beste mannlige popvokal-performance for «Cry Me a River»).
Timberlake innledet et forhold til skuespilleren Cameron Diaz tidlig i 2003. Mange tilhengere reagerte på aldersforskjellen på nesten ti år, men det virker ikke som det har brydd Timberlake.
Under innspillingen av singelen «Signs» med Snoop Dogg ble det oppdaget at han hadde halsproblemer. Han fikk fjernet noen små cyster fra stemmebåndene i en operasjon den 5. mai 2005 for å redde sangkarrieren. Han fikk råd om ikke å synge eller snakke høyt i minst fem måneder.
I 2006 slapp han, etter 4 år, sitt andre album: "Futuresex/Lovesounds". Samme år var han vert for MTV Europe Music Awards i København og var også en av artistene som skulle opptre under utdelingen. I tillegg var han nominert i to kategorier (Beste Mannlige Artist og Beste Pop). Han vant begge prisene.
Filmkarriere.
Timberlake har også etterhvert opparbeidet seg til å bli en respektert skuespiller i Hollywood. Først og fremst er han kjent for å ha spilt Sean Parker i den biografiske Oscar-favoritten "The Social Network" (2010), som handler om oppfinnelsen av Facebook, mot blant andre Jesse Eisenberg og Andrew Garfield. Filmen vant hele tre Oscar-statuetter. I tillegg har han vært med i filmer som "Alpha Dog" (2006), "Shrek den tredje" (2007), "Yogi Bear" (2010), "Bad Teacher" (2011), "Friends with Benefits" (2011) og "In Time" (2011).


Panamax.
Bulkskipet «Sea Phoenix» på vei mot det Karibiske hav igjennom Gatun-slusene. På hver side sees lokomotivene som trekker skipene gjennom slusene.
Panamax (også kalt Panmax) er en betegnelse som brukes på de største skipene som kan passere gjennom Panamakanalen. Slusekamrene i kanalen er 305 meter lange (1 000 fot), 33,5 meter brede (110 fot) og 26 meter dype (85 fot). Med nødvendige sikkerhetsmarginer tillates skip som er opptil 294,13 meter lange, 32,31 meter brede og som stikker 12,04 meter dypt (tropisk ferskvann). Det finnes imidlertid en større betegnelse enn Panamax. At et skip er Post-panamax betyr at skip er for stort, og kan derfor ikke passere.
For tankskip og tørrlasteskip har panamax-skip størrelser på 65–80 000 dvt. For cruiseskip opptil 90 000 brutto registertonn.


Jurij Mikhajlov.
Jurij Matvejevitsj Mikhajlov (russisk Юрий Матвеевич Михайлов; født 25. juli 1930, død 15. juli 2008) var en russisk skøyteløper som representerte Sovjetunionen.
Under Vinter-OL 1956 delte han gullet på 1500 meter med landsmannen Jevgenij Grisjin.


Dacorum.
Dacorum er et administrativt distrikt i Hertfordshire, England. Navnet kommer fra et "hundred" som dekket omtrent det samme området. Det er først nevnt i 1196, og betyr «danenes», en referanse til at det lå innenfor Danelagen.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at syv gamle distrikter ble slått sammen. Disse var bydistriktene Hemel Hampstead, Berkhamsted og Tring, og landdistriktene Berkhamsted, Hemel Hampstead samt deler av landdistriktene St. Albans og Watford.


Charles Mathiesen.
Charles Arthur Mathiesen (født 12. februar 1911 i Drammen, død 7. november 1994 samme sted) var en norsk skøyteløper. Han var aktiv over en lang periode – fra 1930 til 1948.
Han vant 1500 meter under OL 1936, da Ivar Ballangrud med sine tre gullmedaljer sikret full pott til Norge. I samme OL ble han nr. 4 på 10 000 m og nr. 7 på 5 000 m. I OL i St. Moritz 12 år seinere deltok han på 5 000 m, men fikk problemer med høyden og kollapset under løpet.
Han deltok i 16 europa- og verdensmesterskap. Han ble europamester på Frogner i 1938, var nr. 2 to ganger (1936 og 1939) og nr. 4 én gang. I VM ble han to ganger nr. 3 og én gang nr. 4.
3. mars 1940 satte han ny verdensrekord på 10 000 meter, da han gikk på tiden 17.01,5 på Hamar. To år tidligere hadde han vært nær ved å sette rekord på samme distanse, da han i parløp med Ivar Ballangrud i Davos fikk samme tid, men ble dømt etter i mål.
I norgesmesterskap var han på pallen 9 ganger, men ble aldri mester. Han ble derfor ofte omtalt som «den evige toer». Mathiesen representerte Drammens Skøiteklub.


East Cambridgeshire.
East Cambridgeshire er et administrativt distrikt i Cambridgeshire, England.
Det ble opprettet 1. april 1974 ved at Ely bydistrikt ble slått sammen med landdistriktene Ely og Newmarket.
Ifølge en rapport fra Halifax Bank i 2004 har distriktet det raskest voksende befolkningstallet i noe engelsk distrikt med unntak av City of London.


East Hertfordshire.
East Hertforshire er et administrativt distrikt i Hertfordshire, England.
Distriktet administreres fra Bishop's Stortford, mens Hertford som også ligger i East Hertfordshire er administrasjonsby for grevskapet.


Incitament.
Incitament er en stimulans til å gjøre en ekstra innsats. Stimulansen kan enten være følelsesmessig, for eksempel følelsen av å hjelpe en venn, eller et menneske i nød, en økonomisk godtgjørelse, eller høyning av egen status.


Río Imperial.
Río Imperial er en elv sør i Chile, i regionen Araucania.
Río Imperial har en lengde på rundt 52 km. Den er resultatet av at elvene Rio Cautín og Río Huichahue flyter sammen. Rio Cautín har sitt utspring fra den 2 727 m høye vulkanen Lonquimay. De to elvene går sammen ved Nueva Imperial, sørvest for Temuco. Like nedenfor kommer også Río Cholchol til. Elven renner til slutt ut i Stillehavet ved Puerto Saavedra.
Historie.
Området rundt Río Imperial ble aldri egentlig erobret av de spanske konkvistadorene. Fra 1604 til 1880 hadde Mapucheindianerne praktisk talt uinnskrenket makt. Først i 1881 kunne koloniseringen omkring Temuco ta til.
Imperial


Epping Forest (distrikt).
Epping Forest er et administrativt distrikt i Essex, England. Det har navn etter Eppingskogen, som for en stor del ligger i dette distriktet.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Chigwell, Epping og Waltham Holy Cross og det meste av landdistriktet Epping and Ongar ble slått sammen.
Kollektivtransport.
Mens det andre steder utenfor Stor-London er en spesiell takst på undergrunnen, regnes stasjonene i Epping Forest med i kollektivsone 5 eller 6. Dette skyldes at grevskapsrådet i Essex har inngått en avtale med Transport for London, slik at de subsidierer selskapet på samme måte som Londonbydelene. Dette har ikke blitt gjort i Hertfordshire og Buckinghamshire, hvor Metropolitan-linjen har flere stasjoner.


Ottestad Idrettslag.
Ottestad Idrettslag (stiftet 1918) er et idrettslag fra Ottestad i Stange kommune som driver fotball, langrenn, håndball og sykling.
Fotballaget spiller hovedsakelig sine hjemmekamper på Ottestad Idrettspark, men spiller også enkelte av kampene på HIAS-Bana, i form av treningskamper og noen seriekamper. Laget spiller til daglig i 3. divisjon, avdeling 4.
2001–2010.
Laget rykket opp fra 5. divisjon i 2001. Året etter kom de på tredjeplass i Biribuss-serien, mens de i 2003 rykket opp nok et hakk etter å ha vunnet sin avdeling i 4. divisjon.
Laget spilte sin første sesong i 3. divisjon i 2004. Even Blakstad, som tidligere hadde spilt for Hødd, tok over som spillende trener og tok til slutt laget til en 11. plass, og berget plassen i 3. divisjon.
Sesongen 2005 var preget av at et sterkt årskull var klare for seniorfotball, og et ungt og hurtig Ottestadlag klarte sin beste plassering noen sinne. Ottestads Jo Berge Presthus ble i 2005 kåret til Hedmarks beste spiller i 3. divisjon, av Hamar Arbeiderblad. HA fulgte 10 lag fra Hedmark i 3. divisjon.
2006 ble en tung sesong, og endte under nedrykksstreken. Furnes trakk seg fra 3. divisjon etter sesongslutt, og Ottestad fikk tilbud om å fortsette i 3. divisjon i 2007. Laget bestemte seg likevel for å spille i 4. divisjon for å bygge opp laget igjen.
I 2007 ble Ottestad nummer 3 i sin avdeling bak Fart/Vang og Østre Trysil, og måtte derfor se seg nødt til å spille nok en sesong i 4. divisjon.
2008-sesongen ble en meget god sesong for OIL. De rykket opp fra 4. divisjon, og er igjen klare for 3. div.
2009-sesongen ble hjemmekampene spilt på Hias-bana. Laget hadde fått mange nye spillere fra Hamarkameratene, etter et inngått samarbeid før sesongen, der HamKams a-lag skulle få trene på Ottestads nye kunstgressbane. De tidligere Ottestad-spillerene Sigurd Ertsås, Kristian Skogsrud og Marius Ottestad vendte tilbake til klubben og var med på sikre Ottestads beste serieplassering noen sinne med tredjeplass i sin avdeling i 3. divisjon. Bare slått av Flisa og Sander.
Sesongen 2010 ble en kjempesuksess for "Oilers". I overgangssesongen for 3. divisjon gjorde Ottestad sin beste serieprestasjon noen sinne med å bli nummer to, kun slått av Gjøvik FF. Ottestad presterte en utmerket vårsesong og lå helt i hæla på Gjøvik. På høsten ble det mer tap, men klarte alt i alt å bli nummer to med god margin. For første gang på 17 år, klarte også laget å kvalifisere seg til 1. runde av cupen. Der ble det et 6-0-tap hjemme mot storebror HamKam. Laget bestod stort sett av stammen fra fjordårssesongen, men hadde også fått inn unge talentfulle spillere inn i A-stallen som Erik Hulleberg, Even Bugge og Even Habberstad.
2011–.
I 2011 har Ottestad etablert seg som et av de beste lagene i innlandet på 3. divisjonsnivå. De første kvalifiseringskampene til norgesmesterskapet gikk svært lett og det endte med storseier mot 4. divisjonsklubbene Sørumsand og Skjetten fra Akershus. I 1. runde var Nybergsund på besøk (bildet), og Tryslingene avgjorde kampen til sin fordel på ekstraomganger. Ottestad åpnet serien bra med fire strake seire mot Eidskog, FUVO, Nybergsund 2 og Stange før laget måtte nøye seg med ett poeng i 5. serierunde borte mot Flisa. Første tapet i serien kom hjemme mot «hatlaget» Gjøvik FF i 6. serierunde. Der ble det et knepent 0-1 tap hjemme på Ottestad Idrettspark.
Breddefotball.
Laget har mange fotballag for gutter og jenter. På junior- og guttnivå samarbeider de med Ridabu Idrettslag.


2. divisjon fotball for herrer 2005.
2. divisjon fotball for herrer 2005 bestod av 56 lag fordelt på fire avdelinger. Sparta Sarpsborg, FK Haugesund, Tromsdalen og Oslo Øst rykket opp til Adeccoligaen 2006. Sistnevnte klubb skiftet navn etter sesongen til Manglerud Star.


Sløke.
Sløke ("Angelica sylvestris") er en meterhøy art av skjermplantefamilien med brede, dobbeltfinnete bladfliker. Stengelen er grov, rørformet og fiolett nederst, med svært brede bladskaft. Øverst er stengelen fint håret, med avlange eggrunde, sagtannete bladavsnitt. De øvre bladene er redusert til slireaktige bladskaft. Blomsterstanden er en avflatet, svakt hvelvet skjerm med tallrike grønnhvite blomster med 20–30 fint hårete stråler.
Sløke vokser i beitemark, kulturpåvirket mark og ved bekker. Den er vanlig i hele Norge opp til tregrensen.
Vi vet at den har vært brukt som grønnsakplante i Norge helt fram til 1900-tallet. Planten var bra mot skjørbuk, og den kunne også lagres. Stengelen ble spist fersk, og bladene kunne karves og kokes til en grøt for lagring. Den kunne senere kokes opp med melk til en god matrett. I krisetider har sløken vært viktig som nødmat. Planten har også vært brukt til farging.
Kandisert sløke er den dag idag en vanlig ingrediens i baking både i Frankrike og Storbritannia. Kandisert sløke brukes på samme måte som sukat, men har en aroma nærmere fennikel og karve.
I Iran er er sløkefrø et mye brukt krydder.
I tradisjonell kinesisk medisin brukes sløke under navnet Bai Zhi.
De hule stilkene har også blitt brukt av samene til å lage fløyter.


Abbey Road (album).
"Abbey Road" er det sist innspilte albumet til The Beatles, men det nest siste til å bli utgitt. I følge noen kritikerne er det kanskje det aller beste albumet som The Beatles skapte. Det ble utgitt 26. september 1969 i Storbritannia og 1. oktober 1969 i USA. Det ble produsert og orkestrert av George Martin for Apple Records.
Opprinnelse.
Etter de bortimot katastrofale innspillingene for det utsatte "Get Back"-albumet, som senere ble utgitt under tittelen "Let It Be", foreslo Paul McCartney overfor produsenten George Martin at The Beatles burde komme sammen og lage et album «akkurat som i gamle dager... akkurat som de pleide å gjøre», fri for alle de konflikter som startet under innspillingsøkten for dobbeltalbumet "The Beatles", ofte referert til som «The White Album» ("Det hvite albumet"). Martin sa seg enig om bandet ville oppføre seg «på den måten de pleide å være», og det endelige resultat ble "Abbey Road", oppkalt etter gaten som det berømte innspillingstudioet Abbey Road Studios ligger i.
Platens to sider er svært ulike i sitt vesen ettersom både Paul McCartney og John Lennon hadde sine ulike meninger om musikkutrykket: for å tilfredsstille Lennon er det en samling med enkeltsanger på side en, mens side to, for å tilfredsstille McCartney, er en lang medley bestående av korte og ikke fullt så korte komposisjoner som sklir over i hverandre.
Høydepunkter.
"Abbey Road" er et spesielt høydepunkt ved at George Harrisons sanger «Something» og «Here Comes The Sun» endelig beviste at han kunne komponere sanger av samme klasse som Lennon og McCartney. Den siste var faktisk basert på en tidligere komposisjon som Harrison og Eric Clapton skrev for Claptons rockegruppe Cream, «Badge», hvor sangens versovergang («bridge») ble utviklet til «Here Comes The Sun».
Andre høydepunkter er Lennons rock-hymne «Come Togther»; McCartneys «Oh Darling», innspilt om morgenen hvor stemmen var på sitt mest rustne og hvor skrikingen hans nesten fikk ham til å miste den; McCartneys «Maxwell's Silver Hammer», som handlet om en morder med en hammer; Lennons blytunge rocker «I Want You (She's So Heavy)»; og ikke minst klarte Ringo Starr å komme opp med «Octopus's Garden».
Sammenhengende komposisjoner.
Abbey Roads klimaks er den 16 minutter lange medleyen som består av flere korte sanger, både ferdige og mindre endelige, slått sammen og samkjørt av McCartney. De fleste sangene var skrevet og opprinnelig innspilt i demoform i løpet av innspilingsøktene til "The Beatles (White Album)" og "Let It Be".
McCartneys «You Never Give Me Your Money», løst basert på The Beatles' finansielle problemer med Apple Records, leder inn i en lengre suite, fulgt av tre komposisjoner av Lennon: «Sun King» (som sammen med «Because» fra tidligere på albumet framviser de overdubbete vokalharmoniene til Lennon, McCartney og Harrison); «Mean Mr. Mustard», som ble skrevet under The Beatles' reise til India; og «Polythene Pam».
Deretter fulgte fire sanger av McCartney: «She Came in Through the Bathroom Window», skrevet etter at ivrig tilhenger tok seg inn i leiligheten til McCartney bokstavelig talt gjennom vinduet på badet; «Golden Slumbers», basert på Thomas Dekkers dikt til skuespillet «Patient Grissel», førstegang utgitt i 1603, og som McCartney satte musikk til; «Carry That Weight», en av de få sanger som har sangharmonier fra samtlige fire medlemmer. Helt til slutt og etter en pause fulgte et ironisk klimaks med «The End». Den hadde Ringo Starrs første og eneste trommesolo som har blitt innspilt, og i tillegg skarpe, alternerende gitarsoloer fra Lennon, McCartney og Harrison. En alternativ versjon av sangen finnes på albumet "Anthology 3" hvor Harrisons gitarsolo er spilt opp mot Starrs trommesolo.
Den korte sangen «Her Majesty», som dukker opp etter en pause, var opprinnelig ment som en del av medleyen, men McCartney ble ikke tilfreds med den måten «Her Majesty» føyde seg inn eller ikke føyde seg inn i mønsteret, og den ble tatt ut. Men, andrelydmannen John Curlander hadde fått strenge instruksjoner om å aldri kaste noe som The Beatles hadde spilt inn, og plasserte sangen etter medleyen, etter en 20 sekunders pause. The Beatles likte denne tilsynelatende tilfeldige effekten og lot den forbli på albumet.
På noen versjoner av albumdesignet er ikke «Her Majesty» listet, men den er vist på innerplatens sanglistinger. Om man lytter nøye kan man høre den siste noten fra «Mean Mr. Mustard» i begynnelsen, der hvor «Her Majesty» egentlig var ment å følge i medleyen. Noen mener at denne sangen historisk sett er den første "skjulte sang" på et musikkalbum.
Det berømte omslaget.
"Abbey Road med fotgjengerfeltet utenfor platestudioet som gjennom albumet ble gjort verdensberømt."
«På et tidspunkt var albumet ment å bli kalt "Everest" etter det sigarettmerket som jeg pleide å røyke», minnes Geoff Emerick. Ideen inkluderte et bilde av The Beatles i Himalaya, men på den tiden da gruppen skulle ta bildet, 8. august 1969, hadde de ikke tid til å reise til Asia. I stedet gikk de rett utenfor studioet og tok bildet mens de krysser gaten på fotgjengerovergangen. Deretter fikk albumet rett og slett navn etter gaten; Abbey Road. Omslagsbildet har siden blitt et av de mest berømte i historien og det mest imiterte.
Mannen som står på fortauet i bakgrunnen er Paul Cole, en amerikansk turist som var uoppmerksom på at han ble fotografert inntil han så omslagsbildet måneder senere.
Paul er død.
Omslaget skal tilsynelatende også innholde «skjulte spor» som fulgte fenomenet «Paul-er-død»-teoriene: Paul er barfot, ikke i takt med de andre, og holder en sigarett i sin høyre hånd. (I 2004 ble sigaretten i USA digitalt fjernet fra en plakat av de puristiske, «politisk korrekte» utgivere.)
Bilen i bakgrunnen har nummerskiltet «281F» som tilsynelatende referer til det faktum at McCartney ville ha vært 28 år om han fortsatt levde. «I» for «jeg» er egentlig et ett-tall, og egentlig var han 27 år.
Etterligninger.
En imitasjon av omslaget kom med en egen og spesiell hyllest: Booker T. & the M.G.'s spilte inn de fleste av sangene fra "Abbey Road" på deres album "McLemore Avenue", navngitt etter gaten til Stax Records' studio. Red Hot Chili Peppers har også imitert omslagsbildet på deres "The Abbey Road E.P.", hvor hele gruppen opptrer nakne, bare dekket av noen taktfulle sokker. McCartney har selv gjort omslaget på nytt på sitt konsertalbum "Paul Is Live", og hvor tittelen også er et spark til de overstående «Paul-er-død»-teoriene. Skiltet på bilen er også endret til «51IS» som var Pauls alder da denne kom ut i 1993, også det for å lange ut et spark til «Paul-er-død»-teoriene.
Omslagsfotoet har også gjort Abbey Road til et spesielt populært turistmål. Hver dag kan man se turister posere som The Beatles, uten hensyn til trafikken ved at gaten fortsatt er i normalt bruk.
Ettermæle.
I 1997 ble "Abbey Road" kåret til å være det 12. største album gjennom alle tider i en «Musikk gjennom et millennium»-avstemming utført av HMV, Channel 4, The Guardian og Classic FM. Det var det samme rangering som ble gitt en avstemning av leserne av Q Magazine i 1998. I november 2003 ble albumet kåret til å være det 13. beste rockealbum i en avstemning av kritikere, journalister og andre i musikkbransjen i magasinet Rolling Stone. Også i 2003 kåret TV-stasjonen VH1 albumet til det 8. beste noensinne. I november 2004 var det i Rolling Stone som plasserte det som 14. beste album noensinne. Albumet ble i 2006 anmeldt og karakterisert som en "klassiker" av den norske musikkavisen Panorama.
Sporliste.
Alle sanger er skrevet og komponert av Lennon-McCartney, unntatt hvor annet er markert.


Kibbutz.
Kibbutz (hebraisk:) var et unikt israelsk eksperiment for å bygge geografisk avgrensede samfunn etter kollektivistiske prinsipper. Ved å kombinere sosialisme og sionisme ble små selvstyrte enkeltsamfunn etablert, basert på likhet og solidaritet. Likhet og solidaritet var grunnlagt i felles opprinnelse og felles religiøs tro. Den første kibbutz ble opprettet i 1910 som et landbrukskollektiv. Opprettelsene av kollektivene har ført til store konflikter med de opprinnelige brukere (nomadene) og innbyggere i de områdene der de ble opprettet. I dag er det ca. 250 kibbutzer i Israel. Ordet betyr «ansamling» eller «gruppe».
Opprinnelsen.
Tidlige jødiske bosettere i 1880 årene.
I 1880-årene var det en stor utvandring av jøder fra Russland.
I dette tiåret (1880–1890) emigrerte ca. 15 000 jøder hovedsakelig fra det sørlige Russland til Palestina.
Neste utvandringsbølge fant sted etter 1905-revolusjonen i Russland. De fleste emigrantene hadde en drøm om å etablere egne gårdsbruk, men områdene de emigrerte til var enten myrlendt "(Galilea)," steinete ("dalsidene i Judea)" eller nærmest ørken "(Negev)." Å etablere personlige gårdsbruk ble således ikke noe alternativ for emigrantene. Området de etablerte seg i var på den tid en del av det såkalte «osmanske riket». I 1910 etablerte Joseph Baratz seg sammen med 9 andre menn og 2 kvinner i det sydlige Galilea, i et område som da ble kalt for "Umm Juni", nær en arabisk landsby "(Samach)". Disse 12 unge menneskene som tidligere hadde arbeidet for eldre jødiske bosettere drenerte det myrlendte området og grunnla et eget samfunn som de kalte for «Degania». Samfunnet baserte seg på felles økonomi. Samfunnet var også sterkt religiøst sammenbundet, og hadde klare religiøse regler å forholde seg til.
De arbeidet hardt, problemene var store, og enkelte av de opprinnelige deltagerne ga opp og reiste til andre steder, men nye kom etterhvert til. I 1914 hadde Degania 50 medlemmer. Dette samfunnet er ansett som den første israelske kibbutz.
Fortsettelsen.
Joseph Baratz og også andre av de opprinnelige deltagerne markedsførte Degania som et idealsamfunn, og etterhvert som immigrasjonen fra Russland fortsatte, ble nye samfunn etablert etter mønster fra Degania.
Kravene til at alle skulle være like og formes i den samme religiøse tro og oppdragelse ble etterhvert så viktig at barna for eksempel ikke fikk sove sammen med sine egne foreldre.
Arealene som etterhvert ble ryddet og tatt i bruk var imidlertid i et nærmest lovløst område, og konfliktene med beduinene som tidligere brukte området, tilspisset seg. «Kibbutzerne» ble ansett som en slags okkupanter, og antisemittismen spredde seg også i resten av verden av den grunn. Det kom til alvorlige konflikter som toppet seg like etter 1. verdenskrig, og hver enkelt kibbutz opprettet væpnet vaktstyrke. I perioden 1919–1920 er det antatt at ca. 15 000 jøder ble drept i Palestina. Etter 1920 hadde Storbritannia et administrativt mandat over Palestina og Jordan (palestinamandatet), og lovløsheten avtok. Etableringen av kibbutzer skjøt fart, og de ble også større og med flere medlemmer. Kibbutzene var heller ikke lenger rene landbrukskollektiv, og industri ble etablert etter det samme økonomiske prinsipp. I 1927 hadde kibbutzbefolkningen tilsammen ca. 4 000 medlemmer. Etter 2. verdenskrig var den økt til ca. 25 000 (ca 5% av den jødiske befolkningen). Etter at staten Israel ble opprettet i 1948 kom det en ny strøm av jøder fra Russland, og på det meste var nærmere 7% av befolkningen i Israel kibbutzer.
I dag.
I dag (2006) er befolkningen i kibbutzene på vikende front, og den opprinnelige kollektivistiske økonomien erstattes delvis av markedsøkonomi. Fra 1960-årene startet en med å utvikle andre inntektskilder enn landbruk. Dagens viktigste næringsgrunnlag er industri. Virksomheten inkluderer over 300 bedrifter som er ansvarlig for mer enn ti prosent av industriproduksjonen i Israel og som i 2007 hadde en omsetning på cirka 45 milliarder kroner.
Politiske konsekvenser.
Det er liten tvil om at opprettelsen av enkelte kibbutzer i grenseområdene til Israel og på vestbredden har vært medvirkende årsaker til konfliktene mellom jøder og arabere (muslimer). Kombinasjonen av det palestinerne har ansett som okkupasjon av land, og den sterkt religiøse holdningen til noen «kibbutznik» har også provosert deler av den øvrige arabiske verden.


Valkyrien (fly).
Valkyrien var en norskregistrert Sikorsky S-43 sjøfly («amfibium»). Flyet ble anskaffet av Det Norske Luftfartselskap i 1936 og var ment å settes inn i en ny Atlanterhavsrute som skulle flys i samarbeid med Pan American World Airways fra 1. juli samme år. DNL innledet kontrakt med Igor Sikorsky og DNL fikk oveta en av de 14 "S-43" som skulle leveres til Panair. Flyet ble skipet til Norge i deler og satt sammen her, og registrert i Norges luftfartøyregister som LN-DAG.
Det var tidligere inngått en avtale mellom Bernt Balchen på vegne av DNL og Juan Trippe på vegne av Panair, hvor DNL skulle besørge flyvningen Bergen–Reykjavík og Panair strekningen Reykjavik–New York.
Panair gikk fra avtalen og DNL ble sittende igjen med en maskin som de ikke hadde trafikkmessig behov for. Så snart flyet var satt sammen og registret ble det fløyet til Malmö for å settes i opplag i påvente av at DNL fant en kjøper.
Flyet ble solgt til Frankrike 14. september 1938 og fikk ny registrering: F-AREX


Reidar Johan Berle.
Reidar Johan Berle (født 28. juni 1917 i Bergen, død 15. oktober 1997) var en norsk grafiker, illustratør og maler.
Berle formga og illustrerte en mengde bøker, bl.a. til tekster av Peter Dass og til bøker for barn. I en lengre periode var Berle tilknyttet Eide Forlag og Bergens Tidene. Han har mottatt flere priser for sin bokkunst, deriblant Kirke- og undervisningsdepartementets bildebokpris flere ganger på 1970-tallet. Tegnestilen var preget av mellomkrigstidens kantete estetikk: forenklet, naivistisk og ofte med et grafisk preg.
Berle var den første vinneren av Bokkunstprisen under «Årets vakreste bøker» i 1957.
Berle har også arbeidet med store utsmykningsoppgaver, f.eks. steinmosaikken i Bergens Tidendes bygg og betongrelieffet i Evanger kraftstasjon.


Sisu XA-180.
SISU XA-180 er et finsk amfibisk sekshjulsdrevet pansret personellkjøretøy. Det ble tatt fra på 1980-tallet for å erstatte gamle sovjetiske BTR-60PB.
SISU XA-180 er utstyrt med en Valmet turbodieselmotor på 250 HK, en firetrinns automatgirkasse og to dieseltanker på 150 liter hver. Tankene finnes mellom fremste og midtre aksling i en karakteristisk trekantform.
XA-180 er i tjeneste i mange land, blant annet så bruker norske utenlandsstyrker dem.
Den norske bataljonen, Norbatt i Sør-Libanon hadde ialt syv SISU XA-180 mot slutten av det norske engasjementet. Disse var fordelt på 4 til Company Mobile Reserve (CMR) coy A og 3 til CMR coy B, hvorav to var stasjonert ved kompani B HQ i Rachayia el Foukhar og en vogn fast stasjonert ved veikontroll posten(4-7A CP)i Cheebaa. Besetningen bestod av en vognfører, en vognkommandør, en 12,7 mm skytter i tårn og en baksikrer. Disse personene hadde intern kommunikasjon seg imellom. Vognene hadde også et geværlag på 4 mann og sanitetspersonell. Geværlaget var utstyrt med 84 mm Carl Gustav RFK og MG-3.
Den nordiske bataljonen (NORDBATT) i Makedonia hadde i 1993 48 stk Sisu XA-180. 13 stk i hvert kompani og 9 stk i Bataljonstaben.
Vakt og eskortekompaniet i NordLog Bat, avdelingen tilhørte delvis UNPROFOR og delvis IFOR og var oppsatt med Sisu XA-180
Se også.
XA-180


Thyssen Henschel Transportpanzer I.
Transportpanzer I i britisk tjeneste som radarvogn
Thyssen Henschel Transportpanzer I eller Fuchs er et tysk sekshjulsdrevet amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet av Daimler-Benz og bygget av Thyssen-Henschel for den tyske hæren sent på 1970-tallet. Etter planen skal de fra 2007 erstattes av Boxer MRAV.


ENASA BMR 600.
ENASA BMR 600 (spansk: "Blindado Medio de Ruedas") er et spansk sekshjulsdrevet amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble tatt fram for den spanske hæren sent på 1970-tallet. Det er også i bruk i Egypt, Saudi-Arabia og Peru.


Sigrun Sæbø Kapsberger.
Sigrun Sæbø Kapsberger (født 23. november 1942) er en norsk illustratør og maler. Kapsberger har illustrert en mengde barnebøker. Hun har mottatt Kultur- og kirkedepartementets barnebokpris for illustrasjonene til "Eit hus i stova" (1968) og "Hos oss" (1969) av Ingvald Langemyr, "Barna som gikk for å hente våren" (1970) av Nils Johan Rud og "Laksen Glad" (1973) av Ingvald Svinsaas. Illustrasjonene hennes kjennetegnes ved en fargeglad og naivistisk akvarellteknikk.
Sigrun Sæbø Kapsberger bor i bydelen Tertnes i Bergen.


SIBMAS.
SIBMAS er et belgisk sekshjulsdrevet amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet på privat initiativ sent på 1970-tallet, og solgt til Malaysia i 1981.


WZ 523S.
WZ 523 er et kinesisk sekshjulsdrevet amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble først sett av vestlige observatører på en militærparade i Beijing i 1984. Det ligner på belgiske SIBMAS.


Sandock-Austral Ratel.
Sandock-Austral Ratel er et sørafrikansk sekshjulsdrevet pansret personellkjøretøy. Det ble tatt fram på 1970-tallet, og er i tjeneste med Marokko og Sørafrika.


Hans Jørgen Toming.
Hans Jørgen Toming (født 9. juni 1933 i Esbjerg, Danmark, død 15. november 2002 i Oslo) var en dansk-norsk billedkunstner og bokkunstner. Toming ble utdannet ved kunstakademiet i Danmark, men bosatte seg i Norge fra 1956 og ble norsk statsborger. Han arbeidet både med design, tegning, maleri og grafikk. Han var også politisk karikaturtegner.
Som designer for Den Norske Bokklubben fra 1961 til 1980 var Toming ansvarlig for en enorm bokproduksjon. Toming var også en av initiativtagerne til Bokklubbens Barn, hvor han i mer enn ti år var med på å velge ut gode barnebøker. Opp gjennom årene mottok Toming en rekke priser, bl.a. Norsk Designpris i 1963, og han var representert blant «Årets utvalgte 25 vakreste bøker» 14 ganger. I 1994 ble han "Æreskunstner" i Grafill.
Hans Jørgen Toming hadde en rekke store utstillinger og arbeidene hans ble gjengitt i flere internasjonale årbøker.


Borghild Rud.
Borghild Eline Rud (født 20. mars 1910, død 25. juni 1999) var en norsk tegner og illustratør. Hun ble utdanna ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi under Halfdan Strøm og Jean Heiberg.
Borghild Rud var tilknytta Arbeidermagasinet/Magasinet for Alle fra 1929 til 1970. Hun illustrerte dessuten ei lang rekke bøker, blant annet Arne Garborgs "Haugtussa", Knut Hamsuns "Markens Grøde" og Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Hun er særlig kjent for tegningene til Alf Prøysens bøker om Teskjekjerringa og til lørdagspetitene hans i Arbeiderbladet. Illustrasjonsstilen hennes var myk og naturalistisk, ofte utført i blyant.
Borghild Rud var søstera til forfatteren Nils Johan Rud. Hun fikk kulturdepartementets bildebokpris for illustrasjonene til hans "Ole Soppnisse" i 1974. Den samme prisen fikk hun for seks andre bøker i åra fra 1958 til 1972.
Borghild Rud bodde og arbeida i Nittedal nord for Oslo. Fra 1948 til 1951 bodde Alf Prøysen og kona som nygifte i et anneks på gården til Borghild Rud og mannen Wilhelm Prestø.


Jan-Kåre Øien.
Jan-Kåre Øien (født 30. november 1950 i Trondheim) er en norsk tegner, illustratør og grafiker.
Øien er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, der han tok diplom ved bokkunstlinja i 1974. Han har tegnet for aviser, tidsskrifter og i alt rundt hundre bøker, deriblant flere bildebøker. Han mottok Kultur- og kirkedepartementets pris for beste bildebok i 1984. Han har hatt flere utsmykningsoppdrag og en rekke utstillinger. Øien er innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet.
Jan-Kåre Øien bor og arbeider i Drøbak utenfor Oslo.


Wenche Øyen.
Wenche Øyen (født 28. juli 1946 i Bærum) er en norsk maler og illustratør.
Wenche Øyen er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (1963–1967) og Statens Kunstakademi (1967–1971). Hun har malt både landskapsmotiver og portretter, ofte i en forenklet, poengtert still og utført i olje eller akvarell. Hun begynte som illustratør for barnebladet Maurtua i 1975, og har siden illustrert en rekke bøker, bl.a. den prisbelønte barneboka "Ein god dag" fra 1979 med tekster av Einar Økland og den kjente «sorgboka» "Farvel, Rune" fra 1986 med tekst av Marit Kaldhol.


Vivian Zahl Olsen.
Vivian Zahl Olsen (født 24. januar 1942 i Asker) er en norsk tegner, grafiker og illustratør.
Hun er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun har illustrert en rekke skolebøker, fortellingsbøker og bildebøker, bl.a. "Flode alene" av Trond Viggo Torgersen og "Fru Pigalopp" av Bjørn Rønningen. Hun har også tegnet for et stort antall serier for barne-TV, og laget dekorasjoner og animasjonsfilmer. I en årrekke sto hun for illustrasjonene i Framtiden i våre henders medlemsblad "Ny livsstil".
Zahl Olsen har mottatt flere priser både i Norge og utlandet, bl.a. Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur 1974 og 1981, Jacobprisen i 1980 og Cappelenprisen i 1981.


Viktor Kositsjkin.
Viktor Ivanovitsj Kositsjkin (russisk "Виктор Иванович Косичкин", født 25. februar 1938 i Rybnoje i daværende Sovjetunionen, død 30. mars 2012 i Moskva i Russland) var en russisk skøyteløper. Han representerte Dynamo Moskva og Sovjetunionen.
Han slo gjennom med et brak under OL 1960, da han vant 5000 meter foran Knut Johannesen. På 10 000 m byttet de plass på resultatlista, og begge kunne reise hjem med en gull- og en sølvmedalje.
I 1961 vant han EM på skøyter, allround for herrer i Helsingfors, og året etter ble han verdensmester på hjemmebane i Moskva.
Etter sin aktive løperkarriere var Kositsjkin skøytetrener for andre skøyteløpere i Dynamo Moskva.


Maskingevær.
Maskingevær er et helautomatisk skytevåpen som kan avfyre skudd i rask rekkefølge uten at operatøren trenger å ta ladegrep eller trykke inn avtrekkeren på nytt for hvert skudd.
I motsetning til automatgeværer og maskinpistoler er maskingevær ment for å avgi lengre byger, gjerne kontinuerlige. Maskingevær kan monteres på kjøretøy og avfyres derfra, eller de kan bæres av fotsoldaten under forflytning og typisk settes på en to-fot i stillinger.
Maskingevær kamret for kaliber 20 mm eller større kalles for maskinkanon. Det vil si ikke mulig eller praktisk å bruke håndholdt.
Maskingevær kan ha ett eller flere løp. Har maskingeværet flere løp som roterer rundt en senterakse kalles maskingeværet et «gatlingvåpen». En av fordelene med denne konstruksjonen er at det er flere løp som bytter på å avfyre skudd og hvert løp før således mer tid til å avkjøles mellom hvert skudd. Alternativt kan skuddtakten økes.
Maskingevær skilles fra maskinkanoner ved at sistnevnte har kaliber fra 20 mm og oppover, mens maskingevær har kaliber på under 20 mm. Man kan videre dele maskingevær inn i to typer – magasinmatede og beltematede, førstnevnte er gjerne i bruk på lette maskingevær.
Man deler gjerne maskingevær inn i lette, middels og tunge. Lette maskingevær er f.eks FN Minimi som er et enmannsvåpen, middelstunge er f.eks MG-3 som er et lagsvåpen (to mann som betjener våpenet, skytter og mg-toer). Tunge maskingevær kalles for mitraljøse og er normalt fastmontert eller står på stativ (f.eks M2 Browning maskingevær). De første tunge maskingevær var enten tunge manuelle mekaniske gatlingvåpen eller rekylopererte og vannkjølte modeller slik som Maxim maskingeværet. Tillegg var den luftavkjølte Hotchkiss M1914 blant de tidligste. Rundt første verdenskrig kom en rekke lettere våpen til bruk for infanteri, og utviklingen tok senere to forskjellige veier. Vannkjølte maskingevær var vanlige til ut på 1960-tallet. Etter det overtok luftkjølte våpen.
Maskingevær i Norge.
Det vanlige maskingeværet i den norske hæren er det tyske MG-3. Andre maskingevær i bruk av Forsvaret er FN MAG (sekunderbevæpning på Leopard 2) og FN Minimi (brukes av KJK og MJK/FSK/HJK).
En mitraljøse (fransk: "mitrailleuse") er det norske forsvarets betegnelse på et tungt maskingevær, normalt montert på stativ. Denne norske bruken av "mitraljøse" avviker fra de fleste andre land der maskingevær (ty) og mitraljøse (fr) oppfattes som synonymer. Engelsktalende land har en lignende distinksjon som den norske med "light machine gun" og "heavy machine gun".
Mitraljøsen er ment brukt til å skyte lange byger nedholdende ild.
Mitraljøser i bruk i det norske forsvaret i dag er M2 Browning mitraljøse i kaliber 12,7 x 99 mm NATO. Våpenet er modifisert i forhold til originalvåpenet ved at løpet kan skiftes ut uten pipejustering (såkalt hurtig pipeskift (HPS) samt at avfyring skjer med sluttstykket i bakre stilling (åpen bolt). I tillegg benyttes MG-3 i kaliber 7,62 x 51 mm NATO som mitraljøse montert på forskjellige kjøretøy. Forsvaret benytter ikke lenger MG3 på stativ (MITR-3).


Paul René Gauguin.
Paul René Gauguin (født 27. januar 1911 i København, død i Spania 14. februar 1976) var en norsk maler og grafiker, som var sentral innenfor den retningen innen norsk grafikk som er blitt kjent som den norske fargetresnittskolen. Han ble særlig kjent for sine fabeldyr.
Paul René Gauguin flyttet med familien til Provence 1924, senere til Rouen der han tok examen artium ved det norske Lycée Pierre Corneille 1930. Han ble fisker på Mallorca og Ibiza, der han lærte tresnitt 1930-35. Med Jacob Brinchmann og Leif Borthen bodde han i Erling Winsnes' jordhytte i Alcúdia. Selv om han debuterte på Høstutstillingen 1936 ble han Dagbladet-journalist i Spania 1938, og begynte sitt "Barcelona" som stod ferdig 1942. Etter den andre verdenskrig ble det Friheten av NKP, og Gauguins "Masken" var en protest mot NATO i 1949. Våren 1947 stilte han sammen med Frithjof Tidemand-Johannessen ut i Galleri Per i Oslo, og denne utstillingen samt illustrasjonene til Inger Hagerups "Så rart" i 1950, bidro til at navnet hans ble kjent for det norske publikum.
I tiden 1939-45 laget han teaterdekorasjoner for Unge Trøndelag Teater, noe han senere også gjorde for Nationaltheatret i 1951. Han dramatiserte ved Folketeatret 1954 og dekorerte med Knut Rumohr på OL-bygget Hotel Viking 1952, samt hurtigruteskipet MS «Nordstjernen» 1956. Men da han hadde vært i Hellas 1955 begynte han med emalje og jernskulpturer, utover 60-tallet med skrapjern.
Det ble også endel oversettelser fra fransk, Gauguin behersket også russisk, italiensk, engelsk og katalansk, som brukte mot Pablo Picasso i dennes pottemakeri. Alt i alt var han inspirert av Max Ernst, Vincent van Gogh og Georges Braque.
Paul René Gauguin var sønnen til maleren Pola Gauguin og sønnesønnen til den franske impresjonisten Paul Gauguin. Han ble gift første gang i 1934 med Emmy Paasche Aasen (ekteskapet oppløst), annen gang i 1941 med skuespiller Bonne Winther-Hjelm Jelstrup (ekteskapet oppløst) og tredje gang i 1951 med Martha Poulsen. Så flyttet de tilbake til Danmark, men han døde i Spania 1976, samtidig med maleren Georg Jacobsen. Hans første norske separatutstilling ble av Martha gjennomført i 1981 da 107 objekt ble vist ved Nationalmuseet, der det i 2003 var over 250 av Gauguins verk opphengt. Samme år ble 70 verk auksjonert av Vera Olson ved Galleri Vera til inntekt for sykehus i Irak.


Lausanne.
Lausanne er en by i den fransktalende delen av Sveits. Byen er hovedstad i kantonen Vaud og ligger ved bredden av Genevesjøen. Innbyggertallet ligger på om lag 127.000 (2003).
Nasjonale institusjoner.
Landets høyesterett, den tredje statsmakt, ligger i byen.
Internasjonale institusjoner.
Den internasjonale olympiske komite (IOC) har sitt hovedkvarter i Lausanne. Her ligger også det Olympiske museum.


Ken Henry.
Kenneth Charles «Ken» Henry (født 7. januar 1929, død 1. mars 2009) var en amerikansk skøyteløper som deltok i de olympiske vinterleker 1948 i St. Moritz, 1952 i Oslo og 1956 i Cortina d'Ampezzo.
Med klar margin, 0,7 sekunder, vant han gullmedaljen på 500 meter på Bislett under OL 1952.
Ken Henry var best på korte distanser, men han gjorde det overraskende bra under verdensmesterskapene i 1949 og 1950, da han fikk to fjerdeplasser sammenlagt.
Under OL i Squaw Valley 1960 fikk Henry æren av å tenne den olympiske ild.


Kanon.
Kanon i moderne terminologi er et skytevåpen med et riflet løp i kaliber 20 millimeter eller mer, som beskyter et mål med direkte ild.
Kanoner har utviklet seg fra å være enkle rør som skyter ut kuler av stein eller jern, til å bli moderne artilleri med avanserte instrumenter for presisjonsskyting. Prosjektilene har også utviklet seg til å inneholde eksplosiver. Innfestingen av kanonen har også gått framover, og kanoner i dag kan finnes i for eksempel stridsvogner. Kanonene var også forgjengeren til mindre skytevåpen som håndkanoner, arkebuse, musketter og etterhvert rifler.
Historie.
Kanonen begynte å dukke opp i Europa på 1300-tallet. Oppfinnelsen av kruttet var en nødvendig forutsetning for utviklingen av kanoner. I Europa er det to personer som får æren for å ha utviklet kruttet. Den britiske fransiskanermunken Roger Bacon (1214 - 1294) og den tyske fransiskanermunken Berthold Schwartz (1313–?). De første kanonene var stasjonære og store kanoner som hadde størst effekt for å skremme fienden, og ble benyttet under beleiringen av Metz i 1324. Kruttet var da fortsatt ustabilt og risikoen ved avfyring var stor.
Likevel var det i Kina at kruttet opprinnelig ble oppfunnet. Dette var omkring 850 og deretter spredte det seg gjennom handel langs Silkeveien. Oppfinnelsen skjedde trolig tilfeldig ved at alkymister søkte «eliksiren for udødelighet» gjennom å eksperimentere med blant annet salpeter. Krutt ble først brukt militært i 919. På 1000-tallet ble bomber konstruert og skutt ut fra katapulter. I 1126 ble den første kanon lagd av bambus brukt mot invaderende stammer. Kineserne betraktet etterhvert den primitive kanonen som ubrukelig og gikk isteden over til mer tradisjonell krigføring. På 1200-tallet spredte kruttet seg til araberne og deretter europeerne. Araberne utviklet bruken av kruttet til krigføring mot europeiske mål. Det var på denne tiden at Roger Bacon beskrev bruken av kruttet. I 1326 beordret bystaten Firenze produksjon av kanoner og kanonkuler, og innen 1350 var kanoner blitt vanlige.
En annen vesentlig grunn til at kanoner spredde seg spesielt i Europa, var den omfattende produksjonen av kirkeklokker i bronse. Dermed var den teknologiske videreføringen til å modifisere disse store klokkene til kanonrør mindre.
Mindre kanoner ble ofte laget av bronse eller jern, mens større skyts kunne bli bygget opp av flere lag langsgående jernstenger som ble holdt sammen med påkrympede ringer av smijern.
Til slutt tok bronsekanonene over i det store og hele. De første produsentene av kanoner var klokkestøpere, som hadde kompetanse og utstyr til å støpe store ting i bronse.
Fra sent 1700-tall tok støpejernskanoner over. Fra sent på 1870-tallet begynte kanoner med baklading å erstatte de med munningslading. Fordelene med baklading var flere; det ga høyere skuddtakt, det ga bedre tetning mellom løp og prosjektil (noe som ga høyere utgangshastighet) og det forenklet bruken av riflet løp (noe som ga bedre presisjon). Omtrent på samme tid ble støpejernet erstattet av smidd stål.
Typer kanoner.
thumb
thumb
Feltkanoner.
Kanoner brukt av feltartilleriet. De skyter normalt flatbaneild (utgangsvinkel mindre enn 20°), og bruker sprenggranater eller lys- og røykgranater. En feltkanon er vanligvis av kaliber fra 75 til 105 mm og har en lengde på løpet som er 40 til 50 ganger lenger enn kaliberet.
Eksempel på feltkanon 8,4 cm feltkanon m/1887, brukt av det norske forsvaret så sent som i 1940.
Festningskanoner.
Fast monterte kanoner i festningsverk. Disse var vanlige i Europa opp til rundt første verdenskrig. Etter andre verdenskrig var det bare noen få land som beholdt festningsverk i noen særlig grad, og da vanligvis som kystartilleri. Eksempler er Norge, Sverige, Sveits og Østerrike. Kalibre er fra cirka 57 mm opp til 200 mm.
Eksempel på festningskanoner er de som har blitt kalt Moses, Aron og Joshua på Oscarsborg festning. De har kaliber 28 cm og er levert av tyske Krupp.
Stridsvognkanoner.
Kanoner er den viktigste bevæpningen på stridsvogner. Utviklingen gikk raskest under andre verdenskrig, da den vanligste kaliberen i begynnelsen av krigen var rundt 37 mm, og i slutten av krigen var det rundt 90 mm. Etter krigen har utviklingen gått langsommere, og i dag er 120 mm den vanligste kanonen. Den vanligste typen stridsvognkanon i dag er glattboret og skyter pilammunisjon.
Eksempel på stridsvognkanon er Rheinmetall L44 120 mm glattløpet kanon brukt på blant annet Leopard 2.
Panservernkanoner.
Opprinnelig var dette små og manøvrerbare kanoner, i kaliber rundt 40 mm. Under andre verdenskrig holdt de takt med stridsvognkanonene, og på slutten av krigen var de også rundt 90 mm. I etterkrigstiden faset vestlige styrker ut panservernkanoner og tok heller panservernmissiler i bruk, mens sovjetisk doktrine dikterte bruk av panservernkanoner i forsvar og som flankesikring fram til 1970-tallet.
Eksempel på panservernkanon er tyske PAK 40 75 mm fra andre verdenskrig.
Luftvernkanoner.
Kanoner beregnet for å skyte på flyvemaskiner. Opp til rundt 57 mm kaliber er de helautomatiske med høy ildhastighet. I mellomkrigstiden ble det utviklet en rekke forskjellige luftvernkanoner på basis av erfaringene fra første verdenskrig. Kalibre opp til 120 mm forekom, men disse var oftest manuelt ladet. I moderne tid er luftvernkanoner over 40 mm nesten helt erstattet av luftvernmissiler.
Kanskje det mest kjente eksemplet på luftvernkanon er Bofors' berømte serie med kaliber 40 mm, blant annet produsert på Kongsberg Våpenfabrikk.
a> fyrer av en full bredside
Fartøykanoner.
Bevæpning på krigsskip. Kaliberet kan være alt fra 20 mm til 460 mm. Artilleriskip var den viktigste skipstypen fram til andre verdenskrig, men bruken av sjømålsmissiler har gjort at det knapt har blitt bygget noen artilleriskip i etterkrigstiden. Groveste fartøykanoner er i dag rundt 120 mm.
Eksempel på fartøykanon er Mk VII Navy 16"/50 kaliber for slagskip av Iowa-klassen.


Jack Shea.
John Amos «Jack» Shea (født 7. september 1910 i Lake Placid, død 17. januar 2002) var en amerikansk skøyteløper som tok to gullmedaljer på hjemmebane under OL 1932 i Lake Placid. Under åpningen av disse lekene avla Shea den olympiske eden på vegne av deltakerne.
Sheas etterkommere har fulgt opp den olympiske familietradisjonen. Sheas sønn, Jim Shea Sr., deltok i langrenn og kombinert under OL 1964 i Innsbruck, og sønnesønnen, Jim Shea jr., tok gull i skeleton under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City. Jack Shea bar den olympiske fakkelen inn i Lake Placid under fakkelstafetten i forkant av OL i Salt Lake City. Shea ble dessverre drept i en bilulykke kort tid før OL, så han fikk ikke oppleve sin sønnesønn vinne olympisk gull.


Zagreb.
Zagreb (gammeltysk: "Agram") er hovedstad og største by i Kroatia. Zagreb er det kulturelle, vitenskapelige, økonomiske og administrative sentrum for landet. Byen hadde per 2007 801 554 innbyggere (1 151 000 med forsteder). Byen ligger mellom de sydlige skråningene av Medvednica-fjellene og på begge bredder av Savaelva i en høyde på omtrent 122 meter over havet. Byen ble grunnlagt i det 11. århundre, og er i dag et eget fylke. Zagreb er en multireligiøs by med romersk-katolsk erkebiskop, gresk-ortodoks erkebiskop, protestantisk biskop og en storrabbiner.
Zagrebs gamleby kalles «Gornij Grad» (Øverbyen) og inneholder mange gamle bygninger, Sankt Marks kirke, parlamenta, Stenportan og Lortscak-tårnet. Tårnet ble laget av flere utlendinger som viste seg for å være muslimer. Det finnes ca. 1,5% muslimer i Kroatia.
Historie.
Byen ble grunnlagt i det 11. århundre.
Området mellom jernbanen og Savaelva var vitne til et byggeoppsving etter andre verdenskrig. På midten av 1950-tallet begynte bygging av nye boligområder syd for elva, som resulterte i at området Novi Zagreb (Ny-Zagreb) ble dannet. Byen ekspanderte på samme måte mot vest og innlemmet Dubrava, Podsused, Jarun, Blato og andre bebyggelser.
Godsjernbanestasjon og den internasjonale lufthavnen Pleso ble bygget syd for elva. Det største industrielle området (Žitnjak) ligger mot øst.
I 1991 ble byen hovedstad i landet etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. Under den kroatiske frihetskrigen (1991–1995) var byen vitne til en smule kamp omkring JNA barakkerne, men byen unngikk større ødeleggelser. I mai 1995 ble byen rammet av serbiske raketter som drepte syv sivile.
Urbaniserte linjer forbinder Zagreb med sentrene i de omliggende bebyggelsene Sesvete, Zaprešić, Samobor, Dugo Selo og Velika Gorica. Sesvete er nærmest å bli en del av flerkjernen.
Bystyre.
Nåværende borgemester av Zagreb er Milan Bandić (SDP).
Basert på resultatet av valget i 2005.
Klima.
Zagreb har kontinentalklima, med fire separate årstider. Somrene er varme og tørre, mens vintrene er tørre. Gjennomsnittstemperaturen om vinteren er 1°C, mens gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 20°C. Mot slutten av mai kan temperaturene komme over 30°C. I vintermånedene – fra desember til mars – er det vanlig med snø, innledet ved regn og tåke fra oktober til desember.
Demografi.
Zagreb er den største byen i Kroatia og den eneste kroatiske byen hvis det metropolitiske området inkluderer over én million mennesker. Det bor totalt 1 088 841 mennesker i Zagrebs metropolitiske område, inkludert mindre byer som Samobor, Velika Gorica og Zaprešić. Den offisielle folketellingen i 2001 viser et innbyggertall på 779 145, selv om det i 2006 hadde vokst til 2006, i følge estimater fra regjeringen Majoriteten av innbyggerne – 91,94 % – er kroater (2001), mens 40 066 utgjør etniske minoriteter, hvorav 18 811 er serbere (2,41 %), 6 204 bosniere (0,80 %), 4 030 muslimer (0,52 %), 3 389 albanere (0,43 %), 3 225 slovenere (0,41 %), 1 946 sigøynere (0,25 %), 1 131 montenegrinere (0,17 %), 1 315 makedonere (0,17 %), sammen andre mindre etniske samfunn.
Kultur.
Byen har et universitet, erkebispesete og er et industri- og handelssenter. Fra gammel tid har byen vært en samling for kultur.
Utdanning og vitenskap.
Det er 136 grunnskoleer og 100 videregående skoler i byen, inkludert 30 gymnasium.
Det er fem offentlige høyere utdannings-institutter og ni private profesjonelle skoler for høyere utdanning.
Zagreb huser den eldste videregående skolen i Kroatia og den sørøstlige delen av Euripa – Det klassiske gymnasiet i Zagreb (Klasična gimnazija). Det ble grunnlagt av Society of Jesus i 1607 og har vært åpent siden da.
Skolen ble bombet 2. mai 1995 under bombingen av Zagreb under Kroatias uavhengighetskrig.
Universitetet i Zagreb (1669) er det eldste og en av de eldste (etter Universitetet i Beograd, Aristhotel universitet i Thessaloniki, universitet i Athens) universitetene i sørøstlige Europa. Siden det ble grunnlagt har universitetet vokst og utviklet seg, og består nå av 29 bygninger, tre kunstakademier og det kroatiske studiesenteret.
Den høyeste vitenskaplige instans i Kroatia er Det kroatiske akademi for videnskap, som ligger i Zagreb.
Attraksjoner.
Det er mange steder verd å se i Zagreb, som for eksempel Gornij Grad (se nedenfor), Zagreb katedral, Jelacicatorget, Tomislavtorget, Strossmayerovtorget, Det kroatiske nasjonalteateret og Mimaramuseet.
Gornij Grad.
Gamlebyen i Zagreb heter «Gornij Grad» (Øvrebyen) og inneholder mange gamle bygninger, som Sankt Marks kirke, parlamentene, Steinporten og Lortscak-tårnet, der man hver dag klokka tolv avfyrer en kanonsalutt.


HM Ship.
's Ship eller 's Ship (avhengig av monarkens kjønn; forkortes HMS) er en betegnelse som brukes på skip i den britiske marine. Betegnelsen brukes også uformelt om skip i kongelig eie i andre land, og formelt om fartøyene til Sveriges marine når de omtales på engelsk. Tidligere ble også formen HMBS, for His/Her Britannic Majesty's Ship, brukt.
Ubåter regnes ikke som skip, og brukes derfor betegnelsen "HM Submarine", noen ganger uformelt forkortet HMSm. Kongeskipet «Britannia» har betegnelsen s Yacht" (HMY) eller "Royal Yacht".
Tidligere ble mindre fartøyer, som fregatter og slupper omtalt som "HM Frigate" og "HM Sloop", men også disse omtales nå som HMS. Britiske marinebaser, som etter gammel tradisjon er rulleført som «stenfregatter» i Royal Navy, bruker også betegnelsen HMS.
Skip som eies av britiske myndigheter men som ikke er underlagt Royal Navy har andre betegnelser, som Royal Fleet Auxiliary (RFA, «Den kongelige flåtereserve»).
Tidligere brukte man også betegnelsen HMAV, 's Armed Vessel eller s Armed Vessel, for væpnede skip i Royal Navy som ikke hadde kamphandlinger som fremste oppgave. Dette kunne være skip som ble brukt til viktige oppdrag i potensielt farlige områder, og som derfor trengte større bestykning enn et handelsskip kunne føre.
Samveldelandene.
Flere samveldeland bruker varianter av betegnelsen, som s Canadian Ship" (HMCS), s Australian Ship" (HMAS).


Ernst Sars.
Johan Ernst Welhaven Sars (født 11. oktober 1835 i Florø, død 27. januar 1917), som regel omtalt som Ernst Sars, var en norsk historiker og politiker. I 1870 ble han universitetsstipendiat, og i 1874 ble han professor.
Han var sønn av naturforskeren Michael Sars og Maren Cathrine Sars, f. Welhaven. Dikteren Johan Sebastian Welhaven var hans morbror. Broren, Ossian Sars, var kjent zoolog. Søsteren Eva var gift med Fridtjof Nansen. Ernst og Michael forble ugifte og boende hjemme hos mor. Moren Maren Sars gjorde, i følge Narve Fulsås, Sars-huset til et kultursenter i hovedstaden.
Ernst Sars' mest kjente verk er "Udsigt over den norske historie", som kom i fire bind mellom 1873 og 1891. Bøkene fikk en viktig posisjon under nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Han skrev en sammenhengende norsk historie fra vikingtiden til sin egen samtid. Et annet viktig verk var "Norges politiske historie 1814-1885", som kom mellom 1899 og 1904.
Han var en av de førende ideologene i Venstre i 1905.
Sars' historiesyn.
Sars har et evolusjonistisk syn på historien, dvs. at han ser på historieforløpet som en «fremadskridende Udvikling». Fokus ligger på den politiske makten og det sosiale og økonomiske grunnlaget for denne makten, men han er slett ikke fremmed for å diskutere idéenes betydning i historiske prosesser. Særlig er han opptatt av det nasjonale i kulturen og vitenskapen; dermed blir det ofte nødvendig å anlegge et fellesnordisk eller felleseuropeisk perspektiv.
Sars forklarte Norges nedgangstid i senmiddelalderen med at Norge i eldre tid hadde vært et aristokratisk samfunn. (Ikke demokratisk som forskergenerasjonen før han hadde hevdet). Norge hadde således et sterkt fylkesaristokrati av lendmenn, men ikke noe mektig riksaristokrati. Mangelen på denne rikseliten førte til at Norge gled inn i union med Danmark, hevdet Sars. Men gjennom dansketiden forble en fri og jevn bondestand bærer av kontinuiteten fra storhetstiden.
For Sars inngikk utforskningen av Norges historie i en større kamp for å fremme landets politiske og kulturelle selvstendighet i samtiden. Sagatiden var for Sars storhetstiden for nasjonal selvstendighet, dansketiden var en nedgangstid, mens 1814 betydde innledningen til en ny storhetstid. Det er Sars' fortjeneste at Henrik Wergeland er blitt et stort navn i historien om den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet. I sin "Norges politiske historie 1815-1885" gir han perioden 1830-1845 betegnelsen «Wergelandstida». I det hele tatt betoner han forfatternes betydning for utviklingen av norsk, nasjonal selvstendighet og demokrati etter 1814. I 1902 skrev han en hyllest til Bjørnstjerne Bjørnson der han poengterer dette ved å innføre begrepet «poetokratiet».
Den bakenforliggende, "store fortellingen" i Sars' historieverk er følgende: En nasjonal og demokratisk bondekultur hadde i tiden etter 1814 vunnet over en fremmed, importert embetsmannskultur. Motsetningene mellom bondekulturen og embetskulturen ble utjevnet og integrert i et større nasjonalt fellesskap.
Ernst Lochmann holdt en beryktet immatrikuleringstale det året Ernst Sars ble utevnt til ekstraordinær professor. I talen Lochmann til orde for at positivisme og darwinisme (i realiteten Ernst og Ossian) burde holdes borte fra universitetet.


Orkanen Katrina.
Orkanen Katrina var en tropisk orkan, som ble dannet 23. august 2005 over sørøstre Bahamas. Den ble senere nedskalert til en tropisk storm, og traff USAs sydøstkyst 29. august. Katrina var den mest kostbare naturkatastrofen som hadde truffet USA til da.
Katrina nærmet seg New Orleans søndag 28. august, og ble vurdert til å være så farlig at over av én million mennesker ble evakuert. Orkanen ble til den 23. august, og ble av USAs nasjonale orkansenter NHC skalert til det maksimale femte trinn på Saffir-Simpson-skalaen. Da orkanen mandag 29. august trakk inn over USAs sydøstkyst, var orkanen nedskalert til tredje trinn, hvilket er en tropisk storm.
På det største var øyet av orkanen 48 kilometer i diameter. I en periode steg vannstanden med omkring 2 centimeter hvert femte minutt. Orkanen var ifølge NHC den tredje kraftigste orkan som har trukket inn over USAs kyst siden målingenes begynnelse.
Perioden etter stormen forsterket problemene. Spesielt var situasjonen ille rundt New Orleans, hvor brudd i dikene forårsaket oversvømmelser i hele byen. Området er fremdeles et katastrofeområde. Det området som er erklært "føderalt katastrofeområde" er plassert under administrasjon av det amerikanske sivilforsvarsorganet FEMA og nasjonalgarden. På tross av mange rapporter om det motsatte er det "ikke" erklært unntakstilstand.
Gjenværende mennesker i New Orleans ble bedt om å trekke til sportsarenaen Louisiana Superdome og konferansesenteret Ernest Morial Convention Center. Titusener av mennesker fulgte oppfordringen, noe som fullstendig overveldet rednings- og vaktmannskapene. Tilgangen på mat og vann var dårlig, og sanitæranleggene brøt fullstendig sammen. Sammen med varmen gjorde dette forholdene svært dårlige. Samtidig ble flyktningene nektet å forlate senteret igjen, og evakueringen tok til bare fredag 2. september, og var fremdeles i gang mandag 5. september.
Byen New Orleans skjebne er ennå ikke avklart. I midten av oktober er det fremdeles 300 000 mennesker som har flyktet og ikke vendt tilbake, og antallet innbyggere som overnatter hver natt er estimert til rundt 60 000, langt lavere enn den halve millionen som overnattet før Katrina. Befolkningen på dagen vokser til rundt 150 000, men disse sliter med en redusert infrastruktur. For eksempel er ikke en eneste offentlig skole åpnet, og bare to av byens åtte sykehus er i drift.
Tap av menneskeliv.
Den 31. august ble 116 mennesker bekreftet omkommet som en direkte konsekvens av orkanen. I tillegg var 19 døde på grunn av indirekte omstendigheter. I tiden like etter orkanen traff land var det fryktet at de reelle dødstall kunne være betraktelig høyere. 1. september var tallet på savnede rundt 20 000. Ordfører i New Orleans, Ray Nagin, uttalte 31. august at tallet på omkomne «antageligvis var flere tusen». 4. september kom en lignende bekreftelse fra Michael Leavitt, leder for det amerikanske sosialdepartementet (engelsk: "US Health and Human Services").
12. september var det fremdeles bare 426 bekreftet omkommet. «Antallet døde etter Katrina-katastrofen er veldig mye lavere enn myndighetene har fryktet», uttalte generalløytnant Russel Honore, leder for det militære hjelpearbeidet. BBC meldte 19. september at 710 lik var hentet ut, og 22. september meldte nyhetsbyrået AP at det offisielle dødstallet var oppjustert til 1060.
Materielle skader.
For første gang i historien ble det utsendt evakueringsordre for New Orleans, fordi 70 prosent av byen lå under havoverflaten, og stormfloen i forbindelse med stormen ventet å nå åtte meter over normalen. En bølgemålingbøye på havet målte 15 meter høye bølger før sendeslutt. Eksperter estimerer at en million mennesker kan bli hjemløse.
Mer enn 5 millioner husholdninger ble strømløse i stormområdet, og det antas at det ville ta flere måneder før strømforsyning er reetablert.
Tidlige beregninger av ødeleggelsene stipulerte at stormen hadde forårsaket skader tilsvarende 12-25 milliarder dollar. Delstaten Mississippi ble hardest rammet. 19. september meldte BBC at skadene var regnet sammen til 125 milliarder dollar, noe som gjør dette til den mest økonomisk kostbare naturkatastrofen i USA noensinne. BBC siterte også firmaet Risk Management Solutions, som beregner de forsikrede tapene til 60 milliarder fra totalen på 125 milliarder.
I New Orleans brast et dike, slik at det åpnet seg en hull med en lengde på to kvartaler. Blant annet ble Tulane-sykehuset oversvømmet, slik at første etasje måtte evakueres ettersom vannet nådde taket.
I følge Det hvite hus har et område på 234 000 km² blitt berørt av orkanen – et område på størrelse med Storbritannia.
1. april 2006 hadde Bush-administrasjonen forsøkt å tildele 105 milliarder dollar til reparasjoner og gjenoppbygging, noe som gjorde Katrina til den til da mest kostbare naturkatastrofen i USA.
Andre økonomiske konsekvenser.
Det rapporteres om dramatiske økninger i bensinprisene rundt i hele Nordamerika, samtidig som myndighetene har begynte å tappe av den strategiske oljereserven. 10% av raffineringskapasiteten i USA ligger i området og er helt eller delvis ute av drift. I tillegg så har 20 eller flere oljerigger slitt seg, sunket eller er savnet på havet.
President Bush har midlertidig løftet det som kalles "The Jones Act", som forbyr utenlandske selskaper å frakte olje til USA.
Orkanen kan redusere USAs brutto nasjonalprodukt med så mye som 0,5%, har finansminister John W. Snow uttalt. Dette skyldes økte drivstoffkostnader og tap hos de lokale bedriftene. Snow la til at brutto nasjonalprodukt året etter kan komme til å ligge 0,5% over 2005, på grunn av gjenreisning og gjenoppbygging i de berørte områdene.
I følge kongressens budsjettkontor kan så mye som 400 000 jobber ha gått tapt. BBC meldte 19. september at det var registrert 68 000 arbeidsledige som en følge av stormen.
Organisert respons.
En lastebil fra Nasjonalgarden bringer forsyninger til Superdomen
Den organisert responsen til Katrina begynte før stormen, da FEMA starter forberedelser som inkludert alt fra logistikk til et gravleggingslag med lastebiler med kjølehenger. Mer en 11 000 soldater fra Nasjonalgarden samt 7 7200 soldater i aktiv tjeneste er for tiden (2. september) stasjonert i regionen for å hjelpe til. Et antall på 10 000 soldater fra Nasjonalgarden blir mobilisert i øyeblikket.
Det amerikanske senatet har bevilget $10,5 milliarder i nødhjelp. Representantenes hus godkjente forslaget 2. september uten debatt.
Nasjonalgarden.
Den opprinnelige mobiliseringen av Nasjonalgarden ble påvirket av at 35% av styrkene Louisiana National Guard var sendt til Irak, inkludert egnet utstyr som HMMWV feltvogner som kunne vært i stand til å forsere vannmassene. Avtaler delstatene imellom reduserte ulempene ved dette noe, da gardister fra nabostatene ble mobilisert i innledningsfasen.
Kystvakten.
Den amerikanske kystvakten svarte med å flytte så mange helikoptere som mulig til området, inkludert så langt unna som Cape Cod, Massachusetts. 500 reservister ble også mobilisert.
Marinen.
Fra et helikopter over New Orleans 30. august
De amfibiske landingsskipene bærer CH-53 Sea Stallion og SH-60 Sea Hawk helikoptre som tidlig ble satt inn i redningsoperasjonen. «Harry S. Truman» var kommandosenteret for marinens operasjoner i området.
Generalløytnant Russel L. Honoré fra den amerikanske hæren ble utnevnt som øverstkommanderende for de militære styrkene, og satte opp hovedkvarter på Camp Shelby i Mississippi.
Annen ikke-militær respons.
FEMA sendte 10 redningslag fra rundt i landet til området for å lete etter overlevende, samt 23 førstehjelpslag. De samarbeidet også med den amerikanske samferdselsdepartementet om å sende 1 700 lastebiler med vann, is og feltrasjoner. Departementet sendte også 390 lastebiler med vann, presenninger, campingvogner og gaffeltrucker nedover.
Den amerikanske offentlige helsetjesten aktiviserte kriseberedskapen sin og sendte dusinvis med personell for å koordinere den medisinske nødhjelpen. Selv om flyplassene i området er stengt så sendte luftfartsverket personell for å hjelpe til å gjenåpne en rullebane på Louis Armstrong New Orleans International Airport slik at nødhjelp kunne flys inn.
Skoler og høyskoler i Texas, Louisiana og Arizona) tar inn studenter som har blitt hjemløse, selv de fra utenfor delstaten.
Amerikanske Røde Kors mobiliserte den største hjelpeaksjonen i sin 124-årige historie. Mer enn 250 lastebiler med nødhjelp ble først sendt nedover. Den 11. september hadde organisasjonen gitt husly til rundt 160 000 evakuerte og servert 6 millioner måltider. De drev også 675 mottak i 23 forskjellige delstater. Den store mobiliseringen engasjerte rundt 23 000 mennesker, som fra midten av september trengte avløsning. Røde Kors gikk derfor ut 11. september og varslet at de trengte 40 000 nye frivillige.
Amerikanske radioamatører mobiliserte, men hadde i begynnelsen problemer med å slippe inn i området. De forsøkte å hjelpe hjelpeorganisasjonene fra utenfor den farlige sonen, og støttet blant annet Røde Kors' aktiviteter. 11. september gikk radioamatørorganisasjonen ARRL ut og ba om enda flere frivillige, da vanlige kommunikasjonsmidler i området fremdeles var upålitelige.
Mange land, mange av de fattigere enn USA, tilbød nødhjelp. Amerikanske myndigheter reverserte 4. september en tidligere politikk om å takke nei til slik hjelp.


Benzodiazepin.
Benzodiazepiner er en gruppe kjemisk beslektede psykotrope medikamenter med potente antiepileptiske, angstdempende, muskelavslappende, anestetiske, respirasjonsdempende og søvninduserende (sedative) virkninger.
De medisinske indikasjonene er først og fremst epilepsianfall, akutt angst og forbigående søvnproblemer. Langvarig bruk anbefales ikke, da benzodiazepiner gir rusvirkning og er sterkt vanedannende. Benzodiazepiner misbrukes i stor utstrekning som rusmiddel, og mange pasienter med kroniske angstplager har blitt avhengige av benzodiazepiner og endt opp med et misbruksproblem. Benzodiazepinabstinens gir øket angstnivå, særlig hos den som har blitt tilvendt.
Farmakologiske egenskaper.
Benzodiazepiner virker i likhet med barbiturater ved binding til GABAA-reseptorer i sentralnervesystemet og bidrar til økt effekt ved interaksjon mellom GABA og GABAA-reseptor.
De såkalte Z-medikamentene zopiklon og zolpidem er nært beslektet med benzodiazepinene og virker ved binding til GABAA-reseptor, men gir ikke antiepileptisk og muskelavslappende effekt.
Bivirkningene er blant annet søvnighet, nedsatt hukommelse og svekket læring. Benzodiazepiner kan indusere hukommelsestap. Ved bruk ut over 1-2 uker utvikles toleranse for de angstdempende og søvninduserende egenskapene. Benzodiazepiner har respirasjonsdempende effekter som særlig i kombinasjon med alkohol eller opioider kan være dødelig. Dette er blant annet bakgrunnen for at bruk av benzodiazepiner ikke tillates ved legemiddelassistert rehabilitering.
Ved tilvenning vil brukeren føle at det oppstår uro, angst, skjelving og rastløshet når medikamentet er i ferd med å forsvinne ut av kroppen. Dette kalles «backlash» reaksjon som er langt verre enn pasienten ville vært ubehandlet. Denne reaksjonen forsvinner på kort tid om personen tar en ny dose. Plagsomme reaksjoner når det er lenge siden siste dose er tatt, og rask premiering av å ta ny dose, kan sammenlignes med den psykologiske effekten av hundedressur og er årsaken til den store tilvenningsfaren.
Historikk.
Det første benzodiazepinet, klordiazepoksid (Librium), ble oppdaget i 1954 av østerrikeren Leo Sternbach (1908–2005) mens han arbeidet for legemiddelprodusenten Hoffmann-La Roche. I starten gav han opp arbeidet med forbindelsen Ro-5-0690, men han gjenoppdaget det i 1957 da en assistent ryddet laboratoriet. Til tross for advarsler fra arbeidsgiveren fortsatte Sternbach forskningen som avdekket forbindelsens bedøvende egenskaper.
Da diazepam (Valium) kom på markedet i 1963, ble det ansett som det beste alternativet til barbituratene. På grunn av de relativt få bivirkningene, fikk legene et relativt sikkert medikament mot angst. Diazepam var det mest solgte medikamentet i USA fra 1969 til 1982. Først i 1973 ble befolkningen gjennom programmet "60 minutes" gjort oppmerksom på de alvorlige avhengighetsproblemene knyttet til benzodiazepiner. Det finnes en rekke benzodiazepiner; klordiazepoxid (Librium, Risolid, Alpoxid), diazepam (Valium, Vival, Stesolid), oxazepam (Sobril, Serepax, Alopam), clonazepam (Rivotril), medazepam (Nobrium), chlorazepat (Tranxilen), lorazepam (Temesta), alprazolam (Xanor). Enkelte benzodiazepiner er lansert som sovemidler; nitrazepam (Mogadon, Paxisyn, Apodorm), flurazepam (Dalmadorm), flunitrazepam (Rohypnol, Flunipam, Flutraz), triazolam (Halcion), temazepam (Restoril, Normison, Tenox), midazolam (Dormicum).
De fleste av disse, bortsett fra lorazepam og temazepam, har vært registrert i Norge, men flere av dem ble avregistrert tidlig på 90-tallet, som f.eks Librium og Dalmadorm. Grunnen var til dels lavt salg pga utkonkurrering fra diazepam og oxazepam, og fordi norske myndigheter ville begrense antallet benzodiazepiner i Norge.


Jens Arup Seip.
Jens Lauritz Arup Seip (født 11. oktober 1905 i Bolsøy, død 5. september 1992) var en norsk historiker. Seip var utdannet middelalderhistoriker, men markerte seg sterkest som sin tids fremste tolker av norsk politisk historie på 1800-tallet, der han er særlig kjent for å ha skapt begrepet «embedsmannsstaten». Jens Arup Seips språkbruk og skrivestil blir av mange historikere karakterisert som glimrende, og er ofte forsøkt etterlignet. Mange uttrykk og aforismer fra Seip er innarbeidet i de fleste moderne historieverk. Seip ble inkludert blant 16 forfatterne i «Den norske litterære kanon» fra 1900 til 1960 og blant 20 forfattere (nr. 2) i en kåring av sakprosaforfattere utført av Dagbladet i 2008. Seip er æresdoktor ved Universitetet i Bergen fra 1975.
Biografi.
Seip ble student i 1924 og cand. philol. i 1931. Dr. philos. ble han i 1945 på avhandlingen «Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon» (1942). Fra 1936 til 1941 var Seip adjunktstipendiat ved Universitetet i Oslo. Fra 1941 til 1946 var han arkivar i Riksarkivet. I 1946 ble han styremedlem i Kjeldeskriftfondet og senere formann i samme fra 1958 til 1962. I 1946 ble Seip dosent i historie og var professor i historie, særlig politisk idéhistorie, ved Universitetet i Oslo 1952–1975. Han var konsulent ved Nobelinstituttet 1946–1958. Fra 1956 til 1966 var Seip formann i Den norske historiske forening.
Jens Arup Seip var gift med Anne-Lise Seip.
Historiesyn.
Som middelalderhistoriker markerte Seip seg som kritiker av ensidige marxistiske teorier som så på kongemakten som et redskap for overklassens interesser, den såkalte teorien om redskapskongedømmet.
Seips syn på politikk var at det var et substansløst maktspill. Politiske synspunkter skulle avsløres slik at den bakenforliggende maktkampen kom til syne. Seips fokus var å lete etter såkalte vikarierende motiver. Disse motivene var de motivene en fremstod med utad, mens individuelle egoistiske motiver var de egentlige motiver. Ettersom vikarierende motiv sjelden tålte dagens lys, ble det historikernes oppgave å avdekke dem i ettertid. Dette synet gjør at hans historiesyn har blitt karakterisert som kynisk. Dette perspektivet er det fremherskende i "Utsikt over Norges historie", den ikke-fullførte serien om norsk politisk historie etter 1814.
Francis Sejersted har klassifisert Seips historiesyn som satirisk i henhold til Hayden Whites kjente litterære klassifikasjonskjema. Filosofen Hans Skjervheim har omtalt Seips syn som mistankens hermeneutikk. På grunn av maktens uunngåelige korrumpering ville ikke historiske hendelsesforløp få en «happy ending» ifølge Seip.
Etter krigen (1949) ble det et oppgjør med de store historiefortellertradisjonene innenfor hvilke de store norgeshistoriene var skrevet. Seip kritiserte den engelske historikeren Arnold Toynbee (1889–1975), men kritiserer samtidig den norske tradisjonen med Ernst Sars: "Udsigt" (1873–91), P.A.Munch: "Det Norske Folks historie" (1852) og Halvdan Koht: "På leit etter liner i historia" (1953). Kritikken gikk på de metafysiske undertoner i fortellingene og den teleologi de bygget på. Francis Sejersted omtaler oppgjøret med Toynbee som «..(et angrep som) lykkedes opp til et punkt».
«Fra embedsmannsstat til ettpartistat».
Seip henviste i foredraget til at det var gått 100 år siden Sars hadde fremlagt sin historiske syntese, og 50 år siden Koht hadde presentert sin. I motsetning til sosialdemokratiske historikere som Sverre Steen så Seip Gerhardsens sosialdemokrati som en pervertering av «det frie Norge».
Den syntesen han la frem i dette foredraget, skulle danne grunnlaget for "Utsikt over Norges historie", et historieverk som han planla skulle strekke seg over fire bind. Bare to av bindene ble en realitet, i 1975 og 1981. Høy alder og svekkede krefter hindret ham i å fullføre arbeidet med de øvrige bindene. Innledningskapittelet til det tredje bindet, skrevet i 1985, ble publisert i Nytt Norsk Tidsskrift i 1994.
Striden om prøvelsesretten.
Seip hevdet i en artikkel om prøvelsesretten i norsk historie at da embetsmennene mistet makten over regjeringen i 1884, fortsatte de kampen mot Venstre-staten ved å utvikle en juridisk lære om at Høyesterett hadde rett til å overprøve om Stortingets lovvedtak var i henhold til Grunnloven Et samlet juridisk miljø tok til motmæle og hevdet at prøvelsesretten fulgte av alminnelig juridisk teori. Torstein Eckhoff hevdet at prøvelsesretten ble brukt i varierende grad (fra 1841), men konkluderte med at ".. selv om dommene om prøvelsesretten hører til dem som har vakt størst politisk interesse, er de neppe blant dem som har hatt størst sammfunnsmessig betydning.". Rune Slagstad fremhevet at norske jurister hadde drøftet prøvelsesretten allerede på 1850- og 60-tallet.
Modellenes tyranni.
På 1970-tallet var Seip engasjert i en debatt med statsviteren Stein Rokkan. Seip hevdet at eksplisitte abstrakte samfunnsvitenskaplige modeller førte til misoppfattelser når de ble anvendt for å forstå historiske fenomen. Utvalget og tolkningen av fakta ble styrt av modellene, eller med Seips kjente uttrykk «modellenes tyranni». Sosiologen Gudmund Hernes svarte med at Seip bedrev «modellenes maskerade», i og med at historikerne også var avhengige av teorier (som andre samfunnsvitenskaplige disipliner kaller modeller) i historieforskningen, men at de til forskjell fra samfunnsviterne sjeldnere omtalte dem eksplisitt.


Menstruasjon.
Menstruasjon, ofte bare kalt mens eller mensen, er en månedlig blødning fra livmoren hos kvinner i fruktbar alder som ikke er gravide. Menstruasjonen er en del av menstruasjonssyklusen, som er en fysiologisk syklus, det vil si et regelmessig gjentatt forløp i kroppen, som er styrt av kjønnshormoner. Selve menstruasjonssyklusen er en nødvendig prosess for reproduksjon, altså å lage barn, men mensen er tegn på at kvinnen ikke er gravid. Blødningen oppstår når et modent egg, som er en kvinnelig kjønnscelle, frigjøres fra eggstokkene (ovariene) under eggløsningen (ovulasjonen) og egget ikke blir befruktet av sæd fra en mann. Istedenfor å feste seg til livmorslimhinnen, blir det ubefruktede egget da skylt ut sammen med hinnen og blod.
Regelmessig menstruasjon varer i noen få dager, vanligvis 3 til 5 dager, men alt fra 2 til 8 dager er ansett som normalt. Den gjennomsnittlige menstruasjonssyklusen er 28 dager lang fra den første dagen i en menstruasjon til første dag i neste. En normal menstruasjonssyklus er vanligvis mellom 21 og 35 dager mellom menstruasjonene.
Det gjennomsnittlige volumet av menstruasjonsvæske under en månedlig menstruasjon er 35 milliliter, men alt mellom 10 og 80 milliliter regnes som normalt. Menstruasjonsvæske er det riktige navnet for utfloden under menstruasjonen selv om mange foretrekker å referere til det som menstruasjonsblod. Menstruasjonsvæske inneholder noe blod, samt slim fra livmorhalsslimhinnen, vaginalsekreter og endometrievev. Menstruasjonsvæske er rødbrun, en litt mørkere farge enn blod.
Mange kvinner kan også merke klumper av blod eller utstøting av livmorslimhinnen under menstruasjon. Dette vises som små biter av vev blandet med blod. Noen ganger kan koagulert blod eller livmorslimhinnevev feilaktig oppfattes som en tidlig spontanabort av et foster. Et enzym kalt plasmin i livmorslimhinnen hemmer for det meste blodet fra å levre seg.
Mengden av jern som går tapt via menstruasjonsvæske er relativt ubetydelig for de fleste kvinner. I en studie ble premenopausale kvinner som viste symptomer på jernmangel, undersøkt med endoskopi. 86% av dem hadde en form for tarmsykdom og var i fare for å bli feildiagnostisert bare fordi de hadde mensen.
Gjennomsnittsalderen for den første menstruasjonen er 13 år, men den kan typisk oppstå mellom 8 og 18 års alder Det kan gå en stund fra en jente får sin første menstruasjon til menstruasjonssyklusen stabiliserer seg på rundt 28 dager. Menstruasjon kan bli mer uregelmessig i årene frem til overgangsalder, når den stopper helt, og kvinnen ikke lenger er fruktbar. Overgangsalderen inntreffer vanligvis mellom slutten 40-årene og begynnelsen av 50-årene i vestlige land.
Denne artikkelen handler om menstruasjon hos mennesker. Hos andre dyrearter er det bare de større menneskeapene som utviser menstruasjonsyklus. Blant de fleste andre pattedyr finner man i stedet østrussyklus.
Ordet "menstruasjon" kommer fra latin og betyr «månedlig».
Menstruasjonssyklusen.
En syklus varer hos de fleste kvinner i 28 dager, men dette kan variere fra kvinne til kvinne. Syklusen deles opp i to hovedfaser (før og etter eggløsningen (ovulasjonen). I løpet av menstruasjonssyklusen modnes et egg, det vil si et anlegg eller eggcelle, og livmoren forbereder seg på å ta imot egget i tilfelle det blir befruktet.
Menstruasjonssyklusen er styrt av forskjellige hormoner som dominerer i blodet i ulike deler av syklusen. I den første halvdelen skilles et follikkelstimulerende hormon (FSH) ut fra hypofysen og østrogen fra eggstokkene virker på livmoren. I andre halvdel produserer hypofysen et luteiniserende hormon (LH), og det dannes progesteron i eggstokkene.
Ved befruktning dannes morkaken som produserer hCG, humant chorion gonadotropin.
Første halvdel, 1.-14. dag.
Kroppstemperaturen synker og nivået av FSH (follikel stimulerende hormon), østrogen og progesteron i blodet synker.
I menstruasjonsfasen avstøtes livmorslimhinnen ved at blodtilførselen stopper opp i ett sekund og cellene dør. Så starter blodtilførselen igjen og livmorslimhinnen avstøtes, det blir «blødning».
«Blodet» som kommer ut under menstruasjonen inneholder faktisk bare 35-40 ml blod. Resten er deler av livmorslimhinnen og slim.
FSH fra hypofysen virker på eggstokkene. Ca. 20 follikler med egg – anlegg vokser (eggene modnes).
Eggstokkene produserer østrogen som skilles ut i blodet og virker på livmorslimhinnen, som får den til å vokse i tykkelse.
LH (luteiniserende hormon) fra hypofysen får eggløsningen til å skje. Follikkelen sprekker og egget slynges ut og fanges opp av fangarmene i egglederen.
Andre halvdel, 15.-28. dag.
Skallet som er igjen etter at egget er blitt slynget ut av follikkelen (follikkelcelle), blir omdannet til et gult legeme, som danner kjønnshormonet progesteron og litt østrogen, noe som gjør at livmorslimhinnen vokser i tykkelse og får kapillærårer som gjør den næringsrik.
Hvis egget ikke blir befruktet startet menstruasjonssyklusen på nytt.
Fysiske og emosjonelle utslag.
De fleste kvinner opplever at ulike fysiske endringer forårsaket av naturlige svingninger i hormonnivået i løpet av menstruasjonssyklusen, og ved muskelsammentrekninger (menstruasjonskramper) i livmoren, kan gå forut for eller ledsage menstruasjonen. Noen kan merke væskeansamlinger, endringer i seksualdrift, tretthet, ømme bryster eller kvalme. Brysthevelse og ubehag kan være forårsaket av vannansamlinger under menstruasjon. Vanligvis er slike opplevelser milde, og noen kvinner merker veldig få fysiske endringer knyttet til menstruasjon. Et sunt kosthold, redusert forbruk av salt, koffein og alkohol, og regelmessig mosjon er ofte effektivt for å kontrollere disse fysiske endringene. Hvordan menstruasjonen oppleves varierer fra person til person og fra syklus til syklus.
Menstruasjonssmerter.
En del kvinner opplever smertefulle livmorkramper under menstruasjon. Musklene i livmoren, og magemusklene rundt livmoren, trekker seg sammen for å skyve menstruasjonsvæske ut av livmoren. Sammentrekningene er produsert av vevet i livmoren, som antas å frigjøre et overskudd av fettsyrer kalt prostaglandiner som stimulerer musklene og fører til sammentrekninger. Dette kalles primær dysmenoré. Primær dysmenoré begynner vanligvis innen et år eller to etter første menstruasjon. Det kan fortsette inntil overgangsalderen, men mange opplever at symptomene på dysmenoré gradvis avtar etter midten av 20-årene. Hvis smertene oppstår mellom menstruasjonene, eller varer lenger enn de første dagene av perioden, kalles det sekundær dysmenoré.
Symptomer på dysmenoré kan være svært hemmende for noen kvinner. Det er ukjent hvorfor dette skjer hos noen og ikke hos andre. Alvorlige symptomer kan være smerter som sprer seg til hoftene, korsryggen og lårene, kvalme og hyppig diaré eller forstoppelse. Behandlinger rettes inn mot overflødig prostaglandin, ved hjelp av anti-prostaglandinmedisiner eller p-piller. Ikkesteroid antiinflammatorisk middel, for eksempel ibuprofen og naproksen, kan lette symptomene.
Jernmangel.
Kvinner med kraftige menstruasjonsblødninger (menorragi) kan oppleve symptomer på jernmangelanemi. De vil kunne oppleve tretthet, mangel på appetitt, forstoppelse, irritabilitet og blekhet. I slike tilfeller kan jerntabletter være til god hjelp i tillegg til at man må ha fokus på kosthold med jernholdig mat. Det er spesielt vanlig med kraftige menstruasjonsblødninger rett etter at mensen intreffer første gang og i perioden før menopausen.
Samtidig som kraftig menstruasjon kan være en årsak til jernmangel så er et av symptomene på jernmangel også en økt risiko for kraftige blødninger. Jern hjelper blodårene å trekke seg sammen, noe som er nødvendig for å bremse blodstrømmen når du har mensen. Jernmangelen kan altså inntreffe før menstruasjonsblødningene blir kraftige, og faktisk være en årsak til problemet.. Flere forskere har også stilt spørsmål om hvorvidt menstruasjon er en så vanlig årsak til jernmangel som tidligere antatt.
Emosjoner og psykologiske utslag.
Noen kvinner opplever følelsesmessige forstyrrelser knyttet til menstruasjonen. Disse kan være irritabilitet, tretthet, eller følsomhet (dvs. at de lett tar til tårene). Et lignende spenn av emosjonelle utslag og humørsvingninger er forbundet med graviditet. Det anslås at mellom 3% og 30% av menstruerende kvinner opplever PMS.
I noen tilfeller kan sterkere fysiske og følelsesmessige eller psykiske opplevelser bli hemmende. Symptomer på premenstruelt syndrom kan inkludere betydelige menstruasjonssmerter (dysmenoré), migrene, hodepine og alvorlig depresjon. Dysmenoré, eller alvorlig livmorsmerter, er spesielt vanlig for ungdom og unge kvinner (en studie fant at 67,2% av jenter i alderen 13-19 lider av det). Dette fenomenet kalles premenstruelt syndrom. Mer alvorlige symptomer kan klassifiseres som premenstruell dysforisk lidelse (PMDD).
Menstruasjon og sex.
Noen kvinner opplever økt seksuell lyst under menstruasjonen. Samleie under menstruasjon er i utgangspunktet ikke skadelig, men kvinnens kropp er mer sårbar i denne perioden. Vaginal pH er høyere og mindre syrlig enn normalt, livmorhalsen ligger lavere, livmorhalsåpningen er mer utvidet og livmorslimhinnen er fraværende. Dette gir organismer direkte tilgang til blodet gjennom de mange blodkarene som gir næring til livmoren. Alle disse forholdene øker sjansen for infeksjon og seksuelt overførbare sykdommer under menstruasjon.
Samleie kan også forkorte menstruasjonen. Noen kilder hevder at å oppnå orgasme hjelper livmoren å trekke seg sammen og støte ut livmorslimhinnen. Det er imidlertid mer sannsynlig at kvinnens hormonbalanse forskyves fordi sæd inneholder luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH) og vagina lett absorberer disse hormonene, slik at follikkelfasen av menstruasjonssyklusen begynner tidligere.
Menstruasjon og graviditet.
Under graviditet og i en periode etter en fødsel uteblir normalt menstruasjonen, så manglende menstruasjon er derfor det første tegnet på graviditet for mange kvinner. Bortfall av menstruasjon kan også ha andre årsaker, som vektendringer, hormonendringer eller endret bruksmønster for prevensjonsmidler, så det er ikke nødvendigvis et sikkert tegn på befruktning. Noen kvinner opplever dessuten menstruasjonslignende blødninger i de første månedene av et svangerskap, ofte kombinert med smerter som kan minne om menstruasjonssmerter, og disse sammenfaller gjerne med tidspunktet for menstruasjon. Hos kvinner som opplever dette kan det dermed gå en tid før de oppdager at de er gravide.
Det er vanlig at menstruasjonen uteblir så lenge en mor fortsatt fullammer. Dette kan ha en sammenheng med at hormonene som regulerer melkeproduksjonen hemmer utskillelsen av hormonene (FSH og LH) som stimulerer eggstokkene. Etterhvert vil hormonproduksjonen gradvis øke og menstruasjonen vil vende tilbake. Det er viktig å påpeke at amming ikke er noen garanti for at befruktning ikke finner sted dersom seksuell aktivitet gjenopptas.
Bruk av syntetiske hormoner for å kontrollere menstruasjon.
Siden slutten av 1960-tallet har mange kvinner valgt å styre frekvensen av menstruasjon med langtidsvirkende hormonell prevensjon, ofte bare kalt «p-pille». De er oftest kombinerte hormonpiller som inneholder østrogen og progestin som tas i 28 dagers sykluser, 21 piller som inneholder hormoner og enten en 7 dagers pause fra pillene eller 7 placebopiller i menstruasjonsperioden. Hormonell prevensjon virker ved hjelp av lave doser av hormoner for å hindre eggløsning, og dermed hindre befruktning hos seksuelt aktive kvinner. På grunn av placebopillene i en 7-dagersperiode i løpet av måneden er det vanlig at blødning fortsatt inntreffer. For kvinner med uregelmessig menstruasjon kan p-pillen, i tillegg til å hindre befruktning, være med å normalisere menstruasjonssyklusen. Injeksjoner som p-sprøyten ble også tilgjengelig i 1960.
Ved hjelp av syntetiske hormoner er det mulig for en person å fullstendig eliminere menstruasjon. Bruk av progestinimplantater kan redusere menstruasjonsfrekvensen til 3 eller 4 menstruasjoner per år. Ved å ta kun p-piller som inneholder progestin (ofte kalt «mini-pille») kontinuerlig uten en 7-dagers pause med placebopiller kan menstruasjonen eliminert helt. Noen kvinner gjør dette bare for enkelhets skyld på kort sikt, mens andre foretrekker å eliminere menstruasjonen helt når det er mulig.
Undertrykking av menstruasjon.
Noen mennesker bruker hormonell prevensjon på denne måten for å eliminere sine menstruasjoner i måneder eller år av gangen, dette kalles gjerne menstruasjonsundertrykkelse. Når den første p-pillen ble utviklet var forskerne klar over at de kunne bruke prevensjonsmiddelet til å utvide menstruasjonssyklusen til opptil 90 dager, men de valgte en 28-dagers syklus som ville etterligne en naturlig menstruasjonssyklus og gi månedlige menstruasjoner. Intensjonen bak denne beslutningen var et håp hos oppfinneren, John Rock, om å få aksept for oppfinnelsen fra den romersk-katolske kirke. Det mislyktes, men 28-dagerssyklusen forble standard når pillen ble tilgjengelig for offentligheten.
Det er debatt blant medisinske forskere om de potensielle langsiktige effektene av denne praksisen for kvinnenes helse. Noen forskere peker på det faktum at kvinner historisk har hatt langt færre menstruasjoner gjennom livsløpet, på grunn av kortere levealder, samt at de en større del av tiden var gravide eller ammet, noe som reduserte antall menstruasjoner. Disse forskerne mener at et høyere antall menstruasjoner hos kvinner i moderne samfunn kan ha en negativ innvirkning på helsen deres. På den andre siden mener noen forskere at det er et større potensial for negative konsekvenser ved å utsette kvinner, kanskje unødvendig, jevnlig for lave doser av syntetiske hormoner i de reproduktive årene.
Evolusjon.
Alle kvinnelige placentale pattedyr har en livmorslimhinne som bygges opp når dyret er fruktbart, men er brutt ned når dyret er infertilt. De flest pattedyrhunner har en brunstperiode, men bare primater (inkludert mennesker) har en menstruasjonssyklus. Noen antropologer har stilt spørsmål ved energikostnadene ved å gjenoppbygge livmorslimhinnen ved hver fruktbarhetssyklus. Imidlertid har antropolog Beverly Strassmann foreslått at energibesparelsene ved ikke å måtte "kontinuerlig" opprettholde livmorslimhinnen mer enn oppveier energikostnadene ved å måtte gjenoppbygge slimhinnen i neste fruktbarhetssyklus, selv i arter som mennesker der mye av slimhinnen går tapt gjennom blødning (utilslørt menstruasjon) snarere enn reabsorberes (skjult menstruasjon).
I begynnelsen av 1971 la forskere for første gang fram hypotesen om at menstruasjonssyklusen hos kvinner som bor sammen ble synkronisert. Noen antropologer foreslo at i jeger- og samlersamfunn ville menn gå på jakt når hunnene i stammen menstruerte, dette fordi hunnene ikke ville ha vært så mottakelig for sex under menstruasjonen. Det er likevel fortsatt betydelig tvist om hvorvidt den synkroniserte menstruasjonssyklusen er reell.
De siste 15 årene har pubertetsalderen for jenter sunket. Danske forskere la i 2009 fram en studie som viste at jenter nå i snitt starter puberteten ett år tidligere en før. Her spekuleres det i om kjemikalier i sminke og tilsetningsstoffer i mat kan være blant årsakene, mens det i tilsvarende amerikanske funn har vært foreslått at fedme også kan være en medvirkende årsak.
Menstruasjonsrelaterte produkter.
De fleste bruker noe til å absorbere eller fange opp menstruasjonsutfloden.
Menstruasjon og kultur.
Mange religioner har menstruasjonsrelaterte tradisjoner. Disse kan være forbud mot visse handlinger under menstruasjon (for eksempel samleie i noen retninger av jødedommen og islam), eller ritualer som skal utføres på slutten av hver menstruasjon (for eksempel" mikvé" i jødedommen og "ghusl" i islam). Noen tradisjonelle samfunn isolerer kvinner i egne hus, "menstruasjonshytter", som er reservert for dette formålet. I hinduismen er det også mislikt at en menstruerende kvinne går til et tempel og utfører "pooja" (bønn) eller gjør pooja på religiøse begivenheter. Sarasvati, den hinduistiske gudinnen for kunnskap, er forbundet med menstruasjon.
Historisk sett var en menstruerende kvinne ansett som hellig og mektig, med økte klarsynte evner og styrke til å helbrede syke. Ifølge cherokeetradisjoner var menstruasjonsblod en kilde til feminin styrke og hadde makt til å ødelegge fiender.. I antikkens Roma skrev Plinius den eldre at en menstruerende kvinne som avdekker kroppen sin, kan skremme bort haglstormer, virvelvinder og lyn. Hvis hun kler seg naken og går rundt i åkeren, vil larver, insekter og biller falle av stråene.
Menstruasjonsblod er spesielt farlig for mannens styrke. I Afrika har menstruasjonsblod blitt brukes i de kraftigste magiske amuletter både til renselse og ødeleggelse.


Mexicogolfen.
Mexicogolfen (engelsk ', spansk ') er et stort havområde som er omringet av USA, Mexico og Cuba. Golfens østre, nordlige og nordvestlige kyst utgjøres av de amerikanske delstatene Florida, Alabama, Mississippi, Louisiana, og Texas), i sørvest finner man Mexico (med dets delstater Tamaulipas, Veracruz, Tabasco, Campeche, Yucatán, og Quintana Roo), i sørøst Cuba. Mexicogolfen forbindes med Atlanterhavet gjennom Floridastredet mellom USA og Cuba og med Det karibiske hav via Yucatánkanalen mellom Mexico og Cuba.
Merk at når man snakker om «golfkysten» i vanlig dagligtale, i det minste i USA, mener man vanligvis enten: 1) kyststripen fra Cape Sable, Florida, til Brownsville, Texas, eller 2) kyststripen fra Cape Sable, Florida, til nordspissen av Yucatan-halvøya. I begge tilfeller utelater man både Cuba og Florida Keys.
Mexicogolfens totalareal er omtrent 1,6 millioner km², den sydlige tredjedelen ligger i tropene, det dypeste punkt er 3 804 m. Det dypeste området kalles Sigsbee Deep, og er en irregulær og mer enn 550 km lang kløft, noen ganger kalt en undersjøisk «Grand Canyon». Det kjølige vannet fra de store havdypene stimulerer planktonveksten, noe som igjen gir næringsgrunnlag for reker og blekksprut. Golfstrømmen, som er en varm Atlanterhavstrøm, og en av de kraftigste kjente havstrømmene, har sitt opphav i golfen. Golfen hjemsøkes stadig av kraftige orkaner som kommer inn fra Atlanterhavet, og som i enkelte tilfeller forårsaker omfattende skader og ødeleggelser.
Tidevannsforskjellene er ekstremt små i Mexicogolfen på grunn av den begrensede forbindelsen med Atlanterhavet og de kan sammenlignes med tidevannet i Middelhavet.
Campechebukta i Mexico utgjør en stor del av Mexicogolfen. I tillegg er golfens kystlinje preget av mange bukter og mindre sund. Flere elver har sitt utløp i Mexicogolfen, blant andre Mississippi. Hele området mellom Rocky Mountains og de Appalachiske fjell har utløp i golfen. Kysten rundt Mexicogolfen består av lavtliggende land og kjennetegnes av myrland og sumper i tillegg til lange sandstrander.
Kontinentalsokkelen er ganske bred de fleste stedene langs kysten. Sokkelen har store oljeforekomster og har mange offshore oljeplattformer, hvorav mange er i den vestlige delen av golfen. Fiskerinæringen er også viktig og det fanges mye krabbe og reker. Det høstes også mye østers fra kyststrøkene rundt golfen. Andre viktige næringer i kystområdet er skipsfart, oljeraffinering og -lagring, papirproduksjon og turistnæring.
Kjente kystbyer ved golfen inkluderer Tampa, Saint Petersburg, Pensacola, Mobile, New Orleans, Beaumont, og Houston (alle i USA), Tampico, Tuxpam, Veracruz og Mérida (i Mexico), og Havanna (på Cuba).
Kystområdenes første beboere var grupper av amerikanske indianere, noe som inkluderte flere avanserte sivilisasjoner i det som er dagens Mexico. I perioden da européerne gjorde sitt inntog i regionen ble området skueplass for mye konflikt mellom Spania, Frankrike og Storbritannia. Dagens beboere består i dag for det meste av spanskættede (Mexico, Cuba) og europeiskættede (USA).
Forurensning.
Utslipp av nitrogen og fosfater i Mexicogolfen har økt gradvis gjennom årene, og utslippene er doblet siden 1950. Aktuelle anslag tyder på at tre ganger så mye nitrogen blir sluppet ut i golfen nå enn for tredve år siden.
Organismer som driver fotosyntese blomstrer opp, dør og synker, og forråtnelsesprosessene bruker opp det meste av oksygenet som er oppløst i vannet. Hver sommer er det nå et stort område, på størrelse med Massachusetts på over 18 000 km², sør for Louisiana-kysten som er oksygenfattig. Disse vannområdene har for lite oksygen til at vanlige organismer kan leve der. Dette området, som vokser for hvert år, er en stor trussel til fiskenæringen og folks helse i området.


Saffir–Simpson-skalaen.
Saffir–Simpson-skalaen er en skala som brukes til å inndele orkaner i grupper etter deres styrke.
Skalaen ble utviklet i 1969 av Herbert Saffir og Bob Simpson.


National Hurricane Center.
National Hurricane Center er en avdeling av amerikanske National Weather Services "Tropical Prediction Center", som er ansvarlig for å spore og forutse den sannsynlige oppførselen til orkaner og tropiske stormer. Avdelingen ligger i Miami i Florida.


Claus Jæger.
Claus Jæger er et pseudonym brukt av forfatteren Kåre Holt én gang, i kriminalromanen "Skuddet" (1979)


Slagskip.
a> viser slagskipets overlegne ildkraft ved å fyre av en full bredside i 1984.
Et slagskip er et stort pansret krigsskip med et hovedbatteri bestående av grovkalibrede kanoner. Slagskipene var større, bar det mest kraftfulle skipsartilleriet og hadde sterkere pansring enn kryssere og jagere. Deres oppgave var å beskyte fiendens krigsskip og bombardere mål på og nær fiendens kyster. Som de største armerte skipene i en flåte ble slagskip brukt til å få kontroll over havet, og skipene representerte toppen av en nasjons sjømakt fra det 19. århundre og frem til andre verdenskrig. Med fremveksten av luftmakt og styrte missiler ble store kanoner ikke lenger ansett som nødvendige for å oppnå sjømilitær overlegenhet, og følgelig er det ingen slagskip i aktiv tjeneste i dag.
Slagskipets design utviklet seg til å inkludere og tilpasse teknologiske fremskritt for å opprettholde et forsprang. Ordet "battleship" (engelsk for slagskip) ble først brukt rundt 1794 og er en sammentrekning av uttrykket "line-of-battle ship", det dominerende orlogsfartøyet av tre i seilskutetiden. Begrepet kom i formell bruk sent på 1880-tallet for å beskrive en type panserskip, nå referert til som "pre-dreadnoughts". I 1906 innledet HMS «Dreadnought» en revolusjon i slagskipets design da det ble satt inn i aktiv tjeneste. Etterfølgende slagskipsdesign som var influert av HMS «Dreadnought» ble henvist til som "dreadnoughts".
Slagskipene var et symbol på sjømilitær dominans og nasjonal makt, og i flere tiår var slagskipet en viktig faktor i både diplomati og militær strategi. Det globale kappløpet om å bygge slagskip begynte sent i det 19. århundre og ble intensivert av "dreadnought", og var også en av årsakene til første verdenskrig. Slaget ved Jylland, som var det største sjøslaget under denne krigen, ble utkjempet mellom et stort antall britiske og tyske slagskip. flåteavtalene om begrensning av rustningene til sjøs i 1920- og 1930-årene begrenset antallet krigsskip, men avsluttet ikke utviklingen av skipsdesignet. Både de allierte og aksemaktene tok i bruk gamle og nye slagskip under andre verdenskrig.
Slagskipets betydning har vært omdiskutert, selv i den perioden da skipene var «havets konger» for fullt. Slaget ved Tsushima (1905) var det eneste avgjørende sammenstøtet mellom flåter av slagskip laget av stål, og bortsett fra slaget ved Jylland som endte med et uavklart resultat, var det få store slag mellom slagskip. Til tross for sin formidable ildkraft og beskyttelse ble slagskip i økende grad sårbare overfor mye mindre, billigere våpen og fartøyer: torpedoen og sjøminen til å begynne med, senere fly og guidede missiler. Etter hvert som sjøslag fant sted lenger ut på havet og det var snakk om større avstander, ble hangarskipet utviklet. Hangarskipenes store rekkevidde, slagkraft og mange bruksområder førte etterhvert til at de erstattet slagskip som den viktigste skipstypen under andre verdenskrig. Det siste slagskipet i verden ble sjøsatt i 1944, HMS «Vanguard». De fleste slagskip ble hugd opp etter andre verdenskrig. United States Navy beholdt likevel mange av sine slagskip i den kalde krigen, i all hovedsak for sjøbasert ildstøtte og missilplattform. De siste slagskipene ble tatt ut av tjeneste sent på 1990-tallet fjernet fra det amerikanske Naval Vessel Register i mars 2006.
Linjeskip.
Et linjeskip er et stort seilskip uten pansring, laget av tre. Et slikt skip hadde påmontert et batteri med opptil 120 smoothbore-kanoner og -karronader. Linjeskipet var en gradvis utvikling av et grunnleggende design som kan dateres tilbake til 1400-tallet, og utenom å vokse i størrelse, skjedde det små endringer mellom innføringen av linjetaktikk tidlig i det 17. århundre til slutten på de seilende slagskipenes storhetstid i 1830-årene. Fra 1794 ble den alternative betegnelsen "line of battle ship" (først uformelt) endret til "battle ship" eller "battleship".
a> (1850), det første dampdrevne slagskipet
Det store antallet av kanoner avfyrt ved en bredside betydde at et seilende slagskip kunne forlise ethvert treskip, knuse dets skrog og master og drepe dets mannskap. Imidlertid var den effektive rekkevidden til kanonene så lite som et par hundre yard, og seilskipenes kamptaktikk var derfor delvis avhengig av vinden.
Den første store forandringen til linjeskip-konseptet var innføringen av dampmaskinen som et støttende fremdriftssystem. Dampmaskinen ble tatt i bruk av marinen i første halvdel av det 19. århundre, til å begynne med i småbåter og senere i fregatter. Den franske marinen innførte i 1850 dampmaskinen i linjetaktikken med «Le Napoléon» – det første ekte, dampdrevne slagskipet i verden, med en bestykning på 90 kanoner. «Napoleon» var bestykket som et konvensjonelt linjeskip, men med hennes dampmaskiner kunne skipet komme opp i en fart på 12 knop (22 km/t), uavhengig av vindforhold: en mulig avgjørende fordel i et sjøslag. Innføringen av dampkraft akselererte økningen i størrelsen på slagskip. Frankrike og Storbritannia var de eneste landene som utviklet flåter bestående av dampdrevne "skrueslagskip", selv om flere andre mariner opererte et lite antall skrueslagskip, inkludert Russland (9), Tyrkia (3), Sverige (2), Napoli (1), Danmark (1) og Østerrike (1).
Panserskip.
Introduksjonen av dampmaskinen var bare bare ett av en rekke teknologiske fremskritt som revolusjonerte orlogsfartøyets design i det 19. århundre. Linjeskipet ble innhentet av panserskipet: drevet av damp, beskyttet av metallpansring og bestykket med kanoner som avfyrer høyeksplosive granater.
Sprenggranater.
Kanoner som fyrte av sprenggranater eller branngranater utgjorde en stor trussel for treskip, og disse våpnene ble raskt utbredt etter innføringen av 8-tommers kanoner som en del av standard bestykning på franske og amerikanske linjeskip i 1841. I Krimkrigen ødela seks skrueslagskip og to fregatter fra den russiske Svartehavsflåten syv tyrkiske fregatter og tre korvetter med sprenggranater under slaget ved Sinope i 1853. Senere i krigen brukte franske pansrede stykkprammer lignende våpen mot forsvarsverkene i slaget ved Kinburn.
Likevel klarte treskipene seg relativt godt mot granatene, som vist i slaget ved Lissa i 1866, der den moderne østerrikske dampdrevne todekkeren «Kaiser» drev rundt i en uoversiktlig slagmark, traff et italiensk panserskip og tok i mot 80 treff fra italienske panserskip, hvorav mange var granater. Minst et skudd med 136 kg sprengstoff ble avfyrt mot «Kaiser» fra kloss hold. Til tross for at skipet mistet sitt baugspryd og sin formast, og ble satt i brann, var hun klar for aksjon igjen allerede neste dag.


Kennelklubb.
En kennelklubb er i realiteten et stambokregister (også kalt "hunderegister") der såkalte raserene hunder registreres, med hensyn til avl og opphav, utstillinger og konkurranser. En kennelkubbs fremste oppgave er således å sikre en rase for ettertiden. Man skiller mellom internasjonale, nasjonale og lokale kennelklubber.
Internasjonalt samarbeid.
Fédération Cynologique Internationale (FCI) organiserer cirka 80 nasjonale kennelklubber rundt om i hele verden. FCI er imidlertid ikke i seg selv et stambokregister, men snarere et organ der nasjonale stambokregistre blir enige om felles retningslinjer eller et slags minste felles multiplum. Et annet eksempel på slike organisasjoner er Nordisk Kennelunion (NKU), som organiserer de nasjonale kennelklubbene i Norden.
De nasjonale kennelklubbenes regler og retningslinjer kan allikvel variere, for eksempel med hensyn til hvilke hunderaser de anerkjenner. Internasjonalt anerkjente raser skal imidlertid ha samme rasestandard i alle land tilsluttet FCI.
Nasjonale kennelklubber.
Det finnes nasjonale kennelklubber i nesten alle land, men ikke alle er tilsluttet en internasjonal organisasjon som FCI. I Norge er Norsk Kennel Klub (NKK) et eksempel på et nasjonalt stambokregister, som organiserer en rekke raseklubber og spesialklubber på nasjonalt nivå. NKK er som sådan tilsluttet FCI og etterlever FCIs felles regler og retningslinjer for hundeavl, hundeutstillinger og konkurranser. Alle de nasjonale kennelklubbene i Norden er tilsluttet både FCI og NKU.
Både The Kennel Club (KC) i Storbritannia og American Kennel Club (AKC) i USA er eksempler på store nasjonale kennelklubber som ikke er tilsluttet et overordnet organ. De har sine egne regler og retningslinjer, men organiserer raseklubber og spesialklubber på lik linje med andre nasjonale kennelklubber. KC fungerer som sådan som en overnasjonal kennelklubb for hele Storbritannia, mens AKC fungerer på samme måte for de føderale kennelklubbene i USA.
Lokale kennelklubber.
Lokale kennelklubber kan være lokale hunderegistere eller avdelinger i en nasjonal kennelklubb. NKK har i så måte lokale avdelinger over hele Norge. I USA har hver stat gjerne sin egen nasjonale kennelklubb, som er tilsluttet AKC.


Ole Paus.
Ole Christian Paus (født i Oslo) er en norsk visesanger, musiker, forfatter og skuespiller. Han var en av de sentrale skikkelsene under Visebølgen i Norge. Ole Paus er en allsidig kunstner; på 1970- og 1980-tallet ble han lagt merke til med sine ofte satiriske og samfunnsrefsende tekster, med ironiske skillingsviser i en serie plater han kalte "Paus-posten" og sanger som «I en sofa fra IKEA». Senere har han markert seg med en mykere og mer poetisk stil, bl.a. med sanger som «Innerst i sjelen», som tolker av salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og med barneoperaen "Heksene" som han skrev sammen med sin sønn Marcus Paus.
Ole Paus debuterte som visekunstner i 1970 og som forfatter året etter, etter å ha blitt oppdaget av henholdsvis Alf Cranner og Alf Prøysen. Han vant Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet "I anstendighetens navn", fikk juryens hederspris under Spellemannprisen 1998 og fikk Gammleng-prisen i klassen vise i 1995. Paus har ofte samarbeidet med Ketil Bjørnstad, og bidro på platen "Leve Patagonia" i 1978.
Paus har hatt roller på film, og har også vært programleder for flere TV-programmer, både på TV3 og TV 2. Gjennom plateselskapet Zarepta utgav han også flere sentrale verk innen norsk jazz, bl.a. Radka Toneffs to første album.
Bakgrunn.
Han er sønn av generalmajor og diplomat Ole Otto Paus (1910–2003) og Else Corneliussen (1916–1951), og tilhører slekten Paus. Han er en av en lang rekke slektsmedlemmer med navnet "Ole Paus", som også var navnet på stålgrossistfirmaet Ole Paus, som ble startet av hans oldefar i 1872. Hans bestefar var norsk konsul i Wien og representant for Norsk Hydro i Østerrike-Ungarn, senere fabrikkeier i Ålesund Thorleif Paus (1881–1976), gift med østerrikeren Ella Stein (1883–1971). Thorleif Paus var sønn av grosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus og Birgitte Halvordine Schou (1848–1923). Ole Paus (1846) var sønn av kjøpmann, skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus og Erasmine Ernst (fra Danmark). Christopher Blom Paus var sønn av skipsreder og proprietær Ole Paus og Johanne Plesner (gift Ibsen i første ekteskap). Det er denne delen av Paus-familien som var i nær familie med Henrik Ibsen. Godseier og pavelig kammerherre Christopher de Paus var Thorleif Paus' tremenning, mens Per Christian Cornelius Paus, som overtok firmaet Ole Paus, var fetter av Ole Otto Paus.
På morssiden var Ole Paus' besteforeldre soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976), datter av høyesterettsadvokat Emil Olaf Roll og bl.a. oldebarn av Norges første regjeringsadvokat, Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Ole Paus er oldebarn av skolemannen Andreas Martin Corneliussen (som en tid var medeier av Nissens Pikeskole på Frogner) og gjennom ham etterkommer etter Peter Pavels Aabel. Han er grandnevø av forsvarssjef Elias Corneliussen.
Ole Paus er også etterkommer etter Jacob Aall (død 1826), eier av Borgestad gård, av stiftsoverrettsjustitiarius, lagtingspresident, direktør i Norges Bank og ordfører i Trondhjem Jacob Roll (1783–1870), og av Christian Lintrup, en av Norges første leger.
Faren vokste opp i Østerrike og flyttet til Norge som nittenåring, hvor han utdannet seg til offiser. Oles foreldre giftet seg i London i 1944, men hans mor døde da han var fire år gammel i 1951. Han har en bror, siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus (født 1945 i London).
Ole Paus har vært samboer med Henny Moan og gift med Anne Karine Strøm, Randi Heide og nå Benedicte Paus. Komponisten Marcus Paus (født 1979) er sønn av Ole Paus og Anne Karine Strøm. Han har også en sønn med Henny Moan. Han har også to adoptivdøtre med Randi Heide (Katharina Heide Paus og Madeleine Heide Paus)
Ole Paus vokste opp i Oslo, Trondheim og Stockholm, der faren var norsk militærattaché på 1950-tallet, og bor på Frogner i Oslo.
Ole Paus gikk på Oslo Katedralskole, og engasjerte seg som gymnasiast sterkt for riksmålssaken. I katedralskolens skoleavis kan man lese om en «riksmålsdemonstrasjon på Stortorvet» der Paus deltok sammen med Liv Ullmann: «Derefter slapp Ole Paus til med en appellerende og morsom tale; stadig avbrutt av klappsalver og hurrarop. Han sa bl.a.: 'Jo flere nyanser et sprog har, desto rikere blir det'».
Etter examen artium studerte Ole Paus filologi ved universietet.
Kunstnerisk virke.
Visekunstneren Alf Cranner var en av de første som fikk høre den unge Paus' viser, og ringte straks til sitt eget plateselskap og forlangte at de skulle gi Paus platekontrakt. 23 år gammel debuterte han med platen "Der ute – der inne". Det har blitt sagt at "Der ute – der inne" satte standarden for norsk visekunst på 1970-tallet. Alf Cranner skrev en artikkel der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren.
Albumet Garman (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra Pussycats står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra Bob_Dylan.
Alf Prøysen introduserte Paus for forlaget Tiden, og i likhet med Alf Cranner sparte ikke Prøysen på superlativene. I 1971 utkom Paus' første bok, diktsamlingen "Tekster fra en trapp".
I en serie plater med tittelen "Paus-posten" brukte Ole Paus skillingsvisen til å kommentere samfunnsaktuelle saker på ironiske og ofte injurierende måter.
Siden 1970-tallet har Ole Paus ofte samarbeidet med Ketil Bjørnstad, og de har utgitt flere plater sammen. I 1998 utgav de også boken "Reisen til Gallia, eller Det er typisk norsk å være god". Han har senere også samarbeidet mye med Jonas Fjeld. Fra 1990-tallet har Ole Paus hatt et produktivt samarbeid med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, noe som har resultert i flere plater hvor Paus tolker salmer. Platen "Salmer på veien hjem" er et samarbeid mellom Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. I "Det begynner å bli et liv" synger Paus seks egne sanger krysset med salmer av Hans Adolph Brorson.
Ole Paus har annonsert at han legger opp som plateartist etter at et siste trippelalbum blir utgitt 7. juni 2013.
Mitt lille land.
Paus' sang «Mitt lille land» har siden begynnelsen av 1990-tallet vært brukt som profilsang for TV 2, med coverversjoner av en rekke norske musikere, bl.a. Christine Guldbrandsen, Maria Solheim og Thomas Dybdahl. Fra 2008 er sangen tatt i bruk av kanalen igjen, med nye coverversjoner av bl.a. Mari Boine, Anne Grete Preus, Haddy N'jie, Kurt Nilsen, DDE, Sølvguttene og Tone Damli Aaberge.
Sangen oppnådde ny popularitet etter terrorangrepene i Norge i 2011.


Jakt & Fiske.
Jakt & Fiske er landets største og eldste magasin for jakt- og fiskeinteresserte med 354 000 lesere og et opplag på nesten 90 000 eksemplarer. Bladet er en månedlig publikasjon og utgis av Norges Jeger- og Fiskerforbund.


Minix.
Minix er et open source operativsystem på mikrokjerne-arkitektur. Det er skrevet av Andrew S. Tanenbaum for opplæringsformål. Minix var en av inspirasjonskildene bak Linux.


Mikrokjerne.
Mikrokjerne er en arkitektur for operativsystemer som holder det absolutt minste antall tjenester mulig innenfor kjernen. Andre tjenester bygges i lag oppå.
Eksempler på operativsystemer med mikrokjerner er Minix, QNX og AmigaOS.


QNX.
QNX er et sanntids operativsystem (OS) basert på en mikrokjerne-arkitektur, fra QNX Software Systems som eies av Harman International Industries. Det ligner på Unix og følger POSIX-standarden. Det er antageligvis det mest vellykkede mikrokjerne-OSet på markedet.
QNX stammer fra 1982, og ble revidert mange ganger i årene som fulgte. Selskapet het på den tiden Quantum Software Systems. Midt på 1990-tallet var det så nært POSIX-standarden at de bestemte seg for å skrive om for å følge standarden helt. På slutten av årtiet så navnet selskapet seg om til det nåværende navnet etter konflikter med harddisk-produsenten av samme navn.
Noen viktige konkurrenter er VxWorks, Linux, THEOS, Windows CE og OS-9.


VxWorks.
VxWorks er et sanntids operativsystem (OS) laget av amerikanske Wind River Systems. Det er mest kjent for å være OSet i flere av NASAs romfarkoster.
Konkurrenter på markedet er QNX, LynxOS, VRTX, pSOS (ble kjøpt opp av Wind River på 2000-tallet), Nucleus RTOS, OSE og andre.


Plan 9.
Plan 9 er et sanntids distribuert operativsystem (OS) fra Bell Labs. Det er en direkte etterkommer av Unix, med en del forenklinger. Produktet ble først solgt i 1993, men i 2002 ble kildekoden frigitt (open source).


Krysser.
Den russiske krysseren «Aurora», idag et museumsskip
USS «Port Royal», en amerikansk missilkrysser
Krysser har historisk sett vært betegnelsen på de minste krigsskipene som er i stand til å dra på selvstendige tokt uten støtte fra andre skip. Typiske oppdrag for kryssere var tidligere senking eller kapring av handelsskip.
Marineavtalen i Washington, DC av 1921 begrenset kryssere til 10 000 tonns fortregning (vekt) og 8-tommers (203 mm) kanoner.
I dagens terminologi er kryssere større krigsskip som har kapasitet til å angripe flere mål samtidig.
Lett krysser.
I London i 1930 ble klassen delt opp i «lett krysser», med kanoner opptil 6,1 tommer (155 mm). Navnet er en forkortelse for lett pansret krysser.
Tung krysser.
Oppdelingen i London i 1930 fikk også en gruppe med «tung krysser» opp til 8 tommer. Vektgrensen var 10 000 tonn for begge klassene. Navnet er en forkortelse for tungt pansret krysser.
Slagkrysser.
Det finnes også en klasse, slagkryssere, som kan være store skip med kanoner på linje med de som finnes på slagskip, men med mye lettere pansring og større fart.


Ken Thompson.
Ken Thompson (født 4. februar 1943) er kjent for sitt arbeid med operativsystemet (OS) Unix.
Thompson ble født i New Orleans, Louisiana, USA. Han fikk en bachelorgrad og mastergrad i elektronikk fra universitetet i California ved Berkeley.
I 1969, mens han jobbet ved Bell Labs, skrev Thompson og Dennis Ritchie operativsystemet Unix. Thompson skrev også programmeringsspråket B, forgjengeren til Ritchies programmeringsspråk C, en av verden mest brukte. I tillegg skrev han språket Bon mens han jobbet med OSet Multics. Han skrev også den opprinnelige teksteditoren ed på Unix, en etterfølger til QED.
Senere, også ved Bell Labs, skapte han og Rob Pike OSet plan9. Under dette arbeidet skapte han karakterkodingen UTF-8 for bruk på plan9.
Thompson og Ritchie delte Turing-prisen i 1983 med begrunnelsen «"for their development of generic operating systems theory and specifically for the implementation of the UNIX operating system"». Thompsons programmeringsstil har hatt innflytelse på andre, spesielt i hans korte, kompakte setninger og hans ønske om å skrive klart.
1. desember 2000 sluttet Thompson hos Bell Labs, og var hos Entrisphere til 2006. For tiden (2010) jobber han hos Google, der han bl.a. var med å utvikle programmeringsspråket Go.
Eksterne lenker.
Thompson, Ken
Thompson, Ken


Turing-prisen.
Turing-prisen (engelsk: "The A.M. Turing Award") deles ut årlig av Association for Computing Machinery (ACM) for tekniske bidrag til databehandlingsmiljøet. Bidragene bør være av varig og teknisk viktig natur.
Prisen er oppkalt etter Alan Mathison Turing (1912–1954), en britisk matematiker som regnes som en av pionerene innenfor feltet databehandling.
Turing-prisen er anerkjent og omtales ofte som en slags Nobelpris innenfor databehandling. Den er for tiden sponset av Intel, og prisen består av USD 100 000.


Eva Joly.
Eva Joly (født Gro Eva Farseth 5. desember 1943 på Grünerløkka i Oslo) er en norskfødt fransk politiker og tidligere forhørsdommer. På 1990-tallet ble hun kjent for sin rolle i "Elf Aquitaine-saken" og ble omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere.
Joly ble valgt inn i EU-parlamentet for valgforbundet Europe Écologie i 2009, søsterpartiet til Miljøpartiet De Grønne, som representant for den franske regionen Île-de-France. Hun var kandidat til presidentvalget i Frankrike i 2012 for partiet Europe Écologie Les Verts.
Bakgrunn.
Joly dro til Paris da hun var 18 år for å jobbe som au pair hos en fransk familie. Hun giftet seg senere med sønnen i familien, legen Pascal Joly (død i 2001).
Hun har utdannelse fra reallinjen ved Foss Gymnas, sekretærlinjen ved Oslo Handelsgymnas, fransk mellomfag fra Universitetet i Oslo og juridisk eksamen fra Universitetet i Paris. Joly gikk på kveldsskole og studerte jus mens hun jobbet som sekretær. Hun har også tredjesyklus doktorgrad i offentlig jus fra Universitetet i Paris.
Karriere.
Etter avlagt eksamen i jus ble hun ansvarlig for juridisk avdeling ved et psykiatrisk sykehus i Frankrike. Deretter jobbet hun som statsadvokat i Orléans og Évry. Etter dette fortsatte hun i det franske finansdepartementet som nestleder ved «Avdeling for hjelp til store bedrifter i vanskeligheter», for så å bli forhørsdommer i Økokrimavdelingen i byretten i Paris. I august 2005 avsluttet hun sitt arbeid som spesialråd i Justis- og politidepartementet i Norge. Hun er nå ansatt i Norad med særlig fokus på korrupsjon i fattige land.
Elf-saken.
Eva Joly ble offentlig kjent da hun som forhørsdommer hos statsadvokaten i Paris arbeidet med den såkalte "Elf-saken". Som følge av sin rolle i denne saken opplevde Joly både drapstrusler, sjikane, overvåking og bakvaskelser, og måtte leve under streng beskyttelse.
"Elf-saken" var 1990-tallets mest omfattende korrupsjonsskandale, og hadde sitt utspring i Frankrikes ledende oljeselskap, Elf Aquitaine. Saken ble tatt opp til behandling i det franske rettsvesenet våren 2003 etter å ha vært etterforsket siden 1994. Joly sørget for at Frankrikes tidligere utenriksminister Roland Dumas måtte stille i retten tiltalt for delaktighet i underslag. Nærmere 100 personer var siktet i saken hvor Elf Aquitaine viste seg å ha brukt 25 milliarder franske franc på smøring av politikere verden over. 256 millioner av disse skal ha gått til det daværende tyske regjeringspartiet CDU i 1991, med president François Mitterrands samtykke.
Roland Dumas ble idømt 6 måneders fengselsstraff, men denne ble senere satt til side.
Antikorrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet.
I 2002 ble Joly bedt av justisminister Odd Einar Dørum om å tiltre en 3-årig stilling som spesialråd i korrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet. "Antikorrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet" var et samarbeidsprosjekt mellom Justis- og politidepartementet og Utenriksdepartementet for bekjempelse av korrupsjon og hvitvasking. Prosjektet arbeidet med spørsmål knyttet til økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet, og fokuserte på sterkere internasjonalt samarbeid. Prosjektet samarbeidet også med sentrale aktører i justissektoren og i kontroll- og tilsynsapparatet. Samarbeidet med påtalemyndigheten og Finansdepartementet med underliggende etater var grunnleggende viktig, i tillegg til videreutvikling av kontakt med privat sektor. Prosjektet ble avsluttet i september 2005.
Politiker.
Eva Joly var det franske miljøpartiet Europe Écologie–Les Verts' presidentkandidat ved det franske presidentvalget i 2012.
Forfatterskap.
Joly har skrevet flere bøker. Hennes første bok, "Notre affaire à tous", ble utgitt i 2000. I 2001 kom hennes andre bok, selvbiografien "Korrupsjonsjeger". I "Er det en slik verden vi vil ha?" (2003), omtaler hun saker hun har etterforsket i Frankrike deriblant "Elf-saken". Hun forteller her om sin kamp mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet, og om hva hun er blitt utsatt for av dødstrusler, overvåking og bakvaskelser. I tillegg fremmer hun en rekke forslag til rettsreformer, både nasjonale og internasjonale for å komme dette enorme samfunnsproblemet til livs. Boken ble forsøkt stanset i Frankrike. I boken "Plan for en bedre verden" (2004) skildrer Joly, sammen med blant andre Jens Stoltenberg og Rosemarie Köhn, sitt forhold til bistandsarbeid, globalisering og bekjempelse av fattigdom, og forteller om arbeidet mot korrupsjon, både i fattige og rike land.
Film.
Claude Chabrol laget i 2006 filmen " L'Ivresse du pouvoir" "(no. Maktens komedie)" inspirert av Jolys kamp mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet (Elf-saken). Joly selv har uttalt seg kritisk om filmen (, "Le Monde" 17, mars 2006).
I Norge har regissør Karin Julsrud annonsert en dokumentar om Jolys liv.


Systemutvikling.
Systemutvikling er metodisk og målrettet arbeid med å lage nye datasystemer eller informasjonssystemer. Systemutvikling er også navn på det fagfeltet som studerer praktisk systemutvikling.
Selv om systemutvikling i prinsippet kan brukes om utvikling av alle slags systemer, brukes det oftest om utvikling av systemer som er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).
En "systemutviklingsmetode" er en måte å organisere disse aktivitetene på. Systemutviklingsmetoden deler inn og beskriver hovedaktivitetene i detalj. Metoden kan også dele hovedaktivitetene inn i faser, oppgaver, steg osv. Videre kan systemutviklingsmetoden avklare "roller" og "ansvar" i utviklergruppen. Den kan angi hvilke "dokumenter" og andre "produkter" som skal leveres og hvilke "teknikker" og "verktøy" man skal benytte underveis.
Noen strategier for systemutvikling er basert på "modeller", som gir et begrenset bilde av virkeligheten. De representerer bare slike kjennetegn som har innflytelse på hvordan systemet forholder seg under forskjellige omstendigheter. Det er analytikerens oppgave å velge egnede og nødvendige kjennetegn. Med slike modeller som grunnlag er det mulig å gjøre utsagn om systemet og å vurdere løsninger. Disse kan alt etter hva slags system det dreier seg om implementeres og testes.


Natech P6-300M.
Natech P6-300M er en beltevogn utviklet av det finske firmaet Hydrolink i Vasa. Natech Production fra Narvik produserer den militariserte versjonen for det norske forsvaret. De første vognene ble kjøpt inn i 1996.
Den brukes blant annet til å bære EADS SGS 2000, et system for elektronisk krigføring. Forsvarets gamle beltevogn BV-206 hadde ikke lastekapasitet til å bære det tunge systemet.
Vogna har rammestyring med hydrauliske stag mellom de to vogndelee og hydrostatisk drift. Motoren er en seksylindret Cummins 6CTA8 diesel med 270 hk. Lengden er 8 000 mm og bredden er 2 400 mm. Egenvekten er 7 800 kg og totalvekten er 12 000 kg. Maksimal hastighet på vei er 50 km/h.


Dnepr.
Dnepr (ukrainsk: Дніпро [Dnipro], russisk: Днепр [Dnepr], hviterussisk: Дняпро [Dnjapro]) er en elv som renner gjennom Russland (485 km), Hviterussland (595 km) og Ukraina (1095 km) før den munner ut i Svartehavet.
Dnepr er Europas fjerde lengste elv med hele 2 285 km og flyter gjennom flere store byer, deriblant Ukrainas hovedstad Kiev. De sydligste 800 km av elva består av en rekke store kunstige innsjøer (reservoarer) som leverer vannkraft nok til å produsere 10 % av Ukrainas el-forbruk.


Europeisk kolonisering av Amerika.
Kart som viser de ulike områdene som var dominert av ulike europeiske stater rundt 1750.
Europeisk kolonisering av Amerika er som regel datert til 1492 med en ekspedisjon fra Europa. Før den tid, rundt begynnelsen av 1000-tallet nådde de første europeere fram til Nord-Amerika via Grønland, antagelig på Newfoundland. Det var norrøne folk fra Island og Norge, ledet av Leiv Eiriksson, men disse bosetningene i Amerika ble ikke varige.
Det var først med den spanske ekspedisjonen i 1492 ledet av Christofer Columbus at Amerika som "Den nye verden" ble introdusert for Europa, "Den gamle verden". I 1497 ved å seile fra nord på vegne av England gikk John Cabot på kysten av Nord-Amerika, og et år senere nådde Columbus' tredje ekspedisjon kysten av Sør-Amerika. Europeisk erobring, utforskning og kolonisering fulgt etter og ekspanderte. Dette skjedde først langs kystene av Det karibiske hav på øyene Hispaniola, Puerto Rico og Cuba, og siden tidlig på 1500-tallet ekspanderte koloniseringen til det indre av både Nord-Amerika og Sør-Amerika. Til sist kom hele verdensdelen inn under kontrollen av europeiske stater, noe som første til grunnleggende endringer av landskapet, plante- og dyrelivet, og den opprinnelige befolkningen.
Kolonialisme er et begrep som innebærer utvidelse av et lands suverenitet over territorier utenfor landets egne grenser ved etablering av en eller flere kolonier. Kolonialisme kan dessuten referere til den ideologi som legitimerer og promoterer dette systemet. Kolonialisme er således ikke et nøytralt begrep da det innebærer utnyttelse og på bekostning av noe og noen: områdets ressurser og opprinnelige befolkning. Som følge av kolonisering følger også innvandring og bosetning, men det kan eksistere innvandring og bosetning "uten" kolonisering.
Tidlig erobringer, krav og kolonier.
De første utforskninger og erobringer ble gjort av spanjoler og portugisere umiddelbart etter deres egen gjenerobring av Iberia i 1492. I 1494 med Tordesillastraktaten, som ble stadfestet av paven, delte disse to kongedømmene helte den ikke-europeiske verden mellom seg selv og med en besluttet grense som kom til å dele Sør-Amerika. Basert på denne traktaten og på krav hevdet av den spanske utforsker Vasco Núñez de Balboa på alt land som berørte Stillehavet, og med hjelp fra deres mektige "indios auxiliares", indianske hjelpesoldater, erobret spanjolene raskt området: Hernán Cortés veltet aztekernes rike, og Francisco Pizarro erobret Inkariket. Som et resultat av dette hadde spanjolene, "conquistadorene", ved midten av 1500-tallet fått kontroll over det meste vestlige delen av Sør-Amerika, Sentral-Amerika, og sørlige Nord-Amerika. I tillegg kom deres tidligere erobringer av Karibia. I det samme tidsrommet koloniserte Portugal det meste av østlige Sør-Amerika, det som i dag er Brasil.
Andre europeiske nasjoner bestred snart gyldigheten av vilkårene i Tordesillastraktaten som de selv ikke hadde forhandlet. England og Frankrike forsøkte å opprette kolonier i Amerika på 1500-tallet, men disse feilet. I løpet av det neste århundret greide disse to kongedømmene, sammen med De forente Nederlandene, å etablere faste bosetninger og kolonier. En del av disse var på øyene i Karibia som enten allerede hadde vært erobret av spanjolene eller avbefolket grunnet smittsomme sykdommer, og andre av øyene lå i østlige delen av Nord-Amerika og som ikke hadde blitt kolonisert av Spania nord for Florida.
Tidlige europeiske besittelser i Nord-Amerika utgjorde spanske Florida, spansk New Mexico, de engelske koloniene Virginia (med dens nordatlantiske avlegger Somers Isles) og New England, de franske koloniene Acadia og Canada, den svenske kolonien Nye Sverige og den nederlandske "Nieuw-Nederland". På 1700-tallet begynte Danmark å kolonisere Grønland, som var tidligere norsk skattland inntil den norrøne befolkningen døde ut. På motsatte side av Nord-Amerika fikk Det russiske keiserdømmet fotfeste i Alaska.
Etter hvert som flere nasjoner fikk interesse i kolonisering av Amerika ble strid og konkurranse om områdene økende konfliktfylt og bitre. Kolonistene og bosetterne sto ofte over for trusler av angrep fra nabokolonier foruten også fra innfødte stammer av indianere, og fra pirater. I denne striden var det de minste europeiske statene som måtte gi opp først, som Sverige og Nederland, overfor de større og mektigere, som England, Frankrike og Spania.
Tidlig statssponsede kolonister.
Den første fasen av moderne europeisk aktivitet i regionen startet med Christofer Columbus sine kryssinger av havet (1492–1500), sponset av Spania hvis opprinnelige formål var å finne en ny rute til India og Kina. Disse ble fulgt av andre utforskere som John Cabot, sponset av England, som kom på leting etter rikdommene som spanjolene hadde funnet. Andre bosettere inkluderte Giovanni da Verrazano, sponset av Frankrike, og ifølge noen den tyske Didrik Pining og, den muligens mytiske, polakken John av Kolno 1473, sponset av Danmark.
Inspirert av erobringen av aztekerne, inkaene og andre store innfødte amerikanske befolkninger i det 16. århundre, forventet de første engelskmennene det samme da de først etablerte en bosetning i Jamestown, Virginia. Hovedformålet til denne kolonien var håpet om å finne gull eller muligheten (eller umuligheten) for å finne en passasje gjennom Amerika til India. Det tok en sterk leder som John Smith til å overbevise kolonistene i Jamestown om at å lete etter gull ikke var på ta vare på sine umiddelbare behov og at «han som ikke arbeider skal ikke spise.»
Andre tidlige oppdagere som Francis Drake ankom Amerika for å plyndre rikdommen til de spanske bosetterne. Til sammen var der et sterkt drag på begynnelsen av kolonitiden for å komme til Amerika for dens mulige imperielle rikdommer, men sannheten var at disse rikdommene var sparsommelige. Der var ingenting spesielt som drev disse kolonistene vekk fra England, bare en overveldende mulighet for ekstrem rikdom. Selv om disse rikdomsbyggende forsøkene slo feil, ble de første permanente europeiske bosetningene i dagens USA etablert.
Disse krysningene av havet ble fulgt, særlig av Spania, av en fase med erobringer. Spanjolene hadde akkurat fullført en krig mot muslimer på den iberiske halvøya. De erstattet de amerikanske lokale stammene og innførte en ny religion, kristendommen. Europeiske sykdommer og hensynsløse arbeidssystem desimerte den amerikanske befolkningen. Afrikanske slaver ble introdusert for å erstatte amerikanerne. På den andre side innførte spanjolene ikke språket sitt i samme grad og den katolske kirke evangeliserte i Quechua, Nahuatl og Guaraní, noe som bidro til utvidelse av disse amerikanske språkene og utrustet dem med skriftssystemer. En av de første skolene for amerikanere ble grunnlagt av Fray Pedro de Gante i 1523.
Portugisere gikk over fra en innledende plan om å etablere handelsstasjoner til utbredt kolonisering av det som i dag er Brasil.
Religiøse immigranter.
Andre grupper av kolonister kom til Amerika i leting etter et sted å praktisere en religion uten forfølgelse eller et tilfluktssted for å begynne en ny og helligere bosetning hvor komplett teologisk enighet kunne eksistere.
Etter den protestantiske reformasjonen i det 16. århundre og den nye radikale doktrinen til calvinismen, begynte noen europeere å avvike fra deres ortodokse skikker. Mange flere kirker og retninger ble dannet, noe som førte til større uenighet og spenning mellom europeere generelt. Alvorlige forfølgelser skjedde i noen områder, som Elizabeths protestantiske tropper i det katolske Irland, men det var ofte mindre drastiske omstendigheter som skjøv noen mennesker fra Europa. Friheten i landområder det ikke var gjort krav på var attraktive for de som ønsket å unnslippe forfølgelser, og med hjelp av en kontrakt, hadde grupper da en rett til landet og en rett til å leve på en måte de tenkte var best. Noen kolonier ble dannet som havner for spesifikke religiøse grupper, mens andre tilbød tilflukt til alle grupper som ønsket å tilbe, tro og leve på deres eget vis.
Andre bosetninger, som Pennsylvania, ble dannet for å garantere sikre havner for spesielle grupper (kvekerne), men ble åpnet opp for andre retninger med komplett religionsfrihet. Historiene til disse vellykkede overskygget fortellingene om amerikansk forfølgelse (som Anne Hutchinson-tilfellet) og trakk lidende folk bort fra den gamle verdenen.
Økonomiske immigranter.
Mange av de andre immigrantene til de amerikanske koloniene kom av grunner som var økonomiske. Fra begynnelsen av de engelske bosetningene frem til 1680-årene, var hovedkilden av arbeidere og en stor andel av immigrantene kontraktsfestede tjenere som ønsket et nytt liv i de oversjøiske koloniene. For eksempel utgjorde de kontraktsfestede tjenerne i det 17. århundre tre fjerdedeler av alle engelske immigranter til Chesapeake-regionen. De fleste av tjenerne var opprinnelig engelske bønder som ble støtt vekk fra sine jordområder på grunn av utvidelse av dyrehold og overbefolkning på landet. Denne uheldige vendingen av hendelser tjente til å presse hundretusenvis av mennesker (mest enslige menn) vekk fra deres situasjon i England. Men der var håp, siden amerikanske landeiere trengte arbeidere og var villig til å betale for overfarten til Amerika dersom de tjente for dem i flere år. Denne planen tiltrakk seg mange enslige forflyttede bønder som lette etter en mulighet for et nytt liv og etterhvert skaffe seg eiendom i et land hvor der var nok. Men livet var hardt for disse tjenerne som så ledig land bli spist opp av andre, tiden gikk veldig sakte og arbeidet ble hardere. I tillegg kunne ikke de mange enslige mennene finne nok ledige kvinner til å starte en familie. Selv om livet var vanskelig for disse kontraktsfestede tjenerne, la de til et betydelig antall til den nasjonale befolkningen og begynte å avansere på den sosiale rangstigen.
I de britiske og franske regionene forandret snart fokuset seg fra ressurssanking til handel med de innfødte. Dette ble også praktisert av russerne på den nordvestlige kysten av Nord-Amerika. Etter krigen mot franskmenn og indianere, erobret Storbritannia alle franske landområder i Nord-Amerika.
Tvungen immigrasjon.
Slaveri under europeisk styre begynte med immigrasjonen av hvite europeiske slaver (eller kontraktfestede tjenere), fulgt av at de innfødte i Karibien ble gjort til slaver. Ettersom den innfødte befolkningen gikk ned gjennom sykdom, ble de erstattet av afrikanere importert gjennom systematisk slavehandel. Innen det 18. århundre var det overvelmende antallet av svarte slaver slik at hvit og innfødt amerikansk slaveri var mindre vanlig. I tilfellet med de afrikanerne som ble tatt ombord i slaveskipene, ble de både skjøvet fra afrikansk fastland av kyststammer som fanget dem og trukket til Amerika gjennom slavehandlere som betalte for dem med rom. Svarte slaver fortsatte å strømme inn i havnene til Charleston, South Carolina og Newport, Rhode Island en stund etter den amerikanske revolusjonen og talte 400 000 totalt.


Boris Sjilkov.
Boris Arsenjevitsj Sjilkov (russisk Борис Арсеньевич Шилков, født 28. juni 1927 i Arkhangelsk) er en tidligere russisk skøyteløper som representerte Sovjetunionen.
Han ble både europamester og verdensmester i 1954.
I 1955 satte han en verdensrekord på 5000 meter som mange nektet å tro på. Med tiden 7.45,6 forbedret han den tidligere rekorden med hele 18 sekunder. Året etter beviste han at det faktisk var mulig, da han vant den 5000 meter under OL 1956 med tiden 7.48,7.
Etter at den aktive karrieren var over, var Sjilkov trener for sovjetiske løpere og lagleder i flere mesterskap.


Reidar Thomassen.
Reidar Thomassen (født 18. juni 1936 i Harstad) er en norsk forfatter. Han er best kjent som krimforfatter, og benytter da pseudonymet Richard Macker. Thomassen er bosatt i Tromsø.
Thomassen debuterte litterært med romanen "Konfrontasjonen" i 1969. Boken fikk Bokhandelens debutantpris samme år. Foruten romaner, novellesamlinger og en barnebok har han også skrevet TV-serier for NRK. Thomassen forfattet flere episoder i den klassiske norske krimserien Helmer og Sigurdson på midten av 1970-tallet.
Som Richard Macker skal Reidar Thomassen være den første nordmann som har fått en novelle på trykk i det prestisjefulle amerikanske kriminal-magasinet Ellery Queen Mystery Magazine ("Vold mot en forsvarsløs kvinne", amerikansk tittel "Violence Against a Defenceless Woman", 2003). I 2005 hadde han enda en novelle på trykk i samme magasin, "Dødelig spøk" (amerikansk tittel "A Deadly Joke").


Richard Macker.
Richard Macker er et pseudonym brukt av forfatteren Reidar Thomassen.
Bøker utgitt under dette pseudonymet.
Macker, Richard


Cameron Diaz.
Cameron Michelle Diaz (født 30. august 1972 i San Diego i California) er en amerikansk filmskuespiller.
Diaz er datter av Emilio Diaz, en cubansk-amerikaner som jobbet som arbeidsleder i et oljeselskap, og Billie, hvis forfedre inkluderer både engelskmenn, tyskere og indianere.
Da Cameron var 16 år inngikk hun kontrakt med det prestisjefulle modellbyrået Elle. Etter hun var ferdig med High School, reiste hun til Japan for å jobbe. Der møtte hun Carlo de la Torre. De flyttet sammen da hun flyttet tilbake til USA. I de neste fem årene brakte modelljobben henne verden rundt, og hun var modell for de store firmaene.
Diaz var på sin første audition da hun var 21 år, og prøvde på en rolle i Jim Carreys film "Masken". Til hennes overraskelse, og uten noen tidligere skuespillererfaring, fikk hun den kvinnelige hovedrollen. Hun begynte straks med å ta timer for å lære seg skuespilleryrket.
De neste tre årene trente Diaz skuespillertalentet sitt i lavbudsjettfilmer som "The Last Supper" (1995), "Feeling Minnesota" (1996) og "She's The One" (1996). Hun ble mer kjent i rollen som den «perfekte» forloveden i den romantiske komedien "Min beste venns bryllup" (1997) med Julia Roberts. Hennes hovedrolle i komedien "Alle elsker Mary" (1998) ga henne stjernestatus.
Eksterne lenker.
Diaz, Cameron
Diaz, Cameron
Diaz, Cameron


Titirangi.
Titirangi er en forstad til Waitakere, en av de fire byene som utgjør Aucklands urbane område i det nordlige New Zealand. Det er et boligområde som ligger 13 kilometer sørvest for Aucklands sentrum, like ved den sørlige delen av Waitakere Ranges åsene.
Mange av husene er bygd inne i den lokale subtropiske regnskogen som dekker Waitakere Ranges. Bygningene har ofte et uvanlig design og står på høye staker for å unngå den fuktige skogbunnen. Disse stakene gjør det også mulig å bygge i bratte åssider uten å grave for mye inn i terrenget. Waitakere Ranges ligger på vestkysten og stopper vindene som blåser inn fra Tasmanhavet. Dette fører til et fuktig klima med mye regn, spesielt i vinterhalvåret. Den lokale regnskogen rommer mange innfødte fugler som Tui og Kereru. Titirangi strekker seg fra stranden Titirangi Beach ved fjorden Manukau Harbour til de høyere delene av åsene i Waitakere Ranges.
Til begynnelsen av 1980tallet var området velkjent for den store andelen av bohemer som bodde der. Flere kjente newzealandske musikere, artister, forfattere og håndverkere bor eller har bodd i distriktet.
Et aktivt lokalteater finnes i den historiske Lopdell House bygningen som også er den eneste som er mer enn to etasjer høy. Mange korte stier og gangveier inn i Waitakere Ranges begynner rundt Titirangi.
Forstaden har legesentre, barneskole, barnehager, bensinstasjon, bibliotek, dagligvarebutikk, brannstasjon, krigsminnesmerke, vannverk, to banker, to teatre, to forsamlingshus, to restauranter, tre kafeer og mange mindre kunst- og håndverksbutikker og gallerier.
Sør for Titirangi ligger fjorden Manukau Harbour, i nordvest Waitakere Ranges skogkledde åser. Disse inneholder blant annet flere store damanlegg som tilfører mye av Auckland vann. I vest ligger flere mer urbane forsteder. Mange newzealendere forbinder navnet med Aucklands mest kjente golfbane, Titirangi Golf Course. Denne ligger forøvrig ikke i Titirangi, men mellom de to tilgrensende forstedene New Lynn og Green Bay. Andre forsteder som grenser opp mot Titirangi er Waima, Konini, Glen Eden, Woodlands Park, Laingholm og Waiatarua


Liste over stortingsrepresentanter 1901–1903.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1901 til 1903. Listen omfatter alle som ble valgt til
Det var totalt 114 representanter, fordelt med 74 til Venstre, 30 til Høyre,
5 til Det Moderate Venstre, 2 til Arbeiderdemokratene og 3 mangler parti.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1900-1903


Reidar Liaklev.
Reidar Kristofer Liaklev (født 15. juli 1917 i Jaren, død 1. mars 2006 samme sted) var en norsk skøyteløper som representerte Brandbu Idrettsforening og vant OL-gull på 5 000 meter i St. Moritz. Liaklev var en utpreget langdistanseløper, men vant likevel ett europamesterskap allround.
Liaklev tok bronse i junior-NM 1939, hvor han vant 5 000 meteren, men som de fleste idrettsmenn i sin generasjon fikk han karrieren forkortet av verdenskrigen. Hans første internasjonale seniormesterskap var VM i 1947, hvor han ble nummer tre på 5 000 før han gikk seg opp fra niende- til fjerdeplass etter å ha vunnet 10 000 meter.
I de første olympiske leker etter krigen, i St. Moritz tidlig i februar 1948, vant Liaklev først 5 000 meter med tiden 8.29,4, og to dager seinere var han blant favorittene på 10 000 meter. Liaklev fikk imidlertid problemer med høyden, og måtte bryte løpet, mens svensken Åke Seyffarth – som Liaklev slo på de to lengste distansene under EM i 1947 og VM i 1948 – vant gullet.
To uker senere vant han europamesterskapet på Hamar med over ett tidspoeng på svensken Göthe Hedlund. Da VM ble avholdt i Helsingfors var Liaklev imidlertid ikke i samme form, og han endte på sjetteplass, slått med tre poeng av verdensmesteren Odd Lundberg.
I 1949 ble han norgesmester, men havnet bak Lundberg og Hjalmar Andersen på sammenlagtlistene både i EM (5. plass) og VM (8. plass). Året etter tok han sølv i EM i Helsingfors, etter igjen å ha vunnet 10 000 meteren. Andersen vant imidlertid de tre andre distansene og EM med over to poengs margin.
To etter Liaklev.
Radiokommentatoren Finn «Niff» Amundsen innførte uttrykket "to etter Liaklev". Uttrykket oppsto under VM allround 1947. Før den avsluttende 10 000 meteren ledet Sverre Farstad foran Lassi Parkkinen fra Finland. Parkkinen måtte slå Farstad med 22,3 sekunder i samløp på siste par for å vinne sammenlagt. Liaklev ledet 10 000 meteren før det avgjørende paret, og Parkkinen ble sammenlignet med Liaklevs passeringstider. Gjennom hele løpet lå Parkkinen omtrent to etter Liaklev. Parkkinen gikk til slutt i mål 1,2 sekunder etter Liaklev, men 23,7 sekunder foran Sverre Farstad. Parkkinen vant sammenlagt, men Liaklev beholdt distanseseieren.
Uttrykket "to etter Liaklev" overlevde lenge etter at Liaklev la opp i 1950.


Finn Helgesen.
Finn Helgesen (født 25. april 1919 i Danvik, Drammen, død 3. september 2011 i Lørenskog) var en norsk skøyteløper som deltok i de olympiske vinterleker 1948 i St. Moritz og 1952 i Oslo.
Under OL i St. Moritz i 1948 tok han gull på 500 m, ett tidels sekund foran tre løpere som delte sølvmedaljen. I Oslo fire år seinere fikk han samme tid som Gordon Audley og Arne Johansen som delte bronseplassen, men fordi han ble dømt bak Audley i mål i parløp, ble han henvist til femteplass.
Helgesen representerte Oslo Skøiteklub.


Skiidrett.
Skiidrett omfatter en rekke idretter som hovedsakelig foregår på vinterstid, bruk av ski er et sentralt moment i idretten. En ski er et redskap som kan brukes som et fremkomstmiddel til bruk på snø. Skiene har trolig vært i bruk i tusenvis av år, i vinterlige/alpine miljøer. Vanligvis går konkurransene ut på å komme seg fortest fra et punkt til et annet, men det kan også gå ut på å få best mulig stilkarakterer, gitt av flere dommere.
De norske skiløperkompaniene på 1700-tallet utviklet konkurranseidretten. Det ble arrangert konkurranser for å skape gode soldater på ski, det var viktig at soldatene var utholdende, at de kunne hoppe over hinder og skyte på ski i nedoverbakke. De ble trent opp i dette, som i dag er blitt disiplinene langrenn, skihopp og skiskyting. Så vi kan med stor trygghet si at det var Norge som fant opp vintergrenene langrenn, skihopp og skiskyting.
Folk fra Telemark som utvandret til Amerika brakte skisporten dit på 1880-tallet, og der ble den svært populær. Norske ingeniørstudenter som studerte i Tyskland og Frankrike brakte skisporten dit. Den norske offiseren Henrik Angell opprettet den først skiskolen i Montenegro og medvirket til opprettelsen av den første skiskolen i de franske alpene i 1903.


Maxwell's Silver Hammer.
«Maxwell's Silver Hammer» er en sang spilt av den legendariske rockegruppen The Beatles, innspilt på albumet Abbey Road.
«Maxwell's Silver Hammer» er skrevet av Paul McCartney, selv om sangen som alltid oppgis å være skrevet av duoen McCartney. Bandmedlem George Harrison beskrev i 1969 sangen som «en av de øyeblikkelig nynnbare sangene som noen hater og som andre virkelig liker. Det er en morsom sang, skjønt den er egentlig ganske syk ettersom Maxwell holder på å drepe folk...»
Struktur.
Sangen tok tre dager med å legge lyd på lyd (overdubbing) fordi McCartney så for seg at den kunne bli en framtidig singleutgivelse. John Lennon fortalte senere at McCartney «gjorde alt for å gjøre den om til en single, men den var det aldri og ville aldri kunne bli det heller». I følge Lennon brukte The Beatles mer penger på denne ene sangen enn på noen annen del av "Abbey Road".
Eksterne lenker.
Maxwell's Silver Hammer


Game Boy Color.
Game Boy Color (også referert til som GBC) er Nintendos etterfølger til Game Boy og ble sluppet 21. oktober 1998 i Japan og i november samme år i USA. Den har fargeskjerm og er bare noe større enn Game Boy Pocket. Prosessoren er dobbelt så rask som forgjengerens og har dobbelt så mye minne. Den hadde også en infrarød kommunikasjonsport for å kunne koble flere enheter sammen. Dette finnes ikke på senere versjoner av Game Boy, som Game Boy Advance.
Game Boy Color var et svar på press fra spillutviklere etter et nytt system, siden de følte at Game Boy, selv i sin siste form – Game Boy Pocket – ikke var tilstrekkelig. Resultatproduktet var den første bakoverkompatible håndholdte spillkonsollen, og dro fordel av det store biblioteket av spill og det at forgjengeren allerede var etablert i markedet. Dette ble en fremtredende egenskap til Game Boy-serien, siden dette gjorde det mulig å lansere et nytt system med et mye større bibliotek enn noen av sine konkurrenter.
Konsollen hadde mulighet for å vise opptil 56 forskjellige farger samtidig på skjermen fra sin palett på 32 768 farger. Den kunne også fargelegge spill som hadde blitt utviklet for den opprinnelige Game Boy-konsollen.


Jan Johansen.
Jan Johansen var inntil 2007 det vanligste mannsnavnet i Norge. Siden 2007 har Jan Olsen vært det vanliste mannsnavnet i Norge.


Julegave.
a> ("Merry Old santa Claus") med julegaver til barn, framstilt i det amerikanske bladet Harper's Weekly i 1881.
Barn, julegaver og juletre i USA 1908
En julegave eller julepresang er en gave som gis i forbindelse med jul. I vestlige land er det vanlig at familiemedlemmer, nære slektninger og venner gir hverandre slike gaver, særlig fra voksne til barn.
Julegaver kan være små og store, billige og dyre, selvlagde eller ferdigkjøpte. Det kan for eksempel være leketøy, spill, sportsartikler, klær eller penger til barn, nyttegjenstander, elektronikk, pynteting, bøker, plater og gavekort til de voksne. Julegaver kan også være firmagaver, venninnegaver og liknende.
Julegavehandelen i desember er årets store salgsperiode for mange forretninger.
Alternative julegaver.
Det har blitt reist sterk kritikk mot det voldsomme kjøpepresset og sløseriet i forbindelse med varehandelen før jul. "Alternative julegaver" skal være en miljøvennlig motvekt til dette og ikke sløse med ressursene og ødelegge miljøet gjennom ekstremt forbruk. Alternative gaver gis istedenfor dyre, ofte unyttige kjøpeting som har krevd mye materialer og energi, og slike gaver kan være vennetjenester, opplevelser, egenproduserte gjenstander eller pengestøtte til veldedige formål.


Bajkalsjøen.
Bajkalsjøen (russisk: О́зеро Байка́л, "Ozero Bajkal") er en innsjø i det sørlige Sibir i Russland, mellom Irkutsk oblast i nordvest og Burjatia i sørøst, nær Irkutsk. Den er en del av UNESCOs verdensarv siden 1996.
Bajkalsjøen er verdens største ferskvannssjø i volum, og verdens dypeste innsjø, med en dybde på 1680 meter ifølge de siste målingene. Den er også verdens eldste innsjø, rundt 70 millioner år gammel.
Bajkalsjøen rommer tyve prosent av verdens flytende ferskvann.
Sjøen har et unikt dyreliv, og hele 93 % av dyreartene som lever der lever intet annet sted i verden. Den kanskje mest kjente dyrearten som er særegen for Bajkalsjøen, er bajkalselen, som er en av kun tre selarter i verden som kun lever i ferskvann – de andre to er underarter av ringsel. Bajkalsjøen har mer enn tusen dyre- og plantearter som ikke eksisterer andre steder.


Panhard VCR.
Panhard VCR er en fransk familie av pansrede personellkjøretøyer med sekshjulsdrift. Det ble tatt fram på eget initiativ av Panhard, og vist første gang i 1977. En variant med firehjulsdrift er også tatt fram. VCR betyr "Véhicule de Combat à Roues" (kamp-hjulkjøretøy).
Varianter.
Panserjeger utstyrt med et Euromissile UTM 800 tårn med fire HOT ATGW, og med plass til ytterligere ti HOT ATGW i skroget.
Ambulanse med plass til enten seks sittende og to på båre eller fire på båre.
Vogn med tårn med et eller to 20 mm luftvernskanoner.


ENGESA EE-11 Urutu.
ENGESA EE-11 Urutu er et brasiliansk amfibisk pansret personellkjøretøy med sekshjulsdrift. Det ble satt i produksjon for den brasilianske hæren i 1974.


Cadillac Gage Commando V-300.
Cadillac Gage Commando V-300 er en serie amerikanske amfibisk epansrede personellkjøretøyer med sekshjulsdrift. De første produksjonsmodellene kom i 1982. De har vært i tjeneste med Kuwait og Panama.


Alvis Saracen.
Alvis Saracen er et britisk pansret personellkjøretøy med sekshjulsdrift. Det ble utviklet like etter andre verdenskrig, og var i produksjon fra 1952 til 1972.


Funnefoss/Vormsund Idrettslag.
Funnefoss/Vormsund Idrettslag, forkortet til FUVO, er et idrettslag fra Funnefoss, Opakermoen og Vormsund i Nes kommune i Akershus, stiftet 6. desember 1924. Idrettslagets hjemmebane er Funnefoss stadion på Opakermoen.
Historie.
Det nåværende idrettslaget er resultatet av sammenslåingen av Funnefoss Idrettslag og Vormsund Idrettslag 5. februar 1967. Idrettslaget regner stiftelsesdatoen til Funnefoss Idrettslag som sin. Vormsund Idrettslag ble stiftet 17. juni 1934. For tiden er det fotball og boksing idrettslaget har aktive grupper i, men det har tidligere vært egne avdelinger for blant annet håndball, skisport og bordtennis.
Fotball-laget holdt seg for det meste på 5. nivå i divisjonsystemet gjennom slutten av 1960-tallet fram til slutten av 1990-tallet, bortsett fra i 1981 og i 1983 da de spilte på 4. nivå (gamle 4. divisjon). I 1983 møtte de Kongsvinger i 1. runde i NM i fotball og tapte knepent 0-1, noe som er klubbens beste resultat i NM i fotball.
I 1999 rykket laget opp til 4. divisjon, og i 2001 rykket de videre opp til 3. divisjon, hvor de holder til nå. I 2000 og 2001 arrangerte klubben Norges to første uoffisielle norgesmesterskap i sandfotball. FUVO vant den første turneringen, og ble dermed landets første norgesmestere i sandfotball, om enn uoffisielt.


Julebukk.
Julebukk er et begrep med røtter i norrøne tradisjoner og den senere juletradisjon og bondekultur: Idag mest kjent gjennom barn utkledd med masker som synger julesanger mot godteri.
Bakgrunn, historikk og europeiske paraleller.
I norrøn mytologi hadde guden Tor en vogn som ble dratt av to bukker; Tanngnjost (den tanngnissende) og Tanngrisne (åpne mellomrom mellom tennene). Bukkene kunne han spise, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beinene i hudene etterpå. Når han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn (torden). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham.
Én teori er at Julebukk er navnet på en geitebukk som i førkristen tid ble slaktet til jól, antakelig for å få et godt år.
Vi vet at geita hadde en viktig plass i førkristen kultur, og at dens betydning har overlevd i Norden dels i navnet på en halmfigur som i dag brukes som julepynt. Overleveringer som en skikk med å bringe en halmbukk usett inn i huset til naboer, og så naboen forsøke å bringe den usett tilbake, forteller at bukken har hatt en betydning.
Julebukk betegner også i folketradisjonen en person som kler seg ut, gjerne i en lodden fell og med bukkemaske, og tigger mat og drikke i romjula, det vil si en person som følger tradisjonen med «å gå julebukk». Her er det bånd tilbake til gamle skikker kjent fra Middeladeren, hvor oppfatningen om Oskoreia (på 1800-tallet romantisert til Åsgårdsreien) fortalte om allslags skrømt ute nattestid, gjerne ledet av en skikkelse med horn. I senere århundre kledde folk seg ut i gamle klær, symboliserende de døde, ledet av en skikkelse ikledd bukkemaske og dyreskinn, og danset og bråkte gårdimellom i romjulen. Julebukken var blitt en skremmende, nærgående skikkelse, som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukket opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna, og til og med «kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det».
Her er paralellen til de mange tradisjonene i Alperegionene, hvor samme førkristne skikkelse har overlevd i en utkledd manns- eller kvinneskikkelse med geitehorn og dyreskinn: Krampus (Grampus), Klaubauf, Bartl/Bartel, Niglobartl, Wubartl, Pelzebock/Pelznickel, Gumphinckel, Parkelj, Čert, Badalisc etc. Gjentagende er skikkelsens utseende med horn og dyreskinn. Interessant er også de forskjellige skikkelsene som følger 'bukken': I store områder er det selveste Sankt Nicolaus som har 'Krampus' med seg for å ta for seg de 'slemme' barna. I det protestantiske nord fikk den hornkledde følge av Kristusbarnet (Christkindl), et lite barn i hvite klær og tente lys. Da denne skikkelsen ofte ble utført av en ung kvinne, ble barnet tradert til lyspiken 'Santa Lucia' i norden. Mens det altså i Tysklands protesantiske nord er 'Bukken' som er i fokus, og Christkindl som følger, er det Lysbarnet eller helgenen som opptrer alene i Skandinavia. I Nederland er det Sinterklaas (St. Nicolaus/Santa Claus) som er hovedfiguren, men alltid fulgt av Zwarte Piet (Svarteper), i begynnelsen med horn og med oppgave å skremme slemme barn og ta dem med seg, i de siste 150 årene har han tatt form som en afrikaner -gjerne som barn- i eksotiske tjenerklær, og mindre truende.
I Norge har julebukktradisjonene vært mange og sprikende, og forskjellige fra bygd til bygd, fra by til by og fra generasjon til generasjon. I dag kjenner vi han mest som barn som går ut i romjula, og synger julesanger for å få godteri i belønning.


Hotspur Hussar.
Hotspur Hussar er et britisk pansret personellkjøretøy med firehjulsdrift eller sekshjulsdrift. Det ble vist offentlig første gang i 1984. Den underliggende mekanikken kommer fra Land Rover Defender.


Foss videregående skole.
Foss videregående skole er en videregående skole på Grünerløkka i Oslo. Skolen tilbyr utdanning innen skolerettningen Musikk, dans og drama, med fordypning innen musikk.
Ved innføringen av Kunnskapsløftet i 2006 beholdt skolen sitt tilbud med utdanningsprogramene studiespesialisering og musikk, dans, drama med fordypning i musikk.
Skolen har to musikk- og fem studiespesialiseringsklasser på hvert trinn og har ca. 650 elever. Det er en rekke øvingsrom med pianoer/flygler i kjelleren, som i hovedsak brukes av studenter ved musikklinjen. Rektor er lærebokforfatter Stein Øgrim, siden 1995 med et par års avbrudd.
Historie.
Foss skole ble bygget på grunn av økningen i elevtallet i folkeskolen og den 24. september 1900 ble datidens største og dyreste skolebygning tatt i bruk, med plass til opptil 2 000 elever. Skolen er tegnet av arkitekt Balthazar Lange. Fra 1900 til 1936 var Foss folkeskole med elever fra 1. til 7. klasse. Fra 1933 tok skolen også imot middelskoleklasser (fra 6. til 10. klasse), og fra 1937 var skolen middelskole og gymnas.
Foss skole var okkupert av tyskerne under 2. verdenskrig. Dette varte dog kun noen få dager pga. beliggenheten som gjorde den utsatt for bombing. Skolen virket videre som «samleskole» for alle høyere skoler i det gamle byområdet, og 5-6 skoler hadde undervisning der samtidig. Fordi skolen var et samlingssted for mange mennesker, foregikk det mye illegalt arbeid der. Flere av «gutta på skauen» sto oppført som elever ved skolen.
Skolen var gjenstand for flere pedagogiske forsøksordninger for å øke elevenes ansvarlighet og medbestemmelse over egen skolehverdag, og ble således en av de første skolene i landet som fikk naturfaglinje.
Fra 1958 var det voksenopplæring ved skolen under navnet "Oslo Kommunale Realskole og Gymnas for voksne". Denne skolen flyttet fra Foss til Hartvig Nissens skole på Frogner.
I ungdomsopprørets tid på 1970-tallet var Foss en av de «røde» Oslo-skolene. I 1969 vedtok elevene å sette reglementet ut av kraft og erstatte elevråd med allmannamøte. Rektor svarte med å oppløse hele elevrådet. Turbulensen på skolen nådde forsidene på Oslo-avisene, og Dagbladet rapporterte: «Tysklands deling skulle være hovedemne på lørdagens møte i Studentersamfundet, men det var Foss skole på Grünerløkka som kom til å stjele mesteparten av oppmerksomheten». Det radikale miljøet på skolen har siden manifestert seg i flere skolevalg.
Fra 1971 fikk skolen linjen som har dannet grunnlaget for den profilen skolen har idag; engelsklinje med musikk. I 1973 flyttet Musikkonservatoriet til Foss.
I 1979 fikk skolen en ettårig innføringsklasse for fremmedspråklige elever, hvor elever som hadde bestått eksamen kunne søke om opptak i den ordinære videregående skolen. I 1991 fikk skolen et eget 3-årig løp for fremmedspråklige elever som førte fram til generell studiekompetanse.
Samtidig mistet skolen det 3-årige løpet for fremmedspråklige elever.
Tradisjoner.
Foss videregående skole har flere faste arrangementer gjennom skoleåret som Foss-stafetten, som fylte 25 år i 2005, Foss Melodi Grand Prix, Foss-revyen, som i 2007 vant Årets Revy av "Aftenposten Aften", og konserter i Paulus kirke, Freia-salen og i Aulaen.


TAB-71.
TAB-71 er et rumensk amfibisk pansret personellkjøretøy med åttehjulsdrift. Det er basert på det sovjetiske BTR-60PB, men med kraftigere motorer og bedre elevasjon på mitraljøsene i tårnet.


Juleøl.
Juleøl er som oftest et mørkt og alkoholsterkt øl som blir solgt ved juletider.
Brygging av øl til jul er i Norge en tradisjon som strekker seg tilbake til vikingtiden. Det har til tider vært påbudt for alle større gårdsbruk å brygge juleøl og dele med naboene. Maten var mindre viktig (kjøtt var ikke engang tillatt i fastemåneden desember, bare fisk) og det het derfor tidligere å «drikke jul» i betydninga «feire jul». I de siste hundre årene er imidlertid tradisjonen med hjemme- og gårdsbrygging i stor grad blitt overtatt av kommersielle bryggerier. Det tradisjonelle juleølet fra bryggeriene var et sterkøl med alkoholstyrke som eksportøl og bokkøl, dvs fra 4,75 % og høyere. Juleøl ble solgt av alle butikker som hadde bevilling til salg av øl i klasse III. Sterkøl distribueres nå av Vinmonopolet.
I 1993 ble sterkøl forbudt solgt fra butikk, og bryggeriene lanserte da en ny klasse juleøl med 4,7 % alkoholstyrke for butikksalg.


OT-64.
OT-64 er en serie amfibiske pansrede personellkjøretøyer med åttehjulsdrift. De ble utviklet under et samarbeid mellom Polen og Tsjekkoslovakia, og de første produksjonsmodellene sto ferdig i 1964. OT-64 er den tsjekkiske betegnelsen, i Polen går kjøretøyet under betegnelsen SKOT. I tillegg til Tsjekkoslovakia og Polen ble OT-64 eksportert til India, Libya, Marokko, Sudan, Syria, Uganda og Ungarn.
OT-64 har et skrog konstruert i sveiset stål som gir beskyttelse for riflekalibrede prosjektiler og granatsplinter. I vannet gir to propeller fremdrift på opptil 9km/t. Alle variantene har nattsikter, vinsj, beskyttelse mot ABC-våpen og plass til 15 fullt utstyrte soldater.


Julebrus.
Hamar og Lillehammer julebrus, 0,33 liters glassflaske.
Julebrus er en samlebetegnelse for ulike typer norsk brus som tradisjonelt blir solgt i tida rundt jul, men som i dag er i handelen fra oktober til januar, dvs 1/3 av året. Julebrus er stort sett rød eller mer brunlig, men kommer også i grønn og gul.
På Sørlandet (bortsett fra Arendals julebrus) og på Hamar og andre midtre og nordlige deler av Østlandet (Oppland og Hedmark), i Trondheim og sørlige deler av Nord-Norge, er julebrusen brun og smaker litt som champagnebrus. På Østlandet, Gjøvik og sørover, samt Vestlandet og i deler av Nord-Norge er julebrusen stort sett rød, og er litt kraftigere i smaken enn eventyrbrus som er den vanligste røde brusen resten av året.
Julemust.
I Sverige er en tilsvarende leskedrikk ved juletider også en søt brustype, i Sverige kalt "julmust". Drikken skiller seg fra julebrus hovedsakelig ved bruken av maltekstrakt og humle. Ingrediensene kommer av at must historisk ble utviklet som et alkoholfritt alternativ til øl.


AMX VCI.
AMX VCI (fransk: "Véhicule de Combat d´Infanterie") er et fransk beltegående pansret personellkjøretøy utviklet på 1950-tallet. De første produksjonsmodellene sto ferdig i 1959, og var bygget på chassiset til stridsvognen AMX-13.


Steyr 4K 7FA G 127.
Steyr 4K 7FA G 127 er et sveitsisk pansret personellkjøretøy med beltedrift fra Steyr-Daimler-Puch. Den er en videreutvikling av Saurer 4K 4FA, og de første produksjonsmodellene sto ferdig i 1977.


Saurer 4K 4FA.
Saurer 4K 4FA som sanitetskjøretøy
Saurer 4K 4FA som kampkjøretøy
Saurer 4K 4FA er et østerriksk pansret personellkjøretøy med beltedrift. I den østerrikske hæren gikk det under betegnelsen "SPz A1". Det ble også eksportert til Hellas under navnet "Leonidas".
Saurer 4K 4FA ble utviklet ut i fra SdKfz 251 fra andre verdenskrig. Den første prototypen var ferdig i 1958, og det gikk i produksjon i 1961.
Kjæretøyet har en sekssylindret dieseldrevet firetaktsmotor. Det veier 14 tonn, og har en rekkevidde på 230 km (vei) eller 140 km (terreng).
Det ble utviklet videre som Steyr 4K 7FA G 127.


Marder.
Marder er en tysk beltegående stormpanservogn, utviklet på 1960-tallet. Den ble produsert av Rheinstahl og Krupp. De første produksjonsmodellene ble levert i 1970.


BMP-23.
BMP-23 er en bulgarsk stormpanservogn. Den ble utviklet på basis av sovjetiske MT-LB pansret personellkjøretøy og 2S1 Gvosdika selvdreven 122 mm haubitser.


Vjatsjeslav Vedenin.
Vjatsjeslav Petrovitsj Vedenin (russisk "Вячеслав Петрович Веденин", født 1. oktober 1941) er en tidligere russisk langrennsløper som representerte Sovjetunionen.
Han vant gull på 30 kilometer langrenn under OL 1972 i Sapporo. I tillegg gikk han ankeretappen på stafetten for Sovjetunionen. Han vekslet over ett minutt bak Norges løper, Johs. Harviken, men reduserte forspranget gradvis, og passerte Harviken mindre enn én kilometer fra mål.


BMD-1.
BMD-1 er en sovjetisk amfibisk stormpanservogn med 73 mm kanon, beregnet på luftlandsettinger. I vannet er framdriften fra to vannjeter.


Sixten Jernberg.
Edy Sixten Jernberg (født 6. februar 1929 i Limedsforsen i Malung kommune, død 14. juli 2012) var en svensk langrennsløper. Han var en av Sveriges mestvinnende langrennsløpere gjennom alle tider, med ni OL-medaljer og seks VM-medaljer. Han representerte Lima IF i Lima i Dalarna.
Han vant fire gull på femmila (av fem mulige) i internasjonale mesterskap i perioden fra 1956 til 1964. I 1960 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
VM-medaljer.
I tillegg vant han Vasaloppet to ganger, i 1955 og 1960.
Han ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje i 1956.


Austbygde.
Austbygde, også Austbygdi, er et sogn og et tettsted i Tinn i Telemark. Statistisk sentralbyrå, blant andre, bruker Tinn Austbygd som ikke offisielt er godkjent. Austbygde kirke er sognets kirke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Uttalen av navnet er "auss`byggde".
Bygda ligger ved den nordøstre bredden av Tinnsjå, to kilometer fra nabobygda Atrå i vest. Nordover i dalen som strekker seg fra Tinnsjøen ligger Tessungdalen. Austbygdåe renner gjennom bygda. Austbygde er det nest største stedet i Tinn etter folketallet og forretninger etter Rjukan.
Næring.
Bygda har to campingplasser; Sjøtveit camping og Sandviken camping, i tillegg til bank, skole, barnehage, kafe, bensinstasjon, fargehandel, garnbutikk, dagligvarebutikk, bakeri, sportsbutikk, drosjesentral og industri.
Det er mange sjølvstendig næringsdrivende innen anlegg/transport, tømrer/snekker, trevare, turistnæring. Det er en storstilt hytteutbygging i Lure, Nystaul og Skirvedalen.
Historie.
Austbygde kirke ble bygd i 1888 etter at sognet etter resolusjon i 1886 ble oppretta.
Før i tiden var Austbygde ett av flere anløp for dampskipstrafikken på Tinnsjå.


Austerbygd.
De norrøne bygdene på Grønland.
Kart over Austbygda.
Austerbygd (gammelnorsk: "Eystribygð", islandsk: "Eystribyggð", også kalt Austerbygda eller Østbygda) var den østligste og også største boplassen som ble etablert på Grønland da Eirik Raude tok med seg folk fra Island og bosatte seg her omkring 985. De andre bosettingene, som lå lenger nordvest, het Vesterbygd og Midtbygd. Midtbygd omtales i noen sammenhenger som en del av Austerbygd.
Bosettingen hadde på det meste ca. 4000 innbyggere, og det er funnet rester etter 200–300 gårder i området. Gårdene ligger spredt langs kysten i de nåværende kommunene Qaqortoq, Narsaq og Nanortalik.
Her etablerte Eirik Raude seg på det som het Brattahlíð, innerst i Eriksfjorden, nær dagens Qassiarsuk. Andre kjente ruiner i dette området er Hvalsey kirke og ruinene etter bispesetet Garðar i Igaliku.
I løpet av 15. århundre forsvant den norrøne befolkningen fra området. Årsaken til forsvinningen er omstridt. Den siste skriftlige kilden om bosettingen er fra 1408.


Liv Tyler.
Liv Tyler (født Liv Rundgren 1. juli 1977 i New York City i New York) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er datteren til Steven Tyler, sangeren i Aerosmith. Moren oppkalte henne etter Liv Ullmann.
Tyler startet karrieren som modell, men skiftet snart til skuespill. Hun er mest kjent, i alle fall i Norge, for å spille «Arwen» i "Ringenes herre"-filmene.


Millennium Stadium.
Millennium Stadium under Ligacupfinalen i 2004.
Millennium Stadium (walisisk: "Stadiwm y Mileniwm") i Cardiff er det nasjonale stadion til Wales, primært brukt til rugby og fotball. Den var en periode Storbritannias største stadion med en tilskuerkapasitet 74 500, men ble passert av Wembley Stadium i London da denne ble ferdig ombygd i 2007, og Old Trafford da den ble utvidet fra 68 000 til 76 000. Anlegget eies av Welsh Rugby Union.
Historie.
Millennium Stadium ble bygget i 1999, på samme sted som den gamle nasjonale arenaen, i Cardiff Arms Park. En av grunnene til at det ble bygget var at Wales var vertskap for verdensmesterskapet i rugby union i 1999. Mange av kampene i denne turneringen ble spilt på banen, blant annet finalen.
Selve anlegget kostet eierne 126 millionerpund, noe som ble betraktet som rimelig. Pengene ble skaffet av private investorer, offentlige bevilgninger fra det nasjonale lotteriet i Storbritannia, salg av obligasjoner til supportere og lån.
Arenaen ble første gang brukt den 26. juni 1999 da Wales' rugbylag spilte mot Sør-Afrika. Kampen endte med 29-19 seier til Wales, og det var første gang de slo Sør-Afrika i rugby.
Det har blitt gjort forsøk på å få fotballaget Cardiff City til å bruke arenaen til sine hjemmekamper, men Cardiff City valgte å bygge et eget anlegg, Cardiff City Stadium.


Grenseområdene.
Grenseområdene (engelsk: frontier) var et begrep i USA og Canada på slutten av det 19. århundre som dekket sonen av land som ikke var bosatt utenfor regionen av eksisterende bosetninger av europeiske immigranter og deres etterkommere. I en bredere betegnelse var grenseområdene grensen for det bosatte landet hvor ubegrenset billig land var ledig for hvem som helst som ønsket å leve det harde, men uavhengige livet som pionérbonde.
Gjennom historien til begge landene, var ekspansjonen av bosetning hovedsakelig fra øst til vest, og dermed identifiseres grenseområdene ofte med de vestlige områdene i begge land. Mange områder langs Stillehavskysten var derimot bosatt lenge før områdene i det indre av Nord-Amerika, og dermed var grenseområdene i siste halvdel av det 19. århundre hovedsakelig inne i landene.


Ingebrigt Håker Flaten.
Ingebrigt Håker Flaten (født 23. september 1971 i Oppdal) er en norsk jazzmusiker, utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1992–94) og profesjonell siden 1995, med kontrabass og el-bass som instrument. I disse åra har han spilt i band som Trondheim Kunstorkester, The Source, Maria Kannegaard trio, Element, Close Erase, Atomic, The Thing, School Days, Scorch Trio, The Electrics, Free Fall og Bugge Wesseltoft’s band.
I juli 2004 mottok Ingebrigt Håker Flaten Kongsberg Jazzfestivals pris, «Vitalprisen».
Han har ledet egen I.H.F. Quintet med Anders Hana gitar, Klaus Holm saksofon, Fredrik Rundqvist
trommer og Ola Kvernberg fiolin.
Etter flytting til Chicago (2006) er kvintetten omgjort til Dave Rempis saksofon,
Jeff Parker gitar og Frank Rosaly trommer, i tillegg til Kvernberg fiolin.
Referanser.
Flaten, Ingebrigt Håker
Flaten, Ingebrigt Håker


Aerosmith.
Aerosmith er et amerikansk hardrock-band dannet i 1970 i Boston av Steven Tyler, Joe Perry, Ray Tabano, Tom Hamilton og Joey Kramer. Bandets hardrock-stil inneholder også elementer av bluesrock, pop og heavy metal. De blir ofte kalt «The Bad Boys from Boston» og «America's Greatest Rock and Roll Band». Ray Tabano sluttet i 1971 og Brad Whitford ble ny gitarist i bandet. Joe Perry sluttet i bandet i 1979 og ble midlertidig erstattet av Richard Supa, før Jimmy Crespo ble medlem av bandet. I 1981 sluttet også Whitford, og Rick Duffay tok over hans plass. I 1984 kom både Perry og Whitford tilbake til bandet, og Aerosmith består per 2011 av Steven Tyler, Joe Perry, Brad Whitford, Tom Hamilton og Joey Kramer.
Bandet har solgt over 150 millioner album over hele verden og er dermed det bandet med nest mest solgte album over band i USA, etter The Eagles. Blant bandets mest kjente og populære sanger er «Dream On», «Walk This Way», «Sweet Emotion», «Janie's Got a Gun», «What It Takes», «Crazy», «Cryin'», «Amazing» og «I Don't Want to Miss a Thing».
Tidlige år.
I 1972 fikk Aerosmith platekontrakt med Columbia Records, og debutalbumet "Aerosmith". Powerballaden «Dream On» ble en stor hit i USA. I 1974 kom albumet "Get Your Wings", som blant annet inneholdt «Seasons of Wither» og «Train Kept A-Rollin'». På midten av 1970-tallet fikk bandet sitt store gjennombrudd, og de ble blant verdens mest populære band. Deres popularitet var tidvis på linje med band som Led Zeppelin, noe blant annet albumet "Toys in the Attic" sørget for. En av bandest mest kjente sanger, «Walk This Way» ble utgitt på singel i 1975, og var med på albumet "Toys in the Attic" som kom samme år. Singelen «Sweet Emotion» ble hentet fra samme album. Albumet "Rocks" ble utgitt i 1976, med låter som «Back in the Saddle» og «Last Child» og i 1977 kom "Draw the Line", med låten «Kings and Queens». Aerosmiths første konsertalbum, "Live! Bootleg", ble utgitt i 1978. Bandets problemer med narkotika begynte å bli tydelige, og Tyler og Perry fikk tilnavnet «The Toxic Twins» på grunn av sitt narkotikamisbruk både av og på scenen.
I 1979 forlot Joe Perry bandet under innspillingen av albumet "Night in the Ruts", og ble midlertidig erstattet av Richard Supa, før Jimmy Crespo ble bandets nye gitarist. Perry startet The Joe Perry Project. I 1980 ble samlealbumet "Greatest Hits" utgitt. Whitford forlot bandet i 1981 for å drive med sitt eget prosjekt sammen med Derek St. Holmes. Han ble erstattet av gitaristen Rick Dufay. Albumet "Rock in a Hard Place" ble utgitt i 1982 uten større suksess.
Perioden 1979 til 1984 ble bandets minst suksessrike år, og Steven Tyler ville gjenoppta kontakten med Joe Perry og Brad Whitford for å gjenopplive det «klassiske» Aerosmith. Perry og Whitford kom tilbake til bandet etter at de fikk platekontrakt med Geffen Records i 1984, og dermed forlot Ray Tabano og Rick Dufay bandet. Det «gjenforente» Aerosmith gjennomførte turneen "Back in the Saddle", og senere kom konsertalbumet "Classics Live II", som består av opptak fra disse konsertene. I 1985 kom bandets første album på Geffen, "Done with Mirrors", med blant annet låten «Shame on You», men fremdeles uten den forventede suksessen.
Comeback og ny suksess.
Etter en periode i 1986 da medlemmene undergikk avrusning, startet de nye innspillinger. I september 1987 gjorde Aerosmith et utrolig comeback med albumet "Permanent Vacation", med blant annet låtene «Rag Doll», «Dude Looks Like a Lady» og «Angel». Alle ble utgitt som singler og nådde topp 20 på Billboard Hot 100. Senere dro Aerosmith på turné med Guns N' Roses. Bandets tidligere plateselskap, Colombia Records, forsøkte å utnytte bandets nye popularitet ved å gi ut konsertalbumet "Classics Live I and II" og samlealbumet "Gems".
I september 1989 fulgte Aerosmith opp med albumet "Pump", som solgte syv millioner eksemplarer. Albumet inneholder blant annet singelhitene «What It Takes», «Janie's Got a Gun», «Love in an Elevator» og «The Other Side». Aerosmith vant også sin første Grammy i kategorien «Best Rock Performance» for låten «Janie's Got a Gun». Innspillingsprosessen av "Pump" ble spilt inn, og utgitt som dokumentarfilmen "The Making of Pump" som solgte til platina. I oktober 1989 la de ut på den 12 måneder lange "Pump"-turnen. 6. mars 1990 satte bandet sine håndavtrykk på «Hollywood Rock Walk» og 21. november 1991 var de med i en "The Simpsons"-episode.
I 1991 signerte Aerosmith en ny kontrakt med Columbia Records, uten å ha fullført kontrakten med Geffen. De hadde gitt ut tre album på selskapet, og kontrakten krevde seks. Dermed ble albumene "Get a Grip", "Big Ones" og "A Little South of Sanity" utgitt på Geffen i henholdsvis 1993, 1994 og 1998, mens Colombia ga ut "Pandora's Box" i 1991, "Box of Fire" i 1994 og "Pandora's Toys" i 1995.
Aerosmith tok en kort pause før de begynte på sitt neste album. I 1992 ble albumet "Get a Grip" utgitt. Det solgte 7 millioner eksemplarer i USA alene, og 15 millioner eksemplarer verden over. Blant låtene på albumet var hitlåtene «Livin' on the Edge», «Eat the Rich», «Cryin'», «Crazy» og «Amazing». Musikkvideoene inneholdt skuespilleren Alicia Silverstone, som senere som har blitt omtalt som «Aerosmithjenta».
Steven Tylers datter, Liv Tyler, var også med i «Crazy»-videoen, og var senere med i filmene "Armageddon" som Grace Stamper, og i "Ringenes herre"-filmene som Arwen. Aerosmith vant Grammy-priser for sangene «Livin' on the Edge» i 1994 og «Crazy» i 1995.
Samlealbumet "Big Ones" fra 1994 inneholder de mest kjente låtene fra albumene utgitt på Geffen; "Permanent Vacation", "Pump" og "Get a Grip", samt de tre nye låtene «Deuces Are Wild», «Blind Man» og «Walk on Water». Bandet ville først spille inn et nytt album, men de bestemte seg for først å ta fri med familien. I mars 1997 kom det første studioalbumet under den nye platekontrakten med Colombia ut. "Nine Lives" inneholder blant annet låtene «Falling in Love (Is Hard on Knees)», «Hole in My Soul» og «Pink». «Pink» vant en Grammy-pris senere i 1999. Albumet ble fulgt av en to år lang "Nine Lives"-turné. Noen av problemene under turneen bestod av at Steven Tyler skadet benet under en konsert, og trommeslageren Joey Kramer fikk andregradsforbrenninger da bilen hans tok fyr på en bensinstasjon.
Senere karriere.
I 1998 skrev Diane Warren (i samarbeid med en ukreditert Joe Perry) låten «I Don't Want to Miss a Thing» til Aerosmith. Sangen bidro til at en ny generasjon fikk ørene opp for bandet. Sangen toppet Billboard Hot 100, og ble der i fire uker. I 1999 ble sangen nominert til en Oscar.
I 2000 bidro Aerosmith med heavy metal-sangen «Angel's Eye» til filmen "Charlie's Angels". Aerosmith begynte høsten 2000 med innspillinger til et nytt album. I januar 2001 var Aerosmith med på pauseshowet til Super Bowl XXXV, der de fremførte «Walk This Way» sammen med poppstjernene 'N Sync, Britney Spears, Mary J. Blige og Nelly. Albumet "Just Push Play", som ble utgitt i mars 2001 og solgte til platina, inneholder blant annet hitlåten «Jaded».
Kort tid etter utgivelsen av "Just Push Play" ble Aerosmith innvalgt i Rockens æresgalleri. Resten av 2001 var bandet på turné. Aerosmith avslutte turneen i starten av 2002, og spilte inn sitt program til VH1-serien "Behind the Music". I mai samme året ble bandets coverlåt av «Theme From Spider-Man» brukt i filmen "Spider-Man". Aerosmith ble i 2002 hedret av MTV med MTVIcon-prisen. Forestillingen til ære for bandet inneholdt P!nks fremføring av «Janie's Got a Gun», Shakiras fremføring av «Dude Looks Like a Lady», Kid Rock spilte «Mama Kin» og «Last Child», Train fremførte «Dream On» og Papa Roach sang «Sweet Emotion». I tillegg var det opptredener av overraskelsesgjestene Metallica, Janet Jackson, Fred Durst, Alicia Silverstone og Mila Kunis.
Sammen med KISS dro Aerosmith på turneen "Rocksimus Maximus" i 2003. I 2004 kom albumet "Honkin' on Bobo", med country-låten «You Gotta Move». I 2005 ble konsertalbumet "Rockin' the Joint" utgitt, og i 2005 dukket Steven Tyler opp i filmen "Be Cool". Samme år kom Joe Perrys selvtitulerte soloalbum med låten «Mercy», som han i 2006 fikk en Grammy-pris for. Våren 2006 planla Aerosmith å reise på turné med Cheap Trick, men Tyler måtte gjennom halskirurgi. Dermed ble turneen avlyst. Høsten 2006 var Tyler klar igjen, og bandet startet en turné sammen med Mötley Crüe. Etter få konserter, fikk Tom Hamilton diagnosen strupekreft, og David Hull, som tidligere var med i The Joe Perry Project, erstattet Hamilton midlertidig.
17. oktober 2006 ble samlealbumet "Devil's Got a New Disguise" gitt ut. Albumet inneholder de to nye sangene «Devil's Got a New Disguise» og «Sedona Sunrise». Albumet nådde topp 15 på Mainstream Rock Tracks. I 2007 begynte Aerosmith på en verdensturné der de spilte på rockefestivaler, The Hard-Rock Cafe i London, og spilte blant annet på Hawaii, Prince Edward Island og i Canada. Denne verdensturneen ble en stor suksess.
29. juni 2008 ble PlayStation 2-spillet "Guitar Hero:Aerosmith" utgitt. I september 2008 gjorde bandet forsøk på å fersigstille et nytt studioalbum og turné, men dette ble utsatt på grunn av at Joe Perry hadde pådratt seg en kneskade. I juni 2009 var Aerosmith igjen på turné, denne gangen sammen med ZZ Top. Høsten 2009 var det usikkerhet om Steven Tyler ville fortsette i bandet, men allerede i november samme år spilte han sammen med Joe Perry under en The Joe Perry Project-konsert, der han forsikret publikum om at han ikke kom til å forlate Aerosmith.
Fremtidige planer.
Bandet har planer om å gjøre ferdig et nytt studioalbum, og har håp om utgivelse av dette i løpet av 2011. I mellomtiden er det planlagt en utgivelse i mai 2011 av samlealbumet "Tough Love: Best of the Ballads".
Det nye albumet (2011) "Tough Love: Best of the Ballads" kan nå høres på (Direkte link til album på Spotify)


De nye monarkene.
De nye monarkene var herskerne av europeiske nasjoner i det 15. århundre som forente sine nasjoner og skapte en stabil og sentralisert styresmakt. Det var de sentraliserte styresmaktene skapt under de nye monarkene i det 15. århundre som tillot en periode med kolonisering og erobring i det 16. århundre og ryddet vei for rask økonomisk vekst i Europa.
Mens Peter I av Russland hersket to århundrer etter de nye monarkene, blir han noen ganger regnet som den nye monarken av Russland, da han oppnådde mye for sitt land som lignet det de nye monarkene gjorde for deres.
Etter de nye monarkene, fikk de absolutte monarkene fotfeste, fulgt av de opplyste despotene.


Fugløykalven fyr.
Fugløykalven fyr er et innseilingsfyr som ligger på en høy, bratt holme nord for Nord-Fugløy i Karlsøy kommune i Troms fylke. Fugløykalven ligger mellom Vanna og Arnøya og er fylkets nordligste punkt. Fyrstasjonen ble opprettet i 1916 og har vært i drift siden. Stasjonen var bemannet fram til 2003.
Selve fyrbygningen er et åttekantet betongtårn av samme type som Sula fyrstasjon i Sør-Trøndelag. Tårnet er 8,5 m høyt og rager 42 moh. Fyret lyser 18 kvartmil utover havet, og er det fyret i Norge med flest sektorer som båter kan navigere etter. Linseapparatet er skjermet med 19 sektorer i sitt lysmønster, det høyeste antall i landet. Fugløykalven fyr er det mest strategisk plasserte fyret i hele regionen, det er innseilingsfyret fra nord til Norge og er viktig med tanke på supertankertrafikken, spesielt på grunn av det urene farvannet i omgivelsene.
I tillegg til fyrtårnet, består fyrstasjonen av et bolighus og uthus som til sammen utgjør et tett, lite anlegg rundt en innebygget gårdsplass med høye gjerder. Taubane og sti fører ned til landing og naust. Fugløykalven fyrstasjon er regnet som en av landets mest isolerte stasjoner og har usikre landingsforhold på grunn av sterk havsjø. Fram til 1985 ble personalet på fyret transportert til og fra med skøyte, etter dette ble det opprettet helikopterrute hit.
I tillegg til det rent fyrtekniske arbeidet på stasjonen, har fyrpersonalet gjennom årene utført mange andre viktige oppgaver. Fyret har vært stasjon for meteorologiske observasjoner og fyrpersonalet har hatt tilsynsoppgaver av den fredete Nord-Fugløya for fylkesmannens miljøvernavdeling. Fra fyret har det også blitt drevet en kontinuerlig opplysningsvirksomhet for fiskere som ringte for å få værrapporter fra dette værharde området.
Fugløykalven fyrstasjon ble automatisert og avfolket 2003. Hele holmen og alle bygningene er i dag fredet etter lov om kulturminner.
I 2004 laget Erik Smith-Meyer en kortfilm med avfolkinga av Fugløykalven fyrstasjon som tema.


Balalaika.
En balalaika (russisk: балала́йка) er et russisk musikkinstrument av lutt-type. Vanligvis med tre strenger stemt e e a. Resonanskassen er gjerne trekantet med svakt hvelvet bunn og rygg. Spilles med fingrene eller med plekter. Balalaika er kjent fra begynnelsen av 1700-tallet, opprinnelig et folkemusikkinstrument. Bygges nå i 6–7 størrelser.


Le Monde.
"Le Monde" er en fransk kveldsavis som kommer ut daglig, med hovedkontor i Paris. Avisen hadde et opplag i 2009 på 323 089, noe som gjorde den til den fjerde største av Frankrikes riksaviser (de tre største opplagstallene hadde Le Parisien (Aujourd'hui en France), Le Figaro og sportsavisen L'Équipe.
«Le Monde» ble etablert av Hubert Beuve-Méry på forespørsel av general Charles de Gaulle etter at den tyske arméen ble drevet ut av Paris under den andre verdenskrig. Beuve-Méry krav for å starte på prosjektet var total redaktørmessig uavhengighet og den første utgaven kom 19. november 1944.
Internettutgaven av «Le Monde» har vært tilgjengelig siden 19. desember 1995. Avisens franske tittel betyr "Verden".
«Le Monde» ble tidligere ofte beskrevet som en "sentrum-venstre"-avis, mens dens redaktørmessige linje kan muligens beskrives som mer moderat idag. Avisen «Le Monde» må ikke sammenblandes med den månedlige publikasjonen «Le Monde diplomatique» som «Le Monde» eier 51 % av.
Til tross for deres rykte for kvalitetsjournalistikk, påsto forfatterne Pierre Péan og Philippe Cohen i boken "La face cachée du Monde" ("Le Mondes gjemte ansikt") (2003) at styreleder og ansvarlig redaktør Jean-Marie Colombani og Plenel hadde, i tillegg til andre ting, vist partitilhørighet og inngått i finansielle avtaler som gikk på kompromiss med avisens uavhengighet.
I den senere tid har avisen, som mange andre franske aviser, opplevd synkende lesertall.
Eksterne lenker.
Monde, Le


Overbefolkning.
Overbefolkning er et scenario hvor befolkningen av levende arter er større enn det finnes livsgrunnlag for i dens økologiske nisje. I dagligtale refererer begrepet vanligvis til forholdet mellom befolkningen av mennesker og miljøet de lever i, for eksempel en by, et land eller planeten Jorden.
Overbefolkning er ikke en betegnelse på antallet eller tettheten av individer, men heller antallet individer sammenlignet med ressursene de trenger for å overleve. Med andre ord er det en sammenheng mellom "befolkning" og "ressurser". Hvis et gitt miljø har en befolkning bestående av 10 individer, men det bare finnes mat og drikkevann for 9 individer, da er det miljøet overbefolket. Dersom en befolkning består av 100 individer og det er mat og drikkevann nok til mer enn 100 individer, da er det miljøet ikke overbefolket.
Overbefolkning kan være resultatet av en voksende befolkning eller et for høyt forbruk av ressurser som ikke er bærekraftige. Fremskritt i teknologi kan redusere trusselen av overbefolkning ved å gjøre nye ressurser tilgjengelig eller ved å øke nyttegraden fra eksisterende ressurser.
Ressurser som blir tatt i betraktning når en anslår om en økologisk nisje er overbefolket kan inkludere drikkevann, mat, husly, varme og så videre. I tilfellet med mennesker er det andre ting som spiller inn, for eksempel tilgang på dyrkbar mark og, for alle unntatt stammer med primitive livsstiler, faktorer som arbeidsplasser, trafikal infrastruktur, penger, utdanning, drivstoff, elektrisitet, medisin, kloakksystem og behandling av avfall.
Verdens befolkning vokser nå med mer enn 75 millioner mennesker per år. Rundt halvparten av disse lever i land hvor det fødes for få til å opprettholde befolkningen. Befolkningsveksten i disse landene skyldes immigrasjon. Det er konsensus blant ledende demografer om at Jorden ikke kan støtte mer enn cirka to milliarder mennesker hvis disse skal ha en levestandard på linje med hva dagens europeere har.
Av norske miljøorganisasjoner er det kun NUPEO som har en redusert befolkningsmengde som hovedstrategi for økt bærekraft.


Tommy Hutchison.
Tommy Hutchison (født 22. september 1947 i Cardenden) er en tidligere skotsk landslagspiller i fotball.
Biografi.
Hutchison startet karrieren i Alloa Athletic. Fra 1968 spilte han for Blackpool før han ble signert av Coventry City i oktober 1972 for 140 000 britiske pund.
I 1980 ble han solgt videre til Manchester City for 47 000 pund. I 1981 spilte FA-cupfinalen mot Tottenham Hotspur. Tottenham vant til 3-2 etter ekstraomganger i en kamp der Hutchinson scoret både mål og selvmål for Manchester City.
Mot slutten av karrieren var han i klubbene Bulova, Burnley, Swansea City og Merthyr Tydfil.
Tommy Hutchison debuterte på mot den 26. september 1973. Under fotball VM i Tyskland i 1974 spilte han to av Skottlands tre kamper.
Totalt spilte han 17 landskamper, og scoret ett mål for Skottland.


Walter Raleigh.
Walter Raleigh (født 1554 i Hayes Barton i Devon i England, henrettet 29. oktober 1618 i London) er kjent som forfatter, poet, spion og oppdager. Mange alternative skrivemåter av hans etternavn eksisterer, inkludert "Rawley", "Ralegh" og "Rawleigh". Selv om «Raleigh» er mest vanlig i dag, brukte han selv den skrivemåten bare en gang. Hans foretrukne skrivemåte var «Ralegh».
Tidlig liv og karriere.
Walter Raleigh var født i Hayes Barton som ligger på grensen av Woodbury Common nær landsbyen East Budleigh i Devon, England. Han var halvbror av sir Humphrey Gilbert og Adrian Gilbert. Raleighs familie hadde en fundamental protestantisk religiøs tro og unnslapp så vidt forfølgelse flere ganger under den katolske dronningen Mary I av England (1553–1558). I barndommen utviklet Raleigh et hat ovenfor katolisismen, og var rask til å uttrykke det etter at den protestantiske Elisabeth I kom på tronen i 1558.
Innen 1581, etter et antall militære og marinesammenstøter i Frankrike, Irland og andre steder, hadde han etablert seg ved hoffet som Elisabeths favoritt. Fortellingen om at han en gang tok av en verdifull kappe og kastet den over en søledam for dronning Elisabeth slik at hun kunne gå over, illustrerer Raleighs teatralske manérer. Hendelsen skjedde antagelig aldri, men alle hadde blitt vant til å forvente den slags fra Raleigh, og Elisabeth likte alltid den slags manérer.
Den nye verden.
Raleighs plan for kolonisering i «Virginia» i Nord-Amerika fra 1585 mislyktes ved Roanoke-øya rundt 1587-1590.
Som en slags reiseagent satte han sammen en overbevisende brosjyre som oppmuntret europeere til å flytte til den nye verden. Til slutt ble en reise satt i gang og skipene landet ved Roanoke. De planla å sette av kolonistene og så komme tilbake noen måneder senere med forsyninger til dem.
Selv i dag har Roanoke-øya mange insekter og mygg og er dekket av veldig tette skoger. Det var ikke et ideelt sted å forlate kolonistene. Rundt 1589 eller 1590 returnerte skipene til Roanoke-øya med forsyninger. De kunne ikke finne en eneste kolonist. Roanoke-øya var ingen ideell plass å bli værende, og de lette etter kolonistene i bare rundt 45 minutter. Ifølge gjenfortellinger fant de ordet «Croatan» skåret inn i et tre.
Historikere gjetter på at det som antagelig skjedde var at de fleste kvinnene og barna døde kort til etter landingen, og mennene ble innlemmet i samfunnet til den lokale stammen, croatan. De europeiske mennene dro fordel av de innfødte kvinnene, dermed ble de drept av den innfødte høvdingen.
Raleighs innflytelse ble kraftig utvidet da han ble en av Elisabeths ledere for spionene, sammen med Francis Walsingham og var hovedsakelig ansvarlig for å ha avslørt Babington-komplottet (1586), et katolsk komplott for å avsette Elisabeth og erstatte henne med Mary I av Skottland. Resultatet av dette var at Elisabeth gav Raleigh en eiendom på 160 km² i Irland. Mary ble dratt inn i Babington-konspirasjonen og ble i etterkant henrettet i 1587.
Han fikk i 1585 embetet Lord Warden of the Stannaries, som han hadde til 1603.
Irland.
Raleigh tok del i slå ned Desmond-opprøret i 1579 og dro fordel av distribusjonen av land i etterkant. Han mottok 160 km² som inkluderte de viktige stedene Youghal og Lismore. Dette gjorde ham til en av de viktigste landeierne i Munster, men han hadde begrenset suksess i å få engelske tjenere til å slå seg ned på eiendommen. Youghal var hjemmet til Raleigh for korte perioder i løpet av de sytten årene han holdt land i Irland.
Det er blitt påstått at Raleigh skulle ha plantet de første potetene i Irland ved Youghal, og introduserte dermed en enkel, men næringsrik mat som skulle få en viktig innvirkning på Irlands fremtid. En gjenfortelling sier at Raleigh røykte i hagen i sitt hjem, Myrtle Grove, da en av hans tjenere som aldri hadde sett tobakk før, kastet vann over ham i frykt for at han hadde tatt fyr. Raleigh var borgermester i Youghal i 1588 og 1589. Blant hans bekjente i område var poeten Edmund Spenser som i likhet med Raleigh hadde fått land i Munster.
1590-årene så vanskeligheter på Raleighs irske plantasjer på en tid da hans egen formue var nedadgående. Han solgte sine irske eiendommer i 1602, og endte dermed sin involvering med plantasjen i Munster.
Senere liv.
I 1591 ble Raleigh hemmelig gift med Elizabeth («Bess») Throckmorton, en av dronningens adelige hoffkvinner. Hun var elleve år yngre enn ham og gravid for tredje gang. Da det uautoriserte giftemålet ble oppdaget året etter, beordret dronningen Raleigh fengslet og Bess sagt opp fra hoffet. Det tok flere år før Raleigh gjenvant sin stilling. Paret forble trofast mot hverandre og i løpet av Raleighs fravær viste hun seg å være dyktig i å ta seg av familiens formue og rykte. Paret fikk to sønner, Wat og Carew, som vokste opp.
Raleigh var guvernør av Jersey 1600–3 og var ansvarlig for forsvarsverkene på øya. Han navnga den nye festningen som beskyttet ankomsten til Saint Helier "Fort Isabella Bellissima", som ble kjente etter det på engelsk som Elizabeth Castle.
Kongelig velvilje varte derimot ikke. 17. november 1603, etter Elisabeths død, ble Raleigh stilt for retten anklaget for forræderi i den konverterte hallen i Winchester Castle antatt for å ha vært involvert i hovedkomplottet. Hans involvering ser ut til å ha vært begrenset til å ha møtt Henry Brooke, Lord Cobham og ingenting mer, men Raleigh var i unåde på den tiden. Han ble sittende i Tower i London til 1616. Mens han var fengslet skrev han en bok om antikkens historie (Hellas og Roma): "The History of the World".
Raleigh ble løslatt fra Tower i 1616 for å utføre en ny ekspedisjon til Orinoco på leting etter El Dorado. Under ekspedisjonen plyndret hans menn under kommandoen til Lawrence Keymis den spanske utposten San Thome. Raleighs sønn Wat ble truffet av en kule og drept momentant i det innledende angrepet på byen. Da Raleigh returnerte til England krevde den rasende spanske ambassadøren at kong Jakob gjeninnførte Raleighs dødsdom.
Raleigh ble halshogd ved Whitehall 29. oktober 1618. Selv om hans popularitet hadde sunket betydelig siden hans elisabethianske storhetstid, ble henrettelsen av ham sett på av mange som både unødvendig og urettferdig. Noen historikere har ansett at det var en faktor som fremskyndet Stuart-dynastiets fall.
Arv.
Filmklassikeren om forholdet mellom dronning Elisabeth, Raleigh og hans kone i "The Virgin Queen" fra 1955 med Bette Davis, Richard Todd og Joan Collins.
Hans navn blir sitert i Beatles-sangen «I'm so tired» fra The Beatles (White Album).
Byen Raleigh, North Carolina tok sitt navn fra sir Walter Raleigh. Fylket Raleigh County i Vest-Virginia er også oppkalt etter ham.
Eksterne lenker.
Raleigh, Walter
Raleigh, Walter
Raleigh, Walter


Robin Ruzan.
Robin Ruzan (født 22. februar 1964 i Queens i New York City) er filmskuespiller. Hun er datter av Linda Richman og giftet seg med filmskuespilleren Mike Myers 22. mai 1993. De møttes på en ishockeykamp etter hun var blitt truffet av en puck. Hun har beholdt sitt pikenavn. Paret søkte om skilsmisse 23. desember 2005.


Grenseverdi.
I matematikk brukes begrepet grenseverdi til å betegne en verdi som en følge eller funksjon nærmer seg, når dens argument nærmer seg et bestemt punkt, eller uendelig.
Grenseverdien til en reell funksjon.
Symbolet formula_1 betegner grenseverdien til funksjonen "f" når variabelen "x" nærmer seg "a". Her kan "a" enten være et reelt tall eller formula_2 eller formula_3. Grenseverdien selv kan også være et reelt tall, eller formula_2 eller formula_3.
Den matematiske definisjonen er som følger: For en funksjon "f", og reelle tall "a" og "b", så er
hvis det for ethvert reelt tall ε > 0 finnes et reelt tall δ > 0, slik at hvis "x" er et tall i definisjonsmengden til "f", gjelder det at
Denne definisjonen kan uttrykkes slik: Forskjellen mellom "f"("x") og "b" kan gjøres så liten man vil, ved å velge "x" tilstrekkelig nær "a".
Grenseverdier kan for eksempel brukes for å studere oppførselen til en funksjon i nærheten av punkter hvor den ikke er definert.
er ikke definert i punktet "x" = 1, siden nevneren her er lik 0. Men hvis man lar "x" være et tall i nærheten av 1, ser man at "f"("x") vil være nær 2, og desto nærmere man lar "x" være 1, jo nærmere vil funksjonsverdien være 2. Derfor er


Turkis (farge).
Turkis er en farge som inngår i fargespekteret, med bølgelengder rundt 500-520 nm. Ordet «turkis» kommer fra fransk «(pierre) turquoise» og betyr «tyrkisk (stein)», hvilket bygger på en misforståelse – turkis forekommer ikke i Tyrkia, men handelen mellom tyrkerne og Vest-Europa gjorde at den kom til å assosieres med Lilleasia. Den forekommer i stedet i Iran og Afghanistan, der den kalles «firuze».
Turkis er komplementærfarge til rødt, og kan i additive fargesystemer bli dannet av like mengder grønt og blått. I norsk språk omtales vanligvis bare lyse nyanser som turkise, mens mørkere nyanser omtales som blågrønne.
Den er en av fargene som blir brukt i det subtraktive fargesystemet CMYK.
I estetikken regnes turkis til de kalde fargene.
Fargen blir ofte forvekslet med lyseblått.


Suezmax.
Betegnelsen Suezmax omtaler de største skipene som kan trafikkere Suezkanalen. Større skip kalles "Post-Suezmax", og kan ikke passere. Ved kontinuerlig mudring opprettholdes størstedybden på 20 meter. Med nødvendige sikkerhetsmarginer tillates skip med dypgang ned til 17 meter. Ellers gjelder en bredderestriksjon på 70 meter.
For tankskip og bulkskip er lasteevnen på inntil 180 000 tonn.


Magenta.
Magenta er en farge som ikke inngår i fargespekteret, det vil si at fargen ikke skapes av lys av en enkel bølgelengde.
Magenta kan bli laget ved, i et additivt fargesystem, å blande like mengder rødt og blått. Fargen er komplementærfarge til grønt.
Magenta er en av primærfargene i subtraktive fargesystemer, som CMYK, sammen med gul og cyan.


Butikken om hjørnet.
"Butikken om hjørnet" er en film fra 1940 som forteller historien om to mennesker som ikke kan utstå hverandre og som jobber i samme butikk, uvitende om at de har en pågående kjærlighetsaffære gående per post. Filmens hovedpersoner er James Stewart, Margaret Sullavan, Frank Morgan og Joseph Schildkraut.
Filmens manusforfattere Samson Raphaelson og Ben Hecht har brukt ideen fra teaterstykket "Parfumerie" av Miklós László. Regissøren var Ernst Lubitsch.
"The Shop Around the Corner" ble laget «på nytt» i 1998 som "Du har m@il". I 1999 ble den originale filmen bestemt å være «kulturelt viktig» av det amerikanske Library of Congress og valgt ut til preservasjon i det nasjonale filmregisteret.


Tankskip.
Tankskip betegner et fartøy laget for å føre flytende laster i bulk, i første rekke råolje og destillater som diesel og bensin. Dette er til forskjell fra tørrlasteskip som frakter tørr last og stykkgodsskip som frakter last pakket i mindre enheter.
På verdensbasis omfatter de største handelsvarene for tankskipene blant annet råolje, petroleumsprodukter og vegetabilske oljer. Det er slett ikke bare flytende olje som fraktes i tankere. Det finnes både kjemikalietankere og gasstankere. Teknologien varier mye mellom de forskjellige typene tankskip. Kjemikalietankskip og gasstankskip er behandlet i egne artikler, mens denne artikkelen befatter seg med råoljetankere og produkttankere.
Historie.
På 1800-tallet var det i første rekke lampeolje som ble ført på skip. Det meste av dette var fiskeoljer, hvaloljer og planteoljer, og oljen ble tappet på fat før den ble lastet ombord på skip.
Nordmannen Even Tollefsen fra Nøtterøy i Vestfold anses som tankskipets oppfinner. I 1877/78 konstruerte han det første skip for frakt av petroluemsprodukter i bulk, i motsetning til i tønner som var metoden inntil da. Han omkom senere i skipsforlis i 1897. Det er satt opp en byste av ham som tankskipets oppfinner på Teie ved Tønsberg.
Senere ble «Gluckauf»1886 bygget for å føre mineralolje fra USA til Europa. Med en tonnasje på 2300 dødvekttonn (dvt) var hun svært liten sammenliknet med dagens tankskip.
Men ideen skipet representerte om å føre olje i tankskip var ustoppelig. I 1886 ble 99 % av oljen USA eksporterte tappet på fat. I 1906, tyve år senere, gikk 99 % på tankskip.
T2 tankerne.
Libertyskipet SS «Carlos Carrillo» ved San Francisco, California
I løpet av andre verdenskrig ble de kjente Libertyskipene malen for hvordan store skip skulle seriebygges. Det ble bygd 620 av en tanksskipsklasse av tilsvarende skip (kalt «T2») bare i USA mellom 1942 og 1946. De hadde en lastekapasitet på 16 000 dvt og enkelte var i bruk helt frem til 1970-tallet.
Nybygde, norske tankskip hadde omkring 1950 en maksimal størrelse på 30 000 dwt. På denne tiden var det fremdeles vanlig at tankskip hadde to overbygg: Et midtskips med offiserslugarer, salonger og kommandobro og et akterut med maskinrom, mannskapslugarer og –bekvemmeligheter.
Mens «T2» skip i bruk under og like etter andre verdenskrig hadde et mannskap på 45, har våre dagers skip et mannskap på om lag halvparten.
Supertankere.
I 1959 var MT «Universe Apollo» på 114 356 dvt det første tankskip som passerte 100 000 dvt. Senere ble stadig større skip bygget. De største tankerne til nå ble kontrahert like før oljekrisen i 1973. Under navnet Knock Nevis opererer det som en gang var verdens største tankskip på 564 736 dødvekttonn og 458,45 meter lang (LOA) i dag som flytende lager.
Dagens skip.
Utseendet har endret seg fra skipene som ble bygd etter krigen. Overbygget midtskips er nå fjernet og alle funksjoner er nå samlet i det akterste overbygget.
Etter utallige eksplosjonsulykker, havarier og forurensningskatastrofer er regelverket som omgir alle forhold vedrørende konstruksjon, bygging og drift av tankbåter svært omfattende.
Bruk av nøytralgassanlegg er nødvendig for å eliminere eksplosjonsfare. Gassfølere i alle skipets rom og tanker som ikke fører olje varsler også om mulige eksplosjonsfarer.
En moderne oljetanker har typisk femten lastetaker som både har dobbel bunn og doble sider. I denne dobbelkonstruksjonen fører man vann når båten går i ballast. På denne måten holdes olje og ballastvann adskilt og reduserer forurensingen betydelig.
Gjenkjennelse.
Oljetankeren gjenkjennes på et flatt dekk uten store kraner eller annet utstyr som stikker mye opp. Helt akter har det styrehuset som normalt er fire til åtte dekk høyt. Skipsdekket er har rør for å føre lasten, nøytralgass og annet til og fra tankene. Midtskips ser man en rekke rørender med "flenser" ved "manifolden". Slanger kobles fra land til manifolden for å laste og losse oljen. For å løfte slangene til og fra manifolden finnes det gjerne en eller to små kraner.
Betegnelser etter størrelse.
a>.I 1974 lanserte organisasjonen AFRA (American Freight Rate Association) sin inndeling av tankbåter etter størrelse. «Afra» er en forkortelse for «Average Freight Rate Assesment» og Aframax betegner tankskip av referansestørrelse, dvs 80–105 000 dvt.
Andre størrelsesbenevnelser er også kjente. Tankskip av Suezmax-størrelse utnytter sin lastekapasitet maksimalt ved passering av Suezkanalen. Dette betyr i dag en tonnasje på 130–140 000 dvt, tilsvarende ca 1 million fat olje. Tilsvarende for tankskip i Panamakanalen (Panamax) er 80 000 dvt.
Det er ikke bare de menneskebygde kanalene som setter grenser for tankskipenes valg av rute. Malakkastredet som skiller Malaysia fra Indonesia er for grunt for tankere større enn 260 000 dwt. Skip over denne størrelsen må med last fra Persiabukten til Japan gå via Lombokstredet (vest for Bali), en omvei som forlenger reisen med ca 1 000 nautiske mil, tilsvarende over 60 timers eller nærmere tre døgns reise. Både Den engelske kanal og Bosporosstredet representerer så store utfordringer for superskipenes manøvreringsevne at de ikke passerer.
Kysttankskip og havnetankbåter.
De minste tankskipene forsyner terminaler med oljeprodukter som spenner fra fyringsolje og parafin til smøreoljer og kjemikalier. De brukes også til levering av bunkers til skip i havner.
Små tankskip.
I denne kategorien finnes sannsynligvis den største variasjonsbredden blant verdens tankbåter og også det største spekteret av last. Her finnes kjemikalietankere og høyt spesialiserte tankskip. Normalt krysser ikke disse skipene mellom kontinenter.
Middels tankskip.
I denne kategorien er det svært mange forskjellige skipstyper som dekker de forskjelligste behov. De mindre skipene har vanligvis last som bensin, drivstoff for fly, kjemikalier og lette fyringsoljer. De større frakter tyngre, raffinerte oljer og lettere råolje.
Store tankskip, 1. og 2. nivå.
Skip på under 100 000 dwt deles gjerne inn i to kategorier: «Dirty» og «clean». Dirty står for skip som frakter sort eller skitten olje som råolje, tungolje og asfaltolje. Cleanskipene frakter raffinerte, hvite produkter som bensin, flybensin, parafin. Kjemikalieskip regnes også som clean. På grunn av de strenge kravene til tankinspeksjoner skifter de fleste skipene normalt ikke fra den ene kategorien til den andre. Markedsforhold kan imidlertid gjøre det nødvendig å skifte fra den ene til den andre. Skip over 100 000 dwt frakter i hovedsak bare råolje:.
VLCC og ULCC.
Normalt brukes alle skip av denne størrelse utelukkende til råolje. Flere av ULCC-skipene er på over 500 000 dvt.
vlcc og ulcc er forkortelser for henholdsvis "Very Large Crude Carrier" og "Ultra Large Crude Carrier".
Oljetankere.
De forskjellige operasjonene rundt lasting og lossing til oljetankskip er basert på lang tids akkumulert erfaring, og også regulert av internasjonal og nasjonal lovgivning.
Lasting.
Lastingen består i utgangspunktet i å pumpe olje over på skipets tanker gjennom rør eller slanger. Dette kan enten gjøres fra land, fra en bøye, eller fra et annet skip.
Etter som oljen pumpes ombord må gasser fra tankene slippes ut. Avhengig av lokal lovgivning slippes disse gassene ut i luften, eller de ledes tilbake i tankene via en kondensator.
Skipet må også justere ballasttankene etter som oljetankene fylles.
Selv fyllingen av tankene starter langsomt og under lavt trykk, og øker på etter som det er synlig at utstyret fungerer, frem til "toppingen" av tankene når de nærmer seg fulle. Den siste delen av oppfyllingen er svært risikabel og foregår også svært sakte. Alle skip må ha minst to uavhengige systemer for måling av hvor mye plass som er tilbake på tankene, og etterhvert som de toppes opp åpner og lukker mannskapet ventiler på toppen av tankene for å lede oljestrømmen, og for å tømme alle gass-lommer.
Lossing.
Før lossing må de samme prosedyrer gjennomføres som dem som ble gjennomført før lasting.
Selve losse-prosessen er også svært lik på ombordlastingen. Båtens tanker og alle systemer må overvåkes nøye underveis, og ventiler må åpnes og lukkes for å lede oljestrømmen.
Rensing av tanker.
Tankene i tankskip må renses mellom hver frakt. Mindre tankskip frakter ofte forskjellige produkter, og må rense tankene for å unngå å forurense lasten. De større tankskipene, som kun frakter råolje, trenger å vaske vekk avleiringer i tankene. Råolje er tyktflytende og klissete, og avleiringer utgjør en betydelig reduksjon i fraktekapasiteten.
I tilfeller der det skal utføres inspeksjoner eller vedlikehold i tankene er det ikke tilstrekkelig å rense tankene, da må de også tømmes for gasser.
De fleste oljetankere bruker et såkalt "Crude Oil Washing-system" (COW) som en del av renseprosessen. Dette systemet varmer opp olje fra lasten og kjører det gjennom skipets fastmonterte vaskesystem for å løse opp størknet olje og asfalt-avleiringer.
Fastmonterte og mobile hyøtrykks spyle-systemer vasker også tankene med vann og kjemikalier. Vaskevannet kalles for slop. Det pumpes over på skipets slop-tanker, hvor det får stå og skille seg. Vannet slippes så ofte ut i havet. Alle større havner har i dag mottaksanlegg for slop og oljerester fra slop.
Etter at tanken har blitt vasket blir den noen ganger tømt for gass. Frisk luft blir da pumpet inn, og mannskapet måler innholdet av hydrokarboner i tankens atmosfære, ofte med håndholdt utstyr.
Når innholdet når under et prosentnivå bestemt av regulativer blir tanken erklært for gass-fri.
Når tanken er gass-fri blir den ofte ytterligere rengjort manuelt ved en prosess som kalles for "måking" (mucking.) Denne prosessen foregår i et farlig arbeidsmiljø, og stiller omfattende krav til sikkerhetsutstyr og overvåkning.
Norske redere.
Den største (2008) og klart mest kjente er det John Fredriksen-kontrollerte Frontline. Dette er også verdens største tankrederi målt i dødvekttonn.Bergesen Shipping var inntil det ble solgt verdens største tankskipsrederi.
Statoil eide og drev tidligere sine egne tankskip under navnet "Navion". Disse skipene er nå solgt til canadiske Teekay Shipping. Utover dette har Knutsen OAS i Haugesund og i de senere år Bergensbaserte Viken shipping vært store aktører.


Terje Formoe.
a> i 2010. Her ved siden av figurene Pinky og Sunniva.
Terje Formoe (født 6. desember 1949 i Fredrikstad) er en norsk artist, låtskriver og forfatter. Han er særlig kjent for Kaptein Sabeltann, en oppdiktet sjørøverskikkelse som første gang ble presentert i en sommermusikal for barn i Kristiansand Dyrepark i 1990.
Bakgrunn og arbeid.
Formoe er utdannet lærer. Han begynte artistkarrieren som visesanger, og den første plata kom i 1975. Han arbeidet som markeds- og underholdningssjef i Kristiansand Dyrepark fra 1984–94. Der framførte han egne, musikalske familieforestillinger hver sommer, blant annet "Vår dyreverden" og de populære sjørøvershowene med Kaptein Sabeltann fra 1989.
Terje Formoe har utgitt en rekke plater for barn, først og fremst med musikken fra forestillingene om Kaptein Sabeltann, men også "Livet er toppen" fra 1983 som inneholdt den kjente "Juliussangen". Formoe har også laget familieforestillinga Kjell Pell Pottitskrell i 1996 og utgitt viseplata Umaskert i 2003. Mest kjent er han imidlertid for rollefiguren Kaptein Sabeltann, en skikkelse som har blitt en stor kommersiell suksess. Arbeidet med Sabeltann gav ham Kardemommestipendiet i 1992, og det resulterte i Spellemannprisen 1994 i klassen «barneplater» for albumet "Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga".
Terje Formoe er daglig leder og styreleder i Kaptein Sabeltann AS. Omsetningen i 2005 var på nesten 7 millioner kroner og resultatet nesten to millioner. Terje Formoe er også styremedlem i Piratprodukter AS, der han eier 51 prosent av aksjene. Piratprodukter hadde over 25 millioner kroner i omsetning i 2006.
Terje Formoe er broren til maleren Erik Formoe og faren til skuespilleren Janne Formoe. Han bor og arbeider i Kristiansand.
Utgivelser.
Lista inneholder de fleste plate-, bok- og filmutgivelsene der Terje Formoe har vært ansvarlig for musikk og manus.
Musikk.
Terje Formoe har utgitt en rekke LPer, kassetter og CDer, både som musikkplater og lydbøker.
Tegneserier og annet.
I tillegg er det blitt utgitt flere aktivitetsblader, månedsmagasiner og adventskalendere med Kaptein Sabeltann, blant annet med tegninger av Egil Nyhus og Asbjørn Tønnesen. Et månedlig Sabletann-blad med fast tegneserie kom i 2006. Tegneserien er skrevet av Dag E. Kolstad og tegnet av Arild Midthun, Asbjørn Tønnesen og Jimmy Wallin.


Come Together.
«Come Together» er en sang av rockebandet The Beatles, utgitt på albumet Abbey Road i 1969.
Sangen var åpningssporet på albumet "Abbey Road", utgitt sepember 1969, og en måned senere ble den også en av to A-sider på gruppens 21. single i Storbritannia, sammen med George Harrisons komposisjon «Something». Sangen ble B-siden på deres 26. singelutgivelse i USA.
Here come ol' flat-top, he come groovin' up slowly
He got juju eyeball, he one holy rollah …
Bakgrunnen for sangen var at Lennon skrev en sang for Timothy Learys mislykkete kampanje for å bli valgt som guvernør i California mot Ronald Reagan. Kampanjen endte brått da Leary ble arrestert for besittelse av narkotika. Lennon endret da sangen til en låt med små sleivspark rettet mot McCartney og Harrison, blandet sammen med fortellinger om den politisk-kulturelle "bagism"-kampanjen han førte sammen med sin kone Yoko Ono.
Here come a flat-top, he was movin' up with me
Then come wavin' goodbye a little' old souped-up jitney
Det kom til et forlik mellom Lennon og Levy som holdt saken utenfor rettssystemet, og som innebar at Lennon forpliktet seg til å spille inn noen sanger eid av Levy, noe som ville gi Levy inntekter fra platesalget og komponistrettighetene. Forliket ble oppfylt i og med utgivelsen av Lennons album "Rock 'n' Roll" som kom i 1975, der Lennon foruten å spille en versjon av «You Can't Catch Me», også gjør en versjon av Berrys «Sweet Little Sixteen».
Sangen ble innspilt 21., 22., 23., 25., 29. og 30. juli 1969.
Referanser.
Come Together


Romsdalsdialekt.
Romsdalsdialekt er dialekten i Romsdal eller det tidligere Romsdals fogderi, altså områdene omkring Molde, Romsdalsfjorden og Romsdalen (bygdene Vestnes, Sylte, Eid, Voll, Grytten, Hen, Veøy, Nesset, Eresfjord, Vistdal, Tresfjord, Bolsøy, Aukra, Fræna, Sandøy og Bud). Dialekten har trekk både fra vestnorsk og fra østnorsk.
Viktige trekk.
Romsdalsdialekten har en av hovedegenskapene ved østnorsk, nemlig tykk l, men bare av "l", ikke av "rð". Således "gar" for norrønt "garðr". Samtidig har den en av hovedegenskapene ved vestnorsk, nemlig at den ikke er berørt av jamvektsloven i ord som ender på vokal. Således har den alltid endelsen "-e" i infinitiv av verb og i svake hunkjønnsord: "å gjære, å komme, jente".
Romsdalsdialekten har det til felles med de nordligere norske dialektene at "nn" og "ll" uttales palatalt. Derimot gjelder dette ikke så ofte "nd". Dialekten har i likhet med østnorsk konsonantforbindelser som "mn", "ŋn", "fs", "ft". Et østnorsk trekk er det også at utlydende "-r" i bøyningsendelser ikke blir til "Ə", men bortfaller: som "bøk" for "bøker", og at utlydende "-e" i trestavelsesformer av bestemt han- og hunkjønn er bortfalt: "hæstann".
Som i vestlandsk er det stor bøyningsforskjell mellom sterke og svake substantiver. Bøyningen er stort sett lik den som finnes på Nordmøre og Sunnmøre.
Det romsdalske ordet for "jeg" er "i".


Abbey Road (gate).
Abbey Road. 2004Abbey Road er en gate i London. Selv om det er mange andre gater med samme navn, inkludert 20 i London alene, er det den Abbey Road som The Beatles har gjort berømt gjennom albumet oppkalt etter gaten, som er den mest kjente.
Veien går nord-vest til sør-øst gjennom de velstående nordlige boligområdene St John's Wood. Den nordvestlige enden av Abbey Road, NW8, begynner med trafikkrysset Quex Road og West End Lane; den fortsetter sør-øst for flere kilometer, krysser Belsize Road, Blendheim Terrace og Marlborough Place, og ender i krysset mellom Grove End Road og Garden Road. Den sørlige delen av gata ligger i bydelen City of Westminster og den nordlige i Camden.
I desember 2010 ble krysset gitt grad II i bygningsvernet i Storbritannia av English Heritage.
Berømmelse.
The Beatles spilte i løpet av 1960-årene inn mer enn 90% av sine sanger i EMIs Abbey Road Studios som ligger som et av det første husene ved gaten, nr. 3 Abbey Road, tett ved en fotgjengerovergang. Denne er blitt en yndet turistattraksjon ettersom The Beatles gjorde den berømt da gruppens fire medlemmer lot seg fotografere da de gikk over denne, og brukte fotoet som omslag på sitt album fra 1969 med navn "Abbey Road".
Mange turister gjør nå veien forbi og stopper trafikken fordi en fotograf skal fotografere enda en gruppe som skal spankulere over veien. Det finnes også et webkamera slik at man hele tiden kan følge med på hva som skjer i fotgjengerfeltet, om man kan komme til. Abbey Road er blitt markert i guiden "The Amazing Race 7" som et turistmål.
Den enkleste måten å finne Abbey Road Studios til fots er å ta undergrunnen til stasjonen St. John's Wood og fra denne er Abbey Road omtrent hundre meters gange. Da vil man lett finne de berømte zebrastripene som The Beatles gikk på. Studioet ligger rett ved på venstre side, lett å gjenkjenne på all graffitien på muren.


Valknute.
Valknute, valknut eller valknop er en symmetrisk, knuteliknende figur som består av en sammenhengende strek med flere runde, firkantede eller trekantede løkker. Disse grafiske figurene har en lang historie over store deler av verden. Den særegne formen har blant annet vært brukt som dekor, som symbol for guddommer og som vern mot onde krefter og magi. Valknuter med fire eller tre løkker finner vi i gamle norske bumerker, mens valknuten i Norden i dag er mest kjent som et kringleformet korssymbol med fire løkker brukt på veiskilt med betydningen «severdighet».
Valknute betegner også en spesielt innviklet knute eller en knute uten synlig ende, altså ulike typer evighetsknuter som endeløse slynger som går tilbake til seg selv. I gamle dager ble ordet "valknuter" dessuten brukt i Bergensdialekten om kringler som var satt sammen av ringer eller løkker av deig. Valknut er i tillegg navnet på en programvare eller fildelingsklient for å koble seg opp mot Direct Connect-nettverket.
Navn, opprinnelse og varianter.
a>. Denne kunne også kalles "valknop".
Ordet "valknute" har en usikker opprinnelse, men kan være satt sammen av det norrøne "valr", som betyr «kriger falt i kamp», og "knute". Navnet ble i norrøn tid brukt om en figur som besto av tre sammenflettede triangler. Et slikt tegn forekommer blant annet på gravsteiner, for eksempel på billedsteiner fra Gotland i Sverige, og forbindes derfor med døden. Knuten har således også fått navnet "dødsknute".
Figuren har også blitt knyttet til Odin og kan kalles "Odins knop", såvel som "Den beseiredes hjerte", "Valas hjerte" og "Rungnes hjerte", det siste etter en av de jotnene som den norrøne guden Tor kjempet mot i Edda-fortellingene. Hos den danske salmedikteren Thomas Kingo (1634–1703) kalles valknute for en "Valke-Knude".
Valknute i form av det moderne «severdighetsmerket» kan også kalles «sankthanskors», «johanneskors» eller «St. Hans' kors» (engelsk: "Saint John's Cross" eller "Saint John's Arms").
Ordet "valknude" var tidligere også betegnelse på en kunstferdig flettet knute, især på enden av et tau eller en pisk. "Valknute" eller "valknop", på svensk også kalt "perkunta", kunne dessuten brukes som navn på tyrkerknop, en flettet knute som særlig ble brukt til sjøs.
Valknuten har ingen åpning og kan dermed tolkes som å ikke kunne la seg bli brutt opp av onde krefter. Knuten har sammen med andre knuter, blitt brukt til å beskytte seg mot svart magi. Betegnelsen kunne brukes om alle slags innviklede knuter som var vanskelig å løsne, også som synonym til Den gordiske knute. Valknuten kunne dessuten kalles «kjærlighetsknute» og ble brukt som «elskovsvekkende» symbol ved frieri. Ble knutene trukket sammen, var svaret ja, ble knutene trukket fra hverandre, var svaret nei.
Valknute kan på tysk kalles "Liebesschleife" («kjærlighetssløyfe»), på fransk "lacs" (eller "noeud") "d’amour" og på engelsk "trueloveknot", "waleknot" eller "figure-of-eight" («åttetallsknop»). «Severdighetsmerket» kan også kalles
Gjengivelser og bruk av valknuter.
Knutelignende figurer som er dannet av tre, fire eller flere løkker finnes i mønstre fra mange steder i verden gjennom lang tid. Løkkene kan være runde, firkantede eller trekantede.
Valknuter er funnet blant annet i Athen på Hephaistos' tempel og i Theodosius den stores kirke, i bysantinsk kunst, på bildestein fra Gotland, merovingiske sarkofager, tekstiler fra Osebergfunnet, kunsthåndverk og gjenstander fra insulær kunst fra Irlande og angelsaksiske England, og på kirkevegg i Moskva.
Valknuter er blant annet innrisset som graffiti på bygningsdeler i flere norske stavkirker, og de inngår i bumerker fra norske bønder. Valknuten i bumerker blir av Tuve Skånberg tolket som et opprinnelig kristent korssymbol.
Valknute med fire eller fem løkker finnes brukt i våpenskjold, særlig i Lødingens kommunevåpen med gull valknute av fem løkker på rød bunn, et symbol på fjordenes plassering.
I moderne tid er figuren tatt i bruk på et blått eller brunt trafikkskilt som viser en hvit knute med fire løkker. Skiltet angir at en befinner seg i nærheten av en severdighet, og knuten har vært benevnt som en "valknute".
Fengselsvesenets gamle logo var også inspirert av valknuten. Den lignet skiltet for severdighet, men var i stedet rettvinklet og med dobbel oppmerking. Det skulle være tydelig at her holdt en noen innesperret.
Trikvetra er en egen figur, men den kan tolkes som en variant av valknuten. Trikvetra har tre ovaler, trekanter eller triangler, som kan være formet slik at noe av de tre delene overlapper hverandre.


Sanne Jesus Kirke.
Den "Sanne Jesus Kirke" er en ikke-sektisk (uavhengig) kirke som oppstod i
Beijing, Kina i 1917.
Den nåværende valgte formann av SJK Internasjonale forsamling er presten
I dag er det anslagsvis mellom 1,5 og 2,5 millioner medlemmer i førtifem
Kirken er en kinesisk sidegren av pinsevenn-grenen i kristendommen som
oppstod i det tidlige tyvende århundret.
Kirken slutter seg også til enheten av pinsevennenes teologi (Jesus-Navn
Kirken mente at alle tolkninger av evangeliet må ha bibelske referanser
til å støtte under seg for å unngå feiltolkninger eller uekte lære.
De var også en av de tre innfødte kinesiske huskirker som fantes før
kommunistene tok over Kina i 1949.
Den hellige Ånd.
"Mottakelsen av den Hellige Ånd, bevist gjennom å tale i tunger, er
garantien for vår arv fra Himmelriket" (Rom 8,16, Ef 1,13-14).
Dåp.
"Vanndåp er sakramentet for forlatelsen av synder for gjenfødelse. Dåpen
foregår i naturlig rennende vann, slik som elva, sjøen eller innsjøen."
"Døperen, som allerede har mottatt vanndåp og den hellig ånd, leder dåpen i
navnet til Herren Jesus Kristus. Og personen som mottar dåpen skal bli
fullstendig nedsenket i vann med hodet bøyd og ansiktet vendt nedover".
Vasking av føttene.
"Vasking av føttene er et sakrament som gjør det mulig å oppleve en del av
Det tjener også som en konstant påminnelse om at man skal utøve
kjærlighet, hellighet, ydmykhet, tilgivelse og nytte.
Enhver som har mottatt vanndåp bør få sine føtter vasket i Jesus Kristus
navn. Gjensidig fotvask kan bli utført i passende anledninger."
Den hellige Nattverd.
"Den hellige nattverd er sakramentet til minne om Herren Jesus Kristus død.
Den gjør det mulig for oss å ta del i Herrens kjøtt og blod og sette oss i forbindelse med Ham, slik at vi kan få evig liv og gjenoppstå på den
ytterste dag. Dette sakramente skal feires så ofte som mulig. Det skal kun brukes usyret brød og druesaft".
Sabbaten.
"Sabbatsdagen, den syvende dag i uken (Lørdag), er en hellig dag,
velsignet og innviet av Gud. Den er lagt under Herrens nåde til minne om
Guds skapelse og frelse og med håp om evig hvile i det neste livet."
Jesus Kristus.
"Jesus Kristus, Ordet som ble til kjøtt, døde på korset for å frelse
syndere, oppstod tredje dag og steg opp til himmelen.
Han er den eneste frelseren av menneskeheten, Skaperen av himmelen og
jorden, og den ene Sanne Gud."
Hellige Bibel.
"Den Hellige Bibel, som består av det gamle og det nye testamentet, er inspirert av Gud, den eneste bibelske sannhet og standarden for Kristent levesett."
Frelse.
"Frelse er gitt av Guds nåde gjennom troen. Troende må stole på Den Hellige
Ånd for å søke hellighet, for å ære Gud, og for å elske menneskeligheten."
Kirke.
"Den Sanne Jesus Kirke, grunnlagt av Herren Jesus Kristus, gjennom den
Hellige Ånd i tiden under det 'sene regnet', er den gjeninnførte sanne
Herrens gjenkomst.
"Herrens gjenkomst vil skje på den siste dag, når Han stiger ned fra
himmelen for å dømme verden: De rettvise vil motta evig liv, mens de onde
Historisk bakgrunn og opprinnelse.
Som følge av Pinsebevegelsen i USA på 1900-tallet ble en Apostolisk Tros Misjonskirke grunnlagt i Shanghai i 1907 og mange kinesiske kristne mottok den Hellige Ånd i tida som fulgte.
Ikke lenge etter "Bokseropprøret" og forfølgelsene i 1900 forfektet mange kristne kinesere en "tre-selv bevegelse", som fremmet 'selv-styre,
selv-støtte og selv-predikere', for å begrense fremmede interesser eller påvirkning på de kinesiske kirkene. Flere kirker ble egenutviklet.
De tre tidlige grunnleggerne av den Sanne Jesus Kirke støttet også denne ideen og gjennom inspirasjonen og åpenbaringene av Den Hellige Ånd
bestemte de seg for å bryte ut fra sine vanlige pinsevennkirker.
I 1958, ble Den Sanne Jesus Kirke og alle andre kristne kirker i Kina, presset til å slutte seg til den "Tre-Selv Patriotiske Kirke" (disse opererte under statlig overvåkning). Ellers måtte de lide under de statlig påtvunge forbudene.
I juni 1966 begynte kulturrevolusjonen, og innen august ble alle kirker i Kina stengt. Kristne var blant de som ble forfulgt, fikk lide martyrdøden, angrepet og fengslet av det kommunistiske styret.
Kirken fikk lov til å gjenåpne i 1980 og siden da har den spredt seg til fjerne provinser som Tibet, Indre Mongolia og Xinjiang.


Fotofor.
Fotoforer er lysproduserende organer hos forskjellige dyr, såkalt «kaldt lys» skapt via den kjemiske prosessen kalt bioluminescence. Produseres enten av dyret selv eller via symbiose med lysproduserende mikroorganismer.
De mest avanserte fotoforene er utstyrt med linse, reflekterende vev, "øyelokk" og fargefiltre.
Lyset dannes via en oksydasjonsprosess som involverer stoffene luciferin og luciferase.


Deutsche Lufthansa Berlin-Stiftung.
Deutsche Lufthansa Berlin-Stiftung er en almennyttig stiftelse stiftet av flyentusiaster i Berlin 13. juni 1986 for å ivareta interessen for sivile historiske trafikkfly. Stiftelsen holder til på Tempelhof lufthavn i Berlin, og har som mål å oppspore og restaurere historiske fly og presentere disse for publikum, enten som et musealt objekt, eller som en flyvedyktig maskin.
Stiftelsen eier verdens eldste flyvedyktige Junkers 52 fra 1936 (et fly tidligere brukt av Det Norske Luftfartselskap på norskekysten) og arrangerer rundturer med dette fra flere tyske byer i sommerhalvåret.


Ingrid Espelid Hovig.
Ingrid Espelid Hovig (født 3. juni 1924 på Askøy) er en norsk programleder og forfatter bosatt i Oslo. Hun var gift med avdøde arkitekt Jan Inge Hovig. Hun var søster til Venstre-politikeren Mons Espelid. Ingrid Espelid Hovig har også hatt hytte ved Mokkavatnet i Steinkjer frem til 2010.
Liv og arbeid.
Hovig vokste opp på Kleppestø på Askøy og var elev ved Bergen Katedralskole fra 1938. Hun tok eksamen ved Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk i 1950 og arbeidet deretter som hustellærer og var tilknyttet Opplysningskontoret for fisk.
I 1968-69 deltok hun i Fredskorpset i Uganda.
Fjernsynskjøkkenet.
Tidlig på 1960-tallet ble hun programsekretær for kosthold, ernæring og forbrukerstoff i NRK. Best kjent er Ingrid Espelid Hovig som programleder for Fjernsynskjøkkenet gjennom mange år, ofte i tospann med ernæringsekspert Kaare Norum. Hovig ga ut sin første kokebok i 1967, "Ingrid Espelid ber til bords" (Det Norske Samlaget). Den inneholdt oppskrifter fra Fjernsynskjøkkenet. Siden har hun skrevet og bidratt til over femti kokebøker.
Hovig var en av de aller første tv-ansiktene i Norge. Hun opptrådte allerede på NRK i 1956 da de kun hadde prøvesendinger: Torsdag 22. mars 1956 tilberedte Hovig «Sild og silderetter» for seerne.
Utmerkelser.
Hovig har mottatt en rekke priser i Norge og internasjonalt for sitt arbeid med mat og ernæring, og ble i 1994 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
I anledning Hovigs 70-årsdag begynte Faglig matråd samme år utdelingen av Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris, som tildeles personer som gjør en særlig stor innsats for å formidle norsk mat og matkultur.
Politisk engasjement.
Hovig er medlem av Venstre. Hun sto på 42. plass på Venstres liste i Oslo ved kommunevalget 2007, ved stortingsvalget 2009 sto hun på 20. plass på Venstres liste i Oslo og hun har også sittet i lokallagsstyret i Frogner og Majorstuen Venstre.


University of Chicago.
University of Chicago er et privat forskningsbasert universitet i Chicago, Illinois. Lærestedet har også campuser i London, Paris og Singapore. Universitetet inntar i 2008 åttende plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter.
Historie og utvikling.
Universitetet har siden det ble grunnlagt av John D. Rockefeller i 1890 utmerket seg som en av de fremste forskningsinstitusjonene i verden, og bare Cambridge har fostret flere nobelpris-vinnere enn University of Chicago.
I 1894 – 1904 var John Dewey tilsatt ved University of Chicago hvor han formet sine tanker i en empirisk teori om pragmatisme. Universitetet var en sentral institusjon i utviklingen av atombomben under 2. verdenskrig. Den italienske fysikeren Enrico Fermi deltok i Manhattanprosjektet og var ansatt ved universitetet. Arkeologen James Henry Breasted utviklet amerikansk egyptologi og studier av oldtidens Midtøsten ved University of Chicago fra 1894.
Forskere fra universitetet har dominert samfunnsøkonomisk vitenskap, med professorer som Milton Friedman, Gary Becker og George Stigler.
Forskning og ressurser.
Graduate School of Business oppnår ekstremt høye rangeringer faglig, som regel blant de 2-3 høyeste blant business-skoler i USA. Forskere og forelesere her omfatter nobelprisvinnere som Milton Friedman, Gary Becker, Robert Fogel, George Stigler og Myron Scholes. Tidligere studenter omfatter Oracle-gründer Larry Ellison.
Blant tidligere studenter ved Law School finner vi de tidligere justisministrene John Ashcroft og Ramsey Clark og James B. Comey, mens president Barack Obama har forelest her i flere år. School of Social Service Administration rangeres også helt i toppen blant amerikanske universiteter innen utdanning av sosialarbeidere.
Skolepengene ved University of Chicago var US$ 34 005 i 2006, et nivå som lå over semesteravgiften ved f.eks Harvard University.
Yerkes-observatoriet i Wisconsin har verdens største refraktor-teleskop.
Bibliotekene ved University of Chicago har 7,364 millioner titler, som gjør det til USAs syttende største bibliotek (2006).
Eksterne lenker.
Chicago


Harnes.
Harnes er et gammelt gårdsnavn fra nordspissen av Harøya, Sandøy kommune i Møre og Romsdal. Navnet består av stavelsene ´har-´ antakelig i betydningen "fjell" eller "berg" og -nes (landtunge mot sjøen). Gårdsnavnet er omtalt i "Norske Gaardnavne".


M-80.
M-80 er en jugoslavisk amfibisk stormpanservogn. Den ble sett første gangen offentlig for første gang i 1975. Den ble etterfulgt av BVP M80A i jugoslavisk tjeneste.


Type 89 MICV.
Type 89 MICV er en japansk amfibisk stormpanservogn. Den er utstyrt med en 35 mm maskinkanon. Type 89 MICV ble tatt i bruk fra 1989 og det japanske forsvaret har totalt 70 operative. Stormpanservognen er designet og produsert av firmaene Komatsu Limited og Mitsubishi Heavy Industries.
I tillegg til hovedbevæpning har vognen et 7,62 mm maskingevær og en Type 79 Jyu-MAT anti-stridsvognsmissil. Vognen har en besetning på tre mann og kan ta seks infanterister.


M2 Bradley.
M2 Bradley er en amerikansk amfibisk stormpanservogn. Den ble utviklet av FMC, og de første produksjonsvognene ble levert i 1981. Vogna er i tjeneste med den saudiarabiske og den amerikanske hæren.
Bradley finnes også i en spesiell utgave for kavaleriet, kalt M3 Bradley.
Historie.
Bradley ble tatt fram som en etterfølger til det pansrede personellkjøretøyet M113. Grunnen for å ønske en arvtager var for å holde følge med stridsvognen M1 Abrams i strid, samt å gi infanteriet større beskyttelse mot fiendtlig ild og mulighet til å bekjempe fiendtlige stridsvogner.
Bradley hadde en lang utviklingshistorie. Allerede på 1960-tallet, i det M113 kom i tjeneste, begynte den amerikanske hæren å utvikle stormpanservogner. I 1965 testet og forkastet de en prototyp kalt MICV-65 fra Pacific Car & Foundry. I 1972 skrev de under en kontrakt med FMC Corporation om å videreutvikle prototypen XM723. Fire år senere ble kontrakten utvidet og slått sammen med et program kalt Armored Reconnaissance Scout Vehicle, da de to settene med krav var ganske like. Resultatet ble prototypen XM2 Infantry Fighting Vehicle og XM3 Cvalry Fighting Vehicle. Disse brukte M242 Bushmaster-kanonen som også var under utvikling på den tiden.
Finansiering av prosjektet tørket inn, og ved inngangen til 1980-tallet var den sovjetiske BMP-serien dominerende på markedet. Franskmennene hadde sin AMX-10P og tyskerne sin Marder, men USA lå etter i utviklingen. Generalene DePuy og Starry, som på den tiden var sjefer ved U.S. Army Armor Center and School ved Fort Knox i Kentucky, mente at hæren trengte et nytt kjøretøy for infanteriet og satte i gang en studie. Kongressen bevilget midler til prosjektet igjen i 1980, og Bradley kom i tjeneste i 1981.
Noen få år etter Bradley kom i tjeneste begynte man å sette spørsmålstegn ved hvor robust kjøretøyet var. Under en serie tester som var en del av et program som het Joint Live Fire Test Program ble det avdekket flere svakheter. Testene gikk ut på å bruke amerikansk og sovjetisk ammunisjon mot en fullt utrustet Bradley. I 1988 kom variantene M2A2 (og M3A2) med forbedringer som følge av disse testene.
I operasjon Desert Storm ble 2 200 Bradleyer brukt i slag, og bare tre gikk tapt på grunn av fiendtlig ild. Etter Gulfkrigen ble en rekke nye forbedringer innført, kalt "Operation Desert Storm" (ODS), og variantene ble kalt M2A2 ODS (og M3A2 ODS).
M2A3 kom også som en følge av erfaringene i Gulfen. Den kom i produksjon i 1994.
Teknisk.
Bradley har et mannskap på tre: Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, med motoren på sin høyre side. Vogna styres med et H-formet ratt. Bak vognføreren er det en sjakt med tilgang til mannskapsrommet bak. Vognføreren har fire periskoper for utsyn, og kan bytte ut ett av de med en lysforsterker.
Skytteren sitter på venstre side av tårnet, med vognkommandøren på sin høyre side. Fra tårnet er det en trang åpning bakover til mannskapsrommet. Skytteren har utsyn gjennom to periskoper, samt gjennom kanonens optiske og termiske siktemidler.
Pansringen på Bradley er av aluminium, med komposittmaterialer på utsatte punkter. M2A2 og senere varianter har stålpanser og reaktivt panser i tillegg.
Bradley er bevæpnet med 25 mm M242 Bushmaster maskinkanon, produsert av McDonnell Douglas. Kanonen er fullstabilisert, det vil si at den har en mekanisme som holder siktepunktet konstant selv om vogna beveger seg. Den har et enkelt løp, men dobbel matemekanisme for ammunisjon, noe som gjør at våpenet kan være ladet med to typer ammunisjon som kan velges ved å slå over en bryter. Kanonen kan avfyre enkeltskudd eller automatild. Skuddtakten er valgbar til 100 eller 200 skudd i minuttet, og rekkevidden er rundt 2 000 meter. Koaksialt med maskinkanonen er det montert en M240C mitraljøse. For å bekjempe fiendtlige stridsvogner har vogna to TOW-missillaunchere montert på tårnet. Missillauncherne kan lades av infanteristene bak i vogna gjennom en egen luke.
Motoren er en Cummins VTA-903T vannkjølt dieselmotor på 600 hk, plassert foran i skroget. Girkassen er automatisk.
I mannskapsrommet bak er det sitteplasser til seks infanterister. De har skyteporter og periskoper. Skyteportene kan ikke brukes med standard M16, det vanlige håndvåpenet i den amerikanske hæren, så en spesiell variant kalt M231 brukes. Den kan også brukes som et vanlig automatgevær utenfor kjøretøyet. Det er også en luke på taket for bedre utsyn under bevegelse på vei og for å lade om TOW-missiler. Bak på kjøretøyet er det en stor hydraulisk rampe som kan åpnes raskt for å la infanteristene komme ut.


FMC Armoured Infantry Fighting Vehicle.
FMC Armoured Infantry Fighting Vehicle er en amerikansk amfibisk stormpanservogn. Den ble utviklet av FMC, og de første produksjonsvognene ble levert i 1975. Den er i bruk i Belgia, Nederland, Filippinene og Tyrkia.


Daewoo KIFV.
Daewoo KIFV er et sørkoreansk, amfibisk, pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet av Daewoo Heavy Industries, og produksjonen ble startet i 1985.
Historie og utvikling.
KIFV ble utviklet for den sørkoreanske hæren av Daewoo. Skroget er ganske likt FMC sitt AIFV. Produksjonen startet i 1985, og ble avsluttet i 1994.
I 1992 lanserte Daewoo en ny kjøretøysfamilie med kraftigere motorer. Disse kunne leveres som blant annet selvdrevet luftvern.
Teknisk.
Motoren er en MAN D-2848M V8 dieselmotor som yter 280 hk ved 2300 omdreininger i minuttet. Vogna kan bære 400 liter drivstoff. Girkassen er fra britiske Self-Changing Gears og er av modell T-300 automatgirkasse.


OTO Melara IFV.
OTO Melara IFV eller VCC-1 er et italiensk amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet av OTO Melara, og de første produksjonsvognene ble levert i 1982. Den er basert på M113A1.


MLVM.
MLVM er et rumensk amfibisk pansret personellkjøretøy. Det er spesielt tilpasset for krigføring i fjellområder.


YW 531C.
YW 531C er et kinesisk amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet sent på 1960-tallet.


YW 531H.
YW 531H (også kjent som Type 85 PPK eller M1967) er et kinesisk, amfibisk, pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet samtidig med YW 531C, men er smalere, kortere og lettere.


Type 77.
Type 77 er et kinesisk amfibisk beltegående pansret personellkjøretøy.


OT-62.
OT-62 er et polsk/tsjekkisk amfibisk beltegående pansret personellkjøretøy. Det kom i tjeneste med Polen i 1966 og Tsjekkoslovakia i 1964.


Mitsubishi Type 73.
Mitsubishi Type 73 er et japansk amfibisk beltegående pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet av Mitsubishi Heavy Industries, og de første produksjonsvognene ble levert i 1974.


Mitsubishi Type SU 60.
Mitsubishi Type SU 60 er et japansk amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet av Mitsubishi Heavy Industries, og de første produksjonsvognene ble levert i 1959.


Hägglunds Pbv 302.
Hägglunds Pbv 302 er et svensk amfibisk stormpanservogn bevæpnet med 20 mm maskinkanon. Det ble utviklet av Hägglunds och söner, og de første produksjonsvognene ble levert i 1965. Det er bare i tjeneste med den svenske hæren.
Historie.
Den første prototypen sto klar i 1962. Produksjonen foregikk fra 1965 til 1971. Hägglunds utviklet ogs en Mk 2 og en "Product Improved" Pb 302, men ingen av disse kom i produksjon.
Teknisk.
Mannskapet sitter foran i skroget. Skroget er av sveiset stål. Infanterilaget sitter fem på hver side i mannskapsrommet bak.
Tårnet er manuelt, og maskinkanonen kan eleveres fra –10° til +50°. Kanonen er 20 mm i kaliber og er beltematet fra 135 skudds belter med høyeksplosive granater eller via boksmagasin med ti panserbrytende granater.
Motoren er en Volvo Penta TDH 100B horisontalt liggende turbodiesel som yter 280 hk ved 2200 omdreininger i minuttet. Den er montert under gulver i mannskapsrommet.
Pbv 302 er fullstendig amfibisk. Den drives framover av beltene sine i vannet. Før den setter ut foldes en skjerm ut foran og lensepumper slås på.


M-60P.
M-60P er et jugoslavisk amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble sett første gangen offentlig for første gang på en militærparade i 1965.


LVTP7.
LVTP7 ("Landing Vehicle, Tracked, Personnel, Mark 7") er et amerikansk amfibisk pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet av FMC, og de første produksjonsvognene ble levert i 1971. Det er spesielt tilpasset landsettinger fra sjøen. De kan ha 24 tungt bevæpnede marinesoldater.


LVT-5.
LVT-5 var en serie med amerikansk produserte amfibiske kjøretøyer. En variant er LVTP-5, som er et pansret personellkjøretøy. LVT-5 ble utviklet av Ingersoll, og de første produksjonsvognene ble levert i 1952. Det er spesielt tilpasset landsettinger fra sjøen. Totalt ble det produsert 1 124 enheter.


Jagdpanzer Jaguar 1.
Jagdpanzer Jaguar 1 er en tysk amfibisk rakettpanserjager. Den ble utviklet av Thyssen Henschel, og de første produksjonsvognene ble levert i 1967. Fra 1978 til 1982 ble 316 utrangerte Raketenjagdpanzer 2 konvertert til Jaguar 1 ved å skifte ut rakettsystemet SS.11 med HOT utskytningsrør og oppgradering av pansringen. I perioden 1993 til 1995 fikk vognene ny optikk og et varmesøkende kamerasystem ble montert.


Hägglunds Pvrbv 551.
Hägglunds Pansarvärnsrobotbandvagn 551 er en svensk amfibisk rakettpanserjager. Den ble utviklet av Hägglund & Söner, og de første produksjonsvognene ble levert i 1984.
Historie.
Da Ikv 102 og Ikv 103 ble erstattet med Ikv 91 fra 1975 til 1978 så man muligheten til å benytte chassiene som basis for de panserjagerne som man hadde til hensikt å utstyre panserbrigadene med. Ombyggingen bestod av et helt nytt overbygg på det gamle chassiet, samt ny motor og girkasse av samme type som i Hägglunds Bv206. Arbeidet ble utført i årene 1984 til 1986 ved Hägglund & Söner i Örnsköldsvik.
Besetning.
Besetningen består av vognfører, skytter, lader og vognkommandør. Vognfører og vognkommandør sitter lengst foran i vognen. På midten av vognen er det to store takluker som skytter og lader sitter under ved forflytning. Når vognene klargjøres for skyting åpnes lukene og rakettlavetten heises opp over vogntaket. Skytter og lader er ikke beskyttet av vognens pansring når dette skjer.
Bevæpning.
Vognen har en utskytningsrampe for Robot 55 TOW. TOW er en halvautomatisk styrt panservernrakett med praktisk skuddavstand 65 til 3000 meter, rekkevidden avhenger av hvilken modell som brukes, men er på maksimalt 3750 meter.
Varianter.
Luftvärnsrobotbandvagn 701 ("Lvrbbv 701") er søstervognen til Pvrbbv 551. Vognene er stort sett like, det eneste som er forskjellig er bevæpningen. Lvrbbv 701 er beregnet på luftmål og er bevæpnet med Robot 70.


M901.
M901 er en amerikansk amfibisk rakettpanserjager. Den er basert på M113-chassis. Den er eller har vært i tjeneste i USA, Egypt, Hellas, Marokko, Portugal, Thailand og Tyrkia.


Jagdpanzer Kanone 90mm.
Jagdpanzer Kanone 90mm er en tysk amfibisk kanonpanserjager. Den ble utviklet av Thyssen Henschel, og de første produksjonsvognene ble levert i 1965.


ASU-85.
ASU-85 er en sovjetisk kanonpanserjager. Den kom i tjeneste i 1960, og ble brukt i luftbårne avdelinger.


Type 60.
Type 60 er en japansk kanonpanserjager. Den ble utviklet av Komatsu, og de første produksjonsvognene ble levert i 1960.


Infanterikanonvagn 91.
Infanterikanonvagn 91 er en svensk amfibisk kanonpanserjager. Den ble utviklet av Hägglund & Söner, og de første produksjonsvognene ble levert i 1975.
Historie og utvikling.
Infanterikanonvagn 91 ble utviklet av svenske Hägglund & Söner for den svenske hæren. De første prototypene sto klare i 1969, mens produksjonen gikk fra 1975 til 1978.
Prototyper på Ikv 91 med 105 mm kanon ble fremstilt. Verken Ikv 91 eller varianter har blitt eksportert fra Sverige.
Teknisk.
Kanonen har 90 mm kaliber og er spesielt utviklet for kjøretøyet av Bofors. For å skape mindre rekylkrefter enn andre våpen av samme kaliber har den lavt utskytningstrykk. Dette begrenser imidlertid rekkevidden, og også hvilke typer ammunisjon den kan avfyre. Et HEAT-prosjektil til bruk mot stridsvogner ble utviklet, og også et HE-prosjektil til bruk mot feltbefestninger og andre upansrede mål. Kanonen er riflet, lades manuelt på tradisjonell måte og kan eleveres fra -10° til +15°. En 7,62 mm mitraljøse sitter koaksial med hovedskytset, og ytterligere en 7,62 mm mitraljøse er montert på vognkommandørens kuppel til bruk mot fly.
Motoren er en Volvo Penta TD120A sekssylindret turbodiesel som yter 330 hk ved 2 200 omdreininger i minuttet.


Creusot-Loire 155mm Mk 3.
Creusot-Loire 155mm Mk 3 er en fransk selvdrevet haubitser. Den ble utviklet av Atelier de Construction Roanne, og er basert på AMX-13 stridsvognchassis.


2S4.
2S4 er en tidligere sovjetisk selvdrevet bombekaster. Den kalles SM-240 av den russiske hæren. Den ble sett offentlig for første gang i 1975. 2S4 ble opprinnelig klassifisert som M1975 av vestlige observatører.
Historie og utvikling.
2S4 kom i tjeneste med sovjethæren i 1975. Den inngikk da på front- eller armé-nivå i regimenter på mellom 34 og 56 skyts hver.
Systemet hadde blitt utviklet på tidlig 1970-tall av Uraltransmasj, mens selve bombekasteren, kalt 2B8, kom fra Perm maskinfabrikk. Navnet under utviklingen var Objekt 305.
Teknisk.
Skroget til 2S4 er en avart av det som brukes i 2K11 Krug (SA-4 Ganef). Vognføreren og vognkommandøren sitter framme til venstre i skroget. Mannskaps- og ammunisjonsrommet er bak i kjøretøyet.
Skroget er helsveiset og beskytter mannskapet mot splinter og håndvåpenammunisjon.
Den 240 mm glattløpede bombekasteren er montert oppå skroget, og svinges hydraulisk ned bak for å komme i skyteposisjon. Den kan eleveres fra +50 til +80° og 10° til høyre og venstre. Inne i skroget bæres 20 granater i to tønneformede magasiner. Prosjektilet og drivladningen lades separat gjennom en luke i taket. To typer granater er i vanlig bruk. Den ene er den høyeksplosive 3OF-864 på 130 kg med maksimal rekkevidde på 9 560 m, og den andre er et annet høyeksplosivt prosjektil med hjelperakett og en rekkevidde på 18 000 m. Det veier 228 kg. Vognkommandøren har en PKT mitraljøse ved luken sin.
Motoren er montert framme til høyre i skroget, og er av type V-59, en V-12 dieselmotor på 520 hk. 850 liter diesel kan bringes med.


M110.
M110 er en amerikansk, selvdrevet haubitser. Den ble utviklet av Pacific Car and Foundry, og de første produksjonsvognene ble levert i 1962. Disse har i senere tid blitt erstattet av M109 i det amerikanske forsvaret og har blitt eksportert til den britiske, spanske og greske hæren. I Spania og Helles er de fortsatt i bruk.


2S5 Giatsint.
2S5 Giatsint er en selvdrevet kanon utviklet i den tidligere Sovjetunionen.
2S5 bruker samme chassis og skrog som 2S3 Akatsija, men har som hovedbestykning en 2A37 152 mm kanon. 2S5 Gaitsint ble først tatt i bruk av Sovjetunionen i 1974 og er fremdeles i bruk i Finland.


M107.
M107 er en amerikansk selvdrevet kanon. Den ble utviklet av Pacific Car and Foundry, og de første produksjonsvognene ble levert i 1962.


Type 54-1.
Type 54-1 er en kinesisk selvdrevet haubitser som sterkt bygger på den sovjetiske 122 mm howitzer M1938 (M-30). Den er basert på chassiset til YW 531.


Bandkanon 1.
Bandkanon 1 er en svensk selvdrevet kanon. Den ble utviklet av Bofors, og de første produksjonsvognene ble levert i 1967.


2S7.
2S7 er en sovjetisk selvdrevet kanon med kaliber på 203 mm. Den het SO-203 i sovjetisk tjeneste. Den har også vært i tjeneste i Tsjekkoslovakia.
Historie og utvikling.
2S7 kom i tjeneste som SO-203 sent på 1970-tallet, og var den største beltedrevne kanonen i verden.
Den fikk designasjonen M1975 av den amerikanske hæren etter året den først ble sett av vestlige observatører.
Teknisk.
Vognføreren sitter framme, i en pansret førerkabin. Kjøretøyet ellers er åpent, altså uten beskyttelse av noe slag for kanonmannskapet.
Kanonen er en 203 mm, og kjøretøyet stabiliseres av en hydraulisk spade som senkes bak før avfyring. Maksimal elevasjon på skytset er 55°. Det kan traverses 30° i side. Rekkevidden er 37 500 meter med konvensjonell ammunisjon og 50 000 meter med hjelperaketter. Ammunisjonen er av type med separat drivladning og granat, og en hjelpeanordning for lading er montert på høyre side av skroget.


Creusot-Loire 105mm Mk 1.
Creusot-Loire 105mm Mk 1 er en fransk selvdrevet haubitser. Den ble utviklet av Atelier de Construction Roanne og satt i tjeneste rundt 1968.


M-50.
M-50 er en israelsk selvdrevet haubitser. Den ble utviklet på 1950-tallet med chassis fra M4 Sherman påmontert en fransk Model 50 haubitser.


Soltam L-33.
Soltam L-33 er en israelsk selvdrevet haubitser. Den ble utviklet på 1960-tallet og var basert på skroget og drivverket til M4A3E8 Sherman.


M44.
M44 er en amerikansk selvdrevet haubitser. Den ble utviklet like etter andre verdenskrig, og ble senere erstattet i tjeneste av M109. Den ble tatt fram på chassiset til stridsvognen M41 Walker Bulldog. M44 tjenestegjorde også som divisjonsartilleri i Bundeswehr. Den var blant det siste av selvdrevet artilleri uten pansring for mannskapet.
Haubitseren var montert åpent på toppen av skroget, og kunne eleveres fra -5 til +65°, og 30° i side fra midtlinjen. Motoren var, i motsetning til på M41, flyttet fram i skroget for å gi plass til mannskapene rundt haubitseren. Den var en seksylindret bensinmotor fra Continental.


BVP M80A.
BVP M80A er en jugoslavisk amfibisk stormpanservogn. Den ble sett av vestlige observatører første gang i Kairo i 1984. Det er en videreutviklinga av M-980, senere klassifisert i Vesten som M-80.


Tour de France 2006.
Tour de France 2006 var den 93. utgaven av Tour de France. Det startet lørdag 1. juli 2006 med prolog i Strasbourg og avsluttet i Paris etter 21 etapper søndag 23. juli 2006. Touren var innom fem land i tillegg til Frankrike; Tyskland, Belgia, Luxemburg, Nederland og Spania. Totalt var det 3657 km. For første gang siden 1999 var det ingen lagtempo-konkurranse.
Siden vinneren fra de siste sju år, Lance Armstrong, hadde lagt opp ble touren sett på som den mest åpne på lenge. Før løpet begynte ble mange syklister, deriblant Ivan Basso og Jan Ullrich, nektet å delta i Touren på grunn av en omfangsrik dopingskandale innenfor sykkelsporten (Operación Puerto). Laget til Alexandre Vinokourov, Astana-Würth, fikk så mange syklister kastet ut at hele laget trakk seg. Ingen av de fem beste fra Tour de France 2005 var altså med.
Thor Hushovd var eneste norske deltaker. Han vant prologen og siste etappe. Han hadde den gule ledertrøya på første og tredje etappe, og ble nummer tre i konkurransen om den grønne trøya, som Robbie McEwen vant.
Floyd Landis vant sammenlagt, men testet positivt på doping under rittet (testosteron) og ble fratatt seieren i September 2007. Oscar Pereiro Sio som ble nummer to, og ble dermed den offisielle vinneren av Tour de France 2006.


Hwa Rang Hamar.
Hwa Rang Hamar er en norsk taekwondo-klubb fra Hamar. Klubben trener i Ankerskogen svømmehall, og er en del av Hwa Rang Norge. Den har i dag 140 medlemmer.
Hamar HwaRang ble etablert i 1983 av Grand Master Tien Ton That. Et par år seinere tok Master Chi Cuong Quach over klubben. 1993 tok så Master Tan Le Duy over klubben da Master Cuong startet opp ny klubb i Drammen.
Nå drives klubben av daglig leder og hovedinstruktør Håkon Halleby
Klubben har et variert treningstilbud både for barn, unge og voksne.


Steinbruvannet.
Steinbruvannet er et kjent badevann i Lillomarka nord for Oslo. Vannet ligger i et populært rekreasjonsområde nedenfor Røverkollen, i kort avstand fra Grorud og Romsås. Det er gode turmuligheter inn i marka herifra, både for vandrere, syklister og skigåere.
I perioden fra 1936 til 1971 var Steinbruvannet drikkevannskilde og derfor stengt for bading og fisking. I forbindelse med reguleringen ble det i 1936 demmet opp en badedam sør for vannet.
Steinbruvannet ble demmet opp før år 1800. Det finnes innskrifter på steiner i silhuset på dammen der det står «Monsen 1795», «1875» og «1935». Den naturlige «steinbrua» i sundet i nord, hvor en etter sigende kunne hoppe fra stein til stein, ble satt under vann. Men vannet har beholdt navnet selv om det på gamle kart kan stå "Seinbrødvann". Dessuten gikk vannet en tid under navnet Steinbruddvannet etter alle de små steinbruddene på østsiden. «Stemmern» har også vært et populært navn blant folk som trodde det riktige navnet var "Stemmerudvannet".
Bergensveien ble nedlagt i 1873 og kunne dermed settes under vann i 1875. I dag kan man se rester av den gamle Bergensveien litt under vannflaten.
Det er to godkjente bålplasser ved vannet, hvor bål kan tennes hele året.


Ankerskogen svømmehall.
Ankerskogen svømmehall ligger i Hamar og er Norges største svømmehall. Da den ble åpnet 24. april 1981 var den også Nord-Europas største.
Svømmeanlegget har tre bassenger: Ett hovedbasseng som brukes til svømming og badeaktiviteter, ett handikappbasseng med varmt vann og et barnebasseng hvor det er grunt. Det høyeste stupetårnet er ti meter. Aktiviteter i anlegget omfatter lek, velvære, svømming, stup, vannaerobic, vannspinning, vanngym, babysvømming, dykking, kajakkpadling osv. Anlegget framstår som et badeland og har i tillegg utearealer for soling, uteaktiviteter, grilling osv.
Eier av anlegget er Hamar kommune som høsten 2011 vil starte en rehabilitering av det gamle anlegget, og nyetablering av nye fasiliteter. Anlegget vil inneholde treningssenter, badeland, velværeavdeling og nye terapibasseng. I tillegg vil det bygges et nytt 25 meters basseng med heve/senkebunn tilpasset svømmeopplæring og svømmetrening.
Byggestart er høsten 2011 med ferdigstillese høsten 2013. Anlegget skal være i drift under byggeperioden.
Hovedbassenget er Norges største innendørs basseng på hele 50 X 25 meter.
10 meter,2 x 7,5 meter, 5 meter, 2 x 3 meter, og to stupebrett på 2 x 1 meter. Eget bobleanlegg i stupedelen for ”mykere landing”. Bassengdybde er 5 meter i stupedelen.
Varme/terapibasseng. Plaskebasseng for barn med sklier. Boblebad. Sklie, 65 meter med 7,5 meters fall. Badstuer og solarium. Treningstilbud i vann, i sal og utendørs. Uteanlegg med joggestier/skiløyper og fotballbaner. Ankerskogen Kafé med småretter og forfriskninger.
I tilknytning til svømmehallen ligger en tennishall som har flere tennis- og badmintonbaner.
Anlegget har rundt 250 000 besøkende hvert år.


Gabriel Kirsebom Kielland.
Gabriel Kirsebom Kielland (født 26. januar 1796 i Stavanger, død 20. april 1854 i Lyngdal) var en norsk prest og misjonspioner.
Oppvekst og utdanning.
Gabriel Kirsebom Kielland var sønn av kjøpmann Jan Kielland og Anna Dorthea Kielland, født Kruse. Han gikk på skole i Stavanger fra han var 6 år gammel, og på skolen var han flittig og viste gode evner. På grunn av farens dårlige økonomi kom han ikke inn på sjøkadettakademiet, men fikk i stedet mer utdannelse i matematikk, fransk og tegning. Fra 1810 begynte han ved Herulfsholm skole i Danmark, og begynte seinere på Københavns universitet. Her tok han eksamen artium i 1816, og han hadde lyst til å fortsette studiene i København, men etter morens ønske kom han hjem til Stavanger. I 1817 reiste han til Kristiania, hvor han i 1818 tok "andeneksamen" med laud prae ceteris.
Han begynte så å studere teologi, men gikk også i det filologiske seminar og fulgte forelesninger i filosofi, kjemi, engelsk og fransk.
For å sikre seg noe bedre økonomi, gav han samtidig undervisning. Han underviste på Bogstad for Grev Wedel-Jarlsbergs to sønner i 1821–22, og pengene brukte han på å hjelpe sin yngre bror Jan Theodor Kielland.
Kielland og Brødremenigheten.
I studietiden kom Gabriel over noen skrifter utgitt av Brødremenigheten, og et sammentreff kan ha lagt grunnlaget for at han resten av sitt liv framsto som pionér for misjonssaken.
Gabriel fikk et nært forhold til forstanderen Niels Johannes Holm, og i april 1823 ble han opptatt som medlem i menigheten. Misjonstanken er grunnleggende for Brødremenigheten, og allerede i desember 1826 bidro Gabriel til å stifte "Forening i Stavanger til Guds Riges Udbredelse blant Hedningerne", den aller første misjonsforening i Norge – (Stavanger misjonsforening).
Prest på Finnøy.
Sogneprestens signatur fra kirkebok i Finnøy
Gabriel fortsatte studiene sine og tok teologisk embedseksamen i november 1823 i Christiania med karakteren haud illaudabilis, og han fikk samme karakteren for den homiletiske, men laud for den praktiske prøven.
Året etter (1824) giftet han seg med Gustava Blom. Samme år ble han sogneprest på Finnøy og Talgøy, 29. mars 1824. Her hadde han flere unge gutter i huset, og han gav dem undervisning til artium. En av disse var den seinere biskop Andreas Grimelund som skrev: Det ble vekkelse, og han begynte å holde oppbyggelige møter i prestegården. Selv om biskopen nedla forbud mot slike forsamlinger utenfor kirkerommet, ble de gjenopptatt da det kom ny biskop.
På Finnøy fikk han i stand et sogneselskap, med seg selv som formann, og han skaffet folk blant annet ulike frøsorter.
Sommeren 1827 reiste Gabriel til Danmark for å besøke venner og slektninger, blant annet i Herrenhuter-landsbyen Christiansfeld.
Prest i Lyngdal.
Stillingen som sokneprest på Finnø hadde han frem til 1837. Da ble han kalt til sokneprest i Lyngdal, en stilling han hadde til sin døde i 1854. I Lyngdal sto presteparet i spissen for varige forandringer, både lokalt og nasjonalt. Andre juledag 1837 ble Lyngdal Afholdsforening stiftet på kirketrappa, og det ble dannet misjonsforeninger i hver av kirkene i sognet.
Den 12. oktober 1841 førte Gabriel i pennen et sirkulære med oppfordring til å samle de lokale misjonsforeningene, og han utformet innbydelsen til ”Norges samtlige Missionsvenner” 21. mai 1842, som skulle samles i Stavanger. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger 9. august 1842, og han ble valgt inn i hovedstyret.
I 1850 reiste han sammen med sin kone på rekonvalisering til Tyskland. Han kom frisk hjem, men sykdom meldte seg snart igjen, og han døde i 1854.
Lyngdal kirke (bygd i 1848) ble tegnet av Gabriel K. Kielland
Et utvalg av hans etterlatte brev og skrifter ble utgitt av sønnen Hjalmar under tittelen: "En gammel prests efterlatte papirer" (1922). Gabriel K. Kielland førte en omfattende brevveksling med venner i Norge og utlandet, og han oversatte bl. a. en verdenshistorie for skole og familier fra tysk.
Gabriel K. Kielland var arkitekt for den nye kirken i Lyngdal, som ble bygd i 1848.
Se også.
Kielland, Gabriel Kirsebom
Kielland, Gabriel Kirsebom
Kielland, Gabriel Kirsebom
Kielland, Gabriel Kirsebom


Illustrert Vitenskap.
Illustrert Vitenskap er et internasjonalt populærvitenskapelig tidsskrift som utgis av Bonnier Publications International i Danmark, Finland, Hellas, Island, Norge, Sverige, USA, Latvia og Litauen.
Bladet ble startet i 1984, og har helt siden den gang vært blant Nordens ledende tidsskrift innen vitenskap, natur og teknikk. Bladet har et samlet opplag på ca 350 000 (2005).
I 1999 mottok bladet den danske Genius-prisen for god formidling av vitenskap.
"Illustrert Vitenskap" har ved tidligere anledninger blitt kritisert for sitt faktainnhold på grunn av at artiklene ikke er skrevet av forskere, men av journalister.


RegClim.
RegClim er kortnavnet på et koordinert forskningsprosjekt for utvikling av scenarier for klimautvikling i Norden, omkringliggende havområder og deler av Arktis ved en global oppvarming. Prosjektet har blant annet beregnet scenarier for norsk klma fram mot midten, og mot slutten av det 21. århundre. Lenken nedenfor gir tilgang til en rekke av resultatene på popularisert form. I prosjektet studeres også hva som kan skje med Golfstrøm-systemet, samt hvordan partikkelforurensninger (f.eks. sot) kan påvirke klima.


Klima2000.
Klima2000 er et stort program i regi av Byggforsk. Programmets hovedmål er gjennom forskning og utvikling å oppdatere prinsippløsninger for konstruksjoner som både gir økt bestandighet og økt pålitelighet ved ytre klimapåkjenninger. Videre skal programmet kartlegge mulige virkninger av klimaendringer på det bygde miljø, og drøfte hvordan samfunnet best kan tilpasse seg endringene. Hensikten er å definere klarere kriterier og utarbeide bedre anvisninger for prosjektering og utførelse av kritiske konstruksjonsdetaljer, hovedsakelig knyttet til bygningers ytre klimaskjerm. Det skal i tillegg utvikles retningslinjer for hvordan de ulike aktører i plan- og byggeprosessen kan medvirke til å unngå at en bygning får skader eller ulemper som er forårsaket av fukt.


Sognsvann.
Sognsvann er en innsjø i Oslomarka som ligger ved markagrensen, rett nord for Oslo. Sognsvann var drikkevann for Oslo fra 1876 til 1967. Ved sørenden ligger Sognsvann gård, anlagt på endemorenen etter siste istid, da havnivået nådde nesten helt opp til det som nå er Sognsvann.
Vannets opprinnelige navn er trolig Sogn, en avledning av verbet «suge».
Vannet ligger i et populært turområde, og ved selve vannet er det ypperlig for grilling, bading, strandvolleyball og annen lek og moro. Ikke langt unna er det enkelte kulturminner som kan være verd et besøk – blant annet gruver og rester av malm etter utvinning av jern, samt "svenskemuren" reist av svenske krigsfanger på 1800-tallet. Stien rundt selve vannet er tilrettelagt for rullestolbrukere og forbeholdt gående og løpende, mens syklende henvises til å bruke hovedveien som ligger noe lengre unna selve vannet.
Det er bålplasser godkjent av brann- og redningsetaten, fire steder rundt vannet.
Sognsvann er for øvrig ideellt til trening og jogging; løypa er 3258 meter lang. Mange treningsklubber ol. pleier å løpe rundt Sognsvann, og blant annet finnes et ukentlig løp i sommerhalvåret – Sognsvann rundt, medsols. Også Oslo Triathlon – og mange andre populære aktiviteter både for idrettsutøvere, friluftsentusiaster og andre – arrangeres med utgangspunkt i Sognsvann. Om vinteren kan man gå på skøyter eller drive isfiske når forholdene tillater det.
Man kommer til Sognsvann ved å ta T-banelinje nr. 3, Sognsvannsbanen, fra sentrum og til endeholdeplassen Sognsvann.


Skotfoss.
Skotfoss er en bydel i Skien kommune i Telemark. Skotfoss har rundt 1 700 innbyggere. Stedet ligger ved utløpet av innsjøen Norsjø. Den nederste av kanalene i Telemarkskanalen, Norsjø-Skienkanalen har sitt største sluseanlegg her (Løveid sluse).
Skotfoss er bygd opp rundt fossen, fossekraften og industrien. Her lå en gang Nord-Europas største papirfabrikk, "Skotfos Brug". Papiret herfra ble eksportert til hele verden. Aviser som The New York Times brukte en gang papir fra fabrikken på Skotfoss. Fabrikken ble nedlagt i 1987.
Skotfoss kirke ble bygget i 1900, byggingen ble betalt av papirfabrikken Union og den ble bygget av arbeidere fra Skotfoss Bruk. Skotfoss historielag har reist en statue navngitt etter en av damene som arbeidet ved Union, Ulla. Den er plassert på Torget. Norges første fotballklubb var grunnlagt på Skotfoss.
Fotballspilleren Frode Johnsen er oppvokst på Skotfoss og Skotfoss Turn & Idrettsforening var Johnsens ungdomsklubb.
Løveid skytterlag ble etablert i 1894 på Skotfoss og har sin sommeraktivitet på baneanlegget. Løveid skytterlag er tilsluttet Det frivillige skyttervesen (DFS) og er første gang nevnt i 1890 under Telefylkets Folkevæpningssamlag. Skytterlaget kom tilbake på listene i DFS i 1894 som er lagets offisielle stiftelsesår. Laget ble borte i perioden 1927 til og med 1939.


Savate.
Savate er en fransk kampsport også kjent under navnet Boxe française.
Den franske fekteren Michel Casseux åpnet et treningslokale i 1825. Tradisjonell fekting og den nye stilen savate, ble undervist der. Ved å samle teknikker brukt av bøller(chausson) fra Marseille, og gangstere (savate) fra Paris, ble det dannet en første standard for savate. Mange fra datidens overklasse trente selvforsvar i Casseuxs lokaler, blant dem Charles Lecour, som etter at ha tapt en kamp mot den engelske bokseren Owen Swift så de begrensinger som fantes i Casseuxs system. I årene 1830–1840 kompletterte han Chausson med slagteknikker fra engelsk boksing og utviklet Boxe française.
År 1848 begynte Joseph Charlemont, en annen fransk fekter å trene Boxe française og takket være sin fysikk begynte han straks å utmerke seg i franske bokse-miljø. Charlemont flyttet etter hvert til Belgia og gav der sammen med sin sønn Charles ut den første boken om fransk boksing med standardiserte teknikker og statutter basert på Queensberrystatuttene innen den tradisjonelle boksingen. Dette utgjør den i dag basen for moderne fransk boksing.
Mot slutten av 1800-tallet kom Charlemont tilbake til Frankrike og startet «Société des Boxeurs Français», det første selskapet for fransk boksing. I sin rolle som idrettsleder og aktiv bokser hadde han ved 1900-tallets begynnelse skapt en selvforsvarssport med over 100.000 utøvere av det som tidligere hadde vært et voldsverktøy for bøller og gangstere.
To verdenskriger, en dreiing mot olympisk idrett under hele 1900-tallet og savnet av en nasjonal organisasjon gjorde at man ved andre verdenskrigs slutt hadde kun 500 aktive utøvere. På 1960-tallet slo man seg sammen med det franske judoforbundet og dette sammen med savatetrening i de franske skolenes gymklasser ledet til at sporten ble vekket til liv på nytt. Årene fra 1975 og fremover har innebåret en gjenfødelse for savate.
Savate utøves i en boksering. Man bruker hansker, sko og en spesiell drakt, en såkalt integral. Fargen på hanskene angir nivået til bokseren. (Blå, grønn, rød, hvit, gul, sølv eller sølv/bronse.) Kamper dømmes av tre dommere og en ringdommer, akkurat som i vanlig boksing.
Alle spark kan også utføres som snurr- eller hoppspark, de tillatte slagene er de samme som i engelsk (vanlig) boksing. Spark eller slag mot baksiden av kroppen eller mot beina er ikke tillatt, det er ikke tillatt å blokkere spark med beina som i f.eks. thai-boksing. Svep er tillatt, men ikke lave spark. Kne- og albueslag er ikke tillatt i moderne savate selv om slike teknikker finnes beskrevet i den opprinnelige savaten.
Foruten konkurransevarianten beskrevet ovenfor, inneholder savate også stilartene stokkefekting og "forms" (ligner boxercise eller boxaerobic).


Terje Pedersen.
Terje Olav Pedersen (født 9. februar 1943 i Oslo) er en norsk spydkaster som deltok i de olympiske leker i 1960 og 1964. Han representerte Sportsklubben Vidar i Oslo
Før OL i 1964 var han gullfavoritt fordi han hadde satt verdensrekord to ganger samme år, men skader og overtrening ødela for ham: 1. juli kastet han 87,12 meter, og 2. september forbedret han rekorden med over fire meter, til 91,72 meter, på Bislett Stadion i Oslo. For disse prestasjonene ble han tildelt Morgenbladets Gullmedalje, og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn».
Terje Pedersen var trener for spydkasteren Pål Arne Fagernes fra 1996. Pedersen er praktiserende tannlege.


Gustava Kielland.
Susanne Sophie Caroline Gustava Kielland (født Blom 6. mars 1800 på Kongsberg, død 28. februar 1889 i Skien) var en norsk dikter og misjonsforeningspioner.
Hun var datter av tollbetjent Gustav Blom i Drammen og Karen Petronelle Stoltenberg. I 1824 giftet hun seg med presten Gabriel Kirsebom Kielland. Gustava Kiellands mest kjente produksjon er Norges mest benyttede julesang «O, Jul med din Glæde».
Gustava Kielland stiftet Norges aller første kvinneforening i Lyngdal. Dens første møteprotokoll er datert 1844. Lyngdal har idag et eget misjonsmuseum som hedrer Gabriel og Gustavas minne.
På sine gamle dager dikterte Gustava sine "Erindringer fra mitt liv", utgitt som manuskript for slekten 1882. En ny utgave, bearbeidet for offentligheten kom i 1899. Boken inneholder i vedlegg en samling dikt, deriblant teksten til barnesangen «Liden Ekorn sad».


Alabast.
Alabast er et mineral. Det er en finkornet tett, gjennomskinnelig hvit el. marmorert type gips ("kalsiumsulfat"), mye brukt i prydgjenstander, skulpturer, armaturer o.a. Forekomster finnes blant annet i Italia og ved Isfjorden på Svalbard.
En varietet av kalkspat kalles også alabast.


Toyota 2000GT.
2000GT var en bilmodell fra japanske Toyota. Den ble produsert fra 1966 til 1968. Bare 337 eksemplarer ble bygget. I motsetning til mange av datidens japanske biler, som bygget på velprøvet gammeldags teknikk, hadde denne bilen topp moderne, avansert teknologi som ikke stod noe tilbake i forhold til konkurrentene fra Europa, biler som Jaguar E-type og Porsche 911.
Den hadde en sekssylindret rekkemotor på to liter, og to overliggende kamaksler (DOCH), og var den første motoren fra Toyota med to overliggende kamaksler. Bilen ble produsert av Yamaha for Toyota. Motoren produserte 150 HK ved 6600 rpm, og takket være sin lave vekt kunne den klare 0-100 km/t på 10 sekunder, samt hadde en topphastighet på over 200 km/t. Den hadde ventilerte skivebremser på alle hjul, magnesiumfelger og et meget avansert hjuloppheng etter datidens standard.
En baneutgave ble bygget, denne hadde 200 HK. Den satte 3 verdensrekorder, og 13 rekorder internasjonalt. Bilens høye pris (kostet mer enn Jaguar E-type), kombinert med at den manglet den samme merkevarefaktor som de profilerte europeiske sportsbilene, gjorde at få ble eksportert ut av Japan, og selv i Japan var det lite marked for bilen. Men idag fremstår den som en av bilhistoriens viktige biler, ikke minst fordi den bidro til å endre folks oppfatning av japansk bilteknologi. De få eksemplarer som dukker opp på dagens marked, blir priset svært høyt, noe som tilsier at den kanskje er den mest attraktive japanske veteranbilklassikeren i dag.


Langevåg.
Langevåg er kommunesenteret i Sula kommune, og ligger i enden av veien på nordsiden av øyen. Stedet er mest kjent for å ha fostret mange musikere som Olga Marie Mikalsen, Nils Petter Molvær, Ragnvald Weddegjerde, Robert Post og musikerne i Ytre Suløens Jassensemble og The Brazz Brothers.
Musikken dyrkes fortsatt på stedet, som har både skole- og voksenkorps.
Langevåg kirke ble påbegynt i 1940, og sto pga. krigen ikke ferdig før i 1948. Det er en stenkirke, som ligger på Steinhaugen. Arkitekt var Øivin B. Grimnæs.
Herrefotballaget til Langevåg IL spiller i sunnmørsk 3. divisjon, og kom i 2004 på fjerdeplass i tabellen. Fotballaget har produsert flere talenter gjennom tidene, blant annet Magne Fylling, Trond Fylling (Bryne-Sogndal) og Trond Helgesen (Sogndal-Hødd). I tillegg har Langevåg IL en flott discgolf bane, hvor blant annet Euro Tour 2010 ble arrangert.
Fra Langevåg går det passasjerbåt, 7 minutter til Ålesund sentrum, mens det med bil tar ca. 25 minutter å kjøre til byen.Det tar ca 20 minutter til handelssenteret på Moa. Langevåg har et svømmebasseng som holder 33 grader på Røde Kors huset, og bygdekino med visning en gang hver fjortende dag.
Langevåg har nå vokst kraftig og har litt over 4500 innbyggere. Bygda har tre dagligvarebutikker, en pub/restaurant, bensinstasjon, bilverksted, trelasthandel, cementvareutsalg, blomsterbutikker, gavebutikk, sportsbutikk og en klesforretning. Det finnes også et stort fabrikkutsalg, kafè og museum ved Devold Fabrikkene.
Næringsliv.
En av de mest moderne sildoljefabrikkene i landet, Vedde Sildoljefabrikk AS, ligger på Vedde ved Langevåg. Tekstilbedriften O.A. Devolds Sønner, som er kjent for alt fra strikkegensere til ullundertøy, holder også til i Langevåg. Devold AMT produserer komposittmatriale til blant annet bruk i vindmøller. Annø møbler lager kvalitetsmøbler som blant annet den kjente Beito-serien.


Here Comes the Sun.
«Here Comes The Sun» er en sang av George Harrison fra The Beatles' album "Abbey Road", utgitt i 1969.
Sangen, som er Harrisons mest kjente Beatles-bidrag ved siden av «Something», hadde sin opprinnelse i et samarbeid mellom Harrison og den nære kameraten Eric Clapton som resulterte i sangen «Badge» som ble spilt inn med Claptons daværende gruppe Cream. Det var sangens overgangsvers, «bridge», som dannet basisen for «Here Comes The Sun». Den endelige versjonen av sangen ble skrevet i Claptons hage da Harrison forsøkte å unngå Apple Records endeløse møter. 1969 var et vanskelig år for George Harrison; han ble arrestert for oppbevaring av cannabis (hans kone Pattie Boyd ble i realiteten lurt), han hadde fått mandlene fjernet, og han sluttet midlertidig i The Beatles. «Here Comes The Sun» ble skrevet mens Harrison et øyeblikk følte seg fjernet fra disse problemene.
John Lennon var fraværende da sangen ble spilt inn på grunn av en trafikkulykke i Skottland. Harrison sang førstestemmen og bakgrunnsstemme, foruten å spille akustisk gitar, kromatisk munnspill, synthesizer, og håndklapping. Paul McCartney sang også bakgrunnstemme, og spilte bassgitar og håndklapping. Ringo Starr spilte trommer og håndklapping. En rekke ukjente musikere spilte fioliner, celloer, kontrabass, piccolofløyter, tverrfløyter, altfløyter og klarinetter.
Coverversjoner.
Den afroamerikanske folk/soul-artisten Richie Havens, som ble kjent for sin ekstatiske opptreden på Woodstock-festivalen, ga ut en versjon av «Here Comes The Sun» i 1971, og nådde en 16. plass på den amerikanske Billboard-listen.
Den britiske gruppa Steve Harley & Cockney Rebel nådde 10.-plass på de britiske listene i 1976 med sin versjon.
Jazz/soul-artisten Nina Simone ga i 1971 ut et album med tittelen "Here Comes The Sun", som blant annet inneholdt hennes egen svært personlige tolkning av Harrisons komposisjon. Simones innspilling av «Here Comes The Sun» regnes av mange kjennere som en av de beste coverversjoner av en Beatles-låt noensinne.
Eksterne lenker.
Here Comes the Sun


Wetaer.
a> ("Deinacrida fallai") er 20 cm lang, med ben. Kroppen er 10 cm lang.
Wetaer (maori: "wētā") er en gruppe insekter.
Wetaene er sjeldne og truede dyrearter, som bare finnes naturlig på New Zealand. Idag finnes de bare på noen få steder. Mus er en av truslene som gjør disse utrydningstruet.
Utseende.
De ligner en krysning av en kakerlakk og en gresshoppe med lange ben. Noen arter veier opp til 70 gram – noe som er tyngre enn en gråspurv.
Levevis.
De kan tåle store temperaturvariasjoner og finnes kun på den New Zealandske øy-kjeden. De lever i skog, gress og i huler. Wetaer ernærer seg av blader, andre insekter, sopp, døde dyr og frukt.
Wetaer har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.
Systematisk Inndeling.
Wetaer er en kunstig gruppe, siden de systematisk er plassert i to familiegrupper, som også har andre slekter med insekter som ikke er wetaer. Antakelig har ikke wetaer hatt et eget vitenskapelig navn.


Liste over stortingsrepresentanter 1898–1900.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1898 til 1900. Listen omfatter alle som ble valgt til
Det var totalt 114 representanter, fordelt med 79 til Venstre, 22 til Høyre,
8 til Det Moderate Venstre, og 5
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1898-1900


Sigvat Tordsson.
Sigvat skald eller Sigvat Tordsson (norrønt "Sigvatr Þórðarson"), var en svært kjent islandsk skald som levde ca 995-1045. Han er blitt beskrevet som «lys og edel».
Sigvat var skald hos Olav den Hellige og mange av hans kvad hadde tekster som priset kongen. Mange av kvadene i "Olav den helliges saga" i Heimskringla er diktet av Sigvat. Hans liv (og kvad) presenteres i tåtten "Sighvats þáttr skálds".


Nils Karlsson.
Nils Emanuel «Mora-Nisse» Karlsson (født 25. juni 1917 i Östnor i Mora i Dalarna, død 16. juni 2012) var en svensk langrennsløper.
«Mora-Nisse» regnes som en av Sveriges fremste idrettsutøvere gjennom alle tider. Han vant gull på 50 km under OL i 1948, VM-bronse i 1950 og totalt 17 individuelle svenske mesterskap;
I tillegg vant han SM-gull i stafett (3 x 10 km) i 1945 og 1950.
Aller best huskes han nok likevel for å ha vunnet Vasaloppet hele ni ganger. Også senere har Nils Karlsson hatt stor betydning for Vasaloppets popularitet. Etter at han la opp som aktiv skiløper, gikk han inn i Vasaloppets organisasjon, både som rennleder og løypeansvarlig, og tok med seg «helteglorien» inn i arrangementet på en positiv måte.
Vasaloppseirene kom i 1943, 1945-51 og 1953. I 1944 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje og i 1952 fikk han Holmenkollmedaljen.
I 1988 ble det lagd en svensk dokumentarfilm om legendariske svenske skiløpere og skihoppere; "De sista skidåkarna". Her var «Mora-Nisse» Karlsson med, sammen med mange andre, som Hjalmar Bergström, Martin Matsbo, Gustav Husum-Jonsson, Arthur Häggblad, Sven Selånger, m.fl.


Whatipu.
Whatipu er en lite besøkt strand på kysten av New Zealand, vest for Auckland. Den eneste veien som fører dit er grusbelagt og av dårlig standard. Stranden er om lag 8 km lang og strekker seg fra den nordlige inngangen til fjorden Manukau Harbour til stranden Karekare lenger nord.
Whatipu har ingen livreddere og som resten av strendene vest for Auckland er bading en farlig aktivitet grunnet sterk strøm.
Om lag 20 minutters gange fra parkeringsplassen finnes det noen store naturlige grotter. Disse er imidlertid avskilt fra selve stranden av et våtmarksområde. I før europeisk tid ble disse brukt som ly av reisende. Tidlig på 1900 tallet ble den største grotten brukt som dansesal for byfolk som tok båt for å gå på fest i helgene. I de senere år har imidlertid et sandlag på 5 meter blåst inn og dekket tregulvet som ble lagt på bunnen den gang.
Skuta HMS Orpheus gikk på grunn like sør for stranden i 1863 og 189 (eller 193) mennesker omkom. Noe som er en av de største ulykkene i New Zealands historie.
I 1867 ble et sagbruk etablert på Whatipu for å foredle tømmer fra kauriskogen i åsene rundt. En toglinje ble bygd til et annet sagbruk tre kilometer lenger nord i 1870 og etter hvert videreført til strendene Piha og Anawhata. Brukene ble lagt ned i 1886 da det meste av kauriskogen var felt.
Strøm og vind har forandret utseendet på stranden radikalt siden 1940. Arealet har vokst med mer enn 600 hektar siden den gang.
I november 2003 strandet et dusin spermasetthvaler på stranden og døde. De ble senere begravd under noen sanddyner etter at den lokale maori iwien (stammen) hadde fjernet tennene og foresagt tradisjonelle dødsriter.


Inge Eidsvåg.
Inge Eidsvåg (født 22. august 1947 på Hitra) er en norsk forfatter og lektor ved Nansenskolen på Lillehammer.
Eidsvåg er utdannet cand.philol. ved Universitet i Trondheim med hovedfag i historie. Han har arbeidet som lærer i grunnskolen og gymnaset. I perioden 1986–98 var han rektor ved Nansenskolen, hvor han både tidligere og etter tiden som rektor har arbeidet som lektor. Eidsvågs tekster ligger ofte i grenselandet mellom essay, kåseri og memoarer. Han har gjennom en mannsalder vært en flittig brukt kåsør i NRK radio.
Inge Eidsvåg var med i Verdikommisjonen og var nestleder i styringsgruppa.


Symbol.
a> et par tusen år før Kristi fødsel.
Et symbol er et tegn, en gjenstand, en handling eller noe annet som har en dypere mening, det vil si noe som henviser til eller representerer noe annet enn seg selv, og som anskueliggjør dette på en konkret måte. Et symbol er ofte et synlig eller språklig bilde for abstrakte begreper, ideer og forestillinger, og symboler kan derfor også kalles "sinnbilder".
Hva symbolene betyr, bygger på konvensjoner, noe man blir enige om, men innholdet har som regel opphav i en praktisk situasjon eller i de konkrete omgivelsene. Å forstå og tolke symboler krever derfor kjennskap til den kulturen og sammenhengen de opptrer i. De eldste symboler vi kjenner til, er inngraverte mønstre funnet på tretten okersteiner i Blombos-hulen i Sørafrika.
Symboler brukes som praktiske hjelpemidler i kommunikasjonen mellom mennesker, blant annet i form av skrift og ord. Symboler forekommer ellers mye i kunst, litteratur og religion. Læren om og bruken av symboler kalles "symbolikk". "Symbolsk" betyr «i overført betydning» eller «billedlig».
Symbolisme er navnet på en stilperiode i den europeiske billedkunsten fra rundt 1890 til 1910, der motivene ofte hadde symbolsk innhold.
Etymologi.
Ordet symbol på norsk stammer fra det latinske "symbolum", som betyr «symbol» eller «trosbekjennelse», et ord som kommer fra det greske "symbolon", det vil si "kjennetegn". "Symbolon" er igjen dannet av de greske ordene "syn", altså «sammen», og "ballein", «å kaste». Opprinnelig betegnet "symbolon" et kontrollmerke eller igjenkjenningstegn som var laget ved at et stykke tre eller bein ble brukket i to deler for å danne et par som kunne passe sammen ved kontroll.


Trafikkskilt.
Fare for elgTrafikkskilt er lett gjenkjennelige symboler stilt opp ved veier der trafikken krever at personer som ferdes langs veien, og i kjøretøyer, enten må ta spesielle forholdsregler eller følge angitte regler. Dette er nødvendig for å øke sikkerheten og sørge for økt flyt i trafikken.
Trafikkskilt kan være festet på stolper langs veier og på portaler og lignede over veier. Størrelse, form og farger veksler en del etter skilttyper. Det pågår et samarbeid om offisielle trafikkskilt over landegrensene, slik at skilttypene i de forskjellige landene etter hvert er blitt mer og mer like.
Det er i Norge sterke begrensninger på hva slags skilt som kan settes opp ved veiene. Trafikkskilt og lignende ved veiene kan bare settes opp av offentlige myndigheter. Ved veiene kan private bare sette opp sine skilt, reklameutstyr, oppslag, plakater og annet, etter å ha innhentet myndighetenes samtykke. Myndighetene stiller da krav til utformingen, særlig av hensyn til trafikksikkerheten og for å unngå forveksling med eksisterende skilt.
Fra juni 2006 vil en ny skiltforskrift være gjeldende i Norge. I tillegg til at deler av selve teksten er noe forandret, vil vi få noen nye skilter, samt justering av symbolene på en del andre. Eksempler på helt nye skilter er skilter som markerer nummerering av motorveiavkjøringer pluss nummerering av en del veikryss på andre veier. Når det gjelder justering av symboler på skilter vi allerede kjenner, så er dette for det meste skilter med menneskemotiver. Tidligere har disse symbolene i all hovedsak vist stiliserte menn, nå er de forandret til kjønnsnøytrale figurer med langt færre detaljer enn på de gamle skiltene. Begrunnelsen for nedskjæringen av detaljene er at skiltene da blir lettere å oppfatte under høy hastighet. Lenken fra Statens vegvesen viser en fullstendig oversikt over de norske trafikkskiltene.
Historie.
De tidligste trafikkskiltene var milesteiner som ble satt opp av romerne for å vise hvor langt det var til Roma. I middelalderen ble det vanlig å sette opp navn til byer og tettsteder i vegkryss.
Også i Norge har det – iallfall fra 1800-tallet – vært veiskilt i metall med angivelse av avstand til byene, tildels dekorert med den norske løve fra riksvåpenet. Idag er det riksvåpen på skilt ved landegrenser og på noen bautalignende steiner ved fylkesgrenser. Gjennom 1900-tallet ble det stadig mer vanlig i Europa med skilt langs veiene som angir kommunegrenser og som er dekorert med kommunevåpen.
Det ble viktigere med trafikkskilt da bilen ble oppfunnet, og dagens standard ble satt på en internasjonal vegkonferanse i Roma i 1908. Siden da har skiltene forandret seg mye. I dag er det vanlig med refleksfarge på skiltene, og det er blitt tatt mer og mer i bruk variable skilt som kan fjernstyres for å endre fartsgrensen eller omdirigere trafikk i forbindelse med ulykker eller ras. I noen land brukes det også skilt med følere i veien som måler om vegbanen er våt eller glatt, og deretter setter ned farten til et tryggere nivå enn på tørr vei.
Til neste generasjons trafikkskilt er håpet at de skal kommunisere med kjøretøyene som passerer, og gi dem informasjon om hva skiltet sier. Det er bl.a. blitt tenkt på dette for på den måten å hindre sjåføren i å overskride fartsgrensen på stedet.
Skilttyper.
Flere av skiltene ble designet av skiltkunstneren Karl Petter Sandbæk i 1960-årene. Også skrifttypen som brukes er standartisert i norske veiskilt i trafikkalfabetet.


Karekare.
Karekare er en liten hyttelandsby i det nordlige New Zealand, like ved stranden som bærer samme navn. Stranden ligger 35 kilometer vest for Aucklands bykjerne og sør for den større landsbyen Piha.
Karekare er et populært reisemål for aucklandere om sommeren. Til tross for dette har området bevart mye av sin naturskjønnhet og isolasjon. Veien som fører dit er smal og ble kun nylig asfaltbelagt. Livreddere er på vakt i sommerhalvåret.
Det verdenskjente newzealandske bandet Crowded House lagde i 1993 albumet "Together Alone" der en av sangene, «Karekare», beskrev nettopp stranden. Mye av albumet ble også lagd av bandet mens de leide en liten hytte der. Karekare vil også synes kjent for de som har sett filmen "The Piano", som hadde flere scener fra stranden.
Sør for Karekare ligger Whatipu, mens vi i nord finner Piha.


Slaget på Bergens våg.
Slaget på Bergens våg sto og var et sjøslag i Bergen under den andre anglo-nederlandske krig. Slaget ble utkjempet mellom en engelsk og en nederlandsk flåte. De dansk-norske styrkene i byen kom med i kampen på nederlandsk side, og dette er den eneste gangen Bergenhus festning har vært i kamp. Slaget endte med nederlandsk seier.
En flåte på seksti nederlandske skip, deriblant ti skip fra Det nederlandske Ostindiske kompani med svært verdifull last, søkte under forfølgelse av engelske krigsskip tilflukt i Bergens nøytrale havn. England og De forente Nederlandene var på den tida i krig med hverandre i den såkalte andre anglo-nederlandske krig, og Fredrik III, konge av Danmark-Norge, var usikker på hvilket land han skulle støtte. Han inngikk i hemmelighet en avtale med engelskmennene om å dele byttet om man angrep skipene.
Kongens avgjørelse kom for sent fram til Bergen, og da engelskmennene gikk til angrep satte garnisonen på Bergenhus seg kraftig til motverge. Kampen ble kort og blodig, og engelskmennene flyktet. Fortsatt sitter en kanonkule i veggen på Domkirken i Bergen som minne fra dette slaget.
Tidligere krigsforløp.
"(Merk: I denne artikkelen oppgis datoene etter gregoriansk kalender. Den julianske kalenderen som på den tiden fortsatt ble brukt i England og Danmark/Norge lå ti dager etter.)"
Mot slutten av den første anglo-nederlandske krig i 1654 var det gått tilbake med kong Karl II av England. Han trengte kapital for å kunne finansiere en regjering som var uavhengig av Parlamentet, og det håpet han å skaffe ved å ta bytte i en ny krig mot De forente Nederlandene. Royal African Company, som ønsket å skade sine nederlandske konkurrenter, støttet ham i dette. Våren 1665 kom det til åpne krigshandlinger.
I den første sjøstriden, slaget ved Lowestoft (13. juni 1665), var de nederlandske stridskreftene underlegne og ble tvunget til å trekke seg tilbake til sine havner. Dermed fikk den engelske flåten kontrollen over de viktigste handelsrutene i Nordsjøen og Den engelske kanal. Under jarlen av Sandwich' kommando ankret engelskmennene opp på Doggerbank for å avvente konvoien fra de nederlandske koloniene.
27. juli 1665 kalte jarlen sammen til krigsråd på grunn av nyheter om at en nederlandsk flåte under ledelse av Michiel de Ruyter på vei fra herjingstokt i de engelske koloniene i Amerika hadde gått rundt Skottland for å forsøke å nå de nederlandske havnene nordfra. De fleste offiserene støttet ideen om å ta korteste vei til norskekysten i håp om å ta de Ruyter der. Men de mislyktes, og de Ruyter nådde Delfzijl 6. august. Den engelske flåten lette forgjeves etter de nederlandske skipene og begynte etterhvert å få problemer med forsyningene. Da man fra nøytrale skip hadde fått vite at en stor og rikt lastet nederlandsk konvoi befant seg i Bergen havn, besluttet man i et nytt krigsråd 9. august å angripe disse skipene, og 22 krigsskip og 2 brannskip ble sendt mot Bergen under ledelse av kontreadmiral Teddiman.
Det Ostindiske Kompanis handelskonvoi.
Det Ostindiske Kompani sendte en konvoi til Europa to ganger ganger om året. Da en ny krig var under oppseiling gav man kommandoen til den erfarne og kamptrente flaggkommandør Pieter de Bitter (ca. 1620–66). Han fikk dermed ansvar for den mest verdifulle lasten kompaniet hadde sendt fram til da – lasten var så stor fordi man ikke visste hvor lenge en kommende krig ville kunne hindre nye leveranser.
Bitters flåte forlot det indonesiske arkipel 1. juledag 1664 med ordre om å unngå kontakt med engelske styrker. Da nyhetene nådde ham om at krigen var brutt ut og at engelskmennene hadde seiret ved Lowestoft, antok Bitter at det ikke var mulig å gå gjennom den engelske kanal, og bestemte seg for å gå rundt Skottland for å nå nederlandske havner fra Nordsjøen. 29. juni 1665 kom flåten ut for en storm som førte til at skipene kom fra hverandre, men de fleste ble senere samlet i Bergen. Her mottok Bitter ordre fra Nederland om å vente i den nøytrale havnen til en støttekonvoi kunne sendes.
Den nederlandske handelsflåten som lå i Bergen havn bestod av rundt seksti skip. Ti av disse var skip fra Det nederlandske Ostindiske kompani, og var fylt med luksusvarer. Totalt hadde lasten en verdi på europeiske markeder på rundt 11 millioner gylden eller tre millioner danske riksdaler, mer enn den totale årlige inntekten til den danske kronen. Nederlenderne hadde betalt tilsvarende 36 tonn gull, eller gylden for lasten.
Ikke hele flåten til Det nederlandske Ostindiske kompani lå i Bergen. «Muskaatboom» (innkjøpsverdi på varene ombord: 293 688 gylden) forsvant i en storm nær Madagaskar og «Niewenhoven» (innkjøpsverdi på varene ombord: 77 251 gylden) og «Ooievaar» hadde søkt havn i Trondheim. Bortsett fra «Diemermeer» og «Amstelland» var alle skipene tungt bevæpnet, mange var spesialbygde skip med kombinert funksjon både som handelsskip og krigsskip.
Man har i dag dagboken til den nederlandske legen Wouter Schouten som beskriver hvordan det var å være mannskap i den nederlandske flåten. Han beskriver også hvordan folk i Bergen tok i mot de nederlandske sjømennene: «...dar i Bjørgvin vurdo me fagnade med ein Godvilje, Undring og Glede, som var yver all Maate. Menn og Kvende, Rike og Faatøke, Store og Smaa bad oss velkomne etter dan langa Ferdi, og vore Skip vurdo stendugt vitjade af Menn og Konor og Born, nyfikne etter aa sjaa seg um og høyra um alle dei Undr og Bisn i dei framande og fjerre Londi. Mange af dei beste Borgarar budo oss til Gest...»
Diplomatiske forpostfektninger.
Kong Fredrik III. av Danmark.Ukjent maler.
En forutsetning for et engelsk angrep på nederlandske skip i en nøytral dansk-kontrollert havn var samarbeid, eller i det minste stilltiende godkjenning av kong Fredrik III. Riktignok var han bundet av flere avtaler med Det Nederlandske Forbund, men forholdet mellom de to statene var ikke uten friksjon. Det nederlandske monopolet på handelen med Ostindia og Afrika hindret utviklingen av den danske handelen, dessuten var forholdet anstrengt etter at Nederland ikke gav Danmark den forventede støtten under den andre nordiske krig.
Etter slaget ved Lowestoft gjorde Fredrik III tilnærminger til England. Han gikk ut fra at dersom England hadde sjøherredømmet ville mange nederlandske handelskip søke tilflukt i danske havner, og kongen lekte med tanken om å konfiskere den rike lasten for å bli i stand til å sanere den danske statsgjelden.
14. juni foreslo den engelske utsendingen, Sir Gilbert Talbot, å sette inn engelske skip og dele byttet. Da kongen ikke direkte avviste forslaget informerte Talbot sin regjering at danskene var samarbeidsvillige. Den engelske overbefalshaveren, Hertugen av York, sendte omgående informasjon og autorisasjon til jarlen av Sandwich. Dette skjedde før krigsrådet 27. juli, og dannet grunnlaget for den etterfølgende engelske operasjonen i norske farvann. Faktum var at kong Fredrik ikke våget et brudd med Nederland. Han gikk ut fra at han kunne beholde sin status som nøytral og likevel få tak i sin del av det nederlandske byttet som motytelse for å holde seg i ro. Kongen sendte ordre til von Ahlefeldt at han skulle protestere på det engelske angrepet, men ikke foreta seg noe ut over det.
Både den engelske og danske kongen håpet å få tak i byttet uten at pengene havnet i statskassen, men i deres personlige formue. Kong Karl hadde gitt Lord Sandwich beskjed om å ordne dette. Edward Montagu, Lord Sandwich sendte en slektning med samme navn, Edward Montagu Sandwich, sammen med Teddiman for å se til at alt gikk etter planen. Teddiman hadde fått ordre om å handle så raskt og slagkraftig som mulig for å hindre innblanding fra den britiske hovedflåten, noe som ville gjøre hemmelighold av hvor pengene ble av vanskelig.
Manglende ordre.
Bergen hadde på denne tiden to festninger ved Vågen: Bergenhus og Sverresborg. Representanter fra begge flåtene snakket med den norske festningskommandanten Johan Caspar von Cicignon og kommandanten for de norske styrkene Claus von Ahlefeldt, som foreløpig bestemte seg for å holde seg utenfor konflikten. Han hadde hørt rykter om den hemmelige avtalen mellom den engelske kongen Karl II og kong Frederik III av Danmark og Norge, men ingen ordre hadde kommet.
Standardavtalen var at en styrke på fem krigsskip fra hvilken som helst nasjon kunne komme inn i havnen. Von Ahlefeldt indikerte at han ikke ville tillate noe annet. Kongens ordre til von Ahlefeldt om at han ikke skulle foreta seg annet enn å protestere på det engelske angrepet, kom ikke fram til Bergen i tide, og engelskmennenes beskjed til Teddiman om å utsette angrepet til von Ahlefeldt hadde fått sin ordre ble snappet opp av nederlenderne. Teddiman regnet med at avtalen var på gang.
De engelske operasjonene i Bergen.
Den engelske flotiljen under kontreadmiral Thomas Teddimans kommando, bestod opprinnelig av 22 krigsskip, men ble redusert til fjorten da åtte skip seilte for langt til vest og havnet forbi Bergen uten å komme seg tilbake til de andre skipene. Bortsett fra kanonskipene var også brannskipene «Bryar», «Greyhound» og «Martin Gally» med i flotiljen. Teddiman kom til Bergen klokken 18.00 den 11. august og blokkerte innseilingen til Vågen. Den engelske operasjonen startet med et uhell: Teddimans flaggskip «Revenge» gikk på grunn ved Nordnes, og først etter iherdig innsats fikk man henne løs.
Vågen er bare 400 meter bred ved munningen, så engelskmennene fikk ikke plass til mer enn sju skip i åpningen, fra nord til sør: «Prudent Mary», «Breda», «Foresight», «Bendish», «Happy Return», «Sapphire» og «Pembroke». Linjen var så trang at skipene nesten berørte hverandre. Siden admiralen ikke visste hvordan danskene ville reagere plasserte han sine øvrige skip utenfor kystfortene. «Norwich» lå utenfor et nederlandsk batteri nord for Bergenshus. Ved siden av lå «Golden Lion» og «Society» som dekket det danske Sverresborg-batteriet på høyden nord for festningen og et dansk fort lengre nord. Ved den vestlige bredden lå «Guernsey», «Revenge», «Coast Frigate» og «Guinea» i en nord-sør linje ved skansene som lå på knauser rundt hele Nordnespynten og hvor man fra høye posisjoner dominerte innseilingen til Vågen. «Martin Galley» sikret Nordnes fra Puddefjordsiden.
Da meldingen om den engelske flåten kom til Bergenhus, hadde festningen bare en styrke på rundt 100 mann, sammensatt av det Sognske kompani og det Bergenhusiske kompani, og svært få offiserer. Kommandøren på Bergenhus, Ahlefeldt, fikk raskt samlet to kompanier til, og på Nordnes ble rundt 150 mann av byens «gemene» innbyggere samlet, eller «pøbel» som Ahlefeldt omtalte dem som.
Forhandlinger og siste forberedelser.
a> som hadde kommandoen over den engelske flåten.Portrett av Sir Peter Lely (1666)
En dansk tjenestemann gikk om bord på det engelske flaggskipet «Revenge» og erklærte at det ville bli ansett som en fiendtlig handling om mer enn fem krigsskip gikk inn i Vågen. Teddiman antok at kommandanten på Bergenshus, Johan Caspar de Cicignon, ikke kjente til «arrangementet», og sendte Edward Montagu (en slektning av Edward Montagu, jarlen av Sandwich) til forhandlinger med den danske øverstkommanderende for stridskreftene i Norge, general Claus von Ahlefeldt. I realiteten hadde generalen bare fått befalet for å holde de nederlandske skipene i havnen til forsterkninger var ankommet – og avvente ytterligere ordre. Ahlefeldt gikk derfor ut fra at man ventet på danske forsterkninger. Kureren med den nye ordren forlot København først den 3. august, og siden reisen til Bergen tok ti dager rakk han ikke fram i tide.
Forhandlingene mellom engelskmenn og dansker varte hele natten. General von Ahlefeldt forsøkte å vinne tid i påvente av de nye ordrene. Han forsikret Montagu om sin samarbeidsvilje, men stilte som betingelse at angrepet bare måtte skje med seks skip, og først finne sted 16. august. Kontreadmiral Teddiman avviste framfor alt den siste betingelsen kategorisk, for riktignok var nederlenderne bedre forberedt, men på den annen side kunne de når som helst få forsterkninger. Klokken 04.00 forlot Montagu forhandlingsbordet, men ble umiddelbart sendt tilbake av Teddiman som nå truet festningene med angrep om de ikke ville samarbeide. Montagu hevdet at den engelske flåten hadde 2 000 kanoner og 6 000 menn, en påstand som gjorde lite inntrykk da det var åpenbart at det var en stor overdrivelse. Han ble tatt enda mindre seriøst da han tilbød Hosebåndsordenen om man samarbeidet. Selv om general Ahlefeldt til slutt bare ba om to dagers utsettelse, ble forhandlingene brutt ved morgengry, og engelskmennene begynte å forberede angrepet.
I mellomtiden tok Montagu en liten omvei tilbake og lot båten ro langs den nederlandske flåten for å inspisere deres forberedelser. Nederlenderne respekterte havnens nøytralitet, spilte nasjonalsangen "Wilhelmus" og hilste Montagu tre ganger med hvit røyk. Hans båt hilste tilbake.
Samtidig var det oppstyr i byen ettersom engelske sjømenn hadde gått i land for å skremme befolkningen. Mange innbyggere flyktet. De Bitter kalte raskt tilbake de nederlandske mannskapene som var på landlov i Bergen med å ringe med kirkeklokkene. Ettersom få av nederlenderne hadde noen særlig kamperfaring, og mange ikke en gang var nederlandske, lovte han dem tre måneders ekstra lønn om de vant slaget. Slike løfter var bindende under nederlandsk lov, og løftet ble møtt med stor entusiasme. Da han endte talen sin med å spørre mennene: «Har dere mot til å stå i mot fienden?» skal de i følge de nederlandske kildene ha ropt: «Ja! Vi skal stå fast til vi har nedkjempet fienden og vil heller dø enn å overgi en så rik skatt eller oss selv til engelskmennene!»
De fleste nederlandske skipene lå langt inne i Vågen. Omtrent 300 meter fra den engelske linjen plasserte De Bitter fra nord til sør skipene «Slot Hooningen», «Catherina», flaggskipet «Walcheren», «Gulden Phenix» og «Rijzende Zon». Tusenvis av sjømenn fra mindre skip ble sendt for å forsterke festningene.
Slaget.
Engelskmennenes mislykkede angrep på nederlandske skip i Bergen havn. 12. august 1665Willem van de Velde I, 1669.
Tidlig om morgenen begynte de engelske trommeslagerne og trompeterne å spille, og nederlenderne forstod at kampene snart ville begynne. En del av mannskapene bøyde hodene i en kort bønn, og kanonene ble bemannet.
Rundt klokken fem om morgenen den 12. august gav kontreadmiral Teddiman ordre om å åpne ild mot de nederlandske skipene som lå noen hundre meter unna. Nederlenderne besvarte ilden. De engelske skipene utenfor de dansk-norske fortene hadde fått ordre om å åpne ild først dersom festningene begynte å skyte mot dem. Men festningene sto ikke lengre under en enhetlig ledelse, og de nederlandske forsterkningene på festningene åpnet ild mot de engelske skipene. Dermed begynte engelskmennene å bestryke de dansk-norske festningene, og festningene ble tvunget til å forsvare seg mot det engelske angrepet. Rundt klokken seks gav general von Ahlefeldt ordre om å innstille ildgivningen og heiste det hvite flagget på Bergenhus. Kontreadmiral Teddiman hadde ingen mulighet til å se dette, da hans flaggskip «Revenge» lå omgitt av kruttrøyk på den andre siden av bukta. Dessuten hadde ikke Ahlefeld lengre myndighet over sine egne festninger, og etter 15 minutter firte han flagget igjen.
I dansk/norsk tradisjon forklares festningenes inntreden noe annerledes: Ettersom Bergen stikker litt ut i nordsiden av Vågen måtte de nordlige engelske skipene skyte langs land for å nå nederlenderne. Et engelsk skudd landet i festningen og drepte fire mennesker. Kommandanten beordret da at man skulle skyte tilbake mot engelskmennene. Fram til han fikk meldingen om drepte blant de dansk-norske styrkene, hadde festningene flagget med hvitt flagg som tegn på nøytralitet, men da han fikk meldingen om tap, heiste de Dannebrogen og startet beskytningen av den engelske flåten, men ikke før han hadde sørget for vitner på at han handlet i nødverge. Kanonene på Bergenshus skjøt stort sett uavbrutt i fire timer, mens kanonene på Nordnes ble besvart av så kraftig ild at de måtte avbryte kampene en stund.
Et nederlandsk krigsskip avfyrer sine kanoner, fra slutten av 1600-tallet. En tilsvarende salve avfyrt omtrent fra Bergen bys sentrum må ha gjort stort inntrykk på byens innbyggere.Maleri av Willem van de Velde II.
I striden kom nederlendernes overlegne ildkraft til sin rett. Regn og en sterk vind fra sør gjorde at røyken fra de engelske kanonene hindret britenes sikt. Skytterne så ikke at de nederlandske skipene sjelden ble truffet, og fikk ikke stilt inn kanonene på nytt. Teddiman valgte å ikke bruke brannskip for å ikke sette den verdifulle lasten på spill, og vindretningen hindret også bruken av brannskip. Nederlenderne hadde plassert sine åtte tyngste skip slik at de kunne skyte bredsider mot engelskmennene, og de fleste mindre våpen var også vendt mot engelskmennene ettersom det uansett ville være umulig å manøvrere under slaget.
Den engelske flåten med rundt 600 kanoner og 2 000 menn var isolert sett en overlegen styrke i forhold til det norske arsenalet som bare hadde 125 kanoner og 200–300 menn, men ettersom skipene var vendt mot nederlenderne var de dårlig posisjonert for å besvare den norske ilden. I tillegg var de fleste engelske skipene fregatter som ikke tålte like mye skade som de store nederlandske handelsskipene, samtidig som nederlenderne hadde et overtak i ildstyrke.
Britene led et tap på 112 døde (blant disse de fleste kapteinene på skipene i blokaden) og 309 skadede. Den nederlandske konvoien fikk noen skader på sine skip, særlig på «Catherina», et fartøy tilhørende deres middelhavsflåte. Nederlenderne hadde rundt 25 falne og 70 skadde.
Festningen og kanonstillingen på Nordnes brukte tilsammen 80 centner krutt, 5 250 muskettkuler, 1 017 kanonkuler, og 74 sekker med jernskrot til kardeskene. I løpet av slaget fikk nordmennene 7 drepte og 26 sårede. 18 kanoner på festningen ble ødelagt og Rosenkrantztårnet ble sterkt skadet. I byen forøvrig ble 10 mennesker drept og flere brygger og hus ødelagt. Man fryktet nye angrep fra engelskmennene, så festningen ble raskt reparert. Nederlenderne gav festningen fire store bronsekanoner og 37 jernkanoner for å forsterke den i tilfelle nye angrep.
Etterspill.
a> som var på et av de engelske skipene. Nå på Bergens Sjøfartsmuseum.
Ordrene fra Danmark nådde fram til von Ahlefeldt seks dager senere, den 18. august. Den nederlandske flåten lå fremdeles i Bergen, og von Ahlefeldt dro dagen etter til Herdla for å forsøke å gjøre opp for seg til engelskmennene. Han tilbød dem å angripe en gang til, denne gangen uten innblanding fra festningene. Tilbudet ble avvist da Teddiman visste at han ikke kunne rekke å forberede et nytt slag før hva som skjedde med hovedflåtene hadde avgjort hva som ville skje. Von Ahlefeldt angrep heller ikke nederlenderne selv.
I dagene etter slaget hadde de befestet sine stillinger kraftig. En kjetting ble strukket ut ved innseilingen til Vågen og sjømennene forsterket festningene med hundre ekstra kanoner. Da vinden snudde mot nord ventet de et angrep fra Teddiman, men den britiske kontreadmiralen som nå var gjenforent med de åtte skipene som hadde seilt seg vill, gjorde ikke noe mer enn å observere havnen fra avstand. Den 20. august forlot han Norge for å slutte seg til hovedflåten, som allerede hadde måttet dra til England 16. august på grunn av for lite forsyninger.
Stemningen i byen hadde snudd seg mot nederlenderne etter slaget. Borgerskapet hadde heller ikke bidratt i særlig grad til at den engelske flåten hadde måttet flykte. Det var de «gemene» i byen som hadde gjort en innsats, og det hadde særlig hjulpet at mange av dem hadde vært til sjøs og kunne bruke kanoner. Den nederlandske legen Wouter Schouten beskriver stemningen i byen og ombord på de nederlandske båtene i perioden da man forventet et nytt engelsk angrep slik: «desse Folk, som fyrst hadde fagnat iss med slik Godvilje og Glede, sagde og klagade no, at me vaaro Skuld i all denne Ulukka» og «Me totto no, at dat saag heldr illa ut fyre oss; for skulde Engelsmannen vinna, luto me berga oss i Land, og daa vilde Ibuarane møta oss med Ovilje og Fjendskap, og me koma at standa millom tvo Eldar: Bymennerne framanfyre og Engelsmennerne bak oss.»
13. august fikk Sandwich høre at Michiel de Ruyter hadde kommet fram. Han la da ut på sjøen igjen, men traff ikke Teddimans flotilje som seilte litt nord for ham. Ingen av de engelske gruppene visste om hverandre, og de visste heller ikke at De Ruyter var litt øst for dem, på vei nordover. Da han kom tilbake hadde han blitt utnevnt til løytnant-admiral og overkommandør av den gjenoppbygde nederlandske flåten som nå bestod av 93 krigsskip, 20 andre skip, 12 brannskip, 15 051 sjømenn, 4 583 marinesoldater og 4 337 kanoner. Sandwich vendte tilbake til England, hvor han ble gjenforent med Teddiman nær Flamborough Head den 18. august. Han ankret opp i Solebay den 22. for å få nye forsyninger og dro ut igjen den 28. august.
I mellomtiden hadde De Ruyters støtteflåte ankommet Bergen den 19. august. Den 23. dro han ut for å skjerme en planlagt avreise for handelsflåten, men han måtte vende tilbake to dager senere på grunn av været. Den nederlandske flåten forlot Bergen 29. august, og dagen etter ble konvoien på 184 skip rammet av en orkan som varte til ettermiddagen 1. september. Da været roet seg var flåten fullstendig spredt. De Ruyter hadde da bare 37 krigsskip og åtte handelsskip med seg. Sandwich lå øst for De Ruyter. Den 3. september klarte Sandwich å avskjære nederlenderne, og han tok fire krigsskip; «Zevonwolden», «Westvrisland», «Groningen» og «Hoop», og mye viktigere: to handelskip fra Det nederlandske Ostindia kompani: «Slot Hooningen» og «Gulden Phenix», som de mistet igjen i raidet på Medway.
Lord Sandwch fikk feilaktige opplysninger om at De Ruyter var øst for seg med hele den nederlandske flåten, og han dro derfor mot vest for å sikre byttet sitt, og unngikk såvidt De Ruyter som var på vei østover. Montague ble i ettertid kraftig kritisert for dette, da han gikk glipp av en utmerket mulighet til å knuse nederlenderne, og i det minste erobre flere av de verdifulle skipene. Den 9. september klarte han i steden for å avskjære en annen gruppe med to handelsskip fra Ostindia, fire krigsskip og sju forsyningsskip. Han avbrøt jakten på tretti andre skip da han kom for nær De frisiske øyer og vendte tilbake til Solebay 11. september. De andre nederlandske skipene kom seg i sikkerhet i hjemlandet, stort sett samlet under De Ruyter.
For engelskmennene var det at den nederlandske flåten kom seg hjem fra Ostindia, et kraftig slag. De kunne bare finansiere sin egen krigføring ved å erobre konvoien. Tapet ble noe mildnet siden de hadde erobret noen skip. Lord Sandwich fikk skylden for nederlaget og falt i unåde. Etter at han kom til Thames tok han ulovlig, men kanskje med samtykke fra kong Karl, varer for betraktlige summer fra «Slot Hooningen» og «Gulden Phenix», solgte varene i hemmelighet, og delte pengene mellom sine ni flaggoffiserer og seg selv. Selv fikk han 4 000 pund.
Da dette kom ut, hadde ikke Karl II noe annet valg enn å betale han ut. Sandwich forsvarte seg med at han bare hadde tatt en liten del av byttet som ble anslått å ha en verdi på rundt 500 000 pund. Samuel Pepys beskrev i dagboken sin inntrykket av velstand etter å ha besøkt et av de erobrede skipene 16. november: «... og Sir Edmund Pooly tok meg ned i Indiaskipet, og der så jeg de største rikdommer en mann kan se i verden liggende. Pepper lå over alt, og man tråkket i det og kryddernellik og muskatt. Jeg vasset i det opp til knærne. Hele rom fulle. Og silke i bunter, og bokser av kopper, en av dem så jeg åpen (...) noe som var et så vakkert syn som jeg har sett i hele mitt liv.»
Lord Sandwhich følte seg også lurt av danskekongen, som Pepys skriver i dagboken sin for 18. september: «men det min Lord virkelig lurer på, og klandrer dansken for, er at tosken som har så stor gjeld til nederlenderne, hadde en skatt mer verdt enn hele hans krone, og kunne for alltid ha gjort nederlenderne til tiggere, ikke skulle ta denne sjansen til å bryte med nederlenderne, og med det bli kvitt gjelden sin og ha i sine hender den største skatten som noen gang har blitt samlet på jorden.» I februar 1666 erklærte den danske kongen krig mot England etter å ha mottatt store summer i nederlandsk støtte. Pieter de Bitter fikk en utmerkelse fra det nederlandske parlamentet Generalstatene.
I dag sitter det fremdeles fast en kanonkule fra slaget i tårnet på Bergen domkirke. To trefigurer som forestiller et løvehode og et enhjørninghode som var en del av dekorasjonene på de engelske skipene finnes i dag på Bergens Sjøfartsmuseum.
Eksterne lenker.
Bergens våg, Slaget ved


WordPress.
WordPress er et publiseringssystem for web (også kalt innholdsstyringssystem (engelsk "content management system")) skrevet i PHP og som benytter seg av en MySQL-database. WordPress brukes for å administrere webinnhold som oppdateres ofte, spesielt blogger. Den er distribuert under GNU General Public License og er fritt tilgjengelig.
Historie.
Navnet "WordPress" ble foreslått av Christine Selleck, en venn av hovedutvikler Matthew Mullenweg. WordPress er den offisielle etterfølgeren til cafelog.
Den nåværende utgaven er versjon 3.3 som ble sluppet 12. des. 2011. Versjon 3.0 ble sluppet i juni 2010 og var en av de største utgivelsene i WordPress sin historie. Versjon 3.0 smeltet sammen WordPress MU (MultiUser) og «vanlig» WordPress til en enkel utgave. WordPress.com bruker samme utgave som det er mulig å laste ned fra WordPress.org.
WordPress-utgivelser blir oppkalt etter kjente jazzmusikere (f.eks. Mingus). Versjon 1.5 som ble sluppet i midten av februar 2005 – kalt «Strayhorn» etter Billy Strayhorn – kom med en rekke nye viktige egenskaper. En av disse er muligheten for å administrere statiske sider. Dette gjør det mulig å lage og administrere innholdssider utenfor den vanlige blogkronologien. En annen egenskap er mal/tema-systemet, som gjør det mulig for brukere å enkelt aktivere og deaktivere «skins» for sine sider. WordPress ble også utstyrt med en ny standardmal (kodenavn Kubrick etter avdøde Stanley Kubrick), designet av Michael Heilemann.
Etter at Six Apart forandret Movable Types lisensstruktur i 2004, ble WordPress et populært alternativ.


Nansenskolen.
Nansenskolen (eller Norsk humanistisk akademi) er et frittstående akademi og en frilynt folkehøgskole på Lillehammer (Norge). Skolen står i en bred humanistisk tradisjon, forstått som en etisk-filosofisk strømning som går på tvers av religioner og livssyn. Nansenskolen og dens grunnleggere introduserte begrepet "humanisme" som etisk holdning i Norge.
Nansenskolen er et studiested for voksne med ulik politisk, religiøs og kulturell bakgrunn. Skolen har hentet sitt navn fra Fridtjof Nansen, til minne om hans humanitære handlekraft. Skolen har som overordnet mål å bygge på de humanistiske tradisjonene og spre kunnskap om disse. Skolen ble grunnlagt i 1938 av Kristian Schjelderup, Anders Platou Wyller og Henriette Bie Lorentzen for å fremme en verden der konflikter løses gjennom dialog og ikkevold. Schjelderup og Wyller var begge kristne humanister, men la vekt på at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer.
Under den annen verdenskrig ble skolen stengt og lokalene anvendt som lager for det tyske Wehrmacht. Skolen ble gjenåpnet i 1946 med støtte fra bl.a. Francis Bull, Johan Falkberget, Inge Krokann, Odd Nansen, Sigrid Undset og Arnulf Øverland.
Halvard Grude Forfang var rektor ved Nansenskolen i mer enn 20 år. I dag er Dag Hareide rektor.
Skolen har tre studieretninger: "Idé, kultur og samfunn", "skrivekunst" og "billedkunst".
I 1987 fikk Nansenskolen Fritt Ords Ærespris for sitt mangeårige arbeid for humanisme, toleranse og det frie ord. I 1988 fikk skolen diplom med ærefull omtale fra UNESCO for «"outstanding contribution to the promotion of peace and tolerance"».
Skolen tar opp vel 70 elever til sitt årskurs og arrangerer hvert år i tillegg en rekke kortkurs og prosjekter. Skolen er en selveiende stiftelse. Skolen var en pioner i religionsdialogen i Norge, og tok inititativ til Sigrid Undset-dagene, senere Norsk Litteraturfestival, som har blitt Nordens største litteraturfestival. Skolen har siden 1988 arrangert OL-akademiene sammen med Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske komité. Skolen har også startet Nansen Dialog som driver 11 dialogsentre i tidligere Jugoslavia med 60 ansatte, hvor etniske grupper som har vært i krig og konflikt kan møtes for samtaler og samarbeid. Mange av disse dialogene foregår også på skolen i Lillehammer, og dialogarbeidet har spredd seg til flere krigsområder i verden. I 2010 gikk Nansen Dialog sammen med Norsk Fredssenter og skapte Nansen Fredssenter som er en egen virksomhet under stiftelsen Nansenskolen.


Kannibalisme.
Kannibalisme er å spise medlemmer av ens egen art. Begrepet brukes særlig når mennesker spiser andre mennesker, også kalt antropofagi.
Uttrykket "kannibalisme" er historisk knyttet til mennesker, mer spesifikt til en indianerstamme på de karibiske øyer. Selve ordet stammer fra "caníbales", det spanske navnet benyttet om karibindianerne, en stor stamme i Vest-India som den gang var velkjent for sin praktisering av kannibalisme. Tainoene, en stamme som levde i dagens Puerto Rico og på øya Hispaniola, fortalte med skrekk til spanjolene om hvordan kariberne raidet kystene for å ta tainoer til fange for deretter å steke dem over bål og spise dem.
Men utvidet alle individer som spiser artsfeller, kan kalles kannibaler.
Kannibalisme blant mennesker.
Kannibalisme har blitt tillagt mange forskjellige stammer og raser i fortiden, men i hvilken grad det faktisk har skjedd og blitt sosialt sanksjonert, er et svært kontroversielt tema i antropologien. Noen antropologer hevder at kannibalisme har vært nesten ikke-eksisterende og ser på påstander om kannibalisme med ekstrem skepsis, mens andre hevder at praksisen var vanlig i før-statlige samfunn.
Flere arkeologer har hevdet at noen ruiner i det amerikanske sørvest inneholder bevis for kannibalisme. Individuelle tilfeller i andre land har blitt sett i sammenheng med ustabile personer, kriminelle og i ubekreftede rykter om religiøse seloter. I USA er Donner-partiet et tilfelle av kannibalisme for unngå å sulte i hjel. Der er omstridte påstander om at kannibalisme var utbredt under tørken i Ukraina i 1930-årene, under beleiringen av Leningrad i andre verdenskrig, samt under den kinesiske borgerkrigen og det store steget fremover i Kina.
I moderne tid fortelles det om kannibalisme i historiene om Fritz Haarmann, om Karl Denke, om Karl Grossmann og om Armin Meiwes. Også i Norge har en hatt kriminelle med slik tilbøyelighet.
Korstogene.
Våren 1097 dro det første korstoget fra Europa for å befri det hellige land. Men på veien måtte korstogshæren krysse den tyrkiske sletten i Anatolia og kjempe mot lokalkjente, veltrente muslimske styrker. Korsfarerne måtte spise tistler, oppbløtte lærsaler og insekter. Verre ble det da drikkevannet slapp opp. I desperasjon begynte noen av korsfarerne å spise av falne muslimer. Dette ble stoppet av hærledelsen, som sørget for å få likene brent. Og trolig dreide det seg om fortvilt sult, ikke om rituell skjending av døde motstandere.
De sentrale og sørlige områdene i Estland ble etter 1220 offer for korstogsiver fra danske og tyske inntrengere. Korsfarere dro herjende fra landsby til landsby for å plyndre og tvangsdøpe folk. Straks en landsby var omvendt, ble det reist et stort kors hvis korsfarerne var danske og en jomfru Maria-fane hvis de var tyske. Landsbyens eldste ble stenket tre ganger med vievann av en prest og døpt, og deretter utstyrt med et spann vievann som han skulle stenke de andre beboerne med. Da danske korsfarere en gang kom til en landsby som allerede var omvendt av tyskere, ble den eldste straks hengt av danskene fordi de ikke kom først. Terroren nådde slike høyder at esterne til sist organiserte et opprør. I januar 1223 fanget de den danske guvernøren, Ebbe, og rev tarmene ut på ham og hans følge. Ebbes hjerte ble også revet bankende ut av livet på ham, ristet over ild og spist for å oppnå styrke mot hans landsmenn, hvoretter de døde ble lagt ut til hundene og himmelens fugler. Dette var rituell kannibalisme – til liten nytte, for pave Gregor IX overdro i 1236 de områdene i Estland som tilhørte Sverdridderne til kong Valdemar II, og 7.juni 1238 inngikk Valdemar og Den tyske orden et forlik i landsbyen Stensby på Sjælland, slik at Estland ble fordelt mellom partene, og Valdemar for fremtiden fikk to tredeler av korstogserobringene.
Andre verdenskrig.
Kannibalisme forekom i organiserte former på Ny-Guinea under andre verdenskrig, forteller den japanske historikeren professor Yuki Tanaka, etter at han i 1990-årene fikk frigitt hemmeligstemplede rapporter fra den australske hæren. Her fant han historien til Hatam Ali, en indisk soldat som kjempet i den britiske hær og ble tatt til fange i begynnelsen av 1942. Han bevitnet hvordan de japanske soldatene, etter at forsyningene slapp opp, valgte ut én fange daglig som ble drept og spist. Det var sendt 160.000 japanske soldater til Ny-Guinea; 93 prosent av dem døde. Etterhvert som matmangelen forverret seg, skar de også kjøtt av levende fanger og slengte resten av liket i en grøft. Selv klarte Ali å flykte og vandret rundt i jungelen i to uker før han traff på australske soldater. Hans historie bekreftes av en ordre utsendt av generalmajor Aozu som ila dødsstraff for kannibalisme, vel å merke med unntak for dem som hadde spist «fiendtlig kjøtt». Det må da ha vært kjent at dette forekom. Enda mer skremmende er rapport fra korporal Bill Hedges, som ledet en australsk enhet på førti mann i en trefning ved Templeson's Crossing på Ny-Guinea. Da australierne gjenerobret stillingen dagen etter, ble de forferdet over å oppdage at japanerne hadde spist de døde og sårede som australierne hadde måttet etterlate. «Jeg følte dyp avsky og sorg over å se min gode kamerat ligge der med kjøtt fjernet fra armene og bena(...) Han var en glad landsens gutt, i likhet med 90% av bataljonen vår(...) Vi fant hauger med ris og hermetikk. Så de sultet ikke, det var ikke på grunn av matmangel.» Professor Tanaka foreslår at denne kannibalismen, som var helt rituell, «ble gjort for å befeste solidaritet mellom mennene.» Å bryte tabuer sammen, gjør alle til medskyldige. Kannibalisme er også kjent fra Østfronten, der sovjetiske soldater spiste medfanger; men motivet der var desperat matmangel.
Folkerepublikken Kina i ekstremsituasjoner.
Kannibalisme fant også sted i Kina under "Det store spranget", størsteparten av landsbygden ble hardt rammet av hungersnød for det meste utløst av vanstyre. Kannibalismen var på ingen måte alment over hele landet, men i flere spredte områder, for eksempel i provinsene Gansu og Guangxi, er det blitt påvist mange tilfeller. Det kunne være tilfeller der sultne bondefamilier solgte/byttet sine barn til hverandre og så drepte og spiste dem. Kannibalismen fant også sted i fangeleirer der fangene ble meget hardt holdt. Det ble spist både mennesker som hadde dødd av seg selv, og mennesker som ble drept i den hensikt å bli spist av de sultende. Noen episoder av kannibalisme er også kjent fra Kulturrevolusjonen, en senere brutal politisk kampanje satt i gang av Mao Zedong, men antallet ofre var langt lavere enn under under "Det store spranget".
Ny-Guinea etter krigen.
Blant Ny-Guineas steinalderbefolkning er flere stammer kjent for å ha praktisert hodejakt og kannibalisme også i nyere tid. Noen grupper var kannibaler, andre ikke. Noen av kannibalene spiste fiender som var drept i kamp. Andre spiste deler av menneskekroppen som et ritual, mens noen trodde at gruppens styrke bare kunne bevares ved at de spiste sine egne avdøde. Enkelte stammer angrep og drepte alle fremmede som kom inn på deres område. I Asmat på sørkysten har landsbyboerne vært under press for å skaffe tømmer av jerntreet. Oppkjøperne hadde militære og sivile myndigheter i ryggen, mot at også de fikk sin del av fortjenesten. I juni 1974 la den lokale innkjøpssjefen ut på en rundreise med to assistenter for å betale for arbeidet. Etter en stund måtte de etterlyses, og man fant reiseveskene deres i en fjerntliggende landsby. Da folk fra denne landsbyen senere kom til administrasjonssenteret Agats for å selge treskjæring, ble de fengslet. Om natten rømte mennene inn i jungelen, dit ingen ønsket å følge dem. Kvinnene som satt tilbake, tilstod at de tre mennene var blitt drept og deretter spist.
Borgerkrigen i Sierra Leone.
Under borgerkrigen i Sierra Leone som varte fra 23. mars 1991 til 18. januar 2002 ble kannibalisme ved flere tilfeller praktisert av National Patriotic Front of Liberia og opprørsstyrken Revolutionary United Front (RUF).
I en dokumentar sendt på National Geographic Channel fortalte bl.a. den britiske FN-majoren Phil Ashby at overtro og svart magi fikk RUF-soldater til å spise fiendens hjerte og drikke deres blod i den tro at de da ville få sine motstanderes mot.
Under rettssaken mot Liberias tidligere president, Charles Taylor, forklarte den tidligere lederen for National Patriotic Front of Liberia, Joseph Marzah, at den tidligere presidenten hadde gitt ordre om å spise sine fiender for å sette eksempler som skulle skremme folk. Taylor sto tiltalt i krigsforbryterdomstolen for Sierra Leone i Haag for å ha vært hovedansvarlig for volden under Sierra Leones borgerkrig.
Kannibalisme blant dyr.
a> spiser en enda mindre artsfelle.
Flere dyrearter eter egne artsfeller under visse forhold, for eksempel når det er lite tilgang på mat. Kannibalisme er vanlig hos fiskearter som gjedde og torsk og hos maur. Hunnen hos enkelte edderkopp- og kneler-arter spiser hannen mens eller etter at de har parret seg.


Eric Clapton.
Eric Patrick Clapton (født 30. mars 1945 i Surrey, England) er en engelsk gitarist, sanger og låtskriver.
Tidlig karriere.
Clapton slo igjennom for første gang på begynnelsen av 1960-tallet som gitarist i den britiske gruppa The Yardbirds. Han forlot gruppa i 1965 som protest mot at de valgte «For Your Love» som A-siden på den neste singelen. Clapton ville heller at de skulle velge Otis Redding-låta «Your One and Only Man». Da denne ble B-side, takket Clapton for seg og fikk plass i John Mayalls band The Bluesbreakers. Sammen med The Bluesbreakers ga Clapton ut ett album. Her sang han for første gang solo på plate. Låta var den gamle Robert Johnson-låta «Ramblin' On My Mind». Clapton likte seg godt i John Mayall and The Bluesbreakers, men fant ikke roen. Etter diverse forskjellige stoppesteder, startet han supergruppen Cream sammen med Ginger Baker og Jack Bruce. I 1968 bidro han med gitarsoloen på The Beatles-sangen «While My Guitar Gently Weeps», og ble dermed den eneste outsideren som har bidratt med gitar på en Beatles-innspilling.
Cream.
Cream er kjent som verdens første supergruppe, og tok verden med storm. I løpet av snaut tre år ga de ut fire album, og solgte millioner av plater. Cream hadde sin avslutningskonsert i Royal Albert Hall i London den 28. november 1968. I mai 2005 hadde de fire reunion-konserter samme sted.
Derek and the Dominos.
Etter et kort opphold i gruppa Blind Faith, som ga ut ett album, gikk Clapton solo under navnet Derek and the Dominos i 1970. Han likte ikke fokuset han hadde fått som gitargud. Derfor skjulte han seg bak Derek-navnet. Albumet "Layla and Other Assorted Love Songs" solgte nesten ingenting da det ble sluppet. Først senere tok salget av. Mange fans mener dette albumet er Claptons mesterverk. Det inneholder blant annet «Layla» og «Bell bottom blues».
1970-tallet.
Solokarrieren til Clapton har vært preget av store nedturer. På begynnelsen av 1970-tallet slet han med heroinavhengighet. Da han ble kvitt det, startet han å drikke alkohol. Først på midten av 1980-tallet ble han ren. Til tross for avhengighetsproblemene, var det i denne perioden at Clapton ga ut noen av sine beste album. "461 Ocean Boulevard" i 1974 og "Slowhand" i 1977 er nok de mest kjente. Disse inneholder hits som «Wonderful Tonight», «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Lay Down Sally».
1990-tallet.
Clapton fortsatte å gi ut plater jevnt og trutt utover 1980-tallet. Rundt 1990 begynte livet hans å komme på rett kjøl igjen. Ikke før han var på rett vei, ble han truffet av enda en stor nedtur. I 1991 falt hans fire år gamle sønn Conor ut av et vindu i 54. etasje på en skyskraper i New York. Conor lekte i vinduskarmen hjemme hos sin mor, den italienske modellen Lori Del Santo. Clapton ble knust. Bare en uke før ble hans nære venn og kollega Stevie Ray Vaughan drept i en helikopterulykke. Clapton avreagerte med å skrive sangene «Tears in Heaven» og «My Fathers Eyes». Den første ble en stor hit på utgivelsen "Unplugged". Den andre ble også spilt inn under Unplugged-opptakene, men ble spart til utgivelsen "Pilgrim" i 1998.
2000-tallet.
Den 29. november 2002 arrangerte han "The Concert for George" til ære for hans avdøde venn George Harrison.
I 2004 ble Clapton utnevnt til Commander of the British Empire.
Albumet "Back Home" ble sluppet 29. august 2005.


Uniramia.
Uniramia ble spesielt på 1970- og 80-tallet brukt som samlebetegnelse for leddyr som ikke har spalteføtter, dvs. for fløyelsdyr, insekter og mangefotinger.
Spalteføtter (som forekommer hos krepsdyr og har forekommet i edderkoppdyrenes stamart) er såkalte "birame" bein, dvs. de har to (= "bi") grener. "Unirame" bein har derimot bare én (= "uni") gren, derav gruppens navn.
Navnet ble innført av entomologer (spesielt Sidney Manton) som var overbevist om at leddyr er en kunstig gruppe, dvs. at Uniramia ikke var spesielt nært beslektet med edderkopp- og krepsdyr.
Denne hypotesen var aldri bredt akseptert, i og med at den var nokså dårlig begrunnet, og er i dag forlatt.
Man vet nå at insekter og mangefotinger er nærmere beslektet med edderkopp- og krepsdyr enn med fløyelsdyr.
Mens fløyelsdyrenes bein er "opprinnelig" unirame, er insektenes og mangefotingenes bein "sekundært" unirame, noe som vil si at både insekter og mangefotinger stammer fra arter som var birame.
Sannsynligvis gikk spaltefoten tapt da insektenes og mangefotingenes stamart forlot havet.
Det samme skjedde også innenfor edderkoppdyrene, der de landlevende delgruppene har unirame bein.
I en overgangsperiode ble navnet «Uniramia» av enkelte biologer brukt på insekter og mangefotinger, dvs. fløyelsdyr ble ekskludert.
Dermed betegnet navnet den samme gruppen som de eldre og bedre etablerte vitenskapelige navnene Antennata, Atelocerata, Monantennata og Tracheata.
Insekter er nærmere beslektet med krepsdyr enn med mangefotinger.
Dermed har navnet «Uniramia» endelig forsvunnet fra den vitenskapelige nomenklaturen.


Oseberg.
Oseberg er navnet på gården med gravhaugen der Osebergskipet ble funnet i 1904. Gården ligger i Slagendalen 5 km nordøst Tønsberg sentrum i Vestfold.


Hans Nilsen Hauge.
Hans Nilsen Hauge (født 3. november 1853 i Nordre Undal, død 17. desember 1931 i Botne) var en norsk prest og politiker (H).
Hauge ble cand.theol. i 1877 og var deretter kapellan i Skien, sjømannsprest i Storbritannia, og sogneprest i Brevik, Eidanger og Skien.
Han representerte Brevik på Stortinget i to perioder, fra 1894 til 1900, og var minister i Kirke- og undervisningsdepartementet fra 22. oktober 1903 til 11. mars 1905.
Hauge ble i 1904 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av Dannebrogordenen.
Hauge var sønn av salmebokutgiveren Andreas Hauge, sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge og dattersønn av Gustava Kielland.


Liste over stortingsrepresentanter 1895–1897.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1895 til 1897. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Det var totalt 114 representanter, fordelt med 57 til Venstre, 33 til Høyre,
12 til Det Moderate Venstre, 2 til Centrum og 10 manglet parti.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1895-1897


Piha.
Utsikt mot nord over South Piha stranden til Lion Rock. North Piha stranden er synlig bakenfor
Piha er en kystlandsby i det nordlige New Zealand. Den ligger 28 kilometer vest for Aucklands bykjerne ved Tasmanhavet. I nord ligger fjorden Manukau Harbour. Piha er en del av de skogkledde åsene kjent som Waitakere Ranges. Den er en av de mest populære feriedestinasjonene i området og blir besøkt av aucklandere på dagstur året rundt, men i hovedsak om sommeren.
Området har beholdt mye av sine naturskjønne omgivelser og isolasjon. Den ville kystlinjen og de skogkledde åsene har mange stier for nybegynnere så vel som for den erfarne og godt trente turgåer. I nærheten av stranden er fossen Kitekite Falls som er meget billedskjønn. På oversiden av fossen er det en stor kulp som brukes av badende året rundt, mens på nedsiden er det et beskyttet piknikområde som er særs populært blant barnefamilier om sommeren.
Den store klippen, Lion Rock, er en naturlig steinformasjon som står opp av sanden og skiller nord og sør delen av stranden. Den har fått navnet sitt, "Løvesteinen", fordi den minner om en liggende hannløve når man ser den bakfra. Klippen har fått en ikonisk status ikke bare i Piha, men står som et symbol for Aucklands vestkyst generelt. Gjennom årenes løp har den fått plass på frimerker og framsiden av telefonkatalogen.
Piha er sannsynligvis New Zealands mest kjente surfestrand. Den var fødselsstedet for New Zealands surfing i 1956 og har vært åsted for nasjonale og internasjonale konkurranser. Den svarte vulkansand stranden er kjent for sine sterke strømmer og bølger og er ikke anbefalt for nybegynnere. Det er livreddere på stranden i sommerhalvåret, men svømming er kun tillatt i et smalt og ofte tett befolket område mellom to flagg. De utadgående strømmene er meget sterke og uberegnelige langs denne kysten og forandrer seg raskt uten advarsel. Derfor drukner dessverre mange mennesker hvert år til tross for livreddernes iherdige innsats.
De nærmeste strendene med vei tilknytning er Karekare i sør og Anawhata i nord.


James (Virginia).
James River i den amerikanske staten Virginia er 547 km lang og har et nedslagsfelt på, et område med 2,6 millioner mennesker (2000). James-elven dannes i Allegheny-fjellene nær Iron Gate der elvene Cowpasture og Jackson møtes, og renner ut i Chesapeake Bay.
Den tidligste permanente engelske bosetningen i Amerika var i 1607 ved Jamestown, langs breddene til James-elven. Richmond, hovedstaden i Virginia ligger langs elven. Navigasjon på elven spilte en viktig rolle i tidlig handel i Virginia og bosetningen av det indre av staten. Frukt og grønnsaker fra Piedmont og Great Valley-regionene ble fraktet ned elven til havnene i Richmond gjennom Lynchburg, Scottsville, Columbia og Buchanan. James-elven ble regnet som en transportrute for frukt og grønnsaker fra Ohio Valley, og James River and Kanawha Canal ble bygd for dette formålet.
De innfødte amerikanerne kalte James-elven for Powhatan-elven.
Eksterne lenker.
a> på James River i 1990.


Fort Frederik.
Fort Frederik ligger i byen Frederiksted og ble bygd av danskene for å markere sin tilstedeværelse i Vestindia, samt å beskytte den vestlige delen av St. Croix fra angrep fra andre europeiske kolonimakter og pirater. Fortet stod ferdig i 1760. Både fortet og byen Frederiksted har fått sitt navn etter Kong Frederik V. Like ved fortet ligger Frihetsplassen, hvor Peter von Scholten 3. juli 1848 kunngjorde at alle slaver i Dansk Vestindia var frie.
Historie.
Det var fra Fort Frederik 25. oktober 1776 at den første utenlandske salutten for anerkjennelse av USAs uavhengighet ble avfyrt.
Fort Frederik var sentrum for to viktige historiske begivenheter som førte til avskaffelsen av den slavebaserte økonomien på Jomfruøyene. I 1848 gjorde slavene opprør og førte til frigivelsen av alle slavene i Dansk Vestindia. Perioden ble etterfulgt av 30 år med dårlige lønns- og arbeidsbetingelser for slavene, slik at i realiteten var de frigitte slavene fremdeles slaver av plantasjeeierne.
I 1878 ble det et nytt opprør, som satte en stopper for de dårlige arbeidskontraktene.
Fortet ble renovert og restaurert i 1976, og fikk da tilbake sitt utseende fra 1840.


Sun King.
«Sun King» er den fjerde sangen på albumet "Abbey Road" som The Beatles utga i 1969.
«Sun King» er den første sangen av den endelige medleyen, selv om den er i forskjellig tone og takt. Lyrikken som starter sangen er det samme som tittelen og lyrikken til «Here Comes the Sun», men med ordet ‘King’ satt inn etterpå, selv om «Here Comes the Sun» er skrevet av George Harrison, mens «Sun King» er skrevet av John Lennon. Teksten er surrealistisk. Det var McCartney som kunne endel spansk, og som gav Lennon de ordene han trengte til sangen.
Den siste setningen av typisk Lennonsk lyrikk-nonsens, "Cuesto obrigado, tanta mucho, que carousel", kan forsøksvis oversettes med følgende engelsk: "This Thanks, Very Much, Cake and Eat It, Dearest Sun". I den grad selve "Sun King" kan meningsfullt identifiseres, er det Louis XIV av Frankrike, også kalt ‘Solkongen’. Han var konge i 74 år.
Sangen er i en tredelt harmoni mellom John Lennon, Paul McCartney og George Harrison, tilsvarende hva som ble gjort på sangen «Because» fra tidligere på albumet. På slutten av sangen stopper musikken brått når Ringo Starrs trommefyll leder inn på neste sang: «Mean Mr. Mustard».
Sun King


London Company.
London Company (også kalt London Virginia Company) var et engelsk aksjeselskap etablert gjennom en kongelig kontrakt av Jakob I den 10. april 1606 med målsetning om å etablere kolonibosetninger i Nord-Amerika. Det var ett av to slike selskap, sammen med Plymouth Company, som ble gitt en identisk kontrakt som del av Virginia Company. London Company var ansvarlig for etableringen av bosetningen av Jamestown, den første permanente engelske bosetningen i Nord-Amerika i 1607.
Territoriet som ble gitt til selskapet inkluderte kysten av Nord-Amerika fra den 34. breddegraden (Cape Fear) nord til den 41. breddegraden (i Long Island-sundet), men gjennom å være del av Virginia Company, eide London Company en stor del av det atlantiske og indre Canada. Selskapet hadde tillatelse gjennom sin kontrakt til å etablere en bosetning på 26 000 km² innenfor dette området. Delen av selskapets territorium nord for den 38. breddegraden ble delt med Plymouth Company, med den betingelsen at selskapene ikke grunnla en koloni innen 160 km fra hverandre.
I 1607 etablerte selskapet Jamestown-bosetningen ved James-elven i Chesapeake Bay. Innen 1609 hadde Plymouth Company oppgitt sine forsøk på å etablere Popham-kolonien og hadde blitt oppløst. Resultatet var at kontrakten for London Company ble justert med en ny tildeling som strakte seg fra «sjø til sjø» av det tidligere delte området mellom den 34. og 40. breddegrad.


Veikko Kankkonen.
Veikko Kankkonen (født 5. januar 1940 i Sotkamo) er en finsk skihopper.
Under OL 1964 i Innsbruck vant han gull i normalbakken og sølv i storbakken. Han vant også den tysk-østerrikske hoppuka sammenlagt to ganger: i 1963/64 og 1965/66. I 1964 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.


Håkon Mjelva.
Trappenedgang til østgående perrong på Romsås T-banestasjon
Håkon Mjelva (født 21. mars 1924 i Molde, død 27. september 2004) var en norsk arkitekt.
Mjelva ble utdannet i Oslo, og var en av medstifterene til CIAM-avdelingen PAGON. Han gjennomførte særlig på 50- og 1960-tallet flere store prosjekter i Oslo, blant annet: Økern senter, boligblokkene på Ammerudog atriumhusene i Alunsjø borettslag.
Mjelva stod ikke selv for gjennomføringen av Ammerudblokkene, det gjorde USBLs planleggingskontor, med entreprenørene Fagbygg og Ungdomsbygg, men Mjelva stod for planleggingen av Ammerud og gjennom dette planverket foreslo høyblokker.
Han tegnet også Alunsjø borettslag på Ammerud. Dette består av 235 atriumhus i funksjonalistisk 1960-tallstil og med innflytting mellom 1965 og 1967.
Mjelva stod også bak sanerings- og utbyggingsforslaget med høyhus i Karl Johans gate tidlig på 1960-tallet, men denne planen ble senere forlatt etter en sterk offentlig debatt og store protester.


PAGON.
PAGON (Progressive Architects Group Oslo Norway) var en sammenslutning av arkitekter som ønsket å videreføre de funksjonalistiske CIAM-ideene fra mellomkrigstiden. Målet var å arbeide for en ny, modernistisk arkitektur. Gruppen ble dannet på begynnelsen av 1950-tallet, men til tross for sin korte levetid ble den et viktig kontaktledd mot datidens internasjonale impulser.
Sentrale skikkelser i PAGON var Sverre Fehn, Geir Grung, P A M Mellbye, Christian Norberg-Schulz, Arne Korsmo og Håkon Mjelva.


Automatic Position Reporting System.
APRS eller Automatic Position Reporting System er et radioamatørsystem til automatisk posisjonsbestemmelse av amatørradiostatsjoner. Systemet benytter pakkeradio for å sende datapakkene med posisjonsbestemmelsen
Systemet ble utviklet av Bob Bruninga ved United States Naval Academy, med kallesignalet WB4APR, mellom 1984 og 1990.
Tanken med APRS var opprinnelig at man kan skal bruke det for å rette inn en retningsbestemt antenne, slik at radioamatører langt borte fra hverandre kan få kontakt enklere.


Fort Christian.
Fort Christian ligger i byen Charlotte Amalie på øya St. Thomas som er del av De amerikanske jomfruøyene. Fortet ble påbegynt 1671 og er oppkalt etter kong Christian V. Fortet er i dag den eldste bygningen på Jomfruøyene.
Fortet ble tidligere anvendt som bolig for guvernøren, kirke, rådhus, politistasjon og som fengsel. I dag er fortet et museum.
Historie.
En større utbygning av fortet i 1724 erstattet tømmerkonstruksjonen med røde mursteiner som vi kjenner i dag. I 1874 ble utkikkstårnet Tryborg og den nordre del ødelagt og klokketårnet ble bygd, i tillegg til at mange lagerrom og kontorer ble omgjort til celler. Cellene ble blant annet brukt til å fengsle plantasjeeierne som ikke betalte skatt.
I 1971 ble nedre del av fortet omgjort til et museum, mens den øvre delen fortsatt ble brukt til å huse byens politistasjon og fengsel, og fortet ble erklært som et nasjonalt historisk landemerke i 1977.
Så sent som i 1983 ble fangene og polititjenestemennene flyttet til nye lokaler, og en omfattende restaureringsprosess ble satt i gang.


Antti Hyvärinen.
Antti Hyvärinen (født 21. juni 1932 i Rovaniemi, død 13. januar 2000) var en finsk skihopper. Han vant gull i hopprennet under OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Dermed ble han første ikke-nordmann som tok olympisk gull i skihopping.


Anawhata.
Anawhata er en strand på kysten av New Zealand vest for Auckland. Den er en av de minst brukte strendene grunnet at den eneste adgangen med kjøretøy er en lang og kronglete grusvei. For å komme ned til stranden må man i tillegg følge en bratt sti fra en ås kam. Det finnes ingen livreddere der, og som med de fleste strendene vest for Auckland, er det farlig å svømme da strømmen ut til havs kan være meget sterk når vannet som blir skylt inn med bølgene søker ut igjen.
Sør for Anawhata er landsbyen Piha. I Nord ligger stranden Bethell’s Beach


Gullsmed.
En gullsmed som lager en ny ring
En gullsmed er en smed som spesialiserer seg i arbeid med edelmetaller, vanligvis for å lage smykker. Yrket består vanligvis av tre hoveddeler, filing, lodding og pussing av metallet. Støping ble senere introdusert som et middel for masseproduksjon.
En tid var navnet synonymt med bank, siden de handlet med gull og hadde nok sikkerhet for sikker lagring av verdifulle gjenstander.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Man må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk, eller teknikk og industriell produksjon og andre skoleåret er Vg2 Design og gullsmedhåndverk.


Aristokrati.
Aristokrati er et gresk begrep som betydde et system som ble «styrt av de beste». Dette er den første definisjonen som blir gitt i de fleste ordlister av denne styreformen. Ordet kommer fra to ord, «"aristos"» som betyr «best» og «kratos» som betyr «makt». Siden alle har forskjellige meninger om hva som er «best», særlig med tanke på en styresmakt, er begrepet vanskelig å sette på denne måten. Aristokratier har ofte vært arvelige plutokratier hvor en følelse av historisk gravitasjon og edle hensikter krevde en høyere form for tiltak fra noen av dets medlemmer.
Aristoteles anså aristokrati som fåtallsstyre på vegne av flertallets interesser, til forskjell fra oligarkisk styre basert på velstand. I aktuell politikk skilles det mellom styreformer som sikres makt gjennom arv (aristokrati), og styreformer med basis i ikke-arvelige minoritetsgrupper og politiske partier (oligarki). Men som følge av at begrepet «styre av de beste» defineres som styre av en utvalgt gruppe, er oligarki også blitt sett på som en korrupt form for aristokrati.


U.S. Army Corps of Engineers.
U.S. Army Corps of Engineers logo
U.S. Army Corps of Engineers (USACE) er en avdeling i den amerikanske hæren med ansvar for ingeniør-, bygg- og anleggsvirksomhet til støtte for hæren, flyvåpenet og hele nasjonen. USACE er både en avdeling og en våpenart, og samtidig en av verdens største ingeniørorganisasjoner. Den ledes av en militær sjef, av generalløytnants grad, men har 34 600 sivilt ansatte og kun 650 militære tjenestemenn.
Korpsets historie går tilbake til 1775, da den kontinentale kongressen etablerte hærens første sjefingeniør for å anlegge befestninger ved Bunker Hill i nærheten av Boston.
USACE er organisert geografisk i 9 divisjoner og 45 underordnete distrikter over hele USA, Asia og Europa. Distriktene har tilsyn med prosjektkontorer over hele verden. Divisjonene og distriktene er definert av grensene for vannskille når det gjelder sivile anleggsprosjekter, og av lande- og delstatsgrenser for militære prosjekter.


Powhatan.
Powhatan (også skrevet Powatan og Powhaten) var en mektig konføderasjon av indianerstammer som snakket algonquian-språket i det som nå er Virginia da engelskmennene ankom. "Powhatan" var også det opprinnelige navnet på landsbyen som Wahunsunacock (Powhatan-høvdingen) kom fra (dagens Richmond, Virginia, i tillegg til navnet på elven hvor den lå (i dag kalt James). Da denne høvdingen skapte et mektig imperium ved å erobre mye av Virginia, kalte han landet sitt "Tenakomakah" og seg selv "Powhatan", egentlig en tittel som korresponderte med «keiser», men ofte antatt å være hans egentlige navn. Utenom byen Powhatan, ble en annen hovedstad i denne konføderasjonen kalt Werowocomoco.
De opprinnelige seks grunnleggende stammene i Wahunsunacocks Powhatan-konføderasjon var: de egentlige powhatanerne, arrohateckene, appamattuckene, pamunkeyene, mattaponiene og chriskiackene. Han la Kecoughtanene til sine rekker i 1598. En annen nært relatert stamme i midten av disse andre, som alle snakket det samme språket, var chickahominyene som klarte å ta vare på sitt selvstyre fra konføderasjonen.
I 1607, da engelske soldater og pionéren John Smith ankom, ble han fanget av Opchanacanough, den yngre broren av høvding Powhatan. Ifølge Smiths gjenfortelling (som sent på 1800-tallet ble regnet som fabrikkert, men som fremdeles antas av noen å være stort sett korrekt, selv om svært romantiserte, populære versjoner skygger for saken) hindret Powhatans datter, Pocahontas, hennes far fra å henrette Smith. Det er antatt at dette var et ritual som var ment å innlemme Smith i stammen.
Etter at Smith forlot Virginia på grunn av en skade han fikk i et uhell med krutt, angrep den nervøse stammen og drepte mange av innbyggerne i Jamestown. Innbyggerne kjempet tilbake, men drepte bare tjue. Da Smith kom tilbake, inngikk han fred.
Men innen få år var både høvdingen og Pocahontas døde av sykdom. Høvdingen døde i Virginia, mens Pocahontas døde i England etter å ha blitt fanget og bortgiftet til tobakkplanteren John Rolfe. I mellomtiden fortsatte den engelske kolonien å grave til seg av Powhatan-territoriet. Etter Wahunsunacocks død ble hans yngre bror Opitchapam høvding, fulgt av deres yngre bror Opechancanough som i 1622 og 1644 forsøkte å tvinge engelskmennene fra sitt territorium. Disse forsøkene førte til sterke represalier fra engelskmennene som til slutt endte i ødeleggelsen av stammen.
Powhatan-språket er nå utdødd, selv om rundt 3 000 av powhatan-folket fortsatt finnes i Virginia. Noen av dem lever i dag på to små reservater, Mattaponi og Pamunkey, i King William County. Hovedkildene for rekonstruksjon av vokabularet er ordlistene som ble overbrakt av Smith og William Strachey. Den amerikanske underholderen Wayne Newton (født 1942 i Norfolk, Virginia) er av blandet powhatan, cherokee, irsk og tysk avstamning.
Powhatan County ble oppkalt til minne om høvdingen Powhatan og hans stamme, selv om det er lokalisert rundt 100 km vest i et område som aldri var under deres kontroll. I byen Richmond er Powhatan Hill antatt i følge tradisjonen å ligge nær landsbyen høvding Powhatan opprinnelig var fra, selv om den nøyaktige plasseringen er ukjent.
Powhatan i oppdiktet media.
Powhatan-folket ble vist frem i Disneys tegnefilm "Pocahontas" (1995).


Tørke.
Tørke er en utvidet periode hvor tilgangen av vann faller under de statistiske behovene for en region. Tørke er ikke et rent fysisk fenomen, men i stedet et samspill mellom naturlig tilgang på vann og menneskelige behov for vann.
Den presise definisjonen av tørke er blitt vanskeliggjort av politiske forhold, men der er vanligvis tre typer forhold som blir henvist til som tørke.
Når ordet «tørke» blir brukt i det vanlige, er vanligvis den tenkte definisjonen den meteorologiske tørken. Men når ordet brukes av byplanleggere, er det ofte hydrologisk tørke.


Paal Nilssen-Love.
Paal Nilssen-Love (født 24. desember 1974 i Molde) er en norsk trommeslager og perkusjonist. Han vokste opp i Stavanger. Etter å ha figurert i Frode Gjerstad sitt "Circulasione Totale Orchestra" allerede i 1992, studerte han musikk ved Jazzlinja (NTNU) fra 1994. Her ble gruppen Element med Gisle Johansen (saksofon), Håvard Wiik (piano) og Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass) dannet. Denne gruppen var inspirert av John Coltrane kvartetts energi og modale spillestil. Han var ellers med i det NORAD-støttede norsk/sørafrikanske bandet "San International Ensemble" (SAN) sammen med Zim Ngqawana, saxofoner/fløyte og Andine Yenana piano, i tillegg til norske Bjørn Ove Solberg saksofon og Ingebrigt Håker Flaten på bass. SAN hadde flere spillejobber under Gro Harlem Brundtlands offisielle besøk i Sør-Afrika 10. - 15. februar 1996 og utkom med platen "Song" året efter 1997. I 1996 hadde Nilssen-Love også akkompagnert Stavanger-trompetisten Didrik Ingvaldsen på albumet "Rede for et hugg" som ble tatt opp i New York City. I 1996 flyttet Paal Nilssen-Love til Oslo og har siden spilt med en rekke norske og utenlandske musikere. Den kortvarige trioen "Vindaloo" bestod av Paal pluss medstudentene Bjørn Ole Solberg saks og Steinar Raknes på bass. Nilssen-Love, Wiik og Flaten startet i 1999 bandet Atomic sammen med svenskene Fredrik Ljungkvist (saksofon) og Magnus Broo (trompet). Våren 2001 gav han ut sin første soloplate, "Sticks and Stones". Samme år spilte han med Pat Metheny og Arild Andersen på Moldejazz. Fra 2002 har han stått bakk jazfestivalen All Ears. I 2004 ble det kjent at han var en av tre unge jazzmusikere som skulle lanseres i Europa, som en del av det UD-støttede treårige "Norwegian Jazz Launch Europe", et samarbeid mellom Rikskonsertene, Vestnorsk Jazzsenter og Norsk jazzforum.
Han ble tildelt landets ypperste utmerkelse, Buddyprisen for 2006.


John Rolfe.
John Rolfe (ca 1585–1622) var en av de tidlige engelske bosetterne i Nord-Amerika.
Rolfe var født i Heacham, Norfolk, England. Han slo seg ned i Jamestown, Virginia i 1609 hvor han blir kreditert med å ha vært den første som kommersielt dyrket "Nicotiana tabacum", tobakk-planter, i Nord-Amerika. Dette snudde kolonien Virginia til et lønnsomt foretak.
I 1614 giftet Rolfe seg med Pocahontas, datteren av den lokale lederen av de innfødte amerikanerne, Powhatan-høvdingen. Pocahontas døde etter at han tok henne med seg til England i 1616, men deres unge sønn, Thomas Rolfe, overlevde. John Rolfe kan ha blitt drept av Powhatan. Han døde plutselig i 1622, et år med krigføring mellom kolonistene og stammene. Thomas Rolfe reiste senere tilbake til Virginia og ble akseptert av powhatan-indianerne. Ekteskapet mellom John Rolfe og Pocahontas hjalp dermed til med å bringe fred mellom stammene og de britiske bosetterne i Virginia i en generasjon. Mange av de prominente tidlige familiene i Virginia sporer sitt slektskap tilbake til etterkommere av John Rolfe.


Babel Fish.
Babel Fish er en nettbasert oversettelsestjeneste som kan oversette tekst eller nettsider. Den kan ikke oversette til eller fra norsk, men ellers kan den omsette mange større språk, deriblant engelsk, tysk, fransk, italiensk, spansk, portugisisk, russisk, gresk, japansk, koreansk, tradisjonell kinesisk og forenklet kinesisk. Resultatet blir ikke alltid perfekt, men man får ofte et greit inntrykk av innholdet.
Opprinnelsen til begrepet kommer fra en bokserie av den avdøde forfatteren Douglas Adams, "Haikerens guide til galaksen", og like kjent under sin engelske tittel "The Hitchhikers Guide to the Galaxy". I boken er Babelfisken en liten, gul fisk man stikker inn i øret og hvor den der lever av lyd og i prosessen oversetter lydbølger til hjernebølger, slik at et fremmed språk umiddelbart blir oversatt til et kjent språk.
I boken stikker den overlevende jordboer Arthur Dent en slik fisk i det ene øret, og det gjorde ham i stand til å forstå vogonsk poesi. Det var ikke nødvendigvis en bra ting.
"Babel Fish" er nå en anerkjent litterær omskrivelse for direkte oversettelse.


Haikerens guide til galaksen.
En tenkt utgave av galakse-guiden
Konseptet er senere omgjort til bl.a. teater, TV-serie, dataspill, tegneserier og film. Det er bokformatet som har vist seg å være det mest suksessfylte medium for serien.
Sjangermessig er "Haikerens guide til galaksen" en blanding av science fiction og satire.
Tittelen "Haikerens guide til galaksen" er hentet fra tittelen til den fiktive guideboken som er omtalt i serien. På omslaget til denne fiktive boken står det "INGEN GRUNN TIL PANIKK!".
Det viktigste objektet for en haiker er i følge guiden et "håndkle", og det er derfor man i dag årlig feirer håndkledagen til minne om forfatteren, som døde i 2001.
Et tema som gjentar seg gjennom hele serien er "Det store spørsmålet om livet, universet og alt mulig", og det tilhørende svaret "førtito".
Dette svaret er det "Dypsindige Tenker" som kommer fram til, en superdatamaskin bygd for formålet, etter sju og en halv millioner år med kalkulasjoner. Etter at man fikk svaret, måtte "Dypsindige Tenker" bygge en enda større og bedre superdatamaskin som kunne finne fram til det egentlige spørsmålet. Denne nye superdatamaskinen ble kalt Jorden.
Handling.
Seriens forskjellige versjoner følger alle det samme hovedplottet, men de avviker en del fra hverandre. I alle versjoner følger vi hovedpersonen "Arthur Dent", en helt vanlig jordboer fra England, og hans venn "Ford Prefect", som viser seg å ikke være fra Guilford likevel, men fra en liten planet et sted i nærheten av Betelgeuse. Ford Prefect jobber frilans for forlaget "Megadodo Publications", som gir ut "Haikerens guide til galaksen".
Ford berger sin venn Arthur da jorden blir tilintetgjort av en byråkratisk rase kalt "vogonere". Ved en tilfeldighet haiker de med "Gullhjertet", et romskip stjålet av "Zaphod Beeblebrox", galaksens president og seksmenning av Ford Prefect. Gullhjertes mannskap består ellers av "Marvin", en manisk-depressiv robot, og av "Trillian", en kvinne som Arthur har møtt én gang før på en fest. Han innser snart at de to er de eneste overlevende jordboere. Disse fem drar sammen først for å lete etter den legendariske planeten "Margrathea", og deretter for å finne "spørsmålet til det ultimate svaret".
Bok 1, Haikerens Guide til Galaksen.
Historien i boka spinner seg rundt Arthur Dent, en ganske vanlig engelskmann, og hans beste venn, Ford Prefect, som istedenfor å være fra Guildford, som han alltid har påstatt, egentlig er fra en liten planet et sted i nærheten av Betelguese.
Boka starter med at Arthur prøver å redde huset sitt fra bulldosere, i det Ford dukker opp og ber ham hente et håndkle, for deretter å fortelle ham at jorda er i ferd med å bli ødelagt. Arthur har noen problemer med å ta inn alt som skjer, men det er ingen tid til å være forvirret, så Ford haiker med et av skipene som har kommet for å ødelegge jorda.
Det viser seg at eierne av skipet ikke liker haikere, så de kaster Ford og Arthur ut i verdensrommet. Ved en tilfeldighet blir de plukket opp av skipet "Gullhjertet", et romskip stjålet av Zaphod Beeblebrox, galaksens president og Ford Prefect sin seksmenning.
Mannskapet til "Gullhjertet" omfatter i tillegg den paranoide androiden Marvin, som er en meget deprimert og svært smart robot, og av Trillian, også kjent som Tricia McMillan, en kvinne som Arthur har møtt en gang før på en fest. Arthur innser snart at de to er de eneste overlevende jordboere. Disse fem drar sammen først for å lete etter den legendariske planeten Magrathea, og deretter for å finne spørsmålet til det ultimate svaret, som for øvrig er 42.


Focke-Wulf.
Focke-Wulf Flugzeugbau AG var en tysk flyprodusent, særlig kjent for jagerflyet Focke-Wulf Fw 190.
Bakgrunn.
Selskapet ble grunnlagt 23. oktober 1923 i Bremen som "Bremer Flugzeugbau AG" av professor Heinrich Focke, Georg Wulf og dr. Werner Naumann. Kort etter skiftet det navn til Focke-Wulf. I 1931 fusjonerte det med Berlin-selskapet Albatros Flugzeugwerke. Den dyktige ingeniøren og testpiloten Kurt Tank fra Albatros ble leder av den tekniske avdelingen. Han startet omgående arbeidet med Fw 44 "Stieglitz", selskapet første kommersielle suksess, som kom på markedet i 1934. Selskapet utviklet også det første fullt fungerende helikopter, Focke-Wulf Fw 61, som ble demonstrert av testpiloten Hanna Reitsch i 1936 i Berlin. I 1937 måtte Heinrich Focke forlate selskapet, og han grunnla sammen med Gerd Achgelis, Focke-Achgelis, som spesialiserte seg på helikoptre. Samtidig hadde Tank designet og produsert passasjerflyet Fw 200 "Kondor", som kunne fly over Atlanteren non-stop.
Andre verdenskrig.
Fw 200 ble senere modifisert til bombefly og patruljefly for Luftwaffe. Fw 190 "Würger", designet fra 1938 og satt i produksjon mellom 1941 og 1945, var et av Luftwaffes fremste jagerfly under annen verdenskrig.
Etterkrigstiden.
Etter krigen emigrerte Kurt Tank og mange av selskapets menn til Latin-Amerika, hvor Tank var ledende i Argentinas flyutvikling. Focke-Wulf startet produksjonen igjen i 1951, og produserte treningsfly for Luftwaffe fra 1955. Fra 1961 innledet Focke-Wulf et samarbeide med Weserflug og Hamburger Flugzeugbau om utvikling av raketter. Focke-Wulf fusjonerte med Weserflug i 1964, og ble til Vereinigte Flugtechnische Werke (VFW).


Jakob I av England.
Jakob VI av Skottland og I av England (Charles James) (født 19. juni 1566, død 27. mars 1625) var konge over England, Skottland og Irland og den første monark som hersket i de tre rikene samtidig. Han hersket i Skottland som Jakob VI fra 24. juli 1567 til han døde, og i England og Irland som Jakob I fra 24. mars 1603 til han døde. Jakob I var den første engelske monarken i Stuart-dynastiet, og etterfulgte den siste Tudor-monarken Elisabeth I som døde uten å ha giftet seg og barnløs.
Jakob var en populær og vellykket monark i Skottland, men det samme var ikke tilfellet i England. Han klarte ikke å ta seg av det fiendtlige engelske parlamentet. Underhuset nektet å innføre høye nok skatter, noe som ødela den kongelige økonomien. Hans smak for politisk absolutisme, vanstyre av kongedømmets midler og hans kultivering av upopulære favoritter etablerte grunnlaget for den engelske borgerkrigen, hvor Jakobs sønn og etterfølger, Karl I ble stilt for retten og henrettet. I løpet av Jakobs eget liv derimot, var styresmakten i kongedømmet relativt stabil.
Sammen med Alfred den store, er Jakob regnet som en av de mest intellektuelle og lærde individer som noen gang har sittet på den engelske eller skotske tronen. Under ham fortsatte mye av den kulturelle blomstringen i det Elisabethanske England. Vitenskap, litteratur og kunst vokste i rykk og napp gjennom hans styre, med bidrag av individer som sir Francis Bacon (etterhvert markgreve St Albans) og William Shakespeare. Jakob selv var en talentfull lærd og skrev verk som "Daemonologie" (1597), "The true law of free monarchies" (1598), "Basilikon Doron" (1599) og "A counterblast to tobacco" (1604).
Tidlig liv.
James var den eldste sønnen til dronning Maria I av Skottland og hennes andre ektemann, Henry Stuart, lord Darnley (mer kjent som Lord Darnley). På grunn av det dårlige forholdet mellom ektefellene, har det vært spekulert i at Jakob ikke var biologisk sønn av Darnley, men heller av Marias sekretær David Rizzio eller James Hepburn, den 4. jarlen av Bothwell, og som ble Marias siste ektemann. Dersom Jakob var legitim, ville han ha vært en direkte etterkommer av Henrik VII, ettersom hans oldemor var Margaret Tudor, søster av Henrik VIII. Jakobs mor var en usikker hersker, da både hun og hennes mann var katolikker som stod overfor et opprør av protestantiske adelsmenn. Deres ekteskap var i tillegg særdeles vanskelig. Mens Maria var gravid med Jakob, allierte hertugen av Albany seg i hemmelighet med opprørerne og myrdet dronningens sekretær, David Rizzio.
Jakob ble født 19. juni 1566 i Edinburgh Castle og ble automatisk hertug av Rothesay da han var den eldste sønnen av monarken og dermed arving. Han fikk navnet "Charles James", der det første navnet var til ære for hans gudfar Karl IX av Frankrike og ble dermed den første fremtidige britiske monarken med mer enn ett fornavn. Jakobs far ble myrdet 19. februar 1567 ved Kirk o' Field, mest sannsynlig som hevn for Rizzios død. Marias ekteskap med James Hepburn, som i vide kretser ble antatt å ha myrdet hertugen av Albany, som ble inngått 15. mai samme år, gjorde henne enda mer upopulær. I juni 1567 arresterte de protestantiske opprørerne Maria og fengslet henne i Loch Leven Castle. Maria ble tvunget til å abdisere tronen 24. juli. Den ble så gitt til Jakob som bare var tretten måneder gammel.
Regenttiden.
Jakob ble formelt kronet til konge i Stirling 29. juli 1567. I respekt for den religiøse troen til de fleste i den skotske herskerklassen, ble han oppfostret som medlem av den skotske protestantiske kirken og utdannet av menn med presbyterianske sympatier. Under Jakob VIs tidlige styre, ble makten holdt av en rekke medregenter, der den første var James Stuart, 1. jarl av Moray, hans mors illegitime halvbror. Maria flyktet fra fengselet i 1568, noe som førte til en kort periode med voldeligheter. Lord Moray beseiret Marias tropper i slaget ved Langside og tvang Maria til å flykte til England, hvor hun ble fengslet av den engelske dronningen, Elisabeth I.
Lord Moray ble myrdet av en av Marias tilhengere i 1570. Han ble etterfulgt av Jakobs farfar, Matthew Stewart, 4. jarl av Lennox som led en lignende død i 1571. Nestemann var Jakob VIs vokter, John Erskine, 1. jarl av Mar som døde i 1572. Den siste av regentene var James Douglas, 4. jarl av Morton som i løpet av de to foregående regentskapene hadde vært den mektigste skotske adelsmannen, mer mektig enn regentene selv. Historikeren og poeten George Buchanan var ansvarlig for Jakobs utdannelse.
Lord Morton lyktes til slutt med å knuse familiene som fortsatt støttet Maria. Hans fall ble ikke påført av Marias tilhengere, men av kongens nærmeste hoffmenn som var imponert av den unge monarken og utvidet den kongelige makten og dermed oppmuntret ham til å ta kontrollen selv. Hoffmennene anklaget Lord Morton for å ha deltatt i mordet på Jakobs far. Lord Morton ble dermed stilt for retten, dømt og henrettet i 1581. Makten (ihvertfall i teorien) ble så holdt av kongen selv, fremfor av en regent.
Jakob VI hersket uansett ikke selv, men støttet seg istedet på råd fra sine nærmeste hoffmenn. En av de viktigste adelsmennene på den tiden var Jakob VIs fetter, Esmé Stewart, Seigneur d'Aubigny, som kom fra Frankrike i 1579 og som ble gjort til jarl av Lennox. En annen mektig hoffmann var James Stuart som ble gjort til jarl av Arran som belønning for sitt vitnemål mot Lord Morton. Siden Lord Lennox var katolikk og lord Arran hadde tilnærminger til episkopalismen, fant de presbyterianske skotske lordene styret usmakelig. I raidet av Ruthven (1582) fanget noen presbyterianske adelsmenn, ledet av William Ruthven, 1. jarl av Gowrie, Jakob og holdt ham fanget i nesten ett år på Ruthven Castle, nå kjent som Huntingtower Castle i Perthshire. Lord Arran ble også holdt igjen, og Lord Lennox ble utvist til Frankrike. Kongen og Lord Arran flyktet i 1583. Lord Gowrie ble henrettet og opprørerne ble tvunget til å flykte til England. Det skotske parlamentet, som var underlagt kongen, gjennomførte de Sorte Lovene som satte den skotske kirken direkte under kongelig kontroll. Disse lovene var ekstremt upopulære. Presteskapet motsatte seg lovene og distanserte seg fra ham og forsøkte å holde hans innflytelse under kontroll, slik at han ikke ble så mektig at han ble modig nok til å bryte med presbyterianismen.
Veien til tronen i England.
Jakob VI og Elisabeth I ble allierte under Berwick-traktaten i 1586. Jakob søkte å forbli på god fot med den ugifte dronningen av England, da han var en potensiell etterfølger til hennes trone. Hans mor var barnebarnet av Margaret Tudor (Elisabeth Is tante). Margaret Tudors bror, Henrik VIII, hadde fryktet at den engelske tronen ville gå til en skotte. Derfor ekskluderte han Margaret og hennes etterkommere fra arvefølgen i sitt testament. Men selv om både Maria I og Jakob teknisk sett var ekskludert, som etter vedtak i parlamentet hadde lovs kraft så langt som tronfølge gjaldt, var de seriøse utfordrere til den engelske tronen, fordi de var Elisabeth Is nærmeste slektninger.
Maria var innblandet i Babingtonkomplottet, også det i 1586, en plan som gikk ut på å sette den tidligere skotske dronningen på den engelske tronen etter å ha myrdet Elisabeth I. Elisabeth hadde tidligere spart Marias liv etter Ridolfikomplottet, men kunne ikke lenger tolerere faren som truet. Resultatet var at Maria ble henrettet for sine ugjerninger i 1587. Hadde det ikke vært for testamentet til Henrik VIII, ville Jakob vært arving til den engelske tronen.
Etter hennes henrettelse ble Marias skotske støttespillere svekket. Jakob klarte i betydelig grad å begrense de romersk-katolske adelsmennenes innflytelse i Skottland. Han innyndet seg enda mer hos protestantene da han i 1589 giftet seg med Anna, en prinsesse fra et protestantisk land og datteren til Fredrik II av Danmark. Jakob deltok på North Berwick hekseprosess hvor flere personer ble dømt av ham for å ha brukt heksekraft for å skape en storm i et forsøk på å senke skipet som Jakob og Anne reiste til Skottland med. Dette gjorde ham svært bekymret for trusselen heksene og hekseri utgjorde mot ham og landet. Han skrev da den tidligere nevnte avhandlingen om demonologi. Resultatet var at hundrevis av kvinner ble drept for hekseri. Likene deres ble plassert i det som ble kalt Nor' Loch (nå Princes Street Gardens).
I begynnelsen hadde Jakob og hans nye dronning et nært forhold, men de gled gradvis fra hverandre. Paret fikk åtte barn, hvorav tre overlevde spedbarnstiden. Et av barna var dødfødt. De bestemte å leve fra hverandre etter at datteren Sofia døde.
Jakob stod overfor et katolsk opprør i 1588 og ble tvunget til å gjøre opp med den skotske kirken og gikk til slutt med på å trekke tilbake de svarte lovene i 1592. Jakob fryktet at dersom han var for hard med de katolske opprørerne kunne det sette sinnene i kok blant mange engelske katolikker. Han gikk derfor med på å tilgi noen av sine motstandere, noe som førte til sinne i den protestantiske kirken. Han stod overfor en konspirasjon i 1600 satt i verk av John Ruthven, 3. jarl av Gowrie (sønn av jarlen av Gowrie som ble henrettet i 1584). Da komplottet mislyktes, ble Lord Gowrie og hans medsammensvorne drept og selv protestantiske adelsmenn ble undertrykket av kongen.
Da Elisabeth I døde i 1603, skulle tronen ha gått (følge Henrik VIIIs testament) til Edward Seymour, viscount Beauchamp. Noen mener at Lord Beauchamp ble hindret i å overta tronen og at arvingen derfor var Lady Anne Stanley. Uansett var Jakob den eneste med seriøse krav til den engelske tronen. Alle de andre, inkludert Lord Beauchamp og Lady Anne, var ikke mektige nok til å forsvare sine krav. Dermed møttes et tronarvingsråd og utropte Jakob til konge i England. Han og hans kone ble kronet 25. juli i Westminster Abbey. Skottland og England ble derimot ikke forent til et land. Det var først i 1707 at unionsvedtaket slo de to nasjonene sammen til Storbritannia.
Tidlig styre i England.
Jakobs hovedrådgiver var Robert Cecil, 1. baron Cecil av Essendon (den yngre sønnen av Elisabeth Is foretrukne minister, Lord Burghley, som ble jarl av Salisbury i 1605. Jakob brukte mye penger, og det var bare jarlen av Salisburys dyktighet som forhindret en økonomisk katastrofe. Han opprettet også tallrike adelige titler for å belønne sine underordnede. Totalt ble 62 personer hevet til adelskapet av Jakob. Hans forgjenger, Elisabeth I, hadde opprettet åtte i løpet av et styre som varte i nesten 50 år. Videre viklet Jakob seg inn i tallrike konflikter med parlamentet. Før han besteg tronen, hadde han skrevet "The True Law of Free Monarchies" hvor han argumenterte for at den guddommelige retten til kongene ble sanksjonert gjennom apostolsk etterfølging, og da han var vant med det tamme skotske parlamentet, likte han ikke å arbeide med sine mer aggressive engelske motparter.
Et av Jakobs første vedtak var å gjøre slutt på Englands involvering i den spansk-nederlandske krigen, gjennom å signere London-traktaten i 1604. Han stod nesten umiddelbart overfor religiøse konflikter i England. Da han ankom, ble han forelagt en petisjon som ba om toleranse for puritanere. Ved Hampton Court-konferansen i 1604 avslørte Jakob at han var uvillig til å gå med på kravene til puritanerne. Han gikk derimot med på å oppfylle et ønske ved å autorisere en offisiell oversettelse av bibelen, som ble kjent som King James-bibelen. Han utvidet også Elisabeths heksekraftlov samme år ved å innføre dødsstraff uten bruk av geistlige til den som påkalte onde ånder eller kommuniserte med lignende ånder.
Jakon fikk også katolikkenes vrede mot seg. Selv om han var forsiktig med å akseptere katolisismen, passet hans protestantiske undersåtter på at de ikke fikk like rettigheter. I de tidlige årene, da mange av hans undersåtter ikke kjente Jakobs politikk, bare at han hadde en ekstrem protestantisk bakgrunn, var det derfor en del komplott for å fjerne Jakob fra makten, som Bye-komplottet og hovedkomplottet.
En gruppe katolske ekstremister ledet av Robert Catesby utviklet en plan i 1605 kjent som Krutt-komplottet. Planen gikk ut på å få til en eksplosjon i det kammeret av overhuset hvor kongen og medlemmene av begge husene i parlamentet ville være samlet for åpningen av parlamentet. Konspiratørene søkte å erstatte Jakob med hans datter, Elisabeth, som de håpet kunne tvinges til å konvertere til katolisismen. En av konspiratørene lekket derimot informasjon om komplottet som dermed ble rullet opp. Jakob var livredd og nektet å forlate sin bolig i mange dager. Guy Fawkes, som hadde ansvaret for å utføre komplottet, ble torturert til han avslørte identiteten til andre konspiratører som alle ble henrettet eller drept da de ble pågrepet. Den dag i dag feires «Guy Fawkes natt» hvert år i Storbritannia og New Zealand til minne om det feilslåtte komplottet. Jakobs forsiktighet i å ikke innføre sterk anti-katolsk doktrine sikret at der ikke var flere komplott etter 1605.
Konflikt med parlamentet.
Parlamentet møtte i en tilstand av anti-katolsk paranoia etter det mislykkede komplottet. Det stemte for subsidier til kongen som fremdeles var misfornøyd med inntektene sine. Jakob innførte tolltakster uten parlamentets godkjennelse. Ingen monark hadde tatt et så modig steg siden styret til Rikard II. Lovligheten i en slik handling ble utfordret i 1606 av handelsmannen John Bates. Skatteretten dømte derimot til kongens fordel. Domstolens kjennelse ble forkastet av parlamentet. Forholdet mellom Jakob I og parlamentet surnet ytterligere av at sistnevnte nektet å godkjenne kongens planer om å tillate frihandel mellom England og Skottland.
I den siste samlingen til det første parlamentet i hans styre (som begynte i 1610), foreslo Lord Salisbury "den store kontrakten" som ville ha ført til at kronen hadde gitt opp føydale rettigheter i bytte for en årlig parlamentarisk subsidie. Planen slo feil pga fraksjonalisme i parlamentet. Frustrert over medlemmene i underhuset og av kollapsen til den store kontrakten, oppløste Jakob parlamentet i 1611.
Kronen var dypt gjeldsatt og Jakob solgte æresbevisninger og titler for å skaffe midler. I 1611 brukte han skjøter til å innføre en helt ny tittel, baronett, som en kunne bli ved å betale £1080. Et baroni kunne selges for rundt £5000, et markgrevskap for rundt £10 000 og en tittelen til jarl for rundt £20 000.
Lord Salisbury døde i 1612. En annen av kongens nærmeste rådgivere, Robert Carr, 1. jarl av Somerset, ble tvunget til å forlate embetet etter å falt i unåde gjennom Overbury-skandalen. Etter tapet av disse rådgiverne begynte Jakob å involvere seg i saker som tidligere ble håndtert av rådgiverne. Jakobs personlige styre var katastrofalt for finansene og et nytt parlament ble sammenkalt i 1614 for å sikre innføringen av nye skatter. Dette parlamentet, det andre i Jakobs styre, ble kjent som det "ufruktbare parlamentet" fordi det ikke klarte å godkjenne noen lover eller innføre noen skatter. Jakob oppløste parlamentet i sinne kort tid etter at han hadde sammenkalt det da det ble klart at det ikke kunne gjøres fremgang.
Senere år.
Etter oppløsningen av det ufruktbare parlamentet, hersket Jakob uten parlament i rundt syv år. Da han stod overfor finansielle vansker siden parlamentet ikke klarte å godkjenne nye skatter, forsøkte Jakob å gå inn i en lønnsom allianse med Spania ved å gifte sin eldste sønn, Karl, prinsen av Wales, med datteren til kongen av Spania. Den foreslåtte alliansen med et romersk katolsk kongedømme ble ikke tatt godt imot i det protestantiske England. Jakobs upopularitet ble ytterligere forsterket gjennom henrettelsen av sir Walter Raleigh. I Skottland ble Jakob sterkt mislikt for å insistere på å innføre de fem artiklene til Perth som ble sett på som et forsøk på å introdusere romersk-katolsk og anglikansk praksis i det prebyterianske Skottland.
Den religiøse konflikten trettiårskrigen preget Europa fra 1618. Jakob I ble tvunget til å bli involvert da hans datter Elisabeth var gift med protestanten Fredrik V av Pfalz, en av krigens hoveddeltakere. Under konflikten mellom protestanter og katolikker skapte Jakobs forsøk på en allianse med Spania mye mistro.
Dronning Anne døde 4. mars 1619 i Hampton Court Palace og ble gravlagt i Westminster Abbey. Rykter spredte seg senere om at Jakob var lite preget av dødsfallet fordi han hadde romantiske følelser for George Villiers. De to møtte hverandre i 1614, og det er sagt at Jakob kalte den unge mannen «Steenie» og gav ham æresbevisning etter æresbevisning som endte opp i hertugdømmet av Buckingham i 1623. George Villiers var den første ikke-kongelige hertug som ble opprettet på over et århundre.
Det tredje og nest siste parlamentet i Jakobs styre ble sammenkalt i 1621. Underhuset gikk med på å gi Jakob en liten subsidie for å vise sin lojalitet, men beveget seg raskt til andre saker, til kongens misnøye. Villiers, som nå var Jakobs primære rådgiver, ble angrepet for sin plan om å få prinsen av Wales gift med en spansk infanta. Det var også misnøye mot praksisen med å selge monopoler og andre privilegier. Underhuset forsøkte å stille Francis Bacon, 1. markgrev St. Albans, som var innblandet i salget av slike privilegier under hans tjenestegjøring som Lord Chancellor, for riksrett beskyldt for korrupsjon. Overhuset dømte Lord St. Albans som umiddelbart ble fjernet fra embetet. Selv om riksretten var den første på flere århundrer, møtte den ingen motstand fra Jakob, som trodde at det ville hjelpe ham i kampen mot parlamentet dersom han ofret Lord St. Albans. Men Jakob løslot Lord St. Albans fra fengselet og gav ham full benådning.
En ny konstitusjonell uenighet dukket opp kort tid etter dette. Jakob var ivrig etter å hjelpe sin svigersønn, Fredrik V, og ba parlamentet om subsidier. Underhuset ba kongen om å oppgi alliansen med Spania i bytte. Da Jakob erklærte at underhuset hadde tråkket over grensene ved å gi råd han ikke ba om, vedtok underhuset en protest som hevdet at de hadde rett til å debattere alle saker som hadde med velferden til kongedømmet å gjøre. Jakob ga da ordret om at protesten skulle rives ut av journalen til underhuset. Deretter oppløste han parlamentet.
Hertugen av Buckingham og prinsen av Wales reiste til Madrid i 1623 for å forsøke å sikre ekteskapet mellom sistnevnte og datteren til kongen av Spania. De ble derimot avvist av spanske hoffolk som krevde at prinsen av Wales skulle konvertere til romersk katolisisme. De reiste tilbake til England i skam og oppfordret til krig med Spania. Protestantene støttet dem og Jakob kalte sammen parlamentet som bevilget noe midler til en krig. Parlamentet tok pause uten å oppløses med den forståelse av at det senere ville tre sammen for å bevilge ytterligere midler.
Men parlamentet møttes aldri til tenkt tid. Prinsen av Wales hadde lovet at selv om han ville gifte seg med en romersk katolikk, ville han ikke trekke tilbake politiske restriksjoner som gjaldt katolikker. Men da han gikk med på å gifte seg med den katolske franske prinsessen Henrietta Maria, gikk han tilbake på sitt tidligere løfte og gikk inn for å avskaffe den samme religiøse diskvalifiseringen. Prinsen av Wales forsikret seg så om at parlamentet ikke ville møtes for å unngå en konfrontasjon over dette brutte løftet.
Jakob forfalt i senilitet i sitt siste år ved makten. Den reelle makten ble overført til Karl, prinsen av Wales, og til hertugen av Buckingham, selv om Jakob beholdt nok makt til å sikre at den forestående krigen ikke kom mens han var konge. Jakob døde i "Theobalds House" i 1625 etter å ha hatt feber hver tredje dag, antagelig pga nyresvikt og slag. Han ble gravlagt i "Henry VII Lady Chapel" i Westminster Abbey. Karl etterfulgte ham som Karl I av England. Jakob hadde hersket i Skottland i nesten seksti år. Ingen engelsk, skotsk eller britisk monark, med unntak av Victoria og Georg III, har styrt lenger.
Stamtavle.
Jakob 01
Jakob 06
Jakob 01


Mette Hellenes.
Mette Kathrine Hellenes (født 9. august 1964) er en norsk billedkunstner og tegneserieskaper. Hun er utdannet billedkunstner fra Statens Kunstakademi i Oslo. Mette K. Hellenes har deltatt på flere utstillinger, blant annet på Galleri Wang, Namsos kunstforening, Tegnerforbundet (2005), Mousonturm i Frankfurt og Judasboden.
Kebbelife.
"Kebbelife" er en satirisk tegneserie av Mette K. Hellenes med de to gjennomgangsfigurene Mette og Vanessa, som spiller på Hellenes selv og kunstnerkollega Vanessa Baird.
Utgivelser.
Bøkene er gitt ut på forlaget No Comprendo Press. Tegneserien har ellers blant annet gått fast i ukeavisa Morgenbladet.


George Martin.
a>.Sir George Martin (født 3. januar 1926) benevnes noen ganger som «Den femte Beatle», en tittel som han har fått grunnet det arbeid han gjort med å produsere og arrangere musikken på nær samtlige The Beatles-plater. Han er utnevnt til "Knight Bachelor" og dermed adlet som anerkjennelse av de tjenester og bidrag som han har gitt til musikkindustrien og populærkulturen. Han er også kommandør av Order of the British Empire. George Martin er far til Giles Martin, som også produserer musikk.
Første år.
George Martin ble født i Holloway, London, England. Hans far var snekker, og han vokste opp uten overflod eller tilgang på musikalsk skolering, men lærte seg å spille piano på gehør. I en alder av 16 år startet han sitt eget skoleband, "George Martin and His Four Tune Tellers". I årene 1943–1946 var han var i flyvåpenet, "British Fleet Air Arm", hvor han observerte fly og steg til graden løytnant. Utdannet på høyskolen "Bromley County School" og universitetsutdannelse i musikk på "Guildhall School of Music", London. Gift to ganger, først med "Sheena Chisholm" i årene 1948 til 1965, to barn, og så med "Judy Lockhart Smith" fra 1966, også to barn.
Han begynte å jobbe for plateselskapet EMI i 1950, hvor han ble assistent for direktøren og ble selv ansvarlig for den klassiske avdelingen og jobbet med jazzmusikere som Stan Getz og Judy Garland, før han ble administrerende direktør av platemerket Parlophone, et underselskap av EMI i 1955. Her produserte han en serie med såkalte komiske plater med artister som Peter Ustinov, Dudley Moore, Peter Sellers og Rolf Harris.
Han har uttalt at hans største profesjonelle feiltagelse var at han ikke ga Tommy Steele platekontrakt.
The Beatles.
Han hadde The Beatles til prøvespilling etter at rockegruppen var blitt avvist av plateselskapet Decca. Martin ble overbevist om gruppens potensial og ga dem en kontrakt, selv om hans opprinnelige reaksjon var at «de var temmelig forferdelige». Dette ble begynnelsen på et langt samarbeid hvor Martins skolerte musikalske ekspertise hjalp til med å fylle avstanden mellom gruppens rå talent og den musikken de hadde visjoner om.
«Jeg fikk rollen som skolelæreren, strengere, tøffere, bedre utdannet, og The Beatles var de elevene jeg måtte forme», har han sagt.
Orkesterarrangementer.
Nesten all den musikken som ble arrangert for orkester ble skrevet og dirigert av Martin i samarbeid med gruppen. Et godt eksempel er «Penny Lane» hvor Martin jobbet sammen med Paul McCartney med en solo for piccolotrompet: McCartney nynnet melodien og Martin skrev ned notene.
Annet arbeid.
Noen av Martins beste bidrag er «Eleanor Rigby», hvor han arrangerte og dirigerte en strykekvartett, og på «I Am the Walrus» ga han et komplekst, bisarr og høyst originalt arrangement med brass, celloer og kor.
Ved siden av sitt arbeid med The Beatles, som involverte både gruppen og deres soloprosjekter, har George Martin også produsert album for andre musikere, inkludert grupper fra USA. Han er også en anerkjent komponist gjennom å skrivefilmmusikken til Beatles-filmen "Yellow Submarine" og James Bond-filmen "Live And Let Die", hvor forøvrig Paul McCartney skrev og sang tittelmelodien.
Siste arbeid.
Allerede i 1965 dannet George Martin et selskap sammen med tre andre musikkprodusenter og fire år senere begynte byggingen av et innspillingskompleks i det sentrale London, "Air Studios", som i dag er et av de mest anerkjente i verden.
Etter at The Beatles ble oppløst i 1970 begynte Martin å dele sin tid mellom USA og England. Han startet sitt eget firma for musikkutgivelser, "George Martin Music", og spilte inn musikk med en rekke artister, bl.a. The Mahavishnu Orchestra med London Symphony Orchestra, syv album med gruppen America, to album med Jeff Beck – "Blow by Blow" og "Wired", soloalbum med Kenny Rogers, Gary Brooker (fra Procol Harum), Neil Sedaka, Jimmy Webb, UFO, Cheap Trick og Ultravox. I England produserte han to album for Paul McCartney – "Tug of War" og "Pipes of Peace" som forbedret McCartneys musikalske linje til tidligere storhet.
George Martin hadde overoppsynet med etterproduksjonen av albumet "The Beatles Anthology"-prosjektet i 1994 og 1995, men trakk seg tilbake da arbeidet med å produere de to nye singlene som skulle inkluderes (hvor McCartney, Harrison og Starr overdubbet to gamle Lennon-demoer). Martin begynte å tape hørselen og overlot arbeidet til komponisten og produsenten Jeff Lynne (fra ELO).
George Martin ble hedret med en plass i "Rock and Roll Hall of Fame" i 1999 (ikke utøvende).
Overraskende nok, ga han ut et slags samlealbum i 2006 sammen med Ringo og Paul fra The Beatles, og albumet heter Love. Albumet inneholder mange gamle sanger som er nærmest restaurert og lagd på nytt. Plata ble høyt kritikerrost da den kom ut.


Cape Reinga.
Cape Reinga (maori: "Te Rerenga Wairua") er et kapp som utgjør det nordvestligste punktet i New Zealand. Cape Reinga ligger 100 kilometer nord for den nærmeste småbyen, Kaitaia. Det er en vei som fører helt fram, men firehjulsdrevne kjøretøy kan kjøre mye av distansen på stranden Ninety Mile Beach og langs bredden av Te Paki elven.
Møtepunkt for to hav.
Kappet skiller Tasmanhavet fra Stillehavet. Fra fyret er det mulig å se hvordan tidevannet kolliderer når de to havene møtes. Dette fører igjen til meget ustabile strøm og bølgeforhold.
Cape Reinga blir ofte feiltatt for å være det nordligste punktet på Nordøya. North Capes Surville Cliffs, 30 kilometer lenger øst ligger for øvrig noe lenger nord.
Maori mytologi.
Ifølge Maori mytologi, reiser de dødes ånd til Cape Reinga på ferden til sitt endlige spirituelle hjemland Hawaiki. Ved Cape Reinga forlater åndene fastlandet ved å hoppe ifra et eldgammelt pohutukawa tre ytterst på kappet. De stopper så kort på øya Three Kings Island for et siste tilbakeblikk mot fastlandet og fortsetter deretter sin reise. Reinga betyr "avsats stedet" og Te Rerenga Wairua betyr "stedet der åndene tar sats".
Fyrtårn.
Fyrtårnet ved Cape Reinga ble bygd i 1941 og ble tent for første gang i mai det samme året. Fyret erstattet et annet som stod på den nærliggende øya Motuopao Island som var bygget i 1879. Dette var vanskelig tilgjengelig i det røffe havet og i 1938 ble det bestemt å bygge et nytt på Cape Reinga av sikkerhetsmessige grunner.
Fyret ble utsyrt med en 1000 watt elektrisk lampe som kunne sees 26 nautiske mil unna (48 kilometer). Lampen ble forsynt med strøm fra en dieselgenerator.
I 1987 ble fyret automatisert og fyrvokterne tilbakekalt. Fyret blir nå fjernstyrt fra Wellington. I mai 2000 ble den originale lampen og linsen byttet ut med en 50 watt lampe. Den får strøm fra batterier som lades vedhjelp av solceller. Den kan sees 19 nautiske mil unna (35 kilometer) og blinker hvert 12 sekund.
Turisme.
Rundt 150,000 turister besøker stedet hvert år. Bortsett fra toaletter finnes det ingen fasiliteter for å ivareta deres behov. Dette blir imidlertid forandret snart. Fra 2008 skal et nytt informasjonssenter stå klart. Det vil inneholde en kafe, suvenirbutikk og utsiktsplattformer samt et sted der folk kan lære om maorikultur og det lokale områdets sprirituelle betydning.


Lunde (fugl).
Lunde eller lundefugl ("Fratercula arctica"), også kjent som sjøpapegøye, er en pelagisk dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lunder i alkefuglfamilien. Lunden hekker langs kystene på begge sider av Nord-Atlanteren.
Artens vitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt til «arktisk lillebror». Det betyr snarere «liten arktisk broder (i betydningen trosfelle i kloster)», noe som trolig refererer til den sorte og hvite fjærdrakten som kan minne om munkekutter.
Beskrivelse.
Lundens kraftige utfarging i hekketiden har gitt arten den beskrivende betegnelsen "sjøpapegøye".
Nebbet har klare farger under hekkesesongen. Det har gulrøde konvekse striper bakover og er mørkebrunt bakerst. Omkring øyet har fuglen en blågrå flekk. På oversiden er fuglen sort, på undersiden er den hvit. Den har en sort ring rundt halsen, og er blekt askegrå på sidene av hodet og på strupen. Vinterdrakten er uanselig i utfarging. Kinnene mørkere grå, og nebbet mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner på voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.
En voksen lunde blir typisk 26–29 cm lang og veier omkring 300–600 g. Arten har et vingespenn på 47–63 cm. Med opp mot 400 vingeslag i minuttet kan fuglene oppnå en toppfart på cirka 85 km/t. Føttene har svømmehud mellom tærne og brukes som ror når fuglen dykker.
Lunden lever typisk til den blir omkring 20–25 år gammel. Høyeste kjente alder for en fugl merket i Norge er 36 år.
Atferd og utbredelse.
Lunden er en relativ taus fugl. Den har imidlertid en dempet, gryntende «arr-uh» lyd som kan høres på hekkeplassen.
Hekking.
I hekkesesongen (fra april til august, av og til begynnelsen av september) inntar arten hekkeplassene i fuglefjellene, resten av året tilbringes på åpent havet.
Lunden hekker i kolonier på begge sider av Nord-Atlanteren, fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja i Russland i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs Atlanterhavskysten.
I Norge hekker lunden fra Vestlandet og nordover. Øya Runde på Sunnmøre er i så måte en viktig hekkeplass for lunden i sør. Den største kolonien befinner seg imidlertid på Røst i Lofoten. Slike kolonier kan bestå av flere hundre tusen fugler. I 2005 ble kolonien av lunde på Røst anslått av eksperter til cirka 433 000 hekkende par.
Bestanden av lunde i Nord-Atlanteren ble i 2005 av eksperter anslått til cirka 5,5–6,6 millioner hekkende par, hvorav den norske bestanden utgjør cirka 1,7 millioner par. Av disse hadde 900 000 tilhold i Barentshavet, 800 000 i Norskehavet og 14 000 i Nordsjøen.
I fuglefjellet bygger lunden reir i ganger som den graver ut selv, jordhuler eller små hulrom, i steinurer og i fjellsprekker. Hunnen legger ett egg i mai-juni, som ruges av begge foreldre. Ungen klekkes etter 40–45 dager og blir i reiret til den er fullt flygedyktig og uavhengig av foreldrene, som regel etter 5–7 uker (avhengig av næringstilgangen). Paradoksalt nok kan ikke ungen svømme til å begynne med, så skulle den falle på havet før den er flygedyktig vil den drukne.
Ernæring.
Lunden spiser småfisk, muslinger, ormer og krepsdyr. Fisken fanges typisk i dykk ned til omkring 30 m dyp, men fuglen kan i enkelte tilfeller dykke ned mot 60 m. Dykk til 68 m har blitt registrert. Lunden bruker vingene som luffer når den dykker. I overnebbet har lunden små bakoverliggende tagger som den bruket tungen til å presse fast byttet i. Dette gjør at fuglen i stand til fange fisk flere ganger under samme dykk. Når det ikke er kyllinger i reiret svelges gjerne byttet under vann.
Når ungen har klekket jakter lunden som regel innenfor en radius av 10 km fra reiret, selv om den av og til kan fly opp mot 50–100 km for å jakte. Imidlertid varierer jaktradiusen mye mellom de ulike populasjonene. I så måte er det kjent at norske fugler i snitt flyr hele 118,5 km for å jakte, noe som er betydelig lenger enn hos andre populasjoner. Bare den kanadiske populasjonen er i nærheten, med et snitt på 96,67 km. Kortest flyr de irske fuglene, med et snitt på kun 3 km.
Annet.
I flere land har fangst av lundefugl vært en viktig næring opp igjennom århundrene, i Norge blant annet med støtte fra norsk lundehund. En hund som på grunn av sin spesielle anatomi ble avlet for sine klatre- og jaktegenskaper.
Lunden er oppført på Nasjonal rødliste og regnes som en "sårbar art".


Gratisavis.
Gratisavis er en gratis publikasjon som oftest utgis daglig, ukentlig eller månedlig. Redaksjonelt innhold er gjerne nyheter og sport i gratisaviser som utkommer daglig, mens gratisaviser med ukentlige og månedlige utgivelser ofte fokuserer på stoff av mer tidløs karakter, så som kultur-, musikk- og filmstoff.
I mange europiske land har gratisaviser overtatt en stor del av dagsavismarkedet. I Norge er utbredelsen av gratisaviser fortsatt lav sammenliknet med f.eks. Danmark, men den øker. Norges største samkjøring av gratisaviser er Gratisavissamkjøringen AS som er en sammenslutning av landets ledende gratisaviser, mens den eldste norske gratisavisen som fortsatt utgis er ukeavisen "Stjørdals-Nytt".


Lunde.
__NOTOC__


Hans-Georg Aschenbach.
Hans-Georg Aschenbach (født 20. oktober 1951 i Brotterode) er en tidligere tysk skihopper.
I 1969 ble Aschenbach juniorverdensmester, og to år senere vant han sitt første nasjonale mesterskap (i DDR). Han vant den tysk-østerrikske hoppuka sesongen 1973/74, sesongen etter at han ble verdensmester i skiflyging. I 1974 ble han verdensmester i både normal- og storbakken, og under OL 1976 i Innsbruck vant han gull i normalbakken.
I 1989 uttalte Aschenbach at alle østtyske utøvere måtte ta steroider. Han påstod at de som ikke ville være med på dopingprogrammet ble kuttet fra landslaget og møtte store problemer i privatlivet. Aschenbach flyttet til Freiburg, Vest-Tyskland, og ble lege der.


Simon Ammann.
Simon Ammann (født 25. juni 1981 i Grabs) er en sveitsisk skihopper. Han er den eneste som har vunnet fire individuelle OL-gull i skihopping.
Debut.
Han debuterte i verdenscupen som 16-åring i sesongen 1997–98. Ammann kvalifiserte seg til OL 1998 i Nagano, men hevdet seg ikke i toppen.
Gjennombrudd.
Under OL 2002 i Salt Lake City, ble Ammann en av lekenes største overraskelser ved å vinne to individuelle gullmedaljer. Det var "ingen" som hadde tippet i forkant at Ammann skulle vinne noen av rennene, og på grunn av utseendet fikk han kallenavnet "Harry Potter" med henvisning til romanfiguren. Ammann var den andre hopperen gjennom historien som klarte den bragden med å vinne begge de individuelle rennene, den første var finske Matti Nykänen i 1988.
Stabilitet i verdenseliten.
De neste årene hadde Ammann ingen avgjørende plasseringer, men under VM 2007 i Sapporo ble han verdensmester i stor bakke.
Ammann har vist seg som en mesterskapshopper, og har i tillegg ti seire i verdenscupen, blant annet to i Holmenkollen (2002 og 2007). Han har aldri vunnet Hoppuka, men kommet på andre plass to ganger og på tredje plass en gang.
Sesongen 2009/10.
Simon Ammann fikk sitt tredje OL-gull, da han vant normalbakkehopprennet i Vancouver. Han satte samtidig ny bakkerekord med 108 meter. Adam Małysz og Gregor Schlierenzauer tok de andre medaljene. I storbakkerennet i samme OL tok han igjen gullet, med Schlierenzauer og Małysz på de neste plassene.
I sesongen 2009/10 vant han verdenscupen sammenlagt, hvor han blant annet vant alle de fire rennene i den Nordiske hoppuka, og totalt ni verdenscupseire i sesongen. Han avsluttet sesongen med å bli verdensmester i skiflyging.
Senere sesonger.
Han tok bronsemedaljen Ski-VM 2011 i Oslo bak Thomas Morgenstern og Gregor Schlierenzauer. Han sa også at han skulle vinne 12, men klarte ikke en topp 10-plassering. Han var første gang på pallen med tredjeplassen under det første rennet i skiflygingsbakken i Oberstdorf og tok også tredjeplassen under rennet i Granåsen. Han toppet sesongen med to andreplasser fra verdenscupavslutningen i Planica og havnet til slutt på en 11. plass i verdenscupen sammenlagt.


Grenen.
Skagen – med Grenen – fra satellitt (NASA - WorldWind)
Grenen nord for Skagen er spissen av Skagens Odde, som er Danmarks nordligste punkt. Grenen er dannet av sand, som er transportert nordover av vinden langs hele Jyllands vestkyst. Odden vokser gjennomsnittlig med ca. 10 meter om året i nordøstlig retning mot Sverige.
Ved Grenen møtes to hav – Skagerrak og Kattegat, og det kan ses på bølgene, som kommer fra hver sin side. Det skaper voldsomme strømforhold, som gjør at det er strengt forbudt og forbundet med livsfare å bade der. Man kan gjerne vasse, og prøve å stå med en fot i Skagerrak og en fot i Kattegat.
Grenen er et vakkert og populært utfluktsmål. Mange turister samles i sommerhalvåret på grenens ytterste spiss. Mange er fraktet ut med den populære «Sandorm» – traktorer med passasjervogner – som kjører i skytteltrafikk fra parkeringsplassen ved Grenen kunstmuseum til Grenens ytterste spiss.
Skagens Odde og Grenen er ikke bare populære blant turister. Rovfugl flokkes her i trekktiden om våren. Stedet er Nordeuropas beste observasjonssted for rovfugl under vårtrekket. Rovfuglene er sveveflyvere, som utnytter oppdrift, som kun dannes over land. De krysser derfor helst ikke store strekninger over åpent hav, og fuglene som kommer sydfra ledes dermed langs kysten hele veien opp til odden, hvor de samles før de krysser Kattegat de 65 kilometerne over til Sverige, på vei mot hekkeplassene nordpå. Det ses flest rovfugl på odden, hvis vinden er i sydøst. Ved vestavind blir fuglene presset lenger østover og velger da en rute over Fyn og Sjælland.


Skjønne tapere.
"Skjønne tapere" (originaltittel "Beautiful Losers") er en eksperimentell roman av canadieren Leonard Cohen.
Boken er delt i tre seksjoner: I første del forsøker den navnløse hovedpersonen, en middelaldrende akademiker, å skrive en tekst om den salige Kateri Tekákwitha, men blir stadig avledet av minner om sin avdøde kjæreste, «Edith», og deres felles venn «F». Forfatteren skriver litt hver dag, som i en dagbok – til sammen 52 nummererte stykker.
Annen del av boken er et langt brev fra «F.», skrevet under et opphold på psykiatrisk sykehus, mens del tre er en epilog i tredje person.


Paul Dirac.
Paul Adrien Maurice Dirac (født i Bristol 8. august 1902, død i Tallahassee 20. oktober 1984) var en britisk fysiker. Etter studier ved Saint John's College i Cambridge ble Dirac lucasiansk professor i matematikk ved Universitetet i Cambridge i 1932. Allerede mens han enda var student, så han for seg en særdeles elegant formalisme, som ga en ny forklaring av hva kvanteteoriens kvantetilstander egentlig er, ved å identifisere dem med vektorer i et Hilbertrom. Denne formalismen gjorde det mulig å forene de to formuleringene av kvantemekanikken som forelå på dette tidspunktet, nemlig Schrödinger og de Broglies bølgemekanikk og Heisenbergs matriseformulering.
Dirac er en av grunnleggerne av den relativistiske kvantemekanikken: Bølgeligningen oppkalt efter Dirac, er den første formulering av kvanteteorien som er i overensstemmelse med relativitetsprinsippet. Med utgangspunkt i sin relativistiske bølgeligning forutsa Dirac eksistensen av positronet, en hypotese som senere ble bekreftet ved antimateriens oppdagelse.
Dirac bidrog også til utarbeidelsen av teorien for de statistiske egenskapene til kvantepartikler med halvtallig spinn, som kalles Fermi-Dirac statistikk. Se under Fermion.
Dirac mottok sammen med Erwin Schrödinger Nobelprisen i fysikk i 1933. Hans bok "The Principles of Quantum mechanics" (1930) er en av kvanteteoriens mest grunnleggende bøker.


Kateri Tekákwitha.
Kateri Tekákwitha, kalt "Mohawkenes lilje" (født 1656, død 17. april 1680), var en indiansk kvinne som er saligkåret av den katolske kirke.
Hun ble født "Tekákwitha" i landsbyen Ossernenon, nå Auriesville i delstaten New York. Hennes foreldre og søsken døde i en kopperepidemi i 1660. Tekákwitha overlevde, men ble vansiret i ansiktet. Hun vokste opp hos en onkel.
5. april 1676 ble hun døpt av en jesuittmisjonær og fikk navnet Katarina, eller "Kateri" på mohawkspråk. Hun levde særdeles asketisk og ville avlegge kyskhetsløfte, noe som gjorde henne upopulær i stammen.
Kateri Tekákwitha døde i den kristne landsbyen Caughnawaga nær Montreal i Canada. Hun ble saligkåret 22. juni 1980.


Diracligningen.
Diracligningen er en bølgeligning som beskriver relativistiske
partikler med masse formula_1 og spinn formula_2.
Den blev fremsatt av P.A.M. Dirac i 1928 og har følgende matematiske
formula_3
Til forskjell fra andre bølgeligninger, som er annen ordens partielle differensialligninger,
er Diracligningen en første ordens partiell differensialligning i alle variable, d.v.s.
både i formula_4, formula_5, formula_6 og formula_7.
Diracs bølgefunksjon formula_8 er til forskjell fra Schrödingerligningens
bølgefunksjon, ikke en enkelt kompleks funksjon av formula_4, formula_5, formula_6 og formula_7, men representerer 4 forskjellige komplekse funksjoner av formula_4, formula_5, formula_6 og formula_7, som en kaller formula_17,
formula_18, formula_19 og formula_20. Disse fire komponentene
av bølgefunksjonen lot Dirac være elementene i en formula_21 søylematrise ved at han
formula_22.
Størrelsene formula_23, formula_24, formula_25 og formula_26
lot han stå for komplekse formula_27 matriser, som han fant seg imellommåtte tilfredsstille
formula_28
formula_29
formula_30
formula_31
formula_32
formula_33
formula_34
formula_35
formula_36
formula_37,


Klemens XIII.
Klemens XIII (Clemens XIII) var født Carlo della Torre Rezzonico (født 7. mars 1693 i Venezia, Italia, død 2. februar 1769 i Roma).
Han var Den katolske kirkes pave fra 6. juli 1758 til sin død, den 248. i paverekken.
Carlo della Torre Rezzonico var sønnen til en venezianisk kjøpmann. Før han ble kreert som kardinal i 1737 var han pavelig kapellan og protonotar. Han ble også kreert biskop av Padova i 1743. Han ble valgt til pavestolen den 6. juli 1758 og tok navnet Klemens XIII.
Han var venn og støtte av Jesuittordenen, som allerede ble forfulgt i flere europeiske nasjoner. Den 7. januar 1765 bekreftet han ordenen med bullen "Apostolicum pascendi munus". Han fikk kritikk derfor mest fra Frankrike
og Spania, hvor jesuittene hadde blitt utvist før. Flere stater i Europa krevde at jesuittene bør oppløses.
Klemens XIII kalte inn for et konsistorium, for å diskutere den kirkens aktuelle situasjonen, men døde uventet kvelden før. Det finnes mange teorier, men man antar at det var hevn av sine fiender og han ble forgiftet, men ingen vet om hans virkelige dødsårsak.
Klemens 13
Klemens 13


Klemens XIV.
Klemens XIV (Clemens XIV) var født "Giovanni (Gian) Vincenzo Antonio Ganganelli" (født 31. oktober 1705 i Sant' Arcangelo di Romagna ved Rimini, Italia, død 22. september 1774 i Roma), var Den katolske kirkes pave fra 19. mai 1769 til sin død, den 249. i paverekken.
Ganganelli ble munk i et fransiskanerkloster i 1723. Han var rådgiver for Inkvisisjonen, og ble utnevnt til kardinal i 1759. Etter en mer enn tre måneder lang konklave ble han valgt som pave den 19. mai 1769. Han opphevet bullen "In coena Domini" i 1770. Han gjeninnsatte en nuntius i Lisboa.
Han oppløste jesuittordenen med bullen "Dominus ac redemptro noster", datert 16. august 1773. Han hadde allerede stengt Collegium Romanum i 1772, og nå ble alle andre jesuittsamfunn også stengt, unntatt de i Hviterussland.
Etter hans død gikk det rykter om at han var blitt forgiftet av jesuittene, siden han hadde oppløst ordenen året før. På sitt dødsleie sa han: "Jeg drar mot evigheten, og jeg vet hvorfor!" Da liket gikk raskt i oppløsning, tok man dette som bevis for at han hadde hatt rett i sin mistanke, men trolig døde han av lungebetennelse etter å ha ridd til kirken Santa Maria sopra Minerva i pøsregn, for å forestå utdelingen av legater til brudeutstyr på Maria bebudelsesdag.
Ingen senere pave har valgt Klemens som navn.
Lenker.
Klemens 14
Klemens 14
Klemens 14
Klemens 14


Tinnelva.
Tinnelvas utløp i Tinnsjø (foto fra 1892)
Tinnelva (Tinne) er en elv i Notodden kommune i Telemark. Den renner fra Tinnsjø ned til Heddalsvatnet, hvor den munner ut i Notodden by. Elva er en del av Skiensvassdraget.


Føyno.
Føyno er en bebodd øy sør for Stord, tilhørende Stord kommune.
Øya ble landfast i desember 2000, mot Sveio i sør gjennom Bømlafjordtunnelen og Stord i nord over Stordabrua. Da ble E39 åpnet for trafikk over Trekantsambandet. Bomstasjonen til dette sambandet er lagt på Føyno.
Føyno hadde en sentral plass i Sunnhordland i middelalderen, og gav navnet til skipreidet Føyen.


Veikko Hakulinen.
Veikko Hakulinen (født 4. januar 1925 i Kronoborg, død 25. oktober 2003 i Valkeakoski) var en finsk langrennsløper og skiskytter. Han er blant Finlands mestvinnende olympiere, og har totalt sju medaljer fra tre forskjellige OL (Oslo 1952, Cortina 1956 og Squaw Valley 1960). I OL i Innsbruck i 1964 deltok han på det finske laget i skiskyting.
Fra Vinter-OL i Oslo ble Hakulinen husket av mange for vinnertiden på femmila: 3 timer, 33 minutter og 33 sekunder. I 1955 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.


Tokke (elv).
Tokke er en elv i Telemark som har sitt utspring fra innsjøen Totak i Vinje kommune og utløp i innsjøen Bandak i Tokke kommune. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Her Majesty.
«Her Majesty» er en sang skrevet av Paul McCartney, men som vanlig kreditert McCartney, og ble utgitt i 1969 på The Beatles-albumet "Abbey Road".
Sangen kommer helt til slutt på albumet, men opprinnelig var den ment å bli plassert mellom sangene «Mean Mr. Mustard» and «Polythene Pam», men da McCartney hørte sangene i denne sekvensen likte han ikke sammensetningen. «Her Majesty» ble tatt ut, men lydmannen hadde stående ordre om å aldri kaste noe som The Beatles spilte inn. Han la den korte sangen midlertidig helt til slutt på båndet. Da medlemmene hørte sangen i denne settingen ble de begeistret for den tilsynelatende tilfeldige effekten av en såkalt "skjult sang". «Her Majesty» er derfor historisk sett den første skjulte sangen man kjenner til, ettersom den ikke er listet på omslaget.
På albumet er det 14 sekunders stillhet mellom «The End» og «Her Majesty». Etter pausen kommer det et høyt utbrudd. Det er det aller siste akkorden til sangen «Mean Mr. Mustard» som sådan introduserer «Her Majesty» og som igjen ender brått, ettersom sangens siste tone ble etterlatt i begynnelsen på sangen «Polythene Pam».
Eksterne lenker.
Her Majesty


Steinar.
Steinar er et mannsnavn som har opprinnelse i urnordisk "*staina" («stein») og "*warijaR" («forsvarer»). "Steinarr" var en norrøn form, og "*StainawarijaR" en urnordisk form av navnet.
"Steinar" har norsk navnedag 14. desember.
Utbredelse.
"Steinar" var et populært navn på norske guttebarn født på 1940-, 1950- og 1960-tallet.
Kjente personer med navnet.
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.


Måna.
Måna renner gjennom Vestfjorddalen, fra Møsvatnet til Tinnsjå.
Måna (Måne) er en elv i Tinn kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Møsvatnet, og renner gjennom Vestfjorddalen og Rjukan, før den munner ut i Vestfjorden i Tinnsjå. Systemet er en del av Tinnvassdraget og Skiensvassdraget.
Måna er sterkt utnyttet for kraftproduksjon, med Vemork og Såheim som de største kraftverkene. Elva dannet før reguleringen den berømte Rjukanfossen, som i dag kun «slippes» én gang i året.


Heddøla.
Heddøla er en elv i Notodden kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Hjartdal kommune, og renner gjennom Heddal, før den munner ut i Heddalsvatnet ved Notodden sentrum. Heddøla er en del av Skiensvassdraget.


Fyreselv.
Fyreselv (eller Fyresdalsåna, Fyresåni) er en elv i Fyresdal kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Fyresvatn, og ved Haugsjåsund danner den, sammen med Nisserelva, starten på Nidelva. Systemet er en del av Arendalsvassdraget.


Nisserelva.
Nisserelva er en elv i Nissedal kommune i Telemark. Den har sitt utspring i innsjøen Nisser, og ved Haugsjåsund danner den sammen med Fyresdalsåna starten på Nidelva. Systemet tilhører Arendalsvassdraget.


Søvasselva.
Søvasselva (midt i kartet) drenerer området rundt Søvassmarka, ned til Gautefalleva.
Søvasselva er en sideelv til Gautefallelva i Drangedal kommune i Telemark, og er dermed en del av Kragerøvassdraget.
Søvasselva drenerer vannene i Søvassmarka sør for Gautefall, samt noen vann i Nissedal kommune. Største vann er Hellersvatnet (375 moh.), som ligger på kommunegrensa.


Flanør.
De overbygde passasjene i Paris var flanørens arena
Flanør (fransk "flâneur") er en gående betrakter av storbyen eller "metropolis", en herre eller dandy som slentrer gjennom byens gater. Han er en elegant dagdriver som alltid gjør noe og som aldri klarer å kjede seg. En flanør er også en livsglad og karismatisk person.
Flaneri er en sjanger innen litteraturen, og betegnet både på forfatterattityde og som en litterær form. Forfatteren av et flaneri er en flanør, og skriver i en uformell stil om ting «i tiden», vanligvis med personlig tilsnitt. Flanerier ble engang betegnet som «sporadiske sorgløse betraktninger av reise, uten klare mål, men med mye mening». En tilårskommen flanør er Virginia Woolf som flanerte fra London. Betegnelsen ble i Norge veletablert på 1960- og 1970-tallet, gjennom Odd Eidems mange godtselgende bøker med undertittel «Flanerier», en samling små litterære stykker, essay og noveller. Av Hallvard Rieber-Mohn ble flaneriet beskrevet som «...en krysning av novelle, epistel og kåseri, tilsatt en knivsodd «fortrolig samtale med leseren»» (fra forordet til Odd Eidems "Fløyten og Orgelet").
Betegnelsen flanør ble brukt av Charles Baudelaire og Walter Benjamin for å betegne moderniteten i storbyen. Flanørens arena var Paris og ikke minst byens ovebygde passasjer, "arkadene". Disse er beskrevet i Benjamins store verk "Passagenwerk" eller "Arcade Prosjekt" som er en stor samling av skrifter om bylivet i Paris i 1800-tallet. Verket ble aldri fullført, men det finnes likevel mange oversettelser av det.


Hellersvatnet (Drangedal).
Hellersvatnet er en innsjø i Søvassmarka, på grensa mellom Drangedal og Nissedal i Telemark. Vannet, som er det tredje største i Drangedal, er 2 km langt og ca 1,6 km bredt på det bredeste. Hovedtilløpet kommer fra "Stolsvatnet". Hellersvannet dreneres via Holmevatnet og Søvasselva til Gautefallelva, og er dermed en del av Kragerøvassdraget.
Navnet kommer av at det ved utløpet finnes en heller ("Hellersvannhelleren"), hvor det bl.a. er funnet ettelatenskaper fra steinalderen (Oldsaksamlingens nr. C 29763).
OBS: Det finnes to vann til med samme navn lenger nord i dette området, og alle dreneres mot Gautefallelva/Kragerøvassdraget.


Statskonsult.
Statskonsult var en norsk statlig organisasjon som leverte rådgivning, bistand og evaluering rettet mot omstilling i offentlig sektor. Organisasjonen hadde sin historie tilbake til 1947 da Rasjonaliseringskontoret, senere kalt Statens rasjonaliseringsdirektorat, ble opprettet. Den var underlagt Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
Statskonsult var frem til 1. januar 2004 et direktorat, men ble da omdannet til et heleid statlig aksjeselskap.
9. mai 2007 kunngjorde fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys at Statskonsult ville bli avviklet 1. juli 2007. Oppgavene ble overført til Direktoratet for forvaltning og informasjons- og kommunikasjonsteknologi sammen med Norge.no og E-handelssekretariatet.


Suvdøla.
Suvdøla er en elv i Drangedal kommune i Telemark. Den har sitt utspring på Gautefallheia, såvidt inne i Nissedal kommune. Største vann her er Holmevatnet. Elva løper sammen med Daleelva/Loneelva, like før disse tømmer seg ut helt nord i Bjorvatnet, ved Bø. Systemet er en del av Kragerøvassdraget.
I forbindelse med Suvdøla har Drangedal everk etablert to kraftstasjoner; Suvdøla kraftverk (1960) og Suvdal kraftverk (2004), med en samlet midlere årsproduksjon på 40 GWh.


Hariton Pushwagner.
Hariton Pushwagner, Hariton (etter "Hare Krishna") Pushwagner (etter supermarkedenes trillevogner), (fødselsnavn Terje Brofos) ble (født 2. mai 1940 i Oslo, Norge, er en norsk maler inspirert av popkunst. Pushwagner er Norges mest særegne eksponent for pop art med en internasjonal suksess og regnes som en av Norges viktigste samtidskunstnere.
Oppvekst.
Terje Brofos ble født 2. mai 1940. Han vokste opp på Berg i Oslo. Da han var atten år begynte han på reklamelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole hvor han gikk i tre år. Senere, fra 1963 til 1966 gikk han på Statens Kunstakademi.
Samarbeidet med Axel Jensen (1968-1970).
Pushwagner's kunstneriske løpebane begynte på mange måter først i 1968, da han møtte Axel Jensen på urinalet på Kunstnernes Hus. Epp, Jensens første science-fiction bok, kom tre år før han møtte Brofos, og peker fremover mot nerven i deres felles tegneserieunivers: dystopiske fremtidsvisjoner. Jensen ville vekk fra den borgelige romanformen, han ville lage billedromaner som kunne appellere til de store massene, og han hadde hørt om Brofos sine tegnekunnskaper. Da de sto side ved side på toalettet på Kunstnernes Hus kom de i snakk og der startet et vennskap som skulle vise seg å få stor betydning for begge kunstnernes karriere.
Samarbeidet mellom Brofos og Jensen var kortvarig, men intenst. I løpet av fire måneder produserte de flere halvferdige manuser, blant dem Mannekengen som sprakk og Doktor Fantastisk. Det er som om de i denne perioden jobbet i en slags stream-of-consciuosness hvor de to hodene smeltet sammen til en bevissthet. Det var i løpet av denne tiden at Brofos utviklet sin kalligrafiske og enkle strek som siden har vært så karakteristisk for kunstnerskapet hans. Det var nødvendig for å kunne tegne kjapt mens ideene fløt. Vinteren 1970 flyttet flere inn i kunstnerkollektivet hvor Jensen og Brofos jobbet. For Brofos ble det et brudd på den felles bevisstheten han delte med Jensen og han dro videre til London i affekt. Med seg hadde han det påbegynte manuset til billedboken Soft City.
Den harde tiden.
London ble en dramatisk affære for Brofos, som i 1971 tok seg navnet Hariton Pushwagner. Her bodde han på gaten og overlevde ved å selge tegningene sine. På randen av vanvidd og selvmord møtte han Sally, som året etter ble hans første kone. Hun skaffet ham husly så han kunne jobbe og her ble Soft City gjort ferdig i 1976. Også skissene til Apokalypse-friesen som han jobbet med på 80-tallet og ferdigstilte på midten av 90-tallet ble til her. Den første utstillingen Pushwagner hadde i Norge fant sted var på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden sommeren 1980. Her stilte han ut silketrykkserien "En dag i familien Manns liv". I denne serien er tematikken og estetikken fra Soft City videreført i en rosa, grå og sort variant laget sammen med Axel Jensen i båten hans utenfor Stockholm.
I forlengelsen av denne utstillingen kom Pushwagner i kontakt med Morten Dreyer som ønsket et samarbeid med kunstneren. Dreyer hadde så ansvaret for å selge og promotere Pushwagner i kunstverden. Utover på 90-tallet gikk det bedre. Pushwagner fikk separatutstillinger på Skien Kunstforening i 1991, Kunstnerforbundet i 1995 og Kunstnernes Hus i 1997. I 1998 var Pushwagner tilbake på gaten. Han har selv fortalt hvordan Dreyer kalte ham inn på kontoret for å tegne en ny kontrakt. Pushwagner som nå var amfetaminavhengig og alkoholisert husker at han signerte fra seg alle arbeidene som var i Dreyers besittelse for penger til øl og husly for vinteren. Han fikk femti kroner i hånden, men så aldri noe til rommet Dreyer skulle skaffe ham.
Fra da av levde Pushwagner på gaten og gikk på klubber som Head On og Jazzid og danset for å holde varmen om natten. Ved en tilfeldighet havnet han på en pub på Solli plass hvor han møtte Stefan Stray. Stray kjente Pushwagner igjen fra en utstilling på 80-tallet da han kjøpte noen trykk han hadde laget. I løpet av få dager hadde Stray skaffet Pushwagner et atelier hvor han også kunne bo.
Sammen med Stray begynte Pushwagner å konsentrere seg om kunsten igjen. I mellomtiden stilte Dreyer ut arbeider og solgte dem uten Pushwagners samtykke og uten at kunstneren så noe av fortjenesten. Verst ble det for Pushwagner da han plutselig kom over en utstilling på galleri K på Skillebekk i Oslo i 2004 hvor Apokalypse-serien ble stilt ut. Pushwagner som jobbet på dette verket gjennom hele 80-tallet og utpå 90-tallet, og selv regner verket som det viktigste han har laget, hadde aldri tenkt å selge det. Men her ble de seks tavlene stykket opp og solgt bit for bit, og et av maleriene som var satt sammen av to plater ble delt og solgt hver for seg. Pushwagner har fortalt at da han kom på galleriet og så utstillingen ble han brutalt kastet ut.
Konflikten med Morten Dreyer (2008-2009).
Morten Dreyer, en Norsk gründer og kunstpromotor tok kontakt med Pushwagner i 1981 etter å ha sett ett av bildene hans og fungerte som assistent og sekretær for Pushwagner i 17 år. I 1998 skrev den da svært fattige og rusavhengige Pushwagner under på en avtale med sin agent og sekretær Morten Dreyer, som gjorde at Dreyer tok kontrollen over alle maleriene Pushwagner hadde laget fram til da, inkludert skissebøker. Ti år senere, i 2008, tok Hariton Pushwagner rettslige skritt for å få tilbake alle sine verk anklaget Morten Dreyer for å ha utnyttet ham, solgt falske verk med falske underskrifter og urettmessig eierskap. Det ble avsagt dom i Pushwagners favør. 28. oktober 2009 ble det kjent at Oslo Tingrett bestemte at maleriene skal tilbakeleveres kunstneren og en erstatning på 1 million kroner.
Gjennombruddet (2008-2012).
I 2008 opplevde Pushwagner et gjennombrudd i sin over 40 år lange karriere, både i Norge og internasjonalt. Han deltok på den femte Berlin Biennalen og den sekstende biennalen i Sydney, begge viktige arenaer for samtidskunst. Første gang Soft City så offentlighetens lys var på den femte Berlin Biennalen. Her høstet den gode kritikker både i lokale og i internasjonale medier. Før den kom dit hadde den vært sporløst forsvunnet i 20 år. Pushwagner hadde lagt den fra seg på båten til Axel og Pratibha Jensen på begynnelsen av 1980-tallet. På Høstutstillingen i 2008 fikk han offentlig anerkjennelse for den siste friesen sin gjennom Høstutstillingsprisen.
I 2011 ble det laget en dokumentarfilm om livet til kunstneren med hans navn; Pushwagner. Regissørene Even G. Benestad og August B. Hanssen fulgte den eksentriske kunstneren i over tre år. I filmen ser vi at Pushwagner står i fare for å tape alt, men nekter å gi opp kampen.
I 2012 fikk Pushwagner for første gang viet en helt egen soloutstilling utenfor Norge i MK Gallery i byen Milton Keynes, en times kjøring nordover fra London.
Innkjøp.
Bergen kunstmuseum
Lillehammer Kunstmuseum
Kistefos museum
Illustrasjonsoppdrag.
Pushwagner er etter eget utsagn «åndelig elev» av forfatteren Axel Jensen. Han har blant annet illustrert Jensens bøker «Og resten står skrivd i stjernene» og «Epp».


Norges Lotteforbund.
Norges lotteforbund (NLF) er en norsk kvinneorganisasjon som arbeider frivillig som del av Totalforsvaret. Tanken var at norske kvinner i en krigssituasjon skulle kunne overta mennenes oppgaver der hvor det var praktisk, og lottene arbeider idag innen områder som sanitet, samband, stabsoppgaver, transport og forpleining.
NLF ble stiftet 19. mars 1928 under navnet Norske Kvinners Frivillige Verneplikt (NKFV). Siden 1. juli 1951 har organisasjonen fått bevilget økonomisk støtte over statsbudsjettet til blant annet administrasjon og til verving og utdannelse av lotter.


SingStar '80s.
SingStar '80s er et karaokespill til Sonys spillkonsoll PlayStation 2, og ble sluppet i 2005. Spillet er etterfølgeren til SingStar Norske Hits, og kompatibelt med mikrofoner og Eyetoy.


Lotte.
Lotte er en kortform av kvinnenavnet "Charlotte", som er dannet av mannsnavnet "Charlot", en gammel fransk kjæleform av "Charles", som er den franske formen av "Karl", «fri mann».
Kjente personer med navnet.
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.


«Shanti Devi».
«Shanti Devi», (hindi: "Fredens gudinne") er navnet på skonnerten som forfatteren Axel Jensen bodde i og eide sammen med sin indiske kone Pratibha frem til 1990.
Fartøyet ble bygget i 1905 ved Sjötorps Varv ved Vänern i Sverige, fikk først navnet «Zeus», men ble senere registrert i Gibraltar med navnet S/Y «Shanti Devi» under Jensens eierskap.
Skipet ble opprinnelig bygget som fraktskute og optimalt dimensjonert for ferdsel gjennom det svenske kanalsystemet, Göta Kanal, og for seiling på Nordsjøen og Østersjøen.
Da Shanti Devi i 1984 seilte inn i Oslofjorden bestod besetningen av, i tillegg til eierne, kaptein Sven Kviman, lege Gun Sandahl, 1.styrmann Bengt Persson, Matros Louise Sandahl, tømmermann Josef Horvat, Kokk Poonam Rampal, og maskinsjef / trubadur Robert E. Haraldsen (av Axel Jensen kalt «Merlin»).
I 1985 og 1986 var «Shanti Devi» hovedbasen for planlegging og administrasjon av Oslo Internasjonale Poesifestival under Axel Jensens ledelse.
Kunstneren Pushwagner har laget et litografi av Shanti Devi utenfor Akershus festning. Dette finnes i sort/hvit og farger.


Nordtrafikk.
Nordtrafikk er et transportselskap som driver gods- og ambulansetransport i Nordland og Finnmark. Selskapet har hovedkontor på Sortland. Nordtrafikk drev tidligere også buss-, ferge- og lokalbåttrafikk, men denne delen av selskapet (Nordtrafikk Buss og Nordtrafikk Maritim) ble i oktober 2006 kjøpt opp av Veolia Transport.
Veolia har bestemt at bussdriften i Nordland skal drives under navnet Vestfjord Buss, mens bussdriften i Troms skal drives under navnet Hålogaland Buss. Den maritime delen av selskapet i Nordland skal drives under navnet Helgelandske, et transportselskap som ble oppkjøpt av Veolia i 2005.
Nordtrafikk-konsernet består i dag av følgende datterselskap: Nordtrafikk Ambulanse AS, Nordtrafikk Ambulanse Finnmark AS, Nordtrafikk Gods AS og Nordtrafikk Gods Lofoten AS.
Nordtrafikk ble stiftet i 1936 under navnet A/L Langøya Biltrafikk. Senere skiftet selskapet navn til Vesterålens Trafikklag AS. I 1988 fikk morselskapet navnet Nordtrafikk AS.
Ledelse.
Ole Lund Riber var konsernsjef fra 1987 til selskapet ble solgt. Før ´87 var Ole Lund Riber soussjef i Nordtrafikks forløper Vesterålen Trafikklag.


Jan Fossen.
Jan Martin Fossen (født 20. mai 1955) er redaktør og daglig leder i lokalavisa "Varingen" i Nittedal i Akershus.


Kvarkteori.
Kvarkteorien sier at hadronene, de sterkt vekselvirkende elementærpartiklene,
har "kvarker" som byggestener. Kvarkene som selv er elementærpartikler, har den egenskapen at kreftene
mellom dem øker med avstanden. Dette fører til at kvarkene ikke enkeltvis kan trekkes ut av de hadronene
vi kan observere som frie partikler. Protoner og nøytroner er for eksempel bygget opp av tre kvarker hver
og mesonene av en kvark og en antikvark. En kan ikke trekke en kvark ut av protonet; dersom en
forsøkte dette, ville energien til slutt bli så stor at det ble dannet et kvark-antikvarkpar, og en
står igjen med et meson og et proton eller nøytron.
De elementærpartiklene vi kan observere som frie partikler har alle en elektrisk ladning som er
et heltallig, positivt eller negativt multiplum av elektronets elementærladning formula_1.
Men kvarkene har ladninger som er formula_2 og formula_3.
De frie hadronenene er da bygget opp således at summen av ladningene til de kvarkene de
består av, kun blir formula_4 o.s.v.
Kreftene mellom kvarkene blir imidlertid svakere jo nærmere de kommer hverandre, og på meget korte avstander merker de nesten ikke noen krefter. Denne egenskapen kalles asymptotisk frihet.
Ifølge Heisenbergs uskarphetsrelasjon tilsvarer korte avstander store verdier av kvarkenes
mekaniske impuls. Det betyr at kvarkene i hadroner som beveger seg med en hastighet som nærmer
seg lyshastigheten, vil bevege seg så å si uavhengig av hverandre og at frie kvarker derfor kan
iakttas i forbindelse med slike høyhastighetshadroner. Det var dette som dannet grunnlaget for
Murray Gell-Manns opprinnelige kvarkmodell hadde 3 kvarker, som hadde navnene «up», «down» og «sideways»,
eller formula_5, formula_6 og formula_7. Senere ble ordet "sideways" byttet ut med "strange" eller "sær"
der "strangeness", dvs. særtall var et kvantetall som allerede var blitt brukt i andre sammmenhenger.
Tidlig på 1970-tallet fant man ut at en fjerde kvark var nødvendig for å forklare visse prosesser.
Denne ble kalt "sjarmkvarken", og hadroner bestående av sjarmkvarker ble oppdaget i 1974. Siden
har ytterligere to kvarker, kalt «beauty» eller «bottom» (formula_8) og «top» (formula_9), blitt oppdaget.


Anders Aa. Morken.
Anders Aasegg Morken (født 13. desember 1966) er redaktør i lokalavisa "Sør-Trøndelag" som utgis på Orkanger i Sør-Trøndelag.
Avisa dekker kommunene Orkdal, Skaun, Agdenes, Snillfjord, Hemne, Meldal i Sør-Trøndelag, samt Rindal i Møre og Romsdal.
Anders Aasegg Morken er født, oppvokst og bosatt i Skaun i Sør-Trøndelag.


Tove Lie.
Tove Lie (født 3. april 1963) i Landsjøåsen i Trysil er en norsk journalist og redaktør, tidligere forlagsdirektør. Lie er utdannet ved Universitetet i Trondheim og er cand.mag med fagene sosiologi, psykologi og historie.
Lie har vært ansvarlig redaktør og daglig leder i avisa "Nationen". Hun har før dette vært vaktsjef, redaksjonssjef og nyhetsredaktør i samme avis, og overtok som ansvarlig redaktør og administrerende direktør den 3. mars 2005. Før "Nationen" var Lie blant annet journalist og konst.redaktør i "Ny Tid", journalist i "Klassekampen", "Fagbladet", "LO-Aktuelt", "Arbeiderbladet" og journalist og redaktør i "Under Dusken "- studentavisa i Trondheim.
Fra 1. september 2008 til 3. februar 2011, var hun forlagsdirektør i Det Norske Samlaget. Tove Lie sluttet i stillingen etter å ha gjennomført en større omstillings- og nedbemanningsprosess..
Hun utkom med boken "Fredsnasjonens grenseløse våpenhandel" på "Aschehoug forlag" juni 2012. Boken er skrevet sammen med journalist Øystein Mikalsen.


Terje G. Aasen.
Terje Gunvald Aasen (født 3. oktober 1945) er redaktør i bilbladet "Amcar". Han er også daglig leder og styreleder i selskapene Byneset Golfsenter AS og Byneset Golfhus AS.


Teknobabbel.
Teknobabbel (fra engelsk "technobabble", sammensatt av "technology", «teknikk», og "babble", «babbel») er språk som er så fullt av tekniske uttrykk og sjargong at det er uforståelig for dem som ikke kjenner ordene som brukes.
I informasjonsteknologi og andre spesialiserte områder betyr "teknobabbel" at man benytter seg av tekniske eller "insider"-uttrykk, som ikke har noen mening for de uinnvidde. "Teknobabbel" kan deles inn i
Selv om "teknobabbel" primært henspiller på en ordbruk som ikke oppmuntrer til forståelse og innsikt, benyttes dette språket ikke alltid i dets negative betydning, men ofte også for å si at «her har du en del tekniske opplysninger som er uttrykt på fagspråk».
Ord som betyr nesten det samme er de engelske slangordene "teknospeak" og "geekspeak".


Africanis.
Africanis (afrikahund) er en tradisjonell primitiv pariahhund fra det sydlige Afrika. Navnet "africanis" er egentlig et paraplynavn som dekker en rekke lokale varieteter. Den har således også vært kjent under navn som bantuhund, hottentotthund, kafirhund, khoikhoihund og zuluhund. På swahili heter den umbwa wa ki-shenzi, noe som rett og slett betyr "tradisjonell hund".
Opprinnelse og alder.
Som sådan er denne hunderasen en nyskapning, i det den ikke tidligere har vært renavlet. Basis for rasen er imidlertid en hund som har eksistert i uminnelige tider og best kan beskrives som en landrase, og som sådan snakker man om en svært gammel rase, som i sin helhet har blitt formet på den afrikanske kontinentet.
Forskere mener at hunden opprinnelig innvandret til det sydlige Afrika via Egypt og Nildalen. Den spredde seg så utover det afrikanske kontinentet. På veien har den sikkert krysset seg med lokale hunder, og det kan godt vise seg at opphavet har felles aner med både thai ridgeback, basenji og mynderasene azawakh, sloughi og saluki, men dette vet man fortsatt svært lite om. Man tror nå at hunden fulgte bantu-folket på deres vandring sydover. Forskerne er derfor i stadig større grad sikker på at den lenge antatt utdødde hottentotthunden er synonym med africanis, som finnes i en rekke lokale varieteter, herunder en som har den karakteristiske mothårskammen på ryggen som de tidlig oppdagelsesreisende til det sydlige Afrika registrerte. Africanis er som sådan å forstå som et paraplynavn på en rekke lokale varieteter.
Det eldste beviset man har etter hunder i det sydlige Afrika er et arkeologisk funn som dateres til ca. år 570 Dette funnet ble gjort ved Ellisras, som ligger på grensen mellom Sør-Afrika og Botswana. Det er gjort lignende funn etter hunder i de nedre delene av Thukelaelven, ca. 100 km nord for Durban. Dette funnet dateres til ca. år 650 og er med på å dokumentere spredningen av hunder i dette området. I så måte ble det gjort svært viktige funn etter hunder i en bosetning etter khoisan-folket (hottentottene) ved Port St. Francis, som ligger ca. 1 000 km sør for funnene ved Thukelaelven. Dette funnet har blitt datert til ca. år 800.
Man kan således konkludere med at hunden kom til det sydlige Afrika med innvandrende Bantu-stammer i tidlig steinalder. Disse har trolig byttet sine hunder med Khoisan-folket, som i sin tur ga navnt til den lenge antatt udødde og mystifiserte hottentotthunden.
Den første raseklubben ble dannet i 1998 under navnet "The Africanis Society of Southern Africa". De ser det som sin oppgave å bevare rasen mest mulig intakt for ettertiden. Rasen anerkjennes lokalt av "Kennel Union of Southern Africa", som er medlem i FCI, og har som sådan en rasestandard fra 2000.
Utseende, anatomi og fysikk.
Africanis har en slank og noe langstrakt kroppsbygning, som påminner om en blanding mellom mynde og spisshund. Hodet er typisk pariahhund, smalt, forlenget og trekantet i formen. V-formede ører av middels størrelse som kan være både hengende og stående. Halen er middels tykk og forholdsvis lang og bæres som en sabel eller i en oppoverrettet bue. Lange slanke muskuløse lemmer med lang og flat muskulatur. Pelsen er kort, hard, glatt og tett. Underullen varierer med sesongen. Lokale varianter kan ha en såkalt «ridge» (kam) av hår som vokser motsatt vei på ryggen. Dette er ellers bare kjent fra thai ridgeback og rhodesian ridgeback. Alle farger og kombinasjoner er tillatt. Skulderhøyden er normalt 50-60 cm, men en variasjon på +/- 3 cm tillates. Tispene er noe mindre enn hannene.
Bruksområde.
Africanis er først og fremst en arbeidshund. Den er en ypperlig vakthund for hjem og eiendom og en god vokterhund for husdyr, men det er først og fremst som jakthund den er kjent. Som andre pariahhunder bruker den både synet, hørselen og luktesansen aktivt når den jakter, noe den gjør på myndevis. Det svært hurtig og utholdende i sin hetsjakt.
Lynne og væremåte.
Africanis er definitivt ikke en hund for nybegynnere. Den har en primitiv framferd og krever mye mosjon for å trives. For den rette kan den allikevel utgjøre den nærmest perfekte partner. Den er lojal, trofast og kjælen mot de den liker og kjenner, men sky og svært skeptisk mot fremmede. Som sådan er den ingen typisk familiehund, selv om den skal være flink og tolerant med egne barn.


Reidar Bakke.
Reidar Bakke (født 4. desember 1935) var eier og redaktør i bilbladet "Norsk Motorveteran", som ble overtatt av Hjemmet Mortensen i 2006. Som redaktør ble Bakke etterfulgt av Tor Ivar Volla fra 1. juli 2007.


SPAR.
SPAR er en nederlandsk butikkjede med nær 12 200 dagligvarebutikker i 36 land, hovedsakelig i Europa, men også i Sør-Afrika, Australia, Mauritius og Argentina. I Norge er det ca. 263 lokale supermarkeder.
Selskapet ble grunnlagt i 1932 basert på samvirkeprinsippet. Navnet, som opprinnelig var "de Spar", er et akronym bestående av forbokstavene i et nederlandsk uttrykk. Uttrykket står for «Door Eendrachtig Samenwerken Profiteren Allen Regelmatig». Dette kan oversettes med «Gjennom samstemt samarbeide profitterer alle regelmessig». "De Spar" på nederlandsk betyr edelgran, og selskapets logo er derfor en edelgran. Etter hvert som selskapet fikk flere butikker i Europa ble navnet forkortet ved å droppe "DE", men den underliggende betydningen gjenstår.
SPAR i Norge.
SPAR-kjeden er NorgesGruppens profilkjede og forvaltes og driftes av Kjøpmannshuset Norge AS. Kjeden består av 263 (pr. 18. januar 2010) lokale supermarkeder spredt over hele Norge. SPAR tilbyr et godt utvalg av ferskvarer, brød og bakervarer, frukt og grønt, samt varer fra lokale leverandører.
Den første SPAR-butikken ble åpnet i 1993, men allerede i 1984 fikk grossistselskapet Joh. Johannson AS rettighetene til å bruke SPAR i Norge.
I Norge benytter kjeden fordelskortet Trumf.
EUROSPAR.
De største butikkene i SPAR-kjeden i Norge heter EUROSPAR og består av 33 supermarkeder på landsbasis. I EUROSPAR får kundene alle varene fra en vanlig SPAR butikk, i tillegg til et større og bredere utvalg, spesielt på ferskvare og frukt- og grønt.
Slagord.
"Du kjenner oss" har blitt brukt som slagord for SPAR i Norge, og i deres reklamer.


You Never Give Me Your Money.
«You Never Give Me Your Money» er en sang av The Beatles som ble utgitt i 1969 på albumet "Abbey Road".
Sangen benytter ‘leslie’-forsterket gitardeler, slik at de høres ut som orgeltoner, noe som preger den siste Beatles-perioden.
You Never Give Me Your Money


Dakar.
Dakar er hovedstaden i Senegal, og ligger på Kapp Verde-halvøya på landets atlanterhavskyst. Dakar er den byen som ligger lengst vest på det afrikanske fastlandet, noe som gjør det til en viktig havneby for handel over Atlanterhavet og til Europa. I 2005 var befolkningen i området anslått til å være 2,4 millioner, hvorav 1 million bor i selve byen. Senegals nasjonalforsamling og presidentpalasset ligger i Dakar. Byen er også kjent for å være endestasjon for det store ørkenrallyet Rally Dakar.
Geografi.
Kapp Verde-halvøya hvor Dakar ligger er dannet av en nå sluknet vulkan som etter et langt utbrudd skapte halvøya samt også øya Gorée i sør, øya Madeleine i vest og øya Ngor i nord. Pointe des Almadies på Kapp Verde-halvøya utgjør det afrikanske fastlandet aller vestligste punkt.
By og storbyområdet.
a>" er et 49 meter høyt monument i utkanten av Dakar, og ble innviet i april 2010.
Sentrale Dakar er en kommune, "Commune de Dakar", og har 1 075 582 innbyggere (31. desember 2007) på et område bestående av 83 km². Når man snakker om byen Dakar bruker man også å nevne de to nærmeste kommunene Guédiawaye og Pikine, et område som med den sentrale kommunen har totalt sett 2 243 381 innbyggere (31. desember 2007) på et område som dekker 178 km².
Regionen Dakar, "Région de Dakar", omfatter fire departementer som er videre inndelt i kommuner og deres smådistrikt. Regionen har 2 564 891 innbyggere (31. desember 2007) på et område bestående av 550 km² og omfatter blant annet også Rufisque.
Byen hadde på 1970-tallet kun omkring 400 000 innbyggere, men på grunn av Senegals raske urbanisering har befolkningen firedoblet på 20 år. Et resultat av den raske urbaniseringen er stor luftforurensning og dårlig luftkvalitet, blant annet fra trafikk og utslipp fra forurensning fra industri og lokale småforetak som fyrer med olje og blant annet søppel.
Historie.
Kapp Verde-halvøya ble bosatt ikke senere enn 1400-tallet av leboufolket, en etnisk senegelisk folkegruppe som hovedsakelig levde av fiske. De første landsbyene, Ouakam, Ngor, Yoff og Hann, utgjør fortsatt særskilte bydeler i dagens Dakar. I 1444 kom portugiserne til øya Gorée som ligger kun 1 km ut fra kysten av Dakar. Portugiserne opprettet en bosetning på øya, men fra 1536 ble øya benyttet som en base for å eksportere slaver. Fastlandet Cap-Vert var imidlertid under kontroll av Jolof-riket som en del av den vestlige provinsen av kongedømmet Cayor, og som løsrev seg fra Jolof-riket i 1549.
En ny leboulandsby ved navn Ndakarou ble etablert direkte overfor Gorée på 1600-tallet for kunne levere mat og drikkevann til den europeiske handelsstasjonen. Gorée ble erobret av De forente Nederlandene i 1588 og som ga øya dens nåværende navn, stavet Goeree etter Goeree-Overflakkee i Sør-Holland. Øya kom dog til skifte hender mellom Portugal og Nederlandene flere ganger før den ble erobret av England under admiral Robert Holmes den 23. januar 1664, og endelig for franskmennene i 1677. Via den fortsatte franske administrasjonen siden har metisfamilier, etterkommere fra hollandske og franske handelsmenn og senegalske kvinner, dominerte slavehandelen. Det beryktede «Slavehuset» ble bygget på Gorée i 1776.
Øya Gorée var en knutepunkt i slavehandelen som dette monumentet viser.
I 1795 gjorde lebouene på Kapp Verde opprør mot styret til Cayor. En ny teokratisk stat, derpå kalt for «Den lebouske republikk» av franskmennene, ble etablert under lederskapet til Diop, en muslimsk prestefamilie som opprinnelig kom fra Koki i Cayor. Hovedstaden for den nye republikken ble etablert ved Ndakarou. I 1857 etablerte Frankrike en militær utpost ved Ndakarou (som de kalte «Dakar») og annekterte «Den lebouske republikk», skjønt landets funksjoner fortsatte som før. Serigne (også stavet "Sëriñ", «herre») av Ndakarou er fortsatt anerkjent som den tradisjonelle politiske autoritet av Lebou av den senegalesiske staten i dag.
Slavehandelen ble forbudt av Frankrike i februar 1794, men Napoléon Bonaparte gjeninnførte den i mai 1802, og den ble endelig avskaffet i mars 1815. Til tross for Napoléons forbud fortsatte hemmelig slavehandel ved smuglere ved Gorée fram til 1848 da den ble forbudt i alle franske territorier. Som erstatning for inntektstapet fra slavehandelen fremmet Frankrike kultivering av peanøtter på fastlandet. Da peanøtthandelen fikk et voldsomt oppsving ble den lille øya Gorée, med en befolkning på 6000 innbyggere, for liten for å gi en effektiv havn. Handelsfolkene på Gorée flyttet da til fastlandet og en «fabrikk» med varehus ble etablert i Rufisque i 1840.
Store offentlige utgifter for infrastrukturen ble overført av kolonimyndighetene for å utvikle Dakar. Havnefasilitetene ble forbedret med moloer, en telegraflinje ble etablert langs kysten til Saint-Louis og jernbanelinja Dakar-Saint Louis ble fullført i 1885. Ved dette tidspunktet ble Dakar en viktig base for videre erobring av vestlige Sudan.
Gorée, inkludert Dakar, ble anerkjent som en fransk kommune i 1872. Dakar ble dog skilt fra Gorée som en atskilt kommune i 1887. Borgerne av byen valgte deres egen ordfører og byråd og bidro til å sende valgte representanter til nasjonalforsamlingen i Paris. Dakar erstattet Saint-Louis som hovedstad for Fransk Vest-Afrika i 1902. En andre store jernbane, Dakar-Niger, ble bygget i årene 1906-1923, og knyttet Dakar til Bamako og sikret byens posisjon som overhode av Fransk Vest-Afrika. I 1929 ble kommunen Gorée, da med kun et par hundre innbyggere, slått sammen med Dakar.
Urbaniseringen i løpet av kolonitiden ble markert av former for rasistiske og sosial segregering og raseskiller, ofte uttrykk i henhold til helse og hygiene, noe som fortsatt strukturerer byen i dag. Etter en epidemi av pest i 1914 ble myndighetene tvunget til å flytte de fleste av den afrikanske befolkningen ut av de gamle nabolagene, «Plateau», og inn i et nytt kvarter kalt Médina, atskilt fra de ved en «sanitetssnor». De første beboerne på halvøya, leboufolket, bekjempet suksessfullt denne ekspropriasjonen. De ble støttet av Blaise Diagne, den første afrikaneren som ble valgt til fullmektig av nasjonalforsamlingen. Plateau ble uansett et administrativt, kommersielt og boområde som i økende grad ble reservert for europeere og tjente som en modell for andre tilsvarende eksklusive enklaver i Fransk Vest-Afrikas andre kolonihovedstader som blant annet Bamako, Conakry, Abidjan, og Brazzaville. I mellomtiden hadde sufiordenen Layene, etablert av Seydina Mouhammadou Limamou Laye, blomstret blant lebouene i Yoff og i en ny landsby kalt for Cambérène. Siden uavhengigheten har urbaniseringen flyt østover forbi Pikine, en utkant som i henhold til folketelling av 2001 besto av et beregnet antall på 1 200 000 mennesker var større enn selve Dakar, noe som skapte et større byområde på rundt 3 millioner mennesker, en tredjedel av hele den nasjonale befolkningen.
På høydepunktet i kolonitiden var Dakar en av de viktigste byene i det franske riket, sammenlignbar med Hanoi eller Beirut. Franske handelshus etablerte franske kontorer og investeringer i industri (møller, bryggerier, raffineringsverker, hermetikkfabrikker) ble tiltrukket på grunn av byens havn og jernbanelinjer. Byen var også strategisk viktig for Frankrike som opprettholdt en viktig marinebase og kullstasjon ved havnen, og som integrerte den i det tidlig flyvåpenet, mest kjent med den legendariske flyplassen Mermoz som nå ikke lenger eksisterer.
I løpet av slaget om Dakar som skjedde utenfor kysten av Dakar den 23. september – 25. september 1940 forsøkte den britiske marine å underlegge den franske koloniadministrasjonen til de allierte og skille den fra Vichy-regimet. I november 1944 gjorde de vernepliktige fra Fransk Vest-Afrika opprør mot de elendige forholdene ved Thiaroye-leiren i utkanten av byen. Opprøret ble sett på som en anklage mot kolonisystemet og førte til en nasjonal bevegelse.
Dakar ble hovedstaden for den kortlivde Mali-føderasjonen som varte fra 1959 til 1960. Etter dette ble den hovedstaden for Senegal.
Dakar er i dag et betydelig finanssenter, hjem for et dusin nasjonale og regionale banker, inkludert BCEAO som håndterer den forente vestafrikanske CFA-valutaen, og til tallrike internasjonale organisasjoner, ikke-statlig organisasjoner og internasjonale forskningssentre. Dakar har et stor libanesisk samfunn, konsentrert innenfor import-eksportsektoren, som dateres tilbake til 1920-tallet, et samfunn av marokkanske handelsfolk, foruten også innvandrere fra Mauritania, Kapp Verde, og Guinea. Byen er hjem for så mange som 20 000 franske landsforviste. Frankrike opprettholder fortsatt en flybase ved Yoff og den franske flåten har service og overhaling i Dakars havn.
Fra 1978 har Dakar hyppig vært endestasjon for Dakar Rally, noe som har gitt Dakar stor årlig oppmerksomhet.
Klima.
Dakar har et varmt klima med en kort regnsesong og en lang tørkesesong. Dakars regnsesong varer fra juli til oktober hvor tørkeperiodene dekker de gjenværende åtte månedene. Byen får bortimot 540 mm av nedbør i året.
Dakar er mellom desember og april vanligvis behagelig varmt. Nettene i løpet av denne tiden av året er komfortable. Mellom mai og november blir byen avgjort varmere. Imidlertid blir ikke Dakar så varmt som i en del afrikanske byer i innlandet.


Havert.
Havert "(Halichoerus grypus)" kalles også gråsel eller havkobbe og er et havpattedyr som lever et amfibisk liv i Nord-Atlanteren. Den er en selart i familien «ekte seler» "(Phocidae)". Den største av selene som lever i norske farvann. Hannen kan bli over 3 m lang med en vekt på over 300 kg, mens hunnen blir opptil 2,5 meter lang og har en vekt på opptil 200 kg. I Norge forekommer haverten spredt ytterst på kysten.
Utseende.
Haverten har en hydrodynamisk kroppsform som gjør at den kan bevege seg lett og raskt i vannet, men den er mer klossete på land. Den har et tykt fettlag på kroppen, som gjør at den flyter bedre. Haverten har luffeformede lemmer, som den bruker både i vannet og på land. Den har en lang, spiss snute med nesebor som kan lukkes under dykking. Rundt snuten har den værhår som registrerer strømninger og trykkforandringer i vannet, f.eks av bevegelser fra fisk. Ørene har samme lukkefunksjon og sitter høyt på den flate hodeskallen. Det samme gjør øynene, noe som gjør at haverten kan observere omgivelsene uten å løfte hodet fra havoverflata. Havertens farger og mønster/tegninger varierer fra individ til individ. Felles for de fleste er at oversiden er mørk og undersiden lysere, hannene har lyse flekker på mørk bunn og hunnene har mørke flekker på lys bunn.
Føde.
Havertens fôr består for det meste av fisk, men den kan også spise krepsdyr, bløtdyr og fugler. Den spiser ca 4-5 kg mat om dagen. Når haverten jakter på et bytte, angriper den nedenfra. Den sluker maten for ikke å drikke saltvann og fordi tennene er dårlige å tygge med.
Dyr som haverten, som lever både på land og vann, har spesielle egenskaper og behov. De trenger oksygen og ferskvann for å opprettholde stoffskiftet, og kroppstemperaturen må holdes konstant høy. Når haverten dukker, blir også hjerteaktiviteten redusert til en tiendedel eller en femtedel av det normale.
Formering.
Haverthunnen kan få unger fra den er kjønnsmoden i 4-årsalderen og frem til døden ved 30-årsalderen. Yngleperioden (ungekastingen) varer fra to til tre måneder. I august samler de seg i skjærgården, og ynglingen foregår fra september til november etter en drektighetstid på ti til elleve måneder. En nyfødt unge veier 10-15 kg og er opp til 95 cm lang. Ungen har en langhåret, hvit og silkemyk pels. Den dier 2-4 uker og tredobler da fødselsvekten sin. Når dieperioden er over, feller ungen den hvite fødselspelsen og går på sjøen. Den mister da cirka ti kilo av vekten på grunn av manglende erfaring med å fange fisk.
Hunnen parer seg umiddelbart etter dieperioden, og forlater ungen og yngleplassen. Hun kommer tilbake 3-4 måneder senere og gjennomgår hårfelling.
Havertens viktigste yngleplass i Norge er i Froan i Sør-Trøndelag. Hvert år kommer rundt 300 hunner hit for å føde sin ene unge. Yngleperioden i Froan strekker seg fra tidlig i september til november.
Utbredelse.
I Norge forekommer det havertkolonier på de ytterste skjærene langs kysten fra Rogaland til Finnmark, tettest i Sør-Trøndelag og på Helgeland. Om vinteren kan de trekke inn i fjordene. Haverten kan vandre over lange avstander, og noen av koloniene langs norskekysten er utløpere fra de store bestandene ved de britiske øyer og på Kolahalvøya.
Bestandregulering.
Tradisjonelt har kystsel som havert vært en ettertraktet ressurs langs kysten vår. Hele selen ble brukt, både kjøttet, spekket og skinnet. Haverten regnes av fiskerinæringen som en konkurrent om matfisken. De er intelligente dyr, og finner fort ut hvor enkelt det er å forsyne seg av fisk som er ferdig fanget i garn og ruser. Haverten kan også overføre parasitter til torsk og ellers skade villaks. Derfor er det bred interesse for å holde bestanden under kontroll.
For å regulere bestandstilveksten av kystselen, settes årlige kvoter for seljakt. Det jaktes hovedsakelig på havert og steinkobbe og kvotene blir satt etter anbefaling fra Havforskningsinstituttet. I 2004 var den totale kvoten for havert og steinkobbe tilsammen på drøyt 2.100 dyr.
I Østersjøen vokser bestanden med sju prosent i året.


Marianne Røhme.
Marianne Røhme (født 16. juni 1964) er sjefredaktør i tidsskriftene "Norsk Landbruk" og "Traktor", som utgis av forlaget Tun Media i Oslo.
Røhme kommer fra stillingen som redaktør i Tidsskriftet Kjøttsamvirket. Hun har også vært journalist i Svineavlsnytt. Marianne Røhme er utdannet journalist fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. I tillegg er hun sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole. Røhme er ansatt i fast stilling og begynte i Norsk Landbruk den 11. september 2000.
"Marianne Røhme har vært aktiv med hund i over 30 år. Hun er utdannet sivilagronom med hovedfag innen avl og ernæring. Hovedoppgaven skrev hun innen etologi (atferdslære). Hun har oppnådd en rekke premieringer på jakt- og apportprøver for stående fuglehunder."


Storkobbe.
Storkobbe ("Erignathus barbatus"), også kalt blåsel eller bartesel, er en av de største selene i norske arktiske farvann. De er godt kjent på grunn av de lange fine bartene de har. Storkobben kan bli opptil 3,75 m lang, og veie oppmot 400 kg, men gjennomsnittlig veier de rundt 230 kg. Storkobben opptrer stort sett alene i de isfylte delene av Barentshavet som regel i drivis, men sjelden blir den observert nedover langs norskekysten. Storkobbene kaster (føder) om våren og selungen veier rundt 35-40 kg og etter tre uker die periode veier selungene rundt 100 kg. Storkobbene har en komplisert diett der de spiser alt fra bunndyr til fisk og da spesielt polartorsk. Etter at ungen er ferdig diet, kommer parringsperioden der de voksne hannene skaper en undervannslyd ("sang") for å tiltrekke seg hunnene. Storkobbene kan leve i 25-30 år i naturen, og tilhører de ekte selene ("Phocidae").


Traktor (tidsskrift).
Traktor er et underholdningsmagasin om traktorer som utgis seks ganger i året av forlaget Tun Media i Oslo.
Marianne Røhme er sjefredaktør i bladet per 2005. I 2007 er Dag Idar Jøsang konstituert redaktør.


Norsk Landbruk (tidsskrift).
Norsk Landbruk er et magasin om landbruk som utgis 19 ganger i året av forlaget Tun Media i Oslo. Bladet har et faglig fokus der målet er å gi konkrete råd til norske gårdbrukere som direkte bidrar til økt lønnsomhet i drifta på gården.
Marianne Røhme er ansvarlig redaktør i bladet per 2012.
Norsk Landmandsblad – Ugeskrift for det praktiske landbrug, som senere ble til Norsk Landbruk, kom ut første gang 8. april 1882. Utgiver og redaktør var sigdølen L. K. Ramstad, i samarbeid med hallingdølen Knut Knutsen Heje. Fødselen var forholdsvis trang, men barnet overlevde, og vokste seg gradvis sterkere fram til dagens solide posisjon i landbruket.
Like etter at Norsk Landmandsblad var i gang, begynte etableringen av mer spesialiserte tidsskrifter for landbruksnæringa. I løpet av 1880-årene kom Birøkteren, Fjærfe, Samvirke, Tidsskrift for Skovbrug og Norske Havetidende.
Bondevennen så dagens lys i 1898, startet av bonden A. Lærdal i Sandeid i Vindafjord.
1935 representerte en milepæl i Norsk Landmandsblads historie. Da ble bladet slått sammen med Ukeskrift for Landbruk og Pelsdyravl. Nyskapningen ble døpt Norsk Landbruk. Samtidig ble et nytt eierselskap etablert, A/S Norsk Landbruk.
Hovedaksjonæren i det nye selskapet var Norske Landbrukskandidaters Forening, senere Norsk Sivilagronomlag. De øvrige aksjonærene var enkelmedlemmer av denne organisasjonen.
På 1950- og 1960-tallet var det mye intern debatt i landbruksorganisasjonene om de mange tidsskriftene i næringa. Det skjedde imidlertid ikke noe konkret før i 1969, da Bøndenes Forlag og Landbrukets Brevskole ble slått sammen til A/S Landbruksforlaget. Forlaget hadde helt fra starten av ambisjoner om å bli et produksjonsselskap for informasjonsmidler, med avdelinger for forlag, brevskole, tidsskrifter, film/bilder og trykkeri. Etter stor møtevirksomhet mellom A/S Norsk Landbruk og A/S Landbruksforlaget, ble en avtale mellom de to selskapene vedtatt på Landbruksforlagets generalforsamling 8. desember 1969.
Avtalen gikk ut på at A/S Norsk Landbruk overdro retten til å gi ut tidsskriftet Norsk Landbruk til Landbruksforlaget. Forlaget overtok også Norsk Landbruks abonnenter, løpende annonsekontrakter og A/S Norsk Landbruks forlagsvirksomhet.
Rettighetene skulle gjelde for 10 år om gangen, med virkning fra 1. januar 1970. Styret i forlaget nedsatte samme året et tidsskriftutvalg som skulle vurdere Norsk Landbruks plass i forlagets samlede virksomhet. Utvalget kom med innstillingen sin høsten 1971, men det skjedde ikke noe konkret før i mars 1975. Da diskuterte styret i Landbruksforlaget om det var ønskelig å overta Norsk Landbruk permanent. Det var det. Forhandlinger ble startet, og i februar 1976 var partene blitt enige om et forslag til ny avtale. Den ble vedtatt av forlagets generalforsamling 3. juni 1977.
Avtalen gikk ut på at Landbruksforlaget overtok retten til å gi ut Norsk Landbruk. A/S Norsk Landbruk ble oppløst, og forlagsvirksomheten ble overdratt til Landbruksforlaget.
Dermed var Norsk Landbruk en fullverdig del av Landbruksforlaget, helt fram til 1. januar 2001, da forlaget ble slått sammen med Bondebladet til det som først hadde arbeidsnavnet «Landbrukets Medieselskap», men som seinere ble til Tun Media AS.
I dag er forlaget igjen skilt ut som eget selskap under navnet Tun Forlag AS, mens Norsk Landbruk fortsatt er en del av Tun Media.
Disse har vært redaktører i Norsk Landbruk
L. K. Ramstad startet bladet i 1882 sammen med Knut Knutsen Heje og var redaktør i perioden 1882-1883.
Knut Knutsen Heje tok over redaktøransvaret da Ramstad døde og satt i redaktørstolen fram til 1918.
Thormod Skatvedt var redaktør fra 1918 til 1953. Han gav også ut bladet under krigen og okkupasjonen 1940-1945.
Kåre Singsaas var redaktør fra 1953 til 1979.
Even Glemmestad satt i redaktørsstolen i perioden 1979-1989.
Stein Hoset var redaktør første del av nittitallet, i perioden 1989-1994.
Karstein Brøndbo tok over redaktøransvaret etter Hoset og satt i redaktørstolen siste delen av nittitallet, i perioden 1994-1999.
Tord Langmoen var redaktør i perioden 1999-2002, og fikk også med seg årtusenskiftet i sjefsstolen.
Arbeidet med nettsiden til Norsk Landbruk startet for fullt under Marianne Røhmes ledelse. Hun tok over redaktørstillingen i 2002 og sitter fortsatt i stillingen.


Tun Media.
Tun Media er et norsk medieselskap. Tun Media utgir dagsavisen Nationen, ukeavisen Bondebladet, fagbladet Norsk Landbruk og magasinene Lev Landlig, Mat&Helse og Traktor. Tun Media eier og driver også bokforlaget Tun Forlag og nettstedene,,, og.
Tun Media ble etablert i 2000 som en sammenslåing av Bondebladet, Landbruksforlaget og Nationen. De største eierne er Tine BA (28 prosent) Norges Bondelag (27 prosent), Nortura BA (20 prosent) og Landkreditt (8 prosent). Omsetningen var på om lag 190 millioner kroner i 2008. Administrerende direktør er Mari Velsand. Styreleder er Sveinung Svebestad. Tun Media holder til i Schweigaards gate 34 E på Grønland i Oslo.


Karl Schnabl.
Karl Schnabl (født 8. mars 1954 i Achomitz, Kärnten) er en tidligere, østerriksk skihopper.
Hopptalentet ble oppdaget i 1970 av Østerrikes daværende trener, Baldur Preiml. Schnabl begynte på skigymnas i Stams (Tirol), og fikk raskt stor fremgang, ikke minst på grunn av rivaliseringen med lagkameraten Anton Innauer. Etter tallrike enkeltseire i store renn og en bronse i VM i skiflyging i Kulm, var Schnabl en av gullfavorittene foran OL 1976 i Innsbruck. Han mestret forventningspresset på hjemmebane, og tok først bronse i normalbakken og deretter gull i storbakken.
Schabel la opp som aktiv skihopper i 1978 for å studere medisin. I dag arbeider han som lege og idrettsmedisiner ved landets idrettsmedisinske institutt i Kärnten.


Beatservice Records.
Beatservice Records er et norsk plateselskap basert i Tromsø som spesialiserer seg på elektronisk musikk.
Forretningsideen har en visjon om å spre høykvalitativ elektronisk musikk fra norske musikere til resten av verdens klubbscene og elektronica nytere.


Carry That Weight.
«Carry That Weight» er en sang av The Beatles, skrevet av Paul McCartney, men som sedvanlig kreditert McCartney. Den ble utgitt i 1969 på albumet "Abbey Road", og er en del av den såkalte "Abbey Road"-medleyen.
Sangen ble spilt inn, til og fra, mellom 2. juni og 19. august 1969. «Carry That Weight» og den foregående «Golden Slumbers», ble gjort som en sammenhengende innspilling. John Lennon var fraværende når intrumentopptakene ble gjort, ettersom han var på sykhus etter en mindre trafikkulykke.
Mellompartiet midt i sangen benytter messingblåsere, elektrisk gitar og vokal som gjentar motivet fra begynnelsen av «You Never Give Me Your Money» fra samme album, men med annen tekst. Mot slutten av «Carry That Weight» repeteres et gitarmotiv som brukes både i «You Never Give Me Your Money» og i «Here Comes The Sun» (foruten sangen «Badge» med Cream, som Harrison skrev sammen med Eric Clapton. Sangen går deretter sømløst over i «The End».
Selve frasen, "Carry That Weight", gjenkjennes i en Charles Dickens-strofe i boken "The Old Curiosity Shop": «She need be accustomed to such loads betimes thought, neighbor, for she will "carry weight" when you are dead.»
Eksterne lenker.
Carry That Weight


Siri Wiberg Horjen.
Siri Wiberg Horjen (født 1974) er statsmeteorolog og værmelder i NRK.
Wiberg er fra Drangedal i Telemark. Hennes første sending på NRK1 var 25. mars 2004. Wiberg er cand.scient. fra Universitetet i Oslo, med hovedfag i dynamisk meteorologi.


Skolefritidsordning.
Skolefritidsordning (SFO) er et frivillig, kommunalt tilbud om barnepass for elever på første til fjerde årstrinn i barneskolen i Norge. Barn med spesielle behov har plass frem til 7. klasse. Hver kommune har sin egen skolefritidsordning.
Foresatte som trenger barnepass lengre enn skoletid, for eksempel på grunn av egen jobb, kan la barna gå på SFO før og etter vanlig skoletid, ofte fra klokka 07.00 til skolestart og fra skoleslutt til 17.00 hver skoledag. SFO har vanligvis stengt i romjula, påskeuka og i fellesferien i juli. Selv om skolefritidstilbudet som oftest foregår i skolens lokaler og rektor er formelt ansvarlig, er det ikke et pedagogisk tilbud med undervisning. I stedet kan barna leke, spille, gjøre formingsaktiviteter, lese lekser og så videre under oppsyn av voksne. Barna får også mat på SFO.
Innholdet samt organiseringen er et kommunalt ansvar, men det eksisterer også private skolefritidsordninger.
Fra 1950- til 1980-tallet var det såkalte fritidshjem i Norge. De var ikke knyttet til skolen. Mot slutten av 1980-årene ble disse erstattet av SFO. Skolefritidsordningene er lovfestet i opplæringsloven og ble innført i Reform 97, og finansieres med foreldrebetaling, øremerkede statlige tilskudd til kommunene og eventuelle lokale tilskudd.
I Oslo ble tilbudet i omorganisert i 2008, og navnet endret til Aktivitetsskolen.


Liste over guvernører på De amerikanske jomfruøyene.
Dette er en liste over guvernører på de amerikanske jomfruøyene fra 1917 og til idag.
Amerikanske jomfruøyene, De
Amerikanske jomfruøyene, De
Amerikanske jomfruøyene, De


Ære.
Ære er et begrep som brukes av mange mennesker og kulturer om den åndelige verdien til en person, en familie eller en annen gruppe folk.
Alle kjente samfunn har en eller annen form for æresbegrep. Æren er ofte knyttet til eiendom, bragder, status eller posisjon. Det motsatte av ære er skam eller vanære. I den vestlige kulturkrets var æren knyttet til frihet, og til sannhet. Begrepet "ærlig" er etymologisk knyttet til æresbegrepet. I det gamle ættesamfunnet var svik å regne som æreløst.
I dagens samfunn vil æresbegrepet fremdeles aktiviseres, først og fremst i tilknytning til identitet. Å bli fratatt sine papirer, eller sertifikatet, kan kjennes krenkende.
Det er sagt at det er tre ting som kan få mennesker til å drepe: Materiell fortjeneste, hat eller sinne og ære – eller heller, frykten for å miste ære.


Cyril E. King lufthavn.
Cyril E. King Airport (IATA: STT, ICAO: TIST) er flyplassen på øya St. Thomas, De amerikanske jomfruøyene. Flyplassen er oppkalt etter Cyril Emanuel King som var guvernør på De amerikanske jomfruøyene i 1969 og 1975 – 1978.


Taiwanhund.
Taiwanhund eller taiwan dog (FCI #348) er en utpreget pariahhund som har blitt renavlet. FCI har midlertidig akseptert rasen og plassert den sammen med de primitive spisshundene, med en rasestandard fra 9. november 2004 som vedlikeholdes av Japan. Den finnes på Taiwan. Som sådan finnes den i 3 distinkte varieteter, kalt hunanhund (steppehund), taiyahund (atayalhund) og bunonhund (bununhund). I et fellesbegrep kalles også typen tu gou.
Opprinnelse og alder.
Taiwanhunden har overlevd inn i vår tid som følge av den «sterkestes rett», selv om den gjennom århundrer har levd i nær tilknytning til mennesker. Den er derfor en sunn og levedyktig hund, en typisk pariahhund på alle måter. Man vet lite om hvor gammel den er, men man regner med at den opprinnelig utgikk fra den asiatiske urhunden for omkring 3 000–5 000 år siden.
I 1980 gjorde forskere ved "National Taiwan University", "Japan Gifu University" og "Nagoya University" en større undersøkelse av slike hunder blant 29 lokale stammer som lever på Taiwan. Undersøkelsen bekreftet at taiwanhunden er en etterkommer av den sørasiatiske jakthunden, som også er kjent som asiatisk dingo. Med en rasestandard fra 9. november 2004 har FCI midlertidig anerkjent rasen som en primitiv jakthundrase og plassert den i gruppen av spisshunder (gruppe 5 seksjon 7).
Utseende, anatomi og fysikk.
Taiwanhunden ligner andre pariahhunder. Hunanhunden og taiyahunden er lette på foten, smale og svært raske. Bunonhunden er noe tynge og mer massiv i kroppen, men noe lavere i skulderhøyde enn de 2 andre. Pelsen er glatt og tett. Hunanhunden har en noe grovere pelstype enn taiyahunden. Bunonhundens pels er litt striere enn de 2 andre og har mindre finstruktur. Taiyahunden er noe mer steil i bakpartien enn de 2 andre. Hodet er typisk pariahhund, trekantet, noe langstrakt i formen hos taiyahunden, med stående spisse hører. Hunan- og bunonhundene har mindre ører enn taiyahunden. Sistnevnte har også den lengste nakken av de. Bunonhunden har en forholdsvis kort og kraftig nakke, mens hunanhunden har en nakke midt i mellom de 2 andre variantene.
I følge FCIs rasestandard skal hannhunder ha en skulderhøyde på 48–52 cm, tispene 43–47 cm. Hannene veier normalt 14–18 kg, tispene 12–16 kg.
Bruksområde.
Taiwanhunden er en typisk jakthund for ulendt terreng. Den er spretten og hurtig, og en flink og veltilpasset klippeklatrer sies det. Hundene benytter såvel synet, som hørsel og luktesans når den jakter.
Disse hundene benyttes også i utstrakt sammenheng som vakthunder, også av statlige instanser som politi og militære avdelinger. De skal dessuten være gode familiehunder for folk som vet å sette pris på deres egenrådighet og høye aktivitetsnivå.
Lynne og væremåte.
Taiwanhunden er en meget aktiv og svært egenrådig og primitiv hunderaser. Den trenger såvel mosjon som psykiske utfordringer for å trives som familiehund. Den er leken og kjælen mot de den kjenner og liker, men sky og voktsom overfor fremmede. Den kan være svært dominant overfor fremmede hunder. Den er heller ikke en typisk hund for en barnefamilie, men den skal være meget flink og tolerant med egne barn.
Annet.
Som sådan er disse hundene å betrakte som fjellhunder, som trives best i en temperert kjølig klima. De kan være svært aggressive og pågående i sin oppførsel, men de regnes ikke som farlige. Dette skyldes disse hundenes naturlige skepsis til fremmede elementer, og har med deres overlevelsesinstinkt å gjøre. Slik adferd er naturlig blant ville og halvville dyr, som normalt bare blir farlige dersom de må forsvare seg.


De Havilland DH 82 Tiger Moth.
de Havilland DH 82A Tiger Moth
de Havilland DH.82C Tiger Moth of Vintage Wings of Canada
Tiger Moth, eller de Havilland DH 82 Tiger Moth, er et britisk todekker skolefly konstruert av de Havilland.
Det ble brukt av det britiske flyvåpen, Royal Air Force (RAF), som skolefly. Det forble i tjeneste hos RAF fram til 1950, da mange av flyene ble solgt til sivile eiere. Noen få er fortsatt i bruk som veteranfly.
Historie og utvikling.
Prototypen av Tiger Moth var utviklet fra de Havilland DH 60 Gipsy Moth. Den hadde en de Havilland Gipsy III 120 hk motor og fløy første gang 26. oktober 1931. RAF bestilte 35 Tiger Moth I som fikk betegnelsen DH 60T. En påfølgende ordre på 50 fly, utstyrt med de Havilland Gipsy Major I 130 hk motor, fikk betegnelsen DH 82A Tiger Moth II.
Tiger Moth ble tatt i bruk av RAFs Central Flying School i Februar 1932. Ved utbruddet av Den andre verdenskrig hadde RAF 500 eksemplarer av flyet og et stort antall sivile fly ble rekvirert for å møte behovet for treningsfly.
Ved krigens slutt hadde mer enn 7 000 Tiger Moth blitt bygget; 4 005 Tiger Moth II ble bygget i løpet av krigen for RAF. Nesten halvparten ble bygget av Morris Motor Company. Ytterligere 151 ble bygget i Norge, Sverige og Portugal, og 2 949 ble bygget i andre land i det britiske samvelde. Canada bygget 200 Tiger Moth for USAs luftvåpen som gav det betegnelsen PT-24.
I jordbruksland som New Zealand og Sør-Afrika ble Tiger Moth ombygget til landbruksformål for spredning av kunstgjødsel og insektsmidler. Dette innebar at passasjerplassen måtte vike for en beholder med kunstgjødsel eller insektsmiddel. Senere ble Tiger Moth erstattet med mer moderne og hensiktsmessige maskiner. De overflødige Tiger Moth ble solgt til flyentusiaster.
Det ble også bygget en radiostyrt versjon av Tiger Moth II til bruk som målfly. Flyet slepte etter seg en seildukspose i en lang line slik at luftvernartilleriet kunne drive skyteøvelser mot denne.
Tiger Moth i Norge.
Det ble bygget 51 Tiger Moth på lisens ved Kjeller Flyfabrik i perioden 1928 til 1940. Av disse var 13 av typen DH 60 og seks av disse ble solgt til Widerøes Flyveselskap som benyttet typen i årene 1935–39.
Det finnes tre flyvedyktige Tiger Moth i Norge, LN-MAX, LN-BDM og LN-KFT. Alle tre har base på Kjeller Flyplass ved Lillestrøm. De to første eies og opereres av Nedre Romerike Flyklubb, Veteranflygruppen, mens den siste er i regi av Kjeller Flyhistoriske Forening. Ytterligere en maskin er under oppbygging på Kjeller til flygedyktig stand (LN-KAY). Det finnes også en havarert Tiger Moth på Rygge som er mulig å bygge opp (LN-VYG).
Såvel Forsvarsmuseet på Akershus Festning og Flymuseet i Bodø har bevart en Tiger Moth i sine samlinger.


Irrigasjon.
Irrigasjon (i landbruk) er forflytning eller supplementering av nedbør med vann fra andre kilder for å dyrke avlinger.


Nathaniel Bacon.
Nathaniel Bacon (2. januar 1647(?)–26. oktober 1676) var en kolonist og plantasjeeier i Virginia-kolonien i Jamestown, kjent for «Virginia-opprøret», vanligvis kjent som Bacons opprør, som endte i at Jamestown ble brent ned til grunnen. Opprøret kollapset etter at Bacon døde av en sykdom.
Ingen vet sikkert når han ble født. En tidligere antagelse om han som den Nathaniel Bacon født i 1646 eller 1647 ser ut til å være tvilsom og uten sikker base, selv om den ble utbredt gjentatt i senere litteratur, inkludert Encyclopaedia Britannica. Dictionary of National Biography har stilt spørsmål ved denne antagelsen i tillegg til hans påståtte foreldre og fødselssted.
Bacon, Nathaniel
Bacon, Nathaniel


Kaitaia.
Kaitaia er en by i Northland Regionen, lengst nord i New Zealand. Den ligger ved begynnelsen på halvøya Aupouri Peninsula, rundt 160 km nordvest for Whangarei.
Det er siste bebodde område av størrelse som ligger langs hovedveien nord til de nordligste delene av Nordøya. Ahipara Bay bukta, som ligger i den sørligste enden av stranden Ninety Mile Beach, er fem kilometer vest for byen.
Hovednæringene i byen er skogbruk og turisme. Byens innbyggertall var ifølge folketellingen i 2001 på 5151.


Octopus's Garden.
«Octopus's Garden» er en sang skrevet av Ringo Starr med noe hjelp fra George Harrison, selv om den er kun kreditert til Starr under hans virkelig navn Richard Starkey. Den ble utgitt på The Beatles' album fra 1969 "Abbey Road".
Sangens sjarm ligger i den enkelhet og dens tematisk barnslighet i å kunne trekke seg tilbake fra en skummel verden til en plass i skyggen hvor det er varmt og trygt. Naiv er i denne sammenhengen ikke negativt. At sangen samtidig passer for barn, akkurat som to andre Beatles-sanger som «Yellow Submarine» (forøvrig også sunget av Ringo Starr) og «Rocky Raccoon» understreker 60-tallets interessesfære.
George Harrison hjalp Ringo Starr å skrive sangen under innspillingen av "Let It Be". I filmen av samme navn kan man se de blir filmet mens de jobber med akkurat denne sangen. Harrison skrev akkordsekvensen og undervannslydene lagde Starr ved å blåse bobler i et vannglass.
Ringo Starr skrev kun to Beatles-sanger, den andre var «Don't Pass Me By» som ble utgitt på "The Beatles (White Album)".
Eksterne lenker.
Octopus's Garden


Sirius Svaart.
Sirius Svaart (født i juni 1960, død 1996) er en fiktiv person fra J.K. Rowlings romanserie Harry Potter. I filmene blir han spilt av Gary Oldman.
Biografi.
Sirius Svaart ble først nevnt såvidt i "Harry Potter og De vises stein" som en trollmann som lånte bort motorsykkelen sin til Gygrid like etter at Voldemort tok livet av Jakob og Lilly Potter. Han fikk senere tittelrollen i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban".
Familie og venner.
Sirius Svaart er en av de siste personene født inn i familien Svaart, en prominent fullblods magikerfamilie. Blant medlemmene i familien finner man Narcissa Malfang (født Svaart), mor til Draco Malfang.
Som sekstenåring stakk Sirius av hjemmefra. Familien følte seg vanæret, og Sirius' mor fjernet ham fra familietreet.
Sirius bodde først hos bestevennen Jakob Potter etter at han hadde dratt hjemmefra, men da han ble myndig flyttet han for seg selv.
Sirius Svaart var bestevennen til Jakob Potter, Remus Lupus og Petter Pittelpytt. Da vennegjengen oppdaget av Remus var en varulv, lærte de seg å bli animagere, siden varulver ikke angriper andre vesener enn mennesker. Sirius' animagerform var den av en hund, og klengenavnet hans var derfor «Tasselabb».
Sirius kjæreste eiendel da han var yngre var en flyvende motorsykkel.
Da Jakob giftet seg med Lilly, var Sirius forlover ved bryllupet, og senere ble han også Harry Potters gudfar.
Skyldig uten rettssak.
Sirius sin familie sympatiserte med fyrst Voldemort sine ønsker om å rense den magiske verden fra «grumser» og gompefødte magikere. Sirius' yngre bror Regulus var en Dødseter.
Da Jakob og Lilly Potter gjemte seg fra fyrst Voldemort, gjennom den innfløkte homorfus-formelen, ønsket de at Sirius skulle være lønndomsholderen deres, men Sirius overbeviste dem om at Petter Pittelpytt ville være et bedre valg, siden ingen ville mistenke at en talentløs trollmann som Pittelpytt ble tiltrodd en så viktig oppgave. Planen slo imidlertid feil da Pittelpytt forrådte dem til Voldemort, som førte til begge Potternes død. Pittelpytt iscenesatte deretter sin egen død; i prosessen mistet tolv gomper livet. Han klarte også å gi Sirius skylden for Jakob og Lillys død. Dette førte til at Sirius ble anklaget for å ha drept tretten personer (de tolv gompene og Pittelpytt). Sirius ble ikke gitt noen rettssak — at han var skyldig ble sett på som så innlysende av alle at ingen innså viktigheten av en rettssak som tilstedeværende, og Bart Kroek sendte ham direkte til fengselet Azkaban.
Rømning og frifinnelse.
I løpet av handlingen i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban", rømmer Sirius fra Azkaban etter at han finner ut at Pittelpytt, som fremdeles er i live, holder til hos familien til Harry Pottters beste venn, Ronny Wiltersen. Svaart forstår at Pittelpytt står i en god posisjon til å skade Harry Potter, og bestemmer seg for å finne ham. Etter noen misforståelser, skjønner Harry Potter at Sirius er på hans side, og begynner å se på sin gudfar som den faren han aldri hadde. Etter at Sirius blir tatt til fange på Galtvort, hjelper Harry og Hermine ham å rømme sammen med Bukknebb, en hippogriff som også er uskyldig dømt.
Som rømling kan Sirius bare kommunisere med Harry sporadisk. Da Harry, Ronny og Hermine kommuniserer med ham i den fjerde og femte boka, kaller de ham «Snøffte» og later som om han er en vennlig løshund.
Under handlingen i "Harry Potter og Føniksordenen" låner Sirius sin families hus som hovedkvarter for Føniksordenen. Han blir tvunget til å holde seg innendørs på grunn av at han er ettersøkt. Da han forlater huset i en kort tid for å følge Harry og vennene hans til plattform 9 3/4, blir animagerforkledningen hans gjennomskuet av Lucifus Malfang. Uten å bry seg stort om dette, gjør Sirius flere forsøk på å kontakte Harry via flumnettet, et system trollmenn bruker for å kommunisere via peiser og ildsteder. Flumnettverket blir dessverre overvåket av Magidepartementet og Venke Dolorosa Uffert.
Fyrst Voldemort bruker sin økende makt til å påvirke Harry, og får ham til å tro at Sirius blir holdt fanget i mMgidepartementet. I den påfølgende kampen blir Sirius truffet av en dødelig magisk formel kastet av Bellatrix DeMons, hans egen kusine.
I første kapittel av "Harry Potter og Halvblodsprinsen" blir det nevnt at Sirius er blitt frifunnet fra samtlige anklagelser mot ham.
Navnet til Sirius er sannsynligvis tatt fra den store stjernen Sirius i stjernetgnet storehund(Canis Major).Det er trolig derfor han kan forvandle seg til en stor hund. Etternavnet Svaart, eller Black som det er på engelsk, er trolig navnet hans fordi familien hans var alle fra huset Smygard og fordi mange var tilhengere av svart magi. Navnet "Svaart" skal trolig vere et bilde på dette.
Sirius etterlot all sin eiendom til Harry Potter. Krynkel, Sirius husnisse, som skal vere tjeneren til herren av huset, blir dermed Harrys husnisse.
Se også.
Svaart, Sirius


Arne Gauslaa.
Arne Gauslaa (født 1912 i Porsgrunn, drept i kamp 30. oktober 1942 ved Modum) var en norsk redaktør, kommunistisk arbeideraktivist og senere motstandsmann.
Som 17-åring deltok han aktivt og ble arrestert og fengslet ved det beryktede Menstadslaget, hvor forsvarsminister Vidkun Quisling satte statspolitiet og militæret inn mot streikende arbeidere.
Han var fra 1934 til 1941 leder for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og redaktør for NKUs avis "Klassekampen" (som ikke er den samme som nåværende "Klassekampen").
Gauslaa var aktivt med i den kommunistiske motstandsbevegelsen under okkupasjonen av Norge. Han var blant annet sentral i utgivelsen av "Friheten", en viktig illegal avis. Gauslaa ble NKPs organisasjonssekretær og hadde byggingen av et nettverk for direkte motstand og illegalt arbeid som hovedoppgave. På denne måten kom han i kontakt med motstandsbevegelsen mange steder i landet. I tillegg var han med i NKPs sentralkomite av 1941, og var blant de 21 falne av komiteens opprinnelige 26 medlemmer.
Gauslaa ble drept 30. oktober 1942 ved Modum i kamp med Gestapo.


John Smith av Jamestown.
John Smith (født 1580, død 21. juni 1631) var en engelsk soldat og seiler, nå hovedsakelig husket for sin rolle i etableringen av den første permanente engelske kolonien i Nord-Amerika, og hans korte forbindelse med den innfødt amerikanske prinsessen Pocahontas.
Smith ble født i Alford i Lincolnshire. Han levde et interessant liv, selv om hans skrytende natur gjør det vanskelig for historikere å separere fakta fra hva som er oppdiktet.
Smith forlot hjemmet i en alder av 16 år etter at hans far døde, og rømte til sjøs. Han tjente som leiesoldat i hæren til kong Henrik IV av Frankrike mot spanjolene kjempet senere mot det osmanske riket. Smith ble forfremmet til kaptein mens han kjempet i Ungarn for Habsburgerne, i kampanjen til Mihai Viteazul i 1600–1601. Etter at Viteazul døde, kjempet han for Radu Serban i Valakia mot Ieremia Movila, men ble såret, fanget og solgt som slave i 1602. Smith hevdet at tyrkeren sendte ham som en gave til sin kjæreste som ble forelsket i Smith og hjalp ham å flykte.
Smith reiste så gjennom Europa og Nord-Afrika før han reiste tilbake til England i 1604. Der ble han involvert i planer om å kolonisere Virginia for å tjene penger gjennom Virginia Company som hadde fått en kontrakt av kong Jakob I av England. Ekspedisjonen satte seil med tre små skip 20. desember 1606. 13. mai 1607 landet bosetterne ved Jamestown.
Hardt vær, mangel på vann og angrep fra Algonquian-indianere ødela nesten kolonien, og i desember 1607, ble Smith tatt til fange og ført frem for den lokale høvdingen, Powhatan. Selv om han fryktet for sitt liv, ble Smith etter hvert gjort til en underordnet høvding av stammen og gav senere æren for dette delvis til høvdingens datter, Pocahontas, som var rundt elleve til tretten år på den tiden. Han sa at hun kastet seg over ham for å hindre at han ble henrettet, men det er betydelig usikkerhet rundt denne fortellingen.
Senere forlot Smith Jamestown for å utforske Chesapeake Bay-regionen og lete etter hardt tiltrengt mat. Han ble etter hvert valgt til president av det lokale rådet i september 1608 og innførte en politikk av disiplin, oppmuntret landbruk med en berømt uttalelse om at «han som ikke arbeider, spiser ikke.» Bosetningen vokste under hans lederskap, men Smith ble alvorlig skadet i et uhell med krutt og måtte reise tilbake til England for behandling i oktober 1609. Han vendte aldri tilbake til Virginia.
I 1614 returnerte han til den nye verdenen i en reise til Maine og Massachusetts Bay, som han kalte New England. Han tilbrakte resten av sitt liv med å skrive bøker til han døde i 1631, 51 år gammel.
Populærkultur.
Legenden om Smith og Pocahontas har blitt innarbeidet i utallige bøker, skuespill og filmer, med varierende historisk nøyaktighet. Den nyeste filmen er The New World, tidligere har også Disney kommet med tegnefilmen "Pocahontas" med Mel Gibson som stemmen til John Smith.


Ninety Mile Beach.
a> av halvøya Aupouri Peninsula og stranden Ninety Mile Beach
Ninety Mile Beach er en strand helt i nord på vestkysten av Nordøya i New Zealand.
Stranden strekker seg fra like vest av Kaitaia til Cape Reinga langs Aupouri Peninsula halvøyen. Den begynner nær Reef Point, vest for Ahipara Bay og går et kort stykke nordøst før den snur mot nordvest. Stranden ender ved Scott Point, fem kilometer sør for kappet Cape Maria van Diemen.
Navnet "Ninety Mile Beach" stemmer ikke med den faktiske lengden. I virkeligheten er stranden 88 km (55 miles) lang. Opphavet til navnet er ukjent, selv om flere teorier verserer.
I 1932 ble Ninety Mile Beach brukt som rullebane for noen av de første flypostbudene mellom Australia og New Zealand. Den blir fremdels brukt som en alternativ rute av firehjulsdrevne kjøretøy til den ofte dårlige offisielle veien nord fra Kaitaia.


Korgfjelltunnelen.
Korgfjelltunnelen er en 8533 meter lang veitunnel mellom Knutli i Vefsn kommune og Korgen i Hemnes kommune, begge i Nordland fylke i Norge.
Arbeidet med tunnelen startet i den 20. oktober 2001 og den ble åpnet den 16. september 2005 av samferdselsminister Torild Skogsholm. Tunnelen, inkludert ny vei på begge sider, kostet 450 millioner kroner med Statens vegvesen som byggherre. Nyveien erstatter den kronglete og smale fjellovergangen over Korgfjellet og forkortet E6 med 4 km. Tunnelen er Norges 4. lengste veitunnel og den lengste på E6.
Historie.
Den tidligste riksveien gjennom Nordland gikk opprinnelig lenger vest. Den daværende rv50 gikk forbi Elsfjord med ferge til Hemnesberget. Under den 2. verdenskrig bygget serbiske krigsfanger veien over Korgfjellet, eller Vesterfjellet som det også ble kalt. Fangene bodde i brakkeleirer i Osen/Knutli og i Korgen. 618 krigsfanger døde under arbeidet. Eidsivating lagmannsrett sa i en dom i 1947 at formålet var å utrydde samtlige fanger. Dette gjør at dette er en av to veistrekninger i Nordland som har fått navnet «Blodveien.» Fjellovergangen ble åpnet i 1946.
Økende trafikkmengde, spesielt fra tungtransport, gjorde at Korgfjellet etter hvert ble en flaskehals på E6. På vinterstid var det ikke uvanlig at lastebiler med problemer sperret fjellovergangen. Vintersesongen 2003/2004 var fjellovergangen stengt 37 ganger på grunn av berging av lastebiler.
Korgfjelltunnellen ble opprinnelig utredet som et av flere alternativer. Korteste trasé gikk mellom Bjerka og Elsfjord. Dette ville føre til at kommunesenteret Korgen ble liggende i en bakevje, og var uakseptabelt for Hemnes kommune. I samarbeid med de andre berørte kommunene ble man enige om å benytte nåværende veitrasé. Anlegget ble påbegynt i oktober 2001. Entreprenørene var Leonhard Nilsen & Sønner AS og Mesta AS.
Etter åpningen har tunnelen vært i nyhetene flere ganger. Første gangen omkom en 75 år gammel motorsykkelfører, da han kjørte inn i tunnelveggen i sørenden av tunnelen den 22. mai 2006. Den andre gangen var 14. mars 2007 da Statens Vegvesen varslet om mulig stenging av tunnelen i løpet av sommeren 2007, fordi telehiv i tunnelen utløste et behov for utbedringer. Også i 2011 ble tunnelen frostskadet.


Pocahontas.
Pocahontas (ca 1595–1617) var en algonquian-indianer hvis liv har dannet grunnlaget for svært romantiserte legender.
Hennes virkelige navn var Matoaka. Pocahontas var faktisk barndomskallenavnet som henviste til hennes lekende natur (hennes navn betyr «lille luring» eller «lekende jente» på powhatan, kan også bety «den bortskjemte»). Hun var datter av høvding Powhatan, en innfødt amerikansk høvding som kontrollerte nesten hele kystlinjen i Virginia i USA, på den tiden "Tenakomakah".
På grunn av at Pocahontas aldri lærte å skrive (som betyr at alt vi vet om henne ble overført til senere generasjoner gjennom andre), forblir tankene, følelsene og motivene til den historiske Pocahontas hovedsakelig ukjent. Hennes fortelling ble derfor et perfekt grunnlag for romantiske fortellinger i århundrene som fulgte hennes død (Tegnefilmen "Pocahontas" er et eksempel).
Livet til Pocahontas.
Det blir sagt at Pocahontas hindret sin far i å henrette kolonisten John Smith i 1607. Historien kan ikke verifiseres. Pocahontas var bare tretten år gammel på den tiden og kunne ikke ha kjent Smith lenge, siden han ankom fra England samme år. Smith snakket ikke Powhatan-språket på den tiden og kan ha misforstått hva som faktisk skjedde. Smiths gjenfortelling var lenge regnet for å være fabrikkert, et av hovedproblemene var at han aldri nevnte denne antatte hendelsen i noen av de tørre enetalene om kolonien han publiserte, før rundt 20 år etter at det skal ha skjedd.
Selv om noen forskere i den senere tid antar at der er liten grunn til å tvile på Smiths fortelling, så er korrektheten i flere svært romantiserte, populære versjoner tvilsomme. Uansett hva som skjedde, så hadde et vennlig forhold til Smith og resten av kolonien i Jamestown, Virginia blitt opprettet og Pocahontas kom ofte til bosetningen og lekte med barna der. I harde tider hjalp også Pocahontas til med å redde Jamestown-kolonien fra ødeleggelse ved å forsyne den med mat.
Pocahontas i europiske klær.I 1612 ble Pocahontas tatt til fange og holdt som gissel av kolonistene i håp om at de kunne bytte henne mot noen av sine egne folk som ble holdt i fangenskap av stammen til Pocahontas. I løpet av denne tiden lærte hun engelsk og ble døpt av Alexander Whitaker. Etter at hun ble døpt, giftet hun seg med John Rolfe, som hadde etablert dyrkingen av tobakk i Virginia, den 5. april 1614 og hun fikk også et kristent navn; "Rebecca Rolfe". Både gisseltakingen såvel som ekteskapet var mislykket i å vinne tilbake fangene, men det skapte et fredsklima mellom bosetningen i Jamestown og Powhatans stamme i flere år.
Virginia-koloniens sponsorer fant det vanskelig å lokke nye kolonister til Jamestown og å finne investorer for slike foretak og brukte så Pocahontas som et markedsføringsknep for å overbevise folk hjemme i Europa at den nye verdenen var mulig å temme og sikker.
I 1616 ble hun ført til England der hun levde i Brentford mellom 1616 og 1617, for å møte kong Jakob I og hans hoff. Der ble hun presentert som en «indiansk prinsesse», noe som skapte sensasjon i England og hun ble Amerikas første internasjonale kjendis. Planen om å vinne mer støtte for Virginia-kolonien og å sikre kongelig støtte var en stor suksess. Rolfe var ivrig etter å reise tilbake til Virginia, men Pocahontas ble syk og døde av kopper, lungebetennelse eller tuberkulose (beretningene varierer) og ligger gravlagt i menighetskirkens kapell i Gravesend. Hennes eneste barn var Thomas Rolfe som hun har etterkommere gjennom.


Roy Waage.
Roy Lennart Waage (født 17. november 1963) var leder i Kystpartiet fra 13. mars 2005 til 1. mai 2007 da han måtte trekke seg av helsemessige årsaker. Han er ordfører i Skjervøy kommune og var før overgangen til Kystpartiet medlem av Kristelig Folkeparti.
Waage uttalte etter Stortingsvalget 2005 at han vil ta sikte på å stille til Stortingsvalget i 2009. Kystpartiet fikk ingen representanter på Stortinget etter valget i 2005.
Waage ble også ved valget i 2007 valgt til ordfører i Skjervøy kommune. Det ble ved dette valget avholdt direkte ordførervalg i kommunen. Han har vært ordfører siden 1995.


Stetinden (Lom).
Stetinden (2020 moh.) er et fjell i Jotunheimen, det ligger i Lom og Luster kommuner.
Med sin «sorte knoll» ses toppen godt fra Leirvassbu, og er en av de mest populære turene fra hytta. Fra Leirvassbu tar turen om lag 4 timers gåtid opp og ned på sommerstid. Turen er noe kortere på vinterstid. Toppen er grei å bestige både fra øst og sør-øst, mens man fra vest møter et stup på flere hundre meter.
Fra toppen er det fantastisk utsikt til Storebjørn (2222 moh.)
Førstebestigere var Carl Hall og Matias Soggemoen i 1890.


Whangarei.
Whangarei sett fra Mount Parahki.
Whangarei er det største bymessige området i Northland i New Zealand. Opptil 1989 var stedet beskrevet som en by, men er nå styrt av Whangarei District Council. Distriktet inkluderer både Whangarei og de nærliggende områdene. Til tross for dette blir Whangarei normalt referert til som en by. Den er derfor omtalt som den nordligste byen i New Zealand.
Whangarei har et subtropiskklima. Om sommeren blir det sjelden varmere enn 30 celsius og nedbørsmengden er stor året rundt.
Whangarei distrikt.
Whangarei distriktet inkluderer landsbyen Hikurangi og forstedene Kamo, Tikipunga, Whau Valley, Otangarei, Kensington, Regent, Maunu, Morningside, Raumanga, og Onerahi. I tillegg til disse kommer det store landlige områder som strendene Ngunguru, sportsfiske mekka Tutukaka, og mange andre langs Whangareis kystlinje.
Distriktet strekker seg så langt sør som til Bream Bay, og i nord omfatter det halvøya Cape Brett. I vest finner vi skogsområdet Waipoua Forest. Øyene Hen and Chicken Islands og Poor Knights Islands blir også regent med som en del av Whangarei.


VM i fotball 2006 (kvalifisering).
Kvalifiseringsspillet til fotball-VM 2006 i Tyskland startet 6. september 2003, og ble avsluttet 16. november 2005. Totalt ble det spilt 845 kamper for å avgjøre hvilke 31 nasjoner som, sammen med den direktekvalifiserte vertsnasjonen Tyskland, fikk delta i sluttspillet. Sluttspillet starter 9. juni 2006 i München, og blir avsluttet 9. juli 2006 i Berlin.
Om kvalifiseringen.
For første gang i VM-historien (siden første VM i 1930), er ikke tittelforsvarerne (Brasil) automatisk kvalifisert. Vertsnasjonen (Tyskland) beholder den automatiske plassen.
Ifølge den opprinnelige fordelingen av plasser mellom de seks forbundene, skulle Oseania fått 1 hel plass. Dette ble imidlertid oppfattet som om Australia fikk en praktisk talt garantert plass, siden de er det klart sterkeste landet i sin region. Beslutningen ble omgjort i juni 2003, da man besluttet å gå tilbake til den opprinnelige fordelingen av plasser mellom Oseania og Sør-Amerika (0,5–4,5).
Etter at den ordinære kvalifiseringen er over, skal det spilles interkontinentale playoff-kamper mellom landene som har havnet på de «halve» VM-plassene. Laget som kommer på 5. plass i Sør-Amerika spille mot vinneren fra Oseania, mens femtelaget fra Asia skal spille mot 4. laget fra CONCACAF (Nord-Amerika, Sentral-Amerika og Karibia). I hvert av disse oppgjørene skal det spilles både hjemme- og bortekamper, og de to sammenlagtvinnerne får hver sin plass i VM-sluttspillet.


Falken Forlag.
Falken Forlag er et forlag som gir ut politisk og samfunnsorientert litteratur, samt marxismens klassikere. Forlaget ble grunnlagt 20. september 1946. Blant initiativtakerne var Johan Borgen, Olav Rytter, Svale Solheim, Olav Dalgard og Finn Pettersen. Forlaget er tilknyttet Norges Kommunistiske Parti.
Opprinnelig var Falken Forlag kun ansvarlig for å gi ut verker skrevet før andre verdenskrig, mens forlaget Ny Dag hadde ansvar for nye utgivelser. Senere ble imidlertid forlagenes virksomheter slått sammen under navnet Falken Forlag.


Straffeloven.
Straffeloven av 1902 ("Almindelig borgerlig Straffelov", lov 22. mai 1902, i kraft 1. januar 1905 ofte forkortet strl.) er en norsk lov som inneholder de mest sentrale bestemmelsene om straff.
Straffeloven er under revisjon, og ny straffelov av 2005 er vedtatt. Lovarbeidet ventes ferdigstilt våren 2009. Den nye loven vil tre i kraft når Kongen bestemmer. Per mai 2009 var ett kapittel i ny straffelov trådt i kraft, kapittel 16 om folkemord. Den nye straffeloven kan leses i sin helhet.
Straffeloven 1902.
Straffeloven av 1902 består av tre deler, første del omhandler generelle bestemmelser som er felles for alle lovbrudd, andre del forbrytelser, tredje del forseelser. Med mindre annet er sagt, gjelder de alminnelige bestemmelsene også for alle straffebestemmelser i andre lover. Den ble satt i kraft av en egen ikrafttredelseslov, «Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden» (ofte forkortet strl. ikrl.). Straffeloven er fremdeles i kraft men er blitt endret en rekke ganger. Mange av endringene er blitt utredet av et sakkyndig utvalg, Straffelovrådet, før 1949 kalt Straffelovkomitéen.
1902-loven er i stor grad verket til professor og riksadvokat Bernhard Getz som ledet straffelovkommisjonen av 1895. Straffelovens forløper var kriminalloven av 1842 og før dette fantes strafferettslig lovverk i Christian Vs Norske Lov fra 1687.
Straffeloven 2005.
Nytt i straffeloven av 2005 er blant annet
Forarbeidene til ny straffelov.
Straffeloven av 2005 trer i kraft når Kongen bestemmer, jf. dens § 411.


Landskapsarkitektur.
Parc de la Villette, Paris
Landskapsarkitektur er utendørs planlegging og formgivning.
Landskapsarkitekter prosjekterer blant annet byrom, boligområder, veianlegg, kraftanlegg, parker, skoleanlegg, idrettsanlegg og friluftsområder, kirkegårder og hager. Faget bygger på tradisjonen innen hagekunst som er mange tusen år gammel. Kompetansen er sammensatt av formkunnskap og estetikk, plantekunnskap, material- og konstruksjonskunnskap, økologi og kunnskaper om samfunnet. Landskapsarkitekter som arbeider med prosjektering gjør det ofte i private kontorer og tegner for hånd eller med dataprogrammer. Arbeidet settes som regel ut på anbud for utførelse av entreprenør eller anleggsgartner. Mange landskapsarkitekter arbeider også i offentlige etater med for eksempel byggesaker og parkforvaltning eller på et mer overordnet nivå med kulturlandskap og kulturminner, tettstedsutvikling og skjøtsel av friområder og bynære naturområder.
Landskapsarkitektutdanningen i Norge foregår på Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås ved Institutt for landskapsplanlegging. Det er Europas eldste landskapsarkitektutdanning. Den er femårig og en kan velge mellom ulike spesialiseringer: landskapsforming, landskapsplanlegging og landskapsforvaltning. I 2006 ble i tillegg de første landskapsarkitektene ferdig fra Bergen Arkitektskole som gir en spesialisering under arkitektstudiet og i 2005 opprettet Arkitekthøgskolen i Oslo et 2,5-årig mastergradsstudium i landskapsarkitektur som forutsetter minst 3 år med forkunnskaper innen faget eller beslektete fag, som arkitektur eller byplanlegging.


Something.
«Something» er en The Beatles-sang skrevet av George Harrison, opprinnelig utgitt på The Beatles nestsiste utgivelse, albumet "Abbey Road" av Apple Records i 1969. Sangen er den Beatles-sangen som er blitt oftest innspilt av andre artister, omtrent 1000 ganger, bare overgått av «Yesterday» som er blitt innspilt tre ganger mer. Broadcast Music Incorporated (BMI) har sertifisert at «Something» er den 17. mest spilte sang på 1900-tallet, med mer enn fem millioner oppføringer.
«Something» sammen med «Here Comes the Sun», en annen sang fra albumet "Abbey Road", klargjorde at Harrison var en utviklet komponist. Før disse sangene var han sett på som en ubetydelig låtsnekrer, fullstendig overskygget av det kollektive arbeidet til John Lennon og Paul McCartney.
Opprinnelse.
Det er senere blitt klart at Harrison egentlig "ikke" hadde sin kone i tankene. I følge hans egne ord: «Alle tror jeg skrev «Something» om Patti, men egentlig mens jeg skrev den tenkte jeg på Ray Charles.»
Den opprinnelige utgaven var på 8 minutter, lengre enn selv «Hey Jude», med Lennon på piano på slutten av sangen, og med en motmelodi på midten. I den endelige utgaven ble det fjernet, Lennons piano ble benyttet på en Lennon-sang kalt «Remember», mens motmelodien faktisk ble utgitt på samleplaten «The Beatles Anthology 3».
Sangen ble senere forsøkt brukt som en del av ‘Get Back’-prosjektet som i sin endelige form ble kalt for "Let It Be", men feilet igjen å havne på den ferdige platen. Harrison greide til slutt å tvinge sangen til ferdig innspilling og offisielt spilte den inn på sin 26. fødselsdag. Harrison spilte førstegitar, akkompangert av McCartney på bass og Ringo Starr på trommer. Billy Preston, en av de få som ikke var medlem av The Beatles som har deltatt på en endelig innspilling, ble med på orgel. George Martin skrev strykerarrangementet.
Utgivelse.
Merkelig nok hadde ikke Harrison høye tanker om sangen i begynnelsen, ga den til Joe Cocker før han besluttet å produsere den for "Abbey Road". Det betydde at Joe Cockers versjon faktisk ble utgitt før ‘originalen’. Da The Beatles utga «Something» ble den øyeblikkelig en hit, og de besluttet å gi den ut som en single i Storbritannia, noe som brøt med den avdøde Brian Epsteins beslutning om aldri å utgi en single som først hadde vært utgitt på et album.
Singelen ble utgitt den 31. oktober 1969 ved Apple Records med «Come Together» som delte plassen på en dobbel A-side. Det var første gangen at Harrison som komponist var på A-siden av en Beatles-single. Den 8. november var den også Harrisons første sang på de engelske hitlistene, den dalte etter 12 uker.
Reklamefilmen for «Something» var ganske spesiell. I steden for å vise The Beatles som en gruppe, ble de istedenfor vist fram hver for seg i deres respektive hjem. På denne tiden var The Beatles så lei av hverandre at ingen av dem ville møte opp sammen for reklamefilming.
I USA ble sangen utgitt som en single ved Apple Records den 6. oktober og begynte å vise seg på hitlistene den 18. oktober, men den trengte evigheter for å finne førsteplassen, forhindret ved at den hadde «Come Together», som i Storbritanna, men i USA som B-side, noe som trakk salget ned. Lykkeligvis for «Something» endret Billboard magazine sine regler, og begynte å telle både A-siden og B-siden under ett istedenfor å separere dem som tidligere. Det betydde at «Something» var alene på toppen i en uke fra 29. november.
Til tross for at både de britiske og de amerikanske utgivelsen ble gjort i Apples navn, de virkelige rettighetene ble eid av Parlophone i Storbritanna og Capitol Records i USA.
Suksess.
I de ti årene etter dens utgivelse har det blitt bortimot 150 cover-versjoner av sangen. Mens Frank Sinatra gjorde sin versjon på 1970-tallet sa han at «Something» var «den største kjærlighetssang i de siste femti år», skjønt det som var ment som en kompliment kom ut feil da han ga kredit til duoen Lennon & McCartney for «Something». Sinatra gjorde en oppfinnelse på egen hånd i sangen ved å endre en av strofene i sangen til "«You stick around, Jack / And she might show»", noe Harrison elsket. I alle sine konserter hvor han spilte sangen brukte han Sinatras utgave og ikke sin egen originale.
Av alle de utallige cover-versjonene av «Something» var Harrisons egne favoritter var de versjoner som James Brown og Smokey Robinson gjorde.
I 1970 vant «Something» ‘Ivor Novello-prisen’ for å være ‘Beste sang musikalsk og lyrisk’".
Og hva handler den egentlig om?
«Something» er en sang hvor den som synger lidende uttrykker kvalene om å bli forelsket. Fortelleren er ikke sikker på om kjærligheten vil vare, eller om han virkelig elsker den andre, men uansett vil han ikke la henne slippe unna, selv om han ikke er sikker på deres kjærlighet vil vokse. En voksende frase åpner og lukker sangen, og en undetone i basslinjene uttrykker en fallende bevegelse gjennom hele sangen.
Eksterne lenker.
Something


Knut Olai Thornæs.
Knut Olai Thornæs (født 30. mai 1874 i Kristiansund, død 1945) var en norsk pressemann og dikter.
Thornæs arbeidet som fiskarbeider og murarbeider, fra 1893 som typograf. Han utga avholdsbladet Reform i 1901 og jobbet en kort tid som journalist i Folketidende (v). I 1900 kom han til Trondheim, der han først jobbet som journalist i Ny Tid. I perioden 1906–08 var han redaktør i Smaalenenes Social-Demokrat. I 1921 ble han redaktør for Ny Tid som tidlig i hans redaktørperiode ble partiavis for NKP.
K.O. Thornæs var også dikter og skrev blant annet teksten til sangen «Frem kamerater», som ble trykt i Ny Tid 23. desember 1911, og senere tonesatt av Victor Ronander. Thornæs utga diktsamlingen Trompetskrald i 1913. I siste halvdel av 1930-tallet satt han i styret for Trondheim folkebibliotek. Det ble satt opp en granittstatue av K.O. Thornæs i 1949.
Knut O. Thornæs var arbeiderpressens mest betydningsfulle medarbeidere. Som journalist i Ny Tid la han stor vekt på levende nyhetsformidling og bred behandling av litteratur og kunst, og øvet varig innflytelse på arbeiderpressen i sin alminnelighet.
I 1955 ble en skulptur reist til ære for Thornæs. Skulpturen finner man i Thornæsparken på Møllenberg i Trondheim.
Referanser.
Thornæs, Knut Olai
Thornæs, Knut Olai
Thornæs, Knut Olai


Periodesystemet i stor utgave.
Periodesystemet, som også kalles det periodiske systemet eller periodetabellen, er en tabell over de 118 første kjemiske grunnstoffene. I dette systemet organiserer man grunnstoffene etter atomnummer (antall protoner) slik at hydrogen, som har nummer 1, kommer først. Deretter blir grunnstoffene delt inn i perioder etter hvilke elektronskall de har og i grupper etter hvor mange frie elektroner de har. Grunnstoff med like mange frie elektroner har ofte svært like kjemiske egenskaper.
Hovedartikkel,med forenklet versjon av tabellen
Se utfyllende versjon med elektronkonfigurasjon,oksidasjonstall, elektronegativitet og atommasse
† Gjennomsnitt av atommassene til grunnstoffets isotoper i naturlig materiale på jorda, ifølge kilde 1. Tall i (parentes) er usikkerheten i sifferet foran, f.eks. 78,96(3) betyr at den gjennomsnittlige atommassen er 78,96 u med standardavvik 0,03. Tall i [klammer] er massetallet (antall kjernepartikler) for lengstlevende isotoper av grunnstoff som ikke har stabile isotoper. NB! Thorium, uran og protactinium har ingen stabile isotoper, men de har karakteristiske isotopsammensetninger med målbare atommasser.
Kilder: 1. "Atomic Weights of the Elements 2001," (tall for grunnstoff 1-109). 2. per 30. juni 2005 (tall for grunnstoff 110-118).
†† Halogener og edelgasser er også ikke-metaller. Lantanoider og aktinoider kalles for sjeldne jordmetaller. Alkalimetaller, jordalkalimetaller, transisjonsmetaller og sjeldne jordmetaller, sammen med metallene i gruppe 13-16, kalles alle for metaller.


INSEAD.
INSEAD er en av de ledende handelshøyskolene i verden. Den prestisjetunge institusjonen ble grunnlagt i 1957 som en privat stiftelse i den franske byen Fontainebleau utenfor Paris. I dag har skolen to skolesteder, ett i Fontainebleau og ett i Singapore. I tillegg til sitt anerkjente MBA program, tilbyr INSEAD også PhD og mange lederutviklingsprogrammer.
Årlig uteksaminerer INSEAD rundt 900 MBA-kandidater fra over 70 nasjoner. Anno juni 2005 har skolen 144 fakultetsansatte. Studentene studerer ofte i både Frankrike og Singapore. INSEADs MBA-program ble bygd opp som et 10-måneders studium etter modell fra case-undervisningen på Harvard Business School.
Blant skolens tidligere studenter regnes bl.a Statoils Helge Lund og Telenors Kristin Skogen Lund.


Harvard Business School.
Baker Library ved Harvard Business School
Harvard Business School er et fakultet (skole) ved Harvard-universitetet. Det offisielle navnet er Harvard University Graduate School of Business Administration: George F. Baker Foundation.
Skolen er en av de ledende forretningsskolene i verden, og har ansettelses- og lønnsgaranti som garanterer kandidatene et visst lønnsnivå etter endte studier. Skolen utdanner rundt 900 MBA-kandidater årlig.
Se også.
Business


Fats Domino.
Antoine Dominique «Fats» Domino (født 26. februar 1928 i New Orleans) er en amerikansk musiker og låtskriver. Han regnes som en av de viktigste musikerene og låtskriverene for utviklingen av sjangerene rock og pop, og blant andre The Beatles spilte inn coverversjoner av hans sanger.
Etter Orkanen Katrina i 2005 ble han meldt savnet, men 2. september samme år ble han funnet og reddet igjen.
I 1986 ble han innvotert i Rockens æresgalleri, og i 2003 i Blues Hall of Fame. Han har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Master of Business Administration.
Master of Business Administration (forkortet MBA) er en høyere grad innen økonomi og ledelse, gjerne som påbygging til ikke-økonomiske grunnutdannelser.
En amerikansk MBA tar vanligvis to år. Det eksisterer et bredt utvalg av forskjellige muligheter man kan profilere seg innenfor en gitt MBA.
Noen norske høyere læresteder som tilbyr MBA er Handelshøgskolen i Bodø, Oslo Markedshøyskole, Handelshøyskolen BI, Norges Handelshøyskole og Trondheim Økonomiske Høgskole.
Kjente utenlandske læresteder er Harvard Business School (USA), Columbia Business School (USA) og London Business School (Storbritannia).


NCS.
NCS – Natural Color System – er et system for fargeangivelse som er utvikla av Scandinavian Colour Institute. Systemet er norsk standard for fargeangivelse på maling.
Fargen angis med en kode bestående av seks siffer og to bokstaver, f.eks. 0580-Y10R. Koden angir fargens slektskap med fire kulørte farger – gul (Y), rød (R), blå (B) og grønn (G) – og to ukulørte farger (svart og hvit). De to første sifrene angir fargens «svarthet» i prosent; de to neste fargens «kulørthet». Siste del av koden angir fargens beliggenhet mellom to kulørte farger. Y10R betyr at det er en gul farge med 10% rødt. Farger uten innhold av kulørte farger betegnes med N etter de fire første sifrene. En S foran koden viser at koden gjelder systemets versjon 2. Koder med og uten S samsvarer ikke.
NCS påstås av instituttet å være «naturlig» i den forstand at det svarer til den måten øyet oppfatter farger og fargenyanser. Det har vist seg vanskelig å føre bevis for påstanden.


Jani Soininen.
Jani Markus Soininen (født 12. november 1972 i Jyväskylä) er en tidligere finsk skihopper.
Han debuterte i verdenscupen 29. februar 1992 i Lahtis. Etter et par middelmådige sesonger hoppet han seg inn på Finlands A-lag sesongen 1993/94. Under OL 1994 på Lillehammer kom han på sjetteplass i normalbakken og femteplass i storbakken.
Året etter var han med på å vinne laghoppingen for Finland under VM 1995 i Thunder Bay, en prestasjon han og det finske laget gjentok to år senere under VM i Trondheim. Den første av totalt fem verdenscupseire kunne han feire 13. januar 1996 i Engelberg.
Karrierens høydepunkt var OL 1998 i Nagano. I normalbakken gikk han helt til topps, og i storbakken tok han sølv, bare slått av japanske Kazuyoshi Funaki.
Under VM 2001 i Lahtis var han igjen med på å ta sølv i lagkonkurransen. Etter denne sesongen la han opp som aktiv hopper.


Paris Metrolinje 1.
Metroen i Paris' linje 1 går mellom La Défense – Grande Arche og Château de Vincennes.
Denne linjen var den første i Paris' metronett, og ble satt i drift i 1900. Dagens lengde er 16,5 km.
Materiell.
I 1990 fikk linjen nye vognsett av typen MP89, og 52 vogner trafikkerer nå strekningen. Disse vognene er ikke oppdelt i kupéer.
Vognsettene på denne linjen er utstyrt med gummihjul, som reduserer støynivået betraktelig, og som bidrar til en myk gange.
*01


Paris Metrolinje 2.
Metroen i Paris' linje 2 går mellom Porte Dauphine og Nation. Denne linjen var den andre i Paris' metronett, ble satt i drift i desember 1900, og ble sluttført i april 1903.
Linjen har hatt den samme traséen hele tiden, og den har ikke blitt utvidet siden den ble satt i drift. Lengden er 12 km.
Historikk.
Linjen har fremdeles samme trasé som i 1903. Inntil 14. oktober 1907 ble linjen kalt "Linje 2 Nord".
Mellom Anvers og Colonel Fabien går linje 2 på en viadukt.
Korrespondanse.
En gyldig billett brukt til Anvers er også gyldig i én time til
kabelbanen opp til Montmartre.
Materiell.
Fra 1900 til 1904 besto togsettene av to motorvogner i hver ende, noe som var forut for sin tid. årsaken til dette var at den midlertidige endestasjonen (Anvers) ikke hadde vendesløyfe.
Dagens togsett er av typen MF67. Når de nye togsettene MF2000, som fortsatt er under utvikling, blir ferdige vil linje 2 være den første som tar dem i bruk.
*02


Paris Metrolinje 3.
Metroen i Paris' linje 3 går mellom Pont de Levallois – Bécon og Gallieni, og ble tatt i bruk fra oktober 1904. Lengden er 12 km.
Omleggelse av traséen.
I perioden 1968-2. april 1971 ble linje 3 lagt om mot øst fra Gambetta til Gallieni via Porte de Bagnolet. Den gamle traséen fra Gambetta til Porte des Lilas dannet linje 3bis, og besto av kun 4 stasjoner.
Forlengelsen av linje 3 forårsaket at stasjonen Martin Nadaud ble stengt. Denne stasjonen hadde innganger fra plassen med samme navn vis-à-vis gravlunden Père Lachaise. Plattformene fra denne stasjonen ble innlemmet blant plattformene ved dagens Gambetta.
Materiell.
Linje 3 var den første linjen som tok i bruk den nye vogntypen MF67 (1967). Vognene er fremdeles i bruk, og gjennomgår for tiden omfattende oppgraderinger som gjør at de fremstår langt mer moderne enn MF67-vogner på de andre linjene.
Annet.
Spøkelsesstasjonen Haxo ble bygget på 1920-tallet, men ble aldri tatt i bruk.
*03


Paris Metrolinje 3bis.
Metroen i Paris' linje 3bis går mellom Porte des Lilas og Gambetta. Denne linjen er metronettets korteste med sine 1,3 km og 4 stasjoner, og ble tatt i bruk i 1971.
Historikk.
I perioden 1968-2. april 1971 ble linje 3 lagt om mot øst fra Gambetta til Gallieni via Porte de Bagnolet. Den gamle traséen fra Gambetta til Porte des Lilas dannet så grunnlaget for den nye linje 3bis.
Denne metrolinjen går meget dypt under bakkenivå. Plattformene på stasjonene Saint-Fargeau og Pelleport er tilgjengelige med heis.
Materiell.
Linje 3bis trafikkeres av tre vognsett av typen MF67.
*03bis


Paris Metrolinje 4.
Metroen i Paris' linje 4 går mellom Porte de Clignancourt og Porte d'Orléans. Linjen ble tatt i bruk i 1908, og er i dag 10,5 km lang.
Dette var den første linjen i nord-sør-retning, og av denne grunn også den første som måtte krysse Seinen. Traséen er lagt slik at den betjener tre av jernbanestasjonene i Paris (Gare du Nord, Gare de l'Est og Montparnasse – Bienvenüe) samtidig som den unngår Det franske Akademi.
Historikk.
Driftsselskapet RATP skal forlenge linjen i sørlig retning gjennom Montrouge og Bagneux. Arbeidet med dette blir påbegynt i årsskiftet 2005/2006.
Det er ikke ennå fattet beslutning om en eventuell forlengelse i nordlig retning mot La Plaine Saint-Denis.
Materiell.
Gummihjul bidrar til stille gange
Linje 4 fikk vognsett av typen MP59 i perioden oktober 1966-juli 1967. Da vogntypen MP89 ble tatt i bruk på linje 1 i 1990 ble MP59-settene derfra overført til linje 4, og de opprinnelige MP59-settene på linje 4 overført til linje 11, som da kunne pensjonere sine gamle vogsett av typen MP55.
Hvert togsett på linje 4 består av seks vogner. Disse er utstyrt med gummihjul, som reduserer støynivået betraktelig, og som bidrar til en myk gange.
Annet.
*04


Paris Metrolinje 5.
Metroen i Paris' linje 5 går mellom Bobigny – Pablo Picasso og Place d'Italie. Linjen ble tatt i bruk i 1906, og er i dag 14,6 km lang.
Materiell.
Linje 5 bruker vognsett av typen MF67. Overgang til den nye typen MF2000 er planlagt til rundt år 2010.
Annet.
*05


John James Bagshaw.
John James Bagshaw (født 25. desember 1885 i Derby, død 25. august 1966 i Nottingham) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball. Han debuterte på mot den 25. oktober 1919. Bagshaw spilte 1 kamp for England.
Som amatør spilte han for "Graham Street Prims" i tillegg til at han spilte noen kamper for stedet der han jobbet, "Fletcher´s Athletic".
Han ble profesjonell fotballspiller i Derby County, oktober 1906 og var i denne klubben fram til 1920. Etter Derby County spilte han for Notts County, Watford, Ilkeston United og Grantham.
Etter at karrieren var slutt jobbet han for "Raleigh Industries", men han var også talentspeider for både Derby og Nottingham Forest.


Paris Metrolinje 6.
Metroen i Paris' linje 6 er en semisirkulær linje i den sørlige delen av Paris, og går mellom Charles de Gaulle – Étoile og Nation. Den ble tatt i bruk i 2. oktober 1900. Traséen er totalt 13,6 km lang, og går over bakkeplan halvparten av strekningen (6,1 km).
Materiell.
I 1974 ble linje 6 utstyrt med vognsett av typen MP73 som et ledd i å redusere støynivået.
Vognene er utstyrt med gummihjul, som både er støysvake og bidrar til en myk gange.
Annet.
*06


Paris Metrolinje 8.
Metroen i Paris' linje 8 går mellom Balard og Créteil – Préfecture, og ble tatt i bruk i 1913. Da metronettet ble planlagt i 1898 var dette den siste linjen som skulle opprettes, og den opprinnelige planen var å forbinde stasjonene Opéra og Porte d'Auteuil.
Linjen er den nest lengste i metronettet med sine 22 km. Bare linje 13 er lengre.
Historikk.
Linje 8 ble den første metrolinjen som gikk helt ut til de omkringliggende kommunene i Île-de-France. En videre forlengelse østover til stadionet Créteil-Parc-des-sports er planlagt i 2007.
Materiell.
Linje 8 brukte Sprague-vogner til å begynne med, men fikk MF67 i 1975 og MF77 i 1980.
Annet.
*08


Paris Metrolinje 9.
Metroen i Paris' linje 9 går mellom Pont de Sèvres og Mairie de Montreuil, og ble tatt i bruk i 1922.
Linje 9 er en av de lengste på metronettet i Paris med sine 19,6 km. Traséen går fra sørvest via sentrum til øst.
Annet.
Stasjonen Saint Martin, som befinner seg mellom République og Strasbourg – Saint-Denis, ble lagt ned 2. september 1939.
*09


Paris Metrolinje 11.
Metroen i Paris' linje 11 går mellom Mairie des Lilas og Châtelet, og ble satt i drift i 1935. Lengden er bare 6,3 km, og linjen er således den tredje korteste i Paris.
Materiell.
Vognsettene på denne linjen er utstyrt med gummihjul, som reduserer støynivået betraktelig, og som bidrar til en myk gange.
Linje 11 har fra brukt januar 1999 vognsett av typen MP59, overtatt fra linje 4.
Tidligere ble MP55 benyttet, og denne vogntypen var ikke brukt på andre linjer enn linje 11. I oktober 1957 var linjen den første som tok i bruk MP55-vognene med gummihjul.
Både togsett av type MP59 og MP55 var satt sammen av kun 4 vogner.
Annet.
*11


Paris Metrolinje 12.
Metroen i Paris' linje 12 går mellom Porte de la Chapelle og Mairie d'Issy, og ble tatt i bruk i 1910. Lengden er 13,9 km.
Denne linjen var opprinnelig eiet av "Compagnie Nord-Sud", med sin direktør Jean-Baptist Berlier, og drevet som "linje A" frem til 1. januar 1930 da dette firmaet ble overtatt av "Compagnie du chemin de fer métropolitain de Paris" (CMP) som driver alle de andre metrolinjene i Paris.
Historikk.
Linje 12 er planlagt forlenget mot nord til "Proudhon-Gardinoux", begrenset av "Saint-Denis (Seine-Saint-Denis)" og "Aubervilliers". Deretter kommer to nye stasjoner, "Pont de Stains" og "Mairie d'Aubervilliers". Linjen blir ytterligere forlenget frem til "Courneuve" med overgangsmuligheter til forstadsbanens linje B &amp;ndash; tunnelen blir gravet men finansiering for driften av denne siste biten er ennå ikke klar.
Materiell.
Ved oppstarten i 1910 brukte linjen Sprague-vogner med både pantografer (600V) og strømavtagere (-600V). I 1930, ved overtagelsen av CMP, forsvant strømlinjen og pantografene. Men materiellet var fremdeles spesielt for denne linjen, ikke minst fargene &amp;ndash; grå-blå og gul-rød i motsetning til grønn og rød.
I 1972 mottar linje 7 nye vogner av typen MF67 og overgir sine tidligere Sprague-vogner til linje 12.
Fra 1978 har linje 12 har brukt vognsett av typen MF67.
Annet.
*12


Paris Metrolinje 14.
Metroen i Paris' linje 14 går mellom Saint-Lazare og Olympiades, og ble satt i drift i 1998.
Denne linjen er den første som kjøres helautomatisk, altså førerløst, ved hjelp av en teknologi kalt "Météor" (et akronym for "METro Est-Ouest Rapide"). Siden linje 14 er ubemannet er den også den eneste linjen som er i drift ved streik.
Skalamodell av vogn­sett type MP89CA
Modell av vogn­set­tenes boggier, der gummihjul bidrar til stille gange
Vognsettene på denne linjen er utstyrt med gummihjul, som reduserer støynivået betraktelig, og som bidrar til en myk gange.
Den første linje 14.
Inntil 1976 fantes det en linje 14 som gikk mellom Invalides og Porte de Vanves. Denne med slått sammen med linje 13 grunnet forbindelsen mellom Invalides og Miromesnil. Dette tilsvarer den sørlige delen av dagens linje 13.
Det var mye debatt om hvorvidt den nye linjen skal ha nummer 13 eller nummer 14, siden 13 ble betraktet som et ulykkestall. Imidlertid bestemte RATP at siden det ikke kom noe protester mens linje 13 faktisk opererte under denne betegnelsen så skulle den nye linjen få dette nummeret.
Dagens linje 14.
De franske myndighetene satte i gang prosjektet i 1989. Tunnelarbeidet begynte i 1993 og varte inn i begynnelsen av 1995. Skinnene ble lagt mellom mars 1995 og mars 1997. De første vognene ble levert 17. mars og utprøvingen begynte 26. mars. Det ble foretatt mange tester i årene 1997-1998 – først med manuell, deretter med automatisk kontroll. Stasjonene ble klargjort mellom januar 1997 og oktober 1998.
Den første automatiske linjen ble høytidelig åpnet 15. oktober 1998 av Frankrikes president Jacques Chirac. 100.000 reisende brukte Météor hver dag i løpet av denne måneden.
I 2003 var det gjennomsnittlige antall daglige reisende økt til 175.000. Det året ble trafikken stanset flere ganger for å installere utstyr som gjorde det mulig å forlenge linjen mellom Saint-Lazare og Madeleine, en forlengelse som ble åpnet 16. desember 2003. Trafikken på linjen har økt betraktelig etter dette, dagens gjennomsnitt ligger på 310.000 reisende per dag.
Nåværende endestasjon i syd, Olympiades, ligger i et tett befolket område der metrotilbudet var dårlig utbygget. Stasjonen ble innviet 25. juni 2007 og satt i drift dagen etter. Inntil da hadde Bibliothèque François Mitterrand vært endestasjon. Forlengelsen ble noe forsinket fordi en skolegård kollapset mens en av de underjordiske installasjonene ble bygget.
Materiell.
Linje 14 bruker for det meste vognsett av typen MP89CA ("Matériel Pneu 1989 Conduite Automatique"), konstruert av Alstom. Automatisering og kontrollsystemer er levert av Matra Transport International (i dag Siemens Transportation Systems). Automatiske plattformdører er levert av Faiveley Transport.
*14


Toni Innauer.
Anton «Toni» Innauer (født 1. april 1958 i Bezau, Vorarlberg) er en tidligere østerriksk skihopper og hopptrener.
Toni Innauer vokste opp som én av fem søsken i den lille fjellgrenda Sonderdach ovenfor Bezau, der foreldrene hans drev et vertshus. Han fikk sin sportslige utdannelse på skigymnaset i Stams i Tirol under den daværende østerrikske landslagstreneren Baldur Preiml.
Hoppkarrieren.
Toni Innauer debuterte internasjonalt i den tysk-østerrikske hoppuka 1973/74 der han deltok i tre av fire renn, kun 15 år gammel. Senere samme sesong var han med i VM-hopprennene i Falun. Det ble ingen topp-plassering for unggutten, men i storbakkerennet hadde han et av konkurransens lengste hopp – som ble annullert og omgangen startet på nytt. Sesongen 1974/75 falt han og skadet seg i det første hoppukerennet. Han kom imidlertid sterkt tilbake. 9. mars 1975 vant han som 16-åring en suveren seier i Holmenkollrennet. I tillegg vant han en suveren gullmedalje i junior-EM i finske Lundo.
I Hoppuka 1975/76 vant 17-årige Innauer 3 av 4 renn, men etter å ha blitt utsatt for ujevne og uheldige vindforhold i Innsbruck ble det "bare" en 4. plass sammenlagt. Under OL 1976 i Innsbruck ble han knepent slått i storbakken av landsmannen Karl Schnabl etter å ha ledet etter første omgang. Samme år forbedret Innauer verdensrekorden i skiflyging to ganger (til 174 og 176 meter). For begge disse to rekordene fikk 17-åringen flere 20-tall av dommerne. I Holmenkollen dette året ble det 2. plass på den østerrikske unggutten, som nok en gang ble knepent slått av landsmann og "erkerival" Schnabl. Innauer forsvarte dessuten junior-EM-tittelen sin under mesterskapet i Liberec.
I skiflygings-VM i Vikersund i 1977 vant Toni Innauer sølv bak sveitsiske Walter Steiner. Tidligere på sesongen hadde han vunnet hoppukerennet i Oberstdorf og fått nok en fjerdeplass sammenlagt i hoppuka.
I årene som fulgte var han mye plaget av tildels alvorlige skader, men i OL 1980 slo han til med en suveren gullmedalje i normalbakken, hele 17,3 poeng foran sølvvinnerne Hirokazu Yagi (Japan) og Manfred Deckert (DDR). I storbakkerennet uka etter kom Innauer på 4. plass, et tidel etter bronsemedaljen til finske Jari Puikkonen.
Toni Innauer ble dessuten førstemann som vant et verdenscuphopprenn. Det skjedde i Cortina d'Ampezzo den 27. desember 1979. Hans andre (og siste) verdenscupseier kom i Engelberg 3. mars 1980.
Karriereslutt.
Høsten 1980 falt Innauer stygt under hopptrening i St. Moritz og pådro seg en så alvorlig ankelskade at han måtte legge opp.
Studier.
Etter at han la opp som aktiv hopper, studerte han filosofi, psykologi og sport ved universitetene i Innsbruck og Graz.
Trener og leder i det østerrikske skiforbundet.
I 1987 ble han ansatt som lærer og hopptrener i Stams, og fikk hovedansvaret for det østerrikske juniorlandslaget med hoppere som blant annet Heinz Kuttin, Andreas Rauschmeier, Günther Schöffmann, Markus Steiner og Alexander Pointner.
I årene 1989–1992 var han hovedtrener for det østerrikske landslaget, og førte blant annet Heinz Kuttin til VM-gull i 1991, Ernst Vettori til OL-gull i 1992, Martin Höllwarth til tre OL-sølv i 1992 og Andreas Felder til sammenlagtseier i verdenscupen i 1991.
Fra 1993 var Toni Innauer sportsdirektør for alle nordiske grener i det østerrikske skiforbundet.
Etter VM i Ramsau i 1999 har han vært sportsdirektør for kun kombinert og hopp i det østerrikske skiforbundet.
Fra februar 2001 og ut 2003-sesongen tok Innauer i tillegg over treneransvaret for det østerrikske hopplandslaget etter at den tidligere treneren, og Innauers beste venn, Alois Lipburger, omkom i en bilulykkke.
På en pressekonferanse i BergIsel den 10. mars 2010 annonserte Innauer at han forlater stillingen som sportsdirektør for hopp og kombinert i det østerrikske skiforbundet etter denne sesongen, og overlater denne jobben til Ernst Vettori.
Bibliografi.
I 1992 skrev Innauer boka "Der kritische Punkt".
Den 15. mars 2010 lanserte han sin andre bok "Am Puls der Erfolgs".
Annet.
Toni Innauer er en etterspurt foredragsholder i hjemlandet.
Hans bror Siegfried (Sigi) Innauer ble i 1980 europamester i kulekjøring.


Paris Metrolinje 7bis.
Metroen i Paris' linje 7bis går mellom Louis Blanc og Pré Saint-Gervais, og ble tatt i bruk i 1911. Traséen ligger øst i Paris, nesten utelukkende i det 19. arrondissement.
Linjen er den nest korteste i metronettet med sine 3 km. Bare linje 3bis er kortere.
Materiell.
Linje 7bis har brukt vognsett av typen MF88 siden 1994. Imidlertid har det vært mange tekniske problemer på disse nye og eksperimentelle vognene, og det overveies å gå tilbake til den eldre typen MF67 som er rimeligere å holde vedlike.
Annet.
Stasjonen Danube blir kun betjent i retning Louis Blanc, og stasjonen Place des Fêtes blir kun betjent i retning Pré Saint-Gervais.
Linjen krysser Pariserkvarteret "Buttes-Chaumont" der det tidligere var kalkbrudd. Dette gjorde graving av tunneler vanskelig. For å sikre stabiliteten for stasjonen Danube ble det laget mange 30 meter lange pilarer som går ned til grunnfjellet.
Spøkelsesstasjonen Haxo ble bygget på 1920-tallet, men ble aldri tatt i bruk.
*07bis


Paris Metrolinje 7.
Metroen i Paris' linje 7 har endestasjonen La Courneuve – 8 Mai 1945. Ved Maison Blanche splittes linjen i to, den ene går til Mairie d'Ivry og den andre til Villejuif – Louis Aragon. Linjen ble tatt i bruk i 1910.
Traséen går hovedsakelig nord-syd, og er på totalt 18,6 km. Denne linjen har 38 stasjoner, det største antall stasjoner på en metrolinje i Paris.
Historikk.
Det er lagt planer for å forlenge linje 14 via en ny stasjon Olympiad (ferdigbygget 2007) til Maison Blanche.
Materiell.
Linje 7 har brukt vognsett av type MF77 siden 1979.
*07


Paris Metrolinje 10.
Metroen i Paris' linje 10 går mellom Boulogne Pont de Saint-Cloud og Gare d'Austerlitz, og ble tatt i bruk i 1913.
Traséene går fra øst til vest i den sydlige halvdel av Paris, og er 11,7 km lang.
Linjen har to traséer mellom Boulogne Jean Jaurès og Javel André Citroën. Stasjonene Michel-Ange Molitor, Chardon Lagache og Mirabeau betjenes kun av tog i retning Gare d'Austerlitz, mens stasjonene Porte d'Auteuil, Michel-Ange Auteuil og Église d'Auteuil kun betjenes av tog retning Boulogne Pont de Saint-Cloud.
Materiell.
Linje 10 har kjørt med vognsett av type MF67 siden 1994.
Annet.
Stasjonen Cluny la Sorbonne var stengt mellom 1939 og 1988. Den ble gjenåpnet for å gi overgangsmuligheter til forstadstogenes linje B og linje C.
*10


Paris Metrolinje 13.
Metroen i Paris' linje 13 har endestasjon Châtillon – Montrouge. Ved La Fourche splittes linjen i to, den ene går til Saint-Denis – Université og den andre går til Gabriel Péri Asnières – Gennevilliers. Linjen ble først trafikkert i 1911.
Linje 13 er resultatet av sammenslåingen av "Compagnie Nord-Suds linje B" med den tidligere linje 14 hos "Compagnie du chemin de fer métropolitain de Paris" (CMP).
Fremtidsplaner.
Grunnet trafikkvolumet på linje 13, spesielt mellom Saint-Lazare og Saint-Denis, har man startet vurdering av en ny linje 13 fra Saint-Lazare, ved å forlenge den helautomatiske linje 14 til Gennevilliers eller Saint-Denis, kanskje ved å opprette en linje 15.
Annet.
Det er arkitektoniske forskjeller på de forskjellige seksjonene av linje 13.
*13


Aktinoid.
Aktinoider er en gruppe grunnstoffer med atomnummer fra og med 89 til og med 103. Alle aktinoidene er radioaktive metaller. Grunnstoffene opp til nr. 94, plutonium, finnes i naturlige malmer på jorda, mens de tyngre av de transurane grunnstoffene bare er fremstilt kunstig.
Aktinoidene tilhører periode 7 i periodesystemet, men er i grafiske oversikter som oftest plassert utenfor resten av tabellen sammen med lantanoidene.


Paris Metro.
Parismetroen er tunnelbanen i Paris, Frankrike. Den var opprinnelig kjent under navnet "Chemin de Fer Métropolitain" («storbyjernbane»), deretter "Métropolitain", som raskt ble forkortet til "Métro".
Systemet består av 16 linjer, nummerert 1 til 14, med tillegg av to korte linjer som kalles 3bis og 7bis. Navnene på disse to kommer av at de er sidebaner med utspring i linje 3 og 7.
Parismetroen er den tredje lengste i Vest-Europa, etter Londons og Madrids undergrunnsbaner.
Tekniske data.
Gummihjul på enkelte av linjene bidrar til stille gange
En enkeltbillett gir ubegrenset antall overganger i en to-timersperiode. Togene går fra ca. 05 om morgenen til 01 om natten, hele året.
Metrosystemet ble komplementert med et nettverk av forstadsbaner RER (Réseau Express Régional), fra 1970-tallet.
Eksterne lenker.
*


Apple Records.
Apple Records er et britisk plateselskap som er mest kjent for å utgi platene til den legendariske rockegruppen The Beatles fra 1960-årene. Selskapets symbol er et grønt eple, inspirert av et maleri av René Magritte.
Historie.
Apple Records ble grunnlagt i 1968 som en divisjon av Apple Corps Ltd. av musikkgruppen The Beatles. Tidligere plateutgivelser fra The Beatles ble håndtert av Parlophone/EMI i England og Capitol Records (eller United Artists Records i USA). I en ny avtale aksepterte EMI og Capitol å distribuere Apple Records' utgivelser fram til 1975. Apple eide rettighetene til plateutgivelser fra musikkartister som de signerte, mens EMI beholdt eiendommen til The Beatles' utgivelser, skjønt de ble nyutgitt under merket Apple. Merket ble en suksess og overlevde splittelsen av The Beatles i 1970, og ble revitalisert på slutten av 1980-årene for utgivelsen av samtlige Beatles-plater på CDer.
Grunnen til denne businessprosjektet ble sagt å være The Beatles' behov for å investere penger som beskyttelse for skattlegging. Britisk skatteregler på denne tiden ble beskrevet som stivnakket. Da George Harrison sang, i «Taxman»: "«There's one for you, nineteen for me»", og refererte til shillingene i pundet, var det ingen spøk. Det var det nøyaktige beløp som ble beholdt etter skatt, fem per cent. Som Harrison la til: "«Should five per cent appear too small, be thankful I don't take it all»".
Den første musikkgruppen som hadde plateutgivelse utgitt på Apple-merket (en 45rpm single med tittelen «Dear Delilah») het "Grapefruit". Innspillingen skjedde i London på slutten av 1967, og ble produsert av amerikaneren Terry Melcher, kjent fra The Byrds. Terry Doran, som var direktør for Apple Publishing, hjalp til med realisere gruppen og hans assistent Derek Lepper ble gruppens turneringsleder.
I løpet av 1974 ble The Beatles oppløst juridisk og det ble bestemt av retten at 8% av inntektene fra Beatles-albumene (som gruppe) skulle tilfalle Apple Records, og 4% skulle gå til hver av de fire medlemmene. Platemerket fortsatte å gå med overskudd fram til og med 1984, hovedsakelig grunnet fortsatt salg av gamle Beatles-plater, deretter gikk selskapet med underskudd i flere år.
Apple Corps har hatt en lang historie med uenighet om merkevare med Apple Inc., grunnet likheten i navn og logo. Per 2005 er de to selskapene fortsatt låst i juridisk uenighet.
Utgivelser under Apple-merket.
Den første LP-utgivelsen fra Apple Records, som i tillegg også var den første ‘solo’-utgivelsen fra et medlem av The Beatles, var George Harrisons "Wonderwall Music". Albumet inneholdt hans innspilling av musikk for filmen "Wonderwall". Det skjedde den 1. november 1968. Rett etter kom "Two Virgins" med John Lennon og Yoko Ono, utgitt 11. november samme år. Både EMI og Capitol avslo å distribuere platen ettersom både Lennon og Ono var avbildet nakne på omslaget. Albumet ble derfor utgitt på lisens til Track Records i England og Tetragrammaton Records i USA. "Two Virgins" ble tett fulgt av det første Beatles-albumet som ble utgitt på Apple-merket, "The Beatles (White Album)", i salg fra 25. november.
a>" fikk likevel en rød label.
En helt spesiell utgivelse var den amerikanske utgaven av LPen "Let It Be", hvor Granny Smith eplet var rødt istedenfor grønt. Dette ble gjort fordi det dreide seg om et soundtrackalbum til filmen "Let It Be". Dette førte til at plata av kontraktmessige grunner distribuert av United Artists Records, mens det vanligvis var Capitol Records som hadde ansvar for The Beatles i USA. Dermed valgte selskapet å lage en rød apple label nettopp for å understreke forskjellen. Det røde eplet ble også gjengitt på baksiden av coveret, og på den amerikanske utgaven av de digitalt rensede og oppdaterte CDene i 2009.
Selskapet utga også singler. Den mest suksessfulle kom imidleertid ikke fra The Beatles eller noen av gruppens medlemmer. Det var Mary Hopkins "Those Were the Days", som ble utgitt på fire språk. Sangens engelske tekst var skrevet av Gene Raskin, og innspillingen ble produsert av Paul McCartney.


GIUK-gapet.
GIUK-gapet (fra engelsk: "Greenland, Iceland, UK gap") er havområdene mellom Grønland, Island og nordlige deler av Storbritannia. Uttrykket brukes i militær sammenheng, og stammer fra tiden under andre verdenskrig.
Området var strategisk viktig under den kalde krigen da det avgrenset hvor sovjetiske flåtestyrker fra Nordflåten kunne bryte ut i Atlanterhavet fra sin hjemmebase på Kolahalvøya.


Alsvåg.
Alsvåg er et tettsted i Øksnes kommune i Vesterålen. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger nordøst på Langøya. I nord grenser Alsvåg mot Instøya, Meløya og Sørvågen, i vest mot Øvergården og Steinland, og i sør mot Lia.
Stedet.
En mulig betydning av navnet Alsvåg kan være «den høye vågen». I forhold til andre havner i området ligger Alsvågen nærmere fjellet. Alsvåg er i areal en av de største gårdene i Øksnes. Kontakten har vært sterk til alle nabogårdene der Alsvåg danner et naturlig midtpunkt.
Alsvåg har ei utmerket havn som ligger nært gode fiskeområder. Alsvåg utvikla med tida en rekke fellesfunksjoner for sitt omland, blant annet dampskipsanløp og fraktfart, og i seinere tid slipp og verksted. Gården er fra før vikingtida, og den har aldri vært øde. Alsvåg har holdt stillinga som et livskraftig sentrum i den østlige delen Øksnes, med et aktivt kulturliv på en rekke områder.


Byggforsk.
Byggforsk har drevet teknisk og samfunnsfaglig forskning, utredning, rådgiving og produktdokumentasjon for bygge- og boligsektoren.
Byggforsk ble formelt opprettet i 1953 som «sentralorgan for teknisk og økonomisk byggforskning i Norge» under Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsinstitutt, NTNF. Siden 1986 var Byggforsk en uavhengig, privat stiftelse og fra 2006 inngikk instituttet i SINTEF som SINTEF Byggforsk.


Presens.
Presens er en tidsform av verb som på norsk vanligvis brukes til å uttrykke at handlingen skjer i nåtid, eller noe som er en generell sannhet. Den brukes også for å beskrive en spesifikk tilstand, noe som skjer regelmessig, og til en viss grad også til å beskrive en handling som vil skje i nær fremtid.
På bokmål og riksmål dannes presens hovedsakelig med suffikset -er i aktiv og -es i passiv. Dette gjelder bare for regelrette verb, og unntak finnes, for eksempel de preterito-presentiske verbene.
I de fleste norske dialekter og nynorsk varierer presensformen med hvilken bøyningsklasse verbet tilhører. Presens av sterke verb dannes ved at en bruker verbstammen med omlyd, men uten endelse. En kan sammenligne bokmål "kommer", "sover", "farer" med nynorsk "kjem", "søv", "fer". Tysk har en lignende bøyning "kommt", "schläft", "fährt".
Historisk presens er et litterært virkemiddel som brukes der man ønsker å bringe fortiden nærmere leseren.


Ray Nagin.
Clarence Ray Nagin (født 11. juni 1956 i New Orleans) er borgermester i New Orleans, Louisiana, USA. Han ble valgt i mai 2002, og etterfulgte Marc Morial.
Nagin har en bachelorgrad i bokføring fra Tuskegee University i 1978 og en mastergrad fra Tulane University i 1994. Han er gift med Seletha Smith Nagin, og har tre barn: Jeremy, Jarin og Tianna.
28. august 2005 beordret Nagin evakuering av New Orleans etter som orkanen Katrina nærmet seg.


Federal Emergency Management Agency.
Federal Emergency Management Agency (FEMA) er et byrå innen det amerikanske sikkerhetsdepartementet som har som ansvar å koordinere responsen på katastrofer, både naturlige og menneskeskapte.
FEMA koordinerer føderale, delstatlige og lokale enheter arbeid i respons til oversvømmelser, orkaner, jordskjelv og andre naturkatastrofer. Byrået deler også ut midler til personer og myndigheter for å gjenoppbygge hjem, forretninger og offentlige instanser, de trener brannmenn og ambulansemannskaper og de finansierer katastrofeplanleggingen rundt i USA.
FEMA ble stiftet ved presidentordre 12148 av president Jimmy Carter i 1979.


Pompeii.
Pompeii (italiensk "Pompei") var en romersk by i Italia, liggende 23 kilometer sør for Napoli i regionen Campania, ved utløpet til elven Sarno. Byens navn er avledet av det oskiske ordet "pompe" (= fem), liksom guttenavnet Pompeius, som også har oskisk opprinnelse.
Historie.
Byen lå på et flak av lava fra ett av Vesuvs forhistoriske utbrudd, kanskje det, som fant sted ca 1800 f.Kr. Her var bebyggelse senest 900 f.Kr, og oskernes og samnittenes bymurer ble reist ca 600 f.Kr. Den gamle veien langs murene markerer byens pomerium, den hellige bygrensen. Døde fikk ikke begraves innenfor. Pompeii ble bygd som havne- og handelsby, men elven Sarno endret sitt løp etter vulkanutbruddet i 79. Byen ble formet av en rekke kulturer, oskisk, gresk, samnittisk og etruskisk. Dette gjenspeiles i arkitektur og utsmykninger. Pompeii ble innlemmet i Romerriket 89 f.Kr. Eldste historiske referanse til Pompeii daterer seg fra 310 f.Kr.
En av de eldste bygningene – et dorisk tempel viet til Herkules – stammer trolig fra ca 600 f.Kr. De eldste beboerne var oskere. I år 420 f.Kr. ble byen erobret av krigerske samnitter fra fjellene lenger øst. Erobringen slo ut positivt for byens omsetning, og etterhvert ble Pompeii en betydelig handelsby i regionen. Under samnitterkrigene (342-290 f.Kr) kom den formelt under Romas herredømme, men beholdt i realiteten selvstyre. En senere innblanding i Forbundsfellekrigene i starten av 1.århundre førte til at den i 89 f.Kr ble beleiret av Sulla, og måtte godta at en romersk garnison ble stasjonert i byen. En såkalt veterankoloni under ledelse av P.Sulla – diktatorens nevø – ble anlagt under navnet "Colonia Cornelia Veneri Pompeii". ("Veneri" viser til at Pompeji var gudinnen Venus' by.) Fra da av ble byen en vanlig romersk provinsby. Innbyggerne var i stor grad velstående. Her er ca 500 atriumhus for velstående, mot ca 600 toetasjes småhus for fattige. Pompeii var en tettbefolket by, noe som fikk ødeleggelsene etter det voldsomme jordskjelvet i år 62 e.Kr så mye verre der enn på landsbygden. De fattige bodde kummerlig, uten bad eller kjøkken. De måtte ty til elven eller fontenene når de skulle vaske seg, og måtte spise på kneiper. De mange bakeriene er et tegn på at en stor del av befolkningen ikke kunne lage seg mat hjemme. Den nye akvedukten fra Serino muliggjorde imidlertid tre offentlige bad, noe som tyder på en sterk overklasse. Det bodde rundt 20.000 i Pompeii, da Vesuv fikk utbruddet sitt i år 79.
Vulkanutbruddet i år 79.
Byene Pompeii og Herculaneum ble begravet da den nærliggende vulkanen Vesuv hadde et utbrudd den 24. august 79. Pompeii ble først rammet av et jordskjelv. Rundt middagstid begynte vulkanutbruddet, som varte i to dager. Pompeii ble ikke rammet av lava, men begravd under seks meter med askenedfall grunnet en pyroklastisk strøm fra vulkanen. Dette gjorde at byen ikke ble ødelagt, men bevart som et enestående vitnesbyrd om livet i Romerriket, sammen med nabobyene Herculaneum og Torre Annunziata. Disse tre arkeologiske funnstedene ble i 1997 erklært som verdensarvsteder av UNESCO. Da utbruddet skjedde, lå innbyggertallet på mellom 10 000 og 20 000. Minst 2 000 mistet livet.
I 1748 ble byen gjenoppdaget, og i 1861 begynte en systematisk utgravning av byen. Det spesielle ved utgravningen av Pompeii er avstøpningene av de som døde under utbruddet. Innbyggerne ble begravet i aske, som dannet en sementkapsel rundt dem. Likene smuldret etterhvert bort og det dannet seg et hulrom i askelaget. Under utgravningen fylte arkeologene disse hulrom med gips og en fikk frem mennesker og dyr akkurat slik de var da de ble begravet under askelaget. Etter at utgravningene begynte, fikk funnene fra Pompeii samt Herculaneum stor innflytelse på europeisk kunst samt kulturliv.
Funnstedet er på 66 dekar, hvorav to tredjedeler er utgravd.
En rekke av funnene fra Pompeii kan sees i Napoli arkeologiske museum.


I Want You (She's So Heavy).
«I Want You (She's So Heavy)» er en sang med rockegruppen The Beatles, innspilt for albumet "Abbey Road" utgitt i 1969. Den er skrevet av John Lennon og med «artistisk bidrag» fra Yoko Ono, og handler antagelig om henne.
Sangen er en sjelden Beatles-komposisjon av flere grunner: dens lengde (7:47), dens omvendt proporsjonale mengde av tekst i forhold til sangens lengde (kun 11 forskjellige ord), dens tre-minutters avslutning med repeterende gitarakkorder, dens tyngdepunkt mot musikkgenren tungmetall ("heavy metal") og dens absolutte og plutselige avslutning.
Sangen slutter helt brått mens den spiller på fullt volum, noe som er helt uvanlig i platesammenheng, der sanger som ikke har en definert avslutning ofte skrus langsomt ned i volum (såkalt "fadeout").
«Vi jobbet med det siste grepene på den siden av LPen og vi satt og lyttet til miksingen da John sa; ‘Der! Kutt tapen der!’ Geoff (Emerick, en av Beatles faste teknikere) kuttet tapen og det var det. Slutt på side en!»
Lennon benyttet en Moog synthesizer med en hvit støy-generator for å skape den stigende og synkende vindeffekten som kan høres de tre siste minuttene (fra omtrent 5 minutter og 10 sekunder ut i låten). Denne støyen var til stor bekymring for EMI-lydfolkene i 1987 da "Abbey Road" ble digitalisert. På vinyl var støyen innenfor toleransegrensene, men innenfor CD-teknologiens evne til å gjengi større forskjeller i lydstyrke, ble den til et stort problem.
George Harrison spilte elektrisk gitar på Alvin Lees versjon av denne Beatles-låten. Det er den hardeste rockeren Harrison har deltatt på.
Eksterne lenker.
I Want You (She's So Heavy)


Toledo.
frame
Toledo er en by i Spania, 70 km sør for Madrid. Byen er hovedstedet i provinsen Toledo, og i 1986 ble byen satt opp på UNESCOs liste over verdensarven for sin omfattende og storslåtte kulturelle historie som en av det spanske rikets tidligere hovedsteder. Toledo har vært bebodd siden bronsealderen, og mange historiske begivenheter har funnet sted her. Fra romertid het byen Toletum. Etter at vestgoterne ble drevet ut av Gallia i 507, ble Toledo gradvis (under herskere som Teudis og Athanagild, mellom 527 og 567) deres nye hovedstad. Den fungerte som dette til maurerne la hele den iberiske halvøy under seg fra 711.
I middelalderen var byen kjent for sine flinke kniv- og sverdsmeder som brukte damascenerstål i klingene. Metoden ga våpen og redskaper som tålte mye bruk uten å knekke og beholdt skarpheten lenge. "Toledoklinge" kan derfor betraktes som et tidlig varemerke som sto for kvalitet.
I 2008 hadde byen et innbyggertall på 80 810, og tar årlig i mot tusener av besøkende turister.


Ferdinand II av Aragón.
Ferdinand II av Aragon (spansk "Fernando de Aragón", katalansk "Ferran d'Aragó") «den katolske». (født 10. mars 1452 i Soz, Aragonia, død 23. juni 1516 i Madrigalejo). Konge av Aragon, Castilla, Sicilia, Napoli, Navarra og greve av Barcelona. Konge av et forent Spania i årene 1479–1516.
Sønn til Johan II av Aragonia i hans andre ekteskap med Juana Enriquez.
Den 19. oktober 1469 giftet han seg med sin kusine, Isabella I av Castilla. Dette førte igjen til at de to rikene Aragonia og Castilla forent i en personalunion i 1479. De to styrte det nye riket i fellesskap. Deres ekteskap resulterte i en gullalder for Spania. Riket kom til å omfatte hele den iberiske halvøy og Spania ble Europas ledende stormakt. Den spanske inkvisisjonen ble etablert i 1478. I forbindelse med erobringen av Granada i 1492 ble muslimene drevet ut av Spania.
Ferdinand og Isabella støttet også handels og oppdagelsesreisende. Deres støtte av Columbus førte til den spanske koloniseringen av Latin-Amerika.


Olav Hagen (illustratør).
Olav Hagen (født 23. desember 1944) er en norsk illustratør. Han er utdannet ved Westerdals reklameskole der han studerte fra 1974 til 1976. Hagen arbeidet i reklamebyrå fram til 1984 da han ble frilans tegner på heltid. Han har hovedsakelig hatt illustrasjonsoppdrag for barne-, ungdoms- og skolebøker, men har også tegnet for tidsskrifter og reklame. Han arbeider med forskjellige teknikker og har et bredt uttrykksfelt. Olav Hagen har hatt mange utstillinger og mottatt flere priser.


De Havilland DH 71 Tiger Moth.
"For det senere treningsflyet Tiger Moth: se de Havilland DH 82 Tiger Moth
de Havilland DH 71 Tiger Moth var et en-seter, lav-vinget endekker, konstruert for å teste ut de Havillands flymotor de Havilland Gipsy som var blitt konstruert som erstatning for den tidligere brukte Cirrus Engine. Flyet ble tilpasset dets test-pilot, Hubert Broad for å gjøre det så strømlinjeformet som mulig.
I august 1927 fløy Broad en 100 km lukket bane og satte hastighetsrekord på 300,09 km/h. Fem dager senere tok han flyet opp til en høyde på 5 849 m (uten bruk av surstoffmaske] i et forsøk på å bryte den stående rekord.
I 1930 havarerte den første DH.71 i et flyrace i Australia. Det andre flyet ble ødelagt i oktober 1940 under et bombeangrep mot England under andre verdenskrig.
Navnet "Tiger Moth" ble senere brukt på et av de Havillands mest vellykkede treningsfly DH 82 Tiger Moth


Kurator.
En kurator (fra latin "curare", å ta hånd om, passe på) er i kunstsammenheng en person som har oppsyn med eller administrerer et museums eller annen institusjons samling eller utstillingsprofil. Kuratortittelen blir i tillegg brukt om museumsansatte som arbeider med pedagogisk tilrettelegging og formidling.
En kurator er gjerne ansvarlig for å gi utstillinger og andre kunstneriske prosjekter et helhetlig innhold gjennom valg av kunstnere, valg av overordnet tema for utstillingen, og produksjon av tekstmateriale til kataloger og andre publikasjoner. I forbindelse med samtidskunstutstillinger fikk kurator-tittelen en økt popularitet på 1990-tallet og kuratorvirksomhet er av enkelte blitt ansett som et et selvstendig uttrykk og en egen gren av kunsten.


Liste over Sprint-album.
Liste over Sprint-album er en liste over utgivelser av tegneseriealbum med karakteren Sprint som hovedfigur.
Franquin.
- ROBOTTEGNINGENE: I denne oppfølgeren til "RADAR LE ROBOT (ennå ikke utgitt på norsk) må Sprint og Kvikk hindre at tegningene av roboten havner
i hendene på noen skumle typer.
- SPRINT I RINGEN: Sprint utfordres til å møte byens store bølle, Hardhaus,
- TIL HEST – Sprint blir med Kvikk på hesteridning.
- PYGMEENE – Sprint og Kvikk blir med "Keiseren av Lilipanga" til Afrika for
å stanse en krig mellom to pygmestammer.
SVARTHATTENE (album 28) Fransk: Les chapeaux noirs
Sprint og Kvikk reiser til det ville vesten i Amerika for å lage
en reportasje, men ender istedet opp med å arbeide som assistenter til
en svært gretten og usympatisk sheriff.
Sprint og Kvikk forsøker å finne ut hvordan det hikke-fremkallende stoffet
'Hicoin' lett smugles over grensen og forbi intetanende tollere...
TROLLMANNEN I CHAMPIGNAC (album 30) Fransk: Il y a un sorcier à Champignac
En ferietur til Champignac forvandles til et merkelig freakshow når griser blir blåfargede, kuer blir eldre og gamle i noen få sekunder, og merkelige
blå sopper vokser frem på stedene. Landsbyens innbyggere mistenker en
omreisende sigøyner, men Sprint oppdager snart at en mindre mistenkelig
INFO: Første album med Greven av Champignac, samt Champignac-landsbyen
Kvikk og hans fetter Zantafio møter opp hos advokaten til deres nylig avdøde
onkel. Det viser seg at onkelen har skrevet i testamentet at den som skal bli
hans enearving, må vinne tre spesielle konkurranser: Først utvikle en nyttig
oppfinnelse, deretter delta i og vinne et bilrace, og tilslutt fange et sjeldent
INFO: Første album med Sprint og Kvikks erkefiende Zantafio.
- Dette er også albumet som introduserer Franquins mest kjente figur: Spiralis.
Spiralis blir stjålet fra dyrehagen, og ført til et sirkus ledet av den onde og
dyremishandlende direktøren Zabaglione. Hvordan skal Sprint og Kvikk redde
ham ut derfra uten å bli oppdaget?
Sprint og Kvikk møter Roulebille, ansatt ved Turbobil-fabrikken, som ber
dem om hjelp for å beskytte planene for en ny type bil fra konkurrenter som
gjør hva som helst, inkludert mord, for å få tak i dem...
INFO: Første album med journalistkollega/rival Trineline, den første kvinnelige
Sprint og Kvikk reiser tilbake til Palombia for å sette Spiralis tilbake i junglen
der de fant ham, men når de eventuelt kommer seg fram til Palombia, finner
de fort ut at det har skjedd store (og brutale) forandringer i landet siden sist...
Først ble gullsmeden slått ned og ranet. Deretter, direkte på TV, blir en verdifull
egyptisk gullmaske stjålet fra museet. Og forbryteren er... Kvikk?
HEMMELIGHETEN PÅ HAVETS BUNN (album 6)
Sprint, Kvikk og Greven av Champignac deltar i en konkurranse startet av den
rike skipsrederen Hamadryas, hvor 5000 dollar er utlovet som premie til den
som klarer å utvikle dykkerutstyr som kan brukes på 200+ meters havdyp.
Men det viser seg snart at noen gjør alt i sin makt for å sabotere for dem...
Greven av Champignac blir kidnappet av forbrytere som vil bruke hans søvn-
fremkallende gass på Incognito City, en hemmelig og strengt bevoktet by hvor
berømte filmstjerner og kjendiser oppholder seg når de vil unngå pressen
Sprint og Kvikk undersøker en mystisk sak hvor biler av det samme merket
plutselig blir stjålet like etter at de er solgt.
Sprint og Kvikk reiser til Kilimakali-fjellene i Afrika for å fotografere gorillaer,
men det er noen som gjør alt for å forhindre at deres uærlige virksomhet i
En fargeblind oljesjeik, som ikke får lov til å kjøre sin egen turbobil, benytter
sjansen når han en dag ser bilen stå parkert, ubevoktet, og med nøklene i...
uvitende om at han pga fargeblindheten har tatt feil bil!
Trineline kommer tilbake fra Palombia og viser sin dokumentarfilm om livet til
Sprint og Kvikk blir trent i judo av Soto Kiki, livvakt for millionæren John P. Nut.
Nut og hans familie er truet av gangsteren Lucky Caspiano, og Kiki vil ha Sprint
og Kvikks hjelp til å beskytte dem. Men forteller han egentlig sannheten...?
Greven av Champignac kommer tilbake fra sin ekspedisjon i Nord-Polen med
et sensasjonelt funn: et dinosaur-egg som har vært oppbevart i isen i flere
+ KAFFEERSTATNING SOM SIER POKKER HELLER!
Ved et uhell drikker greven av Champignac stoffet X4 i stedet for sin kaffe. Dette fører til en alvorlig personlighetsendring. Fra å være en hyggelig og omgjengelig person blir han plutselig ond. Sprint, Kvikk og en biolog må handle raskt for å beskytte den lille landsbyen fra grevens handlinger.
Sprint og Kvikk møter Grevens russiske venn og kollega Nicolas, den ene av
de to oppfinnerne bak maskinen S.P.Ø.K., som kan oppheve tyngekraften og
løfte opp hva som helst. Men onde makter er ute etter oppfinnelsen, og snart
må Sprint og Kvikk reise til det fjerne østen for å redde den andre oppfinneren
Sprint og Kvikks tur til Afrika blir mer enn hva de hadde ventet når de møter på
både rødfargede elefanter og kjøttetende planter...
Kvikk blir hjernevasket av en hårføner han fikk av en "ukjent beundrer", og
setter seg i en bil som kjører avsted... uten at det sitter noen i førersetet. Men
noe går galt, og bilen kolliderer. Senere, når Kvikk kommer ut av sykehuset,
blir også Sprint hjernevasket og bortført. Greven av Champignac forstår snart
hvem som står bak det hele...
INFO: Første album med Zero (kalt ved sitt originalnavn Zorglub i senere album).
- Det første og til i dag det eneste albumet som er gitt ut på engelsk.
I SKYGGEN AV Z (album 3)
Etter å ha kommet seg til hektene igjen, reiser Zero til sin gjenværende base
i Palombia, hvor han setter i gang enda et heller tvilsomt prosjekt. Kan Sprint,
Kvikk og Greven av Champignac sette en stopper for Zeros galskap før det er
Sprint, Kvikk og Greven av Champignac ser frem til en avslappende ferie etter
sine siste opplevelser. Men det varer ikke lenge, da en forbryter de fanget i et
tidligere eventyr rømmer fra fengselet og like etter rapper en av Grevens mini-
ubåter, fast bestemt på å få tak i en last med gull som befinner seg på bunnen
En miniradio som har satt seg fast i nesen til Spiralis forstyrrer signalene
og avbryter samtalen som radioamatøren Mark Switch hadde med selveste
kongen av Bretzelburg, som sa han ble holdt fanget i sitt eget palass...
Sprint og Kvikk besøker Greven av Champignac og oppdager at han sliter
med å være barnevakt for Zero, som har blitt som et spedbarn etter ulykken
Kvikk får en noe ubehagelig fødselsdagsgave av Viggo: tre sprøe sirkus-aper.
INFO: Siste SPRINT-album tegnet av Franquin.
Fournier.
Greven av Champignac opptrer på et TV-program, hvor han innrømmer å vite
hvor Nicolas Flamels legendariske bok, som inneholder hemmeligheten om
hvordan å lage gull, holdes skjult. Men dessverre vekker dette stor interesse
Sprint og Kvikk feirer jul. Samtidig forsøker en ung rikmannsgutt og hans
eldre og fattige venn å finne noen de kan dele sin store kake med...
- Spiralis har sin siste opptreden i serien. Da Franquin ga fra seg SPRINT,
beholdt han rettighetene på Spiralis, men lot Fournier få bruke den kun
i denne historien, og hjalp til med å tegne den.
Sprint og Kvikk reiser til Japan for å møte magikeren og vitenskapsmannen
Itoh Kata, som har et meget viktig oppdrag til dem; de må bringe den mystiske
soppen 'Kuko Jomon' til Greven av Champignac og samtidig unngå Trianglen,
en internasjonal forbryterorganisasjon som vil ha soppens egenskaper til sine
INFO: Første album med Itoh Kata.
- Dette er første del (av 3) i historien om Sprint og Kvikks kamp mot Trianglen.
Charles Atan, leder for 'Trianglen', er imponert over hvordan Sprint og Kvikk
klarte å beseire organisasjonen, så han inviterer dem til å bli medlemmer av
banden. Når Sprint og Kvikk 'takker nei' til tilbudet, svarer Atan med å
kidnappe Itoh Kata og føre ham til et gammelt kloster...
Trianglen, nå under ledelse av den mystiske Papa Pop, vender tilbake.
Denne gangen kidnapper de Zero, og fører ham til hans gamle base på den
tropiske øya Tora Torapa, hvor de lurer ham til å hjelpe dem med sitt nyeste
INFO: Første album med journalisten Ororea.
En afrikansk mann med en koffert setter seg i taxien der Sprint og Kvikk er
passasjerer, og ber om å bli kjørt til UNESCOs hovedkvarter. Men like etter
kommer en annen bil kjørende opp ved siden av taxien, og føreren av denne
bilen bruker en slags magisk diamant som får afrikaneren til å forsvinne i
løse lufta! Kun klærne og kofferten er igjen...
Greven av Champignac underviser Ksorianerne, merkelige små romvesener,
i mykologi. Men Ksorianernes tørst etter eplecider fører snart til fullt kaos i
Skremmende og mystiske saker skjer når Sprint og Kvikk drar for å besøke
Ororea i Bretagne. Først blir de overrasket av 'Varsleren', deretter redder de
Ororea fra et brutalt overfall, og så skjer det et innbrudd på et kjernefysisk
Sprint og Kvikk forsøker å komme seg inn i det lille, men mektige landet
Catung, som styres av den onde diktatoren Jakata Kodo. Men de mister
hverandre, og mens Sprint blir tatt til fange av Catungs opprørere, må Kvikk
Sprint og Kvikk vil hjelpe Catungs opprørere med å bli kvitt tyrannen Kodo
en gang for alle. Løsningen ligger hos Greven av Champignac og W.H.O....
INFO: Dette ble Fourniers siste SPRINT-album.
- På siste side er Ororea med... for siste gang.
Nic & Cauvin.
En tur ut på havet i Kvikks nye (og nokså tvilsomme) båt en varm sommerdag
tar en uventet vending når Sprint og Kvikk etter bare en kort stund på havet
plutselig havner midt i en sterk isstorm!
INFO: Første SPRINT-album tegnet av Nic og skrevet av Cauvin.
- Introduserer kommandant Alexander og hans nestkommanderende Kalloway,
som er seriens hovedskurker i Nic & Cauvins Sprint-album.
- Kun Sprint, Kvikk og ekornet Spip (seriens hovedfigurer) dukker opp i disse
albumene, både Greven av Champignac og alle andre bifigurer er borte. Dette var
fordi Nic og Cauvin, etter forlagets (Dupuis) ønske, forsøkte å gjenoppbygge
serien fra bunnen av og fornye og modernisere den.
Kvikk viser Sprint sin nye oppfinnelse, bygget med hjelp av innholdet i den
sorte esken som vitenskapsmennene Boris, Karl og Jefferson etterlot seg.
Men det blir farlig når Alexander og Kalloway dukker opp og like etter tar
Med hjelp fra inneholdet i den sorte esken lager Kvikk igjen en noe tvilsom
oppfinnelse; denne gangen en maskin som skaper total stillhet. Og hva vil skje
dersom denne oppfinnelsen havner i onde hender...?
INFO: Siste SPRINT-album fra Nic & Cauvin, og dermed siste gang Alexander
Tome & Janry.
VIRUS! (album 25) Virus
Et dødelig virus herjer på en forskningsbase i Antarktis. En av de ansatte
klarer å rømme, og komme seg til Europa og til Greven av Champignac.
Etter å ha forsket på viruset klarer Greven å utvikle et motmiddel, men
en siste ingrediens trengs, og den finnes kun på ett eneste sted;
INFO: Første SPRINT-album av Tome & Janry.
MONOLITTEN FRA KAALSON LONG (album 26)
Sprint, Kvikk og Trineline reiser ned til Australia for å møte Greven av
Champignac, som holder på å grave etter noe der nede. Men når de
endelig er fremme, får de en sjokkerende nyhet: Greven er død...
HVEM KAN STOPPE CYANINA? (album 27)
Sprint og Kvikk finner hva som ser ut til å være en kvinne i nød. De setter
henne fri... og helvete bryter løs. Kvinnen i nød viser seg nemlig å være
en ond robot med evnen til å kontrollere og styre alle slags elektroniske
Sprint og Kvikk får et uventet besøk fra fremtiden av den tidsreisende
Andreas av Champignac (Grevens fremtidige nevø). En tur i hans
tidsmaskin fører dem til Palombia på 1500-tallet, hvor de blir tatt til
fange av portugisiske conquestadorer som er i ferd med å kolonisere
Etter å ha mottatt en desperat nødmelding fra Andreas, havner Sprint
og Kvikk i fremtiden, hvor etterkommeren til en tidligere fiende har tatt
En samling med korte historier, inkludert en som handler om Sprints
SPRINT I NEW YORK (album 34)
En premie inni en pizza fører Sprint og Kvikk til New York, hvor de
snart blir dratt inn i striden mellom den italienske mafiaen og den
INFO: Sprint og Kvikk får en ny fiende: mafiabossen Vito Cortizone.
Dr. Placebo tilbyr å finansiere Sprint og Kvikks ekspedisjon til
Toubot-Chan i Nepal-fjellene på en betingelse; at de tar med seg
hans pasienter, som alle lider av en tilsynelatende uhelbredelig hikke.
Etter å ha falt ned i en elv og blitt skylt bort i et dragsug, havner Sprint
og Kvikk i 'De Forbannedes Dal'. Deres søk etter en vei ut forvandles
snart til en desperat kamp om å overleve, takket være et lite, men svært
Sprint og Kvikk blir 'invitert' til Russland av KGB, som vil ha deres hjelp for
å bli kvitt den hensynsløse mafialederen Tanaziof.
Mafiabossen Vito Cortizone er strandet på en forlatt øy langt ute i stillehavet
etter at flyet hans, med en meget spesiell last, styrtet og sank ned til bunnen
av havet. Etter flere måneder blir han endelig reddet, men dessverre for ham
viser det seg at hans redningsmenn er de to som ødela alt for ham i New York
Greven av Champignac mottar en pakke fra en kollega som arbeider i Afrika.
Pakken viser seg å inneholde en sopp med spesielle egenskaper som ganske snart
setter en sort stemning i Champignac-landsbyen...
Når Vito Cortizone oppdager at hans erkefiender i Chinatown har brukt et
slags 'kjærlighetsmiddel' for å ta knekken på hans menn, bestemmer han
seg for å hente inn en som ikke har så mye interesse for jenter, romantikk
Sprint våkner opp midt på natten i et stormfullt regnvær, i en øde og forlatt
del av byen, uten å huske noe som helst fra de siste timene. Og snart viser
det seg at han er ettersøkt, stemplet som farlig. Og alle de han møter på
gjør alt i sin makt for å få ham tilintetgjort. Men hvorfor...?
INFO: Her ble tegnestilen forandret til en mer realistisk stil.
- Dette ble Tome & Janrys siste SPRINT-album.
Morvan & Munuera.
Greven av Champignac viser Sprint og Kvikk sin nyeste oppfinnelse, som skal
bringe vann til uttørkede steder i verden. Men like etter blir han kidnappet av
roboter... og ikke lenge etter blir Paris rammet av en enorm oversvømmelse!
INFO: Første SPRINT-album skrevet av Morvan og tegnet av Munuera.
MANNEN SOM IKKE VILLE DØ (album 52)
Onkelen til Kvikk og Zantafio døde for noen år siden... Eller gjorde han det?
Og hvilke hemmeligheter skjules i det gamle huset som han 'glemte' å føre
Sprint og Kvikk reiser til Tokyo for å hjelpe sin gamle venn Itoh Kata med å
redde to barn med overnaturlige krefter, som holdes fanget og utnyttes av
INFO: Itoh Kata, sist sett i "VARSLEREN" (av Fournier) er tilbake.


Pigalle (Paris Metro).
Pigalle er en stasjon på metroen i Paris, og ble åpnet i 1902. Både stasjonen og kvarteret der den ligger har sitt navn etter billedhuggeren Jean-Baptiste Pigalle (1714–1785), som bodde i Rue Pigalle der metrostasjonen nå ligger.
Stasjonen betjener linje 2 og linje 12.


Helen Bjørnøy.
Helen Oddveig Bjørnøy (født 18. februar 1954 i Ålesund) er en norsk prest og politiker fra Sosialistisk Venstreparti.
Bjørnøy har Examen Artium fra Ålesund Gymnas (1973), cand.theol. fra Menighetsfakultetet 1980 og ble ordinert som prest i Den Norske Kirke 1981. Hun var kapellan ved Tromsø domkirke (1985–87) og prest ved Tangen kirke (Drammen) (1987–91). Hun var høgskolelektor ved Lovisenberg diakonale høgskole (1991–99) og generalsekretær for Kirkens Bymisjon i Oslo (1999–2005). Hun var i 2004 kandidat til stillingen som biskop i Oslo Bispedømme. Hun var nestleder for Nei til EU i 1994, og har vært medlem av Pressens faglige utvalg.
Fra 14. april 2008 har hun vært generalsekretær for Plan Norge.
Miljøvernminister.
I 2005 ble Bjørnøy utnevnt til Miljøvernminister for SV, en posisjon hun hadde frem til oktober 2007, da hun ble etterfulgt av Erik Solheim.
Hun er gift med presten Torstein Lalim, har fire barn og er bosatt i Drammen.


Fosdalens Bergverk.
Fosdalens Bergverk ble etablert i 1906, i Malm i Nord-Trøndelag. Gruva hentet ut jernmalm fram til 1989 da den ble slått konkurs. Den ble drevet videre frem til 1997 under navnet "Nye Fosdalen Bergverk". Gruva i Malm er Nord-Europas dypeste.
Historie.
Utgangspunktet for bergverksdrifta i Malm finner man i Östersund, Sverige, der et selskap under navnet Nordiska Grubaktiebolag ble etablert i 1903. Initiativtakeren het Eric Taflin og var bolagets første administrerende direktør. De viktigste malmforekomstene som Grubaktiebolaget eide fra starten av, var Liikivara i Sverige og Repparfjord i Finnmark. Bolaget begynte tidlig å utvide sin virksomhet på norsk område. Taflin hevdet nemlig at det utvilsomt var store muligheter for malmfunn i Norge.
Taflin kom derfor over til Norge og begynte malmleting for bolagets regning. På kort tid kom en utstrakt skjerpevirksomhet i Nord-Norge hvor bolaget ervervet flere mutinger. De fleste skjerperanmeldelsene som kom til bolagskontoret visste seg og være temmelig verdiløse. Den beste forekomsten var den lille jernmalmgruva på Meløyvær i Bjarkøy herred.
For lettere å administrere gruvedriften på Meløyvær og for bedre å kunne ta vare på sine bergverksinteresser i Norge, ble det snart aktuelt å etablere et datterselskap, og dette førte til at A/S Nordiske Grubekompagni ble opprettet den 15. november 1905 med kontor i Harstad.
Malmletingen nordpå, som ga få positive resultater, forplantet seg om ikke lenge til det sørlige Norge. Ved flere anledninger var det fra Trøndelag sendt malmprøver til Grubekompagniets kontorer i Harstad, og dette ga støtet til at disponent G.O Gregor og hans folk begynte å studere de geologiske kart over strøkene omkring Trondheimsfjorden. Det ble tatt beslutning om at 2 mann skulle reise sørover til Trøndelag på malmleting.
Det ble Berge Flage og disponent Gregor som reiste til Trøndelag. De la opp sin rute på Innherred og Namdal og kom først til Ulven i Følling. Derfra reiste de videre til Overhalla og Grong hvor de undersøkte noen gamle malmforekomster. Men, disse var så fattige at de ikke var drivverdige, og derfor vendte de tilbake til Følling.
Etter turen til Namdal skilte Gregor og Flage lag på Ulven. Med sitt nødvendigste reiseutstyr i en koffert gikk Flage til fots fra Følling til Solberg i Beitstad, og der skysset prestedrengen ham over sundet til Strømnes. Om kvelden tok han inn på skyssstasjonen hos Jakob Malmo i Malm (da med navnet Malmo).
Flage hadde to oppdrag. Det ene var å undersøke en gammel svovelkisgruve som det en gang hadde vært prøvedrift i engang på 1700-tallet. Flages andre oppdrag var å lete etter malm. I terrenget orienterte han seg etter geologiske kart, men han gikk uten kompass. Kisgruva fant han. Noen gruve i egentlig forstand var det ikke, bare en skjæring i fjellet. Disponent Gregor hadde spesielt bedt ham undersøke den nærmere og videre se på den malm som skulle vært kjørt ned til sjøen i Malm. Flage fant sligdungen som lå tett ved et sagbruk som da stod nede ved elven som kommer ned ved sørsiden av Malm. Flage be snart klar over at svovelgehalten var så liten at gruva ikke var drivverdig.
Da det ikke så ut til å være noe å finne, tok Flage fatt på hjemturen. I kveldingen kom han vandrende nedover Grytdalen like ovenfor gården Fosdal. Der la han merke til en liten fjellskrent like ved. I denne fjellskrenten så han en merkelig åre. Da han slo løs noen steiner med berghammeren, så han med en gang at de inneholdt malm.
Dagen etter ringte han til disponent Gregor og ga rapport om funnet. Gregor ba ham øyeblikkelig anmelde skjerpet til lensmannen i Beitstad, og med en av Jakob Malmos hester kom han seg til Veldemelen der lennsmannskontoret var. Anmeldelsen ble gitt til lennsmann Welde, 4. august 1906. Søndag 19. august ble nyheten forkynt fra Malmo kirkebakke.
Funnpunktet lå bare 120 meter over dalbunnen og ble anmeldt under kjennetegnet "Gregor". Gregorgruben var også navnet i den første driftstiden. Siden ble navnet forandret til Malmogruben.


Liste over stortingsrepresentanter 1892–1894.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1892 til 1894. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Det var totalt 114 representanter, fordelt med 63 til Venstre, 35 til Høyre,
15 til Det Moderate Venstre og 1 mangler parti.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1892-1894


Liste over stortingsrepresentanter 2005–2009.
Løvene foran Stortinget er opphav til navnet «Løvebakken»
__NOTOC__
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 2005 til 2009. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget ved stortingsvalget 2005, 12. september 2005.
Det er totalt 169 representanter, fordelt på 61 til Det norske Arbeiderparti, 38 til Fremskrittspartiet, 23 til Høyre, 15 til Sosialistisk Venstreparti, 11 til Kristelig Folkeparti, 11 til Senterpartiet og 10 til Venstre.
Ved valget i 2005 ble Stortinget utvidet med fire mandater, fra 165. Det velges 150 distriktsmandater i tillegg til ett utjevningsmandat fra hvert fylke (i alt 19). Den gamle ordningen med åtte utjevningsmandater fordelt på hele riket falt da bort.
Den fylkesvise oversikten nedenfor følger samme rekkefølge og alfabetiseringsprinsipp ("Agder, Vest") som representantenes plassering i stortingsssalen. Listen viser derfor også partienes oppslutning i det enkelte fylke, ved at den første representanten i hvert fylke kommer fra det partiet som fikk flest stemmer i fylket. Deretter følger representantene etter den beregningsmetode som brukes. Ved norske stortingsvalg brukes en modifisert versjon av St. Laguës metode; dette forklarer også hvorfor representantene fra det enkelte fylke ikke er samlet partivis.
Representantene i rosa er utjevningsmandater.
Eksterne lenker.
Stortingsrepresentanter 2005-2009


Malmo.
Malmo er en av de eldste gårdene på Malm i Verran kommune i Nord-Trøndelag. I bosettningstiden kan bebyggelsen ha ligget på et høyere sted, der gårdene ligger i dag.
Malmo lå under Reins kloster i årene omkring 1250, men gikk senere over til bispestolen.
Gården ligger i sentrum av bygda, innmarka ligger langs sjøen mellom Ressem og Bratreitelva og ovenfor ligger skogen og fjellet, et stort vald, og lengst ute ligger Seterlia med en gammel seter brukt av gården gjennom århundrer. Malmo består av to gårder; Øvre- og Nedre Malmo.
Navnet Malmo har vært skrevet på forskjellige måter. Malmæ i 1430, Malme i 1516, Mollom i 1590, Malmen i 1692
og Malmo i 1668. Det er fra denne gården, at tettstedet Malm har navnet.


Dieter Thoma.
Dieter Thoma (født 19. oktober 1969 i Hinterzarten) er en tidligere tysk skihopper. I 1990-årene var Thoma den nest beste tyske hopperen, etter Jens Weissflog.
Dieter Thoma var ikke den første kjente skihopperen i familien: Dieters onkel, Georg Thoma, var verdensmester og olympisk mester i kombinert.
Thoma vant sitt første verdenscuprenn som 19-åring. To år senere, i 1990, vant han den tysk-østerrikske hoppuka sammenlagt, og vant i tillegg VM i skiflyging i Vikersund på slutten av sesongen.
Foran sesongen 1993/1994 endret Dieter Thoma teknikken fra å hoppe parallelt til den nye V-stilen, og var med på det tyske mannskapet som vant laghoppøvelsen under OL på Lillehammer. I tillegg tok han bronsemedalje i normalbakken.
Thoma la opp etter sesongen 1998/99.


Christiansværn.
Christiansværn er det best bevarte av de fem gjenværende danske fort på De amerikanske jomfruøyene, og ligger i Christiansted, St. Croix. Fortet ble bygd på restene av det franske fortet Saint Jean fra 1645, i tillegg brukte dets gule mursteiner til byggingen. Mursteinene kom fra øya som ballast til seilskutene.
Historie.
Fortet ble påbegynt i 1734 og stod ferdig i 1749, men ble senere utvidet og dagens fort er fra 1830-tallet, da mye av fortet ble ødelagt av en orkan i 1837. Fortet er i dag et velbevart eksempel på militær arkitektur fra 1700-tallet.
Fortet ble frem til 1878 brukt som forsvarsverk, og deretter som både politistasjon og domstol.
Det var her overtagelsessermonien fra dansk til amerikansk styre fant sted i 1917.
Orkanen Hugo gjordre store ødeleggelser på fortets yttervegger i 1989, men disse ble raskt restaurert.
Turisme.
Christiansværn og de omkringliggende bygningene som inngår i Christiansted National Historic Site er åpent for publikum mandag til fredag 08:00 – 17:00 og lørdag 09:00 – 17:00. Entré koster $3 per person (2005).


Skolevalg.
Fra en skoledebatt i Oslo i 2005
Skolevalg er prøvevalg ved de videregående skolene som gjennomføres foran hvert lokal- og stortingsvalg. Skolevalg har vært gjennomført i Norge siden 1989, og ble også gjennomført i forbindelse med folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994.
Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (NSD) har siden 1993 stått som ansvarlig nasjonal arrangør og koordinator for skolevalget etter oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.
Skolevalgene spiller en sentral rolle i skolenes valgforberedende arbeid og er en betydelig del av de partipolitiske ungomsorganisasjonenes valgkamp – og blir ofte vurdert som et vesentlig virkemiddel i forsøkene på å få førstegangsvelgerne til stemmeurnene. Skolene arrangerer ofte skoledebatter i forkant av valget hvor representanter fra ungdomspartiene har paneldebatter ved skolene.
Pr dags dato er det kun tre partier som har vunnet skolevalget. Fremskrittspartiet vant den første ordinære landskoordinerte skolevalget, selv om debatter på skoler har foregått lenge før den tid.


Landsem.
Landsem er en gård i Verran kommune som ligger i det trange dalføret som går fra Hjellbotn i øst til Malmfjellene i vest, og som grenser mot Saugestad i sør og Holmvik i øst, Bartneselda i nord og Gjelen i vest.
I dalbotnen går Riksvei 720 over myrlendene i øst og videre langs Landsemvatnet. Bak gården ligger høye, bratte fjell. Fra Kvitberget, 305 moh. kan man se over sju kirkesogn.
Etymologi og historie.
Gårdsnavnet har vært skrevet på forskjellige måter gjennom tidene; i Gautes jordebog var det skrevet "Landsempne", i 1590 "Landtzemb" og i 1723 "Landse". Det kommer av det gammelnorske "landsefni", «emne til land».
Gårdens brukere har vært eiere siden 1770. Inntil da hadde fru Anne Grabo eid gården siden 1765, og tidligere eiere hadde vært Kongen, Reins kloster og Tautra kloster.


Golden Slumbers.
«Golden Slumbers» er en sang spilt av den legendariske rockegruppen The Beatles, innspilt på albumet "Abbey Road", og er en del av den såkalte "Abbey Road"-medleyen.
«Golden Slumbers» er løst basert på Thomas Dekkers dikt i skuespillet «Patient Grissel», første gang utgitt i 1603, og som McCartney satte musikk til i en godnatt-sang-stil, såkalt "lullaby".
Trommer og blåsere kommer dramatisk til ved refrenget, mens andre vers er tilsvarende første vers, unntatt med trommer. Til å være en ‘busselullesang’ når natten setter til er det mye kraft i McCartneys stemme.
Eksterne lenker.
Golden Slumbers


Lauri Soininen.
Lauri Soininen (født 1. april 1875 i Pielavesi i Finland, død 2. september 1919 i Helsingfors) var en finsk journalist og forfatter. Han var sønn av Eerik Soininen og Brita Kaisa Similä. Han oversatte blant annet Jonas Lie
til finsk. Soininen skrev under forutenom sitt eget navn, navnene, Lauri Soini, L. Sininen og Lauri Sauramo.
Under sistnevnte navn skrev han kriminalromaner. Det er ikke oversatt noen bøker av ham til norsk.


The End.
«The End» er en sang skrevet av Paul McCartney, men som vanlig kreditert McCartney. Sangen ble utgitt i 1969 på The Beatles-albumet "Abbey Road", og er avslutningen på den såkalte "Abbey Road"-medleyen.
«The End» er som navnet indikerer den aller siste sangen på albumet, med unntak av en siste «skjult» sang, «Her Majesty», og den siste sangen hvor alle de fire medlemmene av The Beatles spilte sammen. Den var en grandios slutt på en legendarisk karriere.
Albumets foregående spor, «Carry That Weight», leder sømløst over i «The End». Sangen er unik på mange måter: Det er den eneste sangen fra The Beatles hvor Ringo Starr spiller en trommesolo, og den har tre forlengende gitarsoloer av de øvrige tre medlemmene i tur og orden: Paul McCartney, George Harrison, og John Lennon, skjønt det er ikke klart hvor den ene begynner og hvor den andre avslutter.


Henry Thingstad.
Henry Thingstad (født 9. april 1916 i Trondheim, død 19. mai 1943 i Trondheim). Jobbet som urmaker, og var en av de første som tok opp illegalt arbeid i Norge under andre verdenskrig.
Thingstad tok allerede i 1940 initiativ til den såkalte Thingstad-gruppen, opprinnelig dannet ved hjelp av hans kontaktnett som leder av Sør-Trøndelag Arbeideridrettskrets. I 1942 ble Thingstad organisatorisk leder for NKPs militære grupper i Nord- og Sør-Trøndelag. Thingstad ble da sammen med militær leder for gruppene i regionen, Arne Lund, tatt opp i NKPs sentralkomite.
Thingstad ble tatt under unntakstilstanden i Trøndelag og den påfølgende opprullingen av de kommunistiske motstandsgruppene i regionen i 1943. Den 14. februar 1943 ble han arrestert. Etter å ha blitt utsatt for grov tortur ble han 4. mai dømt til døden i tysk krigsrett. Den 19. mai ble han henrettet ved skyting på Kristiansten festning. Han ligger gravlagt på domkirkegården i Trondheim. I Ny Tid nr. 30 1945 ble det offentliggjort en omtale av Thingstad.


USS «Harry S. Truman» (CVN-75).
USS «Harry S. Truman» er nummer åtte i serien av store hangarskip (Nimitz-klassen) i den amerikanske marinen. Skipet er oppkalt etter Harry S. Truman USAs trettitredje president. Kjølen ble strukket ved «Newport News Shipbuilding» den 29. november 1993, og ble døpt 7. september 1996
For tiden er skipet basert ved Naval Station Norfolk, Virginia. «Harry S. Trumans» første oppgave var i operasjonen «Southern Watch» fra 28. november til 23. mai 2003. Hangarskipet ble med i «Southern Watch» 5. desember og deltok så i invasjonen i Irak for så å returnere hjem 23. mai 2003. Skipet dro til den Persiabukten igjen i oktober 2004 og returnerte til Norfolk i mars 2005.
USS «Harry S. Truman» var flaggskipet i den amerikanske marinens innsatsstyrke for å gjenvinne lov og orden i området etter Orkanen Katrinas herjinger


Strilekrigen.
"Strilekrigen" fant sted i Bergen den 18. april 1765 da omkring 2 000 bønder fra Nordhordland strømmet inn til en by med ca. 19 000 innbyggere for å protestere mot en hard og vilkårlig virkende ekstraskatt. Protestene var heftige, de gikk særlig ut over stiftsamtmannen Ulrik von Cicignon (idag tilsvarende Fylkesmannen) og den lokale fogden.
Resultatet var på den ene siden at et par bønder endte med festningsarbeid på livstid etter å ha blitt benådet fra dødsdom – og på den andre siden at bøndene ble hørt ved at det ble mer orden på skatteinnkrevingen etter dette.
Ekstraskatten ble avviklet i hele Norge i 1772. I Danmark ble den stående.


Veranda.
En veranda kan ligge i alle etasjer, og oftest har den tre vegger, gulv og tak, og er en del av bygningen, eller tilbygget slik at den er et uterom med minst to vegger, gulv og tak. Adgang til slik veranda er som oftest fra innsiden.
I villaer fra slutten av det nittende århundre er det ofte verandaen et toetasjes tilbygg, med hageadgang fra verandaen i første etasje.
I det tyvende århundre er verandaen særlig kjent som uteplass i blokkleiligheter. Her kan man si at verandaen er innebygget, da taket på den ene verandaen er gulvet på verandaen i etasjen over, og sideveggene er også sidevegger i naboenes verandaer. Disse løper i hele bygningens lengde. Disse verandaene har rekkverk, mur eller balustrade på den "åpne" siden. Og ofte er den "åpne" siden utstyrt med en glassvegg som kan åpnes og lukkes.
Denne type veranda kalles gjerne "porch" i USA.
Ordet veranda antas å komme fra språket hindi.


Altan.
En altan (fra latin "altus", «høy») er et gulv utenfor en bygning, over første etasje. Takterrasser kalles ofte altaner. En altan kan ha rekkverk, og være understøttet av søyler, buegang eller annet underbygg. Underbygget kan være et inngangsparti, bislag eller annet tilbygg, og altanen er da på taket av dette tilbygget. Dette forutsetter at tilbygget ikke er i hele hovedbygningens høyde. Altan har som oftest ikke tak, men har av og til et såkalt skjermtak (ikke del av bygningens tak).
"Slottsbalkongen" er faktisk ikke en balkong, men en altan. Dette fordi det utendørs gulvet med rekkverk er taket på en buegang.


Balkong.
En balkong er et fremspring på en husfasade (over første etasje) der gulvet ofte er en fortsettelse av gulvet i rommet innenfor. Balkongen bæres som regel av horisontale bjelker fra gulvet innenfor eller støttes opp av konsoller. Den kan også henge i skråstilte opphengsstag som er festet i vegg eller tak. Balkonger er ofte omgitt av balustrader. En balkong bør ikke forveksles med en veranda eller en altan. En spesiell type balkong er en såkalt "fransk balkong" som egentlig ikke er en balkong, men bare et rekkverk på utsiden av såkalte franske vinduer.
Slottsbalkongen er faktisk ikke en balkong, men en altan. Dette fordi slottets altan er taket på en buegang.
Ordet balkong kommer fra det italienske "balcone", som er det samme ordet som det svenske balk, og det norske bjelke.


Terrasse.
En terrasse er et planert område på bakkenivå, eller på tak av bygning, eller deler av bygning, som er plassert ved fasaden. Terrasse er et fransk ord som har sin opprinnelse i det latinske "terra" som betyr jord. Området er gjerne avgrenset av støttemur eller brystning.
En terrasse kan også ha et dekke av tre, stein eller betong. (Dette dekket er grunnen til at man i USA kaller slike terrasser for "deck"). Terrassen er oftest plassert slik at det ikke er innsyn fra husets forside.
Takterrasse.
En spesiell form for terrasse er takterrasse, den brukes som en terrasse (uteplass), men er plassert på en bygnings tak.
Takterrasser i større bygg har av og til serveringsted, svømmebasseng, treningsfasisliteter og annet. Adgang til takterrassen er gjerne fra byggets trappehus, eller fra deler av bygget som er høyere, eller fra tilgrensende bygg. Av og til er takterrasse det samme som altan, spesielt er det tilfelle der et byggs deler har ulike høyder. Det ser vi for eksempel i leiligheter i enkelte skyskrapere i New Yorks Manhattan.


Because.
«Because» er en sang av The Beatles som ble utgitt i 1969 på albumet Abbey Road.
«Because» er en ballade skrevet av John Lennon, men er som sedvanlig kreditert Lennon-McCartney. Sangen følger på platen rett etter «Here Comes the Sun» og innleder en lengre medley – en «suite» bestående av flere kortere og lengre sanger som henger sammen.
Innspillingen av «Because» er bygget opp rundt et vokalarrangement for ni sangere, realisert gjennom at Lennon, McCartney og Harrison sang trestemt i tre opptak lagt på hverandre. Dette gir en rik og tett klang, som sammen med den langsomme melodien gir et inntrykk som kan karakteriseres som drømmeaktig og eterisk. På "Anthology 3" finnes en versjon der lyden av alle instrumentene er fjernet, og kun de ni sangstemmene står igjen, som en illustrasjon av The Beatles' virtuose beherskelse av flerstemmig sang.
Det hevdes iblant at denne sangen er egentlig Ludwig van Beethovens «Måneskinnssonaten» spilt baklengs. Selv om dette ikke er helt riktig, var faktisk «Måneskinnssonaten» en viktig inspirasjon for sangens tilblivelse.
"«Jeg lå på sofaen hjemme hos oss»", har Lennon fortalt, "«og hørte på at Yoko spilte Beethovens ‘Måneskinnssonaten’ på pianoet. Plutselig sa jeg; ‘kan du spille de akkordene baklengs?’ Det gjorde hun, og jeg skrev ‘Because’ rundt dem. Sangen høres også ut som ‘Måneskinnssonaten’...»"
Det er visse likheter mellom komposisjonene; i akkordstrukturen, i bruken av arpeggio (de enkelte tonene i hver akkord spilles en for en, ikke samtidig), og i det faktum at begge går i tonearten Ciss-moll, men «Because» er ikke «Måneskinnssonaten» spilt baklengs, selv om Lennon selv må ta noe av ansvaret for at denne misforståelsen har oppstått. Det er mer presis å beskrive «Because» som "inspirert" av «Måneskinnssonaten» spilt baklengs; og da først og fremst "akkordprogresjonen".
Lennon uttrykte senere en viss reservasjon i forhold til arrangementet, men både McCartney og Harrison har framhevet «Because» som en av de beste sangene på "Abbey Road". Det er også en av de første innspillingene (både når det gjelder Beatles og rock generelt) som benyttet en "Moog" synthesizer. Harrison hadde blitt eier av en slikt instrument, og jobbet på denne tiden iherdig med å lære seg å beherske det.
En coverversjon av «Because» ved sangeren Elliott Smith ble brukt under rulletekstene av filmen "American Beauty".
Eksterne lenker.
Because


Paviljong.
En paviljong er liten rund eller mangekantet bygning i park eller hage. En paviljong brukes til lysthus, restaurant eller sted for å fremføre musikk; musikkpaviljong. Det kan også bety en selvstendig del av et større bygningskompleks.
Ordet paviljong brukes også (ikke minst av politikere) som forskjønnende uttrykk om brakker til f.eks. kontor- eller undervisningsformål.


Allé.
En allé er en gate eller vei med trær på begge sider. Et eksempel på en allé kan være Bygdøy allé eller Unter den Linden.


Akutt aksent.
Akutt aksent (´) (på fransk: "accent aigu") også kjent som høyreaksent og er et diakritisk tegn. På norsk brukes akutt aksent særlig for å markere at en staving har sterkt trykk. Hovedsakelig benyttes akutt aksent i visse fremmedord, personnavn og fremmede geografiske navn for å angi hovedtrykk.
Norske eksempler.
Á á É é Í í Ó ó Ú ú Ý ý
Praktisk bruk.
På en PC med norsk tastatur skrives tegnet ´ ved å holde AltGr inne og trykke \, og deretter den bokstaven aksenten skal være over (f.eks. e blir é). Ønsker man kun aksenten trykkes mellomromstasten i stedet.
På en Mac med norsk tastatur finnes en egen tast for aksent.
Koding.
ISO-8859-1-bokstavkodingen inkluderer bokstavene "á", "é", "í", "ó", "ú", "ý" og deres respektive store bokstaver. Mange flere bokstaver er tilgjengelige i Unicode.


Oh! Darling.
«Oh! Darling» er en sang av The Beatles som ble utgitt i 1969 på albumet "Abbey Road". Skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis McCartney.
Sangen er kanskje McCartneys sterkeste vokalpresasjon både før og etter The Beatles, skjønt «Helter Skelter» og Golden Slumbers viser noe av det samme. Opptakene til sangen ble gjort tidlig om morgenen hvor stemmen var på sitt mest rustne. Det er sakte og tung blues med progresjon til taktomslaget. Sangen er bygget en klassisk modell med to vers og overgangsvers, gjentagelse av samme modell, og som en kuriositet finnes det ingen ‘intro’ eller ‘outro.’
Paul McCartney spilte bass, førstegitar, overdubbing på piano, tamborine, mens John Lennon spilte piano, George Harrison spilte også førstegitar og hadde Ringo Starr på trommer. McCartney sang førstestemmen og Lennon og Harrison hadde andrestemmene.
Eksterne lenker.
Oh! Darling


Verdenscupen i skihopping.
Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er den beste sesonglengdes sammenlagtturneringen i vinterhalvåret for menn. Verdenscupen ble første gang arrangert sesongen 80 for menn og 12 for kvinner.
Tabellen under viser de tre beste i sammendraget i hver sesong.


Gravis.
Gravis (`) (på fransk: "accent grave"), også kjent som venstreaksent, er et diakritisk tegn.
Det latinske ordet "gravis" betyr «tung» og betegner en fallende ordtone i motsetning til en «skarp» ordtone (akutt aksent). De latinske betegnelsene er oversettelser fra de tilsvarende greske βαρεῖα og ὀξεῖα (προσῳδία) med samme betydning.
I gammelgresk forekommer gravis kun i et ords siste stavelse, hvor den i visse tilfeller erstatter en akutt aksent. Gravis gikk offisielt ut av bruk i gresk i 1982. I fransk har accent grave delvis kun semantisk/ordskillende funksjon (à og ù), delvis også fonetiske kosekvenser (è gir en åpen e-lyd [ɛ]). I skriftlig norsk benyttes gravis aksent i noen fremmede navn, i adverbet "òg", i den franske preposisjonen "à" samt i noen andre sammenhenger.
Norske eksempler.
À à È è Ì ì Ò ò Ù ù
Praktisk bruk.
På en PC med norsk tastatur skrives tegnet ` ved å holde Shift inne og trykke \, og deretter den bokstaven aksenten skal være over (f.eks. e blir è). Ønsker man kun aksenten trykkes mellomromstasten i stedet.
På en Mac med norsk tastatur finnes en egen tast for aksent.
Koding.
ISO-8859-1-bokstavkodingen inkluderer bokstavene "à", "è", "ì", "ò", "ù" og deres respektive store bokstaver. Mange flere bokstaver er tilgjengelige i Unicode.


Cirkumfleks.
Cirkumfleks (^) (latin "accentus circumflexus"), også kjent som «møne», er et diakritisk tegn. Cirkumfleks har fått sitt navn fra latin "circumflexus" ("bøyd rundt") som igjen er en oversettelse av det greske ordet "περισπωμένη" ("perispomene").
På norsk brukes cirkumfleks for å angi lukket uttale, som for eksempel «jakkefôr». Ellers brukes cirkumfleks i en del fremmedord og -navn. Cirkumfleks indikerer gjerne at en bokstav har blitt «borte» i tidligere tider. I fransk var det gjerne s (hôtel fra hostel, côte fra coste (kyst)). I norsk var det gjerne bokstaven ð: "fôr" fra "fóðr", "vêr" fra "veðr", men ikke *"fâr" fra "faðir".
Norske eksempler.
 â Ê ê Î î Ô ô Û û
Praktisk bruk.
På et vanlig norsk tastatur skrives tegnet ^ ved å holde Shift inne og trykke ¨ (Tøddel, tasten til høyre for Å). Dersom en straks etterpå trykker på tasten O blir det en ô. Ønsker en kun å skrive selve tegnet trykkes mellomromstasten i stedet.
Koding.
ISO 8859-1-bokstavkodingen inkluderer bokstavene "â", "ê", "î", "ô", "û" og deres respektive store bokstaver. Mange flere bokstaver er tilgjengelige i Unicode.
Den benyttes også i ASCII for å representere en eksponent 2^3 = 8.


Jan Boklöv.
Jan Boklöv (født 14. april 1966 i Koskullskulle i Gällivare kommune) er en svensk skihopper, først og fremst kjent for å ha introdusert V-stilen i skihopping.
Boklöv deltok i verdenscupen fra 1986 til 1992. Han vant fem enkeltrenn i løpet av karrieren, og med seieren i Lake Placid i 1988, ble han den første svenske som vant et verdenscuprenn. Han vant verdenscupen sammenlagt i sesongen 1988–1989. I 1989 ble han tildelt Radiosportens Jerringpris.


ISO 8859-1.
ISO 8859-1, mer formelt ISO/IEC 8859-1:1998 Information technology -- 8-bit single-byte coded graphic character sets -- Part 1: Latin alphabet No. 1 eller mindre formelt Latin-1 er del 1 av IEC 8859, en standard for koding av tegn i Latinske alfabet. ISO 8859-1 omfatter alle ASCII-tegn pluss de fleste spesialtegn brukt i vesteuropeiske språk. Standarden er grunnlaget for to svært vanlige og sterkt beslektede tegnsett: ISO-8859-1 (merk den ekstra bindestreken) og Windows-1252. Begge disse tegnsettene tilordner egne tegn i tillegg til ISO 8859-1.
Verdiene 00-1F, 7F, og 80-9F er ikke definert i ISO 8859-1.
Merk at den franske ligaturen "œ" ikke er en del av tegnsettet.


Norges Kommunistblad.
"Norges Kommunistblad" var en dagsavis utgitt av Norges Kommunistiske Parti (NKP) fra 5. november 1923 til 1. november 1929.
Avisen ble etablert etter splittelsen i Det norske Arbeiderparti (DnA) i 1923 og ble hovedorgan for NKP. Avisen gikk inn i 1929 og ble da erstattet av "Arbeideren" som partiets hovedorgan.


Mean Mr. Mustard.
«Mean Mr. Mustard» er en sang av The Beatles som ble utgitt i 1969 på albumet "Abbey Road". Skrevet av John Lennon, men kreditert på vanlig vis McCartney.
Lennon skrev «Mean Mr. Mustard» i India da han var ved Maharishi Mahesh Yogis meditasjonsleir sammen med de andre The Beatles, inspirert av en historie han leste i avisen, ifølge ham selv, og handlet om en slem gjerrigknark som gjemte pengene sine for å forhindre at folk skulle tvinge ham til å bruke dem.
I det første utkastet til lyrikken var Mustards søster gitt navnet Shirley. Lennon forandret det til Pam da han så muligheten til å få en overgang til sangen «Polythene Pam», som etterfølger «Mean Mr. Mustard» på "Abbey Road". Sangen ble spilt inn med «Sun King» som et sammenhengende stykke.
Sangens fiksjon er om den gjerrige mannen med en stygg munn. Han har en søster ved navn Pam som har en flott kropp, men ansikt som en mann og har søppelsekk til klær.
Mange var under feiltagelse at verselinjen «keeps a ten bob note up his nose» refererte til kokain da sangen kom ut, og noen radiostasjoner nektet å spille sangen på grunn av dette, men i virkeligheten er ‘bob’ et populært navn for en skilling, som tilsvarte 12 gamle pence på 1960-tallet for før desimilasjonen av pengesystemet på begynnelsen av 1970-tallet. En ‘ten-bob’ var derfor den minste pengeseddelen på The Beatles' tid.
Eksterne lenker.
Mean Mr. Mustard


Kvinnefronten (avis).
"Kvinnefronten" var en avis utgitt av Norges Kommunistiske Parti (NKP).
Kvinnefronten var en av de NKP-avisene Inger Hagerup skrev for. Kvinnefronten var også en av de mange illegale aviser NKP ga ut under andre verdenskrig.
Redaktør for avisen var Kirsten Hansteen, som senere ble Norges første kvinnelige statsråd.


Polythene Pam.
«Polythene Pam» er en sang med rockebandet The Beatles, utgitt på albumet "Abbey Road" i 1969. Skrevet av John Lennon, men kreditert på vanlig vis McCartney.
«Polythene Pam» handler tilsynelatende om en mystisk tøs fra Liverpool kledd i en søppelsekk. Det er sagt en av inspirasjonskildene var en gang John Lennon tilbrakte tid sammen med poeten Royston Ellis og hans venninne, kledd i plast (polyethylene), men mer sannsynlig er nok en underlig kvinnelig fan fra den første Beatles-perioden på The Cavern Club som hadde den eksentriske uvanen med å tygge og spise plastikkbiter. Hun het Pat Dawson Hodgetts, men hun var aldri kledd slik som i sangen, det er nok lagt til fra en pike ved navn Stephanie som Lennon møtte på en av kanaløyene i august 1963, hvis man skal tro Beatles-ryktene.
På albumet er sangen sømløst lenket til den forgående sangen, også tekstmessig; «Mean Mr. Mustard», som nevner at det gjerrige fyren Mr. Mustard har en søster ved navn Pam som tar ham med for å se dronningen. «Polythene Pam» løper også direkte over i neste sang «She Came in Through the Bathroom Window», men teknisk sett slutter «Polythene Pam» når gitarsoloen ender, ved det stedet hvor Lennon sier: "«We'll listen to that now»", fulgt opp av, "«Oh, look out!»"
Tidsmessig, ved 0:47, er det noen som plukker opp en marraka og deretter i den høyre høytaleren kan Paul McCartney høres når han sier "«Yeah!»" mens Lennon svarer "«Great!»".
Eksterne lenker.
Polythene Pam


She Came in Through the Bathroom Window.
«She Came in Through the Bathroom Window» er en sang av The Beatles som ble utgitt i 1969 på albumet "Abbey Road". Skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis McCartney.
Handlingen i «She Came In Through The Bathroom Window» gjenspeiler en virkelig hendelse. En noe desperat tilhenger ved navn Diane Ashley fant en stige i Paul McCartneys hage og brukte denne til å klatre opp til baderomsvinduet som var delvis åpent.
«Jeg var den som klatret opp og krøp inn», har hun sagt. Hun var overrasket over å ha blitt subjektet i en Beatles-sang, og dermed bli nevnt på Wikipedia. «Jeg trodde det ikke først, fordi han hatet det skikkelig når vi brøt oss inn. Men jeg antar at hva som helst kan inspirere en sang, kan det ikke? Jeg vet at alle naboene hans ringte ham når de så at vi var kommet inn and jeg er sikker på at det ga ham linjene ‘Sunday's on the phone to Monday/Tuesday's on the phone to me’»
Den øvrige lyrikken handler om fiktiv person og McCartney nevnte i en dokumentar vist den 6. februar 2002 at denne delen var inspirert av en gang han satt bak i en taxi i New York. Sjåførens navn, ‘Quitts’, kunne leses på et skilt, og ved siden av; ‘Ex Police Department’ og det inspirerte følgende strofe: "«And so I quit the Police Department and got myself a steady job...»"
«She Came In Through The Bathroom Window», som er en forbausende kort sang, ble spilt uten pause rett etter «Polythene Pam» som en del av en lengre medley. Etter sigende er det McCartney som spiller elektrisk gitar mens George Harrison spiller bass.
The Beatles ga sangen til Joe Cocker, som ga den ut i sin versjon i 1969, men etter Beatles originale versjon. Cockers versjon ble benyttet på lydsporet til den mislykkede filmen "All This and World War II" i 1976.
Eksterne lenker.
She Came in Through the Bathroom Window


Saua.
Saua (eller Sauarelva) er en elvestrekning i Sauherad kommune i Telemark. Elva drenerer Heddalsvatnet, og munner ut i Norsjø ved Akkerhaugen. Elva er en del av Skiensvassdraget. Er gjennom Norsjø-Skienkanalen forbundet med havet.


DocBook.
DocBook er et oppmerkingsspråk skrevet i XML eller SGML som er designet for å skrive tekst i form av bøker eller artikler.
Det er spesielt egnet for dokumentasjon og bøker, og er et av de mest brukte filformatene for dokumentasjon til programvare og annen litteratur.
Formatet vedlikeholdes og utvikles av "DocBook Technical Committee"
DocBook fokuserer på struktur og innhold, og inneholder i liten grad elementer som lar forfatteren styre utseendet.
HTML, Postscript, PDF, troff, Rich Data Format og de fleste formater som tekst kan gjengis som.
Det ble tidligere stort sett brukt av prosjekter innen fri programvare/open source, men blir i stadig større grad også tatt i bruk i kommersiell øyemed.
Et DocBook-dokument kan variere i størrelse fra en liten artikkel eller notis til en bok, et sett med bøker eller teoretisk sett et helt bibliotek.
Den hierarkiske strukturen deler inn teksten i avsnitt, seksjoner, kapitler, bøker og sett med bøker og inneholder ingen definerte grenser for størrelsen av innholdet.
Som vist i eksempelet ovenfor indikerer elementene kun hvilken type informasjon som er i teksten, ikke hvordan den skal se ut.
Design og oppsett av utseendet foregår i neste steg i prosessen mot det endelige formatet, ved hjelp av stilsett som kan modifiseres i henhold til mediet eller filformatet som teksten skal konverteres til.
Det kan for eksempel være ønskelig med sideskift i en PDF-fil, for HTML er det ofte ønskelig med alt i en enkelt fil, eller teksten kan splittes opp i mange små filer.
En fordel med dette er at forfatteren slipper å henge seg opp i detaljer med utseendet, men kan overlate denne jobben til programmer som er spesielt beregnet for typografi.


Anthology 3.
"Anthology 3" er et samlealbum av The Beatles gitt ut i oktober 1996 av Apple Records som en del av "The Beatles Anthology"-serien. Albumet inneholder rariteter og alternative versjoner av sanger fra de to siste årene i bandets karriere, med start ved innspillingene for "The Beatles" (også kjent som "The White Album") og frem til de siste innspillingene for "Let It Be" og "Abbey Road" sent 1969.
En oppfølger til «Free as a Bird» fra "Anthology 1" og «Real Love» fra "Anthology 2", var ment å være en John Lennon solodemo kalt «Now and Then» som skulle lages i samme stil som forgjengerne, med nye instrumental- og vokalspor fra de gjenlevende medlemmene i The Beatles. Men det ble ikke noe av på grunn av komplikasjoner og lydkvalitets problemer involvert i Lennons demo. På dens plass er «A Beginning», et orkestral instrumental spor, originalt ment for å være med på "The White Album".
I likhet med de forrige "Anthology" albumene, så er coveromslaget laget av Klaus Voormann, en collage med The Beatles-relaterte bilder på en vegg med albumcovere. Et oppdatert bilde av Voormann kan bli sett i George Harrisons hår på "Revolver"s albumcover.
Om Anthology 3.
Samlingen inneholder sanger og lyder, variasjoner av kjente komposisjoner i annerledes tapping som aldri tidligere har vært kjent utenfor Apple Records, med unntak av piratutgaver og bootlegs, blant disse finnes «Beginning» og «Not Guilty». De første tidlige demoene fra bandets siste dager, som akustiske utgaver av George Harrisons «While My Guitar Gently Weeps» og «Something». Det er også svært tidlige opptak av sanger som gruppens medlemmer aldri utga med The Beatles (før nå), men som soloartister; Paul McCartneys «Junk» og «Teddy Boy» og George Harrisons «All Things Must Pass».
Sangen «Come and Get It» som McCartney skrev for gruppen Badfinger, som Apple Records ga ut, finnes også her. Versjonen av «Happiness Is A Warm Gun» viser at John Lennon var i begynnelsen med å konstruere sangen og at den ble skrevet i tre deler, og her finnes «I Need a Fix» og «Mother Superior» delene. «Because» uten instrumenter er et fint musikkstykke som viser hvor gode harmonier Lennon, McCartney og Harrison kunne synge.
Disk to (CD 2).
Savile Row-innspillingene fant sted i the Beatles' kontorbyggning i 3 Savile Row mellom 22. januar og januar, 1969. De gikk tilbake til røttene, derfor er alle sangene fra Savile Row spilt inn live i studio og ble filmet som en del av "Let It Be" og filmen med samme navn. Billy Preston kan høres på noen av sporene, blant annet «I've Got a Feeling».


Ren tekst.
Med ren tekst menes i datasammenheng tekst som ikke inneholder spesielle formateringskoder til bruk for eksempel i tekstbehandlere eller andre dataprogrammer.
Filene er lesbare for mennesker, i motsetning til binærfiler som ofte bare er forståelig for datamaskiner.
Ren tekst har vært i bruk siden datamaskinens begynnelse, og blir i dag brukt til alt fra småfiler (inneholder mange ganger ingen tegnkoder i det hele tatt, kun tekst og linjeskift) til store datamengder, i stadig større grad i form av XML.
Et eksempel på dette er også her – alle artikler på Wikipedia er skrevet i ren tekst med enkle formateringskoder.
Dette gjør det enkelt å importere teksten inn i tekstbehandlere eller andre programmer.
Den vanligste forskjellen på tekstfiler er tegnsettet, den interne tallverdien som et tegn representeres ved i maskinen.
Oppfatningen om hvilke filer som kan defineres som «ren tekst» har forandret seg i årenes løp. I begynnelsen da ASCII dominerte med sine syv bit, ble kun filer som bare inneholdt tegn i området 32–127 regnet som dette.
Etterhvert som 8-bit tegnsett ble mer og mer vanlig omfattet «ren tekst»-begrepet i tillegg til den foregående definisjonen også visse tegn i området 128–255. De fleste tegnsettene baserte seg på kun åtte bit, noe som begrenset antall tegn per tegnsett til 256. Dette forandret seg da Unicode ble introdusert, og en vanlig oppfatning av ren tekst er at den skal være leselig for det menneskelige øye.
En annen forskjell mellom filer som kan karakteriseres som «ren tekst» er formen på linjeskift.
Eksempler på dette er 0x0A for Unix-lignende systemer og 0x0D+0x0A i MS-DOS og Microsoft Windows.


Bøelva (Bø).
Bøelva i BøBøelva er en elv i Telemark. Elva, som er en del av Skiensvassdraget, har sitt utspring i Seljordsvatn og renner gjennom Bø kommune og Gvarv i Sauherad. Bøelva munner ut i Årnesbukta i Norsjø.


Vallaråi.
Vallaråi er en elv i Seljord kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Flatsjå (161 moh.) og munner ut i Seljordsvatn, like øst for Seljord sentrum. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Kvadratrot.
I matematikk er kvadratroten til et positivt, reelt tall "a", det positive reelle tallet som ganget med seg selv gir "a" som resultat. Kvadratroten til "a" skrives formula_1.
For eksempel er formula_2, siden 3 × 3 = 9.
Hvis "a" ≠ 0, finnes det to tall "x" som tilfredsstiller ligningen "x"2 = "a", og noen ganger betegnes begge disse tallene som kvadratrøttene til "a". Hvis "a" er et positivt reelt tall, er kvadratrøttene et positivt og et negativt tall med samme absoluttverdi. For eksempel er kvadratrøttene til 9 lik 3 og -3. Symbolet √a refererer likevel alltid til den "positive" kvadratroten. Hvis "a" er et negativt tall, er begge kvadratrøttene imaginære, og hvis "a" er kompleks, er begge kvadratrøttene også komplekse.
En annen måte å skrive kvadratroten av x på, er å opphøye i en halv, altså: formula_3, eller mer generelt: formula_4.
Symbolet formula_5 ble først benyttet på 1500-tallet.
Noen regneregler.
Følgende egenskaper for kvadratrøtter gjelder for alle positive, reelle tall x og y, og kan utledes fra potensreglene
Metode for å regne ut kvadratrot uten kalkulator.
Dette er en flere tusen år gammel metode fra Babylonia.
La formula_10 være formula_1.
Grunnen til at man fortsetter med formula_14, formula_18, etc, er at jo lenger man kommer, desto mer nøyaktig blir svaret.
Vi skal finne kvadratroten av 7. Vi vet at 2 er roten av 4, og 3 er roten av 9. Derfor må roten av 7 ligge i mellom 2 og 3, velger derfor formula_19.
Ved å bruke 3 desimaler, ser vi at den tredje desimalen ikke forandrer seg fra formula_14 til formula_18, som betyr at vi har funnet svaret med 3 desimaler. Regner man ut roten av 7 på kalkulatoren, får man svaret 2,64575.. Vi ser derfor at metoden stemmer ganske nøyaktig.


British American Racing.
British American Racing (BAR) var en formel 1-konstruktør som konkurrerte fra 1999 til 2005. Laget var oppkalt etter selskapet British American Tobacco (BAT), som eiet og sponset laget for å markedsføre sigarettmerket Lucky Strike. Honda kjøpte en 45% eierandel i laget i november 2004 og de gjenværende 55% i september 2005, slik at laget ble omdøpt til Honda Racing F1 for 2006-sesongen. BAT vil fortsette som tittelsponsor med Lucky Strike i 2006, men trekker seg helt ut av formel 1 etter dette.


British American Tobacco.
British American Tobacco Plc, BAT, er verdens nest største tobakksselskap (etter Philip Morris). Selskapet har sitt hovedkontor i London, England og ble grunnlagt i 1902. British American Tobacco Norway AS er en del av selskapet.


Strawberry Fields Forever.
a> som ga navn til «Strawberry Fields Forever»
«Strawberry Fields Forever» er en sang som ble utgitt i originalversjon av den engelske gruppen The Beatles.
Sangen er kreditert duoen John Lennon / Paul McCartney, men er i sin helhet skrevet av Lennon. «Strawberry Fields Forever» ble først utgitt på en dobbel A-side singel sammen med McCartney-låten «Penny Lane» 13. februar 1967, og ble nummer 2 på de engelske singlelistene. Den ble senere samme år utgitt på albumet "Magical Mystery Tour". «Strawberry Fields Forever» var i utgangspunktet tenkt å være en del av albumet "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". Sangen har sin tittel etter barnehjemmet Strawberry Field drevet av Frelsesarmeen i Liverpool, hvor Lennon pleide å leke som barn.
«Strawberry Fields Forever» går for å være en av The Beatles' mest komplekse og banebrytende komposisjoner, og sangens surrealistiske og avantgardistiske overtoner gjorde den til en referanselåt for den psykedeliske rocken i siste halvdel av 60-tallet.
Vis-à-vis Lennons hjem på vestsiden av Central Park i New York er et lite område av parken kalt Strawberry Fields, til minne om Lennon som ble drept på gaten like ved i 1980.


Kriegsmarine.
Kriegsmarine var navnet på den tyske marinen i perioden 1935 til 1945. Forløperen var Reichsmarine og etter den andre verdenskrig ble de få gjenværende skipene fordelt mellom seierherrene. Etter at Vest-Tyskland rustet opp igjen og ble medlem av NATO i 1956 ble marinen uformelt referert til som forbundsmarinen. Etter at DDR opprettet sin egen militære styrke i 1956, Nationale Volksarmee, fikk marinedelen navnet Volksmarine. Etter gjenforeningen i 1990 ble det bestemt at marinen skulle kalles Deutsche Marine.
Historie.
Etter slutten av første verdenskrig la Versailles-traktaten begrensninger på Tysklands militære slagkraft. Luftwaffe ble nedlagt, mens marinen – "Reichsmarine" – fikk ha maksimalt 6 større krigsskip inntil 10 000 tonn, og et begrenset antall mindre fartøyer. Lommeslagskipene «Admiral Graf Spee», «Deutschland» og «Admiral Scheer» ble bygget for å komme akkurat under grensen på 10 000 tonn.
Etter at nasjonalsosialistene grep makten i 1933 startet Tyskland å ruste opp. I mars 1935 kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens militære bestemmelser, dette inngikk i plan Z. I juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenskomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke langt utover "Versailles-traktatens" begrensninger.
"Kriegsmarine" ble dannet 1. juni 1935 under ledelse av storadmiral Erich Raeder og markerte starten til et stort byggeprogram av tyske skip. I 1934 ble kjølen strukket på slagskipet «Gneisenau», i 1935 på «Scharnhorst» og i 1936 «Tirpitz» og «Bismarck».
"Kriegsmarine" var første gang i kamp i den spanske borgerkrigen, og et marinefartøy ble brukt i innledningen til gjenerobringen av Danzig 1. september 1939. Erich Raeder var pådriver for at Norge skulle invaderes for å gi "Kriegsmarine" baser. I begynnelsen hadde de store overflateskipene en viss suksess, men de ble jaget av den overlegne britiske marinen og viste seg å være sårbare for luftangrep. Etter at flaggskipet «Bismarck» ble senket i 1942 bestemte tyskerne seg å satse på ubåtflåten som hadde suksess inntil 1943. En vesentlig del av overflateskipene befant seg i de siste krigsårene i Østersjøen, det siste havområdet Kriegsmarine kontrollerte. Her spilte de en sentral rolle da tyskerne trakk seg tilbake ved slutten av krigen. I de siste månedene før kapitulasjonen ytte Kriegsmarine en betydelig innsats i evakueringen av hundretusenvis av flyktninger fra Østpreussen.
Kriegsmarine i Norge.
Den tyske marinen var sterkt involvert i invasjonen av Norge, og led alvorlige tap i norske farvann. Etter at invasjonen var gjennomført etablerte tyskerne flere viktige baser for overflatefartøyer og ubåter i Norge.
Marinen hadde også med øremerket personell til å bemanne de norske kystfortene som ble tatt under invasjonen. Videre var det frem til våren 1941 utelukkende marinen som hadde ansvaret for kystforsvaret av Norge.
Etter at «Marineoberkommando (MOK) Norwegen» ble opprettet i april 1940 kom det etterhvert en kommandant for "Seeverteidigung Oslofjord" med base i Horten, en "Admiral der norwegischen Westküste" i Bergen (admiral Otto von Schrader), en "Admiral der norwegischen Nordküste" i Trondheim og en "Admiral der norwegischen Polarküste" med base i Tromsø. I tillegg var det en kort periode en kommandant for "der norwegischen Südküste" i Kristiansand
Kommandantene hadde underlagt flere områder, som igjen var underlagt hver sin "Seekommandant". Hver "Seekommandant" hadde egne dedikerte sjø- og bakkestyrker, som eksempelvis havnesikringspatruljer, oppsynsbåter og kystfort.
Kriegsmarine bygget også flere såkalte fjernkampbatterier som var grovt skyts beregnet på skyting over store avstander. Eksempler på slike batterier er Batterie Vara, Batterie Dietl,Austrått fort, Vardås fort og Fjell festning.
De havgående overflateskipene som periodevis var i Norge, hørte ikke under MOK Norwegen, heller ikke ubåtene som hadde en egen ubåtkommando – "Befehlshaber der Unterseeboote (BdU) Norwegen". MOK hadde en egen avdeling for sivile fartøyer.


Raumar Orientering.
Raumar Orientering (tidligere Raumar Orienteringslag) er en orienteringsklubb fra øvre Romerike. Klubben ble dannet i 1993 som et samarbeid mellom klubbene Gjerdrum, Ullensaker, Nes, Hurdal, Eidsvoll og Frogner. Frogner O-lag ble med i samarbeidet før sesongen 2005.
Raumar Orientering kom i 2004 på 3. plass i verdens største stafett for ungdomslag, Tiomila. I samme stafett året etter kom laget på 5. plass. Raumar Orientering har også vært representert i junior-VM flere ganger.
I 2008 ble Raumar nok en gang nummer tre i 10-mila. To år senere, i 2010, tok Raumar det store steget opp på toppen av seierspallen og vant stafetten med Magne Haga, Karoline Sønsterudbråten, Line Maria Haugen Melby og Vetle Christiansen på laget.


Liste over stortingsrepresentanter 1889–1891.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1889 til 1891. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Det var totalt 114 representanter, fordelt med 49 til Høyre, 37 til Venstre,
24 til Det Moderate Venstre og 4 mangler parti.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1889-1891


Liste over stortingsrepresentanter 1886–1888.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1886 til 1888. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Det var totalt 114 representanter, fordelt med 84 til Venstre, 30 til Høyre.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1886-1888


Liste over stortingsrepresentanter 1883–1885.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1883 til 1885. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Det var totalt 114 representanter, fordelt med 83 til Venstre, 31 til Høyre.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1883-1885


Orkanen Hugo.
Orkanen Hugo ble først oppdaget som en gruppe tordenbyger nær Kapp Verde, Afrika 9. september 1989. Bygene beveget seg vestover og fire dager senere (11. september) ble disse bygene til en tropisk storm. Stormen utviklet seg til orkan 13. september. Når orkanen nådde Karibien forårsaket den massive ødeleggelser på steder som Guadeloupe, St. Croix, Montserrat og Puerto Rico, hvor seks mennesker døde 18. september.
Hugo nådde Nord-Amerika om kvelden 21. september som en kategori 4-orkan på Saffir-Simpson-skalaen like nord for Charleston, South Carolina i retning mot Charlotte, Nord Carolina. Opprinnelig hadde orkanen kurs for Savannah, Georgia, som var evakuert, men gikk i retning mot Charleston. Hadde orkanen gått mot Savannah ville det vært den første store orkanen som traff østkysten mellom Palm Beach, Florida og Savannah River siden 1899. I stedet skulle det gå ytterligere 15 år, inntil orkanen Jeanne, som traff nordlige delen av Palm Beach i 2004.
Da orkanen hadde gitt seg, sa guvernøren i South Carolina Carroll A. Campbell at orkanen hadde felt nok trær til å bygge et hus til hver familie i delstaten West Virginia, som har 1,8 millioner innbyggere.
Orkanen bragte også med seg nærmere 3000 tornadoer, som også stod for store ødeleggelser.
Hugo forårsaket skader for $7 milliarder (tilsvarer $9,4 milliarder i 2000-verdi) i USA, i tillegg til skader for $3 milliarder i Karibien.
Kildene spriker når det gjelder antall omkomne på grunn av orkanen Hugo. American Meteorological Society hevder 49 omkom i USA. Noen hevder 56, mens andre statlige myndigheter hevder 32. Totalt omkom 70 – 100 mennesker av orkanen, inkludert Karibien.
Nødhjelp ble blant annet gitt av Røde Kors, Frelsesarmeen og flere kirkemenigheter.
På øya St. Croix tok omfattende plyndring og lovløshet til etter orkanen Hugo. Telefon, elektrisitet, sykehus, banker, flyplassen og 90% av all infrastruktur var vesentlig skadet eller ødelagt. Tre dager etter at orkanen traff øya, spurte guvernøren for De amerikanske jomfruøyene president George H.W. Bush om føderal bistand for å gjenopprette lov og orden på øya. 20. september kom militære styrker til øya. Disse ble værende i to måneder.
Fraktfly ble brukt til å fly inn mat, vann og mobile sykehus.
Se også.
Hugo, Orkanen
Hugo, Orkanen


Bosporos.
Bosporos (gresk "Βόσπορος", tyrkisk Boğaziçi) er et strede som deler den europeiske delen (Rumeli) og den asiatiske delen (Anadolu) av Tyrkia, og forbinder Marmarahavet (Marmara Denizi) med Svartehavet (Karadeniz).
Kysten av stredet er tett befolket med byen Istanbul utbredt på begge sider (Istanbul har minst 11 millioner innbyggere).
Det går to bruer over Bosporos. Den første, Boğaziçibrua (Bosporos I) er 1074 m lang og ble åpnet i 1973. Den andre, Fatih Sultan Mehmed-brua (Bosporos II) ligger rundt fem km lenger nord og er 1090 m lang. Den ble åpnet i 1988.
En 13,7 km lang jernbanetunnel, Marmaray, er under bygging, og er planlagt ferdig i 2014. Ca 1400 m av tunnelen vil gå under stredet, med en dybde på rundt 55 m.
Via høyspentmaster går det også tre kraftlinjer over Bosporos.
Navn.
Bosporos er også kjent som "Bosphorus" på engelsk, latin og andre språk, men dette er en gammel stavemåte. På tyrkisk kalles stredet " Boğaziçi " eller "İstanbul Boğaziçi " og på moderne gresk "Βόσπορος". "Bosforus" er noen ganger brukt i manuskripter på latin, på fransk brukes "Bosphore" og på spansk "Bósforo".
De gamle grekerne brukte navnet "Trakisk Bosporus" på stredet for å skille det fra "Kertsj-stredet" (mellom Svartehavet og Azovhavet) som de kalte "Kimmerisk Bosporus".
Bosporos i gresk mytologi.
Navnet på stredet kommer fra den greske myten om "Io", en av Heras prestinner, som ble forført av Zevs. For å beskytte henne mot Heras sjalusi, skapte han henne om til ei kvige. Men Hera lot seg ikke lure, og sendte en kubrems for å plage henne. Io kastet seg så ut i strømmen, som derfor er blitt hetende Bosporos – «Kustrømmen».
Mytene sier også at flytende klipper en gang knuste alle skip som forsøkte å passere Bosporos, men at Jason med list fikk klippene til å feste seg, slik at grekerne fikk åpnet tilgangen til Svartehavet.
Naturforhold.
Bosporos ble formet for omkring 7 600 år siden, da det stigende Middelhavet og Marmarahavet brøt seg vei til Svartehavet, som da var en lavereliggende ferskvannssjø. Noen mener at den enorme flommen dette medførte, som rammet bebygde og sannsynligvis dyrkete områder på nordkysten av Svartehavet, er historisk basis for flomfortellingene i Gilgamesh-eposet og syndfloden i Bibelen.
Stredet er 30 km langt, den største bredden er på 3700 m i det nordlige innløpet og det er smalest mellom Anadoluhisarı og Rumelihisarı med 750 m (hisarı betyr tårn). Dybden varierer fra 36 til 124 m.
Strømforhold.
Overflatestrømmen løper fra Svartehavet mot Marmarahavet med en fart på 3-5 km/t. Samtidig oppstår det bakevjer og lokalt sterke motstrømmer langs land. Sterk vind kan i perioder snu retningen på hovedstrømmen, og drive vann inn i Svartehavet.
Hovedstrømmen motsvares av en nordgående understrøm på ca. 40 meters dyp. Dypvannstrømmen stanses av en terskel mot Svartehavet, og blander seg deretter med hovedstrømmen. Understrømmen er vel kjent blant fiskere langs Bosporos, idet den kan trekke båter med garn ute nordover mot hovedstrømmen. På tyrkisk kalles den "kanal".
Topografi.
Strendene langs Bosporos skifter mellom nes og bukter, og ofte på en slik måte at ei bukt på den ene bredden motsvares av et nes på den andre. De fleste buktene danner avslutninga av små bekkedaler. Det er ingen elver av betydning som løper ut i Bosporos.
Kysten er mange steder bratt, særlig i den nordlige delen. Høydeforskjellene er likevel små; de største høydene langs Bosporos er Büyük Çamlıca (262 m) og Yuşa Tepesi (201 m)
Nær den sørlige enden av Bosporos er det en fjord på europeisk side. Den heter Det gylne horn ("Haliç" på tyrkisk) og avgrenser den eldste delen av Istanbul med bymur rundt, fra andre deler nordover.
Flora.
De ubebygde områdene langs Bosporos er for det meste skogkledd. Vanlige treslag er sypress, pinje, platan, hestekastanje, terebint og judastre. Skogbranner er vanlige.
Fugleliv.
Trekkfugler mellom europa og asia følger vanligvis en av to hovedtrekkruter. Mens de vestlige fuglene følger kysten langs vestafrika over Gibraltar flyr de østlige trekkfuglene over Bosporosstredet på vei til og fra østeuropa. Stredet og områdene rundt huser derfor et meget stort antall fuglearter i trekksesongene og er derfor et attraktivt reisemål for ornitologer. Området er spesielt attraktivt for de som vil studere rovfugler.
Historie.
Bosporos har alltid hatt en stor kommersiell og strategisk rolle der stredet er på sitt smaleste. Rundt 500 f.Kr opprettet den greske bystaten Athen, som var avhengig av å importere korn fra Skytia, viktige allianser med byene som kontrollerte stredet, så som den megarianske kolonien Bysants.
Bosporos’ strategiske betydning var medvirkende til at den romerske keiseren Konstantin den store grunnla sin hovedstad der i 330, Konstantinopel.
Byen ble i 1453 hovedstad i Det ottomanske riket. For å erobre byen bygde ottomanene en borg på hver side av stredet, Anadoluhisarı (1393) og Rumelihisarı (1451).
Opp igjennom århundrene har Bosporos beholdt sin strategiske betydning, og strid om kontrollen over stredet har ført til en rekke konflikter i nyere historie. Vi kan nevne den russisk-tyrkiske krig 1877-1878 og angrepet til de allierte styrkene ved Dardanellene i 1915 under første verdenskrig. Flere internasjonale traktater har regulert trafikken i stredet, blant annet Montreux-konvensjonen av 1936 som garanterte fri skipsfart gjennom Bosporos og Dardanellene. Denne traktaten er nå erstattet av et IMO-regime.


Liste over stortingsrepresentanter 1880–1882.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1880 til 1882. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1880-1882


Kurérhund.
Kurérhunder var viktige brukshunder for både militære og sivile krefter fram til og med 1. verdenskrig, men etter denne hendelsen tok moderne kommunikasjon mer og mer over for den jobben disse hundene utførte.
En kurérhund fikk trening i å bringe beskjeder o.l. mellom to punkter, som oftest mellom to hundeførere. Slike hunder ble benyttet på begge siden av konflikten under en krig, f.eks. til å bringe viktige beskjeder og medisiner mellom framskutte styrker og kommandosentralen. Også Røde Kors benyttet slike hunder i sin tjeneste. Hundene var trent i å krysse over åpent lende under såvel bomberegn som kryssild og branner. Hundetypene som ble valgt måtte derfor være utholdende, uredde, tøffe, pågående og iherdige. Britene benyttet ofte terriere, som f.eks. airedaleterrier. Tyskerne, på sin side, benyttet gjerne pinscher, schnauzer eller schäferhund.


Væske.
Væske betegner en aggregattilstand (fase) som har fast volum men ikke fast form. I likhet med gasser, kan væsker flyte (strømme) og endre form på vilkårlig måte, men vil i motsetning til gasser ikke fylle tilgjengelig volum i en beholder. Faststoff har tilnærmet fast volum, men kan i motsetning til væske ikke endre form på vilkårlig måte. Væsker kan flyte mer eller mindre lett, hvor vann er et eksempel på en væske som flyter lett, mens honning er seigtflytende.
Væske er, sammen med faststoff og gass, en av de tre klassiske aggregattilstandene og et svært viktig begrep i fysikk, kjemi og andre naturvitenskaper.
Egenskaper.
Væskefasen er knyttet til en større samling av stoff: en kan ikke snakke om at et enkelt atom eller molekyl er væske, gass eller faststoff. Væsker er bygget opp av molekyler hvor bindingen mellom molekylene er langt sterkere enn for gasser, men ikke så sterk at molekylene sitter i låste posisjoner, som faststoff. De fleste væsker har forholdsvis små molekyler, bestående av én til noen titalls atomer, men noen kan også være større, som termoplast.
Stoff endrer faser og typisk blir en væske til faststoff når den kjøles ned, og til gass når det varmes opp. Denne overgangen skjer gjerne ved klart definerte temperaturer (kalt kritiske temperaturer) som er spesielt for hvert enkelt stoff. Eksempel på dette er væsken vann, som fryser til is (faststoff) ved 0 °C og fordamper (gass) ved 100 °C ved et trykk på en atmosfære. Tilsvarende går gass ofte over til væske under stort trykk. På langt nær alle faste stoffer har en væskefase, fordi temperaturøkning fører til en kjemisk reaksjon i stedet for en faseendring. F.eks. vil tre begynne å brenne (kjemisk reaksjon) ved oppvarming i stedet for å gå over i væskeform. De eneste grunnstoffene som er væsker ved standard trykk og temperatur er kvikksølv og brom.
Når man har stoff som er sammensatt av flere typer molekyler skjer ofte overgang til væskefasen ved ulike temperaturer for de ulike typene. F.eks. ved blanding av fett i vann, vil disse danne en felles væskefase ved 80 °C mens fettet separeres ut og blir fast, mens vannet fortsatt er flytende, når temperaturen reduseres til 15 °C.
Overflatehinner er vanlige på væsker og disse gjør at små mengder væsker fanges i dråper isteden for å renne. Overflatehinner er spesielt viktig ved små mengder væske og strøm gjennom tynne rør. Den kjemiske sammensetningen av væsken avgjør hvor sterk overflatehinnen er. F.eks. vil tilsetning av salt eller oppvaskmiddel svekke overflatehinnen til vann.
Husholdning.
Vann er det viktigste næringsmiddelet og tilførsel av rent vann, eller vannbasert væske, er en forutsetning for ethvert samfunn. I moderne husholdninger er stort sett dette løst ved hjelp av et omfattende rørnett for vannforsyning, ofte supplert med separat salg av vann på flaske hvis vannet fra rørene ikke er rent nok. Tilsvarende finnes separate rørnett for kloakk, hvor vann brukes til å frakte avfall vekk fra husholdningene. En husholdning bruker væsker til matlaging, rengjøring (såper og rengjøringsmidler) og oppvarming (sentralfyr).
Prosessindustri.
Prosessindustri er den samfunnsektoren som i størst grad gjør bruk av væsker og de fleste industrielt fremstilte produkter har gjort bruk av væsker.
Jordbruk.
Vann er forutsetning for alt jordbruk, inkludert fiske og havbruk. Jordbruk er enten basert på naturlig tilførsel av vann, men en stor del av verdens jordbruk er også avhengig av kunstig vanning, og
kunstige vanningsanlegg er dermed nødvendig for verdens matproduksjon. I tillegg bruker moderne jordbruk i stort omfang insektmidler i væskeform samt at jordbruksindustrien bruker store mengder vann til rengjøring
Skipsfart.
Skipsfart bruker vann til transport og den største delen av frakt av tung eller voluminøst materiale foregår til sjøs.
Historikk.
Forståelse av væsker er knyttet sterkt til utviklingen av vitenskap, teknologi og industri.
Den første milepælen i kunstig fremstilte væsker er smelting av metall, som sparket i gang bronsealderen for ca. 5500 år siden. De antikke høykulturene gjorde også bruk av væsker til medisinske salver og kremer, forløperen til moderne farmasi. Fluiddynamikk, dvs. læren om hvordan væsker strømmer, har røtter i antikken, hvor det ble laget avanserte rørsystemer, både basert på pumper (Arkimedes' skrue)
og på hevertprinsippet. Hevertprinsippet sier at væske strømmer gjennom en fylt slange (eller rør) hvis uttaket ligger lavere enn inntaket, uavhengig av hvor midten av slangen er. Oppdagelsen av hevertprinsippet tilskrives Ktesibios fra Alexandria, 3. århundre f.kr. Prinsippet bak Oppdrift ble først forstått av Arkimedes, som fant at et legemes oppdrift er lik tyngden av vannet den trenger bort.
Den moderne, matematiske formulerte, fysiske forståelsen av væsker begynner på 1600-tallet med Blaise Pascals, som viser hvordan væskenivå avhenger av trykk, dvs. prinsippet bak et barometer. De dynamiske egenskapene til væsker bygger først og fremst på Isaac Newtons mekanikk og den første generelle beskrivelse for væskers bevegelse er Eulerligningene, som gjelder for ikke-viskøse (lettflytende), ikke-kompressible, væsker, slik som vann (uten turbulens). Den komplette forståelsen av klassiske væsker kommer med Navier-Stokes-ligningene på begynnelsen av 1800-tallet. Disse ligningene beskriver alle egenskapene til klassiske væsker og alle andre ligninger er spesialtilfeller av disse. Navier-Stokes-ligningene er dog vanskelige å løse og ennå er ikke alle typer løsninger funnet. Først og fremst gjelder dette turbulent flyt. Ut over klassiske væsker finnes det fire andre moderne væsketeorier: 1) Relativistiske væsker. 2) Mikroskopisk beskrivelse av væsker. Denne er fortsatt mangelfull. 3) Kvantevæsker, som oppstår nær det absolutte nullpunkt. 4) Væskeligende tilstander, f.eks. strøm av sand i et timeglass.
Fysiske størrelser.
De fysiske ligninger for væsker avhenger ikke direkte av temperatur, men væskeparametrene avhenger av temperatur, f.eks. blir viskositeten i honning mindre når den varmes opp. Væsker klassifiseres ut fra tetthet og viskositet
Ofte bruks kombinasjoner og negasjoner av de overnevnte typene, f.eks. ikke-newtonske væsker.
Oppdrift.
Kraften som virker på et legeme senket i en væske. Oppdriften går alltid i retning av overflaten, motsatt retning av tyngden. Arkimedes lov sier at oppdriften er like stor som tyngden av vannet legemet fortrenger.
Positiv oppdrift vil si at oppdriften er større en tyngden og legemet vil stige mot overflaten. Negativ oppdrift vil si at oppdriften er mindre enn tyngden og legemet vil syke mot bunnen. Nøytral oppdrift vil si at oppdrift og tyngde er like og legemet er i ro.
Hydrodynamikk.
Hydrodynamikk beskriver væskers bevegelse, som igjen er av to hovedtyper: strømer og bølger. Strøm vil si at det foregår en masseforflytning. En deler ofte inn i to typer strøm: laminær strøm vil si at væsken strømmer langsomt, stabilt og uten turbulens. Turbulent strøming vil si at strømmen er kaotisk. Ofte kan en større strøm ha både laminære og ikke-laminære områder.
Bølge vil si at det er energioverføring uten netto masseoverføring. F.eks. kan en bølge bevege seg tvers over Atlanterhavet, mens vannet egentlig bare beveger seg opp og ned. De store havene har en særdeles komplisert bølgedynamikk og det finnes mange typer bølger. Ofte er disse bølgene knyttet til en flate, enten havoverflaten eller termiske sjikt. Tsunamibølger er bølger forårsaket av jordskjelv eller ras, som kan tilbakelegge store avstander, og forårsake stor skade når de treffer land.
Pascals lov.
Pascals lov beskriver trykket til en væske i et tyngdefelt, f.eks. på jorden. Loven sier at trykkforskjellen mellom to punkter er proporsjonal med dybdeendringen,
med trykk "P", dybde "y", tetthet formula_5, og tyngdeakselerasjon "g". Dette betyr at trykket i havet blir større jo dypere en kommer. Loven brukes også til å lage barometer, hvor en leser av høyden av en kvikksølvsøyle for å bestemme trykket.
Bernoullis ligning.
Bernoullis ligning beskriver hvordan hastigheten til en væske i en slange avhenger av trykk og høyde. Denne ligningen brukes for å beskrive rørsystemer og hydraulikk.
Eulerligningene.
Eulerligningene beskriver flyt av ikke-viskøse væsker. Eulers ligninger regnes som en god tilnærming til mange
typer væsker og er i utstrakt bruk, siden de er fundamentalt mye enklere å løse en Navier-Stokes ligninger.
Navier-Stokes-ligningene.
Navier-Stokes-ligningene er den overordnede teorien som beskriver bevegelse av all typer klassiske væsker. Ligningene er i sin mest generell form svært vanskelige å håndtere og hydrodynamikk er som fag er i hovedsak opptatt med å finne egnede beskrivelser for spesielle tilfeller.
Relativistisk strømning.
Relativistisk strømining betyr at strømningshastigheten er svært høy, i nærheten av Lysets hastighet, og disse beskrives med formler som er Lorentz-invariante.
Væskelignende tilstander.
Det finnes en rekke fysiske systemer som flyter, men som ikke egentlig er væsker, f.eks. strømning av sand i timeglass, leire, bolledeig, og snøras. Slike væskelignende tilstander er vanlige, men kan ikke beskrives av Navier-Stokes ligninger og mangler en enhetlig teori.
Kvantevæsker.
En superfluid er en type væske som opptrer ved svært lave temperaturer. Superfluider flyter uten viskositet. Helium er det eneste stoff som er kjent å bli superflytende væske.
Abstrakte væsker.
Væskebegrepet er også nyttig for å beskrive andre typer systemer som en egentlig ikke tenker på som væsker. F.eks. kan store atomkjerner beskrives som væskedråper og tett vekselvirkende elektroner i en leder som en elektronvæske.
Kjemisk beskrivelse.
Kjemien er læren om hvordan stoffer endrer sammensetning,og i praksis foregår nesten alltid kontrollerte
kjemiske reaksjonene i væsketilstand, også når sluttproduktene er faststoff. Grunnen til at væsker er så viktige er at en kjemisk reaksjon i faststoff foregår kun ved overflaten, og at det vil være svært vanskelig å få reaksjonen til å gå kontrollert gjennom et helt stykke faststoff. I en væske foregår den kjemiske reaksjonen i hele væskens volum samtidig, om den er blandet riktig, og reaksjonen er dermed raske og lettere å kontrollere.
Blanding av to væsker, eller en væske og et faststoff, kan enten karakteriseres som homogen eller heterogen.
Homogen væske betyr at de to partisipantene danner en enhetlig blanding, slik som vann og saft. Heterogen væske vil si at de skiller seg i to distinkte lag, som vann og fett, hvor fettet legger seg på toppen.
Heterogen blandinger kommer bla. når den ene væsken er vannløselig og den andre er fettløselig.
det ved blanding dannes en fasehinne mellom væskene Dette skjer fordi molekylene i den vannløselige væsken har polaritet, mens molekylene i den fettløselige væsken er upolare. Dersom blandingen tilsettes et stoff med mindre polaritet, vil fasehinnen forsvinne og væskene blande seg. Dette skjer for eksempel med aceton eller propanol i kondensfjerner, eller med såpe som er et lengre molekyl med en polar og en upolar ende.
Mikroskopisk beskrivelse.
En fullverdig mikroskopisk teori for væsker finnes ennå ikke. Likevel vet vi forholdsvis mye om hvordan væsker ser ut på mikroskopisk, dvs. på atom- og molekylnivå. De mest basale ligningene som beskriver væsker er de samme kvantemekaniske ligningene som beskriver gasser, men disse kan ikke løses på samme måte som for gasser. Løsningen for gasser bygger på at vekselvirkningen er svak mellom molekylene, mens dette ikke er tilfelle for væsker. Det er antatt at molekylene i væsker danner klynger som beveger
seg lite i forhold til hverandre, men siden væsker flyter må disse klyngene ha begrenset størrelse.


Akrostikon.
Akrostikon (fra gresk, ἄκρος ("akros") ytterst og στίχος ("stikhos") rekke/vers) er et dikt hvor de første eller siste bokstavene i hver linje til sammen danner et nytt ord eller setning.
a>Som en form for framtvunget skriving kan et akrostikon ble benyttet som et mnemonisk redskap for å støtte hukommelsen. Et berømt eksempel ble gjort på gresk for akklamasjonen "JESUS KRISTUS, GUDS SØNN, FRELSEREN" som på gresk er Ἰησοῦς Χριστός, Θεοῦ Υἱός, Σωτήρ (I"esous" CH"ristos", TH"eou" Y"ios", S"oter") ("ch" og "th" blir hver en bokstav på gresk). Initialene staver "ICHTHYS", gresk for fisk, derav den hyppige bruken av fisk som symbol for Jesus Kristus som ble benyttet av de tidlige kristne og senere.
Ordet akrostikon ble først benyttet for profetiene til den erythraiske sibylle, som ble skrevet på blader og arrangert slik at initialene, de første bokstavene på bladene, alltid dannet et ord. Denne teknikken ble senere benyttet med en oppfinnsom effekt av Vladimir Nabokov i hans novelle "The Vane Sisters" (1951). I enkelte tilfeller kan bruken av akrostikon være en lek, som en gåte, hvor det er et middel for å identifisere opphavsmannen eller hans miljø.
Akrostikon var populært i skillingsvisetradisjonen. I Gjest Bårdsens vise "Gud trøste mig som maa i Slavekjæder" danner første bokstav i hver strofe navnet «Gjest Baardsen Sogndalsfjærn». Visa "Grusomme Skjæbne!" danner navnet på kjæresten «Gjertine Carlsdatter».
Eksempel.
Wisdom systemized in a complex net
Knowledge super way spins in liberty
I learn many things out of rafferty


Mesostikon.
Et Mesostikon'". (fra gresk Μεσο ("Meso-") "i midten" ογ στίχος ("stikhos") rekke/vers) er et
dikt som er laget slik at bokstavene som står på et bestemt sted midt i verset, lest ovenfra og ned, danner et ord eller en setning.
Se også akrostikon og telestikon.


Telestikon.
Telestikon'". (fra gresk Τηλεός ("Teleos")) Ord eller setning som er dannet av de siste bokstavene eller stavelsene til versene eller
Se også akrostikon og mesostikon.


Leirkup.
Leirkup er en liten elv som har sitt utspring i naturreservatet Børsesjø øverst i Gjerpensdalen i Skien kommune i Telemark. Den renner ned hele Gjerpensdalen og munner ut i Porsgrunnselva ved Osebakken i Porsgrunn. Leirkup blir dermed det siste tilløpet som gir sitt bidrag til Telemarksvassdraget, før dette munner ut i havet.


Antoni Gaudí.
a> (Den hellige familie), tegnet av Antoni Gaudí
Antoni Gaudí i Cornet (født 25. juni 1852 i Reus, Catalonia, død 10. juni 1926 i Barcelona) var en katalansk arkitekt.
Antoni Gaudí var sønn av en kobbersmed og fikk sin utdannelse ved Arkitekthøyskolen i Barcelona (Escola Superior de Arquitectura) fra 1873 til 1877.
I løpet av sin karriere tegnet han og fikk oppført en rekke særpregede byggverk og et parkanlegg. Om lag halvparten av bygningene befinner seg i Barcelona. Flere av dem er på UNESCOs verdensarvliste, blant dem kirken Sagrada Familia, som fortsatt er under arbeide, og er planlagt fullført i 2025.
Gaudís byggverk kjennetegnes av hans tanker om naturlige former, der rette linjer sjelden forekommer. Han ble tidlig påvirket av jugendstil eller art nouveau, i Spania kalt "modernismo". Denne stilretningen kom særlig til uttrykk i møblene han tegnet for sine klienter. En annen inspirasjonskilde var tradisjonelt katalansk håndverk, særlig i smijern og murverk. Han var også begeistret for middelhavslandenes tradisjon for bruk av mosaikk, som han selv ofte anvendte som kledning på fasader og innvendige vegger. Benkene i Parc Güell viser hans frie og eksperimentelle bruk av denne teknikken. Benkenes dobbeltkrumme flater er kledd med mosaikk av bruddstykker av fargerike glaserte keramikkfliser og potteskår fra knuste tallerkener og kar. På takene over leiegården Casa Milà har luftekanaler og skorsteiner gjerne plante- og blomsterlignende former, eller former som foregriper kubismen. Formspråket i leiegårdene fra årene etter 1900 tilhører ellers overveiende art nouveau-stilen.
Konstruktivt arbeidet Gaudí mye med murte hvelv og buer. For å unngå strekkpåkjenninger konstruerte han buer med samme form som kjedelinjen, kurven som en fritthengende kjetting eller kabel danner. (Engelsk "catenary curve", tysk "katenoide", av latin "catena", kjetting.) Gaudí laget modeller til mange konstruksjoner ved hjelp av snorer og lodd, som han så snudde opp ned for å finne den optimale formen som bare skulle ta opp trykk-krefter. Takene over Casa Milà og Casa Batlló bæres av tettstilte buer som følger slike kjedelinjer. I kirken Sagrada Familia følger de hvelvbærende søylene skråstilte kurver som fortsetter videre i hvelvribbene og tilsammen danner kjedelinjer. Søylene og ribbene er til dels formet som strå eller plantestilker, og som i naturen forgrener de seg ofte.
Gaudí ville helst stå for alle detaljer i sine egne byggverk, helt ned til dekorative detaljer, sanitærutstyr og møbler. Han fikk derfor et begrenset antall klienter, men manglet ikke oppdrag, siden flere av dem var meget velstående og ville ha ham til å tegne flere byggverk for seg. Han var hele livet en dypt religiøs mann, som henga seg til asketisk livsførsel. Den siste perioden av livet viet han seg helt til byggingen av kirken Sagrada Familia, som ennå var langt fra halvferdig da han døde.
Gaudí døde 74 år gammel, etter å ha blitt påkjørt av en sporvogn. Han hadde da trukket seg helt tilbake fra offentligheten og var så fattigslig kledd at ingen kjente ham igjen. Hans lik ble til slutt funnet på et sykehus for fattige. Ved begravelsen fulgte store deler av Barcelonas befolkning den populære arkitekten til den siste hvile.


Metropolitan Museum of Art.
Metropolitan Museum of Art i New York i USA, ofte bare kalt The Met, er et av verdens største og viktigste kunstmuseer. Det ligger vakkert til på Manhattans Upper East Side, langs Fifth Avenue på Central Parks østside.
Museet åpnet i februar 1872, og har siden vært en av New Yorks mest besøkte attraksjoner.


Torbjørn Falkanger.
Torbjørn Getz Falkanger (født 8. oktober 1927 i Trondheim) er en tidligere norsk skihopper.
Han fikk sølvmedalje i hopprennet under OL 1952 i Oslo. Han ledet etter første omgang, men Arnfinn Bergmann tok seieren etter et meget godt sistehopp. Under åpningen av disse vinterlekene avla Falkanger den olympiske ed.
Falkanger ble norgesmester i hopp tre ganger (1949, 1950 og 1954). I 1949 og 1950 vant han også hopprennet i Holmenkollen. I 1953 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Et par måneder før Vinter-OL 1956 falt Falkanger stygt i Holmenkollen, noe som satte en stopper for en videre karriere som hopper.


Kjemisk forbindelse.
En kjemisk forbindelse dannes når to eller flere ulike atomer binder seg sammen. Atomene binder seg sammen til molekyler og ioneforbindelser. Eksempler på slike kjemiske forbindelser er: hydrogenklorid (HCl), natriumklorid (NaCl), polyvinylklorid (PVC). En kjemisk forbindelse har helt andre egenskaper enn de grunnstoffene den kan være dannet av.
Dannet av.
Kjemiske forbindelser blir i noen tilfeller dannet av "oktettregelen". 8-regelen er at alle atomene vil ha 8 elektroner i ytterste skall, slik at de blir fullkommen. Unntaket er litium, det vil kvitte seg med det ytterste elektronet for å få fullt skall innerst der det kun kan være 2 elektron.
Elektronpar.
Stoffene i hovedgruppe 1 og 2 vil lett reagere med hverandre, etter som at de utligner hverandre på elektronpar.
Dette kalles elektronpar binding. Stoffene har 1-4 felles elektron som går i bane i begge atomenes ytre skall.
Bindinger.
Man har forskjellige typer av kjemiske bindinger; metallbinding, ionebinding og kovalent binding.
Metallbindinger: Periodesystemet kan deles mellom metaller og ikke-metaller. Metallbindinger oppstår mellom metallatomer, f. eks. kobber Cu, jern Fe, sølv Ag.
Ionebindinger: Et ion får man når et atom gir fra seg et eller flere elektroner eller når et atom mottar et eller flere elektroner. Et atom som gir fra seg elektroner får en positiv ladning (ioneladning), og et atom som mottar elektroner får en negativ ladning (ioneladning). Størrelsen på denne ladningen er avhengig av hvor mange elektroner som blir avgitt/mottatt. Ioneforbindelser skjer mellom metaller og ikke-metaller. Et eksempel på en ioneforbindelse er natrium Na som reagerer med klor Cl. Natrium-atomet har et elektron i ytterste skall, når dette elektronet blir avgitt går natrium-atomet over til å bli et positivt natrium-ion, Na+. Klor-atomet har sju elektroner i ytterste skall og tar derfor imot dette elektronet, klor-atomet får nå åtte elektroner i ytterste skall og går over til å bli et negativt klor-ion, Cl-. Nå har man et positivt og et negativt ion, disse har en tiltrekning på hverandre og danner altså det som kalles en ionebinding, Na+Cl-, som er et salt.
Kovalente bindinger: Når to eller flere ikke-metalliske atomer danner en forbindelse der de deler på elektroner får man det som kalles en kovalent binding, også kalt elektron-par-binding. Man har f. eks. vannmolekylet der to hydrogen-atomer H og et oksygen-atom O inngår. Oksygen-atomet har seks elektroner i ytterste skall, mens hydrogen-atomene har et elektron hver. Når da disse tre atomene danner en forbindelse forestiller vi oss at de deler alle elektronene (tilsammen åtte), men man får ikke en fullstendig overføring av elektroner til et av atomene slik man får i en ioneforbindelse. Derav navnet elektron-par-binding. Kovalentebindinger/elektron-par-bindinger danner det man kaller molekyler.


Tazte priv.
Tazte priv var et radioprogram som ble sendt på NRK Petre hver lørdag kl. 16-18 fra september til desember 2004. Programmet var lekegrinda til humoristene Harald Eia og Bård Tufte Johansen, da de ikke hadde noe TV-program på gang. Espen Eckbo var med i ett program, da Eia var i USA. Programmet var en stor suksess og hadde i gjennomsnitt 100 000 lyttere hver lørdag. I 2005 ble det gitt ut en CD med de beste innslagene fra programmet.
I ettertid har noen lagt ut alt fra "«Tazte priv»" på nettet på fildelingsnettverk, noe som har bidratt til at dette programmet har oppnådd en viss kultstatus.
Figurer og parodier som gikk igjen var Lena fra "Døden på Oslo S", John G. Bernander, To små karer, Knut Jørgen Røed Ødegaard, Jens A. Skumfjell og Khalid Raja. Mange av disse karakterene kom også tilbake i serien Tre brødre som ikke er brødre.
Tittelen "«Tazte priv»" er hentet fra «chatte»-forum på Internett og TV, der enkelte bruker uttrykket "tazte priv?" når de ønsker å «taste privat» med en annen deltager i det åpne forumet.


Norfolkøyas flagg.
Flagget til Norfolkøya ble godkjent av øyrådet 6. juni 1979, og ble offisielt tatt i bruk 21. oktober 1980. Treet i flagget symboliserer Norfolksøyas furu (Araucaria heterophylla)
Flagget ligger litt på Canadas flagg, med sitt bruk av bare to farger og et lokalt symbol i midten. Størrelsen på flagget har samme proporsjoner, 1:2.


Bergamo.
Bergamo (Berghem) er en by i regionen Lombardia i det nordlige Italia. Den er hovedstad i provinsen Bergamo. Byen ligger der Posletten slutter og Alpene begynner, ca 50 km øst for Milano. Kommunen Bergamo har en befolkning i overkant av 120 000.
Byen er delt i to distinkte deler, Bergamo alta (øvre Bergamo) og Bergamo bassa (nedre Bergamo).
Bergamo alta (også kalt «città alta») er den eldste bydelen. Den er fullstendig omgitt av en ca. 5 km lang bymur.
Den mest kjente og besøkte delen i øvre Bergamo er Piazza Vecchia. Der finnes domkirken, Cappella Colleoni og Santa Maria Maggiore.
Byens berømte sønn, komponisten Gaetano Donizetti, ligger begravet i Santa Maria Maggiore.


.nf.
.nf er Norfolkøyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett.
Selv om det ikke er noe krav om lokal tilstedeværelse for å registrere domenenavn i dette TLD'et, så er prisnivået betydelig høyere enn i de fleste andre domener, noe som har avskrekket bruk av.nf-domenet.
Registrering.
Selv om registrering på andre nivå er dyrest så er dette likevel mere vanlig enn tredjenivå-registreringer. De fleste domener i bruk er for nettsteder med tilknytning til Norfolkøya.


Norfolkøya.
Norfolkøya, Norfolk Island, er en vulkanøy i Stillehavet, beliggende mellom New Zealand og Ny-Caledonia. Øya er en australsk besittelse.
Historie.
Øya ble oppdaget av kapteinen James Cook i 1774 på hans andre reise til det sydlige Stillehavet. Storbritannia anla en straffekoloni på øya i 1788, men denne ble stengt i 1814 da det var umulig å gjøre øya selvforsynt. Straffekolonien ble åpnet på nytt i 1825 og stengte i 1855. Det sies at straffekolonien var så avskrekkende at dødsdømte heller ville bli avrettet enn å bli sendt til Norfolkøya.
Øya ble i 1856 befolket av befolkningen på Pitcairn, som ble fraflyttet pga. hungersnød og overbefolkning. Noen år senere flyttet endel av befolkningen tilbake til Pitcairn, men flertallet ble igjen. Siden har Norfolk Islands og Pitcairns innbyggere hatt nær tilknytning til hverandre.
I 1913 ble øya et øversjøisk territorium.
Utsyn mot Nepean Island og Phillip Island.


Tidshjulet.
"Tidshjulet" (engelsk: "The Wheel of Time") er en fantasy-serie skrevet av amerikanske James Oliver Rigney Jr. under pseudonymet Robert Jordan. Det har kommet tolv bøker på engelsk, de elleve første bøkene er oversatt til norsk og gitt ut av Tiden Norsk Forlag. De norske bøkene er oversatt av Olaf Havnes (1), Jens Erik Røsåsen (2-4), Morten Hansen (6, 8-11) og Berit H. Løken (5, 7).
Jordan døde 16. september 2007, før siste bok ble ferdig. Om den tolvte og påtenkte siste boken skal Jordan ha sagt: «Det vil bli en bok til. Hvis den er 1500+ sider kommer den med egen bagasjevogn og Tor (det amerikanske forlaget) må finne opp en ny innbindingsmåte, det vil bli kun én bok til». Etter Jordans død har forlaget, Jordans enke, Harriet, og Brandon Sandersson sammen bestemt at bok 12 skal deles i tre.
Brandon Sandersson har blitt valgt til å skrive ferdig den siste boken som i realiteten blir tre bøker. Bok tolv, "The Gathering Storm" ble utgitt i oktober 2009 og det er uklart om eller når den vil bli oversatt til norsk. Bok 13 har tittelen "Towers of Midnight" og utgivelsesdatoen er 2. november 2010 i USA. Bok 14 heter "A Memory of Light" og planlegges utgitt sent i 2011.
Rand al'Thor.
«Rand al'Thor» er hovedperson i Tidshjulet-serien. I serien er Rand den «Gjenfødte Dragen» som ifølge profetiene skal frelse verden og samtidig ødelegge den.
Rand al'Thor blir introdusert i første bok i serien som en ung gjeter fra landsbyen Emondsmark. Som barn var Rand bestevenn med Mattrim Cauthon og Perrin Aybara. Senere kommer det fram i samme bok at Rand er ta'veren, et viktig person som har evnen til å påvirke livstrådene til alle rundt seg ettersom Tidshjulet, et kosmisk begrep som blir brukt om selve tiden i bøkene, vever seg rundt enhver som er ta'veren.


Sagrada Família.
Sagrada Família (Norsk: Den hellige Familie) er en stor basilika i Barcelona, Catalonia, som ble tegnet av arkitekten Antoni Gaudí. Det katalanske navnet på basilikaen er "Temple Expiatori de la Sagrada Família". Den ble påbegynt i 1883, men er fremdeles ikke ferdigbygd. Mesteparten av byggearbeidet har vært finansiert med innsamlede private midler. Basilikaen er en av Barcelonas største attraksjoner og et landemerke i Spania forøvrig. Kirken ble vigslet som basilika av pave Benedikt XVI søndag 7. november 2010 under hans besøk til Santiago de Compostela og Barcelona.
Byggearbeidet.
Byggingen av tempelet begynte i 1882. Et år senere ble Antoni Gaudí utnevnt til prosjektleder. Han endret den opprinnelige konstruksjonen og begynte å bygge templet etter sine egne planer. Dette ble hans livsverk, og han arbeidet med basilikaen frem til sin død i 1926. Den uferdige basilikaen ble delvis ødelagt under den spanske borgerkrigen. Også hans atelier, som inneholdt brorparten av skisser og arbeidstegninger, ble herjet av brann. Bare skalamodellene i gips ble reddet ut i biter og senere forsøkt rekonstruert. De ødelagte delene ble senere restaurert og byggearbeidet gjenopptatt. Konstruksjonen av basilikaen pågår fortsatt etter Gaudís skisser. En del av løsningene som har blitt valgt etter Gaudís død, har vært omdiskuterte. Flere av de opprinnelige skulpturene på fasaden er rekonstruert. Til de nyere fasadene har man tilsatt billedhoggeren Josep Maria Subirachs som arbeider etter Gaudis planer, men med sitt eget uttrykk. Den japanske skulptøren Etsuro Sotoo står for mange av dekordetaljene, som «fruktene» på spirene.
Etter planen skal kirken være ferdigstilt i 2026.
Konstruksjoner.
Gaudì konstruerte byggverket med murte søyler, buer og hvelv som såvidt mulig ble utsatt kun for trykkpåkjenning. For å unngå strekkpåkjenninger konstruerte han buene med samme form som en kjedelinje, kurven som en fritthengende kjetting eller kabel danner. (Engelsk "catenary curve", tysk "katenoide", av latin "catena", kjetting). Gaudí laget modeller til mange konstruksjoner ved hjelp av snorer og lodd, som han så snudde opp ned for å finne den optimale formen som bare skulle ta opp trykk-krefter. I Sagrada Família følger de hvelvbærende søylene skråstilte kurver som fortsetter videre i hvelvribbene og tilsammen danner kjedelinjer. Søylene og ribbene er til dels formet som trær eller plantestengler, og som i naturen forgrener de seg.
Materialbruk.
På grunn av de krevende konstruksjonene er det til forskjellige deler av kirken brukt steinsorter med egenskaper som gjør at de tåler forventede lokale belastninger og påkjenninger. Til basis i de bærende søylene brukes de mest trykkfaste steinsorter som kan skaffes. I de videre konstruktive leddene brukes steinsorter med strekkstyrke og andre nødvendige egenskaper. Til fasadene brukes stein som er mest mulig motstandsdyktig mot forvitring. Skulpturene hogges derfor av en særlig holdbar sandstein. Alle nyere skulpturer er lysere grå enn de opprinnelige. De forskjellige steinsortene er godt synlige som «soner» i de innvendige søylene.
Tårn og spir.
Detalj av skulpturer på østportalen.
Store deler av kirken er rikt utsmykket med kristne symboler, og klokketårnene er ingen unntak. Antonio Gaudí tegnet de utsmykkede spirene, som kanskje er de mest vågale arkitektoniske delene av kirken. De til sammen atten tårnene er alle konstruert med forskjellig høyde og skal symbolisere henholdsvis de tolv apostler, de fire evangelister og Jomfru Maria. Det siste og aller høyeste tårnet symbolisere Jesus Kristus. Området rundt spirene skal dekoreres med diverse skulpturer med tradisjonelle kristne symboler.
Fasader.
Kirken vil ha tre hovedfasader: østsiden eller "Fødselsfasaden", sørsiden eller "Gloria-fasaden" og vestsiden eller "Lidelsesfasaden". Østfasaden ble ferdigstilt før byggestoppen i 1935 og er den som bærer mest preg av Gaudís originale design. Men det er likevel vestfasaden som er mest kjent, med sin særpregede og kontorversielle form og rike utsmykning.
Interiør.
Kirkens grunnplan er formet som et latinsk kors hvor stammen har fem skip. Midtskipets hvelv når en høyde på 45 meter, mens sideskipenes hvelvhøyde er 30 meter. Tverrskipet er tredelt. Avstanden mellom søylene er 7,5 meter, men i den hesteskoformede apsis er systemet brutt. Midtrommets fire sentrale søyler av porfyr understøtter en mektig hyperboloid kuppel med en innvendig høyde på 60 meter. Apsiden vil få en hvelvhøyde på 75 meter.
Søylene er Gaudís originale verk, uten like andre steder. Han hentet inspirasjon fra planteriket, og formet dem som abstraherte trær med forgreninger. De forandrer overflate og tverrsnitt etterhvert som de «vokser» i høyden. Den enkleste typen begynner med et kvadratisk tverrsnitt, for så å omformes til en åttekant og enda høyere oppe til en polygon med seksten sider, for til slutt å ende som en sirkel. Han oppnådde spesielle effekter ved kompliserte sammenskjæringer mellom forskjellige tredimensjonale former. Gaudí la vekt på å bruke naturens eget formspråk, slik han selv oppfattet det. Det går igjen gjennom hele byggverket, der bare det som nødvendigvis må følge lodd, vater og rette linjer gjør det, men ofte med et lite tillegg, slik at en søyle gjerne kan minne om et gresstrå med «kneledd», mens toppen på spirene har blomster og frukt som avslutning. I det indre av kirken skal man kunne se opp og føle seg som i en skog.
Geometriske- og kunstneriske detaljer.
Kirken er særdeles rik på geometriske figurer og detaljer. Toppkronene på spirene består av diverse figurer som er beslektet med formspråket i kubismen. Guadís særegne arkitektur blander elementer fra mange stilarter og forbilder, som til sammen gir en enestående og særpreget uttrykk. Store deler av fasadene er preget av art nouveau, stilen som fikk stor utbredelse i Catalonia under navnet "modernisme català".
Symbolisme.
Kirken er utsmykket med diverse bibelsitater, både på latin og katalansk. Ord som «"Hosanna"», «"Excelsis"» og «"Sanctus"» er bibelske ord som går igjen flere ganger, og er å finne på flere av de atten spirene. På kirkens tre fasader kan man også finne direkte sitater fra Bibelen. «"Gloria-fasaden"» er for eksempel dekorert med innskrifter som gjengir Den apostoliske trosbekjennelse.


Arnfinn Bergmann.
Arnfinn Bergmann (født 14. oktober 1928 i Trondheim (Strinda), død var en norsk skihopper. Hans store sesong var 1952; da vant han både NM, VM, Holmenkollrennet og gullmedaljen under OL-hopprennet. Han er den eneste norske hopperen som har vunnet alt dette i én og samme sesong.
Bergmann vokste opp i et arbeidermiljø på Pappenheim i Trondheim og meldte seg tidlig inn i Sportsklubben Freidig, som på den tiden ble ansett som en «borgerklubb». Ved VM i Lake Placid 1950 tok han bronse. I 1953 vant han den italienske hoppuka, og i 1955 vant han den sveitsiske hoppuka. Han ble tildelt Holmenkollmedaljen i 1956, og tok til sammen fire NM-gull; som junior i 1948 og som senior i 1952, 1953 og 1958. Han har også NM-bronsemedaljer fra 1949, 1955, 1957 og 1959.
I det spesielle hopprennet under OL i Oslo i 1952 ble det norsk dobbeltseier med Torbjørn Falkangers sølvmedalje.
Han hadde utdannelse fra Statens gymnastikkskole og var dessuten utdannet cand. mag. med historie som fag. Han arbeidet omtrent 30 år som lærer i Oslo (bl.a. som gymnastikklærer ved Kirkeveien realskole) og Bærum, lengst ved Hosletoppen skole der han var i 25 år. Som pensjonist vendte han hjem til Trondheim og arbeidet med å utvikle skimuseet på Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg.


Olaf Havnes.
Olaf Havnes (født 20. april 1966 i Oslo, død 29. desember 2010 i Oslo av kreft) var en norsk forfatter og oversetter.
Havnes debuterte i 1993 med fantasi-romanen "Ørnens sønn", første bind i trilogien "Nattkrigeren". Han skrev innen sjangeren fantastisk litteratur.


Jakt med hund.
Jakt med hund er også i noen grad kalt hundejakt og, selv om man altså ikke jakter på hunder, men med hunder, er en populær fritidssyssel for mange jegere over hele verden.
Historie.
Det tidligste tilfellet man kjenner til med jakt der hunder inngår stammer fra det 4. årtusenet før Kristus. De første jakthundene var med stor sikkerhet såkalte urhunder eller pariahunder, men tidlig jakt med hund, som er dokumentert i form av avbildinger, består nærmest utelukkende av jaktscener der myndelignende jakthunder inngår. Eksempler på dette finner man blant annet i den gamle egyptiske kulturen, der urmynden «tesem» ble avbildet i jaktscener en rekke ganger.
Jaktsessongen.
I Norge er hovedregelen at det er lov å jakte med hund i perioden 10. september til 15. mars hvert år, men det kan gjøres gjeldende særskilte regler lokalt. Dette gjelder også for hvilke arter det er lov å jakte på med hunder, herunder også hundens jaktform. På storviltjakt kreves det at alle jaktlag har tilgang til godkjent sporhund, i tilfelle et dyr blir skadeskudd og man må på ettersøk. Alle som skal jakte på vilt i Norge må dessuten ha bestått den såkalte "jegerprøven". Det skal også nevnes at hetsjakt ikke er tillatt i Norge, likeledes som endel jaktformer har sine begrensninger i henhold til lovverket. I andre land gjelder trolig ulike andre regler for jakt med hund.
Jaktformer.
Populære arter å jakte på i Norge med jakthund er elg, reinsdyr, hjort, rådyr, rødrev, hare og fugl, selv om det naturligvis også jaktes på annet vilt. Man deler vanligvis jaktformene inn i fuglejakt, småviltjakt og storviltjakt. Avhengig av hvilken art det skal jaktes på, benyttes helst hunderaser med spesielle preferanser til den aktuelle arten eller jaktformen.
Jakthundtyper.
Grovt sett kan jakthunder inndeles etter hvordan de jager viltet. Det finnes således apporterende fuglehunder, drivende hunder, hetsende hunder, hihunder, skjellende hunder, støtende hunder, stående fuglehunder og treskjellende hunder. Riktig nok finnes det raser som passer inn i flere enn en enkelt av disse gruppene, og dessuten kanskje varianter innenfor gruppen.
Jaktloven.
I juridisk forstand er all "jakt" en aktivitet regulert av "Lov om viltet av 1981" – også kalt viltloven. Som hovedregel er alt vilt fredet hvis ikke annet spesifiseres med lov. Viltloven regulerer alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr. Lovens formål er «at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.»


Anthology 1.
"Anthology 1" er et samlealbum av The Beatles og den første av tre i anthology-serien. Det ble gitt ut i november 1995 (samkjørt med TV-serien – "The Beatles Anthology" – som sendte i tre deler) og inneholder rariteter og alternative versjoner av sanger fra perioden 1958-1964, inkludert deres dager som «The Quarrymen», gjennom Decca-auditionen frem til albumet "Beatles for Sale". Også inkludert på dette albumet var den Jeff Lynne-produserte sangen «Free As A Bird», som ble hyllet som den første «nye» Beatles-sangen på 25 år.
Bakgrunn.
"Anthology 1" er av historisk interesse for Beatles fans, blant annet fordi det har opptredener med tidligere Beatlesmedlem Stuart Sutcliffe og Pete Best. Sutcliffe, bandets originale bassist, som sluttet i gruppen og ble erstattet av McCartney på bass. Han er på tre spor: «Hallelujah, I Love Her So», «You'll Be Mine», og «Cayenne». Best, som var bandets trommeslager frem til deres suksessrike audition for EMI i 1962. Han er på sporene 10-12, 15-19, 21 og 22 på disk 1. Spor 22 er den originale EMI-auditioninnspillingen av «Love Me Do» fra juni 1962, som etter at Ringo Starr erstattet Best, ville bli spilt inn på nytt av gruppen fire måneder senere, og som ble deres første single.
Albumet var en stor suksess verden over. Det var det første Beatlesalbumet som offisielt gikk inn på Billboard 200 albumliste rett på nummer 1 med 855 473 solgte kopier. Dette var det 27. største 1-ukes salget i Soundscan-historien, etterfølgende "Fresh Horses" av Garth Brooks. I sin andre uke solgte "Anthology 1" 453 000 kopier og forble på toppplasseringen. Det gjorde den også uken etter, med 435 000 solgte kopier. I sin fjerde uke ble like mye solgt, men albumet falt ned til nummer 2 og ble liggende bak Mariah Careys "Daydream". Den neste uken falt albumet ned til nummer 3, men hadde solgt 601 000 kopier. "Anthology 1" ble sertifisert 3x platina av RIAA etter seks uker på det amerikanske markedet. Tilsammen lå albumet 29 uker inne på Billboard 200 og nådde ett salg på 3 639 000 (tall fra april 2001) og ble sertifisert 4x platina av RIAA. I Storbritannia var reaksjonen ganske lik, men albumet nådde bare nummer 2, rett bak Robson & Jeromes selvtitulerte album. I Australia lå albumet to uker på førsteplassen i desember 1995.
Den store motivasjonen for fansen til å skaffe seg denne samlingen er «Free As A Bird», en demo av en John Lennon-sang som de tre overlevende medlemmene gjorde «ferdig» i 1995. Sangen ligger i et etisk og estetisk grenseland; bør en avdød kunstners uferdige verk (og kanskje forkastet) ferdiggjøres av andre? og, er et musikalsk uttrykk fra 1996 passende for en sang fra de tidlige 1960-årene? Men for et sultende publikum av trofaste Beatles-tilhengere er slike innvendinger av mindre betydning.
Sporliste.
Alle spor av McCartney, unntatt hvor annet står.


Yukio Kasaya.
Yukio Kasaya (født 17. august 1943) er en tidligere japansk skihopper.
Sesongen 1971/1972 vant han de tre første rennene i hoppuka, men måtte dra hjem på grunn av forberedelser til OL på hjemmebane. Han gikk dermed glipp av en opplagt sammenlagtseier. Kanskje var det et klokt valg, for Kasaya ble olympisk mester i normalbakken under Sapporo-OL. Landsmennene Akitsugu Konno og Seiji Aochi sørget for tredobbelt japansk triumf. Kasaya var den første asiat som vant et OL-hopprenn.


Dakota-bygningen.
Dakota-bygningen sett fra Central Park West.
Dakota-bygningen, kjent som The Dakota i New York, er en monumental, Hansa-lignende bygård på Upper West Side på Manhattan. Bygningen ble oppført i årene mellom 1880 og 1884. På denne tiden var ikke de øvre delene av Manhattan utbygd, og The Dakota fikk navnet sitt ettersom beliggenheten på 72. gate ble sett som like fjerntliggende som Dakota-territoriet i Midtvesten.
The Dakota er bygget etter modell av 1800-tallets franske bygårder, noe som var uvanlig i Amerika på denne tiden. Velstående borgere ville nødig bo så tett på hverandre, og foretrakk egne hus. Gården ble derfor bygget som et luksuriøs leilighetskompleks, med moderne fasiliteter som sentralvarme, flere heiser og eget elektrisk anlegg i bygningen. The Dakota ble raskt en populær adresse blant New York-sositeten, og dette førte til oppføringen av flere luksuriøse bygårder etter samme modell på Manhattan.
Mange berømtheter har hatt adresse The Dakota, og bygningen er i dag kanskje mest kjent som hjemmet til John Lennon og Yoko Ono, og stedet hvor Lennon ble skutt og drept på gaten 8. desember 1980.
Roman Polanski filmet mye av skrekkfilmen "Rosemary's Baby" i Dakota-bygningen, og huset spiller også en viktig rolle i Jack Finneys bok "Time and Again". Tom Cruises rollefigur i filmen "Vanilla Sky" bor i The Dakota.


Grytviken.
Grytviken ligger på øya Sør-Georgia i det sørlige Atlanterhavet. Grytviken ble grunnlagt 16. november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen som en hvalstasjon for Compañía Argentina de Pesca (Argentinas fiskekompani). Grytviken ble satt opp med argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. Grytviken ble raskt en stor suksess og i den første fangstsessongen slaktet man 195 hvaler.
Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Beskatningen av hvalbestanden var større enn hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten.
Det ligger en forskningsstasjon en km fra Grytviken i King Edward Point.
Den permanente befolkningen i Grytviken utgjør i dag to personer.
Etableringen av Grytviken.
Grytviken meteorologiske stasjon fra 1923
Grytviken ble grunnlagt 16. november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen som en hvalstasjon for Compañía Argentina de Pesca. Landstasjonen var den første i Antarktis. Grytviken ble satt opp med til argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. Hele samfunnet og selskapet ble sterkt preget av personer fra Vestfold. Grytviken ble raskt en stor suksess. Stedet lå godt skjermet og hadde rikelig tilgang på ferskvann og i den første fangstsesongen slaktet man 195 hval.
Storbritannia regulerte fangsten gjennom tildeling av konsesjoner og fangstlisenser. Det ble også lagt eksportavgift på hvalolje.
Over 80% av fangsten det første året var knølhval. Frem til 1912 var knølhvalen det viktigste byttedyret, men allerede fra 1916 var den av helt underordnet betydning, og fra 1926 til 1939 ble det ved øya bare tatt 360 knølhval av totalt 34 000 hval.
I rekordsesongen 1930 – 1931 var det 6500 nordmenn ute på hvalfangst. Disse var spredd på 160 hvalbåter og 29 flytende kokerier. Tilsammen ble det i denne sesongen produsert 2 316 962 fat olje, som innbrakte ca 150 millioner kroner til Norge.
Ernest Shackleton dør i Grytviken.
Ernest Shackletons gravsted i Grytviken
Grytviken er sterkt koblet til Ernest Henry Shackletons liv. Her fikk han hjelp etter sin mislykkede ekspedisjon, Imperial Trans-Antarctic Expedition, til øya Elephant Island hvor hans skip «Endurance» ble innstengt av pakkis. Shackleton ligger gravlagt på kirkegården i Grytviken etter at han døde til sjøs av hjerteattak i 1922 på en senere ekspedisjon med RYS «Quest».
Kirkelivet i Grytviken.
I 1910 var sjømannspresten i Buenos Aires Ivar Welle første prest til å besøke hvalfangststasjonene på Sør-Georgia.
To år senere fikk Kristen Løken ansettelse som prest og foredragsholder i Grytviken. 24. november 1913 begynte oppføringen av en kirke i Grytviken, levert av Strømmen trævarefabrik, og denne ble innviet 1. juledag samme år.
De neste årene skiftet prestene hyppig, mye på grunn av ensomhet og øyas fjerne beliggenhet. Det er for det meste teologistudenter som tar jobben som øyas prest.
Fra starten i 1912 bekostet Carl Anton Larsen kostnadene til driften av kirken og senere ble det et kortvarig spleiselag mellom hvalfangstselskapene. I en lengre periode er stedet uten fast prest og i 1928 overtar Den norske Sjømannsmisjonen. Tre år senere er hele hvalfangstnæringen i dyp krise og hele prestegjerningen på øya blir avviklet. På 1950-tallet etableres det en diakontjeneste og langfredag 1960 avholdes den siste offisielle norske gudstjenesten i Grytviken kirke.
Kirken forfaller i årene som går, men blir på slutten av 1990-tallet pusset opp da kirken anses som et viktig norsk kulturminne. Fungerende biskop i Tunsberg bispedømme, Magne Storeli, gjenvigslet kirken i Grytviken 16. januar 1999.
Nedleggelse av Grytviken.
Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Beskatningen av hvalbestanden var større en hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Stasjonen var, med unntak av sesongen 1962-63, i kontinuerlig drift til den ble stengt i desember 1964.
Falklandskrigen.
Under Falklandskrigen ble Grytviken okkupert av argentiske styrker i begynnelsen av april 1982. Dette ble etterfulgt av en kort kamp med britiske styrker. Den britiske marinen, SAS og SBS tok tilbake bebyggelsen tre uker etter uten at et skudd ble avfyrt.
Grytviken i dag.
a> er lokalisert til den gamle hvalfangststasjonen Grytviken.
Hvalbåtene «Petrel» «Dias» og «Albatros» ligger halvt nedsunket ved kaia. Produksjonsanlegg, kontorer og bolighus er falleferdige. Det samme er demningen oppe i fjellet, som var leverandør av vann til verdens sydligste kraftstasjon. Alt ble forlatt i den tro at man skulle komme tilbake. Det eneste som er vedlikeholdt av de gamle bygningene er kirken.
Britene har frem til 2004 brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp, med blant annet fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn samt forsterket falleferdige bygninger.
Området brukes i dag til vitenskapelig forskning underlagt British Antarctic Survey.
Turisme.
4 000 turister besøker årlig den forlatte hvalfangststasjonen, hvor blant annet kirken, museet og gravstedet til Ernest Henry Shackleton er populære severdigheter.


FireFireTo.
"FireFireTo" var et månedlig fotballmagasin som ble utgitt av Avishuset Dagbladet (Berner Gruppen fra mai 2007). Det første nummeret ble gitt ut 20. september 2005. Bladet ble lagt ned i desember 2007.
Ansvarlig redaktør for "FireFireTo" var Tom Stalsberg.
"FireFireTo" var en norsk utgave av det engelske fotballmagasinet "FourFourTwo".


Not Guilty.
«Not Guilty» er en sang skrevet av George Harrison. Den ble først utgitt på hans soloalbum "George Harrison", men ble først skrevet i hans The Beatles-periode og kom også etterhvert ut på The Beatles' "Anthology 3" album i 1996.
Selv om den ble jobbet med av The Beatles i minst tre dager i 1968 ble ikke «Not Guilty» utgitt av The Beatles før opptak 102 fra innspillinger som ble inkludert på samlingen "Anthology 3" i 1996.
Harrison har gitt følgende kommentar om sangen: «Jeg skrev den i 1968. Det var etter at vi var kommet tilbake fra Rishikesh i Himalaya, og det var for "The Beatles (White Album)"... "‘Not guilty for getting in your way/While you're trying to steal the day’" det betydde for meg at jeg ville ha plass. "‘Not guilty/For looking like a freak/Making friends with every Sikh/For leading you astray/On the road to Mandalay’" de linjene var om Maharishi og om å reise til Himalaya og alt det som ble sagt om det. Jeg liker denne melodien veldig godt; den ville gjøre seg for en sanger som Peggy Lee eller noen andre.»


Nukleon.
Nukleon eller kjernepartikkel er i fysikken samlenavnet for de to baryonene nøytron og proton. Atomkjernen er bygget opp av disse, og frem til 1960-tallet trodde man at de var elementære. På den tiden definerte nukleonenes vekselvirkning (nå kalt internukleone vekselvirkninger) den sterke kjernekraften. Nukleoner er nå kjent for å være sammensatte partikler, laget av kvarker og gluoner. Å forstå nukleonenes egenskaper er et av de store målene til kvantekromodynamikken, den moderne teorien for fargekraften og den sterke kjernekraften.
Antall nukleoner i en atomkjerne betegnes nukleontall A og atomet eller kjernen for grunnstoffet X med atomnummer Z (protontall) betegnes


Swordfishtrombones.
"Swordfishtrombones" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i september 1983.


Carl Anton Larsen.
Carl Anton Larsen, (født 27. august 1860, død 8. desember 1924) var en norsk hvalfanger, sydhavsfarer og oppdager. Han var opprinnelig fra Østre Halsen i Tjølling kommune (nåværende Larvik kommune), men flyttet senere til Sandefjord.
Antarktis.
Larsen oppdaget i perioden 1892–1894 øyer og landområder i Antarktis med «Jason» under to sel- og hvalfangstekspedisjoner finansiert av forretningsmannen Christen Christensen fra Sandefjord. Han var kaptein på polarskuta «Antarctic» på den svenske antarktisekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld 1901–03. Der overvintret Nordenskjöld sammen med fire forskere på Snow Hill Island.
Larsen Ice Shelf i den nordvestlige Weddellhavet, like ved østkysten av Antarktishalvøya, er oppkalt etter Carl A. Larsen. Han seilte langs denne kysten i 1893. Området er 86 000 km², ekskludert en del øyer som er dekket av isen.
Larsen førte i sesongen 1923/24 den første norske pelagiske ekspedisjon til Rosshavet med det flytende hvalkokeriet «Sir James Clark Ross». Han døde av hjerteanfall sesongen etter.
Sør-Gerorgia og hvalfangst.
Larsen grunnla Grytviken på Sør-Georgia 16. november 1904 som en hvalfangststasjon for hans selskap Compañía Argentina de Pesca. Selskapet hadde en stor økonomisk suksess i starten, men ble nedlagt i 1966 på grunn av overbeskatning av hvalbestanden.


Oslo kammerorkester.
Oslo kammerorkester (OKO) ble stiftet i 1957 under navnet "De Unges kammerorkester" av unge musikkinteresserte som hadde deltatt på sommerkurs i Lund i Sverige. I starten ble orkesteret ledet av Harald T. Andersen. Kort tid etter overtok Arnulv Hegstad som leder.
Fra 1968–1982 var orkesteret basert på et samarbeid mellom amatører, musikkstudenter og profesjonelle musikere. Konsertmester og leder var Ørnulf Boye Hansen, mens Svein Hanssen-Bauer var administrativ leder. Under deres ledelse oppførte og uroppførte orkesteret en rekke verk av samtidens norske og nordiske komponister.
I perioden 1982 til ut på 90-tallet hadde orkesteret flere faste ledere, blant andre Geir Tore Larsen, Alf Årdal og Igor Rybak.
Fra 90-årene er det blitt satset på helt unge krefter både som ledere og solister. Blant andre har Øivind Bjorå, Bjarte Eike, Sigyn Fossnes, Ragnhild Hemsing, Sigurd Imsen, Victoria Johnson, Øistein Jäger, Helge Kjekshus, Bård Monsen, Per Kristian Skalstad, Peter S. Szilvay, Gustavo Tavares og Cathrine Winnes hatt ett eller flere prosjekter med orkesteret.
Følgende komponister har skrevet verker for OKO: Antonio Bibalo, Tor Brevik, Tore Brunborg, Vagn Holmboe, Mikko Heinö, Sigurd Berge, Vigdis Johnsen og Rolf Inge Godøy.


Nighthawks at the Diner.
"Nighthawks at the Diner" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i 1975 av Asylum Records. Navnet stammer fra et maleri som den amerikanske maleren Edward Hopper malte i 1942. Maleriet hadde tittelen "Nighthawks", men ble ofte kalt "Nighthawks at the Diner".
Platen ble spilt inn i studio, foran et invitert publikum.
Sporliste.
Alle sanger skrevet av Tom Waits, med mindre noe annet er spesifisert.


Protima Bedi.
Protima Bedi født (1949 i Haryana, India, død 17. august, 1998) var en indisk modell og danser.
Hun ble kjent under navnet Protima Gauri.
Bedi ble en fremtredende modell i slutten av 1960-årene.
I august 1975, ved en alder av 26 år, forandret en Odissi danseforestilling fullstendig livet hennes.
Hun ble elev av Guru Kelucharan Mahapatra som hun, 12 til 14 timer om dagen, lærte dansens kunst av, og hun gjennomgikk mange vanskelige stunder som nybegynner.
Hun viste seg å være en eksellent elev og senere startet hun Nrityagram, en by med formål å oppmuntre dansekunst.
Bedi døde i et jordskred i Himalaya under en pilegrimsreise til Kailash Mansarovar.
Hun etterlot til verden en blomstrende danse-by, Nrityagram, hvor elever fortsetter å lære Indias klassiske danser.


Small Change.
"Small Change" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i 1976 av Asylum Records. Den ble innspilt på 15., 19., 20., 21. og 29. juli, 1976.
Sporliste.
Alle sanger skrevet av Tom Waits.


Foreign Affairs (album).
"Foreign Affairs" er en plate av Tom Waits, utgitt i 1977 av Elektra Entertainment. Bette Midler synger duett med Tom Waits på «I Never Talk To Strangers». «California, Here I Come» ble første gang publisert i 1924.
Sporliste.
Alle sanger skrevet av Tom Waits, med mindre annet er angitt.


Why Don't We Do It in the Road?
«Why Don't We Do It in the Road?» er en kort sang av The Beatles, skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis McCartney. Den ble utgitt på det doble Beatles-albumet "The Beatles (White Album)" i 1968.
Sangen kan også være en kommentar til Dronning Victoria II som forsøkte sette en moralsk standard i England, og da hun ble spurt om en bestemt romantisk praksis, misforsto hun og trodde det handlet om sex og svarte at det er akseptabelt, så lenge de ikke gjør det i gaten og skremmer hestene.
En god del av sangene på "Det hvite albumet (White Album)" er svært eksperimenterende, spesielt Lennons «Revolution 9», og «Why Don't We Do It in the Road?» må nok sees i lys av det. Dens fordeler er at den er kort og åpenlys humoristisk. The Grateful Dead har faktisk spilt denne på scenen i 1984 med Brent på vokal. Den var da ment som en spøk, og ikke som en ‘jam’.
«Det er en hendelse som jeg husker hvor John offentlig har snakket om at han ble såret. Og det var da jeg stakk av med Ringo og gjorde «Why Don't We Do It In The Road?». Det var en bevisst greie. John og George var bundet til å ferdiggjøre et eller annet, og jeg og Ringo hadde ledig tid, så jeg sa til Ringo, ‘la oss gå og gjøre dette’. Jeg hørte senere at John faktisk sang den. Han likte sangen, og jeg antar at han ønsket å gjøre den med meg. Det var en slags svært John-aktig sang uansett. Det var derfor han likte den, antar jeg. Uansett, han gjorde det samme med «Revolution 9». Han stakk av og gjorde den uten meg. Ingen pleier å nevne det. John er nå en veldig hyggelig fyr, og jeg er drittsekken.»


Blue Valentine.
"Blue Valentine" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i 1978 av Elektra Entertainment.
Sporliste.
Alle sanger skrevet av Tom Waits, med mindre annet er angitt.


Heartattack and Vine.
"Heartattack and Vine" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i 1980 av Elektra Entertainment.
Sporliste.
Alle sanger skrevet av Tom Waits.


One from the Heart (album).
"One from the Heart" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i 1982 av Island. Platen består av filmmusikken til Francis Ford Coppolas film med det samme navnet. Platen ble innspilt i perioden oktober 1980 til september 1981. Filmmusikken ble Oscar-nominert.
Sporliste.
Alle sanger skrevet av Tom Waits.


Bacons opprør.
Bacons opprør, også kjent som Virginia-opprøret var et opprør i 1676 i kolonien Virginia, ledet av Nathaniel Bacon. Det var det første i de amerikanske koloniene hvor misfornøyde grensemenn deltok. Et lignende opprør skjedde i Maryland samme år.
Bakgrunn.
Slutten av det 17. århundre i de nord-amerikanske koloniene så fremveksten av handels-klasser som tok kontroll over landområder, noe majoriteten av folket som var småbønder var misfornøyd med. Småbøndene var ofte uenige i religion med disse handelsmennene og var knapt i stand til å leve av sin eiendom. I tillegg eide disse folkene land som lå nærmere grenseområdene og var utsatt for stadige indianer-angrep. De var lengst unna og hadde dårlig kommunikasjon med markedene for å selge sin frukt og sine grønnsaker. Ofte ble deres land eid av østlige spekulanter. Skattene var høye, særlig på tobakk etter 1660, og for å gjøre saken verre hadde guvernør sir William Berkeley bare gitt stemmerett til eiendomseiere, noe som utelukket småbøndene. Været skapte mange problemer; haglstormer, flom, tørke og orkaner kunne inntreffe i løpet av ett år.
Opprøret.
Med all denne misnøyen, tilspisset tilstanden seg da problemer med indianerne eskalerte i 1676. Ett spesielt angrep hadde allerede skjedd på plantasjen til Thomas Mathews, som var lokalisert i den nordlige halsseksjonen i Virginia nær Potomac-elven. Grensemennene hevnet seg, men angrep feil stamme og indianerangrep i stor skala startet. Bosetterne appellerte til guvernøren om å aksjonere mot hvem som helst eller alle stammene, men Berkeley nektet, uten tvil ut fra et rent kommersielt synspunkt, siden slike tiltak uunngåelig ville skade lukrative markeder.
Istedet fant en undersøkelse sted for å finne ut årsaken til angrepene, og Berkeley manet til besinnelse på alle sider. En bosetter, Nathaniel Bacon, så bort fra guvernørens direkte ordrer ved å ta noen vennlige Appomattox-indianere under siktelse for å ha stjålet mais. Han fikk en reprimande og hans likesinnede bønder ble opprørt av dette tydeligvis ensidede tiltaket. I et forsøk på å finne et kompromiss, sammenkalte guvernøren til det som ble kalt den "lange forsamlingen" som erklærte krig mot alle såkalte «dårlige indianere» ved å sette opp en sterk defensiv sone rundt staten. For å kunne gjøre dette ble skattene øket til avsky fra grensemennene. Der var en sterk følelse blant dem at «favoriserte handelsmenn» fikk handle med indianerne på bekostning av vanlige handelsmenn som hadde handlet med indianerne i generasjoner.
I alt dette kom Bacon ut som leder av de som var mest i opposisjon til politikken som nå ble utført av Berkeley og han ble valgt til «general» av en gruppe lokale frivillige indianerbekjempere, som lovet å bære byrden av kampanjen. Fra skogen han hadde flyktet til, ledet Bacon angrepene på indianerne. Selv om disse viste seg å lykkes i å overvinne stammene, erklærte guvernøren dem uansett som opprørere.
Bacon og Burgesse-huset.
Bacon og hans menn fortsatte å sette i gang angrep på stammene. Guvernøren var nå tvunget til å utstede en benådning dersom Bacon ville overgi seg, men han så ville bli sendt til England for å stilles for retten foran kong Karl II. Mange av medlemmene i Burgesse-huset hadde sympatier for Bacons sak, og dette førte til at han ble valgt som medlem av forsamlingen.
Bacon, gjennom dette valget, deltok på den viktige lovforsamlingen i juni 1676 da han måtte be om unnskyldning for sine tidligere tiltak. Berkeley benådet umiddelbart Bacon og lot ham sitte i forsamlingen. Selv om flere reformlover ble vedtatt ved møtet, var Bacons eneste sak kampanjen mot indianerne. Stemningen tilspisset seg under en debatt om indianersituasjonen da Bacon og hans menn omringet statshuset og tvang guvernøren til å gi etter for Bacons krav om kampanjer mot indianerne uten regjeringens inngripen. Denne innrømmelsen var også kortlivet, og da Berkeley forsøkte å omgjøre avgjørelsen, tok opprørerne over Jamestown, om enn for en kort periode, mellom juli og september 1676.
Da Berkeley kom tilbake for å gjenerobre byen, hjulpet av engelsk milits, brente Bacon byen til grunnen. Selv om Bacon for en kort tid hadde vært hersker av Virginia, ble suksessen kort. 26. oktober 1676 døde Bacon plutselig av sykdom. Det er antatt at hans soldater brente hans smittede kropp, da den aldri ble funnet. Mange av opprørerne ble henrettet eller fikk sin eiendom konfiskert.
Berkeley selv ble erstattet som guvernør av en kommisjon sendt fra England, han døde der 9. juli 1677.
Effekter av opprøret.
Bacons opprør (og andre som fulgte) var resultatet av misnøye blant bønder i bakevjen som hadde tatt loven i sine egne hender. Mange av bøndene var i gjeld, lån av papirpenger ble stoppet av den britiske styresmakten, noe som førte til enda mer misnøye mot handelsklassene. I 1763 førte slutten på krigen mot franskmenn og indianere til en alvorlig depresjon da landbruksprisene falt og bøndene ble underlagt tung skattlegging og avslutning av pantelån. Disse faktorene i tillegg til nærværet til britiske soldater som var fast bestemt på å styrke kontrollen over koloniene, var nok til å sette i gang den amerikanske revolusjonskrigen.
Historikeren Helen Hill Miller har pekt ut at en av de viktigste reformene som ble gjort under Bacons styre var anerkjennelsen av retten til å bære våpen slik at vanlige menn kunne beskytte seg fra fiendtlige indianere, men også slik at han kunne motsette seg et despotisk regime. Etter at Berkeley tok tilbake makten, var denne retten en av de første han fjernet. Hun foreslår at Bacons opprør kan ha tjent som en av hovedmotivasjonene for senere kolonisters intense sans for retten til å bære våpen, og var en av grunnene til at kolonistene var så opprørt hundre år senere da de ble nektet denne retten. Det andre tillegget i den nye konstitusjonen anerkjente den.


Blood Money.
"Blood Money" er et musikkalbum av Tom Waits, gitt ut i 2002 på Epitaph Records.
Albumet består av sanger skrevet for skuespillet "Woyzeck", basert på Georg Büchners fortelling Woyzeck. Teateroppsetningen ble regissert av Robert Wilson, som Waits hadde jobbet sammen med på to tidligere skuespill; "The Black Rider" og "Alice", begge resulterte i plateutgivelser. Platen "Alice" ble utgitt samtidig med denne platen.
Skuespillet hadde premiere på Betty Nansen Teateret i København, november 2000.
Sporliste.
Sangene er skrevet av Tom Waits og Kathleen Brennan.


Franks Wild Years.
"Franks Wild Years" (sic) er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt på slutten av 1987 på Island Records.


Big Time.
"Big Time" er et konsertalbum av Tom Waits, utgitt i 1988 på Island Records.
Sporliste.
All sanger er skrevet av Tom Waits, med mindre noe annet er angitt.


Anthology 2.
"Anthology 2" er et samlealbum av The Beatles gitt ut i mars 1996 av Apple Records som en del av The Beatles Anthology-serien. Albumet inneholder rariteter, live, og alternative versjoner av sanger fra innspillingen av albumet "Help!" frem til innspillingen av "Magical Mystery Tour" og innspillinger fra tidlig 1968, før bandet dro til India.
Albumet inneholdt den andre «nye» The Beatles-sangen, «Real Love», en demo av det avdøde beatlesmedlemmet John Lennon, som resten av gruppen spilte inn instrumenter, bakgrunnsvokaler og diverse andre ting.
"Anthology 2" solgte bra, det gjorde også forgjengeren – "Anthology 1". I USA debuterte den som nummer 1, og solgte 442 000 kopier den første uken. Neste uke falt albumet ned til nummer 2, og solgte 201 000 kopier, og førsteplassen ble overtatt av Alanis Morissettes "Jagged Little Pill". Albumet klarte å bli to uker til på Top 10 (på 4. plass og så 8. plass), og forble på Billboard 200 22 uker totalt, og kom tilbake på listen to ganger, som nummer 96 i løpet av julesesongen i 1996. Alt i alt lå albumet 37 uker på listene (åtte mer enn "Anthology 1") og solgte 1 707 000 kopier (bekreftet av RIAA), og ble sertifisert 2x platina.
I Storbritannia, var suksessen like stor. "Anthology 1" debuterte som nummer 2 da det ble gitt ut i 1995, men etterfølgeren klarte å nå nummer 1, hvor den forble en uke. Albumet ble liggende 13 uker på UK Albums Chart.
Om Anthology 2.
Denne utgivelsen var sannsynligvis den mest etterlengtede av Anthology-serien ettersom den behandlet den mest kreative perioden i The Beatles-karriere, årene 1965-1968 da de på egen hånd endret kursen på populærmusikken. Her finnes utkast og demoer som dokumenterer hvordan gruppen bygget opp og bearbeidet ulike sanger som «Strawberry Fields Forever» i en svært forskjellig utgave enn originalen og «Being for the Benefit of Mr. Kite!», sammen med mer rendyrkede popsanger fra "Rubber Soul" og "Help!" også blir vist. Her finnes også den legendariske proto-metall jammingen av «What's the New Mary Jane» som ikke så dagens lys før denne utgivelsen. Andre sanger som aldri tidligere har blitt utgitt er «If You've Got Trouble», «That Means a Lot» og «12 Bar Original», den siste en morsom jam tilsvarende Green Onions. Interessant er også en innspilling av George Harrisons «Taxman» med verselinjen "«Anybody gotta bitta money»" i stedet for"«ha ha Mr. Wilson... ha ha Mr. Heath»" fra "Revolver"-versjonen. «I Am the Walrus» uten orkester er interessant samt en «Hello Goodbye» med mer gitar i introen men ellers tammere arrangement.
For de fleste tunge Beatles-fans er den «nye» sangen «Real Love» den største grunnen til å skaffe seg samlingen. Sangen ble restaurert fra en multigenerasjoners kassett-tape som Lennon hadde spilt inn hjemme. Opptaket hadde tidligere florert på piratplater, som bootlegen «The Lost Lennon Tapes 33-34-35».
Sporliste.
Alle sanger er skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt hvor annet er merket (se McCartney).


Jacob Tullin Thams.
Jacob Tullin «Tulla» Thams (født 7. april 1898 i Kristiania, død 27. juni 1954 i Oslo) var en norsk skihopper og seiler. Han representerte Idrettsforeningen Ready.
Thams vant det spesielle hopprennet under de første olympiske vinterlekene i Chamonix 1924. Han vant Damenes pokal i Holmenkollen fire år på rad (1924–1927).
Under OL 1936 i Berlin tok han en sølvmedalje i seiling, og er dermed en av fem som har medaljer fra både sommer- og vinterleker. Han er, tross dette ikke tildelt Egebergs ærespris. De andre fire med medaljer i både sommer- og vinterleker er Gillis Grafström, Eddie Eagan, Clara Hughes og Christa Luding.
I 1926 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Fire år tidligere (1922) satte han bakkerekord i Holmenkollen med 46 meter. Denne rekorden sto til 1926, da Harald Sørensen hoppet 47 meter.


And Your Bird Can Sing.
«And Your Bird Can Sing» er en sang av den engelske rockegruppen The Beatles, og ble første gang utgitt på deres album "Revolver" i 1966. Sangen ble skrevet av John Lennon med hjelp fra Paul McCartney på mellomversene. Arbeidstittelen var «You Don't Get Me».
Lennon har senere referert til sangen som «skrekkelig» og «et venstrehåndsarbeid» og kalte den «en tom eske med flott innpakningspapir». I et stort intervju med magasinet "Playboy" uttalte Lennon kort før sin død at han selv vurderte denne sangen som sin dårligste noensinne, med unntak av «Dig a Pony».
Innspillingen har den samme særegne gitarlyden som preger resten av albumet "Revolver", og innledes med en karakteristisk tostemmig gitarintro spilt av George Harrison og Paul McCartney.
Personell.
En tidligere versjon av sangen ble gitt ut på samlealbumet "Anthology 2" i 1995. Her bidrar George på sin 12 strengers Rickenbacker-gitar og versjonen er en smule inspirert av gruppa The Byrds. Grunntonen er i D-dur (mens versjonen på "Revolver" går i E-dur). Det som er spesielt med dette opptaket er at John Lennon og Paul McCartney legger på vokal. En av dem smatter inn i mikrofonen og dette er sannsynligvis årsaken til at de begge bryter ut i latter mens opptakeren går. Opptaket er fra 20. april 1966.
Betydning av teksten.
Ordet «bird» i teksten kan oppfattes som sleng for «dame» slik «rype» er sleng for dame på norsk.


Jan Verner-Carlsson.
Jan Verner-Carlsson. © 2003 Profero
Jan Verner-Carlsson er en svensk forfatter og oversetter, bosatt i Norge.
Generelt.
Verner-Carlsson, Jan
Verner-Carlsson, Jan


Andre tideverv.
Det Andre tideverv er en fiktiv tidsperiode i J.R.R. Tolkiens univers Midgard.
Det andre tidevervet begynte med Morgoths fall og bannlysningen inn i "det store intet" av Vestens herrer ledet av Eönwë, Manwës herold.
Dette tidevervet varte i 3441 år, og sluttet med Saurons fall, da han ble slått av den siste allianse mellom alver og menn etter Númenors fall.
Tidevervet ble karakterisert av Númenor reisning og undergang, Saurons komme til Midgard (og ringskrømtenes komme), og de krigene som ble utkjempet mellom Sauron og alvene.
"Se også":første tideverv, tredje tideverv og fjerde tideverv
Andre tidevervs tidslinje.
Det andre tidevervet varte i 3441 år


Løvetanner.
Løvetanner er blomsterplanter som tilhører slekten "Taraxacum". Den regnes som ugressplanter og kan volde mye besvær.
Frøene sprer seg lett i luften og røttene er så seiglivede at den minste bit av en rot kan vokse ut til en ny plante. De fleste taksa i denne slekta danner frø uten befruktning, apomiksi. Dette betyr at mutasjoner kan gi opphav til nye «linjer» av planter som har litt andre egenskaper og siden individene kun sjelden krysser seg med hverandre vil disse linjene kunne opprettholdes over tid. Disse atskilte linjene kalles ofte småarter for å skille dem fra «vanlige» arter.
Klassifikasjon.
Klassifikasjonen av løvetann er gjenstand for mye forskning, og det er ofte vanskelig å skille mellom småartene. Det er blitt utskilt mange hundre arter, over 500 i det nordlige Europa.
I Norge regner man med omkring 240 arter fordelt på åtte grupper, derav mange som ikke kjennes utenfor Norges grenser.
Du finner løvetann som ugress i hele landet.
Fordi blomstene åpner seg klokka fem om morgenen, og lukker seg om kvelden, blir løvetann kalt «gjeterklokke».
Bruk.
Unge blad kan brukes som salat, og røttene har vært brukt som en erstatning for kaffe. Blomstene kan brukes til vinlegging.
Saften fra røttene på løvetannen kan fint brukes som et kosmetisk hudvann. Så vel som at de moste bladene fra løvetannen trygt kan brukes som en ansiktmaske mot uren hud. Løvetannbladene kan utmerket godt også brukes til te.


Luminositet.
Luminositet angir i astronomien et himmellegemes
totale utstråling av elektromagnetisk energi. Luminositens
naturlige SI-enhet er Watt. Luminositeten
kan også angis relativt til solens luminositet, eller som
absolutt størrelsesklasse. Mellom en stjernes absolutte
størrelsesklasse formula_1 og dens luminositet formula_2
formula_3
der formula_4 angir logaritmen med grunntall 10.
Eksempel.
Solens luminositet er 3.9x1026 Watt og den har absolutt
Stjernen Sirius er 21 ganger så lyssterk som Solen og har
Dens absolutte størrelsesklasse er Msirus = -3m.7.


Hydrosfære.
Det meste av ferskvannet (96,5%) er grunnvann og fuktighet i jorda; overflatevann utgjør 3,5% og vanndamp i atmosfæren 0,1%.
Studiet av og læren om vann kalles hydrologi.


Macaos flagg.
Macaos flagg er lysegrønt med en lotusblomst over en hvit bro og sjø. Over blomsten er det fem femtaggede gullstjerner, en stor i midten og fire mindre på siden.
Før den portugisiske overleveringen av Macao til Folkerepublikken Kina i 1999, brukte Macao offisielt kun det portugisiske flagget.
Myndighetene i Macao hadde et eget flagg, med en drage og portugisisk inspirert riksvåpen, men dette ble aldri brukt til å representere Macao som en koloni, kun som kommunen Macao (concelho). Et forslag til et eget koloniflagg ble foreslått i 1967, men ble aldri vedtatt.
a>. Dragen som representerer Macao kan ses hjørnet øverst til høyre.


Fossilt vann.
Fossilt vann eller fossilt grunnvann er grunnvann som er dannet under andre klimatiske forhold enn dagens, og som ikke fornyes under de rådende klimatiske forhold. Fossilt vann er således å betrakte som en ikke-fornybar ressurs.
Store fossile grunnvannsforekomster finnes f.eks. under Sahara og i Midtvesten. Begge steder benyttes vannet til irrigasjon.


Wokingham (distrikt).
Wokingham er en enhetlig myndighet i Berkshire, England. Den har navn etter administrasjonsbyen Wokingham.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Wokingham bydistriktet ble slått sammen med Wokingham landdistrikt. 1. april 1998 fikk det status som enhetlig myndighet etter at grevskapsrådet i Berkshire ble avskaffet.


Twyford (Berkshire).
Twyford er en landsby i Berkshire. Den ligger i Thames Valley, ved A4 mellom Reading og Maidenhead, og ikke langt fra Henley-on-Thames, Wokingham og Bracknell.
Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «to krysningssteder», en henvisning til at det er to steder hvor man kan krysse Themsen i nærheten.
Stedet ligger nær motorveiene M4 og M40, og tog på Great Western Main Line mellom Reading og Paddington stasjon i London stopper der. Det er derfor mange pendlere som har slått seg ned der.


Hydrologi.
Hydrologi (fra gr. ὕδωρ: "hydōr", «vatn» og λόγος: "logos", «lære») er studiet av vannkretsløpet og vannressursene i hydrosfæren. Studiet av vann i berggrunn og jord kalles hydrogeologi. Faget er en disiplin av geovitenskapene.


Hydrogeologi.
Hydrogeologi er studiet av vatnet i fjellgrunn og løsmasser, og hvordan dette påvirkes av mineraler og av biologisk aktivitet.


Doctor Robert.
«Doctor Robert» er en sang av The Beatles fra deres album "Revolver", utgitt 1966. Sangen ble spilt inn 15. og 16. april 1966 og er kreditert McCartney.
«Doctor Robert» ble skrevet av John Lennon, og handler om en lege som løser alle sine pasienters problemer gjennom å gi dem narkotiske preparater. Sangen hevdes å vise til en Dr. Robert Freymann med praksis i New York City, en lege som smykket seg med å ha mer enn hundre berømtheter som pasienter, og som var kjent og beryktet for sine «vitaminsprøyter», som egentlig var tilsatt amfetamin. Denne doktor Freymann mistet sin autorisasjon som lege i 1968 og ble ekskludert fra legeforeningen New York Medical Society, i 1975. Han døde i 1987.


Philipp von Bismarck.
Dr. Phillipp von Bismarck (født 19. august 1913 i Jarchlin, død 20. juli 2006 i Obernholz) var en tysk konservativ politiker (CDU).
Philipp von Bismarck var annen sønn av Gottfried von Bismarck (1881–1928), herre til Jarchlin og Kniephof. Etter farens tidlige død ble han i 1939 adoptert av sin grandonkel Bernhard von Bismarck og dennes kone Käthe, født von Arnim. Han tjenestegjorde som løytnant og bataljonsadjunkt i infanteriregiment nr. 9 under andre verdenskrig. Samtidig var han stedfortredende sekretær for den bismarckske familieforening.
Han var medlem av det tyske parlamentet for CDU mellom 1969 og 1979. Mellom 1970 og 1983 var han dessuten formann for CDUs næringspolitiske råd. I 1979 ble han innvalgt i Europaparlamentet.


Boligareal.
Boligareal (BOA) er innvendig bruksareal unntatt bodarealet. Arealet måles opp innvendig, og man tar ikke med kott, boder, garasje, terrasser, balkonger, altaner og verandaer. Alle innvendige vegger tas med. På loft og i kjellere stilles det tilleggskrav for at arealet skal regnes med. Det er også krav om at rom som skal regnes med har nok lysflater og adekvate rømningsveier.
P-ROM erstattet betegnelsen Boligareal (BOA) fra 1. januar 2008.
Se Arealberegning av bygninger


Carl-Eduard von Bismarck.
Carl-Eduard von Bismarck (født 16. februar 1961 i Zürich) er en tysk konservativ politiker (CDU) og greve.
Etter Abitur (artium) på gymnasiet i Wentorf i 1982, avtjente Bismarck verneplikten som offiserskadett. Fra 1985 utdannet han seg i økonomiske fag, og arbeidet mellom 1989 og 1992 som assistent for ledelsen i firmaet Investor Treuhand i Düsseldorf. Siden 1993 arbeider for han "Fürstlich von Bismarck'schen Verwaltung" i Friedrichsruh
Han er sønn av fyrst Ferdinand von Bismarck og den belgiske grevinne Elisabeth Lippens. Han er tippoldebarn av statsmannen Otto von Bismarck og er Bismarck-familiens styrerepresentant i den statlige tyske Otto-von-Bismarck-Stiftung i Friedrichsruh.
Bismarck er medlem av CDU siden 1995 og er viseformann for CDU-laget i kretsen hertugdømmet Lauenburg. Han er medlem av det tyske parlamentet, Forbundsdagen, siden 25. april 2005 etter at han rykket opp da Peter Harry Carstensen nedla sitt mandat for å bli statsminister i Schleswig-Holstein.


Eight Days A Week.
«Eight Days A Week» er en sang kreditert Lennon-McCartney, innspilt av The Beatles og utgitt i desember 1964 på deres album "Beatles For Sale". Den er i hovedsak skrevet av John Lennon.
Den ble utgitt som singel i USA den 15. februar 1965, der den gikk rett til topps på de amerikanske hitlistene.
John Lennon sang førstestemme, med støtte fra McCartney i enkelte partier. Instrumenteringen er et klassisk oppsett for rockeband; elektrisk gitar, akustisk gitar, bassgitar, trommer og håndklapping.


Du bestemmer – LO på din side.
Du bestemmer – LO på din side var en kampanje som Landsorganisasjonen lanserte fram mot stortingsvalget i 2005.
Alle 850 000 medlemmene i LO fikk tilbud om å sende inn sine faglige og politiske krav om hvilket arbeidsliv og samfunn de ønsket. 44 000 medlemmer sendte i 150 000 innspill. På bakgrunn av disse kravene ble det så utarbeidet ti hovedkrav til de politiske partiene.


Free As A Bird (sang).
a>n som Harrison spiller på mot slutten av «Free As A Bird».
«Free As A Bird» er en sang med The Beatles, utgitt i 1995. Sangen er hovedsakelig skrevet av John Lennon, med et nytt mellomparti skrevet av Paul McCartney. «Free As A Bird» ble utgitt som singel, på album (vinyl og CD), og på video og DVD av de tre gjenlevende tidligere The Beatles-medlemmene for å promotere fjernsynsserien og CD-samlingen "Anthology 1" og videoserien, som også ble utgitt på DVD med bonusmateriale.
Avdøde John Lennon hadde skrevet sangen, men aldri fullført den. Hans enke, Yoko Ono, ga tapen med den «rå» innspillingen av den uferdige sangen til Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr. De «gjenforente» The Beatles for å gjøre ferdig sangen og spille den inn, sammen med «Real Love», og «Now And Then», som ikke ble fullført. I intervjuer fremstilte de tre gjenværende bandmedlemmer det som om de tenkte seg at Lennon hadde reist på ferie og hadde overlatt dem sangen for å fullføre den.
Den opprinnelige innspillingen gjorde Lennon ca 1977 i New York City, og overdubbing (lyd på lyd) ble gjort i tidsrommet februar-mars 1994 i Sussex, England.
Videoen til «Free As A Bird» vant Grammy-pris i 1997 til Vincent Joliet (videoprodusent), Joe Pytka (videoregissør) og til The Beatles i kategorien for "Beste musikkvideo". Videoen hadde mange referanser til andre Beatles-sanger og hendelser.
Sangen nådde 2. plass på UK Singles Chart og plasserte seg som nummer 6 på U.S. Billboard Hot 100).
Jeff Lynne (tidligere medlem av Electric Light Orchestra) produserte sangen ettersom George Martin, The Beatles' produsent gjennom alle år trakk seg på grunn av svekket hørsel.


Bergen Student-TV.
Bergen Student-TV (BSTV) er en studentorganisasjon i Bergen. Kanalen hadde sin første sending i april 2003 og kringkastet til og med mai 2009 sine sendinger på BTVs nett i Norge. Etter at BTV ble lagt ned gikk BSTV over til å bli et rent internettmedium som oppdateres jevnlig uken igjennom. Organisasjonen har om lag 70 frivillige medlemmer.
Kanalen henvender seg til alle studenter i Bergen. Dette omfatter i første rekke studenter tilknyttet UiB, NHH, HiB, BAS, NITH og KhiB, men også studenter ved NKF, Noroff Media Gymnaset og BI. Den søker også å gi studentene et innblikk i hverandres hverdag, på tvers de forskjellige institusjonene.
Bergen Student-TV finansieres delvis av Velferdstinget i Bergen. Generalforsamling holdes på slutten av hvert semester og er organisasjonens høyeste organ. Her blir både styre og redaktører valgt. Redaksjonen er delt i fire; nyhet, kultur, underholdning og live. Alle medarbeidere produserer en sak annenhver uke.
En av de mest sette produksjonene til Bergen Student TV er «Terte med Påskenøtter» som ble publisert palmesøndag 2011. Andre seervinnere er «Royale With Cheeze» og «Filmrullen». «Episode III» av «Royale With Cheeze» vant Studentmediene i Bergens Tirilpris for beste underholdning høsten 2010.


Kontraktstjener.
En kontraktstjener er en ufri arbeider under kontrakt som arbeider (for en spesifisert tid) for en annen person eller et selskap/korporasjon, ofte uten pengelønn, men i bytte for husly, mat, andre nødvendige artikler, utdannelse eller reise til et nytt land. Etter å ha arbeidet i den spesifiserte tiden (tradisjonelt syv år) var tjeneren så fri til dyrke land eller ta opp et eget yrke. Det engelske begrepet indentured servant kommer fra det middelalderske engelske «indenture of retainer», en kontrakt skrevet dobbelt på det samme arket, der kopiene ble separert ved å kutte langs en mønstret (tannformet, derav begret in"dent"ure, «dent» betyr tann) linje slik at tennene på de to delene senere kunne settes sammen for å bekrefte at det var ekte. Dette er den lovlige basisen for lærlingesystemet hvor praktiske yrker ble lært.
Kontraktstjeneren er noen ganger feilaktig forvekslet med ufrivillig tjenerskap eller til og med slaveri.
Nord-Amerika.
I nord-amerikansk historie betalte arbeidsgivere vanligvis for europeiske arbeideres transport over Atlanterhavet ved å betale tilbake skipseieren som hadde kontrakten over tjeneren, i bytte gikk tjenerne med på å arbeide et spesifisert antall år. Avtalen kunne også være i bytte mot profesjonell utdanning. Etter å ha vært kontraktstjeneren for en smed i flere år, kunne en forvente å arbeide som smed på egenhånd etter at perioden var over. I løpet av det 17. århundre kom de fleste hvite arbeiderene i Maryland og Virginia fra England på denne måten. Deres mestere var bundet til å gi dem mat, klær og husly. En kontraktstjeners arbeidsdel i foretaket var ofte ikke hardere enn samtidige lærlinger som på lignende vis var bundet av kontrakt og skyldte hardt, ulønnet arbeid mens en «tjente sin tid». På slutten av den bestemte tiden fikk kontraktstjeneren nye klær og løslatt.
I moderne begreper fungerte skipseieren som en kontraktseier som leide ut sine arbeidere. Slike omstendigheter hadde innvirkning på behandlingen en kaptein gav sin verdifulle menneskelige last. Etter at kontraktstjenere ble forbudt, måtte reisen betales på forhånd og gav grunnlag for de umenneskelige forholdene av irske «kiste skip» i den andre halvdel av det 19. århundre.


Lindos.
Akropolis, det gamle fortet i Lindos
Lindos (gresk: Λίνδος) er en by og et arkeologisk utgravningsområde beliggende på østekysten av den greske øya Rhodos, 55 km syd for byen Rhodos. Byen er et populært turistmål.
Ovenfor den nyere delen av byen ligger Lindos' akropolis, som er et naturlig fort som gjennom tidene er blitt suksessivt utbygget av antikkens grekere, romere, bysantinere, korsfarerriddere og ottomanere.
Byen er også kjent som «Den hvite byen». Den har flere tak-restauranter.


Eastleigh (distrikt).
Eastleigh er et administrativt distrikt i Hampshire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Eastleigh.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at det gamle distriktet Eastleigh ble slått sammen med Winchester landdistrikt.


Plantasje.
Plantasje er ofte en landbruksenhet der bare en vekst dyrkes, også kalt monokultur eller monokultivering.
Som plantasje regnes vanligvis store landbruksenheter i tropene og subtropene som har spesialisert seg på kun én type vekst eller en type husdyr, og som i tillegg utnytter billig lokal arbeidskraft. Spesialisert produksjon i stor skala samt billig arbeidskraft, bidrar sterkt til at produkter som f.eks. bananer og appelsiner er lavprisprodukter i den rike del av verden.
Plantasjene finnes i første rekke i Latin-Amerika, det sentrale og sørlige Afrika og i Sørøst-Asia.
Historisk bakgrunn.
Plantasjene kom i gang i kjølvannet av de store oppdagelser og erobringer i det 15. århundre utført av blant annet Christofer Columbus, Vasco da Gama, Hernán Cortés og Francisco Pizarro. Disse og andre oppdagerne innledet første fase i kolonialismen som var begrunnet med behovet for å åpne nye handelsruter. I virkeligheten ble denne fase i minst like stor grad preget av regulære erobrings- og plyndringstokter med edle metaller (primært gull og sølv) som hovedmål. I løpet av det 17. og 18. århundre slo mange europeere seg ned på territoriene som ble erobret i kolonialismens første fase, og det er disse nybyggerne (i første rekke representanter fra hjemlandets adelskap) som etablerer plantasjer for eksport til sine hjemland. Især i Latin-Amerika og Afrika sørger en voksende slavehandel for å gi en jevnt tilførsel av billig arbeidskraft.
Produktene fra plantasjene gikk dels til direkte konsumpsjon (kolonialvarer) i hjemlandet eller til innsatsfaktorer i hjemlandets industri. Plantasjeproduktene er i første rekke krydder, bomull, gummi, sukker, en rekke frukter, kaffe, tobakk, kakao og te.
Så godt som samtlige plantasjer i Afrika, Asia og Latin-Amerika var fram til 2. verdenskrig eid og kontrollert av europeiske innvandrere eller europeiske og nordamerikanske selskaper. De europeiske selskapene var i første rekke representert i Asia og Afrika, mens selskaper fra USA kontrollerte så godt som samtlige plantasjer i Latin-Amerika.
Økologiske, økonomiske og sosiale konsekvenser.
Plantasjenes satsing på monokulturer, førte ofte med seg store økologiske konsekvenser for flora- og fauna-mangfoldet som fantes naturlig i området. Når stadig deler av regnskogen i for eksempel Brasil og Indonesia ryddes for å gi plass til enorme plantasjer, svekkes artsmangfoldet samtidig som det fortrenger urbefolkning, småbønder og andre som lever i mer overensstemmelse med de naturgitte vilkårene.
I mange tilfeller førte dette også til svekkelse av den lokale økonomien, dels fordi eksportinntektene gikk til plantasjeierne og dels fordi plantasjeeierne eller utenlandske selskap tilegnet seg arealer som urbefolkning og småbønder tidligere livnærte seg av. Særlig i kolonitiden, men også i våre dager gir plantasjeøkonomien derfor ofte to vidt forskjellige økonomiske resultat. Rikdom for plantasjeeiere og fattigdom for lokalbefolkningen.


Elmbridge.
Elmbridge er et administrativt distrikt i Surrey, England. Administrasjonssenteret er Esher. Navnet kommer fra et gammelt "hundred" i grevskapet.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Esher og Walton and Waybridge ble slått sammen.


Kolonien Virginia.
Kolonien Virginia (engelsk: Colony and Dominion of Virginia) var den engelske kolonien i Nord-Amerika som eksisterte en kort tid i det 16. århundre og kontinuerlig fra 1607 frem til den amerikanske revolusjonen. Kolonien ble "Commonwealth of Virginia i 1776.
Navnet «Virginia» er den eldste betegnelsen for engelske landområder i Nord-Amerika. I begynnelsen dekket begrepet hele kysten av Nord-Amerika som innledningsvis ble krevd av Frankrike, fra den 34. breddegrad (nær Cape Fear) nord til den 48. breddegrad og inkluderte dermed hele kystlinjen i Acadia og en stor del av innlandet i Canada.
Selv om Frans I av Frankrike hadde eldre krav på dette landet gjennom Giovanni da Verrazano og det skulle bli kalt Francesca, valgte franskmennene å bosette landene som ble sett av John Cabot.
Den første bosetningen var på Roanoke-øya, selv om dens navn var "Virginia". En kontrakt for bosetning på kysten ble opprinnelig gitt til London Company og Plymouth Company (de to grenene av Virginia Company) i 1606. De første bosetningen i henhold til denne kontrakten var Jamestown-bosetningen i 1607 og Popham-kolonien.
Av de to var det bare Jamestown-bosetningen som slo rot. I 1609, da Plymouth Company oppgav sin bosetning, ble Virginia-kontrakten justert til å inkludere territoriet nord for den 34. og sør for den 39. breddegraden, med den opprinnelige kysttildelningen utvidet til «fra sjø til sjø». I 1620 ble delen av Virginia nord for den 34. breddegraden kjent som New England.
Etterfølgende kontrakter for Maryland-kolonien i 1632 og Carolina-kolonien i 1665 reduserte Virginia-kolonien ytterligere til kystgrensene den holdt til den amerikanske revolusjonen.
Frem til 1763 var kolonien begrenset til vest for Appalachian-fjellene som grovt sett markerte grensen med Ny-Frankrike. Det britiske territoriets utvidelse til Mississippi-elven etter 1763 resulterte i utvidede krav blant mange av de opprinnelige kystkoloniene. Basert på «sjø til sjø»-kontrakten fra 1609, la Virginia krav på hele det nye landet vest for Appalachiene og nord for den 36. breddegraden. Dette inkluderte dagens Vest-Virginia og Kentucky, i tillegg til landet i Nordvest Territoriet. Mesteparten av dette landet ble også krevd av andre kystkolonier. Virginia organiserte Illinois-fylket i 1779 for å administrere Nordvestterritoriet i 1784. Kentucky var et fylke i Virginia til det ble separert og innlemmet som stat i 1792. Vest-Virginia ble skilt ut i 1861.
Karl II av England gav Virginia tittelen «Old Dominion» (gamle området) i takknemlighet for Virginias lojalitet til kronen under den engelske borgerkrigen. Virginia bruker fortsatt «Old Dominion» som sitt kallenavn på staten.


Châtelet (Paris Metro).
Châtelet er en metrostasjon på grensen mellom Paris' 1. og 4. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinjene 1, 4, 7, 11 og 14. Hver enkelt av linjene har en separat dato for at deres stasjon ble åpnet, 6. august 1900 (linje1), 21. april 1908 (linje 4), 16. april 1926 (linje 7), 28. april 1935 (linje 11) og 15. oktober 1998 for linje 14.
Bortsett fra metroen betjener stasjonen også forstadstoglinjene (RER). Den er Europas største underjordiske stasjon, med korrespondanse mellom tre av de fem RER-linjene samt fem av de seksten metrolinjene. Av RER-linjer betjener den linje A, linje B og linje D.
Châtelet er oppkalt etter "Grand Châtelet", et slott som ble revet av Napoléon Bonaparte i 1802. Dette slottet voktet den nordlige tilgangen til den gamle broen Pont au Change over Senen til Île de la Cité. Place du Châtelet har også fått sitt navn fra dette slottet.
Videre har stasjonen en underjordisk gang som forbinder den med den sydlige enden av RER-stasjonen Châtelet – Les Halles, som igjen er knyttet til den nordlige enden av metrostasjonen Les Halles. Avstanden mellom linje 7s perrong og RER-stasjonen er ca. 750 meter.


Bindestrek.
En bindestrek (-) er et tegn som brukes til binde sammen orddeler og for å holde sammen et ord delt ved linjeskift.
Bindestreken forveksles ofte med tankestrek, til-og-fra-strek og replikkstrek (–) samt minustegn (−), som alle er lengre. En bindestrek skal være en en kvart gefirt lang.
Myk bindestrek.
Myk bindestrek brukes inne i ord på elektronisk form for å indikere hvor ordet bør deles ved linjebryting. Ved linjebryting kommer den myke bindestreken til syne som en bindestrek og resten av ordet fortsetter på neste linje. Ellers er den myke bindestreken usynlig.
For å binde sammen ord over flere linjer, bør man bruke myk bindestrek framfor "hard" bindestrek, i tilfelle det senere ikke skulle passe å bryte linjen på samme sted. Skal tekst bli tillatt å brytes etter hard bindestrek i HTML, bruk koden codice_1, som innskyter vilkårlig null-breddes mykt skillepunkt rett etter bindestreken. Myk bindestrek har i tegnsettet unicode kodepunkt U+00AD og skrives i HTML som codice_2 (fra engelsk soft hyphen). Det finnes imidlertid nettlesere som ikke støtter denne koden, så den anbefales normalt ikke brukt i HTML, skjønt at fordi i slike språk som norsk og tysk lange sammensatte kan ord gjøre HTML tekst stygt tagget på høyre marg, kan codice_2 brukes for å la nettleseren dele dem.
Sammensatte ord.
Bindestrek kan brukes i sammensatte ord for å lette lesingen. Det er ingen klare regler for slik bruk, men bindestreken er strengt tatt ikke nødvendig. Dette gjelder også for ord der sammensetningen fører til at to like bokstaver står ved siden av hverandre.
Bindestrek brukes i sammensetninger der den ene delen er en bokstav, et tall eller et initialord
Sammensetninger av likestilte ord.
Bindestrek brukes i sammensetninger av likestilte ord
Flerleddet sammensetning.
Dette gjelder også dersom første delen er en fast frase eller en ordsammenstilling med konjunksjon eller preposisjon.
Linjeskift.
Orddeling markeres med bindestrek sist på linja. Delingen kan for eksempel skje mellom lett kjennelige orddeler.


Liste over medlemmer av Den Grunnlovgivende Forsamling.
Liste over medlemmer av Den Grunnlovgivende Forsamling er en oversikt over de 112 eidsvollmennene og hvem de representerte på Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Listen viser eidsvollmennenes navnetrekk fra signeringen av Norges grunnlov ved Riksforsamlingen 17. mai 1814. Lenker til biografiske artikler er gitt ut fra normert skrivemåte, med tillegg av for- og mellomnavn som ikke fremgikk fullstendig av grunnlovsdokumentet.
Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære. De andre var valgt som representanter for landdistrikter og byer. Embetsmennene dominerte forsamlingen med en drøy halvpart av medlemmene. Men ingen av dem tilhørte de meste framtredende embetsmennene i Norge. En håndfull av medlemmene var store bruks- og godseiere, og 13 var kjøpmenn. Christian Frederiks valgregler hadde sørget for at bøndene ble godt representert, ialt var nærmere en tredjedel av forsamlingen bønder. Mange av Eidsvollsmennene var unge. Gjennomsnittsalderen for riksforsamlingen var 42,8 år.
Eksterne lenker.
Medlemmer av Den Grunnlovgivende Forsamling


Þ.
Thorn (stor Þ, liten þ) er en bokstav fra norrønt og gammelengelsk språk, med opphav i runeskrift. Den brukes fremdeles i islandsk språk med IPA lydverdien /θ/ (ustemt 'th'), men på norsk blir den ofte blir gjengitt som "þ" i lydskrift. I mange moderne sammenhenger transkriberes den vanligvis som th. I engelsk språk er bokstaven falt ut av bruk, men fortsetter å eksistere der man ser bokstaven «Y» ta plassen til "th". Dette er en stilisert utgave av "þ", for eksempel «ye» istedenfor «the». På islandsk kan et ord aldri slutte med "þ".
*


Skjellende hunder.
Skjellende hunder er populære jakthunder som vanligvis benyttes til storviltjakt. Dette er hunder som søker ut fra jegeren for å finne viltet og stille det, d.v.s. får viltet til å stoppe opp og så markere for jegeren at det er stilt med høylydt skjelling. Hunder som ikke vil skjelle kan derimot bli gode ledhunder.
Skjellende hunder kan benyttes på mange slags vilt, men i dag er det først og fremst til elgjakt at man benytter slike hunder. Til elgjakt er det dessuten kun tillatt å bruke hunder som stiller elgen. Såkalte «løs på drevet» halsende hunder er forbudt å benytte, hvilket betyr at hunder som loser (avgir sammenhengende livlig bjeffing) når viltet beveger seg ikke er tillatt benyttet. I praksis vider det seg at endel hunder gjør nettopp det, men "losing" og "støting" må ikke forveksles. Når hunden kommer i kontakt med ferske spor, eller når viltet beveger seg, vil hunden kunne støte (avgi spredt bjeffing) sporadisk (også i korte serier).
Vilt kan stilles både på bakken og i trær. Vilttyper som stilles på bakken er typisk bjørn, elg, jerv, grevling, mårhund, mink, oter og villsvin. Vilttyper som stilles i trær er typisk mår, gaupe og skogsfugl. I de nordlige fylkene har skjellende hunder også blitt brukt til å stille sel på isen i fjordene.
Typiske skjellende hunder er elghunder, jämthunder, laikahunder, kareler og spetser som inngår blant FCIs spisshunder i gruppe 5 seksjon 2.


Organisasjonen av amerikanske stater.
Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) er en internasjonal organisasjon for de sjølstendige statene i Amerika.
Organisasjonen består av alle 35 stater i Amerika, til tross for at Honduras ble utestengt fra å delta aktivt den 5. juli 2009 på grunn av kuppet som fjernet den demokratisk valgte president Jose Manuel Zelaya fra makten. Organisasjonen har understreket at dette er kun et midlertidig vedtak, og at de vil gjenopprette de diplomatiske relasjonene til landet når demokratiet er tilbake i landet.
Cuba var "totalt" utestengt fra deltakelse i OAS mellom februar 1962 og juni 2009.
Dette ble vedtatt på det åttende konsultative møtet i Punta del Este i Uruguay den 31. januar 1962 siden landet hadde en kommunistisk regjering. 14 stemte for, én mot (Cuba) og seks avholdt seg fra å stemme (Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Ecuador og Mexico). Cuba fikk igjen sin fullverdige status i OAS 3. juni 2009. Dette etter at USA og OAS-statene hadde hatt samtaler om blant annet demokrati, siden OAS regner Cubas demokratiske situasjon er for dårlig.
Organisasjonen har sete i Washington, DC.


Woolworth Building.
Woolworth Building sett fra City Hall Park.
Woolworth Building er en av de eldste gjenværende skyskraperne i New York. Den var verdens høyeste kontorbygning fra åpningen i 1913 til 40 Wall Street sto ferdig i 1930. Med sine 241 meter er Woolworth Building fremdeles en av USAs femti høyeste bygninger.
Woolworth Building er oppført som et praktbygg etter inspirasjon fra middelalderens kirker, noe som ga den tilnavnet "The Cathedral of Commerce" da den sto ferdig. Bygningen er rikt utsmykket med spir, relieffer, mosaikker og andre ornamentale detaljer i gotisk stil, og den regnes av mange som en av New Yorks vakreste og mest spektakulære bygninger. Woolworth Building er tegnet av Cass Gilbert, og konstruksjonen kostet byggherren, Frank Woolworth, 13,5 millioner dollar i årene mellom 1910 og 1913, en sum han sies å ha betalt i kontanter ned til siste penny.
Bygningen ligger langs Broadway på nedre Manhattan, vis-à-vis City Hall. Etter angrepet på World Trade Center like ved var Woolworth uten strøm og telefon noen uker. Bygningen fikk ingen varige skader, men det rikt utsmykkede inngangspartiet ble stengt for publikum etter 11. september 2001.
De to norske ingeniørene Gunvald Aus fra Haugesund og Kort Berle fra Halden spilte en viktig rolle i byggingen av Woolworth Building, da det var disse to som designet stålrammen til skyskraperen. Mange norske snekkere, murere, malere og elektrikere arbeidet på bygget.


USNS «Comfort» (T-AH-20).
USNS «Comfort» (T-AH-20) er et hospitalskip i den amerikanske marinen. Det er tredje skipet i den amerikanske marinen som heter «Comfort», og det andre skipet i Mercy-klassen som inngår i flåten.
Skipet var opprinnelig bygget som en oljetanker i 1976, men ble kjøpt av den amerikanske marinen i 1987. Totalt har skipet 1 000 sengeplasser og 12 operasjonsrom, samt moderne utstyr innenfor mange medisinske felt.
Skipet har hjemmehavn i Baltimore, hvor det ligger klart til å seile på fem dagers varsel.


«Mayflower».
"Mayflower in Plymouth Harbor", et maleri av William Halsall (1882)
«Mayflower» på et frimerke på 100-års jubileumet
«Mayflower» var et skip som transporterte pilegrimsfedrene fra Plymouth, England til «North Virginia» (i det som senere skulle bli Amerikas forente stater) i 1620. Skipet forlot Plymouth 6. september og ankret opp nær Cape Cod 11. november.
Skipet.
«Mayflower» ble brukt som frakteskip i handelen mellom England og andre européiske land, først og fremst Frankrike, men også Norge, Tyskland og Spania. Det ble styrt av Christopher Jones, i hvert fall mellom 1609 og 1623. Han var kaptein på skipet og bosatt i Rotherhithe. Han ble gravlagt på gravplassen til St Mary's Rotherhithe etter at han døde i mars 1623. Det er sannsynlig at skipet ble hugget opp til tømmer der det følgende året. «Mayflower Barn» som ligger rett utenfor den lille kvekerlandsbyen Jordans i Buckinghamshire, England, skal ha blitt bygget av dette tømmeret.
Detaljer om dimensjonene på skipet er ukjent, men det har blitt anslått ut fra vekten på dets last, og den vanlige størrelsen på 180-tonns handelsskip i perioden, til å ha vært 30-37 meter langt og rundt 12 meter bredt. Nøye undersøkelser ble foretatt da kopien «Mayflower II» (sjøsatt 22. september 1956) ble bygget, for å gjøre det så likt det opprinnelige skipet som mulig.
Pilgrimsfedrene.
Pilegrimsfedrene var kalvinister som i sin misnøye med at deres syn på Bibelen ikke ble tatt nok hensyn til i det engelske samfunn, i 1607 hadde flyttet til Leyden i Nederland, der den religiøse toleransen ble for mye for dem, siden den også omfattet de religiøse gruppene som de selv mislikte. Mens de fleste ble igjen i Leyden, inngikk en annen gruppe avtale med handelsselskapet Virginia Company i London om å frakte dem til Den nye verden.
Innledningsvis var planen at reisen skulle gjøres i to farkoster, «Mayflower» og det mindre «Speedwell». På det første forsøket forlot skipene Southampton, 5. august 1620, men «Speedwell» begynte å lekke og måtte repareres ved Dartmouth. I det andre forsøket nådde skipene Atlanterhavet, men igjen ble de tvunget til å snu, denne gang til Plymouth. Etter noe reorganisering ble reisen gjort med kun «Mayflower». Målet var en seksjon i området nær Hudson-elven. Etter å ha blitt tvunget ut av kurs av dårlig vær, ankom «Mayflower» Cape Cod] etter 65 dager til sjøs. De var 102 passasjerer som gikk om bord, men to døde under overfarten, den ene ble skylt over bord, men da han var kjent som en ustyrlig person som bannet, ble dette berømmet som Guds forsyn. To ble født under overfarten, og fikk navnene Oceanus Hopkins og Peregrine White. Det var igjen 102 passasjerer om bord, men av disse stammet visstnok bare 37 fra kalvinist-kolonien i Leyden.
Resultatet av forsinkelsen var at bosetterne ikke ankom før starten på en hard vinter i New England. For å sikre seg at alle adlød puritanerlederne, slapp ingen i land før alle de 41 voksne mennene hadde underskrevet Mayflower Compact, en pakt som påla alle å adlyde lederne i den nye kolonien. I praksis ble det den første grunnloven i «Den nye verden» underskrevet av europeere. Den etablerte en Guds stat på jorden, og dette skjedde 11. november 1620. Trolig kjente en del av de reisende seg ubundet av den inngåtte avtalen med lederne, siden Virginia Company hadde avtalt å landsette dem lenger sør, ved Hudson-elven. Kalvinistene så det derfor som viktig å få skriftlig dokumentert at deltakerne kom til å forbli lydige mot dem. 1. juledag 1620 gikk nybyggerne i land i Massachusetts-bukten, og slo seg ned på tuftene av en indianerlandsby som lå der ubebodd etter en epidemi noen år tidligere. Stedet ble kalt "Plimouth Plantation", senere omdøpt til "Plymouth Plantation". I perioden 1630-43 kom nærmere 20 000 dissentere til å dra til «Den nye verden», de fleste til samfunnet ved Massachusetts-bukten, i det som ble kalt «Tre Great Migration» ("den store utflytningen"). Stemmerett i dette samfunnet hadde bare de som ble regnet som «vakte», de godkjente menighets-medlemmene.
5. april 1621 satte «Mayflower» seil fra Plymouth-kolonien på returreisen til England og kom frem 6. mai samme år.
Passasjerene på «Mayflower» var de tidligste permanente bosetterne i New England, derfor hadde mange senere medlemmer av samfunnet stor interesse i å spore sitt opphav tilbake til en av disse. Reisen og skipet ble senere berømt som et symbol på en farlig enveisreise til et nytt liv, og mange forskjellige ting har blitt oppkalt etter den.
Mayflower er også emblemet til den engelske fotballklubben Plymouth Argyle F.C., som er kjent under kallenavnet «The Pilgrims» ("pilegrimene").


John Carver.
John Carver (født ca 1576 i enten Nottinghamshire eller Derbyshire, England, død 15. april 1621 i det som ble Plymouth, Massachusetts, USA) var den første guvernør av Plymouth-kolonien.
Carver var en av pilegrimene som kom over i "Mayflower" og ble valgt til guvernør kort tid etter at de gikk i land. Han hjalp til med å bosette folkene i deres nye hjem, men døde etter fire måneder i april 1621.
Carver, John
Carver, John


Samoset.
Samoset var den første innfødte amerikanske indianeren som tok kontakt med pilegrimene. De var mer enn overrasket da han en dag mens de var travelt opptatt med å bygge bosetningen spaserte tvers gjennom leiren og hilste dem på engelsk. Det er påstått at han sa «velkommen».
Han var medlem av en abenaki sachem stamme som bodde på den tiden i Maine. Han ble en sagamore, en underordnet høvding, i sin stamme og besøkte høvding Massasoit.
Han hadde lært sitt gebrokne engelsk fra engelske fiskere som kom for å fiske utenfor Monhegan-øya.
Etter å ha tilbrakt kvelden med pilegrimene, kom han tilbake to dager senere med Squanto.


Nordstjernen.
Polarstjernens posisjon (Ursa Major=«Karlsvogna», Ursa Minor=«Lille Bjørn»)
Foto med lang lukkertid av Polarstjernen og de nærmeste nabostjernene.
Nordstjernen, også kalt Polarstjernen, Stella Polaris eller bare Polaris, er den synlige stjernen som står nærmest himmelens nordpol, i dag mindre enn 1°. Fordi den viser hvor nord er, har den blitt en av himmelens mest kjente stjerner, selv om den sett fra jorden ikke er av de mest lyssterke.
På grunn av jordaksens presesjon flytter det punktet som jordaksen peker mot på himmelen, det vil si den nordlige himmelpol, seg langsomt og beskriver en sirkel med radius på 23 1/2 grad. Det tar ca. 26 000 år for himmelpolen å fullføre sirkelen. Det betyr at den nordlige himmelpol ikke alltid vil stå så nær Polarstjernen, som den gjør nå. Frem til år 2100 vil den nærme seg til 28', da den vil begynne å fjerne seg igjen. Om 13 000 år vil himmelpolen befinne seg hele 67 grader fra Polarstjernen. Først etter 26 000 år vil jordaksen igjen peke mot Polarstjernen, som da på nytt vil fortjene sitt navn.
Polarstjernen er den klareste stjernen i stjernebilledet "Lille bjørn", og betegnes derfor som formula_1"Ursa Minori". Dens avstand fra Solen er 460 lysår og den har en tilsynelatende lysstyrke på 2,m12. Dens absolutte lysstyrke er -8,m6, som betyr at den er omtrent 2500 ganger så lyssterk som Solen, men når dens lys ankommer til vårt solsystem, har det en intensitet som kun er ca. 4x10-9 Watt/m².
Polarstjernen er egentlig et system bestående av tre stjerner. Mens den ene følgesvennen kan sees tydelig gjennom små teleskoper, er den siste så nær selve Polarstjernen at den aldri har vært observert før Hubble-teleskopet tok.
I middelalderen het den også «Stella Nautica» og «Stella Maris» Engelskmennene kalte den for «Lodestar» akkurat som de kalte magneten for «lodestone». Den samme idéen lå også bak vikingenes navn «Leiðarstjarna», nemlig stjernen som "leder" sjømennene i havn. Da kompasset kom i bruk fikk magneten det liktklingende norrøne navnet «leiðarsteinn».


Absolutt størrelsesklasse.
Absolutt størrelsesklasse brukes i astronomien til å
klassifisere stjernene efter lysstyrke. En stjernes absolutte
størrelsesklasse er et tall formula_1, som kan beregnes når
en kjenner stjernens tilsynelatende størrelsesklasse formula_2
og hvor langt borte den er. Dersom dens avstand fra vårt solsystem
uttrykt i parsecs er formula_3, så er sammenhengen mellom
formula_4
der formula_5 står for logaritmen med grunntall 10.
Grunnen til at logaritmen opptrer, er at størrelseklassebegrepet
ikke direkte uttrykker lysstyrken i Watt, men forholder seg
til denne via en logaritmisk skala, slik at størrelsesklasseskalaen
mest mulig skal følge loven om hvordan øyet naturlig vurderer
En stjernes absolutte størrelsesklasse er intet annet enn det
dens tilsynelatende størrelsesklasse ville ha vært, dersom
den ble observert fra en standard avstand på 10 parsec.
Andre norske betegnelser for absolutt størrelsesklasse er "absolutt størrelse",
og "absolutt lysstyrke". På fransk heter det «magnitude absolue»,
på tysk «absolute Helligkeit», på engelsk «absolute magnitude»
Eksempel.
Polarstjernen har tilsynelatende størrelsesklasse 2,m12
og dens avstand fra vårt solsysteme er 460 lysår, som er 141 parsec.
Dens absolutte størrelsesklasse blir da formula_6,
d.v.s. formula_7 −3,m6.
Se også under størrelsesklasse og parallakse.


Nuklide.
En nuklide er et atom med et bestemt nukleontall, atomnummer og en bestemt energitilstand. Det kan finnes flere isotoper med samme atomnummer, på grunn av forskjellig antall nøytroner.


Pedro de Deza Manuel.
Pedro de Deza Manuel (født 26. mars 1520 i Sevilla i Spania, død 27. august 1600 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal 21. februar 1578 av pave Gregor XIII.
Han var i slekt med kongen av Portugal.
Deza Manuel, Pedro de
Deza Manuel, Pedro de
Deza Manuel, Pedro de
Deza Manuel, Pedro de


Windows 7.
Windows 7 er et operativsystem for datamaskiner laget av det amerikanske selskapet Microsoft. Det ble lansert i 2009 og er beregnet på PCer, bærbare maskiner, Notatblokk-PCer, NettPCer og hjemmeunderholdningssentre. Systemet etterfulgte Windows Vista.
Windows 7 kommer i flere varianter, og selges blant annet i "Starter"-, "Home Premium"-, "Professional"- og "Ultimate"-utgaver. Prismessig ligger for eksempel "Home Premium"-versjonen på ca. 1000 norske kroner i OEM-versjon og ca. 1700 kr i full versjon. De tre sistnevnte utgavene selges også i 64bits-versjoner. I Europa er utgavene Home Premium og Professional mest fokusert på, enn versjonen Ultimate.
Windows 7 har blitt relativt godt mottatt i markedet, og nådde i slutten av januar 2010 en markedsandel på 10 % av verdens internettilkoblede datamaskiner (der Windows-familien samlet til samme tid hadde ca. 92 % markedsandel).
Historie.
I 2000 startet Microsoft planleggingen av Windows XPs etterfølger og dens servermotstykke Windows Server 2003 (begge under kodenavnet "Whistler") med en større utgivelse av Windows som fikk kodenavnet "Blackcomb". Denne nye versjonen var på tidspunktet planlagt utgitt i 2005.
Større funksjoner ble planlagt for Blackcomb, inkludert forbedret søketeknologi og et avansert lagringssystem kalt WinFS. I den anledning uttalte Bill Gates at en funksjon ville være en søkelinje som gjenkjenner setningen brukeren taster inn.
Senere ble Blackcomb forsinket og en mindre utgivelse med kodenavnet «Longhorn» ble planlagt for en 2003-utgivelse. I midten 2003 hadde Longhorn fått noen av funksjonene som opprinnelig var planlagt for Blackcomb, inkludert WinFS og Desktop Window Manager, samt nye versjoner av systemkomponenter bygget på .NET-rammeverket. Etter sommeren 2003 hadde tre store virus (Blaster, Sobig og Welchia) utnyttet feil i Windows-operativsystemet i løpet av en kort tidsperiode. På grunn av dette endret Microsoft sine utviklingsprioriteringer og Longhorn ble satt på pause for å utvikle nye Service Pack-er for Windows XP og Windows Server 2003, som inkluderte et antall nye sikkerhetsfunksjoner. Utviklingen av Longhorn ble også startet på nytt September 2004 som en konsekvens av bekymringer for kvaliteten på koden som ble introdusert i det nye operativsystemet. Resultatet ble at WinFS, Next-Generation Secure Computing Base og andre funksjoner sett i noen Longhorn-bygg ble droppet. Disse så heller aldri dagens lys i det som ble Windows Vista og Windows Server 2008.
Fokus.
Microsofts Ben Fathi uttalte den 9. februar 2007 at fokuset på operativsystemet fortsatt ble arbeidet med og kunne bare hinte om noen muligheter.
«Det betyr at når du nå forflytter deg fra en PC til en annen, må du installere programmer på hver av dem og gjøre oppgraderinger på hver av dem. Å flytte informasjon mellom dem er veldig smertefullt. Vi kan bruke Windows Live Essentials-tjenester til å vite hva du er interessert i. Så selv om du sitter ved en offentlig PC eller noen andres PC, kan vi gi deg din hjemmeside, dine filer, dine fonter, dine favoritter og så videre. Det er den slags brukerfokuserte ting Live Services kan tilby. I Vista har ting også blitt bedre med digitalt blekk og tale, men i neste Windows vil dette være mye bedre. Studenter trenger ikke lenger lærebøker, de behøver bare å bruke notatblokk-PC-er. Parallell databehandling vil også være ganske viktig i neste utgivelse. Vi kommer til å gjøre det slik at mye av høynivågrafikken blir innebygget i operativsystemet. Så vi har en ganske god skisse.»
Senere uttalte Gates også at Windows 7 vil få fokus på ytelsesforbedringer.
Visepresident Bill Veghte gjorde det klart at Windows 7 ikke ville ha de samme kompatibilitetsproblemene som Vista hadde med tidligere versjoner.
Milestone 1.
Den første kjente versjonen av Windows 7 var kjent som "Milestone 1 (M1) code drop" og hadde versjonsnummer 6.1.6519.1. Den ble kun sendt ut til Microsofts nøkkelpartnere i Januar 2008 og kom som både x86 og x64. Selv om svært lite informasjon har kommet fra Microsoft, har omtaler og skjermbilder blitt publisert av diverse kilder.M1 code drop-installasjonen kommer enten som et selvstendig installasjonsprogram eller som en oppgradering til Windows Vista Service Pack 1. Dersom brukeren velger sistnevnte, lager installasjonsprogrammet et dual-boot-system.
Den 20. april 2008 kom enda flere skjermbilder og videoer av et M1-bygg nummer 2. Dette bygget hadde versjonsnummer 6.1.6574.1 og har en del endringer i Windows Explorer samt et nytt "helsesenter" ("Windows Health Center").
En kopi av det selvstendige installasjonsprogrammet for bygg 6519 ble lekket til private FTP-servere av BETAArchive den 10. juni 2008. Bygget spredte seg som ild i tørt gress og endte opp på diverse torrent- og nedlastingssider. Per 1. juli 2008 har ikke 6574-bygget lekket ennå.
Milestone 2.
Ifølge TG Daily-artikkelen 16. januar, 2008, var Milestone 2 (M2) på tidspunktet planlagt for april eller mai 2008. Et Milestone 2-bygg ble demonstrert på D6-konferansen med byggnummer 6.1.6589.1.winmain_win7m2.0804?3-1???. Bygget hadde en annerledes oppgavelinje enn den i Windows Vista samt, blant andre funksjoner, seksjoner i forskjellige farger. Verten nektet å kommentere det og uttalte seg bare med setningen «Jeg skal ikke snakke om dette i dag».
Milestone 3.
Ifølge Paul Thurrott ble Milestone 3 (byggnummer 6780) sendt til Microsoft-ansatte og nære partnere andre uka i September. Bygget ble beskrevet som visuelt og funksjonelt liknende Windows Vista av Mary Jo Foley i ZDNet og Stephen Chapman i UX Evangelist. Noen av programmene som fulgte med i Milestone 3 bruker nå båndgrensesnittet som kjent fra Office 2007.
Thinknext.net, samme nettsted som stod bak lekkasjen av video og bilder av Milestone 1, har siden lekket 39 bilder og 4 videoer av Windows 7 build 6780. Imidlertid har Microsoft tvunget dem til å fjerne bildene. Mange programmer som tidligere var innebygget i tidligere Windows-versjoner er nå fjernet. Blant disse er Kalender, Kontakter, Mail, Møteplass, Movie Maker og Fotogalleri og de er nå tilgjengelige som nedlastinger i Windows Live Essentials Wave 3 betaslipp. WinFuture.de har siden lekket 192 bilder av Windows 7 bygg 6780.
Den 8. oktober, 2008 ble 34 skjermbilder av et nytt Windows 7-bygg, 6801, sluppet av Winfuture.de.
Senere bygg.
Microsoft kommer til å distribuere et nytt før-beta bygg av Windows 7 på sin Professional Developers Conference. Ifølge Softpedia, vil den første beta-versjonen komme i desember, 2008. Datoen for en utgivelseskandidat (RC) er satt til «skal bestemmes». Flere Microsoft-representanter har bekreftet siste halvdel av 2009 og rundt januar, 2010 som utgivelsesdato for Windows 7, men InternetNews.com sier at 3. juni, 2009 er den planlagte utgivelsesdatoen.
Funksjoner.
Ifølge rapporter sent til TG Daily, ble støtte for flere heterogene grafikkort og et nytt Windows Media Center lagt til i Milestone 1-bygget av Windows 7. Nye funksjoner i Milestone 1 inkluderte også at gadget-ene fra Sidepanelet ble integrert i Windows Utforsker, en gadget for Windows Media Center, muligheten til å visuelt feste og løsne elementer fra start-menyen og papirkurven, forbedrede mediafunksjoner, XPS Essentials Pack integrert og en kalkulator med flere linjer og modi ("programmerer" og "statistikk") samt enhetskonvertering.
Rapporter indikerer at et tilbakemeldingsverktøy inkludert i Milestone 1 lister opp noen kommende funksjoner: muligheten til å lagre Internet Explorer-innstillinger til en Windows Live Essentials-konto, oppdaterte versjoner av Paint og WordPad og en 10-minutters installasjonsprosess. I tillegg kan det hende at forbedret nettverkstilkoblingsverktøy blir inkludert.
Mange nye elementer har blitt lagt til i kontrollpanelet: Juster ClearType-tekst, Fargebehandling, Kalibrer farge, Gjenoppretting, Feilsøking, Handlingssenter, Plasseringssensorer og andre sensorer, Legitimasjonsbehandling, Ikoner i systemstatusfelt og Skjerm.
I bygg 6780 hadde Windows sikkerhetssenter blitt omdøpt til Windows Løsningssenter (tidligere Windows Helsesenter) og har både med sikkerhet og vedlikehold å gjøre.
Under demonstrasjonen av Windows 7 på D6, var "multitouch" en del av operativsystemet, inkludert et virtuelt piano og en trykkfølsom versjon av Paint.
Ifølge utgitt PDC 2008-informasjon (finner sted 27.-30. oktober, 2008) skal Windows 7-diskusjoner dekke forbedringer av oppgavelinjen, start-menyen, miniatyrbilder og deres skrivebordselementer, et nytt nettverks-API med støtte for å bygge SOAP-baserte netttjenester i maskinkode, nye funksjoner for å forkorte programinstallasjonshastighet, et redusert antall UAC-meldinger, forenklet utvikling av installasjonspakker og forbedret globaliseringsstøtte gjennom et nytt Extended Linguistic Services-API.
Inndatametoder.
Hilton Locke, som arbeidet på notatblokk-PC-teamet hos Microsoft, rapporterte 11. desember, 2007 at Windows 7 vil ha nye trykkfølsomhetsfunksjoner. En gjennomgang av trykkmulighetene ble demonstrert på All Things Digital Conference den 27. mai, 2008. En video som demonstrerer "multitouch"-muligheteneble senere den dagen gjort tilgjengelig på nettet.
Bill Gates har også sagt at Windows 7 er et stort skritt framover for taleteknologi og håndskriftsteknologi.
Virtuelle harddisker (VHD).
Den 21. mai, 2008 sa Microsoft at de hadde en ledig Windows 7-jobb angående arbeid for å implementere VHD-formatstøtte. Dette betyr støtte for enkeltfiler som inneholder en hel harddisk inkludert partisjoner samt å utføre O-operasjoner mot disse (inkludert normal filbehandling og oppstartsstøtte).
«I Windows 7 vil vårt team være ansvarlige for oppretting, montering, utføring av I/O-operasjoner og demontering av VHD-filer. Tenk å kunne montere en VHD på hvilken som helst Windows-maskin, gjøre noe frakoblet vedlikehold og så starte opp fra den samme VHD-en. Eller kanskje ta en eksisterende VHD du nå bruker i Virtual Server og øke ytelsen ved å starte opp fra den.»
I den endelige utgaven monteres og demonteres virtuelle platelager fra "Diskbehandling" under "Enhetsbehandling" i kontrollpanelet.
Oppstartsytelse.
Ifølge data samlet fra starter 35 % av alle Vista SP1-installasjoner opp på 30-sekunder eller mindre. De gjenstående, tregere oppstartene på maskinene skyldes hovedsakelig vedlikehold eller programmer som lastes, men som ikke er nødvendig når systemet starter. Microsofts Michael Fortin, en anerkjent ingeniør på Windows-teamet, bemerket i august 2008 at Microsoft hadde etablert et team for å arbeide med dette og tok sikte på en «kraftig økning i antall systemer som opplever gode oppstartstider». De «fokuserte sterkt på å forbedre parallell driverinitialisering.» Det tas også sikte på å «dramatisk redusere» antall systemtjenester, prosessor-, lagring- og minnebruk.
Fjernede funksjoner.
I Windows 7 er noe funksjonalitet fjernet sammenlignet med Windows Vista. Windows Mail og Fotoalbum for eksempel følger ikke lenger med i operativsystemet, men er lagt i Windows Live Essentials.
Spesielt i Enterprise Edition.
"Enterprise Edition" er utgaven man kan kjøpe som forretningskunde med volumavtale med Microsoft. Denne inneholder noen ekstra funksjoner spesielt rettet mot bedriftsmarkedet
Først- og sistnevnte finnes også i Ultimate-utgaven, som (stort sett) inneholder det samme som Enterprise-utgaven, men selges til privatpersoner.


Fernando de Toledo de Oropesa.
Fernando de Toledo de Oropesa (født 1520 i Spania, døde 1590 i Oropesa under en preken) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble presteviet og gikk i tronens tjeneste, blant annet som president for den kongelige "audiencia" (høyesterett) i Peru, men foretrakk likevel etter sin utnevnelse å forbli i Spania og vie seg til prestelig arbeid blant de fattige.
Etter anmodning fra Spanias kong Filip II ble han kreert til kardinal 21. februar 1578 av pave Gregor XIII. Imidlertid nektet han å ta imot denne verdigheten, som deretter ble trukket tilbake i juli samme år. Paven klaget deretter til kongen på at han hadde foreslått noen til kardinalsverdigheten uten å ha forsikret seg om kandidaten var villig. Kongen svarte at han ikke hadde kunnet forestille seg at noen ville avvise en slik heder.
Han var i slekt med kardinal Juan Álvarez y Alva de Toledo (kreert 1538).
Toledo de Oropesa, Fernando de
Toledo de Oropesa, Fernando de
Toledo de Oropesa, Fernando de
Toledo de Oropesa, Fernando de


René de Birague.
René de Birague eller Biraghe, Biragro (født 2. februar 1506 i Milano i Italia, døde 24. november 1583 i Paris i Frankrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
I forbindelse med de italienske kriger tok familien, som hadde tatt parti for det franske parti, dekning i Frankrike. René kom i kong Frans I av Frankrikes tjeneste, giftet seg, og ble geistlig etter at hans hustru døde. Han var medlem av det kongelige geheimråd og deltok på rådets hemmelige møte den 24. august 1572 der beslutningen ble fattet om det som ble massakren av hugenotter under Bartolomeusnatten.
Han ble kreert til kardinal 21. februar 1578 av pave Gregor XIII, etter kong Henrik III av Frankrikes forslag. På grunn av sin sterke motstand mot protesttantismen fikk han oppnavnet "martello degli eretici" (heretikernes hammer).


Tilsynelatende størrelsesklasse.
Tilsynelatende størrelsesklasse brukes i astronomien og gir
et mål for hvor sterkt lyset som når oss fra en gitt stjerne er.
Allerede i oldtiden hadde Ptolemæus klassifisert de synlige
stjernene i 6 klasser, slik at de 15 best synlige tilhørte klasse 1,
mens de svakeste stjernene, som såvidt kunne skimtes, tilhørte
I det 19. århundre ble det så laget en ny skala, som var basert
på fotometrisk måling av lysintensiteter, og som mest mulig
skulle avspeile den tradisjonelle skalaen fra 1 til 6. Man fant
da ut at, siden øyet reagerte noenlunde logaritmisk på synsinntrykk
av forskjellig styrke, en kunne benytte en logaritmisk skala
til å definere størelsesklassene som funksjon av observert lysstyrke.
Dersom lyset som mottas fra to stjerner har intensitetene "I"1
og "I"2, så definerte man differensen mellom deres tilsynelatende
størrelsesklasser, "m"1 og "m"2, ved formelen
formula_1
der formula_2 er logaritmen med grunntall 10.
Faktoren 2,5 ble valgt, fordi man hadde slått fast at lyset
fra en meget svak stjerne (klasse 6) hadde en intensitet
som var omtrent hundrendeparten av intensiteten av lyset
som når oss fra en meget klar stjerne (klasse 1).
Setter man nemlig inn i formelen
"I"1/"I"2 = 100, så får man at
de to stjernene ligger akkurat 5 størrelsesklasser ifra hverandre.
Denne definisjonen ble innført av N. G. Pogson i 1854.
På fransk heter det «magnitude apparente», på engelsk
«apparent magnitude», eller også bare «magnitude», der
det da er underforstått at det menes «apparent».
På nederlandsk heter det «schijnbare helderheid» og på
absolutt størrelsesklasse bygger på Pogsons formel,
idet man tenker seg stjernen observert fra en standard
astronomisk avstand på 10 parsec. Den tenkte, derfra observerte,
symbol "M". Idet en stjernes lysintensiteten avtar omvendt proporsjonalt
med kvadratet av avstanden, får en da følgende formel for sammenhengen
formula_3
der "p" er stjernens parallakse, som er dens avstand
fra vårt solsystem målt i parsec.


Støtende hunder.
Støtende hunder kalles gjerne også kortjagere. Dette er jakthunder som ikke avgir fullstendig "los" og heller ikke forfølger viltet særlig lenge.
Man bruker gjerne slike hunder til småviltjakt på hare, rødrev og rådyr i Norge, og i en viss grad også til jakt på hjort. Andre steder er også kanin og dåhjort typisk vilt å jakte på med slike hunder.
Støtende hunder sporer viltet på samme måte som drivende hunder. Typiske kortjagere loser (kontinuerlig intens bjeffing) imidlertid først når viltet er innenfor synsfeltet. Så lenge hunden fortsatt sporer støter (bjeffer av og til) den. Jo ferskere sporet blir, jo oftere og mer intenst støter den.
Noen mener at en dyktig kortjager ikke skal forfølge viltet i mer enn ca. 10-20 minutter, avhengig av vilttettheteten der det jaktes. I Skåne i Sverige regner svenskene den perfekte kortjageren som en hund som ikke forfølger viltet mer enn i ca. 5-10 minutter, fordi det så mye småvilt der.
Typisk støtende hunder er apporterende fuglehunder (retrievere, spaniels og vannhunder) og noen terriere, men også vorsteh og noen støvere regnes som kortjagere.


William Bradford.
William Bradford, født 19. mars 1590, død 9. mai 1657, var en leder av pilegrimene, bosettere av Plymouthkolonien i Massachusetts, og ble guvernør av Plymouth-kolonien.
Han var sønnen til William Bradford og hans kone Alice Hanson og ble døpt 19. mars 1590 i Austerfield, Yorkshire. I tidlig alder ble han trukket til den primitive kongregasjonalistiske kirken i nærliggende Scrooby. I 1607 var han medlem av det som ble kalt en separatistkirke, siden de ønsket å skille seg ut fra den engelske kirke. Da Jakob I begynte å forfølge separatistene i 1608 flyktet han til Nederland sammen med mange medlemmer av menigheten. De dro først til Amsterdam før de slo seg ned ved Leiden. Han giftet seg med sin første kone Dorothy May (1597–7. desember 1620) den 10. desember 1613 i Amsterdam. Mens han var i Leiden arbeidet han som vever.
Skiftende allianser blant de europeiske stormaktene fikk den nederlandske regjeringen til å frykte kommende krig med det katolske Spania og Nederland allierte seg med Jakob I. Press og til og med angrep på separatistene økte i Nederland. Lederen av menigheten, John Robinson, støttet den voksende idéen om å starte en koloni. Bradford var sentral i dette foretaket fra begynnelsen av. De ønsket å forbli engelskmenn, men samtidig komme langt nok bort fra kirken og styresmakten til å ha mulighet til å leve i fred. Forberedelsene ble gjort og Bradford seilte sammen med sin kone Dorothy til Amerika i 1620 fra Leiden ombord i "Mayflower". Hun døde i Cape Cod Bay, nær Provincetown.
Den første vinteren i den nye kolonien var en forferdelig opplevelse. Halvparten av kolonistene omkom, inkludert koloniens leder, John Carver. Bradford ble valgt som hans erstatter våren 1621. Fra dette punktet av sammenfaller hans historie med historien til Plymouth-kolonien.
William Bradfords andre kone, Alice Carpenter, kom til Plymouth på "Anne" i juli 1623 og giftet seg med guvernør Bradford 14. august 1623 i Plymouth. De hadde tre barn, William, Mercy og Joseph. Alice hjalp også til med å fostre opp John, sønnen fra hans første ekteskap. William Bradford døde i Plymouth og ble begravd ved "Plymouth Burial Hill".
Noen historikere mener at Bradfords største bedrift var introduseringen av et system av privatisert produksjon. Disse historikerne utfordrer synet på at kolonistene produserte mer landbruksvarer for dem selv enn for samfunnet.


Squanto.
Tisquantum (bedre kjent som Squanto) (død november 1622) var en av de to innfødte amerikanske indianerne (Samoset var den andre) som hjalp pilegrimene under deres første vinter i den nye verdenen. Han var medlem av "Pawtuxet"-stammen, en understamme av Wampanoag-konføderasjonen.
Det var ikke ukjent for tidlige utforskere av Amerika å ta indianere tilbake til Europa. Squanto ble kidnappet og tatt til England av George Weymouth i 1605. Han arbeidet i England i ni år før han reiste tilbake til den nye verdenen på John Smiths reise i 1613.
Ikke før hadde Squanto returnert til sin stamme før han igjen ble kidnappet av en annen engelskmann, Thomas Hunt. Han ble tatt som slave til Malaga, Spania, hvor Hunt forsøkte å selge Squanto og et antall andre indianere til slaveri. Noen lokale munker oppdaget hva Hunt forsøkte og tok de gjenværende indianerne, inkludert Squanto, for å lære dem opp i kristen tro. Tisquantum levde i klosteret til 1618 før han arbeidet en stund i London, England.
En annen gjenfortelling er at han flyktet til London og så reiste til Cupers Cove, Newfoundland. Han returnerte til England i 1618.
Han reiste tilbake til sitt hjemland igjen i 1619 hvor han sluttet seg til en utforskningsekspedisjon langs kysten av New England. Han oppdaget snart at stammen hans hadde blitt desimert året før av en forferdelig epidemi, muligens kopper.
Squanto bosatte seg til slutt med pilegrimene og hjalp dem gjennom deres første vanskelige vinter. Hans motiver for å hjelpe dem var rent egoistiske og innen slutten av 1621 brukte han sin posisjon hos pilegrimene for egen vinning og truet med å slippe løs «den forferdelige epidemien» på amerikanske indianerstammer som ikke gjorde som han sa.
Han arbeidet som lærer og tolk for pilegrimene det neste året før han plutselig fikk feber. Han døde få dager senere.


Øya Fotball Club.
Øya Football Club er en liten fotballklubb med ca. 90 medlemmer, stiftet 1. oktober 1974, og tar navnet sitt fra området Øya, ei halvøy i gangavstand fra Trondheim sentrum.
Klubben har for tiden tre lag: et herrelag i 4. divisjon, et damelag i 1. divisjon bedrift, samt et oldboyslag.
Damelaget ble startet igjen i 2002, etter en lengre periode med kun herrefotball.
Øya FC var i sin tid, sammen med Trondheims-Ørn, eneste klubb som hadde damelag i Trondheim.
I 2008 vil damelaget igjen være tilbake i 1. divisjon bedrift, etter et lite opphold i 2. divisjon. 2007-sesongen ble vunnet suverent, og laget vil igjen prøve å prege den øverste divisjonen.
Herrelaget sliter med stor gjennomtrekk av spillere og mye nordlendinger, noe som reflekteres i enkelte svake sesonger og konstant heisbruk opp og ned i divisjonene. Målet er å være et stabilt 4.divisjonslag.
Klubben hadde en av sine beste sesonger på lenge i 2000 da de ble kretsmestere i Sør-Trøndelag.
I 2007 vant Øya sin pulje i 5. divisjon Trøndelag, og rykket opp til 4. divisjon.
Øya slo Glimt i kvartfinalen i kretsmesterskapet, men tapte semifinalen 7-4 mot Heimdal IFs andrelag, som bl.a. stilte med sju spillere fra førstelaget.
Øya FC spiller kampene sine på nedslitte Lade Kunstgress, da Øya Stadion (Trondheim Stadion) er forbeholdt friidretten i Trondheim, samt enkelte kamper på Freidigbanen.
4. oktober 2010 ble det vedtatt at Øya skulle slå seg sammen med Lade.


Marmarahavet.
Satellittbilde av Marmarahavet (det lyse feltet midt på bildet).
Marmarahavet (tyrkisk: "Marmara Denizi", gresk: "Θάλασσα του Μαρμαρά" or "Προποντίδα") er et hav i Tyrkia som forbinder Svartehavet og Egeerhavet og separerer den asiatiske delen av Tyrkia fra den europeiske.
Marmarahavet er forbundet med Svartehavet i nordøst gjennom Bosporosstredet og i sydvest med Egeerhavet gjennom Dardanellene. Bosporos deler byen Istanbul i en asiatisk og en europeisk side.
Arealet til Marmarahavet er på 11 350 km². Det er 280 km langt fra nordøst til sydvest og nært 80 km bredt på det bredeste. Gjennomsnittsdybden er på 494 m, og havet er 1 135 m dypt på det dypeste.
Det er to store øygrupper i havet, Prinseøyene og Marmaraøyene. Den siste har rike forekomster av marmor og gir havet sitt navn ("marmaros" er det greske ordet for marmor).
Den nordanatolske forkastning går under Marmarahavet. Forkastningen har utløst mange store jordskjelv, et av de siste store skjedde i 1999 og hadde senter i Izmit.
De gamle grekerne kalte Marmarahavet for Propontis ("Προποντίς", "-ίδος" < "pro" 'før' + "pontos" 'Svartehavet')


Helensville.
Helensville er en by i på den nordlige delen av Nordøya i New Zealand. Den ligger 40 km nordvest for Auckland.
Området rundt Helensville ble opprinnelig kalt "Te Awaroa", som betyr «Den lange veien» eller «Den lange elvedalen». De første europeerne som bosatte seg i distriktet var canadiske skogbrukere som het McLeod. John McLeod bygde et hus som han kalte «Helen's Villa» til ære for sin kone og navnet ble synonymt med det nærliggende området.
I begynnelsen livnærte stedets innbyggere seg av kauritre-hogst og foredling, men fra begynnelsen av 1900 tallet utviklet det seg en meieriindustri. Stedet ble også et turistmål rundt denne tiden fordi det fantes varme kilder i området vest for byen.
Selv om stedet ikke lenger er basert på skogbruk eller meierivirksomhet er det fremdeles et turistmål, mye på grunn av de historiske bygningene i området. Nærliggende vingårder har bidratt til et økonomisk løft de senere årene.
Byen har to skoler, en barneskole og en videregående med om lag 700 elever. I 2001 telte byen 2232 innbyggere.


Slaget ved Reading 871.
Slaget ved Reading sto den 4. januar 871, da Ethelred av Wessex og hans bror Alfred angrep en invaderende dansk styrke som hadde slått leir ved Reading. Sakserne påførte danene store tap, men ble til slutt selv drevet på flukt.
Strengt tatt vant danene slaget, men deres styrke var så svekket av deres felttog stanset opp.
Reading 1
Reading 1


Slaget ved Reading 1688.
Slaget ved Reading sto den 9. desember 1688 rett ved Reading i Berkshire, England.
I november 1688 steg Vilhelm og Maria i land i England med en protestantisk hær. Den 9. desember sendte Jakob II deler av sin hær til Reading for å stoppe deres frammarsj.
Borgerne i Reading sendte bud til Vilhelm om dette, og en styrke på 250 nederlandske soldater ble sendt til byen. De foretok et overraskelsesangrep, og Jakobs styrker trakk seg tilbake under full forvirring.
Reading 2
Slaget ved Reading 2


Thanksgiving.
a> der de religiøse nybyggerne deler høstens avlinger med indianerne.
a> dagen før Thanskgiving-torsdagen i november, en familiehøytid da det er vanlig å servere kalkun.
Thanksgiving eller Thanksgiving Day, engelsk for «takksigelsesdag», er en årlig høytids- og festdag som feires flere steder i verden av forskjellige grunner. I Canada heter den "Thanksgiving Day" på engelsk og "Action de grâce" på fransk.
Thanksgiving i USA.
I USA feires Thanksgiving den fjerde torsdagen i november. Thankgivingshelgen, "Thanksgiving Holiday", varer i fire dager, det vil si fra torsdag til søndag. Vanlig markering er å spise thanksgiving-middag sammen med familie og slekt, der hovedretten vanligvis er fylt kalkun, yams (søtpotet) og gelé av tranebær, samt gresskarpai til dessert. Helgen preges av stor utfart i trafikken, men foregår ellers fredelig. Helgen innleder også den omfattende julehandelen.
Opprinnelsen til den amerikanske feiringa begynte med pilegrimsfedrenes første høsttakkefest i 1621. Hele 46 medlemmer av kolonien omkom den første strenge vinteren, men takket være gode råd fra indianeren Squanto, som snakket engelsk etter å ha bodd flere år i London, fikk de en fin maisavling på de 80 målene de hadde plantet. De engelske nybyggerne takket Gud for naturens gaver, ifølge tradisjonen sammen med indianerne. Menyen dengang var likevel ikke som i dag: Gresskar ble nok spist, men ikke i pai, for man manglet kveg og hadde derfor ingen melkeprodukter. Og all villfugl ble kalt "turkey" av nybyggerne, så det er ikke sikkert at det var kalkun de hadde fanget.
Noen sammenhengende tradisjon fra 1621 er det heller ikke snakk om. Den neste takkefesten ble holdt etter tørkesommeren 1623, og da ble det invitert en del vennligsinnede indianere. Så var det ingen takkefest før i 1676, 53 år senere. Først i 1777 ble det en felles feiring av Thanksgiving i alle tretten koloniene, og den gjaldt seieren over britene ved Saratoga.
Det var imidlertid først da president Abraham Lincoln i 1863 innførte Thanksgiving som nasjonal fridag at feiringen fikk det omfanget og posisjonen den har i dagens USA. Franklin D. Roosevelt prøvde å skyve feiringen frem en uke i 1941 for å forlenge sesongen for julehandel, men dette vakte et slikt ramaskrik at Kongressen erklærte Thanksgiving for nasjonal helligdag fjerde torsdag i november. Feiringen har etterhvert mistet sitt religiøse innhold, men er den eneste felles fridagen for hele landet og den viktigste høytidsdagen, større enn både julen og den opprinnelig hedenske halloween-festen. Thanksgiving blir likevel fremdeles betraktet som et uttrykk for takknemlighet for høstens avlinger og livets gaver.
Thanksgiving Day / L'action de grâce i Canada.
Den første Thanksgiving i Nord-Amerika var i Canada, og ikke i USA som mange tror. I Canada, hvor avlingen vanligvis høstes tidligere på året, feires dagen den andre mandagen i oktober. Martin Frobisher skal ha feiret høsttakkefest på Newfoundland (Canada) i 1535 og Samuel de Champlain ("The Order of Good Cheer/L'Ordre de bons temps") i 1604. Begrunnelsen for feiringen i Canada er takknemlighet for en god avling, og dagen er velsignet av kongefamilien, ikke som i De forente stater hvor dagen er ment å markere forholdet mellom indianere og pilgrimer.
Thanksgiving i andre land.
Thanksgiving feires i 16 land verden rundt, og ikke bare i USA.
I Brasil begynte feiringa da den brasilianske ambassadør i USA i 1947 ble invitert til Thanksgiving-feiringen i National Cathedral i Washington. Han likte idéen og tok den med til Brasil. Siden den tiden har Brasil feiret Thanksgiving.


Bridgnorth.
Bridgnorth er en by i Shropshire, England. Den er delt i to, "Low Town" og "High Town", som har navn etter deres beliggenhet i høyde i forhold til elven Severn. Byen er administrasjonssenter for, og har gitt navn til, distriktet Bridgnorth.
De to bydelene er forbundet med den bratteste jernbanestrekningen i Storbritannia, Castle Hill Railway. I Low Town finner man Severn Valley Railway, som går sørover mot Kidderminster. High Town domineres av Bridgnorth slott og rådhuset fra det 17. århundre. Det er også bevart en byport, og vannmøllen Daniel's Mill. Slottet er i ruiner etter at det ble sprengt under Den engelske borgerkrigen. Ved samme anledning ble store deler av byen brent.
21. august 2003 fikk Bridgnorth status som Fairtrade Town.
Den lille byen har hele 27 puber, noe mange turister til Black Country utforsker nærmere. Det arrangeres en årlig folkemusikkfestival.


332 skvadron.
Supermarine Spitfire var den første flytypen i bruk ved 332 skvadron.
F-84 Thunderjet, i bruk fra 1953
F-86 Sabre, i bruk fra 1957
F-5 Freedomfighter, i bruk fra 1969
F-16 Fighting Falcon, i bruk fra 1980
332 skvadron er en norsk jagerflyskvadron. Den er i dag del av 132 Luftving og oppsatt med F-16 jagerfly. Skvadronen er stasjonert på Bodø hovedflystasjon. 14. juni 2012 vedtok Stortinget at 332 skvadron skal flyttes til Ørland.
Historie.
332 (Norwegian) Squadron ble opprettet på Catterick i Yorkshire i januar 1942 og var tilknyttet RAF Fighter Command. Skvadronen var satt opp med Spitfire jagerfly. Skvadronens første sjef var major Odd Bull, som i juni året før hadde vært med på opprette 331 (Norwegian) Squadron samme sted. I juni flyttet skvadronen til North Weald i Essex utenfor London, der 331 skvadron hadde vært siden mai.
I april 1944 ble skvadronen sammen med 331 skvadron overført til Bognor flyplass på kanalkysten og satt inn i angrep mot tyske mål på den franske kanalkysten. I august 1944 ble begge skvadronene overført til Frankrike, senere Belgia og Nederland. Mot slutten av krigen var oppgavene hovedsakelig angrep mot tyske bakkemål.
Skvadronen ble under andre verdenskrig kreditert 82 ødelagte, 11 sannsynligvis ødelagte og 50 skadde fiendtlige fly.
22. mai 1945 kom skvadronen til Værnes. Den ble nedlagt i januar 1946.
12. april 1948 ble 332 skvadron igjen satt opp på Værnes. Også denne gangen med Spitfire som nå begynte å bli gamle og utslitte, de hadde dessuten stått på lager i to år. Skvadronen ble flyttet til Bardufoss i oktober 1949 da 331 skvadron ble overført fra Gardermoen til Værnes.
Bardufoss flystasjon var høsten 1949 ennå ikke ferdig utbygd for en jagerskvadron, men 332 skvadron var operativ igjen i 1950. Skvadronen ble nedlagt igjen 1. juli 1952, den var da den siste operative skvadronen i Norge satt opp med Spitfire.
Fra februar 1953 ble 332 skvadron satt opp igjen på Gardermoen med Republic F-84 Thunderjet.
I juni 1955 ble 332 skvadron overført til Rygge flystasjon. I 1957 ble skvadronen satt opp med North American F-86 Sabre.
I 1961 ble 332 skvadron flyttet tilbake til Gardermoen. Den ble nedlagt igjen i 1964.
332 skvadron ble gjenopprettet på Rygge flystasjon i 1969, denne gang oppsatt med rekognoseringsjageren RF-5 Freedom Fighter. Skvadronen ble nedlagt igjen i 1973.
I 1980 gjenoppsto 332 skvadron på Rygge, som den første i Norge oppsatt med F-16 Fighting Falcon.
14. mai 2002 ble skvadronen overført til 132 Luftving ved Bodø hovedflystasjon.


Bridgnorth Castle.
Bridgnorth slott i Bridgnorth, Shropshire ble bygget i 1190 av Robert de Belleme, senere jarl av Shrewsbury.
Det ble beleiret fire ganger. Siste gang var under Den engelske borgerkrigen, da rojalistene holdt byen. Parlamentarianerne anla en kunst høyde, Panpudding Hill, rett ved slottet for å kunne beskyte det med artilleri. De gravde også tunneler i klippen slottet sto på for å sprenge miner under murene. Som en følge av disse truslene mot slottet, kombinert med at man begynte å gå tom for forsyninger, ble slottet overgitt.
I 1647 valgte parlamentarianerne å sprenge slottet, ettersom de fryktet at rojalistene skulle gjeninnta byen.
Den eneste delen som står igjen er en del av det store tårnet, som heller med en skarpere vinkel inn Det skjeve tårn i Pisa.
Fordi store deler av byen brant under den siste beleiringen, finnes det ingen bevarte bilder eller planer som viser hvordan slottet så ut før sprengningen. Arkeologiske undersøkelser har kunnet gi et bilde av en del av anlegget.


Verdens øye.
Verdens øye (engelsk: "The Eye of the World") er den første boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 15. januar 1990 i USA, og ble første gang utgitt i Norge i 1996 av Tiden Norsk Forlag. De ga den ut i to deler: "Flukten fra Emondsmark" (prolog til kapittel 23) og "Stormens øye" (kapittel 24 til 53), men har senere gitt den ut i en enkeltutgave. Den norske boka er oversatt av Olaf Havnes.
I 2002 ble boka gitt ut på ny i USA, med en forlenget prolog som fokuserte på Egwene al'Vere.
Verdens øye introdusere de tre unge guttene Rand al'Thor, Mattrim Cauthon og Perrin Aybara fra landsbyen Emondsmark.


Sekuritas.
Romersk mynt til ære for Sekuritas
Sekuritas (latin, oppr. "sine cura", uten bekymring; sikkerhet, trygghet) var i romersk mytologi gudinnen for sikkerhet, spesielt Romerrikets sikkerhet.


Tuft.
En tuft er betegnelsen på fundamentet til et hus. Ordet tuft brukes helst hvis huset er fjernet, og en bare ser restene av jordvoller, en grop i bakken eller en grunnmur, som vitne om at huset har vært der.
Ordet er kanskje mest brukt i arkeologisk sammenheng.


Karnatisk fiolin.
a>).) Fiolinen blir holdt på den opprinnelige europeiske måten.
Den karnatiske fiolinen er utviklet ifra den europeiske fiolinen til å bli et viktig og verdsatt instrument innen karnatisk musikk. Instrumentet har samme form som den europeiske fiolinen, men er holdt annerledes — fiolinspilleren sitter med den brede enden på skuldrene og den andre hvilende på foten.
Den karnatiske fiolinen blir også stemt med toner som er forskjellige fra de europeiske. Instrumentet blir stemt i tonene pa – sa – pa – sa (t.d. e" – a' – e' – a) i stedet for g – d' – a' – e" som er vanlig i europeisk musikk.
Fra Oksidenten til Orienten.
Vediske tekster omhandler en slags vina som heter "dhanurvina", det vil si «bue-vina». Ingen vet nøyaktig hva dhanurvinaen var. Noen indiske musikere hevder at det var en slags fiolin, men andre tror at det var et enkelt strykeinstrument som lignet på "sarangi", et moderne nordindisk folkeinstrument. Det er iallfall klart at indiske musikere sluttet å bruke instrumentet en gang mellom den vediske tiden og middelalderen.
På 1600- og 1700-tallet begynte karnatiske musikere i Tamil Nadu å komme i kontakt med europeiske klassiske musikere. Fiolinen var veldig populær i europeisk klassisk musikk på den tiden, fordi den kunne brukes til å spille kompliserte og vanskelig utførbare melodier som ikke kunne spilles på andre instrumenter. De tamilske musikerene fant snart ut at den også kunne bli svært nyttig i karnatisk musikk. Et kjennetegn på karnatisk musikk er bruken av "gamakam" (tamil கமகம்), en skjelvende tone som er typisk og vesentlig i karnatisk musikk. Før den tid kunne en bare synge gamakam, men med fiolinen kunne de også spilles.
De første karnatiske fiolinistene.
Den første musikeren som brukte fiolinen i karnatisk musikk var Balusvami Dikshitar. Han var broren til Muthuswami Dikshitar, en av de "tre idoler" (tamil மும்மூர்தி "mummūrti") – tre karnatiske komponister som er regnet som klassikere. Balusvami Dikshitar ble hoffmusikeren til Muthukrishna Mudaliyar og Venkatakrishna Mudaliyar, høvdinger av Manali i 1804 eller 1805. Han fortalte dem at han var interessert i fiolinspilling, derfor ble en europeisk fiolinlærer invitert til Manali i 1806. Læreren bodde i Manali i åtte år til 1814, og presenterte Balusvami for alle europeiske fiolinteknikker. Etter hvert begynte Balusvami å mestre fiolinens spillemåte i den karnatiske musikken.
I omkring 1817 kom en ny student som het Vadivelu til Muthuswami og Balusvami Dikshitar. Etter en stund ble det ganske klart at Vadivelu var et musikalsk geni. Balusvami lærte ham etterhvert å spille den karnatiske fiolinen, som snart gjorde ham til ekspert. I 1824, da han var 14 år gammel, ble han invitert av Swathi Thirunal, kongen av Travancore i det moderne Kerala. Travancore var et av de største musiksentre på denne tid. Mange musikere så hvor nyttig fiolinen i den karnatiske musikk var, og instrumentet begynte å spre seg.
Videre utvikling.
Etter Vadivelu og Balusvamy ble fiolinen brukt til å akkompagnere sangene i forestillinger av 'Vishnu-legender' (sanskrit हरिकथा "harikathā"), og ikke mer fordi teknikken enda var litt grov. På 1870-tallet skapte Tirukodikaval Krishna Ayyar en ny fiolinteknikk, som heter இழைத்து வாசிப்பு "iḷaittu vācippu". Denne er enda en av de mest fundamentale teknikkene i karnatisk musikk. Iḷaittu vācippu bruker et spesielt strøk som lar fiolinisten spille opptil 64 noter og sett glidetoner i stedet for vanlige noter. En 'ri' (D-tone), for eksempel, kunne spilles som 'sa-ri-ga-ri' (C-D-E-D), 'ma-ga-ri' (F-E-D), 'ni-sa-ri' (B-C-D), 'ga-ri' (E-D), eller 'sa-ri' (C-D). Denne teknikken gav notene mer form, og gjorde fiolinen enda mer fleksibel.
Malaikottai Govindaswami Pillai utviklet det videre på 1890-tallet med முழு வில் "muḷu vil"-teknikken, som brukte hele boken med bølgende strøk. Det gav fiolinen en rikere lyd – like mangslungen som en sangers røst. I løpet av de neste 20 år begynte mange fiolinister å spille fiolinen som soloinstrument. Blant de mest bemerkelsesverdige av dem var Dwaram Venkataswamy Naidu, Kumbakonum Rajamanikam Pillai og Mysore T. Chowdiah.


Operasjon Sjøløve.
Operasjon Sjøløve (tysk: "Unternehmen Seelöwe") var en tysk plan fra andre verdenskrig om å invadere Storbritannia. Planen ble aldri gjennomført fordi Luftwaffe tapte slaget om Storbritannia, luftkrigen over Storbritannia sommeren og høsten 1940.
Planene for Unternehmen Seelöwe ble fremlagt av den tyske flåtes strateger for Hitler etter at okkupasjonen av Frankrike var gjennomført i juli 1940. Hær og flåte var ikke enige om steder og tidspunkt for invasjonen. Det var i alle tilfeller Luftwaffes oppgave å skape de nødvendige forutsetninger ved å erobre luftherredømmet over det tenkte invasjonsområdet. Luftwaffe skulle også gi nærstøtte til hæren og marinen.
Sjøløve


Mayflower Compact.
Mayflower Compact var det første styringsdokumentet til Plymouth-kolonien. Utkastet ble skrevet av pilegrimene mens de fremdeles var ombord "Mayflower" før de gikk i land. Det ble underskrevet 11. november 1620 i det som nå er Provincetown Harbor nær Cape Cod. Formålet med Mayflower Compact var å hindre passasjerene som var medlemmer av den engelske kirke fra å forlate pilegrimene og opprette sin egen koloni. Pilegrimene var folk som skilte seg ut fra den engelske kirken for å følge sin tro. De som truet med å dra var ikke-pilegrimer som hadde kunnskaper som trengtes for å overleve.
"In the name of God, Amen. We, whose names are underwritten, the loyal subjects of our dread sovereigne Lord, King James, by the grace of God, of Great Britaine, France, and Ireland king, defender of the faith, etc., having undertaken, for the glory of God and the advancement of the Christian faith, and honour of our king and country, a voyage to plant the first colony in the Northerne parts of Virginia, doe, by these presents, solemnly and mutually in the presence of God, and one of another, covenant and combine ourselves together into a civil body politick, for our better ordering and preservation and furtherance of the ends aforesaid; and by virtue hereof to enacte, constitute, and frame such just and equall laws, ordinances, acts, constitutions, and offices, from time to time as shall be thought most meete and convenient for the generall good of the Colonie unto which we promise all due submission and obedience. In witness whereof we have hereunder subscribed our names at Cap-Codd the II. of November, in the year of the reign of our sovereigne lord, King James of England, France, and Ireland, the eighteenth, and of Scotland the fiftie-fourth. Anno. Dom. 1620."
"I navnet til Gud, amen. Vi, hvis navn er skrevet under, de lojale undersåttene av vår fryktede suverene Herre, kong Jakob, ved Guds nåde, konge av Storbritannia, Frankrike og Irland, troens forsvarer, osv, har tatt ut på, til Guds ære og utviklingen av den kristne tro og kongens og landets ære, en reise for å plante den første kolonien i de nordlige delene av Virginia, derfor, av disse som er til stede, høytidelig og gjensidig i nærværet av Gud og hverandre, avtaler og samler vi oss til en sivil politisk enhet, for bedre å ordne og preservere og fremme de målene som tidligere er nevnt, og gjennom dyd herfra handle, konstituere og danne slike rettferdige og like lover, ordinanser, vedtak, konstitusjoner og embeter, fra tid til tid er det meningen at vi skal møtes og til det generelt gode av kolonien som vi lover alle gjennom underlegenhet og lydighet å følge. I vitnemål har vi skrevet under våre navn ved Cap-Codd den 11. november, i det attende året til vår suverene herre, kong Jakob av England, Frankrike og Irland og det femtifjerde til Skottland. 1620."


Cape Cod.
Cape Cod og Massachusetts og Rhode Islands kystlinje
Cape Cod (1033 km²) er en armformet halvøy som utgjør den østligste delen av staten Massachusetts, nordøst i Amerikas forente stater. Den er identisk med Barnstable County. Selv om Cape Cod opprinnelig hang sammen med fastlandet, ble den første Cape Cod-kanal fullført i 1914 og forandret Cape Cod i realiteten til en stor øy.


Hihunder.
Hihunder kan deles inn i undergruppene hetsende hihunder (terriere) og drivende hihunder (dachshunder). De beskrives gjerne som fysisk små jakthunder med et psykisk stort selvbilde. Med andre ord, de er små av vekst, men tøffe. Det må man også være om en skal konfrontere en rasende grevling eller lignende vilt i hiet. I all hovedsak kan hihunder deles i to grupper, nemlig som såkalte "foreliggere" og "sprengere". Inndelingen har imidlertid lite med hunderase å gjøre, men mer med miljø, trening og arv.
Om hihunder.
Hihunder må være små nok til å kunne entre et hi, modige nok til å tørre å entre, og tøffe nok til å orke å stå i mot presset som de møter der. De må dessuten være kjappe nok til å unngå å bli skadd av viltet. Typiske hihunder er terriere og dachshunder.
Stort sett er det en myte at hihunder entrer hiet i den hensikt å drepe, selv om nok noen hunder kan være svært aggressive og komme til å skade viltet eller selv bli skadd. Seriøse jegere vil imidlertid ikke benytte slike hunder til jakt, men hihunder brukes av og til ved hiuttak.
Foreliggere.
Såkalte foreliggere skal lokalisere viltet (som regel grevlig eller rødrev) i hiet og trenge det inn i en blindgang. Hunden skal skal så stenge blindgangen gjennom å legge seg ned og skjelle mot viltet, slik at dette ikke tør å flykte eller angripe hunden. Dersom viltet angriper skal hunden forsvare seg og drive det tilbake, slik at losen ikke endrer posisjon.
Dette er en jaktform som krever at jegeren må gjøre såkalte "nedslag", det vil si grave seg inn bak hunden og få denne ut av hiet før viltet kan avlives. Det største problemet for jegeren er å lokalisere losen. Det foregår gjerne ved at jegeren lytter med øret ned i bakken. Det kan også brukes en hipeiler til dette formålet. Det perfekte nedslag skal være rett bak hunden, slik at man får tak i denne og får den ut av hiet. Jegeren avliver viltet, som da gjerne vil forsøke å forlate hiet raskest mulig, når dette kommer ut.
For uerfarne jegere kan en nøyaktig lokalisering av losen by på problemer, og da kan nedslaget bli feil. I såfall må man gjøre et nytt nedslag. Dersom nedslaget kommer mellom hunden og viltet kan det oppstå farlige situasjoner, spesielt om det er en illsint grevling i den ene enden. Å forsøke å løfte ut hunden i et slikt tilfelle kan resultere i at både den og jegerens hender blir alvorlig skadd. Om nedslaget kommer bak viltet er det lite annet å gjøre enn å håpe på at hunden kommer fra det med livet i behold. Å forsøke skudd mens hunden fortsatt er i hiet er verken lov eller særlig fornuftig.
Sprengere.
Såkalte sprengere brukes kun til revejakt. Disse hundene entrer hiet og konfronterer rødreven der, for så å gå ut av hiet igjen og på nytt entre det og gjøre en ny konfrontasjon. Dette pågår gang på gang, i den hensikt å skremme reven til å forlate hiet. Man kan således godt godt si at sprengere hetser reven i hiet gjennom sin pågåenhet. Håpet er at reven til slutt vil ønske å forlate hiet, enten gjennom å følge etter hunden ut eller via en annen åpning, slik at jegeren kan avlive den.
Det ender imidlertid ikke alltid slik. Rever er utholdende dyr som godt kan velge å bli i hiet. Det er også stor risiko for at reven alt har forlatt hiet før jegeren når fram.
Om hunden får ferten av ferske revespor utenfor hiet hender det ofte at den stikker etter når den blir sluppet løs foran hiåpningen. Da er det greit å ha godt om tid og en solid porsjon tålmodighet, for det kan saktes ta noen timer før den dukker opp igjen.


Dardanellene.
Satellittbilde som viser Dardanellene som forbinder Egeerhavet i vest med Marmarahavet i øst (det lyse feltet midt på bildet).
Dardanellene (tyrkisk: "Çanakkale Boğazı"), tidligere Hellespont, er et smalt strede nordvest i Tyrkia som forbinder Egeerhavet med Marmarahavet.
På samme måte som Bosporosstredet, deler Dardanellene Europa (her ved Gallipoli-halvøya) fra Asia. Den største byen i nærheten av Dardanellene er Çanakkale, som har fått navnet sitt fra byens berømte slott ("kale" betyr "slott").
Terminologi.
Det tyrkiske navnet "Çanakkale Boğazı" er avledet fra byen som ligger ved stredet, Çanakkale (som igjen har sitt navn fra sine kjente borger; "kale" i betydning «borg»).
Navnet Dardanellene er avledet fra den antikke, greske byen Dardanos (også stavet Dardania) som lå ved kysten av stredet. Denne byen har på sin side sitt navn fra Dardanos, en mytologisk sønn av Zevs og Elektra.
Navnet Hellespont var oldtidens greske navn, Ἑλλήσποντος, "Hellespontos", det vil si «Hellesjøen», Stredet fikk i henhold til gresk mytologi navnet fra "Helle", datter av Athamas, som druknet her, i sagnet om gullskinnet. Stedet har også hatt andre navn i klassisk litteratur, "Hellesponium Pelagus", "Rectum Hellesponticum", og "Fretum Hellesponticum"
Historie.
Kart over slagmarken ved Dardanellene under første verdenskrig.
Stredet har hatt en strategisk rolle opp igjennom historien. For eksempel fant den trojanske krigen sted på den asiatiske siden av Dardanellene.
Herodot forteller at perserkongen Xerxes I, sønn av Dareios I, i ca 482 f.Kr lot to broer bygges over stredet ved Abydos for at den fem millioner store hæren (i virkeligheten var hæren trolig på en halv million) hans skulle komme seg over stredet til Hellas. Men en storm ødela begge broene. Sjøen ble straffet med 300 piskeslag og ved at et par kjettinger ble kastet uti, og etter dette gjorde bygningsarbeiderne broene ferdig. I tillegg til å straffe Hellespont, fikk Xerxes byggelederne halshugget. Herodots historieverk gir en detaljert beskrivelse av brobyggingen.
Det var også over Hellespont Leander måtte krysse for å ha stevnemøte med sin elskede, prestinnen Hero. I nyere tid har Lord Byron gjort en berømt svømmetur over Hellespont.
Stredet var svært viktig for den osmanske dominansen over det østre Middelhavet, derfor forsøkte de allierte å erobre Dardanellene under første verdenskrig, i Slaget ved Gallipoli. Angrepet mislyktes, og de store tapene gjorde nesten ende på karrieren til Winston Churchill.


Odd Ørbeck.
Odd Ørbeck, nå Oddvind Ørbeck (født 1925 i Oslo) er en kunstmaler, tegner, illustratør, skulptør og tekstilkunstner bosatt i Kongsberg. På sine eldre dager endret han fornavn til "Oddvind".
Ørbeck debuterte på Statens høstutstilling i 1970, og hadde samme år sin første separatutstilling. Han har hatt statlig kunstnerlønn. Han er i sin kunst inspirert av blant annet russiske ikoner og afrikansk kunst.
Ørbeck er utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, og har hatt studieopphold i Stockholm og Paris. Han er æresmedlem i Kongsberg kunstforening.


Bridgnorth (distrikt).
Bridgnorth er et administrativt distrikt i Shropshire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Bridgnorth.
Steder i distriktet.
Flybasen RAF Cosford ligger også i distriktet.


Sterk Naken og Biltyvene.
Sterk Naken og Biltyvene (også kalt SNoB) er et Oslo-basert band som ble stiftet i 1984 av Leif Helgeland og Jan Lier, bandet har siden starten hatt en rekke medlemmer. SNoB fikk sitt gjennomslag med sangen «Sommerlykke» i 1989. Sangen ble nektet spilt på NRK, mest på grunn av tekstlinjen «Jeg har ingenting på, jeg har en kjempesvær stå».
Et særlig kjennetegn ved SNoB er tekstene, som er preget både av finurligheter og til tider ganske eksplisitt språk. Sangene, som snakke-synges av vokalist Helgeland tar for seg både klassiske popmusikktemaer, særlig kjærlighetstematikk, dog ofte med en en original vri, og mer originale temaer. Bandets foreløpig siste utgivelse er versjonen av «Selskapssjuk» på plata "Det beste til meg og mine venner".


Albrighton.
Albrighton er en stor landsby og et verdslig sogn i Shropshire, England. Den ligger rett nordvest for Wolverhampton, og har i praksis blitt en soveby denne byen. Jernbanestasjonen i landsbyen betjener tog på linjen mellom Shrewsbury og Wolverhampton, hvilket gjør det lett for pendlere å bo der.
I "Domesday Book" (1086) nevnes den som "Albricston", som betyr «Albrics gård/hjem». Den fikk charter til å holde marked i 1303. I 1662 ble charteret fornyet med den begrunnelse av forbrytere fra Staffordshire, som landsbyen på den tiden grenset mot i øst, sør og vest, som flyktet til Albrighton for å unngå straff. Med et charter fulgte nemlig muligheten for å ha en dommer på stedet.
Sognekirken, viet til Maria Magdalena, ble fullført omkring 1181. Skipet ble ombygget i 1853. Den er bygget i rød sandsten, og har et normannisk tårn med kraftige støttepillarer. I veggene i tårnet er det runde hull for å slippe ut lyden fra kirkeklokkene. Kirken har et alabastermonumet for sir John Talbot og hans kone, og Albrighton Mace, som ble gitt til landsbyen i 1663 av lady Mary Talbot. Østvinduet er fra det 14. århundre.
Like ved ligger RAF Cosford, som er en av de største treningsbasene til Royal Air Force.


Kolonien Plymouth.
Kolonien Plymouth var et koloniforetak i Nord-Amerika fra 1620 til 1691. Kolonien ble grunnlagt av en separatistisk puritansk sekt som skaffet seg en landavtale med London Virginia Company i 1620 før det selskapet ble oppløst. De grunnla kolonien i et område som selskapet ikke hadde rettigheter til og oppnådde senere en avtale med Plymouth-rådet for New England som fikk en kontrakt for landområdet i 1620.
Det første styringsdokumentet for kolonien var Mayflower Compact, skrevet og ratifisert av den første gruppen kolonister ombord i deres skip, "Mayflower", mens det lå utenfor kysten. 21. desember 1620 landet 102 pilegrimer fra Mayflower ved Plymouth Rock på den vestlige kysten av Cape Cod Bay i det sørøstlige Massachusetts. Mange antar at pilegrimene foretok undersøkelser andre steder før de gikk i land og bosatte seg nær Plymouth Rock.
Den første bosetningen i kolonien var New Plymouth, senere Plymouth. På slutten av den vinteren var nesten halvparten av bosetterne døde, inkluderte deres leder John Carver. Slik begynte koloniforetoket i Amerika som hadde de beste hensikter, er historisk kjent, men som likevel ble et merkelig koloniforetak med en dårlig skjebne. Da Massachusetts Bay-kolonien fikk sin kontrakt i 1691, endte Plymouth sin historie som separat koloni.
William Bradford ble guvernør i 1621 da Carver døde og tjente i elleve sammenhengende år, og ble valgt til forskjellige andre perioder før han døde i 1657. Kontrakten for kolonien Plymouth ble overgitt av Bradford til frimennene i 1640, med unntak av en liten reserve av tre trakter med land. 22. mars 1621 signerte kolonien Plymouth en fredsavtale med Massasoit av wampanoagene.
Kolonien bestod omtrent av det som nå er Bristol County, Plymouth County og Barnstable County.


Pilegrimene.
Pilegrimene, i USA kalt "Pilgrims" eller "Pilgrim Fathers", var en gruppe engelske religiøse separatister som seilte fra Europa til Nord-Amerika i begynnelsen av det 1600-tallet på leting etter et hjem hvor de fritt kunne praktisere deres puritanske religion og leve i henhold til egne lover.


Treskjellende hunder.
Treskjellende hunder (eng. "treeing hounds") kalles også gjerne treskjellere eller halsende hunder. Dette er en gruppe som stort sett består av jakthunder av støver- eller spisshundtypen.
Treskjellende støverne har gjerne et amerikansk opphav, men ikke alltid. De er avlet fram etter de samme blodslinjer som våre hjemlige støvere, men har så gradvis blitt påvirket til å skjelle på vilt som tar tilflukt i trær og andre høyereliggende objekter.
Såkalte treskjellere jakter etter samme mønster som andre skjellende hunder, men de er også kjent for å kunne jakte i par eller små flokker, noe som er uvanlig blant spisshundene. Slik jakt er bl.a. vanlig i USA, der man jakter på vilt som svartbjørn, puma, rødgaupe, gaupe, vaskebjørn og ekorn. Alle er dyr som gjerne tar tilflukt i trær og regnes som gode klatrere.
Eksempler på treskjellere av støvertypen er raser som black and tan coonhound og de av FCI ikke anerkjente rasene leopard cur, majestic tree hound, plott hound, treeing walker coonhound og treeing tennessee brindle m.fl.
Eksempler på treskjellere av spisshundtypen er raser som finsk spets, jämthund, karelsk-finsk laika, norrbottenspets, russisk-europeisk laika, vestsibirsk laika, østsibirsk laika m.fl. Også norsk lundehund kan utgjøre en god treskjeller. Dessuten er flere pariahhunder gode treskjellere.


Game Maker.
Game Maker er et dataprogram, skrevet av Mark Overmars i programmeringsspråket Delphi. Game Maker er tilgjengelig til Microsoft Windows og Mac. Programmet lar brukerne enkelt utvikle dataspill uten å være nødt til å lære et avansert programmeringsspråk, som C++ eller Pascal. For erfarne brukere har Game Maker et innebygget skriptspråk, "Game Maker Language" (GML). Spillene kan distribueres under en hvilken som helst lisens (også uten lisens), som ikke-redigerbare kjørbare programfiler eller som kildekode.
For å utvide dra-og-slipp-funksjonaliteten i "Game Maker" kan man bruke filer kalt "Libraries", eller bibliotek, for å legge til flere dra-og-slipp-elementer.
"Game Maker" er blitt veldig godt kjent de siste årene. GameMaker er hovedsakelig kjent på grunn av programmets brukervennlighet for nybegynnere samtidig som det har funksjonalitet tilpasset mer avanserte brukere. Programmet er ikke like snevert i spillutvikling som andre programmer, ettersom det er mulig å lage alle slags typer dataspill, i tillegg til programmer.
Game Maker har svært få begrensninger ettersom man kan utvide spillene med DLL-filer for å utføre andre avanserte funksjoner laget i språk som f.eks. C++, Delphi, Pascal og assembler.
Game Maker 7.x og 8.x Pro har også støtte for tilleggs pakker som brukerne selv kan lage. Disse inneholder alt fra DLL-filer og dens funksjoner, til simple dra-og-slipp funksjoner.
Registrering.
Game Maker kommer i to versjoner: Lite og Pro. Registrering av Pro-utgaven koster 25 dollar (ca. 140 kroner). Ved å registrere Game Maker får du tak i funksjoner som forstørrelse, musepeker (av/på/egen), 3D funksjoner, multiplayer(flerspiller modus) funksjoner, mulighet til å ta i bruk Dynamic-Link Libraryer og veldig mye mer. I tillegg at du får fjernet GameMaker logoen som viser oppe i venstre hjørne når man spiller spill fra uregistrert GM.
Syntaks.
Syntaksen i Game Maker er relativt løs. Forskjellige stiler er tillatt, så det er relativt lett å skifte mellom GML og et annet språk uten for mye problemer. (Selvsagt, dette kommer an på hvor erfaren man er med andre programmeringsspråk.)
if keyboard_check(vk_left) then x = x - 1
if keyboard_check(vk_right) then x = x + 1
if not keyboard_check(vk_enter) then exit
tekst = tekst + chr(10) + "Tester..."
repeat(10) begin tekst = tekst + " " + string(i) i = i + 1 end
show_message(tekst)


Cisleithania.
Cisleithania (latin for «på denne siden av elven Leitha», tysk "Cisleithanien") var (den uoffisielle) betegnelsen for den østerrikske (tyske) delen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Det offisielle navnet var "Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder" («kongerikene og landene representert i riksrådet»). Cisleithanias hovedstad var Wien, og området hadde en total befolkning på 28 571 900 (1910).
Kronland.
Cisleithania bestod av 15 kronland som alle var representert i Riksrådet.
Politikk.
Hvert kronland hadde sin egen landdag (parlament), som sendte representanter til riksrådet inntil 1873, da almen stemmerett ble innført basert på et flerklassesystem.
Riksrådet hadde 498 medlemmer, og var åsted for nasjonalistisk strid mellom tyskere og slavere (særlig tsjekkere) i riket.
For representasjon i føderale anliggender (finans, forsvar) oppnevnte riksrådet en delegasjon på 60 medlemmer for å diskutere sakene med keiseren.
De politiske organene var ofte handlingslammet på grunn av uenighet mellom de forskjellige nasjonalitetene. Fra 1909 styrte keiser Franz Joseph I autokratisk gjennom keiserlige dekreter. Riksrådet ble oppløst i mars 1914 og møttes ikke igjen før etter at keiser Karl I hadde overtatt tronen i 1916.


Den store jakten.
Den store jakten (engelsk: "The Great Hunt") er den andre boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 15. november 1990 i USA, og ble første gang utgitt i Norge i 1997 av Tiden Norsk Forlag. De ga den ut i to deler: "Valeres horn" (prolog til kapittel 24) og "Tomans Hode" (kapittel 25 til 50), men har senere gitt den ut i en enkeltutgave. Den norske boka er oversatt av Jens Erik Røsåsen.


Chaunté Howard Lowe.
Chaunté Howard Lowe (født 12. januar 1984 i Templeton, California) er en amerikansk friidrettsutøver. Spesialøvelsen hennes er høydehopp.
2004-2008.
Hennes første internasjonale sesong var 2004 der hun under Sommer-OL i Aten ikke klarte å kvalifisere seg til finalen. I 2005 under VM i friidrett i Helsingfors satte hun ny personlig rekord med 2,00 meter, og tok sølvmedaljen bak Kajsa Bergqvist fra Sverige.
Hun forbedret sin personlige rekord i 2006 til 2,01 m før hun hoppet over sesongen 2007 der hun fikk en datter. I 2008 deltok hun i Sommer-OL i Beijing og ble sjette med 1,99 m.
2009 og 2010.
Hun kvalifiserte seg til VM i friidrett 2009 i Berlin, men klarte ikke å gjenta sin gode prestasjon fra 2005 og ble sjuende. Hun hadde en god innendørssesong 2010 der hun vant den nasjonale tittelen med ny personlig bestmerken innendørs (1,98 m) og senere bronse under Innendørs VM i Doha. I sommersesongen klarte hun å forbedre den amerikanske kontinentalrekorden på 2,03 (Louise Ritter, 1988) til 2,04 og en måned senere på 26. juni under de US-amerikanske mesterskap i Des Moines, Iowa til 2,05.
Under de US-amerikanske mesterskap 2010, samme dag som Lowe satte amerikansk rekord i høyde, hoppet hun også svært respektable 6,90 m i lengde, det holdt til andre plass.
2012.
Lowe gikk glipp av 2011 sesongen pga. graviditet. Hun hadde en vellykket innendørssesong i 2012 der hun ble amerikansk mester med 2,02 m. Det var ny US-amerikansk og kontinental innendørsrekord. I tillegg vant hun verdensmesterskapet i Istanbul i mars. Hun var den eneste som kom over 1,98 m.
Privatliv.
Lowe er gift med Mario Lowe som hopper tresteg; de har to døtre, født i 2007 og april 2011. Hun er uteksaminert i økonomi fra Georgia Institute of Technology fra mai 2008.


Leitha.
Leitha (ungarsk "Lajta") er en elv i Sentral-Europa som er ca. 180 km. lang. Den har sin opprinnelse i Østerrike der Schwarza og Pitten flyter sammen, og i nærheten av Nickelsdorf flyter den inn i Ungarn, hvor den møter en gren av Donau, Mosoni Duna i nærheten av Mosonmagyaróvár.
Viktige byer ved elven inkluderer Wiener Neustadt, Bruck an der Leitha og Mosonmagyaróvár.
En rekke kanaler er laget utfra Leitha og dens sideelever.
Historisk betydning.
Leitha er opprinnelsen til navnene Cisleithania og Transleithania. Etter Ausgleich (kompromisset) i 1867 mellom østerrikerne og ungarerne som førte til opprettelsen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, var "Transleithanien" omgangsnavnet i Wien for områdene bortenfor Leitha (fra østerriksk synspunkt), altså Ungarn, mens "Cisleithanien" («på denne siden av Leitha») refererte til Østerrike.


Fenland.
Fenland er et administrativt distrikt i Cambridgeshire, England. Administrasjonssenteret er March.
Det ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene March, Wisbech, Chatteris, North Witchford og Whittlesey samt landdistriktet Wisbech ble slått sammen.


Forest Heath.
Forest Heath er et administrativt distrikt i Suffolk, England. Administrasjonsbyen er Mildenhall.
Deler av områdene Thetford Forest og Breckland ligger i distriktet, og det er av denne grunn det har fått sitt navn.


Great Yarmouth (distrikt).
Great Yarmouth er et administrativt distrikt i Norfolk, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Great Yarmouth.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av grevskapsdistriktet Great Yarmouth, deler av Blofield and Flegg landdistrikt og deler av Lothingland landdistrikt i East Suffolk.


Nikolaj Zimjatov.
Nikolaj Semjonovitsj Zimjatov (russisk "Николай Семёнович Зимятов", gammel norsk transkripsjon "Nikolaj Simjatov", født 28. juni 1955) er en tidligere russisk langrennsløper. Han representerte Sovjetunionen.
Han vant i alt fem olympiske medaljer, hvorav fire gull.
I OL 1980 i Lake Placid vant han gull på 30 km, 50 km og i stafetten. Fire år senere, under OL i Sarajevo, vant han igjen gull på tremila, mens det sovjetiske laget denne gangen tok sølv på stafetten.


Peter Jackson.
Peter Jackson (født 31. oktober 1961 i Pukerua Bay, New Zealand) er en prisbelønnet filmskaper som først og fremst er kjent for å ha filmatisert "Ringenes herre"-trilogien (bestående av filmene "Ringens brorskap", "To tårn" og "Atter en konge").
Før "Ringenes herre" laget han også en rekke andre filmer, som for eksempel splatterklassikerne "Bad Taste", "Meet The Feebles" og "Braindead". Jackson laget også en nyinnspilling av filmen "King Kong" som kom ut i 2005. Filmen "Alle mine kjære" hadde premiere i desember 2009 i USA og New Zealand og kom ut i i Norge mars 2010.
I 2002 ble Jackson utnevnt til "følgesvenn" av New Zealands fortjenstorden. I nyttårslisten for 2010 ble han forfremmet til "ridder følgesvenn" og derved adlet. Han har deretter rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Jackson ble i 2012 utnevnt til medlem av New Zealand-ordenen.
Han holder nå på å regissere «"Hobbiten"» av J.R.R. Tolkien som er forventet å være ferdig i 2012. Filmen har et budsjett på 500 millioner USD og ansett som en av verdens største filmer, mange av de samme skuespillerne i Ringenes Herre trilogien er tilbake i Hobbiten. "Hobbiten" slippes i to deler, del en slippes i 2012 og del to i 2013.


Christian Hoffmann.
Christian Hoffmann (født 22. desember 1974 i Aigen) er en østerriksk langrennsløper.
I 1998 tok Hoffmann flere pallplasseringer i verdenscuprenn, og endte på 3. plass sammenlagt i sprintcupen. Under OL 1998 in Nagano tok han sensasjonelt bronse på femmila. En ny milepæl i karrieren ble VM på ski i Ramsau i 1999. Det østerrikske laget var outsidere i VM-stafetten, og Hoffmann vant en spennende innspurt mot nordmannen Thomas Alsgaard.
Det foreløpige høydepunktet i Hoffmanns karriere kom under OL 2002 i Salt Lake City. På 30 km fristil vant han foran landsmannen Mikhail Botvinov. Denne gullmedaljen måtte han imidlertid vente lenge på. Først ble den opprinnelige vinneren, Johann Mühlegg, tatt for doping og utestengt fra lekene.
I 2003 vant Christian Hoffmann sin første verdenscupseier i et enkeltrenn over 10 km fristil i Ramsau. Den andre og foreløpig siste verdenscupseieren kom på 30 km fristil i Pragelato i Italia i 2004.


Wings.
Wings var en populær rockegruppe ledet av Paul McCartney, som han dannet etter at The Beatles ble oppløst. Wings fungerte som støttemusikere for Paul McCartneys nye og gamle sanger, og var alltid svært anonyme bak sin megastjerne, men tidvis fungerte Wings som en gruppe av egen verdi ved at også de andre medlemmene bidro med egne komposisjoner. Wings som gruppe fungerte i omtrent ti år.
Årene med Wings.
Sent i 1971 ble trommeslager Denny Seiwell, og eks-Moody Blues gitaristen og sangeren Denny Laine hyret inn for å delta på Paul McCartney og hans kone Linda McCartneys tredje post-Beatles-prosjekt, å spille inn albumet "Wild Life". Det ble det første albumet som helt ble kreditert «Wings». Gruppens navn sies å ha kommet til McCartney mens han var på sykehuset og ba for sin kone som holdt på å føde deres andre barn, Stella. McCartney minnes i filmen "Wingspan" at fødselen var «litt av et drama»; det var komplikasjoner og både moren og barnets liv var en stund i fare. McCartney ba intenst og bildet av vinger kom for hans indre. Navnet på hans nye gruppe skulle derfor være «Wings».
I 1972 vendte McCartney tilbake til å turnere med musikken sin, det ble en svært improvisert turne til universiteter i England og steder i Europa (deriblant Oslo) med gruppen i en liten varebil. McCartney insisterte på at ingen Beatles-sanger skulle spilles. Han hadde noen hits med de relativt lette singlene «Mary Had A Little Lamb» og «C Moon», samt rockeren«Hi Hi Hi». Den siste ga ham trøbbel med BBC på grunn av påståtte narkotika-referanser.
Tidlig på året 1973 gjentok McCartney dette mønsteret, og hyrte eks-Spooky Tooth gitaristen Henry McCullough, og ga bandet nytt navn – Paul McCartney and Wings – for det nye albumet "Red Rose Speedway". Albumet ble ikke godt mottatt av kritikerne, men publikum sendte det til topps på de amerikanske albumlistene. Sangen «My Love» som han annonserte som den nye«Yesterday», ble Wings' første nummer 1 hit.
Det samme året filmet han sin første TV-spesial, "James Paul McCartney", som ble hardt kritisert av rockejournalisten Lillian Roxon.
Leve eller la dø.
Wings spilte også inn tittelsangen for "James Bond"-film med George Martin som produsent; "Live and Let Die". I årene etter har denne sangen, «Live and Let Die», stått som en av de mer minneverdige tittelsangene og blir alltid framført på McCartneys konserter, ofte med fyrverkeri som ekstra effekt.
Etter albumet "Red Rose Speedway" forlot både Denny Seiwell og Henry McCullough gruppen, ekteparet McCartney sto igjen med Denny Laine for å gjøre deres neste album. De dro til EMIs innspillingsstudio i Lagos, Nigeria, og spilte inn det som skulle bli deres gjennombruddsalbum: "Band on the Run".
Albumet, hvor McCartney igjen spilte de fleste instrumentene, inkludert trommer, fikk en meget god mottakelse av både media og publikum. Albumet gjorde mye for å restaurere McCartneys noe ødelagte post-Beatles-renommé. Albumet gikk rett til topps på hitlistene og avga et halvt dusin med hit-singler, deriblant rockere som «Jet» og «Helen Wheels» (som forøvrig kun var inkludert på den amerikanske utgivelsen av albumet) og tittelsangen «Band on the Run». Albumet regnes i dag som det beste post-Beatles albumet.
En gruppe igjen.
Etter dette ble Jimmy McCulloch og Geoff Britton ansatt i den reduserte gruppen på henholdsvis gitar og trommer. Sammen utga de albumene "Venus and Mars" (1975), innspilt i New Orleans, og "Wings at the Speed of Sound" (1976), innspilt i Nashville. Begge tok topp-plasseringer. I løpet av denne tiden erstattet Joe English Britton på trommer.
I den samme perioden hadde Wings en svært suksessfull og teatrisk verdensturne, dokumentert på trippel-LPen "Wings Over America" som inneholdt konsertopptak fra 1975-turnen i Australia, som var McCartneys første besøk der siden The Beatles i 1964.
McCartney holdt seg fortsatt langt unna Beatles-sanger, kun fem nummer ble inkludert. Konserten i Seattle, USA, ble filmet og senere utgitt som konsertfilm kalt "Rockshow" i 1980. Ny singler fra denne perioden var «Silly Love Songs» og «Let 'Em In»
Forretningsmannen.
I 1976 tok McCartney initiativet til Buddy Holly-uken i London, grunnlagt på det som ville ha vært Hollys 40 års fødselsdag og markert med årlig kjendisfest. McCartney har hatt en livslang beundring for musikken til denne rock'n'roll-pioneren. Det ble også reflektert i at han kjøpte alle rettighetene til Hollys etterlatte sanger.
Som en god forretningsmann kjøpte han også rettighetene til en musikal han hadde sett i USA, og denne investeringen betalte seg da den ble gjort om til film; "Grease".
Obskur og suksessfull.
I løpet av 1977 produserte han et lite kjent album kalt "Thrillington", en orkesterversjon uten vokal av hans tidligere "Ram"-album, utgitt under pseudonym «Percy ‘Thrills’ Thrillington».
Og på slutten av 1977 utga han en ballade ved navn «Mull of Kintyre», en ode til Skottlands våte kyst han hadde gjort til sitt hjem tidlig på 1970-tallet. Dens brede appell, utgitt rett før julesalget, gjorde den til en massiv suksess som dominerte platelistene i Storbritannia, Australia og i mange andre land fram til nyttår, og ble en av de mestselgende singler i Storbritannia gjennom alle tider.
Tilbake i London.
I 1978 kom albumet "London Town", men under innspillingen av dette i mai 1977 forsvant både Joe English og Jimmy McCulloch fra bandet. Sistnevnte døde av en heroin-overdose i 1979. Selv om albumet fortsatt ble utgitt som et Wings-album, var musikerne McCartney, hans kone og Danny Laine, pluss en rekke studiomusikere. Albumet steg likevel nesten helt til toppen av hitlistene, nådde andreplassen med en markert mykere soft-rock, synt-basert lyd. Ut av albumet fikk også Wings en ny #1 hit på samvittigheten. «With a Little Luck» føk til toppen i USA. Albumets andre singelslipp var rockeren I've Had Enough, men ble ingen nevneverdig stor hit, på tross av at den hyppig ble spilt på radiostasjoner i USA.
I 1979 utga Wings singlen «Goodnight Tonight», som ble gruppas svar på den nye discobølgen og som endte som en topp 5 singel i USA. I det samme året ble også gruppas siste album gitt ut. "Back to the Egg", ble ingen stor suksess for gruppa. Den ble ikke godt mottatt av kritikerne, og heller ikke publikum var over seg av begeistring. Plata endte sin ferd på albumlistene med en beskjeden 6. plass. Likevel har dette albumet blitt gjenoppdaget, og har i dag et bedre ry enn det den hadde rundt utgivelsesdatoen.
Siste turne.
I november og desember i 1979 hadde Wings sin avskjedsturne i Storbritannia som hadde sitt klimaks i en massiv konsert i London med mengder av andre musikere i ‘rockestra’-sammensetning til støtte for UNICEF og flyktningene i Kambodsja. Den siste oppsetningen av Wings hadde gitaristen Laurence Juber og trommeslager Steve Holly som kom med i gruppen i 1978. I løpet av turnen ble live-utgaven av «Coming Up» spilt inn. En versjon som senere (i 1980) kom til å bli en listetopp i USA.
Wings ble aldri oppløst. Det døde forsiktig ut, og endelig avsluttet i 1982. Men var i realiteten dødt allerede da McCartney ble arrestert og fengslet i Japan for narkotikabesittelse. Den utsolgte turneen ble avlyst, og etter dette ga McCartney ut to album ("McCartney II" og "Tug of War"), før gruppa fikk sin endelige spiker i kista.
Ettermæle.
Etter McCartneys første soloprosjekt "McCartney", en hjemmesnekret plate hvor han selv spiller alle instrumenter, ble McCartney, med unntak av sangen Maybe I'm Amazed, lite godt mottatt av kritikerne. Han ble avskrevet, på tross av at publikum sendte hans første album og oppfølgeren "Ram" til topps av listene. Derimot var det hans tidligere medlemmer i The Beatles, John Lennon og George Harrison som fikk kritikernes begeistring. George med hans første album "All Things Must Pass", og Lennon med "Plastic Ono Band "og "Imagine". På tross av at Plastic Ono Band ikke var noen kommerisell suksess. Men ting endret seg og etter gjennombruddsåret 1973, hvor Wings ga ut #1 albumet Red Rose Speedway, med #1 hiten My Love. Bond-theme låta til Live And Let Die som ble en #2 hit i USA, samt det massive albumet Band on the Run, som ble Wings' største albumsuksess, samt at det regnes som det beste albumet fra noen av de tidligere Beatles-medlemmene. Samtidig hadde Lennons solokarriere mistet damp og han hadde sluttet å spille inn plater. Harrison klarte aldri å komme tilbake til tidligere høyder som på sin solo-debut, og ved 1976 var han nærmest pensjonert. McCartney derimot, fortsatte å dampe ut album og hitsingler, og reiste seg stadig til nye høyder. Wings' 1977-singel «Mull of Kintyre» er fortsatt den mestselgende singelen (utenom veldighetssanger) i Storbritannia etter Queens Bohemian Rhapsody. Som leder av Wings ble han den eneste av Beatles-medlemmene som fortsatte å turnere og spille inn nye plater i årene etter bruddet.
Dermed er McCartney den av de tidligere Beatles-medlemmene som har hatt den mest suksessfulle solokarrieren. På 70-tallet hadde han seks #1 album og 13 topp 3 singler (hvorav 7 gikk helt til topps). Lennon hadde til sammenligning en singel som gikk til topps på listene.
Likevel har Wings blitt overskygget av McCartneys suksess med The Beatles, men huskes likevel som et av 70-tallets mest populære band.


Slaget ved Borodino.
Slaget ved Borodino, også kalt Slaget om Moskva, sto 7. september 1812, og var det største og blodigste endagsslaget under Napoleonskrigene. Over en kvart million soldater var involvert i slaget.
Det ble utkjempet mellom den franske La grande armée under Napoleon I og den russiske hæren til Alexander I nær landsbyen Borodino, 12 km vest for byen Mozjajsk. Slaget endte uten et avgjørende resultat for noen av hærene, men taktiske hensyn tvang russerne til å trekke seg tilbake.
Bakgrunn.
I juni 1812 marsjerte Napoleon inn i Russland og tsar Aleksander erklærte at dette var en "fedrelandskrig". Napoleon håpet å kunne møte den russiske hæren i åpent terreng, for der å kunne utrydde den. Men den russiske krigsminister Michael Andreas Barclay de Tolly trakk styrkene tilbake og gjennomførte "Brent jords taktikk". De franske styrkene kom etter hvert i en vanskelig situasjon, da forsyningslinjene stadig ble lengre.
29. august overtok Mikhail Kutuzov etter Barclay de Tolly som russisk øverstkommanderende, og da Napoleon nærmet seg Moskva, ble det besluttet å konfrontere ham i et forsøk på å stoppe videre framrykking. Ved byen Borodino i guvernementet Moskva fant Kutuzov at terrenget gjorde mulig et forsøk på å stoppe Napoleon. Det ble fra 3. september reist omfattende festningsverker av jord og tømmerstokker. Til høyre ble reist en redutt under kommando av Nikolaj Rajevskij, og på den venstre flanken ble det bygget tre skanser under kommando av Pjotr Ivanovitsj Bagration, og tilsammen utgjorde dette en sterk befestning.
Slaget.
Anslaget over partenes styrker varierer, de fleste kilder antyder at 250 000 mann deltok i to omtrent like store hærer, og dette gjør slaget til et av de største i krigshistorien så langt.
Kl 5 om morgen 7. september beordrer Napoleon fullt frontangrep, en taktikk han ikke benyttet så ofte. Kongen av Napoli, Joachim Murat ledet et kombinert infanteri- og kavaleriangrep og inntok den sentrale Rajevskij-redutten. Russiske reserver ble satt inn og kampene bølget fram og tilbake med meget store tap på begge sider.
Den uventede franske offensiven fra vest hvor de også inntok en russisk redutt gjorde den russiske situasjonen vanskelig. Den venstre russiske forsvarslinjen ble liggende åpen og russerne trakk seg østover og laget en ny posisjon med landsbyen Utitza. Den venstre flanken ble derfor liggende isolert og åpne for angrep.
De franske styrkene angrep da Bagratonskansene, fire pilspissformede rettet mot vest ved Moskvaelven. Disse skulle støtte den russiske venstreflanken, da de her ikke hadde noen terrengmessige fordeler. Bagratonskansene ble i løpet av dagen stormet åtte ganger av franskmennene, men slått tilbake. Kampene bølget fram og tilbake med store tap på begge sider, blant annet den russiske kommandanten Pjotr Ivanovitsj Bagration ble så hardt skadet at han døde fem dager senere, og hans rolle i slaget har senere gjort ham til en russisk helt, blant annet oppkalte Josef Stalin "Operasjon Bagration" under andre verdenskrig etter ham. Kampene ved Bargratonskansene ble etter hvert så harde og kaotiske at de franske kommandantene i felt ba om forsterkninger fra Den keiserlige garden, noe Napoleon avslo. Den åttende gangen franskmennene stormet skansene, var dette angrepet så kraftig at det russiske artilleriet ikke klarte å stoppe dem og Bagraton beordret infanteriet i et motangrep før franskmennene kom fram til skansene. De kraftige kampene varte i rundt en time, og av de anslagsvis 60 000 franskmennene som ble samlet for stormangrepet, gikk opp til halvparten tapt.
Klokken 2 den følgende natten trakk de russiske styrkene tilbake i to kolonner til Semolino for å sikre at hæren ble holdt intakt og ikke gikk i oppløsning. Slik ville de komme seg og la de franske styrkene måtte operere fortsatt stadig lengre fra sine forsyningsbaser. Slik er de russiske bevegelsene og beslutningene et skoleeksempel på hvor avgjørende logistikk er i enhver krigføring.
Slaget sluttet uten noen tydelig seierherre, men russerne lyktes ikke med det som var deres hovedmål, å stoppe den franske framrykkingen. De store tapene på begge sider, gjør også slaget til et av de blodigste i krigshistorien så langt.


Kevin Hector.
Kevin James Hector (født 2. november 1944 i Leeds) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball. Han debuterte på landslaget mot den 17. oktober 1973. Hector spilte 2 kamper for.


David Nish.
David John Nish (født 26. september 1947 i Burton upon Trent) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball. Han debuterte på landslaget mot den 12. mai 1973. Nish spilte fem kamper for.


Charlie George.
Charles Frederick George (født 10. oktober 1950 i Islington) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball. Han debuterte på landslaget mot den 8. september 1976. George spilte 1 kamp for.


Tanganyikasjøen.
Tanganyikasjøen er en stor innsjø i sentral-Afrika (3°20′ til 8°48′ sør og fra 29°5′ til 31°15′ øst). Den er antatt å være den nest eldste og nest dypeste innsjøen i verden etter Bajkalsjøen i Sibir.
Innsjøen er delt mellom fire land: Burundi, Den Demokratiske Republikken Kongo, Tanzania og Zambia, med Kongo (45%) og Tanzania (41%) som de som har størsteparten av innsjøen.
Tanganyikasjøen ble først oppdaget av europeere i 1858, da oppdagerne Richard Burton og John Speke nådde den mens de lette etter kilden til Nilen. Speke fortsatte og fant til slutt kilden, Victoriasjøen.
Flere arter er endemiske til Tanganyikasjøen, deriblant mange ciklider.


Piggies.
«Piggies» er en sang med The Beatles fra deres doble album "The Beatles (White Album)" utgitt i 1968. Den er hovedsakelig skrevet av George Harrison og har en barrokk-stil cembalo og en strykerkvartett – som tar en uventet sving ved brått å spille blues. Som teksten indikerer er den en sosial kommentar om lyst og markedsgrådighet.
Feiltolkninger.
Charles Manson som feiltolket flere sanger fra "Det hvite albumet" til å rettferdiggjøre hans mord, tok spesielt verselinjen "What they need is a damn good whacking!" som forsvar for å angripe politiet. Da Sharon Tate, Leno og Rosemary LaBianca og andre ble myrdet den 9. august 1969 ble kniver og gafler brukt ettersom disse var blitt nevnt i sangen. Ordene «pig» og «piggy» ble skrevet med ofrenes blod på veggene. Harrison ble forskrekket og forferdet over at hans sang skulle få en slik mening.
Et annet band som har brukt ordet «piggies» i bortmot tilsvarende måte er Death In June. Deres leder Douglas Pearce navnga en av deres album "All Pigs Must Die". Lyrikken på tittelsangen relaterer seg til Mansons drap i refrenget "All pigs must die, this ain't August '69".


I've Got a Feeling (sang).
«I've Got a Feeling» er en sang av The Beatles fra det siste albumet "Let It Be" utgitt i 1970. Den er kreditert McCartney, og i dette tilfellet er det faktisk snakk om et samarbeid siden dette er to uferdige sanger som er blitt sydd sammen til en: Paul McCartneys «I've Got a Feeling» og John Lennons «Everybody Had a Hard Year».
McCartneys skrev sangen til sin nye kjæreste Linda Eastman, som han snart kom til å gifte seg med. Teksten uttrykker at hun er den kvinnen han alltid har vært på jakt etter. Lennons sang starter hver eneste linje med «everybody» ("alle"). Mens McCartneys sang er optimistisk hadde Lennon virkelig hatt et svært anstrengende ("hard") år: Han var blitt skilt fra sin første kone Cynthia Powell, hans nye kjæreste Yoko Ono hadde hatt en spontanabort og han var selv blitt arrestert for narkotikabesittelse.
At de to sangene går så utmerket sammen må tilskrives begges talenter.
I filmen "Let It Be" påstår Lennon at skrev «Everybody Had a Hard Year» natten før, men det finnes et filmopptak fra BBC tatt opp i 1968 der han synger en tidlig versjon av sangen mens han spiller akustisk gitar i sitt hjem i Ascot.


Toini Knudtsen.
Toini Knudtsen (født 1968 i Kristiansund) er en norsk musiker. Hun har siden 1991 vært forkvinne, vokalist og spilt rytmegitar i rockabilly-bandet Toini & the Tomcats.
Toini Knudtsen er datter av forfatteren Ingar Knudtsen.


Ostrów Wielkopolski.
Ostrów Wielkopolski (tysk "Ostrowo") ligger cirka 115 km for Poznań, omtrent i sentrum av det storpolske voivodskap i Polen. 72 672 (2006) innbyggere lever i byen.
Ostrów Wielkopolski fikk bystatus senest i 1404. Byen utviklet seg ikke særlig frem til begynnelsen av det 18. århundre. I 1711 gav borgerskapet slipp på byrettighetene. Byen blomstret først opp mot slutten av 1700-tallet takket være sine nye eiere – familiene Przebendowski, Bieliński og Radziwiłł. Etter Polens tre delinger kom byen under Preussen frem til 1918, da den ble del av Polen. Ostrów Wielkopolski opplevde stor vekst i mellomkrigstiden. Utviklingen ble imidlertid stanset av andre verdenskrig, da byen ble okkupert av Tyskland i årene 1939–1945. Etter krigen kom den igjen under Polen.


Egosentrisme.
Egosentrisme vil si manglende evne til å se ting fra en annen synsvinkel enn sin egen. Mange politikere bruker egosentrisme for å få motstanderens politikk (for eksempel i en debatt) til å virke dårligere enn deres egen. Det motsatte av egosentrisme er empati (medfølelse).


Frierfjorden.
Frierfjorden er en fjord i Grenland i Telemark. Den strekker seg fra Brevik inn til munningen av Porsgrunnselva. Fjordens munning, «Strømmen» (Breviksstrømmen), er ca 300 m bred og krysses av Breviksbrua. Litt lenger inne krysses fjorden også av den nyere Grenlandsbrua (E18), Norges høyeste fastlandsbyggverk. Frierfjorden grenser i vest mot Bamble, i nord mot Skien, og i øst mot Porsgrunn.
Fjorden har stor skipstrafikk, bl.a. til Rafnes i Bamble, Norsk Hydro i Porsgrunn og, fram til nedleggelsen i 2006, til Union i Skien.
Navnet «Frier» kommer sannsynligvis av norrønt; «den vakre».
Tidligere var magnesiumfabrikken på Herøya en av verdens største punktkilder for utslipp av dioksiner, noe som førte til kraftig forurensning av Frierfjorden. Hydros magnesiumfabrikk på Herøya slapp i perioden frem til 1990 ut like mye dioksiner som samtlige kilder i hele Sverige.


OL-medaljører i alpint (damer).
OL-medaljører i alpint (damer) Alpine grener for kvinner kom med på det olympiske programmet for første gang i 1936 i Garmisch-Partenkirchen.


Vreni Schneider.
Verena «Vreni» Schneider (født 26. november 1964 i Elm) er en tidligere sveitsisk alpinist. Hun er landets mestvinnende alpinist, og er blitt kåret til «Århundrets kvinnelige sveitsiske idrettsutøver».
Hun vant verdenscupen sammenlagt tre ganger, og vant hele 55 enkeltrenn. I tillegg har hun fem OL-medaljer og seks VM-medaljer.
I 89 vant hun 14 verdenscuprenn, flere enn noen annen alpinist (Ingemar Stenmark vant 13 renn et år).
I april 1995, etter elleve sesonger i verdenstoppen, valgte hun å legge opp. Nå driver hun en ski- og snøbrettskole på hjemstedet Elm, i tillegg til en sportsbutikk i Glarus.
Verdenscupen.
55 enkeltseirer i verdenscupen (34 i slalåm, 20 i storslalåm, 1 kombinasjon)
Se også.
Liste over mestvinnende vinterolympiere


Ung vår.
Ny vår (engelsk: "New Spring") er en bok skrevet av Robert Jordan. Den er en del av Tidshjulet-serien, men omhandler ting som skjedde ca. tjue år før "Verdens øye", med fokus på Moiraine Damodred og Lan Mandragoran. Boka ble gitt ut av Tiden Norsk Forlag i 2005, og er oversatt av Berit H. Løken.
Publiseringshistorie.
"Ny vår" ble opprinnelig publisert som en novelle i en antologi som het "Legends: Short Short Novels by the Masters of Modern Fantasy", redigert av Robert Silverberg. Den ble utgitt 15. september 1999, mellom "Dolkenes vei" (1998) og "Vinterens hjerte" (2000).
Robert Jordan utvidet senere novellen til en egen roman (selv om den var kortere enn de vanlige Tidshjulet-bøkene). Boken ble utgitt i januar 2004, og skulle opprinnelig være den første av tre bøker om forhistorien til serien. Jordan hadde planer om å skrive de to siste bøkene etter å ha gjort seg ferdig med serien, men etter Jordans død er det svært usannsynlig at disse bøkene vil bli utgitt.


Den gjenfødte dragen.
Den gjenfødte Dragen (engelsk: "The Dragon Reborn") er den tredje boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 15. september 1991 i USA, og ble første gang utgitt i Norge i 1998 av Tiden Norsk Forlag. De ga den ut i to deler: "Dragens flukt" (prolog – kapittel 28) og "Den gjenfødte Dragen" (kapittel 28 – 56), men har senere gitt den ut i en enkeltutgave. Den norske boka er oversatt av Jens Erik Røsåsen.


Grøtøy gamle handelssted.
__NOTOC__
Hovedgården på Grøtøy avbildet i 2005
Grøtøy gamle handelssted lå i Steigen i Nordland og var lokalisert til øyene Grøtøya, Manshausen og Naustholmen. Handelsstedet ble grunnlagt i 1690 og var et av Nordlands største gjennom fire århundrer frem til det gikk konkurs i 1923. I flere generasjoner var familien Schøning eiere av stedet.
Grøtøy handelssted ble opprettet av Oluf Hartvigsen som hadde arvet Grøtøya etter faren Hertvig Arnesøn som var prest i Steigen. Det begynte som en beskjeden virksomhet med handel og jektebruk. Oluf Hartvigsen skaffet seg fortrinnsrett på å frakte varer for bøndene i distriktet, både varer som skulle til Bergen og til fiskeværene i området.
Handelsstedet lå strategisk plassert og var siste stoppested før Vestfjorden for fiskerne som skulle på Vestfjordfisket. Her kunne de låne utstyr, som de måtte betale tilbake med fisk når de returnerte fra fisket og de kunne kjøpe soveplass. For noen skilling kunne de leie soveplass; en del av et tregulv, merket med kritt, på om lag 60 x 120 centimeter.
På den tiden hadde de aller fleste fiskerne en liten gård selv hjemme ettersom de ikke kunne leve av fisket alene. Når fiskere lånte utstyr fra handelsstedet
satte de gården sin i pant. Det hendte at de ikke fikk nok fisk til å betale gjelden og på denne måten fikk handelsstedet mange eiendommer. De lot de som bodde der fra før av fortsette å bo, men da som husmenn og handelsstedet fikk inntektene fra gården.
Historie.
Heimsundet sett mot Grøtøy. Fra venstre den gamle krambua, bakerhuset, Hellandshuset eller losjihuset, krambua og brygga. Bildet er fra 1910.
Grøtøy-monogrammet hvor bokstavene GAS står for Gerhard og Arentine Schøning
Oluf Hartvigsen var blitt enkemann i 1717 og giftet seg igjen i 1722 med Apollona Schøning. Han var da 66 år gammel og ektefellen 28 år. De fikk 6 barn sammen. Etter at Oluf døde i 1746 kunne ikke Apollona drive handelsstedet alene og hun overførte det derfor til det 3. eldste barnet, sønnen Arent (1727-1774). Han tok morens etternavn og slik ble eierne på Grøtøya hetende Schøning.
Arent ønsket ikke at Grøtøya skulle fortsette å være prestegods og i 1762 fikk han eiendomsretten til øya ved kongelig resolusjon. Fra dette tidspunkt var øya en privateid bedrift.
Arent giftet seg med Sophia Maria Meldal i 1752 og de fikk 7 barn. I 1774 døde begge av tyfus og sønnen Ole Meldal Schøning måtte overta driften som nittenåring.
Ole Meldal Schøning giftet seg 22 år gammel med tremenningen sin, Birgitte Sophia Jentoft. De fikk 6 barn. Ole Meldal Schøning døde av tuberkulose i 1785 og i 1793 ble Grøtøya solgt ut av Schøning-slekta, til Andreas Falster.
Arent Schøning (1781-1848) var først gift med Anna Johanne Margarete Angell (1784-1811) og i andre ekteskap med Johanne Sophie Amalie Normann (1784-1853).
Den eldste gjenlevende sønnen til de tidligere eierne på Grøtøya, Arent Schøning, hadde odelsrett på handelsstedet. Han bygde imidlertid sin egen handelsvirksomhet på Helnes i stedet, hvor han hadde arvet tomt. I 1803 tok han Grøtøya tilbake på odelsretten for riksdaler.
Like etter år 1800 var det gode år for fisket og Arent fikk en god start på virksomheten sin. I 1807 ble fisket dårligere og i tillegg pågikk Napoleonskrigene ute i Europa, som man også begynte å merke virkningene av i Nordland.
Det hendte at Arent var med på jekta til Bergen og på en av turene i 1813 ble den oppdaget av engelskmennene nord for Bergen og ført til England. Der ble Arent sittende i fangenskap i nesten et år til freden kom og da han kom hjem var han ribbet og fattig – og de dårlige tidene i Nordland varte i mange år etter det.
Arent ga likevel ikke opp. Utover mot 1830 ble det lysere tider igjen og det ble etter hvert åpnet nye virksomheter. I 1838 åpnet han dampskipruter mellom Trondheim og Hammerfest og samme år ble D/S «Prinsk Gustav» bygget og kom til Grøtøy.
Handelsstedet la stadig nye gårder inn under seg og i 1839 ble også poståpneriet flyttet til Grøtøya.
Arent Schøning overdro handelsstedet til sønnene Søren og John Schøning i 1846, to år før han døde.
Det nye firmaet.
I 1850 startet Arents to sønner firmaet «Arent Schønings Sønner». Sønnene hadde lite utdannelse, men tok det igjen i praktisk erfaring. Søren Schøning var først og fremst sjømann, og sjøfart var det han i all hovedsak drev med. Han seilte selv handelsskipene til Bergen for å selge, og til Lofoten for å kjøpe fisk.
Brødrene utvidet ganske tidlig handelsstedet. De fikk i 1850 bygd Kramboden og en pakkebod på Manshausen. De byttet ut de to jektene de hadde – «Sophia Jørgine» og «Lykkens Prøve» – med galeasen «Falken» og galeasjekten «Carolina», som begge forliste i 1854 og ble erstattet av «Forsørget» og «Karen Dorthea» som begge var jekter. Senere ble en ny galeas kalt «Neptunus» kjøpt.
Firmaet drev nå i hovedsak med fiskekjøp og fisketilvirkning, mest av klippfisk. De ble også deleiere av et firma som nyttiggjorde seg av fiskeavfall i Lofoten.
I 1860 ble Steigen prestegjelds Sparebank opprettet på Grøtøya, med Søren Schøning som en sterk pådriver. Samme år ble det bygd et eget losjihus på Grøtøy, hvor fiskerne kunne bo mens de oppholdt seg på Grøtøya og ventet på gunstig vær. Innlosjeringen ble tatt hånd om av Søren Schønings kone, Sophie Amalie. Til tider kunne det være mer enn mennesker innkvartert på Grøtøya.
Søren døde i 1861 og John ble sittende som eneeier av firmaet. Han hadde dårlig helse og dette ansvaret syntes han var for mye. Han tilbød sønnen til broren Ole, Gerhard Schøning, stillingen som soussjef i firmaet.
Det var John som sto for byggingen av hovedgården på Grøtøya, som fremdeles står den dag i dag. Den var ferdig 1863. Johns blinde bror Ole hadde vært arkitekt, og huset var derfor innredet som bolig for en blind.
John sto også for å få bygget et eget dampskip til handelsstedet, men han døde like før det ble ferdigstilt. Skipet fikk navn etter sin avdøde eier. Dampskipet «John Schøning» åpnet for nye muligheter, også handelsmessig. Tidligere hadde handelsstedet bare hatt muligheten til å handle med Bergen og Trondheim, men nå var rekkevidden utvidet til hovedstaden Christiania.
Gerhard Schøning-perioden.
John var ugift og hadde derfor ingen direkte arvinger. Sørens ene sønn var ikke interessert i bedriften og var på den tiden han ble tilbudt den på vei til Australia, og derfor hadde John testamentert firmaet til Gerhard Schøning, som jo allerede hadde drevet bedriften lenge.
Gerhard Schøning (1839-1896) som var gift med Arentine Schøning (1849-1941)
Superior Portwine med firmaets navn på etiketten
Den gamle telegrafbygningen som brant ned i 1907.
Gerhard Schøning overtok en bedrift i vekst og det var også oppgangstider i Nordland. Storsildfisket slo til hvert år, noe som betydde store inntekter og gode tider for handelsstedet.
Gerhard var også interessert i å få tilvirket fisken best mulig og derfor reiste han til Tyskland for å studere metoder. I Tyskland fant han også et marked for handelsstedets varer, og han begynte å eksportere direkte dit, heller en via kjøpmenn i Bergen som tidligere. Han mente Nordland måtte stå på egne ben og han ville derfor være minst mulig avhengig av Bergen.
Handelsstedets virksomhet ble utvidet til også å fungere som grossist for andre små kjøpmenn i området. Han fikk murt opp en stor steinkai ved Manshausen, hvor han bygde ett stort kull- og saltlager. Skip kom direkte hit fra eksporthavner i utlandet.
Dampskipsdriften ble utvidet, dampskipet «Grötö» ble kjøpt og «John Skjønning» ble solgt og erstattet med en større med samme navn. Også det å være siste stopp før Vestfjorden var fremdeles gjeldende. I 1876 ble det talt over 500 fartøy i Grøtøysundene og i løpet av samme sesong var det båter innom stedet.
Gerhard fikk også mudret sundene rundt handelsstedet, det var en av de tingene han jobbet mye for. Arbeidet startet i 1894 og var ikke sluttført før i 1905.
I 1873 ble det bygd en telegraf på Grøtøy, bak hovedbygningen. Å få telegrafen plassert på Grøtøya var et statussymbol, og betydde at Grøtøya var en viktig plass. Den gamle telegrafbygningen brant ned i 1907. Straks etter at den gamle brant ned, ble en ny telegrafbygning reist. Denne overlevde den andre brannen i 1912 og står fremdeles på øya.
Også salt- og kullageret på Manshausen ble utvidet betydelig, og Manshausenbrygga ble bygget. Da den sto ferdig en gang på 70-tallet, var den den største trebygningen nord for Trondheim. Gerhard var kjent som fiskeutvikler og i 1893 gikk han gullmedalje på en utstilling i Chicago, en sølvmedalje i Tromsø i 1894 og en til i Kiel i 1896.
Det ble også handlet i vin og brennevin. Handelshuset kjøpte inn varene i store fat og tappet det på flasker og solgt videre. Brennevinsalget skjedde på enden av disken i krambua.
Bygninger på Grøtøya, Mannshausen og Naustholmen.
Kart som viser de tre øyene som utgjorde handelssenteret. Grøtøya er den største.
Nybutikken til venstre og kafeen til høyre i bildet
Bilde fra den ene stuen på hovedhuset på Grøtøy. På veggen henger malerier av noen av de tidligere beboerne, blant annet Arent Schøning og hans ektefelle Johanne Sophie Amalie. Bildet er fra februar 2011.
Heimsundet med handelsstedet. Den gamle hovedbygningen til venstre.
Hovedbygningen ble bygget etter initiativ av John Schøning i 1863 og består av 22 rom. Byggverket er i tømmer og ble først reist i Namdalen, deretter ble tømmeret merket og flyttet til Grøtøya. På forsiden av huset er det en altan på godt over 100 kvadratmeter.
Under andre verdenskrig var huset benyttet av beboere fra Narvik gamlehjem som var blitt evakuert hit.
Hovedhuset er restaurert og fremstår slik det var da handelsstedet gikk konkurs i 1923. Dette gjelder både eksteriør og inventar.
Villa Haugen var bolig for Arentine Schøning og var reist i 1908. Under andre verdenskrig ble huset brukt til barnehjem. Villaen ble revet i 1948. I 1998–2001 ble imidlertid huset bygd opp igjen fra det som finnes av bilder og annen informasjon av Jan Peter og Sonja Krogh. Huset står nå som det gjorde da det ble reist, på de gamle grunnmurene.
Hellandshuset eller Helgelandshuset ble reist i den perioden Søren og John Schøning ledet handelshuset, rundt 1860. Dette huset ble benyttet av fiskere som leide seg plass og overnattet mens de ventet på å kunne reise over til Lofoten.
Det var Sørens ektefelle Sophie Amalie som hadde det daglige ansvaret for de som losjerte på øya. Hellandshuset brant ned i 1912.
Nybutikken lå på Naustholmen og ble reist etter brannen i 1912.
Manshausenbrygga ble bygd av Gerhard Schøning og ble brukt til salt- og kullager. Bygningen var Nordlands største trebygning. Det ble revet ganske raskt etter konkursen. Brygga var 65 meter lang, 3 etasjer høg og hadde 5 heisetårn. Sildesaltingen foregikk her og tørrfisken ble også hengt opp og tørket i denne bygningen.
På Manshausen var det også en bødkerbolig og et trandamperi. Bødkerboligen står fremdeles.
Manshausen ble kjøpt av Børge Ousland i 2010.


Tunanleggene i Steigen.
Tunanleggene i Steigen henviser til de to store ringformede tunanleggene fra romertid og folkevandringstid/merovingertid i Steigen kommune, Nordland.
Bøanlegget.
Bøanlegget ble trolig anlagt på 300–400-tallet. Anlegget har nå en asfaltert vei over seg, som gjør det vanskelig å gjøre utgravninger. Professor ved Universitetet i Tromsø,arkeologen Povl Simonsen har hevdet at anlegget består av 12 tufter, som er 5–8 meter lange og 2,5 meter breie.
Det ble funnet to graver her, en kvinnegrav og en krigergrav. Krigergraven var rikt utstyrt, med blant annet et jernsverd, to jernspydspisser, flere pilspisser (som neppe bare var spisser da de ble gravd ned), rester av et skjold av tre, jern og bronse, en fingerring i gull og et lærbelte med bronsebeslag.
Vollmoanlegget.
I 1926 ble dette tunanlegget funnet av amatørarkeologen Edvard Havnø. Her kan man se tydelige kokegroper, og tufter etter 16 langhus, som til sammen antakelig kunne romme 600 personer. Husene er omkring 10–16 meter lange, og 3–4 meter breie – altså langt større en Bøanlegget. Husene var plassert i to rekker, mot en vei i midten og med dørene vendt mot de motstående husene.
Det finnes flere teorier om hvordan tunet har blitt bygd. Havnø trodde han hadde funnet tingstedet til Steigar-tinget. Arkeologen Gutorm Gjessing mente det var tydelig at stedet hadde vært mer en et midlertidig bosted for ofringer et par ganger i året. Det fantes derimot ikke spor etter landbruk eller husdyrhold, noe som tydet på at det ikke hadde vert et bosted for vanlige folk. Povl Simonsen sier som en teori at anlegget kunne ha vært brukt til bosted for høvdingens store stående hærstyrke – uten helt å avvise de andre teoriene.
Stedet er etter utgravinger av Gjessing blitt datert til år 400–600, og har kanskje avløst Bøanlegget som forlegning for steigenhøvdingens hærstyrke – om det er det den er blitt brukt til.


Skyggen stiger.
Skyggen stiger (engelsk: "The Shadow Rising") er den fjerde boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 15. september 1992 i USA, og ble første gang utgitt i Norge i 1999 av Tiden Norsk Forlag. De ga den ut i tre deler: "Dragen i Steinen" (kapittel 1 – 21), "I Ødelandet" (kapittel 22 – 37) og "Tårnet faller" (kapittel 38 til 58), men har senere gitt den ut i en enkeltutgave. Den norske boka er oversatt av Jens Erik Røsåsen.


Himmelens flammer.
Himmelens flammer (engelsk: "The Fires of Heaven") er den femte boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 15. oktober 1993 i USA, og ble første gang utgitt i Norge i 2000 av Tiden Norsk Forlag. De ga den ut i tre deler: "Klanenes oppbrudd", "Over Verdensryggen" og "Til Caemlyn", men har senere gitt den ut i en enkeltutgave. Den norske boka er oversatt av Berit H. Løken.


Kaosets herre.
Kaosets herre (engelsk: "Lord of Chaos") er den sjette boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 15. oktober 1994 i USA, og ble første gang utgitt i Norge i 2001 av Tiden Norsk Forlag. De ga den ut i tre deler: "Kaosets herre", "Amyrlins trone" og "Det Svarte Tårnet", men har senere gitt den ut i en enkeltutgave. Den norske boka er oversatt av Morten Hansen.
"Kaosets herre" er den lengste boka i serien, og den norske utgaven er på 1007 sider.


Sverdkronen.
Sverdkronen (engelsk: "A Crown of Swords") er den sjuende boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 15. mai 1996 i USA, og ble utgitt i Norge i 2002 av Tiden Norsk Forlag. Det var første gang Tiden ikke delte opp en Tidshjulet-bok i flere deler. Den norske boka er oversatt av Berit H. Løken.
Bok seks i serien, "Kaosets herre", er den lengste i serien. "Sverdkronen" er den korteste, med 700 sider.


Dolkenes vei.
Dolkenes vei (engelsk: "The Path of Daggers") er den åttende boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boken ble gitt ut 20. oktober 1998 i USA, og ble utgitt i Norge i 2003 av Tiden Norsk Forlag. Den norske boken er oversatt av Morten Hansen.
Boken ble den første i serien som havnet på førsteplass på New York Times' bestselger-liste. Den var på listen de to neste månedene.


Vinterhjerte.
Vinterens hjerte (engelsk: "Winter's Heart") er den niende boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 7. november 2000 i USA, og ble utgitt i Norge i 2004 av Tiden Norsk Forlag. Den norske boka er oversatt av Morten Hansen.
Boka ble den andre i serien som havnet på førsteplass på New York Times' bestselger-liste. Den var på lista de to neste månedene.
Handling.
Mange av hendelsene i "Winter's Heart" finner sted samtidig med hendelsene i neste bok, "Crossroads of Twilight".
Perrin Aybara og hans følgere fotfølger Shaido Aiel som kidnappet hans kone, Faile Bashere.
Elayne Trakand prøver å holde grepet rundet Løvetronen.
Mat Cauthon, som gjør comeback i serien etter hans noe lange pause i forrige bok, er fanget i byen Ebou Dar i Altara, som er under okkupasjon av Seanchan. Han planlegger å rømme, men blir avbrutt av hans møte med en Seanchan-adelskvinne kalt Tuon. Mat, som hadde hørt om en profeti rundt hans selv gifte seg med "Datteren av de ni måneder", kidnapper Tuon istedet for å binde henne fast og stikke avgårde.


Anton Sailer.
Anton Engelbert «Toni» Sailer (født 17. november 1935 i Kitzbühel; død 24. august 2009 i Innsbruck) var en østerriksk alpinist.
Sailer var den første alpinisten som vant alle de tre alpinøvelsene (utfor, slalåm og storslalåm) i ett og samme OL. Dette presterte han under OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. I tillegg vant han også gull i alpin kombinasjon, men dette gjaldt bare som VM-gull. I VM i alpint 1958 i Bad Gastein vant han tre gull- og én sølvmedalje. Han la opp i 1959.


Skumringens korsvei.
Skumringens korsvei (engelsk: "Crossroads of Twilight") er den tiende boka i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan. Boka ble gitt ut 7. januar 2003 i USA, og blir utgitt i Norge i løpet av 2005 av Tiden Norsk Forlag. Den norske boka er oversatt av Morten Hansen.
Boka ble den tredje i serien som havnet på førsteplass på New York Times' bestselger-liste, og var på lista de tre neste månedene. Fans av serien mener likevel at dette er en av de dårligste bøkene i serien, fordi den var for opptatt av utviklingen til mindre viktige karakterer, og ikke flyttet hovedhandlingen framover, da boka omhandlet den samme tiden som i den forrige boka.


Drømmenes kniv.
Drømmenes kniv (engelsk: "Knife of Dreams") er den ellevte boken i fantasy-serien Tidshjulet, skrevet av Robert Jordan.
Boken ble utgitt 11. oktober 2005 i USA, og 20. januar 2007 i Norge.


Norsk Ordbok.
"Norsk Ordbok" er et ordboksverk over nynorsk skriftspråk og norske dialekter. Verket utgis av Universitetet i Oslo, Kultur- og kirkedepartementet og Det Norske Samlaget.
Arbeidet med verket startet i 1930. Det første heftet utkom i 1950. I 2002 ble Norsk Ordbok organisert som et prosjekt, Norsk Ordbok 2014. Ni av de planlagte tolv bindene skal gis ut i løpet av prosjektperioden 2002-2014. Til i dag (april 2012) har ti av i alt tolv bind kommet ut. Bind 11 planlegges utgitt sommeren 2013 og bind 12 høsten 2014. Verket vil bli den største og mest omfattende dokumentasjonen av det nynorsk skriftspråket og norsk talespråk. Det skal, sammen med Det Norske Akademis store ordbok (Norsk Riksmålsordbok), være ferdig til grunnlovsjubileet i 2014.
Digitale søk.
I mars 2012 lanserte prosjektet en foreløpig nettversjon av ordboka.


Louis Armstrong New Orleans internasjonale lufthavn.
Louis Armstrong New Orleans internasjonale lufthavn
Louis Armstrong New Orleans International Airport er hovedflyplassen i New Orleans og det omkringliggende området. Flyplassen eies og drives av New Orleans kommune.


Bartender.
En bartender (barkeeper) serverer drikke, oftest alkoholholdig, til kundene i en bar på utesteder som barer, puber, restauranter og tilsvarende. Bartenderen serverer øl (fatøl og flaskeøl), vin, drammer, shots og drinker, i tillegg til alkoholfritt til dem som ønsker det.
I en bar som serverer drinker, forventes det at han eller hun skal kunne oppskriften og blande alt fra hundre til tusen forskjellige standarddrinker. Enkelte steder får bartenderen sine bestillinger fra servitørene slik at arbeidet er helt og fullt konsentrert om drikkevarene, mens andre tar seg av serveringen og øvrig kundebetjening.
I Norge har bartendere tarifflønn som gjerne inkluderer en fast prosentandel av omsetningen. I tillegg er det både hos oss og i andre land normalt at bartender får tips. I enkelte land er hele bartenderens lønn basert på tips.
I tillegg til servering, klargjøring av bestillinger og innkreving av betaling, er bartendere gjerne ansvarlige for at kundene ikke er for unge i forhold til de aldersgrenser som gjelder for barkunder. Minstealderen varierer gjerne mellom 18 og 21 år, men kan også være høyere.
I Norge innebærer dette at bartenderen kan være ansvarlig for at kunden må legitimere seg hvis han eller hun ser yngre ut enn 18 år ved salg av øl og vin, 20 år ved salg av brennevin og drinker som inneholder brennevin.
I Norge kan de bartenderne som vil, søke medlemskap i interesseforeningen Norsk Bartender Forening (NBF).


Gulfkysten.
Delstater som grenser mot Gulfkysten er vist i rødt
Gulfkysten er en region i USA som består av kysten til delstatene som grenser til Mexicogulfen – Texas, Louisiana, Mississippi, Alabama og Florida.


Anatolia.
Anatolia (gresk:ανατολή "anatolē" or "anatolí") som betyr «soloppgang» eller «øst», er en halvøy i Sydvest-Asia mellom Svartehavet og Middelhavet, og utgjør store deler av dagens Tyrkia (tyrkisk: "Anadolu"). Navnet Lilleasia, fra latin "Asia minor", brukes også om det samme området.
På grunn av sin strategiske beliggenhet ved skillet mellom Asia og Europa, har Anatolia vært fødested for flere sivilisasjoner helt fra oldtiden, med neolittiske (yngre steinalder) bosetninger som Çatal Höyük 7500 f.Kr, Nevali Cori 8000-7000 f.Kr, Göbekli Tepe 9000 f.Kr, Cayönü Tepesi 8000-6.900 f.Kr, Hacilar og Mersin. Bosetningen i Troja starter i neolittisk tid og fortsetter fram til jernalderen.
Store sivilisasjoner og folkegrupper som har levd i eller erobret Anatolia omfatter hattiere, luwiere, hettiter, frygere, kimmere, lydiere, persere, keltere, tabaler, grekere, pelasgiere, armenere, romere, gotere, bysantinere, seljuktyrkere og osmanere.
Alle disse folkegruppene hadde mange forskjellige etniske og språklige tradisjoner. Den dokumenterte historien viser at anatoliere har brukt både indoeuropeiske og semittiske språk, i tillegg til mange språk av usikker opprinnelse. På grunn av den høye alderen på de indoeuropeiske språkene hettitisk og luwisk, hevder noen forskere at Anatolia har vært det hypotetiske senteret som det indoeuropeiske språket har spredt seg ut fra. Andre har hevder at etruskerne i oldtidens Italia stammer fra anatolierne.
Dagens innbyggere av området snakker stort sett tyrkisk og kurdisk, som kom dit da tyrkiske folkegrupper erobret regionen og dannet det osmanske riket på 1200-tallet. Anatolia har vært multietnisk siden ottomanernes tid.


Eidangerfjorden.
a>Eidangerfjorden er en fjord i Porsgrunn kommune i Telemark. Den er 6 km lang, og strekker seg fra mellom Brevik og Sandøya, inn i Eidanger, til Nystrand. Den største øya er Kattøya innerst i fjorden, ved camping- og badeplassen Olavsberget. Ved Nystrand ligger også den landfaste Kotøya, som tilhører «løpedronningen» Ingrid Kristiansen.
På østsiden av fjorden finnes flere badeplasser, bl.a. Seivall, og de kommunale badeplassene Brønnstadbukta og Røra (Skien kommune).
Ytterst i fjorden, ved Brevik, finnes utskipningshavn for sementfabrikken Norcem. Lenger inne, på vestsiden, ligger tettbebyggelsen Heistad med Heistadstranda, og flere mindre friområder.


Bam Margera.
Brandon Cole «Bam» Margera (født 28. september 1979) er en amerikansk profesjonell rullebrettutøver, radiovert og medlem av «Jackass»-teamet. «Bam» har sitt eget produksjonsselskap, Bam Margera Productions. Han har produsert flere filmer, blant andre "Haggard The Movie", "Landspeed: CKY", "CKY2K", "CKY 3" og "CKY 4: The Latest And Greatest".
I 2006 jobber Margera med en film som er om en av hans beste venner, Brandon Novak. Filmen heter "Dream Seller" og handler om Novaks liv. Han har også gitt ut et samlealbum med diverse sanger fra yndlingsbandene hans. CD-en heter "Viva La Bands".
«Bam» har også laget sitt eget TV-show, "Viva La Bam", hvor man fikk møte den sprøe familien «Margera». Moren April Margera (kalles Ape), faren Phil Margera og onkelen Don Vito. Viva La Bam er nå i sjette sesong. Det nye TV-programmet til Bam heter «Bam's Unholy Union» og handler om han og Missy, som nå har giftet seg.
«Bam» er sponset av brettmerket Element, visualmerket Electric, truckmerket Destructo, Metal Bearings, hans lokale skateshop fairman's, Clive, Spitfire wheels, Jones Soda, Diakka og skoprodusenten Adio.
Bam har mange venner, og mange av dem er godt kjent. Ville Valo [vokalist i bandet HIM] er en av Bams beste venner.
Bam Margera har også en bror, Jess Margera, trommeslageren i "CKY (Camp Kill Yourself)". Han har flere millioner seere per program.
Margera er bosatt i West Chester i Pennsylvania.


Fíli og Kíli.
Fíli og Kíli er to dverger fra J.R.R. Tolkiens Midgard. De dukker opp i boka Hobbiten. De er brødre, og de yngste av de 12 dvergene som satte ut med Thorin Eikenskjold, Bilbo Lommelun og Gandalv Grå på reisen mot Erebor.
Fíli og Kíli er Thorins nevøer (Thorin er den eldre broren av deres mor, Dís), og de kan kjennes igjen på deres blå kapper og gule skjegg. Fíli har også en særdeles stor nese.
Som de yngste dvergene har de to de skarpeste øynene og de blir derfor ofte satt for å holde vakt eller sendt ut som speidere. Det er de som finner ork hulen i Tåkefjellene. Fíli fester kroken på båten på den andre sida av den forheksede elva i Myrkskog. De finner også Erebors hemmelige inngang sammen med Bilbo. Fíli og Kíli er de to mest aktive dvergene i Thorins følge, og bortsett fra Balin og muligens Bombur, virker de mer som individuelle personer enn resten av Thorins følge, som for det meste bare blir kalt følget/gruppen i Tolkiens bok.
Begge brødrene blir drept i Femhærerslaget, som Thorin selv, og blir begravd med ham i ære.
Tolkien har lånt navnene Fíli og Kíli fra skikkelser i Edda av Snorre Sturlason. Selv om Fíli blir beskrevet som den yngste i kap. 8 i Hobbiten, blir bursdagen hans i Appendix A i Ringenes herre lagt til år 2859 i tredje tideverv, mens Kílis er i år 2864 i T.T.


Hatti.
Hatti er et rekonstruert oltidsnavn på en region i Anatolia befolket av hattiere mellom det tredje og andre årtusen f.Kr. Senere ble regionen befolket av hettitter som var på høyden av sin makt mellom 1400 – 1200 f.Kr. Hovedstaden til begge folkegruppene var "Hattusa" (dagens Bogazköy) i nåværende sentrale Nord-Tyrkia. Navnet er konstruert av den assyriske betegnelsen for områdene vest for Eufrat; «Hatti-land».
Hattierne var et oltidsfolk som snakket et ikke-indoeuropeisk språk av ukjent opprinnelse kalt "hattisk" (i dag mener noen forskere at språket var beslektet med den nordvestkaukasiske språkgruppen). Hattierne kan ha hatt forbindelse med Khaldi/Kardu, både i slektskap og språk. Hattierne ble til slutt blandet med, eller erstattet med hettittene, som snakket det indoeuropeiske hettitt-språket.


Dís.
Dís er en dvergkvinne fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Hun er datter av Thráin II, og er en yngere søster av Thorin Eikenskjold. Hun var mor til Fíli og Kíli, og den eneste dvergkvinnen som har blitt nevnt med navn i Tolkiens bøker.


Akupunktur.
Akupunktur (latin: "acus" = nål, "punctio" = stikk, kinesisk: 針砭, pinyin: "zhēn biān") er en gammel kinesisk behandlingsmetode som sammen med blant annet kinesisk urtemedisin og qi gong utgjør den tradisjonelle kinesiske medisinen. Metoden består i å sette tynne akupunkturnåler inn i spesifikke punkter på kroppen for å påvirke kroppens qi og på den måten angivelig kurere sykdom og frembringe helse.
Vesten har sakte, men sikkert åpnet øynene for akupunktur de siste årene og i Norge brukes akupunktur nå på smerteklinikker og fødeavdelinger på sykehusene. Akupunktur er den mest utbredte alternative behandlingsform ved norske sykehus. Mange fysioterapeuter og enkelte leger bruker akupunktur i sin praksis. Et resultat av dette er at det blir forsket mer på akupunktur, noe kineserne ikke har vært spesielt opptatt av. Det har blitt publisert grundige forskningsrapporter i flere store medisinske tidsskrifter, blant annet i "British Journal of Medicine".
Ifølge kinesisk medisinsk tankegang kan sykdom komme av ytre eller indre årsaker. Man kan bli angrepet av "ytre patogene faktorer" som vind, kulde, fukt, tørke eller hete som kan gi sykdommer som forkjølelse og hodepine og forskjellige smertetilstander. Sykdom kan også komme innenfra av emosjonelle årsaker eller for eksempel dårlig kosthold, traume, overtrening/mangel på trening eller stress. Diagnose settes ved hjelp av grundig utspørring av pasienten i tillegg til tunge- og pulsdiagnose. Deretter bestemmes punkter og nåler settes inn for å gjenopprette balanse i kroppen.
Vurdering av effekt.
I NOU 1998:21 har det såkalte Aarbakke-utvalget vurdert effekt og bivirkninger av en rekke alternative behandlingsformer. Utvalget mener at akupunktur er "dokumentert effektiv" ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme. Metoden er "mulig effektiv" ved svangerskapskvalme, smertetilstander etter dentalkirurgi, som hjelpemiddel ved narkotika- og alkoholavvenning og som hjelpemiddel i slagrehabilitering.
Akupunktur er "kanskje effektiv" ved behandling av smerter etter generell kirurgi, kroniske smertetilstander og astma samt ved røykeavvenning. For andre lungelidelser anser utvalget at det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag for vurdering av akupunkturens effekt.
Aarbakke-utvalgets vurderinger er sterkt kritisert både fra medisinske og forskningsmessige hold. Blant annet Statens institutt for folkehelse peker på at «Aarbakke-utvalgets metode med å forholde seg til innsendt materiale framfor å gjøre systematiske litteratursøk gjør framstillingen av dokumentasjon nærmest verdiløs.» Seriøse metastudier som har gått gjennom en rekke forskningsrapporter på akupunktur konkluderer med at denne behandlingsformen ikke har effekt utover placebo for langt de fleste lidelser der den brukes.
En omfattende studie fra 2010 tilbakeviste en antatt effekt av akupunktur på fødselssmerter.
Kinesisk tradisjon.
thumb
Hypotesen fra den tradisjonelle kinesiske medisin er at akupunktur påvirker og energibalansen i kroppen via såkalte meridianer. Det er ifølge tradisjonen ikke tilfeldig hvor nålene settes; de settes i bestemte mønstre basert på hvilke sykdommer og plager man skal behandle.
Det er krevende å foreta blindede studier på akupunktur, av den opplagte årsak at pasienten vanskelig kan gjøres uvitende om det stikkes inn en nål eller ikke. Det er derimot gjort studier der man sammenligner effekten av akupunktur der nålene er satt etter den kinesiske tradisjon og akupunktur der nålene er satt på tilfeldige steder. Det er ikke påvist signifikant forskjell mellom disse to metodene, men det er dokumentert en signifikant effekt sammenlignet med pasienter som ikke mottar akupunktur i det hele tatt. I akupunktur-miljøene tilnærmer man seg derfor en forståelse av at kunnskap om de kinisiske akupunkturpunktene er unødvendig for å oppnå effekt av behandling.
En av de antatte effektene av akupunktur er økt fruktbarhet, men en studie fra 2008 viste en motsatt tendens, nemlig at kvinner som fikk ekte akupunktur var mindre fruktbare enn dem som fikk tilfeldig akupunktur.
ECIWO.
ECIWO er en variant av akupunktur hvor man antar at rørknokler har akupunkturpunkter. Behandlingen går på å finne «det ømmeste punktet» og så sette nåler i disse i 40-50 minutter. De bruker vanligvis nåler av stål med skaft av kobber. Behandlingen er ofte meget smertefull. Ingen forskning er funnet som underbygger disse påstandene.
Akupunktur - 2000.
En variant av akupunktur som skiller seg fra de andre ved at her søkes i selve leddene etter smertepunkter. Sirkulært i leddet mener praktikanter av akupunktur 2000 at det finnes punkter som står i kontakt med hele kroppen via hjernen.
De inndeler leddet i kvadrater og en må søke i hver enkelt kvadrat ut fra hva som er problemet. Det hevdes at rundt omkring leddene er der spesielle strukturer som i funksjon kan minne om «hjernevev», og at dette er nøkkelen til akupunktur 2000s virkemåte. Punktene kan være noe mer smertefulle enn ved annen akupunktur. Ingen forskning er funnet som underbygger disse påstandene.
Akupunktur 2000 er ikke en del av den tradisjonelle kinesiske medisinen.
Øreakupunktur.
Øreakupunkturen eller aurikkelterapi, som er det riktige navnet på behandlingen, fokuserer kun på øret. Aurikkelterapiens historie går så langt tilbake som til det gamle Kina (475 f.Kr). Til tross for dette er ikke øreakupunktur en del av den tradisjonelle kinesiske medisinen. Hippokrates og Galen nedtegnet hvordan øreringer og andre former for stimulering av øret kunne brukes i behandling av spesielt seksuelle problemer, samt menstruasjonsproblemer. Behandlingsmetoden fikk sin gjenfødelse da den franske nevrologen Dr. Paul Nogier gjenoppdaget og modifiserte den på 60-tallet.
Utøverne påstår at teknikken er spesielt effektiv innen muskel-skjelettlidelser, (ex. isjias, migrene, belastningslidelser etc) og innen sentralnervøse forstyrrelser. Det finnes forskning som viser mulig effekt av øreakupunktur mot fedme, og at denne behandlingsformen kan ha en potensiell nytteverdi på hormonelle peptider relatert til fedme.
Miniatyrfosteret over øret.
Aurikkelterapi er en refleksologisk behandling på samme måte som fotsoneterapi. Det vil si at øret gjenspeiler kroppens nervesystem, kroppslige funksjoner og anatomi og organer.
Utdanning.
Fra august 2008 er det mulig å ta en Bachelorgrad i akupunktur ved Akupunkturhøyskolen i Sognsveien i Oslo etter at studieopplegget er akkreditert av NOKUT. Akupunkturhøyskolen ble i 2010 kjøpt av Campus Kristiania, og i 2011 endret de navn til Norges Helsehøyskole.
For å bli medlem i Norsk akupunkturforening (NAFO) kreves det mer vestlig medisin enn det man får gjennom denne bacheloren.
Helsepersonell (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, sykepleiere, tannleger) kan ta en utdannelse i medisinsk akupunktur ved Skole i medisinsk akupunktur NFMA.


Kunstkritikk.no.
"Kunstkritikk.no" er et norsk nettsted for kunstkritikk og debatt. "kunstkritikk.no" ble etablert høsten 2003 med støtte fra Norsk kulturråd. Nettstedet retter seg mot det kunstinteresserte publikum, kunstnere, fagpersoner og kunstlivet ellers. Nettstedets ambisjon er å heve nivået på kunstdiskusjon i landet gjennom fokus på kunstkritikk og debatt. nettstedet oppdateres ukentlig. Jonas Ekeberg er ansatt som ny redaktør fra august 2009. Nettstedet og magasinet eies av Norsk Kritikerlag med statstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet.
I Nasjonalbibliotekets oversikt over norske aviser og tidsskrifter på Internett er "kunstkritikk.no" klassifisert som «løpende periodika» under emnene «kunsthistorie» og «kunstkritikk».
Kritikk.
Ifølge nettstedes første leder var nettstedet en reaksjon på økende interesse i samtidskung og dermed behov for økende mengde og bedre kvalitet på det som skrives om samtidskunst.
Kunstkritikk ble tidlig, ofte gjennom brukerkommentarene på publiserte tekster, beskylt for å publisere for lange og ufokuserte tekster (se avsnitt om debatt).
Kunstkritikk.no benyttet seg av fordelen av å ha ubegrenset plass til disposisjon, og en tidlig artikkel av Tommy Olsson var ulik kritikk printet på papir; den var veldig lang.
Kunsthistoriker Jørgen Lund og kunstsosiolog Dag Solhjell var begge tidlig ute med å kritisere Kunstkritikk.nos redaksjonelle linje. Lund mente kvaliteten på det som ble publisert var for dårlig og solhjell stillte spørsmålstegn ved habiliteten til kritikerene. Lunds standpunkt ble sammenfattet i en artikkel i Morgenbladet i 2007. Andre lesere, som billedkunstner Ane Hjort Guttu, stilte spørsmålstegn ved redaktørens rolle og tilstedeværelse hos Kunstkritikk.no
Når Jonas Ekeberg takket ja til jobben som redaktør for nettstedet fom august 2009, uttalte han i et intervjue med Billedkunst at nettstedet er en viktig kanal som kan utvikles, spesielt med tanke på redaktørens rolle.
debatt.
Den største nyvinningen som Kunstkritikk.no representerte var interaktivitet med leserne gjennom muligheten for å kommentere alle publiserte tekster, uten redigering i forkant. Selv om kommentarer ble redigert i etterkant, ble terskelen for å ytre sin mening senket.
blogg.
Kunstkritikk.no har hatt blogging som en integrert del av sin publiseringsverktøy. Siden nettstedet ble lansert under Oslo Open, var billedkunstner Anders Eiebakke inviter til å skrive fortløpende om begivenhetene. Siden har Kunstkritikk.no publisert blogger med jevne mellomrom, ofte har skribentene vært på reiser, som Power Ekroths reisebrav fra åpningen av Veneziabiennalen i 2005


Telchar.
Telchar er en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var en dverg fra Nogrod i Ered Luin. Han var en av de største smedene i Midgard. Blant hans verker finner vi Angrist, Narsil og "Dragehjelmen" fra Dor-lómin.


Narvi.
Narvi er en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han levde i det andre tideverv, og lagde blant annet Durins dører, som Celebrimbor laget inskripsjonene på.


Gro Steinsland.
Gro Steinsland (født 1945) er en norsk religionshistoriker. Hun er dr.philos. og professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo. Hun er spesialist på norrøn religion.
Hennes forskningsperiode er vikingtid og nordisk middelalder. Hun tok magistergraden i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen i 1974 på en analyse av gnostisk religion. Hun tok doktorgraden på en avhandling om fruktbarhetsreligionsaspektene i norrøn religion: Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi: en undersøkelse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljod i 1989
I 2005 utgav hun en etbinds samlet religionsvitenskaplig fremstilling av norrøn religion. Steinsland har særlig påpekt at kvinnelige guddomers betydning i norrøn religion har blitt tonet ned av (mannlige) forskere. I 2012 publiserte hun en bok om hvordan religionøse myter har legitimert makt, eller fungert som «mot-myter» til maktlegitimerende myter.


Langangsfjorden.
Langangsfjorden er en fjord i Porsgrunn kommune i Telemark. Den strekker seg 6 km fra mellom Siktesøya og Håøya inn til tettstedet Langangen. Største øya i fjorden er Bukkøya.


Trema.
Trema (¨) er et diakritisk tegn som ser ut som to hevede prikker. Disse settes over den siste av to vokaler for å vise at den ikke inngår i en diftong eller lang vokal. Det vil si at hver vokal skal uttales for seg. Trema kommer av fra gresk og betyr hull.
På norsk forekommer tegnet kun i navn.
Tegnet tøddel (¨) ser ut som trema, men gjør noe annet – en tøddel endrer en vokals lyd.
Norske eksempler.
Ä ä Ë ë Ï ï Ö ö Ü ü


Culion.
Culion er en av Calamianøyene vest på Filippinene. Øya rommer Culion-reservatet, et leprosarium (behandlingsanstalt for leprasyke) som ble grunnlagt i 1906. Dette leprosariet ble lenge betraktet som et av verdens ledende for behandlingen av «Hansens sykdom» (spedalskhet).
Det dyrkes ris og kokosnøtter på øya. Den største bosetningen på øya ligger ved nordøstkysten.
Culion er samtidig en av landkommunene i den filippinske øyprovinsen Palawan. Ved folketellingen i 2000 hadde kommunen 14.302 innbyggere.
Barangayer.
Culion er politisk inndelt i 11 barangayer.


Mørjefjorden.
Mørjefjorden er en fjord i innseilinga til Grenland, på grensa mellom Porsgrunn i Telemark og Larvik i Vestfold. Den er 3 km lang, og strekker seg fra vestsiden av Mølen og inn til Sildevika ved Mørje.
Etter Snorres beretning kan det se ut som at det var her i fjorden at Olav den hellige i det store sjøslag ved Nesjar beseiret Svein Jarl palmesøndag 1016


Mexikansk nakenhund.
Mexikansk nakenhund (FCI# 234) er kjent i hjemlandet som xoloitzcuintle (ofte forkortet til "xolo") eller perro sin pelo de Mexico. Noen steder er den også kjent som tepeizeuintle. Det norske navnet kan være misvisende, siden rasen eksisterer både som hårløs variant og pelset variant. I tillegg finnes den i tre ulike størrelser og i to grunnleggende typer, en slank og en kraftig..
Den først beskrivelsen av denne hunden stammer fra 1600-tallet, men den har eksistert i Mexico i mer enn 2 000 år. Den regnes opprinnelig som en primitiv urhund og klassifiseres som sådan av FCI i gruppe 5 seksjon 6.
Opprinnelse og alder.
Navnet xoloitzcuintle er hentet fra den gamle aztekerguden Xolotl, en gud som fulgte sjelen til etterverden når de døde. Nøyaktig hvor gammel denne hunden er vet man ikke sikkert. Aztekerne brukte den i sine hellige ritualer, og som sådan ble den spist hevdes det, siden aztekerne trodde den hadde legende egenskaper. Det fortelles også at conquistadorene spiste slike hunder, men man har ingen dokumentasjon på at det var nettopp denne hundene de spiste. I begge tilfeller kan det altså være snakk om en sammenblanding.
Stadig flere har, med hensyn til opphavet, interessert seg for den såkalte "eurasiske teorien". Man har hatt en hypotese om at nakenhundgenet opprinnelig stammer fra Eurasia og har migrert (sammen med mennesker) fra Asia over Beringstredet, mens det ennå var landfast, til Nord-Amerika, og derfra spredt seg videre sørover til Sør-Amerika. Denne hypotesen støttes nå også av nyere DNA-forskning, der blant annet xoloitzcuintle inngikk. Denne hunden har beviselig eksistert i Mexico i over 2 000 år, og kan derfor ikke ha kommet med europeiske sjøfarere på 1500-tallet. Genet må derfor enten ha oppstått i Amerika eller ha kommet over Beringstredet fra Asia. Siden man nå vet at hunden er en etterkommer av ulv, lar hypotesen seg teste. Om den hadde oppstått i Amerika måtte den i så fall være en etterkommer av amerikansk ulv, men det var den ikke.
Studier med mitokondrielt DNA viser at mexikansk nakenhund nedstammer fra eurasike hunder, på linje med alle andre nakenhunder. Slektskapet til andre hårløse hunder er imidlertid så fjernt at den ikke kan være progenitor (stamfar) til de andre nakenhundene i Amerika.
Mexikansk nakenhund har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B (GPIB), som ellers finnes hos afrikanske pariahunder (bush- og senjihunder) og mynderasene azawakh og sloughi, samt en håndfull sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske). Ellers opptrer GPIB bare hos afrikanske rever, sjakaler og italienske ulver. Tilstedeværelsen av GPI-B antyder en urgammel differensiering av mexikansk nakenhund fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag). Oppdagelsen støtter dermed et ikke-europeisk opphav.
Rasens moderne historie begynner i USA. Den fikk egen rasestandard av American Kennel Club i 1933, som den første. I hjemlandet Mexico kom man først igang på 1950-tallet, og standarden ble godtatt i 1955.
Utseende, anatomi og fysikk.
Den pelskledte varianten finnes i mange farger og kombinasjoner. Pelsen er kort og tilliggende. Typen minner om pariahunder som finnes i Asia. Den hårløse varianter gir et litt annerledes inntrykk. Om man glemmer at den er hårløs, ligner denne hunden svært mye på både basenji og thai ridgeback, spesielt hva hodet og ansiktsuttrykket angår.
Mexikansk nakenhund finnes i tre størrelsesvarianter, med en skulderhøyde på 45-60 cm for den største, 35–45 cm på den mellomstore, og 25–35 cm på den minste varianten.
Kroppen er ganske langstrakt og slank med en rett rygglinje. Beina er slanke og forholdsvis lange. Brystet er dypt og buken godt opptrukket. Hodet er kileformet og noe langstrakt med en forholdsvis bred skalle. Snuten skal være like lang som skallen. Store, tynne, lavt ansatte opprettstående spisse ører. Halen er lavt ansatt, relativt lang og bæres vannrett. Den kan ha noe pels på skallen og halespissen, men er ellers er den hårløs. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, men mørkt bronsefarget, elefantgrå, gråsvart eller svart foretrekkes.
Elefanthund.
Alle tre størrelsesvariantene av mexikansk nakenhund finnes også i en mer kompakt type, som kalles elefanthund. Denne varianten, som mange hevder minner om en gris, skal ha en tykkere og mer tålig hud. Den blir imidlertid ikke anerkjent av de internasjonale kennelklubbene.
Bruksområde.
Mexikansk nakenhund er i dag først og fremst en spesiell familiehund og utstillingshund, men den har også meget gode egenskaper som vakthund.
Lynne og væremåte.
Mexikansk nakenhund er en livlig, blid og snill hund, som nok kan virke litt sky og reservert overfor fremmede, men ikke fiendtlig og aldri aggressiv.
Annet.
Noen hevder at såkalte nakenhunder har en generelt høyere kroppstemperatur enn andre hunderaser (opp mot 40°C sier noen), men dette medfører ikke riktighet. Det korrekte er at kroppstemperaturen er som for hunder flest, altså omkring 38°C.
Alle nakenhunder har et gen som gjør at de ofte mangler noen tenner. Nakenhunder som er lyse i huden blir fort solbrente i sterk sol og trenger beskyttelse, enten i form av bekledning eller solkrem med høy solfaktor. Mørke nakenhunder tåler imidlertid nesten like mye sol som hunder med behåring.
For solkremer bør man rådføre seg med en veterinær før man velger merke og type, eventuelt med andre som har erfaring på området. Nakenhunder kan (og bør) bades fra tid til annen, men ikke for ofte og en bør bruke en svært mild sjampo som ikke har tilsetninger av parfyme, primært en sjampo beregnet for hunder.
Det skal også påpekes at såkalte nakenhunder ikke er spesielt allergivennlige, slik mange tror. Se artikkel om hundeallergi for flere detaljer om hvorfor.


Egeerhavet.
Egeerhavet (gresk: Αιγαίον Πέλαγος, "Aigaion Pelagos") er en arm av Middelhavet som ligger mellom den greske halvøya og Anatolia (Lilleasia, nå en del av Tyrkia). Det er forbundet med Marmarahavet og Svartehavet gjennom Dardanellene og Bosporos. Avgrensning mot selve Middelhavet dannes ved øyrekka Rhodos, Karpathos, og Kreta.
Etymologi.
I oldtiden fantes det forskjellige forklaringer på navnet "Aegean (Egeer)". Det ble sagt at havet hadde navnet etter en by; Aegae, etter en amasonedronning ved navn Aegae som druknet i havet og etter Aegeus, Theseus' far, som druknet seg i havet da han trodde sønnen var død. En mulig etymologi er fra roten Αιγ- (Aeg-) som betyr "bølge", altså "bølget hav" som i αιγιαλός (aighialos).
Kultur.
Egeerhavet var fødested for to av oldtidens store sivilisasjoner – minoerne på Kreta og mykenerne på Peloponnes. Senere utviklet bystatene Athen og Sparta seg sammen med mange andre og dannet den greske sivilisasjonen. Egeerhavet har senere vært befolket av persere, romere, bysantinere, veneziere, seljuktyrkere og osmanere.
Det originale demokratiet ble utviklet rundt Egeerhavet, som tillot kontakt mellom flere forskjellige sivilisasjoner i det østlige Middelhavet.
Øyene i Egeerhavet.
Øyene i Egeerhavet kan deles inn i sju grupper: Trakiahavgruppen, den østegeiske gruppen, de nordre Sporadene, Kykladene, De saroniske øyer, Dodekanesene og Kreta. Ordet "arkipel" ble opprinnelig brukt på disse øygruppene. Mange av øyene eller øygruppene i Egeerhavet er forlengelser av fjellkjeder på fastlandet. En fjellkjede danner i forlengelsen Khios, en annen går over Euboia (nå "Évvia") og danner Samos, en tredje fjellkjede går gjennom Peloponnes og Kreta til Rhodos og skiller Egeerhavet fra Middelhavet.
Mange av øyene har trygge havner og bukter, men navigasjon mellom øyene er generelt ganske vanskelig. Flere av øyene er vulkansk, og noen av øyene har rike forekomster av marmor og jern. De største øyene har fruktbare daler og sletter. To av øyene i Egeerhavet med noenlunde betydelig størrelse tilhører Tyrkia: Bozcaada (gresk: Ίμβρος, Imvros) og Gökçeada (gresk: Τένεδος, Tenedos).


Ormefjorden.
Ormefjorden (Ormerfjorden) er en liten fjord i Porsgrunn kommune i Telemark. Den er ca 4 km lang, og står i forbindelse med Eidangerfjorden via Ulesund og Løvøysundet.
Største øya i denne fjorden er Løvøya, som er skilt fra Sandøya av det smale Løvøysundet.


VINN.
VINN er et konsulent- og informasjonsselskap, med hovedkontor i Narvik. VINN er en forkortelse for "Verdiskaping i norsk næringsliv". VINN er organisert som en stiftelse.
VINN arbeider innen områdene kunnskapsformidling, entreprenørskap og informasjonstjenester. I oppdrag for Nærings- og handelsdepartementet har VINN drevet nettstedet "www.bedin.no" og den analoge tjenesten "Narviktelefonene" (800 33 840), begge med formål å gjøre det enklere å starte og drive bedrift i Norge.


Langesundsfjorden.
Langesundsfjorden eller Breviksfjorden er et fjordstykke mellom øyene Sandøya, Bjørkøya og Siktesøya i Porsgrunn kommune på østsiden og fastlandet i Bamble kommune på vestsiden, begge i Telemark. Fjorden regnes fra sundet ved Langesund og inn til Brevik hvor den deler seg i Brevikstrømmen og Eidangerfjorden.
I middelalderen var navnet på denne fjorden "Grenmar", etter folkeslaget grenene som holdt til her, og "mar" som er norrønt for hav. Senere, til langt ut på 1700-tallet, ble hele strekningen fra Langesundsgapet og opp til Skien benevnt som "Langesundfjorden".
I geologisk forstand markerer fjorden grensen mellom Bamblefeltet i sørvest og Oslofeltet i øst. Langs vestsiden av fjorden går et kilometerbredt bufferbelte av kambrosilurske sedimentære fjell (lokalt kjent som «flauer») som grensesone mellom Bamble- og Oslofeltene.
Utenfor fjorden er havet svært dypt, hvor det årlig gjennomføres en egen havfiskekonkurranse etter dypvannsarter i Langesunnsrenna. Her er havet flere hundre meter dypt like inn i fjorgapet.


New York State Division of Military and Naval Affairs.
New York State Division of Military and Naval Affairs er en etat i New York som fungerer som hovedkvarter for delstatens militære styrker – Army National Guard, Air National Guard, New York Guard og New York Naval Militia. Etaten ledes av generaladjutanten, en to-stjerners general som rapporterer til New Yorks guvernør.


Kåre Kristiansen.
Kåre Gulbrand Kristiansen (født 11. mars 1920 i Bergen, død 3. desember 2005) var en norsk politiker (KrF). Han var politisk aktiv fra 1951 til 1999, både på lokalplan og riksplan. Han var en markant politiker i nærmere 40 år og markerte seg som en Israel-venn, abortmotstander og EU-tilhenger. Kristiansen tilhørte høyrefløyen i KrF. Han vakte oppmerksomhet over hele verden da han i 1994 trakk seg fra Nobelkomiteen i protest mot at fredsprisen ble tildelt PLO-leder Yasir Arafat. Han markerte seg som en kompromissløs forsvarer av staten Israel og var tilsvarende kritisk til PLO - og Arafat i særdeleshet. Han anerkjente samtidig at få folk hadde lidd så mye som det palestinske. Kristiansen var formann i Kristelig Folkepartis Ungdom fra 1955 til 1956, og formann i Kristelig Folkeparti i periodene 1975–1977 og 1979–1983.
Kristiansen representerte høyresiden i Krf og beskrev seg selv som verdikonservativ. Han gikk på slutten av 1980- og 1990-tallet hardt ut mot det han mente var en venstredreining av partiet.
Bakgrunn og karriere.
Han var sønn av evangelist Michael Kristiansen (1886–1982) og Olga Baalerud (1896–1975). Han giftet seg i 1948 med Helen Marit Strand.
En av deres sønner er journalisten Stein Kåre Kristiansen, kjent fra bl.a. VG og TV 2.
Kristiansen startet sin karriere som telegrafist i Norges Statsbaner i 1941, hvor han avanserte til å være jernbanedirektør 1968–1970, driftsdirektør 1970–1989 og spesialrådgiver 1989–1990.
Han sto blant annet sentralt i gjennomføring av folketrygden i 1967, da han var statssekretær i Sosialdepartementet for Egil Aarvik
Han ble av mange oppfattet som en representant for partiets høyrefløy. I 1983 ble han presset til å gå som partileder etter intern strid om blant annet samarbeidet med Høyre. Han byttet verv med Kjell Magne Bondevik, slik at Bondevik ble leder, og Kristiansen parlamentarisk leder. Men bare noen uker senere gikk partiet med i Willoch-regjeringen, der Kristiansen ble olje- og energiminister. Helst ville han blitt utenriksminister, men det nektet statsministeren å gå med på. Da regjeringen gikk av i 1986, overtok Bondevik vervet som parlamentarisk formann, samtidig som han fortsatte som partileder. Kristiansen oppfattet dette som brudd på avtalen fra 1983, og betraktet seg mer eller mindre som frilstilt resten av stortingsperioden. I 1989 trakk han seg som stortingsrepresentant, med den begrunnelse at partiet hadde fjernet seg fra sin gamle kurs. I de senere år hadde han og hans meningsfeller oppfattet seg som marginalisert i partiet.
Kristiansen var en motstander av tilbaketrekningen av israelske nybyggere fra den okkuperte Gazastripen. Kort tid før sin død boikottet han feiringen av Hjelp Jødene Hjems 15-jubileum i protest mot at Norges tidligere overrabbiner og politisk moderate viseutenriksminister i Israel Michael Melchior skulle delta på feiringen.
I 1991 ble Kåre Kristiansen medlem av Den norske Nobelkomité. I 1994 trakk han seg fra komiteen i protest mot at Nobels fredspris ble tildelt Yasir Arafat, sammen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Denne markeringen ble på mange måter «høydepunktet» i det som har vært et livslangt og sterkt engasjement for staten Israel og det jødiske folk.
Mot slutten av livet kom det til en slags forsiktig forsoning mellom ham og partiet. Han gikk med på at partiet holdt en mottakelse for å ferie 80-årsdagen hans, og han lot seg også utnevne til æresmedlem i partiet. Han døde etter kort tids sykdom.


Katja Seizinger.
Katja Seizinger (født 10. mai 1972 i Datteln) er en tysk alpinist. Hun vant totalt 36 renn i verdenscupen (16 i utfor, 16 i Super-G og 4 i storslalåm). Hun har vunnet verdenscupen sammenlagt to ganger.


Hamilton (New Zealand).
Elven Waikato River i Hamilton
Hamilton er New Zealands fjerde største byområde. Den ligger i Waikato-distriktet på Nordøya rundt 120 kilometer sør for Auckland.
Området som nå utgjør byen var opprinnelig en samling med maori-landsbyer. Da de engelske kolonistene ankom var de fleste av disse landsbyene forlatt. De nye innbyggerne ga området navnet sitt etter kaptein Fane Charles Hamilton. Byen ligger langs elven Waikato River og har omliggende områder er blant New Zealands mest fruktbare landbruksjord. Opprinnelig var dette et landbrukssentrum, men har nå en mangfoldig voksende økonomi.
Utdanning og forskning er viktig for byen og universitetet University of Waikato og landbrukssentret ved Ruakura er blant de ledende institusjonene i landet.
Hvert år blir det arrangert en jordbruksmesse «"National Agricultural Fieldays"» ved Mystery Creek. Dette er den største av sitt slag på den sørlige halvkule. Mystery Creek er landets største messesenter og har også flere andre arrangementer av nasjonal og internasjonal omdømme som bil og båtmessene «"National Car Show"» og «"National Boat Show"».
Industri og handel er viktig for den lokale økonomien, sammen med helsetjenester på sykehuset «"Waikato Base Hospital"».
Hamilton er en raskt voksende by med 197,000 innbyggere. Disse inkluderer 25,000 studenter. Byen ligger sentralt plassert på Nordøya, med om lag 1,5 millioner mennesker boende i en 250 km radius. Sentrale veier og jernbanen mellom Auckland og Wellington går gjennom byen. Flyplassen er nylig blitt oppgradert for å kunne motta internasjonale flygninger.
På grunn av den raske veksten er mange av de nye bydelene oppfattet som karakterløse, men byens sentrum er i stadig forandring og levende der det ligger langs Waiaktoelvens bredder. Her finner en mange kafeer, puber og nattklubber. Veksten har så langt ikke ført til mange negative konsekvenser, bortsett fra kødannelser på enkelte veier.
Hagesentret Hamilton Gardens er regionens mest populære turistdestinasjon. Andre attraksjoner inkluderer den lokale zoologiske hagen, museet og kasinoet.


Langangen.
Langangen er et tettsted i Porsgrunn kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved grensen til Vestfold og Larvik, innerst i Langangsfjorden. Langangen har blant annet egen skole og kapell. Tidligere var tettstedet delt av hovedveien mellom Porsgrunn og Larvik, men i 1979 ble E18 lagt om, og ført i bro over tettstedet.
Stedet.
Langangen er mest kjent for to veianlegg: Langangen bro (lokalt Langangsbrua) og Korketrekkeren. Langangen bro er Norges største bro i betong. Den er over 700 meter lang og 70 meter høy. Korketrekkeren er den gamle veien ned til Langangen, som går rundt seg selv, 360°. Bakken er kåret til Norges råeste bakke. I flere år har det også blitt arrangert et meget populært bakkeløp her.
Langangen har en på mange måter sentral beliggenhet, og man kan nå åtte byer på under en halvtime (Porsgrunn, Skien, Langesund, Larvik, Stavern, Stathelle, Brevik og Sandefjord).
Navnet Langangen kommer av "lang" og "angr" (fjord, vik) og betyr «den lange fjorden». Slik sett skulle man tro at uttalen var "Lang-angen". Men lokalt og i områdene rundt uttales navnet normalt "Lang-gangen".
Bosetningen i Langangen går tilbake til Nøstvetperioden.


Preben Meulengracht Sørensen.
Preben Meulengracht Sørensen (født 1. mars 1940, død 21. desember 2001) var litteraturforsker, forfatter og professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo. Han var forfatter av en rekke betydningsfulle verk, blant annet hans nyoversettelse og gjendiktning av den kommenterte utgaven av "Voluspå", som han var medforfatter av.
Preben Meulengracht Sørensen var sendelektor ved Islands universitet i fire år fra 1966 før han tok embedseksamen ved Universitetet i Århus. På Island lærte han seg perfekt islandsk, noe som ga grunnlaget for et livslangt praksis og studium innenfor sagalitteraturen. Fra 1993 og ut året 1998 var han virksom i Norge ved Universitetet i Oslo som professor ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap – og innenfor nordiske middelalderstudier i videre forstand, som styreleder ved Senter for middelalderstudier.
«Det fruktbare samarbeidet mellom ham og religionshistorikeren Gro Steinsland resulterte i flere fine bøker, der forfatterne også viser en sjelden evne til å formidle stoff på høyt faglig nivå til et bredt publikum. For boken "«Mennesker og makter i vikingtidens verden»" ble de to nominert til Brageprisen for 1994,» skrev Jon Gunnar Jørgensen ved hans bortgang.
I åtte år (1990–1998) var han Danmarks representant i komiteen for Nordisk Råds litteraturpris.
Eksterne lenker.
Sørensen, Preben Meulengracht
Sørensen, Preben Meulengracht
Sørensen, Preben Meulengracht


Julia (sang).
«Julia» er en sang skrevet av John Lennon, men kreditert McCartney på vanlig vis. Den ble utgitt i 1968 på dobbeltalbumet "The Beatles (White Album)". «Julia» er en rolig, melankolsk sang som avslutter den andre LP-siden (første disk på CDen) på albumet.
Lennon skrev sangen for sin mor Julia, som han mistet i tenårene. Julia Lennon, født Julia Stanley, ble drept i en trafikkulykke i Liverpool i 1958. Lennon var da 18 år gammel, men var blitt tatt fra moren av sosialmyndigheten på vegne av hans tante Mimi som oppdro ham. Det finnes en uttalelse fra Lennon om moren: «Jeg så min mor nå og da, og mine følelser for henne døde aldri. Jeg tenkte ofte på henne. Hun (tante Mimi) sa at hun var langt, langt unna.» I virkeligheten var hun bare tre miles (4,8 km) unna.
Lennon kom tilbake til morstemaet i flere sanger, blant annet den angstbiterske «Mother» (1970) som også omhandlet savn, om enn på en mer marerittaktig måte.
Det er også mulig at Lennon hadde sin nye kone Yoko Ono i tankene da han skrev «Julia». Teksten inneholder setningen "Ocean child calls me", noe som kan være en indirekte referanse til Yoko Ono, ettersom «yoko» betyr «child of the sea» eller «havets barn» på norsk.


The Inner Light.
«The Inner Light» er en sang av The Beatles, skrevet av George Harrison, først utgitt som B-side til singelen «Lady Madonna» den 15. mars 1968. Den finnes også på samlealbumene "Rarities" (alternativ versjon) og "Past Masters Volume Two".
Harrison spilte inn instrumentene først da han var i India for å gjøre filmmusikken til "Wonderwall". Han brukte utelukkende indiske instrumenter og musikere, bestående av: shehnai; fløyte; sarod; tabla, pakavaj; og harmonium. Deretter kom vokal og koring av Paul McCartney og Lennon.


Haukerød.
Haukerød er et lokalområde nordvest for bykjernen i Sandefjord i Vestfold fylke. Store deler er boligområder med barneskole (Haukerød skole), skolekorps (Haukerød Skolekorps) og idrettslag (IL Runar).


Tauranga.
Tauranga (befolkning 90,906; 2001 folketelling) er den største byen i Bay of Plenty på østkysten av Nordøya i New Zealand. Byen ligger 105 km øst for Hamilton og 85 km nord for Rotorua.
Tauranga ligger i den nordlige delen av den langstrakte bukta Bay of Plenty men er godt beskyttet av øya Matakana Island. Navnet Tauranga kommer fra Maorispråket og betyr noe sånt som «en beskyttet ankringsplass»
På grunn av sin godt beskyttede beliggenhet nyter Tauranga et mildt og tørt klima. Dette har gjort byen til en populær plass for pensjonister å bosette seg i. Gjennom sommermånedene vokser befolkningen ettersom den nærliggende satellitt byen Mount Manganui er en populær feriedestinasjon.
Tauranga er den raskest voksende byen i New Zealand. Ved neste folketelling i 2006 vil byens innbyggerantall ha passert 100,000. Dette betyr at byen har firedoblet innbyggerantallet på rundt 30 år. Tilveksten skyldes i hovedsak pensjonister som slår seg ned i byen, mange i forstaden Papamoa. Selv om befolkningsveksten har vært stor er byen underrepresentert i handel og næringsvirksomhet. Sentrum er på størrelse med en by på rundt halvparten av Taurangas dimensjon.


Tøddel.
Tøddel (¨) er et diakritisk tegn. Innen språkvitenskap viser en tøddel at en vokal blir gjort helt eller delvis lik en annen vokal. Tøddel finnes typisk i tyske ord, hvor en "i" eller "j" i en bøynings- eller avledningsendelse er blitt svekket.
Tegnet trema (¨) ser ut som en tøddel, men gjør noe annet – trema angir at den påfølgende vokal ikke inngår i en lang vokal eller diftong.
Norske eksempler.
Ä ä Ö ö Ü ü


Rognsfjorden.
Rognsfjorden er en fjord i Bamble kommune i Telemark. Fjorden ligger vest i Langesundsbukta, ytterst i innseilinga til Grenland.
Innerst i Rognsfjorden finnes en større campingplass, ellers er området rundt fjorden stort sett bebygget med fritidsboliger.


Hamilton (Alabama).
Hamilton er en by i Marion County, Alabama, USA. Ifølge folketellingen i 2001 har den 6 786 innbyggere. Byen ligger ved Buttahatchee River og er administrativt senter for Marion County.
Hamilton ligger ved den gamle militærveien i Marion County og ble først kalt Toll Gate etter en bomstasjon på denne veien, som ble etablert tidlig på 1800-tallet. Men i 1883 tilbød kaptein Hamilton 40 acres for å etablere administrasjonen av Marion County like utenfor Toll Gate, og etter en folkeavstemming ble tilbudet mottatt. Byen fikk siden navnet Hamilton etter kapteinen. Byen vokste raskt, skole ble etablert i 1884 og få år etter kom high scool.
Byens areal er 93.5 km², alt er land.


Handikapp-parkering.
En handikapp-parkering er en spesiell parkeringsplass for bil som er tilrettelagt for bruk av personer med ulike funksjonshemninger. Handikapp-plassene er noe bredere enn vanlige parkeringsplasser slik at brukere av rullestol eller lignende har plass til å komme seg ut av bilen. Handikapp-plassene er også vanligvis plassert nær bygningen eller området parkeringsplassen hører til. På den måten trenger ikke den funksjonshemmede å bevege seg langt uten bilen for å komme til ønsket destinasjon.
Det er ulovlig for personer som ikke er handikappet å parkere på slike plasser, men likevel skjer det. Grunner til det kan være mangel på ordinære parkeringsplasser eller den gunstige plasseringen. Overtredelse straffes i Norge med parkeringsgebyr, og kan også føre til borttauing på bileiers regning.
For å kunne få lov til å bruke handikapp-plassene må man ha et parkeringsbevis. Det utstedes av kommunen. I Norge gir dette rett til gratis parkering på kommunale parkeringsplasser. Dette har ført til problemer i kommuner der kommunen har overlatt parkeringsansvaret til private bedrifter.
Merking.
Handikapp-plasser er ofte merket slik at personer uten behov for en slik parkeringsplass ikke skal bruke den. De er vanligvis merket med skilt og oppmerking på bakken.


Tredje tideverv.
Det tredje tideverv er en fiktiv tidsalder i J.R.R. Tolkiens univers Midgard.
T.T. begynte med Saurons første fall, da han ble slått av den siste alliansen mellom alver og menn fulgt av Númenors undergang.
Dette tidevervet blir preget av at alvene drar mot vest, til Valinor, at etterkommerne av Númenors konger reiste seg og falt i eksil, og av Saurons stadig voksende makt og til slutt hans fall.
Dette tidevervet varte i 3021 år, helt til Sauron ble slått, denne gangen for godt, da den ene ringen ble ødelagt i Dommedagsberg. Da Bilbo og Frodo dro fra Midgard til det "Ytterste Vest", da begynte det fjerde tideverv.
"se også": første tideverv, andre tideverv og fjerde tideverv.
tredje tidevervs tidslinje.
Det tredje tideverv varer i 3021 år
"Note til Sysselregningen: år 1601 av det tredje tideverv, da Hobsyssel ble grunnlagt, regnes som år 1 i Sysselregningen. Derfor kan man få året i det tredje tidevervet vedå legge til 1600 til året i Sysselkalenderen."
- Fastred og Folcred, tvilling sønnene av kong Folkwin, blir drept i slaget ved kryssingen av "Poro"


Provinsen Massachusetts Bay.
Provinsen Massachusetts Bay var en kronkoloni organisert 7. oktober 1691 i Nord-Amerika av William og Maria, de sammensluttede monarkene av England og Skottland. Kontrakten ble innført 14. mai 1692 og inkluderte Massachusetts Bay-kolonien, kolonien Plymouth, Martha's Vineyard, Nantucket, Provinsen Maine og det som nå er Nova Scotia. (Nova Scotia ble skilt ut i 1696 og ble provinsen Nova Scotia i 1713). Provinsen New Hampshire fikk sin uavhengighet fra Massachusetts Bay da provinsen Massachusetts Bay ble opprettet.
Fra 1691 regnes vanligvis historien til provinsen Massachusetts Bay som identisk med Massachusetts. «William og Maria-kontrakten» fra 1691 fikk ett tillegg av kong George Is «forklarende kontrakt» som ekspanderte de opprinnelige rettighetene som ble gitt kolonien. Provinsen Massachusetts Bay eksisterte til omtrent 7. oktober 1774 da domstolene i Massachusetts opprettet en provinsiell kongress som respons til den tettende kontrollen til tronen, og som et foregående vedtak til opprøret i den amerikanske revolusjonskrigen. Konstitusjonen eller styreformen for "Commonwealth of Massachusetts" ble vedtatt i Cambridge i oktober 1779 og adoptert av delegatene ni måneder senere i juni 1780 til å tre i kraft «den siste onsdagen i kommende oktober».


Åbyfjorden.
Bambleskjærgården. Åbyfjorden er en sidefjord til Rognsfjorden.
Åbyfjorden er en liten fjord i Bamble kommune i Telemark. Den er ca 3 km lang, og munner ut sør-vest i den større Rognsfjorden som ligger ytterst i Langesundsbukta. Åbyfjorden strekker seg inn til Åbyelva ved Åby, og den største øya i denne lille fjorden er Skokleøya.
Ytterst nord i fjorden ligger et av Norsk Hydros største hytteområder; «Hydrostranda».


Ormtunge.
Ormtunge er en egenskap enkelte figurer i J.K. Rowlings bokserie om Harry Potter har. Det innebærer at man kan snakke med slanger på deres eget språk. De som har dette talentet er kjent som ormmunner. Ormtunge har et vemmelig rykte: Med det betydelige unntaket av Harry Potter, er det en egenskap kun mørke magikere innehar.
De eneste ormmunnene man kjenner til er Harry Potter, Salazar Smygard og hans etterkommere, familien Mørch (Dredolo (Voldemorts bestefar), Morfus (Voldemorts onkel), Miseria (Voldemorts mor) og Voldemort selv).
Harry Potter oppdager ved en tilfeldighet at han er ormmunn, da han skal duellere mot Draco Malfang, og Malfang sender en slange mot ham. Harry prater med slangen, isteden for å bruke magi mot den, og dette skremmer samtlige av de andre elevene i rommet, siden ormtunge er kjent som en såpass mørk magisk egenskap. Harry hadde brukt denne egenskapen en gang tidligere, uten å vite hva det betydde, da han besøkte en zoologisk hage sammen med Dumlingene. Han spurte en slange hvor den var vokst opp, og endte opp med å sette den fri, selv om han ikke hadde det som hensikt.
Harry får god bruk for sin egenskap som ormmunn da han skal finne Mysteriekammeret i den andre boken. Salazar Smygard, som i sin tid laget kammeret, forseglet det med flere låser man måtte være ormmunn for å åpne. Harry greier å prate ormtunge ved å fokusere på en slange, og så bare prate helt vanlig. Helt fram til Ronny og Hermine fortalte ham det, trodde han at han pratet helt vanlig, og at alle skjønte ham.
I en av bøkene slår Humlesnurr fast at Voldemort overførte noen av sine egne egenskaper til Harry den gangen Avada Kadavra forbannelsen slo feil. Derfor ble Harry en ormmunn.


Luc Alphand.
Luc Alphand (født 6. august 1965) er en tidligere fransk alpinist.
Han vant 10 verdenscupseire i løpet av karrieren. I årene 1995, 1996 og 1997 vant han utforcupen, og i 1997 vant han også Super-G-cupen. Karrierens høydepunkt kom i 1997, da han gikk helt til topps i den totale verdenscupen.
Han slo aldri til for fullt i de store mesterskapene, den eneste medaljen ble en bronse i utfor under VM 1996 i Sierra Nevada.
Etter skikarrieren satset Luc Alphand på motorsport, og startet i flere internasjonale rally. I 2005 kom han på 2. plass i Rally Dakar.
Seiling: Alphand er co-skipper på båten DCNS1000 (skipper Marc Thiercelin) i regatten Transat Jacques Vabre over Atlanterhavet i 2011.


Massachusetts Bay-kolonien.
Frimerke som feiret Massachusetts Bay-koloniens 300 årsjubileum i 1930.
Massachusetts Bay-kolonien (noen ganger kalt Massachusetts Bay Company etter institusjonen som grunnla den) var den direkte forgjengeren til Provinsen Massachusetts Bay og senere staten Massachusetts.
Kolonien ble etablert under en kontrakt gitt til Massachusetts Bay Company. Der var faktisk to selskaper som var forgjengere av Massachusetts Bay Company. New England Company fikk i 1620 en kontrakt av kong Jakob I for alt land i Amerika mellom 40° og 48° nord, «gjennom Maine Land fra sjø til sjø». Dette var en reorganisering av Plymouth Company gitt som del av Virginia-kontrakten i 1606.
Dorchester Company plantet en fiskekoloni på Cape Ann (dagens Gloucester i 1624, men denne lyktes ikke. De fleste kolonistene returnerte til England, men noen få under Roger Conant flyttet til Salem hvor de satte opp en handelsstasjon. De ble fulgt av New England Company som fikk landpatent som strakte seg fra Merrimack-elven til Charles-elven i tillegg til tre miles (ca. 5 km) på begge sider.
John Endicott ledet en gruppe puritanske bosettere til Salem og tjente som guvernør fra deres ankomst 6. september 1628. Massachusetts Bay Company erstattet begge disse da puritanerne klarte å konvertere patentene til en kongelig kontrakt 4. mars 1629.
En puritansk koloni.
De første 400 bosetterne under denne nye kontrakten dro i april 1629. De fleste, men ikke alle, medlemmene av selskapet var puritanere, og hendelser våren og sommeren 1629 overbeviste dem om at de kunne bare beholde sin egenart i den engelske kirke ved å komme seg ut av England. Karl I hadde oppløst parlamentet og William Laud, biskopen i London, fornyet presset på de separatistiske puritanerne for å innlemme dem i kirkens praksis. Hans trakasseringer var en direkte grunn til den progressivt større emigrasjonen, også kalt Winthrop-flåten, de neste få årene.
Selskapets kontrakt nevnte ikke lokaliseringen til sine hovedkvarter. 29. august nådde aksjeeierne som ønsket å flytte til Amerika en enighet (Cambridge-avtalen) og kjøpte ut de som ønsket å forbli i England. Da John Winthrop satte avgårde med den neste bølgen av 700 bosettere i mars 1630 (Winthrop-flåten av 1630), tok de kontrakten med seg, og Winthrop erstattet Endicott som guvernør av kolonien.
Da de slo seg ned i Boston, var lederskapet og hovedkvarteret til kolonien og selskapet forent i Amerika. Idéen om at denne kolonien var et samfunn med en spesiell avtale med Gud ble lagt ut i Winthrops gudstjenestem «byen på høyden». Idéen var at samfunnet deres var et hellig samfunn formet livet i kolonien i stor grad, og gjorde det viktig at kolonistene lovfestet moral, påtvang ekteskap, kirkegang og utdanning i Guds ord i tillegg til å stadig lete etter og straffe synd og syndere.
Kolonien feiret sin første Thanksgiving 8. juli 1630.
Massachusetts Bay fortsatte sin raske vekst, til tross for alvorlige vanskeligheter. Under den første vinteren (1630–1631) døde over 200. Da de neste skipene kom, valgte flere å reise tilbake til England. Dette var faktisk den eneste tragiske vinteren den unge kolonien stod ovenfor. Siden presset på puritanerne i hjemlandet fortsatte, fortsatte den økende og raske immigrasjonen, og innen slutten av 1631 talte kolonien over 2000. Over de neste årene fortsatte veksten. Prester som ble forkastet i England reiste også over med sine flokker, i likhet med John Cotton, Roger Williams, Thomas Hooker og andre ble ledere av puritanske menigheter i Massachusetts.
Gryende demokrati.
Koloniens kontrakt gav Massachusetts lovforsamling autoriteten til å velge embetsmenn og å lage lover. Deres første møte i Amerika ble holdt oktober 1630, men bare åtte frie menn deltok. De stemte for å gi lovgivende, utøvende og dømmende makt til et «råd» av guvernørens assistenter (de samme åtte mennene). De satte så opp bygrenser, innførte skatter og valgte embetsmenn. For å dempe uroen som oppstod av denne begrensede praksisen, la tde til 118 bosettere til forsamlingen som frie menn, men makten forble i rådet. De første lavmælte protestene mot systemet steg da skattene ble innført på hele kolonien i 1632, men Winthrop klarte å roe gemyttene.
I 1634 dukket saken om styret opp igjen, og en gruppe ledet av Thomas Dudley krevde å se kontrakten. De oppdaget av provisjonene at forsamlingen burde lage alle lovene og at alle frie menn burde være medlemmer. De krevde at det skulle innføres, men nådde til slutt et kompromiss med guvernør Winthrop. De ble enige om en forsamling bestående av to delegater valgt av hver by, guvernørens råd og guvernøren. Denne forsamlingen skulle ha autoritet over «hevingen av offentlige midler» (skatter) og «hva de skulle enes om skulle binde alle.» Det Winthrop ikke forventet var at denne bindingen inkluderte valget av guvernøren og Dudley ble valgt. Den første revolusjonen var komplett, og et handelsselskap hadde blitt et representativt demokrati. Inne 1641 hadde de lagt til den første lovsamlingen ("Massachusetts Body of Liberties") som spesifiserte påkrevd oppførsel og straffer.


Jean-Luc Crétier.
Jean-Luc Crétier (født 28. april 1966 i Aimé) er en tidligere fransk alpinist.
Med seieren i utfor under OL 1998 i Nagano føyde han seg inn i rekken med store overraskelser i denne øvelsen. I løpet av karrieren greide han aldri å vinne et verdenscuprenn, selv om han oppnådde fire pallplasseringer (tre andreplasser og en tredjeplass).
Han la opp i 1999 etter å blitt skadet i et fall under utforrennet i Val Gardena i 1999.


Sarpsborg stadion.
Sarpsborg stadion er Sarpsborg 08s hjemmebane. Stadionet er bygget i 1930. I 2000 ble ny sittetribune med garderober bygget og i 2006 ble anlegget renovert. Det er 1178 sitteplasser på hovedtribunen. Klokkesvingen avdeling øst er tribunen for bortesupportere. Der er det plass til om lag tusen tilskuere, og den imøtekommer Norges Fotballforbunds krav om egen inngang, kiosk og toaletter for gjestende supportere.


Franz Klammer.
Franz Klammer (født 3. desember 1953 i Mooswald/Kärnten) er en østerriksk alpinist.
Under OL 1976 i Innsbruck vant han gull i utfor.
To år tidligere tok han sølv i samme disiplin under VM i St. Moritz samt gull i kombinasjonen.
Klammer vant 26 enkeltrenn i verdenscupen, og vant utforcupen hele 5 ganger (1975-78 og 1983), noe ingen har greid å kopiere.


Jon Bøe Paulsen.
Jon Bøe Paulsen (født 29. mars 1958 i Oslo) er en norsk nyrealistisk billedkunstner og forfatter.
De fleste bildene hans er figurative, og viser gjerne intime nærbilder av mennesker, ofte kvinner.
En dokumentarfilm om hans arbeider ble nominert til Amanda-prisen 1990 for beste dokumentar.
Utdannelse.
Paulsen tok Examen artium i Oslo i 1977, og fullførte i 1979 sin utdannelse ved School of Museum of Fine Arts i Boston.
Årene 1980–1984 studerte han ved Statens kunstakademi.
Utstillinger.
Jon Bøe Paulsen deltok på Høstutstillingen i 1990, 1991, 1993 og 1997, og stilte under Ibsenfestivalen 1996 ut malerisamlingen "Et Dukkehjem" på Nationaltheatret, Oslo.
I tillegg til en rekke kollektiv- og separatutstillinger i Norge, har Paulsen deltatt på over 60 utstillinger i både USA, England og Frankrike. De viktigste er Høstutstillingen Salon d'automne i Paris 1983, og utstillingen "New Motion for the Figure" i New York, 2009.


Zeno Colò.
Zeno Colò (født 30. juni 1920 i Abetona, død 1. mai 1993) var en italiensk alpinist.
I 1950 ble han verdensmester i både utfor og storslalåm i Aspen, Colorado. To år senere, under OL 1952 i Oslo vant han gull i utfor.


Provinsen New Hampshire.
New Hampshire-kolonien var produktet av flere engelske landkontrakter datert fra 1623 til 1680, og i mye av dens kolonihistorie var den underlagt Massachusetts-kolonien og dens lederskap i Boston.
Koloniens første bosetning var Little Harbor, Dover, Portsmouth og Exeter. Bosetningen i Exeter ble grunnlagt i 1638 av John Wheelright, en disippel av Anne Hutchinson. Disse stedene ble enige om å forenes i 1639 og i 1641 gikk de med på å slutte seg til Massachusetts-kolonien. Kongen skilte New Hampshire ut i 1679 (som del av kong Karl IIs maktovertagelse), gjenforente den med Massachusetts igjen i 1699 og separerte den for siste gang i 1691, da den ble den kongelige Provinsen New Hampshire.
New Hampshire fikk ikke egen koloniguvernør før i 1741.
Den omstridte territoriet som ble tildelt New Hampshire (New Hampshire fremsatte krav på det, en dommer gav det til New York), ble senere staten Vermont.


Tre Små Kinesere.
Tre Små Kinesere er et popband fra Trondheim fra 1988 til 2005 gjenforent i 2010, med Ulf Risnes som hovedvokalist, gitarist, leder og frontfigur samt Øystein Hegge på trekkspill og piano og Baard Slagsvold på kontrabass. Gruppa har holdt en mengde konserter og har gitt ut ialt ni cd-album. Låtene deres er preget av fengende, humørfylte popmelodier, bruk av akustiske instrumenter og ofte flerstemt sang på trondhjemsk (en form for trønderdialekt).
Historie.
Tre Små Kinesere ble opprettet i 1988 da Ulf Risnes fikk høre at det skulle gis ut en rent akustisk samleplate kalt Den akustiske gitarliga. Risnes hadde bakgrunn fra flere punkeband fra Trondheim, og det var i det miljøet han traff Øystein Hegge og Baard Slagsvold. De spilte inn låten «Askeladden» i Gauldal Folkehøgskoles studio, og platen ble utgitt i mars. Tre Små Kinesere opptrådte for første gang på lanseringskonserten til Den akustiske gitarliga 4. mars 1988. Den første singelen, "Hei verden", kom året etter og etter iherdig konsertjobbing fikk de platekontrakt og gav ut platen "365 Fri" i 1990.
For sin andre plate "Luftpalass" fikk Tre Små Kinesere Spellemannprisen 1991 i klassen «pop». Plate nummer fire, "Hjertemedisin", ga poptrioen Spellemannprisen 1994 i klassen «gruppe».
Bandet ble oppløst i 2005 etter at Baard Slagsvold sluttet.
Tre Små Kinesere holdt en liten gjenforeningskonsert på Den kinesiske mur i oktober 2007, i anledning av Oslo Reiselivskors 15-års jubileum. I 2010 ble bandet gjenforent, nå med Truls Waagø på bass.


Inkvisisjon.
Inkvisisjon (lat. inquisitio, undersøkelse) er et juridisk teknisk begrep for en prosess hvor det samme organ har ansvaret for sakens opplysning og for å treffe avgjørelse i saken. Den motsatte prosessformen er partsprosessen. I Norge gjelder inkvisisjonsprinsippet som hovedregel for statsforvaltningen, samt ved granskninger, både offentlige og private.
Inkvisisjonen var en betegnelse på flere instanser innenfor den katolske kirke som var ansvarlig for å bekjempe kjetteriet.


Joan Miró.
Joan Miró (født 20. april 1893, død 1983, Barcelona) var en spansk surrealistisk kunstner. Miró både malte og laget skulpturer. Han var en av de aller fremste i sin tid og Miró var en av modernismens største frontfigurer ved sin død i 1983. Sammen med Salvador Dalí og René Magritte var han en av surrealismens fremste frontfigurer. Miró kan nevnes blant kunstnere som Picasso, Chagall, Matisse, Dalí og Warhol når man snakker om det 20. århundres fremste kunstnere. Privat var dog Dalí og Miró bitre fiender, mye på grunn av Dalís vennlighet ovenfor fascismen og Mirós klare motstand mot samme ideologi. Miró har blitt hedret med et eget museum i hjembyen Barcelona.


Rostock.
Rostock ("Hansestadt Rostock") er en by i delstaten Mecklenburg-Vorpommern i det nordøstlige Tyskland nær elven Warnows munning ved Østersjøen.
Byen, som har 199 736 innbyggere (2003), fikk byrettigheter i 1218 men ble opprinnelig grunnlagt av venderne.
Mye av byen ble ødelagt i et bombeangrep i 1942, men etter den andre verdenskrig ble mange av de gamle bygningene bygd opp igjen til slik de var før krigen.
Rostocks universitet ("Universität Rostock") ble grunnlagt i 1419 som det første nordeuropeiske universitet, og fikk stor betydning for østersjøområdet.
Rostock var i middelalderen en viktig by i Hansaen (hansastad). Havnen i Rostock er i dag Tysklands tredje største østersjøhavn, med bl.a. fergetrafikk til Gedser samt Trelleborg i Skåne.
I DDR-tiden var havnen ved Warnemünde landets absolutt viktigste. Her finnes bl.a. skipsverft, maskin- og motorindustri, kjemisk produksjon og fiskeforedling.


Epsom and Ewell.
Epsom and Ewell er et administrativt distrikt i Surrey, England. Det dekker byene Epsom og Ewell, med førstnevnte som administrasjonssenter.
Distriktet ble frem til 2000 betjent av Metropolitan Police Service, selv om det ligger utenfor Stor-Londons grenser. Det er nå betjent av Surrey Police.
Området har gode jernbaneforbindelser, og M25 går rett utenfor. London Gatwick Airport ligger omkring 20 minutter unna.


Arild Sundgot.
Arild Gilbert Sundgot (født 17. april 1978) er en norsk fotballspiller. Han har spilt for Lillestrøm siden 1997, da han ble hentet til Åråsen fra Hødd av daværende trener Even Pellerud. Arild Sundgot er bror av den tidligere Molde- og Lyn-spilleren Ole Bjørn Sundgot, og sønn av Otto Sundgot.
Han er også den mestscorende LSK-spilleren i Tippeligaen gjennom tidene. Kallenavnet hans blant kanarifansen er «Legenden».


Odd Børretzen.
Odd Lunde Børretzen (født 21. november 1926) er en norsk forfatter, illustratør, oversetter og vokalist.
Han ble født på Fister i nåværende Hjelmeland kommune som sønn av en predikant. Da Odd var tre år gammel, flyttet familien til Grorud i Oslo. I perioden 1946–52 arbeidet han til sjøs (bl.a. som telegrafist).
Børretzen debuterte som forfatter i 1959 med den selvillustrerte barneboken "Byen som laget brannbil". Han gav ut sitt første musikkalbum i 1974. Dette kom i forbindelse med et årelangt samarbeid med Alf Cranner. I 1981 innledet han et samarbeid med Lars Martin Myhre, som har preget norsk musikkliv i en årrekke. Hans teaterstykke "Synd og skam" ble oppført på Teater Ibsen (premiere 4. oktober 1994) og tatt opp av NRKs dramaavdeling. Odd Børretzen skriver alltid sine manuskripter for hånd.
Han er kjent for sine mange opptredener sammen med Julius Hougen i radio og fjernsyn som pensjonist Braathen. De mottok sterke reaksjoner på de såkalte pensjonistsketsjene, og Børretzen sluttet med dem på grunn av dårlig samvittighet. Han var den norske fortellerstemmen i de svenske animasjonsseriene "Kalles klatretre" og "Lærer Flukt", som gikk som barne-TV på NRK.
Odd Børretzen bor i Holmestrand. Han levde i over 30 år sammen med billedhuggeren Eva Bødtker-Næss, som er hans annen ektefelle.
I 2005 gav Cappelen ut boken "På gyngende grunn: samtaler med Odd Børretzen" av Niels Chr. Geelmuyden.


Worthing.
Worthing er den største byen i West Sussex, England, og administreres som et eget distrikt. Den ligger mellom kysten og South Downs.
Byen regnes som et populært sted for pensjonister som ønsker et gunstig klima, og det har ofte blitt nevnt om den at den har Europas tredje travleste krematorium. Men den har også siden 1960-årene vært et sentrum for undergrunnskultur, med særlig Worthing Workshop som samlet musikere, skuespillere og lyrikere som Brian James, Leo Sayer, Billy Idol, Martin Quittenton og andre. Byens litterære historie har særlig to høydepunkter: Percy Bysshe Shelleys to første verker ble utgitt der i 1810 og 1811, og Oscar Wilde skrev "The Importance of Being Earnest" der i 1884, og brukte byens navn som etternavn på en av figurene.
Historie.
Området har vært bebodd siden steinalderen, og ser ut til å ha vært et av de viktigste steder for flintutvinning. Det er også funnet en rekke spor etter aktivitet i bronsealderen og jernalderen, samt romerske mynter, fliser og keramikk.
Første gangen byen nevnes i en skriftlig kilde er i 1086, da den ifølge "Domesday Book" hadde et befolkningstall på bare 22. Angelsakserne slo seg ned i Goring by Sea i nærheten, mens "Wortinge", som den het i det 12. og 13. århundre, stort sett var bebodd av bønder og makrellfiskere.
Mot slutten av det 18. århundre begynte byen å trekke til seg besøkende, som ønsket å nyte det milde klimaet og den rolige sjøen. Den edvardianske hangen til sjøluft som en kur for alle helseproblemer førte til stor vekst. I 1803 hadde befolkningen stedet til omkring 2500, og landsbyen fikk bystatus. I 1890 fikk den kongelig charter som valgkrets ("borough"), og den beholdt statusen som eget distrikt etter omorganiseringen av lokalstyret i 1974.


Hart.
Hart er et administrativt distrikt i Hampshire i England. Det har navn etter elven Hart, og administrasjonssenteret er Fleet.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Fleet og Hartley Wintney landdistrikt. Det er et av de rikeste distriktene i Storbritannia, og har også den laveste andelen av fattige boligområder.


Vollsfjorden.
Vollsfjorden (eller Voldsfjorden) er en sidefjord til Frierfjorden i Grenland. Fjorden ligger på grensa mellom Skien og Bamble kommuner, og er rundt 3,5 kilometer lang. Den går i vestlig retning fra innløpet ved Kjeøya, nord for tettstedet Herre i Bamble, inn til Vold og Rambekk. Den største øya i fjorden heter Langøy.
Skien havneterminal ligger på nordsida av fjorden, like innenfor innløpet. Riksvei 356 går langs nordsida av fjorden.


Voldsfjorden.
Voldsfjorden, eller Voldafjorden, er en fjord i Volda kommune i Møre og Romsdal. Den er rundt 18 kilometer lang (29 kilometer inn til botnen av Austefjorden).
Fjorden har innløp fra Rovdefjorden, mellom Riseneset og Berkneset, og går i sørøstlig retning til den deler seg i to mellom Homborset og Mek. Herfra går Kilsfjorden mot sørvest, og Austefjorden mot øst. Rundt halvveis inn i fjorden tar Dalsfjorden av mot sør. Voldsfjorden er med en største dybde på 697 meter (ved Voldshammaren) den dypeste av alle fjordene på Sunnmøre.
Kommunesenteret Volda ligger på østsida av fjorden, mens bygdene Lauvstad og Folkestad ligger på vestsida av fjorden. Det er fergeforbindelse mellom Volda og begge disse to bygdene.
E39 går langs vestsida av fjorden, fra Straumshamn i Kilsfjorden til Folkestad, og krysser fjorden via fergesambandet Volda-Folkestad, og fra Volda følger den fjorden rundt tre kilometer til den ved Ekset svinger nordøstover mot Ørsta. Riksvei 651 går rundt den indre delen av fjorden, fra Straumshamn østover til Fyrde i botnen av Austefjorden, og deretter utover nordsida av fjorden til Volda. Riksvei 652 fra Vanylven går langs vestsida av fjorden fra innløpet sørover til Lauvstad, hvor den krysser fjorden via fergesambandet Volda-Lauvstad.


Diskurs.
Diskurs (fra latin "discursus", løpe frem og tilbake) betyr tale, samtale, drøftelse. I lingvistikken viser begrepet til strukturer som er større enn setningen og som ikke kan behandles innenfor rammene for grammatikkens regler. I samfunnsvitenskapene og i kulturforskningen oppfattes en diskurs som et språklig materiale knyttet til et gitt kulturell felt og det settet med begreper, problemstillinger og formuleringer som ligger nedfelt i dette. "Diskurs" har også blitt brukt i utvidet forstand om ikke-språklig materiale.
Mer fagspesifikk bruk av diskursbegrepet.
Innenfor litteraturvitenskapen og narratologien kan termen "diskurs" ha en mer spesifikk betydning, når den betegner måten en fortelling er fremlagt på, i motsetning til "historien" som ligger bak (altså "handlingen", "fabelen", "plottet"). Det er Gérard Genette som har introdusert termene "discours" og "histoire" brukt om dette skillet.
Språforskeren Émile Benveniste skiller mellom språklige ytringer som implisere den som ytrer ("discours") og de som ikke gjør det ("récit").
Diskurs i samfunnsvitenskap og kulturforskning.
Som et samfunnsfilosofisk og idéhistorisk begrep ble begrepet diskurs utviklet av Michel Foucault på 1960-tallet og framover. Her henviser diskurs til en institusjonelt fundert måte å tenke på. Diskursbegrepet framhever at det er en sammenheng mellom kreftene i samfunnet slik de materialiserer seg i institusjoner, i språket, og i individets erkjennelse. Diskurs i en slik betydning er tett forbundet med forskjellige teorier om makt, hvor det å kunne definere diskursen ofte sidestilles med det å definere virkeligheten selv. Det foregår en stadig kamp om ordene som skal beskrive verden. Et eksempel kan være forskjellen mellom å bli kalt "terrorist" eller "frihetskjemper".
Andre formuleringer av diskurs-begrep tar utgangspunkt i språkteoriene til litteraturviteren Mikhail Bakhtin, filosofen Paul Ricœur og samfunnsviteren Jürgen Habermas.
Diskursanalyse.
Den systematiske undersøkelsen av diskurser og diskursive fenomener kalles diskursanalyse. Innenfor lingvistikken skiller en gjerne mellom formell diskursanalyse (analyser av språklige strukturer større enn setningen), samtalsorientert diskursanalyse, og kritisk diskursanalyse (forkortelse CDA, en samfunnskritisk diskursanalyse delvis påvirket av Foucault). Innenfor samfunnsvitenskapen og kulturforskningen kan diskursanalyse være tro til Foucaults diskursanalyse i dens forskjellige varianter, men finnes i andre former, f.eks. Mouffes diskursanalyse. Bruken av diskursbegrepet innenfor litteraturvitenskapen og kulturteorien ble særlig utviklet innenfor den postkolonialistiske litteraturteorien, der en Foucault-påvirket diskursanalyse av kolonialismen ("colonial discourse analysis") ble utført av Edward Said (som undersøkte orientalismen som diskurs) og andre.


Let It Be (sang).
«Let It Be» er en sang av The Beatles, skrevet av Paul McCartney, men på vanlig vis kreditert Lennon & McCartney, utgitt først som singel og deretter på albumet med samme navn, "Let It Be".
Opprinnelse.
John Lennon var etter sigende svært kritisk til sangen da McCartney introduserte den, idet han antok at «Mother Mary» i teksten kun var en selvrettferdig referanse til kristendom. The Beatles la likevel ekstra arbeid i sangen da den ble spilt inn i januar 1969 og sluppet som singel i mars 1970. Det skulle bli den aller siste singelen fra The Beatles som kvartett.
McCartney var inspirert av gospel- og soulstemmen til Aretha Franklin da han i desperasjon begynte å skrive «Let It Be» i 1968 med tankene på sin mor: «Jeg er ikke sikker på om hun brukte ordene ‘let it be’», fortalte han senere, «men det var essensen i hennes råd». Den spirituelle sangens budskap var kanskje til sist en bønn om fred og forsoning med The Beatles, at uansett uenighet og trusselen om oppløsning, la det være ("let it be").
«Let It Be» er betegnet som The Beatles' svanesang, og av tittelen kunne bety at la ting være slik de var da gruppen ble oppløst.
Versjoner.
Det er flere offisielle versjoner av «Let It Be». Singelutgaven ble produsert av George Martin, men i løpet av det samme året mikset Phil Spector sangen på nytt for albumet med et annet arrangement og med en ny gitarsolo. McCartney var svært misfornøyd med Spectors håndtering og fikk først sangen gjort på nytt i 2003 da albumet "Let It Be... Naked" kom ut, ikke bare med «Let It Be» vasket for Spectors lydbilde, men samtlige sanger på albumet. Det er også en fjerde versjon som finnes på albumet "The Beatles Anthology 3".
McCartney spilte piano, et Blüthner Flügel fra Leipzig, Tyskland, på sangen, mens Lennon spilte en interessant bass-gang (!), som er forskjellig i konsert-utgaven på filmen og Anthologhy-versjonen. George Harrison spilte den ene av hans to beste gitarsoloer fra Beatles-perioden. Ringo Starrs trommer ble framhevet med ekko av Spector, noe Starr mislikte. På albumet "Let it Be... Naked" kan man høre hans originale tromming. I tillegg spilte Billy Preston orgel.
McCartneys vokal ble opprinnelig koret av Lennon og Harrison (som kan høres på filmutgaven), men det ble redigert bort senere og det ble lagt på ny koring av Harrison og McCartney.


Gunneklevfjorden.
Gunneklevfjorden er en liten fjord i Porsgrunn kommune i Telemark. Vestsiden av fjorden består av den opprinnelige halvøya «Herøya», med Norsk Hydros fabrikkanlegg, mens østsiden hører til Skrapeklev, en del av bydelen Herøya i Porsgrunn.
Gunneklevfjordens naturlige munning er mot nord, der hvor Porsgrunnselva munner ut i Frierfjorden, men for lystbåttrafikken er det også anlagt en delvis overbygget kanal syd i fjorden, som munner ut nedenfor fabrikkanleggene.


Olaf Nordhagen.
Johan Olaf Brochmann Nordhagen (født 16. mars 1883, død 6. november 1925) var en norsk arkitekt, ingeniør og kunstner. I 1906 vant han arkitektkonkurransen om Bergen Offentlige Bibliotek. Han tegnet også bygningene av Såheim og Vemork kraftstasjoner på Rjukan. Nordhagen var også professor i bygningskunst ved Norges tekniske høgskole fra 1920.
Han er mest kjent for å ha ledet Restaureringen av Nidarosdomen fra 1909 fram til sin død. I Nidarosdomen sto han bl.a. ansvarlig for oppføringen av store deler av vestskipet etter tegninger av Christian Christie. Nordhagen var den første som måtte gjenoppbygge deler av kirken som ikke kunne rekonstureres ut fra historiske eller arkeologiske kilder, og noen av Nordhagens utkast til løsninger vakte stor debatt. Etter at han i 1922 gikk seirende ut av den såkalte systemstriden om prinsippet for gjenoppførelsen av vestskipet, utformet han hvelv og tak i vestskipet og de midtre delene av vestfronten, inkludert det store rosevinduet. Disse delene sto ferdig i 1930, fem år etter hans død.
Nordhagens gravmonument ligger like ved nordre tverrskip i Nidarosdomen.


Rue de la Pompe (Paris Metro).
Rue de la Pompe er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Rue des Boulets (Paris Metro).
Rue des Boulets er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Rue du Bac (Paris Metro).
Rue du Bac er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Rue Saint-Maur (Paris Metro).
Rue Saint-Maur er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Tommy Moe.
Tommy Moe (født 17. februar 1970) er en tidligere amerikansk alpinist. Allerede som 17-åring tok han sølv i utfor under junior-VM i Sälen. To år senere ble han juniorverdensmester i Super-G.
Han vant en overraskende gullmedalje i utfor under OL 1994 på Lillehammer, der han slo hjemmefavoritten Kjetil André Aamodt med 0,04 sekunder. I tillegg tok han sølv i Super-G på 24-årsdagen sin, slått med 0,09 sekunder av tyske Markus Wasmeier. Utenom triumfene i de norske løypene vant han bare ett renn (i Super-G) i verdenscupen (Whistler 13. mars 1994).


Cry Baby Cry.
«Cry Baby Cry» er en sang med The Beatles, skrevet av John Lennon, men med bidrag Paul McCartney, kreditert på vanlig vis McCartney. Den ble utgitt i 1968 på albumet "The Beatles".
Teksten har visse likhetspunkter med den gamle engelske barnesangen «Sing A Song Of Sixpence», og er antakelig, som mange barnesanger, mer bygd på lek med rim og regler enn noe egentlig «dypere» budskap. Lennon så ikke selv sangen som et særlig betydningsfullt arbeid.
Can you take me back.
Mellom «Cry Baby Cry» og «Revolution 9» er det en kort navnløs sang av Paul McCartney som vanligvis omtales som «Can you take me back».
På CD-utgavene av "White Album" er denne lagt inn som en forlengelse av «Cry Baby Cry». Det er bare en kort del av denne sangen som er med på White Album. Vesentlig lenger versjoner finnes på flere bootlegs.
Selve "Cry Baby Cry varer 2:36, mens "Can You Take Me Back" varer 0:37
Deretter fortsetter det med en annen «anti-sang», det underlige og ikke spesielt lyttervennlige eksperimentelle «lydmaleriet» til Lennon og Yoko Ono; «Revolution 9».
Det finnes en alternativ utgave av «Cry Bay Cry» på "The Beatles Anthology 3".


Songs from a Room.
"Songs from a Room" er Leonard Cohens annet musikkalbum, utgitt i 1969. Det nådde 63.-plass på Billboard-listen.
Platen ble innspilt i Columbia Records' studio A i Nashville fra september til november 1968, produsert av Bob Johnston. I forhold til debuten fra året før er dette albumet mer preget av countrymusikk, og instrumenteringen inkluderer munnharpe. Ron Cornelius spilte gitar.
Den franske musikeren Red gav i 2001 ut en nyinnspilling av hele albumet.
En remastret CD med to bonusspor ble utgitt i 2007.
Sanginformasjon.
Med unntak av «A Bunch of Lonesome Heroes» og «The Old Revolution» har han fremført alle live.
Sangen «Priests» (av Cohen) ble spilt inn, men ikke utgitt. Judy Collins sang den på albumet "Wildflowers" fra 1967.
Bird on the Wire.
I 1960-årene bodde han sammen med Marianne Jensen på den greske øya Hydra (hun er avbildet i hjemmet på omslagets bakside). Hun hjalp ham ut av en depresjon ved å rekke ham gitaren, hvorpå Cohen begynte å komponere denne sangen – inspirert av en fugl som satt på en av øyas nylig anlagte telefonkabler, fulgt opp av minner om fuktige netter på Hydra. Han skrev den ferdig i et motell i Hollywood og har også gjort endringer i ettertid (som dem på "Cohen Live").
Midnight Choir har navnet sitt fra verselinjen «Like a bird on the wire, like a drunk in a midnight choir».
Mange andre artister har spilt inn sangen, ofte under navnet «Bird on "a" Wire». Cohen har ved noen anledninger fremført Serge Lamas frie franske gjendiktning, «Vivre tout seul». I 1993 sang Kirsten Bråten Berg den norske gjendiktningen «Spurv på en snor» av Håvard Rem på albumet "Hadde månen en søster: Cohen på norsk".
Story of Isaac.
Språket er inspirert av historien om Isak fra Første Mosebok. Cohen brukte det som bilde for det han på "Live Songs"-innspillingen kaller å ofre en generasjon på vegne av en annen.
Judy Collins gav ut en innspilling med litt forskjellig tekst allerede i 1968 på albumet "Who Knows Where the Time Goes".
The Partisan.
Cohen kom i kontakt med denne sangen som ung mann på sommerleir. Originalen er fra annen verdenskrig og er basert på den franske teksten «La complainte du partisan» (av motstandsmannen Emmanuel d'Astier de La Vigerie, alias Bernard), som omhandler det vanskelige livet til en partisan. Russiskfødte Anna Betoulinsky komponerte denne og mange andre melodier under navnet Anna Marly i eksil i London. Den engelske gjendiktningen er ved Hy Zaret.
Cohen er en «racer» på gitar og bassgangen er drivende i en enkel instrumentering. Han og produsent Bob Johnston drog visstnok til Frankrike for å ta opp korvokalene der for å oppnå større autentisitet.
Trentemøller samplet gitarlinjen til sporet «The Very Last Resort» på albumet "The Last Resort" (2006).
Seems So Long Ago, Nancy.
Nancy var ei jente han kjente som begikk selvmord 21 år gammel. Hun hadde fått et barn utenfor ekteskap som familien på grunn av sin sosiale status presset henne til å oppgi.
På albumet "Live Songs" fremfører han en versjon kalt bare «Nancy».
You Know Who I Am.
Sidsel Endresen sang Håvard Rems norske gjendiktning «Du vet hvem jeg er» på "Hadde månen en søster".
Tonight Will Be Fine.
Cohen har kalt denne en av sine første «ekte» sanger. I likhet med debutalbumet avslutter han her platen ikke-verbalt, denne gang med nynning.


OSS.
OSS (akronym for Ofte Stilte Spørsmål, fra engelsk "FAQ" for "Frequently Asked Questions"), er en liste av ofte stilte spørsmål med påfølgende svar. En OSS er ment tidsbesparende for de som svarer på spørsmål, men også for de som søker svar.
En rekke nettsteder og supportdokumenter inneholder en OSS tilrettelagt for oppslag eller søk.


Jose Palma.
Jose Palma (født 3. juni 1876 i Tondo i Manila på Filippinene, død 12. februar 1903 i Manila) en av de tre mest fremstående patriotiske filippinske diktere under og etter den filippinske revolusjon. De to andre var Fernando Ma. Guerrero (1873–1929) og Cecilio Apostol (1877–1938).
Palma, som var yngre bror til dr. Rafael Palma, var også redaksjonsmedlem i avisen "La Independencia". Han kjempet som soldat under den filippinske revolusjon.
Han skrev "Filipinas", et patriotisk dikt på spansk, som skulle bli teksten til den filippinske nasjonalsang (1899).
Filipinas.
Filipinas ble offisiell nasjonalsang i 1899


Dream Theater.
Dream Theater er et amerikansk progressiv metal-band som ble dannet ved Berklee College of Music på midten av 1980-tallet. Senere har de blitt et av de mest populære bandene innenfor sjangeren siden den progressive rockens gullalder midt på 1970-tallet. Deres mestselgende album, "Images and Words" fra 1992, solgte til gull og blir ansett som en milepæl i utviklingen av sjangeren. Bandet blir ofte referert som det største og viktigste innen progressiv metal.
Bandet er godt kjent for enkeltmedlemmenes tekniske dyktighet, og har vunnet mange priser fra forskjellige musikkmagasiner. Av de samme grunnene blir de imidlertid ofte sett på av kritikere som en «pompøs» rockegruppe som setter fart og teknikk i høysetet. Trass i dette, er de høyt respektert av mange av de største navnene innen rock og metal, noe som har ført til mange samarbeid mellom gruppens medlemmer og andre kjente musikere. Et godt eksempel er at gitarist John Petrucci ble med som tredje gitarist på G3-turné med Steve Vai og Joe Satriani. Her følger han i fotsporene til Eric Johnson, Robert Fripp, Yngwie Malmsteen og andre innflytelsesrike gitarister. Jordan Rudess ble tatt opp til The Juilliard School allerede som 9-åring, og studerte klassisk pianomusikk før han fikk interesse for rock, synth og populærmusikk.
Dream Theater er også kjent for sin musikalske allsidighet og den store spennvidden på sjangre de har vært innom i sin karriere, noe som har gjort det mulig for dem å turnere med et ganske spredt utvalg av band. Noen av de mer nevneverdige turnépartnerne inkluderer Deep Purple, Emerson, Lake & Palmer, Iron Maiden, Joe Satriani, King's X, Marillion, Megadeth, Pain of Salvation, Porcupine Tree, Queensrÿche, Spock's Beard, Yes, Symphony X, Opeth.
1986–1990.
Dream Theater ble dannet i 1985 av gitarist John Petrucci, bassist John Myung og trommeslager Mike Portnoy mens de studerte ved Berklee College of Music i Boston. Kevin Moore, som Petrucci hadde gått på videregående skole med, ble rekruttert til å spille keyboard, og Chris Collins ble dratt inn som vokalist.
Kvintetten bestemte seg for navnet "Majesty" på sin nye gruppe (navnet ble inspirert av Portnoys beskrivelse av avslutningspartiet på «Bastille Day» av Rush), og de tre som gikk på Berklee droppet ut av skolen for å konsentrere seg om bandet.
Etter noen måneder med låtskriving og opptredener sluttet Chris Collins i november 1986 på grunn av kreative uenigheter med de andre medlemmene. Etter å ha prøvd i et år å finne en erstatning ble Charlie Dominici, som var langt eldre og hadde mer erfaring enn de andre medlemmene, med etter en opptaksprøve. Med stabiliteten som Dominici brakte med seg til Majesty begynte de å spille flere konserter i og rundt New York-området og fikk mye oppmerksomhet for et band som enda ikke hadde gitt ut en plate.
Deres første store innspilling var "The Majesty Demos", en samling av ideer og demoer som ble utgitt i 1987. Det første opplaget på 1000 eksemplar ble solgt innen 6 måneder. Dubbede kopier av kassetten spredte seg som ild i tørt gress gjennom det progressive metalmiljøet over hele verden.
Rett etter utgivelsen av demoene, ble de tvunget til å bytte navn da et annet band ved navn Majesty truet med rettslig forfølgelse. Diverse navn ble prøvd ut før faren til Portnoy foreslo navnet "Dream Theater", som ble vedtatt.
De signerte sin første platekontrakt med Mechanic (et underselskap av) i 1988 og begynte å spille inn sitt første album.
"When Dream and Day Unite" ble sluppet i 1989 og fikk dårligere mottakelse enn forventet. Mechanic endte opp med å bryte majoriteten av de finansielle løftene de hadde gitt bandet før de signerte kontrakten. Så de var begrenset til å spille i området rundt New York city av økonomiske årsker. Promoteringsturneen for albumet besto av bare fem konserter, som alle var holdt i New York eller på Rhode Island.
Etter den fjerde av disse konsertene ble Dominici sparket av personlige og kreative uenigheter mellom ham og resten av bandet. Men rett etterpå ble Dream Theater spurt av Marillion om å åpne en konsert for dem på Ritz i New York, og Dominici ble gitt sjansen til å opptre en siste gang. Det kom til å gå to år før Dream Theater igjen hadde en fulltidsvokalist.
1991–1994.
På sin søken etter en ny vokalist hadde de audition for over 200 mennesker. Blant dem tidligere frontmann i Fates Warning, John Arch, men alle ble avvist av diverse årsaker. I 1991 kom det en tape fra den kanadiske sangeren James LaBrie som umiddelbart ble flydd til New York for en ordentlig audition. Etter en kort jamsession ble han leid inn som ny vokalist.
I de neste par månedene begynte bandet å spille konserter igjen og de jobbet på vokalen til all musikken de hadde skrevet opp til nå. Atco Records (nå Eastwest Records), signerte Dream Theater til en kontrakt på sju album kun på det sterke ryktet deres og en demo med tre sanger (senere gjort tilgjengelig som "The ATCO DEMOS" gjennom Dream Theaters fan klubb).
Det første albumet som ble sluppet under den nye kontrakten var "Images and Words" i 1992. Sangen «Pull Me Under» fikk endel spilletid på radio, og som et resultat ga plateselskapet klarsignal for en musikkvideo for å promotere sangen, som forsåvidt fikk høy rotasjon på MTV.
Suksessen med «Pull Me Under», kombinert med intens turnevirksomhet i USA og Japan gjorde at "Images and Words" klarte å selge til gull i USA og platina i Japan. En turne i Europa fulgte i 1993 som inkluderte et show på Londons berømte Marquee Club. Dette showet ble tatt opp og gitt ut som "Live at the Marquee", Dream Theaters første offisielle konsertalbum. I tillegg ble det sluppet en samling av deres japanske konserter (mikset sammen med noe «off-stage»-materiale i dokumentarstil) under navnet '.
Ivrige på å jobbe med nytt materiale trakk Dream Theater seg tilbake i studio i mai 1994. Seansene fra 1994 var de første der Dream Theater skrev musikk sammen som en helhet.
Dream Theaters tredje studioalbum "Awake" ble sluppet i oktober 1994, og var kontroversielt blant etablerte fans. Kort tid før albumet ble mikset annonserte Moore til resten av bandet at han ønsket å konsentrere seg om sine egne musikalske interesser og at han kom til å slutte i Dream Theater. Dette sjokkerte bandet som hadde nytt kun to år med stabilitet etter de kaotiske fem første årene. Men Moore var ikke lenger interessert i livet som turnémusiker eller i den typen progressiv metal som Dream Theater framførte. Så de to partene gikk sine separate veier. Som et resultat av dette måtte bandet finne en erstatter på keyboard istedet for å hoppe på neste turné.
Jordan Rudess, en fremadstormende keyboardist som var relativt ukjent på dette tidspunktet ble invitert til å spille en prøvekonsert med Dream Theater i håp om at han ville bli med. Konserten gikk bra, men Rudess bestemte seg for å bli med i The Dixie Dregs som turnémedlem istedet, så Derek Sherinian ble hentet inn som midlertidig keyboardist istedet. På slutten av "Awake" promoturnéen ble Sherinian fast keyboardist på fulltid.
1995 - 2001.
I 1995 kom EP-en "A Change of Seasons", det første med Derek Sherinian. Albumet inneholdt i tillegg til tittelsporet kun coverlåter, blant annet av Deep Purple og Elton John. I 1997 kom studioalbumet "Falling Into Infinity", som fikk en blandet mottakelse av fansen. Jordan Rudess aksepterte nok et tilbud om å bli med i bandet i 1999, og samme år ga de ut konseptalbumet '. Det ble meget godt mottatt av fansen, og bandet turnerte internsjonalt i over et år for å promotere albumet, bandets største turne så langt. På denne turneen ble DVD-en ' innspilt, bandets første DVD. Den ble utgitt i 2001, og samme år ga de også ut et konsertalbum fra turneen ("Live Scenes from New York").
2002 - 2009.
"Six Degrees of Inner Turbulence" kom i 2002, og er bandets sjette studioalbum. Det er et dobbeltalbum, og disk to består av tittelkuttet som er hele 42 minutter langt, bandets lengste spor frem til da. Bandet la ut på ny verdensturne, hvor de la inn noen ekstrakonserter hvor de spilte "Master of Puppets" av Metallica og albumet "The Number of the Beast" av Iron Maiden i sin helhet. "Train of Thought" kom i 2003, og på dette albumet var nå soundet mer heavy, noe som trakk til seg flere metalfans, men skuffede enkelte progfans. Bandet la atter ut på ny verdensturne; "An Evening With Dream Theater", som besto av en 3 timers konsert uten oppvarmingsband. I Japan ble konserten i Budokan filmet, og gitt ut som "Live at Budokan" i 2004. "Octavarium" var bandets åttende studioalbum, og utgitt i 2005, med påfølgende turne for å feire bandets 20-års jubileum. De hadde en konsert i Radio City Music Hall i New York 1. april 2006, som ble filmet og innspilt, med følgende DVD- og CD-utgivelse "Score", 29. august samme år.
"Systematic Chaos" kom i 2007, og var bandets første album på Roadrunner Records. Albumet nådde en 19. plass på Billboard Top 200, bandets høyeste inntil da. "Chaos In Motion World Tour 2007/2008" startet i Italia, og bandet spilte også på flere festivaler, inkludert Hellfest Summer Open Air, i Frankrike, hvor blant andre Megadeth, Korn, Mastodon og Slayer deltok. Bandet spilte på denne turneen for første gang i Australia. Etter turneen ga bandet ut samlealbumet "Greatest Hit (...and 21 Other Pretty Cool Songs)". Etter en mindre turne ble DVD-en Chaos in Motion 2007–2008 utgitt, med spor fra Systematic Chaos turneen.
I 2009 ga bandet ut studioalbumet "Black Clouds & Silver Linings", som debuterte på 6. plass på Billboard Top 200 albumlisten, og solgte 40 285 eksemplarer den første uken. Begge deler er rekord i bandets historie, og albumet er bandets største suksess noensinne.
2010 - 2011.
Bandet hadde prøvespillinger i slutten av oktober for å finne en ny trommeslager, og i november sa John Petrucci at de hadde funnet en erstatning, men at de ikke ønsket å oppgi hvem det var ennå. Han har holdt fansen oppdatert via Facebook, og i slutten av mars 2011 kunne han bekrefte at albumet de har arbeidet med siden januar er klar for innspilling. De har også opplyst at de vil spille på High Voltage Festivalen 2011 som hovedattraksjon sammen med Judas Priest. I en pressemelding ble det oppgitt at albumet skal hete "A Dramatic Turn of Events".
Progressiv metal-pionerer.
Dream Theater, sammen med Queensrÿche og Fates Warning, blir sagt å ha gjennopplivet progressiv musikk på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet etter at sjangeren hadde tilbrakt nesten et tiår på nedtur. Tungvektere som Yes og Genesis hadde beveget seg mot et mer kommersielt pop/rock-utrykk tidlig på 1980-tallet. Og nyprogressive band som Marillion og IQ var populære, men ble sett på som mindre progressive enn sine motstykker på 1970-tallet. Det var ikke før Dream Theater og andre begynte å klatre på listene tidlig på 1990-tallet at progressiv musikk igjen ble sett på som en populær musikksjanger.
De progressive rockebandene fra 1970- og 1980-tallet hadde en markant innflytelse på strukturen i Dream Theaters musikk, mens moderne band som Metallica og Iron Maiden ga preg på lydbildet, noe som gir Dream Theater deres «tunge» lyd og «hylende» vokalstil. Denne unike miksen av 1970-tallets progressiv rock og 1980-tallets heavy metal som var ukjent før dannelsen av Queensrÿche og Fates Warning ble gitt navnet progressiv metal. Dream Theater er sett på som pionerer innen denne sjangeren til tross for at de ble dannet litt senere enn både Queensrÿche og Fates Warning, og de er gitt æren for at det er så mange progressive metalband som har blitt startet gjennom 1990-tallet og fram til nå.
I dag står de som et av de viktigste og mest suksessrike bandene innenfor progressiv metal-sjangeren. Mens Queensrÿche bevegde seg mot mer rett fram rock etter suksessen med albumet Empire (med hiten «Silent Lucidity»), og Fates Warning strevde med få et kommersielt gjennombrudd, påvirket Dream Theater mange moderne progmetal band samtidig som de klatret sikkert oppover hitlistene.


Fernando María Guerrero.
Fernando María Guerrero (født 1876 på Filippinene, død 1929) var en av de tre mest fremstående patriotiske filippinske diktere under og etter den filippinske revolusjon. De to andre var Jose Palma (1876–1903) og Cecilio Apostol (1877–1938).
Han skrev blant annet "Mi Patria" ("Mitt fedreland"), et patriotisk dikt på spansk. Han er også kjent for de patriotiske diktene "La Bandera" og "Mariposas Negras".
Guerrero, Fernando Maria
Guerrero, Fernando Maria
Guerrero, Fernando Maria


Cecilio Apostol.
Cecilio de los Reyes Apostol (født 22. november 1877 i Santa Cruz i Manila på Filippinene, død 17. september 1929 i Caloocan) en av de tre mest fremstående patriotiske filippinske diktere og forfattere under og etter den filippinske revolusjon. Han ble anerkjent av en av de fremste diktere på det spanske språk i sin samtid. De to andre var Jose Palma (1876–1903) og Fernando María Guerrero (1873–1929).
Hans første utgitte dikt var "El Terror de los Mares Indicos" i avisen "El Comercio". Men hans mest berømte verk er "A Rizal" (Til Rizal). Andre kjente dikt er "Al Heroe Nacional", "Mi Raza", "A La Bandera", "La Siesta", "Sobre El Plinto" (tilegnet Mabini), "A Emilio Jacinto", "Los Martires Anonimos de la Patria" og "El Solo de la Independencia".
Etter grunnskolen gikk han på "Ateneo Municipal" i Manila, der han to bakkalaureat i de frie kunster " (Bachilles en Artes)" i 1894. Han begynte senere på det juridiske studium ved Santo Tomas-universitetet. Men før han fullførte det, sluttet han seg i 1896 til den filippinske revolusjon. Han var også med i redaksjonen av avisen "La Independencia", der han skrev under signaturene Catulo eller Isagani.
Etter freden fortsatte han sin juridiske utdanning (avslutning i 1908) og arbeidet som journalist i en rekke aviser, som "La Fraternidad", "La Democracia", "La Patria" og "El Renocimiento". Senere arbeidet han også som jurist. Han avslo i 1935 et tilbud om å bli en av president Quezons juridiske rådgivere.
Apostol, Cecilio
Apostol, Cecilio
Apostol, Cecilio


Ninos.
Ninos fra "Promptuarii Iconum Insigniorum"
Ninos (gresk: Νίνος) er i henhold til gresk historikere som skrev i den hellenistiske perioden og senere, den eponymiske grunnleggeren av Ninive (også kalt for Νίνου πόλις «Ninos' by» på gresk), oldtidens hovedstad i i Assyria, men han synes ikke å representere noen person som er kjent i moderne historie og er mer sannsynligvis en sammensmelting av flere virkelige og oppdiktede figurer i antikken. Mange tidlige ferdigheter er tilskrevet ham, som å trene de først jakthunder, og temme hester, Grunnet det siste er han tidvis representert i gresk mytologi som en kentaur.
Figurene kong Ninos og dronning Semiramis første kjente opptreden er i et historieverk om Persia skrevet av Ktesias fra Knidos (ca 400 f.Kr.) som hevdet, som hofflege for Artaxerxes II av Persia, å ha hatt tilgang til kongelige historiske nedtegnelser. Ktesias' skrifter ble senere utvidet av Diodorus Siculus. Ninos fortsatte å bli nevnt av europeiske historikere, eksempelvis av Alfred den store, selv fram til tiden da kunnskapen om leirtavler med kileskrift gjorde det mulig å rekonstruere en mer presis historie om Assyria på 1800-tallet. Hans betydning er således litterær, ikke historisk.


Aukra flyplass, Gossen.
Aukra flyplass, Gossen er en flyplass som ligger på øya Gossa i Aukra kommune i Møre og Romsdal fylke.
Flyplassen ble bygget av tyskerne i 1943 og hadde opprinnelig en 1,6 km lang rullebane med tredekke. I dag er banen bare ca. 550 m lang.


Guido de Labezares.
Guido de Labezares (født i 1510 i Bilbao i Spania, død i 1580 i Manila på Filippinene) var den andre generalguvernøren på Filippinene (1572–1575).
Deltager på Villalobos-ekspedisjonen til Krydderøyene.
Han dro i ung alder Ny-Spania (Mexico) og var med på Ruy Lopez de Villalobos' mislykkede ekspedisjon til Krydderøyene i 1542. Ekspedisjonen ble tatt til fange, men de Labezares klarte å flykte og vendte tilbake til Mexico i 1549.
Utforsker av den nordamerikanske sørvestkyst.
Da den spanske visekongen Luis de Velasco i Ciudad de Mexico forberedte en ekspedisjon for å utforske og erobre Florida, var Labezares på plass, og ble gitt kommandoen over ett av skipene. Han ble sendt i forveien den 3. september 1558 fra San Juan de Ulua for å utforske kysten etter egnede landstigningssteder. Han fant en bukt som han kalte Filipina (etter kong Felipe II), og returnerte i desember. Hans nedtegnelser fra reisen var til stor hjelp for Luna de Arellanos ekspedisjon det påfølgende år, som Labezares også deltok på.
Deltager på Legazpi-ekspedisjonen til Filippinene.
Da Miguel de Legaspi og Andres de Urdaneta forberedte sin ekspedisjon til de filippinske øyer, ble Labezares engasjert som skattmester. Den 21. november 1564 dro ekspedisjonen av sted fra havnen Natividad, nær Acapulco.
Generalguvernør på Filippinene.
Etter Legazpis død den 20. august 1572 ble Labezares øyrikets neste generalguvernør, ifølge de forseglede instruksjoner som den meksikanske "audiencia" hadde gitt. Han erobret landsdelene Pangasinan og Ilocos (med Juan de Salcedo som hærfører). Han reverserte deler av Legazpis politikk; faktisk brøt han de høytidelige løfter som forgjengeren hadde gitt til de tidligere herskere av Manila-området, rajah Sulayman og Lakan Dula. Han konfiskerte deres land og omgjøre dem til "encomiendas" for kolonistene, og tillot de spanske styrker å ta seg til rette og utnytte deres klansgrupper på det groveste.
Under dekke av den kinesiske sjørøveren Limahons erobring av Manila i desember 1574 organiserte Sulayman og Lakan Dula organisert sine styrker i Navotas til motstand mot spanjolene. Guvernør Lavezaris innså at han ikke ville klare å drive Limahon tilbake uten filippinsk støtte, sendte da Juan de Salcedo til høvdingene. Salcedo hadde en troverdighet som Lavezaris selv hadde forspilt, og klarte å få filippinerne over på spansk side mot løfter (som ble holdt) om krenkelsene skulle opphøre og at man skulle gjøre opp for seg. Deretter klarte spanjolene med Salcedo som kompetent feltherre å nedkjempe Limahon. Etterpå ble befestningene av byen forsterket.
Den 25. august 1575 ble han avløst som generalguvernør av dr. Francisco de Sande. Frem til sin død beholdt han tittel som viseguvernør som ærestittel og som avlønningsnivå.
Han forfattet et verk om sine to reiser til Florida og ett verk om erobringen Filippinene, utgitt i Madrid i 1578.
Labezares, Guido de
Labezares, Guido de
Labezares, Guido de


Enuma Elish.
Enuma Elish er en samling av myter fra oldtidens Mesopotamia.
Verket er egentlig ikke en skapelsesberetning slik det ofte omtales som, men en fortelling om guden Marduks opphøyelse til den største guden i gudeverdenen. Teksten om Marduks bedrifter, der selve skapelsen bare opptrer som en innledning, ble lest opp under feiringen av nyårsfesten i Babylon. Marduk beseiret Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang.
Tekstens framstilling av menneskenes tilblivelse har likhetstrekk med eposet Atrahasis.
Utdrag fra boken er oversatt til norsk og utgitt i samlingen "I begynnelsen", 2000.


Enki.
Enki eller Ea er en gud fra sumerisk mytologi.
"E.A – han som sitt hus er vann", var sønn av himmelguden An og gud for vannet, skaperkraft og intelligens. Han er også kjent under navnet "En.Ki" – «Herre over jorden».
Enki var faren til Marduk og Ningishzidda. Sammen med andre guder, Enlil, Ninmah og Ningishzidda var han ansvarlig for å utvikle en primitiv arbeider Adamu – "han fra jord".


Bjorli flyplass.
Bjorli flyplass er en flyplass som ligger ved Bjorli i Lesja kommune i Oppland.


Håkon Brusveen.
Håkon Brusveen (født 15. juli 1927 på Vingrom i Lillehammer) er en tidligere langrennsløper. Han representerte Vingrom Idrettslag.
Karriere.
Brusveen tok gull på 15 km under OL 1960 i Squaw Valley. Han var opprinnelig tatt ut som hjemmeværende reserve, men få dager før OL ble han tatt ut etter gode resultater i testrenn i Norge. Kong Olav blir tillagt æren for at Brusveen ble tatt ut til OL. Aftenpostens journalist Sverre Fodstad henvendte seg til slottet etter at hele Norge mente Håkon Brusveen var forbigått i OL-uttaket og fikk følgende svar gjennom Kong Olavs kabinettsekretær: «Jeg ser gjerne at Brusveen blir med til Squaw Valley». Det var svært uventet at Brusveen skulle gå helt til topps, foran medaljegrossistene Sixten Jernberg og Veikko Hakulinen.
Under OL 1960 gikk Brusveen også ankeretappen for det norske stafettlaget. Norge ledet store deler av konkurransen ved Harald Grønningen, Hallgeir Brenden og Einar Østby. Etter en knallhard spurt måtte Brusveen se seg slått av Finlands Hakulinen med 0,8 sekunders margin.
Brusveen har fire norske mesterskap, på 15 km i 1957 og 1958, på 30 km i 1958 og på 3 x 10 km stafett med Vingrom IL i 1957.
I 1958 ble Brusveen tildelt Holmenkollmedaljen, og i 1960 ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje. Brusveen drev sportsforretning på Lillehammer. Etter aktiv karriere ble han en del av NRK Radiosportens kommentatorteam; fra 1963 til 1987 samarbeidet han med Bjørge Lillelien som kommenterte fra langrennsstadion mens Brusveen kommenterte ute fra løypa.


Ur (Mesopotamia).
Ur var en betydningsfull bystat i oldtidens Sumer, lokalisert på dagens Tell el-Muqajjar i Irak. Det var i sin tid en kystby i nærheten av munningen av Eufrats høyre bredde, rundt 16 km fra Nasiriyah.
Urs skytsgud var Nanna, den sumeriske månegud, og navnet på byen er i sin opprinnelse fra gudens navn "URIM2KI" og hadde bokstavelig betydningen «bostedet til Nanna».
Stedet er markert av ruinene av Den store zigguraten i Ur som innehold helligdommen til Nanna og ble utforsket på 1930-tallet. Tempelet ble bygget en gang på 2000-tallet f.Kr. og i løpet av styret til kong Ur-Nammu. Det ble rekonstruert på 500-tallet f.Kr. av Nabonidus. Ruinene dekker et område på 1200 meter nordvest til sørøst med 800 meter nordøst til sørvest, og stiger opp til rundt 20 meter over dagens bakkenivå.
Byen har blitt undersøkt av arkeologer og regnes for den mest undersøkte av de sumeriske byene. John George Taylor begynte med sine undersøkelser i 1854, men systematiske utgravninger kom først i gang ved britisk-amerikansk samarbeid fra 1922, under ledelse av Leonard Woolley. Man har avdekket både bygninger og graver, og funnene gitt stor kunnskap om livet i fortiden.
Forhistorie.
Arkeologer har avdekket bevis for en tidlig bosetning ved Ur under Ubaidperioden. Disse tidlige nivåene var forseglet med sterile avleiringer som raskt ble tolket som bevis for at en Syndflod hadde skjedd, noe som står sentralt i "Det gamle testamente" av utgraverne på 1920-tallet. Imidlertid er det i dag forstått som at den sørlige mesopotamiske slette var utsatt for jevnlige oversvømmelser fra Eufrat og Tigris, og at det var underkastet stor erosjon fra vann og vind. Ytterligere beboelse av Ur synes å ha skjedd igjen i løpet av dets blomstringstid under 2000-tallet f.Kr., skjønt det må allerede ha vært et voksende urbant sentrum i løpet av 3000-tallet f.Kr. 2000-tallet f.Kr. er vanligvis beskrevet som Mesopotamias tidlig bronsealder og som ender en gang etter at det tredje dynasti i Ur hadde død ut.
2000-tallet f.Kr..
Det er to hovedkilder som bevitner viktigheten av Ur i løpet av tidlig bronsealder. Det første er en stor samling av dokumenter i form av leirtavler med kileskrift, hovedsakelig fra det rike som kalles for tredje dynasti i Ur mot slutten av 2000-tallet f.Kr. Dette var den mest sentraliserte stat som verden den gang hadde sett. Opptatt av tidligere århundrer ga en liste over konger av Sumer en forsøksvis politisk historie i oldtidens Sumer.
Den andre kilden med informasjon er arkeologisk arbeid i dagens Irak. Selv om de tidligste århundrer, første halvdel av 2000-tallet og tidligere, er fortsatt dårlig forstått, har de arkeologiske oppdagelsene vist på utvetydig vis at Ur var et betydelig urbant senter på den mesopotamiske sletten. Særlig har oppdagelsen av de kongelige graver bekreftet rikets storhet. Disse gravene, som er datert til tidlige dynastiske IIIa-periode (tilnærmet 2400- eller 2300-tallet f.Kr., og inneholdt store mengder luksusgjenstander gjort av kostbart metall, og edelsteiner som alle må ha blitt importert over lange avstander, som fra Iran, Afghanistan, Pakistan, Tyrkia og Persiabukten. Dette er opp til da en rikdom som savnet sin like og et vitnemål av Urs økonomiske viktighet i den tidlige bronsealder.
Arkeologiske undersøkelser i regionen har også bidratt stort til vår forståelse for landskapet og samhandling over lange distanser som skjedde i oldtiden. Ur var den viktigste havnen i Persiabukta som strakte seg ytterligere inn over innlandet enn det gjør i dag. All rikdommen som kom til Mesopotamia via sjøvegen måtte gå gjennom Ur.
Så langt er bevisene for de tidligste periodene til tidlig bronsealder i Mesopotamia ganske begrenset. At Ur var et viktig urbant senter allerede på denne tiden synes å bli indikert av en type sylindersegl som kalles for bysegler. Disse seglene inneholdt en rekke segler i form av et ur-kileskrift som synes å være skrifter eller symboler på navn på bystater i oldtidens Sumer. Mange av seglene ble funnet i Ur, og navnet til Ur er framtredende på dem.
Det tredje dyansti ble etablert da kong Ur-Nammu kom til makten, og styrte i tiden mellom rundt 2047 f.Kr. og 2030 f.Kr. I løpet av hans styre ble templer, inkludert ziggurater, bygget, og jordbruket ble forbedret ved vannoverrisling. Hans lovkoder, "Ur-Nammus lover" (et fragment ble avdekket i Istanbul i 1952), er ett av de eldste av slike lovverk som er kjent, og går forut lovverket til "Hammurabis lover" med minst 300 år. Ur-Nammu og hans etterfølger Shulgi ble begge guddommeliggjorte i løpet av deres styre, og etter hans død fortsatte han være en heltefigur. Et av de bevarte litterære verkene fra Sumer beskriver Ur-Nammus død og hans reise til underverden. På omtrent samme tid ble husene i byen som var villaer med to etasjer og med 13 eller 14 rom, gipset med indre, dekorerte vegger.
Ur-Nammu ble etterfulgt av Shulgi, den største kongen i det tredje dynasti og som befestet Urs hegemoni og reformerte riket til meget sentralisert, byråkratisk stat. Shulgi styrte i en lang tid, minst 42 år, og guddommeliggjorde seg selv mot slutten av sitt liv. Ur fortsatte gjennom styrene til ytterligere tre konger, Amar-Sin, Shu-Sin, og Ibbi-Sin. Det falt en gang rundt 1940 f.Kr. for elamittene, et oldtidsrike øst for Sumer og Akkad, i det 24. herskende året til Ibbi-Sin, en hendelse som ble minnet i teksten "Klagesangen over Ur".
I henhold til et vitnemål var Ur den største byen i verden fra rundt 2030 og til 1980 f.Kr. Dens befolkning var på rundt 65 000 innbyggere.
Senere bronsealder.
Byen Ur mistet sin politiske makt etter at det tredje dynasti var over. Ikke desto mindre var byens betydningsfull posisjon beholdt ved dens tilgang til Persiabuka, noe som sikret byens vedvarende økonomiske viktighet i løpet av det andre millennium f.Kr. Byens storslåtthet, rikets makt, storheten hos kong Shulgi og uten tvil den effektive propagandaen til staten fortsatte videre i mesopotamisk historie. Shulgi var en godt kjent historisk figur for minst ytterligere to tusen år mens de historiske fortellingene til de mesopotamiske samfunnene opprettholdt navn, hendelser og mytologier i minnet.
Jernalderen.
På 500-tallet f.Kr. var det en ny konstruksjon i Ur under styret til Nebukadnesar II av Babylonia. Den siste babyloniske kongen, Nabonidus, forbedret zigguraten. Imidlertid gikk byen inn i en nedgangsperiode som begynte en gang rundt 550 f.Kr. og var ikke lenger bosatt etter rundt 500 f.Kr., kanskje grunnet tørke, endringer i elvemønsteret, og grunnet avleiring i utløpet til Persiabukta.
1900-tallet.
Per 1954 var det en jernbanestasjon i Ur. Jernbanen som knyttet Bagdad til Basra, 190 km til sør.


Dokka flyplass, Tomlevold.
Dokka flyplass, Thomlevold er en flyplass som ligger ved gården Thomlevoll, ca. 7 km vest for Dokka i Nordre Land kommune i Oppland.
Flyplassen brukes mye av et aktivt mikroflymiljø på Dokka. I pinsen hvert år bruker seilflyseksjonen i Valdres Flyklubb plassen til pinsesamling.
Ved innflyging fra vest er det høyt terreng og kraftlinje. Det er en hangar ved østre ende av rullebanen. Nærmeste flyplasser er Husodden flyplass og Fagernes lufthavn, Leirin


Harald Grønningen.
Harald Grønningen (født 9. oktober 1934 i Lensvik) er en tidligere norsk langrennsløper. Han deltok i samtlige VM og OL i perioden fra 1960 til 1970, og fikk med seg fem OL-medaljer og to VM-medaljer.
Grønningen vant ni individuelle NM-titler, mottok kongepokalen i 1963 og 1967. I 1961 ble han tildelt Holmenkollmedaljen og Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn. I 1966 ble han tildelt Olavstatuetten. Grønningen har også mottatt Lahtimedaljen.
Annet.
Ved Lensvik skole ble det i 1979 satt opp en statue i malt betong og helfigur av Grønningen laget av Petter Leth-Olsen.


Elverum flyplass, Starmoen.
Elverum flyplass, Starmoen er en flyplass som ligger på Starmoen, øst for Elverum sentrum i Elverum kommune i Hedmark.
Starmoen er Norges rikssenter for seilflyging. Det arrangeres flere konkurranser og andre arrangement både for seilfly og motorflymiljøet på plassen i løpet av sommersesongen. Flyplassen ligger utenfor Gardermoen TMA som er det kontrollerte luftrommet rundt Gardermoen. Mye ukontrollert luftrom, spesielt nordover gjør det populært å arrangere seilflykonkurranser med vendepunkter mot Alvdal, Frya og Leirin.
Rullebanen er en smal asfaltbane som ligger helt øst-nord-øst på plassen. Vest for asfaltbanen er det en stor slette som brukes for start og landing for seilfly der mange fly kan ta av og lande ved siden av hverandre. Trafikkmønsteret i landingsrundene er slik at motorfly tar landingsrunde på østsiden og tar av og svinger mot øst. Seilflyene tar landingsrunder og tar av mot vest.
Plassen har egen vinsj for opptrekking av seilfly. I sommersesongen er det ofte tilgjengelig slepefly og slepepilot. Både Elverum Seilflyklubb og Gardermoen Seilflyklubb bruker plassen som base. Det er tilgjengelig tankanlegg for bensin for småfly (100LL).
Plassen har egen frekvens på flyradiobåndet på 123,350 MHz.


Peruviansk nakenhund.
Peruviansk nakenhund er også kjent som hårløs inkahund og inka nakenhund. Det spanske, opprinnelige navnet er Perro sin Pelo del Perú. Den stammer fra Peru og kan også gå under flere andre lokale navn. Den skal ha vært Inka-adelens favorittkjæledyr og regnes i dag som en primitiv hund med bakgrunn som pariahhund. I så måte har FCI plassert den i gruppe 5 seksjon 6.
Opprinnelse og alder.
Peruviansk nakenhund regnes som en av inkaindianerenes hunder, men den må ikke forveksles med peruviansk inkahund. De ble opprinnelig benyttet som jakthunder, vakthunder og seremonihunder.
Denne hundens opprinnelse er svært omdiskutert. Noen tror at den kom til det amerikanske kontinentet sammen med kinesiske immigranter fra Asia, via vandringer over Beringstredet. I så fall må den ha krysset hele Nordamerika på ferden sydover. Det er naturligvis ikke umulig, men altå ikke på noen måte dokumentert. Andre tror at den kom til Sør-Amerika fra Afrika. I såfall må den ha krysset Atlanterhavet i en eller annen form for havgående farkost. Det virker lite sannsynlig før omkring år 1500 e.Kr., men i såfall kan den ikke være så gammel som mange hevder. Det finnes nemlig bevis for at hundetypen som sådan har eksistert i Peru siden før inkariket oppsto, bla. fra avbildinger på leirgods. Dagens hunder et muligens et resultat av krysninger mellom en eldre, nå utdødd, inkahund og iberiske podencoer som conquistadorene bragte med på sine skip.
Det sies at conquistadorene oppdaget denne hunden på sine ferder inn i Peru på begynnelsen av 1500-tallet. De ga den navnet "måneblomsthund", visstnok fordi hundene bare var å se på kveldstid og i morgengry. De var ikke ute på dagtid på grunn av den sterke solen oppe i de høye fjellene.
Utseende, anatomi og fysikk.
Om man glemmer at den er hårløs, minner denne hunden svært mye om både basenji, podengo portugues og thai ridgeback (og naturligvis på mexikansk nakenhund), spesielt hva hodet og ansiktsuttrykket angår. I så måte kan slektskapet til spesielt den portugisiske podengoen vise seg å være nærmere enn hittil antatt.
Kroppen er ganske langstrakt og slank med en lett buet rygglinje. Beina er slanke og forholdsvis lange, og den beveger seg med korte kjappe steg. Brystet er dypt og buken godt opptrukket. Hodet er kileformet og noe langstrakt med en forholdsvis bred skalle. Snuten er omtrent like lang som skallen. En ekstremitet er at disse hundene ofte mangler tenner i tannsettet. Store, tynne og lavt ansatte opprettstående spisse ører. Halen er lavt ansatt, relativt lang og bæres vannrett. Den kan ha noe pels på skallen, halespissen og beina. Enkelte hårstrå på ryggen er også tillatt.
Peruviansk nakenhund finnes i tre størrelsesvarianter, kalt "grande", "medio" og "pequeno". Som sådan finnes den i en rekke farger, hvorav peruviansk inkahund og khala av mange kynologer regnes som selvstendige varieteter.
Sorte hunder skal alltid ha sort behåring. Alle er enten ensfargede eller ensfargede med innslag av små rosa flekker. Hunder som har lys grunnfarge med flekkmønster er egentlig en varietet kjent som "peruviansk inkahund" (måneblomsthund), men FCI og andre kennelklubber skiller ikke på dette for øyeblikket.
Bruksområde.
Peruviansk nakenhund er i dag først og fremst en spesiell familiehund og utstillingshund, men den har også meget gode egenskaper som vakthund.
Lynne og væremåte.
Peruviansk nakenhund er en livlig, oppmerksom og svært hurtig hund. De er ofte litt sky og mistenksom overfor fremmede, men ikke fiendtlig og aldri aggressiv.
Annet.
Noen hevder at såkalte nakenhunder har en generelt høyere kroppstemperatur enn andre hunderaser (opp mot 40°C sier noen), men dette medfører ikke riktighet. Det korrekte er at kroppstemperaturen er som for hunder flest, altså omkring 38°C.
Alle nakenhunder har et gen som gjør at de ofte mangler noen tenner. Nakenhunder som er lyse i huden blir fort solbrendte i sterk sol og trenger beskyttelse, enten i form av bekledning eller solkrem med høy solfaktor. Mørke nakehunder tåler imidlertid nesten like mye sol som hunder med behåring.
For solkremer bør man rådføre seg med en veterinær før man velger merke og type, eventuelt med andre som har erfaring på området. Nakenhunder kan (og bør) bades fra tid til annen, men ikke for ofte og en bør bruke en svært mild shampoo som ikke har tilsetninger av parfyme, primært en shampoo beregnet for hunder.
Det skal også påpekes at såkalte nakenhunder ikke er spesielt allergivennlige, slik mange tror. Se artikkel om hundeallergi for flere detaljer om hvorfor.


Kisj.
Kisj og andre byer i det tidlgie Sumer
Kisj (sumerisk: "Kiš") er en sumerisk oldtidsby i Mesopotamia ved floden Eufrat, og er i dag Tell al-Uhaymir i Iraks provins Babil. Kisj er lokalisert rundt 12 km øst for Babylon, og 80 km sør for Bagdad.
Kish nevnes i gamle sumeriske kongelister som bostedet for det første kongelige dynasti etter en stor flom. Selv om denne kongelisten mest sannsynlig er å betrakte som mytisk, har den antagelig visse opplysninger av historisk interesse. Stedet ble undersøkt av den franske arkeologen Henri de Genouillac mellom 1912 og 1914, og senere av Stephen Langdon mellom 1923 og 1933. I byen har arkeologiske utgravninger avdekket blant annet gravplasser, en ziggurat til ære for byguden Zababa og et tempel tilegnet gudinnen Inanna.
Historie.
Under Jemdet Nasr-perioden rundt 3100 f.Kr. var Kisj okkupert, men fikk oppgang som en av de voksende maktene i regionen under den tidlige dynastiske perioden.
Den sumeriske kongelisten hevder at Kisj var den første byen som hadde konger etter oversvømmelsen, begynnende med Jushur. Hans etterfølger er kalt for Kullassina-bel, men det er faktisk en setning i akkadisk som betyr «De alle er herrer». Således har en del forskere foreslått at betegnelsen kan ha hatt til hensikt å markere fraværet av en sentral autoritet i Kisj i en periode. Navnene på de neste ni kongene i Kisj forut for Etana er alle akkadiske ord for ulike dyr, eksempelvis er Zuqaqip en «skorpion». Det semittiske vesen av disse og andre tidlige navn assosiert med Kisj viser at dens befolkning hadde en betydelig semittisk komponent fra tidlig av i den nedtegnede historie.
Den tolvte kongen av Kisj på kongelista, Etana, er bemerket som «hyrden som steg opp til himmelen og samlet alle utenlandske land». Selv om hans styre ennå ikke er bevitnet arkeologisk, er hans navn funnet på senere skrifttavler, og Etana er tidvis betraktet som den første av kongene og selve grunnleggeren av Kisj. Den 21. kongen på listen, Enmebaragesi, skal ha erobret våpnene til Elam, og han er det første på listen som er bekreftet gjennom arkeologiske funn fra hans styre. Han er også kjent gjennom andre litterære referanser hvor han og hans sønn Aga av Kisj er portrettert som samtidige rivaler av Dumuzid, fiskeren og Gilgamesj, tidlige herskere av Uruk.
En del tidlige konger av Kisj er kjent via arkeologi, men er ikke nevnt ved navn på kongelisten. Blant disse er Utug (eller Uhub) som skal ha forsvart bystaten Hamazi i dets tidligste dager, og Mesilim som bygde templene i Adab og Lagasj hvor det synes som om han utøvde herredømme.
Det tredje dynasti i Kisj er unikt i og med at det begynner med en kvinne som «konge», Kubau, en tidligere en vertinne i et vertshus. Hun ble senere guddommeliggjort som gudinnen Kheba.
Deretter, selv om dets militære og økonomiske makt var avtagende, beholdt Kisj en sterk politisk og symbolsk betydning. Akkurat som Nippur i sør var kontroll over Kisj et hovedelement for å legitimere dominans i nord. På grunn av byens symbolske verdi la sterke herskere senere til den tradisjonelle tittelen «konge av Kisj», selv om de var fra Akkad, Ur eller Babylon. En av de tidligste som tok denne tittelen ved å underlegge seg Kisj var kong Mesannepada fra Ur. Også navnene på noen få guvernører av Kisj for andre herskere er kjent.
Sargon av Akkad kom fra området til Kisj. Byens skytsgud var Zababa (eller Zamama) i akkadiske tider, sammen med gudens hustru, Inanna.
Kisj fortsatte å være okkupert gjennom de gammelbabylonske, kassittiske og nyassyriske periodene og inn i klassisk tid, før byen til slutt ble forlatt.
Arkeologi.
Etter at ulovlige utgravninger av tavler begynte å skje på begynnelsen av 1900-tallet, identifiserte den franske arkeologen François Thureau-Dangin stedet som Kisj. Disse tavlene endte opp i rekke museer.
En fransk arkeologisk gruppe under Henri de Genouillac gjorde utgravninger ved Kisj mellom 1912 og 1914. De avdekket rundt 1400 gammelbabylonske tavler som ble spredt mellom Istanbuls arkeologiske museum og Louvre i Paris. En senere felles feltgruppe under ledelse av Stephen Langdon som arbeidet fra 1923 og fram til 1933 avdekket materialer som ble delt mellom Chicago og Ashmolean Museum i Oxford.
De faktiske utgravninger av Kisj ble innledningsvis utført av E. MacKay og senere av L. C. Watelin. Arbeide med levninger fra fauna og flora ble utført ved antropologen og arkeologen Henry Field.
I nyere tid har en gruppe fra universitetet Kokushikan i Japan ledet av Ken Matsumoto gjort utgravninger ved Kisj i 1988, 2000, og 2001. Den siste sesongen varte bare en uke.
Litteratur.
Goetze, Albrecht (1961): "Early Kings of Kish, Journal of Cuneiform Studies", vol. 15, no. 3, ss. 105–111


Frøya flyplass, Flatval.
Frøya flyplass, Flatval er en flyplass som ligger en kilometer nord for Flatval på øya Frøya i Sør-Trøndelag. Flyplassen ble åpnet 10. mai 1986. Rullebanen er 730 meter lang og 15 meter bred med asfaltdekke. Plassen er ikke sertifisert for fly tyngre enn 5,7 tonn eller over 10 seter.
Det er for tiden ikke ruteflyvning ved flyplassen. Tidligere var plassen hjemmebase for Frøya Flyklubb som er nedlagt.
Da Ørland hovedflystasjon fikk nye banelys, overtok Flatval de gamle lysene.
Flatval har ingen bemanning og ingen lufttrafikktjeneste. Luftrommet over flyplassen er ukontrollert luftrom opp til 3500 fot/ 1150 meter. Over dette er det Ørland innflygingskontroll (Ørland Approach) har kontroll over luftrommet, benevnt Ørland TMA.
Eksterne lenker.
Kilde:Norsk Luftsportforbund/Jeppesen: VFR Manual Norway (tidl.: Airfield Manual)


Geiranger sjøflyplass, Stranda kommune.
Geiranger sjøflyplass, Stranda kommune er en sjøflyplass som ligger innerst i Geirangerfjorden ved Geiranger i Stranda kommune i Møre og Romsdal fylke.


Jensen.
Jensen er et etternavn som betyr «sønn av Jens». Det er det mest vanlige etternavnet i Danmark, hvor det deles av ca 6 prosent av innbyggerne. Det er også et vanlig etternavn i Norge.


Næringskjede.
Næringskjeder er rekker av organismer der hvert ledd nærer seg av leddet foran og samtidig utgjør næring for leddet etter. Hver organisme befinner seg på sitt trofiske nivå
Det første leddet eller trofiske nivå i en næringskjede kalles en produsent. Produsentene er som regel planter, som gjør om energi i sollyset til kjemisk energi organismer kan benytte seg av. Denne prosessen kalles fotosyntese. Produsentene blir så spist av 1.-forbruker, som er neste ledd i næringskjeden. Disse kan videre bli spist av 2.-forbrukere. Det kan være flere ledd i en næringskjede, men det mye næring går tapt gjennom næringskjeden, så tallet på ledd er begrenset. Mange organismer kan hente næring fra flere forskjellige ledd i en næringskjede.
En næringskjede kan for eksempel bestå av gran, barkbille, hakkespett og hønsehauk. En slik næringskjede kalles en beitekjede, men i tillegg vil organismene brytes ned av nedbrytere, dekomponenter, som mikroorganismer og smådyr, gjennom en nedbryterkjede ("detrituskjede").
Næringspyramide.
En næringspyramide viser hvor mye energi hvert av leddene i en næringskjede representerer.
Energiutbytte.
Utbyttet av energi blir mindre og mindre dersom vi beveger oss oppover i næringskjeden, dette betyr at det er mest lønnsomt å spise planter/dyr som ligger lavt nede i en næringskjede.
Vi sier at mengden energi som blir igjen ifra ett ledd til neste i næringskjeden er 1/10.
Næringsvev.
Flere næringskjeder danner til sammen et næringsvev.


Gol flyplass, Klanten.
Gol flyplass, Klanten er en flyplass som ligger på Golsfjellet nord for Gol sentrum i Gol kommune i Buskerud.
Flystripen av gress er 1150 meter lang og er operativ året rundt. I 2011 ble deler av flyplassen asfaltert og en 660 meter lang asfaltstripe er plassert i gresstripen. Overgangen mellom den skal være sømløs. Om vinteren er stripen normalt ca. 800 meter.


Hiskia av Juda.
Hiskia (700-tallet f.Kr.) var ifølge Bibelen konge i tostammeriket i Israel. Navnet har også vært skrevet Esekias, som er en gresk form. Han regnes som en god konge som tjente Gud. Han gjorde mye for å fremme gudsdyrkelsen og fjernet avguder og offerhauger.
Han etterfulgte sin far Akas, som hadde vært en dårlig konge. Hiskia var konge på den tiden da tistammeriket gikk til grunne.
Beretningen når sitt høydepunkt i forbindelse med assyrernes angrep på landet. Assyrerkongen Sankerib kom i konflikt med flere av rikene i området og beseiret hæren som egypterkongen Shabaka hadde sendt for å hjelpe hans motstandere. På dette toget beleiret han Jerusalem (2 Kong 18–19), der kong Hiskia holdt stand, oppmuntret av profeten Jesaja. Det fortelles så at en engel kom og slo i hjel 185 000 assyriske krigere.
Det fortelles så at Hiskia ble dødssyk og at han ennå ikke hadde fått noen sønn. Derfor ble han mirakuløst helbredet og som et tegn på det lot Gud solens skygge gå noen trinn tilbake på et solur.
Han er også kjent for byggingen av Hiskias tunnel.


Grønnøra flyplass, Snåsa.
Grønnøra flyplass, Snåsa er en flyplass som ligger ca. 15 km sørvest for Snåsa sentrum i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Flyplassen ligger ved Grønørbukta på sørsiden av Snåsavatnet.


Fekting.
a> i fektekamp under sommer-Ol i 2004.
Fekting er kunsten å duellere med sverd. Sportsfekting som idrettsgrein regnes som en kampsport.
Historie.
Moderne fekting har sine fjerne røtter i gammel krigskunst, og helt tilbake i det gamle Egypt fantes det skoler for sverdkamp. Seinere skulle blant annet grekerne, romerne og våre egne vikinger se verdien i å lære seg våpenbruk. Å kunne svinge sverdet skikkelig var livsviktig for enhver kriger. Utover middelalderen utviklet våpnene seg kontinuerlig for å holde tritt med stadig bedre rustninger. Dette kappløpet tok slutt etterhvert som kruttvåpen gradvis fortrengte både sverd og rustninger fra slagfeltet.
Moderne fekting har sine aner fra den europeiske renessansen. Sverdet hadde blitt mindre viktig i krig, men var til gjengjeld det foretrukne våpenet i private dueller mellom de fine og adelige. I 1500-tallets Spania ble sverdet en del av det sivile dagligantrekket, og fekteskoler sørget for å gi unge adelsmenn kyndig opplæring i effektiv duellering. Den nye fektingen brakte med seg nye, lettere våpen, beregnet for hurtige støt heller enn tunge hugg. Floretten dukket opp som undervisningsvåpen, og fektekunsten ble del av det adelige dannelsesmønsteret. Flere lands regjeringer søkte etterhvert å forby privat duellering, eller i det minste begrense mannfallet ved å stoppe kampen straks noen var stukket til blods («first blood»). Dette prinsippet ble adoptert av seinere kårdefekting, hvor ikke bare de vitale områdene, men hele kroppen, er gyldig treffområde.
Sportsfekting.
Moderne sportsfekting vokste ut av den «klassiske» renessansefektingen og fikk angivelig sitt gjennombrudd under de første Olympiske leker i 1896. Fekting hadde blitt en sportsgren. Etter mange års uenigheter mellom den franske og italienske fekteskolen, ble FIE (Fédération Internationale d'Escrime) stiftet i 1913 for å utvikle et felles regelverk. Elektrisk registreringsutstyr ble innført i 1934, og gjorde dømmingen av den hurtige, nye idretten langt lettere.
Våpentyper.
Det finnes tre typer våpen innen sportsfekting: kården, floretten, og sabelen.
Utstyr.
En komplett fektedrakt består av jakke, bukse, maske, undervest (plastron), hanske, susp, sokker, sko, våpen og ledning. I tillegg kan det være praktisk med bag, testboks og verktøybag (de to sistnevnte dersom man selv vedlikeholder våpenet). Trener man hjemme kan det være lurt med treningsvåpen (eks. kårde med støtsignal). Jakken og buksen er laget av kevlar eller ett annet egnet materiale, og skal tåle et trykk på 800 Newton pr mm² (altså 800 megapascal eller omtrent 8 000 ganger lufttrykket), masken skal tåle et trykk på 1 600 Newton pr mm². Disse kravene er satt for å unngå skade dersom et våpen mot formodning skulle brekke. Sikkerhetskrav har blitt utviklet fortløpende basert på erfaringer. Skader er svært sjelden i sporten.
Alt dette utstyret er ikke like nødvendig, og i treningssammenheng kan man klare seg meg rimeligere utstyr, da kravene til treningsutstyr ikke er like høye. Mange klubber låner ut utstyr til nybegynnere. Mesteparten av utstyret har høy kvalitet og lang levetid.
Pisten.
Konkurranseområde i fekting kalles pist, og er 1,5-2 meter bredt og 14 meter langt, og består i praksis av et finvevet teppe av kobbertråd eller et annet egnet materiale. Pisten deles på midten av en tverrlinje. To meter fra tverrlinjen er det på begge sider en gardlinje, hvor fekterne har sin utgangstilling ved kampstart og treff. Pistens overflate er elektrisk ledende, slik at treff på denne ikke blir registrert.
Turneringsregler.
I turneringer brukes to systemer: puljesystemet og cupsystemet (eliminering).
I puljesystemet er kampene begrenset til 4 minutter effektiv tid og vinnes av den som først får 5 gyldige treff på motstanderen. Hvis ingen klarer dette innen tidens utløp, vinner den som har fått flest treff. I hver puljeomgang går de beste videre etter at alle har møtt alle i puljene (et visst antall fra hver pulje eller en prosentandel av det totale antallet fektere).
I cupsystemet går bare vinneren av en kamp videre til neste runde. Kampene varer 3×3 minutter, og vinnes av den som først når 15 treff, eller har flest treff ved kamptidens utløp.
I både pulje- og cupsystemet vil uavgjort gi en forlengelse av kampen på maksimum ett minutt. Kampen blir avbrutt ved første treff. Dersom kampen fremdeles er uavgjort, avgjøres den med loddtrekning.
I OL og VM benyttes en kombinasjon av pulje- og cupsystemet.
OL.
Fekting har vært med på det olympiske programmet siden starten av de moderne Olympiske lekene i Athen i 1896. Kvinner fikk lov å delta for første gang i 1924 i Paris.
I Norge.
Fekting i Norge har lange tradisjoner. Sporten ble allerede i 1906 organisert ved stiftelsen av Oslo Fekteklub. Dette var kimen til at Norges Fekteforbund ble stiftet i 1911, og at Norge var ett av 9 europeiske land som bidro til å stifte FIE.
Her i landet fektes det bare med kårde, siden det er i akkurat dette våpenet Norge viser resultater. Claus Severin Mørch fra Bygdø fekteklubb tok i 2005 bronsemedalje i senior-VM. Sturla Torkildsen fra Njård fekting tok i 1999 bronse i EM for juniorer. Sturla var Norges eneste norske deltager under OL i Beijing 2008. Fredrik Backer fra Njård fekting ble Europamester U23 i 2008 og har tatt to bronser i Junior-VM. Det norske juniorlandslaget for gutter tok VM sølv i lagkonkurransen i junior VM 2005. Mariella Fossum fra Bygød tok sølv i kadettkonkurransen samme året.
Njård fekting er også flere ganger Nordiske mestre i lag for herrer de siste årene og har en 6. Plass fra Europacupen i 2007 (Fektingens Champions league).
Beste norske plassering i OL er Bartosz Piasecki, Bygdø Fekteklubb med sølv fra sommer-OL i London 2012. Beste plassering før det var Nils Koppang, Oslo fekteklub, med 11. plass fra 1984.


BGM-109 Tomahawk.
Tomahawk Land Attack Missile (TLAM) er et subsonisk kryssermissil med lang rekkevidde og korte vinger. Det ble utviklet av General Dynamics på 1970-tallet og var opprinnelig utviklet som et lavtflyvende missil med middels til lang rekkevidde som skulle kunne skytes opp fra neddykkede ubåter. Missilet har blitt videreutviklet og blir idag produsert av Raytheon. Noen missiler har også blitt produsert av McDonnell Douglas.
Tomahawk er opprinnelig navnet på de amerikanske indianernes stridsøks, og blir brukt som navn på rakettvåpnene for å dempe inntrykket av farene og lidelsene ved bruk av dem.


Quiche.
Quiche er en pai laget av egg og fløte i en butterdeigsform. Andre ingredienser som hakket kjøtt eller grønnsaker tilsettes ofte eggene før quichen stekes. I Quiche Lorraine tilsettes fløte og stekt bacon, men ikke ost.


Tristan Tzara.
Tristan Tzara (født Sami Rosenstock, død 24. desember 1963) var en rumenskfødt poet og essayist. Tzara bodde mesteparten av livet i Frankrike, og er kjent som en av grunnleggerne av dada-bevegelsen i Zürich i 1916.


Morgan Kane.
Morgan Kane er en romanhelt fra en bokserie skrevet av den norske forfatteren Kjell Hallbing, under pseudonymet «Louis Masterson».
Morgan Kane-serien er blitt den største suksess i moderne norsk underholdningslitteratur, og er enestående i norsk bokbransje. De 83 bøkene i serien er solgt i ca. 11 millioner eksemplarer bare i Norge. I tillegg er en del bøker utkommet i ti andre land – totalt 15 millioner. Bøkene har også solgt godt i Sverige og Finland.
Den første boken, "Uten nåde", utkom i 1966. Serien består av i alt 83 titler. Noen historier om Morgan Kane er også tegnet og utgitt som tegneseriealbum (se mer under).
Morgan Kanes «historie».
Morgan Kane, som er en fiktiv figur i en delvis historisk korrekt bakgrunn, ble født i 1855 ved en landevei ved Santa Fe. Foreldrene var de irske immigrantene Brendan og Gwen Cairn.
«Knuste vogntog var det første han fikk se», heter det i Benny Borgs norsktoppslager "Balladen om Morgan Kane" med tekst av Louis Masterson fra 1972. Begge foreldrene ble kort tid etter Morgan Kanes fødsel drept i et indianeroverfall.
Bare 16 år gammel drepte Morgan Kane for første gang, da han knivstakk en viss Walsh som stod bak overfallet der foreldrene hans døde. I 1874 ble han speider for kavaleriet og deltok i indianerkrigene i Texas. Deretter prøvde han seg uten særlig hell som gullgraver i Sør-Dakota, før han igjen vervet seg til kavaleriet under general Custer. Han deltok sommeren 1876 i slaget mot sioux-indianerne ved Little Big Horn, hvor general Custer døde. Etter Little Big Horn forlot Morgan Kane kavaleriet, og startet sin karriere som revolvermann sammen med Billy the Kids gjeng.
På slutten av 1870-tallet opererte Morgan Kane under navnet «El Gringo» som revolvermann i grenselandet mellom Arizona og Mexico. Han var medlem av gjengen til den mexicanske banditten El Coyote. Etter at det kom til fiendskap mellom de to, streifet Morgan Kane omkring inntil han på begynnelsen av 1880-tallet ble vervet av Texas Rangers. Mellom 1882 og 1885 møtte Morgan sin kommende hustru Linda Swift og ble for første gang vervet som U.S. Marshal.
Etter to års ekteskap ble Linda myrdet. Kane ga fra seg marshalstjernen og tok hevn, en hevn som sprer seg over 3 bøker. Etter dette ble han igjen marshal, og kjempet blant annet mot mange historiske revolvermenn fra vestens historie. Kanes overordnede ble tiltagende bekymret for hans ekstreme voldsbruk, store alkoholkonsum og mulige mentale ustabilitet. På slutten av 1890-tallet ble han «stuet bort» som U.S. Marshal for Alaska-territoriet. I 1898 fikk han sparken.
Etter det reiste Morgan Kane en del rundt, og tok mange forskjellige jobber. Han var blant annet spesialagent og livvakt for Theodore Roosevelt, og deltok i invasjonen av Cuba. Kane blir satt til å jakte på The Wild Bunch og ender med å samarbeide med Butch Cassidy og Sundance Kid i stedet for å arrestere dem. Sundance Kid og Jesse Rawlins blir drept og Cassidy og Kane drar hver sin vei.
Morgan Kanes helse ble etter dette bare dårligere og dårligere. I 1910 deltok han på Pancho Villas side i borgerkrigen i Mexico. Her møtte han sin ukjente (og eneste) sønn «Diablito» Paco Galàn. Morgan Kane rakk å bli gjeninnsatt som U.S. Marshal, før han i den siste boken Hallbing fikk skrevet ble skutt i en forlatt by nær Mexico. Mest sannsynlig døde han her. Sønnen reiste derimot til Europa og ble matador.
Signalement og egenskaper.
Det er blitt påpekt at deler av Kanes fysiske fremtoning ligner den anonyme, franske marineløytnanten i Joseph Conrads "Lord Jim".
Tegneserien om Morgan Kane.
Flere av Morgan Kanes eventyr er også gjengitt i tegneserieform. Alle historiene ble tegnet av Ernst Vevle Olsen (også kjent under pseudonymet "Ernst Meister"). Den første historien gikk først som serie i det norske magasinet «Western» fra nr.1 1974. Historien var «Billy Gouldens hevn», og ble året etter trykket i det første tegneseriealbumet om Morgan Kane; «El Gringo». Det er gitt ut 6 tegneseriealbum om Morgan kane, der tre har fått to opplag.
Fotoroman.
I 1976 ankom amerikaneren Duke Kelly Norge med planer om å lage en Morgan Kane-film. Det ble imidlertid ikke realisert. Istedet ble det laget en fotoroman til bladet «Western», hvor Duke Kelly spilte Morgan Kane, Kjell Hallbing den grimme skurken, Finn Arnesen en stakkars gullgraver som ble myrdet av Hallbing og fotomodellen Randi Klemetsen spilte kvinnen i nød.
Portrett.
Portrettet av Morgan Kane som er systematisk benyttet på alle Kane-bøkene, -novellene, -plakatene, -rundskrivene og annet materiell som er utsendt, er laget av den spanske tegneren Noiquet. Selv om portrettet ikke er spesialtegnet for serien, er ingen i tvil om at dette er Morgan Kane.


New York Stock Exchange.
New York Stock Exchange (NYSE) er verdens største aksjemarked, beliggende på Wall Street i New York.
Handel på New York-børsen, i motsetning til elektroniske børser som NASDAQ, innebærer alltid kommunikasjon ansikt til ansikt på en post i børsen. Medlemmer av børsen som er interessert i å kjøpe og selge en bestemt aksje på vegne av investorer, samler seg rundt aksjens handelspost på børsgulvet.
En megler, som arbeider for et av børsens medlemsselskaper (han er altså ikke ansatt i børsen), opptrer som auksjonarius i et åpent utropsmarked for å bringe kjøpere og selgere sammen og håndtere den faktiske auksjonen. Ved behov kan megleren gjøre handelen lettere ved å sette egne penger på handelen (omkring 10% av tilfellene), i tillegg til å spre informasjon til tilhørerne som bidrag til å føre kjøpere og selgere sammen.
Kurser for hvert av selskapene som er notert på børsen, er offentlig tilgjengelig kontinuerlig. Børsen viser også indekser for bransjer og markeder. De mest kjente er Dow Jones og S&P 500.


Carolinahund.
Carolinahund regnes av mange som det amerikanske kontinentets opprinnelige hundetype, og som sådan går den også under navn som indianerhund og amerikansk dingo. Den er en typisk pariahund på alle måter, selv om den nå mer framstår som en hvilken som helst annen hunderase i hjemlandet USA. Den har fortsatt ikke fått anerkjennelse hverken av American Kennel Club eller FCI, men den anerkjennes som sådan av bl.a. United Kennel Club.
Opprinnelse og alder.
Ingen vet noe sikkert om denne hundens opprinnelse, men mange antar at den er svært gammel og kan ha kommet til dette kontinentet gjennom vandring over Beringstredet. Som sådan ble den oppdaget av "Dr. I. Lehr Brisbin, Jr"., som var professor i "biologi" ved University of Georgia. Dette skjedde ved Savannah River i Sør-Carolina, derav navnet "carolinahund".
Utseende, anatomi og fysikk.
Carolinahunden ligner på andre pariahhunder. Den har en litt langstrakt, slank og smidig kroppsbygning og et typisk trekantet litt langstrakt hode med stående spisse ører som er svært bevegelige (som for alle slike hunder). Pelsen er kort og glatt, og underpelsen tett på vinterstid (avhengig av temperatur). Beina er forholdsvis lange, slanke og muskuløse. Halen er forholdsvis lang og har gjerne noe buskete pels.
I størrelse varierer denne hunden fra ca. 43-61 cm i skulderhøyde og vekten ligger normalt på ca. 13,5-27 kg. Som pariahhund er den altså forholdsvis stor, men allikevel typisk på alle måter.
Bruksområde.
Carolinahund er først og fremst en god jakthund, vakthund og familiehund, men den har også en rekke andre kvaliteter. Dette er en hund som jakter aktivt med både syn, lukt og hørsel. I så måte blir den først og fremst å regne inn blant hetsende hunder, siden dette er dens naturlige jaktform, men den er også en ypperlig sporhund, tatt i betraktning dens meget velutviklede luktesans.
Lynne og væremåte.
Carolinahund er en primitiv hund som har mange av villhundes instinkter i behold. Den er svært alert og gjerne meget skeptisk til fremmede. Man kan trygt si at dette ikke er en hunderase som passer andre enn spesielt interesserte og svært erfarne hundefolk. Mot dem den kjenner og regner blant sine egne, er den derimot en ypperlig familiehund, som både er leken, snill og gjerne svært tolerant. Hunden passer imidlertid best for folk som er glade i friluftsliv og mye mosjon. Carolinahunder trenger dessuten oppgaver og utfordringer for å trives.
Annet.
Rasen regnes som svært sunn og trenger lite stell, annet en en gjennombørsting av pelsen og nok med mosjon.


Pedro de Sarrio.
Pedro de Sarrio var en av de spanske koloniherrers generalguvernører på Filippinene "ad interim" i to perioder.
Den første perioden var fra 30. oktober 1776 til juli 1778. Under denne tiden fortsatte han de militære operasjoner mot moroene (muslimene) på og rundt Mindanao. Den 12. oktober 1777 formidlet han den spanske forordning til "indio"-befolkningen (dvs. filippinerne) om dyrking av lin og hamp. Han ble i 1778 avløst av kanskje den mest fremstående av alle generalguvernøret øyriket hadde, José Basco y Vargas.
Etter Bascos fratreden ble Pedro de Sarrio på nytt generalguvernør "ad interim" den 22. november 1787, men styrke bare frem til 1. juli 1788. Under denne perioden måtte han forholde seg til et opprør i Ilocos som skyldtes det tobakksmonopolet som guvernør Basco hadde etablert.
Sarrio, Pedro de


Andrus Veerpalu.
Andrus Veerpalu (født 8. februar 1971 i Pärnu) er en estisk langrennsløper.
Veerpalu tok sølv på femmila under VM 1999 i Ramsau. Under VM 2001 i Lahtis ble han verdensmester på 30 km i klassisk stil.
I OL 2002 i Salt Lake City ble det sølvmedalje på femmila, og gull på 15 km. Fire år senere forsvarte han gullet på 15 km under OL 2006 i Torino.
Under Ski-VM 2009 i Liberec, Tsjekkia, vant Veerpalu igjen 15 km klassisk.
I 2011 ble det kjent at Veerpalu har testet positivt på veksthormoner under rennene i Otepaa. På grunn av dopingprøven, la Veerpalu opp like før VM i Oslo.
I 2005 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.


Bjørn Johansen (fotballspiller).
Bjørn «Bummen» Johansen (født 7. september 1969) er en tidligere norsk fotballspiller. Johansen debuterte for Tromsø IL i 1987, og var i en årrekke fast inventar på TILs midtbane. Han har også spilt for Viking og den svenske klubben Helsingborg. I tillegg har han spilt aldersbestemte landskamper for Norge, og regnes av mange for å være en av de beste spillerne som aldri har fått prøve seg på. Denne oppfatningen er, ikke overraskende, særlig utbredt blant TIL-supporterne. «Bummen» la opp etter 2005-sesongen. Han er fra 2006 ekspertkommentator i TV 2. Fra 2011 er han hovedtrener for Finnsnes IL


Bjørkefiken.
Bjørkefiken ("Ficus benjamina") er en lettstelt stueplante.
Stell.
Planten skal ikke ha direkte sollys og rikelig med vann. Den bør vannes til faste tider, om sommeren på morgenen, om vinteren på kvelden. Av og til trenger den en dusj med lunkent vann fra en sprayflaske.
Allergi.
Planten kan fremkalle allergi hos kjæledyr eller små barn.


Charles II de Lorraine de Vaudémont.
Charles II de Lorraine de Vaudémont (født 20. april 1561 i Nomeny nær Metz i Frankrike, død 30. oktober 1587 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1578 av pave Gregor XIII.
Han var onkel til kardinal Charles de Lorraine-Vaudémont (kreert 1589).


FA Community Shield.
FA Community Shield er et engelsk fotballtrofe som blir avgjort i en årlig kamp mellom vinneren av Premier League og vinneren av FA-cupen. Vinner et lag "The double" (både Premier League og FA-cupen) spiller de mot det laget som ble nummer to i Premier League. Kampen blir spilt helgen før Premier League starter. I årene 2002 og fram til 2006 har kampen blitt spilt på Millennium Stadium i Wales, men fra 2007 spilles den på Wembley Stadium i London.
Tidligere het denne turneringen FA Charity Shield, men den skiftet navn til Community Shield i 2002.
Historie.
Charity Shield ble første gang spilt i 1908, og erstattet Sheriff of London Charity Shield som ble innført i 1898/99 (selv om den turneringen dukket opp igjen et par ganger og ble spilt i tillegg til Charity Shield).
På samme måte som Sheriff of London Charity Shield var dette i starten en turnering mellom et profesjonelt lag og et amatørlag. I den første turneringen som ble spilt var Manchester United profflaget, mens Queens Park Rangers var amatørene. Etter en stund gikk en bort fra konseptet proff mot amatør, og turneringen utviklet seg gradvis til en kamp mellom vinner av The Football League og vinneren av FA-cupen. En del unntak fra denne regelen ble det, blant annet i 1950 og 1961.
Fra 1959 ble kampen flyttet til starten på sesongen, og i 1974 laget Ted Croker, FA sekretæren, formatet som ble standard fram til 2001. Fra den tid var kampen mellom vinner av serie og FA-cupen, kampen gikk på den nasjonale fotballarenaen, og penger fra billettsalg skulle gå til veldedighet.
Fra 1994 ble det ved uavgjort resultat ekstraomganger og eventuelt straffespark. På grunn av tvilsomme økonomiske bidrag som ble gitt i forbindelse med kampen skiftet en navn til Community Shield i 2002. Dette ble gjort for å reformere turneringen (unngå negative assosiasjoner).


Giovanni Vincenzo Gonzaga.
Giovanni Vincenzo Gonzaga (født 8. desember 1540 i Palermo i Italia, død 23. desember 1591 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1578 av pave Gregor XIII.
Han var bror til kardinal Francesco Gonzaga (kreert 1561) og nevø til kardinal Ercole Gonzaga (1527). Øvrige kardinaler i slekten var Francesco Gonzaga (1461), Sigismondo Gonzaga (1505), Pirro Gonzaga (1527), Scipione Gonzaga (1587), Ferdinando I Gonzaga (1607) og Vincenzo II Gonzaga (1615).
Gonzaga, Giovanni Vincenzo
Gonzaga, Giovanni Vincenzo
Gonzaga, Giovanni Vincenzo


Gaspar de Quiroga y Vela.
Gaspar de Quiroga y Vela
Gaspar de Quiroga y Vela (født 13. januar 1512 i Madrigal de las Altas Torres ved Avila i Spania, død 12. desember 1594 i Madrid) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var i kong Filipp II av Spanias tjeneste før han ble biskop av Cuenca i 1571. I 1577 ble han erkebiskop av Toledo.
Han ble kreert til kardinal den 15. desember 1578 av pave Gregor XIII.


Storsteinnes.
Storsteinnes er et tettsted og administrasjonssenteret i Balsfjord kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Sørkjosen i Balsfjorden. Tettstedet er det største i kommunen, foran Nordkjosbotn.
Stedet.
Storsteinnes var tidligere et veiknutepunkt i fylket, men etter omgripende forandringer av veinettet, ble stedet liggende utenfor E6, som er hovedferselselsåren gjennom Troms.
Mange av arbeidsplassene som i dag finnes på Storsteinnes er tilknyttet kommunal service og administrasjon. Landbruket står også for en vesentlig del av arbeidsplassene i kommunen, både primærproduksjon og tjenesteyting. TINE har et stort meieri (osteproduksjon) og geitysteri på Storsteinnes, og det er også bedrifter som produserer fôr til husdyr og fisk.
I kommunesenteret finnes også handels- og servicebedrifter innenfor ulike bransjer; Hus- og Byggeleverandører (Maxbo og Byggmakker), flere Elektriske firmaer, Rørleggerforretninger, Klær og Sko, Gavebutikk, Bank (SB1 Nord-Norge), Vinmonopol, Sport, Optiker, Frisører, Prix, Rema 1000, Bilverksteder og Traktorsverksted. I tillegg både offentlig og privat Tannlege, kommunalt Legesenter, Apotek, Veterinærkontor. Pub, Kafeer og Spisesteder er også på Storsteinnes.
I idrettsparken på Moan er ny Idrettshall gjennreist etter storbrannen i 2010, og tas i bruk i juni 2012. Her finnes også Kunstgressbane, Skiskytteranlegg og Lysløype.
Midt-Troms Museums avdeling Fjordmuseet ligger her, og viser naturhistorie.
Tettstedet har også en fotballklubb som spiller i 5. divisjon, avd. 1 i Troms, Storsteinnes IL


Semiramis.
a> i en italiensk illustrasjon fra 1700-tallet.
Semiramis er navnet en av flere legendariske assyriske dronninger for antikkens grekere, hvor den nyeste var Semiramis II som Babylons hengende hager etter sigende ble bygd for.
Den virkelige og historiske figur bak de greske legender var Sammuramat, en assyrisk dronning av Shamshi-Adad V som styrte i tiden 824-811 f.Kr. Han var konge av Assyria og hersker av det nyassyriske rike, og dets regent i fire år inntil Shammuramats sønn Adad-Nirari III ble myndig eller gammel nok til å styre selv.
De greske legendene ble gjenfortalt av Diodorus Siculus, Junianus Justinus og Ktesias fra Knidos for å skape et bilde av henne og hennes forhold til kong Ninos, sistnevnte selv en mytisk konge av Assyria og ikke bevitnet i den assyriske kongeliste.
Navnet Semiramis kom også til å bli knyttet til ulike monumenter i vestlige Asia hvor den egentlige opprinnelsen var enten ukjent eller blitt glemt. Til sist kan hvert eneste mektig monument fra oldtiden fra Eufrat til Iran bli tilskrevet henne, selv Behistuninnskriften, en samling kileinnskrifter og skulpturarbeid på en bergvegg i byen Behistun i vestlige Iran, som egentlig tilhørte Dareios I av Persia. Den greske historikeren Herodot har tilskrevet henne de kunstige breddene som utgjorde Eufrat, og kjente hennes navn som bar en port i Babylon. Babylons hengende hager, regnet til en av de verdens syv underverker i den antikke verden, ble tilskrevet henne.


Wagram (Paris Metro).
Wagram er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.
Den ligger nær Avenue du Wagram, som er oppkalt etter slaget ved Wagram nordøst for Wien i Østerrike, der de franske styrker under Napoleon Bonaparte vant en avgjørende seier over østerrikerne i 1809.


Quai de la Gare (Paris Metro).
Quai de la Gare er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Quai de la Rapée (Paris Metro).
Quai de la Rapée er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Quatre Septembre (Paris Metro).
Quatre Septembre er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Abbesses.
Abbesses er en stasjon på metroen i Paris, og betjener linje 12.
Stasjonen ble åpnet i 1912, og er den dypeste i hele metronettet, med plattformer 30 meter under bakkenivå. Adgangen til togene skjer for det meste med heiser.
Stasjonen ligger ved vestsiden av bakkene opp til Montmartre. Inngangspartiet er formgitt av Hector Guimard (1867–1942), og er en av kun to originale som fremdeles eksisterer (den andre er ved Porte Dauphine).


Alexandre Dumas (Paris Metro).
Alexandre Dumas er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Alma Marceau (Paris Metro).
Alma Marceau er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Alésia (Paris Metro).
Alésia er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Anatole France (Paris Metro).
En av nedgangene til metro­stasjonen
Anatole France er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3, og er oppkalt etter den franske forfatteren Anatole France (eg. "Jacques Anatole François Thibault", 1844–1924).


Anvers (Paris Metro).
Anvers er en stasjon på grensen mellom 9. arrondissement og 18. arrondissement på metroen i Paris.
Stasjonen har sitt navn etter den nærliggende square d'Anvers "(Antwerpens plass)".
Stasjonen betjenes av linje 2. Den ble åpnet 7. oktober 1902.


Argentine (Paris Metro).
Argentine er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Assemblée Nationale (Paris Metro).
Assemblée Nationale er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Aubervilliers – Pantin – Quatre Chemins (Paris Metro).
Aubervilliers – Pantin – Quatre Chemins er en stasjon på metroen i Paris. Den ble åpnet 4. oktober 1979.
Metrostasjonen ligger der den romerske veien mellom Lutetia og øst-Flandern (nå N2) og veien mellom de franske kommunene Aubervilliers og Pantin krysser hverandre, derav navnet.


Avenue Emile Zola (Paris Metro).
Avenue Emile Zola er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Avron (Paris Metro).
Avron er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Basilique de Saint-Denis (Paris Metro).
Basilique de Saint-Denis er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Bel-Air (Paris Metro).
Bel-Air er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Billancourt (Paris Metro).
Billancourt er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Bir-Hakeim (Paris Metro).
Bir-Hakeim er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Blanche (Paris Metro).
Blanche er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Bobigny – Pantin – Raymond Queneau (Paris Metro).
Bobigny – Pantin – Raymond Queneau er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Boissière (Paris Metro).
Boissière er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Bolivar (Paris Metro).
Bolivar er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 7bis.


Botzaris (Paris Metro).
Botzaris er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 7bis.


Boucicaut (Paris Metro).
Boucicaut er en stasjon på metroen i Paris. Stasjonen ble åpnet i 1937 og er oppkalt etter Aristide Boucicaut (1810–1877), eieren av et av Paris' best kjente (og antagelig verdens første) varehus, Le Bon Marché.
Stasjonen betjenes av linje 8.


Boulogne Jean Jaurès (Paris Metro).
Boulogne Jean Jaurès er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Bourse (Paris Metro).
Bourse er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Bérault (Paris Metro).
Bérault er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Bréguet-Sabin (Paris Metro).
Bréguet-Sabin er en stasjon i 11. arrondissement på metroen i Paris.
Den har sitt navn etter gatene rue Bréguet, oppkalt etter en familie av kjente ur- og instrumentmakere og rue Saint-Sabin, oppkalt etter Charles-Pierre Angelesme de Saint-Sabin som var en kommunal embetsmann i 1700-tallets Paris.
Stasjonen betjenes av linje 5.


Brochant (Paris Metro).
Brochant er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Buttes Chaumont (Paris Metro).
Buttes Chaumont er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 7bis.


Buzenval (Paris Metro).
Buzenval er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Cadet (Paris Metro).
Cadet er en metrostasjon i Paris' 9. arrondissement. Stasjonen er knyttet til linje 7 og ble åpnet 5. november 1910. Den er oppkalt etter Rue Cadet (tidligere Rue de la Voirie), som igjen ble oppkalt etter Cadet de Chambine som eide mye av området gaten gikk gjennom. I området ligger ni jødiske synagoger, blant dem en askenasisk.
Metrostasjonen har arkitektonisk sett en klassisk inngang, slik de fleste metrostasjoner tidligere hadde. Hector Guimard stod for designet av disse. Plattformene er dekorert i det amerikanske flaggets farger.


Cambronne (Paris Metro).
Cambronne er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Campo Formio (Paris Metro).
Campo Formio er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Cardinal Lemoine (Paris Metro).
Cardinal Lemoine er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Carrefour Pleyel (Paris Metro).
Carrefour Pleyel er en stasjon på metroen i Paris. Stasjonen betjener linje 13.


Censier – Daubenton (Paris Metro).
Censier – Daubenton er en metrostasjon i Paris' 5. arrondissement. Stasjonen betjener idag metrolinje 7, og den ble åpnet 15. februar 1930 da metrolinje 10 som den opprinnelig var en del av ble forlenget til "Place d'Italie". Et år senere ble stasjonen lagt til linje 7.
Frem til 1965 var stasjonen kjent under navnet "Censier-Daubenton aux cuirs" (Censier – Daubenton lærmarked). Navnet henviste til lærmarkedet som lå langs bredden av elven Bièvre.
Metrostasjonens navn er en kombinasjon av det lokale stedsnavnet, Censier, og en oppkalling etter Louis-Jean-Marie Daubenton. Daubenton var en naturhistoriker som samarbeidet med Buffon om hans "Histoire Naturelle" (Naturhistorie). Han var dessuten den første direktøren for Muséum national d'Histoire naturelle, det naturhistoriske museet som ligger like ved stasjonen.
Nær stasjonen ligger videre den gotiske kirken Église Saint-Médard, Institut national agronomique Paris-Grignon som er en ingeniørsutdannelse innen agronomi og Université Paris 3 - Sorbonne Nouvelle med studieretninger innen blant annet humaniora og språk.


Chardon Lagache (Paris Metro).
Chardon Lagache er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Charenton – Ecoles (Paris Metro).
Charenton – Ecoles er en stasjon på linje 8 på metroen i Paris. Den er en av to stasjoner i Charenton-le-Pont kommune, en kommune med knapt innbyggere på litt mindre enn to kvadratkilometer. Den andre stasjonen i kommunen heter Liberté.
Stasjonen åpnet 5. oktober 1942 da linjen ble utvidet fra Porte de Charenton. Det var linjens østligste endepunkt til 19. september 1970, da linjen ble forlenget til Maisons-Alfort – Stade.
Det er to nedganger til stasjonen, som ligger under Rue de Paris. Den ligger øst i kommunen og er oppkalt etter kommunens eldste grunnskole «Aristide Briand-skolen». Stasjonen har to plattformer, skilt av jernbanesporene og følger standarden for metrostasjoner, nemlig en elliptisk bue dekket med hvite keramiske fliser.


Charles Michels (Paris Metro).
Charles Michels er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Charonne (Paris Metro).
Charonne er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Chemin Vert (Paris Metro).
Chemin Vert er en stasjon på grensen mellom 3. arrondissement og 11. arrondissement på metroen i Paris. Den betjenes av linje 8.
Stasjonen har navn etter gata Rue du Chemin-Vert "(«Den grønne veiens gate»)" som heter dette fordi den ble anlagt der en sti hadde gått mellom grønnsakhager som fantes i området.


Chevaleret (Paris Metro).
Chevaleret er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Château d'Eau (Paris Metro).
Château d'Eau er en stasjon på metroen i 10. arrondissement i Paris. Den betjenes av linje 4.
Stasjonens navn er hentet fra gata Rue du Château-d'Eau som i 1828 fikk navn etter en fontene fra 1811 som var plassert i den ene enden ved nåværende Place de la République.
Stasjonen ble åpnet 21. april 1908. Den er rikt utsmykket. To nedganger er utstyrt med balustrader tegnet av Hector Guimard i 1900 for "Compagnie générale du Métropolitain de Paris". De ble offisielt klassifisert og merket som historiske monument ved et vedtak av 29. mai 1978.


Château-Landon (Paris Metro).
Château-Landon er en metrostasjon i Paris' 10. arrondissement. Stasjonen er knyttet til metrolinje 7 og ble åpnet 5. november 1910. Den har fått sitt navn etter Rue Château-Landon, som igjen ble oppkalt etter familien Château-Landon fra Seine-et-Marne. Denne veien er sammen med rue du Faubourg-Saint-Martin en del av den romerske veien fra Lutetia til øst-Flandern via Saint-Denis.
Stasjonen vil bli endestasjon for den fremtidige linje 15 som vil bestå av linjene 3bis og 7bis. Disse er planlagt sammenslått før 2013.


Château Rouge (Paris Metro).
Château Rouge er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Cité (Paris Metro).
Cité er en stasjon på metroen i 1. og 4. arrondissement i Paris, og betjenes av linje 4.
Stasjonen ligger på øya Île de la Cité i Seinen, som er byens geografiske og historiske sentrum.


Cluny la Sorbonne (Paris Metro).
Cluny la Sorbonne er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Colonel Fabien (Paris Metro).
Colonel Fabien er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Commerce (Paris Metro).
Commerce er en stasjon på metroen i Paris i 15. arrondissement. Den betjenes av linje 8.
Stasjonen har sitt navn etter gata og parken av samme navn i bydelen Grenelle. Nedgangene befinner seg ved parken. Siden rue du Commerce er en trang gate er plattformene forskjøvet i forhold til hverandre.
Stasjonen ble åpnet 27. juli 1937.


Convention (Paris Metro).
Convention er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Corentin Cariou (Paris Metro).
Corentin Cariou er en metrostasjon i Paris' 19. arrondissement. Stasjonen er knyttet til metrolinje 7 og ble åpnet 11. november 1910.
Inntil 1946 het stasjonen "Pont de Flandre", den var oppkalt etter Rue de Flandres bro over Canal de Saint-Denis. Rue de Flandre var hovedgaten i den franske kommunen La Villette, og den strakk seg til porten i Paris' bymur kalt Porte de La Villette. I 1946 ble den oppkalt etter Corentin Cariou, (1898–1942), medlem av rådet i det 19. arrondissement. Han ble fusillert av den tyske okkupasjonsmakten under den annen verdenskrig.


Corentin Celton (Paris Metro).
Corentin Celton er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Corvisart (Paris Metro).
Corvisart er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Courcelles (Paris Metro).
Courcelles er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Couronnes (Paris Metro).
Couronnes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Cour Saint-Emilion (Paris Metro).
Cour Saint-Emilion er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 14.


Crimée (Paris Metro).
Crimée er en metrostasjon i Paris' 19. arrondissement. Stasjonen er knyttet til metrolinje 7 og ble åpnet 5. november 1910.
Stasjonen har fått navn etter området der Krimkrigen (1855-'56) fant sted, Crimée er det franske navnet på Krim ved Svartehavskysten. I den krigen deltok tropper fra Tyrkia, Storbritannia, Frankrike og Piemonte i kampene mot russiske tropper. Krigen ble avsluttet ved Parisdeklarasjonen.
I nærheten av stasjonen ligger blant annet Canal de l'Ourcq som ender i Bassin de la Villette (en kunstig innsjø), og handelssenteret avenue de Flandre.


Croix de Chavaux (Paris Metro).
Croix de Chavaux er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Créteil – L'Echat (Paris Metro).
Créteil – L'Echat er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Créteil – Université (Paris Metro).
Créteil – Université er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Danube.
Danube er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 7bis.


Dugommier (Paris Metro).
Dugommier er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Dupleix (Paris Metro).
Dupleix er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Ecole Militaire (Paris Metro).
Ecole Militaire er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Ecole Vétérinaire de Maisons-Alfort (Paris Metro).
Ecole Vétérinaire de Maisons-Alfort er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Edgar Quinet (Paris Metro).
Edgar Quinet er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Église d'Auteuil (Paris Metro).
Église d'Auteuil er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjenes av linje 10.
Historikk.
Frem til 15. mai 1921 het denne stasjonen "Wilhem", oppkalt etter den franske forfatteren Guillaume-Louis Bocquillon som brukte navnet som psevdonym. Etter den første verdenskrig var det en offentlig tjenestemann som var overbevist om at stasjonen hadde blitt oppkalt etter Keiser Vilhelm II av Tyskland, denne tjenestemannen sørget for at stasjonen ble omdøpt.


Église de Pantin (Paris Metro).
Église de Pantin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Esplanade de la Défense (Paris Metro).
Esplanade de la Défense er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Etienne Marcel (Paris Metro).
Etienne Marcel er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Europe (Paris Metro).
Europe er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Exelmans (Paris Metro).
Exelmans er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Faidherbe Chaligny (Paris Metro).
Faidherbe Chaligny er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Falguière (Paris Metro).
Falguière er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Filles du Calvaire (Paris Metro).
Filles du Calvaire er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Félix Faure (Paris Metro).
Félix Faure er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Fort d'Aubervilliers (Paris Metro).
Fort d'Aubervilliers er en stasjon på linje 7 i Paris' metro. Den ble åpnet 4. oktober 1979.
Stasjonen i Aubervilliers har blitt oppkalt etter et av de seksten fortene som ble bygget som en første forsvarsring utenfor Paris' bymurer mellom 1841 og '45. Denne ringen befant seg på et kanonskudds avstand fra bymurene.


Gabriel Péri Asnières – Gennevilliers (Paris Metro).
Gabriel Péri Asnières – Gennevilliers er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Garibaldi (Paris Metro).
Garibaldi er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Gaîté (Paris Metro).
Gaîté er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


George V (Paris Metro).
George V er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Glacière (Paris Metro).
Glacière er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Goncourt (Paris Metro).
Goncourt er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 11.


Guy Môquet (Paris Metro).
Guy Môquet er en stasjon på metroen i Paris. Stasjonen betjener linje 13.
Minneutstilling.
På en av plattformene er det et vindu med utstilling av fotografier av Guy Môquet, foreldrene, hans siste brev og diverse dokumenter.


Hoche (Paris Metro).
Hoche er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Iéna (Paris Metro).
Iéna er en stasjon i 16. arrondissement på metroen i Paris.
Stasjonen har sitt navn etter Avenue de Iéna som er oppkalt etter den tyske byen Jena der Napoleon I seiret i et slag mot den prøyssiske hæren.
Stasjonen betjenes av linje 9.


Jacques Bonsergent (Paris Metro).
Jacques Bonsergent er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Jasmin (Paris Metro).
Jasmin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Javel André Citroën (Paris Metro).
Plattform på Javel André Citroën
Javel André Citroën er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Jourdain (Paris Metro).
Jourdain er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 11.


Jules Joffrin (Paris Metro).
Jules Joffrin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Kléber (Paris Metro).
Kléber er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


La Chapelle (Paris Metro).
La Chapelle er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


La Fourche (Paris Metro).
La Fourche er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Lamarck Caulaincourt (Paris Metro).
Lamarck Caulaincourt er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


La Muette (Paris Metro).
La Muette er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


La Tour Maubourg (Paris Metro).
La Tour Maubourg er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Laumière (Paris Metro).
Laumière er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Ledru-Rollin (Paris Metro).
Ledru-Rollin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Le Kremlin Bicêtre (Paris Metro).
Le Kremlin Bicêtre er en parisisk metrostasjon på linje 7s sydlige sidelinje til Villejuif – Louis Aragon. Metrostasjonen befinner seg i den franske kommunen Le Kremlin Bicêtre og den ble åpnet 10. desember 1982.
Stasjonen har fått sitt navn etter "Le Sergeant du Kremlin", et revyteater som ble grunnlagt av en russisk immigrant rundt 1896, og "Bicêtre" som er en forfranskning av Winchester. Biskopen av Winchester var en av landeierne her.
Nær stasjonen ligger Bicêtres universitetssykehus, og den ligger ved begynnelsen av motorveien RN7 mellom Paris og Lyon.


Le Peletier (Paris Metro).
Le Peletier er en metrostasjon i Paris' 9. arrondissement. Stasjonen er knyttet til metrolinje 7 og ble åpnet 6. juni 1911.
Stasjonen er oppkalt etter Louis Le Peletier de Morfontaine som var «prévôt des marchands» (handels-prefekt) 1784-'89, og dermed den siste som innehadde denne føydale stillingen før den opphevet under den franske revolusjon.
Fra 1821, frem til den i 1873 ble ødelagt av brann, holdt Opéra National de Paris til i "Salle Peletier" i Rue le Peletier. Etter brannen flyttet operaen til Opéra Garnier. Operaen var det første teateret som brukte gasslamper til å lyse opp scenen. Et maleri av Degas' viser den gamle operaens dansefoajé.


Les Gobelins (Paris Metro).
Les Gobelins er en metrostasjon på grensen mellom Paris' 5. og 13. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinje 7, og den ble åpnet 15. februar 1930.
Stasjonen har fått sitt navn etter familien Gobelin som begynte å fremstille fargestoffer for tekstiler ved breddene av elven Bièvre, og som fra 1662 av eide en fabrikk som fremstilte veggtepper. Denne fabrikasjonen fortsatte frem til fabrikken (som ligger ved siden av metrostasjonen) ble overtatt av Ludvig XIV.


Les Halles (Paris Metro).
Kart over det under­jordiske stasjons­komplekset
Les Halles er en stasjon på metroen i Paris, ved det gamle grossistmarkedet Les Halles.
Stasjonen betjener linje 4.


Les Sablons (Paris Metro).
Les Sablons er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Voldsløkka.
Voldsløkka gressbane, sett mot nord.
Voldsløkka er et strøk i bydel Sagene i Oslo.
Voldsløkka er et stort område i Oslo med flere idrettsbaner, lokalisert mellom Stavangergata og Biskop Heuchs vei. Voldsløkka er formelt sett en del av bydel Sagene, og drives og utvikles derfor av Indre Øst-midler, men Voldsløkka grenser også til bydel Nordre Aker ved Biskop Heuchs vei.
Voldsløkka er et naturlig område å oppsøke for alle som bor på Sagene/Bjølsen og Tåsen/Bakkehaugen. På området er det lekeplass, skate-ramp, idrettshaller, fotballaget Skeids hjemmebane, hall til innebandy, utallige fotballbaner både gress, kunstgress og grus, tre volleyballbaner, fire tennisbaner, så vel som et stort gressareal, hvor nesten alt kan praktiseres, og om vinteren to bandy-/isbaner. Mange folk trekkes til Voldsløkka, og alt fra profesjonelle utøvere, bedriftslag, mosjonister til folk som nyter livet, barnefamilier og hundeluftere bruker dette friluftsarealet store deler av døgnet, hele året. De store idrettsplassene gjør at både organiserte og uorganisert idrett kan holde på samtidig.
Det planlegges bygging av ny fotballstadion for Skeid samt boliger på området. Dersom dette blir en realitet vil enda flere folk sogne til området i fremtiden. Planene er i dag at boliger skal legges til eksisterende industriområde.
Historie.
Navnet Voldsløkka kommer fra en overrettsprokurator ved navn N.E.R. Wold, som kjøpte et jordstykke i år 1780. I følge Oslo byleksikon kan bebyggelsen på Sagene spores tilbake til 1300-tallet. Sagene var en liten sagbruk- og industriarbeiderlandsby ved en av hovedveiene inn til byen, noe som gjorde området til et viktig knutepunkt fra 1600-tallet og i de påfølgende århundrene. «Etter Christianias grunnleggelse forsøkte Kongen og byens myndigheter å få mer bosetting på Sagene. Folk som hadde slått seg ned på Grønland, nedre Vaterland og i Piperviken, skulle enten flytte inn i byen under festningen, eller opp til Sagene.»
På slutten av 1800-tallet båndla jernbanen tomtegrunn til en mulig toglinje mellom Øst- og Vestbanestasjonene via Grefsen. Sporet kom aldri, men planen hindret annen utbygging og sikret dermed plass for Voldsløkka, slik vi kjenner den i dag. Turveien som går tvers over Voldsløkka følger et påtenkt sporområde for tog.
I dag preges Sagene ikke lenger av små trehus, men av boligblokker. Utbyggingen av Bakkehaugen startet i 1933, etter fradelingen av tomter fra gården med samme navn. Mellom Sagene og Bakkehaugen ligger Voldsløkka, opprinnelig som en del av Bjølsen gård.
Voldsløkka er i dag et viktig senter for Osloidretten, og det var Oslos varaordfører fra 1945 til 1948, Rolf Hofmo, som sørget for tilretteleggelsen av idretten på Voldsløkka og en del andre grøntarealer i Oslo. Han mente at idrettens formål var folkehelseidealet – at idretten var et ledd i strevet for å skape «det sunne mennesket». Hofmo knyttet dette idealet sterkt til arbeiderklassens frigjøring. Hans tanke var at dersom idretten skulle tjene folkehelsen måtte den rekke ut til alle og være allsidig. I 1956 la Plan-og anleggskontoret i Oslo kommune frem en plan der idretten ble presentert som en viktig samfunnsfaktor, «et sosialpolitisk spørsmål». Alle skulle «ha høve til å ta aktiv del i idretts- og bevegelseslivet». For å nå målet kunne ikke kommunen bygge dyre anlegg for de få, et nytt prinsipp skulle brukes. Kommunen skulle drenere store areal og så dem til med gress. Deretter skulle det stikkes ut banefelt. Slik ble Ekebergfeltet til i 1947 og senere fulgte Voldsløkka og Valle-Hovin. Ved denne politikken ble byens idrettsareal i løpet av 1950-årene tidoblet.
Jernbanens båndlegging av Voldsløkka-arealet, og Hofmos og Oslo kommunes arbeid for folkehelsen, var altså hovedårsakene til at Voldsløkka fortsatt er et stort planert område med gress og idrettsbaner mellom Sagene og Bakkehaugen.


Liberté (Paris Metro).
Liberté er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Liège (Paris Metro).
Metrotog på vei inn på Liège stasjon.
Liège er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Louise Michel (Paris Metro).
En av nedgangene til metro­stasjonen
Louise Michel er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.
Historikk.
Frem til 1946 hadde stasjonen navnet "Vallier", etter et 2839m høyt fjell i Pyreneene, i nærheten av Val d'Aran.
Den 1. mai 1946 ble den omdøpt til minne om den franske anarkisten og kommunarden
"Louise Michel".


Lourmel (Paris Metro).
Lourmel er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Louvre Rivoli (Paris Metro).
Plattformene har utstil­lings­kabinetter med kopier av antikk kunst
Louvre Rivoli er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Mabillon (Paris Metro).
Mabillon er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Mairie de Clichy (Paris Metro).
Mairie de Clichy er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Mairie de Saint-Ouen (Paris Metro).
Mairie de Saint-Ouen er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Tor Egil Johansen.
Tor Egil «Toro» Johansen (født 8. august 1950) er en tidligere fotballspiller. «Toro» var midtbanespiller, og var landslagskaptein ved 14 anledninger på 1970-tallet. Han spilte klubbfotball for Skeid og Lillestrøm, og spilte 52 landskamper for. Han scoret sju landslagsmål.
Johansen spilte 327 klubbkamper for Skeid, derav 166 i toppserien, og ble cupmester i 1974. I 1976 ble «Toro» signert av Lillestrøm. Han spilte to sesonger for LSK, og ble seriemester begge sesongene. Han ble også cupmester med LSK i 1977. Året etter returnerte han til Skeid.


Mairie d'Ivry (Paris Metro).
Mairie d'Ivry er endestasjon for den parisiske metroens linje 7s sydøstlige sidelinje. Metrostasjonen befinner seg i den franske kommunen Ivry-sur-Seine og den åpnet 1. mai 1946.


Maison Blanche (Paris Metro).
Maison Blanche er en metrostasjon i Paris' 13. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinje 7, og den ble åpnet 7. mars 1930 som stasjon for metrolinje 10 mellom Place d'Italie og Porte de Choisy. 26. april 1931 ble stasjonen overført til linje 7. Syd for denne stasjonen deler linje 7 seg i to, med endepunktene Mairie d'Ivry i sydøstlig retning og Villejuif – Louis Aragon i sydlig retning. Det er fremtidige planer om å forlenge linje 14 til denne stasjonen via metrostasjon Olympiades.
Stasjonen bærer det samme navnet som bydelen den ligger i, begge er oppkalt etter et kjent herberg, "Maison Blanche" – "det hvite hus". En gate nær stasjon Tolbiac har også dette navnet. Metrostasjonen var 6. oktober 1995 åsted for et attentat foretatt av algirske islamistiske ekstremister (GIA). 18 mennesker ble skadet.
Det er fire innganger til stasjonen: Avenue d'Italie ved 119, avenue d'Italie; Rue du Tage ved 162, avenue d'Italie; Rue de la Vistule ved 103, avenue d'Italie og Rue Bourgon ved 144, avenue d'Italie.
Nær stasjonen ligger det asiatiske kvarteret og Maison Blanche-kvarteret.


Maisons-Alfort – Les Juilliottes (Paris Metro).
Maisons-Alfort – Les Juilliottes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Maisons-Alfort – Stade (Paris Metro).
Maisons-Alfort – Stade er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Malakoff Plateau de Vanves (Paris Metro).
Malakoff Plateau de Vanves er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Malakoff Rue Etienne Dolet (Paris Metro).
Malakoff Rue Etienne Dolet er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Malesherbes (Paris Metro).
Malesherbes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Maraîchers (Paris Metro).
Maraîchers er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Marcel Sembat (Paris Metro).
Marcel Sembat er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Marx Dormoy (Paris Metro).
Marx Dormoy er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Maubert Mutualité (Paris Metro).
Sitteplasser på metro­stasjonen "Maubert Mutualité"
Maubert Mutualité er en stasjon på metroen i Paris. Den er oppkalt etter "Place Maubert" og "Maison de la Mutualité" (et konferansesenter), og ligger i 5. arrondissement. Stasjonen betjenes av linje 10.
Stasjonshallens vegger er kledd med hvite fliser, som de fleste andre av stasjonene i metronettet. Taket er et tønnehvelv i skinnegangens og plattformenes retning. Spesielt for stasjonen er to parallelle rør med bevegende, oransje lys som følger det buede takets kurve over sporene fra den ene siden til den andre. Disse rørene er plassert nær midten av plattformen.
Maubert-Mutualité en av få metrostasjoner som fortsatt har i bruk særpregede halvkuleformede, oransje sitteplasser fra begynnelsen av 1980-årene.


Michel Bizot (Paris Metro).
Michel Bizot er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Mirabeau (Paris Metro).
Plattformen ved Mira­beau betjener kun østgående tog
Mirabeau er en metrostasjon i Paris' 16. arrondissement. Stasjonen ble åpnet for trafikk i 1913 og er oppkalt etter Honoré Mirabeau.
Mirabeau hører til linje 10 og har kun en plattform. Med denne betjenes tog østover mot Austerlitz. Merkelig nok passerer tog vestover mot Auteuil stasjonen på et forhøyet spor. Den merkverdige profilen som følger den steile hellingen mot Autueuil er både en konsekvens av hvor dypt tunnelen ble lagt for å passere under elven Seinen og at linjen måtte legges nærmere kirkens fundering.


Ménilmontant (Paris Metro).
Ménilmontant er en stasjon på metroen i Paris.
Ménilmontant er også navnet på et av de 20 arrondissementene i byen, og er spesielt kjent for sine ateliérer.
Stasjonen betjener linje 2.


Monceau (Paris Metro).
Monceau er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Montgallet (Paris Metro).
Montgallet er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Mouton Duvernet (Paris Metro).
Mouton Duvernet er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Nationale (Paris Metro).
Nationale er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Notre-Dame de Lorette (Paris Metro).
Notre-Dame de Lorette er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Notre-Dame des Champs (Paris Metro).
Notre-Dame des Champs er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Ourcq (Paris Metro).
Ourcq er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Parmentier (Paris Metro).
Parmentier er en stasjon på metroen i Paris og betjener linje 3.
Stasjonen er oppkalt etter Antoine Parmentier.


Passy (Paris Metro).
Passy er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Pelleport (Paris Metro).
Pelleport er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3bis.


Pereire (Paris Metro).
En av nedgangene til metro­stasjonen
En av nedgangene til metro­stasjonen
Pereire (Maréchal Juin) er en stasjon på metroen og forstadsbanen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3 og RER C.
Historikk.
Brødrene "Péreire", Jacob Emile (1800–1875) og Isaac (1806–1880) grunnla "Crédit Immobilier" i 1852, og jernbaneselskap både i Frankrike og Europa ellers. Emile Péreire ledet jernbanesystemet "Auteuil", som senere ble til linje "C" i Paris' forstadsbanenett RER.
Metrostasjonen bærer også navnet til "maréchal Alphonse Juin" (1888–1967), kommandøren over de franske styrker i Italia i 1943 og 1944.


Pernety (Paris Metro).
Pernety er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Philippe Auguste (Paris Metro).
Philippe Auguste er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Picpus (Paris Metro).
Picpus er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Pierre et Marie Curie (Paris Metro).
Pierre et Marie Curie er en metrostasjon som betjener den parisiske metroens linje 7s sydøstlige sidelinje til Mairie d'Ivry. Metrostasjonen befinner seg i den franske kommunen Ivry-sur-Seine og den ble åpnet 1. mai 1946.
Stasjonen er oppkalt etter nobelprisvinnerne Pierre og Marie Curie. Opprinnelig het stasjonen bare «Pierre Curie», men etter en omfattemde renovering (fullført 31. januar 2007) ble den på den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2007 omdøpt til å også bære Maries navn. Stasjonen ble med dette den tredje metrostasjonen i Paris som er oppkalt etter en kvinne, etter Barbès – Rochechouart (Marguerite de Rochechouart) og Louise Michel.


Place Monge (Paris Metro).
Place Monge er en metrostasjon i Paris' 5. arrondissement. Stasjonen betjener idag metrolinje 7, og den ble åpnet 15. februar 1930 da metrolinje 10 som den opprinnelig var en del av ble forlenget til "Place d'Italie". Et år senere, 26. april 1931, ble stasjonen lagt til linje 7.
Stasjonen ligger midt i det 5. arrondissementet, i den østlige delen av Latinerkvarteret, og den har fått sitt navn etter plassen den ligger ved, Place Monge. Place Monge er oppkalt etter den franske matematikeren Gaspard Monge (1746–1818), en av grunnleggerne av École polytechnique.
Stasjonens direkte omgivelser er forholdsvis rolige, en gang i uken er det marked her og langs den ene siden av plassen er inngangen til en av Garde Républicaines kaserner. Nær stasjonen ligger ellers flere restauranter og gatemarkedet i Rue Mouffetard, mens Jardin des plantes de Paris og det gamle romerske amfiteateret Arènes de Lutèce også befinner seg i gangavstand.


Plaisance (Paris Metro).
Plaisance er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Poissonnière (Paris Metro).
Poissonnière er en metrostasjon i Paris, den ligger på grensen mellom det 9. og 10. arrondissement. Stasjonen er knyttet til linje 7 og ble åpnet 5. november 1910.
Stasjonen ligger nær krysset mellom Rue La Fayette og Rue du Faubourg Poissonière, som den er oppkalt etter. Denne gaten ble brukt av fiskehandlerne (fransk: Poissonière) fra Boulogne og andre havnebyer for å frakte varene sine fra kysten og inn til markedet Les Halles i Paris. Denne veien følger generelt sett en gammel romersk vei frem til der Paris i det 19. århundre hadde porten kalt Porte des Poissonniers i bymuren.


Pont de Neuilly (Paris Metro).
Pont de Neuilly er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Pont Marie (Paris Metro).
Pont Marie er en metrostasjon i Paris' 4. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinje 7, og den ble åpnet 16. april 1926.
Stasjonen befinner seg i den eldste delen av Paris og er forbundet med Île Saint-Louis via broen den har fått navn etter, Pont Marie. Denne broen, som kjennetegnes av fem ulike brobuer, er oppkalt etter ingeniør Christophe Marie. Marie var en av de tre arkitektene bak stenbroen som idag er en av Paris' eldste broer over Seinen, den ble innviet i 1635.
Metrostasjonen Pont Marie ligger nær to museér: "Musée Boleslas Biegas" som stiller ut malerier, skulpturer og dokumenter av den polske surrealistiske kunstneren Bolesław Biegas, mens det i "Musée Adam Mickiewicz" befinner seg en samling som blant annet består av litteratur, malerier, skulpturer og dokumenter med tilknytning til den polske romantiske poeten Adam Mickiewicz.
Broen Pont Marie mot Île Saint-Louis


Pont Neuf (Paris Metro).
Pont Neuf er en metrostasjon i Paris' 1. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinje 7, og den ble åpnet 16. april 1926.
Stasjonen ligger i den eldste delen av Paris og er forbundet med Île de la Cité via broen den har fått navn etter, Pont Neuf, som er byens eldste bro. Metrostasjonen er utsmykket med bilder av ulike mynter som har blitt preget av La Monnaie de Paris, dessuten en gammel myntvekt og to montere med mynter.
Nær stasjonen ligger Samaritaine, Pont Neuf og Conciergerie.


Porte d'Auteuil (Paris Metro).
Porte d'Auteuil er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Porte de Bagnolet (Paris Metro).
Porte de Bagnolet er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Porte de Champerret (Paris Metro).
Porte de Champerret er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Porte de Charenton (Paris Metro).
Porte de Charenton er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Porte de Choisy (Paris Metro).
Porte de Choisy er en metrostasjon i Paris' 13. arrondissement. Stasjonen befinner seg på metrolinje 7s sydøstlige sidelinje til Mairie d'Ivry, og den ble åpnet 7. mars 1930. Da den ble åpnet var den endestasjon på linje 10, og et år senere ble den integrert i metrolinje 7. Over metrostasjonen ligger holdeplassen for trikk T3 som ble åpnet 16. desember 2006.
Stasjonen befinner seg under boulevard Masséna, vest for trafikk-knutepunktet Porte de Choisy på den indre Boulevard périphérique. Det er to tilganger til metrostasjonen: en utgang til Avenue de la Porte de Choisy direkte til trikken fra perrongen som betjener tog mot Mairie d'Ivry, og Boulevard Masséna ved 124, boulevard Masséna. Trikkeholdeplassen med inngangen til metroen består ikke av to, men av én perrong som trikken bruker i begge retninger, samt en perrong for busslinje 183.
Nær stasjonen ligger en av inngangene til Paris' asiatiske kvarter.


Porte de Clichy (Paris Metro).
Porte de Clichy er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Porte de la Villette (Paris Metro).
Porte de la Villette er en metrostasjon i Paris' 19. arrondissement. Stasjonen er knyttet til metrolinje 7 og ble åpnet 5. november 1910. Stasjonen er oppkalt etter porten i Paris' bymurer som vendte ut mot den tidligere franske kommunen La Villette. Denne kommunen ble sammen med tre andre anneksert av Paris i 1860.
Nær stasjonen ligger Tour La Villette og Parc de la Villette med vitenskapsmuseet Cité des Sciences et de l'Industrie.


Porte de Montreuil (Paris Metro).
Porte de Montreuil er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Porte de Pantin (Paris Metro).
Porte de Pantin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Porte de Saint-Cloud (Paris Metro).
Porte de Saint-Cloud er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Porte de Saint-Ouen (Paris Metro).
Porte de Saint-Ouen er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Porte de Vanves (Paris Metro).
Plattform på Porte de Vanves-stasjonen
Porte de Vanves er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Porte de Versailles (Paris Metro).
Porte de Versailles er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Porte de Vincennes (Paris Metro).
Porte de Vincennes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Porte d'Italie (Paris Metro).
Porte d'Italie er en metrostasjon i Paris' 13. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinje 7, og den ble åpnet 7. mars 1930. Metrostasjonen ligger på den sydøstlige sidelinjen til Mairie d'Ivry. Da den ble åpnet i 1930, var den en del av linje 10 til "Porte de Choisy" og et år senere ble den integrert i metrolinje 7. Over metrostasjonen ligger holdeplassen for trikk T3.
Stasjonen befinner seg under boulevard Masséna, øst for Boulevard périphériques trafikk-knutepunkt og har fire innganger:Square Hélène Boucher ved boulevard Masséna; Boulevard Masséna ved 166, boulevard Masséna på hjørnet av avenue d'Italie; Avenue d'Italie ved 190, avenue d'Italie og utgang til Rue Fernand Widal – kun i bruk for reisende fra Mairie d'Ivry.
Porte d'Italie, som stasjonen er oppkalt etter, er en av de forsterkede portene i bymurene som Adolphe Thiers lot bygge. Nær stasjonen ligger en av inngangene til Paris' asiatiske kvarter.


Porte d'Ivry (Paris Metro).
Porte d'Ivry er en metrostasjon i Paris' 13. arrondissement. Stasjonen befinner seg på metrolinje 7s sydøstlige sidelinje til Mairie d'Ivry, og den ble åpnet 26. april 1931. 16. desember 2006 ble endeholdeplassen for trikk T3 tatt i bruk.
Stasjonen befinner seg under avenue de la Porte d'Ivry som den har fått navn etter. Det er tre innganger til metrostasjonen: Avenue de la Porte d'Ivry med en direkte utgang fra fra perrongen som betjener tog mot Mairie d'Ivry til trikkeperrongen, Avenue d'Ivry ved 1, avenue d'Ivry og Boulevard Masséna ved 50, avenue de la Porte d'Ivry.
Nær stasjonen ligger en av inngangene til Paris' asiatiske kvarter.


Porte Dorée (Paris Metro).
Porte Dorée er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Porte Maillot (Paris Metro).
Porte Maillot er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Pyrénées (Paris Metro).
Pyrénées er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 11.


Rambuteau (Paris Metro).
Rambuteau er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 11.


Ranelagh (Paris Metro).
Ranelagh er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Rennes (Paris Metro).
Rennes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Richard Lenoir (Paris Metro).
Richard Lenoir er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Riquet (Paris Metro).
Riquet er en metrostasjon i Paris' 19. arrondissement. Stasjonen er knyttet til metrolinje 7 og ble åpnet 5. november 1910.
Stasjonen er oppkalt etter den franske ingeniøren Pierre-Paul Riquet (Béziers, (1609) – Toulouse, 1680). Han designet og stod for byggingen av Canal du Midi fra 1666 av. Hans sønner fullførte byggingen i 1681.
I nærheten av stasjonen ligger blant annet Canal de l'Ourcq som ender i Bassin de la Villette (en kunstig innsjø), og gaten Rue d'Aubervilliers.


Robespierre (Paris Metro).
Robespierre er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Rome (Paris Metro).
Rome er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Saint-Ambroise (Paris Metro).
Saint-Ambroise er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Saint-Augustin (Paris Metro).
Saint-Augustin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Saint-Denis Porte de Paris (Paris Metro).
Saint-Denis Porte de Paris er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Saint-Fargeau (Paris Metro).
Saint-Fargeau er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3bis.


Fedrelandslaget.
Fedrelandslaget var en norsk konservativ propagandaorganisasjon som ble stiftet i 1925 og oppløst i 1940. Organisasjonen ønsket nytenking i norsk politikk gjennom en borgerlig samlingsregjering. Regjeringen skulle gis økt handlingsrom på bekostning av Stortinget, som de også ønsket det skulle være kortere sesjonstider for. I samtidens retorikk ble organisasjonen kalt fascistisk av arbeiderbevegelsen. Dette stemplet hang ved organisasjonen i ettertid, men senere tids historieforskning har satt store spørsmålstegn ved denne karakteristikken.
Historie.
Ingeniøren Joakim Lehmkuhl regnes som initiativtaker til stiftelsen i 1925. Ellers var polfareren Fridtjof Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen med blant stifterne. Formålet med organisasjonen var å samle høyresiden i norsk politikk og skape en borgerlig front mot den fremvoksende sosialismen. Fedrelandslaget mobiliserte blant annet mot arbeiderdemonstrasjoner og bedrev organisert streikebryteri. Fedrelandslaget spilte en viktig rolle i stortingsvalget i 1930, organisasjonen hadde da rundt 100 000 medlemmer. Hovedorgan for Fedrelandslaget var fra 1927 til 1932 avisa Norges Fremtid og fra 1932 ukeavisa "ABC".
I 1933 foreslo ABC å lansere diktatorene Hitler og Mussolini som sine egne kandidater til Nobels Fredspris. I boken "Hårde tider", om Fedrelandslaget, hevder Andreas Norland at dette ble gjort med ironi.
Fedrelandslaget ble først og fremst støttet av Bondepartiet og Frisinnede folkeparti. Høyres holdning skiftet noe, mens Venstre var avvisende. Utover på 1930-tallet minsket imidlertid Fedrelandlagets innflytelse, men det deltok i perioden 1934-36 i forhandlingene om å skape en nasjonal blokk av Bondepartiet, Frisinnede Folkeparti og laget. NS deltok også i disse forhandlingene, men tok bare del i de første møtene frem til sommeren 1934.
En mengde aktivister fra Fedrelandslaget deltok med NS-ungdom og NNSAP-medlemmer i det såkalte «Forum-slaget», der 500 nasjonalsosialister med makt forsøke å kaste det sittende «røde vanstyret» i Oslo Gymnassamfunn. Da dette ikke lyktes marsjerte de med utstrakte hender til nazihilsen og gneldrende Heil-rop ned til Stortinget, der det ble holdt appell.
Etter den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940 forsøkte organisasjonen med sin leder Victor Mogens å fungere som et politisk alternativ. Fedrelandslaget ble oppløst etter Terbovens tale den 25. september 1940. Som med de fleste organisasjoner gikk en del Fedrelandslagsmedlemmer inn i NS. Særlig av de yngre medlemmene. Organisasjonens daværende generalsekretær Lars Hasvold ble en sentral del av miljøet omkring NS-politikeren og seinere næringsministeren Alf Larsen Whist. Det store flertallet av medlemmene i laget hadde derimot sterk antipati mot NS, og mange deltok aktivt i motstandskampen. Lederen av Fedrelandslagets Trondheimgruppe ble skutt av tyskerne i 1942. Formannen for oslolaget Harald U. Sverdrup-Thygeson, drev illegalt arbeid og ble tatt og fengslet for dette samme året.
Annet.
Anders Lange, grunnleggeren av Anders Langes Parti (ALP), forløperen til Fremskrittspartiet, hadde bakgrunn fra Fedrelandslaget, der han var sekretær i perioden fra 1930 til 1938.


Saint François Xavier (Paris Metro).
Saint François Xavier er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Saint-Georges (Paris Metro).
Saint-Georges er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Saint Germain des Prés (Paris Metro).
Saint Germain des Prés er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Saint-Jacques (Paris Metro).
Saint-Jacques er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Saint-Mandé Tourelle (Paris Metro).
Saint-Mandé Tourelle er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Saint Marcel (Paris Metro).
Saint Marcel er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5.


Saint-Michel (Paris Metro).
Saint-Michel er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Saint-Paul (Paris Metro).
Saint-Paul er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1.


Saint-Philippe du Roule (Paris Metro).
Saint-Philippe du Roule er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.


Saint-Placide (Paris Metro).
Saint-Placide er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Saint-Sébastien Froissart (Paris Metro).
Saint-Sébastien Froissart er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8.


Saint-Sulpice (Paris Metro).
Saint-Sulpice er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Sentier (Paris Metro).
Sentier er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Ségur (Paris Metro).
Ségur er en stasjon på metroen i Paris. Den er oppkalt etter Avenue de Ségur, selv om denne gaten ligger hundre meter unna. Stasjonen står på Avenue de Suffren, og åpnet 29. juli 1937.
Stasjonen betjener linje 10.
Om navnet.
Navnet Ségur kommer fra Marki de Ségur som var krigsminister mellom 1780 og 1787, men mange franskmenn er mer kjent med navnet på grunn av hans barnebarn Sophie Rostopchine de Ségur
Severdigheter i nærheten.
I nærheten av stasjonen finner du bl.a.


Simplon (Paris Metro).
Simplon er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Solférino (Paris Metro).
Solférino er en stasjon på metroen i Paris, og betjener linje 12. Stasjonen ble åpnet 5. november 1910.
Navnet stammer fra Slaget ved Solférino (24. juni 1859), et slag i den fransk-østerrikske krig som resulterer i Genevekonvensjonen og Røde Kors.


Sully – Morland (Paris Metro).
Sully – Morland er en metrostasjon i Paris' 4. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinje 7, og den ble åpnet 3. juni 1930.
Da den ble åpnet, het stasjonen kun "Pont Sully", den var da oppkalt etter broen Pont de Sully, som igjen har fått sitt navn etter Maximilien de Béthune, Baron av Rosny, Hertug av Sully (1560–1641), venn og minister for kong Henrik IV av Frankrike.
Senere ble "Morland" tilføyd. Dette navnet har tilknytning til Boulevard Morland, som er oppkalt etter oberst ved "Chasseurs de la Garde", François-Louis Morlan (uttales Morland) (1771–1805) som falt ved Austerlitz. Hans legeme ble sendt hjem i en rum-tønne.
Pont de Sully-broen krysser elven Seinen og forbinder Paris' 4. og 5. arrondissement med Île Saint-Louis via den østre enden av Boulevard Saint-Germain.
Metrostasjonen Sully – Morland ligger nær to museér: "Salle des Traditions de la Garde Républicaine" på 18, boulevard Henri IV, et militærmuseum som viser Garde Républicaines historie fra 1802 av; og "Pavillon de l'Arsenal" på 21, Boulevard Morland. Det siste er et senter for dokumentasjon og utstillinger med hensyn til Paris' arkitektur og byplanlegging.


Sèvres Lecourbe (Paris Metro).
Sèvres Lecourbe er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6.


Temple (Paris Metro).
Temple er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3.


Ternes (Paris Metro).
Ternes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Télégraphe (Paris Metro).
Télégraphe er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 11.


Tolbiac (Paris Metro).
Tolbiac er en metrostasjon i Paris' 13. arrondissement. Stasjonen betjenes av metrolinje 7, og den ble åpnet 7. mars 1930. Metrostasjon Tolbiac befinner seg under avenue d'Italie, syd for rue de Tolbiac, som er to av Paris' hovedgater.
Metrostasjonen har sitt navn etter "Rue de Tolbiac" og dermed etter Tolbiac (Zülpich) ved Köln, der frankerne under Klodvig Is ledelse i 496 slo alamannerne under slaget ved Tolbiac.
Det er fire innganger til stasjonen: Rue de Tolbiac ved 76, avenue d'Italie; Avenue d'Italie ved 72, avenue d'Italie; Rue Toussaint-Féron ved 55, avenue d'Italie og Rue de la Maison Blanche ved 61, avenue d'Italie.
Stasjonen ligger nær det asiatiske kvarteret og "Parc de Choisy".


Trinité d'Estienne d'Orves (Paris Metro).
Trinité d'Estienne d'Orves er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er oppkalt etter Église de la Sainte-Trinité de Paris og "Place d'Estienne d'Orves" som ligger like ved.
Stasjonen betjener linje 12.


Tuileries (Paris Metro).
Tuileries er en stasjon på metroen i 1. arrondissement i Paris, og betjenes av linje 1.
Stasjonen har sitt navn etter Palais des Tuileries, et slott i parken Jardin des Tuileries, mellom Louvre og Place de la Concorde.


Vaneau (Paris Metro).
Vaneau er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10.


Varenne (Paris Metro).
Varenne er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 13.


Vaugirard (Paris Metro).
Vaugirard er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Vavin (Paris Metro).
Vavin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4.


Victor Hugo (Paris Metro).
Victor Hugo er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2.


Villejuif – Léo Lagrange (Paris Metro).
Villejuif – Léo Lagrange er en parisisk metrostasjon på linje 7s sydlige sidelinje til Villejuif – Louis Aragon. Metrostasjonen befinner seg i den franske kommunen Villejuif og den ble åpnet 28. februar 1985.
Stasjonen har blitt oppkalt etter den sosialistiske advokaten Léo Lagrange (1900–1940). Veggene i metrostasjonen er dekorert med fotografier, anekdoter, rekorder osv til minne om de største atletene i sportshistorien.


Høyresiden.
Høyresiden er en vid samlebetegnelse for politiske partier, ideologier og sympatier som representerer borgerlige, det vil si ikke-sosialistiske, konservative og liberale, politiske retninger, men også høyreekstremisme, særlig når den opptrer inennfor et demokratisk system. I tradisjonell partipolitikk snakker en også om sentrum og venstresiden.
Høyresiden i europeisk politikk.
Den første kjente inndelingen i en politisk høyre- og venstreside finner man i det første franske parlamentet etter den franske revolusjonen. Der ble de mest radikale, en gruppe som for eksempel ville innføre allmenn stemmerett for menn, plassert til venstre for talerstolen og de mer konservative, som ønsket å bremse den revolusjonære utviklingen, plasserte til høyre for talerstolen. Denne plasseringen dannet grunnlaget for inndeling i politisk høyre og venstre siden. Etter at denne inndelingen ble malen i europeisk politikk, dukket også det mer uklare uttrykket «sentrum» opp.
Partiene som i europeisk tradisjon ble kategoriserte på høyresiden, er partier som historisk har vært motstandere av «grasrotbevegelser» som for eksempel bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen. Høyresiden har historisk sett vært dominert av velstående og/eller veletablerte mennesker. Innenfor høyresiden finner en flere retninger; konservativisme, libertarianisme, klassisk liberalisme, sosialliberalisme og så videre.
Høyre og Fremskrittspartiet (FrP) er de største partiene på den norske høyresiden. Når en ser på at to partier som er så ulike hverandre som Høyre og FrP begge blir definerte som høyreside-partier, ser man at en definisjon av politiske retninger er vanskelig. I flere sammenhenger omfatter begrepet høyresiden også høyreekstreme retninger.
Symbolfarger på høyresiden.
I europeisk politikk er blåfargen mye brukt som symbol på høyresiden, ofte i motsetning til sosialistenes og kommunistenes røde symbolfarge. For eksempel er logoen til det norske partiet Høyre et blått, flagrende flagg.
En annen farge som også har blitt brukt, er hvit (fra det franske kongebanneret). For eksempel ble Otto von Bismarck kalt en «hvit revolusjonær» og den borgerlige/monarkistiske siden i borgerkrigene i Russland og Finland ble kalt «de hvite».


Villejuif – Paul Vaillant-Couturier (Paris Metro).
Villejuif – Paul Vaillant-Couturier er en parisisk metrostasjon på linje 7s sydlige sidelinje til Villejuif – Louis Aragon. Metrostasjonen befinner seg i den franske kommunen Villejuif og den ble åpnet 28. februar 1985.
Stasjonen har blitt oppkalt etter den kommunistiske journalisten og redaktøren Paul Vaillant-Couturier (1892–1937).


Volontaires (Paris Metro).
Volontaires er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 12.


Voltaire (Paris Metro).
Voltaire er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9.
Stasjonen ligger ved Boulevard Voltaire, som er oppkalt etter den franske filosofen Voltaire (død 1778).


Hamilton (Bermuda).
En gate i HamiltonHamilton er hovedstaden på Bermuda. Det finnes også et prestegjeld med det samme navnet, men byen ligger ikke i dette prestegjeld men i Pembroke. Byen er oppkalt til ære for Bermudas første guvernør, Sir Henry Hamilton.
Til tross for at byen er den administrative hovedstaden på Bermuda er den fastboende befolkningen offisielt kun 969 mennesker, selv om noen anslår den til rundt 1500.
Arkitekturen i Hamilton er meget spesiell, man skulle nesten tro husene var laget av papp og alle hus er i forskjellige farger.
Hamilton er et flott sted for myntsamlere. Hos de forskjellige gullsmedene er det sjeldne mynter.
Grunnet et liberalt skatteregime er Hamilton hovedsete for en rekke internasjonale shipping- og offshore-selskaper, bl.a. Frontline, Golden Ocean Group og Seadrill.


Borgerlig.
Borgerlig er et ord som har flere betydninger. Ordet kommer fra borger, en som bor i ‘borgen’, det vil si byen. Borgerskapet er en bestemt samfunnsklasse som står i motsetning til bondestanden (i Norge ble uttrykket borger benyttet om handelsfolk som hadde fått borgerbrev). Senere ble uttrykket brukt som betegnelse på den klassen som befinner seg mellom arbeideklassen og adelstanden, som består av embedsmenn, akademikere, selvstendig næringsdrivende etc. Borgerlig benyttes også som en kulturell beskrivelse. I tillegg kan ordet borgerlig bety sivil (som motsetning til kirkelig, eller som angår det private, som i borgerlig/sivil/privat rett, motsatt offentlig rett). Borgerlig er også en beskrivelse brukt om et visst politisk segment, opprinnelig til «venstre» for adelen og kirken, men senere definert som til «høyre» for sosialismen.
Politisk betydning.
Til tross for at begrepet borgerlig ofte benyttes i den politiske debatt, er det ikke entydig definert. Holdningen til borgerlighet avhenger som oftest av øynene som ser, det vil si av synspunktene til den som uttaler seg om hva borgerlig politikk er. I det norske språket er det i alle fall to forskjellige betydninger. I det franske språket, som i opphavsspråket, er disse to betydningene skilt ved hjelp av to forskjellige ord: Den ene betydningen er "samfunnsmedlem", på fransk "citoyen"/"citoyenne". Ordet uttrykker det å være borger i en by eller å være statsborger i et land. Den andre betydningen er knyttet til visse "sosiale lag" og en viss "politisk orientering" for middelklassen, på fransk "bourgeois" (bursjo'a)/"bourgeoise". Således er borgerlig som politisk begrep nærmest blitt synonymt med en politisk tilknytning til høyresiden i Norge.
Mange bestrider likevel at alle de som ikke er tilhengere av sosialismen kan kalles borgerlige. Tidligere Høyre-leder Kåre Willoch har for eksempel uttalt at Fremskrittspartiet er populistisk, og derfor "ikke" borgerlig. Det samme påpekte Lars Sponheim, daværende leder i Venstre, på partiets landsstyremøte i juni 2009.
«Småborgerlig» er etter hvert blitt et til dels negativt ladet begrep (i visse sammenhenger nærmest et skjellsord) som ikke nødvendigvis er politisk relevant. Småborgerskap viser til det lavere borgerskapet, typisk folkeskolelærere, håndverksmestre og så videre.
Ikke-politisk betydning.
Borgerlig blir også brukt uttrykkene «å gifte seg borgerlig» (hos notarius publicus) eller «Borgerlig konfirmasjon» (nå: Humanistisk konfirmasjon), da i motsetning til kirkelig konfirmasjon, som i prinsippet kun er for medlemmer av Den norske kirke.
Human-Etisk Forbund arrangerte også "Borgerlig navnefest" og "Borgerlig gravferd" frem til navneendringen på alle deres seremonier fra "Borgerlig" til "Humanistisk" med landsmøtevedtaket i 2005.


Balard (Paris Metro).
Balard er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 8.


Bibliothèque François Mitterrand (Paris Metro).
Bibliothèque François Mitterrand er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen var en stund endestasjon på linje 14, men nå fungerer Olympiades som endestasjon inntil flere planlagte forlengelser.


Rabén & Sjögren.
Rabén och Sjögren er et bokforlag som ble grunnlagt i 1942 av Hans Rabén og Carl-Olof Sjögren. De spesialiserer seg på å gi ut barne- og ungdomslitteratur. De gir blant annet ut Astrid Lindgrens bøker. Forlagets samarbeid med Lindgren begynte med at en historie om «Pippi Langstrømpe» vant en konkurranse i barne- og ungdomslitteratur i regi av forlaget i 1944. Andre forfattere som er gitt ut på forlaget er Ove Allansson, Svante Foerster, Hans Granlid, Birger Norman, Inger Edelfeldt, Inger, Lasse Sandberg, Jostein Gaarder, Lennart Hellsing, Barbro Lindgren og Mari Kjetun.
Siden 1998 inngår R & S i Norstedt och Söners forlag.
Datterselskap til R & S er Tidens förlag og Citadell


Uruk.
Uruk var en av de største og mektigste sumeriske bystatene som lå i det sørlige Sumer.
Fakta.
Helt fra Uruk ble grunnlagt rundt 4000 og frem til ca. 2000 f.Kr. var Uruk et viktig handelssenter. Midt i byen lå det mange store offentlige bygninger som trolig ble brukt til offentlige møter og religiøse formål. Helligdommen Eanna («Himmelhuset») ble bygd for bygudinnen Inanna. De eldste kjente beskrevne leiertavlene, med lister over handelstansaksjoner og fordeling av mat, er fra tiden rundt 3200 f.Kr. På denne tiden bodde det ca. 20 000 mennesker i Uruk, og like mange holdt til rundt byen. Illustrasjonen på sylindersegl vitner om væpnet konflikt med nabofolk og avstraffelse av fanger. Uruk ble fullstendig ombygd mellom 3100 og 2900 f.Kr. Det ble reist en plattform midt i byen, og på denne ble hovedtempelet satt opp. Dette terrasserte tempelet ble modell for mange senere templer, såkalte ziggurater. Skriften utviklet seg fra billedskrift til kileskrift.
Sagn.
Uruk var hjembyen til sagnkongen Gilgamesj, helten i eposet "Gilgamesj". Gilgamesj skal ha hersket på 2600-tallet f.Kr. og blir regnet som en av kongene i det første dynastiet i Uruk (ca. 2700-2350 f.Kr). Han utførte ikke bare mange heltedåder, men skal også ha fått bygd en nesten 10 kilometer lang mur rundt Uruk.
__NOTOC__


Villejuif – Louis Aragon (Paris Metro).
Villejuif – Louis Aragon er endestasjon for den parisiske metroens linje 7s sydlige sidelinje. Metrostasjonen befinner seg i den franske kommunen Villejuif og den åpnet 28. februar 1985.
Stasjonen er oppkalt etter forfatteren Louis Aragon (1897–1982).


Bobigny – Pablo Picasso (Paris Metro).
Bobigny – Pablo Picasso er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 5.


Boulogne Pont de Saint-Cloud (Paris Metro).
Boulogne Pont de Saint-Cloud er en stasjon på metroen i Paris. Stasjonen er endestasjon på linje 10.


Château de Vincennes (Paris Metro).
Château de Vincennes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 1.


Châtillon – Montrouge (Paris Metro).
Châtillon – Montrouge er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 13.


Créteil – Préfecture (Paris Metro).
Créteil – Préfecture er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 8.


Gallieni (Paris Metro).
Gallieni er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 3.


La Courneuve – 8 Mai 1945 (Paris Metro).
La Courneuve – 8 Mai 1945 er en endestasjon på metroen i Paris, nærmere bestemt for linje 7 (La Courneuve – 8 Mai 1945 – Mairie d'Ivry/Villejuif – Louis Aragon). Den ble åpnet 6. mai 1987 og ble rehabilitert i 2005.
Navnet "8 Mai 1945" viser til 8. mai 1945, frigjøringsdagen, dagen da den annen verdenskrig ble avsluttet i Europa.
Knyttet til denne metrostasjonen ligger området «Quatre routes» som har mye handel, blant annet et stort marked som er åpent på tirsdager, fredager og søndag morgen. "Parc départemental de La Courneuve", den største grønne lungen i départementet (ca. 4 km²) kan nås via trikk T1 til stoppestedet "Six routes". Under "Fête de l'Humanité" i begynnelsen av september settes det opp en shuttle-tjeneste som bringer mennesker direkte fra metrostasjonen til parken.
Drancy interneringsleir i Cité de la Muette kan nåes via trikkelinje T1 mot Drancy.


La Défense – Grande Arche (Paris Metro).
La Défense – Grande Arche er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 1.
Bydelen La Défense i Paris er kjent for sin futuristiske arkitektur. Bygningene er formet som buer, glober og med litt uvanlige vinkler. Toppen av Grande Arche huser et kunstmuseum og derfra har man en fantastisk utsikt mot de sentrale delene av byen. Nesten på linje ligger Triumfbuen på Place Etoíle, monolitten på Place Concorde og triumfbuen utenfor Louvre. "Nesten" fordi Louvre ligger ca 7 meter på siden av en slik rett linje.


Mairie de Montreuil (Paris Metro).
Plattform på Mairie de Montreuil-stasjonen
Mairie de Montreuil er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 9.


Mairie des Lilas (Paris Metro).
Mairie des Lilas er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 11.


Mairie d'Issy (Paris Metro).
Mairie d'Issy er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 12.


Pont de Levallois – Bécon (Paris Metro).
Pont de Levallois – Bécon er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 3.


Pont de Sèvres (Paris Metro).
Pont de Sèvres er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 9.


Porte Dauphine (Paris Metro).
Porte Dauphine er en stasjon på metroen i Paris, og er endestasjon på linje 2.
Stasjonen åpnet 13. desember 1900. På det tidspunktet hadde linjenettet for linje 2 ikke kommet lenger enn til Charles de Gaulle – Étoile.
Inngangspartiet er formgitt av Hector Guimard (1867–1942), som hadde fått i oppdrag av
"Compagnie de Métropolitain de Paris" (CMP) i 1899 å formgi inngangspartiene for alle stasjonene på metronettet. Av disse er Porte Dauphine én av kun to som fremdeles eksisterer (den andre er ved Abbesses).


Porte de Clignancourt (Paris Metro).
Porte de Clignancourt er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 4.


Porte de la Chapelle (Paris Metro).
Porte de la Chapelle er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 12.


Porte d'Orléans (Paris Metro).
Porte d'Orléans er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 4.


Pré Saint-Gervais (Paris Metro).
Pré Saint-Gervais er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 7bis.


Saint-Denis – Université (Paris Metro).
Saint-Denis – Université er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er endestasjon på linje 13.


Arts et Métiers (Paris Metro).
a> på stasjonen Arts et Métiers
Arts et Métiers er en stasjon på metroen i Paris. Stasjonen betjener linje 3 og linje 11.
Stasjonen har fått navnet sitt fra Musée des Arts et Métiers, et museum som ligger like ved.
I forbindelse med tohundereårsjubileet til Conservatoire National des Arts et Métiers ble veggene på perrongene som betjener linje 11 kledd med kobberplater. Dette ble utført av den belgiske kunstneren François Schuiten.


Barbès – Rochechouart (Paris Metro).
Barbès – Rochechouart er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2 og linje 4.


Bastille (Paris Metro).
Plattformene til linje 1 på Bastille
Bastille er en stasjon på metroen i Paris. Stasjonen betjenes av linje 1, linje 5 og linje 8, og ligger ved Place de la Bastille på grensen mellom 4., 11. og 12. arrondissement.
Place de la Bastille er anlagt der festningen Bastillen en gang lå. I 1989, til tohundreårsjubileet for den franske revolusjon, ble Paris' nye operahus Opéra Bastille åpnet her.


Belleville (Paris Metro).
Belleville er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2 og linje 11.


Bercy (Paris Metro).
Bercy er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6 og linje 14.


Bonne Nouvelle (Paris Metro).
Bonne Nouvelle er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjenes av linje 8 og linje 9.
Navnet refererer til kirken Notre-Dame-de-Bonne-Nouvelle og Boulevard de Bonne-Nouvelle der stasjonen ligger.


Champs-Élysées – Clemenceau (Paris Metro).
Champs-Élysées – Clemenceau er en stasjon på metroen i Paris. Stasjonen betjener linje 1 og linje 13.
Navnet kommer av at plattformene og korridorene dit ligger under avenyen Champs-Élysées og Place Clemenceau, etter statsmannen Georges Clemenceau (1841–1929) som ledet landet under første verdenskrig og var en av kreftene bak Versaillestraktaten.
Nord for stasjonen finnes Élyséepalasset, den franske presidentens offisielle bolig. I sør finnes Grand Palais og Petit Palais.
Ved Place Clemenceau finnes statuer av tre av verdens ledere som var involverte i to verdenskriger: Georges Clemenceau, Charles de Gaulle og Winston Churchill.


Charles de Gaulle – Étoile (Paris Metro).
Charles de Gaulle – Étoile er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1, linje 2 og linje 6.


Chaussée d'Antin – La Fayette (Paris Metro).
Chaussée d'Antin – La Fayette er en metrostasjon i Paris' 9. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinjene 7 og 9. Linje 7s stasjon ble åpnet 5. november 1911, og linje 9s 3. juni 1923.
Metrostasjonen ligger, som navnet sier, der veiene "Rue de la Chaussée-d'Antin" og "rue Lafayette" krysser hverandre. I stasjonen befinner et freskomaleri utført av Jean-Paul Chambas seg. Stormagasinet Galeries Lafayette ved Boulevard Haussmann ligger nær stasjonen.


Concorde (Paris Metro).
Concorde er en stasjon på metroen i Paris, og betjener linje 1, linje 8 og linje 12.
Stasjonen har sitt navn etter den nærliggende Place de la Concorde, ved den nedre enden av Champs-Élysées, der mange ble lagt under giljotinen under Den franske revolusjon.
Metrostasjonen Concorde har en svært spesiell utforming: Plattformene og tunnelene er dekket av keramiske fliser med den franske oversettelsen av FNs menneskerettserklæring.


Daumesnil (Paris Metro).
Daumesnil er en stasjon på metroen i Paris, oppkalt etter "Avenue Daumesnil", som er oppkalt til ære for General Pierre Yrieix Daumesnil (1776–1832) som mistet et ben ved slaget ved Wagram. I 1814 nektet han å oppgi slottet i Vincennes, som han var guvernør av, til russerne, og han erklærte: «Jeg skal overgi Vincennes når jeg får min fot tilbake»".
Stasjonen hedrer også Félix Éboué (1884–1944), guvernøren av Guadeloupe i 1936, deretter av Tsjad i 1938. Han brakte Tsjad over til de De frie franske styrker i 1940, og ble som følge av det utnevnt til generalguvernør av Fransk Ekvatorial-Afrika.
Stasjonen betjener linje 6 og linje 8.


Denfert-Rochereau (Paris Metro).
Denfert-Rochereau er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4 og linje 6.


Duroc (Paris Metro).
Duroc er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10 og linje 13.


Franklin D. Roosevelt (Paris Metro).
Franklin D. Roosevelt er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1 og linje 9.


Gambetta (Paris Metro).
Gambetta er en stasjon på metroen i Paris. Navnet kommer fra den franske statsmannen Léon Gambetta (2. april 1838-31. desember 1882).
Stasjonen betjenes av linje 3 og linje 3bis.
Historikk.
Stasjonen ble åpnet i 1905 og var den opprinnelige endestasjonen for linje 3 før forlengelsen til Porte des Lilas.
I perioden 1968–1971 ble linje 3 lagt om mot øst fra Gambetta til Gallieni via Porte de Bagnolet. Den gamle traséen fra Gambetta til Porte des Lilas dannet så grunnlaget for den nye linje 3bis.
Den nye stasjonen Gambetta ble ved denne anledning bygget ved delvis å absorbere den nå nedlagte stasjonen Martin Nadaud. Den gamle Gambetta-stasjonen er i dag endestasjon på linje 3bis.


Gare d'Austerlitz (Paris Metro).
Gare d'Austerlitz er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 5 og linje 10.


Gare de l'Est (Paris Metro).
En perrong på Gare de l'Est
Gare de l'Est – Verdun er en metrostasjon i Paris' 10. arrondissement. Stasjonen er et knutepunkt for metrolinjene 4, 5 og 7. Stasjonen er forbundet med jernbanestasjonen Gare de l'Est. Hver av linjene har en egen dato for året «deres» stasjon ble åpnet; linje 4 21. april 1908, linje 5 15. november 1907 og linje 7 5. november 1910.
Navnet "Verdun" viser til avenue de Verdun, som fikk sitt navn til minne om slaget ved Verdun. Franske soldater som deltok der, ble utskipet fra jernbanestasjonen her.
Det er flere innganger til stasjonen, totalt fire: fra 78, boul. de Strasbourg; 93, boul. de Strasbourg; Rue du Faubourg Saint-Martin × rue du 8 Mai 1945; 5, rue du 8 Mai 1945 og Gare de l'Est.
I 2004 var stasjonen på femteplass blant de mest trafikkerte stasjonene på metronettet med 15,66 millioner passasjerer.
Totalt har linje 5 og 7 tre perronger og fire spor, videre to sideperronger og en felles sentral perrong til linje 5 (retning Bobigny – Pablo Picasso) og 7 (retning La Courneuve – 8 Mai 1945) mellom annet og tredje spor.
Linje 4s stasjon har en spesiell design, hvelvingen over perrongene er avbrutt i den sentrale hallen fordi den ligger under de to andre linjene. Disse linjene passerer over noe som nærmest kan beskrives som en bro som krysser linje 4, og dette resulterer i et flatt «loft».
Rehabilitering.
Stasjonen ble rehabilitert i «Motte-stil» i 1977, med felter av ren oransje i fasadene. Dermed er stasjonen en av tre av denne typen.
Under regjeringsprosjektet «Stasjoner i bevegelse» og «Fornyelse av metroen» («Gares en mouvement» og «Renouveau du Métro») ble stasjonen grundig renovert mellom september 2006 og juni 2007. Dette ble gjort for at stasjonen skulle bli vennligere og mer moderne for høyhastighetsjernbanelinjen TGV Est.
Det gamle fargevalget på perrongene for linje 5 og 7 var oransje fliser og blå maling, dette ble skiftet ut med tradisjonelle hvite fliser som symbol for «Fornyelse av metroen». Under renovasjonen ble også belysningen og perrongmøblene skiftet ut. Til slutt ble skrifttypen «Motte» skiftet ut med «Parisine», og stasjonen fikk skilting ifølge moderne normer. På linje 4s perrong ble kun små endringer foretatt, gulvflisene ble skiftet ut langs ytterkantene, og takhvelvingen ble malt for å dekke over spor etter slitasje og lekkasjer og for å forsegle dem slik at ytterlige skader ikke skulle opptre.


Gare de Lyon (Paris Metro).
Linje 14 trafikkeres med førerløse togsett
Gare de Lyon er en metrostasjon i Paris som er forbundet med Gare de Lyon-jernbanestasjonen og RER-holdeplassene på området. Stasjonen er den tredje mest brukte stasjonen til metroen i Parismed 30,91 millioner passasjerer i 2004, hvorav 15,78 mill fra linje 1 og 15,13 fra linje 14. Skal man ta toget til byer som Cannes, Marseille, Lyon m.fl. så går det TGV-tog ca. hver time fra Gare du Lyon. Stasjonen korresponderer med metroen som har stasjon i kjelleren.
På Gare du Lyon finner man den verdenskjente og fredede restauranten Le Trein Bleu som ligger i annen etasje med oppgang fra plattformen foran sporene.
Stasjonen betjenes av metrolinje linje 1 og linje 14.
Linje 1.
Stasjonen til linje 1 var en av de åtte stasjonene som ble satt i drift da den første strekningen mellom Porte de Vincennes og Porte Maillot ble innviet 19. juli 1900. Den ble bygget med en lengde på 100 meter isteden for 75, som man hadde brukt før man innsatte gummihjulsvogner på nettverket. Stasjonen ligger under et 23,90 meter bredt metalltak som støtter gateplanet over. Stasjonen hadde opprinnelig fire linjer som dekket de to seks meter brede plattformene, med den hensikt å tilrettelegge for den foreslåtte ringlinjen (på det tidspunktet kalt "Linje 2"), selv om denne aldri ble fullført. Fra og med 1. august 1906 ble den nordlige endestasjonen til Linje 5 flyttet, og linjen ble forlenget til Jacques Bonsergent og strekningen mellom "Quai de la Rapée" og "Gare de Lyon" ble stengt. Linje 1 sine nye plattformer ble konstruert i helgen mellom 18. og 19. juli 2009 som en del av automatiseringen av linje 1.
Linje 14.
Stasjonen til linje 14 ble åpnet den 15. oktober 1998. Den befinner seg syd for Gare de Lyon i Rue de Bercy, ved siden av stasjonene til RER-linjene A og D. Den har to linjer på hver side av en stor midtplattform. Mellom det østgående sporet fra Olympiades og RATPs hovedkvarterer befinner det seg en eksotisk hage.
Den 27. mai 2009 ble det vedtatt å sikre utbygningen av en tredje nedgang på midten av plattformen for å forenkle og avlaste trafikken som oppstår når mange reisende skal fra og til togene. Denne nye nedgangen vil gå over den allerede eksisterende broen over sporene til RER, men vil ikke bli brukt for tilgang til linje 14. Grunnen til det, er at dersom en tilgang til linje 14 skulle vært inkludert, ville man ikke kunne dele strømmen av innkommende og utgående passasjerer.


Gare du Nord (Paris Metro).
Gare du Nord, fasade mot rue de Dunkerque
Gare du Nord er en stasjon på metroen i Paris. Bygningen er tegnet av arkitekten Jacques Hittorff.
Stasjonen betjenes av linje 4 og linje 5.
Det finnes to stasjoner med dette navn. Den «gamle» "Gare du Nord" var i sin tid endestasjon for linje 4. Den er nedlagt for publikum, men brukes i forbindelse med kjøreopplæring av nye Metroførere.


Grands Boulevards (Paris Metro).
Grands Boulevards er en stasjon på metroen i Paris, og ligger i 2. arrondissement. Den betjenes av linje 8 og linje 9.
Stasjonen het tidligere «Rue Montmartre». Det nåværende navnet kommer fra Les Grands Boulevards, de 11 brede gatene i Paris som strekker seg i en bue fra Madeleine-kirken i vest til Bastille-plassen i øst. Boulevardene ble anlagt under Ludvig XIV på de foreldete festningsverkene fra Karl Vs tid.


Havre – Caumartin (Paris Metro).
En av nedgangene til metro­stasjonen
Havre Caumartin er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3 og linje 9.


Hôtel de Ville (Paris Metro).
Hôtel de Ville er en stasjon på metroen i 1. arrondissement i Paris, og betjenes av linje 1 og linje 11.
Stasjonen ligger rett ved rådhuset (fr. Hôtel de Ville) på Seinens høyre bredd, like overfor Notre-Dame.


Invalides (Paris Metro).
Invalides er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8 og linje 13.


Jaurès (Paris Metro).
Jaurès er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2, linje 5 og linje 7bis.


Jussieu (Paris Metro).
Jussieu er en metrostasjon i Paris' 5. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinjene 7 og 10, og den ble åpnet 26. april 1931.
Stasjonen ligger i den østlige delen av Latinerkvarteret. Familien "de Jussieu" har et antall kjente botanikere i sine rekker, og flere av disse forbindes med den botaniske hagen Jardin des Plantes som ligger nær denne metrostasjonen.
Metrostasjonens opprinnelige navn var "Jussieu – Halles-aux-vins", etter markedet som Napoléon Bonaparte grunnla her. Etter 1957 ble markedet erstattet av "Campus Universitaire de Jussieu" der tre ulike institusjoner innen høyere utdannelse befinner seg: "Université Pierre-et-Marie-Curie", "Université Paris VII-Denis-Diderot" og "Institut de Physique du Globe de Paris". Navnet på stasjonen ble dermed forkortet til dagens "Jussieu".
Ved siden av ovennevnte institusjoner ligger ellers Institut du monde arabe og det gamle romerske amfiteateret Arènes de Lutèce nær metrostasjonen.
I 1975 ble stasjonens to plattformer renovert i «Motte»-stil.


La Motte Picquet Grenelle (Paris Metro).
La Motte Picquet Grenelle er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6, linje 8 og linje 10.


Louis Blanc (Paris Metro).
Louis Blanc er en metrostasjon i Paris' 10. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinjene 7 og 7bis, og den ble åpnet 23. november 1910.
Metrostasjonen er oppkalt etter historikeren og politikeren Louis Blanc (1811–1882).
Linje 7 hadde frem til 1967 to grener, en som endte på stasjonen Porte de la Villette og en som endte på Pré Saint-Gervais. I 1967 ble disse splittet i to uavhengige linjer, og linjen til Pré Saint-Gervais (7bis) fikk sin endestasjon her.


Madeleine (Paris Metro).
Madeleine er en stasjon på metroen i 8. arrondissement i Paris, og betjenes av linje 8, linje 12 og linje 14.
Stasjonen har sitt navn etter kirken Église de la Madeleine "(St Maria Magdalenas kirke)", konstruert som et tempel på befaling fra Napoleon i 1806.


Marcadet Poissonniers (Paris Metro).
Marcadet Poissonniers er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4 og linje 12.


Michel-Ange Auteuil (Paris Metro).
Michel-Ange Auteuil er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9 og linje 10.


Michel-Ange Molitor (Paris Metro).
Michel-Ange Molitor er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9 og linje 10.


Miromesnil (Paris Metro).
Miromesnil er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 9 og linje 13.


Montparnasse – Bienvenüe (Paris Metro).
Montparnasse – Bienvenüe er en stasjon på metroen i 14. arrondissement i Paris. Stasjonen er et viktig transportknutepunkt, og betjenes av linje 4, linje 6, linje 12 og linje 13, i tillegg til at den ligger samme sted som Gare Montparnasse, er endestasjon for linjer fra Bretagne og TGV-tog fra Tours, Bordeaux og Le Mans.
Navnet Montparnasse kommer fra Parnassos i gresk mytologi, og ble først brukt av studenter som møttes på toppen av haugen med avfall fra Denfert-Rochereau-gruva for å lese dikt. Haugen forsvant ved anlegget av Boulevard Montparnasse på 1700-tallet.


Nation (Paris Metro).
Nation er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1, linje 2, linje 6 og linje 9.


Oberkampf (Paris Metro).
Oberkampf er en stasjon på metroen i 11. arrondissement i Paris. Den betjenes av linje 5 og linje 9.
Stasjonen har sitt navn etter den populære gata rue Oberkampf som er oppkalt etter den tyskfødte industrialisten Christophe-Philippe Oberkampf (1738–1815). Han ble berømt for å ha startet med mønstertrykking på tøystoff med graverte kopperplater i 1759.


Odéon (Paris Metro).
Odéon er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4 og linje 10.


Opéra (Paris Metro).
Opéra er en metrostasjon på grensen mellom Paris' 2. og 9. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinjene 3, 7 og 8. Linje 3s stasjon ble åpnet 19. oktober 1904, linje 7s 5. november 1910 og linje 8s 13. juli 1913. De tre linjene skjærer hverandre som illustrert kun i et punkt, dette kalles en «brønn».
Stasjonen ligger ved enden av Avenue de l'Opéra, og har sitt navn etter L'Opéra Garnier som ble designet av Charles Garnier. Den har en av sine innganger tvers overfor operabygningen, og stasjonen betjener hele distriktet rundt Boulevard Haussmann. Stasjon Opéra er knyttet til jernbanestasjonen Auber via en undergang, og indirekte også med metrostasjonen Havre-Caumartin.
Det er flere innganger til stasjonen, totalt fire: to fra Place de l'Opéra; én fra 6, rue Scribe og en fra 43, avenue de l'Opéra.


Palais Royal – Musée du Louvre (Paris Metro).
Palais Royal – Musée du Louvre er en metrostasjon i Paris' 1. arrondissement, den er et knutepunkt for metrolinjene 1 og 7. 19. juli 1900 ble linje 1s stasjon åpnet, og 1. juli 1916 fulgte åpningen av linje 7s stasjon.
Historikk.
Frem til 1989 het stasjonen kun "Palais Royal". Den fikk sitt nye navn da slottet og museet Louvre ble renovert og metrostasjonen fikk en direkte inngang til museets underste gallerier via inngangen "Carrousel du Louvre".
Stasjonen var en del av Paris' første metrolinje, og den var da et stoppested mellom Porte Maillot og Porte de Vincennes. I 1916 ble stasjonen i tillegg endestasjon for linje 7, som da forbandt Palais Royal med Porte de la Villette. Den neste endringen fant sted rundt 1960, da linje 1s perronger ble forlenget til 90 meter. Slik kunne de nye, lengre metrotogene stoppe der.
I 1989 ble stasjonen forbundet med museet Louvre via Carrousel du Louvre og metroens plattform for linje 1. Stasjonen skiftet samtidig navn, slik at turistene enklere skulle finne frem til museet. Dette var rent praktisk, siden den neste stasjonen på linje 1 heter Louvre-Rivoli og er mindre praktisk for mennesker som vil besøke museet.
Til minne om trettiårsjubileet for samarbeidet mellom metroselskapene i Mexico by og Paris ble stasjonen i 1997 utsmykket med et freskomaleri kalt «La pensée et l'âme huicholes». Kunstneren bak dette er sjamanen Santos de la Torre som laget kunstverket av to millioner perler med en diameter på to millimeter. I bytte fikk Mexico by en inngang til en metrostasjon, designet av Hector Guimard. Denne ble plassert på stasjonen Bellas Artes.
a> danner inngangen på Place Colette.


Pasteur (Paris Metro).
Pasteur er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6 og linje 12.


Place de Clichy (Paris Metro).
Place de Clichy er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2 og linje 13.


Solcelle.
En solcelle omdanner solenergi direkte til elektrisk energi. Den elektriske energien kan brukes direkte i et elektrisk apparat, den kan lagres i batterier eller transporteres til en forbruker via strømnettet. Solceller skiller seg dermed fra termiske solfangere, som tar opp energi fra sola i form av varme.
Vanligvis lages solceller av et materiale som er en halvleder, typisk krystallinsk silisium (multikrystallinsk eller monokrystallinsk). Noen alternativer er "tynnfilm" solceller som CdTe (Kadmium-Tellurid), CIGS (av engelsk "C"opper "i"ndium "g"allium "s"elenide – Kobber indium gallium selenid), CuInSe2 (Kobber Indium diselenid) eller amorft silisium. I tillegg finnes elektrokjemiske solceller, de såkalte Grätzelceller, hvor et fargestoff i kombinasjon med en halvleder omformer solenergien. Videre forskes det mye på hvordan solceller kan forbedres ved hjelp av nanoteknologi.
Produksjon.
Produksjonsprosessen for tradisjonelle multikrystallinske solceller av silisium starter med kvarts som renses til såkalt solcellekvalitet (eng. SOG-Si), dvs. Si>99,9999%. I dag skjer dette ved den såkalte Siemensprosessen hvor materialet fordampes til gass før det renses, en prosess som krever mye energi. Det rene halvledermaterialet blir deretter støpt om til såkalte ingots (ca. 1,5m x 1,5m x 0,4m) som igjen skjæres opp i blokker (0,156m x 0,156m x 0,3m). Ved hjelp av trådsager sages blokkene opp i tynne skiver, såkalte wafere, hver med tykkelse lik ca. 0,2mm. Waferne er grå av farge med tydelig kornstruktur (ligner på et puslespill) men blir etterhvert blå (eller blå-lilla) som følge av tykkelsen på antirefleksbelegget som påføres etter at materialet er teksturert og dopet. Til slutt brennes kontakter av sølv gjennom antirefleksbelegget og cellen kan sammenmonteres med flere andre i et panel.
Det mest vanlige alternativet til multikrystallinske solceller er monokrystallinske celler. Ved fremstilling trekkes en enkrystall i steden for å støpe en multikrystallinsk ingot. Etter saging gir dette celler med samme blåfarge som de multikrystallinske cellene, men solceller laget fra enkrystaller kan enkelt gjenkjennes ved at cellene blir åttekantede i steden for firkantet. Dessuten er kornstrukturen borte slik at en celle har samme farge over hele cellen.
Solceller av andre typer kan ha andre farger, f.eks. er solceller av CdTe sorte.
Virkningsgrad.
Oppgitte virkningsgrader på solceller, dvs. hvor mye av den innkommende energien som omdannes til strøm, bedres gradvis som følge av forskningsinnsatsen på området. Noen typiske tall for kommersielle solceller kan likevel være ca. 16% for multikrystallinsk silisium, monokrystallinske celler leverer typisk 18%, CIGS celler leverer ca. 10%, CdTe ca. 8% og Grätzelceller omtrent 10%. Teoretisk maksimal virkningsgrad er 87% med forsterket lys og annen oppbygging av cellestrukturen, mens solceller med dagens struktur (som beskrevet på denne siden) har en øvre effektivitetsgrense lik 31%.
Virkemåte.
Solceller produserer elektrisitet ved hjelp av fotovoltaisk effekt. I solcellen blir elektroner som midlertidig er kommet i en høyere energitilstand etter å ha blitt truffet av et foton (såkalte "frie" elektroner) tvunget ut i en ytre elektrisk krets hvor denne energien avgis, før elektronene igjen returnerer til cellematerialet. Men for at de "frie" elektronene skal tvinges ut i den ytre elektriske kretsen må det finnes en "p/n-overgang" inne i selve materialet som innebærer at et elektrisk felt adskiller elektronene fra sine vanlige posisjoner. I praksis gjøres dette ved å dope materialet, dvs. at den ene siden av waferen påføres bor (som har ett elektron mindre i ytterste elektronbane) og den andre siden fosfor (som har et elektron mer). Under en oppvarmingsprosess vil de nye atomene diffundere inn i materialet slik at "p-type silisium" oppstår på bor-siden mens "n-type silisium" oppstår på fosfor-siden. Frie elektroner blir nå flyttet mot kontaktene på overflaten og waferen er blitt en solcelle.
Elektronvandringen lager en elektrisk strømkrets. En celle leverer ca 0,48 volt. For å få en praktisk nyttbar ytelse fra solceller, er det vanlig å seriekoble dem i et solcellepanel slik at spenningen tilpasses et likestrømsanlegg på 12 volt.
Solceller brukes på mange områder. De har vanligvis blitt brukt der elektrisitet fra strømnettet ikke er tilgjengelig, slik som i avsidesliggende strøk, satellitter, håndholdte kalkulatorer, sambandsutstyr og så videre. På grunn av økende behov for energi har denne fornybare energikilden fått stor betydning i enkelte land som et tillegg til olje.
Solcelleindustri i Norge.
Renewable Energy Corporation (REC) med hovedkontor i Sandvika er blant verdens større integrerte produsenter av silisiumbaserte solceller. REC har silisiumproduksjon Butte og Moses Lake i USA og solcelle- og modulproduksjon i Singapore. RECs waferproduksjonen i Norge ble slått konkurs i august 2012. Andre viktig norske aktører innen solcellebransjen er Elkem Solar (Kristiansand) og NorSun (Årdal).


Place des Fêtes (Paris Metro).
Place des Fêtes er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 7bis og linje 11.


Place d'Italie (Paris Metro).
Place d'Italie er en metrostasjon som ligger sentralt i Paris' 13. arrondissement. Stasjonen er et endepunkt for metrolinje 5, og dessuten et knutepunkt for linjene 6 og 7. 24. april 1906 ble stasjonen åpnet som en del av metrolinjen som da het "2 Sud". Stasjonen var i STIFs statistikk for 2004 den åttende mest trafikkerte stasjonen i Paris med 13,10 millioner brukere.
Linje 5s stasjon ligger under Place d'Italie, i svingen på endestasjonens snu-løkke. Stasjonen som betjener linje 6 er øst-vest-orientert, med utgang til boulevard Vincent Auriol i østenden. Linje 7s stasjon ligger nord-syd, med inngang fra avenue d'Italie.
Metrostasjonen har sitt navn etter plassen den ligger under. Her lå tidligere porten som den gamle romerske veien mot Lyon og Roma passerte gjennom.
Nær stasjonen ligger borgermesterens kontor i det 13. arrondissement, blokken "Grand écran" av den japanske arkitekten Kenzo Tange og Butte aux Cailles-kvarteret.
Historikk.
Den første delen av linje 5 til stasjonen "Gare d'Orléans" (nå Gare d'Austerlitz) ble åpnet 2. juni 1906, og 14. oktober 1907 ble metrolinjene 2 Sud og 5 slått sammen, og linje 2 Suds perronger tatt ut av bruk. Metrolinje 6 til stasjonen Nation tok 1. mars 1909 i bruk perrongene som linje 2 Sud tidligere brukte. Metrolinje 10 ble trukket videre fra stasjon Odéon til stasjon Porte d'Italie og åpnet 15. februar 1930.
26. april 1931 ble metrolinje 10 en del av linje 7, og 6. oktober 1942 ble traseén mellom stasjonene "Place d'Italie" og Charles de Gaulle – Étoile flyttet fra metrolinje 5 til linje 6. En snu-løkke for metrotogene som trafikkerer linje 5 ble åpnet 2. september 2007.


Porte des Lilas (Paris Metro).
Porte des Lilas er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3bis og linje 11.


Père Lachaise (Paris Metro).
Père Lachaise er en stasjon på metroen i 20. arrondissement i Paris. Stasjonen betjenes av linje 2 og linje 3, og har sitt navn etter gravlunden Père Lachaise – en av verdens mest kjente og besøkte kirkegårder.
Stasjonen var metronettets første til å bli utstyrt med rulletrapp, som skjedde i 1909.


Pyramides (Paris Metro).
Pyramides er en metrostasjon i Paris' 1. arrondissement. Stasjonen betjenes av metrolinjene 7 og 14. Linje 7s stasjon ble åpnet 1. juli 1916, og linje 14s 15. oktober 1998.
Stasjonen er oppkalt etter Rue des Pyramides som fikk sitt navn til minne om Napoléon Bonapartes seier over Murad Bey i slaget ved Pyramidene i Egypt i 1798. Pyramides ligger midt mellom L'Opéra Garnier og Comédie-Française-teateret, sammen med stasjonene Opéra og Palais Royal – Musée du Louvre sørger denne for en del av den offentlige transporten langs Avenue de l'Opéra.
I 1920-årene fikk stasjonens vegger egne «rammer» av keramiske fliser der reklame kunne plasseres, disse bar stasjonens navn. Av Paris' eldste stasjoner, bygget 1900-1921, er dette den eneste som har fått denne tilføyelsen. Veggene i de øvrige er kledd med hvite, keramiske fliser.


Raspail (Paris Metro).
Raspail er en stasjon på metroen i Paris og betjenes av linje 4 og linje 6.
Stasjonen ble åpnet i 1906. Den ligger i Boulevard Raspail og er oppkalt etter François-Vincent Raspail som var en kjent politiker og kjemiker i det 19. århundres Frankrike.


Réaumur Sébastopol (Paris Metro).
Réaumur Sébastopol er en stasjon på metroen i Paris. Den betjenes av linje 3 og linje 4, og ligger på grensen mellom 2. og 3. arrondissement.
Stasjonen ble åpnet i oktober 1904, da den første delen av linje 3 begynte å trafikkere strekningen mellom stasjonene Villiers og Père Lachaise.
Dens navn viser til gatene som krysser hverandre der stasjonen ligger, "Rue Réaumur" og "Boulevard de Sébastopol".


Reuilly – Diderot (Paris Metro).
Reuilly – Diderot er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 1 og linje 8.


Richelieu Drouot (Paris Metro).
Richelieu Drouot er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 8 og linje 9.


République (Paris Metro).
République er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 3, linje 5, linje 8, linje 9 og linje 11.


Saint-Lazare (Paris Metro).
Saint-Lazare er en stasjon på metroen i Paris.
Plattform med auto­mat­iske dører på Saint-Lazare-stasjonen
Stasjonen betjenes av linje 3, linje 12, linje 13 og linje 14.


Stalingrad (Paris Metro).
Stalingrad er en metrostasjon i Paris på grensen mellom det 10. og det 19. arrondissement. Stasjonen er et knutepunkt for metrolinjene 2, 5 og 7, og ble åpnet 31. januar 1903.
Det er flere innganger til stasjonen, totalt syv: fra rue d'Aubervilliers; 244, boul. de la Villette; 86, rue de l'Aqueduc; 17, rue de Flandre; 18, rue de Flandre; 1, quai de la Seine og 58, rue du Château Landon.
Stasjonen ligger på Place Stalingrad, som er oppkalt etter slaget ved Stalingrad under den annen verdenskrig. Da stasjonen ble åpnet lå den til metrolinje 2 og het den "Rue d'Aubervilliers". 5. november 1910 åpnet en annen metrostasjon som skulle betjene linje 7 like ved, den var kalt "Boulevard de la Villette". I 1942 ble de to stasjonene slått sammen under navnet "Aubervilliers – Boulevard de la Villette", og 12. oktober samme år åpnet linje 5 en stasjon på samme sted. 10. februar 1946 ble stasjonens navn endret til "Stalingrad".
I nærheten av stasjonen ligger blant annet Canal de l'Ourcq som ender i Bassin de la Villette (en kunstig innsjø), gaten Rue d'Aubervilliers, Canal Saint-Martin og Rotonde de la Villette.


Strasbourg – Saint-Denis (Paris Metro).
Strasbourg – Saint-Denis er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 4, linje 8 og linje 9.


Sèvres Babylone (Paris Metro).
Sèvres Babylone er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 10 og linje 12.


Trocadéro (Paris Metro).
Trocadéro er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 6 og linje 9.


Villiers (Paris Metro).
Villiers er en stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen betjener linje 2 og linje 3.


Bo Balderson.
Bo Balderson er et svensk forfatterpseudonym. Forfatteren bak dette pseudonymet har skrevet den humoristiske krimserie om «Ministeren».
Hvem Bo Balderson er, har ennå ingen funnet ut av, men både Olof Palme, Astrid Lindgren og flere andre kjente svensker er – fra tid til annen – blitt utropt som forfatterens sanne identitet.


Helge Øgrim.
Helge Øgrim (født 22. juli 1950) er en norsk journalist og pressemann, nå redaktør i "Journalisten".
Øgrim var en av lederne i den norske ml-bevegelsen. Han satt i sentralkomiteen i MLG og i AKP(m-l) fram til 1976. Fra 1973–1976 hadde han også vervet som leder i Rød Ungdom. Han brøt med bevegelsen og meldte seg ut av AKP(m-l) i 1981 med den berømte uttalelsen at «dersom AKP kom til makta, var det best å rømme til Sverige fortest mulig.»
Øgrim arbeidet som journalist i NTB fra 1983 til 1997, som korrespondent og frilanser i USA fra 1993 til 1999 og i "Fiskaren" fra 1999 til 2000. Han har også vært redaksjonssjef og prosjektleder i Dagbladet.no. Fagbladet "Journalisten", der han nå (2011) er redaktør, er organ for Norsk Journalistlag.
Han er sønn av tidligere programdirektør i NRK Fjernsynet Kristian Øgrim og fetter til Tron Øgrim.


Christian Leden.
Christian Leden (født 17. juli 1882, død 1957) ble født som Christian Refsaas, men byttet navn fra Refsaas til Leden i 1910.
Christian Leden var en norsk forsker, antropolog, polfarer, komponist og oppdagelsesreisende.
Bakgrunn.
Christian Leden ble født på Inderøy i Nord-Trøndelag. Han studerte musikkvitenskap i Tyskland og ble tidlig interessert musikken til inuittene på Grønland. Våren 1909 fikk han reisepenger fra det danske Carlsberg-fondet for å dra til Grønland for å studere inuittenes musikk sammen med den danske polarforskeren Knud Rasmussen. Om høsten samme år reiste han tilbake til Europa og fikk bearbeidet musikken han hadde samlet.
Vitenskapelig arbeid.
Som oppdagelsesreisene dro Christian Leden på reiser til ukjente strøk, særlig i arktiske områder. Han hadde med seg opptaksutstyret overalt, også i Norge. En god del av opptakene er fra Øst-Grønland og Canada. På sine reiser til Grønland og Canada tok han opp store mengder musikk, omkring 1000 voksruller er samlet i Riksarkivet, som ble overført til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.
Leden samlet også store mengder kunsthåndverk med spesiell vekt på inuittenes kunst. Det er bevart en betydelig mengde med film og fotografier fra hans ekspedisjoner.
Han lærte seg inuittisk språk, og i løpet av en tre-årig ekspedisjon i Keewatin på vestkysten av Hudson Bay gikk han fra landsby til landsby, hilste på alle innbyggerne og handlet og byttet til seg alt fra kunst- til bruksgjenstander.
Leden fikk støtte fra Geological Survey i Canada som bidro til at han kunne fortsette sitt etnografiske arbeid over flere år.
Christian Leden katalogiserte sin samlinger, hver enkelt gjenstand fikk sitt inuittiske navn påført. Dessuten gjenstandens engelske navn, gjenstandens funksjon og hvilken kulturell gruppe han hadde fått det fra. Leden skrev en bok om sin forskning som ble publisert på tysk i 1927. Da han trappet ned feltarbeidet og var ferdig med sine analyser og sin bok, reiste han verden rundt med en foredragsserie om arbeidet sitt.
Christian Leden mistet livsverket sitt to ganger. Første gangen ble det ferdigskrevne manuskriptet tatt som bevismateriale under krigen fordi han hadde bodd i Tyskland og var gift med en tysk kvinne. Den andre gangen, på femtitallet, ble kofferten han hadde det i stjålet. Da han satte seg ned for å skrive livsverket sitt for tredje gang, men han ble aldri ferdig.
Politisk arbeid.
Leden flyttet på 1920-tallet til Berlin og kom her i kontakt med "Nordische Ring", en pangermansk og völkisch orientert forsamling som på dette tidspunktet var opptatt av å samle forsamling, og han foreleste her våren 1930 over temaet «Civilisasjonens og raseblandingens innflydelse på folkekraften». Han fikk i 1934 en stilling ved Universitetet i Berlin og arbeidet etter hvert med et større arbeide som skulle påvise sammenhengen mellom folkemusikk og rasetilhørighet. Gjennom dette arbeidet fikk han kontakt med lederen for Ahnenerbe,Herman Wirth.
Christian Leden var gift med Liselotte Steinicke (f. 1904 i Danzig) – d. 1998, Nesodden. De fikk seks barn sammen.


Bjørgulv Braanen.
Bjørgulv Braanen (født 14. november 1956 i Fredrikstad) er redaktør for dagsavisen "Klassekampen". Han er gift med "Morgenbladet"s kulturredaktør Lena Lindgren.
Han er utdannet som faglært sveiser etter å ha gått i lære ved Nylands verksted, og har også grunnfag i historie.
Han er tidligere leder i Yrkesskoleelevenes- og lærlingenes interesseorganisasjon (YLI) og Rød Ungdom.
Han var redaktør av "Røde Fane" fra 1983 til 1985, og layoutsjef og journalist i "Klassekampen" mellom 1984 og 1990. Etter dette jobbet han i "Dagens Næringsliv" fra 1990 til 2000 som journalist, vaktsjef og leder for Etter Børs-seksjonen. Redaksjonssjef i "Klassekampen" fra 2000 til 2002 og redaktør siden 2002.
Bjørgulv Braanen ble i 2005 utpekt til en av Norges ti viktigste intellektuelle av "Dagbladet". Året etter fikk han Fritt ord-prisen for 2006, «for sitt fremragende bidrag til seriøs politisk journalistikk i samvirke med medarbeiderne i Klassekampen». Kåret til Årets redaktør av Oslo Redaktørforening i 2009.


Rudolf Hedemann.
Rudolf Hedemann (født 12. mars 1889, død 18. november 1978) var en norsk politiker. Han var ordfører i Vang i Hedmark fra 1931 til 1965, og første fylkesordfører i Hedmark fra 1963. Han var formann i Norsk Herredsforbund mellom 1946 og 1960.
I 1966 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.


Marijke Berdahl.
Marijke Berdahl (født 5. februar 1981) er tidligere leder i Rød Ungdom og medlem av landstyret til RV/Rødt. Hun studerer pedagogikk ved Universitetet i Oslo.
Berdahl overtok som leder etter Eivind Rutle, og var leder under rettsprosessen der Rød Ungdom ble dømt for brudd på åndsverksloven, etter den mye omtalte skolebokaksjonen. Berdahl sa seg villig til å gå i fengsel for gratis skolebøker, men organisasjonen ble i stedet idømt en foretaksbot på 25 000 kr og en erstatning til forleggerforeningen på 100 000 kr.
Berdahl sto på kumulert plass på Oslo RVs kommunestyreliste ved Kommune- og fylkestingsvalget i 2007.


Eivind Volder Rutle.
Eivind Volder Rutle (født 20. januar 1979 i Ålesund) er festivalsjef for Oslo bokfestival.
Han var leder i Rød Ungdom fra 2000 til 2002. Han stod i spissen da Rød Ungdom høsten 2001 la flere skolebøker for videregående skole gratis ut på internett som PDF. Aksjonen endte med dom i Høyesterett i 2004, hvor Rød Ungdom ble ilagt foretaksstraff.
Fra 2004 til 2010 jobbet han som prosjektleder i Foreningen !les.
Rutle er en av drivkreftene bak kulturgruppa Opplysningskontoret, hvor han bl.a var en av forfatterne bak "ML – en marxist-leninistisk popmusikal", "Sannheten om 2005 (og resten!)" og "Sannheten om 2006 (og alt annet!)".
Rutle har tidligere jobbet i TV-Sunnmøre, og vært redaktør for Rød Ungdoms magasin Rebell.
Han har også skrevet og produsert en rekke kortfilmer, blant annet "Krig er fred", som ble vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2004.


Espen Løkeland-Stai.
Espen Løkeland-Stai (født 1973) er norsk frilansjournalist, bosatt i Paris, Frankrike, tidligere utenriksredaktør og nyhetssjef i "Klassekampen". Har vært sentralstyremedlem i Rød Ungdom. Han ble også konstituert som leder i samme organisasjon, etter at Wenche With trakk seg midt i en landsmøteperiode.


Gidske Anderson.
Gidske Anderson (født 4. november 1921 i Kristiania (Oslo), død i Oslo 19. oktober 1993) var en norsk journalist og forfatter. Hun var datter av Yngve Anderson.
Giske Anderson deltok i den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge under den andre verdenskrig. Etter krigen arbeidet hun som journalist i Friheten, kommunistpartiets hovedorgan. Hun var kulturredaktør i avisen fram til 1948, da hun forlot kommunistpartiet og gikk inn i Arbeiderpartiet.
I 1948 reiste Anderson til Paris, hvor hun var frilansjournalist og etterhvert også frilanskorrespondent for henholdsvis Arbeiderbladet og NRK Dagsnytt Radio. Hun fungerte som korrespondent i Frankrike frem til 1964, en periode i landets historie som ble preget av krigene i Algerie. Erfaringene hennes førte til at hun vendte tilbake til denne delen av verden i bokform senere i livet. I perioden 1964 til 1967 oppholdt hun seg i USA hvor hun reiste rundt, samt arbeidet som skribent ved Arbeiderbladets kontor i New York.
Vel hjemme i Norge igjen jobbet Gidske Anderson som utenriksredaktør i Arbeiderbladet frem til 1972, før hun i 1973 igjen reiste til Paris, denne gangen som fast korrespondent for NRK frem til 1975. Hun var i flere år medlem av Den norske Nobelkomité. Da Egil Aarvik, som var komiteens leder, døde forholdsvis brått, rykket hun opp som leder, og hadde dette vervet da Michaiel Gorbatsjov fikk Nobels Fredspris.
Engasjementet for Nobelkomiteen og karrieren som journalist kom i tillegg til et rikt og mangslungent forfatterskap. Gidske Anderson har skrevet en rekke bøker. I tillegg til tre diktsamlinger skrev hun engasjert om samfunnsforhold, storpolitikk og litteratur, foruten biografier om Sigrid Undset og Trygve Bratteli. Hun døde i Oslo i 1993, 71 år gammel.


Forstoppelse.
Obstipasjon eller forstoppelse er en tilstand i fordøyelsessystemet hvor et individ opplever hard avføring som er vanskelig å eliminere. Det kan være ekstremt smertefullt og i alvorlige tilfeller lede til symptomer på tarmobstruksjon. Konstipasjon kan noen ganger brukes i en mer generell betydning mens "obstipasjon" da viser til en alvorlig "konstipasjon". Årsaker til forstoppelse kan være kostholdsbetingede, hormonelle, bivirkninger av medisiner og anatomiske. Behandlingen skjer med endring av kostholdsvaner, lakserende midler, fiberterapi, klyster og i sjeldne tilfeller plukking eller kirurgi.
Forstoppelse defineres som avføring to eller færre ganger per uke samt unormalt mye trykking for å få tømt seg, og/eller hard og knollete avføring, og/eller følelse av ufullstendig tømming. Problemet er omfattende blant eldre mennesker og er vanligere blant kvinner enn menn. 20% av befolkningen har forstoppelse og 10% bruker avføringsmidler.
Symptomer.
Ved ordinær forstoppelse vil avføringen være hard og vanskelig å eliminere. Sterkt press kan forårsake hemorroider og anale fissurer. Magen kan bli oppblåst og diffust øm og krampetendens kan forekomme, til tider med forsterkede magelyder.
Mens mange mener at man bør ha tømming hver dag, er det helt vanlig å ha avføring en gang per uke så lenge det ikke medfører noen andre symptomer. Dette avhenger av kostvaner, fysisk aktivitet og ulike andre faktorer.
Alvorlige tilfeller kan utvise symptomer på tarmobstruksjon (oppkast, svært øm mage) og «paradoksal diaré» der mykt avføringsmateriale fra tynntarmen passerer det komprimerte materialet in "colon".
Obstipasjon hos barn kan føre til at barnet gjør på seg (enurese og enkoprese).
Tiltak.
Dersom tilfellet ikke har blitt for ille, og ikke har vart så lenge, kan det hende du selv kan lindre forstoppelsen ved å spise bløt frukt, som for eksempel pære el. myk mango, (ikke hard frukt eller citrusfrukt), grove kornprodukter (minst 80% fullkorn, fullkornsknekkebrød er kjempefint), kli eller sure melkeprodukter, som for eksempel cultura. Mat med mye fett, sjokolade, ost, is osv., burde ikke spises før forstoppelsen er lindret.


Småland.
Småland er et «landskap» (historisk landsdel) i Øst-Götaland i Sør-Sverige som i nord grenser til Östergötland, i sør til Skåne og Blekinge, i vest til Halland og Västergötland og har kyst mot Østersjøen i øst. Det høyeste punktet er Tomtabacken med sine 377 meter over havet.
I landskapet inngår hele Kronobergs län, store deler av Jönköpings län, i tillegg til fastlandsdelen av Kalmar län. Dessuten inngår deler av Östergötlands län (Tryserums, Östra Eds, Gärdserums og Hannäs kirkekretser) samt deler av Hallands län (Femsjö, Färgaryds, Jälluntofta, Långaryds og Södra Unnaryds kirkekretser og deler av Torups kirkekrets).
Småland er et av Sveriges mest sjørike landskap.
Flere forfattere og andre kunstnere har gjort Småland mer kjent, blant andre Astrid Lindgren, Vilhelm Moberg, Ingvar Kamprad og Axel "Döderhultar'n" Petersson.


Kristian Schjelderup.
a> og Kristian Schjelderup etter førstnevntes ordinasjon i mars 1961.
Kristian Vilhem Koren Schjelderup (født 1894, død 1980) var en norsk teolog, humanist og biskop av Hamar. Han var formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1919.
Levned.
Kristian Schjelderup var sønn av biskop i Kristiansand stift Kristian Vilhelm Koren Schjelderup d.e. (1853–1913) og Henriette Nikoline Hassel. Han var bror av psykologen Harald Schjelderup (1895–1974). Han vokste opp i Dypvåg. I 1923 tok han doktorgrad på en avhandling om religionens sannhet.
Schjelderup arbeidet med en psykoanalytisk tilnærmelse til religion, og oversatte også Sigmund Freud til norsk. I 1927 var han med på å stifte "Landslaget for frilyndt kristendom". Året etter, i 1928, var han eneste søker på stillingen som sogneprest i Værøy og Røst. Kirkeminister Sigvald Mathias Hasund nektet ham imidlertid ordinasjon til prest «fordi hans stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embedte». Dette utløste sterk debatt i samtiden. Mange år senere erklærte Scheldreup selv at dette nok var en riktig vurdering av statsråden, men at det hadde vært sårt og vondt den gang det skjedde.
Schjelderup stiftet i 1931 det frilyndte kristne tidsskriftet Fritt Ord, og var dets redaktør til 1940, da tidsskriftet opphørte.
Schjelderup stiftet sammen med Anders Wyller og Henriette Bie Lorentzen Nansenskolen i 1937, og var skolens leder til den ble stengt av tyskerne i 1941. Han ble i 1942 sendt i fangenskap på Grini, og fikk sitt første kall der. Han ble ordinert til prest i Kristiansand domkirke i 1945. 15. mars 1947 ble han biskop i Hamar bispedømme.
Helvetesdebatten.
25. januar 1953 holdt Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet, en radiooverført tale hvor han blant annet sa: "«Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»" Riksavisene reagerte, og det gjorde også Schjelderup. I et innlegg i Aftenposten seks dager senere, skrev han blant annet: "«Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium.»"
Debatten mellom de to fortsatte ut i februar, mens organisasjoner og enkeltpersoner tok offentlig stilling til spørsmålet utover våren. I juni spurte Schjelderup departementet om han hadde stilt seg utenfor den luthersk-evangeliske bekjennelseskirke. Departementet avgjorde i februar 1954 at han ikke hadde gjort det.
Hallesby og Schjelderup var forøvrig venner, og hadde møttes på Grini.
I 1956 snakket Schjelderup varmt om Albert Schweitzers ukonvensjonelle kristendom, og skapte ny debatt. På et kirkemøte i Oslo i 1957 ble det vedtatt en resolusjon som indirekte klandret Schjelderup for at han fravek Herrens bekjennelse og ikke holdt seg til Herrens ord i spørsmålet om fortapelse. Han fikk også mye støtte, blant annet skrev mange under på et opprop som het "«Vekk med isveggen!»"
Som tenker var han ikke så lite av en mystiker, og var blant annet svært fascinert av den tyske kvinnen Therese Neumann, som i mange år bar Jesu sårmerker som stigma på sin kropp. Han holdt mange foredrag om dette emnet, og skrev også om henne i sin siste bok.
Senere.
I 1961 ordinerte han Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås. Hun ble ordinert i Vang kirke, fordi menighetsrådet på Hamar ikke ville at Hamar domkirke skulle brukes. Schelderup levde som ungkar mesteparten av sitt voksne liv, men noen år etter at han ble biskop, giftet han seg med en kvinne som hadde vært hans husholderske i mange år. De var begge godt voksne da de giftet seg, og fikk ingen barn.
I januar 1964 ble han tildelt kommandørkorset av St. Olavs Orden.
Litteratur.
Schjelderup, Kristian
Schjelderup, Kristian
Schjelderup, Kristian
Schjelderup, Kristian


Håvamål.
Håvamål (norrønt: Hávamál'") er en samling oldnordiske gudedikt og visdomsdiktning som ble nedskrevet på Island på 1200-tallet. Håvamål betyr «den høyes tale», og handler om «den høye», det vil si guden Odin og kan ses på som ei lærebok. Håvamål forteller ikke om gudenes tilværelse, men uttrykker menneskelig livsvisdom i en form som minner om ordspråkenes. Klokskap, måtehold, moral, varsomhet, mot, vennskap og logisk sans er verdier som settes høyt. I tillegg er «ettermæle» (ditt rykte) en svært vesentlig del. Spesielt vedrørende ryktet etter døden.


Agnus Dei.
Noter til en versjon av Agnus Dei
"Agnus Dei" (latin, «Guds lam») er en hymne som inngår som fast del i den katolske messe, Den norske kirkes nattverdliturgi og i enkelte andre kirkers og kristne trossamfunns liturgi. Uttrykket er basert på "Evangeliet etter Johannes" 1,29, hvor Johannes Døperen omtaler Jesus Kristus som "Guds lam".
Teksten skal ha blitt introdusert i liturgien av pave Sergius I (687–701). Den synges eller resiteres rett før utdeling av nattverd.
Du Guds Lam, som bar all verdens synder, miskunne deg over oss.
Du Guds Lam, som bar all verdens synder, miskunne deg over oss.
Du Guds Lam, som bar all verdens synder, gi oss din fred.


Charleston (Vest-Virginia).
Charleston i Kanawha County er hovedstaden og den største byen i den amerikanske delstaten Vest-Virginia. Byen har 53 421 innbyggere (2000), men det utvidede byområdet har 307 763 innbyggere (2006). Her renner "New River" over i Kanawha River, som formelt starter i Charleston.


Dyspné.
Dyspné Latin "dyspnoea", Gresk "dyspnoia" fra "dyspnoos" – «åndenød») er et vanlig symptom hos pasienter med hjerte- og lungesykdom, som er den medisinske samlebetegnelse hvor pasienten subjektiv angir åndenød eller smerter knyttet til åndedrettet, eller hvor en objektivt kan observere respirasjonsforstyrrelser. Tilstanden kan være akutt eller kronisk og kan være et symptom eller tegn på en rekke ulike medisinske tilstander, inkludert blokkering av lutveiene, luftveissykdommer (for eksempel astma og bronkitt), hjertesykdommer og blodmangel.


Mary Hopkin.
Mary Hopkin'", (født 3. mai 1950) er en walisisk sangerinne, mest kjent for listetopperen «Those Were the Days», produsert av Paul McCartney.
Hopkin ble født i Pontardawe, Wales, og snakket walisisk da hun vokste opp. I hjembyen startet hun en lokal karriere som sanger av folkemusikk før hun ble ‘oppdaget’ av Twiggy og ble en av de første artistene til å få kontrakt på The Beatles’ nyopprettede plateselskap Apple Records.
Hennes single «Those Were The Days», en gammel folkesang, ble produsert av Paul McCartney og sluppet i Storbritannia den 30. august 1968 ("med katalognummer «APPLE 2»"). Til tross for konkurranse fra en veletablerte artist, Sandie Shaw, som også utga den samme sangen som singel, nådde Hopkins versjon 1. plass i Storbritannia og 2. plass i USA.
Den 21. februar 1969 ble hennes debutalbum "Postcard" utgitt, igjen produsert av McCartney. Den hadde tre coverversjoner av Donovans sanger, som spilte på albumet: «Lord Of The Reedy River», «Happiness Runs», and «Voyage of the Moon», I tillegg også en sang fra George Martin. McCartney takket for hjelpen ved å spille tamburin og kore på Donovans neste single, den anemiske «Atlantis» som ble sluppet sent i november og nådde en beskjeden 23. plass.
Hopkins neste singelen var «Goodbye», en Lennon-McCartney-sang, skjønt kun skrevet av McCartney alene. Den ble utgitt 28. mars 1969 ("«APPLE 10»"), og nådde en andreplass og ble også utgitt på platen med filmmusikken til "Blade Runner". «Goodbye» ble aldri offisielt utgitt av The Beatles, men en demoversjon kunne bli funnet på enkelte Beatles-piratplater.
Hopkin representerte England i Eurovision Song Contest 1970 med å synge «Knock Knock, Who's There?» som kom på en hederlig andreplass, akkurat slått av «All Kinds of Everything» ved den irske Dana. Som singel ("«APPLE 26»") nådde Hopkins sang andreplass i Storbritannia.
Etter å ha giftet seg med plateprodusent Tony Visconti i 1971 trakk Mary Hopkin seg fra poplærmusikken for å konsentrere seg om sin familie. Hun koret «Sound and Vision» på David Bowies album "Low" i 1977. Hun ble skilt fra Visconti i 1981.


Student-TV Trondheim.
Student-TV ble opprettet i Trondheim i 1991 som Nordens første student-drevne TV-stasjon. Organisasjonen har i dag 75 studenter som jobber på frivillig basis.
Organisering og eierskap.
Internt er Student-TV per 2012 delt i fire redaksjoner; Aktuelt, Feature, Humor og Serie samt avdelinger for flerkamera, eksterne produksjoner og en teknisk avdeling.
Gruppene ledes av en redaksjonsleder, som både fungerer som underredaktør og leder for sin gruppe. Styret i Student-TV består av daglig leder, ansvarlig redaktør, nestleder, humorredaktør, aktueltredaktør, featureredaktør, serieredaktør, teknisk sjef, produksjonssjef og flerkamerasjef.
I tillegg til å lage TV for Trondheimstudentene og byens øvrige befolkning, filmer Student-TV flerkamera på Samfundsmøter og konserter på Studentersamfundet som direktesendes på www.stv.no. Student-TV produserer også reklamefilmer og flerkameraproduksjoner for eksterne aktører og Samfundets gjenger.
Student-TV eies av Mediastud AS som samler Studentradion, studentavisa Under Dusken og Student-TV i ett selskap. Den daglige driften støttes delvis av Studentsamskipnaden ved Velferdstinget (50%) og delvis av Studentersamfundet i Trondhjem (50%).
Ressurser og økonomi.
Student-TV har utstyr for opptak og redigering på både XD, HDV og DV-format. I tillegg har organisasjonen mange medlemmer som går, eller har gått film- eller media-relatert utdanning. Mange tidligere medlemmer har brukt Student-TV som springbrett inn i en videre mediekarriere. Av disse har noen fortsatt kontakt med Student-TV, og fungerer som viktige kontakter og støttespillere i forbindelse med kursing, evaluering, egenutvikling og ansikt utad.
Student-TV har flyttet 5 ganger siden 1991, og kan sies å være Studentersamfundet i Trondhjems nomader. Student-TV har også flere ganger vært nedleggingstruet; siste tilfellet var 1997–1999 da Studentsamskipnaden etter oppfordring fra Velferdstinget sa opp Mediastudavtalen, for å kunne kutte den økonomiske støtten til Student-TV.
Redaktøransvar.
Student-TV er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, og i norske mediers etiske normer slik de er uttrykt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten. Ansvarlig redaktør står etisk og rettslig ansvarlig for det redigerte innhold, overfor medienes selvjustis (Pressens Faglige Utvalg) og overfor lov og domstol.
Oppstarten 1990–1991.
Muligheten til å starte Student-TV ble utredet av Mediastud-styret høsten 1990, som anbefalte sine eiere (Samfundet og Samskipnaden) å etablere Student-TV som et prøveprosjekt. Mediastud søkte samtidig Nærkringkastingsnemnda om konsesjon for lokal-TV, med Jon Øyvind Eriksen som ansvarlig redaktør. I september 1990 fikk "Student-TV" tildelt den åttende lokal-TV-konsesjonen for Trondheim kommune, og arbeidet med å skaffe finansiering og bygge opp redaksjonen startet.
Den første redaksjonen ble så rekruttert dels fra miljøet rundt Samfundet (Under Dusken mm), dels fra Fjernsyn, Film, Video-miljøet på Lade. Produksjonslokaler måtte også skaffes. Først prøvde man å få bruke det gamle TV-studioet i hovedbygningen på NTH (senere NTNU), men fikk avslag fra NTH-ledelsen. De første redaksjonslokalene ble det gamle radiostudioet på Moholt Studentby. Det var på den tiden disponert av studentorganisasjonen Venstrevind, men kjellerstudioet var opprinnelig bygget for TKSFs nærradio Radio KonRad på midten av 80-tallet.
Finansiering av oppstarten kom fra tre kilder: Samfundet og Samskipnaden gjennom Mediastud, kollegiet ved Universitetet i Trondheim og Nærkringkastingsnemnda. Det var stor støtte i Studentersamfundet for å starte TV-virksomhet, mens de to fraksjonene i Studenttinget i Trondheim var uenige: venstresiden mente studentene burde bruke TV-mediet, mens høyresiden mente at det fikk holde med at studentene hadde Under Dusken og Studentradion. Etter en større diskusjon i Studenttinget gikk et klart flertall inn for å støtte opprettelsen av Student-TV'n.
Første sending ble sendt på TBK kabel-TVs nett 27. mars 1991 som den første studentdrevne TV-stasjon i Norden, etter at TV Trondheim hadde hindret Student-TV å sende via konsesjonsområdets UHF-antenne. Etter hard kamp med TV Trondheim, byens ledende lokal-TV-stasjon, slapp Student-TV også til på eteren, og fikk en meget god sendetid: to ganger i uken mellom kl 18 og 19. TV Trondheim gikk konkurs sommeren 1991, og Student-TV'n fikk istand et nært samarbeid med Trøndelag Kringkasting (TK-TV), som hadde overtatt TV Trondheims sendetid, produksjonsanlegg og luftantenne.
For en stakket stund kunne Student-TV'n fokusere på programproduksjon. Allerede våren 1991 hadde den lille redaksjonen filmet og produsert to større "flerkamera-produksjoner": TMV-festivalen og "Fjernsynsteater" med Juni Dahr. Etterhvert økte redaksjonen i størrelse. En periode med flittig eksperimentering med det nye studentmediet fulgte.
1992–1996.
Student-TV'n fikk etterhvert bedre produksjonsvilkår. I forbindelse med UKA-93 fikk Student-TV midlertidige lokaler i Trafobygget ved Samfundet. Produksjonen og kvaliteten økte dramatisk, da det plutselig ble enkelt å komme seg til lokalene for å lage programmer. Sommeren 1994 ble imidlertid Student-TV'n kastet ut av Trafo'n med en hel ukes varsel, fordi bygget ikke skulle brukes til faste tiltak, som TV'n i Storsalsvedtak nettopp hadde blitt definert som. Studentalltinget vedtok samme vår en generøs bevilgning til nyinvestering av utstyr. Studentsenteret AVH tilbød nødhavn til TV'n. Lokalene ble bygd på dugnad, og ble ferdigstilt i november 1994. Det nye utstyret ble installert, og produksjonen ble straks større og stigende i kvalitet.
Den lokale TV-kanalen TK-TV innstilte sine sendinger i 1995 pga. økonomiske problemer. Student-TV'n sto dermed uten sendemulighet. Det tok imidlertid bare to dager før man igjen var igang med sendingene, denne gang kun på kabelnettet ved hjelp av modulatoren på Leangen Travbane. I april 1995 gjenoppsto gamle TK-TV fra asken som TV-Trondheim, så Student-TV'n kunne igjen sende på luftantenne.
Problemene fortsatte. Studentsenterets nye styre vedtok i november 1995 at det ikke lengre ønsket at Student-TV oppholdt seg på Studentsenteret, og fikk Hustinget til å støtte dem til å avslutte kontrakten. I januar 1996 får Student-TV nok en gang midlertidig tilhold på Trafobygget, som eies av Samfundet, men disponeres av UKA. Samtidig går konsesjonsperioden til Student-TV, og i den nye konsesjonsperioden tildeler Statens medieforvaltning kun ett selskap sendekonsesjon for lokal-TV i Trondheimsregionen: det nystartede TV-Trøndelag som er eid av Adresseavisen.
I overgangsfasen som fulgte skjedde det forbedringer på produksjonssiden. Student-TV overførte i samarbeid med Nettverksgruppa for første gang et Lørdagsmøte "live" på Internet i mars 1996 (IRMA-1000 møtet). I september samme år innførte Student-TV en produsent-ordning, som ga en markant forbedring av kvaliteten på sendingene.
1997–1999.
Tapet av lokal-TV-konsesjonen medførte både fordeler og ulemper for Student-TV. Student-TV må nå sende under paraplyen til den nye enekonsesjonær, som bygger ut sendenettet i regionen. TV-Trøndelag startet ordinære sendinger med et stort mottaksområde i Trøndelag og Møre. Sendetid var det verre med. Student-TV solgte reklametiden sin til TV-Trøndelag. Student-TV fikk endelig fast sendetid tirsdager og fredager kl. 17.25. Allerede i august 1997 signaliserer ledelsen på TV-Trøndelag hardere kår for Student-TV: Sendetiden reduseres og sendingene må kontrolleres av TV-Trøndelag før utsendelse. Og et halvt år seinere, i januar 1998, strammet TV Trøndelag grepet nok en gang. Etter harde forhandlinger med TVTrøndelag må Student-TV godta en reduksjon av sendetiden til 30 minutter i uka med sendetid hver søndag ca kl 13.00. Student-TV må i tillegg stille med egne sendevakter for avvikling av programmet på TV Trøndelag.
Omtrent samtidig som Student-TV flyttet inn i flotte, men dessverre midlertidige, NTNU-eide lokaler i Vollabakken 15, vedtok Velferdstinget høsten 1997 å be Samskipnaden si opp Mediastudavtalen og reforhandle en ny avtale. Student-TV skulle kun få økonomisk støtte dersom seeroppslutning og ønske om tilbudet blant studentene kunne dokumenteres. Student-TV utførte derfor en seerundersøkelse på alle Samskipnadens boliger. Den viste at mellom 5 og 12 % av studenter som kunne få inn Student-TV, så Student-TV hver gang. 89% hadde hørt om Student-TV og 84% ønsket fortsatt støtte til Student-TV.
På grunn av økt utstyrsmengde og endret sendetid, valgte Student-TV i januar 1998 å gå over fra formen med temasendinger på tirsdager og faste magasiner på fredager til studiosending med faste innslag hver søndag. Student-TV gikk til innkjøp av ny Beta-spiller, en biledmikser, nye kamerastativ og mikrofoner. Det resulterte i forbedring på sendingene, blant annet fordi det var enklere å gjennomføre utseende på studiosendingen med biledmikseren. Faste programledere, studiopersonell og magasinkonseptene ga en positiv utvikling for Student-TV.
I mars 1998 innledet Student-TV samarbeid med andre student-kanaler. Redaktørene i Student-TV Trondheim, Student-TV Lund i Sverige, og X-TV København i Danmark møttes i Lund. I tillegg til utveksling av erfaringer og tips ble det gjort avtaler om utveksling av programmer (våren 1998 sendte Student-TV såpeoperaen "Frestelsen" produsert av Student-TV Lund).
I mai 1998 blir Student-nyhetene etablert som nytt fast innslag i sendingene. I september 1998 ble det nedsatt et "grafisk forum" med to utenforstående studenter som jobber med ny grafikk, (keying, supring), nye vignetter, ny logo etc. Hensikten var å få en helhetlig profil og ramme på sendingene. Dette er fortsatt under arbeid og forventes å være ferdig tidlig i vårsemesteret 1999.
I andre halvdel av 1998 ble forholdet til TV Trøndelag bedre. Da ingen sendinger var blitt stoppet i vårsemesteret, inngikk redaktør i Student-TV og redaktør i TV-Trøndelag i høstsemesteret en muntlig avtale om at STVs sendevakter kunne ta med sendingstapen før utsendelsen, uten gjennomsyn. I oktober 1998 ble en sendeavtale underskrevet etter ca. et års forhandlinger mellom Mediastud AS og TV-Trøndelag. Avtalen bygger på en tidligere aksjonæravtale, og åpner for sponsorinntekter for Student-TVs programmer.
Høsten 1998 arbeidet Student-TV med å få på plass flere potensielle allianser, blant annet Folkeuniversitetet og NRK2, som ga positive signaler om samarbeid. Det hadde tidligere vært samarbeid mellom STV og NRK2 om filming for U-Nettopp. Student-TV var også i kontakt med Mediarommet på Gløshaugen, og det ble diskutert samarbeid om blant annet videoproduksjon i tilknytning til etterutdanning, et tema som hadde vært med i den opprinnelige konsesjonssøknaden fra 1990. Redaktørene i Under Dusken, Student Radio’n og Student-TV diskuterte ulike samarbeidsprosjekter, bl.a. et utvekslingsprogram.
TV Trøndelag endret sendeplanen pga. omlegging av TV Norges sendeplan, og Student-TV fikk ny sendetid ca. kl. 14.00. På grunn av store endringer på Student-TVs sendestart er det vanskelig for Student-TV å jobbe mot innarbeidelse av et fast publikum. Allikevel viser seerundersøkelser avholdt for TV-Trøndelag at Student-TV har en relativt stor seeroppslutning. (Tall fra Norfaktas markedsundersøkelse i mai 1998 viser at 14% av Trondheims befolkning under 30 år hadde sett Student-TV den siste måneden).
Hver 4. student kjente til Student-TVs nøyaktige sendetidspunkt, selv om Student-TV hadde måttet endre sendetidspunkt flere ganger i løpet av 1998. 20% hadde sett Student-TV minst en gang i løpet av den siste måneden. På en tilfeldig valgt søndag så 6% av studentene på Student-TV. Det vil si med et gitt utgangspunkt på 24 000 studenter, så 1440 studenter på Student-TV en tilfeldig valgt søndag.
Tallene redder Student-TV. 18. mars 1999 er saken om Student-TV oppe i Velferdstinget. Et enstemmig styre gikk inn for å inkludere Student-TV i den nye Mediastudavtalen på grunnlag av Medievaneundersøkelsen. Student-TV var dermed sikret fortsatt drift. Velferdstinget og Studentersamfundet forhandlet fram en ny Mediastudavtale, der Under Dusken, Student Radio’n og Student-TV var inkludert. Mediastud bevilget i desember 1999 kr 300 000 til innkjøp av nytt utstyr. Student-TV fikk digitale kameraer og en langt mer brukervennlig redigeringssuite.
Det analoge utstyret ble modifisert slik at det kunne brukes til live-flerkameraproduksjon, et område Student-TV etterhvert hadde fått meget god kompetanse på. I mars 1999 hadde Student-TV filmet og produsert en debatt på Studentersamfundet om medias rolle i konflikter under ISFiT. Denne produksjonen ble vist på NRK1 lørdag 29. mai 1999, under vignetten "Kunnskapskanalen".
2000–2005.
Student-TV diskuterte i 1999 et samarbeidsprosjekt med TV Trøndelag angående et nytt ungdomsprogram. I september 2000 ga dialogen med TV-Trøndelag resultater. Student TV fikk utvidede sendetider. I tillegg til den faste sendingen 14:00 på søndag får Student-TV morgensending samme dag 10:30. På lørdag fikk man også en halvtimes sending 10:30, som var tiltenkt reprisesending.
[Oktober 00] Det produseres en nattsending som et pilotprosjekt. Lo-fi konseptet med fake live-reportere ute på byen og intervjuer med kjente personer i et noe trashy studio, faller i smak hos ledelsen i TVTrøndelag. De får en fast avtale om nattsending etter TVNorge sin sending hver første fredag i måneden.
[November 00] Det settes ned et utvalg som skal jobbe med utarbeiding og bevistgjøring av Student TV sin profil. Dette for å styrke kanalens form og identitet. Ny intro og vignetter blir realisert. Logoen får et ansiktsløft med nye fargevalg og STV blir det nye navnet. Relanseringen settes til årsskiftet.
[Desember 00] Mediatud bevilger 150 000 til innkjøp av nytt utstyr. Med rimelig digitalt utstyr får de doblet redigeringskapasiteten, og endelig anskaffet profesjonelt lydutsyr.
[Januar 01] Gjennom utallige møter med velferdstinget lykkes man i å få hevet semesteravgiften med en krone. De økte bevilgningene går til å bedre den daglige driften. STV får kontortid fra 9:30 til 16:30 med en sivilarbeider som betjener henvendelser fra seerne.
[Februar 01] 350 tidligere medlemmer inviteres til et 10 års jubileum som holdes på Blæst.
[Mars 01] Utviklingen av nettsiden www.stv.no begynner. Et samarbeid med NTNU og Uninett gjør det mulig å krinkaste sendinger live på nett. Student-TV setter som mål å kunne tilby seerene en interaktiv tjeneste der studenten kan være innholdsleverandør fra neste semester.
[April 01] Nettsiden har fått sin jomfrutur. SMS tjenester gir seeren en ukentlig oppdatering av sendeplanen. Arbeidet med få i stand en landsdekkende TV-kanal påbegynnes. Med STV som forbilde opprettes Student TV enheter i Bergen og i Oslo. Det jobbes også med å etablere en Student TV i Tromsø og Stavanger. I et samarbeid med medialinjene i Lillehammer og Volda utvikles et distribuert produksjonsnett som tar sikte på å lage programmer for riksdekkende visning.
[Juli 01] Det bevilges 55000 fra UKA og GS for å starte utbyggingen av videonettet på Samfundet.
[August 01] Student TV får faste produksjonslokaler på Samfundet. Arbeidet med å bygge en flerkamerarigg påbegynnes. 5 000 meter kabel blir strekt for enkelt å kunne dekke arrangementer i Storsalen, Knaus, Klubben og Selskapssiden.
[August 01] Det opprettes en ny redaksjon, Nettredaksjonen, som tar på seg arbeidet med å realisere infrastrukturen for det riksdekkende samarbeidet, og distribusjonsmuligheter på nett.
[September 01] Det bevilges 160 000 fra mediastud til utstyr i studio. Ytterligere 50 000 gis som et langsiktig lån til nettprosjektet. Det inngås en avtale med Medierommet der de fritt får bruke Studioet mot å stiller med utstyr og betalt personell i større produksjoner tilknyttet fjernundervisning. Arbeidet med å bygge et eget studio påbegynnes.
[Oktober 01] Student TV har sin første livesending på nett. Dette var en teknisk utfordrende oppgaver med bilder live fra Bodø og en intens opplæring i bruk av flerkamerariggen. Oppdragsgiveren «First Lego League» var svært fornøyd og betalte det dobbelte av hva som var avtalt.
[Oktober 01] Det opprettes en egen redaksjon for å sikre kontinuitet og kvalitetsutvikling i Student TV konseptet. Profilredaksjonen består av de mest faglig kompetente medlemmene, og blir ledet av redaktøren.
[November 01] TV Trøndelag er svært fornøyd med Student TV programmet og gir oss sendetid på søndag 23:15 i tillegg til våre ordinære sendinger. Dette er "prime time" for studenter.
2005–2008.
[Desember 2007] Student-TV innleder samtaler med TV-Adressa for sendetid på det kommende digitale bakkenettet.
[Januar 2008] Student-TV mister sendetiden 23:15.
Våren 2008 investerer Student-TV i ny flerkamerarigg til 250 000. Med den samlede flerkamerakompetansen, og den daværende utstyrspakken blir Student-TV Trondheim Trøndelags desidert største flerkameraproduksjonsselskap.
Høsten 2008 omorganiseres Student-TV internt for andre gang på et halv år, og alle underredaksjoner legges ned. Istedet opprettes tre produksjonsgrupper som hver produserer en hel sending hver tredje uke.
[Oktober 2008] Student-TV får signert ny sendeavtale med TV-Adressa, og får 20-minutters sendinger 21:10 og 23:10 Mandag-Torsdag. Den 15. Oktober sender Student-TV Trondheim landets første landsdekkende Student-TV-sending på Frikanalens første prøvesending. Dette er også det første ikke-religiøse innslaget som blir sendt på Frikanalen noen sinne. Samme dag har de også sine første sendinger på det digitale bakkenettet, og blir dermed tilgjengelige både på Riks-TV, Canal Digital, Get og andre store kabeltTV-leverandører.
Student-TV Trondheim tar opp igjen arbeidet med Student-TVene i Norge, og arrangerer ekstraordinær generalforsamling i Bergen 18. oktober.
3. november sier Allmøtet i Student-TV seg positivt til samlokalisering med Under Dusken og Studentradio'n i nye lokaler på Lucas-bygget.


Sukhoj Su-33.
En Su-33 ombord «Admiral Kuznetsov»
Sukhoj Su-33 (NATO-kallenavn Flanker-D) er et to-motors russisk hangarbasert jagerfly, utviklet og produsert av Sukhoj. Det er en del av Sukhoj Su-27-familien, og har mange likhetstrekk med denne. Den største forskjellen er at Su-33 kan ta av og lande på hangarskip. Flyet bruker ikke katapult under take-off, men benytter seg av en forhøyning over baugen på skipet – et slags «skihopp». Su-33 har også to ekstra kanardvinger rett foran hovedvingene, noe som øker manøvreringsevnen og gjør det mulig å ta av på kortere rullebane. I tillegg har flyet utstyr for å fylle drivstoff i luften, noe forgjengeren Su-27 mangler.
Historikk.
Flyet fløy første gang i mai 1985, og gikk inn i tjeneste med den russiske marinen i 1994. Et flyregiment med 24 jagere av typen ble dannet for å operere fra Russlands eneste operative hangarskip «Admiral Kuznetsov».
Bevæpning.
Flyet kan utstyres med missiler av typene H-25MP, H-31 og H-4. Med R-27EM-missiler kan flyet også avskjære antiskipsmissiler.


Liste over stortingsrepresentanter 1818–1820.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1818 til 1820. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1818-1820


Liste over stortingsrepresentanter 1821–1823.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1821 til 1823. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1821-1823


Liste over stortingsrepresentanter 1824–1826.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1824 til 1826. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1824-1826


Liste over stortingsrepresentanter 1827–1829.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1827 til 1829. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1827-1829


Liste over stortingsrepresentanter 1830–1832.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1830 til 1832. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1830-1832


Liste over stortingsrepresentanter 1833–1835.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1833 til 1835. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1833-1835


Liste over stortingsrepresentanter 1836–1838.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1836 til 1838. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1836-1838


Liste over stortingsrepresentanter 1839–1841.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1839 til 1841. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1839-1841


Liste over stortingsrepresentanter 1842–1844.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1842 til 1844. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1842-1844


Liste over stortingsrepresentanter 1845–1847.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1845 til 1847. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1845–1847


Liste over ordførere i Hamar.
Ordførere i Hamar er en liste over Hamars ordførere fra byens grunnleggelse i 1849.
Hamar


Liste over stortingsrepresentanter 1848–1850.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1848 til 1850. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1848-1850


USAs føderale rettsvesen.
USAs føderale rettsvesen er domstolsystemet som er organisert gjennom den føderale grunnloven og andre føderale lover. Systemet består i hovedsak av tre nivåer: distriktrettene, appellrettene og høyesteretten. I tillegg er det føderale rettssystemet delt i en sivil og en militær del. Etter maktfordelingsprinsippet er rettsvesenet totalt uavhengig av den lovgivende makten (Kongressen) og den utøvende makten (Presidenten). Det føderale rettsvesenet ledes av høyesterettsjustitiarius, som er den dømmende maktens administrative overhode. I denne egenskap støttes han av Det administrative kontor for de føderale domstolene ("Administrative Office of the U.S. Courts").
Føderale dommere utnevnes på livstid av den amerikanske presidenten med godkjennelse av Senatet.


Liste over stortingsrepresentanter 1851–1853.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1851 til 1853. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1851-1853


Liste over stortingsrepresentanter 1854–1856.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1854 til 1856. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1854-1856


Liste over stortingsrepresentanter 1859–1861.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1859 til 1861. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1859-1861


Liste over stortingsrepresentanter 1862–1864.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1862 til 1864. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1862-1864


Liste over stortingsrepresentanter 1865–1867.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1865 til 1867. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1865-1867


Liste over stortingsrepresentanter 1868–1870.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1868 til 1870. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1868-1870


Liste over stortingsrepresentanter 1871–1873.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1871 til 1873. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1871-1873


Liste over stortingsrepresentanter 1877–1879.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1877 til 1879. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1877-1879


Liste over stortingsrepresentanter 1874–1876.
Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1874 til 1876. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.
Eksterne lenker.
"(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet
fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD
er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de
Stortingsrepresentanter 1874-1876


Anders Arborelius.
Anders Arborelius O. C. D. (født 24. september 1949 i Sorengo ved Lugano i Sveits) er katolsk biskop av Stockholm.
Arborelius vokste opp i Lund, og konverterte til katolisismen tyve år gammel. Da han var 22 år trådte han inn i karmelittordenen i Norraby i Skåne. Han studerte filosofi i Brugge og Roma, og ble presteviet i 1979 av biskop Hubertus Brandenburg. Siden 29. desember 1998 er han biskop av Stockholm; som den første svenske siden reformasjonen.


Hubertus Brandenburg.
Hubertus Brandenburg (født 17. november 1923 i Osnabrück i Tyskland, død 4. november 2009 i Osnabrück) var emeritert katolsk biskop av Stockholm.
Hubertus Brandenburg ble presteviet 20. desember 1952 i Osnabrück. 12. desember 1974 ble han utnevnt til hjelpebiskop i bispedømmet og samtidig titulærbiskop av Strathernia, med ansvar for den delen av bispedømmet som omfattet Hamburg og Schleswig-Holstein. Han ble konsekrert 26. januar året etter av biskop Helmut Hermann Wittler (medkonsekratorer var kardinal Andrzej Maria Deskur og biskop Johannes Albert von Rudloff).
Den 21. november 1977 ble Hubertus Brandenburg utnevnt til biskop av Stockholm av pave Paul VI, et embede han innehadde til pave Johannes Paul II aksepterte hans avskjedssøknad på hans 75-årsdag den 17. november 1998.


Gamil Zirak.
Gamil Zirak var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var en smed, og han var læremester av Telchar fra Nogrod. Gamil var en stor håndverker, og hans arbeid ble funnet blant annet i skattkammeret til kong Elu Thingol.


Kanarifansen.
Kanarifansen Lillestrøm (KFL) er Lillestrøm Sportsklubbs uavhengige supporterklubb. Kanarifansen ble stiftet 2. desember 1992 som et resultat av billettfordelingen til cupfinalen det året. Pr. august 2006 har kanarifansen 5000 betalende medlemmer. Det er dobbelt så mange som i august 2005.
Kanarifansen støtter LSK på en rekke måter. Kanarifansen arrangerer borteturer, lager sanger, arrangerer tifo og skaper tribuneliv rundt fotballkampene.
Sanger.
Kanarifansen har et stort antall sanger som synges under kamp. For å lettere få med flere på synging har det blitt laget, med tekster.
Tifo.
FuglaTifo heter gruppen som står bak Kanarifansens tifo-innslag.
Grupperinger.
Kanarifansen består internt av en rekke grupperinger. De fleste av disse er mennesker som samles for å yte noe ekstra for Lillestrøm Sportsklubb. Det være seg gjennom intensiv bruk av flagg, bannere, rop, sanger og lignende.


Afrodite.
Afrodite (gresk: Ἀφροδίτη, «steget fram av skum»), kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne i gresk mytologi. Hos Homer er hun datter av Zevs og gudinnen Dione. Ifølge Hesiod var hun født av havets skum, slik hennes navn antyder, da Uranus' penis falt i havet etter at han ble kastrert av sin sønn Kronos.
Afrodite var gift med smedenes gud Hefaistos. Hun bedro ham med krigsguden Ares. Hennes ektemann tok de elskende på fersk gjerning i hennes seng. Han fanget de to med et spesiallaget nett og benyttet anledningen til å ydmyke dem overfor de andre gudene.
Afrodite og Ares har sammen sønnen Eros.
Afrodite spiller en sentral rolle i sagnene om den trojanske krigen. Det var hun som forårsaket krigen da hun lovet Paris den skjønne Helena mot at han gav henne gulleplet som kåret henne til den skjønneste av gudinnene framfor Athene og Hera. Senere grep hun direkte inn i krigen for å hjelpe den trojanske helten Aineias, som var hennes egen sønn med en dødelig mann. Hun oppnådde bare for å bli såret av hans motstander Diomedes og måtte berges i sikkerhet. Isteden blir det Artemis som reddet Aineias.
Romerne identifiserte Afrodite med sin gudinne Venus.
Opprinnelse.
Det fantes tallrike gudinner som tilsvarte den greske gudinnen Afrodite: Inanna (sumerisk motpart), Ishtar (Babylon), Astarte (semittisk), Turan (etruskisk), Nepthys (egyptisk) og Venus (romersk). Hun har paralleller i de indoeuropeiske morgengudinnene som Ushas eller Aurora.
Navnet «Ἀφροδίτη» var forbundet gjennom folkeetymologi med «ἀφρός» ("afros"), «skum», og tolket som «steget fra skummet» og bygget det inn i en etiologisk myte som allerede var kjent på Hesiods tid. Den har reflekser i messapisk og etruskisk (som "April") som antagelig var lånt fra gresk. Herodot var klar over det fønikiske opphavet til Afrodite, men lingvistiske forsøk på å avlede navnet "Afrodite" fra det semittiske "Aštoret" via udokumenterte hettittiske overføringer forblir usikker. Et forslag fra Hammarström som ble forkastet av Hjalmar Frisk, forbinder navnet med πρύτανις, et låneord til gresk fra det etruskiske "(e)pruni", «herre» eller lignende. Mallory og Adams foreslår en etymologi fra det indoeuropeiske "abhor" «veldig» + "dhei" «å skinne».
Tilbedelse.
Epitetet "Acidalia" ble noen ganger lagt til hennes navn etter kilden hun brukte å bade i som ligger i Boeotia (Vergil I, 720). Hun ble også kalt "Kypris" eller "Kytheria" etter hennes påståtte fødselssteder i henholdsvis Kypros og Kythira. Øya Kythira var et senter for hennes kult. Hun ble forbundet med Hesperia og ble noen ganger fulgt av oreadene, fjellnymfene.
Afrodite hadde en egen festival, "Afrodisia", som ble feiret over hele Hellas, men særlig i Athen og Korint. I Korint ble samleie med hennes prestinner regnet som en måte å tilbe Afrodite på.
Afrodite ble forbundet med, og ofte avbildet sammen med, havet, delfiner, duer, svaner, granatepler, epler, myrt, roser og lime, muslinger og perler.
Afrodite Ourania og Afrodite Pandemos.
Innen sent i det 5. århundre f.Kr. kunne filosofer ha delt Afrodite inn i to adskilte gudinner, ikke bare som individualiserte i kult. "Afrodite Ourania" ble født av skummet etter at Kronos kastrerte Uranos. "Afrodite Pandemos", den vanlige Afrodite «av alle folk» var født av Zevs og Dione Blant nyplatonister og til slutt deres kristne fortolkere, figurerer Ourania som den himmelske Afrodite som representerte kjærligheten til legeme og sjel, mens Afrodite Pandemos er assosiert kun med fysisk kjærlighet.
Derfor er Afrodite ifølge Platon to gudinner, en eldre og den andre yngre. Den eldre, Ourania, er datter av Uranos. Den yngre ble kalt Pandemos og er datter av Zevs og Dione. Pandemos er den vanlige Afrodite. Talen til Pausanias skiller mellom to manifesteringer av Afrodite, representert av to fortellinger: Afrodite Ourania («himmelske» Afrodite) og Afrodite Pandemos («vanlige» Afrodite).
Rituell prostitusjon.
Et universelt aspekt av Afrodites kult og hennes forrang som Thomas Bulfinchs "The Age of Fable; or Stories of Gods and Heroes" (1855) forkastet, er praksisen av rituell prostitusjon i templene og helligdommene hennes. Eufemismen på gresk er "hierodule", «hellig tjener». Praksisen var en del av ritualene som skyldtes Afrodites forgjengere i det nære Østen, den sumeriske Inanna og den akkadiske Ishtar. Deres tempelprostituerte var «Ishtars kvinner», "ishtaritum". Praksisen har blitt dokumentert i Babylon, Syria og Palestina, i fønikiske byer og den tyriske kolonien Karthago, og for hellenske Afrodite på Kypros, sentrene for kulten hennes, Kythira, Korint og på Sicilia (Marcovich 1996:49). Afrodite er overalt beskytteren for "hetaira" og prostituerte. I Jonia på kysten av Lilleasia, tjente tempelslaver i Artemis' tempel.
Fødsel, stiger fra havet.
Afrodite som «steg fra skummet» ble født av havskummet nær Pafos på Kypros etter at Kronos skar av testiklene til Uranos og kastet dem bak seg i havet. Hesiods "Theogoni" beskrev at genitaliene «ble båret over havet en lang tid, og hvit skum steg fra det udødelige kjøttet, med det vokste en jente» frem og ble Afrodite. Denne fullt utvokste myten om Venus (det romerske navnet for Afrodite), "Venus Anadyomene" («Venus stiger fra havet») var en av de ikoniske representasjonene av Afrodite, gjort berømt i et mye beundret maleri av Apelles som nå er gått tapt, men beskrevet av Plinius den eldres "Naturlig historie".
Dermed er Afrodite av en eldre generasjon enn Zevs. "Iliaden" (bok V) uttrykker en annen versjon av hennes opprinnelse hvor hun ble regnet som datter av Dione som var den opprinnelige orakelgudinnen («Dione» er «gudinnen», den feminine formen av Δíος, «Dios», genitiv av Zevs) ved Dodona. Hos Homer går Afrodite ut i krig for å beskytte sin sønn, Aineias, blir såret av Diomedes og returnerer til hennes mor og synker ned på sine knær og blir trøstet. «Dione» ser ut til å tilsvare Rhea, en modergudinne, som Homer har flyttet til Olympos. Han viser tilbake til et tenkt opprinnelig protoindoeuropeisk panteon hvor den fremste mannlige guden (Di–) var representert ved himmelen og torden og den fremste kvinnelige gudinnen (feminin form av Di–) var representert som jorden eller fruktbar jord. Afrodite selv ble noen ganger henvist til som «Dione». Da tilbedelsen av Zevs hadde absorbert orakelet ved Dodona, gjorde noen poeter ham til far av Afrodite.
Afrodites viktigste tilbedelsessenter forble på Pafos på den sørvestlige kysten av Kypros hvor lidenskapsgudinnen lenge ble tilbedt som Ishtar og Ashtaroth. Det er sagt at hun først skal ha kommet i land ved Kythira, et stoppested for handel og kultur mellom Kreta og Peloponnes. Dermed har vi kanskje antydninger om ruten til den opprinnelige kulten fra Levanten til fastlandet i Hellas.
Alternativt var Afrodite datter av Thalassa (for hun var født av havet) og Zevs.
Afrodite som voksen.
Afrodite hadde ingen barndom. I alle bilder og hver referanse er hun født som voksen, moden til å gifte seg og uendelig attraktiv. I mange av de anekdoteaktige mytene som involverer henne, karakteriseres Afrodite som forfengelig, temperamentsfull og lett å fornærme. Hun er en av de få gudene i det greske panteonet som giftet seg, men hun har jevnlige sidesprang mot sin ektemann. Hefaistos er en av de mest balanserte av de hellenske guddommene. I fortellingen som er tatt med i "Odysseen" ser det ut til at Afrodite foretrekker Ares, den ustabile krigsguden. I Homers "Iliaden" kaster hun seg inn i kampene for å redde sin sønn, Aineias, men slipper Ares (hun slipper ham faktisk mens hun flyr gjennom luften) da hun selv blir såret. Hun er en av de få karakterene som spilte en betydelig del i den opprinnelige grunnen til selve Trojanerkrigen. Ikke bare tilbyr hun Paris Helena av Sparta, men bortførelsen ble gjennomført da Paris som så Helena for første gang, fikk et brennende ønske om å ha henne, noe som er Afrodites oppgave. Hennes rike involverte riktignok kjærlighet, men den involverte ikke romantikk. Den lente istedet mot lyst, den irrasjonelle menneskelige lengtingen.
Ekteskapet med Hefaistos.
På grunn av hennes skjønnhet var Zevs redd for at hun skulle føre til krangler mellom de andre gudene. Han giftet henne vekk til Hefaistos, den tørre, humorløse smedguden. I en annen versjon av denne fortellingen hadde Hera, mor til Hefaistos, kastet ham ut av Olympos på grunn av at hun syntes han var stygg og deformert. Hans hevn var å fange henne på en magisk trone for så å kreve Afrodites hånd mot å slippe henne løs.
Hefaistos var overlykkelig over å bli gift med skjønnhetsgudinnen og smidde nydelige smykker til henne.
Hun var ulykkelig med sitt ekteskap, og dette fikk Afrodite til å søke selskap hos andre, først og fremst Ares, men også Adonis, Ankises og flere. Hefaistos fanget Ares og Afrodite i senga med kjettinger og førte alle de andre olympiske gudene sammen for å håne paret. Men «gudinnene ble hjemme, alle av skam». Hefaistos ville ikke sette dem fri før Poseidon lovet Hefaistos at Ares skulle betale oppreisning, men begge flyktet så snart kjettingene ble fjernet, og deres løfte ble aldri holdt.
Afrodite og Psyke.
Nasjonalt arkeologisk museum i Athen
Afrodite var sjalu på skjønnheten til en dødelig kvinne som het Psyke. Hun ba Eros om å bruke hans gyldne piler til å få Psyke til å forelske seg i den styggeste mannen på jorden. Eros gikk med på dette, men forelsket seg i Psyke selv, eller ved et uhell ved å stikke seg på den gyldne pila. Imens var Psykes foreldre urolige over at deres datter fremdeles var ugift. De konsulterte et orakel som fortalte dem at hun ikke var ment for en dødelig elsker, men et monster som levde på toppen av et spesifikt fjell. Psyke resignerte for sin skjebne og klatret til toppen av fjellet. Der førte Zefyros, vestavinden, henne forsiktig nedover. Hun gikk inn i en hule på det utpekte fjellet og ble overrasket over at den var full av smykker og flotte klær. Eros besøkte henne hver natt i hulen og de elsket lidenskapelig. Han krevde bare at hun aldri skulle tenne noen lamper, for han ville ikke at hun skulle vite hvem han var. Han var lett gjenkjennelig på grunn av vingene. Hennes to søstre som var sjalu på Psyke, overbeviste henne om å tenne en lampe, og hun gjenkjente ham umiddelbart. En dråpe med varm lampeolje falt ned på brystkassen til Eros, og han våknet, for så å flykte.
Da Psyke fortalte hennes to sjalu eldre søstre hva som hadde skjedd, gledet de seg i hemmelighet og hver av dem gikk separat opp til toppen av fjellet og gjorde slik Psyke beskrev hulen i håp om at Eros ville velge dem istedet. Zefyros valgte dem ikke og de falt i døden ved fjellets fot.
Psyke lette etter sin elsker over store deler av Hellas. Hun snublet til slutt inn i et tempel for Demeter hvor gulvet var dekket av hauger av blandet korn. Hun begynte å sortere kornene i organiserte hauger. Da hun var ferdig, snakket Demeter til henne og fortalte at den beste måten å finne Eros på, var å finne hans mor, Afrodite, og gjøre seg fortjent til hennes velsignelse.
Psyke fant et av Afrodites templer og gikk inn i det. Afrodite gav henne en lignende oppgave som den hun fikk i Demeters tempel, men gav henne en umulig tidsfrist. Eros blandet seg inn, for han elsket henne fortsatt, og han fikk noen maur til å organisere kornet for henne. Afrodite var rasende for at hun hadde lyktes og ba henne gå til en eng hvor gyldne sauer beitet og hente noe gyldent ull. Psyke gikk til enga og så noen sauer, men ble stoppet av en elvegud, viss elv hun måtte krysse for å komme inn på engen. Han fortalte henne at sauene var onde og ville drepe henne, men dersom hun ventet til middag, ville sauene gå inn i skyggen på den andre siden av enga og sovne. Hun kunne plukke ull som festet seg til grenene og barken av trærne. Psyke gjorde dette og Afrodite ble enda mer rasende over at hun overlevde og lyktes.
Til slutt hevdet Afrodite at stresset med å ta seg av sin sønn, deprimert og syk som et resultat av Psykes troløshet, hadde fått henne til å miste sin skjønnhet. Psyke skulle gå til Hades og be Persefone, dronningen av underverdenen, om en bit av hennes skjønnhet i en svart boks som Afrodite gav til Psyke. Psyke gikk til et tårn og bestemte seg for at den raskeste måten å komme til underverdenen var å dø. En stemme stoppet henne i siste øyeblikk og fortalte henne en rute som ville gjøre at hun kunne komme seg inn og returnere i live. Stemmen fortalte henne også hvordan hun skulle komme seg forbi Kerberos, Charon og de andre farene på ruten. Hun pasifiserte Kerberos, den trehodede hunden, med en søt honningkake og betalte Charon en obol for å ta henne inn i Hades. På veien dit så hun hender som strakte seg ut av vannet. En stemme fortalte henne å kaste en honningkake til dem. Da hun kom frem, fortalte Persefone at hun gjerne ville gjøre Afrodite en tjeneste. Psyke betalte igjen Charon, kastet en kake til hendene og gav en til Kerberos.
Psyke forlot underverdenen og bestemte seg for å åpne boksen og ta en liten bit skjønnhet til seg selv. Hun trodde at dersom hun gjorde dette, ville Eros helt sikkert forelske seg i henne. På innsiden var en «mørk søvn» som overveldet henne. Eros hadde tilgitt henne og fløy til kroppen hennes og fjernet søvnen fra hennes øyne, ba så Zevs og Afrodite om lov til å gifte seg med Psyke. Dette gikk de med på, og Zevs gjorde henne udødelig. Afrodite danset i bryllupet deres, og deres barn fikk navn Nytelse, eller (i romersk mytologi) Volupta.
Adonis.
Afrodite var Adonis' elskerinne og hadde en rolle i hans fødsel. Hun oppfordret Myrrha eller Smyrna til å begå incest med hennes far, Theias, kongen av Assyria. En annen versjon sier at Myrrhas far var Kinyras av Kypros. Myrrhas sykepleier hjalp til med planen. Da Theias oppdaget dette, ble han rasende og jaget datteren med kniv. Gudene forvandlet henne til et myrratre, og Adonis kom til slutt ut av dette treet. Alternativt forvandlet Afrodite henne til et tre, og Adonis ble født da Theias skjøt treet med en pil eller da et villsvin brukte sine støttenner til å skrape av barken på treet.
Da Adonis var født, tok Afrodite ham under sine vinger, forførte ham med hjelp fra Helene, hennes venninne, og var fascinert av hans ujordiske skjønnhet. Hun gav ham til Persefone for at hun skulle passe på ham, men Persefone var også forundret over hans skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Diskusjonen mellom de to gudinnene ble løst av enten Zevs eller Kalliope, hvor Adonis tilbrakte fire måneder med Afrodite, fire måneder med Persefone og fire måneder av året på egenhånd.
Adonis ble til slutt drept av den sjalu Ares. Afrodite ble advart om hans sjalusi og ble fortalt at Adonis ville bli drept av et villsvin som Ares forandlet seg til. Hun forsøkte å overbevise Adonis til å bli værende med henne hele tiden, men hans kjærlighet til jakt ble hans fall. Mens Adonis jaktet, fant Ares ham og spiddet ham i hjel. Afrodite ankom akkurat tidsnok til å høre hans siste åndedrag. Hun tømte nektar på sårene hans, som blodrøde anemoner dukket opp av. Det sies også at Afrodite fødte en datter av Adonis, Beroe.
Paris' dom.
Paris dømmer mellom de tre gudinnene.
Gudene og gudinnene i tillegg til forskjellige dødelige var invitert til bryllupet til Pelevs og Thetis (til slutt foreldrene til Akilles). Bare gudinnen Eris («Splid») var ikke invitert, men hun ankom med et gyldent eple som hadde ordene «til den vakreste» skrevet på det. Dette eplet kastet hun inn blant gudinnene. Afrodite, Hera og Athene hevdet alle å være den vakreste og dermed den rettmessige eieren av eplet. Gudinnene valgte å legge saken frem for Zeus som senere la valget i hendene på Paris. Hera forsøkte å bestikke Paris med Lilleasia, mens Athene tilbød visdom, berømmelse og ære i krig, men Afrodite hvisket til Paris at dersom han valgte henne som den vakreste, skulle han få den vakreste dødelige kvinnen i verden som kone. Han valgte dermed Afrodite. Kvinnen var Helena. De andre gudinnene ble rasende, og ved at Paris bortførte Helena, fikk de i gang Trojanerkrigen.
Pygmalion og Galatia.
Afrodite rir på en svane.
Pygmalion var en skulptør som aldri hadde funnet en kvinne som var verdig hans kjærlighet. Afrodite forbarmet seg over ham og bestemte seg for å vise ham kjærlighetens under. En dag ble Pygmalion inspirert av en drøm fra Afrodite om å lage en kvinne av elfenben i hennes bilde. Han kalte henne Galatia. Han forelsket seg i statuen og bestemte seg for at han ikke kunne leve uten henne. Han ba til Afrodite som gjennomførte sin siste del av planen og gav den utsøkte skulpturen liv. Pygmalion elsket Galatia, og de var snart gift.
En annen versjon av denne myten forteller at kvinnene i landsbyen som Pygmalion levde i, ble sinte på grunn av at han ikke hadde giftet seg. De ba alle Afrodite om å tvinge ham til å gifte seg. Afrodite aksepterte dette, dro samme natt til Pygmalion og ba ham velge en kvinne å gifte seg med. Hun fortalte ham at dersom han ikke valgte en, ville hun gjøre dette for ham. Han ønsket ikke å gifte seg og ba om mer tid slik at han kunne lage en skulptur av Afrodite før han valgte sin brud. Hun ble smigret av dette og aksepterte.
Pygmalion brukte mye tid på å lage en liten leirskulptur av gudinnen. Han hevdet at dette var nødvendig slik at han kunne velge den riktige posituren. Idet han begynte å lage den faktiske skulpturen, ble han sjokkert da han oppdaget at han ønsket å fullføre den, selv om han visste at han måtte gifte seg når den var ferdig. Grunnen til at han ønsket å fullføre den, var at han hadde forelsket seg i skulpturen. Dess mer han arbeidet med den, dess mer forandret ble den, til den ikke lenger lignet Afrodite.
I det samme øyeblikket som Pygmalion tok steget tilbake fra den fullførte skulpturen, dukket Afrodite opp og ba ham velge sin brud. Pygmalion valgte statuen. Afrodite fortalte ham at dette ikke kunne skje og ba ham igjen velge en brud. Pygmalion la armene sine rundt statuen og ba Afrodite gjøre ham til en statue slik at han kunne være med henne. Afrodite forbarmet seg over ham og gav istedet statuen liv.
Andre fortellinger.
I en versjon av fortellingen om Hippolytos var Afrodite fremdriveren for hans død. Han foraktet tilbedelsen av Afrodite til fordel for Artemis, og Afrodite hevnet seg ved å få hans stemor, Faidra til å forelske seg i ham siden hun visste at Hippolytos ville avslå henne. I den mest populære versjonen av denne fortellingen, skuespillet "Hippolytos" av Euripides, søker Faidra hevn mot Hippolytos ved å drepe seg selv, og i hennes selvmordsbrev forteller hun Thesevs, hennes ektemann og far til Hippolytos, at Hippolytos voldtok henne. Hippolytos var edbunden til ikke å nevne Faidras kjærlighet for ham og avslo edelt sin rett til å forsvare seg til tross for konsekvensene. Thesevs forbannet så sin sønn, en forbannelse som Poseidon var tvunget til å oppfylle. Hestene som dro stridsvognen Hippolytos kjørte i ble skremt av et sjøuhyre og ødela vognen hans og drepte ham. Dette er ikke slik Afrodite forutså hans død i skuespillet, siden hun i prologen sier at hun forventer at Hippolytos vil gi etter for lysten med Faidra slik at Thesevs ville ta paret på fersken. Hippolytos tilgav sin far før han døde, og Artemis avslørte sannheten til Thesevs før han sverget på å drepe en Afrodite elsket (Adonis) som hevn.
Glaukos av Korint gjorde Afrodite sint, og hun gjorde hestene sine sinte under begravelseslekene til kong Pelias. De rev ham i stykker. Gjenferdet hans skal ha skremt hester under de isthmiske leker.
Afrodite ble ofte fulgt av gratiene.
Hun var en av gudinnene som ble gjort narr av Momos, noe som førte til at han ble utvist fra Olympos.
I bok III av Homers "Iliaden" redder Afrodite Paris da han er i ferd med å bli drept av Menelaos.
Afrodite var svært beskyttende for hennes sønn, Aineias, som kjempet i Trojanerkrigen. Diomedes drepte nesten Aineias i slaget, men Afrodite reddet ham. Diomedes såret Afrodite, og hun slapp sin sønn og flyktet til Olympos. Aineias ble så omsluttet i en sky av Apollon som tok ham med til Pergamos, et hellig sted i Troja. Artemis helet Aineias der.
Hun forvandlet Abas til stein på grunn av hans stolthet og Anaxarete til stein for å reagere så ulidenskapelig mot Ifis' bønn om å elske ham, selv etter hans selvmord.
Afrodite hjalp Hippomenes til å vinne et løp til fots mot Atalanta for å vinne Atalantas' hånd i ekteskap. Hun gav ham tre gyldne epler som han kunne distrahere henne med. Men når paret feiler takket være Afrodite, forvandler hun dem til bjørner.


Havant.
Havant er en by og et administrativt distrikt i Hampshire, England. Den ligger mellom Portsmouth og Chichester, og har togforbindelse til London, Brighton og Portsmouth.
I sentrum finnes spor fra romersk tid. Gatenettet i sentrum har beholdt et romersk preg, med to rette gater som krysser hverandre i sentrum, med en kirke som ligger ved krysset.
Det meste av byen er fra tiden etter andre verdenskrig. Store deler av den eldre bebyggelsen ble ødelagt av brann i 1760. Kirken og noen få hus sto igjen, og disse husene er nå kollektivt kjent som "The Old House at Home", og er bygget sammen og innredet som en pub. Det hevdes at to av bjelkene i hovedbaren er fra et av skipene i den spanske armada, og at Englands siste Dansende bjørn engang var bundet til en stolpe kjent som «Bjørnestolpen» ("Bear Post").


Lewes (distrikt).
Lewes er et administrativt distrikt i East Sussex, England. Det har navnet etter administrasjonssenteret Lewes.


Mid Sussex.
Mid Sussex er et administrativt distrikt i West Sussex, England.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Cuckfield, Burgess Hill, East Grinstead og landdistriktet Cuckfield ble slått sammen. Området lå frem til reformen i East Sussex.


Mole Valley.
Mole Valley er et administrativt distrikt i Surrey, England. Administrasjonssenteret er Dorking.


Lóni.
Lóin var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var en av dvergene som var med i Balins følget, som dro tilbake til Moria for å vinne det tilbake. Følget dro fra Erebor i år 2989 i T.T.. Andre dverger i dette følget var blant annet: Flói, Óin, Ori, Frár og Náli. Det er ikke sikkert når han døde men det er antakelig en gang mellom årene 2989 og 2994.


Runnymede (distrikt).
Runnymede er et administrativt distrikt i Surrey, England.
Distriktet har navn etter Runnymede, en eng ved Themsens bredd i utkanten av Egham, hvor Johan uten land i 1215 signerte "Magna Carta".


Live aus Berlin.
"Live aus Berlin" er både et musikkalbum og en musikk-DVD utgitt av Rammstein i 1998. DVD-en inneholder blant annet intervjuer, og en konsert fra Wuhlheide i Berlin.
Sangene på dette albumet er et slags best of av albumene "Herzeleid" og "Sehnsucht", pluss «Wilder Wein» som er en en nyinnspilling av en demo fra 1994.


Alan Jackson.
Alan Eugene Jackson (født 17. oktober 1958 i Newnan, Georgia) er en populær amerikansk countryartist og låtskriver med stor nasjonal og internasjonal suksess. Han er i dag en av Amerikas mest folkekjære artister og han har solgt omkring 45 millioner plater på verdensbasis (2006) I hjemlandet har Jackson i følge RIAA solgt til 16 gullplater (á 500 000), 14 platinaplater (á 1 000 000) og 8 multi-platinaplater (á 2 000 000).
Innledning.
Alan Jackson er født og oppvokst i byen Newnan i Coweta County, Georgia, USA, som yngstemann i en søskenflokk på fem. Han har fire eldre søstre. Faren var bilmekaniker.
Jackson var opprinnelig ikke spesielt interessert i musikk, men lyttet litt til gospel i sin tidlige ungdom. Det var først da en venn introduserte ham for musikken til Gene Watson, John Anderson og Hank Williams Jr. at Jackson fikk en gryende interesse for countrymusikk. Han startet sitt første band, Dixie Steel, og opptrådte lokalt sammen med dette mens han ennå gikk på high school.
Alan Jackson ektet kona Denise den 15. desember i 1979. De hadde vært kjærester siden (1976) high school-årene. Sammen har de barna Mattie Denise (1990), Alexandra Jane «Ali» (1993) og Dani Grace (1997). Jackson livnærte seg blant annet som truckfører, bilmekaniker og bruktbilselger til å begynne med. Etter seks års ektskap (i 1985) bestemte han og kona seg for å flytte til Nashville, Tennessee, og satse for fullt på musikk. I november 1997 ble paret separert en periode, men de flyttet sammen igjen fire måneder senere. I 2007 kom Denise Jackson ut med en bok om livet hennes med Alan Jackson, under tittelen "It's All About Him: Finding The Love of My Life".
Karriere.
I Nashville fikk Jackson jobb ved The Nashville Network (TNN, nå Spike). Kona jobbet som flyvertinne og kom ved en tilfeldighet i kontakt med Glen Campbell (i 1985), som hun ga en demo av mannens låter. Campbell ga henne sitt visittkort og sa at Alan kunne kontakte ham. Campbells selskap oppfordret Jackson til å raffinere sin karriere som låtskriver i et års tid før de fortsatte. Det sørget etter hvert for at Jacksons karriere fikk en «flying start». Senere tegnet Jackson kontrakt med plateselskapet Arista.
Alan Jacksons første album var "New Traditional", utgitt på Americana Records i 1987, men dette ble ingen stor suksess. Den 26. juni 1989 signerte Jacksons kontrakt med Arista Nashville, som litt senere (den 27. februar 1990) ga ut hans første album "Here in the Real World". Dette ble en «pangsuksess». Det ble også hans andre album, "Don't Rock the Jukebox", som kom ut i 1991. Siden har Alan Jackson gått fra suksess til suksess. Hans siste album ble sluppet den 4. mars i 2008 og har tittelen "Good Time". Alt den 12. mars meldte United Press International at Jacksons nye album toppet de amerikanske billboardlistene.
Jackson ble en av verdens mestselgende countryartister på 1990-tallet. Han har hatt mer enn 30 nr. 1-singler, hvorav han enten skrev hele eller deler av låten til mer enn tjue av dem selv. Noen av de mest kjente sangene hans er; «Chattahoochee», «Little Bitty», «The Talking Song Repair Blues», «Summertime Blues», «Five O'Clock Somewhere» med flere. En bør også nevne «Where Were You», en sang om terrorangrepet den 11. september i 2001.
Priser.
Alan Jackson ble den 22. oktober i 2001 (Atlanta) tatt opp i Georgia Music Hall of Fame. Han har dessuten vunnet en rekke priser. Nedenfor er noen av de mest prestisjefulle.


Snipetorp.
Snipetorp på kart fra 1900.
Snipetorp er Skiens eldste boligkvarter som overlevde bybrannene i 1854 og 1886. Her finner man igjen det gamle Skien med sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Snipetorp var en av de gamle innfartsveiene til byen, og her var det liv og røre i de mange verkstedene og skjenkestedene. Den jevne byborger holdt til her. I dag er de fleste husene restaurert og er et meget attraktivt boområde. De tidligere meget velstående foreldrene til Henrik Ibsen flyttet til Snipetorpgata 27 med fem barn i 1843 etter Knud Ibsens konkurs, da de fikk bo i et hus som tilhørte Knud Ibsens halvbror Christopher Blom Paus. Henrik Ibsen selv bodde her i maksimalt tre måneder før han flyttet videre til Grimstad. Hvert år på den siste søndagen i august arrangeres Snipetorpmarken.


Vitellius.
Aulus Vitellius var romersk keiser fra 16. april til 20. desember i 69. Sommeren 68 hadde Galba styrtet Nero fra makten i Romerriket. Legionene i Germania nektet å akseptere den nye keiseren og i januar 69 uropte de sin general Vitellius til keiser. I mellomtiden i Roma hadde Galba falt i unåde hos pretorianergarden. Garden drepte Galba og utpekte Otho som ny keiser.
Vitellius' hær marsjerte sørover, ledet av Aulus Caecina Alienus og Flavius Valens. 14. april møtte de Othos styrker i slaget ved Bedriacum. Vitellius seiret og Otho begikk selvmord to dager senere. Vitellius kunne nå uhindret innta Roma.
Juli samme år utropte legionene i Judea Titus Flavius Vespasianus til keiser. Vespasian fikk snart støtte også fra Egypt, Syria og Pannonia. I oktober blir Vitellius' legioner beseiret i det andre slaget ved Bedriacum. Den flavianske hæren ankommer Roma 20. desember. Vitellius blir torturert, drept og kastet i elva Tiber.


Astrid Lindgren-prisen.
a>, fikk prisen i 2003. Bilde fra 2010
a>"-serien, fikk prisen i 2000. Bilde fra 2009.
Astrid Lindgren-prisen er en årlig litteraturpris som tildeles svenske barnebokforfattere, «för förtjänstfullt författarskap inom barn- och ungdomslitteraturen». Prisen ble stiftet i 1967 av forlaget Rabén & Sjögren, som var Lindgrens eget forlag, både som forfatter og som forlagsredaktør.
Prisbeløpet er 50 000 svenske kroner, og den deles ut årlig på Astrid Lindgrens fødselsdag den 14. november. Juryen for prisen består av representanter for forlaget og for Astrid Lindgren.


Rushmoor.
Rushmoor er et administrativt distrikt i Hampshire, England.
Det ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Aldershot og Farnborough ble slått sammen. Området har hatt en sterk vekst i befolkningstall, fra 1366 i 1801 til 39 616 i 1901 og 90 004 i 2003.
Annet hvert år avholdes Farnborough Air Show i dette distriktetpå Farnborough Aerodrome i byen Farnborough. Det er en internasjonal messe for luftfart- og forsvarsbransjen.


Pølse.
Tilbereding av pølsefarse med tilsetning av mel i kjøtthakke (Russland)
Pølse er et matprodukt, fortrinnsvis laget av kjøttfarse eller -deig som stoppes/stappes inn i en tarm eller et annet hylster, og siden kokes, spekes eller røykes. I norsk og utenlandsk mattradisjon finnes det en mengde forskjellige pølsetyper.
Tillaging og typer.
Pølser lages av malte, oppblandete kjøtt- og blodprodukter med forskjellige tilsetninger. Massen stoppes i et hylster av tarm, vomskinn, lerret eller fordøyelig plast ved hjelp av en pølsesprøyte eller pølsestopper. Opprinnelig var naturtarm enerådende, men i dag brukes også såkalt kunsttarm (stadig hyppigere brukes ordet «skinn» som en penere omskrivning i stedet for «tarm»). I pølser brukes så vel råvarer av god kvalitet som avskjær fra stykking, hodekjøtt og blodråvarer som ikke kan selges på andre måter. Pølser flest kokes og enkelte typer røkes og spekes før salg.
Det finnes mange typer pølser, deriblant kjøttpølse, wienerpølse, medisterpølse, knakkpølse, middagspølse, ostepølse og grillpølse. Enkelte pølser brukes fortrinnsvis kalde som pålegg på brødskiver så som servelatpølse, fleskepølse og salamipølse, mens andre i første rekke brukes til varme retter som wienerpølse og røkt kjøttpølse.
Pølsespising i Norge.
Varme pølser har lange tradisjoner som hurtigmat i Norge, opprinnelig i salg fra pølsekiosker, på idrettsarenaer og nå også som en del av menyen på gatekjøkken, bensinstasjoner og storkiosker som 7-Eleven og Narvesen. Mens en del pølser før ble stekt, er grillpølser nå blitt mest vanlig.
I tillegg er pølser også brukt som festmat – ikke minst når barn er med i bildet. Det gjelder både 17. mai, bursdagsselskap og forskjellige offentlige arrangementer hvor mange barn deltar.
Pølser er også populær grillmat og turmat. Som turmat kan pølser varmes på bål ute i naturen eller holdes varme på termos.
Mattilsynet fastsetter krav til hvilke ingredienser som kan brukes i norske pølser (og andre kjøttvarer).
Pølsekonsum.
Det omsettes 45 millioner kilo pølser årlig i Norge. I gjennomsnitt veier hver pølse 100 gram. Det betyr at vi spiser 450 millioner pølser hvert år. Hver nordmann spiser altså i gjennomsnitt nesten 100 pølser årlig.
Tilbehør.
I Norge serveres varme pølser som regel i pølsebrød eller lompe, eventuelt i begge deler. Sennep og ketsjup er vanlig tilbehør. Det samme er varm, sprøstekt eller rå løk. Mange gatekjøkken tilbyr også rekesalat, potetsalat, løksalat og agurkmix som garnityr eller tilbehør. Varm pølse servert med en porsjon potetmos eller pommes frites blir et lite måltid.
Pølsetyper med definert kjøttinnhold.
Frem til 2005 var kravene til råvarer spesielt strenge for pølser med tradisjonelle navn i Norge. Dette skulle sikre at forbrukerne fikk en vare som har en høy, ensartet og sammenliknbar råvarekvalitet. De pølsetypene som var underlagt disse spesielle kravene (til «definerte kjøttvarer») var: Kjøttpølse, medisterpølse, julepølse, servelatpølse, salami, fårepølse, stabburspølse og wienerpølse (og andre pølser med betegnelsen wiener i navnet). Kravene gikk i første rekke ut på hva slags kjøtt og hvilke mengder som skulle benyttes i fremstillingen. Kravene ble fjernet i 2005 da de blant annet hemmet produktutvikling og fordi de hindret fri konkurranse med utenlandske produkter.
Eksempel på tidligere innholdskrav, fra wienerpølse (frem til 2005).
For å benytte betegnelsen «wiener» skal pølsene være framstilt av en farse av storfekjøtt eller svinekjøtt og fett av storfe eller svin. Fremmedprotein er ikke tillatt. Fettprosenten skal ikke overstige 20. Farsen skal stoppes i fåretarmer. Wienerpølser skal være røkt.
Tarmkvalitet og opprinnelse.
Norske fåretarmer kan ikke brukes i fremstilling av wienerpølse fordi størrelsen variere for mye. Dessuten har de ikke den nødvendige mekaniske styrken. Disse egenskapene varierer fra rase til rase og også med fôringen. Fåretarmer som brukes i Norge kommer i dag i gjerne fra Syria.
Til kjøttpølse og middagspølse med naturtarm brukes svinetarm (28–35 mm diameter).
Til en rekke pølser brukes kunsttarm. I salg til forbruker foretrekker mange ordet «skinn» og flere pølsetyper selges nå også i «skinnfri» versjon.


Sandstad.
Sandstad er et tettsted i Hitra kommune med vel 200 innbyggere. Stedet har vært og er hovedinnfartsåren til Hitra og Frøya ettersom det ligger sørvendt mot Trondheimsleia og fastlandet. Det ble etablert fergeforbindelse fra Sandstadsundet til Storoddan ved Kyrksæterøra i 1964. Ved ferdigstillingen av Riksvei 714 ble anløpssted på fastlandet for fergeforbindelsen flyttet til Sunde i Snillfjord. Riksvei 713 har ett av sine to tilknytningspunkter til Riksvei 714 på Sandstad.
Fergeleiet ble senere flyttet til Jøsnøya på Sandstad, men nedlagt da stedet ble ett av innslagspunktene for Hitratunnelen som siden åpningen 8. desember 1994 har gitt Hitra fergefri fastlandsforbindelse. Sandstad er ett av hovedanløpene for hurtigbåtruten Kystekspressen som går mellom Trondheim og Kristiansund. Hurtigbåtkaia på Sandstad ligger i tilknytning til det gamle fergeleiet.
Lokalavisa Hitra-Frøya flyttet redaksjonen høsten 2009 til Fillan. Øvrig næringsvirksomhet er bilverksted og oppdrettsvirksomhet. Sandstad kirke er fra 1888.
Utenfor Sandstad ligger øyene Jøsnøya, Horsøya, Kalvøya og Aunøya, skilt fra fastlandet ved "Djupsundet" og "Sandstadsundet". I mellomalderen ble leia mellom Hitra og Hemne kalt for "Knarrskeið", som betydde et sted «der handelsskip kunne komme seg fram». Flere kulturminner knyttet til skipsfart, der enkelte er 500-600 år gamle, er registrert på Horsøya og Kalvøya.
Historie.
Sandstad er første gang beskrevet skriftlig i 1237 da hertug Skule Bårdsson skulle dra gjennom leia på vei hjem til Rissa. Han søkte ly ved Sandstad på grunn av det dårlige været. Deretter berettes det i 1240 om kong Håkon Håkonsson som dro nordover med hele hæren, nærmere 40 langskip. I Trondheimsleia kom han over en snøstorm, og søkte ly ved Sandstad. Han var på vei for å ta Skule i Nidaros men liggende ved Sandstad hørte han at Skule hadde rømt. Han valgte likevel å dra til byen for å ta seg av Skule-tilhengerne.
På Aunøya var det fra 1700-tallet handelssted og gjestgiveri. Nordlandsjektene mellom Nord-Norge og Bergen pleide å ligge her både på vei nordover og sørover.


Per Olaf Lundteigen.
Per Olaf Lundteigen (født 18. april 1953 i Vestfossen i Øvre Eiker) er en norsk gårdbruker og politiker (Sp). I perioden 1993–97 satt han på Stortinget fra Buskerud og var medlem av Finanskomiteen. Han var statssekretær for kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen fra 12. mai 1999 til 17. mars 2000. Lundteigen ble på ny valgt inn på Stortinget i 2005 og gjenvalgt i 2009 og ble også i begge disse periodene medlem av Finanskomiteen. Da Magnhild Meltveit Kleppa gikk av som statsråd og kom tilbake til Stortinget i 2012 gikk hun inn i Finanskomiteen og Lundteigen gikk til Arbeids- og sosialkomiteen.
Lundteigen er utdannet Cand. agric. fra NLH 1977. Han har drevet egen gård siden 1982. Han har tidligere vært ansatt i Norges Bondelag, ved fylkeslandbrukskontoret i Buskerud og en kort periode som forsker. Han var generalsekretær i Senterpartiet 1997-99.
Han var leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag 1986-1992, og var i den perioden medlem av flere offentlige utvalg. Han var medlem av Øvre Eiker kommunestyre 2003-2007.
Han er medforfatter av boka "Annerledeslandet – som ikke er seg sjøl nok" (1997), og var sammen med Anne Enger Lahnstein aktivt med på å introdusere begrepet Annerledeslandet i den norske EU-debatten i 1993-94.


Surrey Heath.
Surrey Heath er et administrativt distrikt i Surrey, England. Administrasjonssenteret er Camberley.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Frimley and Camberley bydistrikt og Bagshot landdistrikt.


Fillan.
Fillan er et tettsted og administrasjonssenteret i Hitra kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Navnet er avledet av «fjell».
Parti fra det gamle Fillan nede ved sjøen.
Etter kommunesammenslåingen i 1964 ble det bygget nytt herredshus for Hitra kommune i Fillan. Daværende Fillan sentrum lå sjønært ved Fillfjorden og huset mellom 1967 og 1992 fergeleie for Fergesambandet Fillan–Brøttingsvåg. Man valgte å ikke bygge det nye herredshuset i det eksisterende sentrum, men på et ubebygd myrområde ved riksvei 714, som siden har blitt det «nye» Fillan sentrum.
I årene etterpå ble det bygget barne- og ungdomsskole og samfunnshus i tilknytning til herredshushuset. Hitra videregående skole ble grunnlagt i 1977. Videregående fikk i 1980 eget skolebygg lokalisert på motsatt side av riksveien i forhold til ungdomsskolen. Fra 1980-årene er det også kommet til en betydelig servicenæring. Foruten herredshus, skoler og varierende forretningstilbud finnes her Hitrahallen, Hitra misjons- og nærmiljøsenter, tannlege, brannstasjon og et helsetun som inneholder sykehjem, legekontor, terapibad mv.
Fillan kirke fra 1789 er en av de eldste eksisterende kirke på Hitra. I Fillan finner en også Kystmuseet i Sør-Trøndelag i de tidligere lokalene til Hitra meieri, samt lokalavisa Hitra-Frøya.


Ole Hallesby.
Ole Kristian Hallesby (født 5. august 1879 i Aremark, død 22. november 1961) var en norsk teolog. Han var professor i teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo.
Som student inntok Hallesby et radikalt liberal-teologisk standpunkt, men han ble senere en av de mest energiske motstandere mot den liberale teologi i Norge. Han spilte en ledende rolle på det såkalte Calmeyergatemøtet i Calmeyergatens misjonshus i 1920, der sentrale representanter for norsk kirke- og organisasjonsliv avviste samarbeid med liberale teologer. Ole Hallesby var formann i Den norske Santalmisjon 1902-1906, og formann i Det norske lutherske Indremisjonsselskap fra 1923 til 1956. Han var også den sentrale person da Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag ble stiftet i 1924.
Under 2. verdenskrig stiftet han sammen med biskop Eivind Berggrav og Ludvig Hope organisasjonen Kristent Samråd. Han var formann i Den midlertidige kirkeledelse fra våren 1942 og fram til han ble arrestert og sendt til Grini i mai 1943. Her satt han til krigen var over.
Ole Hallesby var en kjent og ettertraktet predikant, og hans kompromissløse forkynnelse utløste blant annet den såkalte helvetesdebatten, som ble utløst av en radiotale i januar 1953. Hallesby kom til debatt med biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, i spørsmålet om hvorvidt "helvetet hører hjemme i kjærlighetens religion" (sitat fra biskop Schjelderup). Hallesby etablerte seg gjennom denne striden som en av de kraftigste og mest etterspurte, men også omstridte, predikanter og kristne talere i Norge.
Hallesby anmeldte også Arnulf Øverland for blasfemi for dennes foredrag «Kristendommen, den tiende landeplage» i 1933.
For mange vil Ole Hallesby først og fremst bli husket som forfatter av oppbyggelses- og andaktsbøker slik som "Fra bønnens verden" og "Daglig fornyelse".


Kvenvær.
Kvenvær er et fiskevær og tettsted på Hitra i Sør-Trøndelag. I dagligtale inkluderer tettstedet også "Helsøysund" og det tidligere kirkestedet "Stein" og nærliggende områder. Stedet var kommunsesenter i tidligere Kvenvær kommune fra 1913 til 1963. Tettstedet har vel 250 innbyggere.
Utenfør Kvenvær ligger en rekke fraflyttede øyer, der de største er øygruppen Bispøyan, dessuten Sæbuøya og Skårøya. På sistnevnte øy driver Hitra kommune Skårøya Leirskole. Mange av øyene har stor tilflyttning om sommeren. Den nærliggende Helgebostadøya var lenge fraflyttningstruet, men folketallet tok seg opp etter at en gammel kran fra det nå nedlagte Trondheim Mekaniske Verksted ble ombygd til bru som knyttet øya til fast-Hitra i 1983.
Kvenvær er det eneste fiskeværet på Hitra, men på stedet satses det nå mer på fisketurister enn fiske som direkte næringsvirksomhet.


Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene.
Providence Plantasjene ble grunnlagt i 1636 av Roger Williams, en prest som flyktet fra religiøs forfølgelse i Massachusetts Bay-kolonien. Han fikk følge der av Anne Hutchinson etter at hun ble utvist. Andre bosetninger i Portsmouth, Newport og Warwick fulgte raskt. Et patent ble sikret i mars 4 som forente de fire bosetningene. Den var også en selvstyrt koloni, hvor høyt rangerte personer i eksil og kriminelle ble sendt, noe som skaffet den tilnavnet "Rogue Island" (= Kjeltring-kolonien).
Karl II av England skrev en kongelig kontrakt i 1663 for Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene. I motsetning til mange andre koloniers kontrakter, spesifiserte kontrakten for Rhode Island garantier for religiøs frihet for alle kristne og til og med jøder. Av denne grunn eksisterte det en liten jødisk befolkning i Rhode Island, de eneste i de opprinnelige tretten koloniene i Nord-Amerika som kunne praktisere sin religion fritt. Men noen puritanske ekstremistiske grupper var imot denne religiøse toleransen.
Rhode Island var den første av de tretten koloniene som erklærte sin uavhengighet, noe den gjorde 4. mai 1776. Staten ble også den siste kolonien som ratifiserte Amerikas forente staters konstitusjon.


Jan Bols.
Jan Bols (født 27. august 1944 i Hoogeveen) er en tidligere nederlandsk skøyteløper og sykkelrytter. Han hadde sin beste periode på begynnelsen av 1970-årene.
Bols var lenge rangert som nummer tre blant de nederlandske skøyteløperne, bak Kees Verkerk og Ard Schenk. I 1971 vant han det nederlandske mesterskapet, og han var samme år favoritt til å vinne EM i Heerenveen. Han ble imidlertid diskvalifisert på grunn av feil veksling på 5000 m (Bols gikk to runder på rad med yttersvinger), og mesterskapet ble vunnet av nordmannen Dag Fornæss.
Sine beste mesterskapsresultater oppnådde Bols i 1972, med bronse i både EM og VM. Han tok sølv i de to profesjonelle skøytemesterskapene i 1973.


Titus.
Titus Flavius Vespasianus (født 30. desember 39, død 13. september 81) var eldste sønn til Vespasian og var romersk keiser fra 79 til 81.
I 66 gjorde jødene opprør mot Romerriket. Keiser Nero ga Vespasian ansvaret for å knuse opprøret. Titus fulgte med til Judea som nestkommanderende.
I 69 ble Vespasian utropt til keiser og overlot til Titus å fullføre beleiringen av Jerusalem, den eneste byen som fortsatt gjorde motstand. Jerusalem falt august 70. Tempelet i Jerusalem ble brent.
Etter farens død i 79 ble Titus Romas nye keiser. Samme år hadde Vesuv utbrudd og byen Pompeii ble fullstendig ødelagt.
Titus døde september 81 og ble etterfulgt av sin yngre bror Titus Flavius Domitianus.


Pippi Langstrømpe.
a> ble brukt som Pippis hus, "Villa Villekulla", i TV-serien
Pippi Langstrømpe (svensk: Pippi Långstrump) er en av Astrid Lindgrens mest kjente litterære figurer og også navnet på den første boken om Pippi og hennes venner, «Tommy» og «Annika». Pippi-bøkene er oversatt til 57 ulike språk, og til Norge kom hun i 1946 samtidig som hun også ble lansert i Finland og Danmark.
Pippi (Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe) er fremstilt som en uvanlig jente, og spesielt på 1940-tallet, da bøkene kom ut, kunne hun oppleves som kontroversiell. Hun er verdens sterkeste, har fregner og røde fletter som står rett ut, sier voksne imot og har ingen oppdragelse. Hun bor uten foreldre i et hus som heter villa «Utsikten» (svensk: "Villa Villekulla") sammen med sin prikkete hest og apen «Nilsen» (svensk: "Herr Nilsson").
Hun spiser krumelurpiller, moren er i himmelen, faren er negerkonge på en sydhavsøy og hun har en veske full av gullpenger. I bøkene om Pippi introduseres vi også for uttrykket "pluttifikasjonstabellen".
Stort sett framstilles Pippi som en glad og morsom figur, med masse styrke og pågangsmot. Men hun kan også forstås som et dypt ulykkelig og traumatisert barn som har søkt tilflukt i fantasier fordi verden rundt henne er for vanskelig å håndtere. Den samme analysen kan gjøres gjeldende for hovedpersonen Bosse i Mio, min Mio.
Bakgrunn for historien.
Vinteren 1941 lå Lindgrens syv år gamle datter Karin syk med lungebetennelse og hun ba moren fortelle en historie om "Pippi Langstrømpe". Astrid Lindgren var meget fantasifull og begynte å fortelle, og med tiden vokste historiene og var til stor glede for både datteren og vennene hennes. Dog drøyde det før historiene ble skrevet ned. Det var først tre år senere, da Astrid Lindgren hadde vrikket foten at hun satte seg til for å skrive ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.
Astrid Lindgren omarbeidet manuset og sendte det til en barnebokkonkurranse som Rabén & Sjögren arrangerte og vant førsteprisen for sin historie. 13. september (1945) er satt til Pippis offisielle bursdag, datoen da R & S antok hennes første manuskript og boken ble utgitt i slutten av november samme år.
Bøkene om Pippi Langstrømpe ble illustrert av Ingrid Vang Nyman.
Pippi Langstrømpe 60 år i 2005.
I 2005 feiret Pippi Langstrømpe 60 år, og det ble behørig markert.
Forlaget Rabén & Sjögren feiret jubileet ved å gi ut en nyutgave av samleboken "Boken om Pippi Langstrømpe", som inneholder det meste og beste av de tre bøkene "Pippi Langstrømpe", "Pippi Langstrømpe går ombord" og "Pippi Langstrømpe går til sjøs", i tillegg til utgivelsen av en visebok, "Pippis viser og vers" med klassiske og mindre kjente melodier, skrevet og komponert av Georg Riedel, Jan Johansson, Per-Martin Hamberg og Astrid Lindgren selv.
I Astrid Lindgrens Värld, teaterparken i Vimmerby, har de hatt en eneste lang fødselsdagsfeiring med mange forestillinger og små show, fra sesongstarten 14. mai til sesongslutt 28. august.
Den 13. august 2005 var det parade gjennom Stockholms gater, hvor omtrent 3000 mennesker deltok, halvparten av dem barn. Flesteparten av smårollingene hadde på seg parykker alá Pippis sjokkrøde hår og langstrømper med forskjellige farger på hvert bein. Paraden endte med en fest i en temapark viet bøkene. Det ble arrangert konkurranser inspirert av Pippis eventyr, blant annet en spyttekonkurranse og tautrekking med pirater.
På Norsk Folkemuseum ble jubileet feiret i forbindelse med "Den store norske Svenskedagen" den 28. august 2005. Det var møte med Lilla gubben, ansiktsmaling, tegning og høytlesning fra Astrid Lindgrens bøker.
Det norske Nationaltheatrets hovedscene viste "Pippi" høsten 2005; med Henriette Steenstrup i hovedrollen og regi ved Marit Moum Aune.
Filmer.
Pippi Langstrømpe og historiene om henne ble særlig populære i Skandinavia og Vest-Tyskland gjennom flere svensk-tyske TV-serier og filmer som ble sendt fra 1969. Regien i disse filmene var ved Olle Hellbom og hovedrollene som Pippi, Tommy og Annika ble spilt av Inger Nilsson, Pär Sundberg og Maria Persson.


Eidsfos Hovedgård.
Eidsfos Hovedgård © 2003 Profero
Eidsfos Hovedgård i Eidsfoss i Vestfold er fra ca. 1750 – oppført i rokokko og fredet i 1922. Den er Eidsfos Jernverks gamle hovedbygning hvor verkseiere og disponenter har hatt sin bolig i over 250 år. I 1990 overtok Stiftelsen Eidsfos Hovedgård bygningen samt Kavalerfløyen med bakerstue, verksted, leiligheter og vognskjul. Haven på Hovedgården var et enestående anlegg i nasjonal sammenheng – et østlandsk motstykke til Baroniet Rosendal og antas å ha vært på det fineste under verkseier Peder von Cappelen (1763–1837). Hans hustru, Christine Marie, sto for en utvidelse av parken i engelsk landskapsstil. Den historiske haven (renessanse/barokk) er under restaurering og det mest iøynefallende er opparbeidelsen av 4 av de i alt 16 parterrene, samt St.Georgskorset. Hovedgården benyttes i dag til kurs, konserter, brylluper og andre arrangementer.


Domitian.
Titus Flavius Domitianus (født 24. oktober 51, død 18. september 96), eller bare Domitian, var romersk keiser fra 81 til 96. Domitian var den tredje og siste keiseren i det flaviske dynasti etter sin far Vespasian og eldre bror Titus. Domitian var ikke spesielt populær og ble i ettertid ansett for å være en tyrann.
Domitian hadde alle odds mot seg: Han var sønn av en tidligere keiser og hadde utmerket seg som dikter og ikke som kriger før han overtok keiserembetet i år 81, bare 30 år gammel. Ei heller viste han tilbørlig respekt for Senatet og det gamle republikanske hierarkiet. Han er blitt tillagt følgende utsagn: «En keiser som ikke må henrette folk, er ikke en god keiser, men en heldig keiser.» Domitian var ingen heldig keiser og ble myrdet i en sammensvergelse 18. september i år 96. Senatet valgte Marcus Cocceius Nerva som hans etterfølger.
På Piazza Navona i Roma står fremdeles obelisken han lot hente fra Egypt. Toppen av obelisken, som ble funnet senere enn selve søylen og nå befinner seg i Museo Gregoriano Egizio, viser at den må ha vært spesiallaget for Domitian. Mens egyptiske obelisker oftest viser farao i bønn foran solguden Ra, lot Domitian seg selv fremstille som solgud, omgitt av tre gudinner. Den ene er Isis, som Domitian fikk et spesielt forhold til etter at han forkledd som Isis-prest unnslapp Vitellus' tilhengere da de stormet Capitol-høyden i år 68. Også Nero hadde latt seg fremstille som solgud, men Domitian gjorde det i egyptisk skikkelse.
Domitian har fått et ettermæle som tyrann og undertrykker av ytringsfriheten. De litterære kildene som skildrer hans regjeringstid, er imidlertid alle skrevet av personer fra den romerske overklassen som var avhengig av støtte fra det nye keiserregimet. Keiserne som fulgte, særlig Trajan og Hadrian, var svært opptatt av å distansere seg fra den siste flaveren. De satte derfor en ny standard for litteraturen og dens omgang med keiserhuset for å bygge opp det nye regimets ideologi og rettferdiggjøre mordet på Domitian.


D'Sound.
D'sound er et norsk popband/funk som består av Simone Larsen (vokal og gitar), og Jonny Sjo (bassgitar).
Bandet ble dannet i 1993 med trommeslageren Kim Ofstad som tredje medlem.
Første gang bandet opptrådte offentlig var under Oslo Rockefestival i 1994, på en utescene på Youngstorget. Bandet knyttet til seg en en amerikansk manager, Domenica Phillips. I 1997 ga de ut debutalbumet "Spice of Life". Bandet vant Spellemannprisen 1998 i klassen popgruppe for albumet "Beauty Is A Blessing" og ble nominert til både Spellemannprisen 2001 og 2003 for de to neste albumene. I 2010 forlot Kim Ofstad bandet, men Larsen og Sjo fortsatte som en duo. Ofstad bidro imidlertid likevel under innspillingen av "Starts and Ends".


Hamilton (Skottland).
Hamilton (skotsk-gælisk: "Hamaltan") er en by i det sentrale Skottland. Den ligger der innsjøen Awon Water renner ut i elven Clyde i South Lanarkshire. Byen er et historisk sentrum hvor hertugen av Hamilton hadde sitt sete.
Ruinene av den gamle borgen Cadzow Castle ligger her.
Hamiltons vennskapsby er Châtellerault i Frankrike. De historiske båndene byene i mellom går tilbake til 1500-tallet, da tittelen "«Duc de Châtellerault»" ble gitt til James Hamilton. Den 7. februar 2005 fikk Hamilton status som rettferdig handel-by.
Fotballaget Hamilton Academical FC holder til i byen og spiller hjemmekampene sine på New Douglas Park.


Test Valley.
Test Valley er et administrativt distrikt i Hampshire, England. Administrasjonssenteret er Andover.
Det ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Andover og Romsey og landdistriktene Andover of Romsey and Stockbridge ble slått sammen.
Området er for det meste landsbygd, og dekker North Wessex Downs, som er et "Area of Outstanding Natural Beauty".


Nerva.
Marcus Cocceius Nerva var romersk keiser fra 18. september 96 til 27. januar 98.
Nerva ble valgt til keiser av senatet etter at Domitian ble snikmyrdet. Dette var første gang senatet hadde utpekt den neste keiseren.
Nerva var den første av de såkalte adoptivkeiserne. Oktober 97 adopterte han Marcus Ulpius Traianus. Det var underforstått at keiserens adoptivsønn også skulle være keiserens etterfølger på tronen. Denne skikken ble fulgt av mange keisere i en tid fremover.
Til tross for at han regjerte såpass kort, fikk han en viss innvirkning på rikets politikk. Nerva omtales som en av de dyktigere keiserne og skal ha styrt på en mer rettferdig måte. Han gav mange fanger fri, og undertrykkelsen som hans forgjengere hadde fått satt i stand skal ha avtatt.
Nerva fikk hjerneslag 1. januar 98 og døde som følge av dette 27. januar.


Eidsfos Jernverk.
Eidsfos Jernverks Kamin nr.1 © 2005 Profero
Eidsfos Jernverk var et jernverk i Eidsfoss.
På det gamle jernverksstedet Eidsfoss kom den første masovnen i gang i 1697. Fram til 1926 var det knutepunkt for dampskipstrafikk på Eikeren (lokalt: Eiker'n) med forbindelse sørover på den smalsporete jernbanelinja til Tønsberg. Innenlandsk turisttrafikk i rundreisestil hadde stort omfang fram til 1920-årene. Like før krigen var det slutt på jernbanedriften ved Tønsberg–Eidsfossbanen, bilen overtok her som så mange andre steder. Jernverket var på 1700-tallet kjent som landets beste, og til tider eneste produsent av stål. Etter opphør av støperi og ovnsproduksjon ble jernbanevogner produsert der fram til etterkrigstiden. Fortsatt finnes 25 av verkets gamle bygninger, mest bolighus, spredt i området mellom Eikeren og Bergsvannet. Langs elvedraget finnes rester etter tre store kornmøller fra tidlig middelalder og fundamenter etter en oppgangssag fra 1500-tallet.
Rundt den fredete Eidsfos Hovedgård vitner alléer og formasjoner i terrenget om et engang høyt pleiet kulturlandskap. Et parkanlegg i barokk- og renessansestil var anlagt her på 1700-tallet av verkseiere. Jernverket og hovedgården var på 1800-tallet bl.a. eid av Peder Juel von Cappelen i Drammen som tilhørte en annen gren av slekten Cappelen enn den grenen som eide Fossesholm. Deretter var det andre eiere, bl.a. medlemmer av familien "Schwartz". Hovedbygningen var privatbolig for eierne helt til 1987. Bygningen var oppført omkring 1750, siden påbygd og fredet i 1922.


Inverness.
Inverness er administrasjonsbyen i den skotske regionen Highland og kalt for høylandets hovedstad, Innbyggertall er pr 2006 estimert til 46 110 innbyggere, og er en by som de siste årene har opplevd en befolkningstilvekst.
Historie.
Inverness er og en av de byene som kan vise til en historie som strekker seg tilbake til vikingetiden.
I nærheten av Inverness vil man og finne Culloden Moor, som er den siste slagmarken i Skottlands historie, hvor Bonnie Prince Charlie kjempet i slaget ved Culloden for kongemakten i Skottland, den 16. april 1746.
Hvert år arrangeres det og høylandsleker i Inverness, som har tradisjoner flere hundre år tilbake; de tidligste publikasjonene som er funnet, stammer fra det 17 århundre. Legender forteller om leker som ble arrangert på bredden av elven Ness, som skiller byen i to, og kommer fra Loch Ness.
Det er og en bro som binder sammen byen, og i eldre tider var denne laget av tre. I dag står det en stenbro, og historien forteller at for århundrer siden ble broen jevnlig ødelagt av en klan som presset byen for løsepenger for å la dem bygge den opp igjen.
Ved museet i Inverness kan man se mange av gjenstandene som ble benyttet under slaget på Culloden Moor. Man finner og bilder, og en hårlokk som skal stamme fra Prince Charles Edward Stuart, og kjent som Bonnie Prince Charlie.
På en høyde i Inverness finner man Inverness Castle, en borg som ble bygget første gang i det 17. århundre, men sprengt av en engelsk offiser. Historien forteller at mannen døde, men hunden hans ble kastet over på andre siden av Ness, og mistet bare halen. I dag fungerer borgen som rettsbygning.
Foran borgen finner man og en statue av Flora McDonald som hjalp Bonnie Prince Charlie å flykte fra Skottland.
I byen Inverness kan man og finne et meget gammelt kjøpesenter, Victorian Market, som er bygget i det 17. århundre, og som ble ødelagt av brann i midten av 1800, og gjenoppbygget 10 år senere.
Byens bygninger har og en historie som strekker seg rundt 300 år tilbake, og man har i 2004-05 jobbet aktivt for å bevare de gamle bygningene, og flere restaureringsprosjekter pågår.
Transport.
Caledoniakanalen som forbinder øst- og vestkysten av Skottland går ut i Moray Firth ved Inverness. Det er togforbindelser nord, øst og sørover fra byen. Inverness lufthavn har regelmessige forbindelser med flere steder i Storbritannia.
Sport.
Inverness er hjemsted for fotballklubbene Inverness Caledonian Thistle (spiller sesongen 2005/06 i skotsk Premier League) og Clachnacuddin (spiller i Highland League (nivå 5)).


Boere.
Boere er ordet på nederlandsk og afrikaans for etterkommere etter tidligere nederlandske kolonister som hovedsakelig var nederlandskspråklige bønder i grenseområdet øst i Kappkolonien i det 18. århundre, i tillegg til de som forlot Kappkolonien i løpet av det 19. århundre for å slå seg ned i Oranjefristaten, Transvaal og i mindre grad Natal. Deres primære motivasjon for å forlate Kapp var å unnslippe britisk styre som de var svært misfornøyde med. Ordet er til dels et nedsettende ord i Sør–Afrika for afrikandere i dag.
Boerkrigen er krigen der boerne og britene kriget i Sør- Afrika.
Krigen startet da boerne hadde grunnlagt to nye stater; Oranjefristaten og Transvaal. I de nye statene ble det oppdaget store diamant- og gull- forekomster. Boerne ønsket selv å ha kontroll over de rike ressursene. I 1899 brøt krigen ut. Boerne kjempet hardt i tre år, men måtte til slutt gi seg. Landet deres ble tatt av britene. Britene tok i bruk blant annet konsentrasjonsleire hvor omkring 26000 boerkvinner og barn omkom.


Waverley (Surrey).
Waverley er et administrativt distrikt i Surrey, England. Administrasjonssenteret er Godalming, mens største by er Farnham.
Navnet kommer fra Waverley Abbey utenfor Farnham, som var det første cistercienserklosteret i England.
Distriktet er et av landets mest skogrike, og grenser opp mot Hog's Back, som er en del av North Downs.


Wealden.
Wealden er et administrativt distrikt i East Sussex, England. Det har navn etter skogområdet Weald. Administrasjonsbyen er Crowborough, men deler av administrasjonen holder til i Hailsham.


Trajan.
Marcus Ulpius Nerva Traianus eller Trajan (født 18. september 53, død 9. august 117) var romersk keiser fra 27. januar 98 til 7. august 117. Han blir ofte regnet for å være den beste av alle Romerrikets keisere, sammen med Augustus. Under Trajan nådde riket sitt største i geografisk utstrekning.
Byste av Trajan i Münchens glyptotek.
Han skal ha vært en ganske dyktig keiser, som fulgte den samme rettferdige og kloke politiske linje som hans forgjenger førte. Han sørget for de vanskeligstilte i riket ved at de fikk en slags pengestøtte.
I 101 og 106 invaderte Trajan Dacia i det nåværende Romania. Etter at hovedstaden Sarmizegethusa var blitt intatt, begikk kong Decebalus av Dacia selvmord og Dacia ble en ny romersk provins. I 113 fikk han reist Trajan-søylen til minne om seieren. Den er 30 meter høy, fire meter i diameter, og består av sytten marmortromler satt oppå hverandre. Her snor et 200 meter langt relieff seg oppover og viser de dakiske felttogene i 155 scener med ca 2.500 figurer. Søylen står på en høy sokkel, og da Trajan døde i 117, ble asken hans plassert inni sokkelen, som da fungerer som hans enorme gravmæle. Beretningen begynner nede og snor seg oppover, og var nok lettere å skjelne i antikken, da figurene var fargelagt. Til gjengjeld hadde man ikke kikkert, så relieffene kan være beregnet på gudene mer enn på folk. Uansett er scenene vanskelige å tolke fordi Trajans skriftlige beretning er gått tapt.
Etter dette vendte Trajan blikket østover mot Parthia. Felttoget mot Parthia begynte i 114 og i 117 falt Babylon og Ctesiphon for Trajans legioner. Etter å ha fullført erobringen av Mesopotamia planla Trajan å vende tilbake til Roma, men han ble syk underveis og døde 8. august i Cilicia. Dagen etter utpekte Trajans enke Plotina Publius Aelius Traianus Hadrianus til Trajans adoptivsønn.
Arv.
De romerske, så vel som bysantiske, keisere etter Trajan ble innfridd av Senatet med følgene sitat: "felicior Augusto, melior Traiano", som betyr «måtte han bli heldigere enn Augustus, og bedre enn Trajan».
Tidlig på 700-tallet dukket det opp en beretning om at Gud innvilget Trajan frelse på forbønn fra pave Gregor I. Thomas Aquinas avfant seg med denne legenden ved å forklare at Gud i dette og lignende tilfeller hadde forutsett forbønnen, og derfor ikke helt og holdent hadde fordømt disse gudløse, men innvilget dem en ny prøvetid. Dante plasserer også i sin "Guddommelige komedie" Trajan blant de frelste.


Hotel St. Pauli.
"Hotel St. Pauli" er en norsk spillefilm innspilt i 1987, regissert av Svend Wam og produsert av ham og Petter Vennerød. Den er fotografert av Philip Øgaard. Den hadde premiere 3. mars 1988, og fikk 18-årsgrense av Medietilsynet. Filmen regnes av mange som en av tidenes norske filmkalkuner
Filmen er basert på romanen "Jord!" av Erland Kiøsterud. I hovedrollene figurerer John Ege, Amanda Ooms, Øyvin Berven og Sossen Krohg. Filmen er innspilt i Hamburg, København og en rekke steder i Norge. Handlingen er lagt til 1980-tallet. Filmens regissør, Wam, har uttalt at "filmens temaer er universelle" og handlet om "livet, døden og kjærligheten".
Opprinnelig skulle Stellan Skarsgård spille hovedrollen, men – i følge et intervju med John Ege – "...da han da han tre uker før opptaksstart skjønte hvor dårlig filmen ville bli, trakk han seg. Også jeg var klar over at det måtte bli en dårlig film, men jeg kunne ikke la sjansen til å spille mot Amanda Ooms og bli filmstjerne i femten minutter gå fra meg."
__NOTOC__
Handling, begynnelsen.
Jor og Gerda bor i København. Jor forsøker å realisere seg selv som forfatter, men det blir Gerda som må holde liv i dem begge ved prostitusjon. De to har relativt forskjellige tanker om livet. Så treffer Gerda Morgan fra Nedre Eiker. Hun tar ham med seg hjem til Jor, og det oppstår et trekantdrama. Det ender med at Morgan flykter med Gerda.
Sitater.
Filmsitatet fra Hotel St. Pauli "«Erru hore?»" var i 2005 med i en leserkonkurranse med navnet "Stem på tidenes norske filmreplikk"
Kritikk og filmens ettermæle.
Filmen skapte en heftig debatt fordi den hadde mange sexscener, blant annet usimulerte scener med fellatio og urinsex mellom Amanda Ooms og Øyvin Berven. Aftenpostens anmelder Per Haddal skrev etter premieren: "Wam og Vennerød glir over i sensasjonsmakeri og selvparodi. Alle filmkjertler tømmes". Fædrelandsvennen karakteriserte filmen som "banaliteter og monoton parring", Arbeiderbladet kalte den et "latterlig oppkok". Derimot var Dagbladet positiv og mente filmen var regissørparets "...beste ytelse til dato"
Arbeiderbladets Harald Kolstad så filmen som et symptom på alt han mente var galt med norsk filmkunst på 1980-tallet: "Noe av det mest deprimerende ved "Hotel St. Pauli" er vissheten den gir oss om at dette bare kunne skje i norsk film. Bare i vår tilsynelatende kroniske ravnekrok-situasjon som filmland kunne dette ubeskrivelig latterlige oppkoket av bygde-genialitet og lavpannet sensasjonsmakeri bli produsert – med statsstøtte – og presentert på tre hovedstadskinoer som en filmbegivenhet"
En filmklubbleder summerte opp handlingen slik "Den stakkars cowboyen fra Toten blir korrumpert straks han kommer til Hamburg. Ooms viser frem puppen, John Ege dasker ham på rumpa, og vips er mannen ødelagt. Siden blir han også kastrert av Amanda Ooms. Dette er «kalkunisme» av fremste merke"
Filmen trekkes ofte frem som 80-tallistisk. På spørsmål om hvilken norsk film som var mest "syndig", uttalte avdelingsleder på Cinemateket Jan Langlo i 2006: "på 80-tallet begynte iallfall perversiteten å flomme. Wam og Vennerød-filmen «Hotel St. Pauli» er kanskje den mest kinky filmen som er laget i Norge. Der er norsk galskap blandet med sex, og man får se urinering og diverse andre perversjoner. I forhold til norsk film i dag, var de villige til å ta det mye lenger"


Oslo Handelsgymnasium.
Oslo Handelsgymnasium (OHG'") er en videregående skole på Ruseløkka i Oslo. Skolen ble grunnlagt i 1875.
Historie.
Skolen ble opprettet for å gi unge mennesker..
De første 22 elevene ble uteksaminert i 1877. Skolen ga den gang den høyeste merkantile utdanningen man kunne få i Norge, frem til etableringen av Norges Handelshøyskole i Bergen 1936. Elevtallet steg jevnt og ikke minst etter at økonomisk gymnas ble en realitet i 1950. De økonomisk/merkantile fagene ble anerkjent på linje med de tradisjonelle artiumsfagene, og gav rett til å studere ved universiteter og høyskoler.
Økonomisk gymnas ble en populær linje, og etter få år ble den også innført ved en rekke av de tradisjonelle gymnasene. De første elevene etter den nye studieretningen for allmenne fag ble opptatt i 1977 og det første kull uteksaminert i 1980. I 1991 ble Frogner videregående skole lagt ned, og 13 klasser i studieretning for handels- og kontorfag ble overført til Oslo Handelsgymnasium.
Økonomisk college. Skolen kunne i 1970 tilby det første kurset på høyskolenivå. Avdelingen fikk navnet Økonomisk college, og vedvarte som en selvstendig linje inntil det i 1994 ble fusjonert inn i Høgskolen i Oslo.
Dagens tilbud.
I dag har skolen 10 paralleller på Vg1 og 9 på Vg2 og Vg3 innenfor utdanningsprogram for studiespesialisering. Skolen har et bredt fagtilbud, og tilbyr fordypning både i realfag og i språk, samfunnsfag og økonomi. Oslo Handelsgymnasium har to klasser på Vg1 og én på Vg2 innenfor utdanningsprogram Service og samferdsel. I tillegg har skolen tilbud til elever som trenger tilrettelagt opplæring, og en forberedende klasse for minioritetspråklige elever på videregående trinn 1.
Da Oslo Handelsgymnasium ble opprettet i 1875, hadde den lokaler i Rosenkrantz gt. 7. Senere huset Munchsgt. 4 skolens elever, før den nåværende bygningen i Parkveien 65 ble tatt i bruk i 1946. Da hadde skolen vært brukt som kommandosentral for tyskerne gjennom hele krigen. Bygningen er tegnet av arkitektene Blakstad og Munthe Kaas, og ble for en stor del finansiert gjennom private fonds og donasjoner.


Eidsfoss.
Fra Pinsetreffet på Eidsfoss 2006
Eidsfoss er et sted i Hof kommune i Vestfold fylke mellom Bergsvannet og Eikeren.
Eidsfos Jernverk ble nedlagt i 1884 og ovnsstøperiet ble avviklet i 1961. Industrivirksomheten er dog videreført gjennom Eidsfoss Industrier, mekanisk verksted. På verksområdet finnes fortsatt industribygg fra den gamle tiden, bl.a. Lageret, Snekkerverkstedet, Støperiet, Pusseriet, Kontoret og Spisesalen – alle verneverdige.
Eidsfos Hovedgård er vel bevart og omgitt av et vakkert hageanlegg. En markert kultursti leder forbi de ulike severdighetene.
Tønsberg-Eidsfossbanen, en jernbanelinje mellom Tønsberg og Eidsfoss ble ferdigstilt i 1901, men nedlagt i 1938.
I forbindelse med jernbanen ble det, blant annet, bygget en pusserstall som nå er restaurert og brukt som konsertlokale.
En av begivenhetene er det årlige «Pinsetreffet» der smeder, knivmakere og lærhandlere treffes til et marked besøkt av mange turister.
En landhandel, bensinstasjon og en kro forsyner turister og de cirka 300 innbyggerne med ulike typer drivstoff, og for musikkinteresserte er det ofte konserter med ulike typer musikk på ulike scener. Blant annet arrangerer Eidsfoss musikkforening den årlige «Eidsfossfestivalen» i samarbeid med Vestfoldfestspillene.
I sommersesongen er Eikeren trafikkert av turistbåten M/S«Eikern» mellom Eidsfoss og Vestfossen.
Liv Mildrid Gjernes, billedkunstneren som laget den norske regjeringens bryllupsgave til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn. Jazzmusikeren Mathias Eick og hans søster Trude Eick har tilhørighet til Eidsfoss fra sin oppvekst, og hans eldre bror Johannes Eick, også kjent jazzmusiker, er bosatt på stedet.
Siden april 2010 er barnebokforfatteren Camilla Dahle Otterlei bosatt i Eidsfoss.


Revelations.
"Revelations" er en amerikansk miniserie i 6 deler som beskriver dagene før armageddon og profetier rundt verdens undergang. Bill Pullman har rollen som dr. Richard Massey, en professor ved Harvard universitet som kontaktes av nonnen Josepha Montafiore (spilt av Natascha McElhone) for å undersøke om profetiene i Johannes' åpenbaring begynner å bli til virkelighet.
Noen sider ved miniserien har vært kontroversielle, blant annet en scene i første episode der en pike, når hun blir skremt av sin far, roper «"Jesus!"», noe som kalles «å ta Guds navn forfengelig» blant noen kristne. Piken vandrer ut på en golfbane og blir truffet av lyn to ganger og ender i koma. Noen har kritisert denne scenen og hevder at den skildrer en ond gud.


Brent jord.
"Brent jord" er en norsk spillefilm fra 1969, basert på romanen "Fimbulvinteren" av Sigbjørn Hølmebakk.
Handlingen utspiller seg i Finnmark vinteren 1944. Den tyske okkupasjonsmakten trekker seg tilbake, presset av den røde armé. På vei sørover svir de etter hvert av et landområde like stort som Danmark. Til sammen ble om lag 60 000 mennesker tvangsflyttet, og 11 000 bolighus, 116 skoler og 21 sykehus ble ødelagt, i tillegg til broer, kraftverk og kaianlegg. Filmen skildrer disse hendelsene og konsekvensene det fikk for enkeltmennesker og hele samfunn der både bygd og by var lagt øde.
Filmen hadde premiere 24. februar 1969 på Saga kino og Symra kino i Oslo.
Den fikk terningkast seks av "VG". «En spennende film uten dødpunkter hvor regissør, fotograf og skuespillere har
ytet sitt ypperste og hvor alt har lykkes», var anmelderenes mening.


Regnald Ragnarsson.
Regnald Ragnarson var ifølge tradisjonen sønn av den legendariske, danske (eller svenske) vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok, og bror til Ivar Beinlause, Halvdan, Helge, Bjørn Jernside, Sigurd Orm-i-auga, Aaluf og Ubbe.
Ragnar Lodbrok var gift eller fikk barn med en rekke kvinner, og Regnald fikk han med sin fjerde kone, Svanloga.


Harvard University.
Memorial Hall, som fungerer som teatersal og spisesal for førsteårsstudenter.
Harvard Yard med studentboliger i bakgrunnen
Harvard University, egentlig President and Fellows of Harvard College er et privat universitet i Cambridge i Massachusetts. Det er medlem av sammenslutningen Ivy League. Universitetet ble grunnlagt 8. september 1636 og er den eldste institusjonen for høyere utdannelse i USA.
I flere internasjonale kåringer er det havnet helt på topp, og har dermed blitt ansett som verdens ledende universitet. "Harvard" inntar første plass globalt på "Times liste over verdens beste universiteter. Skolepengene er på US$ 33 709 i 2006, og det tildeles alle gradsnivåer opp til doktorgrad (Ph.D).
Det er oppkalt etter presten John Harvard, som testamenterte noen hundre bøker til å etablere skolens bibliotek, i tillegg til flere hundre pund.
Universitetet har det største pengefondet av alle verdens utdanningsinstitusjoner, pr. 2005 verdt 22,6 milliarder dollar. Harvards alumninettverk har ca 335 000 medlemmer.
Fakulteter.
Bibliotekene ved Harvard University har mer enn 16 millioner titler, som gjør det til USAs nest største bibliotek (2006).
Harvard universitetspoliti.
Harvard universitetspoliti (engelsk: "Harvard University Police Department") er den primære politietaten ved Harvard universitetet. Etaten har ansvar for sikkerheten til 500 bygninger, 19 000 studenter og 11 800 fakultets- og administrasjonsansatte.
Etaten har inndelt sitt ansvarsområde i seks geografiske regioner, hver med minst én politistasjon.


Offsettrykk.
Offsettrykk, offset eller gummitrykk er en indirekte trykkmetode, særlig for trykksaker i store opplag. Metoden er en videreutvikling av litografisk trykk (såkalt direkte trykk) og baserer seg på motsetningsforholdet mellom "fett" og "vann". Der trykkplaten er "fettvennlig" vil platen være mottakelig for trykkfarge. Og motsatt – trykkfargen fester ikke på platen der denne er "vannvennlig".
Trykkplaten er i de fleste tilfeller laget av aluminium, og blir kjemisk behandlet på overflaten. Originalen overføres fotografisk eller elektronisk til trykkplaten som så blir spent rundt en sylinder i trykkpressen, holdt fuktig og påført farge. Fargen smitter av eller avsettes ("sets off") på en gummisylinder som overfører trykkfargen til papiret. Dermed kommer ikke trykkplaten i direkte kontakt med papiret. Offsettrykk er såkalt plantrykk i motsetning til høy- og dyptrykk der trykkformene har fordypninger eller forhøyninger for fargen.
Offset er én av fire hovedtrykkmetoder. De andre tre er høytrykk, dyptrykk og serigrafi (silketrykk).
Trykkteknikken.
Offset er en alminnelig og utbredt teknikk for trykking, hvor et innfarget trykkbilde overføres (eller avsettes – offset) først til en sylinder med gummiduk, deretter til substratet (papir er det vanligste). Det er en indirekte trykkmetode hvor trykkbildet overføres fra trykkplate til gummiduk og videre over til et substrat. Meget unntaksvis benyttes også direkte overføring fra plate til substrat.
Når teknikken brukes i kombinasjon med den litografiske prosess, som er basert på at vann og olje frastøter hverandre, er offsetteknikken såkalt "planografisk" – det vil si uten høydeforskjeller mellom informasjonsbærende områder ("hydrofobe områder" som tar farge) og områder uten farge (ikke-trykkende områder er "hydrofile områder"). De informasjonsbærende områdene mottar trykkfarge fra fargevalsene, mens de ikke-trykkende områdene tiltrekker seg vann. Vannet danner en tynn film som holder de ikke-trykkende områdene fri for trykkfarge. Betegnelsen fuktevann er mer faglig korrekt. Fuktevannet er bl. a. tilsatt ulike alkoholer for å redusere overflatespenningen i vannet, biocider for å unngå vekst av mikroorganismer samt pH- og hardhetsregulerende tilsetninger.
Historikk.
Offsettrykk med en liten rotasjonspresse (dvs. der papiret er på rull) fra 1970-tallet. I falseenheten brettes trykksaken.
Den først litografiske offset trykkpresse ble laget i England ca. år 1875 og var laget for trykk på metall. Offsetsylinderen var dekket av spesielt behandlet kartong som overførte det informasjonsbærende området (trykkbildet) fra den litografiske steinen til overflaten av metallet. Omkring fem år senere ble kartongen skiftet ut med gummi, som fremdeles er det mest brukte materialet.
Den første personen som brukte en offsetpresse til å trykke på papir, var antakelig amerikaneren Ira Washington Rubel i 1903. Han fikk idéen tilfeldigvis da han la merke til at når papiret under produksjon ved en feil ikke ble ført inn i hans litografiske presse, ble trykkbildet overført til den gummikledde mottrykkssylinderen – og neste avtrykk fikk trykk på begge sider: Direkte lito på forsiden og et trykkbilde fra gummiduken på baksiden. Rubel la merke til at trykkbildet på baksiden var skarpere og klarere enn trykket med direkte lito, fordi den myke gummiduken var bedre egnet til å presse mot papiret enn den harde steinen. Han bestemte seg raskt for å bygge en trykkpresse som trykte hvert avtrykk fra plate til gummiduk og videre til papir.
Brødrene Charles Harris og Albert Harris observerte uavhengig denne prosessen omtrent på samme tid, og utviklet like etter en offsetpresse for Harris Automatic Press Company. Harris baserte sin offsetpresse på en roterende boktrykksmaskin. Den brukte en metallplate som ble spent rundt en sylinder i toppen av maskinen og presset mot fargevalser og fuktevalser. En sylinder med gummiduk var plassert direkte under, og i kontakt med, platesylinderen. Denne mottrykkssylinderen presset papiret mot gummiduken slik at trykkbildet kunne overføres (se illustrasjon). Selv om det samme prinsippet fortsatt er i bruk i dag, er teknikken forfinet til å inkludere tosidig trykk og rotasjonstrykk med lange papirbaner (fra ruller med papir fremfor ark, f. eks. avistrykk)
I løpet av 1950-tallet ble offsettrykk den mest populære formen for kommersielt trykk etter hvert som forbedringer ble gjort for trykkplater, trykkfarger og papir, slik at dette økte produksjonshastigheten og trykkplatens holdbarhet.
Offsettrykk i dag.
I 2005 var trykkehastigheten for offset opp mot 20 000 ark pr. time i arktrykk og ca. 2 millioner pr. time i de største avisenes rotasjonstrykkerier. Trykkplatens holdbarhet varierer fra noen tusen til mange millioner, avhengig av type trykkplate. I dag er den store andelen som trykkes, inkludert aviser, gjort med bruk av offsetprosessen.
Offsettrykk er med stor margin den vanligste formen for kommersiell trykking, takket være dens kvalitet i forhold til volum og papirkostnader. Markedet deler seg mellom "arkoffset" for små og mellomstore opplag (fra noen hundre til noen titalls tusen i Norge) og "rotasjonsoffset" for store opplag. Den prinsipielle forskjellen er at arkoffset mates med papirark, mens rotasjonsoffset (som er virkelig store maskiner) mates med papir fra rull – men den grunnleggende offsetteknikken er fortsatt den samme. I Norge er det for øvrig vanlig at opplagstallene blir mindre og mindre.


Harry Connick jr..
Harry Connick jr. (født 11. september 1967) er en amerikansk sanger, pianist og skuespiller.
Connicks musikk omfatter jazz, i stil med croonermusikken fra 1940-tallet og tidlig 1950-tall, pop, og New Orleans inspirert musikk. På en rekke album og turneer har han med et eget storband.
Connick ble i 2004 nominert til Grammy i kategorien Beste tradisjonelle popvokalalbum, for "Only You", et album med ballader fra 1950- og 1960-tallet, og vant i 2002 samme kategorien for "Songs I Heard", et mer svingende popjazz-album med hans versjon av sanger fra kjente musikaler som "Annie", "Sound of Music", og "Charlie og sjokoladefabrikken". Han vant også Grammy i 1989 og 1991 for «Best Jazz Vocal Performance-Male».
Mens Connick var på turne i forbindelse med albumet "To See You", var han innom Norge, da han var en av artistene på Nobels fredspriskonsert i 1997.
Connicks far, Harry Connick sr., var distriktsdommer i New Orleans i 27 år. Connick jr. var med å starte "Krewe of Orpheus", en større gruppe som opptrer i paraden på den årlige Mardi Gras-fesivalen i New Orleans. «Krewe» er en gammel skrivemåte for ‘crew’ ("mannskap") og «Orpheus» kommer fra klassisk mytologi.
Harry Connick jr. er idemaker til "Musicians' Village", et nabolag i Upper Ninth Ward, New Orleans, bygget i samarbeid med "Habitat for Humanity".
Harry giftet seg med Victoria's Secret modellen Jill Goodacre i 1994, og sammen har de tre barn.


Katarsis.
Katarsis (gresk: "κάθαρσις", "katharsis", «renselse») er et begrep som Aristoteles brukte i sin bok "Om diktekunsten", der temaer om den greske tragedien analyseres. Begrepet bygger på at en tilskuer gjennom å se f.eks. et tragisk teater eller en tragisk film får utløsning for vonde følelser, og sjelen renses dermed. Aristoteles mente at tragedien renser oss. Definisjonsmessig er "katarsis" det plutselige følelsesmessige klimaks eller sammenbrudd som består av en overveldende følelse, det være seg følelsen av sorg, empati, glede eller annet, og som etterfølges av følelsen av fornyelse og et nytt liv.
Begrepet har vært et av de mest omdiskuterte ordene i litteraturhistorien.
I filmverdenen brukes begrepet om en films siste og ultimate spenningspunkt. I en film går spennings- og følelsesnivået i bølger, gjerne slik at hvert nye spenningspunkt er mer intens enn det foregående. Det siste, og meste intense, spenningspunktet kalles katarsis.


Flyvakt.
En flyvakt er en sikkerhetsvakt ombord i et passasjerfly som skal forhindre kapringer. Tre flyselskaper er kjent for å ha flyvakter ombord på utvalgte flyvninger: SWISS, El Al og Sri Lankan Airlines. I tillegg har mange lands myndigheter utplassert flyvakter i skjul, spesielt etter terrorangrepet 11. september 2001.


William Wallace.
William Wallace (født ca 1271, død 23. august 1305) var en skotsk ridder som ledet sine landsmenn til motstand mot den engelske okkupasjonen av Skottland under regimet til kong Edvard I av England i løpet av den første perioden av Den skotske uavhengighetskrigen. William Wallace er den «Braveheart» som Mel Gibson portretterte i filmen med samme navn. Wallace er kanskje den største av alle skotske helter, ofte beskrevet som ‘en av folket’, i motsetning til en annen skotsk helt som Robert Bruce, en fransktalende adelsmann av normannerætt, og som i begynnelsen stadig inngikk kompromisser med England. Wallace avviste alle kompromisser og det ble til slutt hans ydmykende død.
Bakgrunn.
William Wallace, den andre sønnen av tre til Sir Malcolm Wallace, ble født i ca. 1271 (antagelig en gang mellom 1270 og 1276) i Skottland i byen Elerslie som i dag heter Elderslie. De historiske dokumentene om Huset Wallace er dessverre begrenset og tildels selvmotsigende. Noen historikere sier at han nedstammer fra en Richard Welshman (‘en fra Wales’) i tiden rundt Vilhelm Erobreren, mens andre har opphavet tilbake til en skotsk Wallace-familie fra Cragie.
"Wallensis" er latin, betyr en briton fra Strathclyde (som forble et uavhengig kongedømme inntil 1018), og rundt 1170 tok en Richard Wallensis landområdene Riccarton i Ayrshire og ble dermed Wallace av Riccarton. Deretter ble familien spredt i flere grupper. Skottlands historie er preget av ulike familier og krigene mellom dem. Jo mer land en familie la krav på, jo mektigere var den. Sir William Wallace gjenfinnes i Elerslie i Ayrshire som eksisterte i Kilmarnock helt fram til 1946. Forvirrende nok finnes det også en by med tilsvarende navn i Renfrewshire, men den byen som ikke lenger eksisterer i Kilmarnock er Wallaces mest sannsynlige fødested. Det kan nevnes at Huset Wallaces motto er "Pro Libertate" – som betyr "For frihet".
William Wallaces far, Sir Malcolm Wallace, var ridder og vassel til James av Steward, men var ikke involvert i den skotske adelens politikk. Han eide et stykke land og levde et fredelig liv. Malcoms kone Margaret Craufurd kom fra Loudoun. Hun fødte ham tre sønner; Malcolm, William og John.
Wallace ble utdannet i fransk og latin av to onkler, begge prester. Poeten Blind Harry (ca. 1440–1492), som skrev det patriotiske diktet "The Life and Heroic Actions of the Renowned Sir William Wallace, General and Governor of Scotland" rundt år 1460, nevner ikke når Wallace reiste fra Skottland eller om Wallace hadde noen form for erfaring i krig eller kamp før året 1297.
Skottland på Wallaces tid.
Ved tiden for Wallaces fødsel hadde kong Alexander III regjert i over tyve år. Hans styre hadde vært en periode av fred og økonomisk stabilitet. Han hadde med suksess forsvart landet mot engelsk krav om overkongedømme. I 1286 døde kong Alexander etter et fall fra hesten sin, og etterlot seg ingen arvinger. De skotske lordene erklærte Alexanders fire år gamle datterdatter Margaret, gjerne kalt «Jomfruen fra Norge», for dronning. På grunn av at hun bare var et barn ble det dannet en interimsregjering til å administrere Skottland inntil hun var blitt voksen.
Kong Edvard I av England utnyttet sjansen som den skotske ustabiliteten innbød til og fikk forhandlet fram Birgham-traktaten mellom England, Skottland og Norge hvor hans unge sønn Edvard ble forlovet med barnet Margaret av Norge. Traktaten lovte også den skotske adelstanden at Skottland skulle beholde sin status som en selvstendig nasjon. Men Margaret ble syk og døde i en alder av syv i 1290 på reisen fra Norge og til Skottland. Den unge piken ble et politisk offer i stormaktspillet mellom de tre Nordsjønasjonene Norge, Skottland og England. Øyeblikkelig trådde et antall skotske utfordrerer fram og krevde den skotske tronen.
For å unngå borgerkrig henvendte skottene seg til Edvard I av England og ba ham være en upartisk dommer til valget av ny konge. Den engelske kongen kom, men tvang skottene til å akseptere ham som overkonge som skulle avgjøre tvister i en vasselstat. Deretter valgte han John Balliol til skottenes neste konge og krevde deretter at denne skulle sverge troskap til ham. I mars 1296 fornyet Balliol sin troskapshetsed til kong Edvard, og på slutten av måneden stormet Edvards hær Berwick-upon-Tweed, blodslaktet den daværende skotske byen og drepte bortimot alle beboerne, selv de som søkte beskyttelse i kirkene. Paven hadde på denne tiden sitt hoff i Gascogne i Frankrike, et område styrt av Edvard, og paven ga ham en medalje for disse «rettferdige handlinger».
I slaget ved Dunbar i Lothain i april 1296 gikk den engelske kongen av med seieren, i juli tvang han John Balliol til å abdisere ved slottet Kincardine. Edvard dro personlig til Berwick i august for formelt å kreve troskap fra rundt 2 000 skotske adlige (se Ragman-rullene). Skottland var da i praksis okkupert av England med engelske soldater på alle festninger.
Skottlands befolkning var ikke stor på slutten av 1200-tallet, kanskje opptil 500 000 innbyggere. Hovedandelen var gæliske, spesielt nord for Forth og Clyde, og sørvest. På Hebridene og de mest vestlige øyene, i Caithness og i Sutherland var de nordmenn av avstamming. I Lothian var de anglosaksere. Langs østkysten, i byene som Inverness, Elgin, Aberdeen, Perth, Montrose, Dundee, og Edinburgh var det kolonier av utenlandske handelsmenn og deres familier. De kom fra tyske hansabyer, nordmenn fra kongeriket Norge, franskmenn og nederlendere. Aberdeen var bortimot en flamsk enklave.
Skottland var ikke et sivilisert land i moderne forstand og slett ikke lett for England å okkupere. Skottland var dekket av store, mørke og nesten ugjennomtrengelige furuskoger hvor ulver og bjørner var en del av landskapet. Fjell med vann, lyng og myrer dekket mye av landet. Med unntaket av kongens egen hovedveg, "via regis", var det få kjørbare veger som kunne frakte vogner med hjul, unntatt i sommermånedene. Transport foregikk stort sett via sjøvegen eller på hesteryggen. Det var få bruer og langt mellom dem. England kunne bare føre effektiv krig om sommeren mens det skotske landskapet var som skapt for desperate menn med behov for å finne tilfluktsteder.
Den unge lovløse.
William Wallace, gravering fra 17. eller 18. århundre.
I en alder av bortimot 17 var Skottlands lovlige konge, John Balliol, sendt i eksil og for å kunne regjere landet var Skottlands utvalgte Voktere nødt til å sverge troskap til den engelske kongen. Eden var uomtvistelig, med en tidsfrist og alle som unnlot ville bli straffet som en fiende av England. Ansvaret for å administrere eden i Ayrshire lå på Sir Hugh Crauford (Crawford) som var 3. sheriff i Ayr. Hughs bror var Reginald Crauford og far til Margaret Crauford, gift med Malcolm Wallace og mor til William Wallace. En fetter av Wallace fra Huset Crawford, Ronald Crawford av Loundoun, skulle senere bli en støttespiller for både Wallace og Robert Bruce. Ett navn manglet på listen; Sir Malcolm Wallace, og ettersom straffetiltak fra de engelske garnisonene i Ayr og Irvine var nødt til å falle med full tyngde på svigersønnen tok Reginald Craufurd sin datter og hennes sønner under sin beskyttelse.
Sir Malcolm og hans eldste sønn med samme navn flyktet nordover til Lennox. Sir Ranald sendte etterhvert datterens sønner William og John til Kilspindie i Carse of Gowrie hvor de ble beskyttet av en annen onkel, sannsynligvis en bror av moren. Onkelen var prest for sognet, og hensikten var at både William og John skulle få teologiske studier på en presteskole i Dundee. Det var her William ble kjent med John Blair, som ble en munk i benediktinerordenen, før han forlot klosteret for å bli kameratens skriftfar og våpenbror. Han ble også kjent med Duncan av Lorn og Sir Neil Campbell av Lochawe som begge kom til i delta i det militære opprøret som William startet.
Hat mot England.
Edvard I etterlot Skottland til sine folk da striden med Frankrike krevde hans fulle oppmerksomhet. Hans forakt for Skottland kom fram i en slengbemerkning: «Bon besoigne fait qy de merde se delivrer!» («Den som kvitter seg med dritt gjør en god jobb!»). Skottland var blitt pasifisert med minimale anstrengelser. For skottene var landet okkupert, situasjonen gikk mot innbyrdes krig hvor rivaliserende familier og byer viste muskler. Sir Malcolm Wallace kom tilbake sammen med sin eldste sønn, men på slutten av 1291 ble Sir Malcolm dratt inn i en mindre knuffing ved Loudoun Hill i Irvine. En engelsk ridder ved navn Fenwick drepte ham da han nektet å vise respekt for den engelske kongen. William var da rundt 19 år og forlot kirkeskolen med et opplagt hat mot England.
I følge Blind Harry kom Wallace i en konflikt med en arrogant engelskmann ved navn Selby og slo ham i hjel. Han flyktet fra Dundee som en fredløs. Senere fortelles det at han fisket ved Irvine Water og da to engelske soldater krevde fangsten hans drepte han dem også. Rett etter sendte myndighetene ut en etterlysning på hans arrest. Blind Harry har skrevet mange slike historier. For engelskmennene var Wallace bare enda en lovløs, men for skottene begynte navnet hans å få en legendarisk klang.
Wallaces drivkraft synes å ha vært en absolutt kjærlighet til hjemlandet og en tilsvarende betingelsesløs krav om skotsk uavhengighet. I realiteten var han en rendyrket geriljasoldat (eller fra engelsk synsvinkel en terrorist), dedikert til ødeleggelsen av engelske garnisoner og å drepe engelske soldater hvor han kunne. Med seg fikk han en gjeng med disiplinerte, harde tilhengere hvor mange var nære slektninger. Fetrene Adam, Richard og Simon Wallace; nevøene Edward Little og Tom Halliday; onkelen Patrick Auchinleck av Gilbank og en annen fetter fra morsiden, William de Crauford.
Wallace må ha hatt, ifølge historikeren Magnus Magnusson, alle de egenskaper den fødte leder trengte; karisma, mot, besluttsomhet, fantasi, evnen til å inspirere og en formidabel fysisk tilstedeværelse.
Mot full krig med England.
Blind Harry har påstått at i mai 1297 utryddet Wallace en hel engelsk garnison og ikke bare drepte Sir William Heselrig, den engelske sheriffen i Lanark, men også parterte og delte opp liket hans. Etter sigende oppsto blodrusen i trangen for hevn på drapet av en Marion Braidfute fra Lamington, en ung pike som Wallace var hemmelig gift med. Nyheten om at Wallace hadde massakrert garnisonen sendte sjokkbølger mot London. I den engelske rettssaken mot Wallace i 1305 ble denne hendelsen ført som bevis og han ble anklaget for å ha angrepet, myrdet og «i forakt for kongen, kuttet sheriffens kropp opp i småbiter». I følge engelske kilder synes denne hendelsen å ha vært utløsningen for et generelt opprør mot England.
Det offisielle opprøret, som i ettertid huskes som det aristokratiske opprøret, ble ledet av to tidligere voktere, James Stewart (the Steward) og Robert Wishart, biskopen i Glasgow, og en annen involvert var Robert Bruce, den unge jarlen av Carrick. Aristokratenes opprør ebbet ut i en ydmykende overgivelse da en engelsk styrke ledet krysset grensen i juli og omringet opprørernes leir ved Irvine på kysten av Ayrshire. Etter forhandlinger overga de seg den 7. juli 1297 uten et sverdslag.
Mer betydningsfullt var et fullt opprør i nord hvor unge Andrew Murray (de Morey) erobret festning etter festning (Urquhart, Inverness, Elgin og Banff) og hadde tatt kontrollen over områdene Moray og Aberdeenshire. Øyensynlig var Andrew Murray en kraftig inspirasjon for en mann av Wallaces kaliber og han forflyttet seg nordover med en kavalerigruppe av håndplukkede menn. I Scone, Perthshire sitter den engelske "justitiarius", William de Ormesby. I møte med Wallace flyktet de Ormesbys hæravdeling og han selv til Edinburgh for å slå alarm. Engelskmennene armerte seg bak festningsmurene mens skotske opprører rådet over landskapet. I England er kong Edvard I fortsatt opptatt med forberedelsene til krigføringen mot Frankrike. Han instruerte to av sine veteraner, John de Warenne, 7. jarl av Surrey og finansrådmann for Skottland, Hugh Cressingham, til å knuse opprøret og legge Skottland under den engelske hælen.
Wallace beleiret Dundee Castle da nyheten om at en enorm engelsk hærstyrke var på veg nordover. Han avbrøt øyeblikkelig beleiringen og sendte en beskjed til Andrew Murray om at opprørerne måtte møtes og slå seg sammen. Murray var enig. Dette historiske møtet er ikke dokumentert, men de to hæravdelingene kom sammen ved Stirling for å vente på engelskmennenes overveldende hær.
Kampen ved Stirling Bridge.
Wallace gikk hardt ut mot den engelske frontlinjen på 5 400 mann, og hans tilintetgjørelse av dem inspirerte de øvrige skottene til å slåss. Den 11. september 1297 oppnådde Andrew Murray og hans kaptein Wallace full seier ved Stirling Bridge.
Selv om skottene var undertallige maktet de jage den profesjonelle engelske armen på 300 kavalerister og 10 000 infanterister. Engelskmennene gikk på en katastrofe da de krysset over på nordsiden av elven. Den trange broen sørget for at kun få soldater kunne komme seg over broen samtidig, sannsynligvis kun tre i bredden. Skottene ventet inntil halvparten var over på nordsiden før de angrep og spredte kaos i de engelske rekkene. Etterhvert som de øvrige kom over broen ble de slaktet ned. Mens engelskmennene i de fremste rekkene forsøkte å trekke seg tilbake, presset de bakenfor på. Det store presset på broen ble for stort, den kollapset og enda flere engelske soldater falt i elven og druknet.
På samme tid hadde en annen del av den skotske hæren vadet over elven lengre oppe. Mens engelskmennene var fordelt på begge sider av elven angrep skottene fra to sider. John de Warenne, jarlen av Surrey, kunne bare hjelpeløs se på at på at hæren enten druknet i den dype elven Forth eller ble hakket i småbiter innen en time var gått. Hugh Crossingham krysset broen som de første av de engelske ridderne og var blant de første som stupte. Da han innså at han var fortapt red han mot den massive veggen av skotske spyd, ble dradd ned fra hesten og slaktet. I følge den engelske Lanecost Chronicle ble kroppen hans flådd og skinnet benyttet til å kle Wallaces' sverdhylster.
Den skotske seiren var overveldende og hvor England etterlot hundre døde riddere og fem tusen døde fotsoldater. Senere feiret Wallace serien ved å lede en stor og ustyrlig hæravdeling inn i Northumbria og Cumbria i en orgie av plyndring og herjing, inkludert klosteret Lanercost Priory i nærheten av Carlisle, og kun en hard snøstorm jagde skottene tilbake.
Da Wallace kom tilbake fra slaget ved Stirling Bridge ble han adlet av Robert Bruce og samtidig gjort til «Vokter av kongedømmet Skottland og Leder av dens armeer». Derimot var det et tungt tilbakeslag at Andrew Murray, den sannsynlige taktikeren av de to, døde tre måneder senere fra sine skader fra slagmarken.
Kampen ved Falkirk.
1. april 1298 invaderte engelskmennene en farm ved Roxburgh, de plyndret Lothian og tok noen festninger, men greide ikke å tvinge Sir William Wallace til kamp. Skottene brukte den brente jords taktikk og den engelske hæren hadde lav moral og lite mat. Wallace hadde arrangert sine spydsoldater i fire ‘schiltrons’, runde, pinnsvin-aktige formasjoner omgjerdet av en defensiv vegg av trepåler.
De engelske hadde fordeler ved at de kunne angripe med kavaleri og gjøre store skader på de skotske bueskytterne. De skotske ridderne rømte og kong Edvards soldater angrep de skotske hærformasjoner. Det er uklart om det var infanteriet eller kavaleriet bakenfra som var den avgjørende faktor, men uansett ble det åpninger i de skotske formasjonene og engelskmennene utnyttet disse for knuse den gjenværende motstanden. Skottene tapte mange soldater, men Wallace greide å flykte, skjønt hans egen stolthet og hans militære omdømme og rykte dalte kraftig.
I september 1298 besluttet Wallace å fratre sin stilling som leder for de skotske styrkene til fordel for Robert Bruce, jarlen av Carrick, og John ‘Sorte’ Comyn av Badenoch (inngiftet med John Balliol). Bruce klarte å komme til en ‘forståelse’ med kong Edvard i 1302. Wallace hadde tidligere avvist alle forsøk på fred med England.
I steden tilbrakte han en tid i Frankrike, tilsynelatende på en diplomatisk reise, men hans virkelige hensikter er ukjente. William Wallace forlot Skottland i august 1299. For å unngå engelskmennene reiste han nordover via Orknøyene, hvor han kom innenfor territoriet til kongeriket Norge og kong Håkon V Magnusson, seilte langs Norge, var kanskje i land i Norge, og ankom Frankrike utpå høsten i 1299. Et brev fra kong Edvard "ber" kong Filip IV av Frankrike om å holde på Wallace der han er. Brevet ser ikke ut til å ha gjort stort inntrykk på den franske kongen for han skriver til sin representant ved hoffet til pave Bonifacius VIII og instruerer ham til å assistere «vår kjære ridder William le Walois av Skottland» på veg til å besøke Roma.
Tilfangetagelse og henrettelse.
Denne minneplakett står nært stedet for Wallaces henrettelse.
Wallaces siste militære aksjon skjedde ved Earnside i september 1304. Kong Edward I var besatt av å få Wallace eliminert. Han hadde kostet penger, mannskap, materiell og hans fortsatt eksistens var en vedvarende ydmykelse. Alle de betydningsfulle skotske lederne hadde underkastet seg den engelske kongen, unntatt Wallace. Det ble gitt ordre om at John Stewart, John de Souldes og Ingram de Unfraville ikke ville være under kongens beskyttelse om ikke Wallace ble gitt opp. Også John Comyn, Alexander Lindsay, og David Graham ble beordret til å fremskaffe Wallace innen tyve dager etter julaften og overgi ham til den engelske kongen.
I slutten av 1304 var Wallaces dager talte, men han unngikk å bli tatt til fange inntil 5. august 1305. Prisen på hans hode ble satt til 300 merker og det var en betydelig sum for folk flest, men til deres ære var det ingen som innløste den. Wallace var en fredløs som skjulte seg i huler og skogsområder med kun en håndfull trofaste ved sin side mens nettet om ham ble strammet tettere.
Den historiske rollen som quisling falt på en adelsmann, Sir John Menteith, en skotsk baron i Dumbarton, et medlem av Huset Stewart, hadde gått fra å være en opprør til en vasall av den engelske kongen. Mytene vil ha det til at det var Jack Short, en av Wallaces egne menn, som forrådte ham til Menteith, men i engelske opptegnelser er det kun listet 40 merker til en «spion» for å ha gjenkjent Wallace. Den 3. august ble Wallace lurt til et isolert hus i skogen utenfor nåværende Robroyston og overmannet. Han ble ført til Dumbarton Castle (hvor hans berømte sverd ble oppbevart i 600 år), og de menn som hadde pågrepet ham mottok 100 merker. For Menteiths andel mottok han 151 pund og fikk bevilget landområder. Fra Dumbarton ble Wallace ført i jern til Carlisle og derfra ført på en 17 dagers triumfferd sørover og vist fram i hver eneste by inntil fangetransporten var framme i London.
Anklaget.
«Jeg kan ikke være en forræder for jeg har aldri gitt Ham min troskap. Han var aldri mitt overhode, Han mottok aldri min ed, og så lenge det er liv i denne forfulgte kroppen, vil Han heller aldri motta den. Til de andre punktene som jeg er anklaget av, jeg frivillig innrømmer dem alle».
Offisielt var den fraværende John Balliol Wallaces konge, men Wallace ble uansett erklært for skyldig og dømt til døden ved hengning, trekking og kvartering.
Den 23. august 1305 etter rettssaken ble Wallace fjernet fra rettssalen, kledd naken og slept av hester til Smithfield Market, hvor han ble hengt, trukket og kvartert. Hodet ble plassert på en stake ved London Bridge hvor han senere fikk selskap av broren John Wallace og Sir Simon Fraser. Hans lemmer ble vist fram til folk, hver for seg, i Newcastle, Berwick, Stirling og Perth.
En minneplakett står på veggen av St. Bartholomews hospital nær stedet av hans avrettelse i Smithfield. Skotske patrioter og andre interesserte besøker ofte stedet og legger blomster der.
Symbolet.
Edvard I av England mente å fjerne et problem, men i steden skapte han en martyr. William Wallace ble et symbol for skottene og hans død inspirerte dem til ytterligere innsats mot engelskmennene.
Majoriteten av den skotske adelsstanden var av normannisk bakgrunn, og mange av dem eide eiendommer på begge sider av grensen Skottland-England, og var ofte også strategisk inngiftet i innflytelsesrike engelske familier. Wallace var andre sønn av en ridder av lavere grad, uten egne eiendommer. Hva som skiller Wallace fra det skotske adelen var at han var en sann patriot som sannsynligvis trodde helt og fast på skotsk uavhengighet, og han nektet standhaftig å bøye seg for den engelske kongen. Han kjempet ikke for egne fordeler, slik Comyn eller Bruce gjorde, men for Skottlands legitime konge.
I litteratur og på film.
En betydelig mengde historiske verk er skrevet om Wallace, men de mange populære fortellinger er stort sett basert på den heroiske diktet til Blind Harry fra 1400-tallet. Historikere er enten uenige i store deler av det episke diktet eller avviser alt.
Diktet "Barns of Ayr" beskriver en hendelse da trehundre og seksti skotske adelsmenn, ledet av Wallaces onkel Sir Ranald Craufurd, ble omringet av engelskmennene ved en konferanse. Etter at alle hadde passert gjennom en trang passasje kom et rep ned og rundt halsen hans og hengte ham. I virkeligheten har dette aldri skjedd. Blind Harry feiltolket en linje fra et tidligere dikt om Robert Bruce. Hendelsen blir likevel benyttet i filmen "Braveheart".
På 1800-tallet skrev Sir Walter Scott om Wallace i boken "Exploits and Death of William Wallace, the ‘Hero of Scotland’" og Jane Porter skrev en romantisk versjon av Wallace-legenden i "The Scottish Chiefs" i 1810.
Nigel Tranter forfattet en roman ved tittelen "The Wallace", publisert i 1996. Historikerne har vurderte den til å være betydelig mer sannferdig enn tidligere litterære forsøk.
Det mest kjente beskrivelsen av William Wallaces liv er den amerikanske filmen fra 1995, "Braveheart", regissert av hovedrolleinnehaver Mel Gibson, og skrevet av Randall Wallace. Filmen har blitt kritisert for betydelige historiske feil, men var en suksess kommersielt og hos kritikerne, og den vant fem Oscar-priser.
700-årsminnet for Wallaces henrettelse.
Da man markerte 700-årsminnet hadde en del skotske katolikker i flere år arbeidet for å få åpnet en helligkåringssak for Wallace. Det ble pekt på likheter mellom Wallace og Jeanne d'Arc, som ble helligkåret i 1920. Kardinal Thomas Winning hadde sympati for dette, men det ble påpekt at det er et krav for en helligkåringssak at det finnes en religiøs kult omkring personen, det vil si at det finnes en del personer som ærer ham som helgen uten at det ligger politiske motiver bak. Dette har man ikke kunnet påvise i forbindelse med Wallace, og så langt er det derfor ikke startet noen formell granskning.
I 2005 var 700 år siden Wallace ble henrettet, hans sverd ble stilt ut på en utstilling i New York under feiringen av Tartan Week. Det var første gang det 2,5 kg tunge sverdet forlot Skottland. At en del historikere tviler på at det i virkeligheten er Wallaces sverd betyr nok mindre. Historie er hva man gjør den til.
En symbolsk begravelse med en tom kiste ble holdt i Smithfield, London, på stedet for hans henrettelse. Mens 300 mennesker var til stede og at minst tre ganger så mange forgjeves forsøkte å få billetter demonstrerte betydningen av Wallaces symbolverdi.
Bibliografi.
William Wallace
Wallace, William
Wallace, William
Wallace, William


Frans Widerberg.
Frans Widerberg (født 8. april 1934 i Oslo) er maler og grafiker. Han er sønn av Ingrid Christine Blom og murmester Nicolai Magnus Widerberg. Døpenavnet er Frantz Gustav, men han foretrekker kunstnernavnet Frans Widerberg. I 1960 giftet han seg med Aasa Brækka, som også var elev ved Statens Kunstakademi. Sammen har de to sønner, Nico Widerberg (Nicolaus Magnus Widerberg) og Thomas Widerberg, som begge er blitt kunstnere.
Widerbergs kunstuttrykk.
Widerberg regnes som en av Norges fremste grafikere og malere. Hans kunst er karakterisert som nyfigurativ, preget av primærfarger (rødt, gult og blått).
Han blander ikke fargene med hvitt eller svart, men bruker dem som regel helt rene og klare. Han er kjent for å eksperimentere med fargenes egenkontrast for på den måten å skape en spennende dybde i sine bilder. Hester, ryttere og kropper som svever i et nesten drømmeaktig univers er noe som går igjen i hans kunst.
Han maler ofte store formater, og en del av bildene viser hester og mennesker i det ytre rom. Livsbegjær er et viktig tema hos Widerberg. Bildene har ofte noe med lys å gjøre, og flere bilder viser også nordlys.
En mindre kjent side er at han i tillegg til sine mere karakteristiske og lettgjenkjennelige verker, også har laget landskapsmalerier i nærmest naturalistisk stil.


Widerberg.
Widerberg er en norsk-svensk slekt som stammer fra Småland i Sverige.
Slekten kan føres tilbake til Frantz Gustaf Widerberg (1740–1819), Bruksdirektør ved Mörtfors kopparverk i Småland.
Hans sønn Nicolaus Magnus Widerberg (1777–1841), ble stamfar for den norske slekten.
Nicolaus Magnus Widerberg (1777-1841).
Gift med Else Margrethe Lerche. Født på Maråkers Säteri, og studerte antakelig hos sin fars arbeidsgiver bergsråd Peter Christoffer Cederbaum. I 1798 kjøpte Bernt Anker Hakadals verk og Nicolaus ble ansatt som hans forvalter på jernverket. Hans tid som forvalter ble en glansperiode.
I sin biografi Hassel-Nødder forteller Henrik Wergeland at han hadde først blitt vist inn, men da forvalteren skjønte at det var han, ble han kastet på dør.
Bernt Anker var tydeligvis flink til å finne gode talenter og lærte opp Carl Ferdinand Sandberg, som siden ble både forvalter og giftet seg med Nicolaus datter Clara Gustava. De fikk to barn: Valborg Sandberg (Gift med Hans Unger Berg) og Nicolaus Magnus Widerberg Sandberg. Hans andre datter Caroline Emilie ble gift med kasserer ved Rikshospitalet Adolph Theoodor Grimsgaard (Sønn av Kasserer ved det Ankerske Fideikomiss Børre Grimsgaard) De fikk to barn: Marie Margarethe Grimsgaard og Nicolaus Magnus Widerberg.
Nicolaus Magnus Widerberg (1838-1925).
han var kunstsamler og Oberst, gift i 1867 med Helga Nathalie Sewell(Søster av Benjamin Sewell). Han begynte sin militære løpebane som Kadett i 1854 og avsluttet sin karriere som Oberst i den Hallingdalske Bataljon i 1903.
Da Norge fikk ny Konge i 1905 ble han tilbudt å bli hans adjutant, men av hensyn til familien ønsket han ikke det. De fikk fire barn: Clare, Caroline Emilie, Else Margrethe og Frantz Gustav.
Frantz Gustav Widerberg (1875-1949).
Kontorsjef og Revisor, født i Kristiania(Oslo) 16 April 1875. Han var bror av Clare Sewell Widerberg. Han giftet seg 19 Mai 1905 med Anna Johanne Schaanning (Søster av Hans Thomas Lange Schaanning). De hadde seks barn: Nicolai Magnus, Agnes, Per, Frantz Gustav, Gustav og Alf. Han døde 2 August 1949 og ble begravet på familiegravstedet i Hakadal.


Kilsfjorden (Kragerø).
Kilsfjorden er en fjord i Kragerø kommune i Telemark. Den er en fortsettelse av Kragerøfjorden, og har innløp ved Tåtøy sør for Kragerø sentrum. Fjorden går først i vestlig retning, og blir bredere lenger inn. Den snur deretter mot nord og smalner kraftig inn igjen, før den ender ved tettstedet Kil innerst i fjorden. På sørvestsida av fjorden ligger de smale fjordarmene Kjølebrønnskilen og Barlandskilen.
Kragerøvassdraget munner ut på nordøstsida av fjorden, rundt tre kilometer vest for Kragerø sentrum. Riksvei 351 følger sørsida av fjorden.


Hellefjorden (Kragerø).
Hellefjorden er en fjord i Kragerø kommune i Telemark. Den ligger nord for halvøya Langtangen. Fjorden er 4 km lang og går fra nordøst til sørvest inn til Årøsvingen. Tettstedet Helle (Nordbø) ligger på nordsida av fjorden.


Fossingfjorden.
Bambleskjærgården, Fossingfjorden helt i sør.
Fossingfjorden er en fjord på grensa mellom kommunene Kragerø og Bamble i Telemark.


Trosbyfjorden.
Bambleskjærgården. Trosbyfjorden ligger vest for Kjønnøya
Trosbyfjorden er en fjord helt sør i Bamble kommune i Telemark. Den strekker seg litt over 2 km fra innløpet mellom Kjønnøya og Rødlandet på fastlandet og inn til Trosby.
I følge et gammelt sagn, skal området ved Trosby vært bebodd av et innvandret folkeslag, som hadde opprinnelse fra Svartehavs-området. De skal ha ankommet 500-600 e.Kr. i egne flatbunnede prammer med høy stevn og råseil. En utbredt misforståelse i Bamble er at Trosby betyr «gårdsbruket» med de «troende». Nyere forskning tyder imidlertid på at navnet hentyder til en religiøs offerskikk som ble praktisert av det innvandrede folkeslaget. Denne skikken ikke lenger i bruk, hverken på Trosby eller andre steder i Bamble. I Håvamål omtales denne gamle skikken, noe som tyder på at menneskene på Trosby har hatt vid kontakt med omverdenen.
Fiskeriressursene i Trosbyfjorden er ikke ubetydelige med rikt artsmangfold. Bunnforholdene i de grunne områdene av fjorden er spesielt gunstige gyteplasser for ål. Eksporten til Danmark har til tider ført til hard beskatning på denne fiskearten. Sekkekilen har vært spesielt hardt rammet av dette internasjonale fiskeriet.


OL-medaljører i kombinert.
Kombinert har vært en olympisk øvelse siden de første vinterlekene i Chamonix 1924. Øvelsen bestod av to hoppomganger og et langrenn på 15 km.
Fra og med Vinter-OL 1988 er det blitt arrangert lagkonkurranse, og i Salt Lake City 2002 ble det for første gang arrangert en sprintøvelse, Den består av ett hopp etterfulgt av et langrenn over 7,5 kilometer.
Sprint.
Denne øvelsen ble første gang arrangert i 2002.
Lagøvelse.
Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1988.


Syvendedagsadventister.
Syvendedags Adventistsamfunnet er et kristent, protestantisk kirkesamfunn som kjennetegnes ved helligholdelsen av sabbaten på lørdag, ukens sjuende dag, og troen på at Jesus Kristus snart kommer igjen. Adventistsamfunnet har ca 4.600 medlemmer i Norge og 16,6 millioner medlemmer på verdensbasis. Syvendedags Adventistsamfunnet forkortes som SDA. Kortformen Adventistsamfunnet brukes også ofte.
Læren til Syvendedags Adventistsamfunnet er på de mest grunnleggende områdene, lik tradisjonell protestantisk lære. Dette gjelder for eksempel synet på treenigheten, rettferdiggjørelse ved tro og skriftens ufeilbarlighet. Blant kirkesamfunnets mer særegne læresetninger finner man læren om de dødes ubevisste tilstand, overholdelse av sabbaten, synet på gammeltestamentlige matforskrifter og tolkningen av bestemte skriftsteder i Daniels bok og i Johannes Åpenbaring.
Historie.
Syvendedags Adventistsamfunnet ble stiftet i 1863 i Battle Creek i Michigan i USA. Grunnleggerne av menigheten hadde vært med i den store adventvekkelsen i USA i første halvdel av 1800-tallet. Baptistpredikanten William Miller mente at Jesu gjenkomst kunne fastsettes til 22. oktober 1844 ut fra profetier i Daniels bok. Millers tilhengere ble kalt både adventister og milleritter. Da Jesus ikke kom igjen til forventet tid, ble Millers tilhengere skuffet. Millerbevegelsen ble splittet i forskjellige grupperinger. Den gruppen som senere stiftet Adventistsamfunnet, mente fremdeles at Jesu gjenkomst var nær, men ville ikke sette noen tid for dette. Lokale adventistmenigheter ble etablert i perioden mellom 1844 og 1863. I 1863 ble det stiftet en organisasjon for å styrke og samordne arbeidet til de 3.500 medlemmene i 125 lokale menigheter. Organisasjonens navn ble "The General Conference of Seventh-day Adventists".
Joseph Bates, som hadde utgitt en pamflett i 1846 som talte for helligholdelsen av sabbaten, var blant dem som spilte en viktig rolle i dannelsen av kirkesamfunnet. Ekteparet James og Ellen White spilte også en sentral rolle. Ellen White hadde gjennom hele sitt voksne liv meget stor betydning for utviklingen av Adventistsamfunnet. Adventister mener Ellen White hadde profetisk gave og ser på hennes bøker som “en varig og autoritativ kilde med sannhet”.
I Norge ble Syvendedags Adventistsamfunnet stiftet i Christiania (Oslo) i 1879 som et resultat av arbeidet til den dansk-amerikanske forkynneren John Gottlieb Matteson (1835–1896).
Organisasjon.
Syvendedags Adventistsamfunnet er organisert etter prinsippene for representativt demokrati. Det er fire nivåer i Adventistsamfunnets organisasjon.
Lokale menigheter velger selv sin ledelse etter innstilling fra en valgnemnd og sender delegater til generalforsamlingen for deres distrikt. Distriktenes styrer utpeker delegater til unionenes generalforsamlinger, mens unionsstyrene utpeker delegater til Generalkonferensen. Ved generalforsamlingene for det aktuelle organisasjonsleddet velges leder og andre embetspersoner.
Lære.
Syvendedags adventistene har Bibelen som sin eneste trosbekjennelse. Adventistene mener at Bibelen er inspirert ved at Bibelens forfattere ble inspirert av Den hellige ånd med hensyn til hvilket budskap som skulle formidles. Menigheten tror ikke bibelforfatternes valg av de enkelte ord ble styrt av såkalt verbalinspirasjon. Fra menighetens tidlige historie har det vært et ønske om å være åpen for ny innsikt i forståelse av Bibelen. Det er årsaken til at man fremholder Bibelen som den eneste trosbekjennelsen. Syvendedags adventistene har uttrykt det de oppfatter som fundamentale læresetninger i en liste med 28 punkter.
Syvendedags adventistene står på reformasjonens prinsipper slik disse er uttrykt i begrepene Skriften alene, Kristus alene, troen alene og nåden alene, og ser på seg selv som arvinger av reformasjonen. Frelsen i Jesus Kristus og rettferdiggjørelse ved tro er grunnleggende for Adventistsamfunnets lære. Adventister lærer at lydighet mot Guds lov ikke kan bidra til menneskets frelse, men er et resultat av og en respons til frelsens gave.
Helligholdelsen av sabbaten er et karakteristisk trekk ved Adventistsamfunnet. Samfunnet lærer at sabbaten (2 Mos 20,8-10) er en gave til alle mennesker og at ukens sjuende dag, lørdag, skal helligholdes som en dag til “hvile, tilbedelse og tjeneste”. Sabbaten ses på både som et symbol på frelsen i Kristus og et tegn på den troendes helliggjørelse.
Adventister er opptatt av å forstå profetiene i Bibelen, særlig profetiene i Daniels bok og Johannes’ Åpenbaring. Disse anses som vesentlige kilder til å forstå hva som vil skje i tiden før Jesus kommer igjen.
Syvendedags Adventistsamfunnet ser ikke på nattverd og dåp som sakramenter. For adventister er både nattverd og dåp viktige symbolske handlinger som styrker og bekrefter troen. Adventistene praktiserer troendes dåp ved full neddykking. Nattverden er åpen for alle troende kristne. Fotvasking praktiseres som forberedelse til nattverdsmåltidet.
Tanken om den store konflikten mellom Kristus og Satan er en viktig nøkkel til syvendedags adventisters selvforståelse. Adventister ser seg selv som et av de midler Kristus bruker i kampen mot det onde. I visjonen av de tre englene i Åpenbaringen 14 finner adventistene en sterk motivasjon til misjon og evangelisering.
Mellomkirkelige forhold.
Adventistsamfunnet har vært kritisk til deler av den økumeniske bevegelse og er ikke medlem av Kirkenes Verdensråd, men sender fra tid til annen observatører til Kirkenes Verdensråds møter. Gjennom Generalkonferensens avdeling for Samfunnskontakt og Religionsfrihet (Public Affairs and Religious Liberty, PARL) driver kirkesamfunnet et utstrakt arbeid for å pleie gode relasjoner til andre trossamfunn. Representanter for Adventistsamfunnet deltar aktivt i følgende mellomkirkelige organer internasjonalt: Conference of Secretaries of the Christian World Communions (CS/CWC), Global Christian Forum og International Religious Liberty Association, IRLA. I Norge er Adventistsamfunnet observatør i Norges Kristne Råd og deltar aktivt i Bibelselskapets arbeid.
Syvendedagsadventistene har som et sentralt prinsipp at de ønsker å fremme religionsfrihet og forståelse mellom folk med ulik overbevisning.
Utbredelse internasjonalt.
Adventistsamfunnet driver arbeid i 205 av verdens 230 nasjoner. Det gjør Adventistsamfunnet til det protestantiske trossamfunnet med størst geografisk utbredelse. Medlemstallet globalt er på 16,6 millioner døpte medlemmer. Med udøpte barn og andre som tilber i adventistforsamlinger anslås antallet personer som tilhører fellesskapet å være mellom 20 og 25 millioner. I USA er Adventistsamfunnet et av de trossamfunnene som vokser hurtigst.
Mediearbeid.
Adventistsamfunnet i Norge driver nærradio med kristent innhold på følgende steder: Bergen, Hole, Oslo og Trondheim.
Adventistsamfunnets TV-produksjon skjer under merkenavnet Hope Channel Norge, som er en del av Adventistsamfunnets medieavdeling. Programmene sendes på forskjellige satellittkanaler og streames på Internett.


Mercedes-Benz Superdome.
Louisiana Superdome, i dagligtale bare Superdome, er en stort sportssenter og messehall i forretningsstrøket i New Orleans, Louisiana, USA. Senteret er hjemmebane for fotballaget New Orleans Saints og var også for basketballaget New Orleans Jazz, senere omdøpt til Utah Jazz.
Historie.
Byggeprosessen ble påbegynt 11. august 1971 og var ferdig i november 1975.
Flere Super Bowl-sluttspill har vært i Superdomen enn på noen annen arena: 1978, 1981, 1986, 1990, 1997 og 2002. Superdomen er også arena for "New Orleans Bowl", hjemmekampene til Tulane University sitt fotballag og det tradisjonelle lokaloppgjøret mellom Grambling State og Southern University.
Superdomen ble skadet under orkanen Katrina sist i august 2005, og ble brukt som flyktningleir i dagene etter at orkanen hadde passert.


Partiavis.
Partiavis referer til en avis som i ulik grad støtter et politisk parti.
Det er varierende grader av partitilknyttning. En avis som er eid av et politisk parti kalles gjerne for et «partiorgan». En «partiavis» er nært knyttet til et parti, mens en «partitilknyttet avis» er uavhengig eid, men deler partiets synspunkter.
I Norge kan en historisk dele avisene i to hovedgrupper. De borgerlige avisene ble som oftest etablert før parlamentarismen og de politiske partiene, og valgte partier når de første partiene ble etablert, det vil si Høyre og Venstre. Den andre gruppen var arbeideravisene, som med ett unntak (Vort Arbeide) ble etablert etter at Arbeiderpartiet ble etablert.
Senere kom nye aviser til som fordelte seg på eksisterende partier, eller nye som Norges Kommunistiske Parti og Bondepartiet.
Mange av avisene som er etablert etter andre verdenskrig, og særlig fra 1980-tallet er stort sett uavhengige politisk sett. De øvrige avisene i Norge ble stort sett avpolitisert på 1970-tallet og 1980-tallet, tildels som en følge av avisdøden som førte til at mange steder bare satt tilbake med en avis, som fant det best å bli politisk uavhengig.
Ulike hendelser har alene påvirket avispolitiseringen.
Partipressen i dag.
Per 2010 er det ingen aviser i Norge som åpent sympatiserer med et politisk parti, eller blir eid av et parti med ett unntak; Friheten i Oslo er eid og utgitt av Norges Kommunistiske Parti.


Norsk kritikerlag.
Norsk kritikerlag er medlemsorganisasjon for norske kritikere i aviser, kringkasting o.l., og ivaretar medlemmenes faglige og økonomiske interesser. Laget skal fremme kritikkens kvalitet og uavhengighet. Norsk kritikerlag arrangerer seminarer, åpne debattmøter og skrivekurs, for å markere kritikernes stilling i offentligheten og skape miljøer for refleksjon rundt kritikken.
Norsk kritikerlag arbeider for å bedre kritikernes arbeidsvilkår og for at det skal innføres arbeidsstipend for kritikere. Laget oppmuntrer sine medlemmer til en etisk reflektert kritikk, bl.a. gjennom Kritikerplakaten, som vektlegger habilitets-, varsomhets- og uavhengighetshensyn.
Anne Schäffer ble valgt til leder av laget i 2009, og gjenvalgt i 2011.
Kritikerlaget deler ut Kritikerprisene og Reidar Mjøens legat hvert år, og Dalgards kritikarpris omtrent årlig.
Historikk.
De tidligere selvstendige kritikerlagene slo seg sammen i Norsk kritikerlag i 1998. Det eldste laget ble stiftet i 1927 som "Norsk Teater- og Musikkritikerforening". Kritikerlagene for litteratur og for kunst ble opprettet i henholdsvis 1946 (Norsk Litteraturkritikerlag) og 1949 (Norsk kunstkritikerlag).
Norsk Filmkritikerlag, som ble stiftet i 1946, er ikke med i Norsk kritikerlag.
Se også.
Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris
Eksterne lenker.
Kritikerlag


Finn Christian Jagge.
Finn Christian «Finken» Jagge (født 4. april 1966 i Oslo er en tidligere norsk alpinist,og konkurrerte for Bærums Skiklubb. Finken jobber nå som direktør i Idar Vollviks Ludo Mobil. Han er sønn av tennisspilleren Finn Dag Jagge og alpinisten Liv Jagge, og representerte Bærums Skiklub.
I verdenscupen vant han sju slalåmrenn. Karrierens høydepunkt var gullet i slalåm under OL 1992 i Albertville. Han mottok Morgenbladets gullmedalje det året, sammen med seileren Linda Andersen. Han la opp som aktiv alpinist i 2000.
I 2011 vant han tredje utgave av "Mesternes Mester" på NRK.


Ronja Røverdatter.
Ronja Røverdatter er en roman av Astrid Lindgren fra 1981. Hovedpersonen Ronja er en jente i 10-årsalderen som leseren får følge gjennom to somre og en vinter. Hun er datter av en røverhøvding og boken handler om hvordan hun blir selvstendig og gjør opprør mot faren. Den ble filmatisert i 1984 med Tage Danielsson som regissør.
Filmatiseringen.
Lindgren begynte i 1979 å skrive boken og allerede før boken var klar hadde hun sammen med regissøren Olle Hellbom begynt å fundere på hvordan boken kunne filmatiseres. Våren 1982 hadde Hellbom jobbet med finansieringen, å finne medarbeidere og en passende innspillingsplass, før han plutselig gikk bort i juni 1982.
Da innspillingen startet høsten 1983 hadde Tage Danielsson tatt over. Eksteriørscenene ble spilt inn på Sørknatten i Dalsland, Blåsjön i Jämtland og ved Haga slottsruin i Solna. På berget Sørknatten kan man finne plassene der kulissene av Mattisborgen sto, «Helvetesgapet & Bjørnegrotta». Interiørscenene ble spilt inn i studio i Oslo og Stockholm og i Tykarpsgrotta (Mattisborgens ølkjeller). I juni 1984 var innspillingen ferdig og filmen hadde premiere julen 1984..
Oversettelser.
Språk, tittel, forlag, år for første utgave.
Ekstern lenke.
Røverdatter, Ronja


Piratkopiering.
En gateselger med ulovlig kopierte cd-plater.
Piratkopiering er kopiering av åndsverk uten tillatelse fra rettighetshaver. De resulterende kopiene kalles gjerne "piratkopier" eller "piratutgaver". Lenge var kopiering av manuskripter og trykte tekster den vanligste formen for piratkopiering, men idag er uttrykket forbundet mest med kopiering av musikk, film og merkevarer, enten for salg eller for gratis distribusjon på internett.
Piratkopiering av musikk.
Lydkassetten har siden midten av 1970-tallet vært et populært medium for kopiering av musikkopptak, siden kostnadene for kopiering var langt billigere enn å presse plater. Ved CD-ens inntreden var utstyr for kopiering av CD-er dyrt og de brente platene lot seg ikke spille av i alle spillere. CD-brennere ble etterhvert allemannseie, men omtrent samtidig kom muligheten for å laste ned gratis digitale kopier over Internett.


Simonsen Telecom.
Simonsen Elektro AS var en norsk elektronikk-produsent som bl.a. utviklet og produserte NMT mobiltelefoner. I 1998 ble bedriften nedlagt og varemerket SIMONSEN overtatt av MTU Telecom.
Bedriften ble grunnlagt i 1970 av Willy Simonsen og produserte først manuelle mobiltelefoner for det såkalte OLT-systemet. Ved innføringen av det automatiske mobiltelefonnettet (NMT 450) i 1981 var Simonsen Elektro blant de første på markedet med sin telefon. Simonsenens første automatiske mobiltelefon (AMT-10) var markedet letteste (ca 7.7kg), faktisk bare halve vekten av enkelte av konkurrentenes vekt. Simonsen Elektro hadde hovedkontor og utviklingsavdeling i Oslo, og produserte telefonene ved datterbedriften Simonsen Elektro Løkken i Meldal kommune. Simonsen var dermed den eneste helnorske mobiltelefonprodusent. Utover på 1980-tallet lanserte Simonsen flere nye modeller, for 450-nettet Comrade og Multicom, og for 900-nettet ytterligere et par modeller.
I 1995 lanserte Simonsen den trådløse telefonen Freeway, en telefon som ble godt mottatt. Dette var den minste trådløse telefonen på markedet, og var basert på 900MHz-teknologi. Men som så mange andre selskaper havnet også Simonsen på utenlandske hender etter hvert. Etter noen år med rederiet I. M. Skaugen på eiersiden ble selskapet en del av kanadiske Novatel og skiftet navn til Simonsen Communications AS i 1989. Novatel ble senere kjøpt opp av Japan Radio Company (JRC). Dette selskapet produserer også mobiltelefoner, men disse har lite til felles med telefonen fra Simonsen.
Etter at Novatel trakk seg ut overtok Hongkong-baserte Horst Pudwill selskapet. Etter noen år overtok så de ansatte og selskapet skiftet navn til Simonsen Telecom AS. Til slutt ble selskapet oppkjøpt av Product Finders International (PFI) i Risør i 1997. Året etter, i 1998, var det definitivt slutt. Bedriften ble nedlagt og merkenavnet SIMONSEN solgt til MTU Telecom.
Willy Simonsen var også mannen bak Sweetheart radioen som ble konstruert for norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig.


Sandøya (i Breviksfjorden).
Sandøya er en øy og et tettsted ved Brevik i Porsgrunn kommune i Telemark. Øya dekker et areal på 1,4 km², og høyeste punkt er «Kulåsen» (60 moh.). Tettstedet ligger sørvest på øya, og har innbyggere per 1. januar.
Det finnes ingen innsjøer eller tjern på øya. Sandøya er omkranset av Breviksfjorden, Eidangerfjorden og Ormefjorden. Her finnes blant annet en barneskole, og det er god ferjeforbindelse til Brevik. En mengde fritidsboliger, samt en campingplass, gjør at øyas folketall mangedobles om sommeren.
1. november 2008 ble butikken på Sandøya nedlagt.


Jo Tenfjord.
Johanne Marie Giæver Tenfjord (født 13. august 1918 i Oslo, død 12. juni 2007) var bibliotekar, forfatter, oversetter, forlegger og kulturarbeider. Hun ble kjent for sin formidling av eventyr og myter. Disse omfatter både egendiktede, gjendiktede og fortellinger bygget på myter.
Liv og virke.
Tenfjord har selv sagt at hennes oppvekst i Oslo Ladegård var å vokse opp i et spøkelseshus, der de hadde et spøkelse som de daglig måtte forholde seg til. I oppveksten var hun omgitt av mange gamle mennesker som hadde mange gode historier og eventyr å fortelle. Familien hennes kommer fra Olderdalen i Troms, og i historien "Tre trylleord" (1976) er handlingen lagt til Troms.
Tenfjord arbeidet i perioden 1940–47 som bibliotekar ved Deichmanske bibliotek i Oslo. Senere studerte hun barnelitteratur, og underviste i emnet ved Statens bibliotekhøgskole og som foreleser ved forskjellige lærerhøgskoler. Hun arbeidet også som redaktør i Bokklubbens Barn.
Tenfjord var en av de forfatterne som var med på å endre innholdet i barnebøkene etter 2. verdenskrig, hvor hun i "Venner verden over" (1949) skriver for å fremme internasjonal forståelse. Inspirasjon til boken fikk hun etter i 1948 å ha fått et UNESCO-stipend til deltagelse ved et internasjonalt seminar i USA om formidling av FNs oppbygging og målsetting.
Hannebo Holm og Guri Gla.
Tenfjord debuterte litterært i 1941 under pseudonymet Guri Gla med boken "Valsesommer". Hun ga også ut boken "Hannemor vil ikke gifte seg" under samme psevdonym (1942). I 1956 ga hun ut boken "Skjønnhetsdronning" under pseudonymet Hannebo Holm.
Boken "Skjønnhetsdronning" fikk Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur (3. pris) i 1956.
Litteratur.
Lista er ufullstendig, og det antas at Tenfjord har oversatt nærmere 200 barnebøker.


Fred Børre Lundberg.
Fred Børre Lundberg (født 25. desember 1969 i Hammerfest og oppvokst i Bardu) er en tidligere norsk kombinertløper.
Lundberg dominerte kombinertsporten i begynnelsen av 1990-årene. Han ble to ganger verdensmester (1991 og 1995) og vant olympisk gull på Lillehammer i 1994. I 1998 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Larisa Lazutina, Harri Kirvesniemi og Aleksej Prokurorov.
Lundberg er samboer med langrennsløperen Marit Bjørgen.
Lundberg er daglig leder i hvor han sammen med Marit Bjørgen og Knut Leo Abrahamsen arbeider med å få ansatte i bedrifter i form.


Inger Nilsson.
Inger Nilsson (født 4. mai 1959 i Kisa, Östergötlands län, Sverige) er en svensk skuespiller. Nilsson spilte rollen som Pippi Langstrømpe som barn, i Olle Hellboms filmer. Skuespillerkarrieren som voksen har ikke gått like bra for henne som da hun var barn.


Midnight Choir.
Midnight Choir var et norsk band dannet i 1992 bestående av Al DeLoner (Atle Byström), Paal Flaata, Atle Aamodt og Ron Olsen.
Bandets navn var hentet fra Leonard Cohen-sangen «Bird on the Wire».
Bandet vant Spellemannprisen 1998 i klassen rock for albumet "Amsterdam Stranded", som i ettertid er sett på som en av nittiårenes beste utgivelser i Norge. Bandet fikk dessuten Gammleng-prisen i klassen pop i 2001.
Gruppen ble oppløst i 2004 etter fem musikkalbum.
Diskografi (album).
Fra og med "Olsen's Lot" var Chris Eckman (fra det amerikanske bandet The Walkabouts) produsent.


Simonsen (advokatfirma).
Simonsen Advokatfirma DA (Simonsen) er et av de største advokatfirmaene i Norge med 100 advokater som hovedsakelig driver med forretningsjus. Firmaet har kontorer i Oslo, Kristiansand, Stavanger og Tromsø.
Historie.
Simonsen ble etablert i 1948 av høyesterettsadvokatene Peter Simonsen og Lars Musæus under navnet «Simonsen Museæus». Firmaet ble dannet med utgangspunkt innenfor shipping, siden Simonsen og Museæus var kolleger i Nordisk Skipsrederforening (Nordic Shipowners’ Defence Club). Selskapet hadde stort oppdragstilfang i gjenoppbyggingen av handelsflåten og gjenreisningen av norsk økonomi i årene etter krigen. Etter krigen hadde Simonsen en sterkt internasjonal profil med shipping og internasjonal finansiering som hovedaktiviteter, og da oljevirksomheten i Nordsjøen tok av i 1970-årene, ble selskapet involvert i stor grad i norske rederes investeringer i rigger m.v. og gjennom utenlandske oljeselskapers etablering i Norge. Sentral i denne virksomheten var høyesterettsadvokat Peter F. Holst, som kom til firmaet som partner fra en stilling som administrerende direktør i Sigval Bergesen d.y.
Gjennom 1970- og 1980-årene vokste selskapet organisk i likhet med de øvrige advokatfirmaer i Norge og utviklet generell forretningsjuridisk kompetanse.
På 90-tallet kom satsingen på teknologi og media, hvor selskapet i dag har sin største oppdragsmengde i dag. Simonsen Musæus fusjonerte med Føyen Advokatfirma i 2002, og tok inn 32 advokater fra PriceWaterhouseCoopers i 16. august 2003 og ble da et av Norges fem største advokatfirmaer. Simonsen og Føyen skilte så lag i november 2004 og ble til Simonsen Advokatfirma og Føyen Advokatfirma.
Posisjon.
Simonsen er et såkalt fullservice-firma, som vil si at selskapet yter tjenester innenfor alle forretningsjuridiske rettsområder. Selskapet hevder å ha spesiell kompetanse innenfor olje/energi, skipsfinansiering og teknologi og media.
Arbeid for rettighetshavere.
En av Simonsen Advokatfirmas mest profilerte advokater er Espen Tøndel, som på vegne av advokatfirmaet representerer film- og musikkbransjen i kampen mot piratkopiering. Simonsen fikk i 2006 tidsbegrenset konsesjon til å lagre IP-adresser, brukernavn og annen informasjon om ulovlige fildelere av Datatilsynet. Konsesjonen utløp året etter. Simonsen ba om at konsesjonen ble videreført overfor Datatilsynet. Datatilsynet avslo forlengelse, men ga tillatelse til videre overvåkning inntil konsesjonen var avklart og avgjørelsen ble brakt inn for Personvernnemnda som overprøvde Datatilsynet med begrunnelsen: «Retten til å dokumentere krenkelser er av avgjørende betydning for krenkede rettighetshavere. Uten en slik rett ville krenkede verken ha mulighet til å politianmelde forholdet eller gjøre sivile krav gjeldende.» Konsesjonen ble således forlenget til 31. desember 2010.
I 2009 fremmet Simonsen krav overfor domstolene på vegne av rettighetshavere, ved Sandrew Metronome Norge AS og Filmkameratene AS om å pålegge først Altibox AS (tidligere Lyse Tele) å utlevere informasjon om personen bak IP-adressen som først spredte Max Manus-filmen og som drev fildelingsnettverket «Lysehubben». Dommen ble unntatt offentlighet inntil den var avgjort i Høyesterett, noe som medførte endel negative reaksjoner. En medarbeider i Teknisk Ukeblad satte igang aksjonen #krevsvar for å få politikerene til å uttale seg om saken. Rettighetshaverne fikk medhold i Høyesterett for å få utlevert IP-adressene, med den følge at personen som delte Max Manus-filmen ble identifisert og Lysehubben stengt.
Annet.
Simonsen vant sølvtaggen i 2009 for sine internettsider utformet av Jimmy Royal AS.
Simonsen sponser Magnus Carlsen som selskapet representert juridisk siden han var tretten. Magnus Carlsens blogg er tilgjengelig gjennom Simonsens nettsider.
Eksterne lenker.
Simonsen


Kolibrier.
Kolibriene er en type fugler som hører naturlig hjemme i Amerika. Verdens minste fuglearter hører til blant kolibriene – den aller minste heter bikolibri, veier ca 1,8 gram og er ca 5 cm lang. Kolibrier lever av nektar. De oppsøker blomster og spiller en viktig rolle i pollineringen for mange blomsterarter.
Kolibrier har vanligvis et spisst, langt nebb. Med det nebbet når de frem til nektaren fra blomster. De fleste artene spiser også insekter. De har en kraftig vingemuskulatur som gjør at de kan bevege seg både fremover og bakover og holde seg stille i luften. Det kommer til nytte når de oppsøker blomster, for de er for tunge til å sitte på blomstene.Kolibriene har et metallisk skinn i fjærene. Hos noen arter er kjønnene like, men hos de fleste er det mer eller mindre forskjell.


Johan Grøttumsbråten.
Johan Hagbart Pedersen Grøttumsbråten (født 12. februar 1899 i Sørkedalen, Kristiania, død 24. januar 1983 i Vestre Aker, Oslo) var en norsk langrenns- og kombinertløper aktiv på 1920-tallet. Han vant OL-gull hele tre ganger. Han representerte Sørkedalens IF, og senere IL i BUL, Oslo.
Han ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I sistnevnte vinter-OL var han dessuten norsk flaggbærer. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han ble også verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931. I 1926 ble han også verdensmester på 18 km langrenn.
Grøttumsbråten vant kombinert i Holmenkollrennene fem ganger, i 1923, 1926, 1928, 1929 og 1931. Han tok også fem seire i det kombinerte langrennet. Han vant ti Kongepokaler.
I 1924 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Under krigen gjorde Grøttumsbråten en stor innsats for Norge og var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Han fortsatte etterretningsarbeidet i landflyktighet (se Sæter & Sæter, 2007).


Stone Temple Pilots.
Stone Temple Pilots (ofte forkortet STP) er et amerikansk rockeband, grunnlagt i 1986 av Scott Weiland og Robert DeLeo etter at de møttes på en Black Flag konsert i Long Beach, California, der de oppdaget at de «datet» den samme kvinnen. De ble kjent med hverandre istedet for å slåss om kvinnen.
De to flyttet inn i hennes gamle leilighet, og startet å spille sammen. Robert fikk sin bror Dean DeLeo med i bandet og fant også Eric Kretz, som da spilte med et annet band, til å spille trommer.
STP blir regnet for å være en del av grungebølgen på 1990-tallet.


Presidentvalget i Egypt 2005.
Hosni Mubarak, Egypts sittende president og storfavoritt foran valget
Presidentvalget i Egypt 2005 ble avholdt 7. september 2005, og var kanskje det mest demokratiske valget i Egypt i senere år. Hosni Mubarak, presidenten i Egypt, har sagt at testamentet hans til landet er demokrati. Likevel virker det som om Mubarak håper på å få sin sønn, Gamal Mubarak, til å etterfølge ham. Mange grupper mener valget ikke var virkelig demokratisk, spesielt fordi Mubarak kan velge hvem som skal stille som motkandidater.
I følge de offisielle valgresultatene vant Mubarak valgene med 88.6% av stemmene. Dette ble kunngjort 9. september 2005.
Etter Mubarak fikk Nour fikk det nest beste valgresultatet med 7% av stemmene i følge regjeringen og rundt 13% i følge uavhengige observatører. Nour fikk 6,2% av stemmene i 16 provinser, 20% i provinsen Buheira i Nil-deltaet og 16% i Alexandria. Noman Gomaa fikk 2.8% av stemmene i følge de offisielle valgresultatene.
Ingen internasjonale observatører fikk mulighet til å overse valgene.
Egypt


Stjernebilde.
a> (men ikke nødvendigvis synlig hele året).
Et stjernebilde er en gruppe stjerner visuelt forbundet til hverandre i en spesiell samling. I tredimensjonalt rom har de fleste stjernene liten sammenheng med hverandre, men kan for oss se ut til å være gruppert sammen på natthimmelen til himmelhvelvingen. Mennesker er svært gode til å finne mønster, og har gjennom tidene gruppert stjerner som ser ut til å være nære hverandre i stjernebilder. Et «uoffisielt» stjernebilde er et som ikke er godkjent av Den internasjonale astronomiske unionen, de blir også kalt «asterismer». Karlsvognen er et eksempel på en asterisme.
Stjernene i et stjernebilde har sjelden astrofysiske forhold med hverandre, de ser bare ut til å være nær hverandre observert fra jorden. De vil typisk ligge mange lysår fra hverandre i rommet.
Inndelingen av stjerner i stjernebilder er i utgangspunktet tilfeldig, og forskjellige kulturer har forskjellige stjernebilder. Unntakene er noen som skiller seg ut, de gjentar seg ofte under forskjellige navn, for eksempel Orion og Skorpionen.
Den internasjonale astronomiske unionen (IAU) deler opp himmelen i 88 offisielle stjernebilde med nøyaktige grenser, slik at hele himmelen er dekket av ett og ett stjernebilde. På den nordlige himmelhalvkulen er disse i hovedsak basert på stjernebildene i gresk mytologi, nedarvet fra middelalderen. Blant dem er også tegnene i dyrekretsen.
Historien til stjernebildene.
De fleste stjernebilder i dag er basert på de som grekeren Ptolemaios skrev ned. I nyere tider har denne listen blitt utvidet, for å fylle mellomrommene mellom stjernebildene til Ptolemaios (grekerene mente at himmelen inkluderte stjernebildene og tomrommet mellom dem). Tolv av stjernebildene på den sørlige himmelhalvkulen kunne ikke sees av grekerene, og navnene vi benytter i dag ble skapt av de nederlandske navigatørene Pieter Dirkszoon Keyser og Frederick de Houtman. Johann Bayer var den første som katalogiserte disse.
Andre foreslåtte stjernebilder kom ikke gjennom, spesielt kan Quadrans Muralis nevnes (nå en del av Bjørnepasseren), som meteorsvermen kvadrantidane er oppkalt etter. Stjernebildet Argo Navis var så stort at det ble oppdelt i flere mindre stjernebilder.
Stjernenavn.
Mange stjerner er navngitt ved hjelp av genitivsformen til det latinske navnet på stjernebildet det er i. Disse navnene inkluderer bayernavnene som for eksempel Alfa Centauri, flamsteednavnene som for eksempel 61 Cygni og navn på variable stjerner som for eksempel RR Lyrae. For mer informasjon om stjernenavnene, se stjernenavn og liste over stjerner i stjernebilder.


Liste over stjernebilder.
Liste over stjernebilder er en liste over de 88 offisielle stjernebildene, fastsatt av Den internasjonale astronomiske unionen (IAU). Inndelingen er lagt slik at hele himmelen er dekket av ett og ett stjernebilde.
De 88 stjernebildene.
De med «*» viser navn som nå for tiden mest blir benyttet uten det som står i parentesen.
Navn merket med «**» viser navn som har blitt helt forandret. Det opprinnelige navnet står i klammeparenteser: «[ ]»


Representanter i kommunestyret i Hamar.
Dette er en liste over antall representanter hvert parti hadde i kommunestyret i Hamar. Fram til 1992 het det bystyre.


BBC Food.
BBC Food var BBCs internasjonale TV-kanal om mat. Kanalen ble lansert i juni 2002 og var tilgjengelig i Afrika og Skandinavia. Den var eid av BBC Worldwide, et av BBCs kommersielle datterselskaper. BBC Food sendte matprogrammer som var produsert av BBCs andre kanaler og andre kilder.
BBC Food ble faset ut i Afrika i september 2008 og i Skandinavia i desember samme år. Kanalen ble erstattet av BBC Lifestyle. Kanalens nettsted er også lagt ned.


Walter Ulbricht.
a>. Omfavnelsen var et uttrykk for den tette forbindelsen mellom de to partiene.
Walter Ulbricht (født 30. juni 1893 i Leipzig, død 1. august 1973 ved Döllnsee like nord for Berlin) var en tysk kommunistisk politiker.
Foreldrene til Ulbricht var aktive i SPD, det sosialdemokratiske partiet. Ulbricht ble også selv med der i 1918, etter å ha tjenestegjort som soldat ved fronten under første verdenskrig.
I 1919 var han med på å grunnlegge Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). I mellomkrigstiden satt han i Sachsens parlament fra 1926, og fra 1928 til Hitlers maktovertagelse i 1933 satt han i Weimarrepublikkens parlament, Riksdagen.
Under Hitlers styre måtte Ulbricht i eksil, og bodde i Praha og Paris frem til 1938 da han dro til Moskva. Da det kom til krig mellom Tyskland og Sovjetunionen i 1941, reiste Ulbricht ofte til fronten eller besøkte tyske krigsfanger for å drive propagandavirksomhet for Sovjetunionens sak. I samme hensikt knyttet han seg i 1943 til Nationalkomitee Freies Deutschland, en anti-nazistisk aksjonsgruppe bestående av omvendte tyske krigsfanger i Sovjetunionen.
Allerede 30. april 1945 var han tilbake i det krigsødelagte Tyskland, etter at sovjeterne hadde utpekt ham til å lede gjenoppbyggingen av KPD. Sovjeterne fikk det påfølgende året tvangssammenslått partiet med SPD, slik at det heretter fremstod under navnet SED, om enn like fullt under kommunistenes overveldende dominans.
Han spilte en fremtredende rolle i oppbyggingen av den kommunistiske vasallstaten som tok form og plass i den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. I 1949 ble Ulbricht leder for SED og ble etter hvert også den mest innflytelsesrike politikeren i Den tyske demokratiske republikk. I 1960 ble han også utnevnt til DDRs president.
I 1971 ble Ulbricht fjernet fra makten av Erich Honecker, som etterfulgte ham som ny generalsekretær i SED. Ulbricht beholdt riktignok vervet som leder i statsrådet og president, men hans fortsatte maktposisjon var bare en illusjon. I virkeligheten ble Ulbricht ganske fort en ikke-person i DDR. Stasi overvåket ham kontinuerlig, avisene hadde instruksjoner om å gi ham begrenset omtale, og hans gamle venner unngikk ham. I hans siste leveår ble Ulbrichts navn stort sett utelatt fra øst-tyske historiebøker, enda han tidligere hadde hatt posisjonen som DDR-statens far.
19. juli 1973 ble Ulbricht rammet av et hjerneslag, og falt i koma. Han døde av hjertesvikt alene i et av Sentralkomiteens gjestehus 1. august 1973. Myndighetene ønsket at begravelsen skulle foregå i all stillhet og behandlet dødsfallet deretter. Men den sovjetiske politiske ledelsen beordret SED-regimet til å organisere en statsbegravelse av første klasse for Ulbricht. Dermed ble det slik.
Befolkningens overraskende store fremmøte ved Ulbrichts begravelse i Øst-Berlin 7. august viste at han langt fra var glemt. Like fullt kan det sies at han hadde vært fryktet og respektert som leder, men ikke elsket.


Nintendo DS.
Nintendo DS (Dual Screen eller Developers' System, noen ganger forkortet til NDS eller bare DS) er en håndholdt spillkonsoll lansert av Nintendo i 2004 (mars 2005 i Norge). Den har støtte for 3D-grafikk, og har to skjermer, hvorav den nederste er en berøringsskjerm. Konsollen har også en mikrofon, som kan brukes i spill hvor dette er implementert.
DSen kan lukkes igjen, slik at skjermene står mot hverandre, noe som beskytter skjermene mot å få riper, og også beskytter av/på-knappen slik at DSen ikke kan bli aktivert under transport.
Nintendo DS kan også kobles opp mot internett ved hjelp av Wi-Fi, blant annet i spillene "Tony Hawk's American Sk8land", ', ' og "Mario Kart DS".
I likhet med Game Boy Advance SP bruker DSen ikke vanlige batterier, men et oppladbart batteri som kan lades opp med en medfølgende lader. Batteritiden er på rundt ti timer når batteriet er fullt oppladet.
I 2006 slapp Nintendo ut en redesignet versjon av Nintendo DS under navnet Nintendo DS Lite, som blant annet har et mer kompakt design og lysere skjerm.
Spillkassetter.
Nintendo DS bruker en egen type spillkassetter som kan minne om vanlige minnekort. Spillkassettene settes inn i en åpning bak DSen. Nintendo DS støtter også Game Boy Advance-spill, og det er en annen åpning som brukes for å sette inn disse spillene. Man kan derfor ha både et DS-spill og et GBA-spill i DSen samtidig. Man kan velge om det er nederste eller øverste skjerm som brukes når man spiller GBA-spill.
Knapper.
Det er en digital D-Pad og åtte andre knapper på DS-maskinen, i tillegg til knappen for å slå konsollen av og på. Av/på-knappen er plassert over fireveisknappen, og man må trykke den nede i et par sekunder for å slå konsollen av eller på, slik at konsollen ikke blir slått av hvis man tilfeldigvis kommer borti knappen under spilling. De andre knappene er A-, B-, X- og Y-knappene som er plassert som en firkant til høyre for den nederste skjermen, Select- og Start-knappene som er plassert over disse, og L- og R-knappene som er plassert på baksiden av DSen. Når man spiller GBA-spill er X- og Y -knappene inaktive.
Berøringsskjerm.
Det følger med to pekepenner (stylus) og et bånd som kan festes rundt hånden, som begge er ment til bruk på berøringsskjermen. Det er likevel ikke nødvendig å bruke dette, skjermen reagerer på berøring uansett hva man bruker. Likevel vil det å bruke en pekepenn gi mest presisjon, noe som kan være viktig avhengig av hva slags spill man spiller. Berøringsskjermen har ingen spesiell funksjon når man spiller GBA-spill.
Mikrofon.
Mikrofonen til Nintendo DS er plassert til venstre under den nederste skjermen. Den klarer å ta opp lyd fra et par desimeters avstand, og den mest framstående bruken av mikrofonen i et spill er i spillet "Nintendogs", som er et kjæledyrsspill hvor man kan lære hunden til å utføre triks ved å høre på kommandoene som du sier til dem. Det andre spillet som skiller seg ut i bruken av mikrofonen er spillet "Electroplankton", hvor man kan ta opp lyder og bruke det til å lage musikk. Det er flere spill som også anvender mikrofonen, men de fleste av disse anvender lyden kun som en ekstra knapp, hvor en lyd som er høy nok vil aktivere visse funksjoner i spillene.


Paul Augustin Aïzpiri.
Paul Augustin Aïzpiri (født 14. mai 1919) er en av etterkrigstidens mest anerkjente franske billedkunstnere. Aizpiris kunst er i stor grad preget av ekspresjonistiske og kubistiske elementer. Motivene har ofte vært "blomstervaser" og "klovneportretter", men han har også hentet motiver fra det mer typiske franske, blant annet middelhavsbyene. Kunsten hans er ofte preget av en særegen fargebruk, noe som gjør bildene hans lett gjenkjennelige. Aïzpiri er særlig høyt verdsatt i Japan, der han har sitt eget museum.


Ulrich Wehling.
Ulrich Wehling (født 8. juli 1952 i Halle) er en tidligere, tysk kombinertløper. Han representerte DDR.
Wehling var den dominerende kombinertløperen på 1970-tallet. Som eneste kombinertløper klarte han kunststykket å vinne tre OL-gull på rad: 1972 (Sapporo), 1976 (Innsbruck) og 1980 (Lake Placid).
Ulrich Wehling ble tildelt Holmenkollmedaljen i 1976 og han var fra 1982 generalsekretær i DDRs skiforbund. Han har siden 1992 vært sportsdirektør for kombinert i FIS (verdensskiforbundet). Han bor i Sveits.


Georg Thoma.
Georg Thoma (født 20. august 1937 i Hinterzarten) er en tysk tidligere kombinertløper og skihopper. Under OL 1960 i Squaw Valley ble han olympisk mester i kombinert. Han tok bronse under lekene i Innsbruck fire år senere. I 1966 ble han verdensmester i kombinert i Oslo.
Thomas styrke i kombinert var hoppingen. Han ble tre ganger tysk mester i skihopping (1960, 1961 og 1963). I 1964 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Som spesialhopper deltok han i den tysk-østerrikske hoppuka mellom 1956 og 1966. Han vant ett renn, i Garmisch-Partenkirchen 1. januar 1962, og ble tre ganger blant de ti beste sammenlagt. Han ble nummer 6 i 1962/63, 7 i 1959/60 og 8 i 1956/57. Han ble nummer 27 i VM i Lahtis i 1958, den eneste gangen han deltok i spesielt hopp i VM.
Georg Thoma er onkel til hopperen Dieter Thoma, som blant annet har vunnet hoppuka og blitt verdensmester i skiflyging.


Nicky Byrne.
Nicholas Bernard James Adam Byrne (født 9. oktober 1978 i Irland), kjent som Nicky Byrne, er det eldste medlemmet i den populære popgruppa Westlife. Han er gift med Georgina Ahern, datteren til den tidligere irske statsministeren Bertie Ahern. Byrne hadde en lysende fotballkarriere i toppklubben Leeds United (England), men han droppet den til fordel for å bli med i det irske boybandet Westlife, som er et av de mest suksessrike bandene gjennom historien.
5. november 2006 offentliggjorde en talsperson at ekteparet Nicky og Georgina skulle bli foreldre sommeren 2007. Da Westlife var i Nederland i desember 2006, avslørte Nicky på TV at han og kona skulle ha tvillinger. Fødselen var ventet å skje i slutten av mai eller begynnelsen av juni, men allerede den 20. april 2007 klokken 10:55 norsk tid, fødte Georgina to gutter på et sykehus i Dublin. Barna fikk navnene Rocco Bertie og Jay Nick.
Byrne, Nicky
Byrne, Nicky


Howard Shore.
Howard Leslie Shore (født 18. oktober 1946 i Toronto i Canada) er en canadisk komponist av filmmusikk. Han er gift med Elizabeth Cotnoir og har en datter. Howard Shore er mest kjent for å ha laget filmmusikken til Ringenes herre-trilogien. Han har også laget musikken til andre storfilmer som The Aviator og Se7en.
Sin musikalske utdanning fikk han på The Berklee College of Music i Boston. Mellom 1969 og 1972 var han medlem av bandet «Lighthouse» som var svært populært på sin tid. I tillegg til å spille fløyte, saksofon og trompet, skrev han også sanger for bandet. På slutten av 70-tallet hadde han ansvaret for musikken i tv-showet «Saturday Night Live».
I 1979 skrev han sin første soundtrack til lavbudsjettsfilmen «The Brood». Senere har han fått mange oppdrag. Shore har skrevet musikk til over 60 filmer. Han har arbeidet med mange regissører, blant annet David Cronenberg.
I 2000 fikk han oppdraget å skrive musikk til «Ringenes Herre». Vanligvis tar det maks en måned å skrive musikk til en film, men bare til «Ringenes Brorskap» alene brukte han mer enn et år. 80% av filmtrilogien har musikk. Det er laget 8 000 musikkspor til filmene, og Howard har brukt over fire år på å gjøre alt ferdig. Noe av musikken er blitt komponert på settet under innspillingene. For sin musikk til «Ringenes Herre» har han vunnet tre Oscarstatuetter, blant annet Oscar for beste sang med låta "Into the West", og han har også vunnet den canadiske versjonen av Oscar for musikken til «Dead Ringers»
"Ringenes Herre".
Han største suksess hittil fikk han gjennom Peter Jacksons filmatisering av "Ringenes herre"-trilogien. Musikken for den første filmen, "Ringens brorskap", skaffet han en Oscar i 2002, mens den siste, "Atter en konge" skaffet han to til (en for musikken og en for sangen «Into the West», sunget av Annie Lennox) i 2004.


Tallahassee.
Tallahassee er hovedstaden i Florida, som er en delstat i USA. I 2010 hadde byen 181 376 innbyggere, mens det i hele området bor ca 367 413 mennesker. I tillegg kommer flere titusener tilreisende studenter ved byens tre universiteter.
Tallahassee ble hovedstad i Florida (som da var et territorium) i 1824.
Tallahassee er hjem til Florida State University, Florida A&M University og Tallahassee Community College.
Byens flyplass heter Tallahassee Regional Airport.


Juristkorpset (Marinedepartementet).
Juristkorpset ("Judge Advocate General's Corps, U.S. Navy") i det amerikanske Marinedepartementet er et stabskorps bestående av jurister som er offiserer i Marinen eller Marinekorpset. Korpset ledes av Generalkrigsadvokaten i Marinedepartementet, som er viseadmiral i Marinen eller generalløytnant i Marinekorpset.
Juristkorpset ble etablert 8. desember 1967 og består av 730 krigsadvokater. I tillegg kommer 30 juristoffiserer, 630 menige og rundt 275 sivilt ansatte som formelt ikke inngår i offiserskorpset.


Ernest Morial Convention Center.
Ernest Morial Convention Center er en bygning i New Orleans, Louisiana, USA. Den ligger 500 meter opp elva fra Canal Street på bredden av Mississippi. Under orkanen Katrina var den det nest viktigste samlingsstedet for overlevende i byen, nest etter Louisiana Superdome.
Senteret er oppkalt etter Ernest Nathan Morial (1929 – 1989), den første svarte borgermester i byen.


Lidija Skoblikova.
Lidija Pavlovna Skoblikova (russisk:Лидия Павловна Скобликова) (født 8. mars 1939 i Zlatoust) er en tidligere russisk skøyteløper. Hun representerte Sovjetunionen i de olympiske vinterlekene i 1960 og 1964, der hun vant totalt seks gullmedaljer. Ingen andre skøyteløpere har greid det samme.
I OL 1960 i Squaw Valley tok hun gull på 1500 m (på ny verdensrekord) og 3000 meter.
Det store høydepunktet hennes ble OL 1964 i Innsbruck. Skoblikova vant alle fire distansene, og ble den første vinterolympieren som vant fire individuelle gull i de samme lekene. Denne rekorden sto i 16 år før den ble slått av Eric Heiden.


Battlefield Vietnam.
"Battlefield Vietnam" er et svensk/amerikansk førstepersonsskytespill utviklet av Digital Illusions CE, utgitt våren 2004. "Battlefield Vietnam" er det andre spillet i "Battlefield-serien", etter "Battlefield 1942", og er blitt etterfulgt av "Battlefield 2" og "Battlefield 2142".
Oppbygning.
"Battlefield Vietnam" foregår under Vietnamkrigen, og gir spilleren tilgang til våpen og kjøretøy fra begge sider av konflikten. Selv om "Battlefield Vietnam" inkluderer en enspillerdel, er flerspillerdelen den klart mest populære. Spilleren har tilgang til å velge mellom flere forskjellige lokasjoner, og mange av stedene man kan velge er steder der krigshandlinger faktisk har foregått eller har vært kamparenaer på film. Det er også mulig å lage sine egne baner og legge de inn i spillet.


JAG (TV-serie).
"JAG" (akronym for "Judge Advocate General") er en amerikansk TV-serie som ble sendt fra 1995 til 2005. Serien handlet om en gruppe advokater ved hovedkvarteret til Juristkorpset i det amerikanske Marinedepartementet som på engelsk heter "Judge Advocate General's Corps, U.S. Navy".


Ringetone.
En ringetone er et sett med lyder som kommer fra telefoner når noen prøver å komme i kontakt med den. I de siste årene har det blitt populært å bestille ulike ringetoner til mobiltelefoner.
Ringetoner på mobiltelefoner.
På mange mobiltelefoner på slutten av 1990-tallet hadde brukeren mulighet til å velge mellom ulike forgåndsinnstalerte ringetoner. Den finske Mobilteleofonprodusenten Nokia var den første som gjorde telefonene sine i stand til å motta ringetoner fra andre brukere. Dette første til ulike SMS-baserte bestillingstjenester for ringetoner. Andre mobiltelefonprodusenter på markedet var kritiske til at Nokia hadde enerett til teknoligien sin. Etterhvert som Java-baserte mobiltelefonoperativsystemer ble vanligere på markedet i arene etter 2000 ble det vanlig at alle mobiltelefonene kunne motta ringetoner. Ringetonene ble mer sofistikerte med flere lag med lyd i motsetning til de eldre Nokia-baserte med bare et lag med lyd. Etterhvert som mobiltelefonene fikk flere innebygde finesser og større datakraft og lagringsplass og større båndbredde på nettverket ble det også vanlig at mobiltelefonene kunne avspille MP3-filer som ringetone.


Sukhoj Su-27.
Sukhoj Su-27 (NATO-kallenavn Flanker) er et tidligere sovjetisk, nå russisk, to-motors jagerfly utviklet av designbyrået Sukhoj. Flyet ble påtenkt som en direkte konkurrent til den nye generasjonen amerikanske jagerfly (F-14, F-15, F-16 og A-18). Det har lang rekkevidde, tung bevæpning og svært gode manøvreringsegenskaper.
Su-27 ble designet som en avskjæringsjager, men kan fylle de fleste kamproller. Det kom på samme tid som kortdistansejageren MiG-29.
Varianter.
Hangarskipsflyet Su-33 ble bygget som en variant av Su-27. Forskjellene inkluderer en halekrok og kanardvinge. Jagerbomberen Su-30 er en toseters-variant med allværskapabilitet for luft-til-luft oppdrag og tokt langt bak fiendens linjer.


Juristkorpset (US Army).
Juristkorpset ("Judge Advocate General's Corps") i den amerikanske Hæren er en våpenart bestående av offiserer som også er jurister. Korpset ledes av Generalkrigsadvokaten i Hæren, som har generalløytnants grad.


Psykisk lidelse.
a>mer og plager. Rundt én femdel av befolkningen vil til enhver tid lide av en psykisk lidelse.
Psykiske lidelser eller mentale lidelser er et samlebegrep for forskjellige lidelser og sykdommer som i første rekke rammer sinnet og bevisstheten og ikke den fysiske kroppen. Psykiske lidelser omfatter alt fra plager som enkle fobier og lettere depresjoner og angst til alvorlige sykdommer som schizofreni, paranoia og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Psykiske lidelser påvirker blant annet oppførsel og væremåte, tanker (kognisjon) og følelser og kan få store følger for dagliglivet og omgivelsene. Psykiske lidelser kan skyldes arvelige, fysiokjemiske, psykologiske eller sosiale forhold.
Psykiske lidelser.
Alvorlige psykiske lidelser der det foreligger vrangforestillinger og realitetsbrist kalles psykoser eller sinnssykdom. Psykopati er sinnslidelser eller personlighetsforstyrrelser med unormale avvik i vilje-, drifts- og følelseslivet.
Bruken av ordet lidelse kan diskuteres dersom pasienten selv ikke opplever å lide under tilstanden. For eksempel ble homoseksualitet fjernet fra lista over psykiatriske diagnoser, mens rusmisbruk og spilleavhengighet av mange ikke betraktes som lidelser eller sykdommer.
De psykiske lidelsene er klassifisert etter International Classification of Diseases and related health problems (ICD-10 kapittel V).
Psykiske lidelser i kunst- og kulturhistorien.
Oppførsel som tyder på psykiske lidelser er kjent fra de eldste fortellingene vi kjenner til, og må betraktes som genuint menneskelig. Lidelsene er imidlertid blitt tolket og behandlet på forskjellig vis opp gjennom historien og i ulike kulturer. «Unormale» tilstander kunne for eksempel forklares som tegn fra gudene eller bekjempes med demonutdrivelser. Galleriet viser et tilfeldig utvalg historiske bilder som framstiller psykiske lidelser.


Verdenscupen i alpint 1980.
Sesongen 1979/80 i den alpine verdenscupen startet henholdsvis 7. desember (herrer) og 5. desember (damer) i Val-d’Isère, og ble avsluttet 15. mars 1980 i Saalbach-Hinterglemm. Det ble arrangert 23 renn for herrene (7 utfor, 8 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg kom fire kombinasjonskonkurranser. For damene ble det arrangert 24 renn (7 utfor, 8 storslalåm, 9 slalåm). Damene hadde også fire kombinasjonskonkurranser i tillegg.
Sesongens høydepunkt var OL 1980 i Lake Placid.
Slalåm.
Alpint
Alpint


The Feynman Lectures on Physics.
"The Feynman Lectures on Physics" av Richard Feynman er en innføringsbok om moderne fysikk, inkludert informasjon om matematikk, klassisk fysikk, kvantefysikk, og relasjonene mellom fysikk og andre vitenskapelige grener.
Seks av kapitlene ble senere samlet i boken "Six Easy Pieces: Essentials of Physics Explained by Its Most Brilliant Teacher" og seks av de mer avanserte delene i boken "Six Not-So-Easy Pieces: Einstein's Relativity, Symmetry and Space-Time".
Verket er delt i tre bind, der det første hovedsakelig omhandler mekanikk, stråling og termodynamikk, det andre omhandler elektromagnetisme og elektrodynamikk og det tredje kvantemekanikk.
Bakgrunn.
I 1960 var Richard Feynman allerede en kjent vitenskapsmann. Hans forskning og oppdagelser innen fysikk hadde ført til flere interessante resultater og anvendelser i mange fundamentale teorier. Blant annet ble han tildelt Nobelprisen i fysikk i 1965 for sitt arbeid innenfor kvanteelektrodynamikken.
Samtidig som Feynman var på toppen av sin karriere, var hans kolleger ved Caltech bekymret over kvaliteten på introduksjonskursene som ble tilbudt laveregradsstudentene. Spesielt følte man at disse kursene ble kjedelige og monotone og at moderne og spennende oppdagelser ble holdt fra studentene.
Som følge av dette satte man seg på Caltech mål om at de første kursene i fysikk skulle bli mer spennende og skape engasjement hos studentene.
Feynman svarte ja til å holde et introduksjonskurs, men kun én gang. Caltech tok opp alle forelesninger på bånd og fotograferte tavlene han brukte. Basert på disse opptakene satte en gruppe forskere og studenter sammen "The Feynman Lectures on Physics".


Juristkorpset (USAF).
Juristkorpset ("Judge Advocate General's Corps") i den amerikanske Flyvåpenet er en avdeling bestående av militære jurister. Korpset ledes av Generalkrigsadvokaten i Flyvåpenet, som har generalløytnants grad.
Juristavdelingen ble etablert 25. januar 1949 og består av 1300 krigsadvokater, 300 sivile advokater, 1000 menige advokatsekretærer og 600 andre sivilt ansatte.


Forsvarets Auditørkorps.
Forsvarets Auditørkorps er en avdeling i det danske forsvaret med ansvar for å etterforske saker hvor militært personell har overtrådt den militære straffeloven.
Generalauditøren er øverste faglige myndighet for den militære juridiske rådgivning forsåvidt angår humanitær folkerett innen forsvaret og er ansvarlig for utdannelsen av militære jurister.


Merlin.
Merlin dikterer sine dikt, i en illustrasjon fra en fransk bok fra det 13. århundre.
Merlin, også kjent som Merlin Ambrosius, Merlin Anno Domini eller Myrddin Emrys, er mest kjent som trollmannen ved kong Arthurs hoff. Den eldste Merlin-tradisjonen er den kaledonske, og knytter ham ikke til kong Arthur. Merlin-legenden som i våre dager er mest kjent, beskriver Merlin og hans gjerninger i "Historia Regum Britanniae" fra 1136, og ble først nedtegnet av Geoffrey av Monmouth.
Skikkelsen har vært en inspirator for mange litterære verk, og hovedfigur i en rekke filmer og skuespill.
Den kaledonske Merlin.
Den eldste versjonen av legenden om Merlin finner man i walisiske dikt fra det 11. århundre eller enda tidligere. I disse kalles mannen "Myrddin", eller noen ganger "Myrddon Wyllt", og han beskrives som en gal person som levde i kaledoniaskogen. Diktene forteller om Merlins tilværelse. Han var skald for Gwenddoleu ap Ceidio, og det var hans herres død som førte til at han måtte slå seg ned i skogen. Gwenddoleu falt i slaget ved Arfderydd, hvor kongen av "Alt Clut" (Kongedømmet Strathclyde), Riderch Hael, slaktet Gwenddoleus styrker. Myrddin gikk fra forstanden da han så på dette nederlaget. "Annales Cambriae" daterer slaget til 573.
Det finnes også en versjon som er bevart i et manuskript fra det 15. århundre, men som egentlig skal være langt eldre. Historien kalles "Lailoken og Kentigern", og forteller at St. Kentigern møtte en gal, naken og hårete mann kalt Lailoken på et øde sted. Denne galningen skal også ha blitt kalt "Merlynum". Han fortalte at han for sine synders skyld hadde blitt dømt til å vandre i selskap med ville dyr, og at han hadde forårsaket at mange mennesker mistet sine liv i «et slag som ble utkjempet på sletten mellom Liddel og Carwannok». Etter å ha fortalt sin historie spratt han opp og styrtet inn i skogen igjen. Han dukker opp flere ganger i teksten, og ved et tilfelle ber han Kentigern om sakramentet, fordi han har profetert at han vil dø en trippel død. Kentigern gikk med på dette etter noe nøling, og senere samme dag ble Lailoken tatt til fange av kong Meldred. Han ble slått med påler, kastet i elven Tweed og så gjennomboret med en stake; en trippel død.
Profetisk litteratur finnes det mange eksempler på i walisisk litteratur. Et vanlig tema er at de keltiske folkene i Storbritannia vil forene seg og kaste ut angelsakserne; i senere versjoner nevnes også normannerne. Flere av disse profetiene er tilskrevet Myrddin.
Geoffrey av Monmouths Merlin.
Geoffrey av Monmouth har skrevet en av de eldste britiske historiebøker vi kjenner (fra 1136). I praksis er den en beskrivelse av den britiske (som vi ville kalt keltiske) kongerekke, fra slaget ved Troja (ca. 1240 f.Kr.) til saksernes fullstendige inntreden i (det som senere ble) Storbritannia (ca. 700).
I "Historia Regum Britanniae" opptrer Merlin som sannsiger og ingeniør for tre konger. Først for kong Vortigern (omkring 450). Denne keltiske kongen var sterkt presset av to saksiske brødre, og ønsket å bygge en festning. Men hvor meget hans arbeidere enn bygget og murte, så falt murene sammen hele tiden. Vortigerns rådgivere fortalte ham at det eneste som kunne løse problemet var at blodet til en farløs gutt ble sprøytet over fundamentene. Kongen sendte speidere land og strand på leting etter en slik pode. Og de fant ham; dattersønnen til en småkonge i Demetia. Guttens mor hadde gått i kloster, og var der blitt besvangret av en incubus (i.e. en ånd som legger seg i sengene til folk, og som gjerne har seksuelt samkvem med dem). Denne gutten opponerte imidlertid mot kong Vortigerns rådgivere, og gav en annen forklaring på hvorfor murene falt sammen. Under dem, forklarte han; lå nemlig en underjordisk innsjø. Den sørget for å gjøre grunnen ustabil slik at fundamentene gav etter. Fremfor å spille kongelig blod unødig, fulgte Vortigern guttens anvisninger. Arbeidernes graving viste at det gutten hadde sagt var rett. Gutten sa at for at murene skulle stå måtte innsjøen tømmes. Kong Vortigern tok rådet, og satte i gang arbeidet. Gutten spurte kongens rådgivere om de kunne si hva som gjemte seg på bunnen av innsjøen? Det kunne de ikke. Gutten sa at på sjøens bunn ville de finne to sovende drager. En hvit og en rød. Disse ville slåss og den hvite ville fortære den røde. Så fortalte gutten kongen hva dette betød. På denne måten gjorde han seg selv til Merlin – Vortigerns profet, og kong Vortigern slapp å øde kongelig blod.
Kong Vortigern regjerte imidlertid ikke det britiske øyrike særlig lenge. For i Bretagne bygget Aurelius Ambrosius en erobringshær av briter i eksil. Aurelius Ambrosius var en fortrengt arving til den britiske tronen, og ville ha den tilbake. Dette målet nådde han til slutt.
For å feire sin seier ønsket han å sette opp et nasjonalt monument, og Merlin ble kalt inn som arkitekt. Merlin foreslo å hente «Kjempenes Ring» (Giants Ring) fra Irland, og sette den opp på slettene ved Salisbury. Ambrosius var enig i at dette ville være et passende monument. Så Merlin ble sendt av sted. Sammen med den nye kongens bror – Utherpendragon – utarbeidet han i felten en militær strategi som lot en underlegen britisk hær bekjempe en overtallig irsk fiende. Utherpendragon og den lille hæren hans slåss dem frem til fjellet Killaraus. Der tok Merlin fra hverandre steinringen og lastet den over i skipene de hadde kommet med. På denne måten, med soldater, dyktig kampstrategi og utsøkt ingeniørkunst flyttet Merlin «Kjempenes Ring» – det vi i dag kaller Stonehenge – fra Irland til England; da i følge Geoffrey av Monmouths historieskrivning.
Siden Utherpendragon hadde sett hva Merlin kunne klare, ble trollmannen tilkalt nok en gang da Utherpendragon selv var i knipe. Hans storebror var død. Utherpendragon var nå den britiske kongen, og han hadde forelsket seg i dronningen til kongen av Cornwall, Ygerna. Henne ville han ha, og Merlin var mannen som skulle hjelpe ham. Utherpendragon sendte en hær mot kongen av Cornwall. Denne forskanset seg i én festning, og plasserte sin kone i en annen. Utherpendragons hær beleiret småkongen. Merlin utnyttet anledningen til å omskape Utherpendragon til å se ut som kongen av Cornwall. Kongens livtjener ble kongen av Cornwalls livtjener, og Merlin selv ble en av kongen av Cornwalls ledende riddere. Dronningen av Cornwall slapp selvfølgelig kongen av Cornwall opp i sengen sin, når han hadde unnsluppet en slik beleiring. Slik ble kong Arthur unnfanget. Med det unnagjort forsvinner Merlin ut av Geoffrey av Monmouths historiebok.
Vita Merlini.
Geoffrey of Monmouth kunne imidlertid ikke forlate Merlin-figuren sånn uten videre. Etter å ha brukt den som basis for "Prophetia Merlini" ("Merlins profetier") (1135), som han inkluderte midt i sin britiske kongerekke i 1136, skrev han en eller annen gang etter 1148 og før sin død i 1154 et lengre dikt på latin, kalt "Vita Merlini" ("Merlins liv"). Der han etter eget utsagn forsøkte «å synge om galskapen til den profetiske skald, i et humoristisk dikt om Merlin». Her er det helt åpenbart at Geoffrey bygget på walisiske kilder. I "Vita Merlini" er Merlin en konge og profet som gav lover til folkene i det sørlige Wales, og som var høvdingenes profet. Som sådan overvar han slaget skissert i avsnittet om den kaledonske Merlin, og ble gal som et resultat.
I Geoffrey of Monmouths dikt har Merlin en tilknytning til Rhydderch, konge av Cumbria (Skottland), gjennom at Merlins søster, Ganieda, var gift med kongen. Hos henne hadde Merlin etterlatt sin hustru Guendoloena; da han tok tilflukt i skogene. Søsteren sendte først en musikant ut etter Merlin. Dennes sitter-spill befridde ham temporært fra galskapen. Under det påfølgende opphold ved hoffet kom han med opptil flere, og ofte ubehagelige, profetier om livet der. Men Merlin fikk en uimotståelig lengsel etter skogene igjen, noe som gjenoppvekket galskapen. Og til skogen flyktet han. Denne gangen måtte det en nyutsprunget kilde til for å kurere ham.
Fortsatt ved sine fulle fem skjønte Merlin at det faktisk var i skogen han hørte hjemme. Men nå fikk han søsteren til å bygge et komfortabelt hus til seg der ute. Han sa fra seg retten til sin kone dersom hun ville gifte seg med en annen, og flyttet til villmarken. Her fikk han etter hvert selskap av sin søster – da ektemannen døde – og av en annen vismann, Taliesin, samt en galning som de tre brakte tilbake til rasjonell bevissthet ved å la ham drikke fra samme kilde som kurerte Merlin.
Av teksten i "Vita Merlini" skjønner man at historiens nåtid er en god stund etter at kong Arthur er død. Samtidig refereres det i teksten til de spådommer Merlin kom med til kong Vortigern. For at dette skal være mulig hentyder diktteksten til at Merlin var eldre enn gammel. Her sier Geoffrey of Monmouth at Merlin var like gammel som en døende eik. En eik som bruker tre hundre år på å vokse, tre hundre år på å stå, og tre hundre år på å dø.
Sir Thomas Malory: Merlin og kong Arthur.
Sir Thomas Malorys "Le Morte d’Arthur" (publisert 1485) begynner med historien om kong Uther Pendragon (som er slik Malory skriver navnet hans), og dennes forelskelse i hertuginnen av Cornwall. Malory tok fra henne dronningtittelen hun fikk av Monmouth, og han gav henne navnevarianten Igraine, men gjengir for øvrig historien som Geoffrey av Monmouth fortalte den. Med én viktig forskjell. Merlin forlangte hos Malory en gjenytelse for å gi kong Uther Pendragon skikkelsen til hertugen av Cornwall. Han fikk kongen til å sverge på at når Igraine fødte den sønn Merlin spådde ble resultatet av den ønskede union, skal barnet overlates til ham, slik at han (med kongens midler) kan sørge for dets oppfostring hos en av kongens lojale undersåtter: Sir Ector. Uther gikk med på dette, og da Arthur kom til verden ni måneder senere, stod Merlin klar ved slottets bakdør. Han tok i mot barnet. Brakte det til en prest som døpte gutten Arthur. Og tok det med til sir Ectors slott. Her vokste Arthur opp sammen med Ectors egen sønn: Kay.
Da Arthur var to år gammel døde kong Uther Pendragon. Og selv om kongen på Merlins anmodning, utropte toåringen til sin arving, kom ikke den lille gutten frem fra sitt skjulested før flere år senere. Så stormennene kjempet om den beste plassen i det maktvakuum som oppstod. Ved juletider et antall år senere fikk Merlin erkebiskopen av Canterbury til å kalle alle landets stormenn til London, med det budskap at Uthers arving da skulle avsløres. Litt tidligere var det dukket opp en mystisk marmorblokk foran St. Pauls katedral. På toppen stod det en ambolt, og opp av ambolten stakk halvparten av et sverd. En inskripsjon på ambolten sa at den som greide å trekke sverdet ut av steinen, var britenes rettmessige hersker. Alle stormennene forsøkte seg naturligvis – og uten hell. Vakter ble plassert ved sverdet i steinen, og en stor turnering ble annonsert til nyttår, der tronpretendentene kunne bevise at de var den britiske tronen verdig, om ingen greide trekke sverdet ut da heller.
Til turneringen kom også sir Ector med sin sønn Kay, som var nyslått ridder, og dennes væpner Arthur. Da turneringen skulle starte oppdaget Kay at han hadde glemt sverdet sitt på vertshuset der de bodde, og sendte Arthur for å hente det. Vertshuseieren og alle hans folk var imidlertid til stede for å se på turneringen, så vertshuset var lukket og låst. Arthur løp på leting etter et sverd, og kom slik over kirkeplassen på veien tilbake. Han fikk øye på sverdet i ambolten, og siden vaktene også var gått for å se på turneringen, trakk han det ut og gav det til Kay. Kay kjente igjen sverdet. På sverdhjaltet stod den samme beskjeden som på ambolten. At den som bar sverdet var britenes rette konge. Kay lurte først på å late som om det var ham som var arvingen, men han greide ikke lyve for sin far, og sa at det var væpneren som kom med sverdet til ham. Både sir Ector og hans sønn bøyde kne for ham som til da hadde vært væpner, men som med ett var blitt britenes konge.
De som allerede hadde sett seg selv på tronen, hadde vanskelig for å akseptere det valg sverdet hadde gjort. Arthur måtte sette sverdet på plass igjen. Mange var de som forsøkte å gjenta Arthurs bedrift. Men fortsatt var det bare ham som greide å trekke det ut igjen. Merlin fikk til sist stormennene til å godta at ikke bare kunne Arthur trekke sverdet ut av steinen, han var også ektebåren sønn av kong Uther Pendragon.
Slik kom Arthur til tronen, og Merlin ble kongens rådgiver. Både i dagligdagse og i militære saker. Da det sverdet Arthur trakk ut av steinen en dag måtte gi tapt og brakk, tok Merlin ham med til en innsjø. Det stakk en arm opp ute på vannet. I hånden var et sverd. Merlin kalte sverdet «Excalibur», og det var "the Lady of the Lake" som kunne gi sverdet til Arthur. "The Lady of the Lake" kom seilende over innsjøen i en båt, og Arthur måtte selv be henne om å få sverdet. Dette fikk han. Sverdet «Excalibur» ble tungen på vektskålen i mange av de slag Arthur utkjempet, ettersom dets magiske egenskaper var slik at de inspirerte Arthurs egne tropper, mens fiendene ble fryktsomme.
Hos Monmouth hadde Merlin egenskaper som sannsiger, profet og ingeniør, Malory gav ham magiske egenskaper i tillegg. Malorys Merlin opptrådte i mange magiske forkledninger, han kom og forsvant uten at noen kunne si hvor fra eller hvor hen. Men også Malory lot Merlin forsvinne ut av sin historie. Da Arthur giftet seg med Gwynevere, kom det samtidig en kvinne som kalte seg Nyneve til Camelot. Merlin forelsket seg umiddelbart i denne kvinnen. Nyneve hadde lite til overs for trollmannens tilnærmelser, men var ikke uvillig til å lære trollmannens kunster. Og da hun hadde lært nok, oppfylte hun Merlins egen profeti om at han skulle begraves levende, ved å stenge ham inne i en hule i Cornwall. Låst inne bak en magisk stein.
Legenden om Merlin.
Legenden om Merlin henter sitt stoff både fra Geoffrey av Monmouth og sir Thomas Malory. Malorys påvirkning begynner der førstnevntes slutter. Geoffrey of Monmouth lot Merlin bli med til kong Arthurs unnfangelse, mens det var Malory som videreutviklet historien med å la Merlin følge sin fjerde konge, og som direkte og fysisk knytter ham til kong Arthur.
Ifølge legenden om Merlin var det djevelen selv som kom og besvangret småkongens prinsessedatter i hennes kloster. Merlin vokste opp som en farløs bastard i sin morfars slott, og passet således godt til hva Vortigerns rådgivere sa var nødvendig for å få Vortigerns murer til å stå. Legenden gjengir Monmouths versjon av hva som skjedde (se over). Trollmannen Merlin stod deretter til tjeneste for tre påfølgende konger: Aurelius Ambrosius (eg. Ambrosius Aurelianus), Uther Pendragon og Arthur. Og legenden følger ganske nøye Monmouths og Malorys fortellinger. Det som avviker er hva slags navn som er satt på de ulike personene. I legenden var det enten Vivian eller Nimuë som begravde Merlin levende. Etter først å ha loppet ham for magiske krefter. Og det er legenden som siterer Merlin når det spås at Merlin skal hvile til Arthur kommer tilbake for å redde det britiske riket en siste gang.
Mange har ment at trollmannen Merlin er en oppfinnelse fra Geoffrey av Monmouths side. Og videreført av andre på grunn av sine åpenbare romantiske aspekter. Og det er mulig de har rett når det gjelder akkurat navnet. Frem til "Historia Regum Britanniae" var antagelig skikkelsen mest kjent som Myrddin. At Monmouth så lar ham bli kongelig spåmann i to generasjoner har han ikke fra de walisiske kildene, siden den kaledonske Merlin stort sett er knust og gal, mens Monmouths Merlin flytter Stonehenge fra Irland. I dette er ikke Monmouths' kilder åpenbare. Malorys kilder er; foruten den generelle historiske litteratur han måtte ha tilgang til, for det meste franske romanser (kortere fortellinger) fra 1200- og 1300-tallet. Ridderfortellinger: Historiene om ridderne av det runde bord. Deres turneringer og deres jakt på den hellige gral. I disse tekstene refereres det stadig til kong Arthurs hoff, der også den mektige trollmannen Merlin holdt til.
Merlin i andre sammenhenger.
Figuren Merlin (og selvfølgelig de øvrige skikkelsene rundt kong Arthur og ridderne av det runde bord) har inspirert både forfattere, filmkunstnere og tegnere. Det følgende er et lite utsnitt av det fyldige kulturuttrykk Merlin deltar i. En langt mer omfattende liste kan finnes på den engelske utgaven av Wikipedia (lenke til venstre på siden her). Bortsett fra T.H. Whites og Lawheads er ingen av bøkene utgitt på norsk, (og White er bare representert med "Sverdet i Stenen", første del av "The Once and Future King"), men flere kan fortsatt i skrivende stund skaffes i engelsk utgave. De fleste filmene er fremdeles i salg, mens mange av tegneseriene antagelig kan kjøpes gjennom bruktbutikker som spesialiserer seg på denne typen kultur.
Se også.
Merlin


Flói.
Flói var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var en av dvergene som var med i Balins følget, som dro tilbake til Moria for å vinne det tilbake. Følget dro fra Erebor i år 2989 i T.T.. Andre dverger i dette følget var blant annet: Lóni, Óin, Ori, Frár og Náli. Det er ikke sikkert når han døde men det er antakelig en gang mellom årene 2989 og 2994.


Frár.
Frár var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var en av dvergene som var med i Balins følget, som dro tilbake til Moria for å vinne det tilbake. Følget dro fra Erebor i år 2989 i T.T.. Andre dverger i dette følget var blant annet: Flói, Óin, Ori, Lóni og Náli. Det er ikke sikkert når han døde men det er antakelig en gang mellom årene 2989 og 2994.


Náli.
Náli var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var en av dvergene som var med i Balins følget, som dro tilbake til Moria for å vinne det tilbake. Følget dro fra Erebor i år 2989 i T.T.. Andre dverger i dette følget var blant annet: Flói, Óin, Ori, Lóni og Frár. Det er ikke sikkert når han døde men det er antakelig en gang mellom årene 2989 og 2994.


Nár.
Nár var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var en av dvergene som var med i Thrórs følget, som dro tilbake til Moria for å vinne det tilbake i 2790 i T.T.. Forsøket var helt mislykket. Thrór ble drept av orken Azog, og dette ble begynnelsen av krigen mellom dverger og orker.


Riddu Riđđu.
Riddu Riđđu Festivála er en årlig musikk- og kulturfestival som avholdes i Manndalen i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Fram til 2009 ble den arrangert i regi av arrangørforeningen Riddu Riđđu Searvi og har den hensikt å synliggjøre, utfordre og utvikle samers og andre urfolks kultur og identitet. På denne festivalen møtes ikke bare folk fra Nord-Norge, men urfolk fra hele verden kommer hvert år til denne festivalen. Navnet betyr «liten storm på kysten» på nordsamisk.
Festivalen ble arrangert for første gang i 1991, og har vært arrangert hver sommer siden. I festivalprogrammet inngår konserter, teater, seminar, kurs, barnefestival, utstillinger og ungdomsleir. Festivalen fikk fra 2009 knutepunktstatus og et statstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet på 1 500 000 kroner årlig. I forbindelse med dette ble det gjennomført en organisasjonsendring i 2010 og aksjeselskapet Riddu Riđđu Festivála ble stiftet 1.1.2010. En rekke andre festivaler i Norge er også knutepunktfestivaler.
Riddu Riđđu er vennskapsfestival med Storåsfestivalen.
Festivalsjef er Kirsti Lervoll og produsent er Rita Mienna. Styret ledes av Susann Funderud Skogvang.
Artister som har spilt på Riddu Riđđu er blant andre: Mari Boine, Ingor Ánte Áilo Gaup, Gåte, Wimme Saari, Saikho Namtchylak, Chirgilchin, Adjágas, Huun-Huur-Tu, Transjoik, Anneli Drecker, Karlsøy Prestegaard, Hedningarna, Nils-Aslak Valkeapää, Iver Jåks, Per Ivars Orkester, Hangface, Englebarn og Turdus Musicus.


Allerdale.
Allerdale er et administrativt distrikt i Cumbria, England. Administrasjonssenteret er Workington. Navnet Allerdale er hentet fra en gammel region i området.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistrikene Workington, Maryport, Cockermouth og Keswick og landdistriktene Cockermouth og Wigton ble slått sammen.


Frór.
Frór var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var av Durins folk. Han ble drept sammen med sin far, kong Dáin I, av en drage i Ered Mithrin. Derfor var det hans bror, Thrór, som overtok kongetittelen av Durins folk, og han grunnla kongeriket Erebor, kongeriket under fjellet. Likevel var det mange dverger som fulgte Frór og hans yngre bror Grór til Jernhøene


Menneskesmugling.
Menneskesmugling vil vanligvis bety det å assister personer med å krysse en grense ulovlig. Dette kan foregå mellom land, innad i et land, eller i enda mindre målestokk som inn og ut av en bygning.
Eksempler på menneskesmugling kan være å hjelpe en ettersøkt eller dømt person å reise ut av et land eller en stat, eller bringe en kidnappet person fra et land til et annet (kriminalitet). Det kan også være innførselen av en spion eller propagandist usett inn i et område (politikk/krig/terrorisme), eller å hjelpe en person å flytte til et land denne ikke har oppholdstillatelse eller statsborgerskap i (migrasjon). I dagligtale og offentlige dokument blir begrepet «menneskesmugling» først og fremst brukt om den internasjonale, profesjonelle og dermed straffbare formen.
Strengere grensekontroller i Europa har ført til økt bruk av menneskesmugling av asylsøkere, og Kripos har anslått at så mange som 80-90 % av asylsøkerne som kommer til Norge har fått hjelp av et smuglernettverk under sin migrasjon.
Teknikker for menneskesmugling.
Selv om smugling tradisjonelt referer til selve den fysiske og skjulte transporten over grenser uten dokumenter, blir det også brukt en rekke metoder som innebærer en form for «lovlig» grensepassering med dokumenter, men hvor disse er forfalskede eller oppnådd på urettmessig grunnlag.
Menneskesmugling før.
a> delte Berlin i to, her ved Bethaniendamm i 1986
Historisk har smugling av mennesker eksistert i ulike former så lenge lover for innvandring og grensepassering har blitt definert (det vil si i Norge spesielt fra starten av 1900-tallet) og det har vært vanskelig for folk å bryte disse reglene på egenhånd.
I Norge var en av de første formene for organisert smuglingen av flyktninger (ofte jøder) inn i landet i mellomkrigstiden. I Tyskland under 2. verdenskrig ble en slik flyktningehjelper kalt "schleuser" («sluser»). I det okkuperte Norge var hjelp til flukt ut av Norge forbudt av den tyske okkupasjonsmakten. Mest kjent ble "grenselosene" som hjalp flyktningene gjennom skogene til Sverige. Selv om mange av de 50 000 flyktningenes reiser ble organisert av vanlige folk, var dette også ett av de største og viktigste arbeidene i den norske motstandsbevegelsen. I etterkrigstiden har menneskesmugling vært mest forbundet med den kalde krigen og smugling av opposisjonelle ut av Sovjetunionen. Mest kjent er kanskje forsøkene på krysse Berlinmuren. En kjent, historisk menneskesmugleroperasjon fra en annen del av verden er den såkalte Underground Railroad, som på 1800-tallet hjalp slaver i USA med å komme seg til frihet.
Menneskesmugling nå.
a> splitter byene Nogales, Arizona og Nogales, Sanora.
I senere tid har menneskesmugling økt i omfang spesielt fra slutten av 1900-tallet da de fleste økonomisk velstående "vestlige" landene innført mer eller mindre stopp i innreisemulighetene for personer som kommer fra fattige og konfliktfylte områder, og som dermed ikke har mulighet for å reise på formelle lovregulerte måter. Det er vanlig å kalle slik migrasjon "illegal", "udokumentert", eller "irregulær", men ikke all ulovlig grensepassering involverer nødvendigvis menneskesmuglere. Fra 1980-tallet har imidlertid slik innvandring blitt møtt med stadig strengere kontrolltiltak. Dette har sannsynlig ført til at den irregulære migrasjonen i stadig større grad også har blitt avhengig av nettverk spesialisert på internasjonal smugling av personer mot betaling, for å bli smuglett "inn" i de rike og sosialt stabile landene.
Sett som en helhetlig, global industri har slik virksomhet ved årtusenskiftet blitt antatt å omsette for 5-7 milliarder US dollar årlig, og blir ofte knyttet til ulike former for organisert kriminalitet, selv om mye slik virksomhet også foregår i meget liten skala og ved hjelp av personlige kontakter og venner. I Kina omtales personene profesjonelle menneskesmuglerne som "snakeheads", og kan ta titusener av dollar for transport til hovedsakelig USA. I Mexico snakker man om "coyotes", «prærieulver», som hjelper folk over grensen til USA. "Scafistas" er båtsmuglere som opererer i havområdene rundt Italia. Kurdere fra Irak kaller smuglerne sine for "qachaqchi" eller "muharrib" fra ordet "harraba": «å hjelpe noen å flykte». Og somaliere bruker ordet "xambaar", «transportør». Slik smuglingen har også blitt hardere kriminalisert over hele verden de siste 10-20 årene. Strafferammene for menneskesmugling har i Norge økt gradvis fra 6 måneder før 1988, til 6 år fra 2003.
Det har det også blitt opprettet mer eller mindre offentlige organisasjoner og nettverk, som ikke bare stiller seg som talspersoner for en annen grensepolitikk, men også driver med smugling, skjuling og hjelp til ulovlig reisende og personer uten oppholdstillatelse og de nødvendige juridiske dokumenter («papirløse»). I Tyskland har også begrepet "schleuser" blitt tatt i bruk, med sine konnotasjoner til 2. verdenskrig og jødene. I Norge har bevegelsen blitt beste kjent gjennom kirkeasylene og andre såkalte "skjulere". Men også gratis assistanse fra venner eller idealister er i de fleste land etterhvert også kriminalisert.
I Norge antar politiet at ca 80-90 prosent av personene som søker om asyl å ha fått hjelp av profesjonelle smuglere i løpet av reisen. På den ene siden kan dette være med på stemple asylsøkere som ulovlige innvandrere og «falske» flyktninger, da de ikke kommer under FNs mandat, gjennom UNHCR. På den andre siden gjør mangel på legale veier og strenge grensekontroller menneskesmugling til den eneste måten å komme seg til et land som antas trygt for mange personer på flukt. Flyktninger har i følge flyktningkonvensjonen fra 1951 også rett til å bryte lands innvandringsbestemmelser for å komme seg til et trygt land.
Menneskehandel og menneskesmugling.
Etter FNs definisjoner skiller man i dag menneskesmugling fra menneskehandel («trafficking») ved at førstnevnte gjelder mennesker som er villig til å betale (med penger eller andre tjenester) for å skaffe seg ulovlig adgang til et land hvor de verken er statsborgere eller fastboende. Menneskehandel gjelder derimot former for utnyttelse av mennesker, som tvangsarbeid, tvungen prostitusjon, illegal adopsjon eller fjerning av organ. I norsk lovverk, som følger FNs retningslinjer, er menneskehandel en forbrytelse mot straffelovens kapittel om frihetsberøvelse, mens menneskesmugling er en forbrytelse mot utlendingsloven.
Disse forskjellene trenger allikevel ikke å være så tydelige i virkeligheten. Menneskehandel kan sees som en form for, eller en underkategori av menneskesmugling. Eller menneskesmugling kan forekomme som en del av, eller en årsak til noen typer menneskehandel.


Olderdalen (Kåfjord).
Olderdalen (samisk: Dálvesvaggi, kvensk: Junttaniemi) er et tettsted og administrasjonssenteret i Kåfjord kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger langs E6 på nordsiden av fjordarmen Kåfjord som springer ut på østsiden av Lyngenfjorden.
Geografi.
Stedet ligger 70 kilometer fra Tromsø hvis en benytter ferger, men 180 kilometer fra samme by om en kjører E6 om Skibotn og Nordkjosbotn. Det er 50 kilometer til Storslett, kommunesenteret i Nordreisa kommune, retning nord langs E6. Her ligger også Sørkjosen lufthavn, som er nærmeste flyplass.
Landskapet domineres av fjell, fjord, skog og jordbruksareal, noe som gir unike muligheter for et aktivt frilufts- og villmarksliv.
Det er fergeforbindelse (del av riksvei 91) over Lyngenfjorden til tettstedet Lyngseidet, kommunesenteret i Lyngen kommune.
Kultur og oppvekst.
Olderdalen skole ligger i sentrum av bygda, og er en flerkulturell skole i det samiske språkområdet. Skolen har alle klassetrinn, og samler også elever fra nærliggende barneskoler i kommunen på ungdomsskoletrinnene. Bygda har en kommunalt drevet barnehage og et eldresenter. Det er også en godt utbygd kommunal kulturskole på stedet.
Kåfjord kirke ligger like utenfor sentrum av bygda og er en langkirke bygget i 1949 med plass til 450 personer. Kirken ble restaurert og delvis bygget om i 1990.
Næringsliv.
Det drives i hovedsak jordbruk og fiske i Olderdalen, i tillegg til nødvendige servicenæringer som for eksempel dagligvarehandel og offentlig og privat tjenesteyting. Saueoppdrett og melkeproduksjon er to av de mest fremtredende formene for jordbruk som drives på stedet.
Historie.
Under andre verdenskrig ble mange av husene og gårdene i Olderdalen offer for tyskernes brente jords taktikk da de trakk seg tilbake fra Finland og Finnmark. Dette førte til at det meste av infrastrukturen og bebyggelsen i bygda ble ødelagt for å forhindre de invaderende sovjetiske styrkene å få tak i forsyninger.


Ragman-rullene.
Ragman-rullene ("engelsk: Ragman Roll") refererer til en historisk pakt i form av et dokument mellom Skottland og England i 1296 hvor kong Edvard I av England krevde at de skotske adelsmenn skulle sverge troskap til ham, hvilket de gjorde.
Bakgrunn.
Etter at den unge dronning Margaret, «Jomfruen av Norge», døde i 1291, kom de flere krav på den skotske krone. På den tiden, på grunn av flere ekteskapelige allianser, hadde Norge, Skottland og England diplomatiske forhold. Da det ble klart at Skottland ikke maktet å komme til enighet uten at det ville oppstå krig mellom klanene, innbyrdes borgerkrig, ble kong Edvard I av England invitert til høre de enkelte krav og fungere som upartisk dommer i den skotske tvisten.
Da de involverte skotske adelige møtte kong Edvard ved Norham on Tweed, insisterte den engelske kongen at de skulle sverge og signere en pakt med ham. Med seg hadde han en mektig hær i ryggen. Kong Edvard var nervøs for å gjøre et upopulært valg og bidra til et skotsk opprør, men han tok også aktiv fordel av den politiske ustabiliteten i Skottland til fremme engelske interesser.
Det dokumentet som ble signert av de fleste adelsmennene er blitt betegnet som det første og det minste av Ragman-rullene. John Balliol verget seg mot kong Edvards krav, men den engelske kongen gikk da til krig og beseiret skottene ved Slaget ved Dunbar. Han fortsatte gjennom Skottland og stjal noen viktige skotske gjenstander som den skotske krone, det skotske arkiv, og ikke minst Skjebnesteinen ("Stone of Destiny"), som alle skotske konger tradisjonelt har blitt kronet på sine de eldste tider,
Den 28. august 1296 kalte kong Edvard igjen til seg de skotske adelige og krevde igjen at de sverget troskap og signere en ny Ragman-rull.
Den andre rullen.
Da adelsmennene gjorde dette trykket de deres vokssegler til pergamentet og festet deres ordensbånd til dette. Pergamentet ble signert av de fleste av de ledende skotter, blant annet Robert Bruce, den 6. herre av Annandale, hans sønn, den 2. jarl av Carrick, og William Wallaces onkel, Reginald de Crauford. Det var bortimot 2000 signaturer i alt på pergamentet og skapte således et verdifullt dokument for framtidens forskere.
Av disse opptegnelsene har to kopier blitt bevart i munkeklosteret i Westminster (nå i Record Office, London). En annen kopi ble oppvart i sin original i Tower of London (nå også Record Office, London). Den siste opptegnelsen ble også ført til Tower of London (nå i Record Office, London).
Hva betyr Ragman?
Hva ordet «Ragman» betyr og hva det er avledet av har aldri blitt tilfredsstillende forklart, men man har undret på om det kan være avledet av de ulike ordensbåndene som var festet til seglene. Et annet forslag er at navnet er avledet fra en tidligere opptegnelse samlet i den hensikt for pavelig skattelegging av en mann kalt Ragimunde, et navn som senere ble forvansket eller korrumpert til Ragman. Navnet «ragman roll» har overlevd i det engelsk hverdagsuttrykket «rigmarole» som betyr ‘vidløftig’; ‘springende’, ‘usammenhengende uttalelse’.


Thrór.
Thrór (2542 T.T.-2790) var en dverg fra J. R. R. Tolkiens Midgard. Han var av konge av Durins folk og overtok tronen da hans far, kong Dáin I, ble drept av en drage i Ered Mithrin. Han var bror av Frór, som døde sammen med sin far, og Grór. Hans to brødre dro med mange dverger til Jernhøene. I 2790 dro han sammen med Nár til Moria for å gjenvinne det, men forsøket misslyktes helt, og han ble drept av orken Azog. Dette ble begynnelsen på krigen mellom dverger og orker. Thrór var den første kongen som levde i eksil: etter at dragen drepte Dáin I og Frór, og bare en del av Durins folk følgte Thrór til Erebors miner, og den andre delen dro til Jern høene under Grór.


Robert E. Haraldsen.
Erik Robert Haraldsen (født 11. juli 1945 i Canada) er en norsk-svensk-canadisk visesanger, låtskriver og freelancejournalist. Med canadisk mor og norsk far vokste han opp i Sverige, men er nå bosatt i Norge.
Han har deltatt på flere festivaler, blant annet Oslo Internasjonale Poesifestival, Protestfestivalen og Axel Jensen-dagene i Kristiansand. Han arbeider også med fotografi og grafiske tjenester.
Robert Haraldsen ble vinner av NRKs konkurranse i bildemanipulasjon 11. mars 2006.
Han har arbeidet både praktisk og teoretisk med oljesanering, for eksempel ved Tsesis-katastrofen i Stockholms skjærgård.
I flere år etter dette arbeidet han videre med miljøproblemer, blant annet med kalking av innsjøer i Sverige i kampen mot effektene av sur nedbør, og også som konstruktør av spesielle fartøy og maskiner for dette formål.
I denne perioden begynte han å skrive miljøsanger – blant annet «Nonylphenoxypolyethoxyethanol» (en kjemisk betegnelse), som ble brukt i en serie radioprogram i regi av miljøredaksjonen i Sveriges Radio. Sangen «Liv» skrev han for ungdomsredaksjonen i SR.
Av pasifistiske og miljømessige hensyn avsluttet han allerede i slutten av 60-tallet en karriere som jagerflyver og pilot i privat luftfart.
Dette var en tid preget av Vietnamkrigen, og han skrev og fremførte protestsanger. Noen ble også spilt inn og gitt ut på plate. Etter lange reiser, blant annet ved å haike gjennom Brasil, Uruguay og gjennom Europa til Nord-Afrika og asiatiske land, kom han tilbake til Sverige.
I 1984 kom han til Norge sammen med vennen Axel Jensen som del av besetningen på skonnerten Shanti Devi.
Han bosatte seg i Norge etter å ha medvirket som artist og teknisk ansvarlig i poesifestivalene i Oslo.
I en periode var han i redaksjonen for Illustrert Vitenskap, og han har også senere arbeidet med vitenskapelige og vitenskapsfilosofiske artikler. I den sammenheng kan nevnes hans spesielle interesse for koblingen mellom bevissthet og materie. Noen av hans artikler, som beskriver en slik hypotetisk kobling via relativistisk aberrasjon, utfordrer radikalt det nåværende kosmologiske bildet av virkeligheten.
Sangene hans handler ofte om både personlig og kollektiv bevissthet.


Frerin.
Frerin var en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var den andre sønnen av kong Thráin II, og var en yngre bror av Thorin Eikenskjold. Lite er kjent om ham unntatt at han omkom i en ung alder da han ble med i Slaget av Azanulbizar i det siste slaget av krigen mellom dverger og orker, under østveggen av Khazad-dûm.


Thráin I.
Thráin I eller Thráin den gamle var en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var sønn av kong Náin I, og ble født i år 1934 T.T. mens Durins folk ennå holdt til i Khazad-dûm, og etterfulgte sin far som konge av Durins folk i år 1981 da hans far ble drept av Durins bane. Etter at hans far var blitt drept av Balrogen, akkurat som Thráins farfar,Durin VI, før ham, flyktet Thráin sammen med de overlevende av Durins folk, til Erebor som han grunnla i år 1999 i det tredje tideverv. Han døde i år 2190, og ble etterfulgt som konge av sin sønn Thorin I.


Rocky Raccoon.
«Rocky Raccoon» er en sang av The Beatles og utgitt på dobbel-albumet "The Beatles (White Album)". Den er skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis McCartney.
McCartney fikk inspirasjon til sangen da han spilte gitar for John Lennon og Donovan da de var i India hvor The Beatles og venner var i 1968 for å studere transcendental meditasjon.
Charles Manson feiltolket (som med andre Beatles-sanger) «Rocky Raccoon» til å være forutsigelse om rasekrig mellom hvite og svarte. Da Mansons tilhengere massakrerte Sharon Tate og andre den 9. august 1969 forsøkte de å få massakren til å se ut som om afroamerikanske menn var skyldige ved å legge igjen kjørekortet til en svart mann.
Da Lennon ble spurt om sangen sa han bitende: "«Tror du virkelig jeg kunne ha skrevet en sang om ‘Gideon's Bible’ og den slags ting?»"
På den annen side, John Cale har også skrevet en sang som omhandler ‘den slags ting’, nemlig sangen «Gideon's Bibel».


Penthesilea.
I gresk mytologi er Penthesilea (eller Penthesilia) en amasonedronning, datter av Ares og Otrera, søster av Hippolyta, Antiope og Melanippe.
Penthesilea skal ha kommet til å drepe Hippolyta med et spyd mens de var på jakt. I følge mange kilder ga denne ulykken Penthesilea så mye sorg at hun bare ønsket å dø, men som amasone og kriger måtte hun i så fall dø med ære og i et slag. Derfor var det lett å overtale henne til å delta i den trojanske krigen, der hun kjempet på Trojas side.
Det ble sagt at Penthesilea ble drept av Akilles (eller vice-versa, sier noen kilder) i kamp. Etter at hun var død, ble Akilles slått av hennes skjønnhet. Da en av de greske soldatene, "Thersites", lo av ham for dette, drepte Akilles ham. Etterpå ville flere grekere ha ham til å kaste Penthesileas levninger i en elv, noe han til slutt måtte gi etter for.
Det var tolv andre amasoner på Penthesileas side, deriblant Antibrote, Ainia, og Cleite. Cleites skip kom imidlertid ut av kurs, og hun nådde aldri fram til Troja.
Som dronning av amasonene, ble Penthesilea etterfulgt av Antianara.


Thráin II.
Thráin II var en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Thráin var far av Thorin Eikenskjold, og han var sønn av Thrór som var konge i eksil over Durins folk. Han ble arving til det tapte "kongeriket under fjellet" (Erebor), og konge over Durins folk da hans far ble drep i Moria. Thráin II var en direkte etterkommer av Durin den Udødelige.
Thráin flyktet med en liten gruppe av dverger da dragen Smaug slo seg ned på Erebor, Ensomfjellet, og overtok kongeriket. Sammen med de andre overlevende og sin sønn, flyktet han til Ered Luin, hvor det ennå levde dverger i de gamle minene. Thráin tok med seg et kart som viste hvor det var en hemmelig inngang til Erebor.
Uansett, ettersom Thráin ble eldre ønsket han å kreve tilbake arven sin. Han dro ut mot Rhovanion, men ble fanget av Sauron, som på den tid holdt til sør i Myrkskog, og ble plassert i Dol Guldurs fangehull. Sauron tok fra ham den siste av "dverge ringene" og han ble forlatt i fangehullet for å dø.
Gandalv Grå kom over ham på et hemmelig oppdrag i Dol Guldur, og Thráin gav ham kartet mot et løfte om at Gandalv skulle gi det videre til Thráins sønn, men på den tiden hadde han glemt navnet på sønnen sin, så Gandalv trodde ikke at han kom til å få muligheten til å holde løftet sitt. Så døde Thráin.
Mye senere møtte Gandalv Thorin i nærheten av Bri, og skjønte at den dvergen var som han hadde møtt i Dol Guldur. Han lovet å hjelpe Thorin i hans forsøk på å vinne tilbake Erebor på mange måter, den mest merkverdige var ved å invitere en hobbit ved navn Bilbo Lommelun med for å fylle rollen som innbrudstyv.


Götterdämmerung.
"Die Götterdämmerung" ("Ragnarok") er en opera av Richard Wagner komponert i 1874. "Die Götterdämmerung" inngår som fjerde del av Der Ring des Nibelungen ("Nibelungenringen").


Maren Reisner Falch Sverdrup.
Maren Reisner Falch Sverdrup (født 30. januar 1865, død 25. november 1911) var maler.
Maren vokste opp i Fjølvika i Gravvik, Nord-Trøndelag.
Fjølvika, eller Fjeldvig som det ble kalt på den tiden, var et handelssted og Maren vokste opp i en familie som var nærmere en overklassefamilie å regne. Dette kan vi se blant annet av at familien hadde egen huslærer, en slags privatlærer, for barna. Marens kunstneriske anlegg, og mulighetene hun fikk til å utvikle dette, er også i tråd med overklassens behov for å markere seg kulturelt og kunstnerisk.
På slutten av 1800-tallet var det nedgangstider i Gravvik. Dette ble trolig også merket på handelsstanden og kan være grunnen til at Maren søkte hjelp hos sin bror Georg for økonomiske midler til å videreutvikle sitt talent. Broren Georg var kjent som en snill og mild mann. Georg lånte Maren 1000 kroner slik at hun kunne reise til Christiania for å studere.
Maren reiste til Christiania og tok der sin utdannelse ved Den Kongelige Tegneskole i perioden 1887–1891. Der var hun elev av Eilif Peterssen og Harrieth Backer.
Hun hadde et studieopphold i København i 1880-årene og var representert på verdensutstillingen i Paris 1900.
Maren har malt flere enkeltstående malerier og flere altertavler. Hun har også laget en rekke skisser med blekk.


Verdenscupen i alpint 1982.
Sesongen 1981/1982 i den alpine verdenscupen startet 3. desember 1981 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 27. mars 1982 i Montgenèvre. Det ble arrangert 28 renn for herrene (10 utfor, 9 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det arrangert 27 renn (8 utfor, 9 storslalåm, 10 slalåm). I tillegg kom fem kombinasjonsøvelser for herrene og fire for damene.
Sesongens høydepunkt var verdensmesterskapet i Schladming.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Norsk brannvernforening.
Norsk brannvernforening "(også kjent som Brannvernforeningen)" er en stiftelse som arbeider for å forebygge personskade og hindre tap av liv og verdier i forbindelse med branner.
Norsk brannvernforening ble etablert i Oslo 7. november 1923 av forsikringsdirektør J. Ødegaard, som et samarbeid mellom forsikringsnæringen og sentrale myndigheter. Brannvernforeningen var en medlemsforening fram til 2001, da den ble omgjort til en privat, selveid stiftelse. Brannvernforeningen driver i dag med landsomfattende kurs og opplæring, brannteknisk rådgivning og salg av brannteknisk litteratur, lover og forskrifter. Stiftelsen utgir et eget fagtidsskrift som heter Brann & Sikkerhet, og som er medlem i Den Norske Fagpresses Forening. I tillegg driver Brannvernforeningen med et utstrakt informasjonsarbeid, og organiserer en rekke brannvernrelaterte informasjonsprosjekter og nasjonale holdningskampanjer. Administrerende direktør er Dagfinn Kalheim. Stiftelsen holder til i Ensjøveien 16 i Oslo.


Verdenscupen i alpint 1983.
Sesongen 1982/1983 i den alpine verdenscupen startet 5. desember 1982 i Pontresina (herrer) og 7. desember i Val-d’Isère (damer), og ble avsluttet 21. mars 1983 i Furano. Det ble arrangert 32 renn for herrene (11 utfor, 3 Super-G, 7 storslalåm, 11 slalåm). For damene ble det arrangert 26 renn (8 utfor, 2 Super-G, 7 storslalåm, 9 slalåm). I tillegg kom fem kombinasjonsøvelser for herrene og fire for damene. I tillegg var det et renn i parallellslalåm, som imidlertid kun talte i nasjonssammendraget. For første gang ble det arrangert renn i Super-G.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1984.
Sesongen 1983/1984 i verdenscupen i alpint startet 1. desember 1983 i Kranjska Gora, og ble avsluttet 25. mars 1984 i Oslo.
Det ble arrangert 32 renn for herrene (10 utfor, 5 Super-G, 6 storslalåm, 10 slalåm). For damene ble det arrangert 28 renn (8 utfor, 2 Super-G, 7 storslalåm, 11 slalåm). I tillegg kom fem kombinasjonsøvelser for herrene og seks for damene. I tillegg var det et renn i parallellslalåm, som imidlertid kun talte i nasjonssammendraget. Super-G-rennene talte fremdeles bare i det totale sammendraget.
Sesongens høydepunkt var OL 1984 i Sarajevo.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1985.
Sesongen 1984/1985 i verdenscupen i alpint startet 1. desember 1984 i Courmayeur (damer) og 2. desember i Sestriere (herrer), og ble avsluttet 23. mars 1985 i Heavenly Valley. Det ble arrangert 31 renn for herrene (10 utfor, 5 Super-G, 6 storslalåm, 10 slalåm). For damene ble det arrangert 29 renn (8 utfor, 4 Super-G, 7 storslalåm, 10 slalåm). I tillegg kom fem kombinasjonsøvelser for herrene og fire for damene.
Sesongens høydepunkt var VM i Bormio og Santa Caterina.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1986.
Sesongen 1985/1986 i verdenscupen i alpint startet 7. desember 1985 i Sestriere (damer). Herrene startet opp allerede i august 1985 i Argentina med to renn, etterfulgt av en pause frem til begynnelsen av desember. Sesongen ble avsluttet 23. mars 1986 i Bromont
Det ble arrangert 38 renn for herrene (13 utfor, 5 Super-G, 7 storslalåm, 13 slalåm). For damene ble det arrangert 32 renn (10 utfor, 5 Super-G, 8 storslalåm, 9 slalåm). I tillegg kom sju kombinasjonsøvelser for herrene og fem for damene. Det ble også arrangert to renn i parallellslalåm for herrer, og ett for damer, men disse talte bare med i nasjonscupen.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Holmgang.
Egill Skallagrímsson og Berg-Önundr i en holmgang. Bildet er malt av Johannes Flintoe
Holmgang var en norrøn duelltype eller "tvekamp" som foregikk ved at de to som skulle slåss, gikk ut på et skjær, en holme eller en annen avgrenset plass og sloss, enten til første blodsdråpe eller døden. Det var også mulig å overgi seg, selv om dette selvfølgelig var umandig etter tidas normer. Holmgang nevnes flere ganger i sagalitteraturen. Holmgang ble avskaffet i 1014. Skikken var ofte slik at to menn ble sendt i samme skip til en øde øy, satt av mennene og dro tilbake. Et par dager etter kommer skipet tilbake, men kun en av mennene får komme tilbake. En av de best kjente skildringene av en holmgang finnes i Gunnlaug Ormstunges saga.


Verdenscupen i alpint 1987.
Sesongen 1986/1987 i verdenscupen i alpint startet 29. november 1986 i Park City (damer). 15. og 16. august 1986 kjørte herrene sine første to renn i Argentina, deretter fulgte en pause frem til slutten av november. Sesongen ble avsluttet 22. mars 1987 i Sarajevo
Det ble arrangert 32 renn for herrene (11 utfor, 5 Super-G, 8 storslalåm, 8 slalåm). For damene ble det arrangert 30 renn (7 utfor, 5 Super-G, 8 storslalåm, 10 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonsøvelser for herrene og en for damene.
Sesongens høydepunkt var VM i Crans-Montana.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1988.
Sesongen 1987/1988 i verdenscupen i alpint startet 26. november 1987 i Sestriere, og ble avsluttet 27. mars 1988 i Saalbach-Hinterglemm. Det ble arrangert 28 renn for herrene (10 utfor, 4 Super-G, 6 storslalåm, 8 slalåm). For damene ble det arrangert 26 renn (8 utfor, 4 Super-G, 6 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonskonkurranser og to parallellslalåmer (som bare talte i nasjonscupen).
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1989.
Sesongen 1988/1989 i verdenscupen i alpint startet 27. november 1988 i Schladming, og ble avsluttet 11. mars 1989 i Shigakogen. Det ble arrangert 28 renn for herrene (10 utfor, 4 Super-G, 6 storslalåm, 8 slalåm). For damene ble det arrangert 26 renn (8 utfor, 4 Super-G, 7 storslalåm, 7 slalåm). I tillegg kom tre kombinasjonskonkurranser for menn og to for damer, samt en parallellslalåm, som bare talte i nasjonscupen.
Sesongens høydepunkt var verdensmesterskapet i Vail.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1990.
Sesongen 1989/1990 i verdenscupen i alpint startet 8. august 1989 i Las Leñas i Argentina (damer) og 11. august i Thredbo i Australia. Sesongen fortsatte så i november, og ble avsluttet 18. mars 1990 i Åre
Det ble arrangert 32 renn for herrene (9 utfor, 6 Super-G, 7 storslalåm, 10 slalåm). For damene ble det arrangert 31 renn (8 utfor, 6 Super-G, 8 storslalåm, 9 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonskonkurranser.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.

Detailerte resultatlister finnes her.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1991.
Sesongen 1990/1991 i verdenscupen i alpint startet 1. desember 1990 i Valloire (damer). Herrene kjørte to renn i Mount Hutt, New Zealand allerede i august 1990, etterfulgt av en lang pause til begynnelsen av desember. Sesongen ble avsluttet 24. mars 1991 i Waterville Valley.
Det ble arrangert 27 renn for herrene (8 utfor, 3 Super-G, 7 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det også arrangert 27 renn (9 utfor, 5 Super-G, 6 storslalåm, 7 slalåm). I tillegg kom en kombinasjonskonkurranse for mennene og to for damene, samt et renn i parallellslalåm, som bare talte i nasjonscupen.
Sesongens høydepunkt var VM i Saalbach.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1992.
Sesongen 1991/1992 i verdenscupen i alpint startet 23. november 1991 i Park City (herrer) og 30. november i Lech am Arlberg (damer), og ble avsluttet 22. mars 1992 i Crans-Montana. Det ble arrangert 31 renn for herrene (9 utfor, 6 Super-G, 7 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det arrangert 28 renn (7 utfor, 6 Super-G, 7 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg ble det arrangert tre kombinasjonsøvelser for herrene og to for damene.
Sesongens høydepunkt var OL 1992 i Albertville.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1993.
Sesongen 1992/1993 i verdenscupen i alpint startet 28. november 1992 i Sestriere (herrer), og i Park City (kvinner), og ble avsluttet 28. mars 1993 i Åre. Det ble arrangert 31 renn for herrene (10 utfor, 7 Super-G, 6 storslalåm, 8 slalåm). For kvinnene ble det arrangert 30 renn (9 utfor, 6 Super-G, 7 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg ble det arrangert tre kombinasjonsøvelser for herrene og to for kvinnene.
Sesongens høydepunkt var VM i Morioka.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1994.
Sesongen 1993/1994 i verdenscupen i alpint startet 30. oktober 1993 i Sölden, og ble avsluttet 20. mars 1994 i Vail. Det ble arrangert 33 renn for herrene (11 utfor, 5 Super-G, 9 storslalåm, 8 slalåm). For damene ble det arrangert 32 renn (7 utfor, 6 Super-G, 9 storslalåm, 10 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonskonkurranser.
Sesongens høydepunkt var OL 1994 på Lillehammer.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1995.
Sesongen 1994/1995 i verdenscupen i alpint startet 26. november 1994 i Park City (damer) og 13. desember i Tignes (herrer), og ble avsluttet 19. mars 1995 i Bormio. Det ble arrangert 30 renn for herrene (9 utfor, 5 Super-G, 7 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det arrangert 31 renn (9 utfor, 7 Super-G, 8 storslalåm, 7 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonsøvelser for herrene og en for damene.
Verdensmesterskapet i spanske Sierra Nevada måtte avlyses på grunn av snømangel.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1996.
Sesongen 1995/1996 i verdenscupen i alpint startet 12. november 1995 i Tignes (herrer) og 16. november i Vail (damer), og ble avsluttet 10. mars 1996 i Kvitfjell. Det ble arrangert 33 renn for herrene (9 utfor, 6 Super-G, 9 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det arrangert 32 renn (8 utfor, 7 Super-G, 7 storslalåm, 10 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonsøvelser for herrene og en for damene.
Sesongens høydepunkt var VM i Sierra Nevada.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1997.
Sesongen 1996/1997 i verdenscupen i alpint startet 26. oktober 1996 i Sölden, og ble avsluttet 16. mars 1997 i Vail. Det ble arrangert 35 renn for herrene (11 utfor, 6 Super-G, 8 storslalåm, 10 slalåm). For damene ble det arrangert 31 renn (8 utfor, 7 Super-G, 7 storslalåm, 9 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonsøvelser for herrene og en for damene.
Sesongens høydepunkt var VM i Sestriere.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1998.
Sesongen 1997/1998 i verdenscupen i alpint startet 24. oktober 1997 i Tignes, og ble avsluttet 15. mars 1998 i Crans-Montana. Det ble arrangert 35 renn for herrene (11 utfor, 5 Super-G, 9 storslalåm, 10 slalåm). For damene ble det arrangert 31 renn (6 utfor, 6 Super-G, 8 storslalåm, 11 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonskonkurranser.
Sesongens høydepunkt var OL 1998 i Nagano.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1999.
Sesongen 1998/1999 i verdenscupen i alpint startet 24. oktober 1998 i Sölden, og ble avsluttet 14. mars 1999 i Sierra Nevada. Det ble arrangert 33 renn for herrene (10 utfor, 5 Super-G, 8 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det arrangert 34 renn (9 utfor, 8 Super-G, 9 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonskonkurranser.
Sesongens høydepunkt var VM i Vail og Beaver Creek.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Honey Pie.
«Honey Pie» er en sang av The Beatles fra deres dobbel-album "The Beatles (White Album)" fra 1968. Den var skrevet av Paul McCartney, men på vanlig vis kreditert McCartney. Produsent var George Martin.
Til tross for likheten i tittelen har sangen ingenting med en annen Beatles-sang å gjøre: «Wild Honey Pie».
Sangen er en direkte hyllest til britisk music-hall stil, slik rockegruppen Slade gjør tilsvarende med sin sang «Find Yourself A Rainbow», og teksten handler om en berømt skuespillerinne, kjent som den hyperkarismatiske Honey Pie, og hennes elsker som ønsker at hun skal komme til ham i England. Premissene om at en beskjeden kjæreste ber for at hans kjæreste skal komme tilbake, er ikke ulikt typiske sangtekster fra fortidens populærsanger fra musikkhallene. For å skape illusjonen av gammel, nostalgisk sang er det lagt på skrapinger fra en 78-plate til åpningen.
McCartney skrev sangen til sin framtidige kone, Linda Eastman, som representerer Honey Pie-skikkelsen. McCartney spurte egentlig om Eastman, som hadde suksess i USA som fotograf, om å "Sail across the Atlantic / To be where you belong" og komme til ham i England.
Charles Manson hadde en annen tolkning, feilslått som hans øvrige, at teksten betydde at The Beatles ville at han skulle komme til England slik at en rasekrig kunne begynne. Se også «Piggies».
I 1977 lagde John Pizzarelli sin versjon av sangen for albumet "Our Love is Here to Stay". Denne coverversjonen hadde en arrangement for storband ved Don Sebesky som tydelig demonstrerer sangens røtter til music-hall-tradisjonen.
Den kanskje merkeligste versjonen ble fremført av Dom DeLuise i spillefilmen "Sextette" fra 1978, som inkluderte komisk steppdansing på et piano.
Norsk versjon.
Øystein Sunde har skrevet en norsk tekst og spilt inn en coverversjon av denne kalt «Honningblomst». Den er med på hans LP, "1001 fnatt" (CBS S-64183) (1970). Produsent var Mikkel Aas.


Verdenscupen i alpint 2000.
Sesongen 1999/2000 i verdenscupen i alpint startet 30. oktober 1999 i Tignes, og ble avsluttet 19. mars 2000 i Bormio. Det ble arrangert 38 renn for herrene (11 utfor, 7 Super-G, 9 storslalåm, 11 slalåm). For damene ble det arrangert 39 renn (10 utfor, 8 Super-G, 11 storslalåm, 10 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonsøvelser for herrene og en for damene.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 2001.
Sesongen 2000/2001 i verdenscupen i alpint startet 28. oktober 2000 i Sölden, og ble avsluttet 11. mars 2001 i Åre. Det ble arrangert 32 renn for herrene (9 utfor, 5 Super-G, 9 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det arrangert 33 renn (8 utfor, 8 Super-G, 8 storslalåm, 9 slalåm) samt én kombinasjonskonkurranse.
Sesongens høydepunkt var VM i St. Anton.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 2002.
Sesongen 2001/2002 i verdenscupen i alpint startet 27. oktober 2001 i Sölden, og ble avsluttet 10. mars 2002 i Flachau. Det ble arrangert 33 renn for herrene (10 utfor, 6 Super-G, 8 storslalåm, 9 slalåm). For damene ble det arrangert 32 renn (9 utfor, 5 Super-G, 9 storslalåm, 9 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonskonkurranser.
Sesongens høydepunkt var OL 2002 i Salt Lake City.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 2003.
Sesongen 2002/2003 i verdenscupen i alpint startet 26. oktober 2002 i Sölden, og ble avsluttet 16. mars 2003 i Kvitfjell. Det ble arrangert 37 renn for herrene (11 utfor, 6 Super-G, 10 storslalåm, 10 slalåm). For damene ble det arrangert 34 renn (8 utfor, 8 Super-G, 9 storslalåm, 9 slalåm). I tillegg kom to kombinasjonsøvelser for herrene og en for damene.
Sesongens høydepunkt var VM i St. Moritz.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Laban Seigmenn.
Laban seigmenn er et godteriprodukt som lages av godterifabrikken Nidar i Trondheim. Det blir framstilt hovedsakelig av sukker og gelatin og har form som små menn. Seigmenn har fem smaksvarianter: rød (bringebærsmak), gul (sitronsmak), oransje (appelsinsmak), mørk grønn (ananassmak) og lys grønn (eplesmak).
Historikk.
Laban Seigmenn ble lansert i 1965 og opprinnelig produsert av Kiellands fabrikker i Oslo. Produktet het først bare «Seigmenn», men navnet fikk tillegget «Laban» i 1983 etter en navnekonkurranse året før. Siden 1975 har seigmennene vært en del av Nidar, etter at Nidar og Kielland fusjonerte. Fra 1993 til 1996 fantes det også varianter med salt og tropisk smak. I 2001 kom «Laban seigdamer» med «bryster» og nye smaker, og seks år senere kom barna «Laban Sure Skrikerunger», med fire forskjellige farger.
I 2003 vant en Laban-reklame reklamefilmprisen "Gullfisken" for. Samme år ble Laban tildelt AC Nielsens "Merkestyrkepris".
«Laban» er egentlig et navn fra det gamle testamente. Jakob rømte til Laban da hadde lurt til seg farens velsignelse som hans bror, Esau, egentlig skulle få. Laban var kjent som en sleip person, og derav navnet «Laban seigmenn», fordi disse er sleipe gelémenn.


Verdenscupen i alpint 2004.
Sesongen 2003/2004 i verdenscupen i alpint startet 25. oktober 2003 i Sölden, og ble avsluttet 14. mars 2004 i Sestriere. Det ble arrangert 38 renn for herrene (12 utfor, 7 Super-G, 8 storslalåm, 11 slalåm). For damene ble det arrangert 36 renn (10 utfor, 8 Super-G, 8 storslalåm, 10 slalåm). Herrene kjørte to kombinasjonskonkurranser.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 2005.
Sesongen 2004/2005 i verdenscupen i alpint startet 23. oktober 2004 i Sölden, og ble avsluttet 13. mars 2005 i Lenzerheide. Det ble arrangert 34 renn for herrene (11 utfor, 7 Super-G, 8 storslalåm, 8 slalåm). For damene ble det arrangert 32 renn (8 i hver av disiplinene utfor, Super-G, storslalåm og slalåm). I tillegg kom to kombinasjonsøvelser for herrene og en for damene.
Sesongens høydepunkt var VM i Bormio og Santa Caterina.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Sexy Sadie.
«Sexy Sadie» er en sang av The Beatles, utgitt på "The Beatles (White Album)" fra 1968. Den er skrevet av John Lennon, men på vanlig vis kreditert McCartney.
John Lennon skrev sangen i India etter at han følte dyp skuffelse over at deres meditasjonlæremester, Maharishi Mahesh Yogi, la seg etter en av kvinnene i følget.
En del av sangen «Sexy Sadie» inspirerte gruppen Radiohead til deres sang «Karma Police» på albumet "OK Computer". En spansk gruppe har tatt bandnavnet sitt fra sangens tittel.


Verdenscupen i alpint 2000/Resultater herrer.
Utfor.
Hermann Maier vant sesongens første utfor


Verdenscupen i alpint 1981.
Sesongen 1980/1981 i verdenscupen i alpint startet henholdsvis 7. desember (herrer) og 3. desember 1980 (damer) i Val-d’Isère, og ble avsluttet 28. mars 1981 i Laax. Det ble arrangert 31 renn for herrene (10 utfor, 11 storslalåm, 10 slalåm). For damene ble det arrangert 28 renn (10 utfor, 9 storslalåm, 9 slalåm). I tillegg kom fem kombinasjonskonkurranser.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint.
Verdenscupen i alpint er blitt arrangert årlig av FIS siden sesongen 1966/67. Verdenscupen består av ca. 30 renn fordelt over vintersesongen, fra slutten av oktober til mars.
Verdenscupen er inndelt i fire eller fem enkeltdisipliner pluss sammenlagtcupen. Disiplinene det konkurreres i, er utfor, slalåm, storslalåm, Super-G (fra 1986) og iblant også i kombinasjonsøvelsen.


Sandeid.
Sandeid er et tettsted i Vindafjord kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Sandeidsfjorden. Riksvei 46 går gjennom Sandeid. Kommunesenteret Ølen ligger omtrent elleve kilometer nord for stedet. Sandeid var tidligere egen kommune.
Den tidligere kommunen Sandeid.
Sandeid er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland som opprinnelig var en del av Vikedal formannskapsdistrikt. Sandeid ble skilt ut fra Vikedal 1. januar 1923 og hadde da 558 innbyggere.
Sandeid var selvstendig kommune frem til 1. januar 1965 da den ble slått sammen med deler av Skjold, Vats, Imsland og Vikedal til den nye Vindafjord kommune. Sandeid hadde på dette tidspunktet 876 innbyggere.
Kystkulturdagene er en årlig festival som blir arrangert i Sandeid.
Nynorsk er opplæringsmålet på skolen i Sandeid.


San Francisco-traktaten.
Fredsavtalen med Japan, mellom de allierte og Japan, ble offisielt signert av 48 nasjoner 8. september 1951 i San Francisco, California. Den er derfor også kjent som San Francisco-traktaten. Den gjaldt fra 28. april 1952.
Avtalen avsluttet andre verdenskrig offisielt, og løste opp Japans posisjon som en asiatisk maktnasjon. Avtalen hadde omfattende bruk av FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettigheter, for å gjøre rede for de alliertes mål for traktaten, og la Japans skjebne ligge i det internasjonale samfunnets hender.


Røldal.
Røldal er et tettsted i Odda kommune og tidligere egen kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Røldal stavkirke ligger her.
Geografi.
Røldal som stedsbetegnelse omfatter gamle Røldal kommune, fra Bratlandsdalen i sør til høyfjellsområdene på Hardangervidda øst for Hellevassbu. Røldal er en av meget få fjellbygder på Vestlandet, og bygda har hatt en isolert, men sentral beliggenhet. Røldal grenser til Odda og Ullensvang i Hordaland, Suldal og Sauda i Rogaland og Vinje i Telemark. Bygdesentrum ligger ved nordenden av Røldalsvatnet, og det er her flesteparten av Røldals noe over 500 innbyggere er bosatt. Fra Røldal er det omtrent 28 kilometer til Nesflaten i Suldal, og nesten 75 kilometer til Sand i Suldal. Europavei 134 går til byen Haugesund i vest, og østover til Drammen over Haukelifjell.
Fjell i Røldal.
Røldal har mer enn 50 fjelltopper over 1000 meter (Primærfaktor min 100 meter), og det høyeste punkt i Røldal (og Odda Kommune og Hardangerviddas høyeste) er Sandfloegga, 1721 moh. Øvrige kjente fjelltopper er blant andre Stavsnuten, Fjetlandsnuten, Solfonntaggen, Røldalssåto, Breifonn og Holmanuten.
Breer, snøfonner og innsjøer i Røldal.
Det er flere mindre breer i Røldal, med Breifonn som den mest kjente. Breifonn er Norges sydligste isbre. Andre breer omfatter Nupsfonn, deler av Solfonn og flere små snø- og isområder.
Røldalsvatnet og Valldalsvatnet er de to største «innsjøene» i Røldal, begge i overkant av 7 kvkm. Det dominerende vassdraget i Røldal er Storelva, som sør for Røldalsvatnet heter Bratlandsdalselva. En storstilt vannkraftutbygging på 60-tallet har påvirket de største elvene i Røldal.
Liste over innsjøer helt eller delvis i Røldal etter areal.
Røldal skisenter som har 6 skitrekk og 1 stolheis er blant de mest snøsikre skisenter i Norge. Normal snødybde er mellom 2 og 4 meter. Røldal har de siste årene hatt Norges lengste skisesong, og både i 2008 og 2009 startet skisesongen i Røldal i begynnelsen av oktober.
Historie.
De første menneskene som kom til Røldal oppsøkte området grunnet nærheten til det gode villreinområdene i etterkant av siste istid. Det er funnet fornminner tilbake til bronsealderen, blant annet i den nå neddemte Ullsheller i Valldalen. Flere fotsålar, en hest med rytter og båt med mannsfigur er bare noen av de i alt 11 motiv som var hoggget inn i bergveggen i Ullsheller. Kanskje har det vært mange flere, for bergveggen består av en løs bergart og er sterkt forvitra. Arkeologane mener de er i fra slutten av bronsealderen eller begynnelsen av eldre jernalder. Også på Seim i Røldal sentrum er det funnet mange fornminner, og den dag i dag er minst tolv gravhauger fra bronsealderen godt synlige.
Røldal stavkyrkje ble bygget omkring år 1250, og i denne tidsperioden er det trolig at Røldal var et knutepunkt for transporten av jernmalm fra Telemark til kysten.
I 1837 var Røldal et annekssogn til Suldal prestegjeld. Men siden det var adskilt fra sitt hovedsogn av en fylkesgrense (Røldal tilhørte Hordaland, mens Suldal hovedsogn lå i Rogaland) måtte det opprettes som et eget formannskapsdistrikt. (For samme problem se også Bakke, Bindal, Birkenes, Strømm og Åseral – samt Hemne.)
Røldal fikk ikke elektrisitet før 21. mars 1958, det var Hordalands siste kommune
Røldal kommune ble slått sammen med Odda kommune 1. januar 1964, den hadde da 676 innbyggere.
I 1968 ble helårsveien over Haukeli og mot Odda åpnet, og dermed fikk Røldal en stabil veiforbindelse hele året. Tidligere var veien til Suldal i den rasutsatte Bratlandsdalen eneste vinteråpne vei til omverdenen.
Røldal skisenter og de ekstraordinære snømengdene bygda er kjent for har siden årtusenskiftet bidratt til en vesentlig økt vinterturisme, og i 2012 besøkte 70.000 gjester alpinanlegget.
Røldal var et av Norges mest kjente pilegrimsmål i middelalderen, grunnet det helbredende krusifikset i Røldal stavkirke. I den senere tid har pilegrimsvandringene gjenoppstått, og Røldal er i dag landets viktigste pilegrimsmål målt i antall vandrere.


Borough of Barrow-in-Furness.
Barrow-in-Furness er et administrativt distrikt i Cumbria, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Barrow-in-Furness.
Disriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at distriktene Barrow-in-Furness og Dalton-in-Furness ble slått sammen. Det ligger på halvøya Furness, som stikker ut i Irskesjøen nord for Morecambe Bay og sør for Duddon Estuary. Historisk var området en del av Lancashire.


Romedal.
Romedal er et tettsted i Stange kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger syv kilometer øst for kommunesenteret Stange. Jønsberg videregående skole ligger ved Romedal. Romedal kirke ligger omtrent tre kilometer nordvest for Romedal sentrum.
Den tidligere kommunen Romedal.
Romedal var tidligere en selvstendig kommune i Hedmark, opprettet i 1837 som Romedal formannskapsdistrikt. Kommunen ble slått sammen med Stange til den nye Stange kommune 1. januar 1964. Romedal hadde da 6 441 innbyggere. Dagens opptakskrets til Romedal ungdomsskole er grensene til gamle Romedal. En romedøl er en som bor innenfor de gamle kommunegrensene. Tettstedet Ilseng ligger i Romedal.


Armageddon (film).
"Armageddon" er en amerikansk action, science fiction og katastrofefilm fra 1998 regissert av Michael Bay. Hovedrollen spilles av Bruce Willis, mens andre sentrale roller spilles av Billy Bob Thornton, Ben Affleck, Steve Buscemi, Liv Tyler, Ken Campell, Owen Wilson og Peter Stormare.
Filmen kom nesten samtidig som "Deep Impact". De to filmene har en rekke likhetstrekk, men er også ganske forskjellig i stil. Sistnevnte er mere dramapreget og regnes som mer realistisk en "Armageddon", men gjorde det dårligere på kino enn "Armageddon". Filmen fikk lunken mottakelse av kritikerne, men ble en stor publikumssuksess i USA (kun forbigått av "Redd Menig Ryan").
Den vant Saturn Award for beste Sci-Fi film og beste regi. Andre priser inkluderer to Blockbuster Entertainment Award, en BMI Film Music Award og to MTV Movie Awards. Bruce Willis ble tildelt en Razzie Award i klassen verste hovedrolle (også for hans medvirkning i The Siege og Kodenavn Mercury). Det må også nevnes at den ble nominert til fire Oscar (beste lyd, beste lydeffekter, beste visuelle effekter og beste musikk).
Handling.
Etter at NASA oppdager at en astroide på størrelse med Texas er på kollisjonskurs med Jorden blir det en kamp mot tiden for å finne en måte å stoppe den på. Mange forslag blir lansert for NASA-sjefen Dan Truman (Billy Bob Thornton), men til slutt er det klart at det bare finnes en reell løsning; et team må sendes til selve astroiden, bore et hull dypt ned i bakken og plassere en atombombe i bunnen, som så skal ødelegge faren. De kommer frem til at det bare er en mann som kan utføre jobben; boresjef Harry S. Stamper (Bruce Willis). Sammen med sitt team av mer eller mindre eksentriske gærninger blir han hentet inn for å gjøre jobben sammen med et del av NASAs egne astronauter. Etter en halsbrekkende treningsøkt blir to romferger sendt ut, med et borelag i hver.
Filmen har også en kjærlighetshistorie som handler om Grace (Liv Tyler), og AJ (Ben Affleck) som blir forlovet. Problemet er at Grace er datteren til Harry og Harry og AJ er ikke bestevenner.
Om filmen.
Filmen fikk lunken mottakelse av kritikerne, noe som gjenspeiles i den har fått 40% på Rotten Tomatoes og 42% på Metacritic. Den amerikanske kritikeren Roger Ebert gav den bare 1 av 4 stjerner og beskrev den som et «angrep mot øyne, ører, hjerne og menneskelig fornuft». I 2005 satte han den opp på sin liste over «Eberts mest hatede filmer». Den fikk like hard medfart av anmelderne i Rolling Stone, Washington Post og Variety, mens anmelderne i Newsweek, L.A. Weekly og The New Yorker var blant de som gav den best omtale.
Filmen ble en stor publkumssuksess i både USA og globalt. Den innbrakte $553,7 millioner på verdensbasis, hvorav $201,6 millioner i USA alene. Den ble den mest innbringende filmen på verdensbasis i 1998 og den nest mest innbringende i USA. Produksjonskostnadene var på $140 millioner, samt $25 millioner på annonser.
Armageddon-soundtracket inneholder mange kjente grupper og artister, blant annet:Aerosmith, Journey, ZZ Top og Bon Jovi. Musikken er lagd av Trevor Rabin.


Blåsnipparbeider.
Blåsnipparbeider, kvinne lager maskindeler i en flyfabrikk i Texas 1942
En blåsnipparbeider er en arbeider som utfører manuelt eller teknisk arbeid, som i en fabrikk eller i tekniske vedlikeholdsfag, i motsetning til en hvitsnipparbeider som utfører ikke-kroppslig arbeid vanligvis bak et skrivebord.


Copeland (Cumbria).
Copeland er et administrativt distrikt i Cumbria, England. Administrasjonssenteret er Whitehaven.
Det ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktet Whitehaven ble slått sammen med landdistriktene Ennerdale og Millom.
Navnet er et alternativt navn for kretsen Allerdale above Derwent, og denne formen ble valgt får å unngå forveksling med distriktet Allerdale, som dekker deler av Allerdale above Derwent og hele Allerdale below Derwent.


Filmprodusent.
a> er en av verdens mest kjente filmprodusenter
Filmprodusent er en tittel som brukes om en person som har det overordnede ansvaret for å produsere en film. Produsenten leder og har dermed ansvaret for den omfattende prosessen det er å realisere en film på grunnlag av en idé eller ut fra et manuskript. Produsenten setter i gang, koordinerer, har oppsyn med og kontrollerer hele produksjonen inkludert finansiering, ansettelse av hovedaktører som regissør og skuespillere, økonomisk kontroll, og sørger for at filmen blir visningsklar.
En filmprodusents rolle i praksis vil avhenge av individuelle, sterke sider. Produsenten opererer som arbeidsgiver og øverste leder gjennom hele prosessen.
Å produsere film skjer i mange faser, og en produsent kan være aktiv i prosjektet på mange forskjellige måter og til forskjellige tider. Det vanligste er dog å delta aktivt i å utvikle filmen fra idé eller manus helt fram til at filmen møter sitt publikum.
En produsent har som regel innsikt i film, dramaturgi, juss, økonomi, arbeidsledelse, produksjonsavvikling, markedsføring og salg.
De fleste produsenter er eiere av eller ansatt i et produksjonsselskap som i så fall er den formelle arbeidsgiver for filmstab og skuespillere.
Medprodusent i filmproduksjon er den norske betegnelsen for den amerikanske tittelen «"associate producer"». En medprodusent utfører produsentoppgaver direkte delegert fra den ansvarlige produsenten og jobber som regel i samme selskap som denne. Tidligere har betegnelsen samprodusent og medprodusent blitt brukt om hverandre, men de siste årene har det blitt en tydeligere differensiering der samprodusent brukes om «"co-producer"» og medprodusent brukes om «"associate producer"».
Norske forhold.
I Norge er filmprodusentene i hovedsak organisert i Norske film- + TV-produsenters forening. Foreningen har 108 medlemmer (2009), de fleste i form av firmamedlemskap.
Den norske filmskolen er den eneste høyskoleutdannelsen for filmprodusenter i Norge og uteksaminerer 6 produsentkandidater hvert andre år.


Rauland.
Rauland er en tidligere selvstendig kommune i Telemark. Den ble opprettet i 1860 ved grensereguleringer i Rauland sogn i Vinje og i Øyfjell sogn i Lårdal i Tokke. Den nye kommunen hadde ved opprettelsen 988 innbyggere. Det gammelnorske navnet var «Rauðaland», som sannsynligvis er sammensatt av «Rauði» (myrmalm) og «land».
Telemark Lærerhøgskole opprettet egen avdeling på Rauland i 1971. Som en del av Høgskolereformen i 1994, ble skolen en avdeling under Høgskolen i Telemark.
AiR as er en landsdekkende institusjon innen spesialisthelsetjenesten lokalisert i Rauland. Institusjonen har i tillegg til klinisk virksomhet også funksjon som nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering – dette innebærer oppgaver innen forskning, fagutvikling, formidling og nettverksbygging.
Sentrum i Rauland heter Krossen og har to daglivarebutikker, en sportsforretning, blomsterforretning, bank, kunstgalleri, turistkontor, husflidsutsalg, en bensinstasjon og to skjenkesteder.
1. januar 1964 ble Rauland kommune med 1 656 innbyggere slått sammen med Vinje til den nye Vinje kommune.
Rauland er i tillegg til storslått natur og turisme, også preget av snøskuterkultur, og er stedet i Norge med høyest forekomst av snøskutere.


Polmak.
Polmak (nordsamisk: "Buolbmát", finsk: "Pulmanki") er ei bygd i Tana kommune i Finnmark. Stedet ligger på sørsiden av elva Tana, på riksgrensen til Finland.
Tidligere kommune.
Polmak var tidligere selvstendig kommune. Opprinnelig var Polmak en del av Vadsø (by og landdistrikt), fra 1839 del av Nesseby formannskapsdistrikt som da ble skilt ut fra Vadsø som en selvstendig, administrativ enhet.
Nesseby ble slått sammen med Vadsø på nytt i 1858, for så igjen å bli egen kommune i 1864.
1. januar 1903 ble Polmak med 450 innbyggere skilt ut fra Nesseby som egen kommune. 1. januar 1964 ble Polmak, som da hadde innbyggere, slått sammen med Tana til den nye Tana kommune.
Geologi.
Geachoaivigranitten sørøst for Polmak ble dannet for omtrent millioner år siden. Dette er en dypbergart som markerer slutten på den arkeiske perioden i prekambriumtiden.


Verdenscupen i alpint 1979.
Sesongen 1978/1979 i verdenscupen i alpint startet 9. desember 1978 i Schladming (herrer), og i Piancavallo (damer), og ble avsluttet 19. mars 1979 i Furano. Det ble arrangert 29 renn for herrene (9 utfor, 10 storslalåm, 10 slalåm). For kvinnene ble det arrangert 22 renn (7 utfor, 7 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg kom fire kombinasjonskonkurranser.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1978.
Sesongen 1977/1978 i verdenscupen i alpint startet 7. desember 1977 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 19. mars 1978 i Arosa. Det ble arrangert 23 renn for herrene (8 utfor, 7 storslalåm, 7 slalåm). For damene ble det arrangert 22 renn (7 utfor, 8 storslalåm, 7 slalåm). I tillegg ble det arrangert et renn i parallellslalåm, som bare talte i nasjonscupen.
Sesongens høydepunkt var VM i Garmisch-Partenkirchen.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1977.
Sesongen 1976/1977 i den alpine verdenscupen startet 10. desember 1976 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 26. mars 1977 i Sierra Nevada. Det ble arrangert 30 renn for herrene (10 i utfor, storslalåm og slalåm). For kvinnene ble det arrangert 24 renn (8 i utfor, storslalåm og slalåm). I tillegg kom tre kombinasjonskonkurranser.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1976.
Sesongen 1975/1976 i verdenscupen i alpint startet 4. desember 1975 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 19. mars 1976 i Mount St. Anne. Det ble arrangert 23 renn for herrene (7 utfor, 8 storslalåm, 8 slalåm). For kvinnene ble det også arrangert 23 renn (7 utfor, 7 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg kom tre kombinasjonskonkurranser.
Sesongens høydepunkt var OL 1976 i Innsbruck.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1975.
Sesongen 1974/1975 i verdenscupen i alpint startet 3. desember 1974 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 24. mars 1975 i Val Gardena. Det ble arrangert 24 renn for herrene (9 utfor, 7 storslalåm, 8 slalåm). For kvinnene ble det arrangert 23 renn (8 utfor, 7 storslalåm, 8 slalåm). I tillegg kom tre kombinasjonskonkurranser.
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1974.
Sesongen 1973/74 i verdenscupen i alpint startet henholdsvis 3. desember (herrer) og 9. desember (kvinner) i Val-d’Isère, og ble avsluttet 10. mars 1974 i Vysoké Tatry. Det ble arrangert 21 renn for herrene (7 i utfor, storslalåm og slalåm). For kvinnene ble det arrangert 17 renn (5 utfor, 6 storslalåm, 6 slalåm).
Sesongens høydepunkt var VM i St. Moritz.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1973.
Sesongen 1972/1973 i verdenscupen i alpint startet 7. desember 1972 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 24. mars 1973 i Heavenly Valley. Det ble arrangert 24 renn for herrene (8 i utfor, storslalåm og slalåm). For kvinnene ble det også arrangert 24 renn (8 utfor, storslalåm og slalåm).
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1972.
Sesongen 1971/1972 i verdenscupen i alpint startet 3. desember 1971 i St. Moritz, og ble avsluttet 19. mars 1972 i Pra-Loup. Det ble arrangert 21 renn for herrene (7 i utfor, storslalåm og slalåm). For kvinnene ble det også arrangert 21 renn (7 utfor, storslalåm og slalåm).
Sesongens høydepunkt var OL 1972 i Sapporo.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1971.
Sesongen 1970/1971 i verdenscupen i alpint startet 13. desember 1970 i Sestriere (herrer) og i Bardonnechia (kvinner), og ble avsluttet 14. mars 1971 i Åre. Det ble arrangert 24 renn for herrene (7 utfor, 8 storslalåm, 9 slalåm). For kvinnene ble det arrangert 23 renn (6 utfor, 8 storslalåm, 9 slalåm).
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1970.
Sesongen 1969/1970 i verdenscupen i alpint startet 10. desember 1969 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 14. mars 1970 i Voss (kvinner) og 20. mars i Heavenly Valley (herrer). Det ble arrangert 28 renn for herrene (6 utfor, 11 storslalåm, 11 slalåm). For kvinnene ble det arrangert 26 renn (5 utfor, 9 storslalåm, 12 slalåm).
Sesongens høydepunkt var VM i Val Gardena. Rennene i verdensmesterskapet talte også med i verdenscupsammendraget.

Detallierte resultater finnes her.

Detallierte resultater finnes her.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1969.
Sesongen 1968/1969 i verdenscupen i alpint startet 11. desember 1968 i Val-d’Isère, og ble avsluttet 25. mars 1969 i Waterville. Det ble arrangert 22 renn for herrene (6 utfor, 7 storslalåm, 9 slalåm). For kvinnene ble det arrangert 20 renn (4 utfor, 7 storslalåm, 9 slalåm).
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint
Alpint


Verdenscupen i alpint 1968.
Sesongen 1968 i verdenscupen i alpint startet 4. januar 1968 i Hindelang (herrer) og 5. januar i Oberstaufen (kvinner), og ble avsluttet 7. april 1968 i Heavenly Valley. Det ble arrangert 20 renn for herrene (5 utfor, 7 storslalåm, 8 slalåm). For kvinnene ble det arrangert 23 renn (6 utfor, 7 storslalåm, 10 slalåm).
Sesongens høydepunkt var OL 1968 i Grenoble.
Slalåm.
Alpint


Otterøy.
Otterøy er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag, fra 1837 en del av Fosnes formannskapsdistrikt som på det tidspunktet også omfattet Flatanger.
Otterøy ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1913 og hadde ved etableringen 1.631 innbyggere.
1. januar 1964 ble opphørte Otterøy å eksistere som egen kommune. Kommunenes område ble delt på to nye kommuner: Hoddøy og området på nordsida av Namsenfjorden (med tilsammen 1.013 innbyggere) ble slått sammen med resten av Otterøya (Finnangerodden i Fosnes kommune), samt Klinga, Namsos og Vemundvik kommuner til den nye Namsos kommune.
Området sør for Namsenfjorden (unntatt Hoddøy) – dvs. Statland med omegn – med 571 innbyggere ble fra samme dato slått sammen med Namdalseid til den nye Namdalseid kommune.


Verdenscupen i alpint 1967.
1967 var den aller første sesongen i verdenscupen i alpint. Sesongens første renn ble arrangert 5. januar 1967 i Oberstaufen og Berchtesgaden, og verdenscupen ble avsluttet 27. mars 1967 i Jackson Hole. Det ble arrangert 17 renn for herrene (5 utfor, 5 storslalåm, 7 slalåm). For kvinnene ble det også arrangert 17 renn (4 utfor, 6 storslalåm, 7 slalåm).
Denne sesongen var et mellomår uten ski-VM eller OL.
Slalåm.
Alpint


Hippolyta.
I gresk mytologi var Hippolyta "(«hun som slipper løs hestene»)" en amasonedronning som eide et magisk belte eller hofteholder som hun hadde fått av sin far Ares.
Herakles' niende storverk var å få tak i dette, etter ønske fra Admete, Eurystheus' datter (se Herakles' tolv storverk). I en versjon av historien forelsker Hippolyta seg i Herakles og gir frivillig fra seg beltet. I følge en annen historie får han tak i det ved å kidnappe Hippolytas søster, Melanippe, og kreve beltet som løsesum, noe som lykkedes.
Etter at Herakles fikk tak i beltet, kidnappet Thessevs (og Sthenelus, begge kamerater av Herakles) Antiope, en av de andre søstrene til Hippolyta. Amasonene gikk da til angrep, ikke bare for å befri Antiope, men også fordi Hera, Herakles fiende, hadde spredt et ondt rykte om at Herakles også hadde tenkt å angripe dem og kidnappe Hippolyta.
Men Herakles og Thessevs greide å flykte med både beltet og Antiope. I følge en versjon av historien, drepte Herakles Hippolyta under flukten. For å redde Antiope angrep amasonene Athen, men mislyktes. I noen versjoner fortelles det at Antiope ble drept under slaget. I mange andre versjoner gifter Thessevs seg med enten Antiope eller Hippolyta og får en sønn, Hippolytus.


Orkland.
Orkland er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag, opprinnelig en del av Orkdal formannskapsdistrikt. Orkland med 1760 innbyggere ble fradelt 1. juli 1920 da også Orkanger ble etablert som egen kommune.
1. januar 1963 ble Orkland, Orkanger, Orkdal og Geitastrand kommuner slått sammen til den nye Orkdal kommune. Orkland hadde ved sammenslåingen 1707 innbyggere.


Posse Comitatus-loven.
"Posse Comitatus"-loven ("Posse Comitatus Act") er en amerikansk føderal lov vedtatt av Kongressen i 1878 for å forby føderale tropper å overvåke valg i tidligere konfødererte stater. Loven forbyr føderale militære mannskaper, samt avdelinger i Nasjonalgarden under føderal kontroll, å opptre som politi innenfor landets grenser, med mindre det er hjemlet eksplisitt av grunnloven eller Kongressen. Den opprinnelige loven nevnte kun Hæren, men Flyvåpenet ble tilføyet i 1956, og Marinen og Marinekorpset inkluderes gjennom en forskrift fra Forsvarsdepartementet.


Anderson Cooper 360°.
"Anderson Cooper 360°" er et nyhetsprogram på CNN med Anderson Cooper som ankermann. Programmet er til en viss grad tilpasset yngre seere; det går raskere fra sak til sak enn andre nyhetsprogrammer i samme sendetid og forsøker å dekke alle sider ved sakene. Mange tilskriver imidlertid programmets popularitet til Coopers karismatiske fremtoning og hans bruk av humor i nyhetene. Programmet er sammen med "Larry King Live" det mest populære på CNN i USA.
Det timelange programmet sendes på kveldstid hver ukedag direkte fra CNNs studioer i Time Warner Center i New York. Noe av bakgrunnsmusikken i programmet er laget av Radiohead og Beck.


Geoff Berner.
Geoff Berner er en kanadisk singer-songwriter og trekkspiller. Debutalbumet "We Shall Not Flag or Fail, We Shall Go On to the End" (2003) inneholder bemerkelsesverdige sanger som «Clown and Bard», «Iron Grey», og «Maginot Line». Spesielt ett spor fra albumet, «We All Gotta Be a Prostitute Sometimes», har blitt covret av overraskende mange band, med tanke på at Berner ikke er veldig kjent.
Berner er kjent for sine live-show, hvor han forteller historier, som enten har sammenheng med sangene, eller ikke i det hele tatt. Geoff Berner har nytt stor suksess i Norge, etter han fikk jobben som oppvarmer for Kaizers Orchestra, og har spilt inn liveplaten Live in Oslo i Norge.
I 2005 ga Berner ut sitt andre studioalbum, "Whiskey Rabbi", på Black Hen Records. Han fikk hjelp fra Diona Davies på fiolin og Wayne Adams på perkusjon. Begge deltok på Berners Europaturné.
Berner ble med på Kaizers Orchestras Europaturné i forbindelse med utgivelsen av "Maestro", som oppvarmer. Han varmeet også opp for Kaizers Orchestra i forbindelse med deres Grand Finale Tour.
Berner har også skrevet en bok, eller rettere sagt en intruksjonsbok: How to be an Accordion Player, hans råd til å bli en god og kjent trekkspiller.
Berner ga i mars 2007 ut 'The Wedding Dance of the Widow Bride', hvor Diona Davies og Wayne Adams gjester på plata.
Eksterne lenker.
Berner, Geoff


The Beatles (White Album).
"The Beatles" er det niende studioalbumet av den britiske rockegruppa The Beatles, utgitt 22. november 1968. På grunn av mangelen på synlig tittel og det minimalistiske omslagsdesignet blir albumet også kalt «Det hvite albumet» (engelsk «White Album»). Omslaget ble formgitt av popkunstneren Richard Hamilton. Det doble albumet ble utgitt mens The Beatles var på sitt mest populære, og har nærmest blitt for en institusjon å regne innenfor populærmusikk.
John Lennon ønsket opprinnelig å kalle albumet "A Doll's House" etter Henrik Ibsens skuespill "Et dukkehjem", men den ideen ble senere forkastet. Et fargerikt cover ble også designet.
I 1997 ble "The Beatles (White Album)" erklært til å være det 10. beste albumet gjennom alle tider i en «Music of the Millennium»-avstemning holdt av aviser, radiostasjoner, og TV-kanaler i England. I 1998 valgte leserne i "Q Magazine" albumet til å være det 17. beste, mens i 2003 kom albumet på 10. plass på det amerikanske musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album».
Begynnelsen på slutten for The Beatles.
Oppfølgeren til "Magical Mystery Tour", albumet og den katastrofale filmen, var "The Beatles (White Album)" som markerte et vendepunkt for bandet, og ble tolket av noen tilhengere til å være begynnelsen på slutten for The Beatles.
Med dette albumet begynte hvert enkelt medlem i The Beatles å arbeide med å vise dybden og rekkevidden for deres individuelle talenter i å komponere. Den musikk og stil som ble spilt inn på dette albumet peker direkte framover mot det som skulle bli hver enkelts solokarriere. I steden for et samlet hele er det doble albumet et sprikende kaos av meget geniale sanger.
Sammen med standardrockere som åpningsporet «Back in the USSR» (ofte tolket som en parodi og samtidig en hyllest til Beach Boys' sang «California Girls»); har albumet klassiske ballader som «I Will» og «Julia» (siste skrevet av John Lennon, en av hans få ballader, dedikert til hans avdøde mor); muntre og nesten tøvete sanger som Paul McCartneys «Rocky Raccoon» og «Ob-La-Di, Ob-La-Da»; og sosiale kommentarer som George Harrisons «Piggies» og Lennons «Happiness Is A Warm Gun». I tillegg finnes Ringo Starrs første komposisjon, «Don't Pass Me By».
Et markert høydepunkt er side 3 av LP-utgaven (disk 2 på CD-utgaven) med McCartneys tøffe tungmetall-sang før heavy metal i musikk var funnet opp: «Helter Skelter». «Helter skelter» er et fast uttrykk på engelsk og betyr «over hals og hode», «a fun ride», som de sier i England, og teksten levner ingen tvil. Dessverre har sangen fått et dystert ettermæle ved at Charles Manson og hans morderbande feiltolket sangen til å mene at den betydde en form for apokalypse og stimuli for massemord.
Sangene.
De fleste sangene på albumet er personlige og refererer til interne forhold. Eksempelvis er sangen «Dear Prudence» om skuespillerinne Mia Farrows søster Prudence som var med de transcendentale meditasjonsklassene i Rishikesh i India på den samme tiden som enkeltmedlemmene av The Beatles var der med venner. Faktisk er mange av sangene på "Det hvite albumet" skrevet på den mislykkede turen til India. Sangen «Sexy Sadie» handler om Maharishi Mahesh Yogi som ledet meditasjonsklassene. «Glass Onion» er Lennons sang som synger direkte til trofaste tilhengerne som benyttet all sin tid på å finne skjult mening i tekstene til Beatles-sanger. Sangen referer til mange andre sanger og driver gjøn med disse.
Yoko Ono gjør sin første opptreden, forøvrig sammen med Pattie Harrison, med å kore på den skranglete sangen «Birthday». Ono sang også en enkelt strofe på Lennons «Bungalow Bill» og hadde en særdeles sterk innflytelse på utformingen av Lennons "musique concrète" kalt «Revolution 9»
Eric Clapton, på Harrisons invitasjon, spilte førstegitar på Harrisons egen sang «While My Guitar Gently Weeps». Spenningen i bandet var allerede begynt å bli anspent og Harrison følte at de andre ikke tok sangene hans alvorlig. Han inviterte derfor en utenforstående til innspillingen slik at de andre var nødt til oppføre seg profesjonelt. Clapton trengte den samme tjenesten selv senere og fikk Harrison til å delta på innspillingen av sangen «Badge» for gruppen Cream. Harrison benyttet da pseudonymet «L'Angelo Misterioso».
Flere av sangene som ble innspilt for dette albumet ble ikke benyttet i det endelige albumet, og noen av disse skulle bli The Beatles' største listetoppere. «Hey Jude» (utgitt som singel med Revolution som B-side) var en slik sang. To andre sanger som ikke ble benyttet ville senere dukke opp i piratutgave og sirkulere i flere tiår i undergrunnen før de endelig ble offisielle med utgivelsen av de tre "Anthology"-utgavene: Harrisons «Not Guilty» og Lennons «What's The New Mary Jane?».
Albumet ble produsert og arrangert av George Martin, og var det første albumet som ble utgitt på det nye plateselskapet Apple Records, og det eneste originale dobbeltalbum fra The Beatles. Martin selv var misfornøyd med utformingen av dobbeltalbumet og rådet The Beatles til å redusere antallet sanger og heller la de sterkeste sangene råde grunnen på et enkelt album. The Beatles overstyrte ham på godt og vondt.
Mono-versjonen.
"The Beatles (White Album)" var også det aller siste albumet som også ble utgitt i en egen og unik monomiks kun i Storbritannia som alternativ til stereoutgaven. 29 av albumets 30 sanger fikk egen monomiks, anti-sangen «Revolution 9» var unntaket, og har aldri blitt gjenutgitt på CD. Enkelte land fikk egne monoutgaver senere, men det var mikset fra stereoutgaven, ikke en unik miks i seg selv.
Mono-utgaven ble tilgjengelig for resten av verden i forbindelse med nyutgivelsen på CD 9. september 2009.
Omslaget.
Omslaget var formgitt av Richard Hamilton, en kjent popkunstner som hadde organisert en retrospektiv utstilling med dadaisten Marcel Duchamp på Tate Gallery det foregående året. Hamiltons design var i sterk kontrast til Peter Blakes livlige og fargerike omslagsdesign til albumet "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" som ble utgitt 1967. Hamiltons formgivning var kun en enkel, naken, hvit kvadrat med gruppens navn (som også var tittelen) diskret uthevet i pappen på første side. Hvert enkelt omslag hadde også et unikt trykket serienummer, som i Hamiltons ord for «å skape den ironiske situasjonen av en nummerert utgave av noe som var utgitt i fem millioner kopier…». Senere utgivelser fant det praktisk å trykke albumets tittel i svart. Albumets ermer inkluderte foruten platene også en poster, sangtekstene og fire portrettfotografier som var blitt tatt av John Kelley i august 1968. Disse portrettene har siden blitt fotografiske ikoner.
Påvirkninger.
"Det hvite albumet", både musikken og albumets konsept, har hatt stor påvirkning på populærmusikken og dens indre kultur. På 1990-tallet har både Prince og Metallica laget album med sine egne navn som titler som er blitt trykket på helt svarte omslag. Begge blir omtalt som "Det sorte album (Black Album)". I 2003 utga rapperen Jay-Z et album som også offisielt ble hetende "The Black Album". To samlinger av Beatles-sanger, utgitt i 1973 som "The Beatles 1962-1966" og "The Beatles 1967-1970", har uoffisielt blitt kalt for "Det røde albumet" og "Det blå albumet" med klar referanse til farvesystemet. Tre av albumene til Weezer med artistens navn som tittel har blitt hetende "Det blå albumet" (1994), "Det grønne albumet" (2001) og "Det røde albumet" (2008).
I den oppdiktede verdenen til Spinal Tap var gruppens 1983-album "Smell the Glove" utgitt med et helt svart omslag, skjønt mer på grunn av diskusjon om formgivningen enn en hyllest til The Beatles, men i tilfellet «liv etterligner kunst»; omslaget til filmmusikken ble faktisk utgitt i et helt svart omslag med gruppens navn i relieff. Praksisen med å referere til album med gruppens navn som tittel ved dens farveskjema er nå blitt vanlig.
Et 1998-album av nye sanger fra de gule tegnefilmfigurene The Simpsons fikk naturlig nok tittelen "The Yellow Album", men albumets omslagsdesign var derimot en parodi på The Beatles' "Sgt. Pepper"-album.
I 2004 utga Brian Burton (også kjent som DJ Danger Mouse) albumet "The Grey Album", et uautorisert remikset album som senere ble distribuert på internett med strofer fra "The Beatles (White Album)" sammen med a cappella-versjonen av Jaj-Zs "The Black Album". EMI og Apple Records var ikke blide.


Hard-top.
Hard-top betegner en biltype med to eller fire sidedører, ståltak og A- og C-stolper som bærer dette. Dørene har ikke vindusrammer. Det er primært ståltaket samt det at B-stolpene og at vindusrammene på sidene er utelatt som kjennetegner en hard-top.
Biltypen får store sammenhengende vindusflater på sidene når taket kun bæres av de fire hjørnestolpene foran og bak. Betegnelsen er i sin opprinnelse amerikansk, men er også brukt i Europa.
I likhet med en sedan har en hard-top gjerne bagasjerom med lokk (ikke topphengslet dør m/vindu) adskilt fra kupéen. Biltypen kan være registrert for to, fire, fem eller seks personer.
I sin opprinnelige betydning innebar hard-top at overdelen/ståltaket kunne tas av og bilen brukes «toppløs» når vær eller klima lå til rette for det. Hard-top som begrep stod i forhold til soft-top, altså løsninger med mykt, sammenleggbart tak, som gjerne kalles cabriolet i Europa. Det er imidlertid ingen forutsetning at taket skal være avtagbart for at en bil skal kalles hard-top (Triumph Herald). På den annen side leveres en rekke modeller med begge løsninger: Semi-permanent hard-top for vinterbruk og lettbetjent soft-top for den varme årstid (Toyota MR2).


Egil O. Larsen.
Egil Oddvar Larsen (født 23. september 1923, død 17. oktober 2009) var en norsk lokalpolitiker.
Han ble valgt inn i Hamar bystyre i 1959 for Arbeiderpartiet. I 1964 ble han medlem av formannskapet og fire år senere ble han varaordfører. Da Kristian Gundersen sluttet som ordfører i 1975, tok Larsen over jobben, og var det til 1991, da Hamar kommune ble slått sammen med Vang. Blant hans viktigste saker var Hamar som medarrangør av OL på Lillehammer, utviklingen av en ny trafikkplan bor byen og utbyggingen av kjøpesenteret Maxi på Hamar vest.
Han jobbet ved NSB i Hamar fra 1941 til 1976, da han ble heltidsordfører. Han har vært styremedlem i Hamar og omegn boligbyggelag og Hamarregionen Energiverk.


Hessen-Homburg.
Hessen-Homburg 1816-1866, Lage der Landesteile Homburg und Meisenheim (Mittelrheingebiet)
Hessen-Homburg var et landgrevskap som eksisterte mellom 1622 og 1866 og bestod av herskapet Homburg ved foten av Taunus i Hessen og herskapet Meisenheim i dagens Rheinland-Pfalz. Landgrevskapet hadde et areal på 261 km² og ble styrt av huset Brabant.
Historie.
Hessen-Homburg ble utskilt til et eget landgrevskap av landgreven av Hessen-Darmstadt og gitt til landgrevens sønn i 1622. Landgrevskapet ble imidlertid ikke uavhengig av Hessen-Darmstadt før i 1668. Det var kortvarig inndelt i Hessen-Homburg og Hessen-Homburg-Bingenheim, men disse delene ble gjenforent i 1681. I 1806, under den franske okkupasjonen, ble Hessen-Homburg gjeninnlemmet i Hessen-Darmstadt, men Wienerkongressen i 1815 anerkjente Hessen-Homburgs uavhengighet, og landgrevskapet fikk dessuten suverenitet over Meisenheim. Herskapet Homburg lå øst for Rhinen, mens Meisenheim lå vest for Rhinen.
Hessen-Homburg ble medlem av Det tyske forbund i 1817. I 1866 ble Hessen-Homburg arvet av storhertugen av Hessen-Darmstadt, mens Meisenheim falt til Preussen. Men senere samme år annekterte Preussen også Hessen-Homburg, som sammen med kurfyrstedømmet Hessen-Kassel, Hertugdømmet Nassau og bystaten Frankfurt ble til den prøyssiske provinsen Hessen-Nassau.


National Geographic.
"The National Geographic Magazine", nå kjent som "National Geographic", er et amerikansk tidsskrift. Tidsskriftet ble utgitt første gang ni måneder etter at National Geographic Society ble grunnlagt i 1888. Det har blitt et av verdens mest utbredte og kjente magasiner/tidsskrifter. Det kan med en gang gjenkjennes på den karakteristiske gule ramme, «Yellow Border», rundt omslaget. Denne rammen er det registrerte varemerke for National Geographic.
Magasinet kommer ut hver måned (tolv utgaver i året), og av og til med en spesialutgave. I tillegg til å være velkjent for sine geografiske og historiske artikler fra de fjerneste strøk på kloden, har bladet lenge blitt anerkjent for sin bok-lignende kvalitet og for sin høye standard i bildebruk, fotografier. Magasinet begynte med bilder allerede tidlig på 1900-tallet, da dette var en sjeldenhet i blader og tidsskrifter. National Geographic var det første tidsskriftet som tok fargefotgrafier i bruk.
Den litterære sjangeren i tidsskriftet er narrativ sakprosa, som hovedregel bundet sammen av en skildring av journalistens reise.
Magasinet er også kjent for å utgi detaljerte kart av de områder som hovedartikkelen beskriver. I 2001 utga National Geographic et sett på 8 CD-ROM plater, som inneholder alle kart utgitt 1888-2000.
Siden abonnentene sies å ofte ha vanskelig for å kvitte seg med blader, er disse lett å oppdrive i antikvariat eller på loppemarked, når det er ryddet opp etter et dødsbo o.l.
Fra 1960, begynte magasinet å trykke fotografier over hele forsiden, i stedet for som tidligere kun innholdsfortegnelsen omkranset av en ramme med eikeblader.
Et omslagsbilde i 1985 var av en afghansk flyktning,en ung pike med «piercing» og markante gjennomtrengene grønne øyne. Fotoet av denne piken ble verdenskjent. Etter den FN-ledede invasjonen av Afghanistan foretok en av bladets fotojournalister leting etter piken. Hun ble gjenfunnet i 2002 som Sharbat Gula fra Pashtunstammen. Hennes historie er å finne i utgaven av "National Geographic" for mars 2003.
Internasjonale utgaver.
thumb
I 1995 kom den første fremmedspråklige utgaven, på japansk. Magasinet utgis nå på over 28 språk inkludert: spansk, japansk, jiddisk, finsk, gresk, fransk, tysk, polsk, indonesisk, koreansk, portugisisk, mandarin, tsjekkisk, rumensk, russisk, norsk, tyrkisk, tysk, svensk, kroatisk. Foreløpig siste internasjonale utgave kom i april 2005, indonesisk.
Fjernsynsprogrammer.
I 1997 lanserte National Geographic sin egen fjernsynskanal, National Geographic Channel Pr. 2009 kan kanalen nås av 230 millioner husstander i 162 land. Programmene er tekstet eller dubbet på 27 språk. Programmene handler om vitenskap, teknikk, historie, natur og samfunnsliv. De sendes vanligvis i serier på seks til tolv programmer om samme tema.


Jim Jarmusch.
James «Jim» Jarmusch (født 22. januar 1953 i Akron i Ohio) er en amerikansk regissør, dramatiker og skuespiller. Han blir tilordnet retningen "Independent Cinema.
Da Jim var 17 dro han til New York og studerte til Bachelor of Arts i engelsk og amerikansk litteratur ved Columbia University. Deretter studerte han filmvitenskap ved New York Universitys Tisch School of the Arts, men sluttet her og brukte i stedet stipendet til å lage sin første film "Permanent Vacation".
Jarmuschs gjennombrudd kom med filmen "Stranger Than Paradise" to år senere, og denne høstet mye oppmerksomhet ved dens banebrytende form, blant annet ved den episodiske oppdelingen i 62 scener på gjennomsnittlig 1 1/2 minutt filmet med samme kamera og oppdelingen mellom disse som er markert med mørke overganger. I 2002 ble filmen tatt opp i det amerikanske, nasjonale filmregisteret i Library of Congress for å være «culturally, historically, or aesthetically significant» («kulturelt, historisk eller estetisk viktig»).


Ole Tjomsland.
Ole Tjomsland (født 8. desember 1895 i Grimstad, død 29. mai 1961) produserte på 1930-tallet landets første egenproduserte diesel-motor, "Tjomslands-dieselen", beregnet for båtbruk.
Produksjonen lå innerst i Høllen i Søgne. En av motorene er utstilt i Søgne Rådhus på Tangvall.


Fårehunder.
Fårehunder er hunder som primært er avlet for å gjete sau (får). Som hunderase inngår disse hundene gjerne i samlebegrepet gjeterhunder, men i gjerning kan de egentlig være en hvilken som helst rase som er trent for oppgaver med å flytte sau, gjess o.l.
Egenskaper.
Fårehunder er glimrende brukshunder som ofte er kjent for å være "lettlærte", energiske og arbeidsvillige. På grunn av disse egenskapene benyttes gjerne disse hunderasene til mange andre oppgaver en gjeting av dyr, herunder også innen en rekke grener av hundesport. Mange benytter også slike hunder til gjeting av større bufe, som kveg.
Arbeidsmønster.
Fårehunder som gjeter sau og lignende, gjør dette gjennom å "styre" dyra gjennom kontrollert bruk av sin rovdyratferd. Teknikkene som brukes kalles gjerne "eyeing" (stirring), "stalking" (smyging) og "heeling" (hasebiting). Denne motoriske atferden er til en viss grad genetisk arvelig, men maksimaliseres og perfeksjoneres gjennom trening. Hunden kontrolleres (styres) av hundefører gjennom kommandoer, som ofte kommer i form av arm og håndbevegelser eller plystrelyder som hunden har fått opplæring i å forstå.
Inndeling og trening.
Morfologisk sett er gjerne disse hundene middels store og veier gjerne som sådan vanligvis ca. 10-20 kg. De trenes til å agere på menneskelige kommandoer, gjerne i form av ulike plystrelyder og arm/håndbevegelser som kan oppfattes over avstand.
Headers.
Såkalte "headers" er typisk raser som australian shepherd, new zealandsk huntaway m.fl. De jobber med hevet hodet, mens de bjeffer for å jage dyrene vekk fra hundeføreren, i den retning denne ønsker.
Heelers.
Såkalte "heelers" er typisk raser som border collie, lancashire heeler m.fl. De biter vanligvis bufeet i hasene, selv om slik atferd ikke aksepteres når de jobber med sårbare dyr som sau og gjess, for å styre det mot hunderføreren.
Catch dogs.
Såkalte "catch dogs" er hunder som er trent til oppgaver med å hente inn dyr som forlater flokken. Ofte er det slik at såkalte headers og heelers også er trent til denne oppgaven, selv om det også finnes hunder som bare blir trent til dette formålet. Det er imidlertid mer vanlig blant rendyrkede kveghunder.


Borøya (Søgne).
Borøya er en av de største bebodde øyene i Søgne skjærgården. Det er daglige båtforbindelse med Høllen på fastlandet samt med naboøyene Ny-Hellesund og Skarpøy.


Søgne hovedkirke.
Søgne hovedkirke på Lunde i Søgne ble vigslet den 29. november 1861.


Baton Rouge.
Baton Rouge er delstatshovedstaden og den nest største byen i den amerikanske delstaten Louisiana og den er også administrasjonssentrum for fylket East Baton Rouge Parish. Ifølge folketellingen i 2010 har byen 229 553 innbyggere.
Kun to andre delstatshovedsteder (Austin, Texas og Tallahassee, Florida) ligger lenger sør enn Baton Rouge.
Byens høyeste bygning er Louisiana State Capitol fra 1929, som med sine 137 meter også er den høyeste capitol-bygning i USA.


Aslam Ahsan.
Mohammed Aslam Ahsan Chaudhary (født 15. mars 1942 i Britisk India) er en norsk-pakistansk lokalpolitiker for Det norske Arbeiderparti i Lørenskog kommune, hvor han har sittet i kommunestyret siden 1983. Han har gjort seg kjent ved at han er engasjert i en rekke samfunnsspørsmål. Han er også leder av Ressurssenteret for pakistanske barn.
Han var den første pakistanske innvandrerpolitiker i Norge. Han kom til Norge i 1971 og var industriarbeider frem til 1972, deretter fagarbeider i verkstedindustrien 1973–80 og reklametegner 1980–90.
Han var talsmann for pakistansk arbeiderforening fra 1978. Han ble norsk statsborger i 2005.
Aslam Ahsan har hvert år fra 1990 invitert til et julearrangement på kulturhuset i Lørenskog. Arrangementet «Alternativ Jul» er tilrettelagt etter det norske og kristne verdigrunnlaget og avvikles på julaften. Det samles inn julegaver fra frivillige, og målgruppen er enslige og eldre som faller utenfor fellesskapet.
I forbindelse med jordskjelvet i Pakistan i oktober 2005 fikk Ahsan Lørenskog kommune til å bevilge penger til innkjøp av 4,2 tonn ulltepper som omgående ble sendt til Pakistan. Hele prosessen tok bare to dager.


Kristen Fløgstad.
Kristen Fløgstad (født 11. april 1947 i Lunde, Telemark) er en norsk friidrettsutøver fra Søgne i Vest-Agder. Han representerte Kristiansands Idrettsforening og IL i BUL.
Fløgstad vant NM i tresteg ti ganger: 1968, 1970–71, 1973–76, 1979–80 og 1982, lengde seks ganger: 1967–68, 1973 og 1975–77, og vant en kongepokal for sin stevnerekord i lengde i 1968. Han deltok under sommer-OL for Norge i 1972 i München med 8. plass i tresteg. Fløgstads norgesrekord i lengde med 8,02 meter satt 4. august 1973 står fortsatt og er den eldste individuelle norgesrekorden i friidrett per 2011.
Fløgstad var tidligere landdirektør for Kirkens Nødhjelp i Sør–Sudan. Han er ansatt ved NAV.


Fritt Ord.
Institusjonen Fritt Ord er en norsk privat stiftelse, som beskriver sitt formål som å sikre ytringsfriheten og åpen distribusjon av publikasjoner. Den ble stiftet 7. juni 1974 av Narvesen Kioskkompanis direktører Jens Henrik Nordlie og Finn Skedsmo, samt høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge.
Narvesens Kioskkompani var i flere år etter andre verdenskrig den eneste åpne distribusjonskanal for aviser og tidsskrifter, og så det som sin rolle å motarbeide datidens politiske ensretting og meningskontroll. Eiernes aksjer i Narvesen ble overdratt stiftelsen til 1. januar 1975, og danner grunnkapitalen i stiftelsens formue. Etter diverse endringer i eierforholdene, blant annet mot Norges Statsbaner, og ut i fra ønsket om å frikoble stiftelsen fra kommersielle interesser, ble alle stiftelsens aksjer i Narvesen solgt i november 2001. Formuen var i mars 2006 på 2,3 milliarder kroner. Stiftelsen har nå utelukkende samfunnspolitiske mesén-oppgaver.
Erik Rudeng er direktør, og organisasjonens administrasjon er lokalisert i Uranienborgveien, Oslo. Fritt Ord har gjort betydelige investeringer i avisen Morgenbladet, A-pressen, bevilget støtte på 10 millioner kroner som gjorde det mulig for Kunnskapsforlaget å utgi fjerde utgave av Store norske leksikon, og 29 millioner til samme forlag for Norsk biografisk leksikon. Sammen med Sparebankstiftelsen DnB NOR overtok Fritt Ord driften av Store norske leksikon i 2010. Francis Sejersted var styreleder fra 2000 til 2011.
Priser.
Stiftelsen har siden 1976 årlig delt ut Fritt Ord-prisen som er institusjonens høyeste utmerkelse. I tillegg er Fritt Ords honnør utdelt (siden 1979). Denne prisen «... tildeles når noen fortjener den, uten begrensninger i antall».
I tillegg støtter stiftelsen en rekke prosjekter. I 2005 fikk 440 av 1100 søkte prosjekter midler.
Også internasjonalt støttes en rekke aktiviteter som Index of Censorship og Junge Presse Osteuropas.
Sammen med den tyske stiftelsen ZEIT-Stiftung deler Fritt Ord ut prisen Junge Presse Osteuropas. Prisen har siden 2000 vært delt ut av den tyske stiftelsen, og siden 2004 i samarbeid mellom de to stiftelsene.
Totalt ble det i 2010 delt ut 97 millioner kroner.


Jægerkorpset.
Jægerkorpset er en spesialstyrke i den danske hæren. Jægerkorpset er utdannet, organisert og utrustet til å utføre oppklarings- og kampoppgaver bak fiendens linjer og kan operere til lands, til vanns og i luften. Jægerkorpset kan med meget kort varsel bli innsatt i spesialoperasjoner hvor konvensjonelle styrker ikke kan anvendes i såvel nasjonal som internasjonalt regi. Det moderne Jægerkorpset ble opprettet 1. november 1961.


Frømandskorpset.
Søværnets Frømandskorps er en spesialstyrke i den danske marinen. Frømand er det samme som froskemann på norsk og er altså personell som bl.a. behersker dykking. Styrken ble opprettet på 1950-tallet da instruktører ble sendt til USA, England og Norge for å trenes i spesialoperasjoner.


Da Vinci-koden (film).
"Da Vinci-koden" (originaltittel: "The Da Vinci Code") er en film av Ron Howard basert på romanen "Da Vinci-koden" av Dan Brown. Filmen hadde premiere 19. mai 2006.
Filmrettighetene til Browns roman ble kjøpt for 6 millioner dollar. Produksjonsselskapet fikk tillatelse til å filme i Musée du Louvre, men ikke i Westminster Abbey. Katedralen i Lincoln godtok imidlertid et tilbud om å fungere som erstatning for Westminster Abbey og mottok angivelig 100 000 pund for dette.
Hans Zimmer er ansvarlig for filmmusikken.
Kritikernes mottakelse.
Dagen før premieren til filmen ble den sterkt kritsert av de fleste aviser og medier for å være kjedelig, usammenhengende og å ha for dårlig skuespill. Til tross for dette tjente filmen inn ca. 5 milliarder kroner den første helgen, dvs. er filmen den mest inntjenende filmen første helg, kun slått av.


André Bergdølmo.
André Bergdølmo (født 13. oktober 1971) er en av norges mest meriterte fotballspillere gjennom tidene. Han er nå fotballtrener og jobber for tiden som hovedtrener for Lillestrøm junior.Han har spilt 63 for Norge.
Bergdølmo startet fotballkarrieren i Skjetten, og gikk derfra til Lillestrøm i 1991, hvor han skapte seg et navn som en av ligaens mest talentfulle sidebacker. Han spilte seks sesonger på Åråsen, før han våren 1997 gikk til Rosenborg. Han debuterte på landslaget senere samme år.
Bergdølmo vant fire seriemesterskap som Rosenborg-spiller, og var i den norske troppen under EM-sluttspillet i 2000, hvor han spilte samtlige av Norges kamper. Etter EM gikk han til den nederlandske toppklubben Ajax. I Ajax ble han omskolert til midtstopper (men var fortsatt back på landslaget), og ble nederlandsk ligamester og cupmester i 2002 som visekaptein for klubben. Samme år fikk han Kniksenprisen, som Norges beste fotballspiller dette året.
Sommeren 2003 gikk Bergdølmo til den tyske klubben Borussia Dortmund, hvor han spilte to sesonger, før han signerte for FC København sommeren 2005. I 2007 gikk han til Strømsgodset hvor han endte sin profesjonelle karriere som fotballspiller i 2008.
I 2009 signerte han en amatørkontrakt for den hardt-satsende 7.divisjonsklubben Sørum IL for å spille sammen venner og sin sønn Fredrik. Tidligere storspiller Knut Aga jr. er også blant spillerne som signerte for Sørum IL dette året. 9. april 2010 signerte Bergdølmo for 4.divisjonsklubben Raumnes & Årnes IL, og debuterte med 5-1 seier over Søndre Høland.


Bent Skammelsrud.
Bent Skammelsrud (født 18. mai 1966) fra Rakkestad i Østfold er en tidligere norsk fotballspiller. Skammelsrud spilte 12 sesonger på Rosenborgs midtbane, etter å først ha vært innom Rakkestad, Frogn, Frigg og svenske Malmö FF. Han spilte også 38 kamper for, og scoret seks landslagsmål.
Bortsett fra debutsesongen 1991, ble Skammelsrud seriemester i hver eneste sesong som Rosenborg-spiller. Han var en nøkkelspiller i klubbens Champions League-eventyr på siste halvdel av 1990-tallet fra sin posisjon som defensiv midtbanespiller. Skammelsrud hadde også et kort opphold i den tyske klubben Bayer Leverkusen vinteren 1998, men returnerte til Trondheim etter bare noen måneder av familiære årsaker.
Skammelsrud forlot Rosenborg etter 2002-sesongen, da han ikke fikk fornyet kontrakt av klubbens nye trener Åge Hareide. Han fikk med seg elleve seriemesterskap og tre cupmesterskap, noe som gir ham en andreplass bak Roar Strand blant de mestvinnede fotballspillere i Norge‎.
Bent Skammelsrud er for øvrig onkel til fotballspilleren Marita Skammelsrud Lund (født 1989).


Pippi Langstrømpe I (1969).
a> i den populære TV-serien fra 1969
Filmen Pippi Langstrømpe I fra 1969 med regi av Olle Hellbom er en samling av de tre første TV-episodene i en rekke episoder som har udødeliggjort Astrid Lindgrens kjente figur på lerretet.
Pippi flytter inn i Villa Villekulla.
Tommy og Annika oppdager at noen har flyttet inn i det store gamle huset, og går for å undersøke saken. De får en ny venn i Pippi, og eventyret er igang.
Pippi er tingleter og går i kaffeslabberas.
Pippi er flink til å finne ting som har blitt borte. Det er andre ting hun ikke er så flink til, og det er blant annet å gå i selskap og oppføre seg pent samtidig.
Pippi går i butikker.
Alle synes det er gøy å gå i butikker, men enda gøyere er det for Pippi som har en sekk full av penger.


Kveghunder.
Kveghunder er brukshunder som er trent i å gjete kveg. Som hunderase inngår disse hundene gjerne i samlebegrepet gjeterhunder, men i gjerning kan de være en hvilken som helst rase som er trent for oppgaver med å flytte større nyttedyr, som kveg og hest.
Egenskaper.
Kveghunder er ofte glimrende brukshunder, som både er energiske og arbeidsvillige. I så måte benyttes disse hunderasene til mange andre oppgaver, herunder også innen en rekke grener av hundesport. Mange benytter også slike hunder som gårdshunder, vakthunder og familiehunder.
Arbeidsmønster og typer.
En typisk kveghund må være sterk og utholdende og forholdsvis hurtig. Den benytter sin rovdyradferd til oppgaven, men ikke i samme grad som tradisjonelle fårehunder. De trenens til å agere på mennesklige kommandoer, gjerne i form av ulike plystrelyder og arm/håndbevegelser som kan oppfattes over avstand.
Begrepene "headers" og "heelers" aktualiseres ikke i samme grad som hos fårehundene, men hundene har slike egenskaper og får også ofte trening i dette. Spesielt mindre raser får slik trening, fordi de ofte fungerer som fårehunder på kveg. De større rasene er gjerne rene "catch dogs", hunder som er trent til oppgaver med å hente inn dyr som forlater flokken.
Kveghundraser.
Typiske kveghundraser er hunder som australian cattledog, azores cattle dog, bouvier de roulers (ikke anerkjent av FCI), bouvier des ardennes og bouvier des flandres, men også beauceron, briard og corgirasene welsh corgi cardigan og welsh corgi pembroke regnes som gode kveghunder. Flesteparten av rasene klassifiseres som bruks-, hyrde og gjeterhunder og tilhører FCIs gruppe 1.
Sennenhunder.
Blant kveghundene finner man også de såkalte svetisiske sennenhundene, men disse er molossere og er mer å betrakte som gårdshunder og vokterhunder. De har tradisjonelt voktet kveg og passet på eiendom. I noen grad har de også vært benyttet som vognhunder og sledehunder. Sennenhundene klassifiseres som en egen undergruppe i FCIs gruppe 2.
Oksehunder.
Bulldogger er normalt mellomstore til store hunder som opprinnelig ble avlet fram for å vokte og kontrollere kveg. Bulldoggens arbeidsmåte var å fronte kveget og styre det gjennom biteatferd mot snutespissen. Disse hundenes pågangsmot og styrke og folks ønske om lettjente penger førte imidlertid til at hundene etter hvert ble tatt i bruk til veddemål, som slåsskamper mellom okser og hunder (såkalte oksekamper eller bull-baiting), og senere også regulære hundekamper. Oksekamper er i England kjent fra 1600-tallet. Kampformen førte til avl av såkalte moderne kamphunder og regulære hundekamper. Slike kamper kalles gjerne i et samlebegrep for blodsport. I England ble slike grusomme kamper mellom dyr forbudt med lov i 1835, et forbud som raskt bredte seg til det meste av verden. Imidlertid har denne formen for blodsport fortsatt sine tilhengere verden rundt, men virksomheten drives nå ulovlig.


Opprør.
Opprør eller opptøyer er voldelig reisning mot myndigheter eller andre makthavere. Et mindre opprør kalles gjerne "oppstand" eller "opptøyer", mens et større opprør kan utvikle seg til "borgerkrig" eller væpnet revolusjon.
I Norge straffes opprør med inntil 21 års fengsel. Etter den militære straffelov anses det også som opprør når flere krigsmenn i fellesskap søker a) å øve vold mot en overordnet, eller b) å tvinge en sådan til å foreta eller å unnlate en tjenestehandling, eller c) å nekte lydighet mot en foresatts befaling i tjenesteanliggende.


Individ.
Et individ (av latin "individuum" = «udelelig») er en enkelt person eller en enkelt organisme, det vil si en unik og mer eller mindre autonom enhet. I det biologiske hierarkiet er individet ett av de mest betydningsfulle nivåene, som ligger mellom cellen og populasjonen. (Hos encellede organismer er individet per definsjon ensbetydende med cellen.)
Det er ikke alltid entydig å avgrense et individ. I dyrekolonier som hos sosiale insekter (for eksempel bier, maur) kan for eksempel enkeltorganismer ikke overleve uten resten av samfunnet, men har likevel autark atferd og betraktes således vanligvis som enkelte individer. I andre kolonier, for eksempel hos mosdyr eller polypper, kan enkeltorganismene i tillegg være genetisk identiske og opprettholde cellulære forbindelser mellom organismene, slik at de utgjør fysiologiske enheter med naboene. Her kan det være nokså vilkårlig å avgrense enkelte individer. Noen av disse koloniene kan med rette betegnes som superorganismer. Det samme gjelder for mange planter som formerer seg ved knoppskyting. Her brukes ofte begrepene genet (for genetisk avgrensede individer) og ramet (for fysiologisk avgrensede individer) for å unngå misforståelser.
Hos de fleste dyr, inkludert mennesket, forekommer ikke slike vanskeligheter. Også eneggete tvillinger er – til tross for at de er genetisk identiske – helt klart to ulike individer, fordi de blir utsatt for ulike miljøpåvirkninger og kan handle uavhengig. Derimot fins det andre tvilstilfeller. Overgangen mellom siamesiske tvillinger og teratomer (svulstaktige dobbeltdannelser av organer) er for eksempel flytende. Likeså er det umulig å angi et nøyaktig tidspunkt for når individualiteten begynner "i tid". Spesielt i ovipare (levendefødende) arter som mennesket blir fosteret gradvis levedyktig, og blir ikke helt uavhengig før (evt. lenge) etter fødselen.
I filosofien brukes individbegrepet i en mye videre betydning, se partikulare.


Revolt.
Revolt ble startet av ungsosialistene i Trondheim i 1914. I 1915 ble bladet organ for Norges Ungsocialistiske Forbund og flyttet til Kristiania.
På dette tidspunktet hadde Revolt pådratt seg flere tiltaler enn noe annet sosialistisk blad i Norge. Myndighetene prøvde stadig å stoppe bladet. Den ene etter den andre av de som satt i redaksjonen ble fengslet. Ansvarshavende var Ole Storaa, og bladet ble redigert av dansken Axel Sørensen som forøvrig ble dømt for sin redaksjon av Revolt og utvist i mars 1916. Fra 1916 ble bladet redigert av en komité, mens ansvarshavende var E. Rosenkilde. I likhet med Direkte Aktion offentliggjorde også Revolt navnet på personer som bedrev økonomiske misligheter, eller ikke betalte kontingenten, overfor bevegelsen og bladet; «Sortelisten». Streikebrytere kom også på denne listen. Tryggve Aakervik, var med på å starte bladet, og var redaktør i perioden 1918-21.
I 1926 ble bladet omorganisert, og skiftet navn til Fritt Samfund. Malfred Bergseth var ansvarshavende for bladet i 1926, men Nils Heggland overtok for perioden 1927-28.
Fra 1/1927 ble Fritt Samfund («Før Revolt. Organ for Social-Anarkistisk Forbund») utgitt og redigert av Forsvarskomiteen for Sacco og Vanzetti i Norge. Det siste nummeret av Fritt Samfund kom i 1928.


Olle Hellbom.
Olle Hellbom (født 8. oktober 1925, død 5. juni 1981 i Stockholm, av magekreft) var en svensk regissør som er blitt mest kjent for sine Astrid Lindgren-filmer generelt, og Pippi Langstrømpe spesielt.
Han er far til Tove Hellbom.


Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA'") er en stiftelse opprettet i 1988 som forsker på økologiske og naturforvaltningsrelaterte spørsmål.
NINA utfører både oppdragsforskning, anvendt forskning og i mindre grad grunnforskning. Til fagområdene hører miljøovervåking, konsekvensutredninger, populasjons-, samfunns-, system- og landskapsøkologi. NINA utgir bl.a. en rapportserie ("NINA Rapport").
NINA har hovedkontor og de fleste avdelinger i Trondheim. Andre kontorer eksisterer i Tromsø, Oslo, Lillehammer og på Ims utenfor Sandnes. Totalt har NINA 170 ansatte (2004).
NINA ble dannet i 1988 ved en sammenslåing av forskningsavdelingen ved Direktoratet for naturforvaltning og Økoforsk ("Program for anvendt økologisk forskning", som var blitt grunnlagt i 1983 og underlagt Miljøverndepartementet). Fra 1994 og til og med 2002 inngikk NINA sammen med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning (NINA•NIKU). Etter oppløsningen av NINA•NIKU fortsatte begge instituttene igjen som uavhengige institusjoner, men har opprettholdt samarbeidet i bl.a. Miljøalliansen og Polarmiljøsenteret.


Feilmargin.
Feilmarginer uttrykker påliteligheten av et tall.
Ingen målinger eller estimater av reelle størrelser eller modellparametere er helt feilfrie eller nøyaktige.
For å kunne danne seg et bilde av "hvor" nøyaktig en måling eller et estimat har vært, angir man derfor ofte feilmarginer.
Feilkilder.
Disse tre kildene til unøyaktighet vil vanligvis opptre samtidig, og sammenfattes i en felles feilmargin.
Under visse betingelser kan det imidlertid være mulig å skille mellom usikkerhetens tre komponenter.
Måter å angi feilmarginer på.
Den vanligste måten å angi feilmarginer på er ved å sette et feilmål bak målingen, atskilt med minus-tegnet, f.eks.
som altså betyr at den reelle verdien antas å ligge mellom 11,78 og 12,90.
Hvilket feilmål som er brukt, må alltid angis.
En enklere måte å ta høyde for feilmarginer på, er å bare angi de sikre (eller "signifikante") sifrene i en måling.
Således er det stor forskjell mellom angivelsene 12,34 og 12,3400.
Det sistnevnte tallet har fire sikre desimaler, dvs. at det kommer fra en hundre ganger mer nøyaktig måling enn det første tallet.
12,34 er dermed omtrent ensbetydende med 12,340 ± 0,005, mens 12,3400 betyr 12,34000 ± 0,00005.
Dette prinsippet syndes det mye mot.
Når man f.eks. leser at «av sju testpersoner ga kun 42,9 % svaralternativ X», så er det gitt altfor mange sifre, selv om tallet "matematisk" sett (3 av 7 = 42,857... %) er korrekt.
«Av sju testpersoner ga kun 40 % svaralternativ X» hadde altså vært riktig.


Hvasser.
a> mot øst. Tettstedet Hvasser i fiolett farge.
Hvasser eller Vasser er en øy og et tettsted i kommunen Tjøme i Vestfold. Øya Hvasser er den nest største øya i kommunen, og ligger på vestsida av Oslofjorden, 25 km sør for Tønsberg. Arealet er 3,6 km², og folketallet i 2004 var 490.
Friluftsliv, sommergjester, kunst og kultur.
Hvasser har en unik kontakt med skjærgården og havet. Det er flere fine badestrender og turområder, bl.a. Lilleskagen nord på øya samt Fynsletta, Jørestrand, Sønstegård og Sydstranda mot sør. Øya er et populært feriested om sommeren og har en mengde private sommerhus og hytter. Det er også flere pensjonater og en leirskole. I Sandøsund er det kystmuseum med bl.a. presentasjon av losvirksomheten på stedet. I Sandøsund finner man også Galleri Gudem som hadde åpning i 2001, et visning-/salgssted av samtidskunst;billedkunst og kunsthåndverk.
Øya har egen grendeskole og barnehage. Hvasser kirke er fra 1902.
Næringsvirksomhet m.m..
På Hvasser er det stedet Sandøsund eller Krukehavn (som det står på kartet) som er sentrum. Der er det butikker, kafèer, galleri, restauranter og fiskerimottak med utsalg av fiskeriprodukter. Her ligger også losstasjonen for Ytre Oslofjord. Det var los Severin Evensen fra Tjøme som hadde det ærefulle oppdrag å lose kong Haakon VII til Oslo da han kom til Norge i 1905. Skulpturen "Brottet" av Hvasser-kunstneren Ståle Kalvik ble avduket i Sandøsund i 2005 til minne om losskøyta "Gaa Paa" som forliste utenfor Hvasser i 1913.


Tove Hellbom.
Anna Tove Hellbom (født 4. oktober 1958 i Stockholm) er en svensk produksjonsdesigner og settdekoratør som har jobbet med en rekke svenske filmer. Hun har også som barn hatt rollen som «Kerstin» i to filmer med "Barna i Bakkebygrenda".
Hun er datter av regissøren Olle Hellbom.


Mangefotinger.
Mangefotinger eller mangeføttinger er en delgruppe av leddyrene. Det vitenskapelige navnet Myriapoda er satt sammen av de greske ordene "myrios" («mange» eller «masser») og "pous" («fot»). Mangefotinger blir ofte omtalt som «tusenbein» (i vid forstand), og den mest kjente delgruppen er nok (de ekte) tusenbeinene.
Liv og utvikling.
Den lange bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder, og med det store antall bein har de stor skyvekraft. Mangefotinger lever på bakken (ikke i vann), i strøsjiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Men noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender).
Det er ikke uvanlig å se mangefotinger om en løfter på en stein eller graver litt i jorden. De fleste er nattaktive og vanligvis piler de da straks avgårde for å finne et gjemmested. Dessuten er mangefotinger ømfintlige for å tørke ut og søker til fuktige steder.
Anatomi.
BeinMangefotinger har som navnet sier mange bein, men ingen har tusen bein. Antallet er fra 16 bein (8 par) til 750 bein (375 par), som hos den californske arten "Illacme plenipes". I Norden er det arten Ormekeisertusenbein ("Ophyiulus pilosus") som har flest bein med opp til 234 (117 par). Yngre dyr som ikke er fullt utviklet (kjønnsmodne), kan ha færre kroppsledd og derfor også færre bein. Tusenbein er «dobbelfotinger», med to par bein på hvert kroppsledd, men de andre gruppene med mangefotinger har bare ett par bein på hvert kroppsledd, og er «enkeltfotinger».
HodetAntennene kan være korte (noen få ledd) til lange trådformede (mange ledd), uten «klubbe» ytterst. Noen arter er blinde, mens andre har punktøyne samlet i grupper. Disse øyegruppene kan bestå av få øyne på siden av hodet, til større grupper som kan ligne på fasettøyne. Gruppen «Langbeinskolopendere» (Scutigeromorpha, skolopendere) har fasettøyne og lengre bein enn andre mangefotinger, én art finnes i Norden (ikke Norge) og lever innendørs.
Kroppen'"Mangefotinger er til forskjell fra mange andre leddyrgrupper bare delt i to kroppsavsnitt ("tagmata"), hodet og resten av kroppen.
Forplantning.
Noen arter har jomfrufødsel (partenogenese). De fleste arter har to kjønn og parring skjer ved at hannen fører sine kjønnsorganer inn i hunnen, som hos tusenbein. Hannens kjønnsorgan sitter på undersiden av det sjuende kroppsleddet. Hunnen har sin kjønnsåpning på tredje kroppsring. Ofte holder hannen seg fast til hunnen (i hennes antenner), med sitt første beinpar, som kan være omdannet (redusert) til noen kroker. Andre arter, som hos dverg- og fåfotinger og noen skolopendere, avgir hannen en «spermiepakke», som hunnen senere plukker opp.
Mangefotinger legger egg. Skolopendere og jordkrypere har fullt antall bein og kroppsringer som nyklekte. Andre nyklekte mangefotinger har et betydelig færre antall av kroppsringer (og bein) enn de voksne. Utvikling fra egg til voksen kan ta mer enn ett år for noen arter.
Yngelpleie.
Skolopendere har primitivt yngelpleie, og hunnen beskytter sitt avkom i opp mot tre måneder. Noen arter bygger små «bol» hvor de legger sine egg.
Størrelse.
Enkelte skolopendere kan bli opptil 24 cm og er rovdyr som lever av alt fra små leddyr og -ormer til små krypdyr. De andre gruppene er hovedsakelig planteetere eller lever av dødt organisk materiale. Fåfotinger er fra 0,4 til 1 mm lange. Dverfotinger er også små, vanligvis fra 2 til 9 mm. De nordiske artene av tusenbein er fra litt under 3 mm til 47 mm, men en afrikanske tusenbeinart i slekten "Archispirostreptus" kan bli hele 38,7 cm.
Slektskapsforhold.
Mangefotinger deler mange egenskaper med insektene, bl.a. at de har «enkelt-bein» og ikke spalteføtter, slik som flere andre leddyrs grupper med mange bein har. Mangefotinger har også, i likhet med insektene, såkalte malpighiske rør i tarmen som ekskresjonsorgan, samt trakeer til åndedrett. Derfor antok man tidligere at insektene var mangefotingenes nærmeste slektninger. Det har imidlertid vist seg at krepsdyrene er insektenes søstergruppe. De nevnte likhetene mellom insekter og mangefotinger kan derfor ikke lenger tolkes som homologier. Istedenfor må de være konvergenser som oppstod fordi både insektenes og mangefotingenes stamarter uavhengig av hverandre gikk over til et liv på land.


Mandibeldyr.
Mandibeldyr er betegnelsen for de av leddyrene som har ekte kjever.
Dette er muligens en kunstig gruppe.
Kjevene er tre par med omdannede bein («munnføtter»), hvorav den fremste omtales som overkjeve ("mandibel") og de to bakerste som underkjever ("maxiller").
Også det forhenværende beinparet foran overkjeven og bak (den første) antennen har fått en ny funksjon og blitt til den andre antennen («følehorn»).
Denne tilstanden med to par antenner og tre par kjever er kun bevart hos krepsdyr.
Hos både insekter og noen mangefotinger (fåfotinger og tusenbein) har en av maxillene blitt omformet til et enkelt organ, som kalles underleppe ("labium").
Dessuten har insekter og mangefotinger tapt det andre antenneparet igjen.


Projeksjonsapparat.
a>, en forløper for moderne lysbildeframvisere, omkring 1670 der gjennomskinnelige bilder blir projisert på en duk.
a>ske lysbildene er montert i tynne rammer og plassert etter hverandre i et magasin slik at bildene ved hjelp av kontrollen automatisk skiftes i framviseren.
a>, også kalt balloptikon, er et projeksjonsapparat for å vise ugjennomsiktige papirbilder, boksider og annet.
a> projiserer bilder fra gjennomsiktige lysark til et hvitt lerret. Slike projeksjonsapparater er enkle i bruk og vanlige på skoler, i møterom og foredragssaler.
Et projeksjonsapparat, også kalt videokanon, prosjektør, projektor (og feilaktig "prosjektor") eller bare framviser, er en teknisk innretning som projiserer lysbilder på en flate ved hjelp av lys, en optisk linse og en bildekilde.
Vanlige prosjektører er lysbildeapparater, filmframvisere og overheadprosjektører. Etter 2000 er det blitt vanligere med elektroniske prosjektører som kan behandle digitale signaler fra datamaskiner, videospillere og andre kilder og vise dem som forstørrede bilder på et lerret.
Ordet "prosjektør" kan også brukes om en lyskaster eller spotlight.
Historikk og typer.
En kan gruppere projeksjonsapparatene etter hvilken teknologi som blir brukt. De første projeksjonsapparatene var camera obscura, en type avtegningsmaskin, og laterna magica, et enkelt lysbildeapparat. Seinere kom episkoper og epidiaskoper med elektrisk lys og filmframvisere.
Overheadprojektorer, i entall ofte bare kalt "overhead", er projeksjonsapparater som projiserer tekst og bilder fra gjennomsiktige, A4-store, såkalte lysark, foiler eller transparenter til et hvitt lerret. Lysarket legges på en lysflate på apparatet, og det gjennomlyste motivet sendes via et speil og en linse på et stativ. Slike projektorer er enkle i bruk og har siden 1970-tallet blitt svært vanlige på skoler og kontorer, i møterom og foredragssaler.
Videokanoner som kom på 1980-tallet, projiserte til å begynne med analoge videosignaler, men ble etter hvert diigtale. Laserkanoner bruker kraftig lys stor presisjon og kan vise bilder og lys også over lang avstand. Moderne projektorer som sender ut bilder fra digitale framvisere av forskjellig størrelse, blir stadig vanligere på jobb, i skolen og hjemme.
Lerret.
Projiserte lysbilder kan vises på alle lyse flater, for eksempel en hvit vegg. Spesielle projeksjonsduker eller lerreter kan imidlertid forbedre gjengivelsen betydelig. Duken må tilpasses apparatene og visningsforholdene ellers.
En hvit duk er best ved forhold der man kan kontrollere lyset i rommet. Den forvrenger ikke fargene, og i de fleste situasjoner er en matt, hvit duk med gain 1,1 foretrukket. Størrelsen "gain" beskriver hvor mye lys fra prosjektøren som vil bli reflektert av lerretet. Et høyere nummer betyr sterkere refleksjon av lyset. Hvit duk med høyere gain er foretrukket når framviseren er lyssvak. En slik duk er «glass beaded» og reflekterer i større grad lyset tilbake til seeren som opplever bildet som mer lyssterkt. Slike lerreter er særlig egnet hvis framviseren er montert i omtrent samme høyde som øyehøyden hos seeren. Ellers bør ikke betraktningsvinkelen være større enn 30 grader med denne type duk.
Mange hevder at kontrastnivået i en grå projeksjonsduk er bedre, og grå lerreter har derfor blitt populære. Gråtonen gjør at ikke alle fargene blir like riktig reflektert, men dette merkes i liten grad.


Protostomier.
Protostomier (Protostomia, av gresk πρώτος ["protos"] = «tidlig» og στώμα ["stoma"] = «munn») er en av de store gruppene som dyrene kan inndeles i.
95 % av alle kjente dyrearter hører til protostomiene, deriblant bløtdyr, flatormer, leddormer og leddyr.
Det som har gitt navn til gruppen, er at urmunnen (larvens munn) – ulikt deuterostomier – vanligvis forblir munnåpningen i voksne individer ("protostomi").
Endetarmsåpningen dannes, hvis den fins, på et senere stadium i fosterutviklingen.
Mange protostomier har et "coelom" (en sekundær kroppshule), som vanligvis dannes ved såkalt "schizocoeli".
En annen utbredt egenskap er at cellekløyvingen i fosterutviklingen foregår etter det såkalte spiralkvartett-mønsteret.
Verken de nevnte eller andre fellestrekk er med sikkerhet avledete for protostomier.
Det vil si at egenskapene enten er eldre enn gruppen (eksempelvis protostomi, som også forekommer hos nesledyr) eller ikke var tilstede i gruppens siste felles stamart.
Det sistnevnte kan gjelde for spiralkvartettkløyvinga.
Også tidspunktet for coelomets evolusjonære opphav er usikkert. Det kan både ha oppstått før deuterostomier og protostomier skilte lag, eller lenge etter den siste felles stamarten for alle protostomier hadde opphørt å eksistere.
Inndeling.
Inndelingen av protostomiene er fremdeles veldig omdiskutert.
Hovedspørsmålet er hva som er den nærmeste slektningen til protostomienes største delgruppe, leddyrene.
Ifølge Articulata-hypotesen, som hovedsakelig bygger på morfologiske og ontogenetiske funn, betraktes leddyr og -ormer som søstergrupper.
Ifølge Ecdysozoa-hypotesen, som hovedsakelig bygger på genetiske data, er imidlertid rundormer blant leddyrenes nærmeste slektninger.
Leddormene kan ifølge sistnevnte hypotese sammenfattes med bl.a. bløt- og mosdyr til Lophotrochozoa.


Vokterhunder.
Vokterhunder kalles også buskapshunder og er tradisjonelt store hunder som skal passe på beitende husdyr, eiendommer og løsøre. Slike hunder rekrutteres gjerne blant de to gruppene bruks-, hyrde og gjeterhunder og vakt- og vokterhunder, selv om også andre typer benyttes.
Generelt.
I dag brukes det vokterhunder i en rekke land for å redusere tapet av beitedyr i rovdyrutsatte strøk, også i Norge. En grunnleggende forutsetning for effektiv bruk av vokterhunder er at beitedyra går i flokk. Det norske husdyrholdet karakteriseres imidlertid av sau og kveg som beiter spredt på store og uinngjerdede utmarksbeiter. Effektiv bruk av vokterhunder vil derfor som oftest kreve en omlegging.
Amerikanske forskere har funnet ut at vokterhunder kan redusere predasjonstapene fra 11 til 100 % og at 82 % av hundene utgjør en økonomisk gevinst for bøndene.
Vokterhunder jobber gjerne i små grupper, selv om noen også kan arbeide alene. Grupper på 4-6 hunder per 1 000 husdyr er typisk flere steder i Sentralasia, men antallet er normalt også avhengig av både terrengtypen, husdyrtypen og hvilke rovdyrarter som ferdes i området.
Typer og atferd.
I utgangspunktet finnes det to hovedtyper av vokterhunder; såkalte "flokkvoktere" og "territorialvoktere". Førsnevnte er en type vokterhund som beveger seg fritt sammen med husdyra på beite, som regel døgnet rundt. Dette krever at hundene har sterk binding til flokken av husdyr. Sistnevnte er en type vokterhund som vokter et begrenset territorium. Disse hundene føler ikke samme binding til husdyra, men er territoriale og vokter territorium og eiendeler (herunder husdyra). Slike hunder er gjerne i varierende grad konfronterende i sin atferd.
Morfologisk er gjerne typiske vokterhundraser store og massive molossere, som ofte veier mer enn 45-50 kg. Dette er hunder som hører hjemme i FCIs gruppe 2 seksjon 2, men flere hunderaser defineres også som fårehunder og tilhører gruppe 1 seksjon 1. Det finnes også eksempler på at lettere hundetyper brukes som vokterhunder, eksempelvis mynder.
Flokkvoktere.
"Flokkvoktere" skal ikke vise rovdyratferd. Slike hunder skal ha en såkalt "juvenil" (valpeaktig) atferd. De skal vise underdanighet overfor dyra de er satt til å vokte. For å oppnå slik atferd blir gjerne hundevalpen plassert sammen med de dyra de skal vokte alt i 6 ukers alderen. Valpen vokser opp sammen med dyra og føler derfor sterk tilhørighet til disse, og omvendt. Hundene vil derfor bli underdanige overfor dyra i flokken, men vise en såkalt "ambivalent" (usikker) atferd overfor potensielle farer. De skal varsle, men ellers følge flokkes bevegelses- og reaksjonsmønster. Dressur er derfor verken nødvendig eller ønskelig. Det finnes imidlertid også andre typer vokterhunder.
Det geniale i dette er at ville rovpattedyr vil oppfatte slike hunders signaler som om de var konkurrerende rovdyr, og derfor nesten alltid trekke seg unna en mulig konfrontasjon, fordi de kan bli skadd og derav få redusert sine sjanser til å finne føde. Det er altså et naturlig instinkt for rovpattedyr å unngå en slik konfrontasjon.
Flokkvoktere skal ikke være konfronterende, men skal drive vekk inntrengere uten å forlate flokken. For ville rovpattedyr er det som oftest nok å kjenne lukten av et annet rovpattedyr til ikke å angripe husdyra. Slike vokterhunder benyttes normalt ikke til andre formål.
Eksempler på populære flokkvokterraser er eksempelvis polsk owczarek podhalanski, sarplaninac, maremma, spansk mastiff og pyreneisk mastiff med flere. Dette er store og sterke hunder, hvis atferd gjerne er rolig og avbalansert.
Territorialvoktere.
"Territorialvoktere" har i varierende grad en konfronterende atferd. Slike hunder får en annen type trening og er i mindre grad knyttet til buskapen enn flokkvoktere, men heller til et begrenset territorium. Territorialvoktere brukes også til såkalt "patruljerende vokting", der hundene følger en gjeter. Territorialvoktere vil angripe rovpattedyr og andre inntrengere som blir for nærgående husdyra, folkene eller eiendom og løsøre. Mange typiske territorialvokterraser er også gode jakthunder.
Ovtcharkaene og Serra da Estrelahund er eksempler på molossere som ofte brukes som territorialvoktere. Aidi er et eksempel på en territorialvokter som også er en utmerket jakthund. Den er mellomstor og har en godt utviklet luktesans. I sitt naturlige habitat i Atlasfjellene i Nord-Afrika er det ikke uvanlig å se denne hunden jakte småvilt sammen med sloughi. Aidien brukes til å spore opp viltet, mens den hurtige sloughien innhenter og nedlegger det.
I land utenfor Europa benyttes også noen hurtige mynder som territorialvoktere, spesielt azawakh, men også tazi, sloughi og flere asiatiske mynder brukes. Alle er utmerkede jakthunder. Treningsmønsteret er det samme, men disse rasene er i større grad rovlystne i sin atferd overfor mennesker og dyr som ikke tilhører flokken. De vokter et territorium (som kan være nomadisk) i flokk og samarbeider om å jage vekk eller drepe inntrengere.


Gulbrune alger.
Gulbrune alger er en veldig artsrik delgruppe av de eukaryote organismene.
Gruppens norske navn er litt villedende siden ikke alle arter er alger.
Også oomyceter, slimnett og enkelte heterotrofe organismer regnes ifølge nyere fylogenetisk kunnskap til de gulbrune algene.
De heterokonte flagellatene utgjør størsteparten av de gulbrune algene.
Man antar at det eksisterer minst det hundredobbelte av de så langt kjente artene (dvs. over en million).
Mens de fleste representantene er encellede og mikroskopiske, kan f.eks. brunalgene danne flere meter lange thalli.
Et fellestrekk for alle gulbrune alger er forekomsten av klorofyll-typene a og c.
Flere delgrupper mangler imidlertid kloroplaster, slik at de tidligere ble klassifisert som encellede dyr.
Nå vet man at denne mangelen er sekundær, dvs. at kloroplastene var til stede i de gulbrune algenes stamart, men ble tapt flere ganger i løpet av gruppens evolusjonære historie.
Enkelte slektskapsanalyser tyder på at Alveolata er søstergruppen til de gulbrune algene.


Linse (plante).
Linse ("Lens culinaris") er en plante i erteblomstfamilien med spiselige frø.


Fredrik Monsen.
Christian Fredrik Monsen (født 27. april 1874 i Kristiania, død 31. januar 1954) var en norsk politiker (Ap). Han var stortingsrepresentant 1922–49, og var også stortingspresident 1945–48 og forsvarsminister i tre perioder.
Monsen gikk på Hamar Lærerskole, og tok eksamen i 1898. Han fikk jobb på Hamar folkeskole i 1903, og i 1934 ble han skoleinspektør for Hamar. Fra 1913 til 1916 var han redaktør for den Hamar-baserte Arbeiderparti-avisen "Demokraten", og mellom 1917 og 1919 var han ordfører i byen.
I 1922 ble Monsen valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet, som han representerte, bortsett fra 1925–27, hvor han representerte Norges Kommunistiske Parti.
Han var forsvarsminister i både Christopher Hornsruds regjering og Johan Nygaardsvolds regjering. Monsen var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i 1945 og avsluttet sin politiske karriere som stortingspresident i den første perioden etter krigen. Monsen har fått en gate oppkalt etter seg i Hamar.


Bufe.
Bufe er en samlebetegnelse som beskriver produksjonsdyr og andre nyttedyr. I Norge bruker vi normalt beskrivelsen "bufe" når vi ønsker å definere tradisjonelle beitedyr som krøtter, hest, sau og geit, men begrepet inkluderer også andre tamme produksjonsdyr, f.eks. gris, kanin, hønsefugl og gjess med videre I andre land inngår også mer eksotiske dyr, som for eksempel esel og kameldyr som alpakka guanako, lama, vikunja, baktriakamel, dromedar med videre.


VM i alpint.
Verdensmesterskapet i alpint er en idrettsbegivenhet som arrangeres annet hvert år. Man kårer verdensmestre i de fire enkeltdisiplinene slalåm, storslalåm, Super-G og utfor, i tillegg til alpin kombinasjon. Mesterskapet arrangeres av verdensskiforbundet FIS.
Det første verdensmesterskapet ble arrangert i 1931. Til 1939 var arrangementene årlige. Etter annen verdenskrig ble verdensmesterskapene arrangert annethvert år fra 1948 til 1982, og i denne perioden talte også OL-øvelsene som verdensmesterskap. Fra 1985 er verdensmesterskapene blitt arrangert annethvert år, bortsett fra at mesterskapet i 1995 ble utsatt til i 1996 på grunn av snømangel i Sierra Nevada.
Menn.
Mannlige utøvere med flest medaljer i VM i alpint, 1931–2009
Kvinner.
Kvinnelige utøvere med flest medaljer i VM i alpint, 1931–2009


Liste over planteordener.
Denne "alfabetiske" listen over planteordener viser alle ordener av dekkfrøede planter.
Oversikten følger anbefalningen som ble utarbeidet av Angiosperm Phylogeny Group i 2003 (det såkalte APG II-systemet), og består av 83 ordener.
Ordener som er merket med stjerne (*), er ikke formelt beskrevet (se forklaring).
Det må ikke glemmes at denne listen – som alle andre lister over ordener – er verken rett eller feil, men en vilkårlig overenskomst.
Dette er fordi utdelingen av taksonomiske kategorier (som ordener) – i motsetning til rekonstruksjonen av evolusjonære slektskapsforhold – ikke er vitenskap.
En fullstendig, "systematisk" (taksonomisk) oversikt over planteordenene, deres overgrupper og familier finnes i artikkelen karplanter.
En "systematisk" oversikt over de dekkfrøede planteordenene finnes i artikkelen dekkfrøede planter.
Se også den alfabetiske listen over plante"familiene".
A.
Aextoxicales (*)
Amborellales (*)
Aphloiales (*)
B.
Berberidopsidales (*)
Boraginales (*)
Bruniales (*)
Buxales (*)
C.
Cabombales (*)
Chloranthales (*)
Columelliales (*)
D.
Dasypogonales (*)
Desfontainiales (*)
Didymelales (*)
Dilleniales (*)
E.
Eremosynales (*)
Escalloniales (*)
G.
Geissolomatales (*)
H.
Huales (*)
I.
Icacinales (*)
Ixerbales (*)
K.
Krameriales (*)
N.
Nymphaeales (*)
O.
Oncothecales (*)
P.
Paracryphiales (*)
Petrosaviales (*)
Picramniales (*)
Polyosmales (*)
S.
Sabiales (*)
Sphenostemonales (*)
Strasburgeriales (*)
T.
Tapisciales (*)
Tetracentrales (*)
Tribelales (*)
Trochodendrales (*)
V.
Vahliales (*)
Vitales (*)
Z.
Zygophyllales (*)
Ordener som ikke er formelt beskrevet.
De 37 gruppene som er merket med stjerne (*) i listen over, er ikke beskrevet som ordener, men som familier som formelt ikke tilhører noen orden.
De kunne imidlertid ha fått sin egen orden (som i så fall ville ha fått de navnene som er gitt i listen over).
Grunnen er at evolusjonære slektskapsanalyser har vist at de respektive gruppene ikke hører til noen av de tradisjonelle ordenene.
Det er altså "ikke" slik at disse gruppenes orden «gjenstår å bli identifisert» – tvert imot vet man nokså nøyaktig hvor gruppene befinner seg i plantenes stamtre, men vet nettopp derfor at de ikke kan tilhøre noen eksisterende orden.
Dette kommer av at systemet med ordener og andre taksonomiske kategorier er eldre enn dagens evolusjonsforståelse, og derfor ikke er tilpasset den kjensgjerning at et stamtre består av noen store og mange små grener.


Liste over plantefamilier.
Denne alfabetiske listen over plantefamilier viser alle familier av dekkfrøede planter slik disse ble foreslått av Angiosperm Phylogeny Group i 2003 (det såkalte APG II-systemet), og består av 461 familier.
Familier som er merket med stjerne (*), har foreløpig en usikker systematisk plassering (se forklaring).
En alfabetisk oversikt over plantefamilier med "norsk navn" finnes i artikkelen plantefamilier.
En fullstendig, "systematisk" (taksonomisk) oversikt over plantefamiliene og deres overgrupper finnes i artikkelen karplanter.
En evolusjonært "hierarkisk" (fylogenetisk) oversikt over plantefamiliene finnes i artikkelen dekkfrøede planter.
Se også den alfabetiske listen over plante"ordenener".
A.
Agapanthaceae "(ikke anerkjent hos Watson & Dallwitz, 1992-)"
Apodanthaceae (*) "(økende anerkjennelse, men inngår her i Rafflesiaceae)"
Aucubaceae "(inngår nå i familien Garryaceae)"
B.
Balanophoraceae (*)
Bretschneideraceae "(inngår nå i familien Akaniaceae)"
C.
Cynomoriaceae (*)
Cytinaceae (*)
D.
Dipentodontaceae (*)
H.
Hoplestigmataceae (*)
Hypseocharitaceae "(inngår nå i familien Geraniaceae)"
M.
Medusandraceae (*)
Metteniusaceae (*)
Mitrastemonaceae (*)
P.
Pottingeriaceae (*)
R.
Rafflesiaceae (*)
Familier som ennå ikke er plassert.
De elleve gruppene som er merket med stjerne (*) i listen over, er grupper med usikker plassering i plantenes stamtre.
Det er derfor mulig at fremtidige evolusjonære slektskapsanalyser vil vise at disse gruppene er delgrupper av andre eksisterende familier.
I så fall vil de respektive familiene bli overflødige.
Kilde.
The Angiosperm Phylogeny Group (2003): «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG II». "Botanical Journal of the Linnean Society of London", bd. 141, s. 399–436.


Kransalger.
Kransalger (Charales) er en algegruppe som forekommer i ferskvann og av og til i brakkvann. Denne algegruppa ansees som landplantenes nærmeste nålevende slektninger.
Kransalger blir flere desimeter store og ligner med sine kransstilte kortskudd litt på sneller.
Kransalger foretrekker innsjøer og tjern med rent og kalkrikt vann. Det er flere morfologiske og biokjemiske trekk som kransalgene har felles med landplantene, bla. måten cellulose til celleveggen syntetiseres på, tilstedeværelsen av spesielle enzymer i peroksisomene, bygningen til de flagellerte sædcellene og detaljer i celledelinga (dannelse av fragmoplaster). Dette slektskapet støttes også av nyere genetiske funn.
"Kransalger" brukes av og til også som betegnelse på en mer omfattende gruppe enn ordenen Charales, nemlig samtlige alger som er nærmere beslektet med landplanter enn med de egentlige grønne algene.
Denne definisjonen av navnet "kransalger" inkluderer dermed bl.a. Coleochaetales, Klebsormidiales og Zygnematales. Avhengig av hvilken klassifikasjon man benytter kan denne, mer omfattende gruppa oppfattes som en klasse, (Charophyceae) eller en divisjon, (Charophyta). Uansett nivå vil en slik gruppe være parafyletisk fordi landplantene ikke inkluderes. Lager man en monofyletisk gruppe av kransalger og landplanter kalles denne ofte Streptophyta.
Fossile kransalger er kjent fra silurtiden, dvs. fra mer enn 400 millioner år før nåtid.


Jim Carrey.
James Eugene Carrey (født 17. januar 1962 i Newmarket i Ontario i Canada) er en kanadisk skuespiller, mest kjent for sine komedier og sitt gummiansikt. Filmer som "Ace Ventura og jakten på den forsvunne delfinen" (1994), "Masken" (1994), "Lystløgneren" (1997), "Fun with Dick and Jane" (2005), "Jeg, meg og Irene" (2000), "Bruce Almighty" (2003) og "Yes Man" (2008). Carrey har også fått gode kritikker og oppnådd kommersiell suksess i dramaroller i filmer som "The Truman Show" (1998) og "Evig solskinn i et plettfritt sinn" (2004).
Privatliv.
Carrey er født og oppvokst i en forstad til Newmarket. Han ble tidlig komiker, og sendte sin CV til "The Carol Burnett Show" da han var 10 år gammel. Hans lærere på high school ga han fem minutter på slutten av dagen for å gi sine klassekamerater et stand up-innslag.
Carreys familie møtte vanskelige tider og ble tvunget til å flytte til en forstat til Scarborough, hvor de alle begynte å jobbe på en fabrikk. Carrey jobbet 8-timersskift hver dag etter skolen. Til slutt klarte familien å komme på fote igjen, etter å ha bodd i en van på plenen til en slektning og de kunne flytte tilbake.
To ganger har Carrey vært gift. Først med Melissa Womer som han har datteren Jane med, og siden med skuespilleren Lauren Holly, et ekteskap som varte under ett år. 12. februar 2008 ble det også kjent at Carrey og kjæresten Jenny McCarthy venter barn sammen. Jim Carrey og Jenny McCarthy kunngjorde 13. februar 2010 at de har bestemt seg for å gå hver sin vei, etter fem år sammen.
Den 7. oktober 2004 fikk Carrey amerikansk statsborgerskap.
Han gikk offentlig ut og fortalte om sine depresjoner i november 2004 på "60 Minutes", hvor han også fortale om oppveksten under vanskelige kår.
7. April 2010 bekreftet Jim Carrey via sin Twitter-side, at hans 5års lange forhold til Jenny McCarthy, var over.
Komediestarten.
Carrey sluttet high school før tiden og begynte å jobbe på komiklubber med et show som inkluderte pariodier på kjendiser som Michael Landon og Jimmy Stewart. I 1979 flyttet han til Los Angeles og begynte å jobbe på The Comedy Store, hvor han ble lagt merke til av komikeren Rodney Dangerfield. Dangerfield likte Carreys show så mye at han ansatte han til å være med ham på turné for å ha oppvarmingsnummeret.
Carrey begynte å jobbe i fjernsynet fra tid til annen, og hadde små roller i film. Dette ledet til et vennskap med Damon Wayans. Da Wayans bror Keenen skulle sette opp et komishow for Fox med navnet "In Living Color" ble Carrey ansatt som skuespiller. Carreys uvanlige roller og opptreden på TV tiltrakk seg USAs oppmerksomhet.
Filmkarriere.
Jim Carreys suksess i "In Living Color" ledet til en hovedrolle i komedien "Ace Ventura, Pet Detective", som hadde premiere kun få måneder før "In Living Color" sluttet. Filmen fikk lunken mottagelse og
ga han en nominasjon i Golden Raspberry Awards i 1994 for Verste nykommer. Uansett, filmen ble en kommersiell suksess, som også to andre lanseringer samme år; "Masken" og "Dum og dummere".
Året etter spilte Carrey «Gåten» i "Batman Forever" og gjentok sin rolle som «Ace Ventura» i "Ace Ventura - naturen kaller". Begge filmene ble suksessfulle og gav Carrey en multimillioninntekt.
Carrey skapte overskrifter da det ble kjent at han for sin neste film, "The Cable Guy", skulle bli betalt 20 millioner USD, som var rekord for en komiskuespiller på den tiden. Oppmerksomheten rettet mot honoraret hans samt et par negative kritikker og rollens mørke sinn, i kontrast med hans tidligere opptredener, førte til at filmen ikke ble noen suksess. Jim Carrey kom raskt tilbake med den suksessfulle "Lystløgneren", hvor han kom tilbake til den rollen som var blitt varemerket hans.
Til tross for disse suksessene i komedier, tok Carrey en sjanse på å spille hovedrollen i "The Truman Show" (1998), som mange spådde ville ville lede til hans første Oscar-nominasjon. Dette skjedde ikke og han stilte opp på Oscar-utdelingen og sa “Det er en ære å bli nominert... å, nei.”
I 1999 kjempet Carrey hardt og vant rollen som komikeren Andy Kaufman i "Man on the Moon". Flere skuespillere, inkludert Edward Norton var interessert i rollen, men Carreys audition, som inkluderte Kaufmans bongo-tromme-show, hjalp han å vinne rollen. Tilfeldigvis er Carrey født på dagen 13 år etter Kaufman.
Carrey har fortsatt å spille i suksessfulle komedier så vel som flere dramaroller. Hans rolle i "Evig solskinn i et plettfritt sinn" (2004) har gitt ham gode kritikker, som igjen feilslått spådde ham hans første Oscar-nominasjon
Priser.
Carrey har fått to Golden Satellite Award-nominasjoner og seks Golden Globe Award-nominasjoner, hvorav han har vunnet to av dem. Han har vært mest suksessfull med MTV Movie Award, med over 20 nominasjoner og priser. Noen av disse delt, blant annet prisen for Beste kyss i 1995, som han delte med Lauren Holly. Han har også vært nominert tre ganger for Saturn Award.
Eksterne lenker.
Carrey, Jim


Magnoliaplanter.
Magnoliaplanter er en av de større gruppene som blomsterplantene kan inndeles i.
De utgjør dessuten en nokså tidlig gren i de dekkfrøede plantenes stamtre.
De har derfor vært av spesiell interesse for botanikere fordi de i en del egenskaper, for eksempel i blomstens bygning, som ligner på den siste felles stamarten for alle dekkfrøede planter.
Magnoliaplantenes kan videre inndeles i fire større grupper: Canellales, Laurales (med blant annet laurbærfamilien), Magnoliales (med blant annet magnoliafamilien og muskatnøttfamilien) og Piperales (med blant annet holurtfamilien og pepperfamilien).
Av disse er Canellales og Piperales hverandres søstergrupper.
Det samme gjelder for Laurales og Magnoliales.
"For en oversikt over magnoliaplantenes taksonomiske plassering, se: karplanter."


Canellales.
Canellales er en delgruppe av de dekkfrøede plantene, og én av de fire ordenene av magnoliaplanter "(Magnoliidae)". Ordenen har to kjente familier, med 136 kjente arter. De fleste artene er dvergbusker eller trær, noen er epifytter.
Artene innenfor familien Canellaceae er utbredt i tropisk Amerika og Afrika, mens Winteraceae inngår i Antarktisk flora på den sørlige halvkule. De fylogenetiske forholdene i og rundt gruppen er ikke helt entydige. Fram til 1999 ble de to familiene i ordenen ikke ansett å stå hverandre spesielt nære, og "Canellaceae" ble antatt å være beslektet med familien Myristicaceae. Men nyere studier har ført til at begge familiene nå anses å tilhøre en felles gruppe "Canellales".


Kristian Gundersen (1907–1977).
Kristian Gundersen (født 1907, død 1977) var en norsk politiker og ordfører i Hamar fra 1967 til 1975 for Arbeiderpartiet. Han var medlem av bystyret fra 1952, og varaordfører fra 1962 til han selv ble ordfører.
Han var også formann i Hamar Handel og Kontor og styremedlem i Hamar Kooperative Selskap.
Gundersen, Kristian


While My Guitar Gently Weeps.
«While My Guitar Gently Weeps» er en The Beatles-sang fra dobbeltalbumet "The Beatles (White Album)", utgitt 1968. Sangen ble skrevet av George Harrison, som opprinnelig komponerte den på akustisk gitar og en mellotron; en tidlig versjon kan høres på "Anthology 3", en samling av spesielle Beatles-sanger. Eric Clapton spilte elektrisk førstegitar på albumversjon av sangen med en Gibson Les Paul.
Komposisjon og innspilling.
I følge Harrison kom inspirasjonen til «While My Guitar Gently Weeps» etter at han leste den kinesiske boken "I Ching" som, slik han sa, «syntes for meg å være basert på et østlig konsept at alle ting er relativt til alt annet, i motsetningen til det vestlige synet at tingene er bare tilfeldige.»
Harrison tok med seg denne tanken til sine foreldres hjem i Nord-England og bestemte seg for å skrive en sang basert på de første ordene han så når han åpnet en tilfeldig bok. De første ordene var «gently weeps», og med disse begynte han å skrive sangen. Den endelige utgaven var naturligvis ikke endelig, som Harrison sa, «noen av ordene ble endret før jeg til slutt spilte den inn».
Sangen ble møtt med liten til ingen interesse fra de andre Beatles-medlemmene. Nedslått, men ikke utslått inviterte Harrison sin kompis Eric Clapton til å delta på en innspillingsdag. Clapton var tvilende, «ingen (utenforstående) spiller noen gang på en Beatles-plate!», men Harrison overbeviste ham om det motsatte. Å ha Clapton med betydde to ting for Harrison; et øyeblikks pause fra de indre slitasjene i bandet, og en sjanse for ham å fri seg fra å spille førstegitar og heller konsentrere seg om vokal og rytmegitar.
Sangen har senere også blitt spilt av Clapton, Jeff Healey, Peter Frampton og Spinshank.
Det har vært diskutert om det virkelig er Clapton som står bak den berømte soloen i «While My Guitar Gently Weeps». Noen rykter vil ha til at soloen ble tatt opp på nytt og at det ikke var Claptons versjon som kom med på albumet. Harrison selv har lagt disse ryktene døde: «Så Eric spilte den, og jeg synes den var skikkelig bra. Da vi hørte på lydbåndene etterpå sa han, ‘Ah, det er et problem, soloen er ikke ‘Beatley’ nok!’ Så vi kjørte den gjennom ADT-en for ‘wobble’ den opp litt...»


VM i alpint 1931.
VM i alpint 1931 ble arrangert i Mürren (Sveits).


Sosialdemokrati.
Sosialdemokrati eller revisjonisme er en ideologisk retning innenfor den sosialistiske tradisjon som bryter med tankene til Karl Marx om revolusjon og proletariatets diktatur. Den første som lanserte disse tankene var Eduard Bernstein, som mente at sosialismen kunne innføres på fredelig vis og i en gradvis prosess i land med noenlunde demokratisk styresett.
Sentralt i sosialdemokratenes samfunnsmodell står blandingsøkonomi, økonomisk utjevning og en aktiv velferdsstat. De sosialdemokratiske partiene står sterkt i de skandinaviske land, og disse partiene går både inn for samarbeid med private kapitalinteresser og en omfattende utbygging av sosiale velferdsordninger og offentlig sektor.
Historisk har begrepet skiftet innhold. Tidligere har dette begrepet hatt et langt bredere innhold, og også inkludert kommunister, blant andre Lenin kalte seg også sosialdemokrat før første verdenskrig. Marx og Engels vegret seg mot begrepet, da de mente det var upassende for en bevegelse som hadde et klasseløst samfunn som mål. De mente at demokrati er en form for diktatur som forutsetter samfunnsklasser. Engels uttalte på slutten av sitt liv at begrepet fikk «passere» siden den sosialdemokratiske bevegelsen på den tid var kommunistisk.
I Norge er det først og fremst Arbeiderpartiet som er sosialdemokratisk.


Stallhunder.
Stallhunder var en type brukshunder som ble mye benyttet i Europa før andre verdenskrig. De var gjerne mellomstore hunderaser, som pinschere og schnauzere.
Stallhundens primæroppgave var å vokte eiendommen, sekundært å drepe skadedyr som mus og rotter. Betegnelsen stallhund fikk den fordi disse hundene ofte overnattet i stallen sammen med hestene. Stallhunder var også ofte å se løpende langs med vogna (hest og vogn) når bonden skulle på markedet med sine produkter. I noen grad ble også stallhunder benyttet som trekkhunder, men dette gjaldt som regel større hunderraser. Slike hunder ble også kalt vognhunder. Vel framme på markedet voktet stallhunden gjerne salgsboden om bonden måtte et ærend. Stallhunder har derfor den dag i dag ofte gode egenskaper som vakthunder. I noen grad ble stallhunden også benyttet som jakthund og familiehund.
Med unntak av de store rasene dobermann, riesenschnauzer og russisk sort terrier var stallhunder tradisjonelt pinschere og schnauzere i det kontinentale Europa, mens de i Storbritannia og Irland helst var av typen terrier.


VM i alpint 1932.
VM i alpint 1932 ble arrangert i Cortina d'Ampezzo (Italia).


VM i alpint 1934.
VM i alpint 1934 ble arrangert i St. Moritz (Sveits).


VM i alpint 1933.
VM i alpint 1933 ble arrangert i Innsbruck (Østerrike).


VM i alpint 1935.
VM i alpint 1935 ble arrangert i Mürren (Sveits).


VM i alpint 1936.
VM i alpint 1936 ble arrangert i Innsbruck (Østerrike).


VM i alpint 1937.
VM i alpint 1937 ble arrangert i Chamonix (Frankrike).


VM i alpint 1938.
VM i alpint 1938 ble arrangert i Engelberg (Sveits).


Parlamentarisk suverenitet.
Parlamentarisk suverenitet er en forfatningsmodell i stater basert på Westminster-systemet som sier at parlamentet har absolutt suverenitet. Dette innebærer at den lovgivende myndigheten står høyere enn den utøvende myndigheten (regjeringen, monarken eller presidenten) og den dømmende myndigheten (domstolene). Denne modellen går derfor på tvers av maktfordelingsprinsippet.
Det typiske eksempel på en stat basert på parlamentarisk suverenitet er Storbritannia.


VM i alpint 1939.
VM i alpint 1939 ble arrangert i Zakopane (Polen).


Gisken Wildenvey.
Gisken Wildenvey (født Jonette Pauline Andreassen den 23. mars 1892 på Austvågøy i Vågan kommune, død 1985) var en norsk forfatter. Hun oppga selv 1895 som sitt fødselsår, men var sannsynligvis to år eldre, ifølge Tom Lotheringtons biografi om Herman Wildenvey.
Hun var datter av gårdbruker Anton Lauritz Andreassen og Inger Martha Jentoft Petersen.
Sju år gammel ble hun satt bort til pleieforeldre på Fiskenes i Andøy. Hun brukte også mellomnavnet Kramer, som hun tok etter morens nye mann. Navnet Gisken hadde hun fått av Herman.
Hun giftet seg 4. februar 1912 med Herman Wildenvey, og levde sammen med ham. Fra 1927 bodde de i Hergisheim i Stavern.
Hun debuterte med boken "Bedaarere" i 1925. Hun er mest kjent for de fire dels selvbiografiske bøkene om "Andrine". Hun mottok Gyldendals legat i 1965. I erindringsboken "Kjærlighet varer lengst" (1975) skildrer hun samlivet med Herman.
Gisken Wildenvey er begravet i Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.


Alpine grener under Vinter-OL 1948.
Under Vinter-OL 1948 i St. Moritz ble det arrangert fire konkurranser i alpint. De tre beste utøverne i hver øvelse mottok i tillegg til OL-medaljer, også verdensmesterskapsmedaljer.


Timaru.
Timaru er et territorialdistriktsstyre med rundt 30 000 innbyggere i og rundt den tidligere byen Timaru City i det sørlige Canterbury, New Zealand. Området ligger ved kysten av Stillehavet 160 km sør for Christchurch og 200 km nord for Dunedin. Distriktet er fullt av åser som ble skapt av lavastrømmer fra den utdødde vulkanen Mt. Horrible som hadde utbrudd for flere tusen år siden. Det finnes derfor ingen gater i Timaru som er flate.
Det populære strandområdet Caroline Bay ligger nord for stedets store havneområde. Den nordlige industrielle forstaden Washdyke ligger ved hovedveien sør over, State Highway 8, som er hovedruten til Mackenzie Basin-området.
Timarukrateret på planeten Mars er oppkalt etter byen.
Timaru med utsikt over Caroline Bay
Navnet «Timaru» kommer fra Maori "Te Maru" og betyr «et beskyttet oppholdssted». Maori kanoer brukte stedet som et hvilested på den lange ferden opp og ned den østlige kystlinjen. I 1838 ble området bosatt av europeere som en hvalstasjon. Få mennesker bodde her før 1859 da skipet «Strathallan» ankom fra England med 120 immigranter. Disse menneskene opprettet to byer, Government Town og Rhodestown, som ble slått sammen i 1868.
I 1877 ble arbeidet med å anlegge en havn påbegynt. Denne førte etter hvert til at sand som ble vasket nedover kysten samlet seg på nordsiden av denne. Dette var begynnelsen på strandområdet som i dag er kjent som Caroline Bay som fremdels vokser.


Podenco ibicenco.
Podenco ibicenco er en hunderase som i Norge også er kjent som ibizahund, mens den ellers i Europa også kjent som mallocahund og menorcahund. Tidligere har den også gått under navnet fransk mynde. Som sådan anerkjennes rasen internasjonalt av FCI som en primitiv spisshund i gruppe 5 seksjon 7.
Opprinnelse og alder.
Kyonologer har lenge hevdet at denne hunden nedstammer fra faraohund, og man har derfor regnet den som en slags urhund med røtter langt tilbake i tid (noen har hevdet opp mot 5 000 år). Fllere nyere studier viser imidlertid at så ikke er tilfellet, blant annet en gjort av den svenske forskeren Peter Savolainen. Han mener å kunne bevise at faraohunden ikke er mer enn ca. 150-200 år i sin nåværende form, gjennom sin kartlegging av hundens mtDNA. Dette støttes av en studie publisert i "Science" den 21. mai 2004. Den viser at podenco ibicenco er hund som har betydelig felles gener med typiske molossere og gjeterhunder, mens slektskapet til ulv er nærmest fraværende. Faraohund, på sin side, viser et fjærnt slektskap til ulv og spor av molosserlinjer, men bare et ubetydelig innslag av gjeterhundgener (Heidi G. Parker m.fl.). Man kan derfor konkludere med at podenco ibicenco og faraohund ikke er nære slektninger, slik mange har antatt. Også slektskapet til mynder er fjernt, spesielt til de antatt eldste myndene.
Rasen var vanlig i Spania og Frankrike på 1800-tallet, og da spesielt i Languedoc, Roussillon og i Provence, der de skattet den som jakthund. Omkring 1880 ble det imidlertid forbudt å jakte hare med hetsende hunder i Frankrike, noe som gjorde denne hunden til en sjeldenhet i dette landet for ettertiden.
Til Norge kom denne hunden først i 1984, da "Eli Marie Klepp" importerte ei tispe i fra Sverige. Den het "Sinsline Deby-to-Rosenhill" (1984–1993) og ble mor til 12 valper. Podencoklubben ble stiftet i 1990 og organiserer størstedelen av disse hundene i Norge.
Utseende, anatomi og fysikk.
Podenco ibicenco har en morfologi og anatomi som ligner myndenes, men den har stående spisse ører. Den har en noe langstrakt og svært muskuløs kropp med rene linjer og lange flate og tørre muskler. Hodet er langstrakt og skallen smal og flat. Ørene er middels store og ofte svært bevegelige, noe som ellers bare er vanlig blant pariahhunder og ville canider. Rasen har lange, slanke ben og kompakte labber, som alltid har hvite klør. Halen er høyt ansatt, lang og bæres sabelformet.
Podenco ibicenco kommer i to ulike pelsvarianter, korthåret, strihåret/langhåret. Den korthårede varianten skal ha slette, glatte og litt stive dekkhår, mens den strihårede varianten skal ha harde, strie og noe tettere dekkhår (som er noe mykere enn hos den korthårede), og som også er noe lengre. Det er dessuten ønskelig med skjegg på den strihårede varianten. Fargen kan være en kombinasjon av hvit og rød (mest ønskelig), ensfarget hvit eller ensfarget rød. Fawn er ikke tillatt på den korthårede varianten.
Normalt blir hannhunder ca. 66-72 cm i skulderhøyde og har en vekt på ca. 23 kg som voksen, mens tispene blir omkring 60-67 cm høye og vil veie ca. 19 kg.
Bruksområde.
I Norge er dette først og fremst en familiehund og utstillingshund, men den har også en rekke kvaliteter som jakthund. Podecoene jakter aktivt med både syn, hørsel og luktesans. Selv om den opprinnelige jaktformen er hetsjakt, er denne hunden også egnet til andre jaktformer. Den har i så måte glimrende egenskaper som sporhund.
Lynne og væremåte.
Podenco ibicenco er litt primitiv sammenlignet med vanlige hunder, så den passer nok best for folk som har litt erfaring fra før. Man må regne med at den er litt skeptisk og sky overfor fremmede, men den er normalt aldri aggressiv. Overfor medlemmene i familien er den gjerne godheten selv, trofast, lydig, leken og tolerant – den perfekte familiehund for mange. Den er imidlertid også gjerne egenrådig og rett rådsnar om den må, og den trives slett ikke alene. Den regnes som flink med egne barn.
Annet.
Podenco ibicenco er en sunn rase med få helsemessige problemer.


Sveriges Television.
Sveriges Television (SVT) er et svensk statlig fjernsynsselskap. Virksomheten finansieres gjennom en obligatorisk fjernsynsavgift. SVT er organisert som et aksjeselskap som eies av en stiftelse med elleve medlemmer utnevnt av regjeringen.
SVT tilsvarer Norges NRK og Danmarks Danmarks Radio.
Kanaler.
SVTs hjemmeside, svt.se, tilbyr seerne ytterligere service utover tv-programmene og bruker ofte nevnes som en egen kanal.
Programmer.
SVT produserer et vidt spekter av programmer.
Nyheter og samfunn.
Nyheter står for en stor del av SVTs tilbud. Det første nyhetsprogrammet "Aktuellt" startet i 1958. "Rapport" kom i gang i 1969. I 1972 ble "Aktuellt" og "Rapport" to helt skilte nyhetsorganisasjoner uten samarbeid. På 1990-tallet ble sendingene utvidet, samtidig som begge organisasjonene begynte å samarbeide noe. I 2000 ble "Rapport" og "Aktuellt" slått sammen med nystartete SVT 24 og ble én nyhetsorganisasjon. De viktigste sendingene på kvelden er Rapport18 (klokken 18.00), Rapport 19.30 og Aktuellt21 (klokken 21.00). Rapport sender kortere nyheter døgnet rundt i de ulike SVT-kanalene. Siden januar 2007 sender Rapport også en spesialsending kl 21.30 i SVT 24.
Den 19. november 2007 begynte SVT å sende «Nya Aktuellt», som innebærer at seerne kan følge med redaksjonen på internett, gjennom Öppen Redaktion, programmet fikk et nytt studio og at Jarl Alfredius og Anna Hedenmo ble de to hovedprogramlederne. Programmet går nå bare kl 21 hver søndag til fredag. På lørdager vises Rapport istedet.
Play Rapport.
Play Rapport er Sveriges Televisions nyhetskanal på nettet. Den startet i april 2008. Hovedprogramlederen er Claes Elfsberg. Kanalen kan enten ses «passivt», med innslagene i den rekkefølgen redaksjonen har valgt, eller «aktivt», gjennom at man klikker på det innslaget som interesserer mest.
Samfunnsredaksjonen står også bak satsinger som Faktum, Toppkandidaterna og Agenda.
Drama.
SVT produserer dramaserier innen flere ulike sjangrer og formater, for eksempel lang- og miniserier. Her hører også såpeoperaer til, som "Varuhuset", "Rederiet" og "Andra avenyn".


SVT 24.
SVT 24 (tidligere bare "24") er en svensk fjernsynskanal eid og drevet av Sveriges Television. Kanalen ble lansert 15. mars 1999 som en ren nyhetskanal, men har etter hvert som årene har gått har kanalen fått en bredere profil.
1999-2003: SVT 24.
15. mars 1999 klokken 13.15 startet SVT 24 sine sendinger gjennom en samsending mellom SVT 24 og SVT2. Den første sendingen ble ledet av Olof Engvall og bestod av en nyhetsoppdatering. Deretter ble kanalen innviet med at Sam Nilsson klipte et band. Også redaktsjonssjef Lena Lundkvist medvirket. Navnet var en direkte kopi av BBC som flere år tidligere hadde valgt å kalle sin nyhetskanal BBC News 24. Kanalen ble også inspirert av CNN som i slutten på 1970-tallet startet verdens første døgnet rundt-sendende nyhetskanal.
2003-2005: 24.
24. februar 2003 ble det lansert en ny kanal som en fortsettelse av SVT 24, men med nytt navn, 24. Da fikk kanalen en bredere programprofil, som inkluderte blant annet sportssendinger.
2005-: SVT 24.
I 2005 endret man navnet tilbake til SVT 24. Etterhvert fikk kanalen en enda bredere programprofil, kanalen kunne etterhvert kalles SVTs "tredje kanal".


Sveriges Radio.
Sveriges Radio (SR) er et svensk statlig kringkastingsselskap som sender reklamefri radio. SR sender 4 riksdekkende og 26 lokale radiokanaler i FM-format; utenlandsprogrammer i AM-format; digitalradio i DAB-format; og internett-radio i Real Audio-, Windows Media- og MP3-format.
SR ble grunnlagt i 1925 under navnet Radiotjänst. Selskapet hadde tidligere også ansvar for fjernsynssendinger, men dette ansvaret ble senere overtatt av Sveriges Television.


Kerstin Lorenz.
Kerstin Lorenz (født 14. juli 1962, død 7. september 2005) var en tysk politiker (Republikanerne og senere NPD).
Hun ble medlem av Republikanerne i 1994 og var først pressetalskvinne i lokallaget i Weißeritzkreis. Fra 1998 til 2002 var hun medlem av partiets sentralstyre. Hun ble viseformann i Sachsen og i mars 2000 ble hun valgt til formann for Republikanerne i Sachsen.
Mot sentralstyrets vilje avlyste hun Republikanernes deltagelse i delstatsvalget i Sachsen i 2004 og oppfordret folk til å stemme NPD. Republikanerne innledet en eksklusjonssak mot henne, men hun kom den i forkjøpet ved å melde seg ut. En dag før delstatsvalget meldte hun seg inn i NPD. Partiet oppnådde 9,2 % av stemmene og fikk 12 mandater i Sachsens parlament, landdagen. At partiet slapp å konkurrere med Republikanerne bidro trolig avgjørende til det gode resultatet for NPD. Deretter arbeidet Lorenz som medarbeider for NPDs fraksjon i den saksiske landdagen.
Hun stilte til valg som direktekandidat for NPD ved valget til den tyske Forbundsdagen i 2005 (valgkrets 160 Dresden I). Men 5. september samme år fikk hun hjerneslag og falt i koma. Hjernedøden inntrådte dagen etter, og hun ble erklært død 7. september. Hennes død har medført at det må gjennomføres et ekstravalg i hennes valgkrets, som omfatter ca. mennesker. Dette vil kunne påvirke det endelige resultatet av det tyske riksvalget.
Kerstin Lorenz etterlater seg en ektemann og to barn.


Utenrikstjenesten.
Utenrikstjenesten er den norske etaten utenfor landet som er underlagt Utenriksdepartementet. Utenrikstjenestens hovedoppgave er å ivareta og fremme norske interesser i forholdet til utlandet, herunder både norske særinteresser og interesser Norge har felles med andre land. Utenrikstjenesten skal yte nordmenn råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner. I tillegg gir utenrikstjenesten bistand til norske borgere i utlandet, herunder bistand i forbindelse med straffeforfølging, ulykker, sykdom og dødsfall. I 2011 hadde Utenrikstjenesten 686 ansatte.
Utenriksstasjoner.
Utenriksstasjoner kan enten være diplomatiske eller konsulære stasjoner. Diplomatiske stasjoner omfatter ambassader og delegasjoner.
Ambassader.
Ambassadene har normalt sitt sete i vertslandets hovedstad. Kontakt mellom den norske regjeringen og en fremmed regjering formidles gjennom den norske ambassaden på stedet eller gjennom vedkommende lands ambassade i Norge.
Delegasjoner.
Delegasjoner er utenriksstasjoner tilknyttet en internasjonal organisasjon. Delegasjonene har til oppgave å fremføre norske forslag, argumentere for norske synspunkter og innberette til norske myndigheter både om organisasjonenes virke, holdninger og beslutninger og om andre medlemslands syn.
Norge har 8 delegasjoner: til FNs kontorer i New York, Genève og Wien, til OECD i Paris, NATO og EU i Brussel, Europarådet i Strasbourg, WTO i Genève og OSSE i Wien.
Konsulater.
Den andre hovedgruppe utenriksstasjoner er konsulater som alt etter stasjonens viktighet kan være generalkonsulater, konsulater eller visekonsulater. Konsulatenes arbeidsoppgaver ligger på det praktiske, ikke-politiske plan med assistanse til norsk næringsliv og skipsfart, til norske borgere og med opplysningsvirksomhet om Norge og norske forhold. Disse konsulære gjøremål ivaretas også av ambassadene i tillegg til de diplomatiske oppgaver.
Norge har i dag 9 fagkonsulater. Disse ledes av og har vanligvis også øvrig personale utsendt fra Norge. I tillegg er det nesten 400 valgkonsulater. Et valgkonsulat (honorært konsulat) ledes i de aller fleste tilfelle av framstående borgere bosatt på vedkommende sted. En valgkonsul arbeider uten lønn, men mottar i enkelte tilfeller et mindre kontorbidrag. Valgkonsulatenes arbeidsfelt er i praksis mer begrenset enn fagkonsulatenes.


Rudolf Scharping.
Rudolf Scharping (født 2. desember 1947 i Niederelbert, Westerwald) er en tysk politiker (SPD).
Scharping var fra 1991 til 1994 ministerpresident i Rheinland-Pfalz og fra 1998 til 2002 forsvarsminister i den føderale regjeringen. Mellom 1993 og 1995 var han formann for SPD og partiets kanslerkandidat ved valget i 1994. Siden 2005 er han aktiv som president for den tyske syklistforeningen.
Etter Abitur forpliktet Scharping seg til toårig verneplikt, men ble dimittert etter bare et halvt år på grunn av dårlig syn. Deretter studerte han statsvitenskap, sosiologi og jus ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn og avla 1974 sin magistereksamen i statsvitenskap.
Rudolf Scharping er gift i annet ekteskap med grevinne Kristina Pilati von Thassul zu Daxberg-Borggreve, født Paul, datteren av den tidligere ministerpresidenten i Thüringen, Rudolf Paul.
Med sin første kone Jutta Scharping, født Krause, fikk han tre døtre: Susanne (født 1974), Christine (født 1976) og Julia (født 1982).


Ç.
Ç (C med cedille) brukes i spansk, fransk og portugisisk, men anses ikke for å være en egen bokstav i disse språkene. Ç benyttes vanligvis til å angi at "c"-en skal uttales som /s/, foran "a", "o" eller "u", hvor den ellers skulle uttales som /k/. "Ç" ansees ikke for å være en egen bokstav, men alfabetiseres som "c".
På tyrkisk, og andre tyrkiske språk som har innført det tyrkiske alfabetet, brukes "ç" for å representere lyden /tʃ/, i motsetning til "c" som representerer lyden /dʒ /. På disse språkene ansees "ç" for å være en egen bokstav, og alfabetiseres mellom "c" og "d".
C 07


Cedille.
En cedille (¸) er et diakritisk tegn som ser ut som en «krok» lagt til under visse konsonanter som et diakritisk merke for å modifisere bokstavens uttale. Halen er bunnen av en halv minikursiv-"z" eller Ezh. Navnet «cedille» er det gamle spanske navnet for bokstaven Z, "ceda".
Cedillen kan anvendes på forskjellige bokstaver og angiver at bokstaven skal uttales annerledes enn normalt. Cedillen forekommer hyppigst under bokstaven "c", og benyttes i spansk (før 20. århundre), fransk og portugisisk for å vise at "c"-en skal uttales som /s/, foran "a", "o" eller "u", hvor den ellers skulle uttales som /k/.
På tyrkisk markerer cedillen at bokstaven representerer en annen lyd enn den vanlige formen. Bokstaven "ş" representerer lyden [ʃ], mens "s" står for en vanlig [s]. Tilsvarende, mens bokstaven "c" på tyrkisk representerer lyden [d͡z], skal "ç" uttales [t͡ʃ].
Koding.
ISO-8859-1-bokstavkodingen inkluderer bokstavene "Ç", "ç". Mange flere bokstaver er tilgjengelige i Unicode.
I HTML kan "Ç" frembringes med kodene &amp;Ccedil; og &amp;ccedil; for henholdsvis stor og liten bokstav, og som kombinasjoner med å holde nede Alt-tasten mens man taster koden, får man dem frem med Alt-0199 og Alt-0231.
En cedille uten tilknytning til noen bokstav, «¸», får man fram med &amp;cedil; eller Alt-0184.


You Know My Name (Look Up the Number).
«You Know My Name (Look Up the Number)» er en sang av The Beatles. Den er skrevet John Lennon og Paul McCartney.
Sangen ble utgitt som B-side på singelen Let It Be som kom ut 6. mars 1970. Selv om dette ble den siste singelen fra The Beatles, kan sangens røtter spores tilbake til den tiden da gruppen nettopp hadde utgitt "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". En utvidet utgave av sangen finnes på albumet "The Beatles Anthology 2".
Den ble spilt inn i fem omganger uten vokal i mai og juni 1967. I april 1969 la Lennon og McCartney på vokal-sporene og la til diverse lydeffekter. Lennon fikk ideen til sangen etter å ha sett en telefonbok på McCartneys piano. Sangen er i slags komisk varieté-stil og er kanskje den aller tåpeligste sangen som The Beatles satte sin signatur på. Mal Evans bidro med bakgrunnsstemmer.


Martha My Dear.
«Martha My Dear» er en sang av The Beatles, utgitt på "The Beatles (White Album)" fra 1968. Den er skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis McCartney. Sangen ble spilt inn 4. og 5. oktober 1968
Sangen har et barokk-inspirert piano som høres gjennom hele sangen sammen med et messingorkester. «Martha My Dear» er en typisk sang for The Beatles fra denne perioden, modulert musikk, jevn og glatt gjennom anslagene.


Erling Audensen.
Erling Audensen (født 1894, død 1978) var en norsk politiker. Han ble valgt inn i Hamar bystyre i 1927 for Arbeiderpartiet. Han ble ordfører i 1946, da Kristian Bakken trakk seg, og var det i 21 år, fram til 1967.
Et av høydepunktene var under Hamars kombinerte 100 og 900 års jubileum 13. mai 1949, da nærmere 30 000 samlet seg på Stortorget. Kongen og statsministeren var blant talerne.
Han jobbet i NSB fra 1911 til 1961. Da han gikk av med pensjon var han blitt trafikkinspektør.
Audensen ble arrestert av de tyske okupasjonsstyrkene 23. desember 1943 for illegalt arbeid. Han ble overført til Tyskland sommeren 1944 der han satt i arbeidsleir ut krigen.


Kristian Bakken.
Kristian Bakken (født 1888 i Vang, død 1954) var en norsk politiker. I 1911 var han med på å starte det første sosialistiske ungdomslaget i Hedmark. Han ble valgt inn i Hamar bystyre i 1917, og var viseordfører i 1932–33. I 1935 ble han ordfører.
Under krigen deltok han i motstandsarbeidet, og i januar 1944 ble han arrestert på jobb. Først var han fengslet to uker i Hamar kretsfengsel, hvor han ble torturert, før han ble sendt først til Grini, deretter Sachsenhausen. Han kom tilbake da krigen var ferdig, og gjenopptok jobben som ordfører. Han ble gjenvalgt i valget 1945, men sa fra seg vervet året etter.


Jan Švankmajer.
Den tsjekkiske animatøren Jan Švankmajer i 2009
Jan Švankmajer (født 4. september 1934 i Praha i Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk filmregissør og animatør. Som grensesprengende filmskaper, teaterinstruktør og skulptør lager Švankmajer filmer der han kombinerer realfilm med figurteater og dokke- og plastilinaanimasjon i stop-motion-teknikk. Filmene er preget av leken surrealisme, satire og humor. De har inspirert en rekke senere animatører, som f.eks. Tim Burton, Terry Gilliam og spesielt Quay-brødrene.


Skrukketroll.
Skrukketroll (Oniscidea), også kalt kaffebiller (dette uttrykket brukes også om løpebiller), munkelus og tussalus eller tusseluss (på vestlandet), flasketroll (på sørlandet), er små krepsdyr som lever på land, og er en delgruppe av tanglus,
Skrukketrollene utgjør en stor gruppe på omtrent 3 800 arter. Enkelte arter finnes bare i fjæra, men noen lever helt på land slik som de to vanlige kjellerskrukketroll og murskrukketroll.
Utseende.
De kan av utseende og levevis minne litt om insekter, men de er ikke det, insekter har bare tre par bein. Skrukketroll har syv par ben, hvor alle bein er like store. De norske artene kan bli opp til to centimeter lange.
Kroppen har en typisk avlang rund form og kan minne om et skjold. Fargen er gjerne blågrå eller brungrå.
Den er flattrykt og bena er plassert godt ut på sidene. Kroppen består av tre kroppssegment, hodet forkroppen (pereion) med 7 ledd og bakkroppen (pleon) med 6 ledd. Bakkroppen avsluttes av en plateformet hale (telson).
Skrukketroll har to par antenner. Hos de landlevende artene er det andre anntenneparet redusert og det ser ut til at de bare har ett par antenner. Antennene består av sju ledd totalt. De to ytterste er tynnere enn de innenfor og kalles flagella. Leddet helt nært hodet er svært lite.
Hodet er vanligvis ovalt og bredere enn det er langt. På hver side av hodet sitter flere småøyne (ommatider) i en gruppe. Antall øyne varierer mellom de enkelte artene. Bakre del av hodet dekkes ofte av ryggplaten på det første forkroppsleddet.
Gangbein finnes på forkroppen, med sju par. Bakkroppens bein er ikke gangbein. Landlevende skrukketroll har en væskefylt rugepung (marsupium) på buksiden av forkroppen. Rugepungen er dannet av noen utvekster på beina. Beina til krepsdyr er todelt, og innergrenene på forkroppens bein er plateformet og innovervedte og danner denne rugepungen. Her lever ungene de første ukene etter fødselen og er beskyttet mot å tørke ut den første tiden.
På undersiden av bakkroppen finnes gjellene. Noen hudutvekster på bakroppbeins hofteledd fungerer som gjeller. Disse ligger godt beskyttet tett innunder buksiden av bakkroppen. De ligger beskyttet i et gjellekammer dannet av bakkroppsbenas innergrener. Hos landlevende arter er bakkroppsbenas yttergrener plateformete og bøyd opp under buken og beskytter gjellekammeret mot for hurtig uttørking. Mange av de landlevende artene puster med gjeller og kan ikke ta opp oksygen direkte fra luft, men bare fra vann. Derfor må vannet i gjellekammeret skiftes når oksygenet er brukt opp. Vann som er fordampet må etterfylles.
Levevis.
Skrukketroll tilhører leddyrene. Kroppen består av flere ledd. Hvert ledd har hudplater av kitin, og det er disse som holder dyret sammen, omtrent som en soldats rustning. Hudplatene utgjør et ytre skjelett eller et hudskjelett. Skrukketroll må gjennom flere hudskift før de kommer til det siste voksne stadiet (imago). De vokser ved å skifte hud.
Skrukketroll har indre befruktning, og spermiene overføres gjennom parring mellom to dyr. De befruktede eggene oppbevares i et rugekammer under i hunnen. I dette rugekammeret klekkes eggene og larven gjennomgår noen hudskift. De landlevende skrukketrollene føder levende unger. Like etter fødselen har skrukketrollet bare seks benpar, det syvende benparet får de etter første hudskifte, omtrent 24 timer etter at de ble født.
Utviklingen frem til kjønnsmodent individ går via flere hudskift. For skrukketroll tar utviklingen et års tid, men dette avhenger av levested og temperatur. Noen kan rekke flere generasjoner i året. Levetiden er maksimalt fire år, men vanligvis noe kortere.
Selv etter at de er blitt kjønnsmodne fortsetter de å skifte hud og vokse. Derfor finnes det noen større og noen mindre dyr i en koloni.
Det finnes arter som lever på tørre steder som i ørkenen. Men de fleste arter skrukketroll oppholder seg på mørke, fuktige steder. Ofte kommer de til syne hvis man snur på stener. De kan oppholde seg inni fuktige kjellere. Noen få arter kan gjøre skade på dyrkede planter.
Systematisk inndeling.
I Norge finnes det rundt 20 arter.
En annen underorden Flabellifera er søstergruppe til skrukketroll (Oniscidea), de lever i havet (saltvann) og kan bli opptil 45 cm.


Shetland sheepdog.
Shetland sheepdog, eller sheltie som de fleste kaller den, er en liten gjeterhundrase som kommer fra Shetlandsøyene. Den ble anerkjent av The Kennel Club i 1914. Rasen har blitt populær i Norge og er vanlig å se på hundeutstillinger.
Opprinnelse og alder.
Shetland sheepdog nedstammer fra spisshunder som kom med de første innvandrerne til Shetlandsøyene, trolig fra Vestlandet i Norge. På 1400-tallet kom islandske fiskere til Shetlandsøyene og brakte med seg egne hunder av spisshundtypen. Disse rasene, kombinert med skotske fårehunder, ga trolig opphav til den spesielle gjeterhundrasen som ble kalt «toonie dog». Etter hvert ble det krysset inn småvokste eksemplarer av langhåret collie, og etter årevis med avl, ble sheltien slik vi kjenner den i dag.
Utseende, anatomi og fysikk.
Shetland sheepdog er liten hunderase. Den ideale mankehøyden for tisper er 35,5 cm (+/- 2,5 cm) og 37 cm (+/- 2,5 cm) for hannhunder. Vekten ligger på ca. 5-10 kg. Ørene er små og tett plassert på toppen av skallen. I rasestandarden står det at hundens ører skal ha fremoverbøyde øretipper, hundens ører kan reise seg og bør passes på hvis en ønsker vipper. Hodet er stumpt kileformet med flat skalle, moderat bred og uten markert nakkeknøl, kinnene er flate og snutepartiet er rundet. Skalle og snuteparti er like lange og parallelle med lett markert stopp. Den skal ha et våkent uttrykk.
Pelsen har lange, rette og grove dekkhår. Kort, myk og tett underull. På hals og bryst er det rikelig med pels som danner man og brystpels, rikelige faner på forbeina. Over hasene på bakbena har den rikelig pels i form av «bukser». Halen har rikelig med pels, den når ned til haseleddet og bæres sabelformet. Den kommer i flere fargevarianter, sobel/hvit, sort/hvit, blue merle og tricolour.
Bruksområde.
Sheltien var opprinnelig brukt til gjeting av smådyr og fugler hjemme på tunet på gårdene på Shetlands øyene. Men den hadde også en viktig oppgave i å si ifra om dyr eller mennesker nærmet seg tunet på gården.I dag blir den primært brukt som selskapshund, men den er fortsatt en glimrende gjeterhund. Den er lettlært og rask, noe som gjør den til en svært populær hund i agility- og lydighetskonkurranser.
Lynne og væremåte.
Sheltien er en trivelig og aktiv familiehund med et generelt godt gemytt. Den har en praktisk størrelse og er gjerne svært oppmerksom og derfor lett å dressere. Man skal være oppmerksom på at rasen fortsatt har et sterkt gjeterinstinkt og kan legge seg til å jage biler, syklister og andre ting som beveger seg raskt. Rasen trenger en fast og stødig leder, men bør behandles mykt på alle måter. Ofte er et lite kremt nok til at hunden forstår at den har gjort noe galt. Mange sheltie-eiere har god erfaring med såkalt klikkertrening. Rasen trenger såvel mentale som fysiske utfordringer for å trives maksimalt, selv om den ikke er spesielt mosjonskrevende av natur. I så måte passer den for de fleste. Den regnes som flink med egne barn, men er ofte noe skeptisk overfor fremmede.
Pelsen trenger regelmessig børsting for å unngå at den floker seg. Den bør tidlig tilvennes slik børsting, spesielt på bakføttene og halen der pelsen er grov. Ører og tenner må også sjekkes regelmessig. Også bading og føning må den også vennes til, men den bør ikke såpevaskes oftere enn en gang i måneden. Sheltier er gjerne ikke så glad i vann, selv om dette er individuelt.
Annet.
Sheltie er kjent for å være en sosial trygg familiehund. Når valpene er 5-6 mnd. begynner de å oppdage verden rundt seg på en ny måte, og ting som de ikke har reagert på før kan plutselig virke skremmende. Dette stadiet kan vare helt til valpen blir ca. 18 mnd.
Sheltien er gjennom generasjoner blitt avlet med det for øyet at den ikke skal være aggressiv den skal derimot meget tydelig si ifra om fremmede ankommer gården,altså skal den varsle, dette kan i noen tilfeller by på problemer for eier men er man konsekvent i oppdragelsen får man en hund som ikke bjeffer i utide.


Alvis Vickers.
Alvis Vickers Ltd var en forsvarsbedrift dannet ved kombinasjonen av Alvis' forsvarsavdeling med Vickers Defence Systems i 2002. I 2004 ble det tatt over av BAE Systems og kombinert med RO Defence (tidligere Royal Ordonance) for å danne BAE Systems Land Systems.


Cruiser Tank Mk VIII Cromwell.
Cruiser Tank Mk VIII Cromwell var en britisk stridsvogn fra andre verdenskrig. Cromwell hadde, som stridsvognene Cavalier og Centaur, sitt utgangspunkt i stridsvognen Crusader, og skilte seg lite fra denne utenom motoren. Navnet «Cromwell» var opprinnelig blitt foreslått til både Cavalier og Centaur, men man valgte å reservere «Cromwell» fram til den kraftigere motoren Rolls-Royce Meteor, som var en versjon av flymotoren Rolls-Royce Merlin, var tilgjengelig. Cromwell ble produsert fra januar 1943 og forble i tjeneste i flere år etter den andre verdenskrig.
Cromwell I.
Første produksjonsmodell. Med seks punds kanon som hovedbestykning.
Cromwell II.
Som Cromwell I, men med den ene mitraljøsen fjernet og utstyrt med bredere belter.
Cromwell III.
Oppgradert Centaur I med Rolls-Royce Meteor motor istedenfor den originale Liberty-motoren. Seks punds kanon som hovedbestykning som Centaur
Cromwell IV.
Oppgradert Centaur III med Rolls-Royce Meteor motor istedenfor den originale Liberty-motoren. 75 mm kanon som hovedbestykning som Centaur
III. En variant med sveiset skrog ble også produsert som Cromwell IVw.
Cromwell VI.
Cromwell IV med 95 mm haubitser som hovedbestykning for infanteristøtte.
Cromwell VII.
Cromwell IV med ekstra panserplater sveiset på, bredere belter, forsterket hjuloppheng og endret utvekslingsratio for drivhjulene. Toppfarten ble redusert til 52 km/t. Cromwell VIIw var en Cromwell Vw med samme modifikasjoner.
Cromwell VIII.
Cromwell VI med ekstra panserplater sveiset på, bredere belter, forsterket hjuloppheng og endret utvekslingsratio for drivhjulene. Toppfarten ble redusert til 52 km/t.


FMC.
FMC er et opprinnelig amerikansk multinasjonalt selskap.
FMC Biopolymer er et datterselskap som utvinner alginat av stortare. I Norge finnes Biopolymer i Drammen og i Vormedal like sør for Haugesund.
Selskapet kan spore sin historie tilbake til 1883 da oppfinneren John Bean laget en sprøyte for insektsmiddel. Bean og svigersønnen solgte denne og andre oppfinnelser noen år, før de i 1904 startet Bean Spray Pump Company. I 1928 gikk de på børs under navnet John Bean Manufacturing Company.
I 1943 startet de å selge kjemiske stoffer, hovedsakelig insekt- og soppmidler. I 1948 skiftet de navn til Food Machinery and Chemical Corporation, og i 1961 skiftet de navn til FMC Corporation.
I 1968 ble selskapet opp i fire grupper, under navnene Machinery, Chemical, Fiber og Film.
Selskapet har utviklet militære kjøretøyer. De mest kjente er M113 og M2 Bradley. Disse produktene ble skilt ut i et eget selskap, United Defense, i 1994.
Merk: Selskapet må ikke forveksles med FMC Technologies som ble skilt ut som eget selskap i 2001, se.


Virulens.
Virulens angir hvor stor evne mikrober har til å framkalle sykdom. I dagligtale ofte omtalt som deres "hissighet".


Daimler Ferret.
Daimler Ferret var en panserbil, produsert av britiske Daimler fra 1952 til 1971 da over 4400 eksemplarer av forskjellige versjoner var produsert. Den var beregnet på oppklaringsbruk, og var i tjeneste i hele det britiske Samveldet samt i Bahrain, Burkina Faso, Gambia, India, Indonesia, Iran, Jordan, Jemen, Kamerun, Kenya, Kuwait, Libanon, Madagaskar, Malawi, Malaysia, Myanmar (Burma), Den Sentral-Afrikanske Republikk, Sri Lanka, Sudan, Sør-Afrika og Zambia.
Historie.
Ferret ble utvikler av Daimler like etter andre verdenskrig, på oppdrag fra den britiske hæren. De første prototypene sto klare i 1949, og produksjonen gikk fra 1952 til 1971.
Videre utvikling av Mk 4-varianten resulterte i Fox. En prototype på et forbedret kjøretøy, kalt Ferret 80, ble også tatt fram av Daimler, men aldri satt i produksjon. Et antall selskaper har også produsert oppgraderinger av kjøretøyet, blant annet med mer effektiv dieselmotor.
Teknisk.
Ferret i de fleste varianter har vognføreren framme i skroget. På høyre side av skroget er reservehjulet montert, med en nødluke på motsatt side. Sandstiger er ofte montert foran på skroget.
Bestykningen er vanligvis en mitraljøse av forskjellige slag. Den kan eleveres fra -10° til +45°.
Motoren i Mk 2/3 er en Rolls Royce B60 Mk 6 sekssylindret vannkjølt bensinmotor som yter 129 hk ved 3750 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget, og får drivstoff fra en 96 liter drivstofftank.


Swingfire.
Swingfire er et britisk trådstyrt panservernmissil.
Swingfire ble utviklet av Fairey Engineering Ltd og British Aircraft Corporation. Den erstattet Vickers Vigilant i tjeneste med det britiske forsvaret. Det var en videreutvikling av både forgjengeren Vigliant og det eksperimentelle Orange William-missilet.
Missilet ble brukt i kamp i Gulfkrigen og krigen i Irak.


Tofrøbladede planter.
De tofrøbladede plantene (latin: Magnoliopsida, tidligere Dicotyledoneae) er én av de to «klassene» som man i botanikken tradisjonelt har pleid å dele de dekkfrøede plantene i. Den andre «klassen» er de enfrøbladede plantene. Men mens de sistnevnte utgjør en naturlig gruppe, gjelder dette ikke for de tofrøbladede.
Tofrøbladingenes klader har vært gjenstand for stor revisjon de siste fem årene, og blant annet har den store ordenen kalt Ericales blitt overført fra de egentlige (basale) tofrøbladingene til kladen Asteridae.
"For en mer fullstendig fylogeni, se: Karplanter"
Fellestrekk for alle eller de fleste tofrøbladede er at plantene har to kimblad, at bladnervene ofte er utoverbøyd og sammenbundet av sidenerver, og at blomstene ofte har fem- eller firetallig symmetri.
At de tofrøbladede plantene er en kunstig gruppe, betyr at noen tofrøbladede (f.eks. roser) er nærmere beslektet med enfrøbladede enn med andre tofrøbladede (f.eks. nøkkeroser).
Dette innebærer at de nevnte fellestrekkene for de tofrøbladede også var til stede i de enfrøbladedes stamart, men gikk tapt der i evolusjonens løp.
Størsteparten av de tofrøbladede plantene kan imidlertid sammenfattes til enten de egentlige tofrøbladede plantene, som er en naturlig gruppe, eller til kladene Rosidae og Asteridae.


Hans Reidar Holtermann.
Hans Reidar Holtermann (født 20. oktober 1895 i Sokndal, død 25. november 1966 i Bærum) var en norsk artillerioffiser. I mellomkrigstiden gikk Holtermann ved krigsskoler i Norge og Frankrike. Han er i ettertiden særlig kjent for sin innsats som kommandant for de norske motstandsstyrkene ved Hegra festning fra 10. april til 5. mai 1940. Han var kommandant for Tysklandsbrigaden fra 1949 til 1950. Han avsluttet sin militære karriere som generalmajor.
Tidlig liv.
Holtermann ble født i Sokndal i Dalane i Rogaland i 1895, som sønn av distriktslege Sven Ruud Holtermann (1854–1916) og Adelaide Christiane Lehmann (1865–1950). Hans Reidar Holtermann tok examen artium ved Bergens katedralskole i 1914 og begynte sine militære studier under Første verdenskrig. Eksamen ved Krigsskolen i 1917 og Den militære høyskole to år senere. Holtermann ønsket også en akademisk karrière, og han var ferdig utdannet cand.oecon. (økonom) fra Universitetet i Kristiania i 1923. Etter eksamen hadde han et opphold ved École spéciale militaire de Saint-Cyr, med eksamen i 1926, og i 1929 tok han norsk generalstabseksamen. Holtermann ble premierløytnant i Feltartilleriet i 1917, avanserte til kaptein i 1930 og major i 1937. Deretter ble han andrekommandant i 3. artilleriregiment i Trondheim inntil Tysklands invasjon den 9. april 1940.
Hegra festning.
Mens tyskerne invaderte Norge, var Holtermanns regiment mest konsentrert om å forsvare kystfort i Trondheims nærområde. Holtermann var imidlertid beordret til å ta del i 3. artilleriregiments mobilisering på Værnes i Stjørdal. Tyskerne tok leiren, slik at mobiliseringen ikke kunne fullføres, og Holtermann lette etter en sikrere lokalisering for å organisere troppene. Valget falt på Ingstadkleiven fort, best kjent som Hegra festning, i bygda Hegra i Stjørdal. Festningen ble bygget ved århundreskiftet og hadde bare vært i reserve siden 1926.
I Hegra organiserte Holtermann en styrke på 250 soldater og én frivillig kvinne. Intensjon var å stanse tyskernes fremmasj inntil hjelpen kunne komme utenfra. Krigen utviklet seg ufordelaktig for de norske styrkene i Sør-Norge, men Holtermann insisterte på at Hegra festning skulle bestå som et alliert holdepunkt i landsdelen inntil de mottok hjelp nordfra. Fra sin strategiske posisjon kunne Hegra festning spille en viktig rolle i en alliert offensiv. Fra 10. april til 5. mai 1940 holdt den lille norske avdelingen festningen trass i harde tyske angrep.
Motstandskamp.
Under den tyske okkupasjonen ble Holtermann involvert i motstandsbevegelsen og måtte i 1942 rømme til England. Da han rømte hadde han brukt en kontorstilling hos Orkla Metall i Orkanger som skalkeskjul, men var egentlig heltidsbeskjeftiget med motstandskampen. I Skottland ble han sjef for Den norske brigade i Skottland fra 1942 til 1944. Han var videre sjef for Distriktskommando Trøndelag fra 1944 til 1945.
Senere arbeid.
Han var generalinspektør for hærens artilleri fra 1946 til 1948, øverstkommanderende i Nord-Norge fra 1949 til 1950, sjef for Tysklandsbrigaden fra 1950 til 1952, sjef for Hærens stab og sjef for de allierte landmilitære styrker i Sør-Norge fra 1952 til 1956. Han ble da utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Holtermanns siste stilling var som sjef for Sivilforsvaret fra 1956 til 1962, da han gikk av med pensjon.
Utmerkelser.
Holtermann ble for sin innsats belønnet med en rekke norske og utenlandske ordener, blant annet Krigskorset med sverd. I 1956 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Ved sin død i 1966 ble Holtermann gravlagt på statens bekostning.


Egentlige tofrøbladede planter.
De egentlige tofrøbladede plantene (Eudicotyledoneae) er, etter moderne systematikk (APG II-systemet, 2003), den ene av de ialt 3 større kladene av blomsterplanter som utgjør den meget store klassen av tofrøbladete planter. De to andre kladene er Rosidae (som bla. inneholder rosefamilien) og Asteridae (som bla. inneholder kurvplantefamilien). De egentlige tofrøbladete består av de gruppene av tofrøbladinger som ikke er tilordnet verken rose- eller kurvplantekladene.
Gruppen kalles også tidvis «ekte tofrøbladete planter», og består av anslagsvis 75 000 arter. Den er altså litt større enn rose- og kurvplantekladene og utgjør om lag 25 % % av alle karplanter på jorda.
Et avledet fellestrekk for de egentlige tofrøbladede plantene er at de har pollen med tre åpninger i karakteristiske furer. Andre fellestrekk er at frøet oftest gror med to frøblad, og at bladet oftest har fjør- eller håndmønstrede nervestrukturer (få unntak).
"For en oversikt over gruppens taksonomi, se: Karplanter"
Fylogenetisk oversikt.
Den videre inndelingen er fremdeles ikke helt klarlagt.


Rosidae.
a>" og dermed den store gruppa Rosidae.
Roseplante-kladen (Rosidae) er i det botaniske APG II-systemet en fylogenetisk klade av blomsterplanter, som ved siden av Asteridae utgjør den ene hovedgruppen av de tofrøbladete planter. I tillegg utgjør de egentlige tofrøbladete planter en tredje, mer basal gruppe under tofrøbladingene. Den store gruppa Rosidae utgjøres av en stor mengde, relativt ulikeformede arter i et utall slekter, familier og ordener. Antall arter er om lag 65 000, altså nær en fjerdedel av alle karplanter på jorda.
Den videre inndelingen av roseplantene er fremdeles usikker fordi slektskapsforholdene mellom delgruppene er utilstrekkelig kjent. Man har imidlertid funnet ut at mange av artene fordeler seg på to større delgrupper, som man provisorisk har kalt henholdsvis "Eurosidae I" "(«fabider»)", og "Eurosidae II" "(«malvider»)". Alternativt kan gruppene gis de nomenklatoriske navnene "Fabidae", og "Malvidae".
Ved siden av disse to hovedgruppene er noen få ordener og familier også klassifisert direkte under roseplantene som mer basale grupper, hvorav vin-plantene "Vitales" trolig er en orden som er sideordnet alle de andre ordenene i Rosidae.
Taksonomi.
Mye tyder på at vinfamilien ("Vitaceae") utgjør en egen orden, Vitales, som er en søstergruppe til resten av Rosidae.
Familier som er nevnt i parentes i den ovenstående oversikten, omfatter kun de som har et norsk navn.


Primitivitet.
Primitivitet (fra latin "primus" = «først») betegner på en ofte nedlatende måte noe(n) som er enkel(t), lite utviklet eller opprinnelig. For spesielle betydninger se


VM i alpint 1950.
VM i alpint 1950 ble arrangert i Aspen i Colorado i perioden 13 til 18. februar.
Slalåm.
Alpin-VM


Hera.
Hêra (gresk Ἧρη (jonisk) eller Ἧρα (attisk)) var Zevs hustru og søster i gresk mytologi, Olympens dronning. Hun var datter av Kronos og Rhea. Med Zevs hadde hun barna Ares, Eileithyia, Hefaistos og Hebe. I følge en annen versjon var Hefaistos hennes sønn uten far, født som et svar på at Zevs «fødte» Athene. Hun var ekteskapets og barnefødslenes beskytterinne, og ble mest tilbedt av kvinner.
Hun ble ansett for en hevnlysten og straffende gudinne mot de som forarget henne. Hun forfulgte stadig sin utro makes elskerinner og de barna han fikk med dem. Dette motivet var spesielt fremtredende i mytene om Herakles som hun forfulgte fra før han ble født og hele hans jordiske liv. Myten om Melkeveiens opprinnelse sier at Zevs plasserte spedbarnet Herakles ved Heras bryst uten hennes vitende, da hun oppdaget det rev hun ungen vekk, og hennes brystmelk sprutet ut over himmelen.
Etter at Herakles ble opptatt til himmelen, forsonet Hera seg med ham og gav ham sin datter Hebe til ekte.
Heras hellige fugl var gjøken, senere ble også påfuglen forbundet med henne. Granateplet var hennes spesielle symbol.
Hera var Gudinne for ekteskapet, og hun hjalp kvinner når de skulle føde.
Romerne identifiserte henne med sin gudinne Juno.


Iver Nordseth.
Iver Nordseth (født 2. mai 1951) var ordfører fra partiet Venstre i Smøla kommune fra 1991 til 2011. Han er også initiativtaker bak og leder for Landssammenslutninga av Norske Vindkraftkommuner.
Iver Nordseth er inne i sin andre periode som fast fylkestingsrepresentant og er denne perioden leder for Samferdselsutvalet i Møre og Romsdal.


Alveolata.
Alveolata er en stor delgruppe av de eukaryote organismene.
Samtlige gruppens arter er encellede, men veldig variable i bygning (morfologi) og økologi;
det forekommer både alger (mange fureflagellater), parasitter (mange sykdomsfremkallende sporedyr) og frittlevende, men heterotrofe organismer («dyr», infusjonsdyr og en del fureflagellater).
Enkelte slektskapsanalyser tyder på at de gulbrune algene er søstergruppen til Alveolata.


VM i alpint 1954.
VM i alpint 1954 ble arrangert i Åre (Sverige).
Kombinasjon.
Alpin-VM


VM i alpint 1958.
VM i alpint 1958 ble arrangert i Bad Gastein (Østerrike).
Kombinasjon.
Alpin-VM


Eli Sødal Rokstad.
Eli Sødal Rokstad (født 1946) er varaordfører i Smøla kommune, og representerer Venstre. Hun arbeider som rektor ved Veiholmen skole.


VM i alpint 1996.
VM i alpint 1996 ble arrangert i Sierra Nevada i Spania. Mesterskapet skulle opprinnelig vært arrangert i 1995, men på grunn av snømangel i Sierra Nevada ble mesterskapet utsatt med ett år.
Medaljestatistikk.
Alpint


Axel Aass.
Axel Aass (født 31. mai 1914, død i Sande 26. oktober 1977) var en fylkesfører i det nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling (NS). Han meldte seg inn i NS 6.11 1940, og ble først fylkesfører i Buskerud, deretter Vestfold, før han i begynnelsen av 1943 ble fylkesfører for Hedmark og Oppland. Da området ble delt senere samme år, fikk han ansvaret for Hedmark. Han hadde riktignok vært medlem i NS fra juni 1933, men var svært lite aktiv, og gjenimeldte seg i partiet. I 1940 var han student ved Norges Handelshøyskole i Bergen og samtidig gårdsforpakter.
Axel Aass var kjent som en iherdig NS-forkjemper som blant annet ville straffe folk som meldte seg ut av partiet. Tidligere ordfører i Nes i Hedmark, Eilif Sandberg, måtte godta en bot på kroner fordi han meldte seg ut. Aass var ellers utdannet agronom, og hadde artium.
Han krevde også at folk kom for å høre på ham da han talte, og truet med arrestasjon hvis de ikke møtte opp. Mest kjent er eksempelet fra Elverum 17. juni 1944, da han kalte inn 600 av byens borgere til møte i kinolokalet. Lokalbefolkningen bestemte seg for ikke å komme, og bare ti av de innkalte møtte opp. Da møtet var ferdig satte han, sammen med flere andre ledende NS-medlemmer i området (blant andre Simon Grindalen), opp en liste med 100 navn på folk som skulle arresteres. Arrestasjonene startet samme natt, og alle ble ført til Leiret skole. Der ble de forhørt, og dagen etter fortalte Aass dem at de var satt på listen over folkefiender. Åtte utvalgte måtte være igjen, samtidig opplyste han at det var laget en liste på ti navn på personer som ville bli skutt hvis det ble gjennomført sabotasje i byen.
Han kranglet også med andre NS-medlemmer. I juni 1943 måtte NS-ordføreren i Hamar, Einar Grill Fasting, stå til rette fordi forholdene i byen var for dårlige. Vitner sa at Aass gikk løs på den seksti år gamle ordføreren med nevene. Aass var også kjent for å være kritisk til Germanske SS Norge, som han så på som en ren tysk organisasjon.


Lisa Ekdahl.
Lisa Ekdahl (født 29. juli 1971) er en svensk sangerinne og låtskriver innen populærmusikk. Så langt har hun gitt ut nesten 10 album, de fleste på svensk, men noen helt på engelsk.


VM i alpint 1997.
VM i alpint 1997 ble arrangert i Sestriere i Italia.
Medaljestatistikk.
Alpint


Sings Salvadore Poe.
"Sings Salvadore Poe" er et album av den svenske sangerinnen Lisa Ekdahl, gitt ut i 2001. Salvadore Poe er mannen til Lisa Ekdahl. Musikken på albumet er en blanding av latin jazz og bossa nova.
Det finnes flere utgivelser av albumet, noen med bonus sanger. De er alle gitt ut av BMG International Records.
Sporliste.
Alle sangene er skrevet av Salvadore Poe.


Adios Motherfucker.
Adios Motherfucker er en variant av cocktailen Long Island Ice Tea.
Ingredienser.
Alle ingredienser unntatt 7 Up helles i et nedkjølt glass med is, tilsett så 7 Up og rør forsiktig.


Lisa Ekdahl (album).
"Lisa Ekdahl" er debutalbumet til den svenske sangerinnen Lisa Ekdahl, gitt ut i 1994. Hele albumet er på svensk.
Sporliste.
Melodien til «Vem vet» har likhetstrekk med klassikeren «Les feuilles mortes (Autumn Leaves)».


Nordvik (Nordland).
Nordvik er en tidligere selvstendig kommune i Nordland. Nordvik var opprinnelig del av Herøy formannskapsdistrikt, men ble skilt ut 1. juli 1917. Kommunen hadde da 1 530 innbyggere.
1. januar 1962 ble Nordvik slått sammen med det meste av Dønnes, en del av Herøy (på Dønna) med 19 innbyggere, og en del av Nesna med 80 til den nye Dønna kommune. Nordvik hadde ved sammenslåingen 1293 innbyggere.


Ares.
Ares (gr., Ἄρης) er krigens gud i gresk mytologi og sønn av Zevs og Hera. Ares representerte krigen i sin råskap. Ares var flere ganger i konflikt med Athene, som var krigsstrategiens gudinne. som oftest gikk Athene seirende ut av oppgjørene dem imellom. Historisk sett overtok Ares etter en tidligere krigsgud, Enyalios.
Ares var vakker, men brutal og var upopulær blant både guder og mennesker. I Illiaden omtalte Zevs Ares som den mest forhatte av alle av Olympens guddommer, da splid, krig og slakt er kjært for ham. Selv om Ares spilte en stor rolle i mytologien ble han relativt lite dyrket av grekerne. Senteret for hans kult var i Thrakia, men han ble også dyrket i Sparta og Theben.
Ares i mytologien.
Ares dukker opp i flere historier, men oftest som et vedheng i en annen guds historie. Han er ikke kjent som særlig hjelpsom, og han er ikke assosiert med noen av de større heroene. I trojanerkrigen lot han seg påvirke av Afrodite til å ta Trojas parti selv om han hadde lovet sin mor Hera å støtte grekerne. Ares grep direkte inn i krigen, men ble såret av Diomedes med Athenes hjelp. Blant Ares' barn var Deimos (skrekk) og Fobos (frykt), og begge fulgte ham på slagmarken. Begge barna hadde Afrodite som mor.
Ares og Afrodite.
Ares hadde mange elskerinner og barn. Hans mest profilerte elskerinne var Afrodite. Deres møter var i hemmelighet, da Afrodite var gift med Hefaistos. En kjent historie går ut på at Ares og Afrodite ble oppdaget av Helios i sin solvogn mens de lå i Hefaistos' seng. Helios fortalte Hefaistos om affæren, og Hefaistos fanget dem i nett så finmasket at det nesten var usynlig. De to elskende ble fanget, og Hefaistos inviterte alle Olympens guddomer til å komme. Kvinnene takket nei, men mennene ble med. På tross av spøker om å bytte plass med Ares, var alle med på å mobbe paret, som deretter ble sluppet løs. Ares ble så skamfull at han dro tilbake til Thrakia etter affæren.
Ares ble også sjalu på Adonis for at Afrodite foretrakk ham fremfor Ares. Ares gjorde seg da om til et villsvin og angrep og drepte Adonis i sjalusi.
Ares og Poseidon.
Ares' datter Alkippe ble forsøkt voldtatt av Halirrothios, en sønn av Poseidon. Ares oppdaget dette, og tok livet av Halirrothios. Poseidon krevde at Ares skulle straffes for å ha drept en av hans sønner. Ares ble dømt av gudene og frifunnet. Stedet han etter sigende ble dømt på fikk navnet oppkalt etter ham; Areopagos.
Kjennetegn.
Ares hadde en quadriga, en vogn trukket av fire hester på linje etter hverandre. Hestene til Ares var udødelige og ildsprutende hingster. Ares' spesielle dyr var hunden og hans fugl var gribben.
Romerne identifiserte Ares med sin krigsgud Mars som var en langt mer betydningsfull guddom.
Ares i kunsten.
Ares er som oftest portrettert som sterk og med idealiserte trekk. Han er enten en ung mann uten skjegg eller en litt eldre med skjegg. Imidlertid er han som oftest godt trent i avbildingene. Hans karaktertrekk er så universelle ellers at man i stor grad er avhengig av hjelpemidler for å identifisere ham i antikk kunst. Lik Athene er han ofte bevæpnet med skjold, spyd og hjelm.
I renessansen hadde den tapre Mars i stor grad overtatt for den blodtørstige Ares som motiv, i den grad det foreligger noen tittel på bildet. Figuren er uansett ofte portrettert med spyd, hjelm og hund.


Shirley Temple (cocktail).
Shirley Temple er en alkoholfri cocktail av sitron-lime soda og eplesaft, garnert med et kirsebær og en skive av sitron eller appelsin. Den serveres iblant til barn som spiser med eldre, for å la dem dele opplevelsen av å drikke en cocktail.
Drinken ble funnet opp på Royal Hawaiian Hotel i Honolulu, Hawaii. Den er oppkalt etter den berømte barneskuespillerinnen Shirley Temple, som ofte bodde på hotellet og spiste med andre kjendiser i restauranten.


Cheltenham.
Cheltenham (også kjent som Cheltenham Spa) er en by og et administrativt distrikt i Gloucestershire, England. Byen har tradisjonelt vært et kursted, og mottoet er "Salubrias et Eruditio", «Helse og utdanning».
Den ligger i ytterkanten av Cotswolds, og har siden man fant mineralvannkilder i 1716 vært et kursted og turistmål. Vannet regnes ikke lenger for å være av drikkevannskvalitet, spesielt ikke etter at man i 2004 fant at rørene fra kilden var for dårlige. Byen har på grunn av tilstrømningen av besøkende vært velstående, og er i dag kjent som et handlested, med varehuset Cavendish House som den meste kjente butikken, og som hjem for flere kjente privatskoler: Dean Close, Cheltenham College og Cheltenham Ladies' College. Man finner også den prestisjetunge Pate's Grammar School der.
Internasjonalt er byen mest kjent for hestesport. Cheltenham Racecourse, i forstaden Prestbury, er Storbritannias viktigste arena for "National Hunt racing", det vil si flere former for sprangridning. Cheltenham Gold Cup arrangeres normalt i midten av mars hvert år. Fordi den faller på samme tid som St. Patricks dag velger svært mange irske hestesportentusiaster å legge feiringen dit, og Cheltenham Festival, som arrangeres samtidig som cupen, preges gjerne av dette. En annen viktig årlig festival er "Greenbelt", en kristen kunst- og musikkfestival. Det er også mindre festivaler for jazz, litteratur og vitenskap.
Det lokale fotballaget, Cheltenham Town FC, spiller i Football League. I Norge har Cheltenham Town FC en supporterskare i Cheltenham Town Supporterklubb I Norge.
Ved siden av turisme er lett industri, særlig innen matforedling, luftfart og elektronikk, viktig for byens økonomi.
Government Communications Headquarters (GCHQ), det britiske etterretningstjenestens avdeling for signaletterretning, har sine lokaler i Cheltenham. Bygningen de holder til i er kjent for sine uvanlige «smultringform».
Jernbanestasjonen betjener tog på linjen mellom Bristol og Birmingham, hvilket betyr at man har gode forbindelser til resten av Storbritannia.
Blant kjente mennesker fra Cheltenham finner man komponisten Gustav Holst, polfareren Edward Adrian Wilson, medisineren Edward Jenner og musikeren Brian Jones.


Langøya (i Breviksfjorden).
Langøya er en øy i Langesundsfjorden utenfor Langesund i Bamble kommune i Telemark. Langøya er et populært fritidsområde, kjent for sin rike flora av kalkelskende vekster. Sør på øya ligger Langøytangen fyr.


Mid Devon.
Mid Devon er et administrativt distrikt i Devon, England. Administrasjonsbyen er Tiverton.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Tiverton og Crediton samt landdistriktene ved samme navn ble slått sammen. Det fikk da navnet Tiverton, som ble endret til Mid Devon i 1978.


Nord-Varanger.
Nord-Varanger er en tidligere selvstendig kommune i Finnmark, opprinnelig del av Vadsø formannskapsdistrikt. I tidligere tider skilte man mellom Vadsø kjøpstad og Vadsø landsogn, men i kommunal forstand var de én enhet til 1. januar 1894 da landsognet tok navnet Nord-Varanger og ble egen kommune med 1.296 innbyggere.
1. januar 1964 ble Nord-Varanger slått sammen med Vadsø til den nye Vadsø kommune. Nord-Varanger hadde ved sammenslåingen 1.587 innbyggere.


North Cornwall.
North Cornwall (kornisk Kernow Kledh) er et administrativt distrikt i Cornwall, England. Administrasjonssenteret er Wadebridge.


Langøytangen fyr.
Langøytangen fyr, sett fra nord
Langøytangen fyr, under en regnbue
Langøytangen fyr en kald oktoberdag
Langøytangen fyr ligger helt sør på Langøya utenfor Langesund i Bamble kommune i Telemark.


Nordfold.
Nordfold er ei bygd og en tidligere selvstendig kommune i Nordland. Kommunen hadde opprinnelig navnet Nordfold-Kjerringøy formannskapsdistrikt og ligger ved fjorden Nordfolda.
Kommunen.
1. januar 1894 ble en del av Nordfold-Kjerringøy (gården Movik) med 30 innbyggere overført til Sørfold.
1. januar 1906 ble Nordfold og Kjerringøy delt i to selvstendige kommuner. Nordfold hadde ved delingen 1 485 innbyggere.
1. januar 1964 ble det meste av Nordfold, Leiranger, Steigen samt en del av Kjerringøy og en del av Hamarøy slått sammen til den nye Steigen kommune. Den delen av Nordfold som ble del av Steigen hadde 1 212 innbyggere.
På samme tidspunkt ble kommunegrensene justert, og Mørsvikbotn til og med gårdene Salhus – Reinvik i Nordfold med 268 innbyggere ble lagt til Sørfold kommune.
Bygda/fergestedet.
Nordfold hadde fra 1964 fergeforbindelse til Røsvik i Sørfold. Fergeforbindelsen ble nedlagt da Steigentunnelen ble åpnet i 1991.


Antiope.
Antiope var den eneste amasonen man vet om i gresk mytologi som giftet seg. Hun var amasonedronning og søster til Hippolyta og Melanippe. Da Herakles utførte sitt niende storverk (å få tak i Hippolytas belte), kidnappet Thessevs Antiope og førte henne til Athen. Thessevs var konge i Athen og Akilles' kamerat. I følge en versjon av myten, ble Antiope og Thessevs gift og fikk en sønn, Hippolytus, som ble kalt opp etter Antiopes søster. Like etter angrep amasonene Athen for å befri Antiope og ta tilbake Hippolytas belte, men de mislyktes.
Det ble sagt at Antiope kjempet på amasonenes side under denne krigen. Hun ble alvorlig såret, og kunne ikke lenger forsvare seg mot Thessevs og hans tilhengere (deriblant Herakles). Molpadia, som så hva som skjedde, drepte dronningen med en pil (noen sier spyd), og sparte henne for den Athenske kongens skjending.
En alternativ historie forteller at Thessevs planla å gifte seg med Phaedra. Antiope ble rasende og bestemte seg for å angripe dem på bryllupsdagen og hun lovde å drepe alle personer som møtte opp i bryllupet. Men det var hun som ble drept, selv om både Thessevs, Herakles og en hel hær måtte til for å få henne drept.


VM i alpint 1993.
VM i alpint 1993 ble arrangert i Morioka i Japan. På grunn av værforholdene måtte Super-G for herrer avlyses.
Medaljestatistikk.
Alpint


Tilde.
Tilde (~) er et diakritisk tegn som har mange bruksområder. Navnet på tegnet kommer fra spansk og har sin opprinnelse fra det latinske ordet "titulus" som betyr en tittel eller overskrift.
På spansk benyttes tilde for å angi at n som tegnet er plassert over, skal leses med muljering (som trøndersk/nordnorsk "majnn"). På portugisisk angir tegnet at bokstaven skal uttales nasalt.
Eksempler.
à ã Ñ ñ Õ õ
Mapper og URL-er.
I et Unix shell er tilden en referanse til hjem-mappen til den innloggede brukeren (f.eks /home/brukernavn). Dersom det brukes som et prefiks til et bestemt brukernavn, er det en referanse til denne brukerens hjem-mappe (f.eks ~olanormann som refereranse til /home/olanormann). Tilden brukes også i slutten av filnavn, for å indikere at filen er en sikkerhetskopi av en annen fil med samme navn (men da uten tilden til slutt).
I en URL, brukes det som regel til å angi en personlig nettside på en Unix-basert server. For eksempel vil http://www.eksempel.com/~olanormann sannsynligvis være hjemmesiden til Ola Normann. Dette etterlikner hvordan Unix-shellet bruker tilde.
Avhengig av systemoppsettet, vil en adresse som http://www.eksempel.com/~olanormann muligens bli gjort om til http://www.eksempel.com/%7Eolanormann på grunn av tegnsett-kompatibilitet. Det er likevel den samme URL-en.
Programmering.
Denne syntaksen er også vanlig i en hel del andre programmeringsspråk, som f.eks Ruby og PostgreSQL.
Tilden har også mange andre bruksområder i andre programmeringsspråk en de overnevnte.
Koding.
ISO-8859-1-bokstavkodingen inkluderer bokstavene "ã", "ñ", "õ" og deres respektive store bokstaver. Flere bokstaver er tilgjengelige i Unicode.


VM i alpint 1991.
VM i alpint 1991 ble arrangert fra 22. januar til 3. februar på det østerrikske vintersportsstedet Saalbach-Hinterglemm.
Medaljestatistikk.
Alpint


Hedonism Resorts.
Hedonism II og Hedonism III er to feriesentre i Jamaica drevet av selskapet SuperClubs. Hedonism II åpnet i 1976 i Negril, Hedonism III åpnet i 1999 i Ocho Rios; det finnes ikke noe Hedonism I. Begge feriesentrene har områder som er reservert for nudister. De er velkjent for klientellets liberale holdninger til sex, narkotika og alkohol. Barn har ingen adgang.
Offentlig nakenhet er forbudt i Jamaica, men lovene håndheves ikke (og kommer muligens ikke til anvendelse) i private feriesentre.


VM i alpint 1989.
VM i alpint 1989 ble arrangert i Vail i Colorado, USA.
Eksterne lenker.
Alpint


Zodiac.
Zodiac er et fransk selskap som produserer en rekke produkter innen luftfart, sjøfart, sikkerhetsutstyr og kommunikasjonsutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1896 og var i begynnelsen engasjert innen produksjon av fly og luftskip. I 1930-årene utviklet selskapet den oppblåsbare båten.


Siktesøya.
Siktesøya er en øy i Breviksfjorden i Porsgrunn kommune i Telemark.


Bjørkøya.
Bjørkøya er en øy i Breviksfjorden i Porsgrunn kommune i Telemark.


Oksøya.
Oksøya er en øy mellom Eidangerfjorden og Ormefjorden i Porsgrunn kommune i Telemark.
Øya har fergeanløp sommerstid fra Porsgrunn Kommunale Fjordbusser.
Normisjon har et av sine leirsteder på øya.


Liste over broer i Norge.
Listen er ikke fullstendig for kortere broers del, men er ment å dekke alle broer som har artikler på norsk Wikipedia, samt eventuelt andre som anses som interessante.
For en mer detaljert oversikt over norske broer på minst 400 meter, se Liste over broer i Norge etter lengde.
Se også.
Broer i Norge
Broer


Vibrato.
Vibrato er store, hørbare svingninger i frekvensen på en tone. Det brukes mye under spilling på strenge- eller blåseinstrumenter eller ved hjelp av stemmen. Formålet med vibrato er å gi tonene mer dynamikk og variasjon enn det vanlige «tørre» anslaget. Klassisk måte å frembringe vibrato på strengeinstrumenter er å la hånden som er plassert på instrumenthalsen bevege seg parallelt med strengene mens strengen trykkes ned. Etterhvert ble det vanlig blant annet innen jazz og blues å dra strengen fram og tilbake sidelengs, noe som ga en mye kraftigere vibrato.
Variasjoner av vibrato blir også mye brukt i elektroniske effekter for å modifisere eller pynte på lyden. Eksempler på dette er Leslie-høyttalere, chorus og phaser.


Strengeinstrument.
Et strengeinstrument er et musikkinstrument som frembringer toner ved hjelp av strenger som vibrerer. Anslaget på strengene foregår ofte ved bruk av et plekter, en hammer som slår an strengen, eller bare ved bruk av fingrene. Den ene hånden brukes vanligvis til å trykke ned strengen på varierende posisjoner på instrumenthalsen, noe som varierer vibrasjonslengden på strengen, og dermed hever eller senker tonen. Eksempler på strengeinstrumenter som er bygget på denne måten er gitar, fiolin, cello, sitar, bassgitar, lutt, mandolin, og banjo. Vanlig antall strenger for denne typen strengeinstrumenter varierer anslagsvis fra fire til tolv.
Andre strengeinstrumenter kan ha strengene spent fast i en ramme uten mulighet til å forandre strengelengden. For å spille alle tonene kreves det derfor mange strenger som hver har en konstant tone. Eksempler på dette er piano, harpe og kantele.


Plekter.
Forskjellige plektere.Et plekter er en en liten skive, vanligvis i plast, som brukes til å slå an en streng på et strengeinstrument for å frambringe en tone. Det blir mye brukt ved spilling på for eksempel bass-gitar, el-gitar, mandolin, sitar og balalaika. Plekteret har ofte en trekantaktig fasong der den ene spissen blir brukt til anslaget.
En annen variant er "fingerplektere" som festes på fingrene som slår an strengene.
Plektrets tykkelse angir bruksområde; et tykt plekter brukes til å spille raske noter, som for eksempel gitarsoloer, mens tynne plekter blir brukt til "mykere" noter, eller grep. Tynne plekter brukes mest på akustiske gitarer.


Eksponering.
Eksempel på bilde tatt med lang eksponering
Eksponering vil innen fotografi si å utsette en lysfølsom plate (typisk en CCD-brikke) eller fotografisk film for lys i den hensikt å lage et bilde. Dette er den grunnleggende måten fotografering fungerer på.
Varigheten av en eksponering er angitt ved lukkertid, og er typisk 1/60 sekund og kortere ved vanlig fotografering. Ved svake lysforhold kan lengden på eksponeringen økes, hvilket vil tillate mer lys å slippe inn på filmen.
Blenderen er den andre faktoren som avgjør lysmengden som skal passere. Blenderåpningen bestemmer hvor mye lys som skal slippes inn i det tidsrommet lukkeren er åpen. For å få et korrekt eksponert bilde, kreves det en god balanse mellom blenderåpning og lukkertid. For mye lys vil gi et overeksponert bilde, mens for lite lys vil føre til et undereksponert bilde.
De fleste moderne kameraer er utstyrt med autoeksponering (AE), der kameraet selv velger lukkertid og blenderåpning etter en forutgående lysmåling. Speilreflekskameraer og mer avanserte kompaktkameraer har muligheter for manuell styring av blender og lukker. Blender og lukker reguleres trinnvis; ved halvmanuell styring kan trinnene samordnes, slik at ett trinn mindre blenderåpning reduserer lysmengden til det halve, mens ett trinn lengre lukkertid gir dobbelt så lang eksponeringstid og dermed holder eksponeringen konstant.
Til sammen danner kombinasjonen av blendertrinn og lukkertrinn ulike eksponeringsverdier (EV) EV-verdier brukes som referanse når en bevisst vil over- eller undereksponere et bilde.
Kombinasjonen av blendertrinn og lukkertrinn har også andre effekter for bildet som tas. Dybdefokus og registrering av bevegelser i bildet er direkte resultater av blender- og lukkertrinn. Generelt vil en stor blenderåpning gi et bilde med lite dybdefokus, mens liten blenderåpning gir stor dybdefokus. For å registrere bevegelser i bildet må man benytte relativt lang lukkertid. Da må man benytte de halvautomatiske eller manuelle funksjonene på kameraet.


Jesaja.
Profeten Jesaja, av Ugolino di Nerio
Jesaja var ifølge Bibelen en profet i Israel. Han tilskrives Jesajas bok, som forteller om hovedtrekkene i hans liv og profetgjerning. Han regnes som en av de viktigste profetene i kongetiden. Han ble kalt til sin gjerning ved slutten av Ussias regjeringstid (kanskje omkring 748 f.Kr.). Han har skildret sin kallelsesvisjon i Jesajas bok kapittel 6 og virket meget lenge, til slutten av Hiskias regjeringstid på 700-tallet f.Kr.


Ussia av Juda.
Ussia (også kalt Asarja) var i følge Bibelen en av kongene i tostammeriket i Israel. Han sies å ha vært en god og dyktig konge.
Han anla en jødisk koloni ved Eilat ved Akababukta, han befestet Jerusalem, opprettet en stående hær, og han støttet opp under karavanetrafikken mellom Arabia og Gaza ved Middelhavet. Hans regjeringstid var derfor stort sett preget av gode inntekter gjennom transitthandel.
Han måtte på grunn av spedalskhet gå av som konge og overlate makten til sin sønn Jotam. Han kom i konflikt med prestene fordi han holdt fast ved den gamle tradisjonen at kongen var landets øverste prest.


Hosea.
Hosea (hebraisk, betyr «Herren hjelper») var en profet som virket mellom omtrent mellom 750 og 725 f.Kr. i det israelske Nordriket og forfatter av Hoseas bok.
Han var eneste skriftprofet fra Nordriket, og siste profet i Nordriket. Bildebruk og språk tyder på at han var fra landet. Det står at han var søn av Be'eri. Man mener at han kanskje kom fra en velstående familie, og at han til slutt måtte flykte til Juda (= Sørriket), ca 722. Der skal han ifølge enkelte ha fullført boken sin. Sine barn gav han dystre, symbolske navn: Eldste sønn het Jisre'el etter en slagmark, datteren het "Uten miskunn", yngste sønn "Ikke mitt folk".
Hvis han virket fra slutten av Jereboam IIs tid (746) til omtrent Nordrikets undergang (722), var han Amos' noe yngre samtidige, også samtidig med den syrisk-efraimittiske krig (M.Luther), cf. Hos 5. Mens Amos fokuserte på sosial rettferd, etterlyste Hosea større inderlighet i israelittenes tro. Selv mottok han en sjokkerende ordre fra Jahve i starten av sin profet-karriere: Han skulle gå ut om å få ut og ekte en «prostitusjonshustru», dvs en "hierodul", en hellig prostituert tilknyttet en fruktbarhetskult. Hoseas kone Gomer var trolig tilknyttet Baal-kulten som tempelprostituert, men av teksten fremgår at dette ikke skjedde før etter at deres tre barn var født. Loven krevde at en mann skilte seg fra en utro kone, men Hosea må ha vært glad i Gomer, og tapet av henne må ha vært en knusende opplevelse som gav Hosea innsikt i Jahves antatte smerte over å se sitt utvalgte folk være utro med guder som Baal. Han fulgte etter henne og løskjøpte henne fra hennes nye herre. Slik mente han at også Jahve ville tilgi sitt folk og gi Israel en ny sjanse. Hosea mente at siden pakten hadde Jahve tatt over Baals plass og giftet seg med Israel, som han beilet til som sin brud: «På den dagen, lyder ordet fra Herren, skal hun kalle meg sin mann; hun skal ikke lenger kalle meg sin Baal. Jeg vil ta Baal-navnene bort fra hennes munn; de skal ikke lenger nevnes.»


Jeremia.
Jeremia (hebraisk:, "Yirməyāhū"; gresk: Ἰερεμίας,) er en av de fremste profetene i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente). Han virket i den siste tiden før kongedømmet Judea falt for Babylonia. Han tilskrives den boken som kalles "Jeremias bok", og som forteller om hans profetgjerning, og også "Kongebøkene" og "Klagesangene".
Boken forteller om hans domsprofetier, og hvordan han møtte til dels sterk motstand for sin forkynnelse. Den forteller hvordan han uttalte domsord mot de siste kongene i Kongedømmet Israel. En av hans viktigste venner var Baruk, som skrev ned mye av det han sa.
Jeremia oppholdt seg i Jerusalem da byen ble ødelagt. Etter mordet på styresmannen Gedalja ble han med de siste innbyggerne til Egypt.
Blant Dødehavsrullene har man funnet rester av to Jeremia-ruller. Disse viser den hebraiske originalen til "Septuaginta"s versjon av "Jeremias bok", som er 15 prosent kortere enn den utgaven som finnes i det gamle testamente. På makkabéertiden har det altså vært to hebraiske versjoner av Jeremias bok i omløp, men ulik lengde.


Minerva McSnurp.
Rektor Minerva McSnurp (født 4. oktober ca 1925) er en fiktiv person fra bok- og filmserien "Harry Potter", skrevet av J.K. Rowling. McSnurp blir spilt av Maggie Smith i filmene.
McSnurp er rektor, leder for huset Griffing og transfigurasjonslærer ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Hun anser transfigurasjon for å være den mest komplekse og vanskelige grenen av trolldom. Hun tok over som rektor ved skolen etter at Albus Humlesnurr ble drept av Severus Slur i bok 6.
McSnurp er streng, kjapp i replikken og noe reservert. Hun har allikevel vist seg å ha studentenes beste i tankene, kanskje spesielt studentene i Griffinghuset, og kanskje ennå mer spesielt Harry Potter. Hun er også en av Albus Humlesnurrs mest trofaste tilhengere, og medlem av Føniksordenen. Hun er den første magiske figuren og animagusen som blir introdusert i bøkene.
McSnurp har sort hår som er festet i en stram knute i nakken. Hun bruker smaragdgrønne kutter, og alltid et veldig pertentlig uttrykk. Hun er, ifølge Rowling, en «livlig» 70 åring. McSnurp bruker firkantede briller med merker på som er lik de hun får rundt øynene når hun forvandler seg til en flekkete katt. Hun er også spesielt glad i tartanmønster, noe som visstnok skal komme av at hun er av skotsk opphav. Selv morgenkåpen hennes er tartanmønstret.
Navnet hennes kommer av to ting: Minerva er den romerske gudinnen for visdom. Det engelske etternavnet hennes kommer fra en 1900-talls poet, William Topaz McGonagall, som ofte blir ansett som den verste poeten i engelsk språks historie. Det norske etternavnet "McSnurp" kommer av at hun er streng og snurpete.
Vi møter Minerva McSnurp for første gang i det første kapittelet i "Harry Potter og De vises stein", der hun venter på Albus Humlesnurr ved Hekkveien 4. Hun blir umiddelbart avslørt som animagus, en heks eller trollmann som kan forvandle seg til et dyr uten å bruke tryllestaven. Hun venter i så måte på Humlesnurr som en flekkete katt.
McSnurp er det medlemmet av de ansatte ved Galtvort som har ansvaret for valghattseremonien. Hun krever full respekt fra samtlige av sine studenter.
McSnurp er veldig glad i rumpeldunk, og som leder for Griffinghuset er hun veldig interessert i at rumpeldunkpokalen skal stå på hennes kontor. I "Harry Potter og De vises sten" anbefaler hun Harry som speider til den daværende rumpeldunkkapteinen Oliver Quist, selv om Harry er førsteårsstudent, og vanligvis ikke ville få spille på rumpeldunklaget.
McSnurp assisterer ofte Harry indirekte, selv om hun er strengt disiplinær. Hun hinter ofte at spesielle ting skal skje, og dytter avgjørelser i Harrys favør. Et eksempel på dette er ved Harrys femte år på skolen, da hun advarer han om at Magidepartementet fulgte med på kommunikasjonen inn og ut av Galtvort. Hun var også det medlemmet av Galtvortstaben som mest tydelig mislikte at Venke Dolorosa Uffert var ansatt ved skolen. Samtlige av Ufferts forsøk på å blande seg i McSnurps saker, ble raskt avvist med en morsk bemerkning.
Se også.
McSnurp, Minerva


Håøya (Porsgrunn).
Håøya er en øy mellom Mørjefjorden og Langangsfjorden helt sør-øst i Porsgrunn kommune i Telemark, på grensa mot Vestfold.
Øya er bratt og frodig, med flere flotte badeplasser. Her finnes edelløvskog, strandenger og gamle blomsterenger. Store deler av øya er vernet som naturreservat. I nord har øya forbindelse til fastland via gangbru.
De første menneskene bosatte seg på Håøya for mange tusen år siden, under steinalderen, og det er funnet mengder av flintredskaper og skår etter leirkar fra denne perioden.
Øya grenser som nevnt mot Mørjefjorden i øst, og etter Snorres beretning kan det se ut som at det var her Olav den hellige i det store sjøslaget ved Nesjar beseiret Svein Jarl palmesøndag 1016
Fra nyere tid finnes det rester etter ishus fra tiden med iseksport. Opp gjennom tiden har det vært mange fastboende på øya, og i perioden 1902-1947 hadde øya egen skole.


VM i alpint 1987.
VM i alpint 1987 ble arrangert i Crans-Montana i Sveits. For første gang ble det kåret verdensmestre i Super-G. Det sveitsiske laget viste seg å være totalt dominerende på hjemmebane, og tok hele åtte av ti mulige gullmedaljer.
Medaljestatistikk.
Alpint


VM i alpint 1985.
VM i alpint 1985 ble arrangert i Bormio i Italia. Die FIS hadde besluttet at det ikke lenger skulle deles ut VM-medaljer under Vinter-OL, og at det heretter skulle arrangeres verdensmesterskap annet hvert år.
Medaljestatistikk.
Alpint


Molbo.
Molbo er en person fra Mols i Jylland i Danmark. Mols er en halvøy på sørkysten av Djursland, mellom Kalvø Vig og Ebeltoft Vig. Ebeltoft er «hovedstad» på Mols, med circa 4 000 innbyggere.
Området har kulturminner som viser at det har vært beboelse siden eldre steinalder.
Tidligere var historier om molboers dumheter meget utbredt under betegnelsen molbohistorier.


Brian Laudrup.
Brian Laudrup (født 22. februar 1969 i Wien i Østerrike) er en tidligere dansk fotballspiller. Han spilte for en rekke av Europas største fotballklubber og var i en lang periode en sentral figur på. I følge Rangers FC sine offisielle hjemmeside var Laudrup en stor publikumsfavoritt i Skottland p.g.a. at det kunne virke som ballen var «limt» til foten hans. Snevre og skarpe driblinger samt innlegg fra kanten og baklinjen til sine medspillere pluss flikker og overraskende harde skudd var hans styrke, sammen med akselerasjon og hurtighet.
Klubbkarriere.
Brian er bror til Michael og sønn av Finn Laudrup, som også utmerket seg innenfor denne sportsgrenen. Han begynte å spille fotball da han var 3-4 år gammel, og bestemte seg for å bli med i en klubb da han var 8 år gammel. Allerede tidlig merket han presset, som sønn av en dansk landslagsspiller på 1970-tallet. Allerede i 1983 reiste hans bror, Michael, til Italia. Da var Brian bare 14 år gammel. Presset økte, og da han som 15 åring opplevde å bli markert av 2-3 spillere i kamper, ville han legge opp. Foreldrene sa ok, men etter en uke hadde han ombestemt seg. Så nær var fotballen å miste et kjempetalent.
Toppseriedebuten kom for Brøndby sent i 1986. Han spilte 3 sesonger i Brøndby, før han gikk til Bayer Uerdingen for £650,000. Debuterte i Bundesliga 28.07. 1989 mot FC Hamburg (3-0, hjemme, ca. 10,000 tilskuere). Etter bare én sesong betalte Bayern München £2 000,000 for hans tjenester. Dette var rekord for overganger internt i Tyskland. Denne perioden spilte han virkelig bra, og ryktet begynte å gå. Franz Beckebauer uttalte bl.a. at Laudrup var det største talentet han noensinne hadde sett. Sesongen 1991/92 var preget av kneskade, og han måtte reise til USA for å operere. Dette resulterte i måneder med hvile, men han ble likevel kalt inn til landslagstroppen. Etter Danmark vant EM i 1992, ble Laudrup kåret til verdens 5. beste spiller i FIFA sin offisielle kåring.
Å komme til Italia var en drøm for Laudrup, men karrieren tok ikke av. Fiorentina rykket ned den sesongen han spilte der. Tilskuerne ble så sinte at han måtte smugles ut av stadion i bagasjerommet på en bil. Deretter ble han lånt bort til AC Milan. Heller ikke der gikk det veldig bra. Også med Danmark gikk det dårlig i denne perioden, og landslaget maktet ikke å kvalifisere seg til VM-1994 i USA.
Fra Fiorentina til Rangers FC i 1994 for £2,250,000. Dette skulle vise seg å være litt av et kupp for Rangers legendariske manager Walter Smith. Allerede i første kamp (Motherwell) sperret supporterne opp øynene. Han viste enorme tekniske ferdigheter, og la opp til to mål. Man ble kjapt klar over at Laudrup kunne vinne kamper på egenhånd. Han fikk trøye nr. 11 og helt fri rolle. Spillet i Skottland var mye tøffere enn Laudrup var vant til, men først måtte motstanderen få tak i ham, lynrask som han var. Rangers vant sitt 7. strake ligamesterskap i hans første sesong, og han scoret 10 mål. I sin andre sesong kjøpte Rangers Paul Gascoigne, og med to så kreative stjerner på midtbanen ble det vanskelig å stoppe laget. I den skotske FA-cup finalen i 1995/96 scoret han 2 mål og la opp til alle Gordon Duries tre mål. I løpet av hans tid i Rangers fikk manager Smith inn mange bud på ham, bl.a. et £7 millioner bud fra Barcelona.
Fra Rangers til Chelsea 1. juli 1998 på fri transfer (p.g.a. Bosman-dommen). Avtalen ble stelt i stand tidlig i 1998 (og det ble mye krangel om overgangen utover våren). Ukelønn på 625 000 kroner i uken i Chelsea (best betalt i Premier League den gangen). Ble dermed Chelsea-manager Gianluca Viallis første kjøp. Gikk ut i media høsten 1998 og fortalte sin misnøye med manager Gianluca Vialli som roterte så mye på laget at det gikk utover hans plass på laget. Han returnere derfor til Danmark (på lån), til FC København. Hans siste kamp for Chelsea var faktisk mot FC Köbenhavn (cupvinnercupen), da laget vant 1-0 (Chelseasupporterne pep på Laudrup hver gang han var borti ballen). Det skulle vise seg at Laudrup ikke likte seg i København heller. Han var plaget av skader og medspillerne fant aldri riktig ut hvordan han spilte. Noen mente han spilte uengasjert. Ajax tok kontakt med Chelsea og kjøpte Laudrup (14. juni 1999). Hans egen kommentar var at han håpet å finne spillegleden igjen. 15 klubber ønsket hans signatur. Allerede etter VM 1998 ønsket Ajax sin manager Morten Olsen å kjøpe Laudrup, men han valgte annerledes da. Han debuterte for Ajax 8. august 1999, i den nederlandske Super Cupen, (Feyenoord – Ajax 3-2). Dette året spilte han 5 kamper i UEFA-cupen, og scoret 2 mål. Laudrup avluttet sin karriere i Nederland som 31-åring grunnet en achillesskade (la opp 18. mai 2000). Også hans bror avsluttet karrieren i Ajax.
Landslaget.
Han spilte bare én U-21 landskamp, og den endte med 1-3 tap. Brian Laudrup spilte 82 kamper på landslaget og scoret 21 mål. Han debuterte 18. november 1987 mot (0-1), under landslagssjef Sepp Piontek.
I 1992 var han med på å vinne europamesterskapet i fotball med det danske landslaget i Göteborg, Sverige. Danmark slo Tyskland 2-0 i finalen. Broren, Michael, boikottet dette sluttspillet fordi han nektet å spille for lanslagssjef Richard Møller Nielsen. Også Brian hadde nektet å spille for landslagssjefen tidligere (siden 1990), men ble overtalt til å hjelpe laget under denne turneringen. Danmark hadde ikke kvalifisert seg til sluttspillet, men fikk sjansen da måtte melde pass på grunn av borgerkrig. Laudrup og en rekke av hans lagkamerater var på ferie da de fikk beskjed om dette, bare en uke før sluttspillet. Det skal sies at bare 8 lag deltok, men Danmark kom seg til finalen og vant sluttspillet. Dette blir regnet som en av de største overraskelsene i moderne fotball.
Danmark klarte ikke å kvalifisere seg til VM-1994 i USA.
Scoret 3 mål på 3 kamper under EM 1996 i England, da Danmark ikke kom videre fra gruppespillet (3. plass i gruppe D).
Da gikk det bedre i kvalifikasjonen for VM 1998, der Laudrup scoret 4 ganger på 7 kamper.
Avsluttet sin landslagskarriere 3. juli 1998 mot VM i fotball i Frankrike. Også broren, Michael, spilte denne turneringen. Danmark gikk videre fra gruppespillet, og møtte favoritten i åttendedelsfinalen. Der vant Danmark 4-1, og Laudrup scoret 1 mål. Brasil ventet i kvartfinalen. På stillingen 1-2 scoret Laudrup igjen, og tente håpet for Danmark. Men bare 10 minutter senere scoret Rivaldo for Brasil, som vant kampen og gikk hele veien til finalen, der de tapte for. Laudrup rangerer dette sluttspillet høyere enn EM-1992, fordi det var en mye større turnering og et bedre lag.
Han spilte 82 kamper, derav 41 seiere, 21 uavgjort og 20 tap. 125-64 ble målforskjellen. Han ble byttet ut 20 ganger, og byttet inn 3 ganger. 0 røde kort og 2 gule kort.
Første landslagsmål'": 17. mai 1989, Danmark- (7-1, som også er hans største seier). Spilte i ett VM (1998), der han spilte 5 kamper (2 mål).
Etter karrieren.
Etter å ha avsluttet sin profesjonelle karriere, spilte Brian Laudrup i en periode for Hørsholm i Sjællandsserien. Han har også spilt oldboysfotball for Lyngby, sammen med sin bror Michael, samt for det danske oldboyslandslaget. Blant annet spilte han cupfinale for oldboys i oktober 2005. Han har gjort sin hobby, vin, til sitt levebrød. I dag har han en svært suksessfull vinforretning. Gift med Mette, og sammen har de barna Nikolai og Rasmine. De bor i Rungsted ved kysten av Danmark. Han kommenterer Champions league kamper for TV3 Danmark. Driver ellers "Laudrup & Høgh Pro Camp" fotballskole for ungdommer mellom 12 og 17 år.


Vibrator.
a>formet vibrator for bruk som sexleketøy
En vibrator er en mekanisk innretning som fremkaller vibrasjoner.
Vibrasjonen i vibratorer produseres gjerne av en elektrisk motor med en ubalansert vekt på drivakselen. Når motoren er igang vil den roterende vekten resonnere.
Det finnes mange forskjellige typer vibratorer, blant annet i mobiltelefoner, personsøkere og til industrielt bruk.
Sexleketøy.
Det finnes også vibrerende apparater som er ment for å røre kroppen (inkludert å føres inn i en kroppsåpning) for å stimulere nervene og gi en behagelig og eventuelt erotisk følelse. En dildo med innebygd vibrator kalles for vibrator.


Solheim Cup.
Solheim Cup er en golfturnering for damer som arrangeres annethvert år mellom lag fra Europa og USA. Den er oppkalt etter nordmannen Karsten Solheim, grunnleggeren av golfkølleprodusenten Karsten Manufacturing som markedsfører produkter under det registrerte varemerket PING, Karsten Solheim var en sterk pådriver for å få til en internasjonal turnering for kvinner. Den tilsvarer på mange måter herrenes Ryder Cup Matches.
Den første Solheim Cup ble avholdt i 1990, og frem til 2002 ble den spilt i like år. På grunn av 11. september-angrepet, da Ryder Cup ble utsatt til 2002, ble Solheim Cup flyttet ett år til 2003 for ikke å kollidere med denne turneringen.
Det amerikanske laget velges ut fra et poengsystem der spillerne på LPGA-touren mottar poeng for hvert gode resultat på touren. For det europeiske laget velges kun 7 spillere gjennom poeng basert på resultater på Ladies European Tour. Dette er for å sikre at også europeiske spillere som hovedsakelig konkurrerer på LPGA-touren kan velges for å gjøre det europeiske laget konkurransedyktig.
Format.
Solheim Cup omfatter diverse matchspill-runder mellom spillere utvalgt fra to lag på tolv spillere. Turneringen går over tre dager, fra fredag til søndag. Det spilles om totalt 28 poeng, der vinneren av hver match tar ett poeng for sitt lag, og et halvt poeng går til hvert av lagene dersom en match ender uavgjort etter 18 hull. Det lag som har først får 14,5 poeng, vinner turneringen. Dersom begge lag ender opp med 14 poeng hver, går seieren til den regjerende mesteren.
Fremtidige turneringer.
I 2013 er det bestemt at Solheim Cup skal spilles på Colorado Golf Club i Denver, Colorado.


Skimtheia.
Skimtheia (554 moh.) er det høyeste punktet i Drammensmarka.


Drammensmarka.
Drammensmarka, også kalt Drammen Nordmark, er et skogsområde nordvest for Drammen. Området utgjør den sørøstre delen av det større området Finnemarka. Drammensmarka er et populært turterreng. Drammensmarka og Finnemarka har også et meget godt utbygget nett av skiløyper som kjøres opp av kommunene straks det er gode snøforhold. Et av de mest populære utfartsstedene er Eiksetra.
Drammensmarka er full av små og store vann med gode fiskeforhold og hyggelige bademuligheter. Ett av disse vannene er Marivann i Nedre Eiker kommune.
Det høyeste punktet i Drammensmarka er Skimtheia (554 moh.) på grensen mellom kommunene Drammen og Lier.
Berggrunnen i Drammensmarka tilhører Oslofeltet med vulkanske bergarter fra permtiden. Glitrevannskalderaen representerer en av de største vulkankjeglene i Oslofeltet.


Lierdalen.
Lierdalen er en dal som strekker seg fra Sylling i nord til Lier ved Drammensfjorden i sør. Gjennom dalen renner Lierelva.
Omtrent midt i dalføret ligger Lierbyen. Fra Lierbyen og nordover går en lite trafikkert 18 km lang bilvei langs den tidligere Lierbanen som ble lagt ned i 1936. Veien går nordover til Sylling og Holsfjorden.
I Lierdalen dyrkes store mengder frukt og grønnsaker, noe som gjenspeiles i Liers kommunevåpen, som viser en epleblomst.
Landskapsformene viser spor etter slutten av siste istid med blant annet tre endemorener: Egge-morenen, Meren-morenen og Sylling-morenen. Over morenene ligger marin leire. Dissene områdene benyttes til jordbruk. Egge- og Meren-morenen benyttes også til grustak. Sylling-morenen demmer opp Holsfjorden.


Dagfinn Ripnes.
Dagfinn Helge Ripnes (født 12. januar 1939) er høyrepolitiker og tidligere ordfører i Kristiansund. Han var varaordfører fra 1995 til 1997, ordfører fra 1997 til 2007 og har sittet til sammen 37 år i Kristiansund bystyre og 28 år i byens formannskap. Han representerte Høyre i Møre og Romsdal fylkesting i 20 år. I det sivile var han leder av familiebedriften D. Ripnes fra 1962 til 1995, da han ble heltidspolitiker.


Trym.
Trym (norrønt: «Þrym») er jotnenes konge, «tussekongen» i Jotunheimen, i det komiske gudediktet Trymskvadet («Þrymskviða») fra Den eldre Edda. Trym stjeler guden Tors hammer, og Tor må kle seg ut som gudinnen Frøya for å få den tilbake.


Karsten Solheim.
Karsten Solheim (født 5. september 1911 i Austrheim, død 16. februar 2000 i Phoenix i Arizona i USA) var en golfkølleprodusent og forretningsmann som grunnla Karsten Manufacturing, bedre kjent under det registrerte varemerket PING, og for turneringen Solheim Cup for kvinner.
Solheim ble født i Austrheim, men emigrerte til Seattle i USA med familien da han var ung. Han utdannet seg til ingeniør og begynte å spille golf da han var 42 år gammel, da kollegene hans ved General Electric inviterte ham med. På golfbanen hadde Solheim mest vanskeligheter med "putting", og han utviklet derfor sin egen, revolusjonerende "putter". Istedenfor å feste skaftet ved hælen til bladet, festet han det i midten. Han benyttet vitenskapelige prinsipper da han utviklet golfkøllen, som tidligere i stor grad hadde vært basert på prøving og feiling.
Etterhvert begynte Solheim å produsere golfkøller i garasjen og forsøke å selge dem til skeptiske, profesjonelle golfspillere på turneringer. Anerkjennelsen kom da Julius Boros vant Phoenix Open på PGA-touren med Solheims putter. Solheim starter virksomheten Karsten Maunfacturing i 1959. Men først i 1967 sluttet han i General Electric. I 1969 lanserte han jernkøller basert på de samme prinsippene, og dette ble fort en suksess. Andre kølleprodusenter fulgte snart Solheims nyskapning.
Solheim ble en velgjører innen golfsporten. Han donerte millioner av dollar til Karsten Golf Course ved Arizona State University og Karsten Creek Golf Course ved Oklahoma State University, og sponset LPGA-turneringer i Oregon, Arizona og Massachusetts. Han var den store pådriveren bak opprettelsen av Solheim Cup, den fremstående turneringen for kvinner mellom lag fra Europa og USA som tilsvarer herrenes Ryder Cup.
Solheim fikk Parkinson de siste årene av sitt liv og overlot selskapet til sin yngste sønn John i 1995. Han døde 16. februar 2000 i Phoenix, Arizona. Året etter ble han som, hittil eneste representant for utstyrsprodusenter, hedret med en plass i Golfens æresgalleri.


Toleranse.
Toleranse kommer fra det latinske "tolerantia" som betyr «det å tåle» eller «holde ut noe». I medisinen viser dette til evnen til å tåle bestemte medisinske behandlinger, for eksempel legemidler eller giftstoffer, mens det i teknisk-faglige sammenhenger viser til hvor store avvik fra en norm som kan tillates, for eksempel i konstruksjonen av en motor eller et hus, uten at det konstruerte slutter å funksjonere. I en samfunnsmessig og politisk sammenheng kan toleranse derfor defineres som "evnen og viljen til å tåle, altså leve med, de av andres meninger, holdninger og handlinger som man selv ikke aksepterer".
Det motsatte av toleranse er intoleranse.
Toleranse i samfunnsmessig sammenheng.
Etter denne definisjonen blir toleranse et sentralt begrep i moralfilosofi og politisk teori. Begrepet har en lang utviklingshistorie (se nedenfor) og vil nødvendigvis forekomme – i større eller mindre grad – i alle samfunn, fordi det er vanskelig å tenke seg et fullstendig intolerant samfunn, altså et samfunn hvor ingen er i stand til å leve med andres meninger, holdninger og handlinger.
Definisjonen av toleranse i en sosial sammenheng forteller også at toleranse bare forekommer der hvor man står overfor «noe» man er sterkt uenig i og avviser eller fordømmer. Dette betyr at man ikke tolererer det man er likegyldig til. Likegyldighet eller indifferens i forhold til standpunkter eller handlinger har dermed intet med toleranse å gjøre. Det er mange ting vi er likegyldige til og dette representerer nettopp derfor ikke noe problem. Det oppstår intet behov for toleranse. Toleransen er «noe» man (eventuelt) skal eller bør utvise i forhold til meninger, holdninger og/eller handlinger man har et engasjert forhold til. Toleranse innebærer derfor at «noe» kreves av oss og toleranse kan være (og er ofte) psykisk besværlig. Toleranse krever at vi holder to tanker i hodet på en gang: misbilligelse av en holdning eller handling og samtidig respekt for mennesket «bak» holdningen/handlingen. Toleransebegrepet er derfor både deskriptivt og normativt fordi det handler om både en (psykologisk) evne og en vilje. Slik kan toleransebegrepet brukes for å si noe om individers og gruppers evne til å opptre tolerant og for å gi moralfilosofiske føringer for hvordan man bør opptre i bestemte situasjoner.
Kravet om toleranse følger logisk av at alle mennesker har grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene, for eksempel ytringsfriheten, kan brukes til noe som andre blir provosert av, for eksempel blasfemiske utsagn. Nettopp fordi vi alle har en moralsk (og ofte en juridisk) forpliktelse til å beskytte andres rettigheter, er vi forpliktet til toleranse når rettighetene brukes til det man selv er sterkt uenig i eller blir provosert av. Men det at en kristen eller muslim forsvarer en ateists rett til å uttrykke seg blasfemisk, betyr ikke at han eller hun blir enig i gudsbespottelsen. Det er "retten" til å uttrykke seg som forsvares, ikke innholdet i det som ytres.
Toleranse og respekt.
Det er ikke uvanlig å bruke begrepene toleranse og respekt som om de skulle være forsterkende synonymer, men i en politisk og moralfilosofisk sammenheng betyr begrepene det motsatte. Det er derfor galt å si at toleranse innebærer "respekt" for andres meninger, holdninger og handlinger. I toleransebegrepet ligger en respekt for "retten" til å ha andre meninger og å handle annerledes, ikke noen respekt for det som ytres eller gjøres. Man kan for eksempel ikke forvente at ateisten skal ha respekt for religiøse gudsforestillinger, men han eller hun skal respektere (og derfor også forsvare) "retten" til å ha slike gudsoppfatninger. På samme måte kan man ikke forvente at en utpreget konservativ skal respektere sosialistiske standpunkter, eller omvendt, men den grunnleggende retten til å ha en annen politisk oppfatning skal respekteres.
Når man utviser slik respekt for andres rettigheter, nettopp når rettighetene brukes til det man selv er uenig i, da utviser man også toleranse. Det klassiske uttrykket for en slik toleranseholdning er tillagt den franske filosofen Voltaire (1694–1778) som skal ha sagt: «Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier.»
Derfor er det ikke nødvendigvis uttrykk for manglende toleranse eller intoleranse når man kraftig imøtegår noens ytringer eller kritiserer deres handlinger. Det er når man vil hindre selve ytringen eller handlingen, for eksempel gjennom lovgivning eller med trusler og vold, man opptrer intolerant.
På samme måte vil det være intolerant å forby muslimske kvinner å bære "hijab". For om man selv blir provosert av et slikt uttrykk for religiøst begrunnet kvinneundertrykkelse eller selvundertrykkelse, har selvsagt muslimske kvinner rett til å velge å bruke "hijab".
Toleransens grenser.
Toleransen har imidlertid også grenser. Disse grensene defineres også av menneskerettighetene og går der hvor noen bruker sine rettigheter til å krenke andre. Man skal således ikke tolerere det som krenker andres menneskeverd og grunnleggende rettigheter. I slike tilfelle bør man i henhold til menneskerettighetene opptre ikke-tolerant (dog ikke intolerant).
Derfor er det uakseptabelt at noen tvinger kvinner til å bære "hijab". En slik tvang innebærer en krenkelse av kvinnenes frihet og selvstendighet og er i seg selv forbudt. På samme måte kan rasistiske ytringer stanses med lov fordi de anses å være grunnleggende krenkende for dem som utsettes for de rasistiske karakteristikkene. Men dette er ikke enkle spørsmål, verken juridisk – noe flere dommer i Høyesterett viser – eller moralsk.
Likevel er en høyt utviklet grad av toleranse en forutsetning for fredelig sameksistens i et pluralistisk samfunn.
Toleransens historie.
Toleransens historie er på mange måter uløselig knyttet til den religiøs toleransens historie. Det var særlig gjennom religionskrigenes (fra tiden etter reformasjonen til freden i Westfalen 1648) ødeleggende og destabiliserende konsekvenser at toleransen fikk en voksende plass i Europas religionspolitiske ordninger. I første omgang innebar religionsstridighetene at prinsippet om at fyrstens religion skulle være folkets religion (cuius regio, eius religio) ble fastslått. Etter hvert innvilget fyrstene også undersåtter rett til sin egne religion så lenge den ble utøvet diskret. Siden ble denne toleransen som privilegium – som fyrsten kunne tilbakekalle – en stadig sterkere rettighet. Slik er toleranse, religionsfrihet og menneskerettighetstenkningen historisk tett sammenknyttet.
Den praktiske religiøse toleransen ble fulgt av etiske og politisk-filosofiske avhandlinger som begrunnet og forsterket toleranseprinsippet. Blant de mest kjente arbeider på dette området er John Lockes "Epistola de Tolerantia" fra 1689 (oversatt som "A Letter Concerning Toleration" samme år). Også Voltaire skrev om toleranse, for eksempel i "En avhandling om toleranse" fra 1763.
Andre filosofer har også berørt toleranseproblematikken, enten direkte eller indirekte. Blant de mest innflytelsesrike er John Stuart Mill, særlig i avhandlingen "On Liberty" fra 1859.
Praktisk toleranse er kjent i fra alle kulturer, i større eller mindre grad, men det er mindre kjent i hvilken grad begrepet og prinsippet er teoretisk tematisert i andre kulturer. Likevel er toleranseprinsippet formelt godtatt av alle FNs medlemsland ved at de har sluttet seg til de internasjonale menneskerettighetene. Det mangler imidlertid ofte mye på at toleranse praktiseres av alle verdens stater, hvilket bevitnes av både den politiske og religiøse undertrykkelsen som menneskerettighetsorganisasjonene rapporterer om.
Relevant litteratur.
Voltaire, "Traktat om toleransen", oversatt og med forord av Birger Huse, i Thorleif Dahls kulturbibliotek, Oslo: Aschehoug, 2005.
Mill, John Stuart, "On Liberty and Other Essays", Oxford: Oxford World Classics, 1998.
Lindholm, Tore, «Toleransens plass i flerkulturelle samfunn», "Mennesker og Rettigheter", nr. 3, 1995, s. 236-247.
Gule, Lars, «Religionskritikk og folkeskikk. Om begrepene respekt og toleranse», i Didrik Søderlind (red.), "Verdier og verdighet", Oslo: Humanist forlag, 2007, s. 38-50.
Eksterne lenker.
«History of Toleration» i The Catholic Encyclopedia: http://www.newadvent.org/cathen/14761a.htm
«Religious toleration» i The Catholic Encyclopedia: http://www.newadvent.org/cathen/14763a.htm
«Toleration» i The Internett Encyclopedia of Philosophy: http://www.iep.utm.edu/t/tolerati.htm


Åndsfrihet.
Åndsfrihet er et samlebegrep som omfatter flere sentrale menneskerettigheter. De kategoriene man vanligvis regner under åndsfriheten er ytringsfrihet, religionsfrihet, informasjonsfrihet og tankefrihet.


The Great Escape (album).
"The Great Escape" er det fjerde albumet til Blur. Det ble sluppet i 1995, og forventningene var høye siden albumet var oppfølger til det godt mottatte albumet Parklife. "The Great Escape" fikk også gode kritikker, og solgte bra da det ble sluppet. Det nådde førsteplass på de britiske listene, og ble Blurs første album på de amerikanske listene – selv om det ikke nådde høyere enn 150. plass.
Sangene «Country House», «The Universal», «Stereotypes» og «Charmless Man» ble alle sluppet som singler. «Country House» ble Blurs første singel som nådde 1. plass på de britiske topplistene. Damon Albarn avslørte i ettertid at de fleste, om ikke alle, sangene på albumet handlet om han selv på en eller annen måte (for eksempel er «Dan Abnormal» et anagram for «Damon Albarn»).
Singelen "«Country House»" ble lansert to uker senere enn den først annonsert. Dette var for å skape en konkurranse med Oasis' singel "«Roll With It»". Denne konkurransen ble kalt «krigen om britpop». Blur solgte til slutt mest og så på seg selv som vinnere.
Sporliste.
Samtlige spor er skrevet av Damon Albarn, Graham Coxon, Alex James og Dave Rowntree.


Hjellestad.
Hjellestad er en grunnkrets og et boligområde på Mildehalvøyen i Ytrebygda bydel i Bergen kommune, ca. 20 km sørvest for byens sentrum. Fra Hjellestad kai går det ferge via Bjelkarøy og Lerøy til Klokkarvik i Sund kommune på Sotra. På Mildehalvøyen ligger også Milde.
Blant virksomhetene på Hjellestad er Hjellestad skole, Hjellestad Marina, Bunnpris, Bergens Seilforening, Hjellestadklinikken og Arboretet og Botanisk hage på Milde. Hjellestad har en skjærgård og er et populært sted for seiling og båtliv. Hjellestad ligger 10 minutter fra Bergen lufthavn, Flesland og har kort veg til arbeidsplasser på Sandsli og Kokstad.
Hjellestad grunnkrets i Bergen kommune hadde 2 090 innbyggere 1. januar 2012, og et areal på 2,94 km², hvorav 0,01 km² er ferskvann.
Transport.
Hjellestadveien som er hovedveien til Hjellestad er smal og svært trafikkfarlig. Hjellestad og Milde har bussforbindelse (linje 51) til Bergen sentrum via Søreide og Fjøsanger med avganger hver halvtime i rushtid og hver time resten av dagen og på lørdager. Søndag går bussen annenhver time.


Innocens IX.
Pave Innocens IX, Giovanni Antonio Facchinetti de Nuce "den eldre" (født 20. november 1519 i Bologna i Italia, død 30. desember 1591 i Roma) var en av Den katolske kirkes paver.
Han var tilknyttet den romerske kurie, og ble i 1560 biskop av Nicastro (han var den første biskop som residerte der på tretti år). Senere var han i en periode nuntius i republikken Venezia og titulærpatriark av Jerusalem (1576–1583).
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Han var medlem av den kommisjon som skulle vurdere passende kirkestraff mot kong Henrik III av Frankrike etter drapet på kardinal Louis de Lorraine de Guise. Noen konklusjon kom ikke fordi også kongen ble snikmyrdet.
Han ble valgt til pave den 29. oktober 1591 og tok navnet Innocens IX. Han ble kronet den 3. november av kardinal Andreas av Østerrike. Hans virke ble kortvarig; han døde allerede om morgenen den 30. desember 1591 i Roma.
Han var grandonkel til kardinal Giovanni Antonio Facchinetti de Nuce den yngre (kreert 1591), og også i slekt med kardinal Cesare Facchinetti (1643).


Rodrigo de Castro Osorio.
Statue av Rodrigo de Castro Osorio
Rodrigo de Castro Osorio (født 5. mars 1523 i Valladolid i Spania, død 18. september 1600 i Sevilla) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble i 1564 biskop av Zamora, og senere forflyttet til Cuenca, og til slutt til erkebispedømmet Sevilla.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.


Kino.
a> har fire kinosaler, hvorav den største har 978 sitteplasser.
Kino er et lokale for filmframvisning. Som oftest er det et inngangsparti med en billettluke, et maskinrom med kinomaskiner (prosjektører) og en sal med et lerret og sitteplasser for publikum. I 2004 var det 245 kinoer i Norge, hvorav 161 ble drevet av kommuner.
Ordet "kino" er en forkortelse av «kinematograf», en norsk form av det franske Cinématographe (dannet av gresk "kineo", det vil si «bevege», og "grafein", «skrive, tegne»), navnet på brødrene Lumières filmframviser fra 1894 som viste «levende bilder».
Digital kino.
De nåværende filmrullene erstattes etter hvert med digitale filer som rommer bilder med forbedret kvalitet. Distribusjonen kan derfor skje mye raskere.
Film & Kino finansierte først et prøveprosjekt. I 2009 begynner fase to, der målet er at alle kinoene i landet skal være fulldigitalisert i 2011.
I Sverige blir sceneforestillinger jevnlig sendt til digitaliserte Folkets Hus-kinoer.
Tromsø er pionérkommunen i Norge for simultanoverføring av scenekunst. Siden høsten 2007 er det vist åtte operaer. Operaer har også blitt vist i Alta, Kristiansand, Fredrikstad, Bergen og Gimle kino i Oslo.
Historikk.
Brødrene Lumières enkle filmforestillinger i Paris begynte 28. desember 1895 og blir regnet som verdens første kinovisninger. I Norge ble det vist film på Circus Varieté i Oslo allerede 6. april 1896.


François de Joyeuse.
thumb
François de Joyeuse (født 24. juni 1562 i Carcassonne i Frankrike, død 23. august 1615 i "Collège de Avignon") var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble i 1581 erkebiskop av Narbonne, og senere forflyttet til Toulouse, og så til Rouen. Han spilte en rekke sentrale roller i fransk samfunnsliv.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.


Honnør.
Honnør er en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer. En militæravdeling gjør honnør ved å stå oppstilt til parade og presentere gevær, mens enkeltpersoner fører hånden til lua. Menige krigsfanger må gjøre honnør til forvaringsmaktens offiserer, jf. Tredje Genèvekonvensjon artikkel 39.
Honnør med hånd.
Honnør gjøres ofte ved å reise den høyre hånden, med flat hånd, til det høyre øyenbryn. I USA er hånden horisontial, som om man skygger for øynene. Denne honnøren er basert på britiske "marinehonnøren" i Royal Navy, som fortsatt er i bruk. Den britiske "militærhonnøren", brukt i British Army, Royal Marines, RAF og mange militære styrker i Samveldet, er nesten lik bortsett fra at hånden er snudd slik at håndflaten vender mot personen som mottar honnøren.
Honnør i den franske hæren er nesten lik den britiske hærens. Kosovos KLA bruker en honnør som ligner den britiske militærhonnøren, bortsett fra at hånden er en knyttneve og knokene presses mot tinningen, en gest som stammer fra kommunistbevegelsen. Den tradisjonelle honnøren i Polen er en variant av den britiske militærhonnøren der kun to fingre peker ut.
I den amerikanske marinen og hver av de britiske forsvarsgrenene gjøres honnør kun hvis man har på seg lue, mens man i den amerikanske hæren gjør honnør både med og uten lue.
I Norge hilses det bare til lua om den har Kongemerket eller tilsvarende symbol. Det vil si at om man f.eks. bærer hjelm hilses det ikke. Har man ikke hodeplagg eller har hodeplagg uten Kongemerket hilses det ved at den av lavest rang låser armene til siden og gjør et lite nikk oppover med hodet.
I felten, når det er mulighet for at fiendtlige snikskyttere befinner seg i nærheten, er honnør forbudt, fordi fienden på den måten kan se hvem som er offiserer og derfor verdifulle mål.
Iraker gjør britisk militærhonnør (t.v.) mens amerikaner gjør britisk marinehonnør.
Honnørens opprinnelse er ukjent. En teori sier at den stammer fra romerske soldater som skygget øynene for det sterke lyset som de innbilte seg at skinte fra deres overordnedes øyne. En annen teori går ut på at soldater i rustning, som en vennligsinnet gest, holdt tøylene til hesten i venstre hånd mens de med høyre hånd hevet visiret på hjelmen slik at de kunne bli gjenkjent. En tredje teori sier at honnøren, og håndslaget, kommer fra en måte å vise at den høyre hånden (stridshånden) ikke skjuler et våpen. Enda en teori sier at den utviklet seg fra skikken der menige løftet lua i nærvær av offiserer. Marinehonnøren, med håndflaten nedover, sies å ha oppstått fordi matrosenes hender ofte var skitne fra å jobbe med tauverk. Fordi det ville være fornærmende å presentere en skitten håndflate til en offiser, ble håndflaten snudd nedover.
Den såkalt romerske honnøren er den eldste håndhonnøren. Den består i å holde høyre arm rett ut fra skulderen, hevet rundt 45 grader. Den var utbredt over hele verden inntil andre verdenskrig. Adolf Hitler kopierte den, og den ble så nært forbundet med nazistene at den nesten aldri er blitt brukt av andre enn nazisympatisører siden krigen. Det finnes dog ingen romerske tekster som nevner denne, og ingen kunstverk fra romerriket som avbilder den.
Honnør med våpen.
Soldater gjør honnør med sabel.
Når soldaten bærer sabel (i seremonielle situasjoner), bruker europeiske militærstyrker og deres kulturelle etterfølgere en to-trinns gest. Sabelen reises først, i høyre hånd, til nivå med og nær forsiden av halsen. Sabelens blad er skråstilt forover og opp 30 grader fra vertikalen; eggen vender mot venstre. Sabelen føres deretter nedover som et hugg til en stilling der spissen er nær bakken og foran den høyre foten. Bladet er skråstilt nedover og forover med eggen mot venstre. Denne gesten oppsto under korstogene. Skjeftet på et slagsverd dannet et kors med bladet, slik at korsfareren, hvis han manglet tilgang på et ordentlig krusifiks, kunne kysse skjeftet på sverdet når han ba, før slag, for å sverge ed, løfter osv. Når spissen føres ned mot bakken er dette et tradisjonelt tegn på underkastelse.
Når soldaten bærer gevær finnes det to formalitetsnivåer å gjøre honnør. Den mest formelle kalles "presenter gevær"; geværet bringes til vertikalen, med munningen oppover, foran senter av brystkassen med avtrekkeren bort fra kroppen. Hendene holder kolben i nærheten av stillingen de ville hatt hvis geværet ble avfyrt, men avtrekkeren røres ikke. Mindre formelle honnører gjøres f.eks. av en skiltvakt til en overordnet av lav grad.


Den engelske ligacupen.
Ligacup pokal ved Old Trafford museum
Den engelske ligacupen er en engelsk fotballturnering. Mens FA-cupen omfatter alle engelske fotballklubber, er turneringen forbeholdt profesjonelle lag i de fire øverste divisjonene. Idag innebærer dette at bare de 92 lagene i The Football League og Premier League kan delta. Vinneren av turneringen blir kvalifisert for UEFA Europa League dersom de ikke allerede er kvalifisert for spill i Europa.
Ligacupens navn.
Siden 1982 har ligacupen fått navn etter de som har sponset turneringen.


Landet med de kalde kyster.
"Landet med de kalde kyster" er en bok av Helge Ingstad, utgitt i 1948. Boken skildrer Svalbard, og tittelen er en direkte oversettelse av det gammelnorske ordet "Svalbard".


Michele della Torre.
Michele della Torre (født 1511 i Udine i Italia, død 21. februar 1586 i Ceneda) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble i 1547 biskop av Ceneda, og var senere tilknyttet den romerske kurie blant annet som nuntius i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Torre, Michele della
Torre, Michele della
Torre, Michele della
Torre, Michele della


Giulio Canani.
Giulio Canani (født 1524 i Ferrara i Italia, død 27. november 1592 i Ferrara) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var privatsekretær for pave Julius III og ble i 1547 biskop av Adria, og senere av Modena.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Canani, Giulio
Canani, Giulio
Canani, Giulio
Canani, Giulio


Antonmaria Salviati.
Antonmaria Salviati (født 21. januar 1537 i Firenze i Italia, død 26. april 1602 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble i 1561 biskop av Saint-Papoul i Frankrike, og senere nuntius i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Han var i slekt med pave Leo X og kardinalene Giovanni Salviati (kreert 1517) og Bernardo Salviati (1561).
Salviati, Antonmaria
Salviati, Antonmaria
Salviati, Antonmaria
Salviati, Antonmaria


Stereotyp.
Stereotyp (gresk: "stereo-" «fast», og "typos" «form»), altså stivnet i sin form, ensformig, uforanderlig. En stereotyp er et forenklet mentalt bilde av et individ eller en gruppe mennesker som har noen felles karakteristiske (eller stereotypiske) kvaliteter. Begrepet brukes ofte i negative sammenhenger, og stereotyper ses på av mange som uønskede meninger som kan endres gjennom utdanning og/eller kunnskap. Vanlige stereotyper er påstander om forskjellige raser, om etniske og religiøse grupper, og det å forutsi atferd ut fra sosial status, økonomi og kjønn.
Stereotyper i kunsten.
I kunst og litteratur er stereotyper klisjéaktige eller forutsigbare karakterer eller situasjoner. For eksempel er den stereotypiske "djevelen" en rød, ondskapsfull karakter med horn og en tretinnet høygaffel, mens den stereotyposke "selgeren" er et glatt, dresskledd, fortsnakkende individ som vanligvis ikke er til å stole på. Opp igjennom historien har historiefortellere brukt stereotypiske karakterer og situasjoner for at publikum raskt skulle kunne leve seg inn i handlingen. Stereotyper er vanlige i teaterverdenen, der de ofte blir brukt som dramatiske virkemidler. Noen ganger er en stereotyp en karikatur eller inversjon av noen positive trekk på medlemmer i en gruppe, som er overdrevet til et punkt der de blir frastøtende eller latterlig. Det italienske "Commedia dell'Arte" var kjent for sine stivnede karakterer og stivnede situasjoner, som kan ses på som stereotypier.
Ordet ble først brukt i trykkeribransjen.
Ordet stereotyp ble oppfunnet av Firmin Didot i trykkeribransjen. Ordene "stereotyp" og "klisjé" er faktisk begge opprinnelig fra trykkeribransjen, og i denne konteksten er de synonymer. En stereotyp var et duplisert avtrykk av et typografisk originalelement som ble brukt til trykking istedet for originalen. Etter hvert ble dette en metafor for alle typer idéer med identisk gjentakelse. Klisjé var et onomatopoetisk ord som beskrev lyden under den stereotypiske prosessen, da matrisen traff det støpte metallet.
Stereotyp atferd.
I psykologien er "stereotyp atferd" det å reagere på samme måte hver gang, eller en handling som gjentar seg helt likt mange ganger, uten at den har noen nytte. Eksempel på stereotyp atferd er tvangshandlinger eller tvangsritualer. Ofte er disse handlingene deler av et handlingsmønster, de gjøres uten at de medfører tilfredsstillelse eller nyttig resultat. Hensikten er å hindre en usannsynlige skade som pasienten frykter.
Hos dyr i fangenskap.
Stereotypier hos dyr i fangenskap er reaksjoner dyr har på å ikke kunne utføre handlinger som er naturlig for dem ut fra medfødte eller tillærte atferdsbehov. Eksempelvis kan rever som fra naturens side er streifdyr og revirdyr som går lange avstander hver dag, når de holdes i bur hele livet, utvikle stereotypier som å gå hastig i sirkel. Hunder som ikke får nok stimuli eller trim kan jakte på halen sin. Sauer som fra naturens side er konstant i bevegelse på leting etter nytt beite, kan utvikle stereotypier i fjøs med periodisk fôring hvor de prøver å 'beite' på innredning, vannrør og andre dyrs ull.


Agostino Valier.
Agostino Valier (født 7. april 1531 i Venezia i Italia, død 23. mai 1606 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble i 1565 biskop av Verona, og ble senere prefekt for Indekskongregasjonen.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Han var i slekt med kardinalene Bernardo Navagero (kreert 1561) og Pietro Valier (1621).
Valier, Agostino
Valier, Agostino
Valier, Agostino
Valier, Agostino


Hyenefamilien.
Hyenefamilien ("Hyaenidae") tilhører rovpattedyrene og er en familie som består av to underfamilier og fire slekter med en art i hver. Som sådan minner hyener mest om en blanding av afrikansk villhund, jerv og bjørn, og det er hunnene som er dominante (og iblant større enn hannene) og leder flokken.
Folk flest kjenner de som åtseletere, men hyenene er også dyktige og utholdende jegere som har kapasitet til å nedlegge byttedyr på opp mot 150–200 kg. Hyener går heller ikke av veien for å stjele byttet fra andre rovpattedyr, det være seg en gepard, leopard selv om det er oftere at det er deres eget bytte som stjeles av større rovdyr som løver.
Hyenene må ikke forveksles med afrikansk villhund, som også kalles hyenehund. Den tilhører hundefamilien og ikke hyenene.
Beskrivelse.
Hyener, som er tågjengere med fire tær, har en karakteristisk og usedvanlig kraftig forkropp, som er betydelig høyere enn lendepartiet. Dette gir de et klosset uttrykk, men hyener er smidige og hurtige rovpattedyr som kan løp i opp mot 60 km/t over en distanse på hele 5 km. Hodet har et forholdsvis langt snuteparti og er utstyrt med usedvanlig kraftige kjever og meget velutviklete kinntenner hos de store hyenene. Hos flekkhyener kan høyt innhold av testosteron i placenta gi aggressive hunner med penisformet klitoris, og kjønnslepper som ligner pung.
Systematikk.
Familien omfatter også utdødde dyr. Til disse regnes slektene "Protictitherium", "Ictitherium", "Chasmaporthetes", "Adcrocuta", "Pachycrocuta" og "Percrocuta". Den utdødde hulehyenen regnes vanligvis som en underart av flekkhyene ("Crocuta crocuta spelaea"), men noen regner den som en egen art ("Crocuta spelaea"). Den fantes nord til De britiske øyer.


Exeter.
Exeter er administrasjonsbyen for grevskapet Devon i England, og et administrativt distrikt.
Frem til det 20. århundre var Exeter det nederste stedet hvor man kunne krysse elven Exe, og den ble derfor et administrativt senter og handelssted. Byen ble også bispesete i angelsaksisk tid. Den var tidligere en havneby; selve havnen lå først i den lille byen Topsham, som før var ved elvens tidevannsgrense, og varer ble så fraktet derfra på lektere. Etterhvert ble det anlagt en skipskanal slik av havgående skip kunne seile helt inn til Exeter. Denne ble brukt for transportskip helt til dampskipene kom og skipenes størrelse økte voldsomt. I dag brukes kanalen av fritidsbåter.
Historie.
I romersk tid var byen kjent som "Isca Dumnonorium", et navn som tyder på at den var en keltisk landsby før romerne kom. "Isca" er et vanlig keltisk ord for en landsby eller en liten by, og "Domnonorium" betyr «dumnonernes».
Byen var den sørvestligste befestede bosetning i Romersk Britannia. I 1970-årene ble et større romersk badeanlegg gravd ut; ettersom det ligger rett ved Exeterkatedralen har det ikke vært mulig å ha utgravningene åpne for publikum. Den romerske veien Fosse Way hadde sitt sørlige endepunkt i Exeter.
Betydelige deler av den romerske bymuren er bevart, men skjules av den utenpåliggende muren som Alfred den store fikk reist for å beskytte byen etter vikinginvasjonen i 876. Vikingene tok byen allikevel, men ble drevet ut igjen året etter. I 894 beleiret vikingene byen, men klarte ikke å ta den.
I 1067 gjorde Exeterborgerne opprør mot Vilhelm Erobreren, som straks gikk vestover for å beleire byen. Etter en atten dager lang beleiring ble den tatt. Som en del av kapitulasjonsvilkårene fikk adelsmennene i byen beholde sine posisjoner, under forutsetning av at et slott med en normannisk herre ble bygget.
Neste beleiring kom i 1140, da Baldwin de Redvers holdt den mot kong Stefan i tre måneder før byen måtte overgis fordi man var tomme for drikkevann.
I 1537 ble byen et korporativt grevskap. Bygninger fra det 16. århundre, "Livery Dole Almshouses and Chapel", er bevart i sentrum. De ble påbegynt i 1591 og fullført av 1594 på korporasjonens regning.
Under den engelske borgerkrigen var Exeter først på parlamentarianernes side, i et område som for det meste støttet rojalistene. Den ble tatt av rojalistene den 4. september 1643, og var under deres kontroll inntil kort tid før krigens slutt.
Industrien i byen utviklet seg raskt under den industrielle revolusjon, blant annet fordi Exe flyter raskt og dermed gav god adgang til vannkraft. Da dampmaskiner erstattet vannkraft var Exeter for langt unna kull- og jerngruvene til å kunne konkurrere, og dens betydning ble sterkt svekket. Dette betyr at veksten stoppet opp, men samtidig at byens eldre bebyggelse ble bedre bevart enn i mange andre engelske byer av samme størrelse.
Exeter ble bombet av Luftwaffe under Baedekerblitzen i 1942. Omkring 160 000 m² av sentrum ble jevnet med jorden av brannbomber. Mange historiske bygninger, deriblant katedralen, ble skadet. Byen ble gjenoppbygget i 1950-årene. Man ønsket å gjenskape det gamle preget, men mange mener at arbeidet kunne vært gjort bedre; mange skadede hus ble revet i stedet for å bli restaurert, og det ble etter manges mening tatt for store hensyn til den moderne trafikkens krav. Før andre verdenskrig ble byen regnet som det sørlige Englands nest største arkitektoniske perle, etter Bath, men den omtales nå som en by med mange vakre bygninger, og ikke nødvendigvis en vakker by. Turisme er en viktig inntektskilde, men byen domineres på ingen måte av turismen.


Mîm.
Mîm var en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var den siste av Lurvedvergene.
Mîm levde på Amon Rûdh i Beleriand med sine to sønner, Ibûn og Khîm. Der holdt han alle sine skatter skjult. I den tiden Túrin ferdedes sammen med de fredløse, ble Mîm og hans sønner sett mens de smuglet tunge sekker forbi de fredløse. Mens Mîm ble tatt til fange, ble det skutt piler på sønnene hans og Khîm ble drept.
I gjengjeld for å beholde livet, måtte Mîm lede de fredløse til sine hemmelige haller i Amon Rûdh. Der viser det seg at Khîm har blitt drept av en pil, og Túrin tilbyr sin tjeneste til Mîm. Pga. dette tolererer Mîm de fredløse, og begynner til og med å like Túrin.
Da Beleg Cúthalion kommer til Amon Rûdh, blir Mîm veldig sint: han hater alver, og særlig Sindaene. Uansett blir han nødt til å tolerere dem i sin hall. Etter at Amon Rûdh blir forrådt til Morgoth, klarer Mîm å komme seg unna, men Ibûn blir drept av orker. Til slutt kommer Mîm fram til Nargothrond etter at Túrin hadde drept dragen Glaurung, og så tok Mîm skatten for seg selv.
Húrin Thallion, som hadde sett al som skjedde med Túrin gjennom Morgoths øyne, kom over Mîm i Nargothrond, og drepte ham, og gir han en stor del av ansvaret for Túrins skjebne. De siste ordene Mîm sa var en forbannelse over skatten han hadde tatt. Húrins folk tok med seg denne skatten fra Nargothrond til Doriath, og der ble gullet med på å forårsake Doriaths fall og Thingols død.


Gullfoss.
Den islandske fossen Gullfoss om sommeren
Gullfoss, også på islandsk kalt "Gullfoss", er en fredet foss i den sørvestlige delen av Island, 120 km nordøst for Reykjavík. Fossen dannes av elva Hvítá og har en høyde på 32 meter, fordelt på to fall. Det øverste har et fall på 11 meter og det som er litt lenger nede har et fall på 21 meter. Nedenfor fossen er juvet over 70 meter dypt. Gullfoss er en av de flotteste fossene på Island og en betydelig turistattraksjon.


Ibûn.
Ibûn var en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var en av de siste Lurvedvergene. Han var sønn av Mîm, og bror av Khîm. Sammen bodde de på Amon Rûdh i Beleriand, i Mîms haller. Ibûn ble drept av orker da han og hans far prøvde å komme seg vekk etter at hallen deres var blitt forrådt til Morgoth.


Khîm.
Khîm var en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var en av de siste Lurvedvergene. Han var sønn av Mîm, og bror av Ibûn. Sammen bodde de på Amon Rûdh i Beleriand, i Mîms haller. Khîm ble drept av en av de fredløse i Túrins følge da han og hans far og bror smuglet sine skatter forbi dem.


Montserrats flagg.
Montserrats flagg er et Blue Ensign med Union Jack i øvre venstre hjørne. I tillegg har flagget Montserrats emblem. Emblemet til Montserrat kom til på bakgrunn av en konkurranse i 1907. Konkurransen ble vunnet av Mrs Goodwin. Hun laget et emblem som portretterer Irland, som Erin, som omfavner kristendommen med sin irske harpe, for å signalisere øyens gamle irske bånd.
Fra flagget ble innført og fram til 1999 satt våpenmerket i en hvit skive. Dette var også tilfelle for de fleste andre særmerkede britiske flagg for kolonier. Tradisjonen med å sette våpenet på en hvit skive skal skyldes at den britiske marinens offisielle flaggbok, "Flags of all nations", hadde for vane å vise merkene som satt i flaggene på en rund, hvit bakgrunn. Selv om dette bare var en illustrasjonsteknisk måte å vise merkene, ble det i praksis tolket som at hele skiven skulle være med i flagget. Framstillingen av flaggene ble endret med 1999-utgaven av "Flags of all nations", da merkede britiske flagg nå ble framstilt med våpenet direkte mot flaggduken. For å bedre muligheten for identifikasjon ble også merkets størrelse økt.
Guvernørens flagg.
Guvernøren, koloniens øverste myndighet og kronens representant, fører eget flagg etter samme modell som øvrige guvernører i britiske besittelser. Det vil si det britiske unionsflagget med koloniens våpenskjold omgitt av en krans i midten.


Plymouth (Montserrat).
Utsyn over Plymouth i juli 1997. Vulkanutbruddet har ødelagt byen
Plymouth er hovedstaden på den karibiske øya Montserrat, som er et britisk oversjøisk territorium.
Etter vulkanen Soufrière Hills utbrudd i 1995 og 3. august 1997 ble byen beordret evakuert av myndighetene. Ingen har siden fått lov til å flytte tilbake, og de 3 500 innbyggerne har flyttet til den nordlige delen av øya, naboøyer eller til Storbritannia.


.ms.
.ms er Montserrats nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett.
Microsoft (MS) har begynt å bruke dette domenet som en utilsiktet forkortelse med prosjekter som


Øksendal i Vest-Agder.
Øksendal er en krets i tidligere Bakke kommune i Vest-Agder, nå del av Sirdal kommune. Kretsen hadde 226 innbyggere ved sammenslåingen i 1960.


Øksendal i Møre og Romsdal.
Øksendal er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal. Fra 1837 var Øksendal del av Sunndal formannskapsdistrikt.
I 1854 ble Øksendal skilt ut fra Sunndal. Øksendal hadde da 1 291 innbyggere.
1. januar 1899 ble Ålvundeid skilt ut fra Øksendal som egen kommune. Øksendal hadde 654 innbyggere etter delingen.
1. januar 1960 ble Øksendal med 497 innbyggere slått sammen med Ålvundeid (513) og Sunndal (5 851) til dagens Sunndal kommune.


Durin VII.
Durin VII var en dverg i J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var konge av Durins folk og arving, noen sier sønn, av kong Thorin III Steinhjelm. Han var herre over dvergene i Erebor, Jernhøene og han førte deler av folket sitt tilbake til Khazad-dûm.
Durin VII er også kjent som Durin den Siste, og ble holt for å være en rekarnasjon av Durin den Udødelige. Hans fødsel ble forutsagt ved Femhærerslaget, og han ledet folket tilbake til Moria og der ble de i "flere århundrer" etter begynnelsen av det Fjerde tideverv. De skulle vissnok bli der "helt tilverden ble gammel og dvergene sviktet, og
dagene til Durins folk var talte"(fra "The Peoples of Midddle-earth")


Elektronvolt.
En elektronvolt (symbol: eV) er en måleenhet for energimengde.Det er den mengden energi som et enkelt ubundet elektron mottar når det passerer gjennom en elektrisk potensialdifferanse på én volt i vakuum, slik at det blir akselerert og tar opp kinetisk energi.
Det er ikke en SI-enhet for energi, men godtas til bruk med SI-systemet.
Å bruke elektronvolt til å måle masse.
Einstein lærte oss at energi er likt (hvile)masse, som er uttrykt i den berømte formelen "E=mc²" (1 kg = 90 petajoule). Det er derfor vanlig i partikkelfysikk, hvor man ofte veksler mellom masse og energi, å bruke eV/"c"² eller til og med kun eV som en enhet for masse. (Det sistnevnte er ofte koblet med naturlige enheter hvor "lysets hastighet"=1, men dette er strengt tatt ikke nødvendig.) eV er også vanligvis brukt i kvantemekanikk, da for eksempel nukleære bindingsenergier er av en slik størrelsesorden at elektronvolt er praktisk.
For eksempel, et elektron og et positron, hver med en masse på 511 keV, kan annihilere hverandre og gi ut 1 022 keV av energi. Protonet, et typisk baryon, har masse på 0,938 GeV, som gjør GeV (ofte uttalt "jev") en veldig praktisk enhet for masse i partikkelfysikk.
Elektronvolt og kinetisk energi.
For å sammenlikne, ladde partikler i en kjerneeksplosjon varierer fra 0,3 til 3 MeV. Et typisk molekyl i atmosfæren har en energi på om lag 0,03 eV. Dette tilsvarer romtemperatur.
For å gjøre om en partikkels kinetiske energi i elektronvolt til partikkelens temperatur i kelvin, ganger vi med 11 605 (se Boltzmanns konstant).


Positron.
Et positron er en elementærpartikkel. Positronet er elektronets antipartikkel, det vil si at den har samme masse som elektronet men har motsatt elektrisk ladning; den er elektronets motsetning. Positronet har en elektrisk ladning på +1 og en rotasjon på 1/2. Når et positivt ladet positron kolliderer med et negativt ladet elektron, blir de tilintetgjort, og resultatet er to gammastråler. Den første fysikeren som oppdaget positroner ved hjelp av elektron-positron-tilintetgjørelse, var Chung-Yao Chao en akademikerstudent på Caltech i 1930, skjønt han publiserte ikke resultatet på den tida.
Positroner kan oppstå ved positronutslipp fra radioaktivt avfall eller ved parproduksjon fra et energifyllt foton.


London (andre betydninger).
London er hovedstaden i Storbritannia og England. Det er også navnet til minst 31 andre steder i minst 10 forskjellige land. I tillegg er London et etternavn.
Steder.
Andre steder inkluderer East London, New London, East New London, London Bridge, London Colney, London Heights, London Mills, London Road, London Township, Londonderry, og Londontowne.


Avfall.
Avfall i døra til et hus i London
Avfall er kasserte gjenstander, materialer, restprodukter eller energibærere som ikke lenger har sin opprinnelige verdi. Avfall er likevel en viktig ressurs ved resirkulering og gjenvinning.
Søppel er avfall som ikke er håndtert på en forsvarlig måte. Å anbringe eller etterlate avfall på uegnet sted blir kalt forsøpling'".
Avfallet stammer fra husholdningene ("husholdningsavfall") eller fra bedrifter ("næringsavfall"). Farlig avfall ("spesialavfall") inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Farlig avfall på avveier kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.
I Norge er kommunene pålagt å samle inn og behandle husholdningsavfall. Ansvaret for å disponere næringsavfall på korrekt måte er pålagt den enkelte produsent. Kommunene er også pålagt å samle inn spesialavfall fra husholdningene og fra bedrifter begrenset oppad til 400 kg pr. år. Mange kommuner har satt bort innsamling av avfall til private selskaper, eller har etablert interkommunale avfallsselskaper.
Typer avfall.
En del avfallstyper blir håndtert gjennom returordninger i regi av materialselskaper. Materialselskapene er dannet av sentrale importører og produsenter innenfor den enkelte bransje. Disse selskapene har inngått bransjeavtale med Miljøverndepartementet med mål og frister for gjenvinningsgrad. Innsamling og behandling finansieres ved at det er pålagt et miljøgebyr på hver solgte enhet. Slike bransjeavtaler er inngått for EE-avfall, batterier, isolerglassruter, bildekk og alle typer emballasje. Behandling av bilvrak er finansiert ved en vrakpantordning.
Historikk.
Gjennom tidene har avfall stort sett blitt behandlet på en av fem måter; det har blitt oversett, kastet, brent, forsøkt unngått eller gjenvunnet.
Thomas Hylland Eriksen har satt avfallshististorien i perspektiv ved å dele avfallshåndtering gjennom tidene inn i tre bolker. Han sier at vi, i løpet av de siste tiårene har gått inn i en ny fase i søppelhåndteringen: ”"Fra å være et hygienisk problem (fase I) og et hygienisk og plassmessig problem (fase II), har søppel omsider blitt definert som et miljøproblem. Vi har innsett at ressursene på kloden er begrensede, og at vi risikerer å etterlate oss en klode som ligner en gigantisk søppelfylling hvis vi ikke treffer mottiltak. Dermed har vi fått hele den viften av debatter som preger renovasjonsbransjen i dag: kildesortering, resirkulering, sortering av spesialavfall, kompostering, kildereduksjon og så videre. Målet er oppnådd først når nesten all søppel vender tilbake der den hører hjemme, altså enten i naturen eller i økonomisk verdiskapning."”
Steinalder.
De første menneskene i Norge kom inn sørfra etter siste istid, kanskje rundt 9000 f.Kr, men først omkring 3000 begynte folk å dyrke jorda. Nomadelivet var dominerende i tusenvis av år, og i tillegg var det veldig få mennesker. Avfall var i all hovedsak organisk og ble kastet på bakken hvor naturlig kompostering tok seg av det.
Bronsealder og jernalder.
Det er vanskelig å vite hvor store mengder avfall som ble produsert i tidligere tider. En arkeologisk beregning viser at nordamerikanske indianere i Colorado i 6500 f.Kr drepte 200 bøfler på en dag og slaktet 150 av dem. Dette gav mat til 150 mennesker i 23 dager. De la igjen 8 336 kilo bein, noe som tilsvarer 2,4 kilo søppel per dag per person. Dette er over dobbelt så mye som de 1,13 kiloene gjennomsnittsamerikaneren produserer i dag.
Da menneskene ble stedfaste ble det mer opphoping av avfall, selv om det nok i all hovedsak var matavfall og rester fra tilvirking av klær og ting. Det er kjent at Mayakulturen i Mellom-Amerika, som varte fra ca 2000 f.Kr og fram til 1500-tallet, hadde søppelfyllinger som av og til eksploderte og brant. I 500 f.Kr. ble den første kjente søppelfyllingen i den vestlige verden organisert i Aten, Hellas, hvor datidens lover krevde at avfall ble kastet en viss avstand fra byen. I samme periode ble også Cloaca Maxima, den eldste og største kloakkanalen i antikkens Roma, anlagt for å lede vann vekk fra myrlendte sletter og dalsøkk mellom høydene.
1000–1600: Mer bofast og mer avfall.
I middelalderen økte avfallsproduksjonen i takt med at det ble flere mennesker og at de ble mer bofaste. Med byutviklingen i den vestlige verden kom de første, store søppelproblemene i Europa, blant annet i London, hvor det ble forbudt å kaste søppel i grøftene i 1388. Det var ulik praksis for håndtering av ulike former for avfall og store variasjoner mellom by og land.
På landet var det fremdeles god plass, og dermed færre avfallsrelaterte problem, mens det i byene ble stadig viktigere å regulere avfallshåndteringen. I byhusholdningene kan vi skjelne mellom tre særlig viktige grupper av avfall: Møkk, søppel og skyller. Ordet søppel kommer fra oppsop, det vil si det man får når man feier; skyller er kjøkkenavfall som egner seg til grisemat. I tillegg kommer skrot og skrap – ting man ikke kastet daglig, men kvittet seg med innimellom. Møkk ble brukt som gjødsel, skyller og søppel ble kastet på dynger (disse ble også brukt som avtrede for mennesker), mye ble kastet eller gravd ned, og noe ble gjenvunnet. I Oslo ble mer og mer avfall fjernet fra byen fra 1100-tallet og framover, og i 1276, i Magnus Lagabøtes bylov, ble det bestemt at en ryddesjau av gatene skulle gjennomføres før jul hvert år.
1600–1800: Tidlig moderne tid.
Utover på 16- og 1700-tallet ble det flere mennesker og flere byer. Mer avfall var et faktum, men regulering manglet fremdeles. Mye ble lagt i gater og grøfter, hvor regnet etter hvert skyllet det av gårde. Griser og andre husdyr gikk fritt i byene, og rotter og urent vann skapte store helseproblemer. Nå begynte man å få øynene opp for dette. Det var ikke kjent hvordan smitte ble overført, men lukt var forbundet med sykdom i den miasmatiske smitteteorien og det ble viktig å fjerne avfall og sørge for sirkulasjon av luft og vann. I renovasjonsbestemmelsene fra 1595 i Oslo var det satt inn tiltak mot forurensing av ”byens vanning”, gaterenhold og plassering av doer. Det ble forbudt å føre ”Møg, Aadsel eller anden Urenlighed” ut på gater, brygger og broer; og å tømme det i elvene. For å hindre ”Urenlighet, onde Lugt og Stank” ble det også forbudt å plassere doer ut mot gatene.
På 1600-tallet kom den første organiserte resirkulering i Norge med gjenbruk av papir og filler til nytt papir. På denne tiden dukket også renovasjon som egen profesjon opp i Norge. Det var i utgangspunktet ensbetydende med kloakktømming og var ansett som urent og skamfullt arbeid. Nattmennene, eller rakkerne som de ble kalt, ble unngått av andre og behandlet svært dårlig. Det var ikke mange som ville utføre dette skitne og uverdige arbeidet, og de få som var villige, kunne presse prisene oppover. Myndighetene prøvde å hindre dette gjennom blant annet en antimobbelov i 1685 som gjorde det forbudt å skjelle ut noen som utførte renovasjonsarbeid. Man skulle heller ikke kalle barna deres rakkerunger. På landsbygda gikk alt dette fremdeles lettere enn i byene, siden mer av det skitne avfallet kunne tas hånd om av hvem-som-helst. Etter hvert ble nattmennene ansatt i byens renovasjonstjeneste.
1800–1950: Moderne tid.
Midt på 1800-tallet kom den industrielle revolusjonen til Norge, og produksjonen økte dramatisk. I denne perioden, kjent som det store hamskiftet, kom overgangen til pengehusholdning. Folk kjøpte mer av det de trengte i det daglige liv; noe som påvirket mengden emballasje. Trekasser, metallbokser og papir, brukt til å frakte dagligvarer, ble ofte til overs og var, for noen, bare søppel. Likevel økte ikke avfallmengden drastisk; det meste ble gjenbrukt. Samfunnet i stor grad basert på gjenvinning; ”Kvinner sydde lappetepper, og menn snekret bord av trekassene som ble brukt til emballasje. De fattige spiste de rikes matrester, tok på seg deres avlagte klær og samlet filler som de med litt flaks fikk solgt til papirfabrikken. (…) Metallbokser ble til oljelamper, papir ble brent, utgåtte klær ble til filler.”
Avfall blir gjerne oppbevart i grenseområder, det være seg på fyllinger i utmark og kystlinjer utenfor tettbygd strøk, eller i mellomlagring på loft, kjellere og bakgårder i byene. På 18- og 1900-tallet ble en tidligere lettvint avfallsløsning mindre tilgjengelig ved at myr og våtmarksområder ble gjort om til beite- og innmark. Dette gjorde at det ble stadig mindre plass til avfallet. I byene ble bakgårdene viktigere for avfallshåndteringen på midten av 1800-tallet. Mens fasadene var flotte og ryddige var bakgårdene et mylder av søppelkasser, doer, tørkesnorer og vedskjul. Dette fortsatte fram til 1920-1930-tallet da funksjonalistene angrep bakgårdene fordi de var urene og helsefarlige. Det ble ryddet grundig opp, men avfall var fremdeles noe man skjulte.
Samtidig ble organiseringen av renovasjonen endret, hovedsakelig på grunn av et nytt syn på gjødsel. Spørsmålet var om menneskemøkk også burde benyttes, men rakkertabuet gjorde dette vanskelig. Der det var mulig ble doene endret og bygd over dyremøkkbinger slik at det automatisk gikk inn i gjødselproduksjonen, dette var også mer miljøvennlig. Andre steder begynte bøndene å konkurrere med nattmennene om dotømmingen. På 1860-1870-tallet ble det slutt på nattmennene.
Koleraens tid – en gjennombruddsperiode for renslighet.
Det var også på 1800-tallet man virkelig forsto at forsøpling var et helseproblem. Flere koleraepidemier på kort tid endret trusselbildet og var viktige for utviklingen av forebyggende medisin og renovasjonsvesen. Emballering av avfall og hyppigere henting ble resultatet på renovasjonssiden. En lov om permanente sunnhetskommisjoner i alle kommuner i Norge ble nedsatt i 1860 for å samordne alle helsetiltak, både behandling og forebygging, og et sunnhetspoliti ble opprettet. I de første forslagene til sunnhetsvedtekter, presentert i 1865, støttet man seg hovedsakelig til miasmeteoriene. Forslaget ble ikke endelig vedtatt, men to år senere kom et nytt forslag, basert på smitteteoriene, som forbød privetbingene Dette betød slutten for det gamle renovasjonssystemet.
På slutten av 1800-tallet ble også de første kommunale renholdsverkene opprettet, først i Bergen i 1881 og deretter i Ålesund, Kristiania og en rekke andre kommuner med bybebyggelse. Renovasjon ble et kommunalt ansvar, men først i 1928 kom loven om kommunal renovasjonsavgift som gav kommunene mulighet til å innføre obligatorisk renovasjon for alle husstander.
Behovsbasert kildesortering.
Miljøfokusert kildesortering slik vi kjenner den i dag er kanskje et relativt nytt fenomen, men behovsbasert kildestortering er absolutt ikke noen ny idé. På 18- og 1900-tallet betød dette at klutesamlere gikk gjennom søppelet for å finne ting som kunne interessere skraphandlere og avfallsgrossister. Disse solgte tingene videre til papirfabrikker, benmelsfabrikker, limprodusenter, shoddyfabrikker (som produserte ullgarn) m.fl. Griseoppdrettere, gartnere og bønder var interessert i gjødsel, og på dynga lette barn, gamle og fattige gjennom restene. Pant på tomflasker ble innført i 1902, og i 1931 begynte ’Glomma papp’ den første industrielle gjenvinningen av papp i Norge.
Under i krigsårene ble avfallet enda mer verdifullt. Matavfall gikk til grisemat og ’søppel’ til gjødsel. Lov om tvungen innsamling av matavfall kom i 1942 og gjorde det forbudt å “tilintetgjøre eller forspille husholdningsavfall eller annet matavfall som kan brukes til fôr eller til framstilling av fôrstoffer”. Alle husholdninger og institusjoner skulle enten legge matavfall til avhenting eller bruke det til egne husdyr.
Likevel vokste dyngene. I Oslo ble løsningen en å bruke Langøyene, en øy i fjorden som søppelfylling. Kloakken gikk også ut i havet, men så begynte fisken å dø og det økende friluftslivet ble truet av søppel, stank og fluer. Fyllingene var ikke lenger like populære. Alternativene var forbrenning eller bruk av søppel som fyllmasse. Det siste ble svært populært fra mellomkrigstiden av. Kløfter, sumpland og steinbrudd ble fylt opp, og oppå fyllingene grodde det fram parker, idrettsplasser, lekeplasser, veier og jordbruksareal.
1950–2000: Vekst og velstand eller bruk og kast.
Etter andre verdenskrig kom en periode med materiellmangel, men så kom en massiv økning i forbruket på 50- og 60-tallet. Samfunnet var i endring, og dette påvirket avfallshåndteringen. Søppelbiler begynte å erstatte hestene, og søppelposene ble innført. Nye produksjonsmetoder og mer bearbeiding av matvarer endret mye, og suppeposer og frossenmat gjorde sin entré i den daglige husholdningen. Noe ble selvfølgelig gjenvunnet også nå, men bruk og kast (med den positive betegnelsen vekst og velstand) var mentaliteten i denne perioden. Forbrukersamfunnet startet for alvor, kjøpekraften var stor og avfallsproblemene vokste. Mengden emballasje økte også drastisk i denne perioden, i all hovedsak fordi antallet selvbetjente butikker for første gang var større enn antallet med manuell betjening. Dette førte til en mye større grad av enkeltvis innpakkede produkter.
Med det nye forbrukersamfunnet kom nye problemstillinger. Folk byttet ut ting oftere enn før, og kastet mye mer. Dette gjorde at søppelkassene ble for små, og førte blant annet til at de første loppemarkedene dukket opp. Avfallet havnet stort sett på fyllinger, men mye avfall ble også bare dumpet i skråninger, skogholt, bekkefar og elver. Privatbilismen gjorde at folk kom seg mer ut, og de la igjen mange små ting som sammen ble et problem (sneiper, flasker, blader etc.). Gamle bilvrak ble også i seg selv et problem. Fra siste del av 1950-åra kom flere nye lover som skulle bekjempe forsøplingen som fulgte med den nye ferdselen: Veiloven av 1957 og 1963 nedla forbud mot å legge avfall på eiendommer som vendte ut mot offentlig vei, og lov om friluftsliv fra 1958 inneholdt forbud mot å etterlate seg skjemmende eller skadelig avfall. Samtidig kom kampanjer og informasjonsmateriell for å følge opp lovene.
1960- og 1970-tallet var også en vekstperiode for innføring av tvungen kommunal renovasjon. Mens bare 44 kommuner hadde innført dette i 1955, hadde hele 343 av landets 445 kommuner tvungen renovasjon på slutten av 1970-tallet.
Gjenvinning som binæring.
Gjenvinning stoppet opp i den første tiden med økt velstand og forbruk. Likevel sto ikke alt stille. Glass og tekstiler var populære for gjenvinning, og husholdningene kunne tjene på å sortere ut og selge disse materialene. I 1960-årene lå den samlede gjenvinningen av tekstilavfall på rundt ni tusen tonn årlig, og av vinmonopolets flasker ble to tredjedeler returnert. Kompostering var også vanlig, men siden søppelkomposten ikke var like høy på næringsverdier som kunstgjødsel vant forbrenningsanleggene fram over kompostering.
Papir var et annet materiale med stort resirkuleringsbehov. Melkekartonger erstattet flasker og mye annen ny emballasje ble produsert, slik at det i 1966 ble regnet ut at papiravfallet var kommet opp i 75-80 prosent av volumet i søppelkassene. Papirinnsamling ble kun gjort på frivillig initiativ, noe som gjorde 1950-åra til en storhetstid for skolekorps og idrettslag siden de kunne levere papir til resirkulering og få betalt for dette.
Stadig behov for bedre løsninger.
Fyllplassene ble etter hvert et problem, ettersom mye av fyllmassen ble nedbrutt langsommere enn forventet. Det viste det seg at sigevann fra fyllingene var forurensende. Behovene for nye alternativer meldte seg. Brannfarlig avfall ble satt fyr på for å unngå spontane branner, men dermed ble store mengder kjemikalier sluppet ut. Så ble forbrenningsanlegg bygget for å unngå dette, men restavfallet etter forbrenningen; bunnslagg, flygeaske og gasser, var også et problem. Kravene til rensing blir fortsatt stadig strengere. Siden starten på 1970-tallet har det kommet en ny bevissthet om problemene rundt forsøpling. På denne tiden startet reguleringene for alvor, og det ble på ny satt fokus på gjenvinning, denne gangen mer på grunn av miljøbevissthet enn av økonomiske hensyn. Miljø har også gradvis erstattet hygiene som styrende hensyn i forbindelse med avfallsbehandling.
Gjenvinning og forbrenning øker, men mindre går på deponi.
I forhold til 2008 viser tallene fra 2009 en nedgang på hele 22 prosent (81 000 tonn) i mengden husholdningsavfall sendt på deponi. Dette henger sammen med forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall som trådte i kraft 1. juli 2009. Likevel blir det kjørt cirka 1 000 tonn avfall på deponi hver dag i Norge. Fordi det tar tid å bygge ut alternative behandlingsløsninger, har noen fått innvilget et tidsavgrenset dispensasjon fra deponiforbudet. Norge har i dag 89 ordinære søppelfyllinger og 20 forbrenningsanlegg.
Andelen gjenvunnet avfall nådde 71 prosent i 2008 etter å ha ligget stabilt rundt 70 prosent siden 2004. Målet for 2010 er 75 prosent. Materialgjenvinning utgjorde 3,4 millioner tonn, eller vel 37 prosent. mens energiutnytting sto for 22 prosent. Den resterende tiendeparten ble gjenvunnet enten ved biologisk behandling, blant annet kompostering, eller ved bruk som fyllmasse og dekkmasse.
Private husholdninger.
Kommunene har ansvaret for å samle inn og motta alt avfall fra husholdningene. Noen kommuner har dannet kommunale eller interkommunale avfallsselskaper som tar hånd om avfallshåndteringen.
For å oppmuntre forbrukere og produsenter til å sortere avfallet i gjenvinnbare fraksjoner (kildesortering) og redusere mengden restavfall er det innført en statlig avgift på sluttbehandling av restavfall. Avgiften skal gjenspeile miljøkostnadene ved ulik sluttbehandling, og er derfor 5-10 ganger høyere for deponering enn for forbrenning i anlegg med god rensing av avgasser.
Hver kommune bestemmer hvor mange avfallstyper som skal kildesorteres, og om det sorterte avfallet hentes hjemme eller må leveres på et returpunkt. Kommunenes innbyggere betaler et renovasjonsgebyr, som skal dekke kostnadene kommunen har med å samle inn og behandle avfallet. I noen kommuner inkluderer renovasjonsgebyret levering på gjenvinningsstasjonen, andre steder må man betale en tilleggsavgift for dette.
Næringsliv.
For næringslivet er det i stor grad markedet som styrer de renovasjonstjenestene bedrifter og andre kan kjøpe.
For farlig avfall, elektrisk og elektronisk avfall og matavfall/våtorganisk avfall finnes det et regelverk for avfallshåndtering som næringslivet må forholde seg til. Noen bransjer (for eksempel bygg- og anleggsbransjen) har spesielle krav til avfallsplaner og -håndtering, og generelt for næringslivet heter det i forurensingsloven (§32) at næringsavfall skal bringes til lovlig avfallsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte.
Utgangspunktet for mange bedrifter er derfor at man må gjøre en avtale med et renovasjonsfirma eller avfallsselskap, og sammen med dette, finne den beste måten for bedriften å organisere kildesortering og avfallshåndtering på. Renovatøren vil være behjelpelig både med å foreslå hvilke avfallstyper som er mest aktuelt for bedriften å sortere ut, og hvilke oppsamlings- og lagringssystemer som bør benyttes. Avfallshåndtering kan være kostbart, og kildesortering kan være en svært effektiv måte å få kostnadene ned på. Blandet restavfall er dyrt å levere, mens sorterte avfallstyper er langt rimeligere. De kan være gratis (for eksempel plastemballasje som leveres til mottak som har avtale med Grønt Punkt) – eller kan i beste fall være en inntektskilde (for eksempel hvis bedriften har nok metall til å kunne selge direkte).
Hvor avfallet ender opp.
Farlig avfall i Norge deponeres ved NOAHs anlegg på Langøya utenfor Holmestrand.
Alle avfallsselskapene har iverksatt kildesortering for å begrense restavfallsmengdene, men antall utsorterte avfallstyper varierer fra selskap til selskap. Den brennbare restfraksjonen går til energigjenvinning gjennom fjernvarmenett, slik det skjer i f.eks, Oslo, Bergen og Trondheim.
Utsorterte fraksjoner kan gå til materialgjenvinning ved at produktet går inn igjen i produksjonsprosessen eller brukes til nye produkter, f.eks glass til Glassopor byggestein. Hageavfall og våtorganisk avfall kan komposteres til matjord.
Det er innført forbud mot deponering av visse avfallstyper. Det gjelder for eksempel våtorganisk avfall, farlig avfall og bildekk. Fra tidligere deponert våtorganisk avfall utvikles det metangass. Utslipp av metan fra fyllinger regnes som en av de alvorlige miljøvirkningene av avfallhåndtering. Utslippene har vist en svakt avtakede trend siden 1990, men er fortsatt (2004) på 95 000 tonn metan - noe som utgjør 5% av de norske klimagassutslippene. Det er derfor innført påbud om oppsamling av metangass fra søppelfyllinger.
Avfallsmengder i Norge.
Mens vi kan slå fast at avfallsmengden, både totalt og per person, nok har vært i konstant vekst; er det bare de siste 20-30 årene at man kan vise til statistikk på området. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det oppsto 10,9 millioner tonn avfall i norske bedrifter og husholdninger i 2008. Dette var en økning på 2 prosent fra 2007, mens økningen året før var på hele 6 prosent. Mellom 1995 og 2008 har den samlede avfallsmengden økt med 48 prosent, litt mer enn veksten i BNP (faste priser) på 44 prosent i samme periode.
2009: nedgang i mengden husholdningsavfall.
2009 var det første året siden målingene startet i 1992 at avfallsmengden faktisk gikk ned. Likevel har avfallsmengden nær doblet seg siden da.
Halvparten av økningen skyldes vekst i folketallet, mens den andre halvparten kommer av at hver enkelt kaster mer. I snitt kastet hver nordmann 420 kilo husholdningsavfall i 2009, en nedgang siden forrige år på 14 kg per innbygger. Til sammenligning var dette tallet bare 174 kilo (under ½ kilo per dag) i 1974. Det er imidlertid store lokale variasjoner.
I følge Miljøstatus i Norge, oppstår det mer avfall i Norge enn i et gjennomsnittlig EU-land. Mengden kommunalt avfall, per innbygger i Norge var 490 kilo i 2008. Gjennomsnittet for de 27 EU-landene var 524 kilo. Avfallsmengdene har sammenheng med forbruket. På grunn av høyt forbruk og stor vekst i norsk økonomi de siste årene, er det ikke uventet at avfallsmengden per innbygger er høy sammenlignet mange andre land. Sammenlignet med mange andre land i Europa blir forholdsvis lite avfall deponert i Norge.


Forest of Dean (distrikt).
Forest of Dean er et administrativt distrikt i Gloucestershire, England. Det har navn etter skogen Forest of Dean, og administreres fra Coleford.


Kennet.
Kennet er et administrativt distrikt i Wiltshire, England. Det har navn etter elven Kennet, og administreres fra Devizes.


Glass Onion.
«Glass Onion» er en The Beatles-sang fra dobbelt-albumet "The Beatles (White Album)" som ble utgitt i 1968. Sangen er skrevet av John Lennon, men kreditert på vanlig vis McCartney.
'Here's another clue for you all'.
Om Lennon lyktes i å dempe overivrig analyselyst er en annen sak. Faktisk kan sangen ha hatt en stikk motsatt effekt. Han kom selv tilbake til den noen år senere i en annen sang som kommenterte artisten selv; «God» på sitt første solo-album: «I was the walrus but now I'm John.»
Lennon ønsket å oppkalle et av de bandene som de signerte for Apple Records for ‘Glass Onion’, men navnet ble i steden Badfinger. «Glass Onion» har nå også fått betydningen «å analysere en Beatles-sang».


Renholder.
En renholder eller reinholder er en yrkesutøver som holder noe rent. Han eller hun arbeider med renhold (rengjøring), vedlikehold eller renovasjon.
En renholder kan vaske, feie og rydde inne i hus for å vedlikeholde interiører og bygninger og skape et godt innemiljø. Disse kalles ofte renholdsoperatør, rengjøringspersonale eller vaskehjelp. En renholder kan også fjerne søppel og avfall ute, f.eks. i en gate eller by. Disse kalles renholdsarbeidere, eller «søppelmenn» og «søppelkjørere» på folkemunne. De henter og kjører bort avfall med søppelbiler, og arbeider ofte i såkalte renholdsverk. Andre renholdere er vaskere, feiere (tidligere skorsteinsfeiere), gatefeiere, gjenvinningsoperatører m.m.
Renhold har de siste årene utviklet seg til et eget fag med kurs på videregående skoler eller teorikurs og fagprøve på arbeidsplassen. Det har også oppstått flere spesialfirmaer som arbeider etter detaljerte arbeidsplaner og med avansert utstyr.


Coleford (Gloucestershire).
Coleford er en liten markedsby i Gloucestershire, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Forest of Dean, og ligger omkring 6,5 km øst for grensen til Wales. Nærheten til Wye Valley betyr at byen er populære blant sykkel-, kano- og fotturister.
Byen er en av de eldste i distriktet. Den ble lite påvirket av kullgruvedriften i området i 19. og begynnelsen av 20. århundre, og er derfor svært forskjellig fra Cinderford, den eneste andre byen på samme størrelse i distriktet. Arkitekturen er for det meste georgiansk på overflaten; det dreier seg i de fleste tilfeller om fasader som er satt på eldre bygninger. Klokketårnet i sentrum var opprinnelig tårnet til en kirke som ble reist i 1821. I 1882 fant man at kirken var altfor liten, og en ny, St. John's, ble bygget i en åsside i utkanten av byen. Den gamle ble revet, men klokketårnet fikk stå. Den gamle markedshallen sto ved siden av tårnet til 1960-årene, da man valgte å rive flere eldre bygninger som ikke lenger tjente noe praktisk formål.
Da gruvene begynte å stenge i 1950-årene klarte Coleford seg bedre enn mange andre steder i området, dels fordi den aldri ble så avhengig av gruvedriften, og dels fordi den som en eldre og mer etablert by hadde andre ben å stå på. Turisme er nå en svært viktig næringsvei. Det finnes også en stor fabrikk, som opprinnelig ble drevet av Beechams og som nå tilhører GlaxoSmithKline. Fabrikken er det eneste produksjonsstedet i Storbritannia for Ribena og Lucozade.
Byen har navn fra elven Cole, som møter en annen elv ved et naturlig krysningspunkt (en "ford") i sentrum. Elven ble lagt i rør i det 19. århundre, men i 2001 åpnet man en strekning igjen.


Dymock.
Dymock er en landsby i Gloucestershire, England. Den ligger omkring 6,5 km sør for Ledbury, og er mest kjent for Dymockdikterne, en gruppe lyrikere som bodde der i perioden 1911–1914. Robert Frosts og Wilfred Wilson Gibsons hjem står fortsatt i landsbyen.
"Dymock Red", en eplesort som bruke mye i produksjon av sider, ble først dyrket frem i Dymock.


Kempley.
Kempley er en landsby i Gloucestershire, England.
Den er kjent for sin sognekirke, St. Mary's, som er verdens eldste stående kirke med trebjelkekonstruksjon, fra det 11. århundre. Den har et maleri av "Kristus i majestet" fra omkring 1120, og en freske av "Livshjulet", en fremstilling av bøndenes liv gjennom årstidene. Kirkegården er kjent for å være spesielt vakker på våren, når den er dekket av påskeliljer.


MOWAG Piranha.
Piranha er en familie pansrede personellkjøretøy i tre generasjoner med utførelser fra 4X4 til 10x10, fra sveitsiske MOWAG. Den første prototypen sto ferdig i 1972, og det første produksjonskjøretøyet sto ferdig i 1976.
Kjennetegn ved typen er uavhengig hjuloppheng, motoren framme til høyre, føreren framme til venstre, mannskapsrom bak, amfibiske egenskaper og modulær oppbygging.
Historie.
MOWAG tok fram Piranha på 1970-tallet for å få en kjøretøyfamilie til forskjellige roller som delte mange komponenter. Den første prototypen sto ferdig i 1972, og navnet Piranha fulgte. I 1976 sto den første produksjonsvogna ferdig.
General Motors Canada i har bygget 491 6x6-utgaver for canadiske styrker og 758 8x8-utgaver for det amerikanske marinekorpset. Den amerikanske hæren og Australia overtok noen kjøretøyer fra marinekorpset. De canadiske kjøretøyene finnes i tre utgaver; "Cougar", "Grizzly" og "Husky". Cougars rolle er ildstøtte, Grizzlys rolle er pansret personellkjøretøy og Husky er bergningsvogn. Cougar har blitt trukket ut av aktiv tjeneste (fra 1999) og brukes bare av reservestyrker. De canadiske og amerikanske ordrene ledet senere til en amerikansk-støttet bestilling for Saudi-Arabias nasjonalgarde (heimevern).
Piranha produseres også i Chile, opprinnelig av Industries Cordoen, men i 1991 ble produksjonslisensen overdratt til FAMAE.
Fra 1991 ble Piranha 8x8 også lisensprodusert av GKN Defence (senere Alvis Vickers) i Storbritannia, i henhold til en avtale fra året før. Disse kjøretøyene er solgt til Saudiarabia og Oman.
Tredje generasjon Piranha, kalt Piranha III, kom tidlig i 1996. I 1999/2000 fikk Danmark levert 22 8x8-kjøretøyer, 20 av de produsert av Falck-Schmidt i Odense. 2 av disse var kommandovogner, 2 var bergningsvogner og resten var PPKer. I juni 2003 bestilte danskene 22 kjøretøyer til, 11 PPKer og resten ambulanser.
I 1999 bestilte Irland 40 kjøretøyer, hvorav 4 var kommandovogner, 1 var bergningsvogn og en var ambulanse. 25 vogner til ble bestilt i 2003.
I 2000 bestilte New Zealand 105 kjøretøyer for å erstatte M113. Spania bestilte 18 kjøretøyer for marineinfanteriet sitt.
Piranha er i tjeneste i Australia, Chile, Danmark, Ghana, Irland, New Zealand, Oman, Qatar, Saudiarabia, Sierra Leone, Sveits og Sverige (Piranha IIIC 10x10 radarvogn og kommandovogn). I tillegg så er den i tjeneste under navnet LAV og Stryker i det canadiske og amerikanske militæret. Fram til 2004 så var 8 000 eksemplarer solgt.
Teknisk.
4x4-utgaven kan bevæpnes med opp til 20 mm kanon i tårn.
6x6-utgaven kan leveres med forskjellige typer tårn med opp til 90 mm kanon. Det sveitsiske forsvaret har denne typen i tjeneste med tårn fra norske Kværner-Eureka med doble TOW-missiler.
8x8-versjonen kan utrustes med en mengde forskjellige tårn og våpensystemer, inkludert Euromissile Mephisto panserverntårn med fire Euromissile HOT-missiler, 90 mm kanontårn, 105 mm kanontårn og rakettkastere.
Varianter.
Piranha ambulanse i amerikansk tjeneste


Cinderford.
Cinderford er en liten by i Gloucestershire, England. Den ligger i den østlige enden av distriktet Forest of Dean, og ble grunnlagt i det 19. århundre som følge av kullgruveindustrien i området, som var i sterk vekst.
Byen minner om de mange walisiske byene som også vokste frem omkring kullgruver, med lange rekker med identiske terrassehus.
Da gruvene begynte å stenge i 1950-årene rammet det byen hardt, fordi det fantes lite annen industri. Til sammenligning klarte den andre byen på denne størrelsen i distriktet, Coleford seg betraktelig bedre gjennom denne tiden, fordi den aldri var så avhengig av gruvene. Det finnes noe industri i Cinderford, men den sliter økonomisk, og har relativt høy arbeidsløshet.


Azovhavet.
Azovhavet er forbundet med Svartehavet gjennom det smale Kertsj-stredet (Krimhalvøya nederst til venstre).
Azovhavet (russisk:Азовское море – "Azovskoje More"; ukrainsk: Азовське море – "Azovske more") er en bukt på nordsiden av Svartehavet, forbundet med det gjennom Kertsj-stredet. I nord grenser Azovhavet mot Ukraina, i øst Russland og i vest mot Krimhalvøya. I vest ligger også den 110 km lange Arabatlandtungen, og innløpet til den sumpete saltsjøen Sjivas, «den råtne sjøen».
I oldtiden var Azovhavet kjent som den Meotiske sjøen (Latin "Palus Maeotis"). Navnet Azov kan stamme fra det tyrkiske ordet «azak», som betyr «lav». En mer folkelig forklaring på navnet sier at det kommer fra en viss polovtsisk prins som het «Azum» eller «Asuf», og som ble drept mens han forsvarte en av byene i området i 1067. I norrøn mytologi ble Azovhavet kalt Møotiamyra. Det ble omdøpt til Azovhavet etter det mektige krigerfolk, «Aes-folket» (Jernfolket) som bosatte seg på østsiden av Don-elven og kysten av Møotiamyra for ca. 3000 år siden. "Aes" betydde «jern» på det lokale språket, og Aes-folket var blant de første der som brukte våpen av jern. Det er usikkert hvor de kom fra, i følge enkelte legender var de flyktninger fra Troja etter den trojanske krigen (folket kalles også for Trako-Kimmerer).
Havet er 340 km langt og 135 km bredt og har et areal på 37 555 km². De største elvene som munner ut i Azovhavet er Don ("Tanais" i oldtiden) og Kuban. Disse elvene sørger for at vannet i Azovhavet har veldig lavt saltinnhold (1,1 %), på enkelte steder nærmest ferskvann. Elvene fører også store mengder mudder ut i havet. Azovhavet er det grunneste havet i verden med en gjennomsnittsdybde på bare 7 m. Der mudderet har samlet seg, som i Taganroggulfen, er dybden faktisk under 1 meter. De dominerende strømmene i havet går mot klokkeretningen, og tidevannet varierer med en maksimal forskjell som kan være på over 5 meter. Om vinteren kan store deler av havet være islagt. De viktigste havnebyene ved Azovhavet er Berdjansk, Mariupol, Rostov, Taganrog og Jejsk. Gjennom Volga-Donkanalen er Azovhavet knyttet sammen med elva Volga og Det kaspiske hav.
Azovhavet har mange små øyer og et rikt, viktig fiske. Havområdet er blitt utnyttet for gass- og oljeutvinning. Historisk har havet hatt et rikt, variert marint liv, med over 80 fiskeslag og 300 kjente arter av virvelløse dyr. Mangfoldigheten og bestanden er nå redusert av overfiske og et økende forurensningsnivå.
Walter Pittmans teori daterer syndfloden i Svartehavet og Azovhavet til 5600 f.Kr, og det finnes spor av neolittiske bosettinger på havbunnen i Azovhavet.


Foursome.
Foursome er en spilleform av golf som avviker fra den normale måte å spille på. Formen er mest utbredt i forbindelse med turneringsspill, blant annet i proffturneringene Solheim Cup for kvinner og herrenes Ryder Cup.
Foursome spilles av fire spillere samtidig, med to på hvert lag. Lagenes to spillere slår ut på annethvert hull, og slår deretter annethvert slag på samme ball frem til ballen er i hullet. Det er dermed kun to baller i spill til enhver tid. Foursome kombineres ofte med matchspill.


Fourball.
Fourball eller bestball er en spilleform av golf som avviker fra den normale måte å spille på. Formen er mest utbredt i forbindelse med turneringsspill, blant annet i proffturneringene Solheim Cup for kvinner og herrenes Ryder Cup.
Fourball spilles av fire spillere samtidig, med to på hvert lag. Alle spillerne spiller på hver sin ball, men kun det beste resultatet innenfor hvert lag på hvert hull blir tellende. Spilleformen åpner gjerne for en mer taktisk spillemåte, der én av spillerne kan spille med større risiko, mens den andre forsøker å spille sikkert. Fourball kan gjerne kombineres med matchspill.


Evian Masters.
Evian Masters er en profesjonell golfturnering for kvinner. Turneringen ble grunnlagt i 1994, og spilles i Frankrike i juli hvert år. Den er en del av Ladies European Tour er her anerkjent som en major-turnering. Siden 2000 har turneringen også vært en del av LPGA-touren, om enn ikke som en major-turnering. Det at turneringen spilles uken før Women's British Open, som av begge tourer er anerkjent som en major-turnering, gjør det beleilig å delta også for de amerikanske spillerne. I 2005 lå det 2,5 millioner amerikanske dollar i premiepotten. Kun US Women's Open hadde større premiepott dette året. Turneringen sponses av Evian.


Tom Kristensen (1955).
Tom Kristensen (født 29. mai 1955 på Tjøme) er en norsk forfatter og finansrådgiver. Han er utdannet siviløkonom og ingeniør, og har arbeidet innen bank, industri og finans. Da Kristensen debuterte som forfatter med kriminalromanen "En kule" i 2001 var han administrerende direktør i finansieringsselskapet Export Finance Services.
Kristensen har siden skrevet flere kriminalromaner fra finansmiljø. Flere av bøkene er oversatt til dansk, nederlandsk og tysk.
Den 20. mars 2007 mottok han Rivertonprisen for boken "Dødsriket".


Maxbo.
MAXBO er en norsk byggvarekjede som er 100% eid av Løvenskiold-Vækerø AS og som drives delvis etter franchiseprinsippet. Kjeden ble etablert i 1995 og har over 70 tilsluttede byggvarehus og Stormarkeder. Varehusene er lokalisert fra Storsteinnes i Troms og sørover, i første rekke i Østlandsområdet. MAXBO-kjeden har en sisteleddsomsetning på ca NOK 5 mrd. MAXBOs slagord er Klart du kan!
MAXBO er sponsor til Norges skiforbund, langrenn damer.


Newnham on Severn.
Newnham on Severn er en landsby i Gloucestershire, England. Den ligger i skogen Forest of Dean, på vestbredden av elven Severn omkring 16 km sørvest for Gloucester og 5 km sørøst for Cinderford. Landsbyen er et verdslig sogn.
Romerne anla tre veier gjennom stedet, på grunn av den strategiske plasseringen ved Severn. Angelsakserne opprettet den første permanente bosetningen, og normannerne befestet denne for å forsvare den mot waliserne. I løpet av middelalderen ble havnen viktig for handel med andre deler av de britiske øyer. Henrik II brukte havnen i 1171, da han la ut med 400 skip og 5000 menn for å invadere Irland.
Sognekirken ble første gang bygget i det 14. århundre, mens det tidligere bare hadde vært et kapell der. Allerede i 1366 ble kirken erstattet av en ny, ettersom den første var utsatt for erosjon fra elven. Den nye er fortsatt i bruk, selv om den ble skadet av en krutteksplosjon i 1644, under den engelske borgerkrigen, og av en brann i 1881.
Newnham var lenge et av de viktigste og mest fremgangsrike steder i Gloucestershire vest for Severn, men i 1827 åpnet Gloucester- og Sharpnesskanalen, og dens betydning dalte raskt.


Nes (Sør-Trøndelag).
Nes er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag, nå en bygd i Bjugn kommune og et kirkesogn i Bjugn prestegjeld.
Omfatter grendene Nes, Tørrem, Hellem og øya Tarva.
Kommunen ble opprettet 1. januar 1899 som fradelt fra Bjugn kommune. Nes kommune hadde ved etableringen 1 258 innbyggere. På samme tidspunkt ble også Stjørna (Skjørn) fradelt Bjugn. 1. januar 1964 ble Nes, Bjugn, Jøssund og nordre del av Stjørna (Nord-Stjørna) slått sammen til den nye Bjugn kommune. Nes hadde da 1 107 innbyggere.


VM i alpint 1962.
VM i alpint 1962 ble arrangert i Chamonix i Frankrike.
Kombinasjon.
Alpin-VM


VM i alpint 1966.
VM i alpint 1966 ble arrangert i Portillo i Chile. Dette var første (og hittil eneste) gang verdensmesterskapet er blitt arrangert på den sørlige halvkule.
Den franske troppen dominerte mesterskapet totalt. På åtte øvelser tok de sju gullmedaljer, sju sølvmedaljer og to bronsemedaljer. Den eneste øvelsen som ikke ble vunnet av en fransk utøver, var herrenes slalåm, som italieneren Carlo Senoner vant.
Utfor.
Merknad: Førsteplassen ble opprinnelig tildelt Erika Schinegger fra Østerrike. En kromosomtest som IOK gjennomførte, viste at Erika var mann, og dermed ble diskvalifisert.
Kombinasjon.
Alpin-VM


Jøssund.
Jøssund er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag, opprinnelig del av Åfjord formannskapsdistrikt. Jøssund ble fradelt Åfjord som egen kommune med 1529 innbyggere 1. januar 1896.
1. januar 1964 ble Jøssund slått sammen med Bjugn, Nes og Stjørna (Nord-Stjørna) til den nye Bjugn kommune. Jøssund hadde ved sammenslåingen 1917 innbyggere.


VM i alpint 1970.
VM i alpint 1970 ble arrangert i Val Gardena i Italia.
Kombinasjon.
Alpin-VM


VM i alpint 1974.
VM i alpint 1974 ble arrangert i St. Moritz i Sveits.
Kombinasjon.
Alpin-VM


VM i alpint 1978.
VM i alpint 1978 ble arrangert i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland.
Kombinasjon.
Alpin-VM


VM i alpint 1982.
VM i alpint 1982 ble arrangert i Schladming (herreøvelsene) og Haus im Ennstal (dameøvelsene) i Østerrike.
Medaljestatistikk.
Alpint


Solheim Cup 2005.
Solheim Cup 2005 ble avholdt 9.–11. september på Crooked Stick Golf Club (par 72, 5992 meter) i Carmel i delstaten Indiana i USA. USA vant turneringen med 15,5 poeng mot Europas 12,5.
Sammendrag.
USA vant Solheim Cup på hjemmebane også dette året, slik de har gjort hver eneste gang turneringen har vært arrangert på amerikansk jord. Lagene lå likt etter de to første dagene, men det amerikanske laget var som ventet sterkere enn europeerne i søndagens singlematcher. De fem første av de tolv matchene ble til dels klart vunnet av USA, og laget klarte til tross for god europeisk innsats utover dagen å vinne ytterlige to matcher og derigjennom å sikre seg de nødvendige 14,5 poengene som trengtes for å avgjøre turneringen.
Norske Suzann Pettersen deltok i turneringen for tredje gang på rad, og spilte godt gjennom hele turneringen. Hun hadde ikke hadde kvalifisert seg til turneringen på vanlig vis, men ble tildelt ett av kaptein Catrin Nilsmarks "wild cards". Hun var med på å vinne begge sine matcher på fredag, og delte sin ene match på lørdag. På søndag spilte Pettersen i den siste flighten, og lå én opp mot motstander Rosie Jones etter det 17. hullet, men slo en ball i vannet på det 18., og tapte hullet. Hun endte dermed opp med å dele også denne matchen. Pettersen har ikke tapt en match i Solheim Cup siden 2002.
Resultater.
Resultatene fra alle matchene i turneringen, med vinneren uthevet med fet skrift. Ved deling av match går et halvt poeng til hvert av lagene. For mer informasjon om spilleformen, se hovedartikkelen om Solheim Cup.
De europeiske spillerne er oppført først i hver match.
Foursome, fredag.
Stillingen etter fire matcher var dermed 3–1 i Europas favør.
Fourball, fredag.
Stillingen etter åtte matcher var dermed 5–3 i Europas favør.
Foursome, lørdag.
Stillingen etter tolv matcher var dermed 6–6.
Fourball, lørdag.
Stillingen etter 16 matcher var dermed 8–8.
Singlematcher, søndag.
Dermed endte Solheim Cup 2005 15,5–12,5 i favør USA.


Nes (Ringsaker).
Nes, Hedmark.a> hvor bildet er tatt fra.
Nes er en halvøy i Mjøsa og tidligere selvstendig kommune i Hedmark, opprettet som Nes formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1964 ble Nes slått sammen med Furnes og Ringsaker (og en liten del av Vang) til den nye Ringsaker kommune. Nes hadde ved sammenslåingen 4.184 innbyggere.
Det største tettstedet på Nes er Stavsjø. Her finner man dagligvarehandel, fotpleier, frisørsalong, treningsstudio, aromaterapi, slalåmbakke, blomsterbutikk og bensinstasjon. Nåværende finansminister og AP-politiker Sigbjørn Johnsen kommer fra Stavsjø
Et annet tettsted er Tingnes, som var kommunesenteret for gamle Nes kommune. Tingnes har fått navnet sitt etter plasseringen av formannskapssalen i gamle Nes kommune. På Tingnes er det båthavn, kolonialbutikk, frisørsalong, bensinstasjon, bank, sveiseverksted, kulturhus, kafeteria og pub. På Tingnes finner vi også en av Ringsakers to middelalderkirker, nemlig Nes kirke. Den har blitt restaurert to ganger, i 1700 og i 1962. Kirken er laget i engelsk-gotisk stil, og har jernbeslått sakristiport med innskriftbånd og ring på hoveddøren fra middelalderen.
Årlig avholdes "Nes-dagene", arrangert av Nes Røde Kors Hjelpekorps, på enten Tingnes eller, som det har vært de siste årene, på Skurven på Helgøya. Arrangementet består av kulturelle og sosiale innslag fra livet på halvøya.
Baldisholteppet stammer fra den i 1879 nedrevne kirke på Baldishol på Nes. Det opbevares i dag på Kunstindustrimuseet i Oslo.


Mosterøy.
Mosterøy er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, opprinnelig del av Rennesøy formannskapsdistrikt. Mosterøy med 1 309 innbyggere ble skilt ut som egen kommune 1. juli 1884.
1. januar 1923 ble så Kvitsøy (Kvittingsøy) skilt ut som egen kommune. Mosterøy hadde etter fradelingen 745 innbyggere.
1. januar 1965 ble Mosterøy slått sammen med Rennesøy til den nye Rennesøy kommune. Mosterøy hadde ved sammenslåingen 817 innbyggere.
Navnet Mosterøy er et navn som fremdeles ikke er tolket. En teori er at navnet har sammenheng med Tora Mosterstong som var en av Harald Hårfagres friller da han på sine eldre dager bodde mye på Utstein.


Stigningstall.
I matematikk er stigningstallet til en kurve et mål for hvor bratt den er. Stigningstallet til en rett linje kan beregnes ved algebra eller geometri; for generelle kurver blir spørsmålet studert i matematisk analyse.
Stigningstallet til en rett linje.
La "L" være en rett linje som går gjennom punktene ("x"1,"y"1) og ("x"2,"y"2). Da er stigningstallet til "L" lik "m", der
Stigningstallet til en kurve.
For en generell kurve, gitt ved en funksjon "f", er stigningstallet til "f" i punktet "x" lik stigningstallet til tangenten til "f" i "x". Hvis funksjonen ikke har noen tangent i det punktet, er ikke stigningstallet definert. Å bestemme stigningstallet til "f" gjøres ved derivasjon og er et sentralt område i matematisk analyse.
En gren av matematisk analyse kaller vi statistikk, hvor kurver og stigningstall spiller en sentral rolle.
Veistigning.
Stigningen for veier oppgis i grader forskjell fra vannrett eller i prosent.


Sametingsvalget 2005.
Sametingsvalget 2005 ble avholdt den 12. september 2005. I enkelte kommuner kunne stemmer også avgis den 11. september.
Det var 13 valgkretser, og 39 mandater pluss 4 utjevningsmandater, til sammen 43 mandater. Det var til sammen 12 475 stemmeberettigede.


Erika Hess.
Erika Hess (født 6. mars 1962 i Engelberg) er en tidligere sveitsisk alpinist. I 1980-årene var hun den dominerende alpinisten i verdenscupen, men hun greide aldri å vinne noen olympisk gullmedalje.
I 1982 og 1984 vant hun verdenscupen sammenlagt, og hun vant totalt 31 verdenscuprenn. Hun vant disiplincupen i slalåm i 1981, 1982, 1983 og 1985, og i 1984 vant hun storslalåm- og kombinasjonscupen.
Hess høstet store triumfer i flere verdensmesterskap. Under VM 1982 i Schladming vant hun tre gullmedaljer: i kombinasjon, storslalåm og slalåm. I VM 1985 i Bormio vant hun i kombinasjonen. Hun ledet også slalåmrennet etter første omgang, men kjørte ut i annen omgang. Hun avsluttet karrieren ved å vinne to nye gull i kombinasjon og slalåm under VM 1987 i Crans-Montana.
Hennes eneste olympiske medalje kom i 1980 i Lake Placid, der hun fikk bronse i slalåm (etter Hanni Wenzel og Christa Kinshofer).


Karl Schranz.
Karl Schranz (født 18. november 1938 i St. Anton am Arlberg, Tirol) er en av tidenes mestvinnende og best kjente alpinister fra Østerrike.
I 1972 ble Schranz, på grunn av et brudd på de daværende amatørreglene, utestengt fra OL i Sapporo av Avery Brundage. Etter utestengningen la Schranz opp som alpinist.
Karl Schranz bidro sterkt til at VM 2001 ble arrangert i hjembyen hans. I dag bor han med sin familie i St. Anton am Arlberg, der han eier et hotell.
Meritter.
I tillegg vant han 11 verdenscuprenn (8 utfor, 3 storslalåm). Han vant verdenscupen sammenlagt to ganger, i 1969 og 1970.


Moster (kommune).
Moster er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke opprettet med 1316 innbyggere da Finnås kommune ble delt i tre og lagt ned 1. juli 1916. Samtidig ble også Bømlo og Bremnes kommuner etablert.
1. januar 1963 ble Moster, Bremnes og Bømlo slått sammen til den nye Bømlo kommune. Moster hadde ved sammenslåingen 1834 innbyggere.
Moster har Norges eldste steinkirke, Moster gamle kirke, bygget i år 995 e.kr.


Stena Line.
Stena Line er et svensk rederi med 35 ferger og 18 fergelinjer i Skandinavia og Storbritannia. Stena Line er i dag et av verdens største fergeselskap.
Stena Line har rundt 5 700 ansatte hvor ca. 2/3 er ansatt om bord på ferger. Hovedkontoret ligger i Göteborg. I 2008 fraktet transporterte selskapet 15 280 000 passasjerer og 2 867 000 biler. 1 789 000 fraktenheter ble transportert i den samme perioden.
Historie.
Stena Line ble grunnlagt av Sten A. Olsson i Göteborg i 1962. Selskapet lyktes raskt med ruten Göteborg–Fredrikshavn. Etter hvert økte virksomheten til også å omfatte Kiel i Tyskland. På 1970-tallet kjøpte rederiet opp Sessanlinjen i Göteborg. Ytterligere ekspansjon har skjedd gjennom oppkjøp av andre selskaper. Stena Line eier også rederiet Scandlines.
I tillegg til passasjertrafikk har selskapet en omfattende frakttrafikk på en rekke nordeuropeiske ruter.


Dag Frøland.
Dag Frøland (født 16. september 1945 i Volda, død 26. januar 2010 i Oslo) var en norsk revyartist, forfatter og tidligere teatersjef. Han vokste opp i Aurdal og Oslo.
Dag Frøland var en av de mest sentrale revyskaperne i Norge i årene 1976–89. Hans varemerke var spektakulære utstyrsrevyer preget av glamour, kjendisparodier og litterære tekster med referanser både til samtiden og verdenshistorien. Han radiodebuterte syv år gammel og i 1956 debuterte han som plateartist med 78-platen «Cowboytrall»/«Lille Ann-Mari fra Haukeli» (Musica). Han begynte tidlig å skrive, bl.a. i "Akers Avis", der han ble kulturredaktør som 14-åring, og i Aftenposten. Etter en utmerket artium ved Oslo katedralskole begynte Frøland å studere medisin, men avbrøt studiet for å satse på revy.
Dags Frølands profesjonelle debut som aktør og revyforfatter startet i Sverige med en bejublet parodi på den store svenske revyartisten og visekongen Karl Gerhard på Cabarethallen i Göteborg da han var 16 år gammel. Nummeret ble hentet til Chat Noirs 50-års jubileum i 1962. I 1964, 19 år gammel, ble han sendt til London av NRK for å intervjue en av verdens største skuespiller og dramatikere Sir Noël Coward. Intervjuet ble senere sendt i radio. I 1966, 20 år gammel, oversatte han Geatano Donizettis opera Elskovsdrikken til norsk for Den norske Opera. I 1967 spilte han inn sin versjon av «Du skal få en dag i mårå» (Melodi: Otto Nielsen, tekst: Alf Prøysen) på singleplate for Columbia. Året etter, i 1968, spilte Stordahl og Engedahl inn Frølands komposisjon «Vi har tro på et varmere klima» på singleplate for Odeon. I 1968 var barneplaten La oss leke Daktari med Dag Frøland en populær gjenganger i Ønskekonserten. I 1969 spilte Anita Hegerland inn Frølands komposisjon «Det er mammas dag i dag» på singlen Nor-Disc NOR 201. Han skrev tekster og melodier til flere kjente plateartister, deriblant en rekke barnesanger til Anita Hegerland og Eivind Løberg.
I 1970-årene laget han et stort antall radioprogrammer og ble landskjent med serien "Har du lyst, har du lov" (våren og høsten 1973), der han sammen med Tore Ryen lokket alvorsmennesker som Trygve Bratteli og Kåre Willoch ut på glattisen i samspill med kjente skuespillere. Et legendarisk nummer fra denne radioserien var da Elisabeth Grannemann sang en omskrevet versjon av Go’gutten til Kåre Willoch og ba om å få sette seg på fanget hans. Programserien representerte noe helt nytt i sin samtid, og gikk inn i radio-og revyhistorien med sine rekordhøye lyttertall, sine virkninger på folks oppfatning av hva politikere kunne tillate seg og den standard den satt for senere underholdningsprogram. Utdrag fra serien ble gitt ut på to plater i 1974. Dag Frøland skrev revytekster for Leif Juster, Jens Book-Jenssen og Einar Schanke på ’60 og ’70-tallet. Han var blant annet medforfatter på Einar Schankes gigantsuksess Kjære lille Norge i 1972. I 1974 spilte han i tillegg i revyen Einar Schankes Gledeshus på Chat Noir.
1976 presenterte han i samarbeid med Oslo Nye Teater sin første egne revy, "Kjære Landsmenn", på Chat Noir. Suksessen skyldtes ikke minst Elisabeth Grannemans comeback etter fem års “landflyktighet” på Stord. Sammen med Arve Opsahl medvirket hun i samtlige av Frølands revyer på 70- og 80-tallet. Alle Frølands revyer ble spilt på revyteatret Chat Noir, med unntak av "Slottstappet" (1984/85) som ble spilt på Chateau Neuf. Dag Frølands ballett var landskjent, og det som begynte med fire dansere i revyen "Brød og Sirkus" (1979/80) økte til fjorten dansere i "Levende Lys" (1981/82) og atten dansere i "Syvende himmel" (1983/84). Til "Syvende himmel" ble det hentet syv dansere fra Broadway. Dag Frøland spilte selv i sine revyer, og var kanskje den aller største stjernen i revyene "Norge i våre hjerter" (1985/86) og "La Belle Epoque" (1987/88). På ’80-tallet var det kamp om å få billetter til høstens Chat Noir-revyer. Høstsesongen var gjerne utsolgt lenge før premieren, og revyene fortsatte å gå for fulle hus til de ble tatt av plakaten 17. mai året etter. Ofte etterfulgt av turné til Trondheim og Bergen. I snitt ble det solgt rundt 135 000 billetter til hver Frølandrevy. En stor del av overskuddet ble puttet inn i neste revyprosjekt, helst mer overdådig enn det forrige. Andre juledag i 1987, bare halvveis i spilleperioden til "La Belle Epoque", ble Dag Frøland sykmeldt. Det skulle gå nesten 20 år før han igjen sto på scenen, da som kåsør og historieforteller. De fleste av hans revyer ble tidlig på 1990-tallet gitt ut på VHS, mens DVD’en "Dag Frøland Revykongen" – høydepunkter fra Chat Noir kom i 2005.
Som revyskaper var Dag Frøland særlig påvirket av internasjonale revy- og teaternavn som Karl Gerhard og Noel Coward, og tekstene snakkesynges ofte i en “kuplett”-form med til dels svært mange vers. Hans trang til fransk- og svenskinspirert intellektualisering var til tider kontroversiell, men han blandet med suksess dette med en bred folkelighet. Som revyskuespiller gjorde han seg særlig bemerket i mange treffsikre parodier, blant annet på Per Aabel, Toralv Maurstad, Kåre Willoch, Liv Ullmann, Åge Aleksandersen, Kjell Magne Bondevik og Harald Heide-Steen. Han spilte forøvrig professor Higgins i My Fair Lady (Chateau Neuf 1986) og hadde hovedrollen i filmen På stigende kurs (1987). Norske kritikere satte ikke særlig stor pris på hans skuespillerprestasjon på film, mens det kjente amerikanske film- og underholdningsmagasinet Vanity Fair ga han strålende kritikker.
Frøland sang inn en del revyviser på platene Klovnerier (1979) og Levende lys (1981). På plateetiketten D. F. (Dag Frøland) dokumenterte han sentrale scenekunstnere som Per Aabel, Lillebil Ibsen og Leif Juster på en fin måte. 1990 restaurerte og gjenåpnet han Victoria Teater med Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives, men gav opp teaterprosjektet allerede året etter. I 1990-årene var han i en periode aktiv som skarp petitjournalist i Oslo-pressen, blant annet med spalten Con amore i Aftenposten. Han gav ut platen "Fra den vakre til den vise" i 1996, avbildet på coveret med blått helskjegg.
I flere år holdt han seg unna rampelyset, men dukket opp igjen tidlig på 2000-tallet sterkt engasjert i fattigdomsproblematikken i Norge.
Frøland stiftet Leif Justers ærespris. I 2005 sa han nei til Kongens fortjenstmedalje i gull fordi han mente han ikke kunne akseptere et symbol på rangering av mennesker som bidrar til økte forskjeller i et land der det angivelig fins flere hundre tusen fattige.
Han nærmet seg forsiktig 2006 de skrå bredder igjen, med soloopptredener i Ullensaker og den gamle hjembyen Fredrikstad.
Dag Frøland døde i sitt hjem 26. januar 2010. Han ble 64 år gammel. Han var bror av legen og AIDS-spesialisten Stig Frøland.
Åndsarven etter Dag Frøland teller rundt 2000 tekster, flere hundre melodier og en rekke lyd- og bildeopptak. En del av dette er bevart for ettertiden i NRK’s arkiver, på LP, CD, VHS og DVD. Mye av hans revymateriale ligger også tilgjengelig på Youtube.


Thelonious Monk.
Thelonious Sphere Monk sr. (født 10. oktober 1917 i Rocky Mount i North Carolina, død 17. februar 1982 i New York) var en amerikansk jazzpianist, kjent for sin improvisatoriske spillestil og opphavsmann til en rekke kjente komposisjoner.
Inspirert av stride-pianister som Art Tatum fikk Monk innpass på Minton's Playhouse (1936) og ble en av innovatørene i det gryende bebop-miljøet. Monk spilte med Dizzy Gillespies band på Spotlite Club da han platedebuterte med Coleman Hawkins (1944). Han debuterte med T.M. Sextet (Blue Note Records, 1948), og innledet en periode med komposisjoner som "Evidence" og "Criss Cross". Perioden 1952-55 ga "Little rootie tootie" (1952), tilegnet hans sønn Thelonious, jr., og "Bags groove" i samspill med Miles Davis (1954). Senere (1955–1970) ledet han egen kvartett som bl.a. utga "at Carnegie Hall" (1957) med Ahmed Abdul-Malik bass, Shadow Wilson trommer og gjest, John Coltrane saksofon; her finner man komposisjonen "Epistrophy" og "Crepuscule with Nelly" (hans kone), samt "Monks Mood". Med endret besetning var han i Oslo (April, 1966) med Charlie Rouse saksofon, Larry Gales bass og Ben Riley trommer.
Han gjorde sin siste framføring som musiker i juli 1976. I 2006 fikk han posthumt en spesiell Pulitzer-pris for sine komposisjoner som endret jazzens utvikling. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I Norge har bl.a. Knut Kristiansen gjort Monk til et spesielt anliggende gjennom innspillinger, orkestre og bestillingsverk.


Gloucester.
Gloucester er en by og et administrativt distrikt i Gloucestershire, England. Den er administrasjonsby for grevskapet.
Byen ligger nær grensen til Wales, på østbredden av Severn. Den har Cotswolds mot øst, Forest of Dean mot vest og Malvern Hills mot nordvest.
Gloucester er en havneby, som via Gloucester- og Sharpnesskanalen er forbundet med Severnfjorden. Kanalen tillot større skip å seile inn til byen, men i nyere tid har havnen allikevel mistet mye av sin betydning. Verftene, lagrene og dokkene forfalt i lang tid, men i 1980-årene, da de ble restaurert og lagt ut som et åpent område for innbyggerne. "National Waterways Museum" er innreddet i noen av lagrene, mens andre er gjort om til luksusleiligheter, butikker og serveringssteder.
Gloucesterkatedralen startet som et kloster viet til Apostelen Peter, som ble grunnlagt i 681. Kong Edvard II er gravlagt der. For mange er katedralen kanskje mest kjent for at flere scener i filmene om Harry Potter er spilt inn der. Rett ved katedralen er St Mary's Square, hvor biskop Hooper ble henrettet under Maria I.
Historie.
I romersk tid het stedet "Glevum". Den romerske bosetningen ble grunnlagt under Nerva. Tradisjonen forteller at det lå en eldre britisk bosetning der, men det er uklart om dette er riktig. Deler av de romerske murene er bevart, og det er gjort en rekke funn av romerske gjenstander og mynter.
Etter slutten på den romerske perioden styrte Vortigerns bestefar byen i en periode, ifølge "Historia Britonum". Etter slaget ved Deorham i 577 tok Wessex kontroll over byen.
I 681 ble klosteret grunnlagt av Aethelred av Mercia, som abdiserte og levde som munk der. Frem til normannernes erobring ble området styrt av en "portreeve", med et slott som ofte ble besøkt av kongen. Det ble slått mynt i Gloucester. Jarlen Godwin av Wessex (død 1053) er den første kjente herre over området.
Kong Henrik II gav byen dens første charter i 1155. Borgerne fikk noen av de samme privilegier som borgerne i London og Winchester. Et senere charter fra samme konge gav rett til fri ferdsel på Severn. Richard I bekreftet det første charteret i 1194, og Johan uten land utvidet privilegiene i 1200, blant annet ved å frita byen for tollved handel innenfor riket.
I 1483, under Richard III ble byen et korporativt grevskap. Dette ble bekreftet i 1489 og 1510, og rettighetene ble utvidet under både Elisabeth I og Jakob I.
Under den engelske borgerkrigen var beleiringen av Gloucester i 1643 en viktig trefning. Parliamentarianerne, som var beleiret i byen, seiret.
Gloucester var inntil konstruksjonen av Severn Bridge i 1966 det nederste krysningspunktet på elven. Broen som Thomas Telford bygde i 1829 ved Over står fortsatt, men den er for svak og smal for moderne trafikk, som siden 1974 har gått over en ny bro ved siden av.


Europavei 25.
Europavei 25 går mellom Hoek van Holland i Nederland og Palermo i Sicilia, Italia. Veiens lengde er 1830 km, derav 1430 km på det europeiske fastland.
Trasé fastlagt av UNECE: Hoek van Holland – Rotterdam – Eindhoven – Maastricht – Liège – Bastogne – Arlon – Luxembourg – Metz – St. Avold – Strasbourg – Mulhouse – Basel – Olten – Bern – Lausanne – Genève – Mont Blanc – Aosta – Ivrea – Vercelli – Allessandria – Genova... Bastia – Porto Vecchio – Bonifacio... Porto Torres – Sassari – Cagliari... Palermo.
Mellom Bonifacio på Korsika og Porto Torres på Sardinia er det ingen fergeforbindelser. Alternativer er fergene Propriano – Porto Torres og Bonifacio – Santa Teresa.


Catalantall.
Catalantallene er en følge av naturlige tall som ofte forekommer i telleproblemer i kombinatorikk. De er oppkalt etter den belgiske matematikeren Eugène Charles Catalan. For "n" ≥ 0, betegnes det "n"´te catalantallet "C'n", og er gitt ved formelen
Tallene tilfredsstiller den rekursive formelen
som forklarer hvorfor "C'n" så ofte dukker opp som svaret på kombinatoriske telleproblemer.
Den genererende funksjonen er
Anvendelser i kombinatorikk.
Eksempler på catalantall i polygoner
Eksempler på catalantall som binære trær


Bukkøya.
Bukkøya er en øy i Langangsfjorden i Porsgrunn kommune i Telemark.


Kattøya.
Kattøya er en liten øy innerst i Eidangerfjorden i Porsgrunn kommune i Telemark.
Øya ligger rett utafor den populære bade- og campingplassen "Olavsberget". Kattøya har siden 2002 vært i statlig eie og inngår nå i "Skjærgårdsparken Telemark". Øya er tett bevokst med skog, er kupert og flere steder stuper fjellet bratt i sjøen. Porsgrunn kommune anla våren 2007, med tilskudd fra Miljøverndepartementet, en gangbrygge mellom badeplassen og øya.


Store talls lov.
I statistikk sier store talls lov at gjennomsnittet av tilfeldige utvalg fra en populasjon sannsynligvis ligger i nærheten av gjennomsnittet av hele populasjonen.
I sannsynlighetsteori sier store talls lov at gjennomsnittet av en følge av stokastiske variabler med samme sannsynlighetsfordeling konvergerer mot deres felles forventningsverdi, når antall variabler går mot uendelig.
Den svake loven.
Store talls svake lov sier at hvis "X"1, "X"2, "X"3... er en uendelig følge av uavhengige stokastiske variabler med samme forventningsverdi μ, så vil gjennomsnittet av de "n" første variablene
konvergere mot μ når "n" går mot uendelig. Mer presist, for ethvert positivt tall ε er
For å bevise dette, brukes Tsjebysjevs ulikhet. La
Når "n" går mot uendelig, går dette uttrykket mot 1.
Den sterke loven.
Store talls sterke lov sier at hvis "X"1, "X"2, "X"3... er en uendelig følge uavhengige stokastiske variabler med samme sannsynlighetsfordeling, med forventningsverdi μ varians, så er


Erik Plogpenning.
Erik Plogpenning ("Erik IV av Danmark"), sønn av Valdemar Seier og Berengaria, født i 1216. Han var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Gift med Jutta av Sachsen som han fikk fire døtre med, hans datter Ingeborg ble dronning i Norge, gift med den norske kongen Magnus Lagabøte. De øvrige døtrene het Sofia (som ble dronning i Sverige), Agnes og Jutta.
Strid mellom brødre.
Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre. I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen. For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløb at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet «Plogpenning». Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.
I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. Erik skal ha gitt uttrykk for et ønske om å dø i gråbrødrenes ordensdrakt og bli begravet i klosteret.
Voldsom død.
I 1250 lykkedes det for Erik at erobre størsteparten av Abels hertugdømme, og de møttes hos Abel for å slutte forlik. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange og halshugget. Liket ble senket ned i Slien. I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.
Dronning Jutta.
Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det kun opplyst om henne at hun en tid oppholdt seg på Skanderborg og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Jutta fødte kong Erik mange barn, men om det var sønner blant disse må de ha vært døde før faren. Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta vissnok tilbake til Tyskland.


Mendip.
Mendip er et administrativt distrikt i Somerset, England. Det har navn etter fjellområdet Mendip Hills, og administreres fra Shepton Mallet. Somerset Levels ligger også i distriktet.


Wells.
Wells er en liten by i Somerset, England. Den er en av de minste byene i landet som har status som "city", noe den har fordi den i middelalderen ble en katedralby. Navnet kommer fra tre brønner på eiendommen til biskopens palass.
Bispesetet ble opprettet i 909, og deler av katedralen er fra det 10. århundre. I 1088 ble setet flyttet til Bath, som ligger kort vei unna, men byen beholdt sin katedral og bispedømmet fikk noen år etter flyttingen navnet Bath and Wells.
Byen er et populært turistmål, både på grunn av sine egne severdigheter og nærheten til Bath, Stonehenge og andre steder.


Åndsverkloven.
Åndsverkloven (fullt navn Lov om opphavsrett til åndsverk m.v., forkortet åvl) av 12. mai 1961 er den sentrale loven innenfor rettsområdet opphavsrett.
Loven gir opphavsmann eierskap til sine verk, og forbyr uautorisert kopiering av andres åndsverk.
I tillegg til egentlig opphavsrett regulerer loven også de såkalte nærstående rettighetene, det vil si rettigheter som er nært relatert til opphavsrett. Viktige rettigheter innen denne gruppen er blant annet katalogvernet (inkludert databasevern), rettigheter til pressemeldinger, sitatrett og fotografirett. Se nærmere lovens.


Det himmelske mandat.
Det himmelske mandat (Hànzì: 天命 pīnyīn: "Tiānmìng") var i 2000 år grunnbegrepet innen kinesisk politisk filosofi. Ideen tjente til å bygge opp om kongemakten under Zhōu-dynastiet og senere under keisermakten. I kortthet gikk det ut på at Himmelen gav sin velsignelse til herskeren, men at dersom herskeren regjerte uklokt ville Himmelen overdra sitt mandat til en annen. Dette skiller seg fra det europeiske begrepet «kongedømme av Guds nåde» ved at kongedømmet var garantert av himmelsens makter på ubestemt tid.
Den første drøfting av begrepet finner man i skrifter som gjengir utsagn av hertugen av Zhōu, som var den yngre bror til Kong Zhōu av Wŭ og regent for kong Wŭs mindreårige sønn kong Cheng av Zhou. Denne hertugen anses som den første som målbar forestillingen om det himmelske mandat.
Shāng-dynastiet hadde ifølge denne forestillingen kunnet regjere på grunn av sine slektsbånd til de guddommelige makter — dynastiets grunnleggere hadde vært guddommelige selv, og de var nå samlet i Himmelen, mente man. Himmelen var meget aktiv og intervenerte på mange og mysteriøse måter i Shāng-kongenes styre, noe som reflekteres blant annet i spådomstekster fra den senere periode av Shāngtiden og orakelbenene som ble benyttet da. Forestillingen om Det himmelske mandat representerer en overgang eller en videreutvikling av dette: Nå ble verdens herskere ikke lenger forstått som mennesker av gudeslekt, men verden snarere forstått som et føydalherredømme som etter Himmelens forgodtbefinnende ble gitt til egnede herskere, og fratatt de uegnede.
Med denne utforming tjente Det himmelske mandat som en rettferdiggjørelse og begrunnelse for Zhōu-dynastiets maktovertagelse og nedkjempelse av Shāng-dynastiet. Slik skulle det også tjene mange senere dynastier som rettferdiggjørelse av deres maktovertakelse. Én konsekvens av ideen om Det himmelske mandat var at herskeren ikke lenger trengte å være av adelig bakgrunn. Faktisk var en en rekke dynastier, som Hàn-dynastiet og Míng-dynastiet, som ble grunnlagt av personer av enkel byrd.
Med tanken om Det himmelske mandat fulgte ingen «embedsperioder», det dreide seg om herskerens kvaliteter. Hertugen av Zhōu brukte Det himmelske mandat for å forklare for Shāngdynastiets folk at dersom deres konge ikke hadde vært slik en dårlig hersker, ville mandatet ikke ha vært tatt fra ham.
Opp gjennom århundrene utviklet forestillingen seg: Nå ble Det himmelske mandat forstått slik at et omskifte gjerne gav et nytt og sunnere dynasti, men at dette normalt ville tendere mot forfall over tid. Det himmelske mandat ville dermed bli knyttet til dynastiske sykluser med denne dynamikk.
Tanken om Det himmelske mandat var også den del av den konfucianske filosofen Mencius' lære. Imidlertid var det ikke særlig sterkt fremme i Konfucius' tenkning; der man kan snarer få et inntrykk både fra hva Mesteren vektlegger og hva han fortiet at denne forklaringsmodellen var på vei ut.
Da konfucianismen ble det statsbærende system under Hàn-dynastiet ble imidlertid tankegangen om det himmelske mandat fast innspent i dette dynastiets utforming av konfucianismen.
Himmelsk
Himmelsk


Encellet organisme.
a>bakterier, hver bakterie lever uavhengig av de andre
En encellet organisme er en organisme som bare består av én celle – eller unntaksvis flere celler hvis de ikke er differensierte i ulike celletyper.
Mange organismer som vanligvis opptrår som enkeltceller kan danne kolonier av likeartede celler.
Encellede organismer utgjør en svært mangfoldig gruppe som viser en morfologisk variasjon som absolutt kan sammenlignes med de flercellede organismenes.
Det fins nokså «primitive» organismer hvis celle ikke inneholder mye mer enn det som er strengt nødvendig for å formere seg.
Andre består av et imponerende batteri av ulike celleorganeller.
Noen encellede organismer lager vakre skall av kiselsyre eller kalk.
Atter andre «encellede» organismer er slett ikke encellet, fordi de danner celletråder, kuleformede kolonier eller kompliserte fruktlegemer.
Avgrensningen av hva som regnes som encellet og flercellet organisme, er derfor ikke skarp i det hele tatt.
Også i levevis er encellede organismer veldig uensformede.
Det fins både auto- og heterotrofe organismer, parasitter og mutualister, og marine, limniske og terrestriske representanter.
Det er kjent om lag 300 000 arter av encellede organismer, mot 1 500 000 arter av flercellede organismer.
Dette forholdet er imidlertid helt sikkert ikke representativt, i og med at de encellede organismegruppene er mye dårligere undersøkt, og kan inneholde det mangedobbelte av de artene som er kjente per i dag. Begrepet «art» er også vanskelig å bruke om encellede organismer. De fleste av dem formerer seg ved celledeling, slik at hvert individ i prinsippet er en egen stamlinje, sin egen art. Grensen for hva som er regnes som arter er derved ofte kvalifisert gjetning.
Evolusjon.
Encellede organismer var de første levende vesner på jorda. Det finnes kjemiske spor av dem i 4 milliarder år gammel stein. De første organismene vi kjenner som mikrofossiler liknet dagens cyanobakterier. I løpet av de neste 3 milliarder årene gikk utviklingen langsomt, og alle organismer var mikroskopiske. Først for omkring 665 millioner år siden oppsto virkelige flercellede organismer. Derved har livet vært dominert av encellede organismer i mesteparten av jordas historie.
Selv om det første livet på jorda var encellet, er ikke encellede organismer i seg selv nødvendigvis primitive i betydning at nålevende encellede organismer er representative for de første livsformene. Det kan tenkes at det fremdeles finnes encellede organismer som i flere trekk ligner på den første livsformen, men i andre trekk vil de være helt forskjellige. Mange grupper har utviklet særtrekk og spesielle måter å leve på som ikke fantes hos de første organismene. Likevel er mange av dagens encellede organismer, særlig cyanobakterier, svært like mikrofossiler fra så langt tilbake som 2 milliarder år, både av bygning og antatt leveveis. Det er ingen garanti for at disse fossilene er direkte beslektet med dagens former, men bakterier, alger og encellede sopper funnet i 220 millioner år gammel rav der slektskap kan fastlås med DNA-analyser viser at slike mikroorganismer har endret seg svært lite siden Trias.
De fleste encellede organismer kan formere seg svært fort, noen har generasjonstid helt ned i 20 minutter. Bakterier kan også utveksle gener seg imellom, også mellom arter som står langt fra hverandre.
Kombinasjonen av slik genoverføring og høy mutasjonsrate tillater bakterier og andre encellede organismer å utvikle seg svært raskt i respons til nye miljøfaktorer. Slik hurtig evolusjon er en viktig faktor i medisin fordi mange grupper har utviklet antibiotikaresistens.
Systematikk.
Fra encellede stamarter har flere ganger uavhengig av hverandre oppstått flercellede organismer og koloniorganismer. De encellede organismene utgjør derved ikke noen fylogenetisk helhet, men er en sammenfatning av alle organismer som ikke er flercellet. Både arkebakterier og bakterier regnes til de encellede organismene, og svært mange eukaryoter encellede. Forsøk på å systematisere slike organismer har vært mange, og har alle måtte balansere mellom kravet og praktisk inndeling, fylogenetikk og den til enhver tid tilgjengelige kunnskap. Både eucaryotenes og bakterienes stamtrær er store og uoversiktlige, og det finnes per i dag ingen enighet om hva som er den beste måten å dele inn organismene på.


Proletaren.
Proletaren var et teoretisk tidsskrift for kommunistisk teori og praksis og ble utgitt av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Tidsskriftet ble utgitt i perioden 1923 til 1928.


Henry Wilhelm Kristiansen.
Henry Wilhelm Kristiansen (født 2. februar 1902 på Nordstrand, død 16. januar 1942 i Neuengamme, Tyskland i tysk fangenskap) var formann for Norges Kommunistiske Parti fra 1931 til han ble avsatt på en landskonferanse i 1934. Han fikk så stillingen som redaktør for kommunistpartiets hovedorgan Arbeideren. Han var også formann for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund en kort stund i 1923.
Henry W. Kristiansen ble gift i 1928 i Oslo med Mirijam Il'inischna Rathaus, f. 1899 i Orscha, Russland. Han ble arrestert i august 1940, men slapp ut igjen kort etter. Tidlig om morgenen 22. juni 1941, samme dag som tyskerne angrep Sovjetunionen, kom Gestapo og arresterte ham og hans hustru. 15. november 1941 ble de sendt til Hamburg. Var i forskjellige fengsler til han i desember samme år ble sendt til Neuengamme. Døde der 16. januar 1942. Gravlagt i Skien. Hans hustru Miram omkom i Auschwitz 1942.


Binomialkoeffisient.
I statistikk og matematikk, spesielt innen kombinatorikk, er binomialkoeffisienten av et naturlig tall "n" og et heltall "k" definert som det naturlige tallet
der "n"! betegner fakultetet av "n". Ifølge Nicholas J. Higham, ble notasjonen
introdusert av Albert von Ettinghausen i 1826, selv om disse tallene var kjent i århundrer før dette; se Pascals trekant.
Binomialkoeffisienten av "n" og "k" blir også skrevet som C("n", "k"), "n"C"k" eller formula_4 (C står for det engelske ordet "combination") og leses «"n" over "k"». For å spare plass bruker vi den første av disse tre notasjonene.
Dette generaliseres ved binomialformelen, som tillater eksponenten "n" å være et komplekst tall, (spesielt tillater dette "n" å være ethvert reelt tall, ikke nødvendigvis bare positive heltall).
Utledning fra binomutvidelse.
Når eksponenten er 1, blir formula_9 til formula_10. Når eksponenten er 2, blir formula_11 til formula_12, som former ledd som følger. Det første leddet får vi ved å gange "x" fra begge faktorene, slik at vi får formula_13; likeså for "y", slik at vi får leddet formula_14. Men "xy" leddet kan formes av "x" fra den første og "y" fra den andre faktoren, eller "y" fra den første og "x" fra den andre faktoren; derfor får leddet koeffisienten 2.
Når eksponenten er 3, reduseres formula_15 til formula_16, hvor vi allerede vet at formula_17. Igjen oppstår ekstremene formula_18 og formula_19 på et unikt vis. Men leddet formula_20 er enten 2"xy" ganget med "x" eller formula_13 ganget med "y", som gir koeffisienten 3; likeså oppstår formula_22 på to måter, ved å summere koeffisientene 1 og 2 får vi 3.
Dette foreslår en induksjon. Slik at for eksponenten 4, har hvert ledd sammenlagt grad (sum av eksponentene) på 4, med 4-"k" faktorer av "x" og "k" faktorer av "y". Hvis "k" ikke er 0 eller 1 (leddene formula_23 eller formula_24), da oppstår leddet på to måter, fra tilstøtende koeffisienter med sammenlagt grad 3. For eksempel formula_25 er begge formula_22 ganget med "x" og formula_20 ganget med "y", slik at leddets koeffisienten blir 3+3. Dette er opprinnelsen til Pascals trekant, som er diskutert nedenfor.
Sett fra et annet perspektiv, for å forme formula_28 fra "n" faktorer av formula_29, må vi velge "y" fra "k" av faktorene og "x" fra resten. Vi teller mulighetene ved å betrakte de "n"! permutasjonene av faktorene. Hver permutasjon fremstilles som en uordnet liste med tall fra 1 til "n". Vi velger en "x" fra de "n"−"k" første faktorene, og en "y" fra de resterende "k" faktorene; på denne måten vil hver permutasjon bidra til leddet formula_30. For eksempel, listen 〈4,1,2,3〉 velger "x" fra faktorene 4 og 1, og "y" velger faktorer fra 2 og 3, som en måte å forme leddet formula_25.
Men den distinkte listen 〈1,4,3,2〉 gjør akkurat det samme utvalget; formelen for binomialkoeffisienten må fjerne denne overflødigheten. De "n"-"k" faktorene av "x" har ("n"−"k")! permutasjoner, og de "k" faktorene av "y" har "k"! permutasjoner. Derfor er "n"!/("n"−"k")!"k"! antall virkelig distinkte måter å forme leddet formula_30.
Diskusjonen kan videreføres til tilfellet hvor hver faktor er en sum av flere variabler, som naturligvis leder til definisjonen av en "multinomialkoeffisient". En gunstig notasjon bruker en liste av variabler formula_33, med eksponentene gitt i en annen liste, formula_34, kjent som et "multi-indeks". Leddene i utvidelsen av formula_35 har formen
hvor formula_37, og koeffisienten til et slikt ledd er multinomialkoeffisienten
Den enkle binomialkoeffisienten er tilfellet der "m"=2.
Pascals trekant.
Pascals regel er det viktige gjentakelsesforholdet
som følger direkte fra definisjonen. Dette gjentakelsesforholdet kan brukes til å bevise, ved matematisk induksjon, at C("n", "k") er et naturlig tall for alle "n" og "k", et faktum som ikke er umiddelbart tydelig ut ifra definisjonen.
row 3 1 3 3 1
row 4 1 4 6 4 1
row 5 1 5 10 10 5 1
row 6 1 6 15 20 15 6 1
row 7 1 7 21 35 35 21 7 1
row 8 1 8 28 56 70 56 28 8 1
rad nummer "n" inneholder tallene C("n", "k") for "k" = 0...,"n". Den konstrueres ved å begynne med enere på utsiden og så legge sammen nabotall og skrive summen rett under. Denne metoden gjør det mulig å raskt regne ut binomial koeffisienter uten å måtte bruke brøk eller multiplikasjon. For eksempel, ved å se på den femte raden i trekanten, kan en straks lese av at
Differansene mellom elementer på andre diagonaler er elementene på forrige diagonal – slik som følger av gjentakelsesforholdet (3) ovenfor.
I "Precious Mirror of the Four Elements" (1303), nevner Zhu Shijie trekanten som en eldgammel metode for å løse binomialkoeffisienter, noe som indikerer at metoden var kjent for kinesiske matematikere fem århundrer før Pascal.
Kombinatorikk og statistikk.
Binomialkoeffisienter forekommer også i formelen for binomisk distribusjon i statistikk og i formelen for en Bézier kurve.
Formler som inneholder binomialkoeffisienter.
Dette utledes fra (2) ved at formula_46, og dette viser seg i den numeriske "symmetrien" i Pascals trekant.
Fra (2) ved å bruke at "x" = "y" = 1. Dette er det samme som å si at summen av elementene av en rad i Pascals trekant alltid tilsvarer to opphøyd i et heltall.
Fra (2), etter å ha derivert og satt inn "x" = "y" = 1.
Siden C("n", "k") er definert som null hvis "k" > "n", er summen endelig. Ved å utvide (1+"x")"m" (1+"x")"n-m" = (1+"x")"n" med (2). Likning (7a) generaliserer likning (3). Likning (7a) er Vandermonde's konvolusjonsformel (etter Alexandre-Théophile Vandermonde) og er essensielt en form for Chu-Vandermonde identiteten. Den kan vises å gjelde for tilfeldige, komplekse formula_50 og formula_51.
Likning (7a) gjelder for alle verdier av "m", mens likning (7b) gjelder for alle verdier av "j".
Fra (7) ved å bruke "m" = "k" = "n" og (4).
Her betegner "F"("n" + 1) Fibonacci-tallene. Denne formelen om diagonalene i Pascals trekant kan bevises med induksjon ved å bruke (3).
Dette kan bevises ved induksjon av "n" ved å bruke (3).
Divisorer til binomialkoeffisienter.
Primtallsdivisorer til C("n", "k") kan tolkes som følger: Hvis "p" er et primtall og "r" er den høyeste eksponenten slik at slik at formula_56 er delelig med C("n", "k"), da er "r" likt antallet naturlige tall "j" slik at brøkdelen av formula_57 er større enn brøkdelen av formula_58. Særskilt er C("n", "k") alltid delelig med "n"/gcd("n", "k").
Generalisering til komplekse verdier.
Denne generaliseringen er kjent som "den generelle binomialkoeffisienten" og er brukt i utredningen av binomialformelen og oppfyller egenskapene (3) og (7).
For en konstant "k", er uttrykket formula_64 et polynom av k'te grad med rasjonale koeffisienter.
"f"("z") er det unike polynomet av grad "k" som oppfyller
Ethvert polynom "p"("z") av grad "d" kan skrives på formen
Dette er viktig i teorien om differenslikninger og kan bli sett på som en diskret analog til Taylors teorem.
Newtons binomserie får den enkle formen
Det er ikke vanskelig å vise at rekkens konvergensradius er 1.
Generalisering til "q"-serie.
Binomialkoeffisienten har en q-analog generalisering kjent som Gauss-binomet.


Vrengenbrua.
Vrengenbrua eller offisielt Vrengen bro er ei veibru på riksvei 308 over Vrengen, sundet mellom Nøtterøy og Tjøme i Vestfold.
Den gamle Vrengenbrua.
Den første brua ble åpnet 8. november 1932 og var da Nord-Europas lengste hengebru. Den erstattet en enkel, motorisert treferje og gav Tjøme fastlandsforbindelse til Nøtterøy og Tønsberg. Åpningen av den nye brua ble foretatt av kong Haakon VII og seremonien ble sendt direkte i radio. Kongens forgylte signatur er hugget inn i fjellet like ved brua på Tjøme-sida.
Fra åpningen av Vrengenbrua i 1932.
Brua kostet 600 000 kroner, hvorav 20 000 kroner ble gitt privat av initiativtakeren og Tjøme-ordføreren H.L. Bache (1856–1930), "Tjømes forkjemper for Vrengen bro". En byste av ham er i dag plassert på Tjøme-sida av brua. Da brua stod ferdig, ble det innført bomavgift for å komme over. For personbiler kostet det 1 krone for de som bodde på Tjøme og 1,50 for andre. Avgiften opphørte i 1962, da både Vrengenbrua og Røssesundbrua var betalt. Røssesundbrua er ei bru mellom Tjøme og Brøtsø som ble bygd i 1952 og som også ble delfinansiert av bompengene ved Vrengen.
Det ble igjen vedtatt å innkreve bompenger for den nye Vrengenbrua som åpnet i 1981. Denne ordningen ble opprettholdt til den nye brua var nedbetalt etter få år.
Største tillatte belastning per aksel eller enkelt slede var 5 000 kilo iberegnet kjøretøyet. Da biltrafikken økte i 1960-åra var ikke lenger brua tidsmessig. Bredden var slik at to busser ikke kunne møtes, og akseltrykkbegrensningen satte stramme rammer for utvikling av næringslivet på Tjøme. En vinternatt i 1964 røyk 24 brostag som brobanen var festet til, angivelig på grunn av kulde og frakt av en 18 tonn tung stein fra steinbruddet på Eidene. Ved et annet tilfelle, en gang på midten av 1970-tallet, måtte elefanter fra Sirkus Arnardo gå over brua fordi den ikke tålte vekten av elefantene og lastebilene samtidig.
«Bru» eller «bro» var et alvorlig spørsmål i 1932. Statlige myndigheter ønsket at navnet skulle være Vrengen bru. Saken ble debattert i kommunestyret og en representant uttrykte det slik: " Vrengen bro ska' bruæ hetta!". Slik ble det, og det korrekte navnet er stadig Vrengen bro.
Den nye Vrengenbrua.
Etter hvert som trafikken økte og brua ble livsnerven for øysamfunnet, ble det fra 1960-tallet behov for en breiere og kraftigere bru. Ei ny bru i Vrengensundet ble derfor bygd. Den stod ferdig i 1981. Den gamle ble stengt, og endelig revet i 1983.
Den nye Vrengenbrua er en fritt frambygg-bru i betong med et hovedspenn på 171 meter og en total lengde på 465 meter. Den har seilingshøyde 27 meter og til sammen 6 spenn. Den nye brua kostet 27 millioner kroner og ble delvis finansiert ved bompenger. Det er i dag gratis å kjøre over.
Hver dag kjører rundt 4 000 biler over Vrengenbrua. Om sommeren er antallet mer enn fordoblet.


Fox Broadcasting Company.
Fox Broadcasting Company, best kjent som bare Fox'", er et amerikansk fjernsynsnettverk. Det eies av Fox Entertainment Group, som er del av Rupert Murdochs News Corporation. Fox ble grunnlagt i 1986 og er kjent som en politisk konservativ kanal med delvis reklamestyrt underholdning.


UPN.
UPN (opprinnelig en forkortelse for United Paramount Network'") er et amerikansk TV-selskap som eies av CBS Corporation (tidligere Viacom), som også eier det større TV-selskapet CBS. UPN startet sendinger 16. januar 1995.
24. januar 2006 meldte CBS Corp. og Warner Brothers at de har planer om å lansere CW Network høsten 2006. ("C" for CBS og "W" for Warner.) Denne joint venture skal sende programmer fra både The WB og UPN. The WB og UPN skal opphøre som egne enheter og kanaler i september 2006. UPNs siste sendinger ble kringkastet fredag 15. september 2006.


WB Television Network.
WB Television Network, ofte simpelthen kalt The WB'", var et amerikansk TV-selskap, som startet sendinger 11. januar 1995 som et fellesforetagende mellom Warner Bros. og Tribune Company.
24. januar 2006 meldte CBS Corp. og Warner Brothers at de har planer om å lansere CW Network høsten 2006. ("C" for CBS og "W" for Warner.) Denne joint venture skal sende programmer fra både The WB og UPN. The WB og UPN skal opphøre som egne enheter og kanaler i september 2006. The WBs siste sendinger ble kringkastet søndag 17. september 2006.


Warner Bros..
Warner Bros. Entertainment, Inc (også Warner Bros. Pictures, Warner Bros. — kortformen av det tidligere offisielle navnet Warner Brothers) er en av verdens største produsenter av film- og TV-underholdning og er et datterselskap av Time Warner-konsernet, med hovedkvarter både på vestsiden og østsiden av USA; henholdsvis Burbank, California og New York.
Grunnlagt i 1918 av jødiske immigranter fra Polen, er selskapet det tredje eldste eksisterende filmstudioet i USA, etter Paramount Pictures og Universal Studios (begge grunnlagt 1912). Noen av dets mest berømte filmstjerner inkluderer Bette Davis, James Cagney, Humphrey Bogart, Doris Day, og i nyere tid Clint Eastwood.
Warner Bros. har flere datterselskaper, blant annet Warner Bros. Pictures, WB Television, Warner Bros. Records, Warner Home Video, Castle Rock Entertainment, Turner Entertainment, Dark Castle Entertainment, Cartoon Network Studios og Disney Channel
Warner Bros. står bl.a. bak Looney Tunes og Friends.


Røssesundbrua.
Røssesundbrua eller Røssesund bro er en buebro over Røssesundet mellom øyene Tjøme og Brøtsø i Tjøme kommune i Vestfold. Veien over brua (fylkesvei 380) fører fra Tjøme og sørøstover mot Hvasser.
Planlegging av bru over Røssesundet startet 1937, men Røssesundbrua stod, på grunn av 2.verdenskrig, ferdig først i 1952. Brua ble bl.a. finansiert av bompenger fra trafikken over Vrengenbrua nord på Tjøme. Brua er 14 meter høy og hovedspennet er 76 meter. Byggeprosjektet er knyttet til Tjøme-ordføreren Chr. R. Granøe. En byste av ham er plassert rett før brua på Ormelet.
Røssesundbrua avløste en eldre kabelferge.
Brua er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Den ble totalrenovert i 1999.


Warner Bros. Television.
Warner Bros. Television er et amerikansk TV-produksjons- og distribusjonsselskap, og er et datterselskap av Warner Bros. Entertainment. Selskapet ble etablert i 1955.


Lasse Lindtner.
Lars Johan Lindtner, kjent som Lasse Lindtner (født 7. mars 1955 i Bergen) er en norsk skuespiller.
Lindtner er tilknyttet Nationaltheatret og har tidligere arbeidet ved Trøndelag Teater. Han var i tillegg en kjent skuespiller i Fjernsynsteatret.
I radioteateret på NRK har han gjort seg bemerket i rollen som Knut Gribb.
Lindtner har også hatt roller på film og fjernsyn. Han filmdebuterte i 1985 og har siden medvirket i blant annet filmene "Drømmeslottet" (1986), "Ti kniver i hjertet" (1994) og "En folkefiende" (2005). På TV er han kjent fra serier som "Vestavind", "Familiesagaen De syv søstre", "Vazelina Hjulkalender" og "Ved kongens bord". Siden 2002 har han spilt en av hovedrollene i TV 2s situasjonskomedie "Holms". Fra høsten 2006 var han aktuell i en ny, bærende rolle i TV 2s såpeserie "Hotel Cæsar" som forretningsmannen Magnus Falsen.
Han har også vært tambur i Nygaards Bataljon.
Han har lest inn flere lydbok-versjoner av bøkene om Varg Veum.
Personlige forhold.
Lindtner er sønn av skuespiller Lothar Lindtner og bror til Per Lothar Lindtner.
Han er gift med Anne Marie Ottersen. Han har tre barn, ett med Ottersen og to fra et tidligere forhold.


Anne Marie Ottersen.
Anne Marie Ottersen Lindtner (født 29. april 1945 på Kongsberg) er en norsk skuespiller. Hun er gift med Lasse Lindtner.
Ottersen er utdannet ved Statens Teaterhøgskole og har vært fast ansatt ved Nationaltheatret siden 1970. Hun har også hatt mange roller i både Fjernsynsteatret og NRK Radioteatret.
Ottersen er likevel mest kjent fra film og TV. På film er det særlig Anja Breiens trilogi om "Hustruene" hun er mest kjent for. Den består av "Hustruer" (1975), "Hustruer - ti år etter" (1985) og "Hustruer III" (1996). På TV har hun medvirket i en lang rekke serier, hovedsakelig komiserier, som for eksempel "Fredrikssons fabrikk", "Radio 2", "Bot og bedring", og sammen med ektemannen i TV 2s "Holms". I 1995 spilte hun dessuten tittelrollen i NRKs julekalender "Amalies jul". I 1997 var hun sammen med Stein Johnsen programleder for gameshowet Colosseum på TVNorge. Ottesen medvirket i "Skal vi danse" i 2010.


Radio 2.
"Radio 2" er en norsk situasjonskomedie av Tore Ryen som gikk på TV 2 fra 1995 til 1996.
Handling.
Serien handler om de ansatte ved den fiktive radiostasjonen Radio 2, hvor det til stadighet oppstår forviklinger og ablegøyer.
Om serien.
Serien er skapt av Tore Ryen, som også står bak suksessene "Mot i Brøstet" (1993–97) og "Karl & Co" (1998–2001).
Til sammen ble det kun laget 12 episoder av "Radio 2" – hver på cirka 25 minutter. Serien hadde premiere 17. oktober 1995 og ble sendt tirsdager kl 19.30 på TV 2. De seks første episodene ble sendt i perioden oktober-november 1995. De seks siste gikk på skjermen fra 23. januar 1996. Hele serien ble også senere sendt i reprise.
Bakgrunnen for at det kun ble produsert 12 episoder av "Radio 2" var at det ble for stort arbeidspress for Tore Ryen å jobbe parallelt med både "Mot i brøstet" og "Radio 2". Stresset førte til at Ryen opparbeidet seg et farlig høyt blodtrykk, og han valgte derfor å legge ned "Radio 2" og kun jobbe med "Mot i brøstet".
Forbindelse til Mot i brøstet.
"Radio 2" er egentlig en spin-off-serie til "Mot i brøstet", og radiostasjonen ble først introdusert gjennom denne serien. I "Mot i brøstet"-episoden "Radiofantomet" (vist mandag 16. oktober 1995) deltar Nils (spilt av Sven Nordin) i en konkurranse på den nye radiokanalen Radio 2, der hovedpremien er å få være gjesteprogramleder. Radio 2-programlederne Klaus (spilt av Anders Hatlo) og Eddie (spilt av Karl Sundby) har gjesteopptredener i denne episoden.
Dagen etter ble den første episoden av "Radio 2" sendt på TV 2, og Sven Nordin og Nils Vogt gjestespilte som henholdsvis Nils og Karl i denne episoden.
Kontroverser.
De tre skuespillerne ble vraket etter påtrykk fra TV 2. Bakgrunnen var at TV 2 mente de ble for gamle til å nå ut til den yngre seergruppen kanalen satset på. Sundby, Simonsen og Vollan hadde rukket å spille inn fem episoder før de fikk sparken. Alt dette materialet måtte kastes og ble deretter spilt inn på nytt med de nye skuespillerne.
Hendelsen ble mye omtalt i media, og 5. oktober 1995 ble sparkingen av Kari Simonsen slått opp på forsiden av VG med tittelen «For gammel for TV 2». TV 2s behandling av de tre vrakede skuespillerne ble også kritisert av Norsk Skuespillerforbund, som gikk ut og advarte medlemmene sine mot TV 2s bruk av tvilsomme kontrakter.
Senere førte omstendighetene rundt nedleggelsen av serien til videre negativ omtale. Opprinnelig skulle Anders Hatlo, Anne Marie Ottersen, Tor Stokke og Petronella Barker spille inn ytterligere 13 episoder av "Radio 2" – sammen med Johannes Joner og Eva Meinich, som var blitt hyret inn som nye skuespillere i serien. Da dette ikke ble noe av, førte det til ubeleiligheter for Tor Stokke, som hadde takket nei til andre tilbud, og for Eva Meinich, som hadde sagt opp sin stilling ved Nordland Teater for å være med i "Radio 2". Anders Hatlo gikk ut i VG, hvor han kritiserte behandlingen av skuespillerne, og annonserte at han ville forfølge saken og kreve kompensasjon.


Vannareid.
Vannareid er en bygd på vestsida av Vanna i Karlsøy kommune i Troms. Her er en av Vannas to barne- og ungdomsskoler for skolekretsen på den vestlige del av øya (50 elever 2003/2004). I tillegg har Vannareid barnehage, post, handel og en liten pub. Den største arbeidsplassen på vestsiden av Vanna er på fiskebruket i nabobygda Torsvåg, ca. 10 km lenger vest. På Torsvågbruket er mange av Vannareids beboere sysselsatt, i tillegg til at flere av Vannareids fiskebåteiere har hjemmehavn i Torsvåg.


Jordulv.
Jordulv ("Proteles cristata", Sparrman, 1783) kalles også sibethyene og dverghyene, og er både den minste og den minst utbredte av av de 4 hyenene i hyenefamilien. Denne lille hyenen, som også tilhører en annen underfamilie (Protelinae) enn de 3 andre hyenene (Hyaeninae), finnes først og fremst i det østlige og sydlige Afrika.
Beskrivelse.
Jordulven har en gulbrun (mørk brun over ryggen) i fargen og har mørke striper på tvers over kroppen. De påminner om stripehyene, men har en svakere dental utrustning. På ryggen har jordulven en mørk stripe av lengre dekkhår, som kan reises som en mán. Det gir den et uttrykk av å være større enn den egentlig er.
Hodet og kroppen utgjør vanligvis ca. 55-80 cm i lengde, mens halen utgjør ca. 20-30 cm. Skulderhøyden er normalt ca. 45-50 cm og vekten ligger på ca. 9-14 kg hos voksne dyr. Dersom jordulven angripes reiser den bust på rykken og inntar en sidevendt posisjon for å virke større, samtidig som den utsonder en sterk og meget ubehagelig odør fra analkjertelene.
Adferd og reproduksjon.
Jordulven er et ensomt nattdyr. Både hunner og hanner lever og jakter alene, når ikke hunnene har valper. Disse rovpattedyrene er svært unnvikende og sky, og vanskelige å studere p.g.a. sin nattlige virksomhet. De tar tilhold i jordhuler, som de ofte overtar etter jordsvin, fordi disse gjerne ligger i umiddelbar nærhet av tuene til termitter eller maur som disse dyra livnærer seg på.
Hannene lever vanligvis alene og forenener seg bare med hunnene under paringstiden. Valpekullene er vanligvis på 2-4 valper, der normalt kun 2 overlever. De blir oppdratt kollektivt i gruppen av valper og andre hunner, som ikke er særlig nøye med hvilke valper de dier og mater. Jordhulene de graver ut rommer gjerne 2-4 valper.
Habitat og matvaner.
Jordulven holder til i skrinne strøk, der åpnet sletteland med gressganger og savanne dominerer. De spiser mest insekter, som termitter og larver, men den jakter og spiser også gnagere og annet småvilt de måtte komme over. I en viss grad spiser den også åtsler.
Annet.
Jordulven står på Cites liste III over truete arter.


Vincenzo Lauro.
Vincenzo Lauro (født 28. mars 1523 i Tropea i Italia, død 17. desember 1592 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble i 1566 biskop av Mondovì, og ble senere nuntius i Savoia og Polen.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Lauro, Vincenzo
Lauro, Vincenzo
Lauro, Vincenzo
Lauro, Vincenzo


PHP-Nuke.
PHP-Nuke er et fritt PHP-script som brukes til å lage hele nettsider. Scriptet har åpen kildekode, og støtter mange moduler. Mange av de offisielle modulene er andre scripter som er blitt tilpasset, for eksempel er forumet basert på phpBB. Scriptet er veldig jevt å bruke for nybegynnere, med det at man kan få profesjonelt utseende og fungerende sider veldig lett.


Filippo Spinola.
Filippo Spinola (født 1. desember 1535 i Genova i Italia, død 20. august 1593 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble i 1566 biskop av Bisignano, og ble forflyttet til Nola.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Spinola, Filippo
Spinola, Filippo
Spinola, Filippo
Spinola, Filippo


Feminisme.
Feminisme (fra latin "femina", kvinne) er en idéretning som kan defineres som «et system av ideer om hva kvinnelighet/femininitet er, om hvordan seksualitet definerer kjønnsidentitet, og om hvordan dette endres».
Feminismen er nært knyttet til kvinnebevegelsen, som er en politisk og kulturell bevegelse rettet mot å etablere likestilling, med like rettigheter og likt rettsvern for menn og kvinner. Nancy Cott definerer feminisme som troen på viktigheten av likeverd mellom kjønnene, og ugyldiggjør ideen om et kjønnshierarki som et sosialt konstruert konsept.
Dagens feminister kjemper blant annet for retten til selvbestemt abort og retten til å bestemme over sin egen kropp, mot vold og overgrep (deriblant voldtekt) mot kvinner. Universelle kampsaker for feminismen er blant annet kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Tradisjonelt har kampen for lik lønn for likt arbeid vært viktig.
Likestilling og menneskerettigheter.
Feminismen kan konkretiseres i arbeid for å motarbeide forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Dette gjeldre både innenfor politikk og samfunn, men også i fag som språk, teologi og sosiologi. I arbeidslivet er likelønn og ulike former for voktering diskutert.
Kampen for likestilling markeres hvert år på den internasjonale kvinnedagen den 8. mars.
Opplysningstiden.
I opplysningstiden i siste halvdel av 1700-tallet var de første spirene av kvinnesaken. Den generelle folkeopplysningen førte også til at kvinner ble mer bevisst over sin egen situasjon. I 1776 erklærte USA seg uavhengig og i denne uavhengighetserklæringen står det at «alle menn er skapt like, og er av sin skaper gitt visse ukrenkelige rettigheter. Herunder liv, frihet og mulighet til å kunne strebe etter lykke». Få år etter, i 1789, skrev franske revolusjonære sin "Erklæring om menneskers rettigheter". Dette var et steg framover for demokratiet, men rettighetene nedskrevet i disse dokumentene omfattet ikke kvinners rettigheter. Synet på kvinnens og mannens plass i samfunnet var godt forankret, og forandringer på dette kunne ikke skje over natten. På begynnelsen av 1800-tallet hadde kvinner få, om ingen juridiske, økonomiske eller sosiale rettigheter.
1800-tallet.
Den engelske forfatterinnen Mary Wollstonecraft skrev et av de første feministiske kampskriftene med "Et forsvar for kvinnens rettigheter" (1792). I denne boken skrev hun blant annet at de nye rettighetene som ble gitt i den franske grunnloven også skulle gjelde kvinner. En fransk skribent, Olympe de Gouges, skrev om "Erklæring om menneskers rettigheter", til en versjon som også skulle gjelde kvinner. Den nye tittelen ble "Erklæring om kvinners rettigheter".
Selv om Mary Wollstonecraft og Olympe de Gouges hadde skrevet om kvinnens rettigheter, fikk kampen for å bedre kvinnens stilling lite oppslutning i første del av 1800-tallet. Den industrielle revolusjon og frihandelen skapte dårlige kår og forferdelige arbeidsforhold. Kvinnene hadde rett og slett ikke krefter eller resurser til å starte noen feministbevegelse.
Under andre halvdel av 1800-tallet ble en rekke sosiale reformer gjennomført og kvinner og menn generelt fikk bedre levekår. Etter hvert ble kvinner mer og mer klar over sin lave status i samfunnet og sine manglende rettigheter, og i 1895 fikk kvinnesaksforkjempere for første gang betegnelsen feminister.
Begynnelsen på 1900-tallet.
Ved århundreskiftet kom den første store bølgen av feministisk aktivitet. Mange kvinner, spesielt i England deltok i massedemonstrasjoner for å bedre kvinnenes situasjon. Stemmeretten for kvinner var prioritering nr 1, fordi kvinner ville på lik linje med menn påvirke sin samtid. Kampsaker i kvinners favør var vanskelige å få gjennomslag for i en nasjonalforsamling som utelukkende besto av menn. Motstanderne hevdet på sin side at det å gi kvinner stemmerett ville være både farlig og unaturlig.
Kvinnenes arbeid for å oppnå stemmerett dominerte store deler av tiden før første verdenskrig. New Zealand og Australia hadde kvinner fått stemmerett i henholdsvis 1893 og 1902. Noe som kanskje virker underlig siden Australia og New Zealand var under engelsk styre. I England fikk ikke kvinner stemmerett før «1928».
I England ble det av kvinner lenge holdt appeller til politikere om å endre systemet og gi kvinner retten til å stemme. Appellene nådde ikke frem, og i 1903 mistet Emmeline og Christabel Prankhurst og tilhengerne deres tålmodigheten og gikk hardere til verks. De dannet en gruppe som ble kalt suffragettene. Dette var en mer radikal gruppe som noen ganger tydde til voldelige metoder for å fremme kvinners rettigheter. De avbrøt valgmøter, sprengte postkasser, og lenket seg fast foran parlamentet. Noen gikk også til sultestreik og ble tvangsforet av fengselsmyndighetene. Mange (hovedsakelig menn) mente at det bare var de rike kvinnene som hadde råd til å tilbringe tid i fengsel. De fattigere kvinnene måtte jo jobbe...
Da første verdenskrig brøt ut i 1914, reiste mange menn til fronten og det ble mangel på arbeidskraft. Kvinnene ble igjen hjemme og tok seg av arbeid som tidligere hadde tilhørt menn. De fikk stillinger i offentlig administrasjon, i fabrikker og i jernbanen. Kvinnene var sterkt underbetalt, men i stand til å gjøre nesten alt arbeidet som ble regnet som "mannsarbeid". Under de fire krigsårene ble spørsmålet om kvinners stemmerett mer akseptert. Dette førte til at mange land innførte stemmerett under, og etter første verdenskrig.
Mellomkrigstiden.
Feministiske ideer var ikke fullt så synlige i tiden fra første verdenskrig og frem til 1960-tallet. Det finnes flere grunner til dette. På tjuetallet hadde kvinner vunnet slaget om stemmerett i mange land, og fikk med dette en nyvunnet frihet. Kvinner kledde seg mer utfordrene og lekent: med kortere skjørtog stilige selskapskjoler. De røykte sigaretter og danset jazz. Økonomien blomstret og mange kvinner gledet seg over å ha vunnet slaget om stemmeretten. På 1930-tallet stupte store deler av verden inn i en økonomisk depresjon, og feminismen ble satt på vent.
I Europa fikk fascismen feste delvis på grunn av de økonomiske problemene og frykten for kommunistisk revolusjon. Da fascistene tok makten i Italia, og det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP samtidig tok makten i Tyskland, ble feministbevegelsen motarbeidet kraftig i disse landene. I 1939 brøt det ut en ny verdenskrig, og som i den første verdenskrigen noen tiår tidligere, trådte kvinner også nå inn i mennenes arbeid. Kvinner jobbet i tungindustrien, landbruket og i ammunisjonsfabrikker. «Rosie the Riveter» var en populær betegnelse i USA på de seks millioner kvinner som arbeidet i rustningsindustrien under andre verdenskrig. Da andre verdenskrig var over, ble det ventet av kvinnene å gi fra seg arbeidet. Som ved slutten av første verdenskrig ville ikke kvinnene vende tilbake til fortiden. De hadde fått økt selvtillit og styrke, og de forlangte forandringer.
På 50-tallet, etter at de fleste vestlige land hadde bygget seg opp etter krigens ødeleggelse, og økonomien var stabil, sto kvinnelige dyder og kjernefamilien i sentrum. Kvinnens rolle var å passe barn, lage mat og holde et mest mulig plettfritt hjem. På papiret hadde kvinner de samme rettighetene som menn, men realiteten var en helt annen. I boka Myten om kvinnen tok Betty Friedan opp spørsmålet om hvor langt likestillingen egentlig hadde kommet når kvinnene ikke hadde tid til noe annet enn husarbeid. Mange kvinner følte seg maktesløse, som fanger i sitt eget hjem med de samme rutinene hver dag.
Feminisme blir til kvinnefrigjøring på 60-tallet.
På 60-tallet kunne det virke som om feminismen var død. Men på 70-tallet ble kvinnens kamp mot kjønnsdiskriminering igjen aktuelt. Kampen for stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet var feminismens første bølge, dette var den andre. Feminisme ble på 70-tallet byttet ut med kvinnefrigjøring, eller Womens Liberation.
I løpet av 60-tallet dukket det opp nye kampsaker. I USA var borgerretts-bevegelsen aktiv i bekjempelsen av diskriminering og fattigdom som gikk ut over mange fargede amerikanere. Mange kjempet også mot at USA var med i Vietnamkrigen. Hippiebevegelsen oppstod også på 60-tallet. Kvinner var med i alle disse bevegelsene, men opplevde fort at de ikke ble tatt alvorlig, og ble til og med møtt med fiendtlighet. De samme bevegelsene som var for fri dop, fri sex og ville bedre forholdene for afrikanske amerikanere, ignorerte kvinnens rettigheter.
Mange fargede kvinner mente at kvinnebevegelsen på 70-tallet konsentrerte seg for mye om rettighetene til hvite, velutdannede kvinner. Fortsatt slet mange afroamerikanske kvinner med rase- og kjønnsdiskriminering, fattigdom og dårlige boforhold. De hadde det på mange måter mye verre enn de hvite kvinnene. De brøt til slutt ut og startet sine egne kvinneorganisasjoner sannsynligvis fordi de ikke ville ha det annerledes overfor mannen enn andre kvinner verden over.
På mange måter gikk de ”nye” feministene lenger enn sine forgjengere da det ikke var noen enkel sak de kjempet for. Flere kvinner måtte engasjere seg, gå sammen og snakke i grupper om hvilke endringer de ville ha, slik at de sammen kunne kjempe for sine mål. De samlet seg i grupper, og det var åpenbart fellestrekk i hva de ville ha forandringer på. De kom frem til at full likestilling ikke kunne bli en realitet før rollene i hjemmet ble likt fordelt.
Kvinnefrigjøringen på 70-tallet kjempet for kvinners rett til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. Med dette mente de retten til å kontrollere sex, graviditet og fødsler selv. Det var på 70-tallet fortsatt vanskelig å få lovbestemt abort. Det var tabu å ha barn utenom ekteskapet og uønskede svangerskap ble ofte løst med utrygge aborter. Kvinner ville slippe innvendinger fra myndigheter, arbeidsgivere, kirker, familie, partnere eller prester når det var snakk om abort eller generelt snakk om kontroll over egen kropp.
En del av kvinnefrigjøringen gjaldt også rettigheter i arbeidslivet. Menn hadde stort flertall i yrkene som ga status og som var godt betalt. Den vanlige oppfatningen for tiden var at mannsyrker var mer krevende enn typiske ”kvinneyrker”. Dette virker litt rart for kvinner har vist under begge verdenskrigene at de utmerket godt takler mennenes yrker like godt som mennene selv.
Når kvinner måtte klare seg selv – for eksempel en skilsmisse – fikk de nok en grunn til å ha rett på lik lønn. Kvinnegruppene støttet streikende kvinner både praktisk og moralsk. Kvinnenes krav var likelønn, men det skulle vise seg at holdningene rundt dette forandret seg langsomt.


Alberto Bolognetti.
Alberto Bolognetti (født 8. juli 1538 i Bologna i Italia, død 17. mai 1585 i Villach i Kärnten i Østerrike) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var nuntius i Firenze og i Venezia og ble i 1566 biskop av Massa Marittima. Senere ble han nuntius i Polen.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Bolognetti, Alberto
Bolognetti, Alberto
Bolognetti, Alberto
Bolognetti, Alberto


Matthieu Cointerel.
Matthieu Cointerel (født 1519 i Mérannes i Anjou i Frankrike, død 29. november 1585 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var tilknyttet den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Cointerel, Matthieu
Cointerel, Matthieu
Cointerel, Matthieu
Cointerel, Matthieu


Scipione Lancelotti.
Scipione Lancelotti (født 1527 i Roma i Italia, død 2. juni 1598 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han virket i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Han var onkel til kardinal Orazio Lancelotti (kreert 1611).
Lancelotti, Scipione
Lancelotti, Scipione
Lancelotti, Scipione


Thorin Eikenskjold.
Thorin Eikenskjold var en dverg fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var en dverg av Durins folk og sønn av Thráin II, eldste sønn av kong Thrór
Han ble født i år 2746 i det tredje tideverv, og han ble drevet i eksil sammen med sin far, kong Thráin, og de andre overlevende dvergene fra Erebor da dragen Smaug slo seg ned der i 2770 T.T.. Etter slaget av Azanulbizar i 2799, da han som ung dverg (bare 53 år) marsjerte med en stor hærstyrke til Nanduhirion (sindarin for Dimrenndalen) under Morias østport. Thorins skjold ble knekt og derfor brukte han en eikegren til å forsvare seg selv med, derav kommer tilnavnet "Eikenskjold".
Thorin ble konge i eksil av Durins folk som "Thorin II Eikenskjold" etter at hans far døde.
I Hobbiten, kommer han og 12 andre dverger på besøk til hobbiten Bilbo Lommelun etter råd fra Gandalv Grå, for å ansette han som "innbruddstyv", for å stjele tilbake deres tapte skatt av Smaug. Thorin var spesielt interessert i å få tak i Arkenstein, og ble rasende da Bilbo tok den for å bruke den i forhandlinger med alvekongen Thranduil av Myrkskog, som også ville ha en del av skatten. Denne konflikten ble avbrutt av et angrep av orker og varger, og dvergene sluttet seg til alvene og mennene fra Dale og Esgaroth, og de store ørnene kom også til hjelp. Dette slaget er blitt hetende Femhærerslaget. I dette slaget ble Thorin dødelig såret, men før han døde fikk han gjort opp med Bilbo, ved å rose hobbitens modige og gode karakter. Hans siste ord var til Bilbo og lød slik: "Hvis flere av oss satte mat og gammen og sang høyere en spinket, ville det være en lystigere verden. Men lei eller lystig må jeg forlate den nå. Farvel!"(fra Kap. 18 i "Hobbiten")
Thorin bar alveklingen Orcrist helt inn i det siste slaget. Han fant det i en trollhule ikke så langt fra Kløvendal (etter så vidt å ha reddet livet fra de samme trollene). Han brukte det gjennom hele ferden til Erebor og det ble gravlagt sammen med ham og Arkensteinen etter hans død.
De tolv dvergene i Thorins følge var: Fíli, Kíli, Óin, Glóin, Ori, Dori, Nori, Balin, Dwalin, Bifur, Bofur og Bombur.
I 1977 kom det ut et hørespill av "Hobbiten", og her blir han spilt av "Hans Conreid".


Charles III de Bourbon de Vendôme.
Charles III de Bourbon de Vendôme
Charles III de Bourbon de Vendôme kalt "cardinal de Bourbon-Condé", "cardinal de Vendôme", og til slutt "cardinal de Bourbon" (født 30. mars 1562 i Galerus-en-Brie i Frankrike, død 30. juli 1594 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt til erkebiskop av Rouen men aldri verken preste- eller bispeviet.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Han var i slekt med kardinalene Charles I de Bourbon (kreert 1476), Louis de Bourbon de Vendôme (1517), Charles II de Bourbon-Vendôme (1548), og Luis de Vendôme (1667), og fetter til kongene Antonio av Navarra og Henrik IV av Frankrike.


Alpine grener under Vinter-OL 1952.
Under Vinter-OL 1952 i Oslo ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i hver øvelse fikk VM-medaljer i tillegg til OL-medaljene.
Herrer.
Stein Eriksen under Vinter-OL 1952.
Slalåm.
Alpint


Francesco Sforza.
Francesco Sforza (født 6. november 1562 i Parma i Italia, død 9. september 1624 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han virket i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Hans livsførsel var ikke i pakt med de kirkelige idealer og betraktes i dag slett ikke som noen forbilledlig Kirkens mann, men ved sine utvilsomme militære ferdigheter var han med på å sikre Kirkestatens videre eksistens.
Han var i slekt med kardinalene Guido Ascanio Sforza (kreert 1534), Roberto de' Nobili (1553), Alessandro Sforza (1565), og Federico Sforza (1645), og i slekt med pave Paul III.
Sforza, Francesco
Sforza, Francesco
Sforza, Francesco
Sforza, Francesco


Simeone Tagliavia d'Aragonia.
Simeone Tagliavia d'Aragonia (født 20. mai 1550 i borgen Veziano ved Mazzara på Sicilia i Italia, død 20. mai 1604 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 12. desember 1583 av pave Gregor XIII.
Han var i slekt med kardinal Pietro Tagliavia d'Aragonia.
Tagliavia d'Aragonia, Simeone
Tagliavia d'Aragonia, Simeone
Tagliavia d'Aragonia, Simeone
Tagliavia d'Aragonia, Simeone


Alpine grener under Vinter-OL 1956.
Under Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i utfor, storslalåm og slalåm mottok VM-medaljer i tillegg til OL-medaljene. I den alpine kombinasjonen ble det bare delt ut VM-medaljer.
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Alpint


Alpine grener under Vinter-OL 1960.
Under Vinter-OL 1960 i Squaw Valley ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i utfor, storslalåm og slalåm fikk både OL- og VM-medaljer. I den alpine kombinasjonen ble det bare delt ut VM-medaljer.
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Alpint


Potetmos.
Potetmos er en matsort laget hovedsakelig eller bare av moste poteter. Den er svært mye brukt i bl.a. USA.
Potetmos finnes i mange forskjellige variasjoner, gjerne spedd med melk og/eller smør, og ofte tilsatt gressløk, løk og forskjellige andre krydderier.
Potetmos er vanlig som tilbehør til mange retter, i Norge hovedsakelig til kjøttretter som pølse og kjøttboller, men brukes også til fiskepinner og en rekke andre retter.


Alpine grener under Vinter-OL 1964.
Under Vinter-OL 1964 i Innsbruck ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i utfor, storslalåm og slalåm fikk både OL- og VM-medaljer. I den alpine kombinasjonen ble det bare delt ut VM-medaljer.
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Alpint


Alpine grener under Vinter-OL 1968.
Under Vinter-OL 1968 i Grenoble ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i utfor, storslalåm og slalåm fikk både OL- og VM-medaljer. I den alpine kombinasjonen ble det bare delt ut VM-medaljer.
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Alpint


Timotei.
Timotei er en gressart, og er det mest brukte fôrgresset i Norge.
Timotei brukes mye til fremstilling av høy for hester og andre husdyr. Det har høg fôrverdi, og vokser ganske bra på de fleste jorder i Norge.
Nærstående arter som vokser i Norge er fjelltimotei ("Phleum alpinum") og smaltimotei ("Phleum phleoides").


Mikrofon.
... enda en elektrodynamisk mikrofon
Et vanlig håndgrep for holding av mikrofon
Med en mikrofon menes vanligvis en elektromekanisk innretning som er følsom for trykkvariasjoner i luften (lyd) og som omformer disse til elektriske signaler.
Med "mikrofon" menes enten selve omformeren, kapselen, eller hele apparatet inklusive tilkoplingsplugg, vind- spyttdråpe- og støvbeskyttelse, hus og eventuelle batterier. Huset er med på å forme retningskarakteristikken.
Akustiske mikrofoner.
Alle akustiske mikrofoner baseres på at et membran påvirkes mekanisk av luftens trykkvariasjoner. Omvandlingen til elektriske signaler kan skje på forskjellig vis som omtalt nedenfor.
Mikrofoner kan ha forskjellige karakteristikker alt etter bruksområdet. Følsomhetskarakteristikken avhenger av hvordan de to sidene av membranen påvirkes av lydfeltet hver for seg.
De enkleste mikrofoner er lukkede systemer som er like følsomme for lyd fra alle retninger; de har såkalt kulekarakteristikk. Mikrofoner som er følsomme forfra og fra siden, men mindre følsom rett bakfra har såkalt nyrekarakteristikk. Noen avanserte mikrofoner er kun følsomme for lyd som kommer rett forfra og i liten grad fra alle andre retninger. Disse kalles retningsmikrofoner eller supernyrer.
Dynamiske mikrofoner.
I en dynamisk mikrofon overføres membranens svingninger til en spole som beveger seg i magnetfeltet til en permanent magnet. Det induseres derved en vekselspenning i spolen som er proporsjonal med spolens hastighet. Slik kan en vanlig høyttaler også fungere som en mikrofon. Dynamiske mikrofoner er billige, robuste og gode, og derfor de vanligste typene. Slike mikrofoner er ganske lavohmige.
Kullkornmikrofoner.
I eldre telefoner er membranen i kontakt med kullstøv på baksiden. Når lydbølgene trykker membranen inn mot kullstøvet blir den elektriske motstanden mellom membranen og bunnen av kullstøvbeholderen mindre, og motstanden øker når membranen går utover. Kullstøvet støyer og trenger en anselig strøm for å oppnå funksjonen sin. De er gått helt ut av bruk i dag.
Pizoelektriske mikrofoner.
Piezoelektriske materialer danner elektriske spenninger mellom overflatene når de bøyes. For å få tilgang til spenningen metalliseres de to sidene slik at begge flatene er ledende. Slike mikrofoner er nokså høyohmige.
Kondensatormikrofoner.
Disse består av en fast ledende del og et ledende membran som er isolerte fra hverandre og som til sammen danner en kapasitet (kondensator). Kondensatoren tilføres en elektrisk likespenning (over en stor motstand) og får derved en ladning gitt av Q = U*C. Membranens bevegelser endrer kapasiteten. Ladningen er konstant, slik at U = Q/C fører til en spenningsvariasjon omvendt proporsjonal til kapasitetsvariasjonen. Kapasiteten er svært lav; tilsvarende blir signalspenningen lav og utgangsimpedansen svært høy. Av den grunn sitter det alltid en signalforsterker svært nær eller i mikrofonen; kabelkapasiteter ville ellers desimere signalet. Følsomheten øker med den tilførte spenningen som gjerne ligger i området 12 til noen hundre volt. De fleste profesjonelle mikrofonforsterkere er utstyrt med 48 volt forsyning, og de fleste kondensatormikrofoner følger denne standarden, ofte med fantomspenning som forsyning både til kapselen og forforsterkeren. Grunnet sine forsterkerkretser har de noe egenstøy. De utgjør hovedandelen av mikrofoner brukt i profesjonelle lydstudioer og i profesjonell akustisk måleteknikk.
Elektretmikrofoner.
Et elektret er et elektrisk forspent keramisk materiale. Slike mikrofoner er svært lik kondensatormikrofonen i arbeidsprinsippet, men trenger ikke tilførsel av en ekstern spenning for å tilføre en ladning til elementet. Forsterkeren utgjøres ofte av en svært enkel emitterfølger som trenger noen få volt for funksjonen. Elektretmikrofoner er de billigste typene i dag.
Elekretmikrofoner med kulekarakteristikk er den vanligste typen mikrofoner brukt innenfor ikke-profesjonelle akustikkmålinger.
Båndmikrofoner.
Båndmikrofoner er dynamiske mikrofoner der membranen er et fleksibelt bånd av metall, ofte aluminium, som er opphengt i et sterkt magnetfelt. (Eng: Ribbon microphone). Den induserte spenningen er svært lav, men det er også impedansen slik at spenningen problemløst kan økes ved hjelp av en transformator. Membranen er for det meste åpent fra begge sider slik at mikrofonene er like følsomme bakfra som forfra; de har en såkalt åttetalls-karakteristikk.
Kontaktmikrofoner.
Mikrofoner som ikke reagerer på lyd, men på mekaniske svingninger i en overflate kalles Kontaktmikrofoner. Disse kan baseres på forskjellige arbeidsprinsipper som nevnt under "Akustiske mikrofoner". En typisk kontaktmikrofon er en strupemikrofon.
Undervannsmikrofoner, hydrofoner.
Disse har til vanlig ikke noe membran, men omvandler variasjoner i vanntrykket til elektrisk spenning uten nevneverdige mekaniske bevegelser. Signalspenningen genereres av et keramisk materiale som er innstøpt i gummi eller plast. Vanlige, enkeltstående hydrofoner har alltid kulekarakteristikk; lydtrykkets innfallsretning har ingen betydning. Mot høyere frekvenser kan forskjeller i retningsfølsomhet oppstå.


Alpine grener under Vinter-OL 1972.
Under OL 1972 i Sapporo ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i utfor, storslalåm og slalåm fikk både OL- og VM-medaljer. I den alpine kombinasjonen ble det bare delt ut VM-medaljer.
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Alpint


Across the Universe (sang).
9. Laget av islendingen Kristján Kristjánsson.
«Across The Universe» er en sang av The Beatles som først ble utgitt som veldedighetssang og deretter, i endret utgave, utgitt på 1970-albumet "Let It Be". Den er skrevet av John Lennon, men kreditert på vanlig vis Lennon & McCartney. Den er anerkjent som en av Lennons vakreste komposisjoner. Lengden er 3:49 og har kun Lennon på vokal. Mange andre musikere har spilt sin versjon av sangen.
Komposisjon.
I 1967 gikk Lennons forhold til kona Cynthia Powell mot slutten. En natt, etter en krangel, slengte Lennon seg ned på senga og lot tankene bare flyte. Der kom ordene «pools of sorrow, waves of joy» til ham. Han ble fengslet, grep penn og papir, fortsatte tankerekken og skrev teksten til det som ble «Across the Universe». Deretter sovnet han. Neste morgen tok Lennon tekststrofene med til pianoet. Han begynte å spille noen akkorder, bygget sangen og la til overgangen, hans eget mantra: «Jai Guru Deva Om». Disse ordene har flere betydninger; «Jai» betyr blant annet ‘håp’ og ‘takk’ «Guru» betyr ‘lærer’ og «Dev» betyr ‘gud’; «Om» eller «Ohm» er lyden av universitet i balanse.
Innspilling.
Sangen møtte forbausende stor likegyldighet hos de andre tre Beatles-medlemmene da Lennon framførte den i studioet. Den ble skrevet i løpet av gruppens såkalte «Peppertime»-periode preget av psykedeliske eksperimenter, og sangen traff ikke de øvriges følelser eller tankegang. En dag da George Harrison og Ringo Starr hadde gått ba McCartney om å få høre sangen igjen, og de besluttet å gjøre en innspilling. De savnet et kor og gikk ut på gaten og hentet inn en del av de jentene som hang utenfor studioet (de såkalte ‘Apple Scruffs’). Det improviserte koret representerer den første av i alt to ganger i Beatles-historien hvor kvinnestemmer ble benyttet på en Beatles-sang (den andre i «The Continuing Story of Bungalow Bill» senere samme år).
Sangen ble donert til World Wildlife Funds veldighetsalbum "No one's Gonna Change Our World", hvor tittelen er tatt fra referenget til «Across the Universe». Fuglekvitter ble lagt på opptakene for å gi sangen et naturmotiv.
Men The Beatles var ikke helt tilfreds med denne utgaven. Lennon spilte sangen gjentatte ganger i løpet av «Get Back»-opptakene i 1969, slik filmen "Let It Be" viser. Da produsenten Phil Spector egenrådig tok over innspillingen, senket han tempoet, la på orkester og kor, og skapte dermed den velkjente album-versjonen.
En akustisk versjon finnes på den nyutgitte "Let It Be... Naked". Den første utgaven (se overfor) er blitt utgitt på flere Beatles-samlealbum og "Anthology 2".
Andre utgaver.
Sangen har blitt spilt av en rekke musikere, blant annet Fiona Apple i filmen "Pleasantville", David Bowie, Rufus Wainwright, 10cc, Beholeand og Lana Lane. Den har også vært et populært avslutningsnummer på veldighetskonserter, sist ved anledningen for flodofrene for tsunamien i Asia i 26. desember 2004.


Alpine grener under Vinter-OL 1976.
Under OL 1976 i Innsbruck ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i utfor, storslalåm og slalåm fikk både OL- og VM-medaljer. I den alpine kombinasjonen ble det bare delt ut VM-medaljer.
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Alpint


Alpine grener under Vinter-OL 1980.
Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ble det arrangert seks øvelser i alpint. De tre beste i utfor, storslalåm og slalåm fikk både OL- og VM-medaljer. I den alpine kombinasjonen ble det bare delt ut VM-medaljer.
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Kombinasjon.
For kombinasjonsøvelsene ble det ikke delt ut olympiske medaljer, bare VM-medaljer
Alpint


Wild Honey Pie.
«Wild Honey Pie» er en kort sang av The Beatles, skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis McCartney. Den ble utgitt på det doble Beatles-albumet "The Beatles (White Album)" i 1968.
Sangen er svært kort (52 sekunder), slik som med flere pausesanger på "Det hvite albumet", men er spesiell i den forstand at McCartney gjorde alt på den alene. Ingen av de andre Beatles-medlemmene deltok. Noen har foreslått at John Lennon synger, men det er tvilsomt. George Harrison var på ferie i Hellas da innspillingen skjedde den 20. august 1968. McCartneys vokal er lagt på flere ganger (‘multitrack’) og han spiller alle instrumentene; bass, elektrisk gitar og 12-stregers akustiske gitarer pluss trommer. Teksten er enkel, tittelen gjentas flere ganger: "Honey Pie – Honey Pie..." før den avslutter med "...I love you."
McCartney har sagt dette om sangen: «Vi var i en eksperimentell stemning, og jeg sa, ‘Kan vi ikke bare finne på noe?’ Jeg begynte å spille på gitaren og lagde et flersporseksperiment i kontrollrommet. Det er meget hjemmelaget, ingen stor produksjon i det hele tatt. Jeg bare gjorde dette korte stykket og la på flersporsharmoni til den, og et harmoni her og et harmoni der, og bygde den opp skulpturelt med mye vibrato på gitarstrengene, virkelig trakk som gal i strengene, derfor ‘Vill’ i tittelen.»
I følge McCartney ville sangen ha blitt ekskludert fra albumet, men Harrisons kone Pattie Boyd likte den så mye at den ble beholdt.
Til tross for likhet i i tittelen har sangen lite å gjøre med en annen Beatles sang på samme album; «Honey Pie».


Drammensfjorden.
Drammensfjorden munner ut på Ytre Oslofjords vestside. Den strekker seg herifra nordover og nordvestover. Innerst i fjorden har Drammenselva sitt utløp. Der finnes også byen Drammen som har sitt navn etter fjorden.
Fjorden er i stor grad omkranset av områder tilhørende Buskerud fylke, men i vest og sørvest ligger Vestfold inntil fjorden. Landområdet på østsiden av fjorden kalles Hurumhalvøya og skiller Drammensfjorden fra Oslofjorden.
Et stykke ute i fjorden, ved Svelvik i Vestfold på vestsiden og Verket i Hurum på østsiden, innsnevres fjorden til et smalt sund. Sundet trafikkeres av en bilferge. Innsnevringen, sammen med den vannrike Drammenselva, gjør at fjorden innenfor inneholder brakkvann. På overflaten er vannet nokså ferskt, noe som gjør badeplassene frie for maneter, men lengre nede finnes saltvann, slik at man også har saltvannsfisk som torsk, sei, flyndre og makrell i fjorden. Overraskende nok er det også funnet et stort nesten uskadd korallrev på 10-20 meters dyp i fjorden.
Drammensfjorden var for noen tiår siden forurenset. Kloakkrensning og endring av industrien i Drammen har imidlertid ført til at vannet nå er mye renere. Laks og sjøørret er derfor igjen å finne i fjorden, Drammenselva, Lierelva og Åroselva. Drammensvassdraget er blant Norges viktigste områder for laks, men har hatt problemer med lakseparasitten Gyrodactylus salaris.
Drammensvassdraget er det tredje største vassdraget i Norge, vassdraget ligger i Oppland og Buskerud fylker, og renner ut i havet med Drammenselva. Vannføringen ved utløpet er på ca 300 m³/s.
Drammensfjorden er kjent fra norrøn tid under navnet Dramn eller Drofn, ord som man tror betyr «uklart vann» eller «bølger». Blant annet forteller Snorre Sturlason at Olav den hellige gjemte seg for Knut den mektige i en fjord som hette Dramn. På denne tiden stod vannet 4-5 meter høyere, og fjorden strakte seg helt opp til Hokksund.


Nessekonge.
Nessekonge er et politisk ladet navn brukt på såkalte «privilegerte handelsmenn» eller væreiere på kysten av Nord-Norge fra siste halvdel av 1700-tallet. Det å være «privilegert handelsmann» betyr at de hadde fått tillatelse fra kongen til å drive handel. Det skal ha vært rundt 200 – 300 nessekongestyrte handelssteder eller fiskevær fra Brønnøysund i sør til Vardø i nord. Nessekongene hadde sin storhetsperiode fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til 1910. Etter dette gjorde utviklingen av fiskeflåten og offentlig transport med dampskip fiskerne mindre avhengige av de lokale fiskekjøperne, fangsten kunne nå omsettes der det gav best fortjeneste.
Nessekongene hadde en dominerende stilling i lokalmiljøet, både økonomisk, sosialt og politisk. De drev lokalhandel, råfiskekjøp og fiskeproduksjon og eide ofte det lokale jordegodset. De siktet etter å forsyne lokalbefolkningen med alt de behøvde av varer utenfra, og omsetningsmonopolet resulterte i at det ikke ble rom for konkurrenter. De dekket alle behov fra mat og brensel til båter og ferdiglaftede hus. Ofte var salg av varer og kjøp av fisk koblet sammen, slik at handelen mer var et varebytte, og nessekongen tjente både på kjøp og salg. Siden det var lite penger i omløp, skjedde ikke bare handelen på bok, men også befolkningens andre utgifter ble bokført hos nessekongen. Dette kunne for eksempel være skatter eller medisinsk behandling. Fiskernes lottoppgjør skjedde også ofte gjennom nessekongen, så han fungerte på mange måter som bank. Dette gjaldt også for kreditt, både driftskreditt for fiske, forbrukskreditt og lån til hus og jord, redskap og båter. Ofte var det små sjanser til å få gjelden nedbetalt. Nessekongen sikret gjelden ved at de som var skyldig penger, måtte pantsette eiendom. Hvis så folk ikke kunne betale gjelden sin, kunne det føre til tvangsinndrivelse eller tvangsauksjon av båt, hus og eiendom, som var eksistensgrunnlaget for befolkningen. Det var forskjellig praksis på hvordan inndrivelse av gjeld ble gjort, noen lot de gamle eierne bli boende på gården som leilendinger, mens andre kastet folk ut og tok nye brukere inn. Ofte hadde nessekongene i tillegg til handelsmonopol, politisk makt som ordførere og i andre verv, noe som i mange tilfeller undergravde kommuneinstitusjonen.
Den kanskje mest kjente nessekongen var Erasmus Benedigt Kjerschow Zahl på Kjerringøy, som var modell for Knut Hamsuns handelsmann Mack i hans romaner.


Vilde Bjerke.
Vilde Bjerke (født 26. juni 1960) er en norsk artist, skuespiller og forfatter.
Hun er datter av dikteren André Bjerke og skuespillerinnen Henny Moan, og stedatter av Ole Paus (som Moan var samboer med fra 1973). Hennes foreldre introduserte med henne navnet "Vilde" som har fått i Norge.
Bjerke har gått på Toneheim folkehøgskole og Østlandets musikkonservatorium, hvor hun utdannet seg til bratsjist. I tillegg har hun tatt mellomfag i fransk, teatervitenskap og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Hun har hatt flere mindre skuespillerroller, blant annet i Bentein Baardsons oppsetning av "Peer Gynt" på NRK, samt i Magnus Nilssons "Solmomentet" på svenske SVT i 1989.
Som artist er Bjerke mest kjent for albumet "Alene" (2004).
Vilde Bjerke har siden 1978 jobbet aktivt for å formidle sin fars forfatterskap. Hun holder forestillinger, har gitt ut CD-er med André Bjerkes barnevers, samt skrevet boken "Du visste om et land – Om min far André Bjerke" (2002).
Hun er bosatt på Lillehammer.


Amiens.
Amiens er en by og kommune i departementet Somme i regionen Picardie nord i Frankrike. Amiens ligger 120 km nord for Paris ved elva Somme, og er hovedstad både i departementet og i regionen.
Historie.
Byens keltiske navn var "Samarobriva" (Broen over Somme), under romertiden ble den forandret til "Samarobriva Ambianorum" (romersk navn for gallere: Ambiani). "Firmin av Amiens" var en misjonsprest i område rundt Amiens. Tradisjonelt blir han regnet som den første biskopen i byen (301)og led martyrdøden ved halshogging i 303. I tradisjonen var det ved Amiens byport Martin av Tours delte sin kappe med en tigger (vinter 338/339).
Etter romertiden klarte byen å holde seg en stund takket være store bymurer, men ble flere ganger erobret under folkevandringstiden. Byens sjuende biskop var den hellige Honoratus of Amiens på 600-tallet. Normanner erobret byen 859 og 882. På 1100-tallet fikk Amiens bystatus og ble anerkjent av den franske kongen. I perioden 1435-1477 var byen en del av Burgund før den falt tilbake til Frankrike.
På 1700- og 1800-tallet hadde byen økonomisk fremgang gjennom sin tekstilindustri og ble særlig kjent for velurstoffer. På 1900-tallet ble bymurene revet til fordel for jernbanen. Under første verdenskrig var frontlinjen til dels nær byen og artillerigranater traff den regelmessig. Flere tyske offensiver hadde byens erobring som delmål, særlig Slaget ved Somme (1916) og Slaget ved Amiens (1918) som innledet den avsluttende "Hundre dagers offensiven". Under andre verdenskrig var byen mål for gjentatte luftangrep og ble ødelagt betydelig. Dagens bybilde er preget av den omfattende gjenoppbyggingen på 1950-tallet som også reorganiserte deler av gatesystemet for bedre trafikkflyt. I 1970 fikk byen en universitet, "L'université de Picardie Jules-Verne".


Den sandinistiske frigjøringsfront.
Sandinistiske frigjøringsfront (eller bare Sandinistene) (spansk: Frente Sandinista de Liberación Nacional – FSLN) er en sosialistisk bevegelse i Nicaragua, oppkalt etter opprørslederen Sandino og stiftet i 1961.
Sandinistene drev geriljakrig mot det USA-støttede diktaturet ledet av familien Somoza; først av president Anastasio Somoza García fram til 1956, deretter hans sønn Luis Somoza Debayle som president og Anastasio Somoza Debayle som leder for nasjonalgarden.
I 1972 ble Managua rammet av et stort jordskjelv som gjorde omfattende skader. Nødhjelp kom fra utlandet, men Somoza sørget for at oppbyggingen av byen ble gjort av hans egne selskaper, noe som førte til økt motstand mot regimet, og økt støtte til FSLN.
En blodig borgerkrig brøt ut, som endte med at Somoza og andre medlemmer av regimet flyktet til USA, hvorfra de seinere fortsatte til Paraguay. En midlertidig junta med sandinistlederen Daniel Ortega i spissen ble etablert i juli 1979.
Sandinistene ble forsøkt nedkjempet av CIA-støttede Contras fra baser i Honduras.
Ortega ble valgt til president i 1984 og satt med makten til han i 1990 tapte for en koalisjon av borgerlige partier ledet av Violeta Chamorro. I 2006 ble Ortega på nytt valgt som president i Nicaragua.


Flekkhyene.
Flekkhyene ("Crocuta crocuta") eller flekket hyene er den største og mest utbredte arten av hyener og tilhører de største rovpattedyrene i Afrika. Under kvartærtiden (for 2 millioner-10 000 år siden) var de utbredt over hele Eurasia, men i dag finnes de stort sett kun syd for Saharaørkenen på det afrikanske kontinentet. Tettheten varierer imidlertid fra sted til sted. Den største konsentrasjonen finner man på Serengetisletten og i Ngorongorokrateret i Tanzania (ref. Hofer, 2002; Kingdon, 1977; Nowak, 1999).
Beskrivelse.
Flekkhyenene lever normalt i ca. 20 år i vill tilstand. De er vanligvis enten sandgule eller grågule i fargen, og de har noen karakteristiske mørkebrune flekker spredt over størstedelen av kroppen. Det er disse flekkene som har gitt den tilnavnet «flekkhyene». Flekkene er tydligst hos yngre dyr og kan være nærmest usynlige hos gamle dyr. Pelsen som sådan er grov og ullen.
Kroppslengden fra snutespissen til haletippen er normalt ca. 95-150 cm (130 cm i snitt), der halen utgjør ca. 30-36 cm. Skulderhøyden ligger på ca. 75-85 cm. Hos flekkhyene er det hunnene som er størst. De veier (55-70 kg) i gjennomsnitt 6,6 kg mer enn hannene (45-60 kg). Hunnene kan ha høyt innhold av testosteron i placenta, som gir aggressive hunner med penisformet klitoris som kan få ereksjon, og kjønnslepper som ligner scrotum, men som er dekket av mer hår enn hannens scrotum.
Flekkhyener har en svært kraftig, nærmest overdimensjonert forkropp med en massiv og svært kraftfull nakke og et stort hode med usedvanlig kraftige kjever og, ulikt de andre hyenene, runde ører. Frambeina er således mye lenger enn bakbeina, noe som gir denne hyenen et litt underlig utseende.
Adferd og reproduksjon.
Flekkhyener danner sosiale grupper på 3-80 dyr, der de største flokkene gjerne oppstår på steder med stor tetthet av byttedyr. Hunnene er dominante overfor alle hanner, og de forblir medlemmer av den samme gruppen hele livet. Hannene fordeler seg når de når kjønnsmoden alder. Når en ny hann tas opp i en gruppe må han innordne seg rangordningen i denne. De stiger i rang etter hvert som gamle hanner dør og nye kommer til, men forblir alltid hunnene underdanige. Som sådan tilbringer hannene mye tid på å pleie forholdet til hunnene.
Selv om flekkhyener lever i flokker tilbringer de bare tid sammen når de har nedlagt et bytte, forsvarer territoriet sitt, og når de er ved hiområdet. Som oftest jakter de alene eller i små grupper.
Flekkhyener er polygame. Hannen utfører et bukkende rituale til hunnen før de parer seg. Hunnens dominans sikrer at hannen raskt forsvinner dersom han ikke aksepteres. Hunnene, som kan parre seg hver 11-21 måned, går drektige i ca. fire måneder før de føder, vanligvis tvillinger, men 1-4 valper regnes som normalt. Valpene fødes gjennom klitoris, som revner. Det tar flere uker for klitoris å gro etter en fødsel. Valpene, som normalt veier 1-1,6 kg ved fødsel og har åpne øyne når de fødes, avvennes når de er ca. 14-18 måneder gamle. Morsmelken til flekkhyener er svært næringsrik. Selve fødselen skjer som regel i ei jordhule som er overtatt etter et jordsvin eller lignende. Når valpene er 2-6 uker gamle flyttes de til hiet i det sentrale hiområdet. De regnes som fullt utvokste ved tre års alder.
Habitat og matvaner.
Flekkhyener trives i nesten all slags tørt klima og terreng, men er mest vanlige å se der det finnnes savanner, akasiebush eller semi-ørken. De blir langt sjeldnere der det er skog eller annen tett vegetasjon. De finnes ikke i den subtropiske kystregnskogen i de vestlige og sentrale strøkene av Afrika.
Flekkhyener er først og fremst kjent som åtseletere og tyver, men de går ikke av veien for å jakte selv. En studie av dyr i Kalahari viser at flekkehyener nedla hele 70% av byttet selv. Et typisk jaktlag består av 2-5 hyener som samarbeider om å nedlegge byttet. Når større byttedyr skal nedlegges består jaktlaget av flere dyr, f.eks. under jakt på sebra.
Det er kjent at flekkhyener kan nedlegge byttedyr på opp mot 150-200 kg. De har godt syn, skarp hørsel og god luktesans. De kan dessuten løpe i hastigheter på opp mot 60 km/t over en distanse på ca. 5 km. I Kalahari er det kjent at flekkhyener kan løpe en distanse på opp mot 24 km før de slår til under en jakt. En normal jakttur utgjør gjerne 80 km.
Annet.
Flekkhyener konkurrerer først og fremst med løver om føden. Ikke sjelden blir de også drept av løver, som i tillegg til mennesker er deres eneste naturlige fiender.


Hammarby IF.
Hammarby Idrottsförening ble stiftet i 1897 av Hammarby Roddförening som ble stiftet i 1889, og i 1915 fikk de en egen fotballklubb. I 1918 ble den slått sammen med fotballklubbene Klara SK og Johanneshovs IF. Klubben er fra Stockholm, og blir ofte kalt Bajen.
Klubben har vunnet både Allsvenskan og den svenske cupen en gang, begge i 2001. Den har også noen av de mest dedikerte supporterne i Sverige, med supporterklubbene Bajen Fans og Ultra Boys.


Estë.
Estë er fiktiv figur fra J.R.R. Tolkiens univers, Midgard.
Estë er en vala, "Heleren av skader og urolighet". Navnet hennes betyr "Hvile". Hun er kona til valaen Irmo, og bor med ham i hans hager "Lórien" i Valinor. Hun sover om dagen på øya i "Lorellin sjøen".
Estës stamtre.
_____| |______ |
Vairë = Mandos Nienna Irmo = Estë
Selv om alle de fem valaene har Ilúvatar som far, er det bare Mandos, Nienna, og Irmo som blir sett på som søsken.


Stripehyene.
Stripehyene ("Hyaena hyaena") eller stripet hyene er en art som stort sett er utbredt i det nordlige og vestlige Afrika, i Midtøsten og i de østlige delene av India. Av og til kan den også observeres i deler av Lilleasia, men den finnes ikke lenger i Europa og øst for India. I likhet med flekkhyene og brunhyene, tilhører også stripehyener underfamilien Hyaeninae i hyenefamilien.
Beskrivelse.
Stripehyener har den samme karakteristiske overdimensjonerte framkroppen som andre hyener. De blir ikke like høye som brunhyener, men veier omtrent det samme, ca. 25-45 kg. Skulderhøyden ligger normalt på ca. 65-80 cm. Hannen er gjerne litt større enn hunnen, men gjennomsnitts størrelsen som sådan er nærmest identisk.
Stripehyener har langhåret pels, spesielt over nakken og ryggen, og store spisse ører. Om den føler seg truet kan stripehyener reise pelsen langs nakken og den framre delen av ryggen (manen), slik at den framstår som 38 % større enn den virkelig er. Pelsen som sådan er grå-stråfarget og den har tverrgående mørke striper over hele kroppen og ned langs beina. Snuten er nærmest stort og den er også mørkere over ryggen enn ellers på kroppen.
Adferd og reproduksjon.
Stripehyener er stort sett ensomme individer, selv om de har et slags sosialt rangsystem. Disse hyenene jakter stort sett alene og er sjelden sett i grupper, selv om de samler seg i må grupper når de er ved hiplassen. Ungdyr hjelper også til med å mate valpene.
Stripehyener er ikke like territoriale som de andre hyenene, men til en viss grad forsvarer også disse sitt territorium. Hiplassen benyttes som regel bare i en kort periode før en ny plass inntas. Den forsvares derfor ikke i samme grad som hos andre hyener. Stripehyener holder seg stort sett på sikker avstand (50 meter eller mer) fra større rovpattedyr som løver og tiger, men kan stå imot leopard og gepard. Den må imidlertid finne seg i å trekke seg unna et bytte dersom den møter flekkhyener, som er både større, sterkere og langt mer aggressive.
Stripehyener, som er kjønnsmodne i 2-3 års alderen, parer seg året rundt, uavhengig av årstidene. Hunnens brunst varer kun 1 dag (tror man), da gjentatte paringer finner sted hvert 15-25 minutt. Hun føder normalt 1-6 valper etter å ha gått drektig i 88-92 dager. Den første måneden får valpene kun morsmelk, som er svært næringsrik. Etter dette bringer moren mat til valpene ved hiet. Hun fortsetter imidlertid å die til valpen blir omkring ett år gamle, da de avvennes helt.
Habitat og matvaner.
Stripehyener trives best i tørre berglendte omgivelser med kratt og småskog, selv om den også ferdes i områder med savanne og gressland. Den finner seg hi i berglendte områder med revner og kløfter. I Afrika blir den utkonkurrert av flekkhyender i åpne områder, og må således finne seg andre steder for å overleve.
Stripehyener, som stort sett er nattaktive, er primært åtseletere. De spiser for det meste kadavere og matrester etter mennesker. De suplementerer dietten med å spise frukt og insekter, og av og til jakte og nedlegge småvilt som hare og andre smågnagere, reptiler og til en viss grad også fugler.
Annet.
Arten som sådan regnes ikke som truet. Den påvirker mennesker i svært liten grad, etter som disse rovpattedyrene nærmest aldri angriper hverken buskap eller mennesker. Det fortelles sågar at de ikke bryr seg om hunder som angriper dem, men heller flykter vekk selv. Menneskene, på sin side, utnytter deres egenskaper som åtseletere, gjennom å legge ut rester som hyenene spiser.


Brunhyene.
Brunhyene ("Parahyaena brunnea", tidligere "Hyaena brunnea") kalles også strandulv og brun hyene og er en art som stort sett er utbredt rundt sydspissen av Afrika. De største populasjonene finnes i Kalahri og i kystområdene i Sørvest-Afrika.
Beskrivelse.
Brunhyene er middels stor til hyene å være. Vekten ligger normalt på ca, 37-47 kg (42 kg i snitt) og skulderhøyden er ca. 71-87 cm. Kroppen er typisk hyene, med en svært kraftig forkropp og lange frambein. Brunhyene har spisse store stående ører. Pelsen er lang og grov (tjafset) og mørk brun til nærmest sort i fargen. Den dekker hele kroppen, unntatt hodet og nakken, som er gråfarget om forholdvis kort. Også pelsen på beina er kort, men mer gråbrun i fargen.
Det er liten forskjell mellom kjønnene, men hannene er såvidt større.
Adferd og reproduksjon.
Brunhyener lever i små grupper bestående av et alfapar og deres valper, samt gjerne noen få andre yngre hunner og hanner. De forsvarer hiområdet i flokk, men de jakter alene. Brunhyener er nattaktive rovpattedyr. De deler større bytte seg i mellom og både hunnene og hannene deltar i fellesskap om oppdragelsen av valpene, som fødes i jordhuler som ofte er overtatt etter eller stjålet av jordsvin. Brunhyener lever i et hierarkisk samfunn innenfor hvert kjønn. Alfahunnen har er like ranghøy som alfahannen.
Paringstiden er vanligvis i perioden mai-august, og tispene føder som regel i perioden august-november, etter en drektighetstid på 97 dager. Valpekullet består vanligvis av 1-5 valper, som ved fødselen alt har de samme farger som de voksne. Etter ca. tre måneder forlater valpene hiet, og de avvennes etter ca. 14 måneder. Brunhyener regnes som fullt voksne etter ca. tre år.
Habitat og matvaner.
Brunhyener trives i krattskog, skogbevokst savanne, grassland og i semi-ørken (Nowak 1999). I kystnære strøk er de ofte å se langs strendene, der de leter etter åtsler eller selunger.
I motsetning til flekkhyener, er brunhyener for det meste å regne som åtseletere. De spiser nærmest alt de kommer over, herunder også frukt og sopp (på grunn av vannreservene de innehar). De jakter imidlertid også selv, men mest på små pattedyr og reptiler.
Annet.
Brunhyene var tidligere klassifisert som "Hyaena brunnea". Den er ganske enkel å holde i dyrehager, fortelles det.


Toneheim Folkehøgskole.
Toneheim Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole for musikkinteressert ungdom fra hele Norge. Skolen ligger på Ridabu, tre km øst for Hamar sentrum. Den er en av seks folkehøyskoler i Hedmark fylke og landets største etter antall elever (ca. 170 hvert år).
Toneheim Folkehøgskole ble opprettet i 1972 som Norges første musikkfolkehøgskole og med musikkpedagogen Torbjørn Dahl (1912–1974) som rektor. Skolens eier er foreningen Toneheim Folkehøgskole.
Helt fra starten har skolen gitt elevene undervisning og samspill på et høyt musikalsk nivå, trygt forankret i den klassiske musikktradisjonen. De siste åra har det også blitt gitt tilbud til jazz- og folkemusikere. I stedet for linjer, har skolen obligatoriske og valgfrie fag.


Samedrakt.
En samedrakt for kvinne med tinntrådbroderi på kragen og tradisjonelt samisk koftesølv (koftehekter) foran.
Samedrakt, samekofte eller bare kofte er norske navn på den samiske folkedrakten. På nordsamisk kalles den gákti, på sørsamisk gåptoe og på lulesamisk gáppte. Samedraktene brukes på tvers av landegrensene på Nordkalotten, på samme måte som samisk språk og andre kulturelle særtrekk. Form, farge og mønster på kofte og lue varierer stort fra distrikt til distrikt, og til en viss grad følger draktvariantene de samiske dialektene.
Beskrivelse.
Samedrakten består av kofte med lange ermer, som bæres med belte. Mannskoften er kortere enn kvinnekoften. Luene er svært forskjellige for menn og kvinner. Det samme er skallebåndene på skallene i de områdene der disse blir brukt. Skallebåndene er også forskjellige for hverdag og fest. Opprinnelig ble koftene sydd i skinn, men i nyere tid har man brukt hjemmevevd eller industriprodusert stoff. I dag brukes "klede" (ullstoff), men koftene kan også syes i bomull og silke. Kofter og luer blir dekorert med bånd, blonder, tinntrådbroderier, kråkesølv og skinn. Pyntebånd kan finnes nederst på draktens hoved-del og ermer. Dekoren kan vise lokal tilhørighet, familietilhørighet og om man er gift eller ugift. Den kan også angi religiøs tilhørighet. I tillegg bæres noen steder søljer og sjal av ull eller silke.
I vår tid bruker bare et fåtall samedrakten til daglig; den blir mest brukt som festdrakt eller ved spesielle anledninger.
Historikk.
Opprinnelsen til den samiske drakttradisjonen med bukse og kofte er usikker. Noen har foreslått at drakten har røtter i den romanske mannsdrakten fra tidlig middelalder. Andre betviler et slikt slektskap fordi den europeiske middelaldermoten innførte bukser for menn og side kjortler for kvinner, et skille samene ikke har. Også samiske hodeplagg er klart forskjellige fra de hettetypene som var vanlig under middelalderen. Opphavet kan kanskje isteden føres tilbake til skyterne, et folk i antikken som levde nord for Svartehavet. Deres kledsel med bukser, kofte eller trøye, hette og snabelsko er kjent fra blant annet gamle greske framstillinger. Skyterne skal ha brakt buksene til Europa, særlig til folkene nord og øst på kontinentet, et særtrekk som ga dem tilnavnet "braccatæ nationes" («de buksekledte folkene») blant romerne.


Kofte.
Kofte, også skrevet kufte, er en fellesbetegnelse på ulike typer, ofte tjukke, åpne eller lukkede klesplagg til å dekke overkroppen med. Det kan være side jakker, korte frakker eller trøyer til å trekke over hodet. På norsk brukes i dag ordet "kofte" først om fremst om samekofter, strikkejakker og bunadsjakker.
Etymologi (ordbakgrunn).
Selve ordet "kofte" kan være i slekt med "kaftan", en lang frakk eller mannskjortel som blant annet har vært vanlig blant tyrkere og ortodokse jøder. På svensk betyr "kofta" i dag «strikkejakke».
Ordet "stakk", bunadsskjørt eller -kjole med seler, bryst-og ryggstykke, stammer fra det norrøne "stakkr" som opprinnelig betegnet en type kofte eller kjortel.
Bonde- og bunadsjakker.
Betegnelsen "kofte" har også blitt brukt om side trøyer, lange ytterjakker eller korte frakker båret av menn, særlig blant bønder og vanlige folk fram til slutten av 1800-tallet. Disse har i ulike varianter blitt bevart i europeiske folkedrakter, også i norske bunader, både for kvinner og menn. Slike kofter ble vanligvis laget av vadmel eller annet grovt stoff. Kofter laget av lin ble kalt "linnetskofter", mens det fantes også silkekofter og fløyelskofter. En "kistekofte" var en finere kofte som en hadde liggende sammen med andre høytidsklær i ei kiste, mens en "skjøtkofte" var en sid kofte med lange skjøter. Koftene kunne ha spenner eller hemper istedenfor knapper.
En såkalt "hvitkofte" var en hvit eller lys frakk som var vanlig mannsdrakt på landet og ble båret sammen med knebukser. Betegnelsen "hvitkofte" har også blitt brukt i overført betydning om en norsk bonde som var kledt i ei slik jakke eller frakk. Gråkofte eller gråtrøye er andre betegnelser på tradisjonelle plagg av grovt stoff. Side frakker eller kofter har dessuten blitt betegnet "kjole" og "kjol" på dansk og norsk. Lang askofte kunne for eksempel omtales som "helgekjole", det vil si «helgeklær». Tradisjonell bondedrakt med sid frakk, vest, knebukser og tjukke strømper har forøvrig klare forbilder i fransk herremote på 1700-tallet da justaucorps, trang, knelang frakk, og culotte, trange knebukser, var vanlig.
Ordet "kofte" har også blitt brukt om korte kapper eller kjortler, for eksempel uværskofter. I graver fra bronsealderen er det funnet draktrester av ullkofter med belte som ble båret under ei kappe.
Det har også vært kofter laget av skinn, enten det har vært fra rein, elg eller sel.
Samekofter.
Samekofte, oftest bare kalt kofte, men også kolt og kapte, er en tunika- eller kjortelliknende yttertrøye som er en del av den tradisjonelle samedrakten. De ble tidligere særlig laget av skinn, seinere av ull og også bomull. Koftene trekkes over hodet som en genser og bæres med et belte rundt livet. Mannskofta er hofte- eller knelang, mens kvinnekofta er noe lengre. Mannskoftene har ofte en bred, oppstående krave og kiler innsatt på ryggen som gir koftene vidde. Hovedsnittet og fasongen er stort sett lik over hele det samiske området, mens farger og dekor, særlig i form av kulørte innlegg og bånd langs sømmer og kanter, varierer fra distrikt til distrikt. Samekofter har blitt kalt blåkofter på grunn av den den vanligste hovedfargen, men det finnes også kofter som er hvite eller lyse, røde, svarte, brune, grønne eller nyanser av disse fargene.
Koftene var opprinnelig både bruksplagg i hverdagen og stasplagg, men bæres i dag ofte som fargerike festplagg i likhet med norske bunader og andre folkedrakter. Kvinnene har ofte et sjal over skuldrene og pynter kofta med søljer på brystet og i halsen. En kan også bære et fargerikt halsklede. Samekofter er svært ulike fra sted til sted, og man kan se på hva slags kofte en person går med hvilken region vedkommende (eller hennes/hans samiske slekt) kommer fra.
På nordsamisk kalles samekofter for "gákti", noe som i de fleste andre kasusformer blir omdannet til "gávtti" (uttales: gafhti). Likheten mellom dette ordet og norsk "kofte" er godt mulig opprinnelsen til at "gákti"ene kalles "kofter" på norsk.
En pesk, på samisk "beaska", er en kofte laget av reinsdyrskinn, gjerne fra en kalv, der hårene er vendt ut. For å holde varmen vinterstid har en under pesken båret en innerpels, en såkalt "dork", gjerne laget av saueskinn, med hårene inn. Pelskofter har også blitt kalt "mudd" eller "finnmudd" etter det samiske ordet "muodda".
Strikkeplagg.
a> ulljakke eller kofte med «lusemønster».
Strikkede kofter med mønster blir ofte kalt lusekofter. Det er ulljakker med «lusemønster», det vil si et jevnt mønster av prikker eller enkeltmasker i en annen farge enn bunnfargen. Lusemønsteret skal først ha bli brukt på strikketrøyer fra Setesdal, og "setesdalskofta" har fortsatt et tradisjonelt strikkemønster. En "fanakofte" er en spesiell strikkegenser, oftest med lusemønster og stjerner i hvitt på blå bunn.


Breviksbrua.
Brevikbrua er en hengebro over munningen til Frierfjorden mellom kommunene Bamble og Porsgrunn i Telemark. På vestsiden, i Bamble, ligger Stathelle, og på østsiden ligger Brevik i Porsgrunn. Brua er 677 meter lang, og hovedspennet er 272 meter. Til sammen har brua 19 spenn, med seilingshøyde 45 meter.
Brevikbrua ble åpnet i 1962, og var en del av E18 fram til 1996, da ny E18 ble tatt i bruk og lagt over den nye Grenlandsbrua litt lenger inne i fjorden. I dag er Brevikbrua del av fylkesvei 354.
Sammen med Grenlandsbrua ble Brevikbrua i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet de to bruene 17. april 2008.


North Devon.
North Devon er et administrativt distrikt i Devon, England. Administrasjonssenteret er Barnstaple.


North Somerset.
North Somerset er en enhetlig myndighet i England. Den ligger i det seremonielle grevskapet Somerset, og aministreres fra Weston-super-Mare.
Fra 1974 til 1966 het distriktet Woodspring, etter Woodspring Priory, og lå i grevskapet Avon. Da Avon ble oppløst ble det innlemmet i Somerset og fikk status som enhetlig myndighet.


Fløibanen.
Fløibanen er en skinnegående kabelbane ("funicular") for personbefordring. Banen er en av Bergens mest besøkte og største turistattraksjoner og hadde i 2006 1 131 707 påstigninger. Byggearbeidene startet i 1914 og banen ble også tatt i bruk med regulær passasjertrafikk 15. januar 1918.
To vogner som hver rommer ca. 100 passasjerer kjører mellom Bergen sentrum og utsiktspunktet ved Fløien stasjon på sørsiden av Fløyfjellet. Lengden er 850 meter, og høydeforskjellen er 300 meter. Turen tar vanligvis fem til seks minutter.
Historie.
Fløibanen ble offisielt åpnet 15. januar 1918. Ideen om å bygge transport til Fløyen ble lagt frem i 1895 av John Lund. Arbeidet med å bygge Fløibanen startet i 1914. Linjen var ferdig i 1918. I dag eier Bergen kommune 44 % av selskapet, resten spredt på ulike private interesser. En viss prosentandel av det årlige overskuddet er investert for å finansiere neste generasjons vogner som trolig vil være en realitet en gang etter år 2030.
Det var mye som avgjorde om Fløibanen skulle bli en realitet. Hadde økonomien alene fått styre hadde turen tatt 45 minutter med trikk istedenfor seks minutter med Fløibanen.
Fløibanen i dag.
Fløibanen har i årenes løp blitt fornyet mange ganger. Vognene har blitt skiftet fire ganger. I 2002
ble hele anlegget pusset opp for 46 millioner kroner, men investeringen hadde lønt seg. Fløibanen har gått nå i mange år fra rekord til rekord, og er inne i en gullalder.
Nylig ble det lansert en idè om et opplevelsessenter og helikopterlandingsplass på Fløyen, men foreløpig har fylkesmannen for Hordaland, Svein Alsaker sagt nei til forslaget. Det planlagte opplevelsessenteret er tegnet av arkitektkontoret Helen & Hard fra Stavanger, som vant arkitektkonkurransen. Bygget er tenkt å inneholde butikk, kafé og naturhage, utstillingsareal og en storsal. Både innendørs og fra taket skal det være mulig nyte utsikten over byen. Det vil trolig koste over 90 millioner kroner. Det var planlagt at byggearbeidene skulle starte i 2010, men det er blitt utsatt til 2012.
Eurovision Song Contest 1986.
Bergen var vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og NRK valgte Grieghallen som sted for arrangement. Vinneren var Sandra Kim fra Belgia med sangen "J'aime la vie" da hun bare var 13 år gammel. Det mest kjente med arrangementet var at Sandra med en rekke pressefolk tok turen med Fløibanen, men kom ikke lenger enn til det nest siste stoppet før Fløien stasjon grunnet et sikkerhetsproblem. Vognen seg et par meter bakover før passasjerene måtte klatre ut av vognen, blant dem var Sandra Kim som sang seg til topps i arrangementet senere på dagen i Grieghallen. Det skjedde ingenting alvorlig med uhellet, og det kom i alle landets aviser dagen etterpå, og det kom ekstrainnslag i programmet.
Vognene.
Fjerde generasjon vogner stod ferdig 15. november 2002.
Vognene har blitt kalt Rødhette og Blåmann.
Rødhette og Blåmann er spesialdesignet for Fløibanen. Vognene har fått en moderne og samtidig klassisk utforming med større glassflater, bedre komfort og enda bedre utsikt for passasjerene.
Vetrlidsallmenningen.
Vetrlidsallmenningen ligger 18 moh. Det er Fløibanens nederste stasjon som ligger 150 meter fra Torget. Tidligere var stasjonsbygningen kledde i eføy, men det er blitt tatt vekk igjen. Da Fløibanen ble bygget ble det laget en transportbro fra Vågen og opp til stasjonen for å frakte ting.
Promsgate.
Promsgate er Fløibanens andre stasjon nedenfra. Den ligger 59 moh. og den blir mest brukt av befolkningen som bor på Skansen. Stasjonen ligger i Promsgate som ofte på bergensk blir kalt «prommen».
Fjellveien.
Fjellveien er en av de mest kjente turveiene i Bergen. Fjellveien er i dag 4632 meter lang, og mange bergensere går søndagsturer her.
Fjellveien går fra Måseskjæret til Bellevue med Munkebotn, Stoltzekleiven, Christinegård, lysthuset Mon Plaisir med sine joniske søyler, Mulesvingen, Breistølen, Tippetue, «Hesten trenger hvile», Fløisvingene og Fløibanestoppet i Fjellveien som er steder underveis.
Fløibanestasjonen i Fjellveien er 114 moh.
Fjellveien ble laget av Bergens Skog- og Træplantingsselskap med Ole Irgens i spissen.
Strekningen mellom Mulen og Forskjønnelsen ble anlagt i 1879–1882, Forskjønnelsen til Bellevue 1890–1894. Så fulgte strekningen Mulen til Sandviken 1901–1906.
Skansemyren.
Øvre fløibanestasjon, sett fra Strandkaien
Området Skansemyren ligger ca. 180 moh.. Skansemyren er kjent for Skansemyren idrettsplass med mange forskjellige og ulike treningsaktiviteter som aktivt blir brukt av bergenserne. Det populære løpet, Tinestafetten blir arrangert her hvert år. Skansemyren har mange boliger og leiligheter. Det er mange veier opp, både fra nord og fra sør + en del mindre veier i alle retninger. Ved idrettsplassen er det en asfaltert vei med bom som fører opp til sørsiden av Fløyfjellet som blir brukt for folk som velger å gå opp til Fløien stasjon. Det er ikke lov å kjøre opp, med unntak av Fløibanen A/S som bruker veien til å frakte ting. I tilleg bruker turgåere noen veier som går opp og ned fra Fløyen og Bergen sentrum forbi Skansemyren. Sagbruket Sagen ligger nedenfor Skansemyren på stien som blir kalt Fløisvingene.
Stoppet på stedet blir mest brukt for de som bor der, og om vinteren blir det brukt for de som aker og går på ski.
Fløien stasjon.
Fløien stasjon ligger 320 moh. og det er det øverste stoppet for banen. I forbindelse med at hele anlegget ble pusset for 46 millioner kroner i 2002 ble det bygget nytt utsiktsplatå som ofte blir kalt Fløytrappene. Det er en bred trapp som går fra stasjonen til Fløien Folkerestaurant i forskjellige nivåer, og der turistene tidligere stoppet opp utenfor utgangen beveger de seg nå utover. Det er utallige turveier som går rundt området, men bare en bilvei.
Natur.
Fløyen er kjent for sin norske natur, og det gjør også at mange bergensere tar turen hit når ikke turistene gjør det i lavsesongen. På Fløyen er det lekeplass, kiosk, toalett, og restaurant.


North Wiltshire.
North Wiltshire er et administrativt distrikt i Wiltshire, England. Administrasjonssenteret er Chippenham.


Irmo.
Irmo er en skikkelse i J.R.R. Tolkiens univers Midgard.
Irmo er det virkelige navnet til Valaen som vandligvis blir omtalt som "Lórien", som faktisk er det stedet han bor (Lóriens hage i Valinor ikke skogen Lothlórien i Midgard). Han er mannen til Estë og broren til "Námo" (Mandos) og Nienna.
"Lórien" og Mandos er Fëanturi, åndenes mestere. Lórien som er den yngste er "drømmenes og visjonenes mester". Hans hager (Lórien) i Valaenes land Valinor, hvor han lever med "Estë den snille", heleren av sår og bekymringer, er det vakreste stedet i verden og fylt med mange ånder. Alle de som er i Valinor finner fred og oppfriskning der, ved Irmo og Estës fontene.
Etter Fëanors fødsel, ble hans mor Míriel, kone av Finwë, døden nær og Manwë brakte henne derfor til Irmos pleie.
Irmo betyr "lyst" eller "herre av lyst", men han har også fått tittelen "Drømmenes mester".
Irmos stamtre.
_____| |______ |
Vairë = Mandos Nienna Lórien = Estë
Selv om Vairë og Estë har samme far som de andre tre, er det bare Mandos, Nienna og Irmo som blir sett på som søsken.


Verdens Ende.
Verdens Ende er navnet på sydspissen av øya Tjøme i Vestfold, 26 km sør for Tønsberg. I vest ligger munningen av Tønsbergfjorden og i sør ligger Skagerrak. Stedet har postnummer 3145.
Verdens Ende er et vernet friområde på cirka 250 dekar. Stedet er et populært utfartssted med vakker natur, svaberg og småholmer, fiskeplasser, gode bademuligheter og flott utsikt utover havet. Den lange steinmoloen danner vern mot vær og vind for en av Tjømes største småbåthavner. Her ligger også flere fiskebåter. Like øst for Verdens Ende ligger det gamle Grepan kystpensjonat, nordvest ligger Moutmarka friområde.
Den vesle restauranten og det karakteristiske vippefyret med kurv til et kullbål ble bygd som turistattraksjoner i 1932, samme år som Vrengen bru ble åpnet for trafikk. Det fantes også et enkelt saltvannsakvarium med fisker og sel. Det ble revet på 1970-tallet, og grunnmuren er nå grillplass. Skulpturen «Sjømannshustruen» av billedhoggeren Nina Nesje ble reist i 2004 på tross av flere protester.
Tjøme kommunes tusenårssted ligger også på Verdens Ende. Det er en sirkelformet plass, hellebelagt i stein med bjelker i heltre som er forankret i steinblokker og fungerer som benker. Plassen har tilgang fra parkeringsplassen med en sti. Tusenårsstedet er utformet av landskapsarkitekt Marianne Leisner.
"Verdens Ende" er et stedsnavn som ble til på begynnelsen av 1900-tallet, og det oppsto først blant sommergjestene som besøkte stedet. Navnet er direkte knyttet til turisttrafikk og det man i dag kaller merkevarebygging, og badegjestens aspekt er innebakt i navnet. Gamle tjømlinger hadde et helt annet perspektiv på verden. De var sjøfolk og hvalfangere, og var, på 18- og 1900-tallet, kjent med farvann og havnebyer over hele kloden. Det var på ingen måte her på svabergene hjemme verden sluttet; det var heller her den begynte. Det visste alle smågutter på Tjøme for så seint som 50 år siden.
"Helgerødtangen" var stedets gamle navn, knyttet til Tjømes sørligste gårdbruk, Helgerød. Tidligere var stedet et utkikkspunkt for loser på jakt etter seilskuter.
Brev og kort postlagt på Verdens Ende fikk tidligere et eget stempel.


Mandos.
Mandos er en skikkelse fra J.R.R. Tolkiens Midgard.
"Mandos" er det mest vanlige navnet på valaen som egentlig heter "Námo" (Dommer). Námo ble gitt dette nye navnet til ære for "Mandos hall", som han styrer over, hvor alvene kommer etter at de er blitt drept i kamp (minner om Valhall i norrøn mytologi). Hans kone er "Vairë Veveren", og han er bror til Lórien og Nienna.
Mandos er beskrevet som en streng og ulidenskapelig Vala som aldri glemmer den minste ting. Det var han som forbannet Noldoene da de forlot Aman, og han rådslo mot at de fikk lov til å komme tilbake. Men i motsetning til Morgoths forbannelser, var Mandos sine forbannelser ikke onde, men bare Erus vilje, og Mandos sier dem ikke fram hvis ikke Manwë kommanderer han til det. Bare en eneste gang har han blit rørt av medfølelse, og det var da Lúthien sang om sorgen som hun og hennes elskede Beren hadde opplevd i Beleriand. Da frigav han dem fra døden, med godkjennelsen av "De elder konger".
Mandos' stamtre.
_____| |______ |
Vairë = Mandos Nienna Lórien = Estë
Selv om Vairë og Estë har samme far som de andre tre, er det bare Mandos, Nienna og Lórien som blir sett på som søsken.


Magic Johnson.
Earvin «Magic» Johnson jr. (født 14. august 1959 i Lansing, Michigan) er en tidligere amerikansk basketballspiller som spilte profesjonelt for Los Angeles Lakers på 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet. Med sine 206 cm er han den høyeste point guarden i NBAs historie.
Tidlige år.
Earvin Johnson vokste opp i Lansing i Michigan sammen med ni søsken. Hans far jobbet som General Motors-fabrikk, og hans mor var vaktmester på en skole. Han ble tidlig kjent som «Junior» og «June Bug» i nabolaget, og var ofte på den lokale basketballbanen så tidlig som klokken 07:30 for å trene.
I 2002 ble han innvalgt i Basketball Hall of Fame.
Collegekarriere.
Det var flere universitet som var interessert i Johnson, men han ville gå på et universitet som var nære hjemmet. Da hadde han to valg; Michigan State University og University of Michigan. Han valgte omsider Michigan State University da han ble lovet plassen som point guard der.
Til tross for at han hadde kommet inn på universitetet nettopp på grunn av sine ferdigheter på basketballbanen, satset ikke Johnson på en basketballkarriere. Han fokuserte heller på å nå målet sitt som tv-kommentator. Likevel gjorde meldte han seg på draftet i 1979.
NBA-karriere.
Magic Johnson er mest kjent for å være en av de høyeste point guardene i basketballens historie, med sine 206 cm. Faren med en så høy point guard er at han vil miste ballen i mange situasjoner da forsvarsspilleren ofte er mindre, raskere og smidigere, men dette viste seg ikke som noe stort problem for Johnson. Han hadde så god ballkontroll at det gikk relativt godt med 3,9 kontringer til motstanderen per kamp, noe som riktignok er dårligere enn de fleste point guard-stjernene.
Johnson er i tillegg kjent for å ha vært med på det berømte Dream Team.
HIV-kungjøringen.
Etter en helsetest rett før 1991–1992-sesongen ble det påvist at Johnson hadde HIV. På en pressekonferanse som ble avholdt 7. november 1991, sa Johnson at han ville legge opp basketballkarrieren sin med øyeblikkelig virkning. Han kungjorde at hans kone, Cookie, og deres ufødte sønn ikke hadde HIV og at han ville bruke resten av livet på å «kjempe imot denne dødelige sykdommen». Johnson kunngjorde også med en gang at han ikke visste årsaken til sykdommen, men innrømmet senere at det var igjennom samleie med flere partnere under hans spillerkarriere. På den tiden var det kun en liten prosentandel av HIV-positive kvinner som hadde hatt samleie med Johnson, og det førte til spekulasjoner om Johnsons legning, til tross for hans egen benektelse av disse ryktene. Johnsons kunngjøring ble en kjempestor sak i media i USA, og i 2004 ble saken kåret til ESPNs syvende mest merkverdige øyeblikk i de siste 25 årene. I mange artikler ble Johnson avbildet som en helt.
Etter skandalen la han opp sin NBA-karriere etter å ha spilt tolv sesonger for Los Angeles Lakers. Han gjorde senere et comeback for det samme laget i 1995–1996-sesongen før han la opp på ny etter denne sesongen.
Utmerkelser.
Johnson ledet Lakers til fem NBA-mesterskap (1980, 1982, 1985, 1987 og 1988). Som collegespiller ledet han MSU Spartans til det nasjonale mesterskapet i 1979. Han deltok også på Dream Team laget til USA i 1992 OL.
Magic Johnson har vunnet NBA MVP og prisen for mest verdifulle spiller i sluttspillfinalen tre ganger hver. Han har vært en All-Star tolv ganger, og vært med på ni All-NBA First Teams.
Statistikker fra NBA-karrieren.
I Johnsons to første sesonger ble ikke antall kamper han startet ført opp. Dette ble heller ikke ført opp for noen av hans sluttspill.
Karriere ut over basketball.
Etter Johnsons karriere var over startet han et talk show i november 1991, kalt "The Magic Hour", men det ble lagt ned igjen etter kun to måneder på grunn av lave seertall. I 2008 startet han som sportsanalytiker hos ESPN.
Siden 1994 har Johnson vært medeier i Los Angeles Lakers. Han har betalt mer enn 10 millioner dollar for dette. Johnson er også lagets visepresident.
Etter at Johnson ble smittet av HIV, dannet han selskapet Magic Johnson Foundation for å hjelpe HIV-smittede.


Assyriska FF.
Assyriska Föreningen er en svensk-assyrsk fotballklubb som holder til i Södertälje. Klubben ble stiftet i 1974, og spiller i 2005 sin første sesong i Allsvenskan. De kom på tredjeplass i Superettan, og måtte spille kvalifisering mot Örgryte IS. De tapte, men Örebro SK måtte ned på grunn av dårlig økonomi.
Assyriska blir ofte sett på som et alternativt landslag for den 1-2 millioner store assyriske befolkningen, som opprinnelig kommer fra Tyrkia, Syria og Irak, men som nå er spredd over mange land. Klubben har supportere overalt, og kampene deres i Allsvenskan blir vist i over 80 land.
I 2003 spilte klubben cupfinale mot IF Elfsborg, men tapte.


Nessa (Tolkiens verden).
Nessa er en skikkelse. Nessa er en Vala. Hun er kona til Tulkas og søster av Oromë. Nessa er kjent for sin hurtighet, og kan løpe fra hjorten som følger henne gjennom skogen, men også for sin evne til å danse, og hun danser på sin eviggrønne gressletter i Valinor.
Nessas stamtre.
___| |___________ _|_______ |
Aulë = Yavanna Vána = Oromë Nessa = Tulkas
Selv om alle disse seks har Ilúvatar til far, er det bare Yavanna og Vána, og Nessa og Oromë som blir ansett som søskenpar.


Salisbury (distrikt).
Salisbury er et administrativt distrikt i Wiltshire, England. Det har navn etter byen Salisbury, som er administrasjonssenter.


Nienna.
Nienna er en Vala i J.R.R. Tolkiens univers, Midgard. Hun er søsteren til Mandos og Irmo. Navnet hennes betyr: "Hun som gråter". Hun bor helt i vest i Arda, og sørger over lidelsen i verden.
Nienna gråt på fjellet Ezellohar, og vannet det med sine tårer. Etter at Melkor ødela de to trær gråt hun på restene av dem og vasket vekk Ungoliant urenhet, og hjalp med å ernære fukten og blomsten dom ble til solen og månen. Gandalv var hennes elev.
Niennas stamtre.
_____| |______ |
Vairë = Mandos Nienna Lórien = Estë
Selv om Vairë og Estë har samme far som de tre andre er det bare Mandos, Nienna og Lórien som blir sett på som søsken


Jektefarten.
Jekt ved Munkholmen utenfor Trondheim
Jektefarten var en handelsfart som gikk langs kysten fra Vestlandet til Nord-Norge fra slutten av middelalderen til tidlig på 1900-tallet. Den tidligste jektefarten vi kjenner gikk mellom handelsbyen Bergen og fiskeværene fra Helgeland til Finnmark, med korn nordover og tørrfisk sørover. I tillegg til den lange ruta langs norskekysten fantes det tre kjerneområder for jektebruk og jektfart i lokal og regional trafikk: Sogn/Nordfjord, Trondheimsfjorden og Salten/Lofoten.
Handelen.
Selv om grunnlaget for jektefarten fra Nord-Norge til Bergen var tørrfisken, ble også andre varer med. Andre ettertraktede handelsvarer var tran, hvalolje og skinn av røyskatt (hermelin), oter, ulv, rødrev, bjørn, sel, rein og geit. Nordover fraktet man i tillegg til rugmel og andre kornvarer, også hamp, lin, øl, brennevin, keramikk, metallvarer, krydder, salt, tobakk og tøyvarer.
En stor del av årsaken til at jektefarten oppsto, var at kongen forbød hanseatene å seile nord for Bergen, til de norske «skatteområdene». Det har også vært en utstrakt jektefart i fjordene på Vestlandet, både nord og sør for Bergen. Her var det blant annet sild og landbruksprodukter som ble transportert. Jektefarten var en livsnerve i kysttrafikken, både for transport av handelsvarer og persontrafikk. I Trøndelag var det allerede på 1500-tallet en utstrakt jektetrafikk mellom Trondheim og distriktene rundt. Her var det trolig jordbruksprodukter og trelast som ble fraktet. Trondheim mistet mange av sine handelsprivilegier for Trøndelagsområdet i 1840, og etter dette bygde mange bønder egne jekter. Det rike jordbruks- og tømmeroverskuddet førte til en blomstringstid for jektefarten i dette området i siste halvdel av 1800-årene.
Selve jekta.
Jektene ble bygget etter lokale håndverkstradisjoner langs kysten fra Vestlandet og nordover, byggingen var fullstendig basert på båtbyggerens erfaring, uten tegninger eller modeller. De ble klinkbygget på tradisjonelt nordisk vis. En jekt er en stor, bred seilskute uten fast dekk. Størrelsen ble oppgitt i antall tønner og ikke som mål i lengde og bredde. Formen og det løse dekket gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over dekket. Jekta beholdt sin form til langt ut på 1800-tallet.


Vitenskapsteori.
Vitenskapsteori eller vitenskapsfilosofi er den grenen av filosofien som undersøker vitenskap(ene) og dens/deres struktur.
Hva er vitenskap, hva kjennetegner og hvordan oppnås vitenskapelig fremskritt?
Man kan dele inn vitenskapsteorien i "deskriptiv" og "normativ" vitenskapsteori.
Alternativt kan man foreta en inndeling i forhold til fagene som undersøkes, dvs. i naturvitenskapenes filosofi, samfunnsvitenskapenes filosofi osv., eller – enda mer «finkornet» – i biologiens filosofi, fysikkens filosofi, matematikkens filosofi, psykologiens filosofi, sosiologiens filosofi osv.
Vitenskapsteori har mange berøringspunkter med forskningsetikk, metodologi, erkjennelsesteori, vitenskapshistorie og -sosiologi.
Normativ vitenskapsteori.
Normativ vitenskapsteori handler om hvordan forskere "bør" gå frem for å oppnå vitenskapelig fremskritt.
En av de mest betydningsfulle vitenskapsfilosofene var Karl Popper, hvis kritiske rasjonalisme danner grunnlaget for forskningen i mange vitenskaper, spesielt de nomotetiske naturvitenskapene.
Deskriptiv vitenskapsteori.
Undersøker man hvordan vitenskapelige oppdagelser "faktisk" ble gjort, vil man oppdage at metodene som ble brukt ikke alltid er sammenfallende med den normative vitenskapsteoriens «anbefalinger».
Her står f.eks. Thomas Kuhns beskrivelser av paradigmeskifter sentralt.


Oromë.
Oromë er en skikkelse fra J.R.R. Tolkiens univers, Midgard.
Oromë (fra Valarins "Arômêz") er en Vala. Navnet hans betyr: "høylytt trompetist". Han er også kjent som "Aldaron, Araw, Béma, Tauron, Valaenes jeger, Den store rytter" og "Skogenes herre". Han er bror av Nessa og gift med Vána.
I de to trærs år, etter at de fleste av Valaene hadde dratt fra Midgard og gjemt seg i Aman, Drev Oromë fremdeles med jakt i Midgards skoger. Derfor var det han som fikk ansvaret for å finne alvene da de våknet i Cuiviénen, og han var den første som gav dem navnet Eldar. Fordi han var en mektig jeger fikk han en aktiv rolle i kampen mot Morgoth. Han hadde et stort horn ("Valaróma") og en mektig ganger ("Nahar"). Oromë red på Nahar gjennom Midgard første gang han traff Quendi, og gnistrene fra hovene til Nahar var det første lyset i Valinor etter at lyset fra de To Trærne hadde slukket.
Oromës stamtre.
___| |___________ _|_______ |
Aulë = Yavanna Vána = Oromë Nessa = Tulkas
Selv om disse seks har samme far er det bare Yavanna og Vána, og Nessa og Oromë som blir ansett som søskenpar.


Hypotese.
Hypotese er en utestet antagelse om virkeligheten, en forklaring på et fenomen eller en sammenheng i naturen. For at en hypotese skal kunne regnes som en vitenskapelig hypotese, må den være etterprøvbar.
Etter å ha testet om en hypotese gir et mer sant enn falskt bilde av virkeligheten omtales den ofte som en teori.
Når en hypotese blir grundig testet, kan man si at den er blitt foredlet.
Vitenskap defineres ofte som det å sette frem og teste hypoteser/teorier.


Falsifikasjon.
a>. Hvis man kommer derfra og ikke har sett andre typer svaner, så kan det være let at konkludere, at alle svaner er hvite. a>.
Falsifikasjon (av latin "falsus" = «feil») betegner i vitenskapsteorien et motbevis.
Hvis man klarer å bevise en påstands feilaktighet, sies denne å være falsifisert. Vitenskapelig skjer ved falsifikasjon (motbevis), ikke verifikasjon (bevis) av hypoteser. Det var fremfor alt Karl Popper som argumenterte for falsifikasjon, men også David Hume må regnes blant dens forløpere.
I nomotetiske vitenskaper spiller falsifikasjon en viktigere rolle enn verifikasjon (bevis). Dette kommer av at én eneste observasjon kan være nok for å falsifisere en hypotese. Derimot vil man aldri kunne verifisere en hypotese, uansett hvor mange observasjoner som støtter den. Betydningen av falsifikasjon for vitenskapelig fremskritt ble fremhevet av vitenskapsfilosofen Karl Popper. Forskningsmetoden som bygger på hans innsikter, kalles "falsifikasjonisme" eller den "hypotetisk-deduktive metode".


Nomotetisk vitenskap.
Nomotetiske vitenskaper (av gresk νόμος ["nomos"] = «lov» og τιθέναι ["tithenai"] = «opprette») er vitenskaper som leter etter naturlover eller som prøver å forklare generaliteter i naturen.
Begrepet brukes for skille disse vitenskapene fra idiografiske vitenskaper, som forklarer enkelthendelser.
I de nomotetiske vitenskapene er det unversalia som står i fokus.
Målet er med andre ord å avlede generaliseringer som gjelder for alle elementer i et gitt universale.
Gravitasjonsloven er for eksempel en generalisering som gjelder for alle ting som har masse.
Eksempler på nomotetiske vitenskaper er kjemi, store deler av fysikken (med unntak av enkelte spørsmål i astrofysikken) og deler av biologien (for eksempel økologi) og geologien (for eksempel "dannelsen" av bergarter).


Plimsollmerke.
Eksempel på et lastelinjesertifikat utstedt av et klassifiseringsselskap
Plimsollmerket eller lastemerket er en oppmerkning på skrogsiden som viser hvor dypt et skip får ligge i vannet.
Det offisielle navnet er lastemerket (engelsk "International load line"). Det uformelle navnet stammer fra Samuel Plimsoll som kjempet en utrettelig kamp for å forbedre sikkerheten til engelske sjøfolk.
Denne kampen ble kronet med hell da parlamentet vedtok "the Merchant Shipping Act" i 1875. Loven påbød innføring av lastelinjer på alle handelsskip. Dette forhindret «flytende likkister» (engelsk "coffin ship").
En "plimsoller" er en båt som bevisst blir overlastet for at eieren skulle kunne innkassere forsikringbeløpet når båten etter forventing forliser. Ordet "plimsoller" brukes ikke i England.
De horistontale linjene angir høyeste tillatte vannivå på skipssiden for forskjellig tetthet av sjøvannet. Tettheten varierer primært med salinitet og temperatur og det er derfor egne linjer for fersk- og saltvann samt for sommer- og vinterforhold.
a>. Dette merket er malt i vannlinjen på et skip, og regulerer hvor høyt fribord et skip kan ha i forskjellige farvann.Fribord er brukt i maritim sammenheng om avstanden mellom dekket og lastemerket på skroget, men i vanlig tale blir det ofte brukt om høyden fra havflaten og opp til Fribordsdekket. På skip over en viss størrelse reguleres fribordet av et plimsollmerke.


Metafysikk.
Metafysikk er den grenen av filosofien som stiller de mest grunnleggende spørsmål.
Den kan defineres som læren om tilværelsens grunner og prinsipper.
Selve navnet kommer fra en av Aristoteles’ bøker, som ble kalt τά μετά τά φυσικά ("ta meta ta physika" = «etter fysikken»), rett og slett fordi den forutgående boken ble kalt φυσικά ("physika") og handlet om naturen (vitenskapen).
Metafysikk ble derfor brukt til å betegne studiet av fenomenene «bak» eller «over» naturen.
I middelalderen ble metafysikken vanligvis forstått til å bestå av generell og spesiell metafysikk.
Den generelle metafysikken ("metaphysica generalis") var læren om det værende i og for seg (ontologien).
Den spesielle metafysikken ("metaphysica specialis") var læren om konkrete værende enheter: Læren om den naturlige verden og dens tilblivelse (kosmologien), læren om den menneskelige sjel (antropologien) og læren om gud (teologien).
Disiplinene som utgjorde den spesielle metafysikken, anses per i dag ikke lenger som del av filosofien, men som selvstendige vitenskaper.
I hverdagsspråket brukes ordet "metafysisk" til dels i betydningen «uforståelig» eller «svevende».
Hos f.eks. Popper betegnes derimot all ikke-vitenskap som "metafysikk".
Dette betyr imidlertid ikke at Popper mente at metafysikk nødvendigvis bare er «løs spekulasjon» som man godt klarer seg foruten.
Tvert imot mente Popper at metafysikk var en nødvendig forutsetning for vitenskap, og at også metafysiske spørsmål skulle gjøres så testbare som mulige.
Metafysikk i betydningen ikke-vitenskap er altså ikke en annenrangs aktivitet, men minst like viktig som vitenskap, bare at den behandler spørsmål som ikke lar seg besvare med vitenskapelige metoder.


Idiografisk vitenskap.
Idiografiske vitenskaper (av gresk ίδιος ["idios"] = «spesielt» og γράφειν ["grafein"] = «skrive») er vitenskaper som beskriver eller forklarer enkeltfenomener.
Begrepet brukes for skille disse vitenskapene fra nomotetiske vitenskaper, som leter etter generaliseringer.
Ofte omtales idiografiske vitenskaper også som "historiske" vitenskaper.
I de idiografiske vitenskapene er det partikularia som står i fokus.
Målet er m.a.o. å forklare enkelthendelser eller -fenomener.
En beskrivelse av faktorene som førte til utbruddet av første verdenskrig er for eksempel en idiografisk aktivitet.
Eksempler på idiografiske vitenskaper er historie og deler av biologien (for eksempel fylogenetikk), geologien (for eksempel "fordelingen" av bergarter på jordens overflate) og astrofysikken (for eksempel beskrivelsen av vårt solsystem).


Brødrene Grimms eventyr.
"Brødrene Grimms eventyr" (originalens tittel: "Kinder- und Hausmärchen") er en berømt samling av tyske eventyr utgitt av Jacob Grimm og Wilhelm Grimm, kjent som brødrene Grimm.
I 1803 hadde brødrene lært romantikerne Clemens Brentano og Ludwig Achim von Arnim å kjenne ved universitetet i Marburg. Disse to vekket brødrenes interesse for eventyr, og de begynte å skrive ned muntlige fortellinger fra ulike kilder. En av de viktigste kildene var eventyrfortellersken Dorothea Viehmann. Gjennom henne kom det også inn i samlingen noen eventyr som hadde sin opprinnelse i Frankrike.
Eventyrene ble utgitt i 1812–1815.
I 2005 ble det håndskrevne Kassel-eksemplaret opptatt på UNESCOs liste over verdens dokumentarv.
Eventyr.
Eventyr, i motsetning til legender begynner vanligvis med formelen "Det var en gang"


Ontologi.
Ontologi har gresk opprinnelse, og betyr noe slikt som «slik ting faktisk er». Ontologien er dermed læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut. Det er vanskelig, om ikke umulig, å komme frem til en omforent forståelse av hvordan verden faktisk ser ut. Filosofer har diskutert dette i flere hundre år. Problemet er at det antageligvis er umulig å komme fram til et svar på om det ene eller andre synet er det riktige. Men mye tyder på at man nærmer seg en antagelse om at virkeligheten bare i begrenset grad kan undersøkes empirisk.
Eksempler på ontologiske debatter.
Disse debattene finner vi igjen i svært mange samfunnsvitenskaper den dag i dag, f.eks i debatten mellom rasjonalistene og konstruktivistene innenfor statsvitenskapen. Det er dog lite som tyder på at vi nærmer oss en endelig konklusjon i denne debatten.
Lovmessighet i samfunnvitenskapen?
En debatt står sentralt, nemlig debatten om hvorvidt sosiale systemer – mennesker som samhandler – består av lovmessigheter, eller om alt vi studerer er unikt. En vitenskapsteoretisk retning kalt positivismen, har som grunnleggende antagelse at det finnes noen generelle lover i sosiale systemer, slik det er i for eksempel fysikken. Med et slikt ontologisk utgangspunkt er det naturlig at positivister har forsøkt å avdekke disse lovmessighetene. Den positivistiske antagelsen om lovmessigheter er blitt utfordret fra flere hold. Mange har hevdet at naturvitenskapens ide om generelle lover ikke kan overføres til sosiale systemer.
En kontrast til positivistene finner vi hos de som hevder at vi bare kan forstå det unike. Ifølge en slik tankegang kan vi forklare hvorfor en spesiell hendelse fant sted, men vi kan ikke overføre erfaring fra den ene hendelsen til andre områder.
Det ontologiske utgangspunktet har dermed betydning for hva man leter etter i analyser og undersøkelser: generelle lovmessigheter eller forståelse for det spesifikke og unike.
Et annet viktig ontologisk spørsmål er forholdet mellom partikularia og universalia, og deres realitet.
Det ontologiske gudsbeviset.
Gudsbeviset som kalles det «ontologiske» – i dette henseendet vil betegnelsen ontologi gjelde for enhver diskusjon som dreier seg om det værendes vesen – er det tredje av de store bevisene. Sammen med Det ontologiske gudsbeviset har man Det teleologiske gudsbeviset og Det kosmologiske gudsbeviset. Opphavsmannen til dette beviset synes å være Anselm (1033–1109) som var erkebiskop i Canterbury i 16 år.
Forestill deg, sa han, det største, mest fullkomne vesen som er mulig. Hvis dette vesenet har alle de attributter som er ønskelige, bortsett fra eksistens, så er det ikke det største eller mest fullkomne, for det er åpenbart at et vesen som eksisterer, er større og mer fullkomment enn et som ikke gjør det.
De fleste tenkende mennesker føler at dette argumentet ikke holder, men det er forstemmende vanskelig – som for eksempel i historien med Akilles og skilpadden – å vise hva som er galt med det.
På slutten av 1700-tallet gjorde Kant det på en måte som tilfredsstiller de fleste. Men saken er kontroversiell, og i de senere årene har det ontologiske gudsbeviset dukket opp i igjen i filosofien. Blant filosofene er det idag relativt bred enighet om at guds eksistens ikke kan bevises. Dette betyr ikke nødvendigivs at gud ikke eksisterer, men bare at det ikke er mulig å føre rasjonelle bevis for dennes eksistens.


.ml.
.ml er Malis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett.


Type/ting-distinksjon.
Type/ting-distinksjonen er den ontologiske dikotomien mellom "universalia" («typer») og "partikularia" («ting»). Mens for eksempel «by» er et universale, er Tromsø og Berlin to av partikularene som er medlemmer av universalet by.
Definisjoner av typer og ting.
Et partikulare (eller "particulare"; flertall "partikularia" eller "particularia"; av latin "particularis" = «stykkevis») er betegnelsen for "enkelte" ("individuelle" eller "singulære") ting (eller hendelser eller relasjoner osv.).
Et universale (flertall "universalia"; av latin "universalis" = «allment») er betegnelsen for "klasser" ("kategorier" eller "mengder") av partikularia, dvs. allmenn- eller samlebegreper for ting (eller for hendelser eller relasjoner osv.).
Eksempler på typer og ting.
Mens "person" er et universale, er "personen Aristoteles" et partikulare.
"Person" er et samlebegrep som sammenfatter samtlige personer; og "Aristoteles" er en unik person, som er forskjellig fra alle andre personer.
Mens for eksempel "stol", "fjell", "fødsel", "epoke" og "tyngdekraft" er universalia, er "stolen jeg sitter på her og nå", "Alpene", "Aristoteles’ fødsel", "barokk" og "jordens tyngdekraft" partikularia.
Kjennetegn ved typer og ting.
Kjennetegn ved partikularia er at de er unike, at de har en begynnelse og en slutt i både rom og tid, og at det ikke fins eksempler på dem, bare deler av dem. Universalia fins det derimot ikke "deler" av, men "eksempler" for, og de er ikke begrenset av rom og tid.
For eksempel fantes/fins Aristoteles, Alpene, barokken osv. bare én gang. Aristoteles levde bare fra 384 til 322 f.Kr.; Alpene oppstod i en tektonisk prosess som begynte for under 30 millioner år siden, og de vil være borte for alltid etter at erosjonen har fjernet deres siste rester; barokken begynte rundt 1580 og sluttet rundt 1760. Enkelte fjelltopper er "deler" av Alpene, men de eksemplifiserer ikke Alpene som helhet, akkurat som Johann Sebastian Bach er et eksempel på en barokkunstner, men ikke for barokken som epoke.
Det fins derimot mange eksempler på fjell eller på stoler, ikke bare hhv. Alpene og stolen jeg sitter på: Andre eksempler på fjell er Lyngsalpene i Troms eller Olympus mons på Mars, og det fantes, fins og vil finnes fjell på utallige himmellegemer spredt gjennom universitet til enhver tid. Andre eksempler på stoler er pianokrakken i stuen min eller tronen til keiserinne Maria Teresia av Østerrike. Og selv om man skulle ødelegge alle jordens stoler, ville det bare bety at universalet "stol" er en tom mengde i en viss tid. Lages det nye stoler på et senere tidspunkt, hører disse til det samme universalet som de gamle.
Typer av ting.
Alle ting som kan iakttas (og i den forstand er "konkrete"), og alle ting som er sammenhengende ("koherente"), er nødvendigvis partikularia. Stolen min kan man for eksempel ta på, samtidig som den danner en sammenhengende enhet. Men ikke alle partikularia er konkrete eller koherente. Undertegnedes kjærlighet til sin datter kan ikke observeres direkte eller måles, men er likevel én unik kjærlighet. Norges befolkning består av mennesker som kan være nokså spredt fordelt over landarealet, og er således ikke noen fysisk sammenhengende enhet. Likevel er Norges befolkning unik, i at den er forskjellig fra alle andre lands befolkninger, og er derfor et partikulare.
Typer av typer.
En viktig gruppe universalia kalles "naturlige typer". Et særtrekk ved disse er at egenskapene som eksemplene har, bestemmes av naturlover. Grunnstoffet gull er en naturlig type, og alle gullforekomsters og gullgjenstanders egenskaper (densitet, oksidasjonstall osv.) er de samme, selv om gull har blitt dannet mange ganger uavhengig på helt forskjellige tidspunkter og steder i universet.
Andre universalia kan være (mer eller mindre) vilkårlig definerte grupperinger eller mengder, slik som «alle bøker ved Tromsø universitetsbibliotek som har gult smussomslag».
Typer, ting og realitet.
En viktig debatt i ontologien gjelder spørsmålet om universalienes realitet: Har de en reell eksistens utover partikulariene som de inneholder? Hva slags eksistens er dette i så fall? Se universaliestrid for utfyllende informasjon om dette problemet.


.vi.
.vi er De amerikanske jomfruøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett.
Registrering.
Registrering av domenenavn (med mer enn 2 bokstaver) direkte på andre nivå er tillatt, men bare for selskaper fra De amerikanske jomfruøyene. Tredjenivå-domener har færre restriksjoner.


Dikotomi.
En dikotomi er en tvegrening som består av to like store eller viktige grener (av gresk διχοτομία ["dichotomia"] = «todeling»).
Begrepet brukes både om virkelige grener og om teoretiske konsepter.
For eksempel har "Psilotum"-planter dikotome forgreninger, mens mange andre planter har forgreninger der én av grenene er større, eller forgreninger som består av flere enn to grener.
På den andre siden uttrykker f.eks. «bør-dikotomien» eller «ting-dikotomien» at man anser de respektive begrepene som dypt forskjellige og som uttømmende alternativer, som m.a.o. ikke tillater noe tredje alternativ.


Vána.
Vána er navnet på en Vala fra J.R.R. Tolkiens Univers Midgard.
Vána er et annet navn på "Valië" også kalt "den evig-unge". Hun er den yngste søsteren av Yavanna og konen til Oromë. "Alle blomstene blomstrer når hun går forbi, og åpner seg hvis hun kaster et blikk på dem; Alle fugler synger ved hennes komme". Hun bor i hager fylt med gyldenen blomster og kommer ofte til Oromës skoger.
Vánas stamtre.
___| |___________ _|_______ |
Aulë = Yavanna Vána = Oromë Nessa = Tulkas
Selv om Alle disse seks har Ilúvatar som far er det bare Yavanna og Vána, og Nessa og Oromë som blir sett på som søskenpar.


Naturlig type.
En naturlig type er i ontologien betegnelsen for et universale hvis egenskaper er bestemt av naturlover.
Et eksempel fra kjemien er grunnstoffene: Gull er en naturlig type, og alle gullforekomsters og gullgjenstanders egenskaper (densitet, oksidasjonstall osv.) er de samme, selv om gull har blitt dannet mange ganger uavhengig på helt forskjellige tidspunkter og steder i universet.
Et eksempel fra astrofysikken er stjerner: Det fins en klar sammenheng mellom stjerners luminositet (størrelsesklasse) og deres spektralklasse.
I et såkalt Hertzsprung-Russel-diagram utgjør derfor de fleste stjerner én serie.
Ut ifra plasseringen i denne serien kan man avlede mange egenskaper for stjernene.
Selv avvikene fra hovedserien, f.eks. hvite dverger, superkjemper, brune dverger eller nøytronstjerner, kan forklares som ulike stadier i en stjernes «levetid».
De ulike stjernetypene «oppfører» seg likedan på helt forskjellige tidspunkter og steder i universet.
Naturlige typer studeres av nomotetiske vitenskaper.
Disse prøver å avdekke fellestrekkene for naturlige typers representanter, dvs. naturlovene som bestemmer deres egenskaper.


Hadrian.
Hadrian (Publius Aelius Traianus Hadrianus (født 24. januar 76, død 10. juli 138) var romersk keiser fra 117 til 138.
Bakgrunn.
Familien kom opprinnelig fra Picenum, men dro senere til Spania. Hadrians selvbiografi er gått tapt, men det refereres andre steder at hans foreldre stammet fra byen Adria som har gitt opphav til navnene Adrian, Hadrian og Adriaterhavet. Faren, Aelius Hadrianus, fikk tilnavnet Afer og var en fetter av keiser Trajan. Moren, Domitia Paulina, kom fra Cadiz. Hans foreldre døde da han var ti år gammel, og han ble tatt vare på av sin grandonkel Trajan som ble Romerrikets keiser i 98. Hadrian var så opptatt av sine gresk-studier at han fikk tilnavnet "graeculus" (= grekervalpen). Som fjortenåring gikk han inn i hæren, men fikk problemer fordi han var så opptatt av å gå på jakt. Trajan hentet da grandnevøen og innsatte ham i det timannskollegiet som dømte i tvistemålssaker.
I år 100 ektet Hadrian keiserens grandniese, Vibia Sabina. De var barnløse. "Scriptores Historiae Augustae Aelius Spartianus: Hadrianus" beretter: «Han utnevnte etterfølgere til gardeprefekten Septicius Clarus og kansellisjefen og historikeren Suetonius Tranquillus og mange andre, fordi de i sin omgang med hans hustru Sabina opptrådte mer familiært enn hoffetiketten tilsa. Han skulle forresten gjerne ha skilt seg fra henne, som han selv pleide å si, om han bare hadde vært privatmann – gretten og skarp som hun var.» Kanskje ikke uten grunn, med tanke på hans «lidenskap for voksne menn og hans utroskapsaffærer med gifte kvinner.»
Hans store kjærlighet var den unge mannen Antinoos, som druknet under en svømmetur i Nilen på deres felles reise til Egypt i år 130. Hadrian ominnredet sin Villa Adriana i Tivoli til Antinoos' minne, og satte opp tallrike statuer av ham der - atten er bevart. Apollon var en av Hadrians favorittguder, og hans besøk i Delfis orakel er veldokumentert. Hans offer til Apollon er også avbildet på Konstantinbuen. Etter sin død ble Antinoos ofte avbildet med Apollons attributter, kanskje fordi Apollon var guden for pederasti fremfor noen i gresk mytologi. Historikeren Dio Cassius skriver at Antinoos ikke druknet i en ulykke, men i et offerritual. Hadrian var interessert i mysteriereligioner, og innviet i de eleusinske mysterier. Ved å guddommeliggjøre Antinoos etter hans død, skapte Hadrian en kult han håpet kunne virke samlende på de romerske provinsene, men dette mislyktes. "Scriptores Historiae Augustae" beretter at Hadrian «gråt som en kvinne» over Antinoos, men at grekerne etter hans ønske erklærte avdøde som gud, «og de hevdet at det ble gitt orakelsvar gjennom ham. Det var en vanlig påstand at Hadrian selv forfattet disse svarene.»
Han overtok som keiser da Trajan døde i 117. Trajans adopsjon av Hadrian på dødsleiet var årsak til ryktet om at Trajans hustru Plotina og hans niese Matidia, som begge var til stede, arrangerte det hele. "Scriptores Historiae Augustae" beretter: «Det var nok av dem som har kunnet fortelle at Trajan allerede var død da Hadrian takket være Plotinas intrigespill ble erklært adoptert, hun hadde nemlig smuglet inn en person som utgav seg for å være Trajan og snakket med trett og svak stemme.»
Matidia var Hadrians svigermor, og en av de første bygningene han reiste på Marsmarken, var Matidias tempel til hennes ære. Hun ble guddommeliggjort etter sin død i 119, og han innstiftet årlige leker til hennes ære. Siden reiste han også Marcianas tempel til ære for Matidias mor Marciana (død 112) som hadde vært søster til Trajan. Videre bygget han et gravmæle for hesten sin.
Regent.
Hadrians første fire regjeringsår var vanskelige. Det gikk rykter om at Trajan egentlig hadde utpekt en helt annen etterfølger, og før Hadrian kom tilbake til Roma, var fire tidligere konsuler og nære medarbeidere av Trajan blitt beskyldt for konspirasjon og henrettet. Etter dette fikk han aldri noe godt forhold til senatet. Mange var imot hans defensive fredspolitikk, som gikk ut på å oppgi de mest utsatte, nyerobrete provinsene i Mesopotamia. For å forsone seg med sine motstandere, gav han rike pengegaver og ettergav enorme gjeldsbeløp. Gjeldsbrevene ble brent på bål på Trajans forum (Trajans marked) for å skape trygghet. Ialt tilbrakte Hadrian ti år av sin regjeringstid på reiser utenfor Italia. I selve Roma oppholdt han seg sjelden. Det var derfor viktig for ham å vise velvilje overfor byen som så så lite til ham, og han fornyet derfor de viktigste byggverkene på Marsmarken (Campo Marzio), samtidig som han skapte nye og bedre boligkvarterer i Roma og Ostia. Det var snakk om boligblokker i rettvinklete gater. Tre rektangulære "insulae" er gjenfunnet øst for Via del Corso ved Piazza Colonna. På Marsmarken ruver fremdeles Pantheon, som ble restaurert av Hadrian.
For å beskytte romersk Britannia fikk Hadrian bygd en mur som beskyttelse mot piktiske plyndringstokt i 122. Denne muren var ment som en styrkedemonstrasjon og bevis på Romas storhet. Den var også en effektiv tollstasjon.
Fra 132 til 135 gjorde jødene opprør under Simeon bar Kokhba (= sønn av Stjernen). Hadrian druknet oppstanden i blod, installerte en militærkoloni i Jerusalem og nektet jødene adgang til byen.
I likhet med sine to forgjengere, blir også Hadrian regnet som en klok person. Han fulgte på mange måter en rettferdig politikk og arbeidet for at lovens rettigheter skulle gjelde for alle. Han innførte et skattesystem som synes å ha vært rettferdig, og han forbedret slavenes kår betydelig. Han ses på som en av rikets beste keisere overhodet. "Scriptores Historiae Augustae" beretter: «Når han ledet rettsforhandlinger, hadde han ikke bare venner eller stabsfolk i sitt råd, men også jurister, og da særlig Juventus Celsus, Salvius Julianus, Neratius Priscus og andre som hele senatet hadde godtatt. Han bestemte at det ikke i noen by skal være tillatt å rive et hus for å flytte byggematerialene til en annen by. Han innrømmet barn av proskriberte en tolvtedel av deres formue. Anklager om majestetsforbrytelse lot han ikke slippe frem. Han avviste arv fra ukjente, og tok heller ikke mot arv fra kjente hvis de hadde barn. Han lovfestet at hvis noen gjorde skattefunn på egen grunn, fikk finneren beholde det. Hvis han fant det på annenmanns grunn, skulle han dele likt med grunneieren, og om han fant noe på offentlig grunn, dele likt med keiserens kasse. Han nedla forbud mot at slaveeiere drepte sine slaver, og påbød at de fikk sin dom av dommere hvis de fortjente det. Han forbød salg av slaver og tjenestepiker til halliker og gladiatortrenere uten oppgitt grunn. Han påbød at frie menn som hadde ødet bort sitt gods, skulle piskes offentlig i amfiteateret og deretter slippes fri. Han avskaffet arbeidsleire for slaver og frie menn. Han delte badene etter kjønn. Om en slaveeier ble myrdet i sitt hjem, påbød han at ikke alle slavene skulle utsettes for tortur, bare de som hadde vært nær nok til å vite noe om mordet.»
Under Hadrian sluttet Roma gradvis å være et kultursentrum, gresk overtok som det intellektuelle hovedspråket, og ikke-kristen litteratur på latin gikk inn i en nedgangstid. Hadrian selv var lidenskapelig opptatt av gresk kultur, selv om Dio Cassius forteller at han forbød lesning av Homer. Han besøkte Athen fire ganger etter at han ble keiser. Han gav byen en ny akvedukt og reiste flere byggverk der enn i Roma, slik at Athens sentrum nærmest ble dominert av hans arkitektur. Han lot oppføre et Pantheon, men i motsetning til Pantheon i Roma er ikke dette bevart. Like ved lot han bygge et bibliotek på 80 x 140 meter med et indre hageanlegg. Utenfor bymuren lot han oppføre et gymnas med hundre søyler fra Libyas steinbrudd. I 131-132 innviet han et kolossalt tempel for Zevs som opprinnelig var påbegynt på 500-tallet f.Kr. Pausanias beretter at de greske koloniene reiste en hel serie statuer av Hadrian foran tempelmuren; den aller største, en ren koloss, var reist av athenerne selv. Hadrian innstiftet også en panhellensk fest for Zevs, feiret hvert fjerde år med idrettsleker og tilreisende fra nær og fjern. Han tok i den forbindelse tilnavnet Olympios, som om han var det jordiske speilbildet av den olympiske Zevs.
Siste tid.
Om denne beretter "Scriptores Historiae Augustae": «Da han faktisk hadde reist i alle deler av verden ute noe på hodet, om det var styrtregn eller streng kulde, ble han syk og måtte holde sengen. Han begynte da å bekymre seg om sin etterfølger og tenkte først på Servianus [svogeren, gift med Hadrians søster Paulina], som han senere tvang til å begå selvmord. Han næret den dypeste avsky for Pedanius Fuscus [Servianus' barnebarn] fordi han revet med av jærtegn gjorde seg håp om herskermakten. Han avskydde Platorius Nepos, som han tidligere hadde satt så høyt at Nepos slapp ustraffet fra det da Hadrian kom til hans sykeleie og ble nektet adgang. Likeså hatet han Terentius Gentianus, fordi denne hadde en høy stjerne hos senatet. Men han holdt alle utslag av sitt medfødt grusomme vesen i sjakk helt til han nesten døde av en blodstyrtning i sin villa i Tivoli. Da kastet han hemningene og tvang Servianus til selvmord. Han beskyldte ham for å trakte etter keisermakten, fordi han hadde sendt de kongelige slaver festmat, hadde satt seg i en kongelig stol ved siden av sengen, og fordi han, en mann på nitti år, hadde reist seg og gått soldatenes vaktavdeling i møte. Mange andre ble drept i full åpenhet eller bakhold. På den tiden døde også hustruen Sabina, og det ble skumlet om at Hadrian hadde gitt henne gift.»
Hadrian døde 10. juli 138, 62 år gammel. Han var så upopulær i senatet fordi han hadde avsagt flere dødsdommer over senatorer at man først nektet å guddommeliggjøre ham etter hans død. Tvert om ønsket man å utsette ham for "damnatio memoriae" (= erindringens fordømmelse). Bare energisk innsats fra etterfølgeren, adoptivsønnen Antoninus Pius (som hadde interesse av å forsvare Hadrians styre som inkluderte hans egen adopsjon) sikret den døde keiseren guddommeliggjørelse. I første omgang ble Hadrians aske bisatt i Puteoli, men året etter kunne Pius gravlegge urnen hans i det store mausoléet som ble endelig fullført noen år senere og er kjent som Engelsborg.
Adoptivsønner.
Keiseren og hans ektefelle adopterte to sønner, Lucius Aelus Caesar (død 136) samt Antoninus Pius som overtok tronen.


Universaliestrid.
Universaliestriden er debatten om hvilken ontologisk status som tilkommer universaliene.
De ulike posisjonene i denne debatten skiller seg i spørsmålet om universaliene (allmennbegrepene), partikulariene (enkelttingene) eller begge deler er reelle.
I den moderne universaliestriden finner man lignende posisjoner – om enn med modifiserte argumenter.


.gs.
.gs er Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett.
.gs er medlem av CoCCA, en gruppe nasjonale toppnivådomener som benytter en felles registreringsenhet og felles konfliktløsningstjenester. Foruten.gs består CoCCA av .af, .cx, .nf, .ki, .tl, .mn, .dm og .mu.


Essensialisme.
Filosofisk essensialisme er den ontologiske posisjonen at (alle) ting har en essens, og at det er slike essenser (ikke enkelttingene) som egentlig utgjør virkeligheten.
En "essens" i denne forstand er en bakenforliggende idé eller plan.
Essensialistiske filosofer antok f.eks. at det fantes en essens «hest», og at enkelte hester kun er «kopier» av essensen.
Kopiene kan ligne mer eller mindre på essensen, dvs. være mer eller mindre fullkomne, men er aldri identiske med den og derfor aldri perfekte.
Ifølge denne posisjonen er altså kun essensen (universalet hest) reell, mens partikularene (de enkelte hestene) bare eksisterer gjennom essensen.
Vi lever i en hule, og alle ting vi iakttar er bare skygger av essensene som befinner seg utenfor huleåpningen – og dermed utenfor vår rekkevidde.
Kun gudene har tilgang til ideene bak tingene, essensene.
Den filosofiske essensialismen havnet på idéhistoriens skraphaug i 1859, spesielt når det gjelder biologiske arter.
Grunnen var utgivelsen av Charles Darwins bok "Artenes opprinnelse", som viste at arter ikke er uforanderlige essenser, men evolverende enheter.
Likeledes ble variasjonen mellom individer forstått å være reell og viktig, ikke et resultat av deres «skyggenatur».


Vairë.
Vairë Veveren er en Vala fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Hun er gift med Mandos, og har ansvaret for å veve hele verdens historie.
Vairë blir regnet blant Valiene, Dronningene av Valaene, men har ikke så mye makt som mange andre. Likevel dekker hennes "vevde historier" veggene i "Mandos hall", hvor hun øyensynelig bor.
I "Etymologies" (en del av boken "The Lost Roads and Other Wrightings"), blir navnet hennes på Sindarin gitt som "Gwîr" mens det på Quenya betyr "Vever".
Vairës stamtre.
_____| |______ |
Vairë = Mandos Nienna Lórien = Estë
Selv om Vairë og Estë har samme far som de tre andre blir de ikke sett på som søsken av de tre. Mandos, Nienna og Lórien blir sett på som søsken.


Antoninus Pius.
Titus Aurelius Fulvius Boionius Arrius Antoninus Pius var romersk keiser fra 138 til 161.
Han fikk tilnavnet "Pius" (= from) fordi han insisterte på at Senatet skulle guddommeliggjøre hans adoptivfar Hadrian.
Antoninus Pius' regjeringstid var en fredelig periode for Romerriket og på mange måter en «stille før stormen»-periode med tanke på urolighetene som etterfølgerne fikk stri med. Antoninus blir regnet som en av de fem store keiserne. De andre er Nerva, Trajan, Hadrian, og Marcus Aurelius.
Han døde av naturlige årsaker 7. mars 161, og ble etterfulgt av sine to adoptivsønner Marcus Aurelius og Lucius Verus.


Yavanna.
Yavanna Kementári er en Vala fra J.R.R. Tolkiens univers Midgard. "Yavanna" betyr "Giveren av frukt", mens "Kementári" betyr "Jordens dronning". Hun blir også kalt "Palúrien". Hun er kona til Aulë og er ansvarlig for all dyrking av frukt og alt som vokser i Arda.
Etter at Eru tillot Aulë å skape dvergene fryktet Yavanna at de ville hugge ned alle trærne i Midgard. Eru svarte på hennes bønn ved å skape entene til å beskytte skogene og trærne.
Yavannas stamtre.
___| |___________ _|_______ |
Aulë = Yavanna Vána = Oromë Nessa = Tulkas
Selv om alle disse seks personene har Ilúvatar til far er det bare Yavanna og Vána, og Nessa og Oromë som blir ansett som søskenpar.


Lucius Verus.
Lucius Ceionius Commodus Verus Armeniacus eller Lucius Verus var romersk keiser fra 161 til 169 sammen med Marcus Aurelius.
I hans første år som keiser brøt det ut krig mot Parthia. Krigsårsaken var at Vologaeses IV av Parthia hadde fått sin kandidat utropt til konge av Armenia. Armenia hadde lenge vært et stridsspørsmål mellom Romerriket og Parthia. Lucius Verus tok kommandoen over felttoget mens Marcus Aurelius ble igjen i vest. I 166 måtte Parthia kapitulere etter at hovedstaden Ctesiphon og flere andre byer var blitt inntatt og brent. Verus vendte seirende tilbake til Roma.
To år senere brøt det ut krig på nytt da markomannerne krysset Donau. Etter et år i felten skulle de to keiserne reise tilbake til Roma. Underveis ble Verus plutselig syk og døde ved Altinum.


South Hams.
South Hams er et administrativt distrikt i Devon, England. Administrasjonssenteret er Totnes.
I nord omfatter distriktet en del av Dartmoor nasjonalpark. Sørkysten har en lang, urørt kystlinje, som inkluderer klippene Start Point og Bolt Head.
I angelsaksisk tid var området en føydaleiendom, som omfattet alt mellom elvene Plym og Dart sør for Dartmoor og ned til Den engelske kanal.
Byene Plympton og Plymstock ble i 1967 overført fra South Hams til City of Plymouth.


Marcus Aurelius.
Marcus Aurelius (Imperator Caesar Marcus Aurelius Antoninus Augustus, født 26. april 121, død 17. mars 180) var romersk keiser fra 161 til 180. Fram til 169 regjerte Marcus Aurelius sammen med sin adoptivbror Lucius Verus. Etter Verus' død var Aurelius enehersker over Romerriket.
Aurelius er kjent for å ha vært opptatt av filosofi. Han ser også ut til å ha vært meget religiøs. Allerede som åtteåring hadde han en tittel som en slags prest, og han interesserte seg for de såkalte eleusinske mysterier. Ofte avbildes han foran et alter. Han var også en dyktig kriger.
Hans regjeringstid var preget av mange problemer. Riket var hjemsøkt av oversvømmelser, jordskjelv, branner, insektplager og pest. Dessuten brøt det ut opprør og uro.
I hans første år som keiser brøt det ut krig mot Parthia. Krigsårsaken var at Vologaeses IV av Parthia hadde fått sin kandidat utropt til konge av Armenia. Armenia hadde lenge vært et stridsspørsmål mellom Romerriket og Parthia. Lucius Verus tok kommandoen over felttoget mens Marcus Aurelius ble igjen i vest. I 166 måtte Parthia kapitulere etter at hovedstaden Ctesiphon og flere andre byer hadde blitt brent. Verus vendte seirende tilbake til Roma.
To år senere brøt det ut krig på nytt da markomannere krysset Donau. Krigføring mot markomannerne eller andre germanske stammer fortsatte resten av Marcus Aurelius' levetid. Etter et år i felten skulle de to keiserne reise tilbake til Roma. Underveis ble Verus plutselig syk og døde ved Altinum. Som enekeiser fortsatte Aurelius krigen mot markomannerne, quadere og iazygene og klarte gradvis å presse dem tilbake.
Marcus Aurelius brøt med tradisjonen å adoptere lovende menn som arvinger. I stedet utpekte han sin egen sønn Commodus til sin etterfølger. Han skrev et verk, "Tanker om seg selv", (utgitt på norsk under tittelen "Til meg selv"), som trolig var ment som en veiledning for sønnen. Marcus Aurelius døde 17. mars 180 ved Vindobona.


Mohammed Naguib.
Mohammed Naguib (محمد نجيب på arabisk, født 20. februar 1901 i Khartoum i Sudan, død 29. august 1984 i Kairo i Egypt) ble den første presidenten i den egyptiske republikk, etter å ha begått statskupp mot kong Faruk. Sammen med Gamal Abdel Nasser var han en av hovedlederne av den egyptiske revolusjonen i 1952, som gjorde slutt på Muhammad Ali Dynastiet i Egypt og Sudan. Han var president fra 18. juni 1953 til 14. november 1954. Uoverensstemmelser med Nasser førte til at han ble fjernet fra presidentposten, og de etterfølgende 18 årene satt han i husarrest helt til han ble løslatt i 1972 av president Anwar Sadat.


Dorothea Viehmann.
Katharina Dorothea Viehmann (født 8. november 1755, død 17. november 1815) var en tysk eventyrfortellerske. Hun var en av brødrene Grimms viktigste kilder da de laget sin berømte eventyrsamling "Kinder- und Hausmärchen" ("Brødrene Grimms eventyr"). Hennes eventyr fikk først og fremst plass i annet bind av brødrenes samling.
Dorothea Viehmann ble født som Katharina Dorothea Pierson i Rengershausen som datter av en gjestgiver. Hennes forfedre på farssiden var kommet til Hessen som flyktende hugenotter fra Frankrike etter at ediktet i Nantes var opphevet. På grunn av Dorothea Viehmanns franske opphav fant en rekke franske eventyrvarianter veien inn i brødrene Grimms eventyrsamling. I farens gjestestue hørte hun dessuten mange historier, sagaer og eventyr fra kjøpmenn, håndverkere og andre farende folk. Disse gav hun videre til brødrenes samling.
I 1777 giftet Dorothea Pierson seg med skredderen Nikolaus Viehmann og flyttet i 1778 med ham til Niederzwehren (i dag en bydel i Kassel). Etter mannens død forsørget hun seg og sine syv barn ved å bringe produkter fra hagen sin til markedet. I 1813 ble hun kjent med brødrene Grimm og fortalte dem over 40 eventyr eller eventyrvarianter som ble til 36 eventyr i brødrenes samling. Wilhelm Grimm skrev om henne: «Det var flaks at vi ble kjent med denne bondekonen fra landsbyen Niederzwehren ved Kassel... Fru Viehmann var fremdeles rørlig og ikke særlig over 50 år gammel... Hun bevarte de gamle sagaene trygt i minnet». Det gjorde særskilt inntrykk på brødrene Grimm at hun kunne fortelle eventyrene om igjen og om igjen med den samme ordlyden.
Gjestgiveriet der Dorothea Viehmann vokste opp, er stadig i drift som gjestehuset og bryggeriet "Hütt-Brauerei". Det ligger like ved Autobahn i Baunatal-Rengershausen.
Viehmann, Dorothea
Viehmann, Dorothea


Sedgemoor.
Sedgemoor er et administrativt distrikt i Somerset, England. Administrasjonssenteret er Bridgwater.
Området er lavtliggende, nær havnivået, mellom Quantock og Mendip Hills. Historisk sett har det stort sett bestått av myrlandskap, men er nå i noe større grad drenert og utbygget. Mesteparten av Somerset Levels ligger i distriktet.
Verdens eldste kjente konstruerte veistrekning, Sweet Track fra neolittisk tid, ligger i distriktet.
Slaget ved Sedgemoor i 1685, som ofte feilaktig omtales som det siste slaget på engelsk jord (slaget ved Preston sto i 1715), ble utkjempet nær Bridgwater.


Kråkvåg.
Kråkvåg. I bakgrunnen brua, svaet og naboøya Storfosna. Fiskebruket sees t.h. på kaia. Foto 2004
Kart over Ørland viser øyenes beliggenhet. Kartet er fra før 2003, og viser ikke nybrua
Kråkvåg er ei øy og ei øygruppe i Ørland kommune, Sør-Trøndelag. Øyene ligger lengst vest i kommunen, på utsiden av Storfosna, nord for Kråkvågfjorden, og kort sjøvei fra Hitra.
Øyene som samlet omtales som Kråkvåg er egentlig "Storslåttøya", "Litjslåttøya", "Kråkvågøy" og "Kommersøya". Øyene huser omtrent 50 innbyggere, og det er en begrenset men økende hyttebygging. Folket på Kråkvåg lever av landbruk og fiskeforedling. Noen pendler også til fastlandet, en reise som er redusert fra 60 til 30 minutter etter at brua kom.
Som en del av Kystartilleriet ble Kråkvåg fort bygget inn i fjellet i løpet av 1980-tallet, til en kostnad på omkring 1 milliard kroner. Fortet er nå i realiteten nedlagt, da det ikke lenger har noen rolle i de gjeldende planer for forsvaret av Norge. Investeringene hadde imidlertid stor betydning for utviklingen av det sivile samfunn, med økt ferjetrafikk, bygging av samfunnshus og ved at fyllmasse ble brukt til oppfylling av fjæreområder som i dag er landbruksjord.
Det grunne havområdet ("svaet") mellom Kråkvåg og Storfosna er fredet som Kråkvågsvaet dyrefredningsområde. Fredningen var likevel ikke til hinder for at det lot seg gjøre å bygge molo og bro mellom Kråkvåg og Storfosna. Brua ble åpnet høsten 2003.
Øya hadde egen skole fram til 2003. Barna går nå på Hårberg skole, etter at Storfosna skole ble nedlagt i 2008. Den tidligere skolen er overtatt av velforeningen.
Øya har postadresse 7152 Kråkvåg. Postkontoret ble opprettet i 1949 og nedlagt i forbindelse med bruåpningen.


Naxos (øy).
Naxos er den største øya i den greske øygruppen Kykladene. Øya har et areal på 428 km² og ligger 103 nautiske mil fra Pireus. Naxos har 18 000 innbyggere og den største byen heter Naxos/Chora.
Naxos er ei stor øy med mye fjell. Øya er kanskje den mest populære blant såkalte "øyloffere", og den er kjent for å ha noen av Hellas' fineste strender. De mest populære feriestedene ligger sørvest for Naxos by, der strendene strekker seg langt nedover langs vestkysten av øya. De beste strendene starter i Agios Prokopios og nabobyen Agia Anna, som er de to mest populære stedene på Naxos. Øya har en innenriks flyplass som ligger mellom Agios Prokopios og Choraen.
I følge gresk mytologi levde vinguden Dionysos på Naxos. Her lærte han innbyggerne å fremstille vin, en kunnskap lokalbefolkningen har tatt godt vare på. I dag er vinen fra Naxos viden kjent, og berømmet for sin kvalitet.
Fra Naxos er det daglige ferjeavganger til Pireus, Mykonos, Paros, Ios, Skhinoussa, og Santorini.


Fylkesvei 822.
Fylkesvei 822 (Fv822) går mellom Langvassdalen i Sortland og Kaljord i Hadsel. Veien følger sørsiden av Sigerfjorden og Sortlandssundets østside, og har en lengde på 37,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Lilleby Smelteverk.
Lilleby Smelteverk (grunnlagt 1927) var et smelteverk på Lilleby i Trondheim. Smelteverket var kjent for å lage verdens reneste ferro-silisium, og har også gjort oppdrag for NASA. Smelteverket har vært en god støttespiller når det gjelder fjernvarme i Trondheim. Det ble nedlagt 20. desember 2002 og produksjonen flyttet til Mo i Rana.
De første årene (1927 - 1940).
Lilleby metalls historie startet da professor Harald Christian Pedersen kom på arenaen fra midten av 1920-årene. Det var han som i realiteten la ned grunnsteinen til A/S Ila og Lilleby Smelteverker.
I perioden før 1927 hadde professor Pedersen brukt Lilleby som laboratorium for en rekke forsøk. Han hadde blant annet jobbet med en kjemisk prosess som i ettertid har blitt nevnt som Pedersen
2-prosessen, som gjaldt smelting av jernmalm der man fikk ferrosilisium (FeSi) som biprodukt.
I 1927 var han igang med industriell produksjon av ferrosilisium ved anlegget på Lilleby på grunnlag av sine eksperimenter. Lilleby Smelteverk ble dermed offisielt etablert 1.oktober 1927 som et personlig eid firma av professor Pedersen. I det første produksjonsåret var det 27 ansatte på Lilleby. Samme år kjøpte Pedersen industrilokaler i Ila av Handelsbanken, som sammen med Lilleby senere ble A/S Ila og Lilleby Smelteverker (ILS).
Okkupasjonsårene (1940 - 1945).
«Jeg må villig innrømme at arbeidstempoet ved avdelingen var svært lavt, men det skyldes på ingen måte professor Pedersen. Han har aldri med et ord sagt at vi måtte sabotere forsøkene, eller på annen måte gitt oss slik forståelse. Hans opptreden pekte heller hen til det motsatte.»
Etterkrigstiden.
Verket var på dette tidspunkt i elendig stand, både hva gjaldt økonomi og ustyr. Medfølelsen for de tidligere ansatte og viljen for å gjenoppbygge Norge drev dog Birger Solberg til å få verket på fote igjen. Det var i denne situasjonen at han fant på den geniale ideen om at Lilleby skulle samle inn alle de tyske flyvrakene som fantes i Midt-Norge. Også andre tyske etterlatenskaper var det mulig å samle inn og smelte om. På denne måten kunne smelteverket holde driften gående også om vinteren da man ikke hadde nok disponibel kraft til FeSi-ovnene.
I tidsrommet 1948 – 1952 brukte USA 15 milliarder dollar for å bygge opp Europa etter krigsødeleggelsene (les: «Marshall-hjelpen»). Som et steg i denne prosessen ble Norge, som mottok 250 millioner i Marshall-hjelp, bedt om å tredoble sin ferrosilisiumsproduksjon. Birger Solberg bestemte seg for å slutte seg til forslaget, noe som førte til en drastisk vekst i produksjonen i årene som fulgte.
Fra Solbergstyret til Fesil.
Lilleby Smelteverk ble i 1970 overtatt av Erik Solberg, sønn av Birger. Driften var jevnt over profitabel fra etterkrigstiden fram til 90-tallet. Det var i starten av 1990-tallet at smelteverket ble kjøpt opp av Fesil-konsernet. Etter overtagelsen gikk driften stadig dårligere. Nedleggelsen i 2002 kom blant annet som følge av at de statlige kraftkontraktene til Lilleby ble overført til Holla Metall, samt store svinginger i salgsprisen på FeSi. Mange mente dog at smelteverket kunne ha profitabel drift om bare de riktige grepene ble gjort av ledelsen.
Lilleby i dag.
Smelteverket står i dag ubrukt på Lilleby. Det har imidlertid vært spekulert i om verket kan starte opp om den kraftkrevende industrien i Norge får bedre konkurransevilkår.


Permittering.
Permittering er midlertidig opphevelse av kontraktsforpliktelser mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. "Permittering etter varsel" (vanligvis 14 dager) kan foretas ved driftsinnskrenkning eller driftsstans i en bedrift, men den permitterte har krav på å gjenoppta arbeidet når vanskelighetene er over. Jf. permitteringslønnsloven av 6. mai 1988 nr. 22 gjelder regler om utbetaling av lønn i en viss tid etter iverksatt permittering.


Commodus.
Lucius Aurelius Commodus Antoninus (født 31. august 161, død 31. desember 192) var romersk keiser fra 180 til 192. Han var en av Romas mest beryktede keisere, og ettertidas svartmaling gjør det vanskelig i dag å skille rykter fra sannhet.
Commodus ble keiser etter hans far Marcus Aurelius døde av sykdom i 180 etter å ha ført krig mot germanerne siden 168. Commodus sluttet fred på ikke spesielt gode vilkår.
Et mislykket mordforsøk gjorde Commodus til en svært mistenksom mann spesielt overfor Senatet.
Commodus skal visstnok ha sett på seg selv som en ny Herkules og deltatt i gladiatorkamper mot fiender bevæpnet med våpen av tre.
Etter en bybrann i 190, benyttet Commodus anledningen til å grunnlegge Roma på ny som "Colonia Lucia Annia Commodiana". Han skal også endret navnet på alle tolv månedene til "Lucius, Aelius, Aurelius, Commodus, Augustus, Herculeus, Romanus, Exsuperatorius, Amazonius, Invictus, Felix, Pius", alle oppkalt etter ham selv.
31. desember ble Commodus kvalt i sitt eget bad av en slave. Dagen etter ble Pertinax utropt til keiser.
Mordet på Commodus avsluttet ikke det dårlige styret, men ble begynnelsen på hundre år med stridigheter. I en periode på 67 år satt 29 keisere og tronpretendenter ved makten, hvorav alle bortsett fra fire døde en voldelig død.


Ob-La-Di, Ob-La-Da.
«Ob-La-Di Ob-La-Da» er en sang av The Beatles fra det dobbelte albumet "The Beatles (White Album)" utgitt i 1968. Den er skrevet av Paul McCartney, men på vanlig vis kreditert McCartney.
Komposisjonen.
Sangen er en bevisst hyllest til den begynnende reggae-bevegelsen, mulig knyttet til den voksende befolkningen fra Jamaica i England, men den hviler også tungt på honky tonk. Sangen ble spilt inn i tre utgaver, den første finnes på "Anthology 3". Denne var langsommere og lente seg tungt på karibiske innfall som bongotrommer. Andre opptak starter med en noe påseilt Lennon som spiller et hyperaktivt piano. Likevel var McCartney fortsatt ikke fornøyd og forlangt en ny innspilling igjen senere hvor de konsentrerte seg om det vokale og ikke det instrumentale. Låten blir krydret med latter og muntre tilrop. Likevel kom McCartney tilbake en uke senere for ytterligere et forsøk. Alt i alt dobbelt så mye tid gikk til å spille inn denne sangen som hele albumet "Please Please Me", i følge den norske skribenten Bård Ose.
Sangteksten.
Den enkle teksten forteller historien om et par ved navn Desmond og Molly og blir uthevet med latter, tilrop og andre lyder som akkompagnerer og ledsager teksten. Den andre gangen historien blir fortalt blir navnene byttet om hvor kjønnsrollene endres og gir hint om transvestisme. Forklaringen er enklere; McCartney byttet om navnene ved et tilfelle, og Lennon som likte sære ting som forvirret foreslo at det skulle forbli slik. Lennon som senere ytret at han ikke likte sangen må ha uttalt seg i bitterhet, for han har også innrømmet at han har gitt sine bidrag her og der i teksten.
Kontroversielt.
Den nigerianske sangeren Jimmy Scott som spilte conga-trommer på sangen påsto senere at frasen «Ob-La-Di Ob-La-Da» var hans ide og saksøkte McCartney for kompensasjon. Scott hadde et band på den tiden som han kalt for ‘Obla Di Obla Da Band’. Saken ble bilagt i retten.
Norsk versjon.
«Lyd og bilder» og Bjørn Langli har skrevet norske tekster. Den norske tittelen er også «Ob-La-Di, Ob-La-Da».


HSD.
HSD ASA (Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap) var et transportkonsern med hovedkontor i Bergen. I 2006 fusjonerte "HSD" med Gaia Trafikk og dannet transportselskapet Tide.
HSD Sjø drev hurtigbåt- og ferjeruter på Vestlandet og «Flaggruten» mellom Bergen og Stavanger. Hvert år reiste ca. 7 millioner passasjerer med HSD Sjø AS og i 2005 fraktet selskapets ferjer 4,5 mill personbilenheter. HSD Sjø AS hadde i 2005 ca. 700 ansatte, 28 ferjer og 9 hurtigbåter. De siste årene har HSD Sjø sammen med Stavangerske, gjennom samarbeidsselskapet Nor-Ferjer vunnet anbud på fergeruter i Rogaland, Møre og Romsdal og Trøndelag.
HSD Buss drev rute- og turkjøring med buss i Hordaland og Rogaland og deltok i flere ekspressbussruter sammen med samarbeidspartnere i hele Sør- og Midt-Norge. I 2005 kjørte selskapet 29,5 mill. vognkilometer. HSD Buss AS hadde i 2005 ca. 1000 ansatte, 645 busser og 10 verksteder.
Tidligere var også HSD Transport en del av konsernet. Virksomheten, som i 2005 ble solgt til Posten/Nor-Cargo, drev godstransport med ruter over hele landet, og hadde et internasjonalt tilbud gjennom samarbeid med Frans Maas Norge AS. HSD Transport ble eget aksjeselskap fra 1. januar 2001, og hadde ca 130 ansatte. Posten som ble selskapets nye eier, hadde som mål å samordne aktiviteten med sine andre datterselskap, "Nor-Cargo" og "Nettlast".
I 2005 hadde selskapet en omsetning på 1,5 mrd. kroner. Konsernet hadde ca 1750 ansatte. Dette inkluderte de ansatte i tidligere BNR, som kom inn i selskapet fra årsskiftet 2001/2002, og ansatte fra Haugaland Billag som kom til høsten 2003. De fleste av disse arbeider i datterselskapene HSD Buss og HSD Sjø.
HSD var en del omtalt i mediene, særlig etter Sleipner-forliset 26. november 1999, der S «Sleipner» gikk på grunn og sank ved Store Bloksen utenfor Haugesund, med tap av 16 menneskeliv. 5. januar 2000 (litt over en måned senere) kolliderte en annen hurtigbåt, S «Baronen» med en gjenstand i sjøen utenfor Flesland flyplass ved Bergen. Båten tok inn vann, og gikk til kai ved Flesland. Alle de 32 passasjerene slapp fra uhellet fysisk uskadd. S «Baronessa» gikk på grunn ved Ranavik på Halsnøy 19. april 2004. I 2003 blåste både kapteinen, styrmannen og en tredje ansatt på ferjen F «Os» rødt i en såkalt utåndingsprøve. Da var det mindre enn ett år siden et annet mannskap ble tatt for fyll på den samme bilfergen.
Sjø.
Tre år etter, i 1883 overtok HSD Det Vestlandske Dampskibsselskab, som hadde de 3 dampskip, og selskapet hadde da tilsammen 6 dampskip i sin tjeneste. Etter dette vokste selskapet jevnt og trutt og i 1930 hadde selskapet 14 dampskip og 3 motorskip på tilsammen 4.295 brutto reg. tonn. Selskapets første motorskip var MK «Austli» som ble kjøpt i 1920. I 1938 bygget HSD sin første rene bilferge, MF «Folgefonn».
I 1955 hadde selskapet fortsatt 17 skip men nå var forholdet snudd slik at det var 14 motorskip og 3 dampskip. Etter dette begynte en kraftig utbygging av flåten, med flere og flere rene bilferger. I 1980 var flåten på 34 båter, hvorav 25 bilferger, 4 snøggbåter og 5 andre båter. I 1961 fikk selskapet sin første hydrofoilbåt, MS «Teisten». Det var fra 1960 at ferjefrakt av biler virkelig skjøt fart, med en tidobling fra ca. 100.000 fraktede biler i 1961 til ca. 1 Mill. fraktede biler i 1974. I 1962 overtok HSD Det Midthordlandske Dampskibsselskab og i 2001 overtok ble også Bergen-Nordhordland Rutelag (BNR) overtatt. Etter overtakelsen av BNR var fåten i 2003 oppe i ca. 40 båter, hvorav ca. 30 bilferger og ca. 10 snøggbåter. Trafikken var nå kommet opp i 4,6 Mill. fraktede biler pr. år.
Buss.
I 1929 var HSD som største aksjonær med på å stifte Hardanger – Haugastøl Billag A/S, men det var først den 1. januar 1955 at HSD Bilane ble etablert. HSD Bilane ble etablert gjennom en sammenslutning av følgende 10 selskap, hvorav de to siste allerede hadde vært drevet av HSD.
Etter denne store sammenslutningen hadde HSD Bilane ca. 150 busser og fraktet ca. 1,5 Mill. passasjerer og ble med dette det største billaget i Norge på den tiden.
Ved årtusenskiftet fortsatte HSD Buss med en del store oppkjøp og overtok i løpet av en 5-årsperiode fra 1998 til 2003 Bergen-Hardanger-Voss Billag A/S (BHV), Vest Trafikk A/S, bussvirksomheten til Bergen-Nordhordland Rutelag A/S (BNR) og S. Med dette ble HSD Buss igjen et av de største privateide busselskapene i Norge og i 2003 fraktet HSD Buss ca. 15 Mill. passasjerer med 630 busser.
I 2005 hadde HSD Buss rutedrift i hele Hordaland samt Haugalandet (Nord-Rogaland). I tillegg deltok HSD Buss i en rekke ekspressbussruter, og hadde en stor turbilvirksomhet.
Styrene i HSD og Gaia godkjente i 2006 en fusjon mellom selskapene. Etter positivt vedtak i begge selskap ble fusjonen vedtatt 17. juli 2006 og det nye selskapet fikk navnet Tide. Det nye selskapet ble opprettet 3. november 2006.


Didius Julianus.
Marcus Severus Didius Julianus var romersk keiser fra 28. mars til 1. juli 193. Etter at pretorianergarden hadde drept keiser Pertinax fordi han hadde satt ned lønningene deres, bestemte de å selge keisertronen til høystbydende. Didius Julianus vant auksjonen som fulgte og ble på dette grunnlaget utropt til keiser av Romerriket.
Dette var ikke særlig populært i resten av riket. Tre generaler utropte seg selv til keisere: Clodius Albinus i Britannia, Pescennius Niger i Syria og Septimius Severus i Pannonia. Severus var nærmest Roma av de tre og marsjerte straks mot Italia. Pretorianergarden så det som meningsløst å støtte en keiser opptatt med å barrikadere sitt eget palass og gikk over til Septimius Severus. Didius Julianus ble avsatt og henrettet.


Blindpassasjer (TV-serie).
Eksempelbilde (er ikke hentet fra TV-serien)
"Blindpassasjer" er en norsk miniserie i tre episoder fra 1978 skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd og regissert av Stein Roger Bull for NRK Filmavdelingen. "Blindpassasjer" kan beskrives som en science fiction-kriminal hensatt til verdensrommet, men inneholder også elementer av grøss og thriller. Serien ble sendt i Detektimen høsten 1978 (med sendestart fredag 27. oktober) og vakte oppsikt fordi det var den første norske science fiction-serien som ble lagd for norsk TV. NRK lanserte den på DVD den 28. mars 2007 etter gjentatte oppfordringer fra publikum.
Serien ble også vist i de andre nordiske landene og ble særlig populær i Sverige. Svenskene «sperret øynene opp» og undret seg over at nordmenn kunne lage så gode serier. «Landet med bare lusekofter har gått forbi oss med flere hundre år», skrev en av de svenske avisene da den ble vist i Sverige. Begeistringen førte til at svenskene ble med på å dele produksjonskostnadene på Bing og Bringsværds andre science fiction-serie "Ta den ring". Forfatterduoen fikk også i oppdrag av svenskene å forfatte en ny TV-serie om stjerneskipet «Marco Polo», men dette ble skrinlagt etter en tid.
Bing og Bringsværd ble i 1979 tildelt Rivertonprisen for sitt arbeid med serien.
Historien.
Stjerneskipet «Marco Polo» er på vei fra et rutineoppdrag på planeten Rossum. Mens mannskapet ligger i dvale begynner det å skje merkelige ting: Et slags omriss av et menneske beveger seg på monitorskjermene i kontrollrommet og setter det ene kameraet etter det andre ut av funksjon. Det kan bare bety en eneste ting – at det finnes en blindpassasjer om bord. Når besetningen på fem våkner opp virker alt som normalt, men snart oppdager de bildene på monitorskjermen og skjønner at de ikke er alene. Men samtidig registrerer datamaskinen bare de fem som skulle være om bord.
Mens de prøver å finne ut hvor denne blindpassasjeren er, finner de et tomt romskip som også ser ut til å ha hatt besøk av en blindpassasjer. Etter analyser av støvet ombord i «Marco Polo», finner de ut at blindpassasjeren er en biomat – en biologisk robot bygd opp av programmerbare organiske molekyler – og at biomaten har tatt plassen til en av mannskapet.
Besetningen deler seg i spørsmålet om hvordan de skal finne blindpassasjeren. Gaia, som er biolog, foreslår at de skal operere inn radiosendere under huden for slik å kunne identifisere den av dem som ikke er et menneske. Sosiologen og lingvisten Jason går imot dette forslaget og hevder at det eneste fornuftige er å finne ut hvorfor blindpassasjeren er ombord i «Marco Polo». Jason mener svaret ligger i forskningsmaterialet fra planeten Rossum og bruker all sin tid til å forske i dette.
Samtidig er «Marco Polo» truet av en annen fare. Stjerneskipets destinasjon, Stasjon Nexus, fyrer av en torpedo mot «Marco Polo». Dette gjøres fordi Stasjon Nexus ikke kan ta sjansen på at blindpassasjeren kommer ombord i stasjonen. Torpedoen kan desarmeres av Stasjon Nexus, men dette blir ikke gjort før blindpassasjeren blir funnet. Dette setter naturligvis mannskapet under ytterligere press. Samholdet mellom dem blir satt på en voldsom prøve etterhvert som tiden går og døden fortoner seg mer og mer viss.
Besetningsmedlemmene anvender teknologi og logikk for å forsøke å finne blindpassasjeren, men det virker fåfengt i og med at biomaten ser ut til å være en perfekt kopi av det mennesket det har kopiert. Mannskapet trenger noe som er sjelden kost ombord i et høyteknologisk stjerneskip: en situasjon der biomaten trenger å improvisere og slik kanskje avslører seg. "Blindpassasjer" blir således en fabel om jakten på det som utgjør essensen av å være menneskelig.
Planeten Rossum.
Oppdiktet planet som kretser rundt Barnards stjerne, en rød stjerne som ligger omtrent 5,9 lysår fra Jorden i stjerneblidet Ophiuchus (Slangebæreren). Ordet Rossum synes å være hentet fra det tsjekkiske teaterstykket R.U.R: Rossum's Universal Robots fra 1920 hvor også begrepet robot dukket opp for første gang.
Planeten Rossum er blant annet befolket av roboter som opptrer som 1700-1800-talls bønder. Menneskene som konstruerte robotene for å motvirke en økologisk krise, har gått i dekning – etter alt å dømme i underjordiske byer. Rossums atomsfære er rødaktig p.g.a. det røde lyset fra Barnards stjerne. På Rossum benyttes et alfabet som likner omvendte gotiske bokstaver.
Om serien.
Tor Åge Bringsværd, en av hovedforfatterne av serien
"Blindpassasjer" (som forøvrig hadde arbeidstittelen "Marco Polo") ble regnet som en av de mest kompliserte produksjoner NRK hadde påtatt seg til da og ble en særdeles stor utfordring for rekvisittavdelingen og teknisk tjeneste.
NRKs Studio 2 ble ombygd til et eneste stort stjerneskip med fremtidsrettet interiør. Her kunne man finne avdelinger som blant annet en moderne grønnsakshage med levende planter, samt avdelinger for andre spiselige ting som ørret og kyllinger. Studioet besto dessuten av en rekke futuristiske kulisser, som for eksempel korridorene, kontrollrommet og den meget spesielle «soveavdelingen». Både kulissene og deler av seriens tema kan gi assosiasjoner til samtidige sciencefictionfilmer som blant annet "Alien".
Rekvisittene hadde Sigurd Slembe ansvaret for, og kostymene var kreert av Ivar Karlsen, mens Rijk van Ravens hadde ansvaret for selve scenografien.
Produksjonen brukte Erik Tandberg som konsulent. Hans jobb var for en stor del å gi en uttalelse på graden av sannsynlighet i forhold til hva fremtidsforskningen anså for rimelig. Tandberg hadde også fortellerstemmen. Det ble brukt datautstyr og spektrografer i 180 000 kroners-klassen. Syv kameraer ble benyttet, åtte forskjellige videobåndmaskiner gikk samtidig (hver av skjermene i romskipet skulle ha «sitt» bilde), og skuespillerne hadde hver sine mikrofonsendere. Caprino Filmcenter var ansvarlig for «utendørsbildene» fra verdensrommet og skipet sett utenfra. Modellen av «Marco Polo» var i virkeligheten bare én meter i diameter, mens det fremmede romskipet ikke var mer enn halvparten så stort.
I følge seriens regissør, Stein Roger Bull, var det lydteknikken som var det mest tidkrevende arbeidet i produksjonen. Det var Bengt Eriksen som var ansvarlig for lydarbeidet og i følge Bull ble det brukt lydbånd som hadde åtte og opptil 16 kanaler, for å få med alle lydeffektene. Musikken var bygd opp til åtte trinn før de kom fram til endelig lyd. Bull fortalte videre at etter opptak i studio måtte de to konstruere et helt nytt lydbilde: «vi hadde ikke noen 'arkivlyd' som kunne brukes, så det har vært et omfattende grunnarbeid å konstruere». De to kunne videre fortelle at musikken som ble brukt var basert på Kringkastingsorkestret med solist, ekstra elektroniske effekter, og lyder fra en elektronisk datamaskin, «en såkalt synthesizer». De fleste lydopptakene var også laget med synthesizer, «men vi har også laget en del opptak av støy og maskinlyd».
Bull kunne også fortelle at de på billedsiden hadde benyttet seg av såkalt «Fargenøkling» (chroma key), det vil si at man hadde lagt bilder oppå hverandre. «I første episode så vi f.eks. Marit Østby som samlet støv. På farge-TV så det ut som om hun gikk
i en lang blå gang. Det gjorde hun i virkeligheten ikke. Det som skjedde var at hun beveget seg i et blått studio, en kulisse av en lang gang, og på det endelige resultatet ser det ut som om hun går i en lang, blå gang».
Serien ble innspilt i løpet av fire uker sommeren 1978. Tre av ukene ble tilbrakt i Studio 2 mens en uke ble brukt til eksteriøropptakene. Men allerede i januar 1978 begynte man å feste ideen til tegnebrettet. I følge personer som var involver i produksjonen måtte det «virkelig mye» planlegging til før Studio 2 stod ferdigbygd som Stjerneskipet «Marco Polo».
"Blindpassasjer" ble 30. august 1985 sendt i reprise i Detektimen i en noe forkortet TV-filmversjon på 85 minutter.
Omtale.
Serien ble meget populær i Norge, men responsen i Sverige ble enda bedre. Svenskene likte den så godt at de forsøkte å skape et samarbeid for å produsere nye episoder av serien. Den ble vist høsten 1980 i Sverige og den svenske avisa "Expressen" var særdeles begeistret og skrev følgende: «På fredager kan vi nå fryse på ryggen over den norske science fiction-serien 'Blindpassasjer'. Den er virkelig spennende og meget profesjonelt laget, om man skal dømme etter å ha sett første episode». "Göteborgs-Tidningen" var også begeistret og skrev «Det ble bare bedre og bedre. Og bedre. Og til slutt
Den ble også vist i de andre nordiske land.
DVD-utgivelsen.
"Dagbladets" anmelder gav den terningkast fire, mens DVD-arkivet gav den 5 av 10 stjerner. DVD-arkivet omtalte serien som en kultklassiker med en enkel og genial historie. De skrev videre at «Utseendemessig er kulissene overraskende stilrene og futuristiske. Fargene har naturligvis et 70-tallspreg over seg. Dørene åpner seg selv med et svisj. Datamaskinene derimot, ser ikke ut som noe fra fremtiden». På den kritiske siden mente de blant annet at skuespillerne er lite overbevisende og at det minner om «hørespill fra Radioteateret». Anmelderen konkluderer på følgende måte: «"Blindpassasjer" har nok tapt seg med årene, men der det en gang var spenning er det nå sjarme. Serien scorer høyt på nostalgi, men det er tydelig at det har skjedd en del på tv-fronten på 30 år. Norsk film og TV flommer ikke akkurat over med science fiction, så i den sjangeren troner nok fortsatt "Blindpassasjer"».
Manus og opphav til historien.
Originalmanuset til "Blindpassasjer", "Hvem av oss er den drepte?" (1977), er utgitt i bokform sammen med manus til flere hørespill sendt i NRK Radioteateret som "Marco Polos nye eventyr" (1980).
Kilden til historien om stjerneskipet «Marco Polo» ble skapt i 1976. Da var Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på science fiction-kongress i Polen, og på Kiel-fergen hjemover begynte de to å leke med idéer. De var i utgangspunktet bedt om å lage et hørespill, og det utviklet seg etter hvert til første del i en trilogi, "Rutine for en ukjent planet". Et fjernsynsmanus presset seg også frem og det var her «Marco Polo» og dets besetning tok endelig form.
Serien som kultfenomen.
NRK mottok mange henvendelser om eventuell utgivelse av serien på DVD. Serien ble til tider vist på filmklubber rundt omkring i Norge. Den var såpass etterspurt at fans tok seg bryet med å konvertere gamle VHS-opptak fra 80-tallet til DVD og legge disse ut på torrent-sider i mars 2005. Disse ble lastet ned svært mange ganger før serien omsider kom på en offisiell DVD fra NRK i 2007, noe organisasjonen i flere år tydelig sa ikke kom til å skje.
I følge uttalelser fra 2007, av regissør Stein Roger Bull, var denne serien den desidert mest etterspurte produksjonen han hadde vært involvert i. «Av alt jeg har laget, er det ingenting folk har spurt oftere etter enn denne».
Oppfølger.
En oppfølger til "Blindpassasjer" var under planlegging på begynnelsen av 1980-tallet. Bing og Bringsværd fikk i 1981 i oppdrag av svensk TV å skrive manus til en ny tre-episoders miniserie i samarbeid med NRK. Bakgrunnen var deres begeistring for den første serien som ble vist i Sverige høsten 1980. Serien skulle etter planen produseres i 1983 og ha premiere i 1984, men prosjektet ble av ukjente årsaker skrinlagt. Manuset ble imidlertid trykket og utgitt som "Av støv er du kommet" i 1990.
Andre versjoner.
I 2011 satte Teatret Vårt på Møre opp en sceneversjon av serien. Oppsetningen ble imidlertid kortvarig grunnet sviktende publikumstall.


Bunker (golf).
Bunkere på Filton Golf Club i England.
En bunker (uttales "bønker") er et hinder på en golfbane. Hinderet består av et bearbeidet område, ofte en fordypning hvor torv og jord er fjernet og erstattet med sand eller lignende.
Det finnes to typer bunkere. En "fairwaybunker" ligger som regel i kanten av fairway og er ofte grunne, slik at det er mulig å slå forholdsvis lange slag ut av bunkeren. Fairwaybunkere skal vanskeliggjøre langt spill.
En "greenbunker" ligger rundt greenen og er ofte dypere enn fairwaybunkerne, og krever dermed større dyktighet for å komme ut av. Som regel benyttes en egen kølle, kalt "sandwedge", til å slå ut av en slik bunker.


Marco Polo (romskip).
Stjerneskipet Marco Polo er et stjerneskip som opptrer i noen av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd sine sciencefictionhistorier. Det er tydelige forskjeller mellom de to universer som beskrives henholdsvis i tv-manusene og i hørespillene. I tv-serien introduseres vi for et univers der det er mulig å reise med overlysfart. Imidlertid kan dette kun gjøres i såkalte «gater», menneskeskapte kraftfelt mellom stjerner hvori stjerneskip kan akselerere til overlysfart. Utenfor disse «gatene» er skip nødt til å nøye seg med underlysfart. I hørespillene eksisterer ikke denne tekniske konstruksjonen. Her er Marco Polo nødt til å bruke hundrevis av år på sine ferder uansett. I begge disse univers har besetningen på stjerneskip muligheten til å gå i dvale.
En annen forskjell ligger i Marco Polos besetning. I tv-serien møter vi 5 besetningsmedlemmer; Jason (sosiolog og linguist), Gaia (biolog), Akeron (datamaskinist), Ellis (økolog) og Leda (fysiker). I hørespillversjonen er det kun Jason, Gaia og Akeron tilbake. Bakgrunnen for historiene har imidlertid mye til felles; i begge historier eksisterer Hovedkontroll Jord: en enorm byråkratisk organisasjon som forsøker å holde orden på et stadig voksende og svært løst sammenknyttet intergalaktisk samfunn.
De tre hørespillene Rutine for ukjent planet, Rutine for Nemesis og Rutine for Terra Nova er gitt ut på CD av NRK under tittelen «Stjerneskipet Marco Polo» i 2007, mens det fjerde og siste hørespillet Prosjekt Dracos ennå ikke er gitt ut.


HBO.
a>", en av HBOs mange populære serier.
Home Box Office (HBO) er en amerikansk betal-TV-kanal som sender kinofilmer, egenproduserte fjernsynsserier og diverse originalserier. Kanalen startet sendingene i 1972.
Noen av seriene som er produsert av HBO er: "Oz", "Sex og Singelliv", "Sopranos", "Ingen grunn til begeistring", "Seks fot under", "Krigens brorskap", "Entourage", "Rome", The Wire, "Generation Kill", "True Blood" og "Game of Thrones". Bill Maher er en populær programleder på kanalen.
HBO ble grunnlagt i 1965 av kabel-TV-gründeren Charles Dolan. I begynnelsen het den «The Green Channel», men navnet ble endret til HBO i 1972.
HBO har 29 million abonnenter i USA (per januar 2012). I tillegg til abonnentene i USA så blir HBO programmer sendt i 150 land over hele verden.


Auld-alliansen.
Auld-alliansen var en allianse mellom Skottland, Frankrike og Norge som har sin opprinnelse i et dokument som er den traktat som ble signert av John Balliol og Filip IV i 1295, og hvor ikke minst Norge var en deltager av. Alliansen betydde også slutten på utvidelsen av det norske riket til de britiske øyene. Vilkårene i traktaten var at om ett av landene ble angrepet av England skulle de andre hjelpe til.
Den norske bakgrunnen.
Etter kong Håkon Håkonssons store, men mislykkede hærtog til Skottland, brøt arvtakeren kong Magnus Lagabøte med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerne norske besettelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.
Kong Eirik Magnusson, sønn av Magnus Lagabøte, som i ung alder ble gift med en skotsk prinsesse, sto for en danskfientlig politikk som derfor ønsket allianse på andre siden av Nordsjøen. Ekteskapet mellom kong Eirik og den syv år eldre skotske kongsdatteren Margareta i 1281 medførte ikke bare en finansiell medgift, men knyttet også den norske kongen til den skotske tronen. Norge ønsket ryggdekning med både England og Skottland til felles front mot Danmark og de tyske handelsbyene (hansaen), men endte opp med å gå til krig mot Danmark alene.
Margrete av Skottland, Jomfruen fra Norge, døde før hun kunne overta den skotske tronen, skottene henvendte seg til den engelske kongen og John Balliol ble valgt som ny skotsk konge, men måtte sverge troskap til Edvard av England som overkonge. Da England ville gå til krig mot Frankrike og forlangte at skottene skulle avgi soldater og midler for invasjon, forhandlet skottene bak Englands rygg en avtale med Frankrike og Norge om en gjensidig forsvar.
Traktaten som Skottland ble enige med kong Eirik Magnusson var at Norge for en sum av 40 000 ‘groat’ (se fotnote nederst) skulle forsyne 100 krigsskip for 4 måneder av året så lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England holdt seg.
Norge påkalte aldri traktaten eller avga en flåte med 100 skip. En av grunnene var at Skottland ikke oppfylte sine finansielle forpliktelser, og den andre grunnen var at Norge ikke ville komme på kant med England til tross for alliansens forpliktelser. Skottland lente seg derfor mot Frankrike.
Merkes kan også den reisen som den norske sendemannen Audun Hugleikson foretok i 1295 ved å dra til Frankrike og klarte å fylle en slunken norsk statskasse med 6000 mark sølv som forskudd for en norsk krigshjelp på 300 skip og 50 000 soldater. Det sier seg selv at Norge aldri ville ha vært i stand til å oppfylle disse betingelsene.
Videre påvirkninger.
I tillegg til en prinsipiell militær og diplomatisk enighet innvilget alliansen også delt statsborgerskap i landene, i praksis mellom Skottland og Frankrike. Det influerte på dagliglivet for den skotske befolkningen på flere områder; inkludert arkitektur, juss, det skotske språk og matlaging, på grunn av skotske leiesoldater i franske armeer. Skottene fikk også smaken på fransk vin.
I 1326 fornyet Robert Bruce alliansen med Corbeil-traktaten uten norsk deltagelse. I løpet av 1300-tallet og 1400-tallet ble traktaten påkalt seks ganger.
I 1560, etter mer enn 250 år, ble alliansen mellom Skottland og Frankrike offisielt avsluttet ved Edinburgh-traktaten. Skottland ble erklært protestantisk og nå i allianse med protestantiske England (se John Knox). Likevel, enkelte nyanser av den opprinnelige traktaten var fortsatt gjeldende, alle skotske borgere var også franske borgere inntil denne rettigheten ble fjernet av den franske regjering så sent som i 1903.
Forbindelsen til Frankrike.
I 1336, ved begynnelsen av Hundreårskrigen, den franske kongen Filip IV ga militær støtte for kong David II som senere måtte flykte til Frankrike etter å ha blitt utvist av Edvard III av England.
I 1421 ved slaget ved Bauge tildelt de franske og skotske styrkene et knusende nederlag på de engelske styrkene. Etterpå var Frankrike svært generøse overfor skottene, men seieren var kortvarig: ved Verneuil i 1424 ble de skotske styrkene fullstendig tilintetgjort. Til tross for dette nederlaget hadde skottene gitt Frankrike et verdifull pusterom og effektivt hindret at landet kom under engelsk dominans.
I tillegg, i 1429 kom skottene for å støtte Jeanne d'Arc under hennes berømte frigjøring av Orléans; mange skotter ble etterpå med på å danne Garde Écossaise, en fanatisk lojal livvaktstyrke for det franske monarki. Mange skotske leiesoldater ble boende i Frankrike til tross for at regnet seg selv som skotter.


Julia Pastrana.
Julia Pastrana (født 1834 i Sinaola i Mexico, død 1860 i Moskva i Russland) var en meksikansk-indiansk kvinne som var født med hypertrikose og lot seg fremvise som hårete «apekvinne» i freakshow på markeder og sirkus i Europa på 1800-tallet.
Julia Pastrana ble i balsamert tilstand også vist fram etter sin død. Mumien var tivoliattraksjon i Norge fra 1920- til 1970-tallet, og ble oppbevart ved Universitetet i Oslo. I 2012 skal hun gravlegges i hjemlandet.
Julia Pastrana ble i reklamen omtalt som «Den skjeggete og behårede dame», «Apekvinnen», «Bjørnekvinnen» og «Verdens styggeste dame».
Liv og historie.
Kvinnen som senere skulle bli kjent som Julia Pastrana og «apekvinnen», tilhørte en meksikansk indianerstamme, nedsettende omtalt som "diggerne", antagelig yuma. Hun hadde "hypertrichosis terminalis", som innebar at ansiktet og kroppen var dekket med stritt sort hår. Ørene og nesa var dessuten unormalt store og tennene doble og uregelmessige. I tillegg hadde hun overskudd av tannkjøtt og forvokste kjevebein som førte til et sterkt fremskutt kjeveparti, som hos aper.
Turnévirksomhet.
En mann kjent under navnet Theodor Lent oppdaget henne, og kjøpte henne fra en kvinne som kan ha vært hennes mor. Han tok henne med rundt i Europa og tjente penger på å vise henne fram der under navnet «Bearded and Hairy Lady». Lent lærte henne å danse og musisere, og tok henne på en verdensomspennende turné. Julia lærte seg også å lese og skrive på tre språk. Julia Pastrana vakte også interesse blant forskere, blant annet Charles Darwin. Hun skal ha vært både intelligent og kvikk, og hatt et varmt hjerte.
Senere giftet Lent seg med henne. Under en turné i Moskva nedkom hun med en sønn som hadde lignende trekk som henne selv. Han døde etter bare tre dager, og noe senere døde også Julia av komplikasjoner som hadde oppstått under fødselen.
Fremvist etter sin død.
Lent avbrøt ikke turnéen; han tok kontakt med en russisk professor ved navn Sokoloff som mumifiserte Julia og barnet. Så fortsatte turnéen med de to som ble fremvist i et glasskabinett.
Senere fant Lent en annen kvinne med lignende kjennetrekk, giftet seg med henne og kalte henne Zenora Pastrana. Han sa at hun var Julias søster; i virkeligheten var hun tysk. Senere ble han innlagt for sinnsforvirrelse.
Levningene i Norge.
Etter Lents død solgte hans enke mumiene. Etterlevningene etter Julia og barnet forsvant så. Men de dukket opp i Norge i 1921. De ble kjøpt av Haakon Lund (Håkon Jæger Lund), eieren av Lunds tivoli, og fram til 1973 ble de vist fram på turneer i Skandinavia og USA. En av de siste ganger hun ble fremvist i Oslo, var under landbruksuka på Ekeberg i 1959.
Den norske regjering på 1970-tallet truet med å konfiskere dem dersom det ikke ble bragt til opphør at de ble fremvist for offentlig skue. Deretter ble de antakelig lagret i en forlatt campingvogn utenfor Oslo, og tyver skal ha brutt seg inn og skamfert mumiene. Sønnen er blitt borte, men Julia Pastrana ble funnet av politiet og plassert på Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo. Armen hennes var tidligere blitt funnet av noen barn ved en søppelfylling i Groruddalen utenfor Oslo. På Rettsmedisinsk institutt ble hun glemt, men gjenoppdaget i 1990.
I 1994 anbefalte instituttet at Julia Pastrana skulle gravlegges. Men Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bestemte at hun skulle tas vare på fordi hun kan være interessant for framtidig forskning. Senere ble mumien flyttet til det nye Rikshospitalet på Gaustad.
Julia Pastrana var katolikk, men etter alt å dømme hadde hun aldri fått noen requiemmesse etter sin død. Dette ble etter et initiativ fra meksikanere i Oslo rettet på den 12. september 2005; da ble det feiret messe for henne i St. Josephs kapell, et stort skolekapell i nær tilknytning til St. Olav katolske domkirke i Oslo. Liket av apekvinnen Julia Pastrana, som har vært oppbevart ved Universitetet i Oslo, skal gravlegges i kvinnens hjemland, Mexico. Det går fram av et brev fra universitetet til Kunnskapsdepartementet, skriver Uniforum, nettavisen til universitetet. Det er Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger som har anbefalt at kvinnen skal begraves i Mexico. Det er uklart når begravelsen kan finne sted, men det kommer til å skje så snart det er tatt vitenskapelige prøver av henne, ifølge Uniforum.


Yeah yeah yeahs.
Yeah yeah yeahs med Karen O i midten
Yeah Yeah Yeahs er et New York-basert indieband med tre medlemmer, med Karen O i fronten som vokalist, Brian Chase på trommer og Nick Zinner som gitarist. Bandet har gitt ut to studioalbum, med et tredje ventende i 2009. Andrealbumet Show Your Bones som ble sluppet i 2006 ble av NME kåret til årets nest beste album.


Stortingsperioden 2005–2009.
Stortingsperioden 2005–2009 startet lørdag 1. oktober 2005.
Lagtinget.
Jon Lilletun var visepresident frem til han døde i august 2006.


Stortingets utenrikskomité.
Stortingets utenrikskomité var en fagkomité på Stortinget. Den ble avløst av Utenriks- og forsvarskomiteen 1. oktober 2009.
Stortingets utenrikskomité behandlet blant annet saker relatert til utenrikspolitikk, utviklingshjelp, internasjonale avtaler, Svalbard og polarområdene. Utenrikskomiteen hadde 14 medlemmer. De var også medlemmer av Stortingets utvidede utenrikskomité, samt av EØS-utvalget. Utenrikskomiteen hadde primært en forberedende funksjon; den forberedte saker som skulle behandles i plenum i Stortinget. Videre hadde den i prinsippet en kontrollfunksjon i det den hadde ansvaret for å føre kontroll med regjeringens politikk. Imidlertid var komiteen som regel ikke et forum for utenrikspolitisk debatt, men primært et saksforberedende organ.
Viktige utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske og handelspolitiske saker blir drøftet med regjeringen i Stortingets utvidede utenrikskomité. I den utvidede komiteen sitter de ordinære medlemmer av utenrikskomiteen, Stortingets president og visepresident (hvis de ikke allerede er medlemmer av komiteen) samt forsvarskomiteens leder og inntil 11 medlemmer oppnevnt av valgkomiteen. Mens utenrikskomiteen kan beskrives som en saksforberedende komité, kan den utvidede utenrikskomité beskrives som en konsulterende komité. Her møter gjerne utenriksministeren, men også forsvars- eller justisministeren for å redegjøre om aktuelle saker. Ved sin konsultasjonsrolle mellom regjering og storting skiller den utvidede utenrikskomité fra de andre stortingskomiteenes arbeidsmåte. Den er en politisk tung komité med mange medlemmer, og møtene har en hierarkisk struktur.
Forhandlingene i den utvidede komité skal holdes hemmelige, hvis intet annet uttrykkelig bestemmes. Det samme gjelder for fellesmøter denne komiteen har med andre komiteer. Lederen kan bestemme at også innkallelsen til møtet skal være hemmelig. Regelen er at møtereferatene ikke skal offentliggjøres før etter 30 år. Hemmeligholdet er gjentatte ganger blitt kritisert som unødvendig og udemokratisk.
Historie.
Komiteen skriver sin historie tilbake til 1917 da det som skulle bli den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen, ble opprettet med stortingspresident (senere stats- og utenriksminister) Johan Ludwig Mowinckel som formann. Konstitusjons- og utenrikskomiteen, som den først het, ble opprettet som fast komité i 1923 ved utvidelse av konstitusjonskomiteens oppgaver, endret navn i 1925, og er inntatt i oversikten over Stortingets faste komiteer i Stortinget i navn og tall for stortingsperioden 1925–1927 med Carl Joachim Hambro d.e. som formann. Utenriks- og konstitusjonskomitéen ble i 1993 omorganisert og konstitusjonsspørsmålene ble overtatt av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I oktober 2009 ble Utenrikskomiteen og Forsvarskomiteen slått sammen til Stortingets utenriks- og forsvarskomité.
Tre av formennene i perioden fra 1953 har vært statsminister: Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Thorbjørn Jagland. Tre har vært utenriksminister: Jan Petersen, Bjørn Tore Godal og Thorbjørn Jagland. Til sammen har hele ni sittet i regjering. Av førkrigstidens komitéformenn står Carl Joachim Hambro d.e. som den ubestridt ledende med sin 20-årsperiode 1925–1945, riktignok fem av disse årene i eksil. Da han gikk ut av Stortinget i 1957 (han var valgt representant fra 1919) hadde han vært medlem av komiteen siden opprettelsen, altså i 34 år.
Tilskudd til komiteen.
Det internasjonale arbeidet i Stortinget ble i tiårene etter krigen stadig mer omfattende, også utenom utenrikskomiteens virke. På begynnelsen av 1980-tallet opprettet Stortinget et internasjonalt sekretariat ledet av en person med oppfølgingsansvar for Stortingets øvrige internasjonale virksomhet. Utenrikskomiteens sekretær – da Jan Tore Holvik – ble i 1983 leder for dette internasjonale sekretariatet. I 1997 ble hele den internasjonale virksomheten samlet i én avdeling med komitésekretæren også som leder for den nyopprettede internasjonale avdelingen. For tiden er det Christian Syse som har disse vervene.
I dag er komitésekretæren også avdelingssjef med to underlagte seksjoner – Internasjonalt sekretariat og Nordisk Råds sekretariat med i alt 17 ansatte. Komitésekretæren har dermed et samlet, koordinerende ansvar i administrasjonen for Stortingets internasjonale virksomhet. Foruten utenrikskomiteens, den utvidede komiteens og EØS-utvalgets virke betjener avdelingen presidentskapets internasjonale arbeid og delegasjonene til internasjonale parlamentariske forsamlinger – NATO, OSSE, Europarådet, Den interparlamentariske union, EFTAs og EØS’ parlamentariske komiteer og det bilaterale samarbeidet med Europaparlamentet, Nordisk Råd, Arktisk Råd, Barents-parlamentarikersamarbeidet og Den parlamentariske østersjøkonferansen. I tillegg til komitésekretæren rekrutteres i dag tre medarbeidere i avdelingen fra utenrikstjenesten.


Stortingets valgkomité.
Stortingets valgkomité er en fast komité på Stortinget. Komiteens hovedoppgave er å fordele Stortingets representanter på de faste komiteene, og foreta forhandlinger mellom partigruppene om disse. Valgkomiteen trer også i funksjon ved fordelingen av vervene i Stortingets presidentskap. Valgkomiteen brukes også ellers i forbindelse med valg Stortinget skal foreta.
Valgkomiteen består av 37 stortingsrepresentanter. Ved sammensettingen tas hensyn til partigruppenes størrelse, samt geografi. Det er også vararepresentanter som innkalles etter behov.


Stortingets utvidede utenrikskomité.
Stortingets utvidede utenrikskomité er en fast komité på Stortinget. Den har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Forhandlingene holdes normalt hemmelige og det er referatforbud fra møtene. Andre utenrikspolitiske saker hører inn under den alminnelige utenrikskomiteen.
Komitéens medlemmer er alle faste medlemmer av utenrikskomiteen og forsvarskomiteen, i tillegg til stortingspresidenten og lederne for partigruppene.


Stortingets arbeids- og sosialkomité.
Robert Eriksson, leder Stortingets arbeids- og sosialkomité 2009 - 2013
Stortingets arbeids- og sosialkomité er en fagkomité på Stortinget. Den
behandler saker om arbeidsmarked og arbeidsmiljø, arbeidsrettede ytelser, pensjoner, sosiale stønader og politikk overfor funksjonshemmede.
Medlemmer 2009 - 2013.
Arbeids- og sosialkomitéen har 13 medlemmer i perioden 2009 – 2013.


Stortingets transport- og kommunikasjonskomité.
Knut Arild Hareide leder Stortingets transport- og kommunikasjonskomité 2009 - 2013
Stortingets transport- og kommunikasjonskomité er en fagkomité på Stortinget. Den behandler saker om innenlands transport, post, telekommunikasjon, elektronisk kommunikasjon og oppgaver under Kystverket. Transport- og kommunikasjonskomiteen var tidligere kjent som Samferdselskomiteen.


Stortingets næringskomité.
Stortingets næringskomité er en fagkomité på Stortinget. Den behandler blant annet saker relatert til næringsvirksomhet, statlig eierskapspolitikk, reiseliv, landbruk, fiske og skipsfart.
Medlemmer 2009 - 2013.
Arbeids- og sosialkomitéen har 14 medlemmer i perioden 2009 – 2013.


Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.
Anders Anundsen leder Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 2009 - 2013
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er en fagkomité på Stortinget. Den behandler blant annet saker relatert til kontroll av regjeringen samt konstitusjonelle spørsmål.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om: statsrådets protokoller mv., jf. Grunnloven § 75 bokstav f, herunder regjeringens melding om embetsutnevnelser, regjeringens årlige melding om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av private forslag som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse, dokumenter fra Riksrevisjonen, og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet, meldinger fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen for forvaltningen, og andre saker om ombudsmannens virksomhet, meldinger fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, og andre saker om utvalgets virksomhet, rapporter fra stortingsoppnevnte granskingskommisjoner.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen avgjør i det enkelte tilfelle om den skal forelegge utkast til innstilling for vedkommende fagkomité til uttalelse før innstillingen avgis.
Videre behandler komiteen grunnlovssaker, valglovgivning, bevilgninger til Stortinget og til Det Kongelige Hoff.
Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen. Slik beslutning fattes av en tredjedel av komiteens medlemmer. Før komiteen selv foretar slike undersøkelser, skal vedkommende statsråd underrettes og anmodes om å fremskaffe de ønskede opplysninger. Komiteen skal avgi innstilling om de saker den tar opp til behandling.
En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve at det avholdes komitéhøring i kontrollsaker etter § 21. Komiteen fastsetter nærmere regler for sitt sekretariat, herunder om sekretariatets arbeidsoppgaver, og den bruk de enkelte medlemmer kan gjøre av det.
Medlemmer 2009 - 2013.
Kontroll- og konstitusjonskomitéen har 11 medlemmer i perioden 2009 – 2013.


Stortingets kommunal- og forvaltningskomité.
Heikki Holmås, ledet Stortingets kommunal- og forvaltningskomité 2009 - 2012, før han ble utviklingsminister 23. mars 2012.
Stortingets kommunal- og forvaltningskomité er en fagkomité på Stortinget. Den behandler saker relatert til kommunal forvaltning, regional- og distriktspolitikk, innvandringspolitikk, boligforhold, bygningssaker, nasjonale minoriteter, samiske spørsmål, saker om organisering og virkeområde for statlig forvaltning, statens fellesadministrasjon, statlig personalpolitikk – herunder lønns- og pensjonsforhold, og partistøtte.
Medlemmer 2009 - 2013.
Kommunal- og forvaltningskomitéen har 13 medlemmer i perioden 2009 – 2013. Sammensetningen av komiteen har endret seg underveis. Ajourført 21. juni, 2012.


Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité.
Marianne Aasen, leder Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité perioden 2009-2013
Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité er en fagkomité på Stortinget. Den behandler saker relatert til kirke, utdanning og forskning.
Medlemmer 2009 - 2013.
Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen har 16 medlemmer i perioden 2009 – 2012.


Stortingets justiskomité.
Per Sandberg, leder for Stortingets justiskomité 2009–2013
Stortingets justiskomité er en fagkomité på Stortinget. Den behandler saker relatert til Norges domstoler, Politi- og lensmannsetaten, Kriminalomsorgen, Påtalemyndigheten, sivile vernepliktige, billighetserstatninger, alminnelig forvaltningslovgivning, straffelovgivning, prosesslovgivning og alminnelig sivillovgivning.
Medlemmer 2009–2013.
Justiskomitéen har 13 medlemmer i perioden 2009–2013.


Stortingets forsvarskomité.
Stortingets forsvarskomité var en fagkomité i Stortinget. Den behandlet forsvarspolitiske saker, herunder militært forsvar samt saker om sivil beredskap.
Forsvarskomiteen hadde åtte medlemmer. Den ble opprettet ut fra Stortingets militærkomité i 1965, og ble avløst av Utenriks- og forsvarskomiteen 1. oktober 2009.


Kabelbane.
a> – Legg merke til kryssningssporet. (En kabelbane trenger et forholdsvis kort kryssningsspor)
To havnebaner av en annen type ved elvebredden i Chongqing. Mekaninsk innretning for justering av høyde ved flo og fjære
Kabelbane (funicular), eller (funicular-bane) er et skinnegående transportmiddel hvor vognene er festet til en kabel for å føre vognene opp og ned en bratt skråning. Ordet "funicula" kommer fra det latinske "funiculus" som betyr "tynt tau".
Introduksjon.
Funiculars kalles også trams eller cable cars mange steder. På norsk har vi intet godt ord som skiller de to typene. Vi kaller også en «kabelsporvogn» for kabelbane.
Vognene er vanligvis bygget spesielt for banens hellningsvinkel, slik at gulvet i vognen forblir noenlunde vannrett.
I noen byer inngår kabelsporvognen i byens sporvognsnett.
Historie.
De første kabelbaner ble drevet med vannkraft, som tillot taubåter i elver å forsere stryk. De ble brukt tidlig i det 19. århundre. Denne type kanaltrafikk var på høyden på 1830-tallet i USA. I Norge har vi ikke hatt noe slikt transportmiddel. Det nærmeste vi kommer, er varianten Kjerraten i Åsa.
En av tidens mest berømte kabelbaner var Mount Lowe Railway i det sydlige California. Det var en bane som tok passasjerene 1.050 meter opp til snøfjellet Mount Lowe. Den ble bygget rundt 1900, og drevet av Pacific Electric Railway. Banen ble nedlagt i 1938, da en brann ødela fasilitetene for skituristene.
Kabelbanen til toppen av Vesuv inspirerte til sangen "Funiculì Funiculà" av Luigi Denza med tekst av Peppino Turco). Denne banen ble totalskadet under Vesuvs utbrudd i 1944 og er aldri blitt restaurert og satt i drift igjen.
Kabelbaner.
Den bratteste kabelbanen i verden er Katoomba Scenic Railway i New South Wales i Australia, med stigning 0,52:1. Dvs at den stiger 52 cm. for hver meter.
I Norge.
I Norge er det pr. 2010 fire kabelbaner som har konsesjon og driftstillatelse fra Det Norske Veritas ved Taubanetilsynet


Medalje.
a> og er utformet av Stefan Zachow
En medalje er en utmerkelse til minne om en person, en institusjon eller begivenhet og som deles ut som en påskjønnelse, ærespris eller i en konkurranse som premie.
Ordet «medalje» kommer av det franske "médaille" som igjen stammer fra "metallum", det latinske ordet for «metall» eller «malm». Forsida kalles advers eller avers, baksida revers. Medaljer kommer i alle fasonger, og de som ikke er runde, kalles gjerne plaketter og er vanligvis preget bare på framsida. Medaljer blir ofte båret i bånd, eventuelt med merker eller spenner i metall, og kan, på samme måte som ordener, også tildeles i miniatyrutgave.
Medaljer blir utdelt som belønning og tegn på anerkjennelse innen de fleste samfunnsområder. Det kan være for sivil, militær, humanitær, vitenskapelig, næringslivsmessig, idrettslig eller foreningsmessig innsats. Innen idrett utdeles medaljer som premie i konkurranser. Det er da vanlig å tildele medaljer i tre valører: gull for første-, sølv for andre- og bronse for tredjeplass.
Medaljene har sitt opphav i antikkens myntkunst, og utviklet seg etterhvert som propagandamiddel for konger og fyrster. Medaljekunsten har en lang og rik historie med flere kjente utøvere, også i dag.
Norske medaljer.
Den største offentlige samlinga av medaljer i Norge finnes i Universitetets Myntkabinett i Oslo.


Stortingets finanskomité.
Stortingets finanskomité er den stortingskomiteen som behandler statsbudsjettet og andre finanspolitiske saker i Stortinget. Ved konstitueringen av Stortinget legges det vanligvis vekt på at alle stortingspartiene skal være representert i komiteen.
Medlemmer 2009 - 2013.
Finanskomitéen har 18 medlemmer i perioden 2009 – 2012.


Stortingets familie- og kulturkomité.
Stortingets familie- og kulturkomité er en fagkomité i Stortinget. Den behandler saker om familie, barn og ungdom, likestilling mellom kvinner og menn, forbrukersaker og saker om kultur.
Medlemmer 2009 - 2013.
Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen har 12 medlemmer i perioden 2009 – 2013.


Stortingets energi- og miljøkomité.
Erling Sande er leder for Stortingets energi- og miljøkomité 2009 - 2013
Stortingets energi- og miljøkomité er den stortingskomiteen som behandler saker om miljøvern, forurensning, vassdrag, olje og gass, og regional planlegging. I perioden fra 2009 til 2013 ledes komiteen av Erling Sande fra Senterpartiet.
Energi- og miljøkomitéen ble opprettet i 1993, og avløste Energi- og industrikomiteen og Kommunal- og miljøvernkomiteen.
Medlemmer 2009 - 2013.
Energi- og miljøkomitéen har 13 medlemmer i perioden 2009 – 2013.


Øya (Trondheim).
Øya er en bydel i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag. Bydelen ligger på ei halvøy dannet av en elveslynge, syd for Nidelva, nær sentrum. I sørøst grenser Øya mot bydelen Elgeseter. St. Olavs hospital, Øya stadion og flerbrukshallen Trondheim Spektrum ligger alle på Øya. Klostergata strekker seg gjennom hele bydelen. To gangbruer over Nidelva, Gangbrua og Nidareid bru og forbinder Øya med henholdsvis Kalvskinnet og Ila.


Bürgerliches Gesetzbuch.
Bürgerliches Gesetzbuch (BGB) er den viktigste tyske lovboken innen privatrett. Den trådte i kraft 1. januar 1900. 100 år senere har den gjennomgått en større oppdatering og kom i en ny utgave 1. januar 2002.
BGB er inndelt i fem bøker
BGB er på grunn av sin usedvanlig gjennomtenkte struktur forbilde for mange lovverk i andre land og nyter stor anerkjennelse innen rettsvitenskapen i hele verden. Bl.a. Japan innførte på slutten av 1800-tallet et av utkastene til den tyske BGB nesten uendret som borgerlig lovbok. Også Hellas har basert sin privatrett på BGB.
Opprinnelse.
Før BGB trådte i kraft hadde de tyske statene sine egne lovverk på privatrettens område, bl.a. gjaldt Gemeines Recht, Allgemeines Landrecht (ALR), Code civil, Badisches Recht og Sächsisches BGB.
Ønsket om en kodifikasjon for hele Tyskland (da medregnet Østerrike) startet 1814 med kodifikasjonsstriden mellom juristene Anton Friedrich Justus Thibaut og Friedrich Carl von Savigny. Mens den liberalt innstilte Thibaut ønsket en enhetlig kodifikasjon av den borgerlige retten, for å fremme det private næringsliv og bidra til nasjonal (tysk) enhet, var den konservative Savigny negativt innstilt til en enhetlig kodifikasjon, og mente de forskjellige tyske statene måtte få ha sine egne lovverk. Savigny mente tiden på det tidspunktet ikke var moden for et enhetlig rettsystem, og det var til å begynne med Savignys syn som vant frem.
Senere, særlig etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871, forsterket imidlertid kravene om en felles borgerlig lovbok seg. I 1873 besluttet Riksdagen og Forbundsrådet etter forslag fra representantene Johannes von Miquel og Eduard Lasker å utarbeide en borgerlig lovbok (se lex Miquel-Lasker). Den 1. kommisjonen ble oppnevnt 1874 og fremla sitt forslag i 1888. Den orienterte seg sterkt mot grunnsatsene i Gemeines Recht og Savignys lære, og ble kritisert for å være usosial, lite tidsmessig og vanskelig å forstå. Den 2. kommisjonen ble oppnevnt 1890 og fremla sitt forslag i 1895. Dette ble med enkelte mindre endringer vedtatt i 1896 og offentliggjort 18. august.
BGB trådte i kraft 1. januar 1900. Den ble ledsaget av Einführungsgesetz zum Bürgerlichen Gesetzbuche (EGBGB), hvor overgangsreglene som gjaldt de gjeldende rettssystemene og internasjonal privatrett ble fastlagt. Også senere ble overgangsregler innarbeidet i innføringsloven ved endringer av BGB.
Andre land.
Den tilsvarende kodifikasjonen i Østerrike er Allgemeines Bürgerliches Gesetzbuch (ABGB) fra 1811. I Sveits gjelder den sveitsiske Zivilgesetzbuch (ZGB) fra 1907, som i stor grad bygget på BGB, men gjelder som mer moderne og klar.


Protoktister.
Protoktister eller protister brukes som samlebetegnelse for de eukaryote organismene som verken er flercellede dyr, flercellede sopper eller planter. De aller fleste protister er encella (unntak er flere algetyper).
Betegnelsen protist ble første gang bruk av Ernst Haeckel i 1866 som en betegnelse på encella organismer. Etter Whittakers introduksjon av femrikesystemet i 1969 ble protistene etablert som et eget rike innen biologisk systematikk. Gruppen er svært uensformet både morfologisk (fra encellede organismer til meterstore koloniorganismer), systematisk (i og med at gruppen er parafyletisk) og økologisk (dvs. i levevis).
Protistenes plassering.
Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna" opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper.


Gewandhausorchester Leipzig.
Gewandhausorchester Leipzig er et symfoniorkester med sete i Leipzig i Sachsen. Det er et av verdens mest kjente orkestre.
Historie.
Orkesterets historie går tilbake til 1400-tallet, og det regnes som det eldste borgerlige konsertorkesteret i verden (da i motsetning til orkestre av fyrstelig eller kirkelig opprinnelse). Det har vært kjent under dagens navn siden 1781, da det begynte å holde sine konserter i Leipziger Gewandhaus, byens tøyhus. Mens orkesteret opprinnelig var en forening, er det siden 1840 en offentlig institusjon underlagt byen Leipzig. Svært mange betydningsfulle, musikalske verk, blant annet av Beethoven, har blitt uroppført av Gewandhausorchester Leipzig.
Idag spiller Gewandhausorchester i Gewandhaus, i Leipziger Oper (operaen), samt i Thomaskirche. Dessuten foretar det tallrike turnéer over hele verden. I 2005 spilte orkesteret i konserthuset i Oslo, og konserten ble overført i NRK. Denne konserten var en gave fra den tyske stat til Norge i anledning hundreårsmarkeringen. Verker av norske og tyske komponister ble oppført.


Herbert Blomstedt.
Herbert Blomstedt foreleser på korfestivalen i Lund (2008).
Herbert Blomstedt (født 11. juli 1927 i Springfield, Massachusetts, USA) er en dirigent.
Han er sønn av svenske foreldre, og ble utdannet ved det kongelige konservatorium i Stockholm og ved universitetet i Uppsala. Deretter studerte han ved Juilliard School of Music i New York, samtidsmusikk i Darmstadt samt renessanse- og barokkmusikk ved Schola Cantorum i Basel. Han arbeidet senere som assistent for Igor Markevitsj i Salzburg og for Leonard Bernstein i Tanglewood.
I 1954 debuterte han som dirigent med Stockholm symofoniorkester, og arbeidet som sjefdirigent for en rekke skandinaviske ensembler. Han var dirigent for symfoniorkestret i Norrköping 1954-62, professor ved Stockholms musikkhøyskole 1962-71 og kapellmester for Oslo Filharmoniske Orkester frem til 1968, da han ble utnevnt til sjefdirigent for DR Radiosymfoniorkestret. Fra 1975 til 1986 var han sjefdirigent for Staatskapelle Dresden, og arbeidet samtidig som første kapellmester i Sveriges Televisions symfoniorkester (1977–82) og deretter som sjefdirigent for San Francisco Symphony Orchestra (1985–95). Etter å ha vært sjefdirigent for Norddeutscher Rundfunks symfoniorkester (1996/97), ble han den 18. kapellmester for Gewandhausorchester Leipzig. I denne egenskapen var han i Norge i forbindelse med Gewandhausorchesters konsert i Oslo konserthus i anledning hundreårsmarkeringen. Han går av som kapellmester for Gewandhausorchester høsten 2005 og blir etterfulgt av italieneren Riccardo Chailly.
Blomstedt er både kjent som en fremragende tolker av skandinaviske symfoniske verker samt verker av Anton Bruckner og Richard Strauss. Han dirigerte også uroppførelsene av Manfred Weiss 3. symfoni og John Harbisons 2. symfoni. Han har også foretatt tallrike innspillinger på Decca med San Francisco Symphony Orchestra og Gewandhausorchester Leipzig. Til hans utgivelser hører ved siden av verker av Carl Nielsen bl.a. Richard Strauss' «Also sprach Zarathustra» med San Francisco Symphony Orchestra, Brahms «Sinfonie Nr. 4 e-moll», Paul Hindemiths «Symphonia Serena» og Mendelssohns «Klavierkonzerte 1& 2» (med Jean-Yves Thibaudet) med Gewandhausorchester. Herbert Blomstedt er medlem av det kongelige svenske musikkakademi.
Blomstedt ble i 21012 tildelt Serafimermedaljen.


Václav Neumann.
Václav Neumann (født 29. oktober 1920 i Praha, død 2. september 1995 i Wien) var en tsjekkisk dirigent og fiolinist.
Neumann studerte ved hjembyens musikkonservatorium. Han var førstefiolinist og en av grunnleggerne av Smetana-kvartetten, før han fikk sin første post som dirigent i Karlsbad og Brno. I 1956 ble han dirigent ved Komische Oper i Berlin, og i 1965 ble han sågar dirigent for det verdensberømte Gewandhausorchester Leipzig. Denne stillingen innehadde han til 1968, da han ble førstedirigent for den tsjekkiske filharmonien (frem til 1990). Ved avslutningen av sin karrière opplevet han den demokratiske revolusjonen i Tsjekkoslovakia, og ble selv et av revolusjonens viktigste kunstneriske symboler. I samarbeide med borgerrettsforumet OF (Občanské Fórum) ble revolusjonen feiret med en festkonsert med Beethovens 9. symfoni, som Neumann dirigerte.


Jomfru.
Etymologi.
Ordet jomfru kommer av det tyske «Jungfrau», det vil si «ung kvinne eller frue». Ordet kom til Norden i middelalderen som begrep for en fornem pike eller uberørt jente, jamfør jomfru Maria. Ordet ble etter hvert også tittel for ugifte adelsdamer eller unge, borgerlige jenter, omtrent med samme betydning som «frøken» fikk siden.


Tøyhus.
Et tøyhus er en betegnelse for et hus hvor våpen og militær utrustning lagres, et depot.
Historisk ble tøyhus ofte bygget i nærheten av byens residens. Bygningene er ofte meget store og brukes idag gjerne til museer eller lignende formål. Tøjhusmuseet i København er et forhenværende arsenal og er i dag et stort museum for militært utstyr.


Distriktsrepresentant.
En distriktsrepresentant er en stortingsrepresentant som er valgt inn på Stortinget direkte fra et valgdistrikt (fylke). Antall representanter som blir fordelt på valgdistriktene blir bestemt hvert åttende år basert på folketall og areal. 150 av de totalt 169 stortingsrepresentantene som ble valgt under stortingsvalget i 2005 var distriktsrepresentanter.


Samiske partier og lister.
Liste over partier og lister som stiller til valg, eller har som mål å stille til valg, til det norske Sametinget.


Baksi'a.
Baksia, også kjent som Baksi'a og Baksia Blues Band, er et norsk band. Det ble startet i 1975 på Harpefoss i Sør-Fron. Bandets musikalske stil beskrives ofte som bygderock, og er særlig kjent fordi tekstene er på gudbrandsdalsdialekt.
Baksi'a er et populært band i Gudbrandsdalen, men lite kjent utenfor dette distriktet.


Trond Halle.
Trond Halle (født 11. juni 1952) er en norsk artist. Han er mest kjent som vokalist og gitarist i bandet Baksi'a, men opptrer også som trubadur enten alene eller sammen med andre, bl.a. Arild Skar.
Halle bor på Harpefoss i Sør-Fron.


Dronning.
Dronning er tittelen til en kvinnelig monark. Ordet "dronning" eller "drottning" er femininformen av «drott», som opprinnelig var en leder for krigsmakten. Ordet "dronning" forekommer kun i nordiske språk. Det tyske ordet er "Königin" (hunkjønn av "konge"), og det engelske "queen" er beslektet med ordet "kvinne".
Ektefellen til en regjerende konge kalles også dronning. Den nåværende norske dronningen er Dronning Sonja. Etter en endring av Grunnloven i 1990, kan for fremtiden også kvinner arve tronen i Norge. Når og hvis Haakon blir konge, vil hans eldste barn, Ingrid Alexandra, bli tronarving.


Emil Victor Langlet.
Emil Victor Langlet (født 28. februar 1824 i Borås i Sverige, død 10. mars 1898) var en svensk arkitekt som i flere år virket i Norge og etterlot seg mange viktige offentlige byggverk her. Hans fremste verk er Stortingsbygningen, ferdig i 1866.
Langlet var utdannet ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg, ved Kungliga Konsthögskolan, Stockholm, og ved École des beaux-arts i Paris. Mot slutten av et studieopphold i Italia 1853–56 utarbeidet han et utkast til ny bygning for Stortinget i Christiania. Han kom for sent til å få det bedømt i arkitektkonkurransen om Stortingsbygningen, utlyst i 1855. Da resultatet forelå i 1857, ble arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno kåret til vinnere. Men da Langlet kort tid etter kom fra Italia med sitt utkast, vakte det straks oppmerksomhet og fikk mange innflytelsesrike tilhengere. Etter langvarig strid betemte Stortinget til slutt i 1860 at Langlets utkast skulle realiseres.
Mens han frem til fullførelsen i 1866 arbeidet i Norge, leverte Langlet tegningene til Hartvig Nissens skole på Øvre Vollgate 15 i Oslo, til "Børsbygningen" og Drammens Teater i Drammen, og til rådhuset i Fredrikstad.
Etter hjemkomsten til Sverige ble han redaktør for "Tidskrift för byggnadskonst och ingeniörvetenskap". Han gjorde seg særlig bemerket som kirkearkitekt og har etterlatt seg tolv kirkebygninger i Sverige, alle oppført som sentralkirker. I 1879 utga han plansjeverket "Protestantiska kyrkobyggnader enligt centralsystemet". Han underviste i bygningskunst ved Kungliga Tekniska Högskolan og Konstakademien, ledet arbeidet med bevaring av ringmuren rundt Visby, og var fra 1886 til 1893 byggeleder for restaureringen av domkirken i Uppsala.


James Dean.
James Byron Dean (født 8. februar 1931, død 30. september 1955) var en amerikansk skuespiller, og huskes som en av «de unge døde». Som lovende skuespiller rakk Dean kun å spille i tre større filmer før han i en alder av 24 år døde i en bilulykke i nærheten av Chlame, California. Etter hans død ble han gjenstand for en enorm idoldyrkelse.
Første år.
Da James' mor døde da han var ni år gammel flyttet han til sine besteforeldre på deres gård, ettersom faren ikke ville ha noe mer med ham å gjøre. Han så ut til å trives på gården, men ble etter hvert meget humørsyk.
Skuespiller.
James flyttet til New York i 1950 for å bli medlem av UCLA teaterskole. Han spilte i en del TV-filmer og småroller i mindreverdige kinofilmer før han endelig ble lansert som internasjonal superstjerne i "East of Eden (film)" (Øst for Eden, basert på John Steinbecks roman) våren 1955. Filmen var regissert av Elia Kazan, som hadde blitt berømt noen år tidligere som regissør av "En sporvogn til begjær" med Marlon Brando i hovedrollen.
Oscar.
Dean ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for rollen i East of Eden fra 1955. Han spilte Cal Trask, den ulykkelige, moderløse unggutten som er i konflikt med sin far og bror.
Kort tid etter at "East of Eden" hadde premiere ble Dean kontaktet av regissør Nicholas Ray, som ville ha Dean til å spille hovedrollen i det som ble verdens første kontrovesjonelle film om ungdom, Rebel Without A Cause ("Rotløs Ungdom"). Dean spilte 16-årige Jim Stark, en følsom gutt som aldri fant forståelse hos noen. Filmen er nok Deans mest kjente. Det var gjennom denne filmen han ble det udødelige tenåringsidolet.
Giganten.
Dean hadde ikke engang avsluttet filmingen av "Rebel" før han gikk i gang med "Giant" ("Giganten"), basert på Edna Ferbers bestselgerroman. Også her spilte Dean en rastløs unggutt, men rollen han spilte var noe annerledes enn i de to foregående filmene.
I "East of Eden" og "Rebel Without A Cause" var Dean ulykkelig og usikker, men godhjertet. I "Giant", hvor han spiller den usympatiske og uforsonlige Jett Rink som også har brutale trekk og noen ganger kommer med rasistiske utsagn mot indianere, har skikkelsen også andre dybder. Rock Hudson spilte ranchdriveren Jordan Benedict, og Elizabeth Taylor spilte den standhaftige men godhjertede Lesslie Lynnton. Likevel er det rundt James Dean filmen roterer, og i løpet av filmens progresjon fremstiller Dean etterhvert en mann som er dobbelt så gammel som hans reelle alder.
Raske biler.
Dean elsket racerbiler og motorsykler, men direktørene i Warner Brothers satte ikke pris på dette. De nektet ham å anvende bilene og syklene sine når han holdt på med en film. Dean, som etterhvert hadde fått rykte på seg for å være en primadonna, måtte gå med på dette ettersom Warner Brothers krevde juridiske klausuler som «Jeg lover å ikke anvende racerbiler og motorsykler under opptak» i filmkontraktene han skrev under.
Derimot var det ingen kontrakt som forbød Dean å kjøre fort utenom filmingen. Rett etter at innspillingen av "Giant" var ferdig, ble han tilbudt hovedrollen som Rocky Graziano i boksefilmen "Somebody Up There Likes Me". Hans kvinnelige motspiller skulle være hans tidligere kjæreste, Pier Angeli. Hun hadde forlatt Dean etter press fra moren til fordel for balladesangeren Vic Damone.
Men før filmingen skulle begynne reiste James Dean ut for å kjøre litt. Den 30. september 1955 kjørte han i sin nye Porsche sammen med sin bilmekaniker på vei til et bilrace han skulle delta i. Solen skinte. Det var ved femtiden om ettermiddagen. En hvit Ford kom kjørende i den andre kjørebanen. Den svingte inn til høyre. Dean klarte ikke å bremse. Bilene kolliderte.
Under en time senere ble nyheten offentliggjort. To av de tre involverte i ulykken overlevde. En døde. Mannen i den hvite Forden overlevde. Bilmekanikeren overlevde. James Dean omkom, bare 24 år gammel.
Hovedrollen for "Somebody Up There Likes Me" ble gitt til Paul Newman – som med denne rollen fikk sitt gjennombrudd som skuespiller.
Dean rakk ikke å oppleve premierene på sine to siste filmer. Han ble og blir stående som et av tidenes største ungdomsidoler. Hans tre filmer er blant de største i Hollywoods historie. "Rebel Without A Cause" hadde premiere i oktober 1955, og ble mottatt av overveldende gode kritikker. Det ble også Giant da den hadde premiere i november 1956. Filmen ble tildelt ti Oscar-nominasjoner, deriblant en til Dean for beste mannlige hovedrolle. Han er den eneste skuespilleren som noensinne har blitt Oscar-nominert to ganger etter sin død. James Dean har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Johannes von Miquel.
Johannes von Miquel (født 21. februar 1829 i Neuenhaus, død 8. september 1901 i Frankfurt am Main) var en prøyssisk politiker og statsmann.
Johannes von Miquel ble født 1829 som sønn av en fransk emigrantfamilie. Han studerte fra 1846 til 1849 jus i Heidelberg og Göttingen og ble dr.jur.
I 1848 deltok han i den demokratiske studentbevegelsen, og i denne tiden ble han overbevist liberalist. Han skaffet seg et navn som advokat i Göttingen, og begynte å delta i det politiske liv. I 1859 var han medgrunnlegger av den tyske Nasjonalforeningen, og ble i 1864 innvalgt i kongeriket Hannovers annetkammer. Med tiden ble hans politiske synspunkter stadig mer høyreorientert. Fra 1865 til 1870 var han borgermester og overborgermester i Osnabrück. Mellom 1867 og 1882 var han leder for høyrefløyen blant de nasjonalliberale i Preussens parlament, landdagen. I 1867 grunnla han Nationalliberale Partei og ble innvalgt i det prøyssiske parlamentet og i Riksdagen. Som riksdagsmann var han en av de mest fremstående i utarbeidelsen av rikslovgivningen, og sammen med Eduard Lasker foreslo Miquel utarbeidelsen av en felles sivil lovbok for Tyskland, Bürgerliches Gesetzbuch (se lex Miquel-Lasker).
I 1880 ble han som etterfølger etter Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein valgt til overborgermester i Frankfurt am Main. Gjennom sin vellykkede sosiale finanspolitikk gjorde han den ærverdige keiserbyen til en oppadstrebende metropol og la grunnlaget for byens økonomiske suksess. Under hans regjeringstid ble det foretatt en rekke viktige utbyggelser, bl.a. kanaliseringen av Main og oppførelsen av Frankfurts hovedbanegård (1888).
1890 ble Miquel kalt til Berlin som prøyssisk finansminister. Han fikk igjennom reformen av de direkte skattene, og var en av de mest innflytelsesrike ministrene. Han utviklet et revolusjonerende beskatningssystem (inntektsskatt og formueskatt), som også dagens tyske skattesystem i det vesentlige er bygget på. I 1897 ble han visestatsminister i Preussen (visepresident for statsministeriet). Han ble adlet samme år.
Litteratur.
Miquel, Johannes von
Miquel, Johannes von
Miquel, Johannes von
Miquel, Johannes von


András Báthory.
András Báthory (født 1566 i Szilágysomlyó ved Erdély i Ungarn, nå i Romania; myrdet i 28. oktober 1599 i Csíkszentdomonkos) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han vokste opp i Polen, og ble biskop av Ermland.
Han ble kreert til kardinal den 4. juli 1584 av pave Gregor XIII.
Han ble senere greve av Transilvania.
Bathory, Andras
Bathory, Andras
Bathory, Andras
Bathory, Andras


Alessandro Damasceni Peretti.
Alessandro Damasceni Peretti (født 1571 i Montalto i Italia; død 2. juni 1623 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 13. mai 1585 av sin grandonkel pave Sixtus V, i en alder av bare 14 år.
Han var onkel til kardinal Francesco Peretti di Montalto (kreert 1641).
Damasceni Peretti, Alessandro
Damasceni Peretti, Alessandro
Damasceni Peretti, Alessandro
Damasceni Peretti, Alessandro


Enrico Caetani.
Enrico Caetani (født 6. august 1550 i Sermoneta i Italia; død 13. desember 1599 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1585 av pave Sixtus V.
Han var i slekt med kardinalene Niccolò Caetani di Sermoneta (kreert 1536), Bonifacio Caetani (1606), Antonio Caetani (1621) og Luigi Caetani (1626).
Caetani, Enrico
Caetani, Enrico
Caetani, Enrico
Caetani, Enrico


György Draskovics.
Juraj II. Drašković Trakošćanski (ung.:György Draskovics de Trakostyán), (født 5. februar 1525 i Bilina, Kroatia; død 21. januar 1587 i Wien i Østerrike) var en Kroatisk av Den katolske kirkes kardinaler.
Han var biskop av Pécs i Ungarn, og ble senere forflyttet til Zagreb. Senere ble han biskop av Győr (Ungarn) og til slutt erkebiskop av Kalocsa-Bács.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1585 av pave Sixtus V.
Han var nevø til kardinal György Martinuzzi (kroatisk: Juraj Utješinović Martinušević).
Draskovics, Juraj
Draskovics, Juraj
Draskovics, Juraj
Draskovics, Juraj
Draskovics, Juraj
Draskovics, Juraj
Draskovics, Juraj
Draskovics, Juraj


Canadian Open.
Canadian Open er Canadas nasjonale åpne golfmesterskap
Canadian Open er en canadisk golfturnering på PGA-touren, arrangert for første gang i 1904.
Som et nasjonalt åpent mesterskap – og spesielt som det mest tilgjengelige utenlandske mesterskapet for amerikanske spillere – hadde turneringen en spesiell stilling i årene før det profesjonelle tour-systemet ble dominerende i golf. I mellomkrigstiden ble den ofte regnet som golfsportens mest prestisjetunge turnering etter British Open og US Open. Turneringen har etterhvert mistet mye av sin spesielle status, men den er fortsatt en velansett konkurranse på PGA-touren.
Canadatouren har et begrenset antall plasser tilgjengelig i Canadian Open. Premiepengene teller ikke på Canadatourens pengeliste.
Blant de mest berømte spillerne som har vunnet turneringen er Walter Hagen, Sam Snead, Arnold Palmer, Lee Trevino, Greg Norman og Tiger Woods. Canadian Open regnes som den mest prestisjetunge turneringen som aldri ble vunnet av Jack Nicklaus, som endte på annenplass flere ganger.


Spesialsykehuset for epilepsi.
Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) (fram til 1. januar 2002 Statens senter for epilepsi) på Valler i Bærum var ett av 4 somatiske sykehus eid av staten.
Senteret ble etablert av diakonene i 1905 og flyttet til Solberg gård i Bærum i 1912. Fra 1922 har det vært i Statens eie, og fra 2002 en del av Helse Sør. Fra 1. juli 2005 ble senteret en del av Nevroklinikken på Rikshospitalet-Radiumhospitalet og etter 2009 en del av Klinikk for kirurgi og nevrofag i Oslo universitetssykehus. I dag er navnet Avdeling for kompleks epilepsi - SSE.
Sykehuset har ca. 250 ansatte og 80 senger. I tillegg er det en egen enhet med 10 senger for langtidsmonitorering av pasientenes hjerneaktivitet. For diagnostikk og behandling av epileptiske og epilpesiliknende anfall mottar SSE pasienter fra hele landet. I tillegg får pasientene en tverrfaglig vurdering og behandling av de mange uheldige følger epilepsi kan ha.
- Landsfunksjon for preoperativ utredning ved epilepsikirurgi. Av de pasienter som ikke oppnår anfallskontroll ved bruk av legemidler, kan ca. 30 % hjelpes med epilepsikirurgi. I Norge opereres ca. 25 personer hvert år. SSE har et tett samarbeid med Nevrokirurgisk avdeling ved Rikshospitalet i dette pasientløpet og har ansvar for denne landsfunksjonen sammen med Nevrokirurgisk avdeling.
- Landsfunksjon for utredning og behandling av komplekse epilepsier.
SSE har også ansvar for Regionalt kompetansesenter for epilepsi og autisme.


Lex Miquel-Lasker.
Lex Miquel-Lasker er en forfatningsendrende tysk rikslov gitt 20. desember 1873. Gjennom denne endringen av den tyske forfatningen ble den føderale lovgiverkompetansen utvidet til å gjelde hele det borgerlige rettsområdet. Loven ble foreslått av de nasjonalliberale representantene Johannes von Miquel og Eduard Lasker. Før den ble vedtatt, hadde Miquel og Lasker allerede foreslått den fire ganger. Før lex Miquel-Lasker hadde Riksdagen på det sivilrettslige området bare lovgiverkompetanse innen formuerett. De øvrige rettsområdene hadde de enkelte forbundsstater beholdt sin kompetanse over. Lex Miquel-Lasker førte til at arbeidet med en felles borgerlig lovbok for Tyskland kunne begynne, og Bürgerliches Gesetzbuch ble vedtatt i 1896 etter mange års arbeide.


Tran.
Eldre trandamperi i Å i Lofoten
Tran er en olje som utvinnes av fiskelever, og som er rik på vitamin A, vitamin D og umettede fettsyrer. Tran er en av få naturlige kilder til vitamin D i kosten i Norge. Tran har også en høy konsentrasjon av omega-3 fettsyrer, som sies å ha gunstig helseeffekt på blant annet hjerte og kretsløp, ledd og huden. Fokuseringen på omega-3 fettsyrer som kosttilskudd har økt etterspørselen etter tran de siste årene. En NTNU-studie fra 2007 har imidlertid påvist at regelmessig inntak av tran fordoblet risikoen for utvikling av osteoporose og påfølgende beinbrudd. Siden 2001 er A-vitamin-innholdet i tran blitt redusert med 75 % i håp om å unngå denne bieffekten.
Tradisjonelt er det leveren fra ulike arter av torskefisk som utnyttes til tran, og den produseres både i tradisjonelle trandamperier og ved industriell produksjon. Historisk har tran vært et biprodukt fra tørrfiskproduksjonen, og trandamperier har vært vanlige i fiskeværene på kysten. Opprinnelig ble tran framstilt ved at store kar ble fylt med torskelever og satt ut i sola. Når leveren råtnet, fløt tranen opp til overflaten. Tranen i det øverste laget var gul og hadde en mild smak, men resten var brunaktig, med vond lukt og smak.
På 1800-tallet ble brugdefiske drevet bare på grunn av leveren som gikk til tranproduksjon.
Historisk har tran vært en viktig fettressurs med vid anvendelse. Tran ble brukt som brensel i tranlamper (kole), og som lærimpregnering. Mange i fiskeridistriktene produserte sin egen maling basert på hjemmelaget tran. Mange malingfabrikker var faktisk lokalisert nær fiskeridistriktene fordi tran var deres viktigste råstoff, dette gjelder f.eks. fabrikkene Grip og Gjøco, begge på Nordmøre.
I 1854 innførte apotekeren Peter Möller en ny, revolusjonerende metode for tranproduksjon. Trandampingsmetoden gikk ut på at torskeleveren ble varmet opp ved hjelp av damp. Dette resulterte i en gyllen medisintran med frisk smak. Rundt 50 % av fettet i leveren ble utnyttet til medisintran, resten ble brukt til andre formål, som for eksempel belysningsolje og fôrtilskudd. Trandamperiene produserer råtran, som så blir renset i fem omganger før tranen blir tappet på flasker. I dag produseres tran også ved sentrifugering av torskeleveren, med eller uten oppvarming, og nesten alt leverfettet utnyttes til tran.
Helsedirektoratet anbefaler tran hver dag året rundt på grunn av vitamin D-innholdet.
Inntak av tran idag.
I 2009 ble det solgt 1,6 millioner flasker med tran, noe som tilsvarer 130 millioner i salg i salgsenheter i Norge.
Risiko.
Det advares mot inntak av tran og andre kilder til omega-3 i kombinasjon med legemiddelet Marevan.


Hugenotter.
Hugenotter er betegnelsen på tilhengerne av den reformerte lære i Frankrike. Hugenottene baserte sin kirke på Jean Calvins lære.
Ordet "hugenott" (fransk "huguenot") stammer fra 1500-tallet og skal visstnok være avledet av det tyske "Eidgenosse" («forbundsfelle»), på grunn av båndene til den sveitsiske reformasjon. Først ble ordet brukt som skjellsord av motstanderne, men senere ble det tatt i bruk av hugenottene selv.
Hugenottene ble forfulgt av de franske kongene og andre katolske makthavere. En massakre på en hugenottisk menighet i Vassay i 1562 gav støtet til en 30-årig religionskrig i Frankrike. Den verste hendelsen i denne krigen er kjent som Bartolomeusnatten. Den 24. august 1572 ble det satt i gang et blodbad i Paris der flere tusen hugenotter ble drept.
Ediktet i Nantes gav i 1598 hugenottene visse fristeder. Senere ble de igjen utsatt for sterkt press fra den franske kongen, og i 1685 ble ediktet i Nantes opphevet. Mellom 200 000 og 250 000 hugenotter emigrerte på grunn av forfølgelsene. Særlig dro de til Sveits og mange stater i dagens Tyskland (hovedsakelig Brandenburg-Preussen, som de kom til å sette et sterkt preg på), England, Nederland og Nord-Amerika. Denne utvandringen var et stort tap for Frankrike ettersom hugenottene var dyktige borgere.
Ikke før ved den franske revolusjon i 1789 fikk hugenottene fulle borgerrettigheter.


Sagittalplan.
Sagittal er et av tre hovedplan brukt i romlig beskrivelse i medisin. Det er planet som går forfra – bakover og ovenfra – nedover. Det vil altså kunne dele nesen i 2 like deler. De andre planene er axial og coronal


Canadatouren.
Canadatouren er en tour i golf for profesjonelle herrespillere i Canada. Den fikk sin oppstart i 1970 og arrangeres av Canadian Professional Golfers' Association. Den er ikke blant de seks ledende tourene som er medlem av den internasjonale føderasjonen av PGA-tourer, men er en av de tre andre tourene som gir poeng til verdensrankingen i golf. De beste canadiske golferne spiller som regel på PGA-touren fremfor Canadatouren.
Canadian Open er den største og rikeste golfturneringen i Canada, og har offisiell status på PGA-touren. Canadatouren har et begrenset antall plasser tilgjengelig i turneringen, men premiepengene teller ikke på tourens pengeliste. Canadatouren har også reserverte plasser i noen få turneringer på Challenge-touren.
De første turneringene i sesongen på Canadatouren arrangeres i USA på grunn av det kalde vinterværet i Canada.


Hanau.
Hanau er en by i den tyske delstaten Hessen. Den ligger i Rhein-Main-området, nærmere bestemt der elven Kinzig løper ut i Main ca. 10 kilometer øst for Frankfurt am Main.
Hanau har i overkant av 90 000 innbyggere, og er Hessens sjette største by. Den huser en rekke kjente teknologibedrifter.
Severdigheter.
Kjente severdigheter er Goldschmiedehaus (tidliger Altstädter Rathaus), Schloss Philippsruhe og kurstedet Wilhelmsbad med park. Wildpark Alte Fasanerie er en tradisjonsrik viltpark.
På markedsplassen står nasjonalminnesmerket for Brødrene Grimm, rett foran Neustädter Rathaus. I nærheten ligger Wallonisch-Niederländische Kirche, hvor Deutsche Turnerbund ble grunnlagt.
Den såkalte "Deutsche Märchenstraße" (eventyrruten) begynner i Hanau og ender i Bremen. Hanau er også utgangspunkt for den hessiske eplevinruten.
I adventstiden kan Hessens største adventskalender sees i Hanau, da de 24 vinduene i Neustädter Rathaus
utsmykkes av kunstnere med strålende bilder som avdekkes et og et i løpet av adventstiden.
På onsdager og lørdager arrangeres det marked på Marktplatz med bondeprodukter fra nærliggende Wetterau og Spessart.
Schloss Philipsruhe ved Mainbredden er stort slott som kan besøkes.
Sønner og døtre.
Minnesmerke for brødrene Grimm i Hanau
Vennskapsbyer.
Hanau er vennskapsby med Dartford (Storbritannia), Tottori (Japan), Jaroslavl (Russland), Conflans-Sainte-Honorine (Frankrike), Francheville (Frankrike) og Doorn (Nederland), samt Waltershausen (Thüringen) og Pays de Hanau (Frankrike).


Canadian Professional Golfers' Association.
Canadian Professional Golfers' Association (CPGA) er et canadisk idrettsforbund for profesjonelle golfspillere. Organisasjonen ble grunnlagt i 1911 og representerer over 3000 klubbproer og turneringsspillere. CPGA arrangerer Canadatouren for profesjonelle turneringsspillere.


Filip IV av Frankrike.
Filip IV av Frankrike ("fransk Philippe IV, Philippe le Bel"; født 1268 i Fontainebleau, død 29. november 1314 i Fontainebleau), var konge i Frankrike fra 1285 til sin død. Sønn av Filip III og Isabella av Aragon, far til Ludvig X, Filip V og Karl IV av Frankrike.
Han ble også kalt for «Filip den smukke» og bør ikke forveksles med Filip I av Kastilia som også ble kalt for «Filip den smukke».
Reformator.
Filip IV tilhørte huset Capet, født på palasset i Fontainebleau ved Seine-et-Marne. Som konge var Filip fast bestemt på å styrke monarkiet for enhver pris. Han lente seg på, mer enn noen av hans forgjengere, på et profesjonelt byråkrati av legalister (den formelle strukturen av regjeringsinstitusjoner). Det er Filips fortjeneste at Frankrike ble omformet fra et karismatisk monarki (som lett kunne kollapse med en dårlig konge) til et institusjonelt kongedømme, begynnelsen på den moderne Frankrike.
Filip giftet seg med Johanna av Navarra (1271–1305) den 16. august 1284. Det primære fordelene av ekteskapet var å kunne arve områdene Champagne og Brie som var grensent til de kongelige besettelsene i området Ile-de-France. Kongedømmet av Navarra var derimot ikke av samme interesse for den franske kronen, men forble i union i tidsrommet 1284-1329, og etter gikk retningen hver sin veg.
Tøff mot religiøse.
Kong Filip IVPå samme måte som Edvard I av England drev Filip IV jødeforfølgelser. Han arresterte jøder for å kunne stjele deres eiendommer til å understøtte sin egen krigføring. Hans fiender i den katolske kirken benyttet anledningen til å fordømme hans luksuriøse levestil, men grunnen var nok heller at han skattet de geistlige for halvparten av deres inntekter, noe fikk den romersk-katolske kirken og Vatikanet til å gjøre opprør. Filip seiret da den franske erkebiskop Bertrand de Goth ble valgt til pave som Clement V og pavestolen ble flyttet til Avignon, omgitt av franske territorier.
Filip gikk på et ydmykende nederlag da en arme av 2500 adelsmenn (riddere og væpnere) og 4000 infanterister som han sendte for å slå ned et opprør i Flandern ble slått ved slaget i ‘Golden Spurs’ nær Kortrijk den 11. juli 1302. Filip glemte ikke og 1302 maktet Filip å tvinge flanderne til å akseptere en meget streng fredsavtale som slo fast en høy krigsskadeserstatning og ydmykende straffetiltak.
Tempelriddere.
Den 13. oktober 1307 ble alle tempelriddere i Frankrike arrestert samtidig. Han lot dem bli torturert til innrømme kjetteri. Grunnen var å overta tempelherrenes formue og bryte opp tempelherrenes kloster- og banksystem. Tempelridderne var en orden underlagt paven, men Filip benyttet sin innflytelse på Clement V til å oppløse ordenen og fjerne dens ekslastiske status og beskyttelse for å plyndre den.
Hva som egentlig skjedde med tempelriddernes formue i Frankrike har lenge vært et mysterium som har gitt mange teorier og spekulasjoner. Det finnes legender om skip som slapp unna Filips agenter, skip som seilte fra Frankrike til Skottland med tempelherrenes formuer. Og at noen av tempelherrene som seilte til Skottland deltok i slaget ved Bannockburn med Robert Bruce da skottene sloss for sin uavhengighet mot England.
Filip torturerte et antall tempelriddere og 1314 fikk han Jacques de Molay, tempelriddernes stormester, og Geoffrey de Charney, overlærer av Normandie, brent på en stake. Det er blitt sagt at de Molay forbannet både Filip og pave Clement V fra flammene, og både konge og pave døde neste år. Filip IVs styre signaliserte nedgang for pavens totale autoritet.
Filip IV døde mens han var på jakt og er begravd i den basiliske kirken i Saint-Denis.


Liste over Bhutans statsministere.
Liste over Bhutans statsministere omfatter først formenn for regjeringskollegiet, et embete som fra 1998 til 2008 roterte mellom regjeringsmedlemmene for ett år av gangen. I denne perioden lå mye av den utøvende makten hos kongen, og statsministerens selvstendige rolle var liten.
Bhutans politiske system endret seg i og med Parlamentsvalget i Bhutan 2008, og fra og med april 2008 er det politiske systemet i Bhutan i prinsippet en form for parlamentarisk monarki.
Bhutans statsministere
Bhutan


Templin.
Templin er en liten by i Brandenburg i Tyskland, med en befolkning på 17 535 (2004). Byen ligger på 53°07' N 13°30' E og er 60 m over havet.
Byen ble først nevnt i 1270 (Templyn).
Byen er kjent som stedet hvor Angela Merkel vokste opp.


Good Night.
«Good Night» er en sang av The Beatles, utgitt på "The Beatles (White Album)" fra 1968. Den er skrevet av John Lennon, men kreditert på vanlig vis McCartney.
Sangen, som er kompetent sunget av Ringo Starr, er en rolig og behagelig avslutning på Det hvite albumet etter den eksperimentelle «Revolution 9». Melodien er så vakker i sin enkelhet at mange tror det er Paul McCartney som står bak den, men selv Lennon kunne ha et sentimentalt hjerte.
George Martins arrangement for orkester er svært smektende og ment så. Lennon sa at han ønsket at sangen skulle lyde skikkelig «cheesy», som en storslått Hollywood-produksjon. Hvorfor han lot Starr synge er umulig å si, men Starrs sorgtunge stemme passer perfekt.
Hans ekteskap med Cynthia gikk mot slutten da Lennon skrev sangen, som opprinnelig var ment som en godnattsang for sin sønn Julian. Lennon skrev to godnattsanger, begge for sine sønner. Den andre var «Beautiful Boy» for sønnen Sean og finnes på albumet "Double Fantasy".
En annen versjon av sangen finnes på "Anthology 3" som framviser et enklere arrangement med piano og perkusjon. Det var også tenkt en sjarmende innledning ved Starr hvor han sier: «Now it's time to sleep, put all your toys away. Yes, daddy will sing a song for you.» Samme dag som Lennon jobbet med «Good Night» jobbet han også med rockesangen «Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey»


Steinau an der Straße.
Kartet viser Steinaus beliggenhet i Tyskland
Steinau an der Straße er en by i den tyske delstaten Hessen. Tillegget «an der Straße» kommer av at byen ligger ved "via Regia" (kongeveien), den gamle handelsveien mellom Frankfurt og Leipzig. Det tjener også til å skille byen fra andre steder med navnet Steinau. Byen ligger i en dal ved elven Kinzig.
Steinau an der Straße hadde ved utgangen av 2002 11 230 innbyggere.
Brødrene Grimm bodde her fra 1791–1796. Huset de bebodde ble bygget i 1562 og er en av byens severdigeter.


Park.
a>, en av verdens mest besøkte parker.
En park er et vernet område, enten vernet som en nasjonalpark slik det er skapt fra naturens side (eller tilnærmet slik), eller det kan være et anlagt område, ofte i bybebyggelse, til glede og rekreasjon for mennesker. En park kan bestå av områder med svært ulike typer arealer, også vann, og det kan være områder med ulike typer flora og fauna eller grasmark.
Villmarksparker eller naturparker ligger i uberørt natur. Mange parker er beskyttet av nasjonalt lovverk.
Noen verneområder er opprettet for at trude arter skal overleve. Enkelte verneområder fokuserer hovedsakelig på overlevelse for noen få utsatte arter, som gorillaer og sjimpanser.
Begrepet park brukes også om private og offentlige områder til næringsvirksomhet.
Historie.
De første parkene var dyreparker eller "jaktparker", skogsområder forbeholdt kongelig eller aristokratisk jakt i middelalderen. De var omgitt av høye murer eller hekker for å holde viltet inne og folk ute.
Disse vernede områdene utviklet seg fra 1500-tallet til landskapsparker (eller store innhegnede hager) omkring herregårder og landsteder. De var arealer til jakt, men var også med på å fremheve eiernes rikdom og status. Landskapsestetikk og landskapsarkitektur ble fagområder i slike miljøer. Etterhvert som byene vokste ble de private hagene overlatt til almenheten. De store parkene i London har en slik forhistorie.
Den industrielle revolusjon ga parkene en ny betydning som vernet område for almenheten. Hensikten ble nå å bevare en smule natur i bylandskapet. Sport ble en viktig aktivitet i disse nye byparkene.
Større områder som ble spesielt verdsatt på grunn av sin naturlige skjønnhet ble vernet som nasjonalparker, for å hindre at de skulle bli ødelagt av en naturlig ukontrollert utvikling i arealbruken.
Nyere utvikling av begrepet park.
Parkbegrepet vant status på slutten av 1900-tallet og ble tatt i bruk på en rekke områder i privat forretningsvirksomhet og navngiving av lokaliteter knyttet til slik virksomhet, særlig i forbindelse med den frihet som privatbilismen ga til lokalisering. Byvirksomhet kunne flyttes ut av byene, til ulike typer næringsparker i bynære suburbane områder, gjerne områder som lå i umiddelbar nærhet til motorveiene. Ulike typer temaparker er utviklet, som f.eks. forskningspark.


Amon Ereb.
Amon Ereb (Sindarin: "Den Ensomme Ås") er en bred, flat-sidet ås som dominerer store deler av de søndre slettene i Øst Beleriand i J.R.R. Tolkiens Midgard.
Siden det var det høyeste punktet i området, og det østligste fjellet i Andram, og stod litt for seg selv, hadde Amon Ereb en viss strategisk verdi, fordi det bevoktet veien forbi den Lang veggen av Andram. Denne veien førte inn i den søndre delen av Beleriand, og den nordre delen Taur-im-Duinath (en skog). Det var her at Denethor av Nandoene døde i det Første slaget, og mye senere ble den befestet av Caranthir for å vokte over flukten hans mot sør etter Dagor Bragollach og "Fëanorene" trakk seg tilbake dit etter Nirnaeth Arnoediad.
Åsen blir også kalt bare Ereb av og til.


Cecil Taylor.
Cecil Percival Taylor (født 15. mars 1929 i New York) er en amerikansk jazzpianist og poet. Han er kjent som en av de største bidragsyterne til utviklingen av frijazz (ved siden av den mere kjente Ornette Coleman). Hans første innspilling, "Jazz Advance", ble utgitt i 1956.
Taylor er kjent som en ekstremt energisk og fysisk musiker, som produserer overveldende komplekse improviserte uttrykk. Han lærte å spille piano 6 år gammel og studerte ved New York College og New England Conservatory. Etter å ha spilt i R&B og swing -band tidlig på 1950-tallet, dannet han i 1956 sitt eget band med sopransaksofonisten Steve Lacy. Senere samarbeidet han med John Coltrane, Archie Shepp og bassisten William Parker. Størsteparten av hans musikalske utvikling tilbrakte han imidlertid sammen med altsaksofonisten Jimmy Lyons (fra 1961 til Lyons død i 1986) og trommeslagerne Sunny Murray og senere Andrew Cyrille. Disse musikerne utviklet ofte nye kraftfulle former for samspill. Fra tidlig på 1970-tallet begynte Taylor også stadig oftere å spille solo.
Etter at Lyons døde har Taylor stadig vendt tilbake til trio-formatet. Spesielt må nevnes trioen tidlig på 1990-tallet med William Parker and Tony Oxley. Han har også ledet et antall storband-prosjekter og større ensembler. Hans besøk i Berlin i 1988 ble behørig dokumentert av det tyske plateselskapet FMP og resultatet ble en LP-boks med mange av de mest kjente europeiske improvisatørene, som Derek Bailey, Evan Parker, Han Bennink, Tristan Honsinger og mange andre. I senere tid har han turnert med Oxley og trompeteren Bill Dixon. De fleste av innspillingene hans de siste 10-år har blitt gitt ut på små europeiske plateselskap, med unntak av den uventede innspillingen av Momentum Space (et møte med Dewey Redman og Elvin Jones) på Verve/Gitanes. Det klassiske selskapet, Bridge, gav nylig ut hans 1998 Library of Congress framførelse, Algonquin, en duett med fiolinisten Mat Maneri.
Taylor har alltid vært interessert i ballett og dans. Moren hans, som døde mens han enda var ung, var danser og spilte også piano og fiolin. Taylor skal ha sagt at han prøver å imitere på piano de løp og trinn en danser framfører. I 1977 og 1979 samarbeidet han med danserinnen Dianne McIntyre. I 1979 komponerte og spilte han musikken til en 12 minutters ballett, «Tetra Stomp: Eatin' Rain in Space», med Mikhail Barysjnikov og Heather Watts.
Litteratur.
Spellman, A. B. (1985 originalt 1966). Four Lives in the Bebop Business. Limelight. ISBN 0-87910-042-7.


Amon Ethir.
Amon Ethir (Sindarin: "Speideråsen") er en fiktiv ås i J.R.R. Tolkiens Midgard.
Den ble reist av Finrods folk på Talath Dirnens vide sletter, øst for Nargothronds dører over elva Narog. Gjennom årenes løp vokste det trær oppover sidene dens, men fra det klare utsynspunktet kunne Nargothronds vaktposter holde øye med alt landet omkring med alvenes skarpe blikk. Derfor fikk åsen navnet "Amon Ethir", som betyr "Speideråsen" eller "Speiderens ås".
Etter Nargothronds fall, sto åsen fremdeles, og det var der Nienor møtte dragen Glaurung. Dragen hadde hyllet hele landet inn i en tykk tåke av dragestank så bare toppen av åsen stakk opp, og han kastet en glemselstrolldom på Nienor.


Greater Accra.
Greater Accra er en region i Ghana. Den omfatter hovedstaden Accra og omegnen.


Rådhus.
Et rådhus er en bygning for sentraladministrasjonen i en by eller kommune. Disse bygningene er i større byer oftest sentralt plassert og tidligere ofte plassert ved et torv eller en plass.


Maridalsveien (Oslo).
Maridalsveien (3-39, 45-237, 253-817, 2-30, 38-42, 46-952) er en vei i Oslo.
Beliggenhet og historie.
Maridalsveien går i sør-nord retning, starter ved Møllergata og ender i Maridalen. Fra Møllergata til Uelands gate i sydenden av Alexander Kiellands plass er Maridalsveien grense mellom bydelene St. Hanshaugen og Grünerløkka, langs Kiellands plass til Waldemar Thranes gate ligger den i Grünerløkka bydel, fra Waldemar Thranes gate til Badebakken på Bjølsen i bydel Sagene, og derfra til Brekkekrysset i bydel Nordre Aker i Maridalen.
Maridalsveien er 11 km lang, og var opprinnelig en landevei som forbandt Maridalen og forstaden Sagene med byen Oslo. I dag går ca. 6 km av veien i bymessig strøk (syd for Brekkekrysset). Langs Maridalsveien finner en store sammenhengende områder med bevart bebyggelse fra 17- og 1800-tallet.


Kasimir Malevitsj.
Kasimir Severinovitsj Malevitsj (russisk: Казимир Cеверинович Малевич; født i Kiev, død 15. mai 1935 i Leningrad) var en russisk maler og kunstteoretiker, en pioner innen geometrisk abstrakt kunst og et av de viktigste medlemmene av den såkalte russiske avantgarde.
Malevitsj ble født i Kiev, Ukraina, under det russiske imperiet. Han studerte på Kiev Kunstskole (1895–1896), Moskvas skole for maling, skulptur og arkitektur (1904–1910) og i studioet til Fjodor Rerberg i Moskva (1904–1910).
Referanser.
Malevitsj, Kazimir
Malevitsj, Kazimir
Malevitsj, Kazimir


Nominalisme.
Nominalisme (av latin "nomen" = «benevnelse») er den ontologiske posisjonen at kun "ting" (partikularia) er reelle, mens "allmennbegrepene" (universalia) bare eksisterer som menneskeskapte tankekonstrukter. Den var en filosofisk bevegelse som oppstod i sen europeisk middelalder. Nominalistenes inntog banet vei for universaliestriden.
Nominalistene hevder at enhver inndeling av realiteten i "klasser" (universalia) er like vilkårlig og i utgangspunktet like bra (eller dårlig). For å ta et opplagt og viktig et eksempel: For en nominalist er det ingenting som er «den menneskelige natur». «Den menneskelige natur» er kun en beskrivelse, det navn (derav uttrykket "nominalisme") vi gir vår erfaring av fellestrekk hos menneskelige individer. De eneste ting som virkelig eksisterer, er partikularia.
Nominalismen hadde en stor innflytelse på deler av kristen moralteologi. Og fordi politikk, for å si det med Aristoteles, er forlengelsen av etikken, hadde nominalismen også en vesentlig innflytelse på politikken, via den politiske teori. Dette kan illustreres ved å gripe fatt i det ovennevnte eksempel: Hvis det ikke finnes noen egentlig menneskenatur, da kan man heller ikke avlese noen universelle moralske prinsipper av menneskenaturen. Det innebærer at moral kun blir lov og forpliktelse, og loven er alltid noe "utenfor" mennesket. Lov er med andre ord alltid noe påtvunget – både guddommelig lov og menneskets lover, Guds tvang overfor oss, og vår tvang overfor hverandre.
Det var den engelske fransiskaneren William av Ockham (død 1347) som var den fremste proponenten av nominalismen.
Bakgrunn.
Nominalismen i senmiddelalderen var hovedsakelig en filosofisk retning innen kristenheten og kom spesielt for fullt fra 1300-tallet. På den tid gikk teologi, filosofi og vitenskap hånd i hånd. Teologien hadde forrang, og filosofi ble kun sett på som et instrument som kunne brukes der teologien ikke strakk til. Det var spesielt kirkefedrene Augustin av Hippo og Thomas Aquinas som hadde argumentert for denne sammenblandingen.
Begge disse filosofene hadde også argumentert for såkalt begrepsrealisme. Denne var inspirert av Platons idélære og omhandlet om at begrepet ikke kan ses uavhengig av objektet. Altså, når vi bruker begrepet "menneske" så sikter vi i realiteten til ideen menneske slik vi kjenner den fra idélæren. Augustin satte denne filosofien inn i en kristen kontekst ved å hevde at ideene var Guds tanker. Det vil altså si at mennesket er blitt til ved at det opprinnelig har vært en idé/Guds tanke som igjen har blitt formet til materie.
Nominalistenes lære.
Nominalismen kom som en motreaksjon mot denne virkelighetsforståelsen. Nominalistene argumenterte med at dersom begrepsrealismen er absolutt så begrenser det Guds allmakt. Dette ble begrunnet med at allmakt innebærer at Gud kunne skapt verden akkurat slik han ville. Han kunne også valgt å skape den totalt forskjellig fra slik vi kjenner den (eventuelt ikke skape den i det hele tatt). Men hvis ideene og begrepene virkelig er Guds tanker og dermed er absolutte, finnes det ingen mulighet for at Gud kunne skapt verden på noen annen måte. Begrepene begrenser da Guds muligheter.
Det var derfor nominalistene mente at begreper måtte være uavhengige av selve objektet. Ordet "menneske" er kun et begrep vi mennesker har laget oss for at vi intellektuelt skal forstå hva det siktes til, og har ergo ingenting med noen høyere sfære å gjøre. I forlengelsen mente dermed også nominalistene at teologi, filosofi og vitenskap måtte sees uavhengig av hverandre.
Etterspill.
Selv om nominalistene ble sterkt bekjempet av den øvrige kristenhet så vokste den i popularitet og tok tilslutt også helt over som rådende kristen filosofi.
Den kanskje viktigste konsekvensen av nominalistenes fremvekst i en historisk sammenheng er at det fra nå av ble skilt mellom teologi, filosofi og vitenskap som uavhengige felter. Filosofien og vitenskapen skulle ikke lenger bare være teologiens løpegutter. Dette fordi nominalistene med sin filosofi setter et skille mellom tro og tanke, og mellom religion og vitenskap. Dette var et skille som bare skulle forsterke seg i århundrene som kom.
Nominalismen blir derfor ansett som en av de tidligste forutsetningene for at middelalderen tok slutt, og det banet veien mot de moderne tider der filosofien og vitenskapen igjen skulle få sin rennessanse.


Realisme.
Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». På midten av 1800-tallet fikk begrepet flere spesifikke betydninger.


Realisme (ontologi).
Realisme (av latin "realitas" = «virkelighet») er den ontologiske posisjonen at "allmennbegrepene" (universalia) er reelle.
I universaliestriden var nominalismen realismens motposisjon.
Allmennbegrepene kunne eksistere enten "forut for" eller "i" enkelttingene (partikularia).
Den første posisjonen ("begrepsrealisme", jf. essensialisme) innebærer at enkelttingenes eksistens er avhengig av og underordnet allmennbegrepenes eksistens.
Ifølge den andre posisjonen ("moderat realisme") er derimot også enkelttingene reelle.


Determinisme.
Determinisme (av latin "determinare" = «bestemme») er i vid forstand den egenskap at tilstandene til et system, en prosess eller en modell er fullstendig bestemt av tidligere tilstander. I teologi og filosofi betegner determinisme den oppfatningen at alt som skjer i naturen, også menneskenes handlinger, er bestemt av ytre og indre årsaker, og at det derfor ikke fins fri vilje.
Hvis tilstandene i en prosess er fullstendig bestemt ("determinert") av tidligere tilstander, kalles prosessen deterministisk.
Har man kjennskap til alle egenskapene på ett tidspunkt, kan man altså forutsi alle egenskaper på et hvilket som helst senere tidspunkt.
Kjenner man sondens hastighet og sted samt relevante himmellegemers hastighet, masse og sted, kan man regne ut sondens sted og hastighet på senere tidspunkt.
Eventuelle usikkerheter kommer av ufullstendig kjennskap til startbetingelsene, ikke av tilfeldige avvik.
Prosesser som ikke er deterministiske, kalles stokastiske.
"Determinisme" betegner også antagelsen om at «alt (eller det meste) er forutbestemt.»
Dette synet tar med andre ord et standpunkt i spørsmålet om "hvor vanlige" deterministiske prosesser er.
Determinisme i egentlig forstand ("alle" prosesser eller "hele" universet er deterministisk[e]) var tidligere en utbredt metafysisk posisjon.
Det motsatte ekstremet heter indeterminisme.


Connecticut-kolonien.
Connecticut-kolonien var en engelsk koloni som ble den amerikanske staten Connecticut. Opprinnelig kjent som River Colony (elvekolonien), ble kolonien etablert i 1630-årene som en havn for puritanske adelsmenn. Etter en tidlig maktkamp med nederlenderne, fikk engelskmennene permanent kontroll over kolonien sendt på 1630-tallet. Kolonien var senere åstedet for en blodig krig mellom engelskmennene og innfødte amerikanere kjent som Pequot-krigen. Den spilte en betydelig rolle i etableringen av selvstyret i den nye verdenen med sin legendariske nekting på å overgi lokal autoritet til overherredømmet til New England, en hendelse kjent som kontrakteiken. Kolonien var en av to engelske kolonier som ble grunnlagt i dagens område til staten Connecticut, sammen med New Haven-kolonien som etterhvert ble slått sammen med Connecticut-kolonien i 1665 og Saybrook-kolonien, som ble slått sammen med Connecticut-kolonien i 1644.
Historie.
De første europeerne som ankom området var medlemmer av ekspedisjonen i 1614 til den nederlandske oppdageren Adriaen Block som seilte gjennom Long Island-sundet og opp Connecticut-elven til dagens Hartford, der de møtte pequot-folket som bodde i området. I løpet av 1620-årene etablerte nederlandske handelsmenn fra New Amsterdam pelshandelsstasjoner langs Connecticut-elven.
De rivaliserende engelskmennene hadde samtidig etablert Massachusetts Bay-kolonien. Kong Jakob I av England gav jarlen av Warwick, president av rådet for New England, rettigheten til å bosette området vest for Narragansett Bay til Stillehavet. I 1631 videreformidlet jarlen av Warwick rettigheten til 15 puritanske lorder i England som skjulested i Nord-Amerika dersom den puritanske revolusjon slo feil. Disse inkluderte William Fieness, markgreve Saye and Sele, i tillegg til Lord Brooke og oberst George Fenwick. I 1635 ble John Withrop jr, sønn av guvernøren i Massachusetts Bay-kolonien, gitt stillingen som «guvernør av elvekolonien».
Winthrop ankom Boston i oktober 1635 og oppdaget at nederlenderne planla å okkupere munningen av Connecticut-elven ved et sted kalt "Pasbeshauke", som betyr «sted ved munningen av elven» på algonqui-språket. Som mottrekk mot nederlenderne sendte Winthrop et lite skip til munningen av Connecticut med 20 snekkere og andre arbeidere under ledelsen til løytnant Edward Gibbons og sersjant Simon Willard. Ekspedisjonen landet nær munningen av elven på den vestlige bredden i dagens Old Saybrook 24. november 1635 og lokaliserte det nederlandske våpenmerket fastspikret på et tre. De rev ned merket og erstattet det med et skjold som var påmalt et smilende fjes. De etablerte et batteri av kanoner og bygde et lite fort. Da de nederlandske skipene kom tilbake flere dager senere, så de kanonene og de engelske skipene og trakk seg tilbake. Winthrop gav punktet navnet «Point Sayebrooke» til ære for Fiennes (markgrev Saye) og Lord Brooke.
De første engelske bosetterne ankom i 1636. Den geistlige Thomas Hooker ledet 100 bosettere med 130 storfe fra Newtown (nå Cambridge) i Massachusetts Bay-kolonien og startet deres bosetning rett nord for det gamle nederlandske fortet ved Hartford. I 1637 satte de tre landsbyene langs Connecticut-elven (Hartford, Weathersfield og Windsor) opp en samlet styresmakt for å kjempe i Pequot-krigen.
I 1638 trakk landsbyene opp deres fundamentale ordrer der trakk opp prinsippene, makten og strukturen til styresmakten (disse ble innført av Connecticut-rådet 14. januar 1639). Connecticut-kolonien fikk en kongelig kontrakt i 1662 og ble en offisiell kronkoloni.
New Haven-kolonien var en separat enhet. Den ble ført inn i Connecticut-kolonien 5. januar 1665.


Glen Abbey Golf Club.
Glen Abbey Golf Club er en av Canadas mest kjente golfbaner, beliggende i Oakville vest for Toronto i provinsen Ontario. Banen åpnet i 1976 og har vært arena for Canadian Open en rekke ganger.


Tautologi.
En tautologi er et utsagn som med logisk nødvendighet er sant. Det betyr at tautologier ikke har noe empirisk innhold, de evner ikke å forklare noe fenomen i naturen, fordi deres sannhetsgehalt kan begrunnes rent formelt, uten referanse til verden.
Eksempler på tautologier er utsagn av typen
Utsagnet «det blir regn i dag, eller så kommer det ikke til å regne i dag» handler for eksempel bare tilsynelatende om vær.
Men fordi den alltid er sant, inneholder den ikke noen informasjon om verden.


Stokastisitet.
Stokastisitet (fra gresk στοχος ["stochos"] = «gjetning») er den egenskap et system (eller en prosess eller en modell) har hvis dets nøyaktige tilstander på senere tidspunkt er uforutsigbare.
En hendelse betegnes som stokastisk hvis den inntreffer med en kjent eller estimerbar hyppighet eller sannsynlighet, men uten at man kan forutsi "når" den inntreffer.
Statistisk sagt har stokastiske prosesser en sannsynlighetsfordeling.
Alle radioaktive stoffer har en karakteristisk halveringstid, som beskriver etter hvor lang tid halvparten av atomene har blitt desintegrert.
Denne halveringstiden, og dermed den gjennomsnittlige «levetiden» for et atom, kan bestemmes veldig nøyaktig og er unik for hvert isotop.
Likevel er det umulig å forutsi når et gitt atom henfaller, eller hvilket atom som vil være det neste til å henfalle.
En stokastisk prosess er altså ikke «tilfeldig» i den forstand at «alt kan skje».
I så fall hadde det nemlig vært umulig å bestemme halveringstiden til et isotop.
Prosesser som ikke er stokastiske, kalles deterministiske.


Stormfugler.
Stormfugler (Procellariiformes) er flygedyktige sjøfugler som tilbringer mesteparten av året svevende over åpent hav, der de fanger fisk, krepsdyr og andre virvelløse dyr fra vannoverflaten.
Evolusjon.
Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes, den andre til Falconiformes, Charadriiformes, Procellariiformes (stormfuglene), Gaviiformes, Ciconiiformes og Sphenisciformes..
Sphenisciformes (pingviner) og Procellariiformes (stormfugler) har trolig en felles progenitor, som forskerne mener levde på Gondwana for omkring 71 millioner år siden, den gang Australia, Antarktika og Sør-Amerika hang sammen og den store landmassen lå lenger mot sør..
Beskrivelse.
Stormfuglene er glimrende flygere, men nokså ubehjelpelige på land. Samtlige arter legger kun ett eneste egg hvert år – eller annethvert år. Til gjengjeld har de voksne fuglene noen av de høyeste overlevelsesratene blant fugl (opp mot 98 % per år).
Et karakteristisk trekk er den rørlignende forstørrelsen av neseborene. Funksjonen er fremdeles uviss. De brukes muligens for å avsondre overflødig salt. De kan derimot også stå i sammenheng med stormfuglenes usedvanlig godt utviklete luktesans.
Stormfuglene mangler krås, man har en unik lomme i spiserøret, der de lagrer maten, som delvis blir omgjort til energirik olje. Dette gjør det mulig for de voksne å fly både langt og lenge mens de samler mat til ungene.
Ungene er på sin side avhengig av å overleve foreldrenes lange fravær, og er derfor også henvist til å kunne lagre maten.
"Stormfugler" brukes også som betegnelse for en delgruppe (Procellariidae) av Procellariiformes, se egentlige stormfugler.
De andre delgruppene er albatrosser, som har fugleverdens største vingespenn (over 3 m); stormsvaler, som bare blir 32 cm store; sørstormsvaler, som tradisjonelt ble regnet til stormsvalene; og dykkpetreller, som også går under navnet "alkestormfugler".
Hovedvekten av stormfuglartene treffes på sørhalvkula. I Norge hekker havhest, havsvale og stormsvale.


Strutsefugler.
Strutsefugler (Struthioniformes) er en liten gruppe med store og flygeudyktige fugler som forekommer på sørhalvkula.
Strutsen er med over 2 m høyde og inntil 135 kg kroppsmasse den største nålevende fuglen. Den minste strutsefuglen er dvergkivien med rundt 1 kg masse.
Strutsefuglene avviker i mange egenskaper, bl.a. i skjelettet og fjærenes bygning, fra andre fugler. Delvis kan disse egenskapene forklares med neoteni, altså med at strutsefugler så å si er storvokste kyllinger. Kjensgjerningen at fjærene utelukkende er dun, er et eksempel på dette, likeså flygeudyktigheten.
Man har til tider også spekulert i om strutsefuglenes flygeudyktighet er en opprinnelig egenskap, dvs. om strutsefuglene evolusjonært sett skilte lag fra de resterende fuglene før disse utviklet flygeferdigheten. Dette er ikke tilfelle. Strutsefuglene hadde m.a.o. en stamart som kunne fly, men som ga opp denne måten å bevege seg på pga. kroppsstørrelsen og manglende fiender. Man forstod dette da det ble klart at tinamuene, som har bevart flygeevnen, er strutsefuglenes søstergruppe. Videre har man oppdaget at strutsen utfører flagrende refleksbevegelser med vingene, som hadde vært uforklarlige hvis den ikke hadde hatt en flygende stamart.
Navnene "strutsefugler" og Struthioniformes brukes også om arten struts alene
(eller nærmere bestemt på en «orden» som ble definert til kun å inneholde arten struts).
Evolusjon.
For omkring 75,2 (±5,0) millioner år siden separerte Paleognathae i to linjer. Den ene førte til dannelsen av Struthioniformes (strutsefugler), den andre ledet til Tinamiformes (tinamuer)..
Den linja som førte fram til struts separerte fra de andre for omkring 70,1 (±4,8) millioner år siden. Linja som førte til nanduer separerte fra resten for omkring 63,7 (±4,8) millioner år siden. Linja som førte til kivier separerte fra resten for omkring 56,7 (±4,0) millioner år siden. Og emu og kasuarer separerte for omkring 30–35 (33,1 ±1,3) millioner år siden.


Royal Montreal Golf Club.
Royal Montreal Golf Club er en canadisk golfklubb. Den ble grunnlagt 4. november 1873 og er dermed den eldste golfklubben i Nord-Amerika. I 1884 fikk den tillatelse av dronning Victoria til å bruke tittelen "Royal", kongelig.
Klubbens første bane var en ni-hullsbane på Fletcher's Field, et område i Mount Royal Park i utkanten av Montreal. I 1896 flyttet klubben til Dixie i Dorval, der den ble værende inntil urbaniseringen igjen tvang den til å flytte. Klubben flyttet til Île Bizard i 1959, hvor det ble bygget 45 hull: mesterskapsbanen "Blue Course" på 18 hull, "Red Course" på 18 hull og "Dixie Course" på 9 hull. "Blue Course" rangeres regelmessig som en av verdens 100 beste golfbaner.


Sesongavhengig depresjon.
Sesongavhengig depresjon (SAD), også kjent som vinterdepresjon, er en stemningslidelse der personer som har en ellers normal psykisk helse i løpet av mesteparten av året opplever depressive symptomer i vinterhalvåret eller, sjeldnere, om sommeren, våren eller høsten, år etter år. I Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV) er ikke SAD klassifisert som en egen stemningslidelse, men som en «spesifisering av depressiv lidelse».
National Library of Medicine (USA) sier at «noen mennesker opplever en alvorlig endring i stemningsleiet når årstidene skifter. De kan sove for mye, ha lite energi, og kan også føle seg deprimerte. Selv om symptomene kan være alvorlige, vil de som oftest avta og forsvinne.» Dersom tilstanden oppstår om sommeren, blir den ofte kalt omvendt sesongavhengig depresjon, og kan også omfatte forsterket angst. Det har blitt anslått at 1,5 til 9% av alle voksne i USA har SAD.
Det finnes mange forskjellige behandlinger for klassisk SAD (vinterdepresjon). Av disse kan nevnes lysbehandling med sollys eller sterkt lys, antidepressiva, kognitiv atferdsterapi, ionisert luft innendørs, og tilskudd av hormonet melatonin gitt ved riktig tidspunkt.
Symptomer.
Symptomer på SAD kan bestå av vansker med våkne opp om morgenen, morgenkvalme, tendens til å forsove seg og til å overspise, især karbohydrater, hvilket igjen kan føre til vektøkning. Andre symptomer kan være mangel på energi, konsentrasjonsvansker og vanskeligheter med å fullføre oppgaver, og tilbaketrekking fra venner, familie og sosiale aktiviteter. Sammenlagt kan dette føre til den pessimistiske følelsen av håpløshet og mangel på glede som preger en person som lider av SAD.
Mennesker som lider av SAD om våren og sommeren, viser symptomer på klassisk depresjon, inkludert søvnløshet, angst, irritabilitet, nedsatt matlyst, vekttap, sosial tilbaketrekning, og redusert seksuallyst. I tillegg er mange ikke i stand til å takle at temperaturen øker om våren og sommeren.
Diagnostiske kriterier.
Ifølge kriteriene som er gitt i DSM-IV, anses ikke sesongavhengig depresjon som en egen lidelse. SAD nevnes som en "spesifisering av forløp" og kan brukes som en ekstra beskrivelse av sykdomsmønsteret hos pasienter med alvorlig depressiv lidelse eller bipolar lidelse.
I DSM-IV må diagnostiseringen av denne sesongavhengige spesifikasjonen oppfylle fire kriterier: depressive episoder på et bestemt tidspunkt i året; forbedring eller en periode med mani/hypomani på en karakteristisk tid av året; dette mønsteret må ha vart i minst to år uten ikke-sesongrelaterte depressive episoder i den samme perioden; de sesongrelaterte depressive episodene må være tallmessig overlegne andre depressive episoder pasienten kan ha hatt i løpet av livet. Mayo-klinikken beskriver tre typer SAD, hver med sitt eget sett av symptomer.
Fysiologi.
Sesongmessige variasjoner i stemningsleiet antas å være relatert til lys. Denne antagelsen understøttes av det faktum at lysterapi viser seg å være effektivt. SAD er målbart tilstede på breddegrader i arktiske strøk, som i Finland (64 º 00'N), der forekomsten av SAD er 9,5%. Skydekke kan bidra til den negative effekten av SAD.
Symptomene på SAD ligner symptomene man ser ved dystymi, eller til og med ved alvorlig depressiv lidelse. Der er også en potensiell risiko for selvmord hos noen pasienter med SAD. En undersøkelse rapporterer at 6-35% av SAD-pasienter måtte innlegges på sykehus i løpet av en sykdomsperiode. Til tider kan det dog være at den rammede ikke føler seg deprimert, men heller mangler energi til å utføre daglige aktiviteter.
Ulike nærliggende årsaker til SAD har blitt foreslått. En mulighet er at SAD kan være relatert til mangel på serotonin, og at serotoninpolymorfismer kan spille en rolle ved SAD, selv om dette har vært disputert. Mus som er ute av stand til å omdanne serotonin til N-acetylserotonin (ved serotonin N-acetyltransferase) ser ut til å ha en "depresjonsaktig" oppførsel, og antidepressiva som fluoksetin øker mengden av enzymet serotonin N-acetyltransferase, hvilket resulterer i en antidepressiva-lignende effekt. En annen teori er at årsaken til SAD kan være relatert til melatonin, som produseres i svakt lys og mørke av konglekjertelen (epifysen), siden det finnes en direkte forbindelse mellom netthinnen og konglekjertelen via den retinohypothalamiske nervebanen og suprachiasmatisk nucleus.
Subsyndromal sesongavhengig depresjon er en mildere form for SAD og rammer anslagsvis mellom 6,1% og 14,3% av den amerikanske befolkningen. Melankolien som både SAD og SSAD-pasienter opplever, vil vanligvis avta eller forsvinne helt ved mosjon og økt aktivitet utendørs, særlig på solrike dager, hvilket gir større soleksponering. Sammenhengen mellom årstidene og menneskets stemningsleie og energinivå er godt dokumentert, også hos friske individer.
Det har blitt antydet at en mutasjon av melanopsin-genet kan være være en risikofaktor for å bli rammet av SAD.
Opprinnelse.
Mange arter reduserer aktivitetsnivået i vintermånedene i samsvar med at mindre mengder mat er tilgjengelig, og at det er vanskeligere å overleve i kaldt vær. Vinterdvale er et ekstremt eksempel, men også arter som ikke går i hi viser ofte endret adferd i løpet av vinteren. Det har blitt foreslått at SAD er en evolusjonstilpasning i mennesket; en variant eller rest av en dvalerespons fra fjerne stamfedre.
Mat var sannsynligvis mangelvare i størsteparten av menneskets forhistorie, og et redusert stemningsleie og aktivitetsnivå i vintermånedene ville ha gjort mennesket mer tilpasningsdyktig ved at behovet for inntak av kalorier ble redusert. Overvekten av kvinner med SAD antyder at denne dvaleresponsen også kunne ha hatt noe å gjøre med regulering av reproduksjonen.
Hvis disse tolkningene er riktige, er ikke SAD en dysfunksjon eller lidelse, men snarere en normal og forventet respons på årstidene.
Behandling.
Det finnes mange ulike behandlinger for klassisk vinterdepresjon, som lysterapi, medisinering, ionisert luft, kognitiv atferdsterapi og tilskudd av hormonet melatonin.
Endringer i dagslengden påvirker melatoninproduksjonen, og dette kan ha en effekt på de sesongmessige endringene i stemningsleiet hos de som lider av SAD. Dette tyder på at lysterapi kan være en effektiv behandling for SAD. I lysterapi bruker man en lysboks som avgir langt flere lumen enn en vanlig glødelampe. Man bruker hvitt lys på 10 000 lux, tilsvarende sollysets frekvensspektrum, blått lys med en bølgelengde på 480 nm på 2500 lux, eller grønt lys med en bølgelengde på 500 nm på 350 lux. Førstnevnte variasjon er den mest historisk sett foretrukne.
Lysterapi er effektivt med pasienten sittende på en foreskrevet avstand, vanligvis 30-60 cm, foran lysboksen med åpne øyne uten å stirre direkte på lyskilden i 30-60 minutter. En undersøkelse fra 1995 viste at grønt lys i doser på 350 lux påvirket melatoninproduksjonen like mye som lysterapi med 10 000 lux hos pasienter med vinterdepresjon. En studie publisert i mai 2010 foreslår at det blå lyset som ofte brukes i SAD-behandling kanskje bør erstattes med grønt eller hvitt lys. Det er viktig å finne en god timeplan for behandlingen. En undersøkelse har vist at opptil 69% av pasientene synes at lysterapi er upraktisk, og så mange som 19% slutter med behandlingen på grunn av dette.
Daggrysimulering har også vist seg å være effektivt;i enkelte studier har 83% av pasientene vist bedre respons på denne formen for lysterapi sammenlignet med andre former. I en sammenligning med effekten av luftionisering, viste hvitt lys seg å være 57% effektivt og daggrysimulering 50%. Pasienter som bruker lysterapi kan oppleve bedring allerede i løpet av den første uken med behandling, men resultatene er betydelig bedre når terapien fortsettes i flere uker. De fleste studier viser at behandlingen er virksom også uten at den brukes året rundt, men heller som en sesongmessig lysterapi som varer i flere uker inntil den naturlige lyseksponeringen er hyppig nok.
Lysterapi kan også være eksponering for sollys, enten ved å tilbringe mer tid utendørs, eller ved hjelp av en datastyrt heliostat, et speil som reflekterer sollyset inn av vinduene i et hjem eller på et kontor.
SSRI (selektive serotoninreopptakshemmer) antidepressiva har vist seg å være effektive i behandlingen av SAD. Bupropion kan også virke forebyggende. Effektive antidepressiva er fluoksetin sertralin eller paroksetin. I følge et sammenlignende forsøk gjennomført i løpet av 2006 i Can-SAD-studien, er både fluoksetin og lysterapi 67% effektive i behandlingen av SAD. Pasienter som brukte lysterapi viste raskere klinisk bedring, vanligvis innen en uke etter oppstarten av behandlingen.
Luftionisering, som innebærer å frigjøre ladede partikler i miljøet der pasienten sover, har vist en 47,9% forbedring forutsatt at de negative ionene er av tilstrekkelig tetthet (mengde). En type behandling (feks lysterapi) kan brukes sammen med en annen (feks medikamenter), hvilket kommer an på pasienten og vedkommendes behov.
Modafinil kan være en effektiv og godt tolerert behandling hos pasienter med SAD/vinterdepresjon.
Alfred J. Lewy ved Oregon Health &amp; Science University og andre anser årsaken til SAD for å være en forskyvning av søvn-våkenhet-fasene i kroppsklokken, eller en usynkronisert døgnrytme, og behandler tilstanden med melatonininntak om ettermiddagen. Melatonin gitt på riktig tidspunkt endrer rytmen av flere hormoner samtidig.
En annen forklaring kan være at nivået av vitamin D er for lavt når man ikke får nok ultrafiolett-B-stråling på huden. Et alternativ til å bruke lysterapi vil da være å ta vitamin D-tilskudd.
Imidlertid fant man i en undersøkelse ingen sammenheng mellom vitamin D-nivåer og depressive symptomer hos eldre kinesiske mennesker.
Norden.
Vinterdepresjon er et ofte forekommende fall i stemningsleiet hos enkelte innbyggere i de aller fleste nordiske land. Det ble først beskrevet i det 6. århundre av den gotiske lærde Jordanes i "Getica", der han beskrev innbyggerne i Scandza (Skandinavia). Island, derimot, synes å være et unntak. En studie av mer enn 2000 mennesker på Island fant at utbredelsen av sesongavhengig depresjon viste seg å være uventet lav hos begge kjønn. Forfatterne av studien foreslo at tilbøyeligheten til SAD kan variere på grunn av en genetisk faktor i den islandske befolkningen. En studie av kanadiere av ren islandsk avstamning viste også lav forekomst av SAD. Det har nylig blitt foreslått at dette kan tilskrives den store mengden av fisk som islendere spiser (100 kg per person per år, i motsetning til om lag 22 kg i USA og Canada), snarere enn genetikk. Fisk inneholder mye vitamin D. Fisk inneholder også dokosaheksaensyre (DHA), som har vist seg å hjelpe mot en rekke nevrologiske dysfunksjoner.
Andre land.
I USA ble en diagnose på sesongavhengig depresjon først foreslått av Norman E. Rosenthal, MD i 1984. Rosenthal lurte på hvorfor han ble sløv og giddeløs om vinteren etter å ha flyttet fra solrike Sør-Afrika til New York. Han begynte å eksperimentere med økt eksponering for kunstig lys, og oppdaget at dette gjorde en forskjell. I Alaska er det blitt konstatert at forekomsten av SAD er på 8,9%, og at forekomsten av subsyndromal SAD er enda større, på hele 24,9%.
Omlag 20% av det irske folk blir påvirket av SAD, ifølge en undersøkelse gjennomført i 2007. Undersøkelsen viser også at kvinner har større sannsynlighet for å bli påvirket av SAD enn menn. Anslagsvis 10% av befolkningen i Nederland lider av SAD.
SAD og bipolar lidelse.
De fleste personer med SAD erfarer en alvorlig depressiv lidelse, men så mange som 20% kan ha eller kan utvikle bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Det er viktig å skjelne mellom hvorvidt en bedring i stemningsleiet skyldes tilfriskning fra en vinterdepresjon eller en manisk episode, da dette har stor betydning for hva slags type behandling man gir. I disse tilfellene kan pasienter med SAD oppleve depresjon i løpet av vinteren og hypomani om sommeren.


Bilisme.
Bilisme brukes om en samfunnssituasjon hvor samferdselen domineres av biltrafikk, og hvor kjøp og bruk av biler setter et tydelig preg på hele samfunnet – og om en ideologi som har ført til og forsvarer denne situasjonen. Bilismen, spesielt privatbilismen, er et fenomen som har bidratt sterkt til den individuelle mobiliteten og velstandsveksten i vestlige samfunn.
"Bilisme" brukes ofte synonymt med "privatbilisme" og "massebilisme". Den vant for alvor frem i USA på 1940- og 50-tallet, og i Vest-Europa på 1960-tallet. I Norge kan en neppe snakke om massebilisme før bilrasjoneringen ble opphevet i 1960. Bilismen er fortsatt mer dominerende i USA enn i Europa. Bilismen har påvirket samfunnene på en rekke områder. Det har blitt mulig for langt flere å bo i enebolig, og samtidig arbeide sentralt i en større by, takket være økende mobilitet. Fremveksten av forsteder henger nøye sammen med bilismen. Privatbilismen gjør det ofte lettere for begge ektefellene i samme familie å arbeide ute.
Den store gleden og nytten innbyggerne nyter av bilen viser seg blant annet ved de høye avgiftene som myndighetene i mange vestlige land pålegger innkjøp og bruk av bil. I Norge vil avgiftene fra bilistene bidra med 46 milliarder kroner i 2009, pluss merverdiavgift. Dette er like mye som statens totale utgifter til barnehager, barnetrygd og foreldrepermisjon.
Ordet "bilisme" er kjent i norsk siden 1955 og ble til å begynne med brukt om bilismen i USA


Patristikk.
Patristikk er en teologisk disiplin som tar for seg kirkefedrenes skrifter. Det defineres oftest ut fra den mest begrensede tolkningen av kirkefedre, det vil si de som skrev mellom slutten av det 1. århundre og slutten av det 8. århundre, den såkalte «patristiske tidsalder».
Patristikken er nært knyttet til studiene av tidlig kirkehistorie og tidlig doktrinehistorie, siden skriftene er hovedkilder for disse temaene.
Skriftene består av bibelkommentarer, doktrinære avhandlinger, praktiske avhandlinger, åndelig litteratur og en stor mengde prekener.


Amnioter.
Amnioter er landlevende virveldyr som legger egg som er utrustet til å utvikle seg på land. Eggene har to ektra hinner, en vanntett ("chorion") som hindrer at egget tørker ut, og en ("amnion") som omslutter fosteret med fostervann. Sistnevnte har gitt gruppen sitt navn. I tillegg kommer en en velutviklet sekk ("allantois") som oppbevarer fosterets ekskresjonsprodukter (som er urinsyre, ikke lenger urea), slik at fosteret ikke forgiftes av sine egne avfallsstoffer inne i et innelukket egg. Fosteret gjennomfører hele sin fosterutvikling i egget, og amniotene har ikke noe distinkt vannlevende yngel- eller rumpetrollstadie utenfor egget, slik som hos amfibier.
Den viktigste evolusjonære nyvinningen i denne gruppen er derfor et egg som kan legges på land.
Fosterhinnene er bevart (selv om chorion kalles "serosa" hos pattedyr), og det samme gjelder allantois og plommesekk, som begge inngår i dannelsen av morkaken.
For å unngå uttørking er amniotenes hud dekt med hornskjell (som ikke er homologe med beinskjellene som ble utviklet hos panserpaddene de oppsto fra).
Et annet fellestrekk er at fingre og tær har klør. Amniotene legger egg med et hardt ytterskall eller føder levende unger. De kan derfor ikke gyte slik som fisk og amfibier, men har indre befruktning. Til dette formålet har hannene i mage grupper utviklet forskjellige former for penis (se hemipenis).
Amnioter.
`-Anapsider (primitive krypdyr, muligens også skilpadder)
`-Diapsida (alle nålevende krypdyr og fugler, muligens også skilpadder)
Hvis vi holder alle utdødde dyregrupper unna, er pattedyrene søstergruppen til de resterende amniotene. Skilpadder, som tilsynelatende har en anapsid hodeskalle, har en litt usikker plass i stamtreet, men mange forskere mener i dag at de er diapsider, der begge hullene i skalletaket bak øyet er tilbakedannet. Sammen med resten av diapsidene utgjør de i såfall sauropsidene.
Av sauropsidenes tradisjonelle delgrupper er bare fuglene en naturlig gruppe, mens krypdyr utgjør resten av amniotene. Fugler og krokodiller er hverandres nærmeste slektninger, og utgjør tilsammen en gruppe med det vitenskapelige navnet Archosauria. Likeså er broøgler søstergruppen til skjellkrypdyrene (som dermed sammenfattes som Lepidosauria).
Selv om skilpadder gjerne regnes til sauropsidene er dette fremdeles er usikkert (se Parareptilia).
Kladogram.
Dette kladogrammet illustrerer fylogenien (familietreet) til amniotene. Det er en enkel versjon av slektsforholdene Laurin & Reisz beskrev i 1995. Kladogrammet følger gruppene som definert av Gauthier i 1988.


Sauropsider.
Sauropsider (etter det vitenskapelige navnet Sauropsida med røttene i gresk σαυρος ["sauros"] = «øgle» og όπσις ["opsis"] = «utseende») er en stor delgruppe av de landlevende virveldyrene.
Hvorvidt skilpaddene hører hjemme i Sauropsida er usikkert, og de taes av noen ut i en egen gruppe, Parareptilia.
Tidligere ble sauropsidene delt i fugler på den ene og krypdyr på den andre siden. I fylogenetisk systematikk er denne inndelingen forlatt, fordi krypdyr utgjør en parafyletisk gruppe.
Fylogeni.
Dette kladogrammet illustrerer fylogenien (familietreet) til amniotene. Det viser at Sauropsider og Synapsider (pattedyrliknende krypdyr) er søstergrupper. Det er en enkel versjon av slektsforholdene Laurin & Reisz beskrev i 1995. Kladogrammet følger gruppene som definert av Gauthier i 1988.


Skjellkrypdyr.
Skjellkrypdyr er en av de fire gruppene som nålevende krypdyr deles inn i, og omfatter omtrent 96 % av alle nålevende krypdyrarter. De øvrige nålevende krypdyrene tilhører gruppene skilpadder, krokodiller og tuataraer.
Det har vært vanlig å fordele skjellkrypdyrene på tre delgrupper: stort sett firbente øgler, lemmeløse slanger og ormeøgler. Alle har en hud som er dekket av skjell eller plater. Med over 8000 arter utgjør de en stor del av de landlevende virveldyrene. Til sammenligning er det ca. 5500 arter av pattedyr, ca. 6500 amfibier, og ca. 10 000 fuglearter.
Utbredelse.
De fleste skjellkrypdyr lever i tropene, og artsantallet avtar mot polene. De eneste større landområdene helt uten skjellkrypdyr er Alaska, det meste av Canada, det nordligste Sibir, Antarktis, og øyene i polhavene. Island er den eneste staten helt uten skjellkrypdyr. I Europa vest for Russland finnes det 95 arter, men de fleste er begrenset til Middelhavsområdet. Det er fem arter i Norge: firfisle, stålorm, hoggorm, buorm og slettsnok.
Firfisla finnes helt nord til Finnmark, og går der lengst nord av alle verdens skjellkrypdyr. Det ser ut til at hoggormen går lenger nord i de østlige nabolandene enn i Norge, men det er ubekreftede funn fra Sør-Varanger. I tilfelle har også slangene sin nordgrense i verden på norsk område. Det sørligste skjellkrypdyret er iguanen "Liolaemus magellanicus", som lever i Patagonia og på Ildlandet. Noen øgler lever opp til 5000 meter over havet i Tibet og Andesfjellene.
De nåværende familiene av øgler oppstod allerede i trias og jura. På det tidspunktet var alle kontinentene samlet i én landmasse, Pangea. Oppsplittingen av superkontinentet i kritt hadde stor betydning for utviklingen og utbredelsen til pattedyrenes delgrupper, men var ikke like viktig for skjellkrypdyrene. Gekkoer, skinker og flere andre grupper har kolonisert oseaniske øyer ved å seile på flåter av vegetasjon. Skjellkrypdyr er også i stand til å krysse verdenshavene mellom kontinentene på denne måten. Sør-Amerika er for eksempel flere ganger blitt kolonisert av gekkoer fra Afrika.
Skjellkrypdyr finnes i alle typer terrestriske habitater. De er de viktigste virveldyrene i tropiske ørkener, der de har fordel av den tette huden, og av at de er vekselvarme. Mange lever på marka, mens andre klatrer på steiner og i trær. Det finnes også gravende skjellkrypdyr, og arter som er knyttet til ferskvann. Haviguan finner mat i havet, og tilbringer derfor mye tid under vann. I tropiske kystfarvann i Det indiske hav og Stillehavet lever havslangene. De er enda bedre tilpasset et liv i havet, og de fleste artene kommer aldri på land.
Kroppsbygning og levevis.
a>bilde av en slange som eter ei varmblodig mus.
Pinealøyet er synlig hos grønn anole ("Anolis carolinensis")
Todelt tunge hos snoken "Contia tenuis"
To hannklapperslanger kjemper om en hunn
Paring hos brun anole ("Anolis sagrei")
Tre tejuarter med den partenogenetiske hybriden "Cnemidophorus neomexicanus" i midten. Foreldreartene med kjønnet formering på sidene, "C. inornatus" til venstre og "C. tigris" til høyre.
Generelt.
Hos de første skjellkrypdyrene var kroppen formet som en avlang sylinder, og hodet og nakken kunne skilles tydelig fra kroppen. Det var fire velutviklede lemmer med fem tær. Hos de ulike gruppene av skjellkrypdyr er kroppsbygningen ofte endret mye, og mest påfallende er kanskje at mange grupper ikke lenger har synlige lemmer. Dette gjelder ikke bare slanger og ormeøgler, men også mange øgler.
Kroppslengden måles som regel fra snutespissen til bak kloakkåpningen. Dette målet kalles SVL, fra engelsk "snout-vent length". Totallengden måles fra snutespiss til tippen av halen.
De minste skjellkrypdyrene er to gekkoarter i slekten "Sphaerodactylus" (gjennomsnittlig kroppslengde 16 mm), og kameleonen "Brookesia micra" (maksimal kroppslengde 16 mm). De minste slangene er falske ormeslanger i slekten "Leptotyphlops" med en total lengde på omtrent. Den lengste nålevende arten er antakelig nettpyton (8,7 m). Det finnes usikre rapporter om lengre anakondaer, og anakondaen er kraftigere bygd, og blir utvilsomt tyngre enn pytonene. Den største øglen er komodovaran, som blir 2–3 m lang, og rundt 70 kg.
De største øgleartene finnes på isolerte øyer. Stor kroppsstørrelse kan være en fordel der det ikke er konkurranse fra store planteetende pattedyr, og det ikke er behov for å gjemme seg for rovpattedyr. Lignende kjempeformer er kjent hos skilpadder, gnagere og fugler. Også de minste artene lever på øyer, og overtar da kanskje økologiske nisjer som ellers fylles av virvelløse dyr.
Skallen hos skjellkrypdyr har to åpninger bak øynene, så de hører til diapsidene, men det er skjedd endringer i forhold til den opprinnelige diapsideskallen. Den nedre kinnbuen mangler, og hos slanger, blindøgler og noen lemmeløse skinker mangler også den øvre kinnbuen. Tapet av disse buene gjør at quadratum-beinet, som er festet til underkjeven, kan beveges svært fritt. I tillegg har ofte skallen fleksible ledd. Dette gjør at for eksempel slanger kan svelge byttedyr som er svært store i forhold til hodet.
Alle skjellkrypdyr har hale, men tykkelse, lengde og form varierer mye. Mange øgler kan kaste halen når en fiende angriper, og en ny hale gror i stedet ut, såkalt autotomi. Halebeinet regenereres ikke, og den nye halen har i stedet en bruskstreng innvendig. Noen arter bruker halen til å lagre fett, og tykkelsen kan variere med årstidene. Gripehale er utviklet hos noen få øgler, for eksempel hos kameleoner. Skjellkrypdyr som svømmer mye, har ofte en hale som er flattrykt fra siden, og som fungerer som en halefinne.
Overgang til et underjordisk liv fører som regel til at kroppen blir langstrakt, halen kortere, og til at lemmene reduseres, eller forsvinner. Skallen blir kraftigere, og skjellene på hodet blir færre og større, slik at de kan beskytte hodet.
Bevegelse.
Skjellkrypdyr beveger seg ved å grave, krype, gå, løpe, klatre, glidefly og svømme. Beina hos øgler sitter på siden av kroppen, ikke under kroppen som hos pattedyr. Når en øgle går sakte, er tre av beina alltid i kontakt med underlaget. Kroppen beveges i en bølgende bevegelse, og tyngdepunktet ligger alltid i trekanten mellom de tre bena som er på bakken. Hvis farten øker, utføres de samme bevegelsene med kroppen og beina, men tyngdepunktet kan flyttes ut av trekanten. Noen agamer, iguaner og varaner kan løpe raskt på to bein. Marklevende slanger beveger seg i en bølgende bevegelse, og bruker de store bukskjellene til å skyve seg framover. Enkelte ørkenlevende slanger løfter kroppen, og ruller seg sideveis.
Øgler har som regel klør av keratin på tærne, som er til hjelp når de klatrer i trær og på steiner. De aller beste klatrerne blant øglene har utviklet festeskiver på tærne som fester seg til underlaget ved hjelp av Van der Waalske krefter. Slike skiver er best kjent hos gekkoene, men forekommer også hos anoleøgler og grønnblodskink. Klatrende slanger er ofte svært tynne, og har en lang gripehale. Øgler som lever oppe i trær har ofte en kropp som er flattrykt fra siden, mens øgler som gjemmer seg i fjellsprekker, derimot ofte er dorsiventralt flattrykt.
Flere grupper som lever i regnskogene i Sørøst-Asia, har utviklet glideflukt. Flygegekkoer og flygeagamer har flygehud, mens snokene i slekten "Chrysopelea" skaper en bæreflate ved å klemme flat kroppen, og ved å bevege seg i en bølgende bevegelse under glideflukten. I de afrikanske regnskogene finnes det to glideflygende firfisler i slekten "Holaspis".
Hud.
Det ytterste laget av overhuden består av keratin, som danner et tett lag som gjør at oksygen og vann i liten grad kan transporteres gjennom huden. Skjellene er fortykkelser i keratinlaget, og er en integrert del av huden i motsetning til fiskeskjell. Antall og mønster som dannes av skjellene er viktig for å skille ulike arter fra hverandre. Den ytterste overhuden skiftes regelmessig, og erstattes med et nytt lag som gror fram på innsiden. Slanger og gekkoer skifter hele huden på en gang, mens de fleste øgler skifter huden i deler.
Huden har få kjertler, sammenlignet med amfibier og pattedyr. Selv om huden er tørr, gjør ofte skjellene at den glinser, og føles glatt. Hvis det finnes hudkjertler, sitter de som regel på lårene, preanalt, eller i kloakkåpningen. Noen snoker kan skille ut illeluktende sekret fra kloakkåpningen for å skremme bort rovdyr. Mange skjellkrypdyr er svært fargerike, og somme kan raskt skifte farge. De ulike fargene har betydning i forbindelse med kamuflasje, beskyttelse mot ultrafiolett stråling, regulering av kroppstemperatur, samspill med andre individer, og kjønnsforskjeller.
Tenner.
Alle skjellkrypdyr, unntatt ormeslanger, har godt utviklede tenner. De kan deles i to typer, "pleurodonte" og "akrodonte". Alle slanger, og de fleste øgler, har pleurodonte tenner. De gror fram på tungesiden av kjeven, og vokser sammen med kjevebeinet. Agamer, kameleoner og noen ormeøgler har akrodonte tenner, som er festet oppe på kanten av kjeven. Ingen av disse typene sitter i fordypninger i kjevebeinet. Pleurodonte tenner skiftes ut regelmessig, og beveger seg bakover i munnen. Akrodonte tenner byttes ikke ut, sitter på samme plass, og slites ned så de får en skarp kant. Hos øgler er alle tennene som regel like, mens slanger har mer spesialiserte tenner. I den siste gruppen er det vanlig med lange, tynne, krokete tenner for å holde på byttet, og mange har gifttenner for å sprøyte inn gift.
Giftkjertler.
En har tradisjonelt antatt at evnen til å produsere gift har oppstått minst to ganger: én gang hos de avanserte slangene, og én gang hos giftøglene. I 2003 ble det oppdaget at nesten alle slanger produserer gift, og seinere forskning har påvist gift også hos agamer og varaner. Det antas nå at evnen til å produsere gift bare har oppstått én gang hos skjellkrypdyrene, og at dette hendte i overgangen mellom trias og jura for omtrent 200 millioner år siden.
Giftkjertlene er omdannede spyttkjertler. Agamene har det mest opprinnelig systemet med giftkjertler både i under- og overkjeven. Hos varaner og giftøgler produseres giften i underkjeven, mens slangene har giftkjertler i overkjeven. Øglene må tygge på byttet for å føre inn giften, mens slangene har muskler rundt giftkjertlene, som pumper gift inn i byttet. Giften er en blanding av en rekke ulike stoffer som virker på forskjellige måter. Noen senker blodtrykket, og fører til bevisstløshet, mens andre gjør at blodplatene ikke koagulerer, så byttet blør i hjel. Det finnes også sterke nervegifter, og mange andre typer gift.
Indre organer og stoffskifte.
Hjertet har to forkammer, og to hovedkammer, men skilleveggen mellom hovedkamrene er ikke fullstendig. Dette medfører noe blanding mellom venøst og arterielt blod i hjertet. Oppbygningen av lungene varierer fra enkle lunger, som ligner på dem hos amfibier, til varanenes lunger som er delt i flere kammer. Lungevolumet er større enn hos pattedyr med tilsvarende kroppsmasse, men arealet er bare en hundrededel, ettersom stoffskiftet hos de vekselvarme skjellkrypdyrene krever mindre oksygen. Det er ikke noe mellomgulv, så åndedrettet skjer ved at muskler trekker sammen og utvider brystkassen. Hos slanger, og andre langstrakte skjellkrypdyr, er venstre lunge redusert, eller mangler helt.
I motsetning til fugler og pattedyr er alle skjellkrypdyr vekselvarme, det vil si at kroppstemperaturen er avhengig av temperaturen i omgivelsene. Som en følge av dette ligger forbrenningen på mellom 10 og 20 prosent av det som er vanlig hos fugler og pattedyr med tilsvarende kroppsstørrelse. Dette kan være en fordel i områder med begrenset næring, som ørkener og små øyer. Forbrenningen hos et individ varierer ofte mye avhengig av aktivitetsnivå og ytre forhold. Mange arter ligger i dvale i områder med vinter eller tørketid. Kroppsstørrelsen begrenses av at det må være mulig å varme opp kroppen utenfra. Dette fører til at de største artene av skjellkrypdyr lever i tropisk klima.
Regulering av kroppstemperaturen bestemmer mye av adferden. Kroppen varmes opp ved å sole seg, eller ved å presse kroppen mot varme overflater. Når ønsket kroppstemperatur er nådd, flytter dyret seg mellom sol og skygge for å holde temperaturen på riktig nivå. Mange øgler får en mørk farge mens de soler seg, for å få oppta maksimalt med varme. Noen arter, spesielt nattaktive, gravende, tropiske eller akvatiske, gjør ikke noe forsøk på å regulere kroppstemperaturen, og har samme temperatur som omgivelsene. Hunnene hos pytonslanger ruger på eggene sine, og trekker sammen musklene i en slags skjelving for å øke kroppstemperaturen.
Skjellkrypdyr kan skaffe mye energi ved anaerob forbrenning av glykogen som er lagret i kroppen. Denne type energi brukes for eksempel når en firfisle piler unna, eller når en buorm dykker. Prosessen danner melkesyre, som må brytes ned etterpå. Dette gjør at skjellkrypdyr ikke er så utholdende som varmblodige dyr, selv om noen kan klare seg 20 til 90 minutter uten oksygen.
Sanser.
Øret deles, som hos andre virveldyr, i tre deler, det ytre øret, mellomøret, og det indre øret. Det ytre øret er som regel en liten fordypning, og mange øgler har en stor trommehinne. Mellomøret er bygget opp på samme måte som hos amfibier, andre krypdyr og fugler. Hammeren og ambolten, som kjennetegner pattedyrenes øre, mangler. I stedet overføres lyden fra trommehinna til en bruskdannelse som kalles "extrastapes". Herfra overføres lyden via stigbøylen ("stapes") til det ovale vindu. Det indre øret består av væskefylte hulrom med følehår som omdanner lyd til nervesignaler, og er også viktig for balansesansen. Hos noen øgler, spesielt gravende arter, er det ytre øret og trommehinnen redusert, og slangene mangler helt disse organene. Det indre øret er derimot ganske likt hos alle skjellkrypdyr.
Oppbygningen av øyet ligner også på andre virveldyr, men med noen modifikasjoner, spesielt hos slangene. Hos slanger og noen øgler er øyelokket gjennomsiktig, og dekker alltid øyet. Hos mange er synet viktig under jakten, for eksempel agamer og iguaner. Kameleonene kan bevege øynene uavhengig av hverandre. Mange gravende former har derimot reduserte øyne, og har mistet synet.
Øynene hos dagaktive arter er forholdsvis små, og har rund pupill, mens nattaktive arter har større øyne med vertikal pupill. Hos øgler er rund pupill vanligst, men de fleste gekkoer har en avlang, vertikal pupill som trekker seg sammen til fire runde åpninger i sterkt lys. Slanger har også som regel runde pupiller, men noen har avlange, vertikale pupiller, for eksempel pytonslanger og hoggormer. Årehinnen er ofte omdannet til et reflekterende lag, "tapetum lucidum". Dette laget «lyser» i mørket, akkurat som hos mange nattaktive pattedyr.
Mange øgler har et svært godt utviklet fargesyn, der netthinnen har fire typer tapper, men ingen staver. Dette gjør at de kan se ultrafiolett lys, og signaler i denne delen av spektret har stor betydning i sosiale forhold hos mange øgler.
Noen øgler har et tredje øye, som er en del av epithalamus. Dette såkalte pinealøyet kan ha linse og netthinne, og spiller sannsynligvis en rolle i å styre dyrenes døgnrytme. Mange slanger har spesielle organer for å registrere infrarød stråling, for eksempel varme fra små nattaktive pattedyr som de jakter på.
Luktesansen er viktig for mange skjellkrypdyr, mens smakssansen er lite utviklet. Jacobsons organ har stor betydning for mange grupper, og tunga stikkes ofte ut av munnen for å kunne dra duftstoffer fra omgivelsene inn i munnen så stoffene kan registreres av organet. Tungespissen er ofte delt i to, noe som gir bedre mulighet for å avgjøre hvilken retning lukten kommer fra.
Kjønnsorganer og formering.
Skjellkrypdyr har en såkalt kloakk, altså en felles kroppsåpning som brukes til både å skille ut avføring og urin, og som i tillegg fungerer som kjønnsåpning. Det finnes to av hvert kjønnsorgan. Hunnene har to eggstokker og to eggledere, mens hannene har to testikler og to "hemipeniser". Det sistnevnte organet er analogt med pattedyrenes penis, og svulmer ved paring opp på grunn av økt blodtilførsel slikt at den vrenges ut av kroppen. Hannen fører en av hemipenisene inn i hunnens kloakk, og befruktningen skjer inne i kroppen til hunnen. Paringen skjer fra siden, og hemipenisen har ofte tagger eller kroker for å holde fast i hunnen. Formen på hemipenisen varierer ofte mye mellom nært beslektede arter, og er viktig ved artsbestemmelse. Hos mange skjellkrypdyr har hunnene et mindre organ, som tilsvarer hannenes hemipenis. Dette organet kalles "hemiklitoris", og har en ukjent funksjon.
De fleste arter er eggleggende. Skallet er som regel mykt og pergamentaktig, men de fleste gekkoer legger egg med hardt, kalkholdig skall. Levendefødsel har utviklet seg over 100 ganger innenfor gruppen. Eggene kan da utnytte hunnens kroppstemperatur mens de utvikles. Skjellkrypdyr som lever i kaldt klima er som regel levendefødende, men levendefødsel forekommer også hos tropiske arter. Den mest opprinnelige formen for levendefødsel innebærer at eggeskallet er redusert til en tynn membran slik at gass kan utveksles mellom ungen og livmorveggen. Næring til ungen kommer fra en stor plommesekk. Hos noen er utviklingen gått et steg videre, og plommesekken utveksler næring med livmorveggen. Noen skinker har gått enda lenger, og utviklet en virkelig morkake, slik at all næring tilføres ungen fra moras kropp.
Kjønnsbestemmelse kan skje både genetisk, og på grunn av faktorer i omgivelsene. De fleste øgler har ikke egne kjønnskromosomer, og detaljene i den genetiske kjønnsbestemmelsen varierer mye. Hos slangene kan en se en utvikling mot spesialiserte kjønnskromosomer. Pytonene, som også har andre opprinnelige trekk, har ikke kjønnskromosomer. Hannene hos snokene har to like kjønnskromosomer (ZZ), og hunnene to ulike (ZW). Kraiten "Bungarus caeruleus" har et mer komplisert system der hannene har Z1Z1Z2Z2, og hunnene Z1Z2W. Temperatur er den viktigste faktoren i omgivelsene for kjønnsbestemmelse. Ofte fører en høy temperatur til at hunner klekkes, mens en lavere temperatur fører til hanner. Hos den australske skinken "Bassiana duperreyi" bestemmes kjønnet både av kromosomer, temperatur og størrelse på egget.
Hos mange øgler finnes det populasjoner med bare hunner, der eggene ikke befruktes av en hann. Dette kalles partenogenese, og skyldes ofte at individer fra to nærstående arter har paret seg. De resulterende hybridene er polyploide, og kan av ukjent grunn formere seg uten befruktning av egget. Blant slangene er det bare kjent én partenogenetisk art, blomsterpotteslange ("Ramphotyphlops braminus").
Sosial adferd.
Sosial adferd hos skjellkrypdyr omfatter kurtise og paring, aggresjon mot artsfrender, omsorg for avkom, og i en begrenset grad også samling i grupper og felles aktiviteter.
Under kurtisen inntar ofte øgler spesielle positurer, og viser fram deler av kroppen med spesiell farge eller utseende. Ofte brukes de samme bevegelsene både til å skremme rivaler, og til å lokke til seg en partner. Hannene hos slanger kjemper ofte ved at de løfter sitt eget hode, samtidig som de prøver å trykke ned hodet og nakken på motstanderen.
Både hanner og hunner hos øglene kjemper om territorier. Hvis det er trangt om plassen, kan de slutte å kjempe. Det oppstår i stedet et hierarki der dominerende individer får fordelen av gode plasser for å finne føde, pare seg, og sole seg. Slanger har generelt større territorier enn øgler, og de deler ikke territoriet med andre individer.
Omsorg for avkommet begrenser seg som regel til å finne et trygt sted å legge eggene, som deretter overlates til seg selv. Noen arter vokter eggene, og eventuelt også nyklekte unger.
At mange individer samles er som regel et kortvarig og sesongavhengig fenomen. I områder med vinter hender det at hundrevis av individer, ofte av forskjellige arter, samles for å gå i dvale på gunstige steder. De store samlingene av strømpebåndsnoker i Nord-Amerika er kanskje mest kjent. I Norge overvintrer ofte flere titalls hoggormer, buormer og stålormer på det samme stedet, i såkalte ormebol.
Økologisk nisje.
Små øgler og ormeslanger er rovdyr som lever av insekter og andre virvelløse dyr. Slanger og store øgler tar amfibier, andre krypdyr, fugler og pattedyr, og akvatiske arter fanger fisk. Alle slanger er rovdyr, men noen få øgler er rene planteetere, blant annet haviguan, og noen store australske skinker. Hos noen øgler er ungene insektetere, mens de voksne er altetere eller planteetere. Øgler på isolerte øyer eter ofte nektar og frukt og er viktige for pollinering og frøspredning.
De fleste skjellkrypdyr er forholdsvis små, og er derfor ettertraktet av større predatorer. Blant dyr som jakter på dem er fugler som varslere, kråkefugler, haukefugler, ugler, storker og trapper, og pattedyr som rotter, piggsvin, rever, villsvin, mindre kattedyr, mårdyr, snikekatter og manguster. Mange slanger har spesialisert seg på å fange øgler, men ellers er det få dyr som hovedsakelig eter skjellkrypdyr. Et unntak er slangeørnene.
Innledning.
De nærmeste slektningene til skjellkrypdyrene er tuataraene, og sammen danner de gruppen Lepidosauria. Denne gruppen er igjen en del av sauropsidene, som blant nålevende dyr også omfatter fugler, krokodiller og kanskje skilpadder.
Skjellkrypdyrene er en godt definert naturlig gruppe, og regnes i linneansk systematikk som ordenen Squamata. Denne ordenen deles tradisjonelt i tre underordener: øgler (ca. 4750 arter), slanger (ca. 3000 arter) og ormeøgler (ca. 160 arter).
En antar at slangene og ormeøglene er monofyletiske grupper, og at de nedstammer fra øgler. Dette gjør øglene til en parafyletisk gruppe, noe som ikke ønskes i moderne systematikk. Inndelingen i tre underordener har likevel en del praktiske fordeler, og blir fortsatt mye brukt.
Stamtre basert på morfologi.
Mange forskere har prøvd å sette opp stamtrær for skjellkrypdyrene ved å studere morfologiske trekk. Gruppen Iguania omfatter iguaner, agamer og kameleoner. Iguania har, i likhet med tuataraene, en myk tunge som brukes til å holde på byttet. Dette ble ansett for å være en opprinnelig egenskap, og Iguania ble regnet som søstergruppen til alle andre skjellkrypdyr.
De andre skjellkrypdyrene kalles Scleroglossa, og holder byttet med tennene og kjeven, mens den harde tunga brukes som et kjemisk sanseorgan. Gekkoene har mange spesielle trekk, og må tidlig ha skilt lag med resten av Scleroglossa. Plasseringen av blindøgler og ormeøgler er svært usikker. Resten av Scleroglossa regnes til gruppen Autarchoglossa. Systematikken innenfor Autarchoglossa er omstridt, men stamtreet nedenfor viser de gruppene det var enighet om tidlig på 2000-tallet.
Hvilken gruppe av øgler som er slangenes nærmeste slektninger er svært omdiskutert. Både ormeøgler, blindøgler, varaner og de utdødde mosasaurene har vært foreslått. Det er funnet få fossile slanger, og den molekylære klokken til gruppen går raskere enn hos andre skjellkrypdyr. En teori er at slangene stammer fra akvatiske øgler, som sto nært mosasaurene. Varanene er mosasaurenes nærmeste nålevende slektninger, og varanene ligner på flere måter slanger. Molekylærgenetiske undersøkelser tyder derimot på at slanger og varaner bare er fjernt beslektet. Dette brukes som støtte for en teori om at slangene stammer fra gravende øgler.
Stamtreet viser alle familier av øgler, mens familiene av slanger og ormeøgler er omtalt i artiklene om disse gruppene. Ringøgler og kinesisk krokodilleøgle regnes ofte til underfamilier av henholdsvis belteøgler og xenosaurier. "Anniella" blir av og til skilt ut fra stålormene til en egen familie, Annielidae. Posisjonen til den øreløse varanen har vært usikker, og den har vært regnet til en egen familie, Lanthanotidae, men det er nå vist at den hører til varanfamilien. Iguaner og gekkoer blir nå ofte splittet i mange familier, som omtalt i artiklene om gruppene.
Stamtre basert på genetiske data.
De to første omfattende studiene av nukleær DNA hos skjellkrypdyr kom i 2004, og inneholdt overraskende resultater. Nicolas Vidal og S. Blair Hedges publiserte i 2005 en klassifikasjon av skjellkrypdyrene, som avvek sterkt fra tidligere arbeider. Denne klassifikasjonen er vist i kladogrammet nedenfor. I 2009 publiserte de samme forskerne en artikkel der klassifikasjonen videreutvikles med blant annet en ny inndeling av slangene.
Den nye klassifikasjonen samsvarer også med morfologiske og adferdsmessige trekk, som det tidligere ikke var lagt vekt på. Blindøglene har ikke todelt tunge, og skilte seg ut først. Todelingen varierer fra et lite hakk hos gekkoene til den dypt splittede tungen hos slanger og varaner. Det eneste unntaket er kameleonene som har en spesialisert tunge, som brukes til å fange bytte. Tuataraene har ikke todelt tunge, så en delt tunge er et avledet trekk.
Blindøgler og gekkoer er de eneste skjellkrypdyr som har to eggtenner, så det må være et opprinnelig trekk. De resterende skjellkrypdyrene fordeles på to grupper: Scinciformata og Episquamata. Den sistnevnte gruppen har høyt stoffskifte, en dypt splittet tunge, og et velutviklet Jacobsons organ. Episquamata deles igjen i Toxicofera og Laterata. Alle skjellkrypdyr som kan produsere gift tilhører gruppen Toxicofera, som omfatter 58 % av alle arter av skjellkrypdyr. De nærmeste slektningene til slangene er enten Anguimorpha eller Iguania. Å holde byttet med tungen er en egenskap som tuataraene og Iguania har utviklet uavhengig av hverandre.
Denne systematikken er ikke godttatt av alle. I 2008 ble det publisert en klassifikasjon basert på omfattende morfologiske studier av nålevende og utdødde arter med Iguania i en basal posisjon. Det finnes også alternative klassifikasjoner basert på molekylærgenetikk. En gruppe spanske forskere har publisert en studie der Acrodonta og slanger danner en klade som er søstergruppen til alle andre skjellkrypdyr.
Evolusjon og fossiler.
Slangen "Eupodophis descouensi" fra kritt hadde rester av bakbein
Gruppen Eolacertilia, som levde fra perm til tidlig kritt, kan være skjellkrypdyrenes forfedre. Fossiler er funnet i Sør-Afrika, Storbritannia og USA. Skjelettet hos denne gruppen har opprinnelige trekk, som mangler hos nålevende skjellkrypdyr.
Det eldste kjente skjellkrypdyret er "Tikiguania estesi" fra sen trias i India. Først i sen jura blir fossiler av gruppen vanligere, og de kan allerede regnes til nålevende grupper som Gekkota, Scincomorpha og Anguimorpha. Analyse av mitokondrielt DNA tyder på at skjellkrypdyrene oppstod i sen perm, og at de nålevende familiene av øgler ble dannet i trias og jura. De nålevende familiene av fugler og pattedyr oppstod til sammenligning langt seinere.
Fossiler fra jura omfatter blant annet "Bharatagama" fra India, mens den glideflygende "Xianglong" er kjent fra tidlig kritt i Kina. Disse to slektene hadde akrodonte tenner, og tilhørte antakelig Iguania. Tejuer og iguaner hadde i sen kritt mange arter i Nord-Amerika og Mongolia. Fra samme tid stammer de første stålormene, xenosauriene, giftøglene og varanene. Det var også i kritt at slangene utviklet fra en gruppe gravende eller akvatiske øgler.
De fleste funn fra mesozoikum er gjort i Europa, Gobiørkenen, USA og Canada. Hvilke skjellkrypdyr som levde på det sørlige superkontinentet Gondwana er nesten helt ukjent, men en kjenner flere slanger fra Argentina, og det er gjort enkelte funn av øgler i Brasil og India.
I jura og kritt tilpasset noen skjellkrypdyr, aigialosaurene og mosasaurene, seg til et liv i havet. I sen kritt spilte mosasaurene en viktig rolle i de marine økosystemene, og overtok den økologiske nisjen til fiskeøglene. Selv ble mosasaurene offer for masseutryddelsen i overgangen kritt-tertiær, og seinere har antakelig haier og tannhvaler overtatt den samme nisjen. Andre skjellkrypdyr ble lite påvirket av masseutryddelsen. Faktorer som hjalp dem til å overleve var liten kroppsstørrelse, et stoffskifte som kan reguleres etter forholdene, og at de kunne flytte til gunstige habitater.
De eldste fossile ormeøglene er fra paleocen, og i eocen dukker de første ormeslangene og snokene opp. Giftsnoker og hoggormer er derimot først kjent fra miocen. Mangfoldet av avanserte slanger har utviklet seg forholdsvis nylig, i koevolusjon med smågnagerne, som er de viktigste byttedyrene. Havslangene og de australske giftsnokene er en ung gruppe, som har utviklet i løpet av de siste ti millioner år.
Mosasaurene kunne bli opptil 17 m lange, og er de største skjellkrypdyr som noen gang har levd. Også andre utdødde arter var større enn de nålevende, som slangene "Gigantophis" (10,7 m), og "Titanoboa" (13 m). Den store varanen "Varanus priscus" (tidligere "Megalania prisca") levde i Australia i pleistocen. Størrelsen på denne øglen er omstridt, men den nyeste forskningen antyder en lengde rundt, og en vekt på nesten.
Skjellkrypdyr og mennesker.
For mennesker er giftslanger de mest betydningsfulle skjellkrypdyrene. Det finnes ingen sikre oversikter over antall bitt og dødsfall, men det er ingen tvil om at bitt av giftslanger er et alvorlig helseproblem i tropiske land. Frykten for slanger er antakelig medfødt hos mennesker. En slangekult har forekommet i religionen mange steder, og forestillingene om draker bygger delvis på utseendet til skjellkrypdyr.
Ellers har skjellkrypdyr liten direkte betydning for mennesker. Noen steder blir slanger og øgler spist, men de er aldri viktig i kostholdet. I Sør-Amerika jaktes det på tejuer både for kjøttet og for å bruke skinnet. Skinnet til varaner utnyttes i Sørøst-Asia.
Mennesker har derimot stor betydning for skjellkrypdyr. Det har vært, og er fortsatt, mange steder vanlig å slå ihjel alle slanger og slangelignende dyr. I nyere tid er ødeleggelse av habitatet blitt en trussel for mange arter. Asfalterte veger er farlig for nattaktive arter. De legger seg på vegen for å oppta varme og blir derfor ofte overkjørt.
I Norge er det forbudt å holde skjellkrypdyr i fangenskap, men i mange andre land er det en populær hobby. Innsamling av dyr for å selge dem som terrariedyr utgjør en trussel for enkelte arter. En studie fra Arizona i USA viser at innsamlingsmetodene er så hardhendte at habitatet til krypdyrene ødelegges.
Skjellkrypdyr har også hatt fordel av menneskelig aktivitet. For eksempel byr dagens landskap i Middelhavsområdet med åpne områder, steinrøyser og natursteinmurer på fine levesteder, som forekom mye sjeldnere i det opprinnelig skogkledde landskapet. Noen arter har spredd seg til nye verdensdeler med menneskelig hjelp, for eksempel mange gekkoer.
Innførsel av fremmede arter er mange steder en trussel for skjellkrypdyrene, spesielt på tidligere isolerte øyer. Katter, hunder, griser, manguster og rotter jakter på dem, og innførte skjellkrypdyr fortrenger de innfødte artene fra sine økologiske nisjer. Snoken "Boiga irregularis" har via transportfly spredt seg til øya Guam i Stillehavet, noe som har fått katastrofale følger for opprinnelige fugler og øgler.


Antinomisme.
Antinomisme, eller lovløshet, i teologi er idéen om at medlemmer av en spesiell religiøs gruppe er uten forpliktelse til å adlyde etiske eller moralske lover slik de blir presentert av religiøse autoriteter. Antinomisme er det motsatte av legalisme som fremhever at lydighet til en samling religiøse lover er nødvendig for frelse. Ordet antinomisme kommer fra de greske "anomia", som betyr lovløshet, og "anomos" som betyr lovløs.
Begrepet har ført til spenning mellom religiøse autoriteter i opposisjon mot hverandre. Få grupper eller sekter kaller seg eksplisitt «antinomiske», men anklagen blir ofte rettet av noen sekter mot konkurrerende sekter.


Barselfeber.
Barselfeber (latin "febris puerperalis") er en infeksjonssykdom som går ut fra fødselsveiene og som oppstår under og etter fødselen, og en viktig årsak til barseldødlighet. Historisk sett var dette en svært viktig og alvorlig infeksjonssykdom, vanligvis utløst av Gruppe A-streptokokker. Antiseptikk og særlig antibiotika har gjort denne sykdommen til en sjeldenhet i moderne medisin.
Infeksjonen var veldig vanlig før Ignaz Semmelweis (1818–1865) klarte å påvise at infeksjonen skyldes smitte utenfra. På hans tid var det vanlig at fødselslegene foretok gynekologiske undersøkelser på flere fødende uten effektiv håndvask og skifte av hansker mellom undersøkelsene. Etter at hygienen ble økt betraktelig og Semmelweis innførte håndvask med klorkalkløsning ble det en betydelig bedring, selvom han opplevde mye motstand fra kolleger mot dette. Med Listers antiseptikk ble barselfeber enda sjeldnere forekommende.
Innføring av antibiotika, sulfonamider siden cirka 1935 og penicillin etter 1945 har også redusert forekomsten og bedret behandlingsresultatene betydelig.


Bilaterier.
Bilaterier eller tosidig symmetriske dyr er kjennetegnet ved en bilateralsymmetrisk kropp.
Kroppen har m.a.o. bare én symmetriakse, som deler kroppen i en venstre og høyre side.
Symmetrien er ikke nødvendigvis fullstendig (jf. menneskets hjerte) eller synlig i alle livsstadier (jf. pigghuder).
De fleste flercellede dyr hører til bilateriene.
Unntakene er nesledyr, ribbemaneter, svamper og "Trichoplax". Også blant disse finnes det enkelte bilateralsymmetriske dyr, f.eks. nesledyrenes planulalarver.
Bilateralsymmetrien oppstod fordi stamarten til bilateriene gikk over fra et frittlevende ("pelagisk") til et krypende eller borende liv på eller i havbunnen ("bentisk").
For et slikt levevis er det en stor fordel å kunne bestemme seg for en retning, man trenger m.a.o. en kropp med forende.
En kropp med ulik for- og bakende og ulik over- og underside har nødvendigvis bare én symmetriakse.
En annen konsekvens av det krypende/borende leveviset med såkalt peristaltisk bevegelse (bevegelse gjennom vekselvis sammentrekning og utstrekning) var at dyrene fikk en ormeformet kroppsbygning med hudmuskelsekk.
En "hudmuskelsekk" består av to muskellag under epidermisen (huden): Ett lag med ringmuskler trengs for å strekke kroppen, og ett lag med lengdemuskler trengs for å trekke kroppen sammen.
Hudmuskelsekken er bevart i flere dyregrupper, bl.a. leddormene, men fantes altså også i en av stamformene våre.
I tillegg til ekto- og ento- finner man et mesoderm.
Mesodermale organer er bl.a. muskler og bindevev.
Den opprinnelige måten å danne mesodermen på ser ut til å ha vært at enkelte celler i nærheten av urmunnen i løpet av fosterutviklingen «vandrer» inn mellom ekto- og entoderm.
Denne dannelsesmåten av mesodermen ble endret flere ganger innenfor bilateriene.
For en organisme som har et bentisk levevis og en rettet bevegelse, er det videre en fordel å både samle og bearbeide sanseinntrykk ved kroppens forende.
Det er slik hjernen oppstod i dyrenes evolusjon.
Vår hjerne og neslesommerfuglens hjerne er m.a.o. homologe organer, fordi begge kan spores tilbake til en havlevende orm.
Det fins imidlertid to små grupper av bilaterier som mangler hjerne, Acoela og Nemertodermatida.
Disse gruppene, som tidligere ble ansett for å være flatormer, utgjør altså den første grenen i bilaterienes stamtre.
Hjernen oppstod så i stamarten til de resterende bilateriene (Eutriploblastica).
En annen egenskap som oppstod i denne stamarten, var protonefridiet, som er et enkelt bygd ekskresjonsorgan.
Eutriploblastica kan videre inndeles i to store grupper, deuterostomier og protostomier.
De førstnevnte er en godt avgrenset gruppe som ikke bare omfatter oss og andre virveldyr, men også bl.a. pigghuder.
Flesteparten av bilateriene (ca. 95 % av artene) er derimot protostomier.
Det eldste kjente eksempelet på Bilateria er den lille organismen "Vernanimalcula", som på tross av sin beskjedne størrelse ser ut til å være i besittelse av et såpass avansert trekk som en sekundær kroppshule.


Eksepsjonalisme.
Eksepsjonalisme er et krav, et mønster av krav eller en antagelse av at subjektet i en diskusjon krever spesielle unntak fra vanlige forhold eller prinsipp. Det brukes vanligvis i historiske undersøkelser og i forbindelse med en antagelse av skjebne, dvs at de antatte eksepsjonelle karakterene trekker fra eller er ment eller brukbar for et større, kanskje ideologisk, formål.
En vanlig bruk av begrepet dukker opp i diskusjoner om «amerikansk eksepsjonalisme» som i varierende grad antyder at Amerikas forente stater utgjør eller krever å være et eksempel på ikke standard historisk utvikling i forhold til økonomisk eller militær teori. Den unike historiske utviklingen av USA, og dens geografiske isolasjon fra kulturelt lignende mennesker, har bidratt til en følelse at USA på noen måter er et «unntak». Graden som dette er sant og naturen av dens avvik fra historiske normer, undersøkes i forskjellige felter som inkluderer økonomi og historie. Eksepsjonalisme kan overlappe med en følelse av identitet hvor mennesker tror at de selv er eksepsjonelle på noen måter. Tidlige immigranter til Amerika fra Europa tenkte at Amerika ville bli en «frelsesnasjon».


Pengeliste.
En pengeliste eller pengeliga i golf er en rangering av spillerne på en tour etter hvor mye premiepenger de har vunnet. Hver tour har sin egen pengeliste. På Europatouren og flere andre tourer kalles pengelisten "Order of Merit".
Å ligge høyt på pengelisten er svært viktig i profesjonell golf, da det medfører en rekke fordeler som f.eks. reservert plass i prestisjetunge turneringer og fortsatt medlemskap i tourens neste sesong.
Pengelistene skiller seg fra verdensrankingen i golf ved at de kun baserer seg på inntjening av premiepenger, at de kun regnes for gjeldende sesong og at de kun gjelder for en enkelt tour.
Rettferdigheten i å rangere spillere etter inntjening av premiepenger kan forklares ved at premiepotten er størst i turneringer der de beste spillerne deltar, og at konkurransen derfor er større i slike turneringer.


Rosekrigene.
a> under borgerkrigstilstandene i England 1455-1487.
Rosekrigene er et navn på den periodevise borgerkrigstilstanden i England mellom 1455 og 1487. Kampen sto om Englands trone, og hovedmotstanderne var huset York og huset Lancaster. Begge slekter stammet fra huset Plantagenet, idet de kunne spore sine aner til Edvard III. Navnet "Rosekrigene" ble ikke brukt i samtiden. Det har sitt opphav i symbolene som ble brukt av partene, en hvit rose for York og en rød for Lancaster.
Krigene ble utkjempet av riddere og deres føydalhærer. Lancaster hadde det meste av sin støtte i nord og vest, mens York var sterke i sør og øst. På grunn av de store tapstallene blant adelen, var krigene en sentral faktor i svekkelsen av den føydale makten, noe som førte til at man under huset Tudor fikk et sterkt, sentralisert monarki.
Bakgrunn.
Striden mellom de to husene startet da Richard II ble styrtet av Henry Bolingbroke, hertug av Lancaster, i 1399. Han var sønn av Edvard IIIs tredje sønn, John of Gaunt, og hadde dermed et svakt krav på tronen. Ifølge presedens skulle kronen ha gått til en mannlig etterkommer av Lionel av Antwerpen, som var Edvard IIIs andre sønn. Richard II hadde selv navngitt Lionels sønnesønn Roger Mortimer, 4. jarl av March som arving. Men Bolingbroke lot seg krone som Henrik IV, og fordi Richard II hadde vært en upopulær konge ble han akseptert.
Henrik IV døde i 1413, og hans sønn ble kronet som Henrik V. Han var en stor soldat, og hans militære fremgang mot Frankrike under Hundreårskrigen styrket hans popularitet enormt. Han kunne dermed også styrke Huset Lancasters krav på tronen. Før slaget ved Agincourt ble det avslørt en konspirasjon mot Henrik V, ledet av Richard, 3. jarl av Cambridge. Richard, som var sønn av Edmund of Langley, ble henrettet. Hans kone, Anne de Mortimer, hadde et krav på tronen, ettersom hun var datter av Roger Mortimer, 4. jarl av March og dermed etterkommer etter Lionel av Antwerpen. Da Henrik V døde i 1422 kom Henrik VI på tronen. Han var en svak konge, og det ble raskt klart at Richard Plantagenet, 3. hertug av York, som var sønn av Richard, hertug av Cambridge og Anne Mortimer, ville utfordre ham.
Henrik VIs regjeringstid.
Henrik VI, som var av Huset Lancaster, var omgitt av upopulære regenter og rådgivere. De fremste av disse var Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset og William de la Pole, 1. hertug av Suffolk. De ble klandret for å vanskjøtte rikets finanser og for å forspille muligheter i fortsettelsen av Hundreårskrigen. England mistet under Henrik VI alle sine områder i Frankrike, inkludert det Henrik V hadde erobret.
Kongen ble derfor sett på som svak og ineffektiv. I tillegg led han av en mental sykdom, som førte til pinlige episoder. Innen 1450-årene hadde mange begynt å se ham som uegnet til å styre. Samtidig mente Huset York å ha et sterkere krav på tronen, og de fyrte dermed opp under slike tanker. Borgernes misnøye vokste, føydalherrene hadde private hærer og kongens hoff var svært korrupt, en kombinasjon som la veien åpen for borgerkrig.
I 1453 hadde Henrik VI sitt første større anfall som følge av sin mentale lidelse. Et regentråd ble opprettet, ledet av en Lord Protector, Richard Plantagenet, hertug av York. Richard var populær, og som tidligere nevnt hadde han, som overhode for Huset York, et krav på tronen som var minst like sterkt som kongens. Han ble stadig modigere i å fremme dette kravet. Hertugen av Somerset ble fengslet, og Richards allierte Salisbury og Warwick fikk hans støtte i mindre konflikter med Henriks støttespillere, spesielt hertugene av Northumberland.
Henrik VI var i 1455 frisk nok til å ta makten selv igjen, og Richard ble drevet bort fra hoffet av hans dronning, Margaret av Anjou. Hun hadde, på grunn av sin manns svakhet, blitt "de facto" overhode for Huset Lancaster. Richard mistet dermed muligheten til å vinne makten gjennom intriger.
Første fase 1455–1460.
Det hadde tidligere vært mindre trefninger mellom de to husene, men alltid gjennom allierte familier som hadde Yorks eller Lancasters støtte. En virkelig borgerkrigstilstand brøt ut da Richard av York førte en mindre styrke mot London og møtte Henriks styrke ved St. Albans 22. mai 1455. Første slag ved St. Albans var en mindre trefning rett utenfor datidens sentrum, der hovedgaten i dag ligger. Richards uttalte mål var å «fjerne dårlige rådgivere» fra hoffet. Huset Lancaster tapte slaget, og mange av lederne falt, deriblant Somerset. York og hans allierte styrket sin innflytelse. Det virker som om begge parter var sjokkert over slaget, og forsøkte å forsone seg med hverandre. Da Henriks sinnssykdom blomstret opp igjen ble York igjen rådgiver, mens Margaret måtte ta seg av sin mann; hun var allerede blitt skjøvet ut av beslutningsprosessen.
Kompromisset etter slaget i 1455 ser ut til å ha vært effektivt i begynnelsen. York beholdt sin dominerende posisjon også etter at kongen var blitt frisk igjen. Men problemene dukket snart opp igjen, spesielt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge Henrik; hertugen av York eller Margarets unge sønn Edward av Westminster. Hun nektet å godta en løsning som fratok sønnen arveretten, etter at han i 1454 hadde fått arveprinstittel som prins av Wales. Hun aksepterte antagelig diskusjonen bare så lenge York hadde militær overmakt.
I 1456 reiste Henrik til Midlands, og Margaret lot ham ikke komme tilbake til London. Kongeparet var populære i Midlands, men deres stjerne var fallende i hovedstaden, hvor kjøpmennene var svært misfornøyde med nedgangen i handel og den utbredte lovløsheten i byen. Kongen satte opp sitt hoff i Coventry, og den nye hertugen av Somerset trådte frem som hans nye yndling. Margaret fikk Henrik til å omgjøre utnevnelser gjort av York under regenttiden, mens York selv ble sendt til Irland. Mens lovløshet i hovedstaden og sjørøveri lands sørkysten var voksende problemer, var kongeparets eneste interesse å sikre seg selv. Margaret innførte verneplikt for første gang i Englands historie. I London vendte folket seg til en annen, Richard Neville, jarl av Warwick, som senere ble kjent som «Kongemakeren».
Etter Yorks hjemkomst fra Irland begynte fiendtlighetene igjen. Den 23. september 1459 stod slaget ved Blore Heath i Staffordshire. En stor lancastrianerstyrke klarte ikke å hindre en yorkiststyrke i å marsjere fra Middleham Castle i Yorkshire til Ludlow Castle hvor de sluttet seg til hertugen. I slaget ved Ludford Bridge seiret lancastrianerne. Yorks eldste sønn, Edward, jarl av March, flyktet sammen med Salisbury og Warwick til Calais. Lancastrianerne hadde nå full kontroll, og Somerset ble innsatt som guvernør i Calais. Hans forsøk på å kaste ut Warwick ble lett slått tilbake, og yorkistene begynte å utføre raid mot den engelske kysten i 1459–60, noe som økte oppfatningen av kaos og lovløshet.
I 1460 var Warwick og de andre yorkistene klare til å invadere England, og de opprettet raskt støttepunkter i Kent og London, hvor de hadde sterk støtte i befolkningen. De fikk også den pavelige emissæren på sin side, og marsjerte nordover. Henrik førte en hær sørover, mens Margaret ble igjen i nord med prins Edward. 10. juli 1460 stod slaget ved Northampton, som var en katastrofe for lancastrianerne. Yorkistene under Warwick, støttet av forræderi i Lancasters rekker, tok Henrik til fange og førte ham til London.
Kompromiss.
York forsøkte etter sin fremgang å fremme sitt eget krav på tronen. Han steg i land i det nordlige Wales og reiste til London. Der ankom han sammen med sin kone Cecily Neville, og ble tatt imot med en seremoni som normalt bare tilkommer en monark. Parlamentet ble samlet, og da York kom inn gikk han rett mot tronen, sikker på at lordene ville oppfordre ham til å ta tronen slik de hadde gjort med Henrik IV i 1399. Men han ble i stedet møtt av stillhet. Han annonserte sitt krav, men til og med Warwick og Salisbury var sjokkert over hans overmot; på dette tidspunkt var ingen av dem klare for å styrte Henrik VI. Deres ambisjonsnivå var fortsatt å kaste hans dårlige rådgivere.
Dagen etter presenterte York detaljerte slektshistorier for å støtte sitt krav, basert på at han var etterkommer av Lionel av Antwerpen. Dette førte til at han fikk noe mer støtte, og parlamentet bestemte seg for å vurdere saken. De kom til at Yorks krav var sterkere, men allikevel stemte de med en majoritet på fem stemmer for at Henrik skulle fortsette; besittelse av tronen var også en viktig faktor i deres vurdering av kravene. I oktober 1460 kom man frem til et kompromiss gjennom "Act of Accord", en lov som anerkjente York som Henriks tronfølger og fratok prins Edward arveretten. York måtte godta dette og oppnådde det meste av det han ønsket, spesielt ettersom han ble "Lord Protector" og kunne styre i Henriks navn. Margaret fikk ordre om å forlate London med prinsen. Loven var ikke akseptabel for Huset Lancaster, som kom til Margarets hjelp og samlet en stor hær i nord.
Lancasters motangrep.
Hertugen av York forlot London senere i 1460 sammen med Salisbury, for å konsolidere sin stilling i nord, hvor dronning Margarets hær ifølge rapportene samlet seg nær byen York. Hertugen inntok en defensiv stilling på Sandal Castle nær Wakefield julen 1460. Margarets hær var omkring dobbelt så stor som hertugens, men allikevel beordret han den 30. desember et stort angrep. Hans hær led et knusende nederlag i slaget ved Wakefield. Hertugen falt selv i slaget, og Salisbury og hertugens 17 år gamle sønn Edmund, jarl av Rutland ble tatt til fange og halshugget. Margaret ga ordre om at de tre ledernes hoder skulle plasseres over byportene i York.
I henhold til "Act of Accord" ble den 18 år gamle Edward, jarl av March tronarving, ettersom han var hertugen av Yorks eldste sønn. Salisburys arving, Warwick, ble Englands største jordeier. Margaret reiste lenger nordover for å sikre seg skotsk støtte. Mary av Gueldres, den skotske dronningen, lovet å gi henne en hær hvis England avsto grensebyen Berwick-upon-Tweed og prins Edward forlovet seg med hennes datter. Margaret gikk med på dette. Hun hadde ikke penger til å betale hæren med, og kunne dermed ikke tilby soldatene annet enn det de kunne plyndre sør i England; grensen for hvor de kunne plyndre ble satt til elven Trent. Hun tok med hæren til Hull, og rekrutterte flere soldater underveis.
Samtidig møtte Edward av York Pembrokes hær som kom fra Wales, og slo dem i slaget ved Mortimer's Cross i Herefordshire. Han inspirerte sine menn med en «visjon» om tre soler ved daggry, et fenomen kjent som «parhelion», som han sa symboliserte de tre overlevende sønnene av Richard av York, og var et sterkt tegn på forestående seier. Han valgte senere en strålende sol som sitt personlige emblem.
Margaret gikk sørover, og hæren hennes gjorde enorm skade mens den plyndret seg gjennom det sørlige England. I London brukte Warwick dette for å styrke støtten til yorkistene, og fikk blant annet Coventry til å skifte side. Han hadde dog ventet for lenge med å samle en hær, og uten Edwards hær som støtte ble han overrasket av lancastrianernes ankomst ved St. Albans. I andre slag ved St. Albans vant Lancaster sin største seier så langt. Yorkistene hadde med seg kong Henrik, og etterlot ham uskadd under et tre. Kongen slo tretti av lancastrianernes soldater til riddere umiddelbart etter slaget. I London brøt panikk ut på grunn av ryktene om herjinger. Byens porter ble stengt, og dronningen fikk ikke forsyninger til sine styrker, som plyndret Hertfordshire og Middlesex.
Yorkistenes triumf.
Edward rykket frem mot London fra vest og hadde slått sammen sine styrker med Warwicks. De ankom samtidig som dronningen trakk seg tilbake til Dunstable, og dette gjorde det mulig for Edward og Warwick å gå inn i London uten strid. De ble ønsket hjertelig velkommen og fikk både penger og forsyninger fra borgerne. Edward kunne ikke lenger hevde at han bare ønsket å kaste noen rådgivere. Etter farens og brorens død ved Wakefield var det klart at han ikke ville nøye seg med mindre enn tronen. Han trengte å få støtte fra en annen autoritet, og dette fikk han da biskopen av London spurte folket hva de ønsket og de svarte med å rope «kong Edvard». Parlamentet bekreftet dette, og han ble uoffisielt kronet som Edvard IV i Westminster Abbey.
Kong Edvard sverget at han ikke skulle la seg formelt krone før Henrik og Margaret var henrettet eller sendt i eksil. Han annonserte også at Henrik hadde mistet retten til kronen fordi han hadde latt sin dronning føre en hær mot rikets rettmessige tronfølger under "Act of Accord". For de fleste var dette en unødvendig erklæring; man anså Edvards krav for å være sterkere enn Henriks, og Edvard hadde dermed bare gjenopprettet tingenes naturlige tilstand.
Edvard og Warwick marsjerte nordover og samlet en stor hær. De møtte en like stor lancastriansk hær utenfor Towton ved York. Slaget ved Towton var det til da største slaget i krigene. Begge sider var enige om at det skulle være et avgjørende slag, hvor det ikke skulle gis nåde. Omkring 40–80 000 mann kjempet i slaget, hvorav over 20 000 falt. Dette var et enormt antall på denne tiden og det største tapstall på en enkelt dag på engelsk jord. Kong Edvard vant en avgjørende seier, og lancastrianerne ble desimert. Henrik og Margaret og deres sønn Edward flyktet nordover da de hørte om resultatet. Mange av de overlevende lancastrianerne byttet side, og de som forble lojale mot Henrik og Margaret ble drevet tilbake til nordgrensen og til noen få slott i Wales. Edvard rykket frem til York, hvor han fant sin fars og brors, og Saliburys, hoder på byportene. De ble raskt erstattet av hodene til fremtredende lancastrianere.
Henrik og Margaret flyktet til Skottland, hvor de fikk tilhold ved Jakob IIIs hoff. De gav, som tidligere lovet, fra seg Berwick. De forsøkte også en invasjon av Carlisle senere samme år, men på grunn av pengemangel hadde de ikke store nok styrker til å kunne bekjempe Edvards menn.
Edvard IVs offisielle kroning fant sted i juni 1461 i London, til stor jubel. Han fikk styre under nokså fredelige forhold i ti år.
I nord hadde ikke Edvard full kontroll før i 1464, ettersom flere lancastrianere holdt ut i sine slott. Dunstanburgh, Alnwick og Bamburgh var blant de siste som falt. Det aller siste var Harlech i Wales, som måtte overgi seg i 1468 etter syv års beleiring. Henrik ble tatt til fange i 1465 og holdt som fange i Tower of London, hvor han i det minste til å begynne med ble behandlet nokså godt.
Lancastrianere gjorde opprør to ganger i 1464. 25. april stod slaget ved Hedgeley Moor, og 15. mai stod slaget ved Hexham. Begge ganger seiret Warwicks bror John Neville, 1. marki av Montagu.
Nye kamper 1469–1471.
I perioden 1467–1470 fant det sted en merkbar og rask forverring av forholdet mellom kong Edvard og hans tidligere mentor, jarlen av Warwick. Opphavet til uoverensstemmelsen var kongens hemmelige bryllup med Elizabeth Woodville i 1464. Han annonserte dette som et "fait accompli", noe som satte Warwick i en pinlig situasjon ettersom han hadde forhandlet om ekteskap med en fransk brud, fordi han var overbevist om at en allianse med Frankrike var nødvendig. Da Woodvilleslekten ble kongens favoritter i stedet for Nevilleslekten oppsto det en sterk bitterhet. Det var også andre faktorer, som kongens ønske om en allianse med Burgund i stedet for Frankrike, og hans tilbakeholdenhet med å la brødrene George, hertug av Clarence og Richard, hertug av Gloucester gifte seg med henholdsvis Isabel Neville og Anne Neville, som var Warwicks døtre. På toppen av det hele var ikke folket fullt så begeistret for Edvard lenger, etter en periode med høye skatter og stadige utbrudd av lovløshet.
Innen 1469 hadde Warwick gått inn i en allianse med Edvards bror George, som var svært sjalu på kongen. De samlet en hær som slo kongens styrker i slaget ved Edgecote Moor, og Edvard ble deretter holdt som fange på Middleham Castle i Yorkshire. Warwick fikk dronningens far, Richard Woodville, 1. jarl Rivers, henrettet. Han tvang Edvard til å samle parlamentet i York. Planen var at parlamentet skulle erklære Edvard for uektefødt, slik at kronen gikk til hertugen av Clarence, som var den neste i arverekkefølgen. Men landet var i opprør, og Edvard klarte å få støtte fra sine andre bror, Richard, hertug av Gloucester, og flertallet blant adelen. Gloucester samlet en stor styrke og befridde kongen.
Warwick og Clarence ble deretter erklært for å være forrædere og måtte flykte til Frankrike. I 1470 hadde Ludvig XI av Frankrike kommet under stort press fra Margaret av Anjou, som ønsket hjelp til å invadere England for å kreve tilbake tronen. Ludvig foreslo en allianse mellom Warwick og Margaret. Ingen av de to, som hadde vært bitre fiender, ønsket dette, men etterhvert innså de fordelene for begge parter. De håpet nok på helt forskjellige resultater: Warwick ønsket en marionettekonge i form av Henrik VI eller hans sønn, mens Margaret ville ha tilbake den makt hun hadde før Richard av York presset henne ut. For å forsterke alliansen ble det arrangert ekteskap mellom Anne Neville og Edward av Westminster, den tidligere prinsen av Wales. Høsten 1470 invaderte Warwick England.
Edvard IV ble nå tvunget til å flykte fra landet da John Neville skiftet side og støttet sin bror Warwick. Nevilles store styrke kom overraskende fra nord, og Edvard måtte spre sin hær for å ikke bli slått fullstendig. Sammen med Gloucester flyktet han fra Doncaster til kysten, deretter til Holland og så i eksil i Burgund. Warwick planer bar raskt frukt, og Henrik VI kunne i oktober paradere gjennom Londons gater som gjeninnsatt konge, mens Edvard og Richard ble erklært for å være forrædere.
Warwicks suksess skulle ikke vare lenge. Han gikk for langt da han la planer om å invadere Burgund sammen med kongen av Frankrike. For dette skulle han få et område i Nederlandene som belønning. Dette fikk Karl den modige av Burgund til å alliere seg med Edvard, og i 1471 finansierte han en invasjon av England. Edvard slo Warwick i slaget ved Barnet samme år. Resten av lancastrianernes styrke ble knust i slaget ved Tewkesbury, og Edward av Westminster ble drept. Den 21. eller 22. mai 1471 ble Henrik VI myrdet, og yorkistenes grep om tronen var dermed enda sterkere.
Richard III.
Gjeninnsettelsen av Edvard IV i 1471 kan sees som slutten på Rosekrigene, da resten av hans regjeringstid var rolig. Men da han døde brått i 1483 oppsto igjen uro som kan sies å være krigenes siste fase. Det hadde utviklet seg en splittelse mellom dronningens slektninger Anthony Woodville, 2. jarl Rivers og Thomas Grey, 1. marki av Dorset på den ene siden, og adelige som ikke satte pris på Woodvilleslektens posisjon ved hoffet på den andre.
Da Edvard IV døde var Edvard V bare tolv år gammel. Woodvilleslekten var posisjonert slik at den hadde stor påvirkning på den unge kongens regjering, ikke minst fordi Edvard V hadde vokst opp hos jarl Rivers på Ludlow Castle. Den andre fraksjonen var meget misfornøyd med dette. Den avdøde kongen hadde på dødsleiet utnevnt Richard, hertug av Gloucester, som rikets beskytter, og hertugen ble "de facto" leder for anti-Woodvillefraksjonen.
Prinsene i Tower, Edvard V og Richard, hertug av York
Med hjelp fra William Hastings og Henry Stafford tok Gloucester den unge kongen til fange i Stony Stratford i Buckinghamshire. Han ble ført til Tower of London og fikk senere følge av den ni år gamle Richard, hertugen av York. Etter å ha sikret seg guttene påstod Richard at ekteskapet mellom Edvard IV og Elizabeth Woodville var ugyldig, og at de to guttene derfor var uektefødt. Parlamentet sa seg enig, og vedtok "Titulus Regius", en lov som gav Gloucester kongetittelen som Richard III. De to guttene i Tower of London, kjent som «Prinsene i Tower», forsvant. Man antar at de ble myrdet, og det er mulig at to skjeletter som er funnet i Tower er deres levninger. Hva som egentlig skjedde og hvem som eventuelt beordret dem drept er et av de mest kontroversielle spørsmål i engelsk historie.
Siden Richard var den fremste generalen på yorkistenes side var det mange som regnet ham som en mer egnet konge enn Edvard V, ettersom gutten måtte ha styrt gjennom en komité av regenter. Lancastrianerne på sin side satte sin lit til Henry Tudor, hvis far Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond, var en uektefødt halvbror av Henrik VI. Dette var en svakt tronkrav, men Henry krevde den i stedet gjennom sin mor, Margaret Beaufort, som var etterkommer av Edvard III gjennom John Beaufort, 1. jarl av Somerset, sønnesønn av Edvard III og uektefødt sønn av John of Gaunt. Selv om ingen av de to kravene var særlig sterke, kunne summen av dem være nok til å vinne støtte.
Henrik VII.
Henry Tudors styrker beseiret Richards i slaget ved Bosworth Field i 1485, og Tudor ble kronet om Henrik VII. Han styrket sin posisjon ved å gifte seg med Elizabeth av York, som var datter av Edvard IV og dermed den yorkist som hadde det sterkeste kravet på tronen. Han kombinerte dermed de to husene til Huset Tudor og markerte dette ved å kombinere den røde og den hvite rosen til den røde og hvite Tudorrosen. Han sikret også sitt krav ved å henrette alle andre som kunne ha et krav på tronen så snart han fikk fatt i dem, en handlemåte hans sønn Henrik VIII fortsatte med.
Mange historikere mener at Henrik VIIs kroning markerer den endelige slutten på Rosekrigene, men noen mener at også slaget ved Stoke Field i 1487 må regnes med. Dette var et resultat av at en ung pretendent ble fremmet. Lambert Simnel lignet svært på Edvard, jarl av Warwick, som hadde yorkistenes sterkeste krav med unntak av dronningens, og utgav seg for å være jarlen. Pretendentens plan var mislykket fra starten av, fordi den unge jarlen var i live og satt i fangenskap; det kunne dermed ikke være den minste tvil om at han var en svindler. Simnels styrker ble ledet av John de la Pole, jarl av Lincoln. De led et knusende nederlag ved Stoke. Simnel ble benådet og ble satt til å arbeide i det kongelige kjøkken.
Rosenes krig i litteraturen.
Astrid Lindgrens barnebøker om Mesterdetektiven Karl Blomkvist skildrer kampen mellom ridderne av den hvite rosen (Kalle, Anders og Eva-Lotta) i krig med ridderne av den røde rosen slik den utspiller seg i en søvnig svensk småby på 1950-tallet. Kampen er en ridderlek inspirert av rosenes krig. Konflikten sentrerer omkring deres motsvarighet til Gralen – Stormumriken – en tilsynelatende helt alminnelig stein. Lindgren parafraserer innledningsscenen i William Shakespeares stykke "Henrik V" når hun lar Kalle forklare at «Nu är det strid mellan den Vita och den Röda rosen och tusen sinom tusen själar skola gå in i döden och in i dödens natt». Det arkaiska språket brukes på flere steder, spesielt når de to gruppene skal fornærme hverandre.
Episoder fra Rosekrigene er beskrevet i miniatyr i Robert Louis Stevensons bok "The Black Arrow", med undertittelen «A Tale of the Two Roses». «Helten», Dick Shelton, er tilhenger av huset York og yter Richard III stor hjelp i det fiktive Slaget ved Shoreby. Etter slaget blir Dick adlet av Richard III. «Skurken» Sir Daniel Brackley har skiftende lojalitet, men i den perioden boken beskriver har han valgt å stå på huset Lancasters side.
Rosekrigene i populærkulturen.
Rosekrigene blir harselert med og utgjør en sentral del av handlingen i den første serien om Svarte Orm.


Order of Merit.
Ordenstegnet for Order of Merit tilhørende Dorothy Crowfoot Hodgkin, ved the Royal Society, London
Order of Merit er en britisk orden grunnlagt 23. juni 1902 av kong Edvard VII, med den prøyssiske ordenen "Pour le Mérite" som forbilde. Ordenen tildeles av monarken personlig til belønning av fremragende innsats for kunst, utdanning, litteratur og vitenskap, eller for annen fremragende innsats monarken ønsker å belønne. "Order of Merit" har én klasse, "medlem", og er inndelt i en sivil og en militær avdeling. I det britiske ordensvesen rangerer Order of Merit etter Order of the Bath. Medlemskap i ordenen medfører ikke adelskap, riddertittel eller annen status, men mottakerne av er berettiget til å benytte bokstavene «OM» etter sitt navn. Regjerende monark er ordensherre.
Insignier.
Ordenstegnet for "Order of Merit" er et blåkantet rødt kors med utsvingede armer. Midtmedaljongen er blå med hvit bord og bærer i midten innskriften «FOR MERIT» i gull. Medaljongen er omgitt av en krans i grønt. Korset er opphengt i båndet i en krone. Når ordenen tildeles for militære fortjenester, legges to sverd i kors bak korset. Ordensbåndet er rødt og blått.
Tildeling.
Ordenen er begrenset til monarken og 24 medlemmer fra Storbritannia eller Samveldet av nasjoner. Fordi det ikke følger adelskap eller tittel med ordenen, er Order of Merit anvendelig for å hedre personer fra Canada, der slike ikke tillates tildelt. Ordenen har fra innstiftelsen vært åpen for kvinner. Florence Nightingale ble i 1907 ordenens første kvinnelige medlem. Selv om ordenen formelt har en sivil og militær avdeling, er antallet militære tildelinger svært få.
I tillegg til ordinære medlemmer kan utlendinger fra andre land utnevnes til æresmedlemmer. Antallet utnevnelser til æresmedlem har vært begrenset. Det er foretatt kun 11 slike tildelinger. Blant æresmedlemmene er flåteadmiral Togo, feltmarskalk Foch, feltmarskalk Joffre, Dwight D. Eisenhower, Albert Schweitzer og Moder Teresa.
Etter de siste utnevnelsene i 2012, er til sammen 189 personer hedret med "Order of Merit".


The White Ravens.
The White Ravens ("De hvite ravnene") er en internasjonal katalog over barne- og ungdomsbøker av høy kvalitet.
Internationale Jugendbibliothek München ("International Youth Library", forkortet "IYL"), det internasjonale barne- og ungdomsbiblioteket i München, velger hvert år ut barnebøker som er «internasjonalt interessante på grunn av universelt tema og/eller på grunn av en fremragende og nyskapende kunstnerisk eller litterær stil eller utforming».
Det utgis omkring 250 nye, norske barne- og ungdomsbøker årlig, og 5–6 av disse kommer med i katalogen hvert år.


Torstein Bugge Høverstad.
Torstein Bugge Høverstad (født 18. juni 1944 i Narvik) er en norsk gjendikter, oversetter, lyriker og oppleser. Han er mest kjent for å ha oversatt bøkene til J.R.R. Tolkien og J.K. Rowling til norsk, men han har gjendiktet mye annet også, for eksempel flere verk av William Shakespeare, Charles Dickens, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut og Philip Pullman.
Hans oversettelser av Tolkien, Rowling og Dickens' "En julefortelling" skiller seg fra mange andre oversettelser av disse verkene, ved at Høverstad har valgt å gjendikte også navnene i bøkene til norsk i den grad navnene har allusjoner på engelsk som ellers ville gå tapt i den norske versjonen. Eksempler: I Ringenes herre er "Rivendell" blitt "Kløvendal"; i En julefortelling: "Ebenezer Scrooge" er blitt til "Knug" og i Harry Potter: "Albus Dumbledore" er blitt til "Albus Humlesnurr"
Høverstad har i flere sammenhenger gjort rede for sine resonnement rundt disse valgene. Han leser selv de norske lydbokutgavene av Harry Potter-bøkene.
Gjendiktinger og oversettelser i representativt utvalg.
Tolkien, Rowling, Vonnegut og Pullman står ikke på denne lista.


Hvalross.
Hvalross er meget dyktige svømmere
Hvalross ("Odobenus rosmarus", Linnaeus, 1758) er eneste art i sin slekt og familie. Den et stort sjøpattedyr som lever i nær tilknytning til iskanten og drivisen i arktiske strøk. De er rovpattedyr som vanligvis finnes nord for 58. breddegrad, selv om de av og til også kan sees sør for dette.
Beskrivelse.
Hvalross kjennetegnes av sin enorme kropp og usedvanlig lange støttenner. De kan bli opp mot 40 år gamle. Hanner kan veie mer enn 1.200 kg, mens hunnene kan veie mer enn 850 kg. Stillehavshvalrossen er større enn atlanterhavshvalrossen, mens laptevhvalrossen er en mellomting. Huden er tykk og spekklaget kan bli opp mot 15 cm tykt. Huden er vanligvis enten brun eller gulbrun i fargen og har spredt hårvekst. Hvalrosser har store framloffer, som i lengde kan utgjøre hele 25% av kroppslengden.
De store støttennene gir hvalrossen et formidabelt våpen. Det er kjent at hvalrosser kan knuse is på opp mot 20 cm tykkelse med disse støttennene, som også benyttes i slåsskamper og til å holde seg fast i isen når de sover. De er også et egnet redskap til å rote på bunnen med og til å komme seg opp på iskanten fra vannet. Hvalrosser svømmer med en fart på ca. 7 km/t, men kan komme opp i en toppfart på hele 35 km/t.
Habitat og adferd.
Hvalrossen er et selskaplig dyr som kan danne enorme flokker av dyr, av og til opp mot 2 000 eller flere. De holder til på isflak i stille områder, nær kysten i arktiske strøk. Migreringsmønsteret tilpasses isens forflytninger. Om vinteren migrerer derfor hvalrossen sørover med isen, mens de drar mot nord sommerstid. Det er kjent at hvalross kan reise hele 3 000 km med isens forflytninger.
Reproduksjon.
Lite er kjent omkring hvalrossens reproduksjonsmønster og vaner. Store voksne hanner har eksklusiv tilgang på et harem av hunner for 1-5 dager i strekk under paringstiden, som er i januar og februar. Selve paringsakten skjer trolig i neddykket tilstand. Hunnens egg utvikles ikke til et embryo (foster) før 4-5 måneder senere, som regel i juni-juli. Fødselen skjer etter en drektighetstid på ca. 11-12 måneder (15-16 måneder om man regner inn utsettelsen), i april-juni året etter.
Hunnen føder et tidlig utviklet avkom, kalt "kalv". Kalven er omkring 113 cm lang og veier ca. 63 kg ved fødselen. Den er grå og kan svømme med det samme. De sosiale båndene mellom mor og kalv er meget sterke. Hun vil forsvare kalven med alle midler. Kalven dies i ca. to år, men spiser som regel selv lenge før avvenning skjer. Unge okser regnes som voksne i 8-10 årsalderen, men er som regel ikke store nok til konkurrere om hunnene før de er omkring 15 år gamle. Unge kuer regnes som kjønnsmodne når de er ca. 6-7 år gamle og fullt utvokste i 10-12 årsalderen. De er mest produktive i 9-11 årsalderen, da de som regel kan føde en kalv hvert år.
Matvaner.
Hvalrosser jakter etter føde på bunnen fra iskanten. De tilbringer omtrent halve tiden i vannet og er meget dyktige svømmere, som kan dykke ned til 90 m dyp. Et dykk varer gjennomsnittlig i 2-10 minutter på dyp mellom 10 og 50 m. De spiser for det meste muslinger, men kan også ta fisk, sel og småhval. Lukt og hørsel er dårlig utviklet, men de har godt syn. Når de ikke er i vannet er hvalrosser ofte svært støyende.
Bestand og trusselbilde.
Hvalrossbestanden fordeler seg på ca. 200 000 i de nordlige stillehavsområdene og ca. 15 000 i de nordlige atlanterhavsområdene. Dens eneste naturlige trussel kommer fra isbjørn og mennesker. Stillhavsbestanden er ikke i noen umiddelbar fare, men bestandene både i Atlanterhavet og Laptevhavet er små.
Systematikk.
Det finnes tre kjente underarter av hvalross, men det er en viss debatt omkring hvorvidt laptevhvalrossen ("Odobenus rosmarus laptevi") skal anerkjennes eller ikke.


VM i alpint 1999.
VM i alpint 1999 ble arrangert i Vail og Beaver Creak i den amerikanske delstaten Colorado.
Medaljestatistikk.
Alpint


VM i alpint 2001.
VM i alpint 2001 ble arrangert 28. januar – 10. februar i St. Anton am Arlberg i Østerrike.
Medaljestatistikk.
Alpint


VM i alpint 2003.
VM i alpint 2003 ble arrangert 2. – 16. februar i St. Moritz i Sveits.
Storslalåm.
Antall porter: 56 (1. omgang) / 52 (2. omgang)
Slalåm.
Antall porter: 65 (1. omgang) / 60 (2. omgang)
Storslalåm.
Antall porter: 51 (1. omgang) / 54 (2. omgang)
Slalåm.
Antall porter: 60 (1. omgang) / 57 (2. omgang)
Medaljestatistikk.
Alpint


Avspasering.
Avspasering er kompensasjon for overtidsarbeid gitt i fritid istedenfor penger. Det er kun mulig å avspasere time for time i den tid som normalt hadde vært arbeidstid. Man har imidlertid krav på eventuelt overtidstillegg selv om man avspaserer i stedet for å ta ut timelønn. Avspasering brukes også i fleksitidsordninger, der man tar ut «pluss-tid» opparbeidet i en periode som fritid istedenfor lønn.


Mågerø.
Mågerø er ei lita halvøy nordøst på øya Tjøme i Ytre Oslofjord, 18 km sør for Tønsberg. Mågerø har gjennomgått mange navneendringer og har hett blant annet Måkerøy, Måkerø og nå sist Mågerø. Opprinnelig var Mågerø navnet på halvøyen, men da Norge ble medlem av NATO ble navnet endret til Måkerøy av estetiske hensyn. Siden er navnet endret tilbake til det opprinnelige Mågerø.
Mågerø har båthavn, båtbyggeri og militær luftovervåkningsstasjon. Luftforsvarets stasjon Mågerø eller Control and Reporting Centre (CRC) Mågerø er kommunens største arbeidsplass etter Tjøme kommune. Her ligger også Kongefamiliens private feriebolig tegnet av Lund Hagem Arkitekter AS og landskapsarkitekt Gullik Gulliksen AS. Ferieboligen var ferdigstilt i 1993. Av sikkerhetsmessige grunner er den plassert ved det militære området. Mågerø hadde i over 40 år tre umiskjennelige radardomer som landemerke, synlig for båttrafikk og andre. Disse ble fjernet sommeren 2006.


Befalsskolen for etterretning og språk.
Befalsskolen for etterretning og språk (BSES) er en del av Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES), og holder til på Lutvann i Oslo. BSES utdanner etterretningsbefal med språk- og områdekunnskap.
På språksiden gir BSES opplæring i pashto, dari, russisk og arabisk. Skoleperioden er på to år, med to års påfølgende plikttjeneste.
Språkopplæringen ved BSES har sin opprinnelse fra Det militære språkkurs i russisk. Utdanningenn ved BSES er dog utviklet i form og innhold for bedre å møte innsatsforsvarets behov.


Sturmgeschütz III.
Sturmgeschütz III eller StuG III var en tysk stormkanon og senere kanonpanserjager fra andre verdenskrig. På slutten av krigen var over 10 500 blitt bygget, noe som gjorde den til det mest brukte tyske kampkjøretøyet.
Den var bygget på chasiss fra stridsvognen Panzer III.
Det norske forsvaret brukte StuG III sammen med Panzer III i etterkrigstiden.


Judas Makkabeus.
Judas makkabeeren fra «Promptuarii Iconum Insigniorum»
Judea på Judas makkabeerens tid
Judas makkabeeren (eller Judas Maccabeus fra hebraisk, translitterert: "Yehudah HaMakabi", «Judas hammeren») var tredje sønn av den jødiske presten Mattatias. Han ledet makkabeernes opprør mot Selevkidriket (167-160 f.Kr.).
I 175 f.Kr. ble Antiokos IV Epifanes keiser for Selevkidriket, og begynte en kampanje for å få jødene i Palestina assimilert. I et forsøk på å forene de greske elementer innen sitt rike tok Antiokos sikte på å knuse den jødiske religion og hellenisere jødefolket. Det var denne brutale undertrykkelsen makkabeerne kjempet imot. Historien om ham og opprøret er fortalt i Makkabeerbøkene.
Judas var "kohen", jødisk prest, som sin far, og han overtok ledelsen av opprøret etter farens død. Han beseiret motstanderne og sørget for at dyrkelsen av den jødiske religion ble gjenopptatt. Han er rost som en av de største krigerne i jødiske historie ved siden av Josva, Gideon, og David. Tilnavnet "makkabeeren" kommer fra det syriske ordet "maqqaba" (hammer), og ble gitt ham som anerkjennelse for hans styrke i kamp. Den jødiske festen Hanukka, som betyr «innvielse», feirer gjeninnføringen av jødisk dyrkelse ved tempelet i Jerusalem i 165 f.Kr. etter at Judas makkabeeren fjernet en hedensk (ikkejødisk) statue.
Liv og virke.
I henhold til Josefus, en jødisk-romersk historiker som er den fremste nære samtidskilden, var Judas var den tredje sønnen til Mattatias hasmoneren, en jødisk prest fra landsbyen Modiin. I 167 f.Kr. startet Mattatias, sammen med sine sønner Judas, Eleazar, Simon, Johannes Gaddi, og Jonatan, et opprør mot Selevkiderikets hersker Antiokos IV Epifanes, som siden 175 f.Kr. hadde utstedt påbud som forbød dyrkelsen av jødisk religiøs praksis. Etter at Mattatias døde i 166 f.Kr. tok Judas lederskapet av opprøret i henhold til sin fars anvisninger ved hans dødsleie. Første Makkabeerbok priser Judas' tapperhet og militære dyktighet, og antyder at det var disse kvalitetene som gjorde ham til et naturlig valg som ny leder.
I de første dagene av opprøret fikk Judas tilnavnet «makkabeeren». Det er blitt flere forklaringer til dette tilnavnet. Et forslag er at det avledet fra arameiske "maqqaba" («makebet» på moderne hebraisk), «hammer» eller «slegge» (sammenlign tilnavnet Karl Martell, en frankisk leder fra 700-tallet e.Kr.), en anerkjennelse for hans råskap i slag. Det er også mulig at tilnavnet er et akronym for et vers i "Tora", "Mi kamokha ba'elim YHWH", «Hvem blant gudene er som du, O'Jahve?», hans kamprop for å motivere sine krigere. ("Andre Mosebok" 15:11) Rabbiner Moshe Schreiber har argumentert for at det er et akronym for hans fars navn, Mattityahu Kohen Ben Yochanan. En del forskere hevder at navnet er en forkortelse for hebraiske "maqqab-ya ¯hû" (fra "na ¯qab", «til å markere, å betegne»), i betydningen «den ene angitt av Jahve».
Oppmerksom på hvor overlegne styrkene til Selevkidriket i løpet av de to første årene av opprøret, var Judas' strategi å unngå enhver form direkte konfrontasjon med deres hær og henga seg isteden til geriljakrig for å svekke og spre usikkerhet hos fienden. Strategien gjorde det mulig for Judas å vinne en rekke seirer. I slaget ved Nahal el-Haramiah "(wadi haramia)", beseiret han en mindre assyrisk styrke under kommando av Apollonios, guvernør av Samaria, som ble drept i konfrontasjonen. Judas tok Apollonios' sverd og brukte det fram til sin død som et symbol på hevn. Etter Nahal el-Haramiah strømmet folk til for å støtte den jødiske saken.
Tidlige seirer.
Kort tid etter beseiret Judas i slaget ved Beth Horon en langt større selevkidsk hær under ledelse av Seron i nærheten av Beth-Horon, hovedsakelig takket være godt valg for slagmarken. Deretter i slaget ved byen Emmaus Nicopolis påførte Judas et nederlag på selevkiderne ledet av Nikanor og Gorgias. Denne styrken ble sendt av sted av den assyriske kansleren Lysias som var blitt visekonge. Da Judas ble tvunget til å marsjere om natten, greide han å unnvike Gorgias som hadde tenkt å angripe og ødelegge de jødiske styrkene i deres leir med sitt kavaleri. Mens Gorgias lette etter Judas i fjellene, gjorde han isteden et overraskende angrep på selevkidernes leir og beseiret dem i slaget ved Emmaus. Selevkidernes leder hadde da intet annet valg enn å trekke seg tilbake til kysten.
Nederlaget ved Emmaus overbeviste Lysias at han måtte forbedrede seg for en lang og alvorlig krig. Han samlet sammen en ny og større hær og marsjerte mot Judea fra sør via Idumea. Etter flere år med krig klarte Judas å drive fienden ut av Jerusalem, bortsett fra garnison i citadellen i Akra som hadde blitt bygget av Antiokos IV Epifanes i forbindelsen av herjingen av byen i 168 f.Kr. Judas fikk religiøst renset det besudlete tempelet i Jerusalem og på den 25. "kislév", hvilket tilsvarer 14. desember 164 f.Kr. ble den religiøse tjeneste i tempelet gjenopptatt. Nyinnvielsen av tempelet ble en fast jødisk helligdag, "hanukka", som fortsatte å bli feiret selv etter at tempelet ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Hanukka er fortsatt feiret hvert år. Frigjøringen av Jerusalem var det første skrittet på vegen mot endelig uavhengighet.
Etter Jerusalem.
Da nyheten om at de jødiske samfunnene i Gilead, bibelske Transjordan, og Galilea var under angrep fra de hellenistiske byene, kom Judas øyeblikkelig til deres hjelp. Han sendte sin bror Simeon til Galilea i spissen for en hær på 3000 menn. Simeon utførte sin oppgave med dyktighet og oppnådde flere seirer og fikk deretter overført en betydelig andel av de jødiske bosetningene, blant dem også kvinner og barn, til Judea. Judas ledet personlig krigen i Transjordan, og hadde med seg sin bor Jonatan. Etter hard strider fikk han beseiret de transjordanske stammene. Han fikk berget jødene som var konsentrert i befestede byer i Gilead og fraktet dem i trygghet i Judea. Etter denne krigen vendte Judas seg mot edomittene i sør, erobret og ødela Hebron og Marissa. Han marsjerte deretter mot middelhavskysten, ødela altere og statuer av ikkejødiske guder i Ashdod, og dro så tilbake til Judea med stort tyvegods.
Judas beleiret deretter den assyriske garnison ved Akra i Jerusalem. Beleiringen omfattet ikke bare assyrerne, men også de hellenistiske jødene som appellerte om hjelp til Lysias som faktisk ble regnet for den unge kong Antiokos V Eupator etter at Antiokos IV Epifanes var dø mot slutten av 164 f.Kr. i løpet av krigene i Partia. Sammen med Antiokos dro Lysias ut på en nytt hærtokt i Judea, kom inn som tidligere fra sør og beleiret Beth-Zur. Judas opphevet beleiringen av Akra og dro ut for å møte Lysias. I slaget ved Bet-Sakara, sør for Betlehem, oppnådde selevkiderne den første betydelige seieren over makkabeerne, og Judas ble tvunget til å trekke seg tilbake til Jerusalem. Betsura ble tvunget til å overgi seg og Lysias nådde fram til Jerusalem som han beleiret. Byens forsvarere fant dem selv i en farlig situasjon ettersom deres forskninger var knappe ettersom det var sabbatår hvor markene ble etterlatt ukultiverte. Imidlertid akkurat da det synes som kapitulasjon var uunngåelig trakk Lysias og Antiokos Eupator seg tilbake da Antiokos Epifanes' øverstkommanderende Filip, som den senere herskeren utpekte som regent før sin død, gjorde opprør mot Lysias og var i ferd med å erobre Antiokia ved Orontes og ta makten. Lysias besluttet å foreslå en fredsavtale som ble inngått ved slutten av 163 f.Kr. Avtalen var basert på religiøs frihet, at jødene skulle kunne leve i henhold til deres egne lover, og den offisielle returneringen av tempelet til jødene.
Indre strid.
Da krigen mot en ytre fiende ebbet ut, brøt det isteden ut indre strid mellom den fraksjonen som var ledet av Judas og den hellenistiske fraksjonen. Innflytelsen fra de som var hellenisert hadde falt sammen etter selevkidernes nederlag. Menelaos, den hellenistiske ypperstepresten i Israel, "kohen gadol", ble fjernet fra sin posisjon og henrettet. Hans etterfølger var derimot en annen hellenistisk jøde, Alkimos. Det var et valg som pietistene burde kunne akseptere ettersom han etter sigende nedstammet fra Aron, bror av Moses, men han støttet selevkiderne og ble derfor bittert motarbeidet av makkabeerne. Da Alkimos henrettet 60 prester som motarbeidet brøt konflikten med makkabeerne ut i åpen strid og han flyktet fra Jerusalem og reiste til selevkidernes konge for å få hjelp.
I mellomtiden hadde Demetrios I av Syria, kalt for Soter, flyktet fra Roma og trosset det romerske senatet. Han kom fram til Assyria, beseiret og drepte Lysias og Antiokos Eupator, og tok selv tronen. Det var således Demetrios som Alkimos og hans delegasjonen møtte for å klage på behandlingen av de hellenistiske jødene i Judea. Demetrios innvilget Alkimos ønske om å bli utnevnt til yppersteprest under beskyttelse av kongens hær. Demetrios sendte en hær mot Judea ledet av Bacchides. Den svakere jødiske hæren kunne motsette seg denne fienden og trakk seg ut av Jerusalem. Judas gikk derfor tilbake til geriljakrigføring, men kort tid etter ble det nødvendig for kongens hær å dra tilbake til Antiokia på grunn av den urolige politiske situasjonen. Judas' hær rykket øyeblikkelig inn i Jerusalem. Selevkiderne sendte en ny hær mot Judea, denne gangen ledet av Nikanor. I et slag i nærheten av Adasa den 13. "adár" 161 f.Kr. ble den assyriske hæren beseiret og Nikanor drept. Den årlige «Nikanordagen» ble innstiftet for å feire denne store seieren.
Enighet med Roma.
Den romersk-jødiske avtalen ble inngått mellom Judas Makkabeus og den romerske republikk i 161 f.Kr. i henhold til "Første Makkabeerbok" og Josefus. Det var den første nedtegnede kontrakt mellom det jødiske folk og romerne.
Fornyet strid.
Avtalen med Roma hadde dog ingen effekt på Demetrios' politikk. Ved nyheten om Nikanors nederlag, samlet han en ny hær, igjen kommandert av Bacchides, og med rundt 20 000 menn var assyrerne så tallmessig overlegne at mange av Judas' utvalgte menn på rundt 3000 forlot slagmarken. Hans rådgivere ba ham om gjøre det samme, men Judas valgte å holde stillingen, og i slaget ved Elasa ble han selv og de som var trofast til ham drept. Hans legeme ble fraktet av hans brødre fra slagmarken og gravlagt i familiens grav ved Modiin.
Dødsfallet til Judas makkabeeren i 160 f.Kr. oppildnet jødene til fortsatt motstand. Etter flere kriger under lederskapet av to av Mattatias' andre sønner, Jonatan og Simeon, oppnådde jødene til sist uavhengighet og frihet for sin religion.


Sabbat (jødisk).
Sabbat er en ukentlig høytid innen jødedommen. Ordet kommer av det hebraiske ordet "schabbath" (holder opp med, hvile). Sabbaten strekker seg fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld. Husmoren velsigner og tenner sabbatslysene. Husfaren velsigner vinen og skjærer sabbatsbrødet. Måltidsfellesskapet er hellig for en jødisk familie. Husmoren har avgjørende betydning for å ivareta jødiske skikker. Etter tradisjonen slutter sabbaten når tre stjerner viser seg på himmelen lørdag.
Etymologi.
Sabbat kommer fra det hebraiske verbet schabbath, som direkte oversatt betyr «å opphøre» eller «å sitte». Selv om ordet sabbat nesten universelt oversettes som «hvile» eller «hvileperiode», er en mer korrekt oversettelse «å opphøre», i den forstand at arbeidet opphører. Sabbaten er dagen da arbeidet opphører, og hvilen er dermed implisert, selv om det ikke er en nødvendig følge av selve ordet. For eksempel det hebraiske ordet for «å streike», shevita, kommer fra roten av det samme ordet som schabbath, og har den samme betydningen, nemlig at arbeiderne opphører å arbeide. I denne forstanden er handlingen aktiv heller enn passiv hvile.
Dette oppklarer også det ofte spurte spørsmålet om hvorfor Gud måtte «hvile» på den syvende dagen, som fortalt i Første Mosebok. Når ordet oversettes som «å opphøre», slik at Gud opphørte å arbeide i stendet for å hvile, er det mer i tråd med tanken på en allmektig Gud som ikke trenger «hvile».
Sabbaten blir også praktisert av Syvendedagsadventister og Den norske unitarkirke.


Seler.
Pinnipedier er kortlemmede vannlevende rovpattedyr
Seler (Pinnipedia) er kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som også kalles seldyr og pinnipedier. Denne gruppen består av marine hundelignende rovpattedyr. Det finnes tre nålevende familiegrupper, med tilsammen 18 slekter og 34 arter.
Beskrivelse.
Seler er kortlemmede sjøpattedyr som klassifiseres som rovpattedyr. De har en strømlinjeformet lang kropp og frambein som har blitt omdannet til såkalte "luffer" (svømmeføtter). Selene lever i nær tilknytning til havet, enten på iskanten eller langs kysten. De livnærer seg utelukkende av sjømat, f.eks. fisk, storkreps og muslinger som de finner i havet og på havbunnen. De føder ungene på land eller på isen.
Systematikk.
Tidligere ble selene klassifisert som en egen «orden» av pattedyr.
I dag vet man at selene er en delgruppe av de hundelignende rovpattedyrene, dvs. nært beslektet med bjørner, hundefamilien, mårfamilien m.m.
Seldyrene er sannsynligvis søstergruppen til mårfamilien.
En annen mulighet som ennå ikke kan utelukkes, er at det er bjørnene som er selenes nærmeste nålevende slektninger.
Fylogenien nedenfor viser at øreseler (Otariidae) og hvalross (Odobenidae) er nærmest beslektet med hverandre.


Ranheim.
Ranheim er en bydel øst i Trondheim. Bydelen har historisk en sterk arbeiderbevegelse grunnet papirfabrikken som la grunnlaget for bebyggelse på stedet. Elva «Vikelva» (også kalt «Lutelva» eller «Reppen») renner gjennom bydelen, og tilgangen på rennende vann var en stor årsak til at Ranheim Papirfabrikk AS (som i dag er en del av Petersongruppen) ble lagt her i 1884. Det startet som en cellulosefabrikk, men nå lager fabrikken papir- og massivpapp. Bydelens idrettslag heter Ranheim Idrettslag (RIL), og er delt opp i fire avdelinger: fotball, håndball, friidrett og allidrett. Ranheim tilhørte Strinda kommune før sammenslåingen med Trondheim kommune i 1964.
Bydelen er i stor utvikling. Flere store byggeprosjekter er allerede igangsatt. Blant annet er Norges andre friidrettshall bygd i tilknytning til den nye skolen i Ranheimsfjæra. Nye Ranheim skole tar 650 elever fra 1.trinn til 7.trinn.
Det bygges også boliger rett ved siden av skolen, nemlig på Ranheimsfjæra Vestre med 200 boliger, også Østre vil med tiden bygges ut.
Grilstad Marina blir en av Norges største båthavner, med 1000 båtplasser, når den står ferdig om to år. Her kommer også 650 boliger og næringslokaler til 130 000 kvm.
Rett ved kommer Grilstad Park, der 350 boliger er under oppføring. Her kommer også barnehage og parkområde.
Alt dette vil skape en helt ny og stor bydel i Trondheim. Området vil få mellom 2000 og 4000 nye innbyggere på fire år.


VM i alpint 2005.
VM i alpint 2005 ble arrangert i tidsrommet 28. januar – 13. februar 2005 i Bormio i Italia. Kvinnenes renn ble arrangert i nabobyen Santa Caterina.
Utfor.
Start: 2255 m, mål: 1268 m
Høydeforskjell: 987 m, lengde: 3.186 m
Super-G.
Start: 1907 m, mål: 1268 m
Høydeforskjell: 639 m, lengde: 2.091 m
Løypesetter: M. Arnesen, Norge, 43 porter
Storslalåm.
Start: 1696 m, mål: 1251 m
Løypesetter (1. omgang): S. Bottero, Italia, 56 porter
Løypesetter (2. omgang): A. Evers, Østerrike, 56 porter
Lasse Kjus kjørte ut.
Slalåm.
Start: 1470 m, mål: 1251 m
Løypesetter (1. omgang): O. Rognmo, Norge, 60 porter
Løypesetter (2. omgang): D. Grasic, Canada, 61 porter
Kombinasjon.
I denne øvelsen kjørte man først en utforomgang og deretter to slalåmomganger.
Tittelforsvarer Bode Miller kjørte ut i utfordelen..
Utfor.
Start: 2530 m, mål: 1745 m
Løypesetter: J. Tischhauser, Italia, 42 porter
Super-G.
Start: 2335 m, mål: 1745 m
Høydeforskjell: 590 m, lengde: 1.993 m
Løypesetter: X. Fournier, Frankrike, 40 porter
Storslalåm.
Start: 2110 m, mål: 1730 m
Løypesetter (1. omgang): M. Bont, Finland, 45 porter
Løypesetter (2. omgang): Anders Pärson, Sverige, 46 porter
Slalåm.
Start: 1900 m, mål: 1730 m
Løypesetter (1. omgang): T. Wagner, USA, 67 porter
Løypesetter (2. omgang): Ante Kostelić, Kroatia, 54 porter
Kombinasjon.
Det ble først kjørt en utforomgang og deretter to slalåmomganger.
Lagkonkurranse for nasjoner.
For første gang ble det arrangert en nasjonskonkurranse i et alpin-VM. Lagene kunne bestå av maksimalt seks deltakere fra hver nasjon (derav minst to herrer og to kvinner), og omfattet i alt fire Super-G- og fire slalåmomganger. En deltaker fra hver nasjon deltok i hver av disse øvelsene. Plasseringssifrene for alle de åtte omgangene ble summert, og laget med lavest poengantall, vant.
(*) SG"x"/SL"x" betyr. Poengantall i de respektive Super-G- og slalåmomgangene. Dette poengantallet tilsvarer plasseringen i omgangen. Løpere som kjørte ut, fikk 9 poeng.
Start: 1696 m, mål: 1268 m
Løypesetter: A. Fuerbeck, Tyskland, 27 porter
Start: 1435 m, mål: 1251 m
Løypesetter: M. Morin, USA, 52 porter
Eksterne lenker.
Alpint


VM i alpint 2007.
VM i alpint 2007 ble arrangert i tidsrommet 3. – 18. februar 2007 i byen Åre i Sverige. VM i alpint er blitt arrangert i Åre en gang tidligere, i 1954.
Super-G.
Dato: 6. februar ("utsatt fra 3. februar")
Superkombinasjon.
Dato: 8. februar
Utfor.
Aksel Lund Svindal vant gull i utfor
Dato: 11. februar
Storslalåm.
Aksel Lund Svindal vant gull i storslalåm
Dato: 13. februar
Slalåm.
Mario Matt vant gull i Slalåm
Dato: 17. februar
Super-G.
Anja Pärson vant gull i super-g
Dato: 6. februar "(utsatt fra 4. februar)"
Superkombinasjon.
Anja Pärson vant gull i Superkombinasjon
Dato: 9. februar
Utfor.
Anja Pärson vant gull i utfor
Dato: 11. februar
Storslalåm.
Nicole Hosp vant gull i Storslalåm
Dato: 13. februar
Slalåm.
Šárka Záhrobská vant gull i Slalåm
Dato: 16. februar
Lagkonkurranse.
Dato: 18. februar
Eksterne lenker.
Alpint


VM i alpint 2009.
VM i alpint 2009 ble arrangert i Val-d’Isère i Frankrike 3.-15. februar 2009.
Super-G.
Didier Cuche vant gull i Super-G
Dato: 4. februar
Utfor.
John Kucera vant gull i utfor
Dato: 7. februar
Super-kombinasjon.
Aksel Lund Svindal vant gull i super-kombinasjon
Dato: 9. februar
Storslalåm.
Dato: 13. februar
Slalåm.
Dato: 15. februar
Super-G.
Lindsey Vonn vant gull i super-G
Dato: 3. februar
Super-kombinasjon.
Kathrin Zettel vant gull i super-kombinasjon
Dato: 6. februar
Utfor.
Lindsey Vonn vant gull i utfor
Dato: 9. februar
Storslalåm.
Kathrin Hölzl vant gull i storslalåm
Dato: 12. februar
Slalåm.
Maria Riesch vant gull i slalåm
Dato: 14. februar


Kirkwall.
Kirkwall er den største byen og administrasjonssenteret på Orknøyene, nord i Skottland. Byen ble først nevnt i "Orknøyingenes saga" i året 1046. Det var bosetterne Ragnvald II, jarl av Orknøyene, som ble drept av sin etterfølger, Torfinn.
I 1486 opphøyde kong Jakob III av Skottland Kirkwall til bystatusen kongelig burgh. Navnet "Kirkwall" kommer fra det norrøne navnet "Kirkjuvagr" som betyr «Kirkevika», som senere ble forvandlet til "Kirkvoe" og så "Kirkwaa" på engelsk. Engelske kartografer tok "waa" som skotsk "wa", som betyr «mur» ("wall").
Kirkwall er på den nordlige kysten av Mainland Orkney, og har en havn med fergetjenester til de fleste andre øyer i gruppen. Etter dagens skotske standarder er det en liten by, med en befolkning på ca. 7000. I hjertet av byen ligger St. Magnuskatedralen som kan sees fra lang avstand. Den fikk sitt navn etter Den hellige Magnus, jarl av Orknøyene fra 1108 til 1117. Like ved katedralen er det ruiner fra den tidligere biskopens slott og jarlens slott.
Byen har to museer, et som inneholder ting av lokalhistorisk interesse og det andre som er det lille "Wireless Museum", som tar seg av historien om radio og lydopptak.
En av hovedbegivenhetene i byen er Ba Game, holdt på første juledag og første nyttårsdag mellom 'Uppies' og 'Doonies'; hvert lag representerer en halvdel av byen.


Hooters.
Hooters er handelsnavnet til to amerikanske restaurantkjeder; Hooters of America, Inc., med hovedkontor i Georgia, og Hooters, Inc., med hovedkontor i Florida.
Hooters har mannlige kunder som målgruppe, og har serveringspersonell bestående av lettkledde kvinner, selv om de ansetter mannlige kokker, verter, ryddegutter og sjefer. Menyene inkluderer hamburgere og andre sandwicher, biffer, sjømat, forretter og restaurantkjedens spesialitet, kyllingvinger. Nesten samtlige restauranter har skjenkebevilling.


Erich Buschenhagen.
Erich Buschenhagen (født 8. desember 1895 i Strasbourg, død 13. september 1994) var tysk general under andre verdenskrig. Han er mest kjent for fremforhandlingen av kapitulasjonsavtalen i 1940.
Buschenhagen, Erich
Buschenhagen, Erich
Buschenhagen, Erich


Det beste til meg og mine venner.
"Det beste til meg og mine venner" er et hyllestalbum for Joachim Nielsen, med bidrag fra mange norske artister. Det ble sluppet 12. september 2005 på Big Dipper og Jeps. Overskuddet fra platen går til Regnskogfondet.
Albumet hadde slipp-fest i forkant av offisiell utgivelsesdato, på Rockefeller 8. september 2005. Mange av artistene på albumet deltok på denne konserten, som ble overført direkte i NRK P3.
Spor.
Sanger skrevet av Joachim Nielsen, med mindre annet er angitt. Band/artister etter sangtittel angir hvem som bidrar med sporet.


Bobby Charlton.
Bobby (Robert) Charlton (født 11. oktober 1937) er en tidligere engelsk fotballspiller og yngre bror til Jack Charlton. Hans posisjon på banen var tilbaketrukket spiss, og han regnes for å være en av tidenes beste spillere. Charlton er Knight Bachelor og kommandør av Order of the British Empire.
Busby-babe.
Charlton var allerede som tenåring sett på som et kjempetalent, og var ønsket av flere storklubber. Han valgte til slutt å signere for Manchester United, hvor han ble en av de såkalte «Busby Babes». Charlton debuterte for United i 1956 mot Charlton Athletic, og ble raskt fast på laget.
Charlton overlevde den fatale flyulykken i 1958 som tok livet av åtte av hans lagkamerater, deriblant Tommy Taylor og Duncan Edwards. Charlton pådro seg bare mindre skader i ulykken, og var tilbake på fotballbanen noen uker senere.
Suksess-år.
Etter hvert ble han den drivende kraften på Manchester Uniteds midtbane med sine presise langpasninger, og også en meget målfarlig spiller med varemerket harde skudd fra langt hold. Fem år etter tragedien i München var han en ledende skikkelse på laget som vant FA-cupen i 1963. Bobby Charlton ble etterhvert nesten som et symbol på laget som reiste seg fra tragedie til triumf. I sesongen 1964-65 ble han ligamester med Manchester United, og de kunne igjen gå ut i Europa for å spille om det som ble kalt "klubbens hellige gral", Europacupen. Det lyktes ikke i 1966 selv om man gjorde et godt forsøk, blant annet ved å knuse Benfica med Eusebio i spissen med en 5-1 seier på Benficas hjemmebane, ble det tap i semifinalen mot Partizan Beograd.
Charlton ble også etter hvert en nøkkelspiller for. Han spilte totalt 106 A-landskamper, og scoret 49 landslagsmål – hvilket er engelsk rekord. I 1966 var han med på å vinne verdensmesterskapet i fotball, og ble samme år kåret til årets spiller i Europa. Hans eldre bror Jack Charlton, som spilte for Leeds, var også med på VM-laget. I sesongen 1966-67 ble Manchester United igjen ligamestere, og man kunne ta fatt på kampen om europa-pokalen på nytt.
Europa-cupen 1968.
I 1968 slo Manchester United ut Real Madrid i semifinalen i Europacupen, og var klar for finalen mot Benfica 29. mai 1968 på Wembley i London.
Med Bobby Charlton som kaptein gikk Manchester United ut på Wembleys gressmatte for å spille om Europas gjeveste trofe for fotballklubber. Bobby og Bill Foulkes var de eneste som var igjen fra laget fra 1958. Men det virket som om Bobby hadde tenkt å ordne opp i dette selv. Med to mål, ett av dem var en heading, noe som var sjelden vare fra Charlton og ett fra George Best og det siste fra Brian Kidd, vant han endelig Europacupen med Manchester United. Bobby Charlton mente etter kampen at han var mer utmattet enn lykkelig.
Som United-spiller vant Charlton tre ligamesterskap, og i 1968 var han med på å vinne Europacupen for serievinnere. United var det første engelske laget som gikk til topps i denne turneringen. Totalt spilte Charlton 758 kamper hvorav 606 ligakamper for United. Ryan Giggs tok over hans rekord med å spille sin kamp nr 759 for klubben i Champions League finalen på Luzhniki Stadion Moskva i Mai 2008. Bobby scoret også 199 ligamål, som fortsatt er klubbrekord.
Senere år.
Charlton forlot United i 1974, og avsluttet ligakarrieren i England hos Preston North End som spillende manager, hvor han bare ble én sesong. Så fulgte et år i Irland hos Waterford United og etter en periode som direktør i Wigan Athletic kom han tilbake til Manchester United i 1984 som styremedlem. I 1994 ble han adlet ved utnevnelse til Knight Bachelor og kunne ta tiltaleformen "Sir Bobby Charlton". Han ble innvalgt i engelsk fotballs Hall of Fame i 2002. Charlton er i dag klubbdirektør i Manchester United (per 2008).
Kilder.
Fotnote: Bobby Charlton og Nobby Stiles er de eneste engelskmennene som har klart å vinne både VM og Serievinnercupen/Champions League


Ski-VM 1925.
Ski-VM 1925 ble arrangert 4. – 14. februar i Janské Lázně i Tsjekkoslovakia.
18 km.
Dato: 12. februar
50 km.
Dato: 14. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 4. februar
Skihopping herrer.
Dato: 12. februar


Red Bull Salzburg.
Red Bull Salzburg er er en østerriksk fotballklubb fra Salzburg som spiller i den øverste ligaen i Østerrike, Bundesligaen. Navnet var opprinnelig SV Austria Salzburg, men klubben ble kjøpt opp i 2005 av Red Bull.
Klubben ble startet da klubbene FC Rapid Salzburg og FC Hertha Salzburg slo seg sammen. Fargene på draktene ble lilla og hvite, fordi de ikke ville velge noen politiske farger. I 1953 spilte de for første gang i den øverste divisjonen i Østerrike.
I 2005 ble klubben kjøpt opp av Red Bull, som har sitt hovedkontor i Salzburg. Navnet ble gjort om til Red Bull Salzburg, logoen ble gjort om slik at Red Bull-oksen ble inkorporert, og klubbfargene ble gjort om fra lilla-hvit til rød-hvit. Den nye klubbledelsen ville dessuten at stiftelsesåret skulle bli 2005, istedenfor 1933, men det østerrikske fotballforbundet sa nei. En del fans har gått sterkt ut mot alt dette, og blant annet har "Initiativet for lilla og hvitt" og protestklubben med det originale navnet SV Austria Salzburg blitt stiftet. Noen fans som har brukt den gamle klubbdrakta på kamp har ikke fått slippe inn.
Spillerstall.
"Oppdatert 26. juli 2012"


Fyr.
Et fyr er et "sjømerke" med lys til hjelp for navigering på havet. Fyrene sender ut lys fra et system av lamper og linser, og er en del av et avansert system av sjømerker på kysten. Internasjonale systemer gjør at skipene finner fram, og når de går ut av sektoren fra ett fyr, er de snart inne i en ny sektor.
Ulike fyr har forskjellige funksjoner.
Innsjøer med skipstrafikk har også fyr. Gode eksempler er De store sjøer i Nord-Amerika, som har hatt en stor mengde skipsforlis og store behov for et fyrvesen. Innlandsfyr har man også på Ladoga, Vänern og Peipussjøen.
Fyrhistorie.
Det romerske Herkulestårnet på Spanskekysten.
Fyr har blitt brukt som seilmerker helt siden oldtiden. De tidligste fyrene var "bålfyr", og de første vi kjenner til ble brukt av fønikerne. Sentrum i deres imperium ble havnebyen Karthago, som ble grunnlagt 814 f.Kr. Festningsverkene her ble tidlig komplettert med et fyrtårn.
I ca. 600 f.Kr forteller kildene også om fyrlys ved innløpet av Dardanellene. Ved Athens havneby Pireus har man funnet rester av det man tror er to innseilingsfyr fra rundt 400 f.Kr. Kolossen på Rhodos, fra ca. 300 f.Kr., skal ha vært 34 m høy og stått ved innfarten til Rhodos' havn. Statuen skal ha holdt en fakkel i hånden der bål skal ha blitt tent på nattestid for å lede skipene inn i havnen.
Vi kjenner også til egypternes fyrtårn på øya Faros utenfor Alexandria, som ble bygget mellom 280 og 261 f.Kr. Det skal ha hatt en høyde på mellom 135 og 170 m og fyrlykter i form av bål. Dette fyret (sammen med bl.a. kolossen på Rhodos) ble ansett som ett av den antikke verdens syv underverker. Fyret ble brukt i rundt 1500 år og er beskrevet av den arabiske geografen Edrisi på 1200-tallet. På 1300-tallet ble fyrtårnet ødelagt av et jordskjelv.
Navnet på øya fyret stod på, Faros, går igjen på en rekke språk med betydningen fyr: fransk (phare), italiensk (faro betyr også lykt, som på en bil), spansk (faro), portugisisk (farol) og gresk (φάρος). Ordet farologi (studiet av fyr) er også avledet av øyas navn. Det norske ordet "fyr" kommer imidlertid fra norrønt språk.
Også i Romerriket ble det anlagt fyr, så langt nord som i England. Av fyr anlagt av romerne kan vi nevne "Cadiz", fra ca. 100 f.Kr. ved innløpet til Middelhavet, "Gesoriacom", fra ca. 40 e.Kr. i Boulogne-sur-Mer ved den franske kanalkysten og "Dubra" (Dover) i England, fra ca. 50 e.Kr. Dette tårnet står fortsatt i dag. Et annet romersk fyr som fremdeles står, er "Coruña" eller "Torre de Hercules/Herkulestårnet" nær Ferrol på nordvestkysten av Spania. Det er fra ca. 100 e.Kr.
Det eldste fyret vi kjenner til fra middelalderen, er det italienske "Meloria" utenfor Livorno. Det ble reist i 1158. Deretter fulgte "Hook Point" på sørsiden av Irland fra ca. 1172, "Cap Peloro" nordøst for Messina på Sicilia fra 1190. På 1200-tallet anla hanseatene flere fyr, bl.a "Falsterbo" i det som da var Danmark i 1222. Ingen av fyrene hanseatene anla, var i Norge.
Fyrtårnets utforming.
Fyrtårnets form bestemmes av dets funksjon. Høyden bestemmes av lengden det skal lyse. Ledfyr er ofte lavere enn kystfyr, de har sin funksjon i det nære farvannet, mens kystfyrene skal lyse langt, og er derfor høye for å kompensere for jordkrummingen. Fyret skal også fungere som dagmerke.
På slutten av 1700-tallet startet støpejernindustriens blomstringstid, og en av fyrhistoriens milepæler var i 1842, da det første store fyrtårnet i jern ble støpt og satt opp på Jamaica på "Morant Point".
Verdens høyeste fyr er "Yokohama Marine Tower" i Japan. Fyret er en stålkonstruksjon som rager 106 m, det har en kraft på 600 000 "candela" (1 candela = 1 stearinlys) og en synlig rekkevidde på 20 nautiske mil.
I norden er Bengtskär fyr, som ligger sør for Hangö i Finland høyest. Dette fyret er 52 m høyt, og ble bygget i 1906. Bengtskär fyr er også det første fyrmuseet i Finland. Andre høye fyr i norden er
Dueodde Fyr, Bornholm, Danmark, 48 m,
Skagen Fyr, Danmark, 46 m,
Sletringen Fyr, Frøya, Norge, 45 m og
Långe Jan, Øland, Sverige, 42 m høyt.
Brennstoff og lyskilder.
De eldste fyrene var "bålfyr", der det ble først fyrt med ved og fra 1700-tallet med kull. På 1700-tallet var også "tranfyr" i bruk, men tranen ble etter hvert erstattet med andre typer oljer som rapsolje, parafin og til slutt petroleum på 1870-tallet. Petroleum var både betydelig billigere og ga vesentlig bedre belysning, og har vært benyttet i fyrbelysning helt frem til vår tid.
På begynnelsen av 1900-tallet ble også Acetylengass brukt som brensel på noen fyr. I 1862 ble det første elektriske fyret etablert i Frankrike.
Linser og lyssignaler.
a> (1788–1827) oppfant den lysbrytende glasslinsen som fremdeles brukes i fyr.
For å forsterke lyset ble optiske virkemidler benyttet i form av reflekterende messingplater, speil og glasslinser. I 1823 ble Augustin Fresnels lysbrytende glasslinse for første gang tatt i bruk på "Corduan fyr" utenfor Bordeaux. Linsen revolusjonerte utviklingen innen fyrbelysning over hele verden. Nå ble det mulig å samle lyset som en komprimert strålebunt eller sende det ut som en horisontalt lysbelte. Fyrlysene ble mer synlige over lengre avstander, men fremdeles var lysene fra de forskjellige fyrene temmelig like.
Fresnels linser ble laget i seks størrelser (brennvidder). Linsens størrelse inndeles i en orden etter lysstyrke, som angis i "normallys". «1. orden» er den største linsestørrelsen med en brennvidde på 92 cm, og «6. orden» er den minste med en brennvidde på 15 cm.
Linsenes forsterkning av lyset gjorde at skjermer av farget glass i rødt og grønt litt senere kunne tas i bruk. Lysets farge viser hvor man befinner seg i forhold til fyret. Rødt og grønt viser sektorer for urent farvann, mens hvitt lys viser sektorer for seilbart farvann.
Innenfor disse hovedgruppene fins det en rekke undervarianter. Det er viktig at fyr som ligger nær hverandre har ulik lyskarakter, for å unngå forveksling.
I hele fyrhistorien har det vært arbeidet med å forenkle og automatisere driften av fyrene. I 1880-årene ble det utviklet brennere som kunne brenne åtte – ti dager uten tilsyn. I 1907 hadde Nils Gustaf Dalén konstruert solventilen, som ble tatt i bruk på fyrene og fikk lyset til å tenne og slukke automatisk. Dalén fikk senere Nobelprisen i fysikk.
Radio- og radarfyr.
I 1923 ble de første radiofyrene innført, og Norge var et av de første landene i verden som tok dette i bruk. De ble etablert på Færder fyr og Marstein fyr. Radiofyr er nå avleggs, men noen har fått ny funksjon for DGPS-tjeneste (Differential Global Positioning System) som leverer korreksjonssignaler til GPS (Global Positioning System) navigasjonsutstyr på skip.
Radarfyr (engelsk: "Radarbeacon", forkortet til "Racon"), er nå også montert på flere fyrstasjoner. Dette er radiofyr som automatisk svarer på radarsignaler fra fly eller skip og som viser et identifiserbart merke på skips/flyradaren. Ved hjelp av to radiofyr med forskjellige identifikasjonssignaler kan man bestemme posisjon av skip eller fly. Dette systemet kalles "Shoran" (short range navigation).
Automatisering og avfolking.
Automatiseringen og avfolkingen truer fyrene med forfall. I løpet av 1900-tallet har også flere fyr blitt nedlagt og revet, og andre har fått nye eiere. Alternative bruksformer som er i pakt med fyrenes egenart blir forsøkt utviklet, og flere av de nedlagte fyrene, eksempelvis Litløy fyr i Vesterålen, er tilrettelagt for allmennheten.
I EU-regi pågår det nå et prosjekt som går ut på å utvikle en strategi for vern og bruk av gamle steinfyr. To fyrtårn på Utsira er med i prosjektet sammen med fyr i Italia, Hellas, England og på Kypros. Formålet er å skape forståelse og lokalt engasjement for utvikling av en strategi for gamle europeiske steinfyr. Viktige elementer her er verneverdi og bevaring i harmoni med landskap og omgivelser. Prosjektet skal også skape forståelse for fyrstasjonenes betydning i kystkulturen. Det skal også sette fokus på ny bruk av fyrene, med utgangspunkt i lokalkunnskap, interesse og ideer. Prosjektet startet i 2004 og skal avsluttes i 2007.
Tåkesignaler.
Behovet for tåkesignal ble ytret allerede på 1500-tallet, og et utall av forskjellige metoder har vært benyttet opp gjennom århundrene. Gong-gong, kanon, skytekrutt, klokke, dampfløyte, sirene og mer moderne trykkluftsignaler. "Diafonen" med sitt karakteristiske «raut» var høydepunktet i denne utviklingen.
Norske fyr.
I dag defineres totalt 107 anlegg som fyrstasjoner i Norge. Ansvar for fyrbelysning og seilmerker i Norge ligger hos "Fyr- og merketjenesten" i Kystverkets Hovedkontor.
Norsk fyrhistorie.
Først i 1655 ble det første fyrlyset tent i Norge. Kong Frederik III (1609–70) utstedte 18. juli 1655 en formaning som gav "Pouell Hansønn", borger av Christiansand, privilegium til å etablere fyrdrift på Lindesnes. Driften skulle finansieres ved å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Båhuslen. Fyret ble bygget som et tretårn med store talglys som brant bak blyglassruter, men det var bare i drift i ett år. I 1725 ble Lindesnes fyr tent igjen, og i mellomtiden var det etablert fyr på Færder, Kvitsøy og Høyvarde. Alle disse fyrene var trolig bålfyr. Det nye fyret på Lindesnes var et "vippefyr", en konstruksjon bygd på vektarmprinsippet. Ytterst på den ene enden av en stang hang en kullgryte som kunne senkes til bakken når ilden skulle tennes. Man gikk etter hvert bort fra vippefyrkonstruksjonen på grunn av brannfaren, og på flere fyr satte man i stedet kullgryten rett på berget.
Noen regner Færder fyr i Oslofjorden som Norges eldste fyr. Det ble anlagt i 1696 på øya Store Færder like nord for dagens fyr. Dette var et privat fyr formet som en åpen, smidd fyrgryte. Gryta stod også her rett på berget og fyrvokteren etterfylte kull og ved hele natta. På et år ble det brent omkring 540 tønner med kull. I 1799 overtok det offentlige ansvaret for fyrdriften, og et tårn med stor lykt stod ferdig i 1802.
I 1841 fikk Norge sitt eget fyrvesen, og det ble skilt ut som et eget direktorat: "Fyrdirektoratet". I tiårene som fulgte ble det gjennomført svære byggeprosjekter over hele landet. Fram til 1880 ble det bygget over 100 fyrstasjoner i Norge. Fyretableringen i Nord-Norge kom sent i gang, men utbyggingen ble etter hvert presset fram av fiskeriene, hurtigruten (startet i 1893) og malmtransporten (startet i 1903). Anda fyr i Øksnes kommune i Nordland var det siste fyret som ble reist i Norge. Det ble opprettet i 1932.
Utforming og funksjon.
a> i Rogaland var det første støpejernstårnet i Norge.
Mellom 1802 og 1839 ble det oppført seks "kullblussfyr" i Norge. Det siste som ble reist, kanskje også det siste i verden, var Villa fyr utenfor Namsos i Nord-Trøndelag, som ble bygget i 1839. Dette var også det første fyret nord for Trondheimsfjorden.
I 1832 ble fyrlinser tatt i bruk i Norge, første gang på Oksøy fyr.
I 1853 ble det første jerntårnet i Norge oppført, på Eigerøy fyr. Fram til 1950, ble det oppført 40 fyrtårn i støpejern her til lands. I 1870-årene begynte også oppføring av fyrtårn i betong, noe som etter hvert fikk stor utbredelse. Fram til 1890 var alle fyrbygningene malt i en okerfarge, senere ble de malt hvite. Det ble etter hvert vanlig å male en ca. 1 meter bred, rød stripe vertikalt på lang- eller gavlveggen for at fyret skulle synes bedre som dagmerke. I 1950-årene ble det vanlig å kle fyrbygninger med eternittplater. I dag hentes ofte den gamle kledningen fram igjen eller erstattes med ny.
I 1897 ble elektrisitet forsøkt på Ryvingen fyr utenfor Mandal, men det var for kostbart i drift og ble bygd om for acetylengassdrift. Hovedtyngden av omleggingen til elektrisitet på norske fyr kom så sent som etter andre verdenskrig. De elektriske glødelampene er nå skiftet ut med energisparende halogenpærer, og på flere fyr drives disse av solcellepaneler eller vindgeneratorer.
Sletringen fyr på Frøya i Sør-Trøndelag som ble opprettet i 1899 og automatisert og avfolket i 1993, har Norges høyeste fyrtårn. Tårnet er av støpejern og er 45 meter høyt.
Etter 1988 er alle norske tåkesignalanlegg ute av ordinær drift. Enkelte anlegg er fremdeles operative, men brukes vanligvis kun til demonstasjonsformål.
Det er 12 fyrstasjoner som har funksjon for DGPS-tjeneste langs norskekysten i dag (2006): "Færder, Lista, Utsira, Utvær, Svinøy, Halten, Sklinna, Skomvær, Andenes, Torsvåg, Fruholmen og Vardø"
Krigsår.
Under andre verdenskrig ble mange av de norske fyrene besatt av den tyske okkupasjonsmakten, de ble satt ut av spill som navigasjonsystem, og rundt flere av dem ble det anlagt festningsverk. På Færder fyr var det stasjonert 12 tyske soldater, i tillegg til den faste betjeningen. Det ble laget fire skyttergraver som forsvarsverk og det var piggtråd rundt hele øya. Fyret ble bare tent og slukket på tyskernes kommando, for det var bare tyske skip som skulle ha nytte av fyrlysene.
På Lindesnes fyr er det idag mange haller og rom sprengt ut inne i fjellet fyret står på. Det er også hundrevis av meter med ganger som ble gjenoppbygd på 90-tallet.
Fyrene ble bombemål for allierte fly, og mange fyr ble sterkt skadet som følge av bombing. Dette medførte et omfattende gjenreisningsarbeid på fyrene i de første fredsårene.
Alle fyrstasjonene i Finnmark ble ødelagt som følge av den brente jords taktikk da tyskerne trakk seg tilbake i 1944. De ble gjenreist etter krigen, etter samtidens stramme, funksjonalistiske arkitektur.
Livet på fyret.
I dag er det så å si slutt på det klassiske fyrvokteryrket, når samtlige av landets fyrstasjoner snart er avbemannet, får fyrvokterne andre oppgaver.
Automatisering, avfolkning og freding.
a> er et av få fyr langs norskekysten som fortsatt er bemannet.
Fra det første norske fyret ble anlagt i 1655, ble det etablert til sammen over 200 bemannede fyrstasjoner i Norge. Det siste norske bemannede fyr ble satt opp i 1932. Da den første automatiseringsplanen kom i 1975, var allerede mer enn 100 fyrstasjoner avbemannet. De siste tiårene har det skjedd en dramatisk utvikling, alle installasjoner som gir lys eller elektroniske signaler er nå fullstendig automatiserte, og fyrtjenesten drives stort sett uten bemanning. Drøyt 100 av fyrstasjonene drives likevel fortsatt som navigasjonsinstallasjoner, selv om de bare blir ett blant flere viktige navigasjonshjelpemidler. Automatiserte fyr erstattes ofte med en frittstående lykt.
I 1997 utviklet Riksantikvaren i samarbeid med Kystdirektoratet en nasjonal verneplan for fyrstasjoner for å trygge et representativt utvalg av fyrene for ettertiden. Verneplanen går ut på freding av rundt halvparten av fyrstasjonene i Norge (84 fyr), på bakgrunn av fyrenes kulturhistoriske verdi.
I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006 er det foreslått å etablere etatsmuseum for Kystverket, som blant annet skal profilere Kystverkets kulturhistoriske rolle. "Lindesnes fyrmuseum" skal ha en koordinerende rolle i etatsmuseet, som vil bestå av et nettverk av fire lokale muséer. De tre andre muséene er "Tungenes fyrmuseum" utenfor Stavanger, "Dalsfjord fyrmuseum" i Volda og "Lofotmuseet".


Norsk Elevorganisasjon.
Norsk Elevorganisasjon (NEO) var en interesseorganisasjon for elever og lærlinger under videregående opplæring. Den ble stiftet i Lillestrøm i 1993 av utbrytere fra Norges Gymnasiastsamband (NGS).
NEOs idégrunnlag var å danne en partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon for elever, i motsetning til NGS som i stor grad var preget av partipolitisk fraksjonering. Den utløsende årsaken til bruddet mellom NEO og NGS var en omkonstituering i sentralstyret hvor nestlederen Olav Arvo Junttila ble byttet ut som nestleder med Bård Standal. De to organisasjonene var også uenige om «Reform 94». NEO hadde et noe mer positivt syn på reformen enn NGS.
Da Yrkesskoleelevenes- og lærlingenes interesseorganisasjon (YLI) gikk konkurs i 1994, anbefalte ledelsen i YLI alle deres medlemmer å gå inn i NEO. NEOs sentralstyre ble supplert med fire tidligere YLI-tillitsvalgte etter konkursen, og en del materiell og arkiver ble også overført NEO. Dette var trolig utslagsgivende for at NEO fikk overtaket i kampen mot NGS om å være den største elevorganisasjonen i landet. Allerede i 1996 var NEO blitt større enn NGS.
I 1997 ble det innledet forhandlinger mellom organisasjonene med tanke på sammenslåing. I 1999 ble NEO og NGS slått sammen, etter enstemmig vedtak på NGS sitt landsting, og drøyt 2/3 flertall hos NEO. De to organisasjonene dannet det som i dag er Elevorganisasjonen (EO).


Yngve Hågensen.
Yngve HågensenYngve Helmer J. Hågensen (født 13. juli 1938 i Vardø) var leder for Landsorganisasjonen fra 1989 til 2001.
Hågensen bodde på barnehjem som barn, først i Vardø under andre verdenskrig, siden i Bærum. 14 år gammel begynte han å jobbe som visergutt i Halden, senere fikk han jobb på Saugbruksforeningen fra 1955 til 1969. På bakgrunn av aktivitet i idrett og speiderbevegelsen ble han rekruttert til fagforeningsarbeid. Han fikk jobb som distriktssekretær for LO i Møre og Romsdal og var der i fire år, fra 1969 til 1973. Da fikk han tilsvarende jobb i Oslo og Akershus før han fikk jobb i LOs sekretariat fra 1977.
Bibliografi.
Yngve Hågensen gav i 2005 ut boken "Gjør din plikt, krev din rett" der han forteller om sin barndom som barnehjemsbarn og sitt yrkesliv. I boken legger han heller ikke fingrene mellom der han forteller om kampene mot Gro Harlem Brundtland og andre samfunnstopper.


Dhaulagiri.
Dhaulagiri er den syvende høyeste fjelltopp i verden, og ligger lengst øst i Dhaulagiri Himal-kjeden i Himalaya, nord for sentrale Nepal. Fjellet ligger 8167 moh. Navnet Dhaulagiri betyr «Hvitt fjell».
Administrativt ligger det i den nordlige delen av Myagdi distrikt, "Dhaualagiri sone" i Nepals "Vestregion".
Da fjellet ble oppdaget av den vestlige verden i 1808 trodde man at Dhaulagiri var det høyeste fjellet i verden. Dhaulagiri hadde status som verdens høyeste fjell i over 30 år, inntil man oppdaget Kanchenjunga.
Dhaulagiri ble først besteget 13. mai 1960 av en ekspedisjon fra Østerrike og Sveits bestående av Kurt Diemberger, Peter Diener, Ernst Forrer, Albin Schelbert, Nyima Dorji og Nawang Dorji. Det var også første gang en bestigning i Himalaya ble støttet av fly. Flyet, en Pilatus PC-6, krasjet under forsøket og ble senere etterlatt på fjellet.
Den 16. mai 1998 døde den erfarne franske klatreren Chantal Mauduit i et snøskred under et forsøk på å nå toppen av Dhaulagiri.
Den 24. oktober 1999 skjedde en lignende ulykke da den erfarne engelske klatreren Ginette Harrison ble drept i et snøskred under et forsøk på å nå toppen.
Den 14. mai 2011 ble Stian Voldmo, Øyvin Thon og Brit Volden de første nordmenn til å bestige fjellet.


Battenberg (slekt).
Battenberg er en tysk adelsslekt fra Hessen.
Opprinnelig var det navnet på en hessisk greveslekt som døde ut i 1314. Siden 1858 er det navnet på etterkommerne av prins Alexander av Hessen-Darmstadt. Alexander inngikk et morganatisk ekteskap med Julia von Hauke, den foreldreløse datteren av en russisk krigsminister og hoffdame hos Alexanders søster, den russiske tsarinaen. Dermed hadde Alexanders etterkommere ikke arverett til den storhertugelig-hessiske tronen. Storhertug Ludwig II von Hessen und bei Rhein tildelte Julia von Hauke tittelen grevinne av Battenberg og senere fyrstinne av Battenberg.
Den storhertugelige familien i Hessen var nært beslektet med den britiske kongefamilien, og en linje av familien Battenberg slo seg ned i England, hvor den under første verdenskrig oversatte navnet sitt til Mountbatten i 1917. Siden 1960 er Mountbatten-Windsor slektsnavn for etterkommerne av prins Philip og dronning Elisabeth II av Storbritannia.
Philip tilhører egentlig huset Glücksburg, men nedstammer kognatisk fra Battenberg-familien og tok etternavnet Mountbatten da han giftet seg med Elisabeth.


Firda Billag.
Firda Billag er et transportselskap med hovedkontor i Førde, Sogn og Fjordane. Selskapet er det største rutebilselskapet i Sogn og Fjordane, med 390 ansatte. Firda Billag har daglige ruter i Sunnfjord og i deler av Sogn og Nordfjord. Selskapets hovedområde er persontransport. Selskapet eier Transferd og Firda Billag Buss
Selskapet har også avdelingskontor i Florø, Svelgen, Sandane, Høyanger og Dale.


Religiøs toleranse.
En styresmakt utøver religiøs toleranse når den lovlig tillater eller ikke blander seg i religiøse aktiviteter assosiert med religiøse livssyn, enten det finnes en statsreligion eller ikke. En gruppe eller et individ viser religiøs toleranse når gruppen eller individet ikke motsetter seg andre religioner enn sin egen gjennom makt. En enda større grad av religiøs toleranse utvises når gruppen eller indivdet forsvarer andres rett til å ha en religiøs tro man selv ikke deler eller blir provosert av.
Religiøs toleranse betyr ikke at man må se på hvilken som helst religion som like troverdig eller «riktig» for seg selv, men innebærer aksept for andres "rett" til å ha annen religiøs tro forskjellig fra ens egen. Dette innebærer likevel ikke at man bør eller vil være like tolerant overfor alle former for religiøs "praksis".


Justitiarius.
Justitiarius (av latin, "dommer") er tittelen på formannen i Høyesterett.
Tidligere ble formannen i byrettene titulert byrettsjustitiarius, men siden 2002 er tittelen her bestemt til å være sorenskriver, på samme måte som det var i herredsrettene.
"Justiciar" var i middelalderens England og Skottland en viktig juridisk og politisk posisjon.
Skottland.
I Skottland var tittelen "justiciar" historisk sett opprettet med to øverste posisjoner, en som hadde sin myndighet i nord, den andre i sør, delt av elven Forth. De var begge kongens løytnant for juridiske og administrative saker og ble etablert på 1100-tallet. Rollen som justiciar utviklet seg til den nåværende "Lord Justice-General", overhode av den juridiske høyesterett, "High Court of Justiciary", og i tillegg medlem av det kongelige husholdning. I middelalderen var tittelen arvelig.
Hertugen av Argyll holder i dag den arvelige tittelen "High Justiciar av Argyll", men posisjonen er rent symbolsk og det er intet ansvar knyttet til tittelen.
England.
I engelsk historie har begrepet "justiciar" opprinnelig blitt referert til et hvilket som helst offiser tilknyttet kongens domstol ("Curia Regis"), eller enhver som kvalifiserte eller utøvde rollen som dommer i en lavere rett.
Øverste myndighet, "Chief Justiciar", senere kjent som kun justiciar var grovt regnet som middelalderens svar på dagens statsminister, det vil si monarkens sjefsminister.
I hvert fylke eller "shire" var sheriffen kongens representant i alle saker. Den eneste anke som kunne rettes mot sheriffens avgjørelser eller dennes domstol var direkte til kongen. Ettersom kongen ofte var i Frankrike, eller som i den tidligste normanniske perioden, at kongen ikke forsto språket til sine undersåtter, ble en justiciar, regent eller løytnant utpekt for å representere kongen i kongedømmet slik sheriffen representerte kongen i hvert shire.
Ettersom de første normanniske kongene ofte var utenlands, og posisjonen justiciar uten unntak var en betydningsfull adelsmann eller geistlig, ble posisjonen svært mektig og viktig, og mektig nok til å bli en trussel mot kongen. Den siste store justiciar, Hubert de Burgh, 1. jarl av Kent, ble fjernet fra posisjonen i 1231, og "chancellor" (kansler) overtok posisjonen som justiciar som andre etter kongen i verdighet, foruten makt og innflytelse.
Kontoret til øverste justiciar har trolig eksistert siden regimet til kong Vilhelm II av England da Ranulf Flambard var justiciar inntil under kong Edvard I av England da kontoret ble erstattet av adskilte overhoder for de tre grener som kongens domstol var delt i: "Justices of the Court of Common Pleas", "Justices of the Court of King's Bench" og "Barons of the Court of Exchequer".
Andre jurisdiksjoner.
Henrik II av England tildelte tittelen justiciar til posisjonen seneschal i Normandie.
På 1100-tallet opptrådte en "magister justitiarius" i det normanniske kongedømmet av Sicilia, og var lagmann for den kongelige domsstil ("Magna Curia"). Det er antatt at denne tittelen og kontoret var lånt fra England.


Texas Instruments.
Texas Instruments Inc. er et amerikansk elektronikkonsern som ble grunnlagt i 1952. Det har 34 100 ansatte. Selskapet ble etablert i Norge med oppkjøpet av Chipcon AS den 24.januar 2006.


Tankefrihet.
Tankefrihet (også kalt samvittighetsfrihet) er den frihet et individ har til å ha et synspunkt, en synsvinkel, et perspektiv, en tanke, mening eller et standpunkt uansett andres syn. Tankefrihet er nært forbundet til talefrihet og ytringsfrihet.
Undertrykkelse av tankefrihet.
Undertrykkelse av tankefriheten er et fremtredende trekk ved totalitære og autoritære regimer, mens tankefriheten er en av de fundamentale prinsippene i de fleste demokratier. Tankefriheten kan begrenses på flere måter, gjennom sensur, arrestasjoner, bokbrenning eller mer skjult gjennom propaganda. Eksempler på effektive kampanjer mot tankefriheten er sensuren i Sovjet av genetisk forskning som har fått navnet Lysenkoisme, Nasjonalsosialistenes bokbrenningskampanjene i Tyskland og den radikale anti-intellektualismen som ble håndhevet i Kambodsja under Pol Pot.
Tankefrihet kan også bli undertrykket uten innblanding fra institusjoner når majoritetens meninger blir så alment godtatt at andre synsmåter undertrykkes. Av denne grunn fordømmer enkelte politisk korrekthet som en måte å innsnevre tankefrihet på, selv om politisk korrekthet ironisk nok tar mål av seg til å gi minoritetssynspunkter en likeverdig mulighet til å bli gjort gjeldende. Sapir-Whorf-hypotesen som sier at tanke er en iboende egenskap ved språk ville gi støtte til påstanden om at et forsøk på å begrense bruken av språklige ord er en måte å begrense tankefriheten på.
Et mulig motargument er at slike forsøk har økt antallet ulike beskrivelser av sosiale grupper og hendelser, og dermed har bidratt til tankefrihet istedenfor å undertrykke den.
Retten til tankefrihet.
Lover som tar sikte på å regulere det som foregår inni en persons hode har lenge blitt sett på med mistenksomme øyne. Dronning Elisabeth I fjernet en slik lov for flere hundre år siden fordi, ifølge Sir Francis Bacon, «Hun ville ikke lage vinduer inn i menns sjeler».
Med andre ord: Uten retten til tankefrihet har andre rettigheter, slik som talefrihet, liten betydning.
Tankefrihet og ulovlige stoffer.
Til tross for de mange lovene som omhandler tankefrihet, finnes det ingen konsensus blant filosofer om hva tenkning egentlig er.
Det er tydelig at tenkning er uløselig knyttet til følelser, persepsjon, hukommelse, bevissthet, fornuft og vår forestilling om oss selv i relasjon til andre. En ting som er sikker er at våre tanker i stor utstrekning avhenger av vår nevrokjemi. Vår nevrokjemi kan bli forandret ved inntak av visse psykoaktive stoffer – varierende fra kaffein til Prozac og LSD. FNs Kontor for Narkotika og Kriminalitet definerer en psykoaktiv substans som «enhver substans som folk tar for å forandre måten de føler, tenker eller oppfører seg.»
Forfattere som Timothy Leary og Aldous Huxley framfører at visse psykoaktive stoffer, eller enteogener, endrer måten vi tenker på. Religiøse grupper har også tradisjonelt gjort bruk av særskilte droger for å forandre tanke – gitt for å assistere medlemmer med tilbedelse eller hjelpe å bringe dem i kontakt med gud. Eksempler på dette er rastafari-bevegelsens bruk av marijuana og indianeres bruk av peyote.
Enkelte ikke-statlige organisasjoner, slik som Senter for Kognitiv Frihet og Etikk hevder at å sette begrensninger på bruken av enkelte stoffer kan sammenliknes med å begrense selve tenkningen – og at dette derfor bryter med retten til tankefrihet.
Konstitusjonelle rettigheter grunnet på argumentene mot omfattende forbud mot stoffer har vært en del av rettshistorien i USA siden 60-tallet. USAs høyesterett vernet nylig om retten til religiøs stoffbruk i União do Vegetal-saken (se DMT). União do Vegetal-saken har nå blitt et element i debatten for og mot forbud mot stoffbruk.
Argumenter som baserer seg på retten til tankefrihet kan i framtida danne et normgivende grunnlag i krigen mot narkotika og de traktater den baserer seg på, slik som FNS konvensjon Mot Ulovlig Transport av Narkotiske Stoffer og Psykotrope Substanser.


Frigjøringsteologi.
Frigjøringsteologi er en teologisk retning hvor det legges vekt på rettferdighet, likeverd og frihet fra fattigdom og undertrykkelse. Frigjøringsteologien er inspirert av annet Vatikankonsil i 1962, og den den colombianske bispekonferanses kongress i Medellin, Colombia i 1968, som opprinnelig oppstod i Den katolske kirke i Latin-Amerika. Denne konferansen utarbeidet et dokument som slo fast at det var nødvendig å arbeide for å sikre de fattiges rettigheter, og kritiserte samtidig de rike landene for å ha bygd sin rikdom på bekostning av den tredje verden.
De latinamerikanske biskopenes andre konferanse (CELAM II) i 1968, Medellin, Colombia, kan ses på som den offisielle lanseringen av frigjøringsteologien. En av biskopenes rådgivere var den peruvianske teologen Gustavo Gutierrez. Han ga i 1971 ut boka ”Teologia de liberacion”, publisert på engelsk under tittelen ”A theology of liberation” i 1973. Med denne utgivelsen fikk den nye bevegelsen et skriftlig fundament. Etter dette har det kommet til flere teologer; viktige teoretiske bidragsytere er erkebiskop Oscar Romero i El Salvador, som ble drept og fikk sitt martyrium i 1980, og den brasilianske teologen Leonardo Boff. Boff skrev i 1987: ”Vi er kun på de fattiges side, når vi kjemper med dem mot den fattigdom som urettmessig har blitt skapt og påtvunget dem”. Det teologiske utgangspunktet skriver seg fra Matteus 25,34-41. Helder Camara, Frei Betto og Ernesto Cardenal er andre viktige bidragsytere.
Praksis.
Frigjøringsteologiens bærebjelke er det konkrete engasjement, som ble utformet gjennom diskusjon og utvikling i sognerådene, og på grunnplanet blant de fattige og undertrykte. Retningen kan derfor omtales som mer praksisorientert enn teoretisk fundert, og skiller seg på dette område fra den etablerte europeiske kristendommen.
Motstand.
Frigjøringsteologien har gjentatte ganger blitt utsatt for kritikk fra Vatikanet. Kritikken har gått ut på at retningen er marxistisk inspirert og altfor revolusjonær. Sentrale teologer har fått prosesser rettet mot seg. CIA har aktivt støttet konservative prester, blant andre biskop Hengsbach, kardinal Rossi og kardinal Ratzinger (nåværende pave Benedict XVI). Dette har skjedd med bakgrunn i et dokument skrevet av en ekspertgruppe som ble utnevnt av president Ronald Reagan, som konkluderte med at ”den amerikanske utenrikspolitikken må ta opp kampen (…) mot frigjøringsteologien”.
Vatikanets fordømmelse har likevel ikke vært entydig. I 1984 utga kardinal Ratzinger skriftet ”Instruksjon vedrørende noen aspekter ved frigjøringsteologien”, der bevegelsen og særlig Leonardo Boff ble klandret for å være marxistisk, med den følge at Boff i en årrekke hadde forbud mot å uttale seg offentlig. Pave Johannes Paul II utnevnte imidlertid i 1985 en annen frigjøringsteolog, den ecuadorianske biskopen Leonidas Proaño til ”indianerbiskop” for hele Latin-Amerika, og besøkte etter dette Latin-Amerika flere ganger. I slike sammenhenger snakket han varmt om gjeldssanering for de fattigeste landene.
I 1992 markerte frigjøringsteologer 500-årsmarkeringen for Columbus' invasjon av Sør-Amerika med fokus på det folkemordet som reelt skjedde, den etterfølgende og vedvarende undertrykkingen, og ikke minst de kristnes rolle i dette. De ønsket å ta et oppgjør med den vestlige verdens misjons- og koloniseringsarv og dominans, og i stedet bygge en ekte misjon fra rot, basert på de fattige og undertryktes hverdag.
I løpet av 1980-årene har frigjøringsteologer støttet opp om folkelige opprør i blant annet Mexico og Guatemala. Paralleller til den latinamerikanske frigjøringsteologien finner man også i Asia og Afrika – kanskje særlig i Sør-Afrika, der det under apartheidregimet vokste fram lignende bevegelser med biskop Desmond Tutu i spissen.
Frigjøringsteologi er basert på en fornyet forståelse av det kristne budskapet i lys av den økende sosiale nøden og urettferdigheten i samfunnet. Den største utfordringen i frigjøringsteologien var mangelen på menneskeverdige vilkår for menneskene.


Sangay Ngedup.
thumb
Sangay Ngedup (født 1. juli 1953) er en bhutanesisk politiker. Ngedup er leder for partiet Folkets demokratiske parti, som stiller ved valget i mars 2008, Bhutans første demokratiske valg. Partiet vant bare 3 av 47 seter i underhuset, og Sangay ble ikke valgt inn i sin valgkrets. Embedet som statsminister roterte inntil valget i 2008 for et år av gangen mellom medlemmene av regjeringen. Ngedup var statsminister 1999–2000, og 2005–2006.
Sangay Ngedup kommer fra "Nobgang"-landsbyen i Punakha fylke. Han har utdannelse fra "Dr Grahams Home" i Kalimpong og "St Stephen’s College" in New Delhi, India. Han ble ansatt i Bhutans utenrikstjeneste i 1976. Etter diplomatkurs i Australia og ved Jawaharlal Nehru-universitetet i New Delhi ble han i 1977 tilknyttet Bhutans delegasjon til FN, og senere ved ambassaden i New Delhi. I 1986 ble han førstesekretær ved ambassaden. I 1989 ble han utnevnt til Bhutans første ambassadør til Kuwait.
Han ble utnevnt til direktør for handel og industri i 1989, til sekretær i Bhutans plankommisjon i 1991 og fra 1992 var han helsedirektør. I 1994 ble han forfremmet til helsesekretær, og fra 1995 ledet han departementet for helse og utdanning. Ved regjeringsreformen i 1998 ble han utnevnt til minister for helse og utdanning. Det er ikke sikkert når han fikk stillingen som landbruksminister, men trolig skjedde dette ved regjeringsutvidelsen i 2003.
Han fikk rett til å bære rødt skjerf i 1987, og oransje skjerf i 1998. Han er morbror til kongen Jigme Khesar Namgyel Wangchuck.
Ngedup, Lyonpo Sangai


Ski-VM 1927.
Ski-VM 1927 ble arrangert 2. – 5. februar i Cortina d'Ampezzo i Italia.
18 km.
Dato: 3. februar
50 km.
Dato: 5. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 2. februar
Skihopping herrer.
Dato: 2. februar


Ski-VM 1929.
Ski-VM 1929 ble arrangert 5. – 9. februar i Zakopane i Polen.
17 km.
Dato: 7. februar
50 km.
Dato: 9. februar
Hopp / 17 km.
Dato: 5. februar
Skihopping herrer.
Dato: 10. februar


Ski-VM 1930.
Ski-VM 1930 ble arrangert 27. februar – 1. mars 1930 i Oslo.
17 km.
Dato: 27. februar
50 km.
Dato: 3. mars
Hopp / 17 km.
Dato: 1. og 2. mars
Skihopping herrer.
Dato: 28. februar


Robert Clay Prim.
Robert Clay Prim (født 1921 i Sweetwater, Texas) mottok doktorgraden i matematikk fra Princeton University i 1949. Prim er i hovedsak kjent for å ha kommet fram til Prims algoritme.
Prim, Robert


Ski-VM 1931.
Ski-VM 1931 ble arrangert 13. – 15. februar i Oberhof i Tyskland.
18 km.
Dato: 13. februar
50 km.
Dato: 15. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 13. februar
Skihopping herrer.
Dato: 15. februar


Prims algoritme.
Prims algoritme er en grådig algoritme innen grafteori som finner minste spenntre i en vektet graf. Den ble oppdaget av Vojtěch Jarník i 1930, og senere, uavhengig, av Robert Clay Prim i 1957 (samt Edsger Dijkstra, 1959). Således benevnes den også DJP-algoritmen eller Jarniks algoritme.
Sålenge der er noder i "V" som ikke ligger i MST
Algoritmen har en tidskompleksitet på "O(|E| log|V|)", og er avhengig av hvordan man finner rimeligste tilleggs-kant i hver runde. Med en Fibonnaciheap, vil tidskompleksiteten bli "O(|E| + |V|log|V|)".


Edikt.
Edikt kommer av latinsk "edictum" som betyr "offentlig kunngjøring". Romerske embedsmenn hadde rett til å offentliggjøre de retningslinjer og regler som de ønsket å legge til grunn for utøvelsen av sitt embede.


Ski-VM 1933.
Ski-VM 1933 ble arrangert 8. – 12. februar i Innsbruck, Østerrike.
18 km.
Dato: 10. februar
50 km.
Dato: 12. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 12. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 8. februar
Skihopping herrer.
Dato: 12. februar


Strømpebukse.
Strømpebukse er ettersittende beinklær med buksedel og strømper i ett. De dekker hoftene, rumpa og underlivet, beina og føttene. Strømpebukser brukes først og fremst av barn og kvinner som varmende undertøy mellom truse og ytterbukse eller som damestrømper sammen med skjørt eller kjole. Tynne strømpebukser er ofte laget av nylon, mens tykkere og varmere varianter kan være av bomull, ull (gjerne blandet med lycra for å sikre god passform) eller akryl.


Ski-VM 1934.
Ski-VM 1934 ble arrangert 20. – 25. februar i Sollefteå i Sverige.
18 km.
Dato: 22. februar
50 km.
Dato: 24. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 25. februar
Bare fem lag deltok i stafetten.
Hopp / 18 km.
Dato: 20. februar
Skihopping herrer.
Dato: 25. februar


Ski-VM 1937.
Ski-VM 1937 ble arrangert 14. – 18. februar i Chamonix i Frankrike.
18 km.
Dato: 14. februar
50 km.
Dato: 16. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 18. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 12. februar
Skihopping herrer.
Dato: 12. februar


Ski-VM 1938.
Ski-VM 1938 ble arrangert 24. – 27. februar i Lahtis. For andre gang var den finske skimetropolen arrangørby for VM på ski.
18 km.
Dato: 26. februar
187 av 188 startende løpere fullførte løpet.
50 km.
Dato: 28. februar
62 av 99 startende løpere fullførte femmila.
4 x 10 km stafett.
Dato: 24. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 26. og 27. februar
Skihopping herrer.
Dato: 27. februar


Ediktet i Nantes.
Ediktet i Nantes (Det nantiske edikt) ble utstedt av kong Henrik IV av Frankrike i Nantes i året 1598.
Ediktet var offentlige forordninger som skulle beskytte de franske hugenottene mot overgrep og undertrykkelse. Kongen hadde selv vært protestant, men for å bli anerkjent som konge av Frankrike hadde han konvertert til katolisismen.
I følge ediktet fikk hugenottene rett til å holde gudstjenester visse steder, og som en garanti for at deres rettigheter skulle respekteres fikk de holde ca. hundre befestede sikkerhetssteder. Hugenottene fikk også rett til å inneha embeder. Ediktet ble opphevet i 1685 under Ludvig XIV.


Amon Hen.
Amon Hen (Sindarin: "Øyets Ås") er navnet på en fiktiv ås i J.R.R. Tolkiens univers, Midgard.
Den ble skapt i Gondors eldre dager, kanskje allerede så tidlig som i det andre tideverv. Et av navnene på Vestrønt er "Synets Ås". Aragorn sier at den og dens liknende åser ble skapt "...i de store kongers tid" (Ringens brorskap del II, kap. 9) men dette blir ikke bekreftet noe annet sted.
Åsen tårner seg opp på Anduins vestre bredde, og er av tre toppene ved den søndre delen av den lange sjøen Nen Hithoel over Rauros fallene i elva. De to andre åsene er Amon Lhaw og Tol Brandir. På denne åsen er "Synets høysete" ("Hørselens høysete" står på Amon Lhaw) bygd, like ved den tidligere nord grensen til Gondor, og gjorde tjeneste som utkikkspost.
Ringens brorskap dro forbid Amon Hen etter å ha reisr veien ned Anduin fra Lórien, og det var her brorskapet ble brutt, som et resultat av Boromirs død og at Frodo og Sam reiste fra resten av følget for å dra alene østover mot Mordor.


Amon Lhaw.
Amon Lhaw (Sindarin: "Ørets Ås") er en fiktiv ås i J.R.R. Tolkiens Midgard.
Den er en av de tre toppene som ligger ovenfor Rauros fallene i den søndre enden av den lange sjøen Nen Hithoel. Den ligger blant Emyn Muil på den østre siden av Anduin. Den er tvilling åsen til Amon Hen ("Øyets ås") som ligger på den vestre elvebredden. Mellom dem, midt i strømmen over Rauros, ligger fjelløya Tol Brandir (Tindpigg), og på den øya hadde aldri noen mann, alv eller dverg satt sin fot.
I en tid for lenge siden hadde Amon Lhaw vært en del av Gondors forsvarsverk ved nordgrensen, og en av de viktigste utkikkspostene. Det var bygget et høysete på toppen ("Hørselens høysete"), og dette sete var bygd lenge før Ringkrigen i det tredje tidevervet; da var det alt falt under Saurons innflytelse.
Amon Lhaw blir også kalt "Hørselens ås" på Vestrønt.


VNS.
Vagus Nerve Stimulering er en ny teknikk for behandling av epilepsi og depresjon.
Man opererer inn en pacemaker som kobles til venstre nervus vagus på halsen. Behandlingen er omtrent like effektiv ved epilepsi som et moderne medikament. VNS tilbys bare til pasienter som ikke får tilfredsstillende behandling med medisiner. I det siste har VNS også blitt godkjent i USA som behandling for kroniske depresjoner.
Man har i Norge valgt å bruke den engelskspråklige forkortelsen "VNS" i stedet for den naturlige norske "NVS" (Nervus Vagus Stimulator).


Leif Haraldseth.
Leif Haraldseth (født 30. november 1929 i Drammen) er en norsk politiker (Ap) og tidligere leder for Landsorganisasjonen. Han har vært norsk kommunal- og arbeidsminister i regjeringen Brundtland.


Fylkesvei 837.
Fylkesvei 837 (Fv837) går mellom Kanstad og Nygård i Lødingen. Veiens lengde er 21,1 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Fergeforbindelsen mellom Rinøyvåg og Lødingen ble satt i drift 20. juni 1960, og ble erstattet av Kanstadstraumen bru 12. desember 1976.


Fylkesvei 824.
Fylkesvei 824 (Fv824) går mellom Elvemo i Skånland og Lasletta i Tjeldsund. Veiens lengde er 22,7 km, hvorav 8,5 km i Troms og 14,2 km i Nordland.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Slemdal skole.
Slemdal skole er en barneskole på Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo. Skolen ble grunnlagt som privatskolen Frøken Scheels skole og var da først kun en forskole.
Det er 7 trinn på skolen, med 3 eller 4 klasser på hvert trinn.
I skolegården er den en ballbinge, fotballbane og flere benker. Det er 3 bygg på eiendommen; Hovedbygget, Lillebygg og "Det Gule Huset". I Hovedbygget har alle lærerne kontorer, samt administrasjonen. Her finnes også klasserommene for 4. til 7. trinn. Hovedbygget består av 4 etasjer. I kjelleretasjen har vaktemesteren kontor, og alle elevtoalettene er her og det er 2 naturfagsrom. I 1. etasje er det kun administrasjonskontorer og lærerkontorer. I 2. og 3. etasje (sistnevnte påbygget i ettertid) er alle klasserommene. I 2. etasje er det også et stort bibliotek.
I Lillebygg er 1. til 3. trinn samlet. Bygget har kun én etasje, og helsesøster har også kontor her. "Det Gule Huset" tilhører ikke Slemdal Skole, men Skolefritidsordningen (SFO) holder til her. På kveldstid blir bygget åpent 2 dager i uken for skatere som benytter seg av rampen som er i 1. etasje.


Midtstuen skole.
Midtstuen skole er en ungdomsskole i bydel Vestre Aker i Oslo. Skolen ligger inntil Holmenkollbanen mellom Midtstuen og Skådalen stasjoner, med Nordmarka som nærmeste nabo. Skolen tar imot elever fra Grindbakken skole, Svendstuen skole og Slemdal skole.
Åpningen av Midtstuen skole i 1988 skjedde samtidig med at ungdomsskolen på Ris ble lagt ned. I starten ble både rektor og en stor del av lærerstaben flyttet over fra Ris. Skolebygningen rommer 18 tradisjonelle klasserom, og i mange år hadde Midtstuen fulle klasser og et samlet elevtall på 540 elever. I dag er to av klasserommene gjort om til datarom, og skolen har de siste årene hatt om lag 460 elever.
Skoletomtens smale form har satt sitt preg på bygningen. I alt består skolen av seks enheter, samlet i to bygningskropper. Bygningene ligger som et bånd langs tomtens buede østgrense, tett inntil en turvei. Uteområdet på motsatt side omfatter to små amfiteatre, en ballbane og en ballbinge. Skolens to gymsaler ligger i bygningen nærmest parkeringsplassen. Da skolen ble vedtatt bygget høsten 1986, var budsjettet på 63,5 millioner kroner. Samlet byggesum ble til slutt 77 millioner kroner. Overskridelsen skyldtes blant annet at arkitektkontoret hadde glemt å tegne inn elevtoaletter.
I skoleåret 2011/2012 tilbyr Midtstuen skole undervisning i spansk, fransk, tysk og mandarin. Til sammen 38 lærere har undervisningsposter ved skolen. Av disse er 19 kvinner og 19 menn, noe som innebærer at Midtstuen skole er den ungdomsskolen i Oslo med størst mannsandel og best kjønnsbalanse i lærerstaben.


Svendstuen skole.
Svendstuen skole er en barneskole i bydel Vestre Aker i Oslo.


Landskapsarkitekt.
Landskapsarkitekten planlegger og formgir arealer utendørs som gater, torg, små hager, regulerings- og kommuneplaner til store landskapsområder. Tidligere kaltes landskapsarkitekter for hagearkitekter, men landskapsarkitektur er et mye bredere fagfelt som inkluderer både detaljprosjektering, overordnet planlegging (som byplanlegging) og forvaltning. Fagområdet ble etablert på Institutt for landskapsplanlegging allerede i 1916. Dette fagmiljøet er et av de eldste fagmiljøene innen landskapsarkitektur i verden og det største i Norge.
Utdannelsen kan i Norge tas ved Institutt for landskapsplanlegging ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). UMB tilbyr et femårig masterprogram, mens AHO har en nyetablert to-årig mastergrad. Du kan også studere landskapsarkitektur som del av arkitekturfaget ved Bergen Arkitektskole (BAS) og som del av samfunnsfag om Landskapsplanlegging ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.
I Norge organiserer landskapsarkitektene seg i NLA som ble stiftet i 1929. For å bli medlem kreves en mastergrad i landskapsarkitektur, og medlemmer titulerer seg MNLA. Med mastergrad fra UMB og AHO kan du bli medlem i NLA.
Institutt for landskapsplanlegging på UMB utdanner også landskapsingeniører.


Nonne.
a> på bildet kalles "cornette" på engelsk.
En nonne er en kvinne som har viet seg til et religiøst liv. Betegnelsen blir oftest forbundet med kvinner som har avlagt klosterløftene i en religiøs orden innen den romersk-katolske kirken der en finner flertallet av kristne nonner. Det finnes imidlertid også nonner innen den ortodokse, den anglikanske og den evangelisk-lutherske kirken samt innen ikke-kristne religioner, for eksempel buddhismen, der ordensvesenet også er omfattende, jainismen og taoismen.
Betegnelser.
På mange språk bruker en ofte betegnelsen nonne om kvinner som lever et kontemplativt liv i kloster, mens de som lever et apostolisk liv i en apostolisk orden, kalles «religiøse søstre» eller bare «søstre». En kan finne begge former for religiøst liv innenfor en og samme kristne orden, for eksempel hos Dominikanerordenen, som i Oslo har nonner i Lunden kloster og søstre på Katarinahjemmet. Overhodet for et nonnekloster kalles abbedisse, som tilsvarer en abbed i et munkekloster, men som ikke har rett til å utøve prestelig virksomhet. Både nonner og andre søstre tiltales som "søster"; overhodet for et hus tiltales normalt som "moder" eller "moder superior".
Selvet ordet nonne kommer av det latinske "nonna", en hunkjønnsform av "nonnus", det vil si «munk», som opprinnelig var en tiltaleform for eldre personer. "Nonna" kunne også bety «dadda» på barnespråk.


Hans Nielsen Hauge.
Hans Nielsen Hauge, bondegutt fra Hauge i Fredrikstad i Østfold, (født 3. april 1771 tidligere Tune kommune, død 29. mars 1824 i Kristiania, dvs. i dagens Oslo), var en norsk lekpredikant og industrigründer. Han grunnla den kristne bevegelsen kjent som haugianerne, også kalt "Hauges venner". Disse ble også gjerne omtalt som "lesere".
Liv og gjerning.
a> utenfor Oslo reist til minne om Hans Nielsen Hauge
Hauge var fra Rolvsøy i Fredrikstad. Den gang lå gården i kommunen Tune i Østfold. Han vokste opp i et kristent hjem, som en av 10 søsken. I hjemmet fantes Luthers katekisme og huspostill, Pontoppidans forklaring og dertil skrifter av lutherske pietister og prepietister, deriblant Johann Arndt. 5. april 1796, 25 år gammel, fikk han sitt åndelige gjennombrudd. Han var ute på åkeren og pløyde, følte han at «Guds kjærlighet besøkte ham». En stund etter gjennombruddet leste han i dansk oversettelse, en bok om mystikeren Johannes Taulers omvendelse, som han anså som så viktig at han siden sørget for å utbre en forkortet versjon av den. «Der har altså vært et innslag av seinmiddelalderlig mystikk i hans religiøse lesning. Boken om Tauler var ham kjær også fordi en hovedperson i den er en lekmann som ut fra sine egne åndelige erfaringer med stor frimodighet belærer og irettesetter en prest og en lærd teolog», skriver kirkehistorikeren Einar Molland. Hauge begynte snart selv som predikant og la i sin forkynnelse vekt på det personlige gudsforhold og en nøktern og arbeidsom livsførsel.
I årene fra 1797 til 1804 gikk han på sine ben fra sted til sted i landet.Slik utnyttet han tiden mens han tilbakela enorme avstander. På de gårdene han fikk husrom hjalp han litt til og samlet de som bodde på gården og nabogårdene til andakt.
Dette var ikke lovlig, siden konventikkelplakaten fra 1741 forbød lekfolk å holde oppbyggelige møter uten sogneprestens godkjennelse. Hauge ble gjentatte ganger arrestert, på det meste ti ganger på syv år. I 1804 ble det reist en stor og omfattende sak mot ham, og han satt i fengsel frem til 1811 og måtte betale en bot på 1000 riksdaler. Etter dette sluttet han med reisevirksomheten, men i 1813 ble han dømt til to års slaveri. Forfølgelsene førte til ytterligere konsolidering blant hans støttespillere. Flere av dem fikk imidlertid erfare at det hadde sin pris å høre til Hauges venner.
I de til sammen 18 årene han var predikant og utenfor fengselet, gav han ut 33 bøker. I tillegg satte han i gang folk med handels- og industriforetak. Hauges kristendomssyn kan sies å være pietistisk, men han la større vekt på å tjene Gud med praktisk arbeide enn pietismen tradisjonelt hadde gjort.
Siste år.
Under fengselsoppholdene ble Hauges gode helse brutt ned, og han hadde store plager resten av livet. Da han til sist slapp ut av fengselet, giftet han seg og slo seg ned på gården Bredtvet i Groruddalen (da Aker). Den fikk han kjøpt ved hjelp av venner. Her ble han besøkt av mange, også geistlige.
Bakke gård på Sagene har også tilhørt Hauge. Her grunnla han i 1811 Bakke Mølle ved Akerselva.
Han døde i 1824, 53 år gammel, etter store lidelser. Han er begravet på Gamle Aker kirkegård, der det også er reist en minnestøtte over ham.
Innvarslet nye tider.
Hauges skjebne kom til å spille en stor rolle når det gjaldt utformingen og oppfølgingen av den norske grunnlov i 1814.
Flere av de mest framtredende bøndene som deltok i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, var haugianere. En av dem, Christopher Borgersen Hoen fra Eiker, ble siden en drivkraft i arbeidet for å få opphevet Konventikkelplakaten.
Hauges legmannsvirksomhet var også opptakten til et grunnleggende trekk i 1800-tallets norske kirkehistorie, blant annet videreført av Indremisjonen.
Haugeinstituttet.
I 2005 ble Haugeinstituttet opprettet med formål å løfte fram arven etter Hauge i moderne tid. Instituttet vil aktualisere Hauges lederskap og etiske tenking i forhold til ledelse, arbeid, nettverksbygging og samfunnsansvar. Dette gjøres ved å sette fokus på den etiske dimensjonen innen de tre områdene: Ledelse, entreprenørskap og næringsutvikling, samt handel og miljø. Haugeinstituttet har flere faglige samarbeidspartnere; de to viktigste er St. Olaf College i Minnesota og Norges Handelshøyskole NHH i Bergen.
Minnesmerker.
Utenfor Uranienborg kirke i Oslo er det reist en ruvende statue av Hauge.
I bydel Sagene i Oslo finnes Hans Nielsen Hauges gate, og Hans Nielsen Hauges plass. På Tåsen i Oslo finnes, som også har navn etter Hans Nielsen Hauge.
I Hamar domkirke har Henrik Sørensen malt altertavla, og på den har også Hans Nielsen Hauge fått sin plass, inspirert av hans religiøse gjennombrudd, og de følger dette fikk for Norge.
I Den norske lutherske mindekirke i Minneapolis er det et glassmaleri av Hans Nielsen Hauge.
I 1961 kom den norske filmen Hans Nielsen Hauge om Hauges liv. Den legger blant annet vekt på å vise at han ble urettferdig forfulgt. Myndighetene kom til slutt fram til at han ikke hadde gjort noe straffbart.


Ski-VM 1939.
Ski-VM 1939 ble arrangert 11. – 19. februar i Zakopane i Polen.
18 km.
Dato: 15. februar
50 km.
Dato: 17. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 19. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 11. februar
Skihopping herrer.
Dato: 19. februar


Riksvei 833.
Riksvei 833 (Rv833) er en forbindelsesvei mellom europavei 10 og Narvik lufthavn, Evenes. Veien er 547 meter lang, og den er dermed en av Norges korteste riksveier.


Ski-VM 1950.
Ski-VM 1950 ble arrangert 1. – 6. februar i Lake Placid i USA. Langrennsøvelsene ble arrangert i Rumford.
18 km.
Dato: 3. februar
50 km.
Dato: 5. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 6. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 1. februar
Skihopping herrer.
Dato: 5. februar
En pussighet ved dette hopprennet var at fire deltakere fra tre forskjellige land hadde bakgrunn fra Løkken Verk og Løkken IF i Meldal. Vidar Lindboe-Hansen (Norge, 10. plass) var fra Kongsberg, men flyttet til Løkken Verk i 1949. Evert Karlsson (11. plass) og Kåre Karlsson (21. plass) (begge Sverige) var oppvokst ved Løkken Verk og flyttet til farens hjemland Sverige under 2. verdenskrig. Art Tokle (USA, 14. plass) var også oppvokst ved Løkken Verk, og utvandret til USA etter krigen.


Ski-VM 1954.
Ski-VM 1954 ble arrangert 13. – 21. februar i Falun i Sverige. 18 kilometer langrenn gikk ut av programmet, nye øvelser var 15 km og 30 km langrenn, samt 3x5 km stafett for kvinner.
Langrennsøvelsene ble avviklet på Lugnet, mens kombinert hopp og spesielt hopp ble avviklet i Källviksbacken.
15 km.
Dato: 16. februar
30 km.
Dato: 18. februar
50 km.
Dato: 20. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 21. februar
10 km.
Dato: 19. februar
3×5 km stafett.
Dato: 21. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 13. februar
Skihopping herrer.
Dato: 14. februar


Fylkesvei 829.
Fylkesvei 829 (Fv829) går mellom Snubba i Evenes og Grov i Skånland. Veiens lengde er 21,4 km, hvorav 2,5 km i Nordland og 18,9 km i Troms.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Ski-VM 1958.
Ski-VM 1958 ble arrangert 2. – 9. mars i Lahtis i Finland.
15 km.
Dato: 4. mars
30 km.
Dato: 2. mars
50 km.
Dato: 8. mars
4 x 10 km stafett.
Dato: 6. mars
10 km.
Dato: 5. mars
3 x 5 km stafett.
Dato: 7. mars
Hopp / 15 km.
Dato: 2. og 3. mars
Skihopping herrer.
Dato: 9. mars


Ski-VM 1962.
Ski-VM 1962 ble arrangert 18. – 27. februar i Zakopane i Polen. Dette var tredje gang Zakopane var vertsby for VM på ski.
15 km.
Dato: 23. februar
30 km.
Dato: 21. februar
50 km.
Dato: 27. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 24. februar
5 km.
Dato: 20. februar
10 km.
Dato: 22. februar
3 x 5 km stafett.
Dato: 24. februar
Normalbakke / 15 km.
Dato: 18. februar
Normalbakke.
Dato: 21. februar
Stor bakke.
Dato: 25. februar


Ski-VM 1966.
Gjermund Eggen under Ski-VM 1966 i Oslo.
Ski-VM 1966 ble arrangert 17. – 26. februar i Oslo.
15 km.
Dato: 20. februar
30 km.
Dato: 17. februar
50 km.
Dato: 26. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 23. februar
5 km.
Dato: 23. februar
10 km.
Dato: 19. februar
3 x 5 km stafett.
Dato: 27. februar
Normalbakke / 15 km.
Dato: 20. og 21. februar
Normalbakke.
Dato: 19. februar
Stor bakke.
Dato: Mandag 21. februar


Målebrev.
Et målebrev er et offisielt dokument som beskriver grensene for en grunneiendom. Målebrevet blir alltid utferdiget etter at det er avholdt en kartforretning der samtlige naboer er med og påviser grensene i marken. Målebrevet består av en tekstdel og en kartdel. Målebrevet ble tidligere tinglyst på den eiendom det gjelder. Etter den nye matrikkelloven skal målebrevene ikke lenger tinglyses.
Typer.
Målebrev, side 2 og 3 (Grimstad kommune), 2005
Innhold.
Tekstdelen beskriver hva som hendte og hvem som møtte ved den forutgående kartforretningen og når kartforretningen fant sted. Tekstdelen inneholder også en beskrivelse av de enkelte grensepunkter, og moderne målebrev inneholder en «koordinatliste» for punktene, slik at de kan rekonstrueres nøyaktig i marken, dersom de blir ødelagt eller fjernet.
Kartdelen viser grensemerkenes innbyrdes plassering og avstandene mellom dem. Kartmålestokken er gjerne 1:500 eller 1:1000, og et godt målebrevskart viser også terrengsituasjonen.
Historie.
Målebrev 1793, tgl 1801 - Side 2 og 3 (Kristiansand kommune)
Målebrev 1793, tgl 1801 - Kartdel(Kristiansand kommune)
Målebrevets historie starter på 1700-tallet.
Før 1965 ble det bare utferdiget målebrev i kommuner med «bystatus».
Arbeidet med å utferdige målebrevene ble da utført av såkalte «stadskonduktører» på bestilling enten fra kommunen eller den enkelte grunneier. Kostnadene ble belastet grunneieren. Mange av disse gamle målebrevene var svært forseggjorte og holdt en høy kvalitet. I landkommunene ble det ved opprettelse av en ny eiendom utført en skylddelingsforretning, men denne inneholdt ikke noe kart, og beskrivelsen av grensene kunne være ganske unøyaktige og tildels direkte feilaktige. Dette førte til en rekke grensetvister med grunnlag i skylddelingsforretningene.
Med "bygningsloven" i 1965 ble det innført måleplikt i hele landet, og kommunene ble tildelt oppgaven å utferdige målebrev. Det ble også innført måleplikt ved eienomsoverdragelser. Det viste seg imidlertid at kommunene hverken hadde kapasitet eller kompetanse til å utføre de kartforretningene som bygningsloven foreskrev.
"Delingsloven" av 1980 påla derfor alle kommuner å opprette en «oppmålingsmyndighet» som skulle utferdige målebrev. Samtidig forsvant målebrevsplikten ved eiendomsoverdragelser. Fordi kommunen alltid er en stor grunneier med mange grunneiendommer, forutsatte loven at "oppmålingsmyndigheten" skulle ha en fri og uavhengig stilling i forhold til den øvrige kommunale forvaltningen. I mange kommuner ble imidlertid ikke denne fristillingen tilstrekkelig ivaretatt, og nøytraliteten av den som bestyrte kartforretningen kunne trekkes i tvil.
Ved "matrikkelloven" som ble vedtatt i 2005 var hovedregelen at kartforretningene skal utføres av private, offentlig autoriserte landmålerfirmaer etter mønster av de danske «landinspektørfirmaene». Loven gjeninnførte dessuten måleplikten ved eiendomsoverdragelser. Målebrevet vil være en dokumentasjon i den nye matrikkelen.
Matrikkelloven ble i 2007 endret, slik at kommunene fortsatt vil ha enerett til å utføre eiendomsmålinger. I lovens § 5 står det: «Kommunen er lokal matrikkelstyresmakt, og har under dette ansvaret for å utføre oppmålingsforretningar og føre matrikkelen i kommunen. Kommunen kan etter avtale overlate til andre å utføre oppmålingsforretningar på sine vegner.»
Endringen i matrikkelloven innebærer også at kommunen ikke er forpliktet til å utstede målebrev med bekreftede eiendomsgrenser for eiendommer. Kommunen skal imidlertid utstede matrikkelbrev for enhver eiendom, med eiendomsgrenser som kan være direkte feilaktige.


Fylkesvei 585.
Fylkesvei 585 (Fv585) går mellom Paradis og Sandviken i Bergen. Veiens lengde er 11,2 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Ski-VM 1970.
Ski-VM 1970 ble arrangert 14. – 22. februar i Vysoké Tatry i Tsjekkoslovakia.
15 km.
Dato: 17. februar
30 km.
Dato: 16. februar
50 km.
Dato: 20. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 22. februar
5 km.
Dato: 17. februar
10 km.
Dato: 16. februar
3 x 5 km stafett.
Dato: 22. februar
Individuelt (normalbakke/ 15 km).
Dato: 14. februar
Normalbakke K 90.
Dato: 14. februar
Stor bakke K 120.
Dato: 21. februar


Linefiske.
Linefiske foregår med "botnline", "fløytline" eller "autoline". Line er et fiskeredskap som består av et langt snøre som har kortere snører ("forsyn" eller "fortom") påsatt med jevne mellomrom. På de korte snørene er det igjen påsatt kroker. Krokene "egnes" (agn festes på) før lina er klar til å fiske med. "Lineegning" foregår som oftest på land, i spesielle "egnebuer". Når lina er satt, trekkes den etter 3-4 timer. Fangsten gir levende fisk.
Linefiske i Norge.
Linefiske er en tradisjonell og svært utbredt form for fiske i Norge. Fra å drives i liten skala i kystnære farvann har norsk linefiske utvikla seg til et storstilt fiske i åpent hav og i fjerne farvann, med en moderne flåte som i 2009 var på 34 havgående autolinebåter som opererer i Nord-Atlanteren – i tillegg til flere tusen mindre båter som bruker liner i deler av året.
Linene til de mindre båtene egnes ofte manuelt på land og kveiles i kasser eller bøtter, og båtene har med seg fra noen få til opptil 100 kasser med 300-400 kroker hver.
Havgående autolinebåter setter derimot 30 000-50 000 kroker i døgnet, og et tokt kan vare 6-7 uker. Dette fisket drives hovedsakelig av båter fra Nordvestlandet. Størrelsen på båtene er mellom 30 og 50 meter. Fiskeriet foregår i Nord-Atlanteren og i Barentshavet, og fanger for det meste bunnfisk som torsk, hyse, lange, brosme, kveite og blåkveite.
Fangsten blir kappet/sløyd og fryst ombord. Torsk, lange og brosme blir tint opp og losset til lokale bedrifter i området omkring Ålesund og blir produsert fram til klippfisk. Øvrig fangst blir ofte eksportert til kontinentet eller østen(blåkveite).
Miljøproblemer ved linefiske.
Linefiske er ofte ansett som en miljøvennlig fiskemetode, fordi den er selektiv i forhold til art og størrelse, i liten grad skader havbunnen og gir fangst av høy kvalitet med relativt lite drivstofforbruk. Imidlertid blir store mengder sjøfugler hengende fast på krokene og drukner, og linefiske er derfor under lupen til både miljøvernorganisasjoner, internasjonale organisasjoner og myndigheter.
Meldinger fra Australia tidlig på 1990-tallet om at titusener av albatrosser ble drept under linefiske etter tunfisk i Sørishavet vakte internasjonal oppmerksomhet. Nå vet en at store mengder sjøfugler også blir drept i Nord-Atlanteren, det nordøstlige Stillehavet og Sør-Atlanteren. Omtrent 60 sjøfuglarter er registrert fanget i linefiske; de vanligste er albatrosser, lirer, andre stormfugler og noen måker. Delvis som følge av denne dødeligheten er 24 av disse artene regnet som globalt truet, hvorav 18 er albatrosser. Fire av albatrossene og en petrellart er klassifisert som «kritisk truet». Bare i varme, tropiske hav, hvor det generelt er små mengder sjøfugler, er det få eller ingen rapporterte problemer med linefiske. Et unntak er laysanalbatross ("Phoebastria immutabilis") og svartfotalbatross ("Phoebastria nigripes") rundt Hawaii i det nordlige Stillehavet.
På den sørlige halvkule blir store mengder stormfugler kroket og drept under fisket etter lysing i Sør-Atlanteren og etter patagoniatannfisk ("Dissostichus eleginoides") utenfor Sør-Amerika og i Sørishavet. Svartbrynalbatross ("Thalassarche melanophrys") og vandrealbatross ("Diomedea exulans") er også utsatt for risiko, i tillegg til mange andre stormfugler, især hvithakepetrell ("Procellaria aequinoctialis"). En nært beslektet og nylig beskrevet art, den endemiske "Procellaria conspicillata" på Inaccessible Island i Sør-Atlanteren, har en estimert bestand på bare noen få tusen hekkende par. De flere hundre som antas å bli drept årlig av linefiske utenfor Brasil tyder på at denne truede arten påvirkes svært negativt av linefiske.
På den nordlige halvkula er gulhodealbatross ("Phoebastria albatrus") den arten det er knyttet størst bekymring til. Den er rødlistet som truet, og hekker i små antall på den japanske øya Toroshima. I Nord-Atlanteren er det havhest som blir drept i størst antall.
Fordi sjøfuglers stjeling av agn reduserer fangsten og utgjør et økonomisk tap for fiskerne, er næringa sjøl opptatt av å komme problemet til livs. Det har vært gjort forsøk med ulike avbøtende tiltak. Det som i norske forsøk ser ut til å ha størst effekt på bifangst av havhest er ei såkalt "tjalkeskremme" («tjalk» er havhest), som er et flagrende bånd som følger lina ut fra fartøyet. En annen mulighet er å sette lina under havflata gjennom et nyutvikla setterør.


Riksvei 580.
Riksvei 580 (Rv580) går mellom Hop og Bergen lufthavn i Bergen. Veiens lengde er 24,1 km.
Før 1. januar 2010 var fylkesvei 580 del av veien.

Fritz C. Riebers vei


Fylkesvei 564.
Fylkesvei 564 (Fv564) går mellom Åsane og Salhus i Bergen og mellom Flatøy og Rossland i Meland.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 566.
Fylkesvei 566 (Fv566) går mellom Herland i Bergen og Lono i Osterøy.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Sakkarin.
Sakkarin (E954) er et kunstig søtningsstoff som tilhører gruppen av energifrie/energifattige søtstoffer.
Stoffet tilsettes i små mengder i brus og andre leskedrikker, og er omtalt som et stoff som er 400 ganger søtere enn sukker. I 1977 ble stoffet forbudt i USA, fordi man trodde det kunne være kreftfremkallende, sakkarin ble senere lovlig og tatt i bruk igjen. Datidens forskning viste at man måtte drikke flere hundre liter brus hver dag før det var fare for kreft, nyere forskning har ikke klart å motsi denne konklusjonen.


Kunstig søtningsstoff.
Kunstig søtningsstoff, søtstoff eller søtningsmiddel er stoffer med søtsmak som brukes som sukkererstatning for å gjøre mat eller drikker søte. Det finnes to kategorier av kunstige søtningsstoffer: de energifrie/energifattige og energiholdige.
Energifattige søtningstoffer.
Hovedgruppen energifattige søtningstoffer kalles også «intense søtstoffer». Gruppen omfatter
Disse har en kraftig søtningseffekt og gir nærmest ingen energi til kroppen og dermed heller ingen økning i blodsukkeret. Disse er derfor gunstige for folk med diabetes.
Helseeffekter.
Energifattige søtningsstoffer er mer tannvennlige enn naturlige søtningsstoffer. Forøvrig er det stor faglig uenighet om kunstige søtningsstoffer og deres effekter.
Det diskuteres hvorvidt disse søtningsstoffene er helseskadelige. I tester der dyr har inntatt svært høye doser, har man registrert visse organforandringer og økt forekomst av kreftsvulster. Dette betyr ikke nødvendigvis at det samme også gjelder mennesker, men det er allikevel satt opp en ADI-verdi for disse stoffene. ADI står for "akseptabelt daglig inntak".
Norske ADI-grenser er satt av Mattilsynet (i praksis er verdien satt av EUs Scientific Committee on Food (SCF)).
Om inntaket av ADI overstiges en gang i blant har ikke dette noen negativ effekt, det er inntak høyere enn ADI verdi over lengre tid som kan være helsefarlig.
ADI i praksis.
Siden det er vanskelig å forhold seg til ADI-verdiene i praksis, er det nyttig å omregne verdiene for forskjellige tilsetningsstoffer og næringsmidler i forhold til en kroppsvekt på 20 kg (barn). En voksen som veier 80 kg, vil kunne konsumere 4 ganger mer uten å overstige ADI-verdiene. Vær oppmerksom på at enkelte næringsmidler er søtet med kombinasjoner, f.eks er kombinasjonen cyclamat/sakkarin mye brukt. I slike tilfeller gjelder selvsagt laveste verdi.


Ski-VM 1989.
Finsk frimerke utgitt i forbindelse med Ski-VM 1989.
Ski-VM 1989 ble arrangert 17. – 26. februar i Lahtis i Finland.
4x10 km stafett.
19 nasjoner deltok i stafetten, blant annet lag fra Hellas, Nederland, Australia og Danmark.


Rainer Barzel.
Rainer Candidus Barzel (født 20. juni 1924 i Braunsberg, Østpreussen, død 26. august 2006 i München) var en tysk konservativ politiker (CDU). Han var leder for CDU/CSU-fraksjonen (1964–1973) og formann for CDU (1971–1973). Barzel var CDU/CSUs kanslerkandidat ved det tyske valget i 1972, men tapte for Willy Brandts SPD.
1972-valget sees ofte på som et direkte valg på kansler Brandts Ostpolitik, som ønsket å normalisere forbindelsene med DDR og Sovjetunionen, noe Barzel og de konservative motsatte seg. I 1972 forsøkte Barzel og CDU å få vedtatt et mistillitsforslag mot Brandts regjering. De tapte med noen få stemmer. Senere ble det avslørt at noen av CDUs parlamentarikere hadde blitt bestukket av den kommunistiske spionorganisasjonen Stasi til å stemme mot.
Barzel var minister for alltyske spørsmål fra 1962 til 1963 i Konrad Adenauers regjering og minister for indretyske forbindelser fra 1982 til 1983 i Helmut Kohls regjering. Han forbundsdagspresident fra 1983 til 1984. Barzel trakk seg fra politikken i 1984 etter at det ble klart at han ble berørt av Flick-skandalen.


Alfred Dregger.
Alfred Dregger (født 10. desember 1920 i Münster, død 29. juni 2002 i Fulda) var en tysk konservativ politiker (CDU).
Dregger var fra 1956 til 1970 overborgermester i Fulda og fra 1982 til 1991 formann for CDU/CSU-fraksjonen i Forbundsdagen.
Etter utdannelsen på skolen i Werl avtjente Dregger verneplikt fra 1939. Han tjenestegjorde til slutten av krigen da han hadde oppnådd offisersgrad. I 1946 begynte han å studere jus, og tok doktorgraden i 1950. Alfred Dregger var gift og hadde to barn.
Dregger var medlem av CDU og fra 1967 til 1982 var han leder for CDU i Hessen. Han var medlem av den hessiske landdagen mellom 1962 og 1972 og fra 1972 til 1998 var han medlem av tyske parlamentet. I 1969 var han valgt som medlem av CDUs nasjonale styre. Dregger var kjent som sterkt konservativ og var det mest prominente medlem av den såkalte "Stahlhelm-Fraktion", den nasjonalkonservative fløy av CDU. Han var blant annet opphavsmannen til slagordet "Freiheit statt Sozialismus".


Demokrit.
Demokrit (gresk: Δημόκριτος, "Dēmokritos", «valgt av folket») (født omkring 460 f.Kr. i Abdera i antikkens Hellas, død omkring 370 f.Kr.) var en innflytelsesrik førsokratisk filosof.
Liv.
Demokrit ble født i Abdera i Thrakia, en jonisk koloni i Teos. Hans fødselsår var 460 f.Kr. ifølge Apollodorus, som trolig er mer å lite på enn Thrasyllos, som satte det ti år tidligere. Hans far var så rik at han ble sagt å ha tatt imot Xerxes I av Persia da han kom til Abdera. Demokrit brukte farsarven sin på reiser til fjerne land, og skal ha nådd til India, Egypt og Etiopia. Spesielt nevner Demokrit den imponerende kunnskapen til de egyptiske matematikerne. Ifølge Diogenes Laertius ble han på reisene sine også kjent med «den kaldeiske magien».
Demokrit skrev et betydelig antall verker om fysikk, kosmologi, geologi, medisin, etikk og politikk, men alle er gått tapt – bare rundt 300 fragmenter av skriftene hans har overlevd, hvorav mange er senere samleres gjengivelser av arbeidet hans.
Filosofi.
Mens Sokrates mente at all kunnskap er kunnskap om sannheten, skrev Demokrit: «"En mann må lære ut fra det prinsippet at han står sannheten fjernt."» Denne skepsis til kunnskap om sannheten og absolutter overhodet, preger hele tenkningen hans: «"Vi vet ingenting sikkert om noe, men for hver av oss er våre meninger en gjenordning av sjelens elementer."» Han trodde ikke på Sokrates' idé om at mennesker ble gode, bare de ervervet seg kunnskap, eller at et samfunn kunne lykkes på det viset, for: «"Det eksisterer ingen midler i vår tids samfunn til å stanse funksjonærers gale handlinger, uansett hvor godhjertede de er."» Sett med Demokrits øyne kunne man altså være god, men likevel i stand til å handle galt. Han skrev: «"Fattigdom i et demokrati er å foretrekke fremfor såkalt velstand blant diktatorer, liksom frihet er å foretrekke fremfor slaveri."» For ham var «"den veldrevne polis den største kilden til suksess, og alt avhenger av den."» Styret skulle legge vekt på å dele ut midler til de fattige, gjøre dem tjenester og være vennlig mot dem, «"så er resultatet medfølelse, opphør av utestenging, dannelse av kameratskap, gjensidig hjelp og enighet mellom borgerne"». Demokrit anså den politiske prosessen som et praktisk foretak, ikke et teoretisk rammeverk, men hans synspunkter kom til å feies helt til side av Plato.
Atomteorien.
Demokrit regnes i dag som atomteoriens fremste representant i antikken. Sammen med sin læremester, Leukippos fra Miletos, skal Demokrit være den første som fremsatte atomteorien. Den hevder at alt kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense. De minste udelelige stykkene kalte han for atomer. Atomene beveger seg i et tomt rom (intet) av naturlig egenbevegelse. Minstedelene måtte være udelelige, mente Demokrit, fordi dersom man delte dem opp i det uendelige, ville de til slutt bli for små til å kunne sette samme virkelighet.
Det menes at Demokrit utviklet sin teori som et svar til filosofen Parmenides' påstand om at «ingenting kommer av ingenting», altså at forandring ikke er mulig.


Realisme (statsvitenskap).
Realisme er en teoretisk retning innen internasjonal politisk teori. Organiseres ofte under distinksjonene klassisk realisme, neorealisme / strukturell realisme og neoklassisk realisme.
Kjerneideen av realisme er at det internasjonale samfunn er et anarki, uten noen form for overordnet makt. Dette resulterer i at alle statsmakter til enhver tid er overlatt til seg selv, økonomisk, militært, sikkerhetspolitisk osv. Dette er utgangspunktet for realpolitiske prioriteringer og vurderinger, som igjen skal ivareta statsmaktens overlevelse, suverenitet, militær og økonomisk sikkerhet (realismens tre s'er, Statism, Survival og Security, definert av Kenneth Waltz).
Realisme som navn på internasjonal politisk teori ble først brukt av Hans Morgenthau i boken «Politics Among Nations» fra 1948. Realisme som fenomen ble imidlertid beskrevet allerede av Thukydid i hans verk om den peloponnesiske krig fra ca. 400 f.Kr., og grundig utredet i Machiavellis "Fyrsten" fra 1532.


Jean Monnet.
Jean Monnet avbildet på et tysk frimerke fra 1977
Jean Omer Marie Gabriel Monnet (født 9. november 1888, død 16. mars 1979) regnes av mange som arkitekten bak et enhetlig Europa. Til tross for at han aldri ble valgt til noen politisk posisjon, arbeidet han bak scenen til amerikanske og europeiske regjeringer som en velkoplet "pragmatisk internasjonalist".
Monnet, Jean
Monnet, Jean


Subsidie.
Subsidie er støtte, oftest brukt om økonomisk bidrag for å opprettholde et visst produksjonsnivå, eller for å sette i gang eller vedlikeholde eksport, mest kjent i form av støtte fra staten til en bedrift. Subsidier gis som oftest i form av direkte tilskudd fra staten, men kan også gis i det skjulte, som for eksempel i form av billig strøm eller gjennom investeringstilskudd.
Ordet kommer opprinnelig fra romerske militære, der det gjerne betydde støttetropper. Senere kom det til å bety økonomisk støtte fra en makt til en annen, med avtale om gjentjeneste i form av militær støtte i tilfelle av en konflikt.
Bruken av subsidier var vanlig før, men er etterhvert oppfattet som problematisk i forhold til den rådende frihandelsideologi. De fleste land i verden er derfor i ferd med å omforme sine interne støtteordninger. Dette viser bl.a. igjen i støtteordningene til landbruk i «marginale områder» og til vedlikehold av kulturlandskap, som ikke betraktes som subsidier.
Subsidietenkning er etterhvert tatt i bruk også bedriftsinternt, slik at mens noen avdelinger før ble betraktet som «utgift til inntekts ervervelse», er der blitt mere vekt på at regnskapet skal gå i pluss. For å få dette til, sender avdelingene regninger til hverandre for utførte tjenester og leveranser.


European Currency Unit.
European Currency Unit, ECU eller ecu, tidligere europeisk regne- og valutaenhet som bestod av en kurv av samtlige EU-lands valutaer.


Arthur Seyss-Inquart.
Arthur Seyss-Inquart i Nürnberg 1946
Arthur Seyss-Inquart (født 22. juli 1892 i Stannern, Mähren som da var del av Østerrike-Ungarn, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg i Tyskland) var en østerriksk-tysk nasjonalsosialistisk politiker og jurist. Han ble østerriksk innenriksminister i februar 1938, østerriksk forbundskansler 11. mars 1938, vise-generalguvernør for Polen 1939–1940, og var rikskommissær i Nederland 1940–1945.
Etter andre verdenskrig ble Seyss-Inquart stilt for retten i Nürnbergprosessen. Han ble funnet skyldig, dømt til døden og ble henrettet gjennom henging.


Bengalkatt.
Bengalkatt (BEN), gjerne kalt bare bengal i kattekretser, er en tamkatt (rase) skapt på 1960-tallet. Den er et resultat av bevisst kryssavl mellom viltlevende leopardkatt ("Prionailurus bengalensis") og flere tamkattraser. Først med amerikansk korthår. Siden (etter 1973) blandet man også inn siameser, egyptisk mau og burmeser.
Opprinnelse.
Katterasen oppsto på 1960-tallet, som da tamkatt og asiatisk leopardkatt (ALC) ble krysset. Historier om hybridkatter finnes imidlertid helt tilbake til 1800-tallet.
Krysninger mellom asiatisk leopardkatt og tamkatter blir første gang nevnt i 1889, da Harrison Weir skrev i "Our Cats and All About Them": «Ved Zoological Society Gardens i Regent's Park kan man se en rikt farget brun tabby-hybrid, mellom en villkatt fra Bengal og en tabby hunnkatt. Den er vakker, men svært vill. Disse hybridene, er det blitt meg fortalt, vil pare seg igjen, med tamkatter eller andre.» Imidlertid, i 1927 skrev Cecil Boden-Kloss (direktør av Raffles Museum Of Diversity i Singapore) til magasinet "Cat Gossip", vedrørende hybrider mellom villkatter og tamkatter i Malaya: «Jeg har aldri hørt om hybrider mellom bengalensis (leopardkatt) og tamkatter. En av de ville stammene på Malayhalvøya har temmet katter, og jeg har sett en kvinne mate bengalensis-kattunger, men jeg vet ikke hvorvidt disse overlever og parer seg med de andre!»
Første gang det nevnes en bekreftet ALC/tamkatt-krysning var i 1934 i et belgisk forsknings-tidsskrift, og i 1941 trykket et japansk katte-tidsskrift en artikkel om en hybrid som ble holdt som kjæledyr. (Som et apropos kan nevnes at Jean Mill (tidl. Sugden), som senere skulle få stor innflytelse på utviklingen av den moderne bengalkatten, i 1946 sendte inn en semesteroppgave i genetikk ved UC Davis med kryssavl av katter som emne.)
På 1960-tallet ble det importert et betydelig antall leopardkatter til USA, og de var kjent for sin vakre pels og sitt skrekkelige gemytt. Leopardkattens temperament gjorde den lite egnet som kjæledyr, og det var derfor mange kjente oppdrettere, blant dem Jean Sugden, som begynte å eksperimentere med krysninger mellom leopardkatter og tamkatter, men ingen av dem ble brakt forbi F2-stadiet. Ved flere dyrehager i Europa ble det også produsert et antall F1 ALC-krysninger. På denne tiden raste det en epidemi med smittsom katteleukemi (FeLV), og det ble kjent at mange villkatter syntes å ha en naturlig immunitet mot sykdommen. Loyola University startet derfor på 1970-tallet et forskningsprogram for å undersøke om denne naturlige immuniteten kunne avles inn eller replikeres.
Gjennom hele 1960- og 1970-tallet var det en god del aktivitet med hybrider, men det ble ikke gjort noen nevneverdige anstrengelser for å frambringe en faktisk katterase basert på dem. Det ble dannet flere katteklubber med hybrider som fokus, og noen av dem orienterte seg spesifikt på noe som av William Engler, en oppdretter og medlem av "Long Island Ocelot Club", ble kalt en «Bengal».
Klubbene begynte å utgi newsletters med detaljerte beskrivelser av produksjonen av bengaler og safarier, og klubbenes medlemmer avlet fram enkelte annen- og tredjegenerasjons bengaler. Disse ble registrert hos American Cat Fanciers Association (ACFA) i 1977 som eksperimentelle og ble framvist på flere av ACFAs katteutstillinger på 1970-tallet.
Hun kontaktet Dr. Willard Centerwall i Riverside, som ved hjelp av stripete tamkatter hadde produsert flere F1-hybrider for sitt katteleukemi-prosjekt ved Loma Linda University. Så snart hybridene hadde donert blodprøver for hans forskningarbeid trengte han å finne hjem til dem. Han ga Jean Mill 4 hybrider, og hun fikk senere ytterligere 5 hybrider fra en annen kilde, men som opprinnelig også stammet fra det samme Centerwall-prosjektet.
I motsetning til hva som vanligvis blir antatt så brukte ikke Jean Mill lokale tamkatter for å lage sine første bengalkatter. Hun følte at ALC var en genetisk overlegen rase og ønsket å unngå å svekke dette elementet. Rundt 1982 foretok hun og hennes ektemann en reise til India, hvor en kurator ved en dyrehage viste dem en vill indisk mau. Det var på denne måten den berømte rosetterte «Millwood Tory of Delhi» kom til å finnes i praktisk talt alle bengal-stamtavler.
Her bør også nevnes Greg og Elizabeth Kent, som utviklet sin egen bengal-linje ved bruk av ALC og egyptisk mau. Dette var en meget vellykket linje som finnes i stamtavlene til mange av dagens bengaler.
Jean Mill og ekteparet Kent arbeidet hardt for å gjøre rasen populær, og da resultatet av deres arbeid ble alment kjent spredte ryktet seg raskt. Etterhvert som antallet oppdrettere og eiere vokste førte det til dannelsen av TICAs Bengal Breed Section. TICA antok den første skrevne rasestandarden i 1986 og den første "Bengal Bulletin" ble utgitt i nov/des 1988. Siden har også FIFe anerkjent rasen, som først ble importert til Europa (Frankrike) i 1991. De første bengalkattene kom til Norden i 1995.
Selv om bengalkatt har blitt en populær rase, med over 60 000 katter registrert hos TICA., så blir ikke rasen akseptert av alle stambokregistre, eksempelvis "Cat Fanciers' Association".
Beskrivelse.
Bengalkatt er en forholdsvis stor tamkatt, som kan veie opp mot 9-10 kg på det meste (ukastrerte hanner). Kroppen er relativt rektangulær, slank, atletisk og muskuløs, og har robust beinstruktur. Muskuløse bein med forholdvis store runde labber. Hodet har høye kinnbein og er forholdsvis stort med relativt små og godt avrunda ører, som er brede ved basen. Øynene er bredt ansatt og store, og kan være grønne, blå, blågrønne, brune eller gullgule. Halen er middels lang og er godt avrundet på haletippen, som skal være sort.
Pelsen er kort, tykk og relativt tettliggende. Svært tett om den får gå fritt ute på våre breddegrader. Den finnes i en rekke farger med 2 ulike basismønstre, runde flekker (prikker) og marmormønstret (tabby).
Atferd.
Bengalkatter har et jevnt godt humør og karakteriseres som en hyggelig, leken, og tolerant kamerat. Tidliggenerasjonene kan arve skyheten fra leopardkatten dersom den ikke håndtreres mye av oppdretter som liten. Bengalkatten er uansett en svært selvstendig og meget dyktig jeger, om den får lov til å utvikle disse egenskapene. Generelt anbefales det å holde to katter slik at de har selskap i hverandre, men katten er flink til å aktivere seg selv så i de fleste tilfeller går det bra med en.
Annet.
Såkalt "F1" (første generasjon), "F2" (andre generasjon), "F3" (tredje generasjon) og "F4" (fjerde generasjon) avkom er ikke tillatt innført til Norge.


Emil Hácha.
Emil Hácha, født 12. juli 1872 i "Trhové Sviny" i nærheten av České Budějovice i den sørlige delen av nåværende Tsjekkia, død 26. juni 1945 i Praha, var en tsjekkoslovakisk jurist og politiker.
Etter Münchenavtalen mellom Adolf Hitler og de franske, britiske og italienske lederne 30. september 1938 vegret daværende president Edvard Beneš seg for å samarbeide med Tyskland og emigrerte til London. Hácha ble 30. november valgt til ny president.
Ved et nattlig møte med Hitler og Hermann Göring ble Hácha tvunget med trussel om bombing av Praha og invasjon av sitt land. Uten å forhøre seg med det tsjekkoslovakiske parlamentet aksepterte han at Böhmen og Mähren ble innlemmet i Tyskland under betegnelsen "Protektoratet Böhmen og Mähren". Hácha ble deretter marionettpresident i protektoratet. Han forsøkte å samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten for på den måten å gjøre okkupasjonen litt gunstigere.
Ved Prahas frigjøring 13. mai 1945 ble Hácha arrestert. Han hadde meget dårlig helse, og han ble umiddelbart ført til et fengselssykehus der han døde i slutten av juni samme år.


Ultimatum.
Et ultimatum er et latinsk ord, som betyr siste erklæring eller ugjenkallelig krav, som stilles av diplomatisk vei til en annen stat, og som i regelen følges av krig, hvis det ikke oppfylles.
Ultimatum: begrepet brukes om en meddelelse fra en stat til en annen i en spent situasjon, der det blir stilt bestemte krav som må oppfylles hvis tvangsmidler skal unngås. Et ultimatum inneholder alltid en tidsfrist som gjerne er svært kort, særlig hvis det trues med krig.


Hanns Kerrl.
Hanns Kerrl (født 11. desember 1887 i Fallersleben i Tyskland, død 12. desember 1941 i Berlin) var en tysk nazistisk politiker. Hans mest fremtredende verv fikk han i juni 1935, da han ble riksminister for kirkesaker. Han var også prøyssisk landdagspresident 1932–1933.


Fallersleben.
Fallersleben er et område i den tyske byen Wolfsburg, Niedersachsen, med om lag 12 000 innbyggere (2004).
Landsbyen Fallersleben ble først nevnt i 942 under navnet "Valareslebo". Fallersleben ble en by i 1929, og ble innlemmet i Wolfsburg i 1972. Før 1972 hørte det til Gifhorn. I 1939 hadde Fallersleben 2 600 innbyggere.
Fallersleben er kjent som byen til poeten August Heinrich Hoffmann von Fallersleben.


Felttoget i Polen i 1939.
Felttoget i Polen henviser til invasjonen av Polen i 1939, startskuddet til andre verdenskrig i Europa. Invasjonen ble foretatt av tyske styrker, sovjetiske styrker og en liten kontingent slovakiske styrker. Felttoget startet 1. september og endte 6. oktober, da Tyskland og Sovjetunionen okkuperte hele Polen.
Ingen av hovedaktørene ventet at dette skulle føre til en krig som kom til å overstige første verdenskrig i omfang og kostnad. Invasjonen regnes som starten på andre verdenskrig i Europa da Polens allierte, Storbritannia og Frankrike, erklærte krig mot Tyskland 3. september. Det var første gang tysk Blitzkrieg-taktikk ble brukt, en formel som skulle bli brukt gjentatte ganger de neste årene.
På polsk kalles det "Wojna obronna 1939 roku" («Forsvarskrigen i 1939»), på tysk kalles det "Polenfeldzug" og hadde kodenavnet "Fall Weiss" («Tilfelle hvit») og på engelsk kalles det "The Polish September Campaign".
Etter et tysk-regissert polsk «angrep» 1. september, invaderte tyske styrker langs Polens vestre, søndre og nordre grenser. Polske styrker ble tvunget bort fra de lange grensene, og trakk seg østover. Etter polsk tap i slaget ved Bzura midt i september fikk tyskerne initiativet for alvor, og polakkene måtte trekke seg sørøstover. Planen var da at de skulle etablere forsvarslinjer i områdene nær grensen mot Romania og vente på alliert hjelp der. Den 17. september angrep den røde armé østfra, i hemmelig samarbeid under Molotov-Ribbentrop-pakten som delte opp Øst-Europa mellom Hitlers Tyskland og Stalins Sovjetunionen.
I lys av dette overraskende angrepet bestemte polske myndigheter seg for å gi opp det håpløse forsvaret av polsk jord, og trekke styrkene inn i nøytrale Romania. Innen begynnelsen av oktober hadde invasjonshærene fullstendig overtatt Polen. De polske myndighetene – som aldri overga seg – trakk seg inn i nabolandene Romania og Ungarn. Mange av de evakuerte deltok i polske styrker i Frankrike, franskstyrt Syria og Storbritannia.
Selv under okkupasjonen klarte Polen å danne en kraftig motstandsbevegelse, Armia Krajowa, og deltok med betydelige styrker på alliert side under hele krigen. Tyskland erobret det området som Sovjetunionen okkuperte da de invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, og Sovjetunionen tok tilbake disse områdene i 1944. De sovjetiske og tyske okkupantene tok samlet sett livene til over 20 % av Polens innbyggere. Krigen og okkupasjonen markerte slutten på den andre polske republikk.
Tyskland.
Tyskland hadde fler mann under våpen enn Polen, og den tyske økonomien var innstilt på krigsproduksjon. Wehrmacht hadde 2 400 stridsvogner organisert i seks panserdivisjoner etter sitt nye operasjonsmønster. De handlet i samarbeid med andre avdelinger for å slå hull i fiendens linjer og isolere utvalgte fiendtlige avdelinger, som infanteriet så kunne omringe og nedkjempe. Dette ble gjentatt, og fulgt opp med mindre mobilt mekanisert infanteri og fotsoldater. Luftwaffe drev nærstøtte, spesielt stupbombere som kunne rive opp fiendens forsynings- og kommunikasjonslinjer. Denne nye taktikken ble kalt "Blitzkrieg" – lynkrig.
a>, et avansert jagerfly på den tiden
Fly spilte en stor rolle under kampene. Bombefly angrep med vilje byer og sivile mål, og forårsaket store tap blant den sivile befolkningen. Dette ble kjent som "terrorbombing". Luftwaffe stilte med 1 180 jagerfly, 290 Junkers 87 Stuka stupbombere, 290 konvensjonelle bombefly (hovedsakelig Heinkel 111) og et utvalg på 240 maritime fly. Til sammen hadde Tyskland nærmere 3 000 fly, hvorav 2 000 var ganske moderne, og halvparten av dem ble brukt i Polen.
Til sjøs var oddsene mot den tyske Kriegsmarine mye dårligere i september 1939 enn de hadde vært i august 1914, siden de allierte i 1939 hadde mange flere overflateskip enn Tyskland. Tyskerne hadde dog overtaket over den lille polske flåten, siden de vestallierte ikke var villige til å risikere å gå inn i den trange Østersjøen.
Polen.
Mellom 1936 og 1939 hadde Polen rustet opp industrien i Centralny Okręg Przemysłowy. Forberedelser for en defensiv krig med Tyskland hadde foregått i mange år, men de fleste planene antok at den ikke ville bryte ut før i 1942. Den polske hæren hadde rundt en million soldater, men under halvparten var mobilisert den 1. september. De som kom senere til mobiliseringspunktene ble mål for Luftwaffe. Den polske hæren hadde færre pansrede kjøretøyer enn den tyske, og de var spredd blant infanteriet og var ikke i stand til å bli brukt effektivt.
Erfaringer fra den polsk-sovjetiske krig hadde vært med å forme den polske hærens organisasjon og doktrine. Til forskjell fra skyttergravskrigen under den første verdenskrig så var dette en konflikt hvor kavaleriets mobilitet spilte en avgjørende rolle. Polen innså fordelene ved mobilitet, men var ikke villige på den tiden til å investere i dyr og uprøvd ny teknologi for å mekanisere hæren sin. På tross av dette så gjorde polske kavaleribrigader innsats som mobilt infanteri, og hadde en viss fremgang mot tysk infanteri, men kunne ikke ta opp kampen mot tysk panser. At polsk kavaleri skal ha gått til angrep på panserstyrker, er bare en seiglivet myte.
Det polske luftforsvaret var i antall svært underlegent Luftwaffe. Selv om de manglet moderne fly, så var polske piloter blant verdens best trente på denne tiden og gjorde en solid innsats mot tyske flystyrker. At omtrent hele det polske luftvåpen ble ødelagt på bakken på krigens første dag, er også en myte. Det polske luftforsvaret var satt opp med rundt 400 moderne og nyere fly, inkludert 169 jagere. I tillegg hadde de 400 eldre transport-, oppklarings- og treningsfly.
Den polske marinen var liten og besto av jagere, ubåter og mindre støtteskip. De fleste fulgte operasjon "Pekin" og forlot polske havner 20. august, unngikk tyske styrker og unnslapp ut i Nordsjøen hvor de møtte Royal Navy. Ubåtstyrkene deltok i operasjon "Worek", som gikk ut på å skade tyske handelsskip i Østersjøen, men med mindre hell. I tillegg deltok mange polske handelsskip i konvoitjenesten i løpet av krigen.
Opptakten til felttoget.
Etter at Adolf Hitler og NSDAP hadde fått makten i Tyskland i 1933 gikk Hitler tilsynelatende først inn for en forsoningspolitikk med Polen. Resultatet av denne linjen var den polsk-tyske ikke-aggresjonspakten fra 1934. Etter Tysklands annektering av Østerrike i 1938 og mesteparten av Tsjekkoslovakia i 1939 så snudde naziregimets politikk.
Av spesiell interesse for Tyskland var fristaden Danzig (polsk: "Gdansk") og og det faktum at den tyske enklaven Østpreussen var skilt fra moderlandet med en liten stripe land kjent som «den polske korridor». Korridoren ga også Polen tilgang til Østersjøen.
Danzigs situasjon var til pågående irritasjon for tyskerne. Byen hadde en overveiende tysk majoritet på vel over 95 prosent, men hadde etter første verdenskrig blitt skilt fra moderlandet og stilt under Folkeforbundets overhøyhet. Siden begynnelsen av 1930-tallet hadde nasjonalsosialistene fått regjeringsmakt også i Danzig, og gikk sterkt inn for gjenforening. I begynnelsen hadde den tyske regjeringen forsøkt å samarbeide med Polen og bedt nazistene i Danzig slutte å lage problemer, men senere gikk også den tyske regjeringen inn for umiddelbar gjenforening.
Tidlig i 1939 begynte Hitler å gi ordrer om å forberede å løse «det polske problem» med militære midler. Tyskland gjentok kravene om reannektering av Danzig i sterkere ordelag, i tillegg til å kreve at det skulle bygges en vei gjennom den polske korridoren for å knytte sammen Østpreussen med resten av Tyskland. Fall Weiss var klar 3. april.
Hitler og de fleste rådgiverne hans ventet at den polske regjeringen skulle gi etter for disse kravene, slik andre regjeringer hadde gjort før dem. Den polske regjeringen nektet, og ble støttet av Frankrike og Storbritannia. Begge lovte å forsvare Polen mot tysk aggresjon, og Romania mot andre trusler. Garantien de ga var dog ikke komplett, da den ikke garanterte polsk eiendomsrett over landområder, bare polsk uavhengighet. Dette økte Hitlers selvtillit, da han regnet med at Frankrike og Storbritannia ikke var villige til å gå til militære mottiltak. 28. april trakk Tyskland seg både fra ikke-angrepspakten med Polen og flåteavtalen fra 1935, som begrenset marineopprustning.
4. mai hadde de britiske og franske regjeringene et møte i Paris, hvor de vedtok at «Polens skjebne avhenger av det endelige utfallet av krigen, som igjen avhenger av vår evne til å beseire Tyskland snarere enn sende hjelp til Polen ved krigsutbruddet». Den polske regjeringen ble ikke informert om dette utfallet, og polsk-britiske forhandlinger i London fortsatte samtidig.
I mai hadde Polen og Frankrike kommet fram til et hemmelig tillegg til den polsk-franske alliansen fra 1921 som sa at Frankrike skulle tilby Polen våpenhjelp «så fort som mulig». I tilfelle krig med Tyskland så forpliktet Frankrike seg til å øyeblikkelig starte mindre operasjoner på bakken og i luften, og å starte en større offensiv ikke senere enn 15 dager etter krigserklæringen. En full militærallianse mellom Polen og Storbritannia skulle underskrives 22. august, men dette ble utsatt av den britiske regjeringen til 25. august.
På samme tid så ble hemmelige samtaler mellom Tyskland og Sovjetunionen holdt i Moskva, som endte i Molotov-Ribbentrop-pakten 22. august. Hitlers mål med denne pakten var å avverge sovjetisk motstand mot invasjon av landets vestlige nabo. I et hemmelig tillegg til denne pakten hadde tyskerne og sovjeterne blitt enige om en fordeling av Polen seg i mellom, hvor Tyskland beholdt den vestlige tredjedelen av landet og Sovjetunionen beholdt resten. Vestlige etterretningstjenester var blitt kjent med innholdet i pakten, men informerte ikke polske myndigheter.
Det tyske angrepet var opprinnelig planlagt til 26. august, men da Storbritannia den 25. august erklærte sin formelle garanti for polsk uavhengighet ble angrepet utsatt til 1. september. Hitler prøvde 26. august å få overtalt Frankrike og Storbritannia til å ikke gripe inn i en polsk-tysk konflikt. Han ble under samtalene overbevist om at de vestallierte ikke kom til å erklære krig mot Tyskland, og om de så gjorde så ville de være villige til å gå med på et fordelaktig kompromiss etter at Polen var erobret. I mellomtiden så var økt aktivitet over grensen, overflyvninger av overvåkningsfly og sabotasje et klart tegn til Polen om at krig var nært forestående.
28. august trakk Tyskland seg ut av ikke-aggresjonspakten fra 1934. 29. august ga de Polen et ultimatum, hvor de forlangte å få den polske korridor. Polakkene nektet, og den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop erklærte at forhandlingene med Polen var avsluttet. Polske styrker gjorde seg klare for krig, blant annet ble den polske marinen sendt til Storbritannia 30. august. Dette var for å unngå å bli ødelagt av den overveldende tyske marinen inne i Østersjøen.
Samme dag erklærte marskalk Rydz-Śmigly mobilisering av polske styrker, men ble presset av Frankrike til å trekke tilbake ordren. Franske myndigheter håpet å fremdeles kunne løse konflikten diplomatisk. Før krigens utbrudd på morgenen 1. september hadde Polen bare klart å mobilisere 70% av styrkene sine, og mange avdelinger var ikke klare da angrepet begynte.
Tyske planer.
Tyske og polske styrker 1. september 1939
Den tyske planen "Fall Weiss" ble tatt fram av general Franz Halder, sjef for generalstaben, og implementert av general Walther von Brauchitsch, øverstkommanderende for felttoget. I planen lå det at fiendtligheter skulle starte før krigserklæringen og at operasjonsplanen skulle følge det som senere ble kalt Blitzkrieg-doktrine. Dette konseptet gikk ut på at stridsvogner skulle angripe i samlet formasjon, bryte gjennom fiendens frontlinjer, isolere fiendtlige avdelinger for å så omringe og nedkjempe dem. Panserstyrkene skulle følges opp av langsommere infanteri, som skulle ta seg av de omringede styrkene, noe som ga panseret mulighet til å fortsette framrykningen.
Polen egnet seg godt for Blitzkrieg. Landet var flatt med store sletter, og landets grenser var lange, nærmere 5 500 km. De var blitt forlenget med 800 km etter Münchenavtalen i 1938. Denne avtalen lot tyskerne okkupere Böhmen og Mähren og skapte den tyske marionettstaten Slovakia, noe som betød at Polens sørflanke ble lagt åpen som oppmarsjområde for tyske styrker.
Alle tre angrep skulle gå mot Warszawa, mens den polske hæren skulle omringes og nedkjempes vest for Wisła. Fall Weiss ble iverksatt 1. september, og var den første operasjonen i annen verdenskrig i Europa.
Polske planer.
Den polske forsvarsplanen, kalt "Zachód" (Vesten), var utformet på bakgrunn av politisk vilje til å utplassere styrker langs den polsk-tyske grensen. Dette var på bakgrunn av Londons forsikringer om militærhjelp i tilfelle invasjon. Videre var nasjonens viktigste naturressurser, industri og tettest befolkede områder beliggende nær vestgrensen. Polsk politikk var fokusert på disse områdene, spesielt ettersom det var frykt for at hvis de trakk seg tilbake fra området som Tyskland gjorde krav på så ville Frankrike og Storbritannia undertegne en separat fredsavtale med Tyskland, på samme måten som Münchenavtalen i 1938. Denne frykten ble forsterket av at ingen av de allierte spesifikt garanterte polske daværende grenser.
På tross av franske råd og råd fra enkelte polske generaler om å gruppere hovedvekten av styrkene bak de store elvene Wisła og San, ble de lagt i grenseområdene. Planen tillot tilbaketrekning inn i landet, men det var ment å være en langsom tilbaketrekning til etablerte forsvarsverker nær elver (Narew, Wisła og San), noe som skulle gi landet tid til å fullføre mobiliseringen og forberede et motangrep når vestmaktene kom til unnsetning.
Det mest pessimistiske punktet i planen var retrett bak San til de sørøstlige regionene av landet, og en lengre forsvarskrig der. Storbritannia og Frankrike anslo at polske styrker ville være i stand til å holde ut i to til tre måneder, mens polske myndigheter antok at de ville holde ut i minst seks måneder.
Den polske planen var basert på forventinger om at de vestallierte straks ville komme til unnsetning ved å angripe Tyskland. Det viste seg at de ikke hadde noen konkrete planer om dette. Hva de derimot planla, på bakgrunn av sine erfaringer i første verdenskrig, var å utmatte Tyskland gjennom en stillingskrig, for å så gjenopprette et fritt Polen under fredsforhandlingene.
Fase 1: Tyske krigshandlinger.
Etter flere tysk-regisserte hendelser (Operasjon Himmler) som ga tysk propaganda mulighet til å hevde at de handlet i selvforsvar, så kom den første regulære kamphandlingen 4:40 på morgenen 1. september. Luftwaffe angrep og ødela 75 % av den polske byen Wieluń, og drepte samtidig nær 1 200 mennesker, de fleste sivile. Fem minutter senere, 4:45, så åpnet det gamle tyske slagskipet «Schleswig-Holstein» ild mot den polske enklaven Westerplatte ved Fristaden Danzig på Østersjøkysten, og innledet slik slaget om Westerplatte. Klokken 8:00 gikk tyske styrker, fremdeles uten en krigserklæring, til angrep nær den polske byen Mokra. Senere på dagen kom angrep langs Polens vestre, søndre og nordre grenser, mens tyske fly angrep polske byer.
Hovedaksen til angrepet gikk østover fra Tyskland gjennom den vestre polske grensen. Dette var støttet av angrep fra Østpreussen i nord og fra Slovakia i sør. Alle angrepene hadde retning mot Warszawa, den polske hovedstaden.
De allierte erklærte krig mot Tyskland på 3. september, men uten å sende noen fysisk støtte. Den fransk-tyske grensa var stille, selv om 85 % av de tyske styrkene var opptatt i Polen.
På tross av noen mindre polske seire førte tysk overlegenhet, både teknisk, taktisk og i antall, til at polske styrker måtte trekke seg tilbake mot Warszawa og Lwów. Luftwaffe fikk luftherredømme tidlig under felttoget. Innen 3. september, da Kluge i nord hadde nådd Wisła (Weichsel) og Küchler nærmet seg elva Narew, var Reichenaus panserstyrker allerede over elva Warta (Warthe). På det tidspunkt hadde Georg von Küchlers styrker nettopp kommet seirende ut av slaget om Mława. To dager senere var venstreflanken til Reichenau bak Łódź og høyreflanken ved Kielce.
Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.
Innen 8. september var et av Reichenaus panserkorps ved utkanten av Warszawa, etter å ha rykket fram 230 km i løpet av en uke. De lette divisjonene på Reichenaus høyreflanke sto ved Wisła mellom Warszawa og Sandomierz innen 9. september, mens List i sør sto ved San nær byen Przemyśl.
Samtidig ledet Heinz Guderian sin 3. Armés stridsvogner over Narew og i angrep på forsvarslinjen på elva Bug, og omringet Warszawa. Alle de tyske arméene hadde oppnådd målene sine i henhold til Fall Weiss. De polske styrkene var i oppløsning; noen var i retrett mens andre angrep vilkårlige tyske kolonner.
Polske styrker ga opp grenseområdene i løpet av den første uken med kamper. 10. september beordret den polske øverstkommanderende, marskalk Edward Rydz-Śmigły, en retrett mot sørøst, mot det såkalte rumenske brohodet.
I mellomtiden trakk tyskerne nettet sammen rundt styrkene som var fanget vest for Wisła, men trengte også dypt inn øst i Polen. Warszawa hadde blitt kontinuerlig bombet siden bare timer etter at krigen brøt ut. Byen ble angrepet den 9. september, og beleiret fra 13. september. På samme tid hadde tyske styrker nådd Lwów, en av de største byene øst i Polen. Et stort tokt på 1 150 tyske fly bombet Warszawa den 24. september.
Det største slaget på denne tiden sto ved elva Bzura vest for Warszawa mellom 9. og 18. september. De polske armeene «Poznań» og «Pomorze», som var i retrett fra den polske korridoren, angrep flanken på den tyske 8. armé. Dette motangrepet slo feil etter tidlig fremgang, og markerte slutten på polske muligheter til å ta initiativet og gå til motangrep på en større skala.
Den polske regjeringen under president Ignacy Mościcki og overkommandoen hadde forlatt Warszawa i de første dagene av felttoget. De reiste sørøstover og nådde Brześć den 6. september. General Rydz-Śmigły ga da ordre om retrett, og satte i gang forberedelser for forsvaret av det rumenske brohodet.
Fase 2: Sovjetiske krigshandlinger.
Operasjoner etter 14. september 1939
Det polske forsvaret var allerede langt på vei knust, og deres eneste håp var retrett og reorganisering sørøst i landet. Istedet ble deres stilling helt håpløs da Sovjetunionen i morgentimene den 17. september oppfylte sin del av pakten med Tyskland og invaderte Øst-Polen. Den 466 516 mann sterke sovjetiske invasjonsstyrken fra Den ukrainske front og Den hviterussiske front overkjørte de tallmessig sterkt underlegne polske troppene i øst (omtrent 25 bataljoner). Men polakkene klarte likevel å påføre de sovjetiske styrkene et tap på 996 falne og 2 002 sårede. For å redde sine gjenværende styrker, beordret Marskalk Rydz-Śmigły beordret dem til å trekke seg tilbake fra de fremrykkende sovjetiske styrkene.
Den sovjetiske invasjonen ble dermed en av de avgjørende faktorene som overbeviste polske myndigheter om at krigen i Polen var tapt. Forut for det sovjetiske angrepet hadde polske styrker planlagt å forskanse seg sørøst i landet og vente på alliert unnsetning. Da de plutselig hadde "to" mektige fiender, bestemte polske myndigheter at det var umulig å forsvare seg på polsk jord. De nektet å forhandle med tyskerne, og beordret alle avdelinger ut av landet, og en reorganisering i Frankrike.
Imens forsøkte polske avdelinger å manøvrere nærmere Romania, mens de hele tiden var i strid med tyske styrker. Fra 17. til 20. september ble de polske arméene «Kraków» og «Lublin» slått ut ved slaget ved Tomaszów Lubelski, det nest største slaget under felttoget. Byen Lwów kapitulerte 22. september, men til de sovjetiske styrkene, selv om byen en uke tidligere hadde blitt angrepet av tyskerne. Warszawa holdt ut til 28. september. Befestningene ved Modlin holdt ut til 29. september, etter et intenst 16 dager langt slag.
Noen isolerte polske garnisoner klarte å holde ut lenge etter de hadde blitt omringet av tyske styrker. Westerplattes lille garnisonsstyrke holdt ut til 7. september, og Oksywie holdt ut til 19. september. 28. september hadde sovjetiske styrker slått polakkene ved slaget ved Szack, hvor de henrettet alt polsk befal på stedet, før de nådde elvelinja Narew, vestre Bug, Wisła og San.
Josef Stalin fryktet mest at den tyske hæren ikke skulle komme til å stanse ved den avtalte demarkasjonslinjen, som strakte seg fra Bialystok, gjennom Brest-Litovsk og ned til Lvov. Overfor den tyske Moskva-ambassadøren understreket Stalin at han ikke betvilte den tyske regjerings oppriktighet, men henviste til «den velkjente kjensgjerning at alle militærmenn avskyr å gi opp okkupert territorium.» Den tyske militærattachéen i Moskva forsikret derimot Stalin om at den tyske hæren kom til å respektere avtalen med Sovjetunionen. De sovjetiske styrkene fikk for sin del ordre om å unngå å havne i strid med tyske tropper og løse eventuelle episoder uten bruk av makt. Maktbruk skulle bare anvendes dersom tyske tropper forsøkte å hindre at Den røde armé rykket fram til demarkasjonslinjen. Det kom imidlertid ikke til noen større militære sammenstøt, selv om det forekom enkelte skuddvekslinger mellom tyske og sovjetiske tropper, der soldater på begge sider falt. Møtet mellom de to hærene gikk ellers gemyttlig for seg, men tyskerne ble ofte slått av at Den røde armés avdelinger holdt en lavere kvalitativ standard enn på forhånd antatt.
Polske forsvarsstyrker på halvøya Hel holdt ut til 2. oktober. Den siste stridsdyktige avdelingen i den polske hæren, Franciszek Kleebergs "Samodzielna Grupa Operacyjna «Polesie»", kapitulerte etter det fire dager lange Slaget ved Kock nær Lublin den 6. oktober. Dette markerte slutten på felttoget.
Sivile tap.
Felttoget i Polen var et av de første eksemplene på total krigføring i Europa. Tyske luftstyrker angrep fra første stund sivile mål og flyktninger på veiene for å spre forvirring og forstyrre kommunikasjon bak de polske linjene. Det første angrepet av denne typen skjedde klokken fire om morgenen 1. september da Luftwaffe angrep Wieluń og drepte cirka 1 200 sivile. Wehrmacht brukte også sivile som skjold eller gisler ved flere anledninger. Både SS og Wehrmacht var også skyldige i massedrap på tusenvis av polske krigsfanger og sivile bak fronten. Den største hendelsen var den planlagte operasjon Tannenberg, hvor cirka 20 000 polske intellektuelle ble henrettet av spesialavdelinger, såkalte Einsatzgruppen, med hjelp av regulære SS- og Wehrmacht-tropper.
De sivile polske tapene var på til sammen 150 000. Anslagene over tyske sivile tap (etniske tyskere bosatt i Polen) varierer fra 2 000 til 5 000.
Etterspill.
Polske krigsgraver i Powaski-gravlunden i Warszawa
Etter felttoget ble Polen delt opp mellom Tyskland, Sovjetunionen, Litauen og Slovakia. Tyskland reannekterte tidligere tyske landområder, mens resten ble administrert av det såkalte Generalguvernementet.
Den hemmelige pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen styrte også en annen modifisering av grenselinjene, da Litauen skulle inn under sovjetisk innflytelse og grenselinjen i Polen ble flyttet østover til elva Bug, i Tysklands favør. Den nye grensen mellom Sovjetunionen og restene av Polen fulgte i all hovedsak den såkalte Curzonlinjen.
Omtrent 65 000 polske soldater ble drept og 420 000 ble tatt til fange av tyske styrker, mens sovjeterne fanget 250 000. Opptil 120 000 polske soldater flyktet til Romania og Ungarn, og 20 000 til Latvia og Litauen. Majoriteten av disse fant til slutt veien til Frankrike eller Storbritannia. Mesteparten av den polske marinen lyktes også i å flykte til Storbritannia. Tyske tap var mindre, med oppimot 16 000 drepte (den tyske hæren hadde minst 13 000 falne). 217 tyske stridsvogner ble satt ut av spill, mens minst 400 tyske fly ble ødelagt.
Felttoget i Polen er sammen med den japanske invasjonen av Kina i 1937 og utbruddet av stillehavskrigen i 1941, avgjørende startskudd i konfliktene som ble kjent som Andre verdenskrig.
Den polske regjeringen ga aldri opp, men satte opp en eksilregjering, først i Frankrike og senere i Storbritannia, som var koblet til et omfattende nettverk av sivile og militære organisasjoner i motstandsbevegelsen hjemme i Polen. Polen var blant de mest aktive okkuperte landene, og før USA og Sovjetunionen ble en del av krigen hadde de den tredje største hæren på alliert side.
Felttoget i Polen var viktig som det første trinn i Hitlers plan om å skaffe "Lebensraum" i Østeuropa under "Generalplan Ost". Den tyske okkupasjonen var en av de mest brutale episodene i andre verdenskrig, og over 6 millioner polakker (over 20 % av landets befolkning) omkom som en følge av krigen. Dette inkluderer 3 millioner polske jøder i utryddelsesleirer som Auschwitz. Sovjetisk okkupasjon mellom 1939 og 1941 resulterte i drap eller deportasjon av minst 1,8 millioner tidligere polske statsborgere som hadde blitt bedømt til å være trusler mot sovjetregimet. Tvangskollektivisering, tvangsforflytning og arbeidsleirer var også virkemidler brukt av sovjetmyndighetene. Den mest kjente episoden er Katynmassakren, som var en massehenrettelse av polske offiserer. Overgrepene fortsatte etter at Polen var «befridd» av sovjetiske styrker i 1944, hvor sovjetiske myndigheter rullet opp den ikke-kommunistiske delen av motstandsbevegelsen.


Pomorer.
Pomorer (russisk: помо́ры, av "po" «ved» og "more" «hav»; «kystboere» eller «folk som bor ved havet».) er russiske beboere langs kysten av Kvitsjøen (russisk: "Белое море (Bjeloje More)"). Så tidlig som på 1100-tallet kom russiske reisende fra Novgorod ned Nordre Dvinas elvemunning og ut i Kvitsjøen, der de opprettet boplasser langs kysten. De fortsatte østover så langt som forbi Uralfjellene til områdene i Nord-Sibir og anla byen Mangazeja mellom elvene Ob og Jenisej.
Pomorene opprettet en nordlig handelsrute østover mellom Arkhangelsk og Sibir. Vestover drev de også handel langs kysten av Nord-Norge, som fra midten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet ble kalt Pomorhandel. Hovedbyen deres var Kholmogory, som er hjembyen til de mest kjente pomorene, Mikhail Lomonosov og Semjon Dezjnjov. Etter Sovjetunionens fall har det vært diskutert om pomorene skal anerkjennes som et urfolk og komme på listen over "Russiske urfolk".


Hans Gude.
thumb
Hans Fredrik Gude (født 13. mars 1825 i Christiania, død 17. august 1903 i Berlin) var en norsk maler. Gude var en av Norges viktigste nasjonalromantiske malere. Høifjæld fra 1857 regnes som hans hovedverk. Verdt å nevne er også Brudeferd i Hardanger fra 1848, som han utførte i samarbeide med Adolph Tidemand.
Han var noe av et vidunderbarn, og fikk undervisning hos Johannes Flintoe allerede i 1837, deretter gikk han på Tegneskolen. «Møtet med Flintoes kunst ble et vendepunkt for Gude,» skriver Messel og siterer Gude: «Det var første Gang, jeg saa noget Saadant, og Henrykkelsen var ogsaa stor, hos Fader endog saa stor, at han besluttede sig til at spørge Flintoe, om han vilde undervise mig.» Gude var i følge Messel 12 år gammel da han så Flintoes kosmoramautstilling i Øvre Slottsgata i februar 1837. Som 16-åring kom han til Düsseldorf i 1841. Her fikk han privatundervisning i ett år før han ble tatt opp ved kunstakademiet. Gudes yrkeskarriere fant stort sett sted i Tyskland, hvor han som lærer først var knyttet til Düsseldorf, deretter Karlsruhe og i de siste 20 årene Berlin.
Gude mottok mens han levde en rekke norske og utenlandske ordener og æresbevisninger. I 1893 mottok han Storkorset av St. Olavs Orden. Hans Gude var den første som ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Kristiania, da den ble opprettet i 1903.
Verk.
Hans landskapsmalerier formidlet storheten i det norske landskapet, i mange tilfeller knyttet til høyfjellet. Senere er hans motivkrets mer knyttet til kysten. Bruken av lys og skygge, skyer og solgjennombrudd er typisk i mange av Gudes malerier. Gudes betydning som lærer og inspirator for en generasjon av malere kan ikke overvurderes. Hans økonomiske støtte til mange kommende berømtheter var med på å legge grunnen for en gullalder i norsk malerkunst.
Hans kanskje mest kjente maleri er Brudeferd i Hardanger, som han malte sammen med Adolph Tidemand. Gude malte landskapet og Tidemand personene. Maleriet ble til på bestilling til det store tablået i 1849 på Christiania Theater, hvor et stort mannskor urframførte en sang av Halfdan Kjerulf og Andreas Munch over samme tema. Både Tidemand og Gude var hjemme i Norge dette året på grunn av de revolusjonære begivenhetene i Sentral-Europa.


Adolph Tidemand.
Adolph Tidemand (født 14. august 1814 i Mandal, død 8. august 1876 i Christiania) var en norsk maler. Flere av hans verk regnes for å være blant de mest kjente fra norsk nasjonalromantikk på 1840- og 1850-tallet. I særklasse står «Brudeferden i Hardanger» (1848) som han laget sammen med Hans Fredrik Gude. Verdt å nevne er også «Haugianerne» (1852).
Biografi.
Adolph Tidemand vokste opp i Mandal som sønn av tollinspektør og stortingsrepresentant Christen Tidemand og Johanne Henriette Haste, født i København. Han fikk privat tegneundervisning i hjembyen, og hans talent ble oppmuntret. På grunn av familietilknytningen valgte han bort den vanligste utdanningsveien på Tegneskolen i Christiania, og studerte i København i årene 1832-37. Etter først å ha blitt avvist på Det kongelige danske kunstakademi og opptatt på en privat tegneskole, var han elev ved akademiet fra 1833. Både i 1835 og 1836 fikk han utmerkelser ved akademiets utstillinger.
Fra 1837-1841 fortsatte han studiene ved kunstakademiet i Düsseldorf, som på den tiden hadde stor tilstrømning fra flere land. Her malte han "Hjemvendte fiskere ved den sjællandske kyst" (1838) – som på Fearnley og andres initiativ ble innkjøpt av kunstforeningen i Christiania. Maleriet "Gustav Vasa taler til dalalmuen i Mora kirke" (1841), ble solgt til en tysk kunstforening, og vakte begeistring da det noen tid senere ble stilt ut i Christiania.
Høsten 1841 gjennomførte han en studiereise til Italia sammen med broren Emil. Fra reisen kjennes blant annet bildet "Napolitansk fisker" (1842). Han foretok flere studiereiser i Norge i perioden 1842-45; til Østerdalen, Gudbrandsdalen, Sogn, Hardanger og Telemark. Flere kjente bilder skriver seg fra disse reisene: "Eventyrfortellersken" (1844), "Søndagskveld i en hardangersk røkstue" (1843), "Gudstjeneste i en norsk landsens kirke" (1845).
Han giftet seg i 1845 med barndomsvenninnen Claudine Marie Bergitte Jæger (1817–1887). Paret bosatte seg i Düsseldorf i 1845. Fra den første tiden her skriver seg «Haugianerne» (1848 og senere).
I 1848 hadde Tidemand og den 11 år yngre Hans Gude fått bestilling fra Christiania Theater om "tablåer". Brudeferd i Hardanger er et slikt, og det ble urframført våren 1849 til tekst av Andreas Munch og musikk av Halvdan Kjerulf.
1850-årene ble gode arbeidsår for Tidemand, med mange bestillinger og flere korte studiereiser. Utgangspunktet var fremdeles Düsseldorf. Motivene var preget av nasjonalromantikken, med sentimentale og dramatiske motiv.
1860- og 70-årene ble preget av nye strømninger i kunsten, men også av æresbevisninger. Han stilte ut i æreskategorien på Verdensutstillingen i Paris 1867, ble i 1869 honorær professor ved akademiet i Düsseldorf. Da sønnen Adolph jr. døde i 1874, 28 år gammel, gikk det sterkt inn på foreldrene, og Adolph Tidemand selv døde i Christiania i 1876.
Av stor kunstnerisk og kulturell betydning er Tidemands studier av norske folkedrakter. Draktstudiene spenner over et tidsrom på nærmere 30 år; fra kunstnerens første studiereise i 1843 til den siste i 1874 og utgjør til sammen ca. 150 tegninger og arbeider i olje.Draktstudiene er i Nasjonalgalleriets eie og inngår i basisutstillingen Livets dans. Museet mottok samlingen som testamentarisk gave i 1882 og den inneholder både skissebøker, tegninger, akvareller og oljemalerier.
Nevøen Adolph Claudius Tidemand var også kunstmaler, utdannet i Düsseldorf som sin onkel, og hadde en signatur som kunne endres. Bilder av denne, mer ukjente nevøen er på begynnelsen av 1900-tallet solgt for å være malt av den eldre Adolph Tidemand.


Lord Byron.
George Gordon Byron (født 22. januar 1788 i London, død 19. april 1824) var en engelsk poet. Han var den sjette baron Byron.
I 1816 forlot han sitt hjemland etter en skandaleombrust skilsmisse, og vendte siden aldri tilbake.
Han besøkte Ali Pasha og skrev om ham i "Childe Harolds pilgrimsferd". Han deltok i den greske frihetskampen i 1823, og døde året etter av malaria. Han skrev på sitt hovedverk, den store samfunnssatiren "Don Juan" i årene 1819–1824, men rakk ikke å fullføre det helt.
Byron hevdet at kjøtt og fett forderver ånden, og var derfor meget opptatt av å følge slankekurer basert på eddik, avføringsmidler og fysisk aktivitet.
Han var far til Ada Byron Lovelace, kjent for stor matematisk innsikt og sin interesse for automatisering.
Eksterne lenker.
Byron 06


Lendmannspartiet.
Lendmannspartiet er grupperingen som etter 1150-årene ønsket å innføre enekongedømme etter europeisk modell. Gruppen var bestod av kirken og en del mektige lendmenn.


Stein Erik Hagen.
Stein Erik Hagen (født 22. juli 1956) er norsk forretningsmann og tidligere kjøpmann. Han er kjent som mangeårig eier av dagligvareforretningen Rimi, noe som har gitt ham tilnavnet "Rimi-Hagen". Hagen har mange verv i norsk næringsliv, både som styreleder og styremedlem.
Familie.
Hagen giftet seg i 2004 med Mille-Marie Treschow. I august 2012 ble det gjort kjent at Treschow og Hagen har tatt ut separasjon. Han har tilsammen fire barn fra et tidligere ekteskap og et samboerforhold.
Hagen bor i dag i sitt hjem i Voksenkollen. Han eier en av Europas største seilbåter, 42 meter lange Canica.
I desember 2011 ble det kjent at Hagen har fått prostatakreft. Han ønsker å være mest mulig åpen om dette for å kunne bidra til at folk blir oppmerksomme på prostatakreft og til at flere tidligere kan oppdage sykdommen. Hagen får behandling for sykdommen i USA.
Utdannelse og yrke.
Hagen er utdannet ved Kjøpmannsinstituttet, som i dag er en del av Handelshøyskolen BI. Hagen er mest kjent for oppstarten og det tidligere eierskapet til RIMI. Av denne grunn har han fått kallenavnet "Rimi-Hagen". I dag er Hagen en av Norges største private investorer gjennom familieselskapet Canica AS, som blant annet har betydelige interesser i Orkla (hvor han er styreleder), Jernia, Komplett, Ignis og Steen & Strøm. Ifølge tidsskriftet Kapital er hans formue på 24 milliarder kroner (2007).
Politikk.
Ekteparet offentliggjorde den 23. juli 2009 at de vil emigrere til Sveits høsten 2009, på grunn av skattesystemet i Norge.Dagen etter kom det frem at han blir, men barna og store deler av formuen flyttes til Sveits. Hagen har i flere år vært i opposisjon mot Stoltenbergregjeringens skattepolitikk.
Hagen donerte i 2006 penger til alle de borgerlige partiene, Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre, hvor sistnevnte fikk det største bidraget.
Gaver.
I 2007 ga Hagen 100 millioner kroner til forskning ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo og til Rikshospitalet. Donasjonen strekker seg over en periode på ti år.
Hagen lovet i 2007 gjennom sitt selskap Canica AS et bidrag på 8,4 millioner kr til oppussingen av Skiforeningens Holmenkoll-museum.
Gjennom to donasjoner i 2004 og 2006 har Hagen gitt tilsammen 10 millioner kroner til et gaveprofessorat ved Handelshøyskolen BI. Pengene finansierer forskning på eierskap i familiebedrifter og Øyvind Bøhren innehar gaveprofessoratet.


Anna-Kristin Ljunggren.
Anna-Kristin Ljunggren (født 13. juni 1984 i Narvik, Nordland) er en norsk Ap-politiker som ble innvalgt på Stortinget høsten 2005 for Nordland. Hun var i denne perioden den yngste stortingsrepresentanten. Ved stortingsvalget 2009 ble hun gjenvalgt.
Ljunggren begynte i politikken som medlem av ungdomsrådet i Narvik, før hun i 2003 ble valgt inn i kommunestyret i Narvik for AP.


Øystein Stray Spetalen.
Øystein Stray Spetalen (født 17. juli 1962) er en norsk investor og trader, selvskapt milliardær, og initiativtager til opprettelse av Medieofferfondet.
Han vokste opp i Sandefjord og startet å handle aksjer i 9. klasse. Han er utdannet sivilingeniør ved Norges Tekniske Høgskole.
Stray Spetalen tilbød seg sammen med Petter Stordalen å kjøpe papirfabrikken Union i Skien, da Norske Skog ville legge den ned. Gjennom sitt selskap Unionen AS kjøpte de to senere en betydelig aksjepost i Norske Skog. Fabrikken ble likevel lagt ned. Aksjeposten ble solgt med stort tap.
I april 2006 ble det kjent at Stray Spetalen, sammen med Petter Stordalen vurderte å kjøpe hele eller deler av den engelske fotballklubben Liverpool FC. Dette ble det aldri noe av. Klubben ble senere kjøpt av Tom Hicks og George Gillett.
I 2009 ble Spetalen rangert av bladet "Kapital" som Norges 50. rikeste person med en formue på 2,6 milliarder kroner.
Øystein Stray Spetalen er aktivt medlem av Sandefjord Ballklubb. Han er gift med Charlotte Spetalen.
Medieoppmerksomhet.
I 2004 hengte Spetalens nabo Kathrine Finne opp plakater rundt hans bolig med harsellerende tekst, deriblant: «Kjør stille, millionæren sover». Han forsøkte da å fjerne disse plakatene, og ble i den forbindelse tatt bilder av, av en fotograf som tilfeldigvis skulle ha befunnet seg i området. Fotografen nektet å slette bildene, og i basketaket som oppsto fikk fotografen et slag i ansiktet. Spetalen gikk inn på sin eiendom med kameraet, men kom etter kort tid tilbake og leverte kameraet tilbake. Han beklaget situasjonen kraftig, og uttalte «Det er menneskelig å bli provosert, og jeg er et menneske. Dette er noe av det dummeste jeg har gjort».
I 2007 var det å lese på forsiden av Dagbladet en artikkel med tittel: «Kjendismilliardær amok på utested», med henvisning til Spetalen. Han klaget dette inn til PFU for brudd på god presseskikk, og fikk medhold. I september 2008 valgte Spetalen videre å anlegge sak mot avisen ved advokat Cato Schiøtz, der han krevde økonomisk oppreisning og at avisen skulle trykke et dementi på forsiden av avisen. Dagbladet ble idømt et erstatningskrav på grunn av den injurierende måten saken var slått opp på. Spetalen anket saken fordi han også ville ha dømt de to journalistene som skrev saken, men i februar 2009 kom partene til forlik. Spetalen opprettet senere Medieofferfondet. Spetalen har uttrykt at han opplever at norske medier henger ut finanseliten.
I 2011 rettet Spetalen sterk kritikk mot investeringsstrategiene til Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Spetalen sammenlignet fondets finansinvesteringer med det å «satse på en daud hest» og kalte det «ren svindel».
Spetalen var i 2011 i ordkrig med SV-politikeren og ministeren Audun Lysbakken, som han kalte «en samfunnsfiende» og «marxist». Da studenten Mimir Kristjansson i 2011 fikk utgitt en bok der han omtaler norske milliardærer som «sutrende» gikk Spetalen kraftig til motmæle. Han gjorde oppmerksom på at Kristjansson har innrømmet bevisst å ha utnyttet systemet ved å melde seg opp til eksamen på Universitetet i Oslo for å få tilgang til studentgoder for deretter ikke å fullføre eksamen.


Nationwide Mutual Insurance Company.
Nationwide Mutual Insurance Company & Affiliated Companies er et amerikansk forsikrings- og finanskonsern grunnlagt i 1926 under navnet Farm Bureau Mutual Automobile Insurance Company. Hovedkontoret ligger på Nationwide Boulevard i Columbus, Ohio, der selskapet eier flere skyskapere.


Ole Kopreitan.
Ole Andreas Kopreitan (født 19. september 1937 i Stavanger, død 23. januar 2011) var en norsk freds- og miljøaktivist, og daglig leder for Nei til atomvåpen.
Ole Kopreitan vokste opp på Hitra, og var utdannet lærer fra Sagene lærerskole.
Siden 1950-årene var Kopreitan en alternativ politiker på venstresida. Som formann i Komiteen mot vesttysk militarisme blokerte han veien for Frantz Josef Strauss, som i 1961 var på Norgesbesøk. Han ledet Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) mellom 1963 og 1965 og var senere den siste partisekretær i Sosialistisk Folkeparti, forgjengeren til SV, 1967-69. Han hadde også en viktig rolle i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet før EF-avstemningen i 1972.
Siden 1981 var han daglig leder for Nei til atomvåpen, og kjempet for atomnedrustning både i Norge og utlandet. Fra en tralle (til nov. 2006 en nøysomt ombygd barnevogn) på Karl Johans gate i Oslo drev Kopreitan et aktivt informasjonsarbeid for NTA, og solgte jakkemerker for de fleste verdige saker.
Han kaltes «Ole Kopp» blant venner. Han mottok Zola-prisen i 2002.


John Engh.
John Andreas Engh (født 5. juni 1915 i New York, død 5. desember 1996 i Bærum) var en norsk arkitekt. Han har blant annet tegnet Oslo Sentralstasjon og Ind-Eks-huset ved Solli plass.
Engh studerte til arkitekt i 1930-åra, dels i Zürich, dels ved NTH i Trondheim. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han ved de norske basene i Canada, der han tegnet og ledet utbyggingen ved Little Norway og Vesle Skaugum. Han studerte også effektive måter å bygge på som en forberedelse til gjenoppbyggingen av Norge.
Fra 1946 hadde Engh privat praksis i Oslo. Fram til 1958 var dette sammen med Peer Quam, og fra 1970 sammen med Jon Seip (Engh og Seip Arkitektkontor A/S).
Enghs bygninger er ofte preget av industrielt prefabrikkerte fasadeelementer, og han var en foregangsmann for bruk av disse.
Engh hadde videre den arkitektfaglige byggeledelsen for USAs ambassade i Oslo (etter tegninger av Eero Saarinen).
Det industrielle og «harde» preget som mange av Enghs bygninger gir inntrykk av, har vært kritisert, kanskje særlig i forbindelse med at «Det engelske kvarter» måtte vike plass for Ind-Eks-huset, og at Engh stod bak et reguleringsforslag for Vaterland i Oslo med en massiv ansamling av høyhus. Dette inntrykket bør i alle fall nyanseres noe. Engh var for eksempel i første rekke for å bevare den gamle Østbanebygningen, da Sentralstasjonen ble bygd. Og Haslum krematorium, der naturen utenfor utgjør det meste av utsmykningen i seremonirommene, viser tydelig at den moderne byggeteknikken også kan gi mer «myke» resultater.
Han satt i styret for Norske Arkitekters Landsforbund fra 1952 til 1968, fra 1964 som president.
Engh var også politisk aktiv, hovedsakelig i kampen mot atomvåpen. Han var daglig leder for protestkampanjen «De 13», som ble lansert i 1960.
Engh var tildelt Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje.


Josjia av Juda.
Josjia eller "Joshijahu" (hebraisk יֹאשִׁיָּהוּ, "Yošiyyáhu", bokstavelig «leget av Jahve» eller «støttet av Jahave», gresk Ιωσιας, latin Josias, ca 649–609 f.Kr.) var en konge av Judea (641–609 f.Kr.) som innførte betydelige religiøse reformer eller ensretning. Han er nevnt av de fleste historikere for å ha etablert eller samlet betydelige jødiske skrifter under «den deuteronomiske reform» (navngitt etter Femte Moseboks latinske navn) som skjedde under hans styre.
Josjia ble konge av Judea i en alder av 18 år etter hans far, kong Amon av Juda, ble myrdet, og han styrte i 31 år, fra 641/640 til 610/609 f.Kr. Han er også nevnt som en av kongene i stamtavlen til Jesus i "Evangeliet etter Matteus".
Familie.
Josjia var sønn av Amon og Jedida, datter av Adaja fra Boskat. Hans bestefar Manasse var en av de kongene som ble anklaget for å ha vendt seg vekk fra dyrkelsen av Jahve. Manasse gjorde tempelet for dyrkelse av avgudsdyrkelse. Hans oldefar Hiskia var derimot en kjente reformist.
Josjia hadde fire sønner i henhold til "Første Krønikebok": Johanan, den eldste, Jojakim (Eliakim), den andre, Sidkia (Mattanja), den tredje, og Sjallum, den fjerde. Sidkia og Sjallum hadde begge Hamutal til mor, en datter av Jeremia fra Libna.
Sjallum etterfulgte Josjia som konge under navnet Joakas, Sjallum ble etterfulgt av Eljakim som tok navnet Jojakim som ble etterfulgt av sin egen sønn Jojakin; deretter dennes onkel Mattanja som endret navn til Sidkia Sidkia var den siste konge av Judea før kongedømmet ble erobret av Babylonia og det jødiske folket ført ut i landflyktighet.
I henhold til Det gamle testamente var Josjia en av de mest gudfryktige kongene i Judea. Alle sønnene til Josjia nevnes derimot som dårlige og syndige konger som gjorde Jahve sint, enten det er riktig eller ikke, framstår det som forklaringen på de ulykkene som rammet folket. Til tross for alt som Josjia gjorde, «Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han fulgte på alle måter i sin ættefar Davids fotspor, uten å vike av til høyre eller venstre», i henhold til "Andre Kongebok" 22:2. Det var øyensynlig ikke nok til å oppveie de syndene hans forfedre hadde gjort av avgudelige ting. I henhold til "Andre Kongebok" 23:26: «Likevel oppgav ikke Herren sin store vrede og harme som hadde flammet opp mot Juda, fordi Manasse gjorde så mye som krenket og harmet Gud».
Religiøse reformer.
I det attende år av sitt styre beordret Josjia overpresten Hilkia til å bruke skattepengene som hadde blitt samlet i årenes løp til å sette tempelet i stand. Det var i løpet av denne restauringsperioden at Hilkia oppdaget en gammel lovbok. Mens han ryddet i skatterommet i tempelet fant han «Herrens lov som var gitt ved Moses», i henhold til "Andre Krønikebok". Betegnelsen «lovboken» ("Tora", ספר התורה) i "Andre Kongebok" og er identisk med frasen benyttet i "Josvas bok" og for å beskrive de hellige skriftene som Josva hadde mottatt fra Moses. Den lovboken som ble funnet av Hilkia er ikke særskilt identifisert i teksten som "Tora", og mange bibelforskere mener den derfor må ha vært en kopi av "Femte Mosebok" eller en egen tekst som deretter ble en del av "Femte Mosebok" slik som den framstår i dagens Bibelen.
Hilkia brakte denne skriftrullen til Josjia via riksskriveren Sjafan som leste den og brakte den til kongen. Sjafan leste fra teksten til Josjia som ble så beveget at da han «hørte det som stod i lovboken, flerret han klærne sine» og befalte deretter at den skulle leses for folket under begrunnelsen «For stor er Herrens harme som har flammet opp mot oss, fordi våre fedre ikke hørte på det som står i denne boken, og ikke gjorde alt det som er foreskrevet oss.» Denne saken ble lagt fram for en kvinnelig profet ved navn Hulda som slo fast at Guds vrede var vekket for tidligere generasjoners synder.
I henhold til profetien krevde Josjia streng og utelukkende dyrkelse av Jahve og forbød alle andre former for gudsdyrkelse. I henhold til den bibelske redegjørelse ødela, brente, knuste til støv, og rev ned alle andre former for religiøs aktivitet og idoler som var «avskyelige» og «styggedom», også det som tilhørte nabofolkene. Han fikk også prester henrettet og fikk selv beinrestene av døde prester gravd opp fra deres graver og brent på deres altere, noe som i seg selv ble sett på som en ekstrem utøvelse av vanhelligelse. Josjia gjeninnførte også feiringen av påsken, "pesach", som den bibelske redegjørelse hevdet ikke hadde vært feiret siden dommernes dager.
I henhold til "Første Kongebok" hadde en navnløs «gudsmannen» fra Judea kommet med profetien til kong Jeroboam av Israel, omtrent tre hundre år tidligere enn Josjia, at «Alter, alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn i Davids ætt; Josjia skal han hete» og han skulle ødelegge alteret i Betel. Og den eneste unntagelsen fra denne ødeleggelsen var graven til en navnløs profet som Josjia fant i Betel. I henhold til "Andre Kongebok" skjedde det som følgende: «Det er graven til den gudsmannen som kom fra Juda og forutsa dette som du nå har gjort med alteret her i Betel.» Da sa kongen: «La ham hvile i fred! Ingen må flytte på hans ben.» Således gikk profetien fra "Første Kongebok" i oppfyllelse.
I henhold til en senere redegjørelse i "Andre Krønikebok" ødela Josjia i den religiøse ensretningen eller fanatismen selv altere og bildene av hedenske guddommer i byene til stammene i «Manasse, Efraim og Simeon, ja helt til Naftali», noe som var langt utenfor hans eget kongedømme Judea. Han førte også Paktens ark tilbake til tempelet. Muligens hadde arken blitt tatt ut av tempelet og oppbevart et annet sted under de onde dagene til Manasse.
Utenlandsforhold.
Da Josjia ble konge av Judea i omtrent 641/640 f.Kr. var den internasjonale situasjonen flytende. I øst var Assyria begynt å forvitre, og den assyriske hovedstaden Ninive var blitt erobret av Babylonia i 612 f.Kr., og i oldtidens Egypt i vest drev fortsatt på å komme seg fra assyrisk overherredømme. I dette maktvakuumet greide Jerusalem å styre seg selv uten utenlandsk innblanding.
Dette endret seg våren 609 f.Kr. da farao Neko II ledet personlig en betydelig hær opp elven Eufrat for å gi sin støtte til assyrerne. Josjia hadde holdt med Assyria, men hadde ved et tidspunkt gjort seg uavhengig, muligens grunnet hans andre ekteskap med Hamutal fra Libna, og var ikke begeistret for at den egyptiske hæren marsjerte langs den vestlige grensen av Judea. Farao tok vegen langs kysten, Via Maris, inn i Syria for en hær bestående hovedsakelig av leiesoldater og støttet av hans middelhavsflåte langs kysten. Neko II passerte de nedre områdene av Filistia, omtrent det samme området som dagens Gazastripen, og Saron, den nordlige sletten mellom dagens Jaffa og Karmelberget. Josjia ledet en hær fra Judea for å blokkere Jisreeldalen. Josjia hadde kanskje den tro at egypterne var svekket av at farao Psammetikus I hadde død kun et år tidligere i 610 f.Kr. Josjia forsøkte å hindre videre framferd ved Megiddo, rundt 80 km nord for Jerusalem, og hvor et slag ble utkjempet og Josjia ble drept.
Nako II dro videre og slo sine styrker sammen med assyriske Ashur-uballit II og sammen krysset de Eufrat og beleiret Harran, men de greide ikke å erobre byen. Nako II trakk seg deretter tilbake til nordlige Syria. Faraos beseiring av Josjia ga Egypt kontroll over Judea for noen få år.
Etterfølgelse.
Det var stor sorg over Josjias død, og Jeremia skrev klagesanger til hans ære. Disse klagesangene har gått tapt og må ikke forveksles med "Klagesangene".
Fra Josjias død i 608 f.Kr. og til ødeleggelsen av Jerusalem av Babylonia i 586 f.Kr., en periode på 22 år, satt det fire ulike konger på Davids trone, tre av dem var sønner av Josjia, men ingen av dem videreførte farens religiøse fanatisme. To av dem hadde et styre på kun noen få måneder. Den bibelske redegjørelse hevder at det var en sørgelig tid som ledet opp til den endelige ødeleggelsen av Jerusalem og forvisningen til Babylonia. Josjia ble således jødenes siste gode konge.
Etter tilbakeslaget ved Harran etterlot Neko II en betydelig styrke og reiste tilbake til Egypt. På marsjen tilbake fikk han vite at Joakas hadde blitt valgt for å etterfølge sin far som konge av Judea. Neko II avsatte Joakas som hadde vært konge i kun tre måneder, og erstattet ham med hans eldre bror Jojakim. Neko II påla Judea en skatt på et hundre talenter med sølv (rundt 3,4 tonn) og et talent med gull (omtrent 75 pund eller rundt 34 kg). Joakas ble tatt med til Egypt og intet mer ble hørt av ham.
Antagelig hadde de samme som sto bak Josjia plassert Joakas på tronen for å videreføre farens uavhengige politikk, og Jojakim sto da for en egyptiskvennlig politikk ettersom han var blitt plassert på tronen av den egyptiske farao. Den politikken var nødvendig da Neko II var aktiv i Midtøsten i de påfølgende årene.
Lovboken.
Den bibelske teksten forteller at presten Hilkia fant en skriftrull kalt «lovboken» i tempelet under tidlig i Josjias fornyelsepolitikk, muligens en form for "Geniza". Blant bibelforskere har det vært enighet om lovboken var "Femte Mosebok", skjønt nyere bibelforskning har vurdert den som en større legendarisk fortelling om en av de tidligste stadiene av opprettelsen av "Femte Mosebok". I henhold til Bibelen ga Hilkia lovboken til sin sekretær Sjafan som igjen tok den til kongen. Historiskkritisk bibelforskning har akseptert at denne skriftrullen — som en tidlig forgjenger til Tora — ble skrevet av prester drevet av ideologisk interesse for å sentralisere makten under Josjia i tempelet i Jerusalem, og at kjernefortellingen fra Josva i "Andre Kongebok" og fram til Josjias kongedømme består av en «deuteronomistisk historie» (DtrH) skrevet i løpet av Josjias styre. På den annen side har nyere europeiske teologer fremmet det syn at det meste av Tora og «deuteronomistisk historie» ble komponert og fant sin endelige form i løpet av den persiske periode, flere århundrer senere.
Kilder.
Hovedkilden for Josjias kongedømme er "Andre Kongebok" 22-23 og "Andre Krønikebok" 34-35. En del arkeologiske spor eksisterer, inkludert en rekke segler av leire som ble satt på skriftruller, "bullaer", som er forsøkvis datert til hans styre.
Datoen for Josjias død er godt etablert. De babyloniske krøniker (en rekke leirtavler som nedtegner betydelige hendelser i babylonsk historie) har datert slaget ved Harran mellom assyrerne og deres egyptiske allierte mot babylonerne fra "Tammuz" (juli–august) til "Elul" (august–september) 609 f.Kr. På det grunnlag ble Josjia drept i måneden "Tammuz" (juli–august) 609 f.Kr. da egypterne var på veg mot Harran.


Hans Ditlev Franciscus von Linstow.
Portrett av Linstow gjort av Carl Peter Lehmann, 1842
Det kgl. slott med Slottsplassen
Hans Ditlev Franciscus (Frants) von Linstow (født 1787 i Danmark, død 1851) var arkitekt. Han studerte tegning og maling ved Det kongelige danske kunstakademi i København, samtidig med at han også studerte jus. Han avsluttet studiene i København i 1812 og reiste til Kongsberg der han i årene 1812–1814 var elev ved Bergakademiet. Han avsluttet ikke ingeniøroffiserutdannelsen, men studerte i stedet arkitektur ved siden av. Han arbeidet fra 1814 ved Christian Frederiks hoff og i tiden 1815–1818 var han regimentskvartermester og auditør ved det "Akerhusiske ridende Jægerkors". I tiden fram til 1820 var han brigadeauditør i kavaleriet og garnisonsauditør i Christiania.
Linstow ga undervisning, først i gipsklassen, og i årene 1822–1840 i bygningslære ved Den kongelige tegneskole i Christiania.
I 1823 fikk han oppdraget med å tegne Det Kongelige Slott i Oslo og var med på å utforme Slottsparken, herunder tegnet han Gardens vaktstue. Han hjalp også vennen Henrik Wergeland med byggingen av Grotten.
Slottet ble bygget et stykke fra selve bybebyggelsen og Linstow la i 1838 fram plan for å knytte dette nærmere sammen med selve byen, noe som resulterte den senere Karl Johans gate. Gaten fikk først navnet Slottsveien, og Linstow så for seg bebyggelse med offentlige bygg på begge sider av gaten og at byens tyngdepunkt skulle ligge i denne gaten fram mot Egertorget.
Linstow utarbeidet også i årene 1828–1831 mønstertegninger for norske kirker og rundt 80 kirker landet rundt ble oppført med utgangspunkt i disse tegningene; samt tilsvarende mønstertegninger for prestegårder.
I 1885 ble Linstows gate i Oslo sentrum oppkalt etter ham. Denne går fra Wergelandsveien til Sven Bruns gate.


Alexander Hislop.
Alexander Hislop (f. 1807 i Duns, d. 13. mars 1862 i Arbroath) var en skotsk historiker og predikant i Free Church of Scotland.
Han er særlig kjent for boken "The Two Babylons: Papal worship Revealed to be the worship of Nimrod and His wife", et verk som fortrinnsvis var ment som en kritikk av Den katolske kirke. Her kommer han med påstanden om at mange av oldtidens myter og religiøse forestillinger har sitt opphav i hendelser omkring Nimrod, som ifølge Bibelen var en ond hersker i begynnelsen av menneskenes historie.
Han identifiserer Nimrod med den mytiske kong Ninos og hevder ut i fra myten at Semiramis var Nimrods kone. Han hevder også at Nimrod og hans kone er opphavet til mange av oldtidens guder og legendariske skikkelser, som Ishtar og Tammuz. Han prøver også ut i fra språkteorier å finne røtter tilbake til Babylonia i mange av verdens religioner.
Mye av det han skriver må ses på som høyst spekulativt. Likevel har det hatt en viss innvirkning på mange kristnes tankegang i den senere tid. Det fins flere kristne internettsider som fremholder hans påstander.
Han skrev også bøkene "Scottish Anecdotes" og "Proverbs of Scotland".
Hislop, Alexander
Hislop, Alexander
Hislop, Alexander
Hislop, Alexander


Roy Hodgson.
Roy Hodgson (født 9. august 1947 i Croydon) er en engelsk fotballtrener, som siden 1. mai 2012 er trener for Englands herrelandslag i fotball. Tidligere har Hodgson blant annet har trent Viking FK, Fulham FC, Liverpool FC og West Bromwich Albion.
Biografi.
Hodgson spilte i Crystal Palace før han startet karrieren som manager for Halmstads BK i Allsvenskan i 1976. I løpet av sine fem år i klubben vant han Allsvenskan i 1976 og 1979. I 1980 gikk han til Bristol City, hvor han først var assisterende manager og deretter manager. I 1983 dro Hodgson tilbake til Sverige for å trene Örebro SK. I 1985 overtok han Malmö FF, en klubb han vant Allsvenskan med fem år på rad, i tillegg til to cupmesterskap. I 1990 dro han videre til den sveitsiske klubben Neuchâtel Xamax.
I 1992 ble Hodgson sjef for, som han førte frem til VM 1994 og EM 1996. Før europamesterskapet begynte, gikk han til Inter Milan, der han var manager fra 1995 til 1997. I 1997/98 dro han tilbake til England og Blackburn Rovers i Premier League, men han ble bare værende i hjemlandet i én sesong. I 1999 dro han tilbake til Sveits for å trene Grasshoppers.
I 2000 var Hodgson en av tre kandidater til å overta, men da Sven-Göran Eriksson ble valgt, dro han til Danmark, der han vant ligamesterskapet med FC København i 2000/01. Etter et kort opphold i Serie A-klubben Udinese, ble han sjef for i 2002. Der ble han til mai 2004, da han gikk til Viking. Han overtok som manager for det finske landslaget sommeren 2006. I romjula 2007 fikk han ny jobb som manager for Fulham FC. 30. juni 2010 tok Roy Hodgson over managerjobben for Rafael Benítez i Liverpool FC. 8. januar 2011 fikk han sparken etter en skuffende tid i klubben. Hodgson tok over West Bromwich Albion 11. februar 2011 med en kontakt ut 2012. Den 1. mai 2012 ble Hodgson noe overraskende ansatt som landslagstrener for England med en fireårig kontakt.


Nei til atomvåpen.
Nei til atomvåpen (NTA) er en norsk organisasjon som arbeider for nedrustning av atomvåpen og et forbud mot alle atomvåpen. NTA er også mot atomkraft. Organisasjonen er partipolitisk uavhengig og har ei rekke lokallag over hele landet. NTA tar initiativ til kampanjer rettet til den norske befolkningen, politikere, fagforeninger og andre organissjoner. NTA er medlem av den internasjonale organisasjonen International Coalition to Ban Uranium Weapons (ICBUW).
Daglig leder fra 1981 inntil sin død var Ole Kopreitan (1937–2011). Styreleder siden 2007 er Stine Rødmyr. I 2004 hadde NTAs medlemsavis et opplag på 20 000.
Historikk.
Nei til atomvåpen ble stiftet i 1979 som en protest mot USAs planer om å plassere ut nye atomvåpen i Vest-Europa og som en protest mot Sovjetunionens utplassering av nye SS-20 raketter. Navnet "Nei til Atomvåpen" ble vedtatt i 1980.
Nei til atomvåpen var en del av den nye, internasjonale fredsbevegelsen sist på 1970-tallet som kjempet mot supermaktenes opprustning og bl.a. kritiserte Sovjetunions krigføring i Afghanistan og USAs militære Star wars-program. NTA ble etter hvert en folkelig massebevegelse med ikke ubetydelig politisk innflytelse. NTA hadde 130 000 medlemmer tidlig på 1980-tallet og arrangerte mønstringer og fredsmarsjer over hele Norge. NTA deltok også i de internasjonale fredsmarsjene i 1981 (fra København til Paris), 1982 (fra Stockholm til Moskva) og 1983 (fra New York til Washington).
Under Den kalde krigen ble mange medlemmer av gruppen overvåket av POT og Arbeiderpartiet. Etter Lundrapporten i 1995 fikk disse erstatning for overgrepene mot medlemmer av denne gruppen, som hadde som eneste mål å skape fred.


Jens Glad Balchen.
Jens Glad Balchen (født 20. april 1926 i Kristiansand, død 12. april 2009) regnes som norsk kybernetikks far.
Biografi.
Etter examen artium studerte Balchen på NTH og ble sivilingeniør. Han tok deretter mastergrad ved Yale University i 1951. Tilbake i Norge ble han knyttet til NTH, hvor han opprettet et eget institutt i faget reguleringsteknikk, det var et av de første institutt i faget i hele verden. Han ble utnevnt til dosent i reguleringsteknikk ved daværende NTH i 1955. Fagfeltet ble omdøpt til teknisk kybernetikk i 1970-årene. Han ble professor i 1962 og underviste frem til 1996. Han var professor emeritus i reguleringsteknikk ved NTNU i Trondheim frem til sin død.
Faglig innsats.
Det var Jens Glad Balchen som bygget opp kybernetikkfaget ved NTH, og det ble en spydspiss for den grunnleggende forskningen og langsiktige studier innen automatiseringsfaget. De fleste norske sivilingeniører i faget fikk sin utdannelse under ham og opplevde ham som en stor inspirator og ideskaper.
Jens Glad Balchen var chartermedlem og en av medunderskriverne på papirene som førte til dannelsen av International Federation of Automatic Control – IFAC – da han deltok på et møte i Heidelberg i 1956. Denne organisasjonen er moderorganisasjon for Norsk Forening for Automatisering – NFA.
Balchen kombinerte det praktiske, intuitive og det teoretiske i konseptutvikling innen faget både når det gjaldt FoU-prosjekter på instituttet og i tekniske innretninger på hytta i Høvåg. I over 30 år var han opptatt av forskning og produktutvikling innen havforskning og akvakultur.
Heder.
Balchen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1996 og i 2000 ble han tildelt Rosingakademiets hederspris. I 2006 ble han Fellow of IFAC. Han hadde også blitt tildelt IEEE Centennial Medal Award, docteur honoris causa, Université de Liège, Belgia og NTNFs ærespris.
I 2012 ble Balchen stemt frem av det norske folk til å prege ett av Norwegian sine fly som såkalt "Halehelt".


Bzura.
Bzura er en elv i det sentrale Polen som munner ut i Wisła ved Wyszogród. Elven har en lengde på 166 kilometer (den 25. lengste i landet) og har et nedslagsfelt på 7 788 km². Under det tyske felttoget i Polen i 1939 var det et slag mellom polske og tyske styrker langs elven.


Samtiden.
"Samtiden" er et norsk tidsskrift for kultur- og samfunnsdebatt. Det omtaler seg som «Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift».
Samtiden gis ut av Aschehoug forlag og kom ut første gang i 1890. Tidsskriftet ble grunnlagt av Gerhard Gran, og har siden vært redigert av bl.a. Halldis Moren Vesaas, Thomas Hylland Eriksen, Trond Berg Eriksen og sist Knut Olav Åmås.
Fra nr 3, 2006 er Cathrine Sandnes redaktør.


Hamar Adressetidende.
Hamar Adressetidende var en av de første avisene som ble gitt ut i Hamar. 9. september 1850 ble første nummer gitt ut av Christian Hansen. Avisen skulle «hylle det liberale prinsipp og virke i dets ånd». Hansen hadde ikke lenge før fått sparken i Hamars Budstikke.


Skandinaviska Enskilda Banken.
SEB (Skandinaviska Enskilda Banken) er en nordisk bank med hovedkontor i Stockholm. SEB ble stiftet i Sverige i 1856 og er i dag aktiv i 20 land med totalt rundt 17000 ansatte. Norden, Baltikum og Tyskland er SEBs hovedmarkeder, men banken har også virksomhet i Brasil, India, Irland, Kina, Luxembourg, Polen, Russland, Sveits, Singapore, Storbritannia, Ukraina og USA. SEB er børsnotert på Stockholms børs med Wallenbergfamilien som største eier gjennom investeringsselskapet Investor AB.
I Norge er SEB spesialisert innenfor corporate & investment banking rettet til store bedrifter og institusjoner, samt private banking rettet til formuende privatpersoner og familier. SEB har ca. 500 ansatte i Norge. I virksomheten inngår også aksjehandelen og corporate finance-avdelingen innen SEB Enskilda, samt Diners Club og Eurocard.
1856 ble Stockholms Enskilda Bank stiftet av Andrè Oscar Wallenberg. Skandinaviska Banken blir stiftet i Göteborg i 1864, også her var A. O. Wallenberg blant gründerne.
Familien Wallenberg var engasjert i Norsk Hydro og 1905 finansierer SEB oppstarten av Norsk Hydro og setter dem på Oslo Børs i 1909.
1913 blir Marcus Wallenberg utnevnt som styreformann i Orkla ASA, en stilling som han har til sin bortgang I 1943. SEB var Orkla's hovedbank og eier i Orkla under lang tid grunnet det tette samarbeidet mellom familien Wallenberg og Orkla.
1972 går Stockholms Enskilda Bank og Skandinaviska Banken sammen til Skandinaviska Enskilda Banken.
1981 setter SEB opp sitt første kontor i Norge i 1981. I årene mellom 1984 og 1994 samarbeider SEB med Bergen Bank under navnet Scandinavian Banking Partners. 1994 åpner SEB en filial i Norge.
Fra 1994 da SEB tar over Diners Club Nordic tilbyr SEB kredittkort i Norge og har senere også kjøpt Europay Norway som inkluderer Eurocard.
2003 tar SEB over hele Orkla Enskilda Securities og bytter navn til Enskilda Securities, og i 2006 til SEB Enskilda. I dag er SEB Enskilda den del av SEBs tilbud innen corporate & investment banking som driver med aksjehandel og corporate finance.


Amon Obel.
Amon Obel er en fiktiv ås fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Skogen Brethil vokser rundt denne åsen.
De fleste skogmennene fra Brethil bodde der i det første tideverv, i forskansningen kjent som Ephel Brandir som ligger oppå Amon Obel.
Den forsvant under havet sammen med resten av Beleriand under Vredens krig.


Philadelphia 76ers.
Philadelphia 76ers er et amerikansk basketballag fra Philadelphia, Pennsylvania. Klubben spiller i NBA (nacional basket association.) De spiller sine hjemmekamper på Wells Fargo Center.
Før 1963 het laget Syracuse Nationals og holdt til i Syracuse. Navnet 76ers kommer av undertegnelsen av den amerikanske uavhengighetserklæringen som skjedde i Philadelphia i 1776.
Laget ble NBA-mestere i 1967 og 1983. De vant også i 1955 under navnet Syracuse Nationals.
Syracuse Nationals (1939-1963).
Klubben ble stiftet som Syracuse Nationals i 1939, en uavhengig og profesjonell klubb. I 1946 ble de medlem av NBL, National basket League.
I 1949 var Syracuse Nationals en av sju NBL lag som samarbeidet sammen med BAA, Basketball Association of America, om å skape NBA-ligaen. I 1955 vant Nationals NBA-mesterskapet.
76ers blir til (1963).
Syracuse Nationals kjempet en hard kamp tidlig i 60-årene. Syracuse var sist av de middels store byene, men de var også for liten for et profesjonelt lag til å være profitabel. Papirmagnat Irv Kosloff kjøpte Syracuse Nationals fra tidligere eier Danny Biasone og flyttet dem til Philadelphia i 1963.
Dermed ble det fortsatt NBA-spill i Philadelphia, etter at Philadelphia Warriors, nåværende Golden State Warriors, flyttet til San Francisco. En konkurranse ble holdt for å finne et nytt navn, og vinneren ble Walt Stahlberg. Navnet ble forandret til «Philadelphia 76ers,». Ettersom navnet var ganske langt blir det for det meste kalt «Sixers».
76ers i NBA (1963-1966).
I de første fire årene i Philadelphia spilte Sixers for det meste på Philadelphia Arena og Civic Center-Convention Hall. I 1964-65 sesongen hentet 76ers legenden Wilt Chamberlain fra San Francisco Warriors.
I Eastern Conference Finalespillet, i 1964/65 møtte Sixers de utrolig suverene Boston Celtics, som var nærmest uslåelig. I den siste kampen tapte Philadelphia.
NBA mester (1966-1967).
Før 1966-67 sesongen fikk Dolph Schayes sparken, og Alex Hannum ble ansatt som ny trener. Hannum hadde noen år tidligere ledet St. Louis Hawks til sin eneste NBA-tittel. 43 år gamle Hannum så ut som om han ennå kunne spille og deltok ofte på treningene.
Philadelphia 76ers var suverene i Eastern division denne sesongen og vant hele 68 kamper. De viste flott spill godt hjulpet av deres stjernespiller, Wilt Chamberlain, som ble kåret til mest verdifulle spiller denne sesongen.
For at klubben skulle få spille NBA-finalen måtte de først vinne sluttspillet for Eastern division. Det gjorde de med glans og de ble klare for NBA finalen.
San Fransisco Warriors endte på andre plass i Western division, men vant sluttspillet for Western divison, og ble dermed Sixers' motstander i NBA finalen.
Philadelphia vant 4 av 6 kamper i finalen og ble dermed NBA-mester.
76ers på bunn (1967-1976).
I 1967-68 sesongen skulle "Sixers" prøve å gjenta suksessen fra forrige sesong, Med ny hjemmearena, The Spectrum, vant de Eastern division atter en gang og kom til sluttspillet.
De ledet 3-1 i kamper mot Boston Celtics, men Celtics kom tilbake, og ydmyket Sixers ved å vinne tre kamper på rad, og gikk til NBA finalen som de til slutt vant.
Philadelphias stjernespiller Wilt Chamberlain hadde en utrolig sesong, og toppet det meste av statistikker og ble dessuten kåret til den mest verdifulle spiller denne sesongen, men han fikk stor del av skylden for tapet mot Celtics i den 7. kampen.
Etter den sesongen forlot trener Alex Hannum Sixers for å trene Oakland Oaks i den nytt-grunnlagte ABA.
Da ba Chamberlain om å bli byttet, og Sixers sjefsmanager Jack Ramsay byttet ham for Darrall Imhoff, Archie Clark og Jerry Chambers. Dette skulle bli en av de mest katastrofale handlingene innad i Philadelphia.
Sixers fortsatte å kjempe de neste tre sesongene, men de kom de aldri forbi andre runde.
I 1971-72 ble Eastern division delt inn i to underdivsjoner, Atlantic Division og Central Division, med fire lag hver, ettersom det kom flere og flere lag inn i NBA. Sixers havnet i Atlantic division da Philadelphia lå geografisk plassert mot Atlanterhavet.
Denne sesongen var en katastrofe for Philadelphia. Bare fem år etter at de vant tittelen avsluttet Sixers sesongen med en kampstatistikk som viste 30 seire og 52 tap. De fikk for første gang ikke spille i sluttspillet.
Neste sesong, 1972–73-sesongen, ble bare enda verre.
76ers tapte de 15 første kampene av sesongen, og et par måneder senere satte de rekord etter å ha tapt 20 kamper i strekk på en sesong. 76ers endte sesongen med bare ni seire av 82 kamper. Vinneren av Atlantic Division, Boston Celtics, vant 59 kamper mer en 76ers, også det ble en ny rekord.
Neste år ansatte Sixers Gene Shue som hovedtrener, og de startet den lage veien tilbake. I 1975-76-sesongen, fikk 76ers George McGinnis fra Indiana Pacers, og med ham var 76ers igjen tilbake i sluttspillet etter fem år uten fnugg av suksess. Selv om de tapte i sluttspillet mot Buffalo Braves viste de at laget nå var tilbake hvor de hørte hjemme.
Tilbake i sporet (1976-1982).
I 1976-77 vant Sixers Atlantic Division igjen til stor glede for fansen. De gikk videre fra sluttspillet, men tapte i NBA-finalen mot Portland Trail Blazers.
Neste sesong røk de ut i sluttspillet mot Washington Bullets, som vant NBA-finalen samme året.
De neste fire sesongene greide ikke Sixers å vinne NBA-mesterskapet, selv etter å ha forandret trener til tidligere Sixers spiller Billy Cunningham.
I 1980 kom Sixers til finalen i NBA, men det endte med tap, og Magic Johnson og hans klubb Los Angeles Lakers kunne kalle seg NBA-mestere.
Samme historien ble skrevet to år senere. Disse to lagene møttes igjen, men LA Lakers ble for sterke.
Siste NBA mesterskap (1982-1983).
Harold Katz kjøpte 76ers fra Dixon i 1982.
Siste brikken for å vinne NBA kom før 1982-83 seasongen. Centerspiller Moses Malone kom fra Houston Rockets. Ledet av Julius Erving, Maurice Cheeks, Andrew Toney, og Bobby Jones dominerte de sesongen og vant 65 kamper.
Sixers vant over alle motstanderne i sluttspillet inntil de kom til NBA-finalen, hvor de skulle revansjere de to tidligere finaletapene mot LA Lakers. De regjerende mesterne fra Los Angeles tapte og Sixers vant 4-0. Dette er fortsatt 76ers siste suksess i NBA.
Liten suksess (1984-1996).
Sesongen etter suksessen røyk Sixers ut i sluttspillet mot New Jersey Nets.
I årene som fulgte var det ikke noen stor suksess å spore i Piladelphia, og det kan kanskje skyldes at Moses Malone ble byttet til Washington Bullets. En avgjørelse som vakte mye harme.
76ers kom til flere sluttspill i de sene 80-årene, men det lyktes ikke i noen stor grad å komme til NBA-finalen. Mellom 1990 og 1996 var det lite som minte om suksess, og for fansen ble perioden betraktet som «mørketiden». Mellom 1992 og 1998 kvalifiserte de seg ikke en eneste gang til sluttspillet.
En ny start (1996-2000).
Etter mange dårlige år kom det et lyspunkt. 1996 vant 76ers lotteriet om å få første valget i draftingen.
Deres valg falt på Allen Iverson. I tillegg ble klubben kjøpt opp og fikk nye eiere.
Da de også flyttet til en ny arena, Wachovia Center, så ting ut til å gå i en positiv retning for klubben.
Styret sparket både hovedtreneren og direktøren. Johnny Davis ble ny hovedtrener, mens Brad Greenberg tok over som direktør. Men 1996–1997sesongen gikk ikke som ventet, og Philadelphia tapte 60 av 82 kamper.
76ers styre følte at forandringer måtte gjøres etter fiaskosesongen. Forandringene kom ved å sparke Davis og Greenberg, og ved å offentliggjøre en ny laglogo. Larry Brown tok over som hovedtrener.
For Brown ventet kanskje hans tøffeste trenerutfordring. Han var ofte i krangel med Allen Iverson, men 76ers forbedret seg til 31 seiere i 1997–98. Før 1997–98-sesongen byttet Sixers Jerry Stackhouse til Detroit Pistons. I utveksling mottok de Aaron Mckie og Theo Ratliff. I tillegg kom Eric Snow fra Seattle Supersonics i januar 1998.
Før 1998–99-sesongen, signerte 76ers George Lynch og Matt Geiger, men en veldig lang streik utsatte starten på sesongen, som ble forkortet til 50 kamper istedenfor 82. Laget begynte sin gjenoppbygging i løpet av denne forkortede sesongen, som ble avsluttet med en statistikk på 28 seire og –22 tap, og for første gang siden 1991 var laget i sluttspillet igjen. De følgende sesongene var det gjennomsnittlig suksess hvor de kom til sluttspillet, men ikke noe lengre.
King Allen (2000-2001).
Sesongen 2000-2001 skulle endelig Sixers oppleve NBA finalespill igjen.
De startet sesongen ved å vinne de første ti kampene. Allen Iverson var i storslag og da seriespillet var ferdig viste det at 76ers lå på toppen av Atlantic divison, med en statistikk som viste 56 seire av 82.
Allen Iverson ble kåret til mest verdifulle spiller, og Larry Brown ble kåret til årets trener.
Sixers viste stort spill i sluttspillet og slo blant annet Indiana Pacers med Reggie Miller på laget, og i semifinalen slo de Toronto Raptors med Vince Carter på laget. I NBA-finalen møtte de Los Angeles Lakers, men Lakers ble for sterke og vant 4-1. Bare det å komme til finalen var en megaopptur for Philadelphia etter noen suksessfattig 1990-år.
Nyere tider (fra 2002).
Etter suksessesongen har det gått rimelig trådt for 76ers.
I 2002, 2003 og 2005 kom de til sluttspillet, men de røk ut i første runde to av gangene, og kom til semifinalen den tredje.
I 2005–06-sesongen kom ikke "Sixers" til sluttspillet, og fansen ble ikke noe mer fornøyd med beskjeden de snart skulle få. 5. Desember, 2006 ga lagets store spiller Allen Iverson beskjed om at han var skuffet over retningen laget var på vei i, og kom med et ultimatum: «Finn spillere som vil støtte meg eller bytt meg.» To uker senere ble Allen Iverson og Ivan McFarlin sent til Denver Nuggets, i bytte for guarden Andre Miller, forwarden Joe Smith, og to draft valg til første runde.
Dette forandret lite, og sesongen etter, 2006–07-sesongen, ble det heller ikke noe sluttspill på laget fra øst.
Etter årtusenskiftet har ikke Sixers hatt noen fremgang ved unntak av NBA-finalen i 2001. Trenerne har kommet og gått, uten noe resultat.
4. Desember 2007 fikk direktøren Billy King sparken og ble erstattet av Ed Stefanski.


Amon Rûdh.
Amon Rûdh ("Skallede Ås") var en fiktiv ås fra J.R.R. Tolkiens Midgard. I det første tideverv var Amon Rûdh en stein ås sør for Brethil i Vest Beleriand. Det var bare blomsten "Seregon" (Steinblod) som vokste på toppen av denne åsen, og dette fikk den til å virke som den var dekket av blod.
Mîm, Lurvedvergen, bodde i Amon Rûdh med sine to sønner, Ibûn og Khîm. Mîm ble tatt til fange av en gruppe fredløse ledet av Túrin Turambar, og ble tvunget til å fortelle hvor tilfluktsstedet hans, som da fikk navnet "Bar-en-Danwedh" (Løsepengenes Hus). Egentlig hadde stedet navnet "Bar-en-Nibin-Noeg" (Lurvedvergenes Hus). Da det ble oppdaget at Khîm, som var blitt beskutt av Túrins menn, faktisk var blitt drept, ga Túrin sin tjeneste til Mîm, som fra da av godtok de fredløses nærvær.
Amon Rûdh ble hovedkvarteret for de fredløses operasjoner ved Belegs ankomst, og det ble hjertet av et område kjent som "Dor-Cúarthol" ("Buen og Hjelmens land", det refererer til de to kapteinene, Beleg og Túrin), og det ble senteret for all motstand mot Morgoth og hans styrker. Men Túrins tilholdssted ble funnet til slutt, og han og hans fredløse ble drept av orker, noe som gjorde at åstoppen ble farget av ekte blod.
Amon Rûdh gikk tapt i havet da Beleriand ble ødelagt i Vredens krig i det første tidevervet.


Baron Byron.
Baron Byron er en tittel i Englands adel, med sete i Rochdale i palatinatsgrevskapet Lancaster. Den ble opprettet i 1643 for John Byron, en rojalistgeneral og tidligere parlamentsmedlem. Innehaveren tiltales som "Lord Byron".
Den mest kjente tittelinnehaveren var poeten George Gordon Byron, 6. baron Byron, ofte kjent bare som "Lord Byron".
Baroner.
Byron


Kurdere.
Kurderne (کورد / Kurd) er et folkeslag som holder til i Midtøsten, i hovedsak i et landområde som kalles Kurdistan. Dette området består for en stor del av fjell, og tilhører formelt Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Kurderne regnes derfor som verdens største etniske folkegruppe uten en egen nasjonalstat.
Mange kurdere bor også i storbyer utenfor Kurdistan, som i Istanbul, Ankara, Bagdad, Damaskus og Jerevan.
Flertallet av kurderne, omtrent 75%, er sunnimuslimer. Mange er også alevitter, sjia-muslimer eller tilhenger av ikkemuslimske religioner som yezidismen.
Kurdisk befolkning.
Å beregne antallet kurdere nøyaktig er vanskelig da kildene spriker noe. Antallet kurdere som lever i sørvestlige Asia er beregnet til rundt 25-30 millioner i følge "Store Norske Leksikon", med ytterligere én million som lever utenfor de tradisjonelle kurdiske områdene. Kurdere er den fjerde største etniske gruppen i Midtøsten etter arabere, persere og tyrkere.
I henhold til "Store Norske Leksikon" utgjøre kurderne 12-15% av befolkningen i Tyrkia, mens "The World Factbook" oppgir at kurdere utgjør 18% av befolkningen i Tyrkia, 15-20% i Irak, kanskje 8% i Syria, 7% i Iran og 1.3% i Armenia. I alle disse landene, unntatt Iran, utgjør kurdere den nest største etniske gruppen. Grovt regnet bortimot 55% av alle kurdere i verden lever i Tyrkia, rundt 18% i henholdsvis Irak og Iran, og noe over 5% i Syria.
I henhold til David McDowall i boken "A modern history of the Kurds" (2000) utgjorde kurdere i 1991 19% av befolkningen i Tyrkia, 23% i Irak, 10% i Iran, og 8% i Syria. Det totale antallet kurdere i 1991 var i denne beregningen plassert ved 22,5 millioner, med 48% av dette antallet som levde i Tyrkia, 18% i Irak, 24% i Iran, og 4% i Syria.
Kurdisk språk.
De fleste kurdere snakker kurdisk, et indoeuropeisk språk. Språket har flere dialekter, hvorav "kurmancî" (nordkurdisk) og "sorani" (sentralkurdisk) regnes som de to viktigste.
De to hoveddialektene har flere underdialekter. Hoveddialektene er såpass forskjellige at det kan være vanskelig for personer fra ulike deler av Kurdistan å forstå hverandre. "Badinani" er en av de dialektene som ofte blir brukt i den nordvestlige delen av irakisk Kurdistan.
Kurdisk språk blir i varierende grad diskriminert i Syria, Iran og Tyrkia. Situasjonen i Tyrkia er kraftig forbedret i seinere år. Irak har godkjent kurdisk som et av landets offisielle språk, ved siden av arabisk. Tyrkia opphevet det lovfestede forbudet mot publisering på kurdisk i 1991, og har etter det gjennomført en rekke reformer, særlig under Velferds- og rettferdighetspartiet AKP. Tyrkia har blant annet opprettet en nasjonal kanal, TRT-6, som sender på kurdisk hele døgnet, og det er blitt tillatt å undervise i (men ikke på) kurdisk. Fra og med skoleåret 2012 kan kurdisk velges som valgfag i grunnskolen i Tyrkia, men kun 21.000 elever hadde benyttet seg av tilbudet ved skolestart i 2012.Kurdisk har fått større plass ved tyrkiske universitet. Blant annet ble Fakultetet for Kurdiske Språk opprettet i Universitetet i Batman i Tyrkia, og siden 2011 har Universitetet i Mardin tilbydd Mastergrad i kurdisk. Unversitetet i Dicle har også begynt å tilby kurdisk som valgfag for sine legestudenter. Kurdiske publikasjoner tillates i en viss grad i Iran, forutsatt at de går igjennom landets strenge sensur. I Syria er kurdisk helt forbudt.
Kurdistan.
Kurdistan er et geografisk område i Midtøsten der kurderne utgjør flertallet av befolkningen, men området har aldri eksistert som en egen nasjonalstat. Under middelalderen og de ottomanske og persiske imperiene fantes det flere mer eller mindre selvstyrte kurdiske fyrstedømmer.
Etter første verdenskrig ble kurderne lovet et eget land av vestmaktene, men da Mustafa Kemal innlemmet hele Østanatolia i den tyrkiske republikken falt denne muligheten bort. Kurderne har likevel aldri oppgitt håpet om å få en egen stat. Dette ønsket er blitt styrket av presset fra tyrkere, arabere og persere for å utslette den kurdiske kulturen og identiteten.
I 1947 ble det med sovjetisk støtte opprettet en kurdisk republikk med hovedstad i Mahabad (Iran). Republikken overlevde bare i ett år, men fikk stor kulturell og åndelig betydning.
Kurderne i Irak har siden 1991 hatt et reellt selvstyreområde der det i dag bor ca. 6 millioner mennesker. Den kurdiske kontrollen ble utvidet, og kurdere fikk sentrale posisjoner i irakiske styreorganer etter parlamentsvalgene i 2004 og 2005. I 2005 ble Den Kurdiske Regionale Regjering med sete i Hewler anerkjent i den nye irakiske grunnloven. Barzani er i dag president for den autunome provinsen Kurdistan.


Espen Eckbo.
Espen Andersen Eckbo (født 22. april 1973 i Oslo) er en norsk komiker og skuespiller. Han har skapt og deltatt i flere populære humorprogrammer på TV. For TVNorge lagde han sammen med Henrik Elvestad en rekke innslag til "Mandagsklubben" og "I kveld med Thomas Giertsen", der Espen Eckbo etterhvert ble landskjent for sine karakterframstillinger i "Mandagsportrettet", bl.a. med boyband-parodien Boyzvoice. Eckbo lagde sammen med Kristian Ødegård publikumssuksessen "Nissene på låven" for TVNorge i 2001. Eckbo har i de siste årene jobbet i TV-produksjonsselskapet Seefood, som han eier sammen med Ødegård.
Eckbo ble av Dagbladets lesere kåret til Årets TV-fjes i 1999 og 2001. I 2002 vant han Komiprisen i klassen beste type for figuren Asbjørn i "Nissene på låven". Eckbo har ingen skuespillerutdannelse, men har studert jus.
Av andre opptredener står han for live-showet "Team Eckbo" (2006) sammen med Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
Høsten 2008 var han igjen aktuell på TV 2, med en humorserie kalt "Tett på tre". For serien vant han klassen beste manus drama under fagprisutdelingen til Gullruten 2009.
Han er bosatt i Ullevål Hageby.


Landau-Kleffners syndrom.
Landau-Kleffner syndrom ("LKS") i blant kalt epilepsi med akvirert afasi er en sykdom hvor barn som til å begynne med utvikler seg normalt, med normal språkutvikling etterhvert mister språk og interessen for lyd rundt seg, ofte i kombinasjon med epileptiske forstyrrelser. Typisk begynner symptomene ved 6 års alder, men det er beskrevet fra før 2 års alder til over 10 års alder. Sykdommen er meget sjelden og blir gjerne diagnostisert først i 3. linje i helsetjenesten, typisk ved undersøkelse av barnenevrologer, psykiater eller spesielt interesserte barneleger.
Sykdommen regnes blant de epileptiske syndromer'", men det har vært angitt opp til at omtrent 30% av pasientene er uten epileptiske anfall. Et sentralt tegn er rikelig epileptisk aktivitet i EEG under dyp søvn (CSWS). I de tidlige arbeidene ("Tassinari" og medarbeidere) ble det krevet et spike index på 85 %, dvs at det måtte være epileptisk aktivitet 85 % av tiden under dyp søvn. Dette kravet er trolig for strengt.


Isla Sala y Gómez.
Isla Sala y Gómez (Sala og Gomezøya) er en liten ubebodd øy i Stillehavet som tilhører Chile. Øya er det østligste punktet i Polynesia.
Historie.
Det er ikke funnet bevis for at øya har vært permanent bebodd, men øybeboerne på Påskeøya har vært klar over øyas eksistens. Historien sier at de blant annet de reiste ut til denne øya for å sanke egg. På grunn av øyas tilknytning til Påskeøya, blir Sala y Gómez regnet som en del av Polynesia. På bagrunn av sin plassering er øya det østligste punkt i Polynesia, en tittel som ofte ukorrekt blir godskrevet Påskeøya, 415 km lengre vest.
Den spanske sjøfareren José Salas Valdes ble den første européer til å se øya 23. august 1793, Mellom 1793 og 1917 er det registrert minst seks besøk på øya (1805, 1806, 1817, 1825, 1875og 1917).
Chile gjorde krav på Sala y Gómez 1808, og fra 1888 ble øya administrert av den chilenske marinen. Fra 1. mars 1966 ble øya en del av Påskeøya kommune og fra 25. juli 1974 ble kommunen Provincia de Isla de Pascua.
Geografi.
Øya ligger på, 3.220 km vest for det chilenske fastlandet, 2.500 km vest for Chiles Desventuradas Islands, og 415 km øst-nordøst for Påskeøya, som er nærmeste land.


Tusenårssted.
Plakett ved tusenårsstedet i Vennesla
Tusenårssted er et sted som en kommune eller en fylkeskommune har utpekt for å markere overgangen til 2000-tallet. I Norge ble det bestemt at fylkene og kommunene skulle velge seg ut hvert sitt henholdsvis fylkesvise og kommunale tusenårssted.
Fylkestusenårsstedene.
Utgangspunktet for Kultur- og kirkedepartementet, som står bak ideen om tusenårsstedene, var at det skulle være et tusenårssted i hvert fylke, og at disse skulle være på plass innen år 2005. Tusenårsstedet skulle også ses i sammenheng med hundreårsfeiringen for unionsoppløsningen i 1905.
Målet for fylkestusenårsstedene er å bidra til at anlegg, institusjoner, kulturmiljøer, naturområder m.v. av stor historisk, kulturell og miljømessig verdi blir tatt vare på og markert på en særskilt måte.
Tusenårsstedene skal ha en nasjonal kulturell og miljømessig betydning som peker ut over det enkelte fylke. Dette målet sier noe om hva som gjør et sted til tusenårssted i fylket og hvorfor en ønsker å gi stedet denne statusen.
Retningslinjene for utvelgelsen av fylkestusenårsstedene ble fastsatt av Kultur- og kirkedepartementet og det ble også gitt statlig støtte til tusenårsstedene.
Det var et vilkår for fylkestusenårsstedene at disse skulle ha noe ved seg som har betydning for hele nasjonen. For eksempel vil Høvdingsetet Avaldsnes i Rogaland mellom Nordvegen Historiesenter markere Harald Hårfagres samling av de mindre høvding- eller kongerikene til et kongedømme. Eidsvoll 1814 – Rikspolitisk senter på Eidsvoll i Akershus vil markere den demokratiske styringsformen i landet. Steder som Avaldsnes, Eidsvoll og Petter Dass-museet på Alstahaug er fylkestusenårssteder nettopp fordi de peker ut over det lokalsamfunnet og det fylket hvor de er lokalisert. Folk på alle kanter av landet vil erindre noe fra historietimene som vil gi assosiasjoner om noe felles som peker ut over det enkelte fylke når slike steder nevnes.
Ta vare på ved å sette i stand bygninger og kulturlandskap, oppgradering og gjøre stedet lett tilgjengelig for publikum.
Tusenårsstedene skulle også markeres ved et fysisk tiltak, som for eksempel en minneplate, skulptur eller bygning. Andre markeringer kunne være aktiviteter og arrangementer.
Kommunetusenårsstedene.
Tusenårsstedene skulle være den fysiske manifestasjonen av tusenårsskiftet og skulle velges gjennom en lokal utvelgesprossess. Stedet kunne være det travle handelstorget, en promenade langs elven, en honnørbrygge eller fergekai, en monumental plass eller et stille sted utafor allfarveg.
I et informasjonsrundskriv fra Kulturdepartementet fra mai 1999 skriver daværende statsråd Anne Enger Lahnstein at "Tusenårsstedene skal være et møteplass for ulike brukergrupper knyttet til et nytt eller et eksisterende bygg, anlegg, torg, kulturmiljø, naturområde m.v. Midlene skal fortrinnsvis brukes til å etablere et nytt «sted», eventuelt å oppgradere et eksisterende utover vanlig vedlikehold. For de kommuner som av ulike årsaker ikke finner det hensiktsmessig å etablere et spesielt tusenårssted, vil tilskuddet kunne benyttes til å forskjønne det offentlige rom i kommunen."
Midlene som det her vises til var en støtte på kr. 119 500 som kommunene ble tildelt fra arrangørselskapet Tusenårsskiftet-Norge 2000 AS i økonomisk støtte.
Arrangørselskapet var et heleid statsaksjeselskap, hvis formål var å forberede og gjennomføre markeringen av nytt årtusen og hundreårsjubileet for unionsoppløsningen i 1905.


Obligasjon.
Obligasjon er et rentebærende gjeldsbrev som sier at utsteder skylder innehaveren penger. Obligasjoner blir som regel utstedt for perioder på ett eller flere år med en fast kupongrente som gjenspeiler markedsrenten på utstedelsestidspunktet. Utstederen betaler innehaveren renter på faste tidspunkt, gjerne en eller to ganger i året, i den avtalte perioden. Ved forfallstidspunktet betaler utstederen den avtalte verdien av obligasjonen tilbake til innehaveren av obligasjonen.
Staten, kommuner og store aksjeselskap, og da i særdeleshet banker, er de viktigste utstederne av obligasjoner. Når store aktører skal låne store beløp, vil det være lettere for dem å låne deler av beløpet hos ulike kilder. Lånet kan deles opp gjennom obligasjoner.
I Norge er det Norges Bank som utsteder statsobligasjoner. Obligasjoner kan som regel omsettes fritt i et annenhåndsmarked. I Norge er det største annenhåndsmarkedet for obligasjoner Oslo ABM, administrert og organisert av Oslo Børs. Der omsettes vanligvis obligasjoner for over 10 milliarder kroner daglig. Den store likviditeten har gjort obligasjoner til et viktig investeringsobjekt.
Obligasjoner i Statens Pensjonsfond Utland.
Statens pensjonsfond – Utland har plassert 40 % av sine investeringer i obligasjoner, og 60 % i aksjer. Ved utgangen av 2008 hadde Statens pensjonsfond – Utland investeringer i statsobligasjoner i 45 ulike land, deriblant 19 utviklingsland, til en sum av 555 milliarder kroner.
Historie.
Fra begynnelsen av 1900-tallet var obligasjoner en stats viktigste kilde til lån fra det internasjonale kapitalmarkedet. Først på 1970-tallet ble statsobligasjoner utkonkurrert av kommersielle banklån. Etter nesten to tiår med gjeldskrise i utviklingsland, restrukturering av lån og utvikling av et sekundærmarked for u-landsgjeld, kom Brady-planen i 1989. Denne var oppkalt etter USAs finansminister Nicholas Brady og gikk ut på at utviklingsland kunne bytte inn sine kommersielle lån i obligasjoner til en redusert pris, gitt at de fulgte IMFs strukturtilpasningsprogram. Slike obligasjoner blir kalt Brady-obligasjoner eller.
Klausul om kollektiv handling.
Klausuler om kollektiv handling, eller, er en mekanisme som gjør det mulig for flertallet av obligasjonsholdere å reforhandle obligasjonsbetingelser med obligasjonsutsteder på vegne av alle obligasjonsholderene. Avtaler mellom disse to partene er bindende for alle obligsjonsholdere.
Klausuler om kollektiv handling har blitt mer og mer vanlig etter at Argentinas gjeldskrise førte til at landets statsobligasjoner mistet 70% av sin verdi. Klausulene er også et tiltak mot gribbefond, eller sekundærmarked for gjeld.


Oransjeordenen.
Oransjeordenen (Orange Order) er et lovlig, protestantisk broderskap i Nord-Irland og det vestlige Skottland. Navnet kommer fra de nord-irske protestantenes tradisjonelle farge. Den har også medlemmer bosatt i en rekke andre land. Ordenen ble grunnlagt i Loughgall, Armagh i 1796. Den betegner seg som en gudfryktig organisasjon som fremmer protestantisk kultur og identitet. Kritikere omtaler den som anti-katolsk og sekterisk.
Politisk var den frem til 12. mars 2005 formelt knyttet til Ulster Unionist Party. Mange av medlemmene foretrakk dog Democratic Unionist Party, og det er også mange som har vært eller er tilknyttet lojalistiske paramilitære grupper.
Ordenen har flere ganger blitt klandret for at det har brutt ut opptøyer, senest i september 2005 da lojalister avfyrte skudd mot politiet i flere nord-irske byer. Bakgrunnen for slike opptøyer har i de fleste tilfeller vært tradisjonelle marsjer gjennom områder med overveiende katolsk befolkning.
Politisk sett har Oransje-ordenen vært nært knyttet til irsk unionisme. Kritikere har beskyldt ordenen for å være sekterisk, triumfalistisk og supremalistisk. Som en protestantisk organisasjon, nekter den katolikker medlemskap, samt også personer hvor nære familiemedlemmer er katolikker, er også nektet medlemskap.


Den skotske uavhengighetskrig.
Den skotske uavhengighetskrig var en serie militære felttog som ble utkjempet mellom Skottland og England på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet.
Den første krigen (1296–1328) startet med at England invaderte Skottland i 1296 og sluttet med at Edinburgh-Northampton-traktaten ble signert i 1328. Den andre krigen (1332–1357) begynte med at Edvard Balliol og «de arveløse» invaderte i 1332, og endte rundt 1357 med signeringen av Berwick-traktaten. Krigene var en del av den store nasjonale krisen for Skottland og perioden ble en av de mest avgjørende øyeblikk i skotsk historie. På slutten av begge kriger hadde Skottland fortsatt sin status som en fri og selvstendig nasjon. Skotsk selvstendighet var drivkraften gjennom hele konflikten. Krigen var også betydningsfull av andre årsaker, som utviklingen av langbuen som et nøkkelvåpen i middelalderens krigføring, og at Skottland fikk tette forbindelser til Frankrike.
Bakgrunnen til krigen: 1286-1292.
Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder.
Kong Alexander III av Skottland døde i 1286, og hans eneste ætling til tronen var hans datterdatter, Margaret, kalt «Jomfruen av Norge», datter av den norske kongen Eirik Magnusson og Alexanders datter Margaret som døde i barselseng. I 1290 signerte Vokterne av Skottland Birgham-traktaten som bestemte at Margaret, som var et barn, skulle giftes med sønnen til den engelsk kongen, Edvard I. Ekteskapet ville skape en meget tett forbindelse mellom tre nasjoner; Norge, Skottland og England, foruten en union mellom England og Skottland. Skottene insisterte på at traktaten skulle erklære at Skottland var uavhengig; «adskilt og todelt fra England ifølge landets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».
Beklageligvis, da Margaret seilte fra Norge til hennes nye land for å bli kronet, fikk hun feber og døde kort etter at skipet ankom Orknøyene den 26. september 1290. Med henne døde den siste av Huset Dunkeld og 13 utfordrere til den skotske tronen sto frem. De to hovedutfordrerne var Robert Bruce, 5. lord av Annandale (bestefar til den framtidige kong Robert Bruce) og John Balliol, lord av Galloway.
I frykt for borgerkrig mellom familiene Bruce og Balliol og deres tilhengere, skrev Vokterne til Edvard I av England og ba ham komme nordover og være upartisk dommer mellom partene. Kong Edvard så dette som den sjansen han lenge hadde ventet på til å erobre Skottland. Han hadde allerede tatt Wales. Han ville være hersker over "alle" de britiske øyer.
I 1291 kom Edvard nordover og slo fast at han kom som overkonge av Skottland for å handle som rådgiver til etterfølgeren av den skotske krone. Den som ble skottenes konge måtte anerkjenne ham som overkonge. Det satte skottene i en vanskelig situasjon. Gjennom alle forhandlingene hadde Edvard sin profesjonelle arme stående klar i tilfelle situasjonen tilspisset seg. Skottene fikk tre uker på å bestemme seg. Men uten konge og uten en hærstyrke tilgjengelig hadde skottene ikke noe valg. De godtok Edvard som overkonge og ville akseptere hans råd. Deres beslutning kan ha vært influert av at majoriteten av de skotske adelsmennene hadde store eiendommer i England som ville ha gått tapt om de avviste Edvard.
Den 11. juni ga Edvard I, i egenskap som skotsk overkonge, ordre om alle skotske festninger og slott skulle på «temporær basis» være under hans kontroll og at alle skotske tjenestemenn skulle gå av og at nye ville bli innsatt av ham selv. To dager senere samlet Vokterne og de ledende skotske adelsmenn seg i Upsettlington for å sverge troskap til kong Edvard som deres overkonge. Alle skotter ble også pålagt å betale skatt til Edvard, enten personlig eller ved et av de utpekte stedene innen 27. juli 1291.
Det var 13 møter fra mai til august 1291 i Berwick hvor utfordrerne til tronen redegjorde for sine krav foran Edvard i det som ble husket som Den store anledningen ("the Great Cause"). Kravene til de fleste ble avvist ettersom deres tilhørighet til tronen var av illegitim avstamming. Valget sto igjen mellom Balliol, Bruce og John de Hastings, 2. baron Hastings.
Hastings ønsket at kongedømmet skulle bli delt i tre like store deler mellom de tre mennene, mens både Bruce og Balliol slo fast at riket var udelelig. Skottene ønsket å holde landet samlet, og Hastings ble derfor diskvalifisert.
Den 3. august ba Edvard både Balliol og Bruce om å velge 40 dommere hver, mens hans selv ville ha 24 til å avgjøre tvisten. Det ble så en utsettelse til juni 1292. Da de kom sammen klarte de 104 dommerne ikke gjøre et klart valg. Det ble en ny utsettelse inntil 10. oktober 1292, og denne gangen fikk Edvard dommerne til å bli enes om at "han" – som overkonge – hadde retten til å tildele kongeverdigheten på samme måte som han kunne tildele et baroni eller et grevskap.
England bestemmer.
John Balliol og hans kone.
Edvard valgte Balliol den 17. november 1292 og den 30. november ble han kronet som konge av skottene ved Scone Abbey. Den 26. desember i Newcastle upon Tyne måtte kong John Balliol sverge troskap til kong Edvard for å ha mottatt kongedømmet Skottland. Edvard gjorde det klart at han anså Skottland som sin vasallstat. Balliol var altfor svak til å protestere, mens skottene mislikte Edvards krav. I 1294 ga Edvard ordre til Balliol om møte opp for ham og ga ham deretter ordre om å skaffe skotske tropper og penger til Englands invasjon av Frankrike innen 1. september 1294.
Da Balliol kom tilbake til Skottland hadde han et møte med rådsforsamlingen og etter et par dager med opphisset debatt la de planer for å motarbeide Edvards ordre. Et par uker senere ble et skotsk parlament dannet og et krigsråd bestående av 12 mann (4 jarler, 4 baroner og 4 biskoper) ble utpekt til å råde Balliol.
Sendebud ble øyeblikkelig sent til kong Filip IV av Frankrike for å informere ham om de engelske krigsplanene. De forhandlet også fram en gjensidig avtale om at Skottland skulle invadere England om England invaderte Frankrike. Til gjengjeld skulle Frankrike støtte Skottland. Traktaten ble sikret ved at det skulle arrangeres et bryllup mellom John Balliols sønn Edvard Balliol og Jeanne de Valois, kong Filips niese.
Avtale mellom tre nasjoner.
En annen traktat ble inngått med kong Eirik Magnusson av Norge, hvor Norge for en sum av 40 000 ‘groat’ skulle utstyre 100 krigsskip for 4 måneder av året så lenge fiendskapet mellom Frankrike og England varte (‘groat’ var myntenhet på 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrent 1/8 unse (: 28,349 g) sølv). Selv om Norge aldri oppfylte sin del av avtalen, og Skottland heller ikke betale den avtalte summen, ble den fransk-skotske alliansen, senere kjent som Auld-alliansen, opprettholdt fram til 1560.
Det var ikke før i 1295 at Edvard I ble oppmerksom på de hemmelige fransk-skotske forhandlingene. Tidlig i oktober begynte Edvard å forsterke det nordlige forsvaret mot en mulig skotsk invasjon av en revitalisert skotsk hærstyrke. Det var også på denne tiden at Robert Bruce, den 6. lord av Annandale og far til den framtidige kong Robert Bruce I, ble utpekt til guvernør over Carlisle slott.
Edvard ga ordre til Balliol om ta kontroll over festningene i Berwick, Jedburgh og Roxburgh. I desember ble mer enn 200 av Edvards undersåtter i Newcastle samlet for å danne en hærstyrke innen mars 1296 og i februar seilte en flåte nordover for å støtte landstyrkene i Newcastle.
Oppbyggingen av engelske styrker sør for engelsk-skotske grensen gikk ikke uoppdaget av skottene, og Balliol ga ordre om at alle tilgjengelige menn som kunne bære våpen skulle møtes nær grensen ved Caddonlee den 11. mars. Flere av de skotske adelsmennene valgte å ignorere ordren, inkludert Robert Bruce, jarlen av Carrick, ettersom hans far hadde fått sine eiendommer på Annandale beslaglagt av Balliol. Eiendommene var gitt videre til John Comyn, sønn av jarlen av Buchan som også het John Comyn. Faren ble kalt Sorte Comyn mens sønnen ble kalt Røde Comyn.
Begynnelsen på krigen: 1296–1306.
Krigen begynte for alvor med at Edvard I herjet Berwick i mars 1296, fulgt av det skotske nederlaget ved slaget ved Dunbar og ved at kong John Balliol måtte abdisere i juli. Den engelske invasjonshæren hadde tatt over det meste av Skottland i august og i tillegg stjålet Skjebnesteinen ("Stone of Destiny") fra Scone Abbey og fraktet den til Westminster Abbey. Edvard I dannet et parlament i Berwick og fikk de skotske adelsmenn til å sverge troskap. Skottland var blitt erobret.
Det opprøret som brøt ut tidlig i 1297, ledet av William Wallace, Andrew de Moray og andre skotske adelsmenn, tvang Edvard I til igjen å sende hærstyrker for ta seg av skottene. Selv om engelskmennene klarte å tvinge adelsmennene til å kapitulere ved Irvine, fortsatte Wallace og de Moray hærtogene som til slutt førte til den første store skotske seieren ved Stirling Bridge. Seieren ble etterfulgt av overfallsraid i Nord-England samtidig som Wallace ble utpekt til å bli Vokter av Skottland i mars 1298. Men i juli invaderte Edvard I igjen fast bestemt på å knuse Wallace og hans følgesmenn, og han greide å beseire skottene i slaget ved Falkirk. Til tross for at England ikke greide å underkue Skottland fullstendig var Wallaces omdømme ødelagt og han gikk i dekning og frasa seg tittelen som Vokter av Skottland.
Kong Robert Bruce: 1306–1314.
Wallace ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som felles Voktere, med William Lamberton, biskop av St. Andrews, oppnevnt i 1299, som en tredje og ikke minst nøytral Vokter for å oppretteholde freden mellom to andre. I løpet av dette året la Frankrike og paven diplomatisk press på England for å overtale Edvard I til å løslate Balliol fra fangenskapet og over i pavens varetekt. Wallace ble sendt til Frankrike for å søke hjelp hos kong Filip IV. Muligens reiste han også til Roma.
Det ble fred i 1302 etter ytterligere felttog fra Edvard I i 1300 og 1301. I 1303 og 1304 var Edvard igjen i krig og festningen Stirling, det siste betydningsfulle skotske befestningen falt og gikk over på engelske hender, og i februar 1304 førte forhandlinger til at de gjenværende adelsmennene sverget troskap til Edvard I og at skottene overga seg. På dette tidspunktet dannet Robert Bruce og William Lamberton en hemmelig allianse med det mål å få Bruce plassert på den skotske trone og der han skulle fortsette kampen.
Etter at Wallace ble fanget og henrettet i 1305 synes det som om Skottland var blitt fullstendig erobret. Opprørene avtok i styrke for en periode. Men i 1306 ble det holdt et møte mellom Bruce og Comyn, de to gjenlevende utfordrerne til den skotske trone. Møtet endte i forferdelse: samtalen mellom de to mennene gikk over i høylydt krangling og Bruce stakk brått dolken sin i Comyn. Med rivalen død samlet Bruce den skotske adelen bak seg og ble kronet som skotsk konge i Scone bare seks uker etter at Røde Comyn ble myrdet.
Robert Bruce begynte deretter på et nytt hærtokt for å frigjøre sitt kongedømme. Etter å ha blitt beseiret i kamp og drevet fra det skotske fastlandet som en fredløs gikk Bruce i skjul. Han kom fram i 1307, samlet en ny hær, og beseiret engelskmennene i rekke geriljakamper. Hans styrker begynte deretter å vokse i antall, oppmuntret av at kong Edvard I av England døde i juli 1307.
Fra Bannockburn til Edinburgh-Northampton: 1314–1328.
I 1320 ble Arbroath-deklarasjonen satt opp av en gruppe skotske adelsmenn for å informere paven om den skotske uavhengigheten fra England. To tilsvarende erklæringer ble også sendt av de geistlige og Robert I. I 1327 ble kong Edvard II av England avsatt og drept. Robert I av Skottland invaderte Nord-England og tvang kong Edvard III av England til å signere Edinburgh-Northampton-traktaten den 1. mai 1328. Der måtte England anerkjenne Skottland som uavhengig og Robert I som dets konge. For å ytterligere styrke freden ble Robert Bruces sønn og arving gift med søsteren til Edvard III.
Den andre uavhengighetskrig: 1332-1357.
Da Robert Bruce døde var kong David II for ung til å styre. Thomas Randolph, 1. jarl av Moray, ble utnevnt til Vokter, men Edvard III av England, til tross for at han hadde signert Edinburgh-Northampton-traktaten, var fast bestemt til å hevne ydmykelsene som skottene hadde påført ham. Han bestemte seg for å støtte Edvard Balliol, sønn av den tidligere kong John Balliol som hadde dødd i Frankrike. Edvard Balliol hadde et legitimt krav til den skotske tronen.
Edvard III hadde også støtte fra en gruppe skotske adelsmenn, ledet av Balliol og Henry Deaumont, kjent som «De arveløse» ("Disinherited"). Denne adelige gruppen hadde gitt sin støtte til engelskmennene i Den første krigen og etter Bannockburn hadde Robert Bruce avskaffet deres titler og fratatt dem deres landområder. Da det omsider ble fred fikk de ingen kompensasjon, og de var fast bestemte på å få tilbake sine gamle privilegier.
Jarlen av Moray døde 20. juli 1332. De skotske adelige samlet seg i Perth hvor de valgte Donald, jarlen av Mar, som den nye Vokteren. Samtidig var det en gruppe ledet av Balliol som hadde satt seil fra elven Humber. Gruppen besto av «arveløse» adelsmenn og eventyrere, sannsynligvis ikke mer enn noen få hundre mann, og de planla å invadere Skottland.
Edvard III var fortsatt formelt i fred med David II, og hans forbindelser med Balliol ble holdt hemmelig. Balliols desperate plan var dømt til å mislykkes, og Edvard III forbød ham å invadere Skottland fra elven Tweed. Det ville ha vært et åpent brudd på fredstraktaten. I stedet sa Edvard seg villig til å vende et blindt øye til en invasjon som kom sjøvegen, men gjorde det klart at om de feilet ville han fornekte dem og konfiskere alle deres engelske eiendommer.
Skotter mot skotter.
Opprørerne gikk i land ved Kinghorn in Fife den 6. august. Nyheten om invasjonen hadde nådd frem før dem, og da de marsjerte mot Perth oppdaget de at vegen sperret av en stor skotsk hær, hovedsakelig infanteri ledet av den nye Vokteren.
Ved slaget ved Dupplin Moor beseiret Balliols lille hær, ledet av Henry Beaumont, den betydelig større skotske hæren. Beaumont benyttet en taktikk som engelskmennene ville gjøre berømt under Hundreårskrigen med riddere til fots i midten og bueskyttere på flankene. Med et morderisk regn av piler over seg fikk de fleste av skottene ikke nærkontakt med fienden. Da nedslaktingen endelig var over var 2000 skotter og mange adelsmenn, inkludert Donald, jarlen av Mar, og Sir Robert Bruce (en sønn utenfor ekteskap av kong Robert I Bruce) døde. Edvard Balliol hadde da ingen vanskeligheter med å bli kronet til konge av Skottland ved Score Abbey.
Balliols suksess overrasket Edvard III, som nå fikk en ny bekymring i spørsmålet om Balliols erobring av Skottland ville lede til en skotsk invasjon av England. Han samlet hæren og dro nordover.
I oktober fikk Sir Archibald Douglas, nå Vokter av Skottland, i stand en våpenhvile med Balliol ved å samle det skotske parlamentet og la det avgjøre spørsmålet om hvem den riktige kongen var. Oppmuntret av våpenhvilen lot Balliol de fleste av sine engelske soldater gå og reiste til Annan på nordsiden av Solway Firth. Han sendte to offisielle brev hvor han sa at med hjelp av England hadde han gjenvunnet sitt kongedømme og anerkjente at Skottland alltid hadde vært underlagt England. Han lovte også land til Edvard III ved grensen, inkludert Berwick, og at han ville tjene den engelske kongen resten av livet. Men i desember, tidlig om morgenen, angrep Douglas uventet Balliol i Annan og drepte de fleste av mennene hans. Balliol selv greide å flykte gjennom et hull i veggen og rømte halvnaken på hesteryggen til Carlisle.
England angriper.
I april 1333 angrep Edvard III og Balliol med en stor engelsk hær Skottland og beleiret Berwick. Archibald Douglas forsøkte å frigi byen i juli, men ble beseiret og drept i slaget ved Halidon Hill. David II og hans dronning ble sendt i sikkerhet ved slottet Dumbarton, mens Berwick overga seg og ble annektert av Edvard III. På dette tidspunktet var Skottland under engelsk okkupasjon. Åtte av de skotske lavlandsfylkene ble overgitt til England av Edvard Balliol.
Kong Filip VI av Frankrike tilbød i begynnelsen av 1334 kong David II og hans hoff asyl i hans rike. I mai samme år ankom den tidligere skotske kongen Frankrike og opprettet et hoff i eksil ved Château-Gaillard i Normandie. England og Frankrike lå på denne tiden i en heftig tvist som med tiden skulle føre de to nasjonene inn det som ble kjent som Hundreårskrigen. Samtidig vanskeliggjorde Filip VI de engelsk-franske fredsforhandlingene ved å erklære at enhver fredstraktat mellom Frankrike og England måtte inkludere eksil-kongen av Skottland.
I David IIs fravær fortsatte en rekke Voktere kampen. I november måtte Edvard III igjen invadere Skottland, men han oppnådde lite og trakk seg tilbake i februar 1335 på grunn av dårlig vær. Han og Edvard Balliol kom tilbake i juli med en styrke på 13 000 mann og marsjerte gjennom Skottland, først til Glasgow og deretter til Perth hvor Edvard III installerte seg mens hæren herjet og plyndret landområdene rundt. De opprørske skottene fulgte nå en plan om å unngå regulære feltslag og evakuerte lavlandsbefolkningen til trygghet på høylandet. Noen skotske ledere som jarlen av Atholl underkastet seg kong Edvard III ved Perth.
Da Edvard III til slutt måtte reise tilbake til England benyttet de gjenværende lederne av den skotske motstandsbevegelsen anledningen til å velge Sir Andrew Murray som Vokter. Murray forhandlet ganske fort frem en våpenhvile med Edvard i april 1336. Samtidig kom det sendebud fra Frankrike og Den hellige stol som forsøkte å forhandle frem en fredsavtale mellom Skottland og England. I januar trakk skottene opp et forslag hvor de ville anerkjenne den gamle og barnløse Edvard Balliol som sin konge, men at eksil-kongen David II skulle være hans arving og skulle kunne forlate Frankrike og leve i England.
Brent jord.
Men, David II var den som forkastet fredsutkastet, noe som førte til at en engelsk hær under Henry av Lancaster invaderte Skottland i mai og av en annen hærstyrke ledet av Edvard III i juli. Sammen herjet de to hærene mye av det sør-vestlige Skottland og Clyde-dalen. Alarmert av den engelske invasjonen erklærte Filip VI av Frankrike at han aktet å støtte Skottland med alle de midler han hadde tilgjengelig. Han hadde en stor flåte og en hærstyrke klar til å invadere både England og Skottland. Edvard III reiste hastig tilbake til England mens skottene under ledelse av Murray erobret og ødela de engelske befestningene, foruten å herje områdene på landsbygda for å gjøre det ubeboelig for de engelske soldatene.
Selv om Edvard III igjen hadde invadert Skottland ble han mer og mer nervøs for en mulig fransk invasjon, og mot slutten av 1336 hadde skottene igjen fått kontroll over det meste av landet. I 1338 snudde bølgen atter en gang. Mens ’Black Agnes’, grevinnen av Dunbar og March, fortsatte å motstå den engelske beleiringen av slottet Dunbar, til tross for kraftig beskytning av festningsverkene, fikk Skottland et pusterom da Edvard III krevde den franske tronen og landsatte sin hærstyrke i Flandern: Hundreårskrigen med Frankrike var i gang.
Det kongeriket som Robert Bruce møysommelig hadde bygd opp og erobret ble splintret i løpet av bare ni år. Mange av de erfarne og betydningsfulle adelsmennene var døde, og økonomien som bare så vidt hadde begynte å komme seg etter tidligere kriger, lå atter i ruiner. Det var et fattig og nødstilt land med sterk behov for fred og stabilt styre som David II kom tilbake til i juni 1341.
Skottland invaderer England.
David II var fast bestemt på å leve opp til minnet etter sin strålende far. Han ignorerte våpenhvilen med England og var fast bestemt på å støtte sin franske allierte, kong Filip VI.
I 1341 ledet han et plyndringstokt inn i England og tvang dermed Edvard III til å sende militær støtte nordover.
I 1346, etter ytterligere skotske hærtokter, argumenterte kong Filip VI for en motinvasjon av England som svar på de engelske festningsverkene ved Calais. David II aksepterte og ledet personlig en skotsk hærstyrke på 12 000 mann sørover for å erobre Durham. England svarte med en hærstyrke på 5000 som marsjerte nordover fra Yorkshire. Den 14. oktober ble skottene beseiret i slaget ved Neville’s Cross. Skottene led store tap, og David II selv ble såret i ansiktet av to piler før han ble tatt til fange. Han hadde fortsatt nok styrke til å slå ut to tenner på engelskmannen som hadde fanget ham.
Etter en periode i rekonvalesens ble David II fraktet til fangenskap i Tower of London. Der satt han i 11 år. I denne perioden ble Skottland styrt av hans nevø, Robert Stewart, 7. High Steward. Edvard Balliol returnerte til Skottland enda en gang med en mindre styrke, men greide bare å ta kontroll over deler av Galloway. Hans hær ble mindre med tiden inntil ha ga opp kravet på den skotske tronen i 1356. I 1364 døde han barnløs.
Striden ebber ut.
Den 3. oktober 1357 ble David II løslatt fra sitt fangenskap i henhold til Berwick-traktaten som påla at skottene å betale den umulige summen av 100 000 merker for ham (1 merke var 2/3 av et engelsk pund) i løpet av de neste ti årene. Skottene måtte tåle tung beskatning for å betale løsepengene, men David II fikk mange i mot seg da han benyttet skatteinntektene for å dekke egne behov. Skottland var i en vanskelig situasjon, herjet av krig og redusert av Svartedauden. Første avdrag på løsesummen ble betalt, andre avdrag var forsinket og etter det var det ikke mer å betale med.
I 1363 reiste David II til London hvor han gjorde en avtale med England. Hvis han døde barnløs skulle den skotske kronen gå til Edvard III, som var hans svoger, eller en av hans sønner, og at Skjebnesteinen ("Stone of Destiny") skulle bli returnert til sitt hjemland for kroningen. Skottene selv avviste denne avtalen og tilbud heller å fortsette å betale løsepengene som da hadde økt til 100 000 pund. De truet også med å avsette David II.
I 1369 ble partene enige om en våpenhvile på 24 år og i 1369 ble traktaten av 1365 kansellert og erstattet med ny. Denne ga fordeler også til Skottland, takket være Englands krig med Frankrike. De nye betingelsene trakk de 44 000 merker som allerede var blitt betalt, fra det opprinnelige kravet på 100 000. Den resterende summen skulle betales i rater på 4000 i løpet av de neste 14 årene.
David II hadde tapt sin popularitet, og adelen hadde ingen respekt for ham da han giftet seg med enken til en lavættet ‘laird’ etter hans engelske kone døde. Han døde selv i februar 1371. Da Edvard III av England døde i 1377 var fortsatt 24 000 merker av erstatningen som ennå ikke var betalt.


ZX Spectrum.
Den originale 1982 ZX Spectrum
ZX Spectrum var en liten, britisk hjemmedatamaskin lansert i 1982 av Sinclair Research. Den var basert på en Zilog Z80 CPU som kjørte på 3.5 MHz og kom opprinnelig med enten 16 KiB eller 48 KiB med RAM. Maskinvaren ble designet av Richard Altwasser i Sinclair Research og programvaren ble skrevet av Steve Vickers på kontrakt fra Nine Tiles Ltd, forfatterene av Sinclair BASIC. Sinclairs industriele designer, Rick Dickinson, var ansvarlig for maskinens ytre utseende. Maskinen ble opprinnelig kalt ZX82, men ble senere omdøpt til «Spectrum» av Sinclair for å fremheve maskinens fargegrafikk, i kontrast til svart/hvitt-forgjengerene, ZX80 og ZX81.
I 1986 kjøpte Amstrad opp rettighetene og eierskapet til Spectrum produktene.
ZX Spectrum (1982).
Denne modellen kom i flere utgaver, den første i 1982. Den var tilgjengelig med enten 16 eller 48 KiB med RAM og 16 KiB ROM. Eiere av 16K Spectrum kunne oppgradere til 48K ved å kjøpe en ekstern 32 KiB RAM-pakke som kunne monteres i ekspansjons porten. Dette er den originale Spectrum og vil bli husket for sin lille størrelse og gummi-tastene.
ZX Spectrum+ (1984).
Denne 48K Spectrum hadde et mer solid keyboard og en reset-knapp. Det var mulig å kjøpe en oppgraderingspakke for eldre maskiner. De fleste hardnakkede brukere (programmerere og de som spillet mye) mislikte dette nye tastaturet, men i noen kretser hjalp det Spectrum-en til å se mindre ut som et leketøy og mer som en datamaskin.
ZX Spectrum 128K (1986).
Sinclair utviklet 128K-modellen i samarbeid med deres Spanske distributør Investrónica. Investrónica hadde hjulpet med å tilpasse Spectrum+ til det spanske markedet etter at spansk rett fastslo at alle datamaskiner med 64 KiB RAM eller mindre måtte støtte det spanske alfabetet og vise meldinger i Spansk.
Nye funksjoner inkluderte 128 KiB RAM; tre kanals lyd via AY-3-8192 chip-en, MIDI, en RS-232 seriell port, en RGB skjerm port, forbedret BASIC editor og et ekstern numerisk tastatur.
En engelsk versjon fulgte uten det eksterne tastaturet, selv om ROM rutinene og selve porten, nå omdøpt "AUX", var igjen.
ZX Spectrum +2 (1986).
+2-en var Amstrads første Spectrum og kom kort tid etter at de hadde kjøpt rettighetene.
Maskinen var større enn Sinclairs makiner og var grå av farge. Den hadde fjærbelastet tastatur, dobbel joystick port og en innebygget kassettspiller og -opptaker, kalt "Datacorder" (samme som Amstrad CPC 464), men var internt lik 128K modellen.
ZX Spectrum +3 (1987).
+3-en var basert på +2, men hadde en innebygget 3" diskettstasjon (som Amstrad CPC 6128) i stedet for kassettspiller. Den er den eneste Spectrum-en som er i stand til å kjøre M uten ytterligere hardware.
Flere eldre 48K, og noen eldre 128K, spill var ikke kompatibel med maskinen.
ZX Spectrum +3 var den siste offisielle modellen som ble laget, og var i produksjon så sent som desember 1990. Selv om den stod for en tredjedel av alt salg av hjemmedatamaskiner på den tiden, ble produksjonen av modellen stoppet av Amstrad i et forsøk å overføre kunder til deres egen CPC produkter.
ZX Spectrum +2A /+2B (1987).
Ble introdusert for å homogensiere Spectrum produktene til Amstrad. +2A var i stor grad basert på +3 designet, men med en kassettspiller. +2B indikerte at produksjonen ble flyttet fra Hongkong til Taiwan.
Tekniske spesifikasjoner.
ZX Spectrum 48K hovedkort (Utgave 3B - 1983)
Spectrum i Norge.
ZX Spectrum 16K, 48K og + modellene samt en del tilleggsutstyr ble importert til Norge av Viking Data.


Lions Clubs International.
Lions Clubs International ("The International Association of Lions Clubs") er en verdensomspennende organisasjon med 45 000 klubber og 1,35 millioner medlemmer i over 200 land og geografiske områder verden over. Dette gjør klubben til den største humanitære serviceorganisasjonen i verden.
Historie og bakgrunn.
Det internasjonale hovedkvarteret ligger i Oak Brook, Illinois, USA. Foreningen ble stiftet i USA 7. juni 1917 av Melvin Jones og ble internasjonal 12. mars 1920 da den første klubben i Canada ble etablert. Melvin Jones´ idé var å skape en sammenslutning av foreninger som hadde som felles mål å hjelpe mennesker som av ulike grunner hadde behov for støtte. Lions støtter og gjør arbeid blant annet for eldre, funksjonshemmede, barn, unge og i katastrofeområder. Lions mål er "å skape forståelse for verdens behov for humanitær hjelp, og yte frivillig innsats med lokalt engasjement og internasjonalt samarbeid". Lions Norge ble etablert i 1949. Den første Lionsklubben som ble etablert i Norge var Lions Club Oslo. I dag har den norske organisasjonen over 12.000 medlemmer fordelt på 475 klubber. Det er Lionsklubber i nesten alle kommuner i landet. Generalsekretær i Lions Norge er Heidi Lill Mollestad Oppegaard (45), som tiltrådte stillingen 1. juli 2011. Organisasjonens øverste valgte leder kalles guvernørrådsleder, og velges for ett år av gangen. Dette vervet innehas av Christian H. Johansen fram til juli 2013. Klubbens internasjonale motto "We serve" er på norsk blitt oversatt til "Til tjeneste".
Om organisasjonen.
Det finnes en mengde ulike samfunnsformer og kulturer i Lions, men organisasjonen har et felles verdigrunnlag og felles mål. Dette gjør Lions til en verdensomspennende organisasjon og ikke bare til enkeltstående klubber og nasjoner. Medlemskap oppnås gjennom invitasjon og klubbene avholder månedlige møter. Man blir medlem av Lions ved å bli medlem av en klubb. Det er ingen frittstående medlemmer i organisasjonen. Klubbene er i stor grad autonome, men må arbeide i overensstemmelse med nasjonale og internasjonale lover. Lions er nøytral i forhold til politiske og religiøse spørsmål, og er åpen for begge kjønn. Lions er en samfunnsbasert organisasjon med et hierarki som strekker seg fra “klubb", “sone” (samling av 5 – 10 klubber), “distrikt” (over 35 klubber/1250 medlemmer), “multippeldistrikt” (samling av flere distrikter). Norge er ett multippeldistrikt: MD104, tilhørende “LCI” (Lions Clubs International).
Aktiviteter i Lions Norge.
Aktivitetene i Lions Norge deles hovedsakelig inn i tre hovedområder: lokale, nasjonale og internasjonale aktiviteter.
LOKALT: Arbeid med barn, ungdomsarbeid, eldreomsorg, forebyggende arbeid mot rusmisbruk, tiltak for funksjonshemmede, kulturarbeid og mye mer. Størstedelen av hjelpearbeidet foregår i lokalmiljøet.
NASJONALT: Lions Røde Fjær (innsamlingsaksjon hvert femte år), den årlige Lions Tulipanaksjon ("Nei til narkotika"), Lions Førerhundskole, forebyggende arbeid mot rusmisbruk (herunder undervisningsopplegget "Det er mitt valg"), funksjonshemmede – helsesport.
INTERNASJONALT: Øyehelseprosjekter i Uganda, Malawi og Zambia. Bistand: Hovedsakelig skole- og vannprosjekter, samt fadderordning for skolebarn. Nordiske hjelpeprosjekter. Katastrofeberedskap. Ungdomsutveksling. Internasjonalt hjelpefond (Lions Clubs International Foundation).
Spredningen av Lions.
Lions Clubs involvering verden over.


Standard Oil.
Standard Oil eller Standard Oil Company var et amerikansk oljeselskap og den største organisasjonen av oljeraffinerier i USAs historie. Det ble grunnlagt av bl.a. John D. Rockefeller i Ohio i 1870. Selskapet ble oppløst i 1911.
Historikk.
Standard Oil Company ekspanderte sterkt etter opprettelsen i 1870 og dannet i 1882 en trust av oljeselskaper i flere stater. Like etter århundreskiftet hadde gruppa kontroll over 90 % av oljeledningene og 85 % av raffineriene og omsetninga av oljeprodukter i USA. "Standard Oil Company of New Jersey" var holdingselskap og styrte aksjekapitalen i de 33 andre selskapene. I 1911 ble imidlertid Standard Oil dømt etter antitrustlovene og oppløst i 34 uavhengige enheter. Flere av underselskapene fortsatte i oljebransjen under nye navn. De ble noen av verdens største oljeselskaper.
Arvtagere.
Oljeselskapet Esso fikk navn etter forkortelsen for Eastern Seaboard Standard Oil. De uavhengige selskapene har for øvrig fortsatt å bruke de opprinnelige fargene rødt, hvitt og blått i sine logoer.


Ølsjøen.
Ølsjøen er en innsjø som ligger i Nord-Aurdal kommune i Oppland. Største elv som munner ut i sjøen er Tisleia, elva Åbjøra renner ut fra sjøen. Innsjøen er regulert og er inntaksdam for Åbjøra kraftverk.
Etter reguleringen henger de tidligere vannene Bløytjern og Pardisfjorden sammen med Ølsjøen.


Vannverk.
Et vannverk er et anlegg for å preparere og distribuere drikkevann. Et vannverk har normalt en sjø eller en elv som kilde og suger ferskvann inn i et anlegg som renser vannet. Andre vannkilder kan være is, regnvann og brønner. Til og med saltvann gjøres drikkbart ved fordampning og kondensering.
Metoder for rensing av drikkevann.
Det første trinnet i rensing av drikkevann er filtrering. Endel ferskvannskilder er vann og innsjøer som har fått tilført så mye planterester at det er myr langs bredden av vannet og økende mengder bunnslam i bunnen av vannet. Slike planterester gir vannet en rødbrun farge. Ved senere klorbehandling av vannet gir planterestene klorerte hydrokarboner som kan være kreftfremkallende. Vår og høst vil sprangskiftet gi vertikale strømninger i vannet med økende fare for at planterester og forurensninger kommer inn i vanninntaket.
Etter filtreringen kan det tilsettes kjemikalier som klor for å uskadeliggjøre bakterier i vannet. Dersom vannet er surt eller basisk kan det være aktuelt å tilsette lut eller saltsyre og dermed få nøytral pH i drikkevannet. Ved spesielle forurensinger kan det være aktuelt å tilsette kjemikalier som gir en utfelling ved at det dannes faste stoffer av en kjemisk reaksjon mellom forurensingen og det tilsatte kjemikaliet. Vannet bør da lagres i et stort utfellingskar lenge nok til at de faste stoffene synker til bunnen.
Flere vannverk har montert anlegg for ultrafiolett lysbehandling av vannet, som også er effektivt mot bakterier og virus.
Vannprøver.
Næringsmiddeltilsynet utfører vanligvis slike undersøkelser. Det er også vanlig at private med små drikkevannskilder leverer slike vannprøver for å være sikre på at vannet tilfredsstiller kravene.


Stone of Scone.
Stone of Scone i den britiske kroningsstolen, gravering fra 1855
Stone of Scone, også kjent som Stone of Destiny («Skjebnesteinen»), Coronation Stone («Kroningssteinen»), Jacob's Pillow Stone, Jakob's Pillar Stone og Tanist Stone er en sandsteinsblokk som tradisjonelt ble oppbevart i det nå ødelagte Scone Abbey nær Perth i Skottland.
Ifølge legenden er den steinen Jakob i 1. Mosebok bruker som hodepute. Kongene av Dalriada skal ha brukt den som kroningsstein da de levde i Irland, og tok den med seg da de invaderte Caledonia. En annen teori er at den var et alter som ble brukt av Kolumba av Iona under hans misjonsreiser. Det som er sikkert er at siden Kenneth I av Skottlands tid, på midten av 800-tallet, satt skotske monarker på den under sin kroning.
I Westminster Abbey.
I 1296 ble den tatt som krigsbytte av Edvard I av England, og fraktet til Westminster Abbey. Den ble der plassert under den engelske kroningsstolen, kjent som St. Edvards stol. Steinen ble et symbol på den engelske monarkens herredømme over Skottland.
Det er hevdet at steinen var en kopi som munkene i klosteret gav engelskmennene, mens den ekte ble dumpet i elven Tay eller begravet på Dunsinane Hill. Dersom så er tilfelle forklarer det hvorfor de gamle beskrivelsene av steinen ikke stemmer helt overens med utseendet på steinen som nå eksisterer.
I 1328 gikk Edvard III med på å levere tilbake steinen som en del av Northamptontraktaten, men den forble allikevel i England frem til 1996.
Tyveri og skade.
På første juledag 1950 stjal en gruppe skotske studenter – Ian Hamilton, Gavin Vernon, Kay Matheson og Alan Stuart – steinen for å bringe den tilbake til Skottland. De oppdaget at stenen ikke var hel, men bestod av en større og flere mindre stener. Trolig hadde stenen vært ødelagt siden 1300 tallet. De skjulte den i Kent i noen uker, og tok så sjansen på å bringe den til Skottland, til tross for at det fortsatt var veisperringer ved grensen. Steinen ble gitt til en fremstående politiker i Glasgow, som fikk steinhuggeren Robert Gray til å reparere den.
Politiets leting etter steinen førte ikke til resultater. 11. april 1951 ble den gitt til Den skotske kirke, i den tro at regjeringen ikke ville frakte den til England. Den ble plassert på alteret i Arbroath Abbey. Så snart politiet fikk kjennskap til dette ble den hentet og fraktet til Westminster Abbey. Det gikk etterpå rykter om at det var laget en kopi, og at den ekte steinen hadde blitt skjult i Skottland. Sammenholdt med historien om at munkene i middelalderen leverte fra seg en kopi, vil dette si at det som i dag offisielt er den ekte steinen er en kopi av en kopi. Det finnes ikke noen beviser for at det ble laget en kopi.
Retur til Skottland.
I 1996 bestemte den britiske regjeringen at steinen skulle returneres til Skottland. 15. november samme år ble det foretatt en overleveringsseremoni på grensen, med representanter for Home Office og Scottish Office tilstede. Den ble så fraktet til Edinburgh Castle, hvor den fortsatt oppbevares. En del skotter har argumentert for at dette ikke er det rette stedet, ettersom slottet er det formelle militære hovedkvarteret for British Army i Skottland.
Det er inngått avtale om at den ved fremtidige kroninger skal fraktes til Westminster Abbey for bruk i seremonien.


Vannressurser.
Mennesker har behov for rent ferskvann.
Nesten alt vann på Jorden, 97 %, kan ikke drikkes ettersom det er saltvann.
Vannressurser er vannkilder som er nyttige eller mulig nyttig for mennesker. Bruk av vann omfatter bruk for jordbruket, industrien, husholdningen, rekreasjonen og for miljøet. Bortimot alle disse menneskelige aktivitetene krever ferskvann.
97 prosent av jorden er saltvann, noe som gir kun 3 prosent som ferskvann. Av det siste er bortimot to-tredjedeler frosset ned i isbreer og isskall i polare områder. Det gjenværende ferskvannet som ikke er frosset ned er grunnvann, hvor kun en liten fraksjon er tilgjengelig over jorden eller i luften.
Ferskvann er en fornybar ressurs, dog er verdens tilgang på rent ferskvann i økende grad minskende. Etterspørselen etter vann har allerede oversteget tilgangen i mange deler av verden og etterhvert som verdens befolkning fortsetter å øke, vil også behovet på ferskvann øke. Forståelse på den globale viktigheten av å bevare vann for økosystemer har i senere tid, i løpet av 1900-tallet, som stadig viktigere etterhvert som mer enn halvparten av verdens våtlandsområder har gått tapt samme med deres verdifulle miljømessige tjenester. Biologisk mangfold og økosystemer bestående av ferskvann er for tiden minskende hurtigere enn sjø- eller land-økosystemer. Rammeverket for å fordele vannressurser til de som har behov for vann (der hvor slike rammeverk eksisterer) er kjent som vannrettigheter.
Vann som ressurs.
Bare 2,8 prosent av jordklodens totale vannmengde er ferskvann i form av grunnvann, innsjøer, elver, myrer og atmosfærisk vanndamp. Det meste av dette er grunnvann (0,77 prosent) som har en gjennomsnittlig fornyelsestid på 300 år.


Skylddelingsforretning.
Skylddelingsforretning, side 4 og 1
En skylddelingsforretning var et offisielt norsk dokument som tildelte matrikkelskyld til en ny grunneiendom og beskrev grensene for den. Skylddeling ble bare foretatt i landkommuner.
Grunnlag.
Skylddelingsforretning, side 2 og 3
Fra 1661 ble hver eiendom på landet ("i landkommunene") tildelt matrikkelskyld, som var grunnlag for beskatning av eiendommene. Matrikkelskylden ble revidert flere ganger, senest ved «matrikkelloven» av 1886.
Ved forordning av 18. desember 1764 "(«Hvorledes Land-eiendommene maa adskilles»)" ble det for første gang stilt krav til en «forretning» for å forestå fradelingen av en ny eiendom, og at den skulle inneholde en grensebeskrivelse.
Først ved "«Lov om Skyldsætning og Skylddeling»" av 20. august 1909 ble begrepet "skylddelingsforretning" innført, og det ble utferdiget et formular for oppgaven. Loven gjaldt bare for landkommuner.
Utførelse.
Når en eiendom skulle deles, henvendte grunneieren seg til lensmannen i distriktet. Lensmannen oppnevnte 3 «skylddelingsmenn» fra utvalget over skjønnsmenn i kommunen. Hver skjønnsmann måtte avgi slik erklæring: "«Jeg forsikrer at jeg i alle saker vil utføre mitt verv som skjønnsmann samvittighetsfullt, og etter beste overbevisning»". Skjønnsmennene valgte en formann som skulle utferdige selve skylddelingsdokumentet, og besørge tinglysing. Skylddelingsmennene skulle befare såvel den utskilte tomten som resten av eiendommen, tildele ny matrikkelskyld til den fraskilte tomten, og gjøre tilsvarende fradrag for avgivereiendommen. Grensene for den nye eiendommen skulle befares sammen med eventuelle naboer. Det skulle dessuten settes ned nye grensemerker og avstanden mellom grensemerkene skulle måles og arealet av den nye eiendommen beregnes. Dessuten inneholdt formularet en del spørsmål vedrørende tomtens beskaffenhet som skylddelingsmennene skulle besvare. Det skulle også påses at eventuelle tillatelser var gitt etter landbrukslovgivningen. Til slutt skulle den nye eiendommen tildeles et «bruksnavn»
Etter at dokumentet var sendt til tinglysing tildelte sorenskriveren et nytt bruksnummer til tomten, og førte den inn i grunnboken.
Historisk videreutvikling.
Ved «bygningsloven» av 1965 ble det innført måleplikt ved opprettelse av ny eiendom, og begrepet «kart- og skylddelingsforretning» ble innført. Kommunene overtok arbeidet med å utferdige dette dokumentet, men fremdeles skulle lensmannen oppnevne skylddelingsmenn som skulle forestå selve delingen av matrikkelskylden og som måtte underskrive på dokumentet (målebrevet).
Skattlegging etter matrikkelskyld var imidlertid forlengst forlatt, og skylddelingsloven ble opphevet ved innføringen av «delingsloven» i 1980.
Konsekvenser.
Prinsippet med at skylddelingsforretningene ble utført av tilfeldige skjønnsmenn, førte til at kvaliteten på den oppmålingstekniske delen var svært variabel og tildels feilaktig. Grensemerkingen ble også dårlig utført, og var tildels helt fraværende. Det kunne også være problemer med at alle rettmessige naboer ikke var tilstede under befaringen av grensene. Et annet problem var at retningene mellom grensemerkene gjerne ble angitt etter en kompassretning som ikke var korrigert for den misvisningen som var gjeldende (i Sør-Norge har misvisningen endret seg med ca. 20° fra 1800-tallet til i dag). I Europeisk sammenheng er Norge kjent for å ha svært mange grensetvister.
Fremdeles er det imidlertid slik at skylddelingsforretningen er det eneste dokument med noen juridisk verdi som beskriver grensene for svært mange eiendommer i Norge.


Dana Cup.
Dana Cup er Danmarks største internasjonale fotballturnering for barn og ungdom. Turneringen arrangeres årlig i Hjørring, og er blitt avholdt siden 1982.


Langbue.
En langbue er en type bue som er lang, omtrent på lengde med en voksen mann, går i en jevn, svak bue og har relativt slanke lemmer som er runde eller D-formet. Den er oftest i ett stykke, men kan også være sammensatt ved håndgrepet. Langbuen har blitt brukt som jakt- og kampvåpen i mange kulturer, men er aller sterkest forbundet med England i middelalderen.
Historie.
Langbuer av tre har blitt brukt i mange tusen år, og er kjent fra flere kontinenter. Som jaktvåpen er buen enkel og sikkert, og har nok kraft til å felle storvilt, inkludert afrikansk elefant.
Som krigsvåpen har den vært sentral i flere kulturers og nasjoners krigføring. Nubierne var kjent for sin dyktighet med buer som var seks til syv fot lange (ca. 1,80 til 2,10 m). Skytterne ble kjent som «pupillødeleggerne» fordi de siktet på sine motstanderes øyne. I Japan lagde man komposittbuer av langbueform, kjent som yumi, som ble brukt av samuraier til hest.
I middelalderen ble buen et av de viktigste våpnene i engelsk krigføring. Den fikk denne rollen under den skotske uavhengighetskrig, og viktigheten ble styrket under hundreårskrigen. I slaget ved Agincourt seiret Henrik V over en enorm fransk overmakt ved hjelp av langbuer som brøt opp de franske formasjonene og stanset angrep fra tungt kavaleri. Buen konkurrerte en periode med ildvåpen, ettersom den hadde bedre effektiv rekkevidde og ildhastighet enn de tidlige ildvåpnene, samtidig som den var langt billigere og enklere å produsere og vedlikeholde og fungerte uansett vær.
Etter at ildvåpen erstattet buen som krigsvåpen blir langbuen fortsatt brukt av noen stammesamfunn som jaktvåpen (og i noen sjeldne tilfeller også som kampvåpen). Den brukes også i idrett og som jaktvåpen. I Norge er jakt med bue ikke tillatt.


Arkhangelsk.
Byen Arkhangelsk (russisk: "Архангельск") ligger ved den nordlige delen av elven Dvina (mer presist "Nordre" Dvina) 40 – 45 km fra utløpet i Kvitsjøen lengst nord i den europeiske delen av Russland. Byen er hovedstad i Arkhangelsk oblast (provins) og var Russlands viktigste havneby i middelalderen.
Geografi og demografi.
Byen har et areal på 294,42 km² og bydelene brer seg 35 – 40 km langs elven Nordre Dvina og på flere av øyene i elvedeltaet. Et av byens største historiske landemerker er det gamle, festningslignende handelssenteret "Gostinij Dvor" (1668), en mektig bygning som strekker seg 400 meter langs elvebredden og er et monument over storhetstiden som handelsby. Byen har en befolkning på 348 600 (1. januar 2007), som gir en befolkningstetthet på 1 184/km².
Administrativ bystruktur.
Arkhangelsk er inndelt i ni bydistrikter.
Byen administrerer også en del av landsbygdene utenfor selve bykjernen. Hele området hadde 362 327 innbyggere ved folketellingen 2002, og folketallet minsket til 354 583 innbyggere i begynnelsen av 2007.
Landet ved Gandviken i Bjarmeland.
Området rundt dagens Arkhangelsk var kjent for vikingene som Bjarmeland. Ottar fra Hålogaland fortalte fra sin reise østover på 800-tallet at det var et område ved en stor elv i Kvitsjøen (norrønt: "Gandvik") som var sterkt bebygget, noe som trolig var bebyggelsen som senere ble Arkhangelsk. I 1027 skal Tore Hund ifølge Snorre ha vært på plyndringstokt i området.
Høsten 1989 ble det funnet en uvanlig rik sølvskatt ved Dvina-munningen, like ved der Arkhangelsk ligger i dag. Den var sannsynligvis lagt ned på begynnelsen av 1100-tallet og inneholdt gjenstander som kan ha vært opp til 200 år gamle da de kom i jorda. Det som er funnet av skatten utgjør i alt over 1,6 kg sølv, for det meste mynt. Smykker og smykkedeler stammer fra Russland eller russiske naboområder. De aller fleste av myntene var tyske, men det var også et beskjedent antall kufiske, engelske, bøhmiske, ungarske, danske, svenske og norske.
Det er vanskelig å sette dette funnet inn i en kulturhistorisk sammenheng før man har hatt mulighet for å gjøre bosettingshistoriske undersøkelser i området. Det foreligger i alle fall to muligheter. Det kan dreie seg om en skatt som hører til det bjarmesamfunnet som man ser konturene av i det norrøne kildematerialet. Generelt sett kan man si at slike skattefunn, enten de kommer fra Skandinavia, Baltikum eller Russland, er nært knyttet til veletablerte jordbrukssamfunn med omfattende handelsvirksomhet. Eller man kan se det slik som de russiske forskerne som publiserte funnet i 1992. De foretrakk å se det som vitnesbyrd om at russisk kolonisering virkelig foregikk slik som det tidlige russiske kildemateriellet antyder, men at det kanskje var større kraft bak denne prosessen enn tidligere antatt.
Novgorod-russerne kommer.
På 1100-tallet etablerte folk fra Novgorod (Norrønt: "Holmgard") seg her og opprettet et kloster tilegnet Erkeengelen Mikael ved elvemunningen av Dvina.
Handelssenteret i dette området var på denne tiden Kholmogory (Холмогоры), som lå noen km lenger opp i elva fra klosteret. Dette stedet ligger der elvene Dvina og Pinega flyter sammen, 100 km fra Kvitsjøen. Skrevne kilder antyder at Kholmogory eksisterte tidlig på 1100-tallet, men man har ikke arkeologisk materiale som kan belyse byens tidlige fase og opprinnelse. Man vet altså ikke om denne bosetningen opprinnelig var russisk, eller om den går tilbake til førrussisk tid. Sentralt i dagens lille og nå stagnasjonspregede bysamfunn ligger imidlertid den såkalte "Gorodok", en mektig haug av bygningsrester, kulturlag og elvesand. På toppen av denne haugen står i dag en rekke praktbygg som er preget av kraftig forfall, blant andre domkirken og bispegården. I dag brukes kulturlagene som frostfrie potetkjellere for befolkningen. Arkeologiske utgravninger er ennå ikke utført (2005).
Norsk-russiske sammenstøt.
Arkhangelsk fikk etter hvert vesentlig betydning for rivaliseringen mellom norske og russiske interesser i nordområdene. Fra Novgorod ble den russiske interessesfære utvidet langt nordover også til Kola-halvøya på 1100-tallet, men her håndhevet Norge beskatningsrett og rettighetene til pelshandelen. Den kompromissavtalen som ble inngått mellom partene i 1251 ble snart brutt.
I 1411 drog novgoroderen Jakov Stepanovitsj på felttog mot Nord-Norge. Dette innledet en rekke sammenstøt, og i 1419 trengte norske skip med 500 soldater inn i Kvitsjøen. «Murmanerne», som nordmennene ble kalt (jamfør Murmansk) plyndret mange russiske bosetninger ved kysten, deriblant også Erkeengel Mikael-klosteret ved Dvinaelvens munning.
Storfyrst Ivan III den Store
Moskovittene overtar.
Novgorod klarte å slå tilbake nordmennene fra nordområdene. Men i 1478 ble området rundt Arkhangelsk erobret av storfyrst Ivan III og innlemmet i fyrstedømmet Moskva, sammen med resten av riket omkring Novgorod.
Handel med engelskmenn, skotter og nederlendere.
I 1555 bevilget Ivan den grusomme handelsprivilegier til engelske kjøpmenn, som grunnla "The Muscovy Company" og startet en handelsrute med årlige skipsanløp til innløpet av Dvina. Møtet mellom engelskmennene og Ivan skjedde ved en tilfeldighet; av tre engelske skip som var på vei for å finne Nordøstpassasjen til Kina i 1553 havnet ett ved Dvinas utløp i Kvitsjøen. Dette var det eneste gjenværende skipet, de andre to forsvant. Nederlandske kjøpmenn begynte også å besøke Kvitsjøen med skip fra 1560-årene. Skotter og engelskmenn dominerte handelen på 1500-tallet, mens gjennom hele 1600-tallet var det primært nederlendere som seilte til Kvitsjøområdet.
Byen grunnlegges, handelen blomstrer.
I 1584 ga Ivan ordre om å grunnlegge "Ny Kholmogory" (Novyje Kholmogory). Denne byen fikk i 1613 navn etter erkeengelklosteret. På denne tiden var Kvitsjøen Moskvas eneste egne tilgang til havet, siden Østersjøen var kontrollert av Sverige. Men tilgangen var begrenset, på grunn av at Kvitsjøen et islagt om vinteren. Innbyggerne av områdene rundt Arkhangelsk og Kvitsjøen ble kalt pomorer, og var de første som utforsket områdene mot øst. De opprettet handelsruter til Nord-Sibir, forbi Uralfjellene og byen Mangazeja som de grunnla. De drev også handel og var dyktige sjøfarere.
I 1683 tok Peter I over makten i Russland. Han var da bare 10 år, men da han var 20, i 1693, beordret han opprettelse av et skipsverft i Arkhangelsk. Ett år senere seilte skipene "Svjatoje Prorotsjestvo" (Hellig profeti), "Apostol Pavel" (Apostelen Paulus) og "Svjatoj Pjotr" (Sankt Peter) ut i Kvitsjøen.
St. Petersburg grunnlegges, nedgangstid for Arkhangelsk.
Men Peter innså at Arkhangelsk alltid ville ha en begrenset funksjon som havneby på grunn av de fem månedene i året da Kvitsjøen var islagt. Han grunnla St. Petersburg i 1704 etter et vellykket angrep mot svenske styrker i Østersjøen. Peter bestemte at Russlands utenrikshandel nå skulle gå gjennom St. Petersburg, som noen år etterpå også ble Russlands hovedstad.
Den økende handelen over Østersjøen førte til nedgangstider på 1700-tallet, da Arkhangelsk mistet sin rang som Russlands havneby. På 1800-tallet ble det imidlertid mer liv i økonomien, da tømmer ble en stor eksportartikkel over den nyåpnede jernbanen til Moskva.
Oppblomstring for pomorhandelen.
Havna i Arkhangelsk i 1896, da pomorhandelen blomstret.
Pomorhandelen, som var en spesiell byttehandel av fisk og korn med Nord-Norge, hadde også sin blomstringstid på 1800-tallet. Denne handelen har vært svært viktig for økonomisk og kulturell utvikling av både Nord-Norge og Arkhangelsk.
På denne tiden ble relasjonene med Norge ytterligere styrket blant annet ved at russerne etablerte en fast dampskipsrute fra Arkhangelsk til Vardø i 1875. Ruten la til rette for russisk turisme og sesongarbeid i Finnmark. Folk i de norske nordområdene fikk også et bedre innblikk i russisk kultur. Drikking av te brygget på samovar, vakker, flerstemt sang, de russiske kvinnenes fargerike klær og gjestfriheten i pomorskipperens lugar bidro til et fordypet vennskap.
Revolusjon og verdenskriger.
Under første- og andre verdenskrig var Arkhangelsk en viktig havn for de allierte styrkene. Under første verdenskrig var Arkhangelsk den eneste havnebyen i Russland som kunne ta imot tilførsler fra trippelententen. Havnen ble da utvidet for at de isfrie månedene kunne utnyttes fullt ut.
Etter den russiske revolusjon i 1917 ble Arkhangelsk en tid basis for engelskmennenes intervensjon fra nord og var en tid sete for en kontrarevolusjonær regjering. I august 1918 kom en engelsk-amerikansk hær og besatte Arkhangelsk. Det ble dannet en «regjering for det nordlige distrikt» under ledelse av "Tsjaikovskij", men den virkelige lederen var imidlertid den engelske General Ironside. Regjeringen ble imidlertid raskt avløst av et faktisk militærdiktatur under den russiske generalen Evgeny Karlovich Miller. De kontrarevolusjonære hærene trådte i forbindelse med Koltsjak i Sibir og begynte å rykke sørover. I løpet av 1919 ble imidlertid Koltsjak slått, det oppsto sterk bevegelse blant okkupasjonstroppene, og i England ble det reist en kraftig arbeideraksjon mot intervensjonen. I september 1919 ble engelskmennene tvunget til å trekke seg ut fra Arkhangelsk. Da de var borte kunne de hvite troppene ikke holde stillingen og den røde arme inntok Arkhangelsk den 21. februar 1920. General Miller flyktet i en isbryter. Hans styre hadde vært preget av ekte kontrarevolusjonær grusomhet. Mange arbeidere ble henrettet, andre anbragt i elendige fangeleirer hvor de døde i mengdevis av sykdom, kulde og sult.
Høsten og vinteren 1930–1931 fikk Arkhangelsk en svært stor plass i den vesteuropeiske borgerlige pressen, på grunn av at kampen mot Sovjetunionens voksende eksport tok utgangspunkt i det såkalte «slavearbeidet» på Arkhangelsks havn. Denne agitasjon døde imidlertid hen fordi det ikke var mulig å skjule at den savnet ethvert faktisk grunnlag.
Under Stalintidens skrekkvelde var Arkhangelsk et av de mange stedene der det ble anlagt fangeleirer. Den viktigste var straffarbeidsleiren «Arkhangelsk ITL» (ITL står for "Ispravitelno-trudovoj lager", på norsk "forbedringsarbeidsleir"). Fra Arkhangelsk gikk dessuten båtene til de mer beryktede leirene på Solovkiøyene i Kvitsjøen, som var blant de første forvisningsstedene for politiske fanger allerede i Tsarrussland.
a>, dels i Komsomolsk i Øst-Sibir.
Under andre verdenskrig hadde Kvitsjøflotiljen sin base i Arkhangelsk. Som under første verdenskrig, ble Arkhangelsk også under denne krigen hovedhavn for hjelp fra Europa og Amerika. Byen og Solovki-øyene ble brukt til opplæring av marinekadetter, området var kjent for sine militære skoler.
Byen Severodvinsk ligger ikke langt fra Arkhangelsk. To av verdens største skipsverft befinner seg der. Det er her en stor del av den store sovjetiske atomubåtene ble bygget. Mens den kalde krigen var på sitt mest intense, bygde marinens ubåtverft i Severodvinsk fem til seks nye atomubåter i året.
Klima.
Byen har et subarktisk kystklima med lange vintre og korte, kjølige somre. Dette på grunn av strømmene i de polare havene, luftstrømmene fra Nord-Atlanteren og lite sol. Middeltemperaturen ligger på −12,6° C i januar og +15,6°C i juli.
Næringsliv.
Den høyeste bygningen i Arkhangelsk oblast har 24 etasjer og står i sentrum av byen Arkhangelsk. Næringsbygget kalles «blyanten» på folkemunne.
Arkhangelsk er nå en viktig region på grunn av et tungt industrielt miljø. Byen er Russlands største havn for utskipning og tømmer, og har en stor treforedlings- og papirindustri. Den har også en fiskehavn. Etter at isbrytere ble tatt i bruk om vinteren, har byen hatt helårshavn. Det finnes dessuten rike mineralforekomster i Arkhangelskregionen, av kull, bauxitt, fluor og verdifulle forekomster av diamanter. Men mesteparten av ressursene i regionen er ennå ikke utnyttet. Flere norske selskaper har igjen etablert seg i byen, bl.a. Nordnorsk Skipskonsult, Statoil, Benum Ltd og Veritas.
Utdanning.
Arkhangelsk statlige tekniske universitet (2007).
Arkhangelsk vitenskapelige fylkesbibliotek N. A. Dobroljubov (2008).
Det statlige Pomoruniversitetet.
Pomoruniversitetet ble opprettet i 1932 for lærerutdanning på kveldstid og skolen fikk status som ”Arkhangelsk statlige lærerskole” i 1938. I 1957 fikk skolen M. V. Lomonosovs navn og i 1996 fikk skolen navnet ”Det statlige Pomoruniversitetet M. V. Lomonosov”.
Universitetet har to institutter og 20 fakulteter. Det undervises blant annet i fagområdene naturgeografi, historie, matematikk, språk, pedagogikk, psykologi, teknologi, økonomi, administrasjon, filologi, journalistikk, fysikk og jus.
Arkhangelsk statlige tekniske universitet.
Det tekniske universitetet ble opprettet i 1929 for utdanning av eksperter innen treindustrien. Universitetet har 8 fakulteter og 6 institutter. Det undervises blant annet i fagområdene mekanikk, byggteknikk, energi, kjemi, informasjonsteknologi, olje og gass, forretningsjus, økonomi og finans.
Det statlige nordlige medisinske universitet.
Det medisinske universitetet ble opprettet i 1931 for utdanning av helsepersonell i den nordlige europeiske delen av Russland (da Sovjetunionen). Det undervises blant annet i fagområdene pediatri, stomatologi, allmennmedisin, forebyggende medisin, farmasi, klinisk psykologi, idrettsmedisin, administrasjon og informasjonsteknologi.
Kirkelige forhold.
Arkhangelsk er sete for et aktivt russisk-ortodoks bispedømme ved navn Arkhangelsk-Kholmogory. Kirka ble sterkt undertrykt under Sovjetunionen. Kirker ble revet og andre ble gjort om til konsertlokaler. Etter Sovjetunionens fall kom også baptister og katolikker til byen.
En ny katedral er under oppføring, Mihailo-Arkhangelsk katedralen. Ellers fins en luthersk kirke, St. Katharina, som ikke er i bruk som kirke, men brukes som konsertlokaler for det Pomorske filharmoniske selskap.
Kunst og kultur.
I motsetning til andre russiske regioner, er Arkhangelskregionens kulturarv ekte russisk, det var kun de nordlige regionene som unnslapp Tatar-mongolenes invasjon. Kystboernes tradisjon ble uttrykt gjennom treskjæring, tekstilarbeid, broderi, maleri, skulptur, keramikk og metallarbeid. Man finner eksempler på kunst og håndverksarbeidene på "Arkhangelsk Regionale Kunstmuseum", som ble etablert i 1960 og er et at Russlands største kunstmuseer. Samlingene omfatter rundt 30 000 russiske kunstverk fra 1400-tallet og fram til i dag.
I "Arkhangelsk regionalmuseum for lokalkunnskap, historie og økonomi" finnes andre arbeider, museet har siden etableringen i 1837 opparbeidet en samling på 200.000 verk. De utstilte samlingene omfatter arbeider relatert til arkeologi, etnografi og den nordlige russiske kulturen fra oldtid til nåtid. Her finnes objekter fra arktiske ekspedisjoner, skipsbygging, gammelt russisk håndverk og mynter.
25 km utenfor byen ligger "Arkhangelsk statlige museum for trearkitektur og folkekunst, Malie Kareli". Dette er Russlands største friluftsmuseum for trearkitektur. Museet er bygget opp på samme måte som Norsk Folkemuseum og Maihaugen. Her vises bygningsmiljøer og folkekunst fra de nordrussiske distriktene, som Kargopol, Onega, Dvina og Mezen. Museumsområdet inneholder blant annet to kirker, to klokketårn, tre kapeller, 22 bolighus og to verksteder, 35 uthus, ni møller, ni badstuer, en smie, to låver samt flere mindre konstruksjoner.
Men det er ikke bare museene som kan fortelle om regionens historie. For eksempel har "Arkhangelsk nordrussiske statsakademis folkekor" eksistert i 60 år. Dette er ikke et tradisjonelt kor, medlemmene består av både sangere, dansere og musikere som sammen forteller historier om folkelivet gjennom musikk og underholdning.
Fontene utenfor teateret i Arkhangelsk.
En annen musikkgruppe, "Kvitsjøen samtidsmusikk- og folkemusikkensemble", har underholdt byens innbyggere de siste årene. Det spesielle med ensemblet er at de spiller moderne musikk med russiske folkeinstrumenter.
I tillegg finnes "Arkhangelsk statlige kammerorkester", som har klassiske komposisjoner på sitt program.
Det er også et teater i Arkhangelsk, "Arkhangelsk dramatiske teater M. V. Lomonosov". Arkhangelsk store dramatiske teater ble opprettet i 1932, og fikk navnet ’’Arkhangelsk dramatiske teater M. V. Lomonosov’’ i 1961, ved 250-årsjubileet for Lomonosovs fødsel.
Mikhail Lomonosov (1711–1765), en forfatter og multibegavet person, kom fra en pomorlandsby ved Kholmogory. Et monument over ham utført av Ivan Martos, ble oppsatt i Arkhangelsk i 1829. I 1914 ble det oppsatt et monument over Peter I, som var utført av Mikhail Antokolskij i 1872.
Transport.
Hovedveien M8 forbinder Arkhangelsk med Moskva, via Vologda (1100 km).
Arkhangelsk ligger i enden av den 1 133 km lange jernbanen som forbinder byen med Moskva via Vologda og Yaroslavl. Det er daglig togforbindelse med Moskva (21 timer), St. Petersburg (25 timer) og Murmansk.
Arkhangelsk har to lufthavner. Vaskovo betjener lokale flyvninger, hovedsakelig til Solovetsky og ligger 30 km fra sentrum.
Hovedlufthavnen Talagi betjener innenlands- og internasjonale flyvninger, og ligger 11 km fra sentrum. Det går jevnlig direktefly til blant annet Moskva (1 time 45 min), St. Petersburg (1 time 45 min), Murmansk, Narjan-Mar (Nenetsk Okrug) og Kotlas. Arkhangelsk har også flyforbindelse til Rovaniemi (Finland), Luleå (Sverige) og Tromsø. Disse flyvningene foretas av Aeroflot-Nord, som er datterselskap av Aeroflot (Aeroflot-Nord kjøpte opp Arkhangelsk Airlines i 2004).


Vestfold Interkommunale Vannverk.
Vestfold Interkommunale Vannverk IKS (VIV) er et selskap som eies av ti kommuner i Vestfold og har ansvaret for vannkilder, vannbehandling, reserveforsyning og hovedfordeling til sine medlemmer. Drikkevannskildene er innsjøene Farris og Eikeren.


Slaget ved Bannockburn.
Slaget ved Bannockburn var et større slag under Den skotske uavhengighetskrigen. Slaget foregikk ved Bannockburn utenfor Stirling i det sentrale Skottland mellom 23. og 24. juni 1314.
Opptakten til slaget.
Våren 1314 ble Stirling Castle beleiret av skottene ved Edward Bruce, bror av den skotske kongen Robert Bruce. Beleiringen hadde vart et år allerede. Kommandanten på borgen var den skotske adelsmannen Philip Mowbray. Da Edward Bruce ikke greide å komme noen veg med beleiring inngikk han en avtale med Mowbray: hvis engelske forsterkninger ikke hadde ankommet festningen innen midtsommer, det vil si innen slutten av juni samme år, skulle Mowbray overgi Stirling Castle. Med denne avtalen mente Edward Bruce at han hadde skaffet en enkel seier for det var to år siden sist en engelsk hær hadde kommet til Skottland, og kong Edvard II av England hadde vært på kanten av borgerkrig med en fraksjon av adelskapet etter at de hadde myrdet hans yndling Piers Gaveston sommeren 1312.
Stirling var av vital strategisk betydning og tapet av festningen ville være en meget pinlig for engelskmennene. Den tiden som var spesifisert i pakten var likevel mer enn nok for kong Edvard å samle en mektig hær. I henhold til historikeren og dikteren John Barbour hadde Robert Bruce bebreidet seg over sin brors tåpelighet, men tilsvarende avtaler var høyst vanlige i middelalderen. Dundee hadde sannsynligvis falt i skotske hender ved en tilsvarende avtale i 1312. Mowbray hadde likevel fått et pusterom og kunne se framover til sommeren 1314. I England hadde den politiske situasjonen stablisert seg ved at kong Edvard og baronene hadde kommet overens om en usikker våpenhvile. Han kunne derfor begynte forberedelsene til å invadere Skottland.
Kong Edvard kommer nordover.
Edvard kom til Skottland på høysommeren 1314 med den oppgitte mening å komme Stirling Castle til unnsetning. Den virkelige hensikten var selvsagt å finne og ødelegge den skotske hæren i omegnen og således avslutte krigen. England var for en gangs skyld forent i denne ambisjonen, selv om noen av de mektigste av kong Edvards adelsmenn og tidligere fiender, ledet av hans fetter Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, ikke deltok i slaget i egen person, men hadde sendt et minimum av soldater slik som han var forpliktet til i henhold til føydal lov.
Selv om en del av adelsmennene holdt igjen var den styrken som forlot Berwick-upon-Tweed den 17. juni 1314 meget imponerende: hæren besto av rundt 2000 soldater til hest og 16 000 fotsoldater, noe som var minst 2 og kanskje 3 ganger større enn den hæren som Robert Bruce kunne håpe å samle. Det må ha vært meget vanskelig for engelskmennene å forestille seg noe annet enn total seier.
Edvard ble fulgt av mange veteraner fra tidligere krigføring i Skottland, ledet av Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, og andre veteraner som Henry de Beaumont og Robert Clifford.
Den mest uforsonlige av Bruces skotske fiender deltok også på engelsk side: Ingram de Umfraville, en som tidligere hadde tjenestegjort som Vokter av kongeriket Skottland, og dennes slektninger Robert de Umfraville, jarl av Angus, foruten andre som fra klanene MacDouallene, MacCannene og Comynene. Den mest hatefulle av dem alle var John IV Comyn av Badenoch, den eneste sønnen til Røde Comyn som Robert Bruce hadde myrdet i en kirke i 1306 da de begge strebet den skotske tronen. Sønnen hadde vokst opp i England og kom nå tilbake til Skottland for å hevne faren.
Det var enorm føydal hær, en av de siste av sitt slag i middelalderen som forlot England. Kong Robert Bruce ventet på den ankomst sør for Stirling i nærheten av Bannock Burn.
Slaget.
Søndag 23. juni nådde de engelske styrkene vadestedet ved Bannockburn sør for Stirling. Der ventet en skotsk styrke på omtrent 9 000 mann under ledelse av Robert Bruce. Skottene planla å utkjempe slaget på minst mulig plass for å oppheve den engelske styrkefordelen. Dessuten var det myrete landskapet lite egnet for engelske kavaleriangrep.
Konklusjon.
Slaget endte med en overveldende skotsk seier til tross for at de var tallmessig underlegne. Slaget ved Bannockburn er betydningsfullt ved at det var den siste store trefningen mellom Skottland og England i denne fasen av den skotske uavhengighetskrigen. Deretter ble krigen ført på engelsk jord og det presset fram en fredsavtale. I mai 1328 signerte kong Edvard III av England, som etterfulgte den svake Edvard II, traktaten av Edinburgh-Northampton som anerkjente Skottland som et selvstendig kongedømme og Robert Bruce som dets konge.
Til slaget brakte skottene med seg en enestående kiste av sølv, deres viktigste religiøse relikvie. Den kan bli sett i Edinburgh Castle hvor den nå er tom, men i selve slaget inneholdt den de hellige etterlatenskapene til Skottlands store helgen Columba av Iona; litt hår og kanskje et bein. Helgenen hadde bakgrunn fra en krigerslekt og ble han derfor ofte påkalt av soldater før og under slag.
Bannockburn


Kvitsjøen.
Kvitsjøen, Kvitehavet eller Hvitehavet (russisk "Бе́лое мо́ре" ("Bjeloje More"), «hvite hav») er en stor innbuktning av Nordishavet i det nordvestlige Russland, sør for Barentshavet. Grensa mot Barentshavet trekkes langs ei linje fra Svjatoj Nos på Murmanskkysten til Kapp Kanin.
Kvitsjøen har et areal på ca. 90 000 km² og gjennomsnittsdybden er på ca. 90 m. Havet er omgitt av Karelen i vest, Kolahalvøya i nord og Kaninhalvøya i nordøst. Barentshavet er forbundet med Kvitsjøen gjennom den 50 km brede Kvitsjøhalsen og lenger inn deler havet seg i Dvina-, Onega- og Kandalaksjabukta. Kvitsjøen er forbundet med Østersjøen gjennom elver og kanaler; via Kvitsjøkanalen til innsjøen Onega, videre på elven Svir og elven Neva til St. Petersburg. Kvitsjøen er islagt mellom oktober og mai; men råker holdes åpne av isbrytere.
Klosteret på Solovkiøyene i Kvitsjøen
Den viktige havnebyen Arkhangelsk ligger ved Kvitsjøen. I mange hundre år har byen vært hovedsentrum for internasjonal handel over havet, fra vikingene og håløygene i tidlig middelalder til engelskmenn på 1500-tallet og hollendere på 1600-tallet. Ottar fra Hålogaland fortalte at han hadde besøkt Kvitsjøen (norrøn: "Gandvik") for handel så tidlig som på 800-tallet. Allerede da var det bosetting på bredden av Nordre Dvina, trolig i det området Arkhangelsk ligger i dag. Nordmenn skal også ha drevet selfangst i Kvitsjø-området. Handelsfolket ved Kvitsjøen kaltes "pomorer" (folket ved havet), og vi kjenner dem gjennom pomorhandelen med Nord-Norge, som hadde sin blomstringstid på 1800-tallet. I moderne tid har området hatt en viktig russisk millitærbase for undervannsbåter.
Klosteret på Solovkiøyene i Kvitsjøen var i flere hundre år det religiøse hovedsetet i Nordvest-Russland. Klosteret har hatt to glansperioder; den ene på 1500-tallet da den første store kirka og kampesteinsmuren ble bygget, og den andre på 1800-tallet da det ble bygget ny kirke, skipsverft (med blant annet en av Russlands første tørrdokker) og kraftverk. Det ble også anlagt botanisk hage på klosteret. Like etter den russiske revolusjon i 1917 og Lenin overtok styret opprettet han landets første Gulag-leir på øyene, og dette varte til andre verdenskrig. Etter krigen ble klosteret brukt til marineskole. Først i 1992 fikk den russiske kirken kontroll over klosteret igjen.


Øreselfamilien.
Øreselfamilien er en familie som som tilhører rovpattedyrene og som kjennetegnes ved at medlemmene har ytre ører og baklemmer som kan bli bøyd framover og blir brukt når de er på land. Denne gruppa finnes i Stillehavet, Indiahavet og subantarktiske områder. Til denne gruppa hører blant annet pelsselartene og sjøløveartene, men dyrene i denne familien, som utgjør 7 slekter og 14 arter, finnes altså ikke langs Norskekysten.
Dyr i denne familien er gjerne svært sosiale. De danner store flokker under paringstiden, der individuelle hanner, avhengig av posisjon og styrke, forsvarer et harem på 3-40 hunner. En fullvoksen sjøløvehann kan veie opp mot ca. 1 000 kg.


Ski-VM 1974.
Ski-VM 1974 ble arrangert 16. – 24. februar i Falun i Sverige.
15 km.
Dato: Tirsdag 19. februar
Magne Myrmo ble i 1974 den siste internasjonale mesteren som brukte treski. Glassfiber var i ferd med å overta som skimateriale.
30 km.
Dato: Søndag 17. februar
50 km.
Dato: Søndag 24. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: Torsdag 21. februar
5 km.
Dato: Mandag 18. februar
10 km.
Dato: Onsdag 20. februar
4 x 5 km stafett.
Dato: Lørdag 23. februar
Individuelt (Normalbakke/15 km).
Dato: 17.-18. februar
Normalbakke K70.
Dato: Søndag 16. februar
Stor bakke K90.
Dato: Lørdag 23. februar


Ski-VM 1978.
Ski-VM 1978 ble arrangert 18. – 26. februar i Lahtis i Finland. Sett med norske øyne ble mesterskapet tidenes svakeste, troppen vendte hjem med en bronsemedalje (fra herrenes langrennsstafett).
15 km.
Dato: Tirsdag 21. februar
30 km.
Dato: Søndag 19. februar
50 km.
Dato: Søndag 26. februar
4x10 km stafett.
Dato: Torsdag 23. februar
5 km.
Dato: Mandag 20. februar
10 km.
Dato: Lørdag 18. februar
20 km.
Dato: Lørdag 25. februar
4x5 km stafett.
Dato: Onsdag 22. februar
Individuelt (Normalbakke/15 km).
Dato: 19.-20. februar
Normalbakke.
Dato: Lørdag 18. februar
Stor bakke.
Dato: Lørdag 25. februar


Ski-VM 1982.
Ski-VM 1982 ble arrangert 19. – 28. februar i Holmenkollen i Oslo.
15 km.
Dato: Tirsdag 23. februar 1982
30 km.
Dato: Lørdag 20. februar 1982
50 km.
Dato: Lørdag 27. februar 1982
4 x 10 km stafett.
Dato: Torsdag 25. februar 1982
5 km.
Dato: Tirsdag 22. februar 1982
10 km.
Dato: Fredag 19. februar 1982
Berit Aunlis gull var Norges første VM-gull i langrenn for kvinner. Løpet var den raskeste 10 km i historien og den første under 30 minutter
20 km.
Dato: Fredag 26. februar 1982
4 x 5 km stafett.
Dato: Onsdag 24. februar 1982
Individuelt (normalbakke K90/15 km).
Dato: Fredag 19. februar 1982
Lag (normalbakke K90/3x10 km).
Dato: Fredag 26. februar 1982
Kombinert lagkonkurranse stod på VM-programmet for første gang.
Normalbakke K90.
Dato: Søndag 21. februar 1982
Stor bakke K120.
Dato: Søndag 28. februar 1982
Lag, stor bakke K120.
Dato: Fredag 26. februar 1982
Hopp lagkonkurranse stod på VM-programmet for første gang.


Gabriel Gustafson.
a> i 1904. På bildet er Gustafson han med hatt og bart - og de berømte gummistøvlene.
Gabriel Adolf Gustafson (født 8. august 1853 i Visby, Gotland, død 16. april 1915 i Kristiania) var en svensk-norsk arkeolog som stod for utgravingen av Osebergskipet.
Han studerte arkeologi ved Uppsala universitet fra 1871, blant annet under Oscar Montelius. Der ble han amanuensis ved universitets oldsakssamling 1881–89.
Sin filosofie licentiatexamen tok han i 1889, og meldte samme året overgang til Bergens Museum der han tok over etter Anders Lorange i stillingen
som konservator ved de antikvarisk-kulturhistoriske samlinger. I sin Bergens-epoke jobbet han nært med zoologen Jørgen Brunchorst som hadde tiltredet samme
året. Gustafsons viktigste utgraving var en boplass fra jernalderen på Holeheia i Klepp på Jæren 1889–99. Han ledet også lokalavdelingen av Fortidsminneforeningen siden 1893. Han var også involvert i lovforslaget av 1897 om fredning av fornminner (loven kom i 1905).
Den 29. september 1900 overtok Gustafson etter avdøde Oluf Rygh som som professor i nordisk arkeologi og bestyrer av Oldsaksamlingen i Oslo. Hans første store oppdrag var å flytte Historisk museum til Tullinløkka. Det stod ferdig i oktober 1904. Gustafson hadde da allerede gravet en tid i Oseberghaugen (siden 13. juni 1904), etter at bonden Knut Rom hadde tatt vist ham en trebit fra skipet på Gustafsons kontor den 8. august 1903, den dagen Gustafson hadde 50-årsdag. I samarbeid med Haakon Shetelig, arbeidet Gustafson med rekonstruksjon og publikasjon av funnet de påfølgende år. For å hindre at utlendinger kjøpte vikingskipet, sikret Gustafson i 1905 et lovforbud mot salg av fornminner til utlandet, men måtte som vederlag stå for etableringen av et registreringssystem for fornminner. Hans kamp for denne loven var inspirert av lovgivningen i hans hjemland, der loven hadde kommet i 1867. Han utga "Norges oldtid" i 1906.
Han startet også utgravningene på gravfeltet ved Store Dal i Skjeberg, Østfold i 1910. For alt dette fikk han St. Olavs Orden i 1911, fire år før sin død.
Før han flyttet til Oslo giftet han seg med Susannah Grieg (1871–1900), som døde i desember samme året. Tre år efter giftet han seg med Laura Fredrikke Friele (1872–1952), dattera til Herman Friele (1838–1921) ved Bergens Museum.


Overbooking.
Overbooking er en betegnelse for aksept av bestillinger av tjenester utover den kapasiteten som kan leveres. Overbooking er vanlig praksis innen reise- og overnattingsindustrien. For eksempel kan et transportselskap velge å tilby flere plasser på et transportmiddel (fly, tog, buss, skip eller lignende) enn det som fysisk er tilgjengelig. Siden kjøpere ofte uteblir (no show) er overbooking nødvendig for at selgeren skal unngå tap og ikke kunne utnytte tilgengelig kapasitet.
Overnatting.
Mange hoteller overbooker regelmessig. Normalt vil hotellet, dersom for mange møter opp, plassere de sist ankomne på et annet hotell i samme eller bedre klasse. For hoteller som tilhører kjeder er det ofte et utstrakt samarbeid for å løse slike problemer når de oppstår.
Telekommunikasjon.
Innen telekommunikasjon betegner overbooking det å ha et antall kunder som under normale omstendigheter sikrer drift nær maksimal kapasitet, men som dersom for mange benytter tjenestene samtidig vil overbelaste nettet. Dette gjøres både med fastlinje-, mobil- og internettkunder.
Overbelastning av nettet kan enten føre til at enkelte kunder ikke får kontakt, eller i ekstreme tilfeller til at hele nettet bryter sammen. Normalt vil maksimalt halvparten av kundene bruke tjenestene samtidig, hvilket betyr at det er sjelden at man overstiger kapasiteten, men man opplever enkelte ganger problemer med telefonnettet ved enkelte høytider, spesielt rundt midnatt på nyttårsaften. På internett oppstår problemer særlig ved hendelser som fører til at mange logger seg på for å lese nyheter, som ved et omfattende terrorangrep eller lignende, hvor mange vil ønske å se TV-sendinger på nettet.
Transport.
I flyindustrien brukes som regel tidligere data om oppmøte for å beregne hvor mange plasser som skal tilbys utover det det er kapasitet til. På forretningsruter er det gjerne på hver avgang 10-20 passasjerer som ikke møter til avgangen. På ferieruter er derimot oppmøteprosenten mye høyere, og slike avganger blir som regel ikke overbooket.
Hvis alle passasjerene møter opp, vil noen av dem måtte vente til neste avgang. På rutefly er det ikke uvanlig at det ropes opp tilbud om overnatting, gratisbilletter og/eller økonomisk kompensasjon til passasjerer som venter på senere fly. Dersom det ikke melder seg nok frivillige, vil selskapet nekte ombordstigning til passasjerer det ikke er plass til, men de rammede passasjerene har som regel rett til erstatning. I land omfattet av EUs regelverk ble reglene for flyselskapene innskjerpet i 2005, og erstatningen er på Euro 250, 400 eller 600 avhengig av lengden på flyreisen (over/under 1 500 km og over/under 3 500 km). Dette skal utbetales i form av kontanter, selv om en del selskap tilbyr passasjerer reisekuponger til en høyere verdi enn dette. De rammede passasjerene kan kreve at de enten får billetten refundert, får en ny billett hjem, eller en ny billett til destinasjonen. I tillegg skal selskapet gi omsorg for passasjeren og dekke nødvendige kostnader til mat, overnatting og kommunikasjon (f.eks. telefon eller e-post). Erstatningen halveres dersom forsinkelsen er kort (under 2, 3 eller 4 timer, avhengig av om reisen er under 1 500 km eller 3 500 km).


Ski-VM 1985.
Ski-VM 1985 ble arrangert 16. – 27. januar i Seefeld i Østerrike.
5 km klassisk.
Dato: Mandag 21. januar 1985
10 km klassisk.
Dato: Lørdag 19. januar 1985
20 km klassisk.
Dato: Lørdag 26. januar 1985
4 x 5 km stafett.
Dato: Tirsdag 22. januar 1985
Individuelt (Normalbakke K 90/15 km).
Dato: Lørdag 19. januar 1985
Lag (Normalbakke K90/3x10 km).
Dato: Fredag 25. januar 1985


Ski-VM 1987.
Ski-VM 1987 ble arrangert 12. – 21. februar i Oberstdorf i Tyskland.
15 km klassisk.
Dato: Søndag 15. februar 1987
30 km klassisk.
Dato: Torsdag 12. februar 1987
50 km fristil.
Dato: Lørdag 21. februar 1987
4x10 km stafett.
Dato: Tirsdag 17. februar 1987
5 km klassisk.
Dato: Mandag 16. februar 1987
10 km klassisk.
Dato: Fredag 13. februar 1987
20 km fristil.
Dato: Fredag 20. februar 1987
4x5 km stafett.
Dato: Tirsdag 17. februar 1987
Individuelt (Normalbakke/15 km).
Dato: Fredag 13. februar 1987
Lag (Normalbakke K90/3x5 km).
Dato: Torsdag 19. februar 1987
Normalbakke K 90.
Dato: Fredag 20. februar 1987
Stor bakke K 120.
Dato: Søndag 15. februar 1987
Lag stor bakke K 120.
Dato: Tirsdag 17. februar 1987


Ski-VM 1993.
Ski-VM 1993 ble arrangert 19. – 28. februar i Falun i Sverige.
10 km klassisk.
Dato: Mandag 22. februar 1993
15 km jaktstart.
Dato: Onsdag 24. februar 1993
30 km klassisk.
Dato: Lørdag 20. februar 1993
50 km fristil.
Dato: Søndag 28. februar 1993
4 x 10 km stafett.
Dato: Fredag 26. februar 1993
5 km klassisk.
Dato: Søndag 21. februar 1993
15 km jaktstart.
Dato: Tirsdag 23. februar 1993
15 km klassisk.
Dato: Fredag 19. februar 1993
30 km fristil.
Dato: Lørdag 27. februar 1993
4 x 5 km stafett.
Dato: Fredag 26. februar 1993
Individuelt (Normalbakke K90/ 15 km).
Dato: Torsdag 18. februar 1993
Lag (Normalbakke K 90/ 3x5 km).
Dato: Torsdag 25. februar 1993
Normalbakke K90.
Dato: 27. februar
Stor bakke K120.
Dato: 21. februar
Lag stor bakke K120.
Dato: 23. februar


84 Lumber.
84 Lumber er verdens største privateide byggevarekjede. Selskapet, 84 Lumber Company, ble grunnlagt av amerikaneren Joe Hardy i 1956. Hovedkvarteret ligger i byen Eighty Four i nærheten av Pittsburgh i Pennsylvania. 84 Lumber har mer enn 500 utsalgssteder i 35 amerikanske delstater. 95% av salget går til det profesjonelle markedet.


«Admiral Graf Spee» (1934).
«Admiral Graf Spee» var et tysk panserskip (også omtalt som lommeslagskip) fra perioden før og under andre verdenskrig. Skipet var oppkalt etter grev Maximilian von Spee, en admiral fra første verdenskrig.
Versaillestraktaten, fredstraktaten etter første verdenskrig, la begrensinger på Tysklands marine. Admiral Graf Spee ble bygget med tanke på å utnytte reglene for størrelsen på skip maksimalt med tanke på vekt og bevæpning.
Ved utbruddet av andre verdenskrig seilte «Admiral Graf Spee» til Sør-Atlanteren for å fungere som konvoiraider mot alliert skipsfart. Med seg hadde det forsyningsskipet «Altmark», som skulle bringe fanger fra senkede skip tilbake til Tyskland. Altmark ble senere bordet av de allierte i norsk farvann, i den såkalte Altmark-saken.
Under ledelse av Kapitän zur See Hans Langsdorff senket «Admiral Graf Spee» ni allierte handelsskip fra september til desember 1939.
Tapene av allierte skip gjorde at britene satte opp sju jaktgrupper, der fire hangarskip, seksten kryssere, to slagkryssere og tre slagskip deltok.
Den 13. desember 1939 ble «Admiral Graf Spee» funnet av Styrke G utenfor munningen av Río de la Plata, utenfor kysten av Argentina og Uruguay. I en artilleriduell ble den tunge krysseren "Exeter" satt ute av spill og nesten synkeferdig gjorde den kun 5 knop. Den lette krysserne "Ajax" ble betydelig skadet og "Achilles" moderat skadet. «Admiral Graf Spee» fikk moderate skader, men "heateren" for drivstoffet til maskinene var ødelagt og de hadde da kun 16 timers drivstoff tilgjengelig på dagtankene. Derfor gikk de mot land i håp om å få reparet skadene. "Ajax" og "Achilles" skygget "Graf Spee" på trygg avstand. Den tunge krysseren "Cumberland" hørte til denne kryssergruppen, men lå på Falklandsøyene og hadde kjelesjau og ikke med i kampen mot "Graf Spee". Den byttet plass med "Exeter" mens "Graf Spee" lå i Montevideo.
Etter å ha måttet forlate havnen den 17. desember valgte kaptein Langsdorff å senke skipet selv, da han antok at det kommende slaget mot britene ikke kunne vinnes. Britene hadde sørget for desinformerende rykter om at britiske slagskip var ankommet og ventet ham. Tre dager senere begikk Langsdorff selvmord.
Reiseruten til «Admiral Graf Spee», med senkede skip inntegnet.


Ski-VM 1995.
Ski-VM 1995 ble arrangert 9. – 19. mars 1995 i Thunder Bay i Canada.
4 x 10 km stafett.
De to første etappene gikk i klassisk, de to siste i fristil.


Hafslo.
Hafslo er en bygd og et tettsted i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er kommunens største tettsted. Bygda ligger ved Hafslovatnet. Sluttstavelsen "-lo" betyr «engslette» som i navnene Oslo og Flølo, mens forstavelsen "hafs-" trolig har samme stammen som ordet hav, nemlig noe som hever seg/stiger opp. "Hav" betydde opprinnelig flo sjø, og viser også til steder som stiger opp, slik Hafslo-gårdens engslette stiger opp fra vannet til nokså høyt over denne.
Det er flere overnattingssteder i bygda og et hotell i sentrum, Eikum Hotell. Bygda har rike jordbrukstradisjoner, og sammen med skogbruk har dette tradisjonelt vært hovednæringen. Av andre arbeidsplasser kan nevnes Hans Nes Bygg.
Det er også en videregående skole i bygda som har linjene kokk, servitør, helse og sosial.
Hver sommer arrangeres Sognefjord Cup, en fotballturnering for barn, i Moane på Hafslo. Sogn Skisenter ligger også i bygda Hafslo. Skisenteret er kjent for å gi god tilgang til kjøring i puddersnø.
På toppen av skitrekket får man utsikt til toppene i Jotunheimen.
Den tidligere kommunen Hafslo.
Hafslo var tidligere en egen kommune. Hafslo ble opprettet som formannskapsdistrikt i 1837. Kommunen besto da av Ytre Kroken, Ornes og Kinsedal på østsiden av Lustrafjorden og Solvorn, Ytre Hafslo, Veitastrond, Indre Hafslo og Eikum på vestsiden av Lustrafjorden. Hafslo kommune hadde denne utstrekningen frem til 1963, da Hafslo, Jostedal og Luster kommune ble slått sammen til den nye storkommunen Luster kommune. Ved sammenslåingen bodde det 2 384 personer i Hafslo kommune.


Bombefly.
Et bombefly er et fly konstruert spesielt for angrep mot fiendtlige styrker på bakken.
Bombeflyets utvikling.
I starten av flyvningens historie ble krigsfly brukt som observasjonsfly overfor fremmede troppebevegelser og egne artillerinedslag og som kurérfly. Etterhvert utviklet man imidlertid fly som var kun tenkt som bombefly, og i nyere tid spiller taktiske og strategiske bombefly en sentral rolle i en hver krigssituasjon.
Første verdenskrig.
I løpet av første verdenskrig begynte man å montere maskingevær på fly slik at man kunne skyte ned fiendtlige observasjonsfly. Etterhvert utviklet man også taktikker der håndgranater ble sluppet over fiendens skyttergraver. I løpet av krigen ble det utviklet spesielle bomber til slipp fra flyene. De første bombene ble kastet fra cockpit, over siden av flyet, men siden ble bombene montert i egne mekanismer under flyet. Det første fire-motors bombeflyet var det russiske Sikorsky Ilya Muromets som ble bygd i 1913.
Mellomkrigstiden.
I mellomkrigstiden ble det utviklet fly kun beregnet til bombing, og etter hvert som nyttelasten økte kunne maskinene enten bære noen få store bomber (opptil 1 tonn) eller mange mindre bomber. I sistnevnte tilfelle var det ikke plass til bombene under flyet, så bomberom ble utviklet hvor bombene lå i holdere og ble sluppet ut gjennom bombelukene i bunnen av flyet.
Andre verdenskrig.
I løpet av andre verdenskrig gikk våpenkappløpet i høygir, og det ble utviklet et stort antall både strategiske og taktiske bombefly. De strategiske bombeflyene var hovedsakelig store fly med lang rekkevidde og muligheten til å frakte bombelast på opptil 10 tonn. Den strategiske bombetaktikken gikk ut på å bombe infrastruktur og industrielle mål. De taktiske bombeflyene var på den annen side mindre, lettere og raskere bombe- eller angrepsfly som ble satt til bombing av bakkestyrker eller andre rent militære mål. Under andre verdenskrig ble det også mulig for strategiske bombefly å utføre såkalt teppebombing, der store områder bombes systematisk. Dette var også en taktikk som ble videreført i Vietnamkrigen.
Bestykning.
Til forsvar mot fiendtlige jagerfly ble det innført sekundær bevæpning av manuelt betjente maskingeværer, monteret i flyets sider, top, bunn, for og akter, ofte i spesielt innrettede, dreibare kanontårn ("turrets"). Mer moderne forsvarsmekanismer består blant annet av sensorer, som reagerer dersom fiendtlig radar er låst på flyet. I slike tilfeller kan man etterlate et kunstig radarekko etter seg i luften ved å skyte ut chaff – små sølvfoliestrimler som faller sakte mot bakken og som reflekterer radarstråler. Er flyet mål for varmesøkende missiler, kan det skytes ut flares – lyskuler, som ved hjelp av sterk varmestråling lokker missilet bort fra flyet.


Postvesen.
Et postvesen er en organisasjon som driver befordring av brev, tidsskrifter og pakker. Det som sendes gjennom postvesenet kalles "post".
Et postvesen kan være privat eller offentlig. Som regel er imidlertid private postbefordrere bundet av statlige forskrifter. Siden 1800-tallet har nasjonale postverk som regel blitt etablert som statlige monopoler med forhåndsbetalt avgift i form av frimerker. De statlige monopolene omfatter vanligvis ikke bud- og kurertjenester. Fra 1990-tallet er det omfattende prosesser i gang i flere land for å avskaffe monopol på postbefordring og privatisere postvesenet.
Postvesenet i Norge.
I 1685 ble det norske postvesen overdradd Ulrik Christian Gyldenløve til forlening, et privilegium han innehadde til sin død i 1719. Postvesenet ble da underlagt Generalpostamtet, som var opprettet i 1712. Fra 1694 var portoen for et brev fra Oslo til Trondheim satt til ti skilling, fra Trondheim og videre til Salten kostet det tolv skilling, til Tromsø atten og til Finnmark 24 skilling.
En del brev kunne sendes portofritt, men reglene var strenge. Brev til kongen eller andre i kongefamilien ble sendt portofritt uten attest, men hvis brevene var av privat interesse, skulle porto betales. Andre brev måtte være attestert av attestberettiget person, i motsatt fall måtte det betales porto.
Forordningen fra 1694 gjør klart at det kunne gå turbulent for seg på postkontorene i de tider: «Skulde nogen understaae sig paa Post-Husene at giøre nogen Allarm med Buldren, Skieldsord eller Oprør, da maae Postmesterne have Myndighed til at lade samme Personer strax anholde og arrestere, hvilke siden andre saadanne til Exempel skal blive straffede efter Sagens Leilighed.»
De lokale fogdene forsøkte å bedre betalingen for postbudene, slik som fogden Randulff i Salten som i innberetningen fra sitt embetsdistrikt rapporterte: «- lefver udi fattig Tilstand» og «Hans Tilstand er slet, har neppe Brød i Munden» og «- lefver udi største Armod, eier ikke Gryde at kaage i». I 1720 var det norske postvesens bruttoinntekter ca 15 600 riksdaler; 1740 var de på 18 770 riksdaler. Utgiftene beløp seg bare til en knapp fjerdedel, men det betydelige overskuddet skulle ikke komme nordmenn til gode. I stedet ble overskuddet anvendt til pensjoner for tidligere embetsmenn i Generalpostamtet, og fra 1732 også til drift av Den ostindiske misjon slik at «de beskikkede Missionærer, om en eller anden af dem skulle finde det nødigt sig i Ægteskab at indlade, kunde tjene ved Evangeliets Prædiken uden Bekymring for Livets Ophold, og uden at trænge til deres Hjælp, for hvilke de prædikede».
Embetsmennene manglet ofte kjennskap til landsdelen de forvaltet. Amtmann Fries på Vardøhus presenterte 12.februar 1721 et forslag til postordning, der et brev skulle bruke bare to uker fra Steinkjer til Alta ved å legge ruten over fjellet. Samtidig ville man etter hans beregning få lagt disse områdene under sivilisasjonen, slik at «Finderne som der vandre omkring, blive bragt tilrette, og især de vilde Lapper, som svæve omkring på Nordlandenes Fjelde, komme for Lyset».
Det var forbudt å sende brev ved leilighet eller utenom posten. 6.november 1751 innberetter Mandrup Alstrup, som stod for postgangen nordpå, til Generalpostamtet at han hadde visitert budet Michel Pedersen Norman og derved funnet 35 brev og to pakker utenfor postvesken. Generalpostamtet åpnet forsendelsene og bad magistraten i Trondheim innkalle synderne. Det utro budet fikk sparken. Saken vakte stor ståhei fordi det bare var «conditionerte» som hadde forsyndet seg, og kanskje var det derfor at Generalpostamtet frafalt kravet om mulkt. I stedet fikk magistraten i april 1752 instruks om for fremtiden å sørge for at det ved hjelp av trommer og oppslag av plakater Trondheim rundt ble bekjentgjort at posten gikk nordover fem ganger årlig, samt datoene for avgang.
Mandrup Alstrup fikk bevilget et beløp til innkjøp og vedlikehold av postvesker, da det ble klaget over at posten kom frem våt og «bedærvet». I siderutene ble det imidlertid ikke brukt vesker overhodet.
Fra 1752 ble det norske postvesens overskudd anvendt til Frederiks hospital i København. En kongelig resolusjon av 22.desember 1756 meddelte at det norske postvesens overskudd til evig tid skulle gå til driften av Frederiks hospital. Bare i årene 1752-71 ble det overført bortimot 157.000 riksdaler fra posten i Norge til dette sykehuset. Likevel fikk amtmannen i Nordlandene i 1746 skarp kritikk av Generalpostamtet fordi han hadde betalt postbøndene i Senja og Tromsø fogderier mer enn de bevilgede 21 riksdaler årlig, etter at de ble pålagt 12 årlige postombæringer mot tidligere 6-8 postombæringer, og Generalpostamtet reduserte fra 1747 postombæringene til 4 ganger årlig. Mens posttjenestene i andre land stadig ble utvidet og forbedret, ble de i Norge satt tilbake for noen få riksdaleres skyld, «saaledes at Hands Kongl. Mayt. Casse icke med meere Udgift, end som derfore allerede er bevilget, herefter bliver besværet». Til sammenligning var det i Norrbotten i Sverige på samme tid to ukentlige postombæringer – altså 104 i året, mot 4 i Norge!
I 1760 overtok Generalpostamtet postførselen, og sørget for bare 3-4 årlige postombæringer i Nord-Norge. Postkontrollør Jens Schanche påklaget denne karikatur av en postgang og nevnte spesielt straffesaker, som kunne bli liggende uavgjort i årevis mens arrestantene satt fengslet, mens almuen måtte sørge for vakthold av personer som kanskje ingenting galt hadde gjort. Fiskeriene ble også svært skadelidende, siden de næringsdrivende aldri visste hvilke priser de kunne få for sine produkter, eller hvilke varer som var etterspurt.
Noe uventet fikk landsdelen hjelp fra planeten Venus. 3. juni 1769 var det nemlig en Venus-passasje som ikke bare førte til at Australia ble oppdaget, men som også førte til bedret postgang i Finnmark. Christian VII inviterte den østerrikske astronomen professor Maximilliam Hell til å observere passasjen fra Vardøhus. Hell dro fra Wien våren 1768, var i audiens hos kongen i København og ankom Vardøhus 12.oktober, 86 dager etter at han forlot Oslo. Postmester Alstrup fikk i oppdrag å yte Hell assistanse i form av en utvidet postgang, og tilrettela for 8 årlige postavganger. Imidlertid meldte han ikke fra om dette til stiftamtmann von Grambou i Trondheim, som i stedet leste om saken i Berlingske Tidende, og skrev en klage over det han mente var postmesterens egenmektige opptreden. Ordningen med 8 årlige postavganger ble imidlertid stående også etter Hells avreise fra Vardø, og postkontrollør Schanche utarbeidet en plan der posten gikk fra Trondheim hver sjette tirsdag kl 12.
Svinnet fra pengebrev var så stort at postvesenet i perioden 1760-63 måtte utbetale forsenderne en erstatning på ialt over 7.900 riksdaler. Et større tap var likevel postinspektør Bechs underslag ved kontoret i København. Dette ble etter hans død i 1768 anslått til over 23.200 riksdaler.
Dyrtiden etter Napoleonskrigene ramte Norge hardt. Det ble nesten umulig å skaffe lakk, så postvesenet godtok at man i stedet brukte oblater til å forsegle brev med. Inntil man fikk de nye danske riksbanksedlene å betale portoen med, måtte folk betale i dansk valuta med seksdobbelt beløp. Følgelig ble portoen for et brev fra Trondheim til Bodø hele 80 skilling og til Finnmark 132 skilling.
For vanlige mennesker var det derimot lite penger å hente i postvesenet. Ole Olsen Setnes ble av Finansdepartementet gjennom Romsdals Amtsformannskap pålagt å overta poståpneriet i Veblungsnes mot en årslønn på 6 spesiedaler. Han ville ikke påta seg arbeidet for en så slett betaling, og ble da av fogden i Romsdal tiltalt ved en politirett til under daglig mulkt å etterkomme det av Finansdepartementet gjorte pålegg. Setnes anså en årslønn på 30 spesiedaler som rimelig, men ble pålagt å utføre arbeidet for 6 spesiedaler, stadfestet av Høyesterett 9.januar 1838.
Betalingen for postskyssen i Finnmark var dårligere enn i resten av Norge, på tross av at skyssen var langt vanskeligere for budene enn sør i landet. Til overmål opererte myndighetene med uriktige avstander. Strekningen mellom Nesseby og Vardø var f.eks satt til ni mil. I virkeligheten dreier det seg om ca 13 mil.
Den samme gjerrighet gjenspeiles i Tromsø, hvor postens komme ble annonsert ved at man ringte med en kubjelle fordi postvesenet ikke så seg råd til å anskaffe et posthorn. I 1847 trykket lokalavisen en bitende harselas over fenomenet.
"Tromsø Tidende" skrev i 1842 at postekspeditøren om bord i dampskipet ved en feil hadde satt posten til Tromsø på land i Trondenes, med det resultat at de som hadde sine pårørende på lofotfiske, kom i «en rædselsfuld Tilstand», ettersom de fryktet at deres «elskede» var omkommet – de hørte jo ikke fra dem.
Ulv var en plage for postrutene nordpå, særlig strekningen Karasjok-Polmak-Vadsø. Som våpen brukte en del av postbærerne flintbørser, og fra rundt 1850 små, grovkalibrede pistoler.
Kolera var et annet problem postvesenet måtte forholde seg til. Finansdepartementet bestemte 16.juni 1831 at brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før viderebefordring skulle gjennomstikkes på flere steder med syl, vætes med eddik og deretter, stilt på kant i en sil, røykes i seks minutter over et fat der røyk utviklet seg fra en blanding av vitriolsyre, manganpulver og kjøkkensalt.
Postvesenet i Norden.
I april 2008 ble det bekjentgjort at Posten AB i Sverige slår seg sammen med Post Danmark AS. Det nye selskapet får nærmere 40 millioner svenske kroner i omsetning og snaut 50 000 ansatte.
Posten Norge hadde i 2007 driftsinntekter på 27.4 millioner kroner.
Posten i Finland blir markedsført under to merkevarer: Posten for privatpersoner og Itella for forretningskunder. Itella hadde i 2007 en omsetning på rundt 14 milliarder kroner.
I 2008 etablerer Itella og Posten Norge et felles selskap innen elektronisk handel i Norge.


Innlegg.
Et innlegg er en meningsytring. Innlegg går under sakprosasjangeren. Det trenger ikke være objektivt, de er faktisk stort sett subjektive. Det kan være sinte, i allefall skarpe, for man skriver stort sett om noe man bryr seg veldig om. Noe av det viktigste med innlegg er å engasjere, eller til og med provosere, leseren. Ett innlegg trenger ikke ha kildehenvisning, så man kan ikke ta all informasjonen for "god fisk". Men ett innlegg gjør seg best med et minimum av saklighet. Blog og leserinnlegg er to av de mest vanligeformene for forskjellige typene innlegg.
En blog er et relativt nytt begrep som er en slags offentlig webdagbok. En blog handler ofte om et bestemt tema. En blog vises med det siste innlegget først så om man blir interessert kan man bla seg bakover. Eller man kan følge en blogger over lengre tid. En del blogger blir lest av svært mange mennesker, og selv om bloggen tar form som en svært personlig dagbok, ytres bloggerens syn på verdensbilde.
Et leserinnlegg er ofte skrevet av en engasjert enkeltperson eller gruppe til en avis eller ett blad. I dag kan man sende av gårde leserinnlegget med post, e-post eller SMS. Leserinnlegg er ofte korte, og lange blir ofte forkortet.


Arbeidssøknad.
Arbeidssøknad er noe man skriver når man søker etter en spesifikk ny ledig stilling innen arbeid.
Søknader bør vanligvis inneholde noen personlige data, opplysninger om utdannelse og praksis eller andre opplysninger som kan være viktige.
Utforming.
Det er ellers viktig å overholde søknadsfristen.


Reportasje.
Reportasje er en blandingssjanger som brukes i media, som i aviser, tidsskrifter, radio og fjernsyn. Den regnes som en sakprosatekst. Reportasjen er mer omfattende enn et referat. Begrepsbruken er etterhvert forskjøvet. Tidligere var det sjelden at noen kunne fortelle et publikum «på direkten» hva som foregikk, og reportasjen kom på trykk kanskje dager eller uker senere. Marco Polos reisebeskrivelse og beretningene fra norske polarekspedisjoner er eksempler på tidlige reportasjer.
Kjennetegn.
Reportasjen er skrevet ut ifra prinsippet om minkende informasjonsverdi. Dette vil si at det viktigste kommer først, i en ingress.
Når reportasjen er skrevet ferdig, står de viktigste opplysningene først. Dette blir gjort for at man skal kunne kutte reportasjen bakfra hvis det oppstår plassmangel i avisa.
Oppbyggningen.
Oppbyggingen til en reportasje kan sammenlignes med en kuleis i kjeks.
Eksempel.
Et referat av en fotballkamp forteller hva som skjedde på banen. En reportasje fra den samme kampen derimot tar kanskje også med hva som skjedde på tribunen, et intervju med treneren eller spillerne etter kampen og annen utdypende informasjon.
I en reportasje forsøker en altså også å gi en del "bakgrunnsstoff" for selve hendelsen. Da tar en gjerne i bruk flere forskjellige sjangrer: referat, intervju, skildring.
Bilder er også et viktig innslag i en reportasje. Vi kan snakke om en egen sjanger, bildereportasjen, der hele reportasjen består av bilder med korte kommentartekster til.
En reportasje blir ofte bygd opp med overskrift, ingress, brødtekst og bilder.


Referat.
Et referat er et kort sammendrag av noe man har lest, hørt eller opplevd. Referat regnes som en sakprosatekst. Det er viktig å få med hovedpunktene. Et referat skal skrives fra et nøytralt standpunkt, i tredje person og med egne ord. Det er viktig å skrive hva du refererer fra helt i begynnelsen av referatet til slutten, og å få med forfatter og tittel hvis du refererer fra en tekst eller et foredrag.


Humor.
Humor er tendensen spesifikke kognitive erfaringer har til å fremprovosere latter og til å underholde. Begrepet stammer fra de gamle grekernes humoralpatologi, som lærte at balansen av væske i kroppen, kjent som humors (latin: humor, "kroppsvæske"), kontrollerte menneskers helse og følelser.
Humor er en mulighet hos mennesker, objekter eller situasjoner til å vekke en følelse av morskap, underholdning, moro og latter hos andre mennesker. Begrepet omfatter en hvilken som helst form underholdning eller menneskelig kommunikasjon som vekker slik følelser, eller som gjør at mennesker ler eller føler seg lykkelige.
Noen trekk i humor er felles for mange kulturer og folkeslag, men det er typisk at forskjellige kulturer eller subkulturer har deres egne former for humor. Dette skyldes at humor utvikles i en kreativ prosess mellom mennesker.
Akkurat som grupper har deres egen humor, har også hver enkelt person sin egen humor. Humor krever også at man er innforstått med et miljø eller en felles kunnskap. Derfor vil noen mennesker kanskje ikke finne eksemplet nedenfor morsomt da det krever noe kunnskap om data og rave.
Humor er ikke bare ironi, den kan også ha en kjerne av ondskapsfullhet.
Tematiske humorbetegnelser.
Det finnes noen typer humor som blir definert ut fra hvilke tematikk de tar opp i seg.
Underbuksehumor.
Underbuksehumor, også kalt rumpehumor, underlivshumor eller «tiss-bæsj-promp-humor», er en temabasert humortype som baserer seg på emner som seksualitet, kroppslige utsondringer og lignende. Slike referanser er i mange kulturer og sammfunnslag regnet som tabu, og kan bli sett på som ufint, barnslig eller uhøflig. Grove vitser, på folkemunne kalt «grovisser», tilfaller ofte denne kategorien.
Under Lillehammer-OL i 1994 titulerte det norske humorbladet Pyton seg selv som «offisiell leverandør av rumpehumor».
Teknologihumor.
Teknologihumor er en form for humor som omhandler teknologi eller folk som arbeider med teknologi, gjerne har figurene utpregede nerdete egenskaper. Ofte må mottakeren selv ha en viss teknisk innsikt for å synes det er morsomt. Et spesielt fenomen innen denne formen for humor er tegneserier og da spesielt tegneserier på internett. To klare eksempler er "Dilbert" av Scott Adams og "User Friendly" av Illiad.


Anmeldelse.
Anmeldelse er betegnelse på en sakprosatekst som omtaler og vurderer en utgivelse (bok, spill, film,plate etc.), film eller TV-program, framføring(konsert, opera, teater), eller annen kulturbegivenhet.
Anmeldelsen gir gjerne en kritisk, helhetlig vurdering, gjerne i personlig form. I de senere årene er det blitt vanlig å oppsummere vurderingen med poengverdi («terningkast» o.l.). I mange tilfeller reduseres anmeldelsen til et rent handlingsreferat med poengverdi.
Det tradisjonelle medium for anmeldelser er avisen, men anmeldelser trykkes også i magasiner og ukeblader, eller leses opp i radio- og TV-programmer. Det er flytende overganger mellom anmeldelse og kritikk – generelt kan man si at kritikk betegner lengre, grundigere og teoretisk begrunnede vurderinger, som fortrinnsvis publiseres i tidsskrifter. Grundigere former for anmeldelse betegnes ofte som «dagskritikk».
Moderne media kan også bruke anmeldelseskonseptet på andre områder enn den snevert kulturelle; for eksempel til vurdering av politikk og politikere eller spisesteder. Michelin-guiden bruker en skala med en til tre stjerner for de beste spisestedene i verden.
Anmeldelse er også den formelle handling som gjøres når en juridisk person fremmer en sak for politiet vedrørende lovbrudd. Dokumentet som blir fremmet kalles også anmeldelse.


Artikkel (prosaform).
Artikkel (fra latin "articulus", ledd, del, i betydningen del av en tale, og i denne betydningen brukes ordet fremdeles i forbindelser som «trosartikler») er en sakprosasjanger som informerer om et emne i en saklig stil. Hoveddelen kan "ikke" være subjektiv (si dine egne meninger). Artikkelen består av en innledning som gir en antydning om emnet eller problemstillingen, en logisk oppbygd hoveddel og en avslutning som inneholder en oppsummering eller konklusjon. Denne kan hvis du ønsker være subjektiv.
Det er vanlig å skille mellom informerende artikler og kommentarartikler. En "kommentarartikkel" uttrykker avsenderens holdninger til emnet på en tydelig måte. En "lederartikkel" er redaktørens daglige kommentarartikkel på en fast plass i en avis, og uttrykker avisens offisielle syn i saken.
Artikler forekommer i aviser, tidsskrifter eller som egne utgivelser i artikkelsamlinger.
I litterær kritikk er en artikkel en betegnelse for en kortere redgjørelse for et emne. En lengre artikkel kalles helst for en kronikk (av gresk "chronos", tid) og menes en oversiktsartikkel på en fast plass i avisen, gjerne viet et mer generelt og mindre tidsaktuelt emne enn avisens øvrige stoff. Ofte er kronikker også artikler som er skrevet av andre skribenter enn avisens fast ansatte.


Rapport (sjanger).
Å skrive en rapport er å fortelle om en hendelse eller sak.
Eks: Arbeidsrapporter (Om arbeid som er utført)
Øyenvitne rapport: (om noe man har sett)
ulykkesrapport (sak forvalting av en ulykke)
En rapport er objektiv, og skal ikke inneholde "jeg" eller "vi" -formen. Man skal kun skildre fakta og fortelle hva som har skjedd.
En rapport skal kun inneholde det som er nødvendig. Rapport er som regel lengre enn


Pescennius Niger.
300px
Gaius Pescennius Niger (ca 140 – 194) var en general som fra 193 til 194 forsøkte å bli keiser i Romerriket.
I 193 var Pescennius Niger guvernør i Syria da han mottok nyheten at pretorianergarden hadde drept keiser Pertinax og auksjonert keiserverdigheten til Didius Julianus. Pescennius lot seg utrope til keiser og fikk snart støtte i Egypt og Asia.
Samtidig hadde Clodius Albinus utropt seg til keiser i Britannia og Septimius Severus i Pannonia. Severus marsjerte rett til Roma og avsatte Julianus. Etter å ha blitt hyllet i Roma vendte Severus.
Perscennius Niger ble beseiret av Septimius Severus i et slag ved Nicaea i 193 og året etter ved Issus i Cilicia. Etter å ha tapt disse to slagene flyktet Niger til Antiokia. Da Severus' hær nådde fram til Antiokia, forsøkte Niger å flykte videre til Partia, men ble tatt til fange og drept.


MILF.
MILF er et akronym for det amerikanske slanguttrykket "Mother(s) I'd Like to Fuck" («mødre jeg kunne tenke meg å knulle»). Betegnelsen brukes om seksuelt attraktive, modne kvinner, vanligvis mellom 35 og 50 år. I moderne pornografi kan likevel modeller på 25 år spille rollen.
Betegnelsen MILF skal være kjent fra tidlige nyhetsgrupper på internett, men fikk en bredere utbredelse gjennom den amerikanske filmkomedien "American Pie" fra 1999. MILF-kvinnen fra denne filmen er «Stiffler's Mom», moren til en av hovedpersonene. Begrepet er også registrert brukt som ungdomsslang i Norge.
Det er i dag mange internettsider med pornografisk innhold som spesialiserer seg på sjangeren MILF. Den erotiske interessen som kommer til uttrykk i MILF kan for eksempel forklares med tenåringsgutters fascinasjon for venners attraktive mødre, eller med amerikanske menns ambivalente fascinasjon/forakt for seksuelt aktive alenemødre.
Samme seksuelle fantasi eller fenomen, men uten bruk av betgenelsen «MILF» og pornografiske skildringer, forekommer i filmen "Manndomsprøven" ("The Graduate") fra 1967 der collegestudenten Ben (spilt av Dustin Hoffman) får et seksuelt forhold til den modne nabokvinnen Mrs. Robinson (spilt av Anne Bancroft).


Mille-Marie Treschow.
Mille-Marie Treschow (født 3. april 1954 i Larvik, Vestfold) er norsk bruks- og skogeier og forretningskvinne.
Familie.
Mille-Marie Treschow er datter av brukseier Gerhard Aage Treschow (1923–2001) og Nanna f. Meidell (f. 1926).
Treschow er vært gift tre ganger. Hun har to barn sammen med Andreas Stang, som var hennes annen ektemann. Hun giftet seg i 2004 med Stein Erik Hagen. I august 2012 ble det gjort kjent at Treschow og Hagen har tatt ut separasjon.
Treschow eier og bor på Fritzøehus slott. Hun har sørget for omfattende restaurering og modernisering av slottet.
Utdannelse og yrke.
Mille-Marie Treschow har gått på kostskolen "Croft House School" i Dorset, England. Hun har examen artium fra Norge, og hun har studert til siviløkonom i Sveits og De forente stater.
Med utgangspunkt i Larvik-området leder Treschow en omfattende samling av næringsvirksomheter. Dette omfatter store skog- og jordeiendommer, industri, handel og videre. Hun er eneeier av "Treschow-Fritzøe AS", som hun i 1986 overtok etter sin far. Ifølge "Kapitals" senere års opplisting av rike mennesker var hun den femte rikeste kvinne i Norge.
Treschow er vært styremedlem i Steen & Strøm ASA.


Ski-VM 1926.
Ski-VM 1926 ble arrangert 4. – 7. februar i Lahtis i Finland.
30 km.
Dato: 4. februar
50 km.
Dato: 7. februar
Hopp / 17 km.
Dato: 6. februar
Skihopping herrer.
Dato: 7. februar


Stevie Wonder.
Stevie Wonder (født Steveland Morris Judkins Hardaway 13. mai 1950 i Michigan) er en amerikansk låtskriver, sanger, pianist og harmonikaspiller. Han ble først kjent under artistnavnet Little Stevie Wonder i 1962.
Stevie Wonder er kjent for sanger som blant andre «I Just Called to Say I Love You» (som også vant Oscar for beste sang), «I Wish», «You Are the Sunshine of My Life», «As», «Sir Duke» og «Isn't She Lovely».
Liv og karriere.
Da Wonder lå i kuvøse på grunn av tidlig fødsel fikk han trolig for mye oksygen og mistet synet. Allerede da Wonder var i sjuårsalderen begynte han å spille piano, trommer og munnspill. Da han var ti signerte han en langtids-platekontrakt med Tamla Motown. Da han var tolv kom den første plateutgivelsen.
Med sitt jazzede Toots Thielemans-aktige harmonikaspill (kromatisk) har Wonder også spilt på en del av Herbie Hancocks jazz-utgivelser. Han bidro til å plassere synthesizeren i popmusikkens sentrum. Wonder har vært gjest på innspillinger med Busta Rhymes, Sting, Barbra Streisand, Paul McCartney, Frank Sinatra, The Beach Boys, Eurythmics, Snoop Dogg, Babyface samt flere andre.
Stevie Wonder har mottatt 25 amerikanske Grammy-priser. I 1989 ble han innvotert i Rockens æresgalleri. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1999 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Wonder har i alt ti førsteplasser på de amerikanske hitlistene og har hatt mer enn 30 hits på topp ti-listen. Wonder ble i juni 2005 far for syvende gang.
20. september 2008 spilte han i Vikingskipet på Hamar. Søndag 18. juli 2010 var Stevie Wonder i Bergen hvor han holdt sin andre konsert i Norge i 2010.
Inspirasjonskilde.
Wonder har vært en stor inspirator for atskillige musikere og mange av hans sanger er blitt innspilt av andre sangere som blant annet «Pastime Paradise» som i Coolios versjon het «Gangsta's Paradise», «As» av George Michael og «I Wish» som Will Smith brukte til filmen "Wild Wild West". Blant de artistene som oppgir Wonder som én av de viktigste inspirasjonskildene kan Michael Jackson, Alicia Keys, Maria Carey, George Michael, Sting, Justin Timberlake, Kanye West samt Red Hot Chili Peppers nevnes.


Ski-VM 1935.
Ski-VM 1935 ble arrangert 13. – 18. februar i Vysoké Tatry i Tsjekkoslovakia.
18 km.
Dato: 15. februar
50 km.
Dato: 17. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: 18. februar
Hopp / 18 km.
Dato: 13. februar
Skihopping herrer.
Dato: 13. februar


Luftforsvarets stasjon Honningsvåg.
Luftforsvarets stasjon Honningsvåg var en kontroll- og varslingsstasjon som ble opprettet i Honningsvåg i 1962. LSTN Honningsvåg var da den ble nedlagt omkring 1997 en av de østligste militære avdelingene i Norge. Stasjonen var en del av NATOs Nagde-system.
Ved nedleggelsen ble anlegget omgjort til et radarhode under Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Stasjonen var mens den var i drift oppdelt i tre avdelinger, operasjonsskvadronen, teknisk skvadron og administrasjonsskvadronen, hver ledet av en major.
Eksterne lenker.
Honningsvåg


Skriver.
En skriver eller printer er en kontormaskin som kan tilkobles en PC eller annen datamaskin med det formål å skrive ut et dokument, et bilde, et søkeresultat eller annet som nærmere defineres av brukeren, på et papirark, lysark (transparent) eller annet utskriftsmedium.
Alle skrivere har ett eler flere kommandosett eller skriverspråk, dvs. et sett kommandoer som sendes fra datamaskinen for å angi skriverens innstillinger. Opprinnelig bestod dette av et fåtall enkle koder. Etter hvert som skriverne fikk stadig flere muligheter, ble disse kommandosettene utviklet fra enkle programmer til ytterst kompliserte skriverspråk. I gamle dager måtte brukerne ofte programmere skriverne manuelt. I dag installeres egne drivere (styreprogrammer) til dette formål.
Laserskriver.
Laser-skrivere og LED-skriveren opererer etter omtrent samme prinsipp som en fotokopi-maskin. Det var firmaet Xerox som utviklet den første laserskriveren i 1971, men den kom ikke i vanlig salg før IBM produserte en versjon i 1976. På grunn av høy pris tok det mange år før denne type skriver ble alminnelig, desto mer fordi de lenge også var altfor store og tunge til å få plass på skrivebordet. Ennå i 1983 kostet de minste laserskriverne ca. 150 000 kr og veide over 140 kg. Gjennombruddet kom i 1984, da Canon lanserte en laserskriver som kunne selges for under 4000 dollar (eller ca. 40 000 kr i Norge); den veide attpåtil bare 32 kg. HPs første LaserJet var bygget opp rundt denne skriveren, og senere har HP brukt Canons maskinverk i praktisk talt alle sine laserskrivere.
Prinsippet er at en laser-stråle eller en LED-stråle projiserer elektrisk ladede punkter på en roterende valse "(trommel)". Valsens overflate er av spesielt og finslipt materiale. Når valsen passerer over et bad av toner"(som er en meget finkornet masse sammensatt av blekk og plast eller voks)", vil toner feste seg til de ladede feltene på valsen. Når utskriftsarket "(som i mellomtiden er blitt elektrostatisk ladet)" passerer over valsen, vil toneren feste seg til papiret, og sammen med trykk og høy temperatur vil toneren smelte og binde seg til papiret på en slik måte at toneren også blir vannfast. Temperaturen i denne prosessen er ca. 200°C. Laserskriveren er for tiden den mest populære kontorskriveren på grunn av høy skriverhastighet, stor pålitelighet og lang driftstid.
De aller fleste laserskrivere er sideskrivere (engelsk: page printers), dvs. at de bygger opp og skriver ut utskriftene side for side. De har derfor ett eller flere sidebeskrivelsesspråk eller sidespråk (engelsk: page description language), også kalt emuleringer. De mest populære sidespråkene er Adobes PostScript og HPs PCL (Printer Command Language, LaserJet-språket) – og laserskrivere med ett av disse eller begge kan brukes under alle operativsystemer. Noen laserskrivere mangler imidlertid et alminnelig sidespråk og drives direkte fra operativsystemet (vanligvis Windows eller MacOS). De er derfor avhengig av dette.
Blekkstråleskriver.
Blekkstråleskrivere eller blekkskrivere fungerer ved at små mengder av blekk sprutes på arket gjennom et stort antall dyser fra en blekkbeholder ved høyt trykk og med høy presisjon. Ved å blande farver fra farvebeholderne kan skriverne skrive ut svært naturtro bilder med høy oppløsning. Blekkskriverne er de mest populære skriverne for hjemmebruk, først og fremst på grunn av lav innkjøpspris og høy farvekvalitet på utskriften. Hvis en trenger A3 eller større formater, er laserskrivere abnormt mye dyrere enn blekkskrivere, og tilsvarende større og tyngre. Ulempen, særlig for de mindre blekkskriverne, er høye driftskostnader fordi blekket er meget dyrt, i tillegg til at det kan størkne i skriveren hvis den blir stående lenge ubrukt i f.eks. sommerferien. Enkelte større blekkskrivere har imidlertid forholdsvis drøye patroner, og disse skriverne kan være billigere i drift enn en del laserskrivere. Optimal fotokvalitet krever imidlertid spesialpapir til svært spesiell pris.
Smeltevoksskriver.
I disse skriverne blir farvet voks varmet opp så den smelter, for så å sprøytes ut på en valse og derfra presses ut på utskriftsmediet, hvor den øyeblikkelig størkner (fryser). Teknologien minner altså noe om offset. Smeltevoksskriverne ble utviklet av Tektronix, som senere ble kjøpt opp av Xerox. Som de aller fleste laserskrivere er de sideskrivere. De bruker derfor et sidespråk, som regel PostScript. De tilsvarer farvelaserne (ikke de aller minste) i pris, ytelse og funksjonalitet. Utskriftene har en noe annen struktur enn tilsvarende fra farvelasere – men hvorvidt man foretrekker det ene eller det andre, er i noen grad en smaksak.
Varmeskriver.
Varmeskrivere var populære på 1970-tallet, og virker på den måten at selve utskriftspapiret er ømfintlig for varme. Printhodet produserer små oppvarmede punkter som, når de er nær papiret, avsetter prikker på papiret. Varmeskrive ble også laget til å skrive ut i 2 farver "(f.eks. svart og rødt)" ved at de produserte punktene har ulik temperatur. Ulempen med denne typen skrivere er at papiret er dyrt, og utskriften lite holdbar overfor lys og temperatur. Denne skrivertypen kan imidlertid produseres i svært små størrelser, i dag blir prinsippet brukt
utstrakt til kassaapparater, bongskrivere, minibanker, taxikvitteringer o.l.
Linjeskriver.
Linjeskrivere (engelsk: line printers) var de første dataskriverne som fikk alminnelig utbredelse. De ble lansert før 1970. Fra 1980-årene av ble de mer og mer utkonkurrert av andre teknologier, men en og annen linjeskriver finnes ennå. Hvis du får en innbetalingsblankett e.l. med gjennomslag, hvor skriften ikke er bygget opp av en matrise, er den trolig skrevet ut på en linjeskriver. Minnet om linjeskriverne lever også i PC-ens parallellport (skriveport); den kalles nemlig også LPT, en forkortelse for Line PrinTer.
Både linje-, typehjuls- og nåleskriverne kan skrive ut flere eksemplarer av et dokument samtidig, ved bruk av gjennomslagspapir "(blåpapir)". Slike skrivere kalles anslagsskrivere eller slagskrivere (engelsk: impact printers).
En ulempe med linjeskrivere er at de ikke kan skrive grafikk, men det ble laget tegninger ved hjelp av tegnsettet (i hovedsak xy.,/\). I tillegg er linjeskrivere store og dyre, og de støyer kraftig.
Det fantes flere varianter, men alle hadde faste tegn som ble presset mot et farvebånd av hammere (normalt 132 stk) bak papiret og i prinsippet skrev en hel linje i hvert anslag. En variant hadde et kjede som roterte horisontalt med flere eksemplarer av alle tegnene (for å øke hastigheten). En annen variant hadde en trommel med hele tegnsettet rundt trommelen i hver tegnposisjon. Kjedet eller trommelen kunne byttes ut for forskjellige skrifttyper (fonter), typisk ble disse byttet ut for sk. OCR-kjøringer på bankgiroer o.l.
Papiret, som var forhåndshullet i begge kanter, ble trukket gjennom skriveren av en traktormater. Papiret var perforert i kantene, og ble levert i sammenhengende lengder på flere hundre ark, med perforering mellom hvert ark. Når utskriften ble revet i perforeringene, fremsto utskriften i rene, adskilte ark.
IBM2380 by Lexmark, en matriseskriver fra ca. 1982, med traktormater, beregnet for flere gjennomslag.
Matriseskriver, nåleskriver.
Disse skriverne har et skrivehode med nåler som markerer en serie prikker på papiret (noen få har to eller tre skrivehoder for å øke hastigheten). Nålene kan adresseres enkeltvis, slik at nåleskrivere også kan skrive med ulike fonter, eller skrive ut grafikk, uten at skrivehodet skiftes ut. Dette gjør dem mer fleksible enn linjeskriverne. I tillegg er de mindre og billigere enn disse, og vanligvis mer støysvake. Nåleskrivere er fremdeles i bruk til spesielle formål, vesentlig for den som trenger gjennomslag.
HP7450A, en A3 pennskriver (plotter) fra ca. 1980, med 6 ulike farvepenner.
Typehjulsskriver, skjønnskriver.
Typehjulsskriveren ble lansert av Xerox' underbruk Diablo i 1973. Den har et typehjul, som roterer om sin egen akse. Typehjulene kan byttes manuelt mellom hver utskrift for endring av font. Typehjulsskriverne ble i hovedsak brukt til å skrive brev og dokumenter hvor høy utskriftskvalitet var påkrevet. Mange av dem kunne også brukes som skrivemaskiner. De var imidlertid ineffektive til store utskriftsvolum, og de støyet betydelig mer enn laserskriverne. Da disse kom ned i pris mot slutten av 1980-årene, utkonkurrerte de derfor typehjulsskriverne. Et minne om den gamle tiden finner vi i enkelte laserskriveres Diablo-emulering, dvs. at de kan utnytte Diablo-skrivernes styrekoder.
Teletype.
Noen TTY'er(Teletype) var egentlig kulehodemaskiner som ble styrt av en datamaskin. De fantes både med og uten eget skrivemaskintastatur.
Plotter.
Plottere ble brukt fra ca. 1974 til ut på 1980-tallet, og prinsippet var at papiret lå på et flatt underlag og beveget seg fram og tilbake i lengderetningen, mens skriverhodet, som var en nålepenn med farvet blekk, beveget seg over arket i bredderetningen og avsatte blekk på dette. Bevegelsen i lengde- og bredderetningen ble styrt av koordinater sendt fra Pc-en. Pennskriverne kunne skrive med mange ulike farver "(etter antall penner på skriveren)". De kunne også skrive ut tegninger med meget stor målestokknøyaktighet, og ble derfor brukt for utskrift av arbeidstegninger og hustegninger. Ulempen var at hastigheten på utskriften var liten, samt at farvepennene lett kunne bli tette.
Det finnes også en mengde skrivere til spesialformål "(kassautskrifter, minibank, GPS-mottagere, strekkoder, billetter o.l.)"
Multifunksjonsmaskiner eller alt-i-ett-maskiner (engelsk: multi-function devices, MFDs) er skrivere som også kan brukes som kopimaskin, skanner og evt. fax. De er enten baset på laserprinsipp, med eller uten farver (mest for kontorbruk) eller blekkprinsipp (mest for hjemmebruk).


Río de la Plata.
Río de la Plata er en 290 km lang vik av Atlanterhavet mellom Uruguay og Argentina. I Río de la Platas estuarium (brakkvannsområde) munner elvene Uruguay og Paraná ut.
Río de la Plata ble oppdaget av sjømannen Juan Díaz de Solís i 1516. Elven fikk navnet «Sølvelven» på grunn av de rike sølvforekomstene oppover langs elven.


Ski-VM 1991.
Ski-VM 1991 ble arrangert 7. – 21. februar i Val di Fiemme i Italia.
10 km klassisk.
Dato: Mandag 11. februar 1991
15 km fristil.
Dato: Lørdag 9. februar 1991
30 km klassisk.
Dato: Torsdag 7. februar 1991
50 km fristil.
Dato: Søndag 17. februar 1991
4 x 10 km stafett.
Dato: Fredag 15. februar 1991
1. og 2. etappe gikk i klassisk stil, 3. og 4. etappe i fristil.
5 km klassisk.
Dato: Tirsdag 12. februar 1991
10 km fristil.
Dato: Søndag 10. februar 1991
15 km klassisk.
Dato: Fredag 8. februar 1991
30 km fristil.
Dato: Lørdag 16. februar 1991
4 x 5 km stafett.
Dato: Fredag 15. februar 1991
1. og 2. etappe gikk i klassisk stil, 3. og 4. etappe i fristil.
Individuelt (Normalbakke K90 / 15 km).
Dato: Torsdag 7. februar 1991
Lag (Normalbakke K 90 / 3×5 km).
Dato: Onsdag 13. februar 1991
Normalbakke K90.
Dato: Lørdag 16. februar 1991
Stor bakke K120.
Dato: Søndag 10. februar 1991
Lag stor bakke K 120.
Dato: Fredag 8. februar 1991


Sollihøgda.
Sollihøgda er et lite lokalsamfunn som ligger i to kommuner og to fylker, Bærum i Akershus og Hole i Buskerud. Stedet er et populært utgangspunkt for skiturer på Krokskogen øst og nord for veien og i Vestmarka (Oslomarka) på vest og sørsiden. Sollihøgda er et kjent utfartssted hvor europavei 16 passerer. E16 når her sitt høyeste punkt mellom Sandvika og Hønefoss, ca. 340 moh. Fra Sollihøgda kan man se Tyrifjorden, som er Norges femte største innsjø med et dyp opp til 330 m, og fra noen steder kan man se Oslofjorden som ligger 13 km sørøst for Sollihøgda.
Bærum kommune eier et vannverk på Sollihøgda som forsyner rundt 500 mennesker på Bærumssiden av Sollihøgda med grunnvann fra fjellgrunnen.
Sollihøgda kapell er en langkirke i tre fra 1911 med 70 plasser.


Ski-VM 1997.
Ski-VM 1997 ble arrangert i tidsrommet 21. februar – 2. mars i og rundt Granåsen skisenter i Trondheim.
5 km klassisk.
Ljubov Jegorova hadde best tid i mål, men hun ble diskvalifisert etter å ha avlagt positiv dopingprøve på det forbudte medikamentet bromantan.


Ski-VM 1999.
Ski-VM 1999 ble arrangert i Ramsau am Dachstein i Østerrike. Storbakkerennet ble arrangert i Bischofshofen.
10 km klassisk.
Dato: Mandag 22. februar 1999
Jaktstart (10 km klassisk + 15 km fristil).
Dato: Tirsdag 23. februar 1999
30 km fristil.
Dato: Fredag 19. februar 1999
50 km klassisk.
Dato: Søndag 28. februar 1999
4 x 10 km stafett.
Dato: Onsdag 24. februar 1999
5 km klassisk.
Dato: Mandag 22. februar 1999
10 km jaktstart.
Dato: Tirsdag 23. februar 1999
15 km fristil.
Dato: Fredag 19. februar 1999
30 km klassisk.
Dato: Lørdag 27. februar 1999
4 x 5 km stafett.
Dato: Fredag 26. februar 1999
Individuelt sprint (normalbakke K90 / 7,5 km langrenn).
Dato: Lørdag 27. februar 1999
Individuelt (normalbakke K90 /15 km).
Dato: Lørdag 20. februar 1999
Lag (storbakke / 4x5 km).
Dato: Torsdag 25. februar 1999
Normalbakke K90.
Dato: Fredag 26. februar 1999
Stor bakke K120.
Dato: Søndag 21. februar 1999
Laghopping stor bakke.
Dato: Lørdag 20. februar 1999


Ski-VM 2001.
Ski-VM 2001 ble arrangert 15. – 25. februar i Lahtis i Finland. 30 km langrenn for kvinner måtte avlyses på grunn av sterk kulde (-23°C).
Konkurransene ble overskygget av dopingskandalen blant de finske langrennsløperne. Stafettlagene for herrer (1. plass) og kvinner (2. plass) ble diskvalifisert.
Sprint.
Dato: Onsdag 21. februar 2001
15 km klassisk.
Dato: Torsdag 15. februar 2001
30 km klassisk.
Dato: Mandag 19. februar 2001
50 km fristil.
Dato: Søndag 25. februar 2001
20 km jaktstart.
Dato: Lørdag 17. februar 2001 10 km klassisk etterfulgt av 10 km fristil.
4 x 10 km stafett.
Dato: Torsdag 22. februar 2001
Det finske stafettlaget kom først i mål, men ble diskvalifisert etter at Janne Immonen avla en positiv dopingtest.
1 km sprint.
Dato: Onsdag 21. februar 2001
10 km klassisk.
Dato: Tirsdag 20. februar 2001
15 km klassisk.
Dato: Torsdag 15. februar 2001
10 km jaktstart.
Dato: Søndag 18. februar 20015 km klassisk etterfulgt av 5 km fristil.
4 x 5 km stafett.
Dato: Fredag 23. februar 2001
Det finske laget ble diskvalifisert etter at Virpi Kuitunen avla positiv dopingtest.
Individuell sprint (stor bakke K116 / 7,5 km).
Dato: Lørdag 24. februar 2001
Individuelt (normalbakke K90/ 15 km).
Dato: Torsdag 15. februar 2001
Lag.
Dato: Tirsdag 20. februar 2001
Normalbakke.
Dato: Fredag 23. februar 2001
Stor bakke.
Dato: Mandag 19. februar 2001
Laghopp normalbakke.
Dato: Søndag 25. februar 2001
Laghopp stor bakke.
Dato: Onsdag 21. februar 2001


Wilhelm Hoegner.
Wilhelm Hoegner nr 2 fra venstre under ministerpresidentkonferanse i 1947Wilhelm Hoegner (født 23. september 1887 i München, død 5. mars 1980) var en tysk jurist og politiker (SPD). Han var ministerpresident i Bayern fra 1954 til 1957, og var på det tidspunkt den eneste bayerske ministerpresident etter krigen som ikke hadde tilhørt CSU.
Liv.
Hoegner var det syvende av en jernbanearbeiders 13 barn. Han studerte jus og var mellom 1919 og 1933 virksom som statsadvokat og dommer. Han ble medlem av SPD i 1919. Mellom 1924 og 1930 var han medlem av den bayerske landdagen (delstatsparlamentet) og mellom 1930 og 1933 medlem av den tyske Riksdagen. Han var kjent som en stor motstander av nasjonalsosialistene, og holdt kraftige taler mot dem i Riksdagen. I 1933 dro han i eksil i Sveits. Da han kom tilbake til Bayern i 1945 ble han innsatt som kommissarisk ministerpresident, men ble ikke valgt ved valgene i 1946. Derimot ble han justisminister i Hans Ehards kabinett frem til 1947. Mellom 1948 og 1950 var han riksadvokat i Bayern. Etter landdagsvalget i 1950 ble han bayersk innenriksminister i en koalisjon bestående av CSU og SPD, og i 1954 ble han bayersk ministerpresident i en regjering bestående av alle partier unntatt CSU. En sentral person i forhandlingene var daværende formann i bayersk SPD Waldemar von Knoeringen. Etter landdagsvalgene i 1957 brøt denne koalisjonen av fire partier sammen, og Hoegner måtte gå av. Han var medlem av Forbundsdagen mellom 1961 og 1962.
Eksterne lenker.
Hoegner, Wilhelm
Hoegner, Wilhelm
Hoegner, Wilhelm
Hoegner, Wilhelm


Snikekattfamilien.
Snikekattfamilien (Viverridae) er en gruppe mår- og kattelignende rovpattedyr som i all vesentlighet holder til i Europa, Afrika og Asia, inkludert Indonesia og Filippinene. Man tror imidlertid at viverridene opprinnelig spredte seg ut fra Madagaskar, der det fortsatt finnes et antall endemiske slekter. Som sådan inkluderer viverridene 5 underfamilier som tilsammen har 18 slekter og 31 arter. Selv om dette er en stor og spennende rovpattedyrfamilie er kunnskapen om disse dyra forbausende lite kjent.
Beskrivelse.
Snikekattene har spiss og relativt lang snute og en kortbeint langstrakt kropp. Vekten varierer fra i underkant av 1 til mer enn 14 kg, og kroppslengden, målt fra snute til halerot, ligger i området 30-100 cm. Halen er moderat lang og kommer i tillegg. De fleste artene har enten striper, flekker eller ringmønster. De har et levevis som påminner om mårfamiliens og er stort sett nattaktive jegere som jakter på små virveldyr, insekter og virvelløse dyr. Noen er rene kjøttetere, andre spiser også frukt og røtter. De fleste artene lever i trærne, men noen få holder også til på bakken. Som sådan har disse dyrene godt utviklet syn, hørsel og luktesans. Mårbjørn er den eneste arten med gripehale, men alle snikekattene utsonder en særpreget moskuslukt fra spesielle kjertler.
Annet.
Desmerkattene har bl.a. blitt beskyldt for å ha overført det fryktede SARS-viruset til menneskene. Kopi luwak, verdens mest kostbare kaffebønne kommer ut med avføringen til den asiatiske palmesivetten ("Paradoxurus hermaphroditus") etter å ha passert gjennom fordøyelseskanalen. En forskningsrapport bekrefter at kaffebønnene endrer mikrostruktur etter ferden gjennom sivettens fordøyelsessystem.


CSWS.
Continuous Spike Wave during Slow sleep er en tilstand hvor man har kontinuerlig spike-wave-aktivitet i EEG i non REM søvn ("slow sleep"). CSWS er koblet til flere sykdommer som Landau-Kleffners syndrom og "epilepsi med CSWS-syndromet". I den klassiske definisjonen kreves det epileptiformaktivitet i 85 % av tiden i nREM søvn, men det er vist at pasienter kan ha symptomer med epileptiform aktivitet i 40 % av tiden (se FNEA). I den senere tid er CSWS også koblet til andre kognitive forstyrrelser som ADHD, ASD og læringsvansker.


Demokrati (teaterstykke).
"Demokrati" er et teaterstykke av briten Michael Frayn. Det hadde première i London i 2003, og ble satt opp på National Theatre og West End Theatre, hvor det var en stor suksess. Senere er det blitt satt opp på teatre i København og på Broadway i New York. Høsten 2005 ble det satt opp på Nationaltheatret i Oslo. Det omhandler den tyske kansleren Willy Brandts fall i 1974 gjennom avsløringen av den kommunistiske spionen Günter Guillaume som arbeidet som sekretær for Brandt og hørte til kanslerens innerste krets. Noe av stykket finner sted Hamar i Norge.


Anita Killi.
Anita Killi (født 17. januar 1968 i Stavanger) er en norsk animatør og filmskaper.
Bakgrunn og arbeid.
Anita Killi studerte grafisk design og illustrasjon ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo fra 1988 til 1990 og animasjon ved Høgskulen i Volda fra 1990 til 1992. Hun tok hovedoppgave i animasjon ved SHKS i 1996. Hun har også hatt studieopphold i Estland.
Anita Killi har laget en rekke prisbelønte animasjonsfilmer, bant annet "Tornehekken" fra 2001, som er den norske filmen som fikk flest utenlandske priser i 2002. I tillegg til animerte kunstneriske kortfilmer, har hun også laget animerte reklamefilmer og sekvenser i dokumentarfilmer og bedriftsfilmer. Hun har også arbeidet med "Gorm, trollungen på Dovrefjell". I 2009 ble hun ferdig med tegnefilmen "Sinna Mann". Den handler om familievold og bygger på Gro Dahles og Svein Nyhus' bildebok med samme navn. Filmen hadde fram til 2011 blitt vist på nesten hundre filmfestivaler og vunnet over førti priser. Det gjorde Anita Killi til den mest prisbelønte filmskaperen i hele verden i 2010.
Anita Killi har siden 1995 drevet animasjonsstudioet Trollfilm AS på familiegården Megarden på Dovre. Teknikken i de største filmene er en kombinasjon av cut-out- og objektanimasjon i multiplan-teknikk, det vil si tegnefilm filmet i flere plan.


Lunner kirke.
Lunner kirke er en steinkirke fra 1100-tallet som ligger på Lunnertoppen i Lunner kommune i Oppland.
Historie.
Lunner kirke ble bygget av stein og var opprinnelig en enskipet langkirke med et rundt steintårn. På bildet er skipet i den opprinnelige steinkirken delen til høyre.
I 1780-årene ble kirken ombygd til korskirke og det opprinnelige runde kirketårnet revet. De nyere delene kan man se til venstre på bildet.
De nyere delene i tre ble restaurert i 1987–1988, og da ble fundamentet til det runde steintårnet i vest avdekket – det eneste kjente runde kirketårnet i Norge. Over denne tårnfoten ble det etter restaureringen lagt et glassgolv slik at gjester i kirken kan se den opprinnelige konstruksjonen.
Den ytre diameteren på tårnet er 5,4 m. Det hadde inngang i vest, og det indre tårnrommet hadde bare en diameter på 2,8 m.
Kirkens middelalderdel i stein er fortsatt ikke restaurert.
Steinfigurer.
Det er utvendig ti uthugde figurer i veggene på den gamle delen av kirken. Den ene viser en løve med gapende kjeft. Så følger en kentaur som skyter med bue på reileff 2. Relieff 3 viser en mann som griper seg om skjegget med den ene hånden.
Disse figurene er plassert på steinkirkens sør- og østvegg, og på sakristiet. På hver side av portalen finner vi to langsmale relieffer. Det til høyre har to engler som bøyer seg mot hverandre og det til venstre tre mannsansikt omgitt av en ranke.
En vet ikke helt hvor de har vært plassert opprinnelig, men de skal være eldre enn det utvidete koret. Det er sannsynlig at de kan ha stått på det eldste koret og på vesttårnet. Relieffene er laget i sandstein et sjeldent materiale i dette området. Det er mulig at det kan være flere skulpturer i grunnmuren. Ingen annen bygdekirke har så mange skulpturer i stein.
Et sagn forteller at Olav den Hellige skal ha startet byggearbeidet.


Åbjøra kraftverk.
Åbjøra kraftverk ligger i Nord-Aurdal kommune i Oppland fylke.
Kraftverket ble bygget i årene 1949–1951, og ble ombygget i 2000. Kraftverket har Francisturbin på 95 MW, og midlere årsprodukasjon er på 519 GWh. Kraftverket utnytter en fallhøyde på 442 meter fra Ølsjøen ned til utløpet ved Aurdalsfjorden. Kraftverket har en slukeevne på 24 m³/s. Åbjøra har et nedbørsfelt på 871 km², og i tillegg til inntaksmagasinet er det regulering på Helin, Flyvatn, Storevatn og Tisleifjorden.
Kraftverket eies av Skagerak Kraft.


Blitzkrieg.
Blitzkrieg (tysk for "lynkrig") var en militær doktrine som ble utviklet i mellomkrigstiden i Tyskland. Den ble brukt av de tyske væpnede styrkene under andre verdenskrig.
Lynkrigens taktikk.
Tankene rundt denne formen for krigføring ble særlig utviklet av Heinz Guderian som spesialiserte seg i mellomkrigstiden på motorisert krigføring. Guderian bygget blant annet på britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han også oversatte til tysk, samt også skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I 1937 ga han ut boken "Achtung – Panzer!" hvor teoriene rundt hvilken rolle stridsvogner og fly skal kunne spille i moderne krigføring ble videreutviklet.
- Først å finne svake punkter i fiendens front, eller ved hjelp av kamuflasjetaktikk og skinnmanøvrer lure fienden til å svekke det aktuelle frontavsnitt.
- Bryte gjennom, kjøre store panserstyrker og andre hurtige enheter med sterk flystøtte dypt inn i fiendens område, og hindre en planmessig retrett ved å omringe fiendtlige styrker for så å bruke infanteriet til å likvidere dem eller ta dem til fange.
- Evt. lande luftbårne tropper bak fiendens front.
Lynkrigen forutsatte et intimt samvirke mellom flyvåpenet og bakkestyrkene (noe som krevde herredømme i luften), raske manøvre og mobilitet – samt en desentralisert kommandostruktur og gode kommunikasjoner mellom enhetene. Kommunikasjonen var lynkrigens forutsetning for å lykkes. Normalt innenfor panserstyrkene hadde bare kommandovogner radioer. Resten av stridsvognene fikk beskjed om hva de skulle gjøre med håndsignaler og flagg. Men i den tyske hæren hadde alle stridsvogner radio. Dette førte til at manøvre kunne utføres raskere, farer rapporteres raskere, og om en kommandovogn ble slått ut, kunne hvilken som helst annen vogn overta kommandoen av enheten.
Lynkrigens strategi.
Lynkrigens strategiske mål var å unngå en langvarig utmattelseskrig (tofrontskrig) mot en overlegen koalisjon av fiender. Fiendene skulle slås én om gangen, med små egne tap – og de erobrede områdene skulle utnyttes til å øke ressursgrunnlaget med erobret krigsmateriell, råvarer, fabrikker, tvangsarbeidere osv.
Opprinnelse.
Etter Tysklands tap i skyttergravskrigen under første verdenskrig ble det i Versaillestraktaten satt opp regler for størrelsen på den tyske hæren. Den totale størrelsen kunne ikke overskride 100 000, og Tyskland fikk ikke ha noe luftforsvar eller noen pansertropper. Bruk og utvikling av ubåter ble også forbudt.
Utover på 1920-tallet begynte Heinz Guderian å forske på bruk av mekaniserte styrker. Erfaringer fra Østfronten viste at en mindre og bevegelig styrke var bedre enn en større og statisk.
I 1926 samarbeidet Reichswehr og den røde armé i militærøvelser i Kazan og Lipetsk. Disse øvelsene ble holdt i Sovjetunionen for å skjule dem for seierherrene fra første verdenskrig.
Hitler kommer til makten.
Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 kunne militærmakten bygges opp igjen, da Hitler ikke overholdt forpliktelsene fra Versaillestraktaten.
Luftwaffe ble gjenopprettet under Hermann Görings ledelse, samtidig som pansertroppene oppsto. Hitler sørget også for produksjon av stupbombere, da han var en stor tilhenger av Guderians idéer.
Da den spanske borgerkrigen begynte i 1936, ble tre tyske panserkompanier med «frivillige» sendt for å støtte Francos nasjonalister. Dessuten ble Legion Condor opprettet for å la Luftwaffe teste ut nye fly og doktriner. Det fryktede Junkers Ju 87 «Stuka» ble for første gang prøvd i Spania.
Ikke bare motorisert krigføring.
Enda så opptatt Hitler var av å motorisere både hæren og det tyske folk – så var både han og generalene klar over at fremtidens krig ikke kunne vinnes med panserstyrker, fly og biler alene. Når nazistene gjennom bl.a. Hitlerjugend la vekt på å få de unge ut i naturen, skyldtes det ikke bare naturromantikk og solhvervsfester, selv om begge deler var viktig for en del nazister. Hensikten var ikke minst å drive fysisk fostring. En regner med at infanteristene på Aleksander den stores tid kunne marsjere 20-25 km pr. døgn. Dette hadde ikke endret seg mye da tyskerne ble stoppet utenfor Paris i 1914. Neste generasjon tyske infanterister – iallfall en del av dem – var imidlertid i stand til det dobbelte.
Polen, Frankrike og Afrika.
Under felttoget i Polen i 1939 var fortsatt den tyske Wehrmacht i liten grad motorisert. Panserstyrker var likevel en suksess der de opererte. Luftwaffe gjorde stor suksess i dette felttoget.
Det første eksemplet på ekte Blitzkrieg var tyskernes offensiv på vestfronten i mai–juni 1940. Med moderate tap (bl.a. ca. 35 000 soldater, eller 2 % av styrken) klarte de på seks uker å knuse tallmessig overlegne allierte hærer og erobre Nederland, Belgia og Frankrike. Da tyskerne gikk til angrep, rykket et britisk ekspedisjonskorps og flere franske divisjoner nordover for å komme sine belgiske allierte til unnsetning. De fant det visstnok ikke spesielt påfallende at de tyske flystyrkene lot dem marsjere uforstyrret. Helt uventet satte så tyskerne inn et angrep med store panserstyrker over de skogkledde åsene i Ardennene, for så å nå Kanalen og dermed splitte de allierte styrkene. Så uforberedt på dette var de allierte at de tyske stridsvognene kunne fylle bensin på bensinstasjoner underveis. Av og til har Hitler feilaktig fått æren for denne taktikken, som stammer fra generalen (senere marskalk) Fritz Erich von Manstein.
Også i Nord-Afrika ble Blitzkrieg benyttet av Erwin Rommel og hans Afrikakorps. Frem til nederlaget ved El Alamein hadde det tyske korpset stor suksess i kampen mot de britiske styrkene.
Østfronten.
Under Operasjon Barbarossa, det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941, kom panserstyrkene virkelig til sin rett. Store sovjetiske formasjoner ble omringet av den raske fremrykningen, noe som førte til at tyskerne tok store mengder krigsfanger.
Sovjetunionens store størrelse gjorde imidlertid at den røde armé kunne trekke seg stadig lenger tilbake uten at Wehrmacht vant noen avgjørende seier. Da vinteren kom mot slutten av 1941 stoppet hele fremgangen opp.
Sommeren 1942 satte Tyskland i gang nok en offensiv, men ved Stalingrad stoppet det opp. Den russiske motstandsviljen var så stor at byen ble holdt, og etter de tyske styrkenes i Stalingrads kapitulasjon i februar 1943 var det slutt på den tyske fremgangen. Etter 1943 ble det slutt på tyske offensiver i øst.
Vestfronten 1944-45.
Den amerikanske hæren og George S. Patton hadde etterhvert overtatt tyskernes strategi med Blitzkrieg. Etter at de allierte hadde brutt ut av invasjonssonen i Normandie gjenerobret de raskt resten av Frankrike.
Vinteren 1944–45 så man det siste større tyske offensive forsøket på vestfronten, da tyske styrker gikk til angrep i Ardennene. Denne offensiven var mislykket.


Odd Klippenvåg.
Odd Klippenvåg (født 22. mai 1951 i Lofoten) er en norsk forfatter, bosatt i Oslo.
Klippenvåg vokste opp i Lofoten inntil han flyttet til Oslo i 1970. Han utdannet seg til cand. philol. ved universitetet i Oslo, med fagene tysk, historie og nordisk. I 1996 avsluttet han sitt engasjement i den videregående skolen og ble forfatter på heltid.
Klippenvåg debuterte med romanen "Nattbilde" i 1978 og har siden utgitt en rekke romaner og noveller. Noen tematiserer homofilt samliv, blant dem er romanen "Otto, Otto" og novellesamlingen "Body & Soul". Han har også skrevet en trilogi over klassiske komponisters liv og levnet. Den består av romanene "Bruckner. En lengsel", "Camille" (om Saint-Säens) og "Prins Carlo" (om Gesualdo).
I 1998 mottok Odd Klippenvåg Havmannprisen for novellesamlingen "Body & Soul".


Nikolaikirken på Gran.
Nikolaikirken er den største av to steinkirker fra middelalderen på Granavollen i Gran kommune i Oppland fylke. De to kirkene går under navnet Søsterkirkene. Etter alt å dømme sto den eldste av søsterkirkene, Mariakirken, ferdig da Nicolaikirken ble bygd rundt 1150. Nicolaikirken har 250 plasser, og var trolig kirke for Hadeland fylke. Den er bygd som en basilika, med midtskip og to sideskip der kraftige romanske søylerekker løfter taket over ytterveggene og gir luft i rommet. Den har firefaset ribbehvelv over midtskipet med to travéer og tønnehvelv i sideskipene. Veggene er hvitkalket, med koret innrammet av en steinbue.
Stilistisk er Nikolaikirken nært beslektet med den gamle domkirken på Hamar, Gamle Aker kirke i Oslo og Ringsaker kirke. Det felles forbildet var Hallvardskatedralen nordøst for Oslo torg (krysset Bispegata-Oslo gate) i Gamlebyen i Oslo. Hallvardskatedralen innledet en ny æra i kirkebyggerkunsten her til lands. Mens domkirkene i Trondheim, Bergen og Stavanger var inspirert av kirkebygg i vest, ble Hallvardskatedralen bygd etter inspirasjon fra nyere kirkebygg lenger sør og øst i Europa.
Nikolaikirkens kraftige tårn mener fagfolk at kirken fikk allerede på slutten av 1200-tallet, denne utbyggingen endret kirkens kor fra fra apsidalt (halvsirkelformet) til rett, samme form som i Mariakirken, den andre av Søsterkirkene. Nikolaikirkens tårn har hatt et høyt spir, men dette ble ødelagt under brannen i 1799. Nikolaikirken ble restaurert rundt 1300 og 1960. Den stadige ombyggingen og påbyggingen av begge Søsterkirkene på Gran gjør eksakt tidfesting av byggeår vanskelig.
Interiør.
Mye av det opprinnelige interiøret gikk tapt i brannene, og også ominredningen i 1860 gikk hardt utover det gjenværende.
Prekestolen er fra 1728 med delvis bevarte utskårne deler. Denne var muligens opprinnelig ment for Mariakirken. Baldakinen er av nyere dato.
Døpefonten er fra samme tid som prekestolen, mens fatet er en del eldre. Tidligere hadde kirken en døpefont i stein som stod ved vestdøren.
Altertavlen fra 1625 er reddet gjennom både branner og perioder hvor den ikke var i kirken. Den kan ha vært et alterskap med fløyer som kunne åpnes og lukkes. Midtfeltet viser korsfestelsen, flankert av syndefallet og kobberslangen.
Maleriet som viser nattverden var tidligere alterbilde.
Kirken har glassmalerier og det i øst som er lagd av Frøydis Haavardsholm.


Mariakirken på Gran.
Mariakirken er den ene av to steinkirker fra middelalderen på Granavollen i Gran kommune og Oppland fylke.
Den andre av Søsterkirkene på Gran er Nicolaikirken.
Dette er den minste av kirkene, den fungerte trolig som klosterkirke eller kirke for sognet. Man antar at den er bygget før Nicolaikirken, og er derfor vagt datert til ikke senere enn 1150. Også denne kirken ble ombygget og påbygget på slutten av 1200-tallet.
Den fremstår nå som en langkirke i romansk-gotisk stil med plass til rundt 150 mennesker.
Etter brann i 1813 ble kirken stående som en ruin helt til 1865. Da ble det igjen lagt tak på kirken og den fikk et lite tretårn som er det en ser på kirken i dag. Kirken var lenge brukt som gravkapell og bårehus, men har i de senere årene blitt en kirke for mer spesielle tjenester.
Interiør.
Glassmaleriene er av Veslemøy Nystedt Stoltenberg.


Aleksander III av Skottland.
Aleksander III (4. september 1241 – 19. mars 1286), konge av Skottland, også kjent som «Aleksander den strålende», er ansett som en av Skottlands største konger.
Født ved Roxburgh som sønn av Aleksander II med hans andre kone Marie de Coucy. Han ble konge i en alder av 8 år da hans far døde 6. juli 1249. Hans kroning skjedde 13. juli 1249 ved Scone Abbey, Pertshire.
Første år.
Kroningen av Aleksander III avbildet i et manuskript fra middelalderen
I begynnelsen av den umyndige Aleksanders styring var det en bitter strid for å få kontroll over styringen av Skottland mellom to rivaliserende parter; den ene ledet av Walter Comyn, jarl av Menteith, og den andre ved Alan Durward, "justitiarius" (øverste politiske og juridiske leder).
Da Aleksander III i 1251 giftet seg med Margaret av England benyttet den engelske kongen Henrik III anledningen å kreve hyllest fra det skotske kongedømmet, men Aleksander ville ikke adlyde sin store nabo i sør. Ved samtaler mellom England og Skottland i 1255 i Kelso mistet Walter Comyn og hans gruppe innflytelse til fordel for Alan Durwards gruppe. Comyns gruppe ga ikke opp og i de neste to årene posisjonerte de seg og maktet å få sine rivaler til å samtykke at det var representanter fra begge grupper hos kongen.
Strid med Norge.
Da Aleksander fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da han døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson.
Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet og vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist (og som noen gang kommer til å bli reist). Håkon seilte rundt vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger med den store hæren i ryggen som pressmiddel.
Aleksander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret at de øvrige til å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerer han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær og hvor han dør av feber den 17. desember 1263. En død som forpurrer videre norsk ekspansjon i Skottland.
De norske øyene vest for Skottland lå nå for Aleksanders føtter og i 1266 beslutter kong Håkons arvtaker, kong Magnus Lagabøte, å frasi seg norsk overherredømme over Suderøyene (Hebridene) og Man (Isle of Man) i Irskesjøen. Det ble slått fast ved en gjensidig norsk-skotsk avtale, Perth-traktaten. Skottland skulle betale en engangsavgift og deretter en årlig rate. Norge ville beholde Orknøyene og Hjaltland (Shetland). Både Norge og Skottland posisjonerer seg diplomatisk.
Arvefølge.
Mot slutten av Aleksanders regjeringstid døde alle hans tre barn innenfor en kort tid og skapte et akutt problem for arverekkefølgen. I 1284 forslo han at hans arving måtte være hans svært unge datterdatter i Norge, resultatet av det politiske ekteskapet mellom kong Eirik Magnusson og hans datter Maragret som hadde dødd i barsel. Dette barnet, Margrete, kalt for «Jomfruen av Norge», var den siste direkte i blodsbånd, men Skottland krevde en mannlig etterfølger. Aleksander giftet seg da med sin andre kone, Yolande de Dreux, den 1. november 1285.
Kongens plutselige død da han falt av hesten mens han red gjennom natten for å besøke sin dronning på Kinghorn in Fife den 16. (eller 19.) mars 1286 knuste alle håp om en mannlig etterkommer. Aleksanders død var begynnelsen på århundrer med turbulente tider med politisk uro og tallrike kriger for Skottland.


Vladimir Nabokov.
Vladimir Vladimirovitsj Nabokov (russisk: Владимир Владимирович Набоков; født i St. Petersburg, død 2. juli 1977 i Montreux) var en russisk-amerikansk forfatter, dramatiker, lyriker og entomolog. Han regnes blant de fremste romanforfattere av det tjuende århundre, og er mest kjent for romanen "Lolita" fra 1955.
Biografi.
Han ble født inn i en velstående St. Petersburg-familie, som i 1919 dro utenlands. Vladimir tok litteraturutdannelse i England. I perioden 1922–37 bodde han i Berlin, hvor han debuterte som poet og skrev bøker på russisk, før han sammen med familien flyktet til Frankrike i 1937 og videre til USA i 1940. Nabokov ble amerikansk statsborger i 1945. Han var professor i slavisk litteratur ved Cornell University i New York fra 1948 til han i 1958 bosatte seg i Sveits.
Han giftet seg med Véra Evseevna Slonim i 1924. Sammen hadde de sønnen Dmitri.
Vladimir Nabokov døde i Montreux, Sveits.
Nabokov begynte å skrive på engelsk i 1940-årene og bemerket seg ved sitt elegante og rike språk. Han deltok selv i oversettelsen av sine bøker mellom russisk og engelsk. I løpet av 1960-årene var alle de russiske romanene og de fleste fortellingene oversatt. Foruten norsk er hans verker utgitt på blant annet fransk, tysk og italiensk.
Nabokov var sommerfuglsamler ("lepidopterist"), noe han også refererte til i sitt "Lolita"-manuskript. Han var en ledende ekspert på gruppen blåvinger (Polyommatinae), beskrev mange nye arter og flere nye slekter i denne gruppen og gjorde grunnleggende arbeide på betydningen av kjønnsorganene i klassifikasjonen av sommerfugler. Vladimir Nabokov donerte sine papirer til det amerikanske kongressbiblioteket – blant mye annet det upubliserte skuespillet "Tragediia gospodina Morna" fra 1926 ("The Tragedy of Mr. Morn").
Skuespill.
Stykkene merket * ble i 1984 utgitt som "The Man from the USSR, and Other Plays (with Two Essays on the Drama)", oversettelse og forord ved sønnen Dmitri Nabokov


Stella East.
Stella Dorothy Loring East (født 25. oktober 1955) er en kanadisk-norsk billedkunstner og illustratør fra provinsen Ontario i Canada.
Bakgrunn og arbeid.
Stella East har utdannelse fra Canada, USA, England og Vestlandets Kunstakademi i Bergen. Siden midten av 1980-tallet har hun illustrert en rekke bøker, blant annet "Julemysteriet" av Jostein Gaarder, og ei bok om Buddhas tidligere liv skrevet av Tor Åge Bringsværd. Den siste er òg utgitt på tysk. "Ulveungen Sim: Fortellinger om verden utenfor", 2006, har hun illustrert og skrevet selv. Boka ble innkjøpt av Kulturrådets innkjøpsordning, ble tildelt "diplom" i Årets Vakreste Bøker 2007, og utgitt på tysk og dansk. Stella East har òg arbeid med offentlige utsmykkingsoppdrag, har hatt flere utstillinger og har mottatt flere priser og stipend.
Stella Easts bilder er preget av glødende farger, tydelige detaljer og en myk og malerisk naturalisme. Motivene har ofte et anstrøk av surrealisme med dekorative og symbolske elementer.
Stella East bor og arbeider i Oslo.
Illustrerte bøker.
Stella East har også laget omslagsbildet til Knut Kristofersens roman "Borgermesteren i Hadesburg" utgitt på Grøndahl & søn forlag 1986.
Annet.
Stella East har skrevet mastergradsoppgaven "Picturing Stories: The Integrity and Marginalization of Visual Storytelling in Children’s Picturebooks" som student ved York University i Toronto i 2008. Den forsvarer billedbokillustrasjon som et språk og en kunstform innenfor en billedkunsttradisjon. "Picturing Stories" er innkjøpt av Norsk Barnebokinstitutts bibliotek.


Kristkirken på Holmen i Bergen.
Omriss av Kristkirken på Holmen. Veggene i skipet skal ha vært der hekken er.
Parkanlegget på Bergenhus med Kristkirkens grunnplan
Kristkirken på «Holmen» i Bergen var den gamle domkirken i Bergen og ble reist av Olav Kyrre i tidsrommet 1066–1093. I 1170 ble St. Sunnivas levninger flyttet fra Selja og skrinsatt over høyalteret. Den lå like nord for Håkonshallen. Denne kirke var egentlig viet til den hellige Treenighet – men ble kalt Kristkirken.
På 1200-tallet var Holmen og Kristkirken Norges politiske sentrum. Kirken ble brukt til forhandlinger og kirkegården til tingsted ved kongehyllinger og riksmøter. Kongene ble også kronet, viet og gravlagt i kirken.
I 1531 ble kirken jevnet med jorden av høvedsmannen Eske Bille på Bergenhus da en mente at den var til hinder for vern av borgen.
Grunnplanen av kirken er markert med en plantet hekk i parkanlegget på Bergenhus. Hvor alteret stod finnes et minnesmerke med relieff av St. Sunniva.
Dagens Kristkirke.
Navnet Kristkirken i Bergen er blitt tatt i bruk av en uavhengig evangelisk menighet, men har ikke noe med den historiske Kristkirken i Bergen å gjøre. Den ligger i det store NRK-bygget i Kanalveien 90 på Minde i Bergen.


Granavollen runestein.
Granavollen runestein er en runestein bak Nikolaikirken på Granavollen i Gran kommune i Oppland fylke. Nikolaikirken er også kjent som den ene av de to Søsterkirkene på Gran. I akademiske kretser er steinen kjent som "N63 Gran kirke I".
Teksten på steinen er fra sen vikingtid, rundt 1050, og er til minne om en bror av søskenflokken som fikk teksten skåret inn.


Fjorda.
Fjorda er et kjent rekreasjonsområde en drøy times biltur fra Oslo på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden. Ofte blir området kalt Velmunden, men Velmunden er egentlig navnet på den største av innsjøene i området. Området er regulert som landskapsvernområde.
Det spesielle landskapet ble skapt av oppdemmingen av Sortungen og Velmunden i forbindelse med utbyggingen av Toverud Kraftstasjon i 1915. Dette er et sjeldent eksempel på at industrielle inngrep har gitt positive virkninger for naturen.
Området er kjent som et eldorado for kanoentusiaster, og er spennende å padle i, med alle sine øyer, trange viker og sund. I området er det tillatt å slå leir og gjøre opp ild på anviste plasser. Å gjøre opp ild forutsetter medbrakt ved og underskrevet midlertidig dispensasjon. Anlegget har over 10 000 besøkende årlig, med hyppigst besøk i sommerhalvåret. Mange skoler legger friluftslivkurs hit. Vannene har gode fiskemuligheter, og flere plasser er vannet så grunt at det blir forholdsvis tidlig bra badetemperaturer. Det er flere kommersielle aktører som leier ut kanoer i området. "Solvik kanoutleie" på nordsiden av anlegget har godt utvalg på kanoer og en mindre kiosk og salg av fiskekort. "Vestland" i nordenden av Saltbufjorden har både hytter og kanoer.
Konopadlere som legger ut fra Solvik.
Geografi.
Fra Velmunden som ligger mot øst, kan man nå Haukfjorden som ligger mot sør gjennom noen trange sund. Fjorda er delt av halvøyene Sevaldrudholmen i nord, og Ålbogan fra sør. Mellom disse landområdene henger østdelen sammen med vestdelen gjennom sundene Smørmarksundet og Saltbusundet. I våtområdets vestside finnes innsjøene Saltbufjorden og Vestlandsfjorden. Disse henger sammen via trange sund. Vestlandsfjorden henger sammen med Båhusfjorden og Svarttjern mot nordøst i Fjordaområdet. Mot sør fra Vestlandsfjorden ligger Osfjorden med mulighet til å nå Bjørnsjøen med kano via elver og de mindre vannene Fløyta og Sekken.


Francis Scott Key.
Francis Scott Key (født 11. august 1779, død 11. januar 1843) var en amerikansk advokat og amatør-dikter.
Key ble fange ombord på et engelsk skip under krigen om Fort McHenry i Baltimore, Maryland havn. Da han fikk se at USAs flagg fremdelses var oppe i grålysningen, ble han inspirert til å skrive om den amerikanske seieren. Hans dikt, "The Defence of Fort M'Henry," ble senere lagt til den eksisterende musikken «To Anacreon in Heaven» av den engelske komponisten John Stafford Smith, men teksten og musikken ble senere kjent som The Star-Spangled Banner.. Med dette navnet ble sangen kjent og Den amerikanske kongressen bestemte i 1931 at The Star-Spangled Banner skulle være Amerikas nasjonalsang.
Francis Scott Key Bridge i Washington, DC og Francis Scott Key Bridge, som er del av hovedveien rundt Baltimore er gitt navn til minne om ham.


Kevin Federline.
Kevin Federline (født 21. mars 1978) er en amerikansk danser.
Privatliv.
Kevin Federline var gift med Britney Spears. Tidligere var han gift med skuespillerinnen Star Jackson, som han har to barn med; Kori (født 2002) og Kaleb (født 2004). Den 14. september 2005 fikk Kevin og Britney en sønn, den 12. september 2006 fikk de sin andre sønn.
Før han møtte Britney Spears danset han blant annet for Justin Timberlake.
Eksterne lenker.
Federline, Kevin
Federline, Kevin


Statskupp.
Et statskupp ("fra fransk coup d'état") er en rask, forfatningsstridig maktovertakelse av en stat, vanligvis utført av en liten gruppe personer som kun erstatter de øverste politiske lederne. Statskupp er det også dersom borgerne (alle eller noen) lovstridig fratas rettigheter, påføres plikter eller gis privilegier. Det regnes også som statskupp dersom et statsoverhode utsteder et dekret som går ut over vedkommendes forfatningsmessige fullmakter. Statskupp skiller seg fra revolusjon, som er en grunnleggende samfunnsmessig endring. Den foregår ved en egen dynamikk og i en akselererende prosess med en bredere deltakelsee og medfører en omveltning der det politiske system endres radikalt.


Storfosna.
Kart over Ørland viser øyenes beliggenhet. Kartet er fra før 2003, og viser ikke nybrua
Storfosna er en øy i Ørland kommune. Øya har om lag 170 innbyggere.
Storfosna, med den karakteristiske vågen midt i bildet
Herregården Storfosen gods, som er den dominerende jordeiendommen, er kjent siden 1300-tallet, også som krongods. En rikt utstyrt kvinnegrav fra 600-tallet er funnet på gården Steinan, og tyder på at øya kan ha vært et maktsenter også tidligere.
I en tid da sjøveien var hovedveien i Norge, lå Storfosna sentralt til. Navnegranskerne antar at ordet "Fosen" kommer av det gammeltnorske "folskn" ("skjulested"), som viser til at Vågen ("se flyfoto") var et sted hvor skip kunne ligge i le for vær og fiender. Denne naturhavna er således trolig opphav til navnet Fosen. Litt lenger sør i skipsleia lå en noe mindre havn av samme type; kalt Lille-Fosen, som i 1742 skiftet navn til Kristiansund. Den arkeologiske periodebetegnelsen "Fosnakulturen" er knyttet til området rundt Kristiansund, ikke til Storfosna.
Øya hadde egen barne- og ungdomsskole inntil 2008. Det er 12 daglige ferjeavganger mellom Storfosna og Garten, som har bro til fastlandet. Siden 2003 går Kråkvågbrua mellom Storfosna og Kråkvåg.
Poståpneriet ble opprettet i 1892, med godseier Fredrik C. Hagen som den første poståpner.


Sophie Dahl.
Sophie Dahl (født 15. september 1977) er en britisk forfatter og fotomodell. Internasjonalt er Dahl en profilert «plus-size model», dvs. en fotomodell med mer utpregede kvinnelige former enn det som normalt er i motebransjen. I 2003 ga hun ut eventyrfortellingen «The Man With The Dancing Eyes».
Sophie Dahl er barnebarn av forfatteren Roald Dahl.
Hun giftet seg i januar 2010 sammen med Jamie Cullum. Og de venter deres første barn sammen, hun er fire måneder på vei (per September 2010).


Einar Rose.
Einar Wilhelm Böckmann Rose (født 27. januar 1898, død 3. februar 1979) var en norsk skuespiller, sanger og regissør. Som en av Norges mest fremtredende revypersonligheter var han i en årrekke kunstnerisk leder og iscenesetter ved revyteateret Chat Noir. Han var kanskje den som mer enn noen annen bidro til å bringe den typisk folkelige Oslo-dialekten inn i revysammenheng.
Rose ble født i Kristiana, som sønn av Jacob Rose (1871–1939) og Anna Benedicte Böckmann (1868–1953) og vokste opp på Kampen. Som ung hadde han blant annet jobb som statist på friluftsscenen på Norsk Folkemuseum. Han var sønnesønn av skillingsviseforleggeren Theodor Rose.
Rose debuterte som solist i revyen "Regnbuen på Mayol" i 1925. Året etter ble han ansatt på Chat Noir. Han fikk raskt et stort navn. I 1927 debuterte han som grammofonartist på merket Odeon, og gjorde også her stor suksess, blant annet med slagere som «Nå går'n på gummisåler», «Karl Johan og jeg», «Serru serru», «Sol ute sol inne», «Ja, det er rart med natur'n» og «Orker ikke det». Totalt ble det mer enn 300 innspillinger; den siste platen ble spilt inn i 1973.
I sin tid ble også Rose identifisert med Rosekjelleren, et utested han drev og eide i kjelleren under Chat Noir fra 1937. Stedet er for øvrig omtalt i sangen «Den feite mannen» av deLillos.
På 1950- og 1960-tallet gjorde Rose seg bemerket som sarkastisk «societetsreporter» i "Aftenposten". Skriftspråket hans var likt talespråket. Hans særegne tegnsetting og ortografi gjorde han også bruk av i selvbiografien "Roseboka" (1941) og petitsamlingen "En rose uten torner" (1964).
Rose giftet seg i 1937 med Irene Lium (1907–1989),


Chat Noir.
Chat Noir (fransk for "svart katt") er et kabaret- og revyteater som ble grunnlagt av Bokken Lasson i Tivolihagen i Oslo (daværende Kristiania) i 1912.
Under Victor Bernaus ledelse på 1920-tallet ble Chat Noir utviklet til en ledende revyscene. Johan Henrik Wiers-Jenssen, Einar Rose, Ernst Diesen, Jens Book-Jenssen, Egil Monn-Iversen, Dag Frøland, Einar Schanke, Tom Sterri og Anders Moland har også ledet teateret i kortere eller lengre perioder. Chat Noir har ligget i Klingenberggata i Oslo sentrum siden 1938, og ble gjenreist i 1963-1964 etter en brann.
En rekke kjente artister opptrådte regelmessig på Chat Noir: Leif Juster, Kari Diesen, Rolf Just Nilsen, Arve Opsahl, Elisabeth Granneman, Sølvi Wang med flere. Siden høsten 2010 er det S ved Bjørn Heiseldal som står for den daglige driften.
Grunnleggelsen.
Chat Noir ble etablert som et kabaretteater i 1912 av sangeren Bokken Lasson og skribenten Vilhelm Dybwad, som senere skulle bli hennes ektemann. Forbildet og modellen var den franske Paris-kabareten Le Chat Noir fra 1800-tallet.
Ved et besøk til Paris tidlig på 1890-tallet fikk Bokken Lasson inspirasjonen som skulle forandre livet hennes. Hun opplevde moderne litterære kabareter, og aktører som Yvette Guilbert. De neste årene reiste hun til flere europeiske byer, med et selvkomponert antrekk mens hun sang sigøynersanger og spilte lutt. Hun opptrådte på gater, restauranter, kabareter og noen ganger i musikalske komedier.
Chat Noir åpnet 1. mars 1912, og Bokken Lasson ledet kabareten fra 1912 til 1917. Teatret ble raskt en kulturell møteplass, hvor artister som Christian og Oda Krogh (Bokkens søster) var blant de sentrale figurene. Deres sønn Per Krohg malte de første scenedekorasjonene.
Chat Noir var i begynnelsen en litterær kabaret. Herman Wildenvey og Arnulf Øverland bidro med poesi, Vilhelm Dybwad komponerte sangene, og Bokken Lasson sang. I 1913 ble den første revyen, kalt 1913, fremført på Chat Noir. I 1916 kom Lalla Christensen, senere kalt Lalla Carlsen, til teatret og fremførte barnesanger. Hun var engasjert ved teatret helt frem til 1947.
Det var først da Victor Bernau i 1917 overtok Bokken Lassons kabaret, at Chat Noir ble et fast revyteater.
Etter første verdenskrig.
Victor Bernau ledet teatret fra 1920 til 1928, og under denne perioden fikk Chat Noir sitt rykte som et moderne revyteater. Johan Henrik Wiers-Jenssen overtok som teaterdirektør fra 1926, med Bernau som kunstnerisk leder de første årene.
Andre verdenskrig.
Under okkupasjonen av Norge under Andre verdenskrig fortsatte private teatre, inkludert Chat Noir, å spille – men innholdet ble strengt sensurert.
Da seks skuespillere ble sparket fra Nationaltheatret, brøt det ut en omfattende teaterstreik den 21. mai 1941. Den dagen stengte teaterdirektør Wiers-Jenssen dørene samme kveld som det var premiere, og publikum sto i kø utenfor teatret.
Etterkrigstiden.
Jens Book-Jenssen var teaterdirektør fra 1947 til 1950. Ernst Diesen var direktør fra 1950 til 1953. I 1954 ble Chat Noir slått konkurs etter påstander om skattefusk. Fra 1954 til 1959 var nok en gang Book-Jenssen teaterdirektør. Fra 1959 til 1963 ble Chat Noir leid av Egil Monn-Iversen. Teatret ble omfattende skadet etter en brann i 1963, men etter rehabilitering ble teatret gjenåpnet i 1964, da tok også Einar Schanke over som direktør. Fra 1971 ble Chat Noir leid av Oslo kommune, og scenen ble brukt av ulike revyer, musikaler og teateroppsetninger. På 80-tallet frekventerte Dag Frøland og Dizzie Tunes teatret med sine revyer. Fra 1996 ble Chat Noir igjen et privat teater, og den nye direktøren var Tom Sterri.
I dag er Bjørn Heiseldal direktør.
Forestillinger.
Her følger en liste over forestillinger eller lignende på Chat Noir som har hatt flere enn 3 forestillinger.


Front (forband).
Front var den sovjetiske hærens navn på en avdeling omtrent på størrelse med en britisk eller amerikansk armé eller armégruppe. Dette må ikke forveksles med det mer vanlige, allmenne militære begrepet front.
Fronter ble satt opp under den polsk-sovjetiske krigen og andre verdenskrig.


Capitol.
Capitol er en betegnelse som gjerne brukes om bygningene som huser Kongressen og delstatsforsamlingene i USA, og de tilsvarende bygningene i en del søramerikanske land. Ordet stammer fra det latinske "Capitolinus Mons" (Capitolhøyden) i det gamle Roma, som var sete for Den romerske republikk.


Forum for kultur 2004.
Forum for kultur 2004 (katalansk: "Fòrum Universal de les Cultures", spansk: "Fórum Universal de las Culturas") var et 141 dager langt internasjonalt arrangement som ble avholdt i Barcelona, Spania, fra 9. mai til 26. september 2004.
Historie.
Forum for kultur 2004 ble arrangert av Barcelona by, den regionale katalanske regjeringen, den spanske stat, samt UNESCO. Ideen til forumet var unnfanget av Pasqual Maragall i Mira som da var borgermester i Barcelona. Hensikten var å fremme turismen i byen i kjølvannet av de olympiske leker som ble avholdt i byen i 1992. Arrangementet var også et resultat av at borgermesteren i 1996 lovet å sikre Barcelona en internasjonal utstilling.
Det offisielle formålet for forumet var å arbeide for fred, bærekraftig utvikling, menneskerettigheter, samt respekt for mangfold.
Arrangementet ble avholdt på den østre enden av Avinguda Diagonal, hovedgata som passerer gjennom Barcelona. Området ligger ved sjøen og ble utviklet spesielt for forumet. Området er på om lag 30 hektar og inneholder blant annet et konferansesenter, parker, auditorier, kaianlegg samt Forumbygningen som ble utviklet av Herzog & de Meuron.
Forumet hadde en del kontroversielle foredragsholdere og sponsorer. Det var derfor mange som stilte seg kritisk til arrangementet. Forumet hadde budsjettert med et besøkstall på 5 millioner. The offisielle tallet endte imidlertid på 3,5 millioner besøkende. Uavhengige anslag hevdet at besøkstallet var betydelig lavere.
Det siste "Forum for kultur" ble arrangert i Monterrey i Mexico i 2007.


Jean Fillioux.
Jean Fillioux er et konjakkhus. De ligger i konjakkregionens beste område, Grande Champagne. De har ca. 22 hektar vinmarker, utelukkende Ugni Blanc druer.
De er kjent for sine lagre med gammel konjakk, samt for å produsere konjakk av svært høy kvalitet. Familien Fillioux har også i en årrekke sørget for kjellermestre til konjakkhuset Hennessy.
Historie.
Huset (Domaine de la Pouyade) ble grunnlagt i 1880 av Honoré Fillioux. Hans sønn overtok etter ham, og det er hans navn som i dag er firmanavnet.
De lagrer konjakken i nye tønner de første 8-10 månedene, for å absorbere tanniner og farge, deretter lagres den på brukte tønner resten av lagringstiden. De bruker Limousin eik i sine tønner.
Kjellermester er Pascal J. Fillioux, som er direkte avkommer av grunnleggeren. Han driver også hele konjakkhuset.
Utvalg.
De har også hatt rene årgangscognacer til salgs, bl.a. 1924.
I tillegg har de både rød og hvit Pineau des Charentes.


Øyvind Brunvoll.
Øyvind Brunvoll (født 13. november 1959 i Molde) er redaktør for "Rbnett.no" – nettutgaven til "Romsdals Budstikke". Brunvoll har jobbet som journalist og vaktsjef i Romsdals Budstikke fra 1983 til 1994. Han var redigerer i "Dagbladet" fra 1994 til 1996 og nyhetsredaktør i "Romsdals Budstikke" fra 1996 til 2005. Han var også konstituert som ansvarlig redaktør i samme avis i 2001.


Bryllup.
Et bryllup i Kiuruvesikirken i Finland
Bryllupet er de seremoniene og den feiringen som følger med en inngåelse av ekteskap. Et bryllup består vanligvis av ektevigsel og en etterfølgende bryllupsfest. Ordet kommer fra norrønt "brúd(h)laup", som antagelig inneholder tanken om «hjemføring av bruden i raskt løp», en referanse til en gammel tradisjon i forbindelse med brylluper.
Giftermål har vært feiret på mange slags måter opp i gjennom tiden, og forskjellige skikker og ritualer har vært praktisert. Den dag i dag er det flere forskjellige skikker som følges rundt om i verden. Dessuten vil bryllupet vanligvis bli arrangert på en måte som gjenspeiler det livssynet brudeparet har. I den vestlige verden har man fra gammelt av blitt viet av en prest i en kirke. Fortsatt er vielsen gjerne noe som foretas av en som innehar et verv i et trossamfunn eller et livssynssamfunn. Imidlertid kan man også bli viet uten noen tilknytning til noe livssyn, og da er det gjerne notarius publicus eller en annen person med et juridisk verv som gjør det.
I Norge var det i eldre tider en rekke skikker forbundet med ekteskapsinngåelser som nå så å si er helt avleggs. For eksempel var det en rekke skikker i forbindelse med mottagelsen av gjestene og oppvartningen av dem. Det var også typiske rituelle handlinger under festen, som skyting med krutt og «brudesmellen», hvor en person slo igjen døren til festlokalet tre ganger. Noen steder kjenner man også skikker som ble fulgt før bryllupet, som for eksempel at brudgommen skulle løpe etter og fange bruden.
Idag er brylluper mindre tradisjonsrike enn tidligere. Brudeparet skaper det bryllupet de selv har lyst på, og de planlegger det som oftest sammen. Selv om bruden er den personen som ofte enda blir sett på som «hovedpersonen», begynner brudgommen også å spille en stor rolle med tanke på hvordan bryllupet skal planlegges. En stor del av de som gifter seg i dag holder seg trygt innenfor det tradisjonelle bryllupet hvor fargetemaet er hvitt. Men i de senere årene, så er det blitt mer og mer vanlig å bruke pynt og dekorasjoner som er litt mer fargesprakende. Et bryllup blir gjerne pyntet opp fra vielseslokalet, til kjøretøyet til mottagelsen og til slutt selve festelokalet. Ofte holder brudeparet seg innenfor samme farge- og pyntetema under hele bryllupsfesten. Dette vil også gjerne gjenspeiles i både innbydelser, kirkeprogram, bordkort og menykart.


Mandalselvi.
Mandalselvi er en elv i Seljord kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Sundsbarmvatnet, og løper til den lenger nede sammen med Åmotsdalsåi danner Flatdøla. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Flatdøla.
Flatdøla er en elvestrekning i Seljord kommune i Telemark. Den starter der hvor Mandalselvi møter Åmotsdalsåi, og munner ut i Flatsjå. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Stormålvatnet.
Stormålvatnet er en innsjø som ligger i Hemnes kommune i Nordland.
Vannet er oppdemmet og regulert til Bjerka kraftverk. Reguleringshøyde er mellom 430 og 397 moh. Vannet drenerer normalt til Bjerkaalva, men mye av vanføringen overføres nå til Leirelva og videre til Røssåga.


Storavatnet (Sandnes).
Storavatnet er en innsjø som ligger i Sandnes kommune i Rogaland.


Lyseren.
Lyseren er en innsjø som ligger i Spydeberg kommune i Østfold samt Enebakk kommune i Akershus. Lyseren har ingen store tilløp av elver, men har utløp i Smalelva, som renner ut i Glomma. Lyseren er drikkevannkilde til store deler av Spydeberg. Det er mye hyttebebyggelse langs innsjøen.


Ringedalsvatnet.
Ringedalsvatnet er en innsjø som ligger i Odda kommune i Hordaland.
Vannet er demmet opp av Ringedalsdammen, bygget i årene 1910–1918 som en del av Tyssedal kraftanlegg, og er nå magasin for Oksla kraftverk, som åpnet i 1980.


Røldalsvatnet.
Røldalsvatnet er en innsjø som ligger i Odda kommune i Hordaland.


Valevatn.
Valevatn er en innsjø som ligger i Sirdal kommune i Vest-Agder.
Valevatn og Gravatn er i dag magasin for Tjørhom kraftverk.


Flatsjå.
Flatsjå er et vann i Seljord kommune i Telemark. Hovedtilløpet er Flatdøla, og utløpet er Vallaråi som munner ut i Seljordsvatn. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Langesjå.
Langesjå er en innsjø som ligger i Tinn kommune i Telemark. Vannet renner over i vannet Gåsos som så renner ut i elva Hondle, som munner ut i Møsvatnet. Systemet tilhører Skiensvassdraget.
I Langesjå foregår det næringsfiske etter rakfisk.


Sør-Mesna.
Sør-Mesna er en innsjø som ligger i Ringsaker kommune i Hedmark. Den er 7,6 km lang og 1 km bred og begrenses på sydsiden av ganske steile bredder. Langs den nordre bredden ligger det bebyggede stedet Mesnali.
Sjøens utløp ligger i vestenden; her renner vannet gjennom Bustokkelva ut i Nord-Mesna, og derfra videre gjennom elven Mesna ut i Mjøsa ved Lillehammer. Både Sør-Mesna og Nord-Mesna er regulert mer enn den naturlige høydeforskjellen mellom vannene; Sør-mesna er regulert 7,5 meter, Nord-Mesna 8,3 meter. Vannet blir derfor av og til pumpet opp til Nord-Mesna.
I sjøen finnes abbor, gjedde, sik og krøkle.
Birkebeinertraséen går på nordsiden av Sør-Mesna og Nord-Mesna nedover mot Lillehammer.


Dødesvatn.
Dødesvatn (nordsamisk: "Devddesjávri") er en innsjø som ligger i Målselv kommune i Troms.


Hovatn (Bygland).
Hovatn er en innsjø som ligger i Bygland kommune i Aust-Agder.
Vannet, som reguleres 17 meter, brukes som magasin for Hovatn kraftverk. Det opprinnelige utløpet lå i sørenden av vannet, og Hovassåne har sitt utløp i Åraksbø.
Historiske fakta.
Elva har gjennom historien vært svært viktig for Åraksbø, da den har gitt kraft til sagbruk og kraftverk, også omtalt under Åraksbø. Allerede i 1840-åra blei det satt opp en tredam i Hovatn for å regulere vannforsyningen til Kobberværket. Denne dammen er fortsatt synlig når vannet er helt nedtappa, og ligger 50-60 m. innenfor dagens dam. I 1916 blei det bygd en ny dam for å regulere vannet. Formålet var å sikre mer vann i samband med kraftutbyggingen lenger nede i Otra. Dammen blei forsterket da Hovatn kraftverk blei bygd i 1969. Hovatn var da det kraftverket i Europa med størst effektutnytting av vannet. I nyere tid fikk Agder Energi konsesjon til å sprenge kanaler for å lede vannet som blir stående igjen på sørsida av Vikodden over til inntakstunellen, noe grunneierne var sterkt imot grunna fiske og de kraftige miljømessige inngrepene dette ville medføre. Denne saken vant grunneierne, og ingen kanal blei bygd. Derfor er den sørlige delen av vannet regulert 12 meter mens den nordlige er regulert 17 meter.
Utfartsområde.
Hovatn er omgitt av nydelig natur, og er et populært utfartsområde. Bomveger går fra både Åraksbø og Austad.
Det finnes og vann i Bykle, Valle og Levanger med det samme navnet.


Movatnet (Levanger).
Movatnet er en innsjø som ligger i Levanger kommune i Nord-Trøndelag
Det har blitt avdekket utslipp fra gårdene rundt omkring Movatnet som har ført til en oppblomstring av en spesiell type vannloppe. vannloppa er i og for seg ikke skadelig, men bedegjester har i den senere tid opplevd utslett som svir og klør. dessuten har har utslipp fra gårdene ført til at næringskjeden i vannet har blitt forstyrret.


Langvatnet (Snåsa).
Langvatnet er en innsjø som ligger i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag.


Valldalsvatnet.
Valldalsvatnet er en regulert innsjø som ligger i Odda kommune i Hordaland.


Aspern.
Aspern er en innsjø som ligger i Aremark kommune i Østfold.
Mellom Brekke sluser i Halden kommune, og Strømsfoss sluser i Aremark, har Haldenkanalen samme vannspeil gjennom Stenselva, Aspern, Skotsbergelva og Ara, 105 meter over havet.


Øyangsvatnet.
Øyangsvatnet er den største innsjøen i Agdenes kommune, Sør-Trøndelag. Sjøen ligger 126 meter over havet i et populært område for hytter og friluftsliv. Det går offentlig vei fram til østenden av sjøen, og her er det opparbeidet plen ned mot fin sandstrand ved vatnet. Det er satt opp toalettbygg med tilkomst for rullestol på p-plassen som ligger ved badeplassen. Området er flatt og godt egnet for både barn og bevegelseshemmede. Agdenes kommune har kanoer til utleie.


Andsvatnet.
Andsvatnet (nordsamisk: "Áisajávri") er en innsjø som ligger i kommunene Målselv og Sørreisa i Troms, Norge. Andsvatnet dreneres av Andselva som munner ut i Målselva. Fylkesvei 86 passerer på nordsida av innsjøen.
Andsvatnet er drikkevannskilde for store deler av Målselv kommune.


Straumvatnet (Sørfold).
Straumvatnet er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Sandsavatnet.
Sandsavatnet er en innsjø som ligger i Suldal kommune i Rogaland. Vannet er regulert som en del av Ulla-Førreverkene og anleggsvegen som ble bygget i forbindelse med anleggelsen av Blåsjø går langs sørsiden og østsiden av vannet.


Olefjorden.
Olefjorden er en innsjø som ligger i Vang kommune i Oppland.


Fjellfrøsvatnet.
Fjellfrøsvatnet (nordsamisk: "Geatkejávri") er en innsjø som ligger i Balsfjord kommune i Troms. Innsjøen har utløp gjennom Fjellfrøselva, som er en del av Målselvvassdraget.


Kapitolhøyden.
Kapitolhøyden (også skrevet Capitolhøyden, fra latin Capitolinus Mons, italiensk Campidoglio) er den høyeste av Romas syv høyder. Høyden ligger mellom Forum Romanum og Marsmarken. I antikken lå det et tempel for den kapitolinske trias der, det vil si Jupiter, Juno og Minerva. Tempelet, kalt "Jupiter Optimus Maximus" (= den beste og største), ble påbegynt av Romas siste konge, Lucius Tarquinius Superbus, og ble regnet som et av de største og vakreste i byen. Det var det største av sitt slag noensinne, og ble av den grunn flere ganger ødelagt av lynnedslag, men hver gang gjenoppbygd. Høyden er i dag preget av Kapitolmuséene.
Navnet er en forvanskning av "caput Toli" (= hodet til Tolus). Dette hodet ble angivelig gravd frem under byggearbeider på høyden, og det blødde fremdeles, enda Tolus hadde vært død lenge. Høyden har to bakkekammer, i sør Capitolium, i nord Arx, som i oldtiden skal ha vært sentrum for spådomskunst, der prester leste varsler fra fuglenes flukt. På Arx reiste man tempelet for Juno Moneta (= Juno som varsler), men da dette skal ha ligget på tuftene av den romerske mynt, fikk "moneta" også betydningen «mynt», og ble opphav til det engelske ordet "money".
Høyden er kjent for en rekke hendelser i Romas historie. Det var der Brutus og hans medsammensvorne stengte seg inne i tempelet etter mordet på Julius Cæsar; graccherne la sitt komplott og ble myrdet der; generaler som ble innvilget en triumf, skuet ut over byen derfra; gallerne ble sluppet inn i citadellet av vestalinnen Tarpeia, som siden ble henrettet ved å bli kastet ned fra det som ble kjent som den tarpeiske klippe. Senere skulle også andre som var dømt for politiske forbrytelser, bli henrettet der. Da gallere plyndret Roma i 390 f.Kr., var høyden den eneste delen av byen som ikke ble inntatt.
I middelalderen ble høyden kalt Monte Caprino (= Geitehøyden), så det må ha vært beite for geit der.
Fra 1536 til 1546 forandret Michelangelo Buonarroti høyden fullstendig ved å bygge tre palasser som innhegner en trapesformet plass. Adgangen er via en bred trapp. Michelangelo reverserte hele planen for høyden; tidligere hadde den hatt utsikt mot mot Forum, keisernes Roma, men plassen vender ut mot den andre siden, pavenes Roma. De tre palassene er hjem for Kapitolmuséene.
Ved siden av plassen ligger kirken Santa Maria in Aracoeli. Ved foten av høyden ligger ruiner av en romersk "insula" (= boligblokk) på mer enn fire etasjer, som er synlig fra gaten.
Det engelske ordet "Capitol" kommer fra Kapitolhøyden. Historien om at ordet "kapital" også kommer derfra, ettersom det ble slått mynt i tempelet, er ikke riktig; ordet kommer fra "capite" som betyr «hode».
Fengselet på Kapitol.
Flere steinbrudd, "latumiae", hentet ut myk, vulkansk stein fra Kapitolhøyden. For å utnytte en naturlig kilde, ble en cisterne bygd inn i bruddet som snudde mot Forum, trolig etter gallernes invasjon i 387. Da man gikk over til å bygge i murstein og hardere steinsorter, ble steinbruddet med cisternen omgjort til et fengsel, kjent som Tullianum. Navnet ble tolket som om det var bygd av kong Servius Tullianus, som man også mente hadde reist Serviusmuren. I middelalderen ble det omtalt som «det mamertinske fengsel».
Tullianum var Romas strengeste fengsel, og beregnet på statsfiender mens de ventet på at dødsdommen skulle eksekveres. Det var to rom – i det øverste satt de i varetekt, mens det nederste var dødscellen. Trappen ned dit er av ny dato. I antikken ble fanger og bøddel firt ned dit. Det er ingen vinduer, og åpningen i taket var eneste lyskilde, men kilden gir fra seg lyd av rennende vann. Gulvet ble hevet i 1665. Før det var det 3,5 meter under taket, mens rommet er ca. 7 meter i diameter. I 104 f.Kr heiste man kong Jugurtha av Numidia ned hit, og lot ham sulte i hjel, etter å ha dradd ham gjennom byen i Marius' triumftog. Blant de som ble henrettet her, var Catilina i 63 f.Kr, etter at konsulen Cicero hadde avslørt sammensvergelsen hans. Gallerkongen Vercingetorix ble i 49 f.Kr først dradd gjennom byen i Julius Cæsars triumftog, før han ble kvalt i dødscellen. Keiser Tiberius' pretorianerprefekt Sejanus ble henrettet her i år 31, og liket slengt i Tiberen, sammen med likene av hans kone og barn.
I dag ligger Tullianum under kapellet "San Pietro in Carcere" (= St. Peter i fengsel), oppkalt etter sin mest berømte fange, apostelen Peter. Peter var imidlertid ingen statsfiende, så hvis han virkelig har sittet her, har han befunnet seg i varetektscellen øverst. De sen-antikke legendene som omhandler Peters liv i Roma, forteller at Peter slo vann av klippen i cellen nederst, og brukte det til å døpe sine voktere, Processus og Martinianus, som også minnes som martyrer. Også Paulus står oppført på minneplaten ved inngangen, selv om hans tilknytning til Tullianum er like usikker som Peters.


Ogge.
Ogge er en innsjø som ligger i kommunene Birkenes og Iveland i Aust-Agder, Norge. Innsjøen ligger om lag 40 km nord for Kristiansand og har 360 holmer og skjær. Det er 17 km fra Sirekilen i sør til Lølandsfjorden i nord. Det har vært planer om å bygge hyttefelt nær innsjøen, men de stoppet, det samme gjorde planene om å regulere vassdraget. Området ved Ogge er også brukt til arrangementet Ogge Triathlon.
Padling.
Ogge er et eldorado for padling, og det er tilrettelagt med mange leirplasser med utedo og grill på holmene i innsjøen. Svært lite av strandsonen er privatisert. På en padletur kan man se elg og bever, det er et rikt fugleliv ved innsjøen, og man har fått aure på over to kilo i vannet. På Ogge Gjesteheim kan man leie kanoer.


Grungstadvatnet.
Grungstadvatnet er en innsjø som ligger i Høylandet kommune i Nord-Trøndelag. Gjennom Nordåa forbindes den med Almåsgrønningen, Store Grønningen og Orsgrønningen. Vassdraget fortsetter i elva Eida til Eidsvatnet (6 m o.h.) og videre i elva Bjøra, som renner ut i Namsen ved Rodum i Overhalla.


Øyangen (Slidre og Vang).
Øyangen er en innsjø som ligger i kommunene Vestre Slidre, Øystre Slidre og Vang i Oppland. Innsjøen er inntaksdam for Lomen kraftverk, og er en del av Begnavassdraget.


Storvatnet (Harstad).
Storvatnet er en innsjø som ligger i Harstad kommune i Troms.


Gjømmervatnet.
Gjømmervatnet er en innsjø som ligger i Bodø kommune i Nordland.


Super Furry Animals.
Super Furry Animals (også kjent som SFA, the Furries og the Super Furries) er et walisisk rockeband, som sjangermessig kan plasseres som psykedelisk rock og elektronisk eksperimentasjon.
Starten.
Bandet ble grunnlagt i Cardiff og springer ut i fra flere andre Walisiske band og teknogrupper i området (Dafydd Ieuan, Gruff Rhys og Guto Pryce hadde spilt sammen siden tidlig på 1990-tallet og hadde vært på turné i Frankrike som en teknogruppe). De to andre medlemmene av bandet er Huw Bunford og Cian Ciaran. De startet med å skrive sanger og i 1995 fikk de kontrakt med Ankst, en Walisisk plateselsskap-label. Bandet blir sett på som en del av den Walisiske renesanssen innen musikk (og kunst og litteratur) på 1990-tallet. Andre walisiske band fra den samme tiden er Catatonia, Gorky's Zygotic Mynci og the Manic Street Preachers.
Skuespilleren Rhys Ifans var en kort stund vokalist i bandet, før de slo igjennom nasjonalt.
Navnet.
Navnet på bandet kom fra T-skjorter som Gruffs søster trykte. Hun lagde Super Furry Animals-T-skjorter for mote- og kunstnerkollektivet Acid Casuals (varianter av dette navnet har dukket opp gjennom hele SFAs karriere, for eksempel i deres sang «The Placid Casual» og deres egen plateselskaplabel Placid Casual.)


Nåvatnet.
Nåvatnet er en innsjø som ligger i Åseral kommune i Vest-Agder.


Lossivatnet.
Lossivatnet (nordsamisk: "Loasejávri") er en innsjø som ligger i Narvik kommune i Nordland.


Storvatnet (Steigen).
Storvatnet er en innsjø som ligger sørøst for grenden Store Straumfjorden i den østlige delen av Steigen kommune i Nordland.
Det omtrent ni kilometer lange vatnet er en typisk fjordsjø nedskåret i en trang U-dal som går i retning fra nordøst til sørvest omgitt av fjellpartier, med Sagdalstindan på vestsiden og en rekke topper fra Stordalstinden i nordøst til Trollfjellet i sør. Storvika er en ca. 2,5 km lang forgreining som går i øst-sørøstlig retning.
Mot vest går Storvasselva som gir avløp via Lommervatnet til Balkjosen.
Med et areal på 6,62 km² er Storvatnet kommunens største innsjø.
I 2011 ble Storvatnet naturreservat opprettet som gir fredning til landområdene rundt store deler av selve vatnet.


Breiddalsvatnet.
Breiddalsvatnet er en innsjø som ligger i Skjåk kommune i Oppland.


Varaldsjøen.
Varaldsjøen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Kongsvinger kommune i Hedmark.
Innsjøen er oppdemmet og reguleres i forbindelse med Varalden og Bedafors kraftverk. Reguleringshøyden er mellom 203 og 197 moh.
I sjøen finnes abbor, ferskvannsulke, gjedde, krøkle, lagesild, lake, laue, mort, ørekyt, ørret og ål.


Hafslovatnet.
Hafslovatnet er en innsjø som ligger ved Hafslo i Luster kommune.


Sjåvatnet.
Sjåvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Notodden og Hjartdal i Telemark. Vannet har sitt utløp i elva Digeråi, som igjen munner ut i Tinnsjøen, og er dermed en del av Skiensvassdraget.


Sokumvatnet.
Sokumvatnet er en innsjø som ligger i Gildeskål kommune i Nordland. Sokumvatnet ligger rett sør for Litle Sokumvatnet.


Famnvatnet.
Famnvatnet (også skrevet Famvatnet, sørsamisk: "Faepmiejaevrie") er en innsjø som ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland.


Langvatnet (Ulvik).
Langvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Eidfjord og Ulvik i Hordaland, Norge.


Stormyrbassenget.
Stormyrbassenget ("Aven") er en kunstig innsjø i elva Røssåga. Det ligger i Hemnes kommune i Nordland, like nord for Bleikvasslia. Stormyrbassenget fungerer som magasin for Nedre Røssåga kraftverk.
Innsjøen reguleres mellom 248 og 245 moh.
Det er rikt fugleliv rundt innsjøen.


Gilten.
Gilten er en innsjø som ligger i kommunene Steinkjer og Namdalseid i Nord-Trøndelag, Norge.


Torfinnsvatnet.
Torfinnsvatnet er en innsjø som ligger i Voss kommune i Hordaland.


Ørsjøen.
Ørsjøen er en innsjø som ligger i Halden kommune i Østfold.
Traktene rundt Ørsjøen og "Ertemarka" (skogsområdet nord og nordvest for denne) er kjent som jakt- og streif-område for den flokken av den sydlige ulvestammen som stort sett befinner seg i grensetraktene mellom Aremark/Halden og Dals Ed i Sverige. Hyppige observasjoner er gjort i de senere år, og flere hunder er revet eller bitt ihjel av ulv nettopp i Ertemarka og ved Ørsjøen.


Norges herrelandslag i cricket.
Det norske landslaget i cricket er det nasjonale cricketlaget i Norge. Landslaget har etter flere år med rask oppgang stagnert, og ligger for øyeblikket omkring en 40. plass på Det internasjonale cricketforbundets rangering. Norge ble medlem av ICC i 2000, og vant sine første 16 landskamper. Laget rykket raskt opp som ett av Europas ti beste gjennom de fem første årene, etter klare seire mot andre nye lag som for eksempel Finland og Østerrike, men etter seieren i EM 2. divisjon i 2006 har laget stagnert, og har rykket ned i alle de tre siste internasjonale turneringene.
I 2008 tapte laget fire av sju kamper under 5. divisjon i verdensserien, selv om Shahid Ahmed scoret flest poeng i turneringen, og var dermed også slått ut av kvalifiseringen til VM 2011. Norge hadde heller ingen sjanse under EM litt senere i 2008. De plasserte seg sist med fire tap i de fire avsluttede kampene; kampen mot Italia, på papiret det svakeste laget unntatt Norge, ble avlyst på grunn av regn. Norges beste kamp var mot Danmark, hvor Norge scoret 206 poeng og til slutt tapte med åtte wickets og 12 overs.
I august 2009 spilte laget en verdensserieturnering i Singapore, og plasserte seg sist etter fem tap. Norge startet bra, med en knapp seier over Botswana, men tapte så alle kampene, inkludert en kamp mot Guernsey som ligger lavere i EM-systemet.
Laget består hovedsakelig av innvandrere fra Pakistan.


Menneskerase.
a>er fra et tysk leksikon fra 1932
Menneskerase er en gruppe av arten menneske ("Homo sapiens") som har rasemessige fellestrekk. Vitenskapsfolk og politikere har opp gjennom tidene forsøkt å dele inn verdens befolkning i menneskeraser på forskjellige måter, særlig etter ytre kropps- og ansiktstrekk, hudfarge, hårtype og liknende. Også geografisk utbredelse og historisk opphav har spilt inn. Det fins imidlertid ingen allment akseptert inndeling, noe som har minst to årsaker. For det første er enhver inndeling i raser, også når det gjelder dyr og andre arter, basert på skjønn og ikke utelukkende på vitenskapelige undersøkelser. For det andre har rasebegrepet blitt misbrukt – og lett lar seg misbruke – ideologisk og/eller politisk.
"Race" og "rase".
Den norske ordet «rase» betyr en genetisk distinkt populasjon. (Rent systematisk er rase en enhet under underart.) På engelsk, spesielt amerikansk engelsk, er ordet "race" en mindre kontroversiell benevnelse på det som på norsk gjerne også omtales som «hudfarge» eller «folkeslag». Bruk av dette ordet gir ikke nødvendigvis assosiasjoner til rasistiske forestillinger ettersom det engelske ordet ikke har samme presise betydning som på norsk og tysk. I de fleste europeiske land er det lite heldig å oversette "race" til (menneske-)rase, siden ordet gir konnotasjoner til rasebiologiske, rasistiske eller nazistiske forestillinger som var dominerende i den første halvpart av 1900-tallet. Likevel er dette omdiskutert og mange mener at sammenhengen ordet blir benyttet i er avgjørende for om det kan oppfattes diskriminerende.
Spørsmål rundt raseinndeling.
Det dominerende synet blant forskere på feltet i dag er at rase er en sosial konstruksjon uten vitenskapelig verdi. Grunnen er at de morfologiske og genetiske forskjellene "mellom" raser er små, og i hvert fall mye mindre enn de morfologiske og genetiske forskjellene "innenfor" hver rase (uansett hvordan disse velges definert).
Fra dette kan man imidlertid strengt tatt ikke avlede at menneskeraser ikke eksisterer, bare at deres eksistens (i tillegg til å være vilkårlig, se "rase") vitenskapelig sett er forholdsvis uinteressant. En raseinndeling har nemlig ikke noen forklaringsverdi utover akkurat de få egenskapene som subjektivt ble valgt til å avgrense rasene. Utfra et biologisk synspunkt er derfor ikke forskjellene mellom tykke og tynne mennesker, eller høye og lave vesensforskjellig fra forskjellene mellom etniske grupper.
Istedenfor "rase" brukes nå ofte betegnelsen "etnisitet" eller "etnisk tilhørighet".
Dette begrepet er mindre verdiladet, og betegner dessuten gjerne mindre enheter enn dem man pleide å referere til med rasebegrepet.
Forskningen på menneskeraser («rasebiologi») har tidligere vært et aktivt forskningsområde.
På grunn av at denne forskningen var pseudovitenskapelig og at den ble misbrukt, har den blitt forlatt i dag.
Eksempler på misbruk var (og tildels er) f.eks. etnisk rensning, eugenikk, jødeforfølgelsen, rasehygiene, sosialdarwinisme, lobotomering og sterilisering av tatere og fornorsking av samer i Norge.
Raseinndelinger.
a> viser «fordelingen av hovedrasene» i verden. Menneskene er delt inn i hvite (rød farge på kartet), brune, gule, svarte (grå farge) og amerikansk-indianske (oransje farge).
Flere forskjellige måter å klassifisere raser på har blitt benyttet. Enhver inndeling vil bli vanskeliggjort ved at det alltid finnes folkegrupper med innslag fra flere raser, og mange av rasene viser geografisk glidende overganger til hverandre.
Carl von Linné offentliggjorde i 1735 en inndeling av mennesket i gruppene afrikanske, europeiske, asiatiske og amerikanske. Johann Friedrich Blumenbach offentliggjorde i 1781 en inndeling i typene mongoloid, kaukasoid, malay, etiopisk og indiansk.
En vanlig klassifikasjon har vært å dele rasene inn i tre hovedgrupper: den "kaukasoide", den "mongoloide" og den "negroide". Kaukasoide omfatter europeere og i tillegg noen folk i Asia og det nordlige Afrika, mongoloide omfatter folk i de østre deler av Asia, vanligvis også Stillehavsfolk og indianere, og negroide omfatter den typiske befolkningen i Afrika sør for Sahara. Disse kan videre deles inn i geografiske grupper som igjen deles inn i lokale raser. Det har vært vanlig å regne med noen og tretti raser i alt.
Andre mener at man ikke kan regne med bare tre hovedgrupper. Særlig i Afrika finnes folkegrupper som ikke så lett kan plasseres i de tradisjonelle rasegruppene, slik som san-folk, pygmeer og deler av befolkningen i sørøst-Afrika. Noen vil regne med omkring ti geografiske grupper som et viktig utgangspunkt for en inndeling.
En lokal rase kan igjen deles inn i "mikroraser".
Menneskeartens mangfold.
At det fins forskjeller mellom mennesker som lar seg knytte til deres opphavsregion, er derimot hevet over tvil.
Om man velger å benevne disse forskjellene som "raser", "etniske grupper" eller noe annet, er derimot som sagt et annet spørsmål.
Det forskes fremdeles på disse regionale etniske forskjellene, spesielt i humangenetikken.
Formålet er imidlertid ikke lenger å kartlegge disse forskjeller for å avgrense raser, men å rekonstruere vår arts evolusjon. Moderne "Homo sapiens" oppstod for mellom 150- og 200 tusen år siden i Øst-Afrika. Etter dette har flere bølger av utvandrende mennesker befolket resten av kloden og fortrengt eldre menneskegrupper (arkaisk "Homo sapiens", neandertalere og "Homo erectus"). Ved hjelp av genetiske metoder er det mulig å rekonstruere rekkefølgen, utstrekningen og forløpet av disse utvandringene.
Det er større forskjeller mellom ulike afrikanske etniske grupper enn mellom noen av disse og de resterende, ikke-afrikanske etniske grupperingene.


Finnkoisjøen.
Finnkoisjøen er en innsjø i Nea-Nidelvvassdraget som ligger i Tydal kommune i Sør-Trøndelag samt Meråker kommune i Nord-Trøndelag.


Eidsvatnet (Nord-Trøndelag).
Eidsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Høylandet og Overhalla i Nord-Trøndelag, Norge.


Vestre Flågrunnsvatnet.
Vestre Flågrunnsvatnet er en innsjø som ligger i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane.


Knut Westad.
Knut Westad (født 16. juli 1955 på Hamar) er en norsk tegneserietegner og illustratør.
Westad er særlig kjent for sitt arbeid med tegneserien "Fantomet". Han var på 1980-tallet en av de flittigste leverandører av forsideillustrasjoner til bladet. Begynte etterhvert også å levere hovedfortellingene, som den første norske seriekunstner i forlagets stab. Produserte på slutten av 1980-tallet serien Tåkehauk for "Bellona-magasin", hvor han fikk vist andre sider av sitt betydelige talent.
Etter lengre tids sykdom, hvor han blant annet mistet førligheten i høyre hånd, trente Westad seg opp til å tegne med venstre hånd. I 1998 publiserte Thule forlag første bind i serien Tigalo, hvor Westad stod for både manus og tegninger. Tigalo var opprinnelig planlagt som en trilogi. Bind 2 fulgte i 2001, mens tredje og siste fremdeles lar vente på seg.
Knut Westad arbeider med flere prosjekter. Blant dem er en oppdatering av den klassiske norske tegneserien Ingeniør Knut Berg på eventyr og en tegneserieversjon av Henrik Ibsens "Peer Gynt".


Ulen.
Ulen er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.
Ulendeltaet naturreservat ble opprettet i 1984 og ble et ramsarområde i 2011.


Vonsjøen.
Vonsjøen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Femundsmarka nasjonalpark i Engerdal kommune i Hedmark. Sjøens utløp er i Sverige, og bare en liten del av nedbørsfeltet er i Norge.
Det finnes ørret, røye, abbor og gjedde i sjøen.


Sandvatnet i Forsand.
Sandvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Forsand og Hjelmeland i Rogaland, Norge.


Isesjøen.
Isesjøen (også skrevet Isesjø) er en innsjø som ligger i Sarpsborg kommune i Østfold. Den er den største innsjøen i Sarpsborg kommune, med en vannflate på ca. 6,5 kvadratkilometer. Den er ca. 6 kilometer lang, ligger ca. 38 meter over havet, og har en middeldybde på ca. 9,5 meter. Den største dybden som er målt er på ca. 22 meter i den sydlige delen.


Skøvatnet.
Skøvatnet (nordsamisk: "Skuođđojávri") er en innsjø som ligger i kommunene Sørreisa og Dyrøy i Troms, Norge.


Hoklingen.
Hoklingen er en innsjø som ligger i Levanger kommune i Nord-Trøndelag.
I 1973 ble et Handley Page Halifax hevet fra Hoklingen. Flyet hadde vært med på angrepet på slagskipet «Tirpitz» men måtte nødlande på innsjøen. Flyet er i dag utstilt på museum i Storbritannia.


Syndle.
Syndle er en innsjø som ligger i Grimstad kommune i Aust-Agder.
Vannet renner over i Rorevannet som igjen renner ut i Nidelva.


Mykle.
Mykle (uttales Nøkle på lokal dialekt) er en innsjø som ligger i Kongsberg kommune i Buskerud. Den er en del av Siljanvassdraget som renner ut i Farris ved Larvik. Omtales også som Farrisvassdraget. Hele vassdraget har et nedbørsfelt på 484 km². Innsjøen er regulert for kraftproduksjon av Skagerak Energi AS (tidligere Vestfold Kraft AS). Vassdraget ble vernet mot ytterligere regulering i 1973. Ved Mykle ligger fjelltoppen Bonden.
Historisk ble demning og regulering bygd for tømmerfløtning. Tømmeret ble fraktet de drøye 6 km over innsjøen ved hjelp av slepebåter. Slepebåtene «Tom I» og «Tom II» virket her. Sistnevnte helt frem til 1970-tallet.
I Mykle finnes ørret og abbor. Fisket i Mykle disponeres av Treschow-Fritzøe, som selger fiskekort.


Langeidvatn.
Langeidvatn er en innsjø som ligger i Vinje kommune i Telemark. Innsjøen består av øvre og nedre Langeidvatn, som begge er demt opp. Disse har sitt utløp til Vadtjønnane (øvre og nedre), som også er oppdemmet. Herfra går det rørgate til Haukeli kraftverk. Systemets naturlige utløp er til elva Kjela, like ovenfor kraftstasjonen.


Store Buevatnet.
Store Buevatnet (nordsamisk: "Stuorra Dávgejávri") er en innsjø som ligger i Berlevåg kommune i Finnmark.


Granasjøen.
Granasjøen er en innsjø som ligger på Nerskogen ved fylkesvei 512 i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag. Innsjøen er regulert med demning for Grana Kraftverk. Utbyggingen av Orkla og Grana-vassdraget på 1980-tallet.
Granasjøen er fiskevann, og båt kan leies ved vannet. Ved sjøen er det også mulighet for camping og annen overnatting. Granasjøen brukes til seilbrett.


Hartevatnet.
Hartevatnet eller Hartevatn er en innsjø som ligger ved Hovden i Bykle kommune i Aust-Agder.
Hartevatnet er regulert mellom 752 og 759 moh., og henger i vestenden sammen med Breivevatn gjennom en kanal.
Hartevatnet er en del av Otravassdraget.
Vannets navn kommer av de mange småøyene ("harter" eller "horter") som stikker opp av overflaten. Etter oppdemmingen er ikke dette like tydelig.
Hartevatnet har en god bestand av småørret. Ved Hegni Friluftsområde er det båt- og kanoutleie på Hartevatnet i sommerhalvåret.


Fullsenn.
Fullsenn er en innsjø som ligger i kommunene Nord-Aurdal og Øystre Slidre i Oppland, Norge.


Kilvatnet.
Kilvatnet (lulesamisk: "Ráhpukjávrre") er en innsjø som ligger i Hamarøy og Tysfjord kommuner i Nordland, omtrent 3,5 kilometer øst for Ulvsvåg og 6 km sør for Storjord.
Vatnet er delt på midten av kommunegrensen med den vestlige delen i Hamarøy og den østlige i Tysfjord. Forsaelven gir avløp mot øst til Tysfjorden.


Skjervangen.
Skjervangen, eller Skjærvangen, er en innsjø som ligger i Vestmarka i Eidskog. Innsjøen tilhører Mangenvassdraget som renner inn i Sverige og via et nettverk av elver ender opp i Vänern, og til slutt når Kattegat via Göta älv. Av fløtningshensyn bygget derfor Engebret Soot før 1850 en fløtningskanal med 15 sluser for å overføre tømmeret motstrøms til Haldenvassdraget.
Innsjøen er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag.


Innerdalsvatnet.
Innerdalsvatnet er en innsjø som ligger i Tynset kommune i Hedmark, i elva Inna som er ei sideelv til Orklavassdraget. Vannet ble i 1982 regulert med 35 meter, og forsyner Litjfossen kraftverk og Brattset kraftverk ved Berkåk, sistnevnte via tunnel.


Vermevatnet.
Vermevatnet er en innsjø som ligger i Rauma kommune i Møre og Romsdal.


Bitdalsvatnet.
Bitdalsvatnet er en lang smal innsjø som ligger i Vinje kommune i Telemark. Innsjøen har sitt tilløp fra flere mindre vann på Hardangervidda, mens utløpet er elva Bitu, som renner ut i Totak ved Rauland. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Fjellvatnet (Bindal).
Fjellvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Bindal og Brønnøy i Nordland, Norge.


Rihpojávri.
Rihpojávri er en innsjø som ligger i Storfjord kommune i Troms. Den er hovedmagasin for Skibotn kraftverk. Innsjøen har utløp til Rihpojohka, ei sideelv til Skibotnelva.


Benna.
Benna er en innsjø som ligger i Melhus kommune i Sør-Trøndelag.
Benna er drikkevannskilde for omtrent halvparten av Melhus kommunes innbyggere. Drikkevannsnettet er planlagt koblet sammen med drikkevannskilden Jonsvatnet i Trondheim kommune. På denne måten kan begge vatna fungere som reservevannskilder for hverandre. Kommunene er pålagt å ha dette, noe både Melhus og Trondheim så langt har manglet.


Selura.
Selura er en næringsfattig innsjø som ligger i Flekkefjord kommune i Vest-Agder. Innsjøen ligger 32 moh. og er ca. 130 m dyp på det dypeste. Den har utløp mot vest til indre fjordbasseng i Flekkefjorden ved tettstedet Drangeid. Fossefallet ble brukt av en del industri, som tønnefabrikk og Aarnes Garveri (fortsatt i drift). Langs vannets nordside finnes gårdene Lilledrange, Glendrange og Stordrange. Nordøstsiden er preget av en steil nord-sydgående fjellside, hvor en finner gården Seland oppe i siden.(Kjent som slektssted for Hans Seland, forfatter og Gudmund Seland, redaktør av «Fevennen» gjennom en årrekke.) Egeneset er en stor morenerygg som nesten deler vannet i to i syd ved Nulandsvika, hvor en finner Egenes Camping og et vannskitrekk. I sydenden av vannet finnes også industriområder som er knyttet til E39 ved Trøngsla.
Selura er rik på fisk, men dessverre er fisken liten. Fiskeartene i Selura er ørret, ål og røye.


Oksfjordvatnet.
Oksfjordvatnet (nordsamisk: "Ákšovuonjávri") er en innsjø som ligger i Nordreisa kommune i Troms.


Buss.
Buss er en forkortelse av det latinske ordet "omnibus", som betyr «for alle».
En buss er et kjøretøy som er konstruert for å ta mange passasjerer. En stor buss tar fra 17 passasjerer og oppover. Man må ha førerkort klasse D for å kunne kjøre stor buss. Minibuss har fra 9 til 16 passasjerplasser og krever førerkort klasse D1. Busser har mange anvendelsesområder, for eksempel kollektivtrafikk, turistreiser og annen persontransport.
Busser som går i rutetrafikk, kalles gjerne rutebil eller rutebuss.
I årene fra 1947 til 1971 hadde alle norske busser som gikk i fast trafikk på konsesjonsbelagte ruter kjennemerker med underteksten «RUTEVOGN». Turistbusser og andre busser som gikk i leietrafikk eller charter, hadde kjennemerker med underteksten «TURVOGN».
I Norge og de aller fleste andre land, er det vikeplikt for buss som gir tegn for å forlate holdeplass der fartsgrensen er 60 km/t eller lavere.
Bussklasser.
Bussklassen skal føres inn i bussens vognkort. En buss kan være konstruert til å brukes i mer enn én klasse, men skal da godkjennes særskilt for hver klasse. Bussklassene 1 og 2 kjennetegnes blant annet ved at de vanligvis ikke har lasterom for bagasje. Som følge av prinsippet om universell utforming konstrueres disse bussene vanligvis som "lavgulvbusser" (gjelder særlig bybusser). Det vil si at gulvet på bussen er på samme nivå som plattformen på holdeplassen. Dette letter ombordstigningen på bussen, særlig for rullestolbrukere og personer med barnevogn.
Lengde - bredde.
Norge følger stort sett EUs regler for tillatte dimensjoner på kjøretøy. En buss kan i henhold til lovgivningen være 2,55 m bred. Bredden måles uten toleranse, men speil regnes ikke med. Tillatt lengde er 15 m (18,75 m for leddbuss), såfremt dette er tillatt på veien som bussen kjører på.
Leddbuss.
Enkelte lange busser er todelte med et ledd imellom hvor selve leddet er en del av busskupéen. Disse bussene kalles "leddbusser". Leddbusser kan i Norge være opptil 18,75 m lange. I enkelte byer finnes det leddbusser med to ledd. En 25 m lang variant av denne busstypen har blant annet vært til utprøving i Bergen. Bildet av denne bussen kan sees
Midibuss.
I ruter med svakt trafikkgrunnlag benyttes gjerne mindre busser. Dette gjelder blant annet på "serviceruter". Slike busser kalles gjerne "midibusser".
Minibuss.
De minste bussene, som tar fra 10 til 17 personer medregnet føreren, kalles "minibusser". Man må ha minimum førerkort klasse D1 for å kunne kjøre minibuss.
Nattbuss.
En nattbuss er ikke en egen type kjøretøy, men en betegnelse for en buss som går om natten. Det er vanligvis rutebussene selv som setter opp nattbusser etter vanlig rutetider på nattetid. I 2010 fikk nattbussene i Oslo et mer omfattende nattbusstilbud, i tillegg til at linje 31 og 37 startet å gå hele døgnet syv dager uken.
Teknologier og drivstoffer.
Helt siden 1800-tallet har en med vekslende hell forsøkt å utvikle busser med ulike drivstoffer og motorteknologier. Utviklingen har langt på vei skjedd parallelt med utviklingen innen bilismen, men naturligvis tilpasset bussenes særegenheter, bl.a. at kjøretøyene er større og tyngre samtidig som kravene til fart og akselerasjon er lavere.
Diesel.
De fleste busser har dieselmotorer. Denne teknologien er enkel og forholdsvis billig pga. masseproduksjon, og dieselmotorer bruker mindre drivstoff enn tilsvarende bensinmotorer, i tillegg til at drivstoffet er mindre brannfarlig. Ulempene er at de lokale luftforurensningene og støyen blir betydelige.
Gass.
Metanholdig gass brukes i noen grad som drivstoff til busser. Både naturgass (dvs. fossil gass) og biogass (gass fra avfall, fjøs osv.) kan brukes. Gassbusser gir nesten ingen lokale luftforurensninger, og de er mer støysvake enn dieselbusser.
Trolleybusser.
går, som trikker, på strøm fra ledningsnettet. Slike busser finnes i ca. 315 byer, deriblant Bergen. Elektriske kjøretøy utnytter energien langt bedre enn kjøretøy med forbrenningsmotor fordi virkningsgraden er høyere. I tillegg er de svært støysvake, og de gir ingen lokale luftforurensninger.
Duobussen er en kombinert trolleybuss og dieselbuss. Fordelen er at den kan trafikkerte ruter hvor ledningsnettet bare er delvis utbygget, og at den kan holde ruten ved f.eks. strømstans eller hvis den må kjøre en annen vei fordi gaten er stengt.
Andre elbusser og hybridbusser.
Rene batteribusser har foreløpig liten utbredelse pga. batteriteknologiens begrensninger. I enkelte byer brukes små batteribusser på korte sentrumsruter.
Hybridbusser har batteri i tillegg til en forbrenninngsmotor. De kan gå på strøm i bygater og når de kjører ut fra holdeplasser, dvs. steder som er særlig følsomme for støy og luftforurensninger.
Bussmerker.
Det er levert en rekke ulike bussmerker i Norge gjennom tidene. I tillegg er det en lang tradisjon i Norge med nasjonal bygging av busser på understell fra ulike fabrikanter. I dag er Vest Buss i Stryn eneste produsent av busskarosserier igjen i Norge.
I dag leveres de fleste bussene ferdigbygd med karosseri fra leverandør. Dominerende leverandører av busser er Volvo, jf. Volvo Bussar, Scania, Mercedes-Benz, MAN, DAF med en rekke flere.
Rutebilhistorie.
Norges første bussrute trafikkerte strekningen fra Batnfjordsøra i Gjemnes kommune til Molde fra 1908. Tidligere hadde det kun vært mulighet for hesteskyss over fjellet. Den nye bilruta inngikk i et system med jernbane og dampskip, og passasjerer som ønsket å unngå den værharde Hustadvika kunne ta et stykke av reisen over land. På dette tidspunkt var den raskeste måten å reise fra hovedstaden Kristiania til amtshovedstaden Molde. med Rørosbanen gjennom Østerdalen til Trondheim, derfra med dampskip via Kristiansund til Batnfjordsøra og rutebil over Fursetfjellet til Molde. Den første rutebilen er bevart på Romsdalsmuseet.
Dette var et gjennombrudd og allerede samme året dukket det opp en rekke rutetilbud og selskaper. Mange steder var det sterk konkurranse om gods og passasjerer. De første rutebilene hadde bare plass til fire-fem passasjerer, fordi bilens tekniske utvikling ikke var kommet lengre. Først på 1920-tallet kommer større kjøretøy med flere sitteplasser. Før bilen ble allemannseie var rutebilene et transporttilbud brukt av alle og gullalderen var på 1950- og 1960-tallet. Bussen har hatt stor betydning, og har spilt en sentral rolle både i folks hverdag og for utviklingen av det moderne Norge. Busstrafikk er fleksibelt og gir mulighet til å betjene både distriktet og tettsteder.
I 1929 ble "Norges Rutebileieres Forbund" stiftet, (nå fusjonert inn i Transportbedriftenes Landsforening (TL)).
Rutebilhistorisk Forening har 1500 medlemmer og arbeider med å bevare ulike former for busshistorisk materiell. Foreningen utgir tidsskriftet Rutebil.
Busselskaper.
Det er et stort antall busselskaper i Norge, selv om det fra 1980-tallet har vært en rekke oppkjøp og fusjoner innen bransjen. De fleste er 100 % norskeide, men det er også selskaper som er helt utenlandske eller som er delvis på utenlandske hender.
Trafikkskilt for buss.
En fullstendig oversikt over norske trafikkskilt for buss kan man se på. Her er det også en oversikt over en del andre lands trafikkskilt for buss. De eldste trafikkskiltene var det romerne som satt opp langs veiene. I 1908 ble dagens mønster for trafikkskilt fastsatt på den Internasjonale veikongress i Roma.


Skredvatn.
Skredvatn (også omtalt som Skrevatn eller Skreevatn) er en innsjø som ligger i kommunene Fyresdal og Tokke i Telemark. Vannet, som har sitt utløp til Vråvatn, tilhører Arendalsvassdraget.


Sundvatnet.
Sundvatnet (nordsamisk: "Sopmirjávri") er en innsjø som ligger i Tana kommune i Finnmark.


Botsvatn.
Botsvatn er en innsjø som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder.


Gangåsvatnet.
Gangåsvatnet er en innsjø som ligger 153 meter over havet i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Vatnet får tilsig fra Songa i nord, og fra Svorka i sør. Langs Svorka, mellom Gangåsvatnet og E39, ligger Svorkmyran naturreservat. Her er det observert omkring 100 ulike fuglearter.
I nordenden av vatnet, ved utløpet av Songa, ligger en campingplass med bademuligheter. Vannet er også velegnet for fiske, her finnes både ørret og røye.
Vatnet er regulert med en dam i Skjenaldelva, nesten en km nedenfor oset i nordøst. Her ligger Sølbergfallet kraftverk.
Langs nordsiden av vatnet går fylkesvei 714 fra Gjølme via Snillfjord til Hitra og Frøya.


Langvatnet (Tysfjord).
Langvatnet (lulesamisk: "Tjoaddnejávrre") er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Tysfjord kommune i Nordland.


Storgrønningen.
Storgrønningen er en innsjø som ligger i kommunene Høylandet og Overhalla i Nord-Trøndelag, Norge.


Langvatnet (Fauske).
Langvatnet er en innsjø som ligger i Fauske kommune i Nordland.
Det tidligere gruvesamfunnet Sulitjelma ligger ved vannet.


Virdnejávri.
Virdnejávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.
Innsjøen er magasin for Alta kraftverk og reguleres mellom 265 og 200 moh.


Kjørull.
Kjørull er en innsjø som ligger i Nissedal kommune i Telemark. Hovedtilløp og utløp skjer via Nisserelva, like før denne sammen med Fyreselv danner starten på Nidelva, helt sør i kommunen. Systemet tilhører Arendalsvassdraget.


Kjelavatn.
Kjelavatn er en innsjø som ligger i Vinje kommune i Telemark. Innsjøen har sitt hovedtilløp fra Ståvatn, og dreneres via elva Kjela. Systemet tilhører Skiensvassdraget.
Kjelavatn er oppdemmet og kan reguleres mellom 944 og 918 moh
Vannet fra innsjøen brukes i Kjela kraftverk.


Ømmervatnet.
Ømmervatnet er en innsjø som ligger i Vefsn kommune i Nordland. Europavei 6 passerer på østsiden av vatnet.
Ømmervatnet er den nest største innsjøen i Fustavassdraget etter Fustvatnet. Innløpselva Luktvasselva kommer fra Luktvatnet ved Korgfjellet, og Ømmervatnet løper ut i Strauman som leder til Mjåvatnet.
Fiskeslag i Ømmervatnet er røye, ørret, ål, laks og trepigga stingsild.
Bygdene rundt Ømmervatnet er preget av jordbruk. Det er også et aktivt bygdelag i bygda som holder til på bygdahuset «puinn Hatten».
Ordet "ømmer" er det gammelnorske navnet på fugltypen storlom.


Vegard Heggem.
Vegard Heggem (født 13. juli 1975) er en tidligere norsk fotballspiller. På toppnivå spilte Heggem for Rosenborg og engelske Liverpool, og han spilte også 20 for Norge.
Heggem var en hurtig spiller som vanligvis ble benyttet som høyreback eller høyre midtbane. Han huskes kanskje best for målet mot AC Milan i Champions League høsten 1996, da Rosenborg sensasjonelt slo den italienske storklubben på bortebane, og avanserte til kvartfinale i turneringen.
Heggem debuterte på landslaget våren 1998, og var med i Norges VM-tropp (uten å få spille) senere samme år. Etter VM-sluttspillet ble Heggem kjøpt av Liverpool. Hans to første sesonger på Anfield var glimrende, men etterhvert ble han bare mer og mer plaget av skader – spesielt en strekkskade som ikke ville gi seg. Sesongen 2000/01 var han bare på banen i noen få kamper, og de to neste sesongene spilte han ikke i det hele tatt. Sommeren 2003 utløp Heggems kontrakt med Liverpool, og han la opp som spiller kort tid etter.
I februar 2012 ble Vegard Heggem valgt inn som styremedlem i Rosenborg Ballklub for en periode på 2 år.


Andreas Lund.
Torkjell Andreas «Andy» Lund (født 7. mai 1975) er en tidligere norsk fotballspiller. Etter å ha begynt karrieren i Kristiansand-klubben
FK Vigør, var han innom
Start (37 kamper, 13 scoringer),
Molde (62 kamper, 42 scoringer) og engelske
Wimbledon (elleve kamper, to scoringer)
før en alvorlig kneskade tvang ham til å legge opp i 2001.
Lund var en av de mest målfarlige spillerne i Tippeligaen på siste halvdel av 1990-tallet. Han scoret 55 mål på 99 kamper i den norske toppserien. Med Molde spilte han Champions League i 1999 etter at han hadde satt inn utlikningsmålet som ga Molde avansement på bortemålsregelen i den avgjørende kvalifiseringskampen mot Real Mallorca. Han spilte også åtte, og scoret fire landslagsmål.


Tom Henning Hovi.
Tom Henning Hovi (født 15. januar 1972 i Gjøvik) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Vålerenga fra 1998 og ut 2006-sesongen. Han var også kapteinen i laget fra og med sesongen i 2000. Han var opprinnelig en venstreback, men ble omskolert til midtstopper i sin siste sesong.
Hovi begynte sin karriere i Gjøvik-Lyn. Han gikk til Ham-Kam i 1992, og fikk totalt 72 kamper for Hamarklubben. I 1995 ville den engelske klubben Charlton kjøpe Hovi etter et låneopphold, men Ham-Kam avslo budet på 750 000 kroner. Hovi fikk to kamper for Charlton. I 1996 gikk Hovi til Skeid i en overgang verdt 250 000 kroner. I Skeid spilte Hovi både midtbane og forsvar, og fikk totalt 49 kamper og 5 mål. Da Skeid rykket ned etter 1997-sesongen signerte Hovi for Vålerenga.
Debuten for Vålerenga kom på Åråsen i tredje serierunde 27. april 1998, i en kamp Vålerenga tapte 3-2 for Lillestrøm. Sin første kamp fra start fikk Hovi i hjemmekampen på Bislett mot Glimt. Hovi fikk totalt 22 kamper i sin første sesong for Vålerenga.
Sesongen etter ble Hovi fast på laget, og spilte 24 av 26 kamper, alle fra start. De to kampene han sto over var på grunn av for mange gule kort.
I 2000 ble Hovi utpekt til lagkaptein av trener Tom Nordlie. Hovi fikk 24 kamper denne sesongen som til slutt endte med nedrykk. Året etter spilte Vålerenga seg til opprykk – i en sesong Hovi fikk 19 kamper.
Sesongen 2002 ble nok en opptur for Hovi og Vålerenga. Sesongen endte med et norgesmesterskap og en anstendig syvendeplass i Tippeligaen. Hovi fikk 25 kamper denne sesongen.
I 2003 fikk Hovi 24 kamper, i en sesong der Vålerenga unngikk nedrykk med et nødskrik. I sølvsesongen året etter fikk Hovi også 24 kamper.
I 2005 ble Vålerenga seriemestere, men Hovi mistet store deler av sesongen på grunn av skader. Det ble bare 14 kamper denne sesongen.
I 2006 hadde Hovi sin siste sesong i Vålerenga, og fikk 21 kamper i serien. Hovi ble dermed historisk i Vålerenga med flest eliteseriekamper for Vålerenga, med 178 eliteseriekamper totalt.
Av Vålerengas supportergruppe Klanen har Hovi fått kallenavnet «Kong Henning Hovi».
Hovi er også den spilleren med flest europacupkamper for Vålerenga med 13 kamper.


Toyota Corolla.
Toyota Corolla er en bilmodell produsert av den japanske bilprodusenten Toyota. Den første Corolla ble lansert i 1966 og siden den gang er 35 millioner biler produsert under Corolla-navnet. I dag produseres Corolla i USA, Storbritannia, Canada, India, Pakistan, Sør-Afrika, Brasil, Tyrkia og Thailand.
Bildet til høyre viser en Toyota Corolla KE30, laget fra 1974 til 1979, og var en veldig populær Corolla i Norge.


Espen Baardsen.
Espen Baardsen (født 7. desember 1977) er en norsk-amerikansk tidligere fotballspiller. Baardsen er født og oppvokst i USA, og har aldri bodd i Norge. Likevel har han spilt fire for Norge, samt et tyvetalls kamper for aldersbestemte landslag. Han er én av totalt seks spillere som har spilt for A-landslaget uten å noen gang ha spilt i den hjemlige toppserien.
Baardsen startet sin proffkarriere i den engelske klubben Tottenham, men til tross for flere gode prestasjoner klarte han ikke å bli klubbens førstekeeper. Han ble senere solgt til Watford, hvor han var tiltenkt rollen som førstekeeper, men mistet etterhvert plassen til fordel for veteranen Alec Chamberlain. Baardsen var i en periode utlånt til Everton FC.
Espen Baardsen la opp som fotballspiller i 2003 og ga uttrykk for at han hadde mistet motivasjonen til å fortsette som profesjonell. Han bor i dag i London og er partner i fondet Eclectica. Han blir jevnlig brukt som gjestekommentator vedrørende markedsspørsmål i fjernsynskanalen CNBC Europe.


Studentkultur i Trondheim.
Studentkultur i Trondheim er diverse studentaktiviteter i Trondheim.
Badekarpadlingen.
Badekarpadlingen er en konkurranse som arrangeres årlig i forbindelse med at nye studenter inntar Trondheim og NTNU. Det er kun førsteårsstudenter som kan delta, og det konkurreres i to disipliner: fartskar og showkar. Badekarpadlingen har vært arrangert i Trondheim siden 1979. De som står i spissen (styret) for badekarpadlingen kaller seg BadCom.
Fartskar går ut på å ro (eller padle) fire ganger tvers over Nidelva i en selvbygd farkost som skal være bygd rundt et badekar. Konkurranseformen er stafett, det vil si at man skal bytte på å ro ved hver bredd. Det legges her vekt på sportslige prestasjoner og effektive konstruksjoner. Premien for raskeste fartskar er «"Det gyldne kar"».
Fartskar var også starten på hele badekarpadlingen, og har vært en del av arrangementet siden 1979.
Showkar er hovedattraksjonen under badekarpadlingen. Det deles ut flere premier: «"Den gyldne fisk"» for beste show under sjøsettingen; «"Det gyldne speedometer"» for beste festlige innslag under banketten; «"Den gyldne and"» til beste showkar; «"Den gyldne krok"» for å hente «skattekisten» (en hjemmebrentsdunk) og gi den til juryen; «"Den gyldne smørekanne"» for å smøre BadCom; «"Speilet"» for fiasko; «"Den grønne svane"» for best innsats i opprydningen i etterkant av badekarpadlingen; «"Sabotasjeprisen"» for å sabotere de andre lagene (alt er tillatt); «"Terrorprisen"» for beste terror eller terrormiddel på elven; «"Den søte hevn"» for å gi veterankaret på elven størst problemer; «"Beste internasjonale kar"» til det mest fantasifulle internasjonale karet; og «"Den gyldne smukk"» til beste nykommer eller lag som på tross av dårlige forutsetninger stiller.
Realkameratene FK Trondheim.
Realkameratene er et studentfotballag i 5.divisjon, Sør-Trøndelag. Laget ble grunnlagt 26. oktober 2006. I 2007 ble det en plassering på nedre halvdel av tabellen etter en dårlig høstsesong. Sesongen 2008 førte til en ny 6.plass i en mer studentpreget avdeling. Reka ordnet seg en 2.plass i studentlagenes playoffturnering etter sesongslutt.
Laget består av studenter fra Sivilingeniørlinjen Fysikk og Matematikk på NTNU, samt ett innslag fra Kommunikasjonstekologi.


Energi og miljø.
Studieprogrammet Energi og miljø ved NTNU startet opp i 1998. Ved opprettelsen inngikk alle de 75 studieplassene fra den tidligere linjen for Elkraftteknikk, sammen med 40 studieplasser fra linjen for Maskinteknikk. Energi og miljø er idag et samarbeid mellom Institutt for elkraftteknikk og Institutt for energi- og prosessteknikk.
Studiet kombinerer energi- og prosessteknikk med elkraftteknikk slik at studentene får grunnleggende kunnskaper innenfor begge felter. Dette gjør kandidatene meget godt egnet til å arbeide med løsninger på aktuelle problemstillinger og teknologiske utfordringer i energisektoren.
I sivilingeniørutdanningen ved NTNU har de aller fleste emner et omfang på 7,5 studiepoeng. I hvert semester skal man ta 30 studiepoeng, med andre ord fire emner. Unntaket er de to siste semestrene av studiet. Der tar studentene et prosjektemne på 15 studiepoeng, to emner på 7,5 studiepoeng og i siste semester; masteroppgaven på 30 studiepoeng. Denne fyller altså hele det siste semesteret.
I studiets to første år er alle emner obligatoriske, og mange av dem er felles for alle sivilingeniørstudiene ved NTNU. Dette gjelder for eksempel Filosofi og vitenskapsteori og alle matematikkemnene.
Hensikten med emnene de to første studieårene er at studentene skal beherske grunnleggende ferdigheter i metodiske fag som matematikk, informasjonsteknologi og reguleringsteknikk i en utstrekning som dekker behovet i forhold til den videre spesialisering i teknologi knyttet til energi og miljø.
Samtidig skal studentene lære grunnleggende teori og analysemetoder i de fagdisiplinene energi og miljø studiet bygger på: elektroteknikk, termodynamikk og mekanikk.
Breddekunnskap sikres gjennom innføring i blant annet generell kjemi og filosofi.
Energi og miljø har en svært aktiv linjeforening, EMIL


EMIL.
EMIL (Energi og Miljø-ingeniørenes Linjeforening) ble opprettet i 1998 og er en linjeforening for nåværende og tidligere studerende ved sivilingeniørstudiet Energi og miljø ved NTNU. Linjeforeningens hovedformål er å skape et sosialt forum for de studerende. I praksis betyr dette at man arrangerer fadderperiode for å ta imot de nye studentene, samt immatrikuleringsball, revy, bedriftspresentasjoner, turer og annet. EMILs organisasjonsmessige midtpunkt er et styre bestående av seks studenter. Ut over dette er det de nokså frie komitéene som står for aktiviteten.
Liste over komitéer.
EMIL har også flere mindre komiteer.


Reformpartiet (1974–1975).
Reformpartiet er navnet på partiet som en utbrytergruppe av Anders Langes Parti stiftet i 1974. Partiet ble aldri offisielt registrert.
Stifterne var utbrytere fra ALP, den såkalte «Hagen/Almås-fraksjonen» som lenge hadde stilt seg kritisk til den udemokratiske organisasjonsformen i ALP, samt til partiets totale mangel på fullverdig partiprogram. Blant stiftere var ALP's tidligere 2. viseforman, hr.adv/siv.agronom Kristoffer Almås, ALP's tidligere sekretær, Carl I. Hagen, samt den tidligere 1. mannen på ALP's stortingsvalgliste for Sør-Trøndelag, Jon Reina.
Det er interessant å nevne at rett etter partistiftelsen «flagget» faktisk flere sentrale stortingsrepresentanter i både Høyre og Senterpartiet, at de ville melde overgang til Reformpartiet straks partiet hadde klart å samle de nødvendige 1000 underskrifter som dengang behøvdes for å etablere et landsdekkende parti.
Da Reformpartiet bare manglet i underkant av 100 underskrifter på å få partiet registrert, vedtok Stortinget i ekspressfart å endre valgloven slik at nye riksdekkende partier måtte ha 3000 underskrifter for å registrere seg.
På folkemunne ble denne lovendringen kalt «Reformparti-loven».
Etter en tid som ubunden stortingsrepresentant ble Carl I. Hagen tilbudt en ledende posisjon i ALP av daværende formann for ALP, professor Arve Lønnum. Han fikk også garantier for at partiet ville være villige til å bytte navn og utvikle et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtekter, som partier flest.
Carl I. Hagen aksepterte tilbudet og fremmet deretter forslag om at hele Reformpartiet skulle fusjoneres med ALP. Her møtte Hagen på motstand fra flere sentrale tillitsmenn, blant disse var Kristoffer Almås og Jon Reina.
Et større mindretall av medlemmene valgte imidlertid å slå følge med Hagen tilbake til Anders Langes Parti igjen. Blant disse var to sentrale RFU'ere, Peter N. Myhre og Rolf Frydenberg som begge senere fikk fremtredende tillitsverv i FRP.
De aktive Reformpartmedlemmene som ikke fulgte Carl I Hagen tilbake til ALP var fra før ganske politisk slitne etter stridighetene under ALP-tiden. Bruddet med Hagen bidro derfor til at partiet bare måneder etter begynte å gå i oppløsning. En medvirkende årsak til dette var at Carl I. Hagen selv, eller en av hans tilhengere, hadde klart å få med seg hele Reformpartiets medlemsarkiv da de gikk tilbake til Anders Langes Parti.


Pierre Ferrand.
Pierre Ferrand er et konjakkhus. Det ligger i konjakkregionens beste område; Grande Champagne, og produserer kun konjakker fra dette området. Det har lagt vekt på gamle konjakker, og har ry på seg for å lage konjakk av svært god kvalitet. Det har ca 30 hektar vinmarker.
Historie.
Familien Ferrand har holdt til i Cognac-regionen siden 1702, og konjakkhuset besitter fortsatt konjakk som ble destillert av grunnleggeren, Pierre Ferrand. Det legger mer vekt på kvalitet og kompleksitet i smaken, enn på volum. Dette gjelder i valg av vinstokker, plassering (tetthet) og produksjon.
Ferrand har utviklet en ganske spesiell måte å tynne ut konjakken på som de kaller "redoullage". Fortynning av konjakk er svært vanlig for å få den ned til ønsket alkoholprosent (ca. 40%), og det er en kjensgjerning at denne uttynningen må foregå gradvis og forsiktig, slik at konjakken og vannet blandes varsomt (kalles gjerne "marriage"). Hos Ferrand gjøres dette på følgende måte: Man fyller gamle tønner halvveis med destillert vann, og lar dette stå i noen måneder. Dermed trekker vannet ut alkohol fra selve tønnen, og etter 3 til 6 måneder har vannet oppnådd 15-20% alkoholstyrke. Dette vannet (som ikke er vann, men "petites eaux") brukes så for å tynne ut konjakken, istedet for rent vann. Fortynningen tar gjerne 6 år, ved at det helles i litt hver 3. til 6. måned.


Thessalia.
Thessalia (gresk Θεσσαλία) er en av tretten periferier (distrikter) i Hellas. Den er delt inn prefekturene: Karditsa, Larisa, Magnisia og Trikala, og har Larisa som hovedstad. Sammen med områdene Makedonia og Thrakia blir området uoffisielt regnet som en del av Nord-Hellas. Thessalia ligger sentralt i Hellas og grenser til Sentral-Makedonia og Vest-Makedonia i nord, Ipiros i vest og Sentral-Hellas i sør. I øst ligger Egeerhavet.
Geografi.
Topografien i området består av en ring av fjell rundt en sentral slette: Lavlandet Trikala og Larisa. Området kan få noe regn om sommeren, noe som gir frodige forhold for jordbruk. Thessalia blir av den grunn enkelte ganger kalt «brødkorgen til Hellas». Fjellene Khasia og Kambunian ligger i nord, Olymposmassivet ligger i nordøst. I vest ligger fjellkjeden Pindos og i sørøst kystfjellene Ossa og Pelion.
Flere sideelver til Pineios renner gjennom området.
Historie.
Thessalia hadde en omfattende steinalderkultur rundt år 2500 f.kr. Mykenske bosetninger har også blitt oppdaget, for eksempel ved Iolkos, Dimini og Sesklo (nær Volos). I antikken ble lavlandet i Thessalia hjemsted for baronfamilier, som Alevad av Larisa eller Skopad av Krannon. Disse familiene organiserte et forbund i Thessalia, og kontrollerte seinere Det amfiktyoniske forbundet i Nord-Hellas.
Under de gresk-persiske krigene slo alevadene seg sammen med perserne. Jason av Ferae omformet en kort stund området til en viktig militærmakt, men han ble myrdet før han klarte å oppnå varige gjerninger. På 300-tallet f.Kr. ble Thessalia avhengig av Makedonia og ble en vasall under dem. I 148 f.kr. ble Thessalia en del av provinsen Macedonia i Romerriket, men i år 300 ble Thessalia en egen provins med Larisa som hovedstad. Den ble en del av Østromerriket fram til 1200-tallet, da store områder var kontrollert av vlakher. Etter det fjerde korstoget ble Thessalia en del av Kongedømmet Thessalonika, men i 1215 ble det igjen erobret av Theodore Komnenos Doukas og ble et selvstyrt område styrt av denne familien. Dynastiet endte i 1318 og ble etterfulgt av en periode med østromersk og slavisk herredøme. Etter ennå en periode med selvstendighet ble Thessalia til slutt erobret av Det osmanske riket i 1394. I 1881 avstod osmanerne det meste av Thessalia til Hellas.


Woody Guthrie.
Den amerikanske folkesangeren Woody Guthrie (1912-1967).
Woody Guthrie (dåpsnavn Woodrow Wilson Guthrie født 14. juli 1912, død 3. oktober 1967) var en amerikansk folkesanger med et sterkt solidarisk og politisk tilsnitt til venstre. Amerikansk populærmusikk ble gjenreist og etablert av Woody Guthrie med spesielt hans mest kjente sang som "This Land is Your Land". «Denne maskinen dreper fascister», hadde han skrevet på gitaren sin som et motto for sine sanger; «folkets egne sanger», som han kalte dem.
Senere artister som Bob Dylan og Bruce Springsteen har videreført den arv som Guthrie etterlot seg, men også andre artister som Phil Ochs, Pete Seeger og hans egen sønn Arlo Guthrie er en del av den arven. Guthrie selv bygde på den rike amerikanske folkemusikken og fagforeningenes sangtradisjon hvor Joe Hill står sentralt. Guthrie-familien har også latt Billy Bragg føre arven videre med å spille inn nye sanger av Guthrie. Hans betydning for den populære, men også samfunnsbevisste sangtradisjonen i USA kan ikke overvurderes.
Bakgrunn.
Guthrie var født i Okemah, Oklahoma, en liten utkantby i Okfuskee County, i 1912, som den andre barnet til Charles og Nora Guthrie. Hans far var gårdsarbeider og lokal politiker som også forsøkte å spekulere i landeiendommer. Hans mor var født i Kansas og influerte sterkt på den unge gutten. Han var lett bygd med et tett, krøllet hår. Han var både en tidlig moden og samtidig en ukonvensjonell gutt, og svært oppmerksom på verden omkring seg i de første årene i Oklahoma hvor han opplevde en rekke personlige tap som skulle hjemsøke ham resten av livet: hans eldre søster Claras dødsfall, hans fars finansielle og fysiske ruin, og at hans mor ble plassert på institusjon, som til sammen la familiens hans øde, og ga ham et skjevt og skjørt blikk på verden.
I 1931, under Den store depresjonen som også nådde Okemah, dro Guthrie i en alder av 19 år til Pampa i Texas hvor han i 1933 ble forelsket og giftet seg med Mary Jennings, den yngre søsteren av en venn og musiker ved navn Matt Jennings. Sammen fikk Woody og Mary tre barn: Gwen, Sue og Bill. Det var sammen med Matt Jennings og Cluster Baker at Guthrie gjorde sitt første forsøk på en musikalsk karriere ved å danne musikkgruppen «The Corn Cob Trio».
Selv om depresjon gjorde det vanskelig å forsørge familien gjorde Den store sandstormen som ødela midtvesten av USA i 1935 det helt umulig. På grunn av mangel på arbeid dro han vestover som en del av masse-emigrasjonen av ofre fra sandstormen som hadde ødelagt så mange gårder, kjent som «Okies». Disse gårdsarbeiderne og arbeidsledige kom fra Oklahoma, Kansas, Tennessee og Georgia, og som John Steinbeck skriver om i "Vredens druer". Uten penger og uten mat haiket Woody Guthrie, hoppet på godstog, og gikk til fots til California. Om ikke annet ga det ham en kjærlighet for landevegen, "the open road", noe han ville gjenta mange ganger senere under mindre dramatiske grunner.
Folkemusikeren.
I løpet av den tiden etter at han kom til California i 1937 opplevde Guthrie den intense forakt og til og med hat som fastboende i California hadde for nykommerne og for «de på utsiden». Han identifiserte seg med de som falt utenfor og det ble siden hans politiske og sosiale posisjon, og som gradvis ble en del av hans sanger, slik som hans "Dust Bowl Ballads": "I Ain't Got No Home", "Goin' Down the Road", "Feelin' Bad", "Talking Dust Bowl Blues", "Tom Joad" og "Hard Travelin'".
Radikalisering.
Det berømte bildet med Woody Guthries nådeløse slagord på gitaren.Hans radioprogrammer i 1937 på KFVD i Los Angeles og XELO på andre siden av den meksikanske grensen ga Guthrie og hans syngende partner Maxine Lefty-Lou Crissman, oppmerksomheten til et stort publikum, mens det ga ham selv et forum hvor han kunne utvikle sitt talent for sosiale kommentarer og kritisere dagsaktuelle temaer fra korrupte politikere, advokater, forretningsfolk til å lovprise de humanistiske prinsippene til Jesus, Pretty Boy Floyd og fagforeningsledere.
I 1939 eller 1940 flyttet han til New York på motsatt side av USA og ble omfavnet av radikale på venstresiden og miljøene for folkemusikk. Han gjorde antageligvis sin første virkelige musikkinnspilling: flere timer med samtaler og sanger, innspilt av folklorist Alan Lomax for Kongressens bibliotek, men også for en albumutgivelse, "Dust Bowl Ballads", for Victor Records i Camden, New Jersey. Han begynte også å skrive sin selvbiografi, "Bound for Glory", som ble ferdig og utgitt i 1943, midt under den andre verdenskrig.
Dette landet er også ditt.
I 1940 skrev Guthrie sin mest berømte sang «This Land is Your Land», som senere har blitt spilt inn av mange andre musikere, spesielt Bruce Springsteen, og dessuten oversatt til mange språk, blant annet har Mikael Wiehe laget en strålende oversettelse i "Det här är ditt land" som viser hvor tilpassningsdyktig sangen er. Budskapet er at nasjonen er ikke kun for de rike og vellykkede, men for alle: de fattige, de arbeidsledige, emigrantene og kanskje spesielt de svakeste i samfunnet som ikke har mye, men iallfall skjønnheten og stoltheten av sitt eget land.
I en annen versjon blir skiltet fra å være «Gjennomgang forbudt» til «Privat eiendom», men disse versene ble tatt bort ved at de var altfor radikale og kontroversielle i senere versjoner, til og med av Guthrie selv, og det omgjorde sangen fra å være en protestsang til en mer tradisjonell, patriotisk sang som alle kunne like, både på venstre- og høyresiden, og ikke minst den store gruppen i sentrum.
Sanger uten opphavsrettvern.
Melodien som Guthrie benyttet, selv om den oftest er kreditert ham selv, kommer opprinnelig fra en gammel gospelsang, «When The World's On Fire», som er mest kjent fra innspillinger gjort av The Carter Family, amerikanske country- og bluegrass-musikere på 1930-tallet. Det å ta kjente og kjære melodier og legge til en annen og mer radikal tekst var en vanlig og bevisst strategi som går tilbake til Joe Hill og enda lengre. I dagens rettighetskrig angående opphavsrettigheter er det mindre åpenhet for kunstnerisk lån.
Denne maskinen dreper fascister.
I mai 1941 fikk han på oppdrag av innenriksdepartement og administrasjonen for kraftlaget i byen Bonneville å skrive sanger om elven Columbia River og utbyggingen av dammen for den framtidige kraftstasjonen. De mest kjente av disse sangene er «Roll On, Columbia» og «Grand Coulee Dam». Omtrent på samme tid møtte han den senere så kjente folkemusikeren Pete Seeger og opptrådte sammen med de legendariske Almanac Singers, som han ville turnere sammen med over landet. Han flyttet også inn sammen med disse i Alamanac House-kollektivet i Greenwich Village.
Opprinnelig skrev og sang Guthrie sine antikrigssanger med Alamanac Singers, men etter hvert bevegde både han og gruppen seg, sammen med det sosialist- eller kommunist-miljøet som de ble assosiert med, inn i kampen mot fascismen. Guthrie skrev slagordet «Den maskinen dreper fascister» på gitaren sin. Han deltok i handelsflåten ("Merchant Marine") hvor han tjenestegjorde sammen med andre folkesangere som Cisco Houston, og deretter i hæren.
I 1944 møtte han Moses «Moe» Asch fra Folkways Records, hvor han for første gang spilte inn den berømte sangen «This land Is Your Land», sammen med en rekke andre sanger i løpet av de neste årene.
Sanger for mor og barn.
Han begynte å gå ut med Marjorie Mazia i 1942 og giftet seg endelig med henne i 1945 da han hadde permisjon fra hæren. De flyttet inn i et hus på Mermaid Avenue på Coney Island, og sammen fikk de fire barn, inkludert Cathy, som døde i en alder av fire år i en husbrann, og sendte Guthrie inn i en dyp depresjon, og Arlo Guthrie, som selv ble en kjent sanger og sangskribent. Det var i løpet av denne perioden han skrev og spilte inn "Songs to Grow on for Mother and Child", en samling av musikk for barn, inkludert sangen «Goodnight Little Arlo (Goodnight Little Darlin')», skrevet da Arlo var omtrent ni år gammel. Sangen var kanskje også inspirasjonen til at John Lennon gjorde en tilsvarende sang for sin sønn Sean; «Beautiful Boy (Darling Boy)».
Kampsanger.
Mens han fortsatt skrev sanger med tema og tendens, ble han oppskaket av et flykrasj i 1948 hvor 28 meksikanske landarbeidere ble drept. De kom fra Oakland i California og skulle deporteres tilbake til Mexico, og han skrev det bitre og fortsatt aktuelle diktet «Deportee (Plane Wreck At Los Gatos)». Mange år senere ble det skrevet musikk til diktet av Martin Hoffman, og den har blitt spilt inn av artister som Pete Seeger, Dolly Parton, og ikke minst Arlo Guthrie.
«Pastures of Plenty», skrevet omtrent på samme tid, sympatiserer med kampen som immigrantarbeiderne måtte drive: lave lønninger, dårlige bo- og helseforhold og uten noen sosiale rettigheter.
Sykdom.
Mot slutten av 1940-tallet ble Woody Guthries helse dårligere og hans oppførsel ble ofte sterkt uberegnelig. Han forlot familien, reiste rundt sammen med Ramblin' Jack Elliott til California hvor han giftet seg for tredje gang og ble far til atter et barn, før han igjen kom tilbake til New York. Han ble diagnostisert med flere sykdommer, blant annet alkoholisme og schizofreni, før det endelig ble oppdaget at han led av utartet nervøs forstyrrelse som kalles for Huntingtons sykdom ("Huntington's chorea (HD)"), en nedarvet sykdom som også hadde ødelagt og til slutt gjort ende på livet til hans mor.
Inspirator.
Guthrie ble innlagt på Creedmore Mental Institution i Queens i New York hvor han ble inntil han døde den 3. oktober 1967. I de siste årene var hans sanger blitt gjenoppdaget av en ny generasjon og et nytt publikum, særlig på grunn av Robert Zimmerman, som kalte seg Bob Dylan, og som besøkte Woddy Guthrie i løpet av hans siste år. Dylan har beskrevet folkesangeren som «min siste helt».
I 1964 inkluderte Phil Ochs første albumutgivelse sangen «Bound for Glory (Ochs)», en sang som hyllet Woody Guthrie og kritiserte revisjonismen og ignoransen hos det moderne publikumet som ønsket å glemme og overse Guthries samfunnskritiske og sosialistiske sangtekster.
I 1995 kontaktet Guthries datter Nora Guthrie den radikale engelske sangeren Billy Bragg for å spille inn den lyrikken og musikken som faren hadde skrevet i de siste årene av sitt liv. Etter å ha forsket på sangtekstene i Woody Guthrie Arkivet i New York samarbeidet Bragg med gruppen Wilco med å spille inn 40 sanger og et antall av disse ble utgitt på albumet "Mermaid Avenue" i 1998, og deretter "Mermaid Avenue Vol II" i 2000. Albumenes titler kommer fra en mindre kjent sang «Mermaid’s Avenue», foruten å være den gata som Guthrie bodde i med familien.
Nora Guthrie tok også kontakt med Janis Ian for å skrive en sang basert på lyrikken til en av farens uferdige sanger «I Hear You Sing Again». Ian skrev musikken i Guthries egen sangtradisjon, endret noe av teksten og tilpasset noe hun la til selv og den ble utgitt på hennes album "Billie’s Bones" i 2004.


Sint Eustatius.
Sint Eustatius (også kjent som "Saint Eustace" og "Statia") er en øy i Karibien som politisk tilhører Nederland. Øyen har status som nederlandsk kommune med særstatus. Sint Eustatius utgjorde til 10. oktober 2010 en del av De nederlandske Antillene. Øya ligger øst for De amerikanske jomfruøyene, har en befolkning på 2768, og er oppkalt etter den katolske helgenen Saint Eustace. Øyas hovedstad er Oranjestad.
Historie.
Øya ble oppdaget av Christofer Columbus i 1493 og flere land gjorde krav på øya i de påfølgende 150 år. I 1636 ble øya kolonisert av Det nederlandske Vestindiske kompani, som anla sukkerplantasjer på øya.
På 1700-tallet ble øya kjent som "Golden Rock" da økonomien fikk et kraftig oppsving på grunn av øyas ignorering av våpen- og handelsembargo mellom stormaktene, som på den tid var i krig mot hverandre om herredømmet blant annet i Karibien.
Siden øya solgte våpen og ammunisjon til alle som kunne betale, var øya et av de få steder De tretten koloniene kunne få kjøpt våpen. Det gode forholdet mellom Sint Eustatius og USA førte til en episode hvor kommandør De Graaff på øya besluttet å svare på salutt fra det amerikanske skipet USS Andrew Doria som besøkte øya 16. november 1776. USA ga denne salutten stor publisitet siden øya de facto hadde anerkjent uavhengigheten til USA.
Storbritannia tok ikke denne hendelsen alvorlig, men fortsatte sin protest mot handelen mellom øya og USA. Handelen mellom disse to var hovedårsaken til den fjerde anglo-nederlandske krig, som ble katastrofal for nederlandsk handel.
Storbritannia okkuperte Sint Eustatius 3. februar 1781. Kommandør de Graaff som på det tidspunkt ikke var klar over krigserklæringen, så raskt at han ikke kunne kjempe imot angrepsmakten og overga øya til den britiske admiralen George Brydges Rodney. Ti måneder etterpå ble øya erobret av Frankrike, som var i allianse med nederlenderne. Nederland fikk kontroll over øya i 1784.
I sine velmaktsdager hadde Sint Eustatius en befolkning på opptil 20 000. I tiden etter har befolkningstallet gradvis sunket ned til 3 600.
I dag lever øya på turisme, overføringer fra Nederland, et lokalt oljerafineri samt på en institusjon som tilbyr medisinutdanning primært for utenlandske studenter.


Lyngnstøylvatnet.
Lyngnstøylvatnet er en innsjø som ligger i Norangsdalen i Ørsta kommune i Møre og Romsdal.
Lyngnstøylvatnet ble til da et ras i 1908 stengte elven.
Deler av porten står igjen i de oversvømte ruinene
Elven oversvømte ei seter og en liten skog. I rolig vær kan man se rester av hustuftene gjennom vannflaten, slik bildet viser.
Hele bunnen av vatnet er dekket av knallgrønt gress og gamle trær, i tillegg til mudder på grunn av at vannet står stille.
På grunn av disse ruinene er vatnet blitt et populært dykkested. Tilkomst til dalen og vannet er via tettstedet Øye.


.an.
.an er De nederlandske Antillenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett.
Registrering.
Registrering gjøres direkte på andre nivå. Det er også mulig å registrere på tredje nivå under visse kategoriserte subdomener på andre nivå (eks:.co.an, gov.an), men få domener er registrert på tredje nivå.
Domenenavnet som registreres må samsvare med navnet eller varemerket til registranten. Identitetsbevis må forevises ved registrering
Eksterne lenker.
A n
A n


Oranjestad (Sint Eustatius).
Oranjestad er en liten by med nærmere 1 000 innbyggere, og byen er hovedstaden på øya Sint Eustatius, som tilhører Nederland.


Oranjestad (Aruba).
Oranjestad er hovedstaden på Aruba, som er tilknyttet Nederland. Byen har en befolkning på 21 000 og ligger på sørkysten av øya.
Byen ble bygget rundt Fort Zoutman kort tid etter at fortet ble bygget i 1796, og har siden den gang vært hovedstaden på Aruba.


Rasehygiene.
Eugenikk (dannet av gresk "eu", som betyr «god», og "genes", «fødsel») eller arvehygiene (feilaktig kalt «rasehygiene») er læren om god avl og hvordan en befolkning kan «forbedres» når det gjelder genetisk arv. Det er en "«anvendt vitenskap og en biologisk sosial bevegelse som forsvarer bruken av forskjellige former for praksis som har til hensikt å forbedre den genetiske sammensetningen av en befolkning. Dette refererer vanligvis til manipulering av menneskelige populasjoner.»"
Eugenikk er også blitt definert som "«vitenskapen som dveler ved alle påvirkninger som forbedrer iboende kvaliteter i en rase, og også med de som utvikler dem til den ytterste perfeksjon.»" Eugenikk har sin opprinnelse i visse fortolkninger av Mendels arvelover og teoriene til August Weismann. Ordet ble først brukt av den engelske naturviteren Francis Galton i 1882.
Forskjellige raseteorier, stort sett i nordeuropeeres favør, var forholdsvis allment godtattblant høytstående politikere og forskere fra begynnelsen av 1900-tallet frem til andre verdenskrig. Et av resultatene av rasehygienen var at man tvangssteriliserte mentalt tilbakestående, handikappede og homofile for å forhindre spredning av «dårlige gener». Holocaust og misbruken som ble utført i rasehygienens navn i Hitler-Tyskland gjorde mye for å undergrave disse pseudoteoriene i ettertiden.
Typer.
Det skilles mellom «positiv eugenikk», som oppmuntrer til flere barn fra personer med antatt heldige egenskaper, mens «negativ eugenikk» vil hindre personer med antatt uheldige egenskaper i å få barn. I historisk henseende ble eugenikk betraktet av darwinismen og sosialdarwinismen som en vitenskap, som ikke nødvendigvis var begrenset til menneskelige populasjoner.
Historikk.
Betegnelsen "eugenikk" ("eugenics") ble innført i 1882 av den britiske antropologen, statistikeren og forskeren Francis Galton. Rasehygienen oppsto på grunnlag av rasistiske teorier, og er sterkt knyttet til sosialdarwinismen fra slutten av 1800-tallet og den tyske nasjonalsosialismen fra 1920-tallet.
Idéen om å «forbedre folkets arveegenskaper» ble først satt ut i praksis i 1907, da steriliseringslover ble vedtatt i staten Indiana, etterfulgt av Danmark i 1929 og Tyskland i 1933. I Europa ble det første professoratet i eugenikk stiftet i London i 1909. Progressive briter som Keynes og Sidney Webb gav også eugenikken sin tilslutning. Amerikanske filantroper finansierte ikke bare egne laboratorier for eugenikk, men i en periode også Kaiser Wilhelm-instituttet i Tyskland. Amerikanske og tyske vitenskapsfolk var tett forbundet gjennom 1920-årene, og fikk et visst gjennomslag for eugenikk hos politikerne. Verdens første Institutt for rasehygiene åpnet i Uppsala i 1922.
Ifølge nazistene var den ariske eller germanske menneskerasen den overlegne. Siden denne rasen hadde «bedre gener» enn mange av de andre menneskerasene, ble man opptatt av rasehygiene. Samfunnet måtte forsøke å styre individenes valg av partner slik at rasene ikke ble blandet men befolkningen ble sunn. Arvelig underlegne individer måtte forhindres i å forplante seg og dermed forringe befolkningens arvemateriale.
Eugenikk har tidvis feilaktig blitt definert som «rasehygiene», selv om eugenikken ikke vil fremme en spesiell rase, bare heldige egenskaper. I nasjonalsosialistisk terminologi ble det likevel satt likhetstegn mellom rasehygiene og "Erbgesundheit" (= arvesunnhet, eugenikk). I juli 1933 innførte Tyskland en lov som skulle forhindre «arvesykt avkom». Dermed kunne man tvangssterilisere arvelig syke, og loven ramte blinde, døve, misdannede, epileptikere, schizofrene og alkoholikere. Bare i 1934 blev det utført bortimot 56.000 tvangssteriliseringer, og alt i alt menes oppunder 400.000 personer, dvs 0,7% av den daværende tyske befolkningen, å være blitt tvangssteriliseret. I oktober 1935 ble «Lov om beskyttelse av det tyske folkets arvesunnhet» vedtatt. Denne påla folk å gjennomgå en legeundersøkelse før de fikk gifte seg, slik at man fikk bekreftet om de kunne påregnes å få friske barn, og dermed tillatelse til å inngå ekteskap.
Eugenikk, rasebiologi og tanker om foredling av menneskearten ble svært populært på begynnelsen av 1900-tallet både i USA og Europa, men ideologien kan spores helt tilbake til antikken. Platon mente at menn og kvinner av ideell fysikk og psyke burde få barn sammen. De tyske nazistenes masseutryddelse av jøder og andre de anså som mindreverdige og verdiløse, har gjort begrepet ubrukelig etter krigen. I dag retter genetisk helseinnsats seg mot enkeltindivider og påvirkninger fra miljøet.
Rasehygiene i Norge.
I Norge hadde Jon Alfred Mjøen siden 1906 vært opptatt av eugenikk på Vinderen biologiske institutt. Hans bror, Alf Mjøen, var leder av Radikale Folkeparti, og foreslo i 1936 den tyske rasehygienikeren Alfred Ploetz til Nobels fredspris. Bakgrunnen for dr Ploetz' kandidatur var hans bekymring for første verdenskrigs ødeleggende virkning på befolkningen, siden krigen sendte mennene med de beste arveegenskapene til fronten og en tidlig død. Stortinget vedtok i 1935 lov om tvangssterilisering, og den eneste som stemte imot, var en innkalt varamann fra det lille Samfundspartiet, ingeniøren Gjert E. Bonde, som i odelstingsdebatten uttalte: «Jeg finner at dette forslaget som i dag er lagt frem for Odelstinget, er et av de farligste lovforslag som overhodet har sett dagens lys i landet.» Frem til 1977 da loven ble opphevet, var ca 44.000 personer blitt sterilisert i Norge: Psykisk syke, tatere og «sosialt mistilpassede».
Den fremste talsmannen for rasehygiene, eugenikk og rasebiologi i Norge var farmasøyten Jon Alfred Mjøen (1860–1939). Han grunnla Vinderen Biologiske Laboratorium i 1906, og var medstifter av Den internasjonale eugeniske føderasjon i 1912. I verket "Racehygiene" fra 1914 mente Mjøen at et moderne samfunn måtte beskytte seg mot «dårlige» arvebærere (psykisk utviklingshemmede, forbrytere, prostituerte og andre) ved å nekte dem å få barn. I sitt tidsskrift "Den nordiske race" (1920) hevdet han at nordeuropeere var et rasemessig ideal. Mjøen stod utenfor universitetsmiljøet, og fikk hard kritikk, blant annet for uvitenskapelighet. Med andre verdenskrig og nazismens rasistiske program kom forskningsfeltet hans i vanry.


Tannlege.
Tannlege og tannlegeassistent i arbeide med en pasient
Tannlege er en yrkestittel som i Norge er beskyttet og forbeholdt autoriserte utøvere som har studert odontologi og har fått lisens for å kunne behandle tenner og sykdommer i tannkjøttet, i tillegg til resten av munnen. Autorisasjon og lisens som tannlege gis av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Pr. 3. januar 2006 var det 6 131 personer med autorisasjon eller lisens som tannlege i Norge.
Tannleger arbeider i den offentlige tannhelsetjenesten eller driver privat praksis. Det er fylkeskommunen som administrerer virksomheten.
Utdannelsen tar fem år ved de odontologiske fakultene ved universitetene i Oslo, Bergen eller Tromsø.
Protetikk (også kjent som oral protetikk eller protetisk tannbehandling) er en av spesialitetene godkjent av Norsk tannlegeforening. Oral protetikk, er en spesialist utdannelse som diagnostiserer, behandlingsplanlegger, rehabiliterer og ivaretar den orale funksjon, komfort samt estetikk til pasienter. Kliniske tilstander assosiert ved manglende eller ødelagte tenner og/eller oralt vev, behandles av protetikeren ved bruk av biokompatible kunstige erstatninger.
En protetiker er en tannlege som er spesialist i oral protetikk, spesialist i estetisk og rekonstruktiv tannbehandling. Protetikeren restaurerer orale funksjoner ved hjelp av faste og avtakbare proteser. Behandlings planlegging og restaurering ved hjelp implantater, temporomandibulær dysfunksjon og rehabilitering av okklusjon med proteser, kroner og broer hører med i protetikken.


.aw.
.aw er Arubas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av SETAR. Domenet er lite brukt, og da hovedsakelig av selskaper basert i Aruba.
Registreringer er tillatt direkte på andre nivå, men det finnes også et.com.aw-subdomene beregnet for kommersielt bruk.
Eksterne lenker.
A w


Matamata.
Matamata er en landlig småby i Waikato distriktet på Nordøya i New Zealand. Rundt 12 000 mennesker sokner til Matamata, og om lag halvparten bor i selve byen. Det er et jordbruksområde med hovedfokus på hesteavl. Byen er en del av Matamata Piako-distriktet som også omfavner jordbruksområder som Morrinsville og Te Aroha.
En nærliggende gård ble brukt som lokalitet for Hobsyssel i Peter Jacksons filmatiserte trilogi om Ringenes herre. Et «velkommen til Hobsyssel»-skilt ("Welcome to Hobbiton") står langs hovedveien ved Matamata. Som en kuriositet kan det nevnes at det eneste andre stedet som kalles Matamata, Matamata (Tunisia) – også har blitt brukt som filmsett. George Lucas brukte stedet i sin Star Wars-trilogi.


Positronemisjonstomografi.
Positronemisjonstomografi (PET) er en nukleærmedisinsk billeddiagnostisk teknikk hvor man benytter seg av positronemitterende radionuklider og de resulterende 511keV annihilasjonsfotonpar som detekteres i koinsidens. De positronemitterende isotopene er bundet til molekyler som kan injiseres i pasienten. Det vanligste er injeksjon av fluorodeoksyglukose (FDG), dvs. en glukoseanalog merket med isotopen fluor-18, som brukes for å vurdere metabolismen i hjernen, i kreftsvulster og i andre vev med høyt energiforbruk.
Ulikt konvensjonell nukleærmedisin er det innenfor PET stort krav til radiokjemisk kompetanse og utrustning. I og med at de positronemitterende isotopene som benyttes innen PET har kort halveringstid vil de fleste atomer måtte radiomerkes i umiddelbar nærhet til en nukleærmedisinsk klinikk. Dette krever blant annet en partikkelakselerator, "syklotron", for å lage positronemitterende radioisotoper og egnede laboratorier for å lage radiofarmaka opptil flere ganger daglig.
Det finnes en lang rekke andre teknikker som vanligvis benytter molekyler som bindes til spesielle organer, vev eller enkeltceller i kroppen for å kunne vurdere mengden og plasseringen av disse. For eksempel kan man ved hjelp av flumazenil merket med karbon-11 visualisere en type GABA-reseptor i hjernen. Dette brukes til å lokalisere utgangspunktet for epileptisk aktivitet.
Det er først og fremst innen onkologi at PET benyttes diagnostisk. PET brukes også mye i hjerneforskning, men mye av aktiviteten er flyttet til fMRI og har derfra begynt å flytte seg til MEG.


Kristoffer Rein.
Kristoffer Rein (født 18. februar 1912 i Stadsbygd, død 18. juli 1993) var en norsk gårdbruker, lokalhistoriker og politiker (KrF). Han kom fra Stadsbygd i dagens Rissa kommune i Sør-Trøndelag.
Rein var ordfører i Stadsbygd 1955–1962, stortingsrepresentant i tre perioder 1961–1973, midlertidig visepresident i Lagtinget 1. oktober–15. desember 1962 og fylkesordfører i Sør-Trøndelag 1976–1979. Rein var svigerfar til tidligere avisredaktør og kirkerådsleder Thor Bjarne Bore og morfar til avisredaktør Geir Arne Bore.


SingStar Svenska Hits.
SingStar Svenska Hits er den svenske versjonen av SingStar Norske Hits til Sonys PlayStation 2. Spillet ble sluppet i august 2005 i Sverige, og selges også i enkelte butikker i Norge. Spillet benytter mikrofonene til PlayStation 2, og er også kompatibelt med Eyetoy.


Dyssehaugene.
Dyssemoene (eller Tyrn Gorthad) er en rekke åser i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. De er plassert i den østlige delen av Hobsyssel, mellom Gammelskogen og landsbyen Bri. Det står skrevet at de første haugene ble laget i det første tidevervet (menneskenes første tid) da stedet ble brukt som begravelsessted. De ble egentlig bygget av menneskene som gravkammere, men åndene inne i haugene ble til mannevonde ånder, kalt "Haug-vetter". Mennene som ligger der skal en gang ha vært store konger blant menn.
På toppen av åsene er det store steiner som skaper bueganger. Det er idet Frodo går gjennom en av disse at han finner seg selv alene, de andre er ikke lenger å se.
I Ringens brorskap reiser Frodo, Sam, Munti og Pippin gjennom Gammelskogen. På veien møter de Tom Bombadil. På veien videre fra Bombadil mot Bri blir følget tatt til fange inne i Dyssene av Haug-vettene. Frodo våkner av en trolldomssøvn og ser sine venner kledt i hvitt og sovende av en fortryllelse. Frodo synger en sang Tom Bombadil sa de skulle synge hvis de trengte hans hjelp. Bombadil redder hobbitene før han jager skrømtene på flukt. Det er her hobbitene får sine små sverd og andre smykker og skatter tar de også fra gravhaugens innhold, som Bombadil sprer utover gressbakken på haugene.


Romas syv høyder.
Skjematisk kart over Roma som viser de syv høydene.
Romas syv høyder refererer til de syv høydene øst for Tiberen i Romas kjerneområde. De har ofte blitt referert til i romerske mytologi, politikk og religion. Byen ble ifølge tradisjonen grunnlagt på Palatinhøyden, og man har der funnet spor etter bygninger fra bronsealderen.
Høydene omtales på latin også som "Aventinus mons", "Caelius mons" osv.
I "Johannes Åpenbaring" kap. 17 sies det at skjøgen sitter på syv høyder, og dette har av enkelte grupper blitt brukt som argument for at Den katolske kirke er skjøgen. Vatikanhøyden omtales ofte som en av de syv høydene, men den ligger vest for Tiberen og dermed utenfor det opprinnelige Roma, og en mer utbredt tolkning er at det er keisernes Roma det vises til. Roma er ikke den eneste byen med syv høyder som referansepunkt; også Jerusalem kalles «byen med de syv høyder», og andre mener det er den byen Johannes viser til.


Espen Knutsen.
Kjell Espen «Shampo» Knutsen (født 12. januar 1972 i Oslo) er en tidligere norsk ishockeyspiller og -trener. Han er en av seks nordmenn med erfaring fra den amerikanske NHL-serien, hvor han spilte tilsammen 207 kamper. Han har spilt for Vålerenga i Oslo, Djurgården i Sverige og Mighty Ducks samt Columbus Blue Jackets i NHL. Han ble draftet av Hartford Whalers i 1990.
Han har også vært en profilert spiller på det norske ishockeylandslaget, og spilte blant annet under OL på Lillehammer i 1994. Vinteren 2002 spilte han for verdenslaget i NHL All-Star-kampen. Verdenslaget vant 8-5 mot Nord-Amerika og Shampo gjorde 4-5-målet. Da han spilte for Djurgården ble han kåret til beste norske spilleren i svensk eliteserie.
I en NHL-match i 2002 avfyrte Knutsen et skudd som gikk via køllen til Derek Morris fra Calgary Flames og over pleksiglasset og opp til 19. benkerad – før den traff 13-åringen Brittanie Cecils panne.
På kvelden den 18. mars 2002 to dager senere døde hun. Ikke på grunn av at pucken traff Brittanie Cecil over øyet, men fordi hodet ble slynget bakover og ødela en pulsåre i nakken hennes. Dødsårsaken var hjerneblødning. Dette var første gangen en tilskuer ble drept i NHLs 85-årige historie. Ulykken førte til at det fra neste sesong ble krav om et nett over pleksiglasset for å beskytte tilskuerne mot pucker på avveie.
Espen Knutsen er ansett for å være et av tidenes største ishockeytalent i Norge. Han fikk en uhelbredelig nakkeskade etter å ha bli taklet mot vantet av Frölunda-spilleren Niklas Andersson. Skaden tvang ham til å avslutte karrieren tidlig. Fra sesongen 2006/07 er han hovedtrener for Vålerenga.
Kallenavnet «Shampo» har sin bakgrunn i at faren, som i mange år var sentral i klubben, har kallenavnet «Såpa» siden han arbeidet som frisør.
Utover høsten 2009 var også han blant annet med i konkurransen Camp Senkveld i programmet Senkveld med Thomas og Harald på TV 2.


Aurdalsfjorden i Nord-Aurdal.
Aurdalsfjorden (også kalt Dokkafjorden) er en innsjø som ligger i Nord-Aurdal kommune i Oppland. Innsjøen er en del av Begnavassdraget.


Statens autorisasjonskontor for helsepersonell.
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) er en norsk statsetat, som ivaretar utstedelse av autorisasjon til Norges 29 helseprofesjoner, som lovregulert i helsepersonelloven.
SAFH er underlagt Helsedirektoratet. SAFH tildeler autorisasjon og lisens til helsepersonell, og organiserer turnustjeneste for helsepersonell.
Per Haugum var direktør for kontoret fra 2001 til 2010. Ny direktør fra mai 2011 er Anne Herseth Barlo.
Ekstern gransking.
Som følge av kritikk i etterkant av flere saker hvor ukvalifisert utenlandsk helsepersonell skal ha fått autorisasjon, manglende avdekking av dokumentfalsk (blant annet av SAFHs administrasjonssjef), ble etaten gransket av revisjonsfirmaet Deloitte. Rapportens konklusjon svært kritisk "«verken virksomhetsstyringen ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) eller Helsedirektoratets etatsstyring med SAFH var tilstrekkelig»".


Palandt.
Palandt er en lovkommentar til Bürgerliches Gesetzbuch og enkelte tilknyttede lover. Den utkommer årlig i oppdatert utgave, og hører til de viktigste standardverker innen tysk rettsvitenskap og er et av de fremste daglige hjelpemidler for praktiserende jurister. Den utkommer på Verlag C. H. Beck. Palandt er på ca. 2 700 sider. For å få plass til den enorme informasjonsmengden en kommentar til BGB krever i ett bind, benyttes et fagspråk der nesten ethvert lengre ord er forkortet. Dette gjør Palandt tilnærmet uleselig for ikke-jurister. Derimot er den for en øvet bruker svært praktisk sammenlignet med andre lovkommentarer, som den meget omfattende Staudinger. Palandt er tillatt hjelpemiddel ved annen juridiske statseksamen i de fleste tyske delstater.
Initiativet til verket ble tatt av den nasjonalsosialistiske regjeringen på 1930-tallet. Verket ble oppkalt etter dr. Otto Palandt, president for Reichsjustizprüfungsamt og en linjetro nasjonalsosialist, som utarbeidet de innledende tekstene til de ti første utgavene. Hensikten med verket var at nasjonalsosialistene ønsket å sette sitt preg på tolkningen av BGB og minske innflytelsen fra tidligere lovkommentarer.


Otto Palandt.
Dr. jur. Otto Palandt (født 1. mai 1877 i Stade, død 3. desember 1951 i Hamburg) var en tysk jurist. Han var utgiver av verket som etter ham ble kalt Palandt, en lovkommentar til Bürgerliches Gesetzbuch (BGB). Han var medredaktør frem til 10. opplag, men forfattet selv ingen kommentarer.
Han tok den første juridiske statseksamen i 1899 i Celle, og påbegynte samme år sitt "Referendariat" i Zellerfeld (Harz). I 1902 tok Palandt den juridiske doktorgrad ved Heidelberg-universitetet, og i 1904 avla han den annen juridiske statseksamen. Mellom 1906 og 1912 var han dommer ved amtsdomstolen i Żnin i Posen-provinsen. Fra 1912 var Palandt virksom ved landretten i Kassel. Under første verdenskrig var han dommer ved den keiserlige overretten i Warszawa. Senere ble han utnevnt til rettsråd ved overlandsretten i Kassel. Han gikk tidlig inn for nasjonalsosialismen. I 1934 ble Palandt utnevnt til president for Reichsjustizprüfungsamt. Han ble dermed en av de mest innflytelsesrike jurister i Tyskland. Samme år fikk han i oppdrag å delta i utarbeidelsen av en ny kommentar til BGB.
Litteratur.
Palandt, Otto
Palandt, Otto
Palandt, Otto


Europatouren 2005.
2005-sesongen på Europatouren startet med turneringen Volvo China Open i november 2004 og endte med Volvo Masters Andalucia i oktober 2005.
Alle turneringene frem til mars fant sted utenfor Europa, og de fleste av disse har offisiell status også på andre tourer. 2005-sesongen innbefattet fem turneringer i Kina (inkludert én i Hongkong), to i Syd-Afrika, og enkeltturneringer i Singapore, Australia, New Zealand, Malaysia, Indonesia, De forente arabiske emirater og Qatar. Fra rundt slutten av mars spilte touren hovedsakelig i Europa, og disse turneringene har som regel større premiepotter enn de som arrangeres andre steder (bortsett fra USA). Sesongen ble avsluttet med Volvo Masters Andalucia – motstykket til The Tour Championship på PGA-touren – som ble arrangert 27. til 30. oktober.
Øyvind Rojahn, Jan-Are Larsen og Lars Petter Brovold var alle inne i hovedkvalifiseringen til Europatouren 2005, men kun de to sistnevnte kom seg gjennom og fikk fast plass på touren dette året. Ingen av de to klarte imidlertid å beholde kortet, og måtte ut i kvalifisering igjen på høsten. Her lyktes de ikke, og måtte derfor spille på Challenge-touren i 2006.
Order of Merit.
Colin Montgomerie vant årets "Order of Merit"
"Order of Merit" er pengelisten på Europatouren. Følgende er de 10 beste plasseringene.
Statistikk.
Det ble gjort 36 hole in one og 5 albatross. Laveste 18-hulls score var 60 (-11), mens laveste 72-hulls score var 255 (-25). Den laveste 72-hulls score i forhold til par var 262 (-26). Størst vinnermargin hadde Ernie Els da han vant med 13 slag i BMW Asian Open. Syv spillere vant flere enn én turnering. 13 spillere vant sin første turnering på Europatouren dette året.


Staudinger.
Staudinger (egentlig "Kommentar zum Bürgerlichen Gesetzbuch mit Einführungsgesetz und Nebengesetzen") er en lovkommentar til Bürgerliches Gesetzbuch (BGB) og enkelte tilknyttede lover. Verket utkommer på Sellier-de Gruyter-forlaget og omfatter 81 bind med tilsammen over 55 000 sider.
Initiativet til verket ble tatt i 1898, to år før BGB trådte i kraft, av geheimeråd Julius von Staudinger, hvis navn lovkommentaren siden bærer. Den første utgaven i seks bind ble ferdigstilt i 1903.
På grunn av verkets utførlighet og omfang tok det lang tid mellom hver utgave ble ferdigstilt. Den 12. utgaven (44 bind, 37 000 sider) ble påbegynt i 1973 og endelig ferdigstilt først i 1999. Idag utkommer ikke lenger komplette nyutgaver, isteden blir de enkelte bind omarbeidet og oppdatert ved behov.
Staudinger er den eldste og mest omfattende kommentar til BGB, og nyter stor faglig anseelse.


Arne Dokken.
Arne Dokken (født 27. august 1955 i Drammen) var en norsk fotballspiller, og er for tiden sportslig leder i Sandefjord Fotball. Dokken er født på Åssiden og spilte hele sin juniorkarriere i Åssiden IF, fram til overgangen til Strømsgodset foran sesongen 1975. Han ble toppscorer i den norske eliteserien i fotball i 1975 og 1980, med 18 mål for Strømsgodset og 14 mål for Lillestrøm. Han spilte deretter tre sesonger i gresk fotball, hvor han ble serie- og cupmester med Panathinaikos, før han returnerte til norsk fotball, der han spilte for Rosenborg. Han ble trener for Rosenborg i august 1985 og fortsatte i 1986 og 1987. Han vant seriemesterskapet i 1985 som trener. Han var adm. direktør i RBK i tidsrommet 1.12.87 - 1.12.93. I den perioden var han med på å etablere Rosenborg Sport AS, RBK Shop og Rosenborg Sportsklinikk AS. Han har også vært trener for Åssiden IF, Strømsgodset og Sandefjord.
Sammen med politimannen Birger Andreas Myrstad tok han initiativ til trafikksikkerhetskampanjen Ikke tøft å være død i 1985. For sitt engasjement for trafikksikkerhet mottok han «Sør-Trøndelag fylkes trafikksikkerhetspris» i 1986, «Norsk bilbransjeforbunds trafikksikkerhetspris» i 1987 og «Trygg Trafikks gullnål» i 1988.
Dokken spilte 24 landskamper for, og 147 kamper i eliteserien. Han scoret 64 mål i øverste divisjon.
Han er far til Kenneth Dokken (Sandefjord) og Vegard Dokken (Birkebeineren).
Fram til han begynte i Strømsgodset og måtte konsentrere seg om fotballen, var han et av landets største talenter også i bandy.


Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey.
«Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey» er en The Beatles-sang fra dobbelt-albumet "The Beatles (White Album)" som ble utgitt i 1968. Sangen er skrevet av John Lennon, men kreditert på vanlig vis McCartney.
Mange synes denne sangen er en av de mest bråkete og masete på "Det hvite albumet", sammen med «Birthday», men andre igjen lovpriser begge for å være tøffe og tidlig pønk. Det er tydelig at The Beatles eksploderte i denne sangen og var mer rått rockete enn på lang tid i rockbandets grunnformel med to elektriske gitarer (Lennon og Harrison), bass (McCartney) og trommer (Starr), foruten håndklapping og en noe enerverende cymbal i venstre kanal.
Teksten er ikke så erotisk som man gjerne vil ha det til, ifølge den norske Beatles-eksperte Bård Ose, til tross for kåte tilrop og hyl. Kvasifilosofiske tekstlinjer som "«The deeper you go the higher you fly/The higher you fly the deeper you go/Your inside is out when your outside is in. Your outside is in when your inside is out...»" er egentlig plukket direkte fra Maharishi Mahesh Yokis leksjoner i India.
Parodi.
Beatallica har parodiert denne sangen, sammen med «Ticket to Ride» av The Beatles og «Ride the Lightning» av Metallica, i en sang kalt «Everybody's Got a Ticket to Ride Except for Me and My Lightning».


Benno Mugdan.
Benno Mugdan (født 1851, død 15. november 1928) var en tysk jurist. Han var kammerrettsråd i Berlin og er først og fremst kjent som utgiver og redaktør for for "Die gesammten Materialien zum Bürgerlichen Gesetzbuch für das Deutsche Reich" (Berlin 1899), en samling forarbeider til Bürgerliches Gesetzbuch. Han var fetter av riksdagsmannen Otto Mugdan.


Julius von Staudinger.
Julius von Staudinger (født 1836, død 1. januar 1902) var en tysk jurist. Han var kongelig geheimeråd og senatspresident ved Overlandsretten i München.
Han er først og fremst kjent for lovkommentaren Staudinger, et av de mest renommerte kommentarverk til Bürgerliches Gesetzbuch. Den første utgaven utkom mellom 1898 og 1903; Staudinger døde altså før den ble ferdigstilt.
Verker.
Staudinger, Julius von
Staudinger, Julius von
Staudinger, Julius von


Hertug av Lancaster.
Hertug av Lancaster var en tittel i Englands høyadel i det 14. og 15. århundre.
Tittelen ble opprettet for Henry av Grosmont (ca. 1306–1361, som var oldebarn av Henrik III av England. Før han fikk tittelen den 6. mars 1351 var han den fjerde jarl av Lancaster.
Henrys datter Blanche giftet seg med John av Gaunt, sønn av Edvard III, og 13. november 1362 ble tittelen gjenopprettet for ham. Da John døde 4. februar 1399 gikk tittelen til hans sønn Henry Bolingbroke, som samme år tilranet seg tronen fra Richard II og ble kong Henrik IV. 10. november 1399 gav han sin sønn Harry of Monmouth tittelen.
Da Harry i 1413 ble kronet som Henrik V ble tittelen underlagt kronen, og den har forblitt der siden. Hertugdømmet Lancaster er ett av bare to hertugdømmer i dagens Storbritannia.
Tredje opprettelse.
Lancaster


Eduard Lasker.
Eduard Lasker, egentlig Isaak Lasker (født 14. oktober 1829 i Jarotschin, Posen, død 5. januar 1884 i New York) var en prøyssisk nasjonalliberal politiker og jurist.
Liv.
Lasker ble født i en jødisk familie i Preussen og var sønn av kjøpmannen Daniel Lasker. Hans første utdannelse fikk han av en privatlærer. 13 år gammel begynte han på gymnasiet i Breslau. Etter å ha avlagt Abitur (artium) i 1847 begynte han å studere matematikk og filosofi ved universitetet i Breslau.
Revolusjonsåret 1848 opplevet Lasker i Wien. Ved slutten av året reiste han tilbake til Breslau. Påvirket av de politiske begivenhetene begynte han å studere jus. I 1851 avla han sin "Auskultator"-eksamen og to år senere den annen juridiske statseksamen med fremragende resultater. Som ferdig utdannet jurist dro han til Storbritannia, hvor han levet frem til 1856.
I 1857 dro han tilbake til Tyskland, hvor han begynte å engasjere seg i publisistisk aktivitet for sin venn Heinrich Bernhard Oppenheims idéer. I forfatningskonflikten i 1865 fikk Lasker ved omvalget et mandat i det prøyssiske parlamentet. Frem til partiet ble splittet i 1866 var Lasker medlem av Deutsche Fortschrittspartei. I 1866 hørte Lasker sammen med Karl Twesten og Hans Victor von Unruh til de liberale representantene som foreslo den såkalte "Indemnitätsgesetz". I 1867 var Lasker en av grunnleggerne av Nationalliberale Partei og ble en av dets ledende politikere frem til han gikk ut av partiet i 1880 og grunnla Liberale Vereinigung som fikk høy oppslutning ved valgene i Preussen og i 1884 fusjonerte med Deutsche Fortschrittspartei.
Lasker fikk stor innflytelse både i det prøyssiske parlamentet og i den tyske Riksdagen. Han oppklarte nærmest egenhendig skandalen rundt Berliner Nordbahn. I næringsskandalen rundt jernbanemagnaten Bethel Henry Strousberg og grunnleggeren av jernbaneselskapet fyrst Putbus og prins Biron von Kurland var også flere politikere involvert, noe som bragte den i seg selv regjeringslojale Lasker i konflikt med Otto von Bismarck, som satte seg som mål å isolere Lasker i det nasjonalliberale partiet.
Fra 1875 ble Lasker stadig sykere og fikk i 1883 et fullstendig sammenbrudd. Etter et lengre opphold i USA ville han ta opp igjen det politiske arbeidet. Men allerede året etter døde han i en alder av 55 år den 5. januar 1884 i New York. I 1901 ble han begravet på den jødiske gravlunden på Schönhäuser Allee i Berlin. Der hviler han sammen med riksdagsmannen Ludwig Bamberger i en æresgrav.
Som en av hans viktigste politiske resultater regnes den såkalte lex Miquel-Lasker, som han foreslo sammen med Johannes von Miquel en rekke ganger og i 1873 endelig fikk vedtatt. Loven utvidet det tyske rikes lovgiverkompetanse til hele det borgerlige rettsområdet og banet veien for et felles borgerlig lovverk, som noen år senere resulterte i Bürgerliches Gesetzbuch.
Litteratur.
Lasker, Eduart
Lasker, Eduart
Lasker, Eduart
Lasker, Eduart


Your Mother Should Know.
«Your Mother Should Know» er en sang av The Beatles fra deres mini-album "Magical Mystery Tour" (bestående av to singel-plater med fire sanger og hefte), senere også utgitt som vanlig album. Sangen er skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis McCartney.
Tittelen og refrenget er inspirert fra filmen "A Taste of Honey" hvor en av replikkene lyder «Your mother should know».
Sangen ble innspilt i to omganger, første gang 22. og 23. august og deretter 29. september 1967, og sangen er derfor en miks av mono og stereo, for øvrig ikke uvanlig for sanger innspilt tidlig på 1960-tallet. McCartney spiller piano og bass foruten å synge vokalen. Lennon spiller orgel og korer, Harrison akustisk gitar og korer, mens Starr håndterer trommer og tamburin.
I filmen Magical Mystery Tour blir «Your Mother Should Know» framført sist mens The Beatles kommer dansende ned i hvitt til en ballsal og i følge med damer. Denne sangen var for øvrig den siste innspillingen som manageren Brian Epstein fikk oppleve. Han døde fire dager senere, den 23. august 1967.


Høgskulen i Volda.
Høgskulen i Volda (HVO) ble etablert 1. august 1994 og har i dag vel omkring 3500 studenter og 340 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at to statlige høgskoler i Volda ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. Høgskolene som fusjonerte var Møre og Romsdal distriktshøgskole Volda og Volda lærerhøgskole.
Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen lærerutdanning, humanistiske fag, mediefag og samfunnsfag. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger.
Avdelinger.
Den omfatter også Ivar Aasen-instituttet for nynorsk skriftkultur.
Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier.
Volda Studentradio.
Studentradion er en studentradio-kanal som drives av studenter ved Høgskulen i Volda. Kanalen har eget studio ved høyskolen, og har sendinger på hverdager fra klokken 19.00. Kanalen sender over internett, og sendingene kan høres på deres Ansvarlig redaktør er Marit Gjellan (2012).
Peikestokken.
Peikestokken er studentavisa ved høgskolen. Den gis ut tre ganger hvert semester, og i tillegg til å skrive om hva som skjer på skolen, har hver utgave en fyldig temadel der skribentene kan utfolde seg friere. Peikestokken tiltrekker seg medarbeidere fra alle studieretninger. Ved inngangen av 2012 består redaksjonen av ca. 60 medlemmer. Ansvarlig redaktør er Wibeke Nord Haugland (2012).
Den Norske Dokumentarfilmfestivalen.
Den Norske Dokumentarfilmfestivalen startet i 1997 med nærmere to tusen besøkende. De fleste regissørene var selv til stede og fortalte om filmene sine. Studentproduksjoner står i fokus, men det vises også filmer av profesjonelle filmskapere i Norge og utlandet. På dokumentarfilmfestivalen står filmen i høysetet, men man kan også møte andre filminteresserte studenter og etablerte filmfolk. Blant annet ved de klassiske arrangementene «KortSagt», «Pitchetevling», «Filmquiz» og «Laurdagsfesten».


Berlevåg radio.
Berlevåg radio (LFQ) var en kystradiostasjon i Berlevåg som førte radioekspedisjon på mellombølge-telefoni frem til 1969 da trafikken ble fjernstyrt fra Vardø radio. Stasjonen var en ren telefonistasjon uten telegrafi underlagt telegrafstasjonen og rikstelefontjenesten.


Mehamn radio.
Mehamn radio (LFM) var en kystradiostasjon i Mehamn som førte radioekspedisjon på mellombølge-telefoni frem til 1969 da trafikken ble fjernstyrt fra Vardø radio. Stasjonen var en ren telefonistasjon uten telegrafi underlagt telegrafstasjonen og rikstelefontjenesten.


Gamle Vossebanen.
Gamle Vossebanen anlagt 1883 er en veteranjernbane som opprinnelig var delstrekning på Bergensbanen.
Den kjører nå kun mellom Garnes og Midtun, en del av Vossebanen som ble nedlagt da Ulrikentunnelen ble tatt i bruk i 1964. Den kjører på normalspor med damplokomotiv og teakvogner. Opprinnelig, frem til 1904, var den en smalsporet jernbane. Skinnegangen er sammenkoblet med Jernbaneverkets spor på Tunestveit på Takvam.
Museer i Arna.
Arna Brannstasjon/De brannhistoriske samlinger – Espeland fangeleir – Gamle Vossebanen – Ytre Arna Historielag museum – Ådnatun museum


Campus.
En campus (latin for «åpen plass»; flertall på latin: "campi") er et universitetsområde, ofte beliggende utenfor bykjernen og med biblioteker, forelesningssaler, studentboliger og store parkarealer. Universitetsområder har vanligvis stor grad av autonomi i forhold til lokale myndigheter, med egne ordensbestemmelser og eget politivesen, og er ofte samfunn i seg selv der både studenter og ansatte bor, arbeider og tilbringer all sin tid.


Museumsbaner.
En museumsbane eller museumsjernbane er som oftest en nedlagt jernbanestrekning som blir drevet som museum. Bortsett fra Gamle Vossebanen som omtaler seg selv som veteranjernbane, omtaler de andre seg selv som museumsjernbane, museumsbane eller museum.
En museumsbane er som oftest etablert på en allerede nedlagt jernbanestrekning eller på en jernbanestrekning det ikke lenger er ordinær jernbanedrift på. Museumsbanen har gjenopptatt persontrafikken (eller har dette som hensikt) med gammelt jernbanemateriellet. Museumsdriften er gjerne lagt til sommersesongen. I noen tilfeller er museumsbanen bygd opp fra grunnen på et sted det ikke var jernbane tidligere. Lommedalsbanen er et eksempel på dette. Hensikten er å skape et levende museum, der man kan oppleve en jernbanereise slik den ble gjennomført for en eller flere generasjoner siden.
Også på baner som er en del av det vanlige jernbanenettet kjøres enkelte museumstog med gammelt materiell, i turistsesongen og ved spesielle anledninger. Dette gjaldt en periode rundt årtusenskiftet for Raumabanen. Norsk Museumstog har også som formål å kjøre veterantog på det nasjonale jernbanenettet. Dette er imidlertid ikke en egentlig museumsbane siden disse ikke har noe med infrastrukturen å gjøre.
Drift og vedlikehold av en museumsjernbane, inkludert gammelt jernbanemateriell, gjøres som ofte på frivillig basis av medlemmer av museumsbanen selv eller en jernbaneklubb.
Flere baner opererer som stiftelser og får støtte fra det offentlige, en støtte som vanligvis gis til museer og andre kulturelle institusjoner.


Statens balletthøgskole.
Statens balletthøgskole er en tidligere høgskole i Oslo.
Historikk.
Skolen ble etablert i 1979 med tilbud om treårige utdanninger til dansere, koreografer og dansepedagoger. Skolen ble høgskole i 1982 og ble fusjonert inn som en avdeling av Kunsthøgskolen i Oslo i 1996. Balletthøyskolen har nasjonalt eneansvar for utdanning av dansere og koreografer på høgskolenivå og gir ulike bachelorstudier i dans.


Statens operahøgskole.
Statens operahøgskole ble etablert 1964 som en toårig operaklasse ved Statens teaterskole.
Skolen ble høgskole i 1982, og i 1996 ble den en del av Kunsthøgskolen i Oslo. I dag holder skolen til i eget scenekunstbygg på Grünerløkka sammen med ballettutdanninga og teaterutdanninga.


Statens teaterhøgskole.
Statens teaterhøgskole ble etablert med integrert treårig skuespillerutdanning i 1953, da under navnet Statens Teaterskole.
Skolen fikk høyskolestatus i 1982. Den er nå en av tre institusjoner som tilbyr skuespillerutdanning på høgskolenivå, men har fremdeles nasjonalt eneansvar for utdanning av sceneinstruktører.
Skolen tar årlig opp 8 studenter blant 500-800 søkere. Man må gjennom tre runder med audition. På den første fremfører man kun en monolog. Fra første audition er det ca 120 som går videre. På andre prøve fremfører man igjen en monolog og man kan i tillegg bli utfordret til improvisasjon. Da improviserer man innenfor en gitt situasjon, sammen med en fra juryen.
Kommer man videre fra denne er det på tredje prøve en uke, til ti dager, lang audition. Da blir man testet i alt fra sang, dans, rolleinstruksjon, scenedialog, etc.
I 1996 ble Statens teaterhøgskole en del av Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).


Alexander VI.
a> i "Appartamenti Borgia", 1492 – 1495
Pave Alexander VI (opprinnelig "Rodrigo de Borja", italiensk Borgia, født 1. januar 1431 i Játiva ved Valencia i Spania, død 18. august 1503 i Roma) var pave fra 11. august 1492 til sin død. Han har gått inn i historien som en eksponent for hvor dypt pavedømmet sank i de verste krisetidene. Han var også en typisk renessansefyrste og en kløktig maktpolitiker. Han skulle vel egentlig ha blitt kjent som Alexander V, ettersom den andre paven med dette navn bare var en motpave.
Han var 1467–1472 biskop av Urgell i Catalonia og dermed samfyrste av Andorra.


Landinspektør.
En landinspektør er en akademisk utdannet landmåler som bærer tittelen "cand.geom." ("candidata/candidatus geometriæ") i Danmark. Utdannelsen er 5-årig og foregår ved Aalborg Universitet. En landinspektør kan for eksempel fastlegge eiendomsgrenser eller utføre delingsforretninger, som bevirker endringer i matrikkelen, men beskjeftiger seg også med kartlegging og geografiske informasjonssystemer (GIS).


Stinkdyrfamilien.
Stinkdyrfamilien (Mephitidae) kalles også skunker eller stinkdyr og tilhørte tidligere mårfamilien, men ble utskilt som en egen familie da det ble oppdaget elementære genetiske forskjeller gjennom moderne DNA-studier.
Stinkdyrene tilhører rovpattedyrene og er inndelt i 4 slekter og 11 arter. Av disse er 3 slekter unike for det amerikanske kontinentet, der de finnes fra Canada i nord til sentrale strøk i Sør-Amerika. Den 4. slekten, som består av 2 arter med stinkgrevlinger, finnes henholdsvis i "Indonesia" og på Filippinene i Asia.
Beskrivelse.
Det mest karakteristiske med stinkdyrene er deres evne til å utsondre en illeluktende væske når de føler seg truet. Stinkdyrene er småvokste og regnes som altetende. De er dyktige gravere og finner lett mat under bakken. Noen arter kan også klatre i trær. Stinkdyrene regnes som nattaktive og spiser både planter og insekter, foruten små virvelløse dyr og virveldyr som orm, gnagere og fugl. Stinkdyr finnes derfor i skoglendt terreng, busklandskap, ørken og berglendte fjellstrøk, men sjelden i tett skog.
Systematikk.
Stinkdyrfamiliens geografiske opprinnelse er fortsatt uklar. Skunker finnes kun i Amerika, mens stinkgrevlinger bare finnes i Sørøst-Asia. Forskerne tror imidlertid at gruppens felles progenitor trolig oppsto i Asia.


Djurgårdens IF Fotboll.
Djurgårdens IF Fotboll er en svensk fotballklubb som holder til i Stockholm. Klubben ble stiftet 12. mars 1891, og har vunnet elleve seriemesterskap og fire cuptitler. De spiller i Allsvenskan, og supporterklubben heter Järnkaminerna.
Sammen med Malmö FF har klubben vært en av de dominerende på 2000-tallet. Begge klubbene måtte spille i Superettan i 2000, men rykket rett opp igjen, og året etter kom Djurgården på andre plass. I 2002, 2004 og 2005 vant de cupen, mens de vant Allsvenskan i 2002, 2003 og 2005.


Fylkesvei 569.
Fylkesvei 569 (Fv569) går mellom Dalseid i Vaksdal og Flotane i Lindås. Veiens lengde er 49,1 km.
Dalseid - Eidslandet.
Veien mellom Dalseid og Bolstadstraumen bru ble bygd mellom 1920 og 1939. Veien er smal, med fem korte tunneler. Den første parsellen mellom Stamnes og Hesjedalstø ble åpnet 1931, veien videre til Eidsland 21. oktober 1939. Strekningen hadde til sammen ni tunneler og to kortere bruer. Ved åpningen var Høgabergtunnelen med 658 m Norges lengste veitunnel. Bolstadstraumen bru ble åpnet i 1963. Fram til brua ble bygd gikk det skyssbåt over fjorden. I 1997 ble to nye, bredere tunneler åpnet, de traséene som ble erstattet har blitt stengt for biltrafikk og omgjort til sykkel- og gangvei.
Veien mellom Dalseid og Eidslandet er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Langarenntunnelene og Småtunnellene har fått en særlig streng vernestatus, de ble bygd på 1930-tallet.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Narsaq.
Kart som viser Narsaq kommune
Narsaq er den eneste byen i Narsaq kommune, syd på Grønland. Den er samtidig kommunens administrative sentrum. Byen ligger i sundet mellom Tunulliarfik (dansk: Skovfjorden) og Sermilik (dansk: Bredefjord). Byen har ca. 1 740 innbyggere (2006). Hele kommunen har i alt 2 050 innbyggere.
Ordet Narsaq betyr «sletten», og viser til den grønne sletten som byen Narsaq ligger på.
Byen ble anlagt som handelsstedet «Nordprøven» i 1834, under kolonien Julianehåp (dansk: Julianehåb, nå Qaqortoq). Handelsstedet ble etablert her på grunn av gode havneforhold, ved at vannet er så dypt at båter kunne legge til helt inne ved stranden. Her kjøpte de spekk og skinn fra lokale fangstfolk, og solgte varer fra kontinentet, som kaffe, sukker, brød og gryn.
Fram til ca. år 1900 var selfangst hovedgrunnlaget for Narsaq, men på begynnelsen av 1900-tallet sviktet selfangsten, og de gikk mer over til fiske. På grunn av dette ble også byens fiskehus bygd i 1914. Dette huset brukes i dag av elverket i byen. Befolkningen økte også i denne perioden; fra 25 i 1870 til 162 i 1919 og 300 i 1930. I 1953 stod reke- og fiskefabrikken klar, dette ga ny vekst i byen.
Byen har i dag saueslakteri, samt Grønlands skole for næringsmiddelhygiene (Inuili).
De andre tettstedene i kommunen er Igaliku, Qassiarsuk og Narsarsuaq, samt mange mindre sauedriftsteder. Qassiarsuk var hjemsted for Eirik Raudes gård, og den første kirken i Nord-Amerika. I norrøn tid var stedet kjent som Brattalid.


Opplysningskontoret (kulturgruppe).
Opplysningskontoret var «en uavhengig, radikal kulturgruppe i folkets tjeneste» som holdt til i Oslo. Gruppa la i 2008 all aktivitet på is på ubestemt tid.
Opplysningskontoret fikk mest oppmerksomhet for musikalen "(ml) – en marxist-leninistisk popmusikal" fra 2004. Ellers har gruppa opptrådt på forskjellige arrangementer hos solidaritetsorganisasjoner, fagforeninger, partier og andre organisasjoner. På Globaliseringskonferansen i 2004 satte de opp "Individinvestering – et syngespill om kjærlighet, markedsliberalisme og kontorrekvisita".
I 2005 spilte Opplysningskontoret forestillingene "Sannheten om" hver måned på kulturpuben Skuret. I februar 2006 satte gruppa flere sketsjer fra disse forestillingene sammen med en framtidsvisjon hvor Opplysningskontoret styrte landet, og ga oss "Sannheten om 2005 (og resten!)" på Parkteatret. I februar 2007 hadde "Sannheten om 2006 (og alt annet!)" premiere. Etter seks forestillinger på Parkteatret dro de på norgesturne med forestillingen.
Medlemmer.
Det er mange som har deltatt på de forskjellige prosjektene til Opplysningskontoret, men tilsammen har det ikke vært mer enn ti faste medlemmer av gruppa.
Knut Nærum var regikonsulent på "(ml) – en marxist-leninistisk popmusikal" og hadde regien på "Sannheten om 2005 (og resten!)" og "Sannheten om 2006 (og alt annet!)". Anders Rogg og Jan Simonsen deltok også på "Sannheten om 2005 (og resten!)". Snorre Valen, som senere ble valgt til Stortinget for SV, spilte piano på "(ml) – en marxist-leninistisk popmusikal".


Studentsamskipnaden i Oslo.
Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) var én av to studentsamskipnader i Oslo og én av 25 i Norge, frem til den ble innlemmet i Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus i januar 2011. SiO ble etablert i 1939 for studentene ved Universitetet i Oslo og var landets eldste og største studentsamskipnad. SiO dekket etterhvert velferdsbehovene til studenter ved Universitetet i Oslo, de vitenskapelige høgskolene Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Norges idrettshøgskole, Norges musikkhøgskole, Kunsthøgskolen i Oslo og Norges veterinærhøgskole, foruten Det teologiske Menighetsfakultet og Handelshøyskolen BI i Oslo, og den private høgskolen Akupunkturhøgskolen.
Studentstyring.
SiO ble ledet av et hovedstyre, som blant annet fastsatte semesteravgiften og hvilke tilbud samskipnaden skulle tilby studentene. Hovedstyret var det øverste organet i SiO og flertallet i styret bestod av studentrepresentanter som ble valt av Velferdstinget i Oslo, der alle studentdemokratiene ved de tilknyttede lærestedene var representert. I tillegg bestod styret av representanter fra utdanningsinstitusjonene og de ansatte i studentsamskipnaden.
Velferdstinget vedtok hvert år budsjettprioriteringer for SiO, som la føringer på hva SiOs hovedstyre vedtok i sitt endelige budsjett. Dessuten var det Velferdstinget som valgte studentrepresentanter i alle delstyrene i SiO, slik som styret for Studentkafèene, SiOs boligstyre, osv.
Tilbud.
SiO tilbød en rekke tjenester for studentene som hadde betalt semesteravgiften, blant annet nesten 6000 studenthybler og leiligheter, studentbokhandel, treningsanlegg, kafeer og kaffebarer, helsetjeneste, rådgivningstjeneste, karrierveiledning, barnehage og tilrettelegging for studentaktiviteter.
Administrerende direktører.
1950-1979: Kristian Ottosen
1982-1983: Ingjald Ørbeck Sørheim
Inger Prebensen


Studentsamskipnad.
En studentsamskipnad er en organisasjon som tar seg av studenters velferdsbehov ved universiteter, statlige høgskoler, vitenskapelige høyskoler samt andre utdanningsinstitusjoner innenfor høyere utdanning som er tilsluttet en studentsamskipnad. Studentsamskipnadene er regulert ved en egen lov av 1996 og basert på tvungent medlemskap for alle studenter ved de aktuelle lærestedene.
Studentsamskipnaden står for organiseringen av velferdstilbud, slik som boliger, spisesteder, barnehager, helsetjeneste, idrett og opplysningsvirksomhet. Den første studentsamskipnaden, opprettet ved lov i 1939, var Studentsamskipnaden i Oslo.
Studentsamskipnadenes velferdstilbud finansieres gjennom semesteravgift, direkte statsstøtte og støtte fra utdannelsesinstitusjonene (gjerne i form av gratis eller billige lokaler). Overskuddet fra samskipnadenes forretningsdrift tilbakeføres til driften og utbygging av nye eller eksisterende velferdstilbud.
Hver studentsamskipnad ledes av et styre som blant annet fastsetter studentavgiften og hvilke tjenester som skal tilbys studentene. Flertallet i styret utgjøres av studentrepresentanter som velges av studentdemokratiet ved lærestedene. I tillegg består styret av representanter fra utdannelsesinstitusjonene og de ansatte i studentsamskipnaden. Fra 1939 til 2012 hadde studentene flertall og full råderett over styret, men fra og med høsten 2012 kreves det to tredjedels flertall i et utvalg styresaker, noe som i praksis vil si at studentsamskipnadene ikke lenger er studentstyrte.
Studentsamskipnadene står under tilsyn av Kunnskapsdepartementet og Riksrevisjonen.


Miranda (tegneserie).
Miranda er en prisbelønnet episk norsk tegneserie i fantasysjangeren, skrevet og tegnet av InkaLill. De fem første bøkene i serien er utgitt av Westwind forlag, deretter utgitt av Vigmostad & Bjørke. Serien har sitt navn etter hovedpersonen Miranda, en ung kvinne i en verden i omveltning. Krig og eventyrlyst fører Miranda ut på fantastiske eventyr blant dverger og troll, soldater og musikanter, trollmenn og feer, konger og dronninger.
Serien "Miranda" foregår i samme fiktive verden som InkaLills Ridderne av Dor. Handlingen i "Miranda" er imidlertid lagt til en senere tidsalder. Mens "Ridderne av Dor" var allalderlitteratur har Miranda en mørkere grunntone.
"Miranda" var ved oppstarten det inntil da mest ambisiøse norske tegneserieprosjektet noensinne. Serien er planlagt i 24 bind, og utgivelsene preges av høy kvalitet også på utstyrssiden.
InkaLill mottok i 2004 Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for barne- og ungdomslitteratur for "Fargenes mester".


IF Elfsborg.
IF Elfsborg er en svensk fotballklubb som holder til i Borås. Klubben ble stiftet 26. juni 1904 som Borås Fotbollslag, og har vunnet det svenske seriemesterskapet fem ganger, 1936, 1939, 1940, 1961 og 2006. De har vunnet den svenske cupen to ganger, i 2001 og 2003.
Eksterne lenker.
Elfsborg
Elfsborg


Mungofamilien.
Mungofamilien (Herpestidae), også kalt manguster og mungoer, er en familie som tilhører rovpattedyrene og som først og fremst er å finne i Afrika, men en art er også spredd over Sør-Europa og Asia. Flere slekter finnes kun på Madagaskar (gassiske mungoer). I alt finnes det 20 slekter og 36 kjente arter.
Beskrivelse.
Mungoene er små rovpattedyr, som i lengde varierer fra ca. 23 cm til ca. 75 cm. De veier normalt fra i underkant av 1 kg til ca. 5-6 kg. De fleste artene i denne familien er fra brun til gråbrune eller grå i fargen. Noen arter har stripemønster, men de fleste er tilnærmet ensfargede. Bare noen få arter har ringmønster på halen. De har vanligvis forholdsvis små hoder med spisse snuter og små runde ører. Skallen er vanligvis lang og flat.
Mungoene spiser en variert rovdyrkost som består av bl.a. små pattedyr, reptiler, fugler, krabber, fisk, insekter og egg. Noen arter spiser også frukt og bær og annet vegetabilsk føde. Noen arter er selskaplige og lever i store flokker på opp mot 50 dyr, mens andre for det meste lever i ensomhet utenom paringstiden.
Mungoene er blant annet kjent for sitt umåtelige pågangsmot og sine evner som slangedrepere. De er ikke immune mot slangegift, slik mange tror, men har lynhurtige reflekser som setter dem i stand til å unngå å bli bitt.
Systematikk.
De gassiske mungoene (Galidiinae) hører til de gassiske snikekattene, ikke til mungoene.


Martell.
Martell er et konjakkhus. Husets gård heter Chateau de Chanteloup, og det har ca 270 hektar vinmarker. I tillegg kjøper firmaet inn druer fra over 2000 andre vinbønder, noe som gjør det til en stor negociant. Kun 5 % av konjakken stammer fra egne vinmarker.
Martell regnes som en av «de 4 store» innen konjakk, sammen med Hennessy, Remy Martin og Courvoisier.
Historie.
Konjakkhuset Martell ble etablert i 1715 av Jean Martell og er det eldste av de store konjakkhusene. Det ble tidlig stort på eksport, og i 1721 eksporterte det 200 000 liter konjakk til England. I 1728 kjøpte Martell den gården som fortsatt er firmaets vingård.
Etter grunnleggerens død i 1753 ble huset overtatt av hans kone av siste ekteskap, Rachel Lallemand. Hun slo seg raskt sammen med hans to sønner fra første ekteskap, Jean og Frédéric.
Fra 1784 eksporterte firmaet til Nord-Amerika, fra 1797 eksporterte det konjakk på flasker, og første eksport til Russland ble sendt i 1803. I 1819 nevnes deres kvalitet «Ekstra» for første gang i følgebrevet til en forsendelse til London. VSOP-begrepet ble innført i 1831. Senere økte Martell omsetningen på eksportmarkedet, med salg bl.a. til Australia i 1851, Kina i 1861 og Japan i 1868. Konkurransen økte etterhvert, ikke minst fra Hennessy, om å bli den dominerende aktøren på markedet. Imidlertid kjente disse to familiene hverandre gjennom flere giftermål, så konkurransen var preget av prissamarbeid, et samarbeid som varte til etter 2. verdenskrig.
Martell er også kjent for å være et av de første konjakkhusene som solgte konjakk under eget navn.
Martell er ganske stolt av av det ble skålt i konjakk fra Martell da seierherrene skålte for våpenhvilen etter 1. verdenskrig, 11. november 1918. Dette var Martell Cordon Bleu.
Til tross for sin lange og gode historie ble Martell i 2001 kjøpt opp av det store, franske vin- og brennevinsfirmaet Pernod Ricard. Da hadde Martell vært på børsen i Paris siden 1975.
Martell bruker en stor andel eau-de-vie fra Cognac-regionen "Borderies", noe som bidrar til produktenes særegne stil. Hele 60 prosent av drueavlingen i Borderies kjøpes av Martell. Men firmaet bruker også eau-de-vie fra Grande og Petite Champagne, samt Fins Bois.
Til fatlagring brukers tønner lagd av Troncais eik. Årlig lager Martell 6000 nye tønner, og 14 000 repareres årlig. Totalt har Martell ca. 265 000 tønner i bruk til enhver tid.
Konjakkene fra Martell ligger godt over minstekravet til antall år med fatlagring, eksempelvis har VS minimum 9 års fatlagring.
Kjellermester er Benoit Fil. Han står for all blanding av konjakk, og disponerer destillater som er fra helt tilbake til 1830. Årlig kommer ca 40 000 besøkende til Martell.


Halvbjørnfamilien.
Halvbjørnfamilien (Procyonidae) kalles også halvbjørner eller vaskebjørner og består av 2 underfamilier med tilsammen 6 slekter og 18-20 arter med små rovpattedyr, der 2 av artene er omdiskuterte blant taksonomer. Halvbjørner og bjørner (Ursidae) skilte trolig lag for omkring 30 millioner år siden. Halvbjørner finnes kun på det amerikanske kontinentet, fra det sydlige Canada til det nordlige Argentina. Som sådan trives disse dyra i alt fra ørken og nordlige skogområder til tropisk regnskog og sump- og våtmarksområder.
Beskrivelse.
Procyonidene er en gruppe nattaktive rovpattedyr som i størrelse varierer ganske mye. Det minste dyret i denne familien veier mindre enn 1 kg, mens det største kan veie over 20 kg. Noen arter har en slank kroppsform, mens andre er kompakte. Alle har imidlertid en middels lang til lang hale. Pelsen er vanligvis brun, gråbrun eller grå, av og til med kontrastmarkeringer i ansiktet og med ringmønster på halen. De fleste har et relativt kort snuteparti og et bredt ansikt. Hodet som sådan er gjerne bestykket med stående korte ører, som kan være både rund og spisse. Alle arter regnes som mer eller mindre trelevende. De søker således ofte opp i trær når de føler seg truet eller skal hvile. Disse dyra regnes som altetere og noen av dem er som sådan ofte å se på såkalte «raid» i folks søpplekasser o.l. Føden inkluderer alt fra matavfall til små pattedyr og fugl.
De store gruppene.
"Olingogruppen" (Potosinae) lever i regnskogen i Mellom-Amerika og de nordvestre delene av Sør-Amerika, der de trives i høyder fra havnivået og opp til 2 000 moh. Man finner de således i land som Colombia, Costa Rica, Ecuador, Honduras, Nicaragua, Panama, Peru, og Venezuela. Tradisjonelle olingoer ligner på viklebjørnen, som er en del av denne gruppen, men mangler gripeegenskapen denne har i halen.
"Vaskebjørngruppen" (Procyoninae) lever primært i løvskogområder og jungel, fra Canada i nord til det nordlige Sør-Amerika i sør. De tradisjonelle vaskebjørnartene foretrekker løvskog, men har tilpasset seg godt til mennesklige inngrep i sine naturlige leveområder. Det finnes 7 kjente arter, hvorav 1 art er antatt utdødd. Det siste eksemplaret av Barbados vaskebjørnen ("Procyon gloveralleni") ble observert i 1964 (Lazell, 1972), men er tatt med her fordi det ikke er 100% sikkert at den er utdødd. Nesebjørnene ligner mye på vaskebjørnene, men har et lengre snuteparti som er bevegelig. Ringhalekattene er mye slankere, mindre og mer langstrakte, og de har en lang hale med ringmønster.
Omdiskuterte arter.
De såkalte "pygmeartene", hvitneset dvergnesebjørn ("Nasua nelsoni") og Cozumel Island vaskebjørn ("Procyon pygmaeus"), som lever på Cozumel Island, utenfor Yucatánhalvøya i Mexico, er omdiskuterte som egne arter blant taksonister. Mange mener de morfologisk sett snarere bør betraktes som underarter av henholdsvis "Nasua narica" og "Procyon lotor". Det er imidlertid markante forskjeller, så vi har valgt å liste de som egne arter her, fordi flertallet ser ut til å gjøre nettopp det.


Dyd.
En dyd er et begrep fra kristendommen og moralfilosofien og betegner en moralsk verdifull egenskap eller god handling. Ordet kommer fra det norrøne "dygð", som er beslektet med å duge, og betød opprinnelig dugelighet eller dyktighet. Det latinske ordet for styrke, «virtus» (fra «vir», dvs. mann) og det greske "arete" betyr det samme. Dyd kan på norsk også bety jomfrudom, kjønnslig renhet, kyskhet og ærbarhet.
Dyd i moralsk betydning er en opplært egenskap eller et såkalt internalisert handlingsmønster.
I Aristoteles' lære om dydsetikk er dyd det et menneske må oppnå for å få et godt liv, og dyden består av ulike egenskaper som må justifiseres samfunnet. Eksempler på disse egenskapene er: mot, visdom, måtehold, rettferdighet, ærlighet, og godhet. Disse egenskapene må finne et midtpunkt mellom to ekstremiteter. F.eks. er feighet og dumdristighet ekstremiteter for mot, og man må finne balansen til hva som er hva. Dette fører til det Aristotoles kaller "et menneske med [telos]", god karakter.
Mot, visdom, måtehold og rettferdighet er Platons fire klassiske kardinaldyder. Kristen teologi legger gjerne til, fra 1. Korinterbrev 13: Tro, håp og kjærlighet. Disse syv er til sammen de syv kardinaldyder.


Soria Moria Hotell og konferansesenter.
Soria Moria Hotell og konferansesenter
Soria Moria Hotell og konferansesenter er et konferansehotell på Holmenkollen i Oslo, bygget av Den norske lægeforening i 1983. Hotellet er oppkalt etter Soria Moria slott. I forbindelse med stortingsvalget 2005 er hotellet blitt kjent som stedet der regjeringsforhandlingene mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fant sted i september og oktober 2005. Den andre Stoltenberg-regjeringen har Soria Moria-erklæringen som et samlende politisk grunnlag.


NASDAQ.
NASDAQ i Times Square i New York.
NASDAQ (opprinnelig et akronym for National Association of Securities Dealers Automated Quotations) er et amerikansk elektronisk aksjemarked. Det ble grunnlagt av National Association of Securities Dealers (NASD) og begynte virksomheten 8. februar 1971 ledet av Bernard Madoff. Markedet eies og drives nå av The Nasdaq Stock Market, Inc., som selv ble notert på NASDAQ i 2002.
NASDAQ er det nest største aksjemarkedet i USA og i verden. Per 13. januar 2011 var det 2 872 listinger. NASDAQ har det største handelsvolum enn noe annet elektronisk aksjeverden i verden.
Historie.
Det ble etablert i 1971 av National Association of Securities Dealers (NASD), som trakk seg ut i en serie av salg i 2000 and 2001. Det eies og driftes av NASDAQ OMX Group, aksjen som ble listet på sin egen børs i 2002, og kontrolleres av Securities and Exchange Commission (SEC).
Med oppkjøp av Norden-baserte børser OMX, etterfulgt av avtale med Borse Dubai, NASDAQ har en 67 prosent kontrollerende post i børsen, og står dermed nærmere til å overta selskapet og danne et trans-atlantisk maktsenter.


Heinrich Krone.
a> (1960)Heinrich Krone (født 1. desember 1895 i Hessisch-Oldendorf, død 15. august 1989 i Bonn) var en tysk politiker (Det katolske sentrumspartiet og CDU) som bl.a. var leder for CSU-fraksjonen mellom 1955 og 1961. Hans forgjenger var Heinrich von Brentano di Tremezzo, som også var hans etterfølger. Mellom 1961 og 1964 var han minister uten portefølje i den føderale regjeringen og deretter frem til 1966 minister for forbindelser med Forbundsforsvarsrådet.


Drone.
En drone er et militært begrep for ubemannede, gjenbrukbare luftfartøyer. De brukes for å samle etterretning og bære våpen uten å risikere livet til egne soldater.
Stortingsproposisjon 45 varslet at det skal innføres ubemannede luftfartøyer i det norske forsvaret innen 2008.
Historie.
Droner ble først brukt under første verdenskrig, og fram til andre verdenskrig ble de brukt til å trene skyttere på luftvernartilleri. Disse var i bunn og grunn bare store modellfly. Etter hvert som det har blitt mulig å krympe elektronikk til svært liten størrelse, samtidig som toleransen for egne tap har blitt lavere og lavere i vestlige samfunn, har ubemannede luftfartøyer blitt vanligere og vanligere i militær sammenheng. Tradisjonelt har de blitt brukt som sensorplattformer og mål, men i dag kan droner også være bevæpnet: RQ-1 Predator har avfyrt AGM-114 Hellfire i strid i Jemen.
Israel og Israel Aircraft Industries har vært forgjengere innenfor moderne droner, med systemer i tjeneste så tidlig som 1982. USA har tatt opp arven, blant annet ved å kjøpe IAI Pioneer, og senere utvikle sine egne systemer.
Veksten i den militære bruken av droner kan illustreres med krigen i Irak: I 2002 brukte amerikanske styrker rundt 200 droner, et tall som vokst til rundt 3 200 i 2007.


Fylkesvei 601.
Fylkesvei 601 (Fv601) går mellom E16 og Undredal i Aurland. Veiens lengde er 6,2 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Kertsj.
Kertsj (ukrainsk: Керч; russisk: Керчь; krimtatarisk: "Keriç"; av tidligslavisk къркъ, "kŭrkŭ", «strupe») er en ukrainsk by på Kertsjhalvøya som er en del av Krim. Byen ligger ved Kertsjstredet mellom Svartehavet og Azovhavet og har en viktig havn. Befolkningen anslås til (2001).
Byen er også en viktig industriby, i området er det store jernforekomster. Andre viktige næringsveier er skipsfart, fiskeri, skipsbygging og turisme. Fra byen går det jernbane over sundet til den russiske siden. Byen har 28 skoler, 9 institutter knyttet til russiske og ukrainske universiteter, polyteknisk høyskole, medisink utdanning og seks tekniske skoler. Byen er administrasjonssenter for Kertsj kommune.
Utgravninger ved byen Majak ved Kertsj har vist bosetninger som stammer fra tiden mellom 1600- og 1400-talet f.Kr. På 700-tallet ble den greske byen "Pantikapaion" ("Panticapaeum") grunnlagt ved Kertsj av jonere fra Milet. Pantikapaion gav navn til den siste attiske kunststilen (370–320 f.Kr.). Pantikapaion ble senere den viktigste byen i Det bosporanske rike (som fått sitt navn av Kertjsundet, som den gang ble kalt "Kimmeriska bosporen") og hadde stor betydning som havneby og handelsby.
Kertj kom senere under Romerriket, Bysants, Genoa og Krimkhanatet. Krimkhanerne bygget fortet Jenikale ved byen. Ved freden i Kutschuk-Kainardji i 1774 ble Kertsj overført til Det russiske keiserdømmet. På 1830-tallet på det påbegynt store og omfattende utgravninger av de antikke kulturminnene i Kertsj.
Byen ble svært ødelagt i 1855 under Krimkrigen, og igjen under andre verdenskrig.
I 1900 ble den store metallurgiske fabrikken grunnlagt og denne er fortsatt i virksomhet.
Under andre verdenskrig ble byen først erobret av tyskerne i november 1941. 30. desember satte Den røde arme igang en motoffensiv i et amfibieangrep over Kertsjsundet, og gjenerobret byen, men 17. mai 1942 var Kertsj igjen på tyske hender. Under offensiven i Ukraina vinteren og våren 1944 tok sovjeterne også Krim tilbake, denne gang for godt. Kertsj ble gjenerobret 11. april.


Kunsthåndverk.
Kunsthåndverk eller kunsthandverk er et håndverk der utøveren lager bruksting som har en kunstnerisk form. Kunsthåndverk betegner også produktene av et slikt håndverk. Kunsthåndverkeren arbeider gjerne materialbasert som f.eks. keramikk, metall, tekstil, glass, lær og annet gjenbruk, og former gjenstanden i verkstedet sitt. Enkelte kunsthåndverkere jobber også tidvis som designere, og mange bruker i dag denne benevnelsen om sitt eget virke.
Begrepet "kunsthåndverk" kom særlig i bruk på 1970-tallet med litt forskjellige definisjoner. Tidligere ble kunsthåndverk ofte kalt "folkeindustri", "husflid", "prydkunst", "kunstindustri" eller "brukskunst" – ord som har hatt en litt videre betydning enn dagens kunsthåndverk.
Den estetiske verdien ved håndverksproduktet har stadig blitt viktigere i forhold til bruksverdien, og kunsthåndverk er i dag ansett som en selvstendig kunstform.
Tidsskriftet Kunsthåndverk utgis fire ganger i året og dekker de mest sentrale uttrykkene og debatter innen området både nasjonalt og internasjonalt.


Fylkesvei 50.
Fylkesvei 50 (Fv50) går mellom Fossheim i Aurland og Hol. Veiens lengde er 94 km, hvorav 42,4 km i Sogn og Fjordane og 51,6 km i Buskerud.
Traséen går i Aurland langs Vassbygdevatnet, opp Låvisberget, gjennom tunneler til Heimrebø i Aurlandsdalen som den følger til fylkesgrensen ved Geiterygghytta og følger deretter Sudndalen i Hol.
Historikk.
Veien hadde tidligere riksveinummer 288. Veien ble åpnet til Flåm i 1987 og videre til Gudvangen da Gudvangatunnelen åpnet i 1991. Mellom 1991 og 2000 var riksvei 50 den første og eneste fergefrie veiforbindelsen mellom Østlandet og Bergen. I november 2000 åpnet Lærdalstunnelen til Aurland, og riksvei 50 fikk endepunkt på Fossheim i Aurland.
Før 1962 var riksvei 50 betegnelsen på veien som i dag er europavei 6 i Norge, unntatt strekningen mellom Oslo og Svinesund i Østfold (den gang riksvei 1).
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Akvedukt.
En akvedukt ("aquaduct") er en kunstig kanal konstruert for å føre vann fra et sted til et annet. Ordet kommer fra de latinske ordene "aqua" «vann», og "ducere" «å føre». Mange akvedukter er hevet over landskapet, og ligner mer på broer enn elver. Akvedukter ble spesielt brukt i romertiden for å bringe vann fra fjellene frem til de store byene.
Store akvedukter kan også brukes av skip. Slike akvedukter er en type viadukter, men har vann i stedet for en jernbane eller vei.
For å hindre at vannet forsvant mellom steinene, tok man i romertiden i bruk blyflak som tetting, slik at vannet ble ført langs en renne av bly. Blyet avga ioner som fulgte med vannet, som også ble brukt som drikkevann. Enkelte historikere har ment at lettere blyforgiftning har vært medvirkende til Romerrikets fall, siden det «reneste» vannet først og fremst endte hos de herskende klasser. Den lengste av romernes akvedukter førte vannet 132 km fra Djebel Zaghouan i Tunisia til Karthago. Vannforsyningen til Köln ble ført i Eifel-akvedukten bortimot 100 km fra Nettersheim-området i Eifel. Köln i antikken var dermed sikret en daglig forsyning på ca 20.000 kubikmeter friskt kildevann, tilsvarende 200 liter pr sekund. Hvis det bodde 10.000 mennesker i Köln den gang, betød det 2.000 liter vann i døgnet til hver. Det meste gikk likevel til byens badeanlegg, og en del til å holde bedrifter og fontener i gang. I dagens Roma er det bare Aqua Virgo, som leder frem til Trevi-fontenen, som fremdeles er i bruk.
Mange akvedukter eksisterer fortsatt og ansees som kulturminner. I Danmark ble det anlagt en akvedukt så sent som i 1950 for å lede Dalgas-kanalen over Lustrup-bekken ved landsbyen Skarrild. Og i Sverige finnes akvedukten i Håverud fra 1868. Her passerer både Dalslands kanal, jernbane og bilvei i bro over elveløpet.


Taiwansk uavhengighet.
Taiwansk uavhengighet (kinesisk 台灣獨立, pinyin: Táiwān dúlì, taiwansk: Tâi-oân To̍k-li̍p; forkortet 台獨, Táidú, Tâi-to̍k) betegner målet for en politisk bevegelse som ønsker å opprette en taiwansk stat, "Republikken Taiwan", på det området som idag administreres av Republikken Kina, og som er politisk og kulturelt uavhengig av det øvrige Kina ("fastlands-Kina").
Den historiske bakgrunnen er delingen av Kina i 1949, da nasjonalistregjeringen (Kuomintang) etter å ha tapt kontrollen over fastlandet til kommunistene, søkte tilflukt på Taiwan (Formosa) og enkelte andre øyer. Til dags dato har begge regjeringene hevdet å utgjøre den legitime regjeringen for hele Kina, og hatt ambisjoner om å militært ta kontrollen over den andre delen for å gjenforene landet.
Bevegelsen for taiwansk uavhengighet støttes av den pan-grønne koalisjonen i Republikken Kina, mens den pan-blå koalisjonen, som består av bl.a. Kuomintang, er imot en slik taiwansk uavhengighet og ønsker å bevare Republikken Kina som en "kinesisk" stat. Folkerepublikken Kinas regjering er også imot taiwansk uavhengighet, fordi den ønsker at territoriet som kontrolleres av Republikken Kina, gjenforenes med fastlands-Kina. Folkerepublikken Kina truer derfor med å angripe Republikken Kina dersom landet erklærer seg som en uavhengig taiwansk stat. Meningsmålinger indikerer at et flertall av innbyggerne i Republikken Kina er for å bevare status quo.


Erich Raeder.
Erich Johann Albert Raeder (født 24. april 1876 i Wandsbek i Hamburg i Tyskland, død 6. november 1960 i Kiel) var en tysk sjøoffiser før og under andre verdenskrig. Han hadde graden Storadmiral (tysk: "Großadmiral"), og var leder for den tyske Kriegsmarine frem til januar 1943.
1876 - 1918.
Raeder kom fra en middelklassefamilie fra Wandsbek utenfor Hamburg. Han gikk inn i den keiserlige marinen (Kaiserliche Marine) som 18-åring i 1894, der han gjorde lynkarriere. I 1912 ble han stabssjef for viseadmiral Franz von Hipper. Under første verdenskrig deltok Raeder i slaget ved Jylland og slaget ved Doggerbank.
1918 - 1945.
Erich Raeder (i midten) i 31. mai 1935
Etter krigen fortsatte Raeder karrieren, og ble kontreadmiral i 1922 og viseadmiral i 1925. I 1928 fikk han graden admiral, og ble øverstkommanderende i den tyske marinen.
Raeder mislikte NSDAP, men støttet sterkt Adolf Hitlers planer om å gjenoppbygge Kriegsmarine. Umiddelbart før sin 60. års dag, ble han av Hitler utnevnt til generaladmiral for sitt arbeid for å gjenreise den tyske flåten. I dette arbeidet var han i konstant rivalisering med Herman Göring som arbeidet med oppbyggingen av Luftwaffe. I 1939 ble Reader storadmiral.
Raeder var en av hovedpådriverne bak Operasjon Weserübung, det tyske angrepet på Danmark og Norge.
De etterhvert dårlige resultatene for Kriegsmarine, kombinert med undervannsbåtenes suksess under Karl Dönitz, gjorde at Reader ble degradert i januar 1943. Dönitz overtok som ny leder av Kriegsmarine. Raeder trakk seg tilbake like etterpå, i mai 1943.
Raeder ble mistenkt for å ha vært en av deltakerne i 20. juli-attentatet, men ble frikjent for mistankene da han umiddelbart reiste til Wolfschanze for personlig å forsikre Hitler sin lojalitet.
1945 - 1960.
Etter krigens slutt ble Raeder under Nürnbergprosessen dømt til livsvarig fengsel for forbrytelse mot freden, en tiltale som hadde sin bakgrunn i hans rolle i planleggingen av angrepet på Norge i 1940. Dommen ble senere redusert, da angrepet ble av hans forsvarere betraktet for et såkalt preventivt angrep for å komme de allierte i forkjøpet.
Den 26. september 1955 ble han løslatt, både på grunn av den reduserte straffeutmålingen og på grunn av dårlig helse.
Han bosatte seg etter løslatelsen i Uhlandstrasse i Lippstadt, Westfalen. Han skrev senere selvbiografien "Mein Leben" som ble gitt ut i 1957. Raeder døde i Kiel i 1960.


Pål Gitmark Eriksen.
Pål Gitmark Eriksen (født 15. desember 1973 i Kristiansand) er en norsk forfatter. Eriksen har hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo. Han debuterte litterært i 1998 med diktsamlingen "Fangevokterens skritt".


Andram.
Andram (Sindarin: Langmuren) var en åsrekke i J.R.R. Tolkiens Midgard. Andram var navnet på en lang rekke åser som løp fra øst til vest i Beleriand, og delte landet i to som en lang mur. Den gikk fra Nargothrond til Sirions porter og endte ved Ramdal.
Andram blir også av og til kalt Lang veggen.
Den østligste åsen var Amon Ereb, "Den Ensomme Ås", som vandligvis ikke ble regnet som en del av Andram.


Ingunn van Etten.
Ingunn Margrete van Etten (født 12. februar 1950) er en norsk illustratør og billedkunstner. Hun har utdannelse fra Frankrike, Belgia og Norge. Som illustratør arbeider hun mest med bildebøker for barn, illustrasjoner i skolebøker og bokomslag. Hun har også hatt flere utstillinger som billedkunstner.
Ingunn van Etten er oppvokst og bosatt på Grimo i Hardanger.


Pomorhandel.
Havna i Arkhangelsk i 1896, da pomorhandelen var på sin topp.
Nordkalotten med pomorhandelens hovedbyer avmerket.
Pomorhandel (av russisk: поморье, pomorje; "po" «ved» og "more" «hav»; «området ved havet», samme ord som ligger til grunn for Pommern) eller russehandel er benevnelsen på en handelsforbindelse mellom pomorene i Nordvest-Russland og folket langs kysten av Nord-Norge, så langt sør som til Bodø. Denne handelen foregikk fra 1740 og fram til den russiske revolusjon i 1917.
Pomorhandelen var i utgangspunktet en "byttehandel" mellom folk i nordområdene, med kornprodukter fra Russland mot fisk fra Nord-Norge som hovedhandelsvare. Etter hvert utviklet dette seg til å bli en "pengehandel", og faktisk ble rubelen brukt som valuta flere steder i Nord-Norge. Pomorhandelen var av stor betydning både for nordmenn og russere. Handelen foregikk ved at russiske pomorer fra Kvitsjøtraktene og Kolahalvøya kom seilende til fjordbygder og handelsplasser langs kysten av Nord-Norge. Pomorene var dyktige handelsmenn og sjøfarere, og de utforsket også områdene omkring Kvitsjøen. I tillegg til at de seilte vestover med handelsvarer, etablerte de også en handelsrute østover forbi Uralfjellene til Nord-Sibir.
Handel mellom landene siden vikingtiden.
Handel mellom russere og nordlendinger har en lang historie, den er kjent helt fra vikingtiden. Via fyrstedømmet i Novgorod drev russerne handel med sjøsamene i Nord-Norge fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1600-tallet. Jektefarten fra Nord-Norge til Bergen og Trondheim foregikk på forsommeren, da ble produktene fra vinter- og vårfisket (hovedsakelig tørrfisk av torsk) oppkjøpt og sendt sørover. De seks ukene fra 10. juli til 20. august ble kalt «makketid», fordi fisken da var lite holdbar, og i sommermånedene hadde fiskerne ikke avsetning på fisken sørover. Dette var noe russerne så å benytte seg av. De kom vestover i makketida og kjøpte fisk; enten ferdig tilvirket tørrfisk eller saltfisk, eller så saltet de fisken selv ned i lasterommet på "lodjene" sine (russiske jekter). I Russland var det stor etterspørsel etter fisk på grunn av den russiske kirkens hyppige fastedager, da det kun var tillatt å spise fisk og vegetarmat. Fisken ble fraktet til Arkhangelsk, som også var utskipingshavn for kornproduktene som ble fraktet til Nord-Norge. I tillegg til skutene fra Arkhangelsk, ble det også drevet pomorhandel med skuter fra andre Kvitsjøhavner som Kem og Onega, og også fra mindre steder som "Suma, Kolisma, Solotiza, Mudjunga, Saroka" og "Sjuja."
Fra 1740 bredte pomorhandelen om seg i Nord-Norge og fra ca 1770 kom pomorene årlig til landsdelen med billig rugmel («russemel») og hvetemel. Kornet ble dyrket i innlandet rundt Volga og fraktet til kjøpmennene ved Kvitsjøen. For folk i Nord-Norge var pomorhandelen i perioder avgjørende for overlevelse. På 1700-tallet var det mange uår og dårlige tider for befolkningen i Norge, og rugprisen i Bergen femdoblet seg i løpet av 30 år. Pomorhandelen var en viktig faktor for mattilførsel på denne tiden; fiskerne fikk kjøpt billig korn og mel, og de fikk solgt fisken fra sommerfisket til god pris. Det var mulig å prute med pomorene, handelen hadde ingen fordyrende mellomledd, og det ble heller ikke betalt skatter eller toll til Norge for varene. I tillegg til rug- og hvetemel, hadde pomorene også med annen mat, som havregryn, salt, erter, kjøtt og meieriprodukter. De førte også andre nyttige varer, som jern, tømmer, tjære, never (til taktekking), talglys, gryter,hampefibre, tauverk og lerret. I lodjene fantes også luksusvarer som sukkertøy, såpe, porselen og treskurd. På tilbakeveien fylte pomorene lasterommene med fisk av forskjellig slag, hovedsakelig sei, men også torsk, kveite og hyse.
Regulering av pomorhandelen.
a> (1749–1808) ga Vardø, Hammerfest og Tromsø bystatus for bedre regulering av pomorhandelen.
Allerede i 1316 la kong Håkon V ned forbud mot handel i nordområdene for utenlandske kjøpmenn. Fram til reformasjonen i 1537 hadde erkebispen i Trondheim kontroll over handelen mellom Nord-Norge og hanseatene i Bergen. Fra midten av 1500-tallet overtok borgere i Bergen og Trondheim handelsprivilegiene, og de fikk monopol på Nord-Norge-handelen. Det ble rapportert om russiske kjøpmenn som drev ulovlig handel i Nord-Norge fra slutten av 1600-tallet. Nordlendinger som handlet med russerne kunne straffes ved at handelsborgerne i byene i Sør-Norge kunne nekte dem vinterforsyninger. Handelsmonopolet opphørte i 1715. Senere på 1700-tallet ble handelen underlagt kongemakten og handelshus i København. I 1783 vedtok myndighetene i København at det skulle legges til rette for russehandel med handelsborgere i Finnmark, og at landsdelen skulle forsynes med mel og andre varer fra Russland og ikke fra Danmark.
I 1789 ble handelsmonopolet avviklet og frihandel innført, og handelsprivilegier ble gitt til lokale handelsmenn. I Finnmark fikk Vardø og Hammerfest bystatus, og kjøpmennene der fikk handelsprivilegier. Vardø kom til å bli pomorhovedstaden i Norge, på havna her kunne det ligge opp til hundre russeskuter samtidig, og byen hadde russisk konsulat. Tromsø fikk bystatus og handelsprivilegier i 1794, og byen fikk monopol på russehandelen i Troms. På begynnelsen av 1800-tallet ble russehandelen legalisert sørover til Lofoten. Direktehandel med fiskerne var ikke tillatt, pomorhandelen var i første omgang forbeholdt handelsborgerne i byene og nessekongene på landet, så den nye situasjonen førte til en innskrenking for fiskerne. Før 1789 hadde myndighetene mer eller mindre sett igjennom fingrene på fiskernes direktehandel med russerne, men nå ble dette vanskeligere. Først i 1796 ble direktehandel mellom fiskere og russere tillatt i Finnmark, og da bare for en måned i makketida. I Troms fikk flere handelsmenn tillatelse til pomorhandel i 1818, og i 1839 ble direktehandel for fiskerne tillatt, men da kun på fire steder i fylket. Dette året fikk også fiskere i Lofoten og Vesterålen tillatelse til direkte handel.
Under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet innførte Storbritannia en handelsblokade mot Danmark-Norge, og da var pomorhandelen livsviktig for Nord-Norge. I 1809 kom en forordning som åpnet for direktehandel mellom fiskere og russere under krigen på grunn av den truende hungerssituasjonen. Flere russeskuter ble tatt av engelskmennene, og mange skuter gikk ikke sørover, men stoppet i Øst-Finnmark. I 1812 blokkerte britene kysten med krigsskip, blant annet for å stanse pomorhandelen og tilførselen av varer til Norge fra Arkhangelsk. De stengte Kvitsjøen, men en god del russiske skuter greide likevel å komme seg ut. Den norske responsen på blokaden var å befeste viktige havner og å opprette et lokalt kystvern. I 1810 ble det etablert en egen norsk marinestyrke; "Finnmarkseskadren". Dette gjorde det mulig å opprettholde pomorhandelen de neste årene.
Glanstid og opphør.
Klosteret på Solovki-øyene eide dampskip som deltok i pomorhandelen.
Senere på 1800-tallet kom oppgangstider, kommunikasjonene sørover ble bedre og det ble opprettet en dampskipsrute på midten av århundret. Det nordnorske behovet for import av kornprodukter avtok. Likevel økte pomorhandelen, som fikk sin glanstid på slutten av 1800-tallet. Handelsprivilegiene ble avskaffet rundt 1870. Gjennom århundret ble perioden for årlig handel utvidet. I 1874 var tidsrommet økt til 15. juni – 30. september, noe som stort sett utgjorde hele den tiden som Kvitsjøen var isfri. En annen årsak til økningen var at en større andel av handelen foregikk direkte mellom fiskere og russere, i tillegg til handelen mellom handelshus i Nord-Norge og Russland. Det ble også tillatt med russehandel på flere ulike steder.
Pomorenes fraktefartøy ble modernisert i løpet av pomorhandelens siste periode. "Lodja" forsvant på 1880-tallet, og skonnerter, jekter og galeaser ble tatt i bruk. Munkeklosteret på Solovkiøyene i Kvitsjøen (grunnlagt i 1436), var pomorenes fremste religiøse sentrum. Klosteret hadde store eiendommer rundt Kvitsjøen, og drev blant annet med båtbygging, saltutvinning og fiske. Klosteret eide flere dampskip som deltok i pomorhandelen på begynnelsen av 1900-tallet.
I 1870 hadde Tromsø besøk av 400 russeskuter, ellers kom det årlig over 300 pomorskuter med rundt 2000 menn til områdene i Nord-Norge. Russland var Norges fjerde viktigste handelspartner rundt 1900, og fremdeles var det rugmelet som var hovedvaren. Etter 1910 var det mindre mel i handelen, russerne betalte fisken med kontanter. Under første verdenskrig ble russiske eksportbestemmelser endret, og frykt for tyske ubåtangrep begrenset omfanget av pomorhandelen. Da pomorhandelen ble opphevet med den russiske revolusjon i 1917, fikk det negative konsekvenser for den nord-norske økonomien, og kystbygdene ble særlig rammet. Fiskerne fikk ikke lenger avsetning på sommerfisket. Det kom fremdeles en og annen pomorskute med handelsvarer vestover langs kysten etter at pomorhandelen offisielt var avsluttet. Den siste kom i 1929, da Stalins kollektivisering satte inn for fullt med oppheving av privat eiendomsrett og forfølgelse av kjøpmenn.
Mer enn et handelssamkvem.
Vardø ble pomorhovedstaden i Norge.
Fra 1830-årene utviklet det seg et eget handelsspråk mellom nordmenn og russere som er blitt kalt russenorsk. Språket er ikke levende i dag, men finnes som nedtegnelser og er overlevert i fortellinger. Språket hadde en blanding av norske, russiske, samiske, svenske, engelske, tyske og nederlandske ord. Rundt 50 % av ordene hadde norsk opprinnelse, mens 40 % var russiske. Om lag 400 ord er bevart av språket, det meste gjengivelser av samtaler mellom en nordmann og en russer der de diskuterer priser, handel, vær og vind samt familieliv.
Nordmennene trodde de snakket russisk, mens russerne trodde de snakket norsk. Da norske forretningsmenn begynte å sende barna sine til Arkhangelsk for å studere russisk, mistet russenorsk en del av sin anseelse.
Mange av de store handelsstedene langs kysten og i fjordene i Nord-Norge som vokste fram på 1800-tallet har basis i pomorhandelen. Den førte også til andre relasjoner, blant annet opprettet russerne en fast dampskipsrute fra Arkhangelsk til Vardø i 1875. Ruten la til rette for russisk turisme og sesongarbeid i Finnmark. Folk i nordområdene fikk også innblikk i en annerledes kultur; drikking av te brygget på samovar, vakker, flerstemt sang, de russiske kvinnenes fargerike klær og gjestfriheten i pomorskipperens lugar. De samme pomorskutene kom ofte til de samme stedene år etter år, og befolkningen ble godt kjent med skipper og mannskap. Det nordnorske folket hadde et veldig positivt forhold til russerne og handelen med dem, russerne var kjent for å være til å stole på. Ofte ble høvedsmenn og nessekonger invitert ombord på russeskutene og traktert godt.
De russiske pomorkvinnenes klær kan ha lignet på disse (unge kvinner fra Kirillov, en by syd for Arkhangelsk, ca. 1915).
I ettertid er pomorhandelen ikke bare betegnelsen på et handelssamkvem, den en er et kulturbegrep over samarbeidet mellom nordmenn og russere fram til 1917.


Calacirya.
Calacirya ("Lysets Kløft") er et fiktivt pass fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Det er et pass i Pelóri ("De Hegnende Høyder"), nord for Taniquetil. Tirion ("Veldig Vakttårn"), som var alvenes by i Aman, ble bygd på Túna (en høyde) i passet Calacirya. Etter at Valinor ble gjemt var dette den eneste åpningen gjennom "Amans fjell". Valaene hadde lukket denne åpningen i fjellene, hvis de ikke hadde skjønt at alvene, selv Vanyaene, trengte å puste litt luft fra utsiden. Derfor lot de Calacirya forbli åpen. De ville heller ikke separere Noldoene og Vanyaene helt fra Teleriene som bodde ved kysten.


Surikat.
Surikat på utkikk etter farer
Surikat er et lite rovpattedyr i mungofamilien (Herpestidae). Man finner det i det sydlige Afrika, først og fremst i Botswana, Mosambik, Syd-Afrika og Zimbabwe.
Dyret er meget sosialt og lever i flokker med mange individer. De er kjent for sine vaktposter, dyr som inntar en høyereliggende plass for å holde utkikk (vakt) på vegne av flokken. Surikatene samarbeider også med aper, fordi apene hjelper surikatene hvis det kommer et rovdyr.
Beskrivelse.
Surikatene er svært sosiale rovpattedyr som kan leve i flokker på opp mot femti dyr, gjerne bestående av inntil tre separate familiegrupper. De er stort sett dagaktive og har et hiområde som ligger sentralt i forhold til tilgangen på føde. Hiene graves ut i bakken. Surikatene er kjent for å utplassere vaktposter når de leter etter mat eller oppholder seg utenfor hiet. Arbeidet som vaktpost går på rundgang mellom dyra.
En fullvoksen surikat veier normalt ca. 720-730 gram og har en total kroppslengde, fra snute til halespiss, på ca. 42,5 cm-60 cm, hvorav halen utgjør ca. 17,5 cm-25 cm. Hannen er normalt ca. ti gram tyngre enn hunnen. Hodet er kileformet og ørene små og sigdformede. Øynene er mellomstore med sorte markeringer rundt. Pelsfargen varierer med geografien. De sydligste populasjonene er normalt noe mørkere pepperfarget enn de mer nordlige populasjonene.
Framlemmene er utrustet med kraftige klør for å grave i bakken.
Den gjennomsnittlige levetiden for surikater i vill tilstand er ca. 5-15 år, med ti år som et snitt. I fangenskap har surikater overlevd til de er tolv år gamle (Honolulu Zoo, 2001; Oakland Zoo, 1999).
Habitat.
Surikatene oppholder seg helst i åpent og tørt landskap. De finnes således på savanne og åpen sletteland, avhengig av jordsmonnet. De ser ut til å foretrekke et fast-hardt jordsmonn der de legger hiområdet.
Matvaner.
Surikatene spiser mest insekter (ca. 82 %), men kan i en viss utstrekning også ernære seg på små virveldyr, egg og planter. Store deler av dagen går med til å jakte på føde, som de finner ved å grave i bakken, lete i gresset eller snu på steiner (van Staaden, 1994).
Hunnens drektighetstid er ca. elleve uker. Fra fangenskap er det kjent at en surikatmor fikk hele elleve kull i løpet av 31 måneder, men i vill tilstand er normalt det maksimale tre kull med tre valper i snitt pr. år. Valpene fødes blinde og med lukkede ører. Ørene åpner seg etter ca. ti dager, og øynene etter ca. 10-14 dager. Moren ammer valpene til de er ca. 49-63 dager gamle før de avvennes. Surikater regnes som kjønnsmodne når de er ett år gamle.
Reproduksjon.
thumb
Surikater blir kjønnsmodne omkring ettårsalderen og kan få 1 til 5 valper i et kull, med 3 unger som den vanligste størrelsen på kullet. Ville surikater kan få opp til fire kull per år. Surikater er iteropare og kan reprodusere når som helst på året, men mest fødsler skjer i de varmere sesongene. Valpene får lov til å forlate hiet når de er tre uker gamle. Når valpene er klare til å komme ut av hiet, vil hele surikatklanen stå rundt hiet for å se. Noen av de unge kan prøve å vise seg frem for å få mer oppmerksomhet enn valpene.
Det foregår ingen paringsoppvisninger, hannen grer hunnen rituelt før hun gir seg hen til han og paringen begynner. Hannen inntar vanligvis en sittende stilling i løpet av handlingen. Svangerskap varer omtrent 11 uker og de unge fødes i de underjordiske hiene og krever mating. Valpenes ører åpnes etter rundt 15 dager, og øynene etter 10-14 dager. De er avvent etter rundt 49-63 dager. De kommer ikke over bakken før de er minst 21 dager gamle og blir hos barnevakter i nærheten av hiet. Etter enda en uke eller så blir de med de voksne på hamstringstokt.
Vanligvis forbeholder alfaparet seg retten til parring, og dreper normalt unger som ikke er sine egne for å sikre at sine egne avkom har best mulig sjanse til å overleve. Det dominerende paret kan også kaste ut mødrene til det fornærmende avkom. Nye surikatgrupper er ofte formet av utkastede hunner som parer seg med omflakkende hanner. Hvis medlemmene av alfagruppen er slektninger (dette har en tendens til å skje når alfahunnen dør og etterfølges av en datter) parer de seg ikke med hverandre og reproduksjon skjer ved at gruppens hunner parer seg med omflakkende hanner fra andre grupper. I denne situasjonen har gravide hunner en tendens til å drepe og spise valper født av andre hunner.
Annet.
Surikatene blir selv jaktet på av andre rovpattedyr og rovfugler, og da spesielt fra sjakaler, ørn og falk.
Surikater kan få rabies og kan smitte mennesker.
Noen steder har surikater vært holdt som husdyr, særlig fordi de tar slanger.


Drap.
Drap er ifølge straffeloven det å med vilje ta et annet menneskes liv, eller på annen måte stå direkte ansvarlig for andres død.
Drap er som utgangspunkt uønsket og straffbart, både historisk og i de aller fleste samfunn i verden. I eldre norsk språkbruk og fremdeles i mange andre land blir ordet "mord" brukt om drap i sin groveste og mest straffbare form. Men i en rekke situasjoner kan drap også være straffefritt. Om et drap er berettiget, avhenger ofte av en moralsk vurdering eller av synsvinkelen (se nødrett, nødverge, krig, henrettelse).
Drap i norsk strafferett.
I norsk strafferett, og i straffeloven av 1902, brukes begrepet "drap", og man skiller mellom overlagt drap (tilsvarer det eldre uttrykket «mord»), forsettlig drap og uaktsomt drap. Overlagt drap har en strafferamme på 21 års fengsel, mens uaktsomt drap har en strafferamme på tre års fengsel, eller seks års fengsel dersom handlingen ble foretatt under særdeles skjerpende omstendigheter. Foreldelsesfristen for drap i Norge er 25 år.
I Gulatingsloven nevnes spesielt at man ikke har rett til bøter for drap mer enn tre ganger på rad, hvis man ikke har hevnet seg i mellomtiden. Heller ikke i vikingtiden var hevn noe man tok på seg med lett hjerte, siden man selv risikerte å bli neste offer, samt at det kunne dra i gang en kjede med hevndrap. Forlik var også den gang et alternativ til hevn, men mindre ærefullt, og det Gulatingsloven uttrykker er at den som gjentatte ganger tok imot bøter for drap på sine kjære, ikke kunne ha verdsatt dem høyt nok, eller rett og slett var feig. En slik person fortjente ikke bøter for dem. Men i løpet av 1200-tallet ble det et krav fra kongemakten at folk måtte ta til takke med forlik i stedet for å hevne sine kjære.
I visse tilfeller kan det å ta livet av noen likevel være legalt. Etter krigens folkerett kan en lovlig stridende ta livet av andre lovlige stridende etter nærmere angitte regler. I visse rettssystemer antar man at staten har en rett til å drepe personer som har gjort seg skyldige i alvorlige forbrytelser. Etter norsk rett kan også sivile drepe i nødvergesituasjoner.
Innenfor spesielt juridiske miljøer har det vært diskutert om mord eller drap som er illegale, likevel kan ansees legitime. Eksempler kan være den norske motstandsbevegelsens likvidasjoner av personer som stod i ledtog med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.
Statistikk.
Det finnes i hovedsak tre drapsstatistikker i Norge, alle årlige: Kripos' "Oversikt over drap" og Statistisk Sentralbyrås "kriminalstatistikk" og "dødsårsaksstatistikk". Kripos' oversikt og kriminalstatistikken har med alle drap begått i Norge og som dermed behandles av norsk politi og rettsvesen. Dødsårsaksstatistikken har med alle dødsfall blant personer bosatt i Norge, uansett hvor i verden drapet ble begått.
Kripos drapsoversikt.
Kripos sine tall tar utgangspunkt i tidspunktet drapet ble begått og oppdateres fortløpende for tidligere år. Det telles både drapssaker, ofre og gjerningspersoner. Fra 1988 til 1999 ble det begått 476 drap i Norge, som gir et gjennomsnitt på rundt 40 i året. Drap kan altså sies å være en relativt sjeldent hendelse som de færreste nordmenn noen gang blir direkte involvert i. Statistikken viser ellers at i nærmere 80 % av sakene kjente drapspersonen offeret fra før. 10 % av alle drapene ble begått av kvinner. Hele 97 % (462) av alle drapene i Norge i denne 12 årsperioden ble oppklart. Nesten halvparten av drapene ble begått i alkoholpåvirket tilstand eller i annen form for rus. De fleste gjerningspersonene var menn i alderen fra 21 til 40 år. De fleste drapene ble begått ved bruk av kniv eller annen spiss gjenstand, kvelning eller «stump vold», det vil si slag. Noen få drap ble begått ved bruk av skytevåpen.
De fleste drapssaker bruker lang tid gjennom rettsapparatetet – i gjennomsnitt nesten halvannet år, noen adskillig lengre – og ender tross oppklaring ikke alltid med dom for drap. Av til sammen 174 drap begått i løpet av de fire årene 2000-2003, var under 6 prosent (10 drap) fremdeles ikke avgjort i januar 2010, men samtidig kun litt over halvparten (91 drap) gitt fengeselstraff for drap etter §233 i straffeloven. Ca. 30 prosent (54 drap) var dømt som forsettlig drap og 20 prosent (37 drap) dømt som overlagt drap. I tillegg var 12 prosent i stedet dømt for uaktsomt drap eller voldstuøvelse med døden til følge. Nesten 17 prosent av drapene var henlagt fordi gjerningspersonen var død, og ytterligere 11 prosent fordi det manglet bevis eller at gjerningspersonen ikke var strafferettslig tilregnelig. Til sist var en prosent (2 drap) også frifunnet ved domstolen.
Kriminalstatistikk og dødsårsakstatistikk.
Statistisk Sentralbyrås ulike kriminalstatistikker viser antall drap (også uaktsomme drap, drapsforsøk og grove legemsbeskadigelser) som hvert år blir registrert som henholdsvis anmeldt til/av politiet, ferdig etterforsket, bestraffet og fengslet for. Det gis også informasjon om gjerningspersoner og ofre. I statistikkene over anmeldte og etterforskede lovbrudd telles et drapslovbrudd per drepte offer. Fra begynnelsen av 1900-tallet fram til 1970 ser det ifølge kriminalstatistikken ut til å vært et helt stabilt antall drap i forhold til folketallet, rundt 0,2 drap per 100 000 innbygger. Fra begynnelsen av 1970-tallet ser det ut til at drapsnivået steg betydelig fram til slutten av 1980-tallet, da det lå på rundt 1,0 drap per 100 000 innbygger. Etter dette ser imidlertid nivået til å ha flatet ut og muligvis gått noe ned. Noe av nedgangen kan imidlertid skyldes at flere personer blir reddet fra døden, på grunn av bedret medisinsk kompetanse, ved drapsforsøk og grov voldsutøvelse. Ser man på de de siste 10-20 årene er raten for drap og drapsforsøk sammenlagt - rundt 2 i året per 100 000 innbygger - kun meget svakt synkende. Tar man også med de aller groveste voldslovbruddene (hvor ofrene noen ganger også dør uten at det regnes som drap) - til sammen rundt 3 per 100 000 innbygger - er tendensen nesten helt flat.
Mens det som oftest er voksne personer som er offer for drap, blir det også drept barn. Blant annet norsk lovgivning er med på skjule at det første leveåret er det enkeltåret det er statistik sett størst sjanse for å bli drept. Andre sårbare grupper som kan tenkes å stå i fare for å bli utdefinert er hjemløse - som tilsynelatende kan ha tatt en overdose - og eldre og døende innlagt på institusjoner.
Lista under viser dødsfall på grunn av drap og "overfall" (se legemsbeskadigelse) som gjennomsnittstall per 100 000 bosatte. Tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrås dødsårsaksstatistikk. Statistikken viser en tydelig nedgang i dødelig vold siden midten av 1990-tallet. Fra nesten 1,6 voldelige dødsfall per 100 000 innbygger i toppåret 1986, var utbredelsen halvert til under 0,6 i 2008.
Barmhjertighetsdrap og aktiv dødshjelp.
Etter norsk rett behandles aktiv eller passiv dødshjelp, såkalt eutanasi eller medlidenhetsdrap, som drap, selv om gjerningspersonen som regel straffes mildere enn ellers. Enkelte vil også karakterisere provosert abort som drap, selv om det i Norge strafferettslig sett ikke er det.
I Norge har to saker som omhandlet eutanasi, vært oppe i Høyesterett. I den ene saken ble legen frifunnet. I den andre saken ble legen dømt, men slapp å sone. Rettspraksis viser etter dette at Norge er på linje med Nederland når det gjelder rettspraksis og allmennetiske retningslinjer.
Norske uoppklarte drapssaker.
I 2005 opererte Nye Kripos med 19 uoppklarte drap i Norge i de foregående 25 årene. 25-års grensen er benyttet da drap etter 25 år blir foreldet etter norsk straffelovgivning. Se Liste over norske uoppklarte drapssaker for fullstendig oversikt.
Drap i flere land.
I svensk rett defineres «dråp» i brottsbalkens tredje kapittels andre paragraf. For drap dømmes den som har «brakt noen annen om livet, om gjerningen med hensyn til de omstendigheter som foranlediget den eller ellers er å anse som mindre grov enn hvordan mord normalt skal bedømmes.» Det avgjørende er ofte hvorvidt handlingen kan anses å ha skjedd i hastig form, den skyldiges sinnstilstand eller hvilke forberedelser den skyldige foretok. Dommen blir mellom seks og ti års fengsel, og overtredelsen bedømmes altså mildere enn overlagt drap ("mord"), men hardere enn uaktsomt drap.
Svensk mordstatistikk er også et primæreksempel på vanskelighetene med å sammenligne ulike lands drapsrater. Mens kriminalstatistikken basert på politiets registreringer viser at det rapporteres om nærmere to hundre drap i året i Sverige, skylles det en inndefinering av blant annet mistenkelige dødsfall. Spesialstudier har vist at antallet drap egentlig ligger på rundt hundre i året, som i forhold til folketallet er omtrent på nivå med Norge. Både Eurostat og FN, som publiserer tall på drapsrater i ulike land, fraråder i utgangspunktet direkte sammenligning av nivåer landene imellom. Det er likevel mulig å anta at Norge har en av de laveste drapsratene i verden.
Drapsrater («intentional killing») per 100 000 innbyggere i noen utvalgte land, år 2006. (Basert på politidata).
Drap i massemedia.
Fra historier i Bibelen til de islandske ættesagaer, Shakespeares tragedier og dagens tabloid-media og TV-underholdning, har drap vært et sentralt tema i drama, debatt og underholdning. I form av kriminallitteratur og detektivserier har drap som tema har blitt hovedingrediensen i en av de absolutt mest utbredte og konsumerte fortellergenre i vår tid.


Jan Magne Herstad.
Jan Magne Herstad (født 4. desember 1958) er norsk politiker (SP). Han er ordfører i andre periode i Naustdal. Vart valgt til ordfører i 1999 for Senterpartiet. Herstad bor på Birkeland og er småbruker.


Bjørn Arild Ersland.
Bjørn Arild Hansen Ersland (født 29. september 1965) er en norsk forfatter. Han er utdannet cand. phil. med hovedfag i etnologi ved Universitetet i Oslo. I tillegg har han gått på tekstlinja ved Westerdals reklameskole i Oslo. Han har særlig utgitt bøker for barn, blant annet flere billedbøker og illustrerte faktabøker, deriblant om kystkultur.
Bjørn Arild Ersland bor i Stavanger.


Trygve Slagsvold Vedum.
Trygve Magnus Slagsvold Vedum (født 1. desember 1978 i Hamar) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 2005 og gjenvalgt i 2009. På landsmøtet i mars 2009 ble han valgt til 2. nestleder av Senterpartiet. Han var leder av Senterungdommen fra 2002 til 2004, da han også i denne egenskapen møtte fast i Senterpartiets sentralstyre.
Senterpartiets nye stortingsgruppe valgte 16. september 2009 Vedum til parlamentarisk leder. Han ble landbruksminister 18. juni 2012.
Vedum er utdannet agronom og har bachelorgrad med sosiologi og statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han driver egen gård på Ilseng i Stange. Vedum tjenestegjorde i Militærpolitiet under førstegangstjenesten. I 2004-2005 arbeidet han som organisasjonsrådgiver.
Han var leder for Senterungdommen 2002-04, og har sittet i fylkestinget i Hedmark 1999-2005.
Han er sønn av lektor og barnebokforfatter Trond Vidar Vedum og Karen Sigrid Slagsvold Vedum. Han er gift med Cathrine Wergeland Vedum.


Anette Trettebergstuen.
Anette Trettebergstuen (født 25. mai 1981) er en norsk politiker (Ap). Hun har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005, og ble på Arbeiderpartiets landsmøte i 2009 valgt inn i partiets sentralstyre.
Trettebergstuen vokste opp på Ridabu i Hamar, og har bakgrunn fra AUF i Hedmark, hvor hun var leder 2002–2004. Hun satt i kommunestyret og formannskapet i Hamar fra 1999 til hun ble valgt inn på Stortinget i 2005. Trettebergstuen vant 3. plassen på Hedmark Arbeiderpartis stortingsvalgsliste etter kampvotering mot sittende stortingsrepresentant Eirin Faldet. Trettebergstuen som var AUFs kandidat, vant voteringen med 71 mot 70 stemmer. Trettebergstuen ble gjenvalgt til Stortinget i 2009. Hun satt fra 2005-2009 i Utenrikskomiteen og ble etter valget i 2009 Arbeids og Sosialpolitisk talskvinne for Areiderpartiet og nestleder i Arbeids og Sosialkomiteen. Trettebergstuen sitter i Arbeiderpartiets gruppestyre i Stortingsgruppa.
Trettebergstuen har vært fylkesleder, sentralstyremedlem og politisk nestleder i Europeisk Ungdom, og arbeidet som politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe med saksfelt justis, samferdsel, energi og miljø. Hun har studert statsvitenskap, psykologi og "public management" ved Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Hedmark og Universitetet i Oslo. Trettebergstuen er nestleder i Hedmark Arbeiderparti. Fra 2004 til 2006 var hun også sentralstyremedlem i Arbeidernes ungdomsfylking. I perioden 2005–2006 satt hun i styret i Homofile og lesbiske sosialdemokrater, Arbeiderpartiets homonettverk. Siden 2007 har Trettebergstuen vært sentralstyremedlem i Europabevegelsen. Trettebergstuen sitter også som den yngste i Arbeiderpartiets sentralstyre, hvor hun ble innvalgt i 2009.
På fritiden har Trettebergstuen jobbet som disc jockey på forskjellige utesteder i Oslo.
Nettstedet Gaysir kåret i 2009 og i 2010 Trettebergstuen til «Norges mektigste lesbiske kvinne». I 2008 og 2011 kom hun på andreplass i samme kåring, bak henholdsvis Dagbladets sjefredaktør Anne Aasheim og programleder Christine Koht.


The Football Association.
The Football Association (FA) er styreorganet for fotball i England (og kronbesittelsene Jersey, Guernsey og Man). Organisasjonen ble stiftet 26. oktober 1863 og er det eldste fotballforbundet i verden. FA har hovedansvaret for blant annet FA-cupen og og Englands kvinnelandslag.
Organisasjonen.
The FA er medlem av UEFA og FIFA og har en fast plass i the International Football Association Board (IFAB). FA er det eneste nasjonale fotballforbundet som ikke har nasjonaliteten som en del av navnet.
Alle Englands fotballklubber er medlemmer av forbundet. Selv om FA ikke er ansvarlig for den engelske eliteserien Premier League, har de vetorett ved utnevnelse av ligaens formann og administrerende direktør og ved endringer av ligaens regler. The Football League, landets nestbeste liga, som består av The Championship, Football League One og Football League Two, er derimot helt selvstyrende.
Spillet administreres lokalt av 43 County Football Associations, som er tilsluttet FA, men har ansvar for å organisere og arrangere fotballaktiviteter i deres egne områder. Jersey Football Association, Guernsey Football Association og Isle of Man Football Association er alle organisert som County Football Associations under the FA. Et hierarki av ligaer opererer gjennom hele spillet der hver liga har ansvaret for administrasjonen av deres egne aktiviteter som registrering, medlemskap og kampoppsett.
I tillegg eier og driver FA både Wembley Stadium og National Football Centre, som forventes å stå klart i 2010.
Historie.
Før FA holdt sitt første møte på Freemasons' Tavern i London den 26. oktober 1863, eksisterte det ikke noe felles sett med regler i fotball. Lagene som skulle spille mot hverandre ble stort sett enige om spillereglene kamp for kamp. Av de nedskrevne reglene som ble brukt var blant annet "Cambridge-reglene", som i 1848 ble utferdiget av elever ved Cambridge University. Dette dannet grunnlaget for FAs offisielle regler. En rekke nord-engelske klubber hadde siden 1850-tallet benyttet et annet regelsett kalt "Sheffield-reglene", men de ble også nødt til å innordne seg forbundets vedtatte regler.
Klubbene som var representert ved stiftelsesmøtet var Barnes RFC, Civil Service FC, Crusaders FC, Forest of Leytonstone (senere Wanderers FC), No Names Club, det opprinnelige Crystal Palace FC, Blackheath RC, Kensington School, Percival House FC, Surbiton FC og Blackheath Proprietary School. Charterhouse School sendte sin kaptein B.F. Hartshorne, men avviste tilbudet om å delta. Mange av disse klubbene er i dag enten lagt ned eller spiller rugby.
Ebenezer Cobb Morley spilte en viktig rolle i opprettelsen av the Football Association og for moderne fotball. I 1863 skrev han et innlegg i avisen "Bell's life" der han foreslo opprettelsen av et nasjonalt ledende organ for sporten, noe som førte til dannelsen av forbundet. Morley var FAs første sekretær (1863–66) og andre president (1867–74). Dessuten var han en ledene drivkraft under utformingen av fotballreglene, og betraktes derfor av mange som «fotballens far».
Det offisielle reglementet for fotball ble vedtatt etter seks møter mellom oktober og desember 1863, men på det siste møtet trakk F.M. Campbell, representanten fra Blackheath og den første kassereren i the FA, sin klubb fra forbundet da to planlagte regler ble forkastet. De to reglene omhandlet forbud mot at spillerne skulle ha lov til å løpe med ballen i hendene og å sparke over skinnleggen, spenne ben og å holde fast i spillere. Andre rugbyklubber fulgte etter, og de meldte seg ikke inn i FA. I stedet grunnla de i 1871 the Rugby Football Union. Det var ved denne splittelsen at begrepet «soccer» dukket opp.
En kamp som skulle innvie FAs nye regler var planlagt å finne sted i Battersea Park den 2. januar 1864, men entusiastiske medlemmer av forbundet kunne ikke vente. Den 19. desember 1863 spilte Morley's Barnes en eksperimentell hjemmekamp mot nabolaget Richmond FC (som ikke var medlem av FA). Kampen endte uavgjort 0-0 og Richmond var tydeligvis ikke imponert over reglene. Senere var Richmond en av klubbene som var med og stiftet the Rugby Football Union. Kampen i Battersea Park ble utsatt en uke, og ble spilt søndag den 9. januar 1864. Lagene besto av den tidens mest kjente spillere og ble plukket ut av presidenten Arthur Pember og sekretæren E.C. Morley.


Gunnar Gundersen.
Gunnar Adolf Gundersen (født 21. mai 1956 i Åsnes, Hedmark) er en norsk politiker (H) og tidligere konkurransesvømmer. Han har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005.
Han er utdannet økonomi fra University of Wisconsin, Madison (1975–1979) med fordypning i skogbruksøkonomi fra University of California, Berkeley (1981–1982). Han har arbeidet som forskningsassistent ved Institutt for skogøkonomi, NLH, administrerende direktør i Kappa Rena (1993–1997) og daglig leder i "Åsnes næringshage". Han har også vært styreleder i Norskog (1990–1994), Losby Bruk og Skogbrand.
Gundersen var leder i Hedmark Høyre 2004–2006, og medlem av Åsnes kommunestyre 2003–2005.
Han drev tidligere med svømming og konkurrerte for Åsnes Svømmeklubb. Gundersen har vunnet norske og nordiske mesterskap og deltok i de olympiske leker 1976.


Annette Halvorsen.
Annette Halvorsen (født 12. januar 1963) er en norsk illustratør. Hun er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, og har siden 1989 laget illustrasjoner og design for ulike forlag, reklamebyråer, magasiner og aviser. Halvorsen har blant annet tegnet til barnebøker, plakater og emballasje.


Lars M. Aurtande.
Lars Magnus Aurtande (født 28. oktober 1973) er en norsk illustratør og modellmaker. Han har tegner- og malerutdannelse fra Einar Granum Kunstskole, der han var elev fra 1992 til 1995, og Kent Institute of Art & Design i England fra 1995 til 1998. Lars Aurtande har særlig bidratt med illustrasjoner til tidsskrifter og barnebøker, blant annet flere bildebøker med tekst av Bjørn Arild Ersland. Illustrasjonsteknikken er hovedsakelig akryl og pastell eller avfotograferte tredimensjonale modeller, gjerne bearbeidet i Photoshop.
Lars Aurtande er samboer med illustratøren Tone K. Lileng.


Crissaegrim.
Crissaegrim er en fjelltopp i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Det var på denne fjelltoppen at Thorondor og hans ørner hadde redene sine.
Crissaegrim var en del av den søndre del av Echoriath, også kalt "Det omkransende fjell" av Gondolin.
Her bodde Thorondor, Ørnenes konge, og derfra voktet han dalen hvor elva Sirion randt gjennom og passet på at ingen spioner snek seg inn.
Crissaegrim er Sindarin for "Kløvede fjelltopper", men i Tolkiens historier blir den vandligvis omtalt som "Ørnenes kløft" eller "Ørnenes bosted" fordi toppene var så umulige å komme opp på fra pakken at man måtte ha vinger for å komme dit.


Champs de Mars (Paris Metro).
Champs de Mars er en nedlagt stasjon på metroen i 7. arrondissement i Paris.
Stasjonen finnes mellom La Motte Picquet Grenelle og Ecole Militaire, og ble betjent av linje 8 inntil den ble lagt ned 2. september 1939.
Navnet kommer fra den nærliggende Marsmarken (fr. Champ-de-Mars), en stor offentlig park rett ved Eiffeltårnet.


Haxo.
Haxo er en spøkelsesstasjon på metroen i Paris.
Stasjonene Porte des Lilas (linje 3) og Pré Saint-Gervais (linje 7) var planlagt sammenknyttet på 1920-tallet. Metroens driftsselskap, "Compagnie du Chemin de Fer de Paris" (CMP), mente dette ikke ville lønne seg, men allikevel ble det bygget tunneler og stasjoner på strekningen. Et enkeltspor, kalt "La voie des Fêtes" (no. "«Festival-linjen»"), forbinder Place des Fêtes med Porte des Lilas, og en mellomliggende stasjon ble bygget. Navnet på denne stasjonen var Haxo.
Det ble også bygget et annet enkeltspor mellom de samme to stasjonene for trafikk i motsatt retning. På denne strekningen ble det ikke bygget noen mellomliggende stasjon.
Stasjonen Haxo har aldri vært tilgjengelig for publikum, idet det aldri ble bygget noen innganger.


Emyn Arnen.
Emyn Arnen er en serie åser i J.R.R. Tolkiens Midgard. De ligger i Ithilien, sør for Osgiliath.
Emyn Arnen (Sindarin: "Åsene ved vannet") var hjemmet til en av de beste Númenoriske familiene, og fra dem kom en Húrin av Emyn Arnen, som ble riksforstander av Gondor under kong Minardil av Gondor og senere grunnla han slekten av Húrins Hus.
Etter hendelsene i og omkring Ringkrigen, ble Faramir, sønn av Denethor II, prins av Ithilien, og tok Emyn Arnen til sitt hjem.Han og hans etterfølgere ble derfor også kjent som "Herrene av Emyn Arnen".


Saint Martin (Paris Metro).
Saint Martin er en nedlagt stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen finnes mellom République og Strasbourg – Saint-Denis, og ble betjent av linje 9 inntil den ble lagt ned 2. september 1939.


Arsenal (Paris Metro).
Arsenal er en nedlagt stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen befinner seg mellom Quai de la Rapée og Bastille, og ble stengt 2. september 1939 grunnet mobilisering av driftsselskapets RATPs ansatte under den andre verdenskrig.
Stasjonen ble aldri gjenåpnet. Den passeres allikevel av alle tog på metroens linje 5.


Emyn Muil.
Emyn Muil er en gruppe åser fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Åsene står på hver side av sjøen Nen Hithoel og er en labyrint av ugjennomtrengelige stein klipper.
På begynnelsen av To tårn går Sam og Frodo (på vei mot Mordors Svarte port) seg vill i den østre delen av Emyn Muil i flere dager, helt til de møter Gollum. Etter en god del overtalelser, trusler og press klarer de å få ham til å vise dem veien ut av denne stein labyrinten som Emyn Muil er. Han leder dem til Daude myrene, like sør for åsene.


Bærepose.
En bærepose, også kalt handlepose eller plastpose, er en pose som er tilgjengelig i de fleste butikker.
I dagligvarebutikker i Norge er det vanlig at kunden selv må betale for posen. Mange butikker praktiserer dog ingen sanksjoner der kunden ikke betaler. Bæreposene ligger som regel tilgjengelig for kunden ved kassen. Prisen for bæreposer i dagligvarebutikker varierer noe, blant annet etter hvilket materiale posen er laget av. Papirposer er ofte litt dyrere enn plastposer.
I detaljbutikker har kunden ofte ikke direkte tilgang til bæreposer. Posene oppbevares ofte bak kassen og ekspeditøren gir ofte en pose i passende størrelse når handelen er utført. I slike tilfeller er posene som regel gratis.


Fylkesvei 243.
Fylkesvei 243 (Fv243) går mellom Nes i Ådal i Ringerike og Hedal i Hedalen i Sør-Aurdal. Veiens lengde er 25 km, hvorav 11,4 km i Buskerud og 13,6 km i Oppland.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 241.
Fylkesvei 241 (Fv241) (også kalt "Hadelandsveien") går mellom Norderhov i Ringerike og Jevnaker. Veiens lengde er 14,7 km, hvorav 12 km i Buskerud og 2,7 km i Oppland.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Batterie Dietl.
Holmene Grådusan (bak i senter av bildet) hvor kystfortet "Batterie Dietl" var lokalisert ligger startegisk med utsyn over Vestfjorden og innseilingen til Narvik.
Batterie Dietl var en kanonstilling under den andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen i Nordland, som ble beordret bygget på vegne av Adolf Hitler i 1942. Kanonene hadde utsyn over Vestfjorden til Lofoten.
Historie.
Festningen var under krigen en av Atlanterhavsvollens og Europas største kystfestninger, og hadde tre kanoner med et kaliber på 40,6 cm. Byggearbeidet ble ledet av den tyske byggeorganisasjonen Todt, men utført av 2000 russiske krigsfanger, og 3000 tvangsarbeidere fra andre okkuperte land i Europa. Av russerfangene døde 514 under byggingen. Det var stasjonert mellom 5000 og 7000 tyske soldater, ingeniører og spesialarbeidere der, og bygda Bø ble forvandlet til en tysk anleggsby. Alle innbyggerne ble tvangsevakuert i 1943. Det stod tre store «Adolfkanoner» der, som hver hadde 21,5 meter lange kanonløp. Bare røret til hver kanon veide 158 tonn. Rekkevidden var på 56 kilometer med den lette Adolfgranten på 600kg.
Ved skyting med standardgranat, som veide mellom 1020 og 1035 kg, var rekkevidden 42,8km.
Kanonene kunne fyre av omtrent ett skudd i minuttet ved elevasjon under 20 grader. Over 20 grader tok det ca. 2 minutter pr. skudd.
Etableringen av Batterie Dietl på Engeløya ble ikke bestemt ved en tilfeldighet. Tyskerne hadde hatt en observasjonspost før batteriet kom. Valget av plasseringen på Grådusan må ses i sammenheng med de andre kystartilleri-etableringene, både i Lofoten og Ofoten/Sør-Troms. Batteriets plassering bekreftet Engeløyas gode taktiske plassering for å kunne beskyte skip i Vestfjorden og dermed beskytte innseilingen til Narvik. Sammen med batteriet på Trondenes i Harstad behersket batteriene med Adolfkanoner alle innseilingsaksene til Narvik. Det var også formålet med å bygge de to 40,6 cm batteriene på de to stedene. Narvik var en strategisk viktig havn for tyskerne på grunn av malmeeksporten fra Sverige.
Fra Batterie Dietl ble det aldri avfyrt annet enn prøveskudd med kanonene. De deltok aldri i aktive krigshandlinger.
Bemanningen var 68 mann pr. kanon pr skift, med tre skift i døgnet. 20 av disse arbeidet i kanontårnet. Den resterende delen av mannskapet andre steder i bunkeren. Inne ved kanonfestet er den solide muren 3,5 m tykk og var fundamentert for å stå imot trykkbølgene. Sirkelen er 29 m i diameter, som gir et flateinnhold på 615 kvadratmeter.
Historien som går blant dem som fortsatt husker tyskernes opphold i Steigen, er at da tyskerne avfyrte sitt første prøveskudd med kanon(ene), ble alle vinduer i kilometers omkrets knust.
Museum.
I dag tilhører Batterie Dietl Salten museum. Kanonene er fjernet, men man kan fremdeles se det enorme fundamentet. En av bunkerne er innredet med utstillinger, dokumentarstoff, billedspill og gjenstander og har guidet omvisning i sommersesongen.


Lasse Staw.
Lasse Staw (født 1. januar 1988 i Skiptvet) er en norsk målvakt for Lillestrøm. Staw har også vært fast målvakt på Norges U-21-herrelandslag i fotball. Han har også ved flere anledninger vært i Birmingham og trent med Aston Villa.


Matpakke.
Brødskive med pålegg innpakket i papir er en kjent norsk matpakke.
Matpakke er ferdig tilberedt mat som er pakket inn og tatt med ut av hjemmet til for eksempel arbeidsplasser, skoler eller som niste på turer. En typisk norsk matpakke består ofte av ferdigsmurte brødskiver med pålegg, skilt med mellomleggspapir og pakket inn i matpapir eller en matboks.
I den norske skolen er det vanlig at barn tar med seg matpakke hjemmefra, som blir kalt skolemat eller niste. Det blir ofte blant de yngre elevene organisert spising av matpakke i skoletiden. Dette finner ofte sted rundt elleve-tiden om dagen. Skolen har også ofte melk- og frukt-ordninger der elevene får utdelt det ovenfornevnte.
Matpakken er en tradisjon i Norge som strekker seg fra 1930-tallet[. Ordet "matpakke" kom på 3. plass da TV-programmet Typisk norsk kåret typiske norske ord blant seerne.
Blant annet har Knutsen & Ludvigsen laget en hyllest til fenomenet med sangen «Matpakkespisevise».


Arubas flagg.
Arubas flagg ble offisielt flagg 18. mars 1976. Hovedfargen i flagget er lyseblått og symboliserer himmelen og havet rundt Aruba. Flagget har to parallelle gule striper i nedre halvdel og en firetagget rød stjerne med hvit kant som symboliserer øya.


Dåpskapell.
Et "dåpskapell" (latin "baptisterium") er et eget kapell satt av til dåpshandlinger, enten inne i en kirke eller i en egen bygning ved en kirke. Kapellet har en døpefont som er sentralt plassert, eller et dåpsbasseng dersom man praktiserer dåp ved neddykking. Utsmykningen er gjerne knyttet til dåpen, for eksempel avbildninger av Jesu dåp.
Tradisjonelt plasseres dåpskapeller nær inngangen til kirken, for å synliggjøre at dåpen er en inntreden i menigheten.
De eldste baptisteriene var ofte åttekantede. Tallet åtte var i kristen numerologi et symbol på dåpen, da det ble sett som det hellige tallet syv pluss tallet en som symboliserer den ene Gud.


De amerikanske Jomfruøyenes flagg.
De amerikanske jomfruøyenes flagg ble offisielt tatt i bruk i 1921, fire år etter at USA kjøpte Dansk Vestindia av Danmark. Flagget består av en forenklet versjon av riksvåpenet til USA, med bokstavene V og I på sidene. Bokstavene står for "Virgin Islands", engelsk for jomfruøyene. Ørnen holder en olivenkvist i det ene kloet og tre piler i det andre, som symboliserer de tre store øyene i De amerikanske jomfruøyene, St. Thomas, St. John og St. Croix.
Amerikanske jomfruøyenes flagg, De
Amerikanske jomfruøyenes flagg, De


De nederlandske Antillenes flagg.
De nederlandske Antillenes flagg 1959–1986
De nederlandske Antillenes flagg var hvitt med en horisontal blå stripe og en rød vertikal stripe. I midten er det fem hvite, fem-taggede stjerner i en oval formasjon. Stjernene representerer de fem hovedøyene Bonaire, Curaçao, Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten. Flagget ble adoptert 19. november 1959; inntil 1986 hadde det seks stjerner, men dette ble endret da Aruba fikk «status aparte» innen det nederlandske kongeriket, og ble skilt ut til egen stat.
Flagget gikk ut av bruk 10. oktober 2010, da De nederlandske Antillene ble oppløst, og delt inn i Curaçao og Sint Maarten som egne land innen kongeriket, samt de tre spesialkommunene innen det nye Karibisk Nederland.
Guvernørens flagg.
Guvernørens flagg var hvitt med to striper med Nederlands flaggs farger øverst og nederst, og De nederlandske Antillenes flagg i midten.
Nederlandske Antillenes flagg, De
Nederlandske Antillenes flagg, De
Flagg


Martin Nadaud (Paris Metro).
Martin Nadaud er en nedlagt stasjon på metroen i Paris.
I perioden 1968–1971 ble linje 3 lagt om mot øst fra Gambetta til Gallieni via Porte de Bagnolet. Den gamle traséen fra Gambetta til Porte des Lilas dannet linje 3bis, og besto av kun 4 stasjoner.
Forlengelsen av linje 3 forårsaket at stasjonen Martin Nadaud ble stengt. Denne stasjonen hadde innganger fra plassen med samme navn vis-à-vis gravlunden Père Lachaise. Plattformene fra denne stasjonen ble innlemmet blant plattformene ved dagens Gambetta.


Echoriath.
Echoriath (eller De omkransende fjell) var en fjellkjede i J.R.R. Tolkiens Midgard. Denne fjellkjeden ligger i den nordre delen av Beleriand.
Echoriath formet en naturlig sirkel, og lukket dalen som senere fikk navnet Tumladen inn i en naturlig innheining. Inni denne dalen lå alve byen Gondolin. Den eneste veien inn gikk gjennom en bortgjemt kløft gjennom Echoriath, og denne veien var bevoktet med syv porter.
Fjellet Crissaegrim var et av fjellene i den søndre delen av fjellkjeden. Her bodde Ørnenes konge, Thorondor, og hans ørner. Thorondor holt skarp utkikk fra hjemmet sitt og ingen spioner slapp inn uten hans viten.


Jean Martell.
Jean Martell (født 1694 på Jersey, død 1753) er grunnleggeren av konjakkhuset Martell.
Han var egentlig født på kanaløya Jersey, var nest yngst av 8 søsken, og flyttet til Frankrike i 1715 for å drive med konjakk, og starte som negociant. Dette året markerer starten på konjakkhuset Martell. Hans far var også navigatør og handelsmann, så han hadde lært mye om handel før han reiste. Han var flittig og energisk, og var kjent for personlig å overvåke all lossing av konjakk.
I begynnelsen handlet han med ulike varer, både konjakk, vin, kull, ull, stoffer og mel. Men konjakk var hovedproduktet. Imidlertid gikk han tidlig konkurs, men kom seg raskt på bena igjen.
I 1726 giftet han seg med sin første kone, som kom fra en konjakkfamilie. Hun het Jeanne Brunet. Hun døde ung, og da giftet han seg på ny, og nok en gang fant han en kone fra en konjakkfamilie. Hun het Rachel Lallemand. Året var 1737.
Etter hans død i 1753 overtok Rachel Lallemand og hans to sønner, Jean og Frédéric driften av gården. De overtok en blomstrende forretning, og Martell er den dag i dag et av de største konjakkhusene.


Ephel Dúath.
Ephel Dúath eller Skyggefjellene er en fjellkjede i J.R.R. Tolkiens Midgard. Ephel Dúath er Mordors vestre og søndre grensevakt, og rammer inn landet.
Navnet dens betyr bokstavelig oversatt "Den mørke skyggens ytre gjerde" på Sindarin. Ephel Dúath møter Ered Lithui ved Morannon (Den svarte port), og mellom dem ligger Mordor praktisk talt beskyttet mot angrep fra tre sider. Passet Cirith Ungol leder inn i Mordor gjennom Ephel Dúath fra "Cirith Ungols trapper" som starter bak Minas Morgul, og leder til "Cirith Ungols tårn". Også festningen Durthang var plassert i Ephel Dúath.


Croix Rouge (Paris Metro).
Croix Rouge (no. "«Røde Kors»") er en nedlagt stasjon på metroen i Paris.
Denne stasjonen, som befinner seg på linje 10 mellom Mabillon og Sèvres Babylone, ble lagt ned 2. september 1939.


Normandin-Mercier.
Normandin-Mercier er et konjakkhus. De har ikke egne vinmarker, så de er en negociant. De kjøper kun inn fra Grande og Petite Champagne. Gården deres heter Château de la Péraudière.
Historie.
Huset ble grunnlagt i 1872 av Jules Normandin. Han grunnla selskapet, og kjøpte gården i 1885, mye på grunn av konjakklagrene her. Navnet Mercier stammer fra hans svigermor, som ble hans forretningspartner.
Hans sønn Edward overtok etterhvert gården, og senere Edwards sønn George. George døde i 1977, og først da ble familieeiendommen delt; Georges datter arvet jorden, mens hans sønn, Jean-Marie Normandin, overtok forretningen. Han driver fortsatt gården, som femte generasjon Normandin.
De leverte en periode (1945–1978) kun konjakk på tønner til de større konjakkhusene, men har etter dette solgt mye selv, på flaske og under eget navn, og er kjent for god kvalitet på sin konjakk. De blandingene som fortynnes før de kan selges tynnes ut svært gradvis, ca. 5% pr år.
Utvalg.
I tillegg selger de både rød og hvit Pineau des Charentes.


Fylkesvei 285.
Fylkesvei 285 (Fv285) går mellom Homledal i Hole og Moserud i Lier. Veiens lengde er 28,3 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Los Angeles County Sheriff's Department.
Los Angeles County Sheriff's Department (LASD) er sheriffkontoret for Los Angeles County i California. Etaten har ansvar for lov og orden i hele fylket med unntak av byer med eget politi. Med mer enn 17 000 fast ansatte er den det største sheriffkontoret i USA.
LASD ble opprettet i 1850 og har et ansvarsområde på 8 210 km² med over tre millioner innbyggere. Etaten er organisert i tre regioner med 23 stasjoner. Hovedkontoret ligger i Monterey Park.


Kartforretning.
En kartforretning er den juridiske betegnelsen på en grenseoppgang i marken etter «delingsloven».
Det er rekvirenten (den som forlanger kartforretningen) som betaler omkostningene ved en kartforretning, og resultatet er et målebrev.
Grunnlag.
Etter "delingsloven" av 23. juni 1978 er det «oppmålingsmyndigheten» i kommunen som skal avholde kartforretning.
Dersom en eiendom skal deles, eller dersom en del av en eiendom skal festes ("leies") bort for mere enn 10 år må det avholdes kartforretning.
Kartforretninger avholdes også for å få fastlagt grenser for en eksisterende eiendom, for å få fastlagt en enkelt grensestrekning, for å justere eksisterende grenser, eller for å få bilagt en grensetvist.
Forberedelse.
Oppmålingsmyndigheten sender ut innkalling til grunneieren og til lovlige eiere eller festere av alle tilstøtende eiendommer med minimum en ukes varsel. I innkallingen opplyses om tidspunkt og fremmøtested for forretningen. Det opplyses også om mulighetene for å møte med fullmektig og om klagemulighetene. Partene bes om å medbringe dokumenter som er av betydning for grensefastsettelsen.
Utførelse.
Kartforretningens administrator, (som vanligvis er en landmåler), går opp grensene i marken sammen med alle de fremmøtte partene. Eksisterende grensemerker blir merket, og omforente nye grensemerker blir avtalt og merket i marken.
Plasseringen av grensemerkene blir avtegnet på en «markprotokoll», etter beste skjønn av vedkommende administrator. Eventuelle avtaler mellom partene kan også bli anmerket på markprotokollen.
Til sist blir innholdet i markprotokollen lest opp for partene, og samtlige parter underskriver markprotokollen.
Etterarbeid.
Etter at forretningen er avsluttet, foretar oppmålingsmyndigheten nedsetting av de avtalte nye grensemerkene, og nøyaktig innmåling av grensepunktene i det koordinatsystem som vedkommende kommune benytter. Deretter blir målingene beregnet og tegnet opp i kommunens GIS system.
Det blir foretatt kontroll med at alle lovlige parter har møtt, og eventuelle manglende fullmakter blir innhentet. Dersom en part ikke har møtt ved befaringen, blir vedkommende tilskrevet med resultatet av forretningen, og bedt om å godkjenne grensene.
Til slutt blir det utferdiget et målebrev over grensene, som før matrikkellovens innføring i 2010 ble sendt til tinglysing.


Meukow.
De er kjent for å inneha mye svært gammel konjakk av høy kvalitet.
Historie.
Den russiske tsar Alexander II sendte i 1862 de to tyske brødrene Auguste-Christophe og Gustave Meukow til Cognacregionen for å velge ut konjakk til tsaren, samt å sikre tilgangen til konjakk.
Brødrene likte seg godt i regionen, og fikk gode kontakter her, og 1. august 1862 etablerte de konjakkhuset Meukow sammen Charles Levoire. Eksporten gikk hovedsakelig til Russland og Norden. I 1880 ble også engelskmannen Thomas Shepherd partner.
Sent på 1800-tallet ble huset overtatt av Gustave Kleabish huset. Han var av tysk opprinnelse, noe som førte til at eiendommen ble beslaglagt da 1. verdenskrig brøt ut. Etter krigen overtok Shepherd igjen konjakkhuset.
På 1970-tallet slet store deler av konjakkbransjen med synkende salg, og mange små aktører ble kjøpt opp av større. Dette skjedde også med Meukow, som ble kjøpt opp av CCG (Compagnie Commerciale de Guyenne), som også har kjøpt opp flere andre mindre konjakkhus. Meukow fikk lov å drive som de hadde gjort tidligere, og under samme navn. CCG var stiftet av Michel Coste, tidligere direktør hos Otard. En følge av dette oppkjøpet var bruken av en svart panter, som den dag i dag preger flaskene fra Meukow. Meukow ble også i stor grad flaggskipet til CCG, på grunn av sin styrke innen gamle konjakker av høy kvalitet.
I 1989 solgte Meukow en flaske konjakk fra revolusjonsåret 1789 for FRF 100.000.


Jordbær.
Jordbær er bær fra planteslekten med samme navn som består av flerårige urter som forekommer i områder med temperert klima, både på den nordlige og den sørlige halvkule.
Historie.
Ville markjordbær har vært kjent siden romertiden, men kommersiell dyrkning begynte først på 1800-tallet. Det var krysninger mellom europeiske og amerikanske (både sør- og nordamerikanske) jordbærplanter som førte fram til den moderne jordbærplanten. Dette ble så videreutviklet til tusenvis av varianter og tilpasset til ulike klima og smaksegenskaper. Særlig fart i dette arbeidet ble det imidlertid ikke før på 1900-tallet.
Beskrivelse.
Jordbærplanten har trefingrede blad, hvite blomster (naturlig i mai–juni i Norge) og såkalte falske frukter, dannet av den oppsvulmede, kjøttfulle blomsterbunnen og som på utsiden bærer bittesmå jordbærfrø som botanisk sett er nøtter.
Planten blir ca. 20 cm høy.
Dyprøde, friske jordbær rommer store mengder næringsstoffer (polyfenoler). Polyfenoler er blant de kraftigste av de kjente antioksidantene. Jordbærets enestående innhold av polyfenoler har vist seg nyttige i beskyttelsen av hjertet og det beskytter mot betennelser. Ellers er jordbær kalorifattige og inneholder jern og kalsium. Jordbær inneholder mye C-vitaminer og noe A-vitaminer.
Holdbarheten varierer med sorten, men generelt kan man hevde at jordbærfrukten har liten holdbarhet og må oppbevares kaldt (1–4 °Celsius). For å bevare jordbærene best mulig bør en ikke ta for meget på dem, og legge dem forsiktig ned i kurven. Dernest bør de raskt settes til kjøling. Bærene skal ha en uavbrutt kjølekjede. De tåler ikke store temperatursvingninger.
Bruk.
Jordbærfrukten brukes i flere sammenhenger, blant annet til å lage syltetøy og saft. Mest populær er den allikevel trolig som dessertfrukt, kanskje servert sammen med enten fløte, melk, vaniljesaus/krem, rømme eller en type iskrem.
Te av tørkede blader har blitt brukt i folkemedisinen mot blant annet blodmangel, nervøsitet, gikt og urinveisproblemer. Jordbær benyttes også til jordbærmelk.
Jordbærsorter.
Det finnes mange forskjellige sorter jordbær. Korona er den vanligste typen som dyrkes i Norge.


Angevin.
Angevin refererer til tre forskjellige fyrstehus i middelalderen som sprang ut fra en greveslekt (fra 1360 hertuger) i Anjou i det vestlige Frankrike, men styrte etter hvert blant annet England, Ungarn og Polen.
Plantagenet.
Plantagenet var det første av dynastiene, og oppsto i det 12. århundre. Det styrte England fra 1154 til 1485 (først som Plantagenet, og deretter som husene York og Lancaster), Normandie fra 1144 til 1204, 1346 til 1360 og 1415 til 1450 og Gascogne og Guyenne fra 1153 til 1453. I 1206 avsto de Anjou til den franske kronen.
Navnet "Plantagenet" kommer fra planten ginst, på latin "planta genista". Den første som brukte det var Geoffrey V, greve av Anjou, Henrik II av Englands far, fordi han brukte blomsten som sitt emblem, og ofte bare en blomst på seg.
Den første som brukte det som etternavn var Richard Plantagenet, faren til Edvard IV og Richard III av England, som tok det i bruk omkring 1448. Navnet ble også brukt om tidligere etterkommere av Geoffrey av Anjou, uten at det er noen historisk bakgrunn for bruken av det; det er bare en praktisk konvensjon for å navngi personer som ikke har etternavn.
Det eldre Capet-Anjou.
Det eldre Capet-Anjou var det andre Angevin-dynastiet. Det begynte med Charles, som ble utnevnt til greve av Anjou av sin eldre bror Ludvig IX av Frankrike i 1246. De tilhørte også fyrstehuset Capet, derav dobbeltnavnet.
I 1266 fikk ble Charles kronet som Karl I av Napoli og Sicilia av paven, mot at han styrtet da daværende herskerne, huset Hohenstaufen. Han ble drevet ut av Sicilia i 1282, men etterkommerne hans fortsatte å styre Napoli. Andre etterkommere styrte Ungarn fra 1308 til 1395 og Polen fra 1370 til 1399. Linjen døde ut med Johanna II av Napoli i 1435.
Det yngre Capet-Anjou.
I 1350-årene oppsto en yngre gren av huset Capet-Anjou da Johan II av Frankrike gav Anjou til sin andre sønn, Louis I av Anjou og gjorde det til et hertugdømme. Kongen tilhørte huset Capet, i Valoislinjen, og en bestemor av ham hadde vært prinsesse – datter av Karl II av Napoli – i det eldre huset Capet-Anjou.
Da Johanna I av Napoli, som var fra den eldre grenen, et par tiår senere innså at hun ville dø barnløs, bestemte hun seg for å adoptere Louis som sin arving fremfor å la medlemmer av sin egen gren få tronen. Dermed begynte en kamp mellom de to grenene om herredømmet i Napoli. Da den eldre linjen døde ut i 1435 fikk den yngre kontrollen, men de ble drevet ut av aragoneserne allerede i 1442. Den siste hertugen av linjen døde i 1481, og Anjou gikk tilbake til den franske kronen.


Europride.
Fra Europride-paraden i Oslo i 2005
Europride er en europeisk festival for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Festivalen arrangeres i forskjellige europeiske byer hvert år, som regel en by som allerede har et etablert «gay pride»-arrangement. Festivalen foregår som regel over en til to uker, og avsluttes med en Mardi Gras-lignende parade gjennom byens gater. Europride ble startet i London i 1992, og ble i 2005 arrangert i Oslo, i stedet for Skeive dager. Også i 2014 vil Europride bli arrangert i Oslo.


Hvasser kirke.
Hvasser kirke er en liten, hvitmalt trekirke på øya Hvasser i Tjøme kommune i Vestfold. Kirken ble innviet 26. juni 1903 og kostet 8 588 kroner ferdig med inventar og utstyr. Kirken er siden utvidet med inngangsparti, tårn og annet. Vindfløyen på toppen av tårnet bærer årstallet 1908.
Altertavla har motiv fra Jesu oppstandelse og er malt av Lagerta Nilsen etter en altertavle i Drammen, mens de to store maleriene på veggene foran er ved Gebauer Ernø. De opprinnelig trefargede veggpanelene innvendig ble malt i lys gult og grønt ved 100 års jubileet i 2003. Det er to kirkeskip hengende i kirkerommet.


Tjøme kirke.
Tjøme kirke er en kirke midt på øya Tjøme i Tjøme kommune i Vestfold. Den stod ferdig i 1866 etter at den gamle middelalderkirken, som stod på det samme stedet og var vigslet til helgenkongen og sjøhelgenen Olav den hellige, ble revet i 1860.
Den nåværende Tjøme kirke er i nygotikk, byggematerialet er lokal stein fra kommunen, larvikitt, med trappegavler, strebere og andre detaljer i teglstein. Kirken ble innviet i 1867 av biskop Astrup. Kirken har formiddagsåpent om sommeren.
Tjøme kirke er bygd av grovhogd larvikitt kombinert med teglstein.
Interiør m.m..
Det meste av inventaret er overført fra middelalderkirken som ble revet. Eldst er krusifikset som er fra før år 1350. En flott utskåret, barokk altertavle og en prekestol med figurer av evangelistene, er begge utført i perioden 1670–76 av den danske billedskjæreren Abel Schrøder d.y. som også lagde altertavlene i Vivestad og Borre kirker. Gallerimaleriene er fra 1600-tallet og viser apostlene og de kloke og dårlige jomfruer. Malere i kirken er Jørgen Schult, Jacob Lindgaard med flere. Døpefonten er datert til 1789 og ble ført tilbake til kirken i 1950. Skutemodellene er en fregatt fra ca. 1650 og en fra 1800. Glassmaleriene er laget i Glasgow, og ble innviet 1901. Det er fire kirkeklokker. To klokker er støpt i Amsterdam i 1707 og 1712, og to er støpt i 1937 hos Olsen Nauen Klokkestøperi i Tønsberg.
Kirkegård.
På kirkegården utenfor kirken er blant annet forfatteren Alf Larsens grav. Hans dikt "Gravskrifter fra Tjøme kirkegård" er kjent.
Tjøme kommune har kirkegårder ved de to kirkene på Tjøme og Hvasser, men også en nyere kirkegård på Gjervåg.


I Will.
«I Will» er en sang av The Beatles fra det dobbeltalbumet "The Beatles (White Album)" utgitt i 1968. Den er skrevet av Paul McCartney, men på vanlig vis kreditert McCartney.
«I Will» er en eksemplarisk ballade i en lang rekke av tilsvarende sanger som McCartney har skrevet. Og den norske Beatles-eksperten Bård Ose mener at den også viser hvor god McCartney er når han fatter seg i korthet, i dette tilfellet på under to minutter. Han registrer også at sangen minner påfallende, om enn tilfeldig, på sangen «I'll Follow the Sun», som også er skrevet av McCartney.
McCartney skrev sangen i India, som også flere av sangene på "Det hvite albumet" ble. I fjernsynsdokumentasjonen av "The Beatles Anthology" blir McCartney, George Harrison og Ringo Starr vist mens de slapper av på et teppe utenfor i hagen. Starr spør McCartney hva han skrev mens han var i India, og han svar «I Will». Deretter begynner Harrison å spille ukulele mens han og McCartney nynner sangen.
I Abbey Road Studios ble sangen spilt inn mellom 16. og 17. september 1968 med McCartney på vokal, akustiske gitarer og med bassvokal. Harrison var ikke tilstede, men Lennon bidro med perkusjon og Starr på bongos, maracas og cymbaler. Innspillingen var en av de mer vellykkede og stemningen var god, for de tre Beatles-medlemmene begynner også å jamme, og McCartney improviserer fram en sang som var for god til å bli kastet: «Can you take me back where I came from, can you take me back». Den ble i steden benyttet som en forlengelse av Lennons sang «Cry Baby Cry» på samme album.
Norsk versjon.
Lars Mjøen har skrevet en norsk tekst. Hans norske tittel er «Min flamme».


Avaldsnes kirke.
Avaldsnes kirke er en steinkirke fra middelalderen på Avaldsnes på Karmøy i Rogaland.
Historie.
Før denne kirken skal det ha vært en trekirke bygget av Olav Tryggvason her, og muligens er steinkirken bygget rundt denne.
Kirken har vært et landemerke for sjøfarere som har reist gjennom Karmsundet de siste 750 årene. Kong Håkon Håkonsson ga tillatelse til å bygge en kirke her rundt 1250. Den var ikke ferdig før 1320, og var den gangen den fjerde største i landet. Kirken ble dedisert til St. Olav og fikk tittelen "Kongelig Kapell" av Håkon Magnusson. I den samme perioden ble den én av fire kirker hvor det ble drevet undervisning, og den hadde en gruppe lærere innen juridiske og teologiske fag. Derfor hadde den også trolig fire prester. Den kan derfor også ha hatt et åttekantet kapittelhus i stein i tilknytning til koret. Dette skal være nevnt av Peder Clausen Friis i 1599. Murene skal ha vært synlige så sent som i 1840, men er nå forsvunnet. Kapittelhus er vanlig i de store engelske katedralene.
Avaldsnes hadde også en kongsgård hvor Harald Hårfagre skal ha bodd, og i følge sagaen skal han ha blitt gravlagt i dette området. Rundt kirken finnes gravhauger og bautasteiner, og stedet må ha vært viktig siden romersk jernalder. Øst for kirken finner vi en bautastein på seks og en halv meter kalt Jomfru Marias synål. Den lener seg mot muren, og om den berører den vil det snart bli dommedag. Navnet skal stamme fra en forsvunnet runeinskrift: "Mikael nest Maria". Nest ligner på nesta, som betyr å sy. Slik har folk satt navn på steinen.
Under 2. verdenskrig ønsket tyskerne å rive tårnet da de mente at det var et landemerke for engelske piloter. Men dette satte riksantikvaren seg i mot og det ble reist et treskjelett over kirken.
Arkitektur.
Den nåværende kirken har relativt stor grunnflate, men er ikke spesielt høy. Den har et rektangulært skip og et dominerende vesttårn. Skipet sto uten tak i flere hundre år. Dagens tårn er en fri rekonstruksjon av det tårnet som ble revet i 1834. Det har samme grunnflate. Det virker litt for stort til kirken muligens fordi skipets murer antakeligvis kan ha vært høyere, og at det opprinnelige tårnet kan ha vært lavere.
Store tårn var ikke vanlig på vestlandet, men ellers i Europa hadde ofte kongen sin plass på et galleri i tårnet.
Kirken har lansettvinduer med smale spisse buer. I koret, i østveggen finner vi tre slike ved siden av hverandre og dette, som var vanlig i unggotikken kalles et treenighetsvindu.
Spesielt sørportalen har arkitektoniske trekk som setter den inn i det en kaller Bergensgotikken. Kirker i denne gruppen er Voss, Aurland, Ullensvang og Kvinnherad.
Ingen av inventardelene fra middelalderen er bevart. Nytt alter, prekestol og benker er tegnet av Eivind Moestuen da kirken ble restaurert på 1920-tallet.


Lommedalsbanen.
Lommedalsbanen er en privat stiftelse som driver en museumsjernbane i Lommedalen i Bærum.
Den ble startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbaneentusiast som ønsket å bevare for ettertiden materiell fra de gamle gruvebanene og anleggsbanene med sporvidde 60 cm, og gjøre dette tilgjengelig for allmennheten. I 1979 fikk stiftelsen disponere et område i Lommedalen, og de første 45 meter med skinnegang ble lagt. Banen har i dag en sporlengde på ca. 1000 meter.
Banen drives på frivillig basis og får støtte fra Kulturdepartementet og Bærum kommune. Det kjøres tog i sommerhalvåret både med damplokomotiv og diesellokomotiv.


Severus Slur.
Severus Slur (født 9. januar 1960, død 2. mai 1998) er en fiktiv person fra bok- og filmserien "Harry Potter", skrevet av J.K. Rowling. Han jobber eller jobbet som lærer ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, først i femten år som eliksirlærer og senere som lærer i forsvar mot svartekunster.
Slur blir i bøkene beskrevet som høy, tynn, gusten, krokneset og oljete. Han er dessuten ikledd en sort kappe, slik at han ligner nærmest på en forvokst flaggermus. Dette førte til spekulasjoner om hvorvidt Slur var en vampyr, men noe som ble benektet av Rowling i et intervju.
J.K. Rowling sier at hun lånte etternavnet hans (som på engelsk er "Snape") fra landsbyen Snape i Suffolk. Hans første navn er latin for «streng», og kan være inspirert av det romerske Severdynastiet, som er kjent for sine diktatoriske måter og forhatt av resten av den romerske eliten. På norsk er sannsynligvis etternavnet hans tatt fra adjektivet «slu».
Helt i fra starten av serien viste Slur klart og tydelig at han ikke likte hovedpersonen Harry, og et av de store spørsmålene helt fram til slutten av serien var om lojaliteten hans lå på de gode eller ondes side.
I filmene om "Harry Potter" er det Alan Rickman som har rollen som Severus Slur.
I tidligere intervjuer har Rowling sagt at hun synes Severus Slur er den morsomste figuren å skrive om, og at han er basert på en lærer fra skolen hun gikk på som barn.
Bakgrunn.
Severus Slur er barn av Tobias Slur (en gomp), og Ellinor Prinz (en heks). Detaljene om Slurs tidlige liv er ufullstendige, men Harry mistenker at Slur ble dårlig behandlet av sine foreldre, muligens mishandlet av sin far. Disse mistankene dukker opp via psykoblokktimene Harry har med Slur. I sin siste psykoblokktime finner Harry ut at Slur var veldig upopulær og ensom i tenårene, sannsynligvis på grunn av sin interesse for mørk magi.HP5 I den siste boken i Harry Potter-serien får vi vite mer om Severus Slurs bakgrunn. Han elsket Harry Potters mor Lilly, og skal personlig ha bedt Voldemort om å spare hennes liv. Det er da Voldemort allikevel dreper henne at Slur vender seg bort fra Voldemort og vender sin lojalitet til Føniksordenen og Humlesnurr i steden. Slur lover Humlesnurr å beskytte Harry til det siste, men krever at årsaken til dette må forbli en hemmelighet mellom de to.
Slurs rolle i de fem første bøkene.
Fiendskapet mellom Slur og Harry begynner i Harrys første år, fra det øyeblikket de først ser hverandre. Mye av grunnen til at Slur misliker Harry stammer tilsynelatende fra rivaliseringen mellom Slur og Harrys far, Jakob Potter, da de begge var studenter ved Galtvort. Slur virker som om han har vært veldig interessert i mørk magi, og det ble sagt at som første-års student ved Galtvort visste Slur til flere trylleformler og forhekselser enn de fleste avgangsstudentene. I tillegg var hans interesse for bøker og hans noe lite tiltrekkende utseende mål for mobbingen.
I "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" oppdager Harry at Sirius Svaart (en av Jakob Potters beste venner, og Harrys gudfar) lurte Slur til Hylehuset under fullmånen, der ville han blitt alvorlig skadd eller drept av Remus Lupus i sin varulvform, om ikke Jakob hadde reddet ham. Slur innbiller seg likevel at Jakob var involvert i planene om å lure ham dit fra begynnelsen av, og bare reddet ham igjen fordi han var redd for å bli utvist fra skolen. Senere, i "Harry Potter og Føniksordenen", blir det avslørt at Slur ble utsatt for erting og mobbing fra Jakob og Sirius i løpet av deres femte år ved skolen.
Slur kaller stadig vekk Harry «en ekkel liten gutt som ikke bryr seg om regler»HP4. Han håner Harry i eliksirtimene, gjør narr av arbeidet hans og gir ham stadig gjensitting. Slur prøver også ved flere anledninger å få Harry og Ronny utvist fra skolen. Tross alt dette redder Slur Harrys liv mer enn en gang i løpet av bøkene.
Ved slutten av den fjerden boken forsøker Slur å overbevise Kornelius Bloeuf om at Voldemort har vendt tilbake ved å vise ham Mørkets Merke på armen sin, et merke som viser seg når Voldemort er sterk. Humlesnurr sender Slur ut på et oppdrag, oppdraget viser seg senere å ha vært å oppsøke Voldemort i anledning hans tilbakekomst.
I "Harry Potter og Føniksordenen" setter Humlesnurr Slur til å lære Harry psykoblokking, beskyttelse av tankene fra påvirkning utenfra. Slur blir gitt denne oppgaven fordi han er meget dyktig i både psykoblokking og også mestret dennes motsetning, psykomantikk. Psykoblokktimene får imidlertid en brå slutt etter at Harry ser i Humlesnurrs tanketank (som Slur har lånt for å gjemme unna de mer private tankene slik at Harry ikke skal få tilgang til dem om han skulle greie å bryte seg inn i Slurs tanker under timene), og ser Slurs verste minne. Dette minnet blir et ubehagelig sjokk for Harry, hvor hans far og Sirius fremstår som arrogante bøller som var etter Slur på mye av den samme måten Dudleif Dumling og Draco Malfang er etter Harry.
Halvblodsprinsen og Dødstalismanene.
I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" sverger Slur til Draco Malfangs mor (Narsissa Malfang) at han vil beskytte hennes sønn og hjelpe ham å utføre de oppgavene som blir gitt ham av Voldemort. Han utfører «ubryteløftet», en formel som besegler et løfte og tar livet av løftegiveren om personen ikke holder sitt løfte. Han får endelig ansvaret for faget forsvar mot svartekunster. I slutten av boken ber Minerva McSnurp professor Pirrevimp om å hente Slur slik at han kan hjelpe dem med å forsvare skolen mot dødseterne som har kommet seg inn. Det blir hintet frem at Slur slår Pirrevimp bevisstløs og slutter seg til dødseterne i Slaget om Galtvort. Det var egentlig Draco Malfang som hadde fått i oppdrag av Voldemort å drepe Albus Humlesnurr, men han får seg ikke til å gjøre det. Det hele ender med at Slur dreper Humlesnurr og stikker av sammen med de andre dødseterne.
Drapet på Humlesnurr reiser spørsmål omkring Slurs lojalitet. I løpet av de fem første bøkene fremstår ofte Slur som en tvetydig karakter: han er mindre snill, sågar slem og mistenksom, men aldri "ond". Men etter å ha drept Humlesnurr, ser det brått ut som om han står i ledtog med Voldemort og dødseterne og at han helt siden Voldemorts tilbakekomst har vært hans dobbeltagent mot Humlesnurr.
I den siste boken i serien, "Harry Potter og dødstalismanene", møter vi Slur som en av Voldemorts mest betrodde dødsetere. Etter at dødseterne styrter Magidepartementet og dreper den sittende magiministerten, blir Slur innsatt som rektor på Galtvort. Nå blir undervisningen ved skolen omgjort: Forsvar mot svartekunster skifter fokus til bare svartekunster, og det tidligere valgfaget gompologi blir obligatorisk for alle. Men læreplanen i faget er endret radikalt, og fokuserer nå på å lære elevene opp i gompehat.
I forkant av det avsluttende slaget om Galtvort blir Slur jaget fra skolen av lærerne. Mens slaget pågår ved skolen, oppholder Slur seg i Hylehuset sammen med Voldemort. Slur ber Voldemort innstendig om å få delta i slaget, og sier at han kan finne Harry for ham. Voldemort nekter ham å gjøre det, og beordrer så slangen Nagini til å drepe Slur i et forsøk på å bli oldstavens rettmessige herre. Harry møter Slur etter at han har blitt dødelig såret, og Slur gir ham minnene som avslører hans sanne lojalitet før han dør.
I disse minnene kommer det fram at Slur har vært forelsket i Harrys mor, den gompefødte Lilly Eving, siden han var barn. Slur og Lilly var venner da de begynte på Galtvort, men gled etter hvert mer og mer fra hverandre – mye på grunn av at Slurs store interesse for svartekunstene. Etter at Slur kalte Lilly «grums» – en stygg bemerkning rettet mot en som er gompefødt – avsluttet Lilly vennskapet for godt, men Slurs kjærlighet for henne vedvarte. Lilly giftet seg senere med Jakob Potter, Slurs erkefiende fra skoletiden, og fikk sønnen Harry.
Da Voldemort bestemte seg for å gå etter Potterne, ba Slur Voldemort om å spare Lilly. I ren desperasjon kontaktet Slur også Albus Humlesnurr og fortalte om Voldemorts planer om å angripe kvinnen han elsker. Humlesnurr gikk med på å advare og beskytte dem, og i bytte blir Slur Humlesnurrs spion. Voldemorts angrep på Potterne gikk imidlertid ikke som planlagt; Jakob og Lilly ble drept, men sønnen Harry overlevde på mystisk vis. Voldemort ble på sin side redusert til en skygge av seg selv. Etter Lillys død overtalte Humlesnurr Slur til å hjelpe ham med å forsvare sønnen hennes, Harry, mot Voldemort. Slur godtok dette, men forlangte at årsaken til hans lojalitet skulle forbli en hemmelighet mellom dem.
Minnene viser også at Slur drepte Humlesnurr på sistnevntes kommando, etter at det var blitt klart at Humlesnurr allerede var døende som resultat av forbannelsen på Dredolo Mørchels ring. Det var også Slur som fikk laget en kopi av Griffings sverd og sørget for at det kom i Harry, Ronny og Hermines besittelse ved å sende skytsvergen som hadde form som en hind. I en samtale mellom Humlesnurr og Slur i et av minnene forklarer Humlesnurr at Harry ble en av Voldemorts malacruxer da Voldemorts forbannelse under angrepet på ham som barn slo feil, og at Harry derfor må dø for å at Voldemort igjen skal kunne bli dødelig.
Ettermæle.
Slur etterlot seg ikke noen familie, men Harry Potter og Gulla Wiltersen kalte opp sin andre sønn Albus Severus Potter, etter ham.
De fleste anså Slur som en dødseter etter at han stod bak mordet på Humlesnurr i Harry Potter og Halvblodsprinsen, men forfatter J.K. Rowling har i ettertid fortalt at Harry nok sørget for at Slurs virkelige lojalitet kom fram etter hendelsene i "Harry Potter og dødstalismanene".
Se også.
Slur, Severus


Espen Johnsen (politiker).
Espen Granberg Johnsen (født 17. oktober 1976 i Lillehammer) er en norsk politiker som representerer Arbeiderpartiet. Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 2005. Ved stortingsvalget 2009 stod han på femteplass på partiets liste og ble dermed vararepresentant i perioden 2009–13, noe han også var i 2001–05.
Høsten 2011 ble han valgt til ny ordfører i Lillehammer kommune, etter et valgsamarbeid mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt og SV.
Johnsen er utdannet samfunnsviter fra Høgskolen i Lillehammer. Han var medlem av Oppland fylkesting i periodene 1999-2000, 2001-2003 og 2003-2005. Espen Johnsen har vært medlem av generalforsamlingen i Sparebankstiftelsen DNB NOR.


Søramerikansk nesebjørn.
Søramerikansk nesebjørn ("Nasua nasua") kalles også ringhalet nesebjørn på norsk. Den finnes fra Arizona i USA til Argentina og Uruguay i Sør-Amerika, og er et lite rovpattedyr i halvbjørnfamilien. Det finnes ingen definerte underarter, men flere lokale varieteter.
Beskrivelse.
Ringhalet nesebjørn har en fleksibel snute
Den søramerikanske nesebjørnen er vanligvis brunfarget, fra kanelbrun til sjokoladebrun. Snutepartiet og nedre delen av beina er mørkere. I buken, på kinnene og rundt øynene er de blekere, nærmest kremfarget. Halen har et falmet ringmønster av blek kremfarge og mørkere brune ringer. Pelsen som sådan er forholdsvis kort og grov, med noe lengre pelshår på kroppen enn ellers. Hodet er forholdsvis langt og smalt og den noe forlengede snuten er fleksibel (bevegelig). Den har små runde ører. Lemmene er korte, men kraftfulle og muskuløse. Anklene kan vris fullstendig, slik at de kan klatre ned trærne baklengs.
I størrelse varierer de fra 41-67 cm, målt fra snutespissen til haleroten. Halen er normalt 32-69 cm lang og kommer i tillegg til kroppslengden. Vekten ligger normalt på ca. 3,5-6 kg og skulderhøyden på ca. 30 cm. De kan leve til de blir omkring 14 år gamle i vill tilstand, men gjennomsnittsalderen er gjerne 7-8 år. I fangenskap kan de trolig leve til de blir ca. 18 år gamle (17 år og 8 måneder er det lengste man kjenner til).
Adferd og reproduksjon.
Den søramerikanske nesebjørnen er vanligvis aktiv hele døgnet. Hannene lever i ensomhet, unntatt under paringstiden, og er nattaktive. De er dyktige klatrere og gode svømmere. Hunnene danner sosiale bånd med andre og lever gjerne i små grupper på opp mot 20-30 dyr, for det meste bestående av moren og tidligere avkom. På dagtid tilbringer de mesteparten av tiden med å lete etter mat på bakken. Aktivitetsområde fra tilholdsstedet er ca. 1 km i alle retninger og kan overlappe andre gruppers område. Innad i gruppen er disse dyra gjerne sosiale og svært beskyttende ovenfor inntrengere, og de er ofte sett mens de pleier hverandres pels. De sover, parer seg og føder i trærne.
Under paringstiden, i februar-mars, er hannen underdanig hunnen og oppvarter henne. De nærmeste dominante hannene til gruppen oppvarter hunnene og parer seg. Etter paringsperioden blir hannen jaget. Hunnen lager et reir av kvist og blader på et ensomt sted, og etter en drektighetsperiode på 75 dager føder hun gjerne 3-5 unger. Ungene er blinde og veier gjerne ikke mer enn ca. 75 gram ved fødselen. Øynene åpner seg etter ca. 10-12 dager. Etter ca. 6 uker starter de med å utforske omgivelsene og lete etter mat sammen med moren. De blir avvent i 4 måneders alderen og regnes som kjønnsmodne når de er ca. 2-3 år gamle (hunner ved 2 år alder og hanner ved 3 års alder).
Kosthold.
Den søramerikanske nesebjørnen spiser en variert meny bestående av virvelløse dyr, som f.eks. biller, maur, termitter, edderkopper, skorpioner, og landkrabber, øgler, frosker, smågnagere, frukt og egg etter reptiler.
Annet.
Den søramerikanske nesebjørnen er først og fremst utsatt som bytte for de større kattedyrene og kvelerslangen kongeboa, men den jaktes også av mennesker, enten som mat eller fordi den har gjort skade på avlingene.


Freddy de Ruiter.
Freddy de Ruiter (født 4. april 1969 i Arendal) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 2005 og gjenvalgt i 2009. Han var vararepresentant i periodene fra 1993 til 2001.
Freddy de Ruiter er utdannet cand.mag. fra Høyskolen i Agder, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, og har arbeidet som lærer og adjunkt i årene 1998-2005. Han var fylkessekretær i Aust-Agder AUF 1993-96 og 1997-98. Han satt i Arendal bystyre som representant 1991-95 og i Aust-Agder fylkesting 1995-2007. Freddy de Ruiter var medlem av AUFs sentralstyre 1996-98 og leder av Arendal Arbeiderparti fra 2004 til 2005.
Freddy de Ruiter har markert seg lokalt ved å gå imot regjeringspartner Senterpartiets ønske om ekstra bompengestasjoner langs E-18 mellom Tvedestrand og Arendal.


Samferdsel i Kristiansand.
Kristiansand er et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon.
Jernbane.
Jernbanestasjonen i Kristiansand ble åpnet i 1895 som start-/endestasjon for Setesdalsbanen. Fra 1938 har Kristiansand hatt jernbaneforbindelse med Oslo og fra 1943 med Stavanger via Sørlandsbanen.
Fra 1938 og frem til 1962 var Grovane stasjon knutepunkt mellom Sørlandsbanen og Setesdalsbanen. Setesdalsbanen var smalsporet.
Europaveier.
Europavei 18 starter i Craigavon, Nord-Irland og gikk med ferje fra DFDS Seaways fra Newcastle i England (ferjeforbindelsen nedlagt i 2006). Europaveien går østover mot Lillesand, og ender i St. Petersburg, Russland.
Europavei 39 starter i Trondheim og er stamvei langs ytre Vestlandet, kommer til Kristiansand fra Songdalen i vest, fortsetter til Hirtshals, Danmark med ferjer fra Color Line og ender i Ålborg, Danmark.
Ferjeforbindelse.
Kristiansand havn har ferjeforbindelse til Hirtshals som trafikkeres av Color Line. Tidligere var det også forbindelse til Hanstholm i Danmark med Masterferries. Ferjeanløpet til Newcastle upon Tyne i Storbritannia og Göteborg i Sverige trafikkert av DFDS Seaways ble nedlagt høsten 2006.
Den strategiske beliggenheten ved Skagerrak gjorde at Kristiansand var en viktig havn allerede fra 1500-tallet da seilskip var enerådende. Norges første dampbåt, DS «Constitutionen» ble i 1827 satt inn på postruten mellom Oslo og Kristiansand. DS «Nedenæs» fra ADS ble satt i trafikk i den såkalte Kystruten på strekningen Oslo-Kristiansand på 1860-tallet. Havnen var også viktig for transatlantisk passasjertrafikk. Det finnes protokoller for emigranter over Kristiansand havn fra 1873 til 1930, i alt 78 160 personer. De første årene dominerte skip fra det svenske rederiet (Thingvalla) og britiske (Cunard), men allerede tidlig i 1914 ble de norskbygde DS «Kristianiafjord» (sjøsatt november 1913) tilhørende NAL satt inn i Amerika-farten.
Buss.
De fleste tettbebygde strøk i Kristiansand samt Søgne og Vennesla har forbindelse med buss-systemet. Lokalruter finnes på Flekkerøy, Ytre Randesund, Søgne og Vennesla. I 18. august 2003 ble det nye bussystemet «Bussmetro» innført.
Bussmetro.
Bussmetroen er et konsept innført fra august 2003 for å forenkle busstilbudet i Kristiansand. Den omfatter tre ruter. De største endringene var opparbeidelse av nye holdeplasser og montering av elektroniske informasjonsstavler på busstoppene og i bussene. Tavlene skulle informerte både med tale og tekst om når og hvor bussen befant seg for å bedre tilbudet til hørsels- og synshemmede.
Bussmetro-tilbudet har imidlertid vært gjenstand for kritikk da systemet for sanntidsinformasjon har vist seg å ikke fungere. Trondheimsselskapet Q-Free har ansvaret for de elektroniske tavlene. Infotavlene har dessuten fått en uheldig plassering i det de ca. 2 meter høye tavlene står på venstre side av bussholdeplassen og derfor delvis stenger for sikten til innkommende busser. Per oktober 2011 er systemet fremdeles ikke i bruk.
Alle bussmetro-linjene går fra vestkanten til østkanten av byen i vice versa, via Kvadraturen (sentrum) og Universitetet i Agder.
Bussmetroen og Nettbuss Sør as' andre bybussruter har byterminaler i Henrik Wergelands gate og Festningsgata.
Rutebilstasjonen.
Busser til og fra Kristiansand som forbinder byen med distriktene i Agder samt ekspressbusser i retning Oslo og Stavanger har en felles terminal på Rutebilstasjonen.
Lufthavn.
Kristiansand lufthavn, Kjevik ligger 16 kilometer nordøst for sentrum. Kristiansand lufthavn anløpes idag av SAS (Oslo, Bergen, Stavanger, København), Norwegian (Oslo) og KLM (Amsterdam), i tillegg til anløp av charterfly. Flyplassen er betjent med flybuss fra Arendal og Lillesand.
Det foregår en debatt rundt Kjevik om hvordan den best kan utvikles til å ta av økende trafikk og tilfredsstille strengere sikkerhetskrav.


Arne Aas.
Arne Martin Aas (født 7. juli 1931 – død 3. april 2000) var en norsk skuespiller og regissør som var kjent både fra teater, film og TV.
Teater.
Fra 1970 til 1973 var han teatersjef ved Trøndelag Teater, der han også hadde sin debut 1957 i Strindbergs "Erik XIV". Han hadde også regioppdrag ved teatret og var ansatt der fra 1963. På Trøndelag Teater spilte han i stykker som "Se deg om i vrede", "Helligtrekongersaften" og tittelrollen i "Brand". Han har også vært tilknyttet Fjernsynsteatret (1966-70 og 1973-75) hvor han blant annet ble landskjent i rollen som Hans Nilsen Fennefoss i serien "Skipper Worse". Aas var i mange år også tilknyttet Oslo Nye Teater og foruten en rekke komedier, gjorde han seg der særlig bemerket i stykket "Dagen vender".
Fra 1978 til 1983 var han instruktør for Olsokspelet på Stiklestad. For sin innsats her mottok han Stiklestad-prisen i 1980.
De siste årene før sin død hadde han flere gjesteopptredener ved Nordland Teater.
Film og TV.
Aas hadde sin filmdebut 1964 i "Alle tiders kupp", og hadde en rekke roller i norske filmer både på 1960- og 1970-tallet. Blant de mest nevneverdige filmene er "Smuglere" (1968), "Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe" (1970) og "Rallarblod" (1979), samt flere filmer i serien om Olsenbanden.
Også på fjernsyn har Aas hatt en rekke opptredener, blant annet miniserien "Skipper Worse" i 1968, og ved flere anledninger sammen med Rolv Wesenlund i serien om "Fleksnes". Fra Fleksnes-serien huskes han kanskje best fra rollen som svirbroren "Rødhette" i den klassiske episoden "Rotbløyte" fra 1981, og som hysterisk lege i episoden "Det går alltid et tog" fra 1974. Arne Aas hadde sin siste rolle på TV i kortfilmen "Operasjon Popcorn" i 1998.


Utøvende makt.
Utøvende makt er makt til å iverksette, håndheve og opprettholde lover og lovlige beslutninger. Utøvende makt er en av de tre maktområdene som defineres og holdes adskilt under maktfordelingsprinsippet. Utøvende makt tilligger vanligvis monarker, presidenter og regjeringer. I Norge er den utøvende makt svekket i forhold til den lovgivende makt etter innføring av parlamentarisme i 1884. Statsforvaltningen, eller statsadministrasjonen, ligger tradisjonelt under den utøvende makt.
Personen eller stillingen som innehar den utøvende makt blir normalt referert til som regjeringssjef. I en republikk kan den utøvende makt innehas av presidenten, mens den i et monarki som regel innehas av monarken eller keiseren. I slike tilfeller er de to stillingene statssjef og regjeringssjef slått sammen.
I noen land som både praktiserer parlamentarisme og maktfordeling, som Frankrike, må regjeringssjefen stå til ansvar både for statssjefen og de folkevalgte.


Lovgivende makt.
Lovgivende makt er makt til å vedta, endre og oppheve lover. Lovgivende makt er en av de tre maktområdene som defineres og holdes adskilt i henhold til maktfordelingsprinsippet. Lovgivende makt tilligger vanligvis nasjonalforsamlinger og parlamenter, som gjerne også har enerett til å ilegge skatter og avgifterer, vedta budsjetter og bevilgninger, og godkjenne traktater og krigserklæringer.
I en norsk sammenheng vil den lovgivende makt referere til Stortinget, i Danmark til Folketinget, i Storbritannia til Parlamentet og i USA til Kongressen.
Den lovgivende makt i Norge.
I et Norge blir den lovgivende makt (Stortinget) valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen retningslinjer for hva den dømmende makt (domstolene) kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket også kontroll over den utøvende makt (Kongen via regjering). I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Storthinget.»
Etter at Norge undertegnet EØS-avtalen, er det i praksis ikke alltid Stortinget som er den lovgivende makt, for EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene. Dette kan medføre overstyring av lover og regler som er vedtatt av Stortinget. Stortinget er gjennom avtalen også forpliktet til å innføre EU-direktiv i norsk rett og har på denne måten fått begrenset sin lovgivende makt.
Den lovgivende makt i Danmark.
I Danmark er både den lovgivende makt og den utøvende makt samlet i Folketinget. Dette følger ikke helt ideen om maktens tredeling, som Montesquieu definerte den. I Danmark er kongemakten prinsipielt overhode for den lovgivende makt (og den utøvende makt). Den sittende konge eller dronning skal godkjenne Folketingets lovforslag og utnevne statsministeren. Denne deltagelse i den lovgivende makt er dog bare formelt og ikke av reell karakter, det er ennå aldri skjedd at kongemakten ikke har underskrevet en lov eller godkjent den utvalgte regjeringen.
Den lovgivende makt i Storbritannia.
Lovgivende makt utøves av det britiske parlamentet. Parlamentet består av monarken som overhode og to kamre – Underhuset ("House of Commons") med 659 medlemmer og Overhuset ("House of Lords") med rundt 700 medlemmer. Underhuset blir valgt ved flertallsvalg i enmannskretser i en valgomgang.
Den lovgivende makt i USA.
Kongressen er USAs nasjonalforsamling (tilsvarer Norges Storting), og den lovgivende makten. Den er på den mange måter bygd opp på samme måte som den britiske nasjonalforsamlingen – med ett underhus og et overhus. Forslag til lovendringer kommer først opp i Representantens hus, deretter sendes det til Senatet som kan forkaste eller godkjenne forslaget. Ved spesielle anledninger har presidenten i USA til slutt anledning til å overprøve lovforslaget – men dette skjer i svært få tilfeller.
Den lovgivende makt i EU.
Europaparlamentet deler den lovgivende makten i EU sammen med Ministerrådet. De 785 representantene, velges for fem år ved direkte valg, er talerør for 457 millioner EU-borgere.


Hvitneset nesebjørn.
Hvitneset nesebjørn ("Nasua narica") er et lite rovpattedyr i halvbjørnfamilien som holder til i treskogbeltet mellom Arizona i USA og Colombia og Ecuador i Sør-Amerika. Arten listes her uten underarter, men det kan godt vise seg at hvitneset dvergnesebjørn ("Nasua nelsoni") egentlig bør klassifiseres som det. Taksonistene er uenige i øyeblikket.


Vanlig vaskebjørn.
Vanlig vaskebjørn ("Procyon lotor") kalles også nordlig vaskebjørn eller bare vaskebjørn, og er et lite rovpattedyr i halvbjørnfamilien som holder til i skogområdene mellom Canada og nordområdene i Sør-Amerika. Arten er den mest vanlige av alle halvbjørnene. Arten listes ikke her med underarter, men mange taksonister regner flere av de andre medlemmene av gruppen / underfamilien vaskebjørner (Procyoninae) som nettopp underarter av "Procyon".
Vaskebjørner er grå over det meste av kroppen. De har karakteristiske mønstre i ansiktet og halen. Kroppslengden er på omkring 55 cm og halens lengde er omkring 30 cm. Et kjennetegn på vaskebjørn er at rovtennen (hjørnetennene) er mindre spisse og mindre utviklet enn hos andre, nærstående rovdyr. De oppholder seg mest i skogområder. De klatrer i trær. Den oppholder seg også i nærheten av vann hvor den fanger fisk. I områdene lengst mot nord sover vaskebjørner vintersøvn.
Vaskebjørner anses iblant som skadedyr. Noen steder har de vært beryktet for tyveri av hønseegg. Vaskebjørner har også vært holdt i fangenskap, og de har kunnet bli svært tamme. Skinnet deres er ettertraktet, og kan nyttiggjøres på flere måter.
Vaskebjørnens paring foregår vanlig vis i januar/februar gjerne i hule trestammer og huler, de får kull på 4 til 5 unger og føder i april/mai
Vaskebjørner spiser blant annet; smådyr som lever i vann, insekter, mark, fugleegg og også bær og frukt.


Frilanser.
En frilanser er en person som ikke har fast arbeidsgiver men som tar oppdrag for forskjellige oppdragsgivere. Det gjelder journalister, skuespillere, fotografer, tegnere, musikere, oversettere, konsulenter og andre som ikke har fast stilling eller ansettelse i en avis, et forlag, et teater eller hos en annen arbeidsgiver. De jobber uavhengig som selvstendig næringsdrivende, ofte i enkeltmannsforetak.
Frilanser definert i Folketrygdloven.
Ifølge Folketrygdlovens § 1-9 er en frilanser enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste og mottar lønn eller honorar for enkeltstående oppdrag uten å være fast eller midlertidig ansatt. Andre begreper for frilanser er «oppdragstaker», «ikke-ansatt lønnstaker», «ikke selvstendig næringsdrivende» eller «lønnstaker utenfor tjenesteforhold». Oppdragsgiver for en frilanser, skal trekke skatt av godtgjørelsen dersom frilanseren ikke er selvstendig næringsdrivende og oppdragsgiver må dessuten betale arbeidsgiveravgift.
Etymologi.
Ordet kommer av det engelske «freelance», det vil si «fri lanse», altså en ridder eller leiesoldat som tok arbeidsoppdrag for den som betalte best. «Å frilanse» betyr «å jobbe frilans», det vil si som frilanser.


Samlingsregjering.
En samlingsregjering er en bred koalisjonsregjering bestående av alle partiene (eller alle store partier) i nasjonalforsamlingen. Samlingsregjeringer opprettes gjerne i forbindelse med krig eller en nasjonal krise, eller når mer naturlige politiske konstellasjoner ikke oppnår flertall.
Danmark.
Danmark hadde fire samlingsregjeringer under 2. verdenskrig: Regjeringen Thorvald Stauning V fra 10. april 1940, regjeringen Thorvald Stauning VI fra 8. juli 1940, regjeringen Vilhelm Buhl I fra 4. mai 1942 og regjeringen Scavenius fra 9. november 1942. «Befrielsesregjeringen», regjeringen Vilhelm Buhl II, ble utnevnt 5. mai 1945 og var en samlingsregjering også med ministre som ikke tilhørte de «gamle» partiene (Socialdemokratiet, Det Radikale Venstre, Venstre og Det Konservative Folkeparti). Den satt til 7. november 1945.
Frankrike.
Samlingsregjeringen Frankrikes provisoriske regjering regjerte fra 3. juni 1944 til 27. oktober 1946. Den regjerte etter det tyskvennlige Vichy-regimet og til etableringen av den fjerde franske republikk. Regjeringen bestod av kommunistpartiet, sosialistpartiet og kristeligdemokratene. Først var Charles de Gaulle regjeringssjef, deretter Félix Gouin, så Georges Bidault og til sist Léon Blum. Også den fjerde republikk startet med en samlingsregjering inntil 5. mai 1947, da under ledelse av Paul Ramadier.
Hellas.
I Hellas har det vært samlingsregjeringer i 1926, 1989 og i 2011. Loukas Papadimos dannet en samlingsregjering i 2011 etter at Georgios Papandreou måtte gå av under den økonomiske krisen.
Israel.
Israel har hatt flere samlingsregjeringer der Arbeiderpartiet og høyrepartiet Likud har dannet en koalisjon.
Luxemburg.
Luxemburg hadde en samlingsregjering under første verdenskrig, dannet i 1916. Også etter andre verdenskrig hadde Luxemburg samlingsregjering, fra november 1945 til 1947.
Norge.
I Norge var Christian Michelsens regjering 1905 en samlingsregjering. Den var en koalisjon mellom Venstre (V), Høire (H), Moderate Venstre (MV) og Samlingspartiet og varte fra 11. mars 1905 til 23. oktober 1907. Einar Gerhardsens første regjering var en samlingsregjering, og den blir også kalt Samlingsregjeringen. Den regjerte fra 25. juni til 5. november 1945. Den hadde representanter for alle de store politiske partiene, og fra Hjemmefronten.
Palestina.
Den palestinske selvstyremyndigheten hadde en samlingsregjering med Fatah og Hamas fra mars til juni 2007.
Storbritannia.
Storbritannia hadde samlingsregjeringer under både første og andre verdenskrig. Under den store depresjonen på 1930-tallet var det fire nasjonale samlingsregjeringer, under ledelse av Ramsay MacDonald (to regjeringer) (1931–1935), Stanley Baldwin (1935–1937) og Neville Chamberlain (1937–1939).
Sveits.
I Sveits er samlingsregjering standard fra 1959. Regjeringen, som kalles Forbundsrådet, består av sju medlemmer fra de fire største partiene i Sveits' parlament Freisinnig-demokratische Partei der Schweiz (FDP), Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz (CVP), Schweizerische Volkspartei (SVP) og Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS).
Sverige.
Sverige hadde samlingsregjeringer under unionskrisen med Norge i 1905, da under ledelse av Christian Lundeberg, samt under andre verdenskrig. Per Albin Hanssons tredje regjering regjerte fra 13. desember 1939 til 31. juli 1945.
Østerrike.
Østerrike hadde samlingsregjering det første år av statens eksistens fra 1918 til 1919 under ledelse av Karl Renner. Dette gjentok seg i 1945 da Østrerrike igjen erklærte seg som egen stat. Solialistene SPÖ, de konservative ÖVP og kommunistene KPÖ deltok i samlingsregjeringen. KPÖ satt i regjeringen til 1950, mens SPÖ og ÖVP regjerte sammen til 1970.


Aglon.
Aglon (Sindarin: "Det Trange Pass") er et trangt fjellpass i J.R.R. Tolkiens fiktive verden, Midgard. Det er plassert mellom de to høye fjellveggene, med Dorthonion til vest og Himring til øst.
Det var et svært viktig strategisk punkt, fordi det forbandt Himlad og Lothlann, og det var en østre passasje fra Angband til resten av Beleriand. Passet ble voktet av Celegorm og Curufin men da slaget Dagor Bragollach sto ble Aglons pass tatt og brødrene flyktet til Nargothrond. En tid senere (ca. år 469 av det første tideverv) tok Maedhros det tilbake, men det ble igjen latt ubevoktet da han flyktet etter Nirnaeth Arnoediad.
Som hele resten av Beleriand, ble også Aglon ødelagt i Vredens krig i det første tideverv.


Inger Haldis Løite.
Inger Haldis Løite (født 27. september 1958)
er en norsk politiker (Ap).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 2005, men stilte ikke til gjenvalg i 2009.
Inger Haldis Løite kommer fra kommunen Gjerstad, lengst øst i Aust-Agder. Hun var medlem av Gjerstad kommunestyre 1999-2003 og 2003-2007.
Løite har jobbet størsteparten av sitt yrkesaktive liv i Telenor, og har blant annet vært hovedtillitsvalgt ved Opplysningen 180.


Dagfinn Bakke.
Dagfinn Ingolf Bakke (født 16. august 1933 i Lødingen) er en norsk maler, avistegner og illustratør.
Dagfinn Bakke har tegnet for en rekke bøker og blader, og var blant annet fast tegner for Lofotposten fra 1956 til 1992. Som illustratør arbeider han særlig med humoristiske illustrasjoner i akvarell og tusjpenn. Som billedkunstner lager han akvareller og grafikk. Han har hatt flere separatutstillinger i inn- og utland, og er innkjøpt av blant andre Nasjonalgalleriet. Dagfinn Bakke vokste opp i Kanstadbotn i Lødingen, og bor og arbeider i Svolvær.
Har tegnet samtlige av tegningene i bøkene om Oluf, av Arthur Arntzen


Allgemeines bürgerliches Gesetzbuch.
Allgemeines bürgerliches Gesetzbuch für die deutschen Erbländer ("den almene borgerlige lovbok for de tyske arveland", senere bare kalt Allgemeines bürgerliches Gesetzbuch) er Østerrikes privatrettslige lovkodifikasjon.
Historie.
Den ble kunngjort gjennom keiserlig patent den 1. juni 1811 og trådte ikraft 1. januar 1812. Lovboken behandler omfattende alle viktige privatrettslige spørsmål. Opprinnelig gjaldt den i alle de tyske arvelandene i monarkiet (Cisleithania), senere gjelder den i alle Østerrikes nåværende delstater. Den ble senest innført på 1920-tallet i Burgenland (som tidligere hadde tilhørt den ungarske del av Habsburg-riket).


Viasat Sport.
Viasat Sport er en sportskanal som eies av Viasat. Viasat har etter omleggingen av sportskanalene fem kanaler med sport, der Viasat Sport er hovedkanalen.
Viasat Sport viser bl.a. FA-Cupen, Formel 1, NFL, Ligue 1, NHL og en del andre store sportsbegivenheter.
Kanalen driftes av Mediatec Broadcast, og har sin tekniske base på Oslo Broadcast Center i Økern Torgvei 13, i Oslo.


Zivilgesetzbuch.
Zivilgesetzbuch (ZGB) er Sveits' privatrettslige lovkodifikasjon. Den trådte ikraft i 1907, og ble skapt av Eugen Huber. Zivilgesetzbuch bygget på erfaringene fra Bürgerliches Gesetzbuch i Tyskland, og som klare forbedringer fra BGB er gjerne blitt fremhevet et tydelig språk, men likevel en høy grad av abstraksjon som har muliggjort at den kan tolkes vidt. Tyrkia har basert sin privatrettslige lovgivning på ZGB.


Ered Gorgoroth.
Ered Gorgoroth eller Skrekkens fjell var en fiktiv fjellkjede i J.R.R. Tolkiens Midgard. Den lå i den nordre delen av Beleriand.
Ered Gorgoroth (også kalt bare "Gorgoroth") var den søndre kanten av Dorthonions høyland, og det skilte Dorthonion og den nordlandene av Ard-galen fra ordentlig Beleriand.
Ered Gorgoroth fikk navnet sitt fra Sindaene fra Doriath, etter at kjempe-edderkoppen Ungoliant slo seg ned der og ble der for godt. Hun trakk til seg mange andre onde edderkopper, og de vevde nettene sine og tok bort alt lyset, og alle vårene ble ødelagte.
Sør for Gorgoroth lå det ubebodde landet "Nan Durgotheb" ("Den Grufulle Døds Dal").
Gorgoroth hadde ingen kjente pass, og til og med Morgoths orker gikk forbi dem og ikke gjennom. I løpet av hele det første tidevervet var det bare Beren, sønn av Barahir, som hadde reist gjennom fjellene i Ered Gorgoroth, og han fortalte aldri om denne forferdelige reisen til noen.
Som resten av Beleriand, sank også Gorgoroth i havet under Vredens krig i det første tidevervet, men høylandet Dorthonion overlevde som øya Tol Fuin.


NASCAR.
NEXTEL Cup-førere øver til løpet Daytona 500 i 2004
National Association for Stock Car Auto Racing (NASCAR) er den største motorsportarrangøren i USA. De tre største seriene som organiseres av NASCAR er Sprint Cup, Nationwide Series og Craftsman Truck Series. I tillegg styrer organisasjonen NASCAR Regional Racing og Dodge Weekly Series. NASCAR organiserer mer enn 1 500 løp på over 100 baner i 38 stater, i tillegg til i Canada og Mexico. I 1996, 1997 og 1998 kjørte NASCAR oppvisningsløp i Japan, og NASCAR arrangerte også et oppvisningsløp i Australia i 1988.
Motorsporten startet som lokal underholdning i Sørøst-USA, og har i dag vokst til å bli landets nest mest populære sport målt i TV-seertall, kun bak NFL. NASCAR-løp sendes på TV i mer enn 150 land. Av de 20 amerikanske sportsarrangementer med flest tilskuere er 17 arrangert av NASCAR. De største NASCAR-banene har plass til over 170 000 tilskuere, noe som er mye mer enn noen annen idrettsarenaer i USA. NASCAR har 75 millioner fans som handler lisensierte produkter for mer enn to milliarder dollar i året.
NASCARs hovedkvarter ligger i Daytona Beach, Florida, men organisasjonen har også kontorer i fire byer i Nord-Carolina, nemlig Charlotte, Mooresville, Concord og Conover, samt i New York, Los Angeles, Arkansas i tillegg til internasjonale kontorer i Mexico by og Toronto. NASCAR har også åpnet en skole, NASCAR Technical Institute, i samarbeid med Universal Technical Institute (UTI), hvor studentene lærer å bli NASCAR-mekanikere.
Tidlig historie.
Tidlig på 1900-tallet ble Daytona Beach i Florida kjent som stedet man kunne sette verdensrekord i hastigheter, og ble dermed et mekka for racingentusiaster. Femten rekorder ble satt på Daytona Beach mellom 1905 og 1935, da Bonneville Salt Flats ble førstevalget for rekordforsøk. I 1936 begynte banen å arrangere billøp, hvor førerne kjørte om kapp langs en bane på omkring 3 kilometer langs stranden, og på veiene langs stranden.
Tidlige førere var ofte involvert i spritsmugling, og hadde derfor modifisert bilene sine for å gjøre dem raskere og gi dem bedre kjøreegenskaper, slik at det ble enklere å kjøre fra politiet. Det neste logiske skrittet for eierne av disse bilene var å kappkjøre, underholdning som ble svært populært i USAs sørstater.
I 1935 flyttet mekanikeren William France Senior til Daytona Beach fra Washington, D.C. for å slippe unna den store depresjonen som herjet USA. Han var kjent med områdets historie for hastighetsrekorder, og i 1936 deltok France i løpene på banen, hvor han tok en femteplass. Han tok over driften av banen i 1938, og arrangerte noen få løp før utbruddet av 2. verdenskrig.
France hadde en tanke om at folk ville like billøp med originale biler. Førerne ble stadig ofre for arrangører som forlot banen med alle pengene før løpet var ferdig og førerne fikk betalt, og i 1947 fant France at denne sporten ikke kunne vokse uten en formell organisasjon i ryggen, med standardiserte regler, et fast program og et organisert mesterskap. Den 14. desember 1947 begynte France å diskutere saken med andre innflytelsesrike førere og arrangører på hotellbaren i Streamline Hotel i Daytona Beach, noe som førte til den formelle stiftelsen av NASCAR den 21. februar 1948.
NASCAR ble stiftet av France, ved hjelp av flere andre av datidens førere. Poengsystemet ble notert på en barserviett, og organisasjonen arrangerte sitt første løp på banen i Daytona Beach den 15. februar 1948. Her vant Red Byron over Marshall Teague i "Modifisert"-klassen.
Det første NASCAR-løpet med originale biler ble arrangert på Charlotte Speedway den 19. juni 1949 (et løp som ble vunnet av Jim Roper etter at Glenn Dunnaway ble diskvalifisert etter at hans modifiserte fjærer ble oppdaget). I begynnelsen het klassen "«Strictly Stock Division»", og ble kjørt med fabrikkmodeller uten noen forandringer eller ombygginger. Denne klassen ble omdøpt til "«Grand National»" fra sesongen 1950, og over en periode på omkring femten år ble modifikasjoner av sikkerhets- og ytelsesmessige grunner gradvis tillatt. Midt på 1960-tallet var bilene spesialbygde racerbiler med et karosseri som liknet fabrikksmodellen.
En av banene som ble benyttet den gangen blir fortsatt benyttet, Martinsville Speedway. En annen av de gamle banene som fortsatt er i bruk er Darlington Raceway, som åpnet i 1950. (Den eldste banen i dagens Sprint Cup Series er Indianapolis Motor Speedway, som kan dateres tilbake til 1909).
På denne tiden ble de fleste løpene avholdt på ovale baner med en lengde på mellom 800 og 1600 meter, men Darlington Raceway, som sto ferdig i 1950, endret dette. Banen var 2,22 kilometer lang, og både bredere, raskere og brattere enn de banene løpene tidligere hadde blitt arrangert på. Darlington var hovedbane for NASCAR frem til 1959. Daytona International Speedway åpnet i 1959, hadde en lengde på fire kilometer og var svært bratt, og dette ble hovedbanen fra åpningen av. Denne banen ble bygget over en sump, og France tok dermed en stor risiko ved byggingen av banen.
Det første NASCAR-løpet som ble arrangert utenfor USA var i Canada, hvor Buddy Shuman vant et 200-rundersløp på en 800 meter lang jordbane i Ontario den 1. juli 1952. Den 18. juli 1958 fikk Richard Petty sin Canada-debut i et løp i Toronto, og fullførte 55 runder før han krasjet, mens faren Lee vant 100-rundersløpet.
Begynnelsen av moderne NASCAR.
Det ble gjort store omstruktureringer i NASCAR tidlig på 1970-tallet. Toppserien ble sponset av R. J. Reynolds Tobacco Company (tobakksreklame hadde nettopp blitt forbudt på TV, og tobakksselskapene søkte andre markedskanaler). "«Winston Cup»" (oppstart i 1971) ble den øverste klassen, med et helt nytt poengsystem og store pengepremier til vinnerne. Neste klasse var "«Late Model Sportsman»", som arvet "«Grand National»"-tittelen fra toppklassen og fikk Busch Beer som hovedsponsor. Midt på 1970-tallet fikk noen løp også delvis TV-dekning, spesielt på ABCs sportsprogram "«Wide World of Sports»".
I 1979 ble Daytona 500 det første løpet som ble sendt i sin helhet på CBS. Lederførerne, Cale Yarborough og Donnie Allison, krasjet i innspurten mens de kjempet om ledelsen, og gjorde det derfor mulig for Richard Petty å passere dem begge og vinne løpet. Kort tid etter startet Yarborough, Allison og Allisons bror, Bobby, en nevekamp på riksdekkende TV. Dette understreket dramaet og følelsene i sporten, og gjorde den også mer populær på TV. Heldigvis for NASCAR sammenfalt akkurat dette løpet med en stor snøstorm på USAs østkyst, og introduserte derfor mange nye fans for sporten.
På denne tiden ble det også en endring i konkurransestrukturen. Poengsummen som ble akkumulert i løpet av sesongen ble mer viktig enn tidligere. Frem til nå hadde førerne vært mest opptatt av å vinne individuelle løp, men nå ble det viktigere å akkumulere mesterskapspoeng gjennom sesongen.
Sprint Cup.
32) før starten i Las Vegas 2006
NASCAR Sprint Cup-serien er sportens høyeste nivå av profesjonell konkurranse, og dermed også den mest populære og ikke minst innbringende serien i NASCAR. Sesongen 2006 i Nextel Cup besto av 36 løp over 10 måneder, med godt over fire millioner dollar i totale premiepenger i hvert løp. Journalister og fans bruker ofte ordet «Cup» for å referere til Sprint Cup-serien, og til tross for at det finnes flere serier er bruken av navnet «NASCAR» som et synonym for Nextel Cup-serien svært vanlig.
I 2004 tok Nextel over sponsoratet av serien fra Winston, og serien ble dermed omdøpt fra Winston Cup til Nextel Cup. Kurt Busch ble den første føreren som vant Nextel Cup, i 2004, mens Tony Stewart ble i 2005 den første føreren som har vunnet både Winston Cup og Nextel Cup. I 2006 vant Jimmie Johnson Nextel Cup.
Nationwide Series.
Nationwide-serien er den nest høyeste profesjonelle klassen i NASCAR. Bilene er svært like de bilene som konkurrerer i Nextel Cup, men det er noen få forskjeller. Sesongen er flere løp kortere, og prispengene er færre. I løpet av de siste årene har flere førere forsøkt å kjøre løp i begge serier, og har dermed brukt løp i Busch-serien som øvelse til Sprint Cup. Busch-sponsoratet avsluttes etter sesongen 2007, og NASCAR leter nå etter en ny sponsor fra sesongen 2008.
Craftsman Truck Series.
NASCAR Craftsman Truck Series er en populær serie i NASCAR med modifiserte pickup-biler. Dette er en av de tre nasjonale seriene i NASCAR, sammen med Busch Series og Nextel Cup.
NASCAR Craftsman Truck Series ble startet i 1995, og serien skiller seg fra de to andre toppseriene ved å benytte seg av modifiserte pickupbiler i stedet for vanlige biler. Serien ble først ansett som en slags «NASCAR for eldre», men vokste etterhvert i popularitet, og det finnes flere Nextel Cup-førere som har gått direkte fra Craftsman til Nextel Cup, uten å gå veien om Busch Series.
NASCAR Canadian Tire Series.
NASCAR annonserte oppkjøpet av den kanadiske racingserien CASCAR i september 2006. Denne serien vil bli NASCARs fjerde toppserie fra 2007 av.
NASCAR Corona Series.
I desember 2006 annonserte NASCAR opprettelsen av serien NASCAR Corona Series, som erstattet den daværende Desafio Corona-serien fra 2007 av.
Andre NASCAR-serier.
I tillegg til de fire hovedklassene opererer NASCAR flere andre billøp og -klasser.
Mange lokale racerbaner over hele USA og Canada arrangerer "Dodge Weekly Series", hvor lokale førere sammenliknes med hverandre i et løp hvor den beste lokale mesteren i landet vinner "Dodge Weekly Series National Championship".
I 2003 standardiserte NASCAR reglene for AutoZone Elite og Grand National-serienes lokale serier, for å gjøre det mulig for biler fra én serie å kjøre mot biler i en annen lokal serie. De 15 øverste i Grand National og 10 øverste i AutoZone Elite kjører mot hverandre i et avslutningsløp, kalt NASCAR Toyota All-Star Showdown, for å avgjøre hvem som vinner mesterskapene AutoZone Elite og Grand National. Dette løpet har siden starten blitt kjørt på Irwindale Speedway i California.
Mange førere beveger seg oppover i klassene før de konkurrerer i Nextel Cup. I 2002 hadde mer enn 9 000 førere lisens til å kjøre i ulike NASCAR-klasser.
Vinnerne av Dodge Weekly Series National Championship, de fire AutoZone Elite-seriene, de to Whelen Modified-seriene og Grand National Division, samt vinnerne av tre nasjonale serier, blir invitert til New York i desember for å delta i Champions Week-seremonier, som avsluttes med en bankettmiddag på Waldorf-Astoria Hotel.
Poengsystem.
Kurt Busch og Joe Nemechek
I alle NASCAR-mesterskap blir poeng gitt til sjåførene på grunnlag av to parametere: Sluttposisjon, og antall runder i ledelse.
For poeng som gis på grunnlag av sluttposisjon er det tre forskjellige skalaer. Førsteplass får 180 poeng, mens andreplass får ti poeng mindre. Det er umulig å vinne et løp uten å samtidig lede minst én runde, så minimum antall poeng for vinneren er 185 poeng. Etter andre plass (170 poeng) starter den første skalaen, hvor fem poeng skiller andre til sjette plass. Etter sjette plass starter den andre skalaen, hvor syvende til ellevte plass skilles med fire poeng. Deretter trer den tredje skalaen i kraft, og skiller resten av plassene med tre poeng. Dette er grunnen til at førere av og til går tilbake på banen til tross for at bilen er skadet, selv om de ikke har noen vinnersjanser. Ved å komme tre plasser opp på listen vil sjåføren få ni poeng ekstra.
Når det gjelder poeng som gis på grunnlag av antall runder i ledelse vil en fører som har ledet minst én runde i løpet få fem poeng ekstra, i tillegg til poengsummen som blir gitt på grunnlag av sluttposisjon. I tillegg vil føreren som har ledet flest antall runder få fem poeng ekstra, noe som gir et maksimalt tillegg på 10 poeng. Rundeledelse bestemmes ved mållinjen i hver enkelt runde, så en sjåfør kan ikke få ledelse ved å lede første halvdel av runden, han må avslutte runden først for å bli betraktet som leder av den aktuelle runden.
Førerpoeng gies til føreren som starter i løpet. Det er tillatt (men ikke vanlig) å bytte fører underveis i løpet, men erstatningsføreren får ingen poeng. Da Martin Truex Jr. erstattet Dale Earnhardt Jr. i et Nextel Cup-løp på New Hampshire International Speedway i 2004 (fordi Earnhardt var skadet) telte poengene med i totalsummen til Earnhardt. Det samme skjedde da Ricky Rudd, en «pensjonert» fører, erstattet Tony Stewart på Dover International Speedway, da Stewart var ute på grunn av en brukket skulder.
Poeng gies også til eieren av bilen. For biler som deltar i løpet deles det ut like mange poeng til eieren som til føreren i det aktuelle løpet. Biler som ikke klarer å kvalifisere seg til et løp får eierpoeng på grunnlag av hvor godt de kvalifiserte seg, etter trepoengskalaen, slik at den 44. bilen i kvalifiseringen får 31 poeng, den 45. bilen får 28 poeng og så videre.
Siden 2005 har toppteamene i eierpoeng (35 i Nextel Cup, 30 i Busch Series og Craftsman Truck Series, må være heltidsteam) fått et unntak i startfeltet. Hvis værforhold hindrer en kvalifisering fra å finne sted vil startrekkefølgen i løpet bli bestemt ut fra eierpoeng (topp 35/30), deretter tidligere mestere, deretter siste vinner, deretter andre vinnere denne sesongen, og til slutt flest kvalifiseringsforsøk i rekkefølge etter antall eierpoeng. I sesongens fem første løp brukes eierpoeng fra forrige sesong. Fordi toppførerne vanligvis kjører den samme bilen i hvert enkelt løp har dette liten effekt på mesterskapet, men kan påvirke strategien til nye eller mindre team.
For eksempel kjørte Terry Labonte i bil #96 for Hall of Fame Racing i de første fem Nextel Cup-løpene i 2006. Som tidligere mester fikk derfor Terry Labonte starte først i hvert løp, også selv om bilen fikk problemer i kvalifiseringen. Med fem garanterte starter klarte bil #96 å tjene nok eierpoeng til å få en plass blant de 35 øverste, og ga derfor den vanlige sjåføren, Tony Raines, en garantert startplass i alle løp han kjørte resten av sesongen.
Utvikling i NASCARs poengsystem.
Fra mesterskapets opprettelse og frem til 1967 var poengsystemet basert på det enkelte løps premiepott. I de løpene hvor premiepotten var mindre fikk førerne også færre poeng enn i løp med en større premiepott.
I begynnelsen (1949–1951) ble det utdelt 10 poeng for 1. plass, 9 poeng for 2. plass, 8 poeng for 3. plass og så videre, multiplisert med 0.05% av premiepotten. (Et løp med en pott på 4000 dollar ga 200 poeng til vinneren, 180 til 2. plass og så videre).
Fra 1952 til 1967 var poengsystemet i NASCAR basert på en lineær skala for de første 25 plassene. (25 poeng til 1. plass, 24 til 2. plass og så videre). Prosentsatsen ble endret, men poengsummen var fortsatt avhengig av premiepotten. Fra 25. plass og nedover ble det utdelt samme antall poeng.
I 1968 begynte NASCAR med poengtildeling på grunnlag av løpets lengde, ikke premiepotten. Poengsystemet var 50 poeng til 1. plass, 49 til 2. plass og så videre, multiplisert med 1 for løp opp til 249 miles, 2 for løp fra 250 til 399 miles og 3 for løp som var lenger enn 400 miles. Dette systemet var i bruk frem til utgangen av 1971-sesongen.
I 1972 ble sesongen kortet ned, og poengsystemet endret. Poengsummen telte ned fra 100 (100 poeng til 1. plass, 99 til 2. plass og så videre), og i tillegg ble det delt ut rundepoeng for antall fullførte runder. På baner som var kortere enn 1 mile ble det delt ut 0.25 poeng per runde, på baner 1 mile lange 0.50 poeng, 1.3 mile: 0.70 poeng, 1.5 mile: 0.75 poeng, 2 mile: 1 poeng, 2.5 mile eller lenger: 1.25 poeng. Dette systemet var i bruk frem til 1974.
I 1974 ble poengsystemet forenklet: Total premiepott i dollar, multiplisert med antall løp føreren hadde startet i, delt på 1 000 utgjorde antallet poeng en fører fikk. Mot slutten av sesongen lå Richard Petty så langt foran alle andre at han til og med økte forspranget til rivalen Cale Yarborough, som fullførte blant topp fem.
Det nåværende poengsystemet ble utviklet i 1975, etter en årrekke med forskjellige poengsystemer. (Mellom 1949 og 1971 ble seks forskjellige systemer benyttet, og fra 1972 ble poengsystemet endret hvert år).
Bob Latford, en tidligere ansatt hos Lowe's Motor Speedway, foreslo det nye poengsystemet, som ble innført i 1975. Her fikk vinneren 175 poeng, 2. plass 170 poeng, og så videre, som i dagens poengsystem. Ett problem med dette systemet var at en fører kunne komme på 2. plass og fortsatt få flest poeng, om han hadde ligget i ledelse flest antall runder i løpet. Dette ble løst i 2004 ved å legge til fem poeng til vinneren.
Sikkerhet.
a> med en slik enhet på seg.
Frem til for få år siden fikk NASCAR mye kritikk for mangel på sikkerhet. Mange sikkerhetsforanstaltninger var ikke obligatoriske, som i annen motorsport, kun valgfri og anbefalt. NASCAR endret dette etter at en av de mest populære førerne, Dale Earnhardt, ble drept i en ulykke i siste runde av Daytona 500 i 2001.
Seter.
Setene som brukes har utviklet seg i løpet av de senere år. De fleste setene som brukes i dag strekker seg frem på sidene, og støtter dermed førerens overkropp i en eventuell kollisjon ved å spre kreftene ut over hele brystkassen, i stedet for at kreftene konsentreres over et lite område.
Belter.
Beltene er svært viktige, og er sterkere enn vanlige setebelter. Beltene som brukes er fem- eller sekspunktsbelter, som består av to stropper over førerens skuldre, to stropper rundt livet, og en eller to stropper mellom bena. Etter en rekke ulykker i 2000 og 2001, som tok livet av Adam Petty, Kenny Irwin, Tony Roper og Dale Earnhardt, ble det påbudt med HANS-enhet. Tidligere var også et annet system tillatt, Hutchens-enhet, men siden 2001 har HANS vært det eneste systemet for hode- og nakkestøtte tillatt i NASCAR.
Luftrestriktor.
Som en sikkerhetsforanstaltning for å redusere hastigheten må en luftrestriktor plasseres mellom forgasseren og luftinnsuget, for å begrense gjennomstrømningen av luft og bensin, og dermed kreftene. Dette har redusert hastighetene på de største banene (som Daytona og Talladega), noe som har sørget for at hastighetene har økt på andre baner hvor restriktorer ikke er påbudt. Uten en slik restriktor yter NASCAR-bilene omkring 750 hestekrefter, og kan kjøre i hastigheter over 320 km/t. Rusty Wallace kjørte en test for NASCAR på Talladega-banen uten restriktor, og oppnådde hastigheter nær 370 km/t.
Takspoilere.
I 1994 ble takspoilere påbudt. Disse er designet slik at de vil foldes ut på bilens tak når bilen snurrer i høy nok hastighet, og på den måten hindre bilen fra å tippe og potensielt rulle over banen. Spoilerne fungerer ved at de avbryter luftstrømmen over taket, og dermed genererer marktrykk nok til å eliminere et eventuelt løft.
Barrierer.
Fra 2000 har de fleste banene installert barrierer eller mykere vegger langs banen, kalt SAFER (Steel And Foam Energy Reduction). Myke vegger bygges vanligvis av stål og skumgummi, materialer som kan absorbere kreftene ved en kollisjon i høy hastighet, i motsetning til en betongvegg som absorberer få eller ingen krefter i en kollisjon.
Sikkerhet i serviceområdet.
Sikkerhet langs veien inn til serviceområdet har vært et fokus de siste årene. Ved hver bane har bilene forskjellige fartsgrenser som må overholdes, bestemt etter banens størrelse og bredden på veien inn til serviceområdet. NASCAR har et elektronisk system som måler bilenes hastighet på denne veien, ved å måle tiden de bruker fra punkt til punkt. Fordi bilene ikke er utstyrt med speedometer (hastighetsmåler) kjører bilene i oppvarmingsrundene etter en pace car, i den hastighet som er tillatt inne i serviceområdet, slik at de kan merke seg hastigheten på bilens turteller.
Medlemmer av serviceteamet må være utstyrt med hjelmer, branndrakter og hansker; mens den som skifter dekk i tillegg må være utstyrt med sikkerhetsbriller.
Vanskelighetsgrad i forhold til andre typer motorsport.
NASCAR får mye kritikk for vanskelighetsgraden, fordi de fleste banene er ovale. Dette har ledet til en uttalelse om at NASCAR ikke er annet enn «å svinge til venstre i 500 miles». Det blir hevdet at NASCAR krever mindre ferdigheter enn andre typer motorsport, som for eksempel Formel 1. Også i NASCAR kjøres det på teknisk krevende baner, men disse utgjør en svært liten del av sesongens løp, og til tross for at de fleste faste førerne kjører også disse løpene henter noen team inn egne førere for disse løpene. NASCARs tilhengere poengterer at NASCAR ikke er den eneste motorsporten som utøves på store, ovale baner, og peker på Indy Racing League, som bruker samme type baner, men det er vanskelig å se hvordan dette er et argument for NASCARs vanskelighetsgrad, og ikke tvert imot – mot Indy Racing.
NASCARs tilhengere peker også på at NASCAR har et høyere antall biler i hvert enkelt løp, samt en mer intensiv sesong enn mange andre typer motorsport. I NASCARs Nextel Cup starter 43 biler i hvert løp, sammenliknet med 22 biler i Formel 1 og 15-20 biler i IndyCar, og teamene må gjennom en 36-løps sesong over 41 uker, på svært varierte baner, med ulike strategier og oppsett på bilene for hver enkelt bane. Vanligvis har teamene kun fem dager å forberede seg på før løpene. Den intensive sesongen er blant de mest krevende i motorsport, og har sørget for at mange førere, blant annet Rusty Wallace, har trukket seg ut av sporten fordi de ikke ønsker å forplikte seg til en så krevende sesong.
Det er også verdt å merke seg at flere førere som har gjort stor suksess i andre typer motorsporter, som Scott Pruett og Christian Fittipaldi, ikke har klart å gjøre den samme suksessen i NASCAR.
Da Jeff Gordon testkjørte Juan Pablo Montoyas Formel 1-bil under USAs Grand Prix i 2006 uttalte han etter kjøringen at han var sjokkert over bilens hastighet, bremser og kjøreegensakper, og at det å kjøre en Formel 1-bil var på et helt annet ferdighetsnivå enn NASCAR.
Teknologi.
Kritikere peker også på at 1950-tallets teknologier som ble brukt i "stock cars", som forgassere, støpte motorblokker og blyholdig bensin, har svært få paralleller til dagens moderne biler. Moderne NASCAR-biler har svært få likheter med sine respektive gatemodeller, for eksempel har produksjonsmodellen av Chevrolet Monte Carlo en V6-motor og forhjulstrekk, mens NASCARs Monte Carlo er utstyrt med en åttesylindret motor og bakhjulstrekk. Tilhengerne sier dette er et moderne fenomen, og at NASCAR-bilene i begynnelsen var svært like produksjonsmodellene, men at moderne sikkerhetskrav har gjort det nødvendig med spesialbygde racingmodeller. De peker også på at de strenge utstyrsreglene gjør at det er færre forskjeller på kjøretøyene, og at førernes ferdigheter dermed blir viktigere for hvem som lykkes.
Forretningsstruktur og avgjørelser.
NASCARs forretningsmodell har også blitt kritisert. Siden stiftelsen i 1947, av William France Senior, har NASCAR-organisasjonen hovedsakelig vært eid av France-familien, noe som har sikret at familien har kontrollen på de enorme inntektene generert av sporten (sammenliknet med andre typer sport, hvor eiere og deltakere deler inntektene). NASCAR blir også kritisert for sin motvilje til å fremme sikkerhetstiltak organisasjonen må betale for (som frakt av sikkerhetspersonell), samt andre påståtte monopolforhold som merchandising og eierskap av banene. I tillegg, på grunn av sin innflytelse og mangel på demokrati, har NASCAR blitt anklaget for å være diktatorisk av enkelte analytikere. Eksempler på en slik styring er avlysningen av TV-kanalen SPEED Channels program "Pit Bull" (som regelmessig kritiserte mange av NASCARs avgjørelser), og opprettelsen av spontane regler, særlig midtveis i løp. NASCAR har i løpet av de siste årene begynt å straffe med bøter, minuspoeng eller ekstrarunder for førere eller mekanikere som bruker obskøne ord i intervjuer med media.
Deltakelse i flere serier samtidig.
NASCAR har lenge tillatt førere å delta i så mange serier og løp som de ønsker, med få begrensninger. I løpet av de senere årene har førere i Nextel Cup deltatt i, og dominert, løp i Busch Series jevnlig, noe som har gitt dem tilnavnet Buschwhackers. Situasjonen tilspisses ved tettheten mellom løp i de to seriene – en typisk NASCAR-helg har et Busch-løp på lørdag og et Nextel Cup-løp på søndag, på samme bane. Mange har undret seg hvorfor Nextel-førerne tillates å delta i løp i lavere serier. Sportskommentator Bob Margolis uttalte at mye av dette kommer av likheten mellom bilene i de to seriene (de er omtrent helt like, med unntak av motorene), og Nextel-førernes ønske om å få så mye løpstid på banen som mulig, for å lære seg banen og hvilke innstillinger som burde gjøres på bilen, før hovedløpet i Nextel Cup. De ekstra ferdighetene, og ikke minst pengene, som førerne i Nextel Cup tjener gjør ofte at de dominerer fullstendig, og ligger langt foran førere som kun konkurrerer i Busch Series.
Bensinforbruk.
Ifølge NASCAR selv forbrennes omkring 23 000 liter bensin i løpet av én typisk løpshelg. I sesongen 2006, som besto av 36 løp, ble totalen for sesongen omkring 817 700 liter. En kritiker hevdet nylig at NASCARs bensinforbruk i én sesong, totalt for alle serier, var omkring 7,5 millioner liter bensin.
Utslipp og forurensning.
Bensinforbruket forteller lite om miljøfølgene med tanke på utslipp. NASCAR-biler har ingen katalysator eller andre enheter som kontrollerer og begrenser utslippet. NASCAR har også blitt kritisert for å bruke blyholdig bensin, som mange mener representerer en økt helsefare for publikummere som utsettes for gasser fra bilene. Dette har ført til at NASCAR vil skifte til blyfri bensin innen 2007 for alle løp med unntak av Daytona 500. Enkelte løp kjøres allerede på blyfri bensin.
Deltakelse fra ikke-amerikanske bilprodusenter.
I NASCARs barndom deltok en rekke utenlandske bilprodusenter, som Aston Martin, Citroën, Jaguar, Porsche, Renault og Volkswagen med fler. Siden 1960-tallet har NASCAR kun godtatt deltakelse fra amerikanske bilmerker, helt frem til sesongen 2004 da Toyota fikk delta i Craftsman Truck Series. Begrunnelsen var at modellen Toyota Tundra er en amerikansk bil selv om Toyota er japansk, fordi den bygges i USA. Kritikere har påpekt at de «amerikanske» bilene man har brukt ofte bygges og monteres i Canada eller Mexico.
Tilhengere har kritisert deltakelsen av en utenlandsk bilfabrikk i det man betegner som en amerikansk motorsport, mens førere og teameiere har uttrykt bekymring for at Toyotas gode økonomi og villighet til å satse penger vil føre til at kostnadene for de andre teamene også vil øke.
NASCAR annonserte i 2006 at Toyota også fikk kjøre både Busch Series og NEXTEL Cup Series i 2007-sesongen. Toyota støtter denne sesongen tre lag i NEXTEL Cup, som til sammen opererer syv biler. Blant de kjente førerne som denne sesongen kjører Toyota Camry finner vi blant andre Dave Blaney, Michael Waltrip og Dale Jarrett.
Fire Camry-biler kvalifiserte seg til og deltok i 2007 Daytona 500, og ble dermed de første utenlandske bilene som deltok i et løp i NASCARs øverste serie siden britiske MG i 1962. Dessverre ble Toyotas debutløp i NEXTEL Cup historisk på en annen måte enn fabrikken kanskje hadde håpet, da teamsjef og -eier, Michael Waltrip, var involvert i det som kan være den største fuskeskandalen sporten noensinne har sett.
Toyotas inntreden i NASCAR i 2004 har på en annen side ført med seg et en positiv virkning når det gjelder teknologien. Siden Toyota ikke hadde en senter-kammet V8 i sitt motor program, så ble de tilatt av NASCAR å designe en fra bunnen av. Denne nye V8ern hadde flere fordeler over de andre motorene i NASCAR. Chevrolets SB2-motor hadde sine aner tilbake til 1955 da deres nye 265ci Small-Block. Fords motor var en Ford Windsor, med modifiserte topper fra en Ford Cleveland V8. Disse to motorne var nye i hendholsvis 1962 og 1970. Dodges motor var en modifisert LA engine, fra 1964, som var basert på A engine fra 1956. Derfor ble de andre aktørene tillatt å konstruere nye motorer.
Dodge var raskt ute med en ny motor, P7, som i 2009 ble videreutviklet til en ny versjon, P8. Chevrolet kom med en ny motor i 2007, kalt R07. Ford var den siste til å bytte ut sin gamle Ford Windsor. De hadde den nye motoren, FR9, klar til 2009 sesongen, men den ble ikke tatt i bruk av alle Ford teamene før et stykke ut i 2010 sesongen, fordi Windsor motoren fortsatt var en vinnende motor. Matt Kenseth vant de to første løpene av 2009 sensongen med Windsor motor. Da var feltet fullpakket av nye motorer fra konkurentene.


Ered Lithui.
Ered Lithui eller (Sindarin: "Fjellene av aske") Askefjellene er en fiktiv fjellkjede fra J.R.R. Tolkiens Midgard.
Ered Lithui møter Ephel Dúath ved Morannon, og derfra strekker den seg nesten rett fram mot øst i mange hundre mil, og skaper på den måten Mordors nordre grense. Navnet "Askefjellene" kommer av at fjellkjeden samler opp asken som kommer med vinden fra Orodruin (Dommedagsberg).


Liberty Global Europe.
Liberty Global Europe ble grunnlagt i 2005 og er Europas største kabel-TV-selskap. Selskapet tilbyr også internett-tilgang, telefoni og andre tilsvarende tjenester. Selskapet eies fullt ut av det amerikanske selskapet Liberty Global.


UPC.
Det er også det tidligere navnet til selskapet Get.


Get (teleselskap).
Get (tidligere UPC Norge) er en norsk leverandør av digital-TV, IP-telefoni og bredbånd. Selskapet har sitt hovedkontor i Maridalsveien 323 i Oslo. Get leverer sine produkter og tjenester til privatmarkedet i Norge, og leverer tjenester til ca. 1 million kunder og 450 000 husstander.
Get har pr. 2012 nett i Oslo, Asker, Buskerud, Østfold, Vestfold, Bergen, Stavanger, Haugesund, Kristiansand og Trondheim. Selskapet bygger ut nett flere steder i landet.
Teknologi.
Alle tjenester leveres gjennom enten koaksialkabel eller fiberoptisk kabel inn i hver enkelt husstand.


Liberty Media.
Liberty Media er et amerikansk konglomerat som er notert på NASDAQ. Selskapet kontrolleres hovedsakelig av magnaten John C. Malone.


Eugen Huber.
Eugen Huber (født 31. juli 1849 i Zürich, død 23. april 1923 i Bern) var en sveitsisk jurist, som utarbeidet den sveitsiske Zivilgesetzbuch, landets privatrettslige lovbok.
Legesønnen Huber studerte jus ved Universität Zürich, og tok doktorgraden i 1872 med avhandlingen "Die Entwicklung des Schweizerischen Erbrechts seit der Trennung der Schweizerischen Eidsgenossenschaft vom Heiligen Römischen Reich". I 1875 var han korrespondent for en avis i Zürich og arbeidet fra 1877 til 1890 som dommer i Appenzell. I 1880 ble han utnevnt til professor i sveitsisk privatrett og forbundsrett (føderal lovgivning) ved Universität Basel og fra 1888 var han professor ved Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg i Tyskland, hvor han underviste i rettshistorie, privatrett, handelsrett, kirkerett og rettsfilosofi. Under denne tiden begynte han å samle de enkelte kantonenes (delstatenes) privatrett i et verk på fire bind. I 1892 fikk han i oppdrag av Forbundsrådet (den føderale regjeringen i Sveits) å utvikle en felles privatrettslig kodifikasjon for Sveits. Dette arbeidet ble fullført 1907 og trådte ikraft i 1912.


Valget i Tyskland 2005.
Gerhard Schröder ønsket fornyet tillit...
De grønne driver valgkamp foran Riksdagen i Berlin
Det føderale valget i Tyskland i 2005 ble avholdt 18. september for å velge medlemmer til den 16. Forbundsdagen. Resultatet var at den regjerende koalisjonen mellom SPD og De grønne under ledelse av Gerhard Schröder måtte gå av og ble erstattet av en storkoalisjon mellom CDU/CSU og SPD. Med Angela Merkel, som hadde vært CDUs kanslerkandidat i valget, fikk Tyskland sin første kvinnelige forbundskansler.
Bakgrunn.
Det ordinære valget skulle i utgangspunktet først holdes i 2006. Men etter valgnederlaget i delstaten Nordrhein-Westfalen 22. mai 2005 ønsket Tysklands kansler Gerhard Schröder å fremskynde valget med ett år. Schröders parti, SPD, mistet regjeringsmakten i delstaten for første gang på 39 år. De konservative hadde da vunnet en rekke delstatsvalg og hadde en klar majoritet i Forbundsrådet, som er satt sammen av representanter fra Tysklands delstater.
Den direkte årsaken til at Schröder ønsket nyvalg var at han mente at han ikke hadde tilstrekkelig oppslutning i egne rekker for å få fullført reformpolitikken. President Horst Köhler skrev ut nyvalg. Den tyske forfatningsdomstolen avsa i en kjennelse senere på sommeren at oppløsningen av Forbundsdagen og utskrivningen av nyvalg skjedde i henhold til grunnloven.
Schröder har etter at han kom til makten i 1998 ført en reformpolitikk som har vist seg upopulær blant velgerne. Reformene har vært omstridte også innenfor SPD. Sommeren 2005 gikk SPDs tidligere formann og tidligere finansminister i Schröders første regjering, Oskar Lafontaine, ut av SPD. Ved valget var han en av de to toppkandidatene til Linkspartei, etterfølgerpartiet etter Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som samarbeidet med det lille protestpartiet Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative.
To kanslerkandidater.
Schröder mente nyvalg var nødvendig for å få bekreftet tilliten til hans politikk. Han var SPDs og koalisjonspartneren De grønnes kanslerkandidat. Hans utfordrer var Angela Merkel, som var de konservative partiene CDU og CSUs kanslerkandidat. Merkel ønsket å regjere sammen med det liberale partiet FDP.
Konsekvenser.
SPD og De grønne mistet sitt parlamentariske flertall, mens CDU/CSU knepent ble største gruppe i Forbundsdagen. Målt i økning ble Linkspartei valgets vinner, fulgt av FDP. Imidlertid fikk ingen av de foretrukne koalisjonen (CDU/CSU/FDP eller SPD/Grønne) det nødvendige flertallet. I starten påberopte dessuten både Schröder og Merkel seg å ha fått størst oppslutning, fordi Schröder argumenterte med at CDU og dens bayerske søsterparti CSU måtte regnes som adskilte partier (i så fall var SPD størst). Koalisjonsforhandlingene ble derfor nokså vanskelige.
Ingen av partiene ønsket å forhandle med Linkspartei. FDP utelukket en deltagelse i en «trafikklys-koalisjon» (SPD/FDP/Grønne). De grønnes avvisning av en «Jamaica-koalisjon» (CDU/CSU/FDP/Grønne) var ikke like kategorisk, men forhandlingene førte heller ikke frem. Dermed ble en stor koalisjon mellom CDU/CSU og SPD eneste utvei, selv om begge parter på forhånd hadde omtalt denne løsningen som den minst ønskelige.
Koalisjonsforhandlingene ble avsluttet 11. november. Schröder la ned sine politiske verv etter at det ble klart at han ikke kunne fortsette som kansler. I avstemningen i Forbundsdagen, som fulgte den 22. november, ble Angela Merkel med 397 av 611 stemmer (og av den store koalisjonens 448 stemmer) valgt til ny forbundskansler. Hun ble dermed Tysklands yngste og første kvinnelige kansler.
Resultater.
Endringen for Linkspartei tar utgangspunkt i PDS' resultat fra forrige valg.
CDU-gruppen hadde 226 mandater etter valget, men en representant forlot gruppen i løpet av perioden, en annen forlot forbundsdagen og en tredje døde. Ett medlem av Linkspartei-gruppen forlot fraksjonen. Til slutten av valgperioden hadde forbundsdagen dermed to uavhengige representanter og forskjellen mellom CDU/CSU og SPD var bare én representant.
Ekstern lenke.
__NOEDITSECTION__


Memorat.
Memorat betegner i folkloristikken en fortelling om et menneskes møte med det overnaturlige. Det egentlig memorat er førstehåndsmemoratet, opplevd av fortelleren selv, men en opererer også med annenhåndsmemorat. Dette er en fortelling om som er videreformidlet i det en forteller en historie en bekjent som har meddelt å ha opplevd noe supranormalt.
Begrepet ble lansert av den svenske folkloristen Carl Wilhelm von Sydow og er blitt brukt på en kildekategori i folketroforskningen. Fabulatet, som er et sagn eller en oppdiktet fortelling, trenger ikke å inneholde reelle trosforestillinger, men memoratet kan vise oss hvilke forklaringsmodeller en opplever, tar i bruk når en unormal opplevelse skal forklares. Folketroforskeren avgrenser memoratet til de fortellingene fortelleren selv har opplevd, men folkediktningsforskeren kan også være interessert i «gjenfortalte memorater». Sydows term svarer et stykke på vei til det Peter Christen Asbjørnsen karakteriserte som huldreeventyr.
Vanligvis vil fortellingen om det selvopplevde skille seg klart fra det gjenfortalte. Det selvopplevde er preget av sanseopplevelsene, detaljerikt og oftest uten en klar struktur. Det gjenfortalte må nødvendigvis være såpass strukturet at det lar seg huske uavhengig av at man husker sanseopplevelsene. Det gjenfortalte kan vise oss episk teknikk i bruk.
Typisk for memoratet er at det overnaturlige ikke er identifisert. Mathias skytter setter ikke noe navn på denne skapningen. Slike uspesifiserte overnaturlige vetter kaller folkloristene numen.
For at et memorat skal leve videre i tradisjonen, må det skje en episk omforming til et sagn. Individuelle trekk hos personene viskes ut, mer tilfeldige omstendigheter og detaljer i situasjonen forsvinner, og hendelsen standardiseres i overensstemmelse med rådende oppfatninger om det overnaturlige i miljøet. Memoratet kan etter hvert inngå som et tillegg i et allerede eksisterende sagn, eller danne kjernen til et nytt, men da er det ikke lenger et memorat.
Bevisste fortellere kan også fortelle sagn som memorat. Det vil i tilfelle styrke fortellingens troverdighet. Folkloristen Brynjulf Alver kaller slike «opplevde sagn» for Experience legends.


Ered Luin.
Ered Luin eller Blåfjellene er en fiktiv fjellkjede i J.R.R. Tolkiens Midgard. Blåfjellene lå helt i vest i Eriador. Ered Luin er også kalt Blåryggen i Ringenes herre og Ered Lindon.
I det første tidevervet var Ered Luin ennå en hel ubrukket linje som skilte Eriador fra Beleriand. Det var syv elver som sprang ut av fjellene på dens vest side, og landet som disse elvene fløt gjennom ble kalt for Ossiriand, og senere også som Lindon, og derfor ble Ered Luin også kalt Ered Lindon av og til. Dvergenes byer Belegost og Nogrod var også plassert i denne fjellkjeden.
Fjellkjeden ble brutt i valaenes krig mot Morgoth, og midt i kjeden brøt sjøen gjennom, og skapte et nytt utløp for elven Lhûn. I midten av sprekken der Lhûn møtte havet ligger Gråhavnene (Mithlond) i alvenes kongerike Lindon. Når Ered Luin ble snakket om som Lindons grenser ble den også nevnt som Ered Lindon.
I Ardas skapelse var Blåfjellene ment å møte "Gråfjellene" i sørlandene, og forme den vestre veggen av Midgard, akkurat som "Rødfjellene" (Orocarni) og "Gulfjellene" formet den østre veggen. Fjellkjeden Blåfjellene var egentlig forbundet med "Rødfjellene" ved Ered Engrin eller "Jern fjellene" ("Jern fjellene" er ikke det samme som Jernhøene). Men Ardas symmetri ble ødelagt i krigene allerede før De to lampers år.


Frank Aarebrot.
Frank Henrik Aarebrot (født 19. januar 1947) er professor i sammenlignende politikk ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen og professor II i demokratiutvikling ved Örebro universitet i Sverige. Han foreleser blant annet ved Institut des Sciences Politiques i Frankrike og ved Humboldt-universitetet i Berlin.
Aarebrot har ledet flere internasjonale prosjekter og vært redaktør av, og medforfatter til en rekke bøker om demokratisering i Europa etter kommunismens sammenbrudd. Han forsker på nye demokratier og demokratisering, valganalyse og metodikk, europeisk integrasjon og vier mye tid til forskningsformidling, men er i Norge kanskje mest kjent som politisk kommentator og valgekspert.
Akademisk karriere.
Frank Aarebrot var vitenskapelig assistent for Stein Rokkan. Etter å ha oppholdt seg som stipendiat ved Yale University 1969-1970 og vært forskningsmedarbeider ved Historical Archives, ICPSR, University of Michigan, i 1973, ble Aarebrot i 1976 Cand.polit. med hovedfag i sammenliknende politikk.
Han har siden 1977 vært ansatt ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitet i Bergen. Her favner hans faglige virksomhet om forskning knyttet til europeisk politisk utvikling, demokratisering og europeisk integrasjon, undervisning innenfor disse emnene og, ikke minst, formidling.
Aarebrots forskning om demokratisering og valganalyse er videre både i teori og praksis knyttet til internasjonal valgobservasjon, da i særdeleshet gjennom den sentrale rolle han har spilt i utdanning av norske valgobservatører for internasjonale oppdrag.
Frank Aarebrot holder også det populære konseptet "Frokost med Frank" flere ganger i semesteret sammen med Studentersamfunnet i Bergen, hvor han også er medlem av Utvidet Råd og ridder av Hans Majestet Pinnsvinets orden.
Partipolitisk tilhørighet.
Frank Aarebrot sogner politisk til Arbeiderpartiet, og er, på grunn av sin åpenbare tilknytning til partiet, av politiske motstandere blitt sett på som en ikke-nøytral politisk kommentator.
Amputasjonen og Team Antonsen.
Aarebrot måtte amputere det ene beinet etter en skjelettinfeksjon han fikk mens han var valgobservatør under presidentvalget i Romania i 1990.
Sammen med sosiolog og komiker Harald Eia demonstrerte Aarebrot Pierre Bourdieus kritikk av fjernsynet som medium, gjennom et innslag i NRK-programmet "Team Antonsen". Aarebrot og Bård Tufte Johansen førte en samtale om at Bourdieu hevder at fjernsynet er et distraksjonsorgan og ikke et informasjonsorgan, mens Kristopher Schau slikket dip fra beinstumpen til Aarebrot. Dette skulle illustrere Bourdieus tanker, idet seerne ventelig ikke ville komme til å huske noe av samtalen, men kun at Schau slikket dip fra det amputerte beinet til Aarebrot.
Aarebrot var den forskeren som var nest mest sitert i media i 2006 i følge en undersøkelse bestilt av Morgenbladet. I 2007 toppet han Morgenbladets liste.


Ered Lómin.
Ered Lómin ("De Gjallende Fjell") er en fiktiv fjellkjede i J.R.R. Tolkiens Midgard. Ered Lómin former den vestre kanten av Hithlum. Gjemt i denne fjellkjeden er "Cirith Ninniach", some er bevoktet av Noldoenes porter. I tillegg møter den Ered Wethrin i sør hvor den danner Dor-Lómin.


Faslefoss kraftverk.
Faslefoss kraftverk er et kraftverk som ligger i Nord-Aurdal kommune i Oppland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 38 m mellom Strondafjorden og Fløafjorden. Det er installert en kaplanturbint på 17,8 MW. Midlere årsproduksjon er på ca. 73 GWh.


Høyre og venstre.
Høyre og venstre er relative retninger eller posisjoner. I sjøfart kalles høyre "styrbord", mens venstre er "babord". De latinske uttrykkene for høyre og venstre er "dekster" og "sinister", som bl.a. brukes om heraldisk høyre og venstre.
Etymologi.
Ordet høyre stammer fra norrønt "hægri", fra adjektivet "hægr", det vil si «bekvem», et ord som også har dannet grunnlag for eksempel å behage. Venstre kommer fra norrønt "vinstri", som er beslektet med ordet «venn'», kanskje fordi hjertet sitter mot venstre.
Høyre og venstre i kroppen og naturen.
De fleste mennesker er høyrehendte, det vil si har best kontroll og størst kraft i høyre hånd eller fot, og foretrekker å bruke høyrehanda når de for eksempel skriver. Mange er imidlertid sterkest i det venstre beinet. Det er vanligvis satsbeinet når en hopper.
Hjernen er delt inn i høyre og venstre hjernehalvdel, som har forskjellige oppgaver og blant annet styrer hver sin side av kroppen (den høyre hjernehalvdelen styrer funksjonene i venstre side, mens venstre halvdel styrer høyre side). Hjertet sitter normalt mot venstre side i brystet, leveren på høyre og milten på venstre side. Ikke sjelden er venstre fot litt større enn høyre, og mannens venstre testikkel henger ofte litt lenger ned enn den høyre.
Corioliskraften er en treghetskraft på grunn av jordrotasjonen. Den virker på alt som beveger seg i forhold til jordoverflata, og fører blant annet til at vinden blåser mot klokkeretninga rundt lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt i sør. Det samme gjelder vekstretninger i naturen.
Krystaller av kvarts kan enten dreie lys som skinner gjennom dem, til høyre eller venstre.
Høyre og venstre i kulturhistorien.
I flere religioner representerer den høyre sida kraft, sola, det mannlige prinsippet, framtida og det utadvendte. I antikken var den høyre armen, det vil si den som kunne føre et våpen, og den høyre sida, symbol for styrke og framgang. Dette gjelder også i seinere vestlig folketro og i kristendommen, der høyre er hederssida og bedre og mer lykkebringende enn venstre.
Kristendommen.
Bibelen nevner flere steder høyre og venstre. Der står det blant annet at på dommedag skal sauene stå til høyre og geitene til venstre. Jesus Kristus sitter dessuten ved Guds høyre side (Sal 110,1, Mark 16,19, Apg 2,33, Ef 1,17-20), ei side som tradisjonelt er den foretrukne hedersplassen også ved bordet til en hersker eller en vert. På bilder av korsfestelsen henger dessuten den gode røveren til høyre og den onde til venstre for Jesus. Tilsvarende plasseres ofte Jomfru Maria og kirken på høyre side, mens Johannes eller synagogen plasseres til venstre. I Det nye testamentet snakker ellers Jesus om å vende det andre kinnet til hvis en blir slått på høyre kinn.
Ifølge kabbalistisk tradisjon symboliserer den høyre handa barmhjertighetens gud, mens den venstre står for rettferdighetens. Høyrehanda representerer da presteskapet og den venstre kongedømmet.
Islam.
I den arabiske og muslimske verden blir mat og drikkevarer alltid mottatt og spist med den høyre handa. Der blir venstrehanda brukt til til personlig hygiene og betraktes derfor som urein. Den høyra handa skal derfor som oftest også brukes ved berøring, for eksempel når en hilser. Det er dessuten vanlig å gi fra seg ting med den høyre handa.
Asia.
Også i tradisjonell kinesisk symbolikk representerer høyre side mannlighet og styrke. Høyre står der for yang, mens venstre står for yin. I Kina er likevel venstre hederssida, særlig i fredstid, fordi styrke og vold lett kan gå over i ødeleggelse og oppløsning. Av samme grunn var det vanlig å gi noe med venstre hånd og ta med høyre.
I hinduismen og buddhismen skal en alltid vende den høyre sida mot en hellig gjenstand. Det medfører blant annet at den troende går rundt et gudebilde i samme retning som sola.
Norge.
Ifølge gammel bordskikk i Norge skal mannen sitte ved kvinnens venstre side. Opprinnelig var det fordi han da kunne trekke sverdet, som hang på venstre side, og strekke høyrearmen ut for å beskytte kvinnen til høyre for seg. Borddamer skal i dag sitte på mannens høyre side i Norge, Sverige og Danmark. I mange av de andre europeiske land skal borddamen plasseres på mannens venstre side. Lenge var det strenge regler for at kvinnene under gudstjenesten i kirken skulle sitte på nordsida og mennene på sørsida i kirkerommet. Det ville som regel si at mennene satt på menighetens høyre side og så mot alteret som var plassert i øst, det vil si der sola stiger opp.
Høyre og venstre i politikken.
Begrepene høyre og venstre brukes også i politikken med litt skiftende betydning. Høyre, eller høyresida, betegner vanligvis et parti eller en gruppering med et konservativ, men også fascistisk, idégrunnlag, mens venstre og venstresida betegner en radikal, sosialistisk eller kommunistisk retning. Både høyre og venstre kan betegne et liberalt idegrunnlag avhengig av hva brukeren legger i begrepet liberalisme.
Nynazisme har tradisjonelt blitt betegnet som høyreekstremisme, til forskjell fra kommunistiske retninger, som gjerne kalles venstreekstremistiske. Enkelte mener imidlertid at autoritære ideologier har så mange fellestrekk at motpolene høyre og venstre i denne sammenhengen ikke passer. Konservative sympatisører er særlig kritiske til bruken av begrepet høyreekstremisme om en ideologi som ikke oppleves som liberal.
Benevnelsene høyre og venstre stammer fra partigrupperingenes plassering i den franske nasjonalforsamlinga etter Den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt «til høyre» ("la droite"), mens de radikale satt til venstre ("la gauche"). Denne plasseringen fortsatte senere i det franske kammeret.
I Norge har ordene gitt navn til de politiske partiene Høyre og Venstre som begge ble stiftet i 1884. Det konservative partiet "Højre" i Danmark skiftet navn til Det Konservative Folkeparti i 1915, mens "Högern" i Sverige tok navnet Moderata Samlingspartiet i 1969.
Høyresida forbindes gjerne med blå farge, mens venstresida knyttes til rød.
Høyre og venstre i trafikken.
Høyreregelen i trafikken innebærer at de kjørende kjører på høyre side av veien og har vikeplikt for trafikk som kommer fra høyre. De fleste land har høyrekjøring i dag. Venstrekjøring gjelder imidlertid blant annet i Storbritannia, Irland, Malta, Thailand, India, Kypros, Sør-Afrika og Australia og Japan. Svenskene skiftet til høyretrafikk 23. september 1967, mens islendingene gjorde det året etter.
I sjøfart kalles høyre (for båten) "styrbord", mens venstre (for båten) er "babord". Høyre merkes der gjerne med grønt og venstre med rødt.
Leseretning.
Den vanlige lese- og skriveretningen i vesten er fra venstre mot høyre. På enkelte andre språk med ikke-vestlige bokstaver kan leseretningen gå motsatt vei. Kinesiske og japanske tegn ble tradisjonelt skrevet ovenfra og ned, men blir i dag vanligvis skrevet i vannrette linjer fra venstre mot høyre. Hebraisk og arabisk skrives med bokstaver i linjer fra høyre mot venstre. Både i den arabiske verden og i Japan leses imidlertid bøker «bakfra» i forhold til vestlige boktradisjoner. Det sees blant annet i moderne manga-tegneserier. I enkelte gamle, greske innkripsjoner skifter skriveretningen fra linje til linje på samme måte som en pløyer furene på et jorde.
Annet.
I tradisjonell bokføring føres det et dobbelt bokholderi der eiendeler føres på t-kontoens venstre side til debet, og gjeld og egenkapital føres på kontoens høyre side til kredit.
En skrue fester i materialet eller gjengene, det vil si går inn, ved at den dreies mot høyre eller samme vei som viserne på ei klokke. Skruen løsnes ved å skru den motsatt vei.
Spesielt viktige mutter- og skruefester ble i noen tilfeller gjort omvendt («links»- skrugang). Dette kunne ha praktiske grunner, som å motvirke at rotasjon skrudde opp og løsnet ting – eller for å sikre mot uvettig løsning: Dersom en visste for lite, skrudde en fastere til,i stedet for å løsne.


James McEveley.
James Michael McEveley, ofte kalt Jay McEveley, (født 2. november 1985 i Liverpool i Merseyside, England) er en skotsk landslagsspiller i fotball som har spilt for flere engelske klubber. Han spiller i øyeblikket for Swindon Town.
McEveley har vært i England sin U-21 tropp, men på grunn av at han har skotsk bestefar har han valgt å spille med det skotske flagget på brystet. Han har spilt 3 landskamper for.
Klubblag.
McEveley startet sin karriere i Everton i hjembyen Liverpool. Her spilte han på juniorlaget sammen med blant andre Wayne Rooney. McEveley ble frigitt fra Everton og skrev under på sin første profesjonelle kontrakt i november 2002 for Blackburn Rovers. Hans første kamp for Rovers kom 6. november 2002 da de spilte 2-2 mot Walsall i den engelske ligacupen. I ligasammenheng kom debuten 7. desember 2002 da Blackburn spilte 1-1 mot Bolton Wanderers. Totalt fikk McEveley med seg 9 ligakamper og 6 cupkamper for klubben fra Lancashire i 2002/03-sesongen.
På grunn av manglende spilletid i starten av 2003/04-sesongen for Rovers, signerte McEveley på en låneavtale med Burnley i desember 2003, og han spilte sin første kamp for "the Clarets" 13. desember 2003 da laget tapte 2-1 for Coventry City. Etter å ha spilt 4 ligakamper og 1 cupkamp for Burnley, sørget en kneskade i januar 2004 for at låneoppholdet ble avbrutt.
I første del av 2004/05-sesongen spilte han 4 ligakamper for Blackburn før han i mars 2005 skrev under på nok en låneavtale, denne gang med Gillingham. Han debuterte for Gillingham 12. mars 2005 i en ligakamp mot Leeds United, mens hans første mål for "the Gills" kom 15. mars 2005 i en ligakamp mot Stoke City. Totalt spilte han 5 ligakamper for Blackburn og 10 ligakamper for Gillingham i 2004/05-sesongen.
I august 2005 signerte McEveley sin tredje låneavtale, denne gang med Ipswich Town. Han debuterte for Ipswich den 10. september 2005 i en ligakamp mot Sheffield United og 5. november 2005 noterte han seg for sitt første mål for "the Tractor Boys" da laget slo Plymouth Argyle 3-1 i en ligakamp på Portman Road. Etter å ha spilt 19 ligakamper og scoret 1 ligamål for Ipswich i 2005/06-sesongen vendte han tilbake til Blackburn Rovers ved sesongslutt.
Etter 4 ligakamper og 3 cupkamper for Blackburn i første del av 2006/07-sesongen ble McEveley kjøpt av Derby County for £600 000 den 29. januar 2007. Han spilte sin første kamp for Derby 10. februar 2007 da de møtte Hull City i en ligakamp. Totalt ble det 15 ligakamper og 3 andre obligatoriske kamper for "the Rams" i siste del av 2006/07-sesongen. Den 26. desember 2007 scoret han sitt første mål for klubben fra Derbyshire. Det kom i en ligakamp mot Liverpool, og McEveley scoret Derbys mål i denne kampen som Liverpool vant 2-1. Totalt scoret McEveley 2 ligamål på 29 kamper for Derby i 2007/08-sesongen. Etter å ha startet i de 3 første ligakampene for "the Rams" i 2008/09-sesongen ble han satt ut av laget til fordel for Jordan Stewart, og for å få matchtrening valgte han å signere på en 1-måneds låneavtale med Preston North End den 29. september 2008. Jay McEveley debuterte for Preston 30. september 2008 da de tapte 2-0 for Swansea City.
Landslag.
Jay McEveley debuterte på det skotske landslaget den 22. august 2007 da Skottland slo Sør-Afrika 1-0 i en privatkamp. McEveley startet, og spilte hele kampen. Hans andre landskamp for Skottland spilte han 8. september 2007, og motstander i denne kampen var. Skotlland vant 3-1 i denne kvalifiseringskampen til EM i 2008, og McEveley spilte også samtlige minutter i denne landskampen. Hans tredje landskamp kom den 26. mars 2008 da Skottland spilte en privatkamp mot på Hampden Park. McEveley startet på benken, men ble byttet inn i det 62. spilleminutt i en kamp som endte 1-1.


Hordaland krins av Norges speiderforbund.
Hordaland Krins er Norges speiderforbunds krets i Hordaland.
Historikk.
Speiderarbeidet blant gutter i Bergen startet allerede i 1910, bare 3 år etter at Baden Powell samlet de første speiderne på Brownsea Island. De første troppene ble organisert i 1911, og i 1912 ble Bergen Krets av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) etablert. Jentene fikk organisert speiderarbeid i 1921, og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF) ble etablert med sitt første hovedstyre i Bergen. I 1978 ble NSF og NSPF slått sammen til Norges speiderforbund.
Kretsgrensene har variert opp gjennom årene, men hovedaktiviteten har i alle år vært konsentrert om Bergensregionen for Bergen Krets, mens Hardanger/Voss og Sunnhordland var egne kretser. 1. januar 2001 ble Bergen Krets og Hardanger/Voss krins slått sammen til Hordaland krins som omfatter Hordaland fylke med unntak av de kommunene som inngår i Ryvarden krets.
Speiderarbeidet omfatter i dag aldersgruppene fra 6 år og oppover. Kretsen har i alt ca. 30 aktive speidergrupper fordelt på 8 kommuner, i alt 1500 medlemmer.


Lokalavisa Sør-Østerdal.
"Lokalavisa Sør-Østerdal" er en lokalavis med hovedredaksjon i Elverum og lokalkontor i Trysil. Avisa dekker kommunene Elverum, Åmot, Trysil, Engerdal og Stor-Elvdal.
Lokalavisa Sør-Østerdal kommer ut tre ganger i uka (tirsdag, torsdag og lørdag), og første utgave kom på gata 17. september 2005. Lokalavisa Sør-Østerdal har 8 redaksjonelle medarbeidere. Ansvarlig redaktør siden oppstarten i 2005 er Tone Strugstad Qviller.
Etableringen av avisen må sees som en del av en "aviskrig" mellom de to ledende avisene i fylket: Hamar Arbeiderblad og Østlendingen. Lokalavisa Sør-Østerdal er en abonnementsavis som eies av Hamar Media. I tillegg distribueres avisa sammen Hamar Arbeiderblad til dennes abonnementer i Østerdalen. Tradisjonelt har Østlendingen hatt hegemoni i Elverum og i Østerdalen nord og øst for Elverum, mens HA har hatt hegemoni på Hedmarken.


Valget i Tyskland 1871.
Valget i Tyskland 1871 var det første føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Kampen for tilværelsen.
Kampen for tilværelsen (fra engelsk "struggle for life") er en frase som Charles Darwin brukte for å anskueliggjøre økologisk konkurranse.
Begrepet finnes allerede i tittelen til hans bok "Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen".
Begrepet har vært problematisk fordi sosialdarwinister har tolket det normativt og overført det til menneskelige samfunn, noe som ikke var Darwins hensikt.
I dagens økologi betegnes prinsippet som konkurranse.


Euarchontoglires.
Euarchontoglires er en av de større delgruppene som pattedyrene kan inndeles i.
Gruppen inneholder om lag halvparten av pattedyrenes arter, hvorav de fleste er gnagere.


Kloakkdyr.
Kloakkdyr (Monotremata) er en liten og særpreget delgruppe med pattedyr som består av fem arter fordelt på tre slekter, en med nebbdyr og to med maurpinnsvin. Alle artene er endemiske for Oseania, nærmere bestemt Australia, Tasmania og Ny-Guinea. Kloakkdyrene er søstergruppen til de egentlige pattedyrene.
Beskrivelse.
Navnet refererer til "kloakken", som er den zoologiske betegnelsen for en felles åpning av tarm og egg- eller sæd- pluss urinleder.
Kloakkdyrene legger egg (dvs. er ovipare) og har melkekjertler, men ikke patter.
Ungene slikker altså etter klekkingen melk fra morens hud.
Kombinasjonen av «typiske» pattedyrtrekk (som pels, varmblodighet og et sekundært kjeveledd) med nokså «atypiske» egenskaper (som ovipari og kloakk) gjør gruppen litt spesiell.
Kloakkdyrene stammer fra en gren som skilte lag fra de resterende pattedyrene før denne «resten» ble levendefødende, fikk patter og atskilte endetarms- og urin/kjønnsåpninger.
Ovipari og forekomsten av en kloakk er jo også til stede i pattedyrenes nærmeste slektninger, sauropsidene (dvs. fugler og krypdyr).
Mens ovipari og kloakken er opprinnelige egenskaper, finner man også flere avledete særtrekk ved kloakkdyrene.
Blant disse er at hannene bærer en spore med giftkjertel i ankelen.
Sporen brukes i kamp mot konkurrenter (jf. seksuell seleksjon).
Videre har kloakkdyrene i evolusjonens løp tapt både tenner og den høyre eggstokken.
«Forgreningen» som adskilte kloakkdyrene fra de resterende pattedyrene skjedde for minst 120 millioner år siden, altså før dinosaurene døde ut.


System.
System betegner en sammenhengende helhet, eller en ordnet oversikt over en sådan.


Skuebrød.
Skuebrød står omtalt i 3. Mosebok 24:5-9 som var tolv flate kaker eller brød bakt av fint hvetemel, uten gjær. I hver kake skal det være to tiendedels efa. Brødene lå på et spesielt bord med gullkant i tabernaklet, senere i templet. Skuebrødene ble byttet ut hver sabbat og skulle så spises av prestene og bare av dem. Formålet med dette er ikke omtalt i Bibelen. Tolvtallet viser sannsynligvis til Israels tolv stammer. Se også 2. Mosebok 25:30, 24:5-9 og 4. Mosebok 4:7 og hjemmesiden [1]: http://www.bibelen.no/
Begrepet skuebrød tilsvarer det hebraiske «hebr lehem ha-panim», dvs. «Guds åsyns brød».


Tribus (biologi).
Tribus eller stamme, er en valgfri kategori brukt i den biologiske systematikken. Et tribus omfatter én eller flere nær beslektede grupper av organismer. Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilke grupper man velger å kalle tribus. Ofte er det en gruppe av slekter, men det kan også være familier. Nyere systematikk er mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier.
De vitenskapelige navnene har normalt en gjenkjennelig endelse, dannet ut fra roten på typusslektens navn.


Berthe Toppenhaug.
Berthe Nielsdatter Toppenhaug (født 1764 i Gran, død 22. desember 1840 i Gjerdrum) var en norsk folkemedisiner eller signekjerring. Hun var fra husmannsplassen Toppenhaugen under Hvaleby i Gran, men flytta som voksen til Gjerdrum og bodde på en plass under garden Fjellstad.
Hun er identisk med den Berte Tuppenhaug som Peter Chr. Asbjørnsen skildrer i «Berte Tuppenhaugs fortellinger» fra 1845: "«Skarpe, rappe, litt skjeve øyne, fremstående kinnben, en bred nese og gulbrun hudfarge ga Berthes ansikt et fremmed, østerlandsk, nesten hekseaktig uttrykk, og det var da heller ikke å undres over; for hun var den fremste signekjerring på lang lei.»"
Av fortellinga framgår at hun ble tilkalt til sjuke folk i flere bygder på Romerike. Hennes metode var å kombinere legemidler med lesning av trollformler. I et notat gir Asbjørnsen en oppskrift på «Berhe Tuppenhaugs undersalve»: "«Det var et Dekokt paa Vievang, Marihand, Tysbast og Flaurogn... og saa en Blomst som bær Blømme og er synlig en Dag ved St. Hans Tid.»"


System (biologi).
Et system er en ordnet oppstilling av delgruppene av en organismegruppe.
Mens "systematikk" betegner vitenskapen som klassifiserer organismer, er altså et "system" ett konkret resultat av en slik klassifiserende aktivitet.
Avhengig av den systematiske filosofien som ligger bak opprettelsen av et gitt system, er systemet en gjengivelse av gruppens stamtre eller tar eks- eller implisitt hensyn til andre faktorer enn slektskap, slik som likhet.
Eksempel: Virveldyrenes system.
I og med at systemer er overenskomster, er de viste tre variante like «korrekte», og det fins mange flere tenkelige systemer.
Kjensgjerningen at det fins mange mulige systemer, betyr altså "ikke" at man «ikke har forsket nok».
Grunnen er en helt annen, nemlig at ulike systematikere vil uttrykke forskjellige ting med et system.
Betydningen av systemer har avtatt betraktelig i løpet av de siste par tiårene.
Grunnen er sannsynligvis at stamtrær gir entydig informasjon i tillegg til å ordne organismer, mens systemer kun gjør det siste.


Valget i Tyskland 1874.
Valget i Tyskland 1874 var det andre føderale valget i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Teleologi.
Teleologi er læren (gresk "λόγος" ("logos")) om prosessers hensikt eller mål (gresk "τέλος" ("telos")). Det omvendte av teleologi er kontingens.
I skolastikken antok man at alle ting har en iboende tendens til å virkeliggjøre sin eksistensgrunn.
Enhver hendelse kunne dermed tolkes som meningsfull, fordi den hadde som mål å oppnå hensikten bak de involverte tingenes eksistens.
Den ontologiske posisjonen at alle prosesser er teleologiske, dvs. har et dypere mål, kalles finalisme.
I biologien har teleologiske forklaringer blitt erstattet med teleo"nomiske" forklaringer, fordi biologiske prosesser og tilpasninger "ser ut som om de har et mål i fremtiden", mens de egentlig har en "årsak i fortiden".


Valget i Tyskland 1877.
Valget i Tyskland 1877 var det tredje føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Teleonomi.
Teleonomi betegner den "tilsynelatende" målrettetheten av biologiske prosesser eller egenskaper.
Begrepet ble foreslått av Colin Pittendrigh i 1958 (og videreutviklet av Ernst Mayr) som parallell til teleologi, som er "ekte" målrettethet.
I biologien falt grunnlaget for teleologiske forklaringer bort da Charles Darwins bok "Artenes opprinnelse" kom ut i 1859.
Inntil da hadde organismenes tilpasninger blitt forklart med at de var «godt for» noe, f.eks. at vi har øyne "for at vi skal kunne se", eller at tigeren har striper "for at den ikke oppdages så lett".
Feilen ligger her i at slike forklaringer antar et mål i fremtiden – et organ utvikles for å utøve en viss funksjon "når det er ferdigutviklet".
Slike forklaringer impliserer en «plan» eller en forutseende skaper.
Evolusjonsbiologiens forklaring er derimot at organismer har tilpasninger fordi disse "i fortiden" har vært en fordel og derfor har blitt bevart og/eller forbedret gjennom naturlig seleksjon.
Fordi grunnen til tilpasninger ligger i fortiden, men prosessen "ser ut som" en teleologisk utvikling, har begrepet teleo"nomi" blitt innført.
For bevisste handlinger hos mennesket har teleologiske forklaringer selvfølgelig fortsatt sin gyldighet.
Også individualutviklingen er teleologisk i den forstand at den har et "mål" (det kjønnsmodne individet), selv om "grunnen" til denne utviklingen er teleonomisk.


Glires.
Glires (fra latin "glires") er en gruppe som består av gnagere og haredyr. Tidligere ble gruppen på norsk omtalt som "gnagere", men nå er dette navnet forbeholdt de enkelttannede gnagerne.
Hypotesen om at disse danner en monofyletisk gruppe, har lenge vært forholdsvis godt akseptert basert på morfologiske egenskaper. Retrotransposon-markører gir entydig støtte til Glires-hypotesen.
Ifølge data basert på DNA fra cellekjerner er Glires søstergruppen av Euarchonta, slik at de to danner Euarchontoglires, men genetiske data fra bl.a. mitokondrielt DNA har vært mer tvetydige.


Valget i Tyskland 1878.
Valget i Tyskland 1878 var det fjerde føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Valget i Tyskland 1912.
Valget i Tyskland 1912 var det 13. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse. Ved dette valget gjorde SPD sitt gjennombrudd og ble største parti. Det mer enn doblet antall seter i Riksdagen siden valget i 1907.


Heuristikk.
Heuristikk (gresk εύρησις ["heuresis"] = «oppdagelse») er læren om hvordan man best oppnår og lagrer kunnskap, og er en gren av filosofien.
Heuristikken beskjeftiger seg med metodene som kan eller bør brukes for å oppnå ny erkjennelse, for å løse problemer og for å beskrive disse metodene.
Heuristikk er dermed beslektet med metodologi og vitenskapsteori.
En mulig kilde til betydningsforvirring er at ordet: «heuristic» på engelsk brukes i betydningen: «erfaringsbasert (bevisst eller underbevisst) tommelfingerregel».
Adjektivet "heuristisk" betegner tilsvarende en lettilgjengelig fremstilling av et tema, eller at ett perspektiv har et større potensial for å belyse strukturen av et problem enn et annet.
I informatikken brukes "heuristisk" om algoritmer som ignorerer om løsningen kan bevises eller ikke.
Et heuristisk virussøk «antar» f.eks. at ukjente programmer som ligner på kjente datavirus, også er virus.
Begrepet heuristikk brukes også i psykologien. I denne sammenhengen er heuristikker enkle, effektive regler som man tror forklarer hvordan mennesker tar beslutninger, vurderer situasjoner og løser problemer, ofte i situasjoner hvor man står ovenfor komplekse problemer eller mangler informasjon. Bruk av heuristikker vil ofte føre til raskere vurderinger og beslutninger, og vil kreve mindre kognitiv kapasitet enn grundig analyse av problemet. Disse heuristikkene vil fungere godt i mange situasjoner, men tommelfingerreglene vil i noen situasjoner føre til systematiske feilslutninger (kogntive bias). Eksempler på denne typen heuristikker er: Representativitetsheuritikken og tilgjengelighetsheuristikken, fenomen oppdaget og beskrevet av Amos Tversky og Daniel Kahneman.


Entomologi.
En side fra "The naturalist's and traveler's companion", med instruksjoner for hvordan samle inn og preparere materiale.
Entomologi (gresk έντομος ["entomos"] = latin "insectus" = «innsnørt») er læren om insekter, og utgjør en gren av zoologien. En "entomolog" er en som arbeider med faget entomologi. Av og til betraktes også araknologien (læren om edderkoppdyr) som del av entomologien. I Norge regnes «alle» som arbeider med ulike grupper av leddyr til entomologien.
En viktig gren av entomologien er å finne gode metoder for biologisk kontroll av insekter som opptrer som skadedyr eller nyttedyr, dette gjelder særlig i hus, på matvarer, innen landbruk og skogbruk. Andre viktige grener er undersøkelsen av insekter som er viktige i pollinering av planter eller lever som parasitter, eller som kan overføre sykdommer på dyr og mennesker. Samt "rettsentomologi" som kan bidra med bevis i enkelte straffesaker.
Historie.
Entomologien har røtter langt tilbake, og finnes i alle kulturer. Den vitenskapelige studie av insektene begynte først i det 16. århundre.
Det eldste kjente entomologiske bilde laget av mennesker, er et maleri på en bergvegg, og forestiller noen bier og skal være fra år 13 000 f.Kr. Å samle honning eller holde bier har menneskene holdt på med lenge, de eldste bevis er fra Egypt og er beskrevet av de romerske skriverne Vergil, Gaius Julius Hyginus, Varro og Columella.
Greske filosofer utviklet en vitenskapelig holdning til spørsmål om sammenhengene i naturen. Demokrit og Platon nevner insekter i sine arbeider. Aristotles regnes som grunnlegger av entomologien, hans skrifter omfattet all datidens naturvitenskapelig kunnskap. Han laget den første systematisk oppsatte inndeling av «entoma», "de blodløse dyrene".
I nyere tid er noen insekter omtalt på mer vitenskapelig vis i et litterært arbeider fra Guido of Ravenna i år 1551.
Zoologen Conrad Gesner publiserer det første volum av "Historia animalium" (Dyrenes historie). Arbeidet nevner noen få insekter. Dette verket regnes som begynnelsen på moderne zoologi.
Entomologien i Norge.
Norsk entomologisk forening ble stiftet i Kristiania i 1904. Foreningens formål er å fremme interessen for og studiet av entomologien i Norge og å knytte kontakt mellom de interesserte. Det første norske entomologiske tidsskrift så dagens lys i mai 1921. Navnet var Norsk entomologisk Tidsskrift. Det 4de nordiske entomologimøtet ble i 1933 holdt i Norge. Dette var det første internasjonale entomologiske møte i landet. I 1939 ble den første fullstendige katalog over utbredelse av insekter i Norge utgitt. "Catalogus Coleopterorum Daniae et Fennoscandiae" omhandlet billene. Tidligere publikasjoner omhandlet kun mindre grupper eller funn fra et begrenset område i landet.
Fagfelt innen entomologien.
Entomologi er er stort fagfelt. Mange entomologer arbeider med problemstillinger innen biologisk kontroll, skadedyr, nyttedyr, parasittisme, overføring av sykdommer på dyr og mennesker. Samt rettsentomologi. Det er sannsynligvis flere millioner arter av insekter, og umulig for én person å holde oversikt over, derfor er de fleste entomologer spesialister innen en liten (eller større) gruppe. Ofte blir gruppens vitenskapelig navn brukt som «fag-tittel».


Araknologi.
Araknologi eller arachnologi (gresk αράχνη ["arachne"] = «edderkopp») er læren om edderkoppdyr, og utgjør dermed en gren av zoologien.
Av og til betraktes araknologien som en del av entomologien.


Valget i Tyskland 1919.
Valget i Tyskland 1919 var det 14. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse. Samtidig var det valg til en forfatningsgivende nasjonalforsamling etter monarkiets undergang ved slutten av første verdenskrig.
Parlamentet møttes i Weimar og vedtok den andre tyske riksforfatningen.


Herpetologi.
Herpetologi (gresk ερπετόν ["herpeton"] = «krypdyr») er læren om (amfibier og) krypdyr, og utgjør dermed en gren av zoologien.
Amfibiene omfatter frosker, padder og salamandere. Krypdyrene (reptilene) omfatter slanger, øgler (firfisle og stålorm), skilpadder, krokodiller og broøgler (tuatara).
Herptiler er en fellesbetegnelse på amfibier og krypdyr.


Sky Tower.
Sky Tower er et tårn som ligger på hjørnet av gatene Victoria og Federal Street i sentrum av Auckland, New Zealand.
Fra bakkenivå til toppen er det 328 meter høyt, noe som er det høyeste bygget i den sørlige hemisfære. Tårnet er en del av hotell og kasino komplekset som er eid og drevet av selskapet SKYCITY Entertainment Group.
Etter to og ett halvt års byggearbeide ble tårnet åpnet den 3. mars, 1997. Under konstruksjonen ble det brukt 15,000 kubikk meter sement og 2,000 tonn stål. Masten på toppen veier alene mer enn 170 tonn.
Hvert år besøker over 600,000 mennesker tårnet.
Tårnet blir ikke bare brukt som utsiktspunkt og fornøyelsessenter, men også til telekommunikasjon. Den øverste delen har to restauranter og flere observasjonsdekk.
Det er den tolvte høyeste bygningen i verden.
Den 17. september, 2005 truet piloten av et kapret småfly med å kollidere i tårnet. Over 500 mennesker som oppholdt seg der ble evakuert. Denne dagen var også valgdag i New Zealand for nytt parlament. Det ble senere slått fast at piloten ikke hadde politiske motiver for trusselen, men personlige problemer. Flyet styrtet i havnen like ved.
Auckland om kvelden, med Sky Tower i bakgrunnen


Iktyologi.
Iktyologi (gresk ιχθύς ["ichthys"] = «fisk») er læren om fiskene, og utgjør dermed en gren av zoologien. Vitenskapen er særskilt innrettet på grunnleggende studier av fisker, såsom deres systematikk, morfologi, biogeografi, atferd og betydning innen økologien.
Ca 25 000 arter med fisk eksisterer, noe som gjør dem til den største gruppen virveldyr.
Ca. 250 nye arter blir offisielt klassifisert av vitenskapen hvert år.
Moderne iktyologi har sine røtter hos den svenske biologen Peter Artedi (1705–1735), som regnes som grunnlegger av iktyologien som vitenskap gjennom sitt verk "Ichthyologia" fra 1738. Artedi var nær venn med Carl von Linné, som gav ut "Ichthyologia" etter forfatterens død.


Malakologi.
Malakologi (gresk μαλακός ["malakos"] = «myk») er læren om bløtdyr, og utgjør dermed en gren av zoologien.


Mammalogi.
Mammologi er læren om pattedyr (Mammalia), og utgjør dermed en gren av zoologien. En faglærd kalles en mammalog, men det er ikke like vanlig å bruke denne yrkestittelen. Det er mer vanlig å tittelere seg enten biolog eller zoolog.


±.
På datamaskiner kan symbolet «±» skrives ved hjelp av Alt+0177.


Valget i Tyskland 1907.
Valget i Tyskland 1907 var det 12. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Tyin kraftverk.
Tyin kraftverk ligger i Årdal kommune i Sogn og Fjordane fylke. Det nye kraftverket ble satt i drift 1. oktober 2004.
Kraftverket utnytter fallet fra innsjøen Tyin til Øvre Årdal. Kraftverket har en installert effekt på 360 MW og produserer årlig rundt 1,4 TWh. Kraftverket er eid av Norsk Hydro.


Ered Mithrin.
Ered Mithrin eller Gråfjellene er en var fjellkjede i J.R.R. Tolkiens Midgard. Gråfjellene lå nord i Rhovanion, nord for Myrkskog.
Gråfjellene er de siste restene av veggen Ered Engrin (Jern fjellene), som en gang strakte seg over hele den nordre delen av Midgard, men den ble ødelagt i det første tidevervet.
Nord for Ered Mithrin lå Forodwaith. Dette landet var kjent som "Dor Daidelos" i det første tidevervet, men det meste av dette landet ble ødelagt i Ardas omforming etter det første tideverv.
I kart fra det andre tidevervet og det tredje tidevervet ser det ut som Ered Mithrin bare var en nordre gren av Hithaeglir, men i virkeligheten er denne fjellkjeden mye eldre, og stammer fra Ardas skapelse, mens Tåkefjellene ikke var blitt skapt før etter De to lampers år.
Der Ered Mithrins vestre ende møter Hithaeglir ligger fjellet Gundabad fjellet. Dvergene har holdt fjellet for hellig i uminnelige tider, men det var også der Angmars gamle hovedstad lå. Det stykke med fjell som ligger vest for Hithaeglir former ennå en kjede med Gråfjellene og er kjent som Angmars fjell, men også det er en rest av Ered Engrin.
Den østre enden av Ered Mithrin var delt i to grener, og mellom dem lå "Vissenheiene" ("Ødeheiene"), og der bodde det ennå drager. Etter det kom et langt hull før man kom til Jernhøene som fortsatte Ered Engrins gamle linje. Erebor var ikke en del av noen av fjellkjedene.
Fra øst til vest strakte fjellene seg omtrent 350 Númenoriske mil, og fra fjellene i Ered Mithrin kom også elvene Grålin og Langvell som er opphavet til Anduin, og Skogstrømmen i Myrkskog.
Fra gammelt av har Gråfjellene vært brukt som gruver av dvergene av Durins folk, men i det tredje tidevervet hadde alle dvergenes forsvarsverk blitt feid til side og dragene hadde plyndret det. Nå virket det som Gråfjellenes eneste formål hadde vært å skille Forodwaith fra Villenland.
Det er også kjent en annen fjellkjede ved navnet Gråfjellene i Tolkiens Midgard. Den er sett på et kart i Ambarkanta (en del av "The Shaping of Middle-earth"): her er Gråfjellene en serie fjell som fortsetter Blåfjellene dom den vestre kant av "Endor", men på den søndre delen av kontinentet. Siden det ikke finnes noe kart av hele verden fra etter første tideverv, er det ukjent om denne fjellkjeden fortsatt eksisterer id et tredje tideverv.


Valget i Tyskland 1903.
Valget i Tyskland 1903 var det 11. føderale valget i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset.
Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset (født 1406, død 22. mai 1455) var en engelsk adelsmann og en sentral person i Rosekrigene og Hundreårskrigen.
Han var tredje sønn av John Beaufort, 1. jarl av Somerset. I ung alder ble han kommandant i den engelske hæren i Frankrike. Etter å ha tatt tilbake Harfleur ble han ridder av Order of the Garter, i 1436. Etter ytterligere suksesser ble han utnevnt til jarl av Dorset i 1442, og marki av Dorset året etter. I 1444 etterfulgte han sin bror John som 4. jarl av Somerset.
Under våpenhvilen fra 1444 til 1449 var han løytnant av Frankrike. I 1448 ble han utnevnt til hertug av Somerset. Dette var egentlig en gjenopprettelse av tittelen, og han skulle derfor normalt vært kalt 1. hertug, men ettersom det var hans bror som hadde tittelen før er konvensjonen at man omtaler ham som 2. hertug.
Da våpenhvilen endte i 1449 hadde Somerset mindre hell i felten. Innen sommeren 1450 kontrollerte Frankrike det meste av de engelske besittelsene i det nordlige Frankrike. Dette første til at kong Henrik VIs fremste minister, William de la Pole, 1. hertug av Suffolk, måtte ha av. Somerset tok hans plass som rådgiver, og ble en av dronning Margarets yndlinger. Det ble av noen hevdet at Edward av Westminster, den unge prinsen av Wales, var hans sønn og ikke kongens, men det finnes ikke beviser som styrker denne påstanden.
Fokuset i krigen mot Frankrike ble Gascogne, sør i landet. Engelskmennen hadde like lite fremgang der, og innen 1453 hadde de mistet alle besittelser. Kort tid etter hadde Henrik VI sin første periode med sinnssykdom, og Somersets rival Richard Plantagenet, 3. hertug av York ble utnevnt til Lord Protector. Han fikk raskt fengslet Somerset i Tower of London, og det er grunn til å anta at han ville blitt henrettet om ikke kongen hadde blitt frisk. Kongen fikk Somerset løslatt, og gav ham tilbake hans tidligere stilling ved hoffet.
Hertugen av York var fast bestemt på å fjerne Somerset, på den ene eller andre måte. I 1455 konfronterte han Somerset og kongen med en væpnet styrke. Trefningen er kjent som første slag ved St. Albans, det første slaget i Rosekrigene. Somerset falt i slaget.
Han ble etterfulgt av sin sønn Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset.
Ekteskap og barn.
Hertugen giftet seg med Eleanor Beauchamp, datter av Richard de Beuachamp, 13. jarl av Warwick of dennes første kone Elizabeth Berkeley. Hun var halvsøster av Henry de Beauchamp, 1. hertug av Warwick og Anne Neville, grevinne av Warwick, og var enke etter Thomas de Ros, 9. baron de Ros. Ekteskapet ble inngått en gang mellom 1431 og 1435, uten at det var utstedt lisens. 7. mars 1438 ble det gitt lisens for ekteskapet, slik at barna ble regnet som ektefødte.
Somerset 02
Beaufort, Edmund
Beaufort, Edmund


Trond Bredesen.
Trond Nordahl Bredesen (født 19. april 1956 i Drammen) er en norsk illustratør.
Trond Bredesen er utdannet ved ettårig tegnelinje på Formingslærerhøgskolen på Notodden og Fachhochschule Münster i Tyskland, der han studerte fra 1979 til 1983. Han har siden arbeidet frilans, fra 1988 i tegnerfellesskapet «Illustratørene» i Oslo.
Trond Bredesen er en faglig solid og produktiv illustratør med et bredt spekter av oppdrag innen design, kommunikasjon og reklame; han har arbeidet med det meste fra emballasje og profilillustrasjoner til aviser og bøker, deriblant som illustratør for Bjørn Sortlands mange titler i barnebokserien om «Kunstdetektivene». Bredesen behersker flere tegne- og maleteknikker, og varierer ofte stilen, men har en gjennomgående sikker strek med klar figurtegning, gjenkjennelige detaljer og hyppig bruk av grafiske effekter.
Trond Bredesen har fått flere priser for arbeidene sine, blant annet Gullblyanten for TINE-illustrasjonene sine på 1990-tallet og i Visuelt-konkurransen.


Valget i Tyskland 1881.
Valget i Tyskland 1881 var femte føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Valget i Tyskland 1884.
Valget i Tyskland 1884 var det sjette føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Belegost.
Belegost er en fiktiv by fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den var en av de to byene dvergene hadde i Blåfjellene (Ered Luin). Det vestrøne navnet var Mickleburg.
Belegost lå i den søndre delen av fjellkjeden og var hjemmet til det av dvergenes hus som er kjent som "Broadbeams" på engelsk. Navnet til Belegost på dvergenes språk, Khuzdul, var "Gabilgathol" som har en ukjent betydning. "Belegost" betyr "Stor festning". Helt fram til slaget Nirnaeth Arnoediad var Azaghâl kongen deres.
Dvergene i Belegot var venner med Sindaene, og senere også med Noldoene av Beleriand. De ble ikke med dvergene fra Nogrod i Doriaths fall, og prøvde faktisk å råde vennene sine fra det.
Ulikt Nogrod i nord, overlevde Belegost delvis Vredens krig, selv om den hadde blitt "ødelagt" på det tidspungtet: Mange av dvergene fra Belegost sluttet seg til dvergene av Durins folk i Khazad-dûm 60 år etter krigen, men Ered Luin forble mange dvergers hjem (inkluderende noen dverger av Durins folk) i hvert fall til begynnelsen av det fjerde tidevervet.


Valget i Tyskland 1887.
Valget i Tyskland 1887 var det syvende føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Valget i Tyskland 1890.
Valget i Tyskland 1890 var det åttende føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Richard av Conisburgh, 3. jarl av Cambridge.
Richard of Conisburgh, 3. jarl av Cambridge (født ca. 1375, død 5. august 1415) var sønn av Edmund of Langley, 1. hertug av York, og dermed barnebarn av kong Edvard III av England. Han ble født på Conisburgh Castle i Yorkshire, og ble den tredje jarl av Cambridge da hans bror frasa seg tittelen i 1414.
I 1406 giftet han seg med Anne Mortimer, som etterkommer av Edvard III gjennom kongens sønn Lionel av Antwerpen. Det var gjennom henne av yorkistene krevde tronen under Rosekrigene. De fikk en datter, Isabella, og sønnen Richard Plantagenet, 3. hertug av York.
Etter Annes død giftet Cambridge seg med Matilda Clifford. Ekteskapet ble antagelig inngått kort tid før det ble avslørt at han var involvert i et komplott mot kong Henrik V like før kongens felttog i Frankrike. Han mistet alle titler og eiendommer, og ble henrettet i Southampton før kongens flåte la ut. Hans bror Edward of Norwich, 2. hertug av York falt i slaget ved Agincourt.
Cambridge 03


Valget i Tyskland 1893.
Valget i Tyskland 1893 var det niende føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Landmåler.
En landmåler eller geodet er en person som foretar oppmålinger i terrenget med instrumenter.
Kvalifikasjoner.
En landmåler trenger gode matematikkunnsskaper ("særlig innen trigonometri"). Han bør dessuten ha en viss kunnskap om stereoskopi. Han må kjenne til de atmosfæriske forhold som påvirker målingene, og øvrige feilkilder med de målemetoder han benytter. Han må dessuten ha et godt kjennnskap til de instrumenter han betjener og kunne foreta tilhørende beregninger.
Historisk utvikling.
Kvartmilkart fra 1850 "(Grimstad øst)", med detaljkart av tettstedet Grimstad.
Byggingen av de Egyptiske pyramidene krevde kunnskaper tilsvarende en landmåler ("Landmåling og astronomi er nær beslektet").
I Norge.
I Norge kan begrepet «landmåler» spores tilbake til slutten på 1600-tallet, da det var privatpersoner som foretok kartlegging av områder etter oppdrag fra private, eller offentlige myndigheter. Fra 1719 ble det dessuten opprettet stillinger som amtskonduktør i hvert enkelt amt. Disse stillingene skulle rydde opp i grensetvister utover landet. I bykommunene ble det opprettet egne, tilsvarende stillinger som stadskonduktører. Det er mange pene kart fra denne tiden.
På slutten av 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet ble det opprettet landmålerstillinger innen forsvaret, og disse konstruerte kart for forsvarets bruk. I perioden 1845 -1865 ble stor deler av landet kartlagt på denne måten i målestokk 1:50000.
Disse kartene var imidlertid ikke i vanlig salg. Betegnelsen på disse kartene var «"kvartmilskart"». Målingene ble som regel foretatt med «målebord» ("se foto fra 1880").
«Norges Geografiske oppmåling» "(senere Statens kartverk)" ble etablert i 1773 for å ivareta den nasjonale kartleggingen. Det overordnede grunnlagsnettet i landet, samt kartseriene 1:50000"(N50 - M911)" og 1:5000 "(N5 - økonomisk kartverk)" er i dag Statens kartverks ansvarsområde.
Etter at «utskiftningsloven» av 1857 ble iverksatt i 1859 ble det fart i kartleggingen av eiendomsgrenser. Utskiftningsloven ble innført for å rydde opp i svært innfløkte eiendomsforhold på landet, hvor gammel «teigblanding» var et viktig element. I perioden 1860–1885 ble det utført svært mange «jordskiftesaker», som resulterte i troverdige og gode kart i målestokk 1:2000 og 1:4000.
Fra slutten av 1800-tallet har landmålere hatt viktige oppgaver ved anleggsarbeider (anlegg av jernbane, veibygging – inkludert broer og tunneler, gruvedrift etc.)
Etter at «bygningsloven» ble innført i 1965, og særlig etter at «delingsloven» ble innført i 1980 ble det ansatt landmålere i de enkelte kommunene for å forestå kartlegging av eiendomsgrenser.
Måleinstrumenter.
De første måleinstrumentene var såkalte «målebord», som besto av en bordplate på et stativ med en enkelt kikkertrør som var festet til en linjal ("se foto 1880"). Ved å sette målebordet opp over et kjent punkt (fastmerke) ved hjelp av en loddsnor, rette instrumentet mot et annet kjent punkt, og sikte til markerte ("ukjente") punkter i terrenget, ble det trukket streker på et ark på målebordet til disse. Når så instrumentet ble flyttet til et nytt kjent punkt, ble de samme ukjente punktene siktet inn, og i krysningspunktet for linjene fikk man markert beliggenheten til de ukjente punktene.
På begynnelsen av 1900-tallet kom de første teodolittene i bruk. En teodolitt er et kikkertrør som kan dreies om to akser ("horisontalt og vertikalt"). Begge aksene er fysisk inndelt i avlesbare vinkler ("grader, minutter og sekunder"), markert som riss i glassplater. Frem til 2. verdenskrig var det 2 norske produsenter av teodolitter, Sigurd Baalsrud og Gundersen & Løken. Forøvrig var markedet for slike instrumenter dominert av Wild "(Sveits)", og Zeiss "(Tyskland)"
I 1970 ble de første avstandsmålerne basert på infrarød laserstråle introdusert. Disse kunne måle avstander opp til 3 km. med centimeters nøyaktighet, men var svært tunge å håndtere. I 1978 ble de første teodolittene med elektronisk avlesning av vinkler markedsført.
Noen få år senere kom de såkalte «totalstasjonene» på markedet, som kombinerte elektronisk avstandsmåling med elektronisk vinkelavlesning samt lagring av data for videre behandling.
Etter 1990 ble det mulig å beregne nøyaktig posisjon på punkter i terrenget med såkalte GPS-mottagere. Prinsippet baserer seg på signaler fra amerikanske ("NAVSTAR") og russiske ("GLONASS") satellitter. I dag er det vanlig å bruke slike mottagere i kombinasjon med totalstasjoner.
Autorisert landmåler.
Med "matrikkelloven" av 2005 ble begrepet «godkjent landmålerforetak» innført. Kvalifikasjonskravene til et slikt foretak er ennå ikke avgjort, men i tillegg til oppmålingstekniske krav skal det også settes omfattende krav til eiendomsrettslige kunnskaper. Kvalifikasjonskravene skal omtrent tilsvare de danske landinspektørers. Matrikkelloven ble endret av Stortinget i 2007, slik at den autoriserte landmåleren ikke er innført i Norge.


Valget i Tyskland 1898.
Valget i Tyskland 1898 var det 10. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Valget i Tyskland 1920.
Geografisk fordeling av stemmene, kartet viser hvilket parti som ble størst i de enkelte kretsene
Valget i Tyskland 1920 var det 15. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Valget i Tyskland 1924 (mai).
Valget i Tyskland mai 1924 var det 16. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse. Ved dette valget slo bl.a. KPD, det tyske kommunistpartiet, igjennom og ble et masseparti. Det ble imidlertid holdt omvalg allerede i desember samme år, og ved omvalget økte de konvensjonelle partiene i oppslutning på bekostning av ekstremistene.


Valget i Tyskland 1924 (desember).
Valget i Tyskland desember 1924 var det 17. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Valget i Tyskland 1928.
Geografisk fordeling av stemmene, kartet viser hvilket parti som ble størst i de enkelte kretsene
Valget i Tyskland 1928 var det 18. føderale valg i Tyskland etter den tyske riksgrunnleggelse.


Jernhøene.
Jernhøene er en fiktiv fjellgruppe i J.R.R. Tolkiens Midgard. Jernhøene ligger helt i nord-øst av Midgard, og like øst for Erebor. Det er hjemmet til mange dverger og det er mange gruver der. I "Hobbiten" kommer dvergkrigeren Dáin II Jernfot og krigerne hans fra Jernhøene til unnsetning for Thorin Eikenskjold i femhærerslaget.


Thud.
Thud er et brettspill for to personer. Det ble oppfunnet av Trevor Truan og er basert på spillet med samme navnet som dukker opp i Terry Pratchetts romaner Going Postal og THUD!. Thud bærer visse likhetstrekk med både de Norrøne spillene Hnefatafl og Tablut (Thud bærer navnet "Hnaflbaflwhiflsnifltafl") og med sjakk. De to sidene som spilles er dvergene og trollene, da spillet er en representasjon av slaget ved Koom Valley.
Spillet.
Målet med spillet er å utrydde motstanderen. Dvergene er i kraftig flertall, men til gjengjeld kan et enkelt troll gjøre betraktelig mer skade. Spillet kan på noen måter minne om sjakk, snarere enn andre brettspill som Go og Othello, i det at det forskjellige brikkene kan bevege seg på forskjellige måter.
Til forskjell fra de aller fleste klassiske brettspill, og i tråd med betydningen av tallet åtte i Terry Pratchetts romaner, spilles Thud på et åttekantet brett.
Historie.
Thud har sitt opphav i Terry Pratchetts univers, skiveverdenen. I de to siste romanene, Going Postal og THUD! nevnes spillet, og i THUD! er spillet en avgjørende faktor. Pratchett har også diktet opp spillets opphav, som bærer mange likhetstrekk med Shahnamateorien om sjakkspillets opphav.
Kort sagt ble det dvergen som opfant det bedt om å oppgi en belønning. Han bad om et lite stykke gull for den første ruten på brettet, to for den andre, fire for den fjerde etc. Da dvergekongen innså at det ville være mer gull enn det finnes på skiveverdenen truet han oppfinneren på livet. Oppfinneren tenkte seg om og bad i stedet om så mye gull som han kunne bære, og slapp unna med en brukket arm.
Spillets gang.
Spillerbrettet i utgangsposisjon - D=dverger, T=troll, X=Thudsteinen
Spillet spilles på et brett som er 15 ganger 15 ruter stort, med 15 ruter fjernet fra hvert hjørne. Brikkene består av åtte troll og trettito dverger, samt en thudstein, som plasseres i midten av brettet, på rute H8. Denne kan ikke flyttes, flyttes gjennom eller flyttes på i løpet av spillet. Trollene plasseres på alle feltene rundt Thudsteinen, mens dvergene plasseres på de ytterste feltene på brettet, med unntak av feltene i ortogonal linje med thudsteinen (A8, P8, H1 og H15.) Dvergene starter alltid.
Når begge spillerne blir enige om at ingen flere brikker kan tas til fange, er spillet over. Spillerne bytter da sider og spiller om igjen. Etter hvert slag telles de slagne brikkene opp: Hver dverg som står igjen på brettet er verdt ett poeng, hvert troll er verdt fire poeng. Spilleren med flest poeng etter de to rundene er spillets vinner.


Niels Hartmann.
Niels Hartmann (født 11. april 1948, død 23. februar 2009) var en norsk illustratør og maler. Han hadde utdannelse fra Duncan of Jordanstone College of Art der han studerte 1968–1970. Hartmann hadde en rekke separatutsillinger og deltok på Statens høstutstilling. Han ble innkjøpt av blant andre Nasjonalgalleriet. Bildene hans er kjennetegnet ved en kontrollert akvarellteknikk i klare farger og motiver med ofte nærmest fotorealistiske utsnitt og skyggevirkninger.


Fåset.
Fåset er ei lita bygd i Tynset kommune i Hedmark med om lag 550 innbyggere.
Bygda har egen barneskole, med klasser fra 1. til 7. trinn samt en barnehage. Bygda har også to musikkorps, Fåset skolekorps og Fåset musikklag.
Fra Fåset går det vei opp Fådalen til Savalen, hvor en finner «Julenissens hus», alpinanlegg, hotell og hytteområder.


Valget i Tyskland 1998.
Valget i Tyskland 1998 var det 36. føderale valget i Tyskland. Ved dette valget tapte de konservative og liberale flertallet i Forbundsdagen og dermed regjeringsmakten til en koalisjon av SPD og De grønne, noe som innebar slutten på Helmut Kohls 16 år lange regjeringstid som kansler. Da Kohl gikk av, var han den lengst regjerende tyske kansler siden Otto von Bismarck.


Martin Kolberg.
Martin Kolberg. Folkets Hus i Oslo 2007
Martin Arvid Kolberg (født 24. februar 1949 i Lier, Buskerud) er en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Kolberg er parlamentarisk nestleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og er valgt inn som stortingsrepresentant for Buskerud. Han var partisekretær i Arbeiderpartiet fra 2001 til 2009.
Kolberg gikk av som partisekretær på landsmøtet i 2009, da han stilte til valg som Buskerud Arbeiderpartis førstekandidat ved stortingsvalget 2009. Han ble valgt inn, og 30. september 2009 valgte stortingsgruppa ham til parlamentarisk nestleder. Han er ellers andre nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen. I perioden 2001–05 var han første vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet i Buskerud, og i perioden 1977–81 andre vara.
Kolberg møtte fast i dagene mellom 1. og 19. oktober 2001, før Thorbjørn Jagland returnerte til nasjonalforsamlingen fra embetet som utenriksminister etter valget den høsten.
Kolberg har videre vært statssekretær ved statsministerens kontor under Gro Harlem Brundtland fra 1995 til 1996 og videre i Forsvarsdepartementet til 1997.
Yngre år.
Martin Kolberg startet på studier til elektroingeniør ved Oslo Tekniske Skole i 1970-årene, jobbet fire år ved Drammen Kabelfabrikk og er medlem av Fellesforbundet.
Samarbeid med Thorbjørn Jagland.
Kolberg var bestevenn med Thorbjørn Jagland fra 8-årsalderen og hadde et nært samarbeid med ham helt fra starten av deres politiske karrierer i Arbeidernes ungdomsfylking og Arbeiderpartiet i Buskerud. Kolberg var sekretær i AUF 1977–81 under Jaglands lederperiode, og før sentralstyreperioden arbeidet begge lokalt mot EF-medlemskap gjennom Buskerud AUF i 1972. Det kom til et brudd mellom de to i 1996 etter at Jagland byttet ut Kolberg som statssekretær ved Statsministerens kontor, noe som i følge Jagland skyldtes en misforståelse. Jagland mente de to hadde hatt en avtale om å ikke jobbe samme sted i politikken.
Partisekretær.
Kolberg har som partisekretær vært opptatt av å videreutvikle en fast ideologi for Arbeiderpartiet, og å styrke forholdet til fagbevegelsen. Hans tale til Aps landsmøte i 2005 er legendarisk, hvor han formante delegatene at Arbeiderpartiets støttespillere er: «...fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen».
Frp-koden.
Martin Kolberg er kjent for å ha vektlagt å finne løsningen på fenomenene bak den såkalte «Frp-koden», den folkelige appellen mange føler at Fremskrittspartiet har i politikken. Kolbergs løsning var å gjøre folk oppmerksomme på de praktiske konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk, men han har også pekt på at velferdsstaten må vedlikeholdes og skjevheter i helse -og utdanningstilbudene må rettes på.
Annet.
Martin Kolberg er en ivrig skiløper, er gift og har tre barn.


Scottish Crime and Drug Enforcement Agency.
Scottish Crime and Drug Enforcement Agency (SCDEA) er en skotsk politietat som skal forebygge og bekjempe alvorlig og organisert kriminalitet som berører Skottland på nasjonalt og internasjonalt nivå. Etaten ble opprettet 1. april 2001 og er underlagt eksekutivkomitéen i det skotske parlamentet. SCDEA samarbeider nært med de lokale politistyrkene i Skottland og det britiske politiet.


Jarl av Cambridge.
Jarl av Cambridge var en tittel i Englands høyadel. Den ble opprettet hele syv ganger, først i 1340 for William of Juliers, 1. jarl av Cambridge. Tittelen døde ut i 1671, og bare de høyere titlene hertug av Cambridge og marki av Cambridge har blitt gjenopprettet.
Fjerde opprettelse - 1619.
Subsidiær tittel var "Baron av Innerdale".


Finansdepartementet (USA).
Det amerikanske Finansdepartementet ("Department of the Treasury") er et departement i den amerikanske regjeringen opprettet i 1789 for å forvalte de føderale myndighetenes inntekter.
Tidligere byråer.
Fra sin opprettelse 5. juli 1865 til 1. mars 2003 var Secret Service underlagt Finansdepartementet.


Nasjonalkonservatisme.
Nasjonalkonservatisme er en retning innenfor konservatismen som taler for en selvstendig nasjonalstat, i større grad vektlegger nasjonale spørsmål, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og etiske syn. Nasjonalkonservative er imidlertid ikke uttalte nasjonalister eller høyreekstremister. I Europa er nasjonalkonservative gjerne sosialkonservative som er skeptiske til økt europeisk integrasjon og ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. «Nasjonalkonservatismen hyller familien som et hjem og sentrum for identitet, solidaritet og følelser,» ifølge Sieglinde Katharina Rosenberger, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Wien.
Nasjonalkonservatismen er særlig et historisk begrep, og oppstod med de ideene som på 1800-tallet talte for en nasjonalistisk konservatisme, i motsetning til Klemens von Metternich' mer internasjonalistiske konservatisme. Nasjonalkonservatismen hadde sin storhetstid i mellomkrigstiden, og det fantes også sterke nasjonalkonservative strømninger før første verdenskrig, men denne ble holdt tilbake av blant andre konservative i det multietniske Østerrike-Ungarn. Blant ledende nasjonalkonservative tenkere kan regnes Heinrich von Treitschke og Charles Maurras.
Nasjonalkonservatismen som begrep har vært lite utbredt i Norge, men har vært brukt i Tyskland, hvor høyrefløyen – den såkalte Stahlhelm-Fraktion – i unionspartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) gjerne har vært omtalt som nasjonalkonservativ, mer før enn nå. Tidligere har det eksistert flere partier som ble regnet som nasjonalkonservative, men begrepet er mindre brukt i dag. Tidligere ble Det Konservative Folkeparti i Danmark også gjerne omtalt som nasjonalkonservativt, noe Dansk Folkeparti stundom blir i dag, men sistnevnte er vel så mye populistisk. Andre europeiske partier som i dag kan kalles nasjonalkonservative, er United Kingdom Independence Party i Storbritannia, Schweizerische Volkspartei (SVP) i Sveits, Prawo i Sprawiedliwość i Polen og Fidesz i Ungarn.


Dan Eggen.
Dan Eggen (født 13. januar 1970 i Oslo) er en norsk fotballspiller og -trener. Eggen var midtstopper, og er én av bare seks spillere som har spilt for uten å noen gang ha spilt i den norske toppserien. Eggen spilte totalt 25 landskamper, og scoret to landslagsmål. Eggen trener nå Kolbotns kvinnelag i toppserien for kvinner.
Spillerkarriere.
I det hele tatt kan man si at Eggen hadde en ganske uvanlig karriere. Han hadde kun erfaring fra 4. divisjonsklubben Ready da han flyttet til København i 1990, og hadde vel strengt tatt ingen ambisjoner om å bli profesjonell fotballspiller da han kort tid etter signerte for den danske klubben Frem. Han spilte imidlertid så godt i denne klubben at han i 1993 ble kjøpt av storklubben Brøndby. Samme år debuterte han på det norske landslaget i en privatlandskamp mot Færøyene.
Eggen var på dette tidspunktet fortsatt relativt ukjent i Norge, og det var totalt uventet at han i 1994 ble tatt med i Norges VM-tropp. Det ble ikke noe spilletid på Eggen i VM-sluttspillet, og det skulle ta nesten tre år før neste gang han ble tatt ut på landslaget. Han fikk imidlertid tillit igjen på landslaget i 1997, og ble senere samme år kjøpt av den spanske klubben Celta Vigo. Eggen var med i Norges tropp under VM i fotball 1998, og spilte samtlige av Norges fire kamper i sluttspillet. Han spilte hele kampen da Norge slo 2–1, og dette var etter hans egne utsagn høydepunktet i landslagskarrieren. Deretter ble han nok en gang satt ut av laget, og kom ikke tilbake på landslaget før neste sluttspill. I mellomtiden skiftet han klubb, og signerte for spanske Alavés.
Norge kvalifiserte seg til EM i 2000 uten Eggen på laget, men da Ronny Johnsen og Erik Hoftun måtte melde forfall på grunn av skade, ble Eggen tatt ut i EM-troppen. Han gjorde en svært god innsats i sluttspillet, og var sterkt bidragsytende til at Norge bare slapp inn ett mål i turneringen. Likevel ble han nok en gang satt ut av laget etter EM-sluttspillet, og fikk bare noen få kamper til for landslaget.
Høydepunktet på klubbnivå kom i 2001, da Eggen og hans Alavés svært overraskende gikk helt til finalen i UEFA-cupen. I finalen tapte klubben 4-5 mot Liverpool i et fyrverkeri av en fotballkamp. Senere pådro Eggen seg en skade, og spilte nesten ikke en eneste kamp til for Alavés. Han avsluttet karrieren i franske Le Mans, og la opp som spiller høsten 2004.
Trenerkarriere.
Eggen var medtrener for KFUM's juniorlag menn i 2007 og 2008, før han tok over Kolbotns kvinnelag i 2009. Laget tok bronse i serien etter å ha ledet etter halvspilt serie, noe lokalavisen betegnet som svært overraskende.
Personlig.
Den svært musikkinteresserte Eggen ble i 2005 ansatt som manager for det norske metal-bandet El Caco og var en av drivkreftene bak plateselskapet Black Balloon Records. Broren Sune Eggen er etterhvert en anerkjent sologitarist og er bl.a. medlem av dødsmetallband Claymords.


Hedeby.
Hedeby, på tysk Haithabu (historisk form) og Haddeby (moderne tysk), er et lite sted i Slesvig i Tyskland like sør for grensa til dagens Danmark som er kjent som kaupang, det vil si et handelssted, i vikingtida. Hedeby regnes som den første middelalderbyen i Nord-Europa som tjente som knutepunkt for handelen mellom folk fra Skandinavia, Nordsjø-områdene og Baltikum.
Hedeby har vært omtalt under mange navn: på norrønt som ‘Haithabu’, hos Snorre Sturlasson som ‘Heidaby’ (‘Heiðabýr’), på latin som ‘Heidiba’, men også som ‘Heidiba’, ‘Haddeby’, ‘Sliastorp’, eller ‘Slesvig’. Navnet betyr gården eller landsbyen på heden (lyngmo).
I Hedeby ligger Vikingmuseet i Hedeby (på tysk "Wikingermuseum Haithabu") som åpnet i 1985.
Historikk.
Det tidligere bosetningsfelt innenfor den halvbueformede festningsvollen, til venstre "Haddebyer Noor".
a> fokuserer på Hedebys arkeologi og historie og ble åpnet i 1985
Rekonstruerte hus i Hedeby i tidsriktig byggestil.
Deler av vollen rundt Hedeby er fremdeles vel bevart.
Handelssted og by.
Hedeby var en dansk bosetning og handelssted helt syd i Danmark som lå strategisk til i det sydvestlige hjørne av Østersjøen og der Jylland er smalest, det vil si innerst i den grunne, seilbare bukten Slien, like ved den dansk-tyske grense. Stedet ligger i dag i Tyskland, i delstaten Slesvig-Holsten (Sydslesvig). Hedeby var en viktig kontakt midt mellom Østersjøområdene i øst, de saksiske markeder i vest, de frankiske og germanske markeder i syd, og kaupangen i Skiringssal i Vestfold på nordsiden av Skagerrak. Etter de nyeste utgravingene ved Viksfjorden i Larvik regner man det som sannsynlig at det var den samme danske kongemakt som etablerte og kontrollerte både Hedeby og kaupangen i Skiringssal.
Kaupangens utvikling besto i dens gunstige beliggenhet; dels var den beskyttet mot overfall fra syd av Dannvirke-befestningen, dels lå den ved vestenden av Østersjøen, hvor det ble lastet av til transport av varer tvers over Jylland, og dels lå den ved hærvegen hvor den nord-syd-gående trafikken langs land passerte stedet.
Hedeby var muligens den største byen i Norden i vikingtiden og er ansett som den eldste byen i Danmark. Arkeologien sporer de eldste husene til fra midten av 700-tallet, hvilket stemmer overens med at stedet er nevnt i krøniker fra 803, skrevet av historikeren Einhard som var i tjeneste hos den franske kongen Karl den Store. Den eldste byen i nåværende Danmark er Ribe, først nevnt i 854. Muligens er Hedeby grunnlagt av kong Gudfred, også kalt for Gudrød Veidekonge. Hedeby var iallfall en av hans viktigste besittelser.
Befestet.
På 900-tallet ble en andre bosetning dannet på nordsiden av bukten, men på slutten av 900-tallet ble både nordlige og sydlige bosetning forlatt til fordel for en konsentrering av bosetting midt i mellom.
Fra 1000-tallet ble Hedeby beskyttet med festningsvoll i form av en halvsirkel med en 1 300 meter lang og kanskje 10 meter høyt treverk mot nord, vest og syd, og som delvis gikk ut i vannet på begge sider for å beskytte skipene i havnen. Befestningen var en del av grensemuren for det sydlige Dannevirke. I dag er festningsvollen dekket av skog, men synlig fra luften. Byområdet innenfor befestningsverket dekket 24 hektar.
Utgravninger.
Både innenfor festningsverkene og særlig utenfor mot sydvest lå de betydelige gravsteder både med og uten trekister og trekammer. Trekammergravene er mer rikt utsmykket og inneholdt også spyd og skjold. Det har vært store utgravninger i mange år, men fortsatt er bare rundt 5% av områdene undersøkt, men man likevel se omrisset av en større byområde enn noen annen nordisk kaupang. Man har sporet Hedebys gater av treverk, grunnplanene av bygninger som tjente til boliger, verksteder av omfattende typer håndverk og salgshus for varer.
Bosetningen var meget godt organisert med hus på rekke, adskilt med gjerder og tredekte grøfter, dype brønner for å sikre nok vann. Undersøkelser av havnebunnen har gitt informasjon om bryggekonstruksjoner.
Hedeby lå lavt i terrenget og den vannholdige jorda har bevart store mengder organisk materiale som treverk, lær og tekstiler. Også deler av bygningsverket er blitt bevart. En replika av et typisk Hedeby-hus er blitt reist på Moesgård Museum i Danmark. Alt i alt er rundt 340,000 gjenstander funnet. Det er også funnet flere runesteiner ved byen som ses i Vikingmuseet i Hedeby (tysk:Wikingermuseum Haithabu). I tillegg er det funnet vraket av et langskip fra sen vikingtid i bukta. Det er noe fantasiløst døpt til «Hedeby 1». Det er bygget i nordisk klinktradisjon, men endte i en brann ved et angrep på Hedeby, sannsynligvis tett ved det sted hvor det ble bygget.
Betydning.
Munken Ansgar fikk omkring 848 tillatelse til å bygge en kirke i Hedeby, og utførte her den første kristne misjon i Danmark. Adam av Bremen har rapportert at skip ble sent fra Hedebys "portus maritimus" og til de slaviske områdene, til Sverige, Sambia (i nåværende Russland) og tilogmed til Hellas. Hedeby var også bispesete og tilhørte metropolitanprovinsen til erkebiskopen av Hamburg-Bremen.
Muligens ble Hedeby i en tid kontrollert av et svensk styre av en viss Olav på slutten av 900-tallet og fram mot 1000-tallet. Det ble fortalt til Adam av Bremen av den danske kongen Svein Estridsson, og blir støttet av tre runesteiner funnet i Danmark. To av dem ble reist av mor til Olavs sønnesønn Sigtrygg Gnupasson. Den tredje er Eriksteinen som ble reist av en Erik på 900-tallet og gjenoppdaget i 1796 og hadde norske eller svenske runer som adskilte seg fra danske, men kan også ha vært skrevet av dansker med yngre utgave av futhark.
Ødelagt av Harald Hardråde.
Det er mulig ettertiden ikke ser på verket like beundrende som skalden måtte ønske. Skalden Torleik mumler om at «slikt var bedre ugjort», og etter at nordmennene satte fyr på byen ble den kort tid etter, i 1066, plyndret av slavere. Innbyggerne flyttet da til Schleswig og Hedeby ble etterlatt til historiens mørke.
Danmark mistet området som Hedeby lå i til Østerrike og Preussen i 1864 i den andre krigen med Schleswig, og få år etter ble det del av det samlede Tyskland.


Simen Brenne.
Simen Brenne (født 17. mars 1981) er en norsk fotballspiller. Han er midtbanespiller, og spiller for Odd Grenland.
Brenne startet karrieren som spiss i Fredrikstad-klubben Selbak turn og idrettsforening. Han signerte for Moss i 2000, hvor han tilbragte fire sesonger, før han returnerte til hjembyen og signerte for FFK i 2004, hvor han ble omskolert til midtbanespiller.
Før 2007-sesongen gikk han til Lillestrøm for syv millioner kroner. Brenne ble ingen suksess på Romerike, og i november 2008 gikk han til Odd. Overgangssummen skal ha vært på nærmere fem millioner.
Brenne fikk sin første landskamp og sitt første landslagsmål i EM-kvalifiseringen mot Tyrkia mars 2007.


Dagfinn Enerly.
Arne Dagfinn Enerly (født 9. desember 1972 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller som vokste opp på Ammerud. Han ble vanligvis benyttet på høyrevingen, og spilte sist for Fredrikstad. Han har tidligere spilt eliteseriefotball for Skeid, Moss og Rosenborg.
Enerly debuterte i Tippeligaen i 1996 som Skeid-spiller, og gjorde seg bemerket med sin fart, teknikk og sine langskudd. I 1998 var Skeid tilbake i 1. divisjon og gikk på en økonomisk smell som førte til at han gikk til Moss, hvor han spilte tre sesonger før han ble signert av Rosenborg. Enerly tilbragte tre og en halv sesong på Lerkendal, og fikk med seg tre seriegull – men han ble aldri fast på laget, og etter å ha fått svært lite spilletid i 2004, gikk han til Fredrikstad midtveis i sesongen.
I 2005-sesongens siste kamp den 29. oktober, kolliderte Enerly med lagkamerat Øyvind Hoås, og brakk nakken. I januar 2006 ble det i et intervju med Dagbladet rapportert at han har begynt å bruke en elektrisk rullestol, og at han har «liten bevegelse fra nakken og ned». Samtidig ble det nevnt at han er i stand til å bevege begge armene, men at beina ikke kan beveges i det hele tatt.
I august 2007 ble det, etter initiativ fra FFKs supporterklubb Plankehugen, fattet styrevedtak om at drakt nr 8 i FFK, nummeret Enerly brukte i den skjebnesvangre Start-kampen, skulle fredes og såled aldri kunne benyttes av noen av FFK-spiller.
Skeids daglige leder Terje Martinsen omtalte Enerly som tidenes beste Skeidspiller i et portrettintervju i Aftenpostens Aften, 8. februar 2007.
Han ble kåret til Årets forbilde på Idrettsgallaen 2008.


August Bebel.
August Ferdinand Bebel (født 22. februar 1840 i Deutz nær Köln, død 13. august 1913) var en tysk sosialdemokratisk politiker og en av grunnleggerne av SPD.
Bebel grunnla Sächsische Volkspartei i 1867 sammen med Wilhelm Liebknecht. I 1869 deltok han i grunnleggelsen av SDAP, Sozialdemokratische Arbeiterpartei. Partiet gikk sammen med ADAV, Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein, i 1875 og ble til SADP, Sozialistische Arbeiterpartei Deutschland, som tok det nåværende navnet Sozialdemokratische Partei Deutschlands i 1890.
I 1872 ble Bebel dømt i en politisk rettssak, den såkalte "Leipziger Hochverratsprozess", og dømt til to års festningsarrest (ærefull arrest), som han tilbragte på Burg Königstein. Bebel ble senere SPDs første formann og medlem av den tyske Riksdagen.
Etter å bodd i Berlin-Schöneberg i mange år, hvor en plakett er satt opp ved Hauptstraße 97, døde han 18. mars 1913 mens han besøkte en kuranstalt i Sveits, og ble begravet i Zürich.


Francisco Goya.
Francisco José de Goya y Lucientes (født 30. mars 1746, død 16. april 1828), av mange kalt «den moderne kunstens far», var en spansk maler og grafiker. Han var mesteparten av livet tilknyttet hoffet i Madrid, og arbeidet for kongene Karl IV og Ferdinand VII.
Goya var en fremragende portrettmaler i tradisjonen fra Velázquez og Rembrandt, og han hadde stor påvirkning på senere kunstnere som Édouard Manet. Goyas arbeider er preget av en personlig stil og en sterk sosial samvittighet. Han produserte historiske og samfunnsdokumentariske komposisjoner, og karikaturer av hverdagsliv og eventyrscener. Blant hans sterkeste og mest kjente arbeider er en serie bilder som fremstiller krigens grusomhet og lidelser.
Mens andre kunstnere foretrakk å arbeide i sine atelier først og fremst, var Goya mer opptatt av å gå ut på gatene og landeveien for å finne folkesjelen, og følge med i samtiden. Goya var ikke politisk korrekt, og fikk mange fiender – både politisk og personlig – for sin opprikighet og evnen til å se under overflaten.
Goya ble gradvis døv fra 1792. Mot slutten av livet levde han en innesluttet tilværelse, og produserte skremmende og gåtefulle bilder som omhandlet galskap og tilværelsens skyggesider. Hans malerier fra denne perioden kalles "Pinturas negras" og sies å foregripe den senere ekspresjonistiske kunsten.
Goya tilbragte de siste årene av sitt liv i selvpålagt politisk eksil i Bordeaux i Frankrike.
Livsbiografi.
Som 13 åring begynte Goya å studere maleryrket, ingen kunne vel da ha forutsett at han en dag skulle bli en av Spanias og Europas største malere.
Tidlig liv (1746-1774).
Goya ble født 30. mars i 1746 i landsbyen Fuendetodos, Spania, i provinsen Aragon hvor hans mors familie – som tilhørte landadelen – stammet fra. Han var sønn av José Benito de Goya y Franque og Gracia de Lucientes y Salvador.
Goya tilbragte mesteparten av sin barndom i Fuendetodos, hvor faren var gullsmed og jobbet med å forgylle gjenstander av tre og metall. Til tross for at de levde under fattige kår, var det blant landadelen en forakt for kroppslig arbeid uansett hvor fattige de var. Goyas familie levde antagelig under fattige kår. I 1749 kjøpte familien et hus i byen Saragossa hvor de senere flyttet.
På skolen «Escuelas Pias» i Saragossa ble Goya kjent med klassekameraten Martin Zapater, som forble hans beste venn gjennom hele livet.
Som 13 åring – senere enn det som på den tiden var vanlig – begynte Goya i lære hos mesteren José Luzán (1710–1785). Luzán, som var en svært etterspurt kirkemaler, hadde tilegnet seg senbarokkens moderne stil under reiser til Napoli i Italia i sin ungdom. Og denne lærte han videre til sine elever ved å la dem tålmodig kopiere de store mesteres verker. Det var viktigere å lære håndverket enn det å utvikle sin egen stil.
I løpet av sin fire år lange læretid, ble han også kjent med sin konkurrent Ramón Bayeu, og hans bror Francisco Bayeu, som han senere skulle omtale som sin læremester og forbilde. Deres korrespondanse fra 1770-tallet til 1790-tallet er en verdifull kilde til Goyas tidlige karriere blant hoffet i hovedstaden Madrid.
Bayeu dro til Madrid i 1762 for å assistere Anton Raphael Mengs – en tysk maler – med å dekorere det kongelige slott. Noen år senere avanserte Bayeu til hoffmaler.
Mens Goya derimot slet med å lykkes. I 1763 og 1766 reiste Goya til Madrid for å delta i konkurransen ved kunstakademiet som ble arrangert hvert tredje år og hvor førsteprisen var en stipendium, men han fikk ingen stemmer og arbeidene hans ble refusert. Goya hadde håpet på å vinne stipendet slik at han kunne dra til Roma i Italia for videre studier.
Uten akademisk anerkjennelse, var en karriere som kunstner utenkelig den gang.
Reise til Italia.
a>" – ca. 1771 privat samling.
Etter to mislykkede forsøk på å oppnå støtte – for å gjennomføre den dengang «obligatoriske» studieturen som besto i å studere de gamle italienske mestere – ga Goya opp og dro til Italia for sine egne oppsparte midler.
Goya var blant annet innom byene Roma, Venezia, Bologna på sin reise, og læringen besto først og fremst i å studere originalverkene og penselstrøkene til Michelangelo, Rubens, Raphael, Guido Reni, Veronese og andre store mestere på nært hold, samt å kopiere disse. Reproduksjoner var nemlig ikke bedre enn den som hadde malt det og ville derfor aldri kunne gi et fullstendig inntrykk av originalbildet.
I Italia tjente Goya til livets opphold ved å påta seg maleroppdrag. Han knyttet også verdifulle kontakter med andre malere og lærte seg fresko-teknikker.
I Prado-museet i Madrid er skissebøkene fra denne turen bevart, og gir oss derfor et godt innblikk i hva Goya foretok seg på sin studiereise.
i 1771 lyktes det ham å vinne akademisk anerkjennelse med bildet «Hannibal beskuer Italia fra Alpene for første gang» som han sendte til akademiet i Parma i Italia. Det var tidstypisk for perioden, med historiske malerier med fengslende temaer. Goya fikk ros for sine lette penselstrøk og figurenes uttrykksfullhet, men han fikk bare andre plass. Mens Goya var i Italia, fikk han brev om at hans far hadde blitt syk.
Mot slutten av 1771 vendte Goya tilbake til Spania, hvor han nå etter sin velykkede Italia-tur fikk maleroppdrag fra innflytelsesrike borgere. Hans første oppdrag var å male et av hvelvene i katedralen Nuestra Señore del Pilar i Saragossa. Han ble bedt om å lage et utkast til dekorasjonen, som først skulle godkjennes av det kongelige akademiet i Madrid, men Goyas utkast vakte så stor begeistring at han fikk sette i gang umiddelbart uten akademiets godkjennelse. Godt hjulpet av en assistent til å «rive fargene» for seg, gikk Goya straks i gang med å arbeide på fresken. Det skulle nå vise seg at hans studietur til Italia ikke var bortkastet. Freskens friske farger, utforming og velbalanserte komposisjon hadde store likhetstrekk med senbarokkens italienske takmalerier. Goya fikk snart et rykte som maler av religiøse fresker og oppdragene lot ikke vente på seg fra kirkene i Saragossa og omegn. I en alder av 27 år tjente Goya nesten like mye som sin tidligere lærer Luzán.
a>" – 1780 Prado-museet i Madrid
Tidlig karriere (1774-1783).
Goya giftet seg med Bayeus søster Josefa, 25. juli 1773, noe som skulle vise seg å være svært heldig for hans videre karriere. De fikk sitt første barn 29. august 1774.
Senere i 1774 ble han kalt til Madrid av Mengs (muligens under innflytelse av sin svoger, Francisco Bayeu) for å lage gobelin-mønstre (gobeliner er veggtepper) til den kongelige gobelinfabrikken, med jaktmotiver og hverdagsscener. I løpet av en fem års periode laget han hele 42 mønstre. Den unge kronprinsen som senere ble Karl IV av Bourbon og hans kone Maria Luisa av Parma ble veldig begeistret for hans arbeider.
På det kongelige slottet ble Goya oppmerksom på maleriene av Diego Velázquez – som var en stor spansk kunstner fra den spanske barokken – noe som skulle komme til å få betydelig innvirkning på Goyas senere malerstil.
I 1780 kvalifiserte han seg til en plass på San Fernando-akademiet (kunstskolen) i Madrid med maleriet "Kristus på korset" som var tydelig inspirert av Mengs og Velázquez. Goya hadde anstrengt seg til det ytterste for å få til de glatte penselstrøkene, som var idealet den gangen. Dette var den første og eneste gangen han produserte et maleri med «glatte» og upersonlige karakterer.
I 1783 ble Goya engasjert av greven av Floridablanca, kong Karl IIIs første minister, til å male et portrett. Her ble han kjent med kronprins Don Luis, greve av Chinchon og tilbragte to somre med å male portretter av prinsen og hans familie. Snart ble Goya en av de mest etterspurte portrettmalerne i Madrid, særlig blant adelen.
I løpet av 1780-tallet ble bekjentskapskretsen utvidet til å omfatte hertugen og hertuginnen av Osuna, som han også malte.
Berømmelse.
Han har også portrettert Manuel Godoy, den mektigste mannen nest etter kongen av Spania på den tiden. I 1794 malte han en liten skisse av ham mens han red på en hest. Det skal også ha vært Manuel Godoy som bestilte de skandaleomsuste verkene "den nakne maja" og "den påkledte maja".
Men Goyas malerier av kongelige og adelige var også kontroversielle, da Goya skal ha manglet den nødvendige respekten for disse høytstående personer, og de ofte følte seg parodiert eller karikert i Goyas mer eller mindre avslørende malerier.
I Goyas malerier, ble den pompøse prakten disse sto for, nærmest latterliggjort. Den siste kongen Goya jobbet for – kong Ferdinand VII av Spania – skal ha uttalt at Goya fortjente å havne i galgen for sine malerier, men fordi ingen malte så bra som Goya, fikk han allikevel fortsette i jobben sin som hoffmaler.
Sykdom.
Et sted mellom høsten 1792 og våren 1793 ble Goya alvorlig syk, og hadde en fysisk og mental krise som forandret ham permanent. Og Goya ble også – av uvisse grunner – døv, og han ble tilbaketrukken og innadvendt. Dette ledet ham til å påbegynne en serie med eksperimentelle malerier – både tegninger og litografier, som ble publisert under tittelen "Caprichos" – ble gjort parallelt med hans offisielle oppdrag for kongen og hans religiøse bilder.
Krigens redsler.
Franske styrker invaderte Spania i 1808, og det ble starten på krigen som senere ble kjent som den spanske selvstendighetskrigen som varte fra 1808 til 1814. Broren til Napoleon Bonaparte – som het Joseph Bonaparte – ble da innsatt som konge av Spania som Josef I av spania. Mens krigen pågikk, fikk hoffmaleren Goya nå maleroppdrag for franskmennene, da spanjolene hadde «viktigere» ting å ta seg av, slik som motstand og forsvar. Senere da krigen var over i 1814, ba Goya de spanske myndigheter om tillatelse til å skildre krigens redsler, samt spanias ærerike forsvar av sitt fedreland – for å vinne tilbake tilliten fra spanjolene – og fikk ja; og slik ble serien "Henrettelsene 3. mai 1808" til.
I 1819 kjøpte Goya et landsted utenfor Madrid, som raskt fikk navnet "Quinta del Sordo", «den døve manns hus», hvor han kunne trekke seg tilbake, da han hadde fått en del fiender både politisk og personlig. Og dermed påbegynte han den serien som senere skulle bli kjent som "Pinturas Negras" – eller «Dystre bilder» – en serie malt med teknikken olje på murpuss, malt direkte på veggen i sitt landsted "Quinta del Sordo" (den døve manns hus).
Mest kjente verker.
Blant Goyas mest kjente verker finner vi blant annet seriene "Den påkledte maja", "Henrettelsene 3. mai 1808", "Pinturas negras" og "Disparates" (1824)
Den nakne og påkledde maja (1799-1803).
"Den nakne maja" og "den påkledde maja" ble malt i perioden 1799 til 1803.
Disse skandaleomsuste maleriene – som viser den samme kvinnen i nøyaktig samme positur, men både i naken og påkledd versjon – blir ofte antatt å forestille hertuginnen av Alba, som Goya tidligere hadde malt flere portretter av. Men mer sannsynlig er det at det ble brukt en såkalt maja, altså en modell, en kvinne av «lavere stand» som «viste frem» kroppen sin for penger.
Maleriene var bestillingsverker, sannsynligvis på bestilling av Manuel Godoy til privat bruk, men var allikevel skandaleomsuste. For uansett om de skulle være private eller ikke, var avbildninger av nakne menneskekropper strengt forbudt av den spanske kirken, og ansett som usømmelig. Den påkledde maja skal derfor ha blitt malt litt senere for å dekke over det første maleriet.
Henrettelsene 3. mai 1808 (1814-1815).
På begynnelsen av 1800 tallet begynte den franske keiseren Napoleon å røre på seg i Frankrike, og han fikk etterhvert for seg at han måtte befri spanjolene fra den spanske kirkens omfattende makt. Den andre mai 1808 ble det oppstandelse i Madrid da franskmennene kom, og den påfølgende dag ble en rekke fremstående spanske personer henrettet.
Spanjolene klarte etterhvert å jage ut franskmennene, som var tallmessig underlegne. Og da krigen omsider var slutt – omkring 1814 – forespurte Goya de spanske myndighetene om tillatelse til å male de «heroiske hendelsene under vår ærerike motstand mot Europas tyranner», og da han fikk ja, ble denne serien til, som skildret alle krigens redsler. Goya håpet å vinne tilbake tilliten fra Spanias myndigheter, etter at han flere ganger hadde tråkket dem på tærne med sin samfunnkritikk.
Pinturas Negras (1819-1823).
Pinturas Negras – som kan oversettes til «Svarte malerier», men på norsk best kjent som «Dystre bilder» – var tittelen på en serie på fjorten malerier som Goya malte mellom 1819 og 1823 med teknikken olje på murpuss, malt på veggen i sitt landsted Quinta del Sordo. Disse bildene blir regnet blant Goyas største verker, på grunn av sin modernitet og det kraftfulle utrykket i bildene. Noen av arbeidene viser tegn på sterk abstraksjon og ble på en måte en inspirasjonskilde for ekspresjonismen og avant-garde maleriene på 1900 tallet.
Veggmaleriene ble heldigvis bevart, da de i tidsrommet mellom 1874 og 1878 ble overført til lerret og befinner seg nå i Prado-museet i Madrid. Det var ikke Goya selv som fant på tittelen "Pinturas Negras", denne serien ble først navngitt i 1828 av Antonio Brugada – som ledet auksjonen som ble avholdt etter Goyas død. Det hadde til da vært ulike forslag til tittel på denne serien. Eksistensen av disse maleriene var lite kjent inntil kunstkritiker Charles Yriarte senere beskrev dem. Overføringen til lerret ble utført av Salvador Martinez Cubells på anmodning fra Baron Emile d'Erlanger – noe som skal ha medført en betydelig kvalitets forringelse – for å kunne utstilles på verdensutstillingen i Paris i Frankrike i 1878, med tanke på salg. Men heldigvis må man vel kunne si, fantes det ingen kjøpere og verkene ble derfor donert til den spanske staten, som i 1881 ble overgitt til Prado-museet i Madrid.
Disparates (ca. 1824).
"Disparates" – som på norsk betyr noe sånt som «nonsens og absurditeter» – er en serie gåtefulle raderinger som ikke ble publisert før i 1864, lenge etter Goyas død. Tittelen på raderingene ble gitt fordi flere av bildene har ordet "Disparate" i inskripsjonen.


Valget i Tyskland desember 1990.
Valget i Tyskland den 2. desember 1990 fant sted kort etter den tyske gjenforeningen. Dette var det første valget til Forbundsdagen som borgerne i det tidligere DDR og borgerne av Berlin kunne delta i, og det første frie fellestyske valget siden 1933.
Resultater.
Euforien som fulgte gjenforeningen gav de regjererende partiene (CDU/CSU og FDP) en betydelig fordel i både Vest-Tyskland og det tidligere DDR. Helmut Kohl ble gjenvalgt som kansler og regjeringspartiene øket sin oppslutning.
Ved dette valget ble sperregrensen brukt separat på den nye og den gamle delen av Forbundsrepublikken. Partier som stilte til valg i begge deler av landet og kom over sperregrensen i bare én av delene, ble likevel representert med de mandater som tilsvarte den totale stemmeandelen.
På grunn av denne regelen kom PDS (Partiet for demokratisk sosialisme) inn i Forbundsdagen, selv om de totalt fikk mindre enn 5 % av stemmene. På den andre siden falt De grønne fra det tidligere Vest-Tyskland ut av Forbundsdagen, selv om de samlet sett fikk over 5 %. Grunnen her var at De grønne i det gamle Vest- og Øst-Tyskland ikke hadde fusjonert før valget, slik at de stilte med to partier ("Die Grünen" i vest og "Bündnis 90/Die Grünen" i øst), hvorav kun østpartiet passerte sperregrensa.
Valget i Tyskland 1990 (desember)


Valget i Tyskland 2002.
Edmund Stoiber var opposisjonens kanslerkandidat
Gerhard Schröder ble gjenvalgt med knapp margin
Valget i Tyskland 2002 fant sted den 22. september det året, for å velge medlemmer til den 15. Forbundsdagen. Gerhard Schröders regjeringskoalisjon mellom SPD og De grønne beholdt majoriteten i det tyske parlamentet med en meget knapp margin.
Den konservative opposisjonens kanslerkandidat var Edmund Stoiber. Opposisjonen angrep regjeringens evne til å håndtere den tyske økonomien, og profilerte seg også på tradisjonelle familieverdier og mot skatter (særlig på bensin).
Tidlig i valgkampen ledet de konservative sterkt på meningsmålingene, men frem mot valget minsket dette forspranget. Regjeringen vant betydelig oppslutning på grunn av sin motstand mot USAs krig mot Irak og Schröders personlige popularitet. Kort før valget ble bl.a. Sachsen rammet av flom, og Schröder var raskt tilstede for å vise sympati med ofrene.
Resultater.
Selv om opposisjonen øket sin oppslutning og resultatet var usikkert hele valgnatten beholdt regjeringspartiene makten. SPD kompenserte for tap av velgere i vest med nye velgere i det tidligere DDR, der kommunistpartiets etterfølger, Partiet for demokratisk sosialisme, tapte betydelig oppslutning og falt under sperregrensen, slik at det bare var representert med to direktemandater.


Erling Havnå.
Erling Mathias Havnå (født 2. november 1957) fra Arendal, er en tidligere norsk kickbokser.
Han vant sølv i EM i 1979 og ble europamester i 1980. Han fikk også sølv i VM i 1991. Han er Norges høyeste rangerte kickbokser gjennom tidene med 7. gradering i sort belte (2004).
Erling Havnå er bror av den avdøde kickbokseren og verdensmesteren i boksing (cruiservekt) Magne Havnå.
I 2005 ble Havnå tiltalt for deltagelse ved NOKAS-ranet, sammen med blant andre David Toska. 10. mars 2006 ble han i Stavanger tingrett dømt til 17 års fengsel for dette. I april 2006 ble det kjent at Havnå, i politiavhør, hadde tilstått sin medvirkning i NOKAS-ranet. Havnå pekte også i avhør ut Kjell Alrich Schumann, som den som hadde skutt og drept politimannen Arne Sigve Klungland under NOKAS-ranet. I ankesaken for Gulating lagmannsrett ble Havnå dømt til 14 års fengsel, men etter anke til Høyesterett ble den endelige straffen satt til 17 år fengsel.
Havnå uttalte til VG i 2011 at han koser seg i fengsel, og at han er klar for prøveløslatelse i slutten av 2014.


Valget i Tyskland 1972.
Valget i Tyskland 1972 fant sted 19. november det året.
Bakgrunn og valgkamp.
Den regjerende SPD/FDP-koalisjonen hadde tapt sitt flertall i parlamentet fordi medlemmer av særlig FDP, men også SPD, forlot partiet i protest mot Willy Brandts Ostpolitik, og isteden ble medlemmer av CDU/CSU. Brandts politikk ble av mange sett på som landsforræderi. CDU/CSU hadde forsøkt å avsette Brandt ved å fremme et konstruktivt mistillitsforslag med Rainer Barzel som kanslerkandidat, men det hadde til alles overraskelse mislyktes (senere ble det oppdaget at to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi). President Gustav Heinemann måtte likevel skrive ut nyvalg siden den sittende regjeringen ikke hadde noe styringsdyktig parlamentarisk grunnlag. Valgkampen kom hovedsakelig til å handle om østpolitikken, og CDU/CSU beskyldte Brandt for å være en forræder og viste også til at han hadde (kortvarig) kjempet mot den tyske hæren under annen verdenskrig da han var norsk soldat. CDUs valgslagord, lansert av den nasjonalkonservative Alfred Dregger, var "Freiheit statt Sozialismus", som krevet at velgerne måtte velge mellom frihet og sosialisme.
Resultatet av valgkampen ble likevel at SPD og FDP gjenvant majoriteten. Brandt hadde nettopp mottatt Nobelprisen og hadde en sterk personlig karisma, som trolig medvirket til dette. Østpolitikken hadde også stor personlig betydning for mange tyskere, som for første gang på flere tiår fikk anledning til å besøke sine tidligere hjem og gjense familie som var havnet i den sosialistkontrollerte delen av Europa. SPDs slagord var «Brandt må forbli kansler». Selv om Brandt vant valget, måtte han likevel gå av allerede to år senere da hans nærmeste medarbeider Günter Guillaume ble avslørt som kommunistisk spion og stilt for retten for landsforræderi.


Brokke kraftverk.
Brokke kraftverk ligger i Valle kommune i Aust-Agder fylke.
Kraftverket utnytter et fall på 303 meter fra Botsvatnet som reguleres mellom 551 og 491 moh. Botsvatnet tilføres vann fra Holen kraftverk. Det hentes også inn vann fra flere bekkeinntak. Fra Botsvatnet føres vannet i en 31 km lang tunnel til kraftstasjonen.
Kraftverket har installert fire francisturbiner på totalt 330 MW. I et normalår produserer kraftverket rundt 1,4 TWh.
Kraftverket eies av Otra Kraft der Agder Energi er majoritetseier, og startet produksjonen i 1965


Ludwig Windthorst.
Ludwig Windthorst (født 17. januar 1812 på Gut Caldenhof i Ostercappeln ved Osnabrück, død 14. mars 1891 i Berlin) var en tysk politiker.
Han var formann for og en av grunnleggerne av Det katolske sentrumspartiet. Etter den tyske riksgrunnleggelse var han den førende representant for den tyske katolisisme og en viktig motstander av Bismarcks kulturkamp mot den katolske kirke.
Liv.
Windthorst var utdannet jurist og ble i 1848 råd ved overappellretten i Celle. Mellom 1851 og 1853 og igjen fra 1862 til 1865 var han justisminister i Kongeriket Hannover. Han var også juridisk rådgiver og fullmektig for kong Georg V av Hannover frem til kongen ble avsatt av Preussen i 1866. Han ble innvalgt i Riksdagen og i det prøyssiske parlamentet fra 1867.
Som parlamentarisk formann for Sentrumspartiet gikk han inn for skolevesenets religiøse grunnlag. En rekke katolske skoler i Tyskland er derfor oppkalt etter ham. Hans grav befinner seg i St. Marienkirche i Hannover.
Sentrumspartiets ungdomsorganisasjon Windthorstbund er oppkalt etter Windthorst. Ludwig-Windthorst-Stiftung i Lingen arbeider for sentrumspolitikerens idealer.
Eksterne lenker.
Windthorst, Ludwig
Windthorst, Ludwig
Windthorst, Ludwig


Pans død.
Sagnet om Pans død er et vandresagn som er kjent over et stort geografisk område. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog er sagnet ML 6070. I Norge er det nedtegna varianter fra alle landsdeler. Kjerna i sagnet er at det finnes vetter som lever side om side med menneskene, men som til vanlig er usynlige. Et menneske på reise hører en røst som ber ham overbringe et dødsbudskap når han kommer hjem. I norsk tradisjone er navnet på den døde ofte "Dild". Budskapet er da "Dild datt i eld", som også blir brukt som typetittel på sagnet. Men lokale varianter kan ha andre navn: I Telemark kan budskapet være "Dagbak, Dagbak! bed 'en Nottfag til fara fort, lisle Tapp i fjølli er daud", På Helgeland kan det være: "Du mann, hels ho Kyla at han Kjel er daud!" og på Hålogaland kan det være: "Hels han Krylekropp som 'pund bordet satt at han Bal i elden datt!" Når den reisende kommer hjem og forteller hva han har hørt, gir et usynlig vesen seg til kjenne som pårørende (som regel mor) og forlater stedet i all hast.
a>, ved Isaac Beckett. The National Portrait Gallery, London.
Den eldste trykte varianten av sagnet finnes hos Plutark, som i "Moralia" forteller om Epiterses, som under en sjøreise opplevde å bli liggende i vindstille utafor øya Paxos. Mange om bord hørte at det ble ropt fra øya på "Thamus", som var skipets egyptiske los. Det ropes tre ganger, og når Thamus til slutt svarer, lyder det: "«Når du kommer til Palodes, så meld at den store Pan er død!»" Når skipet seinere driver forbi Palodes, roper Thamus budskapet inn mot øya, og det reiser seg et klagekor av mange stemmer der inne, men ingen er å se.
Plutark forteller videre at tildragelsen vakte oppsikt i Roma da mannskapet kom tilbake og fortalte om den. Keiser Tiberius iversatte en gransking for å finne ut mer om Pan, og rådgiverne hans kom til at det måtte være den greske satyren Pan, sønn av Hermes og Penelope. Sagnet er blitt brukt av tidlige kristne menigheter som et bevis på at de hedenske gudene forsvinner ved Kristi komme.
I Norge er sagnet alltid knytta til underjordsfolket, og Dild er et huldrebarn som har falt i ilden. Mora befinner seg usynlig blant menneskene, der hun i noen varianter er i ferd med å stjele med seg mat el.l. Når hun får dødsbudskapet, skriker hun opp og blir et øyeblikk synlig før hun springer vekk.
Peter Chr. Asbjørnsen har to varianter av sagnet i «» fra 1845.


Babord.
Babord er et skips venstre side. Dette i motsetning til styrbord som er høyre side.
Navigasjonslys på båtens babord side er rødt.
Ordet stammer fra norrønt "bak" (bakk) og "borð" (kant). Vikingene styrte (fra norrønt "stýra") sine båter med styreåre (ror) som alltid var festet på høyre bord. Rormannen, som holdt styreåren med begge hender, stod med ryggen mot båtens venstre side som dermed ble babord.


Styrbord.
Styrbord er et skips høyre side. Dette i motsetning til babord som er venstre side.
Navigasjonslys på båtens styrbord side er grønt.
Ordet styrbord stammer fra norrønt "stýri", fra verbet "stýra" (lede, føre) og "borð" (kant). Vikingene styrte sine båter med styreåre (ror) som alltid var festet på høyre bord ["borð"]. Rormannen, som holdt styreåren med begge hender, stod med ryggen ["bak"] mot båtens venstre side (babord).
En seilbåt sies å seile for styrbords halser når den har vinden inn fra sin styrbord side.
En huskeregel på styrbord og babord: HøYre har bokstaven Y i seg. Det har også StYrbord.


Ian Fleming.
Ian Lancaster Fleming (født 28. mai 1908 i Mayfair, London, død 12. august 1964) var en britisk forfatter, mest kjent for å ha skrevet romanene om James Bond.
Bakgrunn.
Fleming hadde skotske foreldre, Valentine og Evelyn Beatrice Fleming, som var henholdsvis offiser og kunstner. Han hadde i tillegg en bror, Peter, som var ett år eldre.
Sin litterære interesse fikk unge Ian da han og Peter begynte på kostskolen Burnford, som var beryktet for sine strenge lærere. Han ble etter hvert utstøtt både av lærere og medelevere, og svarte med å bli en snobb, samtidig som han begravde seg i bøker. Da han var ni, i 1917, ble faren drept i et tysk granatangrep.
I 1921 begynte han på Eton, der han ble like mye kuet av lærerne som før. Særlig fordi Fleming var en opprørsk student. Men han gjorde seg utmerket i diverse sportsgrener, og han debuterte også som skribent i skolemagasinet, med historien "The Ordeal of Caryl St. George".
Fleming forsøkte å komme inn i utenrikstjenesten etter skolen, men mislyktes. I stedet ble han reporter for nyhetsbyrået Reuters i Mellom-Europa i perioden 1931 til 1933. Han ble blant annet sendt til Moskva for å dekke en spionrettssak, der seks britiske ingeniører var på anklagebenken. Han viste seg å være en frekk og slu reporter som klarte å få tak i opplysninger og sende de videre hjem til London.
I 1933 begynte han å jobbe i en bank, med det håp om å bli rik, slik at han kunne leve ut sitt behov for luksus og farefulle fritidsaktiviteter. Men i 1939 dro han, kanskje inspirert av broren som hadde blitt en berømt reisebokforfatter, tilbake til Sovjetunionen som reporter. Ved siden av reporterjobben, sendte han opplysninger om det sovjetiske militæret tilbake til Utenriksdepartementet, helt på eget initiativ.
Da den andre verdenskrig brøt ut, ble Fleming innrullet i marinens etterretningstjeneste. Han ble sekretær til admiral John Godfrey, og ble senere utnevnt til Kommandør. Han ledet en rekke oppdrag fra sin base i London, bl.a. å hindre at tyskerne ødela sine arkiver etter hvert som de trakk seg tilbake.
Ett av Flemings oppdrag førte han til Jamaica, der han likte seg så godt at han på 1950-tallet kjøpte seg en tomt og bosatte seg der. Han tegnet selv huset, og kalte det GoldenEye, som nå er en turistattraksjon. Etter krigen jobbet han som avisreporter, samtidig som han levde det gode liv med sans for fysiske utfoldelser. Han hadde bl.a. et forhold til Ann Rothermere, som på den tiden var gift med Lord Rothermere. Da hun ble gravid, bestemte de seg for at hun skulle skille seg slik at hun og Fleming kunne gifte seg. Og mens han ventet på skilsmissen skrev han "Casino Royale", den første James Bond-romanen.
På slutten av 50-tallet møtte Fleming produsenten Kevin McClory og manusforfatteren Jack Wittingham. De tre skrev et manus sammen for å lage en film. Prosjektet falt i grus, og to år senere, i 1961, skrev Fleming boken "Thunderball". McClory og Wittingham saksøkte så Fleming, siden de mente at boken baserte seg for mye på manuset de tre hadde skrevet, uten at Fleming hadde kreditert dem. McClory vant rettssaken, og nå måtte det stå på hver utgave av Thunderball: "basert på et filmmanus av Kevin McClory, Jack Wittingham og Ian Fleming." Inntil da hadde Fleming greid å selge filmrettighetene til produsentene Harry Saltzman og Albert R. Broccoli. Og i 1962 hadde Dr. No premiere. Hans venn og partner Peter Garnham fortalte at rett etter filmen skal Fleming ha dratt på en bar, tatt noen drinker før han uttalt om filmen: "Dreadful. Simply dreadful". Fleming dro så til Istanbul for å følge filmatiseringen av "From Russia With Love". Det går rykter om at han har en liten rolle i filmen. Han fikk også være med på innspillingen av "Goldfinger", men rakk ikke å se den ferdige versjonen før han døde.
Også etter ekteskapet fortsatte Fleming sitt jetset-liv. Han skrev ca. en Bond-bok i året, og nøt godt av suksessen de etter hvert medførte. Han fikk også med seg filmatiseringen av "Casino Royale", "Dr. No" og "From Russia With Love". Innimellom fikk han også utgitt to dokumentarbøker, "Thrilling Cities" og "The Diamond Smugglers", som inneholdt reportasjer fra The Sunday Times, samt barneboken "Chitty-Chitty-Bang-Bang". Ekteskapet til Ann var ikke lykkelig og Fleming hadde lenge slitt med depresjoner. Sammen med en usunn livsstil førte dette til et hjerteinfarkt 12. august 1964.
Livet til Ian Fleming har blitt filmatisert ved tre ganger: I 1989 kom filmen "GoldenEye", regissert av Don Boyd og med Charles Dance som Fleming. I 1990 kom "Spymaker", "The Secret Life of Ian Fleming" med Jason Connery som Fleming og Ferdinand Fairfax i regissørstolen. Og i 2005 kom "Ian Fleming: Bondmaker", et dokudrama som ble først vist på BBC i august.


Olaf Gulbransson.
Olaf Leonhard Gulbransson (født 26. mai 1873 i Oslo, død 18. september 1958 ved Tegernsee i Tyskland) var en norsk tegner, maler og grafiker. Han er særlig kjent som karikaturtegner og illustratør.
Liv og karriere.
Fra 1890 tegnet Gulbransson for flere norske vittighetsblader, blant andre Tyrihans, Pluk, Paletten, Fluesoppen, Sfinx og Trangviksposten (1899–1901). I 1902 reiste han til Tyskland for å tegne for satiremagasinet Simplicissimus i München etter at redaktør Albert Langen (1869–1909) hadde vært i kontakt med dikteren Bjørnstjerne Bjørnson for å sikre seg det norske talentet. Med større publikum økte Gulbranssons berømthet, og han ble boende i Tyskland siden, bortsett fra årene 1923-1927 da han tegnet for "Tidens Tegn" i Oslo. I 1929 ble han professor ved kunstakademiet i München. I 1933 arrangerte kunstakademiet i Berlin en æresutstilling i forbindelse med Gulbranssons 60-årsjubileum. Utstillingen ble imidlertid stengt av nazistpartiet etter bare to dager. Gulbransson forble likevel en respektert kunstner i Tyskland resten av livet. Han illustrerte ellers flere bøker, bl.a. erindringsbøkene "Det var en gang", som utkom i samtidig i Norge og Tyskland i 1934, og "Und so weiter" som ble utgitt i Tyskland i 1954. Erindringsbøkene fins i en komplett utgave på No Comprendo Press: "Det var en gang/ Og så videre".
Gulbranssons tegninger er preget av en enkel, presis strek og sikker portrettkunst i samtidens dekorative stil. Han blir ansett som en av de fremste karikaturtegnerne i forrige århundre og den største av de norske.
Gulbransson var gift tre ganger, med Inga Liggern (1875–1953) fra 1897 til 1906, Grete Jehly fra 1906 til 1922 og Dagny Bjørnson fra 1923. Dagny var datter av Einar Bjørnson og Elsebeth f. Langen og dermed barnebarn av Bjørnstjerne Bjørnson. Elsebeth var søster til Albert Langen som var gift med Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons yngste datter, Dagny. Albert Langen var Bjørnsons tyske forlegger og grunnleggeren av det satiriske magasinet Simplicissimus.
I mai 1944 fikk Gulbransson den norske Statens kulturpris overrakt av musikkprofessoren og NS-mannen Gunnar Graarud.
Annet.
I 2004 utgav tegnerne Lars Fiske og Steffen Kverneland den prisbelønte "Olaf G." (På No Comprendo Press), ei uhøytidelig tegneseriebok om deres reise til Olaf Gulbranssons hjem i Tyskland.


Baug.
Baug (av norrønt "baugr" = bøyd eller ringformet kant, del av en ring, bue (jf. Baufil)) blir i dag helst forstått som den forreste delen av et skip eller en båt. På store handelsskip vil dette bety fra det punktet der den parallelle delen av lasteområdet begynner å smalne av inn mot forstevnen.
Antonymet til "baugen" er akteren.
Betalingsmiddel.
Baug ble i tidligere tider brukt om ringformede ting og gjerne satt i forbindelse med fordums betalingsmidler i gull og sølv, som gjerne var formet som ringer eller spiraler som ble brutt av (såkalte "baugabrot") og brukt som betalingsmiddel. Man kan derfor også kalle baug en tidlig form for penger.


Elsfjord kirke.
Elsfjord kirke ligger i Elsfjord i Vefsn kommune i Nordland. Kirken er bygget i tre og ble vigslet den 18. september 1955. Altertavlen er laget av Einar Nilsskog fra Drevja. Modellen av en Nordlandsbåt som henger i taket er laget av Magnus Rasmussen fra Hemnesberget.
Historie.
Den første henvendelsen om kirke i Elsfjord kom i 1862, mens Elsfjord var en del av Hemnes kommune og Hemnesberget var kirkestedet. Fra 1908 gjorde et bedehus i Elsfjord tjeneste som gudstjenestested. Først da Elsfjord ble skilt ut som egen kommune i 1929 ble arbeidet med eget kirkebygg mer konkret. Sluttregninga for kirkebygget var på 247.000 kroner, som var 150.000 kronere høyere enn kostnadsoverslaget.


Politidistrikt.
Et politidistrikt er en geografisk enhet i den norske Politi- og lensmannsetaten. Politidistriktene er underlagt Politidirektoratet, som har ansvar for faglig ledelse, styring og oppfølging.
Før 2002 var det 52 politidistrikter i Norge. Våren 2001 behandlet Stortinget en politireform, som innebar en sammenslåing av antallet politidistrikter. Reformen trådte i kraft den 1. januar 2002 og innebar at antall politidistrikter ble redusert til 27.
For øyeblikket behandles et forslag om en ny politireform (Politireform 2010). På oppdrag av justisdepartementet, la Politidirektoratet den 8. mai 2012 frem et forslag om å redusere antall politidistrikter til 18. Forslaget behandles av Stortinget høsten 2012.
Et politidistrikt ledes av en politimester, en statlig embedsmann som utnevnes av Kongen i statsråd.
Innen hvert politidistrikt finnes politistasjoner, lensmannskontorer og namsfogdkontorer. Hver politistasjon ledes av en politistasjonssjef og har geografisk ansvar for et politistasjonsdistrikt. Politistasjoner kan enten ha rene politioppgaver eller både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Lensmannskontorer ledes av en lensmann og har ansvar for et lensmannsdistrikt. Lensmannskontorer har både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Namsfogdkontorer ledes av en namsfogd og dekker et namsfogddistrikt. Namsfogdkontorer har kun sivile rettspleie­gjøremål.
Et politidistrikt utgjør også en lokal redningssentral (LRS), som har en redningsledelse med representanter fra aktuelle offentlige etater, med politimesteren som formann. I sin rolle som LRS er politidistriktet underlagt Hovedredningssentralene.


Liste over broer i Norge etter lengde.
Dette er en liste over broer i Norge med lengde (full lengde over sjø eller land) på minst 400 meter.
Broer i Norge.
I alt er det i Norge ca. 16 700 broer på riks- og fylkesveiene og nesten 6000 broer på kommunale veier. Med noen unntak har de fleste av de lengste broene i landet blitt bygd etter 1970. Fergestrekninger over sund og fjorder er i stor grad blitt erstattet av broer. Siden tidlig på 1980-tallet har imidlertid undersjøiske tunneler flere ganger blitt valgt til fordel for broer ved kryssinger av fjorder og sund.
De norske broene med de lengste brospennene er bygget som hengebroer og skråkabelbroer. Landets lengste bro, Drammensbrua, er en kassebro. Vi har også to lange flytebroer i Norge: Nordhordlandsbrua (delvis flytebro og skråkabelbro) og Bergsøysundbrua. Lengden på brospenn har økt etter hvert som brobyggeteknikken er blitt bedre. Et stort antall av de norske broene er fritt frambygg-broer.
Mange av broene er blitt finansiert med bompenger. Dette gjelder blant annet Nye Svinesundsbroen, Askøybrua, Nordhordlandsbrua, Helgelandsbrua, Vesterålsbruene Hadselbrua, Sortlandsbrua og Andøybrua, Gjemnessundbrua og Bergsøysundbrua (Krifast), Stordabrua og Bømlabrua (Trekantsambandet) og Osterøybrua.
Liste over veibroer på minst 400 meter.
Listen kan sorteres for hver av kolonnene, altså etter navn, lengde, største spenn, åpningsår, veinummer, fylke eller kommune.
! align="left"|Navn !! Lengde (m) !! Størstespenn (m) !! Åpnet !! align="center"|Vei !! align="left"|Fylke !! Kommune !! class="unsortable" width="100"|Bilde
Opplysninger om broene er hentet fra flere forskjellige kilder, blant annet boka "Våre bruer" av Johan Brun (ISBN 82-496-0760-0).
Se også.
Lengde
Broer i Norge etter lengde
Broer


Lastebil.
Lastebil med totalvekt under 3500 kg.
Lastebil med totalvekt under 7500 kg.
Lastebil (semitrailer) med totalvekt over 7500 kg.
Lastebil er en bil som hovedsakelig brukes til godstransport. I Norge er det vanlig å skille mellom "lett lastebil" og "tung lastebil" der lette lastebiler har tillatt totalvekt mellom 3500 og 7500 kg og tunge lastebiler har tillatt totalvekt over 7500 kg. De tyngste lastebilene, med totalvekt over 18 tonn, har boggi. I tillegg er mange lastebiler idag utstyr med hydraulisk kran, noe som gjør at bilene blir veldig allsidige. I tilfeller der kranen er veldig stor, blir det for stor belastning foran på bilen der kranen er montert. Derfor settes det på en ekstra styraksling framme på bilen. Med flere akslinger kan bilen i prinsippet være tyngre lastet. Spesielt gjelder dette på de forskjellige bruksklassene veiene i Norge er delt opp i.
F.eks: En bil med 3 aksler kan ha aktuell totalvekt på 20 tonn på en BK8 vei. Men dersom det hadde vært hel lik bil, med 4 aksler, så kunne den lastes til aktuell totalvekt 24 tonn. Dette er fordi belastningen blir fordelt over et større område.
Det engelske ordet for lastebil er truck, et ord som har en annen betydning i Norge.


Plancks strålingslov.
Energispekteret til et svart legeme ved ulike temperaturer
Plancks strålingslov, oppdaget av Max Planck i 1900, sier at legemer avgir elektromagnetisk stråling og at energispekteret til strålingen avhenger av legemets temperatur.
Den fysiske mekanismen bak er at materie avgir og absorberer stråling og denne strålingen kan sees på som en ideell gass av fotoner. Gassen skiller seg fra en gass av massive partikler ved at antallet fotoner ikke er konstant, men varier med temperatur. Antallet fotoner i et gitt frekvensintervall bestemmes ved at absorpsjon og transmisjon er i likevekt. Et legeme som følger "Plancks strålingslov" kalles et svart legeme (en betegnelse som er egnet til å skape forvirring siden legemet faktisk sender ut lys. Sola er således tilnærmet et svart legeme). Strålingen fra et svart legeme kalles også «hulromsstråling» eller «termisk stråling».
Plancks strålingslov har en voldsom historisk signifikans siden den er begynnelsen og grunnlaget for kvantemekanikken. Resultatet kan således ikke utledes fra klassisk mekanikk.
Gyldighetsområde.
Lyset fra solen følger således Plancks strålingslov, med unntak av spektrallinjene for kvantesprang i hydrogen og helium (Helium ble først oppdaget i en slik linje i sollys)og spredning i solens atmosfære.
Jorden (som mennesker, dyr, kaker, kokeplater og lyspærer for den saks skyld) avgir også termisk stråling, men her kommer i tillegg alt reflektert lys, i hovedsak fra solen, som ikke følger Plancks strålingslov.
Matematisk formulering.
Energien til et foton er gitt ved formula_1 (Plancks lov)
hvor formula_2 er Plancks konstant og formula_3 er frekvens.
hvor formula_5 er volum, formula_6 er Boltzmanns konstant, og formula_7 er temperatur målt i kelvin.
Ekvivalent kan loven formuleres ved hjelp av bølgelengde, formula_8, i stedet for frekvens
Wiens forskyvningslov.
Maksimum i planckspekteret gir Wiens forskyvningslov
som sier at den vanligste bølgelengden i frekvensspekteret er omvendt proporsjonal med temperatur. Konstanten har dimensjon kelvin * meter.
Solen har en overflatetemperatur på ca. 5780K som gir formula_11,
dvs. synlig lys (noe som ikke burde komme som en overraskelse).
Jorden har en overflatetemperatur på ca. 290K som gir formula_12,
Ut i fra dette kan vi også trekke konklusjonen andre veien: en lyspære som skal sende ut synlig lys basert på termisk stråling må ha en temperatur nær temperaturen på solens overflate.
Utledning av Plancks strålingslov.
Plancks strålingslov kan utledes ved hjelp av standard metode i statistisk fysikk. Energien til gassen er gitt ved
hvor summen er en abstrakt sum over alle tilstander. Fotonenergien er gitt ved
formula_14 (Plancks lov).
Midlere antall fotoner i en tilstand ved likevekt er gitt ved bosedistribusjonen
hvor "T" er temperatur og det kjemiske potensialet for en fotongass er formula_16. Med innsatt fotonenergi kalles dette også planckdistribusjonen.
Tilstands-summen går over alle polarisasjonsretninger, koordinater og bølgetall. Summen over koordinatene gir volumet, "V", og summen over polarisasjonsretningene gir en faktor 2. For stort volum kan summen over bølgetall gå over til integral (termodynamisk grense)
Går vi over til sfæriske koordinater og bruker at formula_18 gir integrasjon over
vinklene bare en faktor formula_19, dvs.


Stiftelse.
En stiftelse er en juridisk person som disponerer en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, kulturell, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art. Ingen fysiske personer har eierrådighet over en stiftelse, det er en kapital som eier seg selv, i norsk rett egentlig en umulig konstruksjon. Stiftelser betegnes ofte som legat eller fond, men det avgjørende er ikke hvilket betegnelse som er brukt. En rettsdannelse som oppfyller vilkårene til å være stiftelse etter stiftelsesloven, er en stiftelse uavhengig av hva den kalles.
Ved opprettelsen av stiftelsen oppgir oppretteren eiendomsretten til formuesverdien, som overtas av stiftelsen. Stiftelser er i likhet med blant annet selskaper og foreninger egne juridiske personer. Det betyr at en stiftelse selv kan stå som eier, at den kan pådra seg forpliktelser, og at den kan være part i avtaler og prosesser.
Stiftelser er selveiende institusjoner. Det vil si at de ikke har eiere. Dette skiller stiftelser fra selskaper, hvor selskapsdeltakerne eier en andel av selskapets formue, har rett til en andel av selskapets overskudd og styrer selskapet i kraft av sine eierposisjoner. Det må også skilles mellom stiftelser og foreninger. Også foreninger er selveiende, men foreninger har medlemmer som kan øve innflytelse over foreningen. En forening har ikke grunnlag i en formuesverdi, men i et formål som medlemmene har sluttet seg sammen for å fremme.
Stiftelser har et vidt spekter av formål. Tradisjonelt har stiftelser gjerne vært opprettet for å fremme ideelle formål, for eksempel av sosial, humanitær, religiøs eller utdanningsmessig art. Stiftelsens virksomhet har da gjerne gått ut på å drive passiv kapitalforvaltning, det vil si utdeling av avkastningen av grunnkapitalen. Stiftelsesformen brukes imidlertid også til å fremme andre typer formål og til å drive andre former for virksomhet. Grunnloven § 108 setter visse begrensninger i adgangen til å opprette stiftelser som skal ha til formål å begunstige en slekt og dens etterkommere – såkalte fideikommisser.
Stiftelser ledes av et styre og styres av vedtekter som utarbeides av oppretteren. Siden stiftelser ikke har medlemmer eller andre som fører kontroll med at ledelsen forvalter midlene i samsvar med vedtektene, er det opprettet et eget statlig organ – Stiftelsestilsynet – som skal føre slik kontroll med de 8000 stiftelsene som finnes i Norge.
Stiftelser reguleres i Norge av lov om stiftelser (stiftelsesloven) fra 2001, i kraft fra 1. januar 2005 (enkelte bestemmelser trådde i kraft litt senere på året).
Kilde.
Ot.prp. nr. 15 (2000-2001) Om lov om stiftelser (stiftelsesloven) ()


Flåmsbana.
Flåmsbana er en sidebane til Bergensbanen mellom Myrdal stasjon og Flåm. Hele banen ligger i Aurland kommune i Sogn og Fjordane fylke. Stasjonene på Flåmsbana – i tillegg til Upsete stasjon på Bergensbanen – er de eneste jernbanestasjonene i Sogn og Fjordane.
Tunneler og banestrekning.
Flåmsbana har 20 tunneler fra Myrdalsplatået, ned den stupbratte dalen og til bunnen av Flåmsdalen. Over en strekning på i alt 20,2 kilometer går 5,7 kilometer av den i tunnel. Det tilsvarer mer enn en fjerdedel av lengden på banen.
Fra Myrdalsplatået og ned til bunnen av Flåmsdalen er høydeforskjellen fra høyeste til laveste punkt på 865,5 meter, eller en stigning på 55,6‰ i snitt. Det gir omtrent en stigning på 1 meter per 18 meter kjørelengde, og dette gjør den til den nest bratteste normalsporede adhesjonsbane i Europa etter Hunsrückbanen i Tyskland.
Vendetunnelen går i sløyfer på flere nivåer og går inn og ut av fjellet. Disse er nødvendige for at stigningen ikke skal bli for voldsom for ordinær togtrafikk.
Av de 20 tunnelene på strekningen er hele 18 drevet for hånd. Hver meter kostet omtrent en måneds arbeid. I dag brukes ofte en fullprofilmaskin som borer en tunnel i profil i en operasjon om ikke fjellet er for hardt. Borte er minebor og dynamitt.
Historie.
Siden 1. mars 1998 er Flåm Utvikling AS (eid av nærliggende kommuner og fylkeskommune) ansvarlig for persontrafikken på banen, med NSB som operatør.
Flåmsbanemuseet.
I den gamle stasjonsbyningen i Flåm er det opprettet et museum med gammelt anleggsutstyr og anleggsmateriell fra bygginga av såvel Flåmsbana som Bergensbanen. Adgang til museet er gratis for de som har kjøpt billett til Flåmsbana.


USAs regjering.
President Barack Obamas regjering i møte
USAs regjering ledes av presidenten og består av presidentens kontor (Det hvite hus), inkludert visepresidenten, samt 15 departementer opprettet av Kongressen ved lov.
I tillegg kan presidenten gi kabinettstatus til andre offentlige posisjoner. I tillegg til de 15 ministrene og visepresidenten har fem andre embeter kabinettstatus i den nåværende regjeringen.
Regjeringsmedlemmer utnevnes av presidenten, men må godkjennes av et flertall i Senatet.
Den sittende regjeringen er Barack Obamas regjering.


Norge i fotball-VM 1994.
Da Norge kvalifiserte seg til fotball-VM i 1994 var det andre gang laget skulle delta i turneringen. Fotball-VM skulle for første gang arrangeres i USA, og i Norge var forventningene høye etter at under «Drillo» hadde vunnet over fotballstormakter som, og.


Mike Collins.
Mike Collins (født 1961 i West Bromwich) er en tegneserieskaper bosatt i Cardiff, Wales.
I Norge er Collins mest kjent for sitt samarbeide med Gunnar Staalesen om tegneserien "7 fjell", en serie on bergensdetektiven Varg Veum prosjektert i syv bind publisert av Westwind forlag. Høsten 2007 var det utgitt tre bind.
Collins har siden før 1990 arbeidet som tekstforfatter og tegner for kjente britiske og amerikanske tegneserier som Superman, Batman, Wonder Woman, X-Men, Spider-Man, Daredevil, The Flash, Judge Dredd, Rogue Trooper, Slaine, Sub-Mariner, Martian Manhunter, Teen Titans og Legion of Superheros. Han har også tegnet for lisensierte prosjekter som Star Trek, Babylon 5, Dr. Who, Transformers, Zoids, Thundercats og Ghostbusters. Utover sitt arbeide med tegneserier har Collins arbeidet med bokillustrasjoner, reklame og animasjon.


Bureau of Prisons.
Bureau of Prisons (BOP) er en amerikansk føderal etat i Justisdepartementet som administrerer det føderale fengselssystemet. Etaten ble opprettet i 1930 for å samordne driften av de 11 føderale fengslene som eksisterte på den tiden. BOP har idag 106 institusjoner, 6 regionale kontorer, et hovedkontor, 2 treningssentre og 28 samfunnsstraffekontorer.
BOP har ansvar for 185 000 føderale fanger, hvorav 85% holdes fengslet i føderale fengsler eller forvaringssentre, mens resten holdes i delstatlige, lokale eller private institusjoner gjennom kontrakt med BOP.


Hvitneset dvergnesebjørn.
Hvitneset dvergnesebjørn ("Nasua nelsoni") kalles også bare for dvergnesebjørn'", og er et lite rovpattedyr i halvbjørnfamilien som holder til treskogen på øya Cozumel, like sør for spissen av Yucatánhalvøya i Mexico. Den listes her som egen art (Jones and Lawlor, 1965, Glatston, 1994), men det kan godt vise seg at den egentlig er en underart av hvitneset nesebjørn ("Nasua narica"). Taksonistene er uenige i øyeblikket. Noen (Decker, 1991) mener den skulle vært klassifisert som "Nasua narica nelsoni".


Spesialagent.
En spesialagent er en person med bemyndigelse til å handle i en annens sted innen et begrenset juridisk område. Det motsatte er en "generalagent" (se fullmektig), som har generell tillatelse til å opptre på vegne av en annen i dennes navn.
Betegnelsen "spesialagent" brukes hovedsakelig om kriminaletterforskere med bemyndigelse fra den amerikanske føderale staten til å håndheve visse føderale lover. Disse skiller seg fra etterforskere i de amerikanske delstatene, som vanligvis har generell fullmakt til å håndheve alle lover innen delstatens territorium.


Øyenstikkere.
a> ("Calopteryx splendens"). Denne arten er sterkt truet og iferd med å forsvinne fra norsk natur.
Øyenstikkere er en delgruppe av insektene.
De fullvoksne (imago) er de reneste flygekunstnere og lever som rovdyr av mindre insekter som de fanger i luften. Larvene lever i vann som rovdyr på andre mindre vannlevende dyr. Av de 5 000 beskrevne artene i verden, forekommer 48 i Norge, fordelt på 9 familier.
Utseende.
Voksne øyenstikkere tar bytte i luften og har derfor en skråstilt thorax (bryststykke), slik at det fremste beinparet ligger lenger fremme og nærmest danner en fangstkurv. Vingene er lange og smale, og både vingemuskulaturen og åremønsteret viser en unik bygning blant insektene. Vingespennet varierer mellom 2 og 18 cm. De broddlignende strukturene på bakkroppen (abdomen) er «tenger» som kun brukes under paringsspillet. Hodet domineres vanligvis av de store fasettøynene.
Levevis.
Flere av øyenstikkerne er store dyr, gode flygere. De er dyktige jegere og fanger byttet i luften. Etter at bytte er fanget lander øyestikkeren på en passelig plass, en trestamme eller noe lignende, for å spise.
Under parring griper hannen, hunnen i nakken med tengene (vedhengene) på bakkroppen, hunnen fører sin bakkropp under hannens, nær brystet (thorax), slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». Parringen tar fra noen sekunder til en halv time. Hos artene i underordenen Vannymfer (Zygoptera), slipper ikke hannen etter parringsakten, men fortsetter å holde hunnen over «nakken». Slik flyr de rundt i «tandem», mens hunnen legger egg, under vannoverflaten. Særlig hunnen, men noen ganger begge to, kan være under vann i lengre perioder, så lenge eggleggingen pågår.
Larvestadiene er i vann, som rovdyr, blant annet av larver av steinfluer, vårfluer og døgnfluer. Hos larvene (eller nymfen som den også kalles) danner underleppen (labium) en spesialisert fangstmaske. Den som kan skytes frem lynraskt, og er svært nyttig når larven er på jakt etter noe å spise. Larvene kan ta bytte som er større en seg selv.
Øyenstikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra egg/larve – til det voksne, kjønnsmodne insektet går gradvis, gjennom flere nymfestadier. I det siste nymfestadiet kryper nymfen opp eller ut av vannet og fester seg til et strå eller noe lignende. Etter en «kort» tid revner nymfehuden og et voksent insekt kryper ut. Blodvæske pumpes ut i vingenes ribbenett, som «bretter» seg ut og den nye huden herder. Etter noen timer kan øyestikkeren ta sin første flytur.
Stikker øyenstikkeren?
Det norske navnet tilsvarer det tyske «augenstecher» og refererer til folketroen om at øyenstikkere kan stikke ut øynene på mennesker. Også andre utenlandske navn, og lokale norske navn, henspiller på uriktige oppfatninger om at øyenstikkerne skal være farlige for mennesker. Foruten å kunne fly etter øynene for å stikke, kunne de legge egg i øret hos mennesker. I Nordland ble øyenstikkere enkelte steder kalt: «ørsnik», «ørsnegl», «ørsnell» eller «ørsnil». Noen steder som i Rogaland ble øyenstikkere enkelte steder kalt «helvedesnaver», som kommer av troen på at den kunne sy igjen øynene. Men ikke bare er øyenstikkere fullstendig harmløse for mennesker. De er ikke engang i stand til å stikke.
Fredede arter i Norge.
Noen av de norske artene av øyenstikkere er fredet. Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Et eksempel er at mange små dammer (gårdsdammer, vatningsdammer) i de senere år er blitt fylt igjen.
Systematisk inndeling.
Slektskapet mellom delgruppene skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi).
Tidligere var de «moderne øyenstikkerene» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Nyere forskning viser at de «moderne» artene (Anisoptera) er en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera).
Tradisjonell inndeling med norske arter.
Den tradisjonelle måten å systematisere delgruppene. Nomenklaturen følger Askew (1988), (se kilde for detaljer).
Det er registrert 48 arter i Norge. I 1993 ble det av Norsk entomologisk forening, i bladet Insekt-Nytt, publisert en liste med forslag til norske navn på øyenstikkere. De foreslåtte norske navn står først i listen, andre norske navn er skrevet i parentes. Det forvirrende med norske navn er at ulike bøker bruker ulike navn, samt at ulike norske dialekter også kan ha flere ulike navn.


Sverd.
a>. Hjaltet eller håndtaket har plass til to hender
Sverd er et blankvåpen til å hogge, kutte eller stikke med.
Beskrivelse.
Sverdet er sammensatt av et håndtak (hjalt) å holde i, og et blad (klinge) av metall, vanligvis med egg på begge sider av bladet. Sverdet er ellers utstyrt med en parerstang tvers over sverdfestet for å beskytte hendene. Hvert endestykke av parerstangen kalles også tidvis hjalt.
Historie.
Sverdet er en videreutvikling av kniver og dolker, korte skjæreredskaper og stikkvåpen som oppstod i steinalderen med flint og senere ulike metaller i skjærebladet, og av jordbruksredskaper for å skjære korn, blant annet egyptiske sigdliknende sverd.
De første sverdene ble laget i kobber, siden kom det kraftigere sverd i bronse og jern. Det tok imidlertid lang tid å utvikle gode sverd basert på avansert bronse- og endelig jernteknologi, som kom omkring 1200 f.Kr. Rundt 900 f.Kr. hadde jernsverdet i kvalitet og mengde tatt over for bronsesverdet.
Måten sverdene har blitt håndtert på, har ikke forandret seg mye gjennom historien. Framstillingsteknikken har derimot variert i forskjellige kulturer og tidsperioder etter hvordan sverdbladet har skiftet utforming og bruken og formålet med sverdene har endret seg. Fra mytologi, litteratur og historie kjenner vi fortellinger om sverd med egne navn som gjenspeiler den høye prestisjen disse våpnene har hatt i de fleste gamle samfunn.
Språklig sett stammer ordet "sverd" fra norrønt "sverð", gammelengelsk "sweord", gammel høytysk "swert", som igjen kommer fra det proto-indoeuropeiske "swer-" som betyr «å skade» eller «å såre».
Steinalderen.
I steinalderen hvor materialene var flint og bein, var det kun kniver og dolker som blir laget. Etter hvert lærte man seg å bruke kobber til å lage metallblad, men kobber er et relativt mykt metall og er derfor ikke egnet til å lage lange nok blad som kvalifiserer til sverd. Sverd er en videreutvikling av dolken og kniven, som igjen er en videreutvikling av steinalderens blad-industri for kutting og skjæring, samt utviklingen av steinalderklubben som etterhvert ble utstyrt med blad som en øks og kuttvåpen. De første sverdene var i hovedsak kuttvåpen, inntil håndtaket ble utviklet og sverdspissene ble mer markerte, samt jernkvaliteten ble sterkere, slik at sverdene kunne benyttes som stikkvåpen.
Bronsealderen.
Sumererne og egypterne brukte bronse til å utvikle våpen ut av sikle-sverdet, som igjen er en utvikling fra øksen, som brukes til å kutte korn. Sverdet var dermed opprinnelig et jordbruksverktøy for å kutte høy, og sikle-sverdet var ikke noe spesielt egnet som våpen, selv om egyptiske arméer brukte det. Denne typen sverd var ikke egnet som stikkvåpen og var ikke sterk nok til å kutte av lem. Det skulle senere vise seg at det var i Øst-Europa at sverdet skulle revolusjonere krigføringen med et løvformet blad og utviklingen av bronse hadde nå blitt så kraftig at bladene holdt bedre kvalitet. Likevel kunne man ikke ta steget fullt ut før jernalderens begynnelse.
Khopesh – sigdsverd – er et kanaanittisk/egyptisk sverd som er utviklet fra et jordbruksredskap brukt til å kutte kornet i åkeren. Opprinnelig ble sverdet brukt mot Egypts fiender, men under det nye kongedømmets periode ble sverdet adoptert til å bli standard for egyptiske infanterister. Sverdets opprinnelse kan spores tilbake til sumererne 2000 f.Kr. Sverdet ble primært lagd av bronse, men senere også av jern. Det greske sverdet kopis er trolig en videreutvikling av khopesh.
Jernalderen.
De første jernverktøy ble lagd omkring 1500 f.Kr. På 1400-tallet f.Kr. hadde Chalybe-stammen i de armenske fjellområdene lært å bearbeide jern gjennom prosessor for oppvarming i trekull, bearbeiding, gjenoppvarming og hamring. Ved tilfeldigheter kan det ha oppstått stål ved at jernet absorberte trekull (karbon) på overflaten av metallet under denne prosessen. Denne teknologien ble kjent utover det østre Middelhavsområdet innen 1200 f.Kr.
Nye stormakter som følge av jernsverdet.
Hettittenes storhetstid på 1200-tallet f.Kr. markerte starten på jernalderen – hvilket betyr at våpen og verktøy i all hovedsak ble masseprodusert med jern som hovedmetall. Hettittene bygget opp et stort imperium som følge av at de mestret bl.a. den nye jernteknologien og kunne utstyre en større andel av sine armeer med jernvåpen. De kontrollerte store deler av Tyrkia og Syria.
Foruten egypterne og mesopotamierne som allerede var godt kjent med bronsesverd og som gikk over til jern, og Hettittene som allerede nevnt ledet an med jernsverd, var de mykenske grekerne og de keltiske halstatt-kulturene også blant de tidligste til å lage gode jernsverd. Jernalderen skulle komme til å bidra til å gjøre Europa til det nye maktsentret gjennom de hellenistiske grekerne og romere flere hundre år senere.
Fra bronse- til jernvåpen.
Utviklingen fra bronsesverd til jernsverd er en lang prosess. Jern finnes i store mengder de fleste steder og er en lett tilgjengelig ressurs. Derimot er jernet tilsvarende vanskelig å bearbeide, noe som gjorde at bronse fortsatte en stund til. Men bronse, som er en legering av tinn (1/10) og kobber (9/10), var dyrt ettersom det gjerne krevde at man i hovedsak måtte importere store mengder tinn fra de britiske øyer ned til Middelhavsområdet. I tillegg er kobber mindre tilgjengelig enn jern.
Mens kobber ble hamret og formet, og bronse ble smeltet i form, kunne man ikke ta i bruk de tradisjonelle metodene for å bearbeide metall på jernet. Det var tokammerovnene som ble utviklet til å lage bedre keramikk som skapte høye nok temperaturer til at jernet kunne skilles fra jernmalmen og bearbeides.
Overgangen fra bronse til jern skjedde altså gradvis og relativt sakte. På den ene siden hadde kvaliteten på bronsesverdene nådd et så høyt nivå, at de første jernsverdene ikke nødvendigvis var bedre våpen. De tidligste jernsverdene var dårlig bearbeidet og det skulle ta en god stund før metodene ble perfeksjonert. Jernsverdene var dermed dårligere enn de beste bronsesverdene i starten. På den andre siden tillot jernvåpen at hele armeer kunne få gode våpen. I lange tider ble derfor dårlige jernsverd brukt av armeen, mens kvalitetssverd av bronse ble brukt av elite-soldatene. Dette er bakgrunnen for at hetittene erobrer verden på 1200-tallet f.Kr. Slik skulle det være inntil smiteknikkene forbedret seg og kunne produsere bedre sverd, samtidig som jernet ble utvunnet i økende grad.
Det skulle gå en god stund før gode kvalitetssverd kunne bli smidd, og smeden måtte nedlegge et stort stykke arbeide på hvert sverd. Bronsesverdene ble støpt ved at bronsen ble smeltet og lagt i en form. Jernet kunne imidlertid ikke smeltes ettersom ovnene ikke oppnådde høye nok temperaturer. Det skulle drøye lenge før også jernsverdet kunne bli smeltet i former slik som bronse. Jernsmelting er avhengig av en smelteovn som først blir oppfunnet i Kina og ikke bli gjenoppfunnet eller ført til Europa før langt ute i middelalderen. Dermed ble jernet bare varmet opp til en glødende "svamp" før den ble hamret, kjølt ned og deretter varmet igjen gjentatte ganger.
Stålsverd. De tidlige jernsverdene kan ikke sammenlignes med de senere stålsverdene som blir introdusert når man starter å tilføre karbon i smeltingsprosessen av jernet. Stålet er betydelig sterkere og kan gjøres skarpere enn det mykere jernet. Men tidlige jernsverd kan ha stålhinner på overflaten av bladene, noe som var en tilfeldig lært kunnskap når karbonet fra trekullet mikset seg med jernet.
Iberiske sverd.
På den iberiske halvøya (Spania og Portugal) er jernforekomstene betydelige og man utvikler tidlig teknikker for å lage gode sverd. Falcata er en sverdtype som stammer herfra, samtidig som også det romerske gladius stammer herfra.
For mer enn 2000 år siden, omkring 500 år f.Kr., begynte iberiske smeder å lage et sverd kalt falcata. Sverdene hadde høykarboniserte jernblad og den spesielle designen til sverdet ga det ekstra skarphet når man hugget til fienden. Hannibal bruker slike sverd til å beseire romerske leginærer i de føniske krigene 218 til 202 f.Kr. Senere adopterer romerne sverdet. Også i det 15., det 16. og det 17. århundre blir dette sverdet, nå under navnet toledosverd, kjent.
Greske sverd 500-300 f.Kr..
Xiphos er et dobbelegget enhåndssverd brukt av de antikke grekerne. Det var det primære våpenet på slagmarken ved siden av spyd. Bladet på sverdet var omkring 60 cm langt og sverdet regnes som et av forbildene til det romerske sverdet (gladius). Sverdet ble brukt som stikkvåpen etter at spydet var blitt kastet eller hadde knekt men kunne også bli brukt til å hugge motstandere.
Kopis er et enkelegget enhåndssverd brukt av antikke grekere. Det er angivelig en videreutvikling av det egyptiske khopesh-sverdet. Sverdet har store likhetstrekk med det iberiske falcata og det spekuleres i om dette er dets forgjenger. Det var omfattende handel mellom grekere og iberiere.
Makhaira er et enkelegget, kurvet enhåndssverd/dolk brukt av antikke grekere.
Den greske soldaten Xenophon (427-355 f.Kr) anbefaler bruken av sverdtypen makhaira for kavaleriet, da den har et kurvet blad.
Romerske sverd.
Utviklingen av romerske sverd henger nøye sammen med den taktikk og de kriger som romerne ble utsatt for under starten av den romerske republikk.
Under den tidlige romerske republikk utgjorde de keltiske stammene en stor trussel fra nord. Romerne led sviende nederlag, bl.a. annet fordi kelterne hadde et fryktinngytende krigsinnstilling samt langsverdet som meide ned romerne. Kelterne plyndet Roma på 300-tallet f.kr.
Strategisk gjorde kelterne en alvorlig feil ved å la Roma kun bli plyndret. Kelterne kunne sørget for at Romas historie tok en brå slutt. Isteden skulle Romerne vokse seg sterke igjen, og svare kelterne med å utvikle bedre formasjoner og militær teknologi. Da romerne første gang kriget med kelterne, hadde legionærene (Hastati) runde-ovale skjold og spyd som ble benyttet i en modifisert versjon av den greske phalanx-formasjonen. Kelterne kunne med sitt krigerbrøl og langsverd meie ned legionærene og skremme vekk de resterende når formasjonen var brutt. Kelterne slaktet ned enhver romersk motstand.
Romernes nederlag førte til at de måtte tenke nytt. Skjoldene som var brukt holdt ikke mål til å beskytte kroppen, og nye større rektangulære skjold ble utviklet (scuta). Det mindre ovale skjoldet ble nå brukt av lettere militærenheter. Legionærene tok også i bruk kortsverdet (gladius) og den nye legionær-taktikken baserte seg nå på enda tettere formasjoner. Ettersom den tette formasjonen ikke gjorde det mulig med lange sverd som skulle svinges rundt, ble skjoldet brukt for å presse seg inn i motstanderens linjer og komme seg til kroppen på fienden før kortsverdet ble brukt som stikkvåpen. Før legionærene nådde frem til fienden, ble spyd (javelin) kastet som prosjektiler. For kelterne som var vant med god plass og tidligere kunne bryte opp løse formasjoner, fremstod de nye legionærene som en ugjennomtrengelig vegg med skjold. I motsetning til de greske formasjonene (hoplite) hvor spydene hadde utgjort en slik ugjennomtrengelig vegg, hadde legionen nok fleksibilitet til å også takle angrep fra flankene (grekerne var uovervinnelig i frontalangrep, men svært svake dersom fienden utnyttet flankene). Dermed hadde teknologien snudd fra kelterne til romernes favør.
Omkring 550 f.kr adopterer romerne phalanx-formasjonen som Grekerne bruker. Formasjonen er imidlertid upraktisk i fjellområdene som dominerer Italia, og romerne tilpasser derfor formasjonen til mindre enheter på 120 mann (Maniple).
I den andre århundre før Kristus bestod en romersk legion av Velites (lett infanteri 1200 menn), Hastatii (første linje 1200 menn), Principes (andre linje 1200 menn) og Triarii (tredje linje 600 menn), totalt omtrent 4200 menn. I tillegg kom kavaleri på inntil 300 menn. Hastatii og Principes hadde ovale skjold, det spanske kortsverdet Gladius og to spyd som kunne kastes eller brukes til å støte med.
Gladius.
Gladius (latin: sverd) er standardsverdet som ble utviklet fra de iberiske (spanske) sverdene av romerne. Sverdet kommer i forskjellige utgaver, f.eks. i en Pompeii-variant. Sverdene er mellom 60-70 cm, dvs. at de er relativt korte sverd.
Gladius Hispaniensis er den første gladiusversjonen utviklet under den romerske republikk og basert på keltisk-iberiske sverd med løvformede sverdblad.
I den andre føniske krig 218 til 202 f.kr. mot Kartago's Hannibal får romerne bittert erfare bruken av de iberiske falcata-sverdene. Introduksjonen av gladius-sverdene endrer den romerske formasjonstaktikken (legioner) og nye skjold blir brukt. Hastati (hovedinfanteri under den tidlige republikk) har først spyd og runde skjold. Senere får de gladius-sverd og rektangulære skjold (scuta). De korte sverdene gir tettere formasjoner.
Gladius Mainz og Gladius Fulham er navnene på de sverdvarianter av den romerske gladius som har blitt funnet i Tyskland og England. Dette er altså henvisninger til stedsnavn og ikke de reelle navnene på sverdene. Utviklet fra Gladius Hispaniensis hadde sverdene nå blitt kortere og bredere. De tilpasset seg stadig behovet for de romerske legionærene som fikk tettere formasjoner med skjold som dannet vegger. Fremfor at sverdene skulle brukes til å hugge mot fienden ble sverdene nå tilpasset en taktikk der sverdet ble brukt som stikkvåpen. Men både Hispaniensis og Mainz var også effektive som huggevåpen.
Gladius Pompeii beskriver slutten på gladiussverdets utvikling. Forskjellen mellom hispanensis og pompeii ligger i at sistnevnte hovedsakelig kun var brukelig som stikkvåpen, mens førstnevnte også kunne brukes som huggvåpen. Pompeii-varianten var lite effektiv som huggvåpen, men det ultimate stikkvåpen. Gladius-sverdet blir brukt av romerske legionærer frem til Spatha-sverdet blir introdusert.
Spatha.
Spatha – det første langsverdet. Sverdene i antikken er mellom 60-70 cm lange, slik som det romerske Gladius-sverdet. I Konstantinopel blir det under det romerske imperiet introdusert et nytt sverd laget av Spatharius (som blir æret med en plass ved hoffet i Konstantinopel). Det nye romeske sverdet som er opptil 90 cm, kalles "Spatha" og er det første lang-sverdet sammenlignet med øvrige sverd fra perioden. Fordelen med dette lengre sverdet er at det kan brukes av kavaleriet, og lengden er også en fordel for infanteriet. Ulempen er at sverdet ikke er så letthåndterlig som mindre sverd.
Langsverdet.
Langsverdet dominerer i middelalderen og representerer det de fleste av oss forbinder med sverd. Langsverdene som blir utviklet over hele Europa stammer fra det romerske sverdet «Spatha».
I Tyskland er langsverdet i ulike varianter bereget brukt med både en hånd og to hender (Zwei-hender).
Normannersverdet.
Normannerne i England utviklet et standardsverd basert på viking- og kontinentale sverdtradisjoner.
Toledo.
Den spanske byen Toledo ble verdensberømt for sine fantastiske sverd.
Arabiske sverd.
I motsetning til Europeisk sverd-tradisjon følger de arabiske og asiatiske sverdene mer en design som er ment for å kutte fremfor å være et stikkvåpen. I arabisk tradisjon vil sverd ofte ha en kurveform som er mer optimalt for å skjære enn rette sverd.
Med arabiske stålsverd er det verdt å huske at araberne i middelalderen kontrollerte store deler av sør-Spania, hvilket bidro både til utforming av sverdene og kvaliteten i stålproduksjonen. På den andre siden hadde araberne India som også bidro til utviklingen av stålproduksjonen.
Damaskus-sverd er kjent for sin stålkvalitet.
Skimitarsverd.
Skimitarsverdene (engelsk "Scimitar") var tynne tveeggede sverd brukt av muslimer. Det var en videreutvikling av de spanske Toledosverdene, ettersom muslimene hadde adopterte teknikkene som ble brukt.
Asiatiske sverd.
I likhet med araberne designet asiatene sverd som er ment til å kutte fremfor å stikke. Dette preget sverdets form. I Kina begynte man å produsere stål-sverd fra omkring 200 f.kr. i Qin-dynastiet. De utviklet et enegget sverd kalt dāo som minner om en sabel, og et tveegget sverd kalt jian. Teknologien spredde seg etterhvert til Korea og Japan som videreutviklet egne sverd. Det japanske katanasverdet har sin opprinnelse i Dao-sverdet.
Katana («Samuraisverd»).
I Japan ble det utviklet en egen sverdtradisjon og krigerkultur basert på opprinnelige kinesiske sverdtyper. Et katanasverd kommer i flere varianter: et kort sverd (kodachi), et lengre sverd (tachi) og et enda lengre sverd (nodachi). I Japan oppstod ulike klaner som konkurrerte om makten, og det var strenge regler for retten til å bære sverd og kalle seg samurai. Æresbegrepet stod sterkt i japansk krigføring.


De dødes gudstjeneste.
Sagnet om de dødes gudstjeneste er et vandresagn som er kjent fra germansk, romansk og slavisk område. Kjernen i sagnet er et menneske som tar feil av tida og går til messe midt på natta, oppdager at både prest og menighet er gjengangere, blir advart av en avdød bekjent og flykter ut av kirka. I de fleste variantene berger vedkommende livet, men utgangen kan også være fatal.
Den eldste skriftlige varianten finnes hos Gregor av Tours fra det 6. århundre. På norsk område finnes sagnet i et stort antall varianter fra hele landet – også på samisk. Den eldste norske opptegnelsen er fra 1700-tallet, og er gjort av presten Hans Jacob Wille i Telemark. Peter Chr. Asbjørnsen gjengir en variant fra Christiania i fortellinga fra 1843.
Litteratur.
Brynjulf Alver, Daudinggudstenesta: ein europeisk førestillingskrins i norsk tradisjon. "ARV" 1950, s.145 – 158


Reichswehr.
thumb
Reichswehr (norsk: Riksvernet) var den tyske hæren fra 1919 til 1935 (fra 1919 til 1921 under navnet "Vorläufige Reichswehr").
Etter den første verdenskrigs slutt gikk den tyske hæren i oppløsning. Mange veteraner gikk inn i de høyreorienterte frikorpsene, paramilitære grupper som deltok i de mange urolighetene etter krigens slutt.
Den nylig grunnlagte Weimarrepublikken måtte da gjenoppbygge hæren, og den 6. mars 1919 ble "Vorläufige Reichswehr" (norsk: det midlertidige riksvern) dannet.
Versaillestraktaten la begrensninger på størrelsen på den nye tyske hæren. I 1921 ble Vorläufige Reichswehr omorganisert til "Reichswehr" for å oppfylle traktatens begrensninger.
Det nye Reichswehr besto av sju infanteridivisjoner og tre kavaleridivisjoner, i tillegg til en liten Reichsmarine (riksmarine). Størrelsen på de væpnede styrkene kunne ikke overstige 100 000 mann.
Etter at Adolf Hitler kom til makten i 1933 ble Tysklands væpnede styrker kraftig rustet opp. I 1935 ble Wehrmacht opprettet, som arvtageren til Reichswehr. Siden 1955 het det vesttyske forsvaret Bundeswehr, mens det østtyske forsvaret het Nationale Volksarmee og ble dannet i 1956. Sistnevnte ble oppløst i 1990 i og med at DDR ble oppløst.


HSBC.
HSBC Holdings er den største bankgruppen i verden. Den har hovedkontor i London. Historien går tilbake til "Hongkong and Shanghai Banking Corporation", en bank grunnlagt av skotten Thomas Sutherland for å finansiere britisk handel i det fjerne østen i 1865.


Karl Liebknecht.
Karl Liebknecht (født 13. august 1871, død 15. januar 1919) var en tysk kommunist og en av grunnleggerne av Spartakusforbundet og Kommunistische Partei Deutschlands.
Bakgrunn.
Barndomshjemmet i Braustraße 1, Leipzig.
Liebknecht ble født i Leipzig i en sosialdemokratisk familie og var sønn av Wilhelm Liebknecht som var en av stifterne av Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Moren Natalie (f. Reh) kom også fra en politisk familie og hennes far hadde sittet i 1848-parlamentet i Frankfurt.
Selv gikk Karl Liebknecht i en mer radikal retning i løpet av studietiden i Leipzig og Berlin, der han ble marxist.
Han avtjente verneplikten i 1893 til 1894 i den prøyssiske hæren ved Gardepionierbataljonen i Berlin. Etter studier i jus og økonomi tok Liebknecht den juridiske doktorgraden i 1897 ved Det bayerske Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg.
Han i 1899 som advokat i Berlin sammen med broren Theodor Liebknecht og Oskar Cohn. Liebknecht fungerte ofte som forsvarsadvokat for sosialister og andre venstreradikale som var blitt anklaget for å smugle propaganda inn i Russland.
Liebknecht giftet seg med Julia Paradies 8. mai 1900 og de fikk sønnene Wilhelm og Robert (som senere ble kunstmaler) og datteren Vera før Julia døde som følge av komplikasjoner etter en galleoperasjon i 1911. Liebknecht giftet seg igjen i oktober 1912 med Sophie Ryss (1884–1964).
Politisk arbeid.
Sophie og Karl Liebknecht i 1913, sammen med hans barn fra første ekteskap
I 1900 gikk Liebknecht inn i SPD. I 1907 ble han fengslet i 18 måneder på grunn av artikkelen "Militarismus und Antimilitarismus" (norsk: militarisme og antimilitarisme). Samme år ble han valgt inn i det prøyssiske parlamentet, på tross av at han var inne til soning av dommen. Fra 1907 til 1910 var han også president i den Sosialistiske Ungdoms-Internasjonale, som han var med på å danne.
I 1912 ble Liebknecht valgt inn i Riksdagen for SPD. Liebknecht gikk i mot tysk deltagelse i første verdenskrig, og var den 2. desember 1914 den eneste Riksdagsrepresentanten som stemte mot krigen. Han var hele tiden kritisk innstilt til Karl Kautskys ledelse av partiet.
Samtidig dannet Liebknecht i 1915 sammen med bl.a. Rosa Luxemburg "Spartakusforbundet". Denne kommunistiske gruppen utgav en avis som ble kalt "Spartakusbriefe" (norsk: Spartakusbrev), en avis som snart ble erklært ulovlig. Dette engasjementet gjorde at Liebknecht ble arrestert og sendt til Østfronten, der han tjenestegjorde som ikke-stridende.
I oktober 1915 fikk han vende tilbake til Berlin, men et halv år senere ble han igjen arrestert etter en demonstrasjon i regi av Spartakistene. Da Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD) ble dannet i 1917, sluttet spartakistene seg til. Men deres program var betydelig mer radikalt enn USPDs. Han ble dømt til fengsel for høyforræderi, og satt inn helt til oktober 1918 da kansler Max von Baden satte fri alle politiske fanger.
Liebknecht tok da opp igjen det politiske arbeidet, og den 9. november erklærte Liebknecht Tyskland som en sosialistisk republikk.
I årsskiftet 1918/19 ble et nytt kommunistparti (KPD) dannet, og like etterpå forsøkte Spartakistene å gripe makten i Berlin. Opprøret ble brutalt slått ned, og Liebknecht og de andre opprørslederne ble fanget av et frikorps. Liebknecht ble torturert til døde av disse, og døde den 15. januar 1919.


Edvard III av England.
Edvard III (født 13. november 1312, død 21. juni 1377 var en av de mest fremgangsrike konger av England i middelalderen. Han regjerte i hele femti år, fra 25. januar 1327, da hans far Edvard II ble avsatt, til sin død i 1377. Blant hans første etterkommere var det bare Henrik III som regjerte like lenge, og deretter skulle det ta mer enn 400 år før en monark satt like lenge på tronen.
Edvards tid ble preget av engelsk ekspansjon gjennom kriger i Skottland og Frankrike. Hans mange etterkommere ble senere sentrale i to langvarige konflikter, Hundreårskrigen og Rosekrigene.
Under Edvards lange regjeringstid begynte for alvor den nasjonale selvfølelsen hos engelskmenne å vokse frem, og det var i denne tiden fransk, etter 300 års herredømme som kulturspråk i England, måtte vike for engelsk
Tidlig liv.
Edvard var sønn av Edvard II av England og Isabella av Frankrike, datter av kong Filip den smukke. Han ble født på Windsor Castle i 1312. I 1320 fikk han tittelen jarl av Chester, og i 1325 overlot faren tittelen hertug av Aquitaine til ham. Han ble så sendt til Frankrike for å møte sin onkel, kong Karl IV av Frankrike.
Da han kom hjem i 1327 tvang den viljesterke dronningen og hennes elsker Roger Mortimer den upopulære kongen til å abdisere, og satte den fjorte år gamle Edvard på tronen. Edvard II ble myrdet en tid senere, og Isabella og Roger Mortimer kunne dermed styre riket som regenter uten å bekymre seg for innblanding fra ham.
Tidlig regjeringstid.
Edvard III ble kronet 25. januar 1327, fjorten år gammel. Han giftet seg året etter med Philippa av Hainault. De fikk tretten barn, deriblant fem sønner som levde opp. Den eldste av sønnene, og dermed arvingen, var Edward, den svarte prinsen, som ble født i 1330. Samme år døde Karl IV av Frankrike uten mannlige arvinger. Dermed var Edvard, gjennom sin mor, den høyest rangerte etterkommer etter Filip IV av Frankrike; med andre ord den sterkeste tronkrever til den franske tronen i huset Capet.
I 1330 tok den atten år gamle kongen kontroll over hoffet. Han fjernet sin mor fra hoffet, men lot henne leve. Roger Mortimer, derimot, ble henrettet.
Hans første miliære fremgang var slaget ved Halidon Hill i 1333, som han vant sammen med sin skotske marionette Edvard Balliol. Motstanderen var kongens egen svoger, David II av Skottland, som krevde tronen for huset Bruce og var gift med Edvards søster Joan of the Tower.
Hundreårskrigen.
Edvards krav på den franske tronen ble bestridt av franske adelsmenn, som påberopte seg "lex Salica", som sier at kongelig arverett ikke kan gå gjennom kvinnelig ledd. De mente derfor at den rettmessige kongen av Frankrike var Filip VI, arving av Charles av Valios.
Edvard erklærte krig mot Filip VI i 1337, og utropte seg selv til konge av Frankrike 26. januar 1340. Konflikten som startet er kjent som Hundreårskrigen, og fortsatte som en serie kriger og felttog frem til 1450-årene. I 1346 slo Edvard franskmennene i slaget ved Crecy, sammen med sin da seksten år gamle sønn Edward, den svarte prinsen. Den svarte prinsen hadde kommandoen over den seirende, engelske hæren i slaget ved Poitiers i 1356.
Den første fasen av Hundreårskrigen endte i 1360 ble Brétignytraktaten. Dette var høydepunktet for engelsk innflytelse i Frankrike, og traktaten brakte tre millioner gullmynt i løsepenger for den tilfangetatte Johan II av Frankrike.
Krigslykken snudde senere, og gjennom flere generasjoner gikk besittelse tapt og ble vunnet tilbake. De engelske monarkene kalte seg "konge av Frankrike" helt fremt til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Edvard III kvadrerte sitt våpen, tre gylne løver på rød bunn, med det gamle franske våpenet, gylne "fleur-de-lis" på blå bunn. Dette var en del av Englands våpen inntil Georg III fjernet det.
Styret av England og personlig liv.
a>, i versjonen som ble brukt 1327–1350
Mens kongen var utenlands på felttog var det i praksis John av Gaunt som styrte landet. Økte inntekter fra ullhandel skapte mye ny rikdom, men i 1349 og 1350 ble landet rammet av Svartedauden, som gjorde store innhogg i befolkningen. Mye jord ble liggende øde, og arbeidere krevde høyere lønn på grunn av mangelen på arbeidskraft. Kronens hovedinntekt var fra egne jordeiendommer og skatte på andre eiendommer, og man måtte etter pesten fokusere med på skatt på handelsinntekter.
Under Edvard III ble parlamentet delt i to kammere. Man begynte å gå over til å bruke engelsk språk ved hoffet og i adelen; siden normannernes invasjon i 1066 hadde fransk blitt talt i de øvre samfunnslag.
Kongen grunnla Order of the Garter, en ridderorden som fortsatt eksisterer. Bakgrunnen skal ha vært at en kvinne som han danset med mistet det kildene kaller «et imtimt plagg». For å gjøre det mindre pinlig for henne tok den galante kongen opp plagget, knøt det rundt benet sitt som et strømpebånd og sa «"Honi soit qui mal y pense"» («Skam den som tenker ondt om det»; dette er ordenens motto. Kvinnen er bare kjent som "grevinnen av Salisbury"; noen hevder at det var kongens svigerdatter Joan av Kent, men det er mer sannsynlig at det var hennes svigermor fra hennes første ekteskap.
Til tross for et lykkelig ekteskap, hvor han som nevnt fikk tretten barn, var Edvard en beryktet kvinnebedårer. Hans elskerinne Alice Ferrers ble etter Philippas død i 1369 beryktet, og hennes navn ble et slanguttrykk for korrupsjon.
Mot slutten av sin regjeringstid opplevde Edvard nederlag i Frankrike. Han ba parlamentet om mer penger gjennom skattlegging av vin- og ullhandle, men dette ble tatt sårlig imot ettersom kravet kom i 1374–1375, samtidig som et nytt utbrudd av byllepest. Parlamentet av 1376, kjent som "Det gode parlamentet", kritiserte kongens rådgivere, deriblant Alice Ferrers' familie, og rådet kongen til å legge opp sitt ambisjonsnivå ut fra hva han hadde råd til.
Edvard III døde av slag i 1377, og ble gravlagt i Westminster Abbey. Prins Edward hadde gått bort før ham, i 1376, og han ble derfor etterfulgt av sin unge sønnesønn, Richard II.
Stamtavle.
Edvard 3


Mark Calcavecchia.
Mark Calcavecchia (født 12. juni 1960) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han ble født i Laurel, Nebraska, gikk på universitetet i Florida, ble profesjonell i 1981 og medlem av PGA-touren i 1982.
Calcavecchia var på sitt beste på slutten av 80-tallet og noterte sin største prestasjon i 1989 da han vant The Open Championship, en av golfsportens fire "major"-turneringer. Dette året var hans eneste sesong på PGA-touren med flere seire, med to andre titler i tillegg til The Open.
Fra 2010 har han spilt på Champions Tour, touren for spillere over 50 år. Der har han én seier.


Livssynssamfunn.
Et livssynssamfunn er en organisert gruppe av personer som har ett bestemt livssyn. Det er vanlig å skille mellom religiøse og sekulære livssyn, så begrepet livssyn (i videste forstand) omfatter alle trossamfunn og alle organiserte religiøse og ikke-religiøse grupper. Mange bruker dog begrepet livssyn utelukkende om de sekulære livssyn.
I Norge i dag er det tre organisasjoner som vanligvis forbindes med betegnelsen livssynssamfunn, nemlig Human-Etisk Forbund, Holistisk forbund og Sosialhumanistene.
En forskriftsendring gir fra 1. januar 2007 norske livssynssamfunn med vigselsrett mulighet til etter søknad å registrere partnerskap.


Notarius publicus.
Notarius publicus (uttrykket kommer fra latin og betyr offentlig protokollfører) er i Norge betegnelsen på en offentlig tjenestemann som utfører notarialforretninger. Utføring av notarialforretninger hører inn under tingretten. En typisk notarialforretning er borgerlig vigsel.


Helge Freder.
Helge Freder (født 20. oktober 1893 i Bodø) var bokhandler og bystyrerepresentant for Bodø Høyre i flere perioder på 1940-, 1950- og 1960-tallet. Kompanjong og disponent i H. Sundems bokhandel i Bodø fra 1909.


2 Pac.
Tupac Amaru Shakur eller Lesane Parish Crooks, (født 16. juni 1971– 13. september 1996) også kjent som "2Pac", var en amerikansk rapper, skuespiller og poet. Tupac er blitt kåret til verdens mestselgende hip hop-artist av Guinness rekordbok. Han har solgt over 75 millioner album, 50 millioner av dem i USA.
Oppvekst.
Tupac Shakur ble født som Lesane Parish Crooks, i Brooklyn i New York i 1971. Da han var liten, skiftet moren navnet hans til Tupac Amaru Shakur. «Tupac Amaru» betyr «skinnende slange» og «Shakur» betyr «takknemlig for gud» på arabisk.
Tupac ble født i East Harlem 1971, men familien flyttet mye rundt. Da han var 13 år gammel, flyttet familien til Baltimore, en by som på den tiden hadde flest antall tenåringsdrap, og flest svarte som drepte svarte, ifølge statistikk. Han var elev på Baltimore School of the Arts, der han studerte skuespill, poesi og jazz.
Shakurs mor, Afeni Shakur og stefar, Mutulu Shakur, var medlem av den svarte frigjøringsorganisasjonen Black Panthers. Afeni var gravid mens hun satt i fengsel der hun sonet for bombetrusler. Mot slutten av 1980-tallet begynte hun å røyke crack, og i teksten til en av Tupacs sine sanger rapper han; «My momma smoked so goddamn much when she was pregnant, I'm surprised I ain't retarded». Denne setningen blir sagt i sangen «Ghost». Sangen er ikke en original, men laget som soundtrack til filmen «Tupac: Resurrection». Sangen ble aldri gitt ut mens Tupac levde.
Rolling Stone Magazine nominerte han til den beste 86 artisten gjennom alle tider. I det samme bladet sa rapperen 50 cent følgende om Tupac: «Every rapper who grew up in the Nineties owes something to Tupac...He didn't sound like anyone who came before him».
Musikk.
Tupacs sanger handler ofte om temaer som det å vokse opp i gettoen, rasisme, alkohol, dopmisbruk, vold, og problemer med loven. Shakur satte fokus på politisk, økonomisk, sosial og rasemessig rettferdighet gjennom musikken sin.
Ifølge myndighetene og ulike foreldregrupper inneholdt Tupacs tekster mye uanstendig innhold. Det var snakk om dop, prostituerte, drap, sex, penger, politivold og andre ting om hvordan oppveksten hans var, men Tupac sine fans mente ikke det samme som myndighetene og foreldrene. De mente tekstene handlet om hvordan han og andre barn som vokste opp i fattige miljøer hadde det. Det skulle være en vekker for alle de som hadde det bra. Mye av innholdet i tekstene er rettet mot USA sin politikk mot afroamerikanere. I sangen "Brenda's got a baby" tar Tupac f.eks opp problemene forbundet med tenåringsgraviditet, som er store i USA. Grunnen til han lagde tekster som kritiserte samfunnet, var basert på egne erfaringer.
Tupacs musikk kan sies å være nærmest bipolar. Vi finner en revolusjonær side med fokus på rettferdighet og likeverd, sterk kritikk mot det han så som den politiske undertrykkelsen av alle de som var «annerledes», og en kamp mot rasediskriminering.
Død og ettermæle.
30. november 1994 ble Tupac skutt i Quad-studios i New York, og han mistenkte rapperen The Notorious B.I.G. og hans manager Puff Daddy for å stå bak. Dette førte til Westcoast/Eastcoast-feiden, som til slutt endte med både Tupacs og Biggies død. Dagen han ble skutt, var én dag før dommen i rettssaken om en påstått voldtekt skulle finne sted.
Shakur ble senere forsøkt drept 7. september 1996 etter å ha sett Mike Tyson bokse. Shakur døde på et sykehus i Las Vegas den 13. september 1996 av skadene han pådro seg etter å ha blitt skutt av gjerningsmenn i en forbipasserende (hvit Cadillac). Tupac er kanskje mest kjent under aliaset 2Pac, som han tok da han begynte å spille med rap-gruppen Digital Underground. Han startet som bakgrunnsdanser, men grep ofte mikrofonen. Mot slutten av livet tok han også aliaset «Makaveli» etter den italienske adelsmannen, forfatteren og politiske tenkeren Niccolo Machiavelli.
Det er mange teorier omkring hans død. Grunnen til spekulasjonene er at det aldri ble noen politietterforskning av drapet, og at Tupac ble kremert kort tid etter. Noen timer før Tupac Shakur ble skutt, overfalt han og «possien» hans, inkludert C.E.O for Death Row Records – Suge Knight L.A Crips, medlemmet Orlando «Baby Lane» Anderson med slag og spark mot hodet. Mange mener derfor Crips står bak drapet. Andre teorier er at hans manager Suge Knight var innblandet i den fatale «drive-by skytingen» som tok Tupacs liv. Grunnen til at mange mistenker Suge Knight er at Tupac hadde gitt uttrykk for at han ville forlate plateselskapet Death Row Records for å starte sitt eget plateselskap "Makaveli Records".
I 2006 ble en voksfigur av 2Pac framstilt hos Madam Tussaud i Las Vegas.


Nogrod.
Nogrod var en fiktiv by i J.R.R. Tolkien Midgard. Den var en av de to byene som dvergenes byer i Ered Luin. Nogrod ligger i midten av fjellkjeden, nær ved Dolmedfjellet hvor dvergveien fra Beleriand krysser inn i Eriador. Det var hjemmet til dvergene kjent som "Ildskjeggene". Navnet på Khuzdul var Tumunzahar som har en ukjent betydning. "Nogrod" betyr "Hólbol" (Hul bolig).
Nogrod var hjemmet til de kjente dvergene Gamil Zirak og Telchar. Eöl ‘’Mørkalv’’ dro ofte dit, og det gjorde også hans sønn Maeglin.
Selv om de var vennlig innstilt mot alvene fra Beleriand drepte dvergene fra Nogrod Thingol av Doriath. Dette skjedde fordi han hadde gitt dem i oppgave å smi silmarillen inn i kjedet Nauglamír, og så var smeden blitt så betatt av steinen at han drepte Thingol for å kunne beholde den selv. Da Thingol ble drept reiste Melian fra Doriath og Melians belte mistet sin kraft.
Dvergene ble jaget av Beren "Erchamion" og drept av hans hær av Laiquendi og en gruppe med enter.
Ulikt Belegost i den søndre delen av Blåfjellene, ble Nogrod totalt ødelagt under Vredens krig i det første tidevervet da Blåfjellene ble delt i to og elva Lune fant sitt nye utløp i Lune-gulfen som ble skapt der fjellet delte seg.


Daniel Radcliffe.
Daniel Jacob Radcliffe (født 23. juli 1989), fra Fulham, London, er en engelsk skuespiller som er mest kjent for sin rolle som «Harry Potter», hovedrollefiguren i filmen "Harry Potter og De vises stein" og dens oppfølgerne ("Harry Potter og Mysteriekammeret", "Harry Potter og Fangen fra Azkaban", "Harry Potter og Ildbegeret", "Harry Potter og Føniksordenen", "Harry Potter Halvblodsprinsen", "Harry Potter og Dødstalismanene del 1" og "Harry Potter og Dødstalismnene del 2").
Karriere.
Radcliffes foreldre, Alan Radcliffe og Marcia Gresham, avviste deres eneste barn, da han som femåring sa at han ønsket å opptre. Senere har de endret mening, for i desember 1999 gjorde han sin første opptreden på skjermen som den unge «David Copperfield» i "David Copperfield", BBCs fjernsynsversjon av Dickens roman "David Copperfield". Videre kom hans første filmopptreden i 2001, som «Mark Pendel» i "Skredderen i Panama". I 2001 fikk han tittelrollen i Harry Potter-serien, som er basert på bøkene til J.K. Rowling. Dette er hans største rolle til dags dato.
I 2002 hadde han en rolle i skuespillet The Play What I Wrote regissert av Kenneth Branagh; en produksjon som er velkjent for sine «overraskelsesgjester». I 2004 og 2005 returnerte han til Harry Potter, i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" og i "Harry Potter og Ildbegeret". Ildbegret hadde premiere i november 2005. I November 2007 kom "Harry Potter og føniksordenen" ut på DVD, den hadde premiere 13.Juli 2007. Den sjette Harry Potter-filmen, "Harry Potter og Halvblodsprinsen" hadde premiere 17. juli 2009, mens den sjuende, "Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1" hadde premiere 19. november 2010. Den åttende og siste filmen åpner på kino den 15. juli 2011.
Radcliffe har hovedrollen i den uavhengige australske filmen "December Boys", regissert av Rod Hardy. Filmen er spilt inn i Australia i 2006, og ventes å ha premiere sommeren 2007. Radcliffe skal også spille hovedrollen i thrilleren "The Woman in Black", som er basert på romanen av Susan Hill. Dette blir hans største filmproduksjon hittil, utenom Harry Potter-serien.
Radcliffe har også etter hvert skaffet seg en god teaterkarriere. Han debuterte som tidligere nevnt i stykket "The Play What I Wrote" i 2002, men hans første store rolle på scenen var i stykket "Equus", et skuespill skrevet av den britiske forfatteren Peter Shaffer. Skuespillet handler om en psykiater som behandler en ung mann som har en facinasjon for hester. Skuespillet hadde premiere i 2007. Radcliffe fikk gode kritikker for sin innsats.
I 2010 debuterte han på Broadway i New York med det humoristiske musikalstykket "How to Succeed in Business Without Really Trying", som fortsatt går sin gang per dags dato. Radcliffe har gjort stor suksess som hovedrollen J. Pierpot Finch, som gjerne vil klatre opp rangstigen i livet etter å ha lest boken "How to succeed in business without really trying". Han skyr ingen midler i sin vei, men stiller underveis seg selv moralske spørsmål om det er verdt det. Radcliffe tok utallige sang- og dansetimer for å bli klar til rollen, hvor han for øvrig snakker med amerikansk aksent, til forskjell fra hans andre roller, hvor han som regel har kunnet bruke sin egen engelske. Igjen stort sett gledet han teaterkritikerne, som samstemt har skrytt av hans komiske timing og "guttesjarm" i rollen.
Den 30. november 2011 ble det klart at Radcliffe skal spille Allen Ginsberg i en ny film om poetens relasjon til Jack Kerouac og William Burroughs. Filmen heter "Kill Your Darlings" og er basert på en sann historie. Dette er en rolle som Jesse Eisenberg var linket til tidligere i prosessen. Jack Huston og Ben Foster spiller Kerouac og Burroughs. Dane DeHaan og Elizabeth Olsen har andre roller i filmen.
I juli 2012 fikk han hovedrollen som Ig Perrish i filmen "Horns", som er basert på bestselgeren med samme navn av Joe Hill. Filmen regisseres av Alexandre Aja. Shia LaBeouf var tidligere castet, men ble altså erstattet av Radcliffe.
Privatliv.
Daniel Radcliffe er utdannet ved privatskolen City of London School, som er en ren gutteskole. Han har to hunder som heter «Binka» og «Nugget».
Privat spiller han bassgitar og fikk ved et tilfelle undervisning av Gary Oldman, skuespiller fra "Fangen fra Azkaban" og "Føniksordenen". Han lytter mye til rockemusikk som The Clash, The Strokes og Red Hot Chili Peppers og mange andre. Radcliffe har blitt en ganske god tryllekunstner, og trener på triks i pausene på settene til Harry Potter.
Radcliffe har også støttet ulike veldedige formål. Hans tilhengere har på hans oppfordring gjentatte ganger donert midler til ulike organisasjoner.


Harry Potter og de vises stein (film).
"Harry Potter og De vises stein" er filmatiseringen av boken med samme navn, og er regissert av Chris Columbus. Filmen hadde premiere 16. november 2001.
Historien.
Harry Potter, en tilsynelatende helt vanlig elleveårig gutt, er egentlig trollmann og overlevende etter Fyrst Voldemorts forsøk på å skaffe seg makt. Harry reddes fra sine forferdelige gompe-slektninger, Dumlingene, og sendes til Galtvort. Her blir han venner med Ronny og Hermine.


Edgar Degas.
Hilaire Germain Edgar Degas (født 19. juli 1834, død 27. september 1917) var en fransk maler og skulptør.
Degas er særlig kjent for sine mange framstillinger av ballettdansere og scener fra hesteveddeløp. Han var også en svært dyktig og ettertraktet portrettmaler og er en av de mest kjente kunstnerne fra den impresjonistiske kretsen.
Hans nyskapende komposisjoner, påvirket av fotografi og japanske trykk, og hans talent for tegning og fremstilling av bevegelse gjorde han til en stor kunstner på slutten av 1800-tallet. Selv om Degas blir regnet med blant impresjonistene, bærer hans arbeider også preg av klassisismen og realismen og i noen tilfeller også påvirkning fra romantikken.
I 1859 åpnet Degas et studio i Paris hvor han malte portretter og historiske motiver. Dette var populære temaer blant tidens kunstkjøpere. Han fikk mange klienter og slapp unna de økonomiske vanskelighetene mange av hans samtidige kolleger følte på kroppen.
I 1866 sluttet Degas å male historiske motiver. Et viktig bidrag til denne beslutningen var hans møte med Manet noen år tidligere. Manet foretrakk å male det moderne livet heller enn de tradisjonelle motivene fra historie og religion. Degas' arbeider fra slutten av 1860-tallet henter sine motiver fra teatret og veddeløpsbanen. Nå begynner også påvirkningen fra japansk kunst å bli tydelig i hans malerier.
På begynnelsen av 1870-tallet deltok han i den fransk-prøyssiske krigen, før han tilbrakte noen år i New Orleans, Louisiana. Da han dro tilbake til Paris, åpnet han et nytt studio og konsentrerte seg om å male scener fra det moderne liv (dansere, akrobater, sangere osv.).
Under sin deltagelse i krigen hadde Degas fått en øyeskade. På 1880-tallet ble hans syn stadig svakere. Han begynte derfor å konsentrere seg om skulptur og pastell, hvor han ikke trengte det skarpe blikket som i sine malerier. I årene etter 1890 måtte han gå over til å jobbe bare med store formater, og i 1908 sluttet han helt med kunst. Han ble i disse årene mer og mer eksentrisk og levde et tilbaketrukket liv.
Degas er begravet i Cimetière de Montmartre i Paris. Degas etterlot seg mer enn 200 malerier og pasteller og 150 skulpturer.


Nipedalen.
Nipedalen er et boligområde som ligger på Ytre Laksevåg vest i Bergen.
Boligområdet består av selveiende eneboliger og rekkehus. I dalen finnes det 2 velforeninger, Nedre Nipedalen Velforening og Øvre Nipedalen og Lyngbøkollen Velforening. Disse forvalter de respektive velforeningenes fellesområder og begge ble etablert på 1970-tallet da områdene først ble utbygget.
Nipedalen ligger innenfor busselskapet Skyss sine ruter, og bussen går helt til topps i dalen (rute 16/17). I munningen av Kanadaskogen like ved bussens endestopp finnes Tennebekktjernet badeplass, en populær ferskvannsbadeplass med strand.
Toppen av Nipedalen er et utgangspunkt for fotturer til Nipetjernet og deretter opp på Gravdalsfjellet hvor man kan besøke Viggohytten og Laksevågshytten. Man kan også følge grusveien fra Nipedalen like til Spelhaugen i Fyllingsdalen.


Blodveien.
Blodveien betegner to veistrekninger som ble bygget i Nordland under andre verdenskrig, begge på daværende riksvei 50 (i dag europavei 6). Den ene strekningen var veien over Korgfjellet på Helgeland som ble bygget av for det meste serbiske krigsfanger, men også kroater og bosniere. Her døde 618 krigsfanger under arbeidet, mens det antaes at rundt 1100 fanger døde ved byggingen av vei og jernbane mellom Mo og Fauske.
Den andre veistrekningen var mellom Rognan og Langset sør for Fauske. Begge sambandene skulle eliminere ferjesamband og var ressurskrevende og langt mer tidkrevende enn hva den tyske okkupasjonsmakten hadde tenkt.


Thimpu.
Thimpu fylke ("grønt") rommer hovedstaden i Bhutan
Thimpu er hovedstad i Bhutan. Den omkringliggende dalen og fylket ("dzongkhag") har også samme navn. Byen har 50 000 innbyggere (2003), og er uten sammenligning den største befolkningskonsentrasjonen i landet.
Byen strekker seg ut langs vestsiden av Wang Chhu-elvens dalføre. Byen har som mange andre hovedsteder vokst kraftig som følge av flukten fra landsbygda. Utviklingen har ført til renovering i bykjernen og paddehattaktig fremvekst av forsteder flere steder.
Dechenchoeling, den offisielle kongeboligen, ligger nord for byen. Det samme gjelder klostrene Dechenphu, Tango og Cheri.
Tashichoedzong, hovedstadens dzong, med flere nasjonale funksjoner, ligger også på nordsiden av byen. Dette palasset/borgen ble bygd i 1641, og har vært sete for regjeringen siden 1952. Hvert år, på sensommeren, er Tashichoedzong stedet for en fargerik maskedansfestival kalt tsechhu. Dette er er en populær turistattraksjon.
I hovedgata Norzim Lam finnes butikker, restauranter, kjøpesentre og offentlige bygninger.
Overalt finnes en blanding av boligblokker, mindre boliger og familiedrevne butikker. Myndighetene praktiserer en streng kontroll med byggeskikken: Alle boliger skal utsmykkes i tradisjonell stil, med buddhistiske malerier og motiv. Dette håndheves meget strengt og brudd på eksteriørforskriftene kan føre til at bygg rives.
Nede ved elven arrangeres et livlig marked i helgene. Her selges kjøtt, grønnsaker og souvenier. Det meste av byens beskjedne småindustri ligger sør for den største broen.
Thimpu er verdens eneste hovedstad uten trafikklys.


Kjemikalietanker.
Kjemikalietankere er betegnelsen på skip som er konstruert for å frakte flytende kjemikalier. Lastene kan representere både helserisiko for mannskap og fare for miljøet. Skipene har derfor kompliserte lastesystemer og er konstruert i materialer spesielt tilpasset lastene de enkelte skip skal frakte.
Skipene varierer i størrelse fra små elvetankere opp til 50 000 dvt. Til forskjell fra oljetankere går de største kjemikalieskipene i linjefart og frakter som regel mange ulike laster på samme reise. Skipene kan ha mer enn femti lastetanker.
Den årlige globale transporten utgjør over 100 millioner tonn. USA og Europa representerer de største eksportørene og de største importørene ligger i Det Fjerne Østen og i Sør-Amerika.
Gjenkjennelse.
Kjemikalietankere er små i forhold til oljetankere. De største er under 50 000 dvt. Hver lastetank er utstyrt med egen neddykket lossepumpe og egen rørledning til skipets manifold. Dette medfører at skipet kan føre forskjellige produkter i hver tank, med full segregering. Videre finner man i noen tilfeller to til seks par sylindriske tanker på dekk. Kort sagt kan skipet føre like mange forskjellige produkter som antall lastetanker.


Kabysse.
Kabysse, i blant forkortet bysse, er kjøkkenet ombord i et skip. Maten serveres mannskap og offiserer i "messa".
Ombord i båter der maten ikke tilberedes i et eget rom, betegnes kjøkkendelen gjerne pantry.


Volvo World Match Play Championship.
Volvo World Match Play Championship er en golfturnering som arrangeres hvert år i september på Wentworth Club utenfor London. Tittelsponsor er finansselskapet Volvo; tidligere har turneringen vært sponset av Suntory, Toyota, Cisco og HSBC. Formatet er matchspill.
Historie.
Turneringen ble grunnlagt av Mark McCormack som et PR-nummer for golfspillere han var manager for. Den første turneringen, i 1964, ble vunnet av Arnold Palmer, som var McCormacks første klient. Nivået på vinnerne av turneringen har vært gjennomgående høyt, og flertallet av seierne har gått til spillere som har vært nummer 1 på verdensrankingen i golf (eller uoffisielt nummer 1 før innføringen av verdensrankingen) på et tidspunkt i karrieren.
I de første 40 årene hadde turneringen uoffisiell status; den var vel ansett av fans i Storbritannia og mange land utenfor USA, populær blant spillerne og sameksisterte med Europatouren, hvis bane den spilles på, men den gav ikke poeng til verdensrankingen og premiepengene ble ikke regnet med på pengelisten. Opprettelsen av WGC-Accenture Match Play Championship i 1999 var imidlertid et slag for den eldre matchspillturneringen, som havnet i skyggen av den nye, større turneringen.
Dagens mesterskap.
I 2004 fikk turneringen en grundig overhaling. En betydelig økning i sponsormidler ble tilført fra finansselskapet HSBC, og førstepremien ble hevet til 1 million pund, som da var den største førstepremien i golf. Startfeltet ble økt til 16 spillere, og et kvalifiseringssystem basert på prestasjoner i de fire "major"-turneringene ble innført som erstatning for de tidligere invitasjonene. Det ble allokert poeng til verdensrankingen og resultatene ble gitt status på Europatourens pengeliste (dog ikke den virkelige premiesummen, som er mye større enn i de andre turneringene, men skalert i mer proporsjonale beløp). Denne overhalingen regnes som en stor suksess på alle måter unntatt én: mange av de amerikanske toppgolferne takker fortsatt nei.


Dag Skogheim.
Dag Skogheim (født 17. mai 1928 i Sømna) er en norsk forfatter og kulturarbeider.
Skogheim er født i Sømna og oppvokst i Brønnøysund. Som 15-åring ble han syk av lungetuberkulose, og tilbragte de neste 11 år på sykehus og sanatorier. Han debuterte som forfatter med diktsamlinga "-gagns menneske" i 1970.
Forfatterskapet hans konsentrerer seg om tre emner: arbeiderbevegelsens historie, krigshistorien i Nord-Norge og tuberkulosens historie. Han har skrevet flere bøker om lungetuberkulose, en sykdom han fikk som 14–åring, om operasjoner og om årelange sanatorieopphold. Krigen som sosialt og kunstnerisk fenomen har opptatt ham mye, fiender og mennesker under tragiske omstendigheter. Arbeiderbevegelsens kamper, historie og kvinnenes aktive del i denne er tema i «Sulis-Valby-kvartetten», som består av de fire bøkene "Sulis" (1980), "Café Iris" (1982), "November -44" (1984) og "Sølvhalsbåndet" (1986).
Tilfeldighetene i menneskenes liv, mangfoldet i miljøene, den grenseløse livslysten er hele tiden bærende tema i hans bøker.
Skogheim har bodd i Glåmdalen og Levanger. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1992. Den 7. november 2008 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
__NOTOC__


Beate Gangås.
Beate Gangås (født 24. april 1963) er en norsk jurist.
Beate Gangås ble 25. august 2010 konstituert av Justisdepartementet som politimester i Østfold politidistrikt for en periode av ett år.
Hun ble utnevnt som det første likestillings- og diskrimineringsombudet for en åremålsperiode på fire år fra 1. januar 2006. Ombudet var da nyopprettet ved en sammenslåing av Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering. Gangås ønsket ikke å forlenge åremålsperioden, og Sunniva Ørstavik ble utnevnt som hennes etterfølger.
Gangås var ansatt i Politiet fra 1992, og ble i 2001 utnevnt til politimester i seksjon mot organisert kriminalitet i Politidirektoratet. Gangås var konstituert som assisterende politidirektør april–desember 2005. Hun har tidligere hatt ulike stillinger i Oslo politidistrikt, blant annet som leder av Økonomiseksjonen og Påtaleseksjonen. Hennes arbeidsområder omfattet blant annet menneskehandel, familievold og rasisme og hun har arbeidet med likestillingsrelaterte oppgaver angående kjønn og etnisitet.
Gangås har vært styremedlem i Senter mot etnisk diskriminering samt leder av Interpols gruppe om menneskehandel.


Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) et et offentlig ombud som ble opprettet 1. januar 2006. Sunniva Ørstavik er likestillings- og diskrimineringsombud fra 1. januar 2010 etter at Beate Gangås var det første ombudet i perioden 2006 til 2009.
Ombudet er faglig uavhengig, men administrativt underlagt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Historie.
Likestillings- og diskrimineringsombudet ble opprettet i 2006 som en etterfølgerinstitusjon etter tre tidligere statsetater: Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering. Likestillingssenteret var en etterfølgerinstitusjon etter Likestillingsrådet, opprettet etter initiativ fra Norsk Kvinnesaksforening i 1972. Likestillingsombudet ble opprettet i 1978, med Eva Kolstad (tidligere leder for Norsk Kvinnesaksforening) som første ombud. Senter mot etnisk diskriminering ble opprettet i 1998.
Om Ombudet.
Likestillings- og diskrimineringsombud Sunnviva Ørstavik
Ombudet skal bekjempe diskriminering og fremme likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet, hudfarge, nasjonal opprinnelse, avstamning, nedsatt funksjonsevne, språk, religion, seksuell orientering, medlemskap i fagforening, politisk syn og alder.
De som har opplevd diskriminering får gratis råd fra ombudet om sine rettigheter og plikter, samt muligheter til å gå videre med saken. En mulighet er å bringe saken til ombudet som en formell klagesak. Behandlingen er gratis, enklere og raskere enn behandlingen rettssystemet. Begge parter høres før ombudet eventuelt gir en uttalelse i saken.
Ombudet ble opprettet 1.1.2006 med hjemmel i den nye diskrimineringsombudsloven. Likestillingssenteret, Likestillingsombudet og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) er gått inn i det nye Ombudet. Beate Gangås var det første Likestillings- og diskrimineringsombudet. Hennes åremålsperiode gikk ut 31.12.2009.
Ombudets lovhåndheverrolle innebærer å avgi uttalelser i klager om brudd på lover og bestemmelser under ombudets virkeområde, og å gi råd og veiledning om dette regelverket.
Ombudet gir også veiledning og råd til dem som ønsker å arbeide aktivt for likestilling og mot diskriminering i sine egne organisasjoner.
LDO håndhever likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, arbeidsmiljølovens kapittel 13 om likebehandling og ikke-diskrimineringsbestemmelsene i boliglovene.
Oppgaver.
De som har opplevd diskriminering får gratis råd fra ombudet om sine rettigheter og plikter, samt muligheter til å gå videre med saken. En mulighet er å bringe saken til ombudet som en formell klagesak. Behandlingen er gratis, enklere og raskere enn behandlingen rettssystemet. Begge parter høres før ombudet eventuelt gir en uttalelse i saken.
Ombudet gir også veiledning og råd til dem som ønsker å arbeide aktivt for likestilling og mot diskriminering i sine egne organisasjoner.
Ombudets uttalelse kan klages inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.
Ombudet har dessuten plikt til å gi veiledning i diskrimineringssaker som omfattes av andre regler enn de ombudet håndhever. For eksempel i forbindelse anmeldelse av rasistisk motivert kriminalitet, oppsigelsessaker som behandles etter andre bestemmelser enn arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel eller ved søknad om fri sakførsel.
Likestillings- og diskrimineringsombudet ønsker å utveksle erfaringer nasjonalt og internasjonalt. Ombudet skal påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med Norges forpliktelser etter FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon.


Likestillingsombudet.
Likestillingsombudet i Norge ble, som det første ombudet i verden som arbeidet for kjønnslikestilling, opprettet i 1978.
Ombudet ble opprettet i 1978 med hjemmel i Likestillingslovens § 10


Gallehus-hornene.
Gallehus-hornene (også kalt Gullhornene) var et dansk nasjonalklenodium bestående av to horn i gull; et kort og et langt. Begge hornene ble funnet i jorda ved Gallehus nær Møgeltønder i Slesvig (dagens Sønderjylland).
Det lange hornet ble funnet av tjenestejenta Kirsten Svendsdatter 20. juli 1639, det korte av husmannen Erich Lassen 21. april 1734. Det lange hornet målte 75,8 cm langs ytterkanten og veide 3,2 kg. Opprinnelig har hornene vært like lange, men spissen av det ene var blitt funnet tidligere og smeltet om. Kirsten Svendsdatter meldte funnet til kong Christian IV og mottok et skjørt som finnerlønn. Etter å ha mottatt gullhornet ga kongen det til sønnen prins Christian som restaurerte det og brukte det som drikkehorn. Det var hjemme hos prinsen oldtidsforskeren Ole Worm så hornet første gang.
Etter prins Christians død i 1647 arvet ektefellen Magdalena Sibylla gullhornet. Da hun giftet seg igjen etter noen år måtte hun levere det tilbake til det danske kongehuset.
Lassen leverte sitt funn til greven på Schackenborg, som ga det videre til kongen. Greven fikk 200 riksdaler av kongen; til gjengjeld fikk Lassen en festegård av greven. Hornene ble oppbevart på Det kongelige kunstkammer ved Christiansborg i Rigsarkivets nåværende bygning.
Gallehus-hornene vakte oppsikt fra første stund, og alt i 1641 utga Ole Worm en avhandling om det første hornet, "De aureo cornu", som også inneholder den ene av to bevarte tegninger av originalene. Hornet ble også omtalt i Det Franske Vitenskapsakademis tidsskrift "Journal des Savants" i 1678. Det andre hornet ble beskrevet av arkivar Richard Joachim Pauli i 1734.
a>s tegning av det største gullhornet, 1641.
Tyveriet av hornene.
Gallehus-hornene ble stjålet om kvelden den 4. mai 1802. Tyveriet vakte stor bestyrtelse og tyven ble etterlyst både i aviser og i skillingsviser. En dusør på 1000 riksdaler ble utlovet. 27. april 1803 ble Niels Heidenreich, en fattig gullsmed og urmaker, pågrepet, og tilsto tyveriet tre dager seinere. Han hadde da i lengre tid vært mistenkt av medlemmer av gullsmedlauget. Det viste seg at Heidenreich hadde låst seg inn ved hjelp av nøkkelen til sin egen inngangsdør og en nøkkel som han hadde forlenget skaftet på. Heidenreich ble dømt og satt i tukthus til 1840.
I året som var gått mellom tyveriet og pågripelsen hadde Heidenreich smeltet om hornene hjemme på sitt eget kjøkken og brukt gullet til å fremstille smykker, skospenner og nipspagoder, for en stor del oppblandet med messing. Kjøperne av «guldhornsgull» leverte gullet tilbake, hvoretter det ble smeltet om på Den Kongelige Mønt. Dermed forsvant sporene etter Gullhornene for alltid. En liten rest av gullhornsgullet er muligens bevart i et par øreringer som i dag finnes på museet i Ringe på Fyn.
Etter tyveriet ble en kopi av hornene framstilt ut fra tegninger og samtidige beskrivelser. (Nøyaktige gipskopier var laget tidligere på bestilling av kardinalen i Roma, men skipet med kopiene gikk ned utenfor Korsika.) En ny kopi av gullhornene ble laget i 1980-årene. Her har hornene fått en vridd form, noe som trolig er nærmere originalene. De moderne kopiene ble stjålet 17. september 2007.
Hornene som historisk kilde.
Hornene er blitt datert til 5. århundre, (slutten av romersk jernalder). Det ene bar langs kanten på munningen den urnordiske runeinnskriften: «"Ek hlewagastir holtijar horna tawido"», som kan bety: «Jeg, Lægjest av Holt, gjorde hornet», eller: «Jeg, Lægjest skogmann, gjorde hornet». Noen mener at Lægjest må være den "Liutgast" som kjennes som konge under folkevandringstida i Danmark omkring 450, og som skulle være «rik på gull». Det edle materialet og utsmykningen tyder på at hornene hadde en rituell funksjon. Det fantes på denne tiden importerte drikkehorn av glass med en liknende form, ved siden av hjemlige av oksehorn med bronsebeslag. En hadde også trehorn til å blåse på som likner gullhornene. En 78 cm lang lur (et treblåserhorn) fra det 5. eller 6. århundre ble i 1993 funnet ved Holing utenfor Herning.
Motivene på gullhornene forteller myter med avbildninger av mennesker, dyr og fantasivesener i flere oppdelte paneler. Ole Worm mente at ornamentene fortalte moralske allegorier. Willy Hartner kom i sin fortolkning fra 1969 til at de er astronomiske opptegnelser om en solformørkelse i 413. Det eksisterer en rekke alternative tolkningsforslag.
Hornenes betydning for dansk kultur.
Tyveriet av gullhornene ga Adam Oehlenschläger inspirasjonen til "Guldhornene", et av dansk litteraturs mest kjente dikt, som begynner med ordene: «De higer og søger i gamle Bøger –». Diktet ble skrevet rett etter tyveriet, mens Oehlenschläger bodde bare noen få hus unna Heidenreich. Etter tapet av originalene ble gullhornene et symbol på «Danmarks glorværdige fortid».
Også H.C. Andersen lot seg inspirere av tyveriet til avslutningen av eventyret om "Prinsessen på erten": «- og Ærten kom på Konstkamret, hvor den endnu er at see, dersom ingen har taget den.»


Rune Almenning Jarstein.
Rune Almenning Jarstein (født 29. september 1984) er en norsk fotballspiller som er målvakt for Viking. Han gikk til Viking etter forhandlinger med Rosenborg.
Jarstein kom til Odd fra den lokale 3. divisjonsklubben Herkules i 2002. De første sesongene ble det for det meste benkesliting, og spill for andrelaget. Han fikk sin debut på slutten av 2002, og iløpet av 2005-sesongen ble han etterhvert Odds førstevalg på keeperplassen. 11. november 2006 scoret Jarstein sitt første mål for Odd Grenland, da han laget 7–1 -målet på straffespark borte mot Bryne i kvalifiseringskampen om Tippeligastatus 2007. Odd Grenland vant forøvrig 10–1 sammenlagt.
Han har trent med Manchester United flere ganger. Han har også vært i søkelyset til Bayern München. Han er kjent for sin enorme rekkevidde i feltet, sin dyktighet med beina og sin raske igangsetting av spillet. Han har også vært i medias søkelys et par ganger for sitt store temperament.
Jarstein fikk sin debut for 22. august 2007, da han spilte de siste 45 minuttene i vennskapskampen på Ullevaal mot. Norge vant kampen 2–1.
2. april 2009 ble han far for første gang, da han fikk en datter med samboeren sin, tidligere Gjerpen-spiller, Hanne-Stine Bratli.
Høsten 2010 røk han akillessene. Jarstein skulle plukke et innlegg i feltet og landet forkjært og var derfor ute av spill i fire-fem måneder. Han var tilbake innen starten på tippeligaen 2011. Jarstein ble tatt ut som landslagskeeper i kampene mot Danmark og Portugal etter at førstevalg Jon Knudsen (Stabæk IF) brakk en finger.


Leif Hamre.
Leif Hamre (født 9. august 1914 i Molde, død 23. august 2007 i Lier) var en norsk forfatter og offiser.
Han studerte ved Statens kunstakademi i Oslo, men under andre verdenskrig måtte han rømme landet og sluttet seg til de norske utestyrkene. Hamre fikk flygerutdannelse ved Little Norway i Canada, og ble dekorert for sin krigsinnsats. Etter krigen gjorde Hamre karriere i forsvaret, blant annet som sjef for Luftforsvarets helikoptertjeneste. Han gikk av som oberstløytnant i 1974.
«"Han skapte en helt ny heltetype i norsk barnelitteratur – "yrkeshelten", representert av flygeren....Leif Hamres forfatterskap representerer det sunne, positive syn på hverdagsmennesket, den stillferdige påminnelse om at livet er spennende nok for seg selv for den som går inn for å fylle sin plass."»
Som pensjonist arbeidet Hamre blant annet med lokalhistorie. I 2002 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv, hovedsakelig for sin gjenoppdagelse og beskrivelse av skansene fra Trefningen ved Gjellebekk i Lier under den Store nordiske krig.


Tore Pedersen.
Tore André Pedersen (født 29. september 1969 i Fredrikstad) er en tidligere norsk fotballspiller. Hans posisjon på banen var midtstopper. Pedersen var en «klubbnomade» som har spilt på høyt nivå for ni forskjellige klubber i fem land. Han var også fast på på første halvdel av 1990-tallet, og spilte totalt 45 A-landskamper.
Pedersen var mye plaget av skader i sin fotballkarriere. Han spilte samtlige av Norges VM-kvalifiseringskamper til USA-VM i 1994, men pådro seg en korsbåndskade kort tid før sluttspillet, og måtte derfor bli hjemme. Også under hans opphold i Wimbledon i 1999 pådro han seg en alvorlig kneskade, og tilbragte halvannet år på sidelinjen.
Det var ventet at han kom til å legge opp på grunn av denne kneskaden, men han kom tilbake på fotballbanen i 2001 – først for 4.divisjonsklubben Trosvik, og returnerte sesongen etter til FFK, som han hjalp til to strake opprykk og en etterlengtet retur til Tippeligaen. Pedersen spilte etter dette 1 sesong i sin moderklubb Selbak. Spiller nå for Oslo Diamantene.
Klubber: Selbak, Fredrikstad (to perioder), IFK Göteborg, Brann, Oldham (utlån), Sanfrecce Hiroshima, FC St. Pauli, Blackburn, Eintracht Frankfurt, Wimbledon, Trosvik.
Spilte 10 kamper på utlån til Oldham i 1993/94. Fra Brann til St. Pauli i 1995. Kontrakten med St. Pauli gikk ut 30. juni 1997 (p.g.a. nedrykk til 2. bundesliga, og var fri til å gå hvor han ville, selv om klubben ville beholde ham). Var på prøvespill i Bolton Wanderers, Blackburn og West Ham United, men valgte Blackburn Rovers for £750,000 (skulle overta etter Henning Berg da han ble solgt til Manchester United).


Gøran Sørloth.
Gøran Sørloth (født 16. juli 1962 i Kristiansund) er en tidligere norsk fotballspiller. Sørloth var en av norsk fotballs mest målfarlige spisser på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. I eliteserien scoret han 74 mål på 174 kamper for Rosenborg, og ble seriemester fem ganger. Han spilte også 55, og scoret 15 landslagsmål.
Sørloth kom til Rosenborg fra Strindheim i 1985. To år senere hadde han et mislykket proffopphold i den tyske klubben Borussia Mönchengladbach, og returnerte kort tid etter til Rosenborg. Hans andre utenlandsopphold gikk til den tyrkiske klubben Bursaspor i perioden 1993–94. Etter dette oppholdet returnerte han til Norge, og avsluttet karrieren i Viking.
Sørloth var med i Norges VM-tropp i 1994, og spilte én kamp i sluttspillet. Dette skulle også vise seg å bli hans siste landskamp.
Flere ganger utropt av sportsjournalister til å være Norges beste møtende spiss. Sørloths moderklubb er Rissa Idrettslag.
Sørloth har etter sin fotballkarriere arbeidet i en årrekke som travkommentator for fjernsynet. Sørloth har vært med i fjernsynsprogrammet "Mesternes Mester" som ble vist på NRK.


Edward, den svarte prinsen.
Edward av Woodstock, prins av Wales, kjent som Den svarte prinsen (født 15. juni 1330, død 8. juni 1376 var eldste sønn av kong Edvard III av England og Philippa av Hainault.
Han ble født i Woodstock Palace i Oxfordshire. I 1333 ble han jarl av Chester, og i 1337 hertug av Cornwall. Edward var dermed den første som fikk en engelsk hertugtittel. I 1343 ble han prins av Wales.
Prinsen er mest kjent for sine militære talenter. Han deltok i slaget ved Crecy sammen med sin far, da han bare var seksten år gammel, og viste seg som svært tapper. Ti år senere hadde han kommandoen i slaget ved Poitiers, også en engelsk seier, og i 1367 seiret han i slaget ved Najera i det nordlige Castilla.
Han fortsatte en tidligere tradisjon med å bruke walisiske og engelske bueskyttere i hæren, og den engelske langbuen var en viktig faktor i flere slag. Edward var en av de første kommandanter som begynte å utstyre troppene med uniformer; han gav sine styrker fra Cheshire og Flintshire grønne og hvite klær.
Han skal ha hatt sitt emblem, prinsen av Wales' fjær og mottoet «Ich diene» (tysk: «Jeg tjener») fra kong Johan av Böhmen, som han kjempet mot ved Crecy. Ifølge legenden gikk prinsen etter slaget over til kongens lik. Kongen var blind, men hadde allikevel ridd inn i slaget, og prinsen beundret ham for dette. Han løftet opp kongens hjelm, som var pyntet med strutsefjær, og tok hans motto som sitt eget. Både våpenet med fjær og mottoet ble også brukt av prinsens brødre.
Edward vokste opp sammen med sin kusine Joan av Kent. Han giftet seg med henne i oktober 1361; ekteskapet var kontroversielt. Paret fikk to sønner: Edward, som døde som spedbarn, og den senere Richard II. Han ble kort tid etter bryllupet sendt for å styre provinsen Aquitaine på sin fars vegne, og i 1367 fikk han også makten i Biscaya av Pedro I av Castilla.
Han felttog på kong Pedros vegne ødela hans helse og hans økonomi, og han måtte i 1371 gi opp Aquitaine og vende tilbake til England. Etter å forsøkt å ta del i styret av landet måtte han snart etter innse at han ikke kunne vende tilbake til noen militær aktivitet. Han døde i Westminster den 8. juni 1376, på treenighetssøndag, og ble gravlagt i Canterburykatedralen. Hans unge sønn ble tronarving.
Tilnavnet "Den svarte prinsen" («Black Prince») ble ikke brukt i hans egen levetid; han var normalt kjent som Edward of Woodstock etter fødestedet. Det var antagelig først omkring 200 år etter hans død at navnet ble tatt i bruk, muligens fordi han brukte en svart rustning eller en svart kappe, eller fordi franskmennene så på hans seire i Hundreårskrigen som et heller mørkt kapittel. Siden tilnavnet ble tatt i bruk har han sjelden vært omtalt under andre navn.
"Den svarte prinsen" ble også brukt om hans eldste sønn, som også het Edvard, og som fulgte faren på flere felttog. Han døde imidlertid før kongen, og det ble dennes sønn som etterfulgte Edward III på tronen.
Han var ridder av Hosebåndsordenen.
Chester 4-01


Valget i Tyskland 1969.
Valget i Tyskland 1969 fant sted 28. september det året. Som følge av valget forlot SPD storkoalisjonen med CDU/CSU og dannet regjering under Willy Brandt sammen med FDP. Brandt var SPDs første kansler siden mellomkrigstiden.


Karl Petter Løken.
Karl Petter «Kalle» Løken (født 14. august 1966 i Karlskoga i Sverige) er en tidligere norsk fotballspiller fra Askim. Løken var en allsidig spiller som kunne benyttes nesten overalt på banen. Han ble mest benyttet som høyreback og høyre flankespiller. Løken spilte mesteparten av sin karriere i Rosenborg, hvor han ble seriemester sju ganger og cupmester fire ganger. Han ble også toppscorer i eliteserien i 1991, og spilte 36 for Norge og scoret ett landslagsmål, i privatlandskampen mot Østerrike 31. mai 1989. Han var med i Norges VM-tropp i 1994, men spilte ingen kamper hverken i kvalifiseringen eller sluttspillet.
I 1997, etter tolv sesonger i Rosenborg, gikk Løken til Stabæk, hvor han spilte to sesonger før han la støvlene på hylla. Av utdanning er Løken sivilingeniør i prosessteknikk fra NTNU. Han jobber i dag for Lundin Norway AS, og er dessuten ekspertkommentator i NRK.


Valget i Tyskland 1965.
Valget i Tyskland 1965 fant sted 19. september det året.
Resultatet av valget var at koalisjonen mellom CDU/CSU og FDP under kansler Ludwig Erhard ble sittende. I 1966 forlot FDP koalisjonen på grunn av uenighet om budsjettet, og Erhard gikk av. Kurt Georg Kiesinger (CDU) dannet regjering i en såkalt storkoalisjon av CDU/CSU og SPD. Denne regjeringen ble sittende frem til neste valg.


Valget i Tyskland 1961.
Valget i Tyskland 1961 fant sted 17. september det året.
Konrad Adenauer ble sittende som kansler for en koalisjonsregjering av CDU/CSU og FDP. I 1963 gikk Adenauer av etter 14 år ved makten på grunn av den såkalte Spiegel-skandalen, der kansleren hadde beordret fem journalister arrestert etter at de hadde publisert et notat om den angivelig dårlige forfatning den tyske hæren var i stilt overfor den østeuropeiske kommunistiske trusselen. Hans partifelle Ludwig Erhard ble da ny kansler.


Alf-Inge Håland.
Alf-Inge Rasdal «Alfie» Håland (født 23. november 1972 i Stavanger) er en tidligere norsk fotballspiller. Håland er én av seks spillere som har spilt på det norske uten å noen gang ha spilt i den norske toppdivisjonen. Totalt spilte Håland 34 A-landskamper.
Håland begynte fotballkarrieren i Bryne. Høsten 1993 signerte han for den engelske klubben Nottingham Forest. Han spilte senere for Leeds og Manchester City.
Fra hans landslagskarriere huskes kanskje best den famøse forsvarstabben i EM-kvalikken mot Tsjekkia på Ullevaal Stadion den 16. august 1995. Inntil det 85. minutt ledet Norge 1-0, og var klar for EM-sluttspill i England. Tsjekkia kommer da opp på (Norges) venstre side, Håland fintes vekk og Tsjekkia utligner til 1-1. Tsjekkia vinner tilslutt gruppe 5, 1 poeng foran Nederland og Norge, bare de to beste går til EM.
I april 2001, under oppgjøret mellom City og byrivalen Manchester United ble Håland meid ned av Uniteds Roy Keane. Dette var visstnok hevn for en tidligere situasjon mellom de to som hadde endt med at Keane pådro seg en korsbåndskade. Det er uvisst om det var Keanes takling (enkelte foretrekker ordet «overfall») som ødela Hålands karriere. Håland påsto senere at han aldri spilte en kamp etter taklingen, men det viser seg at han spilte landskamp kun 4 dager senere, men at han et drøyt år senere ble tvunget til å legge opp grunnet hans høyre kne, kneet som ble truffet av Roy Keane.
Håland har de senere år spilt for Bryne 3. I august 2011 signerte han kontrakt med Rosseland Ballklubb


Valget i Tyskland 1957.
Valget i Tyskland 1957 fant sted 15. september det året.
Resultatet av valget var at Konrad Adenauer ble sittende som kansler og leder for koalisjonsregjering bestående av CDU/CSU og Deutsche Partei (DP).
Resultater.
Et antall medlemmer (7 CDU, 12 SPD, 2 FDP, 1 andre) indirekte valg av Berlins parlament er ikke inkludert nedenfor.


Valget i Tyskland 1953.
Valget i Tyskland 1953 fant sted 6. september det året.
Resultatet av valget var at Konrad Adenauer ble sittende som kansler og leder for en stor koalisjonsregjering med 2/3 flertall bestående av CDU/CSU og de fleste andre partier unntatt SPD.
Resultater.
Et antall medlemmer (6 CDU, 11 SPD, 5 FDP) indirekte valgt av Berlins parlament er ikke inkludert nedenfor. Det må også bemerkes at Saarland ikke deltok i dette valget.


Valget i Tyskland 1983.
Valget i Tyskland 1983 fant sted 6. mars det året.
Resultatet av valget var at den sittende koalisjonsregjeringen bestående av CDU/CSU og FDP med Helmut Kohl som kansler ble sittende. Partiet De grønne ble dessuten for første gang representert i det tyske parlamentet.


Valget i Tyskland 1994.
Valget i Tyskland 1994 fant sted den 16. oktober det året.
Resultatet av valget var regjeringen bestående av CDU/CSU og FDP under ledelse av Helmut Kohl ble sittende. Ved valget var daværende statsminister i Rheinland-Pfalz Rudolf Scharping SPDs kanslerkandidat. Strid mellom Scharping og Oskar Lafontaine og Gerhard Schröder svekket SPDs stilling under valgkampen.
Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) var representert selv om de hadde mindre enn 5 % av stemmene. Grunnen til dette var at de oppnådde fire direktemandater. Ifølge den tyske valglovgivningen settes sperregrensen til side hvis et parti får minst tre direktemandater.
Resultater.
Tyskland


Valget i Tyskland 1987.
Valget i Tyskland 1987 fant sted 25. januar det året.
Resultatet av valget var at regjeringen bestående av CSU/CSU og FDP under ledelse av Helmut Kohl ble sittende.
Resultater.
Tyskland


Valget i Tyskland 1980.
Valget i Tyskland 1980 fant sted 5. oktober det året.
Resultatet av valget var at regjereringen bestående av SPD og FDP under ledelse av Helmut Schmidt ble sittende. Men i 1982 forlot FDP regjeringen, noe som førte til at den mistet det nødvendige flertall i parlamentet. FDP gikk deretter inn i en ny regjering med CDU/CSU under ledelse av Helmut Kohl.


Valget i Tyskland 1976.
Valget i Tyskland 1976 fant sted 3. oktober.
Resultatet av valget var at regjeringen bestående av SPD og FDP under ledelse av Helmut Schmidt ble sittende.


Valget i Tyskland 1930.
a> foran valget i september 1930
Valget i Tyskland 1930 ble avviklet 14. september 1930. Antallet mandater i riksdagen var økt fra 491 (ved valget i 1928) til 577. SPD forble største parti, men deres totale oppslutning gikk tilbake. Det nasjonalsosialistiske partiet økte antall mandater fra 12 til 107.


Valget i Tyskland 1949.
Valget i Tyskland 1949 var det første valget på riksnivå i Tyskland siden 1933.
Resultatet av valget var at Konrad Adenauer ble kansler.
Det katolske senterpartiet deltok i dette valget og fikk 10 mandater, men hovedparten av partiets politikere, medlemmer og velgere gikk etterhvert over til det nye CDU.
Resultater.
Et antall medlemmer (2 CDU, 5 SPD, 1 FDP) indirekte valgt av Berlins parlament er ikke inkludert nedenfor. Saarland deltok ikke i dette valget.


Robert I av Skottland.
Robert I eller Robert Bruce ("Robert de Brus" i normanner-fransk og "Roibert a Briuis" i middelalder-gælisk) blir på moderne engelsk oftest kjent som "Robert the Bruce". Robert Bruce var konge av Skottland i tiden 1306–1329, født 11. juli 1274 og døde 7. juni 1329.
Robert Bruce var en av de mest berømte krigerne i sin generasjon, og han ledet Skottland gjennom Den skotske uavhengighetskrig mot England. Hans krav til kronen var å være tipp-tipp-tipp-oldebarn av kong David I av Skottland. Robert Bruce regnes som en av de store kongene i Skottlands historie, en heltekonge som beseiret England i det berømte slaget ved Bannockburn. Minnesmerker over Robert Bruce finnes over hele Skottland og portrettet av ham er på landets pengesedler.
Bakgrunn.
Den seierrike Robert Bruce, statue i nærheten av Stirling Castle.Robert Bruce, som var av normannerslekt, ble født som første sønn av Robert Bruce, 6. lord av Annandale, og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick, datter av Niall, 2. jarl av Carrick. Hans mor var etter alle mål en formidabel kvinne som etter sigende holdt Robert Bruces far i fangenskap inntil han gikk med på ekteskap!
Fra sin mor arvet Robert Bruce det gæliske jarldømmet Carrick og fra sin far en kongelig arverett som ga ham rett til den skotske tronen.
Selv om hans fødselsår er kjent er fødested mindre sikkert; det var sannsynligvis Turnberry Castle i Ayrshire, men Lochmaben i Dumfriesshire har også vært nevnt.
Vi vet lite om Robert Bruces første år. Han ble sannsynligvis sendt til fostring hos en lokal familie slik som skikken var. Vi kan anta at han ble oppdratt til å snakke alle språk som ble krevd av hans klasse og nasjon; skotsk gælisk, normanner-fransk, latin og sannsynligvis også engelsk. Som enhver ung mann fra adelsstanden ble han også opplært i kampsport, særlig rideferdighet og kunnskap til å mestre lanse, sverd og øks.
Rett etter avgjørelsen besluttet hans bestefar, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde den skotske trone, å overgi lordtittelen til Robert de Brus, Bruces far. Robert de Brus hadde allerede avgitt jarldømmet Carrick til sin sønn, Robert Bruce, på den dagen hans kone døde i 1292. Bitter på grunn av tapet av tronen konspirerte både far og sønn med kong Edvard I av England mot John Balliol. I april 1294 hadde den unge Bruce fått kongelig tillatelse til å besøke Irland for ett og halvt år, og det sier noe om Bruce, han fikk tillatelsen på grunn av den lojalitet han hadde vist den engelske kongen.
I 1295 giftet Robert Bruce seg med sin første kone, Isabella av Mar, datter av Donald, 6. jarl av Mar. Isabella døde beklageligvis innen et år, etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce. Marjorie ble senere gift med Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland, og fødte ham den framtidige konge Robert II av Skottland.
Begynnelsen på Den skotske uavhengighetskrig.
I august 1296 hadde Robert Bruce og hans far sverget lojalitet til Edvard I av England ved Berwick, og eden ble gitt på nytt ved Carlisle. Likevel brøt unge Bruce eden ved å delta i det skotske opprøret det påfølgende året. Sommeren 1297 ble det sendt et hastebrev til Bruce som ga ham ordre om å undergi seg kommandoen til Edvards stedsfortreder John de Warenne, 7. jarl av Surrey, men isteden for å adlyde herjet Bruce og hans soldater de landområder som Edvard kontrollerte.
Den 7. juli ble Bruce og hans tilhengere tvunget til gå med på en traktat som har blitt kalt for «Kapitulasjonen ved Irvine». Konklusjonen var at den skotske adelen ikke skulle være nødt til å delta i engelsk krigføring på kontinentet og de ble i tillegg gitt "pardon" – amnesti – for deres voldelige opprør. Samtidig måtte de atter sverge dyrt og hellig på å være tro mot den engelske tronen. For å være sikker på at eden ble overholdt krevde kong Edvard Robert Bruces eneste barn som gissel, og hun ble gitt til James Stewart, biskop av Glaskow, og Sir Alexander Lindsay som garanti inntil videre.
På skotsk side.
Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge synes det som om Robert Bruce atter en gang var på sine landsmenns side; Annandale var blitt herjet og Bruce brente deretter den engelskebesatte festningen Ayr ned til grunnen. Da Edvard I returnerte til England etter å ha seieret ved slaget ved Falkirk ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale og Carrick gitt til Edvards tilhengere.
Etter nederlaget ved Falkirk gikk William Wallace av som Vokter av Skottland, og ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som delte vervet. Vokterne var rivaler og hadde problemer med å samarbeide. John Comyn, ofte kalt for «Røde Comyn» for å skille ham fra hans far som tilsvarende ble kalt for «Sorte Comyn», var tilhenger av John Balliol, og inngiftet i Balliol-familien. I 1288 ble William Lamberton, biskopen av St. Andrews, utpekt til å være tredje Vokter av Skottland for å opptre som nøytral og holde fred mellom Bruce og Comyn. Det påfølgende året forlot Bruce posisjonen som Vokter og ble etterfulgt av Sir Ingram de Umfraville. I mai 1301 gikk også de Umfraville, John Comyn og William Lamberton av som felles Voktere og ble etterfulgt av Sir John de Soulis som holdt posisjonen alene. Soulis ble utpekt hovedsakelig ettersom han ikke hadde part i striden mellom familiene Bruce og Comyn. Han gjorde fornyet innsats i få John Balliol tilbake på den skotske tronen.
På engelsk side.
I juli satte Edvard I av England i gang sin sjette militærkampanje inn i Skottland. Selv om han erobret Bothwell og festningen Turnberry Castle, klarte han ikke å gjøre stor skade på skottenes motstandsevne. I januar 1302 ble partene enige om ni måneders våpenhvile. Det var på denne tiden at Robert Bruce ga seg inn under Edvard I, sammen med andre adelsmenn, til tross for at han hadde vært på parti med patriotene. Det er mange grunner til at hans skiftet side; en av grunnene kan ha vært at Bruce fant det avskyelig og hensiktsløst å se sine tilhengere, familie og arv bli ofret til fordel for John Balliol.
Det verserte også rykter om at Balliol ville komme tilbake til Skottland med en fransk hærstyrke og igjen innta den skotske tronen. Soulis støttet Balliol, det samme gjorde mange andre adelsmenn, men for Bruce og andre betydde det at de ville miste alle sjanser til å skaffe seg tronen på egne vegne. I tillegg var Robert Bruces far gammel og syk, og muligens ønsket han at hans sønn skulle søke fred med Edvard I, ettersom han var overbevist om England til slutt ville seire over skottene. Om opprøret feilet og hans sønn var på feil side, ville han miste alt; titler, landområder og sannsynligvis også livet. Edvard ville på dette tidspunktet også ha behov for å ha skotske adelsmenn som Bruce som allierte, ikke som fiender. Edvard I av England var truet av å bli både lyst i bann av paven samtidig som trusselen om en fransk invasjon var overhengende.
Likevel, til tross for den nylige lojalitetseden, kan det noteres at Robert Bruce i mars 1302 sendte et brev til munkene ved klosteret i Melrose som trekker hans støtte til den engelske kongen i tvil. Bruce unnskyldte seg for at han hadde krevd munkene til tjeneste for hæren selv om det ikke hadde vært et nasjonalt behov for det. Bruce forsikret deretter at han «aldri igjen» ville kreve at munkene tjenestegjorde "unntatt" om det var til fordel for «en felles hærstyrke for hele kongeriket» til nasjonalt forsvar.
Gift igjen.
Robert Bruce giftet seg igjen med sin andre kone dette året. Elizabeth de Burgh var datter av Richard Og de Burgh, 2. jarl av Ulster. Med Elizabeth fikk han fire barn; David II, John, Matilda, og Margaret (som ble gift med William, jarl av Sutherland).
Ny engelsk invasjon.
I 1303 invaderte Edvard I av England igjen Skottland, og nådde Edinburgh før han marsjerte til Perth. John Comyn den Røde, som igjen tjenestegjorde som Vokter, hadde ikke noe håp om å kunne beseire den mektige engelske hæren. Edvard forble i Perth til juli før han fortsatte til Dundee, opp østkysten til Montrose og Brechin, og videre til Aberdeen som han nådde i august. Derfra marsjerte han gjennom området Moray før han fortsatte til Badenoch, og fulgte deretter samme veg tilbake sørover, til han kom til Dunfermline.
Med Skottland effektivt undertrykt overga alle ledende skotter seg til Edvard i februar 1304, unntatt William Wallace. Betingelsene for overgivelse ble forhandlet fram av John Comyn; de skotske lovene og deres friheter skulle forbli som de hadde vært under Alexander III av Skottland.
Hemmelig pakt.
Den 11. juni 1304, etter å ha vært vitne til skottenes tapre innsats da Edvard seiret ved slaget ved Stirling Castle, besluttet Robert Bruce og William Lamberton å danne en hemmelig pakt med hverandre i «vennskap og allianse mot alle menn». Pakten besto i et samarbeid for å få Bruce til å bli den neste kongen i Skottland. Om en av dem brøt pakten skulle han skylde den andre en sum av 10 000 pund. Selv om begge hadde overgitt seg til engelskmennene var pakten et bevis på deres dype patriotisme og forpliktelse til å bevare Skottland og skotsk frihet. De var nå fast bestemt på å bruke all sin tid på å oppfylle pakten inntil den aldrende engelske kongen døde.
Nå som Skottland var forsvarløs ville Edvard I få landet oppslukt og svelget av England. Den skotske adelen hadde igjen hyllet ham, og det var blitt etablert et styre som valgte ut de som senere samme år skulle møte det engelske parlamentet for å etablere regler for regjeringen av Skottland. Til tross for de skotter som deltok så var det engelskmenn som hadde den virkelige makten. Jarlen av Richmond, Edvards nevø, var den som ble utpekt til å lede den underordnede regjeringen av Skottland.
Mens dette skjedde ble William Wallace endelig tatt til fange i nærheten av Glasgow og brutalt henrettet den 23. august 1305. Edvard I trodde han ble kvitt en plagsom opprører en gang for alle, men i steden gjorde han Wallace til en martyr, en ‘større-enn-livet’ patriotisk helt for skottene. I steden for å avgjøre «det skotske spørsmålet» en gang for alle hadde Edvard skapt et uforsonelig fiendskap som ville spøke for ham resten av livet.
Bannlyst og kronet som skottenes konge.
I september 1305 hadde Edvard beordret Robert Bruce, som jarl av Carrick og nå også som 7. lord av Annandale, til husarrest på slottet i Kildrummy Castle, for «å holde på ham til han er villig å svare for seg», hvilket tydet på at Edvard mistenkte at Robert Bruce ikke var helt til å stole på og muligens konspirerte bak hans rygg. Bruce som hadde manøvrert både fram og tilbake mellom skotsk og engelsk lojalitet var effektivt blitt gjort maktesløs. John Cowyn betalte derimot en bot til den engelske kongen og beholdt sin bevegelsesfrihet, eiendommer og sin betydelige politiske makt. At Edvard I ikke viste noe tegn til å belønne Bruce var kanskje den viktigste grunnen til at han kom til å satse alt på å bli skottenes neste konge.
Bruce kontaktet Cowyn og sa at den beste måten for å hindre framtidige vanskeligheter, gjeninnføre adelens tapte privilegier, og alle skotters frie rettigheter, var at de måtte komme til en enighet med hverandre. Han ga valget mellom to muligheter; hvis Comyn skulle regjere Skottland, skulle Bruce overta alle hans eiendommer som kompesasjon, og i motsatt fall, hvis Bruce ble konge, skulle Comyn overta Bruces landområder som kompensasjon. Men, av ukjente grunner, kanskje for å ødelegge for sin rival, avslørte Comyn konspirasjonen for Edvard I. Robert Bruce, som på denne tiden var ved det engelske hoffet, måtte flykte hals over hode til Skottland.
John Comyn må dø!
For Robert Bruce var ikke Comyn kun en brysom rival, han var også et hinder for at Bruce kunne nå sine mål. Den 10. februar 1306 sendte han sine to brødre, Thomas og Nigel, fra festningen i Lochmaben til Comyns festning i Dalswinton, kun rundt 15 km unna, for å be ham møte seg i Dumfriers for å diskutere deres tidligere samtale. Bruce møtte Comyn i Greyfriars-kirken (forøvrig bekostet av John Balliols mor Devorguilla 30 år tidligere!). I løpet av samtalen steg aggresjonen mellom de to mennene.
Historikerne kjenner ikke til hva som ble sagt, men antar at Bruce konfronterte Cowyn med hans forræderi. Comyn nektet for dette og da dro Bruce i raseri dolken og stakk ned sin rival. Bruce løp opphisset ut av kirken mens hans ledsagere gikk inn, fant John Comyn såret og blødende foran alteret, men fortsatt i live. Bruces tilhengere sørget for å få ham drept – «gjøre det sikkert», som det ble sagt siden. Da Comyns onkel kom springende til drepte de ham også.
Senere herjet og brente Bruce hensynsløst landområdene i Buchan og utraderte Comyn-familien der. Da Røde Comyns eneste sønn døde i slaget ved Bannockburn, kjempende på engelsk side, var familien knust, og deres titler tapt og festningen Slains Castle nord for Aberdeen gitt videre til Hays-klanen av Errol (som var fjerne slektninger av Comyn) som belønning for deres støtte til Bruce. Mange skotter var og er fortsatt opprørte over mordet og betrakter John Comyn som en martyr. Pave Klemens V bannlyste Robert Bruce for denne handlingen, spesielt ettersom det hadde skjedd i en kirke.
Kronet som konge av Skottland.
Robert Bruce og mennene hans overfalt og tok den engelske garnisonen Dumfries Castle. Bruces hærstyrke red nordover og møtte en ung mann ved navn James Douglas hvis far og bestfar hadde dødd kjempende mot England. Bruce hadde ikke allmenn støtte i Skottland, men det skulle endre seg. Douglas var blitt sendt av William Lamberton, biskopen i St. Andrews, og som mange skotter som hadde fått hus og hjem brent ned av engelskmennene støttet han Bruces sak. Denne mannen skulle ganske raskt bli en av Bruces viktigste allierte, kjent og fryktet av engelskmennene som «Svart-Douglas». Bruce kalte ham «Den Gode Sir James».
Kun seks uker etter drapet på Comyn ble Robert Bruce kronet som skottenes konge under navnet Robert I av Skottland ved Scone den 25. mars foran «de fire biskoper, fem jarler og folket i landet». Kroningen skjedde i all hast. En tynn krans av gull ble laget for å representere Skottlands gamle krone som Edvard I hadde røvet med seg til England. Tradisjonelt var det jarlen av Fife som i alle år hadde hatt privilegiet å krone kongen, men den nåværende jarlen, Duncan MacDuff, 8. jarl av Fife, gift med Mary de Monthermer, niesen til Edvard I, og var således på engelsk side og nektet å foreta seremonien. Hans søster derimot – Isabella, grevinne av Buchan, som i tillegg var gift med den avdøde John Comyn, utøvde seremonien på vegne av sitt Hus, og geleidet Robert Bruce til hans kroning i henhold til de gamle tradisjoner.
Både bror og søster skulle på hver sitt vis komme til å lide for sine kontrasterende roller i kroningen av skottenes nye konge. Isabella ble tatt til fange av engelskmennene, og ble satt i fengsel i Berwick, selv om fortellingene om at hun måtte sitte i et slags bur på veggen sannsynligvis er overdrevet. Hennes bror Duncan og hans kone ble tatt til fange av Robert Bruce og fengslet i Kildrummy Castle i Aberdeenshire.
Robert Bruce var blitt skottenes konge, men uten et kongedømme. Alle anstrengelsene i begynnelsen ble katastrofale feilskjær inntil Edvard I døde. Da endret alt seg.
Fra Scone til Bannockburn.
I juni 1306 ble Robert Bruce hær beseiret ved slaget ved Methven vest for Perth og ble igjen beseiret i slaget ved Dalry syd for Tyndrum, sørvest for Glasgow. I august ble han overrasket i Strathfillan hvor han hadde søkt tilflukt. Kvinnene i familien, Isabel og hans søster Mary ble satt i fengsel, og Elizabeth og datteren Marjorie ble sendt til Kildrummy Castle i januar 1307. Robert Bruce lot seg forsvinne i flere mååneder. Nesten uten en eneste tilhenger måtte han flykte til de isolerte og forblåste øyene på vestkysten av Skottland.
Om våren marsjerte Edvard I mot nord igjen. Han var blitt 76 år gammel og helsen var skrall, men han var fortsatt bestemt på å knuse skottene. På vegen mot nord annekterte han de eiendommene som Bruce og tilhengerne eide og fordelte dem til sine egne. Han lot også en plaktat bli spredt hvor han bannlyste Bruce. Bruces dronning Elizabeth, hans datter Marjorie og hans søster Christina ble tatt til fange i et kloster ved Tain. De tre yngre brødrene ble også fanget og øyeblikkelig henrettet. Det hadde knapt sett mørkere ut for Robert Bruce, og da skjedde det eneste som kunne endre tingenes tilstand: På grensen mot Skottland, i Burgh by Sands i Cumberland, i nærheten av Carlisle, dør Edvard I av England.
Legemet til den døde kongen blir fraktet sørover og ble gravlagt i Westminster Abbey med tittelen «Skottenes hammer». Han ble etterfulgt av sin sønn, Edvard II, som var av en helt annen støpingen enn faren, svakere og uten den samme autoriteten, og, skulle det vise seg, også homoseksuell.
Krigslykken snur.
Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder.I februar seilte Robert Bruce tilbake til det skotske fastlandet til Turnberry Castle. Inspirert av William Wallaces krigføring begynte han en langsom og tålmodig krigføring i sørvestlige Skottland mot de engelske styrkene. Hans lille hærstyrke var ikke i stand til møte engelskmennene, heller ikke en skotsk klan, i et regulært slag, men Robert Bruce kunne heller ikke være på flukt i all evighet. Hans eneste løsning var å utvikle en kampteknikk som var ukjent for middelalderens føydale krigføring. Bruce tilpasset langskipene som vikingene brukte for å foreta raske, effektive strandhogg, men overført til rappfotete og lett bevæpnete krigere, «highlandere» fra høylandet og de ytre øyene som han hadde fått låne fra Angus Og, den mer eller mindre selvstendige herskeren av de ytre øyene. Robert Bruce drillet disse gælisktalende stammemennene til en dødelig geriljastyrke som kunne bevege seg raskt og slå til med hurtighet og presisjon.
Langsomt vant Bruce tilbake landområder bit for bit, landsby for landsby, by for by, inntil han i april hadde sin første betydelige seier ved Glen Trool, før han beseiret Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, ved slaget ved Loudoun Hill (1307). Bruce ga kommandoen over området Galloway til sin bror Edward Bruce mens han selv kommanderte styrkene ved Aberdeenshire og beseiret han John Comyn den eldre, jarlen av Buchan ved slaget ved Inverurie i mai 1308. Deretter krysset han Argyll og i juli beseiret ytterligere en innlands skottehær som støttet engelskmennene ved slaget ved Brander Pass og kunne så erobre det viktige Dunstaffnage Castle. Bruce var da ubestridelig konge av Skottland.
I mars 1309 samlet han sitt første parlamentsmøte i St. Andrews og innen august kontrollerte han hele Skottland nord for elven Tay. Det følgende året anerkjente den skotske geistligheten ham som konge ved et kirkemøte. Den støtte som den skotske kirken ga ham til tross for at han var bannlyst av paven var av særdeles viktig betydning. Hans gamle venn biskop William Lamberton av St. Andrew var nok betydningsfull til å omvende kirken for den skotske saken.
De neste tre årene erobret Bruces styrker den ene engelskbesatte festning eller utpost etter den andre: Linlithgow i 1310, Dumbarton i 1311, og Perth, ved Bruce personlig, i januar 1312. Han gjorde også mindre invasjoner inn i Nord-England. I mars 1313 erobret Sir James Douglas Roxburgh og Thomas Randolph, 1. jarl av Moray, Edinburgh Castle. I mai var Bruce igjen i England og herjet. Samtidig la han den tidligere norske øya Isle of Man i Irskesjøen under seg. På samme tid beleiret broren Edward Bruce Stirling Castle. Guvernøren, Sir Philip de Mowbray, overga seg den 24. juni 1314.
De åtte utmattende årene hvor Robert Bruce bevisst valgte å ikke møte engelske hærstyrker på like vilkår har gitt den skotske kongen et ettermæle som en av de store geriljakrigere gjennom alle tider. I motsetningen til hvordan Robert Bruce ble fremstilt i filmen "Braveheart" handlet den historiske Robert Bruce ikke på impuls, men var en møysommelig planlegger, var godt forberedt ved enhver slagtrefning og bevisst styrte de engelske styrkene dit hvor han ville møte dem. For en som var oppdratt til å være tradisjonell føydal ridder representerte geriljakrigen en omvendelse. Bruce gjenerobret, og sikret skotsk uavhengighet fra England med militære midler, ikke diplomatiske. Den endelige avgjørelsen skjedde ved det berømte Slaget ved Bannockburn i 1314.
Bannockburn.
Minnesmerket på slagmarken ved Bannockburn
Slaget ved Bannockburn mellom 23. og 24. juni 1314 var vendepunktet og beviste for de som tvilte på det at Bruce virkelig var kongen som ville og kunne forene Skottland. Skjønt, det kunne ha gått galt. Skottene var tallmessig underlegne med sine 9 000 mann mot den engelske hærstyrken på opptil 25 000. Under Robert Bruces ledelse kjempet skottene på minst mulig plass og opphevet dermed den engelske styrkefordelen og vant en overveldende seier.
Dagen før slaget ble skottene utfordret av en hovmodig engelsk ridder, Sir Humphrey de Bohun (nevø til Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford som selv ble tatt til fange), til tvekjamp mann-mot-mann mot en hvilken som helst ridder fra den skotske hæren. Til sine generalers forferdelse aksepterte Robert Bruce utfordringen ved å stille opp på egne vegne og møtte sin massivt armerte utfordrer med sin lette høylandshest og med tynn armering. Sir Humphrey galloperte tungt mot skottenes konge med hevet lanse. Bruce satt urørlig på sin trippende hest og ventet. I siste sekund steppet han til side og da den engelske ridderen raste forbi begravde han kampøksen i hodet hans, – til voldsom jubel fra sine egne. Da Bruce red tilbake og generalene hans uttrykte bekymring for slik unødvendig og tåpelig adferd svarte han, ifølge myten, at det eneste han beklaget var «tapet av en god kampøks».
Man må anta at duellen hadde en formidabel effekt på skottenes moral.
Etter Bannockburn var Skottland fri fra det engelske trykket og en annen engelsk ekspedisjon over grensen ble drevet tilbake. For første gang kunne Robert Bruce selv invadere det nordlige England med hovedhæren og foreta herjinger mot Yorkshire og Lancashire. Edvard II av England ble tvunget til å søke om fred.
Bruce og Irland.
Det diplomatiske brevet virket, iallfall i Ulster hvor skottene hadde stor støtte. Den irske høvdingen Donal O'Neill rettferdiggjorde for eksempel sin støtte til skottene ovenfor pave Johannes XXII ved å si at «kongene av Lille Scotia kan alle føre sitt blod tilbake til vårt Store Scotia og har til en viss grad vårt språk og vår kultur». Den kampanjen som Bruce foretok ble en tildels militær suksess, men Bruce mislykket i å vinne over de irske høvdingene utenfor Ulster og i å få noe avgjørende militært gjennombrudd i det sydlige Irland. Ytre faktorer som den store hungersnøden spilte også inn i denne sammenhengen.
Siste år.
Med seiren i Brannockburn samlet og forente Robert Bruce det gjenstridige Skottland, til tross for at det fortsatt eksisterte misfornøyde adlige som støttet Balliol-saken, men under den såkalte Soules-konspirasjonen i 1320 ble konspiratørene fanget inn og kastet i fengsel. Da indre fiender ble slått ned rettet Bruce oppmerksomheten mot fiender i Europa hvor han oppnådde en del imponerende diplomatiske prestasjoner.
Deklarasjonen av Arbroath i 1320 styrket hans posisjon, spesielt i henhold til Den hellige stol med pave Johannes XXII som endelig fjernet Bruces bannlysning. I mai 1328 signerte kong Edvard III av England, som etterfulgte den svake Edvard II, Edinburgh-Northampton-traktaten som anerkjente Skottland som et selvstendig kongedømme og Robert Bruce som dets konge.
Familie.
Robert Bruce og Elizabeth de Burgh, fra Seton Armorial. Fra Robert Bruce sin dødsmaske, Rosslyn Chappel, SkottlandRobert Bruce hadde en stor familie i tillegg til sin kone Elizabeth og sine barn. Han hadde sine brødre; Edward, Alexander, Thomas og Nigel, sine søstre; Christian (Christina), Isobel (som var Eirik Magnussons andre kone og dermed dronning i Norge), Margaret, Matilda og Mary, og sin nevø Donald, jarlen av Mar. Thomas Randolph, 1. jarl av Moray har også blitt omtalt som hans nevø, og skal ifølge en svært usikker myte ha vært sønn av hans halvsøster. Tre av brødrene, Alexander, Thomas og Nigel ble alle henrettet av engelskmennene, mens den broren som sto ham nærmest, Edward Bruce, døde i et slag i Irland.
I tillegg til sine barn innenfor ekteskap hadde han flere utenfor ekteskap med kvinner hvis navn ikke er spesielt godt kjent; Robert (døde i 1332 ved slaget ved Duppin) og Nigel (døde i 1346 ved slaget ved Durham). Hans døtre var Elizabeth (gift med Walter Oliphant av Aberdalgie), Margaret (gift med Robert Glen) og Christian (døde etter 1329).
Robert Bruce døde 7. juni 1329 ved godset Cardross i Cardross Parish, Dunbartonshire. Han hadde i flere år lidd av sykdom som samtidige skribenter beskrev som «en uklar lidelse». Den tradisjonelle oppfatningen er at det var spedalskhet, men enkelte historikere bestrider dette og har foreslått psoriasis eller en form for kjønnsykdom.
Hans legeme er gravlagt i klosteret Dunfermline Abbey, men hans hjerte ble etter ønske fra kongen tatt med av Sir James Douglas på et korstog til muslimske Spania. Her ble Douglas omringet av maurere og møtte en snarlig død. Som en siste handling skal Douglas ha kastet boksen med hjertet i foran seg og ropt "Onward braveheart, Douglas shall follow thee or die." Man kan lett få inntrykk av at tittelen på filmen "Braveheart" refererer til William Wallace, men i skotsk historie dreier det seg altså om hjertet til Robert Bruce. Hjertet ble senere gjenfunnet, brakt tilbake til Skottland og gravlagt i Melrose Abbey i Roxburghshire.
Robert Bruce ble etterfulgt av sin eneste overlevende sønn, den umyndige David II.
Legenden om Robert Bruce.
left
Etter det katastrofale nederlaget etter slaget ved Methven samtidig som hans brødre ble henrettet og kvinnene i familien ble holdt i fangenskap måtte Bruce i følge en populær myte holde seg skjult i en hule på en ensom øy. I hulen ble han sittende i sin ensomhet og stirre på en edderkopp som forsøkte å bygge et nett. Hver gang edderkoppen feilet begynte den på nytt, gang på gang. Inspirert av edderkoppens tålmodige pågangsmot gjenopptok Bruce kampen og påførte engelskmennene en rekke nederlag. Således klarte han å vinne flere tilhengere, få en stadig større hærstyrke og til slutt vinne den avgjørende seieren i slaget ved Bannockburn i 1314.
Historien med edderkoppen billedgjør en maksime; "om du ikke vinner første gang, forsøk igjen". Myten opptrer første gang i en bok av den skotske nasjonalromantiker Walter Scott kalt «Tales of a Grandfather», men kan opprinnelig stamme fra Bruces våpenbror James Douglas.
I juni 1964 ble minnesmerket over Robert Bruce avduket i Bannockburn. Det er en rytterstatue med heltekongen i full rustning utformet av Charles P. Jackson. Skulptøren hadde benyttet en avstøpning av Bruces dødsmaske for å rekonstruere kongens ansiktstrekk. Selv om statuen gir et mektig inntrykk er den like mye et romantisk som faktisk uttrykk av Robert Bruce.
Senere gjorde dr. Ian MacLeod ved Edinburgh Dental Institute, sammen med dr. Richard Neave, en anerkjent kriminalteknisk ekspert, en ny rekonstruksjon av den gamle Robert Bruces ansiktstrekk og avdekket spor etter et hardt liv: et sverdsår mot hodet, et brekt kinnbein, en utvidet øyehule og skade på det øverste kjevebeinet. Dr. MacLeod beskrev Bruce som «en mann med en enorm tilstedeværelse. Det er en nærmest Churchilliansk aura over ham. Han ville stå ut i mengden. Hva vi har her er en gammel mann med krigssår. Du vil ikke ha kommet deg gjennom kriger som ham uten å motta noen slag...»


Katja Kipping.
Katja Kipping i en «Nazifritt Dresden»-demonstrasjon i 2010
Katja Kipping (født 18. januar 1978 i Dresden) er en tysk politiker (Die Linke). Hun er medlem av det tyske parlamentet, var fra 2009 nestleder og er fra 2. juni 2012 leder av sitt parti. Lederskapet deles med Bernd Riexinger.
Katja Kipping studerte slavistikk, amerikanistikk og jus ved Technische Universität Dresden. Der deltok hun i studentprotester for forbedring av studiebetingelsene og ble involvert i PDS, som hun meldte seg inn i i 1998. Allerede året etter ble hun, 21 år gammel, byråd i Dresden med ansvar for miljø og samferdsel.
I september 1999 ble hun innvalgt i den saksiske landdagen og ble samferdselspolitisk talskvinne og kasserer for PDS' landdagsfraksjon. I 2003 ble hun valgt til nestleder i partiet på riksbasis. Hun fullførte studiet sitt samme år.
Hun ble gjenvalgt til den saksiske landdagen i september 2004. Katja Kipping var toppkandidat i Sachsen for Die Linkspartei ved valget til Forbundsdagen 18. september 2005 og ble innvalgt over partiets landsliste.


SEATO.
SEATO (Southeast Asia Treaty Organization) var en internasjonal forsvarsallianse som ble oppløst i 1977. Etter Genèvekonferansen i 1954 etter Frankrikes krigsnederlag mot Nord-Vietnam, ble SEATO opprettet den 8. september 1954 i Manila under ledelse av USA, som en «asiatisk versjon» av NATO. Målet var å stanse kommunismens vekst i det sørøstlige Asia.
Medlemsland var Australia, USA, Frankrike (til 1974), Storbritannia, New Zealand, Pakistan (til 1972), Filippinene og Thailand (til 1975).
I motsetning til NATO forpliktet ikke medlemslandene seg til bistand i tilfelle militære angrep. Alliansen støttet formelt USA i Vietnamkrigen, men deltok aldri i konflikten. Etter det amerikanske tilbaketoget fra Vietnam, ble SEATO sett på som overflødig, og organisasjonen ble oppløst den 30. juni 1977.
SEATOs hovedsete var i Bangkok.


Gandhi (film).
"Gandhi" er en britisk-indisk biografisk film fra regissert av Richard Attenborough, med den britiske skuespilleren Ben Kingsley i hovedrollen som Mahatma Gandhi.
Handling.
Filmen omhandler livet til Mohandas Karamchand Gandhi, bedre kjent som Mahatma Gandhi, som var leder for den ikke-voldelige motstandsbevegelsen mot den britiske kolonistyret i India i første halvdel av det 20. århundre. Historien løper fra hans dager i Sør-Afrika til attentatet 30. januar 1948.
Om filmen.
Innspillingen begynte 26. november 1980 og varte til 10. mai 1981. Ca. 300 000 statister deltok i innspillingen av begravelsesscenen, noe som ifølge Guinness rekordbok er det største antall statister som noen gang har vært brukt på en film.
Priser og nominasjoner.
Filmen vant 8 Oscar-statuetter i 1982, inkludert prisen for beste film.


Reinpolitiet.
Reinpolitiet er en spesialtjeneste i det norske politiet som har ansvar for å beskytte den samiske reindriften i Nord-Norge. Reinpolitiet ble opprettet i 1949 og har et ansvarsområde som dekker omtrent 56 000 km² i Finnmark og Nord-Troms. Reinpolitiet har i dag 14 tjenestemenn. Koordinatoren har kontorsted i Alta. De 14 tjenestemennene opererer i 7 patruljer (to mann i hver patrulje).
Reinpolitiets hovedoppgaver er knyttet til allmennhetens bruk av naturen og til problemer innen reindriftsnæringen i tillegg til de alminnelige politimessige gjøremål. Oppgavene fremgår av egen instruks. Oppgavene knytter seg særlig til forebygging og løsning av konflikter ved sammenblanding, skilling, merking og slakting av rein, men reinpolitiet har også politi- og oppsynsoppgaver i forhold til generell natur- og miljøkriminalitet. Dette omfatter kontroll av laksefisket langs kysten om sommeren og ulovlig kjøring med snøscootere og firehjulsmotorsykler. Reindriftsforvaltningen skal alltid orienteres for om mulig å innhente råd og bistand til videre behandling av saker som berører reindriften.
Reinpolitiets patruljer bruker hovedsakelig snøscootere og firehjulsmotorsykler.


Nord-Troms.
Nord-Troms er et distrikt i Troms fylke i landsdelen Nord-Norge, mellom Malangen i sør og fylkesgrensen mot Finnmark i øst. Distriktet omfatter de ni kommunene Balsfjord, Tromsø, Karlsøy, Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen, som har et samlet areal på 14 471 kvadratkilometer og 92 217 innbyggere pr 1. oktober 2010. Regionsenteret er byen Tromsø.
Hele området, unntatt Balsfjord og Tromsø, inngår i "Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms", som omfattes av særlig gunstige distriktspolitiske bestemmelser.
Nord-Troms var opprinnelig en del av det gamle landskapet Finnmark, og var da hovedsakelig befolket av samer og kvener. De øvrige delene av dagens Troms inngikk i landskapet Hålogaland. Distriktet ble senere innlemmet i Nordlandenes amt som en del av Senjen og Tromsø fogderi. Fogderiet ble overført til Vardøhus amt i 1789, skilt ut som Tromsø amt i 1866, og omdøpt til Troms fylke i 1919.
Kommuneinndelingshitorikk.
I 1838 ble området inndelt i Tromsø kjøpstad, Tromsø landkommune, Karlsøy, Lyngen og Skjervøy kommuner. Tromsø landkommune ble i 1860 delt i Tromsøysund og Balsfjord kommuner, og av Balsfjord ble Malangen utskilt som egen kommune i 1871. Av Skjervøy ble Kvænangen utskilt som egen kommune i 1863 og Nordreisa i 1886. Av Karlsøy ble Helgøy skilt ut som egen kommune i 1886. Av Lyngen ble Ullsfjord egen kommune i 1901, og Kåfjord og Storfjord egne kommuner i 1929. I 1964 ble Helgøy gjeninnlemmet i Karlsøy kommune, Malangen gjeninnlemmet i Balsfjord kommune, Tromsøysund innlemmet i Tromsø kommune sammen med deler av Hillesøy og Ullsfjord kommuner, mens resterende Ullsfjord ble gjeninnlemmet i Lyngen og resterende Hillesøy ble gjeninnlemmet i Lenvik i Midt-Troms. Det ble også gjennomført en rekke grensereguleringer.
Byregion.
I "storbymeldingen" til Stortinget (2002–2003) ble Norge delt inn i èn storbyregion og 15 byregioner, åtte på Østlandet og åtte utenfor Østlandet. De åtte på Østlandet danner en geografisk sammenhengende helhet. De åtte byregionene utenfor Østlandet er alle geografisk frittstående.
Alle byregionene er definert ved en bykommune som senter og med et utvalg omlandskommuner rundt. Drammens- og Mosseregionen er en del av Oslo-regionen, mens de andre byregionene langs Oslofjorden pluss Mjøsbyene i utgangspunktet ikke har en slik relasjon.


Desperant.
En desperant er et gjennomført fælt fiktivt vesen fra J.K. Rowlings bøker om Harry Potter. De voktet høysikkerhetsfengselet Azkaban i de første fem bøkene.
Utseendemessig er desperanter menneskelignende figurer omtrent 3,5 m høye, dekket i mørke kapper med hette, som kun avslører grå, skabbete og råtnende hender. De vokser som sopp i de mørkeste, fuktigste steder, og danner en merkelig, kjølig tåke. Desperantene i filmene er betydelig kortere, og flyr isteden for å gli over bakken.
De gjenferd-lignende desperantene har ingen øyne. De sanser og gis næring på de positive følelsene til mennesker, og tvinger således menneskene til å gjenoppleve sine verste minner. Nærværet av en desperant får omgivelsene til å bli mørke og kalde, og effekten øker proporsjonalt med antall desperanter som er til stede. De som må være i nærheten av en desperant for lenge blir ofte sinnssyke, noe som er hovedkilden til Azkabans velfortjent forferdelige rykte. Langvarig utsettelse for desperanter kan også føre til at en trollmann mister kreftene sine, noe som igjen kan forklare at magidepartementet velger å bruke dem som fangevoktere ved fengselet sitt. Desperanter er usynlige for gomper og futter (personer med magiske foreldre, men som ikke selv kan magi), men påvirker dem på samme måte som magikere. Forfatteren har selv sammenlignet effekten av en desperant med den menneskelige lidelsen depresjon.
Den eneste kjente måten å beskytte seg fra desperanter er den vanskelige trylleformelen «"Forvento Vergum"», som driver dem unna. Trylleformelen danner en skytsverge, et slags magisk manifest av godvilje, som ikke har noen negative tanker som desperantene kan fore seg på. Denne formelen er meget vanskelig få til og krever at en tenker på et tvers igjennom godt minne mens en fremsier formelen, i den tredje boka fortelles det at mange høyt kvalifiserte trollmenn har problemer med den. En fullt manifestert skytsverge vil angripe og drive vekk en desperant, hvis ikke minnet er lykkelig nok, vil det bare dannes en halvtgjennomsiktig tåke som fungerer som en skjør barriere mot desperanten. Sjokolade er en effektiv førstehjelp mot milde desperantangrep.
I tillegg til å fø på positive følelser, kan en desperant utføre det som er kjent som "desperantens kyss", der desperanten fører munnen sin inn i offerets munn, og suger ut offerets sjel. Offeret blir etterlatt som et tomt skjell, uskikket til å tenke og uten noen mulighet til å friskne til igjen. Man tror at det å eksistere etter en desperants kyss er en skjebne verre enn døden. Magidepartementet tillater denne formen for avstraffelse hvis en ekstremt alvorlig forbrytelse har funnet sted.
Desperanter i historiene.
Harry Potter møter desperanter for første gang i skoleåret 1993-1994, da de blir sendt til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom for å beskytte elever og lærere mot Sirius Svaart, som nylig hadde rømt fra Azkaban. Harry måtte gjenleve sitt verste øyeblikk hver gang han støtte på en desperant (å høre de siste øyeblikkene før sine foreldre ble myrdet av Fyrst Voldemort). For å overvinne desperantene, spurte Harry læreren i Forsvar mot Svartekunster, Remus Lupus, om han kunne hjelpe ham. Lupus lærte Harry skytsvergeformelen. Da Harry endelig lærte seg trylleformelen, tok hans skytsverge formen av en hjort.
I begynnelsen av Harrys tredje år ved skolen, advarte Albus Humlesnurr studentene ved skolen å ikke gi desperantene noen grunn til å skade dem. Ved slutten av skoleåret angrep Harry en samling desperanter med skytsvergeformelen for å redde Sirius Svaart. Dette angrepet førte til at desperantene ignorerte sine tidligere ordre, og forsøkte å kysse Svaart. Harry og Svaart ble reddet i siste liten av en annen, bemerkelsesverdig mer kraftig skytsverge, som drev desperantene vekk. Dette viste seg å være Harry selv, fordi de hadde brukt en tidsvender for å redde Sirius.
Harrys andre møte med desperantene var i 1995, da han og hans søskenbarn Dudleif Dumling ble angrepet av desperanter. Harry greide å framføre skytsvergeformelen slik at han fikk drevet vekk desperantene.
Desperantene var ansatt av magidepartementet som fangevoktere ved Azkabanfengselet, siden dette tillot at desperantene kunne fore seg på de innsattes glade minner. Ved slutten av "Harry Potter og Føniksordenen" (filmen) viste det seg at desperantene hadde slått seg sammen med Fyrst Voldemort, som hadde sendt dem på Harry. I boka derimot, viste det seg at det var professor Uffert som hadde sendt dem på Harry fordi han fortalte at Voldemort var gjenoppstått.


Hans Erik Matre.
Hans Erik Matre (født 14. mai 1955 i Ski) er tidligere sjefredaktør i Aftenposten. Matre har statsvitenskap grunnfag og mellomfag i kristendom fra Universitetet i Oslo. Som 21-åring ble han redaksjonssjef i den kristne avisen Vårt Land. Mellom 1983 og 1989 jobbet han som sjefredaktør i bladet. Etter det overtok han som sjefredaktør og administrerende direktør for Norsk Telegrambyrå. I 1994 ble han sjefredaktør og administrerende direktør i Bergens Tidende. Etter tre år i Bergens Tidende startet han som selvstendig næringsdrivende, men etter et halvt år takket han ja til en direktørjobb i Schibsted-konsernet. Matre har også ledet Norsk Redaktørforening fra 1988 til 1997. Matre ble sykmeldt fra sin stilling som redaktør 20. oktober 2008, da det samtidig ble gjort kjent at har fått stillet kreftdiagnose. Han gikk av som sjefredaktør i oktober 2009.
Hans Erik Matre var i 1998–2001 med i Verdikommisjonen og var leder av Verdikommisjonens råd. Han var i flere år medlem av hovedstyret i Misjonsalliansen, og formann fra 2002 til han ble ansatt som sjefredaktør i Aftenposten i 2003.
Han var også aktiv som voksenfrivillig i Justus Ski Ten Sing og flere andre ungdomsgrupper i Ski kirke i flere år.


USS «Cole» (DDG-67).
USS «Cole» (DDG-67) er en Arleigh Burke-klasse amerikansk destroyer med hjemmehavn i Norfolk i Virginia. Skipet er oppkalt etter sersjant Darrell S. Cole, en marineinfanterist som falt i tjeneste på Iwo Jima den 19. februar 1945.
Skipet ble bygget av Ingalls Shipbuilding og levert til den amerikanske marinen den 11. mars 1996.
Den 12. oktober 2000 ble «Cole» angrepet fra en liten gummibåt av selvmordsbombere. 17 soldater ble drept og 39 såret. Den amerikanske regjeringen utlovet en belønning på opptil 5 millioner dollar for informasjon som kunne lede til pågripelse av personer som deltok i eller støttet angrepet.
Den 4. november 2002 ble Ali Qaed Sinan al-Harthi, som antas å ha planlagt angrepet, drept av CIA ved hjelp av en AGM-114 Hellfire missil skutt fra en RQ-1 Predator drone.
«Cole» ble sendt tilbake til USA ombord i det norske lasteskipet MV «Blue Marlin» eiet av Offshore Heavy Transport i Oslo. «Cole» ble losset av «Blue Marlin» den 13. desember 2000 ved verftet til Northrop Grumman Ship Systems. Etter en vellykket 14-måneders innsats for å reparere skipet, returnerte «Cole» til sin hjemmehavn i Norfolk den 19. april 2002. Den 29. november 2003 forlot skipet havnen på sitt første tokt siden terroraksjonen.


Jan Mehlum.
Jan Mehlum (født 1. januar 1945 i Tønsberg) er en norsk forfatter og førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Vestfold. Mehlum er utdannet diplommarkedsøkonom og sosiolog ved Universitetet i Oslo. Han har arbeidet med reiseliv, kinodrift, lederutvikling, u-land og førskolelærerutdanning. Han har vært lærer og samfunnsforsker. Mehlum debuterte litterært i 1996 med kriminalromanen "Gylne tider".
Mehlum har også sitt virke som deltidsansatt ved Handelshøyskolen BI Nydalen.
Han har senere utgitt en rekke bøker om sin detektiv, tønsbergadvokaten Svend Foyn. Bøkene er oversatt til svensk, nederlandsk og tysk.
Mehlums romaner "Din eneste venn", "En nødvendig død" og "Den siste dansen" er dramatisert for NRK Radioteateret. Det er også planlagt filmatisering av hele serien for radio og tv.
Bibliografi.
Alle bøkene unntatt "Kalde hender" er utgitt som lydbok eller hørespill med Sven Foyn i hovedrollen.


Magnus Björnstjerna.
Magnus Fredrik Ferdinand Björnstjerna, født 10. oktober 1779 i Dresden, død 6. oktober 1847 i Stockholm, var en svensk offiser, diplomat og forfatter.
Fjorten år gammel ble han sendt til Sverige og ble innrullert som fenrik ved Livregimentet. Han deltok i den finske krigen, og var en av pådriverne for revolusjonen i 1809. I felttoget mot Norge i 1814 deltok han som generaladjutant og var blant dem som undertegnet Mossekonvensjonen. Björnstjärna ble adlet som friherre i 1815 og satt gjennom en årrekke i Riksdagen.
Björnstjerna var svensk-norsk minister (ambassadør) i London og forsøkte å ta opp den såkalte Bodøsaken, men uten å lykkes.


Korgfjellet.
Utsikt mot Hemnes kommune i nord
Utsikt mot Vefsn kommune i sør
Informasjon om Hemnes kommune 617 meter over havet
Korgfjellet er et fjellområde mellom Hemnes og Vefsn kommuner i Nordland. Navnet ble tatt i bruk av vegvesenet under andre verdenskrig. I Korgen ble det tidligere kalt "Vesterfjellet", mens beboerne langs Luktvatnet kalte det for "Knutlifjellet". I 1912 tok samen "Mathias Johannesen" «Vesterfjell» som familienavn.
Fjellområdet er i gjennomsnitt 600 meter høyt, og danner et skille i retning nord-sør mellom Korgen og Elsfjord. Siden 1964 har fjellet dannet kommunegrensen mellom Hemnes og Vefsn i øst-vest-retning. Korgfjellet er 15 km bredt og gjennombores av den 8635 m lange Korgfjelltunnelen.
Fjellet er småkuppert med myrer og vann. Rundtinden på 964 moh. er den høyeste fjelltoppen i fjellmassivet. Andre fjelltopper er Snøtuva (736 moh.), Ørntind (620 moh.) og Murfjellet (675 moh.). Bergartene består av glimmerskifer og glimmergneis med skyvedekke fra øst i periodene kambrium og silur.
Svartvatnet gård.
Svartvatnet gård er nevnt i 1735, og er trolig noen år eldre. Gården ligger på en bergrygg 390 meter over havet i en dal øst for innsjøen Svartvatnet, omgitt av åser og lave fjell med utsikt mot Lukttindene i vest. Rundt bergryggen er det ca. 20 mål dyrket mark. Av 12 bygninger er tre bevart. Gårdens eiendomsområde var opprinnelig på ca. 12 km² eller 12 000 mål.
Omkring 1880 hadde gården husmannsplass, omkring 20 beboere og 20 husdyr. Etterpå flyttet mange ut, mens en rekke barn døde av epidemiske sykdommer. I 1939 hadde gården 7 beboere; i 1954 var det bare to igjen. Disse flyttet til Granneset i Luktvatn.
Garden ble i 1961 delt mellom "Emil" og "Arne Svartvatn". Deres etterkommere er nåværende eiere og bruker garden til fritidsformål.
Europavei 6 1946–2005.
I perioden 1946–2005 passerte Europavei 6 over Korgfjellet i 617 m høyde.
Fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesberget i 1931.
Idéen om en riksvei over fjellet ble lansert av politikere i Mosjøen i 1920. Den ble ikke realisert fordi tettstedet Hemnesberget betraktet veien som en trussel mot sin eksistens som handelssentrum. Istedet ble det i 1931 åpnet en fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesberget, som dannet sambandet på "riksveg 50" fram til 1945.
Okkupasjonsmakten starter arbeidet.
Adolf Hitler betraktet denne ruten som en hindring for sin krigføring mot Russland, og ga i 1940 ordre om å bygge Nordlandsbanen og vei over Korgfjellet. Tusenvis av personer ble satt til å bygge jernbanen, mens omkring 50 personer fra Sør-Helgeland ble beordret av det NS-styrte vegvesenet til å starte byggingen av vei over korgfjellet.
Okkupasjonsmakten opprettet brakkeleirer i Luktvatn og Korgen, og byggelag på flere steder. Anleggskontoret lå på gården Steinmo i Luktvatnet. Arbeidet pågikk ut gjennom 1941 med en liten økning av mannskapene.
Jugoslaviske krigsfanger.
Den gamle veien over Korgfjellet var uegnet til tungtrafikk
Okkupasjonsmakten mente at veibyggingen pågikk for sakte. Den 1. mai 1942 fikk vegvesenet ordre om å bygge konsentrasjonsleirer i Korgen (Fagerlimoen) og i Knutlia (Osen).
Den 23. juni 1942 ble 400 jugoslaviske krigsfanger plasserte i hver leir under kontroll av Schutzstaffel og norske fangevoktere.
Høsten 1942 ble det utøvd terror og massemord i begge leirene. Fangene ble tvunget til å arbeide uten mat. Deretter ble de drept én etter én, mens norske arbeidere ble tvunget til å se på henrettelsene.
618 krigsfanger døde under arbeidet for den tyske okkupasjonsmakten. De fleste var serbiske krigsfanger, men også kroater og bosniere bøtet med livet.
Ifølge dommen fra Eidsivating lagmannsrett i 1947 var formålet å utrydde samtlige fanger: "«Det synes utvilsomt at man her står overfor rene tilintetgjørelsesleire og at formålet var systematisk å utrydde samtlige fanger. Ved sult, mishandling og hårdt arbeid ble fangenes helse planmessig nedbrudt, hvoretter de enten døde eller ble avlivet som ubrukelige»."
Veien er en av to veistrekninger i Nordland som utgjør «Blodveien.»
Norsk Arbeidstjeneste (AT).
Voldsbruken tok slutt i februar 1943, da Tyskland gikk med på å gi serberne krigsfangerett i henhold til Genèvekonvensjonene. Sommeren 1943 ble fangene flyttet og leirene nedlagt. Vegvesenet fortsatte veibyggingen under ledelse av ingeniør Pettersen i Mosjøen, som beskyttet sin stab mot nazistene.
Våren 1944 besluttet nazimyndighetene å skrive norsk ungdom i vernepliktig alder til arbeidstjeneste (AT). Det ble bygd to nye leirer, en i Korgen og en i Luktvatnet, hver med plass til 400 gutter og 25 befal fra Nasjonal Samling. Leiren var i drift fra juni til oktober 1944. Arbeidstjenestens effektivitet var begrenset som et tillegg til vegvesenets mer enn hundre arbeidere.
Den 1. november 1944 var Korgfjellveien såvidt farbar med mange juksefyllinger på snø og is.
De første brukerne av veien var flyktninger fra Finnmark og general Lothar Rendulics slagne Finlandsarme på ca. 300 000 mann, som brukte fire måneder på å passere fjellet.
Etter krigens slutt.
Høsten 1945 begynte det frigjorte Norge ved vegvesenet arbeidet for å gjøre Korgfjellveien til en sikker helårsvei.
Veien ble utvidet til 4 meters bredde og innkortet med skjæringer og bedre fyllinger over myrer. To brøytestasjoner (Steyr beltebiler og Hornschleyder snøfreser) ble opprettet med helårsbemanning og østerriksk utstyr for snørydding. I 1967 ble veien utvidet til 5 meter og asfaltert, samtidig som brøytestasjonen i Svalvassdalen ble flyttet til Hesthagen i Korgen.
Flaskehals langs E6.
Før åpningen av Korgfjelltunnelen i 2005, var fjellovergangen blitt en stor flaskehals langs E6.
Perioden 1968–1981 var uten særlig trafikkproblemer. Den økte bruken av vogntog fra 1982 medførte hyppige uhell og stengninger av veien. Forholdene sist på 1990-tallet var preget av kaos og tvang fram tunnelen. Så snart det ble snø og is i de bratte stigningene, kjørte flere vogntog seg fast og sperret veien for annen trafikk. Viking Redningstjeneste og Falck Redning hadde døgnberedskap på fjellet fra september til mai.
En rapport fra 1999 anslo fjellovergangens årlige merkostnader for tungtransport til 2.3 millioner norske kroner grunnet forsinkelser, og 5.4 millioner kroner for økt slitasje.
På vinterstid var det ikke uvanlig med kolonnekjøring. I tillegg kom utgiftene ved sanding og brøyting. Veien var også spesielt utsatt for trafikkulykker, der både personbiler og trailere var involvert. Utgiftene grunnet materielle skader fordelt på omkring 500 ulykker per vinter, lå på omkring 10 millioner kroner. I perioden 1995–1998 var veien på vinterstid i gjennomsnitt stengt 6 dager pga uvær, og 41 dager pga bilberging. I tillegg var det i gjennomsnitt 12 dager med kolonnekjøring vinterstid.
Kommunal vei 2005–.
I 2005 ble den gamle E6 omdannet til kommunal vei.Veien benyttes av turister og hytteeiere og som omkjøringsvei til E6. Veien er også ferdselsåre for turister og andre besøkende av "Korgfjellet Kro & Motel", som har videreført driften etter åpningen av korgfjelltunnelen.Veien over korgfjellet har et av de flotteste utsiktspunkt i Nordland fylke. På toppen av Korgfjellet har man utsikt over bla. Okstindan som er nord Norges høyeste fjell 1917 moh. og Norges 8. største isbre. Utsikt mot Lukttinden 1314 h.o.h. i vest, deler av Svartisen kan skimtes i Nordlig retning som er Norges 2. største isbre.
Veien over fjellet har siden 2005 vært vinterstengt, og er åpen for vanlig trafikk mellom april og november.
Korgenfjellet Kro & Motel.
"Turisthytta Korgfjellet" ble åpnet sommeren 1958 for anleggsarbeidere som hadde deltatt i utbyggingen av damanlegget til Nedre Røssåga kraftverk i Korgen. Turisthytta ble drevet av "Håkon Pettersen" og "Johanna Pettersen" (1958–1972), og deretter av "Heljar Molden" (1972–1984).Heljar Molden overtok Turisthytta på Korgfjellet i 1971.
Heljar Molden åpnet opp i påsken 1972 etter opp-pussing og vedlikehold av anlegget. Turisthytta holdt kun sesongåpent fra 1972 – 1983. Åpningstiden var påsken og sommersesongen. Serveringskapasiteten ble bygget ut i 1983/84 for å åpne påsken dette år. Standarden på anlegget var etter utbyggingen hevet flere hakk fra tidligere.Turistanlegget holdt nå åpent hele året og sysselsatte ca. 5 årsverk.Antall sysselsatte var stabil med 5 årsverk i hele 21 år helt til tunellen ble åpnet i 2005. Det ble gjort en navneendring på selskapet fra turisthytta korgfjellet til korgenfjellet kro & motell as (1989).Asgeir Molden har vært driftssjef ved anlegget siden 1986.
Korgenfjellet kro & motell as ligger på veiens høyeste punkt 555 moh. kommunegrensen mellom Vefsn og Hemnes går langsetter høydedraget på toppen.
Korgfjellet er et av de mest populære utfartsområder på Indre Helgeland med gode tilbud både i sommer sesongen med fine turstier med mange muligheter, samt vintersesongen med skiløyper som passer de fleste turløpere.


Sten Sture den eldre.
Sten Gustavsson Sture den eldre (født ca. 1440, døde 14. desember 1503) var en svensk statsmann. Han var riksforstander 1470–1497 og 1501–1503, ridder, og høvedsmann over Stockholm. Han var gift med Ingeborg Åkesdotter (Tott).
10. oktober 1471 beseiret han Christian I i slaget ved Brunkebjerg.
Sture, Sten
Sture, Sten


Detektiv.
En detektiv er en populær betegnelse på en person som etterforsker en forbrytelse eller et lovbrudd.


Politietterforsker.
En politietterforsker er en tjenestemann ved kriminalpolitiet. I noen land må personer som vil bli politietterforsker tjenestegjøre som ordenspoliti i en periode før de kan søke om å bli etterforsker. I andre land, bl.a. mange land i Europa, rekrutteres politietterforskere rett fra universitetene, uten tidligere erfaring som uniformert politi.
I noen land bærer politietterforskere tittelen "detektiv", mens betegnelsen "spesialagent" ofte benyttes om amerikanske føderale etterforskere.


NRK Folkemusikk.
NRK Folkemusikk er NRKs tiende radiokanal, og var den første norske radiokanalen som bare sendte digitalt via DAB og Internett. Kanalen sender bare musikk, uten programleder. Musikken på kanalen består av både ny og gammel norsk folkemusikk i tillegg til noe verdensmusikk. Kanalen bruker blant annet opptak fra folkemusikkarkivet til NRK, som inneholder over 50 000 opptak fra 1934 til i dag. Kanalen startet sine sendinger som NRK Alltid Folkemusikk 7. desember 2004, men byttet senere navn til NRK Folkemusikk.
Eksterne lenker.
Alltid Folkemusikk


Gepard.
Gepard ("Acinonyx jubatus") er et stort kattedyr som hører til i gruppen pumaer og geparder. Den finnes i Afrika, syd for Sahara, og i det nordøstlige Iran. Geparden er verdens hurtigste pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t.
Nyere forskning viser at slekten geparder ("Acinonyx") er en søsterslekt til pumaer ("Puma"). Samlet refereres det gjerne til denne gruppen i nyere forskning som pumalinjen (Acinonychini).
Etymologi.
Navnet "gepard" stammer fra gresk og betyr "kattepanter". Det engelske navnet – cheetah – stammer fra hindi (chita) og betyr "prikket" eller "den prikkede". Slektsnavnet "Acinonyx" stammer fra de greske uttrykkene "acin", som betyr "torn", og "onyx", som betyr "klo". Dette henspiller på dyrets manglende evner til å trekke inn klørne, slik andre kattedyr kan. Den manlignende behåringen ved manken er trolig opphavet til andre ledd i det vitenskapelige navnet på arten – "jubatus" -, som på latin betyr "man".
Beskrivelse.
Geparden er et strømlinjeformet, langstrakt og langbeint rovpattedyr som kan minne om mynder. Den har dyp brystkasse og er svært smal rundt lovet. Genetisk står den også hundedyrene nærmere enn alle andre kattedyr, men noen nær slektning er den ikke. Hannene er noe større enn hunnene.
Geparden har et relativt lite og rundt hode med små runde ører og tydelige utvendige tårekanaler som renner ned mot munnvikene fra innsiden av øynene. Den har en lang hale som brukes som balanse- og styreror i høy fart. Den dentale utrustningen er beskjeden til kattedyr å være, noe som kan være en evolusjonær tilpasning for å få plass til den utvidede nesegangen disse dyra har. Pelsen er gulbrun med karakteristiske mørke prikker som kan minne om leopardens rosetter. Av og til kan man også se geparder med et stripe- eller marmorlignende prikkmønster, men disse er mer sjeldne. Fargevarianten kalles gjerne kongegepard. På manken er pelsen gjerne noe lenger (og tufset) enn ellers på kroppen, noe som kommer best til uttrykk på unger og ungdyr.
Geparden veier normalt ca. 37-65 kg og har en kroppslengde fra snutespiss til haletipp på ca. 175-220 cm. Skulderhøyden er i gjennomsnitt ca. 80-85 cm.
Geparden lar seg temme i stor grad, og opp gjennom århundrene har den derfor vært et populært kjæledyr for rike og adlige. Man regner med at de første gepardene ble temmet alt for 5 000 år siden, men den har aldri blitt domestisert.
Kongegepard.
Kongegepard er en genetisk variant. Flekkmønsteret over ryggen, av og til også langs den øvre delen av flankene, går over i et stripelignende mønster, som av og til kan minne om rosetter langs flankene på dyret. Årsaken er en mutasjon i det genetiske arveanlegget. Det recessive genet som trengs for at fenomenet skal oppstå må derfor arves fra begge foreldrene.
Kongegepard har av noen blitt klassifisert som en egen underart ("A. j. rex"), men dette har i dag liten konsens internasjonalt. Kongegepard ble først oppdaget i Zimbabwe i 1926. Den ble for en kort periode (1927–1939) lansert som en egen art, men dette måtte revideres da Reginald Innes Pocock ikke kunne framlegge tilstrekkelig bevis. Første gang man kunne fotografere en levende kongegepard var i Kruger nasjonalpark i 1974.
I mai 1981 ble det født to kongegeparder ved "De Wildt Cheetah Center" i Sør-Afrika. Det hendte etter at to gepardsøstre var blitt paret med en viltfanget gepardhann fra Transvaaldistriktet og fødte hvert sitt kull. Begge kullene inneholdt en kongegepard. Siden er det født flere kongegeparder ved dette gepardsenteret.
Utbredelse og habitat.
En gang i tiden var geparden utbredt i både Afrika, Eurasia og Nord-Amerika, men i dag er det først og fremst i Afrika at man finner dette kattedyret.
Det hersker uenighet omkring totalbestanden av gepard i verden, men IUCN hevder at det er lite trolig at den overstiger 10 000 dyr. Trenden er også at bestanden minker. Noe over 7 000 av dyrene regnes som «kjente» av forskerne, hvorav 4 500 befinner seg i det sørlige Afrika. Av disse befinner cirka 2 000 dyr seg i Namibia og cirka 1 800 i Botswana ifølge IUCN.
En begrenset populasjon på omkring 60-100 dyr (iflg. IUCN, men ulike kilder oppgir ulike tall) av asiatisk gepard fines imidlertid fortsatt i et begrenset område ved Kaspihavet, i det nordøstlige Iran. Det er også mulig at noen individer overlever i Tyrkia og Turkmenistan, men disse er i såfall udokumenterte. Populasjonen av asiatisk gepard er således kritisk truet av utryddelse.
Geparden trives best der det er en kombinasjon av åpen savanne, gressland (høyt gress) og krattskog, men dette kattedyret kan av og til også finnes i fjellområder og ørkenstrøk. Mange geparder foretrekker også jordbruksland. I Namibia holder 95 % av gepardpopulasjonen til på jordbruksområdene. Bestandens framtid i dette landet er svært usikker, fordi bøndene hvert år mister omkring 10% av buskapen sin til dette rovpattedyret.
Atferd.
Gaparden er mest aktiv på dagtid, siden den da har størst sjanse til å unngå konflikter med sine største konkurrenter i matfatet; løveer og hyener, som er mer aktive når det mørkner. Arten er normalt solitær som voksen, men yngre hanner kan opptre i små flokker på 2-5 dyr – kalt koalisjoner eller unkarsflokker. I områder der andre store rovpattedyr er utryddet, kan man av og til også finne geparder i flokker på opp mot 14-19 dyr. I enkelte sammenhenger har det også blitt registrert at hunner og hanner kan danne små koalisjoner utenom paringstiden. Dyr som lever i en koalisjon vil styrke samholdet gjennom gjensidig pelsstell. Når de hviler søker de til høyereliggende områder, der de kan ha oversikt over byttedyr og fiender. Denne atferden gjør også at geparden foretrekker savanne og krattskog der det finnes godt med slike hvilesteder.
Hunner og hanner kommer normalt bare sammen under paringstiden. Etter dette forlater hannene hunnene og slutter seg til sine tidligere koalisjonspartnere, som de samarbeider med når de jakter, forsvarer seg mot andre rovpattedyr, og forsvarer sitt territorium mot inntrengen fra artsfrender.
Kommunikasjon.
Geparder kommuniserer gjennom en rekke forskjellige lyder og kroppsspråk. Hvesing og knurring er tegn på aggresjon og følges av en truende positur, der blant annet ørene legges flatt, tennene blottlegges, muskulaturen spennes, og kroppen stilles i angrepsstilling. På baksiden av ørene har geparden en hvit flekk som blottlegges når ørene legges flate. I tillegg til lynder og kroppsspråk kommuniserer geparden gjennom markeringer med urin, duftkjertler og kloremerker.
Jakt og diett.
Geparden er verdens hurtigste landbaserte pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t over en kort strekning, men det har aldri blitt dokumentert. Den høyeste farten som er dokumentert er 102,4 km/t. Dette skjedde i Kenya, og det var en 35 kg tung hunngepard som løp 220 yards (201,2 m) tre ganger, med 30 minutters hvile mellom hvert løp.
Geparden er en usedvanlig dyktig og høyt spesialisert jeger. Den regnes som verdens mest effektive solitære jeger. Bare afrikansk villhund overgår den i effektivitet, men den har fordel av sin flokkmentalitet.
Vanligvis fanger denne katten byttet etter en kort sprint, der farten kan komme opp i 80-110 km/t. Den kan akselerere fra 0-75 km/t på to sekunder og hvert byks kan utgjøre 7-8 meter. For å sette dette i perspektiv, kan en gepard foreta et byks hvert 0,28. sekund. Til sammenligning kan en hest foreta et byks hvert 0,44. sekund og oppnå en toppfart på ca. 70-75 km/t. Årsaken til gepardens utrolige fart og spenst ligger i den svært fleksible ryggsøylen og den eksplosive muskulaturen. Den lange halen brukes som styrestang/balanseror. Kattens svært fleksible hofteledd gjør den dessuten i stand til å foreta meget krappe svinger i høy fart. Også håndleddene og skulderleddene er mer fleksible enn normalt.
Geparden jakter med synet som viktigste sans. Når et passende bytte er funnet sniker den seg så nær det som mulig, før den setter inn et avgjørende angrep gjennom en sprint. Jakten er på langt nær vellykket i alle tilfeller, men når den er det, slår den bena unna byttet med framlabbene, med en kombinasjon av fart og styrke. I snitt lykkes geparden med å nedlegge byttet i ca. 70% av sine angrep. Når byttet er nedlagt dreper den det ved kvelning, gjennom å «klemme av» lufttilførselen ved strupehodet. Den voldsomme energiutladningen gjør at gepardens temperatur stiger faretruende høyt. Den må derfor hvile før den kan spise. I denne fasen er den svært utsatt for predasjon fra andre rovpattedyr, eksempelvis løver og hyener (og i en viss utstrekning sjakaler), og det hender ofte at den taper byttet til sine nærmeste konkurrenter i matveien. Geparder vil heller aldri forsvare et bytte, et resultat av at styrken er ofret på bekostning av høy fart.
Geparder er rene kjøttetere, som i nesten 100 % av tilfellene nedlegger byttet selv. Thompsongasell er det mest populære byttedyret for en gepard, men den tar også en rekke andre dyr, for eksempel gnukalver, steinbukk, hare, kudu, impala, springbukk, vortesvin, fugl med mer.
Reproduksjon.
Geparden er truet av innavl og mangler genetisk variasjon. Årsaken er en pest som feide inn over Afrika under siste istid, for omkring 10 000 år siden. Bare noen få tusen dyr overlevde. Den har dessuten blitt jaktet til nær utryddelse av europeiske og asiatiske kongelige gjennnom de siste århundrene. Bare noen få hundre dyr overlevde. Resultatet ble en genpool som var for liten, slik at nesten alle nålevende geparder er i slekt.
Geparden er den mest reproduktive av alle store kattedyr, allikevel er den en truet art. Det skyldes at ca. 90 % av alle gepardunger dør i løpet av de første tre månedene, enten på grunn av matmangel og mangel på genetisk mangfold (ca. 40 %), eller fordi de blir drept (ca. 50 %) av løver, leoparder, hyener eller sjakaler. Disse ser på geparden som en konkurrent i matfatet og benytter i så måte enhver anledning til begrense bestanden.
Hunnen går drektig i ca. 90-95 dager og føder gjerne 3-5 unger, av og til opp mot åtte. Hannen deltar ikke i oppdragelsen og matingen av ungene. Mora kan forlate ungene i inntil 48 timer for å skaffe mat til å opprettholde nok morsmelk. Dersom det blir for lite mat, kan det hende at hun forlater ungene. Ungene avvennes i 6-8 ukers alderen og vil da forlate hiet og følge moren. Fra de er ca. seks måneder gamle vil mora skaffe de skadd vilt som de kan øve seg på, før det spises. Fra de er ca. åtte måneder vil de begynne å jakte selv, men de er i liten grad særlig dyktige og suksessfulle. Ungene forlater gjerne mora når de blir ca. 15-24 måneder gamle. Fullt utdannede jegere blir de ikke før de er omkring tre år gamle.
Evolusjon og systematikk.
Gepard er eneste nålevende art i slekten "Acinonyx" og var tidligere klassifisert i underfamilien Acinonychinae. Nå er imidlertid slekten omplassert, med bakgrunn i nye morfologiske og molekylære data, i slekten mindre kattedyr (Felinae).
Forskerne mener at geparden er det eldste av alle nålevende kattedyr, noe som kan være en indikasjon på hvorfor denne katten ikke har klør som kan trekkes inn. Ny forskning har imidlertid antydet at geparden kan ha et felles opphav med "Puma concolor" (puma) og "Herpailurus yaguarondi" (jaguarundi), separert for omkring 6,9 millioner år siden. Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997 og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.
Gepardene oppsto trolig i Afrika og migrerte kort tid etter til Eurasia. Evolusjonært skilte trolig gepardene lag med de andre store kattedyrene under Miocen, for ca. 26-7,5 millioner år siden. Det var omtrent på samme tid som gasellene oppsto. Den første ekte geparden var trolig "Acinonyx pardinensis", som oppsto under Pliocen (for omkring 7,5-3,75 millioner år siden). Den var større enn dagens gepard, og det er funnet fossile rester etter den i både Europa og Asia. For om lag 3,8-1,9 millioner år siden (Pleistocen) oppsto det en ny art kalt "Acinonyx intermedius". Den var noe mindre og den utvidet sitt eksistensområde til å omfatte større deler av Kina. Under Pleistocen fantes det dessuten to arter med gepard i Nord-Amerika, kalt "Miracinonyx studeri" og "Miracinonyx trumani". Begge hadde morfologiske trekk som kan sammenlignes med dagens gepard, blant annet den anatomiske utformingen av hodet. En annen art, som levde i Nord-Amerika under tidlig Pleistocen (ca. 1,5-1 millioner år siden), var "Miracinonyx inexpectatus". Den var trolig nært beslektet med puma. Forskerne tror at denne geparden var hurtigere enn puma og kraftigere enn dagens gepard. "Miracinonyx inexpectatus" hadde klør som kunne trekkes inn.
Det er beskrevet en rekke varianter av gepard, hvorav flere har vært beskrevet som egne underarter.
Underarter.
Krausman og Morales anerkjente i 2005 fem underarter, hvorav to er kritisk utryddningstruet. Arten som sådan regnes som "sårbar".
"A. j. venaticus" og "A. j. raineyii" (sistnevnte er en genetisk variant av førstnevnte) er sammenlignet i genetiske studier og funnet å være svært like. Fra 1987 til 2005 ble allikevel disse regnet som to underarter.
"A. j. venaticus" kalles gjerne "asiatisk gepard". Til nå har man regnet med at denne underarten bare har overlevd i et svært begrenset område av Iran (ved Kaspihavet). Krausman og Morales (2005) inkluderer imidlertid også geparder fra områder det nordlige Sahara til denne underarten. Utbredelsesgraden for denne underarten er derfor usikker. I NARCAGs (North African Region Cheetah Action Group) novembermøte i 2006 anbefalte Belchabir at det ble foretatt en genetisk studie av geparder som lever i Algerie for å klargjøre om disse tilhører underarten "A. j. hecki" eller "A. j. venaticus". For øyeblikket reges imidlertid "A. j. venaticus" som unik for Asia (Iran).


Ivar F. Andresen.
Ivar Frithiof Andresen (født 27. juli 1896 i Kristiania, død 6. november 1940) var en kjent norsk operasanger (bass). Han er anerkjent som en av de største Wagner-tolkerne i sin generasjon. Han studerte blant annet under Siegfried Wagner, sønn av Richard Wagner, i tillegg til den offisielle utdannelsen ved den kongelige operaskolen i Stockholm. Andresen vokste opp på Vindern i Oslo, som nabo til den senere berømte sangerinnen Kirsten Flagstad.
Andresen var den første nordmann til å opptre ved Metropolitan Opera i New York, den 11/1/1930, i Wagners opera "Den flyvende Hollender", i rollen som «Daland». Lawrence Gilman, kritiker i The New York Herald Tribune, kunne meddele følgende etter Andresens innsats: «An excellent foil was the Daland of Mr. Ivar Andresen, who, as a newcomer to the Metropolitan, brought with him a high reputation as possessor of a beautiful and well used voice». Senere skulle det bli flere oppsetninger både i New York og Philadelphia i Pennsylvania.
Hans debut var i Stockholm, som Farao i "Aida" i 1919, 23 år gammel. Han jobbet ved Kungliga Teatern (nå Kungliga Operan) i perioden 1921-26. Han kom til Dresden, hvor han var fra 1926 til 1931, og fortsatte så til Deutsche Opernhaus i Berlin (1931–1935). Han gjestet også Bayreuth Festspielhaus, et operahus bygget spesielt for Wagners oppsetninger (1927–31) og Metropolitan Opera i New York (1930–1932).
I 2006 ble det utgitt en CD med opptak fra et utvalg av Andresen's sanger på Preiser Records ved navn: "Ivar Andresen sings Wagner". Denne utgivelsen fikk bl.a. følgende kritikk: «Ivar Andresen was born in Oslo, Norway. Considering the relatively short span of his career, he made quite a success for himself. He strode the stage like a colossus; he was the very prototype of a Wagner bass. He set new standards, blessed as he was with one of the most outstanding bass voices in recorded history. The recordings on this significant release come from this era, and are a testament to this towering figure of opera in the early 20th century».
I 1920 giftet han seg med Greta og fikk sønnen Torolf. Han døde i Stockholm i 1940.
Han var bror til barytonen Henry Alf, som var ansatt på Opera Comique i Stortingsgaten og på Nationaltheateret.
Ivar F. Andresen var onkel til politikeren Thorvald Stoltenberg.
Han er avbildet på Nidars IFA-pastiller med sitatet: «Blandt dens fornemste egenskaper er først og fremst den, at den forebygger tørrhet i hals og svelg. Jeg kan paa det varmeste anbefale denne pastill til sangere, talere, røkere og sportsmenn». Ivar F. Andresen, Dresden N. 5-11-30
Andresen gjorde også plateinnspillinger, blant annet for Polyphon.


Czesław Słania.
Frimerke fra Færøyene, gravert av Czesław Słania.
Czesław Słania ("tjess-wav swan-ija") (22. oktober 1921–17. mars 2005) var en polsk-svensk frimerkegravør med stor utbredelse og popularitet.
I følge "Guinness rekordbok" har Słania gravert flere frimerker enn noen annen, i alt over 1 000 frimerker, foruten pengesedler og enkelte andre motiver.
Han var født i Czeladź, Polen, og begynte på Akademii Sztuk Pięknych i Kraków i 1945. Allerede som student ble han engasjert som gravør ved det polske statstrykkeriet, og 1. august 1950 utga det polske postvesen hans første frimerke. Det er et bilde av en arbeider og en due, og ble utgitt i samband med en fredskongress i Warszawa.
I 1956 flyttet den 35-årige Słania til Sverige hvor han ble ansatt hos det svenske postvesenet fra 1959. Siden den gang har han produsert en lang rekke frimerker, ikke bare for det svenske postverket, men også for i alt 34 land, i tillegg til pengesedler i 10 land. Av de nordiske land har han, foruten Sverige, arbeidet for postvesenet i Grønland, Island, Færøyene, Danmark og Åland. Słania var hoffgravør i Sverige, Danmark og Monaco.
Słania er blant de få internasjonalt kjente frimerkekunstnere som anerkjennes som kunstner, og det finnes samlere som for hans renommé og dyktighet samler utelukkende på hans arbeider, uavhengig av utgivelsesland. Hans allsidige talent viser seg i at hans arbeider omfatter såvel kongelige portretter, nobelprisvinnere, kulturhistorie, filmstjerner, flora og fauna. I 2000 markerte det svenske Postverket utgivelsen av Słanias 1000. frimerke ved å utgi det største frimerke som er utgitt i gravørteknikk. Frimerket måler 60 x 81 mm, og viser midtpartiet i David Klöcker Ehrenstrahls maleri fra 1695: "Svenska konungars berömlige bedrifter", som henger i Drottningsholms slott.
Hans siste frimerke ble "Generalforsamlingen", utgitt av FN til dets 60-årsjubileum i februar 2005.


Inger Louise Valle.
Inger Louise Valle (født 28. november 1921, død 21. mai 2006) var en norsk jurist og politiker (Ap). Hun var forbrukerminister 1971–1972, justisminister fra 1973 til 1979, og kommunal- og arbeidsminister fra 1979 til 1980. Valle var leder av den norske Hovedkomiteen for FNs internasjonale kvinneår 1975.
Inger Louise Valle var Norges første forbrukerombud, en stilling hun tiltrådte i 1971.
Valle er mor til professor Jan Grund.


Rumpeldunk.
Rumpeldunk er et ballspill oppdiktet av forfatter J.K. Rowling basert på den irske idretten hurling. Rumpeldunk spilles i fantasiverdenen i Harry Potter-bøkene og -filmene.
Rumpeldunk er den mest populære sporten i magiverdenen. Det er flere profesjonelle lag, og Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom har et lag for hvert hus ved skolen. I "Harry Potter og Ildbegeret" får Harry være med familien Wiltersen på VM i rumpeldunk. Rumpeldunk har hatt en viktig rolle i de første 6 bøkene om Harry Potter, men Rowling har avslørt i et intervju at hun skrev om sin siste rumpeldunkkamp noensinne i den 6. boken.
Harry Potter som rumpeldunkspiller.
Harry Potter var den første førsteårsstudenten som fikk være med på et Galtvort lag i rumpeldunk på over 100 år. Som speider på Griffing-laget har han vunnet samtlige kamper der han har spilt, foruten de kampene der han ble skadet eller kampudyktig. I Harrys fjerde år ble rumpeldunkcup'en avlyst til fordel for Tretrollmannsturneringen. Etter en slåsskamp mot Draco Malfang etter en kamp i Harrys femte år, ble han utestengt fra rumpeldunkkamper på livstid av Venke Dolorosa Uffert, men denne utestengelsen ble fjernet etter at Uffert fikk sparken fra Galtvort. I Harrys sjette år fikk han bare spilt en kamp (i kamp nr. 2 ble fikk han brudd i hodeskallen, og den tredje kampen hadde han gjensitting), men Griffinghuset vant cup'en likevel.
Historie.
Det er foreslått at det engelske navnet «Quidditch» kommer fra de engelske navnene på ballene: "Qu"affle (sluff), Blu"d"ger (klabb) og Sn"itch" (gullsnopp). I historien er det derimot «Queerditch Marsh», stedet der de første rumpeldunkkampene ble spilt i det ellevte århundre, som er opphavet til navnet.
I følge boken «Rumpeldunk gjennom tidene» begynte rumpeldunk som et enkelt sopelimbasert spill, der spillerne brukte en lærball som sluff (det er fortsatt en lærball i dag), og de forsøkte å score mål med denne. Den Gangen var målstengene bare trær som de skulle presse ballen inn i. Senere ble det tønner, deretter kurver, og til slutt ringer. Litt senere ble klabbene lagt til som forheksede steiner, muligens påvirket av den skotske høyrisikospirten «Creaothceann», der spillerne forsøkte å fange fallende steiner i en gryte de hadde på hodet.
Gullsnoppen ble lagt til som en følge av en annen tidlig magikersport, der magikere forsøkte å fange en gullsnupp, en rask magisk fugl. I 1269 slapp Barberous Bragge, sjefen for formansskapet for magikere, ut en gullsnupp, og lovde 150 galleoner (som tilsvarer over en million galleoner i dag) til den som kunne fange fuglen. Om mr. Bragge mente å dele ut prisen får vi nok aldri vite siden madam Modesty Rabnott fanget fuglen ved å bruke en kalle formel, etter å ha løpt alt hun kunne slapp hun snuppen fri. En verdi på 150 poeng ble senere lagt til for å fange fuglen som en hyllest til denne hendelsen, og etter som tiden gikk ble gullsnuppen byttet ut med en forhekset gullball, siden fuglen ble en truet dyreart. Deretter var det en som lagde en ball, så lik gullsnuppen, at han ble belønnet, og den var like rask, at fra den dag brukte de baller, så ikke gullsnuppen skulle bli utryddet.(som det var en stor sjanse for.)


DHCP.
DHCP ("Dynamic Host Configuration Protocol") brukes i datanettverk til å tildele IP-adresser og andre nettverksparametre til enheter koblet til. Dermed blir det enklere å flytte utstyr mellom nettverk, da man ikke er avhengig å manuelt sette opp IP-adresse med mer. Den deler da ut automatiske IP-adresser.
DHCP gjør at du kan plugge inn nettverksledningen i datamaskinen og komme rett på nett, uten å taste inn noe som helst.
Siden DHCP ble oppfunnet før nettverkssikkerhet ble viktig har ikke den grunnleggende DHCP protokollen noen sikkerhet.
Historie.
DHCP ble en standard protokoll i Oktober 1993 som definert i RFC 1531. DHCP fikk en oppdatering i 1997 kalt RFC 2131 som fortsatt er i bruk.
Hvordan fungerer DHCP?
DHCP er bygget opp i fire trinn, som er utgangspunktet for tildeling av IP informasjon.
Disse er: DHCP Discovery, DHCP Offers, DHCP Request og DHCP Acknowledgement.
Når en datamaskin er koblet til et DHCP aktivert nettverk, vil det sende ut en broadcast melding. Denne sendingen, kjent som DHCP Discover, vil bli sendt ut i håp om å finne DHCP server.
DHCP vil deretter motta en lease forespørsel fra klienten. Denne leieavtalen bestemmer hvor lenge klienten kan forvente å bruke IP informasjonen den vil få inn. En DHCP melding referert til som DHCP Offer sendes tilbake fra serveren til klienten. Denne meldingen inneholder leieavtalens varighet, IP -adresse, nettverksmaske, klientens MAC adresse og IP adressen til DHCP serveren som utstedte meldingen.
Ved en vellykket transaksjon av informasjon, må klienten fortelle DHCP serveren om informasjonen som ble sendt er mottatt og akseptert. En broadcast er også igangsatt fra DHCP serveren, dette vil fortelle andre mulige DHCP -servere at det ikke skal utstede IP -informasjon til klienten, fordi klienten allerede har innhentet nødvendig informasjon. Dette vil bidra til å frigjøre IP adresser til andre datamaskiner, bare en leiekontrakt kan fåes per nettverksgrensesnitt (NIC enhet).
DHCP anerkjennelse er den siste fasen i informasjonsutveksling mellom serveren og klienten. I denne fasen, etter at serveren har henter DHCPREQUEST melding fra klienten, sender den tilbake en DHCP Acknowledge melding. Denne pakken med informasjon omfatter leieavtalens varighet, samt noe konfigurasjonsinformasjon klienten kan ha angitt. På dette punktet er prosessen fullført, og klientmaskinen vil konfigurere IP informasjonen.


Gomp.
En "gomp" er i bok- og filmserien Harry Potter et uttrykk som sikter til et menneske som ikke har magiske evner og som ikke tilhører en magikerfamilie. Bøkene er skrevet av J.K. Rowling og oversatt til norsk av Torstein Bugge Høverstad.
I bøkene er magikerne som er født og oppvokst blant andre magikere som totalt uvitende om alle hjelpemidlene «gompene» har måttet finne opp for å greie seg i en hverdag uten magi. Ronny Wiltersens far, Arthur Wiltersen, er veldig fascinert av disse hjelpemidlene og stiller stadig vekk Harry spørsmål som «"Hvilket eksakt formål har en badeand?"».
På Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom finnes et eget fag for studiet av «gomper» som kalles «gompologi». Til alles overraskelse tar Hermine dette faget, selv om hun er født og oppvokst i en «gompefamilie». Hun sier at hun tar faget for å se «gomper» fra et magisk perspektiv, men droppet det neste år fordi det var for mye styr med så mange fag.
J.K. Rowling har sagt at hun lagde det engelske ordet «muggle» fra «mug», et engelsk ord for en som er lettlurt. Hun la til suffikset «-gle» for å få det til å høres mindre nedlatende ut.
Gompefødt.
Å være gompefødt er å være født av gompeforeldre, men likevel ha «magisk blod». I Harry Potter og dødstalismanene blir det hevdet at gompefødte «stjeler» magi fra andre hekser og trollmenn. De gompefødtes største beskytter er Albus Humlesnurr, som har stått for gomper- og gompefødtes beskytelse helt fra han ble rektor på galtvort skole.


Slaget ved Galtvort.
Slaget ved Galtvort er et fiktivt slag som finner sted i "Harry Potter og Halvblodsprinsen", den sjette boken om Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling.
Omstendigheter.
Da rektor Humlesnurr og Harry Potter forlater skolen for å gjenfinne en av Voldemorts malacruxer, blir lærere og medlemmer av Humlesnurr-legionen satt til å patruljere gangene ved Galtvort. Harry og Humlesnurr vet at Draco Malfang pønsker på noe i Nødvendeligrommet, men rektoren nekter å gjøre noe med det. Harry brifer Ronny Wiltersen, Hermine Grang og Gulla Wiltersen i tillegg til å gi dem Felixir, en lykkedrikk. De forsøker deretter å samle den oppløste Humlesnurr-legionen, og Nilus Langballe og Lulla Lunekjær dukker opp, som var de som fortsatt håpet på at de ville bli et nytt møte, og de hadde derfor fortsatt mynten i lommen. De fem stiller seg opp for å holde vakt over Malfang, og over Severus Slur, som de vet er en dobbeltagent, men som de ikke er helt sikre på hvem er lojal mot.
Draco har blitt en av Voldemorts dødsetere den foregående sommeren, og blir mer og mer desperat for å redde sitt eget liv. Etter flere amatørmessige forsøk på å ta Humlesnurrs liv, og etter at flere uteforstående blir skadet av forsøkene, greier han til slutt å reparere et forsvinningsskap i Nødvendeligsrommet. Han greier å lure en angrepsstyrke av dødsetere inn på Galtvort.
Slaget.
Voldemorts tilhengere har som oppgave å kaste Mørkets merke over skolen for å lure Humlesnurr tilbake. De blir raskt hindret av Ronny, Nilus og Gulla, men Malfang danner en vegg av røyk ved hjelp av et produkt han har kjøpt av Fred og Frank Wiltersen (Kalt vips! mørkepulver). Mens Føniksordenen og lærerne blir advart, greier dødseterne å finne veien til astronomitårnet for å kaste merket. Alle styrkene møtes så til kamp ved bunnen av tårnet.
I mellomtiden returnerer Harry og en hardt skadet Humlesnurr til Galtvang, der de legger merke til Mørkets merke over skolen. Madam Rosmerta (under påvirkning av befaliusforbannelsen, kastet tidligere av Malfang) låner dem to sopelimer, som de bruker til å fly til toppen av astronomitårnet. Professor Pirrevimp forteller Severus Slur at dødsetere har kommet seg inn på Galtvort. Slur svimeslår Pirrevimp, og lurer Hermine og Lulla (som vokter på Slur) til å tro at han besvimte og at de skal holde et øye på den svimeslåtte læreren, og holde seg unna selve slaget.
Da rektoren lander på toppen av tårnet, blir Malfang sendt opp dit for å drepe ham som en prøve på sin lojalitet til Voldemort. Humlesnurr immobiliserer Harry under usynlighetskappen hans, på den tiden tar Humlesnurr å beskytte Harry greier Malfang å avvæpne han. Den unge dødseteren greier derimot ikke å ta livet av rektor Humlesnurr. Humlesnurr er få sekunder fra å avdramatisere situasjonen, da flere dødsetere kommer opp på tårnet. Slur løper raskt gjennom slaget nede ved foten av tårnet, der begge sidene tror han er på deres side. Han kommer så opp på tårnet der Malfang står over Humlesnurr og nøler. Slur tar livet av Humlesnurr ved hjelp av en avada kadavra-formel.
Da oppgaven til dødseterne er over, signaliserer Slur at de skal trekke seg tilbake. Mens dødseterne trekker mot portene til skolen for å eksivere, følger de forsvarerne som kan etter dem. Gygrid angriper også de rømmende dødseterne. Harry, som blir befridd fra Humlesnurrs immobiliseringsformel etter hans død, jager også etter Slur, og havner i en duell med ham i utkanten av skoleområdet. Slur beordrer Malfang og dødseterne bort, og avbøyer Harrys formler mens han kritiserer slåssestilen hans. Harry kaller Slur en pyse, noe som gjør Slur rasende og får ham til å immobilisere Harry igjen.Så gjør Harry noe som gjør Slur enda sintere,han bruker nemlig en av Slurs hjemmelagede formler, som han fant opp da han selv gikk på Galtvort. Slur blir sint og avslører seg selv som Halvblodsprinsen, som er eieren av boken Harry fant de nedskriblede formlene. Bukknebb rekker også å få inn et angrep, som skader Slur før han rekker å stikke av.
Etterspill.
Rulle Wiltersens fjes blir stygt ødelagt av varulven Fenris Vargar mens denne er menneske, noe som gir Rulle en lykantrop besmittelse. En dødseter kjent som Gissik blir truffet av en avada kadavra-formel som egentlig er tiltenkt Remus Lupus. Flere av dødseterne greier å rømme, men noen få er immobilisert under kampen.
Minerva McSnurp tar over som rektor ved Galtvort. Det er uklart hvorvidt Galtvort vil åpne igjen over sommeren, ettersom skolestyret må bestemme dette. Harry og vennene hans bestemmer seg for å dedikere livene sine til å ødelegge Fyrst Voldemort, og ikke å returnere til Galtvort, selv om den skulle åpne igjen.
Humlesnurr får en høytidelig begravelse nær innsjøen.
Galtvort


Roberto Heras.
Roberto Heras Hernández (født 1. februar 1974 i Béjar) er en spansk syklist.
Heras har blant annet vunnet Vuelta a España fire ganger, senest 2005. I 2006 ble han tatt i doping og fratatt en rekke plasseringer.


Leopard.
Leopard ("Panthera pardus"), som også kalles panter og sort panter om den er sort, er et stort rovpattedyr som tilhører gruppen med brølekatter blant dyra i kattefamilien. Arten er utbredt over store deler av Afrika, Lilleasia, Midtøsten og Asia, mens den er utdødd i Europa. Selv om leoparden er relativt tallrik regnes arten som den minst tilgjengelige av brølekattene.
Beskrivelse.
Leoparden har et karakteristisk, nærmest sirkelrundt, rosettlignende prikkemønster på en blekgul-rødgul (habitatavhengig) grunnfarge, et mønster som til en viss grad kan ligne det geparder og jaguarer har. Pelsen er kort og glatt og mønsteret varierer fra sted til sted og individ til individ.
Dyr som oppholder seg i fjellstrøk strøk har kraftigere pels (spesielt om vinteren) og blir generelt mørkere i fargene. Sterkest utfarging finner man hos dyr som lever i regnskogen, mens dyr på savanneen gjerne er mer okergule i utfargingen. Dyr som lever i tilknytning til ørkenområder blir blekere kremfarget til gulbrune i utfargingen. Disse blir dessuten fysisk noe mindre i snitt. I så måte er det kjent at peleopard som lever i tilknytning til det ørkenlignende fjellandskapet i Oman blir relativt småvokste. Dyr som oppholder seg i tett skog får også gjerne mørkere og kraftigere farger enn enn de som lever på savannene. Det er således flere sorte pantere som lever i tett regnskog (jungel) enn i andre habitat. Dyr som lever i kaldere strøk blir gjerne mer grålige i utfargingen.
Noen dyr kan framstå som nærmest helt sorte (grunnet melanisme). Slike kalles gjerne "sort panter". Dette er imidlertid en fellesbenevnelse, som også bruks om sorte jaguarer og sorte pumaer. Sorte leoparder er mest vanlig i varme, fuktige strøk med tett skog (regnskog). Leoparder kan også fødes hvite (grunnet albinisme).
Leoparden har en langstrakt og meget muskuløs kropp, med kraftige og relativt korte lemmer. Hodet er rundt og ørene små og runde i formen. Leoparder varierer mye i størrelse, både fra individ til individ og populasjon til populasjon. Det er imidlertid en tendens til at dyr som lever i fjellstrøk nær kysten blir fysisk mindre enn dyr som lever i andre habitat. Likeledes er det en tendens til at dyr som lever i mer nordlige fjellstrøk blir fysisk noe større enn andre dyr. Vekten ligger gjerne på omkring 17-91 kg (59 kg i snitt) og kroppslengden på cirka 91-243 cm inkludert halen. Gjennomsnittet er 137-167 cm. Dyr på opp mot mot 292 cm skal ha blitt målt, men kan ikke bekreftes. Skulderhøyden ligger gjerne i området 43-79 cm. Hannen blir omkring 50 prosent større enn hunnen.
Den største underarten fysisk sett skal være anatolsk leopard ("P. p. tulliana"), som hevdes å kunne bli opp mot 100 kg tung og opp mot 250 cm lang (inkludert en 80 cm lang hale). I 1978 antydet IUCN at det kun var 23 anatolske leoparder igjen i Anatolia.
Som alle katter, unntatt geparden, har også leoparden kvasse klør som den kan trekke inn. Den kan bli mer enn 20 år gammel i fangenskap, men i vill tilstand er trolig 7-9 år mer normalt. Leopard kan angripe mennesker.
Utbredelse.
På øygruppa Zanzibar (tilhører Tanzania) utenfor østkysten av Afrika død trolig zanzibarsk leopard (en underart) ut like før siste tusenårsskifte. Underarten er således kanskje den siste som har gått tapt for ettertiden. Leopard er imidlertid den arten som har størst geografisk spredning av alle kattedyr.
En gang i tiden var leoparden utbredt fra Storbritannia i vest til Japan i øst, og sør til Kapp det gode håp i Sør-Afrika på det afrikanske kontinent. Arten er i dag mest utbredt i deler av Afrika, de sørlige og østlige delene av Asia, Midtøsten og de mest sørøstlige områdene av Lilleasia. Et unntak er i større ørkenområder, som i Sahara og Kalahari. De er også svært sjeldne i Vestafrika og Nordafrika, nord for Sahara.
Det er kjent at det i Nordafrika eksisterer en liten populasjon i Atlasfjellene, i Marokko. Likeledes er det observert dyr i grensestrøkene mellom Marokko og Algerie, men det er ukjent om det eksisterer en levedyktig populasjon der. Også i Egypt regner man arten som utdødd, selv om det kan finnes dyr i sørøstlige ørkenstrøk.
På den arabiske halvøy estimerte "Arabian Fauna Conservation Workshop" i 2006 at det fantes omkring 200 dyr, fordelt i tre distinkte subpopulasjoner. Dette er henholdsvis Negevørkenen, Wadafjellene i Jemen, og Dhofar i Oman. Det er imidlertid ukjent om arten fortsatt eksisterer i Saudi-Arabia.
I Europa lever det ikke lenger ville leoparder, selv om arten fortsatt er levedyktig i det østlige Tyrkia og videre østover. Det er imidlertid uklart om den fortsatt eksisterer i det vestlige Tyrkia.
Habitat.
Leoparden er svært tilpasningsdyktig og trives i en rekke ulike habitater, fra tropisk regnskog til skog på savanner og fjell. Det viktigste er at det er trær der, som leoparden kan søke tilflukt i, og at habitatet har et årlig regnfall på minimum 50 mm. Det viktigste ser ut til å være god tilgang på gjemmesteder og byttedyr.
Leoparden (avhengig av underart) tåler godt lave temperaturer og kan holde til i store høyder. På Kilimanjarofjellet i Tanzania ble det funnet et leopardkadaver i en høyde av 5 630 moh. Kadaveret var ikke fastfrosset i isen, slik noen har hevdet, så det må tolkes som et bevis på leopardens mangfold med hensyn til valg av habitat (Guggisberg, 1975; Nowak, 1997).
Atferd.
Leoparden lever solitært og er territorial. Den er i større grad nattaktiv enn sine nærmeste slektninger. Leoparden er en dyktig klatrer som tilbringer store deler av døgnet hvilende i et tre, der den er trygg for sine nærmeste fiender, løver, hyener og afrikanske villhunder. Likeledes er leoparder gode svømmere som trives i vann, om enn ikke på linje med tigeren.
Revir.
Hannene hevder store revir som ofte inkluderer flere hunner, som den ellers kun oppvarter under paringstiden. Reviret markeres med urin, avføring, duftavsetninger og skraping og kloring med klørne. Hannenes territorium overlapper ikke andre hanners, men hunnenes kan overlappe begge kjønn.
Størrelsen på territoriene varierer. I Tsavo nasjonalpark (Kenya) er hannens revir typisk 9-65 km². På Sri Lanka har hannene sjelden revir som er større enn 10 km². I fjellterreng er det registrert hanner med et territorium på opp mot 338-487 km², noe som trolig skyldes redusert tilgang på både rivaler og byttedyr innenfor habitatet.
Jakt.
Leoparden er nattaktiv og jakter helst når det er mørkt og i grålysnngen og skumringen. Som oftest langs bakken i tilknytning til tett krattskog, trær, knauser og fjellrevner eller lignende, men den kan også ligge i bakhold oppe i et tre og angripe derfra. Det er også avdekket at leoparden foretrekker å jakte på små flokker av dyr i tett vegetasjon, der sjansen for selv å bli skadd er minimal. Selv om leopardens morfologi er tilpasset jakt på store byttedyr, er den trolig også avhengig av å jakte på smådyr for å livnære seg i vanskelige tider. Dette kan forklare leopardens varierte meny i forhold til sine nærmeste slektninger.
Leoparden er en typisk snikjeger, som smyger seg nært opptil byttet (som regel innen 5-20 meter) før den angriper gjennom en kort spurt. Toppfarten kan komme for en kort øyeblikk komme opp i 60 km/t. Den kan også hopp opp mot 6 meter horisontalt og 3 meter vertikalt. Om den skulle mislykkes med et direkte angrep vil leoparden sjelden oppta forfølgelse av et byttedyr over mer enn 50 meter.
Som de fleste andre kattedyr dreper den større byttedyr gjennom et strupebitt, som stenger for oksygentilførselen til hjernen gjennom kvelning. Større bytter blir ofte fraktet med opp i et tre, slik at andre rovpattedyr ikke kan stjele det. Det er kjent at leoparden kan løfte med seg et bytte som veier mer enn det dobbelte av den selv opp i et tre. Etter en kort hvil fortærer leoparden så mye den orker av byttet, som festes i greinverket. Om leoparden ikke spiser opp alt, kommer den tilbake for å fortære resten senere. Mindre byttedyr drepes helst med et nakkebitt og kan fortæres på stedet. Leoparder vil sjelden forsvare et bytte.
Diett.
Leoparden er en typisk kjøtteter. Den foretrekker aksishjort (Asia), impala og Thomsons gasell (Afrika), men generelt kan man hevde at leoparder jakter og spiser en mye mer variert meny enn de andre store kattedyrene. Det mest typiske byttet er et hjortedyr som veier 10-40 kg (23 kg i snitt), noe som ifølge Mills og Harvey (2001) er relativt mye mindre enn tidligere rapporter har antydet.
I så måte står også en rekke andre arter på menyen, som duikere og andre antiloper, gaseller, rødbukk, gnu, eland, springbukk, sikahjort, vortesvin, grevling, bavian og andre primater, springhare, sebra, sjakal, fugler, reptiler, amfibier, fisk med mer. Det er også kjent at leoparden kan ta husdyr, som geiter, krøtter og hunder, spesielt i områder der artens livsgrunnlag er presset som følge av tap av habitat. Leoparden spiser også kadaver, noe som gjør den utsatt for forgiftning.
Hann leoparder spiser i snitt 3,5 kg i døgnet, mens hunner spir cirka 2,8 kg. Det er kjent at leoparder kan angripe og drepe mennesker, slik som leoparden fra Rudraprayag (India) som mellom 1918 og 1926 skal ha drept 125 mennesker før den ble skutt av Jim Corbett.
Reproduksjon.
Avhengig av region parer leoparder seg stort sett året rundt, unntatt i Sibir og Mandsjuria der paringstiden stort sett foregår i perioden januar-februar. Hunnen føder som regel et kull hvert andre år. Hannen oppdager hunnens brunst gjennom luktstoffer som avsettes i urinen. Hunnens brunstsyklus varer i 46 dager, men hun er bare fruktbar i 6-7 av disse. Om hun ikke blir befruktet vil hunnen normalt komme i ny brunst etter 25-58 dager. Under selve paringen vil dyra kopulere hvert 15. minutt gjennom flere dager. Hunnene parer seg første gang i 2-3 års alderen.
Hunnen føder som regel 1-6 (typisk 2-3) unger cirka 90-112 dager etter vellykket paring, men dødeligheten er stor. Det er derfor sjelden å se mer enn 1-2 unger. Ungene, som gjerne veier omkring 400-600 gram ved fødselen, fødes blinde og får først syn når de er 10-12 dager gamle. Først etter cirka seks uker vil ungene komme fram fra hjemmestedet og følge mora på korte turer i omgivelsene rundt. På denne tiden begynner de også å spise kjøtt.
Stort sett føder mora opp ungene selv, men det finnes eksempler på at også hannen kan delta. Hun kan i denne perioden være borte fra ungene i opp mot 30 timer av gangen. Ved tre-fire måneders alder (da ungene gjerne veier omkring 3 kg) avvennes de, samtidig som de begynner å følge mora på jakt. Når de er rundt året gamle kan de trolig forsvare seg selv, men de forlater mora først år de er ca. 18-24 måneder gamle (Nowak, 1997, Guggisberg, 1975) og regnes som kjønnsmodne når de er ca. 30-36 måneder.
Underarter.
a>, † før 2000-tallet ("P. p. adersi")
Det er beskrevet mer enn 50 varianter av arten leopard, men i senere år har kun 27 av disse vært klassifisert som egne underarter. Med bakgrunn i moderne forskning med mtDNA, der 77 leoparder fordelt på 13 av de 27 tidligere anerkjente underartene ble testet, anerkjennes nå mer kun ni av disse som egne underarter internasjonalt. De andre leopardene som er beskrevet må derfor sees på som lokale genetiske varianter. "P. p. melas" og "P. p. nimr" anerkjennes med bakgrunn i et svært begrenset forskningsmateriale, slik at status for disse må regnes som midlertidig.
Basert på morfologi anerkjenner Khorozyan m. fl. (2006) også "P. p. tulliana" (Tyrkia og deler av Kaukasus) og "P. p. sindica" (Pakistan, kanskje også Afghanistan og Iran) som egen underarter, men disse mangler internasjonal tilslutning. Likeledes regner Khorozyan at "P. p. ciscaucasica" er et senior synonym for " P. p. saxicolor". "P. p. tulliana" og "P. p. sindica " anerkjennes også av noen forskere med bakgrunn i mofologiske studier, men disse mangler allmenn anerkjennelse og listes derfor her som varianter. "P. p. adersi" er utdødd og telles derfor ikke med blant de ni underartene.
Afrika.
Basert på ovennevnte mtDNA-studie og målinger gjort av blant annet leopardens kranium, er det ikke lenger konsensus for flere underarter av leopard på det afrikanske kontinent. Disse er derfor samlet som "P. p. pardus" (tidligere kjent som nordafrikansk leopard). Et mulig unntak er "P. p. adersi", men denne er trolig utdødd. Alle andre beskrivelser må derfor regnes som lokale varianter.
Evolusjon.
Leopardens nærmeste slektninger er løve og jaguar. Leopard og jaguar separerte i hver sin art for cirka 1,9 millioner år siden, mens løve og leopard skilte lag for omkring 1,2 millioner år siden.
Status.
Leopardens konserveringsstatus varierer i følge "R. Nowak" (Nowak, 1997) og IUCN/"Cat Specialist Group" fra "lite bekymringsfull" (LC) til "truet" (EN) og "kritisk truet" (CR), avhengig av geografisk område og underart. Arten som sådan er av IUCN ført opp som "nær truet" (NT) på den internasjonale rødlisten.
Det er først og fremst tap av habitat (spesielt gjennom fragmentering), trofejakt og jakt for det verdifulle skinnets del, samt det faktum at mange mennesker anser leoparden som en manndreper og derfor dreper den, som utgjør trusselbildet. På 1960-tallet var illegal jakt på leopard så omfattende at nærmere 50 000 leopardskinn årlig kom på markedet.
Det er uavklart hvor mange leoparder som finnes, men forskere har anslått at den totale bestanden kan være på omkring 650 000-750 000 dyr, hvorav 200 000-500 000 i Afrika.
Annet.
Leoparden er ett av få dyr som kan få og dø av miltbrann (Guggisberg, 1975). Leoparden er i varierende grad truet, avhengig av geografisk region. Deres største trussel har alltid vært mennesket, som i sin jaktiver etter troféer nærmest har utryddet den enkelte steder. De er enkle å jakte på, siden de vil ty til trærne om de jages av hunder. De blir også av og til drept av løver og hyener.


Raisa Smetanina.
Raisa Petrovna Smetanina (russisk: Раиса Петровна Сметанина; født 29. februar 1952 i landsbyen Mokhtsja) er en tidligere russisk langrennsløper.
Hun deltok i samtlige internasjonale mesterskap i tidsrommet mellom 1974 og 1992, og høstet hele ti OL-medaljer og like mange VM-medaljer. Sesongen 1980/81 vant hun verdenscupen i langrenn, og kom på andre plass sammenlagt i 1983/84.
Med hele ti medaljer fra vinterlekene har hun flere enn noen annen kvinnelige utøver, og hun er i tillegg alene om å ha vunnet medaljer i fem forskjellige OL. Under OL i Albertville i 1992 ble hun tidenes eldste kvinnelige OL-vinner, bare fjorten dager før sin 40-årsdag. Lekene i Albertville ble det siste store internasjonale stevne hun tok del i.
I 1979 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen.


Météor.
Météor, et fransk akronym for "METro Est-Ouest Rapide", er navnet på en teknologi som brukes for automatisk drift av vognsett på undergrunnsbaner.
Systemet ble tatt i bruk i oktober 1998 på linje 14 ved
metroen i Paris.


Chris Columbus.
Christopher Columbus (født 10. september 1958 i Spangler, Pennsylvania) er en amerikansk filmskaper. Hans arbeider inkluderer de første to "Harry Potter"-filmene, "Alene hjemme" og "Mrs. Doubtfire". For tiden er han regissør for filmversjonen av Broadway-musicalen «Rent» i San Francisco.


Olympiades (Paris Metro).
Olympiades er en nyere stasjon på metroen i Paris. Stasjonen ble åpnet 25. juni 2007.
Navnet er hentet fra område i det 13. arrondissementet i Paris, hvor stasjonen ligger. Dette er et tett befolket område som har dårlige metroforbindelser. Vest for Olympiades finnes metrostasjonen Tolbiac som betjenes av linje 7.
Stasjonen er foreløpig endestasjon for linje 14, en helautomatisk, førerløs linje inntil linjen forlenges til Maison Blanche.


Camp David.
En av hyttene i Camp David
Naval Support Facility (NSF) Thurmont, blant folk flest kjent som Camp David, er en militærforlegning som fungerer som den amerikanske presidentens landsted utenfor Washington, DC. Forlegningen, med et areal på rundt 0,5 km², ligger i rekreasjonsområdet Catoctin Mountain Park i nærheten av Thurmont i Frederick County i delstaten Maryland
Camp David er en militært landsted for presidenten i USA og gjester. Det ligger i lave skogkledde åser rundt 100 km nord-vest for Washington, DC på "ukommunal" eiendommen til Catoctin Mountian Park i Frederick County, Maryland. Camp David er ikke plassert i den offisielle delen av parken på grunn av personvern- og sikkerhetshensyn. Basen er offisielt kalt Naval Support Facilty (NSF) Thurmont, og er teknisk sett en militærinstallasjon, bemannet av US Navy og US Marine Corps. Camp David er ikke åpen for allmennheten.
Basen ble først kjent som Hi-Catoctin, og ble opprinnelig bygget som en leir for den føderale regjeringen sine ansatte og deres familier av Works Progress Administration, fra 1935 med offisiell åpning i 1938. I 1942 ble basen omgjort til landsted for Franklin D. Roosevelt og omdøpt til Shangri-La. Camp David fikk sitt nåværende navn fra Dwight D. Eisenhower, til ære for hans barnebarn, David.
Fredsavtale.
Camp David ble brukt da fredsavtalen mellom Egypt og Israel ble inngått, først som en rammeavtale i september 1978 og som endelig avtale 26. september i 1979.


Håkon Evjenth.
Håkon Evjenth (født 26. desember 1894, død 10. juni 1951) var en norsk forfatter og jurist, kjent for sine barnebøker fra nordnorsk natur.
Håkon Evjenth var sønn av advokat og statsråd Håkon Martin Evjenth (1865–1934) og "Martha Backer" (1867–1906). Han var født og oppvokst i Bodø, ble cand.jur. i 1917, og bodde noen år i Oslo før han startet egen sakførerpraksis i Vadsø i 1921. Flyttet tilbake til Bodø i 1925.
Han debuterte som forfatter i 1927 med boka "Finnmarksjakter". Gjennombruddet kom med ungdomsromanen "3 på to og 2 på fire" i 1935. De fleste bøkene hans er kommet ut i flere utgaver. Handlinga er som regel lagt til nordnorsk villmark, og det økologiske perspektivet er gjerne fremtredende, sammen med en tydelig, underliggende opplæring i friluftsliv, nordnorsk geografi og samisk kultur. Evjenth var i det hele tatt en foregangsmann for naturvern og friluftsliv.
Evjenth hadde stipend fra Institutt for sammenlignende kulturforskning 1927-1930, og bodde 4 år i selvbygget gamme i Suonjo på Varangerhalvøya. Evjenth deltok i motstandsarbeidet under krigen, og satt fanget først i Bodø og Trondheim, deretter på Falstad og Grini 1943-45. Hans bok "Krig i kvitt" regnes som den første roman om krigen i Nord-Norge.
Barnebokhistorikeren Karin Beate Vold sier at kjernen i Evjenths forfatterskap er bøkene fra perioden 1935-1941. Evjenth ble begravet 16 juni 1951 på Bodin Kirkegård.


Galina Kulakova.
Galina Aleksejevna Kulakova (russisk: "Галина Алексеевна Кулакова"; født 29. april 1942 i landsbyen Logatsji i Udmurtia) er en tidligere sovjetrussisk langrennsløper, regnet som verdens beste på korte distanser på begynnelsen av 1970-tallet. Hun vant totalt åtte OL-medaljer, hvorav fire gullmedaljer. Hun vant også fem VM-gull i 1970 og 1974. Under OL 1976 i Innsbruck mistet hun bronsemedaljen på 5 km etter bruk av Efedrin, men fikk fortsette i mesterskapet.


Henning Skumsvoll.
Henning Skumsvoll (født 15. mars 1947 i Farsund) er en norsk politiker (Frp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. I februar 2004 ble han valgt til politisk nestleder i Vest-Agder FrP. I lokalpolitikken har han en fartstid på tre perioder som kommunestyremedlem i Farsund. I 2003 ble han varaordfører i sin hjemkommune.
Skumsvoll er utdannet sivilingeniør og bedriftsøkonom fra Heriot Watt University i Skottland. Av yrke har han vært prosjektsjef og teknisk sjef ved Elkem Aluminium på Lista, bistandattache i Tanzania, teknisk sjef i Kvinesdal og Farsund kommune, og konsulent.
Politisk har han særlig markert seg som talsmann for bedre og mer stabile rammevilkår for næringslivet, mer penger til vei, mindre offentlig byråkrati, og mer satsing på utdanning og forskning. Han er også opptatt av å sikre norsk kraftforedlende industri nok kraft til konkurransedyktig pris.


Robert Bruce, jarl av Carrick.
Robert Bruce, også kalt Robert Bruce IV, født ca. 1250 – død ca 1304, var den 6. lord av Annandale og jarl av Carrick. Han var en føydal herre i Skottland og Nord-England av normanner-slekt i tiden foruten Den skotske uavhengighetskrigen. Han nedstammer fra en kongelig linje som ga hans familie arverett til den skotske trone: Hans far, også kalt Robert Bruce, søkte tronen, men først hans sønn, også navngitt Robert Bruce, ble konge av Skottland under navnet Robert I av Skottland i 1306 etter hans død.
Bakgrunn.
Robert Bruce var sønn og arving til faren av samme navn, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde retten til den skotske tronen i 1290. Han var den ene av to konkurrerende og bitre rivaler.
En bestemt kvinne.
Legendene vil ha det at Robert Bruce, arving til Annandale, var en kjekk, ung mann som deltok i det åttende korstoget. En av hans våpenbrødre, Adam de Kilconcath, falt i kamp i 1270 i Det hellige land og Bruce var forpliktet til å reise og bibringe den tragiske nyheten til hans enke, Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1256–1292). Det fortelles videre at Marjorie ble så betatt av budbringeren at hun holdt ham fanget inntil han gikk med på å gifte seg med henne! Så skjedde i 1271.
Hans kone var på mange måter en formidable kvinne, Marjorie var datter av Neil, 2. jarl av Carrick, og hans jarldømme, Carrick, var et gælisk jarldømme i Sør-Skottland. Dets landområder tilsvarer dagens Ayrshire og Dumfriesshire. Ekteparet bosatte seg i Turnberry Castle og Lochmaben. Som vanlig på denne tiden gjorde ekteskapet med Marjorie Robert til jarl.
Grevinne Marjorie døde i 1292, og på den dagen som hans kone døde overførte Robert jarldømmet Carrick til sin eldste sønn.
Den skotske tronen.
Det viktigste i Robert Bruces liv var "Den store saken" ("The Great Cause") som ble avgjort i 1292 (til tross for at konen døde samme år). Det var det året som den skotske krone ble gitt til hans største rival, John Balliol, og ikke til hans far. Etter at Margaret av Skottland, også kalt for «Jomfruen fra Norge», døde på Orknøyene, var det ingen direkte arverekke til den skotske tronen. Av 13 ulike krav til tronen ble redusert til to gjenværende, sto det mellom Robert Bruce, 5. lord av Annandale (Roberts far) og John Balliol, lord av Galloway. Skottene klarte ikke å ta en avgjørelse og ba Edvard I av England til å opptre som upartisk dommer for å unngå borgerkrig.
Den engelske kongen hadde derimot lenge ønsket å legge det skotske kongedømmet under England på samme måte som han allerede hadde underlagt seg Wales. Etter en lengre prosess valgte Edvard I til slutt Balliol den 17. november 1292 og kroningen skjedde få dager senere, 30. november. Den engelske kongen krevde deretter at kong John skulle sverge troskap til England. Skottland var å betrakte som vasselstat under England. Bruce-familien derimot tapte det som de mente var deres rettmessige plass på den skotske tronen.
Alliert med England.
Både Robert og hans sønn, den nye jarlen av Carrick tok parti med Edvard I mot Balliol. I april 1294 fikk Roberts sønn Edvards tillatelse til å besøke Irland som en gjentjeneste for Bruce-familiens støtte til den engelske kongen. I 1295 giftet sønnen seg med sin første kone, Isabella av Mar, men som døde et år senere etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce, Roberts barnebarn.
Kong John Balliol bygde en allianse med Englands fiende Frankrike. Som svar sendte Edvard I en større hærstyrke mot den skotske grensen. Balliol beordret alle skotske menn om bære våpen og møte opp ved Caddolee nær grensen den 11. mars. Flere av de skotske adelsmennene valgte å ignorere beordringen, blant dem Roberts sønn, jarlen av Carrick. Balliol ga da Roberts eiendommer ved Annandale til John ‘Røde’ Comyn.
Opprør mot England.
I begynnelsen av Den skotske uavhengighetskrig, i august 1296, måtte Robert og hans sønn begge sverge troskap til Edvard I ved Berwick, men den unge Robert brøt eden ved å delta i det skotske opprøret mot England det påfølgende året.
Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale herjet av engelskmennene som hevn for den unge Roberts deltagelse på skotsk side.
I juli angrep Edvard I igjen Skottland. Robert Bruce blitt både gammel og syk, og det finnes dokumenter som påviser at han ønsket at hans sønn, den unge Robert, skulle søke fred med den engelske kongen. Robert Bruce var blitt overbevist om at det ikke var mulig å komme seirende ut av en krig med England. Bruce-familien sto i fare for å tape alt i et fortsatt opprør mot England.
Som en gammel mann led Robert Bruce, 6. lord av Annandale, av en hudsykdom, muligens hva samtidige kommentarer mente kunne være spedalskhet. Tendensen til problematiske hudproblemer var øyensynlig arvelig ettersom det var tale om tilsvarende problemer i alderdommen også hos hans sønn, den framtidige kong Robert I av Skottland.
Han dør av sykdom ca 1304. To år senere blir hans eldste sønn kronet som skottenes konge.
Carrick 06


Egyptisk mytologi.
Steinrelieff av den egyptiske gudinnen Isis.Egyptisk mytologi eller egyptisk religion er den tro som folk i Egypt trodde på i over tre tusen år før kristendommen og deretter islam dominerte trosforestillingene i landet.
Kontinuiteten i det egyptiske kongeriket, en 965 km lang fruktbar oase takket være Nilen, varte fra ca. 3100 f.Kr. til 323 e.Kr. En sterk sentralmakt og en felles, samlende tro holdt det enorme riket sammen i over 3000 år. Til tross for tidsspennet opprettholdt Egypt bestemte fellestrekk, men tok samtidig opp i seg fortløpende endringer og nye dogmer når tiden krevde det. Religionstrekk fra ulike byer og regioner ble knyttet sammen og ga nye lag til den bestående egyptiske mytologien og bandt riket sammen.
Den egyptiske mytologien var delvis totemistisk ("dyrkelse via avbildning") og delvis polyteistisk ("flerguderi"), og samtidig hadde den en forfedrekult hvor åndene til de døde, om de ble husket og æret, kunne gi råd og rettledning fra etterlivet. Egypt hadde utallige guder som levde usynlig blant dem i den dødelige verden: ved hellige steder, ved gjenstander, ved dyr og ved utvalgte mennesker.
Guder.
Gjennom hele den utstrakte og komplekse egyptiske historien ble de dominerende trosforestillingene til oldtidsegypterne flettet sammen og mutert etter hvert som lederne til de ulike gruppene fikk makt og eventuelt mistet den igjen.
Amon-Ra, den øverste gud i Theben. Relieff fra tempelkomplekset i Karnak.Et eksempel er under det nye kongedømmet hvor Ra og Amon ble Amon-Ra. Denne «sammenflettingen» til en enkelt gud blir vanligvis referert til som synkretisme eller bindestreksguder. Synkretisme bør bli adskilt fra konkretisering som «gruppering», også referert til som «familier» slik som Amon, Mut og Khonsu og hvor ingen religionsblanding skjedde.
Over tid tok guddommene del i flerfoldige synkretiske forhold eller slektskap til hverandre, eksempelvis ble kombinasjonen av Ra og Horus til Ra-Horakty. Imidlertid, selv om de tok del i et slikt synkretisk forhold ble ikke de opprinnelige guddommene fullstendig oppslukt i en kombinert guddom, skjønt individualiteten til den enkelte ble svekket. I tillegg ble disse synkretiske forholdene noen ganger involvert i mer enn i kun to guddommer, eksempelvis ble Ptah, Sokar og Osiris til Ptah-Sokar-Osiris. Gudinnene fulgte et tilsvarende mønster.
Det er også viktig å ha klart at noen ganger ble attributtene eller særegenhetene til en guddom nært assosiert med en annen guddom uten at noen «formell» synkretisme hadde funnet sted. Eksempelvis den løse forbindelsen mellom Hathor og Isis.
Et interessant aspekt er at guddommene noen ganger spilte roller i konflikt med hverandre. Et eksempel er løvinnen Sekhmet som ble sendt ut av Ra for å sluke mennesker som hadde gjort opprør mot ham, men som senere ble en ivtig beskytterinne av kongedømmet, livet generelt og av de syke.
Enda mer kompleks er guddommen Sets rolle. Ved å se på mytologien til Set fra et moderne perspektiv er det svært lett å sette Set i rollen som en erkeskurk og kilden til alt ondt, spesielt hvis man kun ser på mytologien som omgir Sets slektskap med Osiris. Det er feil ettersom Set tidligere spilte rollen som den som ødela Apofis (Apep) i Ras tjeneste på dennes lekter eller pram, og dermed tjenestegjorde å opprettholde "Ma'at", det vil si "sannhet, rettferdighet og harmoni".
Gitt det utstrakte lappeteppe av religiøs historie i oldtidens Egypt er det ikke overraskende at det oppsto mange ulike former for teisme. Selv om troen var henoteistisk (hengivenhet til en gud sammen med aksepten av andre guder) i sin natur, skjønt noen ganger også monoteisme (troen på en gud), som introdusert av Akhenaton. Det er derfor viktig at man ikke forsøker å plassere religionen til oldtidens egyptere i en bestemt teistisk form. Det vil være like galt å påstå at når den egyptiske sivilisasjonen gikk mot slutten så drev den også mot en form for tro på en enkelt guddom.
Bevisene fra den gresk-romerske perioden "kan" synes å vise til siste, men faktisk fortsatte synkretismen, noen ganger økende mellom egyptiske og ikke-egyptiske guddommer, og mange guddommer ble fortsatt aktet og tilbedt. Et eksempel er den respekt som Thot hadde i løpet av den sene periodene. De enorme mengder av mumifiserte fugler som ble gitt til guddommen beviser dette forholdet. I tillegg var troen på egyptiske guddommer også spredt til andre land enn kun Egypt. Eksempelvis dyrket romerne den egyptiske gudinnen Isis, og det fantes mange Isis-templer i Romerriket, til og med i London.
Den mytiske gudeverden.
Innenfor mytologi ligger myten som en tradisjonell og svært gammel fortelling som handler om det overnaturlige og det som var, om forfedrene, og om de døde, men det finnes ingen enhetlig tekst, kun tekststrofer, og ettersom trosforestillingene var ulike fra by til by, og endret seg fra en tid til en annen, ble også mytologien utviklet og endret. Skriftlig, fortellende litteratur kjennes ikke før Mellomriket i Egypt, men eksisterte høyst sannsynlig i muntlig tradisjon tidligere. Akkurat som andre sivilisasjoner senere var historien om de egyptiske gudene fortellinger, fortellinger som underviste, fortellinger som underholdt, og fortellinger om moral. Samtidig var der også fortellinger om guder som ikke var ulik menneskene selv. Om guder som lo og ble ledd av, guder som møtte de samme problemer som menneskene møtte, men i en større skala, og om guder gråt bitre tårer slik alle måtte forholde seg til universet som omga dem.
De egyptiske gudenes opprinnelse er obskur og åpen for spekulasjon, men noen av de lokale guder ble sannsynligvis overtatt fra fremmede religioner. I ikonografien kunne gudene bli representert med menneskelige kropper, og ofte med hoder fra dyr ved at et dyr eller en fugl uttrykte gudens karakteristiske egenskaper. Ra hadde hodet til en hauk. Hathor, gudinnen for kjærlighet, hadde hodet til ei ku og kua var således hellig for henne. Anubis hadde hodet til det fryktsomme sjakalen ettersom disse dyrene var åtseldyr som herjet gravene i ørkenen og Anubis var guden forbundet med død og veien til etterlivet. Måneguden Thot, gud for visdom og skrivekunst, hadde storkens hode, mens Ptah hadde et menneskelig hode, men ble likevel assosiert med oksen. Dyr var symbol for gudene, men ble ikke helliggjort i seg selv før sent i den egyptiske historien.
Skapelsesberetninger.
Egypterne trodde at i begynnelsen ble universet fylt med kaosets mørke vann. Den første gud, Ra-Atum, kom fra vannet slik det egyptiske land selv kommer til syne hvert eneste år fra Nilens flod. Ra-Atum spyttet og fra spyttet, eller helt bokstavelig at han onanerte og fra hans sæd, kom gudene Shu (luft) og Tefnut (fukt) og Geb (jorden). Menneskene ble skapt da Shu og Tefnut gikk rundt i de mørke ødemarkene og gikk seg vill. Ra-Atum sendte sitt øye for å finne dem og da han så dem begynte han å gråte av glede og tårene ble til mennesker.
Osiris var sønn av Ra-Atum og konge av Egypt. Hans bror Set representerte det onde i universitet. Han myrdet Osiris og etter drapet rev Set liket i småbiter, men Isis berget de fleste bitene for å begrave dem ved tempelet. Set gjorde seg til konge av Egypt, men ble utfordret av Osiris’ sønn Horus. Set tapte og ble sendt til ørkenen hvor han ble guden for de forferdelige ørkenstormene. Osiris ble mumifisert av Anubis og ble guden for de døde. Horus ble konge og fra ham nedstammer faraoene.
En annen versjon er at Set skapte et skrin eller en kiste som kun Osiris kunne passe inn i. Deretter inviterte han Osiris til en fest. Set veddet på at ingen kunne klare å passe i kisten, og Osiris var den siste som steg inn i kisten, men før han så gjorde spurte Set om han skulle holde kronen hans. Osiris sa seg enig, steg inn i kisten og la seg ned. Da slamret Set lokket igjen og plasserte kronen på sitt eget hode. Skrinet lot han kisten flyte i Nilen. Isis kjente ikke til at hennes ektemann var død inntil vinden fortalte henne den forferdelige nyheten. Hun fikk da plassert sin sønn på et trygt sted og kastet en fortryllelse slik at ingen skulle finne ham. Da hun søkte etter en ny ektemann fortalte et barn henne om en kiste som var blitt vasket opp Nilbredden og at et tre hadde vokst opp der. Treet var så rett og stram at kongen hadde brukt den som en sentral søyle. Isis gikk og spurte etter sin ektemanns lik og det ble gitt til henne. Underverdens gud fortalte henne at Osiris ville bli en konge, kun i underverden.
Forestillinger om døden.
Anubis med sjakalhodet,gud for død og balsamering, over Sennedjems mumie i Theben.
Egypt hadde en høyt utviklet syn på livet etter døden og med detaljerte ritualer for å forberede kroppen og "sjelen" for et fredfylt tid etter døden. Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen. Det betydde at egypterne praktiserte balsamering og mumifisering for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder.
Senere begynte egypterne å bygge gravsteder av stein noe som hindret den naturlige mumifiseringen i ørkensanden, og den omfattende prosessen av mumifisering ble da utviklet. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med natriumkarbonat, deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade faraos kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg.
Etter å ha kommet ut av natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med harpiks for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av lin, dekket med religiøse amuletter og talismaner. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, og hvor den ytterste var en sarkofag av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppbevart for seg og lagret i kanopiktiske krukker beskyttet av Horus’ fire sønner. Andre skapninger ble også mumifisert, kanskje det som var kjæledyrene til egyptiske familier, men ofte eller mest sannsynlig var de representasjoner av gudene. Stork, krokodille, katt, mus, nilåbor og bavian er de dyr man har funnet i perfekt mumifisert tilstand.
Dødeboken var en serie av bortimot to hundre tekster i seksjoner, sanger og bilder skrevet på papyrus, tilpasset hver enkelt avdøde, som ble begravd sammen med den døde for å lette deres reise til underverden. I noen få gravsteder er deler av Dødeboken også blitt funnet malt på veggene. Et av de beste eksempler på Dødeboken er den såkalte "Anis papyrus", skapt en gang rundt 1240 f. Kr. som i tillegg til tekstene i seg selv også inneholdt mange tegninger (vignetter) av Ani og hans hustru på deres reise til landet med de døde.
I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i Duat hvor de ble dømt av Anubis, guden for mumifisering. De dødes hjerter, dvs. vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte Maàt – forestillingen om sannhet og orden. En grønn hjerte-skarbé av stein var beskrevet med kapitel 30A eller B i Dødeboken, «slik at mitt hjerte ikke skal tale usant mot meg i dommersalen». Om utkommet var positivt ble den avdøde tatt til Osiris, guden for etterlivet, i Aaru. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen Ammit ("hjertespiseren") – delvis krokodille, delvis løve, og delvis flodhest, og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat.
Den monoteistiske perioden.
En skarbé utskåret fra edelstein, ca 550 f.Kr.Et kort mellomrom av monoteisme (Atonisme) skjedde under regimet til Akhenaton som fokuserte på den egyptiske guddom Aton. Akhenaton forbød tilbedelsen av de fleste andre guder og bygget en ny hovedstad, Akhetaton (el Amarna), med templer for Aton. Det religiøse skiftet overlevde kun til Akhenatons død, og den gamle religionen ble hurtig gjeninnført under regimet til Tutankhamon, høyst sannsynlig Akhenatons sønn med en mindre betydningsfull hustru. Både Tutankhamon og andre faraoer etter gjeninnførelsen ble fjernet fra framtidige kongelister, så vel som de kjetterske Akhenaton og Smenkhkare.
Isis ammer Horus.Mens de fleste historikere ser på denne perioden som monoteistisk er det noen forskere som ikke ser på Atonismen på samme måte, men en alternativ forståelse kan være at folk flest ikke æret Aton, men æret den kongelige familie som nærværende guddommer ved at disse fikk sin guddommelige makt fra Aton. Noen har også foreslått at Akhenaton eller at noen av hans offiserer var den bibelske Moses, men slike spekulative forslag blir avvist av det store flertallet av historikere som ønsketenkning ettersom ingen av disse teoriene er støttet av kildene
Etter at Amarna-tiden gikk overende overlevde de opprinnelige egyptiske guddommene mer eller mindre som den dominerende tro inntil den ble avløst av etableringen av den koptiske kristendommen og deretter senere av Islam, selv om egypterne fortsatte å forhold til andre monoteistiske religioner, eksempelvis den hebraiske. Egyptisk mytologi viste forbausende lite motstand mot spredningen av kristendommen. Noe som har blitt forklart med at Jesus for egypterne opprinnelig var å se på som et forlik eller sammenfletting basert hovedsakelig på troen av Horus. Dyrkelsen av Isis var den viktigste gudinnen for den jevne egypter og var personifisering av «Den store mor» og «Himmeldronningen», titler hun hadde tilfelles med jomfru Maria. Isis ble avbildet som en sittende mor som ammer sønnen Horus på fanget. Det er ikonografi som er påfallende sammenfallende med Mariadyrkelsen.
Templer.
Mange av oldtidens templer står den dag i dag. Andre ligger i ruiner fra slitasje og ødeleggelser av tidens tann og ved at stein er blitt fjernet som byggematerialer. Andre igjen er tapt for alltid. Farao Ramses II var en spesielt profilert tempelbygger.


Sortland videregående skole, Kleiva.
Sortland videregående skole, Kleiva, tidligere Kleiva landbruksskole og Kleiva videregående skole, er en landbruksskole i Sortland i Nordland. Skolen ligger på Kleiva, 8 km sør for Sortland, og holder griser, sauer, kyr både til melking og slakting og har egen pelsdyrfarm. Skolen startet opp i 1953.
Skolen fikk i mars 2006 vedtatt at de skal få bygge nytt fjøs, et lausdriftsfjøs med melkegrav contra til dagens svært gamle og tungvinte båsfjøs. Det var først snakk om et fjøs med kapasitet på tolv kyr, men et slikt fjøs vil aldri bli lønnsomt. Nå får skolen et fjøs med 24 kyr, som er ventet å gå med profitt som den gjør nå.
Skolen har internat, delt i tre deler – gammelinternatet, nyinternatet og "buret". På buret er det litt større leiligheter, og der er det lov å ha husdyr. Også på gammelinternatet er det to leiligheter og et gjesterom som er litt større an de andre internatrommene. Det er felles unisextoalett, dusj, vaskerom, garderobe og elevkjøkken, samt TV-rom. Det er også kantine på skolen, og nattevakt på internatet om nettene.
Kleiva videregående skole ble fra 1. august 2006 slått sammen med Sortland videregående skole og fikk det nåværende navnet.


Deli de Luca.
Deli de Luca er et norsk konsept innen servicehandel lokalisert i Oslo, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Trondheim. Konseptet er en krysning mellom kiosk og delikatesseforretning, med fokus på mat og måltidsløsninger. Kjeden består per januar 2012 av 30 butikker, og de fleste holder åpent hele døgnet.
Deli de Luca ble startet i 2003 av Adriano Capoferro, tidligere detaljdirektør i 7-Eleven, sammen med kolleger fra 7-Eleven (Thor Johansen, Geir Syversen, Terje Bergh og Vesna Milkovic). 62 % av selskapet ble kjøpt av NorgesGruppen sommeren 2006.
Deli de Luca havnet på topp 10-listen da det engelske bladet "The Grocer" kåret verdens beste butikker innen servicehandel i 2005.
Den første butikken utenfor Oslo ble åpnet i Bergen den 28. februar 2007, og kjeden har siden etablert butikker også i Stavanger og Kristiansand. I januar 2012 åpnet kjeden sin første butikk i Trondheim, og kjeden har også ytret planer om å etablere butikker utenfor Norge.


Lamma.
thumb
Lamma (kinesisk: 南丫島), også kjent som “Po Liu Chau”, er den tredje største øya i Hongkong.
Den ligger sørvest for selve Hongkong-øya og har en befolkning på ca. 6 000.


Lyngen (fjord).
Lyngen (også kalt Lyngenfjorden eller Lyngsfjorden, nordsamisk: "Ivgovuotna") er en 121 km lang fjord i Troms fylke. Fjorden går fra Sørklubben i nord til Melen lengst inn i landet. Fjorden har gitt navn til Lyngen kommune.
Lengden 121 km er målt fra Fugløy til bunnen av Storfjorden; målt fra Lyngstuva er det 90 km.
Kommunene Lyngen, Skjervøy, Nordreisa, Kåfjord og Storfjord ligger ved fjorden.


Jarl av Carrick.
Jarl av Carrick er en tittel som har blitt opprettet flere ganger i Skottlands adelskalender og en gang i Irlands adelskalender. Den første opprettelsen i Skottland kom omkring 1186, da Donnchadh ble utnevnt som første mormaer eller. Tittelsetet lå i Ayrshire.
Duncans sønnedatter Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick, som holdt tittelen under eget navn, giftet seg med Robert Bruce, jarl av Carrick, som 1295 også ble 6. lord av Annandale. De fikk sønnen Robert, som ble konge av Skottland og dermed la tittelen under kronen. Etter dette gjenopprettet de skotske kongene tittelen flere ganger, men gjorde den ikke arvelig; den gikk tilbake til kronen ved innehaverens død.
I 1469 vedtok Skottlands parlament en lov som erklærte at kongens eldste sønn og arving skulle ha jarletittelen, samtidig som han var hertug av Rothesay. Etter at Skottland og England gikk inn i en union var det først eldste sønn og arving av kongen av England og Skottland som hadde tittelen. Senere ble tittelen forbeholdt monarken av Storbritannia, og deretter monarken av Det forente kongerike.
I 1628 opprettet Jakob VI og I tittelen "Carrick på Orkney" for John Stuart, men tittelen døde ut med ham.
Den irske tittelen ble opprettet av Georg II i 1748 for Somerset Butler. Den irske jarlen av Carrick har de subsidiære titlene "Viscount Ikerrin" og "Baron Butler".
Åttende opprettelse - 1406.
"For senere jarler, se hertug av Rothesay."
Tiende opprettelse - 1748.
Carrick
Carrick


Galápagosøyene.
Galápagosøyene (offisielt: "Archipiélago de Colón". Andre spanske navn: "Islas de Colón", "Las Islas Galápagos"), også kjent som "Las Islas Encantadas" ("de forheksede øyene"), er en øygruppe på 13 øyer som ligger ved ekvator, cirka 972 km vest for Ecuador i Stillehavet.
Øyene ble oppdaget i 1535 og underlagt Ecuador fra 1832. Øygruppen utgjør tilsammen cirka 8 000 km² og har 19 000 innbyggere. Hovedstad er Puerto Baquerizo Moreno på San Cristóbal. Den største byen er Puerto Ayora på Santa Cruz. Selv om øyene hører inn under Ecuador, har de fra 1961 eget flagg
Navnet på øyene kommer av det spanske ordet "galápago" som betyr skilpadde.
Geografi.
Galápagosøyene består av 13 øyer. De største øyene er San Cristóbal (Chatham), Santa Cruz (Indefatigable) og Isabela (Albemarle).
Ekvatoren går over den største øya, Isabela. Øyene er vulkanske, har et tørt klima, og vegetasjonen er ganske sparsom. Høyeste punkt er vulkanen Wolf på 1707 meter.
97,5 % av Galápagosøyenes areal ble nasjonalpark i 1959, og i 1986 ble det omkringliggende havet et maritimt reservat.
Historie.
Øyene ble oppdaget av dominikaneren Fray Tomás de Berlanga, biskop av Panama, i 1535 og var den gang ubebodde. Han oppdaget øyene ved en tilfeldighet da han var på vei til Peru for å megle mellom Francisco Pizarro og hans løytnanter etter erobringen av Inkariket. Det ble vindstille og skipet drev mot land og Galápagosøyene. Berlanga beskrev øyene i et brev til Carlos V av Spania som ugjestmilde, ørkenaktig med store skilpadder, iguaner som lever i vann, fugler uten vinger og at alle dyr var tamme.
Det antas at øyene er omkring 6 millioner år gamle, og øyene er oppstått av vulkansk aktivitet under havoverflaten. Øyene var ubebodde da Berlanga oppdaget øyene, men Thor Heyerdahl foretok en ekspedisjon til øyene i 1953 og oppdaget elleve boplasser eller leirplasser etter en prekolumbisk indianerbefolkning. Ekspedisjonen gravde frem gjenstander av flint og obsidian, potteskår og en keramikkfløyte. Heyerdahls teori om tidlig kontakt mellom øyene og fastlandet er fremdeles kontroversiell.
Øyene ble første gang avmerket på kart i 1570, og ble navngitt som "Insulae de los Galopegos" (Skilpaddeøyene).
På 1600- og 1700-tallet ble øyene brukt som gjemmested og forsyningsstasjon for sjørøvere som plyndret spanske gallioner fullastet med gull og sølv på fra Sør-Amerika til Spania.
På 1800-tallet ble øyene brukt som base for hvalfangere og pelsjegere.
Øyene ble en annektert av Ecuador 12. februar 1832, og gitt navnet Archipiélago de Ecuador.
Charles Darwin kom til øyene i september 1835 og studerte geologi og biologi på øyene i 5 uker. Noen av oppdagelsene han gjorde her, kom til å få stor betydning da han flere år senere utviklet sin evolusjonsteori. Blant annet skjønte han etter hvert at finkene som finnes på øyene (og som senere ble oppkalt etter ham: darwinfinker), må ha dannet nye arter der, etter at én stamart hadde forvillet seg til øygruppen.
En del nordmenn emigrerte i 1925–26 til Galápagosøyene og dannet en liten koloni. De kom til øyene med en gammel sementbåt, Albemarle. Fantasirike reportasjer i norsk presse kunne fortelle om gratis jord og en sorgfri tilværelse. I stedet opplevde man vannmangel og stor nød. En hermetikkfabrikk ble startet, men blant annet på grunn av lang vei til nærmeste marked som var Ecuador 1000 km øst, ble denne fabrikken ingen suksess.
Verdensarven.
Galápagosøyene kom med på UNESCOs verdensarvliste i 1978, og i 2001 ble også det maritime reservatet tatt opp på verdensarvlisten.
Turisme.
Øygruppen er fredet, men er åpen for turisme kontrollert av myndighetene. 60 000 turister besøker årlig øyene, og alle må betale en turistskatt på US$ 100. Det er strengt forbudt å etterlate seg noe eller å ta noe som helst med seg, totalforbud mot røyking, og all ferdsel må skje på oppmerkede stier under oppsyn av autorisert guide.
To ganger daglig har øyene flyforbindelse med Guayaquil og Quitó i Ecuador.


Deere & Company.
Deere & Company, ofte kjent som John Deere, er et av verdens største selskaper innen traktorer og annet landbruksredskap. Selskapet ble etablert i 1837 og fikk sitt navn etter den amerikanske grunnleggeren John Deere (født 1804).


Zetor.
Zetor er et tsjekkisk traktormerke.
Zetor begynte å produsere prototyper av traktorer i 1945 og kom med de første i produksjon i 1946. Selskapet har siden solgt over 1,1 millioner traktorer i over 80 land, deriblant Norge.


Junn Paasche-Aasen.
Junn Paasche-Aasen (født 16. juni 1946 i Oslo) er en norsk grafisk designer. Hun har arbeidet med en stor mengde oppdrag gjennom årene, men er særlig kjent for god design og typografi i blant annet skole- og fagbøker. Hun fikk Bokkunstprisen i 1985, og hennes utforming av Bibelen fra 2001 ble kåret til Årets utvalgte bok i 2002. Hun bor og arbeider i Oslo.


Ferdinand VII av Spania.
Ferdinand VII (født 14. oktober 1784, død 29. september 1833) var konge av Spania fra mars til mai 1808 og senere fra 1813 til sin død i 1833. Som eldste sønn av Karl IV og hans kone Maria Louisa av Parma, ble han født i det store slottet El Escorial nær Madrid.
Ferdinand VII
Ferdinand VII


Assar Rönnlund.
Assar Rönnlund (født 3. september 1935, død 5. januar 2011) var en svensk langrennsløper.
Rönnlunds store mesterskap var VM 1962 i Zakopane, der han vant gull på 15 km og 4 x 10 km stafett, i tillegg til sølv på femmila. For disse prestasjonene ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. I 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
I løpet av sin internasjonale karriere vant han seks VM- og OL-medaljer, tre i VM og tre i OL, tre i stafett og tre individuelt, tre i gull og tre i sølv.
I tillegg vant han fjorten SM-gull, og i 1967 vant han Vasaloppet.


Sissel Grytå.
Sissel Grytå (født 6. april 1972) er en norsk maler, illustratør og grafisk designer. Hun har bachelor-grad i illustrasjon fra Academy of Art College i San Francisco der hun studerte 1995–1999. Hun har illustrert bøker og bidratt med utsmykninger på Hurtigruta.
Eksterne lenker.
Grytå, Sissel
Grytå, Sissel
Grytå, Sissel


Trond Ivar Hansen.
Trond Ivar Hansen (født 13. februar 1968 i Vesterålen) er en norsk illustratør, tegneserietegner og spilldesigner. Han har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen. Hansen har tegnet flere tegneserier for Jippi Forlag og levert illustrasjoner til blant annet Bergens Tidende. Han var inntil 2009 ansatt i dataspillselskapet Funcom i Oslo.
Trond Ivar Hansen er oppvokst på Myre i Nordland fylke. Han bor i Oslo.


Bente Ringnes.
Bente Ringnes (født 25. april 1956) er en norsk illustratør og tegner. Hun har utdannelse fra Westerdals reklameskole og har også arbeidet som grafisk designer. Hun er bl.a. kjent for å tegne gamle hus.
Bente Ringnes bor og har hjemmekontor på en gård på Krøderen ved Norefjell i Buskerud.


John Deere.
John Deere Pavilion i Moline, Illinois
John Deere er et traktormerke, og er et merkenavn under Deere & Company.
Traktoren har blitt oppkalt etter den amerikanske grunleggeren John Deere (født 1804). Selskapet ble grunnlagt i 1837, og er et av de fire eldste industrikonsern i USA.
Merket har en hjort som logo, og kjennetegnes ellers ved en dyp grønnfarge som hovedfarge, foruten detaljer i gult (stripe på panseret, gule felger).
Foruten traktorer produserer John Deere (john deere var i starten bare maskiner)
skurtreskere, grasutstyr, såmaskiner, bomullshøstere og sjølgående eksaktsnittere. I tillegg har konsernet egne divisjoner for anleggsmaskiner, skogsmaskiner, samt maskiner for grøntpleie innen hage-, park- og golfsektoren.
Traktorer som leveres i Norge er primært produsert i Mannheim, Tyskland, hvor John Deere i 1956 kjøpte Lanz-fabrikken. Konsernets hovedkontor ligger i Moline, Illinois. Den amerikanske traktorproduksjonen skjer i Waterloo i Iowa.
Til Norge importeres John Deere av Reinhardt Maskin og Felleskjøpet. Merket har i flere år toppet registreringsstatistikken, og hadde i 2005 25,3 prosent av alle nyregistrerte traktorer i Norge med 1020 enheter. 2005 var John Deeres beste år i Norge gjennom tidene.
Eksterne lenker.
John Deere er den mest solgte traktoren i både Norge og Danmark.
http://www.deere.com/en_US/deerecom/index.html


Stjernemotor.
Stjernemotor montert i en to-dekker.
Gjennomskåret stjernemotor. Hovedråden peker her opp høyre.
14 sylindret stjernemotor. To rader med syv sylindre
En stjernemotor (kalles også radialmotor) er en forbrenningsmotor vanligvis brukt i fly. I en stjernemotor er sylindrene arrangert i en sirkel omkring en felles veivtapp, lik eikene i et hjul.
En av sylinderne er forbundet med veivakselen med en hoved-råde (engelsk: "main connecting rod"). De øvrige rådene er hengslet også inne ved veivtappen (se animasjon). Firetakts stjernemotorer har alltid et ulikt antall (oddetall) sylindere. Et odde antall sylindere gir en roligere gange med midre vibrasjoner. Selve veivhuskontruksjonen blir også sterkere.
For flymotorer har stjernemotoren flere fordeler fremfor en rekkemotor. Med alle sylinderene i samme plan er det enklere å oppnå god og ensartet kjøling av alle sylindere. I rekkemotorer vil de bakre sylinderne ofte få dårlig kjøling og kan kreve væskekjøling for å fjerne varmen. Ved luftkjøling spares betydelig vekt, både vekten av kjølevæsken og sirkulasjonspumper.
En stjernemotor er også mindre sårbar overfor motorhavari. Hvis en sylinder sprekker i en rekkemotor, må hele motorblokken skiftes. Hvis en sylinder sprekker i en stjenemotor behøver bare den ene sylinderen å bli byttet ut.
Disse fordelene, lett vekt og pålitelighet gjør at en stjernemotor er mer egnet som flymotor. Likevel har stjernemotoren to vesentlige ulemper. Det ene er at tilførsel av komprimert luft fra turboladeren eller kompressoren må føres i rør til hver sylinder, mens i en rekkemotor er det tilstrekkelig med én tilførsel til sylinderblokken. Den andre ulempen er at fronttversnittet på en stjernemoter er mye større enn på en rekkemotor, hvilket innebærer større luftmotstand. Dette hadde mest å si for jagerfly.
Rådene i en stjernemotor. Hovedråden peker her opp mot høyre og er stivt forbudnet med navet som roterer rundt veivakselen.
Stjernemotoren brukes i dag i mindre fly.
Opprinnelig hadde stjernemotoren kun én rad med sylindre, men etter hvert som størrelsen på disse motorene økte, ble det det nødvendig å legge til en ekstra rad. De fleste overskred ikke to rader. Men den største stjernemotor noensinne bygd i noe antall, Pratt & Whitney Wasp Major, var en 28-sylindret, 4-rads motor brukt i mange store fly etter den andre verdenskrig.
På midten av 1930-tallet dukket det opp en ny generasjon strømlinjeformede fly med kraftige rekkemotorer, slike som Rolls Royce Merlin som ble brukt i Spitfire og Daimler-Benz DB 601 som ble brukt i de tyske Messerschmitt.


Hilde Hodnefjeld.
Hilde Hodnefjeld (født 22. juli 1966) er en norsk illustratør.
Hilde Hodnefjeld er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, linja for grafisk design og illustrasjon, der hun tok hovedfag i tegning 1994. Under utdannelsen var hun ett år i Paris på Art Décoratifs og et halvt år på Islands kunst- og håndverkskole. Hun har siden arbeidet som illustratør og tegner tilknyttet arbeidsfellesskapene "Basta" og "Illustratørene" i Oslo. Hun har også hatt engasjement som bilderedaktør i forlag. Hodnefjeld har illustrert blant annet barnebøker.
Hodnefjeld er medlem i Norske Billedkunstnere, Tegnerforbundet og Grafill, og har vært med på flere kollektivutstillinger, blant annet i Tegnerforbundet, Galleri Grafill og Galleri 27, Kongsberg Kunstforening og Porsgrunn bibliotek. Hun er tildelt «gull» for bokomslag og diplom for bildeboka "I huset bortenfor" og nominasjon for "Mesterpromperen" i Visueltkonkurransen. I 2011 ble hun nominert til Kulturdepartementets illustrasjonspris for "Mesterpromperen".
Hilde Hodnefjeld tegner mest på papir, der hun bruker kollasjelementer fra grafikk, tegner med fargeblyant, tusj, akvarell og akryl. Hun bearbeider ofte videre på data, fortrinnsvis i bilderedigeringsprogrammet Photoshop.


Tor Edvin Strøm.
Tor Edvin Strøm (født 28. oktober 1973) er en norsk illustratør og grafisk designer. Han har utdannelse fra Westerdals reklameskole, der han var student fra 1992 til 1994, og linje for visuell kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo fra 1995 til 2000. Han har også studieopphold fra School of Visual Arts i New York. Han har jobbet som frilans designer og illustratør i arbeidsfellesskapet "Basta Illustrasjon & Design" i Oslo siden 2001 med oppdrag særlig innen reklame- og forlagsbransje. Han arbeider også som illustrasjonslærer ved den private fagskolen Norges kreative fagskole i Oslo.
Strøm mottok Gullblyanten for illustrasjoner i kampanjen «Mann til mann» som ble laget for Fredag Reklamebyrå.


Jarl av Chester.
Jarl av Chester er en tittel i Det forente kongerikes høyadel. Den ble opprettet som en tittel i Englands høyadel i 1071. Jarlen av Chester styrte da et palatinatsgrevskap.
Siden den fremtidige Edvard I av England ble utnevnt til jarl av Chester i 1254 har den normalt bare blitt gitt til tronarvingen, og siden slutten av det 14. århundre kun til tronarvinger som også har tittelen fyrste av Wales. Ettersom den ikke er arvelig etter vanlige regler gjenopprettes den hver gang en ny fyrste av Wales tiltrer. Dagens innehaver er Charles, fyrste av Wales, og tittelen ble opprettet for ham i 1958.
Femte opprettelse - 1301.
Ifølge enkelte lister ble prins Alphonso, sønn av Edvard I, utnevnt til jarl av Chester i 1284. Det finnes ikke belegg for dette i samtidige kilder.
Sjette opprettelse - 1312.
Etter dette har tittelen alltid blitt gitt sammen med tittelen prins av Wales.
Chester
Chester


Nordiske grener under Vinter-OL 1992.
Under OL 1992 i Albertville ble det arrangert 15 øvelser i nordiske grener.


Manuela Di Centa.
Manuela Di Centa (født 31. januar 1963 i Paluzzo) er en tidligere italiensk langrennsløper.
Di Centa deltok i sine første olympiske leker i Calgary i 1988, uten å oppnå topplasseringer. Under OL 1992 i Albertville var hun med på det italienske stafettlaget som tok bronse.
Mest OL-heder høstet hun under OL på Lillehammer i 1994, da hun vant både 15 km fristil og 30 km klassisk. I tillegg tok hun sølv i 10 km jaktstart og 5 km klassisk, samt en ny bronsemedalje på 4×5 km stafett.
Hun deltok i sitt siste OL i 1998 i Nagano, hvor hun for tredje gang var med på å ta OL-bronse i stafetten.
Hun vant verdenscupen sammenlagt i sesongene 1993/94 og 1995/96. I 1996 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen.
Centa er også den første italienske kvinnen som besteg Mount Everest. Det gjorde hun i 2003


Randi Hobøl.
Randi Hobøl (født 8. desember 1957) er en norsk illustratør. Hun har illustrert blant annet eventyret om "Smottene" i Trysilfjellets vintersportssenter. Hun arbeider også med grafisk design, billedkunst, utsmykning og tekster.
Randi Hobøl jobber i dag som lektor i kunstfag og studieleder for illustrasjon ved Norges Kreative Fagskole i Oslo.
Randi Hobøl er gift med trombonisten Dag Eriksen.


Karl-Theodor zu Guttenberg.
Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Philipp Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg (født 5. desember 1971 i München), kjent som Karl-Theodor zu Guttenberg, er en tysk politiker (CSU). Han var i perioden 2009 til 2011 Tysklands forsvarsminister i Angela Merkels andre regjering. Han var nærings- og teknologiminister i Angela Merkels første regjering i 2009.
__NOTOC__
Bakgrunn.
Etter avtjening av verneplikt ved fjelljegerne i Mittenwald ble han underoffiser av reserven. Guttenberg studerte jus og statsvitenskap, og er siden direktør for sin familievirksomhet, Guttenberg GmbH, i München og Berlin. Dessuten har han arbeidet som journalist for «Die Welt». Han ble innvalgt i Forbundsdagen for CSU i 2002. I 2007 tok han den juridiske doktorgraden, med avhandlingen "Verfassung und Verfassungsvertrag. Konstitutionelle Entwicklungsstufen in den USA und der EU" («Grunnlov og grunnlovstraktat: Grunnlovsutvikling i USA og EU». I februar 2011 ba han selv Universitetet i Bayreuth om å trekke hans doktorgrad tilbake, da han hadde blitt beskyldt for plagiat. Han ble som følge av dette kjent som både «Zu Googleberg», og Dr. Klipp-og-Lim.
Han var generalsekretær i CSU fra november 2008 til februar 2009.
1. mars 2011 ble det meldt at han trakk seg som forsvarsminister og fra alle politiske verv som følge av avsløringen om at deler av hans doktorgradsavhandling er plagiat.
Familie.
Karl-Theodor Freiherr zu Guttenberg tilhører den frankiske adelsslekten Guttenberg.
Guttenbergs farfar, Karl Theodor Freiherr von und zu Guttenberg (1921–1972), var også CSU-politiker og statssekretær. Bestemoren, Rosa Sophie Prinzessin von Arenberg (født 1922), tilhører fyrsteslekten Arenberg. Guttenbergs far er dirigenten Enoch zu Guttenberg, som var eier av vingodset Reichsrat von Buhl, og moren er Christiane Henkell-von Ribbentrop (født 1951), en datter av Jakob Graf und Edler Herr von und zu Eltz gen. Faust von Stromberg (en tidligere leder for vinbondeforbundet i Rheingau, som var kroatisk politiker og parlamentsmedlem på 1990-tallet, kjent som greven av Vukovar i Kroatia) og Ladislaja Freiin Mayr von Melnhof (født 1920). Foreldrene ble skilt i 1977, og i 1985 giftet moren seg på nytt med Adolf von Ribbentrop (født 1935), en sønn av utenriksminister Joachim von Ribbentrop.
I februar 2000 giftet Karl-Theodor Freiherr von und zu Guttenberg seg med Stephanie zu Guttenberg født Stephanie Gräfin von Bismarck-Schönhausen, et tippoldebarn av rikskansler Otto von Bismarck. De har to døtre.


Anja Hajduk.
Anja Hajduk (født 8. juni 1963 i Duisburg) er en tysk politiker (De grønne). Hun er siden 2002 medlem av det tyske parlamentet. Dessuten er hun leder for De grønne i bystaten Hamburg.
Hun er utdannet psykolog og lever i lesbisk partnerskap med tidligere senator Ute Pape (SPD).


Franz Josef Jung.
Franz Josef Jung (født 5. mars 1949 i Erbach, Rheingau) er en tysk advokat og politiker (CDU). Han var Tysklands forsvarsminister fra 2005 til 2009, og arbeidsminister en kort periode i 2009.
Jung var fra 2003 til 2005 fraksjonsleder for CDU-fraksjonen i den hessiske landdagen. Ved valget i 2005 ble han innvalgt i det tyske parlamentet som toppkandidat for CDU i Hessen. I oktober samme år ble han utnevnt til tysk forsvarsminister i Angela Merkels kabinett. I oktober 2009 ble han arbeidsminister i Merkels andre regjering, men gikk av etter bare en måned som følge av måten han som forsvarsminister behandlet saken om et luftangrep tyske tropper gjennomførte i Afghanistan am 4. september.


Josip Juratovic.
Josip Juratovic (2009)Josip Juratovic (født 15. januar 1959 i Koprivnica, Kroatia) er en kroatiskfødt tysk politiker (SPD) og fagforeningsmann (IG Metall). Siden 1997 er han medlem av styret i SPD i Baden-Württemberg, og ved valget i Tyskland 2005 ble han innvalgt i det tyske parlamentet.


Christian Freiherr von Stetten.
Christian Freiherr von Stetten (født 24. juli 1970 i Stuttgart) er en tysk politiker (CDU).
Etter Abitur (artium) fulgte avtjening av verneplikt og studier i bedriftsøkonomi. Siden 2002 er han medlem av det tyske parlamentet, hvor han bl.a. sitter i finanskomitéen.


Filip III av Spania.
Filip III (født 14. april 1578, død 31. mars 1621) tilhørte huset Habsburg og var konge av Spania og Portugal fra 1598 til sin død. Han var sønn av Filip II av Spania og hans fjerde kone Anne, datter av den tysk-romerske keiser Maximilian II.


Anne G. Holt.
Anne Gerd Holt (født 6. desember 1961 i Asker) er en norsk illustratør.
Anne Holt har utdannelse fra Westerdals Reklameskole og Kunst- og håndverksskolen i Oslo der hun studerte fra 1981 til 1985. Hun er særlig kjent fra en lang rekke barnebøker, blant annet rundt 40 titler i den populære serien om "Karsten og Petra" (siden 1992) samt flere om "Løveungen og Frøken Kanin" og "Kokos", alle småbarnsbøker skrevet av Tor Åge Bringsværd.
Illustrasjonene hennes er ofte laget i akvarellteknikk. De er barnevennlige, med tydelige detaljer og figurer i en forenklet, forklarende stil.


Kjell E. Midthun.
Kjell Einar Midthun (født 26. juli 1954) er en norsk illustratør og tegner.
Kjell E. Midthun har illustrert en lang rekke barnebøker, blant annet historier av Alf Prøysen. Han har også laget en stor mengde postkort, særlig av norske fjøsnisser i idyllisk og nostalgisk akvarellteknikk. «Midthun-nissen» bærer arven videre fra tidligere tegnere som Nils Bergslien, Th. Kittelsen og Kjell Aukrust. Midthun har også laget flere humoristiske kortmotiver, ofte fra norsk natur og trollverden. Han har ellers hatt en rekke separatutstillinger.


Spjærøy kapell.
Spjærøy kapell er et kapell reist på Dypedal, Spjærøy på Hvaler i Fredrikstad domprosti. 26. mai 1887 besluttet Hvaler herredstyre å bygge et nytt kapell med 175 sitteplasser. To år senere, 22. mai 1889, ble grunnstenen nedlagt. På den er en sølvplate med teksten «Dypedals Kapell reist Aaret 1889 til Vaar Herres Jesu Christi Ære og Hvaløers Menigheds Gavn» montert.
Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan, mens murmester Peder Emanuelsen Utengen fra Kirkeøy stod for oppførelsen. Kapellet ble reist i granitt hugget ut av fjellet syd for kapellet. Bygningen stod ferdig i 1891. 
Innvielsen fant sted 24. juli 1891, til stede var prostiets biskop, Carl Peter Parelius Essendrop, og størstedelen av dets presteskap. Biskop Essendrop stod for innvielsen, med assistanse av tilstedeværende prester.
Kapellet ble pusset opp flere ganger, blant annet i 1941, 1958 og i 1989.
Kapellets interiør.
Opprinnelig var det holdt i en mørk brun farge, mens det nå er holdt i blått, mørk rødt og hvitt.
Altertavlen var opprinnelig et stort hvitt kors på en mørk bunn. I 1941 ble dette byttet ut med et altermaleri malt av Alfhild Børsum Johnsen fra Kirkeøy. Altermaleriet ble i 1951 flyttet til Asmaløy Bedehus, da glassmalerier ble plassert i koret. Disse overtok maleriets rolle i kapellet.
Glassmaleriene var tegnet av Rolf Klemetsrud og forestiller et lam bærende på et kors, oppstandelsen og en pelikan.
Korskilleveggen som er plassert mellom skipet og koret har et symbol for den Hellige Ånd, duen, som hovedmotiv. Skilleveggen er utskåret av Sverre Johnsen fra Hvaler. Han har også skåret ut salmetavlene.
Kirkeklokken er støpt av Anders Riise i Tønsberg i 1837.
Orgelet kommer fra J. H. Jørgensen i Oslo, og ble levert nybygget til kapellet i 1965.
Kulturminne.
Spjærøy kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


PDP-10.
PDP-10 var den største og kraftigste prosessoren i Digital Equipment Corporations (DECs) PDP-serie med minimaskiner. Noen PDP-10-baserte systemer var såpass kraftige at de hadde mer til felles med IBMs mindre stormaskiner.
PDP-10 var en ord-basert prosessor med en ordlengde på 36 bits og var en videreutvikling fra forløperen PDP-6. Den første kommersielle innpakningen av PDP-10 var i form av systemet DECsystem-10 som kjørte operativsystemet TOPS-10 (først kalt MONITOR). En rekke brukere av PDP-10-baserte systemer var ikke videre fornøyd med TOPS-10 og valgte å lage sine egne operativsystemvarianter enten fra bunnen av eller som modifiserte versjoner av TOPS-10.
En av de mest vellykkede av disse var TENEX fra Bolt, Beranek & Newman (BBN). Dette operativsystemet ble tatt i bruk flere andre steder, og ble også kommersialisert og videreutviklet av DEC under navnet TOPS-20 (men av brukerne stort sett kalt TWENEX). Maskiner som kjørte TOPS-20 ble solgt under betegnelsen DECSYSTEM-20.
I Norge fantes det totalt fem PDP-10-prosessorer. Norges Handelshøyskole (NHH) hadde en DECSYSTEM-20, mens Universitetet i Oslo hadde en DECsystem-1099 (et to-CPUs SMP-system) og en DECSYSTEM-2065, som var betegnelsen på to en-CPUs DECSYSTEM-2060 satt sammen i et cluster med delt disk.
Etterhvert som prosessorteknologien utviklet seg på 70- og 80-tallet ble PDP-10 produsert i ulike modeller og med sterkt varierende fysiske dimensjoner og ytelse. Modellrekkefølgen var KA-10, KI-10, KL-10, KS-10.


Regulus Svaart.
Regulus Svaart er en fiktiv person fra bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Han er den yngre broren til Sirius Svaart. Familien Svaart var en familie av mørke magikere. Ifølge Sirius trodde hans foreldre at det å være en Svaart var praktisk talt det samme som å være kongelig, og de delte mange av dødseternes ideer om fullblods og halvblods magikere. I motsetning til sin eldre bror Sirius, hadde Regulus en lik oppfatning som resten av familien, og av den grunn virker det som om han var favorittsønnen til deres mor.
Da Fyrst Voldemort kommer til makt, slo Regulus seg sammen med ham, og foreldrene til Regulus syntes han var en «liten helt» fordi han ble dødseter. Da Regulus begynte å innse hva dødseterne forventet av ham, fikk han panikk og ville slutte, men det å være dødseter er noe man ikke kan slutte med. I følge bøkene tok dødseterne livet av Regulus på Voldemorts befaling, eller Voldemort tok livet av ham selv.
Letingen etter R.A.S..
Mot slutten av "Harry Potter og Halvblodsprinsen" forsøker Humlesnurr å finnne en medaljong han tror er en malacrux som Voldemort har lagd. Isteden finner han en annen medaljong som inneholder en beskjed undertegnet med initialene R.A.S.. Noen har tydet dette til å bety Regulus A. Black (Regulus Svaart). Det er ikke sikkert hvorvidt Regulus har et mellomnavn som begynner på «A». Rowling ble spurt i et intervju hvorvidt Regulus var R.A.S., og kalte teorien «bra gjettet». Det var mange teorier rundt hvem R.A.S. kunne være før den norske versjonen av boken ble lansert. På engelsk var initialene R.A.B., og store forventninger ble knyttet opp mot de utenlandske versjonene av boken. Mange mener derfor de nå har fått et endelig svar på at R.A.S. faktisk "er" Regulus Svaart.Ettersom det stod på beskjeden til Voldemort at han R.A.S. sannsynligvis ville være død lenge før Voldemort ville finne den lappen. I Harry Potter og Dødstalismanene får man svar på at R.A.S. faktisk er Regulus.
Lappen i medaljongen tilsier at den originale medaljongen enten ble ødelagt eller gjemt unna. I kapittel 6 av "Harry Potter og Føniksordenen" finner Harry og vennene hans en medaljong de ikke greier å åpne i et glasskap i Grimold Plass 12, hjemmet til familien Svaart. Medlemmer av Føniksordenen drev på den tiden og ryddet huset, og de hadde planlagt å kaste medaljongen. Sirius husnisse, Krynkel, reddet gamle familieklenodier fra å bli kastet, og Mundungus Styrfeder stjal klenodier for å selge dem. I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" møter Harry og vennene hans Mundungus utenfor baren «Tre sopelimer». Han er der sammen med bartenderen for baren "Galthodet", og de har en del ting fra huset. J.K. Rowling har bekreftet at denne bartenderen er Abriam Humlesnurr. I boken ble det beskrevet at Abriam dro kappen tettere rundt halsen i det han gikk fra baren, så det er mulig at det er ham som har medaljongen i øyeblikket.
Medaljongen.
Da Voldemort la malacruxen i hulen ga han beskjed til Regulus om at han trengte en husnisse. Regulus stilte opp med Krynkel. Voldemort tok ham med til hulen, hvor han lot Krynkel drikke seg ned til malacruxen. Da Voldemort så den var der fylte han det opp igjen og dro fra den lille holmen, og lot Krynkel ligge igjen med voldsomme smerter. Krynkel drakk av sjøen og ble angrepet av inferiene, mens de trakk ham under kalte Regulus på ham og han eksiverte. Da Regulus så hva Voldemort hadde gjort mot nissen, fikk han Krynkel til å fortelle alt. En stund senere fikk Regulus Krynkel til å ta seg med til hulen. Regulus ga Krynkel en medaljong lik Voldemorts og ba ham bytte når karet var tomt. Så drakk Regulus opp giften og Krynkel byttet medaljongene. og så Regulus bli dratt under.
Mellomnavn.
En populær fanside på Internett påsto de var informert fra en pålitelig kilde at Regulus mellomnavn er Arcturus, det er korrekt.
"Obviously, Jo is the source of this information. When have you ever known me to post rumors as facts? It's from Jo. That doesn't mean she talked to me directly, of course, but I do know that it came from Jo."
"I honestly think that Jo figures she's already told us that it's Regulus. Read the Melissa/Emerson interview. I think she would be surprised that this is even an issue.
"I have asked permission to reveal who told me. If they say I can, I'll let you all know. Otherwise, feel free to take this with whatever grain of salt you need to."
Det er også nevnt i bøkene at Regulus hadde en rik onkel som het Alphard.
Regulus svart er også en mistenkt for å være den så kalte R.A.S, for på engelsk er bokstavene R.A.B. (R.A Black og Regulus A Svaart)
R.A.S..
Initialene "R.A.S." er den viktigste ledetråden til en virkelig sentral figur i den engelske utgaven av "Harry Potter og Halvblodsprinsen" av J.K. Rowling.
"To the Dark LordI know I will be dead long before you read this but I want you to know that it was I who discovered your secret. I have stolen the real Horcrux and intend to destroy it as soon as I can.I face death in the hope that when you meet your match you will be mortal once more.
—("Harry Potter og Halvblodsprinsen" kapittel 28)
Medaljongen var funnet av Humlesnurr og Harry Potter i en grotte, og de trodde det var en av Fyrst Voldemorts malacruxer. Senere begynte Harry, Hermine og Ronny å undersøke hvem initialene R.A.S. kunne tilhøre. Hermine undersøkte i skolens bibliotek, men kunne bare finne to trollmenn med disse initialene – Rosalinde Antigone Snifs og Rupert Adelkamp Snoeffel. I følge Hermines funn var hverken Snifs eller Snoeffel sannsynlige kandidater til å ha skrevet lappen, og deres matchende initialer er sannsynligvis en tilfeldighet.
J.K. Rowling har sagt i intervjuer at den sjette boken i Harry Potter-serien er hovedsakelig den første delen av en todelt historie. Hun har også sagt at ingen nye, viktige personer vil introduseres i den siste boken. Flere lesere har trukket den konklusjonen at R.A.S. må være en person eller personer som allerede er kjent i de utgitte bøkene og at det er mulig å finne identiteten til R.A.S. ved å studere bøkene nøye. Melissa Anelli fra nettsiden The Leaky Cauldron og Emerson Spartz fra nettsiden Mugglenet ble invitert av J.K. Rowling til å intervjue henne straks etter at "Harry Potter og Halvblodsprinsen" ble lansert i England.
Referanser.
Svaart, Regulus


Tomat.
Tomat er en frukt med mange av trekkene til en grønnsak, men botanisk sett er det en frukt. Planten er i dag spredt over hele verden, og har en sentral plass i mange kulturers matlaging.
Beskrivelse.
Tomatplanten er ettårig og blir opptil 12 meter lang i dagens veksthus for produksjon av tomat, med en hårete grønn stengel. Tomatplanten har en karakteristisk sterk lukt, og alt unntatt bærene er giftig. Man deler den inn i to hovedtyper; "Vanlig tomat" har kraftig lengdevekst med mange sideskudd, og en stand med blomster for hvert tredje ledd på stengelen. Planten må bindes opp. "Busktomaten" har svakere lengdevekst og greier seg uten oppbinding fordi stengelen avsluttes naturlig med en blomsterklase. På denne arten sitter blomsterklasene tett, adskilt med ett eller to ledd. Tomatfrukten er et saftig grønt bær som blir rødt eller gult når det er modent. Det finnes mange forskjellige sorter av tomaten, for eksempel cherrytomater (kirsebærtomater) og bifftomater. Tomatens popularitet har medført omfattende eksperimentering med nye sorter.
Planten er varmekrevende og trenger mye næring og sterkt lys for å trives. Her til lands kan den dyrkes på friland, men dette er et sjansespill fordi planten krever stabile forhold for å utvikles maksimalt. Problemet løses best ved å la tomatene vokse beskyttet under glass eller i drivhus. I Norge foregår det en omfattende kommersiell dyrking av tomater, men fremdeles importeres det mer enn det landet produserer selv (ifølge SSB).
Dyrkingen i Norge foregår i all hovedsak i drivhus hvor bruken av sprøytemidler er minimal. I drivhus har man hatt problemer med for dårlig bestøvning. Dette gir ujevne tomater og redusert avling. Derfor har man benyttet manuell bestøvning ved hjelp av luftblåsere og vibratorer som får pollenet til å løsne. I de senere år har man i brukt humler til å bestøve tomatplantene. Dette har gitt større og jevnt runde tomater, samt større avlinger. Man har også prøvd med honningbier, men de har en tendens til å trekke på andre planter enn tomatplantene via luftelukene.
Tomaten, som kan være utsatt for skadedyr, beskyttes her av rovmidd som ikke rører frukten, men isteden tar de parasittene som tiltrekkes av den.
Historie.
Tomaten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika. Derfra ble den importert til Mexico, hvor den ble dyrket og spist av mesoamerikanske kulturer. Tomaten kom på 1500-tallet til Europa fra de spanske koloniene sammen med mange andre «nye» planter som mais, potet og tobakk. Det er kjent at planten ble dyrket i Middelhavsområdet etter 1540.
Den er i dag spredd over hele verden.
Etymologi.
Ordet tomat kommer fra nahuatl, aztekernes språk. På nahuatl kalles den røde tomata "xitomatl", mens det fins en grønn variant som kalles "tomatl". Det norske ordet tomat stammer altså fra navnet på den grønne tomata. På meksikansk-spansk heter den røde tomata "jitomate", mens den grønne heter "tomate".
Anvendelse og næringsinnhold.
Fruktens størrelse, saftighet og gode smak har gitt den innpass i de fleste av verdens matkulturer. Tomaten er anvendelig i en rekke retter, og er lett å tilberede. Den kan spises rå eller foredlet enten gjennom steking eller koking. Det er en utbredt oppfatning hos forbrukere at høstede tomater skal oppbevares i kjøleskap. Man bør da være klar over at ved temperaturer under 12,5 celsius stopper modningsprosessen, hvilket betyr at umodne tomater som legges kaldt ikke utvikler optimal smak. Fordi tomaten fortsetter å modnes også etter at den er blitt rød (eller gul), bør den av kvalitetshensyn alltid oppbevares i romtemperatur.
Frukten har et høyt innhold av vitamin A og vitamin C. Den har et vanninnhold på over 90 %. Forskning har avdekket at tomater er en viktig kilde til antioksidanter, og det antas at et høyt inntak av tomatprodukter kan ha en viss hemmende effekt på utvikling av kreft. Selve tomatplanten er giftig, men er ifølge tradisjonen effektiv mot fluer som skyr lukten av planten.
Matretter og tomatdrikke.
Friske tomater anvendes i salater og som pålegg. Stekte tomater brukes til de fleste middagsretter. Saften brukes som tomatjuice, tomatpure eller drinkene Bloody Mary eller Virgin Mary.


Glassfiber.
Glassfiber, er et materiale som smeltes og formes til ekstremt fine fibre (glasstråder eller smeltet sand) med en tykkelse på mellom 0,001 og 0,1 mm. Før sammensetting (veving) blir de primet med en primer som legger seg rundt fibrene slik at de ikke brekker.
Glassfiber er mye brukt å produsere tekstiler, f.eks. matter. Det benyttes også i plastprodukter hvor man oppnår et sammensatt og ikke minst avstivet materiale, kjent som GAP "Glassfiber-armert plast" eller også kjent som GRP av det engelske "glass-reinforced plastic". En har i de siste åra gått over til å kalle materialet GUP (glassfiberarmert umettet polyester). Mindre brukt og kjent er GAE "Glassfiber-armert epoxy" eller også kjent som GRE av det engelske "glass-fiber reinforced epoxy". I daglig tale kalles GUP (glassfiberforsterket umettet polyester) ofte glassfiber og på engelsk fiberglass.
På midten av 60-tallet ble det vanlig å produsere båter i glassfiber. Det ble brukt epoxy herdeplast som ble strøket inn i glassfibervev. En støpeform som bestemte formen på utsiden av båten ble brukt til et stort antall båter. Det ble mulig å lage båter med former som var ukjent fra de tidligere trebåtene.


Kjersti Scheen.
Kjersti Scheen (født 17. august 1943 i Oslo) er en norsk forfatter, billedkunstner, illustratør og journalist.
Scheen er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun har arbeidet som illustratør siden 1964, og har mottatt flere priser for sitt arbeide. I perioden 1970–80 arbeidet hun som journalist i avisen Friheten. Hun debuterte litterært i 1976 lmed billedboken "Fie og mørket", som innbrakte henne Kultur- og kirkedepartementets billedbokpris. Hun har siden utgitt prisbelønnede barnebøker, romaner, ungdomsbøker og kriminalromaner.
Ungdomsromanen "Stup" (2004) har flere ytre trekk felles med Scheens egen biografi, blant annet hovedpersonens alder og elevtid ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.
Som kriminalforfatter for voksne er Scheen kjent for bøkene om den lettere forsofne privatdetektiven Margaret Moss.
Scheens bøker er oversatt til flere språk.


Galla.
Galla angir antrekk som kan benyttes i de helt store anledninger, slik som aftenselskaper, bryllup, ball, eller liknende. Det vil i så fall være spesifisert "Antrekk: Galla", eller "Antrekk: Kjole og hvitt" på invitasjonen. Formelt er dette det fineste antrekket man kan ha.
For mannen består dette av kjole og hvitt (også kalt snippkjole eller livkjole) eller militær gallauniform. I moderne kleskode er også smoking eller mørk dress godtatt. Sløyfen til kjole og hvitt skal være hvit, mens sløyfen til smoking skal være sort.
I Norge er bunad som gallaantrekk for menn sidestilt med ovennevnte, under forutsetning av at kvinnen mannnen kommer sammen med også bruker det. Dersom kvinnen går i vanlig kjole, eller han kommer alene, bør man ikke benytte bunad. Videre skal man heller ikke bære ordener og utmerkelser til bunad, som man ellers skal gjøre når man bærer galla. Dette gjelder både kvinner og menn.
Uttrykket "kjole og hvitt" benyttes når det skal være kvinner tilstede, i motsetning til "kjole og sort" som kun benyttes når herrer samles uten damer. Fargen henspiller på vesten som bæres over skjorten men under jakken. Det er kun i herreklubber som Odd Fellow, Frimurerlogen, osv. at det i Norge i dag bæres "kjole og sort" ved spesielle anledninger i motsetning til f.eks. i Danmark hvor dette brukes som normalt arbeidstøy gjennom hele året.
Galla skal aldri benyttes før klokken 18:00, men ved vielser og seremonier som begynner senere enn klokken 15:00 skal man bære livkjole og ikke sjakett. Det skal alltid brukes hvite hansker. Lakksko skal benyttes hvis tilstelningen begynner klokken 18:00 eller senere og utendørs skal man bære flosshatt.
Kvinnen kan gå i lang kjole, f.eks ballkjole. Dette skal være kvinnens flotteste antrekk, så her er det meste av pynt tillatt.


Bodø radio.
Bodø radio holder til i Jakhelln Brygge
Bodø radio (LGP) er en kystradiostasjon som ligger i Bodø.
Virksomheten startet som telefonistasjon i 1938, og ble drevet sammen med Rikstelefonen i byen frem til mai 1964 da stasjonen fikk sin egen bygning der den i tillegg til maritim telefoni og telegrafi også fikk ansvaret for radiokommunikasjon med fly. Aeradioen ble overført til Luftfartsverket i 1991.
Bodø radio betjente i begynnelsen kun sitt eget nærområde, men har etter hvert overtatt all maritim kommunikasjon i Nordland, Troms store deler av Norsk økonomisk sone (NØS) via fjernstyrte MF- og VHF-anlegg. På slutten av 1980-tallet overtok Bodø radio det meste av trafikken til Harstad radio da denne stasjonen ble nedlagt.
Stasjonen fjernstyrer Jan Mayen radio (fra 1994) og Bjørnøya radio (fra høsten 1996) ved hjelp av satellitt, og dekker dermed områdene rundt disse øyene for radiotelefonsamtaler og værmeldinger på MF og VHF.
Fra begynnelsen av april 2006 overtok Bodø radio styringen av alle maritime radioanlegg på Svalbard, inkludert Svalbard radio og Isfjord radio.
Bodø radio er nå samlokalisert med Hovedredningssentralen for Nord-Norge i Jakhelln Brygge.


Liv Marit Wedvik.
Liv Marit Wedvik (født 16. januar 1970 i Skien) er en norsk countryartist og programleder.
Wedvik albumdebuterte i 2003 med "Then he kissed me" med plateselskapet Showtime Records. Plata solgte bra, men fikk dårlige kritiker, blant annet terningkast en i Dagbladet.. Hun var i 2006 programleder for reality-tv-serien "Ville Vesten" på TV3. Høsten 2007 deltok hun i reality-TV-serien "Skal vi danse" på TV 2 på hvor hun bemerket seg på en 5. plass.
Wedvik bor i Skien og har to barn – Charlen Wedvik Homme og Stine Wedvik Semb.
Hun er utdannet tannlegeassistent i 1993 og har hatt det som yrke ved siden av musikkkarrièren.


Horus.
Horus er en av de eldste og mest betydningsfulle guddommene i oldtidens Egypt. Han ble dyrket fra minst slutten av den sene førdynastiske tid og fram til gresk-romersk tid. Ulike former for Horus har blitt nedtegnet i historien og disse er behandlet som særskilte guder av egyptologene. Disse ulike formene kan være mulige forskjellige oppfatninger av den mangefasetterte guddommen i flere lag og bestemte attributter, eller i synkretistiske forhold som har blitt uthevet, ikke nødvendigvis i opposisjon, men komplimenterende til hverandre, tilsvarende med hvordan oldtidens egyptere opplevde flerfoldige fasetter av virkeligheten.
I de tidligste nedtegnelsene er Horus framstilt som falken som er skytsguden for Nekhen i Øvre Egypt og som er kjent som den første nasjonalegyptiske gud, særskilt knyttet til farao som med tiden kom til å bli sett på som en manifestasjon av Horus i live og som Osiris i døden. Den mest vanlige familieforholdet beskrev Horus som sønn av Isis og Osiris, men i en annet tradisjon er Hathor sett på som hans mor og tidvis som hans hustru. Horus hadde mange funksjoner i den egyptiske gudeverden, de fremste var som himmelens gud, krigens gud og beskyttelsens gud.
Det er særlig to framstående utgaver av Horus: den første var som en solguddom og den andre var som Sets bror, Osiris og Isis’ andre barn, men i senere tider synes det som om egypterne enten ikke ønsket eller kunne skille mellom de to, og Osiris og Isis’ avkom ble sett på også som en solgud, de to gudene ble til en.
Navnet Horus er en latinsk form for det greske Hores som igjen stammer fra det egyptiske "Hor" (eller "Heru/Har"). Navnets opprinnelse kan komme fra samme rot som det egyptiske ordet "Heru" for «høy», «den fjerne» og «langt borte».
Tradisjonelt forklares Horus som himmelguden og som sønn av Osiris, skaperguden (hvis fødsel sprang ut fra Ogdoadene). Hans mor er Isis. Siden han var himmelguden ble han framstilt som en falk eller som et menneske med falkehode. Horus har også blitt omtalt som "Nekheny" (betydning falk), selv om det har blitt foreslått at dette var en annen falkegud som ble dyrket i Nekhen (haukens by) og som svært tidlig ble identifisert med Horus. I denne skikkelsen fikk han av og til tittelen "kemwer" som betyr «den store svarte», da en referanse til falkens farge.
De to øynene hans symboliserte de to himmelske figurene, solen og månen, det høyre øye var solen og det venstre månen. Men frasen «Horus’ øye» refererer vanligvis til månen. Det var dette øyet han mistet til Set, og senere da det ble funnet igjen presenterte han det for Osiris, så han kunne hjelpe Horus med å få satt øyet på plass igjen.
Horus’ fire sønner, Imset, Qebehsenuf, Duamuttef og Hapi var vegledere for de døde. De representerte de kardinalske punkter og navnene deres var å finne på alle fire sidene av kister. De beskyttet kroppen mot sult og tørst og våket over organene som ble bevart i kanopiktiske krukker.
Falken var et hellig dyr for Horus fra de tidligste tider, og bildet av en falk på dens stang ble det hieroglyfiske symbolet for «gud». Mange hellige steder var dedikert til ham, og i hver av dem syntes det at de forskjellige prestene utviklet deres egne samling av myter assosiert med guden.
Ettersom Horus var sønn av Osiris og himmelens gud ble han nært knyttet til faraoen i Øvre Egypt (hvor Horus ble dyrket) og ble deres beskytter. Assosiasjonen med farao ga opphav til forestillingen om at han var sønn av Isis, i sin opprinnelige skikkelse, som var ansett som en guddommeliggjørelse av dronningen.
Det ble sagt at etter at jorden var skapt, landet Horus på en sittepinne, omtalt som "djeba", som bokstavelig betyr «finger», for å hvile, og denne ble derfor hellig. Ved noen anledninger blir Horus omtalt som "djebaens herre" (altså sittepinnens herre eller fingerens herre) og i denne skikkelsen ble han tilbedt i særdeleshet i Buto, kjent som Djebauti, betydning (de) fra djeba, årsaken til flertallsformen her er ukjent, men kan være resultatet av "epentese" eller "paragoge". Djebautiformen ble portrettert som en hegre, fremdeles hvilende på den hellige sittepinnen.
Merk at mytologien rundt Horus utviklet seg over tid og er i seg selv selvmotsigende og blir motsagt av andre myter. Den generelle myten forteller at Seth (bror til Osiris) var misunnelig på Osiris og drepte ham i slagsmål. Etter å ha drept ham kuttet han kroppen hans opp i 14 deler som han spredte utover hele Egypt. Isis (Osiris’ make) fant ut at Osiris var blitt drept og søkte over hele Egypt etter hans kroppsdeler. Hun fant alle unntatt én (hans penis), og ved hjelpe av sine magiske ferdigheter satte hun kroppen sammen igjen og begravde ham. I løpet av denne prosessen med å sette ham sammen igjen ble hun gravid med sønnen Horus. Hun fødte Horus som ble himmelens gud og som senere hevnet sin fars død gjennom å ta livet av onkelen Seth.


Cristian Zorzi.
Cristian Zorzi (født 14. august 1972 i Cavalese) er en italiensk langrennsløper.
Zorzi har spesialisert seg på sprint. Han debuterte i verdenscupen i Milano i desember 1997. I mars 2000 vant han sin første verdenscupseier i Lahtis. Han har tatt totalt fire verdenscupseire (pr mars 2007).
Under VM 2001 i Lahtis fikk Zorzi sølv på sprinten bak Tor Arne Hetland. Under OL 2002 i Salt Lake City fikk han igjen medalje på sprinten, denne gang ble det bronse.
Under OL 2006 i Torino var Zorzi ankermann på det italienske laget som ble olympiske mestre på hjemmebane. Under VM 2007 i Sapporo vant han VM-gull i sprintstafett sammen med Renato Pasini.


Sofian Benzaim.
Sofian Benzaim, kjent under artistnavnet Sofian, (født 2. november 1980 i Algerie) er en norsk-algerisk soulartist. Han debuterte som solo plateartist i august 2005 med albumet This is Sofian på Christer Falcks C+C Records. Dette albumet som ble svært godt mottatt av kritikerne (terningkast 6 i VG) og etablerte Sofian som Norges første soulstjerne, var produsert av Hitesh Ceon, Jonny Sjo og Kim Ofstad i 3Elementz. Sofian skriver egne tekster og laget alle sangene sammen med produsentene, unntatt «People are people» som opprinnelig er gitt ut av Depeche Mode, og «Lovely» som er en ny utgave av Stevie Wonders «Isn't she lovely», der de gjorde både lyriske og musikalske forandringer. «Lovely» er Sofians største radiohit så langt. Sofian har gitt ut videoer for både «Lovely» og «45 degrees» fra albumet "This is Sofian".
Sofian var lite kjent før hans eget album kom ut. Men han hadde vært opptatt av musikk lenge før han ga ut noe på egenhånd. På midten av 90-tallet var han fast medlem i RnB-/Hiphop-gruppen Breaking Sources, med blant annet Orji, kjent fra tv-programmet Idol, før han gjestet både Paperboys' single og video, «On the low» og MadCons singel og video: «Infidelity» fra 2004 albumet "It's all a Madcon". Han synger også på Madcons "Pride & Prejustice" fra albumet So Dark the Con of Man, og låta "Hope" fra 2008 albumet An InCONvenient Truth.
Han har jobbet med flere kjente artister i studio og live sammenheng, blant andre Noora Noor, D'Sound, Amazone, og Diaz. Sistnevnte hadde i 2005/2006 en video-/radiohit med sangen «Mitt stille vann» med Sofian på vokal. Sofian har også varmet opp for andre artister på konserter, blant annet den franske rap-gruppen Saian Supa Crew. Sofian vant årets Alarmpris under Alarmprisen 2006, en pris på 250 000 kroner, var nominert i to kategorier på Spellemannprisen og opptrådte på Gullfisken og Spellemannprisen samme år. Han er kjent som live-artist og benytter seg ofte av fullt band: To keyboardister, gitarist, bassist, trommeslager, 3 korsangere, og ofte en blåserekke ved større arrangementer.
Han signerte i januar 2007 en avtale med Mountain Music, et plateselskap drevet av Trond Fjellman, og et selskap under Universal, for utgivelse av sitt nye album.
Senere gikk han over til Carambole Records hvor han jobber med et oppfølgeralbum med blant annet Kim Nordbæk og Lyes Abid.
Diskografi.
Benzaim, Sofian
Benzaim, Sofian
Benzaim, Sofian


Garten.
Kart over Ørland viser øyenes beliggenhet.
Garten er ei øy i Ørland kommune. Øya har om lag 210 innbyggere, dels i boligfelt fra 1979 og dels i eldre gårdsbebyggelse. Siden 1948 har øya vært forbundet med fastlandet med ei kort bru over Beisundet til Rønsholmen.
Øya har oppdrettsanlegg, samfunnshus og rorbuutleie. Butikk og postkontor er nedlagt. Garten skole ble i 1976 nedlagt og Grande/Garten skole ble bygd nær tidligere Grande skole. Grande/Garten skole ble nedlagt i 2005, og elevene ble overført til Hårberg skole.
Det går ferje fra Garten til Storfosna i Ørland og til Leksa i Agdenes. Fra Storfosna går det bru videre til Kråkvåg
"Garten i Fosen poståpneri" ble opprettet i 1914, med handelsmannen som poståpner. Postkontoret ble nedlagt etter 1997.


Nils Bergslien.
«Dans på lemmen» fra 1895
Nils Bergslien (født 26. februar 1853 på Voss, død 1928) var en norsk maler, tegner, illustratør og billedhogger. Han ble utdannet ved onkelen Knud Bergsliens og Morten Müllers malerskole i Kristiania, og ved Akademie der Bildenden Künste München. Han var kjent for sine nasjonalromatiske folkelivsskildringer og motiver fra eventyr og sagn, bl.a. mange, ofte komiske nissebilder reprodusert som postkort. Bergslien arbeidet også med dekorasjonsmaleri og utformet relieffer, medaljonger o.l.
I Eidfjord kommune ligger Galleri Nils Bergslien som har utstilt flere verker av Nils Bergslien.


Nordiske grener under Vinter-OL 1994.
Under OL 1994 på Lillehammer ble det arrangert 15 øvelser i nordiske grener.
10 km (klassisk).
Dato: 17. februar 1994
30 km fristil.
Dato: 14. februar 1994
50 km klassisk.
Dato: 27. februar 1994
15 km jaktstart.
Dato: 19. februar 1994
15 km individuelt.
Hoppøvelsen ble avholdt 18. februar i Lysgårdsbakkene mens langrennet 19. februar på Birkebeineren skistadion. I alt var det 53 utøvere, hvorav 52 fullførte langrennet.
Lagkonkurranse.
23. februar og 24. februar
5 km klassisk.
Dato: 15. februar 1994
15 km fristil.
Dato: 13. februar 1994
30 km klassisk.
Dato: 24. februar 1994


Ragnhild Nilstun.
Ragnhild Nilstun (født 31. januar 1943 i Lofoten) er en norsk forfatter og dramatiker.
Nilstun vokste opp i Larvik, og er nå bosatt i Tromsø. Hun er utdannet filolog og har arbeidet i skolen og ved Universitetet i Tromsø. Hun debuterte som forfatter i 1979 med romanen "Etterbyrden". I 1996 kom "For mitt blikk", om den farløse Anna Figenschou på vei fra deklassert fosterbarn via husholdningslære og kjolesøm til handelsstedet Jupvaag i Finnmark. Vi følger hennes videre utvikling i "For kjærlighets skyld" (2002) og "Min lange reise ender her" (2007).
Nilstun har også skrevet noveller og barnebøker, og er oversatt til flere språk. Barneboken "Pappaen som ikke fant veien hjem" er satt opp som barneteater i Tyskland og Japan.


Ny Jord.
Ny Jord ("Selskap for landets indre kolonisasjon og emigrasjonens innskrenkning") ble dannet i 1908 og hadde som formål å minske utvandringen. Dette skulle gjøres ved å vise til ulempene ved å dra fra landet og å gi folk en mer realistisk oppfatning av hva de kunne vente seg dersom de emigrerte.
Selskapet arbeidet etter hvert mest for bureising på udyrket jord ved å kjøpe dyrkingsfelt, og på særlige vilkår gi økonomisk tilskudd til bureisere. Fram til midten av 1930-tallet hadde selskapet gitt tilskudd til mer enn 10 000 bureisingsbruk, og det var dyrket over 180 000 dekar jord.
Bureising etter område.
Nordland, Troms og Hedmark var de tre fylkene med flest bureisingsbruk. Flere av bureisningsgrendene som kom i stand som følge av selskapets virksomhet, ble på folkemunne ofte kalt "Ny jord", slik for eksempel med grenda Elveng i Bjugn.
Ekspansjon og omorganisering.
Selskapet startet i 1916 Val landbruksskole i Nærøy i Nord-Trøndelag.
I 1972 gikk Ny Jord sammen med Det norske myrselskap og dannet Det norske jord- og myrselskap (DNJM).


RATP.
Régie autonome des transports parisiens (RATP) er navnet på selskapet som har ansvar for drift av offentlig transport i og rundt Paris (Metro, forstadsbaner, buss og trikk).
Opprettelse.
Opprrinnelig var det flere private selskaper som ivaretok kontrollen med byens transportnett. Offentlige myndigheter opprettet 21. mars 1948 RATP ved å slå sammen "Compagnie du Chemin de Fer Métropolitain de Paris" (CMP), som hadde driftsansvaret for metrolinjene, og "Société des Transports en Commun de la Région Parisienne" (STCRP) som hadde med bussrutene å gjøre.
Tidligere hadde CMP overtatt selskapene "Société du Chemin de Fer Electrique Nord-Sud de Paris" 1930 og "Ligne de Sceaux" 1937. STCRP ble opprettet 1. januar 1921 som en sammenslåing av flere uavhengige buss- og trikkelinjer i Parisområdet. Disse trikkelinjene hadde blitt overtatt av busser på det tidspunktet STCRP ble innlemmet i RATP. Ironisk nok er RATP i ferd med å bygge ut trikkeforbindelsene igjen.


Aking.
Aking er en relativt lite utbredt idrett i Norge. I Norge er idretten organisert under Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, i særforbundet Norges Ake-, Bob- og Skeletonforbund.
Aking som idrett foregår ved at man ligger på en spesialkjelke, kalt rodel, og aker nedover en islagt bane.
Barneaking foregikk og foregår fortsatt ved at en trekker med seg en kjelke eller et akebrett opp en bakke, og aker ned igjen. Før biltrafikken tetnet til, var det vanlig å bruke lengre strekninger av veinettet til aking. Barna varslet selv hverandre dersom det kom bil(er). På enkelte strekninger var der interessekonflikt mellom de som ville ha veien sandstrødd, og de som ville ake.
Aking som idrett deles igjen inn i naturbaneaking og kunstbaneaking.
I Norge har naturbaneaking tidligere vært mest utbredt. Banen består av en islagt vei, med vant rundt. Svingene er lite doserte, og man er avhengig av skarpe meier. Før krappe svinger vil man som regel bremse farten ved hjelp av kraftige pigger under skoene.
Tidligere var det en rekke baner som ble islagt og preparert hver vinter, men nå er det kun Midstulia i Oslo som blir preparert.
Kunstbaneaking er den formen mange har sett på tv. Norges eneste bane finnes i Hunderfossen, og ble bygget i forbindelse med OL på Lillehammer. Her er alle svinger kraftig doserte og man vil derfor aldri bremse før svingene. Meiene er sløve, for å skape minst mulig motstand. Farten kan bli svært høy.
Skeleton er en variant av aking, hvor utøveren har hodet foran.
I Funchal, Madeira kan man ake på sleder som glir på vanlige brostein. Sledene er utstyrt med benker, og der følger med to mann med lange stenger som styrer ned noen nokså bratte gater fra endestasjonen for en av taubanene og ned til sentrum. Denne transportmåten er en gammel tradisjon.
Historie.
Den første organiserte sammenkomsten for sporten fant sted i 1883 i Sveits.
Det første verdensmesterskapet i sporten ble holdt i 1955 i Korketrekkeren, Oslo. Første gang sporten var med i OL var i 1964 i Innsbruck.


Charlie og sjokoladefabrikken (2005).
"Charlie og sjokoladefabrikken" er en britisk-amerikansk film fra 2005 basert på barneboken med samme navn fra 1964 av forfatteren Roald Dahl. Den er regissert av Tim Burton og Johnny Depp spiller rollen som «Willy Wonka». Freddie Highmore spiller «Charlie Bucket». Dette er den andre filmatiseringen av barneboken. Den første er fra 1971 og hadde originaltittel "Willy Wonka & the Chocolate Factory", norsk tittel Charlie og sjokoladefabrikken med Gene Wilder som «Willy Wonka» og Peter Ostrum som «Charlie Bucket».
Historien.
«Charlie Bucket» (Freddie Highmore) er en fattig gutt som bor sammen med sine foreldre og fire besteforeldre i et lite, falleferdig hus i byen. Han bruker det meste av tiden sin på å drømme om sjokoladen som kommer fra sjokoladefabrikken som ligger i nærheten, eid av den største godterifabrikanten i verden «Willy Wonka» (Johnny Depp). «Charlie»s familie strever med å få endene til å møtes, og faren hans (Noah Taylor) mister jobben på tannkremfabrikken. Ting begynner å skje når «Willy Wonka» annonserer at han har plassert gullbilletter i fem av sjokoladene sine. De som finner disse vil få et besøk på den berømte godterifabrikken hans, for å bli kjent med alle de hemmelige tingene som skjer der inne samt godteri for resten av livet.
«Charlie»s bursdag er neste uke, den eneste dagen i året han får en «Wonka bar». Til tross for tilnærmet null i odds for å vinne, blir han skuffet av å ikke finne en gullbillett. Nyhetsreportere annonserer at en etter en blir de fire første billettene funnet av barn fra hele verden, alle karakterisert av store negative personlige egenskaper. «Bestefar Joe» (David Kelly), som tidligere jobbet på «Wonka»s fabrikk, gir «Charlie» en mynt for å kjøpe en sjokolade til. Denne har heller noen gullbillett. Så, den siste dagen av konkurransen, finner «Charlie» en pengeseddel og finner den siste billetten når han kjøper en sjokolade for de pengene.
Neste morgen møter «Charlie» og «bestefar Joe» opp utenfor fabrikken. En stemme over høyttaleranlegget ber gjestene gå inn. Ved inngangen blir de møtt av en forestilling med dukker, musikk og sang om «Willy Wonka», som ender i at dukkene og kulissene tar fyr. Den rare og eksentriske godterimannen «Willy Wonka» dukker opp ved siden av gjestene og synes selv at forestillingen var fantastisk. På runden i fabrikken blir de første fire vinner-barna, unntatt «Charlie», fristet av noe ekstraordinært. En etter en skjer det barna noe som gjør at de og foreldrene blir ekskludert fra turen.
Det første rommet de kommer til er Sjokoladerommet, som har gress og planter som alt er spiselig. En foss og elv av sjokolade er det også der. Her er også det første stedet hvor de møter «Umpa-Lumpa»ene. «Augustus Gloop» (Philip Wiegratz), en tykk gutt som spiser sjokolade med begge hendene, faller sjokoladeelven i Sjokoladerommet og suges opp av et rør.
Omvisningen går videre til et rom hvor nye produkter utvikles og testes. Den tyggegummityggende og konkurransebevisste «Violet Beauregarde» (AnnaSophia Robb) tygger på en defekt tyggis som gjør at hun blir et kjempestort blåbær.
På vei inn i Nøtterommet gir «Herr Salt» visittkortet sitt til «Willy Wonka», siden han selv er i nøtte-bransjen. «Wonka» kaster det uten i det hele tatt å se på det. Inne i Nøtterommet får de se på hvordan spesialtrente ekorn tester nøtter om de er gode eller dårlige, og «Willy Wonka» forteller at han bruker ekorn fordi de får valnøttene hele ut av skallet.
Bortskjemte «Veruca Salt» (Julia Winter) krever å få et ekorn i Nøtterommet, når hun angripes av ekornene og kastes ned i en sjakt for dårlige nøtter.
Et av Wonkas andre eksperimenter er å sende sjokolade via fjernsynet. «Mike Teve» (Jordan Fry), som er TV- og videospill-gal, krever å bli det første mennesket som transporteres med fjernsynsbølger, noe som gjør at han krympes til miniatyrstørrelse.
Hver av disse «ulykkene» skjer etter at barna nekter å adlyde instruksjoner mot å gjøre noe, og hver av de etterfølges av en sang om moral av «Umpa-Lumpa»ene (Deep Roy), «Wonka»s små fabrikkarbeidere fra «Loompaland». På slutten av dagen, har alle barna forlatt fabrikken, alle forandret på et vis etter det de har gjort galt.
På runden tar «Willy Wonka» tre eller fire tilbakeblikk på sin egen barndom, som gir oss bakgrunn for hans vanskelige forhold med sin far, «Tannlege Wilbur Wonka», spilt av «Hammer Horror»-skuespiller Christopher Lee. Som barn ble «Wonka» nektet sjokolade og annet godteri av faren sin pga. den potensielle risikoen for tennene sine. Etter han endelig snek seg til et stykke sjokolade, begynte han å drømme om å bli sjokolademaker. På tross av sin fars ønsker, rømte «Wonka» hjemmefra for å følge sine drømmer.
Etter «Mike Teve» har forlatt runden, er «Charlie» det eneste barnet som er igjen. «Wonka» tar «Charlie» og «bestefar Joe» med på en liten tur med Glassheisen, og vi får se de fire andre barna og deres foreldre slukøret forlate fabrikken. «Augustus Gloop» er fortsatt dekket med sjokolade, og er storfornøyd med det. «Violet Beauregarde» er blitt kjempefleksibel og er også kjempefornøyd, mens hennes mor ikke er så fornøyd med at hun er helt fiolett. «Veruca Salt» og faren hennes er dekket av søppel, og faren er veldig pinlig berørt. «Veruca» på sin side, begynner allerede å mase om flere ting hun vil ha. «Mike Teve» er blitt strukket, og er blitt kjempelang og kjempetynn – mye høyere enn sin far.
«Wonka» avslører sitt ønske om å overlate sjokoladefabrikken til «Charlie», siden han er den minst råtne i gruppen. Kravet er at «Charlie» må forlate familien sin, fordi familiemedlemmer forteller deg bare hva du skal gjøre, og en sjokoladefabrikant trenger komplett kreativ frihet. «Charlie»s familie er det mest viktige i livet hans, til og med mer viktig enn sjokolade, og han avslår derfor til en skuffet «Wonka».
Dagene går, og «Bucket»-familien er lykkeligere enn noen gang. «Charlie»s far har fått ny jobb på tannkremfabrikken, hvor han reparerer maskinen som erstattet hans stilling.
«Wonka» oppsøker «Charlie» mens «Charlie» pusser sko, og i et forsøk på å forstå hans kjærlighet til familien, ber han gutten bli med ham for å konfrontere sin egen far. Når de kommer til huset hvor faren bor og har kontor, blir de spurt om de har avtale. Det har de ikke, men «Charlie» sier til tannlegen at hans venn skulle vært der for lenge siden. Mens «Willy Wonka» sitter i tannlegestolen og blir undersøkt, ser «Charlie» på utklipp som er innrammet på veggen og limt inn i en utklippsbok som ligger fremme. Alle er om «Willy Wonka»s store suksess som godterifabrikant. Tannlegen avslører at det er sønnen sin han har i stolen når han ser hvor sterke jeksler han har. Den eldre «Wonka» og sønnen blir venner igjen, og på slutten begynner «Willy Wonka» og «Charlie» å jobbe sammen, og «Charlie»s hus og familie flyttes til fabrikken. Huset blir plassert i Sjokoladerommet, og hver dag kommer «Willy Wonka» og spiser middag sammen med hele familien.
Charlie Bucket.
«Charlie Bucket» er en fattig gutt som bor sammen med sine foreldre og fire besteforeldre i et lite, falleferdig hus i byen. Han bruker det meste av tiden sin på å drømme om sjokoladen som kommer fra sjokoladefabrikken som ligger nærheten, eid av den største godterifabrikanten i verden.
Willy Wonka.
Den beste sjokoladefabrikanten i verden. Han stengte fabrikken og sa opp alle sine arbeidere og erstattet disse med urinvånere fra «Loompaland» på grunn av spionasje. En gang lagde han et helt palass av sjokolade i India. Han sendte ut fem gullbilletter og lot fem barn å besøke fabrikken i den hensikt å finne en etterfølger. Willy Wonka spilles av Jonny Depp.
Bestefar Joe.
Jobbet en gang i tiden for «Wonka». En av hans største ønsker er å få komme inn i fabrikken igjen og se hva som har blitt av den.
Mike Teve.
«Mike Teve», en gutt som er fanatisk opptatt av TV- og videospill, og under intervjuet etter han har funnet en av gullbillettene, sitter han og spiller hele tiden. Han forteller hvordan han regnet seg frem til å slippe unna med å kjøpe kun en sjokolade for å finne gullbilletten. «Teve» krever å bli det første mennesket til å transporteres med fjernsynsbølger. Det ender med at han krympes til miniatyrstørrelse, og må strekkes ut.
Veruca Salt.
«Veruca Salt» er et veldig bortskjemt barn. Hennes far er i nøttebransjen, og fikk sine nøttesorteringsmedarbeidere til å åpne kassevis av sjokolader i mange dager før det ble funnet en gullbillet.
Hun prøver å stjele et sorteringsekorn til seg selv etter at «Willy Wonka» nekter å selge et til hennes far. Når hun prøver blir hun sortert ut som en «dårlig nøtt» og sendt ned søppelsjakten, etterfulgt av sin far.
Violet Beauregarde.
«Violet Beauregarde» tygger raskt på en defekt tyggis som forvandler henne til et kjempestort blåbær, hvorpå hun blir sendt til juicerommet for å skvises.
Augustus Gloop.
«Augustus Gloop» er en tykk tysk gutt som spiser sjokolade med begge hendene, sønn av en pølsemaker. Han faller i sjokoladeelven i Sjokoladerommet, og suges bort av et rør til karamellrommet.
Umpa-Lumpaene.
«Umpa-Lumpa»ene er «Wonka»s små fabrikkarbeidere fra «Loompaland».
«Loompaland» er et uoppdaget land, fullt av Snozzwangers, Horn Snolgerlers, og de slemme Whangdoodles, tre ekstremt farlige vesener.
Dette er et land fullt av uhyggelige vesener, som brukte å spise tusenvis av «Umpa-Lumpa»er hvert år.
«Umpa-Lumpa»ene spiste most kjempe-larver og klarte ikke å jobbe lenge eller hardt nok for å opprettholde rasen.
De levde et fryktelig liv i «Loompaland» inntil «Willy Wonka» kom dit, på leting etter nye smaker til godteriene sine. De tilba kakaobønnen, som de kanskje fant tre til fire av i året, og var derfor perfekte for «Wonka»s fabrikk. Siden de er vant med å ha det varmt, er det også veldig varmt inne på fabrikken.
«Loompaland» ryktes å ligge «sør for Armenia med grense til det kaspiske hav», som er i Iran. En mer akseptert teori er at det er en ukjent del av regnskogen i Amazonas.
Produksjon.
Ifølge de involverte i produksjonen av filmen, var hovedvisjonen bak "Charlie og sjokoladefabrikken" at filmen skulle være så lik originalen som mulig men lettere modernisert versjon av originalen, barneboken fra 1964 av Roald Dahl, og ikke en gjenskaping av filmen fra 1971.
For en sammenligning mellom romanen og de to filmene, vennligst se forskjellene mellom romanen og filmversjonene
Produksjonsteamet med Brad Grey og Richard D. Zanuck fant ut at regissøren Tim Burton var det ideele valget til å lage filmen. Etter at han hadde sagt ja til å regissere filmen, ansatte Burton manusforfatter John August, som hadde lest boken som barn men aldri sett filmen fra 1971. Burton anbefalte at August gjorde ferdig sitt førsteutkast av manuset før han så den..
Rollene og studio.
Flere skuespillere ble vurdert til rollen som Willy Wonka, og ryktene inkluderer Marilyn Manson som den eksentriske godterimannen. Da Burton ble delaktig i prosjektet, valgte han umiddelbart sin venn Johnny Depp, som tidligere har spilt i Burtons filmer "Edward Saksehånd", "Ed Wood", "Sleepy Hollow", og filmen "Corpse Bride", til å fylle «Wonka»s sko. Depp takket ja, og overtalte også Burton til å velge den unge medskuespilleren fra "Finding Neverland", Freddie Highmore som den nye «Charlie Bucket».
Hele filmen ble innspilt i Pinewood Studios, rett utenfor London. Dette er det samme studioet hvor de fleste James Bond-filmene er innspilt. Innspillingen startet 15. juni 2004. Burton foretrakk å unngå å bruke datagenerert bilde, og fikk istedenfor bygget settene i full størrelse, skapt av produksjonsdesigner Alex McDowell.
Mottakelse.
"Charlie og sjokoladefabrikken" hadde premiere i USA og Canada 15. juli 2005. I åpningshelgen spilte den inn 55,4 millioner USD gjennom "North American box office", og fikk for det meste positiv kritikk.
Dog var det kritikere som klaget over at Depps tolkning av «Willy Wonka» var urovekkende lik Michael Jackson (se mer om dette nedenfor) og at tillegget med forhistorien om hans vanskelige barndom ikke var i tråd med Dahls roman.
I Norge var det over 140 000 som så filmen i premièrehelgen, og dette er rekord. Men den sto bare til den fjerde Harry Potter-filmen hadde premiere, som hadde et besøk på 200 000 personer første helg.
Musikk.
Originalmusikken er skrevet og utført av Danny Elfman, som har samarbeidet med regissør Tim Burton i en rekke andre filmer: "Pee-wees store eventyr", "Beetlejuice", "Batman", "Batman vender tilbake", "Edward Saksehånd", "Sleepy Hollow", "Mars Attacks!", "Big Fish", "Et førjulsmareritt" og "Corpse Bride". Teksten til umpa-lumpa-sangene er hentet fra boken, og således kreditert Roald Dahl.
Soundtracket til filmen ble lansert 12. juli 2005.
Var all sjokoladen fra filmen ekte?
Nei, bare noe av den er ekte. All den flytende sjokoladen i sjokoladeelva er juks, og det ble også laget 110 000 plastbiter som ble pakket i sjokoladepapir, så de skulle se ut som ferdige sjokolader. 1850 ekte sjokolader ble brukt i filmen, og kjærlighetene på trærne, sukkerstengene, m.m. var også ekte. En butikk i England som heter Choccywoccydoodah laget også en hel del trær, blomster og andre ting av sjokolade som du kan se i filmen.


Støpejern.
a> på Hamar tidlig på 1900-tallet.
Støpejern er betegnelse på en gruppe jern-baserte legeringer med karbon og silisium, som størkner i et eutektikum. Karboninnholdet er minimum 2,1 % (vektprosent), ettersom jernlegeringer med lavere innhold defineres som karbonstål. Vanlig innhold av legeringselementer er 2,1–4 % karbon, 1–3 % silisium og inntil 0,5–1 % av andre elementer som mangan, kobber, tinn m.fl., alt etter hvilke egenskaper støpejernet skal ha.
Eksempler på bruk er maskindeler, skipsdeler, vannrør (soilrør), gategods (kumlokk) og bildeler. Sistnevnte står for en betydelig del av verdensproduksjonen av støpejern, og eksempler er motor-, styrings- og bremsedeler. Støpejern benyttes også i vedovner, stekepanner og gryter.
Støpejern lages ved at jernholdige råmaterialer, sammen med karbon og andre legeringselementer, smeltes i en smelteovn. Når ønsket temperatur og analyse er oppnådd, blir det smeltede jernet tappet i en øse, tilført nye legeringselementer og deretter støpt i sandformer som gir den ønskede form på delen som skal lages.
Støpejern inndeles i to hovedgrupper, hvitt og grått, etter utseendet på bruddflaten. I hvitt støpejern foreligger karbonet som cementitt som gir et meget hardt og slitesterkt materiale. I grått støpejern foreligger karbonet som utskilt grafitt. Grunnen til denne forskjellen er å finne i at legeringer av jern og karbon har to ulike fasediagrammer, det metastabile Fe-Fe3C og det stabile Fe-C. Enkelt sagt vil en ved rask størkning følge det metastabile systemet, mens det stabile er foretrukket ved noe senere størkning. Det er også vanlig å tilsette ympemiddel til smelten før støping for å unngå dannelse av hvitt støpejern.
Grått støpejern har igjen flere varianter, etter hvordan den utskilte grafitten opptrer. De to viktigste er flakgrafitt, omtalt som grått støpejern, og kulegrafitt som omtales som seigjern. De mekaniske egenskapene til disse to er ganske forskjellige, ettersom flakgrafitt gir høy varmelednings- og dempningsevne, egnet for motorblokker, mens kulegrafitt gir høy motstand mot plastisk deformasjon. Enkelt sagt kan en skille mellom disse ved at grått støpejern kan slås i stykker med en slegge, mens slår en på seigjern vil en knekke skaftet på slegga før støpejernet gir seg. Seigjern lages ved tilsetting av behandlingslegering til smelten før støping.
Det er også mulig å varmebehandle støpejern etter støping for å oppnå andre mekaniske egenskaper.
Tonnasjemessig er grått støpejern fortsatt størst, mens seigjern øker mest og har fått betydelig anvendelse. Eksempler er komponenter i vindmøller og annet maskingods som avløser langt dyrere løsninger med sveiste konstruksjoner.


Snøleopard.
Snøleopard ("Panthera uncia") er et mellomstort kattedyr som tilhører gruppen av brølekatter. Arten er svært sky og tilpasset et liv i store høyder, der det kan være kaldt og snørikt. Snøleopard står oppført på IUCNs rødliste som en truet art.
Snøleoparden ble tidligere klassifisert som eneste art i slekten "Uncia", men er nå omklassifisert som en art i slekten "Panthera". Dens nærmeste nålevende slektning er tigeren ("Panthera tigris"), som den evolusjonært skilte lag med for omkring 2 millioner år siden.
Beskrivelse.
Snøleopardens hale er den lengste blant kattedyrene.
Snøleoparden er et mellomstort kattedyr med langstrakt kropp. Framlemmene er kraftige og relativt korte. Baklemmene er lengre enn framlemmene, noe som gjør denne katten til en utmerket hopper og fjellklatrer. Labbene er store og runde, noe som gjør ferdsel i snø mindre energikrevende. Tærne har klør som kan trekkes inn. Halen er svært lang og brukes som et effektivt balanseror.
Snøleoparden skiller seg fra vanlig leopard på flere måter enn gjennom pelsen, selv om begge har rosettlignende markeringer. Snøleopardens markeringer er svakere og mer sparsomme. Den har svært tykk to-lags pels. Dekkhårene blir 2,5–5 cm lange, men gjerne noe kortere over ryggen og noe lenger i buken. Underpelsen er ullen og gir svært god isolasjon mot kulde. Grunnfargen er fra lys grå til kremgul langs flankene og nedover bena, over til lysere gulhvit eller nærmest hvit i buken, i brystet og på kinnene.
Hanner er betydelig (cirka 30%) større enn hunner. Vekten ligger normalt på omkring 35–55 kg. Hodet er rundt i formen og lite i forhold til kroppen. Ørene er små og runde. Snøleoparden har ekstra store (vide) nesebor, noe som gjør oksygenopptaket mer effektiv i store høyder. Kroppslengden fra snutespiss til halerot er ca. 100–130 cm. Halen kommer i tillegg og er rikt behåret og måler normalt cirka 85-105 cm, noe som gjør snøleopardens hale til den lengste blant alle kattedyre (kattens størrelsen tatt i betraktning). Skulderhøyden er normalt cirka 55–65 cm.
Man vet ikke nok om levetiden til snøleopard i vill tilstand, men det er antatt at den kan leve til den blir omkring 15–18 år. I fangenskap kan den leve til den blir omkring 21 år.
Evolusjon og systematikk.
Snøleoparden var tidligere klassifisert som eneste art i slekten "Uncia", men den er nå omklassifisert som en art i slekten "Panthera".
Snøleoparden minner mye om leopard ("P. pardus"), men artens nærmeste nålevende slektning er faktisk tiger ("P. tigris"). Disse artene, i følge O'Brien og Johnson (2007), skilte lag for mer enn 2 millioner år siden. En nyere studie med mtDNA antyder imidlertid at "P. unica" (snøleopard) og "P. leo" (løve) er søsterarter.
Det hersker usikkerhet omkring de to underartene som er beskrevet, fordi disse ikke har gjennomgått noen genetiske studier til nå.
Utbredelse.
Snøleopardens hode er lite og rundt.
Snøleoparden finnes i Sentralasia, fra Russland og Mongolia i nord til Kina, Tibet og Himalaya (Afghanistan, Pakistan og India) i sør. Dette kan virke som et stort område, men habitatene er svært fragmenterte. Dette vanskeliggjør også arbeidet med å bestemme eventuelle underarter, noe som har ført til at kun to slike blir delvis anerkjent i øyeblikket. Over 60 prosent av habitatet ligger i Kina.
Totalbestanden av ville dyr ble av IUCN (McCarthy m.fl., 2003) anslått å være omkring 4 080-6 590 dyr, hvorav 2 500-3 500 befinner seg i områdene mellom Kina og Mongolia. De finnes dessuten omkring 600 snøleoparder i fangenskap.
Habitat.
Snøleoparden er nært assosiert til alpine og subalpine økologiske soner i sentrale fjellstrøk i Asia. Den foretrekker bratte fjell med kammer, klipper og raviner, der det er lett å gjemme seg vekk. I Mongolia og Tibet finner man den også i relativt flatt terreng, så lenge det finnes godt med gjemmesteder. I de russiske Sayan-fjellene og de kinesiske Tien Shan-fjellene er den også utbredt i nåleskogbeltet, men den unngår tett skog.
Snøleoparden oppholder seg normalt i høyder på 3 000-4 500 moh, unntatt i det nordlige utbredelsesområdene. Der finner man den helst i høyder på 900-2 500 moh. Om vinteren trekker gjerne snøleoparden ned i lavere strøk, der det finnes boreal barskog og byttedyr.
Ny forskning har avslørt at snøleoparden deler habitat med tiger i visse områder, blant annet i Himalaya, der man har oppdaget at tigeren (bengaltiger) trives i langt større høyder enn tidligere antatt.
Atferd.
Snøleoparden er normalt solitær og mest aktiv i skumringen og grålysningen. Lite er kjent om atferden til dette dyret, selv om forskning pågår, blant annet i Tost fjellene i Sør Gobi, i det sørlige Mongolia. Hannene har gjerne et territorium på ca. 138–1 500 km², avhengig av tilgangen på byttedyr. De markerer territoriet med urin, ekskrementer og kloremerker på bakken. Hannene og hunnenes territorier overlapper hverandre, og det har blitt registrert at de kan jakte sammen.
Snøleoparder kan ikke brøle slik de andre brølekatter kan. Brøleegenskapene skyldes en anatomisk endring (en ukomplett forbeining) i tungebenet. Endringen er tilstedeværende også hos snøleoparden, men den er ikke like utviklet.
Diett.
Snøleoparden kan nedlegge byttedyr som er tre ganger så store som den selv. Dietten består for det meste av ungulater. Den jakter mest sibir ibex ("Capra siberica") og argalisau ("Ovis ammon"), men den nedlegger også tamsau ("Ovis aries"), geit ("Capra hircus"), bharal ("Pseudois nayaur"), jak ("Bos grunniens"), moskushjort ("Moschus moschiferus"), harer (Leporidae), murmeldyr ("Marmota himalayana") og fugler (Aves).
Snøleoparden benytter terrengets naturlige gjemmesteder for sine snik- og bakholdsangrep. Selv om snøleoparder stort sett alltid jakter alene, kan de dele byttet med partneren under paringstiden. Når et stort bytte er nedlagt vil snøleoparden holde seg i nærheten av kadaveret til det er fortært, kanskje i 3–4 dager om nødvendig. Den er sky og vil ikke angripe mennesker dersom det finnes en annen utvei.
Reproduksjon.
Brunsten varer gjerne i ca. 8 dager og dyrene parer ikke så ofte som andre store katter vanligvis gjør. Det normale er 5–15 paringer daglig. Hunnen lager et hi i ei en bergsprekk eller lignende, som hun forer med pels fra sin egen kropp. Hun kan bruke det samme hiet i årevis. Hunnen går drektig i ca. 90–110 dager. På grunn av de tøffe forhold som råder der snøleoparden holder til, føder hun ungene på vårparten, som regel i tidsrommet april–juni. Kullet består gjerne av 1–4 unger (2 i snitt), som normalt veier ca. 320–708 gram. Ungene blir ved mora til de er kjønnsmodne, omkring 18 måneder gamle. Da forlater de moras territorium.
Status.
Snøleopardens ører er små og runde.
Snøleopardens labber er svært store.
Snøleoparden er oppført CITES Appendix I og står som "truet" (EN) på IUCNs rødliste. Som sådan er den beskyttet i sitt naturlige leveområde, men jakt og fangst foregår fortsatt. Et snøleopardskinn kan være verd nærmere 350 000,00 kroner for den rette person.
Snøleoparden har en mytisk status, ikke ulikt den avskyelige snømannen. Nå har forskerne fanget dyret på film. Ved hjelp av et fjenstyrt kamera, har forskere fra britiske Royal Geographical Society klart å ta bilder av den sjeldne snøleoparden utenfor fangenskap. Bildene er tatt i Indisk Himalaya. Forskerne har utviklet nye metoder for å anslå hvor stor bestanden er.
Snøleopardene blir ofte drept av lokale gjetere. Problemet er at snøleoparden dreper buskapen som er samlet bak inngjerdinger for natta. Leopardangrep kan bety økonomisk ruin for gjeterne. I tillegg har dyret en pels som er svært luksuriøs og selvsagt sjelden. Dyret går stort sett alene i fjellet og jakter om natta.
Snøleoparden har nærmest mytisk status i deler av Himalaya, ikke ulikt statusen til yeti, bedre kjent som den avskyelige snømannen. Bein fra snøleoparden brukes også som substitutt for tigerben i kinesisk medisin.
Forskeren Ashley Spearing har gjennomført studiene i samarbeide med "International Snow Leopard Trust". «"Dette er de mest vellykkede forsøkene på å fotografere snøleoparden i det fri til nå. Vi har nå kraftige verktøy tilgjengelig for å studere disse dyrene"», sier Ashley.
Dyret er listet som et utryddingstruet dyr og det er forbudt å jakte på dyret. Dyret er også utsatt for ulovlig dyrehandel. Snøleoparden lever i fangenskap i flere dyreparker rundt om i verden.
For få år siden var det mulig å kontakte reisebyråer i Tibet som tilbød turister jakt på det sjeldne dyret. En slik tur kunne koste 160 000 kroner, og selv om det ble utdelt noen lovlige jaktlisenser, var det et stort svartebørsmarked.
Snøleopard regnes som en av de mest truede store kattene i verden, med en anslått vill bestand cirka 4 080-6 590 dyr. Av disse anslår forskerne at omkring 50 prosent er reproduseringsdyktige. Faktisk deler snøleoparden plassen på World Conservation Unions røde liste med tiger og panda. I dag er overlevelsen til dette vakre, men sjeldne kattedyret svært truet av illegal avliving og handel.
I området rundt Himalaya er den største trusselen mot snøleopardens eksistens, konflikten mellom snøleoparder og gjetere. Gjetere flytter i økende grad sine flokker inn i snøleopardens territorium for å beite. Dette betyr at tambesetninger konkurrerer med villsau og geiter om knappe ressurser. Når det ville byttet drar lenger vekk for å finne beitemarker, blir snøleoparden tvunget til å drepe tambesetningen i stedet; gjeterne tar igjen ved å fange, forgifte eller skyte dem. Denne konflikten betyr at gjeterne er uvillige til å støtte bevaring av snøleoparden.
Snøleoparden kan hoppe over ni meter, drepe byttedyr som er tre ganger sin egen vekt og smyger seg så forsiktig frem at den omtrent aldri blir sett. Den vakre pelsen, med mørkebrune flekker og rosetter, gjør den dessverre til et ideelt bytte for den illegale handelen med skinn. Men hvert skinn som blir solgt, er en ny spiker i kisten for den truede snøleoparden. En fersk rapport fra TRAFFIC – et overvåkende nettverk for handelen med ville dyr og planter – indikerer at, selv om det er i en mye mindre målestokk, andre kroppsdeler som tenner, negler, kjøtt og bein også føres inn i tradisjonelle markeder for asiatisk medisin. Som erstatning for tigerbein betaler handelsmenn i Tibet opp til US $ 190 for et skjelett av en snøleopard.
Heldigvis ser det ut som om «"Overlevelsesstrategi for snøleoparden"», offentliggjort i august 2003, kan forbedre krisen. «"Mer enn 70 miljøaktivister fra 18 land hjalp til med å utvikle strategien – og skaffet oss en klar plan for å forsikre at snøleoparden overlever"», sa "Brad Rutherford", administrerende direktør for den internasjonale stiftelsen for snøleoparden. «"Samarbeidet mellom snøleopardforskere og miljøaktivister gir meg håp om at vi kan redde disse fantastiske kattene."»


Treleopard.
Treleopard ("Neofelis nebulosa") er et stort rovpattedyr i kattefamilien, som tilhører gruppen av store kattedyr. Inntil nylig ble den regnet som eneste nålevende art i slekten, men borneotreleopard ble identifisert som egen art våren 2007. Den lett gjenkjennelig på den irregulært marmormønstrede og svært karakteristiske pelsen. Treleoparden er et typisk trelevende jungeldyr som holder til i Sørøst-Asia.
Beskrivelse.
Treleopardene minner mye om en liten vanlig leopard, men skiller seg klart fra denne gjennom å ha en lengre og slankere skalle, kortere bein og lengre kropp. Den er derfor også plassert i en egen slekt ("Neofelis"). Den kjennetegnes ført og fremst på sine marmormønstrede tegninger i pelsen. Grunnfargen er blek gulbrun-brun i forskjellige nyanser og irregulære mønstre, som kan minne om et skydekke (derav de engelske navnet «clouded leopard»). I buken og nedover lemmene har den derimot mørke prikker.
Treleoparden blir gjerne, målt fra snutespiss til halerot, ca. 75-110 cm lang og veier ca. 10-20 kg. Halen er svært lang og kan således måle henimot 91 cm. Den utgjør et viktig redskap når denne mellomstore katten balanserer rundt i greinverket på trærne. Hodet er ikke like rundt som for de store kattene, og også noe mer langstrakt i formen. Snutepartiet er også mer markert. Denne katten har de største rovtenner av alle katter, sammenlignet med den totale kroppsstørrelsen. Den er også godt utrustet til å klatre i trær, og har i så måte svært fleksible ankelledd. I vill tilstand blir disse kattene gjerne ca. 10-11 år gamle, mens de i fangenskap har blitt opp mot 17 år.
Habitat.
Treleoparden holder primært til i det tropiske regnskogbeltet i Sørøst-Asia, der den trives i høyder opp mot 2 000-2 200 moh. Den har imidlertid blitt registrert opp i 3 000 meters høyde. Ny forskning indikerer også at den katten kan ha tilhold i både mer åpent skogterreng og sumpterreng, men man vet ikke nok om dette i øyeblikket.
Atferd.
Treleoparden er en ekstremt god klatrer. I fangenskap er den observert hengende etter en grein i bare bakføttene. Den er nattaktiv og regnes som delvis trelevende, men jakter etter føde langs bakken. Hovedføden består av lokale hjorteslag, villgeit, villsvin, piggsvin, reptiler og fugl. Det rapporteres også at den tar primater, men det vites ikke om dette skjer langs bakken eller opp i trærne.
Reproduksjon.
Svært lite er kjent om denne kattens reproduksjonsmønster i vill tilstand, men i fangenskap føder gjerne hunnen 1-5 unger (3 i snitt) etter å ha gått drektig i ca. 93 dager. Mindre enn 20% av kattene i fangenskap parer seg, fordi hannen ofte dreper hunnen under selve paringsakten. Man vet ikke hvorfor, men fenomenet er godt kjent og dokumentert.
Systematikk.
Tidligere ble treleopard ("N. nebulosa") og Borneotreleopard ("N. diardi") regnet som underarter av samme art, men sistnevnte er siden 2007 klassifisert som en egen art. Det er beskrevet tre underater av treleoparden, men disse savner internasjonal anerkjennelse. De må derfor regnes som varianter.
Annet.
Treleoparden jakes på for både den flotte pelsen og og sine tenner og bein, som benyttes i østlig medisin. Den taper også terreng som følge av avskogning og tap av habitat. Den er som sådan listet som en truet art i CITES Appendix 1 og som «såbar» av IUCN.


Haa.
Haa (eventuelt "Ha") er et av de 20 fylkene ("dzongkhag") i Bhutan.
Navnet Haa (uttales "hah") og den eldre navneformen Has (uttales "hay") gir assosiasjoner til esoterisk bortgjemthet. Et alternativt navn på dalen skal være "Den bortgjemte ris-dalen".
Haa-dalen er en trang, steil nord-sørgående dal som dominerer landskapet i fylket. Det dyrkes ris, poteter og chili i dalbunnen og i terrasser i dalsidene og sidedalene. 78% av fylket er skogkledd, og skogbruket er viktig for den lokale økonomien. Dalen ble åpnet for utenlandsk turisme i 2002, men det er langt igjen før dalen blir like godt tilrettelagt for turistnæring som de mer utviklede fylkene Paro, Thimphu og Bumthang.
Geografi.
Haa ligger ved Bhutans vestgrense, mot Tibet i Kina. Den indiske hæren har en militærbase i Haadalen for å bidra til landets egen evne til å hindre kinesiske grensekrenkelser.
Templer.
De to viktigste templene i fylket, det Sorte tempel ("Lhakhang Nagpo") og det Hvite tempel ("Lhakhang Karpo") ble angivelig bygd samtidig med Kyerchu-tempelet i Paro på 600-tallet. Templene ligger nær hverandre på et hellig sted kalt "Ri-Puensum", ("Trebrødre-høyden"). Et tredje tempel Haa Gonpa ble bygd lenger opp i dalen på et sted hvor en hellig åpenbaring skal ha skjedd.


David Heyman.
David Heyman (født i 1961 i London) er en britisk filmprodusent.
Han startet sin karriere i filmindustrien som produksjonsassistent, før han produserte sin første film "Juice" i 1992. Han hadde endel suksess som produksjonsleder i USA, før han returnerte til London for å etablere sitt eget produksjonsselskap, Heyday Films, i 1997.
Han har siden produsert et stort antall filmer, og mest kjent av disse er filmene om Harry Potter, som begynte med "Harry Potter De vises stein" i 2001.


Anniken Huitfeldt.
Anniken Scharning Huitfeldt (født 29. november 1969 i Bærum) er en norsk politiker (Ap). I Jens Stoltenbergs andre regjering har hun vært barne- og likestillingsminister 2008–2009, kulturminister 2009–2012, og er siden 21. september 2012 Norges arbeidsminister. Huitfeldt har sittet på Stortinget for Akershus siden 2005. Hun er utdannet historiker, og har vært forsker ved Fafo.
Bakgrunn.
Huitfeldt er datter av lagdommer Iver Huitfeldt (1943–) og lektor Sidsel Scharning (1940–1990). Hun ble født i Bærum, men vokste opp på Jessheim i Akershus. Hun tilhører den dansk-norske adelsslekten Huitfeldt (), og er niese av politikeren Fritz Huitfeldt (H). Huitfeldt er utdannet cand.philol. med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1996.
Anniken Huitfeldt har også grunnfag i statsvitenskap og historie fra Universitetet i Oslo fra 1992, samt grunnfag i geografi fra London School of Economics fra 1993. Forsker ved Fafo 2000–2005, og styremedlem i Redd Barna 2001–2005. Hun har vært medlem av en Norsk offentlig utredning (NOU) to ganger, henholdsvis Boligutvalget 2000–2002 og Kvalitetsutvalget for grunnopplæring 2001–2003. Huitfeldt er gift og har tre barn.
Politisk karriere.
Huitfeldt var leder i Ullensaker AUF 1985–1988. Styremedlem i Akershus AUF 1986–1990, fylkessekretær 1988–1989. Sentralstyremedlem i Norges Gymnasiastsamband (NGS) 1987–1988. Sentralstyremedlem i AUF 1990–1994, nestleder 1994–1996, og leder 1996–2000. President i Foreningen Nordens Sosialistiske Ungdom i 2000, visepresident i International Union of Socialist Youth 2000–2001. Huitfeldt var 2. vararepresentant til Stortinget 1993–1997, samt 4. vararepresentant 2001–2005.
Hun har vært sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet siden 2002 og ble valgt inn på Stortinget på eget mandat fra Akershus i 2005. Hun ble da 1. nestleder i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité og medlem av Arbeiderpartiets gruppestyre. Fra 2007 er hun leder i Arbeiderpartiets kvinnenettverk. 29. februar 2008 ble Huitfeldt utnevnt til statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet, og Gorm Kjernli møtte for Huitfeldt på Stortinget. Ved stortingsvalget 2009 ble Huitfeldt gjenvalgt til Stortinget, og hun ble da utnevnt til ny statsråd i Kulturdepartementet, og Are Helseth møter i hennes sted på Stortinget.
Politisk ståsted.
Med bakgrunn i AUF har Huitfeldt blitt plassert på venstresiden i Ap, ikke ulikt sin forgjenger Trond Giske. Huitfeldt er nok i likhet med Giske en langt mer pragmatisk politiker som er vanskelig å plassere på en bestemt side. Som kulturminister har Huitfeldt vært opptatt av at kultur har en sosial side, og også er et gode som må fordeles. Her plasserer hun seg i en mer tydelig sosialdemokratisk tradisjon, og har løftet en side ved kulturpolitikken som har fått lite fokus de siste årene.
Da forlaget bak Store Norske Leksikon ville legge ned driften og gi bort nettleksikonet, ville ikke Huitfeldt gi økonomisk støtte til videre drift. Dette vakte stor oppsikt. «Anniken Huitfeldt har meldt seg inn i Frp», skrev Andreas Wiese i "Dagbladet" 14. mars 2010.
Til en av de største kritikerne, Van der Hagen i "Morgenbladet", svarte Huitfeldt at «Van der Hagen mener at avslaget innebærer en omlegging av Arbeiderpartiets kulturpolitikk. Det stemmer ikke. Det ville derimot vært en total omlegging dersom vi skulle gi ensidig statsstøtte til en aktør som tidligere har tjent mange penger, og som nå varsler avvikling av driften. En filmprodusent eller et forlag kan ikke først avvikle og så drive videre med ensidig statsstøtte. Hvis vi skal støtte norske leksikon må vi i tilfelle etablere et regelverk hvor vi likebehandler alle aktører som vil drive leksikon.»
Ettersom mange andre prosjekter, for eksempel nynorskordboken "Norsk Ordbok", mottar betydelige summer, uten at andre ordboksprosjekter likebehandles, er det flere som har satt spørsmålstegn ved denne argumentasjonen. «Anniken Huitfeldt har ennå ikke levert ett overbevisende argument for hvorfor et prosjekt som Norsk Ordbok kan støttes over Kulturdepartementets budsjett, mens det er prinsipielt umulig å støtte Store norske», skrev Aftenposten på lederplass 7. mai 2010.
Høsten 2010 gjorde Huitfeldt seg bemerket ved å hevde at det ikke var mulig å stoppe flyttingen av Nasjonalgalleriet, til tross for at flytting ikke er vedtatt, og ved å ikke følge anbefalingen fra Språkrådets styre om å ansette Kjell Lars Berge som ny direktør for Språkrådet. Hun fikk også kritikk for å ha utnevnt Anne Aasheim til ny direktør i Norsk kulturråd, selv om hun ikke sto på den offisielle søkerlisten. På bakgrunn av dette har "Morgenbladet" kalt henne «Dermed basta-ministeren».
Biograf.
I 2009 utga Huitfeldt en barnebok om Gro Harlem Brundtland. Boken fikk blandede kritikker, og Huitfeldt ble blant annet beskyldt for å skjønnmale bildet av Brundtland.


Stupbomber.
En Douglas SBD Dauntless stupbomber i angrep
En stupbomber slipper bombelasten sin under et bratt stup mot målet for presisjonsbombing. Flyene ble ofte satt inn når fiendtlige stillinger og kjøretøy skulle ødelegges enkeltvis, siden det ofte var mer effektivt enn teppebombing fra stor høyde. Stupbomberen kan best beskrives som en form for angrepsfly da dens rolle var flystøtte og taktisk bombing. Den var også svært effektiv mot skip. Særlig i Stillehavet var flytypen populær, og svært ofte involvert i store slag (eksempelvis slaget ved Midway)..Idéen oppsto under den første verdenskrig og ble brukt igjen under den andre verdenskrig.
Den mest brukte angrepsmetoden var at flyene vant stor høyde ved å stige relativt raskt når de nådde målet sitt. Deretter rullet flyene over, og satte full fart ned mot bakken før de slapp lasten.
De mest kjente stupbomberne var Junkers Ju 87 Stuka, Aichi D3A og Douglas SBD Dauntless. Curtiss SB2C Helldiver var en mindre kjent type.


Martin Haug.
Martin Haug (født 24. september 1952) er en norsk gitarist.
Han studerte med prof. Erik Stenstadvold ved Norges Musikkhøgskole og tok sin diplomeksamen i 1979, og han fikk kritikernes anerkjennelse for sin debut i 1980. Siden da har han gitt en rekke konserter i Europa, Asia, USA og Sør-Amerika.
Haug har sammen med Erik Stenstadvold gitt ut to CD-plater som begge har vakt internasjonal oppsikt. Den første ble også valgt som årets plate av italienske «Il Fronnimo». Han har mottatt Statens arbeidsstipend, samt en rekke reise og
Haug dannet i 1997 duoen A Corda med Birgitte Stærnes, som bl.a. har turnert med Rikskonsertene og gitt ut tre plater. Han er også lærer i klassisk gitar og musikkteori-fag ved St. Hallvard VGS, og skriver også musikkanmeldelser for drammensavisa Drammens Tidende. Han har også i mer enn ti år vært leder for Drammen Kammermusikkforening.


Den norske dokumentarfilmfestivalen.
Den Norske Dokumentarfilmfestivalen (DNDFF) er et årlig arrangement, arrangert i Volda av studenter ved Høgskulen i Volda. Festivalen er Norges eldste og største dokumentarfilmfestival. Rundt 50-60 filmer blir vist under arrangementet, som trekker til seg dokumentarfilmskapere fra flere land. Den Norske Dokumentarfilmfestivalen het tidligere Volda Filmfestival. Festivalen er en idealistisk filmfestival, og alle som bidrar til festivalen jobber gratis. I motsetning til de fleste andre festivaler så betaler ikke DNDFF noen regissører for å vise filmer, og på samme måte tar man heller ikke betalt for å vise filmer.
DNDFF har to kortfilmprogram. I konkurransen Superdok blir unge filmskapere under 30 år utfordret til å lage en dokumentarfilm som ikke varer i mer enn ett minutt. Til festivalen i 2006 var det åpent tema. Med Eit nummer i rekka ønsker Den Norske Dokumentarfilmfestivalen å sette søkelys på en gruppe i samfunnet som ikke får så mye oppmerksomhet ellers. Konkurransen ble startet til festivalen i 2005, og gav da asylsøkere to minutt ekstra til å fortelle deres historie. I 2006 var tema diskriminering i arbeidslivet, og til denne konkurransen blir regissører bedt om å sende inn forslag til filmer de vil produsere om temaet. Eit nummer i rekka er bl.a. støttet av Fritt Ord.
Festivalen ble våren 2010 arrangert for 14. gang.
Våren (2012) blir festivalen avholdt 25. til 29. april.


Nordiske grener under Vinter-OL 1998.
Under OL 1998 i Nagano ble det arrangert 15 øvelser i nordiske grener.


Brødrene Taviani.
Brødrene Taviani, "Vittorio" (født 1929) og "Paolo Taviani" (født 1931) er to italienske filmregissører.
Brødrene Taviani begynte med dokumentarfilmer i 1950-åra og med spillefilm fra 1962. Gjennombruddet kom med "Padre padrone" i 1977 etter Gavino Leddas selvbiografiske roman, en film som vant Gullpalmen i Cannes. De har lagd en rekke symbolfylte og stiliserte, men likevel tilgjengelige filmer preget av søritaliensk miljø og mentalitet. Paolo og Vittorio Taviani har alltid samarbeidet om regien.


Olga Danilova.
Olga Valerjevna Danilova (russisk Ольга Валерьевна Данилова, født 6. oktober 1970) er en russisk langrennsløper.
Under OL 1998 i Nagano vant hun gull på 15 km klassisk og i stafetten, i tillegg til en sølvmedalje på i jaktstarten.
Under OL 2002 i Salt Lake City kom hun først i mål i jaktstarten, og ble nummer to på 10 km klassisk. Hun ble imidlertid frakjent medaljene etter at hun testet positivt for doping.


Norges Naturvernforbund.
Naturvernforbundet (Også kjent som Norges Naturvernforbund) er landets eldste natur- og miljøvernorganisasjon, grunnlagt i 1914. Naturvernforbundet er en demokratisk medlemsorganisasjon med 19 700 medlemmer og over 100 fylkeslag og lokallag i hele landet.
Naturvernforbundet arbeider for å beskytte natur og miljø, og jobber med et bredt spekter av saker innen miljø- og naturvern, som områdevern, artsvern, klima, energi, samferdsel, miljøgifter, skog, fiske og oppdrett. Naturvernforbundet jobber også internasjonalt, med partnerorganisasjoner i over 20 land i Afrika, Asia og Europa.
Organisasjon.
Naturvernforbundet består av fylkes- og lokallag samt et nasjonalt sekretariat. Organisasjonen har fylkeslag i alle landets fylker, og til sammen ca 100 lokallag som dekker én eller flere kommuner.
Naturvernforbundets høyeste myndighet er landsmøtet, som samles annethvert år. Mellom landsmøtene ledes forbundet av et landsstyre med representasjon fra fylkeslagene, og et sentralstyre med fem medlemmer. Leder for begge disse er organisasjonens valgte leder Lars Haltbrekken. Generalsekretær Maren Esmark leder den daglige driften i Naturvernforbundets sekretariat, som holder til i Grensen 9b i Oslo sentrum. Der sitter de fleste av Naturvernforbundets ca 30 ansatte, med unntak av ansatte i Kragerø, Trondheim og Steigen. Til sammen har Naturvernforbundet ca. 30 ansatte. I tillegg har noen fylkeslag egne kontorer og ansatte sekretærer.
Naturvernforbundets regnskap for 2007 viste en omsetning på drøye 28 millioner, hvorav ca. 2 millioner kom fra medlemskontingenter, nær 7 millioner som grunnstøtte fra Miljøverndepartementet og 8 millioner i annen offentlig prosjektstøtte.
Natur og Ungdom er Naturvernforbundets ungdomsorganisasjon, mens Miljøagentene er Naturvernforbundets barneorganisasjon. Naturvernforbundet er tilsluttet den internasjonale organsiasjonen Friends of the Earth International, et av verdens største nettverk for miljøorganisasjoner.
Norges Naturvernforbund gir ut medlemsbladet Natur & miljø.
Historikk.
Naturvernforbundet (som den gang het Landsforeningen for naturfredning i Norge) ble offisielt stiftet 18. februar 1914, men startet ikke sin virksomhet før oktober 1916. Organisasjonen skulle ”vække og vedlikeholde sansen og interessen hos vort folk for at verne landets natur”. Organisasjonens første formann var Hjalmar Broch.
I 1936 byttet organisasjonen navn til Landsforbundet for naturfredning i Norge. Mellomkrigstiden var ellers ingen storhetstid for organisasjonen. I 1939 hadde Landsforbundet et regnskap på ca. 3000 kroner, inkludert statsstøtte på 750 kroner. Medlemstallet, som hadde ligget på 2-300 de første årene, sank til rundt 100 de siste årene før krigen.
Det ble ikke bedre under krigen. Kretsforeningene gikk enten i dvale eller i oppløsning mens krigen pågikk, og etter frigjøringen tok det flere år før aktiviteten kom i gang igjen. I 1951 kom også navneskifte nummer to, og organisasjonen het fra nå av Landsforbundet for naturvern i Norge.
I 1954 kom Lov om naturvern, som ble et vendepunkt i norsk naturverns historie fordi den åpnet for opprettelse av nasjonalparker. Også opprettelsen av Statens naturvernråd bidro til at naturvernarbeidet i Norge fikk et løft. 29. oktober 1962 fikk organisasjonen nye vedtekter og sin tredje navneendring, og ble til Norges Naturvernforbund. Naturvernforbundets første landsmøte ble holdt i mars året etter.
Åtte kretsforeninger stilte, og Anders Hagen ble valgt til formann, mens Magne Midttun ble ansatt som generalsekretær. Midttun skulle lede og prege organisasjonen i over 15 år. I 1964 sa daværende Kronprins Harald seg villig til å være Naturvernforbundets høye beskytter. Medlemsbladet Norsk Natur kom med sitt første nummer i 1965.
De første 50 årene var Naturvernforbundet en organisasjon for få, men kvalifiserte medlemmer som vesentlig drev med klassisk naturvern. På 60- og 70-tallet begynte imidlertid organisasjonen å jobbe med et mye bredere spekter av saker. Naturvernforbundet var heller ingen radikal organisasjon, men gjennom 70-tallet begynte organisasjonen å bli mer kritisk til myndighetens natur- og miljøvernarbeid. Blant annet ble oljeforurensning, sur nedbør og vassdragsutbygging satt på dagsorden.
Kampen for å redde Mardalsfossen i 1970 ble starten på en ny epoke i norsk naturvern, men drøye 10 år etter kom det som fortsatt står som en av de største naturvernaksjonene i norsk historie – Alta-aksjonen.
Alta-saken fikk enorm nasjonal oppmerksomhet og temperaturen i debatten var høy. Til tross for dette dalte Norges Naturvernforbunds medlemstall på denne tiden, før det utover 80-tallet steg kraftig igjen og nådde sin topp på rundt 40 000 i 1991.
Medlemstallet har fortsatt å gå i bølger. I 2001 var det nede i vel 16 000, mens det i 2012 har økt til 20.000.
Arbeidsområder.
Naturvernforbundet jobber med et bredt spekter av saker. Innenfor rammene av organisasjonens prinsipprogram står alle medlemmer fritt til å jobbe med de sakene de ønsker.Sakene organisasjonen arbeider med varierer derfor fra fylke til fylke og region til region.
Opp igjennom historien har klassisk naturvern vært Naturvernforbundets nesten eneste beskjeftigelse. Også i dag står dette politikkområdet svært sterkt i organisasjonen. Vern av områder, naturtyper og arter er kjerneområder for organisasjonen både lokalt og nasjonalt. Skog, marine områder, vassdrag og fjellnatur er blant naturtypene Naturvernforbundet jobber mest for å bevare. Organisasjonen er aktiv i rovdyrdebatten, og har i mange år jobbet mye for å ta vare på den sterkt truede fjellreven i Norge.
Klimasaken er det andre store arbeidsområdet Naturvernforbundets jobber med.
Internasjonalt arbeid.
Naturvernforbundet har i mer enn 15 år jobbet med internasjonale prosjekter knyttet til energi, utvikling og miljø. Naturvernforbundethar for tiden prosjekter i 20 land, de fleste i det tidligere Sovjetunionen. Russland, Kaukasus, Sentral-Asia, Hviterussland, Ukraina, Polen, Balkan, Togo, Mosambik og Nigeria er landene/områdene forbundet er aktive i pr januar 2012. Naturvernforbundets internasjonale programmer engasjerer 30-35 lokalt ansatte i prosjektlandene på hel- og deltid.
Naturvernforbundets mål med det internasjonale arbeidet er å bidra til å styrke miljøhensyn ved å bygge opp lokal miljøbevegelse og deres kompetanse og slik styrke miljø. Naturnvernforbundet ønsker ikke å synes i utlandet som egen organisasjon med mindre det er viktig for prosjektets utvikling.
Miljøgifter.
Naturvernforbundet har jobbet med sedimentopprydding og miljøgiftkildesporing langs norskekysten siden tidlig på 90-tallet. De senere årene har Naturvernforbundet gått krasst ut mot planlagt deponering av gruveavgangsmasser i Førdefjorden og i Sør-Varanger, og ellers støttet oppryddingsaksjoner i forurensete sedimenter flere steder. I 2006 skapte Naturvernforbundet kontrovers i miljøbevegelsenen da de støttet dypvannsdeponi som deponeringsmetode for forurenset slam fra indre Oslo Havn.


Realisme (erkjennelsesteori).
Realisme er den epistemologiske posisjonen at våre sanser og erkjennelser inneholder informasjon om virkeligheten.
Ifølge den "naive realismen" er virkeligheten nøyaktig slik vi oppfatter den.
Mer utbredt er den "kritiske realismen" som er enig i at sansene kan fortelle oss noe om verden og dens beskaffenhet, men som mener at man ikke alltid kan stole på at sansene våre gjengir virkeligheten korrekt.
Eksempler på det sistnevnte er optiske bedrag, som bl.a. vitenskapsfilosofen Norwood Russell Hanson har påpekt.
En epistemologisk skole som prøver å forklare hvorfor sansene våre ikke nødvendigvis gjenspeiler realiteten, er den evolusjonære erkjennelsesteorien.


Charlie og sjokoladefabrikken (1971).
"Charlie og sjokoladefabrikken " (originaltittel: "Willy Wonka & the Chocolate Factory") er en filmmusikal fra 1971 basert på barneboken med samme navn fra 1964 av forfatteren Roald Dahl (se Charlie og sjokoladefabrikken. Den var regissert av Mel Stuart og Gene Wilder spilte «Willy Wonka» mens Peter Ostrum spilte «Charlie Bucket».
Mens filmen ikke var noen kommersiell suksess da den ble lansert, har den siden vokst til å bli en kultklassiker for barn. Den andre filmatiseringen av boken som bærer samme navn, ble lansert i 2005 (se Charlie og sjokoladefabrikken (2005). Den var regissert av Tim Burton med Johnny Depp som «Willy Wonka» og Freddie Highmore som «Charlie Bucket».
Historien.
«Charlie Bucket» (Peter Ostrum) er en fattig gutt som bor sammen med sin mor og fire besteforeldre, som ingen har vært ute av dobbeltsengen de deler på over tyve år. Charlie har heroisk strevet med å underholde familien sin når han hører at den berømte «Willy Wonka» (Gene Wilder) har plassert gull-lodd i fem av sine sjokolader. De som finner disse vil få et besøk på den berømte godterifabrikken hans, for å bli kjent med alle de hemmelige tingene som skjer der inne samt sjokolade for resten av livet.
Charlie ønsker å vinne mer enn noen annen, og på oppfordring av «bestefar Joe» (Jack Albertson), er han så dum at han bruker pengene sine på en eneste sjokolade, som dessverre ikke har noe gull-lodd. Han blir helt knust når nyhetsreportere annonserer at alle fem loddene er funnet. Neste dag, mens han går gjennom byen, finner han noen penger i rennesteinen. Han går inn i en forretning og kjøper en Wonka-sjokolade, som en øyeblikkelig hiver innpå. Idet han er i ferd med å forlade, bestemmer han seg for å kjøpe en til bestefar Joe. Da han går ut av forretningen får han høre at den femte lodd-finneren hadde forfalsket loddet, og at det femte loddet fortsatt fantes der ute. Og Charlie, i filmens mest minnerike scene, åpner sjokoladen og finner den siste av de fem loddene.
Før den store dagen, blir han kontaktet av «Arthur Slugworth» (Günter Meisner), som er en konkurrerende godterifabrikant. Han tilbyr Charlie mange penger i bytte for et eksemplar av Wonkas siste oppfinnelse, en «Everlasting Gobstopper». En fremmed (Peter Capell) som også dukker opp, advarer «Charlie» i et merkelig dikt om «små menn». Disse tingene glemmes dog fort, idet «Charlie» havner oppi mediesirkuset rundt de fem vinnerne som skysses til godterifabrikantens verden.
Idet de kommer til sjokoladefabrikken, er folkene bedt om å vente til «Wonka» kommer til porten. Han kommer mot dem med ansiktet gjemt under bremmen på hatten, og han går som en gammel mann. I siste øyeblikk, gjør han en saltomortale og lander på føttene, for å demonstrere sin ungdom og sin styrke. Wilder har senere forklart at han la dette til selv for å forsikre publikum om aldri å helt stole på hans rollefigur resten av filmen.
Virkeligheten kommer imot dem idet de går inn i Sjokoladefabrikken. «Wonka»s psykedeliske eventyrland er full av sjokoladeelver, gigantiske spiselige sopper, tapet man kan slikke på og orange dverger («umpa-lumpa»ene). Og ja, hvert barn får sin egen Gobstopper, et godteri som kan slikkes på foralltid uten å bli mindre.
Ettersom turen går, viser de fire andre barna seg som grådige, bortskjemte og uoppdragne barn. Skrekkelige ulykker skjer når de ikke følger ordrene de blir gitt og en etter en blir den lille gruppen redusert, til bare «Charlie Bucket» og «bestefar Joe» er igjen.
De antar feilaktig at de har vunnet en lovte livstidsleveringen av sjokolade, men blir fortalt at fordi de drakk brus som var under uttesting og ikke lov å drikke, ble de diskvalifisert. «Bestefar Joe» blir opprørt, og lover å ta igjen ovenfor «Wonka» uansett hva det måtte koste. Han oppfordrer «Charlie» til å gi hemmeligheten om Gobstopperen til konkurrenten «Slugworth». Men «Charlie» har et hjerte av gull og leverer tilbake Gobstopperen til Wonka til tross for hva pengene kunne ha ment for ham. «Slik skinner en god gjerning i en urettferdig verden», sier Wonka, som forklarer at dette var en test for å finne et godt barn.
«Wonka» innrømmer at han var på jakt etter en erstatter, og at i tillegg til sjokoladen, vil «Charlie» få overta hele fabrikken. De går så inn i glassheisen og skytes opp i luften, tilsynelatene for å leve lykkelige i alle dager.
Manuset.
Produsentene av filmen ble enige om at filmen skulle lages som en barnemusikal, og at bokens forfatter, Roald Dahl, skulle skrive filmmanuset. I tillegg ble den uerfarne manusforfatteren David Seltzer bragt inn som ukreditert bidragsyter. Dahl hadde skrevet manuset på en slik måte at det ble vanskelig å lage film av, med datidens teknologi. Det ble gjort flere endringer i historien for at den skulle bli til en god film. Mest merkbart er selvfølgelig musikknumrene.
En utfordring regissør Stuart kom over, var det slaveri-liknende portrettet av umpa-lumpaene i romanen, som i originalutgaven ble beskrevet som svarte, pygmeliknende afrikanere som var bragt over for å jobbe for den hvite Herr Wonka. I filmen er disse endret til en ny rase med orange hud og grønt hår, hjemmehørende i Loompaland. Originaltittelen på filmen ble også endret for å promotere Quaker Oats' nye sjokolade (se neste avsnitt), og ved å skifte fokus fra Charlie til den eksentriske godterimakeren ble tittelen på filmen "Willy Wonka and the Chocolate Factory" (orig. "Willy Wonka og sjokoladefabrikken")
Produksjon.
Ideen om å gjøre romanen "Charlie og sjokoladefabrikken" til film, kom da regissør Mel Stuarts 10 år gamle datter leste boken og spurte sin far om å lage film av den. Stuart viste så boken til produsent David L. Wolper, som akkurat på den tiden var i samtaler med Quaker Oats Company vedrørende introduksjonen av en ny sjokolade. Wolper overbeviste firmaet, som ikke hadde noen form for erfaring fra filmindustrien fra før, til å kjøpe rettighetene og finansiere filmen i den hensikt å promotere en ny «Quaker Oats Wonka Bar».
Rollene og studio.
Regissør Mel Stuart og produsent David Wolper ignorerte Dahls ønske om å hyre den britiske komikeren Spike Milligan til hovedrollen som Willy Wonka. De vurderte først Joel Grey, en Broadway-sanger og danser, som ble valgt bort pga. at han var liten. Det ble holdt auditions i en hel uke på New Yorks Plaza Hotel helt til Hollywood-skuespiller Gene Wilder kom inn, og øyeblikkelig ble valgt til å spille Wonka. Produsentene samarbeidet med casting directors i New York, London og München for å finne skuespillere til å spille barna og deres foreldre. Dverger og småvokste fra hele verden ble funnet for å spille umpa-lumpaene.
Filmen ble innspilt i München, Tyskland, fordi det var signifikant billigere enn Hollywood og settingen passet godt for «Wonka»s fabrikk.
Innspillingen startet 31. august 1970 og var ferdig 19. november 1970.
Musikk.
Originalmusikken og sangene ble komponert av de britiske låtskriverne Leslie Bricusse og Anthony Newley. Soundtracket ble lansert i 1971.


Ursus (selskap).
Ursus er et polsk selskap som produserer traktorer og skogsmaskiner. Ursus er en av de ledende traktorprodusentene på det øst-europeiske markedet.


Massey Ferguson.
En Massey-Ferguson 3660 traktor fra 1990-årene
Massey Ferguson (MF) er et merkevarenavn for traktorer, skurtreskere, traktorgravere og andre landbruksredskaper. MF inngår i det amerikanske AGCO-konsernet.
Merkets historie starter med Harry Ferguson fra Nord-Irland. Han oppfant et hydraulisk trepunkts redskapsløft som kan overføre vekt fra redskap til traktor under arbeid, noe som gjorde det mulig å arbeide med større redskap på lettere traktor.
Fergusons trepunktsløft ble først lansert på traktorer fra David Brown, produsert i perioden 1936 til 1939. Deretter samarbeidet han med Henry Ford, etter det såkalte Handshake Agreement, Fords eneste kompaniskap den gangen. Samarbeidet brøt sammen etter ni år, i 1947, to måneder etter Henry Fords død, med et omfattende rettsoppgjør som følge.
I 1946 startet Ferguson produksjon i Coventry, England. I 1948 åpnet en fabrikk i Detroit, USA.
Selskapet inngikk etter en tid samarbeid med skurtreskerprodusenten Massey-Harris, og i august 1953 ble de to selskapene fusjonert til Massey-Harris-Ferguson. Navnet ble i 1958 forkortet til Massey-Ferguson


Ridder.
En ridder var opprinnelig en kriger som var underlagt en adelsmann, eller en adelsmann som var underlagt en monark. Han hadde en god nok økonomi til å eie en eller flere hester, og til å gjøre krigstjeneste når monarken krevde det. Begrepet brukes mest om den europeiske tradisjon, men kan også brukes om krigere i rustning som kjempet til hest i andre kulturer. En kvinne av samme stand i middelalderen ble kalt "frue".
En annen type ridder er en «frilanse». Dette var en ridder som ikke var underlagt noen andre.
Ridderne hadde ikke uniformer som soldater har i dag. De hadde ulike klær og våpen etter hvor mye de hadde råd til å kjøpe, og etter hvor i verden de hadde reist. De ridderne som hadde best utstyr og som viste seg dyktigst i strid fikk best betalt. Fyrster arrangerte turneringer som en form for sportsbegivenheter for riddere. Der opptrådte ridderne med krigsutstyr og kjennetegn slik som våpenskjold og lignende dekorasjoner på rustningsdeler og hestedekkener. Riddernes flotte og fargerike utstyr i turneringer, var en medvirkende årsak til utviklingen av den vest-europeiske heraldikken fra siste del av 1100-tallet.
I litteratur fra middelalderen er det knyttet mange idealiserende og romantiske forestillinger til en persons status som ridder. Disse gikk blant ut på at en ridder skulle følge og forsvare moralske krav, slik som beskyttelse av svakerestilte personer og personlig offervilje overfor andre personer. Kvinner ble skildret som svakere personer enn menn, og ridderne skulle opptre spesielt oppmerksomt, høvisk og elegant overfor kvinner.
En "ridder" kan være en betegnelse på et ikke geistlig medlem av en religiøs orden. Slike riddere skulle med våpen i hånd kjempe for å utbre kristendommen hos folk med annen religion.
Ridder er en av de lavere adelige titler. I noen land eksisterer tittelen fortsatt i dag og i eksempelvis Belgia, Luxembourg, Spania og Storbritannia blir spesielt utvalgte personer fortsatt tildelt adelskap som kan være arvelig. Disse tildelingene skjer offisielt av monarken, men er ofte bestemt av regjeringene. Disse adlede personene blir til dels omtalt som riddere.
Ridderskap.
Gruppen av riddere i et samfunn blir til dels kalt "ridderskapet". I Sverige er det en gruppe "adelen og ridderskapet" som nå er en privat organisasjon og eier praktbygningen Riddarhuset i Stockholm, samt disponerer over store økonomiske fond.
Ordensklasse.
I moderne tid brukes ofte ordet "ridder" om en person som har mottatt lavere klasse av en fortjenesteorden. Dette innebærer ikke adelskap. I Storbritannia kan høyere grader av visse fortjensteordener gi rett til å bruke tiltaleformen "Sir" for menn og "Dame" for kvinner. Disse ordenstitlene er ikke arvelige. I Danmark blir betegnelsene «hvit ridder» brukt om en storkorsridder av Dannebrogordenen og «blå ridder» om en ridder av Elefantordenen.


Antonio Carraro.
Antonio Carraro er et italiensk traktormerke.
Produsenten har med denne spesialisert seg på traktorer for bruk i spesielt bratte områder. Traktorene har for eksempel lav bakkeklaring og fire like store hjul.


John Comyn (røde).
John Comyn, lord av Badenoch, også kjent som Røde Comyn (døde 10. februar 1306) var en skotsk patriot og en av flere med legitimt krav til den skotske trone.
Huset Comyn.
Hans far var også navngitt John Comyn, kjent som John Sorte Comyn, eller ganske enkelt Sorte Comyn. Gjennom sin slektning William Comyn, sønn av Hextilda, datter av Ughtred av Tynedale med sin kone Bethoc, datter av kong Donald Bane, var Røde Comyn en fjern slektning av det kongelige familie av Skottland, huset Dunkeld.
William Comyn, sheriff av Forfar og øverste juridiske offiser i Skottland, giftet seg 1210 med jarlen av Buchans eneste datter Marjory, grevinne av Buchan, og ble selv jarl av Buchan i retten av sin kone. Deres sønn, Alexander Comyn, som arvet tittelen og eiendommene, fikk en prominent posisjon under regimene til kongene Alexander II og Alexander III. Huset Comyn ble på denne tiden en av de mektigste familiene i Skottland, ledere av den nasjonale fraksjonen og i opposisjon til den engelske, som allerede på denne tiden ønsket en tilnærming til England.
Den skotske tronen.
Etter at kong Alexander III av Skottland døde i 1286 uten å ha etterlatt seg en mannlig etterfølger måtte Skottland henvende seg til Norge. Margaret, datter av Alexander III, var gift med den unge norske kongen Eirik Magnusson, hadde født et barn og døde selv i barselen. Dette barnet, også navngitt Margaret, kalt «Jomfruen fra Norge», døde dessverre på veg til Skottland i 1290 i en alder av syv år gammel. Da var de ingen direkte arving igjen til den skotske tronen, men 13 av de mest betydningsfulle menn fra adelen sto fram og krevde den skotske tronen. De mest framtredende var Balliol-familien, Comynene, og Bruce-familien.
John Balliol hadde støtte fra Comyn-familien og Røde Comyn hadde giftet seg med Balliols søster for underbygge alliansen med Balliol som ble valgt, men kun for å bli underlagt den engelske kongen, den mektige og fryktelig Edvard I. Det ble starten på Den skotske uavhengighetskrigen som skulle rase i flere tiår og endte blant annet med at Comyn-familiens endelikt.
Jarl Alexander var en av Vokterene av Skottland etter Alexander IIIs død. Han døde i 1289 og ble etterfulgt av sin sønn, John Comyn (Den Sorte), som fikk posisjonen som øverste militære leder etter monarken.
Sønnen John Comyn (Den Røde) var en alen av den sammen støpningen, men da Den skotske uavhengighetskrigen brøt ut gikk han sammen med den engelske fraksjonen. Røde Comyn synes å ha næret et intenst hat til Robert Bruce, både personlig og ved arv, og mottok i tillegg Bruces tittel Lord av Annandale fra Edvard I som en anerkjennelse av de tjeneste han hadde ytt England. John Comyn var faktisk også i familie med Edvard I ved at han hadde giftet seg med kongens halvkusine Jean de Valence.
Robert Bruce hadde gode grunner til å mistro John Røde Comyn: Comyn forrådte William Wallace ved slaget ved Falkirk i 1298. Comyn og hans lette kavaleri forlot slagstedet mens slaget fortsatt pågikk. Man mener at han hadde konspirert med Edvard I om å gjøre det på denne måten. Robert Bruces brødre Alexander og Tomas hadde dratt til Galloway for å søke støtte for Bruces sak, bare for å bli tatt til fange av Comyn og MacDowallene og overgitt til Edvard I. Han drepte dem ved hengning, trekking og kvartering (forøvrig den samme skjebne som kom William Wallace til del) og dratt gjennom gatene av Carlisle.
John Comyns far, John ‘Sorte’ Comyn, døde i 1313.
John Comyn blir myrdet.
Comyn var mektig, med stor innflytelse og med farlige allierte og venner. Robert Bruce hadde tidligere dannet en hemmelig allianse med det formål å erobre den skotske trone og for så å bryte sin troskaphetsed til Edvard I. Mye tyder på Comyn hadde rapportert og avslørt hemmeligheten til den engelske kongen. Robert Bruce måtte likevel komme til en enighet med Comyn. For å bli konge var Bruce villig til å gi sine landområder til Comyn og krevde til gjengjeld Comyns fulle støtte. Da Bruce hastig flyktet fra London og nordover ble det bestemt å møtes den 10. februar 1306 på nøytral grunn, i kirken Greyfriars i byen Dumfries i sydlige Skottland.
Alt tyder på at møtet mellom de to mektigste menn i Skottland ikke gikk etter planen. Øyensynlig konfronterte Robert Bruce den andre med anklagen om at Comyn hadde fortalt Edvard I om konspirasjonsplanene hans. Comyn nektet for at han hadde begått et forræderi overfor den skotske saken. Vi vet ikke hvilke ord som ble sagt, men samtalen mellom de to ble hissig. Brått drar Bruce dolken og stikker den i Comyns side som synker blødende sammen foran alteret. Bruce haster opphisset ut av kirken mens Bruces ledsagere går inn og finner ut at Comyn fortsatt lever. De sørger for å at han ikke gjør det, og dreper samtidig Comyns onkel Sir Robert Comyn som kommer til.
Legenden vil ha det til at Comyn ble myrdet av en Sir Roger de Kirkpatrick, med ordene «I mak sikkar» ("norsk: «jeg gjorde det sikkert»"). Den uttalelsen ble siden Kirkpatrick-familiens motto på deres våpenskjold sammen med en avbildning av en blodig hånd som holder en dolk!
Tronen er tapt.
Med dette drapet hadde Robert Bruce plassert seg selv i utsatt posisjon. I et raserianfall hadde han drept en vel ansett skotsk adelsmann, og verre enn det, han hadde drept i en kirke. Han var også truet av Comyns slektninger og allierte. Pave Clement V bannlyste ham for drapet selv om han skotske kirke løste ham fra den, og paven selv ga etter da Bruce hadde gjenerobret Skottland. I en djerv handling maktet Bruce å bli kronet til konge i palasset i Scone den 25. mars 1306, kun seks uker etter drapet. Deretter aktet han å utrydde Comyn-familien og gjenerobre Skottland.
Jarlen av Buchan samlet en hær for å møte Robert Bruce i 1308 da han kom for å invadere jarldømmet Buchan, men ble beseiret med store slakterier ved Old Meldrum. Comyns eiendommer herjet ved sverd og ild og huset Comyn ble knust av dette slaget. Eiendommene ble konfiskert, og navnet Comyn, som en gang hadde vært så mektig i skotsk historie, forsvant.


Brownsk bevegelse.
Brownske bevegelser er uregelmessige bevegelser av partikler i en væske eller gass og ble først observert av botanikeren Robert Brown. De skyldes kollisjoner mellom partiklene og molekylene i væsken (gassen).
Brownske bevegelser er i utstrakt bruk innen matematisk modellering og en viktig anvendelse er som representasjon for aksjers dynamikk i finans.


Eivind Gulliksen.
Eivind Gulliksen (født 23. januar 1973 i Korea) er en norsk illustratør. Han har studert kunst, grafisk design og illustrasjon i Bristol i England. Han har tegnet til flere barnebøker, bl.a. sin egen prisbelønte debutbok "Bud and the Nameless Potato" som ble utgitt i Korea i 2002. Gulliksen kombinerer ofte en presis, men myk blyantstrek med jevne fargeflater og grafiske effekter fra digitale tegneprogrammer.
Eivind Gulliksen bor og arbeider i Bærum vest for Oslo.
Eksterne lenker.
Gulliksen, Eivind
Gulliksen, Eivind
Gulliksen, Eivind


Sara Sandmark.
Sara Gotzen Sandmark (døpt i Ås, Akershus 19. mai 1755, død i Eidsvoll 26. august 1836) var en norsk eventyrforteller. Camilla Collett forteller om henne i at hun kunne både arabiske, spanske og franske eventyr – foruten norske. Hun brakte fortellekunsten videre til dattera "Lisbeth Marie", som var barnepike hos Wergelands under Henriks og Camillas oppvekst. Lisbeth Marie ble en av de viktigste kildene for Peter Chr. Asbjørnsen.
Sara var datter av klokkeren i Eidsvoll, Peder Lefsen Sandmark og kona Anna Catharina Labard, kom i sin ungdom til København, og var en stund forlova med en handverker i byen. Under et besøk hjemme i Eidsvoll ble hun alvorlig kvesta på en dansemoro og fikk nesen knust. Etter dette ble hun boende hjemme, som husmannskone i Åsgrenda. Mannen gjorde en protese av tre til henne, og hun ble seinere helst kalt Sara trenese.
Collett beskriver Saras og Lisbeth Maries ulike fortellestil som følger: "«Med Moderens merkværdige Hukommelse og rene, korrekte, jeg tør næsten sige klassiske Gjengivelse, forenede hun (Lisbeth) en skabende Evne, mere Fantasi og en viss romantisk Inderlighed»".


Forskjeller mellom romanen og filmatiseringene av Charlie og sjokoladefabrikken.
Den følgende tabellen oppsummerer forskjeller mellom romanen og filmatiseringene av "Charlie og sjokoladefabrikken" av Roald Dahl. Dahl skrev også først filmmanuset for den første filmen, selv om en ukreditert omarbeiding av manuset ble laget av David Seltzer.


Jarl av Buchan.
Jarl av Buchan er en tittel i Skottlands høyadel. Den har blitt opprettet tre ganger av den skotske kongen. Den første linjen døde ut av seg selv, mens den andre fikk tittelen inndratt. Den tredje har fortsatt tittelen.
Jarlene av Buchan satt i House of Lords på grunn av tittelen Baron Erskine av Restormel Castle,inntil "Peerage Act 1963" strammet inn adgangen til å møte i overhuset. Arvingen bruker ærestittelen "Lord Cardross".
Slektens sete er Newnham House nær Hook i Hampshire.
Tredje opprettelse - 1469.
Arvingen til tittelen er Henry Thomas Alexander Erskine, Lord Cardross.
Buchan


FMNorge.
FMNorge er en norsk supporterside for spillserien Football Manager. Siden ble opprettet av Vegard Egeland i desember 2002, men drives i dag av Petter Røisland. Den er i dag den ledende norske siden om Football Manager. Ettersom spillserien frem til 2005 gikk under navnet Championship Manager het siden CMNorge frem til navnet skiftet navn til Football Manager i 2005.
Siden er offisiell partner av spillprodusenten bak spillserien Football Manager, altså selskapet Sports Interactive. Ved hjelp av partnerskapet, og samarbeidet med en rekke andre sider tilbyr FMNorge en rekke nyheter, guider og nedlastinger til Football Manager. Forumet har per 12. april 2011, 50 429 registrerte medlemmer.


Riksrådsforhandlingene.
Riksrådforhandlingene var forhandlinger som foregikk i perioden 13. juni – 18. september 1940 mellom de tyske okkupasjonsmyndighetene og Stortingets presidentskap etter at de siste norske styrkene hadde lagt ned våpnene, og regjering og kongehus hadde flyktet til London. Formålet med forhandlingene var fra tysk side var å få fram en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten.
I juli forlot Quisling landet og presidentskapet skrev brev til kongen som svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.
I Berlin hadde Quisling mange støttespillere som overtalte Hitler å sende Quisling tilbake til Norge mot rikskommissær Josef Terbovens ønske. De norske forhandlerne gikk med på også disse kravene og etter flere voteringer i september vedtok Stortinget avtalen med 92 mot 55 stemmer.
Stortinget slapp med skammen da forhandlingene sprakk 18. september etter at tyskerne forlangte å få inn 5 NS-statsråder. I en radiotale 25. september forkynte Terboven dannelse av et Kommissarisk råd med NS-statsråder under ledelse av Vidkun Quisling.


Paro.
Paro dzongkhag ligger vest i Bhutan
Paro er et fylke ("dzongkhag"), en dal og en by i Bhutan. Fylket har mange historiske minnesmerker. Både handelsvarer og invasjonsstyrker fra Tibet har kommet gjennom passet øverst i dalen. Paro er derfor den delen av landet som har tettest kontakt med Tibet og tibetansk kultur.
Attraksjoner.
I Paro finnes landets eneste flyplass, som kun brukes av det nasjonale flyselskapet Druk Air, i dets ruter til India og andre land i Sør-Øst-Asia.
Paro grenser til Haa dzongkhag i vest, til Tibet i nord, og til Thimphu og Chukha dzongkhag i henholdsvis øst og sør. Fra Paro by går det veier i alle fire retninger.


Hydra (øy).
Hydra (eller Idhra) er en av de saroniske øyer i Hellas og har om lag 2300 innbyggere.
Den er et turiststed, skjønt uten sandstrender. Der bor ca. 3 000 mennesker på øya.
I 50- og 60-årene huset Hydra et internasjonalt kunstnermiljø bestående av blant andre Leonard Cohen, Axel Jensen og Göran Tunström.
Eksterne lenker.
Hydra


John Comyn (sorte).
John Comyn, John II (død 1302), også kalt for den Sorte Comyn for å skille ham fra hans sønn med samme navn, John Comyn, kalt for den Røde Comyn. Sorte Comyn var en adelsmann og Vokter av Skottland. Fødselsåret er ikke kjent, men han døde antagelig i 1302, skjønt kilder har også oppgitt 1313.
Bakgrunn.
Etter at den siste arvtakeren i den kongelige familie til kong Alexander III av Skottland døde i 1286 ble seks lorder og biskoper utpekt til å være Voktere av Skottland, en tittel som betydde at de handlet på vegne av monarken. John Comyn (sorte) var en av disse. Den som ble valgt til konge over Skottland ble John Balliol.
Balliol-familien var en alliert av Comyn-familien. John Balliols søster Eleanor ble snart taktisk sett giftet med John Comyn. Resultatet av dette ekteskapet ble sønnen, døpt John etter faren, kjent som John Røde Comyn.
John Comyn ga dekning til John Balliol da han ble beseiret av Edvard I av England og satt fengslet sammen med Balliol i Tower of London. Etter at han ble løslatt, da Balliol ble sent i eksil til Frankrike, slo Comyn seg sammen med William Wallace i kampen for den skotske uavhengighet.
Sønnen.
John Comyn (sorte) var selv en av de som hadde et legitimt krav til den skotske tronen ettersom han nedstammet fra kong David I av Skottland. Da Balliol måtte dra i eksil ble sønnen Røde Comyn den mektigste mannen i Skottland ved siden av sin bitreste fiende, en annen som hadde et krav til den skotske tronen; Robert Bruce. John Comyn (røde) hadde dobbelt krav til tronen gjennom både farssiden (til David I) og morssiden (til Balliol).
John Comyn (røde) delte kommandoen av de skotske styrkene med sin rival Robert Bruce etter at Wallace ble henrettet og hadde en viss suksess, inkludert i slaget ved Rosslyn. Men Robert Bruce aktet å sikre sitt krav til tronen og fikk Røde Comyn myrdet i en kirke i Dumfries i 1306 og seg selv kronet seks uker senere.
Huset Comyn utryddet.
Med sin posisjon sikret ble det en bitter borgerkrig mellom Bruces fraksjon og Comyn-fraksjonen som endte med at huset Comyn ble fullstendig utradert og den mektige posisjonen de hadde hatt i Skottlands historie var over.
John Comyn (den sorte) døde ved Lochindorb Castle i 1302. Hans sønnesønn, John Comyn IV, vokste opp i England og deltok på engelsk side ved slaget ved Bannockburn i 1314 hvor han ble drept av Robert Bruces hær. Han var da den siste Comyn.
Buchan 03


Nordiske grener under Vinter-OL 2002.
Under OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert 18 øvelser i nordiske grener.
30 km fristil.
Johann Mühlegg ble frakjent gullmedaljen på grunn av dopingmisbruk
50 km klassisk.
Johann Mühlegg ble frakjent gullmedaljen på grunn av dopingmisbruk
Jaktstart.
Johann Mühlegg ble frakjent gullmedaljen på grunn av dopingmisbruk.
10 km.
Olga Danilova (RUS) ble frakjent sølvmedaljen på grunn av dopingmisbruk
15 km.
Larisa Lazutina ble frakjent sølvmedaljen på grunn av dopingmisbruk
Jaktstart.
Olga Danilova og Larisa Lazutina ble frakjent henholdsvis gull- og sølvmedaljene på grunn av dopingmisbruk


Trygge Oslo.
"Trygge Oslo" er et musikkalbum av Joachim Nielsen sammen med bandet The Tourettes. Det kom ut i 1997 på Desperado/Slagerfabrikken.


Strømsgodset kirke.
Strømsgodset kirke er en tømmerkirke konstruert i en rektangulær form, fra 1843 på Strømsgodset i Drammen kommune, Buskerud fylke. Strømsgodset menighet ligger sør for Drammenselva og strekker seg mot Nedre Eiker kommune. Kirken ligger på Sundhaugen på sydsiden av Drammenselvens nedre løp, ved veien mellom Grønland og Prof. Smiths allé. Kirken har plass til 240 mennesker.
Historie.
Et kirkebygg for Strømsgodset ble planlagt og deretter fremlagt av en kommunalt oppnevnt komité i 1842. På samme tid var arkitekten Christian Heinrich Grosch engasjert i ombygningsarbeidene i Bragernes og Strømsø kirker. Han hadde utarbeidet et forslag til en trekirke og planene ble approbert samme år. Arbeidene startet tidlig på året 1843, og kirken ble innviet 17. desember samme år.
Tomt til kirken og tilhørende kirkegård ble gitt av kaptein G. Smith. Han eide Strøm gård midt på 1800-årene og var bygdens ordfører. Gården som ligger sydvest for kirken var fra ca. 1630 hovedgård i et godskompleks som ble kalt Strømsgodset. Smith var også formann i komitéen som som for kirkebyggingen. Kirkegården ligger nordvest for kirken i terreng som faller mot nord. På kirkegården er det oppført et gravkapell i 1905.
Strømsgodset fungerte opprinnelig som anneks til Skoger prestegjeld. Før dette har Strømsgodset ligget under Lier og senere Bragernes prestegjeld. Den første sognepresten i denne kirken var Christian Lind Winsnes. I 1938 ble Strømsgodset utskilt som eget prestegjeld. Kirken er senere påbygget i 1870 og i 1960.
Inventar.
Kirken fikk orgel i 1897. Det nåværende orgelet er produsert av August Nielsen i 1952. Strømsgodset kirkes nye orgel i tidlig 1800-tallet romantisk stil ble innviet 28. august 2005.
Altertavlen «Oppstandelsen» er laget av Axel Ender i 1894 og har som motiv kvinnene ved graven, likesom samme kunstners altertavle i Molde domkirke.
Prekestolen er fra 1943 og er laget av Wilhelm Karlsson/Kleven.
Døpefonten i tre er også fra 1943.
Kirkesølvet består av blomstervaser og flere særkalker.
Ellers finner vi en lesepult fra 1978 og et Schimmel piano fra 1980.
Kirkegård.
Dikteren Per Sivle ligger gravlagt på Strømsgodset kirkegård.
Krigsminnesmerke over falne under 2. verdenskrig.


Nykter.
"Nykter" er et musikkalbum av Joachim Nielsen. Det var hans eneste soloalbum, og ble spilt inn med god hjelp fra Backstreet Girls. Albumet er fra 1996, og ble utgitt på selskapene Desperado/Slagerfabrikken.


Spenn!
"Spenn!" er et samlealbum bestående av sanger fra de fem albumene Jokke & Valentinerne gav ut. "Spenn!" kom ut i 1995, året etter deres siste regulære album "Alt kan repeteres".
Sporliste.
Sangen «St. Olavs Plass 1» er ikke utgitt på noe vanlig album, men finnes på utgivelsen "Norske Utslipp".


Den polske listen.
Den polske listen ("Polen" (P) eller "Polnische Liste") er en samlebetegnelse for forskjellige valgforbund i Tyskland bestående av flere foreninger og partier, bl.a. Polenpartei, som var representert i den tyske Riksdagen mellom 1871 og 1919.


Rød-grønn.
Innenfor politikken er grønn en symbolfarge for partier med en sterk miljøprofil og for partier som definerer seg selv til sentrum i politikken. Rød er en symbolfarge for partier på venstresiden. Uttrykket rød-grønn blir på norsk nå for tiden brukt i to politiske sammenhenger.
For det første er det den politiske fargekoden Sosialistisk Venstreparti bruker om seg selv, «rødt for rettferdighet og grønt for miljø», som det heter i partiets egenreklame. Med det mener de rødt som den tradisjonelle fargen for sosialistiske partier, og i nyere tid grønt som fargen for miljøvernforkjempere. SV signaliserer med dette at de ønsker å være begge deler, og uttrykket "grønne sosialister" er også blitt benyttet i partiet. Den nordiske sammenslutningen SV er med i heter dessuten Nordisk Grønn Venstreallianse.
For det andre er «de rødgrønne» en samlebetegnelse som blir benyttet, etter tysk mønster, om en allianse og et regjeringssamarbeid mellom tradisjonelt «røde» partier og partier med «grønn» selvforståelse. Dette gjelder i Tyskland de «røde» sosialdemokratene og miljøpartiet De grønne. I Norge gjelder det regjeringssamarbeidet mellom de tradisjonelt «sosialistrøde» partiene Arbeiderpartiet og SV på den ene siden og det tradisjonelt «grønne» Senterpartiet på den andre, etter valget i 2005.


Hook (Hart).
Hook er en landsby og et verdslig sogn i Hampshire, England. Den ligger omkring 10 km øst for Basingstoke, og vest for Fleet.
Stedet ligger rett nord for motorveien M3, ved kryss 5, og har jernbaneforbindelse til Waterloo stasjon i London.
Newnham House ved landsbyen er sete for jarlen av Buchan, som egentlig er en skotsk tittel.


Hertugdømmet Lauenburg.
Hertugdømmet Lauenburg ("Herzogtum Lauenburg" eller dansk: Lauenborg) er et distrikt (Landkreis) i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. Den grenser (fra vest og med klokken) til distriktet Stormarn, byen Lübeck, delstaten Mecklenburg-Vorpommern, delstaten Niedersachsen og bystaten Hamburg.
Hovedstaden er Ratzeburg. Hertugdømmet Lauenburg har et areal på 1263 km² og 182 600 innbyggere "(2002)", noe som tilsvarer 145 pr. km²
Lauenburgs våpen er et hvitt, venstrevendt hestehode på rød bunn omgitt av en sjakkbrettaktig svart-hvit bord.
Historie.
Kretsen kaller seg "Hertugdømmet Lauenburg" fordi den kan spores tilbake det middelalderske hertugdømmet Lauenburg, som var en av restene etter det opprinnelige hertugdømmet Sachsen.
I 1260 ble hertugdømmet Sachsen delt i de to statene Sachsen-Wittenberg og Sachsen-Lauenburg. Sachsen-Lauenburg ble snart kjent bare som Lauenburg. Mens territoriet til Sachsen-Wittenberg endret seg mye gjennom århundrene, bestod hertugdømmet Lauenburg nesten uendret helt til det mistet sin uavhengighet i 1689.
I 1689 gikk Lauenburg i arv til fyrstene av Braunschweig-Lüneburg (Huset Hannover). De hersket over store deler av det området som i dag utgjør delstaten Niedersachsen, og i 1714 arvet Georg Ludwig, kurfyrste av Braunschweig-Lüneburg, som altså også var hertug av Lauenburg, den britiske tronen.
I 1815 kom Lauenburg under den danske kongen. Ved freden i Kiel i 1814 hadde Danmark fått Vorpommern av Sverige, som erstatning for tapet av Norge. Men den danske kongen overdro Vorpommern til Preussen og fikk i stedet Lauenburg av stormaktene på Wiener-kongressen. Kongen ville heller ha Lauenburg fordi dette hertugdømmet grenset opp mot Holstein, som allerede var i personalunion med Danmark. Men som i Holstein hersket kongen av Danmark i Lauenburg som tysk hertug, ikke som konge av Danmark. Som andre suverene stater hadde Lauenburg fra middelalderen og utover 1800-tallet en betydelig grad av selvstyre. Det var dominert av den lokale adelen, som var organisert i det såkalte "ridderskapet".
I 1864, etter den tysk-danske krigen, ble Lauenburg prøyssisk, og i 1876 ble hertugdømmet en landkrets i den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein. Lauenburg fikk en prominent beboer da rikskansler Otto von Bismarck slo seg ned på et gods i Lauenburg, etter at han hadde fått skogen Sachsenwald i Lauenburg som gave fra nasjonen i 1871, som takk for hans innsats under Tysklands samling. I 1890 ble han også utnevnt til hertug av Lauenburg.
I 1937 ble byen Ratzeburg, som hadde vært en del av Mecklenburg, innlemmet i Lauenburg.
Geografi.
Lauenburg har en rekke historisk viktige byer, som Lauenburg, Mölln, og Ratzeburg. Deres betydning skyldes den "Gamle saltveien (Alte Salzstraße)", en av de viktigste middelalderske handelsrutene. Salt fra saltgruvene i Lüneburg sør for Elben ble fraktet nordover til Lübeck. Salttransporten førte også til Europas eldste kunstige vannvei, Stecknitzkanalen ble anlagt i 1398. I 1990 ble den erstattet av Elbe-Lübeck-kanalen.
Landskapet preges av mange innsjøer, som til sammen utgjør en naturpark. Den største innsjøen er Ratzeburger-sjøen med et areal på 16 km².
Administrativ inndeling.
Lauenburg er delt i 139 kommuner (Gemeinde). Flertallet av kommunene er underordna ett av 10 amt, mens de seks folkerikeste er såkalt amtsfrie og står direkte under distriktet.
Eksterne lenker.
Lauenburg


Ola Olstad.
Peter I Øy i Antarktis.
Ola Olstad (født 22. februar 1885, død 15. november 1969) var en norsk zoolog og polarforsker, og det første menneske som satte sine ben på Peter I Øy i Antarktis.
Olstad ble i 1918 ansatt ved Zoologisk museum i Oslo der han først arbeidet i Statens forsøksvirksomhet for ferskvannsfiskeriene under Knut Dahl. Etter et par år tok han opp studier over lirypa i Øyer i Gudbrandsdalen, og ble tilknyttet Landbruksdepartementet som jaktkonsulent.
Statens viltundersøkelser (Viltforskningen, som i 1974 ble endret til Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk) ble fra oppstarten i 1936 ledet av Olstad. Han var spesielt opptatt av utbredelse og beskatning av elg, rådyr, villrein og bever og utga i 1945 boken "Jaktzoologi". Han arbeidet også med biologien hos arter som kråke, jordugle og gråtrost.
Olstad deltok i 1927/28 i den første Norvegia-ekspedisjonen til Bouvetøya og Sør-Georgia. Sesongen etter ledet han den andre Norvegia-ekspedisjonen til Peter I Øy i Amundsenhavet, utenfor Ellsworth Land i Vest-Antarktis. Olstad var den første i verden som satte sine ben på den fjerntliggende øya. Olstad krevde øya for kongeriket Norge.
Olstadbreen på Peter I Øy og Olstadtoppen på Annenkovøya i Søratlanteren er oppkalt etter ham.


Franz Halder.
Franz Ritter von Halder (født 30. juni 1884 i Würzburg, død 2. april 1972 i Aschau im Chiemgau i Bayern) var en tysk generaloberst og sjef for generalstaben fra 1938 fram til 24. september 1942, da han ble avskjediget etter uenigheter med Adolf Hitler. Disse uenighetene hadde kommet til overflaten etter den mislykkede «Operasjon Tyfon» der tyskerne var nær ved å ta Moskva og etter det mislykkede slaget om Stalingrad. Han ble avsatt og erstattet av Kurt Zeitzler.
Halder satt i ulike konsentrasjonsleirer og fengsler etter attentatet mot Hitler 20. juli 1944 og fram til han ble frigjort av amerikanerne i Flossenbürg konsentrasjonsleir 23. april 1945. Samtidig satt hans hustru og eldste datter i Ravensbrück.
Halders far, Max Halder var general i artilleriet og i 1902 gikk Franz Halder inn i 3. kongelige bayerske feltartilleriregiment i München. Han ble forfremmet til løytnant i 1904 etter å ha avsluttet militærakademiet i München og senere tok han artilleriskolen i årene (1906–07) og senere den bayerske krigsskolen i München i årene (1911–14).
Under første verdenskrig var han først ordonnansoffiser og tjenestegjorde ved hovedkvarteret ved det 3. bayerske armekorps. I august 1915 ble han forfremmet til hauptmann (kaptein) i generalstaben til den bayerske kronprins 6. infanteridivisjon. I løpet av 1917 tjenestegjorde han som generalstabsoffiser ved hovedkvarteret til 2. arme før han senere ble overført til 4. arme.
Etter andre verdenskrig arbeidet han som historisk rådgiver ved den amerikanske hærens historiske avdeling.


Torfinn Opheim.
Torfinn Opheim (født 12. april 1961 i Sauda, Rogaland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 2005.
Han var vararepresentant i perioden 2001–2005. Torfinn Opheim ble gjenvalgt på Stortinget i 2009
Opheim var ordfører i Sauda i 1999–2003 og 2003–2005


Walther von Brauchitsch.
thumb
Walther von Brauchitsch (4. oktober 1881, Berlin – 18. oktober 1948, Hamburg) var øverstkommanderende for Wehrmacht i de tidlige årene av andre verdenskrig.
Til tross for de tidlige suksesser i operasjon Barbarossa sommeren og høsten 1941 oppsto det konflikter mellom Hitler og hans generaler. Uenigheten gjaldt først og fremst strategi med tanke på fordeling av stridskreftene mellom å gå direkte mot Moskva, og å gå lenger sør. Hitler presset gjennom en «kraftspredning», og mange hevder at resultatet var at tyskerne mislyktes i «Operasjon Typoon», som hadde til hensikt å ta Moskva rundt juletider 1941.
I konflikten som fulgte, var Brauchitsch en av flere høyere offiserer som ble presset ut. Hitler overtok selv personlig kommandoen.
I tillegg var Brauchitsch en motstander av den tyske hærens brutale fremferd på Østfronten. Av en krigsdomstol ble major Salah dømt til døden for å ha drept fem polske kvinner, og Brauchitsch forlangte dommen fullbyrdet. Hitler motsatte seg dette, og fikk personlig omgjort dommen til fengselsstraff. Brauchitsch innså hvilken undergravende virkning dette hadde på Wehrmacht-soldatenes moral, og nektet å skrive forordet til bildeboken "Med Hitler i Polen".
Brauchitsch døde i engelsk fangenskap i Hamburg.


Gerd von Rundstedt.
Karl Rudolf Gerd von Rundstedt (født 12. desember 1875 i Aschersleben, død 24. februar 1953 i Hannover) var en tysk generalfeltmarskalk under andre verdenskrig.
Bakgrunn og karriere.
a>uniform uten distinksjoner og dekorasjoner og med høretelefoner for simultanoversettelsen.
Rundstedt tilhørte en gammel offisersfamilie. Hans far het også Gerd von Rundstedt og var prøyssisk general.
Rundstedt var en offiser av den gamle prøyssiske skole, preget av konservativ tradisjon og militarisme, men også lojalitet og integritet. Dette gjorde at han på den ene siden var vanskelig å håndtere for den nasjonalsosialistiske ledelsen, men på den andre siden var han med sin faglige tyngde og dyktighet nødvendig for den. Han ble flere ganger i løpet av krigen delvis satt på sidelinjen, men ble alltid hentet frem igjen når situasjonen krevde det. Han er kjent som en av Tysklands mest effektive generaler.
Hans største triumf var sannsynligvis da han i 1940 ledet den midterste armegruppe A under slaget om Frankrike. Med sin underlagte pansergruppe krysset han raskt Meuse ved Sedan og kom raskere enn forventet fram til Kanalkysten ved Abbeville. Det er blitt hevdet at Rundstedt hadde stor innvirkning på Hitlers beslutning om å stanse fremrykningen ved Dunkirk, noe som førte til at britene klarte å redde store deler av sin felthær over til Storbritannia. Ved slutten av krigen var han øverstkommanderende for vest og hadde dermed oppgaven å forhindre den britisk-amerikanske invasjonen.
Etter krigen.
Etter krigen ble Gerd von Rundstedt etterforsket for krigsforbrytelser, blant annet for massakrer foretatt på Østfronten og sin bistand til Einsatzgruppen. Da han ble spurt om dette og ble konfrontert med vitnesbyrdene fra en kommandør av en Einsatzgruppe, kunne han ikke svare annet enn at det var beskrivende for SS å «snakke slik om en feltmarskalk», men var ikke i stand til å tilbakevise anklagene. Han slapp imidlertid anklage, delvis på grunn av svak helse. Han ble løslatt i juli 1948 og bodde i Hannover til han døde fem år senere.


Fedor von Bock.
Fedor von Bock, eg. Moritz Albrecht Franz Friedrich Fedor von Bock (født 3. desember 1880 i Küstrin, død 4. mai 1945 i Oldenburg, Schleswig-Holstein) var en tysk generalfeltmarskalk under andre verdenskrig.
Bakgrunn.
Bock var født inn i en aristokratisk prøyssisk protestantisk familie med militær bakgrunn helt tilbake til Hohenzollerne. Han var gjennom moren også i slekt med Erich von Falkenhayn.
Han fikk en tradisjonell prøyssisk utdannelse, som la vekt på Preussens militaristiske tradisjoner. Han ble offiser 18 år gammel etter at han hadde fullført kadett-utdanningen ved den keiserlige garden i Potsdam og ble utnevnt til "Sekondeleutnant".
Første verdenskrig og mellomkrigstiden.
Ved utbruddet av første verdenskrig hadde Bock avansert til "hauptmann". Han tjenestegjorde ved generalstaben og som bataljonskommandør. 30. desember 1916 ble han utnevnt til major, og 1. april 1918 ble han tildelt "Pour le Mérite". Etter krigen gikk Bock inn i det nyopprettede "Reichswehr" og avanserte etter hvert videre i gradene.
Under "Anschluss" hadde Bock kommandoen over styrkene som rykket inn i Wien, og senere hadde han kommandoen over styrkene som rykket inn i Tsjekkoslovakia.
Andre verdenskrig.
Under felttoget i Polen i 1939 leder Bock Armégruppe Nord under forberedelsene, invasjonen og erobringen av Polen. Bocks oppgave var å slå ut det polske forsvaret nord for Wisła, herunder å knytte Øst-Preussen til Tyskland, hvilket han lyktes med.
Bock var under angrepet på Nederland, Belgia og Frankrike 10. mai 1940 sjef for Armégruppe B. Dette var den nordligste armegruppen av tilsammen tre. De andre armegruppene ble ledet av Gerd von Rundstedt og Wilhelm Ritter von Leeb. Bock hadde også en fremtredende rolle under invasjonen av Sovjetunionen som sjef for Armégruppe Sentrum. Han ble avskjediget fra stillingen i desember 1941 da Den røde armés motoffensiv tvang armégruppen hans til retrett. Etter Walter von Reichenaus død 17. januar 1942 overtok Bock som sjef for Armégruppe Sør i Sovjetunionen, men ble den 17. juli samme år nok en gang fratatt kommandoen av Hitler, som var misfornøyd med armégruppens fremrykkingstempo.
Bock ble i hemmelighet sendt hjem til Berlin, der han hadde ordre om å holde en lav profil. Han fikk ingen ny kommando. Etter Adolf Hitlers selvmord ønsket han å dra til Flensburg hvor Tysklands nye fører, storadmiral Karl Dönitz, hadde etablert sitt hovedkvarter. Planen var å melde seg til tjeneste for Dönitz. Det rakk han aldri, for i Schleswig-Holstein ble bilen hans truffet av maskingeværild fra angripende britiske jagerfly 3. mai 1945. Bocks kone og datter ble drept momentant. En livstruende skadet Bock ble bragt til sykehus, der han døde dagen etter.


Wilhelm List.
Siegmund Wilhelm List (født 14. mai 1880, død 17. august 1971) var en tysk generalfeltmarskalk under andre verdenskrig. Han fikk sparken av Adolf Hitler 9. september 1942 da hans framrykning mot Baku og Kaukasus stoppet opp på grunn av forsyningsproblemer.
Bakgrunn.
List gikk inn i den bayerske hæren i 1898 som kadett og ble løytnant allerede i 1900. I 1904 ble han adjutant ved en bataljon og etter å ha vært ved "Bayerische Kriegsakademie" (den bayerske krigsskolen), ble han som hauptmann plassert i generalstaben i "II. Königlich Bayerisches Armeekorps" hvor han tjenestegjorde da første verdenskrig brøt ut og ble her til han ble alvorlig syk. Etter at han ble friskmeldt, tjenestegjorde han ved "8. Königlich Bayerische Reserve-Division" og fra januar 1918 arbeidet han i "Bayerisches Kriegsministerium" resten av krigen.
Etter første verdenskrig gikk han inn i det nyopprettede Reichswehr hvor han i hovedsak hadde administrative oppgaver. Tidlig på 1920-tallet deltok han også i frikorpset som ble ledet av Franz von Epp. Gjennom hele mellomkrigstiden hadde han forskjellige oppgaver innen Reichswehr og fra 1935 Wehrmacht og steg stadig i gradene. Etter Anschluss var han som general øverste militære kommandant i Wien og stod for inkorporeringen av den østerrikske hæren inn i Wehrmacht. 1. april 1939 ble han utnevnt til generaloberst.
Andre verdenskrig.
Da andre verdenskrig brøt ut, var List sjef for 14. armé under felttoget i Polen. Under felttoget i Frankrike og erobringen av Hellas i 1941 hadde han kommandoen over 12 armé. Gjennom hele 1941 var han tysk øverstkommanderende på Balkan.
Sommeren 1942 ble han satt inn på østfronten som sjef for Armégruppe A da Armégruppe Sør ble delt. Han ledet her Operasjon Blaus fremrykking mot Kaukasus. Oppdraget var her i ta Rostov og derfra gå mot Kaukasus helt til Baku for å sikre oljekildene der. Den tyske framrykningen gikk raskt de første to månedene og nådde nesten helt til Grozny, omtrent 650 kilometer fra Rostov.
Men mot slutten av august stoppet den tyske framrykkingen opp, mest på grunn av mangel på drivstoff og ammunisjon, da forsyningslinjene ble for lange og sårbare. Situasjonen forverret seg da den lille støtten de hadde fått fra Luftwaffe ble trukket tilbake for å avhjelpe den katastrofale situasjonen for Sjette armé under slaget om Stalingrad.
Hitler ble imidlertid rasende over at de hadde mistet initiativet og framdriften mot Kaukasus, og da List foreslo noen mindre, taktiske tilbaketrekninger for de aller forreste og mest utsatte posisjonene for å stryke kampen mot de innbitte sovjetiske forsvarerne, løste Hitler ham fra hans kommando 9. september og overtok selv kommandoen over Armégruppe A, uten at det endret situasjonen.
Etter tjenesten.
List reiste hjem og ble der resten av krigen. Etter den tyske kapitulasjonen ble han arrestert av amerikanske styrker og tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Nürnbergprosessen. I februar 1948 ble han dømt til livsvarig fengsel, men løslatt allerede i desember 1952, angivelig på grunn av dårlig helse, til tross for at han levde i ytterligere 19 år, og døde 91 år gammel.


Titus (TV-serie).
Titus er en amerikansk sort komedieserie som debuterte på Fox network i år 2000. Serien ble skapt av seriens hovedperson, Christopher Titus, som baserte den på stand-upshowet sitt «Norman Rockwell is Bleeding», som igjen var løst basert på hans virkelige liv og familie. Titus spiller en utadvendt, barnslig voksen som eier en bilforhandler. Serien handler om ham og hans dustete halvbror Dave, kjæresten Erin, dydsmønstervennen Tommy og hans arrogante, grisete far Ken (som er gift og skilt flere ganger).
Serien gikk over 54 episoder, fordelt på tre sesonger, før den ble kansellert i 2002.
Figurene i serien var hovedsakelig en dårlig fungerende familie, og situasjonene i serien var ofte alvorlige og dystre, og ikke det man vanligvis så på sitcomserier. Situasjonene inkluderte død, selvmordsforsøk og «trafikkraseri».
En episode, «Tommy's Not Gay», dreide seg om følgen av at Tommy -- som oppfører seg rart og de flete antar er homoseksuell som en slags vedvarende vits -- slår ut mot sin homoseksuelle far for å «gjøre ham homofil også», men senere forsvarer han sin far. Episoden ble lagd som en referanse til det virkelige drapet på Matthew Shepard i Laramie, Wyoming.
Mer enn en episode ble sensurert av FOX, blant annet en dobbeltepisode som ble lagd i månedene etter terrorangrepet 11. september 2001, som handlet om at den amerikanske staten tror Titus er en terrorist etter en krangel ombord i et fly.
En DVD-samling av de to første sesongene ble lansert 12. juli 2005 av Anchor Bay Entertainment, den tredje og siste sesongen er satt til lansering 17. januar 2006.


Moro Islamic Liberation Front.
Moro Islamic Liberation Front (MILF) er en aktiv islamsk bevegelse i de sørlige Filippinene. Området kalles Bangsamoro av MILF og omfatter den sørlige delen av Mindanao, Sulu-øygruppa, Palawan, Basilan og de nærliggende øyene – omkring en tredel av Filippinene totalt. 12 millioner muslimer lever i dette området, i tillegg til 8 millioner andre.


Ratatosk.
Ratatosk er ifølge norrøn mytologi et ekorn som holder til i livstreet Yggdrasil. Der bringer det nyheter og sladder mellom ørnen Vidofnir, som sitter i toppen av Yggdrasil, og ormen Nidhogg som ligger og gnager på roten.


Hilde Magnusson Lydvo.
Hilde Magnusson Lydvo (født 11. juni 1970 i Narvik) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 2005 og gjenvalgt i 2009.
Lydvo er utdannet jurist fra Universitetet i Bergen og Københavns Universitet. I årene 2000–2005 arbeidet hun i Deloitte advokatfirma DA. Hun er nestleder i Hordaland Arbeiderparti.


Elisabeth Aspaker.
Elisabeth Aspaker (født 16. oktober 1962 i Harstad) er en norsk politiker (H). Aspaker ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 2005. Hun var vararepresentant i periodene 1989–93 og 1997–2001. Hun sitter i sentralstyret til Europabevegelsen i Norge.
Aspaker var personlig sekretær for Else Bugge Fougner i Justis- og politidepartementet fra 20. oktober 1989 til 3. november 1990.
Hun var politisk rådgiver for Kristin Clemet i Utdannings- og forskningsdepartementet fra 30. oktober 2001 til 18. juni 2004. Hun var statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet fra 18. juni 2004 til 30. september 2005.
Aspaker var fylkesvaraordfører i Troms fra 1995 til 1999. Hun har vært visepresident i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.


Åse Michaelsen.
Åse Michaelsen (født 4. juni 1960 i Mandal, Vest-Agder), tidligere Åse Schmidt, er en norsk politiker (Frp).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 2005.
Valget i 2005 var et meget jevnt løp mellom henne og Arbeiderpartiets Kari Henriksen, hvor Michaelsen endte med 19 flere stemmer enn Henriksen. Ved stortingsvalget 2009 stod Michaelsen på førsteplass på Fremskrittspartiets liste og hadde ingen problemer med å bli gjenvalgt.
Hun har ett års høyere utdannelse og er også utdannet interiørarkitekt. Hun har yrkeserfaring fra Norges eksportråd, og som "handling coordinator" og tillitsvalgt i SAS. Siden 2000 eier og driver hun en bensinstasjon.
Michaelsen var medlem av bystyret og formannskapet i Mandal 1995-2003. Hun var medlem av Fremskrittspartiets sentralstyre 1998-2005.


Hans Frode Asmyhr.
Hans Frode Kielland Asmyhr (født 26. februar 1970 i Lørenskog) er en norsk politiker (Frp) fra Sørum kommune. Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 2005 og gjenvalgt i 2009.
Asmyhr er cand.jur. fra UiO (1998), og har arbeidet som politisk rådgiver og sekretariatsleder for FrPs Stortingsgruppe fra 1998-2005.
Han er medlem av Sørum kommunestyre fra 1995 og medlem av Akershus fylkesting fra 1995, medlem av fylkesutvalget fra 2003. Han var formann i Sørum FrP 1995-98 og er fylkesleder siden 2002.


Havstrøm.
Havstrømmer er vannmasser som blir påvirket av ulike krefter og presset rundt i verdenshavene. De ulike kreftene kan være jordrotasjon, vanntemperatur, vind, saltholdighet (salinitet) og påvirkning fra månen. Bunnformasjoner, landformasjoner og andre havstrømmer påvirker også retning og styrke på havstrømmene.
Havstrømmers styrke måles i Sverdrup (Sv).
Havstrømmenes styrke oppgis i Sverdrup (Sv), oppkalt etter den norske oseanografen og meteorologen Harald Ulrik Sverdrup. 1 Sv tilsvarer en havstrøm på 1 million kubikkmeter vann pr. sekund. Til sammenligning er total avrenning fra alle verdens elver på ca. 1,2 Sv. På det meste har Golfstrøm-systemet en styrke på 40 Sv. Dette skjer utenfor Cape Hatteras på USAs østkyst. Her transporterer Golfstrømmen ca. 50 tusen ganger mer varme enn det totale energiforbruket i Norge. Når Golfstrømmen passerer Færøyene, er styrken redusert til 8,5 Sv.
Varme og kalde havstrømmer.
Havstrømmene kan deles inn i to hovedgrupper, det er kalde og varme strømmer. De kalde havstrømmene strømmer ut fra nordpolen og sørpolen. Grunnen til det er fordi mye vann fryser til is og ettersom saltholdig vann ikke fryser like lett til is som rent vann blir mye av vannet liggende under isen og blir presset ned. Dette skaper brønnsoner. Temperaturforskeller og tetthetsforskjeller skaper også brønnsoner som igjen skaper dypvannsstrømmer. Når for eksempel saltmengden i saltvann øker når vannet fordamper, øker tettheten og vannet synker ned. Bunnvann dannes, som er næringsrikt. Dette kommer opp igjen i oppvellingssoner eller kildesoner når kalde overflatestrømmer trekker de opp som følge av trykkforskjeller. I disse områdene er det spesielt godt fiske.
Corioliseffekten og smelting av polaris.
Strømmene på overflaten (over 400 meter) skyldes i hovedsak vind. Ved kontinentene dreies havstrømmene generelt av mot høyre på den nordlige halvkule og mot venstre på den sørlige på grunn av corioliseffekten. I tillegg til å bli vridd med vinden, blir strømmene vridd av corioliskraften.
At havstrømmene beveger seg jevnlig, er viktig for livets utbredelse på kloden. Varme havstrømmer går generelt fra ekvator og kalde går fra polene slik at temperaturforskjellene blir utjevnet. Sirkulasjonen med dypvannsstrømmer er viktig for næringsbestanden i havvannet.
Når kalde havstrømmer beveger seg sørover, blir varme strømmer fra ekvator presset nordover for å skape likevekt. Dette er tilfellet med Golfstrømmen, som er den sterkeste havstrømmen på den nordlige halvkule. Hvis polarisen smelter, vil polarstrømmene også svekkes som da igjen svekker Golfstrømmen. Enkelte havforskere tror at havstrømmer som Golfstrømmen er avhengige av en viss salinitet for å beholde sin integritet. En konsekvens av økt tilsig av ferskvann til verdenshavene fra is som smelter ved polene, vil i følge en slik teori være en brå kollaps av Golfstrømmen når havets saltnivå synker under dette grensenivået.
Spesielle virkninger.
Havstrømmene virker ofte ikke sammen med vindstrømmene. Retningen blir først påvirket av vinden og deretter av corioliskraften. Unntaket er ved ekvator, der corioliskraften ikke er aktiv, og havstrømmene holder samme retning som vindene (vestover). Dette er en fordel for seilere, og siden jordens rotasjon har vært den samme gjennom millioner av år, har også vind og havstrømmene vært noenlunde de samme. Det beviser at forhistoriske kulturer kan ha krysset verdenshavene vestover, i tråd med Thor Heyerdahls folkevandringsteori.
El Niño er et uværsfenomen oppkalt etter jesusbarnet fordi det oppstår ved juletider. Den oppstår ved kildesonene i Stillehavet og skaper så sterke lavtrykk et det kan snu hovedstrømmen. Det forårsaker sterk konveksjon og uvær i øst og tørke i vest. De berørte kontinentene får kraftige klimaendringer.


Marmorkatt.
Marmorkatt ("Pardofelis marmorata") er et relativt lite rovpattedyr i kattefamilien og tilhører gruppen av asiatiske småkatter, men den ble tidligere klassifisert sammen med de store kattedyrene.
Marmorkatt holder til i Sørøst-Asia, fra de store skog- og fjellområdene i India og Nepal i nordvest til de tropiske regnskogene på øyene Borneo og Sumatra i sørøst.
Beskrivelse.
Marmorkatten har ofte blitt sammenlignet med treleoparden, siden pelsmønsteret er slående likt. Den er ikke stort større enn en vanlig huskatt og veier normalt kun 2–5 kg. Kroppslengden, målt fra snutespiss til halerot, på ca. 45–61 cm. I tillegg kommer en svært lang hale, som gjerne måler ca. 35–55 cm. Skulderhøyden ligger normalt på ca. 28 cm.
Pelsen er gulbrun i grunnfarge og dekket av store irregulære flekker, som blir blekere mot midten og har en mørk ytterkant. Langs flankene er mønsterflekkene brutte. Markeringene over ryggen og i nakke- og hoderegionen er gjerne mørkere, nærmest sorte. Disse markeringene ser ut til å være noe mindre enn hos treleoparden, og mer marmorlignende i sin struktur. i Ansiktet har denne katten et brutt båndmønster som løper fra øyekroken og over hodet. Hodet som sådan er forhodsvis rundt og lite, med en høy skalle og små runde stående ører. Marmorkatten har web (mellomhud) mellom tærne og doble klokapper, som treleoparden.
Habitat, adferd og reproduksjon.
Marmorkattener en av de mest sky og mest vanskelige kattene å forske på, fordi den lever store deler av livet opp i trærne. Den er nattaktiv og jager bytte både i trærne og langs bakken (stedvise forskjeller). Den jakter blant annet på små pattedyr, reptiler, insekter og fugler.
I fangenskap har hunnen brunst hver måned, men man vet ikke hvordan dette er i vill tilstand. Drektighetstiden var normal i 66–82 dager og kullstørrelsen består for det meste av 2 unger, men 1–4 ansees normalt. Ungene, som fødes blinde, veier gjerne mindre enn 100 gram ved fødselen og utvikler seg hurtig. Øynene åpnes etter ca. 12–16 dager. Ungene har spettet pels, men utvikler det karakteristiske marmormønstret senere.
Systematikk.
Marmorkatten var tidligere systematisert sammen med de små kattedyrene i underfamilien Felinae, men den ble senere plassert i en egen slekt (Pardofelis) sammen med store kattedyr Pantherinae. I senere tid har den imidlertid blitt omplassert til mindre kattedyr. Det finnes 2 internasjonalt aksepterte underarter, men det kan vise seg å være flere.
Annet.
Den totale bestanden av marmorkatter har ikke blitt kartlagt. Den regnes derfor som middels spesielt truet art av IUCN, selv om den mange steder er svært utrydningstruet. Den står også på CITES Appendix I liste over truete arter.


Einar Tambarskjelve.
Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050; norrøn Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. Han omtales også av Saxo Gramaticus. I store deler av Snorre Sturlasons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur.
I "Heimskringla" heter det om Einar Tambarskjelve at han var «den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også» og «den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag».
Einar Tambarskjelve framstår som en politiker som i følge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031 og ved gjeninnsettelsen av Magnus som norsk regent i 1035.
Slekt.
I følge Snorre Sturlason (hvor? Heimskringla?) var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår, sønn av Reidar som var bror til Asbjørn.(andre kilder som bekrefeter det?) I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg sammen med Håkon jarl. Sønnen til Einar het også Eindride og var gift med Sigrid.
Einar ble gift med Håkon jarl sin datter Bergljot – søster til ladejarlen Eirik Håkonsson og Svein jarl – og fikk mange gårder og store veitsler i gave.
Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i nordisk middelalder.
Slaget ved Svolder.
Ifølge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 999 eller år 1000.
I Snorres skildring fra slaget heter det: Blir dette bekreftet i andre kilder – er det fri diktningfra Snorre?? Fagrskinna bekrefter ikke historien...:"«Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Håkonsson Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av samisk ætt, – det var en stor bueskytter –: 'Skyt den mannen i krapperommet du.' Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: 'Hva var det som smalt så høyt?' Einar svarte: 'Norge av din hånd, konge.' 'Det var vel ikke så stort smell', sa kongen, 'ta min bue og skyt med den', og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: 'For veik, for veik er kongens bue', slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»
Einar skiftet side etter slaget. Olav Trygvason saga. Einar seilte med skipet Ormen Lange tilbake til Trondheimen som seierherren Eirik Håkonsson Ladejarl fikk.
Politisk liv.
Einar sto i opposisjon til Olav den Hellige og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg.
Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav. Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i Uttrøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av han.
Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.
Einar spilte en sentral rolle sammen med bispen Grimkjell i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.
Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus' rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag.
På kant med Harald Hårdråde.
Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hårdråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Einar sa like ut til kongen at «bøndene ikke ville tåle at han brøt lov og landrett mot dem».dikting? Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang "frelste" han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Kristskirken (Nidarosdomen) ved siden av Magnus den gode.
Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 «markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag og overgangen til et styre med én konge og én gud.


Puma.
Puma ("Puma concolor") er et stort rovpattedyr i kattefamilien, men den klassifiseres i gruppen av mindre kattedyr gjennom slekten pumaer ("Puma"), der den er en av to nålevende arter. I Sør-Amerika og i europeiske land omtales den med slektsnavnet "Puma", i USA og Canada er den også er kjent navn som cougar, panter, fjelløve m.fl. Pumaen er kanskje det kattedyret som varierer mest i størrelse. Dens nærmeste nålevende slektninger er jaguarundi (som tilhører samme slekt) og gepard.
Beskrivelse.
Pumaer er slanke og langstrakte kattedyr med en muskuløs og atletisk bygning. Den har en kropp som ligner de store kattene i underfamilien Pantherinae, men skallens proporsjoner plasserer dette store kattedyret sammen med de små kattedyrene i underfamilien Felinae.
I farge varierer de fra gulbrun til gråbrun over ryggen og langs sidene, mot en blekere farge på undersiden. Halsen og brystet er hvitaktig. Fjelltypene har rosaaktig nesebrusk med sorte kantmarkeringer, noe som også går igjen på leppene. Snuten har gjerne et mørkere stripemønster. bak på ørene og på haletippen er den nærmest sort. Sorte individer kalles gjerne "sort panter", i likhet med flere andre store kattedyr når de er sorte.
Kroppslengden, målt fra snuten til haleroten, er ca. 86-154 cm lang. I tillegg kommer halen, som gjerne utgjør ca. 1/3 av kroppslengden. Hannen er ca. 40% større enn hunnen og veier gjerne ca. 36-120 kg. Hunnen veier gjerne ca. 29-64 kg. Størrelsen varierer med habitatet de lever i.
Pumaen kan ikke brøle, slik brølekatter kan. Lemmene er forholdsvis korte og kraftige og ender opp i store labber. Som alle katter, unntatt gepard, har også pumaen klør som kan trekkes inn.
Evolusjon.
Det eldste fossile bevis man har for "Puma concolor" er ca. 400 000 år gammelt. Molekylære og morfologiske studier viser at pumaen er nært beslektet med jaguarundi og gepard. Selv om det ikke er funnet fossile bevis for en felles stamfar, så har studier med såkalt mtDNA indikert at denne fortsatt fantes i Nord-Amerika for omkring 8,25 millioner år siden. Nå har imidlertid nye studier indikert at disse har en felles progenitor for omkring 4,5 millioner år siden, altså mye nærmere enn tidligere antatt. Dette innebærer at slektene "Puma" og "Acinonyx" trolig først skilte lag for omkring 3 millioner år siden.
Utbredelse.
Historisk var pumaen det mest utbredde av alle landlevende amerikanske pattedyr. Den fantes fra kyst til kyst i Nord-Amerika, og fra Argentina og Chile i Sør-Amerika nord til det sørøstre Alaska. Utbredt jakt og tap av habitat har imidlertid ført til at dette rovpattedyret nå kun finnes i fjellstrøk og ubebodde områder i store deler av utbredelsesområdet.
I USA var utbredelsen lenge begrenset til til en liten populasjon av såkalt floridapanter ("Puma concolor coryi"), men i de senere år har populasjonen økt og spredt seg (også til bebodde strøk), spesielt vest i USA. I dag er pumaen ganske vanlig i nærområdene til bebodde strøk i California, og den er også observert nær boligstrøk i Kansas City i Missouri, der flere blant annet har blitt påkjørt av biler.
Atferd.
Pumaer er nattaktive dyr som lever og jakter i ensomhet utenom paringstiden, som kun varer i 1-6 dager. Hannens territorium kan overlappe flere hunners. De markerer sitt territorium med urinering, ekskrementer og gjennom å klore på trær o.l. I noen områder kan pumaer har forskjellige boplasser sommer og vinter. Hunnens aktivitetsområde kan omfatte et område på 26-350 km², med et gjennomsnitt på ca. 140 km2. Hannens aktivitetsområde kan omfatte et område på 140-760 km6, med et gjennomsnitt på ca. 280 km².
Pumaer er sky dyr, som helst unngår å møte mennesker. Allikevel dør i snitt 4 personer hvert år som følge av angrep fra dette dyret.
Reproduksjon.
I vill tilstand vil bare pumaer som forsvarer et territorium pare seg. De parer seg hele året gjennom, unntatt i nordområdene. Der er paringstiden gjerne i perioden desember-mars. Hunnen, viss brunstid varer i ca. 9 dager, går drektig i ca. 82-120 dager. Deretter føder hun normalt 1-6 unger, i snitt 3-4. Ungene veier ca. 226-453 gram ved fødselen og er blinde. Øynene åpner seg etter ca. 10 dager. Det er også på denne tiden at de første tennene kommer og at de begynner å leke. Ungene er fullt avvendt etter ca. 40 dager. I gjennomsnitt forlater ungene mora når de er ca. 15 måneder gamle, selv om det er registrert unger som har blitt ved mora til de var 26 måneder. Hanner regnes som kjønnsmodne når de er ca. 3 år, mens hunner gjerne modnes 6 måneder tidligere.
Matvaner.
Pumaen jakter som katter flest, gjennom å snike seg så nær byttet som mulig før de angriper. De angriper imidlertid større byttedyr gjennom å hoppe opp på ryggen deres og knekke nakken deres gjennom sitt kraftfulle bitt. Det antas et en fullvoksen puma spiser ca. 860-1.300 kg kjøtt pr. år, avhengig av størrelsen. I praksis betyr dette at en puma i snitt dreper ca. 48 hovdyr i året.
Habitat.
Pumaer trives i nærmest alle typer habitat. De jakter på alt fra elg, hjort, hvithalehjort og karibu (amerikansk reinsdyr), til ekorn, bisam, piggsvin, bever, halvbjørner, prærieulv og rødgaupe. Av og til også fisk og snegler. De kan også ta bufe, spesielt om tilgangen på villt er liten.
Systematikk.
Opprinnelig regnet man med at det fantes 32 underarter av puma på det amerikanske kontinentet, men i 2000 ble det foreslått å redusere disse til kun 6 underarter (M. Culver & W.E. Johnson J. Pecon-Slattery & S.J. O'Brien, 2000). Mange av de tidligere underartene må derfor nå regnes som genetiske varianter. Alle tidligere nordamerikanske underarter slått sammen i en underart. Systematikken nedenfor er i følge Culver.
Annet.
Noen underarter er listet på CITES Appendix I og II. "Puma concolor schorgeri" og "Puma concolor cougur" er antatt utdødd i sin opprinnelige form. "Puma concolor coryi" (floridapanter) og "Puma concolor costaricensis" er svært truet i sin opprinnelige form.


Amy Diamond.
Amy Diamond (september 2008) Amy Diamond under en konsert i Sverige
Amy Diamond (egentlig: Amy Linnea Deasismont) (født 15. april 1992), er en sangerinne som bor i Jönköping, Sverige. Hun begynte å synge allerede som ettåring, og har ikke tatt en eneste sangtime. Amy slo igjennom i 2005 med låten "What's In It For Me". Amy har deltatt i åtte talentkonkurranser, blant annet svensk TV4s Super Troupers og Småstjärnorna. Syv av disse konkurransene har hun vunnet.
Amy var også en habil kunstløper, og har flere sterke resultater å vise til. Kunstløpingen tok imidlertid for mye tid, så Amy har begynt med dans i stedet.


Dag Herbjørnsrud.
Dag Herbjørnsrud (født 11. januar 1971) er idéhistoriker, forfatter og ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Herbjørnsrud var fra 25. juli 2005 til 24. mars 2006 ansvarlig redaktør i ukeavisa Ny Tid, og ledet prosessen fram mot Damm-oppkjøp og omlegging til nyhetsmagasin 27. januar 2006. To måneder etter omleggingen trakk han seg fra stillingen av hensyn til familien. Etter at Magne Lerø overtok redaktørjobben etter Martine Aurdal i Ny Tid 1. februar 2008, har Herbjørnsrud fortsatt i stilling som redaktør underlagt Lerø. Etter eierskiftet i 2010 er han tilbake som ansvarlig redaktør.
Har sammen med Stian Bromark utgitt sakprosabøkene «Blanke løgner – skitne sannheter» (2002, Cappelen-pocket 2005), Bragepris-nominerte «Frykten for Amerika» (2003, Cappelen-pocket 2005) og «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (Cappelen, 2005).
Tidligere journalist i Morgenbladet (1993–1995), redaktør av informasjonsbladet ved Senter for høyere studier og journalist og kommentator i Aftenposten (1995–2005). Fra høsten 2004 har han også virket som utenrikspolitisk gjestekommentator for Al-Jazeeras engelske nettsider.
Herbjørnsrud er utdannet idéhistoriker (cand. philol.) ved Universitetet i Oslo på en oppgave om Robert Nozicks senere filosofi og som journalist fra Høgskolen i Oslo. Han er sønn av forfatteren Hans Herbjørnsrud og historikeren Anna Tranberg, førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark.


Karl Evang.
Karl Evang (født 19. oktober 1902 i Kristiania, død 3. januar 1981 i Oslo) var lege, folkeopplyser og embetsmann. Han var bror til etterretningssjef Vilhelm Evang.
Embetskarriere.
Karl Evang ble i 1938 utnevnt til medisinaldirektør og sjef for Medisinaldirektoratet. Etter annen verdenskrig ble navnet endret til Helsedirektoratet og embetet til helsedirektør. Evang satt i embetet i 34 år, til 1972. Som helsedirektør var han både sjef for fagorganet Helsedirektoratet og sjef for den avdelingen i Sosialdepartementet som utviklet og gjennomførte helsepolitikk på vegne av statsråden. Dette ga mulighet for svært stor innflytelse på utvikling av norsk helsevesen, muligheter som Evang benyttet.
Han var blant de første som så farene ved det gryende narkotikamisbruket i Norge i begynnelsen av 1960-årene, og gikk sterkt inn for å motarbeide dette misbruket og for å organisere behandling av misbrukerne.
Evang var gjesteprofessor i sosialmedisin ved Universitetet i Tromsø 1972-73. Han var formann i Statens ernæringsråd.
Opplysningsarbeid.
Evang var en pioner innen helseopplysning. Han var hovedredaktør av "Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning" i 1930-årene (tidsskriftet utkom i bokform i 1947 og 1951). Dessuten skrev han en lang rekke bøker om helsepolitiske spørsmål, og publiserte flere vitenskapelige arbeider. Han skrev blant annet mye om offentlig helsevesen, fødselsregulering, yrkessykdommer og narkotika, og var redaktør av verk som Huslegen (1953, rev. utg. 1962), Norsk medisinsk ordbok (7. utg. 1968) og Helse og samfunn (1974).
Evang har også provosert mange med sine spisse uttalelser. I 1934 skrev han i sin bok "Rasepolitikk og reaksjon": "«Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid.»" I denne boken gikk han ellers ut mot rasehygienens reaksjonære karakter, men altså uten å underkjenne dens intensjoner.
Internasjonalt engasjement.
I 1943 ble Evang leder av en komité under FAO som utredet omfanget av matvaremangel og tiltak for å forbedre matvareforsyningen. Dette ga ham et internasjonalt nettverk. Kort etter annen verdenskrig ble Evang en av initiativtakerne til Verdens helseorganisasjon (WHO). Han var president for organisasjonens 2. hovedforsamling i 1949, og i en periode var han formann for organisasjonens styre. I 1951 var han formann for en komite oppnevnt av FN for organisering av helsearbeidet i Israel.
Politisk virksomhet.
Evang deltok i den radikale Mot Dag-gruppen, og var i den egenskap medlem av Norges Kommunistiske Parti mellom 1927 og 1929. Etter at Mot Dag ble nedlagt i 1936 fulgte han de fleste medlemmene inn i Arbeiderpartiet. Han var en del av kretsen rundt avisa "Orientering" på 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, men forble likevel Arbeiderpartimedlem til Sosialistisk Valgforbund ble grunnlagt i 1973.
Karl Evangs pris.
Statens helsetilsyn deler hvert år ut Karl Evangs pris, som ble etablert i 1981. Hensikten med prisen er å stimulere interessen og arbeidet for folkehelsen og sosiale forhold av betydning for folkehelsen.


Jan Davidsen.
Jan Davidsen (født 24. juli 1949) er fra 2005 leder av arbeidstakerorganisasjonen Fagforbundet, Norges desidert største fagforbund med over 300 000 medlemmer. Han stiller til gjenvalg ved landsmøtet i november 2009.
Davidsen er utdannet brannmann, og startet sin fagpolitiske virksomhet i "Brannmennenes Fagforening" i Norsk Kommuneforbund i Bergen. Han har ledet Fagforbundet siden stiftelsen i 2003, da LO-forbudet Norsk Kommuneforbund ble slått sammen med det tidligere YS-forbundet Norsk Helse- og Sosialforbund. Forut for dette ledet han også Norsk Kommuneforbund i en årrekke (fra 1993).
Jan Davidsen har fast plass i LOs sekretariat, og regnes som en nær alliert av tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla. I tillegg til sentrale verv i fagbevegelsen sitter Davidsen i sentralstyret i Arbeiderpartiet.


Kjell Bjørndalen.
Kjell Bjørndalen (født 23. juni 1946 i Modum, Buskerud) er tidligere leder av fagforbundet Fellesforbundet. Han ble valgt til leder i forbundet i 1991 og satt fram til 2007, da Arve Bakke tok over. Bjørndalen ble ansatt i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i 1977. På forbundets landsmøte i 1986 ble han valgt som førstesekretær.
På Fellesforbundets konstituerende landsmøte i 1988 ble han valgt som leder i Fellesforbundet sin seksjon Jern og Metall. Fra 1991 har Bjørndalen vært medlem av LOs sekretariatet, og fra 1992 har han vært medlem av sentralstyret i Det norske Arbeiderparti.
Bjørndalen mottok i 2007 norsk fagbevegelses høyeste utmerkelse, Pioneren.


Einar Hålien.
Einar Hålien (født 17. november 1963) er tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende (BT) og i den lokale tv-stasjonen BTV. Under Håliens ledelse har blant annet BT kommet med eget lørdagsmagasin i 2004. Han står også bak BTs omlegging til tabloidformat som ble gjennomført 16. september 2006. Hålien startet i redaktørjobben i BT i 1997.
Han har tidligere vært distriktsredaktør ved NRKs distriktskontorer i Hordaland (1995–97), Nordland(1993–95) og Journalist/vaktsjef NRK Dagsnytt i Oslo (1989–93).
I september 2008 ble det kjent at Hålien skal tiltre som programdirektør i Schibsted.


Skedsmo kirke.
Skedsmo kirke er en korskirke fra 1180 i Skedsmo kommune, Akershus fylke.
Store deler av bygningen har opprinnelse fra reisningen i 1180.
Byggverket er i stein og har 560 plasser.
Historikk.
Kirken er bygd på samme sted hvor det stod en kirke som ble reist kanskje en gang før 1022 da at området ble offisielt kristnet av kong Olav Haraldsson, den senere Olav den hellige. Den første kirken var bygd av tre, men i 1180 ble den erstattet av en som var reist i stein, den samme som står i dag, og er derfor den eldste bygningen i kommunen. Bygningen ble omtalt i "Biskop Eysteins jordebok" fra 1325.
Ombygget og utvidet av A. F. W. Hanno i 1869.
Interiør.
Prekestol fra 1578, altertavle fra 1693 og døpefont fra middelalderen.
Treskulptur av Hellig Olav er nå på Universitetets Oldsakssamling. I kirken er det en kopi som til forveksling er identisk med originalen. Kirken har et nyere franskinspirert barokkorgel av den danske orgelbyggeren Carsten Lund.


Militærnekterloven.
Militærnekterloven (lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner) åpner for at personer kan gjennomføre sivil verneplikt i stedet for militærtjeneste. Kravet er at vedkommende ikke kan utføre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning.


Kongsvinger IL Toppfotball.
Kongsvinger IL Toppfotball er Kongsvinger ILs profesjonelle fotballag. Klubbens hjemmebane er Gjemselund stadion som har en kapasitet på 6 700 tilskuere. Rekorden lyder på 6 794 tilskuere og stammer fra 1983.
KIL er en tradisjonsrik klubb med flere år bak seg i toppen av norsk fotball. Klubben har vunnet en sølv- og to bronsemedaljer i den norske eliteserien i fotball, og har nådd semifinalen i norgesmesterskapet fire ganger. Klubben spilte i 94 hvor de gikk videre fra 1. runde etter 7–2 sammenlagt mot Östers IF. Hjemmekampen i 2. runde ble spilt på Ullevaal Stadion mot Juventus og endte 1–1. Kongsvinger røk ut da Juventus vant sin hjemmekamp 2–0.
Kongsvinger hadde to toppscorere i eliteserien under klubbens storhetstid på 1980- og 90-tallet. På grunn av lagets små resurser, har klubben ofte fostret frem egne spillere og hentet inn spillere fra naboklubbene. I tillegg har klubben alltid vært dyktige og avhengig av dugnader.
1902–1918 – Starten.
Selv om Kongsvinger Idrettslags stiftelsesdato går tilbake til 1892, kom ikke ordentlig organisert fotball på Kongsvinger i gang før i 1907. Det var Kongsvinger-Turn og Idrætsforening (stiftet 1902) – som senere gikk inn i Kongsvinger Idrætsforening og som igjen senere ble dagens Kongsvinger Idrettslag – som begynte med fotball i byen. Laget hadde sine turnøvelser i middelskolen (gamle delen av Øvrebyen videregående skole), mens idrettsplassen antakeligvis lå på Lomsnæsløkka (mellom Oscarsgate og Prinsensgate der parkeringsplassen til Friskus ligger i dag).
I starten var draktene hvite turndrakter med rødt skjerf om livet. Som fotballsko ble det brukt beksøm- eller pluggsko. Enkelte benyttet seg også av leggskinn. Lærer Gunnar Mandt fungerte ofte som dommer og er også en av dem som skal ha mye av æren for å ha bragt fotballen til Kongsvinger, særlig ved sine artikler i aviser og taler i foreninger som oppfordret ungdommen til å bedrive denne nye og sunne sporten.
1918–1940 – Dannelsen av K.I.F og utviklingen frem mot krigen.
24. april 1918 ble Kongsvinger Idrætsforening dannet av fotballaget (som man tror var Kongsvinger- Turn og Idrætsforenings fotballag), Fri Idræt og Samhold. Det var viktig for de idrettsinteresserte å få samlet all idrett under én forening. Mest på grunn av at de fleste utøverne gikk igjen i omtrent alle de forskjellige idrettsforeningene byen hadde, men også fordi én stor forening ville stå sterkere enn mange små.
Resultatene kom med en gang. Da det første kretsmesterskapet i Østerdalens krets skulle arrangeres, var K.I.F selvfølgelig meldt på. De ble kretsmestere etter at de i finalen slo Elverum 3–0 i Elverum, og standarden var satt. Fra 1918 til 1926 vant laget samtlige ni kretsmesterskap, inntil de måtte gi tapt for Kirkenær i 1927. Årene etter dette gikk opp og ned. De vant igjen i 1931 og 1933, samt i 1940. Sistnevnte år slo også A.I.L Fram seg sammen med K.I.F og navnet ble endret til Kongsvinger Idrettslag. Banene som ble benyttet i perioden før krigen lå på Rasta og på Winsnesløkka.
1945–1981 – Opp og ned.
Årene etter krigen og helt frem til begynnelsen av 1980-tallet var en ren heisatur for KILs del. I landsserien rykket klubben opp og ned mellom 3.- og 4. divisjon med jevne mellomrom, før de endelig fikk stabilisert seg for så og rykke opp og ned mellom 2. og 3. divisjon. Den kanskje viktigste delen av KILs historie forekom allikevel i denne tiden. Gjemselund stadion ble åpnet i 1953 og klubben fikk dermed endelig et permanent tilholdssted, dog eid av Kongsvinger kommune.
1982–1999 – Storhetstiden.
Perioden 1982 til 1999 må nødvendigvis ses på som KILs storhetstid. Fra opprykket til landets øverste divisjon 10. oktober 1982 og til nedrykket i 1999 hadde klubben holdt seg 17 strake sesonger på rad i Tippeligaen. I løpet av denne tiden tok klubben ett sølv, to bronser og nådde semifinalen i norgesmesterskapet hele fire ganger. I tillegg fikk klubben to toppskårere i ligaen, og man spilte mot blant andre Juventus i UEFA-cupen. I løpet av denne tiden bygdes også en ny sittetribune på Gjemselund, og man fikk også en splitter ny innendørsfotballhall i Kongsvingerhallen.
2000–2008 – Tøffe tider.
Nedrykket fra Tippeligaen i 1999 var enormt tungt for KIL. Ikke bare sportslig, men også økonomisk var laget flere ganger i dyp krise. Særlig bedre ble det ikke da klubben i 2001 rykket ned enda et hakk til 2. divisjon. Spillere, trenere, ledere og ikke minst store deler av publikum forsvant ut portene på Gjemselund stadion. I tillegg til dette kom krav fra Norges fotballforbund om oppgradering av stadion. Gjemselund hadde nesten stått uforandret i over 50 år å forfalt sakte men sikkert. Den holdt ikke lenger mål og hadde vesentlige mangler.
2009–I dag – Ny tid.
Særlig i løpet av 2009 skjedde mye med Kongsvinger IL Toppfotball. Gjemselund stadion ble utstyrt med kunstgressdekke og nye flomlysmaster. Nye garderober og nye VIP-losjer kom til, og løpebanen ble fjernet. Matta ble flyttet inn til hovedtribunen og man fikk tribuner på hver side av banen, noe som gjorde stadion mer intim og fotballvennlig. Nye investorer banket på døren og laget begynte så smått å trekke tilskuere igjen. 12. november 2009 rykket KIL opp igjen til landets øverste divisjon etter ti år i «dvale». Selv om sesongen endte med nedrykk, la man fundamentet for videre satsning. Særlig nøktern men ambisiøs satsning ble det nye målet til KIL, i tillegg til mer fokus på lokale spillere.
Per 2012 er klubben i 1. divisjon.
Supporterklubb.
KIL Supporterklubb er Kongsvinger IL Toppfotballs supporterklubb. Supporterklubben ble stiftet 16. februar 1977. Den har sitt eget felt på Gjemselund stadion, felt J, nærmest klubbhuset. I 2010 hadde supporterklubben sin så langt største medlemsmasse på rundt 800 personer.
KIL Supporterklubb har også en undergruppe, Vinger Tifo, som jobber med tribunekultur.
Media.
Etter 17 sesonger i den øverste divisjonen rykket KIL i 1999 ned i 1. divisjon, og i 2001 videre ned i 2. divisjon. I den forbindelse ble dokumentarfilmen "Gjemselund gråter" utgitt. KIL var tilbake igjen i 1. divisjon i 2004 etter en snuoperasjon under den nye treneren Vegard Skogheim, og en ny dokumentar, "Gjemselund jubler igjen", kom ut.
Til 100-årsjubileet i 1992 ble boka "Kongsvinger Idrettslag 100 år", skrevet av Reidar Venberget og Egil Toreng, gitt ut. Denne var skrevet allerede i 1977 til klubbens 75-årsjubileum, men ble redigert og gitt ut på nytt i 1992.
Det er laget flere titalls KIL-sanger opp gjennom årene, men best kjent er kanskje «Vi kommer fra skogene», som blir spilt på Gjemselund stadion før spillerne entrer banen til kamp.
Kamper og resultater.
a Utsatt fra 24. juli pga. terrorangrepet i Oslo og på Utøya
Eksterne lenker.
Fotball


Junkers Ju 87.
Junkers Ju 87 var et tysk stupbombefly fra tiden før og under andre verdenskrig. Det er ofte kjent under sitt kallenavn Stuka, som er forkortelse for «Sturtzkampflugzeug». Flyet ble produsert av Junkers Flugzeug und Motorenwerke AG.
Bakgrunn.
thumb
Idéen til Ju 87 kom i 1931 etter at Ernst Udet ved Riksluftfartsministeriet hadde vært i USA og prøvefløyet et Curtiss F6 stupbombefly. I 1933 kjøpte han inn to eksemplarer med økonomisk støtte fra den tyske regjeringen. Han begynte samtidig, med hjelp av Wolfram von Richthofen, å utvikle en egen versjon av stupbomberen. Dette prosjektet ble støttet av Hermann Göring og Riksluftfartsministeriet.
Prototypen av det nye flyet tok til vingene 17. september 1935. Denne var utstyrt med en Rolls-Royce Kestrel. 24. januar 1936 havarerte imidlertid testflyet, og testpiloten Willi Neuenhofen omkom. En måned senere sto et nytt eksemplar klart, med visse modifikasjoner. Rolls Royce-motoren var nå byttet ut med en Junkers Jumo 210-motor. Enda to nye eksemplar ble konstruert, og høsten 1936 bestemte Udet at Ju 87 skulle bli Luftwaffes nye stupbomber.
Våren 1937 begynte samlebåndsproduksjonen av flyet. Samme høst ble tre Ju 87A-1 sendt til Spania, slik at Legion Condor kunne teste ut flyet i den spanske borgerkrigen. I 1938 kom utgaven Ju 87B. Her ble pansringen forbedret, og en variant Ju 87B-2/U4 ble laget for å kunne lande på snø. Man begynte også å utvikle en versjon som kunne brukes på det planlagte hangarskipet «Graf Zeppelin» (1938).
I 1939 deltok Ju 87 i felttoget i Polen med stor suksess, da det var en viktig del av Tysklands nye Blitzkrieg-doktrine.
I 1940 deltok Ju 87 i slaget om Storbritannia. Ju 87 fungerte dårlig i denne rollen, og ble et lett mål for raskere britiske jagerfly. Dette førte til at flyet ble totalt omkonstruert. Skroget fikk en ny utformning, og ny pansring. Det ble også brukt en kraftigere motor – Junkers Jumo 211J.
Utover i krigen ble Ju 87 mindre og mindre brukt, da flyets svakheter ble åpenbare. Man begynte etterhvert å bruke flyet i en ny rolle, mange fly fikk installert to 37 mm luftvernkanoner for å brukes i en panservernrolle på Østfronten.
Ju 87 ble eksportert til flere av Tysklands allierte. Flyvåpnene til Bulgaria, Italia, Kroatia, Romania, Slovakia og Ungarn brukte alle Ju 87.
Konstruksjonen av Ju 87 opphørte i 1944. Totalt ble det produsert 6 513 enheter, i 28 forskjellige varianter. Etter krigen anskaffet Tsjekkoslovakia enkelte Ju 87 og satte dem i tjeneste under betegnelsen B37.
Ju 87 A.
Junkers Ju 87 ved Trondheim i april 1940.
Ju 87 D.
Junkers Ju-87 G2 (Royal Air Force Museum Hendon)


Nordiske grener under Vinter-OL 1988.
Under OL 1988 i Calgary ble det arrangert tretten øvelser i nordiske grener.


Lebensraum.
Lebensraum er et tysk ord som betyr «livsrom» eller «leveområde».
Begrepet er utenfor Tyskland i dag først og fremst kjent som slagord i den nasjonalsosialistiske ideologien og propagandaen som preget Tyskland i mellomkrigstida, særlig etter at Adolf Hitler overtok makten i 1933, og under andre verdenskrig. Siden 1920 mente nasjonalsosialistene at den germanske (ariske) rase var overlegen i forhold til andre raser og at den derfor trengte «livsrom», det vil si plass til å leve og vokse. Dermed anså tyske myndigheter at de hadde rett til å skaffe seg nye bosetningsområder. Dette gjaldt fremfor alt "Lebensraum im Osten", «Livsrom i øst», det vil si landområder i Øst-Europa fram til Uralfjellene, der tyskere og beslektede folk skulle fortrenge de slaviske folkene som bodde der. Denne forestillingen dannet det ideolgiske grunnlaget for Hitlers krigerske ekspansjonspolitikk.


Gefle IF.
Gefle Idrottsförening er en svensk allianseidrettsforening i Gävle, Sverige. Klubben ble stiftet som "Gefle Sportklubb" den 5. desember 1882, men året etter ble navnet endret til "Gefle IF". Navnet på klubben kommer fra den gamle stavemåten av Gävle. Foreningen omfatter fotball (Gefle IF Fotball), friidrett (Gefle IF Friidrott) samt Helges Aktiviteshus. Fotballklubben rykket opp fra Superettan i 2004.


IFK Göteborg.
IFK Göteborg er en svensk fotballklubb som holder til i Göteborg. Klubben blir ofte bare kalt IFK, selv om dette kan være forvirrende da det er mange svenske klubber som starter med denne forkortelsen. Klubben har vunnet den svenske serien 18 ganger – senest i 2007, og UEFA-cupen to ganger.
Sammen med Malmö FF og AIK blir IFK Göteborg regnet som en av «de tre store» i svensk fotball, med tilsammen 43 serietitler. IFK Göteborg er den eneste skandinaviske klubben som har vunnet UEFA-cupen, i henholdsvis 1982 og 1987. Klubben har hovedsakelig spilt i Allsvenskan. Sist den spilte i en lavere divisjon var i 1976.
Historie.
I 1982 spilte IFK Göteborg den første UEFA-cupfinalen på hjemmebanen Nya Ullevi, motstandere var det vesttyske laget Hamburger SV. Med 42 058 tilskuere i regnvær vant IFK kampen med 1-0 etter scoring av Tord Holmgren. I returkampen på Volksparkstadion i Hamburg med 61 000 tilskuere klarte IFK å vinne bortekampen med hele 3-0. Scoringer av Dan Corneliusson, Torbjörn Nilsson, Stig Fredriksson (straffe). De vant UEFA-Cup-finalene med sammenlagt 4-0 og laget ble for den prestasjonen tildelt Radiosportens Jerringpris. Trener for laget var Sven Göran Eriksson.
Eksterne lenker.
Göteborg


Sverre Myrli.
Sverre Myrli (født 26. august 1971 i Nes, Akershus) er en norsk politiker (Ap).
Han satt på Stortinget for Akershus fra 1997 til 2001, deretter vararepresentant fra 2001 til 2005, og igjen innvalgt på eget mandat i 2005 og 2009.
Myrli er utdannet bachelor i offentlig styring fra HiO 2002–2005. Han har arbeidet i LO, Arbeidernes ungdomsfylking, Norsk folkehjelp og Forsvarsbygg. Han var medlem av Nes kommunestyre 1991–1997 og 2003–2007, og av Akershus fylkesting 1991–1997. Han hadde en rekke styreverv i sin tid i fylkestinget, blant annet styreformann i Stor-Oslo Lokaltrafikk 1995–1996.
Sverre Myrli var leder av Akershus AUF 1991–1993 og fylkesleder i Sosialdemokrater mot EU 1993–1994. Medlem av Arbeiderpartiets landsstyre siden 2002. Han var politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet under Thorbjørn Jaglands regjering fra 31. oktober 1996 til 17. oktober 1997.


Halmstads BK.
Halmstads Bollklubb er en svensk fotballklubb som holder til i Halmstad. Klubben har vunnet den svenske serien fire ganger, og den svenske cupen én gang. De er kjent for å gjøre det bra med små ressurser.
Klubben fikk internasjonal anerkjennelse da de vant 3-0 over den italienske klubben Parma AC i den første av to kamper i Cupvinnercupen. De gikk dog ikke videre, da de tapte 4-0 i returoppgjøret.


Rettsinformatikk.
Rettsinformatikk er et juridisk fag som tar for seg jussens innvirkning på informasjonssystemer og kommunikasjonsprosesser.
I Norge foregår det meste av forskningen innen faget ved Senter for rettsinformatikk (SERI) ved Universitetet i Oslo, som også utgir skriftserien Complex. Personer som har bidratt til utviklingen av faget i Norge er professorene Jon Bing og Olav Torvund.


Leif Helge Kongshaug.
Leif Helge Kongshaug (født 31. juli 1949 i Averøy) er en norsk gårdbruker og politiker (V). Han var innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal 1997–2001 og 2005–2009. Kongshaug var statssekretær i Landbruksdepartementet fra 19. oktober 2001 til 30. september 2005.
Han var ordfører i Averøy 1986–1997.
Kongshaug var lærer 1974–1978, rådgiver 1978–1986, og er gårdbruker fra 1985.


Ferguson.
Ferguson traktor. Utstilt ved Lyngdal Jordbruksmuseum
Ferguson ble grunnlagt av Harry Ferguson fra Irland. Mest kjent er Ferguson TE20 – den såkalte «Gråtassen». Ferguson slo seg sammen med Massey Harris, og det nye navnet ble Massey Ferguson.


ACAM.
ACAM var en liten danskprodusert traktor med en 17 hestekrefters Ford Prefect-motor, for øvrig den samme som satt i Ford Anglia på 1950-tallet. ACAM ble laget fra 1953 til 1956 i ca. 300 eksemplarer.


Orkanen Rita.
Orkanen Rita var den syttende stormen og den femte orkanen i den atlantiske orkansesong i 2005. Den forårsaket stor skade i New Orleans, der flomvann igjen brøt gjennom dikene og oversvømmet flere bydeler som like før var blitt tørrpumpet etter orkanen Katrina drøyt tre uker tidligere.
Den rammet først Bahamas (som tropisk storm), Cuba og delstaten Florida (som orkan), kom så i følge det føderale National Hurricane Center i USA opp i kategori 5-intensitet kort etter at den kom inn i Mexicogulfen, men punkterte noe og nådde kysten som kategori 3-orkan av Mexicogulfen tidlig på morgenen 24. september i den aller vestligste delen av Louisiana, tett ved Port Arthur og Beaumont i Texas.
Det ble igangsatt evakuering av store områder flere dager før orkanen nådde land. Godt over to millioner bler evakuert fra texaskysten og store deler av det sørvestlige Louisiana; evakueringen gikk vesentlig lettere enn den i forbindelse med Katrina en knapp måned før, selv om mange biler strandet fordi de ikke hadde fått nok bensin på tankene.
Lenge så det ut som om orkanen hadde kurs mot Galveston og USAs fjerde største byområde Houston, men etterhvert ble det klart at orkanen ville treffe mer mot øst. Galveston, den gang en av USAs mest betydningfulle byer, ble rammet av en lignende orkan i 1900 og fullstendig smadret. Med rundt 8 000 dødsofre har 1900-orkanen rekorden som landets største naturkatastrofe.
USAs største oljeraffineri ligger i Galveston-Houston-området. Her er omkring 13 prosent av landets oljeraffineringskapasitet.
Det var også en sterk frykt for at Rita ville føre til så store nedbørmengder i den østlige utkanten av stormsystement at de midlertidig reparerte dikene rundt New Orleans kunne briste på nytt, og derfor ble en invitasjon til flyktninger om å vende hjem til byen reversert, og ny evakueringsordre gitt.
Allerede før orkansenteret nådde kysten, ble to allerede svekkede diker i New Orleans overveldet ca. kl. 08.00 lokal tid 23. september, og vann strømmet inn i to østlige bydeler som også var blitt oversvømmet under den forrige orkanen. Et tredje dike brast noe senere slik at en østlig forstad også ble satt under vann.
Eksterne lenker.
Rita


Nordiske grener under Vinter-OL 1968.
Under OL 1968 i Grenoble ble det arrangert 10 øvelser i
nordiske grener.


Football League One.
Football League One er den nest høyeste divisjonen i The Football League, og den tredje høyeste divisjonen i det engelske ligasystemet. Den blir ofte kalt League One. Av sponsorgrunner er den rette betegnelsen Npower League 1.
Konkurransen.
Divisjonen har 24 lag. Alle lagene møter hverandre 2 ganger i løpet av sesongen (en gang på eget gress, og en gang på motstanderens hjemmebane). For seier får man 3 poeng, for uavgjort 1 poeng og for tap 0 poeng. På slutten av sesongen vil de 2 beste lagene rykke opp til Football League Championship (nivå 2). Lagene som havner på 3. til 6. plass spiller kvalifisering om en tredje opprykksplass. Her spiller lag nr 6 mot lag nr 3 og lag nr 5 mot lag nr 4. Lagene får en hjemmekamp hver mot hverandre. Lavest plasserte lag åpner med hjemmekamp. Vinnerne av disse såkalte semifinalene møtes i en finale på Wembley (har vært Millennium Stadium fra og med 2001 til og med 2006, mens Wembley lå nede som stadion). Vinneren av finalen rykker opp. De 4 dårligste lagene rykker ned til Football League Two (nivå 4).
Historie.
3.divisjon var navnet på divisjonen fra 1920/21
3.divisjon delt i to avdelinger; nord og sør fra 1921/22
3.divisjon var igjen navnet fra 1958/59
2.divisjon var navnet fra 1992/93, da Premier League ble opprettet
League One var navnet fra 2004/05


Nordiske grener under Vinter-OL 1952.
Under OL 1952 i Oslo ble det arrangert seks øvelser i nordiske grener. Damelangrenn var med på programmet for første gang.
18 km.
Dato: Mandag 18. februar
50 km.
Dato: Onsdag 20. februar
4 x 10 km stafett.
Dato: Lørdag 23. februar
10 km.
Dato: Lørdag 23. februar
Normalbakke.
Dato: Torsdag 14. februar
Individuelt (normalbakke / 18 km).
Dato: 18. februar


Barbiturat.
Barbiturater er en gruppe legemidler som har dempende effekter på sentralnervesystemet. Bruken er nå begrenset til behandling av epilepsi og innen anestesi til innledning av narkose. Den beroligende effekten gjorde barbituratene populære innen psykiatrien, men problemer knyttet til avhengighet og toksisitet har ført til at det eneste psykatriske bruksområde nå unntaksvis er ved behandlnig av delir. Barbiturater brukes også ved eutanasi og ved henrettelser med gift.
Historikk.
Barbitursyre ble oppdaget 4. desember 1863 av den tyske forskeren Adolf von Baeyer. Oppdagelsen skjedde på St. Barbaras dag, og navnet er trolig en kombinasjon av "Barbara" og "urea". En annen forklaring er at han kalte forbindelsen opp etter sin venninne Barbara.
I 1903 ble det første medisinske barbituratet, barbital (Diemal, Veronal), oppfunnet. Fenobarbital (Fenemal, Luminal) ble introdusert i 1912, blant annet som sovemiddel og til behandling av epilepsi. I årene som fulgte, kom det mange barbiturat-preparater, blant andre aprobarbital (Allypropymal), amobarbital (Pentymal, Amytal, Amycal), pentobarbital (Mebumal, Nembutal), cyclobarbital (Hexemal, Phanodorm, Prodorm), secobarbital (Meballymal, Seconal), heptabarbital (Medomin), hexobarbital (Enhexymal, Citopan, Evipan). De første variantene het Veronal og Medinal, med Trional som en konkurrent. Særlig ble Veronal populært på private nervesanatorier, til forskjell fra sinnssykehusene, som holdt seg til billigere medisin, som brom og kloral. Veronal var svært udbredt frem til 1960-tallet. Stefan Zweig brukte det ved sitt selvmord. Barbituratene hadde flere fordeler: De ble tilvirket av et luktfritt, hvitt pulver, smakte ikke vondt, og virket i doser langt under grensen for forgiftning (til forskjell fra brom, som i lighed med kloral smaker vondt, med effekt nær grensen for forgiftning). De virket raskt og med færre bivirkninger. I etterkrigstiden ble man likevel mer oppmerksom på at også barbiturater har bivirkninger og en avhengighetsproblematikk, og bruken avtok betraktelig, særlig etter at de langt mindre toksiske benzodiazepinene kom på markedet. I Wien i 1971 ble bruken av barbiturater sammen med amfetaminer og andre syntetiske rusmidler regulert i "Convention on Psychotropic Substances".
De fleste barbiturater ble avregistrert i Norge den 1. april 1980 (hexobarbital og aprobarbital ble avregistrert på slutten av 80-tallet). I dag er det kun phenobarbital (Fenemal) igjen, til bruk i epilepsibehandling og tiopental oppløsning til intravenøs bruk ved innledning av narkose eller til kortvarige narkoser ved kortvarige behandlinger som elektrosjokkbehandling ECT, og andre kortvarige prosedyrer.
Lanseringen av benzodiazepiner på 60- og 70-tallet gjorde barbituratene i tablettform nesten overflødige i medisinen unntatt for epilepsiforebygging.
Farmakologiske egenskaper.
Barbituratene hemmer reversibelt alt eksitatorisk vev (muskler og nerveceller), men i terapeutiske doser er det få effekter utenfor sentralnervesystemet. Resultatet er alle grader av hemming, fra trøtthet til full narkose. Effektene er som for benzodiazepinene GABA-lignende, men selektiviteten er mindre. Barbituratene reduserer hjernens oksygenutnyttelse, noe som kan være gunstig i forbindelse med forebygging av hjerneødem og hjerneslag ved hodeskader. Ved epilepsi er effekten omtrent som for fenytoin. Varigheten og intensiteten av epileptiske anfall reduseres, mens det er mer usikkert om det faktisk forebygger anfall. Barbituratene har ikke effekt mot absence-anfall.
På reseptornivå har barbituratene trolig effekt ved å binde seg til natriumkanaler i nervecellenes membran, og hindrer derved natrium i å passere over membranen. På denne måten hindres utvikling av nerveimpuls (aksjonspotensial). Barbiturater binder seg antagelig også til GABA-reseptorer og øker strømmen av klorid-ioner inn i nervecellene. Man får derved et mindre potensial for utvikling av en nerveimpuls.
Barbiturater kan brukes kortvarig (1-2 uker) som sovemiddel, men fortsatt bruk utover det kan gi alvorlige konsekvenser i form av avhengighet og kronisk barbituratforgiftning.


Iren Reppen.
Iren Reppen (født 19. desember 1965) er en norsk skuespiller, sanger og artist, teatersjef, oppvokst i Harstad. Hun hadde sin scenedebut i 1990 som «Julie» i "Romeo og Julie" på Trøndelag Teater. Mangeårig ansatt i Det Norske Teatret, men er også kjent fra ulike oppdrag for NRK TV, blant annet som programleder og roller i fjernsynsfilmer.
Iren Reppen var teatersjef for Hålogaland Teater fra 2009 til 2011.
Hun er gift med skuespiller Hallvard Holmen og søster til Eirik Reppen, finansmann og forfatter av finansthrilleren «Machosyndromet».
Reppen gikk på Statens Teaterhøgskole i perioden 1987 til 1990.
"De' e' hardt å være mainn".
Kabaret som hadde urpremiere under Festspillene i Nord-Norge i 1994, og hennes egne sanger fra denne forestillingen har senere blitt til platen "Det e hardt å være mainn". Forestillingen, som hun hadde sammen med danseren Jo Strømgren, var en stor suksess, og var på turné med Riksteatret i Nord-Norge i 1995 og også satt opp på Det Norske Teatret høsten 1995. Sangtekstene skrev hun i 1992, og handler om makt, kjønn og kjærlighet presentert på en ironisk måte.
Harald Eia brukte figuren «Kattekvinnen» fra kabareten i komiserien Åpen post.
I forbindelse med kronprinsparets bryllup, fikk de en hel CD-samling i gave. "Det e hardt å være mainn" var en av disse.
"Det er hardt å være 2" kom som en slags oppfølger i 2004 og var et bestillingsverk fra Harstad Kulturhus. Også denne forestillingen var med en danser (denne gang Lars Jacob Holm) og band, og turnerte i regi av Riksteatret.


GABA.
GABA står for Gamma amino butyric acid, på norsk "gammaaminosmørsyre". Det er den viktigste hemmende transmittersubstansen i sentralnervesystemet hos virveldyr.
Virkning og reseptorer.
I virveldyr virker GABA i inhibitoriske synapser i hjernen. GABA virker ved å binde spesifikke transmembrane reseptorer i plasmamembranen i både pre- og postsynaptiske nevroner. Bindingen fører til åpning av ionekanaler som fører til at negativt ladde kloridioner strømmer inn i cellen og positive kaliumioner ut. Dette gir et negativt transmembrant potensial, som vanligvis fører til hyperpolarisering.
I insekter medierer GABA muskelaktivering i synapser mellom nerver og muskelceller, og til stimulering av enkelte kjertler
Tre klasser GABA-reseptorer er beskrevet. Dette er GABAA og GABAC (ionotrope reseptorer (ionekanaler). GABAB er en G protein-koblet reseptor som åpner ionekanaler via intermediære G proteiner.
Syntese.
Organismer syntetiserer GABA fra glutamat ved hjelp av enzymet L-glutamat dekaboksylase og pyridoksal fosfat som kofaktor. Det er verd å merke seg at dette innebærer omdanning av den fremste eksitatoriske nevrotransmitteren til den viktigste inhibitoriske (GABA).
Farmakologi.
Legemidler som virker som agonister på GABA-reseptorer (Gaba-analoger eller "GABA-erge" medikamenter) eller øker nivået av GABA, gir typisk avslappende, angsthemmende og antiepileptiske effekter. Mange av forbindelsene er kjent for å gi tap av korttidsminne og retrograd amnesi.
Medikamenter som påvirker GABA på andre måter
Naturpreparater.
I 2005 startet en del homøopatiske farmasøytiske selskaper å produsere og selge ulike formuleringer med selve gamma-aminosmørsyre, som i urtepreparater mot søvnløshet.


Pavement.
Pavement fra Stockton, California, var et av de mest innflytelsesrike amerikanske indie-bandene fra 1990-tallet, kjent for sin originale stil og for sin – i alle fall i begynnelsen av karrieren – 'lo-fi' innspillingskvalitet.
Historie.
Bandet ble grunnlagt i Stockton, California, i 1989 som et studioprosjekt av gitaristene og vokalistene Stephen Malkmus og Scott Kannberg, først kjent som "S.M." og "Spiral Stairs". Debut EPene deres "Slay Tracks (1933-1969)", "Demolition Plot J-7", og "Perfect Sound Forever" ble spilt inn i studioet til trommeslager Gary Young og besto av lo-fi sanger som var meget inspirert av bandet The Fall.
Rundt 1992 ble Pavement et fulltidsband med å få med seg bassisten Mark Ibold og den ekstra perksusjonisten Bob Nastanovich. Mesteparten av sangene ble skrevet av Malkmus, men Kannenberg skrev også regelmessig sanger. Debutalbumet deres "Slanted and Enchanted" ble kommersielt utgitt etter at det hadde sirkulert blant kritikere og kjennere nesten et helt år. Albumet ble øyeblikkelig en indie klassiker. Pavement forble mer eller mindre et kult-band til tross for entusiastiske anmeldelser og positiv pressedekning.
Pavement i Norge.
Pavement spilte på Alaska Club, Oslo i 10.november 1992 som support for Sonic Youth, på Rockefeller, Oslo 7.april 1997, samt på Rockefeller, Oslo 29.oktober 1999.


Lobotomi.
Lobotomi (fra gresk, «lapp») betyr å operere i en lapp. Hvis man fjerner en lapp kalles det lobectomi.
Medisinsk har også ordet «leucotomi» blitt brukt internt ved sykehusene. Begrepet er brukt om en type hjerneoperasjoner som går ut på å kutte forbindelsen mellom de fremre hjernelappene og resten av hjernen. Behandlingsmetoden ble i første rekke brukt for å bekjempe schizofreni, men ble også brukt mot andre psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser.
Historie.
Lobotomien var særlig i bruk på 40- og 50-tallet. Metoden ble utviklet av den portugisiske legen Egas Moniz. Han fikk Nobelsprisen i medisin i 1949, med den begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor psykiatrien
Den første lobotomioperasjonen ble utført i november 1935. Den første brukte teknikken var injeksjon av alkohol i pannelappene i hjernen, og senere gikk de over til skjæreinstrumenter.
Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, noen ganger komplisert av epilepsi og urininkontinens. Ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. Operasjonsteknikkene ble stadig endret for å senke dødeligheten.
Før 1947 var det utført 17 lobotomier i Norge. Herfra vokste det raskt, og bare i 1949 ble det utført 248 lobotomier. Det var i perioden 1947-1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. I Norge ble inngrepene foretatt i det alt vesentlige ved Gaustad sykehus i Oslo og Eg sykehus i Kristiansand
Den siste lobotomioperasjon i Norge ble utført i 1974. Det finnes ingen direkte lovforbud mot lobotomi, men operasjonen blir sett på som barbarisk og helt uaktuell i våre dager. Tvangsbehandling for psykiatrisk sykdom kan nå bare skje med medisiner.
Det gjøres likevel i enkelte land, blant annet i Sverige, fortsatt mindre psykokirugiske inngrep. Det gjøres også forsøk med elektronisk stimulering av dype hjerneområder som behandling for tvangslidelser og alvorlige depresjoner. Denne behandlingen er i prinsippet reversibel, ved at elektrodene kan fjernes uten at det blir særlig skade på hjernen.
Alle de gjenlevende lobotomerte i Norge fikk etter mye kamp – men ingen unnskyldning fra psykiatrien – 100.000 kroner i erstatning fra staten i annen halvdel av 1990-tallet. Filmregissør Haakon Sandøy laget i 1997 kinofilmen «Til ditt eget beste» om «moderne» psykiatri, lobotomi, elektrosjokk og medisinering.


Ting (forsamling).
Et ting (av norr. "þing") var i norrøne tider en folkeforsamling hvor folket utøvet dømmende og lovgivende makt.
Ordet lever videre i politiske forsamlinger som allting, storting, folketing, sameting, odelsting, lagting og landsting, og i domstoler som tingretten, Borgarting, Eidsivating, Frostating og Gulating.
Tingsteder.
Et tingsted ble gjerne bare kalt for «tinget» og plassert på kjente og synlige steder. Det var naturlig å finne et åpent område, eller slette, gjerne med et høydedrag, eller en haug som samlingspunkt. En haug, eller en voll, gav talerne, dommerne eller predikantene god oversikt over forsamlingen og landskapet rundt.
Tingsteder kunne også plasseres i forbindelse med gravhauger og andre gravsteder. Slike steder ble i middelalderen gjerne ansett som hellige, og var naturlige steder for religiøse samlinger.
Det er flere stedsnavn som viser at et sted trolig har vært et sted for folkesamlinger og "ting".
Tinghaug.
Tinghaug er et stedsnavn som viser til at stedet har vært et sted for folkesamling, et tingsted, men gjerne også et sted for kulturelle tilstellinger og religiøse handlinger.
På garden Hauge i Gloppen i Sogn og Fjordane, ligger Vestlandets største tinghaug. «Tinghaugen på Hauge» blir lokalt kalt for Karnilshaugen etter gården den ligger på. På denne haugen er det unike lysforhold ved solhverv som gjør at det trolig var en del religiøs aktivitet her.
Tinghaug i Klepp på Jæren er også et kjent som det høyeste stedet på «Låg-Jæren», med sine 102 meter over havet. Fra haugen er det godt utsyn over Jæren og Nordsjøen. Det lå tidligere en liten gravhaug på toppen av Tinghaug. Området har trolig vært benyttet som tingsted på Midt-Jæren.
Tingvoll.
Tingvoll er et stedsnavn samme opphav. Tingvoll er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Tingvoll var trolig er sentralt tingsted i denne delen av Nordmøre. Det antas at det gamle tingstedet lå hvor den gamle steinkirken Tingvoll kirke ligger idag. Kommunen valgte også «kirketunet som tingsted» som tusenårssted.
Navnet Tynwald er nasjonalforsamlingen på Isle of Man og islandske Þingvellir har begge navn som er avledet fra norrønt språk, "Þingvǫll" (tingvoll).


Lovise Heggen.
Lovise Heggen (født 17. mars 1893 på gården "Heggen" i Valldal, Norddal, død 11. februar 1975) var lektor ved lærerskolen i Volda i en årrekke. Hun var også aktiv i det politiske liv, og møtte som vararepresentant på Stortinget 1950-53.
Heggen er omtalt i Sunnmørspostens serie om 100 sunnmøringer, som ble laget i forbindelse med tusenårsskiftet 1999/2000.
Litterære produksjoner.
Heggen, Lovise
Heggen, Lovise
Heggen, Lovise


Yellow Submarine (sang).
«Yellow Submarine» ved «The Beatles Story Exhibition».
«Yellow Submarine» er en The Beatles-sang fra 1966 og også en animert film fra samme år som var basert på musikk fra The Beatles. Sanget blir sunget av Ringo Starr, og derfor ofte feilaktig kreditert ham, men den er skrevet av Paul McCartney, men kreditert på vanlig vis som "McCartney".
Utgivelse.
Den ble utgitt som dobbel A-side singel i Storbritannia 5. august 1966 og i USA 8. august 1966. Singelen har ekstra tekst og ekstra koring. Den andre A-siden er «Eleanor Rigby», men de fleste steder ble «Yellow Submarine» desidert mest populær. Singelen ble #1 på samtlige lister i Storbritannia og forble der i fire uker. Den vant en Ivor Novello Award, en pris for høyeste sertifiserte salg av singel det året.
I USA ble den #2 og det bør noteres at den ble utgitt på høyden av kontroversen med John Lennons kommentar om at «The Beatles er mer populær enn Jesus», men til tross for det solgte den 1,200,000 kopier og ga The Beatles deres 21. gullsalg-pris, og slettet dermed den tidligere rekorden som ble holdt av Elvis Presley.
Singelen ble også en suksess i Norge, hvor den lå syv uker på toppen av VG-lista.
Innspilling.
Den første innspillingen skjedde 26. mai 1966, og med tilleggsinnspillinger fram til 1. juni samme år. Mono-miksen ble gjort 3. juni og stereo-miksen 22. juni. Det ble re-mikset i 1995 for Anthology 2, igjen i 1999 for "Yellow Submarine Songtrack" og digitalt re-mikset i 2000 for Anthology 1.
"Anthology 2"-miksen er bevisst forskjellig og begynner med en smygende («fading») introduksjon som ikke er benyttet andre steder (i originalen kommer gitaren øyeblikkelig i mono, og først etter strofen «in the town» i stereo), og tillegg er det flere lydeffekter enn opprinnelig og dessuten høyere. Starr sier også «slubmarine» hvor den offisielle sangteksten sier «submarine». 1999-utgaven maler et annet bilde hvor Lennons stemme blir dratt fra den ene kanalen til den andre i stereo samtidig det er enda flere lydeffekter.
Om sangen.
Beatles-skribenten Bård Ose skriver at denne sangen er sterkt omdiskutert. Er den en fengslende melodi eller en tåpelig barnesang? Selv mener han at «den er en oppfinnsom innspilling, en nynnbar melodi med tidig tekst, pakket inn i et arrangement fullt av strålende og morsomme påfunn».
«Yellow Submarine» begynte omtrent som «Yesterday»; McCartney hadde den i hodet da han en dag sto opp. Men den er nok spesielt tilpasset Ringo Starrs noe begrensede vokal. Siden grunnstammen er såpass enkel, var den bortimot ferdig da McCartney presenterte den for folkesangeren Donovan på veg til innspilligen. Donovan ga et lite bidrag på noen manglende ord i siste vers; «sky of blue, sea of green».
Under innspillingen kom George Martins tidligere erfaring med å jobbe med komikere som Peter Sellers og andre til nytte. Alle de underlige lydene ble nennsomt redigert av ham og mesteparten ble (heldigvis) ikke benyttet, men det er Lennon som blåser bobler med et rør i en balje med vann. I tillegg er sirener, bjeller, kassaapparater og andre finurlige instrumenter i bruk. Det er Lennon som begeistret hyler i bakgrunnen midtveis, påvirket av godt humør og kanskje noe alkohol.
Opprinnelig ble det også laget en 30-sekunders introduksjon hvor Starr babler i veg om en fottur fra Land's End (sydspissen av England) og John O'Groats (nordligste punkt i Skottland), deretter litt akustisk gitar før sangen begynte, men den ble ikke benyttet i den endelige versjonen. Foruten medlemmene av The Beatles deltok også Brian Jones fra The Rolling Stones med kor, flasker og glass; George Martin, Mal Evans, Neil Aspinall, Geoff Emerick, Patti Harrison, Marianne Faithfull, Alf Bicknell, John Skinner, Terry Condon og muligens verdens første sampling, i følge Bård Ose: For å etterligne Frelsearmeens hornorkester benyttet George Martin et lite parti fra en 78-plate og flettet det inn på slutten av andre vers. Men folk som har vært tilstede i studio har forskjellige erindringer hvorvidt det ble brukt ekte blåsere i studio eller om de få sekundene var hentet fra et uindentifiserbart plateopptak. Og de som mener det sistnevnte har også forskjellige erindringer m.h.t. hvilket opptak som har blitt benyttet.
Norske versjoner.
Dag Krokaa samt Tor Olsen, Odd Kleven, Thorleif Thorsell og Hans Rotmo har skrevet norsk tekster. Krokaas versjon bærer tittelen «Vi er alle i den samme båt». Olsens, Klevens, Thorsells og Rotmos versjon heter «Ubåtsangen».


Karavell.
Modell av en portugisisk karavell ("Caravela Latina") fra Marinemuseet i Paris, Frankrike
Karavell er et seilskip fra 1400-tallet. Typen regnes som en etterkommer av holken.
Etymologi.
Ordet "karavell" kommer fra portugisiske "caravela", som kom av "caraba", en allsidig båttype. Caraba i sin tur kom fra det greske ordet "car`abos", «krabbe».
Caravela Latina.
Betegnelsen "caravela" om den lokale båttypen på det iberiske halvøya ble brukt om små farkoster i kystfart, dokumentert i et portugisisk manuskript fra året 1255 for første gang. De hadde latinseil eller trekantete seil som var den vanligste riggingen i middelalderen på middelhavet. De hadde et rundt skrog, like stevner og flatt akterspeil i begynnelsen av 1400-tallet.
I løpet av 1400-tallet ble karavellene som helt til det sist ble betegnet som "las carabelos" i Spania, endret om til mindre havskip med to master med hver sin latinerseil og lukket dekk som ble slankere for bedre egenskaper til sjøs.
Utviklingen ble forsterket av den portugisiske prins Henrik "Sjøfareren" som sendte ut oppdagelsesreisende langs den nordafrikanske kysten og mot syd. I 1438 samlet prinsen til seg de meste fremragende skipsbyggere, astronomer, karttegnere og navigatører for at disse skulle medvirket til den portugisiske ekspansjonen til sjøs langs den vestafrikanske kysten.
Han startet historiens første virkelige sjøskole i byen Sagres og samlet lærde menn fra flere land for å stimulere fram utvikling av nye skiper som ikke bare skulle seilte tett mot kysten, men også krysse tilbake mot nordøstlig vindsretning. Dette velegnede skipet med latinerseil på to til tre master fikk større lasterom for lengre sjøreiser med kapasitet på minst 50 tonn. Skroget ble slankere for å ha bedre fart. Forholdet lengde-bredde for en karavell var vanligvis 3,5: 1. Med en lengde på 20-30 meter hadde ikke karavellen en "forkastell" og bare hadde et akterdekk med skansebekledning.
Caravella Redonda.
Den brasilianske "caravella redonda" «Espirito Santo» bygget i nyere tid
Senere fikk de større karavellene som ble betegnet som "caravella redonda" firkantete seil foran i baugen som ga bedre fart ute på åpen hav vekk fra kysten. De beholdt også de trekantete seilene bak slik at man kunne seile på kryss mot vinden. En slik karavell med et forseil, et råseil og et latinseil hadde vist seg mer egnet for lengre ferd ute på åpen sjø lengre vekk fra kysten med større manøvrelighet, men til gjengjeld ble de noe tregere enn de mindre karaveller med kun latinerseil.
Christofer Columbus`s berømte «Santa Maria» var ikke bare en "caravella redonda", men også en "nao" som på portugisisk betyr et større skip for havferd med stor akterkastell og forkastell. Columbus rapportert for ettertiden at «Santa Maria» var langsomme og vanskelige å manøvrere, dessuten stakk dette skipet for dypt i kontrast til karavellene «Niña» og «Pinta».
På det større Atlanterhavet var det ikke lengre behov for å seile på kryss mot vinden som langs kysten. Columbus omriggerte de to mindre karaveller til "caravella redonda" med råseil på deres stormastene. Disse lettere karavellene ble lovpriset som sjødyktig, hurtigseilende og grunngående oppdagelsesfartøyer som også var mye lettere å manøvrere.
Karavellene i Nord-Europa.
I Nord-Europa medregnet de britiske øyene dominerte klinkbyggingen fram til begynnelsen av 1500-tallet, skipsbyggerne vant ved klinkbygde båter og større skip som var klinkbygd, hadde lengre vært kjent med kravellbyggingen fra Middelhavet.
Men det var ikke før karavellenes ankomsten ved midten av 1400-tallet de kravellbygde fartøyene fikk deres gjennombrudd mot nord. Første gang en karavell var omtalt i Østersjøområdet, var om et skip fra Danzig i 1462, den første karavellen som krigsskip var et dansk skip i 1474.
Som den beste fartøytypen i samtiden var karavellene godt ansett for å være velseilende, hurtig og manøverdyktig på grunne farvann i hard vind som også hadde vist seg økonomisk grundig i fred som i krig. Deres egenskaper for lengre sjøreiser gjorde dem ettertraktet for militære oppdrager over hele Europa. Som kravellbygde skip var de også egnet for å ha et stort antall kanonskyts om bord i forhold til størrelsen.
Karavellens egenskapene ble begynnelsen på gjennombruddet for kravellbyggingen i nordlige Europa for de neste hundre år etter de første nordeuropeiske kravellbygde «cravelschepen» ble sjøsatt i Holland i 1460. Alle kravellbygde skip betegnes som "karaveller" som ikke spesifiserte båttype eller noe teknisk beskrivning, men om skipbyggingen av det aktuelle fartøyet fra en på 50 tonn til minst 1000 tonn i deplasement. Karakk som skipstype har aldri blitt anvendt om de kravellbygde storskipene i Danmark og Sverige som teknisk sett var helt lik de engelske og skotske karracker i 1500-tallet.


Hans Lemvig Christiansen.
Hans Lemvig Christiansen (1826 - 1879) var en norsk restauranteier og forretningsmann fra Trondheim. Han startet det som senere ble Hjorten Revy- og Varietéteater.
I 1859 kjøpte han den såkalte Klæth-gården i Ila i Trondheim. Han var da restaurantør ved teatret i Trondheim. Christiansen hadde svennebrev som kelner og hadde seilt til sjøs noen år som restaurantør eller stuert. Blant annet hadde han arbeidet ombord på DS Nidelven som gikk i rute mellom Trondheim og kontinentet.
Christiansen brukte hele tre år på å planlegge sitt underholdningssted i Ila. Han hadde besøkt folkelige underholdningssteder i Danmark og i England, og i 1862 står "Christiansens Have" ferdig med restaurant, hage med springvann og kjeglebaner. Allerede neste sommer varter Christiansen opp med musikk i hagen i tillegg til andre underholdningsaktiviteter. Han engasjerte Brigademusikken som spilte fra tidlig vår til sesongslutt i slutten av august.


Harry Ferguson.
Henry George (Harry) Ferguson (født 1884 i Growell, nær Dromore, County Down, død 1960) var en kjent irsk traktordesigner, ingeniør og industrimann.
Han utformet også den første Formel 1-bilen med firehjulstrekk som noensinne deltok i et Grand Prix-løp (og den eneste som vant løp).
Men han er midlertig mest kjent for å ha utviklet en av verdens mest populærere og revolusjonerende traktorer, Ferguson TE 20, også kalt Gråtass. Med denne kom også det revolusjonerende Ferguson-systemet.
Ferguson, Harry
Ferguson, Harry


Mona Darkfeather.
Mona Darkfeather (født Josephine Mona Workman 13. januar 1882 i Boyle Heights i Los Angeles i California, død 3. september 1977 i Los Angeles i California) var en amerikansk stumfilmskuespillerinne som mange seere trodde var av indiansk avstamning.
Til tross for det indiansk-klingende navnet «Mona Darkfeather» var hun døpt «Josephine Mona Workman». Hun ble født i Los Angeles i California, og var av engelsk og spansk-chilensk avstamning, og derfor slettes ikke indiansk. Hun kom inn i filmbransjen da hun svarte på en annonse fra filmstudioet Bison Motion Pictures i den lokale avisen. Studioet var på jakt etter en som hadde et indiansk utseende, og i tillegg kunne ri og gjøre forskjellige stunt.
Selv om Workman ikke hadde noen som helst erfaring som skuespiller hadde hun den fremtoning som regissøren Thomas Ince ønsket. Hun skaffet seg også etterhvert de nødvendige rideferdighetene, som hun helt manglet da hun ble ansatt. Med artistnavnet Mona Darkfeather fikk hun den ledende rollen som indianerpike ved navn «Owanee» i filmen "Owanee’s Great Love" i 1911.
Mona ble snart berømt som «prinsesse Darkfeather», og kjent for å hoppe på sin ponni «Comanche» og ri avgårde uten sal. Tilsynelatende troskyldig fortalte hun journalistene at hun var en indianerprinsesse, var blitt gjort til blodsmedlem av indianerstammen «Svartefotene» (Blackfoot Nation), og fått tittelen prinsesse av høvding Big Thunder. Så vellykket var promoteringen av henne som indianerprinsesse at hun fortsatt i våre dager blir referert til som «en skuespiller av indiansk opprinnelse».
Selv om Monas filmkarriere bare varte i seks år deltok hun i 86 filmer; western og melodramaer hvor hun spilte enten indianer eller en spansk kvinne. Som Darkfeather gjorde hun filmer for Selig Polyscope Company, og under regissør George Melford ved Kalem Studios før hun gikk over til Universal Studios i 1914. Der lagde hun flere filmer for regissør Frank Montgomery. De to innledet en romanse som endte i et ekteskap. Hun ble skilt fra Montgomery i 1928, og gift med skuespiller Artie Ortego, før hun igjen ble gift med Montgomery i 1937.
Eksterne lenker.
Darkfeather, Mona
Darkfeather, Mona


Örgryte IS.
Örgryte Idrottsällskap er en svensk fotballklubb som holder til i Göteborg. Klubben har vunnet den svenske serien 14 ganger, og den svenske cupen én gang.
I 2006 ble de sist i Allsvenskan og rykket ned til Superettan.


Landskrona BoIS.
Landskrona Boll o Idrottsällskap er en svensk fotballklubb som holder til i Landskrona. Den ble stiftet den 7. februar 1915, som en sammenslåing av Diana og IFK Landskrona. Klubben har vunnet den svenske cupen én gang.


Helsingborgs IF.
Helsingborgs Idrottsförening (alternativ staving: Hälsingborgs IF mellom 1920-tallet og 1970-tallet) er en svensk fotballklubb som holder til i Helsingborg. Klubben ble stiftet 4. juni 1907, og har vunnet den svenske serien syv ganger, samt den svenske cupen fem ganger.
Historie.
Helsingborgs IF var med i oppstarten av Allsvenskan i 1924, og spilte der helt til laget rykket ned i 1968, med to sesongers unntak. De fleste var innstilt på et raskt comeback til den øverste ligaen, men det skulle gå hele 24 år inne HIF spilte i Allsvenskan igjen. I 1993 var de tilbake igjen, før de i 1999 vant sitt første cupmesterskap siden 1941. De var også den første klubben i Sverige som vant The Double, som skjedde i 1941.
En av klubbens mest kjente spillere de siste årene, er Henrik Larsson. Han var med på opprykket i 1992, og vendte hjem til klubben i 2006 etter proffopphold i utlandet. Larsson kommer trolig til å avslutte karrieren i klubben.
HIF i Europa.
Klubben er den mest framgangsrike svenske fotballklubben på 1990- og 2000-tallet når det gjelder de europeiske cupene.
Cupmesterskapet i 1999 ga en plass i kvalikken til UEFA Champions League der laget i de avgjørende kampene slo ut Inter fra Italia. I gruppespillet i Champions League møtte Helsingborgs IF Paris Saint-Germain FC fra Frankrike, Rosenborg og FC Bayern München fra Tyskland.
Resultatet av gruppespillet ble fem poeng og en sisteplass etter uavgjort mot PSG (1-1), seier mot Rosenborg (2-0), samt 0-0 mot Bayern München på bortebane. HIF var det eneste laget som tok poeng fra Bayern på deres hjemmebane det året.


Stumfilm.
a> var en framstående filmskaper innen stumfilmens beste år.
Stumfilm er film uten lydspor med synkronisert lyd og dialog, men som ble akkompagnert av piano, orgel eller orkester. I underholdningsfilmer ble dialogen formidlet med ekspressiv mimikk, stumme håndbevegelser, og tekstplakater. Opplegget med å kombinere levende bilder med innspilt lyd er like gammel som film i seg selv, men av tekniske grunner var synkronisert dialog først praktisk mulig på slutten av 1920-tallet lydtriode og introduksjon av vitafonsystemet. Den første lydfilmen var "The Jazz Singer" med Al Jolson i 1927. Stumfilmperioden utgjør de første 20–30 årene av filmhistorien, eller stort sett alle filmer før siste halvdel av 1920-tallet. I løpet av 1920-årene og 1930-årene ble talefilmen gradvis mer alminnelig. Etter denne tiden har det vært produsert svært få stumfilmer, men unntakene har vært Jacques Tatis "Les Vacances de Monsieur Hulot" (1953), Mel Brooks' "Silent Movie" (1976) og Aki Kaurismäkis "Juha" (1999).
Historie 1894–1929.
Den første film ble skapt av den franske oppfinneren Louis Le Prince i 1888. Det var en beskjeden britisk kortfilm på to sekunder av mennesker som spaserte i hagen Oakwood Grange kalt "Roundhay Garden Scene". Teknikken med bevegelige bilder vokste til full modenhet før stumfilm ble erstattet av talefilm på slutten av 1920-tallet, «talkies», som amerikanerne kalte dem, og en del filmentusiaster mener faktisk at den estetiske kvaliteten sank med introduksjonen av lyd i filmen. Noen filmskapere stilte faktisk spørsmål rundt hva i alle dager folk kunne ha nytte av å se pratende mennesker på film for. Etter hvert tilpasset regissørene, skuespillerne og filmproduksjonen seg til lydfilmen.
Den visuelle kvaliteten i stumfilmer, spesielt de som ble produsert på 1920-tallet, var ofte av meget høy kvalitet. Det er en omfattende misforståelse at disse filmene var primitive og knapt mulig å se på av andre enn meget spesielt interesserte. Misforståelsen bunner i at kvaliteten er noe som har vært vanskelig å oppdage grunnet senere visninger på fjernsyn, hvor det ble benyttet særdeles dårlige annen- eller tredjegenerasjonskopier fra allerede ødelagte og neglisjerte lagre. Fjernsynet spilte også ofte av stumfilmene i feil hastighet og med uoriginal musikk som ikke var tilpasset handlingen. Stumfilmens rykte ble derfor ødelagt i det brede lag og ble antatt for være knapt severdig etter moderne standarder.
I Tyskland ble filmen preget og påvirket av samtidens ekspresjonismen i billedkunsten. Tysk filmekspresjonisme er en retning og periode i filmhistorien. Stilen fikk sitt gjennombrudd med "Dr. Caligaris Kabinett" ("Das Cabinet des dr. Caligari"), av Robert Wiene fra 1919 og nådde et høydepunkt i løpet av 1920-tallet. Det filmekspresjonistiske uttrykket forsøkte finne den indre opplevelse, følelsene, og omformer naturbildet i samsvar med dette. Et utpreget virkemiddel var bevisst bruk av skygger. Til tross for det særegne uttrykket ble det ikke produsert mange tyske filmer i denne tiden, og filmens generelle ry i samtidens Tyskland hadde lav status.
Tekstplakater.
a>", 1915.Ettersom stumfilm ikke hadde synkronisert lyd for dialoger ble tekstplakater (engelsk "intertitle") brukt for fortelle historien, vise nøkkeldialog og noen ganger også kommentere handlingen for publikumet. Forfattere av tekstplakater ble en profesjon innenfor stumfilm og jobbet vanligvis uavhengig av forfatteren som hadde skrevet dreieboken. Tekstplakater ble et grafisk element i seg selv og kunne inneholde illustrasjoner eller abstrakte dekorasjoner som enten kommenterte handlingen eller økte filmens atmosfære.
Musikk.
Stumfilmen var stum, men aldri helt stille. Visning av stumfilm hadde alltid levende musikk, noe som startet med pianisten ved den første offentlige visningen filmene til brødrene Lumière den 28. desember 1895 i Paris. Helt fra begynnelsen var musikk anerkjent som en vesentlig del av opplevelsen; den økte filmens atmosfære og gav publikum viktige hint om stemningen. Også ved innspillingen av en stumfilm hadde man stundom musikere som spilte av samme årsak. Teater i amerikanske småbyer hadde vanligvis en pianist. Større byer hadde vanligvis en organist eller til og med et helt orkester. Store teaterorgel som den berømte «Mighty Wurlitzer» kunne simulere orkesterlyd alene foruten at man kunne frambringe et stort antall lydeffekter.
Et typisk noteark ("Cue Sheet") for en stumfilm, her Metro-Goldwyn-Mayers "London etter midnatt" (1927), skrevet av Ernst Luz. I begynnelsen ble filmmusikken mer eller mindre improvisert i begynnelsen av en pianist som satt vendt mot lerretet. Etter hvert som større produksjoner ble vanlig at musikken ble frambrakt fra Photoplay-musikk, et amerikansk begrep for musikk skrevet spesielt for stumfilm og besto av noteark, informasjon om hvordan musikken skulle spilles, hastighet, lengde, men også om lydeffekter og andre meningsbærende faktorer som var viktig for filmen. Med Joseph Carl Breils filmmusikk for D.W. Griffiths banebrytende episke stumfilm "En nasjons fødsel" ("The Birth of a Nation", USA, 1915) ble det bortimot vanlig for filmer å komme til teateret, etter hvert kjent som kino, med spesielt komponert musikk for filmen.
Da stumfilmen var i sin gullalder var stumfilmindustrien den aller største arbeidsgiver for musikere i USA, men da talefilmen kom og hurtig erstattet stumfilmen, noe som skjedde samtidig med Den store depresjonen, innebar det en katastrofe for musikerne.
Stumfilmindustrien i noen land fant også andre måter å frambringe lyd til stumfilmen. Den første filmindustrien i Brasil hadde "fitas cantatas" hvor operetter ble vist på film og med sangere som sang synkront bak lerretet. I Japan hadde stumfilm ikke bare levende musikk, men også en "benshi", forteller som ga kommentarer og stemme til de ulike figurene i filmen. Disse ble et sentralt element i japansk film, foruten også å gi oversettelser av utenlandsk film, oftest amerikansk. Deres popularitet var en av grunnene til at stumfilm fortsatte til langt inn på 1930-tallet i Japan. Den dag i dag blir eksempelvis polske såpeoperaer vist på egyptisk TV med en forteller som med monoton stemme leser alle replikkene over de originale polske.
Kjente stumfilmpianister er for eksempel tyskeren Willi Sommerfeld (født 1904) eller den russiske komponist Dmitrij Sjostakovitsj som i sin ungdom tjente penger som stumfilmpianist. En samtidskomponist som amerikaneren Carl Davis hadde spesialisert seg på å skrive helt ny orkestermusikk for gamle stumfilm-klassikere.
Skuespillteknikk.
Lillian Gish var en betydelig stjerne i stumfilmens tid, men hadde en av de lengste skuespillerkarrierer generelt, fra 1912 til 1987.
Stumfilmens skuespillere framhevet kroppsspråket og ansiktsuttrykk slik at publikum kunne lettere forstå hva en skuespiller følte og portretterte på lerretet. Mange stumfilmskuespilleren blir oppfattet av dagens tilskuere som enkle eller rare. Av den grunn er stumfilmkomedier mer populære i dag enn stumfilmdramaet, delvis for at overspill oppfattes som mer naturlig i komedie. Melodramatisk skuespill i stumfilmer var ofte en dårlig vane som skuespillere uten formell utdannelse tok med seg fra scenen, men regissører som forsto det nye kunstmediets krav til intimitet forsøkte å dempe visuelt overspill. Teaterskuespillernes overspill i film var grunnen til regissør Marshall Neilan kom med følgende utbrudd i 1917: «Jo før teaterfolket som har kommet seg til filmen forsvinner, jo bedre er det for filmen!» I andre tilfeller, slik som med John Griffith Wray, krevde regissørene at skuespillerne leverte et framhevet uttrykk som var større-enn-livet. Så tidlig som i 1914 begynte amerikanske tilskuere å vise at de foretrakk større naturlighet på lerretet framfor overspill.
Uansett, den store billedstørrelsen og den makeløse intimiteten som skuespilleren kunne nyte med tilskuerne begynte raskt å påvirke spillestilen og ga rom for mer subtile uttrykk. Skuespillere som Mary Pickford i alle hennes filmer, Eleanora Duse i den italienske filmen "Cenere" (1916), Janet Gaynor i "Sunrise", Priscilla Dean i "Outside the Law" og "The Dice Woman" og Lillian Gish i de fleste av hennes opptredener gjorde selvbeherskelse og enkel naturalisme i skuespillet til en dyd. Regissører som Albert Capellani (en fransk regissør som også arbeidet i USA ved å regissere Alla Nazimova-filmer) og Maurice Tourneur insisterte på naturalisme i sine filmer; Tourneur hadde akkurat blitt minimalist i hans tidligere teaterforestillinger.
Stillbilde fra stumfilmen "En nasjons fødsel"
Det var også en stor fordel av stumfilmene som kunne fremvises uten språkproblemer eller behov for oversettelser til folk fra ulike kanter av verden. Særlig i USA var dette fordelaktig på grunn av de mange innvandrere med dårlig språkkunnskaper; faktisk var innvandrere en viktig målgruppe for den tidlige amerikanske filmindustrien.
På midten av 1920-tallet hadde mange amerikanske stumfilmer tilpasset seg til en mer naturalistisk stil, skjønt det var ikke skuespillerne og regissørene som aksepterte nedtont, naturalistisk og likefram skuespill med en gang; så sent som 1927 var det filmer som uttrykte ekspresjonistisk skuespill, eksempelvis den tysk futuristiske "Metropolis". En del tilskuere likte den prangende og overdrevne skuespillet for dens verdi i seg selv, og en del land var senere enn USA i å omfavne naturalismen i sine filmer. Også i dag er det ulike nivåer av naturalisme i skuespillet fra film til film og våre favoritter er ikke nødvendigvis den som er mest naturalistisk i sin stil. Akkurat som i dag var en stumfilms suksess avhengig av iscenesetting, stemning, fortellingen, regissørens dyktighet, og skuespillernes talenter.
Framvisningshastighet.
Fram til 1925 ble stumfilm filmet med langsommere hastighet eller billedfrekvens enn senere lydfilm, vanligvis fra 16 til 25 bilder per sekund avhengig av produksjonsår eller filmselskapet. Da Edison oppfant sin Kinetograph rundt 1891 valgte han en filmhastighet på 46 bilder per sekund. Senere da Lumier-brødren oppfant sitt opptaks og projektsjonutstyr valgte de av økonomiske grunner å standardisere hastigheten på 16 bilder per sekund. En standard som mange fulgte frem til lydfilmens inntog.
Øyets treghet gjøre at dersom et lys en blinker raskere en 45-50 ganger per sekund vil dette ikke oppfattes som blinking med som et kontinuerlig stråle. Dette fenomenet gjør at dersom en viser 16 bilder per sekund vil en tydelig se at filmen flikrer eller blinker noe som er ubehagelig å se på. Dette problemet unngikk Lumière-brødrene ved å vise frem hvert bilde tre ganger slik at fremvisningsfrekvens da er 48 bilder per sekund.
Om stumfilm ikke med varsomhet blir vist i deres opprinnelige hastighet vil de virke unaturlig hurtige og hakkete, noe som forsterke følelsen av elde og avstand for dagens publikum. Men en kan også peke på at for eksempel slapstick-komedier i enkelte tilfeller bevisst ble filmet i lav hastighet. Dette siden det ved normal avspilling vil føre til at handlingen og bevegelsene får den karakteristiske stumfilmaktige preget som en kjenner fra ikke minst Chaplins filmer. Dette er en effekt som for eksempel den norske humortrioen Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen ofte benyttet i sine TV-programmer.
Siden mange av stumfilmkameraene ikke var motorisert kunne fotografen i noen tilfeller variere hastigheten innenfor samme film. For eksempel kunne en romantisk scene taes opp med raskere sveiving slik at ved fremvisning fikk en en mer drømmeaktig effekt. Eller motsatt ved en forfølgelsesescene.
Hvilken hastighet en stumfilm skal vises i er et omstridt spørsmål for filmhistorikere og filmentusiaster, spesielt når restaurerte stumfilmer blir gjenutgitt på film eller DVD. F.eks relanserte Giorgio Moroder i 1984 en versjon av den kjente stumfilmen "Metropolis" (1927). Ved siden av å ta vekk tekstplakatene og heller vise disse som undertekst skapte det opphetede debatter blant filmkjennere at filmen ble fremvist ved 24 bilder per sekund. Til Moroders forsvar kan det noteres at det ikke har vært mulig med sikkerhet å fastslå hva som egentlig er den korrekte fremvisningshastigheten for denne filmen.
De fleste stumfilmer synes å ha blitt vist med billedfrekvens på 18 bilder per sekund, og noen faktisk enda hurtigere enn de 24 bilder per sekund som ble standard for lydfilmen. Dette selv når filmen var innspilt ved 16 bilder per sekund. En av grunnene til dette var at nitratbasert 35 mm film er ekstremt antennbart og ved for lav fremvisningshastighet er det større sjanse for at filmen kan antennes.
Fargelegging.
Ettersom det var en mangel på tilgjengelig fargeprosessering, ble filmene i stumfilmtiden ofte dyppet i fargestoff og farget i ulike fargenyanser og fargetoner for å signalisere en bestemt stemning eller representere et bestemt tidspunkt på dagen. Blå representerte nattscener, gul eller gyllentbrunt betydde dag, rød representerte ild og grønt hadde betydning av en mystisk stemning. Tilsvarende var fargetoning av filmen, ganske vanlig fargen sepiabrunt, med en særlig kjemisk oppløsning som erstattet sølvpartiklene i råfilmen med salter eller fargetoner i ulike farger. En kombinasjon av fargelegging og fargetoning kunne bli benyttet som en effekt som var påfallende og spennende.
En del filmer ble fargelagt for hånd, eksempelvis med "Annabelle Serpentine Dance" (1894) fra Edison Studios. I den ble Annabelle Whitford, en ung danser fra Broadway, kledd i hvite slør som framsto i ulike farger mens hun danset. Håndfarging ble ofte benyttet i de tidligste «tricks»- og fantasifilmene i Europa, særlig av de til Georges Méliès.
På begynnelsen av 1910-tallet, med en begynnelse på filmer som hadde spillefilmlengde, ble fargelegging benyttet som en måte å signalisere stemning, og var like vanlig som musikk for det samme. Regissøren D. W. Griffith viste hele tiden en interesse og opptatthet for farger, og brukte fargelegging som en spesialeffekt i mange av sine filmer. I hans episke film fra 1915, "En nasjons fødsel", brukte et antall farger, blant annet ravgult, blå, lavendel, og en skarp rød farge for scener som «brenningen av Atlanta» og da Ku Klux Klan red av sted i filmens klimaks. Griffith oppfant senere et fargesystem hvor farget lys opplyste områder på filmlerret for å oppnå en fargeeffekt.
Tapt stumfilm.
a>" (1926).Det ble laget tusener av stumfilmer i årene før lydfilmen erstattet dem, men historikerne mener at bortimot 80 og 90 prosent av alle har blitt tapt for alltid. Den store russiske stumfilmstjernen Vera Kholodnaja spilte antageligvis inn mellom 50 og 100 filmer, de fleste kjenner vi ikke titlene til en gang, men bare fem av hennes filmer har overlevd.
Filmer fra den første halvdelen av 1900-tallet ble filmet på ustabile og meget brennbare nitratbaserte filmruller som krevde meget forsiktig bevaring for å hindre at de gikk i oppløsning over tid. De fleste stumfilmene hadde antatt ingen kommersiell verdi etter at de hadde blitt framvist på kinoene, og ble stort sett enten kassert eller skjødesløst lagret. Over de neste tiårene ble bildene omgjort til støv eller en klebrig gjørme.
Det har ofte blitt hevdet at 75 prosent av alle stumfilmer har gått tapt, men slik tall er unøyaktige på grunn av mangelen på numeriske data. Betydelige stumfilmer som er antatt tapt er blant annet "Saved from the Titanic" (1912); "El Apóstol", verdens første animerte film (1917); "Cleopatra" (1917); "Arirang" (1926); "Gentlemen Prefer Blondes" (1927); "The Great Gatsby" (1926); og "London After Midnight" (1927). Selv om de fleste stumfilmer aldri vil bli gjenfunnet har en del blitt gjenoppdaget i filmarkiver eller private samlinger.
I 1978 avdekket bulldoser nedgravde ruller med nitratfilmer i Dawson City i Yukon under utgravningen av en fyllplass. De gamle titlene ble lagret i et lokalt bibliotek fram til 1929 da de brannfarlige nitratfilmene ble brukt som fyllmasse i et nedlagt svømmebasseng. Nedgravd og glemt i femti år under permafrosten i Yukon hadde filmene blitt meget godt bevart. Inkludert i denne skattefunnet var filmer av Pearl White, Harold Lloyd, Douglas Fairbanks, og Lon Chaney sr. Disse filmene er nå huset i Library of Congress, USAs nasjonalbibliotek. Forringelsen i eldre filmer kan bli forsinket gjennom fagmessig lagring, eller filmer kan bli overført til et digitalt medium for bevarelse. Blant filmhistorikere har bevarelsen av stumfilm høy prioritet.
Hyllester til stumfilmen.
Flere filmskapere har gitt sine hyllester til komikere fra stumfilmperioden, som Jacques Tati med sin "Les Vacances de Monsieur Hulot" (1953), Mel Brooks med "Silent Movie" (1976) og Eric B. Borgman med hans "The Deserter" (2004). Regissøren Hou Hsiao-Hsien fra Taiwan har med sitt anerkjente drama "Tre tider" (2005) en sekvens i filmen som hyller stumfilmen, også med tekstplakater. Stanley Tuccis "The Impostors" har en åpningsscene som hyller stumfilmens tidlige komikere. Stilen har også et ekko i den tyske filmen "Tuvalu" fra 1999. Guy Maddin vant en pris for sin hyllest til den sovjetiske stumfilmen for sin kortfilm "Verdens hjerte".


Hertug av Rothesay.
Hertug av Rothesay er en tittel i Skottlands adelskalender. Så lenge Skottland var uavhengig ble den gitt til landets tronarving, men siden Skottland gikk inn i union med England i 1707 har den blitt gitt til Storbritannias (senere Det forente kongerikes) tronarving.
Når arvingen til den britiske tronen oppholder seg i Skottland brukes denne tittelen fremfor de engelske titlene hertug av Cornwall og fyrste av Wales.
De subsidiære titlene er "Jarl av Carrick", "Baron av Renfrew", "Lord of the Isles" og "Great Steward of Scotland".
Tittelen har navn etter Rothesay på øya Bute, men det er ikke knyttet noen juridisk enhet eller eiendom til den.
Den nåværende tittelinnehaveren er Charles, fyrste av Wales. I Skottland tiltales han formelt som "HRH The Prince Charles, Duke of Rothesay" («HKH Prins Charles, hertug av Rothesay»).
Historie.
Den første som hadde tittelen var David Stewart, sønn av Robert III av Skottland, som fikk den i 1398. Etter hans død fikk hans bror, den senere Jakob I, tittelen, og tradisjonen for at den ble gitt til tronarvingen var dermed etablert. I 1469 vedtok Skottlands parlament en lov som fastlo denne arveordningen.
I samme lov ble det fastslått av jarledømmet Carrick også skulle tildeles tronarvingen. Dette var en tittel som hadde eksistert siden det 12. århundre, og som i 1306 hadde blitt underlagt kronen da Robert I ble kronet. I tiden som fulgte ble flere tronarvinger gitt denne tittelen, og loven av 1469 fastslo dette som en regel.
Tittelen baron av Renfrew ble tildelt en tronarving i 1404, og denne ble også gjort til en subsidiær tittel for tronarvingen i 1469. I Skottland er baronier føydale titler, og ikke adelstitler, men lovendringen kan sees som en "de facto" opphøyelse av baron av Renfrew til en tittel på høyde med Lord of Parliament i den skotske adelskalenderen og baron i de andre britiske adelkalenderne. Alternativt kan den sees som opphøyet ved loven om union mellom kronene av 1603; andre forskere mener at den fortsett er å anse som en føydaltittel.
Den siste tittelen som ble tillagt tronarvingen i loven av 1469 var embetstittelen Great Steward of Scotland, som først ble opprettet for Walter FitzAlan i det 12. århundre. Den syvende tittelinnehaveren ble kronet som Robert II i 1371, og etter det har bare tronarvinger hatt embetet.
Fra 1707 til 1963 hadde hertugen av Rothesay rett til å stemme i valg av skotske representanter til House of Lords. Med "Peerage Act 1963" forsvant ordningen med valg av representanter for den skotske adelen til Overhuset.
Lord of the Isles.
En spesiell tittel som også er en subsidiær tittel for hertugen av Rothesay er Lord of the Isles. Tittelen tilhørte opprinnelig slekten MacDonald, som var vasaller for kongene av Ytre Hebridene. en fjerde tittelinnehaveren, John MacDonald II, inngikk i 1462 en hemmelig avtale med Edvard IV av England for å forsøke å få et uavhengig kongedømme på øyene. Jakob III oppdaget dette i 1475, og tittelen ble inndratt. MacDonald klarte senere å få den tilbake, men i 1493 ble den igjen inndratt, av Jakob IV, etter at MacDonalds nevø hadde fremprovosert et opprør. I 1540 valgte Jakob V å gi tittelen til sin tronarving.
Arveordningen.
Arveordningen for hertugtittelen, og tre av de subsidiære titlene, er bestemt av tidligere nevnte lov fra 1469. Den sier at «den førstefødte prins av skottenes konge til evig tid» skal inneha titlene. Dersom den førstefødte prinsen dør skal de gå til den neste i arverekkefølgen til tronen. «Skottenes konge» tolkes i vid forstand; det omfatter den britiske monarken, uansett kjønn. Men «prins» tolkes i streng forstand; Elizabeth II hadde derfor ikke noen av disse titlene.
Våpen.
Våpenet er en kvadrering av våpnene til Great Steward of Scotland og Lord of the Isles, med den skotske tronarvingens våpen i midten.
Hertuger.
Rothesay


Maria Stuart (skuespill).
"Maria Stuart" er et berømt skuespill av den tyske dikteren Friedrich von Schiller. Det omhandler Maria Stuart, skottenes dronnings, liv og tragedie. Et drama om kjærlighet, politikk og død med to av Storbritannias mest markante kvinner i sentrum – Maria Stuart og Elizabeth I.
Historien.
De to dronningene kjemper om retten til den engelske tronen. Forholdet er ulik Elizabeth er mektig monark. Englands ugifte dronning, omgitt av adelsmenn og politikere. Hennes nære slektning Maria er fengslet og er anklaget for mord og landsforræderi. Elizabeth er streng og pliktoppfyllende, Maria kvinnelig og spontan. Maria ble halshugget, og det er døgnene før henrettelsen Schiller beskriver i sitt stykke. For hva er farligst for Elizabeth – en død eller en levende Maria? Stykket drives frem av sjalusi, kjærlighet, politikk og religion. Begge tvinges gjennom en moralsk og indre diskusjon med seg selv, sine omgivelser og sin Gud.


Lee Hazlewood.
Barton Lee Hazlewood (født 9. juli 1929 i Mannford, Oklahoma, død 4. august 2007 i Las Vegas) var en amerikansk countrymusiker, låtskriver og musikkprodusent, kjent for sitt vidd og eksentriske arrangementer.
Etter en periode i hæren, der han blant annet deltok i Koreakrigen, begynte han å arbeide som discjockey samtidig som at han skrev sanger og hadde et nært samarbeid med gitaristen Duane Eddy. Hazlewood fikk sitt gjennombrudd da han gjorde Nancy Sinatra til en stjerne på egne meritter og ikke bare fordi hun var Frank Sinatras datter. Han skrev blant annet hiten «These Boots Are Made for Walkin'», som ble en tophit for Nancy Sinatra i 1966, samt flere andre sanger til henne. Sammen spilte de også inn en rekke duetter, som var med på å gjøre Hazlewoods baryton kjent. Blant disse kan nevnes «Summer Wine», «Jackson», «Some Velvet Morning» og «Did You Ever?».
Han arbeidet også en periode tidlig på 1960-tallet med Phil Spector. Hazlewood spilte også inn en rekke soloalbums, disse ble ikke veldig suksessfulle, men senere har han i musikkretser fått stor anerkjennelse som sanger, sangskriver og producer. I Skandinavia er kanskje spesielt hans utgave av "Vem kan segla foruten vind" på albumet "Cowboy In Sweden" interessant å nevne. I 1970-årene bodde Lee Hazlewood en periode i Sverige, og på dette tidspunktet var han ganske produktiv. I 2004 ble et nytt duett-album med Nancy Sinatra med titlen "Nancy & Lee 3" utgitt.


Fagernes.
Fagernes er en by og administrasjonssenteret i Nord-Aurdal kommune i Oppland. Fagernes har innbyggere per 1. januar, og ligger i Valdres ved Strondafjorden - eller Strøndafjorden som vannet heter lokalt.
Stedet er et viktig turistsenter og knutepunkt med gode kommunikasjoner til Oslo, Gol, Gudbrandsdalen, Jotunheimen og Vestlandet. Fra etableringen i 1906 og fram til 1991 var Fagernes Valdresbanens endestasjon. Etter at Stortinget besluttet å legge ned banen, og siste ordinære tog gikk på sporet 31. desember 1988, var i en periode turist tog på banen i regi av AS Valdresbanen. Fremdeles leier denne foreningen ut dressiner på Bjørgo (Valdres) og Dokka (). I 1991 ble skinnegangen fra Fagernes til Leira fjernet, og i 2003 ble skinnegangen mellom Leira og Bjørgo fjernet. Det har blitt anlagt gang- og sykkelvei på den gamle jernbanetraseen – og det er sammenhengende gang- og sykkelvei til Bjørgo, ca. 19 km. Den gamle stasjonsbygningen står ennå og her finner man nå en souvenirforretning. Fagernes lufthavn, Leirin ble åpnet i 1987. Flyplassen har hatt varierende trafikk, og er stadig ifare for å miste daglige avganger. Men har hatt godt belegg av charterfly. Valdres Folkemuseum, et av landets største friluftsmuseum, ligger på Fagernes.
Avisa Valdres har hovedkontor på Fagernes. I tillegg går Valdres Radios sendinger på lufta herfra.
Tettstedet har to skoler, Nord-Aurdal Ungdomsskole (NAUS) og Fagernes skole som er barneskolen på stedet. Det finnes flere hoteller og overnattingssteder, blant annet Fagernes Hotell, Fagerlund Hotell og Fagernes Camping.
Historie.
Fagernes kom til rundt 1857, da ble den første handelsdriften startet. Navnet skulle egentlig være Stuvenes etter Otto Stuve som var handelsmann. Men Stuve ville ikke at hans navn skulle være det enerådende. Han foreslo derfor kombinasjonen Fager og Nes. Fager fordi det var en fager plass, og nes fordi det var på Nes Gaard Stuve holdt til. Etter kort debatt ble da Fagernes det gjeldende navnet. Fra 1875 har det vært hotelldrift på Fagernes, og stedet fikk et kraftig oppsving i forbindelse med Valdresbanen i 1906.
Den 14. juni 2007 tilrådde kommunestyret for Nord-Aurdal at stedet får bystatus. Avgjørelsen ble formelt fattet 8. september 2007. Denne dagen feiret Fagernes sitt 150-årsjubileum, og stedet ble by fra og med denne dagen.
I 2010 ble deler av sentrumsgatene opprustet med miljøgate og sentrumsmiljøet ble åpnet opp med ny gangvei over den gamle Esso-tomta ved rådhuset. Dette anlegget stod ferdig til kongebesøket i juni. Langs vannkanten går det en gang- og sykkelvei som er mye brukt i alle årstider.
Kultur og idrett.
Flere festivaler arrangeres årlig på Fagernes.
På Fagernes finnes det også et kulturhus med kombinert scene og kino. Kinoen ble opprustet i 2010 med nytt lydanlegg, utstyr for visning av digital film og 3D-film.
Rett overfor sentrum finner man idrettsanlegget Blåbærmyra med natur- og kunstgressbane for fotball samt friidrettsanlegg med løpebaner. Her har Valdres Fotballklubb sin hjemmebane. Vinterstid finner man en isbane med vant for bandy/ishockey/kunstløp i Parken nedenfor sentrum. Valdreshallen som er tilknyttet ungdomsskolen huser flere idretter, blant annet håndball, svømming og også innendørs modellflyging. Hallen brukes også til andre kulturaktivteter, blant annet konserter under Valdres Sommersymfoni.


Larsen Cognac.
Larsen er et konjakkhus. De har ikke egne vinmarker, så de er en negociant.
Historie.
Huset ble grunnlagt av nordmannen (fra Tromsø) Jens-Reidar Larsen i 1926. Han flyttet til Bordeaux i 1919, 24 år gammel, for å jobbe med vin og brennevin. Han hadde opprinnelig planer om å bli i Bordeaux, men slo seg etter hvert ned i byen Cognac da hans lidenskap for konjakk økte. Han arbeidet først for konjakkhuset "Prunier", der han bl.a. solgte konjakk til norske apotek. Senere kjøpte han det lille konjakkhuset "Joseph Gautier" (1926), og lanserte sitt eget merke; "Larsen". Helt fra starten av brukte han vikinger i markedsføringen. Slagordet var da også «Le Cognac des vikings». Han produserte også akevitt i starten, etter en gammel norsk oppskrift, men denne drikken falt ikke i smak hos franskmennene.
Jens-Reidar Larsen giftet seg med en kvinne fra Cognac, og sammen fikk de sønnen Jean, som senere overtok huset og lyktes veldig godt, særlig med eksporten. Jeans sønner Frédéric og Nicolas Larsen har nå tatt over driften. Grunnleggeren selv døde i 1980.
De kjøper kun konjakk fra andre vinbønder, men blander selv. Deres spesialitet er flaskene som er formet som vikingskip, en markedsføring som har slått an godt, særlig i Skandinavia. Dette startet de med rundt 1950.
I tillegg lager de også Pineau des Charentes.


Jens-Reidar Larsen.
Jens-Reidar Larsen (født 8. mai 1895, død 20. mars 1980) var grunnleggeren av konjakkhuset Larsen.
Han var opprinnelig en skipper fra Tromsø, og det sies at han egentlig var på vei til England for å fullføre utdanningen sin, men seilte feil og havnet i Bordeaux i Frankrike. Han begynte såvidt å jobbe med vin og brennevin her, men flyttet snart til byen Cognac etter at han fikk stor interesse for konjakken.
Her jobbet han først for konjakkhuset "Prunier", deretter kjøpte han et konjakkhus ("Joseph Gautier") i 1926, og lanserte sitt eget merke; "Larsen". Vikingtemaet hadde han helt fra starten, og fra ca 1950 introduserte han også flasker formet som vikingskip, som huset er kjent for i dag. Slagordet ble tidlig «Le Cognac des vikings».
Jens-Reidar Larsen giftet seg med en kvinne fra Cognac, og sammen fikk de sønnen Jean, som senere overtok huset og lyktes veldig godt, særlig med eksporten. Jeans sønner Frédéric og Nicolas Larsen har nå tatt over driften.


Charlie og sjokoladefabrikken (roman).
"Charlie og sjokoladefabrikken" er en roman skrevet av Roald Dahl i 1964.
Fortellingen om gutten Charlie Bucket i sjokoladefabrikken til den eksentriske Willy Wonka regnes som en av de beste barnebøkene fra det 20. århundre.
Romanen er filmatisert to ganger; i 1971 med Gene Wilder i hovedrollen og i 2005 med Johnny Depp i hovedrollen.


John Ford.
John Ford fotografert ved svømmebassenget i sitt hjem i Bel Air i 1973
John Ford (født 1. februar 1894 i Maine, død 31. august 1973) (egentlig "Sean Aloysius O'Feeney") var en amerikansk regissør.
Hans storhetstid strakte seg fra 1930- til 60-tallet. Han er særlig kjent for sine westernfilmer, men hans fire Oscarstatuetter for beste regi er vunnet for fire ikke-westerns: "Angiveren (The Informer)", "Vredens druer (The Grapes of Wrath)", "Grønn var min barndoms dal (How Green Was My Valley)" og "Den tause mann, (The Quiet Man)". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og har også blitt tildelt Presidentens frihetsmedalje.
John Ford gjorde John Wayne berømt via westernfilmen "Diligencen" og brukte ham siden i over 20 filmer.


Rustflekkatt.
Rustflekkatt ("Prionailurus rubiginosus") er trolig verdens minste kattedyr. Den er en av fem nålevende arter i slekten med asiatiske flekkede småkatter.
Beskrivelse.
Rustflekkatten har fått navn etter de små rustfargede prikkene som opptrer i linjer nedover den øvre delen av den gråbrune pelsen denne katten har. På undersiden av kroppen og innsiden lemmene har pelsen hvite lignende markeringer. Hodet er lite og rundt og har 2 langsgående lyse striper langs skallen. Noen beskriver også denne katten som «en utvasket versjon av leopardkatten», og den har ingen kjønnsmessige forskjeller i sitt utseende (Nowak, 1999; The Cyber Zoomobile; Kitchener, 1991). Kattene på Sri Lanka har noe klarere farger enn populasjonen som lever på fastlandet i India.
Rustflekkatten regnes som verdens minste kattedyrart (svartfotkatten er muligens enda mindre). Den har en kroppslengde, målt fra snutespiss til halerot, på ca. 35-45 cm. Halen utgjør gjerne 50 % av kroppslengeden, normalt 15-25 cm i lengde. Den veier vanligvis ca. 1-2 kg, i gjennomsnitt ca. 1,5 kg. I fangenskap har slike katter blitt over 16 år gamle, men man vet lite om hvor gamle de blir i vill tilstand.
Utbredelse.
Rustflekkatt finnes over store deler av India og på Sri Lanka. Tidligere trodde man at den bare bantes i det sørlige India, men ny forskning viser at den også finnes i de fleste andre regioner av landet, helt nord til foten av Himalaya.
Habitat.
Den sørindiske populasjonen av rustfekkatter lever stort sett i områder der det finnes gressland, krattskog og småskog, mens populasjonen på Sri Lanka helst finnes i den tette regnskogen i vest, sør og øst. Sistnevnte holder også til i noe større høyde enn den indiske populasjonen. Det har blitt foresått at forskjellen i habitat kan ha sammenheng med konkurranse fra denne kattens nærmeste slektning, leopardkatten på de indiske fastlandet og jungelkatten ("Felis chaus"). Man finner nemlig leopardkatten i de sydlige skogområdene i India, mens man finner jungelkatten der det er åpent gressland på Sri Lanka.
Atferd.
Atferden til denne arten er dårlig dokumentert. De er for det meste nattaktive, og tilbringer gjerne dagen slumrende oppe i et tre eller en hul trestamme, i ly for den sterke sola. Som en trelevende art er de dyktige klatrere. Den lever solitært utenom paringstiden og er territorial. I så måte har det blitt observert at de markerer territoriet på tradisjonelt kattevis.
Matvaner.
Dessverre vet man like lite om denne kattens matvaner. Man tror at den jakter mest på små pattedyr og fugler, trolig også reptiler og insekter. I så måte er den observert mens den spiser både frosk og små gnagerdyr. Den tar også domestisert fjærkre om anledningen byr seg (IUCN, 1996).
Reproduksjon.
Også denne kattens reproduksjon er lite kjent. Det lille vi vet, kan tyde på at utviklingstid, levetid osv. omtrent tilsvarer det vi finner hos slektninger som leopardkatten og fiskerkatten. Hunnen går drektig i ca. 67 dager og nedkommer med et kull som består av 1-2 unger i april. Kullene er altså små til katt å være. Hun har en brunsttid som varer i ca. 5 dager. Hunnen har i så måte vært registrert med å ta tilhold på både teplantasjer og i umiddelbar nærhet av menneskelig bebyggelser (The Cat Survival Trust, 1996; IUCN, 1996). Det er også kjent at rustflekkatter parer seg med huskatter og får avkom. Det er imidlertid ukjent om avkommet blir fertilt.
Systematikk.
Det finnes tre beskrevne underarter, men "P. r. koladivinus" anerkjennes ikke internasjonalt (Garman, 1998; Guggisberg, 1975).
Annet.
Den indiske populasjonen av rustflekkatt står på CITES Appendix I liste for handel med truete arter og kan derfor verken jaktes på eller handles med. Populasjonen på Sri Lanka står på CITES Appendix II liste, som gjør det mulig å handle med slike dyr. Den totale bestanden er estimert til å være på mindre enn 10 000 voksne dyr, og ingen av populasjonene består av mer enn 1 000 reproduktive dyr (Nowell and Jackson 1996).


Lidija Jusupova.
Lidija Jusupova (født 15. september 1961) (russisk: "Лидия Юсупова") er en tsjetsjensk menneskerettighetsforkjemper og advokat for den anerkjente organisasjonen Memorial. Hun er koordinator ved organisasjonens kontor i Groznyj. Jusupova samler vitneprov fra ofre for menneskerettighetsbrudd, og fremmer sakene deres i forhold til rettsinstanser og militære myndigheter. Ikke bare gir hun ofrene juridisk assistanse, i den grad dette er mulig, men hun informerer også resten av verden om overgrepene mot menneskerettighetene som både den russiske hær og de tsjetsjenske separatistene begår i Tsjetsjenia.
For sitt modige arbeid ble hun tildelt Professor Thorolf Raftos Minnepris for 2005.
Året etter ble hun nevnt som en sannsynlig kandidat til Nobels fredspris. Jusupova har blitt truet på livet for sitt arbeid for menneskerettigheter i Tsjetsjenia.


Petra Kronberger.
Petra Kronberger (født 12. februar 1969 i Pfarrwerfen) er en tidligere alpinist fra Østerrike. Hun deltok i samtlige disipliner.
Hun debuterte i verdenscupen i 1987, og oppnådde sin første seier i et utforrenn i desember 1990. Denne sesongen vant hun verdenscupen sammenlagt, og ble dermed den første ikke-sveitsiske vinneren siden 1984, og den første østerrikske vinneren siden Annemarie Moser-Pröll i 1979. Petra Kronberger er en av få alpinister som har vunnet verdenscuprenn i samtlige fem disipliner.
Hun la opp som alpinist i desember 1992.


Storofsen.
Storofsen, også Storfloa eller bare Ofsen, er navnet på flommen som rammet innlandet i Norge fra 20. til 24. juli 1789. Flommen skyldtes sen snøsmelting, regnvær og sterk varme, også i fjellet. Ulykker skjedde på Nordmøre, Gauldalen, Østerdalen, Romerike, Gudbrandsdalen, Valdres, Numedal og Sandsvær. De største skadene skjedde i Gudbrandsdalen, i Sel og Fron. 72 mennesker omkom, hvorav 61 var fra Gudbrandsdalen. 1523 gårdsbruk ble skadet.
Gudbrandsdalslågen fylte hele dalbunnen. Mjøsa ble nesten helt dekt av trær og avfall, og det tok to år før innsjøen var ren igjen. De to dagene flommen var verst, var vannstanden opptil syv meter over det normale. Befolkningen fikk liten hjelp av myndighetene grunnet dårlig informasjon om katastrofen.
__NOTOC__
Bakgrunn.
Vinteren 1788–1789 var svært kald. Snøen kom imidlertid sent, dette førte til barfrost og dyptgående tele. Denne telen hadde trolig ikke sluppet taket i de dypeste jordlagene i høyfjellet da det kraftige regnværet kom. Barfrosten førte til høytstående grunnvann som mettet myrer og porer i jordsmonnet med vann. Senere på vinteren kom det også unormalt mye snø og sludd.
Dette var også mot slutten av perioden fra ca. 1400 til ca. 1800 som ofte kalles den lille istid. Dette var en periode med lange vintre og kalde somre, noe som førte til at breene vokste kraftig. Tregrensen var også lavere enn den er i dag, trolig rundt 200 meter. På 1770-tallet ble det varmere, men 1787 og 1788 var igjen uvanlig kalde, noe som førte til at det lå store mengder med snø i høyfjellet. Våren 1789 kom sent, og da den kom var det svært varmt og fuktig, fuktigheten førte til liten fordampning av snøen.
Antakelig lå det et kraftig lavtrykk over Østlandsområdet som «sugde» til seg varm og fuktig luft fra Atlanterhavet. Samtidig lå det et lavtrykk over Nordland som dro med seg kald luft fra nord. Det lå antakelig også et høytrykk over Finland, og disse to systemene «låste» lavtrykket fast over Østlandet. De to lavtrykkene støtte sammen over Østlandet, dette presset den varme og fuktige luften opp, med et kraftig regnvær som resultat. 20. juli begynte det er voldsomt regnvær, og 21. og 22. juli skal det ha vært et voldsomt regnvær døgnet rundt over Østlandet og Trøndelag. Regnet avtok 23. juli og det klarnet opp igjen 24. juli.
Ei tønne med en åpning på 1450 cm² og med et volum på 132 liter skal ha regnet full på tre døgn på Vollan gård i Romsdal. Dette tilsvarer en regnhøyde på 320 mm på tre døgn.
Utflytting etter flommen.
Fogden i Senjen og Tromsø fogderi, Jens Holmboe, kontaktet umiddelbart Kongen i København og ba om økonomiske midler til å hjelpe den flomrammede befolkningen. Da arbeidet tok tid, brukte Holmboe hele sin personlige formue for å hjelpe befolkningen med å bosette seg i Bardu og Målselv. Han søkte også råd hos sin fetter, Bernt Anker, som straks sendte sin mest erfarne skogsinspektør for å bistå Holmboe med råd.
I 1789 lyktes det å få en stor mengde bønder fra Østerdalen og Gudbrandsdalen til å bosette seg i indre Troms. Så mange flyttet at talemålet i Bardu, Målselv og Øverbygd fremdeles preges av østlandsdialekt. Den samlede innflyttingen til det nordligste stiftet i løpet av 1700-tallet er beregnet til 18 000–19 000.


Anita Wachter.
Anita Wachter (født 12. februar 1967 i Bartholomäberg/Vorarlberg) er en tidligere østerriksk alpinist. Hun la opp som aktiv i 2001.


ORP «Grom».
ORP «Grom» var en polsk jager av Grom-klassen som deltok i andre verdenskrig.
Grom var 114 meter lang, 11,3 meter bred og hadde en besetning på 180 mann.
Grom ble satt inn i tjeneste i den polske marinen i 1937 og senket av Luftwaffe 4. mai 1940 under Slaget om Narvik.
I 1979 ble monumentet "Krigeren Grom" reist på Groms plass i bydelen Taraldsvik i Narvik, som et minnesmerke over de 59 som omkom i forliset.
Den dag i dag hviler vraket av Orp Grom utenfor Orneset like ved byen, på sytti til ett hundre og fem meters dyp. Vraket ligger oppned og i to deler.


Jonathan Strange og herr Norrell.
"Jonathan Strange og herr Norrell" er debutromanen til den engelske forfatteren Susanna Clarke. Den ble lansert i USA den 8. september 2004, og i Storbritannia den 20. september samme år.
Bokens handling foregår i 1800-tallets Storbritannia, under Napoleonskrigene. Historien er basert på forutsetningen av at magi skal vende tilbake til England, og det opprørske forholdet mellom to magikere av tiden. Boken blander historiske begivenheter og personer med fiksjon. Historiske figurer i romanen er blant andre Lord Byron og Kong George III.
Et interessant trekk med boken er alle de oppdiktede fotnotene som refererer til begivenheter og bøker (både med magisk innhold, og biografier). Bokens vitenskapelige format og tykkelse (den er 782 sider lang) virker designet for å få den til å virke kjedelig, antakelig så leserne skal bli overrasket når de finner ut at den ikke er det.
Den har ligget på bestselgerlistene til "New York Times" og "Sunday Times". Den ble nominert til 2004 Whitbread First Novel Award og Guardian First Book Award. Clarke mottok Hugo-prisen for beste roman i 2005.
Kritikk.
Boken har fått overveldende positiv omtale, men noen få klager har det vært, først og fremst fordi historien kunne blitt fortalt på langt færre sider. Imidlertid er det utbredt enighet om at den flittige beskrivelsen av detaljer og sidehandlinger er viktige deler av bokens sjarm.
For det andre anser mange boken som en sosial kommentar heller en fantasi, mer Jane Austen enn J.R.R. Tolkien. Som en følge av dette er det flere scener i salongen enn ute på slagmarken, og boken blir ansett som en roman for folk som ønsker å unngå de stereotype fantasybøkene.
Selv om forfatteren er kvinne, blir boken anklaget for å være sjåvinistisk, da den begrenser kvinnelige rollefigurer til enten offer eller medhjelperske og mangler trolldomkastende trollkvinner (som for eksempel Hermine Grang fra "Harry Potter"-bøkene). Romanens slutt antyder imidlertid at sterke kvinnelige magikere vil bli en del av Englands fremtid. En mulig forklaring på de mannssjåvinistiske sidene av boken, kan være at boken reflekterer realitetene i Storbritannia på tidlig 1800-tall, som mannsdominert samfunn.
Film.
Christopher Hampton bearbeider boken til film for New Line Cinema. Susanna Clarke har slått seg sammen med det nydannede Cuba Pictures for å produsere filmen.


Pashtun.
Pashtunere (også pushtun, pashton, pakhtun, persisk: afghanere eller hindi: pathan) en etnisk-språklig gruppe som hovedsakelig lever øst og sør i Afghanistan, Nordvestlige Grenseprovinsen og Karachi i Pakistan samt i små samfunn i India. Man anslår at om lag 35% av Afghanistans befolkning og 11% av Pakistans befolkning er pashtunere. Folkegruppen regnes å ha sin opprinnelse i de østlige deler av Iran og snakker språket pashto. Språket skrives med arabiske skrifttegn. Hovedmengden av pashtunerne er sunnimuslimer. Pashtunerne karakteriseres av sine æreskoder (religion) og kultur, "Pashtunwali". Pashtunerne er verdens største patriarkalske stammegruppe. Den totale populasjonen er beregnet til over 20 millioner.
Pasthunerne er inndelt i en rekke stammer, disse er igjen inndelt i klaner og underklaner. Hver stamme styres av en khan, som tidligere ble utnevnt av den afghanske kongen (emiren). Den største stammen er Durrani-stammen, som holder til sør i Afghanistan, som også er den mest fruktbare landsdelen.


Eggs.
"Eggs" er en norsk film fra 1995 av Bent Hamer.
Sverre Hansen og Kjell Stormoen delte Amanda-prisen for beste mannlige skuespiller det året, for sine framstillinger av Far og Moe, samtidig som Bent Hamer kunne motta prisen for beste film under samme seremoni. I tillegg fikk filmen flere internasjonale priser på filmfestivaler i utlandet, blant annet i Moskva og Toronto.
Handling.
To pensjonerte syttiåringer, brødrene Moe og Far, har levd sammen hele livet i en liten landsbygd og er godt kjent med hverandres daglige rutiner. Det blir forstyrret når en av Fars voksne og tilbakestående, svenske sønn Konrad (spilt av Leif Andrée) dukker opp. Konrads eksistens (som er et resultat av en mopedtur til Småland som Far en gang gjorde under den andre verdenskrig og som er den eneste gangen Far og Moe var fra hverandre) er helt ukjent for Moe. Slitasjen fra Konrad og Moes sjalusi og at Konrad forstyrrer den daglige rutiner får til slutt Moe til å forlate hjemmet.


Krøllhår.
Krøllhår er et materiale framstilt av mellomlangt, elastisk dyrehår, for eksempel hestetagl (hår fra manen eller halen på en hest), kuhalehår, grisebust og kamelhår, som etter varmebehandling blir krøllete og som særlig brukes til stopning i møbler, madrasser og saler. Krøllhår holder formen godt og trekker ikke til seg fuktighet.
Framstilling og bruk.
Tradisjonelt ble krøllhår laget av mellomlange heste- eller kuhår. Hårene ble først renset og kokt. De ble så slått til tau eller spunnet til snorer eller store fletter, gjerne ved hjelp av en rokk, for å få den rette spensten. Hårene ble deretter varmet opp for å bli porøse, og tauet ble til sist plukket eller revet opp igjen, enten for hånd eller med maskiner.
Inntil 1960-åra var det vanlig å ta vare på hår fra hestemaner og haler når dyrene ble klippet og stelt. Hårene kunne selges til fabrikker som produserte krøllhår, for eksempel Norsk Krøllhårfabrikk. Materialet ble siden solgt til møbeltapetsererne og møbelfabrikkene som brukte det til polstring av møbler.
Bruken av krøllhår var også en del av gammel folkekultur. Kuhår har ypperlige egenskaper som fuktabsorberende stoff, og krøllhår av kyr ble brukt til innleggssåler. Sålen formes og syes deretter sammen.
Krøllhår ble tidligere også brukt som materiale i industri og håndverk, for eksempel som filter i papirproduksjonen i treforedlingsindustrien.
"Hairlock" er en krøllhårsmasse, hovedsakelig av svinetagl, formet og istøpt en gummiløsning. Betegnelsen krøllhår anvendes også feilaktig som betegnelse på det billigere, vegetabilske erstatningsmaterialet "Crin végétal", også kalt «indiagræs», som framstilles av fibre fra bladene på dvergpalmen Chamaerops humilis.
Skumgummi og krøllhår er igjen tatt i bruk som stopningsmaterialer i norsk møbelindustri, i første rekke av madrassprodusentene. Begge er naturprodukter med gode bruksegenskaper.
Den stive hestetaglen var tidligere en handelsvare som ble solgt usortert til tau, snorer, hårsåler og møbelstopp, sortert til bruk i sikter, grove møbel- og kappestoffer og annet. Hvit hestetagl brukes også i fiolinbuer.


Flommen på Østlandet 1995 (Vesleofsen).
Vesleofsen er navnet på flommen som rammet Østlandet i juni 1995. Én mann døde, 7 000 personer ble evakuert, og det ble gjort skader til en verdi av 1,8 milliarder kroner. I Glomma toppet flommen seg 2. juni, i Gudbrandsdalslågen 3. juni og i Mjøsa 11. juni. 3,5 millioner sandsekker ble brukt i Akershus, Hedmark og Oppland for å demme opp for vannet. Den fikk navnet fordi det var den største flommen siden Storofsen i 1789. Det er viktig å ikke blande denne flommen sammen med Vesleofsen som kom i august/september 1938.
Forløp.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) hadde tidlig på vinteren merket større snømengder enn normalt. I begynnelsen av mai ble været varmere, og snøsmeltingen startet som normalt. Den 8. mai meldte Meteorologisk institutt om kaldere vær, og dagen etter kom NVE med en pressemelding som sa at en forsinkelse av snøsmeltingen kunne føre til en storflom. Fram til 22. mai var det kuldegrader i fjellet, og svært liten snøsmelting. Deretter steg temperaturen kraftig, både på fjellet og i skogsområdene. Maksimumstemperaturen var oppe i 15-20°C, samtidig som det begynte å regne mye mellom 27. mai og 2. juni. NVE målte 10-15 mm regn i døgnet noen steder på Østlandet. Flere vassdragsmagasiner ble tømt for å gi plass til de forventede vannmengdene.
Glomma.
Ved Elverum passerte Glomma sitt tidligere høyeste nivå det århundret (1934) den 31. mai. Da flommen kulminerte ved Stai 2. juni, var elva 70 cm over 1934-flommen, og 61 cm under Storofsen. Flomstein med merking av maksimal vannføring er reist på Norsk Skogmuseum.
Flombølgen passerte Kongsvinger 3. juni, og de fleste lavereliggende områdene langs Glomma var oversvømmet. Da flombølgen passerte Rånåsfoss 5. juni var det med en hastighet på nesten 1 m/s, og en vannføring på 4 000 m³/s.
Trysilelva.
Elva passerte flommene i 1927, 1934 og 1967, og nådde toppen 1. juni. Elva hadde da en vannføring på 760 m³/s ved Nybergsund.
Gudbrandsdalslågen.
Kulminerte 3. juni.
Mjøsa.
NVE bestemte seg for å stenge en av lukene ved Svanfossen for å holde igjen vann til flomtoppen fra Glomma hadde passert Vormas utløp, og Øyeren. Fra 2. juni steg Mjøsa med ca. 2 cm per time. Mange flomvoller ble bygd for å hindre flommen i å nå bygningene som lå lavest. Da flommen kulminerte den 11. juni var det på 7,94 meter i Hamar, lavere enn prognosert, men 20 cm høyere enn 1967-flommen. For å hindre forurenset flomvann i å trenge inn i Vikingskipet ble det fylt med ferskvann før Mjøsa nådde nivået til skipet.
Moksa.
Elva Moksa ligger ved Tretten. 2. juni brøt den ut av sitt vanlige leie, og fant et nytt gjennom sentrum av tettstedet. Flere hus og bygninger ble revet med av vannmassene eller totalskadd.


National Weather Service.
Meteorologer fra NWS arbeider med værvarsel, foto tatt tidlig i det 20. århundre
Meteorolog fra NWS setter opp mobil målestasjon i forbindelse med en større brann
National Weather Service (NWS) er en av de seks vitenskapelige direktoratene i den amerikanske etaten National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). NWS har til oppgave å skaffe tilveie meteorologiske, hydrologiske og klimatiske beregninger og advarsler for USA og dets territorier og tilliggende havområder for å beskytte liv og eiendom og fremme den nasjonale økonomien.
Dette oppnås gjennom et nettverk av nasjonale og regionale sentre, og over 120 lokale værvarslingskontorer. Siden NWS er et offentlig direktorat, er de fleste tjenestene gratis tilgjengelig.


Curling-VM for damer.
Curling-VM for damer har vært arrangert årlig siden 1979.


Curling-VM 2005 for damer.
Curling-VM for kvinner 2005 ble arrangert 19. mars – 27. mars 2005
i "Lagoon Leisure Centre" i Paisley i Skottland.


Curling-VM 2004 for damer.
Curling-VM for kvinner 2004 ble arrangert 17. april – 25. april 2004
i "Gävlerinken" i Gävle i Sverige.


Walter von Reichenau.
Walter von Reichenau (16. august 1884 – 17. januar 1942) var en tysk general under andre verdenskrig og selv sønn av en prøyssisk general. Under første verdenskrig mottok han Jernkorset for sin innsats på Vestfronten og var i 1918 steget til kapteins grad. En onkel introduserte ham for Adolf Hitler i 1932, og Reichenau fikk etterhvert en slik posisjon i bevegelsen at han overbeviste Hermann Göring og Heinrich Himmler om nødvendigheten av å redusere Sturmabteilungs makt. Reichenau fryktet en maktovertakelse fra Ernst Röhm, noe som ville bety slutten for hans egen karriere. Himmler fikk nå Reinhard Heydrich, som også fryktet Röhm, med i en konspirasjon der Heydrich produserte «bevis» for at Röhm hadde mottatt 12 millioner mark fra Frankrike for å frata Hitler makten.
Slik var Reichenau en pådriver for de lange knivers natt i 1934, da Röhm og flere hundre andre ble drept. Han var Hitlers førstevalg da Werner von Blomberg i 1938 måtte trekke seg fra hærledelsen, men eldre militære ledere som Franz Halder og Gerd von Rundstedt nektet å tjenestegjøre under ham.
I andre verdenskrig ledet han tiende armé under invasjonen av Polen i 1939, og året etter sjette armé da den invaderte Belgia og Frankrike. I 1941, som feltmarskalk, var han øverstkommanderende for sjette armé da den invaderte Russland og inntok Kiev og Kharkov, en militær operasjon han selv var sterkt imot.
«Med hensyn til troppenes oppførsel overfor bolsjevik-systemet, hersker det fremdeles en del uklarhet. Felttogets viktigste mål er å knuse det jødisk-bolsjevikske systems makt fullstendig, og å utslette den asiatiske innflytelsen over det européiske område. Dette pålegger troppene oppgaver hinsides konvensjonell krigføring. I det østlige området er soldaten ikke bare en stridsmann etter krigskunstens regler, men også bæreren av en nasjonal idé og hevner av alle grusomheter utført mot det tyske folk og beslektede raser. Derfor må soldaten ha "full" forståelse for nødvendigheten av en streng, men rettferdig soning mot det jødiske undermenneske. [Her brukes ordet "Sühne" (= soning) nærmest som om det skulle bety «hevn».] I tillegg oppnår man å stanse begynnende opprør i hærens kjølvann, som, slik erfaringen viser, alltid har vært påbegynt av jøder.»
Bjelaja Tsjerkov er en småby 70 km sør for Kiev. Dit kom 295.infanteridivisjon i august 1941 i håp om hvile og rekreasjon. I stedet havnet de oppi en massehenrettelse. På forespørsel fikk de opplyst at henrettelsene gjaldt jøder fra fjortenårsalder og opp: «Vi har ikke noe med barna å gjøre». En uke senere kom lastebiler og hentet de jødiske barna for å skyte dem. Infanterisoldatene informerte feltprestene, som protesterte og fikk aksjonen utsatt. De nitti barna ble sperret inne i skolehuset, der de satt alene uten mat og drikke i påvente av en avgjørelse. På tross av protestene fra infanteristyrken og feltprestene gjentok Reichenau sin ordre: «Jeg har tatt den prinsipielle avgjørelse at den påbegynte aksjonen skal fullføres på hensiktsmessig måte.» Nå gjaldt det å finne menn til å skyte barna. Verken Spesialkommando 4a eller Waffen-SS stilte opp. Til sist ble henrettelsene utført av ukrainsk milits.
Reichenaus tette samarbeid med Paul Blobel, lederen av Sonderkommando 4a, førte til at Wehrmacht ble involvert i Sonderkommandoens massakre av over 33 000 jøder i kløften Babij Jar i Kiev 29.-30.september 1941.
31.desember 1941 overtok Friedrich Paulus som øverstkommanderende for sjette armé. 12.januar tok Reichenau sin daglige løpetur i en temperatur under 20 minusgrader. Han følte seg uvel da han kom tilbake, og fikk deretter et massivt hjerteattakk. Etter fem dagers bevisstløshet ble han sendt med et fly med kurs for Leipzig, men omkom da flyet måtte nødlande på veien dit.


Curling-VM 2003 for damer.
Curling-VM for kvinner 2003 ble arrangert 5. april – 13. april 2003
i "Winnipeg Arena" i Winnipeg i Canada.


Günther von Kluge.
Günther Adolf Ferdinand von Kluge (kallenavn Hans) (født 30. oktober 1882 i Posen, død 19. august 1944 i Metz) var en tysk offiser under første og andre verdenskrig. Han var til en viss grad involvert i attentatforsøket på Adolf Hitler.
Barndom, utdannelse og første verdenskrig.
Günther von Kluge ble født i den prøyssiske byen Posen (idag kjent som Poznań i Polen). I 1901 begynte han sin offiserskarrière ved artilleriet. Generalmajor Max Kluge, hans far, ble adlet i 1913 og dermed fikk også sønnen Günther en adelstittel. Under første verdenskrig hadde han kapteins rang og tjenestegjorde ved generalstaben.
Mellomkrigstiden.
Etter første verdenskrig gikk Kluge i 1919 inn i det nylig opprettede Reichswehr hvor han steg raskt i gradene. Han ble i 1933 forfremmet til generalmajor og i 1934 til generalløytnant og ansatt ved Wehrkreis (militærdistrikt) IV i Münster. Som artillerigeneral fikk han kommandoen over Armégruppe 6 i Hannover i 1938, senere samme år ble han midlertidig satt tilside da han støttet general Werner von Fritsch.
Andre verdenskrig.
Ved krigsutbruddet i 1939 ble Kluge igjen kalt til aktiv tjeneste og gitt kommandoen over hærgruppe IV, som okkuperte den polske korridoren. I 1940 kjempet han på vestfronten, og etter Frankrikes kapitulasjon ble han og elleve andre forfremmet til generalfeltmarskalk av Hitler 19. juli 1940. Etter dette deltok han i operasjon Barbarossa mot Russland og i 1942 fikk han kommandoen over Armégruppe Senter. Høsten 1943 ble han hardt skadd i en bilulykke da han reiste fra Orsja til Minsk, og etter dette tok det flere måneder før han igjen var rehabilitert. 2. juli 1944 ga Hitler ham kommandoen over de tyske troppene i Normandie etter at Gerd von Rundstedt ikke hadde greid å stoppe de alliertes invasjon. Det tok ikke lang tid før også von Kluge falt i unåde hos Hitler og måtte vike for Walter Model.
Rolle i motstanden mot Hitler.
Så tidlig som i 1942 deltok Kluge indirekte i Wehrmachts motstand mot Hitler, men bestemte seg for å ikke involvere seg aktivt i denne saken. Likevel holdt han seg informert om hvordan motstanden ble videreført. Etter Claus von Stauffenbergs mislykkede attentatet 20. juli ble han forsøkt knyttet til kuppforsøket. Han ble kalt tilbake til Tyskland, noe som bekreftet at hans frykt ikke hadde vært uten grunn. Dette, sammen med skuffelsen over de mislykkede militære kampene han hadde deltatt i på slutten av krigen, førte til at han begikk selvmord på vei til Berlin i nærheten av Metz ved å ta gift 18. august 1944.


Franciszek Kleeberg.
Franciszek Kleeberg (1 February 1888 i Tarnopol - 5 April 1941 nær Dresden) var en polsk general. Han tjente i den Østerise-hungraske hæren før han ble med i den polske legionen under første verdenskrig og senere den polske hæren. Under den tyske invasjonen av Polen kommanderte han "Independent Operational Group Polesiee" (Polsk: Samodzielna Grupa Operacyjna "Polesie"). Han tapte aldri en kamp under invasjonen av Polen, Men han ble til slutt tvunget til å overgi styrkene sine å grunn av mangel på ammunisjon. Han ble holdt fange i Oflag IV-B Koenigstein, og han døde på et sykehus i Dresden 5 April 1941 og var gravlagt der.
In 1969 ble liket hans gravd opp og brakt til Polen og gravlagt i Kock med hans avdøde soldater fra "Independent Operational Group Polesie".
Kleeberg, Franciszek
Kleeberg, Franciszek
Kleeberg, Franciszek
Kleeberg, Franciszekwin


Edward Rydz-Śmigły.
Edward Rydz-Śmigły (født 11. mars 1886, død 2. desember 1941) var en polsk general, og polsk øverstkommanderende under felttoget i Polen i 1939. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den østerrike-ungarske hæren.
Rydz-Śmigły, Edward
Rydz-Śmigły, Edward
Rydz-Śmigły, Edwardiszek
Rydz-Śmigły, Edward


Christian Christie.
Christies plan for restaurering av Nidarosdomen.
Eilert Christian Brodtkorb Christie (født 24. desember 1832 i Bergen, død 13. september 1906 i Trondheim) var en norsk arkitekt, utdannet i Hannover og Karlsruhe. Stod bl.a. ansvarlig for oppføringen av Stiftsarkivet i Trondheim (1860-årene), Borgund kirke (1865–1868) og Haraldsstøtten ved Haugesund (1872). Christie laget også restaureringsplaner for flere middelalderbyggverk, bl.a. Håkonshallen, Domkirken og Mariakirken i Bergen.
Christies hovedverk skulle likevel bli restaureringen av Nidarosdomen, som han ledet i årene 1872 til 1906. Christie sto som hovedansvarlig for restaureringen av koret, oktogonen, tverrskipene og de nedre delene av vestskipet. Foruten å foreta innledende studier av engelsk gotikk, satte Christie seg grundig inn i det tilgjengelige arkeologiske materialet, og mente å kunne rekonstruere disse delene av kirken på noenlunde sikkert grunnlag. Hans hovedmål var å sette kirken tilbake i dens opprinnelige gotiske og romanske form, og fjernet derfor systematisk nyere tilføyelser, bl.a. barokkhjelmen over oktogonen. Christies nitide og nøyaktige arbeid har høstet stor anerkjennelse, selv om framgangsmåten hans fortoner seg noe hardhendt i vår tid.
Christies gjenoppbygning falt ikke like heldig ut for de delene av kirken som var forsvunnet og ikke kunne rekonstrueres fra sikre kilder. Hans gjenoppbygning av hovedtårnet tiltrakk seg kritikk allerede fra kort tid etter ferdigstillelsen i 1903. Spesielt er tårnfoten for lav, ut fra arkitektoniske hensyn og arkeologiske bevis. Christie lot den karakteristiske kobberhjelmen på hovedtårnet oppføre i 1901, også uten sikkert historisk belegg. Christie utarbeidet også planer for gjenoppførelsen av vestfronten, som imidlertid ikke ble fulgt.
Christie ledet restaureringsarbeidene i Nidarosdomen til sin død i 1906. En minnetavle over Christie er reist i søndre tverrskip i Nidarosdomen. Christies gate i Trondheim ligger nær Nidarosdomen og er oppkalt etter Chr. Christie.


Panzer 35(t).
LT vz. 35 eller LT-35 var en tsjekkoslovakiskprodusert lett stridsvogn som ble brukt i den tsjekkoslovakiske hæren til 1939, hvoretter den ble brukt i den tyske hæren under andre verdenskrig under betegnelsen Panzerkampfwagen 35(t) eller Pz.Kpfw. 35(t).
Produksjon.
LT vz. 35 ble utviklet ved Škodafabrikken i Pilsen. Den ble innført i den tsjekkoslovakiske hæren med hastverk i 1935 uten ordentlig testing, og som følge av dette ble mange sendt tilbake til fabrikkene for modifikasjoner og reparasjoner. Etterhånden ble alle feilene rettet og stridsvognen fikk ett godt rykte både nasjonalt og internasjonalt. Den var sammen med sin etterkommer LT vz. 38 blant de mest moderne og stridsdyktige stridsvognene for sin tid.
Før Tsjekkoslovakia ble okkupert av Tyskland i 1939 var 298 eksemplarer produsert på Škodas og ČKDs (Českomoravská Kolben-Daněk) fabrikker og tatt i bruk av den tsjekkoslovakiske hæren. Dessuten var 126 eksemplarer produsert og eksportert til Romania under betegnelsen R-2.
Afghanistan bestilte ti eksemplarer i 1938, men disse ble sendt til Bulgaria i 1939 etter ordre fra tyskerne og brukt av den bulgarske hæren under betegnelsen T-11.
Etter Münchenavtalen og den påfølgende tyske overtagelsen av Sudetenland, Böhmen og Mähren overtok Tyskland de eksemplarene av LT vz. 35 som den tsjekkoslovakiske hæren hadde. I tillegg ble det under tyske ledelse produsert ytterligere 219 eksemplarer av stridsvognen. I tysk tjeneste ble stridsvognen omdøpt til Panzerkampfwagen 35(t) (ofte forkortet til Pz.Kpfw. 35(t)), eller Panzer 35(t). Den avsluttende t-en i det tyske navnet markerte dens tsjekkoslovakiske opprinnelse.
Varianter.
Det fantes flere varianter og betegnelser for stridsvognene, som varierte fra land til land.
Operativ tjeneste.
LT vz. 35 var hovedstridsvognen i den tsjekkoslovakiske hæren mellom 1937 og 15. mars 1939.
Etter den tyske okkupasjonen tok Wehrmacht 219 av kjøretøyene i besittelse. 5. juni 1939 ble disse innlemmet i den 1. lette divisjon under betegnelsen LTM 35. Her ble de brukt i angrepet på Polen. Etter den 16. januar 1940 ble den 1. lette divisjon reorganisert til den 6. panserdivision og stridsvognen fikk betegnelsen Panzerkampfwagen 35(t). Den ble brukt i angrepet på Frankrike og angrepet på Sovjetunionen.
På Østfronten kom stridsvognens svakheter frem. Den fungerte ikke spesielt bra i kaldt klima, og var dessuten ikke kraftig nok i kamp mot de tyngre, sovjetiske stridsvognene som T-34. Panzer 35(t) gikk derfor over i en støttefunksjon og ble ikke lenger brukt som angrepspanservogn. Flere panservogner ble bygget om til andre formål, og tårnene endte på bunkere i tyskernes forsvarslinjer, spesielt rundt flyplasser. Pz.Kpfw 35(t)-tårn finnes fremdeles på Rygge og Bardufoss flyplasser. Det var også tårn plassert rundt Kjevik flyplass, men disse er blitt fjernet av privatpersoner i nyere tid.
Stridsvognen ble brukt av Slovakia imot Ungarn i mars 1939, Polen i september 1939 og imot Sovjetunionen mellom 1941 og 1942. På Østfronten hadde tyskerne på det meste 79 eksemplarer av stridsvognen til disposisjon. Bulgaria brukte 26 stridsvogner (levert av Tyskland i mars 1940) med de originale A-3 kanonene sammen med de opprinnelige 10 med den bedre A-7 kanonen levert i 1939.
Romania brukte sine 126 eksemplarer imot Sovjetunionen mellom 1941 og 1942. 20 av dem ble bygget om til panserjageren TACAM R-2 bevæpnet med en 76,2 mm kanon.


Fransk åpning.
Sjakkåpningen Fransk defineres ved åpningstrekkene 1.e4 e6. Den har fått sitt navn etter et telegrafparti mellom sjakklubben i London og Paris.
Temaer.
Med 1...e6 går svart med på å gi hvit terrengfordel i sentrum, men satser på å forsvare seg med en solid stilling, for så å gå til motangrep mot det hvite sentrum. Hvit spiller som regel 2.d4, og svart pleier å følge opp med 2...d5. I flere varianter oppstår det en stilling med hvite bønder på d4 og e5, blokkert av svarte bønder på d5 og e6. Svart satser som regel på å underminere dette sentrum med trekk som...c5 og...f6. Hvit har en terrengfordel og vil satse på å utnytte dette til et kongeangrep, gjerne med fremstøt av f-bonden. I sluttspill kan hvitfelts-løperen til svart være dårlig, så svart må være obs på å enten få den aktivert, byttet av eller gi den en nyttig defensiv rolle.
Varianter.
Hovedvariantene starter med 1.e4 e6 2.d4 d5. Hvits e4 bonde er truet, og hvit må enten bytte den av (Avbyttevarianten), flytte den (Fremskyvningsvarianten) eller beskytte den. Forsøk på å dekke bonden med 3.f3? er en alvorlig feil, etter 3...dxe4 4.fxe4 Dh4+ vinner svart minst en bonde. Dekning med 3.Ld3 er spillbart, men noe unfleksibelt og derfor noe uvanlig.
Avbyttevarianten.
Etter 3.exd5 exd5 har hvit utløst spenningen i sentrum. Det er blitt en symmetrisk stilling med en åpen e-linje. Siden det ofte blir mange avbytter og forenklinger i denne linjen, er avbyttevarianten en variant som ofte fører til remis. Imidlertid har avbyttet i sentrum ført til et åpnere sentrum, og stillingen kan by på ubehageligheter for spillere som spiller for passivt eller uforsiktig. Avbyttevarianten kan oppnås senere også dersom hvit spiller exd5 noen trekk senere, f.eks. etter 1.e4 e6 2.d4 d5 3.Sc3 Lb4 4.exd5.
Fremskyvningsvarianten.
Etter 3.e5 har hvit fastlagt terrengfordelen. Dette var også en populær variant, og Aron Nimzovitsj mente det var hvits beste forsøk. Svart pleier straks å rette skyts mot den hvite d4-bonden med 3...c5 og følger ofte opp med...Sc6 og...Db6.1.e4-e6. 2.d4-d5. 3.e5-c5!. 4.c3-Sc6. 5.sf3-Db6. 6.Ld3!-Ld7. 7.0-0-cxd4. 8.cxd4-Sxd4. 9.Sxd4-Dxd4. 10.Sc3!-Dxe5. 11.Te1-Df3?. 12.Sxd5!-Dd8 og hvit står best.
Tarrasch-varianten.
3.Sd2 kalles Tarrasch-varianten, den er oppkalt etter den tyske spilleren Siegbert Tarrasch. Imidlertid slutter tarrasch selv å spille varianten på grunn av det svarte svartrekket 3...c5. Svart får nå som regel en isolert d-bonde, som Tarrasch mente var til gunst for svart grunnet mobiliteten, men andre spillere har ment at den isolerte bonden er svak. Svart har også mulighet for å spille 3...Sf6 som fører til en mer blokkert stilling, med den typiske låste bondestrukturen etter 4.e5 Sfd7. En annen variant er Akiba Rubinsteins 3...dxe4, som gir opp herredømme over sentrum, men forenkler stillingen for å lette svarts forsvar.
Hovedvarianten.
Hvits vanligste trekk er 3.Sc3. Svart pleier nå å spille enten 3...Lb4 (Winawer-varianten) eller 3...Sf6 (Klassisk). Også mulig er 3...dxe4 som fører tilbake til Rubinstein-varianten beskrevet ovenfor.
Winawer-varianten er den skarpeste, svart s løper binder springeren, og svart truer derfor e4-bonden igjen. Hvit pleier å redde den ved å spille 4.e5. Dermed har hvit oppnådd en terrengfordel, og svarts...Lb4 gjorde at g7-bonden nå er ubeskyttet. Svart satser på å få spill på dronningfløyen, og svekke de hvite bøndene der med...Lxc3 som vil påføre hvit dobbeltbønder.
Den klassiske 3...Sf6 er mer solid. Hvit kan nå spille 4.e5 (Steinitzvarianten), eller det skarpere 4.Lg5 som truer 5.e5. Etter 4.Lg5 er svarts vanligste svartrekk 4...dxe4 (Burn-varianten) som ligner på Rubinsteinvarianten, det gamle klassiske 4...Le7 som nå er mindre populært siden den er regnet som noe passiv, og det skarpe 4...Lb4 (MacCutcheon-varianten) som har visse likhetstrekk med Winawer.
Andre varianter.
Hvis hvit vil unngå de vanlige variantene med 2.d4, er 2.d3 en mulighet. Hvit satser på å bygge opp en stilling med en løperutvikling til g2. Dette kalles kongeindisk angrep fordi hvits oppstilling er lik den svart spiller i den vanligere åpningen kongeindisk.
En annet mulig førstetrekk fra hvit er Mikhail Tsjigorins 2.De2, som er rettet mot svarts 2...d5 da den svarte e6-bonden er bundet.


Curling-VM 2002 for damer.
Curling-VM for kvinner 2002 ble arrangert 6. april – 14. april 2002
i "Civic Centre" i Bismarck i USA.


Curling-VM 2001 for damer.
Curling-VM for kvinner 2001 ble arrangert 31. mars – 8. april 2001
i "Malley Sports Centre" i Lausanne i Sveits.


Curling-VM 2000 for damer.
Curling-VM for damer 2000 ble arrangert 1. april – 9. april 2000
i "Braehead Arena" i Glasgow i Skottland.


Deep Roy.
Deep Roy (av og til kreditert som Roy Deep) er skuespiller, stuntmann og oppfører dukketeater.
Han ble født i Nairobi, men er av indisk opprinnelse. Hans egentlige navn er Mohinder Purba, og han er en 132 centimeter høy dverg.
På grunn av sin korte vekst, har han hatt flere uvanlige roller. Han har spilt ape i to filmer: ' i "Planet of the Apes". Han spiller også samtlige «Oompa Loompaer» i 2005 versjonen av filmen Charlie og sjokoladefabrikken.
I tillegg har Deep Roy hatt gjesteopptredener i "X-Files", "Doctor Who", "Blakes 7", "Return To Oz", "Big Fish" og '.
I Tim Burtons "Corpse Bride" (2005) hadde Deep Roy en av stemmene.


Curling-VM 1999 for damer.
Curling-VM for kvinner 1999 ble arrangert 3. april – 11. april 1999
i "Harbour Station" i Saint John i New Brunswick i Canada.


Curling-VM 1998 for damer.
Curling-VM for kvinner 1998 ble arrangert 4. april – 12. april 1998
i "Riverside Coliseum" i Kamloops i British Columbia i Canada.


Curling-VM 1997 for damer.
Curling-VM for kvinner 1997 ble arrangert 12. april – 20. april 1997
i "Allmend Stadium" i Bern i Sveits.


Curling-VM 1996 for damer.
Curling-VM for kvinner 1996 ble arrangert 23. mars – 31. mars 1996
i "Copps Colliseum" i Hamilton i Ontario i Canada.


Curling-VM 1995 for damer.
Curling-VM for kvinner 1995 ble arrangert 8. april – 16. april 1995
i "Keystone Centre" i Brandon i Manitoba i Canada.


Curling-VM 1994 for damer.
Curling-VM for kvinner 1994 ble arrangert 10. april – 17. april 1994
i "Eisstadion" i Oberstdorf i Tyskland.


Alversund.
Alversund er et tettsted i Lindås kommune ved utløpet av Alverstraumen i Nordhordland. På stedet er det kirke og barneskole
Alversund ble fradelt Hamre den 1. januar 1885 – og den fikk også tillagt annekssognet Seim fra Hosanger. Den nye kommunen hadde et folketall på 2 793. Alversund ble videre delt 15. oktober 1923 ved utskillelsen av Meland kommune, hvorav resterende Alversund kommune hadde et folketall på 1 771. Størstedelen av kommunen lå på fastlandet på Lindåshalvøya, og en mindre del på Radøy. Opphørte som egen kommune 1. januar 1964 og gikk inn i Lindås kommune. Alversund hadde ved kommunesammenslutningen et folketall på 2 099.
Alversund ble skilt ut som eget prestegjeld fra Hamre prestegjeld 1. januar 1885, med sognene Alversund, Meland og Seim.


Spesialavsnittet.
"Spesialavsnittet" (originaltittel: "Law & Order: Special Victims Unit") er den første av tre spin-off-serier fra den amerikanske TV-serien "Law & Order". Den startet på amerikansk fjernsyn 20. september 1999 og har de seneste årene hatt høyere seertall enn de andre seriene.
Serien omhandler politietterforskerne Elliot Stabler (Christopher Meloni), Olivia Benson (Mariska Hargitay), Odafin Tutuola, John Munch, Kaptein Donald Cragen og statsadvokat Kimberley Greylek, som arbeider ved New York-politiets avdeling for seksualforbrytelser ("Special Victims Unit"). Serien skiller seg ut ved å forlate originalseriens delte fortellerformat (hvor politiet etterforsker og pågriper forbryterne i den første halvtimen, og påtalemyndigheten fører straffesaken mot dem i den andre halvtimen). I stedet er hovedfokuset på selve forbrytelsen – om det måtte være etterforskningen eller straffesaken.
Etterforsker John Munch (Richard Belzer) er overført fra serien '.
Første episode på TV 2 ble vist 22. september 2005.


Stanford University.
Stanford University (kort: "Stanford") er et privat amerikansk universitet i Stanford utenfor Palo Alto i California. Stanford ligger ca. 60 km. syd for San Francisco og midt i hjertet av Silicon Valley, både geografisk og historisk. Det inntar i 2008 17. plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter.
Universitetet er blant verdens mest velrenommerte, og har fostret mange Nobelprisvinnere. Det ble grunnlagt i 1891 med hjelp av en donasjon fra 1885 fra guvernør Leland Stanford og hans hustru Jane til minne om deres i 1884 avdøde sønn "Leland Stanford junior". Universitets offisielle navn, som sjelden benyttes, er derfor "The Leland Stanford junior University".
Universitetets motto, "Die Luft der Freiheit weht" («frihetens luft blåser»), er et sitat av humanisten Ulrich von Hutten (1488–1523). Da universitetet ble grunnlagt hadde tysk nettopp overtatt for latin som det dominerende internasjonale vitenskapelige språket.
Bibliotekene ved Stanford University har 8,2 millioner titler, som gjør det til USAs ellevte største bibliotek (2006).


Bluse.
Bluser er en betegnelse som har vært brukt om flere typer klesplagg i form av tynne, livlange overdeler.
I dag brukes ordet hovedsakelig om visse typer plagg for kvinner. En "skjortebluse" ligner gjerne en manns kneppeskjorte. Men skjortebluser kan også være mer pyntet, for eksempel med en spesiell krave eller draperinger. En "jakkebluse" er en jakke som i mange tilfelle kan minne om en manns dressjakke. Den kan dog være laget i adskillig friere farger enn en dressjakke. En kvinnes jakkebluse brukes også i mer utstrakt grad ved dagligdagse anledninger.
Også en tynn genser kan kalles bluse på norsk.
Ordet bluse er fra fransk "blouse" der det brukes om «bluse, kittel, busserull, arbeidsforkle». I engelsk brukes "blouse" dessuten om korte uniformsjakker.


Sjakett.
Sjakett, også kalt diplomatfrakk, er et formelt plagg for menn. På engelsk kalles sjaketten "morning dress", noe som røper dens bruksområde: den er i den vestlige moten det tradisjonelle formelle herreantrekket til bruk på dagtid, det vil si før klokken 18, på samme måte som kjole og hvitt – "evening suit" – er antrekket for kveldstid. I dag ses den mest på som et plagg som skal brukes ved de helt spesielle anledninger, som for eksempel dagbryllup eller syttende mai, blant annet av den norske kongefamiliens mannlige medlemmer.
Antrekket består av en jakke – sort eller grå – med lange skjøter som er avrundet foran. Under har man formell skjorte og en vest. Tradisjonelt er vestens farge grå eller lys gul, men dette varierer. Motsatt av kjole og hvitt kan man bruke slips og ikke sløyfe til sjakett, men helst skal det brukes kravatt. Buksene er helgrå eller gråstripete, og man skal ha sorte "oxfords" på føttene. Det tilhørende hodeplagget er flosshatt, men dette, som hanskene, er unødvendig ved alle andre anledninger enn hesteveddeløp. Fargen er grå, bortsett fra ved begravelser, da må hatten være svart.


Bjartmar Gjerde.
Bjartmar Alv Gjerde (født 6. november 1931 i Sande i Møre og Romsdal, død 28. november 2009) var en norsk politiker (Ap) og senere kringkastingssjef.
Oppvekst og bakgrunn.
Gjerde vokste opp på småbruk drevet av foreldrene på Larsnes på Sunnmøre. Da familien hadde dårlig økonomi, fikk han ikke mer skolegang enn folkeskole. Han skaffet seg mer utdanning i voksen alder. Da han var 16 år gammel forlot han småbruket og reiste til Ålesund. Han arbeidet i en tid som journalist i "Sunnmøre Arbeideravis". I en periode var han redaktør for AUF-avisen "Fritt Slag".
Politikk.
Gjerde var leder av Arbeidernes ungdomsfylking i perioden 1958 til 1961. I 1971 ble han statsråd for Kirke- og undervisningsdepartementet i Trygve Brattelis første regjering. Han hadde denne posisjonen frem til høsten 1972. I 1973 gikk han inn i samme stilling igjen i Trygve Brattelis andre regjering. Denne stillingen hadde han frem til januar 1976. Som undervisningsminister la han grunnlaget for at videregående undervisning ble tilgjengelig for hele den oppvoksende slekt. Han var også sentralt involvert i overgangen til fargefjernsyn.
Han ble da industriminister i Oddvar Nordlis regjering. Etter to år som industriminister ble han minister for det nyopprettede Olje- og energidepartementet (1978), den første oljeminister Norge hadde. Vervet ble krevende; under disse årene kom Alexander Kielland-ulykken da en stor oljeplattform veltet under uvær i Nordsjøen med stort tap av menneskeliv. Det var også konflikter om store arbeidsoppdrag i Nordsjøen og strid om overskridelser ved utbyggingen av oljefeltet Statfjord utenfor Sogn og Fjordane, samt demonstrasjoner i forbindelse med utbyggingen av Altaelva. Posisjonen som olje- og energiminister hadde han frem til oktober måned i 1980, da han gikk av etter eget ønske.
Kringkasting.
Etter han gikk ut av politikken ble han kringkastingssjef i NRK i 1981. Denne stillingen hadde han frem til 1989. Dette var under den tiden da NRKs monopol på radio og fjernsyn ble avviklet, og dermed ble statskringkasteren stilt overfor nye utfordringer. De første uavhengig drevne lokalstasjonene dukket opp på 1980-tallet, og private fjernsynssendinger begynte å konkurrere med NRK i 1987.
Aetat.
Etter avgangen i NRK ble han arbeidsdirektør og sjef i Aetat, en stilling han hadde frem til 1994.


Lår.
Låret er den øverste delen av bena
Låret (latin: femur) er den øverste delen av bena, som rekker fra bekkenet og til knærne.


Edvard.
Edvard (Edward) er et mannsnavn stammer fra det gammelengelske navnet Eadweard. Navnet betyr "rikdom" (ed) og "vokter" (vard). En rekke konger, blant annet i England og senere Storbritannia, har hatt navnet Edward. Edvard har i Norge og Sverige navnedag den 18. mars, som er festdagen for Edvard Martyren.
Utbredelse.
På slutten av 1500-tallet var "Edward" et svært vanlig navn i England. I dag er "Edvard" et vanlig navn i Finland, mens "Edward" er vanlig i Polen og USA og "Eduardo" er vanlig i Chile og Spania.
Edvard var et populært navn i Norge på slutten av 1800-tallet. Siden har navnet vært mindre brukt.
Norsk.
Edward og Eddie er utenlandske varianter av navnet som er i vanlig bruk i Norge i dag. Mer sjelde utenlandske varianer er: Edouard, Eduard og Eduardo. Andre uvanlige norske varianter er: Edevart, Edvar, Edvardt, Edvart, Gietvald, Gietvold, Hedevard, Hedvard, Jedvard, Jedvord, Jetvard og Jevard. Den opprinnelige nordiske formen av navnet er Játvarðr.
Engelsk.
Edward er den engelske formen av Edvard. Ed, Eddie og Eddy er engelske kortformer av Edward eller andre navn som begynner på Ed-. Ted, Teddie og Teddy er engelske kortformer av Edward eller Theodore. Ned, Neddie og Neddy er engelske kallenavn for Edward eller Edmund. Andre engelske varianter av Edvard er Edison (sønn av Edward) og Ewart.
Andre språk.
Den norske formen Edvard brukes også i Ungarn og Slovenia.


Livkjole.
Livkjole, også kalt kjole og hvitt, "kjole og sort" og snippkjole, er et formelt antrekk for menn som brukes ved festlige eller høytidelige anledninger (galla). Ved anledninger hvor menn bruker snippkjole skal kvinner bruke sin beste ballkjole.
Bakgrunn.
"Kjole" og "kjol" er gamle danske og norske betegnelser på knelange herrejakker med oppslag på ermene, og vide skjøter. Slike frakker ble kalt justaucorps og ulike varianter av disse var moteplagg på 1600- og 1700-tallet. Justaucorpsene endret gradvis snitt og utviklet seg fra omkring 1800 til blant annet snippkjoler i vestlig herremote og side staskofter i skandinaviske og andre bondedrakter.
Enkeltplagg og bruk.
Antrekket består av sort livkjole, sorte bukser med silkegalloner (på smokingbukser er det en rad med silkegalloner mens på bukser til snippkjoler er det to på hver ytterside av buksen), hvit skjorte med bryst og enkle mansjetter i piké og knekkrage, hvit sløyfe (sort sløyfe brukes til livkjole i rene herreselskap, eller til smoking), sort eller hvit vest etter de ulike omstendighetene, sorte silkestrømper, lakksko så sant begivenheten begynner etter klokken 18, flosshatt skal benyttes så lenge man er utendørs. Hvite hansker skal alltid benyttes sammen med flosshatt utendørs. Skal dessuten benyttes ved dans innendørs. Dette brukes sjeldnere nå for tiden. Lommeur med lenke, mansjettknapper og skjorteknapper skal aller helst være i gull.
Snippkjole skal benyttes fra klokken 18, men også ved vielser, seremonier og så videre som begynner etter klokken 15.
Uttrykket «kjole og hvitt» er i dagligtale sidestilt med «snippkjole» selv om dette ikke er korrekt. Snippkjole er kun selve jakken. «kjole og hvitt» og «kjole og sort» henspiller på bruksområdet, det vil si vestens farge. Om det er damer tilstede, skal man bruke hvit vest, om det kun er menn tilstede, som i herreklubber, frimureriet, Odd Fellow og så videre, benyttes det sort vest.
Bunad.
Bunad er i Norge sidestilt med snippkjole. Man kan derimot ikke bære ordener og utmerkelser til bunad som man skal gjøre til gallabekledning ellers. Dette gjelder både kvinner og menn. Det bør nevnes at smoking anses som et mindre formelt antrekk enn snippkjole og inngår formelt sett ikke i kategorien galla.
Annen bruk.
Klassiske musikere, tryllekunstnere og frimurere bruker ofte livkjole når de opptrer eller under seremonier. I vitsetegninger og politiske karikaturer blir gjerne rike menn tegnet med snippkjole, stokk og flosshatt. Dette var den herskende overklassens fornemste standardantrekk på 1800- og 1900-tallet og ble for mange et symbol på rikdom, makt og vestlig kapitalisme. Også Uncle Sam, personifikasjonen av USA, blir tradisjonelt framstilt med livkjole og flosshatt, gjerne i fargene fra det amerikanske flagget.


Nordhordlandsbrua.
Nordhordlandsbrua går over Salhusfjorden/Osterfjorden og forbinder Flatøy i Meland kommune med fastlandet ved Hordvik nord for sentrum i Bergen kommune.
Den ble åpnet i september 1994 og er en del av E39 (Hordaland). Med 1614 meter er den Norges nest lengste bro. Over skipsleia er den en skråkabelbro, mens resten av anlegget er en flytebro på 1 243 meter. Det gjør den til verdens lengste flytebro uten sideforankring. Broen er prosjektert av Aas-Jakobsen AS.
I 1997 måtte utbyggerne av broen tåle kraftig kritikk fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som følge av store budsjettoverskridelser.
Allerede på 1960-tallet var det planer om broforbindelse mellom Bergen og Nordhordland, men knallhard politisk dragkamp førte til at det tok nesten 30 år før broen sto ferdig. Opprinnelig skulle broen få navnet «Salhusbrua», men navnet ble endret kort tid før åpningen.
Den erstattet fergesambandet mellom Knarvik i Lindås kommune og Steinestø i Bergen kommune, som var landets største fergesamband målt i antall biler. Men siden den gang har trafikken blitt doblet. I 2004 passerte 3 443 694 biler over broen, det gir et snitt på 9409 biler daglig. I 2009 passerte 5 364 770 biler over broen, det gir et snitt på 14 698 biler daglig.
Prosjektet er nesten utelukkende bompengefinansiert. Til en bro som har kostet rundt 1 milliard kroner, bevilget Stortinget 41 millioner kroner. Allerede i 1956 begynte brukerne av fergeforbindelsen mellom Knarvik og Steinestø å betale bompenger. Den gang var det fergekaien i Knarvik, og veien mellom Lindås kommune og Radøy som skulle dekkes inn. Da planene om bro over Salhusfjorden skjøt fart, ble det i 1969 avgjort at billistene skulle fortsette å betale bompenger.
31. desember 2005 ble innkrevingen av bompenger avsluttet, og bilistene kunne reise gratis over broen.


Arbeiderparti.
Et arbeiderparti er et politisk parti som har som formål å verne arbeiderklassens interesser. De fleste og mest betydningsfulle arbeiderpartiene har hatt utspring i arbeiderbevegelsen og har vært mer eller mindre sosialdemokratiske. Mange arbeiderpartier er medlemmer av Den sosialistiske internasjonale.


Fermion.
Fermioner, oppkalt etter Enrico Fermi, er partikler som former fullstendig-antisymmetriske sammensatte kvantetilstander. Derfor følger de Paulis utelukkelsesprinsipp og oppfyller Fermi-Dirac statistikken. Spinn-statistikk-teoremet angir at fermioner har halvtallig spinn. En måte å se for seg spinn på er at partikler med 1/2 spinn, dvs. fermioner, må gjennomføre to hele rotasjoner for å returnere til sin opprinnelige tilstand.
Alle elementærpartikler er enten fermioner eller bosoner. Partikler som er satt sammen av fermioner kan enten være bosoner (slik som mesoner) eller fermioner (slik som baryoner) avhengende av deres sammenlagte spinn.
Elementærpartiklene som materie består av er fermioner som tilhører enten kvarkene (grunnstenene i protoner og nøytroner) eller leptonene (slik som elektroner og nøytrinoer). Paulis utelukkelsesprinsipp for fermioner er årsaken til at elektronskallene i atomer er stabile, noe som gjør kompleks kjemi mulig. Det tillater også degenerert materie å være stabilt under ekstreme trykk.


Jamaica-koalisjon.
Jamaica-koalisjon er et begrep som er tatt i bruk i tysk politisk debatt for å betegne en koalisjon mellom CDU (evt. også CSU), FDP og De grønne. Disse partienes farger er sort, gul og grønn, som er fargene i Jamaicas flagg.
Enkeltstående, spredte eksempler på slike koalisjoner finnes på lokalt politisk nivå i Tyskland, og på delstatsnivå ble en Jamaica-koalisjon til realitet for første gang i Saarland i 2009, under ledelse av CDUs Peter Müller.
Begrepets forhistorie.
Da koalisjoner av CDU, FDP og De grønne, altså svart-gul-grønn, til å begynne med overhodet ble diskutert som en teoretisk mulighet (første gang dokumentert i forbindelse med lokalvalget i Bremen i 1991) var det opprinnelig under en annen merkelapp, nemlig «svart trafikklys» (tysk: "schwarze Ampel", populært forkortet "Schwampel"). Dette fordi "trafikklys-koalisjon" i tysk «politisk fargelære» allerede var et etablert begrep, og på delstatsnivå en realitet allerede i 1990 i Brandenburg, altså en koalisjon av SPD, FDP og De grønne; rød-gul-grønn.
Det finnes belegg for at begrepet Jamaica-koalisjon ble benyttet i media så tidlig som 1994, men ennå på det tidspunkt var en slik koalisjon ikke stort mer enn en teoretisk mulighet på lokalt politisk nivå. Begrepet festet seg dermed ikke i alminnelig språkbruk, og ble fra tid til annen "oppfunnet på nytt" av politiske kommentatorer i forbindelse med spekulasjoner rundt valg.
Gjennomslag i almen språkbruk fra 2005.
I forkant av forbundsdagsvalget i 2005, ble en Jamaica-koalisjon for første gang brakt på bane av kommentatorer i media som en mulighet på nasjonalt (føderalt) nivå. Virkelig alment kjent ble begrepet først på selve valgkvelden 18. september, da det ble benyttet gjentatte ganger av den statlige fjernsynskanalen ARDs kommentator.
Bakgrunnen var at det allerede i forkant av valget mer og mer hadde avtegnet seg et sannsynlig resultat der et valgforbund mellom Die Linkspartei og WASG (senere sammenslått til Die Linke i 2007) lå an til å få et antall mandater som ville resultere i at det ikke ville bli mulig å stable på bena et flertall for noen av de to etablerte koalisjonsalternativene (dvs. enten det sittende rød-grønne, eller det svart-gule som den borgerlige opposisjonen gikk til valg på). Valgresultatet bekreftet da også denne prognosen, men etter mange ukers forhandlinger som inneholdt diskusjoner om uortodokse koalisjonsvarianter som Jamaica- eller trafikklyskoalisjon, samt diverse annen tautrekking og taktiske manøvreringer, ble det til slutt dannet en storkoalisjon av CDU/CSU og SPD (svart-rød). Den 22. november, over 2 måneder etter forbundsdagsvalget, ble CDUs leder Angela Merkel av Forbundsdagens medlemmer valgt til ny regjeringssjef (forbundskansler).
Etter 2005 har begrepet Jamaica-koalisjon fått solid gjennomslag i Tyskland, og mer og mer fortrengt det eldre begrepet «svart trafikklys». Dette henger nok sammen med at «Jamaica»-begrepet kan tillegges en ekstra dimensjon, ved at det også spiller på at en slik koalisjon rent politisk har noe ikke bare utradisjonelt, men nærmest «eksotisk» ved seg. I tillegg kommer at det nettopp i Tyskland er nærliggende å assosiere de politiske partienes farger med nasjonalflagg. Den tyske Forbundsdagen besto gjennom mange år, helt fram til De grønnes inntreden i 1983, av kun 3 partigrupperinger: CDU/CSU, SPD og FDP, hvis partifarger er henholdsvis svart, rød og gul, altså fargene i Tysklands eget nasjonalflagg.
Hva reelle Jamaica-koalisjoner angår, ble altså den første og hittil eneste på delstatsnivå dannet i Saarland i 2009. Samtidig er dette bare andre gang at CDU og Grønne sitter i regjering sammen på delstatsnivå, etter at Hamburg fikk en svart-grønn regjering i 2008.
Utenfor Tyskland.
Lignende koalisjoner (konservativt + liberalt + grønt) regjerer eller har regjert i Finland, Tsjekkia og Irland, men siden partiene i disse landene har andre partifarger, omtales de ikke som Jamaica-koalisjoner.
På Jamaica, som har lånt navnet til denne konstellasjonen, finnes det for øvrig bare to partier og ingen koalisjoner.


Trude Beiser.
Trude Beiser-Jochum (født 2. september 1927) er en tidligere østerriksk alpinist.
Hun tok sølv i utfor under OL 1948 i St. Moritz, og tok gull i kombinasjonen.
Under OL 1952 i Oslo vant hun gull i utfor.


Forum 18.
Forum 18 er en norsk menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for tros- og religionsfrihet for alle, med utgangspunkt i Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene.
Forum 18 News Service, etablert av Forum 18, er en kristen nyhetstjeneste som via Internett og e-post rapporterer om trusler og handlinger som motarbeider retten til trosfrihet for alle. Rapporteringen gjøres uavhengig av religiøs tilhørighet, og på en objektiv, sannferdig og aktuell måte. Nyhetstjenesten konsentrerer seg i hovedsak om stater i det tidligere Sovjetunionen, inkludert Sentral-Asia og Øst-Europa, men har også publisert rapporter om Tyrkia, Burma, Kina (inkludert Xinjiang), Laos, Mongolia, Nord-Korea og Vietnam.
Nyhetstjenesten publiseres i to utgaver, begge på engelsk: En ukentlig nyhetsoppdatering hver fredag og en nesten daglig utgave på hverdager. Alle som ønsker det kan abonnere gratis på en eller begge utgaver ved å klikke seg inn på http://www.forum18.org. Her finner man også et søkbart arkiv med rapporter om trosfrihetssituasjonen i en rekke land og områder.


Christl Cranz.
Christl Cranz-Borchers (født 1. juli 1914 i Brussel, død 28. september 2004 i Oberstaufen-Steibis) var en tysk alpinist. Hun dominerte alpinsporten i 1930-årene.
Hun vant 12 verdensmestertitler i årene 1934 – 1939. Under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen vant hun kombinasjonsøvelsen.
Etter utbruddet av første verdenskrig flyktet Cranz' familie fra Belgia til Traifelberg i nærheten av Reutlingen. Her lærte hun å stå på ski, og vant sitt første renn som niåring.
Ved siden av å utdanne seg til gymnastikklærer og filolog, fremsto Cranz i 1930-årene som verdens fremste alpinist. Med tolv gull og tre sølv er hun fremdeles den mestvinnende utøveren i historien til VM i alpint.
Under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen vant hun kombinasjonsøvelsen. Etter utfordelen lå hun 19 sekunder bak lederen, norske Laila Schou Nilsen. Med to fremragende slalåmomganger tok Cranz igjen forspranget og vant foran lagkameraten Käthe Grasegger med Schou Nilsen på bronseplass.


Michael Bloomberg.
Michael Rubens «Mike» Bloomberg (født 14. februar 1942 i Brighton i Massachusetts i USA) er en prominent forretningsmann, grunnleggeren av Bloomberg L.P., og den 108. borgermesteren i New York City.
Etter eksamen som ingeniør fra Johns Hopkins University fortsatte Michael Bloomberg ved Harvard University der han tok Master i forrestningsadministrasjon (MBA). Etter endte studier begynte Bloomberg i 1966 å arbeide i firmaet Salomon Brothers (i dag: Salomon Smith Barney), der han ble partner bare seks år etter sin ansettelse, i 1972. Da Salomon Brothers ble oppkjøpt i 1981 fikk han for sin andel av firmaet og som sluttpakke en betaling på ca 10 millioner dollar.
Deretter grunnla han samme år finansdataagenturet Bloomberg L.P., som ble meget vellykket og innbringende. Virksomheten ble etter hvert utvidet inn i tillgrensende bransjer.
Bloomberg ble valgt til borgermester i 2001 etter Rudy Giuliani. Bloomberg hadde vært medlem av Det demokratiske parti hele sitt liv, men stilte til valg som medlem av Det republikanske parti, angivelig for å unngå demokratenes fullsatte primærvalg. Bloomberg var en meget liberal republikaner; han er tilhenger av selvbestemt abort og retten til å inngå homofile ekteskap. Han beseiret den mer konservative puertoricaneren Herman Badillo i republikanernes primærvalg for å kunne stille til hovedvalg. I hovedvalget slo han demokraten Mark J. Green. I 2005 ble han gjenvalgt med historisk margin. 19. juni 2007 meldte han seg ut av Det republikanske parti.
Bloomberg er en av verdens rikeste mennesker, med en formue på om lag 13 milliarder dollar. Han har gitt betydelige summer til veldedighet, blant annet en gave på 100 000 000 dollar til Johns Hopkins University. Som New Yorks borgermester mottar han en årslønn på 1 dollar (den offisielle borgermesterlønnen er ellers 195 000 dollar).
Presidentvalget i 2008.
Etter at han endret sin politiske status til uavhengig ble det spekulert i om han aktet å stille som uavhengig kandidat til presidentvalget i 2008. Bloomberg avviste presidentspekulusjonene flere ganger, men det kom stadige rapporter i media om strategimøter og meningsmålinger som ble gjennomført på vegne av Bloomberg i forhold til et mulig presidentkandidatur. I følge personer nær han, ønsket han at den neste presidenten skulle være en samlende person og ville dermed ikke stille hvis John McCain og Barak Obama ble kandidatene. Dersom Bloomberg hadde stilt hadde han hatt mulighet til å skyte 2 milliarder dollar inn i valgkampen sin. Altså mer enn den demokratiske og den republiksanske kandidaten til sammen.


Liste over personer på norske frimerker.
a> er avbildet på et frimerke fra 1914
Liste over personer på norske frimerker. Norges første frimerke ble utgitt i 1855, men hadde ikke noe personmotiv. Den første personen som ble avbildet på et norsk frimerke var unionskongen Oscar I i 1856.
Den første ikke-kongelige som ble avbildet på norske frimerker, var forfatteren Henrik Ibsen, i anledning hans hundreårsdag i 1928, fulgt av matematikeren Niels Henrik Abel året etter. Bjørnstjerne Bjørnson kom på frimerke i 1932 og Ludvig Holberg i 1934. Disse fire kom i lik formgivning og i fire valører, 10 øre grønn, 15 øre brun, 20 øre rød, og 30 øre mørk blå.
Dronning Maud ble i 1939 "den første kvinnen" på et norsk frimerke, fulgt av sin svigerdatter Märtha i 1956. Den første ikke-kongelige kvinne som fikk et frimerke utgitt til sin ære var Camilla Collett, i 1963. Fra 1940 og fremover ble også flere kvinner avbildet som "motiv" på bilder fra norsk dagligliv, som sykepleier og lignende.
Med hensyn hvem som var først, ble mange ikke-kongelige gjengitt på et frimerke i 1914, som gjenga Oscar Arnold Wergelands berømte maleri av Eidsvollforsamlingen.
Nedenstående oversikt omfatter imidlertid bare personer som er gjengitt i kraft av sin egen person, og omfatter ikke personer på maleri, eller personer som representerer sitt yrke, som postbetjent, frelsesoffiser, korpsmedlem el.l.
K - O.
a>. Han har vært på 14 merker.
Referanser.
Personer på norske frimerker


Pan (mytologi).
Pan var i gresk mytologi en gud (daimon) som ble assosiert med skogen og begjæret. Opprinnelig var Pan en lokal naturgud i Arkadien på Peloponnesos, men ettersom hans navn på gresk betyr «Alt» fikk hans kult spredning til over hele Hellas.
Pan blir ofte uttrykt som en mann med små ben og klovene til en bukk. Han synes å tilbringe tiden med å lure i skogen, spille på sin panfløyte.
Han har et fryktelig temperament og raseri, og kan slå mennesker og dyr med "panisk skrekk".
I henhold til myten skal Pan ha forelsket seg i nymfen Syrinx og forfulgt henne. For å unnslippe Pan skal Zevs ha forvandlet Syrinx til et elvesiv. For å vinne henne skar Pan over sivene og bandt dem rundt flere fløyterør i ulik lengde og skapte således panfløyten. På den måten røvet Pan henne og spilte på henne så ofte han kunne.


Fikenslekten.
Fikenslekten ("Ficus") er en slekt av busker og trær i Morbærfamilien, med omlag 850 arter. Flere av dem blir dyrket på grunn av sine frukter. Fruktene er dråpeformede og kan spises i sin helhet. Fikentrær har vært dyrket siden oldtiden, og fikener er av de høyest verdsatte frukter i tropene.
Arter.
Slekten omfatter omlag 850 arter. Ikke alle artene bærer frukter som er spiselige for mennesker. Noen av artene er ettertraktet av andre grunner, for eksempel sitt treverk eller simpelthen som stueplanter. En av de viktigste matnyttige artene er "Ficus carica". En type som er kjent fra orientalske land er morbærfiken ("Ficus sycomorus"). Noen arter kan oppføre seg som kvelerfiken. Banyan-trærne i det sentrale Asia er av de mer spesielle artene. Banyan "(Urostigma)" er en underslekt under fikentrærne, med omlag 300 arter.
Frukter og pollinering.
Noen av de ville trærne kan bære brukbare frukter. Likevel må man dyrke trær for å få en virkelig god innhøstning.
Noen av fikenartene har en meget spesiell form for pollinering. De danner to forskjellige slagsplanter. Når et frø spirer, kan det enten bli et slikt tre som frukten vokser på, eller et såkalt geitefikentre eller "Caprificus"-tre. De trærne som frukten vokser på danner ikke dugelige hannblomster og må bestøves av geitefikentrærne, som danner hannblomster som kan pollinere. Geitefikentrærne danner frukter som har en treaktig konsistens og er uspiselige for mennesker. Men i disse trærne holder fikenveps til og her legger de sine egg. Hunnvepsene får med seg pollen når de klekkes. De kan ikke legge egg i de dyrkede blomstene, men de kan ved en feiltagelse likevel oppsøke dem, og dermed bestøve hunnblomstene.
Man kan plassere en gren fra geitefikentreet i et dyrket tre for å fremskynde dette. Dette har vært gjort siden oldtiden, og noen steder kastet man en slik gren opp i et tre som en del av en seremoni.
Kulturell og symbolsk betydning.
Fikentreet i India har en såpass spesiell rolle at denne Indiske varianten av fikentre på latin heter Ficus Religiosa – Kjært barn har mange navn, særlig i Sanskrit; Det mest vanlige er Budhi treet. Et annet er Bhagavaddruma.
I Buddha Dharma er fikentreet et sentralt symbol og et hellig tre i seg selv. Bodhitreet som Buddha Shakyamuni (Siddharta Gautama) satt under da han erfarte den fulle opplysningen og ble Buddha for vår tid var et fikentre. Denne hendelsen er den mest sentrale innen hele den Buddhistiske forestillingsverdenen fordi det innebar at Lovens hjul (i Buddha Dharma) – Lærdommens evolusjon – vendte på seg for tredje gang. Bladene har en tydelig hjerteform. Det kan være en grunn til, eventuelt være forklarende for hjertesymbolikken.
Abimelek, sønn av Jerubba’al, drog til sin mors brødre i Sikem. Han talte med dem og med hele sin morfars slekt og sa: 2 «Tal nå så alle mennene i Sikem hører det, og spør dem: Hva er best for dere, at sytti mann rår over dere, nemlig alle Jerubba’als sønner, eller at bare én mann har herredømmet? Husk også på at jeg er av samme kjøtt og blod som dere.» 3 Morbrødrene talte da om ham til alle mennene i Sikem og la hele saken fram for dem. De ville gjerne følge Abimelek. «Han er jo vår frende,» sa de. 4 Så gav de ham sytti sekel av tempelskatten til Ba’al-Berit. For dem leide Abimelek noen løse og frekke karer som fulgte ham. 5 Så drog han til sin fars hus i Ofra og drepte brødrene sine, Jerubba’als sønner, sytti mann på én stein. Bare Jotam, den yngste sønnen til Jerubba’al, ble tilbake; for han hadde gjemt seg. 6 Da kom alle mennene i Sikem sammen og alle som var i byens borg. De gikk ut og gjorde Abimelek til konge, ved eika der minnesteinen står i Sikem.
7 Da Jotam fikk høre om dette, gikk han opp på toppen av Garisim-fjellet. Der stod han og ropte høyt til dem: Hør på meg, dere menn i Sikem, så skal Gud høre på dere!
8 Det hendte en gang at trærne
ville salve en til konge over seg.
«Du skal være konge over oss.»
«Skulle jeg gi avkall på oljen min
som guder og mennesker ærer meg for,
og gi meg til å svaie over skogen?»
«Kom du og vær konge over oss!»
«Skulle jeg oppgi min søte og gode frukt
og gi meg til å svaie over skogen?»
«Kom du og vær konge over oss!»
som gjør guder og mennesker glade,
og gi meg til å svaie over skogen?»
«Kom du og vær konge over oss!»
at dere vil salve meg til konge over dere,
så kom og søk ly i min skygge.
Hvis ikke, går det ild ut fra meg,
og den skal fortære Libanons sedrer.»
«Se på fikentreet og alle andre trær! 30 Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. 31 Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. 32 Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer.


Lysbiller.
Lysbiller (Lampyridae), også kalt ildfluer eller sankthansormer, er en gruppe av biller. Disse insektene har fått sitt navn ettersom de er istand til å frambringe lys. I verden er det over 2 000 ulike arter. I Mellom-Europa fire arter. Men bare to er representert i Norden, mens det i Norge bare er én art, sankthansormen.
Utseende.
Hos de fleste arter mangler hunnindividene vinger, de har bare noen svært korte utvekster som ikke rekker lengre enn til det første bakkroppsegmentet. Derfor er det ikke så rart at en av artene ble kalt for "sankthansorm". Hos mange, blant annet den norske arten, er hunnene larvelignende, såkalte larviforme hunner. Hannene ser ut som mer normale biller, med bløte dekkvinger. De er vanligvis avlange på kroppsform, antennene
Hodet er nedoverbøyd og skjult fra oversiden av det store brystskjoldet (pronotum), som er forlenget framover og dekker hodet. Antenner er korte og trådformede og har ellve ledd og er festet tett sammen, mellom fasettøynene.
Levevis.
Lysbillene er nattaktive insekter. De finnes i mange ulike naturtyper ("habitat"), som fuktige enger, langs skogsbryn, bekker, i hager og parker. De finnes i lavlandet men kan også finnes oppover i fjellet, men ikke over skog-grensen. Larvene til sankthansormen, som lever i Norge, spiser skallbærende snegler, som de dreper med et giftig bitt. De sprøyter så inn fordøyelsesenzymer som langsomt løser opp sneglen, og slurper i seg innholdet. De kan leve ganske lenge på en snegle.
De spesielle lysproduserende organene er plassert på bakkroppen. Larvene lyser nok som en advarsel til rovdyr om at de kan inneholde giftige kjemikalier. Men for de voksne er det ofte hunnen som sender ut lysblink. Hun er vingeløs, sitter i vegetasjonen og gjør det for å tiltrekke seg partnere.
Hunnene kryper opp i vegetasjonen like før det blir mørkt. De velger gjerne en åpen plass slik at lyset kan ses på lang avstand. Hannene som flyr lavt over vegetasjonen, straks de oppfatter hunnes lyssignal, flyr de til henne. I tropiske strøk er det mange ulike arter og de har utviklet egne lyssignaler (blinking) for å kunne kjenne igjen individer fra samme art.
Hanner kan også tiltrekkes annet lys, som lommelykter og lignende.
Hunner i slekten "Photinus" er rovdyr, og kan noen ganger etterligne signaler fra andre arter av lysbiller. Intetanende hanner fra andre arter, blir tiltrukket lyssignalet. Men i stedet for parring, så blir hannen spist opp av hunnen. Man antar at disse hunnene spiser hanner av andre arter blant annet for å tilegne seg giftstoffer som hannene inneholder, som verner billene mot å bli spist av rovdyr.
Lysbiller tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der lysbillens indre og ytre organer endres.
Lys.
Deres mest oppsiktsvekkende egenskapen er at lysbiller sender ut et eget produsert, intenst gulgrønt lys. Fenomenet kalles bio-luminescens og finnes også hos andre organismer som, fisker, snegler, bakterier, sopper og noen andre insekter.
Begge kjønn og i alle utviklingsstadier, fra larve til voksen, har denne evnen til å produsere lys. Dette lyset er et kaldt lys, uten varmeutstråling. Dette er svært spesielt, all energi blir omsatt til lys, det er ikke noe varmetap. En ordinær lyspære avgir kun 3-4 % lys, resten er varmetap, som gjør lyspæren varm. Det er interesse innen forskningen, for om mulig å lage dette kunstig – en lyskilde uten varmetap.
Lysbillenes lys kommer av noen stoffer som lyser i kald tilstand. Selve lyset fremkommer ved en komplisert kjemisk reaksjon, hovedsakelig ved oksidering av et stoff, luciferin, i nærvær av et enzym, luciferase. For å starte reasjonen kreves dessuten magnesium-ioner, oksygen og energi. Disse stoffene blir produsert av billen i spesielle kjertler.
Søramerikanske indianere brukte lysbiller som levende lys på sine nattlige ferder. De hadde billene i små bur og matet dem med sukkerrør. I gammel tid ble sankthansormer benyttet på samme måte i Europa.
Norske navn.
"Lysbiller" er det norske navnet både på familie-gruppen "Lampyridae" men også brukt på underfamilien "Lampyrinae" som er en delgruppe av førstnevnte. Dette er i samsvar med forslag til norske navn på alle de 296 familiene og underfamiliene til de norske billene. Den eneste norske arten kalles for lysbille, ildflue eller sankthansorm. Grunnen til de mange norske navnene er nok ulike dialekter og ulike oversettelser fra andre språk, til norsk, brukt i bøker.
En "lysbille", eller "ildflue" som den også blir kalt.
Systematisk inndeling med noen arter.
Lysbiller har 66 arter (inkludert eventuelle underarter) i Europa


Nanoteknologi.
Nanoteknologi betegner anvendt naturvitenskap med strukturene av størrelsesorden 0.1 – 100 nm, hvor en nanometer er en milliontedels millimeter. Karakteristisk for dette sjiktet er at strukturene er for store til å beskrives av enkle atommodeller, samtidig er de for små til å beskrives av klassiske teorier, slik som klassisk termodynamikk, klassisk elektromagnetisme og newtonsk fysikk. Man kan dermed nærme seg nanoteknologi fra to kanter; enten "nedenfra", ved å ta utgangspunkt i molekylær kjemi og fysikk for så å bygge strukturene større og mer kompliserte, eller "ovenfra", ved å ta utgangspunkt i klassiske, makroskopiske modeller, men med tillegg av kvante-effekter og andre brudd på makroskopisk naturvitenskap.
Feltet er av natur tverrfaglig og betegnelsen nanoteknologi brukes, til dels med ulik betydning, i fysikk, kjemi, biologi, medisin og materialvitenskap. Disse feltene har alle hver for seg over lengre tid drevet med forskning og anvendelser på nano-nivå, det nye de siste årene er å samle alt nano-relatert i ett begrep på tvers av fag-grenser. Nytt er også en dreining av fokus fra grunnforskning til anvendelser.
Fysikkbiten av nanoteknologien kalles også mesoskopisk fysikk.
Grunnen til den senere tids fokus på nanoteknologi er anvendelsene: mange eksisterende teknologier må føres ned på nanonivå for å kunne bli bedre, samtidig som det finnes et stort antall helt nye typer anvendelser.
__TOC__
Anvendelser av nanoteknologi.
Nanoteknologi anvender forskning av i dag og dermed har vi ha en viss pekepinne hva som kan ventes.
Listen over anvendelser er unøyaktig i den forstand at mye mangler og at den beskriver anvendelser på ulike stadier, noen finnes allerede, men kan gjøres bedre med nanoteknologi, andre er helt nye (og kan dermed også risikere å aldri bli noe av).
Anvendelser i fysikken.
Anvendelsen i fysikken går i hovedsak på fire ting: elektronikk, magnetisme, optoelektronikk og mekanikk.
Anvendelser i kjemien.
I kjemien er fokus på design av nye typer materialer og på økt produktivitet i kjemiske reaksjoner.
Anvendelser i medisin.
Medisin tenkes å gjøre utstrakt bruk av teknologi fra biologi, kjemi og fysikk. Fra biologien kommer
Bidragene fra fysikk og kjemi kan deles i to grupper: anvendelser i og utenfor kroppen. Bruk av nanoteknologi utenfor kroppen vil bli viktigst i først omgang.


Jordlus.
Jordlus er en liten gruppe av insekter, med bare 34 arter i hele verden. Ingen arter er funnet i Norge. De hører ikke til i gruppen lus, men utgjør en egen orden.
Liv og utvikling.
Jordlusene er rundt 2 millimeter lange. De lever i kolonier med 15 til 120 individer. Jordlus har en tydelig polymorfisme, det vil si at noen individer har både øyne og vinger, mens andre er blinde og uten vinger.
De lever av bl.a. sopp og midd.
Systematikk.
Det er fremdeles helt usikkert hvor jordlus egentlig skal plasseres i insektenes stamtre, dvs. hvilken annen insektgruppe som er deres nærmeste slektning.
Man regner alle jordlusene til én familie, Zorotypidae, on én slekt, "Zorotypus", som omfatter 34 nålevende og 9 fossile arter.


Holometabole insekter.
Holometabole insekter er insekter med såkalt "fullstendig forvandling" (eller "holometabol utvikling"), dvs. med en individualutvikling som inneholder både larvestadier og et puppestadium før voksenstadiet ("imago").
Larvenes kroppsbygning og økologi avviker sterkt fra imagoens.
I løpet av det ubevegelige puppestadiet gjennomgår larven en gjennomgripende metamorfose.
Under metamorfosen forsvinner noen av larvens organer, mens voksenorganene (bl.a. fasettøynene) blir dannet på nytt.
«Knoppene» eller anleggene til flere voksenorganer (bl.a. vingene) er imidlertid allerede tilstede i larven, men er gjemt som såkalte imaginalskiver under kutikulaen (huden).
Holometabole insekter er en svært suksessrik insektgruppe.
To av tre kjente dyrearter er holometabole insekter.
Ved at larvene kan leve i helt andre miljøer og dermed utnytte helt andre ressurser enn de voksne, er den intraspesifikke konkurransen sterkt redusert.
Eksempler er billelarver, som lever et underjordisk liv, mens voksne biller lever overjordisk.
I flere grupper er larvene limniske, mens imagoene lever et terrestrisk liv (f.eks. fluer og mudderfluer).
Også sommerfuglåmer lever av andre planter enn de voksne sommerfuglene.
Spørsmålstegnene antyder at viftevingenes og loppenes posisjon i stamtreet fremdeles er litt usikker.


J. Michael Straczynski.
Joseph Michael Straczynski (født 17. juli 1954) er en prisvinnende amerikansk fjernsynsprodusent og forfatter av fjernsynsserier, romaner, noveller, tegneserier og radiohørespill. Han har også skrevet for teater, vært journalist og har skrevet en anerkjent lærebok om manuskriptskriving. Han er mest kjent som skaper, produsent og hovedforfatter av TV-seriene Babylon 5 og "Crusade".
Straczynski skrev de fleste "Babylon 5"-episodene, deriblant en 59 episoder på rad uten avbrudd, inkludert hele 3. og 4. sesong. Han er også en kjent deltager på Usenet og andre tidlige datanettverk, og har hatt kontakt med tilhengerne på forskjellige web-forum siden 1985. På nettet er han ofte omtalt med forbokstavene – JMS.
Straczynski har en omfattende tegneserieproduksjon bak seg. Han begynte å skrive sporadiske historier på 1980-tallet, men først i 1999, med serien "Rising Stars" etablerte han seg som tegneserieskaper. Han har siden skrevet en rekke serier. Sammen med tegneren Gary Frank har han gitt ut fantasyserien "Midnight Nation". I 2003 lanserte han serien "Supreme Power", en oppdatering av Marvels Comics "Squadron Supreme"-konsept, også sammen med Frank. For Marvel skrev også Straczynski "Spider-Man" det meste av 2000-tallet i tillegg til at han skrev for serier som "Fantastic Four", "Thor", "Bullet Points" og "Doctor Strange". Han har også skrevet seriene "The Book of Lost Souls" (med Colleen Doran og "The Twelve" med Chris Weston. For DC Comics har Straczynski skrevet for titler som Superman, Wonder Woman og "The Brave And the Bold".
Han er utdannet ved "San Diego State University" i fagene psykologi og sosiologi. Ved universitetet skrev han i studentavisen, i perioder var han så produktiv at avisa ble omtalt som «Daily Joe». Straczynski bor for tiden i Los Angeles-området sammen med sin kone forfatteren Kathryn M. Drennan.


Truman-doktrinen.
President Truman i 1950Trumandoktrinen var et politisk prinsipp som ble etablert av president Harry S. Truman i 1947 som et svar på stadig økt innflytelse fra Sovjetunionen senere også Kina. Poenget var at amerikansk utenrikspolitikk skulle ha oppdemming mot kommunismen som et hovedprinsipp. Truman presenterte politikken i en tale til Representantenes hus 12. mars 1947. Den direkte foranledning var de politiske forholdene i Hellas og Tyrkia. Storbritannia hadde kort før sagt seg ute av stand til å gi de vaklende, reaksjonære regimer i disse to land fortsatt militær og økonomisk hjelp.


Claudia Christian.
Claudia Ann Christian (født 10. august 1965 i Glendale i California) er en amerikansk skuespiller, musiker, forfatter, sanger og regissør. Hun er mest berømt for sin rolle "Kommandør Susan Ivanova" i science fiction fjernsynsserien "Babylon 5".
Tidlig liv og familie.
Claudia Christian ble født 10. august 1965 i Glendale i California. Hennes familie flyttet til Connecticut litt etterpå. 5 år gammel, ble hun bitt av skuespiller-basillen når hun spilte en indianer i et skole-skuespill. Etter at familien returnerte til California, gikk hun ut av high school 16 år gammel, og begynte på sin skuespiller-karriere. Hun arbeidet i en kaffe-butikk og en klesbutikk i to år, før hun fikk sin første skuespillerrolle.
Claudias bestefar er en kirurg, og hennes tre eldre brødre er genetiske ingeniører og veterinærer. Claudia liker å lytte til opera, å male, extrem-sport, spille piano, samle antikviteter og være vert for middagsselskaper. Hun snakker flytende fransk, italiensk og tysk og liker å spille teater i disse språkene.
Skuespillerkarriere.
Til og begynne med spilte Claudia i serier som "T.J. Hooker", "Dallas", "Falcon Crest" og "The A-Team". Hun ble så kjent for rollen som en stripper som ble besatt av aliens i filmen "The Hidden" (1987) og som modellen Hexina i "Hexed" (1993), like før B5-perioden begynte.
Babylon 5.
I 1994 startet science fiction-serien "Babylon 5". Christian spilte rollen som "Susan Ivanova", nestkommanderende for romstasjonen "Babylon 5". Serien gikk i fem sesonger, var en kjempesuksess og Christian var med i de fire første sesongene. Hun forlot serien uventet etter 4. sesong etter uenighet i kontraktsforhandlingene. At det på den tiden var usikkert om det ville bli noen 5. sesong forsterket problemene. Hun er med i en episode i 5. sesong som ble filmet i løpet av den 4. sesongen. Hun har også spilt i flere av spin-off filmene basert på "Babylon 5".
Etter B5.
I 1999 var Claudia Christian avbildet i Playboy. I den senere tid har hun en av hovedrollene i science-fiction serien "Star Hyke". Dette er en britisk science fiction / komedie, som skulle startet i 2005, men har ennå ikke kommet på luften.
Priser og nominasjoner.
Saturn Award (Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA)
Utvalgt filmografi.
"Listene under er ikke komplett, se "


Koji Murofushi.
Koji Murofushi (født 8. november 1974 i Numazu, Japan) er en japansk sleggekaster. Faren er en tidligere kjent sleggekaster (kalt "Asias Jernmann"), og moren (Serafina Moritz) er en rumensk tidligere spydkaster. Foreldrene er nå skilt. Han er 187 cm høy og veier 89 kilo. Han har en personlig rekord på 84,86, noe som gir ham femteplass på statistikken over verdens lengste sleggekast. I 2000 ble han den første asiatiske kasteren som passerte 80 meter. Han fikk gull i sleggekast under OL 2004 i Athen, foran hviterusseren Ivan Tikhon. Den ungarske kasteren Adrian Annus stod øverst på pallen, men måtte senere levere medaljen til Koji Murofushi etter å ha blitt avslørt i dopingkontrollen.
Murofushi begynte med sleggekast som 15-åring, og viste tidlig sitt store talent. Han ble trent av faren, en tidligere sleggekaster. Murofushis stil kjennetegnes av svært høy rotasjonshastighet og kroppsholdningen.


Rolf Berntzen.
Rolf Johannes Berntzen (født 4. juni 1918, død 22. september 2005) er en av Bergens mest kjente skuespillere etter krigen og var skuespiller i en årrekke ved Den Nationale Scene. Han fikk sin første rolle i 1941. Bergens publikum ble for alvor oppmerksom på ham i 1947 da han fikk tittelrollen i Holbergs Erasmus Montanus. For bergensere vil hans samspill med Lothar Lindtner i nasjonalkomedien Jan Herwitz være mest kjent. Her var han med både som skuespiller og instruktør.
Han har spilt i en rekke andre av Holbergs komedier, som Jeppe på Berget, Den stundesløse, og Den politiske Kandestøper. Men som en allsidig skuespiller har han også hatt ledende roller i skuespill av Ibsen, Nordahl Grieg, Bertolt Brecht, og Tsjekhov og en rekke andre mindre kjente forfattere. Han var gift med Karin Simonæs som også var skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen.
Som barn og ungdom var han med i et av Bergens buekorps, Nordnæs Bataillon, og han holdt tale ved deres 125-årsjubileum.
Berntzen bodde i mange år i Gamle Bergen og var her borgermester. Hans barnebarn er musikeren Julian Berntzen.


Oldham Athletic AFC.
Oldham Athletic Association Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1895, og ble valgt inn i The Football League i 1907. «The Latics», som er kallenavnet til Oldham Athletic, spiller hjemmekampene sine på Boundary Park i Oldham. Byen Oldham ligger i den engelske regionen Nordvest-England, nærmere bestemt rett nordøst for Manchester.
Historie.
Etter å ha vært noen måneder under administrasjon i 2004 ble klubben kjøpt av noen forretningsmenn. De dannet et nytt selskap med navnet "Oldham Athletic (2004) Association Football Club Ltd.".


John av Gaunt.
John av Gaunt (født 24. juni 1340, død 3. februar 1399 var tredje overlevende sønn av Edvard III av England og Philippa av Hainault. Han fikk sitt tilnavn fordi han ble født i Gent. John var hertug av Lancaster og "de facto" hersker i England mens faren var på felttog i Frankrike og mens Richard II var mindreårig.
Hertug av Lancaster.
Han ble utnevnt til hertug av Lancaster i 1362, etter at hans svigerfar Henry av Grosmont, 1. hertug av Lancaster døde. Han fikk denne tittelen fordi han var gift med Blanche av Lancaster, som forøvrig var hans kusine. Hun var arving til hertugdømmet Lancaster, et palatinatsgrevskap som gav innehaveren betydelig uavhengighet fra kronen. John ble ekstremt rik, og eide tretti slott og en rekke eiendommer i England og Frankrike. Hans hushold var sammenlignbart med et kongelig hoff både i størrelse og organisasjon.
Etter at hans eldre bror Edward, den svarte prinsen døde i 1376 ble John stadig mektigere. Han forsøkte blant annet å bruke sin innflytelse til å beskytte John Wyclif, en religiøs reformator som han sympatiserte med. Men hans fremgang førte til betydelig mishag. Da krigslykken også snudde seg for de engelske styrkene i Hundreårskrigen og Edvard III ble stadig mer upopulær på grunn av høye skatter og hans forhold til Alice Perrers, fikk hertugen mye av skylden for problemene. Mens kongen og prinsen av Wales hadde fått godt rykte på slagmarken, hadde hertugen ikke tatt del i noen militær suksess som kunne styrke hans posisjon.
Da kong Edvard III døde i 1377 var det hertugens i år gamle nevø som ble kronet som Richard II. Dette styrket hertugens innflytelse, men mange mistrodde ham og mente han forsøkte å ta tronen selv. Han passet seg nøye for å ikke bli assosiert med Richard IIs motstandere, men som "de facto" regent så lenge kongen var mindreårig fikk han allikevel problemer. Noen uheldige avgjørelser i skattespørsmål førte til bondeopprøret i 1381, hvor opprørerne blant annet ødela hertugens Savoy Palace.
I 1386 hadde Richard tatt over styret av landet, og han sendte John til Spania som ambassadør. Det oppsto snart etter en krise i England, og i 1387 var landet på randen av borgerkrig på grunn av kongens vanstyre. Det var hertugen som klarte å finne frem til et kompromiss mellom Lords Apellant og kongen, som førte til en periode med stabilitet og nokså god harmoni. I 1390-årene ble hans rykte for å være en mann som var opptatt av rikets ve og vel gjenopprettet.
Han døde av naturlige årsaker i Leicester Castle, med sin tredje kone Katherine ved sin side. Året før hadde sønnen Henry Bolingbroke blitt forvist fra landet, og da hertugen døde ble hans eiendommer og titler inndratt av kronen. Dette fikk Henry til å komme tilbake, og samme år styrtet han Richard II og ble kronet som Henrik IV, noe som var en viktig faktor bak utbruddet av Rosekrigene.
Stamtavle.
Lancaster 2-01


ORP «Orzeł».
200px
ORP «Orzeł» ("«Ørn»") var en polsk ubåt fra andre verdenskrig. Den ble bygget i Nederland i 1937–38 sammen med søsterskipet ORP «Sęp». Ubåtene var egentlig for store til å operere i den grunne Østersjøen.
Ved starten av Felttoget i Polen i 1939 var «Orzeł» på patrulje i Østersjøen. De valgte å søke nøytral havn i Tallinn for å sette i land sin syke kaptein. På tysk oppfordring internerte estiske myndigheter ubåten og mannskapet. Mannskapet overtok fire dager senere kontrollen over ubåten og førte den ut i Østersjøen og senere til Storbritannia.
Under invasjonen av Norge senket «Orzeł» det tyske troppetransportskipet MS «Rio de Janeiro» utenfor Lillesand 8. april 1940. Ubåten gikk senere tapt med hele sitt mannskap på patrulje i Nordsjøen i slutten av mai 1940.


Fritzøe kraftverk.
Fritzøe kraftverk er et lite kraftverk i Larvik som utnytter fallet på 22 m fra Farris og ned til havnivå. Kraftverket har installert et aggregat på 3,3 MW og har en strømproduksjon på rundt 12 GWh i et normalår.


Norm.
Å ta hverandre i hånden etter en tenniskamp er et eksempel på en sosial norm.
Norm, særskilt sosiale normer, er et sosiologisk betegnelse for intersubjektive, allment delte og ofte underforståtte regler og forventninger på oppførsel som gjelder for et mindre sosialt fellesskap og for samfunnet i sin helhet. Norm er definert blant annet som anerkjent regel, rettesnor, mønster, målestokk som følges, og betegnelser for høflig opptreden. Med norm menes et mønster eller et regelverk for hvordan man skal utføre noe eller hvordan man skal oppføre seg mot hverandre. Hos primitive dyr styres normer av nedarvete instinkter, men hos mennesker finnes det et stort spillerom for innlærte variasjoner. Når mennesker integreres med hverandre og lever i et samfunnsmessig fellesskap, skapes det et mønster for hvordan man skal oppføre seg mot hverandre innenfor familien, på arbeidsplassen, foreninger og videre til samfunnet i sin helhet.
Ordet norm brukes oftest i sammenheng med sosiale forhold, men også i sammenheng med internasjonale regler for mål, vekt, tid og lignende. Da brukes også ofte ordet "standard". Normer kan være nasjonale og gjelde bare for et land, eller internasjonale, slik som menneskerettighetene.
Normer blir ofte bestemt gjennom religion, livssyn eller samfunnsmessige mekanismer som sedvaner, skikk og bruk, eller gjennom fastsetting av en offisiell autoritet slik som når Stortinget gir lover.
Normer kan være både uskrevne regler, som bordskikk (sosiale normer), og skrevne regler som Bibelens ti bud og samfunnsmessige bestemmelsene i boka Norges lover. Normer kan deles inn i formelle og uformelle normer: formelle normer som regler som gjelder for alle i samfunnet, særlig "rettsregler", og uformelle regler for rent private og begrensede sammenhenger. Skillet mellom formelle og uformelle normer kan også være etter hvorvidt normene er fastsatt av samfunnsmessige autoriteter, eller har utviklet seg som sedvaner folk flest føler seg bundet av.
Normer kan være regler for adferd (eksempelvis "du skal ikke stjele" og "kjør på høyre side av veien"). Normer kan også være regler som tildeler myndighet og lignende, såkalte kompetansenormer (eksempelvis at domstoler kan ilegge straff), eller regler som fastsetter eller tildeler egenskaper, såkalte kvalifikasjonsnormer (eksempelvis hva som kan være et rettsbeskyttet åndsverk).
Norm kan brukes som overordnet begrep for rettsregler, veiledende retningslinjer, generelle prinsipper, enkeltvedtak med flere.
Korte eksempler på normer om skikk og bruk i vår hverdag: Ikke rape under middagen, ikke ha beina på bordet, takke for hjelpen og lignende.
Normer som personer har innarbeidet og innretter seg etter, kan bli kalt for "internaliserte normer".
Norm er brukt med noe forskjellig betydning av enkelte filosofer, jurister og andre faglige forfattere. Blant annet kan det være spørsmål i hvilken grad det må være knyttet sanksjoner til ikke å overholde en norm, for at noe skal være en norm. Sanksjoner kan være rettslige følger som erstatning, straff, ugyldighet, og/eller sosiale følger som utelukkelse fra et bestemt fellesskap, alvorlig kritikk og lignende (sosial stigma).


Hanni Wenzel.
Hanni Wenzel (født 14. desember 1956 i Straubing, Tyskland) er en tidligere alpinist fra Liechtenstein. Hun vant to olympiske gullmedaljer under OL 1980 i Lake Placid.
Hanni flyttet i tidlig alder til Liechtenstein, og familien fikk etter hvert liechtensteinsk statsborgerskap. Hanni ble verdensmester i slalåm i 1974, og to år senere tok hun landets første olympiske medaljer, bronse i slalåm og kombinasjonen under OL i Innsbruck.
Hun vant verdenscupen sammenlagt i 1978, og fikk sin beste sesong i 1980. Da vant hun igjen verdenscupen sammenlagt, og ble olympisk mester i både slalåm og storslalåm, i tillegg til å ta sølv i utfor. Under de samme lekene vant også broren Andreas en sølvmedalje, slik at Liechtenstein havnet høyt oppe på medaljestatistikken.
Wenzel la opp i 1985 med to OL-gull, to VM-gull, to sammenlagtseire i verdenscupen, og 33 seire i verdenscuprenn.


Sauda Smelteverk.
Sauda Smelteverk er Nord-Europas største smelteverk. Bildet er tatt i midtre del, sørvest for verket. Fremme ser en begynnelsen av Åbøbyen
Skipene ligger ved importkaien til Eramet Norways havnebasseng.
Litt av omshaller og en gassfabrikk i Sauda Næringspark
Verksted til venstre, omshaller i midten, og nederst et renseannlegg.
Sauda Smelteverk er en smeltverksbedrift i Sauda, som drives av franskeide Eramet Norway. Smelteverket produserer i dag ferromangan i form av lavkarbon-, mellomkarbon- og høykarbonstål. Smelteprosessen foregår i to lukkede ovner. Byggingen av verket begynte i 1915 og prøveproduksjonen tok til i 1923. Frem til 1977 het verket «Electric Furnace Products Company, Ltd» og tilhørte det amerikanske selskapet Union Carbide. Smelteverket tilhørte Elkem 1981–99 og franske Eramet fra 1999.
Konsernet.
Eramet er et fransk industrikonsern. Virksomheten er konsentrert om gruvedrift og metallurgisk industri. Konsernet virker innenfor tre forretningsområder; spesialstål, mangan og nikkel. Eramet Norway er en del av Eramets manganvirksomhet, med smelteverk i Sauda og Porsgrunn, samt en utviklingsgruppe i Trondheim.


Allmannajuvet.
Allmannajuvet er et juv mellom Sauda og Hellandsbygda i Rogaland. På slutten av 1800-tallet var det gruvedrift på stedet, og bygningene (som var reist på store påler) sto tomme i mange år etter nedleggelsen, før Sauda kommune bestemte seg for å rive dem. I 2005 ble det bestemt å bygge opp igjen noen av bygningene. Det kan leses om Allmannajuvets historie i lokalt utgitte bøker som bindene Soga om Sauda.


Bypost.
Bypost og lokalpost er lokal postombæring utført av private firma i konkurranse med det statlige postvesenet, eller i forkant av at det fantes en tilfredsstillende offentlig postombæring.
Fra Postvesenet ble opprettet i 1647 var brevformidling et statlig monopol. Eneretten omfattet imidlertid ikke lokal postformidling i byene. Med etter hvert økende postmengder åpnet dette for privat bypost i mange byer. Postloven av 1888 utvidet Postvesenets enerett til brevformidling (lukkede forsendelser) i hele landet, dvs også lokalt i byene. Noen av bypostene fikk likevel fortsette. Den siste – Trondhjems Bypost – ble avviklet først i 1913 da eieren døde.
Slike bypostfirma har hatt beskjeden betydning samferdselshistorisk, men flere har utgitt egne frimerker, og disse frimerkene er et eget samlerområde for filatelister.
Lokalpost i nyere tid.
Posten AS har enerett til befordring av lukkede brevsendinger under 50 gram i Norge («enerettsområdet»). Det er i nyere tid imidlertid gitt enkelte begrensede konsesjoner til andre aktører. LokalPosten på Kongsberg ble i 2002 gitt dispensasjon for ombæring av brev innen enerettsområdet lokalt på Kongsberg. Konsesjonen er begrenset til maksimalt 300 sendinger per måned fra Kongsberg kommune til bystyrerepresentanter mv. Lokalposten har også utgitt frimerker. Departementenes servicesenter er også siden 2001 gitt konsesjon til å formidle et begrenset antall brevsendinger som i utgangspunktet faller inn under Postens enerettsområde.
Også i andre land er det i nyere tid etablert privat lokalpost i takt med liberalisering av postmarkedet. Særlig har det i Sverige blitt etablert en rekke mindre lokalposter etter at det svenske postmarkedet ble liberalisert 1. januar 1993.


Raymond E. Feist.
Raymond Elias Feist (født 1945 i Los Angeles, California) er en amerikansk forfatter av fantasy-bøker.
Feist er oppvokst i det sørlige California. Han er utdannet Bachelor of Arts i Communication Arts ved University of California, San Diego (1977). Han debuterte i 1982 med bestselgeren "Magician". Han er bosatt i San Diego.
Handlingen i Feists bøker hans er lagt til de fiktive verdenene Midkemia og Kelewan. Midkemia ble opprinnelig utviklet av Feist og hans venner under studietiden, som setting for et egenutviklet rollespill. Etter eksamen i 1977 fikk Feist ideen til en roman i denne settingen. Handlingen dreier seg om en gutt som blir tatt i lære hos den lokale magikeren i Crydee, et lite sted nord i «Kingdom of Isles» i Midkemia. "Magician" ble påbegynt i 1979 og utgitt av forlaget Doubleday i 1982. Romanen ble en bestselger og grunnlaget for flere romanserier.
Empire serien.
Skrevet sammen med Janny Wurts


Galveston.
Kart over området med Galveston
Galveston etter katastrofen i 1900
Fra bygging av diket. Det er nesten 5 meter tykt nederst
Galveston er en øy og en by i det østre av Texas i USA ved kysten av Mexicogulfen. Byen er hovedstaden i Galveston County og hadde i 2005 57 466 innbyggere.
Galveston-orkanen 1900, en orkan herjet området 8. september 1900. Dette var en kategori 4 orkan og er fortsatt, selv etter Orkanen Katrina i 2005, den verste naturkatastrofen i USA med mellom 6 000 – 12 000 omkomne. 12. september 2008 traff orkanen Ike byen som en kategori 2 orkan og deler av byen og øya ble oversvømmet, med seks omkomne.
Byen er i dag både en travel havneby og feriested. Byen har et 16 km langt og noe over 5 meter høyt dike som ble bygget i 1902 som følge av katastrofen to år tidligere. Dette diket har beskyttet byen mot flom i senere uvær fram til orkanen Ike. I 1977 ble diket skrevet inn i National Register of Historic Places.
Historie.
Galveston-øya var opprinnelig befolket av folk fra Karankawa- og Akokisa-stammene. Den spanske kolonisator Álvar Núñez Cabeza de Vaca led skipbrudd på øya i 1528 og startet herfra sin kjente tur mot Mexico. Sent på 1600-tallet kom den franske oppdagelsesreisende René-Robert Cavelier, Sieur de La Salle og krevet området for Ludvig XIV og ga det navnet "Saint-Louis".
I 1785 fikk området navn etter Bernardo de Gálvez. De første permanente europeiske immigrantene kom hit rundt 1816 og piraten Louis-Michel Aury etablerte en base for å støtte det mexicanske opprøret mot Spania. Da Aury i 1817 kom tilbake etter et mislykket raid mot de spanske stillingene, fant han området okkupert av piraten Jean Lafitte som styrte området fram til 1821 som sitt private kongedømme. På dette tidspunktet fikk de et ultimatum fra US Navy om at området ville bli fullstendig ødelagt om de ikke forlot det. Lafitte brant ned bebyggelsen før de evakuerte.
Etter Mexicos løsrivelse fra Spania ble Galveston utviklet som havneby i 1825, og det ble reist et tollhus her i 1830. Ved etableringen av Republikken Texas etter Texas-revolusjonen var Galveston hovedhavnen for Texas' marine. Byen tjenestegjorde også som hovedstad i republikken da den midlertidige presidenten David G. Burnet flyttet regjeringen hit i 1836.
Samme år kjøpte canadieren Michel B. Menard sammen med en gruppe andre 18.64 km² for $50,000 fra Austin Colony og grunnla en by på det området som skulle utvikle seg til dagens Galveston.
Under Den amerikanske borgerkrigen sto det et større slag i bukten og på øya 1. januar 1863 da de konfødererte styrkene under ledelse av generalmajor John B. Magruder angrep og kastet ut de føderale styrkene fra byen, som forble på de konfødererte hender resten av borgerkrigen.
"Juneteenth", (19. juni) som er den eldste nasjonale høytidsdagen til minne om avskaffelsen av slaveriet i USA stammer fra erklæringen "Emancipation Proclamation", og som følge av denne ble Galveston overført til føderale styrker i 1865.
Mot slutten av 1800-tallet hadde byen en sterk vekst opp til mer enn 37 000 innbyggere, noe som gjorde den større enn Houston i 1900. Dens plassering som naturlig havn inne i Galveston Bay langs kysten av Mexicogulfen gjorde den sentral for hele næringslivet i Texas og en av de største havnene for utskiping av bomull, sammen med New Orleans. Mellom 1838 og 1842 hadde byen 18 aviser, hvor bare "The Galveston County Daily News" har overlevd. En veiutfylling gjennom bukta ble fullført i 1860, og knyttet slik Galveston-øya til fastlandet både for bil og jernbane.
I løpet av denne perioden fikk Galveston en rekke nye etableringer og var den første byen i Texas som fikk postkontor (1836), marinebase (1836), frimurere (1840), bomullspresse (1842), katolsk katedral (St. Mary's Cathedral Basilica) (1847), sogneskole (Ursuline Academy) (1847), forsikringsselskap (1854), gassbelysning (1856), jødisk (Congregation B'nai Israel) (1868), operahus (1870), barnehjem (1876), telefon (1878), elektrisk lys (1883), medisinsk utdanning (nå University of Texas Medical Branch) (1891), sykepleierutdanning (1890).
Orkanen i 1900.
Minneplate langs "The Strand" viser at bygningen overlevde 1900-katastrofen. Mange av byens fasjonable bygninger i byens historiske område "East End" nær sentrum klarte seg
8. september 1900 ble øya rammet av en ødeleggende tropisk syklon og denne naturkatastrofen er fortsatt den mest ødeleggende USA har vært utsatt for, selv etter Katrina. Tidlig om morgenen 8. september slo høye bølger inn med sterk vind og ved formiddagen lå lavereliggende områder under vann, mens vinden stadig øket i styrke. Vinden var så sterk at den ikke kunne måles da byens anemometer blåste ned.
Da vinden ga seg var byen ødelagt og anslagsvis mellom 6 000 og 12 000 mennesker var døde.
Etter stormen ble det i perioden 1902-1904 bygget et 16 km lang dike og byen ble i perioden 1904-1910 hevet 5-6 meter fra bak diket og ned til rundt en meter ved bukten.
Etter orkanen.
Til tross for store anstrengelser for å tiltrekke seg nye investeringer etter orkanen, greide aldri Galveston å gjenvinne sin tidligere posisjon. Dette ble enda vanskeligere etter byggingen av Houston Ship Channel som brakte Houston havn i direkte konkurranse med havnen i Galveston. For å styrke Galvestons vekstmuligheter ble det arbeidet aktivt med å fremme immigrasjon til byen, og etter innsats fra rabbi Henry Cohen og "Congregation B'nai Israel", ble Galveston hovedfokusområde for innflyttingsplanen fra 1907, kalt "Galveston Movement" og i de følgende årene bidro denne til at befolkningen økte med rundt 10 000 østeuropeiske jødiske innvandrere fra andre byer i USA, særlig fra byene i nord-øst.
Galveston idag.
Selv om stormen i 1900 satte økonomien tilbake og hindret videre utvikling slik at Houston overtok rollen som det sentrale byområdet for regionen, har Galveston klart å få tilbake noe av sin tidligere posisjon.
I dag er byen en av de viktigste turiststedene, både på grunn av sine historiske bygninger og miljøer, men også som cruisehavn, kommersiell havn og som verftsted for lasteskip. Galveston havn begynte sin kommersielle virksomhet i 1825 og har i dag vokst til et område på rundt 3,5 km², vesentlig på nordsiden av Galveston-øya og noe på Pelican Island. Havnen kan behandle alle former for gods. Galveston havn betjener også cruisetrafikken mot Karibia.
Galveston er for tiden rangert som den beste cruisehavnen langs Mexicogulfen og den fjerde beste i hele Nord-Amerika (2007).
Sangen «Galveston» fra 1969, framført av Glen Campbell er en hyldest til byen.
Orkanen Ike.
Fra den innledende flommen etter orkanen Ike
12. september 2008 ble byen igjen rammet av orkan, denne gangen Orkanen Ike, som da hadde styrke som en kategori 2 orkan og med vindstyrke opp til 180 t, eller 50 meter per sekund. Deler av byen og øya ble oversvømmet.
Fra klokken 9 om morgen begynte sjøen å bli presset opp mot diket ut mot sjøen som ble bygget etter stormen i 1900. Om ettermiddagen begynte sjøen å slå over og oversvømme de lavereliggende områdene. Til tross for evakueringsplanene, ble det regnet med at rundt 20 000 av byen befolkning hadde ignorert disse. Også byens sentrum ble rammet av flom, blant annet rettsbygningen og den medisinske avdelingen av University of Texas. Til sammen seks mennesker omkom.


Box Delivery.
Box Delivery var et norsk, statseid selskap som tilbød budtjenester. Selskapet var Skandinavias største budselskap og hadde en sammenlagt bilpark på nesten 1000 kjøretøyer i Norge, Sverige og Danmark. Selskapet var organisert som et datterselskap av Posten Norge. I 2008 ble selskapet omorganisert som Bring Express.


ErgoGroup.
Hovedkontoret i Nydalen, nå EVRY
Fra IT-tinget 2007 i Tønsberg
Ergogroup Stavanger, fra IT-galla 2010.
ErgoGroup var et nordisk IT-selskap og totalleverandør som tilbyr driftstjenester, IT-løsninger, teknologisk og forretningsorientert rådgivning og konsulenttjenester. ErgoGroup hadde pr 2008 rundt 3700 ansatte og en omsetning på 5,5 milliarder kroner. ErgoGroup, som var et heleid datterselskap av Posten Norge, har lokal tilstedeværelse på nærmere 90 steder i Norden. Det svenskbaserte IT-selskapet SYSteam er heleid av ErgoGroup. ErgoGroup har også eierinteresser i det norske konsulentselskapet Bekk Consulting, Buypass, Eiendomsverdi, Eye-Share, Gecko Informasjonssystemer, Global Office og det indiske selskapet ION Solutions.
Hovedkontoret lå i Nydalen i Oslo. Terje Mjøs var administrerende direktør i ErgoGroup fra 2004.
Den 7. juni 2010 annonserte EDB Business Partner og ErgoGroup i en felles pressemelding at selskapene hadde blitt enige om en sammenslåing, EDB Ergogroup.
Leveranser og tjenester.
Selskapet tilbyr løsninger og tjenester på en rekke fagområder innen IT. Dette gjelder blant annet Business Intelligence, CRM (Customer Relationship Management), elektronisk samhandling (portalløsninger, Unified Communications, eHandel, elektronisk arkiv og mobilitet), ERP (Enterprise Resource Planning), forretningssystemer og elektroniske valg- og demokratiløsninger. Selskapet har en komplett portefølje av systemer og tjenester for gjennomføring av elektroniske valg.
Innen driftssegmentet tilbyr ErgoGroup kommunikasjon og nettverksløsninger, IP-telefoni, outsourcing, sluttbrukertjenester, virtualisering og VDI, SaaS (Software as a Service), Unified Communications and Collaboration (UCC) fra Microsoft, IBM og Cisco. På konsulentsiden bistår selskapet med teknologi- og forretningsrådgivning, utvikling og integrasjon, ITSM, lisensadministrasjon og endringsledelse, gevinstrealisering og organisasjonsutvikling, testledelse, Service Oriented Architecture (SOA) og integrasjon av applikasjoner.
ErgoGroup har kontorer fordelt utover hele Norge, samt avdelingskontorer i Sverige, Finland og Danmark. Dette gjør at IT-løsninger, leveranser og tjenester ikke avhenger av å leveres sentralt fra Oslo. Konseptet og leveranseapparatet Regional IT Service (RITS) er et av satsningsområdene til ErgoGroup.
Geografisk spennvidde.
ErgoGroup satser tungt på lokal kompetanse og leveringskraft, og å være til stede der kundene er. I Norge finnes det ErgoGroup-kontorer fra Kristiansand i sør til Alta i Nord. ErgoGroup er representert på Østlandet og langs hele vestkysten. ErgoGroup er også et nordisk selskap, med kontorer i Sverige, Finland og i København i Danmark. Tilstedeværelse lokalt og der kunden holder til er en av de grunnleggende retningslinjene til selskapet.
ErgoGroup har også eierinteresser i offshoringselskapet ION NOR, som holder til i Chandigarh i India.
Historikk og oppkjøp.
ErgoGroup har røtter tilbake til 1960- og 1970-tallet. I 1972 ble Statens Driftssentral for administrativ databehandling (SDS) opprettet. I 1984 skiftet dette navn til Statens Datasentral for administrativ databehandling, og i 1986 ble det til Statens datasentral AS, eid av Forbruker- og administrasjonsdepartementet i regjeringen. På slutten av 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet fulgte oppkjøp av TF Data, Oslodata og Statsdata, og i 1995 ble SDS kjøpt av Posten Norge. Det ble da omdøpt til Posten SDS. Posten SDS endret navn til ErgoGroup 1. januar 2001, og da ble aksjeselskaper etablert under denne paraplyen. Terje Mjøs overtok som administrerende direktør for ErgoGroup i 2004.
I oktober 2005 kjøpte ErgoGroup driftsavdelingen til Ementor. I tredje kvartal 2006 kjøpte ErgoGroup Allianse ASA og ble da markedsleder innen leveranse av IKT-løsninger til SMB-markedet i Norge. Ved årsskifte 2006 ble SYSteam kjøpt opp av ErgoGroup. ErgoGroup ble da den største IKT-aktøren mot SMB-markedet i Norden. Oppkjøpet av ConCentric AS i 2007 har styrket ErgoGroups posisjon i Business Intelligence-markedet.
Oppkjøpet av Bekk Consulting.
Under IT-tinget 2007 ble det offentliggjort at det profilerte konsulentselskapet Bekk Consulting blir kjøpt opp av ErgoGroup. I første omgang har ErgoGroup kjøpt 75% av aksjene. Bekk Consulting blir et forretningsområde i ErgoGroup på lik linje med de ovennevnte områdene. Bekk Consulting vil likevel beholde navn, logo og profilen sin inntil videre – dette fordi Bekk anses for å ha en svært sterk image i bransjen. Oppkjøpet fikk mye oppmerksomhet av pressen, blant annet Teknisk Ukeblad, da det ble kunngjort under IT-tinget 2007.
Bekk Consulting, eller BEKK, er et norsk konsulentselskap som leverer rådgivnings-, teknologi- og forvaltningstjenester til store offentlige og private virksomheter. Selskapet har over 180 ansatte og inngår i ErgoGroup. 90% av medarbeiderne i BEKK har utdannelse på masternivå (sivilingeniør, siviløkonom, cand. scient, dr.ing e.l.) Den største utdanningsgruppen er sivilingeniører fra NTNU (ca. 45%). Bekk Consulting gikk på IT-tinget 2008 ut og fortalte at de åpner et eget avdelingskontor i Trondheim.
IT-tinget.
Hvert år arrangerer ErgoGroup konferansen IT-tinget, som er Norges eldste og største av sitt slag. I 2007 var det nærmere 600 deltakere på arrangementet, og noen av foredragsholderne var den tidligere svenske statsministeren Göran Persson, businessguru Jonas Ridderstråle, grunder Shahzad Rana og tidligere profesjonell alpinist og OL-vinner Kjetil Andre Aamodt. I tillegg til foredrag er IT-tinget et område for prominente utstillere innen IT-bransjen. Under IT-tinget 2007 ble det kjent at ErgoGroup kjøper konsulentselskapet Bekk Consulting AS.
I 2008 kom Nicholas Negroponte, grunnlegger av MIT Media Lab og initiativtakeren bak prosjektet One Laptop per Child (OLPC), til Tønsberg og IT-tinget. Han, sammen med statsråd Heidi Grande Røys i Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Michael Liebhold fra Institute for the Future, var noen av trekkplastrene. I tillegg kom Norwegian-sjef Bjørn Kjos, Knut Magne Risvik fra Google, Hans Christian Holte fra DIFI og analytikeren Andy Kyte fra Gartner. I 2008 ble det på IT-tinget avdekket at ErgoGroup kjøper seg opp i et selskap i India. I tillegg blir det kjent av Bekk Conulting skal utvide med kontorer i Trondheim.
IT-tinget 2009 fant sted i Tønsberg 23-24. september. Noen av årets foredragsholdere var Gisle Hannemyr, Martin Bekkelund, Anne Aasheim, Jens P. Heyerdahl d.y., Dale Kutnick, Torgeir Waterhouse, Jørund Leknes, Egil Drillo Olsen, Per-Kristian Foss og Petter Stordalen. Terje Søviknes, Gisle Hannemyr, Birger Steen og Anne Aasheim deltok i en paneldebatt, som handlet om hvordan man kan utnytte potensialet i nedgangstider. IT-tinget 2009 trakk 600 deltagere.


Anorexia nervosa.
Anorexia nervosa (AN) er en spiseforstyrrelse kjennetegnet ved en vegring mot å opprettholde en sunn kroppsvekt, og en tvangspreget frykt for å gå opp i vekt på grunn av et forvrengt selvbilde AN er en alvorlig psykisk lidelse som ofte er ledsaget av andre lidelser, og har høyest dødelighet av alle psykiske lidelser. Tilstanden er klassifisert som en psykisk lidelse i det offisielle diagnosesystemet ICD-10.
Stereotypen er at AN helst rammer unge hvite kvinner, men menn og kvinner i alle aldre og av ulike etniske, sosioøkonomiske og kulturelle bakgrunner kan få anoreksi.
Sir William Gull, en av dronning Victorias livleger, etablerte begrepet anorexia nervosa i 1873. Betegnelsen er av gresk opprinnelse: "a" (α, prefiks for negasjon), "n" (ν, forbindelse mellom to vokaler) og "orexis" (ορεξις, appetitt), og betyr dermed mangel på lyst til å spise.
Symptomer og tegn.
Det finnes mange ulike atferdsmessige og fysiske tegn som assosieres med anorexia nervosa, men ikke alle disse tegnene er nødvendigvis tilstede hos den enkelte som er rammet. I tillegg til tydelige dermatologiske tegn som lanugo (kropps- og ansiktshår; for å kompensere for vekttapet, erstatter kroppen fettet med hårvekst for å beholde varmen), kan AN også føre til tannskader og/eller tap av tenner. Magen kan bli oppblåst, og leddene kan bli hovne. Arten av og alvorlighetsgraden av tegn og symptomer varierer fra tilfelle til tilfelle, og symptomene kan være til stede uten å være synlige. Anorexia nervosa og underernæringen som selvpålagt sulting kan medføre, kan forårsake alvorlige komplikasjoner i alle viktige organer i kroppen.
Årsaker.
Studier antyder at sulting opprettholder spiseforstyrret atferd. Pågående spiseforstyrrede atferdsmønstre kan være et epifenomen (et sekundært fenomen som opptrer ved siden av et primært fenomen) av sulting. Resultatene fra The Minnesota Starvation Experiment viste at normale kontrollgrupper hadde mange av de samme atferdsmønstrene man finner ved anorexia nervosa da de ble utsatt for sult. Dette kan skyldes de mange endringene i det nevroendokrine systemet, hvilket resulterer i en selvopprettholdende sirkel. Studier har antydet at et første vekttap ved for eksempel slanking kan være en utløsende faktor i utviklingen av AN i noen tilfeller, muligens på grunn av en allerede iboende predisposisjon for AN. En studie har rapportert tilfeller der AN har oppstått som følge av utilsiktet vekttap forårsaket av f.eks. parasittinfeksjoner, bivirkninger av medikamentbruk og kirurgi. Vekttapet i seg selv var den utløsende faktoren.
Miljø.
Sosiokulturelle studier har fremhevet betydningen av kulturelle faktorer, så som dyrking av et tynnhetsideal for kvinnekroppen i vestlige industrialiserte land, særlig gjennom media. En nyere epidemiologisk studie av 989 871 svenske innbyggere indikerte at kjønn, etnisitet og sosio-økonomisk status hadde stor påvirking på en mulig utvikling av anoreksi. Personer med ikke-europeiske foreldre var blant de med minst sannsynlighet for å bli diagnostisert med tilstanden, mens personer fra velstående, hvite familier var mest utsatt. Personer i yrker der det eksisterer et sterkt sosialt press om å være tynn (så som modeller og dansere) hadde mye større sannsynlighet for å utvikle anoreksi i løpet av karrieren, og videre forskning har antydet at personer med anoreksi har mye større kontakt med kulturelle kilder som fremmer/idealiserer vekttap.
Der er en høy forekomst av erfaringer med seksuelle overgrep mot barn i kliniske grupper med personer som har blitt diagnostisert med anoreksi. Selv om tidligere seksuelle overgrep ikke er antatt å være en spesifikk risikofaktor for anoreksi, er det større sannsynlighet for at personer som har opplevd slike overgrep, viser alvorligere symptomer på AN.
Relatert til autisme.
Etter forslag fra Christopher Gillberg (1985) og andre om at det kan finnes en sammenheng mellom anorexia nervosa og autisme, har en stor studie av AN hos tenåringer blitt gjennomført i Sverige, og denne bekreftet at 23 % av personer med langvarig spiseforstyrrelse er å finne på autismespekteret.
Tendensen er at AN-pasientene som befinner seg på autismespekteret, er hardere rammet, men disse pasientene kan ha nytte av behandlig der man kombinerer atferdsterapi og medisinering som er mer rettet mot behandlingen av autisme enn mot anoreksi. {3/
Andre studier, blant annet forskning utført ved Maudsley Hospital i Storbritannia, tyder på at autistiske trekk er vanlig hos personer med anorexia nervosa; eksempler er autismekvotientscoring, kognitiv forståelse, kognitiv-atferdsmessig fleksibilitet, emosjonell regulering og tolking av ansiktsuttrykk.
Anorexia nervosa hos menn.
Antallet av menn som lider av anorexia nervosa øker. Menn opplever ofte en stigmatisering knyttet til lidelsen, da AN vanligvis blir sett på som en lidelse som først og fremst rammer unge hvite kvinner. Blant menn forekommer spiseforstyrrelser oftere i homofile og bi-seksuelle miljøer, men heteroseksuelle menn rammes også.
Til tross for opplevelsen av stigmatisering, har profilerte mannlige kjendiser gått offentlig ut med sine problemer med spiseforstyrrelser, som skuespiller Dennis Quaid. Quaid fortalte at problemene hans begynte da han slanket seg for å gå ned 20 kilo for å kunne spille Doc Holliday i filmen "Wyatt Earp" i 1994.
Thomas Holbrook er klinisk direktør for Programmet for Spiseforstyrrelser ved Rogers Memorial Hospital i Oconomowoc, Wisconsin. Til tross for at han var psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser, led han av anorexia nervosa og tvangsmessig trening. På ett tidspunkt veide den 1,80 meter høye psykiateren bare 62 kilo. "Jeg var livredd," sier han, "for å bli feit.".
Medisinsk diagnostikk.
Den første diagnosen bør utføres av en kompetent medisinsk fagperson. Det finnes flere somatiske tilstander som kan ligne psykiske lidelser, inkludert anorexia nervosa. Eksempler er virusinfeksjoner eller bakterielle infeksjoner, hormonelle ubalanser, nevrodegenerative sykdommer og hjernesvulster.
Psykologisk diagnostikk.
Anorexia nervosa er klassifisert som en Akse I-lidelse i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Health Disorders (DSM-IV) (publisert av The American Psychiatric Association). DSM-IV bør ikke brukes av legfolk for selv-diagnostisering.
Differensialdiagnoser.
Det finnes flere ulike medisinske og psykologiske tilstander som er blitt feildiagnostisert som anorexia nervosa; i noen tilfeller er det gått over 10 år før riktig diagnose er blitt gitt. I et rapportert tilfelle av achalasi (innsnevring av spiserøret) som ble feildiagnostisert som AN, tilbragte pasienten to måneder innlagt på et psykiatrisk sykehus.
Det finnes flere andre psykiske lidelser som kan utgjøre en faktor ved anorexia nervosa. Noen av disse oppfyller kriteriene for en egen Akse I-diagnose, eller det kan dreie seg om en personlighetsforstyrrelse som tilhører Akse II. Årsaksforholdet mellom personlighetsforstyrrelser og spiseforstyrrelser er ennå ikke konstatert fullt ut. Noen mennesker har en tidligere lidelse som kan øke sårbarheten for å utvikle en spiseforstyrrelse, noen utvikler en etterpå. Alvorlighetsgrad og type spiseforstyrrelse har vist seg å påvirke hvilke tilleggslidelser en person kan ha. Disse samtidige tilleggslidelsene kan også ha flere differensialdiagnoser, så som depresjon som kan være forårsaket av så ulike faktorer som Lymes sykdom (flåttsykdom) eller hypotyreose (lavt stoffskifte).
Det er ofte vanskelig å skille mellom diagnosene anorexia nervosa, bulimia nervosa og andre, uspesifiserte spiseforstyrrelser (EDNOS) da det finnes betydelig overlapping mellom pasienter som er diagnostisert med disse lidelsene. Tilsynelatende små endringer i en pasients atferd eller holdning kan endre en diagnose fra anorexia nervosa/overspisende type til bulimia nervosa. Det er ikke uvanlig for en person med en spiseforstyrrelse å gå gjennom ulike diagnoser ettersom atferden og holdningene hos vedkommende endres over tid.
Behandling.
I behandlingen av anorexia nervosa konsentrerer man seg om tre hovedområder. 1) Å gjenopprette en sunn kroppsvekt hos pasienten; 2) Behandling av de psykiske lidelser som er knyttet til sykdommen; 3) Redusere eller eliminere atferd eller tanker som opprinnelig førte til spiseforstyrret atferd.
Grønn Rød Blå Lilla Blå lilla
Stroop Test: Brukes i kognitiv løsningsterapi. Det er lettere og går raskere å navngi fargen på det første settet med ord enn på det andre settet.
Prognose.
Den langsiktige prognosen for anoreksi er relativt gunstig. En undersøkelse (The National Comorbidity Replication Survey) ble gjennomført blant 9282 deltakere i hele USA, og resultatene viste at gjennomsnittlig varighet av anorexia nervosa er 1,7 år. "I motsetning til hva folk kanskje tror, er ikke anoreksi nødvendigvis en kronisk sykdom; i mange tilfeller går sykdommen sin gang, og folk blir bedre..."
I tilfeller av tenårings-anoreksi der man har benyttet seg av familieterapi, har 75 % av pasientene vist et godt resultat, og ytterligere 15 % opplever klare forbedringer.
Selv i alvorlige tilfeller av AN, til tross for 30 % rapporterte tilbakefall etter innleggelse, og en tilfriskningsperiode på mellom 5 og 7 år, var andelen av full tilfriskning fortsatt 75 %.
Epidemiologi.
Anorexia nervosa forekommer i 8 til 13 tilfeller per 100 000 personer per år. Tilstanden rammer hovedsakelig unge kvinner, og jenter mellom 15 og 19 år utgjør 40 % av alle tilfeller. Ca 90 % av alle personer med anoreksi er kvinner. I den norske befolkningen forekommer anoreksi i ca 20 tilfeller per 100 000 personer per år. Blant yngre kvinner er antallet nye tilfeller ca 50 per 100 000 per år. Totalt i den norske befolkningen regner vi med at 1-2% har anoreksi.
Historie.
Historien om anorexia nervosa begynner med tidlige beskrivelser fra det 16. århundre og 17. århundre, og en første beskrivelse av AN som en sykdom dateres til slutten av det 19. århundre.
I middelalderen ble anorexia nervosa tolket som et tegn på hellighet. Mot slutten av det 19. århundre ble den offentlige oppmerksomheten trukket mot de "fastende jentene", og dette provoserte fram en konflikt mellom religion og vitenskap. Tilfeller som Sarah Jacob ("den fastende walisiske jenta") og Mollie Fancher ("Brooklyn-gåten") stimulerte kontroverser mens ekspertene vurderte om påstanden om total avholdenhet fra mat kunne verifiseres. Troende refererte til skillet mellom sinn og kropp, mens skeptikerne insisterte på de vitenskapelige lovene og de materielle fakta om livet. Kritikere anklaget de fastende jentene for hysteri, overtro og bedrag. Sekulariseringen av samfunnet flyttet autoriteten fra prestestanden til legestanden, og anorexia nervosa gikk fra å være aktet til å bli hånet.


Austråttgården.
Austråttborgen til venstre, gården til høyre
Austråttgården i Ørland er en gårdseiendom på 1 500 mål. Gården er den siste resten av jordeiendommene som har tilhørt herresetet Austrått.
I 1919 overtok Staten Austråttborgen og parken rundt. Ørland kommune kjøpte gården i 1935. Etter at fylket eide gården fra 1947–1988, uten å få realisert planene om å starte landbruksskole der, er kommunen igjen eier. En stiftelse leier Austråttgården av kommunen, og står for den løpende forvaltningen av gården. Stiftelsen er opprettet av kommunen, og dens styre oppnevnes av kommunestyret.
Gården er arena for Bygdedagene i august hvert år, for messer, markeder og stevner. Steinerskolen i Fosen, Ørland/Bjugn husflidslag og museumslaget Yrjar heimbygdslag er leietakere i gårdsbygningene.
Norges speiderforbund hadde landsleir på Austrått i 1997, og 4H har sin landsleir på gården i 2008.
Austråttgården er Ørland kommunes tusenårssted.


Bradford City AFC.
Bradford City Association Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1903, og ble allerede det året valgt inn i The Football League. «The Bantams», som er kallenavnet til Bradford City, spiller hjemmekampene sine på Valley Parade i Bradford. Byen Bradford ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, rett vest for Leeds.
Kjente spillere.
Klubbens mest kjente spiller på 2000-tallet tør sies å være Dean Windass, mens det allment går for å være den skotske midtbaneterrieren Stuart McCall som er deres største spiller gjennom tidene, tett fulgt av den nordirske landslagsspissen Bobby Campbell. Begge sistnevnte figurerte for Bradford City på åttitallet.


Swindon Town FC.
Swindon Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. «The Robins», som er kallenavnet til Swindon Town, spiller hjemmekampene sine på County Ground i Swindon. Byen Swindon ligger i den engelske regionen Sørvest-England, omtrent seks mil øst for Bristol og ti mil nord for Southampton.
Historie.
Klubben ble stiftet mellom 1879 og 1881 av pastor William Pitt og klubben har siden 1995 brukt 1879 som stiftelsesår. Klubben ble profesjonell i 1894 og ble med i Southern League samme år. Swindon vant Southern League 1910-1911 og og spilte Charity Shield mot Manchester United som vant The Football League. Kampen ble spilt 25. september 1911 på Stamford Bridge hvor Swindon tapte 4-8. Aldri har det vært så mange skåringer som dette i en Charity Shield kamp.
Swindon ble valgt inn i The Football League i 1920. I sin første kamp vant de 9-1 over Luton Town, noe som fortsatt er klubbrekord for ligakamper.
I 1969 vant Swindon sitt eneste større trofé da de slo Arsenal 3-1 i liga-cupen. Swindon skulle dermed få lov til å spille i Europa-cup, men det engelske fotballforbundet hadde lovfestet at kun lag fra den øverste divisjonen kunne spille i Europa. Dermed ble Anglo-Italian cup opprettet slik at lag fra lavere divisjoner kunne spille i Europa. Swindon vant den over to kamper mot Roma som hadde vunnet den italienske cupen. I 1970 ble Anglo-Italian cup utvidet til gruppespill med seks engelske og seks italienske. Swindon vant gruppespillet og vant finalen 3-0 mot Napoli i en kamp som ble avbrutt etter 79 minutter å grunn av tribunebråk.
I 1989 kvalifiserte Swindon under manager Ossie Ardiles seg for første gang til spill i øverste divisjon da de vant Play-off finalen 1-0 mot Sunderland, men gleden ble kortvarig da det viste seg at klubbledelsen hadde brutt 36 regler fra Fotbalforbundet, 35 av dem var ulovlige utbetalinger til spillere. Laget ble degradert til tredje nivå, men fikk lov til å beholde plassen i andre nivå etter å ha anket på avgjørelsen.
Glenn Hoddle overtok som spillende manager og førte laget opp til øverste nivå etter de vant 4-3 mot Leicester City i Play-off finalen i 1993. Det ble med en sesong i Premier League før laget rykket ned to år på rad. Klubben har slitt med økonomiske problemer på hele 2000-tallet og har vært under administrasjon to ganger. Nåværende eier Andrew Fitton har betalt ut de siste heftelsene og klubben er nå gjeldfri.
Utfyllende historikk og statistikk.
For mer utfyllende historikk om hvert tiår og statistikk med ligaplassering og cup, se her: Swindons historie og statistikk
Logo.
Swindon Town har benyttet minst fem forskjellige logoer siden oppstarten. Den originale logoen hadde fuglen rødstrupe (på engelsk: robin) på et emblem med bokstavene STFC i hvert hjørne. Dette ble senere endret til et våpenskjold med et damplokomotiv (byen har hatt stor industri med produksjon av lokomotiver), en fotball, navnet på laget på kryss av skjoldet og en rødstrupe på toppen. Under denne stod klubbens motto 'Salubritas et Industria' som betyr 'helse og industri'. Dette er også mottoet til byen Swindon.
I løpet av 1970-tallet ble logoen endret til den som populært ble kalt "trafikkskiltet". I 1986 ble den gamle logoen med damplokomotiv gjeninnført, men med teksten "Division Four Champions 1985/1986" i stedet for mottoet.
En diamantformet logo ble introdusert sommeren 1991 etter flere perioder med økonomiske problemer for klubben. Tanken var at den nye logoen skulle gi klubben et nytt og friskere inntrykk. Fotballen med fartsstriper etter seg skal representere at klubben ser framover mot suksess. En 'S' for Swindon dominerer logoen og grønnfargen i logoen ble også brukt som kontrastfarge på hjemmedraktene.
I April 2007 meddelte klubben at de planla å bytte logo igjen med begrunnelse at logoen var tidsriktig, men henviste ikke til klubbens historie eller arv. Klubbens supportere kunne velge mellom 3 design som lignet på det originale våpenskjoldet og et fjerde alternativ som var å beholde den eksisterende logoen. Logen som nå brukes vant med 68% av stemmene og har blitt brukt siden 2007/2008 sesongen. Her er også klubbens stiftelsesår 1879 tatt med for første gang.
Managere.
"Statistikk per 20 juni 2012. Kun offisielle kamper er tatt med"
Midlertidige managere.
"Statistikk per 7 juli 2011. Kun offisielle kamper er tatt med"
Statistikker og rekorder.
John Trollope med sine 770 ligakamper for Swindon Town, er rekord i den engelske ligaen for flest ligakamper for kun én klubb.
Mark Robinson fra Newcastle United for 600.000 pund juli 1994
Joey Beauchamp fra West Ham for 800.000 pund med Adrian Whitbread i motsatt retning august 1994
Kevin Horlock til Manchester City for 1,5mill pund januar 1997
10-0 mot Ilford 14. mars 1896 i Southern League
10-0 mot Southern United 30. april 1906 i United League
1-10 mot Kettering Town 28. desember 1901 i Southern League
1-10 mot Manchester City 29. januar 1930 i FA-cupen
Det høyeste tilskuertallet på County Ground ble satt 15. januar 1972 med 32.000 mot Arsenal i tredje runde i FA-cupen.
Swindon Town var det andre laget (etter York City) til å oppnå mer enn 100 poeng i ligaen da de vant fjerde divisjon i 1985-86. De har også rekorden (per 2010/2011 sesongen) med flest innslupne mål i Premier League da de slapp inn 100 mål i 1993-94. Den gangen hadde ligaen 22 lag, mot 20 fra og med 1995-96 sesongen.
20. februar 2007 var en merkedag for Swindon Town da de spilte mot Barnet. Da hadde klubben spilt ligakamper mot samtlige lag som befant seg i de fire øverste divisjonene per 2006-07 sesongen.
Årets spiller kåringer.
Vinnere av årets spiller som er stemt fram av supporterne siden 1991.
Folkets favorittlag.
Gjennom sesongen 2009-10, stemte leserne av lokalavisen Swindon Advertiser fram sitt favorittlag gjennom tidene på deres hjemmeside.
Draktreklame.
I 1982 begynte klubben med draktreklame og har hatt Nationwide som en av de mest markante sponsorene med en avtale som varte 10 sesonger. Fra 2009-10 sesongen, har klubben hatt forskjellige sponsorer på brystet på de forskjellige hjemme-, borte- og tredje-drakt. De har også hatt egen sponsor i FA-cupen.


Tranmere Rovers FC.
Tranmere Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1884 under navnet Belmont FC. Klubben fikk sitt opprinnelige navn året etter i 1885. Klubben ble valgt inn i The Football League i 1921, da de tok over plassen til Leeds Reserves. «The Rovers», som er kallenavnet til Tranmere Rovers, spiller hjemmekampene sine på Prenton Park i Birkenhead. Byen Birkenhead ligger i den engelske regionen Merseyside, like utenfor Liverpool.


Colchester United FC.
Colchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1937, og ble valgt inn i The Football League i 1950. «The U`s», som er kallenavnet til Colchester United, spiller hjemmekampene sine på Colchester Community Stadium i Colchester. Byen Colchester ligger i den engelske regionen Øst-England, omtrent 10 mil nordøst for London.


Rotherham United FC.
Rotherham United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1870, og ble valgt inn i The Football League i 1893. «The Merry Millers», som er kallenavnet til Rotherham United, spiller hjemmekampene sine på Millmoor Ground i Rotherham. Byen Rotherham ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, rett nordøst for Sheffield.


BK Häcken.
BK Häcken er en svensk fotballklubb fra Hisingen i Göteborg som spiller i Allsvenskan. Det er også en bowling-klubb.
Häcken arrangerer hvert år den internasjonale fotballturneringen Gothia Cup for ungdommer. Inntekter fra denne turneringen har gjort klubben til en av de rikere fotballklubbene i Sverige.
Historikk.
Klubben ble grunnlagt i 1940 av noen gutter som ville spille fotball. Først ville de kalle seg "BK Kick" men det navnet var opptatt. Derfor valgte de navnet fra den hekken ("häck") de brukte å spille bak.
Allsvenskan.
I 1983 debuterte laget i Allsvenskan, men ble der kun én sesong. Først ti år senere, i 1993, spilte laget i Allsvenskan for andre gang. Da ble det en sjetteplass, den beste plasseringen hittil, men sesongen derpå ble det igjen nedrykk. I 1998 ble det én sesong i Allsvenskan, laget endte på en trettendeplass og det ble nedrykk. Sesongene 2000 og 2001 spilte Häcken igjen i Allsvenskan, første året ble det tolvteplass og kvalifiseringskamp mot Mjällby (9-8 sammenlagt) og i 2001 ble det trettendeplass og nedrykk. I 2005 spilte laget én sesong i Allsvenskan. De endte på tolvte plass og etter kvalifiseringskamp mot IF Brommapojkarna ble det nedrykk til Superettan.
Spillere.
Den kanskje mest kjente spilleren fra Häcken er Kim Källström som spilte 69 kamper i perioden 1997-2001. Han har spilt 21 U21-landskamper og 48 A-landskamper. Idag spiller han i Lyon.


Liste over spanske monarker.
En liste over spanske monarker, det vil si herskere over et forent Spania.
Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla regjerte gjennom deres personalunion de to kongedømmene sammen. Ferdinand la også under seg den søndre delen av Navarra. Etter Isabellas død overtok hennes datter Joanna tronen, men Ferdinand fortsatte som regent på grunn av Joannas sinnsykdom. Joannas sønn, Karl (senere tysk-romersk keiser), etterfulgte henne. Med Ferdinands død i 1516 overtok han også Aragon. I 1580, under Karl Is sønn Filip II av Spania, ble også Portugal innlemmet i kongedømmet. Med dette var hele den Iberiske halvøy forent under en konge og navnet på riket ble forandret til Spania. Portugal ble igjen selvstendig i 1640, men navnet Spania ble fortsatt brukt om unionen mellom Castilla og Aragon.
Huset Habsburg.
Det er vanlig å regne Karl I som den første kongen av Spania, selv om sønnen Filip var den første til å bruke tittelen. (Nummereringen av monarkene fortsetter etter den Castillianske linjen.)
Huset Bourbon.
Spanske monarker


Kalmar FF.
Kalmar Fotbollförening er en svensk fotballklubb fra Kalmar. Klubben har vunnet den svenske cupen tre ganger og vant Allsvenskan i 2008.
Klubben ble stiftet 1. oktober 1910 med navnet IF Göta, men ble ikke tatt opp i det svenske idrettsforbundet fordi navnet var opptatt. I 1912 ble de tatt opp i idrettsforbundet, da de skiftet navn til Gothia.
Seks år senere, i 1918, gikk Gothia og Kamraterna sammen til Kalmar Idrottssällskap. Klubben byttet navn sist gang i 1927, da til Kalmar FF.


Malmö FF.
Malmö Fotbollförening er en svensk profesjonell fotballklubb fra Malmö, Sverige. Klubben debuterte i Allsvenskan sesongen 1931/32, og er medlem av Skånes Fotbollförbund, og de spiller hjemmekampene på Swedbank Stadion. Siden klubben ble stiftet 24. februar 1910, har den vunnet den svenske serien seksten ganger, den svenske cupen fjorten ganger, noe som gjør klubben til den mest suksessfulle klubben, vurdert ut fra antall titler i disse mesterskapene. Malmö FF vant også Allsvenskan tre ganger i perioden da mesterskapstittelen tilfalt laget som vant sluttspillet. Klubben spilte finalen i Serievinnercupen i 1979, hvor de tapte 0–1 mot den engelske klubben Nottingham Forest. Klubben ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for å nå denne finalen, og de er fortsatt eneste svenske klubben som har spilt en finale i turneringen.
Høyeste besluttende organ i klubben er generalforsamlingen. Møtet godkjenner regnskap og revisjon, samt velger styre og leder. Klubbens nåværende leder er Håkan Jeppsson, som ble valgt i 2010. Klubbens daglige virksomhet håndteres av fungerende direktør i samråd med lederen. Malmö FF har en egenkapital på 109,5 millioner SEK, noe som gjør klubben til Sveriges mest velstående fotballklubb.
Klubben spiller i Allsvenskan, og ble mester siste gang i 2010. De vant Allsvenskan første gangen i 1944, og hadde sin absolutte storhetstid på 1970-tallet, med fem svenske mesterskap og fire svenske cup-titler. Klubbens fremste rivaler er Helsingborgs IF, IFK Göteborg og IFK Malmö. Malmö FFs offisielle fanklubb heter MFF Support. Klubben har vakt oppsikt i media, blant annet gjennom fotballdokumentarene "Blådårar 1" og "Blådårar 2".
Tidlige år.
Malmö IP, klubbens hjemmearenea mellom 1910 og 1957.
Klubben oppsto som et kommunalt initiativ i 1905 for å oppmuntre ungdommer i Malmô til å spille organisert fotball. Et av ungdomslagene, Bollklubben Idrott, også kjent som BK Idrott, var en forgjenger for Malmö FF. BK Idrott gikk sammen med IFK Malmö i deres nylig stiftede fotballavdeling i 1909, men forlot samarbeidet kort tid etter på grunn av problemer klubbene imellom. Den 24. februar 1910 ble Malmö FF stiftet av de 19 medlemmene i BK Idrott. Klubbens første leder var Werner Mårtensson.
Klubben tilbragte sine første ti år i lokale og regionale divisjoner, da det ikke var noen offisielle nasjonale ligaer i Sverige på den tiden. De konkurrerte også i regionale turneringer i Skåne, og spilte kamper mot danske klubber. I 1916 nådde Malmö FF finalen i distriktsmesterskapet for første gang, hvor de tapte 3-4 mot rivalen Helsingborgs IF. Klubben slo den lokale rivalen IFK Malmö tre ganger i løpet av sesongen, noe som gav dem den uoffisielle, men høyt ettertraktede tittelen Malmös beste fotballklubb. I 1917 deltok Malmö FF i Svenska Mästerskapet for første gang, en turnering i cup-form, hvor vinneren ble utnevnt til svensk mester. Malmö FF tapte imidlertid andre kvalifiseringsrunde 1-4 mot IFK Malmö. Klubben fortsatte å spille i cupen fram til 1922, og nådde kvartfinalen i 1920, da de ble slått ut av Landskrona BoIS. Cupen opphørte etterhvert, og tittelen svensk mester ble senere tildelt vinnerne av Allsvenskan, som først ble spilt fra sesongen 1924/25.
I 1920 inviterte Sveriges fotballforbund svenske fotballklubber til å konkurrere i nasjonale serier. Malmö FF ble da tildelt en plass i "Division 2 Sydsvenska Serien". De vant serien, og rykket opp til Svenska Serien Västra, som var den høyeste divisjonen i Sverige på den tiden. De rykket imidlertid ned etter første sesongen, og spilte så i Sydsvenska Serien i nesten et tiår, før de atter en gang rykket opp i Allsvenskan i 1931.
Første året i Allsvenskan og tidlige meritter.
Klubben nådde plasseringer midt på ligatabellen i to sesonger før de i 1934 ble flyttet ned som en straff for å ha brutt regelverket for amatørfotball. Klubben hadde betalt sine spillere en mindre sum penger for hver kamp de spilte. Selv om dette var mot regelverket, var det vanlig på den tiden. Malmö FF var imidlertid den eneste av klubbene som regnskapsførte dette. I tillegg til degraderingen til seriens andre nivå, ble hele klubbstyret og tjueseks spillere utestengt. Den versjonen av hendelsen som ble formidlet av Malmö FF og den lokale pressen, var at det var den lokale rivalen IFK Malmö som hadde anmeldt regelbruddet til Sveriges fotballforbund. Dette antas å ha bidratt til den langvarige rivaliseringen klubbene imellom.
Klubben var tilbake i Allsvenskan i 1937, etter to sesonger i svensk 2. divisjon. Samme år ble Eric Persson valgt til leder av klubben, etter å ha vært sekretær siden 1929, en posisjon han beholdte fram til 1974. Persson anses av klubbens ledere og fans for å ha vært den viktigste personen i klubbens historie, etter å blant annet ha gjort klubben profesjonell på 1970-tallet. Klubben gikk også under hans ledelse fra å være uten titler i 1937, til å ha vunnet det svenske mesterskapet ti ganger fram til slutten av 1974-sesongen. I 1939 nådde klubben sin til da beste ligaplassering, en tredjeplass i Allsvenskan, ni poeng bak seriemestrene IF Elfsborg. Første gangen Malmö FF ble svensk mester var i 1944, da klubben vant sesongens nest siste kamp mot AIK foran 36 000 tilskuere på Råsunda. I sesongens siste kamp vant klubben 7-0 mot Halmstads BK.
I de neste ni sesongene hadde Malmö FF topp tre-plassering i ligaen hver sesong. Klubben vant det svenske mesterskapet i 1949, 1950, 1951 og 1953, og tok andreplassen i 1946, 1948 og 1952. Klubben vant også Svenska cupen i 1944, 1946, 1947, 1951 og 1953, og tok andreplassen i 1945. Mellom 6. mai og 1. juni 1951 var laget ubeseiret i 49 kamper på rad, og hadde også 23 seire på rad.
Klubben endte på en andreplass i Allsvenskan ytterligere to sesonger, i 1956 og 1957. I det etterfølgende året forlot klubben Malmö IP til fordel for Malmö Stadion, som hadde blitt oppført i forbindelse med fotball-VM i 1958, og som skulle bli hjemmebane for klubben de neste femti årene. I 1964 rekrutterte Malmö FF den spanske treneren Antonio Durán, noe som var den første i en serie forandringer som førte til klubbens mest suksessrike periode i klubbens historie. Unge talenter, som Lars Granström og Bo Larsson, vokste fram tidlig i 1960-årene, spillere som skulle vise seg å være av stor betydning på 1970-tallet. Klubben endte på en andreplass i 1964, men tok sitt sjette seriemesterskap i 1965, da Bo Larsen scoret 28 mål og ble ligaens toppscorer. Malmö FF vant Alsvenskan igjen i 1967, etter en mindre bra 1966-sesong. Klubbens unge spillere, samt talenter som ble kjøpt fra nærliggende klubber i Skåne i 1967, utgjorde etterhvert et lag som konsekvent endte blant de tre beste i Allsvenskan.
Suksessperioden på 1970-tallet, Europacupen 1979, 1980- og 1990-tallet.
Etter å ha endt på en andreplass i Allsvenskan de to siste årene på 1960-tallet, innledet Malmö FF sitt mest suksessfylte tiår gjennom historien ved å vinne Allsvenskan i 1970. Klubben vant Allsvenskan i 1970, 1971, 1974, 1975 og 1977, samt Svenska Cupen i 1976 og 1978. Seieren i Allsvenskan 1977 kvalifiserte klubben for Serievinnercupen 1978-79, og etter å ha slått AS Monaco, Dynamo Kiev, Wisła Kraków og Austria Wien, nådde de finalen, som ble spilt på Olympiastadion i München mot Nottingham Forest. Trevor Francis scoret kampens eneste mål, og Nottingham Forest vant kampen 1-0. Til tross for tapet i finalen regnes dette fortsatt som klubbens største bragd. Laget fikk Svenska Dagbladets gullmedalje samme år, med begrunnelsen: «For den serie bragder som førte MFF som første svenske lag til finalen i [Serievinnercupen] i fotball.»
Malmö Stadion, klubbens hjemmebane fra 1958 til 2008.
Mye av framgangen på 1970-tallet var bygget på en ny taktikk og nye treningsmetoder som ble innført i klubben av engelskmannen Bob Houghton, som trente klubben i perioden 1974 til 1980. Hans Cavalli-Björkman etterfulgte Eric Persson som leder av klubben i 1974. Etter at laget ikke presterte etter forventningene under trenerne Keith Blunt og Tord Grip på begynnelsen av 1980-tallet, tok Roy Hodgson over i 1985. Han ledet klubben til to svenske mesterskapsseire, i 1986 og 1988, og klubben vant Allsvenskan fem år på rad i perioden 1985 til 1989. Den gangen ble seriemesteren avgjort gjennom playoff mellom de beste lagene etter at den ordinære sesongen var ferdigspilt. Playoff ble brukt fra 1982 til 1992, og klubben nådde finalen fire ganger fra 1986 til 1989, men vant finalen kun to ganger. I tillegg til Allsvenskan og det svenske mesterskapet, vant klubben Svenska cupen i 1984, 1986 og 1989.
Med unntak av en andreplass i Allsvenskan 1996, lyktes ikke laget å utmerke seg på 1990-tallet, og de vant heller ikke verken Allsvenskan eller Svenska cupen det tiåret. 1990-tallet endty med nedrykk fra Allsvenskan i 1999. Hans Cavalli-Björkman ble etterfulgt av Bengt Madsen i 1999, og den tidligere spilleren Hasse Borg ble ansatt som sportsdirektør. Disse endringene i klubbdriften, samt framveksten av det unge talentet Zlatan Ibrahimović, førte klubben tilbake til Allsvenskan i 2001. Ibrahimović ble kjent, og var en viktig spiller i klubbens forsøk på å returnere til høyeste nivå i svensk fotball. Han ble solgt til Ajax i 2001, og har senere spilt for klubbene Juventus, Inter, FC Barcelona og AC Milan.
2000-tallet og fram til 2011.
Returen til Allsvenskan var begynnelsen på klubbens sukessrike start på det nye tiåret, og under Tom Prahl endte klubben i topp tre-plassering tre sesonger på rad. I 2004 vant klubben Allsvenskan, og var svenske mestre for femtende gang. I 2005 nådde klubben siste kvalifiseringsomgang til UEFA Champions League, men ble slått ut av sveitsiske FC Thun. Vellykket sponsorarbeid og salg av spillere gjorde Malmö FF til Sveriges mest velstående fotballklubb, en posisjon de fortsatt hadde i 2011. Klubben flyttet fra Malmö Stadion til Swedbank Stadion i 2009, en stadion utelukkende bygd for fotball, og som ligger inntil deres gamle hjemmebane.
I 2009 bekjentgjorde Madsen at han ville gå av som klubbens leder, og han ble etterfulgt av Håkan Jeppsson det påfølgende året. I 2010 feiret klubben sitt 100-årsjubileum med flere feiringer i starten av sesongen. På dagen for klubbens 100-årsjubileum erklærte det svenske fotballtidsskriftet "Offside", etter å ha gått gjennom mengder med statistikk, at Malmö FF var den største fotballklubben i svensk historie. Sesongen ble en stor suksess for klubben, som vant Allsvenskan for nittende gang og ble svensk seriemester for 16. gang. Til forskjell fra 2004-sesongen, ble sesongen vunnet uten større overganger, og med en spillertropp som for det meste besto av yngre spillere. Klubben har etter dette forstatt å vise seg å være en av de mest dominerende fotballklubbene i Sverige. Under 2011-sesongen var klubben på andreplass i den allsvenske maratontabellen. Malmö FF er også rekordholdere av antall seire i Allsvenskan og Svenska cupen, og er på andreplass etter IFK Göteborg i antall vunnede svenske seriemesterskap.
I 2011 slo Malmö ut skotske Glasgow Rangers i Champions League-kvalifiseringen, med resultatene 0-1 borte og 1-1 hjemme. De røk imidlertid ut i playoff med resultatet 3-4 mot Dinamo Zagreb med ett sammenlagtresultat på 3-4, etter å ha tapt 1-4 på bortebane, og vunnet 2-0 hjemme.
Farger og klubbemblem.
Malmö FF er kjent under kallenavnene "Di blåe" og "Himmelsblått", og er også kjent som "Skånes stolthet". Kallenavnene skyldes klubbfargene, som er himmelblå og hvit. Hjemmedrakten består av himmelblå fotballtrøye, hvite shorts og himmelblå strømper. Bortedrakten er rød- og hvitstripet trøye, sort shorts og røde strømper. Ulike alternative draktsett har vært benyttet i internasjonale turneringer, blant annet et helhvitt draktsett som ble innført på 1950-tallet, og et helsort draktsett med himmelblå og gylne kanter og tekst som ble benyttet i Europacupspill 2005.
Klubbfargene har imidlertid ikke alltid vært himmelblå. Klubbens forgjenger, BK Idrott, brukte blå- og hvitstripede trøyer og hvite shorts, og dette draktsettet vle fortsatt brukt første halvår av 1910, da Malmö FF ble stiftet. Dette ble senere endret til rød- og hvitstripede trøyer og sorte shorts for å symbolisere at Malmö FF var en ny klubb, et draktsett som minner mye om dagens draktsett for bortekamper. Det nåværende himmelblå draktsettet ble innført 1920. Siden 2010 har det vært benyttet et lite skånsk flagg bak på trøyen, like under halsen.
Malmö FFs klubbmerke består av et skjold med to vertikale himmelblå felt på sidene, og et vertikalt hvitt felt i midten. Under skjoldet er det skrevet «Malmö FF» med himmelblå bokstaver, og med en himmelblå stjerne under teksten. I den øvre delen av skjoldet er det et hvitt horisontalt felt over de tre vertikale feltene. På toppen av skjoldet er det fem tårn-lignende forlenginger av det hvite feltet. Det nåværende klubbemblemet ble innført på spillertrøyene på 1940-tallet.
Det var andre klubbemblemer før dette, men de ble ikke påført spillertrøyene. Mens det første klubbemblemet var i sort og hvitt, var det andre klubbemblemet rødt og hvitt i samsvar med klubbens hovedfarger mellom 1910 og 1920.
I nyere tid har en gullstjerne blitt lagt til på klubbemblemet. Denne blir kun benyttet på klubbemblemene på spillernes trøyer. Stjernen brukes for å symbolisere at klubben har vunnet flere enn ti innenlandske titler. I det opprinnelige klubbemblemet var ikke klubbens navn og den himmelblå stjernen under skjoldet med; de ble lagt til senere, da klubbens leder, Eric Persson, oppdaget at personer utenlands hadde problemer med å vite hvilken by klubben kom fra, kun ved å se på klubbemblemet. På 100-årsdagen for klubben 2010, var årene 1910 og 2010 med på hver side av skjoldet, på et himmelblått band bak skjoldet. I 2011 introduserte klubben en ny bortedrakt som var helhvitt, til bruk i Europacupkamper og Allsvenskan.
Supportere og rivaliserende klubber.
Malmö FF er kjent for høy tilskueroppslutning. Gjennomsnittlig antall tilskuere for sesongen 2011 var 12 388, noe som var nest høyest i Allsvenskan i 2011 etter AIK. Fotballklubben har flere supporterklubber, hvorav den største, MFF Support, ble stiftet i 1992. MFF Support beskriver seg selv som «en idealistisk og upolitisk forening som arbeider mot vold og rasisme». I september 2011 ble Magnus Ericsson leder for MFF Support.
Malmö FF har også mindre og frittstående supportergrupper, hvorav den mest framtredende er Supras Malmö, som ble stiftet i 2003 av en sammenslåing av mindre Ultrasgrupper, samt andre dedikerte fans. Navnet «Supras» er en sammenslåing av «supporter» og «ultras», hvorav ultras indikerer inspirasjon fra fankultur med røtter fra land rundt Middelhavet. Supras Malmö er den mest synlige gruppen på Swedbank Stadion, med sine bannere og flagg. En annen supportergruppe med lignende mål er Rex Scania. MFF Tifosi 96 er et nettverk supportere som står bak tifos ved spesielle begivenheter og i viktige kamper.
På grunn av sine geografiske nærhet, er det pågående mindre rivalitet mellom Malmö FF og klubbene Trelleborgs FF og Landskrona BoIS, som også ligger i Skåne. Malmö FFs fremste rivaler er Helsingborgs IF, IFK Göteborg og IFK Malmö. Rivaliseringen med IFK Göteborg har pågått siden Malmö FF rykket opp i Alssvenskan på 1930-tallet, og er først og fremst geografisk, da begge lagene er fra Skåne. Rivaliseringen med IFK Göteborg er i større grad relatert til tittelfightingen klubbene imellom, da de er de to mest framgangsrike klubbene i svensk fotballhistorie, og de to eneste som har spilt i europeiske cupfinaler, IFK Göteborg i UEFA-cupen i 1982 og 1987, og Malmö FF i Serievinnercupen i 1979.
Rivaliseringen med IFK Malmö er både geografisk og historisk betinget. Begge klubbene kommer fra samme by, og spilte tidlig på 1900-tallet på samme stadion. Trolig oppstod rivaliseringen da styremedlemmer i IFK Malmö i 1933 avslørte Malmö FFs brudd på Sveriges fotballforbunds amatørfotballregler, noe som bidro til spenninger mellom lagene. IFK Malmö har ikke spilt i Allsvenskan siden 1962, noe som gjør kamper mellom klubbene til en sjeldenhet.
Stadion.
Malmö FFs første hjemmebane var Malmö IP, som de delte med erkerivalene IFK Malmö. Laget spilte sine hjemmekamper der fra klubben ble stiftet i 1910 og fram til 1958. Stadionet eksisterer fortsatt, men med lavere tilskuerkapasitet, og benyttes av LdB FC Malmö, som tidligere var Malmö FFs avdeling for damefotball. Kapasiteten er per 2012 på 7600, men den var betraktelig høyere da Malmö FF spilte sine hjemmekamper der. Sesoongen 1957, som var deres siste på Malmö IP, hadde klubben gjennomsnittlig 15 500 tilskuere på sine hjemmekamper. Klubbens tilskuerrekord på stadionet er 22 436, og ble oppnådd mot Helsingborgs IF 1. juni 1956. Stadionet anses fortsatt for å være en viktig del av klubbens historie, da det var der klubben ble stiftet, spilte sine første 47 sesonger og vant fem svenske mesterskap.
Det ble bygd en ny stadion i Malmö da Sverige var vertsland for VM i fotball i 1958, Malmö Stadion. Malmö FF spilte sin første sesong på stadionet sesongen 1958, emn vant ikke svensk seriemesterskap her før i 1965. En øvre seksjon ble lagt til stadionet på 1980-tallet, og sto klar i 1992. Klubben hadde sin mest suksessfylte periode på dette stadionet, hvor de har vunnet ti av seksten svenske seriemesterskap. Stadionet hadde opprinnelig en kapasitet på 30 000, men dette ble redusert til 27 500 av hensyn til endrede sikkerhetsbestemmelser. Klubbens publikumsrekord på stadionet ble oppnådd 24. september 1967, da 29 328 så laget spille mot Helsingborgs IF.
Etter seieren i Allsvenskan i 2004, ble det lagt planer for byggingen av en ny stadion. I juli 2005 meddelte Malmö FF at byggingen av Swedbank Stadion var påbegynt. Stadionet skulle ha 18 000 sitteplasser og 6000 ståplasser. Arenaen kunne også tilpasses en kapasitet på 21 000 tilskuere, hvorav alle sitteplasser, med tanke på europacupspill, hvor ståplasser ikke er tillatte. Byggingen ble påbegyhnt i 2007, og stadionet var klart i 2009. Det nye stadionet ligger ved siden av Malmö Stadion. Selv om stadionet ikke var ferdigstilt, ble stadionet innviet 13. april 2009 i klubbens første hjemmekamp sesongen 2009, mot Örgryte IS, hvor Malmö FFs Labinot Harbuzi scoret første mål i det 61. minuttet av kampen. Klubben vant Allsvenskan i andre sesong i nytt stadionanlegg i 2010, da klubben slo Mjällby AIF siste kamp i sesongen, samme kamp som ny publikumsrekord ble satt med 24 148 tilskuere. Swedbank Stadion er rangert som en kategori 4-stadion av UEFA.
Eierskap og økonomi.
Malmö FF gikk over fra å være amatørklubb til profesjonell på slutten av 1970-tallet, under ledelse av klubbens formann Eric Persson. Malmö FF er en åpen forening, hvor årsmøtet er øverste besluttende organ. Møtet godkjenner regnskap og revisjon, velge styre og leder, samt gjør beslutninger angående inntektene. I 2010 ble Håkan Jeppsson valgt til ny leder etter Bengt Madsen. Foreningens daglige virksomhet håndteres av klubbens fungerende direktør i samråd med klubbens leder.
Med en egenkapital på 109,5 millioner SEK er Malmö FF den rikeste fotballklubben i Sverige. Omsetningen for 2011, når spilleroverganger var holdt utenom, var på 194,6 millioner, som er den høyeste fram til nå. Den høyeste overgangssummen Malmö FF har fått for en spiller, er 86,2 millioner SEK, for Zlatan Ibrahimović, som ble solgt til Ajax Amsterdam i 2001. Dette er også den høyeste overgangssummen noen gang utbetalt til en svensk fotballklubb for en spiller.
Malmö FFs hovedsponsorer er Elitfönster AB, BE Group, JMS Mediasystem, Svenska Spel, Sydtotal, TeliaSonera, SOVA, Mercedes-Benz og Intersport. Klubben har også en navnerettsavtale med Swedbank angående navnet Swedbank Stadion, og fire ståplassponsorer; E.ON, Carlsberg, PEAB og Sydsvenskan. Den nåværende utstyrsleverandøren, Puma, er også klubbsponsor, mens ICA er trøyesponsor.
Malmö FF i media.
Malmö FF har vært tema i flere filmer. De svenske fotballdokumentarene "Blådårar 1" og "Blådårar 2" skildrer klubben fra supportenes og spillernes perspektiv i sesongene 1997 og 2000. "Blådårar 1" utspant seg i 1997, da klubben endte som tredje beste i Allsvenskan. Filmen fulgte flere personer, blant disse supporteren Lasse, fotballspilleren Anders Andersson, og klubbens tidligere styreformann Hans Cavalli-Björkman. "Blådårar 2" har handling fra 2000, året etter at Malmö rykket ned til Superettan, og følger laget i kampen om opprykk til Allsvenskan. Den andre filmen fortsetter å følge supporteren Lasse, men har også stort fokus på Zlatan Ibrahimović, hans framgang, og hvordan han til slutt blir solgt til Ajax i 2001-sesongen.
Klubben har også deltatt i "Mitt Hjärtas Malmö", en serie dokumentarer som omhandler Malmös historie. Blant de klipp som ble benyttet, var kamputdrag fra 1940-tallet (del 7), og kampbilder fra finalen i Serievinnercupen 1979 i München, sett fra en supporters perspektiv (del 8). Del 9 i serien omhandlet kun klubbens 100-årsjubileum i 2010.
I "Om Sara", en svensk dramafilm fra 2005, spiller Alexander Skarsgård den fiktive fotballstjernen Kalle Öberg, som spiller for Malmö FF.
En tilbakevendende scene i den andre sesongen av komedieserien "Hipphipp!" omhandlet en gruppe Malmö FF-fans som synger samtidig som at de utfører sine daglige gjøremål.


Tom Henning Øvrebø.
Tom Henning Øvrebø (født 26. juni 1966 i Oslo) er en norsk fotballdommer som dømmer for Nordstrand Idrettsforening. Han er utdannet psykolog (1998) fra Universitetet i Oslo. Øvrebø begynte som dommer tidlig på 80-tallet. Han har fått Kniksen-prisen som årets dommer i Norge, kåret av spillere, trenere og dommere, fem ganger (2001, 02, 03, 05 og 06). Øvrebø har vært FIFA-dommer siden 1994. Øvrebø er tidligere UEFA elitedommer, som er de høyest rangerte dommerne i Europa.
I 2001 fikk han én kamps karantene for ikke å ha gitt Odd Inge Olsen rødt kort etter taklingen av Tommy Øren.
Tom Henning Øvrebø har dømt to cupfinaler; I 1999 mellom Rosenborg og Brann og cupfinalen mellom Fredrikstad og Sandefjord 12. november 2006.
19. desember 2007 ble Øvrebø tatt ut som en av tolv dommere som dømte i EURO 2008. Dette var hans første internasjonale mesterskap, og Øvrebø fikk dømme to kamper i dette mesterskapet.
Øvrebø havnet i fokus i semifinalen av Champions League i 2008-09-sesongen, da han dømte 2. kamp mellom Barcelona og Chelsea. Han var innblandet i flere svært omdiskuterte situasjoner som gikk i Barcelonas favør. Barcelona gikk videre til Champions League-finalen, en finale de vant 2–0 over Manchester United. Det er senere beregnet at Chelsea kan ha gått glipp av rundt en milliard kroner i fremtidige inntekter som følge av semifinaletapet mot Barcelona.


Liste over aragonesiske monarker.
En liste over herskere av Aragon. Idag en region i nord-øst Spania.
Konger av Aragon, Castilla og Valencia, grever av Barcelona, av huset Habsburg.
I 1580 ble kongedømmet Spania grunnlagt av Filip.
Se Liste over spanske monarker for fortsettelsen.
Konger av Aragon, Castilla og Valencia, grever av Barcelona, under den spanske arvefølgekrigen.
Aragonesiske monarker


Lappland (Sverige).
Lappland er et landskap i øvre Norrland i Nord-Sverige. Landskapet grenser til Norge i vest, til Finland i nordøst, til de svenske landskapene Norrbotten og Västerbotten i øst, og til landskapene Ångermanland og Jämtland i sør. Lappland er Sveriges største landskap og utgjør drøyt en fjerdedel av Sveriges areal.
Lappland kalles noen ganger for «Europas siste villmark», og regnes som en del av den historiske og kulturelle regionen i Norden som er befolket av samer (Sameland). Landskapet ble opprettet i 1752 gjennom grensesettingen av Lappmarken, og omfattet opprinnelig også store deler av Finland. Gjennom Freden i Fredrikshamn i 1809, der Finland ble selvstendig, ble deler av landskapet skilt ut og utgjør idag det finske landskapet Lappland.
Lappland er delt mellom Västerbottens län og Norrbottens län, samt en ubefolket del i Jämtlands län.
Landskapet har inspirert en rekke forfattere, malere og andre kunstnere, deriblant Ernst Didring.
Geografi.
Innsjøen Torneträsk
Fjell.
Lapplands vestlige grense går langs de skandinaviske fjellene og er for det meste et høylandsområde. I vest domineres landskapet av et fjellmassiv og i øst av høylandsplatåer.
Omkring 47 prosent av landskapets areal ligger høyere enn 500 meter over havet. Det høyeste punktet er den sørlige fjelltoppen til Kebnekaise, som med sine 2 104 meter også er Sveriges høyeste fjelltopp. Innenfor Lappland finnes også alle 12 fjelltopper i Sverige, som befinner seg mer enn 2000 meter over havet.
Dalføret Lapporten i Abisko er noen ganger brukt som symbol på inngangen til Lappland.
Innsjøer.
Det er seksten større innsjøer i Lappland. Den største av disse er Torneträsk, som også er Sveriges syvende største innsjø og Skandinavias største fjellsjø.
Flora og Fauna.
Lapplands flora består for en stor del av skog (barskog og fjellbjørkeskog) og tundra.


Lade.
Lade (gammelnorsk: "Hlaðir") er en liten bydel nordøst i Trondheim. Bydelen ligger ved Trondheimsfjorden og har flere av Trondheims få strender. Bydelen har 6 000 innbyggere.
På Lade finner man kjøpesentrene City Lade, Lade Arena, samt en rekke interiørforretninger. På Lade ligger også Ringve botaniske hage, Ringve Museum og Ringve videregående skole.
Tidligere var også NTNU representert på Lade, men det tidligere universitetsbygget er nå omgjort til leilighetskompleksene «Ladeporten», «Livet på Lade» og Håkon Magnusson borettslag (tidligere «Lade ungdomsboliger» og «Startbo Lade»).
Under siste verdenskrig hadde tyske Luftwaffe flyplass for jagerfly på Lade. Flyplassdriften fortsatte i sivile hender fram til 1965. Kun en enkelt hangar står igjen som minne fra denne epoken. Landingsstripen utgjør i dag vegen Haakon VIIs gate.
Lade gård.
På hver sin haug i landskapet ved Ladestien ligger Lade gård, Ringve gård og Østmarka gård. Fra hver av gårdene er det vid utsikt utover sjøen. Lade gård kan føre sin historie tilbake til den gang den var hovedsete for Ladejarlen. Jarlene var egentlig overherre over Hålogaland, men i løpet av tidlig vikingtid ekspanderte de sørover og la under seg også Trøndelag. Videre utover spilte de en vesentlig rolle i rikssamlingsprosessen.
Fjellrenseanlegg.
Ladehammeren renseanlegg er et fjellrenseanlegg på Lade som renser avløpsvann fra 115 000 personer i østre deler av Trondheim by. Renset avløpsvann slippes ut på 42 meters dyp i Trondheimsfjorden.


Doncaster Rovers FC.
Doncaster Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb som fra 2008-09-sesongen spiller i Football League One, nivå tre i det engelske ligasystemet. Klubben rykket opp fra League One etter 2007-08-sesongen.
Klubben ble stiftet i 1879, og ble valgt inn i The Football League i 1901. «The Rovers», som er kallenavnet til Doncaster Rovers, spiller, fra 2007, hjemmekampene sine på Keepmoat Stadium i Doncaster – klubben spilte tidligere hjemmekamper på Belle Vue. Byen Doncaster ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber, omtrent 35 km nordøst for Sheffield.


Gillingham FC.
Gillingham Football Club er en engelsk fotballklubb fra byen Gillingham i Kent. Det er den eneste klubben fra Kent som spiller i The Football League og spiller i sesongen 2012/2013 i Football League Two, etter å ha rykket ned fra Football League One i 2009/2010-sesongen.
Klubben ble stiftet i 1893 og ble valgt inn i The Football League i 1920. Det ble utstemt av ligaen til fordel for Ipswich Towm ved slutten av 1937-38-sesongen men returnerte 12 år senere når ligaen ble utvidet fra 88 til 92 klubber.
«The Gills», som er kallenavnet til Gillingham, spiller hjemmekampene sine på Priestfield Stadium i Gillingham.


Meshuggah.
Meshuggah er et band som stammer fra Umeå i Sverige (senere flyttet de sin base til Stockholm). Meshuggah kommer av det hebraiske ordet for "gal" eller "sinnssyk".
Bandet oppsto i 1987 med blant andre Jens Kidman og Fredrik Thordendal som er de eneste som er resterende i bandet til dags dato. Bandet gav ut sin første EP i 1989 med tittelen «Psykisk Testbild». Denne utgivelsen var mer thrash metal-orientert enn deres senere utgivelser og var meget inspirert av det amerikanske bandet Metallica.
Senere fikk Meshuggah en mer intrikat stil i forhold til oppbygningen av sanger. De tok i bruk avanserte rytmemønstre som ble til ved hjelp av oddetallstaktarter, taktforskyvninger og ikke minst polymetrikk og polyrytmikk. Bandet bruker også nå gitarer med syv strenger og oppover. Svært ofte, gjerne aller mest, bruker de åttestrengs gitarer, hvor det er to mørkere strenger, vanligvis tilsvarer dette tonene H og F#, men siden Meshuggah alltid har stemt ned et halvt trinn i sine instrumenter så fortsatte de med det når de fikk 8-strengersgitarer. Derfor er de to mørkeste stemt A# of F. Bassgitaren har kun 5 strenger, hvilket fører til at gitarene ligger i samme register som bassen, noe som gjør at bassen knapt høres.
Heavy metal-sjangeren djent er inspirert av Meshuggah.
Nåværende medlemmer er Jens Kidman (vokal), Fredrik Thordendal (lead-gitar), Mårten Hagström (rytme-gitar), Tomas Haake (trommer) og Dick Lövgren (bass).


Zooropa.
"Zooropa" er det åttende studioalbumet av den irske rockegruppen U2. Platen ble spilt inn under en seks måneders pause i deres "Zoo TV"-turné, og var planlagt kun som en EP. Albumet var mer elektronisk enn tidligere U2-album, og bar sterkt preg av Brian Enos produksjon. I Norge lå albumet 13 uker på VG-lista, med en tredjeplass som beste plassering. "Zooropa" vant Grammy for «Best Alternative Music Album» i 1994.
Sporliste.
Musikk av U2, tekst av Bono unntatt «Dirty Day» (Bono og The Edge) og «Numb» (The Edge).
Singler fra albumet.
Ingen av disse nådde inn på VG-lista.


Jacksonville City Nights.
"Jacksonville City Nights" er det andre albumet til Ryan Adams and the Cardinals, og det sjette offisielle albumet til Ryan Adams. Det ble gitt ut 27. september 2005. Albumet er en fortsettelse av country-stilen Adams gikk tilbake til på det forrige albumet.


Dave Alexander.
Dave Michael Alexander (født 3. juni 1947, død 10. februar 1975) var en amerikansk musiker best kjent som bassist fra punkbandet The Stooges fra 1967 til 1970. Han medvirket på bandets to første album: "The Stooges" og "Fun House". Han døde av lungebetennelse i 1975 og ble 27 år gammel.


Liste over castillianske monarker.
En liste over herskere av Castilla, Leon og Asturias.
Konger av Castilla og Leon.
I 1580 grunnlegger Filip II kongedømmet Spania. Se liste over spanske monarker for fortsettelsen av kongerekken.
Castillianske monarker


Alf Ivar Samuelsen.
Alf Ivar Samuelsen (født 28. februar 1942 på Fredvang i Flakstad, Nordland som sønn av fisker og småbruker Ingleif Samuelsen og hans hustru Amy) er en norsk politiker (Sp). Han var vararepresentant til Stortinget for Nordland i perioden 1993–1997 og fast innvalgt fra 2005. Han tok ikke gjenvalg i 2009. Samuelsen var ordfører i Flakstad i perioden 1986–1987 og fylkesordfører i Nordland 1995–1999.
Samuelsen har allmennlærerutdanning fra Bodø lærerskole og grunnfag i historie fra Distriktshøgskolen i Bodø. Han har vært helse- og sosialsjef i Flakstad kommune.


Liste over norske politiske partier.
Et politisk parti er en sammenslutning av personer som har et visst sammenfallende syn i politiske spørsmål og ønsker å øve innflytelse på politiske beslutninger. Dette gjøres som oftest ved å stille til valg, i et demokrati.
Partiene i Norge vokste frem etter at parlamentarismen ble vedtatt. Det var Venstre som ble det første norske partiet og partiet Høyre fulgte like etter.
De fleste landsomfattende partiene er registrert i Partiregisteret.
Partier representert i fylkes- og kommunestyrer.
Partier representert i fylkesting og kommunestyrer i tillegg til de overnevnte.
Politisk uavhengige lister representert i fylkes- og kommunestyrer.
Politisk uavhengige lister i fylkesting og kommunestyrer. Listens tilhørighet står i parantes.
Historiske partier.
Politiske partier
Norge


Saera Khan.
Saera Tithi Khan (født 24. april 1979 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Hun er født i Norge av foreldre fra Bangladesh. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2005 og satt en periode. Hun var vararepresentant i perioden 2001–2005.
Khan er cand.mag fra Universitetet i Oslo, med fagene statsvitenskap, sosialøkonomi, kjønn og samfunn og Europa og integrasjon. Hun gikk på Oslo Katedralskole, hvor hun var russ i 1998.
Hun ble først valgt inn i Oslo bystyre i 1999. Hun satt i bystyret fram til 2005.
Khan har vært medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre siden 2002. Hun har også styreplass i Oslo Ap og er medlem i Kvinnepolitisk styre i Oslo Arbeiderparti.
I perioden 2003 til 2005 arbeidet Khan som kommunikasjonsrådgiver i Flyktninghjelpen.
I februar 2009 markerte Saera Khan seg som en sterk motstander av bruk av det religiøse hodeplagget hijab sammen med politiuniform.
Samtaler med spåkoner.
Høsten 2008 ble det avdekket at Saera Khan hadde ringt spåkoner gjennom teletorgtjenester for flere hundre tusen kroner med mobiltelefonen betalt av Stortinget. Da Stortinget sluttet å betale de høye telefonregningene og saken ble kjent i offentligheten, hevdet Khan først at regningene var så høye fordi hun hadde en kjæreste på utenlandsoppdrag i Forsvaret som hun hadde snakket med på satellittelefon. Dette er imot retningslinjene i Forsvaret og ble avvist av Forsvaret. Etter først å ha hevdet at hun bare ringte spåkone et par ganger, innrømmet Khan at mesteparten av telefonregningene stammet fra samtaler med spåkoner. Det kom også frem at hun hadde spurt spåkonene om politikk, f.eks. Frps oppslutning. Khan gjorde det etter dette klart at hun ikke ville ta gjenvalg til Stortinget. Hun har i ettertid hevdet i en pressemelding at hun har dekket telefonregningene og tilbakebetalt beløp som er over det som normalt bli dekket.
Forsommeren 2012 kom det frem at Saera Khan også har svindlet med CVen sin. I et intervju med Dagsavisen høsten 2011 hevdet hun å være direktør for samfunnsansvar for selskapet EDB Ergo Group. Noe selskapet senere har benektet er tilfellet, og som også sier at hun aldri har hatt noen stilling eller verv i selskapet. Saera Kahn brukte denne CVen for å skaffe seg jobb i it-selskapet Taxistation, men måtte slutte når dette ble avslørt av ny arbeidsgiver. Selv kommenterer Saera Kahn at hun er blitt feilsitert og aldri har jobbet i EDB Ergo Group men hun følte at hun gjorde det...


Mors Elling.
"Mors Elling" er en norsk film fra 2003 regissert av Eva Isaksen og basert på den andre romanen om «Elling» – "Fugledansen" av Ingvar Ambjørnsen.
"Elling" er den første filmen i trilogien om «Elling», men den andre som ble produsert.
Mottakelse.
Filmen ble godt tatt imot av det norske publikumet. De første tre dagene var det 70 827 som så filmen på kino, tilsammen 380 140.


Hans Olav Syversen.
Hans Olav Syversen (født 25. november 1966 i Skjervøy, Troms) er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2005, og sitter nå i sin andre periode. Han sitter i Finanskomiteen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han var vararepresentant til Stortinget i perioden 1989–1993. Syversen er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo i år 2000.
Syversen er i perioden 2009–2011 parlamentarisk nestleder for KrF. Han overtar for Dagfinn Høybråten som parlamentarisk leder for KrF ved slutten av vårsesjonen 2011.


National Oceanic and Atmospheric Administration.
National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) er en vitenskapelig etat underlagt det amerikanske Handelsdepartementet. NOAA studerer forholdene i havet og atmosfæren, utgir værkart, og sender ut advarsler om uvær og ekstremvær, og gir råd i miljøspørsmål.
De vitenskapelige direktoratene støttes av et antall stabskontorer samt NOAA-korpset ("NOAA Commissioned Corps"), et paramilitært offiserkorps som betjener NOAAs skip, fly og helikoptre, og tjenestegjør i vitenskapelige og administrative stillinger.


Elsk meg i morgen (film).
"Elsk meg i morgen" er en norsk film fra 2005 regissert av Petter Næss og basert på den fjerde og siste romanen om «Elling» – "Elsk meg i morgen" av Ingvar Ambjørnsen.
"Elling" er den tredje filmen i trilogien om «Elling», og også den tredje som ble produsert.
Historien.
Historien utspiller seg fire år etter "Elling" og «Elling» har blitt mer dyster og ensom. «Kjell Bjarne» bor i leiligheten over med samboer og stebarn.
Elling ønsker å finne seg en kvinne, og knytter seg til kioskdamen «Lone», som er opptatt av UFOer og annet utenomjordisk, og gir Elling håp. Hun spilles av Marian Saastad Ottesen, som gjør sin filmdebut med denne filmen.
Produksjonen.
Norsk filmfond støttet produksjonen med syv millioner kroner. Budsjettet var på 14,9 millioner kroner.
Mottakelse.
Åpningshelgen ble filmen sett av 58 993 personer på norske kinoer. Dette var i hard konkurranse med "Charlie og sjokoladefabrikken", og lå nærmere 40 000 besøkende under "Charlie" som en god nummer to.


Gunnar Kvassheim.
Gunnar Kvassheim (født 14. juni 1953) var en norsk politiker (V). Han er nå redaktør i Dalane Tidende.
Han var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 1997–2001 og 2005–2009. Han jobbet som journalist 1976–1986, og som redaktør 1986–1997.
Kvassheim var statssekretær ved Statsministerens kontor fra 19. oktober 2001 og til Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av i 2005. Under Bondeviks regjering sørget Kvassheim for dobbeltsporet mellom Sandnes og Stavanger. Han var også parlamentarisk leder i Venstre 1997–2001, samt leder i Stortingets energi- og miljøkomité 2005–2009.
Kvassheim er veldig engasjert i kampen mot atomkraftverk, og var en av personene som sørget for at Sellafield-anlegget i England ble nedstengt.


Ingrid Heggø.
Ingrid Bjørketun Heggø (født 12. august 1961 i Høyanger) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 2005 og 2009, etter å ha vært varerepresentant i perioden 1997–2001.
Heggø har vært varaordfører i Høyanger.


Pop (album).
"Pop" er det niende studioalbumet av den irske rockegruppen U2. Bandet ville kombinere den tradisjoneller U2-lyden med med moderne rytmer, og albumet blir ofte beskrevet som det U2-albumet som høres minst ut som U2. Bandet begynte innspillingene i 1995, og "PopMart"-turneen ble planlagt for start våren 1997. Albumet ble ikke klart til planlagt tidspunkt, og til tross for utsettelser ble de ikke 100% fornøyd med resultatet.
Albumet gikk til tross for dette til topps verden over, selv om mange i etterkant mener det er et av deres svakeste. Da "The Best Of 1990-2000" kom ut, var alle sangene som var med fra "Pop" blitt remixet. Albumet har ligget 25 uker på VG-lista, med en førsteplass som beste plassering.
Sporliste.
Musikk av U2, tekst av Bono og The Edge
Singler fra albumet.
I tillegg ble live EP-en "PopHeart" utgitt.


Etisk realisme.
Etisk realisme, også kalt for nyrealisme, er en litterær stilretning som i Norge hovedsakelig skjedde i tidsrommet 1905–1915.
I motsetning til realismen, som la vekten på samfunnskritikk, la nyrealismen tygden på enkeltmenneskets moralske vekt. I motsetning til naturalismen hvor mennesket ikke kunne endre sin egen skjebne, har mennesket med nyrealismen igjen fått mulighet til å velge og til å ta ansvar.
I motsetning til nyromantikken, som søkte innover i menneskesjelen, så nyrealismen videre slik at man måtte gjøre moralske valg. Også i nyrealismen er sjelelivet viktig, men med fokus på moralske dilemmaer fremfor det ubevisste sjeleliv. Slekt og samfunnet var viktig og dermed kom slektsromaner og historiske romaner. Det ble igjen viktig med å skildre virkeligheten og avdekke sannheten, men også å drive samfunnskritikk.
Den nyrealistiske stilen er ofte nøktern og saklig, og synsvinkelen skifter ofte. Etisk realisme krevde ofte romanserier på 2-3 bøker, og romaner er nyrealismens sjanger. Temaene var angst, samvittighetskvaler, behov for å sone sine synder, forskjell mellom bønder og industriarbeidere og forhold mellom fortid og framtid. Ofte måtte personer velge mellom side i forskjellige konflikter og spørsmål. Normer brytes ofte. Normer brytes ofte på grunn av hat eller kjærlighet, noe som fører til konflikter og ofte skyldfølelse.


Poetisk realisme.
Poetisk realisme er en variant av romantikken. Den poetiske realisme tonet romantikken noe ned og brakte den så å si inn mellom borgerskapets fire vegger, men uten å oppgi ideverdenen. Den poetiske realismen kan i noen grad karakteriseres som «temmet» romantikk fordi noe av det grensesprengende ved høyromantikken er blitt mindre merkbart, og temaene er hentet fra det nære og hverdagslige.
Retningen fikk stor tilslutning i Danmark i årene etter 1825, og ble systematisert av dramatikeren og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg. Han skulle blant annet få stor innflytelse på H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven. Litteraturen i perioden har både romantiske og realistiske trekk. Camilla Colletts "Amtmandens døtre" og Henrik Ibsens "Peer Gynt" er sentrale norske eksempler fra den poetiske realismen.
Den poetiske realismen betydde mye for utviklingen av prosagenrene. Og som alle romantiskpregede perioder, stimulerte den produksjonen av lyrikk. Dramatikken blomstret særlig i Danmark med Heibergs vaudeviller.
Poetisk realisme og nasjonalromantikk gikk hånd i hånd i Norge. Mens den litterære nasjonalromantikken ebbet ut, fortsatte den poetiske realisme å være virksom og gjorde seg gjeldende omtrent til 1870. Da kom det en klimaendring i åndslivet som gjerne settes i samband med Georg Brandes som holdt sin berømte forelesninger på den tid. De slo an tonen for den etterfølgende realismen.


Naturalismen.
Naturalismen er en retning innen realismen. Realismen kom som om en reaksjon på den foregående epoken romantikken, og finner sted fra ca. 1880 til 1890. Georg Brandes forbindes med denne perioden grunnet hans tanker om at problemer i samfunnet skulle settes under debatt.
Naturalistiske diktere var opptatt av å fremstille skyggesidene i samfunnet. Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene Charles Darwins tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø. Eksempelvis kan vi ta Ibsen. I hans stykke "Et Dukkehjem" (1879) tar Nora selv et valg og forlater sin ektemann, Helmer, og sine barn. En motpart er hans stykke "Gengangere" (1881) der Osvald Alving dør som en følge av arv og miljø. Likså er det i Christian Krohgs roman om sypiken "Albertine" (1884), der han viser sypikenes uavbrutte skjebne med prostitusjon og fattigdom. Var du født fattig ville du forbli fattig resten av livet. Den største norske forfatteren i perioden var Amalie Skram. Hun er mest kjent for romanverket om Hellemyrsfolket, der vi følger en fattig familie gjennom flere generasjoner. Den store nøden i samfunnet ble viktig og spørsmål rundt dette ble viet stor oppmerksomhet i litteraturen. Amalie Skram la også stor vekt på de fattiges kår, og er kjent for blant annet "Karens Jul" og "Forrådt" hvor hun tar opp kvinnesynet på 1800 og 1900 tallet.
Med realismen ble ekteskapelige problemer, som i "Et dukkehjem", tatt opp for første gang. Miljøet som ble skildret var hovedsakelig det borgerlige hjem, mens naturalistene tok for seg de fattige og dårligere stilte i samfunnet. Alexander Kielland er kjent for naturalistiske noveller som "Karen".
Innen bildende kunst går naturalismen ut på å fremstille vanlige mennesker i vanlige situasjoner, som oftest utenfor urbane strøk. Naturalistiske malerier fremstiller gjerne bønder i arbeid, kvinner som vever og syr og begravelsesfølger.


Ered Wethrin.
Ered Wethrin ("Skyggens fjell") var en fjellkjede fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den fantes nord i Midgard det første tideverv.
I den nordvestre delen av Midgard var det en fjellkjede som gikk fra øst til vest og skilte Dor-Lómin og Mithrim i nord fra Beleriand i sør. I øst svingte denne kjeden seg mot nordvest og dannet Hithlums grense. Den sørvestre enden formet den søndre grensen til Nevrast, mens "Mithrimfjellene" var en arm av Ered Wethrin som strakte seg mot nordvest og skilte Dor-Lómin fra Mithrim.
Det var flere elver som hadde sitt opphav i Ered Wethrin, blant dem var Narog, Teiglin, og Sirion. Det østligste punktet i Ered Wethrin nådde neste fram til Echoriath, og bøyde derfra av mot nord og formet en dal med bratte sider som Sirion fløt gjennom.
Ered Wethrin forsvant under bølgene i Vredens krig på slutten av det første tidevervet.


Liste over Portugals monarker.
En liste over Portugals monarker. Fra Portugals uavhengighet fra Léon i 1128 til dannelsen av republikken, 5. oktober 1910.
Huset Sachsen-Coburg-Gotha.
Portugals monarker


Bodø Arbeiderparti.
Bodø Arbeiderparti er Arbeiderpartiets lokalforening i Bodø.
Bodø Arbeiderparti ble stiftet i 1914 av representanter fra Bodø Socialdemokratiske forening,
Bodø Socialdemokratiske ungdomsforening, Bodø Typografiske forening, Bodø Trearbeider-
forening og Norsk Arbeidsmandsforbund, avdeling Bodø. I 1920 ble foreningen tilknyttet Nordland fylkesorganisation av Det norske
Arbeiderparti (nåværende Nordland Arbeiderparti). Partiet besto fram til 1967 av Bodø og Bodin arbeiderparti, men etter sammenslåingen av kommunene ble partiet slått sammen til Bodø/Bodin Arbeiderparti, men gikk raskt over til bare Bodø arbeiderparti.
Eksterne lenker.
Arbeidetpartiet


Ishavskatedralen.
Detalj fra fasadenIshavskatedralen er en kirke i Tromsø. Ishavskatedralen heter egentlig Tromsdalen Kirke, og har navnet etter sin karakteristiske form; de lyse feltene og selve formen gir assosiasjoner til isfjell. Den er også blitt kalt for «Naustkirka». Kirken som ble vigslet i 1965 ligger på fastlandet utenfor Ishavsbyen Tromsø, godt synlig fra Tromsøya, de store boligfeltene på Tromsdalen, med båt, og med bil til eller fra byen.
Ishavskatedralen er både en turistattraksjon og et symbol og landemerke for selve byen Tromsø.
Historie.
Midnattssola inn gjennom vindueneOpprinnelig besto Tromsdalen av et mindre antall gårder langs Tromsøsundet. Innbyggerne hørte til Tromsø kirke, og fra 1861 til Tromsøysund kirke, dagens Elverhøy. Fra 1920-tallet oppsto det imidlertid en del forstadsbebyggelse. Sommeren 1957 40 år før kirkebygget ble reist ble den første kirkeforeningen startet med det formål å bygge en kirke. 7. november 1955 vedtok Tromsøysund formannskap at eiendommen «Sofiero» skulle bli kirketomt. En plankomité bestemte at kirkebygget skulle gi plass til gravkapell og menighetssal. Det første planutkastet kom fra arkitekt Jan Inge Hovig. Revidert kirkeplan kom 8. februar 1960. Endelig vedtak om bygging etter denne planen ble gitt ved kongelig resolusjon i statsråd 9. november 1962. Byggearbeidene ble påbegynt 1. april 1964. Kirken ble vigslet av biskop Monrad Norderval den 19. desember 1965.
Beskrivelse.
Forpartiet mot vest er 35 meter høyt. På langsidene består taket av betongskiver som strekker seg helt ned til bakken og flatene er kledd med brennlakkerte, perlegrå aluminiumsplater. Lysrør ved vinduene belyser flatene utvendig, samtidig lyser de også opp inne i kirken.
Grunnflaten i kirkesalens plan er 900 kvm. med sitteplasser til 720 mennesker. Kjellerplanet har en grunnflate på 1020 kvm. Gravkapellet er bygd om til undervisningssal.
Formen på kirken sies å være inspirert av klippeøya Håja.
Den trekantete østveggen på kirken er dekket av glassmosaikken «Kristi gjenkomst» av Victor Sparre. Den har som hovedmotiv Guds hånd med tre lysstråler, som til sammen representerer treenigheten med Kristus i sentrum. Menneskeheten, representert med to betongfigurer av Adam og Eva, fremstår som en grå kontrast mot de guddommelige fargene. Det finnes en rekke andre symboler i glassmosaikken. Den 140m2 store mosaikken er laget av fransk la Dalle-glass. Dalle betyr plate, og det er snakk om tykke glassplater med en dyp farge. Mosaikken, som kom på plass i 1972, fungerer ved sin plassering også som altertavle.
Orgelet.
Lysekroner i böhmisk krystallDet nye orgelet med 3 manualer og 42 stemmer ble innviet under kirkas 40-års jubileum 17.desember 2005. Det gamle orgelet fra 1965 kunne ikke lenger oppfylle de moderne kravene. Flere piper knakk sammen av sin egen vekt! I tillegg hindret en stor betongplate den akustiske kontakten mellom orgelet og musikeren.
Menighetsrådet i Tromsøysund ga etter omfattende planlegging oppdraget om å lage et nytt orgel til det svenske Grønlund orgelbyggeri. De har bygd et smykke av et instrument som tilfredsstiller de aller fleste krav en bør kunne stille til et moderne orgel. Det har et moderne kombinasjonssystem, en kapasitet inntil trestrøken c i sitt utvidede manual, karakteristiske rørstemmer, en 32- fot i pedalen og en fransk-symfonisk stil som gjør orgelet til et meget attraktivt instrument, både under kirkelige handlinger og konserter.
Orglet kan nå brukes sammen med solister, instrumentalister, kor og orkester. Finansieringen av disse arbeidene skjedde delvis gjennom gaver og delvis ved inntekter av turistbesøk og midnattsolkonserter i kirka.
Kirkens form.
Kirkas spesielle utforming har avfødt en rekke ideer og teorier om hva som inspirerte arkitekten. Både klippeøya Håja i Tromsø kommune, naust, fiskehjeller, isfjell, nunatakker, nordlys og sametelt nevnes som enten inspirasjonskilder eller som assosiasjoner observatører får.
Begrunnelsen for disse ideene er kun i liten grad basert på informasjon fra arkitekten, men sier kanskje mer om Ishavskatedralens posisjon som landemerke i Tromsø.


Rupert Grint.
Rupert Alexander Lloyd Grint (født 24. august 1988 i Watton-at-Stone, Hertfordshire, England) er en engelsk skuespiller best kjent for sin rolle som «Ronny Wiltersen» i "Harry Potter"-filmene. Grint har også drevet med teater og driver også med voice-overs i tillegg til at han har spilt i andre filmer utenom "Harry Potter".
Karriere.
Grint er eldst i en søskenflokk på fem. Før han fikk rollen i "Harry Potter" hadde han kun deltatt i "playboy" skuespill på skolen og i hans lokale teatergruppe Top Hat Stage School i produksjoner som "Peter Pan" og "Rumplestiltskin". Som selv-oppnevnt fan av «Harry Potter»-bokserien, var unge Grint meget bestemt på å få en rolle i filmen. Han sendte inn en video av seg selv hvor han snakket om rollen som «Harry Potter», og da han var 11 år, fikk han rollen som Potters beste venn «Ronny Wiltersen». Etter den første "Harry Potter"-filmen, "Harry Potter og De vises stein", opptråtte han som «Alan A. Allen» i den britiske komedien "Gutten med prompebuksene" (2002). I 2002, 2004 og 2005 fikk publikum igjen oppleve han i rollen som «Ronny Wiltersen» i "Harry Potter"-oppfølgerne "Harry Potter og Mysteriekammeret", "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" og "Harry Potter og Ildbegeret"
Han er også blitt kjent for voice-overs i radio og fjernsyn, og i BBC-serien "Baggy Trousers" opptråtte han som «Nigel Molesworth».
Den neste filmen vi vil se han i etter "Harry Potter", er i "Driving Lessons" med Laura Linney og Julie Walters. Den kom i 2006.
Hans favorittskuespillere inkluderer Jim Carrey og Mike Myers. I 2005 gikk Rupert ut av Richard Hale School, med eksamener i kunst og i tysk.
Når Rupert ikke jobber, liker han blant annet å sykle på enhjuling, tegning, spille golf og gitar.


Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe.
Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe (kort: "Collegium Germanicum") er et av de nasjonale pavelige kollegene i Roma, som bl.a. prestestudenter tilknyttes. Nedslagsfeltet omfatter i dag hele det tyskspråklige Europa og mye av Østeuropa ellers; også katolske skandinaver har vært tilknyttet dette kollegiet.
Historien går tilbake til "Collegium Germanicum", som ble opprettet 31. august 1552 ved pave Julius IIIs bulle "Dum sollicita". Særlig kardinal Giovanni Morone og jesuittordenens leder Ignatius av Loyola hadde ivret for opprettelsen. Det ble sistnevnte som åpnet kollegiet den 28. oktober. Ledelsen ble gitt jesuittordenen, og den første rektor var pater Pedro de Ribadeneira. I 1580 forente pave Gregor XIII kollegium med det nettopp (1578) grunnlagte "Collegium Hungaricum". Siden den gang fører det sitt nåværende navn.
Etter jesuittordenes opphevelse i 1773 ble kollegiet videreført av sekulargeistlige. Etter at keiser Joseph II i 1781 forbød teologistudenter fra sitt herrskapsområde å studere i Roma, og byen noe senere ble okkupert av franske styrler, måtte kollegiet stenge i 1798. Under pave Pius VII ble det i 1818.
I 1824 reorganiserte pave Leo XII kollegiet, og knyttet det enda sterkere til (den nå gjenopprettede) jesuittordenen og gav det den form som det består i enn i dag (2009).
Under Første verdenskrig måtte kollegiet fra 1915 til 1919 forlegges til "Collegium Canisianum" i Innsbruck.
Eksterne lenker.
Germanicum


Colosseum (radioprogram).
Colosseum var fram til høsten 2007 navnet på radioprogrammet "Ett-to-tre" som sendes på P4, og er kanalens kulturprogram. Programmet bringer møter med artister, forfattere, skuespillere og andre som har noe å bidra med innenfor kultur og underholdning. I tillegg til de daglige gjestene, sendes både reportasjer og anmeldelser.
Programledere er Silje Stang (kjent fra bl.a. "Silje & Sigurd" på TV Norge og "Torsdagsklubben" på TV 2) og Kårstein Eidem Løvaas.


Bodø Fremskrittsparti.
Bodø Fremskrittsparti er Fremskrittspartiets lokalforening i Bodø.
Eksterne lenker.
Fremskrittspartiet


Øystein Gudbrandsen Wik.
Øystein Gudbrandsen Wik (født 29. april 1973) er en norsk lokalpolitiker (Frp). Han sitter i Bodø bystyre.
Wik er Bodø Fremskrittspartis representant i bystyrets kontrollkomité, hvor han sitter som leder, og han sitter nå i bystyret i sin tredje periode for Fremskrittspartiet.
Wik jobber til daglig som markedssjef i Bodø Boligbyggerlag.


Veitunneler i Norge.
Det er 952 veitunneler i Norge (januar 2007), med en samlet lengde på 865 km. 73 veitunneler i Norge er over 3 000 meter lange. 28 norske veitunneler er undersjøiske.
En rapport utarbeidet av Vegdirektoratet i 2003 viste at det da var 758 tunneler på europa- og riksveiene og 154 på fylkesveiene. Av disse var 193 tunneler i Hordaland og 140 i Sogn og Fjordane. Den gjennomsnittlige tunnellengden var ca. 945 meter. Av tunnelene på europa- og riksveiene hadde 81 % lys, mens 23 % av tunnelene hadde ventilasjonsanlegg.
Norges tettest trafikkerte veitunnel var i 2003 Festningstunnelen i Oslo, med i gjennomsnitt 75 000 kjøretøyer i døgnet.
Veitunneler i Norge over 4 000 meter.
Listen kan sorteres for hver av kolonnene, altså etter navn, lengde, åpningsår, veinummer, fylke eller kommune. Se artiklene om de enkelte tunnelene for mer informasjon. med underkategorier har også artikler om en del kortere tunneler.
Legg merke til at Statens vegvesen på sine skilt gjerne runder av lengden på tunneler til nærmeste 10 meter.
Breivikatunnelen (2 634 m), Langnestunnelen (1 710 m) og Sentrumstangenten (1 628 m) regnes vanligvis som separate tunneler.
Legg merke til Kong Oscar II's initaler hugget i fjellveggen over tunnelen.
(2003) !! Åpnet !! align="center"|Vei !! align="left"|Fylke !! Kommune !! Kommentar !
Til sammenligning er Sveriges tettest trafikkerte veitunneler Fredhällstunnelen på E4 i Stockholm med 160 000 kjøretøyer og Tingstadstunnelen på E6 i Göteborg med 110 000 kjøretøyer.
Kilder.
Hovedlisten over de lengste tunnelene er basert på en liste utarbeidet av Gunnar Lotsberg og publisert på. Grunnlagslisten er brukt med tillatelse. Data er hentet fra flere forskjellige kilder, blant annet Gunnar Lotsbergs liste og dokumentet (2004).


Fanuidhol.
Fanuidhol (Sindarin), også kjent som Bundushathûr (Khuzdul) eller Skyhode er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard.
Fjellet er en del av Tåkefjellene, og en av de tre fjellene (de andre var Caradhras og Celebdil) som sto over dvergenes Khazad-dûm. Disse tre fjellene sammen blir noen ganger nevnt som Morias fjell.


Helga Haugland Byfuglien.
Helga Haugland Byfuglien (født 22. juni 1950 i Bergen) er fast preses i Bispemøtet i Den norske kirke. Hun har tidligere vært biskop av Borg.
Hun ble utnevnt til biskop av Borg Kongen i statsråd den 23. september 2005, og ble vigslet og innsatt i embetet 11. desember 2005 i Fredrikstad domkirke. Hun kom fra stillingen som generalsekretær i Norges KFUK-KFUM. Fra 1993 til 1997 var Byfuglien stiftskapellan i Borg bispedømme. Hun var menighetsprest i Nidaros bispedømme fra 1978 til 1986 og i Ås prestegjeld i Borg fra 1986 til 1993.
Fra 2. mai 2006 til 1. juni 2007 var Byfuglien medlem av det regjeringsoppnevnte utvalget som vurderte de kristne formålsparagrafene i skolen og barnehagen (det såkalte Bostad-utvalget).
På Bispemøtet 21. oktober 2010 ble hun valgt til preses for perioden fram til nyordningen med fast preses i Bispemøtet trådte i kraft i 2011. Etter utnevnelsen i statsråd 25. mars 2011, fortsatte Byfuglien som valgt preses inntil hun overtok det nye embetet som fast preses i oktober. Byfuglien ble innsatt i embetet som fast preses i Nidarosdomen 2. oktober 2011.


YMCA.
YMCA (opprinnelig Young Men's Christian Association) er en økumenisk organisasjon basert på kristne verdier. Den ble grunnlagt i London 6. juni 1844 av George Williams.
YMCA er i Norge representert gjennom Norges KFUK-KFUM og Norges KFUK-KFUM-speidere.


YWCA.
YWCA (opprinnelig Young Women's Christian Association) er en internasjonal organisasjon grunnlagt i Storbritannia i 1855. Den består av nasjonale foreninger, som har varierende mål og metoder. Paraplyorganisasjonen for de nasjonale foreningene er "World YWCA", som er basert i Genève.
YWCA er i Norge representert gjennom Norges KFUK-KFUM og Norges KFUK-KFUM-speidere.


Naloxon.
Naloxon er en ren opioidreseptorantagonist. Hovedindikasjon er som antidot (motgift) ved opioid-overdose, som regel i forbindelse med opiatmisbruk eller anestesi.
Farmakologiske egenskaper.
Naloxon fortrenger effektivt andre opioider fra alle typer opioidreseptorer, og reverserer opioideffekter som blant annet eufori og respirasjonsdepresjon fullstendig og umiddelbart. Partielle opioidagonister som buprenorfin vil i noe lavere grad bli fortrengt. Biotilgjengeligheten peroralt er meget dårlig da medikamentet knapt absorberes i mage-tarm-kanalen, og den lille andelen som tas opp blir fullstendig nedbrutt i tarmveggen. Dette gjør at naloxon bare gir effekt ved injeksjon. Halveringstiden er kortere enn for de fleste opioider, ca 1-1,5 timer.
Naltrexon er en kjemisk beslektet opioid-antagonist med noe høyere affinitet for κ-opioid-reseptorer og kan tas peroralt med en noe lenger virketid. Forskning pågår, blant annet i Norge, for å undersøke om naltreksonimplantater med inntil et halvt års virketid kan være nyttig i behandling av opioiatavhengighet.
Klinisk anvendelse.
Effekten av naloxon er fullstendig i løpet av ett minutt ved intravenøs administrasjon, og innen 5 minutter når det settes intramuskulært. Hvis en kommer til med naloxon i forbindelse med en opioid-overdose (mest typisk heroin), vil pasienten våkne umiddelbart. Dersom det dreier seg om en opioidavhengig person, vil naloxon utløse meget kraftig abstinens. Ofte medfører dette at pasienten umiddelbart vil forsøke å innta opioider igjen. Dersom dette lykkes, vil en på grunn av naloxons korte halveringstid kunne risikere at pasienten på nytt går inn i overdosetilstand med stor fare for å omkomme. Av denne grunn er det vanlig at ambulansepersonell, som vanligvis er den kategori av helsepersonell som administrerer naloxon i forbindelse med opiod-overdoser, samtidig setter en dose intramuskulært og en dose intravenøst. Det anbefales også å ha nøye oppsikt med opiatavhengige i timene etter en naloxondose, men i praksis vil dette som oftest vanskelig la seg gjennomføre.
Naloxon inngår også sammen med buprenorfin i opioidsubstitusjonspreparatet "Suboxone". Bakgrunnen for dette er at naloxon i motsetning til buprenorfin ikke vil bli absorbert når det tas som tablett. Dersom "Suboxone" injiseres vil resultatet bli kraftig abstinens hos opioidavhengige. I forbindelse med legemiddelassistert rehabilitering foretrekkes "Suboxone" hos brukere som får med dose hjem.


Porsgrunnsbrua.
Porsgrunnsbrua er en klaffbru av betong i Porsgrunn kommune i Telemark. Brua, som ble tatt i bruk i 1958, forbinder «Østsia» og «Vestsia» av Porsgrunn by. Den krysser Porsgrunnselva litt ovenfor der hvor Skiensvassdraget munner ut i Frierfjorden. Fri seilingshøyde ved normal vannstand er 8 meter.


Bodø Venstre.
Bodø Venstre er Venstres lokalforening i Bodø.
Eksterne lenker.
Venstre


Emyn Uial.
Emyn Uial (Sindarin) eller Skumringens Åser er fiktive åser som er fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Det er en serie åser i den nordvestre delen av Midgard, og i den nordre delen av Eriador.
Åsene begynner ca. hundre Númenóreanske mil nord for Hobsyssel. På den østre siden av åsene i den søndre enden ligger byen Annúminas, som var den første hovedstaden i landet Arnor, og ligger ved sjøen Nenuial (Skumringens sjø). Elva Baranduin eller "Brennvina" renner ut fra denne sjøen. En av Lhûns sideelver har også opphav i denne åsrekken.
I det andre tidevervet, da Númenors menn først kom til Midgard, var Emyn Uial bebodd av Edains etterkommere. På grunn av dette bosatte Númenóreerne seg like i nærheten, og åsene formet en kjerne i det senere kongeriket Arnor. Etter grunnleggelsen av kongeriket av Elendil og hans sønner, blandet mennene fra Nenuial seg med Dúnedain, og ble Arnors folk sammen med "ikke-Edaine menn" som mennene fra Bri.


New Plymouth.
New Plymouth er en kystby på vestkysten av Nordøya, i Taranaki distriktet på New Zealand.
Området hvor New Plymouth ligger har vært sete for flere Maori stammer i århundrer. Tidlige europeiske hvalfangere oppholdt seg i området en stund før skipet "William Bryant" ankom i 1840 med de første kolonistene.
I dag er byen en havn og handelsstad for regionen og hoved inntektene kommer fra jordbruk så vel som olje og gass produksjon. Befolkningen er rundt 49,000. Severdigheter inkluderer den botaniske hagen, det kontroversielle 45 meter høye kunstverket og fjellet Mount Taranaki (også kjent som Mount Egmont).
Utsikt over New Plymouth. Byen ligger til venstre og i bakgrunnen til høyre kan havnen sees.


The London Dungeon.
Bilde fra en av utstillingene. The London Dungeon er ikke for de med svak mage.
The London Dungeon er en turistattraksjon i Tooley Street, London, nær London Bridge stasjon. Det er en utstilling med ulike grufulle hendelser gjennom historien presentert på en morsom og spennende måte som gjør den mer interessant for den yngre generasjon. Noen av de mer enn 40 historiske hendelsene som er dekket, inkluderer " Den store brannen i London ", "Jack the Ripper", "Judgement Day", "Torturkammeret", "Henry VIII", "Tower of London" og "Den franske revolusjon". I 2003 åpnet det en spesiell utstilling om pesten i London 1665.
I 2004 åpnet London Dungeon sin nyeste attraksjon: Båtturen til helvete og Speillabyrinten, som er den største labyrint laget av speil i verden. Den siste attraksjonen er Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street.
Interaktivt teater.
London Dungeons og underavdelingene utvikler seg stadig fra å være «statisk» som klassiske museumsutstillinger, til å bli mer og mer «interaktivt teater». Flere skuespillere enn før trekker de besøkende i stadig større grad inn i mørke, skumle, frydefulle og historiske «scener»: Demonstrasjon av torturinstrumenter på intetanende publikum, bli halt inn i en 1800-talls rettssal og dømt til døden, være vitne til henging eller løpe livredd gjennom Londons brennende gater mens røyk velter frem.
Dungeons i andre land.
Hamburg Dungeon, The York Dungeon og The Edinburgh Dungeon er alle drevet av samme firma som London Dungeon. I 2005 åpnet The Amsterdam Dungeon.
Eksterne lenker.
London Dungeon


Bodø Senterparti.
Bodø Senterparti er Senterpartiets lokalforening i Bodø.
Eksterne lenker.
Senterpartiet


Linda Lillevik.
Linda Lillevik (født 9. juli 1964 i Alta) er en norsk bibliotekar, journalist og barnebokforfatter. Hun har også arbeidet med amatørrevyer som skuesepiller og tekstforfatter.
Linda Lilleviks barenbøker varierer i tema og uttrykk. De best kjente er en serie på tre fotobilledbøker laget sammen med fotografen Kjell Ove Storvik, om "Kristine", en jente med Downs syndrom: "Klart jeg kan!", "Klart vi tør!" og "Skoleklart". Denne trilogien er oversatt og utgitt i Japan. Hun har også skrevet en biografi for barn og unge om Kaare Espolin Johnson (2007) og boka "Skriv revytekster" (2009).
Linda Lillevik er bosatt i Kabelvåg i Vågan i Nordland. Hun har fått Nordland fylkes forfatterstipend 2007 og stipend fra Norsk Revyforfatterfond 2009.


Brenselcelle.
Prinsippskisse av en hydrogencelle, fransk tekst.
Skisse av William Grove sin brenselcelle fra 1839.
En brenselcelle er en enhet som lager elektrisk energi fra et drivstoff, ved å la det reagere med oksygen, ved hjelp av et oksidasjonsmiddel i en elektrokjemisk prosess. Drivstoffet er vanligvis hydrogen eller naturgass, men det er også mulig å bruke en rekke andre hydrokarboner og alkoholer – for eksempel propan, LPG, metanol eller biogass. Som oksidasjonsmiddel brukes oftest oksygen. En brenselcelle som bruker hydrogen som drivstoff og oksygen som oksidasjonsmiddel, kalles for en hydrogencelle'".
Cellen består av en katode, en anode og en elektrolytt som er plassert mellom elektrodene. En brenselcelle skiller seg fra et batteri ved at den kjemiske energien hentes fra en ekstern kilde (drivstoffet), mens et batteri har den kjemiske energien lagret internt (lukket system).
Mens batterier må lades, vil en brenselcelle fortsette å virke så lenge den tilføres brenselkilden.
Virkemåte.
En brenselcelle består av flere slike celler kobler sammen i serie adskilt med skilleplater. Hver plate i serie bidrar med 0,5 til 1,0 volt, avhengig av strømmen. Størrelsen på platene avgjør hvor mye strøm man kan få ut av brenselcellene. Den totale effekten (i watt) blir strøm multiplisert med spenning.
Fordeler og ulemper.
En fordel med brenselceller er at den gir høy virkningsgrad, det vil si at man kan ta ut mye nyttig energi i forhold til den totale energimengden i drivstoffet som forbrukes. I konvensjonelle forbrenningsmotorer i biler er virkningsgraden svært lav (rundt 30%), fordi mye av energien går over til varme. Virkningsgraden i brenselceller kan være langt høyere.
Brenselceller har lave klimagassutslipp: Dersom brenselet inneholder karbon vil avgassen inneholde CO2, men i betydelig lavere mengder enn fra tradisjonelle forbrenningsmotorer. Er drivstoffet rent hydrogen, vil sluttproduktet kun være vann. Men for å vurdere effektiviteten og miljøvennligheten til en brenselcelle, må hele verdikjeden tas med i betraktningen for det aktuelle drivstoffet. I dag produseres hydrogen fra naturgass, noe som fører til CO2-utslipp i produksjonen. I framtida ser man for seg hydrogen produsert fra fornybare kilder, samt fra naturgass med CO2 kombinert med brenselceller som en forurensningsfri energiteknologi.
Brenselcelleteknologier.
Teknologiene har forskjellige fordeler og ulemper og vil ha forskjellige anvendelser i fremtiden.
Brenselceller i Norge.
Flere bedrifter og universitet i Norge er involvert i brenselcelleutvikling. Et nasjonalt utviklingsprosjekt for brenselceller ombord i skip, kalt FellowSHIP, administreres siden 2003 av Innovasjon Norge og Norges forskningsråd, med deltakelse fra Det norske Veritas, Eidesvik AS, Wärtsila, m.fl. Målet er å utvikle skipsmotorer med en effekt på 330 kW basert på brensel av naturgass (LNG).
I Bergen har Prototech AS egne programmer for å utvikle små SOFC anlegg for kombinert elektrisitet- og varmeproduksjon for bolig og industri. Det første pilotanlegget blir i disse dager (2007) testet ut på Kolsnes utenfor Bergen. Prototech har også et program for reversible PEM brenselceller som kan produsere hydrogen fra fornybare energikilder når de leverer overskudd, for så å produsere ekstra strøm når primærkilden ikke leverer nok.
på Bømlo har et eget program for å utvikle brenselceller til bruk i skipsfart. Dette kan så godt som fjerne NOX-utslippene fra klodens største NOX kilde.
Ved Universitetet i Agder i Grimstad finnes også god kompetanse på brenselceller. De har hatt et anlegg for elektrolyse av vann i Energiparken på Dømmesmoen, den er nå inne til utbedring.
Historikk.
Prinsippet med brenselceller ble oppdaget av den tyske vitenskapsmannen Christian Friedrich Schönbein, da han arbeidet med ozon og reaksjonen mellom hydrogen og oksygen. Dette ble publisert i en av datidens vitenskapelige tidsskrifter i januar 1839.
Bare én måned senere, i februar 1839, publiserte den walisiske vitenskapsmannen og advokaten Sir William Robert Grove sine observasjoner av oppfinnelsen han kalte "gas voltaic battery" i "Philosophical Magazine and Journal of Science". I 1842 ble skissene publisert i den samme journalen. Brenselcellen han laget, brukte samme materialer som dagens fosforsyrebrenselcelle.


Rikard II av England.
Rikard II (født 6. januar 1367, død 14. februar 1400) var konge av England fra 22. juni 1377 til 29. september 1399, da han ble styrtet av Henry Bolingbroke. Han var andre sønn av Edward, den svarte prinsen og Joan av Kent, og ble arving da hans eldre bror døde som barn.
Han ble født på Hellig tre kongers dag, og tre konger var til stede da han ble født. Dette ble, selv om han var prinsen av Wales' andre sønn, tatt som tegn på at store ting lå i vente for ham. Ettersom hans eldre bror døde tidlig, og hans far døde i 1376, ble han arving til den engelske tronen og fikk selv tittelen prins av Wales. Året etter døde hans bestefar Edvard III, og han ble dermed konge bare ti år gammel.
Den mindreårige kongen.
Det var Rikards onkel, John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster, som styrte på hans vegne i de første årene etter kroningen. Da bondeopprøret brøt ut i 1381, mye på grunn av hertugens feilslåtte skattepolitikk, var det Rikard som personlige måtte forhandle med Wat Tyler og de andre opprørslederne, som hadde en hær på flere tusen mann. Dette må ha krevd stort mot fra en fjorten år gammel gutt. Han benådet først lederne, men dette ble trukket tilbake og de ble arrestert og henrettet. Det er uklart om Rikard planla dette fra starten av, eller om de mer militante adelige tvang ham til å gå tilbake på løftet. Uansett førte hans handlemåte til at opprørerne ble tvunget ut av London og tilbake til sine hjem rundt omkring i landet. Senere i livet skulle kongen vise en manglende evne til å føre forhandlinger og gjøre avtaler, noe som var viktig i 1300-tallets intrikate politikk og diplomati. Dette skulle til slutt føre til hans fall.
I 1382 giftet han seg med Anne av Böhmen, datter av Karl IV av det tysk-romerske rike og Elisabeth av Pommern. De fikk ingen barn, og hun gikk bort i 1394. Han skal ha elsket henne svært høyt. I 1396 giftet han seg med prinsesse Isabella av Valois, datter av Karl VI av Frankrike og Isabeau de Bavière. Heller ikke med henne fikk han noen barn. Hun skal bare ha vært barnet da de giftet seg.
Første krise 1387–1388.
Da Rikard selv begynte å ta over styringen av landet, skjøv han flere sentrale adelsmenn tilside. Blant dem finner man Thomas de Beauchamp, 12. jarl av Warwick, Richard Fitzalan, 11. jarl av Arundel og Thomas Woodstock, 1. hertug av Gloucester. Han vendte seg i stedet til en engere krets av favoritter, som inkluderte Robert de Vere, 9. jarl av Oxford og Michael de la Pole, 1. jarl av Suffolk. Adelsmennene som var presset ut dannet en gruppe, kjent som Lords Apellant. Deres hovedanliggende var at krigen mot Frankrike, Hundreårskrigen, måtte fortsette. Flere av dem var først og fremst interessert i dette på grunn av de personlige økonomiske og maktmessige fordeler krigen gav dem.
I 1387 krevde Englands parlament, under press for Lords Apellant, at Rikard måtte fjerne sine upopulære rådgivere. Han nektet, og ble minnet på at han fortsatt var mindreårig og et regentråd ble innsatt. Rikard fikk Arundel, lederen for Lords Apellant, arrestert, men hans lille hære ble overmannet av Lords Apellants styrker utenfor Oxford og Rikard ble plassert i Tower of London. Åtte av hans rådgivere ble henrettet for høyforræderi i 1388, og resten ble landsforvist. Kongen måtte akseptere nye rådgivere, og mistet nesten all makt.
En skjør fred.
I de følgende årene ser det ut til at Rikard husket lærdommen fra 1387, og var mer forsiktig overfor adelen. I 1390 ble det holdt en ridderturnering for å feire at han ble myndig. Riket var da mer harmonisk, ikke minst fordi John av Gaunt var tilbake fra Spania og ledet Lords Apellant. Rikards lag av riddere på turneringen ble utstyrt med samme symbol, et hvitt hjerte, som han selv hadde valgt.
Kongen var interessert i ting som fin mat, og insisterte på at man skulle spise med skje ved hoffet. Han skal også ha oppfunnet lommetørklet. Han fikk dekorert Westminster Hall med et nytt, vakkert tak, og han var beskytter for kunstnere, arkitekter og forfattere. På grunn av dette har han blitt sett som en forløper for renessansefyrstene. Men i hans samtid så man på interessene som svakheter, og mange mente han var en ny Edvard II, som ikke var verdig sitt opphav i det krigerske Huset Plantagenet. Han hadde ikke sin bestefars dragning mot slagmarken. Rikards felttog i Skottland i 1385 endte med et uavklart resultat, og i 1396 signerte han en 28 år lang våpenhvile med Frankrike. Til tross for at freden brakte høyere fortjeneste i riket, var avtalen svært upopulær.
Man kan også se at han foretrakk fred i det første felttoget til Irland i 1394. Hans politikk baserte seg på at de irske opprørerne var oppildnet av sine klagemål mot de fraværende engelske jordeierne, og mente at de nok hadde rett i en del av sine krav. De han kalte "ville irer", de irsktalende som ikke hadde sluttet seg til opprøret, behandlet han med mildhet og respekt. Slik skiller han seg fra flere tidligere og senere monarker i behandlingen av Irland og øyas befolkning. Mange historikere mener at dersom hans regjeringstid hadde vart lenger kunne Irlands historie vært dramatisk annerledes.
Rikard hadde en sterk tro på kongens guddommelige rett, og følte at det ikke skulle stilles spørsmål ved noen av hans avgjørelser. Han insisterte på å bli tiltalt som «Deres majestet» eller «Deres høyhet», og kunne sitte alene med kronen på hodet i timevis. Etter dronning Annes død i 1394 ble han enda mer rigid. Han bestilte landets første kongelige portrett. I Wiltondiptyken er han portrettert mellom de angelsaksiske helgenkongene Edmund Martyren og Edvard Bekjenneren. Dette var ikke bare en referanse til hans forgjengere på tronen, men også til hans ektefølte religiøsitet.
Andre krise 1397–1399 og avsettelsen.
I 1397 bestemte Rikard seg for å kvitte seg med Lords Apellant, som la bånd på hans makt. Han brukte et aristokratisk komplott som påskudd; det er tvilsomt om dette var reellt. Jarlen av Arundel ble henrettet og Warwick sendt i eksil, mens Gloucester døde i fangenskap. Han kunne nå herske som an autokratisk konge, og fortsatte å rense ut alle som ikke underkastet seg fullstendig.
Kongen forble barnløs. Tronarvingen var først Roger Mortimer, 4. jarl av March, som var barnebarn av Lionel av Antwerpen. Etter hans død i 1398 var det hans syv år gamle sønn Edmund Mortimer som ble tronarving. Rikard bekymret seg for John av Gaunts sønn Henry Bolingbroke, som han i 1399 landsforviste for ti år på et tynt grunnlag. Kongen konfiskerte etter John av Gaunts død i februar 1399 Bolingbrokes eiendommer, og gav dem til sine favoritter. Noen historikere har tolket dette som et forsøk på å skape større harmoni i riket. Eiendommene var enorme, og utgjorde nesten en stat i staten, og var dermed et hinder mot et fredelig England under kongens kontroll. Politikken Rikard førte var den samme som hans forgjengere Henrik II og Edvard I hadde fulgt; også de tok eiendommer fra adelen for å styrke kronen.
Rikard forlot så landet for å føre et nytt felttog i Irland. Bolingbroke benyttet sjansen til å stige i land i Yorkshire med en hær gitt til ham av Frankrikes konge. Han hadde i første omgang til hensikt å ta tilbake sine eiendommer. Motviljen mot Rikard var stor, og etter kort tid hadde Bolingbroke kontroll over det meste av det sørlige og østlige England. Innen Rikard kom tilbake fra Irland og steg i land i Wales hadde en bølge av misnøye feiet over England, og Bolingbroke hadde blitt oppfordret til å ta kronen.
Kongen ble tatt til fange i Conway Castle i Wales, og hentet til London. I hovedstaden opplevde han at borgerne kastet søppel på ham. Han ble stengt inne i Tower of London, og ble i september 1399 tvunget til å abdisere. Han frasa seg kronen foran parlamentet, og fikk samtidig opplest 33 anklager mot seg. Han fikk ikke lov til å besvare disse anklagene. Parlamentet aksepterte så Henry Bolingbroke som konge, under navnet Henrik IV.
Rikard ble plassert i Pontefract Castle, og ble antagelig myrdet eller sultet i hjel. Dødsdatoen antas å være 14. februar; han var helt sikkert død innen 17. februar.
Hans legeme ble utstilt i St. Pauls katedral i London, slik at alle skulle vite at han virkelig var død. Han ble å gravlagt i Kings Langley Church. Sarkofgen var dårlig designet, og besøkende kunne stikke hånden inn i kisten. En skolegutt skal ha stukket av med kongens kjeveben. På tross av at legemet ble vist frem gikk det rykter om at han var i live helt inn i Henrik Vs regjeringstid. Henrik V bestemte seg for å gi Rikard et flottere gravsted i Westminster Abbey, og flyttet legemet dit under en storslagen seremoni i 1413.
Rikard 02


Dorotea kommune.
Dorotea kommune ligger i Västerbottens län i landskapene Lappland, Jämtland og Ångermanland. Dorotea kommune har grenser mot nabokommunene Vilhelmina og Åsele i Västerbottens län, Sollefteå i Västernorrlands län og Strömsund i Jämtlands län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Dorotea, som har fått sitt navn etter dronning Frederika Dorothea Wilhelmina, Gustav IV Adolfs gemalinne. Kommunen er Sveriges tredje minste kommune etter befolkningsantall.
E45 og Inlandsbanan går gjennom kommunen.
Administrativ historikk.
Kommunene Vilhelmina, Åsele og Dorotea vurderte i 2006 en sammenslåing til én stor kommune. I februar 2007 ble det klart at det ikke kom til å bli dannet noen storkommune.
Tettsteder.
Dorotea kommune hadde kun ett tettsted i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.


Gällivare kommune.
Gällivare kommune ligger i Norrbottens län i Sverige, i landskapet Lappland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Gällivare. Gällivare kommune grenser mot kommunene Jokkmokk, Boden, Överkalix og Kiruna i Sverige. I nordvest grenser kommunen mot Narvik, Ballangen og Tysfjord i Norge. Med et areal på 16 950 kvadratkilometer er kommunen Sveriges tredje største etter areal.
Geografi.
Gällivare består av høyfjell i nordvest som gradvis blir lavere mot sørøst. Lule älv er det største vassdraget i kommunen og danner sammen med innsjøene Akkajaure og Stora Lulevatten øvre delen av sørgrensen mot Jokkmokk. Gällivare har flere nasjonalparker og andre vernede områder, bl.a. Stora Sjöfallets nasjonalpark (1909), Muddus nasjonalpark (1942) og Sjaunja naturreservat. Den søndre delen av kommunen består av store skogs- og myrområder.
E10 og E45 går gjennom kommunen og Gällivarre er knytta til det svenske jernbanenettet gjennom Malmbanan og Inlandsbanan. Gällivare Lapland Airport har daglige flyforbindelser til Stockholm.
Språk.
Samisk, meänkieli og finsk har status som offisielle minoritetsspråk i kommunen, og Gällivare er sammen med nabokommunen Kiruna de to eneste svenske kommunene med tre offisielle minoritetsspråk.
Næringer.
Jordbruk og gruvedrift er tradisjonelt viktige næringer i kommunen. Nedgangen i arbeidsplasser i disse næringene har resultert i økt fraflytting. Kommunen har betydelige vannressurser og en økende turisme.
Tettsteder.
Gällivare kommune hadde seks tettsteder i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.
Kuriosa.
Den svenske fastfoodkjeden Max Hamburgerrestauranger ble grunnlagt i Gällivare i 1968 av Curt Bergfors.


Kiruna kommune.
Kiruna kommune (Nordsamisk: Girona gielda) ligger i Norrbottens län i Sverige, i landskapet Lappland. Kommunen er den nordligste og arealmessig største i Sverige, og størrelsesmessig er den like stor som de tre sørligste länene (Skåne län, Hallands län og Blekinge län) til sammen. Kiruna kommune er faktisk 7 % større arealmessig enn hele Sogn og Fjordane fylke.
Kiruna grenser til kommunene Gällivare og Pajala i Sverige, Enontekis i Finland og Storfjord, Målselv, Bardu og Narvik i Norge.
Kommunens administrasjonssenter ligger i Kiruna. Kiruna ble grunnlagt i 1900, og Hjalmar Lundbohm regnes som byens grunnlegger. Han var disponent ved gruveselskapet LKAB, som begynte utvinning av jernmalm i Kiirunavaara på slutten av 1890-tallet. Kiruna har jernbaneforbindelse med Narvik og Luleå via Malmbanan og Ofotbanen, og Sveriges nordligste flyplass ligger i kommunen. Omlag 40 kilometer øst for Kiruna by ligger rakettskytefeltet Esrange (European Space and Sounding Rocket Range), Sveriges eneste romrakettbase.
Språk.
Samisk, meänkieli og finsk har status som offisielle minoritetsspråk i kommunen, og Kiruna er sammen med nabokommunen Gällivare de to eneste svenske kommunene med tre offisielle minoritetsspråk.
Geografi.
Sveriges høyeste fjell Kebnekaise ligger i kommunen, 70 kilometer vest for Kiruna. Det finnes over 6000 innsjøer og vann i kommunen, den største er den over sju mil lange Torneträsk. De to største vassdragene i kommunen er Torne älv og Kalixälven. Sveriges nordligste elv, Könkämä älv og Muonio älv utgjør grensa mot Finland. Nasjonalparkene Abisko og Vadvetjåkka ligger innenfor kommunegrensene, det samme gjør ni naturreservat.
Tettsteder.
Kiruna kommune hadde sju tettsteder i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.


Lycksele kommune.
Lycksele kommune ligger i det svenske länet Västerbottens län i landskapet Lappland i landsdelen Norrland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lycksele. Kommunen grenser til nabokommunene Storuman, Malå, Bjurholm, Norsjö, Sorsele, Vilhelmina og Vindeln.
Samisk språk.
Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Lycksele kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige. Sveriges første sameskole ble grunnlagt i Lycksele i 1632, og fra gammelt av har Lycksele vært et knutepunkt føo den sørlige delen av Lappland med årlige markeder.
Geografi.
Lycksele kommune ligger midt i et skoglandskap, og gjennom kommunen, og tettstedet, renner Ume älv, et av Sveriges mektigste vassdrag.
E12 går gjennom kommunen. Lycksele har forbindelse til det svenske jernbanenettet gjennom jernbanelinja mellom Storuman og Hällnäs. Lycksele lufthavn har daglige ruteflygninger til Stockholm Arlanda.
Tettsteder.
Lycksele kommune hadde to tettsteder i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.


Malå kommune.
Malå kommune (svensk: "Malå kommun") er en svensk kommune i Västerbottens län i Lappland. Malå kommune grenser til nabokommunene Sorsele, Lycksele, Norsjö og Arvidsjaur. Kommunens administrasjonssenter ligger i Malå.
Samisk språk.
Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Malå kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige.
Næringsliv.
Kommunen har store skogsområder, og skogbruk og treindustri er viktige næringer. Også reindrift drives her, og Sveriges sørligste skogssameby finnes i kommunen.
Malå ligger i et område med Nord-Europas mest interessante mineralfelt for utvinning av gull, sink og kobber, og gruvedrift er ei viktig næring i kommunen. Sveriges geologiska undersökning har sitt mineralinformasjonskontor i Malå, som blant annet har et borekjernearkiv med 3,5 millioner meter med borekjerner fra hele Sverige.
Tettsteder.
Malå kommune hadde kun et tettsted i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.


Sorsele kommune.
Sorsele kommune ligger i det svenske länet Västerbottens län i Lappland. Kommunen grenser i vest til Rana kommune i Norge, til Arjeplog kommune i nord, Malå kommune og Lycksele kommune i øst, og Storuman kommune i sør. Sorsele er Sveriges nest minste kommune etter befolkning.
Kommunens administrasjonssenter ligger i Sorsele.
Administrativ historie.
De to kommunereformene i 1952 og 1971 påvirket ikke grensene til Sorsele kommune. Den eneste virkningen av den første var at et municipalsamhälle som ble opprettet i 1935, ble oppløst i 1955.
Kommunevåpenet.
Kommunevåpenet til Sorsele kommune kom til etter en konkurranse på 1960-tallet, og ble fastlagt ved en kongelig resolusjon i 1970, og deretter registret av Patent- och registreringsverket i 1974. Våpenskjoldet viser to korslagte blå ski gjennomtrengt av et blått ulvespyd med rød spiss. Over spydet er det en kniv for tilberedelse av reinhorn.
Samisk språk.
Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og kommunen inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige.
Geografi.
Innsjøen Storvindeln ligger i kommunen. Vindelälven er det største vassdraget. Deler av fjellområdet Vindelfjällen på grensen mot Storuman kommune er et naturreservat. I øst er det store myr- og skogområder, og skogbruk og treindustri er viktige næringer i kommunen. Reindrift er også ei viktig næring, i fjellbyen Ammernes finnes området i Sverige med høyest reintetthet.
E45 og Inlandsbanan går gjennom kommunen.
Tettsteder.
Sorsele kommune hadde kun et tettsted i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.


Vilhelmina kommune.
Vilhelmina kommune ligger i det svenske länet Västerbottens län i Lappland. Kommunen grenser mot nabokommunene Storuman, Lycksele, Åsele, Dorotea og Strömsund. I nordvest grenser kommunen til Hattfjelldal kommune i Norge. Kommunens administrasjonssenter ligger i Vilhelmina.
Samisk språk.
Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Vilhelmina kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige.
Geografi.
Fjellområder vest i kommunen, høyeste fjelltopp 1589 moh i Marsfjällen. Dypt nedskårne daler og langstrakte innsjøer strekker seg sørøstover. Store myr- og skogområder i sørøst. Reindrift, skogdrift og gruvedrift er viktige næringer.
Vilhelmina flyplass har daglige ruteflygninger til Stockholm.
Tettsteder.
Vilhelmina kommune hadde kun et tettsted i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.


Åsele kommune.
Åsele kommune ligger i det svenske länet Västerbottens län i landskapet Lappland. Kommunen grenser til nabokommunene Dorotea, Vilhelmina, Lycksele og Bjurholm i Västerbottens län og til kommunene Örnsköldsvik og Sollefteå i Västernorrlands län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Åsele.
Geografi.
Kupert skogslandskap med mange innsjøer og tjern. Ångermanälven renner gjennom kommunen. I kommunen ligger Björnlandet nasjonalpark. Riksväg 90 og 92 går gjennom kommunen.
Tettsteder.
Åsele kommune hadde to tettsteder i 2005.
I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005.


Nordiske grener under Vinter-OL 1972.
Under Vinter-OL 1972 i Sapporo ble det arrangert 10 øvelser i nordiske grener.


Peltonturbin.
Peltonturbin er en type turbin som er mest effektiv ved store fallhøyder (600m+) og relativt små vannmengder. Turbinen er således brukt i mange norske vannkraftverk som kjennetegnes ved store fallhøyder og små vannmengder.
Turbintypen ble oppfunnet av Lester Allan Pelton i 1879.
Prinsipp.
I en peltonturbin blir nesten all energien omformet til bevegelsesenergi gjennom en dyse. Strålen treffer så skålene som sitter ytterst på hjulet. Her vris strålen helt rundt og energien overføres til turbinhjulet.
Vannet har en liten hastighet når det forlater skålen. Dette fører til at turbinen ikke kan få virkningsgrad på mer enn ca 92-93%


Skiskyting under Vinter-OL 1972.
Under Vinter-OL 1972 i Sapporo ble det arrangert to øvelser i skiskyting.


Finneidfjord.
Finneidfjord (også kalt Finni) er et tettsted i Hemnes kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på et eide mellom to fjordarmer, Sørfjorden og Finneidfjorden som begge er armer av Ranfjorden.
Finneidfjord ligger omtrent 13 kilometer sørøst for Hemnesberget, om lag 6 kilometer nord for Bjerka og 16 kilometer nord for kommunesenteret Korgen. 25 kilometer nordøst for Finneidfjord ligger Mo i Rana. E6 og Nordlandsbanen passerer forbi stedet.
Stedsnavnet vitner om umesamisk bosetning; navnet kan spores tilbake til gården "Findiedt" i 1567.
Historie.
I 1925 ble det anlagt margarinfabrikk i Finneidfjord. Helgeland Margarinfabrikk AS hadde flere populære margarinmerker i sitt sortiment, blant annet varemerket «Veslemøy» som var margarin iblandet smør. Fabrikken ble kjøpt opp og lagt ned i 1973.
Istedet ble det bygget en kaviarfabrikk på stedet. Her ble det produsert Mills kaviar frem til 5. januar 2007, da fabrikken ble nedlagt. Mills-konsernet flyttet kaviarproduksjonen til Trondheim, mens produksjonen av «Delikat sild» ble flyttet fra Trondheim til Polen. Nedleggelsen av fabrikken utløste sterke reaksjoner, blant annet fordi Mills-konsernet i realiteten avviklet en lønnsom bedrift. En folkeaksjon ble startet, og den 23. november 2004 overrakte sogneprest Harold Holtermann nærmere 3000 underskrifter til ledelsen i Mills i protest mot planene om nedleggelse.
20. juni 1996 gikk det et større strandsoneskred på stedet. Ei strand, to hus og ca. 400 meter av E6 raste ut i fjorden. I tillegg til at 4 mennesker døde, så førte skredet til at Nordlandsbanen og E6 ble stengt i flere dager, uten ferjefrie omkjøringsmuligheter.


Salinas (California).
Salinas er en by i Monterey County, California, USA. Byen er fylkeshovedstad i Monterey.


Skiskyting under Vinter-OL 1968.
Under Vinter-OL 1968 i Grenoble, Frankrike ble det arrangert to øvelser i skiskyting.


Ya-Ya jentenes hemmelige nedtegnelser.
"Ya-Ya jentenes hemmelige nedtegnelser" er en film fra 2002 regissert av Callie Khouri. Den er basert på romanen med samme navn, "Divine Secrets of the Ya-Ya Sisterhood", skrevet av Rebecca Wells.
Historien.
Forfatter «Siddalee Walker» skal snart ha premiere på sitt seneste teaterstykke. I et intervju med «Time» uttrykket hun noen av sine meninger om sin ulykkelige barndom.
Hennes mor, «Vivian Joan Abbott Walker», leser artikkelen, og blir ekstremt fornærmet av den. Hun fjerner alle bildene av «Siddalee» i huset, og uttrykker at hun aldri ønsker å se datteren igjen. Hun nekter snakke med «Siddalee», og «Siddalee» sender henne invitasjon til bryllupet sitt hvor hun har fjernet dato og sted for bryllupet.
«Siddalee» har vanskelig for å forstå sin mors oppførsel inntil hun blir kidnappet av tre av morens venner; «Teensy Melissa Whitman», «Necie Rose Kelleher» og «Caro Eliza Benett». De fire damene dannet "Ya-Ya Sisterhood" (sisterhood = søsterskap, jf. brorskap) i sin ungdom som et merke over deres nære vennskap, og det har var opp igjennom årene. De brakte henne bort fra hennes forlovede, «Connor McGill», og fortalte om hennes mors vanskelige liv.
Ved hjelp av de tre vennene kommer «Siddalee» til en forståelse for sin mors oppførsel, og hennes mor får en større forståelse for seg selv og si datter.


Amtskonduktør.
En amtskonduktør var en offentlig godkjent landmåler på 1700-tallet og til andre halvdel av1800- tallet som skulle forsøke å rydde opp i grensetvister.
Ved "«Forordning om Kart i Åstedssaker»" av 31. mars 1719 ble det stilt krav til en nøyaktig grensebeskrivelse og grenseriss ved tvister om eiendomsgrenser. Forordningen gjaldt både i byer og kjøpesteder og på landet. Dette arbeidet skulle utføres av «kyndige og upartiske Folk», og forretningen skulle skje «i alle de stridende Parters Overværelse». Denne forordningen la grunnlaget for opprettelsen av amtskonduktørstillinger ut over i landet. Amtskonduktøren var imidlertid ikke en offentlig tjenestemann, og hans inntekter kom utelukkende fra de arbeider som han kunne fakturere i forbindelse med grensetvistsaker.
Amtskonduktørene var militært akademisk utdannet i København ved «kgl. Militære Mathematiske Skole» og hadde gjerne kapteins grad. Han stevnet partene til å møte i marken for å påvise grensene. Partene medbragte eldre dokumenter og vitner for å bevise sine påstander. Amtskonduktøren utarbeidet kart over området og fastsatte grensene. Amtskonduktørens avgjørelse kunne ankes til lagmannsretten. I 1785 ble det gitt en egen instruks for amtskonduktørene.
Det er mange kunstferdige eksempler på kart fra denne tiden, og disse kartene ble gjerne de første detaljkartene som ble laget utover på landet. Kartleggingen ble utført ved hjelp av målebord.
Etter at "«jordskifteloven»" kom i 1857 ble amtskonduktørens arbeide overtatt av Jordskifteverket i landkommunene. I byene fortsatte amtskonduktørene sitt arbeid, men fikk gjerne nå ny tittel som stadskonduktør.
I dag kan du studere eiendomsfag og jordskifte på Institutt for landskapsplanlegging ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.


Gary Sinise.
George Alan «Gary» Sinise (født 17. mars 1955 i Blue Island i Illinois) er en amerikansk skuespiller og filmregissør. Han ble nominert til en Oscar for sin rolle som løytnant Dan Taylor i "Forrest Gump" i 1994. Han vant en Golden Globe som beste skuespiller for sin rolle i filmen "Truman".
Sinise har regissert to filmer, og spilte selv en av hovedrollene i den ene av dem – Om mus og menn (Of Mice And Men) (1992), etter John Steinbecks roman. Han er trolig mest kjent for sin medvirkning i følgende tre filmer med Tom Hanks: "Forrest Gump", "Den grønne mil" og "Apollo 13". Man kan også nevne hans sentrale rolle i actionthrilleren "Ransom" i 1996 (sammen med Mel Gibson).
Fra 2004 har Sinise hatt hovedrollen i og vært produsent for krimserien.


Nordiske grener under Vinter-OL 1964.
Under Vinter-OL 1964 i Innsbruck ble det arrangert ti øvelser i nordiske grener.
4 x 10 km stafett.
Norge ble nr 4 på tiden 2.19.11,9


Himring.
Himring (noen ganger oversatt som "Den evigkalde") er en fiktiv ås fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den lå i den nordøstre delen av Beleriand, og det var på denne åsen at Maedhros, den eldste av Fëanors sønner, bygde sin festning. Etter at Beleriand sank i havet på slutten av det første tideverv, ble toppen av åsen stående over vannflaten og ble kjent som øya Himling.
Festningen på toppen av Himring ble bygd da Fëanors sønner dro østover etter at Thingol fikk vite om "sleksdrapet". Det var hovedfestningen til Maedhros, og derfra voktet han det nordøstre grenselandet, som ble kjent som "Meadhros grensemark".
Det stod fast gjennom Dagor Bragollach, og mange av de overlevende fra de omliggende traktene kom dit, og blant dem var Maedhros bror Maglor. Festningen stod i flere århundrer; helt fram til Nirnaeth Arnoediad, og etter dette er det ikke nevnt mer i "Silmarillion", men det inntrykket som blir gitt er at det blir forlatt, fordi Fëanors sønner ikke lenger hadde styrken til å holde det og derfor måtte gi det opp.
Etter Vredens krig forble toppen av åsen igjen, som en liten øy ved den nordvestre kysten av Midgard som vi kjenner det fra Ringenes herre. På det originale kartet som fulgte med boka "Ringenes herre" har den fått navnet "Himling". Det er et av flere høye punkt i Beleriand som overlevde da Beleriand sank i havet, og Himling er den som er enklest å se siden den faktisk er med på kartene fra det tredje tidevervet.


28 dager (film).
"28 dager" er en film fra 2000 med Sandra Bullock i hovedrollen som «Gwen Cummings», en alkoholisert spaltist som havner på rehabilitering. Filmen er regissert av Betty Thomas.
Historien.
«Gwen Cummings» (Sandra Bullock) er spaltist i en avis og havner i en bilulykke på vei til sin søsters bryllup. Fordi hun har kjørt i alkoholpåvirket tilstand, blir hun gitt valget mellom fengsel eller rehabilitering. Hun velger det siste, men har ekstrem motstand mot å delta i noen av behandlingsprogrammene de har å tilby. Dette er fordi hun har motstand mot å innrømme at hun har et alkoholproblem.
Etter at hun har blitt kjent med noen av de andre pasientene, begynner «Gwen» gradvis å revurdere livet sitt og se hva det er hun gjør, at hun faktisk har et seriøst problem. Veien mot tørrleggelse er ikke lett, og hun er ikke garantert suksess. Hun er allikevel villig til å gjøre et forsøk.


Lionel av Antwerpen.
Lionel av Antwerpen (født 29. november 1338, død 7. oktober 1368) var første hertug av Clarence og andre sønn av Edward III av England og Philippa av Hainault. Han fikk sitt tilnavn fordi han ble født i Antwerpen.
Som barn ble han forlovet med Elizabeth de Burgh, 4. grevinne av Ulster, datter og arving til William Donn de Burgh, 3. jarl av Ulster. De giftet seg i 1352, men allerede i 1347 hadde Lionel tatt i bruk tittelen jarl av Ulster.
I 1345, og igjen i 1346, ble han utnevnt til sin fars representant i England. I 1355 ble han med på en ekspedisjon til Frankrike, men han fokuserte sin energi mest på Irland.
Han ble guvernør for Irland, og steg i land i Dublin i 1361. I november 1362 ble han hertug av Clarence, samtidig som hans far uten hell forsøkte å sikre at han ble kronet til konge av Skottland. Lionels innsats for å sikre effektivt styre i Irland ble bare kronet med moderat fremgang. Etter å ha holdt et parlament i Kilkenny, som vedtok Kilkennystatutten i 1367, gav han opp og reiste hjem til England.
Hans kone hadde gått bort i Dublin i 1363, etter å ha fått datteren Philippa. Datterens etterkommere skulle senere kreve tronen for Huset York under Rosekrigene. Lionel inngikk et nytt ekteskap med en kvinne ved navn Yolande eller Violante, som var datter av Galeazzo Visconti, som styrte i Pavia. Han gav en stor medgift, som også vokste i ryktene som gikk. De giftet seg i Milano i juni 1368. Etter noen måneder ble han syk i Alba, og døde der.
Hans eneste barn, Philippa, giftet seg i 1368 med Edmund Mortimer, 3. jarl av March. De fikk datteren Anne de Mortimer, og var dermed besteforeldre til Richard Plantagenet, 3. hertug av York og oldeforeldre til Edvard IV og Richard III.
Poeten Geoffrey Chaucer var en periode tjener i Lionels hushold.
Clarence 1-01
Ulster 04


Mens du sov.
"Mens du sov" er en romantisk komedie fra 1995 med Sandra Bullock, Bill Pullman, Peter Gallagher, Peter Boyle, Jack Warden, Glynis Johns, Micole Mercurio, Jason Bernard, Michael Rispoli og Monica Keena i sentrale roller. Den ble regissert av John Turtletaub og manusforfattere var Daniel G. Sullivan og Frederic Lebow.
Historien.
Bullock spiller «Lucy», en medarbeider på undergrunnen i Chicago som redder en mann fra t-bane-sporet da han blir ranet og faller bevisstløs om. Fordi han er veldig kjekk får hun en sykepleier på sykehuset til å tro at hun er hans forlovede og dermed blir hans familie fortalt dette. «Lucy» er i begynnelsen så opphengt i alles panikk at hun kan ikke fortelle sannheten. Senere, når hun har blitt så godt tatt imot av denne familien, kan hun ikke få seg selv til å fortelle hva som virkelig skjedde. I mellomtiden blir hun forelsket i den sovende mannens bror.


Funk.
Funk er en musikkstil eller musikksjanger som ble utviklet fra soul på 1960-tallet. Ordet funk kommer opprinnelig fra engelsk, "stink", stank. Funk gjenkjennes av sterk bassgang som fungerer som hovedriff. Det benyttes også mye trompeter og saksofoner. I tidlig funk, fra slutten av 60-tallet fram til første halvdel av 70-tallet, var det ofte sterkt synkoperte trommerytmer, ikke sjelden i kombinasjon med perkusjon.
Historie.
Funk har sin opprinnelse i soulmusikken som egentlig kom ut av bluesmusikken som var veksten av slavesang, det ble blandet med rhythm and blues, rock, jazz og iblant også psykedelisk musikk. James Brown har vært svært viktig for den grunnleggende funken. Sanger som «Papa’s Got a Brand New Bag» og «Get Up (I Feel Like Being a) Sex Machine» som Brown gjorde på midten av1960-tallet kan bli karakterisert som funkens barndom. Også band som the Meters fra New Orleans gjorde mye for å utvide funkens vokabular og popularitet blant USAs svarte befolkning.
På 1970-tallet fikk funken sin storhetstid ved at man begynte å bruke keyboard som clavinet, Rhodes, og en rekke synthesizere. En viktig inspirasjonskilde for keyboardtung funk er Herbie Hancocks jazzfunkplate Head Hunters fra 1973. I 1974 lanserte synthfabrikanten ARP sitt String Ensemble, som la sitt preg på band som f.eks. Ohio Players og Parliament.
Rundt 1975 dukket discoen opp på scenen i USA, dette var en enklere og mindre synkopert avart av 70-tallets funk og soul. Det var vanlig at man også blandet funk i disco og omvendt. Det gjorde at funken ble like hard som rhythm and blues-inspirerte på 1960-tallet. Funk var også en av de grunnleggende stilene for utviklingen av hip-hop og electroen på 1980-tallet, med musikere som Gary Davis & His Professor, Pookie Blow og Sugarhill Gang.
På den senere tid har noen rockeband blitt inspirert av funk og skapt en ny sjangre som kan kunne kalles for funkrock. Eksempel på band som kan man kan si spiller funkrock er Red Hot Chili Peppers, Mr. Bungle og Faith No More. Men kombinasjonen var ikke ny; svarte band som Funkadelic hadde spilt funkrock siden slutten av 60-tallet, mens mange hvite rockeband på 70-tallet plukket opp instrumenter og sjangertrekk vanligst forbundet med funk omtrent midt i tiåret. Et veldig klart eksempel er Led Zeppelins låt Trampled Underfoot fra 1975, som er meget lik Stevie Wonders hit Superstition fra 1972. Begge sangene er basert på et framtredende clavinetriff med trommer og bass i 4/4.


Bill Pullman.
William James «Bill» Pullman (født 17. desember 1953 i Hornell i New York) er en amerikansk skuespiller.
Pullmann har gått på State University of New York og University of Massachusetts.
I 1980-årene jobbet Pullman primært på ulike teatre i New York og Los Angeles. Hans første større filmrolle var i filmen "Uten skrupler" med Danny DeVito. Andre filmer han har spilt i, inkluderer hovedroller i "Romnaut" (1987), " The Serpent and the Rainbow" (motspiller her var Zakes Mokae), "Mens du sov" (1995) og "Independence Day" (1996). Pullman har fortsatt med å spille både i teatre og i filmer, både i uavhengige og med store budsjetter.
Pullman er gift med danseren Tamara Hurwitz og har tre barn. Han mistet luktesansen på college etter en ulykke som gjorde at han lå i koma i to dager.


Giza.
Giza (arabisk: الجيزة) er en by i Egypt på Nilens vestre bredd. Byen er i dag en del av Kairos storbyområde.
Giza er kjent for å huse noen av verdens mest imponerende monumenter i Pyramidekomplekset ved Giza, bl.a. Sfinksen, Kheopspyramiden og Khafrepyramiden.
Gruppen av pyramider ved Giza omfatter i alt ni pyramider, hvorav de tre største er oppkalt etter faraoene Kheops, Khefren og Mykerinos. Dette er de greske navn. De egyptiske navn er "Khufu", "Khafra" og "Mkaura". De seks øvrige pyramider er uten navn. Tre ligger langs Kheops-pyramidens østside og tre langs med Mykerinos-pyramidens sydside. Dessuten er området fylt med ruiner av templer og graver.


Gudvangatunnelen.
Gudvangatunnelen i Sogn og Fjordane fylke forbinder Gudvangen med Undredalen og er del av europavei 16.
Den er med 11 428 m Norges nest lengste veitunnel. Den ble åpnet den 17. desember 1991, og var lengst i landet fram til Lærdalstunnelen ble åpnet i 2000. Tilsammen med Flenjatunnelen og Lærdalstunnelen er det 43,0 km tunnel på 51,5 km vei.


Stavanger katedralskole.
Stavanger katedralskole, Kongsgård, er en videregående skole i sentrum av Stavanger. Hovedbygningen på Kongsgård, er sammen med Domkirken, Kirkegata, Valbergtårnet, Torget og Breiavannet Stavanger sentrums fremste kjennetegn. Skolen omtales på folkemunnet bare som «Kongsgård». Sammen med Oslo Katedralskole har Stavanger Katedralskole blitt omtalt som eliteskoler, og har begge noen av landets høyeste snitt.
De siste årene har skolen blitt ledende innenfor fremmedspråk i Stavanger, og tilbyr fra høsten 2010 fordypning innenfor norsk, engelsk, tysk, spansk, fransk og arabisk. Skolen har også elever som tar undervisning i latin ved Sandnes videregående skole. Dermed har skolen blitt en særdeles viktig del for internasjonalisering i regionen.
Stavanger offentlige skole.
Det ble drevet skole i Stavanger omkring 1160 ved et kloster i byen, og vi ser i flere spredte kildesteder at det har vært skole i Stavanger i middelalderen, men ikke på Kongsgård. Fra slutten av 1500-tallet øker kildetilfanget og vi kan følge hver enkelt skoleholder og hører i byen gjennom skriftlige kilder. På 1700-tallet sto skolen på østsida av Domkirken.
Skolebygningen på Kongsgård.Stavanger offentlige skole ble grunnlagt ved en kongelig resolusjon 2. oktober 1824. Kongsgård ble kjøpt som skolebygning. Det gikk fortsatt en tid før en fikk bygd om Kongsgård til formålet og fikk ansatt lærere. Den første skoledagen var 26. november 1826, som regnes som skolens fødselsdag. Det var i 1838 en overlærer og to adjunkter.
Det tidligere murte byggerhuset langs Breiavatnet ble brukt til stall, men ble revet og oppført som skolebygning i 1852. Det ble tatt i bruk året etter. Den er senere utvidet i 1877 og 1905. Skolens «turnlokale» ble bygget i 1861. I 1868 fikk skolen sitt bibliotek. I 1869 ble examen artium med real- og latinlinje samt middelskoleeksamen innført. I 1914 fikk bygningen vannklosetter. I 1936 fikk skolen navnet Stavanger katedralskole.
De to første kvinnelige elevene tok eksamen artium i 1905.
Skolen er med sin lange tradisjon en viktig institusjon i Stavanger. Som skolens staselig hovedrom regnes Riddersalen. Her hang tidligere en oversikt over hvilke konger som hadde besøkt Kongsgård. Denne er nå flyttet inn på rektors kontor.
Mange av skolens lærere, lektorer og rektorer har vært framtredende personligheter i Stavanger.
Minnesmerke over elever fra Stavanger katedralskole som mistet livet under andre verdenskrig.
Kongsgård under krigen.
I 1940-1945 ble Kongsgård brukt av tyskerne. Den ble brukt som kvarter for den tyske Seekommandant. Undervisningen ble flyttet til Stavanger Museum og i Klubben.
En brann 1. påskedag 1942 ødela store deler av bygningen. Tyskerne ville i starten ikke slippe til brannvesenet for å slukke brannen. Det gjorde at omfanget av brannen ble vesentlig større enn det den burde ha blitt. Hele loftsetasjen ble ødelagt.
34 elever mistet livet under krigen: Jens Bull Arntz, Ada Becker, Hermann Becker, Israel Becker, Lars Brath, Karluf Bøe, Jakob Dreyer jr, Peder Svanøe Endresen, Einar Engedahl, Arnulf Riis Eskeland, Arne Fjelland, Birk Leif Gilje, Gunnar Hardeland, Gustav Helland, Hans Andreas Houen, Magne Hovda, Einar Høigard, Leiv Lea, Rolv Lea, Erik Lund, Magnus Nilsen, Carl Johan Oftedal, Ragnvald Olsson, Oddvar Omundsen, Thorleif Osmundsen,Gard Paulsen, Jakob Dybvad Sømme, Einar Thorsen, Olav Thorsen, Arne Thu, Arne Værum, Øivinn Ør, Finn Schouw Aanonsen og Harald Aarstad. En minnestein i granitt ble avduket i skolegården 23. oktober 1949. I 2010 oppfordrer skolen sine 3. klassinger til å delta i et prosjekt for å skrive biografier om hver av disse elevene, som senere skal bli utgitt som bok.
Ti av lektorene ble sendt i fengsel eller konsentrasjonsleir.
Stavanger katedralskole fram til i dag.
Kongsgård ble tatt i bruk igjen som skole etter krigen. Fra 1968 var skolen forsøksgymnas. Det var et gymnas med med store valgmuligheter for å velge enkeltfag. I 1969 ble den et rent gymnas. I 1974 var jentene for første gang i flertall blant avgangselevene.
Den siste store oppgraderingen av skolen var ombygging i perioden 2000-2005, med tilhørende arkeologiske utgravninger av kjelleren. Der har en nå fått innredet tidsriktige rom («Middelalderkjelleren») for bruk av blant annet data. Middelalderemurene ble renset og fuget med kalkmørtel. De fleste rommene er beholdt med kalkmaling. Golvene besto av jordgolv, betong, tre eller skifer. Ved graving under golvet ble det funnet rester av steingolv fra middelalder. Disse er i dag bevart under 30 mm herdet glass. Det ble laget en ny åpning mellom to rom, der åpningen ble tilpasset steinene i muren. Himlingen middelalderkjelleren er nå laget med furubord, og er kalket. Golvene er nå isolert, og det er lagt inn varmekabler. Biblioteket ligger i fortsettelsen av middelalderkjelleren.
Ved restaureringen ble rominndelingen i første etasje endret noe. I det gamle kjøkkenet ble bjelkelaget beholdt. Klasserommet Marius ble forsøkt rekonstruert til et klasserom fra omkring 1875-1900. Riddersalen og rektors kontor ble også forsøkt rekonstruert til den samme tidsepoken.
Underetasjen (middelalderkjelleren) benyttes nå til elevaktiviteter. Første etasje brukes av administrasjonen, rådgivere og lærere. Loftet over hovedbygget nyttes til arbeidsplasser for lærerne, og loftet over Olsens Minde til tekniske rom.
En undersøkelse basert på standpunktkarakterene til avgangselevene i 2006 viste at Stavanger katedralskole var Norges nest beste skole. Bare Oslo katedralskole gjorde det bedre i undersøkelsen.
Internasjonalisering.
Skolen meldte seg ut av EO (Elevorganisasjonen) i 2007 og dannet sitt eget internasjonaliseringsprosjekt som har fått navnet "IS-Internasjonal Solidaritet". Istedenfor å ha en innsamlingsaksjon til forskjellige land hvert år, samler elevene på skolen inn penger til en flyktningsleir i Shatila, Libanon og til Al-Rowwad culturl center i AIDA Refugee Camp i Bethlehem.
Prosjektet har siden begynnelsen vekket stor oppmerksomhet i både media og hos andre skoler i regionen.
Fra høsten 2010 er følgende skoler med på prosjektet: Sola vgs, Randaberg vgs, Skeisvang vgs, Vågen vgs og Bryne vgs.
Hvert år blir en gruppe på rundt 20 elever og 10 lærere sponset av forskjellige stiftelser og kommunen til å reise ned til Israel og Vestbredden før de kommer tilbake til sine respektive skoler og leder innsamlingsdagene, informasjonsdagene og IS-dagen; hvor alle skolene samles og har et felles opplegg.
Merkante personer har holdt foredrag på disse dagene, bl.a. Jonas Gahr Støre, Erik Solheim, Mads Gilbert, Israels ambassadør, Jan Egeland mm.
Kongsgård og kunsten.
Skolen er mest kjent i litteraturen gjennom Alexander L. Kiellands verker. Det var her «lille Marius» døde med latinske gloser på leppene, her «Abraham Løvdahl» ble dannet og kaninene var lærere. Kielland var selv elev ved skolen i sin tid, som på den tiden var obligatorisk for sønner av byens fremste borgere.
Jens Zetlitz skrev om Kongsgård i et dikt.
Et av landets eldste skoleteatre, Idun, spilte sin første julekomedie i 1886, og har siden stort sett levert årlige julekomedier på landets eldste amatørteaterscene, Sangsalen. Den første framføringen var "Kavalerichok", og blant skuespillerne var Sigbjørn Obstfelder
Det er spor av både Sigbjørn Obstfelder og komponisten Fartein Valen i så vel gymnasiesamfunnets som skoleteaterets annaler.
I dag er Kongsgård omkranset av statuer av Alexander Kielland foran hovedporten, Arne Garborg foran Rektorhagen og Sigbjørn Obstfelder mellom Skolebygningen og Breiavatnet.


Bømlafjordtunnelen.
Bømlafjordtunnelen er en undersjøisk veitunnel som forbinder øya Føyno i Stord med fastlandet i Sveio. Den er del av Trekantsambandet på europavei 39.
Tunnelen er 7 888 meter lang og er Norges lengste undersjøiske veitunnel, dypeste punkt er 262,5 muh. Det er det laveste punktet på hele europaveinettet, og tunnelen er den tredje dypeste tunnelen i Norge etter Eiksundtunnelen og Hitratunnelen. Tunnelen ble åpnet 28. desember 2000, og erstattet ferjesambandet Skjersholmane-Valevåg.
Et stykke av Bømlafjordtunnelen går under den lille Otterøya i Bømlo kommune.
Trafikkutvikling.
Årsdøgntrafikken i tunnelen har økt de fleste år siden åpningen i år 2000.


Fylkesvei 471.
Fylkesvei 471 (Fv471) går mellom Roligheden og Oddernes i Kristiansand.
Trasé: Vestre Strandgate – Dronningens gate – Østerveien – Jegersbergveien – Jegersbergtunnelen – Østerveien.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.

Vestre Strandgate
Dronningens gate


Fylkesvei 452.
Fylkesvei 452 (Fv452) går mellom Kongsgård og Ålefjær i Kristiansand. Veiens lengde er 10 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Tredje mellomepoke i Egypt.
Tredje mellomepoke er en periode i Egypts oldstidshistorie, som strakk seg fra Ramses XIs død i 1070 f.Kr. til grunnleggelsen av det 26. dynasti da Psamtik I hadde kastet ut de nubiske herskerne i det 25. dynasti.
Politisk utvikling.
Epoken karateriseres av en oppløsning av landets kongemakt. Selv mens Ramses XI fortsatt levde hadde hans dynasti begynt å miste grepet om makten i Theben, hvor presteskapet begynte å bli stadig mer mektige. Etter hans død styrte Smendes I fra Tanis. Det er verdt å merke seg at prestenes økte makt ikke nødvendigvis innebar noe stort skifte, ettersom faraoer og prester kom fra samme slekt.
Under det 21. dynasti ble landet gjenforent under Shoshenq I. Det er usikkerhet omkring hvor han kom fra; forskere som baserer seg på Bibelen mener han var etterkommer av Meshwesh, en stamme fra Libya, mens andre mener han var av nubisk ætt. Hans styre innledet et stabilt århundre, men senere, og spesielt etter Osorkon II, ble gradvis delt opp slik at det oppsto to separate enheter. Nedre Egypt var innen 818 f.Kr. styrt av Shoshenq III, mens Midtre og Øvre Egypt ble styrt av Takelot II og hans sønn Osorkon B, senere Osorkon III. I Theben erklærte Pedibastet seg som farao, og det brøt ut en borgerkrig mellom han og Takelot II og Osorkon B. Først i Shoshenq IIIs 39. regjeringsår vant Osorkon B en avgjørende seier. Han grunnla så et dynasti i Øvre Egypt, hvor han selv hersket som Osorkon III, og ble fulgt av Takelot III og Rudamun. Dette riket smuldret opp etter Rudamuns død, og det oppsto flere mindre bystater.
Det nubiske riket i sør passet på anledningen som den indre striden gav. I 732 f.Kr. gikk dett hersker Piankhi nordover og slo de kombinerte egyptiske styrkene. Han opprettet så det 25. dynasti, og utnevnte de beseirede herskerne til provinsguvernører.
Egypts internasjonale prestisje var på dette tidspunkt sterkt svekket. Landet hadde kommet inn i Assyrias interessesfære, og fra omkring 700 f.Kr. var det ikke lenger et spørsmål "om" klrig ville bryte ut, men "når" den kom. Taharqas og Tanutamuns regjeringstid var preget av konstant konflikt med Assyria. Egypterne vant en rekke seiere, men til slutt ble Theben okkupert, og Memphis ble plyndret. På slutten av dynastiets tid satt herskerne i Napata, en lite sentral by.
Allerede fra 664 f.Kr., åtte år før Tanutamun døde, var Egypt i realiteten styrt av det 26. dynasti, som var assyrernes klientkonger. Psamtik I var den første av dem som ble anerkjent som konge over hele Egypt, og i de femti årene han styrte fra byen Sais brakte han stabilitet til landet. Men en ny stormakt var i ferd med å dukke opp; Psamtik III styrte bare i ett år før han møtte perserne ved Pelusium. Perserne hadde allerede tatt Babylon og Egypt var en langt svakere motstander. Psamtik III ble slått, og flyktet til Memphis. Han ble snart tatt til fange og holdt i Susa, de persiske herskernes hovedstad.


Fylkesvei 401.
Fylkesvei 401 (Fv401) går mellom Strømme i Kristiansand og Vestre Vallesverd i Lillesand. Veiens lengde er 18,6 km, hvorav 7,1 km i Vest-Agder og 11,5 km i Aust-Agder.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Roger Mortimer, 4. jarl av March.
Roger Mortimer (født 11. april 1374, død 20. juli 1398) var fjerde jarl av March og sjette jarl av Ulster, og fra 1385 til sin død Englands tronarving.
Han var var den mektige Edmund Mortimer, 3. jarl av March, og moren var Philippa Plantagenet, grevinne av March og Ulster. Hun var eneste barn av Lionel av Antwerpen, som var sønn av Edvard III og Philippa of Hainault. Som eldste etterkommer av linjen etter Edvard IIIs andre sønn, ble han i 1385 utnevnt til tronarving av den barnløse Richard II.
Roger arvet titler og eiendommer, blant annet enorme områder i Wales, da han var syv år gammel. En måned senere ble han stattholder i Irland. Han onkel Thomas Mortimer fylte dette embetet på hans vegne. På grunn av hans nærhet til kronen fikk han utnevnt en spesiell verge, Thomas Holland, 2. jarl av Kent, som var Richard IIs halvbror.
I 1388 giftet han seg med Eleanor Holland, datteren til jarlen av Kent. Han var far til Anne Mortimer og Edmund Mortimer, 5. jarl av March.
Konflikten i Irland.
I 1394 var han med Richard II til Irland. Til tross for at han ble utnevnt til løytnant (en svært høy rang, som ikke må forveksles med den senere offisersgraden) for distriktene som var underlagt ham gjennom hans jarletittel, hadde han bare nominell autoritet der, og oppnådde lite i forhold til de irske høvdingene.
Han var populære i England, men tok ikke del i striden omkring kongens despotiske styre. Han forble i stedet i Irland, og la seg til spesielle vaner. I strid med engelsk lov begynte han blant annet å kle seg som de innfødte irene.
I august 1398 falt han i slaget ved Kells, i kamp med en irsk klan. Hn ble gravlagt i Wigmore Abbey. Titlene og posisjonen som tronarving gikk til hans sønn Edmund.
March 04
Ulster 06


Riksvei 41.
Riksvei 41 (Rv41) går mellom Brunkeberg i Kviteseid og Timenes i Kristiansand. Veiens lengde er 172,9 km, hvorav 12,5 km i Vest-Agder, 89 km i Aust-Agder og 71,4 km i Telemark. Sørlige halvpart går langs elva Tovdalselva som ligger i en forkastningssone – Kristiansand-Porsgrunn-grabenen.
Navnet Telemarksveien brukes som markesføring av veien som bl.a. går gjennom kommunene Birkenes, Froland, Åmli og Nissedal, kommuner som turister har vanskelig for å finne fram til. Telemarksveien går gjennom mye vakker norsk natur.


Frednesbrua.
Frednesbrua er ei klaffebru av betong på riksvei 354 i Porsgrunn kommune i Telemark. Brua krysser Porsgrunnselva der hvor Skiensvassdraget munner ut i Frierfjorden. Brua er 461 meter lang med et hovedspenn på 60 meter. Fri seilingshøyde ved normal vannstand er 13 meter.
Brua hadde kostet 102 millioner da den sto ferdig i 1995. Den har et hydraulisk løftesystem, noe man hadde lite erfaring med i Norge. Problemer med dette, samt direkte feilkonstruksjoner, gjorde at man fram til 2000 brukte ca. 4 mill. kroner ekstra på å holde brua i gang, i tillegg til normale driftskostnader. I 2001 ble «problembrua» bygget om for 33 millioner, og den har etter det fungert uten større problemer.
Brua ble opprinnelig kalt Kulltangen bru, men ble omdøpt til Frednesbrua.


Dagfinn Sundal.
Dagfinn Elling Sundal (født 28. februar 1945 utenfor Bergen) er en norsk investor, megler og finansmann. Han er utdannet ved Norges Handelshøyskole i Bergen.
Etter 14 års erfaring i Andresens Bank, Bøhn & Co., samt Den Norske Creditbank, besluttet Sundal den 25. juni 1984 å danne meglerhuset Sundal & Co sammen med Jan Petter Collier. Navnet reflekterte det daværende styrkeforholdet, Sundal satt på 65 % av aksjene og Collier resten. Selskapet ble en braksuksess, Sundal ble av mange ansett som en av bransjens desidert beste og opparbeidet seg raskt en betydelig formue. Han var sågar Nei-Generalen under den påtenkte Storebrand – Kreditkassen fusjonen. Sundal var av den oppfatning at staten ville oppnå en altfor dominerende rolle dersom fusjonen ble gjennomført, og torpederte dermed fusjonen.
I 1995 besluttet Sundal å slutte som aksjemegler og fratrådte selskapet han hadde vært med på å grunnlegge. Etter dette har han sittet i en rekke styrer og arbeider nå som frittstående investor, med en forkjærlighet for det unoterte markedet og PC-systemer. Sundal var jokeren for å få godkjent fusjonen mellom Alphatron Industrier, Norautron og Ecotron. Dette fordi han av sine medeiervenner ble betraktet som den aksjonæren som reelt kontrollerte Alphatron Industrier. Sundal var også sentral da styret i Stentofon, et tidligere storselskap innen kommunikasjon, ble kastet etter et avgjørende aksjonæropprør.


Bård Hoksrud.
Bård André Hoksrud (født 26. mars 1973 i Porsgrunn) er en norsk politiker (Frp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. Han var varerepresentant i periodene 1997–2005.
Han er kommunestyrerepresentant i Bamble og medlem av fylkestinget i Telemark. Han har tidligere vært formann av Fremskrittspartiets Ungdom.
I 2011 ble han av TV 2 filmet mens han kom ut av et bordell i Riga. Han kom også med en innrømmelse om å ha kjøpt seksuelle tjenester av en prostituert kvinne. Han trakk seg deretter fra alle verv i Frp, men er pålagt av Grunnloven å bli sittende på Stortinget ut perioden. Hoksrud ble ilagt et forelegg av Politiet på 25 000 kroner som følge av at han erkjente straffskyld etter straffelovens §202 a., noe han senere vedtok
Hoksrud beskrev nærmere at han fikk «massasje over hele kroppen», men at det ikke innebar noe samleie, noe som også ble bekreftet ved uavhengig forklaring (til media) av personen som ytet tjenestene.


Per-Willy Amundsen.
Per-Willy Trudvang Amundsen (født 21. januar 1971 i Harstad) er en norsk politiker (Frp). Amundsen tok økonomisk utdannelse ved NHH og studerte informasjonsbehandling ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 2005, og er i dag FrPs klimapolitiske talsmann. Han var vararepresentant i perioden 2001 – 2005 og fra og med 2005 er han FrPs fraksjonsleder i Kommunal- og forvaltningskomitéen. Han ble gjenvalgt ved stortingsvalget 2009 og var medlem av Kommunal- og forvaltningskomiteen i perioden 20. oktober 2009 – 6. oktober 2011, der han ble medlem av Energi- og miljøkomiteen og FrPs miljøpolitiske talsmann.


Gerd Janne Kristoffersen.
Gerd Janne Kristoffersen (født 18. november 1952 i Verdal) er en norsk politiker (Ap).
Hun var medlem av Verdal kommunestyre og formannskap 1991–1995, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1995–1999 og ordfører i Verdal 1999–2005. Av tillitsverv i partiet kan nevnes nestleder i Nord-Trøndelag Arbeiderparti 1997–1999, medlem av Arbeiderpartiets landsstyre 1997–1999, medlem av Arbeiderpartiets gruppestyre på Stortinget 2008–2009 samt leder i Nord-Trøndelag Arbeiderparti 2008–2012. Hun har vært innvalgt Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 2005. Kristoffersen er medlem av Stortingets finanskomité.
Hun er utdannet sykepleier fra Innherred sykepleierhøgskole fra 1974, og har senere videreutdannet seg i ledelse og pedagogikk. Hun har hatt ulike stillinger som sykepleier, faglærer og oversykepleier, det meste av tiden ved Innherred sykehus.


Robert Eriksson.
Robert Eriksson (født 23. april 1974 i Levanger) er en norsk politiker (Frp). Han har vært innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 2005, og var 1. vararepresentant 1997–2005. Eriksson er leder i Stortingets arbeids- og sosialkomité fra 2009.
Eriksson har examen artium fra Verdal videregående skole fra 1993, og er utdannet bedriftsøkonom fra Høgskolen i Nord-Trøndelag fra 1998. Fra 1996 arbeidet han i og for partiet som organisasjonssekretær i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) 1996–1997, valgkampleder for Fremskrittspartiet i 1997 og politisk rådgiver for Fremskrittspartiets stortingsgruppe 1997–2001 (med ansvar for Næringskomiteen og Olje-, energi- og miljøkomiteen). Han arbeidet som daglig leder ved TrygVestas salgssenter på Levanger 2001–2005.
Eriksson var formann i Nord-Trøndelag FpU 1991–1994, formann i Verdal Fremskrittsparti 1992–1993, 1. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom 1998–2000 og formann i Nord-Trøndelag Fremskrittsparti 2002–2008. Han var også medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1995–2005 og av fylkesutvalget 1999–2003. Eriksson var medlem av Verdal kommunestyre 1991–2005, herav medlem av formannskapet 1991–1997.


Ola Borten Moe.
Ola Borten Moe (født 6. juni 1976 i Trondheim) er en norsk gårdbruker og politiker for Senterpartiet (Sp). Han har siden mars 2011 vært Norges olje- og energiminister. Han er utdannet agronom og har statsvitenskap og historie mellomfag fra NTNU. Av mediene har han blitt karakterisert som «Senterpartiets kronprins».
Borten Moe ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 2005, etter å ha vært vararepresentant i perioden 2001–2005. Han var lokalpolitiker i Trondheim og medlem av Trondheim bystyre 1995–2007 samt kommunalråd i Trondheim 1993–1996. Han var nestleder for Kirke- og kulturkomiteen i Trondheim 1995–1999 og leder for Oppvekstutvalget 1999–2003.
Ola Borten Moe var medlem av Senterpartiets programkomite forut for stortingsvalget 2005, og har en særlig interesse for distrikts- og næringspolitikk. Fra høstsesjonen 2007 overtok han ledelsen av Stortingets næringskomité etter at partifellen Lars Peder Brekk ble parlamentarisk leder og tiltrådte i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. 4. mars 2011 tok han over som olje- og energiminister etter Terje Riis-Johansen.
Ola Borten Moe er fra 2008 gift med tidligere stortingsrepresentant Anna Ceselie Brustad. Han er barnebarn av tidligere statsminister Per Borten.


Den grå dame i Stavern.
Den grå dame i Stavern er i følge et lokalt sagn gjenferdet av en tjenestepike som skal ha blitt forført av sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720). Det heter seg at den stakkars tjenestepiken ble gravid, hvorpå Tordenskiold sviktet henne og hun druknet seg i brønnen på Citadelløya. Siden skal hun ha gått igjen på Staverns Fort i form av en grå dame.
Sin fortsatte popularitet og de mer konkrete «kjennsgjerninger» om den grå damens liv og etterliv skylder hun nok først og fremst Herman Wildenvey og hans sommerlystspill "Klar til å vende", første gang oppført i Stavern i 1938. Det finnes ellers flere versjoner av sagnet, med varierende detaljer.
Den grå dame er fremdeles populær i Stavern, og et lokalt teaterlag har satt opp sitt eget teaterstykke "Den grå dame og Peter Wessel" fra 2002. Den 35 minutter lange barnefilmen "Jakten på den grå dame", regi Rune Sørlie, etter en ide fra Odd Hjorth-Sørensens barnebok "Toya og Losen" (1958), ble innspilt med lokale aktører i 2004.


Dag Terje Andersen.
Dag Terje Andersen (født 27. mai 1957 i Frogn i Akershus) er en norsk politiker (Ap). Han har vært stortingspresident siden 8. oktober 2009.
Andersen var statsråd i Nærings- og handelsdepartementet 29. september 2006 – 20. juni 2008, fungerende statsråd i Fiskeri- og kystdepartementet 16. november 2006 – 9. april 2007 og statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet 20. juni 2008 – 2. oktober 2009. Han satt på Stortinget for Vestfold i perioden 1997–2001, og han ble på ny valgt inn i 2005 og gjenvalgt i 2009. Han var vararepresentant i periodene 1985–93 og 2001–05.
Yrkesbakgrunn.
Andersen arbeidet i perioden 1977–79 som smelteverksarbeider, og 1979–92 og 2002 som skogsarbeider. I 2002 fikk han Eidsvold Værks skogpris for sitt arbeid for skogbruket i Norge.
Politisk bakgrunn.
Andersen var leder for Lardal Arbeiderparti fra 1981 til 1984. Han ble første gang medlem av Lardal kommunestyre i 1983. Fra 1987 til 1992 var Andersen ordfører i kommunen. Han var først politisk rådgiver i Utenriksdepartementet og senere statssekretær for sosialsaker i Sosialdepartementet i 1992. Andersen var partisekretær i Arbeiderpartiet fra 1992 til 1996. Fra 2002 til 2007 var han medlem av Arbeiderpartiets landstyre. I perioden 2002–05 var Andersen innenlandssjef i Norsk Folkehjelp.
Stortingspresident.
Andersen var Arbeiderpartiets kandidat til vervet som Stortingspresident. Han ble valgt ved skriftlig votering i Stortinget 8. oktober 2009.
Utdannelse.
Andersen er bosatt i Lardal, er gift og har to barn.


Peter Gallagher.
Peter Killian Gallagher (født 19. august 1955 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller av irsk-katolsk opprinnelse. Han ble først kjent for sin rolle i Steven Soderberghs "Sex, løgn og videotape" (1989). Han er mest kjent for rollen som den offentlige forsvareren og forretningsadvokaten «Sandy Cohen» i serien "The O.C.".
I den senere tid har Gallagher blitt ganske godt kjent, og hans varemerke er store, buskete øyenbryn. Han er nå vert for den årlige prisutdelingen med navnet «The Sandy Cohen Awards» («The Sandys»), som til ære for hans rollefigur i The O.C. gir stipend til jusstudenter på UC Berkeley som ønsker å bli offentlige forsvarere.
Peter Gallagher har sin utdannelse fra Tufts University.


Primogenitur.
Primogenitur betegner et arvesystem der bare eldste arving tar arv. Ofte gjelder dette bare mannlige arvinger, mens kvinner helt er utelukket fra å ta arv, eller bare tar arv dersom det ikke finnes noen mannlig arving; et slikt system kalles "mannlig-primogeniturt" eller "agnatisk-primogeniturt". Hensikten med et primogeniturt system er å forhindre oppdeling av en slekts besittelser. Arvesystemet gjelder dessuten gjerne titler, særlig fyrstelige og høyere adelstitler har som regel en agnatisk-primogenitur arvefølge.
Den norske tronfølgen er primogenitur, og var mannlig-primogenitur frem til 1990, i tillegg til at de mannlig-primogeniture arvereglene også gjelder for personer født før 1990, slik at kongens yngre sønn, Haakon, og ikke hans storesøster, Märtha Louise, arver tronen.


Anders Anundsen.
Anders Anundsen (født 17. november 1975) er en norsk politiker (Frp) fra Stavern. Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. Han var varerepresentant i perioden 1997–2001. Han har tidligere vært formann i Fremskrittspartiets Ungdom.
Anundsen tok juridisk mastergrad i 2008. Anundsen har arbeidet som politisk rådgiver for Frps stortingsgruppe i årene 1995–1997, sekretær/konsulent for Advokat Dag W. Andressen 2000–2002 og lærer (vikar) 2001–2004.


Ulf Leirstein.
Ulf Isak Leirstein (født 30. juni 1973 i Sarpsborg) er en norsk politiker (Frp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2005 og gjenvalgt i 2009. Han var varerepresentant i perioden 2001–2005.
Leirstein var har hatt kommunale og fylkeskommunale verv siden 1991. Han var varaordfører i Moss fra 1999 til 2003. Han var formann i Fremskrittspartiets ungdoms hovedorganisasjon 1994–1995 og satt i moderpartiets sentralstyre fra 2003 til 2011.
Han har utdanning innen markedsføring. Han arbeidet som prosjektleder ved Norsk Teknologisenter / Standard Norge 1996–2003.


Jon Jæger Gåsvatn.
Jon Jæger Gåsvatn (født 19. juni 1954) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2005 og gjenvalgt i 2009. Han var varerepresentant i perioden 1993–97.
Jon J. Gåsvatn er født i Frogn og flyttet til Østfold i 1965. Han har bodd både i Fredrikstad og Sarpsborg, men er nå bosatt i Brevik i Sarpsborg. Han har tidligere vært en aktiv musiker og har blant annet spilt trombone i danseorkesteret Rainbow, som er mest kjent for låten «Bye Bye Baby Goodbye». Gåsvatn var tidlig aktiv i fagorganisasjoner i musikkmiljøet i Østfold.
Han er utdannet bioingeniør, og har arbeidet ved sykehuset i Østfold siden 1976. Han gikk i 2001 over til å bli virksomhetsleder på Tingvoll sykehjem i Sarpsborg.
Gåsvatn har vært medlem av kommunestyret i Sarpsborg og av Østfold fylkesting. Han har hatt en rekke verv i Fremskrittspartiet.
Han er gift med Frp-kollega Monica Carmen Gåsvatn.


Pio Larsen.
Pio Larsen (født 11. januar 1928, død 1982), egentlig navn Oddvar Johan Larsen'", var en norsk journalist, oversetter, ukebladsredaktør, forlagsredaktør i Gyldendal og forfatter.
I tillegg til sitt forfatterskap under navnet Pio Larsen skrev han også under pseudonymene John Pio (en roman, 1959) og Pierre Pio (6 Knut Gribb-historier, 1953–1956).


Kvasiturbin.
Kvasiturbin er et forholdsvis nytt motorkonsept. Kvasiturbiner kan brukes som forbrenningsmotorer eller som pumper. Den har ingen ting med turbiner å gjøre. I likhet med Wankelmotoren, består den av en rotor som roterer i et forbrenningskammer, men på kvasiturbinen er kammeret ovalt, og rotoren er alltid i balanse med seg selv.
Virkemåte.
Kvasiturbin, blått viser den del av kammeret for innsug, rosa for komprimering, rødt for forbrenning (med tennplugg på toppen, og svart for eksos
Rotoren er delt i fire ledd som er hengslet fast i en aksling i midten. Hvert ledd isolerer et volum av forbrenningskammeret. Dette volumet varierer i størrelse når motoren roterer, fordi ytterveggen av forbrenningskammeret er oval. I likhet med wankelmotorer, trenger ikke kvasiturbiner ventiler til å styre innsug og eksos; det vil alltid være et volum som gjennomgår en gitt fase av forbrenningen, og de forskjellige fasene, taktene, foregår hele tiden på samme sted uavbrutt.
Potensial.
Kvasiturbiner kan tilpasses på mange måter, til og med på måter som ikke er mulig med stempelmotorer eller wankelmotorer, noe som gjør dem aktuelle for mange bruksområder.
Kontinuerlig forbrenning.
Hvis man lager en kanal mellom det stedet der forbrenningsfasen starter og der den slutter, vil eksosvarmen antenne neste beholdning av komprimert luft og drivstoff hver gang. Dermed trengs tennpluggen bare ved start.
Fototenning.
Detonasjon (forbrenning) og hybrid er to forskjellige virkemidler for å skaffe lav yteevne av redusert stempelmotor, og begge er kompatible med virkningsfulle elektriske drivlinje. Forbrenningsmotorer er imidlertid en mer direkte og effektiv måte, og ettersom «brensel ombord» allerede er en form for energilagring, unngår forbrenningsmotorer å gjenlagre denne energien elektrisk til batterier. Den kjemiske energien som er lagret i brenselet er nedbrutt når det blir kjemisk gjenlagret i batteriene.
De ulike tenningsmekanismene i forbrenningsmotorer bygger på forskjellige prinsipper. Fototenning er den best tenkelige av dem, men krever høyere trykk enn den sinusformede kompresjonsbevegelsen i wankel- og stempelmotorer tåler. Dieselmotorer bruker termisk antenning, bensinmotorer bruker en termisk antenningsbølge som starter med en elektrisk gnist, banketenning bruker en sjokkbølge. Fototenning oppnås med intens stråling, noe som krever ultrarask og høy kompresjon. Ved å lage avvik i den ovale formen på forbrenningskammeret, kan man oppnå svært kortvarige faser med høy kompresjon, 15 til 30 ganger så kort som ved sinusformet kompresjonsbevegelse, slik som ved perfekt ovalt forbrenningskammer eller en annen forbrenningsmotor.


U.S. Northern Command.
U.S. Northern Command (NORTHCOM) er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen ble opprettet i 2002 som en følge av terrorangrepet 11. september 2001, og har i oppgave å beskytte det amerikanske territoriet mot angrep og støtte lokale, delstatlige og føderale myndigheter. Sjefen for NORTHCOM er «dobbelthattet» som sjef for NORAD. De to kommandoene deler hovedkvarter på Peterson Air Force Base i Colorado.
Ansvarsområdet omfatter Nord-Amerika fra USAs grense mot Mexico, nordover til Canadas arktiske territorier. Alaska er imidlertid delt mellom NORTHCOM og PACOM, mens Grønland er delt mellom NORTHCOM og EURCOM. Hawaii er utelukkende underlagt PACOM.


Howard Carter.
Howard Carter (født 9. mai 1874 i Kensington i London i England, død 2. mars 1939 i London) var en arkeolog og egyptolog som er mest kjent for å ha funnet KV62, gravkammeret til Tut-ankh-Amon i Kongenes dal i Luxor, Egypt.
a> i Egypt. Bilde fra 1923.


Henrik V av England.
Henrik V (født 9. august eller 16. september 1387, død 31. august 1422) var konge av England fra 21. mars 1413 til sin død. Han var sønn av Henrik IV og Mary de Bohun, og ble født i Monmouth i Wales; han var derfor kjent som Harry of Monmouth eller Henry of Monmouth før han ble kronet.
Da han ble født, under Rikard II, var det en annen linje av den kongelige slekt som hadde et sterkere krav på tronen. Da han døde hadde han festet grepet om tronen for sin slektsgren, og han hadde oppnådd det flere generasjoner hadde mislykkes med, nemlig å forene den franske og den engelske tronen i en personalunion.
Tidlige bedrifter.
Da Harrys far, Henry Bolingbroke, ble sendt i eksil i 1398 tok Rikard II seg av den tolv år gamle gutten. Året etter styrtet Bolingbroke Rikard, og Harry ble prins av Wales. 10. november 1399 ble tittelen hertug av Lancaster gjenopprettet for ham; han var den tredje som hadde tittelen det året.
Fra oktober 1400 ble Wales administrert i hans navn, og mindre enn tre år senere, i 1403 hadde han kommando over engelske styrker og kjempet mot Harry Hotspur i slaget ved Shrewsbury. Under slaget var han nær ved å falle da han fikk en pil i ansiktet. En vanlig soldat ville ha blitt liggende og dø etter en slik skade, men tronarvingen fikk det beste stell man kunne gi. Den kongelige livlegen fikk i løpet av de neste dagene laget et spesielt redskap for å kunne trekke ut pilspissen uten å gjøre mer skade. Operasjonen lyktes, og de varige arrene ble stående som bevis på hans erfaring på slagmarken.
Maktposisjon og konflikt med Henrik IV.
Owain Glyndŵrs walisiske opprør tok opp det meste av prinsens energi fram til 1408. Fra da av begynte han, på grunn av kongens sviktende helse, å ta en større del i styringen av landet. Fra januar 1410 hadde han, sammen med sine onkler Henry og Thomas Beaufort, praktisk talt full kontroll over regjeringen.
Han hadde forskjellig syn enn kongen både på innen- og utenrikspolitikk. I november 1411 skjøv kongen derfor prinsen ut av det kongelige rådet. Konflikten mellom far og sønn var av politisk natur, men det er mulig at det i bakgrunnen foregikk et annet spill. Det er sannsynlig at Beaufortbrødrene diskuterte mulighetene for at Henrik IV kunne abdisere, mens deres motstandere åpenlyst forsøkte å bringe prinsen i vanry. Tradisjonen som forteller om prinsens urolige ungdomsår, som senere ble styrket av William Shakespeares fremstilling, har kanskje mye av sitt opphav i denne politiske konflikten. Prinsens engasjement i politikk og krig motbeviser historiene som ble fortalt om ham. Den mest kjente historien, om en krangel med rikets høyeste dommer, er ikke belagt før i 1531, da sir Thomas Elyot fortalte den.
Tiltredelse.
Henrik V, senere gravering basert på samtidige portretter. At han er avbildet i profil skyldes antagelig skadene fra slaget ved Shrewsbury.
Innenrikspolitikk.
Henrik valgte å takle alle tre problemer under ett, og brukte dem til å bygge opp en bredere politikk. Han gjorde det fra første stund klart at han ville styre England som overhode for en forent nasjon, og at han ville legge tidligere problemer bak seg. Samme år som han ble kronet flyttet han Rikard IIs legeme til Westminster Abbey i en storslagen seremoni. Den unge Edmund Mortimer, 5. jarl av March, ble tatt i nåde og arvinger etter dem som hadde mistet titler og eiendommer under Henrik IV fikk gradvis tilbake det som var tatt fra dem.
I forhold til lollardistene var det særlig John Oldcastle han forhandlet med. Han kom ingen vei, og lollardismen var lenge den største indre trusselen i riket. Men i januar 1414 knuste han praktisk talt hele bevegelsen, med godt støtte fra Thomas Arundel, erkebiskop av Canterbury. Med unntak av et mislykket komplott i juli 1415 til fordel for Edmund Mortimer, som involverte Henry Scrope og Richard, jarl av Cambridge, var det ingen seriøse utfordringer mot hans styre.
Utenrikspolitikk.
Så snart han hadde kontroll i England kunne han vie seg til utenrikspolitikk. En generasjon senere ble det hevdet at kirkens menn som hadde lokket ham til å kaste seg inn i krigen mot Frankrike for å ta oppmerksomheten bort fra problemer hjemme. Det er ingen støtte for dette i samtidige kilder, og alt tyder på at kongen først gjorde seg ferdig hjemme i den hensikt å kunne være desto sterkere når han tok fatt på krigføringen.
Unnskyldningen for å starte krigen igjen var kommersielle disputter og den støtte franskmennene hadde gitt til Owain Glyndŵr. Frankrike slet med store organisatoriske problemer, og hadde vanskelig for å sikre freden. Kong Karl VI av Frankrike slet med mentale problemer, og hans eldste sønn viste ikke tegn til å være en lovende tronfølger.
Stamtavle.
Lancaster 3-01


Spiss fleinsopp.
Spiss fleinsopp ("Psilocybe semilanceata") er en psykoaktiv sopp som inneholder stoffet psilocybin, som gir en LSD-lignende rus ved inntak. Den har vært kjent under navnet «spiss fleinsopp» siden 1960-tallet, men var relativt anonym fram til medieoppslag om virkningene i 1977. Den vokser i åpent landskap (aldri i skog), på gjødslede plener og ofte på beitemarker som har blitt gjødslet av sauer og kyr, selv om den aldri vokser på selve ekskrementene. Den vokser også på halm.
Kjennetegn.
"Hatten" er kjegleformet (klokkeformet), og har en karakteristisk spiss på toppen, som navnet tilsier. Bredde 1-1,5cm, høyde 1,5-2cm. fargen kan variere fra veldig lys gul til mørk brun/grå, oftest sandgrå. I fuktig vær blir fargen mørkere og glinsende. Hattekanten er fint stripet.
"Skivene" under hatten er først gråaktige, senere purpurbrune.
"Stilken" er lys, ofte med brun-gule flekker/områder, og kan bli svakt blånende mot stilkbasis. Stilken er lang (4-9cm) og tynn (1-2mm). Karakteristisk for soppen er at stilken er bøyd, og i enkelte tilfeller også vridd.
"Sporene" ved skivene er 12-15 x 6-9 µm, glatte og ellipsoide. Sporepulveret er purpurbrunt.
"Smak" og "lukt" er nesten fraværende.
Soppen opptrer som regel gruppevis med noen centimeters mellomrom, ofte på tuer.
Utbredelse.
Spiss fleinsopp vokser i kjølige, tempererte soner og subarktiske soner over hele kloden.
Den er også utbredt på det europeiske kontinentet, samt i Storbritannia.
Den vokser i hele fastlandsnorge og er vanlig nordover til Troms.
Kjemi.
Felles for alle psilocybe-sopper er alkaloidene psilocybin og psilocin. Begge disse stoffene står oppført på narkotikalisten. I tillegg inneholder de små mengder av alkaloidene baeocystin og norbaeocystin.
Forvekslingsmuligheter.
Spiss fleinsopp vokser i habitater der det også forekommer et stort antall andre sopptyper som kan likne utseendemesssig. Eksempler på dette kan være sitronkragesopp ("Stropharia semiglobata"), møkkfleinsopp ("Psilocybe coprophila"), hvit kjeglesopp ("Conocybe lactea"). En generell regel er at unge sopper kan være vanskelige å artsbestemme.
Virkning.
Tørkede eksemplarer av spiss fleinsopp - (1-3 doser).
Tørket, spiss fleinsopp veier mellom 20 mg og 60 mg. Psilocybin-innholdet i soppen kan variere betydelig "(fra 0,2% til 2% – høyest for unge eksemplarer)". Da 4mg – 8mg psilocybin gir hallusinogene effekter hos mennesker, skulle 10 til 20 tørkede sopper á 40mg. gi tilsvarende effekt, men effekten kan altså variere betydelig.
Ruseffekten av spiss fleinsopp kommer alt fra 15 til 60 minutter etter inntak, og rusen varer i fire til seks timer. Det er ikke uvanlig med ettereffekter, men man får normalt ikke noe dagen-derpå-følelse.
Høsten 1960 startet Timothy Leary og hans kolleger på Harvard university et prosjekt kalt «Harvard Psilocybin Project». Målet var å analysere virkningene av psilocybin på forsøkspersoner ved å bruke en syntetisk versjon av stoffet. Psilocybin er en av to aktive ingredienser i soppen, og ble laget i henhold til en oppskrift av Albert Hoffman, en forskningskjemiker ved Sandoz Pharmaceuticals. Eksperimentet involverte senere å gi LSD til doktorgradsstudenter. Timothy Leary's konklusjon var at psilocybin hadde en positiv effekt for studentene, men konklusjonen ble svært kontroversiell.
spiller en stor rolle for utfallet av effekten brukeren opplever.
Ulovlig besittelse.
Man kan ikke bli straffet for innsamling eller oppbevaring av spiss fleinsopp for artsbestemmelse, eller av vanvare. Salg, eller bruk av soppen kan imidlertid bli straffet i Norge.
I 1984 ble en person fra Salten dømt til 24 dagers betinget fengsel for soppmisbruk. Han ble funnet skyldig å ha spist spiss fleinsopp som han hadde plukket i en park i Trondheim.
I 1985 ble en mann fra Bodø dømt for å ha drukket te av spiss fleinsopp som han hadde plukket. Retten avgjorde at dette var en narkotisk drikk, og han fikk 45 dager betinget fengsel og en bot for forholdet.
I 2009 ble en mann fra Larvik, i Larvik byrett, dømt til å betale 5000 kroner i bot for å ha plukket, tørket og oppbevart 82 gram spiss fleinsopp, og for å ha spist fleinsopp regelmessig i 5 år. Retten la sterk vekt på at fleinsoppen var beregnet på eget bruk, og at den ble brukt som selvmedisinering mot vinterdepresjon.
I 2012 ble en mann fra Lillehammer dømt til 36 dager i fengsel for å ha oppbevart spiss fleinsopp. Politiet melder at mannen hevder han fikk de av en kokk, og skulle lage seg en gourmetmiddag. Politiet fant ingen koblinger mellom spiss fleinsopp og mat.
Medisinsk bruk.
Psilocybin ser ut til å ha en positiv effekt på migrenepasienter, og pasienter med clusterhodepine. Selv kronisk syke har rapportert denne effekten.


Seve Trophy.
Seve Trophy er en golfturnering mellom lag bestående av profesjonelle spillere som representerer "Storbritannia og Irland" (i politiske ordelag Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og Republikken Irland) og "Det europeiske kontinent". Turneringen ble opprettet i 2000 og arrangeres annethvert år. Den er oppkalt etter Seve Ballesteros, historiens mest suksessrike golfspiller fra fastlandseuropa, som var en av initiativtagerne til turneringen. Han bidro sterkt til Europas suksess i Ryder Cup på 1980- og 90-tallet, og ansees som en enestående lagspiller i en hovedsakelig individualistisk sport.
I likhet med den mye eldre Ryder Cup, som spilles mellom USA og hele Europa, er Seve Trophy en lagturnering med matchspill over tre dager, hvorav to dager med par-matcher (det eksakte formatet har variert) og et avsluttende sett med single-matcher den siste dagen. Blant forskjellene er den mindre lagstørrelsen, som er 10 mann, mens den i Ryder Cup er 12 mann, og at det utdeles premiepenger. Spillere er villige til å delta i Ryder Cup uten premiepenger på grunn av turneringens prestisje (selv om de får stor indirekte kompensasjon som følge av den økte fokuseringen), mens Seve Trophy måtte som nyopprettet turnering tilby premiepenger for å tiltrekke seg de beste spillerne.
Det første alternativet har til hensikt å velge de største stjernene i europeisk golf selv om de sjelden spiller i Europa (i praksis betyr dette at de hovedsakelig spiller på PGA-touren). Det andre alternativet skal favorisere spillere som viser lojalitet til Europatouren, som er en av turneringens sponsorer.
Turneringen spilles i september i de årene det ikke er Ryder Cup. Dette var opprinnelig like år, men fordi Ryder Cup i 2001 ble utsatt på grunn av terrorangrepet 11. september, spilles Seve Trophy nå i odde år. Den arrangeres samme uke som USA, Europas motstandere i Ryder Cup, konkurrerer mot det internasjonale laget i The Presidents Cup.
Seve Trophy er en «godkjent spesialturnering» på Europatouren. En uke i tourkalenderen reserveres for turneringen, men premiepengene teller ikke med på pengelisten.
Grunnet en avtale med de franske arrangørene, gikk turneringen i 2009 under navnet "The Vivendi Trophy with Seve Ballesteros" og i 2011 "Vivendi Seve Trophy".


Luigi de Magistris.
Luigi de Magistris (født 23. februar 1926 i Cagliari på Sardinia) var pro-pønitentiar ved Den romerske kurie mellom 22. november 2001 og 4. oktober 2003.
Etter studier i teologi og filosofi ble han presteviet 12. april 1952 i Cagliari. Han virket hele sin karrière i kuriens tjeneste. I 1979 ble han regent ved Det apostoliske pønitentiari. 6. mars 1996 ble han utnevnt til titulærbiskop av Nova, og samtidig med at han ble utnevnt til pro-pønitentiar i 2001 forfremmet til titulærerkebiskop av samme. 2. mai 2002 ble han utnevnt til medlem av Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen.


Henry Beaufort.
Henry Beaufort (født ca. 1374, død 1447) var en av Den katolske kirkes kardinaler og rikskansler i England i tre perioder.
Han var andre sønn av John av Gaunt og hans elskerinne, senere hustru, Katherine Swynford. Han ble født i Anjou omkring 1374, og ble utdannet med tanke på en kirkelig karriere. I 1397 ble Henry og hans tre brødre legitimisert av parlamentet, etter at foreldrene hadde giftet seg, men de fikk ikke arverett til tronen. I 1398 ble han biskop av Lincoln.
Beauforts halvbror Henry Bolingbroke avsatte Rikard II og ble kronet som Henrik IV i 1399. I 1403 utnevnte han Beaufort til rikskansler. Allerede neste år sa han fra seg den stillingen da han ble biskop av Winchester; han ble sittende til 1405.
Fra 1411 til 1413 var Beaufort i unåde hos kongen fordi han hadde stått på Harry of Monmouth side i en politisk konflikt mellom kongen og prinsen av Wales.
Fra 1410 hadde prinsen sammen med Henry og Thomas Beaufort hatt nesten full kontroll i riket. Da Henrik IV døde og prinsen ble kronet som Henrik V, ble Beaufort igjen utnevnt til rikskansler. Han frasa seg igjen stillingen i 1417.
Pave Martin V ønsket å utnevne Beaufort til kardinal, men Henrik V nektet ham å akseptere utnevnelsen. I 1422 døde Henrik V, kort tid etter at han hadde blitt arving til den franske tronen ved å gifte seg med den franske kongens datter. Deres sønn ble kronet som Henrik VI.
Beaufort var en av flere regenter, og i 1424 ble han for tredje gang rikskansler, men i 1426 måtte han gå av på grunn av disputter med kongens andre onkler.
Han ble tilslutt utnevnt til kardinal, og i 1427 ble han pavelig legat for Tyskland, Ungarn og Böhmen. Han fortsatte å være aktiv i engelsk politikk i mange år, og klarte alltid å komme seg ut av fellene de andre, mektige rådgiverne rundt kongen la for ham.
Han døde 11. april 1447, og ble gravlagt i Winchesterkatedralen.


Brevik kirke.
Brevik kirke på «Øya» i Brevik.
Brevik kirke er en betongkirke i Brevik by i Porsgrunn kommune i Telemark. Den ble bygget i 1963, og arkitekter var Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas.


Langangen kirke.
Langangen kirke ligger litt utenfor selve sentrum.
Langangen kirke er en trekirke i tettstedet Langangen i Porsgrunn kommune i Telemark. Den er tegnet av Haldor L. Børve og ble innviet i 1891.
Kirken hører inn under Agder og Telemark bispedømme, Skien prosti og Porsgrunn kirkelige fellesråd.


Edinburgh-Northampton-traktaten.
Edinburgh-Northampton-traktaten streket opp en fredsavtale mellom Skottland og England i 1328. Den ble forhandlet frem av dronning Isabella av Frankrike og Roger Mortimer av Wigmore, som hun styrte sammen med ettersom kongen, Edvard III av England, var umyndig. Robert Bruce var den skotske motparten.
Bakgrunn.
I tiden før Edinburgh-Northampton-traktaten erklærte Edvard III av England at han opptrådte i henhold til våpenhvilen mellom Skottland og England, men han tillot engelske pirater angripe skip fra Flandern som handlet med Skottland. Et eksempel var da pirater angrep det flamske skipet Pelarym til en verdi av £2 000 og hvor alle skottene ombord ble massakrert. Robert Bruce forlangte rettferdighet for denne ugjerningen, men forgjeves. Følgelig gjenoppfriske han Auld-alliansen mellom Skottland og Frankrike (og som Norge opprinnelig var en del av) som ble konkludert i Corbeil 26. april 1326.
I 1327 invaderte Skottland det nordlige England og beseiret engelskmennene ved Stanhope og Weardale. Kort tid etter invaderte skottene Ulster i Irland. Etter at den avsatte kong Edvard II døde forsøkte hans dronning Isabella av Frankrike og Roger Mortimer av Wigmore, jarlen av March (som styrte England på vegne av den umyndige Edvard III av England) å få satt i gang et nytt hærtog mot Skottland, men parlamentet ville ikke sette av de nødvendige midler. I oktober fikk Isabella og Mortimer sendt utsendinger til Skottland for å forhandle fram en fredsavtale. Den 1. mars 1328 ble det i navnet til den unge Edvard III i parlamentet i York skrevet de dokumenter som streket opp kjernen til en avtale. Den 17. mars ble forhandlingene avsluttet og en formell avtale ble undertegnet i kongens kammer i klosteret i Holyrood. Avtalen ble ratifisert i parlamentet i Northampten den 3. mai 1328.
Avtalen.
I avtalen ble Isabella og Mortimer enige om at de i navnet til den unge Edvard III ville «fornye alle krav til suverenitet» for Skottland; og at den seks år gamle Joanna, søster av Edvard III, ble lovet bort i ekteskap til Robert Bruces fire år gamle sønn David.
I sluttdokumentet av 1328 nevnes det at den skotske grensen som i sin tid ble satt av Alexander III av Skottland skal «innenfor sine egne rette grenser som de ble regnet og holdt i kong Alexander av Skottlands tid, som har gått bort i godt minne, skal tilhøre vår kjæreste allierte og venn, den praktfulle fyrste, Lord Robert, ved Guds nåde ærerik konge av Skottland, og hans arvinger og etterfølgere, separat i alle ting fra kongeriket England, udelt, fritt og uforstyrret i evighet, uten noen form for underkastelse, kall til tjeneste eller krav».
Det er blitt påstått at som en del avtalen hadde Edvard III sagt seg enig i å levere tilbake den skotske Skjebnesteinen ("Stone of Destiny") til Skottland. Det var en del av den foregående avtalen (Edvard III utga en kongelig stevning den 1. juli, adressert til abbeden av Westminster som anerkjente avtalen og ga ordre om steinen skulle bli sendt tilbake til dens ‘mor’, men det skjedde ikke!), men som kan leses i teksten, tilbakesendelsen er ikke nevnt i avtalen.
Da Edvard III ble myndig i 1330 avviste og benektet han denne "turpis pax" ("den skammelige freden") på det grunnlag at han ikke var myndig da den ble underskrevet og at den slett ikke var etter hans ønske.


Slaget ved Agincourt.
Slaget ved Agincourt var et større slag under Hundreårskrigen. Det ble utkjempet mellom engelske og franske styrker nær Agincourt ved elven Somme i det nordlige Frankrike den 25. oktober 1415, på festdagen for de hellige brødrene Crispin og Crispinian (drept som martyrer i dagens Soissons ca år 287). Den engelske hæren ble ledet av Henrik V, også i nærkampene. Den franske kongen Karl VI var svekket av sykdom og mentale problemer, så de franske styrkene ble av den grunn ledet av den såkalte Connétable av Frankrike, Charles d'Albret og en rekke framtredende adelsmenn fra Armagnac-partiet. Slaget er berømt for bruken av den engelske langbuen, som sammen med utnyttelse av terrenget og den våte grunnen mer enn oppveide forskjellen i antall menn.
Slaget er også blitt udødeliggjort i William Shakespeares "Kong Henrik V", hvor kong Henrik henviser til Crispin og Crispinian i sin berømte tale til soldatene før slaget (akt IV, scene 3).
Bakgrunn.
Henrik Vs hær hadde invadert det nordlige Frankrike 13. august 1415 og beleiret havnebyen Harfleur med en styrke på rundt mann. Denne beleiringen tok imidlertid mer tid enn forventet da byen først overga seg 22. september, og den engelske hæren fikk ikke rykket videre før 8. oktober. Dette innebar at det ble stadig mindre tid igjen før vinteren satte inn og som umuliggjorde videre militære aksjoner. I tillegg var den engelske hæren svekket av sykdom. Henrik V bestemte da å flytte hæren på mann til Calais som var et engelsk støttepunkt i det nordlige Frankrike, og planen var at de her skulle overvintre.
Under den engelske beleiringen av Harfleur, samlet franskmennene en større hær i Rouen. Tilsvarende som for den engelske hæren, besto denne av en rekke leiesoldater som infanteri og egne adelsmenn som utgjorde kavaleriet. Denne franske hæren ble ikke kampklar i tide til å komme Harfleur til unnsetning, men da den engelske hæren begynte en framrykning nordover mot Calais, rykket den franske hæren fram mot elven Somme for å bruke elven til beskyttelse i en avskjæring og blokkering av den engelske hæren.
Denne franske manøvren var delvis vellykket, og Henrik V måtte snu og rykke sørover for å komme rundt den franske befestningen langs elven. Den franske hæren ønsket å unngå å møte den engelske i åpent lende, uten beskyttelse fra elven. Den 24. oktober var de to hærene i ferd med å møtes, men franskmennene utsatte konfrontasjonen, i håp om mobilisere forsterkninger fra lokale adelsmenn.
For å kjøpe tid ba franskmennene dagen etter om forhandlinger, men Henrik V beordret sine soldater framover. Franskmennene ventet da på tropper tilhørende hertugen av Brabant (rundt mann), hertugen av Anjou (rundt 600 mann) og hertugen av Bretagne (mann), som alle var på vei for å slutte seg til den franske hæren. Dette gjorde at franskmennene ble usikre på om de skulle vente på disse før de innledet slaget.
Slagstedet.
Jordet i dag hvor slaget ble utkjempet. Dette skulle vise seg for smalt, og bakken for våt og gjørmete for den store franske styrkena>"Morning of the Battle of Agincourt, 25th October 1415", malt av John Gilbert
Styrkene møtte hverandre på et rundt 700 meter bredt åpent jorde i et dalsøkk i skogen mellom landsbyene Tramecourt og Agincourt. Den franske styrken var plassert på den nordlige utgangen av dette området for å blokkere veien mot Calais. Begge hærene overnattet siste natten ute på feltområdet, og særlig den engelske hæren var svekket av dysenteri og de lange dagsmarsjene.
Henrik V brukte terrenget da de engelske styrkene ble utplassert, hvor blant annet deler av styrken, herunder langbueskytterne ble skjult i skogen på begge sider av det åpne terrenget. Trolig sto langbueskytterne på flankene og kavaleriet og infanteriet i midten, hvor de sto skulder mot skulder i fire rekker.
Det er ikke kjent om Henrik V bevisst tok de forholdene som skulle vise seg avgjørende, nemlig den bløte grunnen og det traktformede terrenget, inn betraktningen da styrkene ble utplassert. Virkningen av de terrengmessige forholdene ble forsterket av den måten den franske framrykkingen ble gjennomført på, noe Henrik V neppe kunne ha forutsatt.
Slagorden.
Dagen før slaget skal ha vært en dag for soldatene i den engelske styrken til ettertanke og skriftemål, slik at de kunne være forberedt på å møte døden som de ville kunne lide under slaget. De adelige deltakerne hadde imidlertid en mindre sjanse for å bli drept, da disse kunne være nyttige for senere utbetalinger av løsepenger for dem som fikk tatt dem til fange. De øvrige soldatene, herunder langebueskytterne, kunne imidlertid ikke forvente å bli møtt med noen nåde og gikk den sikre død i møte ved et nederlag.
Den engelske styrken.
Henrik V plasserte deler av styrken i skogen på siden av det i underkant 700 meter brede dalsøkket.
Den franske styrken.
De franske strykene var seiersikre før slaget, både på grunn av sin overtallighet og at styrken var mer uthvilt, men også fordi deres overvekt av adelsmenn angivelig skulle ha en større militær betydning og dyktighet enn de engelske langbueskytterne som var rekruttert blant folk som levde under mer beskjedne kår. Dette medførte en undervurdering av langbuenes betydning.
Kommandantene var Charles d'Albret som øverstkommanderende og Jean Le Maingre, som hadde kommandoen over de offensive styrkene i front. De øverste franske adelsmennene så imidlertid seg selv som sine egne kommandanter, til tross for at Charles d'Albret og Jean Le Maingre var profesjonelle soldater. Det var derfor vanskelig for dem å utøve en effektiv kontroll og kommando over deler av den franske adelen i sine styrker, som hadde en høyere adelig rang enn dem selv.
Den franske oppstillingen i tre rekker gjorde at de tok sikte på å tidlig komme i nærkamp med de engelske soldatene, slik at langbuenes ble ubrukelige ut fra faren for å treffe sine egne soldater. Det var konkurranse fra de franske adelsmennene om å få komme i første linje, slik at de kunne få løsepenger for de av motstandernes adelsmenn de tok til fange. Connétable d'Albret ble drept under slaget.
Slaget.
"King Henry V at the Battle of Agincourt, 1415", maleri av John Gilbert
Slaget ble innledet med et stormangrep fra det franske kavaleriet. Dette ble iverksatt til tross for at de ikke var fulltallige og noe uorganiserte. Allerede her viste svakheten i den franske kommandostrukturen seg. Bak kavaleriet rykket det franske infanteriet fram. Angrepet ble imidlertid en katastrofe da de franske ridderne i kavaleriet ikke lyktes med å komme rundt de engelske langbueskytterne som hadde forskanset seg i den ugjennomtrengelige skogen, og heller ikke å trenge gjennom palisadene som beskyttet bueskytterne.
Selv om det franske infanteriet var tre ganger så stort som sine engelske motstandere, kom de i et kaos da de rykket fram, mens pilene haglet over dem. Med rustninger og personlig utstyr måtte infanteriet løpe gjennom tykk gjørme de rundt 300 meterne med en ekstra vekt på rundt 20-30 kilo. og måtte i tillegg bruke ekstra krefter til å beskytte de sårbare områdene rundt øyne og luftehull i hjelmene, så som gjorde at de fikk en svært dårlig sikt. Samlet sett gjorde dette den franske framrykkingen sårbar og de ble umiddelbart slått tilbake. Da de nådde de engelske linjene, sluttet bueskytterne bombardementet for ikke å treffe sine egne, slapp buene, og gikk inn i nærkampen sammen med infanteriet.
Framrykkingen av de bakenforliggende franske styrkene i andre linje ble for dem like tung og strabasiøs, og soldatene var slitne da de nådde fram til sine engelske motstandere og møtte disse i nærkamp. Etter tre timers kamper var både den første og den andre av de tre franske linjene utryddet.
Terrengets innvirkning.
a> skapte kaos og trengsel på den franske siden
Imidlertid førte det smale, litt traktformete området til at det ble trengsel og kaos blant de franske styrkene, og dette gjorde dem til et lett bytte for de engelske langbuene. I tillegg var den nypløyde, gjørmete bakken en fordel for engelskmennene, da den sinket ytterligere den franske framrykkingen da de måtte vasse gjennom dyp gjørme.
Dette ble forverret allerede ved innledningen av slaget, da det første stormangrep fra det franske kavaleriet og det påfølgende infanteriet skapte kaos på slagstedet og rotet opp den bløte grunnen ytterligere, ikke minst da deler av sturken prøvde å snu og trekke seg tilbake under pilstormen fra bueskytterne.
Det er hevdet at bueskytternes betydning var størst på dette punktet i slaget da hestene var sårbare for å bli truffet av pilene og kom da lett ut av kontroll. Dette angrepet, med den etterfølgende tilbaketrekningen rotet ytterligere opp den gjørmete bakken og vanskeliggjorde ytterligere det terrenget som franskmennene måtte krysse for å nå den engelske styrken. En nedtegnelse fra en tilstedeværende munk fra St. Denis forteller om hvordan de panikkslagne hestene galopperte tilbake over det framrykkende infanteriet bak, spredte dette og trampet ned mange av dem.
Drap på krigsfangene.
De engelske styrkene var helt utmattet etter seieren, og ute av stand til å ta seg av det store antallet franske adelsmenn som var tatt til fange. Henrik V fryktet også at de skulle ta opp igjen kampen ved hjelp av de store mengder våpen som lå strødd over slagstedet. De tilfangetatte adelsmennene utgjorde en stor verdi for de løsepengene som familiene normalt betalte for å få frigitt sine tilfangetatte familiemedlemmer. Til tross for dette, og svært uvanlig i sin tid, beordret Henrik V at anslagsvis flere tusen franske franske krigsfanger skulle henrettes Dette markerte også avslutningen av slaget, da det gjenværende franske styrkene flyktet fra slagområdet da de så det stoe antallet adelsmenn som ble drept.
Falne.
Det mangler pålitelige kilder som gjør det mulig å fastslå sikkert hvor mange som falt i slaget. Det er imidlertid klart at de tallmessig underlegne engelske styrkene hadde langt færre tap enn den franske hæren. Franske kilder anslår antall drepte til å være mellom og franske og opp til døde fra de engelske styrkene. Selv de laveste franske anslagene antyder at den franske siden hadde mer enn seks ganger så mange falne som den engelske siden hadde. Engelske kilder varierer mellom og døde fra den franske siden, og de engelske tapene ikke var høyere enn rundt 100. Den mest sentrale av de engelske falne var kommandanten på den offensive høyre flanken, hertugen av York, men også den unge jarlen av Suffolk falt i slaget.
Virkninger.
Den store antall falne adelsmenn og sentrale skikkelser innen det franske styret, gjorde at Frankrike kom mer svekket ut av slaget enn bare det militære nederlaget isolert sett. Det er hevdet at slaget medførte et dypt innhogg i det naturlige lederskapet av det franske samfunnet i Artois, Ponthieu, Normandie, Picardie.
Henrik Vs knusende seier medførte en sterk svekkelse av Frankrike og slaget innledet en ny periode i krigen, og i løpet av denne giftet Henrik V seg med den franske kongens datter og hans sønn ble arving til den franske tronen. Imidlertid utnyttet ikke hans sønn Henrik VI farens triumfer på slagmarken.


Edmund av Langley.
Edmund av Langley (født 5. juni 1341, død 1. august 1402) var en yngre sønn av kong Edvard III av England og Philippa av Hainault. Han regnes som grunnlegger av Huset York. Det var gjennom hans sønn Richard av Conisbrough, 3. jarl av Cambridge at yorkistene krevde tronen under Rosekrigene. Hans tilnavn kommer fra fødestedet Langley i Hertfordshire.
I 1362 ble han utnevnt til jarl av Cambridge, og i 1384 ble han den første hertug av York.
Hans første kone, Isabella, var datter av Peter den grusomme av Castilla. De hadde to sønner: Edward av Norwich, 2. hertug av York som falt i slaget ved Agincourt, og Richard, jarl av Cambridge som ble henrettet for høyforræderi av Henrik V. De hadde også en datter, Constance, som var en av dronning Anne Nevilles forfedre.
Etter Isabellas død i 1392 giftet Edmund seg med Joan de Holland, som var en fjern slektning; hun var barnebarn av Joan av Kent, som i likhet med Edmund var en etterkommer av Edvard I. De fikk ingen barn sammen.
Begge ekteskap styrket bånd innenfor familien: Edmunds første kone var søster av John av Gaunts kone, mens hans andre kone var søster av Johns svigerdatter.
Han døde samme sted som han ble født, og ble gravlagt i en klosterkirke. Hertug- og jarletitlene gikk til hans eldste sønn, Edward.
York 01
Cambridge 2-01


Flynneffekten.
Flynn-effekten (engelsk "The Flynn effect") er betegnelsen på det fenomen at resultatene som oppnås på intelligenstester har vist seg å bli høyere over tid. Fenomenet kan i ulik grad observeres over hele verden, og er oppkalt etter den newzealandske statsviteren James R. Flynn, som oppdaget det. Den gjennomsnittlige økningen i IQ-verdi synes å være ca. 3 poeng per tiår. I den utviklede delen av verden har effekten opphørt eller til og med reversert.
Flynn-effekten er et brysomt fenomen for de som tror at intelligenstester gir en objektiv synsvinkel på en persons intelligens, ettersom det skulle bety at dagens mennesker er mer intelligente enn tidligere generasjoner. Flynn anser selv at dette ikke er tilfellet, men mener at det isteden er mulig at noe i det moderne samfunn (større krav til abstrakt tenkning, tilgang til datamaskiner, mer visuelt orientert kultur etc.) er årsaken.
Bedre ernæring er også en teori. Data fra Skandinavia viser at IQ-nivået økte til og med i de heller dårlige årene under og rett etter andre verdenskrig.


Fleinsopper.
Fleinsopper er en gruppe (slekt) av sopper som er mest kjent for sine psykoaktive arter.
Slekten har det vitenskapelige navnet "Psilocybe", som har gitt navn til det psykotropiske virkestoffet psilocybin.
Noen av de psykoaktive alkaloidene som finnes i fleinsopp, finner man også i enkelte arter i de nærstående slektene "Panaeolus", "Paneolina", "Conocybe" og "Stropharia".
Kjemi.
Mange av "Psilocybe"-soppene inneholder alkaloidene psilocybin og psilocin. Begge disse stoffene står oppført på narkotikalisten. I tillegg er alkaloidene baeocystin og norbaeocystin også å finne i en del av disse.
Forekomster i Norge.
Det finnes flere typer fleinsopp i Norge, og de finnes overalt i landet. Den mest omtalte av disse er spiss fleinsopp.


Filip II av Spania.
Filip II (født 21. mai 1527, død 13. september 1598), konge av Spania 1556–1598 og Portugal 1580-1598, ble født i Valladolid som eneste sønn av keiser Karl V og Isabella av Portugal. Da hans far døde ble riket delt mellom han og hans onkel Ferdinand. Fra sin far arvet han habsburgernes besittelser i Italia, Nederlandene og Spania, samt koloniene i "den nye verden". Filippinene ("Islas Filipinas") var da allerede blitt oppkalt etter ham, mens han var arveprins.
I 1588 sendte Filip en marinestyrke mot England, senere kalt Den spanske armada; styrken klarte imidlertid ikke å slå de engelsk-nederlandske sjøstridskreftene og således legge grunnen for en spansk invasjon.
Filip var en samvittighetsfull og religiøs mann, men han var også intolerant og humørløs. Mye av det han satte seg fóre slo feil, særlig hans anstrengelser for å hindre at Nederland ble uavhengig, og hans forgjeves forsøk på å erobre England med den store armada.


Hans Hansen Pillarviken.
Hans Hansen Pillarviken (født 15. mars 1798 i Lalm i Vågå, død 22. april 1863 i Sel), var norsk skoleholder og folkeminnesamler. Som lærer fikk han i stand en fast skole i Sel. Arbeidet kostet mye strev og medførte mye motgang, og i en periode opplevde Hansen sviktende psykisk helse.
Informant for P. Chr. Asbjørnsen.
I 1842 kom han i forbindelse med Peter Christen Asbjørnsen under dennes innsamlingsferd i Gudbrandsdalen. Asbjørnsen skrev opp et stort antall sagn og eventyr etter skoleholderen, som også fortsatte å sende ham eventyr i flere år etterpå. Mange av de mest kjente eventyrtypene fikk Asbjørnsen fortalt av Pillarviken, som «Veslefrikk med fela», «Mestertyven», «Gutten som ville bli handelskar», «Gutten som tjente tre år uten lønn», «Askeladden og de gode hjelperne», «Gullfuglen» og «Goddag mann – økseskaft», men eventyrfortelleren hadde det med å smelte sammen flere varianter etter ulike informanter fra vidt forskjellige strøk av landet.
Samarbeidet med Asbjørnsen tok en brå slutt da stykket «En Søndagskveld til Sæters» ble publisert i "Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn" II (1848). Asbjørnsen ga her et ondsinnet portrett av «Skolemesteren» og beskrev ham under pseudonymet Halstén Røen, – en uvitende og innbilsk figur som uttrykte seg i et kunstig språk – «... en paa Stylter gaaende komisk Efterligning af et forældet Bogsprog, hvori der af og til uforvarende plumpede grove Stumper ud fra den djærve gudbrandsdalske Dialekt».
Det var ikke vanskelig å gjenkjenne visse personlige trekk av Pillarviken i denne skissen. Selv fortalte han dessuten at han måtte tåle mye baksnakkelser etter at han som førtiåring, den 21. august 1842, giftet seg opp igjen med den 28 år gamle Ragnhild Olsdatter Syverstuen (døpt 7. mars 1814). Han hadde en datter med sin avdøde, første kone.
Renommé.
Senere har flere av elevene hans gitt et ganske annet, positivt bilde av ham. Hans yndlingselev, Engebret Hougen, omtaler ham som en «ualmindelig fremragende Ungdomslærer». Og Paul Botten-Hansen skrev en meget sympatisk nekrolog over skoleholderen i "Illustreret Nyhedsblad" 28. juni 1863. Pillarviken ble også en gang hyllet blant hollenderkretsen, som var ledet av Paul Botten-Hansen. Historieprofessor Ludvig Daae forteller i brev til Engebret Hougen datert «28. Nov. 1879» at han selv hadde vært «en af Gjesterne i det lille Gilde, som P.B.H. holdt for sin Lærer. Foruden mig var – husker jeg – nuv. Rigsarkivar Birkeland, samt Henrik Ibsen tilstede. Ved Afskeden bad han os alle at skrive vore Navn til Anmeldelse i hans Lommebog.»
I sin selvbiografi har Pillarviken opplyst at han i ungdommen «lod sig leie til at digte Kjærlighedsviser for skuffede Piger», og at han måtte møte på prestens kontor og svare for virksomheten. Han diktet og utga også en samling egne sanger og dikt.


Magnus Andersen (redaktør).
Magnus Andersen (født 1857 i Larvik, død 1938) stiftet avisen Norges Handels og Sjøfartstidende (Dagens Næringsliv), og var Norges første sjøfartsdirektør (1903–1911) for det nyopprettede Sjøfartskontoret (forløperen til Sjøfartsdirektoratet). I 1886 seilte han over Atlanterhavet i en sjekte («Ocean»). Senere, i 1893, gjentok han denne seilasenog seilte med en kopi av Gokstadskipet («Viking») til Verdensutstillingen i Chicago 1893


NHST Media Group.
Konsernet NHST Media Group er et norsk mediekonglomerat, som blant annet eier avisen Dagens Næringsliv. Forkortelsen står for Norges Handels- og Sjøfartstidende, som fram til 1987 var navnet på Dagens Næringsliv.


Sporløst forsvunnet.
"Sporløst forsvunnet" (originaltittel "Without a Trace") er en amerikansk TV-serie om FBIs New York-enhet for savnede personer. Hver episode følger vanligvis etterforskningen rundt en persons forsvinning. Første episode av serien ble vist på CBS 26. september 2002, mens siste episode ble vist på samme kanal 19. mai 2009.
Serien ble skapt av Hank Steinberg og ble produsert av Jerry Bruckheimer. "Sporløst forsvunnet" var den første serien som klarte å oppnå gode seertall i konkurranse med gigantsuksessen "Akutten" på NBC.
Serien gikk på NRKs Detektimen første gang høsten 2004 og ble etter hvert en fast serie på Hallmark Channel.
Serien går fra høsten 2009 både i Detektimen på NRK1 og på NRK3. Serien går også på TVNorge, som startet å vise serien fra sesong en søndag 4. oktober 2009.


George Clooney.
George Timothy Clooney (født 6. mai 1961) er en amerikansk skuespiller, regissør og produsent.
George Clooney gjorde sin skuespiller-debut på TV allerede i 1978, men fikk ikke sitt store gjennombrudd før han spilte rollen som Dr. Douglas Ross på den langvarige dramaserien Akutten fra 1994 til 1999. Mens han arbeidet på denne TV-serien fikk han en rekke ledende roller i filmer som Batman & Robin (1997) og Out of Sight (1998). I 2001 kom hans største kommersielle suksess, Oceans Eleven, den første filmen i en lønnsom film-trilogi. Clooney gjorde sin debut som regissør i 2002 med den biografiske thrilleren Confessions of a Dangerous Mind og han har siden regissert Good Night, and Good Luck (2005) og Leatherheads (2008). Han vant Oscar for beste mannlige birolle i 2006 for sitt arbeid med thrilleren Syriana (2005) hvis handling er lagt til Midtøsten.
Clooney`s humanitære arbeid omfatter hans lange kamp for å finne en løsning for Darfur-konflikten, skaffe midler til befolkningen på Haiti etter jordskjelvet i 2010, ofrene etter tsunamien i 2004 og etter terror-angrepet den 11. september 2001. Clooney har dukket opp i reklamer utenfor USA for produkter som Fiat og Nespresso, samt at han lånte bort stemmen sin til flere andre reklamer. Clooney ble av Time Magazine kåret til en av de 100 mest innflytelsesrike mennesker i verden, både i 2007, 2008 og 2009. Clooney ble nevnt i South Park-episoden "Smug Alert!" og han ble nevnt i American Dad-episoden Tears of a Clooney.


Château Gaillard.
Château-GaillardChâteau Gaillard er en festning fra middelalderen som nå ligger i ruiner. Festningen ligger i Les Andelys i Eure département (område) i Normandie i Frankrike. Stedet ligger 95 km sørvest for Paris og 40 km fra Rouen.
Historie.
Richard I av England ga ordre om å bygge festningen på bare 12 måneder i 1197 og 1198. Hensikten var å beskytte hertugdømmet hans i Normandie fra de franske kongene. Hærstyrken til Filip II av Frankrike erobret likevel festningen i 1203 etter lengre tids beleiring.
Den skotske kongen i eksil, David II av Skottland, ble gitt festningen som oppholdssted i en del av perioden 1333- 1341 (eksilårene) av kong Filip VI av Frankrike.
Donjon eller dungeon; festningens hovedtårn.
Festningen ble avviklet 400 år etter reisningen på ordre av kong Henrik IV av Frankrike.
Château Gaillard


Bløtdyr.
Bløtdyr er en stor dyregruppe.
De fleste artene er marine, men det fins også enkelte ferskvannsgrupper (få muslinger og noen snegler) samt landlevende representanter (lungesnegler og spesialiserte arter av forgjellesnegler).
Forenklet skisse av et bløtdyr
De fleste bløtdyr puster med gjeller ("ktenidier").
Unntaket er lungesneglene, samt arter av marine forgjellesnegler som albuesnegl og bakgjellesnegler (nakensnegler) som har utviklet sekundære gjeller.


Spretthaler.
Spretthaler, springhaler eller collemboler er små leddyr; de fleste arter er rundt 1 mm lange, selv om lengden kan variere fra 0,25 mm ("Megalothorax minimus", familien Neelidae) til over 10 mm (Uchidanurinae, familien Neanuridae). Spretthaler ble tidligere ansett for å være primtive insekter, men de blir i dag av noen regnet for å være en egen utviklingslinje blant leddyrene som er oppstått uavhengig av insektene.
Spretthaler er viktige for nedbryting og resirkulering av dødt organisk materiale. De utgjør en viktig del av jordfaunaen og er vanlige. Selv om de finnes i store mengder er de så små at de vanligvis blir oversett, de fleste arter er under 2 mm lange og ikke lett å få øye på. Men med opptil 400 000 individer per m² jordoverflate er de en dominerende gruppe leddyr i terrestriske økosystemer, i noen tilfeller overgår de selv middene i antall.
Det latinske navnet Collembola er satt sammen fra to latinske navn: Lim ("colle") og «Pinne» ("embolon"), og betyr «limpinne», et navn som kommer av en misforstått forståelse av «sprettgaffelens» funksjon.
Utseende.
Utseende varierer mye fra korte nesten runde dyr, til mer langstrakte dyr. Enkelte grupper har korte eller nesten helt manglende antenner (følehorn), mens andre har lange antenner, like lange som kroppen. I likhet med proturer og tohaler har spretthalene munndeler som er lukket inne i et hulrom i munnhulen, og kan inndeler i to hovedtyper; stikkende / sugende eller bitende.
Bakkroppen ("abdomen") er forkortet til seks segmenter med flere særpregede organer: En såkalt "ventraltubus" («magerør»), som kan vrenges ut, brukes for å holde seg fast, men også til åndedrett og osmoregulering. Med «sprettgaffelen» ("fulcra"), som sitter på det fjerde bakkroppssegmentet, klarer spretthalene å springe (sprette eller hoppe) opptil 25 cm langt. Gaffelen holdes vanligvis fast av et spesielt «lokk» ("retinaculum") på det tredje segmentet. Ved fare løsner lokkets grep, og gaffelens spenning utløser seg som et katapult.
Levevis.
De fleste lever i strølaget, i råtnende organisk materiale, eller nede i selve humuslaget. De fleste i de øverste centimeter av jordsmonnet, men enkelte små, blinde arter lever dypere. Men det finnes arter som lever på isbreer, i vann og på vannoverflaten, i strandlinja, på gress og urter og oppe i trærne. Med andre ord så finnes de nær sagt overalt. Enkelte arter er svært hardføre og tåler å tørke ut, for så å «fortsette å leve» når det igjen blir fuktig. Dette gjelder arter som lever på tørre steder, som i sandjord. Andre arter er avhengig av en relativt høy fuktighet, enkelte må ha nær 100% luftfuktighet for å leve.
Majoriteten av artene lever stort sett av sopp og bakterier som er involvert i nedbrytingen av råtnende materiale, og bidrar dermed til dannelsen av humus ved å produsere gjødsel, frigjøre næringen som er bundet i mikroorganismene og bryte ned plantedeler til mindre komponenter ved å tygge dem opp i mindre stykker, selv om noen arter livnærer seg av levende plantedeler og dermed kan opptre som skadedyr om de forekommer i store antall i drivhus o.l. Andre spiser pollen, sporer og mikroalger og noen få er rovdyr som angriper andre spretthaler, nematoder, midder og hjuldyr.
I norske barskoger er det funnet mellom 50 og 100 000 individer pr m². Artene som lever her en ofte små, under én millimeter lange. De har ikke evnen til å selv grave så de må bruke naturlige hullrom i jordsmonnet, mellom barnåler, småkvist, humusstrø og sopptråder. Om lag 50 arter finnes i norske barskoger, noen få dominerer og er vanlige, mens mange er langt sjeldnere. Enkelte av de sjeldnere artene kan finnes nær enkeltvis og langt fra hverandre. Trolig er det slik at de kan formere seg ved uten befruktning (partenogonese). Hos enkelte arter forekommer bare hunner, der det er påvist at ubefruktede egg vokser fram til hunn-individer.
I tørr sandjord finnes også en mengde arter, men kanskje ikke like mang som i strøskiktet i barskog. i to never jord fra Rolfstangen, på Fornebu ble det påvist omtrent 800 individer som fordelte seg på 19 arter. De fleste artene i slekten "Folsomides" tåler uttørking. De stopper opp og går inn i anhydrobiose, det vil si at kroppen tørker ut. Livsprosessen stopper nesten helt opp og dyret kan «sove» i månedsvis, til neste gang det kommer regn. De finnes i varmere strøk på jorden, men noen er registrert fra Norge. Andre arter der tørke kan forekomme har ikke evnen til anhydrobiose, men har morfologiske og fysiologiske egenskaper som nedsetter evapotranspirasjonen. De tåler tørke en stund, men søker dypere i jorden eller til et sted men en viss fuktighet. En annen metode som er påvist er å bygge et beskyttende «reir» av eksrementer og sandkorn.
Arten "Podura aquatica" lever på vannoverflaten av små dammer, grøfter og myrdammer. Om vinteren er det ikke uvanlig på milde dager, å se denne spretthalen krype og hoppe på snøen. Fargen varierer fra brun til mørkeblått og svart, derfor er den også lett å oppdage på hvit snø.
Hannen avsetter en «pakke» med spermier (spermatofor) på bakken, eller plasserer den i hunnenes kjønnsåpning. Hunnen tar denne opp i kjønnsåpningen.
Spretthaler har ametabol utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» (metamorfose), noe puppestadium. Nymfene er like de utvokste (kjønnsmodne) spretthalene ("imago"), bortsett fra størrelsen. Avkommet må gjennom 5 til 13 hudskift, før det når det voksne stadiet (imago). Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden.
Systematisk Inndeling.
Det er kjent 285 arter i Norge og på Svalbard, og de tilhører 17 familier. I verden er det til nå oppdaget omtrent 8 000 arter (). I Europa er det registrert 2 007 arter inkludert varianter (underarter). Et latinsk familenavn ender med "...idae".
Spretthaler tilhører ikke de «ekte insektene», men danner sammen med tohaler og proturer gruppen «gjemtkjevinger» (Entognatha). Navnet «gjemtkjevinger» kommer av at munnen er gjemt i et hulrom på undersiden av hodet, når den ikke er i bruk.
Nomenklaturen for familiene innen Spretthaler, følger. Tallene på arter innen hver familie er hentet fra Christiansen & Bellinger (2003).


Anne de Mortimer.
Anne de Mortimer (født 27. desember 1390, død september 1411) var datter av Roger Mortimer, 4. jarl av March og Eleanor de Holland.
Henne besteforeldre på farssiden var Edmund Mortimer, 3. jarl av March og Philippa Plantagenet, mens de på morssiden var Thomas Holland, 2. jarl av Kent og Alice Fitzalan. Alice var datter av Richard Fitzalan, 10. jarl av Arundel og Eleanor of Lancaster, mens Philippa var datter av Lionel av Antwerpen, 1. hertug av Clarence og Elizabeth de Burgh, 4. grevinne av Ulster.
Ettersom Lionel av Antwerpen var sønn av kong Edvard III av England, hadde Anne et krav på tronen etter at hennes far og søsken var døde. Det var gjennom henne at Huset York fremmet sitt krav før og under Rosekrigene.
Lite er kjent om hennes liv, til tross for at hun etter sin død ble en så sentral person i striden om tronen. Omkring 1406 giftet hun seg med Richard of Conisburgh, 3. jarl av Cambridge, som også nedstammet fra Edvard III gjennom en av kongens yngre sønner. De fikk to barn, Isabella og Richard, hertug av York. Det var Richard som med sitt krav på tronen utløste Rosekrigene. Det antas at Anne døde i barselseng da Richard ble født.
Hun var arving til jarledømmet March. Da hun ikke deltok i sin manns komplott mot Henrik V ble hun ikke fratatt denne retten, noe som senere fikk betydning for hvor sterkt Huset Yorks tronkrav var.


Japansk mytologi.
Japansk mytologi er et trossystem som omfavner shintoistiske og buddhistiske tradisjoner foruten jordbruksbasert folketro. Den japanske gudeverden er meget kompleks og har tallrike, kanskje opptil 8000 guder og ånder (kamier). Til tross for innflytelse fra oldtidens Kina er det meste av den japanske mytologien unik grunnet landets lange isolasjon fra omverden.
Hovedstrømmen av japanske myter, slik de anerkjent i dag, er basert på "Kojiki", "Nihonshoki" og en del utfyllende bøker. "Kojiki" eller "«Opptegnelser av gamle ting»" er den eldste kjente bok om myter, legender og historie i Japan. "Shintoshu" forklarer opprinnelsen til japanske ånder fra et buddhistisk perspektiv mens "Hotsuma Tsutae"-opptegnelsene er en vesentlig annerledes versjon av mytologien. Et særlig trekk ved japansk mytologi er at den forklarer opprinnelsen til den keiserlige familie og gir den gudsstatus. Det japanske ordet for Keiser av Japan, "tennō" (天皇), betyr «himmelske hersker» (tegnet 天 betyr «himmel»).
De første guder.
«Izanagi and Izanami», illustrasjon av Kobayashi Eitaku, ca 1885.
De første gudene fremmet to guddommelige vesener til eksistens, Izanagi no Mikoto «Opphøyd hann») og Izanami no Mikoto («Opphøyd hunn») og utstyrte dem med opprettelsen av det første landet. For å hjelpe dem med å herske over dette landet ble Izanagi og Izanami gitt en naginata (tradisjonelt japansk langsverd) dekorert med juveler, kalt for Amanonuboko («Himmelske juvelsverdet»). De to guddommene gikk deretter til broen mellom himmelen og jorden, Amenoukihashi («Den flytende himmelbroen») og virvlet opp sjøen med en hellebard. Da dråper av salt sjøvann falt fra hellebarden ble de dannet øya Onogoro («selv-dannende»). De gikk av himmelbroen og tok deres hjem på øya. Til sist ønsket de gifte seg da de hadde varme følelser for hverandre, og de bygde en søyle kalt Amenomihashira og om denne bygde de et palass kalt Yashirodono («den kvadratiske hallen som er 8 armer lang»). Izanagi og Izanami sirklet om søylen i motsatte retninger, og da de møttes på den andre siden hilste Izanami, den kvinnelige guddommen, først. Izanagi mente at det ikke var høvelig, men de ektet hverandre likevel. De fikk to barn, Hiruko («igle-barn») og Awashima («blek øy»), men de var meget deformert og er ikke betraktet som guder i deres opprinnelige form. Hiruko ble siden den japanske guden Ebisu.
Foreldrene var misfornøyd med deres ulykke, plasserte barna i en båt og lot dem seile sin egen sjø. Deretter lot ble de andre gudene sammenkalt slik at de kunne få høre hva de hadde gjort galt. De ble informert at det var Izanamis mangel på dannelse og oppførsel som var grunnen til disformeringen av barna: en kvinne skal aldri snakke først til en mann; den mannlige guden burde ha talt først i hilse på den andre. Izanagi og Izanami gikk rundt søylen på nytt, og denne gangen da de møttes var Izanagi som talte først og deres samleie ble suksessfull.
Merk at Hokkaidō, Kurilene og Okinawa ikke var en del av Japan i oldtiden.
Det guddommelige paret fødte ytterligere åtte barn som senere. Izanami døde derimot etter å ha født barnet Kagutsuchi (inkarnasjonen av ilden) eller Homusubi (den som forårsaker ild). Hun ble gravlagt på fjellet Hiba på grensen mellom de gamle provinsene Izumo og Hoki, i nærheten av dagens moderne Yasugi i Shimane prefekturet. I raseri drepte Izanagi barnet Kagutsuchi, men hans død førte til dannelsen av et dusin andre guddommer.
De gudene som ble født fra Izanagi og Izanami er symbolsk viktige aspekter av naturen og kulturen.


Lhuntse.
Lhuntse er et uveisomt og lite utviklet fylke i nordøst-Bhutan
Lhuntse (eller Lhuentse; tidligere Lhuntshi'"), er et av de 20 fylkene (dzongkhag) i Bhutan. Befolkning: 2 506 husstander. Lhuntse er et av de minst utviklede fylkene i Bhutan. Det er få veier, få husstander har innlagt strøm, og det vanskelige terrenget gjør det vanskelig å utbre offentlige tjenester, og hindrer samtidig at landsbruksvarer kan føres ut for salg. Klimaet er ellers gunstig for landbruk, men få naturlige markeder for landbruket har dempet utviklingen.


Jarl av March.
Jarl av March er en tittel som har blitt opprettet flere ganger i Skottlands og Englands adelskalender. Navnet på tittelen kommer fra "marches", som betyr «grense», det vil si grensen mellom England og enten Skottland eller Wales. Den innebar først en maktposisjon i et av disse grenseområdene, men ble etterhvert en ærestittel uten noen spesiell makt knyttet til seg.
Den skotske tittelen.
Jarlene av March ved den skotske grensen nedstammet fra Crinan, hvis sønn Maldred giftet seg med Algitha, datter av Ughtred, jarl av Northumberland og Elgiva, som var datter av Ethelred den rådville. Maldreds sønn Gospatric (eller Cospatrick) ble utnevnt til jarl av Northumberland av Vilhelm Erobreren. Da han etter kort tid ble fratatt tittelen flyktet han til Skottland, hvor han ble tatt imot av Malcolm III av Skottland, som gav ham Dunbar og omegn. Det var først den åttende jarl av Dunbar som begynte å bruke tittelen jarl av March. Den siste av hans etterkommere fra den ellevte jarlen av Dunbar og fjerde av March, som ble henrettet etter falske anklager om høyforræderi. Titler og eiendom ble inndratt av kronen.
Den andre opprettelsen, i 1455, var for Alexander Stewart, 1. hertug av Albany. Da hans etterfølger John Stewart døde uten arvinger, døde tittelen ut med ham. Den ble gjenopprettet for Robert Stuart, men også han døde uten arvinger.
Den siste skotske opprettelsen var i 1697, for William Douglas, en yngre sønn av William Douglas, 1. jarl av Queensberry. Den tredje jarlen i denne opprettelsen, William Douglas, 4. hertug av Queensberry, var både hertug og marki av Queensberry og jarl av March. Etter hans død ble titlene igjen splittet opp. Jarledømmet gikk til Francis Wemyss Charteris Douglas, 8. jarl av Wemyss, og den skotske tittelen har siden dette vært en subsidiær tittel for jarlen av Wemyss.
Fjerde opprettelse - 1697.
"For senere skotske jarler av March, se jarl av Wemyss."
Den engelske tittelen.
Jarlene av March ved den walisiske grensen nedstammet fra Roger Mortimer. Han mistet sin tittel i 1330 på grunn av høyforræderi, men atten år senere klarte hans etterkommer Roger Mortimer å få den tilbake. Slekten døde ut med den femte jarlen, og tittelen gikk til Richard Plantagenet, 3. hertug av York. De gikk så videre til hans sønn Edward, hertug av York, og da han ble kronet som Edvard IV ble tittelen underlagt kronen.
I 1479 ble tittelen opprettet på nytt for Edward Plantagenet, hertug av Cornwall. Han ble kronet som Edvard V i 1483, og tittelen ble igjen underlagt kronen. Senere det åre ble Edvard avsatt og sperret inne i Tower of London, og ble aldri sett igjen.
Tredje opprettelse var for Esmé Stewart, 3. hertug av Lennox. Med den sjette hertugen døde begge titler ut.
Siste engelske opprettelse kom i 1675 for Charles Lennox, 1. hertug av Richmond og Lennox, og hans etterkommere har fortsatt jarletittelen som subsidiær tittel.
Fjerde opprettelse - 1675.
"Se hertug av Richmond og Lennox."
March
March


Hans-Joachim von Merkatz.
a> t.v., Hertha Pech t.h.Hans-Joachim von Merkatz (født 7. juli 1905 i Stargard, Pommern, død 25. februar 1982 i Bonn) var en tysk konservativ politiker (DP og CDU). Han var bl.a. tysk forbundsrådsminister, justisminister og minister for fordrevne, flyktninger og krigsskadede.
Bakgrunn og utdannelse.
Han ble født i en adelig prøyssisk familie. Etter landbruksvitenskapelig lære og Abitur (artium) studerte han jus og økonomi, og tok 1931 den første juridiske statseksamen. Han tok den juridiske doktorgrad i 1934 ved universitetet i Jena med avhandlingen "Politische Entwicklung und rechtliche Gestaltung der Ministerverantwortlichkeit". Året etter ble han referent ved Kaiser-Wilhelm-Institut für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht i Berlin. Deretter var han frem til krigsslutt generalsekretær for det ibero-amerikanske institutt i Berlin.
I 1966 ble han utnevnt til honorarprofessor ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn.
Parti.
Han begynte sin politiske karrière som sekretær for DP-fraksjonen i den niedersachsiske landdagen i 1947, og deltok i samtalene om en fusjon mellom DP og Nationaldemokratische Partei og Deutsche Konservative Partei - Deutsche Rechtspartei. I 1952 ble han medlem i sitt partis styre, og 1955 valgt til viseformann. Hans-Joachim von Merkatz var en av DPs overbeviste monarkister. Han forlot partiet i 1960 og meldte seg inn i CDU samme år.
Parlamentsmedlem.
Han var medlem av det tyske parlamentet mellom 1949 og 1969. Mellom 1953 og 1955 var han parlamentarisk leder for DP.
Mellom 16. juli 1952 og 19. mars 1958 var han dessuten medlem av det europeiske parlamentet.
Offentlige verv.
Fra 1949 til 1952 var Merkatz statssekretær i ministeriet for forbindelser med Forbundsrådet. Den 8. juni 1955 ble han utnevnt til minister i samme ministerium. Ved kabinettsendringene 16. oktober 1956 ble han dessuten justisminister, men trakk seg fra denne stillingen etter valget i 1957 den 29. oktober det året.
Mellom 1957 og 1962 representerte han den føderale regjeringen i Forbundsdagens eldsteråd.
Etter Theodor Oberländers avgang ble han 27. oktober 1960 minister for fordrevne, flyktninger og krigsskadede. Da FDP gjorde krav på denne ministerposten etter valget i 1961 måtte han gi avkall på stillingen.
13. desember 1962 trådte Merkatz ut av regjeringen etter kabinettsendringene i forbindelse med Spiegel-affæren. Mellom 1964 og 1968 representerte han Tyskland i UNESCOs eksekutive komité.
Hans-Joachim von Merkatz engasjerte seg dessuten på 1950-tallet i den würzburgske folkerettsprofessoren Friedrich August Freiherr von der Heydtes Abendländische Aktion. I 1967 ble han valgt til etterfølger etter grev Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi som president for Paneuropa-unionen. Han deltok også på mange arrangementer i regi av det erkekonservative Staats- und Wirtschaftspolitische Gesellschaft.


Einar Schanke.
Einar Leonard Schanke (født 19. mai 1927, død 23. februar 1992) var en norsk musiker, komponist, kapellmester, teatersjef og produsent, kjent for å ha ledet de viktigste revyscenene i Oslo.
Han innledet i studietiden sitt livslange samarbeide med Bjørn Sand og Alfred Næss, samt figurerte på jazz-scenen med eget orkester (1955–59). Siden 1959 engasjert på Det Norske Teatret som kapellmester (1959–63) og direktør (1963–75). Han ledet plateselskapet «Cat Music» (1964–), overtok ABC-Teatret (1967), og Chat Noir (1975–), og var forfatter for jazzpregede revyklassikere som "Kjære lille Norge", "Syng og vær glad" og "Nå går det rett på dunken". Schanke medvirket også som jazzmusiker, på en rekke utgivelser i Oslos jazzmiljø. Hans mest markante komposisjoner er samlet på "Einar Schanke's nevergreens" (Cat Music, 1996), med opptak fra hans «Big Band» av 1976.


Jens Book-Jenssen.
Jens Peter Book-Jenssen, ofte kalt Book'n'", (født 14. november 1910 i Bærum, død 28. mars 1999 i Bærum) var en norsk sanger, tekstforfatter, revy- og revydirektør. Han var svært populær i radio, på plate og scene, særlig på 1930-, 1940- og 1950-tallet. I Norge ble han ofte sammenlignet med Bing Crosby og Ernst Rolf. Han betød mye for norsk revykunst i etterkrigstiden.
Liv og karriere.
Jens Book-Jenssen var særlig kjent for sine melodiøse populærsanger. Med sin karakteristiske muntre, innsmigrende syngestil utgav han en lang rekke plater og opptrådte som gentlemannsaktig crooner i kabareter og revyer. Han dro på turneer over hele Norge, og gjestet også Sverige og USA. I periodene 1947–50 og 1954–59 var han dessuten direktør for revyteateret Chat Noir i Oslo. Blant Jens Book-Jenssens mange slagere kan nevnes «"En liten gylden ring"» (1936), "«Jeg blir så glad når solen skinner»" (1939), "«Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé»" 1950 og 1956), "«Nordlandsnetter»" (1952), "«Pike fortell meg et eventyr»" (1953), "«Det blir atter sol og sommer»" (1954), "«Norge i rødt, hvitt og blått»" (1963) og "«Det er lov å være bli'»" (1985).
Jens Book-Jenssen debuterte i 1933 på scenen på Det Nye Teater og på grammofon med «Ancora Bar». Med over 400 innspillinger for "Columbia" i perioden 1933 til 1945, ble han raskt den dominerende norske plateartisten. Gjennombruddet kom med en av de aller største slagerne i denne perioden «Når lysene tennes der hjemme». Senere fulgte blant annet «Vi seiler mot lykken», «Det er sommerkveldens melodi», «En liten gyllen ring» og «En liten hvit gardenia» i 1936, «Den gamle syren» i 1937, «De lyse netters melodi» i 1938, «Var det en drøm» i 1938 og «Alle går rundt og forelsker seg» i 1940.
Bookn’s gentlemannsaktige scenefremtoning var sterkt inspirert av Ernst Rolf, både når han var romantisk crooner i lett jazzifisert Bing Crosby-stil, når han sang sentimentale sanger om nordmenns liv på havet og om deres hjemlengsel, og når han fremførte feiende sjømannsvalser og Chat Noir-viser om Oslos fortreffeligheter.
Han gjorde også rene jazzinnspillinger som «Lambeth Walk» i 1938 og «Alexander's Ragtime Band» i 1939.
Etter krigen kom han på nytt plateselskap (Nera) og etiketten "Musica", og fikk flere storslagere som «Nordsjøen», «Gudskjelovkvelden» og «Aftenklokker» i 1948. Den første versjonen av «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé» kom i 1950. Denne ble imidlertid ingen «hit» før den kom på nytt i 1956 med Egil Monn-Iversens arrangement. I 1953 kom Jac«ob Skjærsliper» og «En sjømanns brud». I denne perioden var også Book’n i USA, hvor han i løpet av ett døgn sang inn over 20 sanger. Der hilste han også på den unge Elvis Presley, som karakteriserte Book’n som Europas Bing Crosby. I 1953 ble Egil Monn-Iversen Book-Jenssens faste arrangør, og totalt gjorde Book’n i perioden på Nera (1946–58) ca. 150 innspillinger. Blant disse er de mest kjente «Nordlandsnetter» fra 1952, «Det blir atter sol og sommer» 1954 og «Min barndoms hvite jul» "(White Christmas)" i 1956.
I 1958 skiftet han plateselskap til HMV, der han gjorde ca. 40 innspillinger, blant annet «Norge i rødt, hvitt og blått» i 1963.
Han deltok i semifinalen for den første norske finalen i Melodi Grand Prix 1960 med «Frøken Alfabet» (Ernst Aas/Oddvar Eika) og «Det blir sol hvor vi seiler» (Magnar Skorgen/Egil Hagen. «Frøken Alfabet» gikk videre til finalen der den endte sist, sunget av Per Müller. Jens Book-Jenssen med Willy Andresens orkester spilte inn «Frøken Alfabet» og «Det blir sol hvor vi seiler» 29. februar 1960. De ble utgitt på singlen HMV 45-AL 6092.
I Melodi Grand Prix 1963 kom han på en andreplass med «Jakteskipperen» (Rolf Hansen/Bernt Berggren) og på en tredjeplass med «Vi slentret (langs en vårlig sti)» (Lars Chr. Sande). Jens Book-Jenssen med Carsten Kloumans orkester spilte inn sangene 11. februar 1963. De ble utgitt på singlen His Master's Voice AL 6113.
I 1968 kom singelen «Vi gratulerer» (Congratulations) med tekst av Juul Hansen.
For å innvie datidens mest moderne platestudio kontaktet plateselskapet Talent Jens Book-Jenssen i 1975 og resultatet ble en dobbelt-LP med 20 innspillinger i en alder av 65 år, med Book-Jenssens egen «Det går ingen veier tilbake» som tittelspor og mange av de gamle slagerne i nyinnspillinger. Denne platen bidro til at Book’n ble kåret til "Tidenes nordiske grammofonartist" i 1978, som ble overrakt av Bing Crosby på Momarkedet.
I 1985, i en alder av 75 år leverte Book’n sin kanskje aller største slager «Det er lov å være bli'», (tekst: Jens Book Jenssen, musikk: Nick Borgen) produset av Nick Borgen og Arve Sigvaldsen. Det ble også bok, lydbok og flere samleplater.
Jens Book-Jenssen er norgeshistoriens suverent mest solgte plateartist og hans aktive karriere strakk seg over mer enn 60 år.
I 2007 er Book'n igjen aktuell med nytt album, "Et vennlig ord", med helt nye produksjoner. Dette er et resultat av et samarbeid mellom NRK, Talent og plateselskapet Carambole Records. Plata inneholder 21 spor, alle produsert i 2007, hvor man har benyttet tidligere ubenyttede arkivopptak av Book-Jenssen og arrangert ny musikk og kor til. I tillegg bidrar fem gjesteartister; Kirsti Sparboe med «Nordlandsnetter», Ørnulf Holthe med «En liten gyllen ring», Bjøro Håland med «Når lysene tennes der hjemme», Stein og Martin Ingebrigtsen med «Hvite måke» samt Ellen Nikolaysen og Ørnulf Holthe i duett på Bookn's egen «Det går ingen veier tilbake».
Book-Jenssen skrev sangtekster under psevdonymet Peter Coob (etter hans mellomnavn Peter og Book – sistnevnte ord med bokstavene i omvendt rekkefølge og med C istedenfor K). Han ville at folk skulle tro at det var en engelskmann som hadde laget dem.


Edvard II av England.
Edvard II, (født Edward av Caernarvon 25. april 1284, død 21. september 1327 (offisiell dødsdato)) var konge av England fra 1307 til han ble avsatt i januar 1327. Hans tendens til å gi gunstbevisninger til folk han ble kjent med fra de lavere klasser istedenfor til adelen førte stadig til konflikter og til politisk ustabilitet. Dette var den endelige grunnen til at han til slutt ble avsatt. I dag er han kanskje hovedsakelig husket for den brutale måten han (muligens) ble myrdet på og som (i så fall) var knyttet til hans (angivelige) homoseksualitet.
Prins av Wales.
Edvard II var fjerde sønn av kong Edvard I av England og hans første kone Eleonore av Castilla. Han ble ifølge én overlevert versjon født ved Caernarfon Castle, uten at det finnes samtidige kilder som kan bekrefte dette. Han var også den første engelske prinsen som fikk tittelen prins av Wales. Denne tittelen ble formelt bekreftet av parlamentet under dets sammentrede i Lincoln den 7. februar 1301. Disse to tingene henger sammen: Edvard I skal ha lovet waliserne at de skulle få en "prince of Wales" (det engelske ordet "prince" kan bety både prins og fyrste) som var født i Wales og ikke snakket et ord engelsk. Ettersom han utnevnte sin sønn, som angivelig var født i Wales, til prins av Wales allerede da han var nyfødt, hadde han på en slu måte holdt sitt løfte.
Edvard ble arvtager til tronen da han var et par måneder gammel etter at hans eldre bror Alfonso døde. Hans far Edvard I, som var en anerkjent militær strateg, ga sønnen en omfattende utdannelse i krigføring og statskunst allerede i ungdommen. Prinsen tok del i flere hærtokt mot Skottland, men «farens store anstrengelser kunne ikke forhindre i han fikk ekstravagante vaner og lettsindigheter som han opprettholdt resten av livet», som det heter i en kilde. Kongen ga skylden for problemene med sønnen til hans venn og påståtte elsker Piers Gaveston, en fransk ridder fra Gascogne. Gaveston ble forvist av kongen etter at prinsen hadde gitt ham en tittel for hans lojalitet. Merkverdig nok var det kongen selv som hadde håndplukket Gaveston som en passende venn for hans sønn i 1298.
Da Edvard I døde 7. juli 1307 var sønnens første handling som kong Edvard II å sende bud på Gaveston. Hans neste beslutning var å oppgi all erobring av Skottland som hadde vært hans fars hjertesak.
Konge av England.
Den nye kongen var like imponerende i høyde og fysisk støpning som sin far. Derimot hadde han ikke sin far kompromissløse drivkraft og ambisjoner. Hans hovedinteresser var ikke kongedømmet, men underholdning og lettsindige gleder, skjønt han hadde også interesse for sport og mekanisk utstyr. Edvard II var blitt så dominert av sin mektige far at han hadde liten tiltro til egne evner og var alltid formgitt av en favoritt med sterkere vilje hans egen.
I de første årene av Edvards regjeringstid hadde Gaveston posisjon som regent når kongen reiste til Frankrike hvor han giftet seg med Isabella av Frankrike, datter av kong Filip IV av Frankrike, den 25. januar 1308. Isabella var søster til tre franske konger. Selv om Edvard og hans kone faktisk fikk barn, var ekteskapet dømt til å mislykkes fra begynnelsen. Isabella ble oversett av sin ektemann som benyttet det meste av sin tid med noen få venner som han delte regjeringsmakten med, og konspirerte om hvordan de skulle makte å begrense makten til adelsstanden for å konsolidere farens arv i egne hender.
Samtidig var det opplagt at han foretrakk å omgås mannlige venner. Det fikk sterke rykter til å vandre om at kongen skulle være homoseksuell. Selv om det ikke eksisterte noen klar forståelse om den homoseksuelle selvopplevelse i samtiden, er de fleste historikere enige om at han var seksuelt tiltrukket til menn.
Likevel ble han far til to sønner innenfor ekteskapet, Edward og John av Eltham, jarl av Cornwall (1316–1336), og to døtre; Eleanor (1318-1355 og Joanna av England (1321–1361), som ble gift med David II av Skottland. Samtidig ble han også far til minst en uektefødt sønn, Adam FitzRoy, som fulgte sin far på et hærtokt til Skottland i 1312 og døde kort tid etter den 18. september 1322.
Piers Gaveston, jarl av Cornwall.
Gaveston fikk tittelen jarl av Cornwall sammen med hånden til kongens niese, Margaret av Gloucester. Baronene fikk økende mistro til Gaveston og insisterte to ganger at han burde bli forvist. Ved begge anledninger tilkalte Edvard II sin venn, og det førte til at baronene, ledet av kongens fetter Thomas, jarl av Lancaster, gikk til krig mot kongen og hans favoritt. I 1312 fikk de Piers Gaveston myrdet og Edvard II var ikke fryktesløs nok til hevne drapet.
Istedenfor lot han seg skyve til side og tillot at landet komme under baronenes ledelse, det såkalte styret til komitéen av 21 "ordeinen" (gammel-engelsk for "de som styrer"), og som 1311 hadde besluttet en serie vedtekter som i praksis lot en effektivt regjering styre landet på bekostning av kongen. Hensikten var å omdanne England fra et monarki til et oligarki (fåmannsvelde), tilsvarende hva som hadde skjedd med Edvards bestefar, Henrik III av England, i 1258.
Strid med Skottland (igjen).
I perioden hvor Edvard og komitéen av 21 ordeinen kranglet holdt Robert Bruce på å gjenerobre Skottland. Hans framgang var så overveldende at han hadde okkupert alle de skotske festningene med unntak av Stirling Castle som han beleiret. Faren med å tape den betydelige festningen i Stirling var en slik vanære at Edvard II og baronene måtte gjenvinne tapt grunn. I juni 1314 ledet Edvard II en svær hær inn i Skottland for å ta Stirling Castle.
Den 24. juni ble hans udisiplinerte og svakt ledede hær fullstendig beseiret av Robert Bruces tallmessige underlegne hær ved slaget ved Bannockburn. Seieren sikret Bruces posisjon som skottenes konge og tok samtidig fordel av Edvards nederlag til å herje og brenne de nordlige områdene av England og for første gang føre krigen for Skottlands uavhengighet på engelsk jord.
Politiske fraksjoner.
Edvard IIs vanærende nederlag gjorde ham mer avhengig av baronene enn noensinne. Thomas av Lancaster så nå muligheten til å redde England fra kongens evneløshet. Han hadde selv vist visse evner som leder av opposisjonen, men manglet kreativitet. Det er også blitt mistenkt at han hadde gjort en hemmelig forståelse med Robert Bruce i håpet om å holde kongen svak.
Etter en stund ble opposisjonen delt i uforsonlige fraksjoner. Etter 1318, under ledelse av Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, reiste et parti på midten seg og som hatet Lancaster så sterkt at den støttet kongen, men kongen selv mislikte Pembroke like mye som han mislikte Lancaster, og fant i stedet en alternativ rådgiver i Hugh le Despenser, 1. jarl av Winchester, en baron med stor erfaring.
Winchesters sønn, Hugh den yngre Despenser, ble en personlig venn og favoritt av kongen, og som sådan erstattet Gaveston. Den mistro som baronene hadde for Despenserne var tilsvarende det hat de hadde for kongens tidligere favoritt. De ble indignert over de privilegier som Edvard II fordelte på far og sønn, spesielt da den yngre Despenser strebet etter å sikre en tittel for seg selv, jarldømmet av Gloucester ved sin kone Eleanor de Clare, datter av Gilbert de Clare, 7. jarl av Hertford og Joan av Acre og niese av Edvard II.
Despensernes styre.
I 1321 møtte baronene i parlamentet og ved Lancasters ledelse fikk de Hugh le Despenser og hans sønn forvist. Det fikk Edvard II til å reagere og i 1322 fikk han tilbakekalt Despenserne fra oppholdet i eksil og erklærte deretter krig mot baronene på deres vegne. Lancaster ble beseiret ved Boroughbridge, og så ble deretter henrettet i Pontefract.
I de neste fire årene regjerte Despenserne England. I motsetningen til baronene tok de anstrengelsene med å inkludere vanlige folk ("the Commons") ved sin side, og et parlament holdt i York i 1322 tilbakekalte de tidligere vedtektene ettersom de gjorde inngrep i kronens rettigheter. Fra dette tidspunktet var ingen lov eller vedtekt teknisk gyldig før "Commons" hadde gitt sitt tilsagn. For Edvard IIs regjeringstid var det et skritt forover. Styret til Despenserne ble likevel raskt korrupte ved at de ga seg selv fordeler og de spredde allmenn indignasjon. Spesielt skapte de stor misnøye hos dronningen, Isabella av Frankrike. Hun var frustrert over måte hun ble behandlet på av kongens favoritter, først Gaveston og deretter Despenserne.
Isabella av Frankrike.
Isabella går i land i England for å avsette kong Edvard II.
Krigen med Frankrike brøt ut i 1324. Dronning Isabella hadde holdt seg i stillhet, men brøt den i 1325 da hun reiste eller rømte til Frankrike for bl.a. å forhandle en fred med sin bror kong Karl IV av Frankrike. Med seg tok hun sin eldste sønn, Edward av Windsor, tronarvingen. Isabella avslo å reise tilbake til sin ektemann så lenge som Despenserne forble kongens favoritter. Hun dannet en allianse med Roger Mortimer, 1. jarl av March, en av baronene i eksil, og som hun muligens også fikk et kjærlighetsforhold til. Edvard II kalt henne offentlig for «hunnulven av Frankrike». I september 1326 gikk dronningen i land i Essex med en hærstyrke og i selskap med Mortimer og hennes sønn. De ble møtt av folk som var misfornøyde med Edvards styre og Isabella erklærte at hun var kommet for hevne drapet på Lancaster og utvise Despenserne.
Edvards tilhengere rømte og den 2. oktober flyktet han vestover fra London og tilflukt på godset til den yngre Despenser i Glamorgan. Hans kone, Isabella av Frankrike fulgte etter ham, fikk slått ihjel begge Despenserne, og etter en mislykket forsøk på å rømme sjøvegen ble Edvard tatt til fange 6. november. Ifølge mytene skjedde tilfangetagelsen ved Pant-y-Brâd («forræderiets dal») i nærheten av Llantrisant. Han ble holdt fange i Kenilworth Castle og et parlamentsmøte ble holdt i Westminster i januar 1327. Der ble Edvards sønn valgt til ny konge som Edvard III av England, 14 år gammel. Det ble lagt press på Edvard til å frasi seg kronen og 20. januar ble han tvunget til å gi avkall på sin posisjon for en nasjonal komité.
Livet i fangenskap og død.
Styret til Isabella og Mortimer var så skjørt at de ikke torde å etterlate den avsatte kongen i hendene på deres politiske fiender. Den 3. april ble han fjernet fra Kenilworth og overlatt til to betrodde menn av Mortimer. Edvard ble fengslet i Berkeley Castle i Gloucestershire. Omstendighetene rundt Edvards død er kontroversielle og motstridende, og ikke minst smakløse.
Selv om det var politisk ønskelig å fjerne Edvard II var det en meget vanskelig og seriøs handling å drepe ham. Man antar at hans fangevoktere forsøkte å få drapet til å se ut som en naturlig død, altså uten spor av ytre vold. En stund lot lord Maltravers ham lide under dårlige forhold med bedervet mat, men den tidligere kongen klamret seg til livet. Noen dokumenter bestrider dette og påstår at han tvert imot ble godt behandlet.
Historien tok en annen vending da Maltravers fikk selskap av en ridder ved navn Gurney. Den 12. september ble endestykket fra et rettlinjet kuhorn fjernet og spissen dyttet opp i Edvards endetarm. Deretter ble en glødende ildrake presset gjennom kuhornet og inn i kroppen for å brenne hans indre deler, men uten å etterlate ytre spor. Om Edvard ble myrdet eller ikke ble formelt undersøkt og Thomas Berkeley erklærte at det var sykdom som fikk Edvard til å dø. Ingen ble noensinne tiltalt. En historiker fra 1600-tallet avdekket noen papirer som viste at Berkeley hadde vært på Bradley Court, men først en uke etter at Edvard døde. Offisielt døde Edvard II i 1327.
Det er sterke grunner for å tro at den offisielle dødserklæringen var feilaktig og falsk. Edvard ble overført til Corfe Castle i Dorset og senere til Irland. Der ble han holdt i fangenskap inntil en sammensvergelse avsatte Mortimer i 1330. Edvard selv døde i Irland i 1341 under uklare omstendigheter.
Mot slutten av september 1327 ble det kunngjort i god tro til de tilstedeværende ved parlamentet i Lincoln at ekskongen hadde dødd en naturlig død. En kropp som det ble påstått var hans ble gravlagt i St. Peters kloster i Gloucester, den nåværende katedralen. Hans sønn Edvard III fikk antagelig overført hans egentlig lik dit i 1342, men hadde allerede reist en fantastisk gravstein på det stedet som ble påstått å være farens endelige hvilested. Monumentet ble et populær pilegrimssted og katedralen tjente stort på disse. Gravsteinen betraktes i dag for å være en av de mest imponerende i England.
Etter den tidligere kongens «offentlige» død holdt ikke Isabella og Mortimers styre lenge. Så snart som Edvard III ble myndig fikk han Roger Mortimer henrettet, til tross for at moren ba om at hans liv måtte bli spart. Han lot moren slippe unna og etterhvert komme tilbake og nyte hans gunst. I 1330 trakk Isabella seg tilbake fra offentlig liv og døde i Hertford den 23. august 1358.
Det kom en del tekniske nyvinninger under Edvard IIs regjeringstid: Roger Bacon publiserte en bok i 1242 som ga instruksjoner om hvordan man lagde krutt. Senere ble håndvåpen konstruert av tyskeren Schwartz som man antar ble benyttet ved slaget ved Halidon Hill i 1333 og kanoner ved slaget ved Crecy i 1346. Det endret riddervesenet og krigføringen i middelalderen for alltid.
Oppdiktede fortellinger.
Den mest berømte fiksjonen om Edvard IIs regjeringstid er gjort av Christopher Marlowe i hans skuespill "Edvard II". I senere år har flere kritikerroste oppsetninger blitt satt opp i Storbritannia. Derek Jarmans filmversjon av dramaet har derimot mer til felles med våre dagers seksualpolitikk enn Marlowes drama.
"Isabel the Fair" av Margaret Campbell Barnes; "Harlot Queen" av Hilda Lewis; "Isabella, the She-Wolf" av Maureen Peter; og "The Queen and Mortimer" av Brenda Honeyman fokuserer alle på dronning Isabella. "King's Wake" av Eve Trevaskis begynner kort etter Despensernes fall og ender med Mortimers fall. "The Follies of the Kings" av Jean Plaidy gir et mer obskurt syn på regjeringstiden, selv om den er mer enn detaljrik i beskrivelsene av Edvards død som følge av spiddingen gjennom endetarmen med den glødende ildraken.
"In A Secret Chronicle" ved Jane Lane, får Edward IIs yngste datter en tiltrodd tjener til å undersøke omstendighetene ved farens død. Jean Evans' «A Brittle Glory» er fortalt av kongens narr. Chris Hunts "Gaveston" er en fortelling med seksuelle beskrivelser av kongens forhold til sin første favoritt, mens Sandra Wilson's "Alice" bryter tradisjonen med en ettertrykkelig heteroseksuell Gaveston, og hvor dennes elskerinne har gitt boken tittelen. I boken "Cashelmara" flytter Susan Howatch handlingen til det 19. århundres Irland. Skyting, dolking og forgifting erstatter halshugging og rødglødende ildraker.
Mer nylig har forfatteren Susan Higginbotham i romanen "The Traitor's Wife: A Novel of the Reign of Edward II" satt søkelyset på regjeringstiden og dens følger, sett gjennom øynene på Hugh le Despensers kone Eleanor de Clare. Krimforfattere med forkjærlighet for middelalderen som Paul Doherty og Michael Jecks har utgitt flere bøker som har hentet bakgrunn fra Edvard IIs regjeringstid.
Den viktorianske forfatterinnen Emily Sarah Holt skrev flere historiske romaner fra denne perioden. Appendiksene til hennes bøker viser at hun har gjort grundige forundersøkelser, men hennes religiøse fordommer (hun er sterkt anti-katolsk) gjør likevel hennes bøker til en merkelig opplevelse. Hun er klart mer fordømmende overfor Isabella enn for Edvard II, og hun synes å ha en godhet for Hugh le Despenser.
Stamtavle.
Edvard 02


Vestfronten på Nidarosdomen.
Vestfronten med alle sine skulpturer var det siste som ble fullført ved restaureringen av Nidarosdomen. Dette er domkirkens hovedfasade, den vakreste og rikeste siden av kirken. Restaureringen av vestfronten pågikk fra 1901 til 1969, og siste statue ble satt opp i 1983. Denne delen av kirken er også den yngste av den opprinnelige konstruksjonen, erkebiskop Sigurd Eindrideson la ned grunnsteinen til vestfronten i 1248. Mye tyder på at veggen ikke var komplett da kirken brant i 1328. De opprinnelige planene for vestfronten er ikke kjent, men man antar at den aldri ble ferdigbygget etter disse planene. Man antar likevel med sikkerhet at det var planlagt en skjermfront (screenfront) mot vest. Skjermfrontene var ofte rektangulære, og skulle være en slags avslutning for å «skjule» resten av kirken. Engelske katedraler fra samme tidsepoke, blant andre Lincoln, Wells og Salisbury, har slike skjermfronter. Vestfronten har tre portaler, og er flankert av to mindre tårn på hver side av skjermfronten.
Rekonstruksjon.
(Se "utdypende artikkel: Restaureringen av Nidarosdomen)"
Christies siste utkast til vestfronten, tegnet av Nils Ryjord 1907.
Vestfronten under restaurering i 1930.
Vestfronten var blant de mest ødelagte delene av Nidarosdomen da restaureringen av kirken begynte i 1869. Samtidig var den blant de delene av kirken som var mest komplisert, svakest dokumentert og vanskeligst å rekonstruere. Utgangspunktet var så dårlig at mange fagpersoner gikk imot tanken om restaurering av vestskipet med vestfronten. Rekonstruksjonen av vestfronten skulle også bli den delen av restaureringen som vakte mest debatt.
Det finnes en slik «karfunkelsten» (eldre betegnelse på alle røde edelsteiner) i sentrum av rosevinduet i dag. Den skal symbolisere Kristus.
Arkitekt Christian Christie.
Siden man hadde lite dokumentasjon på hvordan vestfronten hadde sett ut, oppsto det en heftig diskusjon da restaurering av vestskipet ble aktuelt i 1903. Domkirkearkitekt Christie (1832–1906) var motstander av at veggen skulle ha skjermfront fordi dette stred mot gotikkens ellers praktiske og funksjonsorienterte struktur. På hans skisse fra 1903 hadde heller ikke vestfronten noe rosevindu, noe han også fikk kritikk for. Restaureringen av vestfronten ble imidlertid ikke igangsatt før han døde i 1906.
Arkitekt Olaf Nordhagen.
Etter Christies død ble det arrangert en arkitektkonkurranse om utformingen av vestfronten, og den delte førstepremien gikk til Olaf Nordhagen (1883–1925) og Henrik Bull (1864–1953). I 1909 ble Nordhagen ansatt, og hans skisse til vestfront fra 1913, som inneholdt både skjermfront, rosevindu og sidetårn, ble godkjent av Stortinget. I 1915 gjorde han imidlertid radikale endringer i tegningene, samtidig som historikeren Macody Lund foreslo et helt annet system for vestfronten og vestskipet, basert på det gylne snitt. Denne «systemstriden» førte til store forsinkelser i restaureringsarbeidene, helt til en internasjonal ekspertkommisjon forkastet Macody Lunds system i 1923. I 1930, fem år etter Nordhagens død, var derfor bare de tre første etasjene og rosevinduet ferdig.
Arkitekt Helge Thiis.
I 1929 ble det arrangert en ny arkitektkonkurranse, og forslaget som vant, "Kongespeilet", var utført av Helge Thiis (1897–1972). Dette startet siste fase i restaureringen av vestfronten. Thiis ble tilsatt som domkirkearkitekt, en stilling han hadde fra 1930 til sin død i 1972. Han mente at arbeidet med vestfronten ble mer en kunstnerisk oppgave ut fra gotikkens ånd og form, og ut fra kirken som helhet, enn en rekonstruksjon. Arbeidene hans har mye til felles med Nordhagens godkjente skisse, og utgjør vestfronten slik den framstår i dag.
Konstruksjon.
Thiis kom fram til at fronten måtte bygges opp etter et rytmisk proporsjonssystem: «De sittende statuer har samme høyde som første billedrekke, de dype nisjene som annen billedrekke, og i høyden fra gesimsbåndet under kongeetasjen opp til spissen av buene går hele underetasjens høyde igjen.» Den rektangulære skjermfrontens grunnlinje er utformet etter prinsippene i det gylne snitt. De to søylene på hver side av rosevinduet er plassert i forhold til dette prinsippet, det samme er plasseringen av de horisontale etasjedelerne mellom andre og tredje og mellom tredje og fjerde vindusåpning. Disse linjene er mest synlige på sidetårnene.
Rektangelets grunnlinje danner også grunnlinjen i en likesidet trekant med toppunkt i vestfrontens gavl, om sto ferdig 1963. Rosevinduet danner en sirkel i trekanten. En sirkel i en likesidet trekant blir ofte ansett som symbol for «Guds øye».
Rosevinduet.
Ingen av Nidarosdomens opprinnelige glassmalerier var i behold da restaureringsarbeidene startet i 1869. Grunntanken var å gjenreise kirken i gotisk stil, og nye glassmalerier skulle også ha middelalderske motiver. I 1907 vant arkitekten Gabriel Kielland (1871–1960) en konkurranse om nye malerier til Nidarosdomens søndre tverrskip. Kielland leverte imidlertid forslag til samtlige av kirkens vinduer, og fikk oppdraget med å lage glassmaleriene. Malerienes ikonografiske billedspråk ble utarbeidet i samarbeid med Oluf Kolsrud (1885–1945), professor i kirkehistorie. Motivene er fra bibelhistorien og helgenlegender, og rosevinduets motiv som er vendt mot solnedgangen (vest), symboliserer dommedag. Rosevinduets grindverk er tegnet av domkirkearkitekt Olaf Nordhagen, og selve rosen er bygd opp omkring en åttefoldsymmetri som innerst deler seg slik at rosen får 16 blad.
Rosen uttrykker hvordan alle ting går ut fra Kristus og tilbake til ham ved dommedag. I midten er det en rød karfunkelstein (edelsten), som skal symbolisere Kristus. Ut fra denne stråler gule flammer på blå bunn. I enden av hver flamme er det engler, syngende og spillende på øvre halvdel og seksvingede på nedre halvdel. I den ytterste ringen er det engler med domsbasuner rett over midten, rett under, rett til høyre og rett til venstre. Mellom domsenglene er de fire evangelistsymbolene. Øverst til venstre: Matteus som en engel med skriftrull. Øverst til høyre: Johannes som en ørn. Nederst til høyre: Lukas som en okse. Nederst til venstre: Markus som en løve. Ellers består rosevinduet av ornamentikk. Glassmaleriet består av over 10 000 biter. Rosevinduet var en gave fra Norges kvinner til Olavsjubiléet i 1930, det ble ferdigstilt samme år og regnes som Kiellands mesterverk.
Skulpturene.
Relieffet "Kristus i triumf" på Vestfrontens gavl.
Skulpturene på dagens vestfront er basert dels på Maschius' stikk, dels på gjetning og dels på fri fantasi. Veggen skal opprinnelig ha vært flankert av to sidetårn og skal ha hatt rekker med skulpturer. De få av dem som har overlevd, viser tydelig fransk innflytelse, spesielt fra katedralen i Reims. Men man vet ikke hvor mange rader med skulpturer det opprinnelig var - bare den nederste rekken stod igjen etter brannene og forfallet i senmiddelalderen og de fem gjenværende skulpturene var i dårlig forfatning. Disse befinner seg nå i museet i Erkebispegården. Arbeidet med skulpturene, som alle er modellert av norske billedhoggere, startet i 1929. Skulpturene avbilder både bibelske og historiske personer.
De to nederste rekkene med statuer på vestfronten ble foreslått av professor Oluf Kolsrud i 1928, med støtte i Maschius’ stikk. Han var kirkehistorisk rådgiver for restaureringen, og utarbeidet en ikonografisk plan for skulpturene. Thiis’ forslag til statuene i «kongeetasjen» – uten historisk belegg - ble godkjent i 1935. Man antok at middelalderens skulpturer ofte var modellert etter levende forbilder, og dette ble også gjort i stor utstrekning for de nye skulpturene. Således skal for eksempel biskop Sigurd ha lånt ansiktstrekk fra dikteren Aasmund Olavsson Vinje, og Kristofer Leirdals statue av Erkeengelen Mikael på toppen av nordre vesttårn sies å ha ansiktet til Bob Dylan, inspirert av Dylans motstand mot Vietnamkrigen.
Over kongerekken, på toppen av hver søyle som skiller hver nisje med konge/profetskulpturer, finner vi mindre anfengerfigurer. 12 av disse symboliserer hver sin måned i året og er modellert av Odd Hilt i 1937–38. Figurene er i gotisk stil og fremstiller forskjellige gjøremål. Kun en av dem er en kvinneskikkelse, dette er «Eplehøstende pike» som representerer september. Figurene er opptil 150 cm høye, men har klare former, og er derfor tydelige. Originale månedsfigurer fra middelalderen finner vi på flere større europeiske katedraler, spesielt franske.
Fra midtaksen brer skulpturene seg ut til hver side. Øverste rekke viser Kristi åndelige og legemlige stamfedre. Midterste rekke viser "Utdrivelsen av Paradiset" i motsetning til "Bebudelsen" på hver side av rosevinduet, norske helgener og deres dyder. Nederste rekke viser apostlene, i tillegg til helgener og konger som har spredd budskapet videre ut i Europa.
Ellers er vestfronten overstrødd med mindre skulpturer av hoder, masker, vannspyere, rennebærere, parapetfigurer, engler og gargoyler. Det er en hel fauna av bjørner, esler, elefanter, fugler, griffer og padder. Denne rikdommen skal uttrykke Guds skaperverk. I tillegg finner vi relieffer, ornamenter, buer og søyler med rikt utformede kapitéler. Det sies at "«intet menneskelig øye kan nede fra jorden nå alle de rike detaljer som kirken rommer»" (Helge Thiis, Nidarosdomen i billeder, 1974).
Mange av landets fremste billedhoggere arbeidet med vestfrontens skulpturer over flere tiår.


MOWAG Eagle.
Eagle er et lett pansret kjøretøy med firehjulstrekk fra sveitsiske MOWAG. Det er beregnet til bruk som feltvogn, til oppklaring eller lignende. Av utseende ligner den på AM General sin HMMWV, og er bygget på samme plattform. Fram til 2004 var 500 eksemplarer solgt.
Eagle har en 6,5 liter V8 dieselmotor på 159 hk fra amerikanske General Motors. Den driver kjøretøyet gjennom en firetrinns Hydramatic automatisk girkasse og en totrinns New Venture fordelingskasse. Dekkdimensjonen er 37/12.50R16.5. Kjøretøyet kan utstyres med den fjernstyrte våpenstasjonen Protector RWS fra Kongsberg Defence & Aerospace.
Eagle er i bruk i Danmark (36 stykker 1995-96) og i Sveits.
Konkurrenter.
Konkurrenter til Eagle er pansrede varianter av HMMWV, franske Panhard VBL og andre.


Føderalistpartiet.
Føderalistpartiet (engelsk: "Federalist Party" eller "Federal Party") var et amerikansk politisk parti som eksisterte i perioden 1792 til 1816, men med noen grupperinger som fortsatte ut i 1820-årene.
Føderalistpartiet kontrollerte de føderale myndighetene fra til 1801. Partiet ble stiftet av finansminister Alexander Hamilton som i løpet av George Washingtons første periode som president, bygget opp et nettverk av støttespillere til sin finanspolitikk. Dette nettverket av støttespillere ble etter hvert til Føderalistpartiet som ønsket en sterk føderal regjering, i motsetning til sine politiske rivaler i Det demokratisk-republikanske parti.
Partiets eneste president var John Adams som først var Washingtons visepresident, før han overtok som president i 1797 og i en periode fram til 1801.


Richard Plantagenet, 3. hertug av York.
Richard Plantagenet (født 21. september 1411, døde 30. desember 1460) var tredje hertug av York og en sentral person i Rosekrigene i England. Han var sønn av Richard av Conisburgh, 3. jarl av Cambridge og Anne de Mortimer. Faren ble i 1415 henrettet av Henrik V for høyforræderi.
Omkring 1424 giftet han seg med Cecily Neville, en etterkommer av John av Gaunt. Han fikk reversert sanksjoner mot sin avdøde far, og fikk tittelen hertug av York fra sin onkel Edward of Norwich, 2. hertug av York. Han hadde da allerede fått tittelen jarl av March etter sin onkel Edmund Mortimer, 5. jarl av March.
Begge hans foreldre ved direkte etterkommere av Edvard III av England, og Richard hadde derfor et sterkt krav på den engelske kronen. I 1448 begynte han å fremme dette kravet, blant annet ved å ta i bruk navnet Plantagenet. Dette var en direkte utfordring mot den svake kongen Henrik VI.
Da kongen i 1453 fikk sitt første større anfall av sinnssykdom ble York utnevnt til Lord Protector. Henrik VI var i 1455 frisk nok til å selv ta over makten, og da tronarvingen Edward of Westminster ble født ble York presset ut av sin posisjon. Han begynte å samle sine styrker, og 22. mai 1455 sto første slag ved St. Albans, den første trefningen i Rosekrigene. Yorkistene seiret over kongens styrke under Edmund Beaufort, 1. hertug av Somerset. Somerset selv falt i slaget.
Etter slaget ved St. Albans ble det forhandlet frem et kompromiss, og fire usikre år fulgte. I 1459 begynte krigshandlingene igjen, og York og hans allierte ble erklært å være høyforrædere den 20. november samme år. York måtte gå i eksil i Irland, mens hans eldste sønn Edward flyktet til Calais sammen med Yorks sterkeste allierte, Richard Neville, 16. jarl av Warwick.
Hertugen ble enda sikrere på sitt mål om å ta tronen, og i slaget ved Northampton seiret han over Lancastrianerne. I slaget tok han kongen til fange, og tvang ham senere til å akseptere York som sin arving, og frata sin egen sønn arveretten under "Act of Accord". Yorks egentlige plan var å ta tronen selv, men han hadde ikke nok støtte til dette, og måtte nøye seg med å bli tronarving. Dette fikk han støtte for fra parlamentet, som mente at Huset York hadde et sterkere tronkrav enn Huset Lancaster.
Lancastrianerne, som nå ble ledet av Henriks kone Margaret av Anjou, nektet å akseptere dette, og fortsatte krigen. York gikk nordover, og falt i slaget ved Wakefield 30. desember 1460 sammen med sin andre sønn, Edward, jarl av Rutland. Han ble gravlagt ved Pontefract, men hodet hans ble satt på en påle over byporten i York av de seirende lancastrianerne.
Richards eldste sønn ble i 1461 kronet som Edvard IV. Richard III var en yngre sønn av hertugen, og Edvard V var hans barnebarn. Henrik VIII var hans oldebarn.
York 03
Cambridge 03
Ulster 2-08


Stephen Malkmus.
Stephen Malkmus (født 30. mai 1966) var tidligere medlem av Pavement og er også medlem av gruppen The Silver Jews, sammen med poeten/tekstforfatteren David Berman, og han holder nå på med sin solokarriere støttet musikalsk av bandet The Jicks.
Pavement, og Malkmus spesielt, ble sett på som foregangsfigurer i indiebevegelsen på 90-tallet. Pavement, sammen med bandet Sebadoh var pionerer i lo-fi «sounden». I 2001, to år etter at Pavement ble oppløst i 1999, ga Malkmus ut sin første soloutgivelse, kalt opp etter han selv.
Malkmus bor pr. 2006 i Portland med sin samboer, artisten Jessica Jackson Hutchins. I 2005 fikk paret sitt første barn.
Albumet Mirror Traffic kom i 2011 på topp-ti-listen over årets album hos musikknettstedet.


Bodø Rødt.
Rødt Bodø er Rødts lokalforening i Bodø.
Brigt Kristensen har de senere valgene vært den representanten i Bodø som har fått flest "slengere" (stemmer fra personer som stemmer på andre lister) i 2003 fikk han 107 slengere, noe som var mer en noe annen representant for femte gang på rad.
Eksterne lenker.
Rødt


Borghild Tenden.
Borghild Tenden (født 23. juni 1951) er en norsk politiker (V). Hun har sittet på Stortinget for Akershus siden 2005. Hun var vararepresentant i perioden 1997–2001. Som stortingspolitiker er hun spesielt opptatt av en effektiv kollektivtrafikk og sikrere veier. Helt siden hun ble valgt inn har hun vært den eneste blant Venstres stortingsrepresentanter som har gått klart inn for norsk EU-medlemskap. Fra 2011 sitter hun i sentralstyret i Europabevegelsen i Norge.
Tenden er universitetsutdannet innen idrett, pedagogikk og rettsvitenskap (1971–1977) og ble cand.polit. i sosiologi i 2000. Hun har arbeidet som lærer ved Valler videregående skole 1978–1993, som konsulent i Venstres stortingsgruppe 1993–1996, og som rådgiver i Stortingets informasjonsseksjon 1996–2005.
Hun var medlem av fylkestinget i Akershus 2003–2007 og medlem av fylkesutvalget 2005–2007. Hun var leder av Bærum Venstre 1998–2001.


Baguette.
En baguette eller bagett (uttales "baget't", «pinne» på fransk) er en type lyst brød som skiller seg ut ved den store lengden i forhold til bredden. En standard baguette er fem eller seks centimeter bred og tre eller fire centimeter høy, men kan være opptil en meter lang.
Korte baguetter brukes ofte til sandwicher.


Gunvald Ludvigsen.
Gunvald Ludvigsen (født 15. februar 1949 i Leirfjord i Nordland) er en norsk sosialøkonom og politiker (V). Han satt på Stortinget for Sogn og Fjordane fra 2005 til 2009. Ludvigsen var kommunestyremedlem i Eid 1991–1995, formannskapsmedlem 1999–2003, samt ordfører 2003–2005 i Eid kommune. Ulike styreverv som styremedlem, leder og sekretær i Eid Venstre 1991–2003.
Ludvigsen gikk folkeskolen 1956–1963, framhaldsskolen i 1964, realskolen 1964–1966, samt gymnas 1966–1969. Han studerte sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo fra 1972 til 1977. Han var lærer i Træna 1970–1971, førstesekretær i Husbanken 1977–1978, og økonomikonsulent og økonomisjef i Levanger 1978–1983. Ludvigsen flyttet deretter til Sogn og Fjordane, hvor han ble rådmann i Eid kommune i 1983. Han satt i stillingen inntil han ble banksjef i DnB Nordfjordeid i 1990. Han var deretter direktør ved Nordfjord sykehus fra 1993 til han ble ordfører i 2003.
Som stortingsrepresentant 2005–2009 var han medlem i Stortingets helse- og omsorgskomité. Han var da Sogn og Fjordane Venstres første stortingsrepresentant siden 1969, og valgt inn på utjevningsmandat. Ludvigsen var igjen nominert som Sogn og Fjordane Venstres toppkandidat ved stortingsvalget 2009, men sikret seg ikke et distriktsmandat, og hadde ingen mulighet til å gjenvinne utjevningsmandatet da Venstre nasjonalt falt under sperregrensen.


Croissant.
En croissant er et sprøtt bakverk av smørdeig, med form som en halvmåne.
Det sies at bakverket ble oppfunnet i byen Wien for å feire slutten på Det osmanske rikes andre beleiring av byen i 1683. (Bakverk av denne arten kalles «Viennoiseries» i Frankrike). Mens fienden forberedte seg til å angripe midt på natten ble de oppdaget av Wiens bakere, som allerede var oppe. For å minnes denne seieren ble croissanten eller «Hörnchen» (lite horn) oppfunnet, med en form som skal minne om ottomanernes flagg. En variant av legenden hevder at historien finner sted i Budapest (den gang en del av Østerrike-Ungarn).
Marie Antoinette, som kom fra byen Wien, introduserte og populariserte bakverket i Frankrike i 1770. Det var imidlertid ikke første gang croissanten ble introdusert i Frankrike. Det nasjonale senteret for kulinarisk kunst ("Centre national des arts culinaires") nevner «førti kaker med halvmåneform» («croissant» på fransk) servert under et festmåltid holdt av den franske dronning i 1549 i Paris.
Tross den nevnte legenden er det ingen som vet med sikkerhet hvor bakverket kommer fra. Croissant ble først nevnt som bakverk i franske ordbøker i 1863, og den første oppskriften blir utgitt i 1905. Den er imidlertid forskjellig fra dagens.
Nå er croissanten en naturlig del av frokosten i Frankrike og andre områder med romansktalende befolkning. Et annet bakverk som ofte finne på franske frokostbord heter «Petit pain au chocolat». Denne minner mye om croissanten, men har en annen form og har sjokolade i seg. Tradisjonelt dyppes disse i kaffe eller varm sjokolade.


William de la Pole, 1. hertug av Suffolk.
William de la Pole (født 1396, død 2. mai 1450) var første hertug og fjerde jarl av Suffolk. Han var en av de fremste engelske kommandantene i Hundreårskrigen.
Han ble alvorlig såret under beleiringen av Harfleur i 1415, hvor hans far Michael de la Pole, 2. jarl av Suffolk falt. Senere samme år falt hans bror Michael i slaget ved Agincourt, og han tok over jarletittelen. Under beleiringen av Orléans i 1429 ble han medkommandant for de engelske styrkene etter at jarlen av Salisbury falt, men bare få dager etter ble han tatt til fange av franskmennene. Han ble kjøpt fri i 1431.
Etter å ha vendt tilbake til England knyttet han seg til hoffet, og var en nær alliert av kardinal Henry Beaufort. Hans fremste bedrift i denne perioden var å forhandle frem ekteskapet mellom Henrik VI av England og Margaret av Anjou i 1444. Dette førte til at kongen eleverte ham til marki. Han giftet seg selv i samme periode med Alice Chaucer, som var barnebarn av poeten Geoffrey Chaucer.
Da både Humphrey, hertug av Gloucester og kardinal Beaufort døde i 1447 ble Suffolk den fremste adelsmannen bak den svake Henrik VI. Han ble utnevnt til Lord Chamberlain, Lord High Admiral og fikk også andre viktige embeter. I 1448 ble han elevert til hertug.
I løpet av de neste tre årene mistet England nesten alle sine besittelser i Frankrike, og Suffolk kunne ikke unngå å bli holdt til ansvar for dette. 28. januar 1450 ble han arrestert og plassert i Tower of London. Han ble forvist for fem år, men under overfarten til Frankrike ble skipet bordet og han ble drept. Det er uklart hvem som sto bak dette.
En historie som er bevart i et samtidig manuskript forteller at han dagen før han ble tatt til fange av franskmennene i 1429 forførte han en nonne og gikk til sengs med henne. Hun ble gravid og fødte en datter.
Suffolk 01
Suffolk 01
Suffolk 2-04


Åge Starheim.
Åge Starheim (født 23. mai 1946 i Eid) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 2005 og gjenvalgt i 2009. Starheim var den første FrP-representanten som ble valgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane. Han var formann i Selje FrP og Sogn og Fjordane FrP fram til 2010.
Starheim har vært medlem av Selje kommunestyre siden 1976, og var ordfører i Selje fra 1984 til 1989. Han representerte da Høyre.


Anaximander.
Anaximander (gresk: Ἀναξίμανδρος, "Anaximandros"; født 610 f.Kr., død ca. 546 f.Kr.) var en gresk filosof som regnes blant før-sokratikerne.
Anaximander kom fra byen Milet, og har antakelig utvekslet mange tanker og meninger med sin kollega Thales. Deres forestillinger gikk imidlertid i ulike retninger, og i den begrensede mengde bevart litteratur (faktisk utelukkende henvisninger fra andres tekster), opplever vi hvordan Anaximander argumenterer mot Thales' virkelighetsforståelse, og for sin egen.
Anaximander mente nemlig ikke at vann var opphavet til alt. Han lette etter noe mer overordnet, fordi, som han sa, «vann kan bare være vått». Hans teori skiller seg ikke så mye fra Thales', idet han også bare trodde på ett urstoff. Men for å forstå Anaximander, må vi tenke mer abstrakt enn det Thales gjorde.
Ifølge Anaximanders teori består alt av et enkelt uendelig, ubestemt stoff som han kalte "apeiron". Dette tildeler alle ting deres egenskaper, noe som lar seg gjøre fordi det selv besitter dem. Apeiron forener motsetningene i verden, men kan ikke selv iakttas direkte. Den senere Plutark tolket dette slik at for eksempel varme og kulde skaper vann: Apeirons motsetninger frembringer altså alt det vi ser omkring oss.
Anaximander var interessert i både astronomi og geografi. Han oppfattet jorden som en stor sylinder som ikke beveger seg noe sted, fordi den befinner seg like langt fra alt i et kuleformet univers. Stjerne skulle komme fra luften, som inneholder ild. Derfor opplever vi også torden fra skyene, som er luft som har steget opp til himmelen fra jordoverflaten.
Han forestilte seg solen som en krets med form som et vognhjul. Den skulle ha en hul felg, som inneholder ild. Når solens ild tørker ut hav, oppstår det sumper der dyrene blir nødt til å utvikle egenskaper som gjør dem i stand til å klare seg på landjorden. Ifølge Anaximander er dette akkurat hva menneskene har vært «utsatt for».
Man mener også at han, med denne ideen i bakhodet, har vært personen bak det første greske sjøkart og den første oversiktlige modellen av verden.
"Det hvorav de værende ting oppstår, er det samme som det hvori de forgår, etter nødvendighetens lov. For det lider straff og betaler erstatning til hverandre for den urett de begår ifølge tidens forordning."


Edzard Schmidt-Jortzig.
Edzard Schmidt-Jortzig (født 8. oktober 1941 i Berlin) er en tysk høyreliberal politiker (FDP) og professor i offentlig rett. Mellom 1996 og 1998 var han Tysklands justisminister.
Bakgrunn og utdannelse.
Etter Abitur (artium) i 1961 ved Johanneum i Lüneburg studerte Schmidt-Jortzig jus i Bonn, Lausanne og Kiel, som han avsluttet 1966 med den første og 1969 med den andre juridiske statseksamen. I 1969 tok han også den juridiske doktorgrad med avhandlingen "Die Auswirkung der Forderungsüberweisung zur Einziehung (§ 835 Abs. 1 ZPO)". Han arbeidet først som kommunaljurist, før han ble vitenskapelig assistent ved Institut für Völkerrecht ved Universität Göttingen. Her habiliterte han seg i 1976. I 1977 fikk han et kall som professor ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster og 1984 ved Christian-Albrechts-Universität i Kiel. Mellom 1983 og 1989 var han dommer ved overforvaltningsdomstolen i Lüneburg, og fra 1989 til 1990 ved overforvaltningsdomstolen i Schleswig. Fra 1992 til 1994 var han så dommer ved forfatningsdomstolen i Sachsen. Han er medlem av Corps Hansea Bonn.
Familie.
Edzard Schmidt-Jortzig er gift og har fire barn.
Parti.
Han har vært medlem av FDP siden 1984.
Parlamentsmedlem.
Mellom 1994 og 2002 var han medlem av det tyske parlamentet. Han var formann for FDPs arbeidsgruppe for innenriks- og justispolitikk.
Han var innvalgt over Schleswig-Holsteins landsliste.
Minister.
Den 17. januar 1996 ble han utnevnt til Tysklands justisminister i Helmut Kohls regjering. Etter valget i 1998 måtte regjeringen trekke seg.


Ottomar Schreiber.
Ottomar Schreiber (litauisk "Otomaras Sreiberis") (født 1889, død 6. februar 1955) var en tysk politiker.
Bakgrunn og utdannelse.
Schreiber studerte filosofi, historie og nyere språkvitenskaper og tok den filosofiske doktorgrad. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som soldat, og etter krigen ble han i 1922 formann for den memellandske arbeidsgiverforeningen (til 1932) og deretter Syndikatus (til 1939). Mellom 1924 og 1937 var han formann for tilsynsrådet ved Deutsch-Litauische Tabaksyndikat.
Etter krigen kom han som fordrevet til Bayern, og var mellom 1948 og 1951 formann for Landsmannschaft Ostpreussen, deretter frem til sin død ærespresident. Sammen med Axel de Vries hadde han hovedansvaret for utformingen av Charta der Heimatvertriebenen, som ble undertegnet i august 1950. Fra september 1944 til april 1945 arbeidet han frivillig i "Abteilung Rüstungshandel der Reichsgruppe Handel" i Berlin.
Parti.
Etter den tyske reanneksjonen av Memelland tilhørte Schreiber Memelländische Volkspartei, som var forbundet med det høyreliberale DVP.
Parlamentsmedlem.
På 1920- og 1930-tallet var Schreiber medlem av landdagen i Memelland, som først hadde vært forvaltet av Folkeforbundet og etter 1924 hadde vært en autonom region underlagt Litauen.
Offentlige verv.
Den 6. juni 1932 ble Schreiber valgt av landdagen til landspresident (statsminister) i Memelland. 19. mars 1934 ble han avsatt av den litauiske sentralregjeringen, som mente han satte interessene til de overveiende tyske memellenderne over Litauens interesser. Etter den tyske reanneksjonen ble Schreiber gjeninnsatt som regjeringssjef, men ble på nytt avsatt i 1942.
Fra 1949 til 1953 var Schreiber statssekretær i det tyske ministeriet for fordrevne, flyktninger og krigsskadede.
Eksterne lenker.
Schreiber, Ottomar
Schreiber, Ottomar
Schreiber, Ottomar


Afrikansk villhund.
Afrikansk villhund ("Lycaon pictus") kalles også hyenehund og er et sosialt flokklevende rovpattedyr i hundefamilien. Villhunden finnes over store deler av Afrika, sør for Sahara. Den blir av mange regnet som en av verdens mest effektive jegere. Den afrikanske villhunden er også den eneste arten i slekten "Lycaon" som har overlevd inn i vår tid.
Beskrivelse av dyret.
"Lycaon pictus" betyr «"malt ulvelignende dyr"». Slektsnavnet "Lycaon" stammer fra det greske ordet "lukos" som betyr ulv. Villhunden er den eneste arten som har overlevd i denne slekten. Det første eksemplaret ble oppdaget av vestlige forskere (Temminck, 1820) i Mosambik og fikk navnet "Kapp jakthund".
Afrikansk villhund framstår som en langstrakt slank hund med store, nærmest runde ører og lange, slanke ekstremiteter. Pelsen mangefarget og flekkmønstret, noe som er opphavet til det vitenskapelige navnet «"malerhund"» ("Lycaon pictus").
Pelsen er kort og glatt og mangler underpels. Den går igjen i fargene brun, rød, sort, blekgul og hvit i et flekket mønster, som for hvert dyr er like unikt og individuelt som et fingeravtrykk. Den buskete halen er alltid hvit på den ytre tredjeparten, men kan hos noen individer også være hvit nesten fra haleroten og ut til haletippen. Ørene er for det meste sorte, men ved inngangen til selve øret har den gjerne lysebrun behåring. Selv om pelsen er som et fingeravtrykk for hvert dyr, er det allikevel kjent at det karakteristiske flekkmønstret har likhetstrekk både innad i de ulike flokkene/familiene og innenfor de ulike regionene villhunden holder til. Pelsen har sorte bånd som strekker seg fra snuten og bakover mot øynene og ned over kinnene og halsen og opp mot bakkanten av ørene og på ørenes bakside. Ei enkel sort smal stripe strekker seg også langs snuteryggen og opp over pannen og skallen på dyret.
Skallen er massiv og snutepartiet bredt og kraftig. De meget kraftfulle kjevene ender opp i utstående kinnbein, og bittet er svært kraftig i forhold til dyrets størrelse. I en vitenskapelig studie der 39 ulike nålevende og utdødde rovdyr inngikk ble BFQ (bitestyrke kvotient = vektmessig utlignet bitestyrke) målt til 142 (tilsvarer 428 kg/cm²). Tannformelen er som hos de fleste andre canider (3/3 + 1/1 + 4/4 + 2/3 = 42 tenner), men i underkjeven mangler rovtennene det innerste toppunkt (i likhet med hos bushhund og asiatisk villhund).
Kroppslengden er omkring 75-110 cm fra snutespiss til halerot. Halen måler gjerne ca. 30-40 cm. Villhunden har kompakte, runde føtter og kun fire tær på hver fot. Hanner og hunner har omtrent samme størrelse. Den blir normalt ca. 60-75 cm i skulderhøyde og vekten ligger på omkring 18-36 kg.
Utbredelse.
Tidligere fantes afrikansk villhund nærmest over hele Afrika (for omkring 3 000 år siden trolig også i Nord-Afrika), unntatt i tropisk regnskog og full ørken. Nå er utbredelsen blitt mer fragmentert. I dag finner man den derfor helst i Namibia, Botswana, Mosambik, deler av Zimbabwe, Swaziland, og i Transvaal i Sør-Afrika. Det finnes imidlertid spredte populasjoner også andre steder i Afrika, eksempelvis i Kamerun, men den generelle utbredelsen av denne arten har en synkende tendens. Av de tidligere 39 utbredelsesområdene villhunden ble regnet som en del av, er den i dag forsvunnet fra 25.
I Hwange nasjonalpark i Zimbabwe finnes det 5 kjente flokker. I Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika finnes det 8 flokker. I Masai Mara naturreservat i Kenya finnes det 6 kjente flokker. I Moremi viltreservat, som ligger i Okavangodeltaet i Botswana, finnes det 8 kjente flokker. I Tanzania har Selous viltreservat 6 kjente flokker og Serengeti nasjonalpark 7 flokker.
Habitat.
Tidligere trodde man at afrikansk villhund primært var å finne på åpent gresskeldt sletteland. Bakgrunnen for denne oppfattelsen var en studie gjort i Serengeti nasjonalpark i Tanzania. Nyere forskning har imidlertid avdekket at disse hundene har større tetthet på savanner (med kort gress), der kratt- og småskog står tettere. I noen grad er arten også tilstede i lavereliggende skogkledte fjellområder og semi-ørken, som i Sahel. Mange forskere mener at artens utbredelse i større grad begrenses av menneskelig aktivitet og tilgangen på byttedyr, enn av tap av en spesiell type habitat.
Flokken.
Afrikansk villhund er et av de mest sosiale hundedyrene. Flokken tilbringer mesteparten av tiden sammen og ledes av et såkalt "alfapar". Alfaparet kan gjenkjennes på den økte tendensen til å markere seg. Det skal nevnes at alfastatus hos afrikansk villhund er omdiskutert. Noen mener også at disse dyrene snarere må sees på som en art uten en bestemt rangatferd. Den kjente ulveforskeren L. David Mech antydet i 1975 at lignende argumenter om den sosiale strukturen kunne benyttes om afrikansk villhund som for ulv.
Villhunden kan danne flokker på opp mot 40 dyr, men det er mer vanlig at den omfatter 2-27 dyr. Tidligere, da det fantes mange flere slike villhunder i Afrika, kunne flokkene bestå av opp mot 100 dyr. Gjennomsnittsflokken består imidlertid gjerne av ca. 7-15 dyr.
En flokk består som regel av flere hanner enn hunner, og de har hver i sær sin egen rangordning innad i flokken. Flokken er heller ikke statisk med hensyn til individene, men skifter gjennom sesongen. Noen dyr (spesielt tisper) forsvinner til andre flokker, mens andre kommer. Jo lenger ned på rangstigen et dyr står, jo større er sannsynligheten for at det forlater flokken. På denne måten kan flokkene variere i størrelse og sammensetning gjennom året. Slik vandring mellom flokkene, som kan foregå over distanser på flere hundre kilometer, bidrar dessuten til å sikre stor genetisk variasjon. Nye flokker dannes gjennom at dyr av samme kjønn forlater en flokk og forener seg med dyr av motsatt kjønn fra flere andre flokker. Nye flokker består således av en kjerne av enten hanner eller hunner med nært slektskap, mens dyr av det motsatte kjønn ikke er nært beslektet.
Når en alfa dør vil plassen normalt bli overtatt av et annet dyr i flokken, men nødvendigvis ikke bestandig av det dyret som står nærmest på rangstigen. Det finnes også eksempler på at alfahannen har blitt erstattet av et ungdyr. Det mest betydningsfulle for flokken er at alfaen har nødvendig kunnskap og erfaring til å sikre fortsatt suksess.
Både hanner og hunner samarbeider om å fø opp valper og bringe mat til skadde og syke individer som tilhører flokken. Innad i flokken er det sjelden aggresjon medlemmene i mellom, unntatt mellom den dominante tispa og eventuelle tisper som måtte forsøke å formere seg. Det er også kjent at alfatispa kan stjele valper fra andre tisper i flokken som har paret seg suksessfullt.
Territorium.
Villhundens territorium varierer mye i forhold til det habitatet de holder til i. Tettheten av byttedyr vil avgjøre hvor store territoriene blir. I Okavangodeltaet i Botswana er det vanligvis omkring 450 km², mens det i Serengeti kan være opp mot 2 460 km² (typisk 1 318 km²). Territorier på ned mot 200 km² er også kjent. Likeledes er det kjent at kjerneområdet i et territorium er mer typisk 50-200 km² når flokken har valper å fø på. Villhunder lever et nomadisk liv og forflytter seg ofte, unntatt når tispene skal føde. Ellers blir flokken sjelden lenger enn en til to dager på samme leirplass.
Villhunden er normalt ikke territorial og regnes som døgn-/dagaktiv. Den har normalt størst aktivitet i grålysningen om morgenen og i skumringen på kvelden. Villhunden forsvarer ikke territoriet sitt utenom paringstiden. Det er vanlig at territoriene til forskjellige flokker overlapper hverandre ganske mye, unntatt i selve kjerneområdet for hver enkelt flokk. Utenfor kjerneområdet er det kjent at det hersker en slags tidsintervall for bruk av overlappende områder flokkene i mellom, slik at ulike flokker befinner seg i bestemte områder til forskjellige tider. Slik unngår flokkene unødvendige konfrontasjoner i disse områdene. Mindre flokker vil normalt søke å unngå større flokker, og trekke seg vekk fra overlappende områder i tide. Skulle de allikevel møtes vil mindre flokker flykte for å unngå konflikt. Mellom jevnbyrdige flokker som møtes kan det derimot oppstå konflikter om tilgangen til ressursene.
Kommunikasjon.
Villhunden kommuniserer ved hjelp av markeringer, kroppsspråk og lyder. Siden disse hundene ikke er territoriale bruker de heller ikke urin til å markere territoriet sitt med, slik det er vanlig for andre hundedyr å gjøre. Derimot kan man se at alfahannen og tispa ofte bruker urin til å kommunisere innad i flokken. Dyr som har kommet bort fra flokken gir gjerne fra seg en «"hoo"»lignende lyd, som så besvares av andre medlemmer. De har en bjeffelignende lyd når de varsler fare, og en klynkende lyd når de tigger mat.
Jakting.
Afrikansk villhund er verdens mest suksessfulle flokkjeger, en dyktig jeger som ofte jakter på byttedyr som er mye større enn den selv. Jakten foregår vekselvis over hele territoriet, avhengig av tettheten på byttedyr. Villhunder jakter helst i skumring eller grålysning. På større byttedyr foregår jakten i flokk, men den jakter også på mindre byttedyr alene eller parvis. Flokkjakt ledes alltid av alfahannen etter ett sinnrikt og svært effektivt mønster, der medlemmene i flokken ser ut til å ha bestemte oppgaver under selve jakten.
Villhunder har stor utholdenhet og hurtighet. De kan holde en jakt gående i høy fart over mange kilometer. Over en strekning på inntil to km kan farten komme opp i mer enn 60 km/t. Statistisk nedlegger enkelte flokker opp mot 85-90 % av alle byttedyr som jages, noe som er langt mer enn noen annen art som jakter i flokk. Byttet trettes ut før angrepet innledes. Jakten ledes av alfahannen og utvalgte medlemmer av flokken, gjennom en sinnrik angrepsatferd. Så snart angrepet et innledet angriper også resten av flokken for å legge byttet i bakken hurtigst mulig. Hundene river så først opp buken med de kraftige kjevene, slik at byttet dør nærmest momentant (som oftest av sjokket). Det mest typiske byttet er ei antilope som veier omkring 50 kg, men villhunden kan nedlegge byttedyr på opp mot 200 kg. I motsetning til de fleste andre rovpattedyr vil villhunden ofte tillate andre rovdyr og fugler å spise av byttet. Det gjelder imidlertid ikke for flekkhyener, som resolutt jages vekk og av og til også drepes.
Fordi villhunden normalt ikke forsvarer byttet sitt er den utsatt for at det stjeles av hyener, sjakaler, leoparder og løver. Sistnevnte vil også drepe villhundens valper om anledningen byr seg, men disse blir aggressivt forsvart av flokken dersom denne ikke er totalt underlegen.
Ernæring.
De vanligste byttedyrene er impala ("Aepyceros melampus"), kudu ("Tragelaphus strepsiceros"), Thomsons gaselle ("Gazella thomsonii") og gnu ("Connochaetes taurinus"). Den kan også jakt på større arter, som sebra (flere arter), eland ("Tragelaphus oryx") og kafferbøffel ("Syncerus caffer"), med det er mer sjeldent. Noen steder jakter de også på små antiloper som dik-dik ("Madoqua sp."), steinbukk ("Raphicerus campestris") og vortesvin ("Phacochoerus sp.").
Afrikansk villhund spiser ikke kadavre, uansett hvor friske de måtte være.
Villhunden blir ofte beskyldt for å ta kveg og annen buskap i de områdene den finnes, men studier som er gjennomført viser at dette ikke er tilfellet. En tre og en halv år lang studie (1994–1997) av en flokk i Zimbabwe viste tvert i mot at de buskapsdyra som forsvant ble tatt av et «"tobeint rovdyr"» – mennesket.
Reproduksjon.
Hos villhunden er det vanligvis bare alfaparet som formerer seg, og de lever gjerne i et monogamt parforhold livet ut. De vil også normalt forsøke å hindre andre medlemmer av flokken i å formere seg, noe som ofte fører til aggressiv atferd dem i mellom, spesielt blant tispene. Det hender imidlertid at tisper som står lavere på rangstigen også får lov til å formere seg.
Afrikansk villhund blir kjønnsmoden når de er omkring 12-18 måneder gamle, men de begynner ikke å formere seg før på et langt senere tidspunkt. De yngste tilfeller som er kjent var ei tispe som var omkring 22 måneder gammel. Tispa går drektig i ca. 60-72 dager og føder gjerne valpekullet sitt mellom mars og juli måned, litt etter hvor de holder til. Nyfødte valper er sorte med irregulære hvite flekker. Kullet kan variere mye i størrelse. Mellom to og 22 valper regnes som normalt, men gjennomsnittet er ti til elleve valper. De minste kullene stammer gjerne fra dyr som lever i fangenskap.
Tispa føder helst i en gressdekket hule, ofte etter et jordsvin. Der blir valpene oppvartet til de er omkring tre-fire uker gamle, da mora gjerne tar dem med ut for første gang. Straks valpene kommer ut blir de gjenstand for oppmerksomhet fra hele flokken, som også deler på ansvaret med å skaffe dem mat og passe på dem. De blir normalt avvendt da de er omkring fem uker (3-12 uker) gamle. Etter dieperioden vil mora gjenoppta sin jaktatferd, mens andre medlemmer i flokken passer valpene. Etter en jakt vil dyra i flokken gulpe opp mat til valpene etter et hierarkisk mønster, der dyra lavest på rangstigen må bidra mest. Når valpene blir omkring tre-fire måneder gamle vil de begynne å bli med flokken når den jakter på byttedyr. De får gjerne forsyne seg først når et bytte er nedlagt. Mora føder gjerne et nytt kull i løpet av 12-14 måneder. På denne tiden forlater gjerne det forrige kullet flokken, kjønnsvis. Hanner følger hanner, og tisper følger tisper. De kan imidlertid også velge å bli i flokken.
Dødeligheten er normalt høy for valper, spesielt den første tiden. Det er imidlertid ting som tyder på at dess flere medlemmer flokken har, jo større er overlevelsesgraden hos valpene. At andre medlemmer av flokken deltar i valpestellet har derfor stor betydning for flokkens suksess. Villhunden blir sjelden mer enn sju år i vill tilstand, selv om det er kjent at enkelte individer har levd til de blir nærmere tolv år gamle.
Annet.
Man antar at afrikansk villhund trolig kan være farlig for mennesker, fordi arten er et utpreget rovpattedyr som jakter i flokk. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på at villhunder noen gang har angrepet mennesker, verken vitenskapelig eller i form av sagn og fabler.
Sørafrikaneren James Frederick Clark ga i 1968 ut boka «Man is the Prey» (ISBN 978-0-8128-1250-3), der det fremsettes anekdotiske angrep på barn som kan komme inn under sagn eller fabler. Dette er imidlertid uklart i øyeblikket. Clark er synonym med den personen som fikk æren for kampanjen som i 1981 førte til total stopp i gruvedriften innenfor grensene til Kruger nasjonalpark. Han var også en av hovedpersonene bak opprettelsen av Endangered Wildlife Trust i 1974.
Systematikk.
Forskere antar at slekten "Lycaon" skilte lag med "Canis" for omkring tre millioner år siden. Afrikansk villhund er derfor bare fjernt i slekt med hundedyr som ulver, rever, dingo og tamhund. Villhundens nærmeste nålevende slektninger trodde man var asiatisk villhund ("Cuon alpinus") og den søramerikanske bushhunden ("Speothos venaticus") (basert på likheter i den dentale utrustningen), men nyere forskning har antydet at disse trolig er nærmere beslektet med fjellrev og artene i hundeslekten, enn med afrikansk villhund. Morfologiske studier støtter heller ikke et slikt nært slektskap mellom disse artene.
Afrikansk villhund ble først beskrevet av den hollandske aristokraten og zoologen Coenraad Jacob Temminck (1778–1858) i 1820. Det hersker en viss uenighet med hensyn til navnet "afrikansk villhund", fordi noen forskere mener det er misvisende og heller burde vært brukt om sjakaler – fordi sjakalen inngår i hundeslekten, noe ikke afrikansk villhund gjør. Mange velger derfor å kalle den "malerhund" eller "malerisk villhund", fordi dette samsvarer med det vitenskapelige navnet ("Lycaon pictus") og derfor er mer beskrivende for arten.
Fem underarter er beskrevet og var tidligere anerkjent, men siden 2001 anerkjennes ikke disse lenger. Det råder også en viss usikkerhet omkring det genetiske arvematerialet hos villhunder i Vest- og Sentralafrika, som fortsatt ikke er skikkelig kartlagt. En studie viser også at det er stor variasjonen i genotypene flokkene i mellom, i hele utbredelsesområdet.
Status.
Afrikansk villhund er en av de mest truede artene i Afrika, som eneste representant i slekten "Lycaon". Det er mange som prøver å utrydde dem der de bor. Den har siden 1990 hatt status som "truet" (EN) av IUCN, men står fortsatt ikke oppført på CITES lister. Totalbestanden ble i 1999 estimert til å være omkring 3 000-5 500 dyr, hvorav ca. 2 500 voksne. De fleste befinner seg i den sørlige delen av Afrika og i Tanzania. I tillegg kommer ca. 500 dyr som lever i fangenskap rundt om i verden, hvorav flere par produserer avkom.
Til tross for at arten er juridisk beskyttet i store deler av sitt utbredelsesområde minsker bestanden drastisk. Konflikter med mennesker, sykdommer (spesielt valpesyke) og (i en viss utstrekning) oppdeling av habitatet er de vanligste årsakene til den synkende tendensen, samtidig som beskyttelsen i praksis bare blir marginalt håndhevet av myndighetene. Arten er nærmest utradert i Vestafrika. Den største bestanden finnes i det Sørlige Afrika, spesielt nord i Botswana, vest i Zimbabwe, øst i Namibia, og i Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika.
Som følge av artens drastiske reduksjon i antall de siste tretti årene har det gjennom mange år pågått et arbeid med å reintrodusere afrikanske villhunder født i fangenskap til naturen. Dette arbeidet har imidlertid til det siste ikke hatt særlig stor suksess. Forskerne tror nå at årsaken kan være å finne i artens særskilte spredningsmønster, altså i den spesielle måten arten danner nye flokker på. Det er derfor igangsatt et nytt prosjekt der man vil forsøke å sett ut grupper med nært beslektede individer av samme kjønn (enten hunner eller hanner), for på den måten i størst mulig grad å etterligne artens naturlige måte å spre seg på. Man håper at slike grupper i større grad vil trekke til seg individer fra det motsatte kjønn og danne nye flokker. Det er allikevel et problem at dyr født i fangenskap ikke har nødvendig erfaring til å kunne overleve i det fri særlig lenge, uten «hjelp» fra erfarne individer. Det er derfor essensielt at nye flokker blir dannet. Foreløpige betraktninger har gitt positive indikasjoner, men per 2007 er det fortsatt for tidlig med konkrete prognoser for prosjektet.


Axel de Vries.
Axel de Vries (født i Wredensitz/Estland, død 24. januar 1963 i Bonn) var en tysk liberal politiker.
Liv og bakgrunn.
De Vries var av yrke journalist, og stammet fra Estland. Han var utgiver og sjefredaktør for den (tyskspråklige) estiske avisen Revaler Zeitung. I 1918 ble han fengslet av de bolsjevikiske troppene, men etter at Estland vant sin uavhengighet fra Russland ble han fri igjen. Etter annen verdenskrig ble den betydelige tyske befolkningen i Baltikum fordrevet av de sovjetiske okkupantene, og han kom som "Heimatvertriebener" til Vest-Tyskland.
Parlamentsmedlem.
Mellom 1924 og 1926 var Axel de Vries medlem av Estlands parlament. Fra 1924 til 1932 var han dessuten formann for det liberale Deutsche Baltische Partei. Han var formann for sitt partis fraksjon i byrådet i Tallinn (tysk: Reval) mellom 1923 og 1924.
Som flyktning i Vest-Tyskland sluttet han seg til FDP, og tilhørte det tyske parlamentet fra 5. januar 1953 og ut den inneværende perioden, da han rykket opp som følge av at hans partifelle og mandatinnehaver Ernst Mayer døde.
Arbeid for fordrevne.
På 1950-tallet var Axel de Vries talsmann for Deutsch-Baltische Landsmannschaft. I denne funksjonen var han en av hovedforfatterne av Charta der deutschen Heimatvertriebenen av 5. august 1950.


Ground zero.
Ground zero er den engelske betegnelsen på det nøyaktige punktet på bakken som markerer detonasjonspunktet for en bombe. For bomber som er ment å detonere i luften refererer "ground zero" til punktet på bakken rett under bomben i detonasjonsøyeblikket. Siden dette er nedslagsstedet for bomben, er det naturligvis området med størst skade.
Betegnelsen har vært mest brukt i forbindelse med atombomber, spesielt Hiroshima og Nagasaki, men brukes også utvidende i forbindelse med jordskjelv, epidemier, orkaner og terrorangrepet 11. september 2001.


Senepoken i Egypt.
Senepoken i det gamle Egypt dekker tiden mellom den siste oppblomstringen av innfødte egyptiske herskere etter den tredje mellomepoke og før de persiske erobringer.
Dynastiene under senepoken.
Det 26. dynasti, også kjent som saite-epoken. Områdene ved Memfis og Nildeltaet ble gjenstand for gjentatte angrep fra assyrerne frem til Psammetikhos forente Nedre og Midtre Egypt og skapte det 26. dynasti, som markerer begynnelsen på den siste epoken i egyptisk oldtid. Undertiden utvidet han sin makt til å omfatte hele Egypt, i 656 f.Kr. Han anså seg mektig nok til å bryte alle bånd med Assyria, og assyrerne mistet all kontroll over Egypt. Dette dynastiet, som også kalles Saite-epoken, var en tid med gjenvunnet storhet for Egypt. Farao Apries sendte hjelpetropper til Libya for å ødelegge den greske kolonien Kyrene, som led et knusende nederlag, fulgt av borgerkrig og Apries avgang. Den nye faraoen, Amasis II, var ifølge greske samtidige tekster mest opptatt av innenrikspolitikk og gode forhold til sine naboer. Han døde i 525 f.Kr.
Det 27. dynasti kunne mer presist kalles den første persiske okkupasjon, for på denne tid var Egypt en del av det store persiske rike under Kambyses II.
Det 28. dynasti hadde bare én konge, fyrst Amyrteaus av Sais, som gjorde opprør mot perserne.
Det 29. dynasti, regjert fra Mendes.
Det 30. dynasti var preget av den 26. dynastis konstneriske stil. Det 30. dynasti var preget av den 26. dynastis konstneriske stil. Det varte fra 380-343 f.Kr., og var det siste innfødte dynasti i Egypt. Under farao Nektanebos foregikk det en hektisk byggevirksomhet i hele landet, men da perserne på nytt invaderte, klarte ikke egypterne å holde stand. Nektanebos flyktet til Nubia, og med hans avgang slutter den egyptiske oldtidshistorie.
Det 31. dynasti er dermed den andre persiske okkupasjon, en periode som også kalles Akemenide-dynastiet.


Isabella av Frankrike.
Isabella går i land i England for å avsette kong Edvard II.
Isabella av Frankrike (født ca. 1295, død 22. august 1358), kalt «Hun-ulven fra Frankrike» av sin ektemann, kong Edvard II av England.
Bakgrunn.
Isabella av Frankrike ble født i Paris en gang i årene 1288 og 1296 (den nøyaktige datoen er ikke kjent) som datter av kong Filip IV av Frankrike og dronning Johanna I av Navarra. Hun er søster til tre franske konger. Da hun bare var et barn ble hun av sin far lovet bort i et arrangert ekteskap med Edvard, sønn og tronarving av den mektige kong Edvard I av England.
Ekteskapet var blitt forhandlet fram gjennom flere år som et politisk forsøk på å dempe motsetningene mellom de to kongedømmene. Tvisten mellom Frankrike og England hadde blitt mer alvorlig på grunn av de engelske besettelsene på kontinentet, først og fremst Gascogne i det nåværende Frankrike, men også engelske krav på Anjou og Normandie og større deler av Aquitaine. Pave Boniface VIII var en pådriver av ekteskapet allerede i 1298. I de første årene var det tvister om de presise betingelsene i ekteskapskontrakten, og England forsøkte flere ganger å bryte avtalen. Først etter at Edvard I døde i 1307 ble ekteskapet inngått som planlagt.
Hennes brudgom, den første prinsen av Wales, den nye kongen Edvard II, var av utseende tillitsvekkende og imponerende; høy, atletisk og veldig populær i begynnelsen av sin regjeringstid. Isabella ble gift med Edvard ved Boulogne-sur-Mer den 25. januar 1308. Edvard hadde overtatt tronen året før. Isabella fikk derimot aldri tittelen prinsesse av Wales, slik det feilaktig ble påstått i filmen "Braveheart".
Vanskelig ekteskap.
Da de ble gift var Isabella bortimot tyve år, beskrevet av Geoffrey fra Paris som "«den vakreste av de vakre... ikke bare i kongedømmet men i hele Europa»". Beskrivelsen var muligens ikke bare en underdanig høflighet ettersom Isabellas far og brødre var vidt kjent som svært tiltalende menn, den franske kongen selv fikk tilnavnet «Den smukke». Men til tross for hennes ungdom og skjønnhet ga den engelske kongen sin dronning liten oppmerksomhet, men brukte ekteskapsgavene på sin mannlige yndlingsvenn, Piers Gaveston.
På grunn av Edvards nære forhold til først Piers Gaveston og senere Hugh den yngre Despenser neglisjerte han dronning Isabella, en gang forlot han henne i en farlig situasjon i Skottland ved Tynemouth. Hun slapp så vidt unna Robert Bruces hær ved å flykte langs kysten til engelsk område.
Dronningen avskydde kongens yndling Hugh den yngre Despenser og i 1321, mens hun fortsatt var gravid med deres yngste barn, ba hun dramatisk om at Edvard skulle utvise Despenser fra kongedømmet. Despenser ble faktisk sendt i eksil, men Edvard kalte ham tilbake igjen det samme året, og denne handlingen var øyensynlig avgjørende for at Isabella snudde seg vekk fra sin mann kongen. Hun var muligens en av dem som hjalp til med flukten for Roger Mortimer fra Tower of London i 1323.
I Frankrike.
Da hennes bror, kong Karl IV av Frankrike (også kalt for «Den smukke») konfiskerte Edvard IIs franske eiendommer i 1325, reiste hun til Frankrike med sin eldste sønn og samlet en hær av misfornøyde engelskmenn i eksil og andre for å motsette seg den engelske kongen. Hun allierte seg med Roger Mortimer, den 1. jarlen av March, som muligens også ble hennes elsker. Rasende over dette krevde Edvard II at hun kom tilbake til England. Kong Karl av Frankrike svarte at "«dronningen har kommet av egen fri vilje og vil fritt kunne reise tilbake om hun så måtte ønske, men om hun foretrekker å bli her, er hun min søster og jeg nekter å utvise henne»".
Isabella og Mortimer forlot det franske hoffet sommeren 1326 og reiste til Vilhelm III, hertug av Hainaut og Holland. Dennes kone var kusine av Isabella. Han utstyrte dem med 8 krigsskip med løfte om en ekteskapskontrakt for hans datter Philippa og Isabellas sønn Edvard som gjenytelse. Den 21. september 1326 gikk Isabella og Mortimer i land ved Suffolk i Essex med deres hær av leiesoldater.
Regenter av England.
Kong Edvard II utlyste en belønning for deres død, men hans styre var blitt mektig upopulært. Hans egne allierte deserterte fra ham, Despenserne ble drept og Edvard selv ble tatt til fange til tross for at han flyktet i hals over hode fra London. Edvard ble tvunget til å abdisere til fordele for sin umyndige sønn som ble kronet som Edvard III av England den 25. januar 1327. Isabella og Mortimer styrte som regenter i hans navn.
Isabella og Mortimer konspirerte til å få den avsatte kongen drept uten at de ble holdt ansvarlige, og de sendte den berømte ordren "«Edwardum occidere nolite timere bonum est»" som avhengig av hvor et komma ble plassert kunne bety «frykt ikke drapet av Edvard, det er bra» eller «ingen dreping av Edvard, det er bra å frykte».
Mortimer henrettet.
Christ Church Greyfriars i London, bygd over den gamle gravplassen hvor Isabella er stedt til hvileDa Edvard III ble myndig til å regjere i eget navn hadde han ikke glemt deres illojalitet. Han mislikte også Edinburgh-Northampton-traktaten av 1328 som Isabella og Mortimer hadde forhandlet fram med Skottland, og kongen fikk både moren og Mortimer arrestert. Til tross for morens bønnfallende gråt om "«rettferdige sønn, ha medynk med den milde (’gentle’) Mortimer...»" ble Roger Mortimer henrettet for forræderi.
Isabellas liv ble spart og hun ble tillatt å trekke seg tilbake til Castle Rising i Norfolk. Hun ble derimot ikke sinnssyk, som mytene vil ha det til, men nøt et komfortabelt liv og hadde flere besøk til sønnens hoff. Hun konverterte til nonneorden Poor Clares rett før hun døde 22. august 1358, og hennes lik ble sendt til London for å bli gravlagt ved fransciskanerkirken ved Newgate. Hun ble gravlagt i sin brudekjole og underlig nok med Edvard IIs (påståtte og utskårete) hjerte hos seg.
Da Karl IV av Frankrike døde uten direkte arvtaker krevde hans nevø Edvard III den franske tronen gjennom arven fra sin mor Isabella. Det ble forøvrig starten på Hundreårskrigen.
Isabella i oppdiktede fortellinger.
Dronning Isabella er en hovedrolle i Christopher Marlowes skuespill "Edward II" og i Derek Jarmans film fra 1991 som er basert på stykket og har samme tittel. Hun blir portrettert av Tilda Swinton i filmen.
I den historiske, men ikke spesielt faktiske korrekte filmen "Braveheart" er dronning Isabella også en viktig karakter, spilt av den franske skuespillerinnen Sophie Marceau. I filmen blir det sannsynliggjort at Isabella hadde et kjærlighetsforhold til den skotske helten William Wallace, og at Edvard III av England var frukten av deres elskovsforhold. Det er fullstendig fri diktning, det finnes overhode ingen bevis for at disse to noen gang møttes. Wallace ble henrettet i 1305, og da var Isabella ikke en gang gift med Edvard II, og heller ikke i nærheten av Skottland. Da Wallace døde var Isabella på det tidspunktet, om man tar de siste anslagene til hennes fødsel (1293–1296) omtrent ti år gammel. Alle barna som Isabella født ble forøvrig født flere år etter Wallaces død.
Det var dog en annen fransk prinsesse i England de siste årene som William Wallace levde; Marguerite av Frankrike, en tante til Isabella, som var Edvard I av Englands andre kone.


Agostino Carracci.
«Head of a Faun» (ca.1595) Penn og brunt blekk på ribbepapir National Gallery of Art, Washington
Agostino Carracci (eller Caracci) (16. august 1557 i Bologna – 22. mars 1602 i Parma) var en italiensk maler og grafiker som mot slutten av renessansen var med og la grunnlaget for barokken. Han var med og etablerte kunstskolen "Accademia degli Incamminati" sammen sin bror Annibale og søskenbarn Ludovico. Denne skolen hjalp malere innen Bolognaskolen med å få fart i karrieren sin.
Selv om han jobbet i perioden etter Konsilet i Trient, der bruken av nakenhet i offentlige bilder ble innskrenket, vant han mye på sine kobberstikk som viste eksplisitte og seksuelle bilder fra blant annet mytologien. I Roma fullførte hans bror Annibale den forseggjorte fresken «Loves of the Gods» i Palazzo Farnese, der bildene fra Ovids "Metamorfoser" antyder seksuelt samkvem, men avbilder det ikke direkte.


Dikt underveis.
Dikt underveis er tittelen på en lyrikkampanje i Oslo hvor kollektivtrafikk er brukt som forum for å formidle poesi. Kampanjen har sitt utspring fra den engelske «Poems on the Underground», som ble startet i London i 1986. Bakgrunnen for kampanjen var å skape en motvekt til t-banereklame ved og gi passasjerene en positiv kulturopplevelse på et uvant sted, samt vekke interesse for lyrikk.
Dublin, Paris, Praha, St. Petersburg, New York, St. Louis, San Francisco, Athen og Toronto, er blant byene som har lignende lyrikkkampanjer etter modellen fra London.
I Oslo er «Dikt underveis» et samarbeidsprosjekt mellom Norsk kulturråd, Oslo Sporveier, Den norske Forleggerforening, Den norske Forfatterforening og De norske Bokklubbene. Lyrikkampanjen startet i 1995. Omtrent 24 diktere blir presentert på plakater på t-bane, trikk og buss gjennom et år.
Som del av kampanjen ble «Poesitrikken» satt på skinner for første gang samme år. Dette er et arrangement hvor forfattere blir engasjert til å lese sine dikt for passasjerene mens trikken svinger seg gjennom bygatene. «Poesitrikken» ble etterhvert et fast innslag på Verdens bokdag 23. april, men har i de senere år blitt arrangert på Poesidagen 21. mars.
Diktene fra de første årene er samlet i antologien "Dikt underveis. 1995-1999" utgitt av Den norske lyrikklubben i 1999.
Dikt fra de siste 12 måneder, er publisert på Oslo sporveiers hjemmesider.
En lignende kampanje er «Mellom linjene», som er ungdommens eget diktforum. «Mellom linjene» formidler en blanding av etablerte tekster, der bl.a Ravi og Lars Lillo-Stenberg har bidratt, og tekster skrevet av helt vanlig ungdom.


Fylkesvei 848.
Fylkesvei 848 (Fv848) går mellom Myre i Salangen og Harstad. Veien gir Ibestad kommune fastlandsforbindelse. Veien (unntatt fergestrekningen) er 51,5 km lang.
Historie.
Riksveistrekningen mellom Myre og Sørvika på Andørja ble åpnet i 1994. Ibestadtunnelen mellom øyene Andørja og Rolla ble åpnet i 2000. Før Mjøsundbrua og veien på Andørja ble åpnet, gikk riksvei 848 fra Tennevoll i Lavangen, med ferge fra Myrlandshaug i Gratangen til Hamnvik på Rolla. Fram til Ibestadtunnelen åpnet var det også fergeforbindelse mellom Hamnvik og Sørvika på Andørja.
Veien mellom Hamnvik og Sørrollnes ble bygd på slutten av 1950-tallet. Fergetrafikken mellom Sørrollnes og Harstad begynte i 1964.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Lord Protector.
"Lord Protector" er en tittel som ble brukt i England i middelalderen og under Det engelske samveldet. På norsk er den vanligvis oversatt som riksforstander.
I middelalderen.
Tittelen ble brukt av prinser og adelsmenn som fungerte som regenter mens monarken var mindreårig. Blant de mest kjente som har hatt tittelen er Richard, hertug av Gloucester under Edvard V og Edward Seymour, 1. hertug av Somerset under Edvard VI. Et spesielt tilfelle er Richard Plantagenet, som var Lord Protector under Henrik VIs sinnssykdom.
Under Samveldet.
Statsoverhodet under den perioden som senere har fått navnet Protektoratet tok tittelen Lord Protector. Den første som hadde den var Oliver Cromwell (desember 1653–september 1658), som ble fulgt av sin sønn Richard Cromwell (september 1658–mai 1659). Den fulle tittelen var "Lord Protector of the Commonwealth of England, Scotland and Ireland".
I moderne tid.
Tittelen har ikke vært i bruk siden Restaurasjonen, og det er svært lite sannsynlig at den blir tatt i bruk i overskuelig fremtid.
I TV-serien "The New Statesman" antydet Alan B'Stard (spilt av Rik Mayall) at han kunne tenke seg å bli Lord Protector dersom han ikke oppnådde å bli statsminister.


Metodisme.
Metodismen er en retning innen kristendommen med ca. 78 millioner tilhengere (1999). Metodistene omfatter i dag flere kirker, hvorav mange samarbeider i World Methodist Council. Metodismen kan beskrives som en lavkirkelig bevegelse som brøt ut fra Den anglikanske kirke på 1700-tallet.
Den største kirken er United Methodist Church med ca. 14 mill. medlemmer over hele verden. Metodistkirkene i Skandinavia hører til denne kirken.
Bakgrunn.
Metodismen har sin opprinnelse i forkynnelsen til brødrene John Wesley og Charles Wesley på 1700-tallet. Brødrene Wesley var ordinert som prester i Den anglikanske kirke og hadde arbeidet som misjonærer i Nord-Amerika. John Wesley hadde blitt skuffet over det han hadde utrettet der og følte at det hadde vært til liten nytte. Under en gudstjeneste i London opplevde han en form for personlig vekkelse og dette ble et stort gjennombrudd. Han ble nå opptatt av å forkynne budskapet for alle.
Metodismens grunnlegger John Wesley (1703 – 1791) opplevde "pinsens kraft", selv om han levde lenge før pinsebevegelsens «fødsel» i 1906. Det fortelles om høylydt latter og om mennesker som falt i gulvet under den Hellige Ånds kraft. Også tungetale forekom. Wesley var overbevist om at dette var fra Gud, selv om flere metodister var skeptiske.
Brødrene Wesley og de som de forkynte for, dannet etter hvert flere grupper og bygde egne kapeller. Deres forkynnelse var tildels preget av kritikk mot kirken. De anklaget kirken for ikke å gjøre nok for mennesker som hadde en vanskelig livssituasjon. De ble heller ikke godt mottatt av kirken, og de ble utestengt fra å holde gudstjenester. Senere gikk noen av medlemmene hen og organiserte egne kirker. Brødrene Wesley ble allikevel aldri utmeldt av den anglikanske kirke.
Metodistene spredde seg og organiserte grupper flere steder i verden. Bevegelsen opplevde også splittelser. En ting som ble et stridsspørsmål i tiden som fulgte, var diskusjonen omkring slaveri.
Noen av metodistenes tanker har hatt en viss innflytelse på senere predikanter og bevegelser. Man kan finne direkte eller indirekte påvirkning innen Hellighetsbevegelsen, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen og Brunstad Christian Church.
Engelske Fred Pratt Green er blant metodistkirkens store salmediktere. Han er blant annet representert i Norsk Salmebok nr. 98
Lære.
Teologien ligner i utgangspunktet den som følges av Den anglikanske kirke. Imidlertid følges visse av tankene til de reformerte, og også puritanismen har satt sitt preg. Tanken om at man skal bli befridd fra synd spiller en stor rolle. Man ønsker å oppnå et personlig forhold til Kristus og troen. De fleste metodistkirker praktiserer barnedåp. Charles og John Wesley skrev sammen over 6000 salmer.
United Methodist Church.
United Methodist Church er det største metodistsamfunnet, med omkring 14 millioner medlemmer i verden. Metodistkirkene i Skandinavia er en del av dette samfunnet, der de sammen med metodistene i Baltikum utgjør et bispedømme.
Metodismen i Norge.
Til Norge kom metodismen i 1850-årene. Det var sjømannen Ole Peter Petersen fra Fredrikstad som brakte metodismen til Norge. Han hadde vært i Amerika og opplevd et møte med metodistene der. Den første metodistkirken ble bygget i Sarpsborg.
Metodistkirkens årskonferanse 1902, opprettet Kristiania Bymisjon. Misjonen hadde vekkelsesmøter i Kristiania og drev også filantropisk virksomhet. De utgav tidsskriftet "Byposten". Thomas Ball Barratt var prest i Første Metodistkirke i Kristiania, fra 1898 -1902, og han ble leder både av bladet og bymisjonen. Det var han frem til 1907, da han gikk ut av metodiskirken og dannet den norske pinsebevegelsen. Barratt gikk ut av kirken fordi han ikke lengre delte synet på "åndsdåpen med tunger" som tegn (tungetale) og "dåpssynet" (voksendåp). Han fikk med seg bladet, "Byposten", som senere ble organ for pinsebevegelsen under navnet "Korsets Seier".
I (2006) teller Metodistkirken 13 000 medlemmer i Norge, og det er ca. 50 metodistkirker i Norge. Biskop er Christian Alsted som er biskop for Norden og Baltikum.
Metodistkirken i Norge har inngått en avtale med Den norske kirke om at de to kirkene skal godta hverandres embeter, dåp og nattverd.
International Methodist Church Oslo, forkortet IMCO er en engelskspråklig menighet i Oslo. Hovedtyngden av medlemmene er internasjonale studenter og Au pairer.
Barn og unge.
Metodistkirken driver barne- og ungdomsarbeid i de fleste aldersgrupper. Blant annet et speiderarbeid, Metodistkirkens speiderkorps. Metodistkirkens ungdomsforbund tar seg av de unges interesser i menighetene. Det arrangeres søndagsskole på alle gudstjenester. Korsang har lange tradisjoner, med både barne-, ungdom- og voksenkor i regi av menighetene.


Design.
Design er et internasjonalt begrep som både betegner skaperprosessen av en gjenstand eller et produkt med tanke på formgiving og funksjon, og selve resultatet av denne prosessen. Betegnelsen brukes ofte innen håndverk, industri og kunstindustri, og kan deles opp i blant andre klesdesign, møbeldesign, industridesign og grafisk design. Design har tradisjonelt blitt plassert i grenselandet mellom håndverk og kunst. Betydningen av design som konkurransevirkemiddel avspeiles i begrepet strategisk design som er utviklet etter 2000.
En "designer" er en som har design som profesjon. I Norge kan man utdanne seg innen designfag ved flere læresteder, blant andre AHO og NTNU (industriell design), KHIO og KHiB (møbel- og klesdesign), Høgskolen i Akershus (produktdesign) og flere andre læresteder innen andre designretninger. Det er også mulig å gå yrkesrettet videregående skole i utdanningsprogrammet Design og håndverk, der man går to år på skole fulgt av to år i lære i en bedrift.
Designloven.
Norge har en egen lov av 14. mars 2003 nr 15 om beskyttelse av design, ofte kalt "designloven". Der er design definert i § 2 nr 1 som «utseendet til produkt eller en del av et produkt som særlig følger av de karakteriserende trekkene ved linjene, konturene, fargene, formen, strukturen eller materialet til produktet eller produktets ornamentering.»
Enerett og rettsvern for design kan oppnås for en tidsperiode ved designregistrering hos Patentstyret. Registrering kan nektes blant annet av design som inneholder offentlig våpen eller tegn, statsflagg og lignende.
Designloven avløste den tidligere lov av 29. mai 1970 nr 33 om mønster, og den nye loven har sammenheng med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.


Daniel av Sverige.
Daniel av Sverige, prins av Sverige, hertug av Västergötland, (Olof Daniel Westling Bernadotte, født Olof Daniel Westling 15. september 1973 i Almby, Sverige) er en svensk prins og medlem av det svenske kongehuset. Han er ektemannen til kronprinsesse Victoria av Sverige.
Han er sønn av Olle Gunnar og Anna Kristina Eva Westling, og vokste opp i Ockelbo. Han driver selskapet Master Training, som har to treningsstudioer i Stockholm sentrum.
Daniel møtte den svenske kronprinsessen i 2002. Den 24. februar 2009 offentliggjorde det svenske hoffet at Westling og kronprinsesse Victoria hadde inngått forlovelse. Det var før bryllupet offentlig kjent at han leide en leilighet på Drottningholms slottsområde.
Bryllupet stod 19. juni 2010 i Storkyrkan. På bryllupsdagen ble han gitt titlene «prins av Sverige» og «hertug av Västergötland».
Hertugtittelen tilsvarer kronprinsessens, som er hertuginne av Västergötland. Han ble også utnevnt til ridder av Serafimerordenen.
Våpenskjold.
Daniels våpen er fastsatt av kongen og gjenspeiler Daniels status som prins av Sverige og hertug av Västergötland. Skjoldet er firedelt av et gullkors og inneholder de samme heraldiske motiver som kronprinsesse Victorias våpen som hertuginne av Västergötland. Første og fjerde felt viser Sveriges lille riksvåpen, de tre kronene i gull på blå bunn. Andre felt viser Folkungaættens våpen, som også inngår i Sveriges store riksvåpen: en gull opprett løve lagt på tre venstre skråbjelker av sølv og på blå bunn.Västergötlands landskapsvåpen er plassert i fjerde felt. Dette viser en opprett løve i gull og svart på en venstre skrådelt bunn av motsatte farger, der det også finnes to sølv stjerner. Prinsens personlige våpen, som er utviklet på grunnlag av motiver i kommunevåpenet for Ockelbo, er plassert i et hjerteskjold. Det personlige våpenet er venstre skrådelt av et gransnitt og har en hammer. Hele skjoldet er kronet med en svensk prinsekrone som har kronring, fem synlige spisser med perler på, mellom spissene svarte «vaser» og med blå hette strødd med små gullstjerner.
Tiltaleform.
Prinsen omtales som "Hans Kongelige Høyhet" og tiltales "Deres Kongelige Høyhet".


Hertug av York.
Hertug av York er en tittel i Det forente kongerikes høyadel. Den har blitt opprettet en rekke ganger, og gis normalt til den britiske monarkens andre sønn, såfremt den ikke innehas av en tidligere monarks sønn som fortsatt er i live.
Den nåværende hertugen av York er Andrew, hertug av York, andre sønn av Elisabeth II.
Historie.
York var i middelalderen den viktigste byen i det nordlige England, og Yorkshire var det største grevskapet. Etter at vikingriket i Jorvik falt etter Eirik Blodøks, ble området underlagt jarlen av York.
Hertugtittelen ble først opprettet i Englands høyadel i 1384 for Edmund of Langley, som var fjerde overlevende sønn av Edvard III. Hans sønn Edward of Norwich falt i slaget ved Agincourt uten arvinger, og tittelen bortfalt derfor egentlig, men den ble i 1425 gitt til Richard Plantagenet. Da hans eldste sønn ble kronet som Edvard IV i 1461 ble tittelen underlagt kronen.
Den ble så opprettet for Richard of Shrewsbury, sønn av Edvard IV. Han var en av prinsene i Tower, og døde uten arvinger.
Tredje opprettelse var for Henry Tudor, andre sønn av Henrik VII. Da hans eldre bror Artur døde i 1502 ble han tronarving, og da han ble kronet som Henrik VIII kom tittelen igjen under kronen.
Tittelen ble så opprettet for fjerde gang for Charles Stuart, andre sønn av Jakob I. Også hans eldre bror døde, og han ble kronet som Karl I.
Femte opprettelse var for James Stuart, andre sønn av Karl I. Byen og delstaten New York har navn etter ham. Hans eldre bror ble kronet som Karl II, og da han døde uten arvinger ble James kronet som Jakob II.
Deretter ble den opprettet i Storbritannias høyadel under navnet "hertug av York og Albany", for Ernest Augustus av Braunschweig-Lüneburg, biskop av Osnabrück og yngre bror av Georg I. Han døde uten arvinger, og tittelen bortfalt.
Neste opprettelse var for prins Edward Augustus, yngre bror av Georg III. Også han døde uten arvinger.
Tredje og siste opprettelse av hertugdømmet York og Albany var for prins Frederick Augustus, andre sønn av Georg III. Han var øverstkommanderende for British Army i mange år, og er kjent i et populært rom som «Grand old Duke of York». Han døde uten arvinger.
Neste opprettelse, nå igjen som hertug av York, var for Georg, prins av Wales, sønn av den fremtidige Edvard VII. Han etterfulgte sin far som Georg V, og tittelen kom under kronen.
Syvende opprettelse var for prins Albert, andre sønn av Georg V og yngre bror av Edvard VIII. Da broren abdiserte ble Albert kronet som Georg VI.
Den så langt siste opprettelsen var for Andrew, hertug av York, andre sønn av Elisabeth II av Storbritannia. Han har pr. 2005 to døtre, men ingen sønn. Ettersom tittelen bare kan arves av en sønn er det sannsynlig at den igjen blir underlagt kronen ved hans død. Dersom tradisjonen med å gi den til monarkens andre sønn fortsetter er det mulig at den blir gitt til prins Harry, prins Charles' yngre sønn. Men ettersom den tradisjonelt gis i forbindelse med inngåelse av ekteskap, vil en annen tittel bli gitt i stedet dersom prins Harry gifter seg før prins Andrews bortgang, noe som sannsynligvis vil skje.
Med unntak av den første opprettelsen har tittelen aldri gått i arv, ettersom innehaverne enten har blitt kronet (på grunn av en eldre brors bortgang eller abdikasjon), eller de har dødd uten mannlige arvinger. Dette har ført til snakk om at det følger en forbannelse med tittelen.
Av York, åttende opprettelse - 1986.
York
York


Elisabeth Ludovika av Bayern.
Elisabeth Ludovika, prinsesse av Bayern (født 13. november 1801 i München, død 14. desember 1873 i Dresden) var gjennom sitt ekteskap med kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen dronning av Preussen.
Hun var datter av kong Maximilian I av Bayern og tvillingsøster av dronning Amalie av Sachsen samt søster av erkehertuginne Sophie av Østerrike.
Den 29. november 1823 ble hun gift med den prøyssiske kronprins og senere konge Fredrik Vilhelm. Hun delte bl.a. hans dype interesse for kunst. I 1824 konverterte hun fra Den katolske kirke til den evangelisk-lutherske kirke.
Fra 1840 var hun dronning av Preussen, og øvet en betydelig innflytelse over prøyssisk politikk, hvor hun særlig gikk inn for å opprettholde et tett vennskap mellom Preussen og Østerrike.
Hun var en sterk og trofast støtte for sin mann, og etter kongens død førte hun på sine enkeseter Sanssouci, Charlottenburg og Stolzenfels et stille og andektig liv, hvor hun viet seg til storsinnet verdighet. Hennes svoger, keiser Wilhelm, behandlet henne med stor oppmerksomhet.
Ved et besøk hos sin søster, dronning Amalie av Sachsen, døde hun 1873 i Dresden. Hun ble bisatt 21. desember i Fredskirken i Potsdam.


BMW E46.
BMW E46 er BMWs interne utviklingskode for 3-serien som ble produsert fra 1998 til og med 2007 (enkelte modeller).
Sedan kom i 98 etterfulgt av Coupe og Touring i 99, Cabriolet i 2000 og Compact i 2001.
E46 erstattet BMW E36 og ble erstattet av BMW E90 i 2005.
E46 ble en stor suksess i alle markeder, og ble ansett som målestokken for konkurrentene når de lanserte nye modeller i samme klasse.


BMW E36.
BMW E36 er BMWs interne utviklingskode for 3-serien som ble produsert fra 1991 til 1998 (i USA fra 1992). E36 erstattet BMW E30 i 1991 og ble etterfulgt av BMW E46 i 1999.


BMW E30.
BMW E30 er BMWs interne utviklingskode for 3-serien som ble produsert fra 1982 til 1991. E30 ble i 1981 grunnlaget for BMW’s nye 3-serie, og erstattet BMW E21 i 1982 og ble etterfulgt av BMW E36 i 1991. BMW fortsatte å produsere E30 Cabriolet godt inn i 1993. BMW E30 Touring forble i produksjon helt frem til 1994, da E36 Touring erstattet den.
Alle BMW's serieproduserte personbiler var drevet av firetakts forbrenningsmotorer som virket etter stempelprinsippet, og kraftoverføringen gikk gjennom en girkasse, som igjen fordelte kraften til drivhjulene. Motorkraften i BMW's E30-serie ble overført til underlaget via bakhjulene, med unntak av modellen 325iX, som var utstyrt med drivlinje etter prinsippet om permanent firehjulstrekk
E30 3-serien ble produsert i fem karosserivarianter; en firedørs sedan, en todørs sedan, en todørs sportsbil, en femdørs kombi (markedsført som «Touring»), og en todørs cabriolet. En Baur «topcabriolet» var også tilgjengelig, disse ble produset av Karosserie Baur i Stuttgart, og markedsført som «videreforedlete E30-modeller» og «fire BMW’er i èn; Coupè, Landaulet, Hardtop og Cabriolet».
Alle av BMW's E30-modeller kunne leveres med både automatiske og manuelle girkasser, med unntak av BMW 318iS, BMW 320iS, BMW 333i og BMW M3, som kun ble levert med 5-trinns manuell girkasse.
Firehjulsdrevne 325iX ble produsert fra 1986 til 1991, og ble ikke produsert med rattet på høyre side, men var likevel, fra 1987, tilgjengelig på det engelske markedet. 325iX var tilgjengelig som todørs eller firedørs sedan og som kombi («Touring»).
Den berømte BMW M3 ble først introdusert i E30-form, og M3 Cabriolet ble offisielt tilbudt kun for det europeiske markedet. M3 utnyttet en utvidet og sterkt redesignet variant av todørskarosseriet, med hovedvekt på økte aerodynamiske fordeler. BMW M3 deler svært få karosserideler med andre E30-modeller.
Motoriseringsalternativer og karosserivarianter.
BMW E30-bilene ble drevet av forskjellige firesylindrede langsmonterte rekkemotorer (BMW M10, BMW M40, og BMW M42) og sekssylindrede langsmonterte rekkemotorer (BMW M20, BMW M21 og BMW M30), både bensin-og dieseldrevne. Dreiemomentet for motorene spenner fra 110 Nm (BMW 316s 1,6 l. /1573 ccm firesylindret motor M10) til 285 Nm dreiemoment (BMW 333i 3,2 l. /3210 ccm sekssylindret motor M30). BMW M3 ble utstyrt med en 4-sylindret rekkemotor (BMW S14) som produserte mer kraft, men mindre dreiemoment. M3’s akselerasjon fra 0 til 100 t var rundt 6,5 sekunder, og det var svært raskt for en bil i sin tid.
De første BMW E30-bilene var fra 1983 utstyrt med M10 firesylindrede og M20 sekssylindrede rekkemotorer. Motoren i 316 var en 1766 ccm M10 matet av en forgasser, og produserte 90 Hk, og med dette kunne BMW tilby en relativt billig inngang til sitt marked. I BMW 318i satt samme M10-motor, men nå med Bosch Jetronic innsprøytningsanlegg, noe som økte kraften til 105 Hk og ga bedre drivstofføkonomi. I øverste ende av modellutvalget i 1983 sto 320i (1990 ccm M20-motor med 125 hk) og 323i (2316 ccm M20-motor med 139 hk).
I 1984 ble motoreffekten i 323i økt til 150 Hk.
I 1985 gikk 323i ut av markedet, og BMW kunne nå tilby en 2,5-litersversjon av M20-motoren, med motoreffekt på hele 171 Hk. Denne modellen fikk modellbetegnelsen BMW E30 325i. Samtidig fikk alle E30-modellene nydesignet frontplate under den framre støtfangeren, dette for å gi plass til oljekjøleren som var montert som standard i 325i. Samme år introduserte BMW også økonomimodellen 325e (e står for den greske "eta", som betegner økonomi). Merkelig nok hadde denne modellen, sammen med den senere sørafrikanske 325iS, størst motorvolum av alle BMW E30, bortsett fra den sjeldne sørafrikanske versjonen 333i som fra 1985 var tilgjengelig med 3210 ccm M30-motor. 2,7-litersmotoren som var montert i 325e hadde lengre slaglengde enn 2,5-litersmotoren fra 325i, og med en mer restriktivt sylindertopp og et mer konservativt tenningstidspunkt, resulterte dette i 122 Hk ved 4250 rpm.
I 1986 lanserte BMW en helt ny modell av 325i, nå med permanent firehjulsdrift. Den nye modellen fikk navnet 325iX. Produksjonen av 325i med bakhjulsdrift gikk parallelt med produksjonen av 325iX. Samme år ble BMW 325e-motoren revidert med ny sylindertopp, en annen kamaksel og svakere ventilfjærer. Resultatet ble BMW's nye 325e ”super-eta” med 125 Hk på 5500 rpm. Motoren ga nå mer drakraft, og bilens lave egenvekt kombinert med dreiemomentet i denne motoren og et relativt lavt forbruk av drivstoff, gjorde 325e "super-eta" til et langt billigere alternativ til BMW's større modeller med de drasterke BMW M30-motorene.
I 1987 ble E30-serien revidert. Revisjonen inneholdt to betydelige endringer i motor-avdelingene, samt noen midre kosmetiske karosserimodifikasjoner. Nå fikk alle E30-modellene med sekssylindret motor ni liter større drivstofftank, og M20 rekkesekser-motorene endret innsprøytningssystem fra Bosch Jetronic til Bosch Motronic. Dette styrket 320i til 129 Hk, og 325i fikk en nydesignet sylindertopp som dro effekten ned med èn Hk til 170 Hk, samtidig som drivstofføkonomien ble forbedret, særlig på 320i. 325i-modellene fikk nå servoassistert styring, blokkeringsfrie bremser (ABS) og sentrallås som standardutrustning. M10-motorene i 316 og 318i ble erstattet av den nye M40-motoren med registerreim istedenfor registerkjede, som hadde vært kamakselens drivlinje i M10-motorene. Den nye M40-motoren var også utrustet med Motronic innsprøytning. Den nye 318i nå hadde 113 Hk og var merkbart smidigere enn den gamle 105-Hk-versjonen. 316 ble erstattet av 316i, som brukte en 1596 ccm-versjon av M40-motoren og produserte 100 Hk. Dette motoriseringsalternativet tilbød ikke like stort dreiemoment som den gamle 90 Hk 1766-ccm M10-motoren den erstattet, men likevel leverte den en aksebtabel drakraft sammenlignet med flere av de andre bilmerkene i sin klasse på denne tiden. På enkelte markeder, for eksempel i Sør-Afrika, gikk den gamle M10-motoriserte forgassermatede 316 fortsatt å få kjøpe mye lenger, og man måtte vente helt til 1991 før 316 gjorde vei for 316i. Karosserimessige forandringer på E30 i 1987 inkluderte nye støtfangere av plastmateriale foran og bak, nydesignede baklykter og nye frontlykter av linsetypen. Høsten 1987 lanserte BMW de nyreviderte 1988-modellene av E30-serien som «E30 Facelift», og kombimodellen Touring som nykommer i modellprogrammet.
Dieselmotorer.
"Merk: Enkelte av BMW's E30-modeller kan på de forskjellige markeder ha noe varierende motoreffekt med utgangspunkt i de forskjellige lands krav til drivstoffkvaliteter og avgassrensing. Et eksempel på dette er BMW E30 M3 2,3 liter, som i standardutførelse på det norske markedet ble levert med motoreffekt på 195 Hk (143 kW), samtidig som samme modell ble levert i til de amerikanske og franske markeder med motoreffekter på henholdsvis 165 Hk (121 kW) og 200 Hk (147 kW)."
Girkasser og differensialer.
I alt seks girkasser var tilgjengelige for de ulike modellene av E30, fire manuelle og to automatiske.
Kjøpere av 316 og 318i kunne fram til 1985 også som tilleggsutstyr velge til en femtrinns manuell girkasse, den samme som ble levert som standard i 320i, mens 323i fra 1984 i tillegg til den standard femtrinns girkassen og automatkassen, kunne leveres med en tettsteget femtrinns sportsgirkasse. Denne girkassen hadde førstegiret plassert nede til venstre, og ble ofte levert som en del av en sportspakke som inneholdt stivere fjæringer av Bilstein-typen, sportsseter av Recaro-typen og en bakaksel med 25% differensialbrems. Høsten 1985 gikk 316 ut av det europeiske markedet, og ble erstattet av 316i. Samtidig ble femtrinns manuell girkasse standard i alle BMW's E30-modeller.
Begge de automatiske girkassene som var tilgjengelige som tilleggsutstyr i BMW’s E30-serie ble produsert av ZF "(Zahnradsfabrik Friedrichshafen)", og besto av var den tretrinns 3 HP 22, som var tilgjengelig på 316 og 318i-modellene, og den firetrinns 4 HP 22, som var tilgjengelig på 320i, 323i, 324d, 324td, 325i og 325e-modellene.
Samtlige av modellene i BMW’s modellprogram som var utstyrt med automatisk girkasse, fikk i modellbetegnelsen postfikset «A» etter nummerkombinasjonen som indikerer serietilhøringen og motorens slagvolum. I praksis betyr dette at en BMW E30 med toliters innsprøytningsmotor og automatisk girkasse fikk betegnelsen 320iA, og at en BMW E 30 med firehjulsdrift og 2,5 liters motor og automatisk girkasse fikk betegnelsen 325iXA, samt at en BMW E30 med 2,4 liters turboladet dieselmotor og automatisk girkasse fikk betegnelsen 324 tdA. Samtidig kan vi lese at modellbetegnelsen "318iA" betyr "3-serie, 1,8-liters motor med innsprøytningssystem" og "automatisk girkasse."
BMW’s E30-serie brukte flere forskjellige differensialer. 316, 316i og 318i delte samme differensial, og det samme gjaldt forholdet mellom 320i og 323i med standard girkasse. 323i-modellene med sportspakke hadde en annen differensial, med 25% differensialbrems. 325i fikk sin egen utveksling på bakakselen, og det samme gjorde 325e-modellene. Firehjulstrekkeren 325iX var utrustet med differensial med 25% differensialbrems som standardutstyr, og det samme hadde den firesylindrede 320iS sammen med sørafrikanske 325iS og 333i. De ulike M3-modellene hadde også forskjellige differensialer, og unikt for M3 og sørafrikanske 325iS, var fembolts hjulnav, i motsetning til resten av E30-serien, som alle hadde firebolts hjulnav. M3-modellene delte hjulnav / boltsirkel for innfestning av felg med BMW’s større modeller, som for eksempel 5-, 6-, og 7-serien. Også samtlige av BMW's E30 M3-modeller hadde differensial med 25% differensialbrems montert som standardutrustning.
En utvidet versjon av E30 frontoppheng og drivverk fra E30 325i ble, sammen med motoren fra 325i, brukt i BMW's konseptbil Z1 roadster.
Bremser.
Samtlige modeller av BMW’s E30-serie var utstyrt med skivebremser foran som standardutrustning, og samtlige av BMW’s E30-modeller i sedanutførelse "med en toppfart over 200 km/t" (modellene 318iS, 320iS, 323i, 325i, 325iS, 333i og M3) hadde, sammen med 324td og 325e (disse to på grunn av sin store lastekapasitet), også som standardutrustning skivebremser bak og "ventilerte" skivebremser foran. Videre hadde alle Touring-modellene, av sikkerhetsmessige årsaker grunnet sin høye egenvekt, skivebremser foran og bak, og det samme gjaldt også alle Cabriolet-modellene
Spesielle modeller.
I tillegg til den berømte M3 fantes det også andre spesielle modeller av E30. På grunn av sine høye motoreffektavgifter fikk Portugal og Italia utviklet en spesiell versjon kalt 320iS. Denne modellen ble produsert både i to- og firedørsversjoner, og hadde en nedtrimmet tolitersversjon av M3’s S14-motor. Motoren var i utgangspunktet en standard M3-motor, men med toliters slagvolum og 192 Hk (143 kW).
BMW’s Motorsportavdeling i Sør-Afrika opprettet i 1985 modellen 333i ved å montere av den 3210 ccm M30 "store sekseren" ("M30 B32" fra 733i og 732i E23 / 533i E12 / 532i E28 / 633CSi E24) i en E30. Den resulterende 333i ble en stor suksess i gatebilracingen i landet og er nå å betrakte som et samlerobjekt. Disse bilene, bygget med hjelp fra Alpina i Buchloe i Bayern i Tyskland, kjennetegnet noen interessante kompromisser som tvinget kjøperen å velge mellom klimaanlegg (viktig i Sør-Afrika) eller servostyring. Disse bilene, som ble levert med 7Jx16" Alpina-felger og femtrinns manuell sportsgirkasse som standardutrustning, ble bygget i 114 eksemplarer i 1985, og 90 eksemplarer ble produsert i 1986. Senere, når det ble klart at Sør-Afrika ikke ville få M3, introduserte BMW Sør-Afrika sin egen høyeffektsmodell 325iS. Opprinnelig var dette bare en todørs 325i med 2,7-liters M20-motor på 195 Hk utstyrt med et spoilersett og en manuell girkasse med lav utveksling (noe som ga bedre akselerasjon på bekostning av topphastighet og drivstofføkonomi), men flere endringer ble etter hvert gjort for å holde bilen konkurransedyktig i den sørafrikanske gatebilracingsporten. Disse bilene gikk kun å få kjøpt i Sør-Afrika og ble, til tross for sin tiltenkte rolle innen racing, lagt ut for salg til allmennheten gjennom ordinære BMW-forhandlere. Suksessen med introduksjonen av BMW 325iS kulminerte høsten 1991 i 325iS «Evolution II». Nå var flere karosseripaneler (motorpanser, framskjermer og dørplater) laget av aluminium, noe som ble gjort for å holde vekten nede på et minimum. M20-motoren i 325iS «Evo II» produserte nå 210 Hk (155 kW) og akselerasjon 0-100 km/t gikk på snaue syv sekunder. Forøvrig ble samtlige av BMW's E30-modeller produsert i Sør-Afrika levert med rattet på høyre side.
Fra 1984 kunne BMW 323i leveres som "BMW 323i Sport", med tettsteget femtrinns sportsgirkasse, differensial med 25% differensialbrems og sportsseter av Recaro-typen. Videre kunne man, med introduksjonen av BMW 325i i 1985, velge til et komplettutrustet sportstilbehørsett for alle BMW’s sekssylindrede modeller med bensinmotor, og denne sportspakken fikk navnet "BMW E30 M-Sportpaket". Dette sportssettet, som var utviklet i samarbeid med BMW M GmbH, besto av fargekodede skjørter foran, langs sidene og bak, en vindspoiler montert på bagasjeluken (denne kun for sedan- og cabriolet-modellene), egenutviklede sportsseter, treeiket skinnratt, sort taktrekk (eksklusivt for disse modellene og M3), kortere fjærer og støtdempere av Bilstein-typen, 6Jx14” eller 7Jx15” BBS aluminiumsfelger og differensial med 25% differensialbrems. Bilene med denne sportspakken ble levert med prefikset ”M” i modellbetegnelsen (for eksempel "BMW M 325i"), og var markedsført som ”en ytterligere utvikling av sportslige kjøreegenskaper og kjøreglede for den entusiastiske sjåfør”. Ved introduksjonen av de oppgraderte E30-modellene høsten 1987, ble samtidig det eksteriørmessige ved sportspakken revidert. Sportspakken var standardutrustning på S14-motoriserte 320iS og sørafrikanske 325iS.
Eksklusivt for markedene i Hellas og Jugoslavia ble det produsert en okønomimodell av den forgassermatede M10-motoriserte 316, og denne fikk modellbetegnelsen "316s". Motorvolumet i 316s var på 1573 ccm, og makseffekten var på beskjedne 75 Hk. Denne modellen ble produsert fra 1983 til 1987, og kalles også "BMW 316 "Balkan-ausführung".
Et karakteristisk trekk ved BMW’s E30-modeller produsert for det nordamerikanske markedet i årene fra 1984 til 1987 er de «kollisjonssikrede» fram- og bakstøtfangerne av aluminium. Disse støtfangerne er ofte kjent som «diving boards» («stupebrett») eller «park benches» («parkbenker») grunnet sin linjebrytende størrelse og store «sitteflate».
Eksteriør- og lakkfarger.
BMW 3-serie E30 med fargen alpinweiss (alpinhvit). Denne bilen er produsert for det nordamerikanske markedet og har kollisjonssikrede fram- og bakstøtfangerne av aluminium. Disse støtfangerne er ofte kjent som «diving boards» («stupebrett»).
BMW's E30-serie kunne leveres i en rekke farger, og disse inkluderer;
I tillegg kunne alle disse fargene kombineres med støtfangere og vindusrammer lakkert i matt svart, og disse eksteriørfargekombinasjonene ble markedsført som "Shadowline'".
" Merk: Enkelte av disse fargene kunne på andre markeder bli markedsført med navn tilpasset språket på det det aktuelle markedet. I USA fikk for eksempel fargen "Diamantschwarz Metallic" det engelske navnet "Diamond Black Metallic".
Produksjonstall.
Totalt ble det produsert 2 339 251 BMW E30.


Helmut Panke.
Dr. Helmut Panke (født 31. august 1946) er en tysk bedriftsleder. Han var konsernsjef for BMW i perioden 2002 – 2006, hvor han har arbeidet siden 1982. Sluttet som konsernsjef på grunn av aldersgrensen på 60 år for toppledere og ble etterfulgt av Norbert Reithofer.
Panke var i 1965/65 utvekslingselev i USA med American Field Service og tok sin Abitur i 1966 i München, hvor han også studerte fysikk og fikk sin diplomgrad i 1972. Deretter fulgte fire år med forskning, som han fullførte i 1976 med doktorgrad. Deretter jobbet han for McKinsey & Company til 1982, da han begynte hos BMW. Her hadde han flere stillinger, blant annet for planlegging, før han i 1993 ble sjef for BMW Holding USA. Etter to år i USA ble han kalt tilbake til Tyskland som sjef for personalavdelingen, siden ble han sjef for informasjonsavdelingen før han i 1999 ble finansdirektør. Fra 2002 til 2006 var han så øverste leder av BMW og en av de mest populære bedriftsledere i Tyskland.


Første slag ved St. Albans.
Første slag ved St. Albans var det første slaget i Rosekrigene. Det ble utkjempet 22. mai 1455 i St. Albans i Hertfordshire, England.
Richard Plantagenet, 3. hertug av York og hans allierte Richard Neville, 16. jarl av Warwick slo lancastrianere ledet av Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset. Somerset falt selv i slaget. York tok kong Henrik VI til fange, og fikk seg selv utnevnt til "Constable of England".
Slaget.
Slaget sto rett utenfor datidens sentrum, med styrkene på hver sin side av det som i dag er hovedgaten, St. Peter's Street. Kongens styrke på omkring 2000 mann hadde trukket seg tilbake og forskanset seg, mens 3000 yorkister sto oppmarsjert på jordene rundt dem.
Lancastrianerne forsøkte å holde byen ved å opprette to barrikader i Hollywell og St. Peter's Street. Yorkistene angrep østfra. Det meste av kongens styrke ble overrasket av Richards raske angrep. De fleste soldatene hadde regnet med en fredelig løsning, som den de hadde fått i Blackheath i 1452. Lederne hadde begynt å forhandle bare minutter før det overraskende angrepet. To frontalangrep inn i gatene førte ikke frem, og yorkistene hadde nokså store tap.
Warwick tok sine reserver gjennom en ubevoktet åpning i forsvarsverkene ved å gå gjennom bakgater og hager. Da jarlen plutselig dukket opp på markedsplassen, hvor kongens tropper satt og hvilte seg, ser det ikke ut til at de klarte å forsvare seg skikkelig. Mange av soldatene hadde ikke engang hjelmer på. Warwick angrep umiddelbart med sin lille styrke og delte lancastrianernes linje i to. Angrepet har gått inn i militærhistorien som et særs vellykket angrep med en underlegen styrke.
Jarlen beordret så sine bueskyttere til å skyte mot mennene rundt kongen. Noen av de adelige ble drept eller såret, inkludert kongen og hertugen av Buckingham. Warwick drepte selv Somerset utenfor Castle Inn.
Mennene som bemannet barrikadene forsto at fienden var på torget, og fryktet et angrep bakfra. De overga derfor sperringene til yorkistene, som raskt klatret over og sluttet seg til Warwick.
Militært sett var St. Albans et lite slag, med omkring 300 døde på den tapende siden. Politisk var det en fullstendig seier, ettersom York tok kongen til fange og presset gjennom et kompromiss som gav ham stor makt. I tillegg hadde hans rival Somerset falt i slaget, mens Warwicks erkefiender Henry Percy, 2. jarl av Northumberland og Lord Clifford falt under flukten.
St. Albans 1
Slaget ved St. Albans 1


Auguste Wilhelmine Maria av Hessen-Darmstadt.
Auguste Wilhelmine Maria av Hessen-Darmstadt
Auguste Wilhelmine Maria av Hessen-Darmstadt (født 14. april 1765 i Darmstadt, død 30. mars 1796 i Rohrbach) var datter av prins Georg Wilhelm av Hessen-Darmstadt og Maria Luise Albertine av Leiningen-Dagsburg-Falkenburg.
Gjennom sitt ekteskap med Maximilian I av Bayern (siden 1785) var hun dronning av Bayern.


Bernd Pischetsrieder.
Dr.ing. Bernd Pischetsrieder (født 15. februar 1948 i München) er en tysk ingeniør og bedriftsleder.
Bernd Pischetsrieder gjorde karriere i BMWkonsernet fra 1973, og ble sjef for hele konsernet i 1993. Pischetsrieder var en av dem som drev igjennom oppkjøpet av britiske Rover i 1994. Kjøpet av Rover ble et økonomisk mareritt for BMW, og Pischetsrieder fikk skylden og gikk av som sjef i 1999. Sjef for Volkswagenkonsernet i perioden 2002-2006.


Storhertugdømmet Hessen.
Storhertugdømmet Hessen ("Großherzogtum Hessen", også Hessen-Darmstadt) var en stat som eksisterte i Tyskland frem til 1919.
Historie.
Staten Hessen-Darmstadt går tilbake til delingen av Hessen etter landgreve Phillipp I av Hessens død i året 1567. Av linjene Hessen-Darmstadt, Hessen-Kassel, Hessen-Marburg og Hessen-Rheinfels døde begge de siste ut innen 1604. Arve- og konfesjonsstriden om Hessen-Marburg bragte Hessen-Darmstadt og Hessen-Kassel i et langvarig og bittert motsetningsforhold som fortsatte under tredveårskrigen. Som reaksjon på Moritz den Lærdes påtvungne konfesjonsskifte ved det hessiske universitetet i Marburg grunnla Hessen-Darmstadt i 1607 det lutherske Universität Giessen.
I 1622 ble Hessen-Homburg skilt ut fra Hessen-Darmstadt.
Med riksdeputasjonshovedbeslutningen av 1803 kunne Hessen-Darmstadt underlegge seg enkelte områder, og ble i forbindelse med grunnleggelsen av Rhinforbundet opphøyet til storhertugdømme. I 1815/16 kom ytterligere områder til, bl.a. Worms, Alzey, Bingen og Mainz, som ble betegnet som Rhinhessen. 1815 sluttet storhertugdømmet Hessen-Darmstadt seg til det tyske forbund, og 1871 ble Hessen-Darmstadt en forbundsstat i Tyskland.
Under marsrevolusjonen 1848 ble den kjente liberaleren Heinrich von Gagern kortvarig statsminister i storhertugdømmet. Han representerte de rhinhessiske områdene i Frankfurtparlamentet, som han tidvis var president for.
Etter første verdenskrig måtte storhertugen abdisere, og Hessen-Darmstadt ble til Folkestaten Hessen.
Storhertuger.
1937 døde ved en flyulykke nær Oostende storhertuginne Eleonore, arvestorhertug Georg Donatus, arvestorhertuginne Caecilie og deres barn Ludwig og Alexander.
Eksterne lenker.
Hessen-Darmstadt


Slaget ved Wakefield.
Slaget ved Wakefield, som sto utenfor Wakefield i West Yorkshire den 30. desember 1460, var en av de viktigste trefningene i Rosekrigene. Motpartene var Huset Lancasters kongelige hær under dronning Margaret av Anjous kommando, og Huset Yorks hær under tronkreveren Richard Plantagenet.
York hadde tidligere i julen inntatt en defensiv stilling på Sandal Castle ved Wakefield. Han hadde klart å få et løfte om at tronen skulle gå til hertugen ved kong Henrik VIs død. Dronningen mente at henne eneste sønn, den seks år gamle Edward of Westminster, som var prins av Wales, var den rettmessige tronarvingen, og at løftet var blitt fremtvunget med makt. Hun samlet en styrke som var omtrent dobbelt så stor som Yorks og gikk nordover for å konfrontere ham.
Detaljene i slaget er uklare, og mange kjenner det gjennom William Shakespeares dramatiserte versjon. I hans stykke står «mordet» på Yorks andre sønn, Edmund, jarl av Rutland, sentralt, og Edmund fremstilles som et lite barn. Etter at han er blitt drept, håner Margaret hertugen før hun dreper også ham. Det man vet sikkert er at hertugen selv falt under selve slaget, og at Edmund var sytten år gammel og dermed etter datidens målestokk mer enn gammel nok til å kjempe i slaget. Henrettelsen av Edmund etter slaget var dermed en, igjen etter datidens målestokk, legal handling som kunne forventes etter et nederlag. Richard Neville, 5. jarl av Salisbury ble også henrettet.
Yorks nederlag var antagelig et resultat av for stor tro på seg selv og sine menn. Han kunne ha ventet på forsterkninger, men valgte å rykke ut fra slottet og angripe lancastrianerne med en underlegen styrke.
Den viktigske konsekvensen av slaget var at Edward, jarl av March ble Huset Yorks tronkrever. Han var ung, men viste seg raskt som en fremragende kommandant i felt, og en dyktig politiker. Dette førte til at han senere ble kronet som Edvard IV.
Wakefield


Edmund, jarl av Rutland.
Edmund, jarl av Rutland (født 17. mai 1443, død 31. desember 1460) var fjerde barn og andre overlevende sønn av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville.
Hans eldre bror ble senere kronet som Edvard IV av England, mens en yngre bror ble kronet som Rikard III. Blant andre søsken finner man Margaret av Burgund og George Plantagenet, 1. hertug av Clarence.
Han brukte tittelen jarl av Rutland, som var en av hans fars subdidiære titler; han holdt aldri denne tittelen i eget navn ettersom den ble inndratt ved farens død. I slaget ved Wakefield 30. desember 1460 falt faren, og dagen etter ble Edmund og hans onkel Richard Neville, 5. jarl av Salisbury henrettet. Deres hoder ble plassert over byporten i York.


Eberhard von Kuenheim.
Eberhard von Kuenheim (født 2. oktober 1928) var en tysk bedriftsleder og sjef for den tyske bilprodusenten BMW fra 1970 til 1993.
Eberhard von Kuenheim gjorde en kometkarriere innom Quandt-sfæren hvor han kom i 1965. I 1970 ble han den yngste bedriftslederen i Vest-Tyskland når han ble sjef for Quandt-eide BMW. I 23 år var von Kuenheim sjef for BMW, en periode da bedriftens størrelse og omsetning stadig økte.


Slaget ved Hexham.
Slaget ved Hexham, som ble utkjempet 15. mai 1464 nær Hexham i Northumberland, England, var den siste betydelige lancastrianske motstanden under Edvard IV av Englands tidlige regjeringsår.
John Neville, senere marki av Montagu, ledet en beskjeden styrke på 3000–4000 mann mot lancastrianerne. De fleste av opprørslederne, inkludert Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset, ble fanget og henrettet. Henrik VI, som tre ganger tidligere var blitt tatt til fange under slag, ble holdt på trygg avstand og flyktet nordover etter nederlaget.
Opprørerne sto igjen med bare noen få slott og festninger og nesten uten ledere. De siste styrkepunktene falt senere samme år, og Edvard IV ble ikke seriøst utfordret før i 1469, da jarlen av Warwick skiftet side.
Hexham


Chris Bangle.
BMW 6-serie er en av Bangles verker.
Christopher Edward Bangle, bedre kjent som Chris Bangle, er en amerikansk bildesigner og er for tiden ansatt som sjefsdesigner hos BMW.
Bangle ble født 15. oktober 1958 i Ravenna i Ohio og oppvokst i Wisconsin. Utdannet ved Art Center College of Design i Pasadena, California. Han begynte sin karriere hos Opel hvor han designet interiøret i konseptbilen Junior. Han begynte senere i Fiat hvor han ble sjefsdesigner og stod bak designet på Fiat Coupe.
Han begynte hos BMW i 1992, og ble den første amerikaner til å inneha posisjonen sjefsdesigner. Konseptbilen Z9 i 1999, designet av Adrian van Hooydonk, markerte slutten på BMWs tradisjonelle konservative design, og Bagles design har skapt høylytte diskusjoner blant BMW-entusiastene.


Alpina.
Alpina Burkard Bovensiepen GmbH er en tredjeparts tuningfirma med hovedkontor i Buchloe, i Ostallgäudistriktet i Bayern, Tyskland. Alpina spesialiserer seg på tuning av BMWs modeller. Alpinas grunnlegger er Burkard Bovensiepen, født i 1936, og han er fortsatt selskapets administrerende direktør. BMW-modellene som er tunet av Alpina beholder full BMW garanti.


Engebret Hougen.
Engebret Hougen (født 1826 i Sel, død 1891) var en norsk skolemann, forfatter og forteller. Han skrev sine dikt på nordgudbrandsdalsdialekt (allmuemålet i Sel), bl.a. «Avskje mæ Høvringen» («Sjå sole på Anaripigg»), som kom med i Landstads "Norske folkeviser" (1853). I 1855 kom samlinga "Sæterliv. En cyklus sange i Vaagemaal." Han var klokker og bestyrer av folkeskolen i Tønsberg fra 1859 til sin død. Hougen var også medlem av Kommisjonen av 1871 for "Ny lov om byfolkeskolen".
Alt fra unge år var Engebret Hougen kjent for å ha godt minne og et utpreget fortellertant for sagn, eventyr o.a. tradisjonsstoff. Som femtenåring be han sendt opp til skysskiftet Laurgaard, hvor Peter Christen Asbjørnsen satt mismodig over dårlig utbytte av innsamingsreisen i Gudbrandsdal i 1842. Hougen fortalte sammenhengende for Asbjørnsen i to dager. Han kom da ti å bidra med en lang rekke sagn og eventyr som seinere kom på trykk i Asbjørnsen og Moes samlinger. Det var han som fortalte Asbjørnsen sagnene om Per Gynt og Bøygen og Vallabudeiene, som står i Asbjørnsens, og som Henrik Ibsen seinere brukte i "Peer Gynt". Til Per Gynt-sagnene la han også inn Kjetten paa Dovre, noe Asbjørnsen umiddelbart avsløsrte, men forsto å dra nytte av. Hougen fortalte også Asbjørnsen eventyrene om «Mestertyven» og «Veslefrikk med fela».


All That You Can't Leave Behind.
"All That You Can't Leave Behind" er det tiende studioalbumet av den irske rockegruppen U2. Albumet markerer en tilbakevending til det «klassiske» U2-lydbildet, i motsetning til bandets elektroniske periode på midten av 1990-tallet.
Albumet har solgt over 12 millioner eksemplarer på verdensbasis, og ble i 2003 plassert på 139. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Verdens 500 beste album».
Sporliste.
Musikk av U2, tekst av Bono og The Edge.
På utgavene i Japan, Australia og Storbritannia var sangen «The Ground Beneath Her Feet» (3:44) med som sistespor. I USA ble det gitt ut forskjellige begrensede utgaver med enten «Always» (3:46), «Summer Rain» (4:06), eller «Big Girls Are Best» (3:37) på en bonusdisk.
Singler fra albumet.
I tillegg ble EP-en "7" utgitt i USA.


Konstitusjonsed.
Konstitutionseden var den eden som en etter den norske valgloven av 1828 måtte avlegge om troskap mot Grunnloven for å få stemmerett og være valgbar. Eden ble avlagt på et byting eller et skatteting.


Margaret av Anjou.
Margaret av Anjou (født 23. mars 1429, død 25. august 1482) var Henrik VI av Englands dronninggemalinne fra 1445 til 1471, og en av Huset Lancasters ledere under Rosekrigene.
Hun ble født i provinsen Lorraine i Frankrike, og var datter av Rene I av Napoli, hertug av Anjou og konge av Napoli og Sicilia, og Isabella, hertuginne av Lorraine. Hun giftet seg med den åtte år eldre Henrik VI den 23. april 1445 i Titchfield, Hampshire.
Kongen var mer interessert i religion og studier enn militære affærer, og var en svak konge i en turbulent tid. Han ble kronet da han bare var noen måneder gammel, og hadde blitt kontrollert av regenter gjennom hele sitt liv. Da han giftet seg viste han allerede tegn på mental sykdom. Etter at parets eneste sønn, Edward of Westminster, ble født den 13. oktober 1453 hadde han et sammenbrudd, og Richard Plantagenet, 3. hertug av York måtte ta over regjeringen som Lord Protector. Det gikk sterke rykter om at han ikke var i stand til å bli far, og at Edward var et resultat av en utenomekteskapelig affære. Det finnes ikke beviser for dette, og det at det ikke ble gjort mer ut av det under striden om arverekkefølgen noen år senere svekker ryktet.
Margaret ser ut til å ha hatt et mildt temperament inntil mannen ble truet med avsettelse av hertugen av York. Da kongen ble tatt til fange i 1455 flyktet hun og samlet en hær i Wales og det nordlige England. Hun fikk assistanse fra kongens halvbror Jasper Tudor. Da krigshandlingene startet på ny i 1459, i slaget ved Blore Heath, skal hun ha vært tilstede og sett sin kommandant James Touchet, Lord Audley bli slått av en yorkisthær under Richard, jarl av Warwick.
Hun flyttet sitt hovedkvarter til York, og ledet selv hæren da lancastrianerne vant en avgjørende seier i slaget ved Wakefield 30. desember 1460. Hertugen av York falt i slaget, og Margaret fikk hans sønn Edmund, jarl av Rutland og Richard Neville, 5. jarl av Salisbury henrettet neste dag. Hun fulgte opp dette med en seier i andre slag ved St. Albans den 22. februar 1461, hvor hun slo jarlen av Warwicks styrker og fritok sin mann.
4. mars 1461 ble lancastrianerne slått i slaget ved Towton av hertugen av Yorks sønn Edward, som avsatte Henrik VI og selv ble kronet som konge under navnet Edvard IV. Margaret var fast bestemt på at hennes sønn skulle arve tronen, og tok ham med seg først til Wales og deretter til Skottland. Hun fortsatte til Frankrike, og allierte seg med Ludvig XI. Etter hans råd tok hun imot jarlen av Warwick, som hadde kommet på tvers av sine tidligere allierte og ønsket å få tilbake sin politiske innflytelse. Warwicks datter Anne Neville giftet seg med Margarets sønn Edward, prinsen av Wales, for å styrke alliansen. Margaret insisterte på at Warwick måtte vende tilbake til England for å bevise at han mente alvor, og han klarte mot slutten av 1470 å få Henrik VI tilbake på tronen en kort periode.
Men innen Margaret og hennes sønn og svigerdatter var klare til å reise tilbake til England hadde Warwick blitt beseiret og drept av Edvard IV, og Margaret måtte lede sin egen hær i slaget ved Tewkesbury i 1471. De tapte slaget, og Edward falt. Uten sin sønn, og dermed uten en sterk tronkrever fra Huset Lancaster, brøt hun sammen. Hun ble fengslet i Tower of London inntil den franske kongen kjøpte henne fri, og levde resten av sitt leve tilbaketrukket i Anjou, hvor hun døde 25. august 1482. Hun ble gravlagt i Anjou.


Edward av Westminster.
Edward av Westminster (13. oktober 1453, død 4. mai 1471) var prins av Wales under Rosekrigene. Han er den eneste prins av Wales som har falt i et slag.
Han var eneste barn av Henrik VI av England og Margaret av Anjou. Edward ble født Westminsterpalasset. Hans før hadde da han ble født allerede vist tegn på mental sykdom, og etter fødselen brøt han helt sammen. Det gikk sterke rykter om at prinsen var resultatet av en utenomekteskapelig affære, ettersom mange mente at kongen var ute av stand til å bli far. Det finnes ikke bevis for at så er tilfelle, og det at spørsmålet om hans opphav ikke ble en større sak under den følgende striden om arverekkefølgen svekker ryktets troverdighet. Han ble prins av Wales ved fødselen, og ble formelt innsatt på Windsor Castle i 1454.
Da Henrik VI ble tvunget til å frata sønnen arveretten og gjøre Richard Plantagenet, 3. hertug av York til sin arving nektet Margaret å akseptere dette. Hun tok med Edward først til Wales og Skottland, og deretter til Frankrike. Hun allierte seg med Richard Neville, 16. jarl av Warwick, som dermed skiftet side. For å styrke alliansen ble giftet Edward seg med jarlens datter Anne Neville i desember 1470. Det er usikkert om ekteskapet noen gang ble formelt inngått.
Warwick klarte å få Henrik VI tilbake på tronen mot slutten av 1470, men innen Margaret og Edward kunne vende tilbake til England hadde han blitt beseiret og drept i slaget ved Barnet. Edvard IV var tilbake på tronen, og mor og sønn måtte lede de gjenværende styrkene under slaget ved Tewkesbury. Prinsen falt i slaget, eller han ble drept under en massakre på fanger etter slaget. Han ble gravlagt i Tewkesbury Abbey.


Røldal stavkirke.
Røldal stavkirke er en stavkirke fra 1200-tallet i bygda Røldal i Odda kommune, Hordaland fylke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1462. Kirken er fortsatt i vanlig bruk.
Adkomst til stedet i Hardanger er via E134.
Bygningshistorie.
Kirken er opprinnelig bygget som en enskipet hallkirke med samme bredde på kor og skip. Utgravninger har vist at stolpene hviler direkte på et steinfundament med svillen inntappet mellom stolpene. Det vanlige er at stolpene hviler på en grunnstokk av tre som ligger på steinfundamentet. Dette ble oppdaget i 1844 da kirken skulle ombygges. Da kom deler av kirkens bygningshistorie for dagen. En oppdaget at denne kirken var ganske annerledes enn de andre stavkirkene, og det har blitt diskutert om dette er en stavkirke, eller om den faktisk er en av de langt eldre stolpekirkene. Dette er en type kirke som generelt er antatt å ha blitt erstattet av stavkirker.
Den må tidlig ha blitt utvidet til en langkirke med et smalere, rett avsluttet kor. Rundt kirken har det også vært en svalgang.
En gang på 1600-tallet fikk skipet himling, og kirken fikk nytt inventar. Den ble også bemalt.
Under ombyggingen i 1844 ble skipet utvidet mot vest og gjort høyere med en ny himling. Veggene ble også kledd med bord både ute og inne, og kirken ble malt hvit innvendig.
I tidsrommet 1913-1918 gjennomgikk kirken en omfattende ombygging og restaurering. Bordkledningen fra 1800-tallet ble fjernet og renessanseinteriøret restaurert. Det ble også bygget en ny svalgang rundt kirken for å beskytte veggbordene. Bygningsrestaureringen ble ledet av Jens Z. Kielland, mens fargerestaureringen ble utført av Domenico Erdmann, som ble assistert av malerne Alfred Hagn og Ulrik Hendriksen.
Fra middelalderen.
Mesteparten av konstruksjonen i skipet og koret er bevart, som også takkonstruksjonen over skip og kor. Deler av sydportalen er også opprinnelige.
Kirken har et 85 cm høyt krusifiks fra 1200-tallet som henger over koråpningen. Det ble trolig lagd av en tysk håndverker som slo seg ned på Vestlandet på den tiden stavkirken ble reist. Legenden forteller i stedet at en gammel blind mann og en gutt fikk mer enn fisk i garnet. Gutten sa at han så et kors der, men det var for tungt å lempe opp i båten. Den gamle ropte at fikk han bare korset opp i båten, skulle han frakte det til nærmeste kirke. Han ropte ut navnene på de nærliggende kirkene, men korset var like tungt, inntil han ropte «Røldal kirke!» – da nærmest hoppet det opp i båten av seg selv. Den gamle tørket svetten fra pannen, og med det samme fikk han synet igjen.
Døpefonten er av kleberstein og datert til 1200-1300-tallet.
I Bergen Museum oppbevares en rekke bygningsdeler og andre middelaldergjenstander fra kirken. Her er blant annet alterfrontal og treskulpturer av Olav den hellige fra ca 1250, av jomfru Maria med barnet fra ca 1250, og erkeengelen Mikael datert ca 1200.
Røldal stavkirke er fra gammelt av en votivkirke, det vil si at den mottok store gaver fra mange av pilegrimene som valfartet til kirken. Som et resultat av dette ble den lille bygden der kirken ligger, ganske velstående i middelalderen. På 1600-tallet ble veggene inne i kirken rikt dekorert med malerier.
Krusifikset.
Kirken er best kjent for sitt krusifiks, som ifølge legenden får svettedråper i pannen hver midtsommernatt. Korset ble da løftet ned fra sin plass på veggen slik at pilegrimene kunne tørke av dråpene med et linklede, og man trodde at denne væsken kunne ha helbredende virkning. De som ikke hadde egne linduker, kunne låne fra kirken, og noen av disse dukene oppbevares i dag på Bergen Museum. Om noen er blitt helbredet, er uvisst. Messene ble holdt i en tettpakket kirke, der varmen fra mengden i det uoppvarmede kirkerommet kan ha blitt omdannet til kondens som, når det oppstod på krusifikset, ble oppfattet som svette.
Gjentatte ganger ble messene forsøkt stanset – i 1622 av Oslos biskop Nils Glostrup, i 1644 av Bergens biskop Ludvig Munthe (som Ludvig Holberg ble oppkalt etter), og i 1744 av Kristiansands biskop Jakob Kærup. Denne ville også ha krusifikset brent. Han regnet det som et ikon, og tilbedelse av et ikon var avgudsdyrkelse. Likevel ble det holdt messe hver St. Hans like til 1835, da praksisen ble avslørt av prost Ole Nicolai Løberg. Han ankom en dag for tidlig til sin visitas 7. juli. I eldre tid ble St. Hans feiret 6. juli, og i 23-tiden hørte prosten til sin forbauselse kirkeklokkene ringe. Det lyste også fra kirkevinduene, og da han kikket inn, så han at det ble holdt messe. Dette fikk Løberg satt en stopper for, men så sent som i 1850 skal folk ha valfartet til kirken for å søke helbredelse. I dag er krusifikset i Røldal den eneste overlevende kultgjenstanden i Norges gamle pilegrimskirker.
En tid hang det et ryggbein fra en torsk på kirkeveggen. Det ble fortalt at to menn hadde fisket i Røldalsvannet, som er ferskvann der det selvsagt ikke finnes torsk. Den ene var ikke fra bygden, og utbrøt at «Røldalskirken er ikke mer en "lovekirke" (= en kirke som folk lovet gaver om de ble helbredet) enn det er torsk i Røldalsvannet!» Så fikk han fisk på kroken - en torsk.
I nyere tid har det vært regelmessige katolske valfarter til kirken, i forståelse med den lutherske menigheten som bruker kirken til daglig.
Orgelet.
Orgelet i Røldal kirke ble bygget av det tyske orgelbyggfirmaet Paul Ott i 1978. Det har 9 stemmer og mekanisk traktur.


Yeovil Town FC.
Yeovil Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One.
Klubben ble stiftet i 1895, og rykket opp til The Football League i 2003. «The Glovers», som er kallenavnet til Yeovil Town, spiller hjemmekampene sine på Huish Park i Yeovil, en bane de har brukt siden rundt 1990. Før de spilte de på Huish Ground, en bane som var beryktet for en betydelig sideveis skråning (kalt The sloping pitch eller The Yeovil slope).
Klubben var kjent som den klubb utenfor ligaen som hadde slått flest ligaklubber ut av FA-cupen. Fra 1945 til klubben selv ble ligaklubb i 2003 hadde den slått i alt 20 ligaklubber ut av FA-cupen. Dette er fortsatt mer enn noen annen klubb utenfor Ligaen har klart. Mest berømt er bragden fra 1949 da de slo Sunderland AFC med 2–1 etter ekstraomganger.
Byen Yeovil ligger i den engelske regionen Sørvest-England, omtrent sju mil sør for Bristol.


BIKINI.
BIKINI er en beredskapsskala som brukes av britiske myndigheter, spesielt forsvarsministeriet, for å varsle om terrorfare. Det kombineres med skalaen TESSERAL som brukes om mulig bruk av missiler eller antiluftskyts under terroraksjoner. Beredskapsnivået vises ved inngangen på regjeringsbygninger og militære områder.
Skalaen brukes også av 's Prison Service i England og Wales.
Mens skalaen minner om den amerikanske DEFCON skiller den seg fra denne ved at den settes av hver enkelt organisasjon som bruker den, slik at en gren av forsvaret kan befinne seg i en annen status enn de andre. De høyeste nivåene, rød og gul, er bare ment å skulle opprettholdes i kortere perioder. Det laveste, hvit, har aldri vært i bruk.
TESSERAL brukes på samme måte, men gjelder kun trusler mot militære luftfartøy. Ettersom den kun brukes ved spesifikke trusler vil hvitt nivå der aldri bli brukt.
Terrortrussel.
Den 1. august 2006 ble det innført en ny skala spesifikt for terrortrusler.
I militær sammenheng viser man normalt ikke sikkerhetsnivået, bare responsnivået som omtales som "CTRL" (Counter-Terrorist Response Level).


Sentrifugalkraft.
Sentrifugalkraften er kraft som tilsynelatende trekker et legeme bort fra et rotasjonssentrum. Den skyldes legemets treghet når dets kurs stadig blir endret av en ytre påvirkning.
Kraften som påvirker legemet er reell og kalles sentripetalkraft.
Newtons 1. lov sier at et legeme vil fortsette rett fram med konstant fart bare hvis summen av kreftene som virker på legemet er lik null. Altså er "sentrifugalkraften" ikke en virkelig kraft. Den kraften som føles når man holder seg fast på en roterende karusell, sentripetalkraften, er kraften som virker fra karusellen på en selv, i retning sentrum. Som følge av Newtons 2. lov, akselererer man faktisk også innover mot sentrum. Ifølge Newtons 3. lov har enhver kraft som virker fra det ene legemet på det andre, en motkraft fra det andre legemet på det første, som er like stor og motsatt rettet. Dette betyr at en selv utøver en motkraft på det man holder seg fast i, som er grunnen til at håndtak bør være godt festet på en karusell.
Bruk.
Ordet sentrifugalkraft brukes normalt ikke av fysikere, ettersom sentrifugalkraft ikke er en virkelig kraft. Sentrifugalkraft kan brukes som en tilnærming til å beskrive bevegelser i roterende koordinatsystemer der radielle bevegelser er små. Radielle bevegelser påvirkes også av Corioliseffekten.
Sentrifugering er en teknikk som skiller stoffer fra hverandre ved hjelp av rotasjon. Når man roterer stoffer i sirkel vil avfallsstoffene skille seg ut tangentielt fra rotasjonsretningen. Ordet sentrifuge betyr flukt fra sentrum. Det er denne fenomenet en tørketrommel benytter seg av. Trommelen blir rotert opp til høy hastighet, og vanndråpene forsvinner ut av hullene langs rettlinjede baner som tangerer trommelveggen. Sentrifugalkraften brukes også for å separere atomer i forskjellige isotoper og for å separere molekyler med forskjellig tetthet.
Hvorfor sentrifugalkraft ikke er en kraft.
Det viser seg at begreper som resultantkraft og akselerasjon i fysikken blir meningsløse hvis man definerer treghet som en kraft. Da vil nemlig resultantkraften (summen av alle kreftene) alltid være null. Akselerasjonen er proporsjonal med resultantkraften (jamfør Newtons 2. lov), og dermed vil heller ikke den eksistere. Sentrifugalkraft er en sirkulær form for treghet, altså er heller ikke sentrifugalkraft en kraft, men mer som en effekt.


The Unforgettable Fire.
"The Unforgettable Fire" er det fjerde studioalbumet av den irske rockegruppen U2, utgitt i oktober 1984. Dette var første gang gruppen samarbeidet med produsentene Brian Eno og Daniel Lanois. Albumets tittel er hentet fra en utstilling med malerier skapt av overlevende fra bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Albumet ble spilt inn i Slane Castle og senere gjort ferdig i Winmill Stuios i Dublin.
Albumet solgte bra verden over, hjulpet av den populære singelen «Pride (In the Name of Love)» og en glitrene opptreden under Live Aid. I Norge lå albumet fire uker på VG-lista, med en 6. plass som beste plassering.
Sporliste.
Musikk av U2, tekst av Bono.


Wat Tyler.
Wat Tyler blir drept av borgermesteren i London mens kong Richard II ser på (utdrag av større maleri fra middelalderen)Walter Tyler, vanligvis kjent som Wat Tyler (død 15. juni 1381) var lederen av det engelske bondeopprøret av 1381.
Bakgrunn.
Hans fødselsår er ikke kjent, og det er også lite som er kjent fra hans liv. Etternavnet hentyder at hans sannsynlige profesjon, at var en «tyler», dvs en som legger plater og fliser på tak og gulv (frimurerne benyttet forøvrig også en «tyler» til å holde vakt fra taket). Historikerne tror at Wat Tyler sannsynligvis ble født i Kent eller Essex og kan ha tjenestegjort som soldat i krigene mot Frankrike.
I følge populære beretninger valgte bøndene i Kent Wat Tyler fra Maidstone som deres leder etter at de hadde stormet Rochester Castle. Etter å ha tatt kontroll over Canterbury ledet Wat Tyler bondehæren til Blackheath utenfor London og deretter forsøkte å invadere byen. Invasjonen medførte at erkebiskopen av Canterbury ble myrdet. Kong Richard II av England (som var 14 år på denne tiden) møtte opprørshæren ved Mile End hvor han lovte å svare på bøndenes klager. Bøndene var særlig opprørte over urettferdige skattelegging.
Wat Tyler blir drept.
Opprørerne maktet til å begynne med å tvinge regjeringen til gå med på skattelettelser, men mens det ble holdt forhandlinger ved Smithfield den 15. juni oppsto det opptøyer hvor slag og hugg ble delt ut. William Walworth, borgermesteren av London, såret Wat Tyler og en av kongens væpnere kastet seg over ham og stakk ham i maven med den følge at han døde.
Det spontane opprøret mistet motet da dens leder var død, ingen annen tok hans plass og det falt snart fra hverandre.


Walsall FC.
Walsall Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1888, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Saddlers», som er kallenavnet til Walsall, spiller hjemmekampene sine på Bescot Stadium i Walsall. Byen Walsall ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent 15 km nordvest for Birmingham.


Marki av Salisbury.
Marki av Salisbury er en tittel i Storbritannias adelskalender. Den ble opprettet i 1769 for James Cecil, 7. jarl av Salisbury. De fleste av tittelinnehaverne har vært sentrale i britisk politikk; en av de fremste var Robert Gascoyne-Cecil, 3. marki av Salisbury, som var statsminister tre ganger på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.
Markiens eldste sønn og arving bruker "Vicomte Cranborne" som ærestittel.
Historie.
Tittelen jarl av Salisbury har en komplisert historie. Den ble først opprettet for Patrick de Salisbury i midten av det 12. århundre. Den ble senere arvet av Alice Plantagenet, 5. grevinne av Salisbury, som var gift med Thomas Plantagenet, jarl av Lancaster. Da Lancaster mistet sine titler og ble henrettet for høyforræderi i 1322 overgav grevinnen alle sine titler til kongen, og de falt dermed bort.
Den ble gjenopprettet i 1337 for William Montacute. Senere arvet Richard Neville, 6. jarl av Salisbury tittelen. Ved hans død i 1471 var det flere som hadde rett til å arve den, og tittelen ble dermed tatt ut av bruk.
I 1472 ble den gjenopprettet for George, hertug av Clarence. I 1478 ble han henrettet for høyforræderi, og tittelen ble inndratt. Den ble så gitt til Edward av Middleham, som senere ble prins av Wales. Han hadde ikke arvinger, og tittelen døde ut med ham.
I 1485 ble så annen opprettelse av tittelen tatt i bruk igjen. Tittelen gikk til Edward Plantagenet. I 1499 ble han henrettet for høyforræderi, men tittelen ble ikke inndratt før i 1504. Edwards søster Margaret Pole fikk tittelen i 1513, men i 1539 ble den igjen inndratt.
Tittelen ble så gitt til Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury, som var en av Jakob Is nærmeste rådgivere. Denne opprettelsen eksisterer fortsatt.
I 1789 ble jarlen elevert til marki.
Slektens seter er Hatfield House og Cranborne.
Tredje opprettelse - 1472.
"Tredje opprettelse fant sted mens andre opprettelse var satt i bero."
Fjerde opprettelse - 1478.
"Fjerde opprettelse fant sted mens andre opprettelse var satt i bero."
Markier.
Arvingen til tittelen er Robert Gascoyne-Cecil, vicomte Cranborne, f. 18. desember 1970.
Eksterne lenker.
Salisbury


Swansea City AFC.
Swansea City Association Football Club er en walisisk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1912, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Swans», som er kallenavnet til Swansea City, spiller hjemmekampene sine på Liberty Stadium i Swansea. Byen Swansea ligger i det sørlige Wales, omtrent sju mil vest for den walisiske hovedstaden Cardiff.
Swansea og erkerivalene Cardiff City er de eneste walisiske klubbene som har spilt fotball på det øverste nivået i England.
Sesongen 2010/11 var en stor positiv affære, med en tredjeplass på tabellen måtte de spille kvalifisering mot Nottingham Forrest. Den første kampen endte 0-0 med en veldig tidlig Swansea City utvisning til Neil Taylor før minuttet var omme i første omgang, den 12. mai og returkampen hjemme på Liberty Stadium endte 3-1. Dermed ble de klare for spill i den øverste divisjonen i det britiske ligasystemet.
Eksterne lenker.
Wales


Rattle and Hum.
"Rattle and Hum" er et musikkalbum av den irske rockegruppen U2. Albumet, som ble supplert med en film med samme navn, er en blanding av studio- og konsertopptak. U2 ville vise hvordan de ble inspirert av amerikansk musikk og musikere, men albumet har av mange blitt kritisert for å være for selvhøytidelig og for å prøve å sette U2 på samme hylle som gamle storheter.


Southend United FC.
Southend United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1906, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Shrimpers», som er kallenavnet til Southend United, spiller hjemmekampene sine på Roots Hall i Southend-on-Sea. Byen Southend-on-Sea ligger ved Nordsjøkysten i den engelske regionen Øst-England, omtrent seks mil øst for London.
Norske spillere.
Petter Belsvik spilte tre kamper for Southend (på utlån).


How to Dismantle an Atomic Bomb.
"How to Dismantle an Atomic Bomb" er det ellevte studioalbumet av den irske rockegruppen U2. Bono kalte albumet for «U2s første rock-album». Albumet og dets singler vant ni Grammyer i 2005. "How to Dismantle an Atomic Bomb" har ligget tilsammen 40 uker på VG-lista, med 1. plass som beste plassering.
Sporliste.
Musikk av U2, tekst av Bono og The Edge.
«Fast Cars» (3:44) var bonusspor på CD-utgaven i Storbritannia og Japan, i tillegg til i deluxeutgaven.


Scunthorpe United FC.
Scunthorpe United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1899, den gang med navnet Brumby Hall. Klubben ble valgt inn i The Football League i 1950. «The Iron», som er kallenavnet til Scunthorpe United, spiller hjemmekampene sine på Glanford Park i Scunthorpe. Byen Scunthorpe ligger aller lengst sør i den engelske regionen Yorkshire og Humber, omtrent sju mil øst for Sheffield.
Både Kevin Keegan og Ray Clemence startet sine karrierer som fotballspillere for Scunthorpe på 1960-tallet, før de ble hentet til Liverpool F.C.. Ray Clemence er for tiden en av klubbens visepresidenter sammen med Ian Botham, som i en årrekke var kaptein for det britiske cricketlandslaget, og som også spilte fotball for klubben i perioder på 1980-tallet, og sammen med tidligere engelsk landslagstrener Graham Taylor.
14. april 2007 sikret de opprykket til The Championship gjennom seieren 2–0 over Huddersfield, men oppholdet der ble kortvarig, og de rykket ned igjen året etter. Men etter seier 3–2 i playoff-finalen mot Millwall 24. mai 2009 rykket de på ny opp til The Championship på første forsøk etter nedrykket.
Det ble to sesonger på rad for laget i det nest øverste selskap. 30. mai 2011 ble det klart at klubben måtte belage seg på spill i League 1 igjen etter nederlag mot Nottingham Forest. I løpet av sesongen var det tre forskjellige managere; Nigel Adkins(Overgang til Southampton 12. september), Ian Baraclough (Sparket 16. mars) og Alan Knill(fra 31. mars).


Bankhuset Metzler.
B. Metzler seel. Sohn & Co. KGaA, i dagligtale kalt Bankhuset Metzler ("Bankhaus Metzler"), er en tysk privatbank med sete i Frankfurt. Siden 1971 er Friedrich von Metzler den 11. sjefen for banken.
Metzler ble grunnlagt 1674 av Benjamin Metzler som handelsforetak, og 1742 ble banken medlem av Frankfurtbørsen. Siden 1760 konsentrerer foretaket seg utelukkende om bankforretninger.
Banken er en for en vesentlig del en investeringsbank som bistår og gir råd til inn- og utenlandske selskaper ved oppkjøp og fusjoner ("M&A"). Den er en av de 15 største slike rådgivere i Tyskland.
Dessuten omfatter dens virksomhet formuerådgivning og -forvaltning for formuende privatkunder og institusjonskunder. Den utfører også valuta- og aksjehandel, og engasjerer seg i finansieringsrådgivning.
Bankhuset Metzler har filialer eller datterselskaper i München, Stuttgart, Los Angeles (USA), Seattle (USA), Tokio (Japan) og Dublin (Irland).
Banken tilhører familien Metzler like siden grunnleggelsen – intet annet europeisk selskap er så lenge sammenhengende i familiebesittelse.
Friedrich von Metzlers sønn Jakob von Metzler ble drept i 2002 av en mann som ville presse familien Metzler for penger.
Eksterne lenker.
Metzler


Brentford FC.
Brentford Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1889, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Bees», som er kallenavnet til Brentford, spiller hjemmekampene sine på Griffin Park i Brentford. Brentford er et sted i bydelen Hounslow som ligger i det vestlige London.


Port Vale FC.
Port Vale Football Club er en engelsk fotballklubb som for tiden spiller i Football League Two.
«The Valiants», som er kallenavnet til Port Vale, spiller hjemmekampene sine på Vale Park i bydelen Burslem i Stoke-on-Trent. Byen Stoke-on-Trent ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent midt mellom Manchester og Birmingham. Klubben er en av få engelske klubber som ikke er oppkalt etter et geografisk sted.
Klubben ble stiftet i 1876 etter et møte i Port Vale House (hvor klubben har sitt navn fra), og ble valgt inn i The Football League i 1892. Klubbens største rivaler er nok Stoke City FC og Crewe Alexandra FC.
Blant klubbens tilhengere er artisten Robbie Williams som vokste opp i Stoke-on-Trent. Han eier en stor del av klubben gjennom aksjer. For dataspiller FIFA 2000 bidro han med en sang, "It's Only Us", på den betingelse at Port Vale Football Club ble inkludert i spillet.


Blackpool FC.
Blackpool Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i The Championship. Klubben ble stiftet i 1887, og ble valgt inn i The Football League i 1896. «The Seasiders», som er kallenavnet til Blackpool, spiller hjemmekampene sine på Bloomfield Road i Blackpool. Byen Blackpool ligger i den engelske regionen Nordvest-England, omtrent seks mil nord for Liverpool.
Blackpools hittil siste sesong i toppdivisjonen var i 1970/71, inntil klubben rykket opp via playoff i sesongen 2009/10. De slo Cardiff City 3–2 i finalen på Wembley, etter å ha vært under med både 0–1 og 1–2. Ved begge anledningene klarte Blackpool å score minutter etterpå, før de avgjorde ved Brett Ormerod på overtid i første omgang.


Piers Gaveston.
a>en til brevet som ga jarldømmet Cornwall til Piers Gaveston. Brevet er datert 6. august 1307
Piers Gaveston (født ca 1284 – død 19. juni 1312) var en yndling (og muligens også elskeren) av kong Edvard II av England.
Bakgrunn.
Piers Gaveston var sønn til Sir Arnaul de Gabston, en gasconsk soldat i tjeneste hos kong Edvard I av England. Han kom til det kongelige husholdet som en ung gutt hvor han med kongens velsignelse ble en venn med tronarvingen, prinsen av Wales i 1300. Prins Edvard var øyensynlig begeistret for den vittige og modige Gaveston og ga ham rike gaver. Kongen selv fikk snart avsmak for at sønnen omgikk en fra lavadelen.
Wikipedias engelske artikkel har en mer dramatisk enn kanskje historisk beskrivelse av hendelsen da prins Edvard ønsket å forære området Ponthieu til Gaveston: Kong Edvard I fløy opp i raseri: «Din elendige horesønn!» skrek kong Edvard I. «Vil du gi bort land nå? Har du noensinne erobret noe? Så sant som Gud lever, om jeg ikke var redd for å splitte riket, skulle jeg aldri la deg få arven!» Deretter grep kongen tak i prinsens hår og slengte ham i gulvet og sparket ham til han ble utmattet.
Yndlingen.
Kong Edvard I landsforviste siden Gaveston i den hensikt å straffe sønnen mer enn Gaveston. Han tvang Gaveston og prinsen til å sverge ed på at de aldri mer skulle treffes uten hans tillatelse. Deretter satte Gaveston seil for Frankrike med mange dyre gaver fra prinsen. I juni 1307 døde kong Edvard I av England, og noe av det første den nye kongen gjorde var å sende bud på sin yngling; «Bror Perrot» og adlet ham med jarldømmet Cornwall.
Gaveston ble gift med Margaret de Clare, et barnebarn av kong Edvard I. Da Edvard II av England måtte forlate kongeriket i 1308 for å gifte seg med Isabella av Frankrike gjorde han Gaveston til Vokter (regent i kongens fravær).
Homoseksualitet.
Gaveston ble like upopulær hos den nye dronningen som hos adelen, og de to mennene som var av bortimot den samme alder, fikk hurtig ryktet om at de hadde et forhold som ikke var egnet for menn. Selv om en homoseksuell identitet ikke eksisterte på denne tiden er de aller fleste historikere rimelig sikre på at de hadde seksuell omgang, til tross for at begge produserte barn med sine respektive koner. Men iallfall én historiker, Pierre Chaplais, har faktisk i boken "Piers Gaveston: Edward II’s Adoptive Brother" (1994) kommet med en annen fortolkning på deres vennskap ved å argumentere at de ble våpenbrødre i tiden rundt 1300, og at denne kontrakten er forklaringen på intensitet i deres forhold, selv om det betydde at kongen ignorerte og ydmyket sin forargede ektefelle. Chaplais definerer et slik brorskap som «en form for et meget tett forhold som ble etablert mellom to militære menn».
Død og ettermæle.
Etter kroningsvervet sendes Gaveston til Irland som regent. Han kom tilbake samme år og skaffet seg enda flere fiender. Den mektigste var Thomas, jarl av Lancaster, en fetter av kongen, som Gaveston hadde beseiret i et turneringspill. Lanchester ledet opposisjonen og tvang kongen til å utvise Gaveston. Etter at Gaveston i 1312 ble kalt tilbake av kong Edvard II ble Gaveston tatt til fange og henrettet ved halshugging ved at Deddington, Oxfordshire av de opprørske baronene. Hans hode ble vist fram til jarlen av Lancaster som bevis for en beskjed ble sendt til kongen. Kong Edvard II ble rasende, men gjorde intet mot sin fetter. Da Thomas av Lancaster ble beseiret ved slaget ved Boroughbridge i 1322 fikk Edvard muligens en etterlengtet hevn.
Piers Gavestons gravstein står i Blacklow Hill i Leek Wootton. Kongens nye yndling ble Hugh den yngre Despenser. Gaveston er en betydelig rollefigur i Christopher Marlowes skuespill "Edward II". Han blir også feilaktig beskrevet i filmen "Braveheart" hvor Edvard I dreper ham ved å kaste ham ut av vinduet.
Kilder.
Cornwall 8-01
Gaveston, Piers
Gaveston, Piers


AFC Bournemouth.
Athletic Football Club Bournemouth er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1899, og ble valgt inn i The Football League i 1923. «The Cherries», som er kallenavnet til Bournemouth, spiller hjemmekampene sine på Dean Court (også kjent som Fitness First Stadium) i Bournemouth. Byen Bournemouth ligger på den engelske sørkysten, i regionen Sørvest-England, omtrent fem mil vest for Southampton.
Klubbens opprinnelige navn i 1899 var "Boscombe FC". For å gjenspeile hele byen endret klubben i 1923 navn til "Bournemouth and Boscombe Athletic FC", samme år som den ble valgt inn i Football League. I 1972 endret klubben igjen navn, til det nåværende "AFC Bournemouth".
Eksterne lenker.
Bournemouth, AFC


Milton Keynes Dons FC.
Milton Keynes Dons Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. «The Dons», som er kallenavnet til Milton Keynes Dons, spiller hjemmekampene sine på National Hockey Stadium i Milton Keynes. Fra 13. juli 2007 flytter laget over til, som også ligger i Milton Keynes. Byen Milton Keynes ligger i den engelske regionen Sørøst-England, omtrent ni mil nord for London.
Historie.
Klubben het tidligere Wimbledon, men skiftet navn i 2004, etter å ha flyttet fra Wimbledons tradisjonelle nedslagsfelt i sør-London året før – noe som førte til at praktisk talt samtlige av Wimbledons supportere kuttet sine bånd til klubben, og dannet den nye klubben AFC Wimbledon. Milton Keynes Dons overtok Wimbledon sin plass i The Football League i 2004.
Klubben var de første årene den eneste i England hvis supporterklubb ikke får lov til å bli med i Football Supporters' Federation, som også oppfordret til boikott av kampene deres. Grunnen var at klubben fortsatt regnet Wimbledons meritter som sine. Dette ble omgjort i 2007 da klubben etterkom kravene.


Nildeltaet.
Nildeltaet er det brede elvedeltaet i det nordlige Egypt der floden Nilen sprer seg og så tømmer seg i Middelhavet. Dette er ett av verdens største elvedeltaer. Deltaet begynner nord for Kairo og strekker seg fra Alexandria i vest til Port Said i øst, og utgjør over 230 km av middelhavskysten. Lengden fra nord til syd er ca. 160 km.
Nilen danner et bueformet delta som, sett fra oven ligner en trekant eller silhuetten av en vifte. Dette er et rikt jordbruksområde med høy befolkningstetthet.
Nildeltaet har et subtropisk klima karakterisert med meget lite regn. Den gjennomsnittlige årlige nedbør er på 100-200 mm, hvor det meste faller i vintermånedene. Deltaets temperaturkurve når i juli-august gjennomsnittlig 30°C, men er målt opp til 48°C. Vintertemperaturen ligger vanligvis mellom 5°C og 10 °C.


Curling-VM 1993 for damer.
Curling-VM for kvinner 1993 ble arrangert 28. mars – 4. april 1993
i "Patinoire des Vernets" i Genève i Sveits.


Curling-VM 1992 for damer.
Curling-VM for kvinner 1992 ble arrangert 28. mars – 5. april 1992
i "Olympic Eisstadion" i Garmisch-Partenkirchen i (den tids) Tyskland.


Curling-VM 1991 for damer.
Curling-VM for kvinner 1991 ble arrangert 23. mars – 31. mars 1991
i "Winnipeg Arena" i Winnipeg i Canada.


Curling-VM 1990 for damer.
Curling-VM for kvinner 1990 ble arrangert 1. april – 7. april 1990
i "Rocklundahallen" i Västerås i Sverige.


Curling-VM 1989 for damer.
Curling-VM for kvinner 1989 ble arrangert 3. april – 9. april 1989
i "Auditorium" i Milwaukee i Wisconsin i USA.


Curling-VM 1988 for damer.
Curling-VM for kvinner 1988 ble arrangert 4. april – 10. april 1988
i "The Summit Centre" i Glasgow i Skottland.


Curling-VM 1987 for damer.
Curling-VM for kvinner 1987 ble arrangert 22. mars – 28. mars 1987
i "Lake Forest College" i Chicago i Illinois i USA.


Curling-VM 1986 for damer.
Curling-VM for kvinner 1986 ble arrangert 23. mars – 29. mars 1986
i "Kelowna Arena" i Kelowna i Britisk Colombia i Canada.


U.S. Air Force Security Forces.
thumb
U.S. Air Force Security Forces (SF), tidligere kalt Air Force Security Police (SP), er det amerikanske flyvåpenets militærpoliti. Hovedoppgaven er å beskytte flyvåpenets personell og materiell, samt å håndheve lov og orden på amerikanske flystasjoner. I tillegg blir noen SF-soldater opplært i "Phoenix Raven"-programmet for å utføre høyrisikooppdrag som å sikre terrorutsatte flyplasser i utlandet når amerikanske transportfly skal lande.
Noen SF-soldater blir trent ved hærens skole for skarpskyttere, mens noen blir trent til fallskjermhopping. Ellers er SF eksperter på lett bakkestrid, inkludert landnavigasjon, håndvåpen, små miner, granater, lette antipanservåpen, håndsignaler og bruk av militære tjenestehunder.
SF har ansvaret for driften av det amerikanske forsvarets felles senter for militære tjenestehunder. SF foretar ikke etterforskning av alvorlige lovbrudd, som er AFOSIs ansvar, men hjelper til med å sikre åsted o.l.
Kjennemerket til SF-personell er en marineblå beret.


Curling-VM 1985 for damer.
Curling-VM for kvinner 1985 ble arrangert 17. mars – 23. mars 1985
i "Rosenlundshallen" i Jönköping i Sverige.


Tjelle-skredet.
«Tjelle-skredet» var et fjellskred som fant sted den 22. februar 1756. 15 million kubikkmeter
stein raste ut fra Tjellafjellet ved Tjelle i Nesset kommune i Møre og Romsdal fylke. Dette er antakeligvis det største steinraset i Norge, og det sies å være et av Nord-Europas største steinskred i forhold til volum rasmasse. Under rasulykken i Loen i 1936 raste det, til sammenligning, en million kubikkmeter rasmasse.
Raset ved Tjelle laget tre bølger som nådde opptil «50 skritt» over normalt flomål og som gikk «200 skritt» innover land, der de slo inn på andre siden av Langfjorden og videre inn i Eresfjorden. Ifølge Norges Geotekniske Institutt merket man 25 km unna (på Veøy i Molde) seg at bølgen slo «20 skritt» høyere enn normalt flomål.
32 mennesker omkom i raset og de tre påfølgende flodbølgene.
Det finnes en oppslagstavle i området hvor skredet gikk som forbireisende kan lese. Her er det også satt ut benk for å nyte naturen rundt om i rasets østlige del. Det har nå blitt satt opp en bauta med informasjon om raset. Den 22. februar 2006 var det 250 år siden raset gikk, noe som ble markert med en samling på Tjellefonna der flere hundre mennesker møtte opp.


Henry Fonda.
Henry Jaynes Fonda (født 16. mai 1905 i Grand Island i Nebraska, død 12. august 1982 i Bel Air i California) var en populær amerikansk skuespiller.
Fonda medvirket i om lag 90 filmer og spilte ofte den rakryggede hedersmannen. Han fikk til sist Oscar i 1982 som beste skuespiller i sin siste film "Sensommer" ("On Golden Pond") mot Katharine Hepburn. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Henry Fonda var gift fem ganger, og hadde to barn: Jane og Peter, som begge er skuespillere.
Utvalgt filmografi.
For komplett filmografi, se engelsk wiki eller.


SATS.
SATS er Nordens største treningssenterkjede som ble grunnlagt i Norge i 1995. SATS har sentre i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Kjeden består av 107 egeneide treningssentre fordelt utover de fire nordiske landene. SATS har om lag medlemmer i Norden og omtrent 11 millioner besøkende hvert år. Bedriften har ca. I Norge har SATS 38 treningssentre og i overkant av 100 000 medlemmer. I 2009 omsatte bedriften for 1,6 mrd SEK. SATS Norge AS er drevet av administrerende direktør Wenche Evertsen. Styret er ledet av Olav Johan Thorstad. Navnet SATS var tidligere en forkortelse som stod for for Sport Aerobic Treningssenter.
Historie.
I 1991 overtok Vegard Liven og Bjørn-Sigurd treningssentret Spektrum Trim og Helse. Dette var et pilotprosjekt for det som senere skulle bli treningssenterkjeden SATS. I 1995 ble kjeden grunnlagt, og Aksel Gresvig og Thor-Øistein Endsjø ble med på eiersiden. Treningskjeden var da en samling av åtte frittstående treningssentre på Spektrum, Stovner, Ila, Hamar, Kristiansand, Ålesund, Bergen og Skårer. Fra den offisielle åpningen 28. april til utgangen av året hadde kjeden vokst til tolv sentre. I 1996 var kjeden kommet opp i 22 sentre og startet sitt eget klesmerke, SATS Sports. Februar 2007 inngikk SATS i en emisjon med bl.a. Storebrand og Hakon-gruppen. I slutten av 1998 ble kjeden solgt til det amerikanske selskapet Mc Cown De Leeuw, gjennom dets europeiske datterselskap Euro Fitness Holding. SATS Skandinavia ble da en del av verdens største fitness-konsern, Fitness Holdings Worldwide. Treningskjeden hadde 49 sentre i Norge og fire i Sverige da den gikk inn i det nye samarbeidet, men fikk da treningssentre i både USA, Tyskland, Spania og Asia i tillegg til Skandinavia. I 2000 passerte treningssenterkjeden hundre treningssentre i Skandinavia og åpnet sitt første i Alta, Nationaltheateret og Spania. I 2002 kjøpte det skandinaviske investeringsselskapet Nordic Capital og SATS-gründerne Vegard Liven, Aksel Gresvig og Bjørn-Sigurd Johansen tilbake den skandinaviske delen av SATS-kjeden fra amerikanske 24 Hour Fitness Worldwide. Kjeden var da igjen fullstendig under nordisk regime. I november 2006 ble SATS solgt til danske Tryg (nå TryghedsGruppen smba). Treningssenterkjeden hadde da passert medlemmer og hundre egeneide treningssentre i alle de fire nordiske landene.


Novell ZENWorks.
Novell ZENWorks er en serie software-produkter utviklet av Novell, Inc. for sentralisert administrasjon av nettverksklienter og nettverkstjenere gjennom et felles brukergrensesnitt kan man administrere PC-er, tjenere og håndholdte enheter i et nettverk.


Bærflækkdagan.
Bærflækkdagan i Røyrvik er en årlig kulturfestival arrangert rundt sankthans.
Første gang Bærflækkdagan ble arrangert var i 1989, siden da har bygdedagene gått av stabelen hvert eneste år. Bærflækkdagan har en tradisjonell ramme som bygdedager flest med bodsalg, martna, konserter, fest om kvelden og godt folkeliv med arrangementer for hele familien – likevel har dagene lokalt preg, og synliggjør Røyrvik som fjellkommune.
Kunstneren Alfhild Vekterli har laget en logo (stor flekk bar for snø) og Berit Clausen Fiskum har funnet på navnet.
Målsettingen med arrangementet uttrykkes vel best
med den "Bærflækkslåtten" (tekst og melodi ved
Kæm e det som kain gå på ski
te medtsommars feiring med kjæmpegli
som bor i mellom Nordland og Li.
Kæm e det som plukke blomster små
med huv og ullboks og våtta på
som bor i mellom Nordland og Li
Bærflækkdagan – ha kommi te oss
Fer å bli en tradisjon i mange år
Å det passe sæ godt når det e Juni og vår,
å ta ei feiring fer den sommar´n som vi får
Oppi Røyrvik har vi vældig mytji snø.
Men mellom snøflækkan – der e itj bygda dø!
det våres det grønnes og natta bli som dag
Når vi samles fer å ha det bra i lag
Kæm har pigga i gummi'n sin
Fer å ta sæ fram – så itj hjulan spinn
som bor i mellom Nordland og Li
Kæm juble høgest over snø´n som gikk
Og kæm bli hoppanes gla fer et vepsestikk
som bor imellom Nordland og Li
Bærflækkdagan – ha kommi te oss
Fer å bli en tradisjon i mange år
Å det passe sæ godt når det e Juni og vår,
å ta ei feiring fer den sommar´n som vi får
Oppi Røyrvik har vi vældig mytji snø
Men mellom snøflækkan – der e itj bygda dø!
det våres det grønnes og natta bli som dag
Når vi samles fer å ha det bra i lag


Switch.
En switch eller svitsj er en nettverkskomponent som styrer datatrafikk mellom ulike noder i et nettverk, slik som PC, server, skriver og Internett-forbindelse. Ordet "switch" er engelsk og betyr "omkobler" eller "bryter". Switchen opererer på lag 2 i OSI-modellen. Datatrafikk som passerer switchen blir analysert og sendt videre ut på den porten, eller i den retning, hvor mottakeren av datapakkene befinner seg. Switchen bruker MAC-adressen, også kalt den fysiske adressen, til mottakeren for å avgjøre hvor datapakkene skal.
Switcher fåes i mange varianter og størrelser fra 4 porter og opp til flere hundre porter. Portene kan ha ulike hastigheter og ulike tilkoblingstyper avhengig av behov. Det vanligste er porter for TP-kabling i hastighetene 10, 100 og 1000 MBps og porter for ulike typer fiberoptisk kabling.
En enklere variant av switch er Hub (datanettverk). En switch kan brukes på samme måte som en hub, men hub'en jobber på lag 1 i OSI-modellen og kan derfor ikke lese datapakkene og finne ut hvor de skal. En hub sender alle datapakkene ut på alle utganger i håp om at den som skal ha pakkene plukker dem opp. Denne arbeidsmetoden gjør at en hub er langt mindre effektiv enn en switch, fordi switchen kan håndtere flere datastrømmer samtidig til ulike porter, mens hub'en håndterer en strøm av gangen og pøser den ut på alle porter.
Kort om switchens virkemåte.
På denne måten reduserer switchen effektivt unødvendig nettverkstrafikk, noe som reduserer antall kollisjoner, og dermed øker farten.
Lag 3-switcher.
Det finnes også avanserte switcher som jobber på lag 3 i OSI-modellen. Det betyr at switchene kan overta oppgavene til en ruter. En ruter kan styre datapakker i ulike retninger basert på IP-adresse.
Switchen fungerer som en repeater som forsterker signalene.


IP-adresse.
En IP-adresse (av engelsk: "Internet P'"rotocol address") er en unik identifikator eller adresse som tildeles en enhet, f. eks. en PC eller en skriver i et IP-basert datanettverk. To enheter i et nettverk kan ikke ha samme adresse. Det mest kjente datanettverket som bruker IP-adresser er Internett.
En IP-adresse kan grovt sammenlignes med et telefonnummer: begge er et tall, en tallkode som telenettet bruker for å få fram teletrafikk til riktig adressat. Alle må ha en IP-adresse for å kommunisere over internett, på samme måte som man må ha et telefonnummer for å ringe og bli oppringt i telefonnettet.
IP-adressen skrives i dagliglivet som fire heltall atskilt med punktum, for eksempel 145.97.39.155 (norske Wikipedias IP-adresse). Hvert av de 4 heltallene kan ha verdier fra 0 til 255.
Det fins ikke noen «telefonkatalog» for IP-adresser, hvor man ut fra et person- eller firmanavn kan slå opp IP-adressen til den man ønsker å kommunisere med. Derimot har internett en mer avansert og brukervennlig funksjon: Man kan skrive f. eks. no.wikipedia.org i nettleseren, så blir det automatisk oversatt til den tilhørende IP-adressen 145.97.39.155. Dette gjøres av noe som kalles DNS-servere. E-postadresser oversettes til korrekt IP-adresse via lignende mekanismer.
Det er enkelt å finne sin egen IP-adresse, for eksempel.
Fast eller dynamisk IP-adresse.
Til forskjell fra vanlige telefonnummer trenger ikke en telebruker ha en og samme IP-adresse permanent («fast IP-adresse»), ofte tildeler teleoperatøren ny adresse ved hver bruk («dynamisk IP-adresse»). En analogi til fast IP-adresse kan være en bil med samme nummerskilt over lang tid, mens dynamisk IP-adresse ville innebære nytt bilnummer for hver kjøretur eller hver morgen. I praksis kan man likevel få tildelt samme IP-adresse mange ganger på rad, over lang tid.
Ved dynamisk IP-adresse loggfører teleoperatøren hvilken adresse den enkelte bruker har anvendt når.
IP-adresser og Datalagringsdirektivet.
Når man ringer med en vanlig telefon, loggføres informasjon om dette (kalt trafikkdata) hos teleoperatøren. Som alle selv har observert, blir telefonnummeret og tidspunktet liggende igjen "også i samtalepartnerens telefonapparat". Telefonnummeret legges altså automatisk igjen som et elektronisk spor, både "hos teleoperatøren" og hos private og firmaer "utenfor telenettet". På tilsvarende måte noteres IP-adresser automatisk når man bruker internett, ikke minst av "datamaskiner man er i kontakt med utenfor telenettet". For eksempel blir IP-adresse for Wikipedias artikkelforfattere liggende permanent synlig under ”Vis historikk” hvis man ikke skjuler seg bak et brukernavn. Hvis slike elektroniske spor kan knyttes til bestemte personer, kan de være nyttige ved etterforskning av kriminalitet, men også personvernsensitive.
Sammenhengen telefonnummer – innehaver av telefonnummer, eller IP-adresse – innehaver av IP-adressen, er en type "abonnements- eller brukerdata". Slike data trengs for å finne ut hvem som står bak et bestemt telefonnummer eller en bestemt IP-adresse. For telefonnummer og faste IP-adresser oppbevares slike abonnementsdata i dag hos teleoperatøren, siden innehaveren sjelden bytter nummer/adresse. Men etter pålegg fra Datatilsynet oppbevares tildelingslogg for dynamiske IP-adresser i maksimum 3 uker.
Når loggen er slettet, kan ikke lenger teleoperatøren knytte IP-adressen til en abonnent. Hvis for eksempel en kriminell har lagt igjen IP-adressen sin et sted, kan altså teleoperatøren ikke lenger hjelpe politiet med å identifisere den kriminelle.
Under debatten om datalagringsdirektivet foreslo Datatilsynet at tildelingsloggen skal oppbevares betydelig lenger enn 3 uker. Når direktivet trer i kraft i 2012, skal sammenhengen IP-adresse – innehaver av IP-adressen lagres i 6 måneder.
Selv når man kjenner innehaveren av en IP-adresse, kan man ikke uten videre fastslå hvem som har brukt den.
Begrunnelse for dynamiske IP-adresser.
Systemet med dynamiske IP-adresser har oppstått fordi IPv4 ikke har tilstrekkelig antall tallkoder å dele ut til alle verdens datamaskiner. Det er altså ikke bevisst designet med tanke på anonymitet eller personvern, det er en praktisk måte å dele på begrensede ressurser. Med IPv6 skulle derimot alle kunne få sin faste IP-adresse, slik man har med telefonnummer, hvis det er ønskelig.
- Angrep på en bestemt IP-adresse (for eksempel virusangrep) kan forårsake mye skade.
- Man legger ofte igjen sin IP-adresse når man leter etter informasjon. Hvis en IP-adresse benyttes av samme person over lang tid, kan sporing av adressen brukes til å kartlegge meninger og preferanser.
- IP-adresser lagres lenge hos kommunikasjonspartneren, kanskje i årevis – «en digital skygge som aldri forsvinner».
Forvaltning av IP-adresser.
Ulike teleoperatører (ISP) får tildelt hver sine nummerserier fra en organisasjon som forvalter samtlige mulige IP-adresser. Operatøren tildeler så en konkret IP-adresse til den enkelte abonnent. Det fins flere nettsteder hvor man kan søke på en IP-adresse og få oppgitt hvilken nummerserie den tilhører, samt hvilken operatør som innehar denne serien.
Telefonnummer forvaltes gjennom en nummerplan underlagt det enkelte lands nasjonale telemyndighet, i Norge Post- og teletilsynet. IP-adresser forvaltes derimot ikke av det enkelte land, men av den ikke-kommersielle organisasjonen ICANN/IANA og de fem Regionale Internett-Registre, kalt RIR. Det RIR som dekker Norge er Amsterdam-baserte RIPE NCC.
IP versjoner.
Internettprotokollen har to hovedversjoner i bruk, versjon 4 og versjon 6, forkortet IPv4 og IPv6. Disse to versjonene forventes å eksistere side om side i flere år. De har ulike definisjoner av en IP-adresse. Pr 2011 bruker fremdeles nesten alle IPv4. Derfor betyr som regel «IP-adresse» en IPv4-adresse.
Norske internett-tilbydere oppgir ulik tidplan for overgangen fra IPv4 til IPv6. Ventelo oppgir å ligge langt fremme på IPv6. Telenor oppgir i mai 2011 at IPv6-forbindelse skal være tilgjengelig i deres nett for alle som ønsker det innen 2013. Post- og teletilsynet har i mars 2011 laget en oversikt over situasjonen. IKT-Norge opprettet i desember 2010 et norsk IPv6-forum for å sette fokus på overgangen.
Et system som kan håndtere IPv4 og IPv6 samtidig kalles dual-stack (dobbel protokollstakk).
IP versjon 4.
IPv4 bruker 32-bits (4 byte) adresser, som begrenser adresseområdet til 4 294 967 296 (232) mulige unike adresser. Av disse er mange reservert for spesiell bruk, slikt som private nettverk (~18 millioner adresser) eller multicast adresser (~1 million adresser), noe som spiser av antallet tilgjengelige adresser for bruk på Internett. Ettersom antallet ledige adresser blir mindre og mindre ser det ut til at IP-adresseområdet vil bli brukt opp innen kort tid. Denne utfordringen har hjulpet til med overgangen til IPv6, som er nå er i en tidlig implementasjonsfase og er det eneste gode alternativet til å erstatte IPv4.
Adressen skrives vanligvis i fire grupper på 8 bits hver, i noen sammenhenger på heksadesimal form. I dagliglivets versjon er hver 8-bit-gruppe konvertert fra binært tallsystem til et desimalt tall (mellom 0 og 255) og skrives med punktum imellom, “dotted decimal notation”. Eksempelvis adressen codice_1, som er reservert for den lokale verten. Man kan også skrive hele adressen som ett desimalt tall, i dette eksempelet blir tallet codice_2.
IP versjon 5.
Det som kan anses som "IPv5" eksisterte kun som en eksperimentell sanntids streamingprotokoll (ikke IP) med navnet ST2 og er beskrevet i RFC 1819. I tråd med standard UNIX utgivelsesprotkoll, så er alle oddetallsversjoner ansett som eksperimentelle og denne versjonen var aldri ment for implementasjon og ble derfor forlatt. RSVP har erstattet denne protokollen til en viss grad.
IP versjon 6.
I den nye (men ikke vidt utbredte) standardprotokollen for Internett, IPv6, er adressene 128 bits lange. De skrives da vanligvis som åtte grupper à fire heksadesimale sifre, adskilt med kolon. Et eksempel er 2001:0db8:85a3:0042:0000:8a2e:0370:7334. Denne notasjonen kalles ”colon hexadecimal notation”. Hvis man skulle skrevet IPv6-adresser med samme grupperte desimalnotasjon som i IPv4, “dotted decimal notation”, ville det blitt 16 grupper av (maksimum) 3-sifrede tall i stedet for IPv4s 4 grupper.
128-bits adresser skal, selv med en generøs tildeling av nettblokker, mer enn holde for den overskuelige framtiden. I teorien gir dette formatet 2128, eller mer enn 3 403 × 1038 unike hostadresser. Det eksakte antallet er 2128 = 340 282 366 920 938 463 463 374 607 431 768 211 456. Dette enorme adressområdet vil bli lite brukt, noe som gjør det mulig å legge inn mer rutinginformasjon i selve adressene.
IP versjon 6 private adresser.
På lik linje med private eller interne nettverk i IPv4 (for eksempel 192.168.0.1 – 192.168.0.254 området), finnes det adresseblokker i IPv6 som er satt av for private adresser. Adresser som begynner med FE:80 til FE:FF (eller «1111 1110 1» som de første ni bitene) er for bruk i private nettverk og skal ikke rutes ut på Internett.


Alfhild Vekterli.
Alfhild Johanne Vekterli (født 1948 i Røyrvik kommune) er en billedkunstner. Hennes kunstuttrykk er preget av den samiske kulturen.
Hun virker også som lærer ved Grong videregående skole.


David Hume.
David Hume, oljemaleri av Allan Ramsey, 1766
David Hume (født i Edinburgh i Skottland, død 25. august 1776 samme sted) var en skotsk filosof, økonom og historiker. Han er ansett som en av de viktigste skikkelsene i den vestlige filosofis historie og den skotske opplysningstiden. Selv om de siste års interesser for Humes arbeider er sentrert rundt hans filosofiske verker, var det som historiker at han først ble berømt. Hans verk "History of Great Britain" var standardverket for den engelske historie i seksti-sytti år helt til utgivelsen av "History of England" av T. B. Macaulay.Han la grunnlaget for Darwins evolusjonsteori med sin ide om mennesket som et uhyre avansert dyr, i kontrast til den til da enerådende oppfatningen om mennesket i Guds bilde.
Historikere ser hovedsakelig på den humeanske filosofien som en form for dyp skeptisisme, men andre hevder at naturalismen er en like sentral del av hans tanker. Humes tilhengere har hatt en tendens til å pendle fra de som legger vekt på det skeptiske elementet, som for eksempel de logiske positivistene, og de som fremhever de naturalistiske elementene, som for eksempel Don Garrett, Norman Kemp Smith, Kerri Skinner, Barry Stroud og Galen Strawson.
Hume ble sterkt påvirket av empiristene John Locke og George Berkeley, sammen med flere franskspråklige forfattere, så som Pierre Bayle, og flere skikkelser i det engelskspråklige intellektuelle landskapet, så som Isaac Newton, Samuel Clarke, Francis Hutcheson, Adam Smith og Joseph Butler.
Biografi.
Hume ble født i Edinburgh i Skottland hvor han også studerte. Han hadde ingen akademiske stillinger, men jobbet ved å ta administrative verv. Etter hvert flyttet han til Frankrike hvor han oppholdt seg periodevis. Han var en dyktig historiker og var kjent for sin pennebruk. Flere av verkene hans omhandler historiske hendelser. Til tross for dette var det innen filosofien han skulle bli mest kjent.
Filosofi.
Hume var en empirist. Det vil si han mente all erfaring kom gjennom sansene. Han utviklet en empiri i den mest konsekvente form. Han var også kjent for sine teorier om estetikk. I hans essay «Of the Standard Of Taste» forsøker han å legge et grunnlag for å kunne diskutere god og dårlig smak.
Hans mest kjente verk, "A Treatise of Human Nature" (1739), regnes som en milepæl innen filosofi. Da det kom ut tok var det få som så hvor radikalt det var. 10-12 år senere skrev han to bøker, "Enquiry concerning Human Understanding" og "Enquiry concering the Principle of Morals", som hentet materiale fra hovedverket. Disse gav en noe enklere framstilling av av hans filosofi, noe som førte til at han ble mer kjent og anerkjent i sin samtid, både i det faglige miljøet og samfunnet under ett.
Hume hevdet at normative utsagn er meningsløse, og at det ikke er mulig å sette etiske normer. Dette Hume-sitat om bør-problemet illustrerer dette: «det er ikke mot fornuften å foretrekke hele verden ødelagt fremfor at jeg risper meg i fingeren. Det er ikke mot fornuften at jeg velger min totale ruin for å forhindre det minste ubehag for en person som er meg helt ukjent.»
Hume mente at ved å undersøke hva mennesker anser som godt og hvordan gode mennesker oppfører seg, kan man konstruere en etikk ut ifra dette.
Hume mente dessuten at alle har en automatisk medfølelse for andre mennesker, en «fellow feeling». Denne egenskapen er medfødt, den er et slags instinkt, og den er basis for all moral. Fellow feeling består i en fundamental følelse av sympati for andre mennesker. Det er denne medfødte følelsen som gjør at vi gleder oss når det går andre godt i en sak, selv om vi ikke er personlig involvert i den. Det er dette Hume bruker som kriterium for en god handling: En handling er god dersom vi kan gledes over utfallet selv om handlingen ikke angår oss selv.
Ifølge Hume får man svar på de etiske problemstillinger ved å studere historiske personligheter. Slik finner man ut om de levde riktig eller galt, og dette er den eneste normen man kan ha.
Økonomisk tenkning.
Hume utviklet i sine politiske resonnementer mange økonomiske idéer som har hatt stor betydning for nasjonaløkonomien, som idéer om privat eiendom, inflasjon og utenrikshandel.
Hume trodde ikke, til forskjell fra John Locke, at privateiendom var en naturlig rettighet, men mente derimot at den er legitim utelukkende fordi jordens ressurser er begrensede. Dersom alle ressurser var ubegrensede og allment tilgjengelige så skulle privat eierskap ikke være berettiget. På den punkten overensstemmer Humes tenkning tildels med den tyske filosofen Karl Marx, som tenkte seg at kommunismen skulle være mulig kun under en høy utvikling av produksjonsmidlene og dermed en stort overflod av ressurser. Hume mente at en ujevn ressursfordeling var noe positivt, ettersom fullstendig jamlikhet i denne forastand ville ha utryddet driftigheten og flittigheten og dermed lede til fattigdom.
Hume anså at utenrikshandel stimulerte et lands økonomiske vekst. Han betraktet ikke verdens samlede handelsvarer som en begrensed mengde ettersom land kan gavnes av sine nabolands velstand som medlemmer i en "velstående folkegruppe". Synkende utenriks etterspørsel anså han ikke som særskilt farligt ettersom ett land aldri i lengden kan bibeholde en ledande handlingsposisjon.
Hume brøt med den merkantilistiske tenkning med sin idé om «price specie flow mechanism», noe som forenklet betyr at når ett land øker importen av gull så fører dette til prisinflasjon, og denne prisinflasjon tvinger ut andre land fra byttehandel som den tidligere kunne være med på. Dette resulterer i en nedgang av gullimporten i det lange løp.
For å illustrere dette resonnementet, spurte han retorisk om hva som ville skje, dersom en god engel ville snike seg inn i hele folkets bankkonti, lommebøker og gullforsyninger og doble deres mengde med gull. Svaret hans var at dette også ville føre at prisene dobles, og at pengene dermed ikke har noen økt reel verdi.
Hume formulerte også en teori om positiv inflasjon. Han anså at en økende pengemengde ville øke produksjonen på kort sikt. Dette skyldes av en glime mellom den økte pengemengde og prisnivåene. Resultatet blir at prisene til å begynne med ikke stiger, og eventuelt ikke stiger overhodet.
Utvalgte verk.
(Deler av begge disse verkene er gitt ut på Pax forlag (1968) i utvalg ved Magne Malmanger).
Kilder.
Hume, David
Hume, David
Hume, David


Network Address Translation.
Network Address Translation (NAT) er en teknikk som går ut på å endre sender- og/eller mottakeradresse på IP-pakker når de passer gjennom en ruter eller brannmur. Dette brukes vanligvis for å skjule mange nettverksenheter i et private nettverk bak én offentlig IP-adresse ut mot Internett, men det er også mulig å benytte flere offentlige IP-adresser. NAT er populært fordi det er begrenset tilgang på ledige IP-adresser, men ved å bruke NAT kan mange PC'er ha tilgang til Internett gjennom en felles IP-adresse. Et beslektet konsept er Port Address Translation.
Virkemåte.
Når man benytter NAT gir man nettverksenhetene i bedrifts- eller hjemmenettverket IP-adresser fra et av de tre IP-adresseområdene som er reservert til fri bruk i private nettverk (192.168.x.x, 172.16.x.x til 172.31.x.x, og 10.x.x.x). Ruterens grensesnitt mot det interne nettverket får én eller flere private IP-adresser, mens grensesnittet mot det eksterne nettverket, for eksempel Internett, får én eller flere offentlige IP-adresser.
Trafikk som passerer ruteren på vei ut til det eksterne nettverket får avsenderadressen (og eventuelt også avsenderporten) med en av ruterens offentlige IP-adresser. Når ruteren mottar en pakke utenfra, vil den slå opp i en liste for å finne ut hvilken maskin på det interne nettverket som egentlig skal ha den. Pakken blir så påført korrekt rett mottakeradresse og -port og sendt ut på det interne grensesnittet. Hvordan disse listene settes opp avhenger av typen NAT som brukes. De andre maskinene på det eksterne nettverket vil se på NAT-ruteren som sender og mottaker av all denne trafikken.
Enkel NAT.
Dersom ruteren har blitt tilordnet nok offentlige IP-adresser på det eksterne netverket, kan de enkelte interne nettverksenhetene representeres ved sin egen offentlige adresse. Koblingen mellom intern og ekstern adresse kan være statisk, eller de kan opprettes automatisk ved behov. Ruteren trenger derfor bare oversette avsenderadressen på utgående trafikk og mottakeradressen på innkommende trafikk.
Network Address Port Translation.
Dersom ruteren bare har én offentlig IP-adresse, men flere maskiner på det private nettverket som ønsker å kommunisere med det eksterne nettverket samtidig, holder det ikke med bare å se på IP-adressene. Dette er situasjonen for de fleste bedrifts- og hjemmenettverk som benytter NAT på Internettforbindelsen. Network Address Port Translation (NAPT) oversetter både IP-adresser og portnumrene brukt av TCP, UDP eller lignende protokoller som ligger på laget over IP.
Når en maskin på det interne nettverket kontakter en maskin på det eksterne, vil ruteren tilordne denne kommunikasjonskanalen en port på sitt eksterne grensesnitt. Pakkens interne avsenderadresse og -port erstattes så med ruterens offentlige IP-adresse og det tilordnede portnummeret. Den eksterne maskinen vil sende sitt svar til ruterens IP-adresse og porten som den fikk forespørselen fra. Ruteren vil ut fra mottakerporten kunne identifisere hvilken kommunikasjonskanal det er snakk om og finne rett mottaker på den interne nettverket.
Forbindelsene mellom eksterne portnumre og interne IP-adresser og portnumre kan være statiske, dynamiske eller en blanding. Dynamiske forbindelser opprettes når en intern maskin kontakter det eksterne nettverket, mens statiske settes opp av systemadministratoren. For at en maskin på det eksterne nettverket skal kunne kontakte en maskin på det interne nettverket, må det være satt opp en statisk kobling mellom et kjent eksternt portnummer og korrekt intern IP-adresse og portnummer. Dette er viktig dersom man ønsker å kjøre en webtjener, spilltjener eller peer-to-peer programmer bak en NAPT-ruter.


Domain Name System.
Domain Name System (DNS) er navnetjenerstandarden spesifisert i IP-protokollsuiten.
Enkelt forklart.
DNS (Domain Name System) er internettjenesten som kobler domenenavn sammen med IP-adressen til en tjener på Internett og dermed gjør det mulig å sende informasjon til riktig sted på nettet. Med andre ord vil DNS oversette domenenavnet f. eks. vg.no til IP-adressen til serveren som inneholder VG sine nettsider. Om en tjener (server) ikke er oppført i DNS vil du måtte skrive inn korrekt IP-adresse i adressefeltet i nettleseren din.
DNS fungerer rent praktisk som en distribuert database spredd utover mange maskiner, såkalte navnetjener-maskiner.
For problemfri bruk av alle internettjenester er det viktig at alle maskiner (tjenere) i lokalnettet som betjener internettbrukere er korrekt registrert i DNS. Det er altså nødvendig med et organisert driftssamarbeid mellom lokalt driftsansvarlig på den ene siden og internettleverandøren på den andre siden.
Adressekonvertering.
Hovedoppgaven til en DNS-tjener er å konvertere mellom "domenenavnet" og en "IP-adresse". Hver enhet på et datanettverk, for eksempel på Internettet, har en egen IP-adresse som identifiserer denne enheten.
Vertsmaskinen som den norske wikipediaen ligger på har IP-adressen 145.97.39.155. Det er imidlertid svært upraktisk for Wikipedias lesere å gå rundt og huske dette nummeret. Dette løses ved at DNS-systemet binder et domenenavn til denne adressen, i dette tilfellet no.wikipedia.org. Dette domenenavnet er mye enklere å huske enn en nummerrekkefølge på opptil tolv sifre.
Om den norske wikipediaen bytter vertsmaskin, vil brukerne slippe å lære seg en ny nummerrekkefølge for å finne den nye maskinen. Ved en enkel endring i navnetjeneren vil domenenavnet no.wikipedia.org peke på den nye vertsmaskinen, uten at brukerne merker noe til byttet av vertsmaskin.
Nivåer av navnetjenere.
Når brukeren av en datamaskin vil kommunisere med en annen datamaskin over et datanettverk ved å oppgi domenenavnet til den andre maskinen i applikasjonen han vil bruke, vil brukerens operativsystem be sin lokale navnetjener om å slå opp i en lokal tabell over bindinger mellom IP-adresser og domenenavn. Om datamaskinen brukeren ville kommunisere med ligger på det lokale nettverket, vil den lokale navnetjenere da kunne løse konverteringen på egenhånd.
Klarer ikke den lokale navnetjeneren å løse konverteringen, må forespørselen gå et nivå opp. Den lokale navnetjeneren vil da spørre andre navnetjenerne. Når informasjonen er funnet, sendes denne tilbake til den navnetjeneren som sendte forespørselen. Nå kan avsenderens lokale navnetjener endelig gi brukerens applikasjon den riktige IP-adressen og datakommunikasjonen kan begynne. Navnetjernerne lagrer informasjonen de har mottatt, slik at neste gang noen forespør om samme domenenavn vet den svaret.
Siden DNS-tjenere er såpass viktige i Internettets struktur, finnes det som regel reservetjenere som er duplikater av de primære navnetjenerne. Slik unngår man at nett-trafikk går i stå om en navnetjener ikke fungerer ordentlig.
Andre oppgaver.
DNS-tjenere kan også svare på andre forespørsler enn adressekonvertering. Viktigst blant de andre tjenestene er "Mail Exchange", en tjeneste som sørger for at e-post blir levert til riktig adresse. Dette gjøres ved at DNS-tjeneren har en liste med domenenavn til eletroniske postkontor, og om et av disse ikke fungerer vil e-posten sendes til neste på listen.
"Host Information" kan brukes til å be om informasjon om operativsystemet og prosessoren på DNS-tjeneren.
"Canonical Name" henviser fra ett domenenavn til et annet. Dette brukes typisk om man er interessert i å videreformidle henvendelser til et kort domenenavn over til et lengre domenenavn.


Kristelig Gymnasium.
Kristelig Gymnasium (KG) er en kristen ungdoms- og videregående skole i Bydel Frogner i Oslo. Skolen ble grunnlagt i 1913, av fem kristne organisasjoner, som privat gymnasium og fikk i 1967 også tillagt ungdomsskole. I dag eies skolen av Det Norske Misjonsselskap, Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband. KGs ungdomsskoletrinn fikk i 2005 beste resultat av landets privatskoler.
Skolen har flere søkere enn plasser. Skolen har derfor valgt å utvide til lokaler i Pilestredet 56. Utvidelsen skal etter planen skje høsten 2010.


Dance with a Stranger.
Dance with a Stranger er ei norsk pop/rockegruppe fra Kristiansund.
Bandet ble stiftet i Bergen 1984 og ga ut sitt første album i 1987. Bandet har gitt ut seks studioalbum, et konsertalbum og to samlealbum og har vunnet tre Spellemannpriser. De ble blant annet kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 1991. Bandet tok en lengre pause i perioden 2002 til 2005. I 2007 ga de ut det doble samlealbumet "Everyone Needs a Friend... The Very Best of Dance with a Stranger" med tre nye låter og ikke tidligere utgitte lydspor fra 1980-tallet, samt høydepunkter fra bandets mange utgivelser.
Kilder.
Dance with a Stranger


Analytisk kjemi.
Analytisk kjemi er den delen av vitenskapen som driver metodeutvikling for økt forståelse av kjemisk komposisjon og struktur av materielle prøver, både i væsker og faste stoffer. Analytisk kjemi deles gjerne inn i organisk og uorganisk analytisk kjemi på grunn av studier på henholdsvis organiske og uorganiske forbindelser. Kromatografi står sentralt innen analytisk kjemi.
Fagdisipliner innen analytisk kjemi.
Analytisk kjemi fokuserer enten på analyseresultatene i seg selv eller de analytiske metoder som benyttes.


Gasskromatografi.
Gasskromatografi (GC, fra engelsk "gas chromatography") er en kromatografisk metode innen analytisk kjemi som innebærer separasjon og deteksjon av gasser og av flyktige komponenter i løsninger, hovedsakelig organiske løsninger.
Et GC-apparat består forenklet sett av en "injeksjonsport" hvor prøven sprøytes inn, en beholder med "bæregass" under trykk, en "«kolonne»" som prøven vandrer gjennom ved hjelp av bæregassen, og en "detektor" ved enden av kolonnen. Injeksjonsporten er en gummimembran med en overgang til kolonnen. Kolonnen er et langt, tynt rør som inneholder en fast matriks, oftest av silikater, innsatt med et mikroskopisk lag av kjemikalier som virker inn på prøven. Rundt kolonnen er en beskyttende hinne av glass, metall eller plast. Bæregassen er gjerne helium eller nitrogen.
Etter injeksjon vandrer prøvens kjemiske komponenter gjennom kolonnen med ulik hastighet avhengig av ulikheter i fysiske og kjemiske egenskaper som molekylvekt, kokepunkt, lipofilisitet m.m., samt kolonnematerialets type, kolonnens temperatur og bæregassens hastighet (ml/min), og påvises av detektoren til ulike tider. Temperaturene på injeksjonsporten, kolonnen og detektoren styres av dataprogrammer ut fra hvilke stoffer som analyseres, og kolonnetemperaturen endres i løpet av en analyse slik at det oppnås passende separasjon mellom flyktige og mindre flyktige komponenter.
Diverse detektorprinsipper benyttes i ulike GC-apparater. Det vanligste er en termal konduktivitetsdetektor (TCD), som registrerer endringer i termal konduktivitet i prøven ved kolonnens utløp. En viktig fordel med en slik detektor er at alle substanser utenom bæregassen kan påvises. Noen andre detektorer er bare følsomme for visse typer substanser. Andre detektorer er bl.a. infrarøde eller ultrafiolette detektorer (IRD, UVD), flammeionisasjonsdetektorer (FID), fotoionisasjonsdetektorer (PID), flammefotometridetektorer (FPD) og elektroninnfangingsdetektorer (ECD).
Identiteten av prøvens komponenter blir i liten grad bestemt av detektoren, da denne i hovedsak bare registrerer mengdene av komponentene og tidspunktene for når de passerer detektoren. For identifikasjon kreves enten at man vet noenlunde hva prøven inneholer og kan sammenligne komponentenes tidspunkter med et arkiv av referanseprøver som er analysert under de samme betingelsene (kolonnemateriale, temperaturer, bæregasshastighet), eller at GC-apparatet er kombinert med et annet apparat som er i stand til å identifisere komponentene, f.eks. vha. massespektrometri. Sistnevnte kombinasjon kalles GC-MS.


Curling-VM 1984 for damer.
Curling-VM for kvinner 1984 ble arrangert 25. mars – 30. mars 1984
i "Perth Ice Arena" i Perth i Skottland.


Curling-VM 1983 for damer.
Curling-VM for kvinner 1983 ble arrangert 3. april – 9. april 1983
i "Moose Jaw Arena" i Moose Jaw i Saskatchewan i Canada.


Curling-VM 1982 for damer.
Curling-VM for kvinner 1982 ble arrangert 22. mars – 27. mars 1982
i "Patinoire des Vernets" i Genève i Sveits.


Curling-VM 1981 for damer.
Curling-VM for kvinner 1981 ble arrangert 16. mars – 21. mars 1981
i "Perth Ice Arena" i Perth i Skottland.


Curling-VM 1980 for damer.
Curling-VM for kvinner 1980 ble arrangert 17. mars – 22. mars 1980
i "Perth Ice Rink" i Perth i Skottland.


Curling-VM 1979 for damer.
Curling-VM for kvinner 1979 ble arrangert 17. mars – 23. mars 1979
i "Perth Ice Rink" i Perth i Skottland.


Hulladning.
Snitt gjennom hulladning. Det gule området er sprengstoff
En hulladning er en sprengladning som er formet slik at energien fokuseres. Forskjellige typer brukes for å forme metall, antenne atomvåpen og trenge gjennom panser. En typisk, moderne hulladning kan trenge gjennom panserstål til omtrent 7 ganger ladningens diameter.
En typisk hulladning består av en massiv sylinder av sprengstoff med et konisk hulrom i den ene enden. Dette hulrommet er belagt med et tett, formbart metall som kobber. Nå ladningen blir detonert fra den andre enden blir kobberet projisert ut i en tynn, praktisk talt flytende stråle med en topphastighet opp til 12 km/s. Trykket som blir skapt tvinger metallet som treffes til å gi seg og presses unna i en hydrodynamisk respons.
Avstanden mellom metallet som penetreres og metallkonen av kobber kalles standoff.
Hulladningsprinsippet ble utnyttet til panservernvåpen først under andre verdenskrig, i den tyske invasjonen av Belgia i 1940. Mot slutten av krigen brukte også andre land prinsippet i noen av sine panservåpen.
Motmiddelet mot hulladningsgranater er reaktivt panser.


Sølvi Olsen Meinseth.
Sølvi Olsen Meinseth, født 27. mars 1967, er en tidligere norsk friidrettsutøver som var i Norgestoppen på sprintdistansene fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet.
Hun kommer opprinnelig fra Rykene og representerte klubbene Lia (-1984), Sørild FIK (1985-86 og 1995-), Gular (1987–1990) og SK Vidar (1991–94). Hun holder fremdeles den norske rekorden på 400 meter med tiden 52,45 fra 1991. Hun vant sin første senior NM-medalje som 16-åring i 1983 (sølv på 100 meter). Fra 1985 til 1995 vant hun totalt 20 individuelle Norgesmesterskap. Norgesmesterskapene kom på 100 meter (6 gull – 1986, 1988-91, 1993), 200 meter (9 gull – 1985-86, 1989-1995) og 400 meter (5 gull 1991-95).
Hennes internasjonalt beste resultat kom da hun nådde semifinalen på 400 meter i OL 1992.


PostgreSQL.
PostgreSQL er en avansert SQL-databasetjener med en tilnærmet komplett støtte for SQL92- og SQL99-standardene.
Historie og lisensiering.
PostgreSQL er basert på POSTGRES, som ble utviklet ved University of California. PostgreSQL er i dag et åpen kildekode-prosjekt, med en svært liberal lisens. Denne gjør at PostgreSQL kan brukes, modifiseres og distribueres av såvel private som kommersielle foretak uten noen som helst økonomisk kompensasjon til de originale utviklerne.
PostgreSQL har en lang rekke egenskaper som man forventer av et fullverdig databasesystem. Disse er blant annet komplekse spørringer, fremmednøkler, utløsere (eng: "triggere"), visninger (eng: "views") og transaksjoner.
Det er også store muligheter for brukerne selv til å utvide PostgreSQLs egenskaper, og det er f.eks mulig å legge til nye datatyper, funksjoner, operatører, aggregerte funksjoner, index-metoder og prosedyrespråk.
Administrasjonsverktøy.
Det finnes en rekke grafiske verktøy for administrasjon av PostgreSQL.
, og er antageligvis blant de mest kjente.
PostGIS.
PostGIS er en utvidelse av funksjoner og datatyper i PostgreSQL som muliggjør behandling av geografiske data.
Brukerstøtte.
PostgreSQL har et stort online utviklersamfunn, og det er derfor lett å få hjelp om man står fast.
er neste stopp dersom man ikke finner frem til det man trenger i dokumentasjonen. Det finnes en lang rekke e-postlister, og det lønner seg å se over beskrivelsen av alle, slik at man velger den listen som er mest relevant for det spørsmålet du ønsker svar på. E-postlistene er også tilgjengelig for lesing gjennom nyhetsgrupper, på servere news.postgreqsql.org.
Til slutt har man på irc.freenode.net som er en IRC-kanal på freenodenettverket. Her sitter det ofte mange svært kunnskapsrike folk, og er en god plass å gå dersom man har vært igjennom punktene over, og fremdeles ikke kommer noen vei.


Oral Fixation 2.
"Oral Fixation 2" er den colombianske popstjernen Shakiras andre engelskspråklige album.
Albumet er Shakiras første engelskspråklige album etter "Laundry Service" (2001), og er oppfølgeren til det spanskspråklige albumet "Fijación Oral 1 2005". Et bonusspor på albumet er «En Tus Pupilas» oversatt til engelsk. Denne sangen ble faktisk originalt skrevet på engelsk, men Shakira spilte den først inn på spansk på albumet "Fijación Oral 1". I midten av september lanserte Sony to promosingler av Shakira, «Don't Bother» og «How Do You Do».
Albumet figurerte en stund på VG-lista top 40, og var på det høyeste på en tiendeplass. Albumet ble solgt til platina (over èn million solgte) i USA, og til gullplate i 14 land, deriblant Norge.


Lekdommer.
Lekdommer (legdommer) er en dommer som ikke er juridisk utdannet fagdommer. Slike dommere brukes som meddommere (se meddomsrett) i et dommerpanel eller som jurymedlemmer (se lagrette). Bruk av lekfolk som dommere er tuftet på prinsippet om at man skal dømmes av sine likemenn. I tillegg anses det som en garanti for rettsikkerheten at alminnelige borgere kan uttrykke sin rettsoppfatning ved å dømme i straffesaker.
For å kunne velges som lekdommer må man blant annet være mellom 21 og 70 år, være valgbar til kommunestyret, samt snakke og forstå norsk. Det stilles også krav til lekdommernes lovlydighet. Enkelte yreksgrupper er også utelukket, blant annet Stortingets representanter, advokater og ansatte i politi og domstol. Lekdommere velges av kommunestyret i den enkelte kommune for en periode på fire år. Til hver enkelt sak trekkes det nødvendige antall lekdommere, samt varaer, blant de som er valgt av kommunene i den rettskretsen som retten dekker.
I straffesaker for tingretten oppnevnes det to lekdommere som sammen med en fagdommer skal avgjøre skyld- og straffespørsmålet. Ved særlig omfattende saker kan tingretten settes med to fagdommere og tre lekdommere.
Dersom dommen ankes til lagmannsretten, vil skyldspørsmålet i en alvorlig straffesak avgjøres av 10 lekdommere i jury, mens 3 fagdommere og 4 av jurymedlemmene deltar i straffeutmåligen. Fagdommere har under visse forutsteninger anledning til å sette juriens avgjørelse til side, og saken vil da bli behandlet på nytt i en meddomsrett. I mindre alvorlige straffesaker brukes ikke jury, og retten settes som meddomsrett bestående av 3 fagdommere og 4 lekdommere.
Lekdommere deltar også i sivile saker hvis det ønsket av partene og når det er behov for fagkyndige meddommere.


Nirvana.
Nirvana er en ideell tilstand av ro, harmoni, fred, stabilitet eller glede; det som helt av seg selv er, når uro, ufred, forvirring og lidelse opphører. I de indiske religionene buddhisme, jainisme og hinduisme er nirvāna (fra sanskrit निर्वाण, indiske pali: Nibbāna -- kinesisk: 涅槃) bokstavelig «dø ut» eller «slukke», og er høydepunktet for yogiens streben etter frigjøring. Hinduisme og jainisme bruker ordet nirvana også for å beskrive en tilstand av "moksha", og ordet er omtalt i flere hinduistiske tantiske tekster foruten også "Bhagavad Gita".
Nirvana er en tilstand man kommer i når man har nådd oppvåkning.
Nirvana innebærer (i buddhismen) at innbilninger og forutinntatthet, grådighet, hat, arroganse og misunnelse – de såkalte sinnsgiftene – utslokkes, det vil si det som binder og styrer menneskesinnet i vanemessige tanke- og handlingsmønstre, og som er den egentlige årsaken til lidelse. Når sinnsgiftene opphører, forsvinner samtidig årsakene til lidelse. Veien til å realisere denne frigjøringen, nirvana, heter den åttedelte vei. En som har oppnådd Nirvana i dette livet, kan etter sin død velge å bryte ut av samsara og aldri mer bli gjenfødt. Det kalles å gå inn i "parinirvana."
Nirvana er ikke sammenlignbart med kristendommens begrep for «himmelen», det vil si et personlig evig liv etter ens fysiske død. Nirvana er derimot den virkeligheten som et menneske som har kvittet seg med sinnsgiftenes illusjoner befinner seg i, noe som er høyst mulig mens man lever. Buddha omtalte denne endelige tilstanden kun med negasjoner: «Det uskapte», «det ubetingede», «det ufødte», «det udødelige». Det ville være å misoppfatte Nirvanas transcendente, absolutte natur å tilskrive det affirmative begrensende egenskaper.


Army of the United States.
Army of the United States (AUS'") er det offisielle navnet på vernepliktstyrken i den amerikanske hæren som kan etableres på ordre fra Kongressen hvis USA går inn i en stor væpnet konflikt. AUS har vært benyttet i andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen.
AUS ble første gang opprettet i februar 1941 som svar på den økte faren for at USA ble tvunget inn i andre verdenskrig. AUS ble kraftig utvidet etter angrepet på Pearl Harbor i desember 1941. AUS ble regnet som en etterfølger til Nasjonalarmeen ("National Army"), som hadde blitt opprettet for å kjempe i første verdenskrig og ble oppløst i 1920.
De første offiserene i AUS ble utnevnt fra rekkene i den regulære hæren ("Regular Army"). Det vanlige var at disse offiserene holdt en «permanent grad» i den regulære hæren mens de holdt en «midlertidig grad» for tjeneste i AUS. En typisk situasjon var en oberst i AUS med permanent grad som kaptein i den regulære hæren.
Forfremmelse innen AUS var iblant meget rask og noen offiserer steg så mye som fire til fem grader over et tidsrom på tre til fire år. Dwight Eisenhower ble forfremmet fra oberst til fem-stjerners general på tre år. Gradene innen AUS kunne bli trukket tilbake like raskt, men da slik at høyere offiserer falt tilbake til sin permanente grad i den regulære hæren.
Den vervede delen av AUS besto av profesjonelle soldater fra den regulære hæren som, i motsetning til offiserene, ikke holdt en egen AUS-grad men kun ble regnet som medlem av den regulære hæren. Personell som vervet seg kunne også velge å verve seg til den regulære hæren, som krevde lengre tjenestetid. Alle vernepliktige soldater inngikk i AUS og hadde bokstavene "AUS" foran tjenestenummeret. (Soldater i den regulære hæren hadde bokstavene "RA".)
I 1946 ble AUS deaktivert, sammen med verneplikten, og offiserene gikk tilbake til sin grad i den regulære hæren mens vervede soldater ble dimittert eller gjenvervet til den regulære hæren.


Høyfjell.
Høyfjellet (også kalt for den høyalpine sonen), er den delen av fjellet der det ikke finnes sammenhengende vegetasjon. Stein og ur dominerer, men det finnes noe spredt vegetasjon.
Uformelt kan ordet "høyfjell" noen ganger bli brukt om alt som ligger over tregrensa.


Naval Strike Missile.
Naval Strike Missile (NSM) er et norskprodusert sjømålsmissil produsert av Kongsberg Defence & Aerospace. NSM ble startet opp som utviklingsprosjekt for Sjøforsvaret, med formål å utvikle et mellomdistanse-kryssermissil for maritime mål.
Missilet har blitt utviklet gjennom 13 år, og har som hensikt å treffe mål på lang avstand med stor presisjon. Det har kostet Norge to milliarder kroner og elleve prøveoppskytninger å utvikle våpenet. Opprinnelig navn på prosjektet NSM var «Nytt sjømålsmissil». Det har også blitt omtalt som «Norsk sjømålsmissil». Senere ble det gitt markedsnavnet «Naval Strike Missile».
Missilet var opprinnelig tiltenkt bruk på sjøforsvarets nye missiltorpedobåter av Skjold-klassen, men vil også bli installert på de nye fregattene av Fridtjof Nansen-klassen. Missilet har nyutviklet stridshode av samme størrelse og vekt som de eldre Penguin-missilene, men det er mer effektivt og slagkraftig. I tillegg har NSM en passivt termisk bildedannende søker, hva som betyr at missilet styrer seg inn mot og registrerer varmeutstråling over et stort område, og deretter vurderer målet selv. På denne måten kan det blant annet skille mellom ulike fartøy og unngå å treffe sivile fartøy. Missilet skal i følge produsenten ha en rekkevidde i overkant av 185 km.
NSM skal leveres til Polen som en del av et mobilt kystartillerisystem hvor missilene skal avfyres fra lastebiler. Kontrakten, som har en verdi på 800 millioner kroner, ble skrevet i slutten av 2008 og leveransen skal være ferdigstilt innen utgangen av 2012.
Kontrakten ble utviden i desember 2011 med verdi på ytterligere 712 millioner kroner.


Bunker (bygning).
En bunker er en militær forsvarsstilling eller tilfluktsrom av stein og/eller betong.
I Europa kom de for alvor i bruk under krigen mellom Tyskland og Frankrike i 1870. I tiden før, under og etter første verdenskrig fortsatte massive utbygninger i nevnte land, med sammenhengende forsvarslinjer som hovedfokus. Også land som Tsjekkia, Finland, og Sveits bygget omfattende forsvarsverk i tiden før annen verdenskrig. I løpet av 1930- og 1940-åra utviklet tyske ingeniører en serie med hundrevis av standardiserte bunkere (regelbau) for alle formål.
Spesielt i Albania ble det installert mange bunkere i etterkrigstiden.
I Norge ble det av okkupasjonsmakten under andre verdenskrig bygget store mengder bunkere over hele landet. I Finnmark og til dels Troms ble disse sprengt i stykker under tilbaketrekningen, men i hele resten av landet står der bunkere igjen som i dag kan beskues av allmennheten. Et par tidligere kystfort er gjort om til museum, men hoveddelen av bunkerne står i dag forlatt og ubrukt. Norskekysten ble kraftig bygget ut under krigen, som en del av tyskernes forsvarsverk Atlanterhavsvollen.


BMW E90.
BMW E90 / E91 / E92 / E93 er den nest nyeste 3-serie fra BMW og ble lansert våren 2005 og blir erstattet våren 2012 med nye 3-serie. E90 erstattet BMW E46, som kom på markedet i 1999. Stasjonsvognen E91 ble lansert høsten 2005. I 2006 ble coupéversjonen (E92) lansert og i 2007 ble cabrioletversjonen og M3 lansert.
Sammenligning med E46.
E90 sedan er 49 mm lengre, 78 mm bredere og 9 mm høyere enn den forrige utgaven av 3-serien, E46. Akselavstanden er økt med 35 mm. Til tross for den økte størrelsen, er E90 lettere enn E46, noe som skyldes økt bruk av lette metaller som aluminium og magnesium.
E90 leveres med punkteringsfrie dekk som standard og leveres derfor ikke med reservedekk.
Spesialutgaven 320si.
BMW 320si er en spesialutgave produsert i 2006 i kun 2 500 eksemplarer. 320si ble bygd for å kunne stille til start i FIA World Touring Car Championship (WTCC). 320si har en modifisert fire sylindret motor (N45) som er forskjellig fra motoren i 320i (N46). Endringene er blant annet høyere turtallsperre (7 300 omdr.) og større kompresjon enn standard 320i. Motoren er for det meste håndbygd og har ikke Valvetronic, noe som reduserer antall bevegelige deler. Akselerasjonen fra 0 til 100 km/t er på 8,1 sekunder og fra 80 til 120 km/t er på 7,7 sekunder. Til sammenligning er standard 320i akselerasjon på henholdsvis 9,0 og 9,1 sekunder.
Coupé (E92).
Coupéversjonen ble lansert i august 2006 og er den første coupéen fra BMW hvor det er mulig å få firehjulstrekksystemet xDrive. Coupéen er lengre og smalere enn sedanutgaven.


BMW E9.
BMW E9 er en todørs sportscoupe produsert fra 1968 til 1975, og designmessig har bilen laget ut i fra sedanen E3. Alle motorene var rekkeseksere med 2.5, 2.8 og 3.0 liters motorer. E9 ble avløst av 6-serien, E24, i 1976.


Skolebibliotekarforeningen i Norge.
Skolebibliotekarforeningen i Norge er en interesseorganisasjon for skolebibliotekarer og andre som arbeider for å bedre skolebibliotekenes kår i Norge. Foreningens formål, gjengitt fra foreningens nettsider, er å arbeide for
Siden 1982 har foreningen årlig utdelt Skolebibliotekarforeningens litteraturpris til en norsk forfatter av barne- eller ungdomslitteratur.


Jens Stoltenbergs andre regjering.
Jens Stoltenbergs andre regjering, ofte omtalt som den rødgrønne regjeringen er den sittende regjeringen i Norge og ble dannet 17. oktober 2005. Den er en koalisjonsregjering som utgår av Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp), som sammen fikk flertall ved stortingsvalget 2005. Etter forhandlinger ble partiene enige om en regjeringsplattform, Soria Moria-erklæringen, og kunne presentere en regjeringserklæring 13. oktober 2005.
Regjeringen består pr. 2012 av stats- og utenriksministeren og 18 statsråder. Regjeringsmedlemmene bistås av 45 statssekretærer og 21 politiske rådgivere.
Bakgrunn.
Dette er første gang siden samlingsregjeringen etter krigen at Arbeiderpartiet gikk til valg med et regjeringsalternativ som innebar samarbeid med andre partier. På siste halvdel av 1900-tallet hadde Arbeiderpartiet hatt regjeringsmakten i lange perioder, men ofte med mindretall i Stortinget. Foran dette valget inngikk partiet imidlertid et samarbeid med Sp og SV med formål å kunne danne en flertallsregjering, som en motvekt til den borgerlige Bondevik II-regjeringen.
Dette var også første gang Sp inngikk et regjeringssamarbeid med partier som befant seg til venstre for seg på den politiske høyre–venstre-aksen. Tidligere hadde partiet sittet i regjering en rekke ganger, men da i ulike konstellasjoner med partiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
For SV var dette første gang i partiets 30 år lange historie at det tok sete i en regjering.
Soria Moria-forhandlingene.
Etter valgseieren 12. september ble de tre partiene enige om å innlede regjeringsforhandlinger på Soria Moria Hotell og konferansesenter. Forhandlingene begynte 26. september og ble avsluttet med en pressekonferanse der regjeringserklæringen ble presentert den 13. oktober.
Statsråder.
Ap fikk ved stortingsvalget 2005 ti statsråder inkludert statsministeren, mens SV fikk fem statsråder og Sp fire. Regjeringen besto av ti menn og ni kvinner.
Ved stortingsvalget 2009 fikk Ap til sammen 64 (+3) mandater. SV fikk 11 (-4), Sp fikk også 11 (-). Ap fikk da tolv ministre, mens SV og Sp fikk fire hver. Regjeringen består av ti menn og ti kvinner. Etter 2009-valget sa Kristin Halvorsen fra seg posten som finansminister, og denne gikk da til Arbeiderpartiets Sigbjørn Johnsen. I tillegg opprettet regjeringen en egen statsrådsstilling for samordning ved Statsministerens kontor – en stilling som erstattet den statssekretærstillingen som stod for forberedelse av regjeringsmøtene og koordineringen av det politiske avklaringsarbeidet mellom departementene.
11. november 2011 gikk Knut Storberget ut av regjeringen og Espen Barth Eide kom inn. 23. mars 2012 ble tre av SVs statsråder byttet ut med nye. 18. juni 2012 ble to av Senterpartiets statsråder byttet ut med nye. 21. september 2012 ble det endringer blant Arbeiderpartiets statsråder ved at fire medlemmer av regjeringen byttet poster, Hanne Bjurstrøm gikk ut og Hadia Tajik kom inn.
Siden 2005 er det gjort endringer på alle statsrådsposter og utenriksministerposten, slik at statsminister Jens Stoltenberg er den eneste som har hatt samme posisjon i hele perioden. Fem andre har vært medlem av regjeringen i hele perioden 2005–2012, men i ulike posisjoner: Kristin Halvorsen, Liv-Signe Navarsete, Trond Giske, Jonas Gahr Støre og Anne-Grete Strøm-Erichsen.
Regjeringens underutvalg.
Regjeringens underutvalg består av partileder Jens Stoltenberg (Ap), nestleder Bård Vegar Solhjell (SV) og partileder Liv Signe Navarsete (Sp). Senterpartiet var først representert ved Åslaug Haga inntil 20. juni 2008, deretter av fungerende leder Lars Peder Brekk inntil Liv Signe Navarsete ble valgt til partileder på et ekstraordinært landsmøte i partiet 12. september 2008. SV var representert ved Kristin Halvorsen inntil 23. mars 2012. Nestleder Bård Vegar Solhjell representerer SV i regjeringens underutvalg ettersom partileder Audun Lysbakken ikke er medlem av regjeringen.
Endringer i departementsstrukturen.
I forbindelse med regjeringsskiftet i 2005 ble det foretatt enkelte endringer i departementsstrukturen, både rene navneendringer og overførsel av saksområder mellom departementene. Disse endringene trådte formelt i kraft fra 1. januar 2006, men statsrådene fikk allerede fra tiltredelsen ansvar for saksfeltene i samsvar med endringene.
1. januar 2010 ble det opprettet fire nye departementer til erstatning for fire som ble nedlagt: Arbeidsdepartementet (AD) består av det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet med unntak av innvandrings-, integrerings- og mangfolds- og same- og minoritetspolitiske saker. Departementet fikk også ansvar for oppgaver knyttet til offentlige tjenestepensjoner som tidligere lå i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) består av det tidligere Barne- og likestillingsdepartementet og inkluderings- og mangfoldssaker som ble overført fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) består av det tidligere Fornyings- og administrasjonsdepartementet med unntak av offentlige tjenestepensjonsordninger, kirkesaker som ble overført fra det tidligere Kultur- og kirkedepartementet og same- og minoritetspolitiske saker ble overført fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Kulturdepartementet (KUD) består av det tidligere Kultur- og kirkedepartementet med unntak av kirkesaker. I tillegg fikk Justis- og politidepartementet overført innvandringssakene, med unntak av arbeidsinnvandring, fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
1. januar 2011 byttet Justis- og politidepartementet navn til Justis- og beredskapsdepartementet. Begrunnelsen var at ansvaret for samfunnets sikkerhets- og beredskapsfunksjoner i fredstid skulle styrkes og tydeliggjøres.
Politiske rådgivere.
For miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV)
For kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp)
For helseminister Jonas Gahr Støre (Ap)
For justis- og beredskapsminister Grete Faremo (Ap)
For nærings- og handelsminister Trond Giske (Ap)
For landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)
For fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud (Ap)
For fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap)
For barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV)
For olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp)
For utenriksminister Espen Barth Eide (Ap)
Regjeringsmedlemmenes rang.
Hoffrangreglementet beskriver at statsministeren i Norge har rang etter stortingspresidenten og før høyesterettsjustitiarius. Øvrige regjeringsmedlemmer har rang etter Stortingets visepresidenter og foran sjefen for Det kongelige hoff.
Statsministeren og utenriksministeren er de eneste med den formelle tittelen "minister", mens øvrige regjeringsmedlemmer har tittel "statsråd". Tradisjonelt er utenriksministeren rangert som nummer to i regjeringen, mens statsrådene er rangert etter regjeringsansiennitet og deretter etter alder for dem med lik ansiennitet som statsråd. Ved koalisjonsregjeringer er det likevel slik at partilederne tradisjonelt rangeres etter statsministeren og før utenriksministeren.
Eksterne lenker.
Stoltenberg 2
1


Anne Margrethe Larsen.
Anne Margrethe Larsen (født 28. mai 1950 i Haugesund) er en norsk politiker (V). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 2005. Ved stortingsvalget 2009 mistet Venstre sitt mandat.
Larsen er utdannet sykepleier fra Stavanger Røde Kors sykepleierhøgskole 1970-1973. Hun har videreutdanning i helseledelse og pedagogikk, og har hatt ulike sykepleier-, lærer- og lederstillinger siden 1973.
Hun var medlem av Flekkefjord bystyre 1995-1999, varamedlem 1999-2003, 2003-2007. Hun var varamedlem til Vest-Agder fylkesting 1995-1999, 1999-2000, medlem 2000-2003 og varamedlem 2003-2007.
Medlem sentralstyret i Norsk Sykepleierforbund 1991-1995; tidligere fylkesstyreleder Rogaland KFUM og leder av Vest-Agder Venstre.


Vera Lysklætt.
Vera Lysklætt (født 29. januar 1954 i Jøssund i Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (V). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 2005 som utjevningsrepresentant, selv om Venstre i Finnmark mottok kun 826 stemmer.. Hun ble ikke gjenvalgt ved stortingsvalget 2009.
Lysklætt var ferdig utdannet landskapsarkitekt fra Norges Landbrukshøgskole i 1980. Hun arbeidet som lærer ved Kistrand skole 1973, deretter lærer ved Nordbytun ungdomsskole 1980-1981, planlegger i Karasjok kommune 1981-1985, ved Reindriftskontoret i Øst-Finnmark 1984-1985, lærer ved Karasjok ungdomsskole 1991-1998, fra 1999 rektor ved Karasjok ungdomsskole 1998-1999.


André Nikolai Skjelstad.
André Nikolai Skjelstad (født 27. august 1965 i Trondheim) er en norsk gårdbruker og politiker (V).
Skjelstad ble født i Trondheim, men vokste opp på Verrastranda i Verran kommune, hvor han i dag er gårdbruker. Han har dessuten landbruksfaglig utdannelse og bakgrunn fra Forsvaret.
Skjelstad var medlem av Verran kommunestyre 1995–2005, medlem av Verran formannskap 1999–2005, leder i Nord-Trøndelag Venstre 2001–2012 samt medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 2003–2005. I tillegg har han erfaring fra Kirkelig fellesråd og fylkeslandbruksstyret. Han var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 2005–2009. Skjelstad har vært gruppeleder på Nord-Trøndelag fylkesting og varaordfører i Verran siden 2011.


Voldtekt.
Voldtekt er en forbrytelse og et seksuelt overgrep der noen blir påtvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold eller medikamenter.
En person som skal begå en voldtekt mot et annet menneske trenger ikke nødvendigvis bruke fysisk eller psykisk makt. Et eksempel på dette er når overgriper blander narkotika eller medikamenter i drikken til den personen man vil voldta. Medikamenter som blir brukt til dette formålet, blir ofte kalt voldtektsdop.
Offer og reaksjon.
Ofre for voldtekt kan være menn eller kvinner, voksne eller barn, og de kan være i alle aldre og fra alle sosiale lag.
Voldtekt er en sammensatt og alvorlig forbrytelse som rammer flere sider av ens personlige frihet, rettskaffenhet, moral og karakter. Handlingen er en grov krenkelse av offerets menneskeverd. Voldtekt gir ofte omfattende og langvarige psykiske skader, som igjen kan forårsake sykdom. Mange voldtektsofre utvikler psykiske symptomer som i offisielle diagnosesystem diagnostiseres som posttraumatisk stresslidelse (PTSD). De psykiske reaksjonene regnes for å være like alvorlige som reaksjoner etter naturkatastrofer, krig og tortur og bør behandles.
Andre land.
I mange land praktiseres dødsstraff for voldtekt. Blant annet praktiserte enkelte stater i USA tidligere dødsstraff for denne forbrytelsen. I USA ble dessuten tidligere enhver seksuell omgang mellom svarte menn og hvite kvinner automatisk ansett som voldtekt, noe som førte til at et stort antall svarte menn ble henrettet. En høyesterettsavgjørelse i 1977 (Coker v. Georgia) erklærte at dødsstraff for voldtekt uten drap var i strid med grunnlovens forbud mot grusomme og uvanlige straffer. En del stater beholdt imidlertid dødsstraff for voldtekt av mindreårige, blant annet delstaten Louisiana der to personer ble dømt til døden for dette (men i saken Kennedy v. Lousiana slo høyesterett fast i juni 2008 at dette også var i strid med den føderale grunnloven).
Enkelte lands lover beskytter voldtektsforbryteren mer enn offeret. Et eksempel fra Nigeria fra 2000 viser at en kvinne som fikk barn etter en voldtekt ble straffet med pisking. I Nigeria og andre land risikerer kvinner som får barn utenfor ekteskapet – om enn det er på grunn av voldtekt – å bli dømt til døden, i verste fall ved steining. I andre land kan voldtekt dessuten også være hevnaksjoner eller straff for brudd på lokale lover og tradisjoner.
Voldtekt som instrument i krig og/eller konflikt.
I krig er voldtekt av kvinner og barn en kjent strategi for å lamme sivilbefolkningen, gjøre dem redde, skamfulle. Voldtekter av fiendens kvinner og barn har skjedd i svært mange kriger. Mer systematisk har det skjedd i for eksempel i Kosovo, Sudan, Bosnia og Hercegovina og Burma. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1820 (2008) har likestilt voldtekt med andre våpen i krig, dette betyr at det er mulig å bli dømt for krigsforbrytelser for bruk av seksualisert vold (dette omfatter flere voldsformer enn bare voldtekt).
I Norge.
Voldtekt anses normalt ikke for å være et seksuelt avvik, men en voldelig motivert forbrytelse.
I Norge er straffen for voldtekt fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Straffen er fengsel i minst 3 år dersom den seksuelle omgang var samleie, eller om den skyldige har fremkalt en tilstand av bevisstløshet eller på andre måter gjort offeret ute av stand til å motsette seg handlingen for å oppnå seksuell omgang.
Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom voldtekten er begått av flere i fellesskap, om den er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, om den skyldige tidligere er straffet for voldtekt eller seksuell omgang med barn under 14 år eller om den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse.
Høyesterett har slått fast at straffenivået for grov uaktsom voldtekt skal ligge markant lavere enn for forsettlig voldtekt. Strafferammen for grov uaktsom voldtekt er 5 år.
Fra sommeren 2011 har Høyesterett satt normen for oppreisningserstatning til fornærmede til 150.000 kroner ved samleie.
Straff i tidligere tider.
Norge har lange tradisjoner for strenge straffer for voldtekt. I følge Magnus Lagabøtes landslov var voldtekt såkalt «ubotamål». I følge Mannhelgebolken, kapittel 4 og også kapittel 5, kunne retten, om den ønsket det, dømme en voldteksmann til døden. Disse lovbestemmelsene var delvis i kraft helt frem til 1582 da det ble mulig for en gjerningsmann å slippe fra det med livet ved å inngå ekteskap. Dette forutsatte imidlertid at såvel kvinnen som hennes foresatte samtykket. Om de ikke gjorde det, måtte voldtektsforbryteren gi den krenkede parten erstatning i form av penger og gods for tapt ære. Ved annen gangs voldtekt måtte mannen bøte med livet.
Denne norske, 450 år gamle lovbestemmelsen har en parallell i dagens lovforståelse i bl.a Afghanistan. hvor en kvinne ble benådet etter en dom på 12 års fengsel for utroskap etter å ha blitt voldtatt, fordi hun har gått med på å gifte seg med voldtektsmannen.
Falske anklager.
Det har blitt gjort forskning på hvor mange av de anmeldte voldtektene som viser seg å være basert på feil grunnlag eller som er falske, og i februar 2004 ble det lagt frem en rapport av Plenum Publishing Corporation som sa at opptil 40 % av de anmeldte voldtektene falt innunder disse kategoriene. Det har i media blitt rettet sterk kritikk mot politiet for den høye andelen voldtektsanmeldelser som henlegges (84 %). Politiadvokat Thomas Utne Pettersen svarte i kronikk i 2007 at media fort fremstiller alle voldtektssaker som korrekte/sanne, og at folk dermed nesten alltid er overbevist om at den tiltalte er skyldig. Videre at mange saker ble henlagt fordi de var falske eller uriktige.
Det fremholdes også at uskyldig anklagede har større sjanse for å bli dømt i en straffesak enn virkelige voldtektsmenn. Grunnlaget for dette er at den uskyldig anklagede vil lett oppfatte rettsprosessen som et overgrep, og dermed opptre langt mindre sympatisk i retten enn en skyldig. Oppførselen i retten kan dermed påvirke dommer eller jury, og dermed utfallet av saken.
Falske voldtektsanklager er naturligvis psykisk påkjennende for den anklagede, som i tilfeller kan ende med justismord. Debatten om seksualisert vold og offentlig sikkerhet i forhold til uskyldig dømte er tatt opp ofte, blant annet i debattprogrammet Holmgang.
Fakta om voldtekt i Norge.
I alt ble 3.800 seksuallovbrudd anmeldt i 2007. Det blir anmeldt langt flere voldtekter enn før. De nær 950 registrerte tilfellene i 2007 er nesten tretten prosent flere enn i 2006. De seneste fem årene har tallet på anmeldte voldtekter steget.
Politiet henlegger åtte av ti anmeldelser. Under én prosent av antatte overgripere blir domfelt.
Voldtektutvalget, som er oppnevnt av regjeringen, legger til grunn at det begås mellom åtte tusen og seksten tusen voldtekter i Norge årlig. Utvalget regner dette som et konservativt anslag. Det betyr at ca. nitti prosent av voldtektene ikke blir meldt til politiet. Svenske undersøkelser viser liknende mørketall. Mørketallene gjelder særlig mindre grove overgrep som skjer i nære relasjoner.
Flesteparten av ofrene for voldtekt blir voldtatt av noen de kjenner.
Såkalte overfallsvoldtekter er en type voldtekter hvor offer og gjerningsmann normalt ikke kjenner hverandre. Samtlige overfallsvoldtekter i Oslo i perioden 2006-2008 hadde gjerningsmenn av ikke-vestlig opprinnelse. Av ialt 41 anmeldte saker, opplyste Politiet for denne perioden at de fleste gjerningsmennene hadde bakgrunn fra Afrika eller Kurdistan. I 2007 ble 161 av de flere tusen voldtektene i Oslo anmeldt.
Etter et stort antall overfallsvoldtekter i Oslo i 2011 (51 tom. oktober), innkalte regjeringen til pressekonferanse 4. november. 14. november 2011 publiserte vg.no en oversikt som viste at det totalt var anmeldt 116 overfallsvoldtekter i Norge så langt i 2011.


Google Talk.
Google Talk er en Voice over IP- og lynmeldingstjeneste levert av Google. Google Talk BETA ble lansert 24. august 2005.
Lynmeldingsdelen i Google Talk gjør bruk av en åpne protokoll, XMPP, slik at brukere av andre klienter med XMPP-støtte kan kommunisere med hverandre.
Samspillsevne.
Google har annonsert at et hovedmål med Google Talk tjenesten er samspillsevne. Google Talk gjør bruk av XMPP, slik som andre Jabber tjenere gjør, for å tilby sanntids extensible messaging og presence events, inkludert offline meldinger og voice mailing. Den 17. januar 2006, aktiverte Google server-to-server kommunikasjon, federating itself with any Jabber server that supports the dialback protocol.[1]
Gmail integrasjon.
Den 7. februar 2006 fikk Gmail lynmeldingsfunksjonalitet, og ble integrert med Google Talk. Brukere can sende lynmeldinger til andre Gmail brukere. Fordi både Gmail og Google Talk brukere Jabber nettverk, trenger man ikke laste ned Google Talk for å kunne sende lynmeldinger til Gmail brukere.
Logger over tidligere konversasjoner blir automatisk lagret til Chats seksjonen i brukerens Gmail konto. Dette tillater brukere å søke i deres samtale logger på en enkel måte, og ha dem sentralt lagret på Internet.
Musikk status.
Det er også mulig å vise den sangen som akkurat avspilles på datamaskinen. Denne musikk informasjonen blir samlet inn, dersom brukeren aksepterer det, og vist på Google Music Trends page.
Offline meldinger.
Den 31. oktober 2006 introduserte Google offline meldinger for Google Talk. Dette tillater brukere å sende meldinger til deres kontakter, selv om de ikke da er pålogget. De vil motta meldingene i det de neste gang logger seg inn.
Orkut integrasjon.
Siden 8. november 2006 har Google Talk vært integrert med Orkut. Dette muliggjør for Google Talk brukere å kommunisere med registrerte Orkut-brukere, ved å sende og motta 'scraps' innenfor Orkut.
Kryptering.
Det er bare forbindelsen mellom Google Talk klienten og Google Talk tjeneren som er kryptert. Ingen end-to-end meldinger er krypterte.[2]
Kompatibilitet med mobile enheter.
Den 30. juni 2006 slapp Nokia ny programvare for deres Nokia 770 Internet Tablet, som inkluderte Google Talk som en integrert lynmeldings og VoIP klient.[3]
En annen Google Talk-kompatibel enhet er Sonys Qtopia-baserte Mylo, lansert den 15. september 2006.
En Google Talk klient er også tilgjengelig for BlackBerry enheter fra Blackberrys internett sider.[4]
Støttede operativsystemer.
Google Talk-klienten er kun tilgjengelig for Windows (2000, XP, Server 2003, og Vista).
Windows.
Brukere av andre operativsystemer blir gitt instruksjoner om hvordan de kan bruke Google Talk på andre Jabber klienter, som for eksempel Psi eller Miranda IM for Microsoft Windows.
Linux.
Hvilket som helst program som bruker Jabber protokollen er nok, men VoIP-tjenesten vil kun være tilgjengelig med Googles egen klient.


Line Henriette Hjemdal.
Line Henriette Holten Hjemdal (født 18. oktober 1971 i Sarpsborg) er en norsk politiker (Krf). Hun har vært stortingsrepresentant for Østfold siden 2005.
Hjemdal bor i Fredrikstad, etter å ha bodd mange år i Askim. Hun er gift og har to døtre. Hun er datter av tidligere stortingsrepresentant Odd Holten. Hun vokste opp i Fredrikstad, og ble valgt inn i Askim bystyre i 2003.
Hjemdal er utdannet teolog (Menighetsfakultetet 1996). Hun har arbeidet som generalsekretær i Kristelig Folkepartis Ungdom, som informasjonsrådgiver for KrF på Stortinget og som politisk rådgiver hos Dagfinn Høybråten, først i Sosial- og helsedepartementet (2001–04), deretter i Arbeids- og sosialdepartementet (2004–05).
Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2005 og 2009, og sitter i helse- og omsorgskomiteen, etter tidligere å ha vært i energi- og miljøkomiteen.
8. oktober 2009 ble Hjemdal valgt til 5. visepresident i Stortinget. I forbindelse med en omrokkering av vervene i stortingsgruppa etter KrFs landsmøte i 2011, ble hun valgt til parlamentarisk nestleder.
Da hun ble valgt inn på Stortinget i 2005, var det første gang på nesten 50 år at det ble valgt inn en stortingsrepresentant fra Askim. Den forrige var Klara Skoglund fra Arbeiderpartiet.


Ole Tobias Olsen.
Byste av Ole Tobias Olsen ved Mo i Rana jernbanestasjon
Ole Tobias Olsen (født 18. august 1830 på gården "Bjøllånes" i bygda Storvoll i Dunderlandsdalen, død i Christiania), var en norsk skolemann, fotograf, salmedikter, samler av folkeminne og folkemelodier, organist, prest, ordfører og ingeniør, kjent som «Nordlandsbanens far».
Biografi.
Etter utdannelse arbeidet Olsen som lærer ved Tromsø Seminarium (1851), dernest i Hadsel og Christiania (1855), der han ble en ivrig talsmann for Nord-Norge, og var med på å stifte Nordlændingernes Forening i 1862, sammen med bl.a. Elias Blix.
Ingeniøren i ham stod bak en patent for blåkopiering.
Som planlegger i jernbaneverket utviklet ideen om Nordlandsbanen opp til Røsvik, samt ruten Mo i Rana-Haparanda-St. Petersburg-Peking (1881–82).
Han fikk stipend til å samle inn eventyr, sagn og folketoner fra Rana (1870), spesielt Dunderlandsdalen. Disse ble utgitt i boken "Folketonar frå Nordland" (1982), samt figurerte på plate av Helgeland Kammerkor, Folketoner fra Helgeland (2005).
«Ole Tobias Olsens mutinger» er resultatet av hans skjerpevirksomhet i Dunderlandsdalen (1872–99).
Han var sogneprest og ordfører i Hattfjelldal (1883–1904). Han bodde i Kristiania fra 1905 til sin død. Han var kjent som grundtvigianer.
Olsen giftet seg i 1877 og fikk ti barn, deriblant Ole Tobias Olsen som var ordfører i Mosjøen og zoologen Ørjan Olsen.
Ole Tobias Olsen var en av de første som skaffet seg fotografiapparat i Norge, og har etterlatt seg en stor samling fotografier, bl.a. utstilt ved Oslo Bymuseum.
Olsen ble utnevnt til St. Olavs Orden, ridder av 1. klasse.
Ole Tobias Olsen i ettertid.
Av Rana Blad ble han kåret til «Århundrets Ranværing» (2000).
Det er satt opp byster av ham ved fødegården Bjøllånes i Dunderlandsdalen, ved Mo i Rana jernbanestasjon og ved Hattfjelldal kirke.


Tastatur.
Et tastatur med norsk Dvorak-oppsett.
Tastatur er navnet på et redskap som brukes for taste ned tekst. Et tastatur finnes på en skrivemaskin, det kan være koblet til en datamaskin, eller man har tastatur på en skjerm, som for eksempel er tilfelle med nettbrett. Tastatur finnes i mange språkvarianter og med ulik plassering av tastene. De finnes også i forskjellige tekniske utførelser til forskjellige typer datamaskiner, som PC, Macintosh og andre varianter.
Hovedtyper for datamaskiner.
Tastatur for PC finnes i dag i to formater, membrantastatur og mekanisk tastatur.
Membrantastaturer.
Membrantastatur er det vanligste, og er blant annet enerådende på bærbare pc’er. Først og fremst er de billigst å lage, men de er også mulig å lage langt tynnere enn mekaniske tastaturer, noe som er grunnen til at de er enerådende på bærbare pc’er, der minst mulig plass er noe av det viktigste. Opphavet til navnet har tastaturet fått fordi det er en fleksibel membran under alle tastene, og hver enkelt tast dytter på membranet, slik at det dannes kontakt med laget under membranet, og det dannes kontakt. Prosessen kalles lukking av en krets, og gjør at tastaturet registrerer tastetrykk, og akkurat hvor det kom fra.
Membrantastaturer har også ulemper. For det første må man trykke tasten helt ned for at det skal registres som et trykk, som på engelsk kalles «bottoming out», eller på norsk å «bunne». For det andre får man ikke noen tilbakemelding, i form av lyd, når tasten er trykket tilstrekkelig ned. Man får kun tilbakemelding ved at man kjenner at tasten er trykket så langt ned som det går an. For det tredje er faren for såkalte spøkelsestrykk. Altså at man trykker ned to taster samtidig, og at en tredje tast, som man ikke har trykket på, blir vist. Problemet går ut på at man kan få opp feil visning og manglende visning om man trykker ned flere taster samtidig. Siste ulempe er kortere levetid. Antatt levetid på membrantastaturer er 5-10 millioner trykk, mens det på mekanisk tastaturer er på 50 millioner trykk.
Mekaniske tastaturer.
Eksistensen til mekaniske tastaturer, slik vi kjenner dem i dag, har eksistert siden 80-tallet. Siden disse tastaturene er dyrere å produsere, har de vært i mindretall og mest i bruk blant entusiaster. Tastaturtypen er aldri brukt på bærbare pc’er, da de bruker langt mer plass enn membran-tastaturene. Fordelene er imidlertid mange.
For det første fungerer de på en helt annen måte, nemlig at hver eneste knapp har sin egen bryter, i stedet for et membranlag som venter på å bli dyttet ned, noe som øker levetiden. For det andre har man mange flere muligheter til å skreddersy tastaturet akkurat slik man selv ønsker det Særlig gjelder dette hvordan tastene skal være å trykke på, og hva slags tilbakemelding tastene gir. Blant de mest populære tastene, er Cherry MX-bryterne, som kommer i variantene Black, Red, Blue og Brown, der varianten Blue er den som gir et hørbart klikk, og derfor er regnet som den beste til å skrive med.
Beskrivelse.
Det såkalte QWERTY-plasseringen av tastene er det mest utbredte, og stammer fra 1872, utviklet av Christopher Sholes. Hensikten var at de taster man benyttet oftest var plassert et stykke fra hverandre slik at skrivehodene ikke skulle kollidere og sette seg fast i hverandre når man skrev. Det såkalte Dvorak-oppsettet, patentert i 1936 av dr. August Dvorak og dr. William Dealey, er derimot laget for at man skal skrive så raskt som mulig, da man ikke lenger har skrivemaskinarmer å ta hensyn til.
QWERTY-utgaven har navnet etter de seks første bokstavene på den øvre raden med taster. ISO-standarden på tastaturer er på 105-taster, inkludert numerisk tastatur/Num Lock, og er standarden i Norge og de fleste land. Av alternativer, er US ANSI-standard, som har et tastatur med 104 taster. Det skiller seg fra ISO-standarden med at Enter-tasten er bredere og lavere, mens venstre Shift-tast er dobbelt så bred som vanlig, og dermed «sluker» en bokstav på venstre side av tastaturet. Begge har imidlertid fingermerke til venstre og høyre pekefinger, som blir på henholdsvis fjerde og syvende tasten, fra venstre mot høyre, på midtraden. Dette for å kunne kjenne igjen utgangsposisjonen ved touch-metoden, slik at man slipper å se ned på tastaturet, samtidig som det er til stor hjelp for blinde. På vanlig Qwerty-oppsett blir fingermerkene på F og J, mens det på Dvorak-oppsett blir på U og H.
Tastaturene er rektangulære med bortimot rektangulære knapper eller taster. På de aller fleste tastaturer finnes det bokstaver eller bokstavkombinasjoner. Tastene med bokstaver er for å skrive tekst. Den lange tasten nederst uten bokstaver på kalles for mellomslag og benyttes for å lage mellomrom i teksten.
Liste over taster på tasturet.
Et tastatur på en bærbar datamaskin.
Tastemetoder.
Siden tastaturer er hyppig brukt av mange mennesker har det blitt utviklet flere bruksmetoder.
Touch.
Touch-metoden (fra engelsk "touch" = "berøre") er en teknikk for å skrive på alfabetiske tastaturer, som har blant annet de fordelene at brukeren slipper å se på tastaturet når han/hun skriver, og skrivingen går fortere.
I utgangsposisjonen holder brukeren høyre tommelfinger over mellomromstasten. Venstre tommelfinger er som eneste finger ikke i bruk, og de åtte andre fingrene holdes over åtte taster på den midterste raden på tastaturet. På et QWERTY-tastatur betyr dette at pekefingrene ligger over bokstavene F og J. Dermed blir veien kort for å nå alle de andre tastene, og siden brukeren alltid går tilbake til utgangsposisjonen etter å ha trykket en «perifer» tast, vil han/hun alltid ha kontroll over hvor fingrene befinner seg i forhold til tastaturet.
Det finnes egne programmer for å lære å skrive med Touchmetoden.
LFT.
En mer utbredt metode, er LFT (Let-Finn-Trykk)-metoden.
Teknikken her er å føre pekefinger fra en tilfeldig høyde, søkende ned mot ønsket tast.
Denne føres så tilbake til det 'svevende' utgangspunktet, hvorpå neste ønskede tast letes opp, og prosedyren gjentas. Mange brukere utvikler en tohånds-LFT-metode, og enkelte avanserte utvikler firefingers LFT, som for et utrent øye kan forveksles med Touch.
Fordelen med LFT er at den i motsetning til Touch ikke trenger å læres. Ulempen er at den er betraktelig mindre effektiv.


Rød fluesopp.
Rød fluesopp er en stilksporesopp av slekten "Amanita". Navnet kommer fra dens bruk som insektmiddel, men dens bruk som hallusinogent rusmiddel er kjent langt tilbake i historien.
Kjennetegn.
Rød fluesopp er en velkjent sopp. Når den er fullt utvokst, er hatten fra ca. 12–15 cm i diameter, i sjeldne tilfeller opp til 30 cm. Den har en særpreget blodrød farge, som gradvis går over til gul med alderen. De hvite flekkene rundt er restene etter membranet (velum) som omslutter soppen når den er i et tidlig stadium. Stammen er hvit, 5–20 cm i lengde og har et kolbeaktig fundament som bærer restene av det ovennevnte sløret.
Habitat.
Rød fluesopp lever i symbiose med trær, og vokser på røtter i forskjellige løv- og barskoger. Den trives oftest best sammen med bjørk eller gran. Den forekommer også utenfor skogen, for eksempel i parker og andre plasser der det finnes trær i nærheten. I tillegg er dette en sopp som enkelt kan importeres til andre land og inngå symbiose med andre tresorter.
Kjemi.
I noen tilfeller blir oppførselen til personen beskrevet som manisk, til tider gal. Det er i større mengder (i doser fra 15 til 50 tørkede gram) svært sjelden at denne rusen beskrives som behagelig. Det er vanlig å tro at rød fluesopp er dødelig, men dødsfall forbundet med den er enda ikke bekreftet. Dødelige sopper i samme familie, med tusenvis av bekreftede dødsfall er – Grønn fluesopp (Amanita Phalloides) og den ekstremt dødelige Hvit fluesopp (Amanita Virosa). Hvit fluesopp og giftslørsoppene (Spiss giftslørsopp og Butt giftslørsopp) er de dødeligste variantene av sopp i Norge.
Bruk.
Rød fluesopp har blitt rapportert helt til nyere tid som enteogen i Øst- og Vest-Sibir, i ritualer med formål å kommunisere med åndeverden. De aktive ingrediensene blit utskilt i urinen til den som konsumerer soppene. Det har derfor i noen tilfeller vært praksis at sjamanen spiser soppene først, for å så la andre i stammen drikke urinen. Sjamanen renser da vekk de mest giftige stoffene (svette og rykninger blir forårsaket av muskarin, som ikke er tilstede i urinen).
Denne metoden ble brukt av de fattigste i stammen, da de ikke hadde råd til sopp selv. Prisen på en sopp på sitt verste kunne ofte koste et helt reinsdyr. Sjamanene urinerte derfor i kopper og krus til de økonomisk strevende siden det var eneste mulighet til at alle kunne delta i ritualet.
Soppene blir sjeldent konsumert rå, men i soltørket form hvor de hallusinogene stoffene er mer konsentrert (ibotensyre blir omdannet til det langt mindre giftige og langt mer psykedeliske stoffet muskimol).
Etymologi.
Fluesoppen ble i gamle dager sagt å brukes som insektmiddel, i knust form blandet med melk. Denne metoden dreper dog ikke fluen, men legger den heller i dvale, lenge nok til at mennesker som "ikke ville gjøre en flue fortred" kan kaste den ut vinduet.
Det eksisterer ofte flere sider av samme sak og annen part mener at navnet aldeles ikke kommer fra den alternative insektsmiddelløsningen, men at det her dreide seg om effekten av å konsumere soppen. Det ble sagt at selve rusopplevelsen, ifølge historien, kunne få vedkommendes hode til å simre og føles som en flue.
Mytologi og religion.
Korjakkene, et sibirsk folkeslag, har en historie om fluesoppen (wapaq) som gjorde Store Ravn i stand til å bære en hval tilbake til havet der den hørte hjemme. Historien forteller også om guddommen Vahiyinin («Eksistens»), som spyttet på jorden. Spyttet ble til wapaq, og fråden (saliva) ble til vortene. Etter å ha opplevd kraften til wapaq ble Ravn så oppmuntret at han ba den om å vokse for alltid så hans barn, folket, kunne lære fra den.
Det er også en utbredt tro at rød fluesopp er Soma, som er omtalt i de vediske skriftene i hinduismen, en påstand opprinnelig startet av R. Gordon Wasson.
Bok IX (9) i de vediske skrifter er dedikert til denne.
fra fluesoppens perspektiv er også interessant lesning.
I det gamle Sibir sies det at sjamanen hadde for vane å komme på døra til mennesker som skulle delta i ritualene. Problemet var bare at på grunn av all snøen var det umulig å komme inn inngangsdøra, sjamanen brukte derfor å gå gjennom en luke i taket, med soppen han hadde i sekken.
Ofte var soppen også fersk, og det var vanlig skikk å tørke soppen slik at den giftige ble gjort om til det langt mindre farlige stoffet. Her var det vanlig å henge soppen over peisen en times tid, gjerne i en sokk for å øke tørkeprosessen.
Vi har også som tradisjon å ta et grantre til hus hver jul – Det er derfor interessant å merke seg at Amanita Muscaria alltid vokser i symbiose med gran, som man har som tradisjon å legge presanger under. Skjønt, Rød fluesopp er også registrert under Bjørk.
Reinsdyr elsker fluesopp, en sjaman eller andre plukkere i stammen må derfor være føre var med sankingen tidlig i sesongen. Hvis ikke, vil reinsdyrene som regel alltid komme ham/henne i forkjøpet og fluesoppene vil bli spist opp.
Konklusjonen ble at om Amanita Muscaria kunne få mennesker til å "fly", kunne den saktens også få reinsdyrene til å gjøre det samme, glad som de begge var i denne rusen
Påskefeiringen, igjen fra fluesoppens perspektiv er ikke mindre interessant.
I gamle Siberia var det nemlig en kjent skikk at ungene ofte gikk ut og samlet fluesopp til de eldre, disse kunne gjerne være små som enda ikke var ferdig utvokst, men som ble plantet ned igjen i landsbyen. Der stod dem og vokste seg flotte og store til de endelig var for et sjamansk ritual ved en senere anledning.
Det sies derfor at det er nettopp denne skikken tradisjoner som det å gjemme "egg" i hagen til ungene våre symboliserer og stammer fra. Teoriene er uansett mange.
Selveste Jesus Kristus kom også inn i bildet da John Marco Allegro fra Universitetet i Manchester i 1953 ble valgt ut av staten israel til å oversette de kjente Dødehavsrullene. Allegro endte opp med å skrive boka "The Sacred Mushroom and The Cross" som naturlig nok vekte stor oppsikt da han skrev at Jesus var et symbol på den røde fluesoppen og ikke noe mer. Det hører med i historien at navnet "christ" er sagt å ha blitt sporet tilbake til ordet "mushroom" (sopp).
Den Hellige Gralen er i kristen mytologi eller kalk som ble brukt av Jesus, spekulasjonene er selvsagt flere, men bildet på "en skål, kopp"-link i første linje gir en grei beskrivelse av hvor teorien i all hovedsak befinner seg.
Vikingenes berserker hadde gjerne også for vane å spise fluesopp for å gjøre seg ekstra skummel, sterk og gal før de skulle plyndre, selv om dette ikke kan bevises. Det er derfor fascinerende å ta med at Zulu-krigerene brukte Amanita Muscaria i uansvarlig store doser før de skulle i krig. Krigerene som hadde fått pulverisert fluesopp, cannabis samt andre diverse urter blåst opp i nesa, ble alltid satt fremst i rekka, akkurat som berserkene. Grunnen til dette lå i at rusen gjorde at synet til krigerene bestod i et uklart energifelt, de klarte bare se et rødt felt i alt levende som rørte på seg, samt en uforklarelig trang til å drepe det, fiende eller ikke. Derfor, høyere enn flyet, hogget krigerene gjerne ned alt de fikk øye på, samme hva det var, i en vill ekstase for hvert eneste slakt. Dette minner litt om perspektivet andre kulturer som kom i kontakt med vikingene på krigstien, fikk inntrykk av.
Samuel Ödmann (25. desember 1750 – 2. oktober 1829), svensk teolog, ga i 1784 ut avhandlingen «Forsök att ur naturens historia förklara de nordiske kämpars berserks-gång». Ödmann prøvde her å forklare vikingenes berserkgang som en slags rus basert på fluesopp. Hans hypotese bunner på den tyske naturforskeren G.W. Stellers beretning om de sibirske folkeslagenes bruk av rød fluesopp som rusmiddel, noe han oppdaget på en ekspedisjon i Nord-Sibir ti år tidligere. Denne hypotesen har blitt bevist og tilbakevist med jevne mellomrom.
Referanser i populærkultur.
Hageskulpturer, og barns bildebøker viser ofte gnomer og feer sittende på røde fluesopper, og det er heller uvanlig at andre sopper har denne rollen. Hvordan denne tradisjonen oppstod er et tema for spekulasjon. I Alice i Eventyrland av forfatteren Lewis Carroll, fortelles det om Alices mer eller mindre bisarre opplevelser i drømmeriket. En kålorm, som har en sentral rolle i historien, forteller Alice at hun kan bli vekselvis stor eller liten alt etter hvilken side av soppen hun spiser av. Alle spekulerer derfor i at Carroll må ha kjent til beretningene om bruk av rød fluesopp i Sibir, og dens evne til å forvrenge oppfatningen av størrelser.
Man finner også referanser i Super Mario-spillene hvor Mario/Luigi konsumerer den røde fluesoppen og vokser seg større. Nintendo har avkreftet dette, men Lewis Carrol har sannsynligvis referert til den røde fluesoppen for å bli stor, og den grønne (og dødelige) fluesoppen for å få liv, ironisk nok.
Man kan også helt tydelig se referansen til soppen i Smurfene, da husene som smurfene bor i faktisk er rød fluesopp.
Asterix & Obelix, styrkedrikken er sagt å ha litt av hvert med fluesoppen å gjøre, og den er som regel avbildet (som eneste sopp) i bladene, på flere av bildene med skog.


Peter Whittingham.
Peter Whittingham (født 8. september 1984 i Nuneaton, Warwickshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fire engelske klubber. Han spiller nå for Cardiff City i Football League Championship.
Han er midtbanespiller og har scoret 3 mål på 17 kamper for England sitt U-21 lag.
Biografi.
Whittingham startet sin profesjonelle fotballkarriere i Aston Villa, og han spilte sin første kamp for klubben den 21. april 2003. Det var i en ligakamp mot Newcastle United der Whittingham ble byttet inn i starten på 2. omgang. Totalt spilte han 4 ligakamper for Villa i 2002/03-sesongen, mens han i den påfølgende sesongen stoppet på 32 ligakamper. I denne sesongen scoret han også sitt første klubbmål, og det skjedde i en ligacupkamp mot Wycombe Wanderers den 23. september 2003. Hans første ligamål for klubben fra Birmingham kom 6. november 2004 i en kamp mot Portsmouth.
Etter å ha scoret 1 ligamål på 13 ligakamper for Villa i første del av 2004/05-sesongen skrev Whittingham under på en låneavtale med Burnley i februar 2005. Han debuterte for Burnley den 15. februar 2005 i en ligakamp mot Crewe Alexandra, og han spilte ytterligere 6 ligakamper og 2 cupkamper for "the Clarets" før han vendte tilbake til Aston Villa i mars 2005.
Peter Whittingham spilte 3 ligakamper for "the Villans" i starten på 2005/06-sesongen før han i september 2005 undertegnet på en 3-måneders utlånsavtale med Derby County. Han spilte sin første kamp for Derby den 18. september 2005 da de spilte 2-2 mot Southampton i en ligakamp. Totalt ble det 11 ligakamper for "the Rams" før han returnerte til Aston Villa i november 2005. I siste del av 2005/06-sesongen spilte Whittingham 1 ligakamp for Villa, mens han i den påfølgende sesongen fikk han med seg 3 ligakamper og 1 cupkamp før han i januar 2007 ble solgt til Cardiff City for £350 000.
Hans debuterte for Cardiff den 13. januar 2007 i en ligakamp mot Southend United, mens hans første mål for "the Bluebirds" kom 2. februar 2007 da de slo Barnsley 2-0 i en ligakamp.


Michael Johnson (1973).
Michael Owen Johnson (født 4. juli 1973 i Nottingham, Nottinghamshire, England) er en engelsk/jamaicansk fotballspiller som har spilt for fire engelske fotballklubber. Han spiller nå for Derby County i Premier League.
Johnson er født og oppvokst i England, men siden han har foreldre fra Jamaica har han valgt å representere dette landet i landslagsfotball. Han har spilt tolv landskamper for.
Klubblag.
Johnson startet sin profesjonelle karriere 9. juli 1991 i Notts County, og han spilte 5 ligakamper for "the Magpies" i 1991/92-sesongen. Deretter ble det 37 ligakamper i 1992/93-sesongen, 34 ligakamper i 1993/94-sesongen og 31 ligakamper i 1994/95-sesongen. Etter å ha spilt 107 ligakamper for Notts County i løpet av 4 sesonger ble han kjøpt av Birmingham City for £225 000 den 1. september 1995. I hans første sesong for "the Blues" spilte Johnson 33 ligakamper, mens han i 1996/97-sesongen stoppet på 34 ligakamper. Den 22. februar 1998 laget han sitt første ligamål i karrieren da han scoret i en ligakamp mot Sheffield United. Kun tre dager senere kom mål nummer 2, og dette målet kom i en ligakamp mot Bury. Da 1997/98-sesongen var over hadde Michael Johnson fått med seg 37 ligakamper og 3 mål for laget fra West Midlands. I den neste sesongen spilte han alle 46 ligakampene til Birmingham og han fikk også med seg begge play-off kampene mot Watford.
I 1999/00-sesongen fikk Johnson bokført 34 ligakamper, 2 play-off kamper mot Barnsley og 2 ligamål. Også i 2000/01-sesongen fikk med seg 2 play-off kamper for Birmingham da klubben for tredje gang på rad ble slått ut av play-off sluttspillet. I tillegg noterte han seg for 39 ligakamper og 4 mål denne sesongen. Han fikk også med seg 8 kamper i den engelske ligacupen der Birmingham City nådde helt fram til finalen. I finalen, som ble spilt på Millennium Stadium i Wales, var motstanderen Liverpool, og Michael Johnson spilte hele denne kampen. Kampen ble til slutt avgjort ved at Liverpool vant 5-4 på straffer etter at stillingen var 1-1 både ved full tid og etter ekstraomganger.
I Michael Johnsons 7. sesong i Birmingham var han med på å rykke opp til Premier League. I ligasammenheng spilte han 32 ligakamper og laget 2 mål og han fikk også med seg play-off finalen mot Norwich City den 12. mai 2002. Kampen ble spilt på Millenium Stadium, og Birmingham ble til slutt kvalifisert for Premier League etter å ha slått Norwich 4-2 på straffer.
Den 26. desember 2002 debuterte han i Premier League da Birmingham spilte 1-1 mot Everton, og totalt fikk han med seg 6 ligakamper i hans siste sesong som Birminghamspiller.
Etter åtte sesonger i Birmingham kom han gratis til Derby County 14. august 2003, og to dager senere debuterte han for Derby i en ligakamp mot Gillingham. Hans første mål for klubben fra Derbyshire kom den 31. januar 2004 i en kamp mot Reading. Totalt spilte han 39 ligakamper i 2003/04-sesongen, mens han i 2004/05-sesongen fikk bokført 36 ligakamper. I denne sesongen spilte han også den første av de to play-off kampene mot Preston North End. I hans tredje sesong for Derby County stoppet han på 31 ligakamper for "the Rams", mens han i 2006/07-sesongen spilte 29 ligakamper og scoret 1 ligamål. I den sesongen spilte han også 4 cupkamper og scoret 1 cupmål. Johnson fikk ikke noen obligatoriske kamper for Derby i starten på 2007/08-sesongen og han valgte derfor å signere på et låneopphold i Sheffield Wednesday 20. september 2007. Han spilte sin første kamp for "the Owls" den 22. september 2007 da de slo Hull City 1-0 i en ligakamp, og totalt fikk han med seg 13 ligakamper for Sheffield Wednesday før han ble tilbakekalt av Derby den 24. desember 2007.


Finn Bjelke.
Finn Bjelke på Oslo bokfestival i 2012
Finn Bjelke (født 10. april 1959) er en norsk humorist, forfatter, musikkjournalist og radioprater. Han er kjent som programleder for Reiseradioen, Popquiz og Herreavdelingen i NRK, sistnevnte sammen med Yan Friis. Fra 1985 til 1990 var Bjelke journalist i ungdomsbladet Det Nye. Bjelke har også skrevet for musikkavisene Puls og Beat. Fra 1993 til 1995 var han blant annet produsent for radioprogrammet Irma 1000 på NRK P3.


Eldar Myhre.
Eldar Myhre under LO-kongressen 2009
Eldar Myhre (født 2. oktober 1949) er leder i Fellesforbundet Avdeling 25 fra 1. april 2009. Han har tidligere vært konserntillitsvalgt i Aker Kværner. Myhre sto i spissen for motstanden mot Kjell Inge Røkkes overtakelse av bedriften. Myhre har bakgrunn fra AKP, men meldte seg ut på begynnelsen på 1990-tallet. Han tilhører fagopposisjonen i LO, som i store saker som EU og arbeidsliv vanligvis har valgt å representere et annet syn enn ledelsen under Yngve Haagensen og Gerd-Liv Valla.
Myhre har to barn, Ingunn Sira Myhre (født 1975), og tidligere leder i Rød Valgallianse, Aslak Sira Myhre (født 1973).


Red Hot Chili Peppers.
Red Hot Chili Peppers er et amerikansk rockeband som ble stiftet i 1983 i Los Angeles i California. Bandet har det meste av tiden bestått av vokalist Anthony Kiedis, gitarist John Frusciante, bassist Michael «Flea» Balzary og trommeslager Chad Smith. Bandets musikk kan best beskrives som tradisjonell rock og funk blandet med ulike elementer av heavy metal, punkrock og psykedelisk rock.
I tillegg til Kiedis og Flea besto gruppen opprinnelig av gitarist Hillel Slovak og trommeslager Jack Irons. Slovak døde imidlertid av en heroinoverdose i 1988, hvilket også førte til at Jack Irons trakk seg fra bandet. Irons ble erstattet av D.H. Peligro, tidligere trommeslager i Dead Kennedys, før bandet valget Chad Smith som fast trommeslager. Slovak ble erstattet av den dyktige gitaristen John Frusciante. Det var disse fire som skulle komme til å spille inn Red Hot Chili Peppers fjerde og femte album, "Mother's Milk" (1989) og "Blood Sugar Sex Magik" (1991).
"Blood Sugar Sex Magik" var med over 12 millioner solgte eksemplarer en suksess. Suksessen ble dog en påkjenning for Frusciante, som uventet forlot bandet i 1992. Dave Navarro fra Jane's Addiction ble valgt av bandet som ny gitarist for det sjette albumet, "One Hot Minute" (1995). Bandet klarte ikke å gjenta suksessen de hadde opplevd med sitt forrige album og bare halvparten så mange eksemplarer av "One Hot Minute" ble solgt som av "Blood Sugar Sex Magik". Ikke lenge etter forlot Navarro bandet.
Frusciante sluttet seg til Red Hot Chili Peppers igjen i 1998, etter at Flea hadde spurt ham om han kunne tenke seg å fortsette karrieren som gitarist i bandet. Frusciante hadde da fullført et rehabiliteringsprogram etter flere år som rusmisbruker i tiden etter at han forlot Red Hot Chili Peppers. Dermed var de fire bandkameratene sammen igjen og kunne endelig gå i studo for å spille inn "Californication" (1999). "Californication" ble solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. Albumet er med det Red Hot Chili Peppers mest suksessrike album til nå. Tre år etter fortsatte bandet suksessen med albumet "By the Way". I 2006 ga gruppen ut dobbelalbumet "Stadium Arcadium".
Bandets tiende album, "I'm With You", ble sluppet ut 29 august 2011. I april 2012 ble bandet skrevet inn i rockens æresgalleri, sammen med blant annet Guns N' Roses.
Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards.
De første årene (1983-1984).
Red Hot Chili Peppers (opprinnelig Tony Flow and the Miraculously Majestic Masters of Mayhem) ble etablert av vennene Anthony Kiedis, Hillel Slovak, Jack Irons og Michal Flea Balzary i 1983 da de studerte sammen ved Fairfax High School. Bandets første opptreden var på et sted kalt Rhythm Lounge. Knapt tretti publikummere fulgte konserten hvor Red Hot Chili Peppers var oppvarmingsband for Tim Allen. Bandet hadde laget en sang spesielt til konserten. Sangen besto av et dikt Kiedis rappet, kalt «Out in L.A.», mens resten av bandet improviserte musikk i bakgrunnen. Slovak og Irons var allerede medlemmer av et annet band, What Is This?, og opptredenen var ment å være en engangsforeteelse. Opptredenen gikk dog så livlig for seg at bandet ble spurt om å komme tilbake igjen neste uke. På grunn av denne uventede suksessen endret medlemmene navnet på bandet til "Red Hot Chili Peppers". I tiden som fulgte opptrådte bandet flere ganger på forskjellige scener og klubber rundt om i Los Angeles. Seks sanger fra disse første opptredenene ble siden til bandets første demo.
Flere måneder etter at bandet opptrådte for et publikum for første gang inngikk medlemmene en platekontrakt med selskapet EMI. Bare to uker tidligere hadde What Is This? fått til en platekontrakt med selskapet MCA. I og med at Slovak og Irons så på Red Hot Chili Peppers som et sideprosjekt, forlot de bandet for å prioritere What Is This? istedet. Istedenfor å oppløse bandet bestemte Kiedis og Flea seg for å rekruttere nye medlemmer. Cliff Martinez, en bekjent av Flea, ble snart spurt om å slutte seg til Red Hot Chili Peppers. Etter diverse auditions valgte bandet å hyre Jack Sherman som ny gitarist.
Andy Gill, kjent som gitarist i Gang of Four, ble satt til å produsere bandets første album. Han oppfordret bandet til å gjøre musikken renere og mer radiovennlig. "The Red Hot Chili Peppers" ble lansert 10. august 1984, men ble en kommersiell flopp. I løpet av den første perioden den var i salg solgte den ikke i mer enn 25 000 eksemplarer. Turneen som fulgte kort tid etter lanseringen av debutalbumet gikk ikke stort bedre. Dette skyldtes i stor grad uoverensstemmelser mellom Kiedis og Sherman. Sherman forlot siden bandet. Slovak vendte da tilbake til Red Hot Chili Peppers etter å ha gått lei av What Is This?.
"Freaky Styley" og "The Uplift Mofo Party Plan" (1985-1988).
George Clinton ble valgt til å produsere Red Hot Chili Peppers' neste album, "Freaky Styley". Albumet ble spilt inn ved det kjente United Sound Systems-studioet ved en kampus tilhørende Wayne State University. Clinton valgte å blande inn elementer av punk og funk i musikken. Albumet ble endelig lansert 16. august 1985. Selv om bandet hadde et mye bedre forhold til Clinton enn til Gill, gikk ikke "Freaky Styley" noe stort bedre enn debuten. Turneen som fulgte ble beskrevet som lite produktiv av bandet og var heller ingen suksess.
Cliff Martinez ble sagt opp fra bandet sommeren 1986. Kiedis skal da ha uttalt at han følte at Martinez ønsket å forlate gruppen. Chuck Biscuits ble trommeslager for en kort periode før Jack Irons, til resten av bandmedlemmenes store overraskelse, sluttet seg til bandet igjen. Bandet ønsket å hyre Rick Rubin som produsent for det neste albumet, men han avslo tilbudet. Bandet valgte da Michael Beinhorn som produsent. Bandet kom opp med nye sanger på løpende bånd og albumet tok raskt form. Også i dette albumet valgte bandet å blande inn forskjellige funkrytmer, men de blandet også inn en god del elementer av punkrock og funkmetall. Det faktum at de fire opprinnelige medlemmene var sammen igjen virket positivt inn på kreativiteten, noe som også gjorde selve innspillingsprosessen lettere.
29. september 1987 ble "The Uplift Mofo Party Plan" gitt ut. For første gang opplevde bandet å se et av sine album på ei hitliste. Selv om albumet ikke nådde høyere enn plass nummer 148 på "Billboard Hot 200", var det for en stor suksess å regne sammenlignet med Red Hot Chili Peppers' to første album.
I løpet av denne perioden utviklet både Kiedis og Slovak en alvorlig form for rusavhengighet. De kunne finne på å plutselig forlate både bandet og hverandre i flere dager. I Slovaks tilfelle førte rusavhengigheten til hans død den 25. juni 1988. Bandet hadde da akkurat avsluttet Uplift-turneen. Kiedis dro fra byen og deltok ikke i Slovaks begravelse. Dette begrunnet han med at han så på situasjonen som surrealistisk og drømmeaktig. Jack Irons forlot bandet ikke lenger etter. Han sa at han ikke ønsket å være en del av et band hvor vennene hans døde.
"Mother's Milk" (1989-1990).
Etter å ha mistet både Slovak og Irons fra bandet hyrte Kiedis og Flea trommeslager D.H. Peligro fra Dead Kennedys og tidligere P-Funk-gitarist DeWayne «Blackbyrd» McKnight på midlertidig basis. De nye medlemmene gikk ikke videre godt overens med de eksisterende og ble derfor raskt skiftet ut. Dog førte Peligros kontakt med Red Hot Chili Peppers til at bandet ble kjent med John Frusciante, en bekjent av Peligro. Da Peligro forlot bandet ble gitaristrollen stående tom, men Frusciante var fascinert av Red Hot Chili Peppers og ble interessert i å prøvespille. Etter en vellykket prøvespilling ble det tatt en enstemmig avgjørelse om å akseptere Frusciante som bandets nye gitarist.
Tre uker før bandet etter planen skulle gå i studio manglet man fortsatt en trommeslager, til tross for flere auditions. Dette skulle komme til å endre seg da en nær venn av bandet fortalte om en trommeslager hun kjente, Chad Smith, som var så dyktig på trommer at han «spiste [dem] til frokost». Kiedis var i begynnelsen skeptisk til å la Smith prøvespille, men ga ham en sjanse. Smith møtte til audition og overveldet bandet ikke bare ved å følge Fleas komplekse rytme, men også begynne å lede ham. Kiedis, Frusciante og Flea var ikke i tvil om at de hadde funnet rett trommeslager.
Innspillingen av Red Hot Chili Peppers' fjerde album ble hindret av en konflikt med produsent Michael Beinhorn, som var opptatt av å få Frusciantes gitarspill til å lyde høyere og kraftigere, ikke ulikt gitartonene som brukes i heavy metal. Frusciante var ikke tilfreds med denne gitarstilen i det hele tatt (et eksempel på dette kan høres på sangen «Stone Cold Bush»).
Red Hot Chili Peppers' fjerde album, "Mother's Milk", ble sluppet i august 1989. Med albumet fikk bandet sine første hits- en ballade til ære for Slovak, «Knock Me Down», og coverlåten «Higher Ground», opprinnelig utgitt av Stevie Wonder. Albumet nådde 52. plass på de amerikanske albumlistene og var det første av Red Hot Chili Peppers som solgte til gull.
"Blood Sugar Sex Magik" (1990-1992).
I 1990 skiftet gruppa plateselskap til Warner Bros. Records og Rick Rubin ble hyret inn til å produsere bandets femte album. Rubin har for øvrig også produsert alle Red Hot Chili Peppers' etterfølgende album. Bandet var langt mer produktive når det gjaldt å skrive låter til "Blood Sugar Sex Magik" enn de hadde vært da de skrev låter til "Mother's Milk". Kiedis skal i etterkant ha uttalt at «det var ny musikk å skrive for meg [hver dag]».
Bandet gikk i gang med den smertelige prosessen det skulle bli å produsere det nye albumet – seks lange måneder med idédugnader, låtskriving og prøvespilling – men Rubin var ikke fornøyd med å spille inn albumet i et vanlig platestudio. Han mente bandet ville gjøre det bedre i en mer uortodoks setting, og kom snart over et «fantastisk, enormt, tomt og hjemsøkt middelshavshus bare et steinkast fra hvor vi alle bodde». I en måneds tid bodde Frusciante, Kiedis og Flea i huset. Det blir sagt at de ikke forlot huset en eneste gang i løpet av hele innspillingsprosessen. Den eneste som ikke ønsket å ha tilholdssted her var Smith, som mente at huset var hjemsøkt.
Bandmedlemmene fikk problemer med å gi albumet noe navn, men Rubin mente at en bestemt sang skilte seg ut, «Blood Sugar Sex Magik», og dermed ble også albumet hetende dette.
Red Hot Chili Peppers' femte album ble sluppet 24. september 1991. «Give It Away» ble lansert som første single. Denne vant en Grammy-pris i 1992 og ble også bandets første nummer 1-single på Modern Rock-lista. Balladen «Under the Bridge» ble den andre singlen fra albumet og denne nådde helt opp til andreplass på hitlista "Billboard Hot 100". Dette er den høyeste plasseringen gruppa har hatt på lista. Andre singler som «Breaking the Girl» og «Suck My Kiss» gjorde det også bra på hitlistene. Albumet i seg selv var en verdenssuksess med over 12 millioner solgte eksemplarer. "Blood Sugar Sex Magik" ble listet som nummer 310 på Rolling Stone Magazines liste over de 500 beste albumene noensinne. I 1992 steg albumet til tredjeplass på den amerikanske albumlista, nesten et år etter utgivelsen.
I 1991 deltok bandet sammen med Andre Agassi i en reklamekampanje for sko fra Nike, kalt «Rock 'n' Roll Tennis».
Bandets suksess kombinert med en alvorlig narkotikaavhengighet ble til slutt for mye for Frusciante, som plutselig forlot bandet under Blood Sugar-turneen i Japan i mai 1992. Red Hot Chili Peppers spilte på Lollapalooza-festivalen 1992 med gitarist Arik Marshall (som for øvrig dukket opp sammen med dem i The Simpsons-episoden «Krusty Gets Kancelled», og videoene for «Breaking the Girl» og «If You Have to Ask») og med Jesse Tobias fra det Los Angeles-baserte bandet Mother Tongue. Ingen av dem forble medlemmer av Red Hot Chili Peppers særlig lenge, da «kjemien ikke var den riktige», ifølge de andre medlemmene av gruppa. Til slutt endte man opp med tidligere Jane's Addiction-medlem Dave Navarro som fast gitarist.
"One Hot Minute" (1993–1998).
Dave Navarro opptrådte første gang med bandet på Woodstock '94, hvor de bar enorme lyspærekostymer, noe som gjorde det nærmest umulig for dem å spille på instrumentene sine. Utad så bandmedlemmene ut til å komme godt overens, men innad ble forholdet mellom de tre etablerte medlemme og Navarro stadig verre. Navarros musikalske bakgrunn skilte seg ut fra de andres, noe som skapte problemer da de begynte å spille sammen, og fortsatte å være et problem hele det neste året da Red Hot Chili Peppers' sjette album ble spilt inn. "One Hot Minute", det eneste albumet Dave Navarro deltok på, ble gitt ut 12. september 1995. Til tross for blandede kritikker ble albumet en suksess. Bandmedlemmene selv beskrev "One Hot Minute" som et mørkere og tristere verk enn de foregående fem, men hele 5 millioner eksemplarer ble solgt over hele verden. Balladen «My Friends» ble bandets tredje nummer 1-single. Sangene «Warped» og «Aeroplane» gjorde det også godt på hitlistene.
Flere av sangene fra albumet ble gjenutgitt på såkalte soundtracks. «I Found Out», en låt opprinnelig av John Lennon, ble utgitt på '. «Love Rollercoaster», opprinnelig av The Ohio Players, ble utgitt på soundtracket "Beavis and Butthead Do America", og ble utgitt som single.
På dette tidspunktet hadde Kiedis gjenopptatt heroinmisbruket sitt. I april 1998 ble det gjort kjent at Navarro hadde forlatt bandet, og Kiedis poengterte at avgjørelsen var «gjensidig». Dog ble det rapportert om at Navarro ble kastet ut av bandet etter å ha møtt opp til bandøving under påvirkning av narkotika, hvor han blant annet skal ha falt baklengs over en forsterker. Kiedis har senere uttalt at hendelsen skulle vært komisk, men isteden bare var pinlig og utgjorde det endelige støtet som førte til at Navarro sluttet i Red Hot Chili Peppers.
"Californication" (1998-2001).
John Frusciante på scenen på Reading Madejski Stadium
I årene etter at John Frusciante forlot bandet ble det kjent at han hadde utviklet en alvorlig heroinavhengighet, som førte til at han ble fattig og nesten døde. Han ble overtalt til å legge seg inn på rehabiliteringssentert Las Encinas Drug Rehabilitation Center i januar 1998. Han kunne forlate senteret i februar samme år og leide seg en liten leilighet i Silver Lake. Problemene og skadene stilte seg formelig i kø for Frusciante i løpet av årene med rusavhengighet, og for noen av dem var det nødvendig med kirurgi. Han fikk en rekonstruert nese og nye tenner for å hindre dødelige infeksjoner.
Til tross for bandmedlemmenes glede over å ha Frusciante tilbake i bandet, var han nedslitt både fysisk og mentalt. Frusciante hadde ikke spilt gitar på flere år og det var vanskelig for ham å prioritere livet fremfor rusmisbruket. Trass i dette begynte Frusciante etterhvert å spille som det talentet han hadde vært, og nye sanger tok form. 8. juni 1999, etter et år med produksjon og nitid øving, ble "Californication" gitt ut som bandets syvende studioalbum. Albumet ble solgt i over 15 millioner eksemplarer over hele verden og er til dags dato bandets mest suksessfulle utgivelse. Californication inneholdt færre rapdrevne sanger enn sine forgjengere. I stedet satset bandet mer på stukturerte og melodiøse gitarriff, vokal- og basslinjer.
Californication nådde tredjeplass på den amerikanske albumlista og bandet ytterligere tre nummer én moderne rock-hits: «Scar Tissue», «Otherside» og «Californication». «Scar Tissue» vant Grammyprisen 2000 for Beste rocksang. Red Hot Chili Peppers spilte også denne sangen sammen med Snoop Dog under seremonien. Blant andre singler fantes «Around the World», «Road Trippin» og «Parallel Universe», som gikk inn på Moderne rock topp 40-lista til tross for ikke å ha blitt kommersielt utgitt som single.
I juli 1999, som en del av bandets to år lange verdensturné i tilnytning til utgivelsen av det nye albumet, spilte Red Hot Chili Peppers på Woodstock-festivalen. Omtrent 10 minutter før konserten startet ble bandet spurt av Jimi Hendrix' søster om å spille en av sin brors sanger. Etter noe nøling gikk bandet med på å spille klassikeren «Fire». Tilfeldigvis brøt det ut en liten brann i løpet av konserten. Denne utviklet seg raskt til en større brann og førte til at brannvesenet måtte rykke ut.
I 2001 ga Red Hot Chili Peppers ut sin første konsert-DVD, "Off the Map". DVDen ble produsert av Dick Rude, en trofast venn av bandet som også hadde produsert videoene for «Catholic School Girls Rule» og «Universally Speaking». Videomaterialet besto stort sett i utdrag fra en rekke forskjellige Red Hot Chili Peppers-konserter.
"By the Way" (2002-2005).
Bandet begynte prosessen med å skrive sitt neste album tidlig i 2001 og ga ut "By the Way" over et år senere, 9. juli 2002. Albumet ble solgt i over én million eksemplarer bare den første uken og gikk rett inn på andreplass på Billboard 200. Fem sanger fra albumet ble utgitt som singler: «By the Way», «The Zephyr Song», «Can't Stop», «Dosed» og «Universally Speaking». Albumets preg er at det er nokså dempet; Red Hot Chili Peppers bestemte seg for å fokusere på melodiøse ballader enn rapdrevne funklåter, som bandet hadde fokusert mye på tidligere. Etter utgivelsen av "By the Way" ga Red Hot Chili Peppers seg i kast med en 18 måneder lang verdensturné.
Red Hot Chili Peppers ga ut samlealbumet "Greatest Hits" i november 2003. Albumet nådde attendeplass på Billboard 200. Med på albumet var sangene «Fortune Faded» og «Save the Population», som ikke hadde blitt utgitt tidligere. «By the Way» og «Universally Speaking» var de eneste sangene fra "By the Way" som ble utgitt på "Greatest Hits".
Bandet produserte sin andre fullengdes konsert-DVD, "Live at Slane Castle", da de spilte på Slane Castle i Irland 23. august 2003 som en del av verdensturneen. Ikke lenge etter ga Red Hot Chili Peppers ut sitt første fullengdes live-album, "Live in Hyde Park". Live-albumet ble spilt inn under konsertene de holdt i Hyde Park i London i juni 2004. Konsertene som ble holdt over tre dager trakk mer enn 258 000 fans og ga inn over 17 100 000 pund i billettinntekter. Med dette toppet Red Hot Chili Peppers Hyde Park-arrangement Billboards liste over de mest inntektsrike konsertarrangementene i 2004.
I Hyde Park spilte bandet to da uhørte sanger, «Rolling Sly Stone» og «Leverage of Space», som tros å ha kommet til under arbeidet med innspillingen av "Greatest Hits".
"Stadium Arcadium" (2006-2007).
Bandet ga i 2006 ut det Grammy-belønnede albumet "Stadium Arcadium", produsert av Rick Rubin. Opprinnelig var planen at 38 sanger skulle utgis som tre separate album med seks måneders mellomrom, men bandet ønsket isteden å utgi et dobbelalbum med 28 sanger og utgi de resterende 10 senere som B-sider. "Stadium Arcadium" debuterte på førsteplass på de amerikanske hitlistene, og holdt førsteplassen i to uker. I tillegg debuterte albumet på førsteplass i Storbritannia og 25 andre land. Albumet ble solgt i 442 000 eksemplarer i USA alene og 1 100 000 på verdensbasis bare første uka. Intet annet album det året ble solgt i så mange eksemplarer i første salgsuke.
"Dani California" var den første singlen som ble utgitt fra albumet. Den gikk rett inn på førsteplass på den amerikansk Modern Rock-lista og endte på sjetteplass på Billboard Hot 100. På de britiske hitlistene nådde singlen andreplass. "Tell Me Baby" var neste single ut; også denne kunne notere førsteplass som beste listeplassering. "Snow ((Hey Oh))" ble gitt ut i andre halvdel av 2006 og ble Red Hot Chili Peppers' ellevte nummer én-single. Bandet kunne nå telle totalt 81 uker som førsteplassinnehaver. Dette var også første gang tre singler av bandet ble nummer én på rad. "Desecration Smile" ble gitt ut internasjonalt i februar 2007 og nådde 27.-plass på de britiske hitlistene. "Hump de Bump" var bandets neste single. På grunn av positive tilbakemeldinger på musikkvideoen valgte man i mai 2007 å gi den ut over hele verden, istedenfor kun i USA, Canada og Australia slik planen opprinnelig var.
For å promotere albumet tok bandet i 2006 fatt på en ny verdensturné. Den begynte med en to måneder lang Europa-turné fra slutten av mai til midten av juli og fortsatte med konserter i Nord-Amerika fra slutten av august til begynnelsen av november. Red Hot Chili Peppers vendte siden tilbake til Europa for en andre turné som varte til midten av desember. Bandet begynte 2007 med en andre turné i Nord-Amerika som gikk fra midten av januar til midten av mars, denne gangen inkludert konserter i Mexico i tillegg til i USA. Denne ble etterfulgt av flere konserter i Australia og New Zealand fra tidlig til sent april, før bandet satte kurs for Japan i begynnelsen av juni. Verdensturneen endte med en tredje runde med konserter i Europa fra slutten av juni til slutten av august. Bandet spilte også på Live Earth-konserten som ble holdt på Wembley Stadium i London 7. juni 2007. Iløpet av turneen spilte Red Hot Chili Peppers på flere festivaler, inkludert Oxegen-festivalen i Irland i juli 2006, Lollapalooza i Grant Park i Chicago i august 2008 og Coachella Valley Music and Arts Festival i Indio i California i slutten av april 2007.
Stadium Arcadium mottok i februar 2007 seks Grammy-priser. Disse var for beste rockalbum, beste rocksang ("Dani California"), beste rockutgivelse av en duo eller gruppe med vokal ("Dani California"), beste spesialutgave av album, beste produsent (Rick Rubin) og beste musikkvideo i kortform ("Dani California"). Red Hot Chili opptrådte under seremonien med sangen "Snow ((Hey Oh))".
"Pause" (2007- 2009).
Anthony Kiedis fortalte i et intervju med Rolling Stone Magazine i mai 2008 at Red Hot Chili Peppers «for tiden er oppløst». Kiedis fortalte at bandet var utslitt etter å ha jobbet nærmest kontinuerlig siden "Californication" og at de derfor hadde tatt en pause. Videre fortalte han at han er opptatt med å ta seg av sønnen sin, mens Frusciante fortsetter sin solokarriere, Chad Smith jobber med et jazzband i Japan og Flea eksperimenterer med nye musikkideer. Kiedis uttalte at han var ivrig etter å begynne å tenke på nytt materiale, men at pausen ville vare «minst ett år».
Han slo også fast at det ikke eksisterer planer for noe tiende album. Mens Chad Smith touret og spilte inn et nytt album med supergruppa Chickenfoot, bestemte Flea seg for å vende tilbake til utdannelse. Han benyttet mye av tiden etter bandets tour i 2007 for lære seg nye musikalske ferdigheter, og tok opp enkelte fag på University of Southern California. Han har også jobbet for å få inn penger til musikkskolen Silverlake Conservatory og planlegger å gi ut et eget solo album.
"I`m with you" (2009-i dag).
I august 2009, bekreftet Chad Smith at vil bli sammen høsten 2009 for å spille inn nytt materialet. Han sa dette: “Everybody was like, 'Y'know, I really like having this time off, not being a Chili Pepper and doing other things. It'll be two years in September, so now we're ready."
18 juli ga bandet ut deres første singel til deres nye album med navn; "The Adventures of Rain Dance Maggie". Bandet lagde også en musikkvideo til singelen, som ble sluppet ut 30 juli. 29 august ble deres tiende album, "I'm With You", sluppet ut. Albumet, som ble det første med den nye gitaristen Josh Klinghoffer, fikk mikset anmeldelser i Norge. Albumet ble bedre mottatt i USA, men flere gjorde seg bemerket over mangelen på John Frusciante. Bandet ble skrevet inn i rockens æresgalleri den 14 april 2012. Bandet spilte sammen med tidligere bandmedlemmer, som blant Jack Irons og Cliff Martinez. Den tidligere gitaristen John Frusciante var ikke tilstede under seremonien.
Teknikk.
Kiedis er kjent for å bruke et stort antall forskjellige sangstiler. Han har ofte kombinert rapping og «snakkede» vers med mer tradisjonell sang, noe som har gitt bandet en karakteristisk og relativt konsekvent stil. Antallet rap-drevne sanger har dog sunket dramatisk siden utgivelsen av "Californication". "By the Way" inneholdt bare to sanger med rap-drevne vers. Kiedis' stil de siste årene er et resultat av utvikling gjennom alle Red Hot Chili Peppers ni album.
Hillel Slovaks stil var stort sett basert på blues og funk. Etter Slovaks død baserte de nye gitaristene seg i stor grad på hans stil. Frusciante bidro dog med en mer melodiøs og struktuert lyd til de nyere albumene, som "By the Way", "Californication" og "Stadium Arcadium". Dette står i kontrast både til hans bidrag på "Mother's Milk", hvor lyden er kraftigere, og på "Blood Sugar Sex Magik", hvor lyden er lettere og mer funky. Dave Navarro, som har sin bakgrunn i heavy metal, progressiv og psykedelisk rock, brakte en helt annerledes lyd til bandet.
Fleas basstil er en blanding av funk, punk, hardrock og psykedelisk rock. De tunge, lave melodiene, som han enten spiller med normal fingerstil eller såkalt «slapping», har bidratt til Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Fleas slapping-stil var dominerende på de første albumene, mens han på de senere albumene (etter "Blood Sugar Sex Magik") bidrar med mer melodiøs bass. På sangene «Don't Forget Me», «Blood Sugar Sex Magik», «Hump de Bump» og «Snow ((Hey Oh))» benytter han dobbelgrep.
Mens Kiedis er frontvokalist for bandet, deltar Frusciante ofte med bakgrunnsvokal. Han også sunget versene på enkelte sanger, eksempelvis «The Power of Equality», «Funky Monks», «Breaking The Girl» og «The Righteous and the Wicked» fra Blood Sugar Sex Magik. På noen sanger bidrar han med falsett, særlig på sanger fra "By the Way" og "Stadium Arcadium", men også på "Blood Sugar Sex Magik"-sangene «If You Have to Ask» og «Under the Bridge». Frusciante sang sammen med Kiedis på sangen "Knock Me Down" fra Mother's Milk og synger enkelte deler alene på sanger som «Dosed» og «Descration Smile». Det har blitt en tradisjon at Frusciante på et tidspunkt under en konsert fremfører en låt alene. Det er særlig coverlåter fra 1960- og 1970-tallet eller en av hans egne sololåter som blir fremført. Blant sangene han har sunget er «Tiny Dancer» av Elton John, «SOS» av ABBA, «How Deep Is Your Love» av The Bee Gees, «Maybe» av The Chantels, «I Feel Love» av Donna Summer, «For Emily, Wherever I May Find Her» av Simon and Garfunkel, «How Can I Tell You?» av Cat Stevens og «Inca Roads» av Frank Zappa.
Bandets FOH-lyd har de siste 16 årene, særlig under Stadium Arcadium-turneen, blitt mikset av den profesjonelle lydteknikeren Dave Rat.
Improvisasjon.
Improvisasjon har alltid vært en viktig del av Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Bandets første konserter var faktisk nesten utelukkende basert på improvisasjon. Mange av Frusciantes gitarsoloer og Fleas bass-soloer på nyere album er improviserte. Bandet har det meste av de siste ti årene åpnet konsertene sine med en kort improvisasjon. Noen ganger forlenges begynnelsen, midtdelen eller avslutningen på en sang med en lang improvisasjon, dette gjelder særlig sanger som «Give It Away», «My Lovely Man», «If You Have to Ask», «Californication», «Parallel Universe», «Can't Stop», «Throw Away Your Television», «By the Way» og «Dani California».
Tekster.
Tekstene i Red Hot Chili Peppers' sanger har dreid innom en rekke ulike tema ettersom tiden har gått. Tekstene har handlet om alt fra kjærlighet og vennskap, tenåringsangst og aggresjon, forskjellige seksuelle tema og forbindelen mellom sex og musikk til politikk og sosiale problemer (særlig knyttet til amerikanske urfolk), romantikk, ensomhet, globalisering, berømmelse, å takle døden, fattigdom, dop og alkohol.
Priser.
Bandet mottok en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 2008.


BMW Z1.
BMW Z1, roadster produsert av BMW fra 1988 til 1991. Den totale produksjonen var på 8 000 biler, og 6 443 av disse ble solgt i Tyskland. Bilen har spesielle dører som går ned i karosseriet, og ikke utover som på vanlige biler, og Z1 dermed blant de uvanlige bilmodellene fra BMW.
De etterfølgende Z-modellene er Z3 og Z4.


BMW Z3.
BMW Z3, roadster produsert av BMW i perioden 1996–2002.
BMW Z3 ble lansert i forbindelse med James Bond-filmen GoldenEye. I denne filmen kjørte James Bond for første gang BMW. BMW Z3 er en roadster med flere trekk fra den klassiske BMW 507 som ble produsert på 1950-tallet. Z3 ble også laget i en coupéversjon.
Z3 ble etterfulgt av Z4.


BMW 328.
BMW 328, en bilmodell fra BMW, lansert i 1936
BMW 328 er en klassisk sportbil som ble produsert på 1930-tallet og som gjorde BMW til et navn på racingbanen.


Henrik VI av England.
Henrik V (født 6. desember 1421, død 21. eller 22. mai 1471 var konge av England fra 31. august 1422 til 4. mars 1461 og igjen fra 31. oktober 1470 til 11. april 1471. Han var konge da Rosekrigene brøt ut, og var en av de sentrale brikkene i spillet om tronen.
Barndom.
Henry av Windsor, med tilnavn etter Windsor Castle hvor han ble født, var eneste barn av Henrik V av England, og dermed tronarving. Det var derfor store forventninger til ham allerede fra fødselen. Hans far døde da han var bare noen måneder gammel, og han ble kronet som Henrik VI. Moren, Catherine av Valois, var datter av den franske kongen, og bare tyve år gammel da hun ble enke. Da man ikke stolte på henne på grunn av hennes opphav spilte hun en svært liten rolle i sin sønns liv.
Mens Henrik var mindreårig ble landet styrt av et regentråd som ble dominert av Humphrey, hertug av Gloucester (Henrik IVs yngste sønn) og biskop Henry Beufort (kardinal fra 1426), som også var i slekt med kongen. En eldre sønn av Henrik IV, John, hertug av Bedford, var regent av Frankrike med ansvar for den pågående Hundreårskrigen. Når han befant seg i England var han også regent av England.
Fra 1428 var jarlen av Warwick kongens mentor. Hans far hadde vært sentral i opposisjonen mot Rikard II. Kongen ble også sterkt påvirket av kardinal Beaufort, og senere William de la Pole, 1. hertug av Suffolk. Gjennom deres påvirkning ble han innstilt på fred med Frankrike, noe som senere ble et konflikttema.
Henriks halvbrødre Edmund og Jasper, som var født i morens andre ekteskap, ble utnevnt til jarler. Edmund var faren til Henry Tudor, senere kong Henrik VII.
Kroning.
Henrik ble kronet i Westminster Abbey den 6. november 1429, en måned før han fylte åtte år. Han ble så kronet til konge av Frankrike 16. desember 1431. Han tok ikke makten selv før han ble erklært myndig i 1437, samme år som hans mor døde.
To av de viktigste regentene forsvant etterhvert ut; John, hertug av Bedford døde i 1435, og Humphrey, hertug av Gloucester ble beskyldt for høyforræderi og antagelig myrdet i 1447.
Ekteskap.
Henrik V hadde hatt store fremganger i Hundreårskrigen, og England kontrollerte derfor betydelige områder i Frankrike. Da han døde i 1422 forsvant drivet i krigføringen, og mens Henrik VI var mindreårig gikk mye av besittelsene tapt. Franskmennene tok initiativet, blant annet gjennom Jeanne d'Arcs bedrifter, og Henrik mistet kongemakten i Frankrike. Den franske dauphinen ble kronet i Reims, og gjenerobringen av områder fortsatte.
Som voksen viste Henrik seg som en dypt åndelig person; samtidig manglet han den verdslige innsikt som måtte til for å styre landet effektivt. Han lot hele tiden noen få favoritter blant de adelige ved hoffet dominere seg. De som ønsket fred med Frankrike var sterkest av disse, mens Richard Plantagenet, 3. hertug av York og hertugen av Gloucester, som ønsket fortsatt krig, ble satt på sidelinjen.
Kardinal Beaufort og Suffolk overtalte kongen til å inngå ekteskap med Karl VII av Frankrikes niese Margaret av Anjou, for på denne måte å styrke muligheten for fred. Henrik aksepterte, ikke minst fordi han fikk vite at hun var svært vakker. Han sendte Suffolk for å forhandle med Karl VII. Den franske kongen aksepterte på den betingelse at han ikke måtte betale den sedvanlige medgiften, og at han istedet fikk områdene Maine og Anjou fra engelskmennene. Dette ble nedfelt i Tourstraktaten, men betingelsene ble ikke avslørt for parlamentet, fordi man visste at det ville være svært upopuært i den engelske befolkningen at man avhendet besittelsene.
Ekteskapet ble inngått i 1445, og det ser ut til at Margaret snart utfylte Henrik ved at hun var rede til å ta avgjørelser og vise seg som en leder, mens han ikke hadde noe imot å bli ledet av henne. Selv om hun bare var seksten år gammel viste hun seg som en meget kompetent leder. Henrik utsatte en stund å gjøre noe med overleveringen av Maine og Anjou. Margaret insisterte på at han måtte oppfylle sin del av avtalen, og i 1446 ble innholdet i traktaten kjent. De var særlig Suffolk som måtte ta støyten, ettersom han hadde forhandlet den frem. Men kongeparet var fast bestemt på å stå ved ham, fordi de også var sårbare og ikke kunne akseptere at noen skulle straffes for en avtale de selv hadde kjent til.
I 1447 innkalte kongen, dronningen og en gruppe adelige – Suffolk, Somerset og kardinal Beaufort – Gloucester Bury St. Edmunds og anklaget ham for høyforræderi foran parlamentet. Han ble fengslet, og døde i fangenskap; det er uvisst om det var av naturlige årsaker eller om han ble tatt av dage. Gloucesters død betydde at hertugen av York ble tronarving, men Henrik anerkjente aldri dette formelt, og fortsatte å holde York utenfor hoffet. Hertugen ble istedet sendt for å styre Irland, mens Suffolk og Edmund Beaufort ble elevert til hertuger. Beaufort, som var nevæ av kardinalen, ble sendt til Frankrike for å lede krigen.
Misnøye og sinnssykdom.
Kongen og regjeringen ble gjenstand for en økende grad av misnøye. Dette skyldte særlig manglende lov og orden, korrupsjon, foredeling av kongelige eiendommer til kongens favoritter, kronens dårlige økonomiske forfatning og det stadige tapet av besittelser i Frankrike. I 1447 førte dette til en kampanje fra parlamentet mot hertugen av Suffolk, som var den mest upopulære i kretsen av rådgivere. Henrik måtte sende ham i eksil, mens skipet hans ble bordet i Den engelske kanal, og Suffolk ble myrdet. Liket ble funnet på stranden ved Dover, og det ble aldri klart hvem som stod bak mordet. Dronningen var rystet over det som hendte.
I 1449 begynte Edmund Beaufort, som ledet krigen i Frankrike, nye krigshandlinger i Normandie. I løpet av høsten ble engelskmennene presset tilbake til Caen, og i 1450 hadde franskmennene tatt tilbake hele provinsen som Henrik V hadde kjempet så hardt for å sikre seg. Soldatene som kom tilbake til England, mange av dem uten å få lønn, bidro til følelsen av lovløshet i den sørlige delen av England. I Kent ledet Jack Cade samme år et opprør, under navnet «John Mortimer». Han støttet Richard, hertug av York, og opprettet sitt hovedkvarter på "White Hart Inn" i Southwark (et hvitt hjerte, «white heart», var Rikard IIs symbol). Kongen kom til London med en hær for å knuse opprøret, men ble overtalt til å la halve styrken vente mens den andre halvdelen møtte Cade ved Sevenoaks i Kent. Cade seiret, og okkuperte London. Opprøret ble slått ned bare noen dager senere, uten å ha oppnådd særlig annet enn å skape kaos i London, men det stod klart at det var sterke følelser i sving.
Hertugdømmet Akvitania ble annektert av Frankrike i 1449. De engelske monarkene hadde vært hertuger av Akvitania siden Henrik IIs tid. Etter en tid hvor man vurderte muligheten for å ta det tilbake ble hertugdømmet oppgitt inntil videre i 1450. Calais var dermed den eneste gjenværende engelske besittelsen i Frankrike. I 1452 kom hertugen av York kalt tilbake fra Irland for å ta sin plass i kongens råd og gjøre slutt på det svært mange så som vanstyre av landet. Hans sak vant sterk støtte, og han samlet en hær i Shrewsbury. I London samlet kongens rådgivere en egen hær av omtrent samme størrelse, og de to sidene møtte hverandre sør for London. Med styrkene oppmarsjert presenterte York en liste over klagemål og krav, inkludert krav om at Somerset måtte arresteres. Kongen gikk med på kravene, men dronningen klarte å forhindre at Somerset ble arrestert. I 1453 hadde Somersets innflytelse blitt gjenopprettet, og York var igjen isolert. Samtidig som dette pågikk hadde et engelsk inntog i Akvitania lykkes i å ta Bordeaux, og dronningen annonserte at hun ventet barn.
Fremgangen i Akvitania varte ike lenge, og da kongen fikk høre om nederlaget der i august 1453 begynte et mentalt sammenbrudd. Han hadde allerede vist tegn på mental sykdom, og utover høsten ble tilstanden verre. Da hans sønn Edward of Westminster ble født 13. oktober var han ute av stand til å reagere på at han endelig hadde en arving, og han ble så syk at han ikke lenger fungerte i sin rolle som monark. York hadde i løpet av de siste månedene alliert seg med Richard Neville, jarl av Warwick, som hadde enorm innflytelse og muligens var enda rikere enn Richard. Et regentråd ble opprettet, og i 1454 ble York utnevnt til Lord Protector. Han hadde dermed den makt han ønsket i første omgang, og sørget for å skyve dronningen ut i kulden, mens Somerset ble plassert i Tower of London. Mye av Yorks krefter måtte brukes på å forsøke å få orden på rikets finanser. På første juledag 1454 kunne kongen igjen tiltre etter en lang hvileperiode.
Personlighet.
Henrik VIs personlighet blir gjerne oppsummert med ord som gudfryktig, ubesluttsom og lett å lede. Han hadde også flere perioder fra 1453 og utover hvor han var helt ute av stand til å styre på grunn av sinnssykdom. Han var en generøs person, og gav mange ganger bort kongelige eiendommer til trofaste adelsmenn; dette hadde ikke hjulpet på rikets anstrengte finanser.
Han var ikke opptatt av pomp og prakt, og foretrakk å kle seg enkelt. Henrik skiller seg sterkt fra sin far ved at han ikke ser ut til å ha vært det minste opptatt av å lede sine soldater i kamp; i stedet fokuserte han på lesning og boklærdom. Dette er noe ironisk, ettersom hans regjeringstid er en av de blodigste i landets historie. Han var opptatt av rettferdighet, men var ute av stand til å gjøre noe med lovløsheten og korrupsjonen som hindret befolkningen i å oppnå rettferdig behandling. Han var dypt religiøs, og brukte nok ofte sin tro for å flykte fra maktkampen ved hoffet. Kongen var også svært prippen, og unngikk så langt det var mulig å ha seksuelt samkvem med sin kone.
På grunn av hans entusiasme for utdanning gav han generøse bidrag til grunnleggelsen av både Eton College og King's College i Cambridge. Begge ble opprettet som læreinstitusjoner for studenter fra fattige kår, som ellers ikke kunne fått høyere utdanning.
Kongen kan sies å ha vært en anstendig mann, men han var fullstendig ute av stand til å takle intrigene i datidens politikk. Han lot seg dominere fullstendig av maktglade adelsmenn, noe som førte landet ut i borgerkrig, de såkalte Rosekrigene. Under krigene var det dronning Margaret som ledet Huset Lancaster, mens kongen var en brikke som brukt av den siden som hadde kontroll over ham til enhver tid.
Rosekrigene.
Det hadde vokst frem en stadig sterkere gruppe av misfornøyde adelsmenn. Blant de viktigste var Richard, hertug av York, Richard Neville, jarl av Warwick og Richard Neville, jarl av Salisbury. De gikk sammen om å støtte Huset Yorks krav, først om regentposisjonen, og deretter om selve tronen. I 1455 støtte partene for første gang sammen på slagmarken, i første slag ved St. Albans.
4. mars 1461 ble kongen avsatt av sin fetter Edward av York, sønn av Richard, hertug av York, som ble kronet som Edvard IV. Men den nye kongen klarte ikke å få fatt i Henrik, Margaret eller deres sønn, som gikk i eksil. Lancastrianerne gjorde fortsatt motstand, med dronning Margaret som sin leder. I 1465 ble Henrik, etter en gjenoppblussing av krigen, tatt til fange av Edvard IV, og han ble deretter holdt i Tower of London.
Margaret av Anjou gikk igjen i eksil i Skottland, og deretter i Frankrike. Hun fikk hjelp fra kong Ludvig XI, og dannet en allianse med jarlen av Warwick, som dermed skiftet side. Jarlens datter giftet seg med Edward av Westminster for å styrke denne alliansen. Warwick dro så tilbake til England, og den 30. oktober 1470 ble Henrik gjeninnsatt på tronen. Henrik var syk da han ble fengslet i 1465, og årene som hadde gått hadde ikke gjort ham sterkere. Da han ble vist frem i Londons gater som Englands rettmessige konge skal han ha vært upåvirket og viljeløs. Kontrasten til den viljesterke Edvard IV må ha vært markant.
Noen måneder senere gikk Warwick for langt da han erklærte krig mot Burgund, hvis hersker gav Edvard IV den hjelp han trengte for å ta tilbake tronen. Huset Lancasters fremste kandidat etter Henrik, Edward av Westminster, falt i slaget ved Tewkesbury i 1471. Margaret mistet all glød, og levde resten av sine dager tilbaketrukket i Frankrike.
Henriks død.
Henrik VI ble igjen fengslet i Tower of London, hvor han ble myrdet 21. eller 22. mai 1471. Legenden forteller av det var Richard, hertug av Gloucester som utførte mordet, men ettersom han bare var nitten år gammel er dette usannsynlig; det var ikke en oppgave man tildelte en så ung mann.
Hvert år legger representanter for Eton College og King's College, Cambridge ned roser og liljer på alteret som står der kongen ble drept.
Han ble først gravlag i Chertsey Abbey, men i 1485 ble hans legeme flyttet til St. George's kapell i Windsor Castle.
Stamtavle.
Henrik 06
Henrik 06


M4 Sherman.
M4 Sherman var en amerikansk stridsvogn fra andre verdenskrig. Den ble brukt av Storbritannia og det britiske samveldet, Frankrike og Sovjetunionen.
Vognen var relativt rask og smidig, pålitelig, enkel å produsere og vedlikeholde. Sherman ble produsert i mange forskjellige varianter, noen av dem med store avvik fra utgangspunktet. Etter krigen ble Sherman brukt i mange lands forsvar. Oppgraderte versjoner var i tjeneste fram til slutten av århundret.
Sherman møtte hovedsakelig Panzer IV-varianter og Panther på slagmarken. Den eneste stridsvognen som ble produsert i sammenlignbart antall var sovjetiske T-34.
Historie.
Sherman var basert på chassiset til Lee. Den største forbedringen var å flytte den sidemontere 75 mm-kanonen over i et større og forbedret tårn, og erstatte dette med det tårnet (med en 37 mm kanon) som satt på M3. Skrogets høyde ble dermed kraftig redusert. Høyden hadde gjort M3 til et lett mål på slagmarken. Modifikasjonene forbedret stridsvognens kampevne sterkt. Hovedbevæpningen var nå i stand til å rotere 360°, i stedet for 30° til høyre og venstre som før. Over 49 000 Sherman ble produsert ved 11 fabrikker i løpet av krigen. Den første prototypen var klar i september 1941. Sherman ble brukt i kamp første gang av den britiske 8. armé ved El Alamein 23. oktober 1942.
Spesielle versjoner ble utviklet for invasjonen i Normandie under ledelse av generalmajor Percy Hobart og kalt "Hobart's funnies". Dette inkluderte amfibiske Duplex Drive-varianter, minerydderen Sherman Crab, bruleggere og veileggere.
Tidlige versjoner var utstyrt med en 75 mm kanon med lav utgangshastighet, med begrenset panserbrytende effekt. Den hadde dog en effektiv, høyeksplosiv granat. Senere amerikanske varianter fikk en 76 mm kanon med høyere utgangshastighet. Disse variantene het M4A1 76(w), M4A2 76 (w), M4A3 76(w). Den siste Sherman-varianten fra andre verdenskrig var M4A4.
Noen britiske Sherman ble modifisert ved å bytte ut kanonen med med en britisk 17-punder (76,2 mm); denne varianten ble kjent som Sherman Firefly. Kanonen hadde allerede vist seg effektiv i 1943 i Afrika, da som panservernkanon. Fra 1944 hadde britiske pansereskadroner en Firefly per tropp med fire Sherman. Da Sherman senere ble erstattet av Cromwell, så ble Firefly beholdt i tjeneste fram til Comet kom. En type pilammunisjon ble utviklet for 17-punderen, noe som gjorde den enda mer effektiv. Britene forsøkte å tilby amerikanerne 17-punderen, men de takket nei.
Etter andre verdenskrig ble noen israelske Shermanvogner utstyrt med en fransk 75 mm kanon (Supersherman) eller en 105 mm kanon (M51 Isherman), en kortere (L/44) versjon av den som ble brukt i AMX-30. Mange land i Latin-Amerika brukte Sherman i lang tid etter krigen. Det siste var Paraguay.
Teknisk.
Sherman har et mannskap på fem. Vognføreren satt framme i skroget, og på tidlige utgaver hadde han doble.30 M1919A4 mitraljøser. Disse ble tatt bort 6. mars 1942.
Panseret på Sherman var jevnere fordelt enn motstykkene; for eksempel hadde den tykkere panser på dekket enn Tiger. Den var dog markert dårligere beskyttet enn de mest moderne, tyske stridsvognene den møtte. Sherman startet krigen med 51 mm panser foran på skroget. Dette ble oppgradert til 64 mm på noen senere varianter, og opp til 114 mm på M4A3E2 Sherman Jumbo.
Erfaring i kamp viste at Shermans hadde lettere for å brenne enn andre stridsvogner. Dette ble rettet på ved å sveise på en tomme (cirka 25 mm) tykke plater over ammunisjonslageret. Senere modeller flyttet ammunisjonslageret ned på gulvet av skroget, med vanntanker rundt.
Etter hvert som Sherman-mannskaper støtte på tyske panservernstyrker med våpen med hulladninger ble vognene oppgradert med mer panser i felten. Dette var noen ganger så enkelt som å lage en stålramme som ble fylt med sandsekker.
Kanonen på Sherman var første en 75 mm med lav utgangshastighet. Denne var lite effektivt mot nyere varianter av fiendtlige stridsvogner, og ble erstattet i tjeneste, først av en 76,2 mm med høyere utgangshastighet. Den var en hybrid av 3-tommers kanonen på M10 Wolverine og sluttstykket på 75 mm-kanon, kalt M1. På slutten av krigen var 50% av Shermanvognene utstyrt med denne kanonen. Britiske styrker laget en versjon med 17-punder kalt Firefly. Chassiset på Sherman ble også brukt til selvdrevet artilleri med forskjellige artillerivåpen på (se varianter under).
Sherman hadde flere typer motorer i løpet av levetiden. Under andre verdenskrig startet den med en radialmotor fra Continental, og senere fikk M4A3 en Ford GAA V-8. Denne motoren utgjorde brorparten av dem som var i tjeneste med den amerikanske hæren. M4A4 hadde en Chrysler-motor. Andre brukere enn den amerikanske hæren satte dieselmotor i vogna: M4A2 og M4A6 hadde dette.
Eksterne lenker.
Sherman


BMW E87.
E87, BMW 1-serie. Bilen på bildet er ikke standard grunnversjon
BMW E87 er den første modellen i BMWs 1-serie og er en bil i kompaktklassen. Det er det minste og mest prisgunstige BMW som er på markedet i dag. E87 ble lansert i 2004 og konkurrerer med VW Golf og Audi A3 i premiumsegmentet. E87 produseres ved fabrikken i Regensburg.


Fylkesvei 402.
Fylkesvei 402 (Fv402) går mellom Lillesand og Birkeland i Birkenes. Veiens lengde er 13,5 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Ålfoten.
Ålfoten er ei bygd i Bremanger kommune. Den ligger på nordsiden av Ålfotfjorden som er en fjordarm av Nordfjord. Bygda består av fire bygdelag, Førde (uttale: føre), Sigdestad, Myklebust og Vik, og har ca. 200 innbyggere. Bygda har skole (ny i 1994) med elever opp til 7. klasse, og barnehage i samme bygget. Kirka i Ålfoten er en gammel trekirke fra 1678.
I bygda ligger to kraftstasjoner, én i Åskora (uttale: åskåra) og én ved Yksnelvane. Vei mellom dem ble åpnet i august 2004.
I sørvest ligger Ålfotbreen. Øst for Ålfotbreen ligger Gjegnalundsbreen. På sørsida av Ålfotfjorden ligger de tre fjellene Hesten, Bukkenibba og Blånibba (Gjegnen). Nord for bygda ligger blant andre fjellene Kårnyken, Kvasshornet og Klakegga. Bygda har tre daler, Førdsdalen (uttale: førsdalen), Sigdestaddalen og Myklebustdalen. I Førdsdalen ligger vannene Osvatnet, Vasslidvatnet og Uravatnet. Lengst ute i dalen ligger Store Førdsvatnet (uttale: førsvatnet), eller Hjelmevatnet som det blir kalt i Svelgen.
Bygda har vei gjennom Myklebustdalen til kommunesenteret Svelgen, til Ytre Bremanger via den undersjøiske tunnelen under Skatestraumen og til nordsida av Nordfjord med ferja Isane-Stårheim.
Ålfoten hørte til Davik kommune fram til 1. januar 1965.


Pax forlag.
Pax forlag A/S (fra latin "pax", «fred») ble opprettet i 1964 som et forlag for den økende venstreradikalismen i Norge. Forlaget sprang ut av kretsen rundt det pasifistiske månedsskriftet "Pax" som organisasjonen Folkereisning Mot Krig hadde gitt ut siden 1962. Pax utga såvel skjønnlitteratur som sakprosa, med spesiell vekt på politiske og samfunnsmessige spørsmål.
Pax forlag var ikke forlaget som introduserte den heftete billigboka i Norge, men som gjorde formatet til sitt eget. Jens Bjørneboe ga rettighetene til pocketbøkene til Pax forlag, noe som reddet forlaget fra konkurs i trange tider.
Et stort løft i forlagets historie var utgivelsen av Pax Leksikon som ble finansiert gjennom å selge en form for aksje kalt «paxsje». Pax dannet skole for å utgi «smale» fagbøker, og ble i stigende grad en konkurrent til Universitetsforlaget på samme måte som ved at forlaget utga klassiske sosialistiske bøker i konkurranse med Oktober forlag og Gyldendal Norsk Forlag. Forlaget utga også et kresent utvalg skjønnlitteratur, og omtalte bøker som "Kvinne, kjenn din kropp" og "Den lille røde bok for skoleelever".
Pax Forlag eies i dag av firmaet Forlagsfinans, som i sin tur er kontrollert av Bjørn Smith-Simonsen. Pax eier 3% av aksjene i De norske Bokklubbene og er en av de største aksjonærene i Humanist Forlag. Pax har dessuten flere tilknyttede "imprinter", som barnebokforlaget Omnipax, fagbokforlaget Unipax, forlaget Bonytt med flere.


Anne Gjeitanger.
Anne Gjeitanger (født 15. januar 1963 i Oslo), nå bosatt i Sandefjord, er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen "Incontro" i 2005. Gjeitanger jobber til daglig med alternativ terapi, se Reiki. Før hun flyttet til Sandefjord, var hun forlagskonsulent i forlaget Oktober.


Wilhelm Heinrich Solf.
Wilhelm Heinrich Solf (født 5. oktober 1862, død 6. februar 1936) var en tysk diplomat, jurist og statsmann.
Bakgrunn og utdannelse.
Wilhelm Solf ble født i en svært velstående og liberal familie i Berlin. Han studerte ved universitetet i Anklam (Pommern) og Mannheim, hvor han tok eksamen i 1881. Senere studerte han orientalske språk, særlig sanskrit, i Berlin, Göttingen og Halle, og tok doktorgraden i filologi vinteren 1885. Påvirket av en av sine lærere, den velkjente indologen Richard Pischel, skrev han en elementær sanskrit-grammatikk.
Etter å ha tatt doktorgraden arbeidet han ved universitetsbiblioteket i Kiel mens han avtjente verneplikten ved marineinfanteriet. Imidlertid ble han snart klassifisert som tjenesteudyktig og dimittert.
Tidlig diplomatisk karrière.
Han trådte inn i den tyske utenrikstjenesten 12. desember 1888 og ble stasjonert ved det tyske generalkonsulatet i Calcutta 1. januar året etter, hvor han arbeidet i konsularavdelingen. Imidlertid forlot han konsulartjenesten for å studere jus ved universitetet i Jena. Han tok den juridiske doktorgrad i september 1896, og ble rettsassessor samme år. Hans juridiske utdannelse gjorde ham kvalifisert for høyere stillinger i utenrikstjenesten. Han ble ansatt ved Utenriksministeriets koloniavdeling og i 1898 utnevnt til distriktsdommer i Dar-es-Salaam. I 1899 ble han konsilpresident i Apia, Samoa.
Guvernør av Samoa.
Etter anneksjonen av Samoa den 1. mars 1900 ble Solf koloniens første guvernør, en stilling han innehadde frem til 19. desember 1911.
Senere karrière.
Etter hjemkomsten fra Samoa ble Solf utnevnt til statssekretær for kolonisaker (koloniminister), en stilling han innehadde frem til 1918. Solf foretok reiser til bl.a. Tysk Sydvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika i 1912 og til Kamerun og Togo i 1913. Uheldigvis for Solfs ambisjoner måtte Tyskland avstå sine kolonier etter første verdenskrig.
Solf førte derfor lobbyvirksomhet for å få til en fredsavtale allerede i 1917 og 1918. Han var motstander av den uinnskrenkede ubåtkrigføringen, som bragte USA inn i krigen.
Helt på slutten av krigen ble han i oktober 1918 utnevnt til Tysklands utenriksminister. I denne egenskap innledet han forhandlinger om våpenhvile som trådte i kraft 11. november det året. Han gikk av som utenriksminister 13. desember samme år, midt under den tyske revolusjonen. Deretter var han frem til 1920 visepresident for Deutsche Kolonialgesellschaft. Fra 1920 til 1928 var han Tysklands ambassadør til Japan. Solf gis mye av æren for å ha gjenopprettet det gode forholdet mellom Tyskland og Japan, som kulminerte med undertegnelsen av den tysk-japanske traktaten av 1927. Da han kom tilbake til Tyskland ble han styreformann for Deutsches Auslands-Institut i Stuttgart.
Selv om han støttet valget av konservative Paul von Hindenburg som president, var han selv mer sentrumsorientert og ble medlem av det liberale Deutsche Demokratische Partei. Etter at partiet ble tvangsoppløst i 1933, planla han å grunnlegge et nytt sentrumsparti, men planene lyktes ikke.
Han var gift med Johanna «Hanna» Dotti, som senere grunnla den antinazistiske Solf-kretsen sammen med deres datter So'oa'emalelagi «Lagi», som var født på Samoa.
Solf, Wilhelm
Solf, Wilhelm
Solf, Wilhelm
Solf, Wilhelm
Solf, Wilhelm
Solf, Wilhelm


Hans Petter Blad.
Hans Petter Blad (født 1962) er en norsk forfatter, dramatiker og regissør.
Han debuterte som forfatter i 2002 med romanen "I skyggen av små menn midt på dagen". Boka ble utgitt som hovedbok i Cappelens bokklubb, noe som er sjeldent for debutanter. I 2005 kom romanen "De nysgjerrige", som av forlaget blir omtalt som den ultimate studentromanen. Som dramatiker er nok Blad best kjent for teaterstykkene Små Menn, Tell til hundre og Eksorsistene.
Sammen med Erik Poppe har han også skrevet manus til filmen "Schpaa" fra 1999. Blad skrev også manuset, sammen med regissør Hans Petter Moland til filmen Gymnaslærer Pedersen etter Dag Solstads bok.
Blad har laget filmer som I siste åndedrag (film) og Hodiak fra 1994 som handler om Hilmar Hodiak som etter åtte år i utlendighet kommer hjem for å spore opp kvinnen og barnet han forlot i Norge. Hun har selvsagt funnet seg en ny mann, som, nok en gang selvsagt, ikke liker at Hilmar kommer hjem. Dette utløser en rekke begivenheter som får katastrofale følger for dem alle.


Norsk fotball 2005.
2005-sesongen er den 58. sesongen med seriefotball i Norge.
Herrelandslaget.
fortsatte i kvalifiseringen til fotball-VM 2006, i gruppe 5, mot blant annet og.


Reebok Stadium.
Reebok Stadium er hjemmebanen til Bolton Wanderers, og ligger i Horwich utenfor byen Bolton, i regionen Nordvest-England.
Banen erstattet Burnden Park i 1997, og har en tilskuerkapasitet på 28 723. Selv om fasilitetene er bedre og kapasiteten har økt i forhold til Burnden Park, var ikke fansen helt fornøyd med den nye arenaen. Dette skyldes at arenaen ble lagt et stykke utenfor byen, og at mange hadde et nostalgisk forhold til deres gamle hjemmearena og dens historie.
Navnet på stadionet er valgt etter navnet på klubbens hovedsponsor over lang tid, Reebok.


Jarl av Warwick.
a> var i mange generasjoner jarlenes sete
Jarl av Warwick er en av de eldste jarletitler i England. Den ble opprettet i Englands adelskalender, men står nå i Storbritannias adelskalender. I middelalderen var jarledømmet arvelig gjennom kvinnelige ledd, og ble derfor holdt av flere familier. Tradisjonelt var den som hadde tittelen også innehaver av Warwick Castle, og da den ellevte jarlen spesifiserte at slottet skulle gå til en mannlig arving, mente han antagelig implisitt av også tittelen skulle arves av samme person. Den siste jarlen i den opprinnelige opprettelsen var den attende, Edward Plantagenet, 18. jarl av Warwick. Da han i 1499 ble anklaget for høyforræderi ble tittelen inndratt. Den meste kjente jarlen i denne opprettelsen var Richard Neville, 16. jarl av Warwick, som under Rosekrigene ble kjent som "the Kingmaker".
Den andre opprettelsen var for John Dudley, 1. hertug av Northumberland. Han ble også anklaget for høyforræderi, og hertugtittelen ble inndratt, men hans sønn John fikk arve jarledømmet. Etter ham fulgte broren Ambrose, men da han døde uten arvinger døde tittelen ut.
Den tredje opprettelsen var for Robert Rich, 3. baron Rich. I motsetning til de som tidligere hadde hatt tittelen kontrollerte ikke Richslekten Warwick Castle; det var i Grevilleslektens eie. Da den åttende jarlen i Richslekten døde uten arvinger ble tittelen gjenopprettet for 1. jarl Brooke, slik at tittel og slott ble gjenforent. Greville ble dermed jarl Brooke og jarl av Warwick, og søkte om tillatelse til å bare bruke den mest prestisjefylte tittelen, Warwick. En slik tillatelse har aldri blitt gitt, men slekten sluttet å bruke tittele jarl Brooke, og med unntak av når jarlen er i House of Lords omtales han kun som jarl av Warwick.
Fjerde opprettelse - 1759.
Arving til tittelen er Charles Greville, Lord Brooke, født 1982.
Warwick
Warwick


Elektrofant.
Elektrofant er en gruppe som består av Klaus Skrudland og Knut Jonas Sellevold. De kommer fra Stavanger og Sandnes og lager elektronisk musikk.
I 2003 ga de ut CD-en "Flipstick EP", og i 2004 CD-en "Wørk!", begge utgivelsene ble gitt ut på plateselskapet Beatservice Records. Opprinnelig var Trond Anfinnsen medlem, men før "Wørk" ble påbegynt, forlot han gruppa, og Knut Jonas Sellevold erstattet ham. I juli 2005 skilte Elektrofant lag med Beatservice Records, og Klaus Skrudland startet et nytt plateselskap som heter Exploded View Records, som Elektrofant nå er signert til.


Yan Friis.
Yan Reidar Friis (født 13. august 1952 i Oslo) er en norsk journalist, humorist og forfatter.
Liv og karriere.
Yan Friis startet sin journalistkarriere i "Arbeiderbladet", for deretter å jobbe flere år i ungdomsbladet "Det Nye" der han etablerte seg som en av Norges fremste musikkjournalister. Siden 1993 har han skrevet artikler og intervjuer for "Vi Menn", hvor han har vært reportasjesjef siden 2007. I "Vi Menn" har han gjort seg bemerket med sine humoristiske stunt-reportasjer, sine petit-artikler og sine skildringer fra Sørøst-Asia, og da særlig Thailand. I 2000 mottok han "Friends of Thailand"-prisen fra Tourist Authorities of Thailand.
Friis jobber også som humorist i NRK P1, der han er programleder for radioprogrammet "Herreavdelingen" sammen med Finn Bjelke.
I 2003 startet han Saranya Forlag AS sammen med mynthandler Jan Olav Aamlid for å gjenutgi den norske oppdagelsesreisende og vitenskapsmannen Carl Bocks verk "Templer og elefanter" fra 1884 i praktutgave (utgivelse var først tenkt julen 2006, men boken blir såpass kostbar å trykke at man har funnet det nødvendig å lete etter sponsorer).
Ved Oslo-valget 2007 var Friis kandidat på Kystpartiets valgliste. Ved stortingsvalget 2009 stod han på 10. plass på Kystpartiets liste i Oslo.
Yan Friis var sekundant da Tor Milde satte sine legendariske verdensrekorder i Marguerita uten salt, først med 24 i Stockholm (mars 1987), så og med 25 i Montreux (mai 1987). Friis' personlige rekord er 17, satt i Stockholm, mars 1987.


Chrysler PT Cruiser.
Chrysler PT Cruiser er en stasjonsvogn med «retrodesign» som produseres av Chrysler, et merke i DaimlerChrysler-gruppen, som ble lansert i 2001.
Den ble utviklet som en moderne variant av Chrysler Airflow bygget på komponenter fra Dodge Neon, men det ferdige produktet er bygget på en egen plattform.
PT Cruiser har store likheter i både størrelse og form til konseptbilen Chrysler CCV fra 1997, og til konseptbilen Plymouth Pronto fra samme år. Sistnevnte ble best mottatt av publikum, og ble videreutviklet til PT Cruiser.
Modellen er en forhjulsdrevet, femseters bil. En turboladet GT-variant ble lansert for modellåret 2003, og en cabriolet ble lansert for modellåret 2005.
Offisielt står «PT» for «Personal Transportation», men initialene er også navnet på bilens plattform. Neon var bygget på Chryslers "PL"-plattform («Platform Low»), mens PT Cruiser er bygget på "PT"-plattformen («Platform Tall»). «PT» var også kodenavnet til PT Cruiser frem til lanseringen.
Den europeiske modellen ble bygget på DaimlerChryslers fabrikk i Graz, Østerrike i 2002, under produksjonskoden "PG", mens bilen i 2001 og fra og med 2003 blir bygget i Mexico med produksjonskoden "PT".
Selv om karosseriet har vært det samme i hele produksjonsperioden finnes det flere utgaver av PT Cruiser, som kjennetegnes ved ulike merker i bagasjelukens nederste, venstre hjørne. Disse inkluderer blant annet "Classic Edition", "Limited Edition", "Touring Edition", "Dream Cruiser", "Street Cruiser", "Pacific Coast Highway Edition" og "GT Cruiser". Turbomodellene kjennetegnes med et «2.4L Turbo»-merke i bagasjelukens nederste, høyre hjørne.
I 2005 ble en fireseters cabriolet-modell lansert. Dette er en todørs bil med veltebøyle for ekstra stivhet og rullebeskyttelse. Dessuten sørger veltebøylen for at luften flyter over baksetepassasjerene, og bidrar til mindre trekk i baksetet under kjøring.
I 2006 ble PT Cruiser oppdatert. Gjenkjennelige endringer utvendig er nye hovedlykter, ny grill og redesignede baklykter. Innvendig har bilen fått oppdatert dashbord, og tilkoblingsmuligheter for MP3-spiller til stereoanlegget. Den turboladede 2.4 l motoren er nå tilgjengelig med 180 hk (134 kW) eller i en «High Output»-versjon med 230 hk (172 kW).
I 2007 ble det kun solgt 2 Chrysler PT Cruiser i Norge.
Utvikling.
PT Cruiser var opprinnelig ment som en Plymouth-modell før Chrysler fusjonerte med Daimler-Benz. Den gang hadde Chrysler planlagt et helt nytt modellprogram for Plymouth-merket. Da fusjonen var et faktum fantes det ikke lenger noen tro på Plymouth som et eget bilmerke, og det ble nedlagt. Dermed ble PT Cruiser lansert som Chrysler.


Krigsveterandepartementet (USA).
Krigsveterandepartementet ("Department of Veterans Affairs", VA'") er et departement i den amerikanske regjeringen med ansvar for å administrere velferdsprogrammer for krigsveteraner og deres familier og etterlatte. VA ble opprettet i 1988 ved at etaten Veterans Administration, etablert i 1930, ble omgjort til eget departement. Både departementet og den tidligere etaten har sin oppdragsbeskrivelse fra president Abraham Lincolns andre innsettelsestale: «"...to care for him who shall have borne the battle, and for his widow and his orphan..."»
VA er den føderale regjeringens største departement etter Forsvarsdepartementet. VA har et årlig budsjett på over 60 milliarder dollar og har omkring 219 000 ansatte i hundrevis av krigsveteransykehus, klinikker, velferdskontorer og nasjonale gravlunder. Departementet er en av de største arbeidsgiverne for helsepersonell i USA.


Christopher Titus.
Christopher «Chris» Titus (født 1. oktober 1964 i Castro Valley i California) er en amerikansk skuespiller og komiker. Han ble kjent igjennom TV-serien Titus, som handlet om ham selv. Han er også en suksessfull stand-up komiker. Titus er gift med Erin, og sammen har de to barn, Kennie Marie (født 25. august 2001) og Jett Evan (født 8. mai 2004).
I 2004 ble Titus' stand-up show «Norman Rockwell is Bleeding» filmatisert og vist på den amerikanske TV-kanalen Showtime.


Saltomortale.
En animasjon av en saltomortale
En saltomortale (salto) – av ital. salto, "hopp", og mortale, "dødelig" – er et hopp med minst 270 graders rotasjon enten framover, bakover eller sidelengs. I løpet av utførelsen vil alltid føttene peke oppover. Som regel er satsen fra stående til stående, men variasjoner av sats og landing finnes innenfor flere idretter.
Begrepet salto blir brukt i blant annet stuping, trampoline, turn, freestyle, mens i enkelte av de nyere idrettene som Snøbrettkjøring, jibbing, freerunning, parkour og tricking bruker begrepene frontflip og backflip som er synonymer med forlengs salto og baklengs salto.
Utførelse.
Uansett hva slags idrett man utfører en salto innenfor, er de biomekaniske prinsippene de samme. Rotasjonen må bli skapt før føttene har forlatt underlaget. Den rotasjonen man har når man har forlatt bakken vil være den samme helt til man lander igjen. Man kan øke og senke rotasjonshastigheten ved å gjøre kroppen henholdsvis kortere eller lengre.
Sats.
For å skape rotasjon i satsen må man påvirke kroppen med et dreiemoment, en kraft som virker på siden av omdreiningsaksen. For forlengs og baklengs salto er aksen tverraksen, for sidelengs salto sagitalaksen. Punktene under beskriver måter å skape rotasjon når satsen er ifra føttene.
Innenfor idretter hvor klassisk stil er en viktig del av utførelsen som stup, trampoline, turn og aerials er kroppen som regel helt strak i satsen, og rotasjon blir skap enten ved lening, spark med vristene, kraftig armbruk eller en kombinasjon. For idretter hvor klassisk stil har liten betydning som snowboard, freerunning, parkour, skateboard o.l. er hoften og knærne som regel bøyd i satsen, og en kombinasjon av lening, skrått spark med knærne, og gjerne også armbruk brukes for å skape rotasjon.
Svev.
Ved å øke treghetsmomentet kan man senke rotasjonshastigheten, og motsatt. For stilidretter gjøres dette med å benytte seg av de fire kroppstillingene kroppert, pikert, puck og strak, og man har en tidlig utstrekning, gjerne når saltoen er halvveis ferdig. For andre idretter er det ingen definerte regler for hvordan kroppstillingen skal være, men gjøres som regel ved å bøye hoften og knærne mer eller mindre.
Landing.
For å lande til full stopp er det viktig man svikter i hoften og knærne ved landingen både for å dempe kreftene fra underlaget, og å stanse rotasjonen. For stilidretter er det også viktig at man blir stående, og ikke mister balansen eller landingen. For saltoer hvor hoppet beveger seg framover eller bakover, og man ikke skal stoppe, kan det være en fordel å lande med en fot foran den andre. Denne utførelsen ser man innenfor tumbling, parkour, freerunning og andre. For tumbling spesielt når det gjelder baklengs så svikter man som regel ikke i landingen, for å overføre mest mulig av kreftene til neste hopp.
Variasjoner av enkel salto.
Siden en enkel salto kan gjøres på forskjellige måter har de fleste idretter gitt de forskjellige variantene forskjellige navn. Stilidrettene har stort sett den samme benevningen, mens de nyere idrettene har egne varianter med egne navn. Mange av de nyere idrettene promoterer saltoer hvor rotasjonen går om en skrå akse isteden for tverraksen.


Salto (São Paulo).
Salto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil.


Grebe.
Grebe var en gruppe i Kompani Linge. Gruppa med dette navnet opererte både i Østerdalen og i Gudbrandsdalen – men mest mellom dalførene. Gruppas historie strekker seg over det siste halvannet år av andre verdenskrig.
Historie.
Det begynte tragisk. 10. oktober 1943 skulle seks mann hoppe ut i fallskjerm i fjellet mellom Atndalen og Østerdalen: Torbjørn Hoff fra Elverum, Henning Løkken fra Stor-Elvdal, Alf Graven og Hans Storhaug fra Rena, Arne Øvergård fra Vang og Jens Beck fra Nittedal.
De tre i det første flyet landet etter planen. Det andre flyet med Hoff, Løkken og Beck skulle komme en time senere. Men de første hverken så eller hørte noe til det. De ventet og lette, men etter mer enn to måneder valgte de tre som var i live å legge veien over til Sverige. Først gradvis – og til dels flere tiår etter krigen – ble de andres skjebne klarlagt. Flyet hadde navigert feil og sluppet dem over Rambergsjøen i Rørosområdet. En dis over vannet skjulte at det ikke var islagt. Alle tre druknet.
Først i mars 1944 var Arne «Gubben» Øvergård som leder, Hans «Kyllingen» Storhaug og Alf «Per» Graven klare til innsats igjen, nå med Hans «Diplomaten» Lund fra Askim som ny telegrafist. Nå gikk de på ski fra Sverige. Oppdraget var å rekognosere droppeplasser og lagerplasser, ta imot og lagre våpenslipp fra fly, og planlegge angrep på kommunikasjonslinjene. Det første hovedkvarteret ble lagt til Holmsjøen øst for Sollia i Atndalen, og fra nyttår til frigjøringen holdt de til i «Rudshytta», også kalt «Ambassaden», litt lenger sør i det samme fjellområdet. Sommeren og høsten 1945 var de mye på farten, blant annet i Ringebufjellet.
Lingekarene Jon Gunleiksrud og Oddvar Dobloug sluttet seg til gruppa 15. april. De hadde begge drevet som instruktører i de to dalførene siden 1942. Den neste som kom var Rolf Øvergaard fra Sollia, som hadde vært kontaktmannen deres på Atnbrua. Han unngikk så vidt å bli arrestert i juni 1944, og ble innlemmet i gruppa. Siden fikk de flere forsterkninger, til de våren 1945 var 14 mann.
Alle flyslipp i Nord-Østerdal, med unntak av ett, fant sted i fjella mellom Alvdal og Sollia, og ble tatt imot av «Grebe». Tre av dem kom sommeren 1944. Men om høsten, mens de oppholdt seg i Ringebufjellet, mislyktes alle slipp. Dessuten var en «dump», et utstyrslager, blitt oppdaget og mat og klær var stjålet. Det ble mangel på både mat og vinterklær, og av sikkerhetsgrunner var de ikke ute av klærne den høsten, hverken natt eller dag. Høsten 1944 var ekstra nedbørrik. Det ble derfor en alminnelig foreteelse å legge seg våt i et vått telt, eller en fuktig jordhule, i ly av steiner eller fjellhamrer. Senere på høsten ble det ofte overnatting på frossen mark og fortsatt med undertøy som mer lignet et panser enn et porøst undertøylag.
Undertøy kunne i utgangspunktet ikke skaffes på det sivile marked «Fordi kontakt til sivile – til og med til Milorg – bare skulle gripes til som nødhjelp,» ifølge Jon Gunleiksrud.
Dette siste viste seg snart helt urealistisk. Milorgfolk i Alvdal og Sollia ble viktige medspillere for gruppen. Mat ble båret på ryggen fra begge bygdene. Avstandene var større til Alvdal, men det var flere gode skiløpere der – dette var landets fremste skiløperbygd på den tiden.
I november 1944 dro Arne «Gubben» Øvergård på permisjon til Stockholm, og kom ikke tilbake. 12. juli var han blitt fratatt kommandoen over Grebe. Den ble overtatt av Jon Gunleiksrud med Oddvar Dobloug som NK. «Gubben» var ingen god leder. Det var gnisninger, og det gikk ut over innsats- og arbeidsviljen. Arne Øvergård ble siden sendt til Østfold som instruktør, og tok giftpillen sin etter at han kom til å treffe en av elevene med et vådeskudd. Det verste var at den som ble truffet, bare fikk et uskyldig kjøttsår.
Etter at Rolf Øvergaard sluttet seg til «Grebe,» ble søsteren Marit Øvergaard Erichsen hovedkontakt i Sollia sammen med Helge Nesset. Marit var rundt 30 år gammel og sportslig til tusen, uredd, fanatisk motstander av nazistene, og klok og effektiv. Det var rift om å bli utpekt til turer ned til Marit.
Julekvelden 1944 inviterte hun hele «Grebe» ned til seg og alle åtte kom, pluss den påtroppende distriktssjefen Leif Norberg. Julaftens morgen opprant med klarvær og kaldt; en fin, rosa himmel og ellers hvitt, hvitt så langt øyet kunne se. Hvem kunne tro det var krig og elendighet i verden? De smeltet snø og stelte seg så godt de kunne, og beregnet så de skulle komme fram i skumringen. I døra sto Marit og tok imot dem. Hun var kledd i en vakker, rød bunad, og det store, blonde håret hang utslått. Det var varme på peisen, ribbe og pølse, hjemmebrygget øl og dram. En julekveld ingen glemte.
Jernbanen angripes.
29. desember kom særmeldingen: «Sommerfuglen til ekornet: Forestillingen gikk ganske godt.» Det betydde: Begynn angrep mot jernbanen i begge dalfører. Samtidig kom dette telegrammet til Grebes sender: «Uten ytterligere ordre skal aksjon igangsettes mot både Dovrebanen og Rørosbanen, fra tidligst, og helst natt til 6. januar.»
Natt til 6. januar sprengte Grebe og Milorg i samarbeid bruene over Tronsåa og ved Nyeggen i Alvdal
og over Tresa nord for Koppang. Karene fra Sollia skulle sprenge jernbanen ved Hanestad. Da de kom fram ved 3-tida om natta, viste det seg at Glomma gikk åpen, så de kom ikke over.
Til Gudbrandsdalen dro Jon Gunleiksrud og tre til. Meningen var at sabotasjen der skulle utføres i samarbeid med gruppa «Woodpecker» og med Milorg, men de kom ikke i kontakt med noen av dem. De sprengte likevel noen skinner i Bredebygden like sør for Otta.
Noe senere sprengte tynsetingene brua over Tela på Telneset. 25. januar tok «Oskar» Dobloug og to til brua over Åsta. Det ble også gjennomført en sprengning ved Ringebu.
Men Jon Gunleiksrud fikk ryggproblemer med hekseskudd og isjias. På vei sabotasjeoppdraget i Ringebu ble han så dårlig i ryggen at Hans Storhaug måtte overta ledelsen. Gunleiksrud var til slutt så utkjørt at han la seg ned, greide ikke sitte heller for smertene og ville at de andre skulle fortsette uten ham. De andre mer tvang enn overtalte ham til å gå videre, og tok oppakningen hans. De regnet med at hvis han ble igjen, ville han ta «pillen».
Etter at de kom tilbake ble det klart at han måtte på sykehus. På Lillehammer hadde de en overlege som han var trygg på – han hadde ligget der før. To av de andre måtte følge ham over fjellet til Ringebu. Det må ha vært vanvittig vondt for hvert skritt. Ploge kunne han ikke, så i utforbakker bandt de et tau om livet på ham og holdt igjen.
Inne på fjellet møtte de uvær, det var snøfokk imot og nesten uråd å gå. Ei lita bu bygget for veiarbeiderne reddet dem. Der var det også ovn. Gunleiksrud la seg rett ut og sovnet.
De våknet grytidlig og fikk stablet «Sigurd» på beina, hvit i ansiktet, med tau til en foran og en bak, og. Først i mørkningen var de framme der det heller ned mot Ringebu. Her gjorde de som sist de skulle ned i dalen, hugg hver sin granlegg og satte seg skrevs over. Men forrige gang hadde ingen hekseskudd. Heldigvis bodde Sigurds kontaktmann der tømmerløypa kom ned. De to andre fikk ikke følge ham dit. Det siste de så var Sigurd som nå krabbet alene bortover på veien og forsvant i mørket.
Grebe fikk også ubehagelige oppdrag. To ganger var karene ute og likviderte folk de mente truet motstandsbevegelsen – ei 37 år gammel barnepleierske i Ulsberg og en jeger og fjellmann på Tretten.
I begynnelsen av januar flyttet de til det nye kvarteret, «Ambassaden». I et par grantrær ble det laget en platting som ble brukt som utkikkstårn. Der var det en mann på vakt fra det lysnet om morgenen til det ble mørkt om kvelden. Fra tårnet gikk det en ringeledning inn i hytta. Hele stedet var underminert. De kunne tenne lunter, og de hadde snubletråder som utløste skudd. Hans Storhaug glemte en gang at det var lagt sprengladninger rundt hytta. Han tok glad og fornøyd farvel med de andre og vasset rett i snubletråden så en ladning ble utløst – til almen latter.
Gunleiksrud var nøye med disiplin og renslighet. Men det kunne gå for vidt. «Diplomaten» hadde en gang varmet opp vann til fotbad i den store kjelen de laget mat i. Da karene kom inn til «tea break» var han ikke rask nok til å avslutte. Den snarsinte Fredrik Brandt ville skyte ham på flekken, og temperaturen var høy til Dobloug og Rolf Øvergaard kom inn og fikk dempet det hele med latter og fleip.
Harde turer var det ingen mangel på, tobakk, derimot… En gang de lå sør i Ringebufjellet kom «Kyllingen» på at han hadde en 20-pakning liggende i en «dump» ved Holmsjøen. Det var jo bare en 10 mils vei, så han la av gårde. En uke senere var han tilbake – med røyken sin.
Seks mann fra lufta.
«Plutselig, kanskje noen mil unna, ser vi noen skygger mot stjernehimmelen og det blinker av og til litt i lyset fra månen, som svær og gul stiger opp over Gråhøgda bak oss. Og nå hører vi det! Den fine, høye symaskinlyden til de britiske og amerikanske flyene. Oscar roper «Tenn lyktene» og vi retter dem mot flyene som nå kommer susende mot oss. Det er som de har retning direkte mot oss og vi nesten kneler ned for ikke å bli truffet.
Det er to store, fire-motors Stirling bombefly som kommer susende, svære spøkelsesfugler, og så noen hundre meter borte ser vi et svakt lys fra åpningen i gulvet og ut velter mørke klumper med fallskjermene etter seg som stenglene på en blomst. Og plutselig åpner de seg; et rykk, farten stanser og de svever som løv mot bakken. To fly, og med ett er luften full av skjermer i alle farver; sorte, hvite, røde, blå, grønne, brune og så til slutt kommer, like over oss, seks kakhi-skjermer. Så dundrer flyene inn over oss med lange eksosstriper etter de fire motorene i den kalde natteluften; ikke noe symaskinlyd nå, nei, med tordnende brøl fra åtte svære motorer svinger de i en lang bue over Gråhøgda, blir borte og noen minutter senere kommer de tilbake over oss, nå høyt oppe, blinker «Good Luck» og forsvinner vestover i natten, mens symaskinlyden blir svakere og svakere. Til slutt er fjellet stille igjen.
– Jaggu er det ikke Kyllingen som tar imot oss.»
Det kommer to fly til en halv time senere, og tidlig neste morgen er det et nesten håpløst syn som møter. I hele dalsøkkets lengde, kanskje en kilometer, ligger fallskjermer i de mest lysende farger, 77 i alt. Kommer det et tysk fly nå, er de solgt!
De setter av gårde å få pakket sammen fallskjermene. De er nesten framme ved de nærmeste, når de bråstopper og blir stående urørlig. Langsetter den andre siden av dalsenkningen kommer to skiløpere. Grebe-karene synker langsomt ned på kne for å bli mindre synlige. Når hele det fargesprakende sceneriet blir oppdaget vil ryktene om en hel hær i fjellet spre seg som ild i tørt gress. Og om de får tak i de to skiløperne, hva skal de gjøre med dem? Ikke skyte dem, ikke ta dem med til «Ambassaden» – for kommer de ikke hjem, vil de bli ettersøkt over hele bygda.
De venter og ser. Langsomt, langsomt går de to der oppe i lia. Men det er noe som ikke stemmer. De går ikke etter hverandre, men ved siden av hverandre. Når de kommer nærmere, ser de at den ene er ei ung jente og den andre en ung gutt. Og de går nærmest og ser hverandre dypt inn i øynene og har ikke blikk hverken for fargeklattene i snøen eller for mystiske menn i fjellet. Det er bare helt tydelig at de ikke oppdager noe som helst, for de stopper ikke et øyeblikk, snur ikke på hodet – bare forsvinner over kanten.
Hände hoch!
24. februar dro Oddvar Dobloug og Rolf Øvergaard fra til Otta. Oppdraget var å sprenge jernbanebrua i Rosten, det trange gjelet i Gudbrandsdalen mellom Sel og Dovre. Men de innså at det ville være ugjørlig. Milorgmannen Ottar Havn mente det ville være effektivt å sprenge pumpehuset der lokomotivene fylte vann. Han fikk laget seg en nøkkel til pumpehuset, gikk inn og tegnet pumpeverket. Rolf og Oddvar gikk inn i pumpehuset. Ottar holdt vakt utenfor. Det var mange bensinkanner i bua. Og dem satte de inntil ladningen. Eksplosjonen lyste opp hele dalen. Bare grunnmuren av huset sto igjen.
Så ville Grebe forsøke seg mot vannverkene på Hjerkinn og Fokstua i samarbeid med Woodpecker-gruppa. De overnattet i ei hytte i Kvitdalen ved Hjerkinn og rekognoserte.
Når alle forberedelser er ferdige blir de overrasket av to tyske feldwebler som er ute på skitur. Oddvar Dobloug, som er i sivil, går ut og begynner å smøre ski. Han har pistolen innenfor buserullen. Den ene tyskeren tar av seg skiene og kommer bort til ham – Legitimation! sier tyskeren arrogant. «Oskar» viser legitimasjonskortet sitt. Tyskeren er på vei tilbake til skiene. Så snur han seg og spør om «Oskar» er alene. Han svarer at de er to, men den andre er ute på ski. Men så oppdager tyskerne at det ligger enda et par ski bak hytta, og lurer på hvem som eier dem. Dobloug later som han er overrasket over at kameraten ikke er ute på ski, og roper på Rolf. Da svarer Rolf ja, og Dobloug har ikke annet å gjøre enn å be ham om å komme ut. Han er nemlig også i sivil.
Men de har tatt seg inn i hytta gjennom et vindu på baksiden, de har aldri gått gjennom døra. Og døra er fastiset. Dobloug underholder tyskerne med løst prat mens karene jobber med å få opp døra. Rolf finner ei øks i hytta og prøver å bende døra over issvullen nede, men Kåre Hellan fra Woodpecker er utålmodig, tar fart og sparker til. Plutselig spretter døra opp, og den som da er nærmest døra og snubler ut er ikke Øvergaard, men Kåre Hellan i full uniform og med en stengun i hendene.
– Hände hoch! kommanderer Hellan og Dobloug, samtidig som Dobloug trekker pistolen. Tyskerne rekker først hendene i været, men bråsnur og prøver å stikke av. En salve fra Hellan og tre skudd fra Dobloug gjør ende på dem. Nordmennene drar dem inn i hytta og tar våpen og kikkerter. Angrepet mot jernbanen blir avlyst, og de kommer seg unna. De går sju mil tilbake i ett strekk den natta.
Grebe-gjengen hadde en siste idé: Nord for Dombås går jernbanen i en såkalt vendetunnel, en hårnålssving inne i fjellet; Grønbogen heter den. Om de stoppet et sørgående tog på Fokstua, beordret alle ut, satte toget i gang, og avsporet det i full fart i den trange, skarpe svingen i tunnelen, ville det kile seg fast og sperre jernbanen i lange tider.
Men før de kommer så langt får de telegram fra London om at alle operasjoner skal avlyses til nærmere ordre. Det skinner gjennom at det er fordi krigen snart er slutt.
Grebe gjenoppstår i Heimevernet.
I forbindelse med omorganisering av Heimevernet, settes det opp innsatsstyrker i hvert distrikt. Disse har fått navn etter Kompani Linge-operasjoner fra andre verdenskrig. I Oplandske Heimevernsdistrikt 05 heter innsatsstyrken Grebe.


Liste over tysk produksjon av kampkjøretøyer under andre verdenskrig.
Dette er en liste over tysk produksjon av kampkjøretøyer under andre verdenskrig. Der hvor tallene viser 1939, så betyr det fra september 1939, altså krigsproduksjon.
Panzer I.
Panzer I før krigen: 1 893 skrog hadde blitt produsert, 1 867 av disse var påmontert tårn. Resten ble brukt som kommando- eller treningsvogner.
Panzer II.
Panzer II før krigen: 1 223.
Panzer 38(t).
Panzer 38(t) før krigen: 78.
Panzer III.
Panzer III før krigen: 98.
Panzer IV.
Panzer IV Før krigen: 211.


Bedriftsøkonomi.
Bedriftsøkonomi (engelsk: "Business Administration") er et praktisk orientert fag som inkluderer flere fagfelt, hvor regnskapet står sentralt. Faget må ikke forveksles med det akademiske faget økonomi. Fagene har ingen direkte tilknytning, selv om det er visse berøringspunkter. I Norge er bedriftsøkonomi ikke tradisjonelt et universitetsfag, men et fag det tradisjonelt har vært undervist i ved handelsskoler og tilsvarende institusjoner. I Europa derimot og særdeles i Tyskland har faget i lengre tid vært et akademisk fag med en akademisk grad og et forskningsmiljø.
Regnskapet inneholder rådataene som danner utgangspunktet for all bedriftsøkonomi, men er i seg selv ikke nok. For å skaffe seg tilstrekkelig informasjon om bedriftens økonomiske stilling er det nødvendig å foreta ulike former for regnskaps- og lønnsomhetsanalyser. Internregnskap er viktig for økonomistyringen og et finansregnskap er nødvendig for skatteetaten.
Viktige områder i bedriftsøkonomien utover regnskapsanalysen, er foretaketsfinansiering, operasjonsanalyse, økonomisk styring, foretaksstrategi og organisasjonsteori.
Norges fremste fagmiljøer finnes ved Norges Handelshøyskole og Handelshøyskolen BI, foruten også ved Handelshøyskolen i Bodø og Universitetet i Agder.
Universitetsforlaget utgir tidsskriftet "Beta. Scandinavian Journal of Business Research", som er Nordens eneste vitenskapelige tidsskrift i bedriftsøkonomi og har eksistert siden 1987. Hovedredaktør siden 1996 er professor Odd Nordhaug ved Norges Handelshøyskole.
På engelsk blir bedriftsøkonomi som fag og utdannelse kalt "Business Administration", også omtalt som bare "Business". Stundom benyttes det britiske begrepet "Commerce". Det engelske begrepet "Economics" (økonomi) betyr samfunnsøkonomi, som er en samfunnsvitenskap.
I Norges Forskningsråd sorterer også bedriftsøkonomi under samfunnsfagene.


Privativ a.
Privativ "a" (eller "a" privativum) er en forstavelse/prefiks som uttrykker benektelse/negasjon (f.eks. "a"-typisk, "a"-teisme). Opprinnelig beskrevet i gammelgresk grammatikk, og kommer av den Proto-Indo-europeiske (forløperen til Indo-europeiske språk) syllabiske nasale *"n̥-", ablaut-nullpunktet for negasjonen *"ne". Av denne grunnen uttrykkes den som "an-" før en vokal (f.eks. "an"-alfabetisme, "an"-estesi, "an"-arki).
Samme prefiks finnes på Sanskrit, også som "a-", "an-". Latin har det beslektede prefixet "in-", og Vest-germanske språk (inkl. engelsk) har prefixet "un-".
I Nordgermanske språk er -"n"- blitt borte. svensk har "o"- og dansk og norsk har "u"-.


Kirgisistans president.
Kirgisistans president er statsoverhodet og øverste leder i Republikken Kirgisistan. I følge grunnloven er presidenten «symbolet på fellesskapet i folket og statsmakten, garantisten av Republikken Kirgisistans grunnlov og av hver statsborger.» Han eller hun blir valgt for en femårsperiode av velgerne. Presidentembetet erstattet i 1990 rollen som leder av det øverste sovjet, som hadde eksistert siden 1936, da landet var kjent som Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Den forrige, og første, folkevalgte presidenten var Askar Akajev, som gikk av 24. mars 2005. I et nyvalg i juli samme år vant Kurmanbek Bakijev.


Stormkanon.
En stormkanon er en kanon eller haubitser montert på et kjøretøy, ment for å støtte infanteri med direkte ild under angrep på annet infanteri og befestninger, samt bekjempelse av fiendtlige stridsvogner.
Det norske forsvaret brukte tyske Sturmgeschütz III like etter andre verdenskrig.


Panserjager.
Panserjager er et kampkjøretøy som har som hovedoppgave å bekjempe stridsvogner. Panserjagerne deles opp i "kanonpanserjagere" og "rakettpanserjagere". De førstnenvte er bestykket med kanon og de sistnevnte med panservernmissiler.
Det norske forsvaret har brukt NM-116 kanonpanserjager og NM-142 rakettpanserjager.


Themiskyra.
Themiskyra var en oldtidsby i Lilleasia, ved utløpet av elven Thermodon (dagens "Terme" i Nord-Tyrkia) ved Svartehavet. Byen er nevnt av Herodot (IV, 86) og de fleste av de klassiske forfatterne. Scylax sier at byen er gresk, mens Diodorus (II, 44) sier at byen ble grunnlagt av amasonene. Ifølge gresk mytologi var byen amasonenes hovedstad.


Riksvei 420.
Riksvei 420 (Rv420) går mellom Øygardsdalen i Grimstad og Timenes i Kristiansand.
Opprinnelig strekning var Jovannet i Arendal til Nørholm i Grimstad (32,4 km).
Veien ble forlenget 27. august 2009 mellom Kristiansand og Grimstad (i forbindelse med åpningen av den nye dagen før) med den gamle E 18-traseen og gjennom Sørlandsparken, frem til Timeneskrysset i Kristiansand.
Før 1. januar 2010 var fylkesvei 420 del av riksveien.


Thermodon.
Thermodon var oldtidens navn på elven "Terme" eller "Therme-Tchai" i Nord-Tyrkia. Elven renner mellom byene Ordu og Fatsa. Elven har utløp i Svartehavet, ca. 50 km vest for byen Samsun. Området rundt består av et fruktbart, men ganske isolert sletteland. Ifølge gresk mytologi lå amasonenes hovedstad Themiskyra ved bredden av Thermodon.


Gargarenene.
Gargarenene (eller Gargarenserne) var ifølge gresk mytologi en stamme bestående utelukkende av menn. Stammens område var adskilt fra amasonenes områder av fjell. En gang hvert år møttes gargarenene og amasonene i fjellene for å videreføre stammene, etterpå gikk de tilbake til hver sine stammeområder. Noen kilder sier også at amasonene kidnappet, voldtok og drepte gargarenene for reproduksjon av amasonestammen.
Jentebarna ble oppdratt av sine amasonmødre, og opplært i deres sedvanlige skikker som omfattet krig, jakt, ridning og dyrking av jorden. Guttebarna ble sendt til gargarenene eller drept.


Pixies.
Pixies er et alternativt rocke-band. Det ble grunnlagt i Boston, Massachusetts i 1986 og oppløst i 1993, for så å samles igjen i 2004. Pixies ble bare en moderat suksess i hjemlandet USA, men de ble store stjerner i Storbritannia og store deler av Europa.
Black Francis også kjent som Frank Black (ekte navn er Charles Thompson) (vokal, gitar), Joey Santiago (sologitar), Kim Deal (bassgitar, vokal), og David Lovering (trommer) er gruppens medlemmer. Musikken deres har en særegen "sound", men er inspirert av punk og indierock i tillegg til andre sjangre.
Francis var gruppens fremste låtskriver og sanger. Han har en særegen desperat, skrikende sangstil, og skriver ofte kryptiske sanger om spesielle tema, som uidentifiserte flygende objekter og surrealisme. Voldelige bilder fra Bibelen og referanser til mental ustabilitet, fysisk skade og incest kommer også ofte frem i hans tekster.
Deal bidro også til sanger og hennes ofte fjærlette stemme virket som en effektiv motvekt til Francis.
Musikalsk var Pixies så vidt forut sin tid. Samtidig som Pixies var i ferd med å gå i oppløsning holdt Nirvana på å spille inn "Nevermind", platen som skulle komme til å bringe alternativ rock ut til et stort publikum for første gang.
Det finnes likheter mellom lydbildet til disse to gruppene og Kurt Cobain var kjent som en Pixies-fan. I et intervju med "Rolling Stone" hevdet han at sangen "Smells Like Teen Spirit" var et mislykket forsøk på å skrive en Pixies-sang. Denne kommentaren, samt lignende skryt fra andre grungeband førte til at flere fikk øynene opp for Pixies.


Ekte rever.
Ekte rever ("Alopex" og"Vulpes") kalles også reveslekten'", og er som sådan en naturlig gruppe med rovpattedyrarter i hundefamilien. De fleste deler ekte rever inn i 12 arter, men det hersker en viss uenighet om systematikken. Såkalte ekte rever tilhører hundefamilien og har en rekke morfologiske og adferdmessige fellestrekk. Bare rødrev finnes naturlig i Norge og Norden som sådan, i det fjellreven tilhører en egen slekt.
Arter.
Det er fortsatt uenighet om systematikken for de ekte revene. Noen forskere anser kitrev ("Vulpes macrotis") og swiftrev ("Vulpes velox") som så like at de bør klassifiseres som underarter av samme art, andre mener de er distinkte nok til å være egne arter. Det høye antallet (64) diploide kromosomer hos fennek volder også flere forskere problemer med hensyn til systematikken, siden de andre artene i denne gruppen tildels har langt færre kromosomer. Rødrev har til sammenligning kun 36 kromosomer og fjellrev 50 kromosomer (Wayne, 1997).


Myrine.
En amasone avbildet på gresk keramikk som rødfigur på sort bunn, ca 510–500 f.Kr.
Amasonedronningen.
Myrine var en dronning og hærfører som byen Myrine/Myrina på vestkysten av Anatolia kan være oppkalt etter. Myrine var dronning for en nord-afrikansk, libysk amasonestamme, som eksisterte før den themiskyriske stammen, men hvor lenge før er ikke kjent. Disse kystamasonene er de første kjente amasonene. Landet deres var på en øy kalt "Hespera". Øya lå i en sumpmark kalt "Tritonis" i nærheten av elva Tritons utløp i det som senere ble kalt Atlanterhavet. Atlasfjellene ruvet over dronningdømmet og de libyske amasonene var velstående og høyt respektert under sin dronning Myrine. De erobret snart hele øya og gjorde den til sin eiendom. Framtoningen deres var flott og fryktinngytende i full krigsutrustning: hjelmer, brystplater og spyd, alt dekket med slangeskinn.
I henhold til Diodorus Siculus skal disse amasonene ha invadert det legendariske Atlantis og ødela deres by Kerne. Atlanterne skal ha fått en god behandling av dronning Myrine i bytte mot at hun fikk grunnlegge en ny by som ble oppkalt etter henne. Amasonene allierte seg med andre stammer og angrep sine bitre fiender gorgonene (som ble beskrevet av Diodorus som en krigersk nasjon som lå ikke langt unna landet til atlanterne. De hadde ikke hell med seg i bekjempe gorgonene da de ikke klarte å brenne ned deres skog. I et senere krigstokt skal hun etter sigende ha inngå en fredsavtale med Horus, herskeren av Egypt, erobret flere folk, inkludert syrerne, arabere og folket i Kilikia (men ga friheten til de sistnevnte som underkastet seg frivillig).
Hun tok også besittelse av Storfrygia fra Taurusfjellene til elven Kaikos, og flere av øyene i Egeerhavet, inkludert Lesbos. Det ble også sagt at hun var den første som gikk land på en etter sigende ubebodde øy som hun da ga dens navn, Samothraki, og bygde et tempel her. Byene Myrina på Lemnos, muligens en annen Myrnia i Mysia, Mytilene på Lesbos, Kyme og Pitane i Aeolis, og Priene i Jonia langs kysten av Anatolia, var også blitt hevdet å være grunnlagt av henne. I henhold til myten ble de ble navngitt etter henne selv, hennes søster Mytilene, og kommandantene i hennes hær, henholdsvis Kyme, Pitane og Priene.
Myrines hær ble til sist beseiret av Mopsos trakeren og Sipylos skyteren, og hun selv, som mange av sine amasoner, falt i det siste slaget.


Ainia.
Ainia (som betyr "hurtighet") var ifølge gresk mytologi en amason som var en av Akilles' fiender, og en av de tolv amasonene som bisto Penthesilea under den trojanske krigen.


Antianara.
Antianara eller Antianeira («mot havet») var ifølge gresk mytologi en amasonedronning over Thermodon. Hun etterfulgte dronning Penthesilea etter at hun ble drept under den trojanske krigen.
Hun var best kjent for å forkrøple sine mannlige tjenere. Det sies at hun lemlestet gutter og menn ved å fjerne en arm eller et ben. Da skyterne, som forsøkte å forhandle med dem om fred og ba dem om å slutte med dette, svarte dronning Antianira at forkrøplede menn var de beste elskerne.
Under den attiske krigen imponerte hennes krigerkunster hennes greske fiender så mye at Homer senere brukte navnet hennes som synonym på alle amasoner. Navnet ble også vanlig blant amasonedronninger.


Kari Kjønaas Kjos.
Kari Kjønaas Kjos (født 25. januar 1962 i Oslo) er en norsk politiker (Frp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 2005 og gjenvalgt i 2009.
Hun har yrkeserfaring som assistent i barnehage, som reiseleder, sekretær og som daglig leder i "Økonomisko" 1995-2000. Hun studerte ved BI 1993-95. Hun var fylkessekretær / rådgiver i FrP 2000-05.
Hun var medlem av Lørenskog kommunestyre og formannskap 1999-2007.


Ib Thomsen.
Ib Thomsen (født 6. oktober 1961) er en norsk politiker (Frp).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 2005 og gjenvalgt i 2009.
Han var vararepresentant i periodene 1993–1997 og 2001–2005.
Thomsen er utdannet fra Handelshøyskolen BI og Forsvaret, og drev eget firma fra 1985 til 2005.
Han var medlem av Nittedal kommunestyre og formannskap 1987-2005. Han var styreleder i Nittedal energiverk 1995-99 og områdesjef i Heimevernet 1999-2009.


Jørund Rytman.
Jørund Henning Rytman (født 4. mai 1977) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 2005 og gjenvalgt i 2009. Ryttman har vært medlem av FrPs landsstyre siden 2002. I årene 2002 til 2006 var han fylkesformann i Buskerud FrP.
Ved fylkestingsvalget 2003 ble han innvalgt i fylkestinget og ble valgt til fylkestingsgruppens gruppeleder.
Rytman begynte sin politiske karriere i FpU, og ble i 2001 2. nestformann. Året før ble han valgt inn i FpUs sentralstyre. På landsmøtet i FpU i 2004 tok han ikke gjenvalg som 2.nestformann i FpU. Han har også vært heltids organisasjons- og reisesekretær i FpU (1998–99). Rytman var også ansvarlig for etableringen av FrPs studentorganisasjon, Det Liberale Selskab.
Jørund Rytman har også vært leder i Drammen Natur og Ungdom og nestleder i Drammen SOS Rasisme.
Rytman er utdannet ved Handelshøyskolen BI i Buskerud (2000–2005).
Høsten 2005 etablerte han sammen med en del andre gründere en forening som skal tale gründernes sak. Rytman er styreleder for Gründerforeningen.
Rytman er også frimurer der han har graden II (Nidkjære St. Johannes medbror).


Jan-Henrik Fredriksen.
Jan-Henrik Fredriksen (født 2. oktober 1956 i Kragerø, Telemark) er en norsk politiker (Frp).
Han ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 2005, som FrPs første representant i historien fra Finnmark. Han ble gjenvalgt i 2009.
Fredriksen har yrkesskole og utdanning som sveiser. Han har arbeidet ved S Sydvaranger 1975-1976,
Kragerø Verft og Dokk 1977-1979, Kragerø Kystservice 1979-1982, Fjeldstad A/S 1982-1993 og Fabricom fra 1993.


Antibrote.
Antibrote («blodig motstand») var ifølge gresk mytologi en av de tolv amasonene som bisto dronning Penthesilea med å frigjøre Troja under den trojanske krigen. Hun ble drept av Akilles i Troja.


Christian Tybring-Gjedde.
Christian Tybring-Gjedde (født 8. august 1963) er en norsk politiker (Frp). Han har sittet på Stortinget for Oslo siden 2005, og er medlem av finanskomiteen. Tybring-Gjedde har siden 2010 vært fylkesleder i Oslo Frp. Han var på 1980- og 1990-tallet en aktiv vannpolo-spiller (målvakt) for Frogner Vannpoloklubb og var med å ta klubben til NM-gull i 1992. Han ble også uttatt på landslaget. Hans bror var også en aktiv vannpolospiller og en av Norges beste på 1980-tallet.
Tybring-Gjedde har en bachelorgrad i Political Science fra Loyola University i Chicago i USA, samt en mastergrad i International Studies fra University of Denver i Denver, Colorado. Før han ble innvalgt på Stortinget jobbet han som underdirektør i Forsvarsdepartementet, i avdelingen for økonomi og styring.
I 2003 ble Tybring-Gjedde innvalgt i Oslo Bystyre, der han satt i Finanskomitéen. I perioden 2001 til 2004 var han politisk nestformann i Oslo Frp.
Christian Tybring-Gjedde er sønn av forretningsmannen og kunstsamleren Harald Tybring-Gjedde, grunnleggeren av C. Tybring-Gjedde ASA.
Politiske synspunkt.
I en kronikk i Aftenposten 25. august 2010, med tittelen «Drøm fra Disneyland», kritiserte Tybring-Gjedde og hans medforfatter Kent Andersen Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. Kronikken fikk stor oppmerksomhet i media på grunn av sitt innhold. I et intervju med NRK Dagsrevyen samme dag omtalte Tybring-Gjedde blant annet Groruddalen i Oslo som en «enklave» uten etniske nordmenn.


Solveig Horne.
Solveig Horne (født 12. januar 1969 i Haugesund) er en norsk politiker (Frp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 2005 og gjenvalgt i 2009. Horne har vært kommunepolitiker i Sola og har også vært fylkespolitiker i Rogaland.


Ketil Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (født 14. februar 1972) er en norsk politiker (Frp).
Han ble innvalgt på Stortinget som representant nr. 7 for Rogaland i 2005, og som representant nr. 1 i 2009. Fra 6. oktober 2011 er han FrPs finanspolitiske talsmann. Han har en mastergrad i økonomi fra University of Toledo, Ohio, USA.
Solvik-Olsen er født i Sandnes og bor nå på Bryne. Han har vært politisk aktiv i Frp siden han var 15 år, med unntak av et utenlandsopphold i studietiden. Solvik-Olsen er utdannet innen sosialøkonomi og statsvitenskap fra University of Toledo i USA. Han har blant annet jobbet i rederiet Leif Höegh & Co og i Møller-gruppen. Før han ble valgt inn på Stortinget, jobbet han som spesialrådgiver på FrPs hovedkontor i Oslo, for partiets stortingsgruppe. Han harr siden 2005 vært medlem av energi- og miljøkomiteen.
Solvik-Olsen var frem til 6. oktober 2011 miljøpolitisk talsmann for Frp. Han har blant annet uttalt seg kritisk til Al Gores film "En ubehagelig sannhet", og foreslått forskning på kjernekraft og økt vannkraftutbygging som virkemiddel i å kutte utslipp av klimagasser.
Solvik-Olsen tok et nådeløst oppgjør med kulturen på Stortinget da han valgte å ikke stille til gjenvalg i 2012. Til Klassekampen sa han at flere med erfaring fra næringslivet kunne bidratt på Løvebakken hadde lønnen vært høyere. Han mente også at debattene altfor ofte var virkelighetsfjerne og mer opptatt av personangrep enn faktabasert diskurs. Denne utviklingen mente han kunne forklares i sammenheng med fremmarsjen av unge politiske talenter og karierepolitikere med liten erfaring fra yrkeslivet utenfor politikken.


IRCD.
IRCd "Internet Relay Chat Daemon" er en server som muliggjør kommunikasjon mellom to eller flere personer på IRC, all tekst som skrives går via serveren før den havnar hos mottakerne. Ofte kobles flere IRCd-servere sammen og danner et IRC-nettverk.


Cleite.
Cleite eller Clete («den påkalte») var ifølge gresk mytologi en amasonedronning, en av de tolv amasonene som skulle bistå dronning Penthesilea med å frigjøre Troja under den trojanske krigen. Da hun seilte mot Troja, kom skipet hennes ut av kurs og hun landet i Italia, der hun grunnla byen Clete.


Helene.
Helene er et opprinnelig gresk kvinnenavn som betyr «den skinnende».
Utbredelse.
"Helene" var per 1998 det fjerde vanligste andrenavnet i dobbeltnavn på kvinner i Norge. De vanligste kombinasjonene var: "Inger Helene", "Anne Helene", "Marit Helene", "Astrid Helene" og "Randi Helene".


Elisabeth av Herford.
Elisabeth av Herford (født 26. desember 1618 i Heidelberg, død 11. februar 1680 eller 8. oktober 1680) var den eldste datter av kurfyrst Fredrik V av Pfalz og hans gemalinne Elisabeth.
Elisabeth ble oppdratt av sin bestemor, kurfystinne Juliane, prinsesse av Oranien, og etter 1627 av sin mor i Haag. Hun valgte tidlig å vie sitt liv til vitenskapen og filosofien, og var i kontakt med Anna von Schürmann, før hun ble elev av René Descartes, som hun brevvekslet med til hans død.
Etter i lengre tid å ha bodd ved hoffet til sin fetter, kurfyrst Fredrik Wilhelm av Brandenburg, og deretter i Kassel, ble hun 1661 valgt til koadjutor til riksabbediet Herford, og 1667 ble hun abbeddisse.
Ettersom hun vendte seg stadig mer i en svermerisk-mystisk retning, mottok hun i 1670 Labadistene, senere også kvekerne i Herford. Dette førte til misnøye blant den lutherske befolkningen i området.
Herford, Elisabeth von
Herford, Elisabeth von


Målvakt.
En målvakt, også kalt målmann, goalkeeper, goalie eller bare keeper, er en lagsportsutøver som forsvarer et mål for å hindre at det andre laget tar poeng. Det brukes målvakt i de fleste ballsporter, for eksempel i fotball, håndball, bandy og vannpolo, og en del andre sporter, blant annet ishockey.
Det finnes ofte spesielle regler for målvakten som ikke gjelder de andre spillerne, hovedsakelig for å beskytte målvakten, som har en utsatt posisjon på laget. I noen sporter, som ishockey, må målvakten ha på seg spesielt beskyttelsesutstyr for å beskytte kroppen mot spilleobjektet (ballen, pucken, e.l.).
Bandy.
I bandy er målvakten den eneste spilleren som ikke bærer kølle, og han kan dermed aldri skåre mål. Han får imidlertid, som den eneste, lov til å ta ballen med hendene, dette kun innenfor en avmerket radius på 17 meter fra målet. Målvakten får også kaste ballen, både dersom han fanger den under spillets gang, og når ballen har blitt skutt over kortlinjen av det angripende lag. Målvakten i bandy har noe mer beskyttelsesutstyr enn utespillerne.
Fotball.
I fotball er målvakten den eneste på laget som har lov til å ta ballen i hendene ute på banen, og det kun innenfor et avmerket område, 16 meteren. Målvakten kan imidlertid ikke ta ballen i hendene etter pasning fra en medspiller, eller et uberørt innkast, kun hvis en medspiller header eller bryster ballen til han. Målvakten bruker som regel en annerledes drakt enn resten av laget. Han har også lov til å bruke hansker.
Håndball.
Målvakten i håndball har sine spesielle rettigheter innenfor 6 metersmerket. En god målvakt er fokuseret, modig, smidig og har gode reaksjonsevner.
Ishockey.
Målvakten i ishockey har mer verneutstyr på seg, på grunn av at han ofte blir truffet av pucken. Det gjelder noen spesielle regler for målvakten, han kan for eksempel holde pucken med hendene for å stoppe spillet.
Vannpolo.
De har ikke lov til å være i motstanderens banehalvdel.


Cathrine Sandnes.
Cathrine Sandnes (født 19. mars 1972 i Seoul i Sør-Korea) er en norsk journalist og tidligere idrettsutøver.
Sandnes har vært journalist siden begynnelsen av 1990-tallet, først i Natt og Dag og Morgenbladet, og fra 1994 i Arbeiderbladet (Dagsavisen). Hun har vært kulturredaktør i Dagsavisen i to perioder, 1998–2000 og 2002–2005. Hun var redaktør for boka "Matriark" sammen med Beate Nossum og Christina S. Erichsen (1999) og ga i 2002 ut boka "Reisen østover" om VM i fotball 2002.
Sandnes er en markert samfunnsdebattant innen feltene feminisme, litteratur og idrett. Hun mottok i 2004 gullpennen for sitt virke som skribent.
Sandnes er redaktør i tidsskriftet Samtiden siden 1. april 2006, hvor hun overtok etter Knut Olav Åmås. Sommeren 2007 ble "Samtiden" kåret til årets tidsskrift av Tidsskriftsforeningen og våren 2008 ble det kåret til Norges beste tidsskrift av NRK radios P2.
Cathrine Sandnes er også en av Norges fremste karateutøvere gjennom tidene. Hun er 13 ganger norgesmester i karate, norgesmester og bronsemedaljør i EM i kickboksing og har en rekke triumfer i internasjonale karatestevner. Hun vant en kongepokal i 2003. Sandnes la opp den aktive idrettskarrieren etter NM i 2003.
Sandnes har skrevet faste spalter i en rekke medier, blant annet "Kvinner og Klær", "Dagsavisen" (om sport) og "Dagbladet", hvor hun fortsatt skriver. Hun har vært litteraturkritiker i "Aftenposten", og er en mye brukt debattledere og debattant om norsk samtidslitteratur.
Hun er gift med tidligere RV-leder og daglig leder for Litteraturhuset Aslak Sira Myhre.
Både Cathrine Sandnes og ektemannen Sira Myhre har en tilknytning til fotballklubben Skeid. Sandnes har fulgt østkantklubben lenge, og har blant annet tidligere kommet med bidrag til klubbens medlemsblad.


Otrera.
Otrera eller Otrere («den kvikke») var ifølge gresk mytologi amasonenes stammor og opprinnelige gudinne. Hun var ektefelle av Ares og ble mor til de første amasonedronningene; Hippolyta, Antiope, Melanippe og Penthesilea. Otrera var den første som bygde et tempel til ære for Artemis i Efesos. Hun ble opphøyd til guddom etter sin død. Otrera var også en ærestittel som ble skjenket kvinnelige ledere.


Strategic Petroleum Reserve.
Strategic Petroleum Reserve (SPR), den strategiske petroleumsreserven, er et amerikansk nødforråd av petroleum som holdes ved like av Energidepartementet. Det er den største reserven i verden med en kapasitet på opptil 116 millioner m³ (727 millioner fat) råolje.
Reserven lagres på fire steder på Gulfkysten, hver beliggende i nærheten av et stort senter for petrokjemisk raffinering. Hvert sted inneholder et antall kunstige grotter som er laget i salthvelvinger under jordoverflaten.
Et femte sted, Weeks Island i Iberia Parish, Louisiana, hadde grotter med en kapasitet på 11 000 000 m³ (72 millioner fat), men ble stengt i 1999.
Separate grotter på hvert sted kan ligge opptil 1000 m under jordoverflaten og er gjennomsnittlig 60 m brede og 600 m dype med en kapasitet på mellom 1 og 5 millioner m³ (6 til 30 millioner fat). Hulene ble skapt ved å bore ned i bakken og deretter oppløse saltet med vann. Det kostet nesten 4 milliarder dollar å opprette anleggene.
Tilgang til reserven er fastlagt i lovbestemte kriterier fra 1975, og hovedformålet er å motvirke en alvorlig forstyrrelse i oljeleveransene. Den maksimale uttagningsraten, på grunn av fysiske begrensninger, er 8 m³/s (4,4 millioner fat om dagen). Oljen kan nå markedet 13 dager etter at presidenten gir ordre om åpning.
SPR ble opprettet som følge av oljekrisen i 1973. Loven fra 1975 påla regjeringen å opprette en reserve på 1 milliard fat (159 million m³). Arbeidet med å anlegge de første grottene kom igang i juni 1977. Det er forventet at de er brukbare frem til 2025.


Ikke-fornybar energi.
Ikke-fornybar energi er energi som baserer seg på ressurser som ikke kan fornyes og som en dag vil ta slutt. Slike ressurser kalles også lagerressurser. Eksempler på ikke-fornybar energiressurser er kull, olje, naturgass og uran.
Motstykket til ikke-fornybar energi er fornybar energi.
I 2005 var 43% av Norges totale sluttforbruk av energi ikke-fornybar. OECD-landenes samlede energiforsyning var samme år 93,8% ikke-fornybar.


BMW E21.
BMW E21 ble produsert fra 2. mai 1975 til 1982, og erstattet BMW 1602, Bmw 1802 og BMW 2002. E21, som var den første 3-serien, ble kun levert i en todørsvariant.
E21 ble også levert som en Cabriolet med betegnelsen TC1 (Top Cabriolet). Disse bilene ble ombygd hos fabrikken Baur med full fabrikk garanti fra BMW


BMW 3-serie.
BMW 3-serie er en serie kompakte sedaner produsert av tyske BMW fra mai 1975. 3-serien etterfulgte 2002 coupé. Opprinnelig var 3-serien den minste bilen BMW produserte, men 3-serien har vokst i størrelse etter hvert som nye modeller har blitt lansert, og 1-serien er nå den minste BMW'en.
BMW 3-serie var i 2006 verden mest solgt luksusbil og den eneste som oppnådde et totalt salg på over 100 000 enheter, 107 016. I Norge var 3-serien nr. 17 på registreringsstatistikken med et salg på 1 757 biler, som tilsvarer en markedsandel på 1,7%.
E30, 1982 - 1991.
BMW E30 er BMWs interne utviklingskode for 3-serien som ble produsert fra 1982 til 1991. E30 erstattet BMW E21 i 1982 og ble etterfulgt av BMW E36 i 1991.
"Merk: Enkelte av BMWs E30-modeller kan på forskjellige markeder ha noe varierende motoreffekt med utgangspunkt i de forskjellige landenes krav til drivstoffkvaliteter og avgassrensing. Et eksempel på dette er BMW E30 M3 2,3 liter, som i standardutførelse på det norske markedet ble levert med motoreffekt på 195 hk (143 kW), samtidig som samme modell ble levert til de amerikanske og franske markeder med motoreffekter på henholdsvis 165 hk (121 kW) og 200 hk (147 kW)."
E36, 1991 - 1998.
BMW E36 er BMWs interne utviklingskode for 3-serien som ble produsert fra 1991 til 1998. E36 erstattet BMW E30 i 1991 og ble etterfulgt av BMW E46 i 1999. Merk: E36 kom ikke til USA før i 1992.
E46, 1999 - 2004.
BMW E46 er BMWs interne utviklingskode for 3-serien som ble produsert fra 1999 til 2004. E46 erstattet BMW E36 sedan i 1999 og BMW E35 coupé i 2000. E46 ble erstattet av BMW E90 i 2005, og coupéen kommer i 2006.
E46 ble en stor suksess i alle markeder, og ble ansett som målestokken for konkurrentene når de lanserte nye modeller i samme klasse.
E90, 2005 - 2011.
BMW E90 er den nest nyeste 3-serie fra BMW og ble lansert våren 2005. E90 erstattet BMW E46, som kom på markedet i 1998. Stasjonsvognen E91 ble lansert høsten 2005 og avløst av F31 i 2012, mens M3 kom i 2006.


Thalestris.
Thalestris var ifølge gresk mytologi en amasonedronning som levde på 300-tallet f.Kr. Hun var den beste av de beste og hun visste det, på samme måte som hun visste at Aleksander den store (356-323 f.Kr.) var det samme. Hun tenkte at hvis hun fikk en datter med ham, ville datteren bli enda mektigere, noe som ville gi amasoneriket stor respekt. Under et av Aleksanders felttog i Asia, tok hun med seg tre hundre kvinner og møtte ham. Ifølge legenden tilbrakte hun all tid sammen med den makedonske kongen i 13 dager og netter, de jaktet hjort og elsket. 13 er et hellig tall for måne-tilbedere, som amasonene var, de tilsvarte de tretten fullmånene i året. Etterpå returnerte hun hjem til Themiskyra og ventet på resultatet, men det uteble, og Thalestris døde kort tid ettet uten en eneste arving.
Klassiske kilder bekrefter – eller antyder – at dette skjedde rundt 330-329 f.Kr. ved kysten av Det kaspiske hav. Mer enn 400 år senere lister den greske historikeren og forfatteren Plutark (45–120) opp ikke mindre enn 14 autoriteter som nevner historien. Men 9 av kildene avfeier hendelsen som «fullstendig oppspinn» og en av Aleksanders generaler, Lysimakhos, lo hver gang han hørte historien.


BMW Z4.
BMW Z4 er en roadster fra BMW med bakhjulsdrift. Z4 ble lansert i 2003, og erstattet BMW Z3. Z4 er lengre, har mer motorkraft og et stivere karosseri enn hva Z3 hadde.
BMW Z4 var modellen som skulle fortelle hvordan fremtidens BMW-design skulle være.
BMW viste på bilutstillingen IAA i Frankfurt 2005 fram konseptbilen BMW Z4 coupé, og bilen kom på markedet sommeren 2006.
Rekkeseksermotoren som sitter i E46 M3 vil også bli benyttet i Z4, og vil da få betegnelsen "Z4 M".


BMW X3.
BMW X3 er BMWs minste SUV som ble lansert i 2003. Første generasjon (E83) ble produsert i perioden 2003-2010, F25 ble lansert i 2010.


BMW E83.
BMW E83 var første genereasjon av BMWs minste SUV X3 som ble lansert i 2004. Bilen ble produsert i Østerrike av firmaet Magna Steyr.
Bilens konkurrenter var Land Rover Freelander og Audis Q5.


Solnedgang.
Solnedgang er den tiden på døgnet da sola går ned bak horisonten i vest. Den må ikke forveksles med skumring, som er den tiden på døgnet da det blir mørkt, som kan være etter at solen har gått ned.


BMW X5.
BMW X5, en SUV-modell fra BMW lansert i 1999, og var BMWs første bil i dette segmentet. Bilen produseres i USA, og var USAs mest eksporterte bilmodell i 2004. X5 har konstant firehjulstrekk og leveres med rekkesekser- eller V8-motorer.
E53.
E53 var første generasjon av BMWs SUV-modell X5 og lansert i 1999 og var BMWs første bil i dette segmentet. Bilen er basert på E39 plattformen som den hadde felles med forrige utgave av 5-serien. Den ble avløst av E70-plattformen.
E70.
Den nye BMW X5. 2007-modell avbildet
E70 er siste generasjon av BMWs SUV-modell BMW X5. Erstattet BMW E53 i november 2006.
Leveres til å begynne med tre motorer, en 4,8 liter V8 med 350 hk (bensin), 3,0 liter rekkesekser med 260 hk (bensin) og en 3,0 liter rekkesekser med 232 hk (diesel).


BMW E53.
BMW E53 var først generasjon av BMWs SUV-modell X5 og lansert i 2000, og var BMWs første bil i dette segmentet. Bilen produseres i USA, og var USAs mest eksporterte bilmodell i 2004. Ble avløst av E70.


BMW Z8.
BMW Z8, BMW-modell produsert i perioden 2000–2003.
BMW Z8 er en eksklusiv BMW-roadster i millionklassen som bygdes i kun 5 000 eksemplarer. På samme måte som Z3, har den linjer fra historiske sportsbiler fra BMW.


Riff.
Riff er en instrumental melodifrase som gjerne gjentas flere ganger i en sang. Uttrykket oppsto blant jazzmusikere på 1920-tallet.
Riff kan enten bestå av en akkordprogresjon, en melodisk ostinatofigur, et rytmisk mønster eller en melodifrase. Enkelte gode riff blir standardisert til allemannseie og brukes ofte med mindre variasjoner i en rekke komposisjoner.
Vi finner riff brukt i jazz, rock, latinomusikk, funk, m.m. Selv i klassisk musikk kan en snakke om riff, f.eks. i Maurice Ravels Boléro.
Definisjoner.
David Brackett definerte i 1999 riff som en kort melodisk frase, mens Richard Middleton samme år beskrev riff som en kort rytmisk, melodisk eller harmonisk figur gjentatt for å gi en strukturell ramme. Ricky Rooksby slår derimot i 2002 fast at et riff er en kort, gjentatt, lett gjenkjennelig musikalsk frase, ofte spilt dypt på gitar, for å gi rocken energi og spenning.
Eksempler.
De mest vanlige er i moderne musikk riff spilt på sologitar, som i «You Really Got Me» med The Kinks, «Satisfaction» og «Jumping Jack Flash» med The Rolling Stones og «Smoke on the Water» med Deep Purple.
Enkelte ganger er det bassgitaren som står for riffet, og eventuelt dobles stemmen av sologitaren, som i «Riot in Cell Block #9» med The Robins, «Jailhouse Rock» med Elvis Presley, «Day Tripper» med The Beatles og «Sunshine of Your Love» med The Cream.
Riff kan spilles på andre instrumenter også, f.eks. på saksofon, som i «Thriving on a Riff» med Charlie Parker eller på trompet som i «One Note Samba» med Dizzy Gillespie.


Pafos.
Pafos (gresk: "Πάφος", "Páfos"; tyrkisk: "Baf") er en kystby og kommune på sydvestsiden av Kypros. Pafos er det mytiske fødestedet til Afrodite, den greske gudinnen for skjønnhet, kjærlighet og elskov. I gresk-romersk tid var byen øyas hovedstad, og den er kjent for restene av den romerske guvernørens palass hvor den rike, vakre mosaikken er hovedattraksjon for turistene. Et annet kjent sted av arkeologisk betydning er "Kongegravene". Apostelen Paulus besøkte byen i det første århundre.
Dagens Pafos har vokst opp fra en liten landsby til å bli en stor by basert på lett industri og en fremgangsrik turisme. Kystområdene er utviklet for turisme, med mange store og små hoteller og leilighetsbygg. Byen har en liten havn og en øvre by i nord hvor store butikker, kontorer og byadministrasjonen holder til.
Rauf Denktaş, som lenge tjenestegjorde som leder for det tyrkisk-kypriotiske samfunnet, ble født i Pafos.
Pafos er nevnt i Shakespeares komedie «Stormen» i akt IV, Scene i.
Opphavsmyte.
Opphavsmyten, selv byens navn, er knyttet til gudinnen, da den eponymiske Pafos var sønn av Pygmalion som skapte et kultbilde av Afrodite som ble gjort levende av gudinnen selv til en kvinne som senere fikk navnet til havnymfen Galatea («den melkehvite»).
Forfatteren av "Bibliotheke", en hellenistisk encyklopedi av myter, har en genealogi. Pygmalion var så forhekset av kultbildet til Afrodite at han fjernet statuen fra tempelet og fikk det plassert i sitt palass. Gudinnens "daimon" gikk inn i statuen og den levende Galatea fødte Pygmalion en sønn, Pafos, og en datter, Metharme. Kinyras, kanskje en sønn av Pafos, men kanskje også den suksessrike frieren til Metharme, og grunnla en by under beskyttelse av Afrodite og bygde et stort tempel for gudinne der. I henhold til en annen legende, bevart av Strabon, skjønt denne teksten varierer, ble byen grunnlagt av amasoner.


Midlands.
Midlands er et område i England, som omtrent tilsvarer det gamle kongeriket Mercia.
Området defineres normalt som bestående av greskapene Derbyshire, Herefordshire, Leicestershire, Lincolnshire, Northamptonshire, Nottinghamshire, Rutland, Shropshire, Staffordshire, Warwickshire, West Midlands og Worcestershire. Det ligger mellom Sør-England, Nord-England, East Anglia og Wales.
De to administrative regionene Vest-Midlands og Øst-Midlands dekker ikke hele det tradisjonelle området Midlands. Deler av det tradisjonelle Lincolnshire ligger nå i regionen Yorkshire og Humber, mens Peterborough som tidligere lå i Northamptonshire nå ligger i regionen Øst-England.
Det største urbane området inkluderer Birmingham, Wolverhampton og Coventry, og ligger for det meste innenfor grevskapet West Midlands. I Øst-Midlands finner man byene Leicester, Nottingham og Derby.
Siden den industrielle revolusjon har Midlands vært et viktig industriområde, men som i resten av landet har det vært en nedgang i antall arbeidsplasser i produksjonsindustrien. På grunn av denne utviklingen har grensene for Midlands blitt mindre klare, spesielt i forhold til områdene sørover. Gloucestershire og Oxfordshire blir derfor i nyere tid noen ganger regnet med til Midlands; det samme gjelder til tider Cheshire i nordvest.
Den sørlige delen av Midlands har blitt utpekt av regjeringen som et satsningsområde for utvikling av arbeidsplasser og infrastruktur. I denne sammenhengen blir også Bedfordshire og Buckinghamshire knyttet til Midlands ettersom de er med i samme utviklingsprogram.


Terminator.
Terminatoren er grensen mellom den belyste og mørke delen av et himmellegeme, som lettest kan bli sett på månen.
Ved å studere terminatoren kan man få informasjon om himmelkroppen, for eksempel tyder en uklar terminator på nærværet av en atmosfære.


Caravaggio.
Michelangelo Merisi da Caravaggio (født 29. september 1571 i Milano, død 18. juli 1610 i Monte Argentario) var en italiensk barokkmaler som var aktiv i Roma, Napoli, Malta og Sicilia mellom 1593 og 1610. Vanligvis er han vurdert som barokkens første store maler, og blir regnet som en mester av chiaroscuroteknikken.
Caravaggio gikk i lære hos Simone Peterzano, som var selv opplært av Tizian. Caravaggio kombinerte i sine malerier en realistisk observasjon av mennesket, hvor han inkluderte både fysisk og emosjonell utstråling. Han dramatiserte også bruken av lys, og brukte i majoriteten av sine verk chiaroscurostilen. Dette passet Caravaggio godt, ettersom den tidligere malerstilen manierismen ble mindre og mindre vanlig i kunstmiljøet. Fra 1600-tallet og utover fikk han ulike oppdrag av den katolske kirken til å lage malerier med religiøse motiver. Caravaggio laget derfor svært mange malerier med slike motiver, og kjente verk omfatter "Matteus' martyrium" og "Peters korsfestelse.
Mange av Caravaggios malerier ble sett på som kontroversielle og provoserende, blant annet fordi han naturaliserte de mange religiøse hendelsene i kristendommen. Caravaggio kom derfor ofte i konflikt med ulike kunstkritikere, som resulterte i at han enkelte ganger måtte sone i fengsel. Caravaggios ble betraktet som en gåtefull og fascinerende kunstner, men samtidig også opprørsk og farlig. Det endte til slutt opp med at paven utstedte arrestordre på Caravaggio. I 1606 ble han anklaget for å ha drept en ung mann i en duell, og han rømte derfor fra Roma med en pris på hodet hans. Dette var en av mange anklagelser som ble rettet mot Caravaggio, som i denne perioden hadde like mange fiender som tilhengere. Caravaggio døde under uklare omstendigheter i 1610.
Caravaggios betydning innenfor billedkunst var enorm, og både før og etter Caravaggios død oppsto det flere skoler og bevegelser som siktet på å imitere stilen hans. Den største og viktigste bevegelsen er muligens "Utrecht-skolen", som opplærte kjente malere som Dirck van Baburen og Francisco de Zurbarán. Kunstmestere som Rembrandt, Velázquez og Vermeer har også nevnt Caravaggio som en inspirasjonskilde. Paul Valérys sekretær sa: «Hva som begynner i Caravaggios verk er, ganske enkelt, starten på den moderne malerkunsten».
1571- 1592: Tidlig liv.
Det finnes relativt lite informasjon og dokumentasjon om Caravaggios tidligste leveår. Michelangelo Merisi da Caravaggio ble født i Milano i Italia i 1571. Faren, Fermo Merisi, var en arkitekt som var gift med Lucia Aratori. I 1576 måtte familien reise en liten by kalt Caravaggio, ikke langt unna Bergamo, på grunn av en epidemi. Caravaggios etternavn er altså opprinnelig hentet fra denne byen (da = fra). Dette var en tradisjon som var nokså vanlig i Italia på denne tiden, og Leonardo da Vincis navn er av samme type. Både bestefaren og faren døde av epidemien, og som et resultat måtte Caravaggios mor alene gi føde og rom for sine fem barn.
Caravaggios mor døde i 1584, det samme året som han begynte sin fire år varige læreplass hos maleren Simone Peterzano, som tidligere hadde vært i lære hos Tizian. Caravaggio tilbrakte mesteparten av tiden som ungdom i Milano-området, men var muligens enkelte ganger i Venezia, hvor han blant annet så verkene til Giorgione og Tizian. Begge gjorde betydelig inntrykk på Caravaggio. Han ville også mest sannsynligvis ha sett verkene til Leonardo da Vinci, slik som blant annet "Nattverden" i Milano, sammen med utallige andre kunstskatter som Italia hadde å by på. Caravaggio gikk i lære hos Simone Peterzano i Milano fram til 1588.
1592- 1596: Tidlig kunstkarriere i Roma.
Etter oppdelingen av morens arv i 1592 kunne Caravaggio flytte til Roma og fikk i begynnelsen en strøjobb. Hans første år i byen var kaotiske og er ikke særlig veldokumenterte; det var under denne tiden han fikk rykte på seg å være en voldsom mann, som ofte havnet i slagsmål og dueller og derigjennom fikk problemer med rettsvesenet. Det er kjent at han først levde ytterst fattig. Flere historikere har snakket om en mulig reise til Venezia, hvilket skulle forklare visse venetianske preg i hans verk (særdeleshet i maleriet "Hvile under flukten til Egypt"), men reisen har aldri latt seg bevise. Han arbeidet for blant annet Cavalier d'Arpino, hvor han i tjenesten fremstilte flere ungdomsverk, for eksempel "Ung mann med fruktkurv" og "Den unge Bacchus". Sistnevnte er ett av svært få selvportrett, hvor Caravaggio malte seg selv som Bacchus, guden for fruktbarhet. Legg merke til hvordan Caravaggio har malt ganske opplagt det motsatte av en Gud av fruktbarhet. Slike visuelle kontraster ser vi i flere Caravaggio malerier.
Kunstmiljøet på denne tiden var noe turbulent. Den tidligere malerstilen manierismen ble mindre vanlig, og mestere som Rafael og Michelangelo var for lengst avdøde. Den italienske høyrenessansen var forsiktig på vei bort, noe som gjorde at arbeid innenfor kunst ble mer sett på som et yrke enn som en fri og selvstendig uttrykkelsemåte. Caravaggio kom i Roma kontakt med den innflytelse kardinalen Francesco del Monte innenfor vatikanet. Han var en kunst interessert mann som hadde forståelse på musikk og poesi. Om det ikke var han som opplærte Caravaggio om skyggelegging og chiaroscuro, var han en stor hjelp til Caravaggio i Roma rent økonomisk og sikkerhetsmessig. I 1594 laget Caravaggio to merkeverdige malerier; "Kortsvindlerne" og "Lykketelleren". Førstnevnte viser hvordan en ung gutt jukser i et spillkort, mens sistnevnte viser hvordan en mann får ringen sin frastjålet av en sjarmerende spåkone. Begge maleriene viser hvordan Caravaggio malte det hverdagslige, uten noen preg av politiske eller religiøse motiv. Samtidig demonstrer verkene at Caravaggio allerede var en særdeles god teknisk maler. Verkene gav ham anerkjennelse og oppmerksomhet i Roma, blant annet gjennom Francesco del Monte.
a>, noe som var både nyskapende og radikalt i datidens kunstmiljø.
I 1595 begynte Caravaggio å selge sine verker gjennom kunsthandleren mester Valentino og i 1596 vendte lykken, da Francesco del Monte kjøpte noen av hans malerier. Kardinalen bestilte også en serie malerier til Contarelli-kapellet i kirken San Luigi dei Francesi. Caravaggio utførte tre arbeider med motiv fra apostelen og evangelisten Matteus liv: "Matteus' kallelse", "Matteus og engelen" samt "Matteus' martyrium". Maleriene vakte stor oppmerksomhet på grunn av sin naturalisme, og "Matteus og engelen" måtte males om ettersom presteskapet fant det for vulgært. I selve verket reagert kirkens menn, liksom mange andre, på den erotiske ladningen i mange av hans verker. Det finnes ingen klare bevis for at Caravaggio skulle ha vært homoseksuell eller interessert i unge gutter, men visse av hans arbeider gjør at antagelsen ikke helt kan avvises. På denne tiden var sådanne tendenser helt uakseptable og straffbare. "Matteus' martyrium" var også Caravaggios første offentlige suksess, og trakk til seg kunstnere fra hele Italia for å se verket.
1596–1607: Roma.
Maleriene ved San Luigi dei Francesi gav Caravaggio umiddelbart stor popularitet, og han fikk stadig større etterspørsler. Men Caravaggio hadde dårlig råd og var økonomisk avhengig av å produsere malerier. Han ble derfor anbefalt av Valentino til å fortsette å male malerier med religiøse motiv, ettersom det var stort behov for religiøse verk for den katolske kirken. Tiden Caravaggio tilbragte under kardinalens beskyttelse i Roma, var ikke uten problemer. Kunstneren var uregjerlig og havnet flere ganger både på sykehus og i fengsel som følge av sine seksuelle skandaler. Samtidig malte han arbeider som ble viden kjent og gjorde ham til en etterspurt kunstner med stadige bestillinger.
Årene omkring 1600 kom Caravaggio og Annibale Carracci til å utgjøre hovedskikkelsene innenfor det romerske barokkmaleriet. Til tross for at de senere skulle komme til å betraktes som grunnleggerne av to uforsonlig divergerende tendenser innenfor maleriet, naturalisme og idealisme, var de begge på sin tid like beundret, ofte av samme mennesker. I 1600 bestilte faktisk en kirkejurist for sitt gravkapell "Capella Cerasi" i kirken Santa Maria del Popolo en altertavle av Carracci og to malerier for sideveggene av Caravaggio: "Pauli omvendelse" og "Peters korsfestelse".
I "Pauli omvendelse", har naturalismen helt erstattet den vanlige symbolikken i de religiøse maleriene. Paulus fremstilles som en ung soldat med grove ansiktsdrag og en antydning til skjeggvekst, hans hest er kraftig bygget, og holdes av en gammel mann med rynket panne og begynnende skallethet – en av de bønder hvis forgrunnsposisjon i senere malerier av Caravaggio vekket anstøt hos en del av hans samtidige. De grove strukturene er gjengitt med en skikkelig illusjonisme. Dette er imidlertid ikke naturalisme for naturalismens egen skyld. Maleriet illustrerer effektivt mysteriet i "Pauli omvendelse", akkurat som bestillingen angav at den skulle gjøre. Paulus armer og hender er utstrakte for å ta imot det guddommelige lyset, som blender ham og trenger inn i hans hjerte. Mens i "Peters korsfestelse" maler Caravaggio Peter idet han blir korsfestet opp ned, ettersom han ikke er verdig nok til å bli hengt opp slik som Jesus.
Begge maleriene var starten på en rekke konflikter Caravaggio skapte med den katolske kirken, som varte frem til hans død. Biskopene syntes maleriene var altfor naturaliserte; for mye hud og kjøtt, samtidig som de manglet den pompøse optimistiske atmosfæren, slik andre barokk verk hadde. Han havnet uttallige ganger i rettssaker, hovedsakelig på grunn av bråk og vandalisme. Han ble kjent i Roma som den fascinerende og farlige kunstneren, som bare malte for å provosere. Caravaggios kontroversielle verk toppet seg kanskje med maleriet "Jomfru Marias død", som ble etterspurt av Santa Maria della Scala kapellet i Roma. Maleriet demonstrerer hvordan Caravaggio lar følelsene og sorgen bli gjemt vekk i ansiktene på Maria Magdalena og Apostlene, noe som brøt med den manieristiske malestilen. Med å dekke vekk ansiktene blir den utstrålte sorgen i maleriet stille og nedtonet, noe som ble oppdaget av biskopene. Samtidig brøt Caravaggio grensen totalt med å portrettere Jesus' døde mor i en slik tilstand; med en grønn og forråtnet hud med skitne synlige føtter. Det gikk også et rykte om at Caravaggio brukte en av sine prostituerte som modell for Madonna, noe som var høyest uakseptabelt. Maleriet ble derfor avvist av Santa Maria della Scala kapellet, og Caravaggio fikk et dårligere forhold med kirka.
1607 - 1610: Siste leveår i eksil.
Til slutt gjorde Caravaggio noe som fikk alvorlige følger. Caravaggio drepte, muligens med et uhell, Ranuccio Tommasoni etter em tennismatch i mai 1606. Caravaggio ble dømt til døden med en pris på hodet, og flyktet fra Roma. Han ville gjerne vende tilbake, men lyktes aldri. Han tilbragte resten av sitt liv på reisefot mellom ulike byer i Italia. Han begav seg først til Napoli og deretter til Malta, der han slo seg ned sommeren 1607. Han ble der presentert som en berømt kunstner for Malteserridernes stormester, Alof de Wignacourt, hvor han malte portretter av ham to ganger. Ordenen tok ham under sin beskyttelse og det følgende året kunne han tre inn i riddernes selskap. Etter en skandale bare ett år senere ble han utestengt. På Malta malte han "Johannes døperens halshugging" og andre verker som ble bestilt av presteskapet på øyen.
a>. Maleriet ble totalt forkastet for sin radikale naturalisme, og markerte starten på en konflikt rik tid for Caravaggio.
a>. Maleriet ble først tilskrevet Caravaggio i 1992 da verket ble restituert. Personen helt til høyre er et selvportrett.
Caravaggios verk fra tidsrommet 1607-1610 viser en psykologisk innsikt. Med hjelp av ulike beskyttere og en mindre provoserende produksjon forsøkte han å bli benådet av paven og dermed få lov til å vende tilbake til Roma. Tilbake i Napoli i 1609 havnet han imidlertid i et slagsmål som nesten kostet ham livet – ryktet ble spredt i Roma at han var død. Han malte etter sin konvalesens flere betydelige arbeider: nok en "Johannes døperen", en veldig dyster "David og Goliat" og "Sankt Ursulas martyrium". Den sistnevnte er uten tvil hans siste verk. Det var først i 1610 at han følte seg trygg på at paven ville benåde ham. Han tok sjøveien til Roma. Da båten stanset ved Porto Ercole oppstod imidlertid en misforståelse og Caravaggio ble kastet i fengsel, der han ble syk. Båten ventet ikke på ham, og da han etter to dager ble sluppet fri – svak av feber – gikk han langs stranden i det sterke solskinnet. Noen dager senere, den 18. juli 1610, døde han under uklare omstendigheter, formodentlig av lungeproblemer. Han fikk aldri vite at pave Paulus V til slutt hadde benådet ham: Budet nådde frem tre dager etter hans død.
Caravaggios naturalisme.
Caravaggios ekstreme naturalisme var banebrytende i datidens kunstmiljø. Det var enkelte som malte slik som Caravaggio, men disse fikk aldri like stor anerkjennelse. Hans teknikk ble kategorisert som tenebrisme (navnet er latin og betyr "mørke"), en teknikk som sikter på å lage store kontraster mellom lyse og mørke figurative komposisjoner. Han benyttet seg også av utstudert og kunstlet lys for å oppnå et dramatisk virkemiddel, såkalt "chiaroscuro", eller kjellerlysmaleri. Sammen skaper de en dramatisk effekt som fremhever subjektene. Dette kommer godt frem i "Matteus' kallelse"; istedenfor å vise hele motivet til personene til høyre, har Caravaggio skjult dem vekk i mørke og fremhevet ansiktene og den pekende fingeren. På den måten viser Caravaggio hva som er viktig hos subjektene, samtidig som det skaper en mystikk over dem. De fleste av Caravaggios malerier preges av denne teknikken, der hovedpersonene befinner seg i et dunkelt, mørkt rom, et nattlandskap eller helt enkelt mot en svart bakgrunn. Et sterkt og iblant hardt lys faller inn som en stråle på den sentrale scenen med samme effekt som en strålekaster på en teaterscene, og resultatet er en dramatisk og ofte mystisk atmosfære. Primærlyset er også ofte ensidig og skytes inn fra èn vinkel, slik at refleksjoner fra subjektene blir overdrevet. Dette kan blant annet sees godt i verket "Judaskyss".
Caravaggio malte svært raskt, og brukte ofte levende modeller. Få tegninger er tilskrevet Caravaggio, og det er derfor mulig at han malte rett på lerret uten store skissetegninger i forkant. Denne metoden var overhodet ikke anerkjent av andre kunstnere, som foretrakk og delvis krevde at man optmialiserte figuerene utifra tegningene. Menneskekroppen utøvde åpenbart en stor fascinasjon på Caravaggio, men han malte så vidt man vet aldri noen nakenstudier av kvinner: Alle hans skikkelser er menn. Kunstneren og kritikeren Giovanni Baglione, som beundret Caravaggios teknikk og lærte seg den, var også en personlig fiende som i 1602 ble inspirert av arbeidet "Den seierrike kjærligheten" (av Caravaggio) og malte flere versjoner av et arbeide han kalte "Den guddommelige kjærligheten og den profane kjærligheten". I arbeidet ser man satyrens ansikt, og det er en karikatur av Caravaggio.
Caravaggios betydning.
Caravaggios kunstneriske verker vakte forakt og avsky hos mange, tross den høye tekniske kvaliteten, og det var ikke før på 1900-tallet at han fikk sin plass blant mesterne. Ikke desto mindre har mange av de store kunstnere fra hans egen tid eller de følgende århundrene vært sterkt inspirert av Caravaggio. Poussin, Velázquez, Bernini, Rubens, Vermeer og Rembrandt lot seg påvirke av hans kunst. Kirken har lenge vært ambivalent i forhold til Caravaggios malerier. De fleste av kunstnerens motiver var religiøse, og det var i en viss grad i den katolske motreformasjonens interesse å med dramatiske og talende bilder kunne vise en kontrast mot den strenge protestantismen som, i det minste i dens kalvinistiske form, ikke aksepterte bilder i det hele tatt. På den andre siden ble det ikke betraktet som særlig positivt at bibelske personer og helgener ble avbildet med hjelp av modeller fra slumkvarterene. Giovanni Baglione, Georges de La Tour, Gerrit van Honthorst, Orazio Gentileschi og Hendrick ter Brugghen var også direkte influert av Caravaggio.
Caravaggio influerte kunsmiljøet i såpass stor grad at flere skoler oppsto som siktet på å etterligne stilen hans. Mange av skolene ble grunnlagt under Caravaggios levetid, men flere kunstere som var langt eldre enn Caravaggio selv. Mange av elevene kalte seg for "Caravaggistene", og spesielt "Utrecht-Caravaggisme" fra byen Utrecht i Nederland. Kjente malere som gikk på slike skoler inkluderer Dirck van Baburen og Francisco de Zurbarán. Sistnevnte har blitt stemplet som "Spanias Caravaggio".
På slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet ble flere store kirker og palasser oppført i Roma, og det var et stort behov for malerier til utsmykking av disse byggene. Den romersk-katolske kirken var opptatt med motreformasjonen og behøvde en autentisk religiøs kunst for å møte trusselen fra protestantismen. Caravaggios malerier var vel egnet for dette formålet, med sin radikale naturalisme som kombinerte nær fysisk observasjon med en dramatisk, nærmest teatralsk fremstilling av motivenes lys- og skyggepartier. I Caravaggios hender ble denne nye stilen et virkemiddel for fremstilling av autentisitet og åndelighet.
Verk.
Under vises de viktigste verkene til Caravaggio, kronologisk fra venstre til høyre.


Det hvite råd.
Det hvite råd, også kalt De vises råd, ble opprettet av istarene og alvene i den tredje tidsalder for å kontrollere den økende makten til Sauron. Rådet var ledet av Sarumann «den hvite», til han allierte seg med Sauron. Da tok Gandalv «den grå» (senere «den hvite») over Sarumanns plass som leder. Noen medlemmer av det hvite råd er: istarene, Elrond og Galadriel
Hvite råd


Finse.
Finse er et sted som ligger i Ulvik kommune i Hordaland. Her ligger også Finse stasjon, som er den høyestliggende stasjonen på Bergensbanen (1222 moh). Turløypa fra Finse til Geiterygghytta starter her.
Det første huset på Finse ble bygget i 1901 i forbindelse med byggingen av Bergensbanen som startet driften i 1909. Det første hotellet åpnet i 1903, og Finse ble et populært sted for Europas rikeste på grunn av sine gode kommunikasjoner og spesielle beliggenhet. Norges første innendørs ishall åpnet på Finse i 1914, Sonja Henie og Oscar Mathisen brukte denne hallen som treningshall.
Finse hadde sine virkelige gullaldre før 1. verdenskrig, i 1920- og 30-årene og etter 2. verdenskrig til rundt 1960.
På 1960- og 1970-tallet gikk turiststrømmen tilbake, samtidig som NSB reduserte bemanningen. Ved elektrifiseringen i 1964 ble alle vokterboliger øst og vest for Finse nedlagt, men Finse var sentrum for snøryddingen fram til 1996. De fleste av de fastboende var ansatte i NSB og familiene deres. På det meste var det over 200 fastboende på Finse, lokalsamfunnet hadde fram til slutten av 1980-tallet egen skole og butikk.
På Finse ligger også Rallarmuseet. I 1979, da George Lucas lagde den andre filmen og femte episoden om Star Wars, ble Finse brukt som sted for en kampscene der opprørsalliansen blir angrepet på sitt hemmelige tilholdssted på planeten Hoth, og Finse ble spesifikt valgt pga. stedets passende snølandskap som var ideelt for scenen.
I dag er det kun noen få fastboende igjen, de fleste knyttet til hotellvirksomheten. På Finse finnes også Finse alpine forskningsstasjon, som drives i samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Stasjonen er hyppig besøkt gjennom året, i hovedsak av biologi- og geologistudenter ved universitetene, men også fra andre som ikke er direkte tilknyttet.
Stasjonen huser fagrom som laboratorium, bibliotek, arbeidsrom, akvariumfasiliteter, samt bofasiliteter som soverom, bad og badstu.


Perth (Skottland).
Perth (Peairt i skotsk-gælisk) er en by i det sentrale Skottland, plassert ved breddene til elven Tay, og er det administrative senter i regionen Perth and Kinross, og er hovedbyen i det tradisjonelle fylket Perthshire, foruten å være den historiske hovedstad i det gamle Skottland.
Perth kalles også for «The Fair City» ("«fair»" kan ha flere meninger: lys, ærlig og marked), men stedet er ikke lenger offisielt å betrakte som "city" på grunn av nylig redefinering av bystatus i Storbritannia.
Historie.
Det har vært en befolkning i Perth siden historiske tid. Arkeologer har funnet spor av en hytte, en avfallsdynge og kano som dateres til rundt 7000 f.Kr. Det romerske navnet på en festning i nærheten var "Bertha", navnet er avledet fra et picktisk ord som betyr ‘tre’ eller ‘krattskog’.
Maktens sete.
Perth fikk tidlig en framtredende plass i Skottlands historie da Kenneth mac Alpin, den første konge av Alba ("det gæliske navnet for Skottland") i 846 e.Kr. etablerte et sentrum for makt her, rundt 3 km nordøst for Scone. Med plasseringen av både domstol og regjering ble Perth den første hovedstad i det forente Skottland. Det var i Perth hvor "Skjebnesteinen" ("Stone of Destiny") først var plassert og som alle etterkommerne til Kenneth har blitt kronet på.
Perths betydning kom til uttrykk da vikinger kom for å hærta byen i år 900, men ble beseiret ved Luncarty i nord, i hva som er blitt kjent som «slaget med danskene» ("alle vikinger ble forøvrig kalt for dansker, uansett hvor i Norden de kom fra"). Mytene forteller at bare en forsterkning av en håndfull bønder som satte mot i de flyktende skottene og snudde viljen reddet Perth fra nederlag.
Utkanten av Perth sett mot øst fra Craigie Hill. Elven Tay og broen Friarton er synlige.
Kong David I ga byen status av «burgh» på begynnelsen av 1100-tallet, og dokumenter fra denne tiden referer også til en kirke i Preth. Mange av dokumentene var resultatet av strømmen av dominikaner-munker som kom til byen i løpet av 1200-tallet.
I 1210 ble store deler av byen ødelagt av en flom fra Tay og ble gjenoppbygget et stykke nedenfor strømmen. William I gjenopprettet Perths «burgh»-status da den ikke lenger var hovedstad.
Konflikter.
Kong Edvard I av England kom med sin hærstyrker til Perth i 1296. Byen hadde da bare en grøft til forsvar og sparsommelige festningsverk og hadde lite å stille opp mot engelskmennene som av egen erfaring bygde opp større og kraftigere festningsverker. En plan for en bymur ble satt i gang i 1204, og var ferdig bygget da Robert Bruce gjenerobret byen i 1313 og ga ordre til å rive murene.
Riving slo tilbake på skottene selv da Edvard Balliol, sønn av John Balliol, kom for å kreve tronen i 1332 med støtte fra kong Edvard III av England. Robert Bruce hadde dødd tre år tidligere, og regjeringen til barnekongen David II falt hurtig sammen og i hendene på ved slaget ved Musselburgh. Balliol tok Perth og tronen i september. Balliol ble likevel drevet ut, kun for å komme tilbake året etter og hans administrasjon ble klar i 1336, men ble igjen drevet ut av Perth i 1339.
Den berømte kirken St.John's Kirk ble reist på midten 1300-tallet og står den dag og dominerer byens himmelkant.
Klankrigen.
I 1396 ble Perth åsted for en av de merkeligste konflikter i Skottland og som har blitt nedtegnet som slaget om North Inch. Om det ikke var for at menneskeliv gikk tapt ville den bare ha vært komisk. Slaget var klimakset av en ti år gammel bitter trette mellom Chattan-klanen og MacPherson-klanen (eller MacKay), og konfliktens kjerne var noe så enkelt som en ubetalt regning. Kong Robert III ble bedt om å avgjøre tvisten og han kom med forslaget om at hver klan skulle sende 30 av sine beste krigere til en kamp til døden for å få en endelig løsning. Stedet var en vakker gressmatte i Perth kalt North Inch ("«Inch» er gælisk for gressmatte").
Selv om opptegnelsene er motstridende skal opptil seks klaner ha deltatt. De fleste historikere mener likevel at slaget sto mellom MacPherson-klanen og Chattan-klanen, hvorav sistnevnte også hadde deltagelse fra var Davidson-klanen fra Invernahaven. Slaget skjedde dagen før julaften, den 23. desember. Selv om alle krevde at de var vinnere, sies at det endte med at den siste MacPherson ble sett flyktende mot elven Tay.
Robert III var den første og eneste konge i Skottland som fikk et slag satt opp for sin egen fornøyelse skyld!
Mordet på kong Jakob.
"Orden av De sorte tiggermunker", som ble etablert på 1200-tallet, var vert for kong Jakob I i 1437. I løpet av natten tvang opprørske adelsmenn seg inn i bygningen og Robert Graham stakk kongen til døde. Dronningen og hennes barn klarte å flykte til Edinburgh. Kanskje som resultat av denne udåden ble Jakob I den siste skotske konge som hadde styringen basert på en trone i Perth. Hovedstaden ble flyttet til Edinburgh på midten av 1450-årene.
Reformasjonen.
Da de politiske og religiøse stridighetene med England ebbet ut på midten av 1500-tallet begynte John Knox den skotske reformasjonen nedenifra og det startet med en seremoni i St. John’s Kirk i Perth. Hans tilhengere slo i stykker alteret i kirken, oppløste klosteret, inkludert klosteret i Score. Monarken var barnedronningen Maria Stuart som satt alt inn på å knuse opprøret, men presbyterianismen i Perth forble sterk.
Cromwell og jakobinerne.
Karl II ble kronet i Scone, hvor Skjebnesteinen var, i 1651, men innen et år kom den engelske borgerkrigen til Perth med Oliver Cromwell. Byen falt og ble herjet. Cromwell etablerte et citadell og en festning ved South Inch. Disse ble ødelagt i 1661, kort tid etter at Cromwell døde. Perth støttet jakobineropprøret og ble okkuperte av tilhengerne i 1689, 1715 og 1745.
Vekst og moderisme.
"Perth Academy" ble grunnlagt i 1760 og tyngre industri ble etablert. Befolkningen vokste til 15 000. Lintøy, lær, blekede produkter og whisky var hovedeksporten, skjønt byen hadde vært en viktig havn i århundrer allerede. "Perth Royal Infirmary" (sykehus) ble bygget i 1814, men Perth hadde dårlige sanitære forhold i flere tiår framover, inkludert en koleraepidemi i 1830-årene. Innlagt vann og gassrør ble tilgjengelig i 1820-årene og elektrisitet i 1901. Den første jernbanestasjon i Perth ble bygget i 1848. Hestvogner var populære i 1890-årene, men hurtig erstattet av elektriske vogner.
Til tross for nedgangen for whiskydestilleriene, som ble solgt og flyttet fra byen, er Perth fortsatt et senter for handel. Nye høyteknologiske firmaer har etablert seg og gitt sårt tiltrengte arbeidsplasser for dagens befolkning på 43 450.
Sport.
Perth er hjemsted for fotballklubben St. Johnstone. Klubben har navn etter Perths skytshelgen Johannes Døperen, på engelsk St. John. Perth er St. Johns by (på skotsk «St. John's toun»), og dermed ble navnet St. Johnstone.


Berwick-traktaten av 1357.
Berwick-traktaten var en avtale mellom England og Skottland i 1357 som satte betingelsene for å løslate den skotske kongen fra fangenskap. Avtalen ble signert ved Berwick-upon-Tweed i Skottland, og var den første av fire historiske avtaler mellom Skottland og England som ble signert her. Avtalen fra 1357 avsluttet offisielt den andre skotske krig for uavhengighet som begynte i 1333.
Bakgrunnen for avtalen var at kong David II av Skottland ble tatt til fange etter slaget ved Neville's Cross den 14. oktober 1346. Deretter satt kongen 11 år i Tower of London mens Skottland ble styrt av hans stedfortreder og nevø, Robert Stewart, den 7. High Stewart. Kong Edvard III av England forsøkte å få innsatt Edward Balliol på den skotske tronen isteden for kong David II, sønn av Robert Bruce.
Den 3. oktober 1357 ble David II løslatt fra sitt fangenskap i henhold til Berwick-traktaten som hadde avtalte at skottene måtte betale den umulige summen av 100 000 merker for ham (1 merke var 2/3 av et engelsk pund) i løpet av de neste ti årene. Kun de to første betalingene ble gjort. Den første ble betalt punktlig, den andre var forsinket og etter denne ble intet mer betalt. Skottene ble skattet hardere for å kunne betalte løsesummen, og da kong David II begynte å underslå penger fra sitt eget fond med løselatelsespenger spredde det seg en økende irritasjon og krenkelse blant hans undersåtter.
David II sa seg også enig i å gjøre Edvard III av England til sin rettmessige etterfølger, men dette ble avvist av det skotske folket, noe som kan bevitnes med fortsatt hærtokt over den skotsk-engelske grensen. Stridsspørsmålet om etterfølger ble først avgjort da Robert Stewart overtok den skotske tronen ved Davids død i 1371.


Richard Neville, 16. jarl av Warwick.
Richard Neville, 16. jarl av Warwick
Richard Neville (født 1428, død 14. april 1471, også kjent som "the Kingmaker", «kongemakeren») var sekstende jarl av Warwick og en sentral person under Rosekrigene. Han var den rikeste person i England utenfor kongefamilien, og brukte først sin rikdom og makt til å støtte Huset Yorks tronkrever mot Henrik VI, og senere til å avsette Edvard IV og sette Henrik tilbake på tronen.
Jarlen var eldste sønn av Richard Neville, 5. jarl av Salisbury og Alice Montagu, grevinne av Salisbury. Hans yngre bror var John Neville, marki av Montagu, som en kort periode også var jarl av Northumberland. Warwick giftet seg med Anne de Beauchamp, som var søster av Henry de Beauchamp, 1. hertug og 14. jarl av Warwick. Da han døde arvet hans søster Anne de Beauchamp, 15. grevinne av Warwick jarletittelen, mens hertugtittelen bortfalt ettersom den ikke kunne arves i kvinnelige ledd. Hun døde bare fem år gammel, og Richard Neville fikk dermed tittelen gjennom sin kone. Warwick hadde, ettersom faren stod på samme side, dermed ressursene til to store jarledømmer i ryggen, med enorme eiendommer i Midlands og Wales. Jarlens far falt i slaget ved Wakefield i 1460, og Richard arvet da jarledømmet Salisbury.
Warwick var nevø, gjennom ekteskap, av Richard Plantagenet, 3. hertug av York. Han ble dermed trukket inn som en sentral deltager i Rosekrigene på Huset Yorks side. I krigenes første fase, fra 1455 til 1460, brukte han sin innflytelse til å styrke Yorks posisjon under Henrik VI, men da hertugen krevde tronen foran parlamentet i 1460 fikk han ikke Warwicks støtte.
Han var sentral i å få satt Richard, hertug av Yorks sønn på tronen som Edvard IV, og hadde et nært forhold til kongen i de første årene etter kroningen. Warwick hadde i en periode hovedansvar for å slå ned lancastrianernes sporadiske opprør i det nordlige England, noe han gjorde med stor kompetanse.
Men mot slutten av 1460-årene kom kongen og jarlen dårligere overens. Det var flere årsaker til dette, men det mest sentrale var kongens ekteskap med Elizabeth Woodville, som ble inngått i hemmelighet i 1464. Warwick var i forhandlinger om ekteskap mellom kongen og en fransk kvinne, og det var svært uheldig for hans omdømme da kongen annonserte ekteskapet med Woodville som et "fait accompli". Da det også viste seg at Woodvilleslekten fikk stor innflytelse ved hoffet på bekostning av Nevillleslekten ble Warwick bitter. De var også uenige om andre ting, som at kongen ønsket å alliere seg med Burgund mens Warwick ville ha en allianse med Frankrike, og at kongen var skeptisk til å la sine brødre George, hertug av Clarence og Richard, hertug av Gloucester gifte seg med Warwicks døtre Isabella og Anne.
Innen 1469 hadde Warwick dannet en allianse med George, hertug av Clarence, som var sjalu på sin bror. Denne alliansen ble beseglet med ekteskap mellom hertugen og Isabella Neville i 1469. De slo kongens styrker i slaget ved Edgecote Moor, tok kongen til fange, og styrte i hans navn i noen måneder. Men Warwicks bror John Neville, 1. marki av Montagu og kongens bror Richard forble lojale mot Edvard IV, og sistnevnte ledet en hær som befridde kongen. Warwick ble anklaget for høyforræderi i 1470 og flyktet til Frankrike. Der dannet han en allianse med sin gamle fiende Margaret av Anjou, Henrik VIs dronninggemalinne, og med Ludvig XI av Frankrike. Jarlens datter Anne ble gift med Henriks og Margarets sønn Edward av Westminster, som var prins av Wales.
Margaret stolte ikke helt på jarlen og insisterte på at han måtte vise at han mente alvor ved å reise til England med en hær. Denne gangen fikk han støtte fra sin bror John, som kom med en hær fra Nord-England, og Edvard måtte flykte mens Henrik VI den 30. oktober 1470 igjen kom på tronen.
Warwick planla så å konsolidere sin allianse med Ludvig XI ved å støtte en fransk invasjon av Burgund. Til gjengjeld skulle han få provinsene Zeeland og Holland. Nyheten om dette fikk Karl den modige, hertug av Burgund, til å støtte Edvard med penger og soldater våren 1471. Da Margaret og prins Edward endelig var klare til å vende tilbake til England hadde Warwick sammen med sin bror John falt i slaget ved Barnet den 14. april 1471. Prinsen av Wales ble kort tid senere drept i slaget ved Tewkesbury. Anne Neville giftet seg senere med Edvards bror, etter at han var blitt kronet til konge som Rikard III.
1-16


Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick.
Marjorie av Carrick (født 1256, død 1292) var grevinne av Carrick, en tittel hun arvet av sin far Niall av Carrick, 2. jarl av Carrick.
Hun var gift med Adam de Kilconath, som i 1270 døde under det åttende korstog. Ifølge historien, som ikke nødvendigvis er historisk korrekt, kom den unge Robert de Brus, som hadde kjempet med hennes mann i Det hellige land, til henne for å fortelle om hans død. Hun falt for ham, og holdt ham fanget inntil han i 1271 gikk med på å gifte seg med henne. Da ekteskapet ble inngått ble han jarl av Carrick "de iure uxoris" («etter hustruens rett»).
Da Marjorie døde i 1292 overførte hennes mann tittelen til deres eldste sønn, Robert.
En svært usikker tradisjon forteller at Thomas Randolph, 1. jarl av Moray var sønn av Marjories datter fra hennes første ekteskap. Dette er antagelig ikke sant, men det kan forklare hvorfor det har blitt hevdet at Thomas Randolph var Robert Is nevø.
Carrick 1-03


Pan & scan.
«Pan & scan» er en teknikk ved siden av letterbox som benyttes for å redusere bredden på bredformatsfilmer og beholde bildets korrekte proporsjoner slik at de passer i bilderuten på et fjernsyn.
I stedet for å legge på en sort strek over og under bildet blir filmen beskjært til å passe formatet på tv-en. Dette fører til at en stor del av informasjonen i bildekomposisjonen går tapt, noe som igjen har ført til debatt bland regissører om denne teknikken bør brukes.
Bildet i widescreen- og cinemascope-filmer er fra 1,66 til 2,35 gangere bredere enn det er høyt, mens et vanlig fjernsyn er bare 1,33:1 (bredde/høyde). Dette løses i «pan & scan»-prosessen ved at kantene på bildet kappes av, slik at opptil 45 % av informasjonen forsvinner.
En del regissører føler at dette ødelegger deres visjon og bildekomposisjon, og Sydney Pollack saksøkte i 1997 dansk fjernsyn fordi de hadde vist en slurvete «pan & scan»-versjon av hans film "Tre dager for Condor". Retten fant at selskapet hadde «lemlestet» filmen og undergravd hans arbeidsintegritet, men Pollack tapte saken på en formalitet.
Alternativt kan bildet vises i sin hele bredde med svarte felter over og under, såkalt letterbox («brevsprekk»-format).


Ewood Park.
Ewood Park er fotballklubben Blackburn Rovers´ hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet i 1890, ligger i Blackburn, Lancashire.
Anlegget har plass til 31 367 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter: "Darwen End", "Riverside Stand", "Blackburn End" og "Jack Walker Stand".
"Jack Walker Stand" er oppkalt etter den tidligere eieren av klubben, Jack Walker.
Banens mål er 105 x 65 meter, og tilskuerrekorden er på 62 522 i FA-cupens 6. runde mot Bolton Wanderers den 2. mars 1929.
Ewood Park ble brukt som finalearena under EM-finalen for kvinner i 2005, og den ble også benyttet under gruppespillet i den samme turneringen.


Paulus Hector Mair.
Paulus Hector Mair (født 1517, død 1579) var en embedsmann i Augsburg i Bayern som befattet seg med kampkunsten. Han samlet på Fechtbücher og satte seg fore å samle all kunnskap om fektekunsten i et kompendium som skulle overtreffe alle tidligere verker om emnet. For dette ormål engasjerte han maleren Jörg Breu den yngre, og dessuten to erfarne fektere som skulle perksjonere seg i de forskjellige disipliner før det hele ble malt. ÅProsjektet var svært kostbart og strakk seg over fire år. Ifølge Mair kostet det det meste av hans og hans families inntekter. Tre versjoner av hans kompilasjon, og et senere og ikke så omfattende manuskript, e litt bevart.
I tillegg til utgiftene til dette prosjektet var også Mairs hushold svært kostbart, med hyppige og storslagne mottakelser. Det gikk ikke bedre enn at han misbrukte midler fra bykassen, som han hadde tilsynsansvar for siden 1541. Da dette ble oppdaget i 1579, endte det med at Mair ble hengt som tyv i en alder av 62 år.
Mair, Paulus Hector
Mair, Paulus Hector


Curling-VM for herrer.
Curling-VM for herrer har vært arrangert årlig siden 1968.
Før dette ble det arrangert Scotch cup fra 1959, som først var kun mellom
Canada og Skottland, senere kom flere land med. USA fra 1961, Sverige fra 1962, og Norge og Sveits fra 1964.


Genevieve Gaunt.
Genevieve Gaunt er en skuespiller med nederlandske foreldre, skuespillerne Frederik de Groot og Fiona Gaunt. Hun spilte «Petrea Parkasen» i filmen "Harry Potter og Fangen fra Azkaban". Hun har også en liten rolle i "Harry Potter og Dødstalismanene".
Kuriosa.
Etternavnet til skuespilleren er ganske interessant. Hun spiller en smygardelev og de siste gjenlevende helblods slektningene til «Salazar Smygard», heter nettopp «Gaunt».


Kattesand.
Kattesand er et av flere materialer som brukes i kattedoer for å absorbere fuktighet fra katteavføring og urin, noe som reduserer vond lukt som ammoniakk og gjør at de kan brukes innendørs.
Det er egentlig et brent leireprodukt som er spesielt absorberende. Brukes også industrielt for å fjerne søl, f. eks. av olje. Selges i kvanta fra 200-literssekker og ned til kundevennlige (og mye dyrere) formater. Storforbrukere som f. eks brannvesen og større industriforetak, inklusive kattesandleverandører, får selvsagt kjøpt i billass.
Det finnes flere typer kattesand på markedet, som gjør at forbrukere kan velge etter hva de mener er best. Noen katteeiere er mest opptatt av at kattesanden ikke skal spres rundt i huset, mens andre ser etter kattesand som er miljøvennlig. Andre faktorer er evnen til å fjerne lukt.


Frank C. Mars.
Frank C. Mars (født 24. september 1883, død 8. april 1934) var grunnleggeren av det amerikanske selskapet Mars, Incorporated, som hovedsakelig lager sjokoladegodteri. Mars og hans sønn Forrest Edward Mars utviklet M&Ms.
Frank C. Mars lærte å lage sjokolade av sin mor. I 1902 begynte han å lage godteri, men han hadde liten suksess inntil han i 1923 laget sjokoladen Milky Way.


Antipasto.
Antipasto (flertall: "antipasti") er det italienske ordet for forrett (Fransk: "hors d'œuvre") som bokstavelig betyr «før måltidet» ("pasto" = måltid, ikke å forveksle med hunnkjønnsordet "pasta", som betyr deig, krem og pasta). I italiensk mattradisjon består antipastiene vanligvis av kald mat som ost og rå, grillede eller marinerte grønnsaker, i tillegg til skinke, salami og andre typer kjøtt. Marinert fisk og skalldyr er også utmerkede antipastier. Uttrykket inkluderer ofte salat, men ikke alltid.


Uncle Ben's.
Uncle Ben's er et amerikansk varemerke innen ris og andre tilhørende matvarer. Det eies av Mars, Incorporated (i USA gjennom datterselskapet Masterfoods). Merket ble først brukt av et selskap kalt Converted Rice, Inc., som senere ble kjøpt opp av Mars.
Hovedkontoret ligger i Houston i Texas. Risen ble først lansert i 1943, og var den mestselgende risen i USA fra 1950 til 1990-tallet.
Opprinnelse.
Da hvite risbonder i South Carolina ikke fikk risavlingene til å trives, «hjalp slaver fra Vest-Afrikas risregion bøndene med å få avlingen til å gro» I det sørlige amerika omtalte de hvite innbyggerne ofte de eldre sorte innbyggerne som «onkel», eller "«uncle»", selv om de ikke var i slekt. Sent på 1900-tallet ble bruken av ordet sett på som nedverdigende. I tillegg, på 1940-tallet, ble sorte innbyggere ofte assosiert med ris. Sent på 1800-tallet ble afroamerikanere ofte brukt som maskoter for agrokulturelle produkter i USA. Denne formen for merkevarebygging har til dels fortsatt inn i det 21. århundre.
Uncle Ben's produkter bærer bildet av en eldre afroamerikansk mann med sløyfe. I følge Mars, inc var Uncle Ben en afroamerikansk risdyrker i Texas, kjent for sin gode kvalitet på risen. Gordon L. Harwell, en entreprenør som forsynte det amerikanske forsvaret med ris under andre verdenskrig, valgte navnet "Uncle Ben's" som et ledd i å øke omsetningen av risen til den gjengse amerikaner.


Elefantordenen.
Elefantordenen er en dansk ridderorden. Den er landets høyeste utmerkelse. Ordenen er blant de eldste europeiske ordener. Den ble grunnlagt omkring 1457, innstiftet på nytt i 1580 og gitt statutter i 1693.
Bakgrunn.
Elefantordenen har sitt opphav i brorskapet "Treenigheten, Jesu Lidelse og Jomfru Maria", som ble stiftet av kong Christian I omkring 1457. Det opptok både menn og kvinner som medlemmer. Kongen var gift med Dorothea av Brandenburg og brorskapet kan ha vært inspirert av Brandenburgs Svaneordenen, innstiftet i 1440. Brorskapet hadde et ordenstegn som merke på medlemskap, uvisst med hvilket utseende bortsett fra at ordenskjedet besto av elefanter. Ordenen ble godkjent av pave Sixtus IV i 1474. Under kong Christian II opphørte brorskapets virksomhet, men det ble gjenopprettet som kongelig ridderorden under Frederik II. Ordenen besto av kun én klasse og fikk insignier utformet med en elefant som ordenstegn. Denne ble båret i et kjede, som også besto av elefanter. Den første utnevnelsen av riddere under Frederik II ble gjennomført ved seremoniell ridderslagning i København 3. mai 1580.
Elefantordenen gikk i årene 1633 til 1634 sammen med Den væpnede arms orden på en slik måte at ordenstegnene ble kombinert eller båret i samme kjede. Dette ble en kortvarig ordning og Den væpnede arms orden opphørte, mens Elefantordenen ble videreført.
Christian V utferdiget statutter for ordenen den 1. desember 1693. I denne forbindelse fikk også ordensinsigniene sin endelige utforming. Året etter, i 1694, fikk Elefantordenen eget kapell i Frederiksborg slottskirke, der våpenskjoldene til ordensridderne fremdeles henges opp. Bare kongelige og adelige menn ble utnevnt til elefantriddere fram til 1808. Fra 1892 ble den også tildelt dronninger av Danmark og fra 1958 er Elefantordenen helt åpnet for kvinner.
Danmarks regjerende monark er ordenens ordensherre. Ordenen administreres av ordenskapittelet, underlagt det kongelige hoff.
Elefantordenen har fortsatt sitt ordenskapell i Frederiksborg slottskirke. Her henges elefantriddernes våpenskjold. Våpenskjoldene males omgitt av Elefantordenens blå bånd og ordenstegn med kjede. Våpenskjold for innehavere av storkors av Dannebrogordenen henges opp samme sted.
Inndeling.
Elefantordenen har kun én klasse, "ridder af Elefantordenen", slik vanlig var for fyrstelige ridderordener innstiftet i samme periode. Andre enklassige ridderordener er Det gylne skinn og Hosebåndsordenen.
Insignier.
a> opphengt i Frederiksborgs slottskirke. Ordensbåndet med ordenstegnet omgir våpenet.
Elefantordenens insignier består av en gullelefant dekket av hvit emalje. Elefanten bærer blått dekke, har et tårn på ryggen med en rytter framfor. Siden av elefanten er besatt med et kors av edelsteiner på framsiden og den regjerende monarks monogram på baksiden med et kors og regentens monogram. Ordenstegnet bæres enten i en kjede av gullelefanter og tårn, eller i et blått ordensbånd over venstre skulder med tilhørende ordensstjerne. Ordensstjernen er i sølv og har åtte odder. Den har et sølv kors på rød bakgrunn i midten.
Elefanten antas å symbolisere krigselefanten, som står for kristendommens forkjempere, og som man mente ble oppildnet av synet av Kristi blod. Elefanten symboliserer samtidig kyskhet og renhet.
Tildeling.
Elefantordenen tildeles normalt kun kongelige og statsoverhoder, med særlig i slutten av 1800-tallet tidvis dessuten enkelte fortjente særlig framtredende ministre og i dag unntaksvis også ledende samfunnsborgere utenom statstjenesten. Ordenen ble inntil 1958 kun tildelt menn, men er fra da av åpnet for kvinner. Ordenen tildeles i dag medlemmer av den danske kongefamilie, utenlandske kongelige og fyrstelige, samt utenlandske statsoverhoder. I forbindelse med Den andre verdenskrig ble en rekke av sentrale personer fra allierte land hedret med Elefantordenen. I 1945 ble feltmarskalk Bernard Law Montgomery og general Dwight D. Eisenhower utnevnt til elefantriddere. I 1950 ble ordenen tildelt Winston Churchill, selv om han da ikke lenger var statsminister.
Bare unntaksvis blir ordinære danske borgere gitt ordenen. I løpet av 1900-tallet ble kun fire ikke-fyrstelig danske personer tildelt Elefantordenen. Det var generalløytnant Johannes Zeuthen Schroll (1911), språkforskeren Vilhelm Thomsen (1912), grunnlegger av Det Østasiatiske Kompagni Hans Niels Andersen (1919) og fysikeren Niels Bohr, som fikk Elefantordenen i 1947. Under Margrethe II er Elefantordenen kun ved ett tilfelle tildelt en vanlig dansk borger. Det skjedde 15. desember 2000 da Mærsk Mc-Kinney Møller ble utnevnt til ridder.
Ordenen er tildelt omkring 800 personer.
Norske innehavere.
Kong Harald V, dronning Sonja, kronprins Haakon og Märtha Louise er riddere av Elefantordenen. Også kong Olav V og Haakon VII var elefantriddere.


Hors d'œuvre.
Hors d'œuvre er et fransk kulinarisk begrep ("hors d = før, og "œuvre" = (mat)retten) og betyr «forretten». Hors d'œuvre uttales "or-derve". Begrepet beskriver maten som serveres før hovedretten. Hensikten med hors d'œuvre er å vekke appetitten.
Om det er en god stund mens gjestene ankommer og måltiden blir servert blir det ofte servert Hors d'œuvre i mellomtiden mens gjestene står, men kan også bli servert ved bordet. I prinsippet kan hva som helst bli servert som en appetittvekker, men som regel er det kald mat som ikke trenger å bli forberedt. Det kan være kanapéer, ulike typer snacks som ost, kjeks og druer, men også typer frukt og nøtter.
Det tilsvarende italienske begrepet er antipasto som betyr «før måltidet». I italiensk matlaging betyr det tradisjonelt kald mat som ost og rå eller marinerte grønnsaker, men også kaldt kjøtt som skinke, se prosciutto. Salat kan også bli inkludert, men ikke alltid.


Fjortis.
Fjortis er en betegnelse på en ung og umoden jente. Uttrykket kommer fra svensk og er avledet av tallordet "fjorton", og bruken hentyder at personen det er snakk om oppfører seg som en fjortenåring og ikke som en eldre dame.
Uttrykket brukes vanligvis når en snakker "om" en jente, i stedet for når en snakker "til" henne.
Uttrykket kom i bruk rett før eller omkring 1990. Det er dekning for at det har vært brukt om begge kjønn. Jenter i Oslo som passer til beskrivelsen ble ofte kalt berter før 1990 (alternativt Grorud-berter eller vestkant-berter alt etter lokaliteten).


MS «Regina Baltica».
«Regina Baltica» er en passasjer/bilferge eid av rederiet Tallink. Hun ble bygd i 1980, er 145 meter lang, tar 1400 passasjerer og 480 biler, og gjør en fart på mellom 14 og 18 mil. 505 lugarer er fordelt på ni dekk. Skipet går i rute mellom Stockholm og Riga.
Grunnstøting.
Den 27. september 2005, elleve år etter Estoniaforliset grunnstøtte Regina Baltica i skjærgården utenfor Stockholm. I ettertiden oppstod det sterke reaksjoner mot at fergeselskapet serverte gratis alkohol til passasjerene etter uhellet.
Annen bruk.
Fergen har vært utleid som hotellskip under en NATO-øvelse, og lå da ved kai i Bodø. Ellers har hun vært utleid til fart i Middelhavet.


Hålogaland Teater.
a>. Teaterbygget ble åpnet i 2005 og inneholder tre scener.
Hålogaland Teater er et regionalt teater for Troms og Finnmark. Hovedsetet ligger i Tromsø, der Hålogaland Teater tok i bruk et eget teaterbygg med tre scener den 4. november 2005. Teateret hadde i 2006 over 50 ansatte.
I forbindelse med tusenårsskiftet ble teatret valgt til Troms' fylkestusenårssted.
Historikk og virksomhet.
Hålogaland Teater ble opprettet i 1971 som det første regionteater i Norge og det første profesjonelle teater i Nord-Norge. 15. august 1971 startet arbeidsdagen ved teateret.
Hålogaland Teater flyttet over i KulturHuset i Tromsø da det åpnet i 1984. Åpningsforestillinga var en teaterforestilling om Peter Dass skrevet av Lars Berg (1901–1969). Læreren, forfatteren og kulturpersonligheten Lars Berg kjempet hele sitt liv for et nordnorsk teater. Nordnorsk mål på nordnorsk scene var Lars Bergs kongstanke – det skulle vise seg at pionergruppen som tok fatt på oppgaven i 1971 ikke slo igjennom hos det nordnorske publikum før de tok nordnorsk dialekt i bruk på scenen. Siden har nordnorsk dialekt preget alle teatrets forestillinger frem til i dag.
Hålogaland teater holdt i mange år en politisk radikal profil med ønske om å være et folkelig teater. Flere av stykkene handlet derfor om nordnorske utbygder, arbeidsløshet og fraflytning. Drivkrefter og bidragsytere det første tiåret var blant annet skuespillerne Klaus Hagerup, som også skrev flere av stykkene, Nils Utsi, Sigmund Sæverud, Torill Øyen, Tone Danielsen, Bernhard Ramstad, Frode Rasmussen, Inger-Lise Westbye, Per Jansen, Tone Gullvåg, Maryon Eilertsen, Helge Jordal og komponisten Finn Ludt samt musikeren Sverre Kjelsberg. Teateret ble ledet som et kunstnerisk kollektiv gjennom allmannamøter fram til 1986 da skuespilleren og instruktøren Bernhard Ramstad fikk jobben som teatersjef.
Opprinnelig reiste Hålogaland Teater med forestillinger i hele Nord-Norge, men etter opprettelsen av Nordland Teater i Mo i Rana i 1979, setter teateret hovedsakelig opp stykker i Troms og Finnmark.
En av teaterets største suksesser var et helaftens stykke om den nordnorske bygdehelten "Oluf" skrevet og spilt avArthur Arntzen. "Oluf" ble satt opp sist på 1980-tallet og ble vist for 80 000 mennesker over hele Norge. Arntzen gjentok suksessen med en ny forestilling i 1996, "Den fordømte nordlendingen", som ble sett av over 100 000 publikummere.


Tallink Grupp.
Tallink Grupp A/S er et Estlandsk fergerederi som driver fergevirksomhet i Østersjøen. Det er Estlands største selskap målt etter omsetning. Firmaets virksomhet ble innledet allerede mens Estland var en del av Sovjetunionen, tidlig på 1980-tallet, under navnet ESCO (Estonian Shipping Company). I 1989 chartret selskapet ut fergen «Scandinavian Sky» til rederiet Tallink. Selskapet chartret senere ut flere skip til rederiet.
Den 27. september 2005 grunnstøtte rederiets skip «MS Regina Baltica» i skjærgården utenfor Stockholm.


Vang stavkirke.
Vang stavkirke (polsk "Kościół Górski Naszego Zbawiciela" («Vår Frelsers fjellkirke»), også kjent som "Świątynia Wang" («Vang helligdom») eller "Kościół Wang" («Vang kirke»), tysk "Kirche Wang") er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.
Stedet der stavkirken opprinnelig stod er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen (runestein) fra 1000-tallet opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området.
Historie.
Stedet der stavkirken stod inne på kirkegården
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham.
Flytting.
Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et verdifullt kulturminne. Han forsøkte å redde den ved å foreslå å få den gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i Christiania, eller som museumskirke i tilknytning til Håkonshallen i Bergen. Grev Herman Wedel Jarlsberg sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin private eiendom Bogstad, men han døde før planen ble realisert.
Dahl fant da ingen annen utvei enn å kjøpe den for egne penger. Det gjorde han på auksjonen 18. januar 1841. Presten i Vang hadde fullmakt til å by for ham, og fikk tilslaget på 86 speciedaler, en ort og sju skilling. Kjøperen var forpliktet til å rydde tomten innen årets utgang. Dahl ble av noen mistenkt for å ha kjøpt kirken som en spekulasjon. Han forsvarte seg mot at han «havde søgt pekunjere Fordele derved» og bedyret at det fra hans side var «et Liebhaberie, jo, et Offer». Det var slett ikke sikkert at han ville få tilbake utlegget.
Den som kom til unnsetning var kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen. Han var en personlig bekjent av Dahl, og etter en lengre brevveksling med Dahl sa han seg i mars 1841 villig til å overta kirken og bekoste flytting og gjenreisning i Potsdam.
Til å måle opp, merke og lede demonteringen og klargjøringen for transport valgte Dahl den unge tyske arkitekten Franz Wilhelm Schiertz, som hadde arbeidet for hans verk om stavkirkene. Schiertz ble trolig valgt i samråd med Friedrich Wilhelm. Schiertz gjorde et utmerket pionerarbeid med å dokumentere kirken og planlegge et tiltak som det ikke fantes noen tradisjon eller presedens for. Hans tegninger og materialfortegnelser er i dag de viktigste kildene til kunnskap om hvordan kirken så ut før flytting. Alle delene ble merket og pakket for transport på sommerføre, ikke med sleder på vinterføre, som hadde vært enklere. Ferden gikk i september til Lærdalsøyri, hvor materialene ble tatt ombord på galeasen "«Haabet»" av Sogndal for en to måneder lang sjøreise videre til Stettin. Der ble de omlastet og fraktet videre med elvebåt til Berlin, hvor de lå vinteren over på gårdsplassen til «Altes Museum».
Imens ble det bestemt at kirken skulle gjenreises i nærheten av et kongelig lystslott i Karkonosze i Schlesien, hvor den avsidesliggende bygda Krummhübel (Karpacz) hadde for lang kirkevei. Den opprinnelige planen om å sette opp kirken på "Pfaueninsel" (Påfugløya) i Potsdam ved Berlin ble oppgitt, trolig etter forslag fra grevinne Friederike Karoline von Reden av Buchwald (Bukowiec), som har fått et minnesmerke ved den gjenreiste kirken. Grev Christian Leopold von Schaffgotsch av "Warmbrunn" (Cieplice) gav tomt.
Våren 1842 gikk ferden videre på elvebåt opp Oder, gjennom Maltsch (Malczyce) og Brückenberg (Karpacz Górny) til foten av fjellene, og så videre med hestetransport opp til kirkestedet, 885 meter over havet.
Gjenreisning.
Den gjenreiste kirken rundt 1900
Arbeidet med å gjenreise kirken ble påbegynt med nedlegging av grunnsteinen 2. august 1842 av kong Friedrich Wilhelm selv. Det var en krevende oppgave for byggmester Hamann, som ikke kjente kirken, eller stavkirker overhodet, å få alle delene på riktig plass. Til tross for ettersendte tegninger ble det meste vraket. Bare hovedkonstruksjonen med sviller, staver og stavlægjer ble brukt, og de utskårne portalene. Alle tiler og hele svalgangen ble laget av nye materialer. Kirken fikk tilbake sin forlengst revne apside, men nå med en barokk tårnhjelm. Svalgangen og takrytteren ble rekonstruert, og det ble satt inn mange nye vinduer uten historisk referanse. Portalene ble snudd med den dekorerte utsiden inn. Den dekorerte korhimlingen ble ikke gjenoppsatt, fordi motivene var for katolske for en luthersk kirke. Alle de karakteristiske sperrebindene ble vraket til fordel for nye. I samsvar med datidens restaureringstrender ble bygningskroppen betydelig utvidet. Kirken fikk også tilbygd et klokketårn i stein, som skulle skjerme den for vind fra fjellet Śnieżka.
Arbeidet tok to år. På kongens fødselsdag 15. oktober 1843 ble spiret med årstallet 1200 reist. 27. juli 1844 kunne "«Die Bergkirche unseres Erlösers zu Wang»" innvies i nærvær av prins Frederik av Nederland og en stor menneskemengde. Det ferdige byggverket hadde til sammen kostet rundt 75 000 mark (tyske kilder oppgir 23 000 taler). Friedrich Wilhelm bevilget raust 40 000 taler til grevinne von Reden, som brukte det overskytende til veldedige formål.
Kirkebygningen.
Kirketypen med fire innvendige staver er felles for flere kirker i Valdres. Men i Høre stavkirke og Lomen stavkirke inngår de i en konstruksjon med hevet midtparti og omganger rundt, mens kirkene i Vang og Øye har rene saltak over hele skipet, og indre stolper uten konstruktiv sammenheng med taket.
I følge tradisjonen skal kirken tidligere ha vært flyttet, og det bekrefter flere forskeres antagelse om at den var sterkt ombygget før den forlot Vang. Arne Berg har etter undersøkelser av de bevarte materialene konkludert med at de opprinnelig tilhørte en stavkirke av samme type som er vanlig i Sogn, med hevet midtrom og omgang. Men størrelsen er det ingen holdepunkter for å anslå. Berg daterer kirken til tiden omkring 1200, så årstallet på det nåværende spiret er ikke så gal. Ombyggingen kan ha skjedd allerede i middelalderen, men kanskje så sent som 1600.
Det er en meget spesiell runeinskripsjon på kirkens portal, men nå tildekket og utilgjengelig. Den er tidligere tolket som "Eindridi skar (stygt) Olavs sønn i lillefingeren". Men runeforskeren Magnus Olsen ga i 1941 en bedre tolkning: "Eindridi «Mjåfinger» skar (portalen), sønn til Olav på Lo". Hvis det er riktig lest, har vi her treskjærerens signatur. Den som skar portalen var Eindridi, han ble kalt «tynnfinger» eller «netthendt», og han var sønn av Olav på Lo.
På døren rett overfor er det en annen innskrift som lyder "Eindridi skar meg til St. Olafs herlighet".


Fijación Oral 1.
"Fijación Oral 1" er den colombianske popstjernen Shakiras femte spanskspråklige album. Det ble sluppet i Irland 3. juni 2005, i resten av Europa 6. juni 2005, og i Nord-Amerika 7. juni 2005.
Dette er Shakiras første album siden "Laundry Service", som ble sluppet i 2001. En engelskspråklig versjon av albumet ble lansert i november 2005.
Sporliste.
T: (tekst skrevet av)M: (melodi skrevet av)


Leopardkatt.
Leopardkatt ("Prionailurus bengalensis") kalles også av og til bengalkatt (må ikke forveksles med katterasen bengalkatt) og asiatisk ozelot og er et lite rovpattedyr i kattefamilien. Man finner den over store deler av Sørøst-Asia, fra Sibir og Mandsjuria i nord til Java og Bali i sør, og fra India i vest til Korea og Filippinene i øst.
Beskrivelse.
Leopardkatten har fått sitt navn etter den leopard-lignende pelsen, som i grunnfarge varierer fra gulbrun i de tropiske strøkene til gråbrun i de nordlige strøkene av dens utbredelse (Nowell og Jackson 1996). Grunnfargen varierer fra blekbrun over ryggen til nærmest hvit i buken. Kroppen og halen er dekket av runde mørke flekker, som blir mer langstrakte i formen mot bakparten. På baksiden av nakken har den et stripemønster. Den ytre delen av halen har et distinkt ringmønster.
Leopardkatten er en liten langstrakt, slank og muskuløs katt, der hannen er endel større enn hunnen. Kroppen måler, fra snutespiss til halerot, ca. 60-90 cm. Halen kommer i tillegg med ca. 28-37 cm. Skulderhøyden er gjerne ca. 20-45 cm.
Adferd og habitat.
Leopardkatten lever et ensomt liv utenom paringstiden. Den sover gjerne i små huler og uthulte trestammer. Lenge trodde man at denne katten var nattaktiv, men nyere forskning (Rabinowitz, 1990) viste at den også hadde et middels aktivitetsnivå om dagen. Dette kan ha sammenheng med behovet for å kunne innta nok næring. Som sådan er leopardkatten mest terrestrial (lever og jakter langs bakken) i sin adferd, men den er også i en viss grad arboreal (holder til i trærne). I så måte er den iaktatt klatrende i trær i over 20 meters høyde (Rabinowitz, 1990). Den er også en meget dyktig svømmer, som helst holder til i nærheten av vann. Svømmeegenskapene er også grunnen til at denne katten finnes på mange av øyene i Sørøst-Asia. Aksjonsområdet (jaktområdet) kan være ca. 1,5-7,5 km² stort (kjerneområdet er gjerne ca. 0,7-2 km²) og kan overlappe konkurrerende individers områder.
Leopardkatten lever i et utvalg habitater, men som regel alltid i nær tilknytning til vann (Nowell og Jackson 1996). Som sådan finner man denne katten i høyder fra havnivået og opp i 3 000 meters høyde, ofte i sparsom skog og til og med i noen typiske jordbruksområder. Den er blant annet observert på kaffeplantasjer.
Reproduksjon.
I nordområdene føder gjerne hunnen i mai måned, hvilket betyr at paringstiden er i tidsrommet februar-mars. De mer sydlige populasjonene parer seg hele året. Hunnen går drektig i ca. 65-70 dager og føder gjerne 1-4 unger (2-3 i snitt) som er blinde da de kommer til. Øynene åpner seg gjrne etter ca. 10-12 dager. Hanner er observert å delta i oppfostringen av ungene, som regnes som kjønnsmodne i 8-månedersalderen og uavhengige i 18-månedersalderen. Leopardkatten kan bli opp mot 15 år gammel, men de mister gjerne tennene i 8-10 års alderen.
Matvaner.
Leopardkatten spiser mest smågnagere, der eksempelvis rajahrotte ("Maxomys surifer") ser ut til å være primærkilden i for eksempel Thailand. De spiser imidlertid også en rekke andre små pattedyr, insekter, reptiler, krabber, fisk og fugl med mer. Noen steder tar den også fjærkre fra de lokale bøndene.
Systematikk.
Systematikken for leopardkatten er uavklart, men en rekke underarter har blitt beskrevet.
Annet.
Arten står oppført på IUCNs rødliste, men regnes ikke som umiddelbart truet, selv om flere av underartene er det. Dette gjelder i første rekke underartene som utelukkende holder til på øyene. Den kinesiske stammen er også truet, fordi det jaktes utstrakt på katten for skinnets skyld. Skinn eksporteres i første rekke til Japan, som tok over da dette ble forbudt i Europa.


Sør-Hålogaland bispedømme.
Sør-Hålogaland bispedømme er et bispedømme i Den Norske Kirke og omfatter Nordland fylke. Bispedømmet ble opprettet i 1952 ved delingen av det tidligere Hålogaland bispedømme. Bispedømmekontoret ligger i Bodø. Siden 2007 har Tor Berger Jørgensen vært biskop.


Jagdpanther.
Jagdpanther, eller Jagdpanzer V var en tysk panserjager fra andre verdenskrig. Den var bygget på chasisset til stridsvognen Panzer V Panther.
Historie og utvikling.
Designet av Jagdpanther ble påbegynt høsten 1942. Den hadde først betegnelsen "SdKfz 173". Det var Adolf Hitler som gav den navnet "Jagdpanther" (norsk: "Jaktpanter"). Serieproduksjon av Jagdpanther kom i gang tidlig i 1944.
Jagdpanther ble utstyrt med den samme kraftige 88 mm-kanonen som Tiger II. Den hadde dessuten en 7,92 mm mitraljøse for nærforsvar.
Produksjon.
Rundt 420 eksemplarer ble produsert i løpet av 1944 og 1945. Flesteparten av disse tjenestegjorde på Østfronten, men de ble også brukt på vestfronten, blant annet under Ardenneroffensiven.


William Booth.
William Booth (født 10. april 1829, død 20. august 1912) var Frelsesarmeens grunnlegger og første general.
De første årene.
William Booth var født i Sneinton, Nottingham England. Han var den eneste gutten i en søskenflokk på fire. Familien Booth var velstående etter den tids standard, men pga flere feilslåtte forretninger ble faren Samuel Booth slått konkurs. I 1842 hadde ikke Samuel Booth råd til å ha sin sønn i skolen lenger og sendte ham i lære hos en pantelåner. Senere samme år døde Samuel Booth.
Femten år gammel ble William Booth omvendt og uttalte de kjente ordene: «Alt som er i William Booth skal Gud ha.»
William Booth begynte straks å forsøke seg som lekpredikant i metodistkirken. Etter endt lærlingtid i pantelånerbutikken og dro han i 1848 til London. Han forsøkte å finne en annen jobb siden han mislikte jobben som pantelåner. Et år senere måtte han likevel igjen ta jobb i en pantelånerbutikk. Han forsøkte seg som lekpredikant i London også, men til sin store frustrasjon fikk han svært få oppdrag. I stedet begynte han å arrangere evangeliske møter ute i friluft.
I 1851 gikk William Booth inn i «reformatorene» (Wesleyan Reform Union) og den 10. april 1852, på sin egen 23 årsdag, forlot han pantelånerbutikken for godt og begynte å jobbe ved reformatorenes hovedkvarter i Clapham. En måned senere ble han forlovet med Catherine Mumford som senere ble hans kone. I november 1851 ble William Booth ansatt som pastor ved reformatorenes kirke i Spalding i Lincolnshire.
William Booth bryter med metodistene.
William Booth ble raskt en anerkjent evangelist. Likevel ble han flere ganger sendt som pastor til nye menigheter. I 1861 ved årskonferansen ble han igjen mot sin vilje beordret som pastor. Da han fikk beskjeden så han opp på sin kone Catherine som satt på galleriet. Hun reiste seg opp og ropte «Never!». William Booth reiste seg opp, bukket til forsamlingen, satte hatten på hodet, gikk ned midtgangen og traff der sin kone og sammen gikk de hånd i hånd ut fra årskonferansen.
William Booth var nå i en kort periode frilansevangelist hos metodistene. Ganske snart fikk han ikke lov til dette heller, men fortsatte å ha evangeliske kampanjer der han ble invitert.
Den kristne misjon.
Den 2. juli 1865 startet Catherine og William Booth The Christian Revival Society (Kristen vekkelsesforening) i Øst-London. De holdt møter på søndagene og målgruppen var Londons de dypest falne: alkoholikere, prostituerte og kriminelle. Snart skiftet de navn til Øst-London kristne misjon. For det var nettopp i Øst-London at mange av de som William Booth ønsket å nå bodde.
De første møtene som ble holdt var teltmøter på en kveker-kirkegård, men ganske snart så ble det leid lokaler.
Frelsesarmeen.
I 1878 skiftet de navn igjen til Frelsesarmeen etter militær modell med uniformer, flagg og sin egen musikk, ofte kristne tekster til drikkeviser og annen populærmusikk.
Dette ble starten på en av de største kristne vekkelser i moderne tid. Før sin død fikk William Booth se 1000 korps bli virkelighet i Storbritannia og at bevegelsen han startet spredde seg til 58 land og kolonier.
Offentlig engasjement.
Til tross for framgangen var organisasjonen veldig upopulær og møtte mye motgang både i form av pøbelbråk på møtene, men også fra offentlig hold ved arrestasjoner og fengsling av offiserer og soldater. Likevel fikk Frelsesarmeen stor innflytelse, ikke minst på grunn av sitt sosiale engasjement. Dette engasjementet startet etter at William Booth en sen kveld etter et møte passerte under Charing Cross Bridge. Der så han flere hundre mennesker sove ute. Neste dag tok han dette opp med sønnen Bramwell Booth og ga ham klar ordre: «Do something!». Dermed ble et lager kjøpt og det ble satt opp enkle senger, og et enormt arbeid hadde startet.
Booth tok for eksempel initiativet til arbeidsledighetskontorer, heving av den seksuelle lavalder til 16 år, alternativ fyrstikkfabrikk fordi de eksisterende fabrikkene ikke tok hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Han var også en viktig pådriver for kvinners likestilling blant annet ved å fullt ut akseptere kvinnelige ledere i alle ledd i organisasjonen.
Da William Booth i 1890 skrev boken om sosiale reformer: «In the Darkest England and the Way Out!» ble den tatt imot som en lærebok fordi bevegelsens resultater var med å gi bokens budskap troverdighet.
De siste årene.
I de siste årene av sitt liv opplevde William Booth at de negative innstillingene til armeen var totalt endret. Han ble akseptert av massene og møtte konger, presidenter og keisere. Han ble kjent som «Generalen». William Booth besøkte Norge mange ganger, og allerede før Frelsesarmeen var etablert i Norge, fikk han tale i Betlehem misjonsmenighets lokaler i Møllergata (1887). Norge var også et av de siste landene Booth besøkte i 1912.
Begravelsen.
83 år gammel ble generalen «forfremmet til herligheten». I meldingen om hans død, het det:«Generalen har lagt ned sitt sverd». Dette sto også på vognen som førte kisten til det siste hvilestedet. Han hadde vært verdensleder for Frelsesarmeen helt til sin død og utpekte sin sønn Bramwell Booth som sin etterfølger. I den siste tiden var William Booth en gammel mann, han var syk, hadde dårlig syn og ble tilslutt helt blind, men han ledet Frelsesarmeen med sterk hånd like til den siste slutt.
Titusenvis av mennesker fulgte ham til det siste hvilested i Abney Park Cemetery i Stoke Newington hvor han ble begravet ved siden av sin kone som døde allerede i 1890.


John Larsson.
John Larsson (født 2. april 1938 i Sverige) var Frelsesarmeens 17. general (2002–2006).
John Larsson er svensk statsborger, men hans foreldrene var offiserer i Frelsesarmeen og han tilbragte oppvekstårene i mange forskjellige land: Sverige, Danmark, Chile og Argentina. Han gikk ut fra Upper Norwood Corps i Storbritannia og ble offiser i Frelsesarmeen i 1957. John Larsson gikk ut fra London University med en BD grad.
John Larsson tjenestegjorde i ett år som leder for en frelsesarmeemenighet i Nord-England, så var han i syv år ved Frelsesarmeens offisersskole i London før han igjen ble menighetsleder. Han giftet seg med kaptein Freda Turner i 1969 mens han var menighetsleder ved Ealing korps.
I 1980 fikk han og hans kone beordring til Sør Amerikas vest territorium som henholdsvis sjefssekretær og territorial hjemforbundssekretær. I 1984 fikk de beordring til Frelsesarmeens internasjonale offisersskole i London som rektor og bibliotekar og i 1988 til tjeneste ved det internasjonale hovedkvarteret. John Larsson var her assistent til sjefssekretæren for administrativ planlegging i Storbritannia.
Etter dette fikk de beordringer som Territorialleder og territorial leder for kvinneorganisasjonene, de hadde disse funksjonene i tre territorier: I 1990 i Storbritannia med Republikken Irland, i 1993 i New Zealand, Fiji og Tonga territoriet og i 1996 til Sverige] og Latvia territoriet. I 1999 ble John Larsson internasjonal sjefssekretær (stabssjef), og Freda verdenssekretær for kvinneorganisasjonene.
John Larsson ble general (verdensleder) for Frelsesarmeen i 2002. Han gikk av med pensjon 1. april 2006.


Curling-VM 2005 for herrer.
Curling-VM for herrer 2005 ble arrangert 2. april – 10. april 2005
i "Save on Foods Memorial Centre" i Victoria i Britisk Columbia i Canada.


Curling-VM 2004 for herrer.
Curling-VM for herrer 2004 ble arrangert 17. april – 25. april 2004
i "Gavlerinken" i Gävle i Sverige.


Curling-VM 2003 for herrer.
Curling-VM for herrer 2003 ble arrangert 5. april – 13. april 2003
i "Winnipeg Arena" i Winnipeg i Manitoba i Canada.


Arthur Omre.
Arthur Omre (født Ole Arthur Antonisen) (født 17. desember 1887 i Brunlanes, død 16. august 1967 i Porsgrunn) var en norsk forfatter, mest kjent for den delvis selvopplevde "Smuglere" fra 1935 og oppfølgeren "Flukten" fra 1936, som begge introduserte nye tema i norsk litteratur.
Bakgrunn.
Omre tok middelskoleeksamen i 1904 og prøvde seg så som sjømann. Han tok eksamen ved Horten tekniske skole i 1908. Han arbeidet på Rjukan, i Tyskland, i New York og så fire år i Cleveland, Ohio. Han kom hjem til Norge 1914, og fikk jobb ved Thunes mekaniske verksted i Kristiania. Han giftet seg året etter og startet eget entreprenørfirma. Han gikk konkurs i 1922, noe som innledet 12 års kriminell karriere.
Omre fikk flere dommer; for smugling, vold mot politiet, svindel og tyveri. I 1933 ble han separert, og foreldrene tok et annet etternavn for å markere distanse til sønnens liv.
Litterær debut.
I 1937 skiftet han navn fra Antonisen og tok sitt eget pseudonym Arthur Omre som nytt navn.
Annet.
Omre har også arbeidet som oversetter, blant annet av bøkene til Ernest Hemingway og John Steinbeck.
Blant Omres beste verk må regnes den klassiske novellen "Ål i karri", som er en gjenganger i novelleantologier. I novellen oppsøker en bedratt ektemann sin kones elsker, for å skade eller drepe ham. Underveis i samtalen mellom de to skjer en vending som fører til at de to blir venner, og morgenen etter ror ut for tømme ålerusene.
Omre fikk "Gyldendals legat" i 1938. Han ble portrettert av Jakob Weidemann i 1950, bildet er gjengitt i Espen Søbyes biografi.


Kattemat.
Kattemat er en form for mat som er spesielt utviklet for å tilfredsstille katters behov til et fullverdig kosthold. Kattemat er tilsatt syntetisk taurin, en essensiell aminosyre for katter som ikke kan danne dette selv. Mangel på taurin kan føre til alvorlige sykdommer, blant annet sviktende syn og blindhet, hjerteproblemer, og nedsatt fertilitet.
Proteinene i kattemat kommer for en stor del fra produkter kjøttindustrien ikke bruker som menneskeføde. Moderne kattematprodusenter stiller imidlertid ofte like høye krav til kvalitet på råvarene som vanlige matvareprodusenter, men de bruker ikke alltid de samme bestanddelene. Et eksempel er at brystfilétene på kylling går til menneskemat, mens innvoller og avskjær går til dyremat. Noen katteeksperter hevder at denne praksisen er en medvirkende årsak til de mange aldersrelaterte sykdommene hos katter, men det finnes ikke dokumentasjon som understøtter denne teorien. Derimot er det påvist en rekke sammenhenger mellom mangelfull råvarekvalitet og utilfredsstillende produktsammensetning på den ene siden, og alders- og kostholdsrelaterte sykdommer på den andre siden.


Fédération Internationale Féline.
Fédération Internationale Féline (FIFe) er en føderasjon av katteregistre. Den har 39 medlemsorganisasjoner i 37 land, i Europa, Sør-Amerika og Asia. I Norge er Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR) medlem av FIFe.
Organisasjonen ble stiftet under navnet "Fédération Internationale Féline d’Europe" (FIFE) i 1949, men byttet navn i 1972, da organisasjonen ekspanderte ut av Europa. "Clube Brasileiro do Gato" (Brasil) var den første ikke-europeiske nasjonale katteklubben som, gjennom sitt medlemskap var direkte årsak til navnebyttet, ble medlem.


Katteutstilling.
En katteutstilling er et arrangement der katteeiere konkurrerer om å vinne titler for sine katter i forskjellige katteregistre. Kattene sammenlignes med en rasestandard, og den katten som er nærmest standarden vinner.


John Malkovich.
John Gavin Malkovich (født 9. desember 1953 i Christopher i Illinois) er en amerikansk skuespiller, og vurderes som en av de beste i sin generasjon.
Malkovich har et bredt repertoar, spiller i kostymedrama, slapstickkomedier og han har endog spilt iskald morder i flere filmer. Han spiller også i mange franske filmer. I Spike Jonzes film, "Being John Malkovich", harselerer han med sitt eget image. Blant hans filmer kan nevnes "The killing fields", "Con air", "Mannen med jernmasken" og Jekyll/Hyde i "Mary Reilly".
John Malkovich debuterte som regissør i 2002 med "The dancer upstairs".


Robert Capa.
Robert Capa født Endre Ernő Friedmann; (født 22. oktober 1913 i Budapest i Østerrike-Ungarn, død 25. mai 1954 i Thai Binh, Staten Vietnam) var en av 1900-tallets mest berømte krigsfotograf.
Han forlot hjemlandet Ungarn i 1932 etter å ha blitt arrestert for politisk virksomhet. Han hadde opprinnelig planer om å bli forfatter, men fikk arbeid som fotograf i Berlin og ble fengslet av denne kunstarten. Men i 1933 flyttet han til Frankrike, da han som jøde følgte seg truet av den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen. Han endret på denne tiden navnet til Robert Capa, da han regnet med at det ville være lettere å få arbeid med et mer gjenkjennelig, amerikanskklingende navn, også på grunn av likheten med filmregissøren Frank Capra («cápa» betyr hai på ungarsk).
Capa rapporterte fra flere kriger: Den spanske borgerkrig, Japans invasjon av Kina, Andre verdenskrig i London, Nord-Afrika og Italia, Invasjonen i Normandie på Omaha Beach, frigjøringen av Paris, Andre kinesisk-japanske krig, Den arabisk-israelske krig 1948 og Den første indokinesiske krig er begivenheter som Capa dekket.
Han ble amerikansk statsborger i 1946, og var i 1947 en av grunnleggerne av Magnum billedbyrå.
Han døde under en reportasjereise i Vietnam da han tråkket på en landmine.


Nord-Hålogaland bispedømme.
Nord-Hålogaland bispedømme er et bispedømme i Den Norske Kirke og omfatter Troms og Finnmark fylker. Bispedømmet ble opprettet i 1952 ved delingen av det tidligere Hålogaland bispedømme. Bispedømmekontoret ligger i Tromsø. Siden 2002 har Per Oskar Kjølaas vært biskop.
Prostier og sogn i Nord-Hålogaland.
Det er ni prostier i bispedømmet, med 46 prestegjeld og 66 sogn.


Imitasjonslek.
Imitasjonslek er lek der barn imiterer de voksnes gjøremål. De kan etterligne bilkjøring, barnestell og andre gjøremål.
En form for slik lek er buekorpsene som ble opprettet fordi guttene imiterte fedrenes marsjering og eksersis i borgrevæpningen i Bergen.


Porte Molitor (Paris Metro).
Porte Molitor (noen ganger kalt Murat etter den nærliggende "rue Murat") er en ubenyttet stasjon på metroen i Paris.
Stasjonen er bygget på et eget spor mellom linje 9 og linje 10 for å betjene fotballstadionet Parc des Princes. Selv om stasjonsområdet og plattformer er ferdigbygget ble prosjektet kansellert.
Det ble aldri bygget noen innganger, så stasjonen har aldri vært tilgjengelig for publikum.


Gardnoskrateret.
Gardnoskrateret er et meteorittkrater på Garnås i Nes kommune i Buskerud, beskrevet av geologene Johan Naterstad og Johannes A. Dons i 1990. Krateret ble første gang undersøkt under kartlegging av Hallingdal i 1948, da statsgeolog O. A. Broch oppdaget en ringstruktur bestående av breksje i et område seks km nord for Nesbyen.
Krateret er omtrent fem km i diameter og ble skapt av en meteor med en diameter som antas å ha vært 250-300 meter for 600-650 millioner år siden. Krateret ligger nær riksvei 7 i Hallingdal og er lett tilgjengelig.
Gardnoskrateret er unikt og av stor geologisk verdi også i verdenssammenheng. Dette skyldes at det renner en elv gjennom krateret. Elvevannet har skylt vekk jordoverflaten, slik at man ser rett ned på berggrunnen. Her kan man se gardnosbreksja, en steinart som ble dannet under den høye temperaturen som oppsto da meteoritten slo ned.
Krateret er ett av bare tre kjente kratere som finnes i Norge (de andre er Mjølnirkrateret og Ritlandskrateret).
Gardnos i dag.
Ved krateret i dag er det kafé og parkeringsplass. Hele krateret er tilgjengelig for publikum, og det er gratis adgang. Det er imidlertid mulig å bestille en guide om man vil ha fullt utbytte av besøket. Det letes etter sponsorer som kan gjøre krateret til en enda større opplevelse for besøkende.
Geolog Elin Kalleson tok i juni 2009 doktorgrad om gardnosbreksja, og en annen driver for tiden med det samme. En gruppe geologer besøker krateret med jevne mellomrom i forbindelse med geologutdanning. I tillegg besøkes krateret av skoleklasser og turister.


Boeing-Sikorsky RAH-66 Comanche.
RAH-66 Comanche var et amerikansk helikopter beregnet på oppklaring, med visse stealth-egenskaper. Hvis det hadde kommet i tjeneste hadde det vært det første amerikanske helikopter beregnet på oppklaringsoppdrag i all slags vær og det første stealth-helikopter i tjeneste, men utviklingsprogrammet ble kansellert i februar 2004.
Bruksområder og egenskaper.
Den amerikanske hæren har et oppklaringshelikopter allerede – OH-58D Kiowa Warrior – men det er et oppgradert helikopter fra Vietnamæraen, og ikke et spesialutviklet helikopter som Comanche. Comanche skulle være lettere og mindre enn AH-64 Apache kamphelikopteret. Der hvor Comanche var 13,1 m langt og veide 3 500 kg var Apache 15,5 m langt og veide 5 200 kg. Skroget på Comanche var også laget for å være vanskelig å oppdage, med utstrakt bruk av komposittmaterialer.
Comanche var også laget for å være lettere å frakte med fly og skip enn det Apache er, noe som skulle gi det mulighet til å komme raskere til konfliktområder rundt i verden. Helikopteret kunne selv også fly en distanse opp til 2 330 km, og kunne teoretisk krysse havstrekninger.
Opprinnelig planla den amerikanske hæren å bruke 1 300 Comancher, de første i tjeneste fra 2004. Åtte prototyper ble bygget, de første kom fra Sikorsky i mai 1995.
Kansellering.
Produksjonen kom etterhvert i gang, men den 23. februar 2004 erklærte den amerikanske hæren at de kansellerte Comanche-prosjektet til fordel for droner til overvåking og oppklaring. Dette var på basert på erfaringene fra Afghanistan og Irak. Omtrent 8 milliarder US dollar hadde til da blitt brukt, 2 helikoptre (ikke prototyper) var ferdigbygget, og 450–680 millioner til måtte til for å bryte kontraktene med Sikorsky og Boeing.
Avgjørelsen om å avbryte prosjektet antas å ha kommet som en konsekvens av felterfaringer gjort under invasjonen av Irak der angrepshelikoptre ble regnet som mindre effektivt i krigføring enn tidligere antatt.
Teknologi utviklet for Comanche har blitt foreslått brukt til Apache og andre helikoptre.


Monterey.
Monterey er en kystby midt i den amerikanske delstaten California. I 2000 hadde den en befolkning på 29.674.
Monterey begynte som en katolsk misjonsstasjon den gang hele California var den del av Nye Spania. Byen vokste opp rundt misjonen "San Carlo Borromeo" ved Montereybukten, opprettet av fransiskaneren Junipero Serra den 3. mai 1770. Samtidig utropte Don Gaspar de Portola, lederen for den meksikanske militærekspedisjon, Alta California (den nåværende amerikanske delstaten California) som spansk besittelse.
Misjonsstasjonen var del av Californiamisjonene, den kjede av til slutt 21 spanske "misiónes" som ble anlagt fra San Diego til Sonoma, og var den viktigste av stasjonene. Mellom 1777 og 1849 var byen hovedstad for California, under hhv. Spania, Mexico og USA.
Siden 1840 har Monterey vært sete for et katolsk bispedømme, som opprinnelig omfattet «begge Californier», det vil si også Baja California som forble mexikansk territorium eller at USA annekterte Alta California.


Fylkesvei 404.
Fylkesvei 404 (Fv404) går mellom Frivoll i Grimstad og Herefoss i Birkenes. Veiens lengde er 27,8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 407.
Fylkesvei 407 (Fv407) går mellom Vik i Grimstad og Sponvika i Arendal. Veiens lengde er 13,9 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Tord Lien.
Tord André Lien (født 10. september 1975 i Øksnes, Nordland) er en norsk politiker (Frp).
Han har sittet på Stortinget for Sør-Trøndelag siden 2005.
Lien har studert historie og statsvitenskap og er cand.philol. fra NTNU 2003. Han ledet et team som drev med møtebooking via telefon i Norsk Privatøkonomi fra 2003. Han var medlem av Trondheim bystyre 2003–2005, leder av Trondheim FpU 1997–1999 og Trondheim FrP 1999–2003 og 2008-2009. Han var leder av Sør-Trøndelag volleyballkrets 2003–2005. Han har også vært volleyballtrener.
Lien er bosatt på Risvollan i Trondheim.


Vigdis Giltun.
Vigdis Karen Giltun (født 11. mars 1952 i Oslo) er en norsk politiker (Frp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2005 og gjenvalgt i 2009.
Giltun er utdannet som teknisk tegner fra Oslo Elementærtekniske skole, årene 1969–71 og har arbeidet i en rekke firma som teknisk tegner, blant dem Asea – Per Kure, Manpower, Skuteng og Aker Element. Giltun tok fagbrev som ortopeditekniker i 1999 og arbeidet for SunChris Ortopediske fra 1992 til 2003.
Giltun har vært medlem av kommunestyrene i Onsøy og Fredrikstad.


Gunvor Eldegard.
Gunvor Eldegard (født 14. april 1963 i Årdal) er en norsk politiker (Ap). Hun har sittet på Stortinget for Akershus siden 2005. Eldegard var ordfører i Ski kommune fra 2003 til hun ble valgt inn på Stortinget i 2005. Amund Kjernli (Ap) tok da over som ordfører. Eldegard satt i kommunens formannskap fra 1999 til 2003.
Hun er utdannet elektriker fra 1981, og ingeniør fra Kongsberg ingeniørhøgskole 1983–1985. Hun har arbeidet i Kværner, og fra 1995 som daglig leder og ansvarlig leder i ERC A/S. Hun var leder i organisasjonen Kvinner i mannsyrker fra 1991 til 1993. Hun var landsstyremedlem i Kommunenes Sentralforbund mens hun var ordfører.


Sydnæs Bataljon.
Sydnæs Bataljon er et buekorps (guttekorps) i Bergen, stiftet i 7. juni 1863.
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager. Sydnæs har siden før annen verdenskrig hatt eksersis på onsdager og lørdager.
Buekorpset ble stiftet i 1863 da noen gutter møttes i "Repslager C. Bruns vognremisse" i "Sydneskleiven".
Området deres på Sydneshaugen var på 1800-tallet mye brukt av byens befolkning og her ble også brent St. Hansbål. Et minne om dette finnes i korpsets emblem som har en bålflamme på toppen. Ellers består det av den norske løve på rød bunn med en kårde, en sabel og to rifler stukket bak. Våpnene representerer tidligere bevæpning brukt i korpset.
Struktur og sammensetning.
Korpset er delt inn i 2 kompanier, hvert på 2 pelotonger. Offiserskorpst har følgende sammenslutning: Sjef, 1. kompanisjef, 2. kompanisjef, Fanebærer, 2. løitnant, 4. løitnant, Adjutant, 1. og 2. faneoffiser, Tambur, Tamburmajor (Stokkebærer), 3. og 4. faneoffiser. Korpsets øverste organ er "Styret", og det består av Sjefen, 1. og 2. kompanisjef, fanebæreren, 2. og 4. løitnanten og Tamburen. "Styret" er det samme som i andre buekorps blir kalt for "Rådet". Offisersvalget blir hvert år avholdt på feiringen av stiftelsesdagen, unntagen i jubileumsår da det blir avholdt noe senere. Man velger da inn alle offiserene minus adjutanten som velges av den nye sjefen selv.
Strøket.
Korpsets strøk er Sydnes (i de senere år ofte feilaktig omtalt for Nygårdshøyden).
Den vanlige eksersisen foregår utenfor Sydneshaugen Skole, på Vinjesplass. Korpset har også en sterk tilknytning til Møhlenpris hvor korpset marsjerte og hadde utmarsj i 1881, og man har blant annet den årlige kolonnemarsjen her. Et av byens lørdagskorps, Nygaards Bataljon, holder også til i den sørlige del av Møhlenpris ved Nygårdsparken.
Stiftelsesdagen.
Den viktigste dagen i løpet av sesongen er feiringen av stiftelsesdagen. Den blir alltid lagt nærmeste lørdag til 7. juni. Dette er også sesongavslutningen, og her all heder og ære deles ut.
Slagere.
Sydnæs har alltid hatt gode slagere, og er det eneste korpset som har vunnet slagerkonkuransen på Buekorpsenes Dag mer enn en gang (De har vunnet den hele 5). De var også de første i Bergen som fikk egne paradetrommer. Disse fikk de på 120års jubileèt i 1983.
SSS-alliansen.
De har ifra 1978 vært en del av SSS-alliansen sammen med Skansens Bataljon og Sandvikens Bataljon. SSS-alliansen er dermed byens eldste eksisterende allianse av søndagskorps. SSS-alliansen er en fortsettelse av den tidligere SVS-alliansen som besto av Sandvikens Bataljon, Skansens Bataljon og Verftets Kompani (1871–1961) til Verftets ble nedlagt.
1850-1890 årene: Det landlige Sydnes –fraksjonenes tid.
Sydnæs eldste historie er en temmelig komplisert sak. Det dreier seg ikke bare om ett kontinuerlig korps, men om opptil fire ulike korps som vekselvis avløste og/eller tok opp igjen hovedkorpset Sydnæs Bataljon. Dette hadde sammenheng med at det i eldre tider på Sydnes var tre guttelag som hadde vært sitt lokalt geografiske kjerneområde. Dette var Haugeguttene (Sydneshaugen sør for Dragefjellet), Dragefjellsguttene og Kleiveguttene (Sydneskleiven). Sydnes- og Nygårdshøyden var stort sett landlig idyll, med gårder, beitemarker og gressende buskap. Bebyggelsen var stort sett knyttet opp mot Sydneskleiven som utgjorde Bergens vestre hovedinnfartsåre eller til skipsnæring og industri i Jekteviken, Dokken og på Møhlenpris.
Allerede på andre halvdel av 1850-tallet eksisterte det buekorps i Sydnesområdet. "Kleivens Buekorps" og "Fastings Buekorps" skal ha vært i gang og sistnevnte drar på landtur med lørdagskorpsene Nordnæs Bataillon, Nygaards Bataljon og Dræggens Buekorps i 1862 men forsvinner etter dette.
En forsommerdag i 1863 ble Sydnæs Bataljon stiftet i en vognremisse i Sydneskleiven. Korpset, som var det første samlingskorpset for hele Sydnesområdet varte først til 1869 da kvartalsånden igjen overtok med lokalkorpsene "Haugens" og "Sydnæskleivens". Hovedkorpset kom tilbake i 1873 og 1876-1878 representerte en første glanstid med god uniformering og stor oppslutning. Fra 1881 overtok Dragefjellsguttene for Kleiveguttene som ledende guttelag i korpset, en posisjon de beholdt fram til 1889. Navnet ble også en kort stund "Dragefjeldets Compagnie", og eksersisen ble for en periode flyttet til Dragefjellet.
Årene 1882-1883 representerte en kort storhetstid med tilslutning fra flere tilstøtende bystrøk og korpset sto i både størrelse og anseelse kun etter Nordnæs og Dræggens som det fremste av byens buekorps. Korpset framsto godt også i 1889 til tross politiets kampanje mot buekorpsene i 1886-1889 bl.a. grunnet mange landturer utenfor bygrensene.
1890- 1920 årene: Omorganisering og utbygging av Sydnesområdet.
Fra 1889 til ca. 1895 overtok Haugeguttene som ledende guttelag i Sydnæskorpset. I 1892 ble korpset reorganisert til dagens farger (blå/hvit) og soldatbevæpningen endret fra kårder til tregevær. Årene 1892-1929 var en variabel tid med vekselvis glanstider med langt over 100 deltagere til nedleggelser i 1899, 1905-1909 og 1925-1929 – ofte grunnet generasjonskifter blant offiserene bl.a. ved at de dro til sjøs. Denne tid kan trekkes som skillelinje mellom «det gamle, landlige Sydnes med de tre guttelag» til den mer «moderne, ensartede, bebygde bydel» der korpset vokste fram til å høste svært god interesse fra beboende i strøket i perioden.
1930-1940 årene: Byråkratisering, idrettsglede og krigen.
I 1929 startet gjenreisingen av korpset som nå byråkratisertes med nyskrevne lover, journaler, kassabøker etc. Forløperen til "Eldre Sydnæsgutters Forening" ble stiftet i 1931. I 1933 ble tregeværene byttet ut med rifler. 1930-tallet var ellers preget av mye idrett i buekorpssammenheng og mer samarbeid alle buekorpsene mellom.
Krigen 1940-1945 satte en midlertidig stopper for buekorpseksersis, men korpset avholdt valg og samlet inn effekter gjennom krigsårene slik at de allerede ved frigjøringen og 17. mai våren 1945 kunne stille mannsterke på linje. Etterkrigstiden 1945-1949 var preget av jevnt over 100 deltagere og Sydnæs var blant de største søndagskorps med en god framtreden.
1950-1980 årene: Fritidsklubb, reiselyst og storhetstid.
Utover 1950-tallet sank oppslutningen noe, men samtidig ble Sydnæs Bataljons Fritidsklubb startet i 1954 i de nye lokalene i Welhavensgate 2-4. Fritidsklubben ble viktig i de kommende tre årtier som en samlende effekt som sveiste sammen gutter fra Sydnes, Møhlenpris, Nygård og tilstøtende områder. Fritidsklubben var nok også viktig for at oppslutningen gjennom 1960-årene, hvor flere andre korps måtte legges ned, var god med jevnt over 50-100 deltagere. På 1960-tallet etablertes korpsets drift i de faste rammene og det tradisjonelle mønsteret vi kjenner igjen i dag.
Den vellykkede driften samt flere vellykkede turer til Østlandet på 1970-tallet gjorde at korpset befestet seg som et av byens største og mest veldrevne korps fram til 1990-tallet. I 1973 ble riflene byttet ut med buer, som er dagens bevæpning. I 1978 ble korpset invitert til å bli med i allianse med Sandvikens Bataljon og Skansens Bataljon i det som ble SSS-alliansen. Antallet i korpset i 1970-1985 var mellom 100-160 gutter. Gode trommeslagere ble i denne tiden varemerke for korpset, og ved jubileet i 1983 fikk korpset som det første av byens korps paradetrommer til bruk på store dager.
Omstillinger på midten av 1980-tallet bidro til noe nedgang i antall fra 120 deltagere i 1983 til noe under 100 deltagere i 1986-1990. De aller fleste buekorpsene merket i denne perioden en begynnende rekrutteringssvikt som tiltok utover 1990-tallet, noe som nok også hang mye sammen med tiltagende fraflytting av barnefamilier fra de sentrale strøk og for Sydnæs Bataljon sin del en stadig mer dominerende studentmasse på Nygårdshøyden og Sydnes.
1990-2010 årene: Rekrutteringsproblemer, motgang og ny giv.
I 1991 var det blant offiserene enda et generasjonsskifte, og dette er starten på en sammenhengende nedgang i antall medlemmer i korpset fram til 1997 da korpset hadde ca. 35 deltagere på det meste. En kort fremgang oppsto i 1998-1999 med 60-80 deltagere. Likevel var oppturen kortvarig med rekordlavt deltagerantall i 2001. De dårlige sesongene ga næring til nytt engasjement hos offiserene som ville rette på inntrykket. Samtidig møtte guttene en periode motbør i stadige konfrontasjoner (kasting av mat og vann ut vinduer) med buekorpsfiendlige i strøket og negative presseoppslag. Rundt århundreskiftet reorganiserte ESF seg og fikk ny giv i så vel sitt arbeid med å støtte korpset som det sosiale miljøet blant gamlekarene. I 2006 dro korpset på sin første utenlandstur til Göteborg i Sverige.
Antall deltagere etter 2002 har variert mellom 30-50 gutter.


Torgeir Eikstad Micaelsen.
Torgeir Eikstad Micaelsen (født 20. mai 1979) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. Han er utdannet Executive Master of Management fra Handelshøyskolen BI 2012 og en bachelorgrad i samfunnsfag fra Universitetet i Oslo 1999. Han var medlem av Nedre Eiker kommunestyre 1999-2003, leder Buskerud AUF 1999-2001, og nestleder i Buskerud Ap fra 2004 til 2006.
Før Micaelsen ble fulltidspoliker, arbeidet han som lærervikar 1999-2002 og deretter i underholdningsbransjen gjennom sitt selskap "Monkeybusiness" sammen med makker Kristoffer Reinsfeldt Arnesen, også kjent fra NRK P3. I 2004–2005 jobbet han som selger i "Norsk Møteforum AS".
Han fikk oppmerksomhet da han i valgkampen i 2003 ble slått av FrP-politikeren Martin Schancke for åpent kamera under en partidebatt ved en videregående skole i Buskerud. Dette hendte etter at Micaelsen og flere andre i panelet gjentatte ganger hadde ropt til Schanche at han var feig som trakk seg fra debatten før den var ferdig.


Soria Moria slott.
Soria Moria slott er et norsk eventyr som ble nedtegnet av Peter Chr. Asbjørnsen i Røyken og trykt i "Norske Folkeeventyr" i 1843.
Det er også en serie av 12 eventyrtegninger av Theodor Kittelsen laget og utstilt i 1900. Billedserien var også grunnlaget for Kittelsens illustrerte barnebok med samme tittel fra 1911. Teksten er utført i en Asbjørnsen-imiterende stil.


Lungegaardens Buekorps.
Lungegaardens Buekorps er et buekorps (jentekorps) i Bergen, stiftet 7. oktober 1994.
Buekorpset er et av de nye korpsene i Bergen, og i motsetning til de tradisjonelle korpsene er det et rent jentekorps.
Lungegaardens ble stiftet av en gruppe jenter som ønsket et jentebuekorps drevet etter samme mønster som guttebuekorpsene, at det skulle drives av et råd valgt av de aktive. De jobber hardt for å nå den samme standarden på marsj og eksersis som de beste guttekorpsene. Lungegaardens Buekorps har parken ved Lille Lungegaardsvannet som eksersisplass. Korpsets farger er rødt, blått og hvitt. I 2006 var de det største jentebuekorpset i Bergen med gjennomsnittlig 30 jenter på linje hver marsjdag.
Korpset disponerer et lokale i Strømgaten der de har en rekke sosiale aktiviteter for medlemmene sine.
Tidligere Lungegaardsjenters Forening.
Tidligere Lungegaardsjenters Forening på Buekorpsenes dag 2006
Tidligere Lungegaardsjenters Forening, (TLF) var navnet på foreningen for de tidligere aktive i Lungegaardens Buekorps.


Anne-Grete Strøm-Erichsen.
Anne-Grete Hjelle Strøm-Erichsen (født 21. oktober 1949 i Bergen) er en norsk politiker (Ap). Den 21. september 2012 ble hun forsvarsminister. Fra 20. oktober 2009 ble hun helse- og omsorgsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Fra 2005 til 2009 var hun forsvarsminister i samme regjering. Strøm-Erichsen har vært innvalgt på Stortinget fra Hordaland siden 2005. Før dette var hun ordfører i Bergen 1999–2000 og byrådsleder 2000–2003.
__NOTOC__
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Hun ble født som Anne-Grete Hjelle i Bergen i 1949, som datter av jurist Leon Osvald Hjelle og kontorfullmektig Irene Marie Johannessen. Hun vokste opp i Fridalen i Bergen, og politikk ble stadig diskutert i familien. Hun gikk ved Fridalen skole 1956–1963, Ulriken ungdomsskole 1963–1965, reallinjen ved Langhaugen gymnas 1965–1968, samt Danielsen skole 1968–1969. Hun studerte til EDB-ingeniør ved Høgskolen i Bergen 1970–1974, og gikk ved South Dakota School of Mines and Technology i USA 1980–1981.
Strøm-Erichsen var operatør ved EDB-avdelingen ved Universitetet i Bergen 1974–1977, og programmerer ved Norsk Institutt på samme sted 1977–1984. Systemkonsulent og systemsjef i GPI AS 1984–1987, daglig leder i Talesystemer AS 1987–1988, seniorkonsulent i Siemens Nixdorf 1988–1991, og seniorkonsulent i BDC AS 1991–1995.
Politisk arbeid.
Strøm-Erichsen meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1977, med ønsket om en gangsti rundt Ortuvannet som den utløsende årsaken. Hun var medlem av Bergen formannskap 1991–1998, først som Arbeiderpartiets fraksjonsleder for skolesaker 1991–1995, og deretter som kommunalråd for skole 1995–1998. Varaordfører 1998–1999, og Bergens første kvinnelige ordfører 1999–2000. Leder i Hordaland Arbeiderparti 1997–1999. Da parlamentarisme ble innført som styringsform i Bergen i 2000, ble Strøm-Erichsen byrådsleder frem til de borgerlige partiene tok makten etter valget i 2003. Hun har representert Bergen som president i Organization of World Heritage Cities 1999–2001, og var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 2002–2007. Strøm-Erichsen var kommunalråd og medlem av Bergen bystyre frem til 2005, da hun ble innvalgt på Stortinget.
Hun rakk imidlertid ikke å tiltre som stortingsrepresentant før hun ble utnevnt til forsvarsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 17. oktober 2005. I 2009 ble hun gjenvalgt til Stortinget, og 20. oktober 2009 ble hun ny helseminister. Dag Ole Teigen møtte i hennes sted på Stortinget 2005–2009, og fra 2009 møter Tove Linnea Brandvik.
Selv trakk hun frem rettferdig fordeling, like muligheter og et sterkt offentlig ansvar for utdannelse og omsorg som sine viktigste politikkområder.
I rollen som helse- og omsorgsminister satte hun fokus på kvalitetsarbeid i helsetjenesten, og tok også tatt med seg sin IT-bakgrunn og varslet en stortingsmeldinger om både kvalitet og pasientsikkerhet og brukt av IKT i helsesektoren.
Det sto i hennes tid som helseminister strid om flere saker hun bestyrte, blant annet knyttet til nedleggelse av lokalsykehus, ventelistejuks, kreftgaranti og problemer rundt sammenslåingen i Helse Sør-Øst. Høsten 2012 ble det framsatt kritikk mot henne og også krav om at hun måtte gå av i forbindelse med at Fylkesmannen i Oslo og Akershus konkluderte med at Akershus universitetssykehus hadde vært drevet uforsvarlig i 2011 og at enkelte dødsfall og skader hos pasienter kunne settes i sammenheng med dette. Strøm-Erichsen mente sykehuset hadde vært drevet forsvarlig.
22. september 2012 gikk Strøm-Erichsen av som helseminister og ble ny forsvarsminister som ledd i en større regjeringsrokkering.


Macht und Rebel. Skandinavisk misantropi 2.
Macht und Rebel. Skandinavisk misantropi 2 er en bok skrevet av den norske forfatteren Abo Rasul (pseudonymet til Matias Faldbakken), og ble gitt ut av Cappelen i 2002. I 2003 kom boken ut som en del av Cappelens utvalgte billigbøker. Boka er oversatt til dansk, finsk og tysk.
Macht og Rebel er hovedpersonene i boka, men tittelen er også et ordspill på Nacht und Nebel, en av Hitlers forordninger for å fjerne meningsmotstandere. Boka innleder med et sitat fra Nacht und Nebel.
Boka fikk mye oppmerksomhet, og skapte to debatter etter utgivelsen: Om venstresida og om sjokkerende innhold, eller om noe kunne provosere lenger («griseri-debatten»).
Noen av tingene som sjokkerte, og skapte «griseri-debatten», var innledningsvis hovedpersonen Rebels anale lek med en agurk, senere at Macht og Rebel fikk seg kjærester som var 12 og 14 år gamle (mens de selv var i tredveårsalderen), og at de fikk innvandrerungdom til å tatovere nazistiske merker på seg.


Per Rune Henriksen.
Per Rune Henriksen (født 14. mars 1960 i Bergen) er en norsk politiker (Arbeiderpartiet) og statssekretær i Olje- og energidepartementet. Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 2005 og gjenvalgt i 2009.
Henriksen tok U. Pihls gymnas, naturfaglinje 1976-1977, Bergen yrkesskole, tømrerlinjen 1977-1978 og avla svennebrev som tømrer i 1981.
Henriksen var ansatt hos byggmester S. H. Pedersen 1978-1981, byggmester Odd Ådnekvam A/S 1982-1985, NOREMA A/S 1985-1986, Bybygg A/S 1986-1987, Fagbygg Vest 1987-1988, Fredskorpset i Kenya for Norad 1988-1990, Bygg og Rehabilitering 1990-1991, Regionalt verneombud Fellesforbundet 1992-1997 og sekretær LO i Bergen og Omland 1997-2005.
I perioden 2000–2006 var han styreleder i Bergen og Omegn Boligbyggelag.
3. september 2010 ble han i statsråd utnevnt til statssekretær for Terje Riis-Johansen.


Laksevågs Bueskyttere.
Laksevågs Bueskyttere er et buekorps (guttekorps) i Bergen, stiftet 8. mai 1894.
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager. De har fortsatt eksersis om søndagene og har en sterk forankring i sin bydel Laksevåg. Sjefen for sesongen 2012 er Øystein Boga Ellingsen
Uniformene deres er spesielle med hvit skjorte og nasjonalfargene rødt hvitt og blått.
Utenom stiftelsesdagen er St. Hans en stor dag for bueskytterne. I flere generasjoner har de bygget verdens største tønnebål i Kirkebukten på Laksevåg. Arbeidet begynner i mai, og varer til bålet blir tent. De høyeste bålene har vært nesten 30 m.
Historie.
Laksevågs Bueskyttere ble stiftet 8. mai, 1894. Initiativtakere var Petter Bøthun og Olav Nygård og stiftelsen fant sted i Dr. Høygaards hage som lå mellom gamle brannstasjonen og Laxevaag Maskin & Jernskipsbyggeri og korpsets første sjef ble Petter Bøthun.
Andre som var med på stiftelsen var Rasmus Nygård, Nicolai Thorsen, Gustav Ellingsen og Alfred Andersen.
Laksevågs Bueskytteres uniform var hvite skjorter, svarte bukser med skjerf og skotteluer(for offiserene), selv om ikke alle hadde råd til slike luer. Da var det "losluen" som ble brukt, for anledningen forsynt med bånd med Bueskytternes farger. Offiserene brukte i tillegg hvite hansker. Grunnen til de hvite skjortene skal være at ingen hadde råd til slik luksus som dressjakker representerte. Det ble derfor å skaffe til veie melsekker fra bakeriene, som ble bleket, behandlet og omsydd til uniformskjorter.
Effektene for øvrig er armbrøst (bue), skjold og øks, spyd, hellebarder, kårder og sabler og soldatene bar båtluer. Buekorpset var nedlagt mellom 1970 og 1978, men i 1979 klarte en å starte det opp igjen. De har et lokale i Skolegaten der det er aktiviteter store deler av året.
Holmens Kompani.
Holmens Kompani er et vervekorps for gutter under 8 år som startet opp igjen 16. april 2007. Aldersgrensen i Holmens Kompani er fra 6-8 år, og når en har fylt 8 år kan en fortsette i Laksevågs Bueskyttere. Holmens Kompani blir ledet av underoffiserer.


Jan Bøhler.
Jan Bøhler (født 1. mars 1952 i Oslo) er en norsk politiker (Ap).
Han vokste opp i trange kår på Kalbakken i Groruddalen som sønn av en rørlegger. I sin ungdom var Bøhler medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), forløperen til AKP(m-l). Av utdannelse er han cand.mag. fra Universitetet i Oslo, og har yrkesbakgrunn som ungdomsarbeider og fritidsklubbleder.
Bøhler var studieleder 1987–1989 og organisasjonssekretær 1989–1991 i Oslo Arbeiderparti, sekretariatsleder for Rune Gerhardsens byråd 1991–1995, utredningssekretær i Arbeiderpartiet 1996–2001, statssekretær i Utenriksdepartementet i 2001 og partisekretær i Oslo Arbeiderparti 2002–2004. Bøhler har vært medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre siden 2002, leder i Oslo Arbeiderparti siden 2004 og innvalgt på Stortinget fra Oslo siden 2005. Fra 2009 er han 1. nestleder i Stortingets justiskomité, og fungerte som fraksjonsleder i Stortingets helse- og omsorgskomité i perioden 2005–2009. I 2011 ble han utpekt til 1. nestleder i den såkalte 22. juli-komiteen.


Skansens Bataljon.
Skansens Bataljon er et buekorps (guttekorps) i Bergen, stiftet i 22. mai 1860. korpsets farger er rødt og grønt.
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager.
Korpset ble stiftet av 15 unge gutter. Skansens Bataljon var det av Søndagskorpsene som først gikk over til å eksersere om lørdagen, og begrunnelsen var at flere og flere reiste på familieturer om Søndagen. Dette ble vedtatt i 1951.
Skansens Bataljon holder til i Skansen brannstasjon. Her disponerer de tårnet og leiligheten som ligger i 2. etasje.
Skansen Bataljon driver også Brushytten på midtfjellet på Fløyen sammen med Skanseguttenes Forening. Denne har de drevet på dugnad siden 1985 og har hjulpet korpset mye i driften. Skansens Bataljon er i Allianse med to andre søndagskorps, Sydnæs- og Sandvikens Bataljoner. Korpsene har fellesutmarsjer sammen. På disse har de oppvisning av eksersisen sin og idrettsdag der korpsene konkurrerer i forskjellige idrettsgrener.
Historien om "Skandsens Buekorps".
Skandsens Buekorps blir stiftet 22. mai 1860 av 15 unge gutter, like nedenfor Skansen der hvor Søndre Blekevei i dag ligger. Man har ikke stiftelsesdatoen eller stiftelsesåret skriftlig bekreftet, de er fra muntlige kilder. Korpsets første sjef er Ole Andreas Monsen, han kalles høvding og er 12 år gammel. En av stifterne heter Johan Johnsen og er 9 år gammel. Den første fane er en rød trekantet vimpel, festet til hovedstangen med en tverrstang. Fanen har inskripsjonen «Skandsens Buekorps 1860» og den er laget av en seilmaker nede på Bryggen. De menige har rødmalingsstokker og buer som sine våpen, mens sjefen har en tresabel. Uniformskravet er ellers besteklær og lærsko.
Korpset har fra starten av også medlemmer fra andre strøk enn Skansen, og teller kanskje 15-20 gutter.
Tilholdsstedet til skanseguttene er til vanlig «Brenneskansen» fra 1861 av, der hvor nå Brattlien begynner. Der har skanseguttene fått lov å drive sine øvelser av Madame Prom. Samlingstiden er fra St. Hans og ut i september.
Om søndagene drar gjerne guttene opp til Helteborg oppe mot fjellet mellom Skansemyren idrettsplass og Sjurelven. Der oppe er det guttelek med friidrett, boksing og bryting på den åpne plassen foran borgen. Helteborg er ca. 2 meter høy, 5 meter lang og 4 meter brei og bygget i gråstein. Den kan nok stå for en støyt.
Tromme fikk skanseguttene også tak i, om ikke første året. Det er Thorvald Nielsen, senere kjent som musiker og dirigent i vår by, som i 1863 får låne tromme i Borgergarden.
Søskenflokken Magnussen teller 3 jenter og 8 gutter, og denne familien spiller en sentral rolle i korpsets første tid. Den tredje eldste av brødrene, Endre Olai Magnussen, blir skansekorpsets første mann, antakelig i 1865. I likhet med sine brødre, er også Olai, som han kalles, litt av en kjempekar. Det kan trengs siden han bor midt i fiendeland, i Nedre Fjellsmug 12.
I 1868 kjøper faren våningshuset på Wesselengen, og fra da av er skanseguttenes hovedkvarter flyttet fra Søndre Blekevei til Øvre Blekevei. Etter Olai overtar rimeligvis den to år yngre bror Johannes Magnussen korpsets ledelse.
Skandsens Kårdekorps.
Andreas Hansen er korpsets sjef i 1869, 1870 og 1871 og det gjennomgår store forandringer i hans tid. Det får ny fane og navnet endres til "Skandsens Kårdekorps", den nye fanen bærer også inskripsjonen «Skandsens Kårdekorps». Flagget er ikke helt nytt, Andreas Hansen har kjøpt det av Krohnengens Buekorps for en halv daler. Dessverre er dette flagget borte for oss i dag. Flagget blir også kalt dragonfanen og dragonmotivet hører Eidemarken til.
Rødmalingsstokkene blir byttet ut med kårder. En kårde er et lite sverd laget av tre, og den har et hjerte av metall over håndtaket.
Andreas Hansen gjorde senere karriere som stortingspolitiker.
Johan Berntsen overtar korpsets ledelse i 1872 og 1873. Telthuset er nå korpsets faste samlingssted, men Helteborg er som før målet for søndagsturene. Selv 17. mai drar de dit opp, enda snøen ligger så høy at de må vade til knes i den.
I 1874 og 1875 er Håkon Magnussen sjef for korpset. Håkon går under navnet "Skansens sterke mann", han veier nemlig hele 88 kg, bare 14 år gammel. Men kraftige karer kan trengs i disse dager da kamp hører til dagens orden. Etter hvert har skansekorpset fått mange korps nokså nær innpå livet. Nedenfor holder Fjeldets korps til, og nord for dem blir Wesselengens stiftet i 1873. Og så er det korps på Stølen, Steinkjelleren, Grunnen, Boligen og Skiven. Endatil Sandvikens, Skutevikens og Nøstets korps er nevnt i skansekorpsets spedeste krigshistorie.
Under en kamp med guttene fra Wesselengen, får Skansens fane en flerre som gjør sitt til at fanen blir svært så medtatt.
Korskirkens fattigskole, i dag Christi Krybbe Skoler, blir grunnlagt i 1737 og starter folkeskole i 1740. Skolen blir ombygd og utvidet med ny bygning i 1874 og kalt Øvregatens Skole, til forskjell fra Christi Krybbe fundasskole. Denne eksisterte til 1. januar 1892. Fra da av kaltes begge skolebygningene Øvregaten Skole. Fra 17. juni 1970 av, heter skolen Christi Krybbe Skoler.
I 1875 får korpset sin tredje fane med motivet kårde og bue med eikekrans rundt.
Kampene med andre korps fortsetter. Ved et tilfelle våger Nøsteguttene seg helt til Søndre Blekevei, men tar så til flukt når de ser skanseguttene i fullt kampberedskap.
Fanen fra 1875 får også hard medfart, og ny fane må til. Skansekorpset får sin fjerde nye fane i 1878, også den har inskripsjonen "Skandsens Kårdekorps". Stangen, som hører til fanen fra 1875, blir imidlertid brukt, og for tydelig å markere flaggets alder blir det malt en rød ring på den for hvert år som går. Denne "rødmalingsfanen" var i korpsets eie like til slutten av 90-årene, da den forsvant fra korpsets arsenal i Fjellgaten.
Dette året er det Boligens Kårdekorps som forsøker seg med stormangrep på Skansen. Eidemarksguttene er fullt utstyrt med sabler og kårder, mens skanseguttene er uforberedt og uten våpen. Likevel slår de godt fra seg og kampen ender vel nærmest uavgjort.
På denne tiden er ikke sjefen lenger eneste offiser, og guttene har fått fargede bånd rundt huen. Kårde er fremdeles de meniges våpen. Korpset har nå fått fast tilholdssted på Skansen.
1879 innleder en ny epoke i Skansens historie. Madame Prom er død, 88 år gammel, og eiendommen skal selges.
Bergens Kommune får tilbud om kjøp, og 12. august 1879 vedtar Representantskapet å overta Øvre og Nedre Bleken for kr. 50.000,-. Dermed blir selve Skansen offentlig tumleplass. Tiden er over da Madame Prom er korpsets høye beskytterinne.
Fjellveien anlegges på strekningen fra Mulen til Forskjønnelsen fra 1879 til 1882. Årstallet 1879 blir også hugget inn i fjellet litt sør for stedet hvor Persenbakken møter Fjellveien, og er å se den dag i dag. Fra 1890
Skandsens Kompani.
Skansekorpset går fra Skandsens Kårdekorps til Skandsens Kompani i 1880, og igjen må ny fane til, den femte i rekken. Det er den eldste fanen som er i korpsets besittelse i dag, alle de fire tidligere er kommet bort. 1880-fanen er et lite flagg, neppe halvparten så stort som dagens faner. Duken er i solid hvit lerret, men har nok vært ute i hardt vær opp gjennom årene. Dekorasjonen består av Bergens byvåpen med inskripsjon, og bærer preg av å være hjemmelaget.
6. februar 1880 bevilger de lokale myndigheter kr. 14.000,- til et vannbasseng på Skansen, som skal tjene som trykkreserve i branntilfelle. Vannbassenget, kjent som Skansedammen, blir også anlagt i 1880, senere utvidet i 1901.
Peder Magnussen er sjef i 1881 og 1882, og korpset har sikkert en relativt solid posisjon blant guttene. I Wesselengens historie klages det over at deres gutter heller søker til Skansens.
Allerede i 1881 har Bergen Kommune gjort ferdig slyngveien fra Øvregaten til Skansen, i dag kjent som Skansesvingene. Det møter nok på visse hindringer, for hager må bort og hus flyttes. Slik går det til at de gamle husene i Søndre Blekevei må rives, og nye blir reist lenger sør.
De fleste buekorpskjennere er enig i at opprinnelsen til buekorpsene i Bergen er «Borgervæpningen». Kjuaguttene likte å etterligne disse staute menn i uniformer og dannet sine egne tropper, nemlig det som utviklet seg til buekorpsene. Borgervæpningen ble opprettet i 1599 og hadde mønstringsplass på Engen. Ordningen var fast fra 1624 og Borgervæpningen hadde militære oppgaver i krigstid og polititjeneste i fredstid. Den sivile polititjenesten omfattet blant annet brannvakt, kontroll av vektere og plikt til å bryte opp is på Vågen. Borgervæpningen ble opphevet ved lov 28. juni 1881, som følge av at alminnelig verneplikt ble innført i 1854.
I 1883 og 1884 er Lorents Larsen sjef i Skansens Kompani, og vi hører for første gang om kamp med guttene i Skiven. Om denne kampen fører til knusende nederlag er ikke godt å si, men faktum er at for første og siste gang i Skansekorpsets historie, ligger korpset nede både i 1885 og 1886. Noen vil gjerne gi sjefen skylden for at det bærer galt av sted, han viser liten interesse. Og da er det vel den gang som nå, at når ledelsen svikter, da er et buekorps' skjebne beseglet.
1887 - 1890.
En søndag ettermiddag kommer Nils Midthus og et par andre karer ned til Tharald Tharaldsen, som bor i Steinkjellergaten. Spørsmålet er om de i fellesskap kan ta opp igjen korpset og om Tharald vil ta på seg det ansvarsfulle verv som sjef. Han sier seg villig, og de begynner arbeidet med å fremskaffe fanene. De har vært i forvaring hos familien Magnussen, men er temmelig medtatt. De får også tak i korpsets to trommer, men soldateffektene må i hovedsak skaffes nye. Dette året går korpset sannsynligvis over til å bruke tregeværer i stedet for korder.
17. juni 1887 kommer korpset på bena igjen og teller 10 offiserer, 2 slagere og 14 soldater. Sjef er altså Tharald Tharaldsen, mens nestkommanderende, som kalles kaptein, er Nils Midthus.
Uniformen er kommet seg betraktelig, alle soldatene har hvite bånd i benklærne og røde og grønne bånd rundt huen, som enten er skyggelue eller skottlue på den tid. Skottlue er obligatorisk for offiserene og sjefen har et gullbånd om skottluen. Sideoffiserene har smale gullbånd, men fanebærer, faneoffiserer og trommeslagere har bare bånd i rødt og grønt. Samtlige offiserer bærer en halv meter brede hvite skjerf med røde kanter. Fremdeles festes de på skrå over brystet og brukes hver søndag.
Sesongen 1887 blir kort, bare to søndager. Den siste søndagen er det utflukt til Nordåsvannet, og dermed er sesongen over.
De som tok opp korpset igjen gjorde godt arbeid, og i den håndskrevne historien fra 1920 heter det at: "guttene fra 1887 aldri må glemmes". Deres verk blir sogar berømmet i den første skansesang vi kjenner.
Tharald Tharaldsen er sjef også i 1888. Skandsens Kompani ekserserer hver søndag fra kl. 16.00 til 18.00 i tiden april-juni. Soldatantallet varierer fra 15 til 30. Interessen for Helteborg ser ut til å avta hos Skanseguttene.
For første gang er Skanseguttene med på fellesutmarsj med Fjeldets Bataljon og Boligens Kårdekorps. Utmarsjen går til Isdalen.
Den siste store begivenhet i 1888 er landtur til Nesttun i slutten av juni måned. Korpset går til fots til Nesttun og tar toget tilbake i 1700-tiden.
Nestkommanderende, kaptein Nils Midthus, blir korpsets sjef i 1889.
Den gledeligste begivenhet for alle buekorps dette år, er at politiinspektør Salicaths aksjon mot byens buekorps faller i fisk. 6. mai 1889 blir forbudet mot tromming opphevet, og æren av det har i første rekke Nordnæs Bataillon.
Skansekorpset har nå anskaffet tregeværer til alle soldatene.
Landturen 1889 går til Paddemyren, der sjefen har familie som stiller hus til disposisjon. For første gang har Skansekorpset leiet musikkorps til avslutningen. Ved Haukelandstrikkens endestasjon står det 7 mann av Brigaden som møter skanseguttene etter landturen, som denne dagen teller over 50 soldater.
Skandsens Batalion.
Med Nils Nilsen Hårklau som sjef, går Skanseguttene fra kompani med to pelotonger til bataljon med fire pelotonger og får navnet «Skandsens Batalion». De skaffer seg ny fane av hvit lerretsduk med byvåpenet som merke, og dette er korpsets eldste bataljonsfane. 4 nummerflagg blir også skaffet til veie og offiserene bærer nå hvite skjerf rundt livet som ender i et slep. Soldatene bærer tregeværer som utdeles hver søndag fra en kjeller nede i Fjellgaten. Tilslutningen til korpset øker, rundt om 50 medlemmer er blitt det normale. Fra nå av har korpset bajonettbærere som går foran fanegarden.
Årets landtur går til Natland og Birkelund. Guttene marsjerer begge veier, og på Haukeland venter musikken, som året før. Ved avslutningen på Skansen blir det for første gang delt ut ordenstegn.
Fjorårets sjef fortsetter som sjef også i 1891. Utmarsjen dette året går til Isdalen og landturen til Natland. Det eldste Skanseorden det har lykkes å oppspore er fra landtursdagen 17. juni 1891 og blir tildelt 1. Kompanisjef Martin Mortensen. Fra samme tid har korpset også løpemedaljer, som blir delt ut til beste sprinter på landtursdagen.
Høsten 1891 blir Fløistuen åpnet. Fløistuen ligger ved enden av Fløisvingene og blir drevet av Bergens Skog- og Træplantningsselskap, som også bygger veien. Arkitekt er Peter Blix. Keiser Wilhelm 2 og Kong Oscar 2 besøker stedet i 1896.
Sjefen i 1892 er Nils Midthus, som også var sjef i 1889. Han har vært to år til sjøs og er blitt 18 år gammel. Tendensen til eldre offiserer er et generelt fenomen, i hvert fall innen søndagskorpsene.
Klokken seks om morgenen 17. mai, møtes 19 skansegutter og 1 eidemarksgutt for å stifte "Idrætsklub Viking". Det er sjef Nils Midthus og tamburmajor Garmann Jacobsen som i første rekke skal ha æren av initiativet. Sistnevnte regnes som litt av en idrettsbegavelse.
Gamlekarene overrekker en ny rød fane med riksløve i gull til skanseguttene. Begivenheten finner sted på jernbanestasjonen når korpset returnerer fra landtur på Bønes. På Skansen blir sjefen dekorert med sjefsmedaljen, den første vi kjenner til i korpsets historie.
For første gang drar Sandvikens og Skansens Bataljoner sammen på fellesutmarsj. Dette året er målet for utmarsjen Munkebotten og returen går via Nielsens Reperbane og Sandvikstorget til Skansen.
Sesongen slutter med landtur til Fyllingsdalen. Der blir det holdt løpekonkurranser for guttene og delt ut premier. Laksevågsfergen transporterer guttene over Puddefjorden, og på Sukkerhuskaien venter Divisjonsmusikken.
Årets store begivenhet er en ny rød enkel silkefane med riksløven i gull som også er større enn bomullsfanen fra 1893. I årenes løp er denne fanen fra 1895 blitt temmelig medtatt og i dag er det bare sørgelige rester igjen.
Den nordlige delen av Brattlien, tidligere kalt Skrænten, blir regulert til boligformål i 1895. Navnet Brattlien blir vedtatt i 1911. Dette stedet blir også kalt "Brenneskansen" og er tilholdsstedet skanseguttene fikk lov til å bruke av Madame Prom tidlig i 1860-årene.
Randolf Langesæter heter sjefen i 1896, 1897 og 1898. Her møter vi utvilsomt en av de dyktigste og mest betydelige sjefer i korpsets historie. Han er en dyktig organisator og administrator og sørger for å få korpsets effekter i perfekt stand. Deltakerantallet øker til ca. 50 på vanlige dager, på utmarsj og landtur til 70-80 soldater.
Skansemyren idrettsplass blir åpnet i 1896 etter initiativ av et privat utvalg. Med Ole Irgens i spissen, skaffer utvalget midler til opprettelse av det man den gang kalte en lekeplass. Kommunen overtar anlegget i 1918.
Sjefen er opphavsmann til den gode idé å føre journal over korpsets samlinger og Rådets møter. Denne tradisjonen har vært holdt ved like siden, kun med små avbrekk. Det første referat vi har fra et rådsmøte i Skansens Bataljon, er datert søndag 14. mars 1897. Møtet blir holdt på Skansen etter at korpset har avsluttet sine øvelser.
Fellesutmarsj blir holdt sammen med Sandvikens og Mathismarkens Bataljoner til Isdalen i 1897.
Dessverre mister Skansens Bataljon sine to eldste faner i 1899, visstnok etter å ha vært utlånt. Det var "Dragonfanen" og "Rødmalingsfanen" etter det vi i dag kan forstå. Førstnevnte ble kjøpt fra Krohnengens Buekorps i 1869, mens sistnevnte er fra 1875 og fikk ny duk i 1878.
Skanseguttene marsjerer inn i sin 40. sesong og det første bildet av korpset skriver seg fra Søndre Skansen ved Madame Proms våningshus landtursdagen 17. juni 1900. Dette bildet henger i dag i brannstasjonen.
Skansens Bataljon deltar for første gang i prosesjonen på 17. mai. Skanseguttene deltar i Flaggtoget med hele 140 soldater og er det 3. største buekorpset i prosesjonen og går som nummer fem av søndagskorpsene. Imidlertid er søndagskorpsene ikke fornøyd med den særbehandling som lørdagskorpsene blir tildelt på nasjonaldagen.
Politiinspektør Hofffmann fra østlandet nekter Skansens Bataljon å eksersere. Han begrunner avgjørelsen med at det er for mange buekorps i Bergen, Fjeldets og Skansens får slå seg sammen! Senere kommer det melding om at skanseguttene skal gå under Fjeldets merke for det korpset er eldst. Hoffmann fra østlandet hadde tenkt å utslette Skansens Bataljon med et pennestrøk. I Råd i Skansens Bataljon blir det ganske enkelt vedtatt å avvise politiinspektørens forslag. En deputasjon blir valgt til å forhandle videre med Hoffmann, men han gir seg ikke i første omgang. Søndag 16. mars er det strålende vær, men Skansens Bataljon får ikke lov til å eksersere. Skanseguttene er likevel møtt tallrikt fram på Skansen for å se om Fjeldets Bataljon kanskje skulle driste seg til å ta deres område i besittelse. Fjeldguttene holder seg klokelig borte fra Skansen. Et nytt forsøk overfor politiet blir gjort, denne gang med gamlesjefen Randolf Langesæter som går til selveste politimesteren, og det hjelper. Skansens Bataljon skal få leve videre.
Offisersuniformen blir endret dette året. Armbåndene skal fra nå av gå i ring om ermet, ikke som før på skrå. Råder vedtar også en del endringer i bataljonsøvelsene.
Etter at Bergen Kommune i 1879 er blitt gårdeier på Bleken, fortsetter pakterne i mange år driften. Men etter mye frem og tilbake, vedtar Representantskapet 10. januar 1902 å rive det gamle våningshuset for å gi plass til en ny brannstasjon. Det blir gitt dispensasjon fra bygningsloven for nybyggets høyde, som vil bli hele 14 meter. I 1903 står brannstasjonen ferdig og samme år blir også Sandviken Brannstasjon ferdigstilt.
Søndag 1. mai betegner en milepel, ikke bare i Skansens Bataljons, men også i de fleste andre søndagskorps’ historie. For første og siste gang marsjerer Skansens Bataljon til Folkets Hus for å delta i 1. maiprosesjonen. Siden Nordnæs Bataillon begynte som eneste buekorps i Barnetoget 17. mai i 1879, har lørdagskorpsene ledet Barnetoget. Men nå er misnøyen med denne ordningen blitt så sterk blant søndagskorpsene, at de i et felles rådsmøte på Skansen vedtar enstemmig at deres korps ikke går med i toget 17. mai dersom de ikke får de samme rettigheter som lørdagskorpsene har. Søndagskorpsenes henvendelse til 17. mai komitéen har virkning, alle buekorpsene skal fra nå av gå samlet og rekkefølgen bestemmes ved loddtrekning. Resultatet blir at Skansens skal gå som nr. 1, Dræggens som nr. 2, Nygaards som nr. 5 og Nordnæs som nr. 13. Men på frihetsdagen uteblir de tre lørdagskorpsene fra 17. maitoget.- 1908 -
Årets sjef er Arthur Monsen, sønn av en av stifterne. Han er også sjef de to neste årene og ofte stiller henimot 100 gutter på linje på vanlige marsjdager under hans ledelse.
Ny fane blir avslørt på landtursdagen i flott vær før avmarsj fra Skansen. Det er sjefen fra 1906 og 1907, Ole Pettersen, som står for avsløringen. Fanen er i rødt silkestoff med den norske riksløve i gull og dertil inskripsjonen SKANSENS BATALJON over og årstallet 1908 under. Motivet er det samme som for fanen fra 1895.
I 1908 blir Søndagskorpsforbundet stiftet etter initiativ av sandvikssjefen Breder Gundersen. Men etter 8-10 års virksomhet går det i oppløsning og senere har bare grupper av søndagskorps samarbeidet.
Journalen for 1911 inneholder den første beskrivelse vi har av korpsets bataljonsøvelser. Det er i alt 5 slike; Firkant, Kors, Artillerifront, Dobbel artillerifront og Faneforsvar.
Skansens Bataljon får sitt første horn i 1912. Det blir båret av tamburmajoren, som dessuten har tamburstokken å ta seg av ved de større anledninger.
Etter valget 1. mars blir det holdt Råd. En av de viktige sakene er spørsmålet om nye buksebånd for offiserene. Det blir foreslått å innføre røde og grønne bånd oppå det hvite buksebåndet. Forslaget blir enstemmig vedtatt.
For samarbeidet mellom byens søndagskorps er 1914 et godt år. Breder Gundersen, som har vært sjef i Sandvikens Bataljon, har nå vært formann i søndagskorpsforbundet i fem år. Før han nå trekker seg tilbake, ønsker han en reorganisering av forbundet. Det nye styret holder 5-6 møter dette året og i tillegg er det fellesmøter hvor hvert korps kan sende to representanter. Av praktiske tiltak som forbundet tar seg av, er leie av 1 båt til landturstransport for samtlige søndagskorps.
Første søndag i mai 1915 deltar Skansens Bataljon i den berømmelige fellesutmarsjen for 7 av byens søndagskorps. Deltakerne er Fjeldets, Mathismarkens, Nøstets, Sandvikens, Skansens, Skutevikens og Wesselengens. Korpsene møtes i Børneparken, omtrent der hvor Festplassen ligger i dag, og med 7-800 buekorpsgutter i rekkene marsjerer korpsene til Skansen og derfra gjennom Fjellveien til Landås. På returen til Børneparken venter tre musikkorps i Kalvedalen. Det lange toget rekker fra Stadsporten til Kalfarhøyden og er et imponerende skue i den herlige maisol. Avslutningen finner sted i Børneparken hvor det har samlet seg tusenvis av tilskuere.
I 1916 går Sjurelven over i historien. Fløibanen har fått plass for sitt prosjekt akkurat der hvor elveleiet ligger. Elven blir temmet og lagt i rør, og det er for alltid slutt med de dager da hele familier drar på storvask i Sjurelven. Kanskje er det Sjurelven som har ansvaret for navnet Bleken, stedet hvor en la tøyet på blek.
Ute i den store verden raser Den 1. Verdenskrig.
Åpningen av Fløibanen finner sted 15. januar 1918. Skinnelengden er 850 meter og stigningsforholdet varierer mellom 15 og 26 grader. De første vognene er kledd i teak og normal kjøretid er 7 minutter. Fløibanen blir populær fra første stund.
Skanseguttenes interesse for idrett gir seg et nytt utslag dette året, de tar initiativet til å danne en ny sportsklubb; Fjell-Kameraterne.
Skansens Bataljon fyller 60 år i 1920 og er inne i et storår med Harald S. Lie som sjef. Eldre skansegutter velger seg en historiekomité som igjen tar initiativet til å opprette et fond for Skansens Bataljon. Det blir valgt både festkomité og et fondstyre.
Det arbeides iherdig både blant aktive og eldre skansegutter før jubileumsdagen 30. mai. Dagen starter klokken 08.00 med morgenprosesjon og slutter neste dag klokken 05.30 med den siste parade på Skansen.
Om middagen er det brosteinsball på Skansen til trekkspillåt. Så stiller gamlekarer og korps på ny kl. 16.00 på Skansen. Der er det taler og gaveoverrekkelser; festkomitéen kommer med fire nummerflagg og en tromme, Arthur Sunde har en tromme til jubilanten, Viking overrekker en pokal, Sandvikens Bataljon fester en medalje til fanen og endelig blir Skansens Bataljons Fond overlevert, kr. 800,-. For soldatene er det deretter fest på Øvregaten Skole, mens gamlekarene setter punktum for jubileet med en beleven fest i Haandværksvendenes Forening, der korpsets fem eldste blir utnevnt til æresmedlemmer. Jubileet er svært vellykket og regnes vel som det første store jubileum for Skansens Bataljon.
På landtursdagen 28. mai blir en ny fane overrakt av eldre skansegutter. Det er en grønn silkefane med gylden løve brodert på rødt skjold og det er også korpsets første grønne fane. Landturen går til Kjøkkelvik med "Askøy" fra Strandkaien.
Årene etter 1920 er vanskelige for Skansens Bataljon, som for alle andre. Det er depresjon, stor arbeidsløshet og dårlig lønn. Derfor blir tilslutningen til bataljonen mindre enn før og i 1925 frykter man en periode at korpset må legges ned.
Fløirestauranten blir åpnet i 1925 ved Fløibanens øvre stasjon, arkitekt er Einar Oscar Schou. Restauranten blir en attraksjon og driften går godt de første årene. Bygningen blir senere sterkt ramponert av tyske okkupasjonssoldater.
I likhet med sesongen 1926, øker interessen for korpset betydelig i 1927, fellesutmarsjen sammen med Wesselengens Bataljon bidrar til dette.
En ny ordning innføres med geværene 22. april, guttene får dem med seg hjem.
22. mai fyller Skansens Bataljon 68 år, og i den anledning er det ekstra mønstring. Det er vel første gang i historien. Korpset marsjerer strøket og avslutter med oppvisning og parademarsj på Skansen.
Denne vellykkede sesongen avsluttes med landtur til Strusshamn 3. juni. Klokken 06.30 stiller 42 soldater, 8 slagere og 27 bajonettbærere. Det er nok bajonettrekord i korpsets historie. Morgenstunden byr på en ekstra overraskelse. For første gang inntoner musikken "Marsj for Skansens Bataljon". Hjalmar I. Anderson er marsjens komponist, og Alfred Madsen, som etter hvert er blitt korpsets stortaler og husdikter, har æren av teksten. Begeistringen er umåtelig og marsjen får varm mottakelse overalt.
Hittil har valget i Skansens Bataljon foregått på vanlig demokratisk måte med alminnelig stemmegivning av korpsets medlemmer. I 1929 blir det innført en helt ny praksis, idet de nye offiserene blir valgt av fjorårets Råd. Denne praksis har siden vært vanlig i Skansens Bataljon.
Nytt av året er endring av båndene for offiserene. Buksebåndene er igjen blitt bare hvite, slik det hadde vært det før 1914. Men de har forskjellig bredde etter grad. Dette er etter mønster fra Nordnæs Bataillon.
I mars måned mottar soldatene i Skansens Bataljon skottluer fra gamlekarene. Det er første gang i korpsets historie at soldatene har ens hodeplagg. Mange av guttene har også klart å skaffe seg langbukse på egen hånd, og i løpet av sesongen er korpsets uniformering praktisk talt på høyde med lørdagskorpsenes.
Etter forslag fra skansesjef Arthur Ingebrigtsen, avholder for første gang Skansens Bataljon fellesoppvisning med Verftes Kompani på Møhlenpris. De to korps møtes på Torgallmenningen og marsjerer til Munkebotten. Det er flere nye trekk ved Skansens Bataljon: Bajonettbærerne mangler, de gamle fanene mangler, nummerflaggene er erstattet av rifler, og offiserenes skjerf er for alltid lagt på hyllen.
På sin marsj på vei mot Møhlenpris Lekeplass møter to musikkorps og to anselige gamlegarder opp ved Nielsens Reperbane, og så marsjerer de to korpsene videre mot Møhlenpris under eskorte av hundrevis av skuelystne. Oppvisningen blir gjennomført med stor presisjon av begge korps. Publikum jubler av begeistring og forundring.
Hederlig blir innført i Skansens Bataljon i 1929.
I 1930 kan Skansens Bataljon feire sitt 70-års jubileum og Arthur Ingebrigtsen er sjef også dette året. Både fellesutmarsj og fellesoppvisning blir avholdt sammen med Verftets Kompani som i 1929. Til jubileet blir Brannmester Jacob Abrahamsen valgt til festkomiteens formann. En flott ny æresport tegnet av 1. Kompanisjef Karl Ingolf Jensen, blir plassert øverst i Øvre Blekevei. Jensen debuterer som arkitekt med denne æresporten. Blant gamlekarene på selve jubileumsdagen finner også vi en av stifterne fra 1860, Johan Johnsen. Bataljonen feirer jubileumsdagen i flott maivær med gamlekarer, damegarde, marsj i strøket med flere stopp underveis, gratulanter på Skansen og gaver til korpset fra mange glade givere. Fortunens Musikkorps holder middagskonsert på Skansen. Soldatfesten blir avholdt på Christi Krybbe Skoler og voksenfesten på Fløirestauranten.
En strålende jubileumssesong blir avsluttet med landtur til Håkonshella 1. juni. Til returen til Bergen om kvelden har korpset leiet båten "Namsos" og mange setter pris på den fine aftentur før avslutningen på Skansen.
Første gang Skansens Bataljon har Damegarde er ved jubileet i 1930. En tropp på 30 unge damer i hvite kjoler, strømper og sko, med rødt og grønt bandolær over brystet deltar i morgenprosesjonen.
Det er fortsatt fremgang for Skansens Bataljon i 1931, selv etter et jubileum. For tredje år på rad er det fellesutmarsj med påfølgende fellesoppvisning på Møhlenpris, men dette året er også Sandvikens Bataljon med. Ruten er lagt om til Bellevue og marsjen går deretter til Møhlenpris etter at korpsene først har møtt gamlegardene og tre musikkorps ved Kalfarhøyden. Oppvisningen er en avgjort suksess.
27. mai betegner en ny begivenhet i Skansens Bataljons historie. Tidlig om morgenen kommer 2. Løytnant i Dræggens Buekorps med melding om at General Guldbrandson har planlagt parade av byens buekorps for Kong Haakon samme ettermiddag. Til tross for denne svært så korte fristen, klarer Skansens å stille med 40 soldater på Bergenhus Festning for å bli inspisert av kongen.
Festkomiteen fra 1930 innkaller gamlekarene til møte på Christi Krybbe Skoler 2. juni 1931. På dette møtet blir det blant andre saker vedtatt og danne «Skansens Bataljons Gamlegarde». I det første styret er brannmester Jacob Abrahamsen formann og styret består ellers av John Heggelund, Harald S. Lie, Arthur Skjelbred, Ole Pettersen, Ragnvald Kristiansen og Johan Husum. Også egne lover blir vedtatt på dette møtet.
10. november blir et lovutkast til Skansens Bataljons lover vedtatt av en komité som ble nedsatt i slutten av sesongen, og senere approbert av korpsets Råd.
I 1931 blir tanken om et buekorpsmuseum tatt opp i Dræggeboken 1931 av Per O. Haugen. Samme tanken har gjort seg gjeldende hos Verftets Gamlegarde.
28. februar er første mønstringsdag i et strålende vær. Store ting skal skje på Skansen denne dagen. Etter at korpset har stilt opp på Søndre Skansen, kommer gamlekarene marsjerende inn med Divisjonsmusikken i teten. Hver enkelt gamlekar har en ny rifle på skulderen, og de skal i dag overrekkes korpsets soldater. Skansens Bataljons Gamlegarde har etter åtte måneders arbeid klart å fremskaffe hele 70 rifler.
Fellesutmarsjen med Verftets Kompani og Sandvikens Bataljon går til Bellevue 17. april. Samme ettermiddag holder de tre korpsene fellesoppvisning på Møhlenpris hvor over 3000 mennesker har møtt frem!
Ved sesongens slutt har Skansens Bataljons Gamlegarde fått leie en del av kjelleren i Søndre Blekevei 7 til oppbevaring av korpsets effekter. Lokalene blir innredet til dette formål og senere også benyttet som rådslokale.
I løpet av høsten 1932 vedtar styret til gamlekarene å utgi et medlemsblad, og første nummer av «Skansegutten» kommer ut allerede i oktober samme år med Torstein Sletten som redaktør, nummer 2 blir utgitt i desember. Et eksemplar av det første nummeret kan beskues i glassmonter på Buekorpsmuséet den dag i dag.
Samarbeidet mellom Verftets Kompani, Sandvikens og Skansens Bataljoner tar fastere form i 1932. I desember blir det vedtatt i etablere et felles organ for de tre korpsene: S.V.S. fellesråd. Rådet består av gamlekarer fra de tre korps.
Sesongen 1933 begynner også med et nytt innslag. For første gang hører vi om juletrefest for soldater og deres familie. Den blir avholdt i Bergens Håndverks- og Industriforening 8. januar.
Dette året har Rådet instituert en ny utmerkelse, "Helteborgvåpenet", som hvert år kan utdeles til en skansegutt som har gjort ekstra stor innsats for korpset. Under avslutningen på Skansen etter landturen, blir det Alfred Madsen som mottar den første "Helteborg", og bifallet vil ingen ende ta. I 1999 blir "Helteborg" nummer 37 tildelt Gunnar Thorbjørnsen.
I løpet av høsten blir "Marsj for Skansens Bataljon" spilt inn på grammofonplate sammen med «Vikingmarsjen». Komponisten, Hjalmar I. Anderson, blir tildelt en erindringsmedalje samtidig som Alfred Madsen får «Helteborg».
Skansegutten blir utgitt hele fem ganger i 1933.
Kritikken over valget i 1934 fører til ny valgordning, og soldatene får være med å stemme på offisersvalget.
Årets store begivenhet er 75 års jubileet. Egil Danielsen blir valgt til Festkomiteens formann på et møte på Christi Krybbe Skoler 13. januar. Komiteen gir blant annet Alfred Madsen i oppdrag å lage en historisk beretning til jubileumsnummeret av Skansegutten. Madsen gjør en glimrende innsats, som resulterer i en 50-siders jubileumsutgave med mye viktig historikk. Det går nå 18 år før Skansegutten igjen kommer ut.
Selve jubileumsdagen stiller korpset med 80 soldater og rundt 300 gamlekarer møter i Fjellgaten i det flotte været. Også den eneste gjenlevende av stifterne fra 1860, Johan Johnsen, er blant dem. Soldatfesten blir avholdt på Christi Krybbe Skoler og festen for gamlekarer med damer i "Den Gode Hensikt".
17. mai er Kong Haakon i byen for å overvære avdukingen av Christian Michelsenstatuen på Festplassen.
Landturen blir annerledes dette året. For første gang i korpsets historie drar skanseguttene til en annen by. Turen går til Haugesund med D/S "Ullensvang" sammen med Sandvikens Bataljon den 29. mai. Været er herlig og korpsene blir vel tatt imot i Haugesund. Begge korpsene holder oppvisning for et forundret og nysgjerrig publikum, de får også tid til å se litt av byen. Turen blir et uforglemmelig minne for deltakerne.
Under avslutningen på Skansen mottar Arthur Ingebrigtsen "Helteborg" for sitt imponerende arbeid for korpset. Men denne dagen mottar skanseguttene også den triste nyhet om at korpsets første helteborgridder Alfred Madsen er død.
Den gamle ordning med fjorårets Rådsmedlemmer som eneste stemmeberettigede blir gjeninnført. Korpset har også innført ordningen med 3 faneoffiserer, det kan være påkrevd bl.a. på 17. mai når det foruten fanen skal bæres to store norske flagg.
Andre verdenskrig.
Ute i Europa raser andre verdenskrig og mange er de som frykter det verste også for vårt land. Det er streng vinter i byen da skanseguttene går til valg 18. februar. Rådet vedtar 21. februar blant annet at det skal kreves 5 års medlemskap i Skansens Bataljon for å kunne oppnå Skanseorden.
Sesongen starter 25. februar, men er slutt allerede 7. april. Søndagen etter er Norge i krig. Hadde guttene fått fortsette sin lek uforstyrret, ville nok 1940 blitt en ny storsesong. Arbeidet med 80-års jubileet er allerede godt i gang, men okkupasjonen setter en stopper for alt. Korpsets øvelser blir innstilt og effektene blir samlet og lagret i korpsets Rådslokale. Det var nok ikke enkelt å få tak i riflene, spredt som de var rundt om i soldatenes hjem.
På tross av krig og elendighet blir det holdt valg også i 1941. Korpset skal selvsagt ikke gå, men en del rådsmøter blir likevel holdt utover våren. De gamle tregeværene blir brutalt nok solgt som ved, mens en del andre effekter må avleveres etter okkupasjonsmakten direktiver. Krigens harde hånd griper også inn i skanseguttens rekker. Otto Bjørsvik, Bjarne Dalland, Asbjørn Elvebakken, Johan Falback, Nils Håland, Harald Johannesen, Reidar Kjeilen, Leonard Larsen, Sigurd Martinessen mister livet.
20. april 1944 eksploderer den tyskrekvirerte tråleren "Voorbode" ved Festningskaien med 100 000 kg sprengstoff ombord. Katastrofen er et faktum og vannsøylen etter eksplosjonen antas å være på høyde med Fløien. Skipsdeler, stein og grus fra kaien, gjørme, vann og splintret glass regner over Bergen og ødeleggelsene er ufattelige. Rundt 30000 glassruter blir knust av lufttrykket etterfulgt av en flodbølge. Store branner oppstår på begge sider av Vågen. Mer enn hundre nordmenn mister livet, nærmere 5000 blir skadet og totalt blir 13000 mennesker skadelidende etter krigens største enkeltkatastrofe i Norge.
Det var brannvesenets vaktmann i tårnet på Skansen Brannstasjon som slo alarm et par minutter før eksplosjonen kom. Han så røyken og stikkflammene fra "Voorbode"s fordekk. Men skipet sprang i luften før brannbilene nådde lengre enn til Bryggen.
Det blir også gjort funn av deler fra ulykkesskipet på Skansen og i Fjellveien.
Etterkrigstiden.
Etter krigens slutt våren 1945, kan skanseguttene holde det første møtet i Rådslokalet allerede 11. mai. På valget blir Alf Eriksen valgt til korpsets sjef. Effektene blir hentet hos politiet og man er spent på tilslutningen til korpset. Den viser seg å bli enorm og alle som en møter da Skansens stiller med 90 soldater på 17. mai. Skansens Bataljon er igjen det største søndagskorpset. Stiftelsesdagen 22. mai blir markert både av de aktive og av gamlekarene som marsjerer skansestrøket. Den korte sesongen avsluttes med utmarsj til Munkebotten 27. mai.
Under innmeldingen er alle korpsets 82 rifler utlevert i løpet av en uke, og en del gutter står på venteliste i håp om at korpset kan få flere rifler. Gjennomsnittlig fremmøte de ni første marsjdagene er på hele 75 soldater.
19. mai blir det for første gang gjort forsøk med en "Buekorpsenes Dag" i Bergen. Nordnæs Bataillon er initiativtaker. Alle byens buekorps slutter seg opp om tanken bortsett fra Dræggens Buekorps og Nygaards Bataljon. Marsj gjennom byens gater med musikkorps og avslutning på Festplassen med tale og parade er alt.
27. mars tar Rådet opp tanken om å få etablert en damegarde, og utpå høsten kommer den i gang. Damene tar seg av bl.a. effekter som trenger kvinnelig innsats, og er til stor hjelp på juletrefesten.
Vinteren er seig dette året og skanseguttene bruker hakker og spader for å fjerne snøen på Skansen. I 1947 er det innmeldt hele 120 soldater, mens gjennomsnittlig fremmøte er på 70.
Skansesjefen overrekker Helteborg til Sandvikens Bataljon som har 90 års jubileum den 19. mai.
«Buekorpsenes Dag» blir også dette året markert med marsj i byens sentrum. Dræggens og Nygaards er fremdeles ikke med, noe Nordnæsguttene er lite begeistret over.
Tanken om en felles Oslo-tur for Verftets Kompani, Sandvikens og Skansens Bataljoner ble for første gang luftet under fellesutmarsjen til Knatten i 1934. Først i 1947 blir turen realisert, og 26. juni drar Verftets Kompani, Sandvikens og Skansens Bataljoner til Oslo. Turen går med tog fra jernbanestasjonen om morgenen og 300 glade buekorpsgutter er fremme i Oslo sent på kvelden. Skansens Bataljon er innkvartert på Uranienborg Skole. I det fine været besøker guttene Bygdøy, Sjøfartsmuseet, Vikingskipene, Folkemuseet og Wergelandsstatuen i løpet av de tre dagene korpsene er i Oslo. Siste dagen er det oppvisning på Frogner Stadion hvor 1500 mennesker ser på i det fine været. Onsdag 1. juli reiser korpsene hjem igjen med ekstratog og "hele byen og halve Sandviken" tar imot dem i regnværet. På Festplassen er det avslutning med taler og defilering. Til slutt er det sesongavslutning på Skansen.
Bataljonseksersisen er delvis ny i 1949, og dette gir store utfordringer for offiserene.
Skansens Bataljon er et av de største buekorpsene dette året og kan måle seg med Nordnæs Bataillon i antall.
På et møte i Buekorpsenes Sentralkomité 9. februar blir det besluttet å avvikle «Buekorpsene Dag». Et utvalg blir nedsatt for å se på spørsmålet om å danne et Buekorpsenes Forbund, men dette blir forkastet på et møte på Fredriksberg 6. april.
Skansens Bataljon går inn i sitt 90. år, og som en kan vente, er interessen stor. Korpset har fellesoppvisning med Verftets og Sandvikens på Møhlenpris 30. mars.
John Heggelund er formann i festkomiteen til 90 års jubileet. Det arbeides med ny fane, minnestein på Skansen over falne skansegutter og historisk beretning om korpsets 90 år. Etter en del om og men, bli minnesteinen plassert i lunden like bak eksersisplassen på Søndre Skansen. Foreningen utgir en kort historisk beretning om Skansens Bataljons marsj gjennom 90 år, skrevet av Torstein Sletten.
Den store dagen blir feiret 21. mai i flott vær. Om morgenen går marsjen rundt i strøket med sjefen fra 1887, Tharald Tharaldsen, og eldste gjenlevende skansegutt, P. A. Nielsen, i teten. Klokken 09.30 er prosesjonen tilbake på Skansen, og minnesteinen skal avdukes. De falnes etterlatte er spesielt innbudt. Res. kap. Røed holder avdukingstalen mens byens ordfører, Nils Handal, og statsminister Einar Gerhardsen er blant de mange fremmøtte. Om middagen er det konsert ved Årstad Musikkorps før det er ny mønstring igjen kl. 15.00. Torstein Sletten holder dagens festtale før en ny flott grønn fane bli overlevert korpset og resten av gavene strømmer på. Før korpset marsjerer til Den Gode Hensikt hvor soldatfesten avholdes, defilerer korpset til tonene av den nye Skansens Bataljons Defileringsmarsj, komponert av Torgrimsen i Årstad Musikkorps. Om kvelden blir også voksenfesten avholdt i Den Gode Hensikt med alle de innslag et vellykket jubileum skal ha.
Den strålende sesongen slutter med landtur til Strusshamn allerede søndagen etter.
Etter det store jubileumsåret 1950 skulle en vente tilbakegang for korpset, men med Asbjørn Lie som sjef ser det tvert om ut til at det styrker sin posisjon. Det møter vanligvis 70 soldater på marsjdagene.
Onsdag 7. mars holdes Rådsmøte der sjefen legger frem forslag om å gå over til lørdagseksersis. Forslaget begrunnes med at det blir stadig mer alminnelig å dra på heldagstur om søndagen med familien, dette resulterer i økt fravær. Mot en stemme, blir det vedtatt å gå over til lørdagseksersis fra og med lørdag 31. mars og frammøte blir straks bedre.
Fra lørdagskorpsene kommer der et brev hvor de gir uttrykk for at de ikke kan godta et slikt tradisjonsbrudd. De tre lørdagskorpssjefene mener at skanseguttene må forstå at det ikke settes pris på at søndagskorpsene bryter inn på de "ene-merker" som lørdagskorpsene har hatt i nærmere 100 år. Brevet er til og med skrevet med rødt.
I 1951 blir nytt styre i foreningen valgt, og dette styret fungerer i hele 10 år. Styrets første oppgave blir å anlegge en lekeplass på parsellen ovenfor bautaen. En dugnadsgjeng blir mobilisert og arbeidet foregår med liv og lyst. I denne sammenheng kommer vi ikke forbi familiene Kristiansen og Lie, som gjør en fantastisk innsats. Etter at lekeplassen er ferdig, plasserer kommunen forskjellige lekeapparater på den. Mange år senere, blir inngangsporten flyttet fra syd-siden ned mot bautaen, og til nordvest-siden mot bilveien slik den er i dag.
Etter 18 års fravær klarer Rådet å utgi "Skansegutten" igjen. Det er sjef Arne Evensen som er ildsjel i denne sak, og 3 numre blir utgitt i 1953.
Det blir ingen fellesoppvisning siden Verftets Kompani og Sandvikens Bataljon ikke kan delta. Først få dager før oppvisningen skulle finne sted får skanseguttene beskjed om at Sandvikens ikke kan delta. For Skansens Bataljon blir dette en forferdelig skuffelse. Bortsett fra krigens år har fellesoppvisningen vært ubrutt tradisjon siden 1929.
Pinseaften går turen til Haugesund fra Bergen med M/S "Sunnhordland". I Haugesund blir det ekskursjon til Haraldsstøtten, tur til Karmøy, oppvisning på Rådhusplassen for 2000 tilskuere. 2. pinsedag avholdes idrettsøvelser før det er tid for hjemreise med M/S "Stavangeren". Etter pinsen er det positiv omtale av korpset i Haugesunds Dagblad.
8. januar går alle tiders juletrefest av stabelen i Vikinghallen for 150 deltakere. Første mønstringsdag er 26. februar, og 73 soldater er på linje.
Årets store sensasjon er at alle soldatene fra nå av skal gå med like blå vindjakker med et hvitt belte til. Guttene må selv kjøpe jakkene mens Skanseguttenes Forening spanderer beltene, i alt 150 stykker. Korpset har alt i alt 116 innmeldte soldater.
De to gamle teakvognene til Fløibanen, som har gjort tjeneste siden 1918, blir skiftet ut. De nye vognene tar flere passasjerer og får hver sin farge, rød og blå. Understellet er produsert hos von Roll i Sveits. Samtidig byttes motoren på øvre stasjon ut med en ny på 175 hk.
Det er 116 innskrevne soldater når sesongen tar til.
18. mai reiser Skansens Bataljon til Haugesund for tredje gang. Som i 1953 går reisen med båt til Tittelsnes og derfra videre med busser. Oppholdet i Haugesund varer i to dager og forløper stort sett som i 1953 med litt idrett, litt sightseeing, litt fri og litt flørt. Etter oppvisningen på Rådhusplassen vil applausen ingen ende ta. Turen hjemover går med «Stavangeren» og det er mange som tar imot skanseguttene på kaien. Sesongen avsluttes på Skansen samme dag.
Nytt av året er reserveløytnant og 5. troppsjef i tillegg til elleve offiserer fra før av.
Oppslutningen om korpset er god også dette året og alle 121 riflene blir utlevert.
Sesongen blir avsluttet med landtur til Florvåg 2. juni i dårlig vær. For første gang siden 1888 er Skansens uten musikk på landturskvelden, det er musikkorpset som svikter.
Den gode gamle tradisjon med å føre journal over korpsets samlinger blir gjeninnført etter 8 års vakuum.
Første mønstringsdag blir 104 rifler utlevert og sesongen starter 22. februar i full vinter med Odd Pedersen som sjef.
Verftets Kompani kan ikke være med på fellesoppvisningen dette året, det blir Sandvikens og Skansens Bataljoner som møter på Mulebanen 18. mai.
26. juni kommer Kong Olav til Bergen på sitt første offisielle besøk som konge, og Skansens Bataljons fanegarde deltar i
defileringen på Festplassen for kongen og Prinsesse Astrid.
Skansens Bataljon fra 1960 - 2000 tallet.
Skansens Bataljon er 100 år i 1960. Fjorårets sjef, Ole Rakner, er sjef også i jubileumsåret. Formannen i Skanseguttenes Forening er Karl Knudsen og jubileumskomiteens æresformann og formann er hhv. Ole Pettersen og Harald S. Lie.
Korpsets første ærefulle oppdrag dette året, er å representere Bergen med 4 buekorpsoffiserer ved et arrangement i Oslo, der "Norges 2 største byer møtes". De får en flott tur med toget og en hyggelig opplevelse i Oslo.
Sesongen starter 27. februar med ca. 100 gutter på linje. Korpset teller i alt ca. 140 gutter denne sesongen.
For første gang siden 1952 er Verftets Kompani med sine 30 mann med på fellesoppvisningen til stor jubel. Det er dessverre siste gang Verftets Kompani er med. Jubel blir det også etter Skansens Bataljons oppvisning.
Under fellesutmarsjen til stemmemyren tar Skansens de fleste premiene og på 17. mai går jubilanten fremst i Flaggtoget med 142 gutter på linje.
Korpsets 100 års jubileum blir feiret på dagen søndag 22. mai i flott vær. Klokken syv går flaggene til topps i hele strøket og æresporten fra 1930 er for siste gang kommet på plass på Nordre Skansen. Gamlekarene stiller i Fjellgaten klokken 07.30 i et anselig antall og på Christi Krybbes skoler er leietropper i et antall av 140 møtt fram til historisk opptog. Klokken 08.00 presis finner innmarsjen på Skansen sted hvoretter den første gaven blir overrakt: egen flaggstang ytterst på Skansepynten med nykomponert flagg for anledningen, et banner i rødt og grønt med forgylt løve i øverste hjørne. Til tonene av Karl Glessers nye sang, Skansen er vår, går banneret til topps. Høytideligheten slutter med utdeling av Helteborgvåpenet til Torstein Sletten for hans arbeid med korpsets historie. Så starter marsjen gjennom strøket med gamlekarene, historisk opptog og Skansens Bataljon.
Etter marsj i strøket blir det holdt minnetale ved bautasteinen før eldre og yngre skansegutter med familie drar til Korskirken, hvor sjefen fra 1937, pastor Per Sigvathsen, forretter. Etterpå er det fest for de aktive i Bergens Haandværks- og Industriforening.
Klokken 15.30 er gamlekarer og jubilant igjen i Fjellgaten. Festen på Skansen begynner med tale av Torstein Sletten før gratulantene strømmer på. Senere marsjerer så Skansens Bataljon til Mulebanen sammen med gratulantene hvor det blir gitt en strålende oppvisning. Dagen blir avsluttet med jubileumsmiddag for 175 personer i Bergens Haandværks- og Industriforening i henhold til de beste tradisjoner.
Men sesongen er ikke slutt. Fredag 24. juni i strålende vær stiller Skansens Bataljon og Fridalens Musikkorps på Skansen for å reise til England. Underveis til Skoltegrunnskaien, stopper korpset ved Det Bergenske Dampskibsselskab hvor sjefen holder en tale for selskapet og takker for den interesse BDS har vist korpset for turen. Over Nordsjøen går turen med S.S. "Leda". Dagen etterpå blir korpset og musikkorpset mønstret av kapteinen. Fra Newcastle går turen med 4 busser til Edinburgh hvor korpsene tar inn på Hails Hostel. Det er besøk i sjømannskirken, Edinburgh Castle, oppvisning på "Esplanaden", besøk i dyrehagen med mye mer. Etter en knapp ukes opphold med mange nye inntrykk, går turen tilbake med M/S "Venus" i stormfullt vær.
Skanseguttene kunne se tilbake på en svært vellykket tur, den første utenlandstur for et buekorps. Allerede i 1950 ble ideen til en utenlandstur lagt frem av Arthur Skjelbred og han er også formann for turkomiteen i 1960.
I 1961 er bataljonens lover gjenstand for inngående behandling og blir endelig vedtatt 17. februar.
Verftets Kompani innstiller sin virksomhet og Rådet ser seg om etter en 3. partner.
Ved sesongstart får korpset overrakt en forsinket jubileumsgave fra 5 tidligere sjefer: 1 norsk vimpel og et rød-grønt banner til flaggstangen på Skansen, og dertil et antall "Skansemerker" i sølv, pluss stanse til samme.
Så sent som i 1962 bor de fleste skanseguttene fremdeles i det gamle skansestrøket, i alt 72 av 138 gutter. Men mange bor også i strøk som tradisjonelt sett hører til andre korps. Hele 32 gutter kommer fra Wesselengens strøk. Forklaringen er nok den at Wesselengens Bataljon ikke går på denne tiden. Kun 6 gutter kommer fra søndre bydel.
Skansens Bataljon reiser til Haugesund for fjerde gang i 1962.
Skansens Bataljon drar til Voss i 1963, hvor bondebryllup og buekorps møtes i skjønn forening. Skanseguttene får også møte Sigbjørn B. Osa som spiller hardingfele.
Området rundt bautasteinen på Søndre Skansen blir planert og det blir plantet gressfrø. Alt arbeid blir utført på dugnad.
Willy A. Nielsen er sjef i 1965. Turen til Danmark dette året ble en ny stor triumf for skanseguttene. Den 24. juni er det klart for avreise for Skansens Bataljon og Fridalens Musikkorps, til sammen 112 deltakere. Turen går med dagtoget til Grefsen stasjon like utenfor Oslo, hvoretter marsjen går til Haraldsheim Ungdomsherberger. Dagen etterpå er det bilde av korpset på førstesiden i Aftenposten.
Fra Østbanen går turen videre til Gøteborg, Helsingborg, over til Helsingør i Danmark med jernbaneferge og til slutt til København. Korpsets hovedkvarter er Hørgårdens Ungdomsherberge ved Roskilde. Opplevelsene står i kø for turdeltakerne: besøk i sjømannskirken, i Tivoli og i Dyrehaven hvor det også blir holdt oppvisning, besøk på Kastrup Flyplass med omvisning på flyplassens brannstasjon, besøk på Tuborg Bryggeri og i Roskilde Domkirke.
Returen går samme vei tilbake til Bergen og mange er møtt frem på jernbanestasjonen for å ta imot de reisende. Gjennom sentrum går marsjen med to politimenn foran korpset før sesongavslutning på Skansen.
Fløistuen ved Fløipilen blir revet i 1964 og 1965. Den har en tid etter krigen vært brukt som ungdomsherberge. På midten av 60-tallet blir det drevet minst én barnehage der hvor Fløistuen lå.
Denne sesongen begynner unektelig noe problematisk da det skorter på sjefsemner. Det gjør ikke saken bedre at hele 9 av 11 offiserer slutter i korpset. Men skanseguttene tar fatt på utfordringen og de fleste offisersstillingene besettes med direkte opprykk fra de meniges rekker.
Skansens Bataljon deltar ikke i oppvisningen i 1966 på grunn av sykdom i offisersrekken.
I 1966 må foreningen flytte fra rådslokalet i Søndre Blekevei 7, etter 35 års leietid. Foreningen får leie et lokale i Buntz's hus, men der er det så trangt at det med nød og neppe er plass til effekter m.m..
I 1967 får skanseguttene tilbud fra 17. maikomiteen i Kristiansand om besøk der i byen. Den skulle ta seg av hele arrangementet. Guttene trener hver dag første uken i mai, men så kommer sjokket. Kristiansand meddeler at besøket dessverre må avlyses og guttene blir nærmest rebelske da meldingen blir gjort kjent. En hel tropp og to offiserer "sier opp", men besinner seg og kommer tilbake.
For femte gang reiser Skansens Bataljon til Haugesund, som tydeligvis er et populært reisemål for skanseguttene. Korpset reiser med M/S "Sunnhordland" til Tittelsnes hvor turen går videre med busser til Haugesund hvor korpset bor på et ungdomsherberge denne pinsehelgen.
I 1969 drar 84 skansegutter på en heldags skitur til Kvamskogen.
Norsk Film er på Skansen for å forevige korpset under første marsjdag.
For skanseguttene er det stor glede da de to tårnrommene i Skansen Brannstasjon blir stilt til korpsets disposisjon fra sommeren av. Dermed har korpset fått et flott rådslokale med fantastisk utsikt over byen vår og samtidig lokaliteter til oppbevaring av effekter. Det er mange som er interessert i lokalene, men Formannsskapet avgjør saken 4. juni 1969 i skanseguttenes favør.
8. oktober 1969 går 10-15 skansegutter sammen om å stifte Skansens Bataljons Venner. Kontingenten er høy og formålet er fornyelse av korpsets effekter. Torstein Sletten, Asbjørn Lie og Karl Glesser er hhv. lagets formann, sekretær og kasserer det første tiåret.
I 1970 er Bergen by 900 år og Skansens Bataljon 110 år. Jan Skulstad er sjef dette året som året før og Asbjørn Lie er formann i foreningens jubileumskomité.
17. mai får Skansens Bataljon premie for stiligste innslag i Flaggtoget.
Fredag 22. mai er det mønstring på Skansen klokken 18.00, og etter minnetale av sokneprest Winsnes ved bautasteinen, er det avduking av ny fane. Fanen er en gave fra Damegarden som er organisert i anledning av jubileet og avløser fanen fra 1950 som nå er 20 år gammel. Også den nye fanen er grønn, men har et nytt design med motiv laget av Svein Skauge. Fra den nystartede foreningen, Skansens Bataljons Venner, vanker det gavebrev på 100 nye vindjakker, som allerede var i bruk på 17. mai. Etter taler og sang blir Asbjørn Lie dekorert med Helteborg for sin store innsats ved dette og tidligere jubileer. Så kan korpset med gamlekarene ta fatt på marsjen gjennom strøket, og denne gang er målet Fløibanestasjonen, der korpset danner espalier for nærmere 200 festdeltakere som skal til topps for å feire jubileet.
Neste dag er det første Buekorpsenes Dag i ny regi. Alle byens buekorps møtes på Skansen hvor den nye æresporten er satt opp og det vaier flagg fra mange flaggstenger. Gamlekarene møtes på Klosteret før marsj gjennom byens gater mot Torgalmenningen. En trommeslagerkonkurranse der, resulterer i at de tre slagerne Geir Nordnes, Leif Magnus Jensen og Jan Pedersen fra Skansens Bataljon vinner og får sitt navn inngravert i Bergen Kommunes vandrepokal. Dagen blir avsluttet med parade med hundrevis av gamle og nye faner.
Søndag 24. mai klokken 08.00 stiller korpset på Skansen, og en halv time senere er både gamlekarer og historisk opptog på plass for å fortsette jubileet. Målet for morgenprosesjonen er Korskirken der skansesjefen fra 1937, Per Sigvathsen, forretter. Fra Korskirken marsjerer både korpset og historisk opptog til Folkets Hus hvor de alle får middag og lettere underholdning.
Klokken 16.30 møter bataljonen på Skansen igjen, Fortunens Musikkorps har imens holdt konsert i øsende regn. Da jubilant og gratulanter skal møtes om ettermiddagen, åpner himmelens sluser seg for alvor. Guttene blir så våte, at offiserene ved front avlyser oppvisningen på Mulebanen. Men likevel, et strålende jubileum hadde det vært.
Korpsets tredje utenlandstur går i 1970 til London i England. 21. juni reiser Skansens Bataljon sammen med Hellen Skoles Musikkorps fra Skoltegrunnskaien med "Venus" i strålende vær. Neste dag blir korpsene inspisert av Overstyrmann Johansen, bergenser og buekorpsgutt. Etter ankomst i Newcastle, går turen med busser til bestemmelsesstedet Grange Farm. Mange opplevelser venter skanseguttene: sightseeing til Bournemouth med oppvisning til fjernsynsopptak, rundtur i London hvor guttene får se alle de kjente bygningene, besøk i Madame Tussauds vokskabinett, planetariet og i sjømannskirken. Det blir og holdt oppvisning på Grange Farm. I forbindelse med den norske uke i Coventry, får bataljonen reise dertil og holder en flott oppvisning på Butts Stadium.
Returen hjemover igjen går samme vei og skanseguttene ankommer Bergen i øsende regnvær. Englandsturen blir det punktum for 110 års jubileet som alle hadde håpet på.
Et nytt tiltak i 1971 er fjellturene hvor målet er å få flest mulig gutter til å gå på fjellet om søndagen. Alle syv fjell skal bestiges, og de som er med på samtlige turer, får syvfjellsmedaljen.
Sjefen, Tor Skulstad, gifter seg i Mariakirken og korpset stiller med fanegarden blant flere aktive og danner espalier utenfor kirken.
Carl Ingolf Jensen, far til den kjente bergenske fotballspiller Kniksen mottar Helteborg.
Høsten 1971 tar skansesjef 1934, Torstein Sletten, initiativet til Buekorpsmuséet. Han blir formann for arbeidsutvalget som består av gamlekarer fra 6 buekorps samt én offiser fra Nygaards og én fra Fjeldets Bataljoner.
Skansens Bataljon teller i 1972: 120 soldater, 10 slagere og 11 offiserer, i alt 141 deltakere.
Torstein Sletten utgir en bok med tittelen "Buekorpsene i Bergen". Boken omhandler både lørdags- og søndagskorpsene og blir utgitt på Ed. B. Giertsens Forlag i 1972. Den er ikke å oppdrive i dag, kanskje med unntak av et antikvariat.
Erik S. Lie er sjef i Skansens Bataljon i 1973 og er den første 3. generasjonssjef i korpset. Hans far, Asbjørn Lie, og hans bestefar, Harald S. Lie, var sjef i korpset i hhv. 1951 og 1920.
Korpset drar med tog til Mjølfjell Ungdomsherberge med 90 gutter i pinsen. Der oppe er det turer og andre aktiviteter om dagen og underholdning om kvelden.
Buekorpsenes Dag arrangeres for andre gang i 1974. Skansens Bataljon ved Tamburmajor Geir Nygaard vinner trommeslagerkonkurransen på Torgallmenningen og dermed har Skansens Bataljon to aksjer i vandrepokalen.
Fra og med dette året velger Rådet inn fire faneoffiserer, og offisersrekken er dermed på tolv mann.
For tredje gang bytter Fløibanen vognene. To semitrailere fra BDS med hver sin nye vogn på, kjører fra Skoltegrunnskaien og opp til Skansen. De snur på Søndre Skansen og rygger deretter bort til Fløibanens stasjon i Promsgaten. En stor mobilkran løfter vognene på plass på skinnegangen.
De nye vognene er i likhet med forgjengerne bygget hos von Roll i Sveits, og tar 80 passasjerer. Den ene av de gamle vognene blir i lange tider stående under åpen himmel ved sporveiens verksted på Mannsverk.
Skansens Bataljon er 115 år denne sesongen og årets sjef er Kjell Jarle Fjellstad, som også var sjef i 1974.
I 1975 blir et nytt idrettsarrangement satt ut i livet. Det er Skansedagen, som for første gang går av stabelen på Skansemyren Idrettsplass søndag 4. mai. De tre beste i hver øvelse får diplomer, og den som har størst poengsum for samtlige øvelser, får sitt navn inngravert i Skansekruset som deles ut på avslutningen ved sesongslutt.
Det er ny tur til fremmed land i 1975. Det er Holland denne gang, og målet er Amsterdam og Arnhem. Skansens Bataljon reiser sammen med Krohnengens Skoles Musikkorps, til sammen 133 deltakere. Avreisedagen er tirsdag 1. juli fra Skoltegrunnskaien med M/S «Jupiter» i strålende vær med ankomst Amsterdam neste dag. Turen går videre med busser til Arnhem hvor korpset bor på Alteveer Ungdomsherberge, som ligger i en stor park litt utenfor Arnhem sentrum.
Begivenhetene står i kø for guttene, de får se Arnhem og det er det sightseeing langs de mange kanaler i Amsterdam. Deretter er det oppvisning på Slottsplassen i Amsterdam, men det blir en skremmende opplevelse for skanseguttene. En del publikummere reagerer negativt på at små gutter går med rifler på skulderen og gir dette til uttrykk fra tilskuerplass. Sjefen avbryter derfor oppvisningen halvveis! Denne episoden bidrar til at det diskuteres om Skansens bør gå over til buer igjen.
Etter oppvisningen går turen i busser til den Haag hvor lilleputtbyen Madurodam blir besøkt, det er busstur til Burgers Safaripark, en Dyrehage og det er fotballkamp med et lokalt lag. Ved Nederlands Friluftmuseum holder guttene en fin oppvisning. Etter en ukes tid opphold, drar mange glade skansegutter med samme skip tilbake til Bergen.
Marsjen går så opp til Skansen hvor en vellykket sesong blir avsluttet på tradisjonell måte i strålende vær.
Mads Lie, bror til sjefen i 1973, er årets sjef. Han er andre 3. generasjonssjef i Skansens Bataljon.
Logoen på Skanseguttens forside fra 1953 med korpset i marsj foran brannstasjonen på Skansen, blir fjernet i desember 1976. Det var redaktøren i 1953, Arne Evensen, som tegnet denne logoen som ble brukt fra samme år av.
I 1977 er hele korpset på besøk på Haakonsvern. Der er det omvisning, film og bespisning. De aktive blir til og med hentet og brakt i busser.
Buekorpsmuseet i Murhvelvingen åpnes 26. mai av ordfører Eilert Eilertsen, mens fanegarder fra samtlige eksisterende buekorps står æresvakt utenfor og et musikkorps spiller. Dette er resultatet av arbeidsutvalget for buekorpsmuseets innsats, hvor Torstein Sletten er formann. Utvalget ble nedsatt i 1971.
For å ta seg av Buekorpsene Dag og andre felles buekorpssaker, blir det i 1977 dannet et Buekorpsråd. Det er Nordnæssjefen som tar initiativet til et møte med representanter for samtlige buekorps på Fredriksberg Fort 13. juni der mange saker blir drøftet. På møtet blir det vedtatt å danne et Buekorpsråd på grunnlag av en samarbeidserklæring bestående av åtte paragrafer.
Årets sjef, Pål Kristiansen, er tredje 3. generasjonssjef i Skansens Bataljon. Hans far, Odd Kristiansen, var sjef i 1949 og hans bestefar, Ragnvald Kristiansen, i 1917.
Fjeldets Bataljon protesterer mot at Skansens Bataljon marsjerer over Pitterhaugen om lørdagene mens de står oppstilt. Skansens viser til gamle tradisjoner og det oppnåes en viss enighet ved at korpsene skyver litt på tidspunktene for å unngå at Skansens kommer ned til Pitterhaugen når fjeldsjefen taler.
Verftets Kompani ble nedlagt i 1960, og etter den tid har Sandvikens og Skansens Bataljoner ikke hatt noen tredje partner til fellesoppvisningen. I mange år har man arbeidet med å få en ny partner med, og etter forslag fra sjefen i 1977, Geir T. Nygaard, sier Sydnæs Bataljon ja til invitten fra Sandvikens og Skansens Bataljoner. Fra og med 1978, er Sydnæs med på den årlige fellesoppvisningen, og SSS-alliansen avløser dermed den gamle SVS–alliansen.Det nye opplegget består i at de tre buekorpsene møtes på Torgalmenningen, marsjerer over Torget, opp Vetrlidsalmenning og Skansesvingene, hvor det er trommeslagerkonkurranse korpsene i mellom før de ankommer Skansen. Etter en kort pause går marsjen videre opp til Fjellveien og deretter nordover til Mulebanen hvor fellesoppvisningen avholdes. Korpsene bytter hvert år på hvem som går først. Etter oppvisningen marsjerer korpsene hvert til sitt. Det har i varierende grad vært innslag av musikkorps.
Fjellveien er 100 år i 1979 og dette går ikke upåaktet hen. Skansens Bataljon stiller i uniformer som viser hvordan korpset så ut for 100 år siden. Markeringen blir holdt ved "Hesten trenger hvile" i Fjellveien like nedenfor Øvre Bleken Gård.
I 1980 bor bare 17 av de 160 aktive i selve strøket. 43 bor i Loddefjord, 20 i Åsane, 18 i søndre bydel, 15 i Fana, én på Os, tre på Askøy og tre på Isdalstø i Lindås. Også Skansens Bataljon merker nå utflyttingen fra de sentrale bystrøk, som vel har begynt å stagnere.
Skansens Bataljon er 120 år dette året og korpset teller 160 medlemmer. 22. mai klokken 18.00 stiller jubilant og gamlekarer og marsjerer til bautasteinen hvor sjefen fra 1952, Kjell Nesse, taler og legger ned blomster. Deretter blir En gang i tiden i svunne år sunget før marsj i strøket. Det er stopp underveis ved stifterne Ole Andreas Monsens og Johan Johnsens hus ved Halvemånen, og også ved Olaf Hanssens tidligere hjem i Langeveien. Her holder også Torstein Sletten en tale for korpsets eldste fane som er 100 år gammel i 1980. Etter runden i strøket er det avslutning på Skansen med defilering og parade for gamle og nye faner. På grunn av pinse den påfølgende helg, må resten av jubileumsarrangementet legges til lørdag 31. mai og søndag 1. juni. Lørdag 31. mai er det alle tiders fest for gamlekarer og offiserer med damer på Grand for nærmere 200 festdeltakere.
Søndag 1. juni er det middag for de aktive på Rosenkrantz fra klokken 14.30 til 16.00, mens Årstad Musikkorps holder konsert på Skansen. Etter middagen marsjerer korpset opp til Skansen for å motta gratulanter før det er oppvisning på Mulebanen.
Skansen er pyntet med flagg, vimpler, transparenter og en ny æresportal ved Nordre Skansen.
I Buekorpsmuseet har korpset en spesialutstilling i indre utstillingslokale i anledning jubileet.
7. mai er korpset på besøk på Hansa Bryggeri og hele 136 aktive gutter marsjerer bort til bryggeriet. Etter en fin omvisning er det ubegrenset konsum av brus hvilket gir seg utslag på turen tilbake til Skansen.
Brushytten på Midtfjellet blir kjøpt av Skanseguttenes Forening 1. mai 1980, og første salgsdag er søndag 11. mai. Brushytten ble bygget i 1931 og det er behov for utbedringer. Ivrige gamlekarer forsterker tak og vegger, moderniserer kjøkkenet og får støpt nytt gulv med varmekabler. Foreningen organiserer med to-manns vaktlag som hver har vakter 4-5 søndager i året på Brushytten. I tillegg stiller de aktive med en eller flere offiserer på vaktene.
I forbindelse med jubileumsåret tar foreningen opp igjen arbeidet med å finne igjen den gamle værhanen som stod på brannstasjonen. Da dette ikke lyktes, fikk initiativtaker Karl Glesser laget en ny.
Det er vinter i Bergen når sesongen starter, og kvelden før første marsjdag stiller alle offiserene med hakker, spader og koster for å gjøre de bratteste bakkene i strøket fremkommelig for bataljonen.
Rådet innfører dette året en ny vervemetode, som gir svært gode resultater. Offiserene holder vervemøter på barneskoler i forskjellige deler av Stor-Bergen i tillegg til korpsets eget strøk. Opplegget krever store ressurser fra offiserene, men bidrar bl. a. til at Skansens Bataljon på 1. marsjdag, fellesoppvisning og 17. mai totalt stiller med hhv. 131, 140 og 166 aktive gutter på linje.
2. juni 1981 er Skanseguttenes Forening 50 år, men dagen blir markert på korpsets stiftelsesdag 22. mai. Styrets formann, Bernt Egil Fjærestad, utnevner Karl Glesser og Torstein Sletten til foreningens æresmedlemmer og det er første gang en slik begivenhet finner sted i Skanseguttenes Forenings historie. Glesser (tidl. Knudsen) var Faneoffiser i 1928 og Tamburmajor i 1929 og 1930. Sletten var offiser fra 1930 og avsluttet som sjef i 1934. De har begge mottatt Helteborg, hhv. i 1939 og 1960. – Senere går marsjen for gamlekarene gjennom Fjellveien til Bellevue hvor dagen blir markert med en sammenkomst.
En fotballturnering mellom samtlige buekorps høsten 1981, fører til finaleseier for Skansens Bataljon. Flere av kampene blir spilt i Nordnæsdalen.
Spørsmålet om Skansens skal gå over til buer igjen, blir reist allerede i midten av 1970-årene. En av begrunnelsene er at smågutter med rifler ikke er så velsett i det store utland.
Rådet 1982 går med klart stemmeflertall inn for at Skansens Bataljon skal gå over til buer, i motsetning til Rådet 1981. Foreningens styre arbeider med saken, og 16. september 1982 avholder foreningen ekstraordinær generalforsamling på Hansa Bryggeri i forbindelse med en omvisning på bryggeriet. Det er Harry Tvedt i samarbeid med Tor Skulstad som ordner med arrangementet. Formannen, Ole Rakner, forklarer for forsamlingen at det kun er buesaken som står på agendaen. Etter diskusjon rundt denne viktige saken, blir det avgjort ved avstemning at overgang til buer skal skje allerede til 1983-sesongen.
Kvelden avsluttes med filmfremvisning med en del av de siste års høydepunkter for Skansens Bataljon.
19. mars 1983 blir buene overlevert ved en enkel seremoni på Skansen. Torstein Sletten gir en kort historisk oversikt over de ulike våpentyper korpset har brukt opp gjennom årene, før guttene blir kalt frem pelotongvis for ombytting av rifler og buer. Med sine nye pyntede buer marsjerer korpset rundt i strøket og viser seg frem for folket. Navneskifte til Skansens Buekorps bli også nevnt, men det blir med tanken.
Reiselysten melder seg igjen og i 1983 reiser korpset til Skottland den 19. juni fra Skoltegrunnskaien med M/S "Venus". De 87 aktive guttene kan gå i land i Newcastle neste ettermiddag hvorpå turen går videre med buss til Glasgow. Korpset skal bo på Glasgow Youth Hostel som ligger i gangavstand fra sentrum. Det er blant annet satt av tid til busstur til Edinburgh hvor korpset også har oppvisning ved Edinburgh Castle. Av andre høydepunkter kan nevnes tur til Loch Lomond, besøk i Glasgow Transportmuseum, shoppingturer i varesentre m.m..
Etter seks dagers opphold går turen tilbake til Newcastle hvor skanseguttene igjen stiger ombord i M/S "Venus". Turen over Nordsjøen er fin, men det regner da skipet ankommer Bergen. Skansens Bataljon femte utenlandstur er dermed i havn. 123-sesongen blir deretter avsluttet på Skansen og sjefen hives i skansedammen.
Andre etasje i Skansen Brannstasjon blir ledig i 1983, og to søknader fra foreningens formann, Ole Rakner,
fører til at det på Formannskapsmøtet 9. november foreligger en positiv innstilling fra Rådmannen. Han har ikke noe å bemerke til at Skansens Bataljon og Skanseguttenes Forening får leie lokalene. Dermed får korpset mer plass til disposisjon og gamlekarene setter igang med oppussing av lokalene i den ærverdige bygningen.
I januar får skanseguttene overta andre etasje i brannstasjonen. Samtidig som gamlekarene står for innvendig oppussing, arbeider vedlikeholdsavdelingen i Bergen Kommune med utvendig oppussing. Arbeidene tar lang tid og først langt ut på høsten kan lokalene taes i bruk.
I 1984 arrangerer Skanseguttenes Forening en bydelsfest på Skansen i forbindelse med stiftelsesdagen. Det er jubileumskomiteen 1985 som står for både idé og gjennomføring. Skansen blir avstengt for biler og i nydelig vær med 20 graders varme er det aktiviteter for eldre som yngre. Det er konsert på Skansen av Nykrohnborg Skolekorps før marsj gjennom strøket for Skansens Bataljon.
Landturen går til Mjølfjell med tog som en to-dagers tur denne sesongen. Korpset reiste på flere pinseturer nettopp til Mjølfjell tidlig på 1970-tallet med stor deltakelse.
Sesongen starter 21. februar med 112 skansegutter på linje. Allerede 1. marsjdag er det besøk på Hansa Bryggeri hvor guttene får drikke brus alt de orker etter en fin omvisning på bryggeriet.
Lørdag 20. april er korpset på omvisning på Haakonsvern med 97 aktive på linje. Der ute blir korpset inspisert av Kontréadmiral A. Utne før korpset har en oppvisning på paradeplassen. Før selve omvisningen, blir det også tid til et besøk i kinosalen.
Våren 1983 oppnevner styret for Skanseguttenes Forening, komiteen for 125 års jubileet med Kjell Nesse, sjef 1952, som formann.
Hovedfeiringen er lørdag 18. mai, med oppstilling og flaggheising klokken 12.00 på Skansen. Talerstolen er plassert ved brannstasjonens hjørne mot syd og æresporten ved inngangen til Søndre Skansen. Brannstasjonen er dekorert med fine transparenter og fra alle flaggstengene vaier det flagg og vimpler.
Klokken 12.00 stiler korpset på Skansen i bra vær før avmarsj mot Hotel Norge hvor soldatfesten skal avholdes i bankettsalen klokken 13.00. Der er det både mat og underholdning for guttene.
Imens holder Krohnengen Brass Band en halvannen times konsert oppe på Skansen. Etter soldatfesten, marsjerer bataljonen gjennom festspillbyen og opp til Langeveien hvor den møter gamlekarene som på forhånd har møtt frem i Fjellgaten. Det er en lang prosesjon som går skansestrøket denne ettermiddagen til mange skuelystne. Det er stor stas for både eldre som yngre. Før innmarsj på Skansen i stram giv akt, er det kort stopp i Promsgaten. På Skansen er det gaveoverrekkelser fra de mange fremmøtte før dagen avsluttes.
Om kvelden klokken 19.30 er det duket til fest på Hotel Norge for offiserer, gamlekarer og gjester, med damer, til sammen 167 festdeltakere. Det blir på alle måter en vellykket fest med herlig mat, stilig servering, flotte taler og god musikk. Etter festen, midt på natten, marsjerer de glade festdeltakerne opp til Skansen igjen hvor det blir avholdt parade. Der møter også en politibil, men det er forståelsesfullhet på begge sider.
Onsdag 22. mai er det oppstilling på Skansen klokken 12.00 og så er det klart for et nytt innslag: en tretimers tur med "Statsraad Lehmkuhl". Ombord er det både mat og underholdning. Tilbake på Skansen i fint vær stiller korpset opp igjen klokken 17.30 og gamlekarene kommer og hilser bataljonen. En ny flott fane blir høytidelig overrakt og byttes ut med den gamle midtveis i paraden. Det er fanebærer i 1966, 1967 og 1968, Tor Skulstad, som får æren av å gå den første paraden med den nye fanen, før den blir overlevert til korpsets fanebærer Magne Reime. Som sine tre forgjengere, er også denne fanen i grønn silke, mens motivet mest kan minne om silkefanen fra 1895.
Så er det minnehøytidelighet ved bautasteinen på Søndre Skansen, der pastor Per Sigvathsen taler og legger ned krans. Dermed er det klart for ny marsj i strøket med tradisjonelle stopp underveis for å hedre skansegutter.
Tilbake på Skansen takker årets sjef, Tom Hansen, for all oppmerksomhet før 125 års feiringen er over.
Det er Norges tur til å arrangere Melodi Grand Prix i 1986, og Bergen får æren av å være vertsby for det store arrangementet. «Sjelden har vel buekorpsene opptrådt sammen på denne måten og oppnådd slik suksess som lørdag 26. april under åpningen av Grand Prix-uken i Bergen» står det å lese i Skansegutten. Samtlige buekorpssjefer stiller opp for å bidra med sitt til arrangementet, og det er et flott syn som møter de mange tusen tilskuerne da opptoget kommer marsjerende ned Markeveien og inn på Torgalmenningen. Over 110 slagere slår stokkemarsjen samtidig!
På 17. mai stiller Skansens med 122 gutter på linje og er igjen største buekorps i byen. Dræggens stiller med 120 og Nordnæs med 110.
Skanseguttenes Forening arrangerer bydelsfest på Skansen 22. mai. Været er ikke det beste, men likevel går arrangementet som planlagt.
24. mai er det Buekorpsenes Dag og med sine 121 aktive på linje, er Skansens Bataljon det største korpset i byen. Dagen begynner med regnvær, men det bedrer seg etterhvert. Hovedarrangementet blir avholdt på Festplassen.
I Hans Haugesgate har kommunen begynt med et stort rehabiliteringsprosjekt, som vil ta flere år. Dette vil påvirke bataljonens strøk, den såkalte "Sløyfen", slik at den i lengre tid må endre marsjruten.
Fredag 19. juni reiser skanseguttene til England igjen. Turen går med M/S "Jupiter" fra Skoltegrunnskaien med totalt 91 skansegutter ombord. Med seg har korpset to busser fra Bergen Sporvei, som skal frakte dem rundt i England. Neste dag klokken 12.00 ankommer de Newcastle, før turen bærer mot Hawkinge Activity Centre utenfor Folkstone helt sydøst i England. Den ene bussen får problemer underveis og trenger assistanse. Derfor må den andre bussen også hente skanseguttene fra problembussen til bestemmelsesstedet. Under oppholdet får de reisende besøke et krigsmuseum, det er tur til Eastbourne og Hastings, tur til London hvor Madame Tussauds vokskabinett og Wembley Stadium blir besøkt, St. Hans-feiring i sjømannskirken i London og besøk i en dyrepark nær Folkstone. Skanseguttene har to turer til London, og på den siste turen får de blant annet besøke Tower og deretter tatt en tur på Themsen.
Fredag 26. juni holder korpset en flott oppvisning for et dessverre fåtallig engelsk publikum. Dagen etter går returen med bussene nord igjen til Newcastle etter en grytidlig frokost. Turen over Nordsjøen går med samme skip, og bataljonen står oppstilt på akterdekket da skipet glir inn mot kaien i Bergen.
Så er det tid for marsj mot Skansen for å avslutte sesongen hvor Obert Wetås får tildelt Helteborg.
Brann kommer til cupfinalen i 1987, og 65 slagere fra forskjellige buekorps reiser over fjellet med gratisbillett til fotballkampen for å delta i opptoget til Ullevaal Stadion. Til tross for denne fine markeringen, taper Brann finalen.
Før sesongen 1988 begynner, blir det holdt vervekampanje etter modell fra sesongen 1981. Det holdes vervemøter på 15 skoler, og korpset har ca. 150 aktive innmeldt, derav 77 nybegynnere, ved sesongstart.
Det må lages 40 nye buer, som blir ferdige først litt ut i sesongen. Tropper og sistesoldater må derfor de første marsjdagene gå med rifler i mangel av buer.
Andre marsjdag, tirsdag 10. mars, er det besøk på Hansa Bryggeri på Kalfaret. I regnvær og sludd, stiller korpset med hele 144 gutter på linje. Lørdag 16. april, er det omvisning for 116 gutter ombord i Statsraad Lehmkuhl. Til fellesoppvisningen, 17. mai og sesongavslutningen stiller korpset hhv. ca. 140, 156 og 140 aktive skansegutter på linje.
Landturen er en helgetur til Kinsarvik. Skansedagen blir arrangert på denne turen.
Sydnæs Bataljon blir denne sesongen også med på fellesutmarsjen til Skansemyren. Sydnæsguttene vinner overraskende mange av konkurransene.
Etter sesongen blir soldater og slagere aktivisert i brannstasjonen med flere pelotongsamlinger.
Som avslutning på 1989-sesongen, reiser Skansens Bataljon til England igjen, denne gang med 77 turdeltakere. Klokken 14.00 søndag 25. juni går turen med M/S "Venus" over Nordsjøen. Neste dag går turen med busser til Cambridge fra Newcastle. Det blir tid til å se Cambridge og selvfølgelig en busstur til London. Der får skanseguttene oppleve britisk trafikkork før de blir omvist på Tower og får også se Big Ben og Trafalgar Square. Torsdag 29. juni reiser korpset til et stort flymuseum hvor de blant mange fine fly også har en flysimulator. Også på denne Englandsturen blir det to turer til London hvor Madame Tussauds vokskabinett og Wembley Stadium blir besøkt etterfulgt av besøk i London Zoo. Lørdag 1. juli reiser guttene tilbake til Newcastle hvor de stiger ombord i M/S "Venus".
TV-Bergen lager en buekorpsreportasje om høsten, og Skansens Bataljon klarer å tromme sammen 60 aktive gutter på rekordtid for å delta i programmet.
12. mai er det Buekorpsenes Dag igjen, og denne gang er programmet lagt om med to markeringer i løpet av dagen i stedet for et langt arrangement. Første del blir avholdt på Torgalmenningen med innledende runder i trommeslagerkonkurransen og fanebærerkonkurransen. Siste del blir avholdt på Møhlenpris senere på dagen med blant annet finaler for de to nevnte konkurranser.
På 17. mai stiller Skansens med 139 aktive gutter på linje og er byens største buekorps.
Skansens Bataljon er 130 år i 1990, og dagen blir markert lørdag 19. mai. I strålende vær stiller korpset på Skansen klokken 11.00 med 125 gutter på linje. Etter at sjefen, Holger Hagesæter, og jubileumskomiteens formann, Kjell Nesse, markerer starten på dagen med hver sin korte tale, marsjerer korpset ned til Hotel Norge. Der er det bespisning for alle de aktive og også for alle byens buekorpssjefer i bankettsalen.
Klokken 14.30 møter korpset gamlekarene, og fra Langeveien går marsjen gjennom skansestrøket. Det er stopp underveis med korte taler av Torstein Sletten. Etter innmarsj på Skansen, er det tid for å ta imot gratulanter. Dagens hovedtale blir holdt av skansesjef 1976, Mads Lie. Formann i Skanseguttenes Forening, Thorstein Eriksen, holder en tale til bataljonen og utnevner også foreningens tredje æresmedlem, Arthur Ingebrigtsen, sjef i 1929 og 1930. Det vellykkede jubileumsarrangement blir avrundet med defilering, parade og flaggfiring kl. 18.00. Klokken 19.00 er det jubileumsfest med mange gjester på Hotel Norge. Jubileumsfesten er på alle måter vellykket og ved festens slutt, marsjerer gjestene opp til Skansen hvor nattparade markerer slutten på jubileet.
Stiftelsesdagen tirsdag 22. mai, blir også markert av korpset med marsj i strøket med 104 gutter på linje.
Årets landtur er en helgetur, som går til Harding Motell og Camping i Kinsarvik fredag 8. juni med busser. Sesongen blir avsluttet på Skansen 10. juni etter endt landtur.
Lørdag 8. juni deltar Skansens Bataljon i Bergen Tatoo i flott vær. Korpset stiller på Skansen klokken 15.00 i Grand Galla før avmarsj mot Bergenhus Festning. Der er det innmarsj to timer senere, først for et musikkorps fra Oslo, deretter for et korps fra Frankrike og så Skansens Bataljon som nummer tre. Skansesjefen er svært fornøyd med korpsets oppvisning.
På selveste 17. mai om morgenen blir 25 skinnende blanke sølvtrommer med rød-grønne bånd overlevert bataljonen fra Skanseguttenes Forening. Gamlekarenes slagergjeng marsjerer inn på Skansen med sølvtrommene og bytter disse med de hvite paradetrommene fra korpsets slagergjeng etter en kort tale av foreningens formann, Eirik Hagesæter.
Journalisten Lotte Schønfelder i Bergens Tidende, utgir en bok om buekorpsene i Bergen med tittelen "De bergenske buekorps". I Skansegutten nr. 1 1993, mottar boken god kritikk av en annen kjent forfatter av buekorpsbøker, Torstein Sletten.
Skansens Bataljon reiser for åttende gang til utlandet i 1993, denne gang helt til Frankrike. 71 buekorpsgutter går ombord i M/S "Venus", som legger kursen mot Newcastle i bra vær. Skanseguttene får til og med en liten omvisning på skipets bro dagen etterpå. Fra Newcastle går turen i busser sydover til Portsmouth hvor guttene går ombord i "Pride of LeHavre", som skal frakte dem over den engelske kanal om natten. Senere neste dag ankommer buekorpsguttene Paris og ungdomsherberget de skal bo på. I Paris blir det sightseeing hvor guttene får beskue Eiffeltårnet på nært hold, båttur på Seinen, tur til Sacre Coeur, Montmartre og Triumfbuen, Champs Élyssées, Place de la Concorde og Louvremuseet med maleriet av Mona Lisa.
Hele tirsdagen blir satt av til besøk i Euro Disney hvor guttene stortrives. Dagen etterpå blir både Eiffeltårnet og Notre Dame katedralen besøkt. Eiffeltårnet er over 300 meter høyt og ble bygd i 1889.
Torsdagen begynner turen hjemover, og det blir tid til å besøke det fantastiske slottet i Versailles 15 kilometer utenfor Paris. Turen går samme vei tilbake over den engelske kanal og fortsetter mot London. Der får guttene se Buckingham Palace, statsministerens bolig i Downing Street, Trafalgar Square og Big Ben. Etter en fin båttur på Themsen bærer det over Tower Bridge til skansesjefen 1963, Svein Kjelstrup Olsen. Han har invitert over 80 skansegutter til lunsj på sitt kontor! Sent samme kveld er guttene fremme i York hvor det er overnatting.
Neste dag er det retur over Nordsjøen med M/S "Venus" til Bergen, hvor familie og venner venter på kaien med rød-grønne skanseparaplyer i regnværet. Kort tid etter setter korpset seg i marsj mot Skansen.
Buekorpsenes Dag blir avviklet 14. mai i fint vær. Skanseguttenes Forening har en salgsbod på Tårnplass om formiddagen hvor det blir solgt nåler og pins, fiskesuppe og sjokolade.
Skansens Bataljon er det største buekorpset. Opplegget for Buekorpsenes Dag er stort sett som i 1990 med formiddagsarrangement med trommeslager- og fanebærerkonkurranse på Tårnplass, og ettermiddagsarrangement med finaler på Møhlenpris.
Korpset stiller med 130 gutter på linje 17. mai i pent vær og mottar BAs pris for verdens beste buekorps.
Sesongen avsluttes med landtur til Kinsarvik.
Nye fem år er gått siden forrige jubileum, og Skansens Bataljon kan i 1995 feire 135 år. Lørdag 20. mai skal jubilanten feires og flagget går til topps klokken 08.00 i regn og vind. Korpset er ikke like stort som tidligere år, og stiller med 90 aktive på linje jubileumsdagen. Festen for de aktive på Hotel Norge sammen med inviterte buekorpssjefer, danner en fin opptakt til resten av dagen. Gamlekarene tar i mot Skansens Bataljon og Lungegaardens Musikkorps på Skansen. Etter en kort velkomsttale av Skanseguttenes Forenings formann, Tor Skulstad, marsjerer alle skansestrøket med gamlekarene i spissen. Det blir gjort korte stopp underveis på historiske steder, hvor Torstein Sletten holder korte taler og musikkorpset spiller.
Tilbake på Skansen tar korpset i mot alle gratulantene. Fra jubileumskomiteen får korpset overrakt en ny fane, som er en kopi av den kjente 1950-fanen. Det er Svein-Arne Dahle, fanebærer i 1975, som går den første paraden med den nye fanen før den blir byttet med den gamle fanen fra fanebærer Ole Sørensen. Gavene strømmer på og det er mange fine taler. Etter at "Sang til Bergen" er avsunget, dimitteres gratulantene og skansebanneret fires.
Klokken 19.30 begynner voksenfesten på Hotel Norge med Kjell Nesse som toastmaster. Det er treretters middag, mange fine taler og polonese før det går over i dans i alle former. Klokken 01.30 samler 120 gjester seg utenfor Hotel Norge for avmarsjering til Skansen hvor jubileets siste parade for fanen blir gått.
I et samarbeid mellom Buekorpsmuseumet og Vestlandske Kunstindustrimuseum, blir det frem til 26. januar holdt en utstilling av buekorpsfaner i sistnevnte museum. Det er den største utstilling av buekorpsfaner som har vært arrangert med sine vel 200 faner. Tidligere har det vært mindre faneutstillinger i Murhvelvingen og i Lagunen.
Sesongen starter lørdag 24. februar i regnvær med 48 gutter på linje. Tilslutningen til korpset er ikke stor med gjennomsnittlig totalt 55 aktive på linje de 10 første marsjdagene. 17. mai stiller Skansens med totalt 77 gutter på linje og er det tredje største buekorpset.
Skanseguttenes Forening er bekymret over den lave tilslutningen til korpset, og styret nedsetter en komité om høsten som skal gi Rådet den hjelp som er nødvendig for få medlemstallet opp igjen til det normale.
Fredag 27. september avholdes den årlige skalldyraften i brannstasjonen for gamlekarene. Dette året er Skanseguttenes Forening 65 år, og i den forbindelse holder Torstein Sletten et innlegg uten manuskript om foreningens historie. Svært interessant er det å høre at Sletten som aktiv skansegutt i 1932 møter en av korpsets stiftere, Johan Johnsen, på Skansen. Johnsen fortalte da om korpsets første år og dette noterte Sletten ned senere på dagen for igjen å bruke det som underlag til bataljonens historie som ble utgitt i 1960.
For første gang arrangerer Skanseguttenes Forening, med Svein Elholm i spissen, "Nissen drar hjem" ved Brushytten 29. desember. På vei hjem til Nordpolen etter julen, ønsker nissen å dele ut resten av presangene til de barn som kommer opp til Brushytten. Mange barn og voksne møter frem og nisseinnslaget er svært så populært.
Første marsjdag stiller korpset med totalt 44 gutter på linje.
Stiftelsesdagen 22. mai blir markert med marsj gjennom strøket for bataljonen, musikkorps og gamlekarer. Denne dagen stiller bataljonen med 42 soldater, 6 slagere og 12 offiserer, mens gamlekarene mønstrer 45 mann.
26. mai 1997 er det 20 år siden Torstein Sletten klarte å realisere Buekorpsmuseet i Bergen.
I løpet av sommeren har foreningen tre dugnader på Brushytten for å modernisere kjøkkenet. Arbeidet er helt påkrevd og hytten fremstår i dag presentabel og funksjonell.
Nyttårsaften 1997 stenger Gjestgiveriet Løkten i Steinkjellergaten sine dører etter nærmere 40 års drift. Det kommer som et sjokk på mange av kundene og også mange skansegutter.
Einar Langlo i Eldre Nygardsgutters Forening utgir boken "Hurra, hurra for hver en gutt" på nærmere 300 sider. Boken omhandler gamlekarene i Nygaards Bataljon, og den får strålende kritikk av Torstein Sletten i Skansegutten nr. 3 1999.
Sesongen starter 28. februar med totalt 44 gutter på linje også dette året.
NRK Vestlandsrevyen besøker Skansen 11. mars og påfølgende lørdag for å lage et buekorpsinnslag. med blant annet intervju av skansesjefen.
SSS-alliansen avholder idrettsdag på Skansemyren 26. april og rundt 170 aktive buekorpsgutter møter frem i brukbart vær.
17. mai stiller Skansens Bataljon med 107 gutter på linje og er det tredje største buekorpset i Flaggtoget.
På stiftelsesdagen 22. mai stiller korpset med 80 aktive, og går skansestrøket sammen med gamlekarene og Krohnengen Brass Band i fint vær.
Buekorpsenes Dag blir arrangert 23. mai delvis i regnvær. Program for dagen er lagt opp etter mønster fra 1994 og 1990, dvs. et formiddags- og et ettermiddagsarrangement. Skansens Bataljon stiller med 80 aktive og gamlekarene med vel 60 mann denne dagen, derav 4 fanebærere og 25 slagere. Dagens høydepunkt for skanseguttene er vel returen til Skansen hvor bataljonen går side om side med gamlekarene fra Studentsenteret til Skansen.
Høsten 1998 blir Christi Krybbe Skoler stengt for å pusses opp for 30 millioner kroner. Arbeidene omfatter begge bygningene og skolens uteareal. Utenom skoletid skal skoleplassen være åpen for allmennheten. Under oppussingen går de yngste elevene i skolefritidsordningen i Krybbesmuget, mens de eldste går på Rothaugen Skole.
Like før sesongstart 1999, reiser 83 skansegutter til England i vinterferien. Torsdag 25. februar møter guttene opp på Skoltegrunnskaien uten uniformer eller effekter og reiser over Nordsjøen med M/S "Jupiter" i rolig vær. Neste dag går turen med busser fra Newcastle til et herberge i Hayworth hvor guttene skal bo i fire dager. Lørdag reiser skanseguttene til London for å se fotballkamp mellom Derby og Tottenham sammen med 30000 andre tilskuere. Stemningen er god og kampen gir både aktive og turledere en fin opplevelse. Neste dag er det tur til York hvor vikingmuséet besøkes. Om mandagen er det tur til Old Trafford i Manchester og Anfield i Liverpool. I Manchester får guttene se kjente fotballspillere avslutte en treningsøkt og i Liverpool får de en liten omvisning på Anfield. Tirsdagen går returen til Newcastle hvor guttene får god tid til shopping i et gigantisk kjøpesenter, før det bærer ombord i M/S "Jupiter" igjen. Bataljonens 9. utenlandstur er i ferd med å avsluttes.
Korpset stiller totalt 55 gutter på linje 1. marsjdag lørdag 6. mars.
Skansens Bataljon teller 97 gutter på 17. mai når det deltar i Flaggtoget i strålende vær.
På Skanseguttenes Forenings generalforsamling i brannstasjonen den 19. mars, utnevner formann Jan Skulstad tre nye æresmedlemmer: Endre Thomassen, Willy A. Nielsen og Eirik Hagesæter.
Skansegutten nr. 2 1999 blir for første gang utgitt med en timeplan som innlegg.
Om høsten reiser 49 slagere fra forskjellige buekorps i Bergen til cupfinalen for å delta i opptoget til Ullevaal Stadion, de får også gratis billett til kampen.
Høsten 1999 blir 10 trommeslagere og to ledere invitert til et stort arrangement med 4000 artister i Sør-Afrika på nyttårsaften, kalt Drummillennium 2000. Mange forberedelser blir gjort, sprøyter blir tatt og flere slagertreninger avholdt på Skansen for utvalgte slagere fra flere av byens buekorps. Det hele blir avlyst noen få uker før avreise da to store sponsorer trekker seg.
Skansens Bataljon går inn i sin 140.-sesong i år 2000 og det er Bjørn Ove Kristiansen som er årets sjef. Korpset har en separat jubileumsutstilling i Buekorpsmuseet, som varer ut juni måned. Kjell Jarle Fjellstad og Arne Ellingsen står for utstillingen.
Søndag 9. januar arrangeres "Nissen drar hjem" ved Brushytten og det er fjerde året på rad for dette populære familiearrangementet.
Offiserer og slagere fra Skansens Bataljon og fra byens øvrige buekorps, deltar torsdag 17. februar på den offisielle åpningen av Kulturby Bergen 2000. Åpningsseremonien finner sted på Torgalmenningen om ettermiddag og kveld, og både Kong Harald og Dronning Sonja er tilstede blant de flere tusen fremmøtte. 21. februar blir en ny flaggstang reist på Skansen av Skanseguttenes Forening ved Svein-Arne Dahle. Den gamle stangen fra 1960 blir byttet ut på grunn av rustangrep nederst ved fundamentet, mens den gamle plaketten skal monteres på den nye stangen.
Sesongen starter lørdag 26. februar med totalt 60 aktive på linje. Korpset marsjerer bort til Rothaugen Skole hvor det er sosialt samvær for aktive, gamlekarer, foreldre og søsken i skolens aula. Bergen Kommune maler brannstasjonen til jubileet, og stillas settes opp andre uken i mars måned. Det var også meningen at kommunen skal montere sprøyten på Skansedammen igjen, som har vært til reparasjon en tid. Men sprøyten kom ikke på plass.
Skansens Bataljon arrangerer en buekorpsstafett med start og mål på Skansemyren. Været er langt i fra godt, fremmøtet likeså. Men stafetten gjennomføres til stor fornøyelse for de fremmøtte. Fellesoppvisningen finner sted lørdag 6. mai i strålende vær med 62 skansegutter på linje. Skansens Bataljon møter Sandvikens og Sydnæs' bataljoner på Torgalmenningen før marsj mot skansesvingene hvor der er trommeslagerkonkurranse etterfulgt av en pause på Skansen. Marsjen går videre gjennom Fjellveien og ned til Mulebanen. Det er Tertnes Brass som spiller for alle de tre buekorpsene. For første gang marsjerer Skanseguttenes Forening sammen med Skansens Bataljon på 17. mai. Bataljonen stiller med ca. 100 aktive på linje og gamlekarene ca. 80 mann. I fanegarden til gamlekarene finner vi to helt nye fanekopier, som blir tatt i bruk for aller første gang. Jubileet feires lørdag 20. mai på tradisjonelt vis. Det er flaggheising på Skansen klokken åtte og korpset stiller opp klokken ti. Halv elleve er det soldatfest på Hotel Norge samtidig som Tertnes Brass har konsert på Skansen. Gamlekarene stiller opp i Fjellgaten før marsj mot Skansen og rundt 80 mann stiller på linje. Korpset og historisk opptog marsjerer mot Skansen og hilser på gamlekarene. Klokken ett marsjerer gamlekarene, musikkorpset og buekorpset Strøket sammen hvor det er lagt inn de fire historisk viktig stoppene underveis for å hedre stifterne av Skansens Bataljon med en kort tale. I halv tre-tiden er det innmarsj på Skansen igjen hvor gratulantene taes i mot. Og fra jubileumskomiteen med Holger Hagesæter som formann, mottar korpset en ny grønn silkefane med et helt nytt motiv.
Eirik Hagesæter, sjef 1984, mottar Helteborg på Skansen av sjefen på jubileumsdagen til stor applaus. Om kvelden er det voksenfest og offiserene danner espalier for gjestene. Jubileumsfesten avholdes i bankettsalen på Hotel Norge.
I regi av jubileumskomitéen arrangeres det en fjordtur mandag 22. mai med M/S "Bruvik" for 58 aktive og flere gamlekarer og foreldre.
I mai legges Skansens Bataljon Internettsider ut for første gang og det går ikke lang tid før vi mottar positiv kritikk.
Landturen går til Kinsarvik med busser og rundt 60 aktive skansegutter hygger seg hele helgen. Returen går til Festplassen hvor Tertnes Brass venter. Marsjen går så til Skansen hvor det avholdes tradisjonell sesongavslutning. Og sjefen, hans kastes i skansedammen til stor forlystelse for alle de fremmøtte.
Drummillennium 2000 var et stort internasjonalt arrangement som skulle holdes i Sør-Afrika på nyttårsaften 1999 med over 4000 artister fra hele verden, men arrangementet ble avlyst. Styret, ved Svein Elholm, forsatte arbeidet med de aktive trommeslagerne fra flere buekorps. Under navnet Bergen Drummers fikk disse i midten av august 2000 en reise til messen EXPO 2000 i Hannover i samarbeid med Bergen Reiselivslag. Deltakerne representerte buekorpsene og Bergen på en fin måte sammen med reiseleder fra foreningen Jan Erik Toklum. "Skansegutten" utgies to ganger i 2000. I det store jubileumsnummeret på 68 sider er blant annet hele bataljonens 140-årige historie skrevet i kortform.
Helteborg.
Helteborg er da korpsets høyeste utmerkelse. Som sagt er det ett annet buekorps som har fått tildelt Helteborg,som da ikke er i S.S.S Alliansen. Dette korpset hadde da ett tett samarbeid med Skansens rundt 1950 årene og i anledning dets 100års jubileum fikk Nordnæs Bataillon tildelt helteborg på 3.mai 1958.
Hvordan korpset drives.
Skansens Bataljon drives av guttene selv uten innblanding fra voksne, og guttene velger selv sine ledere – noe som kjennetegner selve buekorpsbevegelsen. Alle gutter som har begynt på skolen kan bli medlemmer. Tidligere var aldersgrensen 10 år, men manglende rekruttering har ført aldersgrenen nedover i alle buekorpsene.
Skansens Bataljon har egne lover, og i formålsparagrafen står det: "Korpsets navn er Skansens Bataljon, og dets formål er å samle gutter i godt kameratskap, samt å oppdra dem til veldisiplinerte gutter, som likeledes blir øvet i eksersis og idrett".
Skansens Bataljon har to kompanier med to pelotonger i hver, samt en slagergjeng. Hver av de fire pelotongene består av et ubestemt antall soldater og ledes av en løytnant. I tillegg har pelotongene underoffiserer, det vil si soldater med høyere rang en vanlige menige. Disse er en troppsjef, en halvtroppsjef og en eller to sistesoldater.
Slagergjengens løytnant kalles tamburmajor og troppsjefen kalles 1. slager. I tillegg er det en fanegarde med fanebærer og faneoffiserer


Marianne Marthinsen.
Marianne Marthinsen (født 25. august 1980 i Jevnaker, Oppland) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. Hun er medlem av energi- og miljøkomiteen.
Martinsen er samfunnsøkonom utdannet ved Universitetet i Oslo og har arbeidsbakgrunn som pleierassistent og journalist i Romerikes Blad og NRK. Hun var journalist i Romerikes Blad 1996-1997, internasjonal rådgiver i Arbeidernes ungdomsfylking 2002-2003 og redaksjonsassistent i NRK Nyheter 2003-2005.
Marianne Marthinsen har tidligere vært leder av Grorud AUF, styremedlem i Attac Norge og nestleder i AUF i Oslo, samt varamedlem av AUFs landsstyre (2000–2001). Fra 2005 er Marthinsen leder av Den Socialdemokratiske Forening, som ble startet av Christian Holtermann Knudsen i 1886.


Eirin Kristin Sund.
Eirin Kristin Sund (født 6. april 1967 i Brønnøysund) er en norsk politiker (A). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009.
Eirin Sund har arbeidserfaring fra barne- og ungdomsarbeid i hjemfylket Rogaland og er fra 2007 visepresident i Norges fotballforbund.
Før hun ble valgt inn på Stortinget var hun fylkesvaraordfører i Rogaland 2003-05. Sund har tidligere vært varaordfører i Gjesdal, politisk rådgiver i Miljøverndepartementet og statssekretær i Samferdselsdepartementet. Sund var i 2006 med og stiftet Humanistiske sosialdemokrater der hun sitter i styret 2006-dd.
Eirin Sund er datter av AP-politikeren Kjell Sund.


Babylons hengende hager.
Franskmannen Petit Larousses tolkning fra 1912 av de hengende hager.
Babylons hengende hager var et av oldtidens sju underverker, et firkantet hageanlegg båret av søyler. Nebukadnesar II (konge 605—562 f.Kr.) skal ha latt det bygge for sin dronning.
Nebukadnesar II fikk bygget hagene for å behage sin medinske dronning Semiramis som lengtet tilbake til sin barndoms fjellrike høyland. Paradoksalt er alt det vi vet om de hengende hagene skrevet av mennesker som selv aldri så dem, blant annet de greske historikerne Berossus, Diodorus Siculus, Strabo og Philo av Byzantium. Babylonske skrifttavler som var samtidig med Nebukadnesar II, som ble skrevet av mennesker som burde ha sett Hagene, inneholder ikke en eneste referanse til Hagene, men inneholder beskrivelser av palasset, byen Babylon og Babylons Gyldne Murer – strukturer som eksisterte samtidig som Hagene.
En tegning av Martin Heemskerck fra 1500-tallet av de hengende hager med Babels tårn i bakgrunnen.Detaljerte beskrivelser av Hagene kommer fra eldgamle greske kilder, inkludert tekstene til Strabo og Philo av Byzantium. Babylons hengende hager beskrives som en avtrappet pyramide som reiste seg mot himmelen terrasse for terrasse. Den hvilte på et kvadratisk fundament med tverrmål på omtrent 480 m. Hver terrasse var støttet opp av skyggefulle søylearkader, og disse støttepillarene var hule og fylt med jord for å gi rom for store trær. Hver terrasseavsats var rikt beplantet med alle slags planter; bregner, blomster og trær. Det skal også ha vært eksotiske dyr i disse hagene. Et kunstig vanningsanlegg bestående av pumper og kanaler forsynte hele strukturen med vann fra Eufrat.
Fantasien til poetene og oldtidens historikere som blandet alt dette sammen og dannet forestillingen om Babylons hengende hager.
Ideene om Babylons hengende hager har blitt et forbilde for moderne takhager, og tradisjonen fra oldtiden har levd videre i persisk hagekunst.


Terje Lien Aasland.
Terje Lien-Aasland (født 15. februar 1965 i Skien) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009.
Lien har bakgrunn som energimontør og tillitsvalgt i fagbevegelsen. Fra 1982 til 1994 var Aasland lærling og senere energimontør ved Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap. Han er distriktssekretær i LO i Telemark, og var dessuten medlem av kommunestyret i Skien fra 1991 til 2003. Han var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1998–2000.


Anne Marit Bjørnflaten.
Anne Marit Bjørnflaten (født 18. juni 1969 i Harstad, Troms) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 2005, og ble da valgt til leder for Stortingets justiskomite. I perioden 2009–13 er Bjørnflaten nestleder i transport- og kommunikasjonskomiteen, og leder for den rødgrønne storfraksjonen i denne komiteen.
Bjørnflaten ga i 2004 ut boken "Et nytt nei", sammen med partifellene Tore O. Sandvik, Jo Stein Moen og Wegard Harsvik. Boken omhandler EUs utvikling siden folkeavstemningen i 1994.


Tove Karoline Knutsen.
Tove Karoline Knutsen på Arbeiderpartiets landsmøte, april 2009
Tove Karoline Knutsen (født 14. januar 1951 i Torsken i Troms) er en norsk kunstner og politiker (Ap). Hun var festspilldirektør for Festspillene i Nord-Norge 1997–2001 og ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 2005 og igjen i 2009.
Musikkarrieren.
Hun har først og fremst utmerket seg som musiker og sanger og som direktør for Festspillene i Nord-Norge fra 1997 til 2001. Som artist vant hun Spellemannprisen 1984 i klassen visesang for albumet "Veintetid".
Knutsen har blant annet gitt ut albumet "Blå kveill", et jazzinspirert visealbum med tekster av den nordnorske poeten Arvid Hanssen.


Eva Kristin Hansen.
Eva Kristin Hansen (født 5. mars 1973) er en norsk politiker (Ap). Hun har sittet på Stortinget for Sør-Trøndelag siden 2005.
Hun har studert ved NTNU og ved kommunalkandidatstudiet ved HiO. Hun har arbeidet i ulike stillinger i Nei til EU, LO, Rissa kommune, Arbeidernes ungdomsfylking og Norsk kommuneforbund.
Fra 2000 til 2002 var hun leder av AUF. På landsmøtet i 2002 tapte hun en kampvotering mot Gry Larsen med 3 stemmer. Fra 2006 er hun leder i Sør-Trøndelag Arbeiderparti, etter å ha vært nestleder fra 2003. Hun var bystyremedlem i Trondheim 2003–2005 og varamedlem til fylkestinget 1995–1999.


Sonja Mandt.
Sonja Mandt (født 29. mars 1960 i Larvik, Vestfold) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 2005 og gjenvalgt ved stortingsvalget 2009. Mandt er fylkesleder i Vestfold Arbeiderparti.
Sonja Mandt tok Sandefjord Handelsgymnasium i årene 1976–1979, 1. avd. juridicum som privatist 1988–1989 og avd.sykepleie, Høgskolen i Vestfold 1993–1995. Hun arbeidet som produksjonsarbeider ved Nestlé Findus A/S 1980–1987 og som sykepleier ved Sykehuset i Vestfold, Larvik sykehus fra 1995.


Steinar Gullvåg.
Steinar Gullvåg (født 27. oktober 1946 i Trondheim) er en norsk politiker (Ap).
Gullvåg var elev ved Lademoen skole 1953–1960 og Ringve gymnas 1960–1965. Han var deretter journalistlærling i "Arbeider-Avisa" 1967–1969, journalist i "Rogalands Avis" 1969–1973, redaktør og disponent i "Hardanger Folkeblad" 1973–1977, redaktør i "Vestfold Arbeiderblad" 1977–1983, rådgiver i Norsk Kommuneforbund 1989–1994 og informasjonsdirektør i Vegdirektoratet 1994–2005.
Han var formann i Sør-Trøndelag AUF 1964–1965, medlem av Nøtterøy kommunestyre 1980–1987 og 2003–2005, informasjonsleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1983–1986, politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet 1986–1988 og politisk rådgiver i Kommunal- og arbeidsdepartementet 1988–1989. Han har vært innvalgt på Stortinget fra Vestfold siden 2005.


Irene Johansen.
Irene Johansen (født 7. januar 1961 i Nord-Aurdal) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 2005 og gjenvalgt i 2009.
Johansen har utdanning fra blant annet Norges kommunal- og sosialhøgskole, kommunallinjen 1982–1985 og mellomlederprogrammet i staten 2001–2002. Johansen har blant annet arbeidet som førstesekretær ved rådmannskontoret i Seljord kommune i 1985–1986. Hun var i personalavdelingen, Norges allmennvitenskapelige forskningsråd i årene 1986–1994. Fra 1996 til 2003 var Johansen personalsjef i Jernbaneverket.


Q.E.D..
"Q. E. D." er en forkortelse av den latinske frasen "«quod erat demonstrandum»" (ordrett oversatt til norsk: «hvilket skulle demonstreres/bevises»). Dette er en oversettelse av det greske "ὅπερ ἔδει δεῖξαι (hóper édei deĩxai)", som ble brukt av mange tidligere matematikere, blant andre Euklid og Arkimedes. "Q.E.D." kan skrives i slutten av matematiske bevis for å vise at resultatet man trengte for å fullføre beviset, er oppnådd.
Bruk i dag.
I dag brukes gjerne symbolet ■ (en hel sort firkant), som kalles "gravstein" ("tombstone" eller "halmos" på engelsk, sistnevnte oppkalt etter Paul Halmos, som var en pioner innen bruken av den sorte firkanten). Man kan også bruke en åpen "gravstein", □ (en sort firkant med hvitt fyll). En annen enkel måte å fastsette beviset som ferdig er enkelt og greit å skrive «bevist» eller bare «vist» i parentes etter det siste steget i beviset, eller å skrive to skråstreker "(//)".
Unicode gir tegn til å bruke i beviser som tegnet U+220E (∎), men også tegnene U+25A0 (■, sort firkant) og U+2023 (‣, åpen firkant) som alternativer.
Variasjoner av forklaring på forkortelsen Q.E.D..
I engelsktalende land kan bokstavene bety "«Quite Easily Done»" eller "«Quite Eloquently Done»".
Det eksisterer en annen latinsk frase, med en noe annerledes betydning, men lik, om noe sjeldnere bruk. "Quod erat faciendum" oversettes til «hvilket skulle gjøres». Dette blir vanligvis forkortet til "Q.E.F.". Som med Q.E.D. er Q.E.F. en oversettelse av det greske "ὅπερ ἔδει ποιῆσαι" (hóper édei poiēsai), som ble brukt av Euklid for å avslutte matematiske formler som ikke var bevist, men konstruksjoner til bruk i eksempler.


Karl von Habsburg-Lothringen.
Karl von Habsburg-Lothringen (født 11. januar 1961 i Starnberg i Bayern) har fra 2007 vært overhode for huset Habsburg og siden 2000 ordensherre av Ordenen det gylne skinn. Han er også kjent under sin kongelige tittel erkehertug Karl av Østerrike. I Østerrike, hvor ingen av hans titler anerkjennes, er hans offisielle navn Karl Habsburg-Lothringen. I Ungarn refereres han til som Habsburg Károly.
Han er sønn av Østerrike og Ungarns tidligere kronprins, erkehertug Otto von Habsburg (f. 1912) og prinsesse Regina av Sachsen-Meiningen. Han er dermed sønnesønn av keiser Karl I av Østerrike-Ungarn. Hans far var huset Habsburgs overhode fra 1922 til han overlot denne funksjonen til sønnen i 2007.
Han er oppvokst i Bayern i Tyskland, der hans far levde som statsløs med bl.a. spansk diplomatpass, men har siden 1981 bodd i Salzburg i Østerrike og er østerriksk statsborger. I Østerrike går han under navnet "Karl Habsburg-Lothringen".
Han er president for den paneuropeiske bevegelsen i Østerrike siden 1986, og er dessuten formann for og grunnlegger av Paneuropakretsen "Alpen-Adria". I ble han 2002 generalsekretær i UNPO ("Unpresented Nations and Peoples Organisation"). Han er bærer av ordenen Det gylne vlies og siden Andreasdagen 2000 også overhode og ordensherre for den habsburgske utgave av denne. Han er kaptein av reserven i det østerrikske flyvåpen, foruten "Oberster Bandinhaber des Akademischen Bundes der Katholisch-Österreichischen Landsmannschaften" siden 2002.
Karl av Habsburg var medlem av det europeiske parlamentet for det østerrikske konservative partiet, ÖVP, mellom 1996 og 1999. Her vekket han oppsikt med mange sterkt konservative utsagn, bl.a. sammenlignet han et abortmedikament med dødsstraff. Hans politiske karrière endte etter en pengeskandale knyttet til den paneuropeiske bevegelsen. Etter at han ikke lenger ble stilt opp som kandidat av ÖVP, grunnla han sin egen liste til EU-valget, Christlich Soziale Allianz.
Habsburg er særlig opptatt av de tidligere kommunistiske landene i Sentral- og Øst-Europa, og har engasjert seg i forskjellige hjelpeaksjoner. Under den sovjetiske beleiringen av Vilnius i 1990 arrangerte han forsendelser av hjelpetog med næringsmidler, medikamenter og klær til de beleirede litauerne. Også under krigen i Jugoslavia har han deltatt i humanitært arbeide, og han er en viktig støttespiller i Østerrike for det tsjetsjenske folket som er okkupert av Russland.
Karl av Habsburg er gift med baronesse Francesca von Thyssen-Bornemisza de Kazon, datter av Hans Heinrich Thyssen-Bornemisza. Paret har tre barn: Eleonore, Ferdinand Zvonimir og Gloria.


Thomas Malory.
Sir Thomas Malory, (ukjent fødselsår, kilder oppgir alt fra 1405 til 1420, sannsynlig fødselsår 1416 eller 1417, død 14. mars 1471) er mest kjent som forfatter av boken "Le Morte d'Arthur", som handler om Kong Arthur og ridderne av det runde bord.
Hvordan Bedivere kaster Excalibur i vannet. Illistrasjon av Aubrey Beardsley fra "Le Morte d'Arthur"
Tidlig liv.
Sir Thomas Malory ble født inn i en respektabel familie fra Warwickshire i England en gang tidlig på 1400-tallet. Faren, John Malory, var landeier med eiendommer også utenfor Warwickshire, nemlig både i Leicestershire, og Northamptonshire. Faren ble to ganger valgt til sheriff på hjemstedet og til parlamentsmedlem ikke mindre enn fem ganger. Han var også dommer i hjemfylket. John Malory giftet seg med Philippa Chetwynd, og de fikk minst tre døtre sammen. Og én sønn, Thomas, som antagelig ble født rundt 1416 – gi eller ta ett år.
Om den unge Malorys liv vet man stort sett ingen ting. Da han var 23 ble han omtalt som en respektabel landsens jordeier, med en gryende politisk interesse. Og i 1441 hadde han blitt slått til ridder. Noe som i datidens England ikke nødvendigvis betød en militær karriere. Å være ridder var nemlig også betydningsfullt innenfor politikkens verden, og i de sosiale sirkler.
Politikk og forbrytelser.
Malory arvet eiendommen Newbold Revel av sin far i 1433. Han giftet seg med Elizabeth Walsh fra Wanlip i Leicestershire, og de fikk senere en sønn, Robert. Thomas Malory deltok i beleiringen av Calais i 1436, sammen med sin personlige lansenér og to bueskyttere. Etter dette så det ut til at Malorys karriere begynte å ta en annen vei. Først bare som et lite sidesprang, kan det synes som: I 1443 ble han beskyldt for å ha såret og holdt fanget en Thomas Smith, som han også skal ha bestjålet. Beskyldningene ble frafalt ganske fort, men ut fra hva som senere hendte i Malorys liv, er det ikke sikkert han var helt uskyldig.
I 1445 ble han valgt inn i parlamentet fra Warwickshire, og satt blant annet i en komité som skulle se på skattefritak for bønder og landeiere. Igjen er det tradisjonelt, engelsk liv på landet som opptar Malory.
Fra 1450 overtar imidlertid tilsynelatende villstyringen. Det var urolige tider i England. Hundreårskrigen pågikk fortsatt, og den 4. januar 1450 ble Malory og 26 andre bevæpnede menn beskyldt for å ha ligget i bakhold for å drepe og rane hertugen av Buckingham i abbeden av Combes skog nær Newbold Revel. Den 23. mai samme år skal han angivelig ha voldtatt Joan Smith ved Coventry. En handling han gjentok allerede 6. august, da han også benyttet anledning til å stjele verdier for 40 pund fra hennes mann. Og det var nettopp Joan Smiths mann, Henry, som anmeldte både voldtektene og tyveriene. Mellom de to angivelige voldtektene truet Malory til seg penger fra beboere i Monks Kirby. Deretter ble det kvegtyverier, flere innbrudd, tyvslakt og mer til.
5. mars 1451 ble det utstedt arrestordre på mannen, og han ble sperret inne i Coleshill, men unnslapp etter to dager ved å svømme over vollgraven om natten. Bare for å bryte seg inn i Combe kloster sammen med mange menn. De truet munkene, og stjal en stor sum penger. I januar 1452 var Malory i fengsel i London, der han brukte de neste åtte årene på å vente på en rettssak som aldri tok til.
Forfatter.
Malory ble løslatt mot kausjon flere ganger. Og da kunne han dra rett ut på nye, tvilsomme ekspedisjoner, eller andre ganger tjene konge og fedreland. Han ble løslatt ved kongelig benådning i 1460. Kong Henrik VI var gal, og hertugen av York var regent. Og så snart «yorkistene» hadde kasten ut rebellene fra Lancaster, var Malory fri og benådet. Malory ble for øvrig aldri rettslig tiltalt for noe av det han var beskyldt for. Isteden deltok han i kong Edward IV og Jarlen av Warwicks ekspedisjon mot Lancaster-rebellene. Rebellene ble kastet ut fra de slottene de hadde tatt, og Malory roet det ned på landet.
I 1468 skiftet imidlertid Malorys lojalitet igjen, og kongen begynte å se på ham som en trussel. Han ble listet opp blant de mest uforsonlige Lancaster-rebellene, og sperret inne i Newgate fengsel. Det var her han begynte å skrive "Le Morte d’Arthur". Han kalte riktignok ikke boken sin for det. Malory kalte den "The Book of King Arthur and His Noble Knights of the Round Table". Her gjenforteller han legenden om kongen som trakk sverdet ut av steinen. Arthurs liv fra vugge til grav. Brutt opp av fortellingene om Sir Lancelot, Tristram og Isolde og om den hellige gral.
I oktober 1470, kom Lancaster-fløyen igjen til makten i England. Noe av det første de gjorde var å sette fri alle sine sympatisører i londonfengslene. Seks måneder senere døde Sir Thomas Malory av Newbold Revel, og ble begravd under en marmorsteinblokk i Greyfriars, Newgate, som, til tross for sin nærhet til et av de fengsler Malory hadde frekventert, var en av de mest fasjonable kirker i London.
Selv om den originale steinen fra Malorys grav er gått tapt, finnes inskripsjonen i et tidlig 1600-talls manuskript. Her kalles Malory en «modig ridder»: "«Dominus Thomas Mallare Valens Miles Obitt 14 Mar 1470 De Parochia Monkenkyrby in Comitatu Warwici»". (Året begynte den gang 25. mars. Dødsdatoen blir således i 1471 etter vår tidsregning.)
Malorys kilder.
Malorys "Le Morte d’Arthur" ble publisert i 1485 av forleggeren William Caxton. Caxton forsøkte å utelate Malory så godt han kunne som forfatter av verket. Og dette har på mange måter fortsatt å henge ved Malorys rykte som forfatter. Han er av enkelte litteraturvitere av og til «redusert» til redaktør. Fra diverse manuskripter i engelske biblioteker er det imidlertid liten tvil om forfatterskapet. Men det er heller ingen tvil om at Malory hadde sine kilder. Stort sett såkalte romanser – kortere fortellinger – av franske og normanniske forfattere fra 1200- og 1300-tallet, men også et engelsk, episk dikt kalt "Morte Arthur". Av disse skapte han en bok som er elsket av mange lesere nettopp på grunn av Malorys forfatteregenskaper; hans språk og dramatiske oppbygning.


Gjenreisningsbyen Kristiansund.
Gjenreisningsbyen er Kristiansund kommunes tusenårssted. Gjenreisningsbyen utgjør Kristiansund sentrum.
a> er trukket inn av arkitekten som et bevisst motiv i byens hovedgate.
I 1992 feiret byen sitt 250-årsjubileum, men til tross for dette er det meste av bebyggelsen i sentrum fra 1940- og 1950-årene. Dette skyldes at i aprildagene 1940 ble Kristiansund sentrum bombet av tyske fly, som et resultat av dette ble tettbebyggelsen på to av de tre øyene totalt ødelagt. Gjenreisingen tok for alvor fatt da krigen var slutt. Planleggingen tok til allerede i 1940 i regi av Brente steders regulering (Steinkjer, Molde, Åndalsnes, Elverum). Bebyggelsen består av en meget sterk konsentrasjon av etterkrigshus det ikke finnes maken til noe annet sted i Norge. Flere av disse "gjenreisningshusene" har kopier av gamle portaler som preger inngangspartiet.
Utviklingen av Gjenreisningsbyen er et samarbeid mellom kommunen, huseierne og reiselivet hvor bevisstgjøring av det spesielle, vedlikehold, holdningsskapende arbeid og overlevering til kommende generasjoner står i fokus.
Arkitekt Sverre Pedersen, som ledet arbeidet i "Brente steders regulering" regnet reguleringsplanen for Kirkelandet i Kristiansund som ett av sine hovedverk.
En annen arkitekt som satte sitt preg på gjenreisingsarkitekturen i Kristiansund var Maja Melandsø som hadde arkitektpraksis i byen 10 år.
Kristiansund hovedgate Kaibakken, er sentral i gjenreisningsbyen.


Live & Off the Record.
"Live & Off the Record" er en dobbelt CD og DVD av liveopptredener utført av den Colombianske musikeren Shakira. DVD-en inkluderer opptak fra Shakiras "«Tour of the Mongoose»" og en biografi.
Listeplasseringer.
Billboard Music Charts (Nord-Amerika) – album


Return of the Champions.
"Return of the Champions" er et dobbel-CD-konsertalbum av det britiske rockebandet Queen sammen med Paul Rodgers. Plata ble innspilt 9. mai 2005 under deres turne, ved Sheffield Arena i Sheffield, England, og utgitt 13. september 2005. En DVD av begivenheten ble utgitt i oktober 2005.


Medusa.
Medusa (Gresk: Μέδουσα) var i gresk mytologi den mest kjente av de tre gorgonene, kvinnelige monstre som hadde et blikk som kunne forvandle mennesker til stein.
Noen klassiske kilder beskriver henne som en av de tre Gorgon-søstrene. Medusa, Stheno og Euryale var monstre med messinghender, giftige klør og hår av levende og giftige slanger. Gorgonene og deres andre søstre Graeae (og sannsynligvis Hesperides) var døtre av Phorcys og Ceto.
I den mest kjente versjonen av myten, var Medusa først en vakker kvinne, som så ble voldtatt av Poseidon i Athenes tempel. Poseidon var fiende av Athene etter at hun vant striden om å være beskytter for Athen ved at Athenerne valgte Athenes gave – et oliventre, istedenfor Poseidon's gave – hester eller vann.
Da Athene oppdaget at tempelet hennes var blitt vanhelliget, forvandlet hun Medusas utseende som straff, slik at hun ble som sine søstre Gorgonene. Håret hennes ble til slanger, og hennes blikk forvandlet alle levende vesener til stein. Hun ble forvist til Hyperborea. Håret hennes har gitt opphav til det medisinske uttrykket Caput medusae.
Da Medusa gikk gravid med Poseidons avkom, ble hun halshugd av helten Persevs med hjelp fra Athene og Hermes. Fra nakken hennes kom barna – Pegasus og Chrysaor. Persevs brukte Medusas hode for å redde Andromeda, drepe Polydectes og i noen versjoner av myten, for å forvandle titanen Atlas til stein. Deretter ga han hodet til Athene, som satte det på skjoldet sitt – Aegis.
Medusa ble ansett som farlig. Så en direkte på henne ble en omgjort til stein. Det var derfor for risikabelt å se direkte på hennes bilde, men en kunne se på henne i et vannspeil. Derfor ble hun ofte avbildet opp ned slik at en så det riktige bildet av henne i vannet.


Kattoster.
Kattoster ("Malva") er en planteslekt i kattostfamilien som omfatter ca 25 arter av urter. Flere av artene vokser vilt i Norge, og en del arter dyrkes som hageblomster. Blomstene er hvite, røde, rosa eller lilla. Bladene er håndformede.
Kjente arter.
Det er kjent at apotekerkattost og småkattost har kommet til Norge som ballastplante.


Terrakotta.
Den kinesiske Terrakotta-hæren i Xian
Terrakotta er en hard keramisk leire som brukes i leirgods og bygningsmaterialer. Uttrykket brukes også om gjenstander som er lagd av dette materialet og dets naturlige, brunorange farge. Navnet kommer fra italiensk og betyr "bakt jord".
Historisk sett har terrakotta blitt brukt til skulpturer, leirgods, murstein og takstein. Opprinnelig ble de første leireskulpturene tørket og varmet i solen etter å ha blitt formet. Senere ble de plassert på bål før de ble plassert i egne keramikkovner som brente keramikken på høyere varme – på samme måte som det gjøres i dag.
Den kinesiske terrakottahæren, bygd rundt år 210 f.Kr., er den mest kjente enkeltsamlingen med terrakotta.


Artemis.
Artemis (gresk:) er i gresk mytologi datteren til Zevs og Leto og tvillingsøsteren til Apollon. Artemis er den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Hun er blitt tilbedt som fruktbarhetsgudinne mange steder opp igjennom historien, og ifølge noen myter assisterte hun moren under fødselen av tvillingbroren.
Tilnavn.
a> av gudinnen Artemis Orthia i sitt aspekt som "Potnia Theron" (villdyrenes beskytter) i en arkaisk utskjæring, (Det nasjonale arkeologiske museum i Athen)
I romersk mytologi ble Artemis senere kalt Diana og i etruskisk mytologi fikk hun formen Artume.
Som "Eginaia" ("Aiginaia" eller "Aeginaea") ble hun dyrket i Sparta; navnet betyr enten «jegerinne av gemser», eller «utøver av kastespyd» (αἰγανέα). Hun ble dyrket ved Nafpaktos som "Etole" (eller "Aetole"). I hennes tempel i denne byen var det en statue av hvit marmor av henne hvor framstilt kastende et spyd. Denne aitoliske Artemis ville ikke ha blitt introdusert ved Nafpaktos, oldtidens sted for folket lokrierne, inntil det ble begunstiget aitolierne av Filip II av Makedonia. Strabon har nedtegnet en annen grense for «aitoliske Artemos» ved enden av Adriaterhavet.
Som "Agoraea/Agrotera" (gresk: Ἀγοραία og Ἀγοραῖος) var hun beskytter av agora (den sentrale delen i polis). Ved dette tilnavnet var hun særlig assosiert som en beskytter av jegere i Attika. I byen Elis var hun dyrket som "Alfaea". I Athen ble Artemis ofte assosiert med den lokale egeeriske gudinnen "Afaea". "Potnia Theron" (gresk: Ἡ Πότνια Θηρῶν, «dyrenes matmor», var en betegnelse for henne først benyttet av Homer, men kun en gang, og siden ofte benyttet som en generell henvisning til en gudinne assosiert med ville dyr. Som "Kourotrofos" var hun den som fostret eller beskyttet de unge. Som "Lokeia" var hun en gudinne for barnefødsler og jordmødre. Hun var tidvis kjent som "Kynthia" (som har gitt navnet Cynthia) grunnet hennes fødselssted på fjellet Kýnthos (engelsk Cynthus) ved Delos. Hun er også omtalt som "Amarynthia" fra en festival i hennes ære som opprinnelig ble holdt ved Amarynthos på Eúboia. Hun er tidvis identifisert ved navnet "Foibe" (gresk Φοίβη, engelsk "Phoebe"), hvilket er hunkjønnsformen av hennes bror Apollons epitet "Foebos".
I Sparta ble "Artemis Lygodesma" dyrket. Dette tilnavnet betyr «bundet av piletre» (tresorten piletre, av vierslekten, som norske selje). Lygodesma er sammensatt av greske "lygos" (λυγός, «piletre») og "desmos" (δεσμός, «bundet»). Piletreet opptrer i flere antikke greske myter og ritualer.
I en periode i antikken ble Artemis oppfattet som identisk med "Hekate", den opprinnelige pre-olympiske ville gudinnen og fruktbarhetsdaimonen. Langt senere ble hun identifisert med "Selene", og til slutt erstattet hun denne som månegudinne, og dermed utfylte hun tvillingbroren som erstattet Helios som solgud. Artemis ble også integrert med Karyatis (Karya). Prestinnene hennes ble tiltalt med tittelen "Melissa", som betyr «honningbie» (hunkjønnsutgaven av "Melisseos", en legendarisk konge av Kreta).
Dyrking av Artemis og Diana.
Tilbedelse av Artemis var ikke så utbredt på fastlandet i Hellas, men i Lilleasia var hun lederguddommen. Byen Efesos er trolig det mest kjente av de asiatiske sentrene for dyrking av Artemis. Her ble det oppført et tempel til ære for henne som ble så stort og praktfullt at Herodot sammenlignet det med pyramidene. Artemistempelet i Efesos er den dag i dag regnet som et av Verdens syv underverker.
I en av fortellingene i Apostlenes gjerninger i Bibelen, føler en efesisk smed seg truet av apostelen Paulus’ prekener om den nye troen, og roper opprørt og ivrig ut «Stor er efesernes Diana!» til hennes forsvar ("Ap.gj. 19:28"). I Romerriket ble hun sterkt høyaktet på fjellet Tifata ved Capua og i hellige skoger som Aricia, Latium. Ypperstepresten hennes bodde i Aricia, og posisjonen hans ble overført videre til den som var i stand til å drepe ham med en grein som var plukket fra et tre i skogen.Unge jenter ble innviet i Artemiskulten i puberteten. Men før de giftet seg (noe som skjedde rett etter puberteten og som de selv ikke hadde mye kontroll over), ble de bedt om å legge alt de hadde av jomfruelig utstyr på Artemis' alter. Dette kunne for eksempel være leker, dukker eller egne hårlokker.
Navnet på Artemis' romerske versjon "Diana", kommer trolig fra "diviana" («den skinnende»). I et tempel på Aventine Hill ble Diana tilbedt hovedsakelig av slaver og folk fra de lavere klassene. Slaver kunne be om asyl, og få det i templene hennes. Man går ofte ut fra at beseirede folk blir underlegne sine seiersherrer. En kan anta at assosiasjonen av Dianadyrkingen med slaver kan reflektere erobringen av gudinnedyrkere, trolig av de første romerne.
Det holdes flere festivaler til ære for Artemis, en er Brauronia i Brauron og en annen er Artemis Orthia-festivalen i Sparta. Det blir også holdt en festival 13. august til ære for Diana.
Artemis' fødsel og barndom.
Da Hera oppdaget at Leto var gravid, og at mannen hennes, Zevs, var faren, forbød hun Leto å føde på "terra firma", fastlandet eller på noen av øyene i havet. Leto fant da den flytende øya Delos, som verken var fastland eller en skikkelig øy, og hun fødte der. Rundt øya hadde mange svaner tilhold. I takknemlighet ble Delos festet med fire søyler og senere ble øya vigslet til Apollon. En alternativ historie forteller at Hera kidnappet Ilithyia, gudinnen for barnefødsler, for å hindre at Leto fødte barna. De andre gudene tvang Hera til å slippe henne fri. Uansett ble Artemis født først, og så hjalp hun moren ved Apollons fødsel. I en annen versjon blir Artemis født dagen før Apollon på øya Ortygia, og hun hjelper moren over havet til Delos neste dag, der hun føder Apollon.
Da Artemis var tre år, ba hun sin far, Zevs, om å oppfylle noen av hennes ønsker, mens hun satt på kneet hans. Hun ba om uendelig jomfrudom, hunder med hengende ører for å dra vognen sin, og nymfer til jaktkamerater. Faren oppfylte ønskene hennes. Alle ledsagerne hennes forble jomfruer, og hun voktet sin renhet veldig nøye.
Actaeon.
Den thebanske prinsen og jegeren Actaeon kom tilfeldigvis over Artemis en gang hun badet naken i skogen. Han stoppet og stirret, forbløffet over hennes henrivende skjønnhet. Han ble så lamslått at han ved et uhell tråkket på en kvist, og Artemis oppdaget ham. Hun ble så opprørt over stirringen hans, at hun forvandlet ham til en hjort og satte hans egne hunder etter ham for å drepe ham. Han ble revet istykker av de blodtørstige, jagende hundene, som aldri visste at hjorten de drepte var deres egen eier og herre. En annen versjon av historien forteller at Actaeon skrøt av at han var en bedre jeger enn Artemis, og at hun derfor forvandlet ham til en hjort som ble spist av hundene hans.
Adonis.
Noen versjoner av historien om Adonis, forteller at Artemis eller Ares (elskeren hennes i følge denne historien) sendte et villsvin etter Adonis for å drepe ham. Denne versjonen er lite troverdig, fordi den antyder at Artemis hadde ligget med Ares. Dette strider mot det faktum at hun på alle måter forble kysk gjennom all sin tid.
Siproites.
Siproites, en kreter, så Artemis bade naken, og hun forvandlet ham til en kvinne. Den fullstendige historien om Siproites har ikke overlevd i noen av mytografenes arbeider, men hendelsen er nevnt i en bisetning av Antoninus Liberalis.
Orion.
a> gjengir ham i et kart over den nordlige stjernehimmel.
Kallisto.
En av Artemis' tilhengere, Kallisto, mistet jomfrudommen sin til Zevs, som hadde kommet til henne forkledd som Artemis. Rasende forvandlet Artemis henne til en bjørn. Kallistos sønn, Arkas, var nær ved å drepe sin mor under jakt, men Zevs eller Artemis greide å stoppe ham, og plasserte dem begge på himmelen som konstellasjonene Storebjørn og Lillebjørn.
Agamemnon og Ifigenia.
Artemis straffet Agamemnon etter at han drepte et hellig rådyr i et hellig skogholt, og skrøt over hvor god en jeger han var. På ferden hans til Troja for å delta i den trojanske krigen, stoppet Artemis vinden, og skipene hans ble liggende stille. Et orakel kalt Khalkhis sa til Agamemnon at den eneste måten han kunne blidgjøre Artemis på, var å ofre datteren Ifigeneia til henne. I følge noen versjoner av historien, gjorde han det, men andre versjoner hevder at han ofret et rådyr i hennes sted og sendte Ifigenia til Krimhalvøya for å få tak i flere dyr for ofring til Artemis
Niobe.
Niobe var dronning av Theben og gift med Amphion. Hun skrøt av sin overlegenhet overfor Leto fordi hun hadde fjorten barn (Niobider), sju gutter og sju jenter, mens Leto kun hadde to. Apollon drepte sønnene hennes mens de trente i friidrett, og Artemis drepte døtrene. Begge to brukte forgiftede piler til drapene, men i noen versjoner av historien ble noen av Niobidene spart (vanligvis Chloris). Etter å ha sett sine døde sønner, tok Amphion enten sitt liv, eller så sverget han hevn og ble derfor drept av Apollon. En fullstendig knust Niobe flyktet til fjellet Siplyon i Lilleasia og ble til stein mens hun gråt, eller så begikk hun selvmord. Tårene hennes skapte elven Achelous. Zevs hadde gjort alle Thebens innbyggere til stein, så ingen kunne begrave Niobidene. Men den niende dagen etter at de var døde, gravla gudene dem selv.
Taygete.
Taygete var en av pleiadene som tilbad Artemis. Zevs forfulgte henne, og Artemis forvandlet henne til et dådyr for å slippe unna. Men Zevs voldtok henne da hun var bevisstløs, og på denne måten unnfanget hun Lacedaemon, den mytiske grunnleggeren av Sparta.
Otus og Ephialtes.
Otus og Ephialtes var brødre og kjemper, og en gang bestemte de seg for å storme fjellet Olympos. De greide å kidnappe Ares og holdt ham fanget i en krukke i tretten måneder. Artemis måtte love Otus å ligge med ham for å få Ares fri, men Ephialtes ble sjalu og brødrene begynte å sloss. Artemis forvandlet seg da til et dådyr og hoppet imellom dem. Brødrene ville ikke at hun skulle unnslippe, og kastet spydene, men traff hverandre og de døde begge to.
Meleagridene.
Etter at Meleager var død, forvandlet Artemis sine sørgende søstre, Meleagridene, til perlehøner.
Chione.
Artemis drepte Chione på grunn av hennes hovmod og forfengelighet.
Atalanta og Øneus.
Artemis reddet spedbarnet Atalanta fra å fryse ihjel etter at faren hennes forlot henne naken på en fjelltopp. Hun sendte en hunnbjørn for å die barnet, som senere ble oppfostret hos jegere. Andre historier forteller at Atlanta deltok i jakten på "det kalydonske villsvinet" som Artemis hadde sendt for å ødelegge Calydon fordi kong Øneus hadde glemt henne under høstofringen.
Artemis i kunsten.
På det greske fastlandet ble Artemis typisk avbildet med en halvmåne over hodet, med bue og piler laget av Hephaestus og Kyklopene. Det ble sagt at disse pilene fikk kvinner til å dø i barsel, noe som er en sterk kontrast til hennes rolle som gudinne for barnefødsler. Broren Apollon viser også slike kontraster; selv om han var gud for helbredelse, brakte han også spedalskhet, rabies og gikt.
I Lilleasia, spesielt i Efesos, ble Artemis hovedsakelig dyrket som jord- og fruktbarhetsgudinne, beslektet med Kybele. I motsetning til avbildningene på fastlandet med pil og bue, ble hun her avbildet med mange runde kuler på brystet. Tidligere trodde man at dette skulle forestille bryster, men det er nå kjent at kulene representerte oksetestikler.
Artemis i nyhedendommen.
Mange av nyhedningene som dyrker Artemis i dag, spesielt i "hellenistiske" sekter i USA, ser ut til å overse mange av oldtidens myter. De mytene som blir akseptert av neopaganistene (de nyhedenske), blir tolket ganske abstrakt, og da mest som metaforer. Man tror at Artemis involverer seg i tilbedernes velvære, men at hun reserverer sin velsignelse til de som respekterer naturen.
I moderne artemisdyrking blir hun ofte ansett som gudinnen for rikdom, magi, overflod, fruktbarhet, jakt og langt liv. Mange som praktiserer magi dyrker Hekate, og anerkjenner Artemis mer for hennes påståtte menneskekjærlighet. Selve tilbedelsen av Artemis omfatter ofte brenning av olje og brød, rituell nattlig jakt, knefall og intense bønner.
Man tenker Artemis oppfyller mange bønner og velsigner sine tilbedere, og hun blir dyrket av både menn og kvinner.


Felix III.
Felix III var pave fra 526 til 530. Ettersom en tidligere pave ved navn Felix ble omdefinert til motpave, var det noe forvirring omkring rekkefølgen, og han er derfor også kjent som Felix IV. Han var fra Samnium og var sønnen til en Castorius. Etter at pave Johannes I ble drept av øst-goteren kong Theoderik den store den 18. mai 526, etterkom de som skulle velge den nye paven kongens krav og valgte kardinal Felix til pave. Siden Felix var kongens favoritt, gjorde dette at kongen skaffet kirken større fordeler.
Felix IV ble valgt nesten to måneder etter at Johannes I ble drept.
Han fikk godkjent at rettssaker mot geistlige skulle håndteres av paven. Han definerte kirkens lære om nåde og fri vilje som svar på et ønske om en motsetning til semi-pelagianismen i Gallia.
Pave Felix mottok som gave fra Amalasuntha to gamle byggverk på Forum Romanum, nemlig Romulustempelet og det tilstøtende "Templum sacrae urbis". Han omgjorde bygningene til en kirke viet til de hellige Kosmas og Damian. Den står der fremdeles.
Felix forsøkte å velge sin egen etterfølger: Bonifatius. Reaksjonen til senatet var å forby noen som helst diskusjon om en etterfølger til paven resten av hans liv; heller ikke å akseptere en nominasjon til samme stillingen. Flertallet av de geistlige reagerte på Felix' forsøk på å få nominert Bonifatius, med å nominere Dioskur til pave, mot mindretallets nominasjon av Bonifatius. Valget av Bonifatius ble utført i henhold til reglene, mens Dioskur ble regnet som motpave, og ble avsatt etter bare en måneds tid.


Slaget ved Blore Heath.
Slaget ved Blore Heath var det første store slaget under Rosekrigene. Det ble utkjempet 23. september 1459 ved Blore Heath i Staffordshire, omkring 3 km øst for Drayton i Shropshire.
Bakgrunn.
Første slag ved St. Albans i 1455 var det første slaget i krigene, men det var en langt mindre omfattende trefning. Omkring 5000 soldater var involvert, men langt de fleste var ikke i kamp, og tapstallene var lave. Etter slaget kom man frem til et kompromiss, og det gikk fire år før det igjen kom til en trefning på slagmarken. Begge sider ble i løpet av denne perioden stadig mer skeptiske til hverandre og begynte å rekruttere større hærer.
Dronning Margaret av Anjou fortsatte å samle støtte for Henrik VI blant adelen, mens Richard Plantagenet, 3. hertug av York på sin side også hadde lett for å finne støttespillere, til tross for de strenge straffene for høyforræderi.
I september 1459 trengte en yorkiststyrke fra Middleham Castle i Yorkshire, ledet av Richard Neville, 5. jarl av Salisbury, å gå til Ludlow Castle i Shropshire for å slutte seg til en styrke der. De gikk sørvestover gjennom Midlands, og dronningen beordret James Touchet, Lord Audley til å samle en styrke og avskjære dem.
Slagoppstillingen.
Audley stilte opp for et bakhold på Blore Heath. På morgenen de 23. september, festen for St. Tekla, stilte han opp mellom 6000 og 12 000 mann bak en stor hekk som gikk langs den sørvestlige kanten av sletten.
Yorkistenes speidere så lancastrianernes bannere over toppen på hekken, og advarte straks Salisbury. Yorkiststyrken på 3000 til 6000 mann innså raskt at det var en langt større styrke som ventet på dem. Salisbury fikk sine soldater i slagorden, rett utenfor rekkevidde for lancastrianernes langbuer. For å sikre høyreflanken stilte han opp vognene i trenet som et improvisert forsvarsverk. Mange av yorkistsoldatene skal ha kysset bakken, sikre på at dette var stedet hvor de ville komme til å dø.
Mellom de to styrkene lå omkring 300 meter med ufruktbart myrlandskap. Foran Audleys stilling rant en bekk med sterk strøm og bratte sider, som gjorde det tilsynelatende umulig å innta stillingen.
Slaget.
Begge siders ledere forsøkte først å forhandle for å unngå blodsutgydelse. Da dette mislyktes åpnet slaget, på den måte som var vanlig i middelalderen, med en duell mellom styrkenes langbueskyttere. Ettersom de to styrkene sto så langt fra hverandre at de var utenfor buenes effektive rekkevidde, hadde dette liten virkning.
Salisbury var klar over at et angrep over bekken ville være selvmord og forsøkte å få fienden til å gå til angrep. Han trakk tilbake deler av sin midtre gruppe, langt nok til at lancastrianerne trodde at de hadde slått retrett. Lancastrianerne svarte med en kavaleriangrep, og Salisbury gav ordre om å snu og møte angrepet mens de krysset bekken. Det er mulig at det ikke var Audley selv som gav denne orden, som vendte situasjonen til yorkistenes fordel. Angrepet resultaterte i store tap for lancastrianernes kavaleri.
Lancastrianerne trakk seg tilbake og angrep så igjen, muligens for å redde sårede. Denne gang klarte mange av dem å krysse bekken, og det oppsto intense kamper. Lord Audley falt, muligens drept av sir Roger Kynaston.
Etter Audleys død tok John Sutton, 1. baron Dudley over kommandoen og beordret et angrep med omkring 4000 fotsoldater. Dette slo feil, og omkring 500 av soldatene gikk over til yorkistene og begynte å angripe sine tidligere kampfeller. Dermed raste den siste forsvarsviljen hos lancastrianerne sammen, og yorkistene kunne bare rykke frem for å fremtvinge en kaotist retrett. Retretten fortsatte gjennom natten, da yorkistee fulgte etter mange kilometer.
Salisbury var engstelig for at det fantes lancastrianske forsterkninger i området, og prioriterte å gå raskt mot Ludlow. Han slo leir på en ås, som senere har fått navn etter ham, ved Market Drayton. For å narre fienden betalte han en lokal munk for å oppholde seg på Blore Heath gjennom natten, og fyre av en kanon med jevne mellomrom for at eventuelle lancastrianerne skulle tro at kampen fortsatt var i gang.
Det er antatt at minst 3000 falt i slaget. Lokale legender forteller at Hempmill Brook, bekken som renner over slagmarken, var rød av blod i tre dager.
En annen legende forteller av Margaret av Anjou så slaget fra et kirketårn i Mucklestone, og at hun flyktet da hun innså nederlaget. Hun skal ha fått smeden William Skelhorn til å snu skoene på hesten for å hindre speidere fra yorkistene i å finne henne. Smedens ambolt er bevart på kirkegården til minne om dette.
Et kors ble reist på slagmarken på stedet hvor Audley falt. Dette ble erstattet med et steinkors i 1765 og det er kjent som "Audley's Cross". Audley ble gravlagt i Darley Abbey i Derbyshire.
Hvert år blir slaget gjenskapt på Blore Heath av historieentusiaster.
Blore Heath


Forum Romanum.
Forum Romanum er det største og mest kjente av keiserforaene i Roma. Det var sentrum for det politiske, juridiske og kommersielle livet i keisertidens Roma.
Bygninger: Konstantinbasilikaen, Titusbuen, Romulustempelet, Vesta-tempelet, Vestalinnenes hus, Santa Maria Antiqua.


Samfunnsøkonom.
En samfunnsøkonom er en person med eksamen av høyere grad (for eksempel mastergrad, hovedfag eller embedseksamen) i samfunnsøkonomi. Tidligere var betegnelsen "sosialøkonom" vanlig i Norge (faget ble kalt sosialøkonomi ved norske universiteter frem til 2000). En samfunnsøkonom/sosialøkonom kan også bare kalles økonom, men dette er imidlertid et ord som også brukes i endel andre sammenhenger.


Peroral terapi.
Peroral terapi (latin "per" gjennom, "os, oris" munn) betegner inntak av legemidler via munnen. Ofte brukes betegnelsen Per os som har samme betydning og bruksområde.
Som regel dreier det seg om medikamenter, rusmidler (også illegale) eller giftstoffer. Legemiddelet blir inntatt gjennom munnen for eksempel som tablett eller mikstur og som regel svelget. Ernæring via magesonde regnes også som peroral, det samme gjelder medikamenter som tas opp i munnslimhinnen, for eksempel under tungen (sublingvalt).
Andre måter å administrere medikamenter er parenteralt som injeksjon/infusjon intravenøst, subkutant eller intramuskulært, i endetarmen (rektalt) som stikkpille eller transdermalt gjennom huden som salver, kremer, emulsjon eller plaster.


David I av Skottland.
David I'", kjent som «Helgenen» ("The Saint"), (1084 – 24. mai 1153), konge av Skottland, den yngste av seks sønner av Malcolm Canmore og Den hellige Margaret (søster av Edgar Ætheling), inviterte det normannske riddervesenet til Skottland, introduserte normannsk lovverk, reorganiserte institusjonene, opprettet kongelige burgher for oppmuntre handel med utlandet, preget mynter og var meget generøs overfor kirken.
Bakgrunn.
David I ble født i 1084. Ungdommen tilbrakte han ved det engelske hoffet til hans svoger, Henrik I av England og i 1113 giftet han seg med Matilda, datter og arving til Walheof, det engelske jarldømmet i Northumbria, og jarldømmet i Huntington, med et legitimt krav på større deler av England.
Da skottenes konge Edgar døde i 1107 ble kongedømmet, som en følge av hans vilje, delt mellom hans to brødre; Alexander og David. Alexander fikk den skotske kronen og territoriene nord for Forth og Clyde, mens David fikk de sydlige distriktene (stort sett Lowland) og tittelen jarl av Cumbria.
Broren døde i 1124 og David arvet hele kongeriket den 27. april da han selv var i midten av 40-årene, allerede berømt for sin fromhet.
Engasjert i England.
I posisjonen av å også være en engelsk baron sverget David i 1127 troskap til sin niese Matilda (død 1167), som arvingen til kong Henrik I av England. Da den såkalte «troneraneren» Stephen fortrengte henne i 1135 og ble kronet som Henriks etterfølger, kom David henne til hjelp ved å invadere England. Håpet var blant annet å sikre seg Northumberland for egen del. Stephen marsjerte mot nord med en mektig hær. David trakk seg og fikk en fredsavtale, som han senere ikke opprettholdt.
Etter å ha truet med å invadere i 1137, gjorde han alvor året etter, men gikk deretter på et knusende nederlag ved Cutton Moor (Northallerton, Yorkshire) i det som huskes som Fanenes slag den 22. august 1138.
David returnerte til Carlisle og kort tid etter fikk forhandlet fram en ny fredsavtale. Han adlet Matildas sønn Henrik Plantagenet, den senere Henrik II av England, som da godkjente Davids rett til Northumberland. I 1141 møtte han Matilda i London. David gjorde henne selskap på en reise til Winchester, men etter så vidt å ha blitt tatt til fange av sine fiender kom han seg tilbake til Skottland.
Omformingen av Skottland.
Mynt (for og bakside) preget av David I av Skottland.Fra nå av forble han i sitt eget kongerike og engasjerte seg til omformingen av landets politiske og eklektiske organisering. David var en dypt engasjert kristen og grunnla munkekloster som Holyrood, Melrose og Dryburgh og bispeseter som Caithness, Dunblane og Aberdeen. Han ble senere kritisert for å være "«a sair sanct for the croun»" – "for from for å være en dyktig monark", men klostrene hadde også en praktisk side. De forbedret landets økonomi ved å engasjere seg produksjon av sauer, kull og salt.
I den sekulære politikken omdannet han landet innenfor de føydale prinsipper og ikke minst fortsatte han den anglifiseringen som hans forgjengere hadde påbegynt. Han preget den første skotske myntenheten, han reorganiserte offentlige institusjoner og reiste de første kongelige burgher som Edinburgh, Stirling, Berwick, Roxburgh, Dunfermline og kanskje også Perth.
En overklasse av normannere.
Som hersker av Cumbria hadde David allerede anglonormannere i sin tjeneste, og ga disse også lensbesettelser i Skottland til gjengjeld for føydale tjenester, og utnevnte dem til kongelige stedfortredere som sheriffer og dommere. Generelt oppmuntret han sterkt til immigrasjon av en ny overklasse av anglonormannere som hurtig og strategisk giftet seg inn i det gamle skotsk-gæliske adelskapet. Familiene Stewart, de Bruce, Comyn og Olipahant var blant de fransktalende som etablerte seg i Skottland på denne tiden. David ga dem landområder til gjengjeld for militær tjeneste eller rede penger.
Død og ettermæle.
Han døde i Carlisle og etterlot seg to sønner; Malcolm (ikke til å bli sammenblandes med Malcolm IV av Skottland, som var denne Malcolms nevø) og Henrik. Han fikk to døtre; Claricia og Hodierna.
På en del områder er David I et skotsk motstykke til Magnus Lagabøte av Norge, men i skotsk historie er kong David I en ofte oversett figur, ofte ansett som å være altfor katolsk av historikere i tiden etter reformasjonen i Skottland, men det var under hans regime at Skottland ble omformet til nasjonen Skottland.
Sankt Ælred fra Rievaulx var i Davids første år bestyrer av husholdet og senere en nær venn. Etter kongens død skrev en beretning om ham. Her forteller han om hvordan David verget seg for å overta den skotske kronen, om hvor rettferdig hans styre var, hans nestekjærlighet, hans tjenester for kirken. Ælreds eneste kritikk er hans unnfallenhet til å unngå voldtekt og plyndring da hæren hans invaderte England.


Middleham Castle.
Middleham Castle sett fra sør.
Middleham Castle var et slott ved elven Ure i North Yorkshire. Det ble bygget i det 12. århundre, og kom på et senere tidspunkt i Nevilleslektens eie. Den meste kjente personen i denne slekten var Richard Neville, 16. jarl av Warwick, som var en av de mest sentrale personene under Rosekrigene.
Mens Warwick eide slottet gjorde han en rekke forbedringer, som førte til at det ble kjent som «Nord-Englands Windsor». Etter at Richard Plantagenet, 3. hertug av York døde bodde hans sønner George, hertug av Clarence og Richard, hertug av Gloucester på slottet en periode.
I 1470, etter at Warwick hadde skiftet side, satt Edvard IV i fangenskap på Middleham en kort tid. Warwick falt neste år, og etter Edvards gjeninnsettelse på tronen giftet Gloucester seg med Warwicks yngste datter, Anne Neville. De valgte slottet som sitt hovedhjem, og gjorde ytterligere forbedringer og utvidet det. Deres sønn Edward ble født og døde der.
I 1646, under Den engelske borgerkrigen, ble slottet ødelagt. Ruinene eies nå av English Heritage.


Predikant.
En predikant er en person som forkynner Guds ord, det vil si holder en preken eller taler i en kristen forsamling eller under en gudstjeneste. En predikant kan være en prest, men brukes særlig om lekfolk, gjerne omreisende forkynnere og møteledere. Ofte brukes betegnelsen legpredikant for å tydeliggjøre skillet mellom prester og legfolk. Mange kristne kirkesamfunn tillater bare at menn kan opptre som predikanter.
Predikant kan i sammensetninger også brukes om andre engasjerte talere og forkjempere, for eksempel avholdspredikanter og moralpredikanter. Ordet henger sammen med det gammelnorske "predika", det vil si "preke" eller "predike", som kommer via det tyske ordet "prediken" fra det latinske "praedicare" som betyr å «forkynne».


Ludlow Castle.
Ludlow Castle var et stort slott i Ludlow i Shropshire, England. Det er i dag i ruiner, og står på en høyde i byen, med utsikt over elven Teme.
Slottet ble først bygget i det 12. århundre av en normannisk lord. Det var i slektene de Lacy og Mortimers eie, frem til det ved Edvard IVs tiltredelse ble overtatt av kronen. I Tudortiden ble det utført betydelige ombygginger på slottet, og det forble i kongelig eie helt til 1811. Det tilhører nå jarlen av Powis.
I omkring hundre år hadde Rådet for Wales og Marches sete på slottet. Tre kongelige barn hadde sitt hjem der: Edward, sønn av Edvard IV; Arthur Tudor og Mary Tudor.
Slottet er byens største attraksjon, og det er regelmessige omvisninger og arrangementer i ruinene.


Slaget ved Ludford Bridge.
Slaget ved Ludford Bridge ble Huset Yorks største nederlag i den første fasen av rosekrigene. Slaget ble utkjempet ved Ludford Bridge i Shropshire den 12. oktober 1459.
Etter seieren i slaget ved Blore Heath gikk yorkistene videre til Worcester. Etter å ha møtt en kraftig, overlegen lancastriansk styrke vendte de tilbake til Ludford Bridge og stilte opp i defensive posisjoner. Før slaget hoppet Andrew Trollope, som hadde kommandoen over soldatene fra Calais, av fra yorkistenes styrke da Henrik VI tilbød ham benådning. Han tok med seg ikke bare sine menn, men også informasjon om yorkistenes styrke og planer. Lancastrianerne hadde dermed omkring tre ganger så mange soldater og oversikt over Yorks disposisjoner.
Richard Plantagenet, 3. hertug av York flyktet sammen med sine sønner George og Richard og sine allierte Warwick og Salisbury, først til Calais og deretter til Irland.
Ludford Bridge


Melina Kanakaredes.
Melina Kanakaredes (født 23. april 1967 i Akron i Ohio) er en amerikansk skuespiller. Hennes mest kjente rolle, som hun har vunnet en pris for, er som Dr. Sydney Hansen i TV-serien "Providence". Hun har også spilt i flere andre TV-serier (blant annet i rollen som Stella Bonasera i) og filmer.
Melina studerte ved Ohio State University, hvor hun deltok på universitetets lag i synkronsvømming. Hun kom i studietiden på annenplass i Miss Ohio-konkurransen. Deretter studerte hun videre på Point Park College i Pittsburgh, hvor hun tok en bachelorgrad i teaterfag. Hun er av gresk avstamning, og snakker flytende gresk.
Melina Kanakaredes giftet seg med Peter Constantinades i 1992, og paret har to døtre.
Filmografi.
I tillegg kommer en rekke gjesteopptredener i TV-serier.


Thrakia.
Det klassiske Thrakia og områdene rundt, fra Alexander G. Findlay's "Classical Atlas to Illustrate Ancient Geography," New York, 1849
Thrakia (gresk: Θρᾴκη, "Thrákē"; bulgarsk: Тракия, "Trakija"; tyrkisk Trakya) er et historisk og geografisk område i Sydøst-Europa som brer seg over søndre Bulgaria, nordøstre Hellas og den europeiske delen av Tyrkia. Thrakia grenser til havene Svartehavet, Egeerhavet og Marmarahavet.
Historie.
De opprinnelige innbyggerne i Thrakia var et indo-europeisk folk kalt "thrakere". Fordelt på to stammer greide ikke thrakerne å utforme en varig politisk organisering før den Odrysiske stat ble opprettet på 300-tallet f.Kr.
Den romerske provinsen Thrakia i år 120
Thrakerne kom tidlig inn under kulturell innflytelse av antikkens Hellas, men de beholdt språket og kulturen sin lenge. I mytologien får man inntrykk av at thrakerne har hatt innflytelse på grekerne fra veldig langt tilbake, noen thrakere framtrer også som kulturbærere i noen av de greske mytene. Men siden de ikke var gresk-talende, ble de sett på som barbarer av grekerne. De første greske koloniene i Thrakia ble grunnlagt på 500-tallet f.Kr.
Det thrakiske området syd for Donau (bortsett fra landet til Bessi-stammen) ble styrt av persere i nesten et halvt århundre da Dareios den store ledet en ekspedisjon inn i området fra 513 f.Kr. til 512 f.Kr.
Regionen ble erobret av Filip II av Makedonia på 300-tallet f.Kr, og kongedømmet Makedonia styrte landet i ett og et halvt århundre.
I 279 f.Kr. rykket keltere inn i Makedonia, Hellas og Thrakia. De ble fort tvunget ut av Makedonia og Hellas, men de forble i Thrakia fram til slutten av århundret. Fra Thrakia rykket tre keltiske stammer inn i Anatolia og grunnla et nytt kongerike kalt Galatia.
Under den tredje makedonerkrig måtte thrakerne vedstå seg romersk myndighet. Klientstaten Thrakia besto av flere forskjellige stammer.
Etter at Roimitalkes III av det thrakiske kongedømmet Sapes ble myrdet i år 46, ble den romerste klientstaten opphevet og direkte romersk styre ble innført. Romerne forsøkte likevel ikke å gjøre romere av thrakerne i den romerske provinsen Thrakia, de fleste av dem var sterkt gresk på denne tiden.
Etterfølgeren til Romerriket på Balkan var det bysantinske riket, som beholdt kontrollen over Thrakia fram til 800-tallet, da mesteparten av regionen ble innlemmet i Bulgaria. Bysants gjenvant Thrakia i 972, for så å tape det til bulgarerne igjen på slutten av 1100-tallet. Opp igjennom 1200-tallet og første halvdelen av 1300-tallet pendlet makten i regionen mellom Bulgaria og det bysantinske riket. I 1352 gjennomførte de ottomanske tyrkerne sitt første angrep på regionen og undrela seg Thrakia fullstendig i løpet av et par tiår, for å herske over det for fem århundrer.
I 1878 ble mesteparten av Thrakia innlemmet i den halvautonome ottomanske provinsen Øst-Rumelia, som ble slått sammen med Bulgaria i 1886. Resten av Thrakia ble delt mellom Bulgaria, Hellas og Tyrkia i begynnelsen av 1900-tallet, etterfulgt av Balkankrigene og andre verdenskrig.


Agnes Miegel.
Agnes Miegel (født 9. mars 1879 i Königsberg, død 26. oktober 1964 i Bad Salzuflen) var en tysk forfatterinne, journalist og balladedikter.
Liv.
Hennes forfedre hørte til de salzburgske trosflyktningene, som hadde fått asyl av kong Fredrik Vilhelm I i Østpreussen. Hun var datter av kjøpmannen Gustav Adolf Miegel og Helene Miegel f. Hofer.
Miegel gikk på den høyere pikeskolen i Königsberg og ble utdannet til sykepleier i Berlin, før hun arbeidet som pedagog på et pikeinternat i Bristol. I 1905 gikk hun på lærerseminaret i Berlin. På grunn av foreldrenes sykdom reiste hun tilbake til Königsberg, hvor hun — avbrutt av større reiser — levet fra 1906 til 1945. Hun arbeidet som journalist og skribent frem til 1927, og virket deretter som forfatterinne. I 1945 flyktet hun fra de sovjetiske hordene til Danmark. I 1946 fikk hun tilflukt på Schloss Apelern og i 1948 slo hun seg ned i Bad Nenndorf, hvor hun virket frem til sin død.
Ved siden av sin pedagogiske virksomhet utgav Miegel lyrikk og fortellinger, preget av hjemlig-kristelig tankegods. Börries von Münchhausen fremmet allerede Miegels første ballader og sanger i sin nyromantiske krets. Hun la stor patos i sine velkjente Heimatdikt.
Agnes-Miegel-Gesellschaft og flere skoler i Wilhelmshaven bærer hennes navn.
Eksterne lenker.
Miegel, Agnes
Miegel, Agnes
Miegel, Agnes
Miegel, Agnes
Miegel, Agnes
Miegel, Agnes


Gjest Bårdsen.
a> i Oslo. Illustrasjon fra 1877-utgaven av selvbiografien "Gjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnetsløb".
Gjest Bårdsen (født 1791, døpt 13. april 1791, død 13. mai 1849) var en norsk forbryter og forfatter fra Sogndalsfjøra i Sogndal. Han er kjent for sine mange rømninger fra arresten. Det verserer mange historier, myter og fortellinger om Bårdsen, om hans reiser og gjerninger.
I 1827 ble han idømt livsvarig straffarbeid og hensatt i Akershus slott. I fangenskap forfattet han blant annet selvbiografien "Gjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnetsløb" (1835, tre bind), hvor han i stor grad konstruerte en versjon av sitt eget liv som romantisk og ridderlig rettferdig gentlemanstyv. Han skrev også en bok om rodi (fantespråket) og en utredning om fangelivet. Han ble benådet i 1845. Resten av livet reiste han omkring og solgte bøkene sine. Under koleraepidemien i Christiania i 1833 var han en av de som ble smittet, men Gjest Bårdsen døde først i Bergen i 1849. Han ble da titulert som «Boghandler».
Om hans utseende gis ifølge «Protokoll over uærlige slaver paa livstid ved Agershuus Fæstnings Slaverie» følgende beskrivelse: "«Signalement: 62 tommer (161 cm) høi, mørkebruun af haar, blaa af øine, sortsmudsket af ansikt med enkelte kopar, mørkladen af hud, maadelig og noget undersat af bygning. Særkjende; På høire forarm 2de hjerter hvori 2de pile, nedenunder I.S.G., og på venstre arm en saakaldet havfrue. Et ar på venstre kindbeen. Det vises paa ryggen at han har været kagstrøgen.»"
I 1939 regisserte Tancred Ibsen en romantisk fremstilling av ham i filmen "Gjest Baardsen".
Tradisjonen om Gjest Baardsen.
Norsk Folkeminnegransking har dokumentert en tradisjon om Gjest som må ha vokst fram i årene etter at han ble satt på festningen. Her fremstår han som en folkets mann som ligger i stadig konflikt med øvrigheten. Når vi ser folketradisjonen fra dansketiden samlet, finner vi ofte et bilde av griske futer og lensmenn som legger tunge skatter på småkårsfolk. I novelleeventyrene og småstubbene hos Asbjørnsen og Moe er dette trekket fremtredende. Gjest ble raskt et symbol på vanlige folks kamp mot urettferdig skattlegging, og vant et rykte i folketradisjonen som en norsk Robin Hood. Mange av fortellingene om ham handler dermed om hvordan han lurte lensmenn og futer for pengene, og gav dem tilbake til dem som trengte dem. Forøvrig finnes det en rekke historier om hvordan han greidde å slippe fra arresten. Gjest Baardsen levde og virket i en oppbruddstid for Norge, og kan ha samlet opp i seg sagntrekk som passer godt i samtiden. De største bragdene hans forekommer i årene rett etter 1814, mens de folkelige forestillingene om det danske embedsveldet fremdeles satt godt igjen på norske bygder.
Tancred Ibsens film bruker disse fortellingene i rikt monn. Erling Gjelsvik problematiserer i høy grad denne tradisjonen med sin Bårdsen-biografi fra 2002. Her framstår «mestertyven» som en forholdsvis tradisjonell vinningsforbryter, som stjal der han kom til, uansett ofrenes sosiale status.


Francisco de Orellana.
Francisco de Orellana (født ca. 1500, død ca. 1549) var en spansk oppdagelsesreisende og conquistador.
Orellana tok del i den spanske erobring av Peru sammen med Francisco Pizarro, og var en av Gonzalo Pizarros offiserer under Gonzalos ekspedisjon i 1541 øst for Quito og inn i Sør-Amerikas indre på leting etter det sagnomsuste El Dorado.
Da ekspedisjonen nådde seilbare strekk langs elven Río Napo lot Gonzalo Pizarro bygge en skute som skulle rekognosere nedover elva. Orellana fikk oppgaven som kaptein på skuta, og sammen med et mindre antall mannskap la de avsted i desember 1541 for å gjøre et siste fremstøt for å finne El Dorado, mens Gonzalo Pizarro og resten av ekspedisjonen lå i leir og ventet på at skuta skulle komme tilbake med nyheter om det forjettede land. Men etter noen dagsreiser innså Orellana at det pga. strømforholdene ville bli vanskelig å seile tilbake, og bestemte seg for å ignorere Gonzalo Pizarros instrukser. Han erklærte overfor mannskapet at han aktet å fortsette nedover elva så langt den rakk for å se hvor den endte. Bare én mann protesterte. Han ble satt iland, og etter flere dagers strabasiøs ferd gjennom jungelen langs elva lyktes det ham å nå leiren med den ventende ekspedisjonen, som måtte oppgi forsøket på å finne El Dorado, og gjorde vendereis.
I en usannsynlig vellykket seilas klarte Orellana å forsere hele veien ned elva Amazonas og nådde dens munning i august 1542. Fra munningen seilte han vestover langs Sør-Amerikakysten til han kom til øya Margarita ved kysten av Venezuela øst i Karibien, der det var blitt etablert en spansk koloni.
Det var under denne seilasen at Amazonas fikk sitt navn. Orellana skrev at de ble angrepet av kvinnelige krigere, noe som fikk ham til å tenke på antikkens amasoner. Sammenstøtet var med tapuyasindianere, hvor kvinnene kjempet side om side med mennene.
Orellana døde under en senere reise ned Amazonas.
Den nåværende ecuadorianske provinsen Orellana er oppkalt etter ham.


Hanga Roa.
Hanga Roa er hovedstaden på den chilenske øya Påskeøya i Stillehavet, og er lokalisert sørvest på øya. I 2002 bodde det 3 304 mennesker i hovedstaden, som tilsvarer 87 % av den totale befolkningen på Påskeøya.
Byen.
Hovedgaten "Avienda Policarpo Toro" er byens hjerte, og de fleste butikkene, hotellene, restaurantene og øyas eneste kjøpesenter og apotek ligger langs denne gaten. Byens eneste museum og den romersk-katolske kirken fungerer som kulturelt og religiøst møtested, og er lokalisert i sentrum av hovedstaden.
Modernisering.
Regjeringen i Chile har gjort mye de siste årene for å bygge ut kommunikasjonen, noe som har vært til stor fordel for Påskeøya og Hanga Roa. Med utbyggingen av internett kom det mange internett-kaféer, og en minibank. Denne minibanken har blitt kalt ’’den mest isolerte minibanken i verden.’’
Lufthavn.
Hanga Roa lufthavn, Mataveri International Airport, trafikkeres av det chilenske nasjonale flyselskapet, "LAN Airlines".


Ullerentjernet.
Ullerentjernet er et tjern som ligger på Holleia i Ringerike kommune i Buskerud.


Internasjonal lufthavn.
Internasjonal lufthavn er en særskilt lufthavn der fly til og fra andre stater kan lande og ta av. Slike lufthavner er vanligvis store, og har lange rullebaner for å betjene store fly som brukes i internasjonal eller interkontinental flyvning. Internasjonale lufthavner tar normalt imot innenrikstrafikk i tillegg til internasjonal trafikk.
Ved internasjonale lufthavner har toll- og immigrasjonsmyndighetene stasjonert personell for å kontrollere utlendingers reisepapirer, passasjerenes bagasje og flyenes last.
I noen tilfeller kan passasjerer og fly klareres gjennom toll og immigrasjon ved avreiseflyplassen. Dette er tilfelle ved flere lufthavner i Canada, der USA har utstasjonert toll- og immigrasjonsbetjenter slik at flyvninger kan forhåndsklareres og dermed lande på ikke-internasjonale lufthavner i USA.


Pirayaer.
Pirajaer (spansk "piraña", portugisisk "piranha") er en fellesbetegnelse for flere søramerikanske arter av karpelakser med skarpe tenner. De er normalt fra 15 til 25 centimeter lange.
De lever i elvene i Sør-Amerika. Hovedsakelig finner man fiskene i Amazonas, samt i elver i Guyana og Paraguay. Arten "Pygocentrus piraya" lever i elva Rio São Fransisco i Brasil. Pirajaer lever stort sett av frø, plantemateriale, og som predatorer og åtseletere på andre fisk. De har et rykte på seg for å være menneske-etere, noe som er ufortjent, selv om enkelte territorielle arter kan angripe badende mennesker for å forsvare territoriet sitt, spesielt når vannstanden er lav.
Stimens atferd er en forsvarsmekanisme, ikke en jaktstrategi.
Navnet «piraja» kommer fra Tupi-Guarani-språket hvor "pirá" betyr «fisk» og "sanha" eller "ranha" betyr «tann».
Systematikk.
Systematikken til denne gruppen er ikke fullt ut forstått og det vil bli forandringer etterhvert som det blir gjort flere undersøkelser.


Sykehuset Telemark.
Sykehuset Telemark er et helseforetak med sin hovedavdeling lokalisert til Skien. Seksjoner finnes også i Porsgrunn og Kragerø. Antall ansatte var 2 750 i 2003, hvorav 215 leger.


RQ-1 Predator.
RQ-1 Predator er en drone, et ubemannet luftfartøy, utviklet for det amerikanske luftforsvaret. Den kan bære og bruke to AGM-114 Hellfire-missiler, og betegnes da MQ-1. Predator har vært i tjeneste siden 1995, og har vært i strid i Afghanistan, Bosnia, Kosovo, Irak og Jemen. Siden 2004 har også det italienske luftforsvaret brukt den.
RQ-1 Mariner er en versjon tilpasset for den amerikanske marinen.
Under betegnelsen RQ-1A/B Predator ligger egentlig et helt system, ikke bare flyet. Et komplett system består av fire fly med sensorer, en bakkekontrollstasjon, utstyr for satellittkommunikasjon og 55 personer.


RQ-2 Pioneer.
RQ-2 Pioneer er en drone, et ubemannet luftfartøy, utviklet av amerikanske AAI Corporation og Israel Aircraft Industries. Den har vært i tjeneste siden 1986, og har vært brukt av den amerikanske marinen, marineinfanteriet og hæren.


Bergseminaret.
a>)Bergseminaret var under navnet «Det Kongelige Norske Bergseminarium» Europas første institusjon for høyere utdannelse i bergteknikk. Grunnlagt på Kongsberg 19. september 1757 etter kongelig resolusjon av Fredrik V og i virksomhet til 1814.
Formålet var å styrke Danmark-Norges bergverkskunnskap og å høyne kompetansenivået ved Kongsberg Sølvverk. Frem til 1811 var Bergseminaret, ved siden av Krigsskolen i Christiania, det eneste lærestedet i Norge som tilbød høyere utdanning. Det var dengang planer om at landets første universitet skulle legges til bergstaden Kongsberg.
Bakgrunn.
Undervisningen på Kongsberg kom i stand ni år før bergakademiet i Freiberg i Sachsen og regnes derfor blant verdens første tekniske læresteder. Skolen ble etablert i samråd med oberberghauptmann Michael Heltzen etter initiativ av berglege Johan Heinrich Becker som selv underviste i nesten alle bergverksfagene, i begynnelsen også i fag som latin, dansk, norsk privatrett, og bygningstegning. Undervisningen ble etterhvert sterkt utvidet. Både fagkrets og lærerkrefter nådde et nivå som berettiger til å betegne Bergseminaret som en høyskole.
Undervisningen foregikk i starten i Beckers hjem ettersom skolen slet med dårlig økonomi de første årene. I 1786 flyttet undervisningen inn et staselig patrisierhus på Kirketorget i Kongsberg. Til hovedbygningen hørte også et laboratorium og eget lysthus. Bygningen står den dag i dag og går ennå under navnet Bergseminaret.
De nasjonale omveltninger og krise for sølvverket medvirket til at Bergseminaret i 1814 ble nedlagt. Da hadde skolen hatt 35 elever, og omtrent halvparten hadde også tatt eksamen. I praksis hadde virksomheten og alt utstyret (bl.a. en verdifull mineralsamling) alt i 1811 blitt overført til Universitetet i Christiania. Senere ble mesteparten flyttet til Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Basert på Bergseminarets grunnleggelsesår feiret NTH i 1957 200-årsjubileum for den høyere tekniske undervisning i Norge.
Undervisningsbygning.
Bergseminarets bygning på Kirketorget 3 er en bygning i klassisistisk stil med mansardtak, oppført 1786. Huset ble bygget som undervisningslokaler for «Det Kongelige Norske Bergseminarium», og hadde denne funksjonen fram til 1814, da Bergseminaret ble nedlagt.
Fra 1814 til 1956 ble bygningen brukt som bolig for direktører ved Kongsberg Sølvverk.
Etter at sølvverket ble nedlagt for siste gang i 1958, ble bygningen overtatt av Forsvaret og brukt til administrative og representative formål. Seinere hadde Heimevernet boliger og kontorer der.
I desember 2005 ble bygningen overført til Bergverksmuseet. Bygningen er fredet og har i senere år gjennomgått en total restaureringsprosess. Under arbeidet ble det blant annet avdekket unike og intakte tapeter fra 1700-tallet.


RQ-3 Dark Star.
a>. Flukten varte 44 minutter og var for testformål.
RQ-3 Dark Star er en drone, et ubemannet luftfartøy. Det ble brukt av det amerikanske luftforsvaret. Første flytur var 26. mars 1996. Programmet ble kansellert i 1999. Utviklingen ble foretatt av Lockheed Martins Skunk Works-avdeling og Boeing. Det har blitt hevdet i pressen at Dark Star ikke ble kansellert, men forsatt utvikles som et «svart» prosjekt.
Den to første prototypene kan beskues på Museum of Flight i Seattle, Washington og National Museum of the United States Air Force ved Wright-Patterson Air Force Base i Ohio.


Cat Fanciers' Association.
Cat Fanciers' Association (CFA) er et internasjonalt register for rasekatter, på linje med Fédération Internationale Féline. Registeret som sådan ble grunnlagt i 1906. Hovedkontoret ligger i Manasquan, New Jersey, i USA.


RQ-4 Global Hawk.
RQ-4 Global Hawk er en drone, et ubemannet luftfartøy, brukt av det amerikanske luftforsvaret til overvåkning. Det ble tatt fram av Northrop Grumman. Det er utstyrt med radar og infrarøde sensorer for å se gjennom skydekke.
Det er det første ubemannede luftfartøyet som har blitt sertifisert av den amerikanske luftfartsadministrasjonen til å fly i sivile luftleder uten spesialtillatelse. Det australske forsvaret har også bestilt Global Hawk.


Gul trompetkantarell.
Gul trompetkantarell ("Cantharellus aurora") er en mindre kjent kantarellart.
Hatten kan være mørk, nesten svart. Under hatten er det tydelige ribber. Som regel er de glattet nesten helt ut nærmest stilken. Stilken er hul og lysende gul, nesten over i en lys orangetone.
Gul trompetkantarell vokser gruppevis. De kan finnes i store mengder på et lite område i gode soppår. De finnes i barskog, gjerne vanskelig tilgjengelig under einebærbusker.
Dette er en svært god matsopp, i klasse med vanlig kantarell. Den egner seg godt til tørking.


ChangKong-1.
ChangKong-1 (CK-1) er en radiostyrt måldrone, et ubemannet luftfartøy. Det er utviklet i Kina på bakgrunn av sovjetiske Lavotsjkin La-17C som de fikk tidlig på 1960-tallet. Ansvarlig for prosjektet var general Zhao Xu, og det første eksemplaret fløy 6. desember 1966. En av de større forskjellene til forgjengeren er at det bruker en turbojet i stedet for en ramjet.


IAI Harpy.
IAI Harpy er en drone, et ubemannet luftfartøy, utviklet av Israel Aircraft Industries (IAI). Den er beregnet på å angripe fiendtlige radarer og har et høyeksplosivt stridshode.
IAI har solgt Harpy til blant annet Tyrkia, India og Kina. I 2004 ble det en strid mellom USA og Israel hvor USA beskyldte Israel for å selge avansert militær teknologi til Kina. Harpy var blitt solgt til Kina for om lag 55 millioner dollar i 1994, og da de kom tilbake ti år senere for å bli oppgradert, mente USA at Israel burde annullere kontrakten. Man hevdet at det var amerikansk teknologi i dronene. Dronene ble returnert til Kina uten å bli oppgradert, og hendelsen kjølnet forholdet mellom USA og Israel, som ble satt ut av Joint Strike Fighter-programmet. Men året etter har Israel bekreftet at de atter er med i programmet.
Spesifikasjoner.
Ubemannet fly, 2,7 meter langt og med et vingespenn på 2,1 meter. Flyet veier 135 kilo når det er lastet. Det drives av en Wankelmotor på 37 HK og har en maksfart på 185 km t. Rekkevidden er 500 km. Flyet har et stridshode på 32 kg høyeksplosivt sprengstoff.


RQ-5 Hunter.
RQ-5 Hunter er en drone, et ubemannet luftfartøy. Den er en amerikansk tilpasning av den israelske Hunter, utviklet av Israeli Aircraft Industries. Den ble brukt av den amerikanske hæren i Kosovo. Programmet ble kansellert i 1996, men noen eksemplarer er fremdeles i tjeneste.


Havforskningsinstituttet.
a> vest av Nordkapp er den eneste i arktiske farvann nord for Lofoten.
Havforskningsinstituttet ligger i Bergen og forsker på marine ressurser, marint miljø, kystsone og havbruk. Det er vårt sentrale, oseanografiske forskningsmiljø. Instituttet har eksistert siden 15. oktober 1900, til 1989 var det underlagt Fiskeridirektoratet. Fra 1989 er Havforskningsinstituttet direkte underlagt Fiskeri- og kystdepartementet. Tidligere drev instituttet mye forskning i hele Nord-Atlanteren og Ishavet, men i dag er virksomheten først og fremst konsentrert om havbruk og om økosystemene i Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og den norske kystsonen. Instituttet har ca 700 ansatte, hovedsakelig i Bergensområdet, Tromsø, Arendal og på kystatasjoner og fartøy.
Instituttet leverer faglige råd til myndighetene, fiskeri- og oppdrettsnæringa og samfunnet. Det har om lag 600 ansatte, og er det største marine forskningsmiljøet i Norge. Også internasjonalt er Havforskningsinstituttet ledende på en rekke av sine forskningsområder.
Havforskningsinstituttet etablerte i 2003 en avdeling i Breivika i Tromsø – "Havforskningsinstituttet Tromsø". Havforskningsinstituttet har forskningsstasjoner i Austevoll, Matre, og Flødevigen ved Arendal. Stasjonen i Flødevigen ble oppretta i 1882, og er en av landets eldste marine forskningsstasjoner. Den har Skagerrak, Nordsjøen og kystsonen som sitt arbeidsområde, og var også den første som begynte med forsøk på oppdrett av fisk og skalldyr i Norge. I dag leder Flødevigen det internasjonale forskningsprosjektet MAR-ECO langs Den midtatlantiske ryggen. Stasjonen i Matre ble etablert i 1971, og har forskning på laks som sin hovedoppgave.
Havforskingsinstituttet eier tre forskingsfartøy; FF «Johan Hjort», FF «G.M. Dannevig» og FF «G.O. Sars», som eies sammen med Universitetet i Bergen. I tillegg har instituttet ansvaret for driften av det NORAD-eide fartøyet FF «Dr. Fridtjof Nansen», som opererer langs vestkysten av Afrika, og for FF «Håkon Mosby», som eies av Universitetet i Bergen.
Videre leier instituttet inn det større forskningsskipet FF «Jan Mayen», det mellomstore FF «Hans Brattström» og det lille fartøyet FF «Fangst».
Faste stasjoner.
Havforskningsinstituttet har tre biologiske forskningsstasjoner, og åtte såkalte "faste hydrografiske stasjoner" langs kysten. Det gjøres temperatur- og saltmålinger ved disse åtte stasjonene og ved Forskningsstasjon Flødevigen. De hydrografiske stasjonene ble opprettet på 1930-tallet, og måler omlag hver annen uke temperaturen og saltinnholdet (saliniteten) i sjøen fra 1 meters dyp og ned til 300 meters dyp. Ved Flødevigen gjøres det målinger daglig.


RQ-7 Shadow.
RQ-7 Shadow er en drone, et ubemannet luftfartøy. Den ble utviklet av Israel Aircraft Industries og brukes av den amerikanske hæren. Shadown kan overføre video i sanntid til bakkestasjonen.


Sperwer.
Sperwer (nederlandsk for spurvehauk) er en drone, et ubemannet luftfartøy, utviklet av franske SAGEM. Den er fjernstyrt og kan fly i fem timer, og sende tilbake bilder fra en rekkevidde på 150 km.
I tjeneste.
Sperwer er i tjeneste i Frankrike (61e régiment d'artillerie) og Hellas.
Det canadiske forsvaret brukte Sperwer i Afghanistan mellom 2003 og 2009 da den ble erstattet med den israelske IAI Heron.
Danmark forsøkte å få den i tjeneste under navnet "Tårnfalken", men etter lengre tids problemer ble prosjektet avviklet sent i 2004 og de gjenværende dronene ble solgt til Canada.


World Cat Federation.
World Cat Federation (WCF) er et internasjonalt rasekattregister, på linje med Fédération Internationale Féline (FIFe). Registeret ble grunnlagt i Rio de Janeiro, Brasil, i 1988, men hovedkontoret ligger i Essen i Tyskland.


The International Cat Association.
The International Cat Association (TICA) er et internasjonalt stambokregister for rasekatter som ble grunnlagt i 1979, på linje med Fédération Internationale Féline. Hovedkontoret ligger i Harlingen i Texas, USA.


Blandaball.
Blandaball, avkokt klippfisk, bacon osv - KristiansundBlandaball er en type fiskemat som består av fisk, løk og potet, som er malt opp i en litt grov masse og formet til en ball. Man har to varianter; "rundball", som er sirkulær, og har en fleskebit i midten, og "langball", som er avlang, og ikke har fleskebit i midten. Den vanligste varianten er rundball.
Blandaball er litt grå av farge og grovere i konsistens enn andre varianter av ball (for eksempel potetball og hvitball).
Kristiansund har lang tradisjon for blandaball, og byen blir på folkemunne kalt «Baillsuinn», «Ballsund» og «Baillbyen».


Bacalao.
Bakalao, ikke på norsk, men fra et portugisisk (?) kjøkken.
a>. Bollene lages av most klippfisk, egg, melk og mel, tilsmakes med hvitløk og persille; stekes i olivenolje og serveres som tapas eller med salat.
Norsk klippfisk er ofte råvare når bacalao tilberedes i Portugal og Spania.
Bakalao er på norsk en klippfiskrett med opprinnelse i Portugal. Tradisjonen forteller at den ble introdusert i Kristiansund av fiskeoppkjøpere fra Baskerland i Spania på begynnelsen av 1800-tallet. Ordet "bakalao" på spansk ("bacalao") og portugisisk ("bacalhau") betyr rett og slett torsk, og fersk, usaltet torsk omtales som "bacalhau fresco". Bakalao er i den latinske verden et mye mer omfattende begrep enn på norsk, og kan oversettes som en klippfiskrett.
Bacalao på norsk.
Retten bakalao består av klippfisk, potet, løk, olivenolje, tomatpuré og hermetisert paprika, pimiento. Det finnes varianter av bakalao med noe varierende ingredienser (for eksempel hvitløk og oliven. Det finnes også oppskrifter på krisebakalao fra andre verdenskrig.
Bakalao blir i dag brukt som festrett, selv om den før i tiden var mer som en hverdagsrett å regne. Retten er spesielt utbredt i Møre og Romsdal, og kanskje er Kristiansundere spesielt godt kjent for å lage retten. Bakalao er også mye brukt i den norske handelsflåten, og kan klassifiseres som norsk skipskost på 1900-tallet.
Under andre verdenskrig var klippfisk og bakalao krisemat for mange nordmenn. Men nå ser bakalao ut til å bli stadig mer interessant rett for stadig flere nordmenn etter at vi som turister har besøkt landene som kjøper norsk klippfisk. Klippfisk er stadig lettere å få kjøpt i norske dagligvarebutikker. Det selges også saltmoden fisk, som ikke er tørket, under betegnelsen klippfisk i norske butikker.
Etter 2.verdenskrig overtok Ålesund rollen som den byen i Norge som produserer mest klippfisk.
I 2004 vedtok Norsk språkråd at formen "bakalao" er tillatt, i tillegg til den opprinnelige formen bacalao. Dette er tiltak for å verne det norske språk mot utenlandske lånord.
Bacalao i den latinske verden.
Bakalao-retter i latinske land omfatter veldig mange flere retter enn vår norske bakalao, og på norsk ville vi bruke betegnelsen "klippfisk-retter". I Italia brukes ordet bakalao, på italiensk "baccalà", også om retter laget av tørrfisk.
Engelsk Wikipedia har flere gode artikler om temaet klippfisk, trolig skrevet av forfattere med god kunnskap om portugisiske og spanske mattradisjoner.


Izmir.
İzmir, eller det tidligere greske Smyrna (gresk: Σμύρνη), er en havneby i Vest-Tyrkia ved Egeerhavet. Innbyggertallet i Izmir provinsen var i 2010 på 3,95 millioner mennesker. Hovednæringene er havnen, som er landets største og nest viktigste etter Istanbul. Izmir har også oljeraffineri og noe industri. NATO har også en kommandosentral i Izmir. Byen er kjent for å være svært influert av Vest-Europeisk kultur, og er lokalisert i nærheten av kjente turiststeder som Cesme.
Byen tilhørte Det bysantinske rike før den ble Johanitterordenens base. Johanitterridderne ble drevet ut i 1402 av Timur Lenk, og i 1425 tok ottomanerne over kontrollen av byen. Samtlige greske innbyggere ble drevet ut etter det ottomanske rikets fall i 1922 og over 100 000 ble drept.


Jente.
Jente eller pike er et menneskebarn av hunnkjønn, i motsetning til en gutt, som er et menneskebarn av hannkjønn. En voksen person av hunkjønn blir omtalt som kvinne eller dame. De biologiske forskjellene mellom gutter og jenter har medvirket til en kulturell og sosial forskjellsbehandling av kjønnene. Synet på jenter og deres kjønnsrolle, både i forhold til gutter og i forhold til voksne kvinner, har variert stort i ulike kulturer, men ofte har jenter i ulik grad fått sine liv begrenset ved barnefødsler og familie og blitt behandlet enten annerledes eller dårligere, i den forstand at deres muligheter er mer begrenset, enn gutter.
Etymologi.
Ordet jente kommer fra norrønt, "genta", avledet fra "gant", spøk, fjas. Jente har således en språklig bakgrunn tilbake til norsk jernalder. Verbet "å gantes" brukes i noen dialekter og i eldre språk om «å skjemte» eller «å fjase», særlig med en av motsatt kjønn, og "en gant" er i svenske dialekter en narr.
I moderne tid er "jente" et særnorsk ord som på dansk hovedsakelig blir brukt for å vise til norske (unge) piker. På svensk brukes betegnelsen "jänta" i visse dialekter og bygdemål om unge, ugifte jenter, blant annet i eldre bygdelivsskildringer og Nord-Sverige.
I tidligere tider var jente også knyttet til en posisjon i samfunnet. En ung kvinne som ennå ikke har trådt inn i de rollene som rent miljømessig forventes av en kvinne, kan også omtales som en jente. I sammensatte ord kan "jente" dessuten brukes om en kvinne i en underordnet stilling, for eksempel en tjenestejente, løperjente eller kjøkkenjente. Konnotasjonen for begrepet jente endres således over tid.
Ordet "pike" het på norrønt "píka", og er trolig lånt fra finsk. Det kan bety både jentebarn, ung, ugift kvinne og tjenestejente.
Det finnes en mengde synonymer og slangord til "jente" og "pike", alt fra jomfru til fjortis.
På engelsk er betegnelsen for en ung kvinne, jente, ordet "girl" som kom inn i engelsk språk fra mellomengelsk en gang mellom 1250 og 1300. Det er avledet fra det angelsaksiske ordet "gerle" (også stavet "girle" eller "gurle"). Angelsaksiske ordet "gerela" hadde betydningen antrekk eller type klær. På engelsk har "girl" hatt betydningen «ugift kvinne» siden rundt 1530.
Demografi.
Ei jente med kjønnsrollebestemte leker.
Det finnes i henhold til UNICEFs beregninger 2,18 milliarder levende personer under 18 år hvorav disse er over 1 milliard jenter. Siden 1700-tallet har forholdet mellom fødte jenter og gutter blitt observert, og man har kommet fram til at det fødes noe færre jenter enn gutter, rundt 1050 gutter/1000 jenter. Dette speiles også i Norge hvor det fødes ubetydelig flere gutter enn jenter, men til gjengjeld er krybbedøden mer utslagsgivende hos gutter enn hos jenter. Antallet er relativt liten, men forskjellen er påfallende stor; henholdsvis 45 gutter mot 29 jenter i 1991 og for 2000 var tallene 16 gutter mot 8 jenter.
Til tross for FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har slått fast at «Grunnskoleundervisningen skal være tvungen og tilgjengelig og fri for alle», men rundt 121 millioner barn blir fritatt denne rettigheten verden over, 65 millioner jenter, 56 millioner gutter. Globalt går færre jenter på skole enn gutter (henholdsvis 70%:74% og 59%:65%).
I tillegg er det en kjønnsforskjell mellom gutter og piker verden over som har tilgang til skoleundervisning. Blant FNs utvalgte land som fylte følgende kriterier: lav innskrivning av jenter i skole, kjønnsforskjell på mer enn 10 prosent i grunnundervisningen, land med mer enn 1 million jenter utenfor skoleundervisning, og land som også er preget av problemer som påvirker muligheter for jenter, som HIV/AIDS og konflikter: Afghanistan, Bangladesh, Benin, Bhutan, Bolivia, Burkina Faso, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Kongo, Djibouti, Eritrea, Etiopia, Guinea, India, Malawi, Mali, Nepal, Nigeria, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Sudan, Tyrkia, Tanzania, Jemen og Zambia. Ved at færre jenter blir systematisk utelatt fra skoleundervisning, fører igjen til at de får færre muligheter i samfunnet de lever i, blant annet blir de ekskludert fra politiske prosesser og landene generelt henger tilbake i utviklingen ved at jenter i skoleundervisning i seg selv er et middel å bekjempe fattigdom, i henhold til FNs rapport. En fordel ved samfunn som utdanner jenter er bedre balanse mellom familiestørrelse og familieressurser. Når et samfunn sikrer at mødre får utdannelse, blir barna bedre utdannet og færre dør. Ernæring og utdannelse henger således sammen.
I Norge er det ikke samme forskjellen mellom jenter og gutter i skolen. Jenter blir innrullert i skoleundervisningen på lik linje med gutter. Derimot er det observert at jenter og gutter skiller seg noe fra hverandre. Blant annet får jenter bedre karakterer enn gutter i de fleste realfagene. På videregåendes tredje klassetrinn får de i faget «matematikk for realfag» gjennomsnittlig en halv karakter høyere i standpunkt enn guttene. Det er dokumentert rekruttering til de ulike realfagene og elevenes resultater i disse fagene.
Når det gjelder leselyst og tilegnelse av litteratur har det vært en generell nedgang i de siste tyve år, i henhold til rapport fra 1998. Nedgangen merkes minst hos jenter som generelt leser mer enn gutter, og unge jenter leser mest av alle. Kjønnsforskjellen i boklesing oppstod på 1980-tallet, og er særlig stor blant de yngste. Forskjellen mellom jenters og gutters leseaktivitet øker, ikke fordi jentene leser mer, men fordi guttene leser mindre. Disse tendensene finner vi i alle de nordiske landene.
Derimot kommer gutter kommer langt bedre ut enn jenter når det gjelder tilgang til og bruk av data. Flere gutter enn jenter har egen PC, og flere av de som har PC, bruker den. Guttene er også de mest allsidige brukerne. Denne utviklingen synes derimot å snu mot mer manglende forskjell da egen PC er generelt blitt stadig mer vanlig i undervisningen, særlig for høyere undervisning.
Sosial forskjellsbehandling.
I de fleste samfunn har gutter og jenter, kvinner og menn hatt ulike roller og oppgaver og blitt behandlet forskjellig på grunn av kjønnet sitt. Det har vært ulike forestillinger, skikker og regler i ulike grupper, men kvinner i tradisjonelle patriarkalske samfunn har på mange vis blitt behandlet som mindreverdige eller underordnet mennene i samfunnet. Det gjelder også barna. I India er for eksempel fortsatt jentebarn og døtre mindre «verdt» enn sønner fordi familien må betale medgift når jentene skal gifte seg. I Vesten har man gjennom blant annet opplysning, holdningsendringer, politisk kvinnekamp og demokrati siden 1700-tallet gradvis forsøkt å bedre jenters livssituasjon og status, dempe kvinnediskrimineringen og fremme likestilling mellom kjønnene. Konflikten mellom ulike tradisjoner og interesser har ført til en maktkamp på mange nivåer og i mange sammenhenger, både i familien og samfunnet, kulturelt, politisk og religiøst.
Kjønn og miljø.
Biologiske samhandling i henhold til kjønn og miljø er ikke helt forstått. I Norge hadde Harald Eia stor suksess med TV-serien Hjernevask på NRK i 2010. Serien forsøkte å fokusere på i hvilken grad forskjeller mellom mennesker skyldes biologiske eller sosiale årsaker, arv og miljø. Hva som har kommet ut av den heftige debatten som fulgte TV-serien er at forskere på begge side, både de som fokuserer på betydningen av genetikk (arv) og de som fokuserer på miljø er blitt mindre skråsikre, og at eventuelle konklusjoner så langt er blitt utsatt da forskningen innen begge retninger er i stadig endring. «Fagdebatter dreier seg ikke lenger om arv eller miljø, siden det er helt åpenbart at en ansamling av gener ikke kan bli til en organisme uten i interaksjon med et miljø, og et miljø blir heller ikke til en organisme uten i interaksjon med en ansamling av gener,» slo professor Per Holth ved Høgskolen i Akershus i en kronikk på Forskning.no.
Identiske tvillingpiker som er skilt ved fødselen og forent tiår senere har vist både påfallende likheter og samtidig også forskjeller. I 2005 bemerket Kim Wallen fra Emory University at «Jeg tror arv og miljø-spørsmålet er ikke meningsfylt ettersom det behandler dem som uavhengige faktorer hvor faktisk alt er arv og miljø». Wallen har uttalt at kjønnsforskjeller oppstår svært tidlig og kommer fram gjennom en underliggende preferanser kvinner og menn har for deres valgte aktiviteter.
I henhold til Wallen vil forventninger uansett spille en rolle i hvordan jenter gjennomfører akademiske studier. Eksempelvis om kvinner er dyktige i matematikk som blir bedt om å utføre en prøve som er «kjønnsnøytral», oppnår de høye resultater, men om de er fortalt at menn var bedre enn kvinner tidligere, gjør kvinner det langt dårligere. «Hva som er merkelig,» observerte Wallen, «i henhold til denne forskningen er at alt man trenger å gjøre er å fortelle en kvinne som har en livslang sosialisering med å være dårlig i matematikk er at en matematikkprøve er kjønnsnøytral, og alle påvirkninger fra sosialiseringen forsvinner.» Forfatteren Judith Harris har uttalt at bortsett fra deres genetiske bidrag, har oppdragelsen til foreldrene sannsynligvis hatt mindre langvarig innflytelse på deres barn enn noen annen miljømessige aspekter som barns aldersgruppe.
I England har forskning utført av National Literacy Trust vist at jenter får betydelig høyere karakterer enn gutter i alle skolefag fra aldrene 7 og fram til 16, og hvor de mest påfallende forskjellene er deres dyktighet i lesning og skriving. Historisk har jenter hengt noe etter i standardiserte prøver. I 1996 var den gjennomsnittlige poenget på 503 for jenter i USA fra alle etniske bakgrunner ved SATs verbale prøve, noe som var 4 poeng lavere enn gutter. I matematikk var gjennomsnittet for jenter 492, noe som var 35 poeng lavere enn gutter. Wayne Camara, forsker ved amerikanske College Board, har kommentert at «Når jenter tar nøyaktig den samme undervisningsretningen er 35 poengs forskjell ganske mye.» Leslie R. Wolfe, president ved Center for Women Policy Studies, kommenterte at når jenter får oppnår ulik resultat i matematikkprøver enn gutter har det sin årsak at de tenderer til utarbeide problemene mens gutter benytter «prøvetriks» som å øyeblikkelig sjekke svarene som allerede er gitt i spørsmål med flere svar. Hun mente at jenter var forsiktige og grundig mens «gutter spilte denne testen som om det var en flippermaskin.» Wolfe sa også at selv om jenter hadde en lavere poengsum i SAT-testen viste de gjennomgående "høyere" karakterer enn gutter i alle fag i deres første år på college (videregående skole). Ved 2006 gjorde derimot jenter det bedre enn gutter på den verbale delen av SAT-testen med 11 poeng, men havnet 26 poeng under guttene totalt.


Pleonasme.
Pleonasme er et språklig uttrykk, der man i emfatisk hensikt, det vil si med retorisk ettertrykk og betoning, sier det samme flere ganger, men med forskjellige ord av tilnærmet lik eller identisk betydning. Utilsiktede pleonasmer omtales i dagligtale som «smør på flesk».
Feil og stilistiske gjentakelser.
Ofte tas pleonasme for å være et ekstra ord eller frase som er unødvendig, en klisjé, eller direkte feil, for eksempel «gamlehjem for eldre», «den nødutgang som ligger nærmest i forhold til lugaren» (den nødutgang som ligger nærmest lugaren, eller nødutgangen nærmest lugaren), «som for eksempel» og «som for eksempel...osv.». Men en pleonasme kan også ganske enkelt være en umarkant bruk av et idiom, det vil si fast uttrykk eller munnhell. Det kan til og med hjelpe i å framføre en spesiell lingvistisk effekt, enten sosial, poetisk, eller i skrevet form. Med andre ord kan en pleonasme gjøre det samme som en retorisk repetisjon – den forsterker et poeng, og gjør skriving klarere og lettere å forstå. Mange faste pleonastiske uttrykk inneholder derfor stilistiske virkemidler, særlig rytme og bokstavrim. Av og til brukes pleonasmer for å gjøre noe mer forståelig, f.eks. "TT-tjenesten" ("Transporttjenesten for eldre og funksjonshemmede" blir altfor langt; TT er ikke selvforklarende) og "SFO-ordningen" (skolefritidsordningen). Faste uttrykk hvor samme tanke gjentas med forskjellige ord, kan også kalles tautologi.
Etymologi.
Ordet kommer fra det latinske "pleonasmus" som er dannet fra det greske "pleonazein", «være mere enn nok», som inneholder ordet "pleon", det vil si «mer».
Eksempler.
Også bruk av anførselstegn sammen med ordet "såkalt" er overflødig og en slags pleonasme. En annen variant av overflødige gjentakelser finnes i ord som "glassglass" for å betegne «et drikkeglass laget av glass (og ikke plast)». Andre er «temperaturforholdene» eller «de temperaturmessige forholdene» om temperaturen og «Østlandsområdet» om Østlandet.


Stefan Bärlin.
Stefan Arne Bärlin (født 31. mai 1976) er en svensk fotballspiller som spiller for fotballklubben Västerås SK. Han har tidligere spilt for Skandinaviske storklubber som Djurgården og IFK Göteborg, og har i Norge spilt for og Odd Grenland. Bärlin er kjent for sin store løpsstyrke, og spiller i hovedsak venstre ving, men har også spilt midtspiss.


Laparotomi.
Laparotomi er den medisinske betegnelse for kirurgisk åpning av bukveggen, med terapeutisk eller diagnostisk formål rettet mot organer i bukhulen. Dette foregår vanligvis under full narkose.
Beslutningen om å foreta en laparotomi tas når det er rimelig mistanke om sykdom i bukhulen/ abdomen. Symptomene som foreligger kan gi mistanke om et stort antall tilstander. Ved akutt sykdom er det vanlig at legen i den kommunale legevaktstjenesten legger pasienten inn på en kirurgisk avdeling med diagnosen akutt abdomen. Før inngrepet gjøres vil situasjonen ofte være slik at legevaktslege og kirurg ikke vet hvilken diagnose det dreier seg om, men det er likevel riktig å operere.
Ved endel tilstander vil undersøkelser før operasjonen som ultralyd, MR, røntgen, gastroskopi, coloskopi ha klarlagt diagnosen og behovet for operasjon.
Under operasjonen kan kirurgen direkte undersøke tarmer, lever, milt, bukspyttkjertel og nyrer, samt de innvendige kvinnelige kjønnsorganer som livmor, eggstokker og eggledere.
Snittet legges ofte på tvers nederst i magen (bikinisnitt), eller på langs fra navlen og ned mot skambenet/ os pubis, eller under ribbenskanten alt ettersom hva kirurgen forventer å finne.
Under operasjonen sover pasienten under narkose. Det er viktig at pasienten sover dypt nok, at musklene er avslappet og at pasienten ikke har smerter.
Alt som blir fjernet ved en slik operasjon vil bli mikroskopisk undersøkt ved en patologisk avdeling.
Under oppvåkningen kan det ofte forekomme brekninger før pasienten greier å få ut eventuelt oppkast. Dersom pasienten har spist eller drukket før operasjonen kan det bli nødvendig å tømme mavesekken med en slange/ duodenalsonde som settes ned igjennom spiserøret. Derfor er det viktig at pasienten tidlig får beskjed om ikke å spise eller drikke om en operasjon kan bli nødvendig de neste timene.
De første timene etter operasjonen ligger pasienten på oppvåkningen/ postoperativ avdeling der man kontrollerer blodtrykk og puls, samt operasjons-sår bandasjen. Det er vanlig å gi væske og eventuelt næring direkte i blodårene/ intravenøs behandling. Det vil ofte være nødvendig med noe smertestillende behandling.
Narkosen og inngrepet hemmer tarmbevegelsene og det kan ta noe tid før tarmene får igjen tarmbevegelsene/ peristaltikk. Mat og drikke er ikke aktuelt før tarmen er kommet igang igjen. Det vil være gunstig å bevege seg, som å gå, for å få igang tarmen etter operasjon.
Dagen etter operasjonen fjernes eventuelt kateter, og pasienten kan vanligvis begynne å spise og drikke igjen.
Sykehusoppholdets varighet avhenger sterkt av diagnose og varighet på operasjonen men kan ofte vare 5-7 dager. Sykmeldingingens lengde varierer mye med type arbeide. Personer med lett kontorarbeide kan begynne å arbeide etter 3-4 uker, mens kroppsarbeidere som skal løfte tungt må være sykmeldt opp mot 6 måneder. Tunge løft over 5-6 kg og samleie bør unngås den første tiden.


Grong Gruber.
A/S Grong Gruber var et privat gruveselskap opprettet i 1912 for
å utnytte Joma-forekomsten av svovelkis. Forekomsten lå i Røyrvik, Nord-Trøndelag fylke, og var en del av det større Grongfeltet. Man hadde i 1909 oppdaget drivverdige forekomster i Gjersvik, og opprettet under ledelse av Ingeniør Johan Støre, kontorer i Namsos og i Gjersvik, samt
ny vei fra Namdalen, over Steinfjellet til Gjersvik.
Den nye selskapet, eid av Elkem med fransk deltakelse, fikk konsesjon i 1913.
Driften ble igangsatt, men kollapset ved utbruddet av den første verdenskrig i 1914. Endel bygninger, dokument og gjenstander fra denne epoken er tatt vare på av Røyrvik Bygdatun. "Grongloven av 1918" ga Staten enerett, og denne overtok straks eierskapet i 1918
Forekomsten var drivverdig også i Joma, 25 km lenger øst mot grensen til Sverige.
I 1957 skiftet selskapet navn til A/S Joma Bergverk.
På 1960-tallet ble tanken om drift i Joma tatt opp, og i 1969 ble det opprettet et
nytt privat selskap, Grong Gruber A/S, som overtok og
rettigheter. Ved etableringen var det fire like store eiere: Elkem,
Årdal og Sunndal Verk, Sydvaranger og Sulitjelma gruber A/S.
A/S Joma Bergverk ble i den forbindelse avviklet.
I september 1972 startet den andre viktige epoken, med omtrent 100
ansatte, involvert med utvinning av en 16 tonn kobber- og sink-forekomst av
svovelkis. Konsentratet ble fraktet via bil til jernbanen ved Brekkvasselv, eller
til Namsos for utskiping til kjøpere i Norge og Tyskland.
Det finske Outokumpu overtok rundt 1980 og solgte til Norsulfid i 1988.
Man tok en kort periode opp driften i Gjersvika (1992).
All grubedrift opphørte i 1998.
Tilsammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm.
Aktiviteten skapte alvorlig forurensning av Hudningsvatnet.
I ettertid er det etablert industripark i Joma.
Ved nedleggelsen av gruvedriften i Joma, mistet over 100 personer jobben, og befolkningstallet i Røyrvik kommune falt drastisk på grunn av utflytting av arbeidsledige.


Laparoskopi.
Laparoskopi er et kirurgisk inngrep i abdomen, (bukhulen), som utføres endoskopisk. Fordelen med dette inngrepet sammenlignet med laparotomi, (åpen bukhuleoperasjon), er at åpningen på bukveggen er betydelig mindre, hvilket bevirker kortere liggetid postoperativt og lavere hyppighet av per- og postoperative komplikasjoner. Prosedyren kan utføres i diagnostisk (undersøkende) eller terapeutisk (behandlings) øyemed.
Beskrivelse av prosedyren.
Pasienten leires i flatt ryggleie, eventuelt i lettgradig anti-Trendelenburg stilling. Man anlegger et periumbilicalt,(ved navlen), snitt, deretter føres trokar (Verres nål) inn i abdomen, som så insuffleres, (blåses opp), med CO2.


Biljardball.
En biljardball er en kule, som anvendes til biljard. Til de forskjellige disiplinene anvendes baller med forskjellige egenskaper.
Ballene ble opprinnelig fremstilt av elfenben, men da man høyst kunne få åtte baller ut av støttennene til en enkelt elefant, betød etterspørselen en foruroligende nedgang i bestanden av elefanter. Dette førte til, at det ble utlyst en dusør til den, som først kunne lage rimelige baller av et annet materiale. I 1865 patenterte John Wesley Hyatt et komposittmateriale som lignet elfenben (celluloid) for en biljardball (US50359). Han vant $10 000 i en premie fra "Phelan and Collender of New York City" for det beste alternative materialet til elfenben. Dette var det første patentet i USA for biljardballer. Det var imidlertid problematisk å fremstille og man gikk videre med bakelitt og andre plastikkmaterialer, men i dag anvendes resin (kunstharpiks), som gir en formstabil ball. Polyester kan også brukes, men er et mindre slitesterkt materiale.
Pool.
Pool dekker over en rekke disipliner, hvorav den nok mest utbredte i Norge er 8-ball. I dette spillet bruker man 15 fargede baller, nummerert fra 1 til 15, samt en hvit støtball. Standarddimensjonene på ballene er 5,715 cm i diameter med en vekt på 156-170 g.
Merk at ballene 1-7 ofte blir referert til som «hele» baller, og 9-15 som «halve» baller.
Materiale i biljardballer.
Før i tiden ble mange baller lagd av elfenben. Siden dyrene som produserer elfenben nå har blitt truede dyrearter, har man brukt andre materialer, slik som tre og diverse plaster.


Efesos.
Utsikt over Efesos med Artemistempelet.
Fasaden på Celsus-biblioteket i Efesos.
Efesos var i oldtiden en viktig havneby på Lilleasias vestkyst med omkring 250 000 innbyggere. Byen var det joniske Hellas økonomiske sentrum og senere en av det romerske imperiets viktigste metropoler. I byen fantes blant annet et av verdens syv underverker, Artemistemplet. I følge kristne legender skal jomfru Maria, Jesus' mor, ha dødd i Efesos etter å ha dratt dit sammen med apostelen Johannes etter korsfestelsen.
Efesos i antikken.
I antikken var Efesos en by som lå ved elven Kaystros' munning (dagens Küçük Menderes) men idag ligger byen ca 10 km fra kysten ved Selçuk. I følge oldtidens legender ble byen grunnlagt i det 11. århundre f.Kr. av kong Androklos fra Athen, men i dag tror man at byen var en gresk koloni fra omkring 600 f.Kr. Da grekerne etablerte seg i Efesos møtte de en lokalbefolkning som tilbad en modergudinne som kaltes Kybele. Hun smeltet sammen med grekernes egen fruktbarhetsgudinne Artemis og kaltes "Artemis fra Efesos".
Kong Kroisos gjenoppførte og forstørret byen omkring 560 f.Kr. Han startet også arbeidet med det gigantiske Artemistemplet. Tempelet sto ferdig rundt 100 år senere, og målte 55 x 115 m ved sokkelen og kan ha hatt så mange som 127 søyler. Templet ble ødelagt første gang 356 f.Kr. av Herostratos men det ble bygd opp igjen. Det nye tempelet var ferdig etter 100 år, og det ble stående til 263 e.Kr., da det ble ødelagte igjen, denne gangen av invaderende gotere. Tempelet ble gjenoppbygget en gang til, men nå hadde kristendommen fått fotfeste i byen. Da Konstantinopel tok over ble tempelets marmor brukt til å bygge katedraler.
Efesos ble en del av Romerriket fra omkring 133 f.Kr., og byens betydning vokste med sin strategiske beliggenhet som port til Lilleasia og havneby med sjøforbindelser til hele Middelhavet. I tillegg til Artemistempelet ble byen berømt for sitt bibliotek og teater – det største i den antikkke verden, med plass til 25 000 tilskuere. Her ble det utspilt kamper med ville dyr.
Det kristne Efesos.
Efesos som åsted for jomfru Marias himmelfart nevnes første gang av pave Celestinus på 400-tallet. Men det var først i forbindelse med den tyske nonnen Katharina Emmerichs visjoner på begynnelsen av 1800-tallet og den etterfølgende katolske ekspedisjonen på slutten av 1800-tallet at Marias kapell, "Panaya Kapula" («Jomfruens port»), ble oppdaget av omverdenen. Da hadde de lokale ortodokse kristne feiret Marias død og himmelfart årlig ved kapellet i lang tid. Det er i dag kjent som "Meryem Ana" og er et viktig valfartsmål.
Flere av apostelen Paulus' første gjerninger som er nevnt i Bibelen finner også sted i Efesos. Apostelen Johannes betydning i byen fins også å beskue i form av Johanneskirken som ble oppført på 500-tallet.
Dagens Efesos.
På 500-tallet ble havnen i Efesos ødelagt av slam fra elven, og byens økonomiske betydning minsket fort.
Dagens Efesos er et valfartsmål for spesielt turister og de besøker i første omgang de antikke, arkeologiske ruinene etter teateret og biblioteket.


Konsul (diplomati).
En konsul er en stats stedlige representant i et fremmed land, og leder av et konsulat. De typiske konsulære oppgaver er å assistere og beskytte senderstatens borgere i mottakerstaten, mens de i liten grad representerer senderstatens myndigheter i forhold til mottakerstaten.
Tittelen konsul rangerer mellom generalkonsul og visekonsul.
Konsulatvesenet består først og fremst av valgte (honorære) generalkonsuler, konsuler og visekonsuler. Dette er ofte privatpersoner med annen jobb eller næringsvirksomhet, som utfører konsuloppgavene gratis eller mot et beskjedent vederlag. Vedkommende blir ikke diplomat. Tidligere ble disse også kalt «konsularagent».
Om man er i utlandet og ønsker å stemme ved norsk valg, kan det gjøres ved et norsk konsulat, men man bør være forberedt på å oversette norske instruksjoner for en person som er norsk konsul, men ikke kan norsk.


Platonsk legeme.
Et platonsk legeme er et konvekst legeme som er regulært, dvs. at alle sideflatene, kantene og hjørnene er like og regelmessige.
Disse fem polyedrenes skjønnhet og symmetri har gjort dem til et favorittemne for geometerne i tusener av år. De er oppkalt etter greske oldtidsfilofen Platon, som teoretiserte at naturelementene var konstruert ut ifra de regulære legemene. Ved dualisering, avstumping og forsløving former tetraederet først de andre to trekantede legemene, så former dualitet de to andre.


Hålogaland lagmannsrett.
Hålogaland lagmannsrett er en av Norges seks lagmannsretter og har sitt hovedsete i Tromsø.
Informasjon.
Hålogaland lagmannsretts jurisdiksjon omfatter fylkene Nordland, Troms og Finnmark, samt Svalbard og Jan Mayen, som sammen utgjør Hålogaland lagdømme. Foruten i Tromsø settes det jevnlig rett i Mosjøen, Bodø og Vadsø, samt ved behov også på andre steder i rettskretsen, for eksempel når retten må på befaring.
Lagmannsretten ledes av en førstelagmann, pr. 2012 Arild Oskar Eidesen, og den har i tillegg en lagmann og 14 lagdommere.
Lagmannsretten behandler alle anker over avgjørelser i lagdømmets fjorten tingretter. Dette gjelder både straffesaker og sivile saker. Se nærmere om saksbehandlingen i artikkelen lagmannsrett. Lagmannsrettens avgjørelser kan – i begrenset utstrekning – ankes til Høyesterett.
På grunn av Nord-Norges støre land- og havområder har lagmannsretten mange saker tilknyttet fiskeri og utmarksrettigheter. Lagdømmet preges også av de «tre stammers møte», det vil si nordmenn, samer og kvener. Kulturvariasjonene stiller særlige krav til den dømmende makt, blant annet hva angår evne til å sette seg inn i ulike leve- og tenkemåter. Også språklige forhold medfører utfordringer.
Historikk.
Hålogaland lagmannsrett ble grunnlagt i 1890.
Fra middelalderen og frem til 1797 hadde lagmannen i Hålogaland sete i Steigen, Nordland. Ankesaker fra Nord-Norge ble deretter behandlet i Trondhjem stiftsoverrett.


Tynnsjiktkromatografi.
Tynnsjiktkromatografi ("eller TLC, Thin Layer Chromotography") blir brukt til å identifisere stoffer, se hvor langt reaksjoner er gått og hvor rent et stoff er. Dette er en veldig rask, enkel og effektiv metode, men ikke alltid like nøyaktig. Den blir likevel brukt på de fleste laboratorier som en indikasjon før eventuelt andre mer nøyaktige tester blir tatt.
Prøven blir tatt ved å legge litt av utgangsproduktet S (starting material) og en dråpe av produktet/blandingen din ca 5 mm fra nedre del på kanten. så bruker du et eluent system slik prøven din går oppover på platen og eventuelt fordeler seg. Alt etter om stoffene dine vil vise seg på en fluoresense- plate eller ikke bruker du enten UV-lys eller et fremmkallingsmiddel for å se hva som er skjedd med platen din.


Lacoste.
Lacoste er en fransk klesfabrikant som har spesialisert seg på sportsklær, primært innen golf og seiling. Firmaet ble dannet i 1933 av tennisspilleren René Lacoste og André Gillier.
Lacoste er en av hovedsponsorene til det åpne franske mesterskapet (French Open) i Tennis. Turneringen spilles på mange baner i det store anlegget Roland Garros.
Firmaets hovedkvarter er i Paris.


Gorgonene.
Gorgonene var tre heslige kvinnevesener i gresk mytologi. Søstrene Medusa, Stheno og Euryale var monstre med messinghender, vinger, giftige klør og hår av levende og giftige slanger. Gorgonene og deres andre søstre Graeae (og sannsynligvis Hesperides) var døtre av Phorcys og Ceto.
De tre gorgonene skal ha vært søstre og vakre kvinner. Men en gang sammenlignet de sin skjønnhet i hovmod med selveste Athene, og som straff forvandlet hun håret på dem til levende slanger, og alle som møtte deres åsyn ble forvandlet til stein.
Den mest kjente gorgonen var den yngste, Medusa, og hun var den eneste som var dødelig. Dette er grunnen til at Persevs påtar seg oppgaven å drepe henne, for å bevise sin uskyld i en forbrytelse.


Waisenhus.
Waisenhus er den eldre betegnelsen på et barnehjem for foreldreløse. Ordet "waisen" kommer fra tysk og betyr foreldreløs. Det var flere Waisenhus i Norge.
I Oslo ble "Christiania Opfostringshus" etablert i 1778 av kong Christian VII for å være skole og hjem for fattige og gjerne foreldreløse barn. Ideologien var preget av pietistisk, luthersk tankegang. Det skulle være en lik kjønnsfordeling, og ved starten var det plass til 25 barn av hvert kjønn. Senere ble det tatt inn flest gutter, og da det ble avviklet i 1978 var det et rent guttehjem. Beboerne ble pålagt diverse sysler, fra å synge i begravelser til boktrykkeri. Waisenhuset holdt til i Kongens gate 1, som Christian VII hadde gitt til formålet. I 1916 overtok kommunen Store Ullevål gård og bygger det om til formålet, slik at Waisenhuset flytter dit i 1918.
I Trondheim lå Waisenhuset rett ved Erkebispegården og Domkirken i en stor, rødmalt trebygning fra 1771-72.
Waisenhuset i Stavanger, kalt Bethania Waisenhus, ble grunnlagt av Lars Oftedal i 1877 på Bergeland i Stavanger. Det var spredt på åtte hus med opptil 12 barn i hvert hus, som ble drevet av en «tante». Waisenhuset i Stavanger ble nedlagt i 1986. Det har i ettertiden blitt rettet sterke beskyldninger fra 15-20 tidligere beboere om fysisk og seksuell mishandling.


Nordnæs Bataillon.
Offiserer i 150års jubileumsåret 2008
Nordnæs Bataillon er et bergensk buekorps (guttekorps) stiftet 3. mai 1858.
Buekorpset var et lørdagskorps, som betyr at det var et buekorps for de bedre stilte og har alltid hatt eksersis på lørdager.
Historie.
Nordnæs Bataillon, slagere på vei til Depotbrakkene
Nordnæs´ 3. pelotong under eksersis i Nordnesparken
Nordnæsgutter gjør seg klar på Fredriksberg fort
En pust i bakken 3. mai 2005, Nordnæs stiftelsesdag
Korpset ble stiftet 3. mai 1858 av syv unge gutter i 14-15 års alderen.
Disse var: "Christian Falsen", som også ble den første sjef, "Johan Harmens", "Johan Grieg", "Diedrich Grieg", "Peter Grieg", "Christian Ross" og "Oscar Nielsen".
Begynnelsen.
De holdt sine møter i lysthuset til repslager Grieg (senere Campell Andersens eiendom). Lysthuset lå ved toppen av Nordnesbakken. Hovedbygningen brente ned til grunnen under andre verdenskrig, men lysthuset ble stående uskadd igjen, og ble flyttet opp til Fredriksberg fort. Det ble deretter flyttet til Gamle Bergen, før det i 1998 ble flyttet tilbake til Fredriksberg, hvor det står i dag.
I den første tiden ekserserte Nordnæs med buer, og gikk under navnet "Nordnæs Buekorps". I 1867 gikk man over til tregeværer, og navnet ble endret til "Nordnæs Corps". Allerede året etter ble navnet forandret til "Nordnæs Bataillon". I 1918, samme året som Nordnæsdalen ble skjenket korpset av eldre Nordnæsgutter, ble tregeværene erstattet med salongrifler.
Korpset hadde sitt hovedkvarter på «Katten» de første årene. Øvelsene ble drevet forskjellige steder, dels ut mot «Valen», og dels der hvor Helse- og sosialskolen ligger i dag.
Nygårdsslaget.
I 1861 fikk korpset sin første fane, senere kjent under navnet «blodfanen», med bilde av Olav Tryggvason. Fanen er i behold, og en kopi av den brukes av gamlekarene ved spesielle anledninger.
I 1869 fikk korpset en ny fane, med bilde av Karl XV. Denne fanen ble årsaken til det kjente Nygårdsslaget. Da Nordnæs kom i 17. maitog med den nye fanen, var det noen Nygaardsgutter som «slengte med kjeften» etter Nordnæs. Kong Carl så etter deres mening ut som en mann som red på en gris. Dette var en fornærmelse både mot kongen og Nordnæs Bataillon, noe som ikke gikk upåaktet hen. Krigen ble erklært samme kveld, og neste morgen, 18. mai 1869, sto slaget ute på Nygård, omtrent der Harald Hårfagresgate går i dag, hvor Nygaards hadde forskanset seg på en haug. Etter 20 minutters hissig kamp, som er skildret i "Nordnæsboken", kunne Nordnæssjefen avblåse kampen, som seierherre. Men da var også brannsjefen kommet til, som ville arrestere ham….
Det er først og fremst Nordnæssjefen Jean Krohn som huskes fra Nygårdsslaget. Nordnæsguttene hyller hans minne både 3dje og 17. mai utenfor huset der han bodde, på Sliberget. Ved siden av sjefen, var det særlig fanebæreren, Fredrik Georg Gade, som ble berømt for sin innsats. Til kampen hadde man tatt med den gamle fanen, trolig fordi den nye var for stor, og sikkert for fin og kostbar. Da den gamle fanen i kampens hete ble flekket av fanebærerens blod, fikk den navnet «blodfanen». Med Nygårdsslaget kan man si at den «stormaktstilling» i byens buekorps, som Nordnæs hadde skaffet seg, ble befestet for alvor. Det ble fastere tradisjoner, og mer alvor i leken.
Den Nilsenske Tid.
Tiden i 1870- og 80-årene kalles for «Den Nilsenske tid» etter skipsmekler "Andreas Nilsen" og hans seks sønner. Alle disse seks sønnene ble sjefer i Nordnæs, den eldste i 1870 og den yngste i årene 1889–1890. I 1874 ble Nordnæsordenen innført. De første årene ble formen forandret for hvert år, men siden 1880 har ordenen sett ut som det gjør i dag. I 1879 fikk korpset den første fane av den samme type som brukes i dag – rød silkefane med løve i gull.
Ett nytt århundre.
Mens korpset i Den Nilsenske tid hadde sitt hovedkvarter med rådsrom i bakbygningen hos Nilsen i Nordnesgaten 7, fikk det omkring århundreskiftet fast tilhold i «Det Ballasthandlerolsenske hus”», Nordnesbakken 1, hvor man disponerte en stue til råds- og arkivrom. «Ballasten», "Hans Olsen jr.", senere Hans Berents, fanebærer 1898, var den første som bar fanen slik alle senere fanebærere har gjort. Før hans tid ble fanen båret på skulderen.
Begynnelsen av dette århundre var til dels vanskelige tider for guttekorpsene i Bergen. De store jubileer var riktignok rene «byfester», som 3dje mai i 1908 og 1918, men i mellomtiden var det som om den nye tiden ikke riktig ville akseptere guttekorpsene. Særlig i tiden mellom 1908 og 1918 var det vanskelig for korpsene å få fred. Desto større honnør fortjener guttene fra den tiden for sin innsats. Likevel er det i denne tiden at Nordnæs, Nygaards og Dræggens sammen med et korps fra Ålesund har sin første store fellesreise, Kristianiaturen i 1914. Senere har dette fristet til gjentagelse flere ganger.
Krig og jubileum.
Fra 1935 har korpset benyttet det gamle krutthuset på Fredriksberg til møtelokale, etter at man helt fra 1927 hadde fått bruke det til oppbevaring av rifler. Siden har Fredriksberg fort vært korpsets hovedkvarter.
Da guttekorpsene stanset sin ordinære eksersis våren 1940, for ikke å bli misbrukt av okkupasjonsmakten, kunne Nordnæs fortsette sitt liv som «underjordisk» organisasjon oppe i Nordnæsdalen gjennom hele krigstiden. Der ble holdt valg, skrevet inn soldater, og utdelt hederstegn. Etter krigen fikk Nordnæs så stor tilslutning, at det i starten sprengte alle rammer. I 1946 talte korpset 210 mann, og da kommer trommeslagere i tillegg. I 1958 kunne Nordnæs Bataillon feire sitt 100 års jubileum, og samme år reiste korpset på sin første utenlandstur. Denne gikk til Danmark. Allerede to år senere var Nordnæs på tur igjen. Denne turen, som gikk til Tromsø, er inntil 1998 den lengste buekorpstur som er blitt foretatt av et samlet buekorps.
I slutten av 1950-årene og i begynnelsen av det følgende tiåret, var det byfornyelse på Nordnes: Bolighus måtte vike plassen for nye, store forretningsbygg. Nordnæs Bataillon mistet dermed sitt beste rekrutteringsgrunnlag. Dette førte til en strek nedgang i antall soldater i første del av 60-årene. Også byens øvrige buekorps hadde problemer disse årene, og forholdene tatt i betraktning, hevdet Nordnæs seg svært bra.
Markedsføring og bølgedal.
I midten av 60-årene begynte man å markedsføre korpset mer aktivt. Guttene sto ikke lengre i kø for å begynne i buekorps. I første omgang ble det drevet verving på Nordnes, men også andre bydeler ble besøkt, fordi stadig flere barnefamilier flyttet fra Nordnes. Samtidig ble mye gjort for å gjøre korpset mer attraktivt. Resultatene av PR-framstøtene viste seg allerede i slutten av 60-årene, da oppslutningen om Nordnæs ble betraktelig større. Etter et vellykket 110-års jubileum var det duket for ny utenlandstur i 1969. Denne gangen sammen med Dræggens og Nygaards til Göteborg og Århus.
I 1979 var Nordnæs igjen på utenlandstur sammen med Dræggens og Nygaards. På denne turen, som gikk til Göteborg, stilte Nordnæs med like mange soldater som Dræggens og Nygaards til sammen! I 1979 var korpset det største i nyere tid, med sine over 200 innmeldte. I tillegg til de store turene har Nordnæs også vært på flere turer alene i Norge, bla. til Gjøvik/Lillehammer, og Florø.
Nordnæs Bataillon lever videre.
Utdeling av hederstegn til de som har fortjent det
I nyere tid fortsetter svingningene i medlemsantallet. Med store feiringer i både 1983 og 1988, var det fortsatt godt med oppslutning rundt korpset. Det ble også arrangert turer til inn- og utland (Danmark) i denne perioden. På begynnelsen av 1990-tallet gikk det så litt ned igjen med antall innmeldte, men dette tok seg opp igjen på slutten av tiåret.
Grunnen til at det rettes mye oppmerksomhet på medlemtallet, er fordi verving er blitt en meget stor utenomsesonglig aktivitet for korpsenes offiserer, og fordi korpsene generelt har lavere oppslutning enn noen tiår tilbake.
Driften av Nordnæs Bataillon er som den har vært siden 1858, overlatt til de guttene som er aktive i korpset. Økende krav til organisasjonen fra foreldre og aktive møtes med hjelp fra korpsets støtteapparat. Dette frigir arbeidskraft i korpset, slik at man kan konsentrere seg om de viktigste oppgavene: trivsel for de aktive, rekruttering av nye medlemmer, samt bevaring og nyskapning av tradisjoner.
Med dette i tankene ser framtiden til Nordnæs Bataillon lovende ut. Det viktige er å takle nedgangstider. Det viser seg at de kommer uansett hvor dyktige offiserene måtte være. Det viktigste er å holde buekorpsånden i live, og ikke minst «Nordnæsånden». Så lenge den lever, lever buekorpsene i Bergen.
Område.
Korpsets kjerneområde er Nordnes der de marsjerer og har eksersis hver lørdag i sesongen som varer fra begynnelsen av mars til. midten av juni. Vanligvis møter soldatene ved «Depotbrakken» som ligger ved Akvariet i Bergen. Slagere, fanebærer med fanen, fanegarden og sjef med adjutant kommer så marsjerende fra Fredriksberg fort. Eksersisen foregår på Tollbodalmenningen. Øverst på almenningen er Nordnæstamburen, en statue laget av Thorvald Olsen og avduket 3. mai 1933 plassert.
Samarbeidskorps.
Nordnæs samarbeider med de to andre lørdagskorpsene Dræggens Buekorps og Nygaards Bataljon. Tidlig i sesongen pleier de å møtes i Bergen Sentrum til en «maktdemonstrasjon» hvor de marsjere side om side gjennom byen.
Lørdagen etter 3. mai har de en fellesutmarsj i sentrum og en trommekonkurranse i Korskirkesvingene. Det gjelder å få det andre korpsets slagere ut av sin takt. Hvem som er vinner er som oftest et diskusjonstema. De går så via Skansen og Fjellveien til Bellevue og marsjerer nedover Kalfaret gjennom sentrum til Museplassen og Møhlenpris idrettsbane, som er Nygaards Bataljons ekserserplass, der de har oppvisning. Denne dagen blir avsluttet med et offiserball der offiserer i alle tre korpsene deltar.
Nordnæsdalen.
Nordnæs Bataillon eier en eiendom som er omtrent like stor som Vatikanstaten i Roma, Nordnæsdalen. I 1918 fikk de i gave en jordeiendom i Øvre Fyllingsdalen fra noen eldre Nordnæsgutter. Senere ble den utvidet og er idag 426 mål. Her er en stor idrettsbane og flere hytter. I sesongen er det mulig for guttene å overnatte her. Det er guttene selv som styrer Nordnæsdalen, og offiser og underoffiserer har vakt når guttene sover. Idrettsbanen blir brukt til fotball og annen idrett. Hvert år holder lørdagskorpene Dræggens Buekorps, Nygaards Bataljon og Nordnæs en fellesutmarsj hit med konkurranser i friidrett, fotball og tautrekking. Stedet blir også utlånt til andre av byens buekorps.
Rang i buekorpset.
Sjefen velges av buekorpsets forrige råd som består av offiserene.
Offiserer.
Offiserene velges av alle medlemmene i buekorpset utenom adjutanten som velges av sjefen og Tamburmajoren, 3. –, 4. – og 5. faneoffiser som velges av det nye rådet.
Underoffiserer.
Grunnen til at nummereringen av stillingene ikke er kronologisk er fordi det å være troppsjef eller halvtroppsjef i den første pelotongen i et kompani er høyere anerkjent en å være tilsvarende i den siste pelotongen.
5. Faneoffiser, og alle musikkoffiser og -underoffiser velges kun dersom rådet finner det nødvendig å ha disse stillingene.


Racket.
En racket (også: rekkert) er et balltre som består av en plate eller ramme med skaft. Det brukes i en rekke ballidretter til å slå ballen med.
Noen varianter består av en ramme forsynt med et nettverk av strenger. Slike brukes blant annet i tennis, squash og badminton. I bordtennis brukes en variant bestående av en rund plate med skaft.
Tennis, squash og badminton.
I tennis består rammen av et håndtak og en stor sirkulær form på toppen, kalt hode. Spent over hodet er et tett og stramt nettverk av strenger. Det er med denne ballen slås. Tykkelsen på strengene og hvor hardt de er spent opp, eller "strenget", varierer med idretten de brukes til. Stor og tung ball (f.eks. tennis) krever solide strenger og hardt oppspente strenger, mens en lett ball (f.eks. badminton) krever tynnere og slakkere strenger for god kontroll.
Opprinnelig ble racketer laget med trerammer og kattetarmer som strenger. Kattetarmene er nå stort sett byttet ut med syntetiske materialer slik som nylon. Racketer både for squash, badminton og tennis er som regel laget av karbonfiber, grafitt eller ulike keramikk-blandinger og består gjerne av blandinger av flere av disse materialene for å gi en racket med ønskede karakteristika, som vekt, stivhet og spenst.


Norsulfid.
Norsulfid A/S er et norsk firma i Oslo, som driver med
bryting av ikke-jernholdig malm unntatt uran- og thoriummalm. Det
eier og har eid flere norske gruveselskap, deriblant
Grong Gruber, Nikkel og Olivin (Narvik), Folldal Gruver (Hjerkinn).
Aktiviteten har medført flere erstatningssaker i forhold til miljøvern.


Bellerofon.
Bellerofon var sønn av Glaucus og fra Korint. Han het opprinnelig Hipponous, men byttet navn til Bellerofon som betyr «Bellerus' morder». Navnet antyder at han drepte en mann som het Bellerus, og det var nok grunnen til at var i landflyktighet. Han dro i eksil til Argos, hos kong Proitos. Men dronningen, Stheneboea, ga ham problemer. Hun ble sint fordi han avviste hennes gjentatte tilnærmelser, og beskyldte ham for voldtektsforsøk. Proitos sendte ham til kong Iobates i Lykia, Lilleasia for å bli drept.
Men Iobates var redd for gudenes vrede hvis han drepte en gjest. Derfor sendte han Bellerofon ut på et oppdrag som han trodde var umulig å gjennomføre, nemlig å drepe det ildsprutende monsteret Kimæren.
Gudinnen Athene forsto at Bellerofon kom til å dø om han tok fatt på oppdraget alene, så hun sendte ham hjelp i form av den bevingede hesten Pegasus. En annen kilde sier at Bellerofon søkte hjelp hos den viseste mannen i Lykia, Polyidus, som fortalte ham om Pegasus. For å oppnå tjenester av den bevingede hesten, ba Polyidus Bellerofon om å sove i Athenes tempel. Mens han sov, drømte han at Athene la gyldne tøyler ved hans side, og de lå der fremdeles da han våknet. Polyidus fortalte Bellerofon hvor han ville finne Pegasus, og så snek han seg innpå Pegasus mens han drakk fra en brønn.
Bellerofon fikk montert tøylene på Pegasus, og fløy så avgårde dit han trodde Kimæren holdt til. Da han kom dit, så han at monsteret var illsint, og han greide ikke å skade det selv om han red på Pegasus. Han følte heten fra den brennende pusten til Kimæren, og fikk plutselig en idé. Han tok en stor klump med bly og satte den fast på spydet sitt. Så fløy han mot hodet til Kimæren, mens han stakk fram spydet så langt som han kunne. Rett før han måtte avbryte angrepet, greide han å stikke blyklumpen ned i halsen på Kimæren. Ildpusten smeltet blyet, blokkerte luftveiene og kvelte monsteret. Bellerofon returnerte seirende til kong Iobates, som ikke kunne tro at denne tapre helten fortjente å dø, så han lot Bellerofon få gifte seg med datteren sin, Antea.
Andre kilder sier at Antea elsket Bellerofon, men han foraktet henne og hun begikk derfor selvmord. Det sies også at Bellerofon hadde et forhold til Iobates' andre datter, Philonoe.
Ridende på Pegasus skal han også ha beseiret amasonene. På et tidspunkt forsøkte han å fly opp til Olympen, men Zevs sendte en flue som stakk Pegasus, som førte til at Bellerofon datt av Pegasus og mistet synet etter at han landet i en tornebusk.


Ynglingesagaen.
Ynglingesagaen eller Ynglingasaga er den første sagaen i "Heimskringla", Snorre Sturlasons verk fra 1200-tallet om de norske kongenes historie fra den mytologiske fornalderen og fram til 1177. Sagaen omtaler de norrøne gudene som vanlige mennesker. Innvevd i denne fortellingen er det flettet inn referanser til viktige legender og historiske hendelser.
"Ynglingesagaen" bygger blant annet på et kvad fra omkring år 900. Kvadet Ynglingatal ble ifølge tradisjonen forfattet av den norske skalden Tjodolv den kvinværske. Kvadet inneholder korte beretninger om ynglingeættens konger.
Sagaens kongerekke innledes med Odin og Frøy, som den kristne Snorre rekonstruerte til historiske personer. I den forbindelse fortelles historien om krigen mellom æser og vaner og den avsluttende fred, hvor Høne og Mime utveksles som gisler mot Njord, Frøy og Kvase.


Begna.
Begna er hovedelva i Begnavassdraget. Den er 213 km lang og har en høydeforskjell på ca. 1 850 meter.
Elva renner fra Filefjell i den sørlige delen av Jotunheimen, gjennom Valdres og sørover til Nes i Ådal, der den renner ut i Sperillen. Fra Sperillen renner Ådalselva videre gjennom Ådal til Hønefoss, der elva renner sammen med Randselva og danner Storelva. Denne munner ut i Tyrifjorden, mellom Averøya naturreservat i Ringerike og Onsakervika på Røyse i Hole.
Begna, fra Bagn i Valdres og sørover mot Hallingby i Ådal regnes som en av Østlandets beste ørretfiskeelver. Strekningen mellom Bagn og Sperillen er den vilmarksforfatteren Mikkjel Fønhus kalte «Storelva» i sitt forfatterskap. Det var nettopp her ved Begna at Fønhus levde sitt liv og skrev sine romaner.


Åbjøra (Oppland).
Åbjøra er ei elv som renner fra Ølsjøen til Aurdalsfjorden i Nord-Aurdal kommune i Oppland fylke. På grunn av kraftproduksjonen i Åbjøra kraftverk har elva siden 1951 stort sett vært tørrlagt.


Iobates.
I gresk mytologi var Iobates (gresk: Ἰοβάτης) en lykisk konge, far til Antea og Philonoe. Proteus, en tidlig havgud i gresk mytologi, ville at Iobates skulle drepe Bellerofon som han sendte til Lykia i eksil. Men Iobates fryktet gudenes vrede hvis han myrdet en gjest. Så han sendte Bellerofon på et oppdrag som han trodde var umulig å gjennomføre, nemlig å drepe det ildsprutende monsteret Kimæren. En annen versjon om bakgrunnen for oppdraget sier at Proteus, som var Iobates svigersønn, var sjalu på Bellerofon og ønsket ham drept. På den tiden var Lykia sterkt plaget av pest, og Iobates ville ikke belaste befolkningen med krig, som et drap av Bellerofon klart ville forårsake. Istedet sendte han ham ut på det umulige oppdraget.
Bellerofon greide mot all forventning å drepe Kimæren, og kong Iobates, som nå ikke kunne tro at denne tapre helten fortjente å dø, lot Bellerofon få gifte seg med datteren, Antea.


Peugeot 405.
Peugeot 405 er en stor familiesedan produsert av den franske bilprodusenten Peugeot mellom 1988 og 1997, som fortsatt produseres på lisens utenfor Frankrike. 405 ble kåret til Årets Bil i Europa i 1988.
Design.
Bilen likner på Alfa Romeo 164, som ble lansert samme år, og som også var tegnet av Pininfarina].
Bilen har blitt produsert i venstre- og høyrestyrte utgaver, som sedan og stasjonsvogn, og med både forhjuls-, bakhjuls- og firehjulstrekk.
Produksjon og markeder.
Omkring 2,5 millioner eksemplarer har blitt solgt på verdensbasis. Bilen tok over for den mindre Peugeot 305, og erstattet delvis den større Peugeot 505.
Bilen er designet i Frankrike, og har blitt produsert ved
405 var den siste Peugeot-modellen som ble solgt i USA før selskapet trakk seg ut i 1991.
Motorsport.
Den mest kjente motorsportutgaven av 405, rally-modellen 405 Turbo 16 GR, var forskjellig fra gateversjonen. Den var bygget som coupé med midtmontert motor, hadde firehjulstrekk med elektronisk justerbart senterdifferensial og var basert på samme teknologi som 205 T16. Kun to eksemplarer ble bygget, og i dag er ett av dem i det offisielle Peugeot-muséet mens den andre er eid av en privat samler.


Frygia.
a>er, detaljer fra en frygisk bygning.
Frygiske soldater, fra utgravningene i Gordion
Frygia (gresk: Φρυγία; tyrkisk: "Frigya") var et kongedømme i den vestlige delen av Anatolia (Lilleasia) i hva som i dag er Tyrkia, sentrert rundt elven Sakarya (gresk: Σαγγάριος; latin: "Sangarius"). Frygerne, et indoeuropeisk folk som antagelig innvandret til vestlige Anatolia fra det som i dag er Makedonia på Balkan på slutten av bronsealderen. I løpet av 700-tallet f.Kr. dannet frygerne sitt eget kongerike med hovedstad i Gordion.
Frygerne er mest kjent for deres legendariske konger fra den heroiske tidsalder i gresk mytologi: Gordias, hvis gordiske knute som senere ble løst av Aleksander den store; Midas som ble «belønnet» av Dionysos ved at alt han berørte ble til gull; og Mygdon som lå i krig med amasonene, et legendarisk krigerfolk bestående av kvinner. I henhold til Homers "Iliaden" var frygerne allierte med trojanerne og deltok i den trojanske krig mot grekerne. Frygisk makt nådde sitt høydepunkt på slutten av 700-tallet under en annen, historisk kong Midas som samtidige assyriske kilder fra mellom 718 og 709 f.Kr. kaller ham for "Mit-ta-a". Han synes å ha dominert det meste vestlige og sentrale Anatolia og rivaliserte Assyria og Urartu for makten og overherredømme i østlige Anatolia. Denne senere Midas var imidlertid også den siste uavhengige kongen av Frygia før dens hovedstad Gordion ble herjet av kimmeriere en gang rundt 695 f.Kr. Frygia ble deretter underlagt Lydia og deretter i rekkefølge til Persia, Aleksander den store og hans senere hellenistiske etterfølgere, Pergamon, Romerriket og Bysants. Frygerne ble gradvis assimilert inn i andre kulturer tidlig i middelalderen, og navnet Frygia gikk ut av bruk som navn på et område etter den muslimske erobringen av Anatolia.
Opprinnelse.
Inskripsjoner funnet i Gordion har slått fast at frygerne snakket et indoeuropeiske språk hvor minst en del av ordforrådet var likt gresk, og tilhørte åpenbart ikke til de anatoliske språkene som ble snakket av deres naboer. I henhold til en av de homerske hymner, var frygisk språk ikke gjensidig forstålig med trojanernes språk.
I henhold til den antikke tradisjonen blant gresk historikere hadde frygerne i antikken utvandret til Anatolia fra Balkan. Herodot skriver at frygerne ble kalt for brygere (eller brigere) da de levde i Europa. Han og andre greske skribenter, som også nedtegnet legenden om kong Midas, har assosiert ham med eller plassert hans opprinnelse i den historiske regionen Makedonia nord for Hellas. Herodot har eksempelvis sagt en hage med villroser i Makedonia er oppkalt etter Midas. Frygerne var også av en del antikke skribenter knyttet til «mygdonere», noe som er navn på to grupper av folk, et som levde i nordlige Makedonia, det vil si Mygdonia (gresk: Μυγδονία), et område i oldtidens Trakia, og det andre i Mysia, en region i nordvestlige Anatolia ved sørkysten av Marmarahavet med Bitynia i øst, Frygia i sørøst, Lydia i sør og Aeolis i sørvest. Begge deler kan for så vidt være riktige hvis frygerne var et folk som utvandret fra Mygdonia i Makedonia og til Mysia i Anatolia og videre til det som ble hetende Frygia. Frygerne har dessuten blitt identifisert med bebrysere, et folk i Bitynia i nordvest i Anatolia mot kysten av Svartehavet, og som de antikke kildene hevder var i krig med Mysia før trojakrigen, og som hadde en konge kalt Mygdon på omtrent samme tid som det ble sagt at frygerne hadde en konge ved navn Mygdon. Den klassiske historikeren Strabon grupperte frygere, mygdonere, mysere, bebrysere og bithynere samme som folkegrupper som utvandret til Anatolia fra Balkan. Dette bildet av frygere som en del av en beslektet gruppe i de nordvestlige anatoliske kulturer synes som den mest sannsynlige forklaringen på forvirringen frygere, bebrysere og anatoliske mygdonere var eller var ikke det samme folket.
De åpenbare likhetene mellom frygisk språk og gresk, og dets manglende likhet med anatoliske språk som ble snakket av deres fleste naboer er tatt til støtte for at frygerne hadde en europeisk opprinnelse.
Den store gravhaugen i Gordion
En del forskere har teoretisert om en slik utvandring kunne ha skjedd langt tidligere enn hva de antikke kilde antyder, og har forsøkt å få frygiske innvandringen til å forklare sammenbruddet til hettittenes rike og slutten på høybronsealderen i Anatolia. I henhold til denne nyere utvandringsteorien kan frygerne ha invadert rett før eller etter at hettittenes rike på begynnelsen av 1100-tallet f.Kr., fylte det politiske vakuumet i midtre Anatolia og kan ha blitt regnet med blant det såkalte «Havfolkene» som oldtidensegyptiske nedtegnelser har gitt begrunnelsen for hettittenes sammenbrudd. En type håndgjorte keramikkbeholdere (engelsk "Knobbed Ware", tysk "Buckelkeramik") som er funnet i vestlige Anatolia i løpet av denne perioden har blitt antydet å ha oppstått i forbindelsen med denne innvandringen.
Imidlertid har teorien om en nyere frygisk innvandring ikke fått generelt gjennomslag hos hele forskningsmiljøet og holder isteden fast på "Iliaden"s tekst om at frygerne var allerede etablert ved elven Sakarya før trojakrigen, og må således ha vært der i løpet av de senere stadiene av det hettittiske rike, og sannsynligvis senere. Disse forskerne har isteden søkt etter frygernes opprinnelse blant mange av nasjonene i vestlige Anatolia som var underlagt hettittene. Denne fortolkningen får også støtte fra greske legender om grunnleggelsen av Frygias viktigste by Gordion av Gordias og av Ancyra ved Midas, noe som antyder at Gordion og Ancyra var fra en dato fra før trojakrigen. En del forskere avviser påstanden at en frygisk innvandring er kun en legende som sannsynlig oppsto ved en tilfeldig likhet i deres navn med brygerne.
Ingen har avgjørende identifisert en av de mange undersåtter av hettittene med hva som kan ha vært de tidlige frygere. I henhold til en antikk tradisjon, popularisert av den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus, kan frygerne likestilles med det landet som kalles for Togarmah av oldtidens hebreere, noe som igjen har blitt identifisert med Tegarama i hettittiske tekster og Til-Garimmu i assyriske nedtegnelser. Josefus kalte Togarmah for «trugrammere, som slik grekerne besluttet, var kalt frygere.» Imidlertid er den greske kilden som Josefus siterer ukjent, og det er uklart om det er noe grunnlag for identifikasjonen annet enn likheten i navnet. Forskere av hettittere mener at Tegarama må ha ligget i østlige Anatolia, en del lokaliserer det ved Gurun, noe som er langt øst for Frygia. En del forskere har identifisert Frygia med Assuwa-forbundet, og merket seg at Iliaden nevner en frygisk bror av dronning Hekabe som er kalt for Asios. Et annet mulig tidlig navn til Frygia kan være Hapalla, navnet på den mest østlige provinsen som oppsto fra bronsealderens sammenbrudd og nedgangen til det vestlige anatoliske riket Arzawa. Dog er forskerne usikre om Hapalla tilsvarer Frygia eller til Pisidia som ligger lengre sør.
Ytterligere et krav er gjort av Herodot at frygiske kolonister grunnla en armensk nasjon. Dette er sannsynligvis en referanse til en tredje gruppe mennesker som ble kalt for mygdonere og som levde i nordlige Mesopotamia og var tilsynelatende allierte med armenerne; Xenofon beskrev dem i sitt verk "Anabasis" en felles hær med armenerne. Imidlertid er det lite som er kjent om disse østlige mygdonere og det ikke avdekket noen bevis på et frygisk språk i denne regionen.
Bibelske Madai, sønn av Jafet, kan opprinnelig ha vært en referanse til Midas og frygerne. I Boken om Jubelårene i Det gamle testemente om da verden var delt blant Noahs sønner og sønnesønner, skal Madai opprinnelig ha mottatt regionen øst for «Lud» (Lydia) og nord for Tubal (Tabal, tilsvarer med Lykia og vestlige Pamfylia). Imidlertid hadde Madai besluttet at han ikke likte dette området og ba sønnene til Sem om få bosette seg i Medea, som var i deres område. Denne fortellingen kan ha hatt til hensikt å kun forklare hvorfor Madai var den eneste sønnen av Jafet hvis etterkommere, medere, ikke levde i Anatolia, øynene nær det, eller Sør-Kaukasus. Eller, fortellingen om Madais opprinnelige arv i Frygia kan bevare en eldre tradisjon som identifiserer Madai med Midas og frygerne.
Rundt tiden av trojakrigen.
"Iliaden" har beskrevet hjemlandet til frygerne at det var ved elven Sakarya, noe som forble sentrum av Frygia gjennom landets historie. I henhold til "Iliaden" var Frygia kjent for sin vin og hadde modige og dyktige hestemenn. "Iliaden" forteller dessuten at før trojakrigen hadde en konge fra Troja, Priam, ført en hær mot Frygia for støtte landet i krigen mot amasonene. Homer kaller frygerne for «folket til Otreos og gudlike Mygdon». I henhold til Euripides, Quintus Smyrnaeus og andre, deltok Koroibos, sønnen til denne Mygdon, i den trojanske krig og hvor han omkom i; han hadde dessuten søkt om hånden til den trojanske prinsessen Kassandra for ekteskap.
I henhold til "Bibliotheca" drepte den greske helten Herakles en kong Mygdon av bebrykene fra Bitynia i et slag i nordvestlige Anatolia, men om dette var en historisk hendelse ville det ha skjedd en generasjon før trojakrigen. I henhold til denne fortellingen stoppet Herakles i Mysia på reise fra Minoa til amasonenes land. I henhold til de fleste fortolkninger er bebrykene i Mysia et alternativt navn for frygerne og denne Mygdon er den samme som er nevnt i "Iliaden".
Kong Priam fra Troja giftet seg med en frygisk prinsesse, Hekabe, og opprettholdt en nær allianse med frygerne som gjengjeldte alliansen med å kjempe «glødende» i trojakrigen mot grekerne.
Det er indikasjoner i Iliaden at sentrum for frygernes rike lå lengre nord og nedover elven enn hva som var tilfelle i senere historie. Frygerne som kom for å støtte Troja kom fra innsjøen Askania, dagens tyrkiske navn Iznik, i nordvestlige Anatolia, og var ledet av Forkys og Askanios, sistnevnte et opplagt eponym for navnet på innsjøen. "Iliaden" kaller frygerne for «folket til Otreos og den gudelike Mygdon»: navnet Otreos kan være et eponym for Otrea, et sted ved innsjøen Askanios i nærheten av den senere hellenistiske byen Nikaea, og navnet Mygdon er åpenbart et eponym for Mygdonia, et folk som ifølge Strabon levde i nordvestlige Anatolia og som ved en tid synes å ha blitt oppfattet som adskilte fra frygerne. Imidlertid mente Pausanias at Mygdons grav var lokalisert ved Stectorium på det sørlige frygiske høylandet, nær dagens Sandikli.
I en av de homeriske hymnene er det sagt at Frygia er «rike på festninger» og ble styrt av «kjente Otreos».
Det frygiske kongedømme.
Rekonstruksjon av graven til «Midas» i Gordion
I løpet av 700-tallet f.Kr. ekspanderte det frygiske kongedømme med sin hovedstad Gordion i den øvre del av dalen langs elven Sakarya til et rike som dominerte det meste av sentrale og vestlige Anatolia og trengte seg inn i det større assyriske riket i sørøst og inn i kongeriket Urartu i nordøst.
I henhold til antikke historikere som Strabon, Eusebius og Julius Africanus, hadde kongen av Frygia på tiden også navnet Midas. Denne historiske Midas, i motsetningen til den legendariske Midas med evnen til å gjøre gull, antatt å være den samme som er navngitt som "Mit-ta-a" (eller "Mita") i assyriske tekster fra samme periode og som ble der identifisert som en konge av Mushki, et folk i Anatolia som kun er kjent fra assyriske referanser og ikke er nevnt i hettittiske tekster. Denne Midas er antatt å ha styrt Frygia da riket var på toppen av sin makt fra rundt 720 til rundt 695 f.Kr. (i henhold til Eusebius), eller 676 f.Kr. (i henhold til Julius Africanus). En assyrisk inskripsjon som nevner "Mit-ta-a", datert til 709 f.Kr., i løpet av styret til Sargon II av Assyria, antyder at Frygia og Assyria hadde kommet til en fredsavtale på denne tiden. Denne Midas synes å ha hatt gode forhold og nære handelsforbindelser med grekerne og skal også ha blitt giftet med en aiolisk gresk prinsesse.
Et skriftsystem i frygisk språk ble utviklet i denne perioden og blomstret i i alle fall Gordion hvor det er dokumentert. Det benyttet et alfabet avledet fra det fønikisk alfabet ganske likt det greske. En særskilt frygisk keramikktype karakterisert som "polert" er identifisert fra denne perioden.
Imidlertid ble det frygiske kongedømme veltet av en invasjon av kimmeriere, et indoeuropeisk rytterfolk som i henhold til Herodot kom fra området nord for Kaukasus og Svartehavet i hva som i dag er Ukraina og sørvestlige Russland. Gordion ble erobret, plyndret og ødelagt. I henhold til Strabon og andre skribenter begikk Midas selvmord ved å drikke okseblod.
En rekke arkeologiske undersøkelser har åpnet Gordion som Tyrkias mest avslørende arkeologiske områder. Utgravninger har bekreftet en voldelig ødeleggelse av Gordion rundt 675 f.Kr. En grav fra perioden, liggende i en stor gravhaug, 50 meter høy og med en diameter på rundt 300 meter, er populært identifisert som graven til Midas (skjønt det kan heller være hans far Gordias), har avdekket en struktur av tømmer i haugen som inneholdt gravgods, en kiste, møblement som fortsatt var velbeholdt og gravofringer. Mye av dette er i dag utstilt i det arkeologiske museum i Ankara, "se artikkelen om Gordion for detaljer".
Provins under Lydia.
Fanen til Kyros den store
Etter at Gordion var blitt ødelagt ble kimmerierne værende i vestlige Anatolia og drev krig med Lydia som til sist fikk dem forvist fra området en gang rundt 620 f.Kr. og deretter underla seg det tidligere Frygia til sitt rike. Frygia ble da det lydiske rikets østlige grense. I Gordion ble det bygget i omfattende grad på 500-tallet f.Kr. under de lydiske kongene som omfattet den etter sigende meget rike Kroisos (bedre kjent som Krøsus). På samme tid falt Frygias tidligere østlige beboere inn under Assyria og senere til Media.
Det kan være et ekko av en strid med Lydia og kanskje et tilslørt referanse til kongelige gisler i legenden om den to-ganger-uheldige frygiske fyrsten Adrastos, kjent fra gresk mytologi, som ved et ulykkestilfelle til å drepe sin bror og ble sendt i landflytkighet til Lydia hvor kong Kroisos tok vel imot ham. Straks etter kom Adrastos til ved enda en ulykkestilfelle å drepe Kroisos' og begikk da selvmord.
Provins under Persia.
En del tid etter 540-tallet f.Kr. gikk Frygia til det persiske rike under Akamenide-dynastiet da Kyros den store erobret Lydia. Etter at Dareios ble persisk keiser i 521 f.Kr. gjenoppbygde han den gamle handelsvegen og knyttet den til den persiske «kongevegen» og innstiftet administrative reformer som omfattet å opprette satraper, «beskytter av landet», som var guvernørene i de persiske provinsene. Hovedsetet til den frygiske satrap lå vest for elven Halys (i dag kalt for Kızılırmak) og øst for Mysia og Lydia. Dens hovedstad ble etablert ved Daskyleion, dagens tyrkiske Ērgļi.
Under Aleksander og hans etterfølgere.
Alexander den store passerte gjennom Gordion i 333 f.Kr., en kjente hendelse grunnet at han løste den godriske knute i tempelet til Sabazios («Zeus»). I henhold til legenden, muligens fremmet av Aleksanders propagandister, ville den som klarte å knyte opp knuten bli hersker av Asia. Med Gordion langs den persiske kongevegen som førte gjennom hjertet av Anatolia, hadde spådommen en del geografisk riktighet. Aleksander løste den tilsynelatende umulige oppgaven ved å hogge knuten over. Med Aleksander ble Frygia en del av den større hellenistiske sivilisasjon.
I den kaotiske perioden etter Aleksanders død ble nordlige Frygia invadert og oversvømmet av galatere, et folkeslag som snakket en form for østlig keltisk språk, og som til sist ble provinsen Galatia. Den tidligere frygiske hovedstaden Gordion ble erobret og ødelagt av galaterne og forsvant fra historien. I 188 f.Kr. ble de sørlige levningene av Frygia lagt under overherredømmet til Attaliddynastiet til Pergamon. Imidlertid overlevde det frygiske språket, men nå skrevet med det greske alfabetet.
Under Roma og Østromerriket.
De to frygiske provinsene innenfor bispedømmet Asia ca 400 e.Kr.
I 133 f.Kr. gikk levningene av Frygia over til Romerriket. For å administrere området valgte romerne å dele Frygia, og la den nordøstlige delen til provinsen Galatia og den vestlige delen til provinsen Asia. I løpet av reformene til Diokletian, ble Frygia delt på nytt i to provinser, «Phrygia I» eller "Phrygia Salutaris", og «Phrygia II» eller "Pacatiana", begge underlagt "Dioecesis Asiana", bispedømmet Asia. "Salutaris" med Synnada er dens hovedstad bestående av den østlige delen av regionen og "Pacatiana" med Laodikeia ved Lykos som hovedstad for den vestlige delen. Provinsene overlevde fram til slutten av 600-tallet da de ble erstattet av det bysantinske "thema"-systemet.
I den bysantinske perioden tilhørte det meste av Frygia til antoliske theme. Det ble oversvømmet av tyrkere i kjølvannet av slaget ved Manzikert i 1071. Bysantinerne ble til sist tvunget til å trekke seg ut på 1200-tallet, men navnet «Frygia» forble i bruk fram til Østromerriket falt sammen i 1453 grunnet muslimenes angrep. Den siste dokumenterte vitnemålet av frygisk språk er datert til 400-tallet e.Kr. og det var høyst sannsynligvis dødd ut ved 600-tallet.
Kultur.
Det var «Store mor», Kybele, som grekerne og romerne kalt henne, som opprinnelig ble dyrket i fjellene i Frygia hvor hun var kjent som «Fjellmoderen». I hennes typiske frygiske form bar hun en lang kjole med belte, en "polos" (en høy sylindrisk hårfrisyre), og et slør som dekket hele kroppen. Den senere versjon av Kybele ble etablert av en elev av Feidias, skulptøren Agorakritos, og ble det bilde og forestilling som ble mest akseptert av Kybeles økende tilhengere, både rundt Egeerhavet som i Roma. Det viser henne i menneskelig form, men fortsatt guddommelig opphøyd, hennes hånd hvilende på en sittende løve og den andre hånden holder en "tympanon", en sirkulær og flate tromme, tilsvarende slaginstrumentet pauke.
Frygerne æret også Sabazios, en himmel- og fadergud, avbildet sittende på hesteryggen. Selv om grekerne alltid assosierte Sabazios med Zevs, viste alle representasjoner av ham, selv i romersk tid, sittende på hesteryggen. Hans konflikt med den stedegne modergudinnen, hvis symbolske dyr var måneoksen eller den hellige okse., noe som kan bli avledet ved avbildninger som viser Sabazios' hest som plasserer sin hov på hodet til en okse, som vist på en romersk relieff ved amerikanske Museum of Fine Arts i Boston.
Frygia utviklet en avansert bronsealderkultur. De tidligste tradisjoner for gresk musikk er avledet fra Frygia, overført via greske kolonier i Anatolia, og inkluderte frygisk skala, noe som er betraktet som krigslignende skala i antikkens greske musikk. Frygiske Midas, kongen som gjorde til gull alt han berørte, ble i henhold til den populære myten opplært i musikk av selveste Orfeus. En annen musikalsk nyvinning som kom fra Frygia var aulos, et treblåseinstrument med to rør. Marsyas, satyren som etter sigende først gjorde musikkinstrumentet ved å benytte uthulte hjortetakker, var en frygisk tilhenger av Kybele. Han konkurrerte uklokt i musikk med den olympiske guden Apollon og tapte til sist. Apollon flådde deretter Marsyas levende og provoserende hengte hans skinn på Kybeles eget hellige tre, ei furu.
Frygia beholdt en adskilt kulturell identitet. Klassisk gresk ikonografi identifiserte trojanske Paris som en ikkegreker ved hans frygiske lue, noe som også ble båret av den persiske lys- og frelserguden Mithra, som ble videreutviklet av romerne i Mithras-kulten. Denne hodekledningen, frygisk lue har overlevd i moderne billedbruk som «frihetsluen» til amerikanske og franske revolusjonære på slutten av 1700-tallet.
Frygerne snakket et indoeuropeiske språk. ("Se Frygisk språk.") Selv om frygerne benyttet seg av fønikisk alfabet har kun noen få dusin inskripsjoner på frygisk blitt funnet, hovedsakelig på gravskrifter, og mye om det som er antatt å være kjent om Frygia er således annenhånds informasjon fra greske kilder.


Johanitterordenen.
Johannitterordenen var en kristen ridderorden med militære funksjoner som ble opprettet under korstogene. I dag er ordenen mest kjent under navnet Malteserordenen. Johannitterne hadde svart drakt med hvitt kors på venstre side av brystet. Ordenens fane var rød med et hvitt kors, og i 1259 fikk ordenen lov til å bære røde overkjortler med hvitt kors. Mange johannittersegl viste Døperen Johannes hode på et sølvfat – ordenen er oppkalt etter ham.
__TOC__
Historie.
Johannitterne eller hospitalridderne oppstod på midten av 1000-tallet som en sykepleierorden i Jerusalem, grunnlagt av munken Pierre Gerard Tenque. Kjøpmenn fra Amalfi drev allerede før korstogene handel i Jerusalem, og Kalifen i Bagdad tillot byggingen av kirken Ste Marie Latine ved siden av Gravkirken. Ordenen var på denne tiden ikke militær, den skulle ta seg av syke pilegrimer uansett hva slags religiøs overbevisning de hadde. Etter erobringen av Jerusalem i 1099 kom det flere pilegrimer som johannitterne betjente. I 1113 ble de anerkjent av paven som en selvstendig orden og fikk rett til selv å velge stormester, men først i 1154 ble johannitterne lagt direkte under paven og gjort selvstendig i forhold til den lokale kirken.
Johannitterne ble først militaristert under stormesteren "(magister)" Raymond du Puys, som ble leder for ordenen i 1120. I løpet av 1130-årene begynte de å besitte landområder og borger for å forsvare kongeriket Jerusalem. Da Jerusalem falt i år 1187 ble også johannitterne tvunget ut, og i 1229 ble hovedkvartere flyttet til St Jean D'Acre (Nå Akko eller Acre) som falt i 1291 til muslimene. Dette tvang johannitterne til å flytte til Kongedømmet Kypros. Der planla stormesteren Guillaume de Villaret å okkupere øyen Rhodos, som ble underlagt Johannitteren 15. august 1309 etter to års krigføring. Havnebyene Kastelorizo og Bodrum kom også under johannitternes overherredømme.
Da Tempelherrene ble oppløst i 1312 tilfalt mange av deres eiendommer johannitterne. På Rhodos klarte johannitterordenen å stå imot flere angrep fra muslimske herskere. Særlig etter Konstantinopels fall i 1453 ble johannitterne et prioritert mål for sultan Mehmet II
I 1522 kom en helt ny type hær til Rhodos, da 400 skip under Suleiman I den stores kommando ilandsatte 200 000 menn. Mot en slik hær hadde johannitterne under stormester Philippe Villiers de L'Isle-Adam, med rundt 7 000 mann lite å stille opp. Beleiringen varte likevel i seks måneder, da fikk de overlevende lov til å forlate Rhodos og trekke seg tilbake til Sicilia.
Etter syv år på flyttefot i Europa, fikk johannitterordene slå seg ned på Malta i 1530 da Karl V av det tysk-romerske rike ga Malta og Gozo mot at johannitterne ble en vasallstat. De måtte betale en symbolsk årlig avgift på én maltesisk falk som skulle sendes på Alle sjelers dag til visekongen av Sicilia, som opptråde som kong Karl V's representant. Siden 1530 har johannitterne vært kjent som Malteserordenen. I motsetning til tempelherrene bestod Johannitterordenen gjennom hele middelalderen og forbi renessansen, til sent på 1700-tallet.
Kong Sverre Sigurdsson overdro rundt 1190 Værne kloster til johanitterordenen. De anla et hospital eller pleiehjem for gamle hirdmenn. Klostertiden varte til 1532.
Hospital og nestekjærlighet.
En god del av behandlingen bestod i gudstjenester og skikkelig mat. De syke fikk mye kjøtt og spise, fjærkre eller unge dyr, som var lette å fordøye. De fikk daglig litt av det kostbare, lyse brødet. Johannitterhusene har hatt en ganske stor produksjon av urtemedisin, men brukte også steiner med forskjellige egenskaper. Tørre steiner for eksempel motvirket for mye væske i kroppen. Antall hospitaler og sengeplasser vokste enormt etter erobringen av Jerusalem, og ordenen opprettet også mobile feltlasaretter som fulgte med de kristne hærene i slagene mot muslimene.
Johannitterne hjalp de fattige; de kledte dem, og ga de mat. I Matteus 25, 40 står det;
Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.
Det var viktig for ordenen å hjelpe sin neste. Johannitterne delte særlig ut klær til mødre som ikke klarte å skaffe det til barna. De kunne formidle almisser videre til fattige mødre og kontakt til adoptivforeldre eller pleiefamilier. I spesielle tilfeller kunne de overta spedbarn og la dem bli oppdratt innenfor ordenen – de såkalte «sankthansbarna»
Militære anlegg.
Bilder fra Johannitternes største festning, Krak des Chevaliers, som var dobbelt så stor som ordenens største borg i Frankrike. Et ypperlig eksempel på ingeniørkunst og arkitektur fra korstogstiden. Denne borgen var hovedsete for Johannitterene fram til araberne kastet dem ut herfra i 1270. Deretter hadde de ulike tilhold inntil de i 1309 etablerte seg på Rhodos i Egeerhavet. Her reiste de Stormesterens borg, og fort på østkysten i Lindos og Feraklios.


Gregor Gysi.
Gregor Gysi (uttales «gisi», født 16. januar 1948 i Berlin) er en tysk politiker (SED/PDS/Die Linkspartei/Die Linke). Fra 1989 til 1993 var han leder i PDS, og i 2002 var han senator i delstaten Berlin. Han har siden 2005 vært medlem av det tyske parlamentet (Forbundsdagen).
Bakgrunn og utdannelse.
Gregor Gysi vokste opp i en kommunistisk funksjonærfamilie. Hans far Klaus Gysi stammer fra en jødisk familie, ble medlem i KPD i 1931 og arbeidet illegal politisk under nazitida. Klaus Gysi var forlegger og ble ambassadør og kulturminister i DDR. Gregor Gysis mor het Irene. Gregor Gysi har vært gift to ganger og har tre barn. Hans søster er skuespillerinnen Gabriele Gysi.
Gysi var ferdig utdannet jurist i DDR i 1970, og forsvarte som selvstendig advokat blant annet flere kjente systemkritikere som var tiltalt av DDR-regimet (Rudolf Bahro, Robert Havemann, Bärbel Bohley, Rainer Eppelmann). Senere ble det hevdet at Gysi arbeidet som angiver for Stasi. Med stemmene av CSU, SPD og Die Grünen slo Forbundsdagens immunitetsutvalg fast at Gysi var Stasi-angiver under dekknavnet «IM Notar», at han gav viktig informasjon videre til SED-myndighetene og var involvert i undertrykkelsen av den demokratiske opposisjonen i DDR. Til tross for votumet fra de politiske konkurrentene sine fikk Gregor Gysi medhold av domstolene. I 2009 dømte den øvere domstolen i Hamburg (Hanseatisches Oberlandesgericht Hamburg) at den tyske TV-Kanalen ZDF få ikke fremstille Gregor Gysi som angiver for Stasi og bøtela denne påstanden for fremtida med opp til 250 000 Euro.
Politisk karrière.
I 1967 ble Gysi medlem i SED, "Sozialistische Einheitspartei Deutschlands", kommunistpartiet i DDR. I 1989 stod han fram for offentligheten som en av lederne for reformbevegelsen i DDR. 9. desember 1989 ble han valgt til leder av SED, der de reformvennlige nå hadde flertall. Året etter ble SED omdøpt til PDS, "Partei des Demokratischen Sozialismus", under ledelse av Gysi.
Fra mars til oktober 1990 var Gysi representant i det første og eneste fritt valgte Folkekammeret i DDR, deretter var han fra oktober 1990 til februar 2002 representant i det tyske parlamentet, Forbundsdagen. Fra 2001 til 2002 var han medlem av delstatsforsamlingen i Berlin. Han var kortvarig senator i Berlin i 2002.
I 2004 var Gysi mye sjuk, og hadde flere sjukehusopphold.
Ved parlamentsvalget i 2005 vant Gysi direktemandatet i valgkretsen Treptow-Köpenick i Berlin med 40,4 prosent av stemmene. Ved valget i 2009 vant han direktemandatet igjen med 44,4 prosent. Gysi er parlamentarisk leder for partigruppen Die Linke i Forbundsdagen.


Oslofjord Heimevernsdistrikt 01.
Oslofjord Heimevernsdistrikt 01 er et distrikt i Heimevernet som har territorielt militært ansvar over fylkene Østfold og Vestfold. HV-01 består av distriktsstab, innsatskommando, forsterkingskommando og LUHV-kommandogruppe. Distriktsstaben er lokalisert på Rygge flystasjon.
Distriktets innsatsstyrke har navnet «Polar Bear VI». Navnet stammer fra en operasjon under andre verdenskrig som foregikk i Oslofjorden («Slepebåtaksjonen»).


Symfoni nr. 1 (Prokofjev).
Symfoni nr. 1 ("Symphonie classique"), den «klassiske symfonien», er en symfoni komponert av den russiske komponisten Sergej Prokofjev. Den er ett av Prokofjevs mest kjent verk. Det er et typisk neoklassisk verk, og er laget etter en modell av Josef Haydns symfonier.
Symfonien ble påbegynt i 1916, og ble fullført den 10. september 1917, like før Oktoberrevolusjonen og den påfølgende kommunistiske maktovertagelsen.
Stykket hadde verdenspremiere i St. Petersburg den 21. april 1918, da den ble oppført av det daværende St. Petersburgs Hofforkester, under ledelse av Nikolai Malko og Prokofjev selv. Symfonien ble godt mottatt, både av publikum og sovjetmyndighetene. På tross av støtten fra myndighetene forlot Prokofjev landet et par dager etter premieren, og dro til New York via Vladivostok og Tokyo.


Edvard IV av England.
Edvard IV (født 28. april 1442, død 9. april 1483) var konge av England fra 4. mars 1461 til sin død, med unntak av noen måneder i 1470 og 1471 hvor Henrik VI ble gjeninnsatt på tronen. Han kom på tronen som en følge av Rosekrigene, og var konge gjennom størsteparten av krigsperioden.
Biografi.
Edvard ble født i Rouen i Frankrike, som eldste sønn av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville. Yorks utfordring mot Huset Lancaster hadde i 1455 ført til at Rosekrigene brøt ut. Hertugen gikk stadig lenger i sine krav, og i 1460 ville han selv ha tronen. Dette gikk ikke parlamentet med på, og krigen fortsatte. Samme år falt York i slaget ved Wakefield, og Edvard arvet hans titler. Han var også tronarving, som følge av en avtale faren hadde inngått med Henrik VI, men dette var et usikkert krav ettersom dronning Margaret av Anjou nektet å akseptere at hennes sønn, Edward av Westminster, som var prins av Wales, skulle settes tilside.
Med støtte fra Richard Neville, 16. jarl av Warwick viste Edvard seg som en dyktig leder. Huset York seiret i flere slag, og strammet dermed grepet om Henrik VI. Mens kongen og dronningen førte krig i nord, tok Warwick kontroll over London og fikk utropt Edvard til konge i 1461. Dette ble konsolidert gjennom slaget ved Towton samme år, hvor lancastrianernes hær ble praktisk talt utslettet.
Edvard var høy og sterk, hadde et godt utseende, og var populær. Warwick ønsket å fortsette å være makten bak tronen, og begynte å planlegge ekteskap med en prinsesse for å danne en allianse. Han begynte forhandlinger i Frankrike, men Edvard gikk bak ryggen på ham, og giftet seg i hemmelighet med Elizabeth Woodville. Dette var svært pinlig for Warwick, som fikk ekteskapet presentert som et "fait accompli". Elizabeths slekt var ikke særlig rik, men svært ambisiøs. De fikk lite jord, og hadde dermed lite praktisk makt, men de hadde en stor innflytelse på kongen ved at de ble innlemmet i hans råd. Warwick var svært bitter over dette, og valgte å skifte side sammen med kongens yngre bror George, hertug av Clarence.
Det meste av kongens hær ble beseiret i slaget ved Edgecote Moor, og Edvard ble tatt til fange ved Olney. Warwick forsøkte å styre landet i hans navn, men adelen fant seg ikke i dette. Da det var tegn til opprør, måtte Warwick slippe kongen fri. Edvard valgte å forsøke å forsone seg med jarlen og sin bror, men etter kort tid gjorde de igjen opprør. Da dette slo feil flyktet de til Frankrike.
I Frankrike inngikk Warwick en allianse med Margaret av Anjou, sin gamle fiende. Han fikk støtte fra kong Ludvig XI av Frankrike, og reiste tilbake til England med en hær. Hans bror, John Neville, 1. marki av Montagu, skiftet også side, og Edvard måtte flykte.
Henrik VI ble i oktober 1470 gjeninnsatt, og Edvard søkte tilflukt i Burgund, hos sin svoger Karl I av Burgund og sin søster Margaret av Burgund. Karl var først ikke villig til å støtte Edvard, men da franskmennene erklærte krig mot Burgund og fikk følge av Warwick, bestemte han seg for å hjelpe Edvard tilbake på tronen.
Tilbake i England krevde Edvard, som Henry Bolingbroke tidligere hadde gjort, bare å få tilbake hertugdømmet York. Men byen York stengte sine porter for ham, og han gikk sørover for å samle støtte. Clarence innså at det var på tide å skifte side igjen, og ble gjenforent med sin bror. I slaget ved Barnet seiret Edvard, og Warwick falt. Dermed lå veien åpen for å eliminere resten av lancastrianernes styrke, noe som skjedde i slaget ved Tewkesbury i 1471. Huset Lancasters arving, Edward av Westminster, falt i slaget eller under flukten, og noen få dager senere ble Henrik VI myrdet i Tower of London.
Kongens yngre brødre, George, hertug av Clarence og Richard, hertug av Gloucester, giftet seg med henholdsvis Isabella og Anne Neville, som begge var døtre av Warwick og dermed konkurrenter om den store arven som de ville få når moren Anne Beauchamp gikk bort. De to brødrene kom i konflikt med hverandre på grunn av dette. Clarence ble senere funnet skyldig i høyforræderi mot Edvard, og ble henrettet i Tower of London 18. februar 1478. Etter gjeninnsettelsen var det ikke flere seriøse opprør mot Edvard. Den eneste overlevende tronarving fra Huset Lancaster var Henry Tudor, som levde i eksil.
Edvard erklærte krig mot Frankrike i 1476, og kom frem til en fredsavtale i Picquignytraktaten. Han fikk en stor utbetaling i gull, og årlige utbetalinger så lenge han levde. I 1482 støttet han Alexander, hertug av Albany som forsøkte å ta den skotske tronen fra Jakob III. Gloucester klarte å ta Edinburgh og Jakob III, men Albany trakk seg, og Gloucester trakk seg tilbake. Som krigsbytte fikk England beholde Berwick-upon-Tweed.
Kongen ble syk påsken 1483. Han fikk gjort noen tillegg til sitt testamente, hvor han blant annet utnevnte sin bror Gloucestet til Lord Protector etter sin død. Han døde 9. april 1483, og ble gravlagt i St. Georges kapell på Windsor Castle. Han ble etterfulgt av sin tolv år gamle sønn Edvard V. Gjennom "Titulus Regius" ble sønnen snart fjernet, og Gloucester ble kronet som Rikard III. Edvard IVs datter Elizabeth av York ble senere dronninggemalinnen til Henrik VII, slik at husene York og Lancaster ble forent i Huset Tudor.
Barn.
Perkin Warbeck, som ble fremmet som tronkrever fordi han lignet på Edvard, ble sagt å være uektefødt sønn av kongen, men det finnes ingen støtte for dette i kildene.
Stamtavle.
Edvard 4


Elektromyografi.
Elektromyografi (EMG) er undersøkelse av den elektriske aktiviteten i muskler.
Undersøkelser gir informasjon om funksjonen i muskelcellene og til dels i nervecellene som sender signalene til musklene.
I Norge er elektromyografi en del av den obligatoriske spesialistutdannelsen i klinisk nevrofysiologi og ingen andre spesialiteter.


Ayrshire.
Ayrshire (skotsk-gælisk: "Siorrachd Inbhir Àir") er et tradisjonelt grevskap på sørvestsiden av Skottland, lokalisert på bredden av Firth of Clyde. Stedets viktigste byer er Ayr og Kilmarnock. Byen Troon med 20 000 innbyggere ved kysten er vertsted for golfturneringen The Open Championship hvert syvende år, siste gang var i 2004, og hvor bortimot 200 000 besøkende kommer til Troon.
Jordbruk.
Ayrshire er et av de mest jordbruksrike områdene i Skottland. I sommerhalvåret er det rikelig med jordbær. Poteter blir dyrket på åkrer nær kysten, og hvor man benytter kunstgjødsel av tang. I tillegg produseres det matprodukter basert på svinekjøtt og kveg. Kvegrasen Ayrshire ble opprinnelig utviklet her i tiden før 1800-tallet.
Historie.
Ayrshire ble en del av kongedømmet Skottland i løpet av 1000-tallet. I 1263 fordrev skottene en norsk invasjon i en batalje som har blitt kalt for slaget ved Largs.
En viktig, kulturhistorisk bygning i Ayrshire er Turnberry Castle som dateres tilbake til 1200-tallet, eller tidligere, og som muligens var fødestedet for Robert Bruce.
Geografi.
Det nylige opprettede administrative regionen Strathclyde inkluderte Ayrshire i 1975. Senere, da man avskaffet administrative distrikter, ble Ayrshire delt i tre administrative regioner: East Ayrshire, South Ayrshire og North Ayrshire. Sistnevnte inkluderer også Arran-øyene og deler av Buteshire.
Glashow Pretwick International Airport som betjener Glasgow er lokalisert i Ayrshire.


Fogd.
Fogd (eller "fut") er en tidligere dansk og norsk embetstittel (svensk: fogde), knyttet til forvaltningen av fogderiene. Fogden hadde politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter. I en periode skulle fogden også holde oversikt over utlendinger. Fogden utstedte og kontrollerte pass.
I Norge ble fogdens befatning med kommunene og deltagelse i Amtstinget opphevet ved lov av 1894 om omskiping av embedtverket.
Det eneste gjenværende statsorganet med fogd i navnet er Oslo byfogdembete, som tidligere ble ledet av en embetsdommer kalt byfogd. Byfogdembetet ledes nå av en sorenskriver. Skattefogdene ble fra 2008 slått sammen med skattekontorene. Barneloven betegner et statsorgan kalt "tilskotsfuten" (bidragsfogden). Denne funksjonen ligger til Arbeids- og velferdsetaten.
I norsk folketradisjon var "futen" en brutal og ubarmhjertig innkrever og håndhever av den myndigheten som var gitt ham av Kongen i København. I eventyrene ble han oftest sammenlignet med ulven. Futeembedet var også det mest risikable embedet en danske kunne ha i Norge — i den tidlige fasen av unionstida ble flere av dem drept av krenkede bønder. Det harde skattetrykket var også årsaken til en lang rekke lokale opprør.
Ordet fogd kommer fra dansk "foged", avledet av latin "(ad)vocatus", via den tyske uttale "fokatus".


Adventisme.
Adventistene omfatter flere kirkesamfunn som har fått sitt navn på grunn av sin vektlegging av Kristi nære gjenkomst. (Eng.: "Second Advent")
I 1830– og 40-årene oppstod det i USA en tverrkirkelig vekkelse som ble kalt millerismen etter baptisten William Miller (1782–1849). Fra sitt studium av Daniels bok 8:14 og 9:24-27 ble han overbevist om at Jesu gjenkomst ville finne sted omkring 1843. Etter grundigere studier konkluderte han med at 1844 var det riktige årstallet. I 1844 ventet mange forgjeves Jesu gjenkomst 22. oktober. Den store adventvekkelsen ble avløst av det som har blitt kjent som «den store skuffelsen». Men Hiram Edson fikk en visjon. På bakgrunn av denne foretok flere adventister viderestudier av profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen, og kom frem til at 1844 var det året der «den undersøkende dommen» startet. Dette betyr at de mener at Gud undersøker hvert eneste menneskes «regnskapsbok» og forbereder dommen, som vil få sitt endelige utfall ved Jesu gjenkomst.
Den opprinnelige gruppen ble i det store og det hele oppløst, men mange tilhengere gikk sammen om å danne nye grupper. Det samfunnet som har gjort seg mest bemerket er Syvendedags Adventistsamfunnet, også kalt syvendedagsadventistene. Men det er også andre samfunn, som Advent Christian Church, Church of God General Conference (Abrahamic Faith) og Primitive Advent Christian Church.
Disse gruppene har mye felles, men deres teologi har ulikheter i forhold til om de døde venter på dommen i en bevisst eller ubevisst tilstand (søvn), om de ugudeliges endelige straff er tilintetgjørelse eller evig pine, spørsmålet om udødelighet, om de ugudelige skal gjenoppstå, og om helligdommen i Daniel 8 er den samme som den himmelske helligdom eller den jordiske. Bevegelsen oppmuntrer til studier av Det Gamle Testamente, som gjør at mange holder sabbaten (den sjuende dagen) hellig, og noen bruker navnet Jehova når de omtaler Gud.
I 1947 kom flere privatpersoner og to retninger innen "Church of God Adventist movement" sammen for å danne "United Seventh-Day Brethren", med det formål å øke fellesskapet og få en mer samlet innsats innen evangelisering, trykksaker og lignende.
Betegnelsen «Adventist» brukes ofte som forkortelse for Syvendedags Adventist (SDA).


Dumfriesshire.
Dumfriesshire (skotsk-gælisk: "Siorrachd Dhùn Phris") er et tradisjonelt grevskap i Skottland. Fylkesbyen er Dumfries. Det grenser til Kirkcudbrightshire i vest, Ayrshire i nordvest, Lanarkshire, Peeblesshire og Selkirkshire i nord, og Roxburgh i øst. Til sør er grenser området til den engelske grensen og Cumberland og det administrative fylket Cumbria.
Geografi.
De viktigste fjellene er langs det nordlige områdene; det høyeste er White Coomb (2695 fot), Hart Fell (2651 fot), Saddle Yoke (2412 fot), Swatte Fell (2389 fot), Lowther Hills (2377 fot), og Queensbury (2285 fot). Sistnevnte ga den andre tittelen til hertugen av Buccleuch.
De tre lengste elvene er Nith, Annan og Esk, og de dalene som kløyver landet fra nord til sør er Nithsdale, Annandale og Askdale.
Historie.
Den britiske stamme som bodde i dette området ble kalt for "Selgovae" av romerne. De har etterlatt mange spor etter seg; som befestninger ("hill fort") i nord, steinsirkler som ved Dunscore og Eskdalemuir, leirer som i Dryfesdale, gravhauger ("tumuli") og varder som i Closeburn, og skulpturerte steiner som i Dornock. Området rundt Moffat er spesielt rikt på etterlatenskaper. Ved Holywood, nær Dumfries, står det fortidslevning av en lund med hellige okser som stedet har fått navn etter. Det er også en steinsirkel som lokalt kalles for «De tolv apostler».
I kirken i Ruthwell står et forhistorisk kors med runetegn som forteller historien om korsfestelsen. Det er spor av en romersk veg som går langs Dalveen Pass og inn i Clydesdale og opp til Annan til Tweeddale, og ved Birrens er det en av de best bevarte eksemplene på en romersk leir. Romerske alter, urner og mynter er funnet mange steder.
Da romerne trakk seg tilbake ble selgovae’ene erobret av skotter fra Irland (som ga landet navn; Skottland), som etterhvert ble inngifte med lokalbefolkningen. Den saksiske erobringen av Dumfriesshire ser ikke ut til å ha vært like gjennomført ettersom folket i Nithsdale og områdene rundt bevarte sine keltiske institusjoner helt opp til tiden med kong David I av Skottland.
Ved å være et grenseområde var Dumfriesshire årsted for flere urolige epoker av skotsk historie, spesielt i tiden under Robert Bruce. Kong Edvard I av England beleiret Carlaverock Castle og fraksjonene av Bruce (som var lord av Annandale), John Comyn og Johan Balliol var stadig i krig med hverandre. Grenseklanene som var like temperamentsfulle som de i nord og var alltid i strid. Det er dokumenter av blodige slag i Dryfesdale i 1593 da Johnstone'ene slaktet 700 Maxwell'er og fanget flyktningene i Lockerbie hvor de fleste ble massakrert. De bitre stridighetene fortsatte fram til 1700-tallet.
De som bodde i fjellområdene tilbød tilfluktssted for de forfulgte Covenanters, som i 1680 ved Sanquhar publiserte en deklarasjon mot kongen, og foregripe dermed revolusjonen med flere år. Prins Karl Edvard Stuarts ambisjoner etterlot området stort uberørt ettersom jakobinernes følelsesytringer hadde liten appell på lokalbefolkningen.
Dumfriesshire er ubrytelig forbundet med Robert Burns, som hadde gård i Ellisland i Nith for tre år, og tilbrakte fem år av sitt liv i Dumfries. Thomas Carlyle ble født i Ecclefechan i et hus som fortsatt står og ble begravet ved siden av sine foreldre i kirkegården i den gamle Secession-kirken. Gården hans i Craigenputtock ble etterlatt i varetekt av Edinburgh University.


Isabella av Mar.
Isabella av Mar (født ca. 1277 – død 1296) var Robert Bruces første kone.
Isabella var datter av Donald, 6. jarl av Mar og en kvinne ved navn Ellen, som tidligere hadde vært gift med Malcolm Macduff, 7. jarl av Fife. Muligens Malcolms andre kone. Isabella var utdannet, snakket både gælisk og engelsk, og sannsynligvis også fransk. Hennes landområder lå stort sett nordøst for Inverness.
Isabella var en rik ung kvinne på den tiden hvor det arrangerte giftemålet med jarlen av Carrick, Robert Bruce, fant sted. Hennes far var en av de syv Vokterne av Skottland som mente at Robert Bruce var den riktige kongen av Skottland. Til tross for risikoen, kunne han se fordelene av at de to familiene ble forent via ekteskap og frambrakte en arving til tronen. Mar var den første til overføre sin families eiendommer til Bruce.
Isabella ble gift med Robert Bruce da hun var 18 år gammel. Mytene mener at de var svært forelsket i hverandre. Kort tid etter bryllupet ble hun gravid. Svangerskapet var uten helsemessige problemer, men hun døde likevel kort tid etter å ha født en datter, Marjorie Bruce i 1296.
Seks år senere giftet Robert Bruce seg på nytt med Elizabeth de Burgh.
Isabellas datter, prinsesse Marjorie (død 1316) ble gift med Walter, High Steward av Skottland, og deres sønn ble kong Robert II av Skottland. Fra ham stammer monarkene av Huset Stuart og den senere kongelige familie av Skottland og England.


Slaget ved Northampton (1460).
Slaget ved Northampton ble utkjempet under Rosekrigene, den 10. juli 1460, ved Northampton i Northamptonshire, England.
Bakgrunn.
Etter katastrofen for Huset York i slaget ved Ludford Bridge så det ut til at yorkistenes sak var tapt. Noen av kommandantene – Warwick, Salisbury og Edward Plantagenet nådde Calais den 2. november 1459, mens hertugen av York og jarlen av Rutland flyktet til Irland.
På det engelske fastlandet utnyttet Huset Lancaster seieren. James Butler, jarl av Wiltshire ble utnevnt til stattholder i Irland, og Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset ble kaptein av Calais. Ingen av dem lyktes i å ta opp sine embeter, ettersom irene nektet å kaste ut York mens Calais holdt byportene godt stengt.
Somerset fikk en hær for å storme Calais, men de måtte først krysse kanalen, og man begynte å bygge en flåte i Sandwich i Kent. Så snart skipene var ferdige raidet Warwick Sandwich og tok dem. I mai krysset Warwick igjen kanalen, og ødela de nye skipene som var under bygging.
Warwick lot sin onkel være igjen i Sandwich med en liten styrke som skulle holde et brohode med tanke på en invasjon av England. Den 26. juni 1460 steg Warwick, Salisbury og Edward i land der med to tusen soldater. Kongen og dronningen befant seg i Coventry med en liten hær. Warwick gikk inn i London 2. juli og hadde da samlet en hær på 20 000–30 000 mann.
Slagoppstillingen.
Da det ble klart at styrkene ville møte hverandre stilte kongen sine menn opp i defensive posisjoner ved Northampton, med ryggen mot elven Nene. Foran dem ble det gravet en grøft, som ble fylt med vann og beskyttet med spisse påler. Kongens hær var omkring halvparten så stor som Warwicks. Den hadde noe feltartilleri.
Warwick sendte en delegat for å forhandle med kongen. Humphrey Stafford, 1. hertug av Buckingham, som var lancastrianernes kommandant i felt, svarte at «jarlen av Warwick skal ikke komme i kongens nærvær, og hvis han kommer skal han dø.» Mens Warwick nærmet seg Northampton fikk han ytterligere to ganger beskjed om at han ikke fikk treffe kongen. Så snart han hadde nådd sin posisjon sendte han beskjed om at «klokken to skal jeg snakke med kongen, eller jeg skal dø». For fjerde og siste gang fikk han beskjed om at han ikke fikk treffe kongen.
Slaget.
Klokken to rykket yorkistene frem. Soldatene var stilt opp i rekker, men kraftig regn og vind hindret deres fremmarsj noe. Da de nærmet seg lancastrianerne ble de møtt av en kraftig skur av piler, men de slapp å møte artilleriild fordi regnet gjorde kanonene ubrukelige.
Da Warwick nådde lancastrianernes høyre flanke begikk denne flankens kommandant, lord Grey, forræderi. Han fikk sine menn til å legge ned våpnene, og lot yorkistene slippe inn i leiren. Dette slo de lojale lancastrianerne helt ut, og slaget varte bare en halv time til etter dette. Forsvarerne kunne ikke manøvrere innenfor forsvarsverkene og flyktet raskt fra slagmarken.
Tapene i slaget var små i forhold til det store antallet soldater. Bare omkring 300 lancastrianere falt. Antallet falne yorkister er ukjent, men var antagelig noe lavere. Hertugen av Buckingham, jarlen av Shrewsbury, lord Egremont og lord Beaumont falt mens de forsøkte å beskytte kongen. Henrik VI ble tatt til fange, og ble i en periode en marionette under Yorks kontroll.
Northampton


Marjorie Bruce.
Marjorie Bruces sarkofag i Paisley Abbey
Margaret de Bruce eller Marjorie Bruce (født desember 1296, død 2. mars 1316) var den eneste datteren av kong Robert I av Skottland med hans første kone Isabella av Mar. Marjories besteforeldre var Robert de Brus, 6. lord av Annandale og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick.
I 1302 giftet hennes far seg på nytt med Elizabeth de Burgh. De ble kronet kong og dronning av Skottland ved Scone den 27. mars 1306. Kroningen skjedde under Den skotske uavhengighetskrig i opposisjon til kong Edvard I av England.
I fangenskap.
Marjorie ble tatt til fange sammen med sin stemor og andre kvinner fra Huset Bruce på slutten av juni 1306. Marjorie ble holdt fengslet i en hule i omtrent et år. Etterpå holdt den nye kongen, Edvard II av England, henne som fange i et nonnekloster i nesten åtte år. Hun ble endelig satt fri ca 1314. Frigjøringen skjedde enten rett før eller rett etter slaget ved Bannockburn (23. juni-24. juni 1314).
Gift.
Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland, utmerket seg spesielt i slaget og ble belønnet med hånden til den halvvoksne prinsessen av Skottland. Hennes medgift inkluderte baroniet i Bathgate i West Lothian, Skottland.
Død.
To år senere var Marjorie ute og red på hest i nærheten av Paisley, Renfrewshire, mens hun var gravid. Hesten ble plutselig skremt og slengte henne mot bakken. Hun fikk brå fødsel og født sin første og eneste sønn Robert som forløst med keisersnitt. Det sies at hennes siste ord var: «He's a laddie; I ken he's a laddie; he will be King» ("Han er en gutt, jeg kjenner han er en gutt, han vil bli konge"). Hun overlevde fødselen med noen få timer. Hennes sønn skulle komme til å etterfølge sin barnløse onkel David II av Skottland i 1371. Robert ble den senere kong Robert II av Skottland.
Marjorie Bruce etterkommere inkluderer Huset Stuart og deres etterkommere som ble monarker av Det forente kongerike Storbritannia, dvs. Skottland og England.


Aktive Studenters Forening.
Aktive Studenters Forening (ASF) er en forening for studenter i Bergen, og er byens nest eldste, etter Studentersamfunnet i Bergen. Foreningen ble stiftet ved et allmannamøte 22. august 1940 på nåværende Geofysisk institutt mens det fortsatt het Bergens Museum. ASF hadde fra sin begynnelse to formål. Det første var å være en studentforening i ordets rette forstand, i motsetning til Studentersamfunnet som ASF mente var dominert av eldre akademikere som ofte hånet studentene når de forsøkte å delta i debatten. Det andre var å gi studentene et utenomfaglig tilbud. Studentforeningens første formann var Egil Helland.
Foreningen har endret sine virkeområder opp gjennom årene, ofte i takt med utviklingen i samfunnet generelt, og tidvis av mer tilfeldige årsaker. Fra å være en forening som i all hovedsak inviterte til debatter, foredrag og dans i Klubben, og et «mellomspill» som største studentforening på Hulen («mellomspillet» varte i hele 27 år), er ASF i dag Bergens største studentdrevne konsertarrangør med tilhold på Det Akademiske Kvarter. Det var på Hulen foreningen i stor grad fant dagens form. Der begynte man så smått å arrangere konserter i tillegg til andre arrangementer, og etter hvert ble det mer konsertvirksomhet enn andre arrangementer. Etter at man flyttet til Kvarteret ble det stadig mindre fokus på annet enn konserter. Nylig har foreningen bestemt seg for å forsøke å bygge opp et miljø for stand-up på Kvarteret under navnet Stand Up Bergen.
Det første studentdrevne utestedet i Bergen, Klubben, hytten på Kvamskogen, UKEN, BSI, Hulen, Larmonien, Studvest, StåOppJazz og Stand Up Bergen ble alle startet av ASF, gjerne sammen med andre studentorganisasjoner lokalisert i Bergen, som Bergen Realistforening, Studentersamfunnet i Bergen og NHHS.
I dag er foreningen en av de fire driftsorganisasjonene på Det Akademiske Kvarter, hvor de arrangerer konserter hver fredag. I tillegg er de en av de mest aktive hovedarrangørene på lørdagskonseptet Helhus.
Maskoten til ASF er en ugle, kalt «Ugla». Den opprinnelige uglen var en gave fra Universitetet i Bergen og NHHS til ASFs 10-årsjubileum i 1950 og er som oftest tilstede ved foreningens generalforsamling og andre spesielle begivenheter i regi av studentforeningen.


Cecily Neville, hertuginne av York.
Cecily Neville, hertuginne av York
Cecily Neville (født 3. mai 1415, død 31. mai 1495), kalt Rabys rose etter fødestedet Raby Castle i Durham og Stolte Cis på grunn av sin stolthet og sitt temperament, var datter av Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland og Joan Beaufort. Hennes mor var barnebarn av Edvard III av England.
I 1437 giftet hun seg med Richard Plantagenet, 3. hertug av York. To av deres sønner ble konger: Edvard IV og Rikard III.
Det har i nyere tid blitt hevdet at Edvard IV antagelig var uektefødt, og at hans far var en bueskytter ved navn Blaybourne. Dette var et rykte som var kjent under Edvards regjeringstid, og det blir vanligvis tilskrevet hans bror George, hertug av Clarence, som forsøkte å ta tronen selv. Det finnes ikke noen beviser for dette i kildene, og Cecilys gudfryktighet og hertugens nærhet til Edvard tyder på at han var hertugens sønn.
York, Neville Cecily


Act of Accord.
"Act of Accord" var en lov som ble vedtatt av det engelske parlamentet i oktober 1460, under Rosekrigene. Den foreskrev en ny arverekkefølge til den engelske tronen.
Henrik VIs sønn Edward av Westminster hadde fått tittelen prins av Wales ved fødselen, og var regnet som tronarving. Med "Act of Accord" ble dette endret, slik at etter Henriks død skulle Richard Plantagenet, 3. hertug av York arve tronen.
Dronning Margaret av Anjou aksepterte ikke at hennes sønn ble satt til side på denne måten, og Rosekrigene fortsatte.


Songhai.
thumb
Songhairiket var en afrikansk stat fra 1400- til 1500-tallet. Riket var dannet rundt byen Gao som ligger langs Niger i dagens Mali. Riket var et av de største i afrikansk historie og dekket en stor del av det indre Vestafrika, sentrert rundt elven Niger. Riket fikk navn etter rikets ledende folkegruppe, Songhai. Før Songhairiket eksisterte Maliriket i omtrent samme område, men på grunn av indre uro løsrev endel seg fra Maliriket, deriblant Songhairiket.
Songhairiket nøt god vekst frem til en marokkansk invasjon på slutten av 1500-tallet. Marokanerne hadde skytevåpen til sin disposisjon og slo Songhairiket. Marokko fant senere ut at de ikke klarte å holde kontrollen over området Songhairiket hadde bestyrt og ble delt opp i mange mindre kongedømmer.


Omfale.
a> som slave, og lot ham karde ull, spinne og veve. Bartholomäus Spranger.
Omfale "(navle)" var, i henhold til gresk mytologi, dronning eller prinsesse av Lydia. Det blir også sagt at hun var amasonedronning og skal ha regjert i det sydlige imperiet i Libya.
Den mest kjente historien om Omfale forteller at hun holdt helten Herakles som slave i tre år. Som straff for at Herakles drepte Iphitus (i noen versjoner drepte han sin kone og sønn), bestemte Zevs at han skulle selges som slave, og Omfale kjøpte ham og tok ham med seg hjem. Det sies at det var vanlig for amasoner i høy posisjon å kjøpe mannlige slaver med attraktivt utseende og sensuelle manerer.
Historien forteller at Omfale fikk Herakles til å veve, spinne og karde ull, og ga ham i tillegg mange andre plikter. Hvis han feilet i oppgavene sine, slo hun ham med en gylden sandal. For moro kledde hun ham i gjennomsiktige, rosa kjoler. Hun skal ha fått en sønn med ham, kalt Agelaos. Etter tre år ble Omfale lei av Herakles, og sendte ham tilbake til hjemlandet sitt.


Villa Park (England).
Villa Park er den engelske fotballklubben Aston Villas hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet i 1897, ligger i Birmingham, West Midlands.
Tidligere var det løpebane rundt banen, men den ble fjernet i 1922.
Anlegget har plass til 43 300 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter: "Holth End Stand", "Trinity Road Stand", "Doug Ellis Stand" og "North Stand".
Det er lagt fram planer om å øke kapasiteten til 51 000 (dette kan gjøres ved å fylle hjørnene på North Stand), men ennå er ingen avgjørelse tatt.
Banens mål er 105 x 69 meter, og tilskuerrekorden er på 76 588 i FA-cupens 6. runde mot Derby County den 2. mars 1946.
Villa Park ble benyttet i tre kamper under VM i 1966, og i fire kamper under EM i 1996.
Når det gjelder engelske landskamper ble den brukt for første gang i 1899, mens den siste landskampen som har spilt på Villa Park var den 9. februar 2005.


Stadskonduktør.
En stadskonduktør var en landmåler på 1600-, 1700-, 1800- og første halvdel av 1900-tallet som skulle forsøke å rydde opp i grensetvister i bykommunene.
Til å begynne med tilsvarte stadskonduktørens arbeid det arbeidet som amtskonduktørene utførte i distriktet. Etter at jordskifteloven kom i 1857, ble stadskonduktørens oppgave å lage målebrev over eiendommene i bykommunene. Stadskonduktøren var som regel akademisk utdannet. Han stevnet partene til å møte i marken for å påvise grensene. Partene medbragte eldre dokumenter og vitner for å bevise sine påstander. Stadskonduktøren var normalt ikke ansatt av kommunen, men hadde et avtaleforhold med kommunen når det gjaldt oppmålinger og grensesaker. Arbeidet som han utførte, fakturerte han direkte til grunneierne.
Den første norske stadskonduktør var Christian H. Grosch, som i 1827 ble tildelt stillingen som Christianias stadskonduktør. Stillingen var opprettet i 1713, men hadde ikke blitt besatt. I begynnelsen ble pliktene overdradt byens brannmester, som målte opp tomtene. Senere ble tilsyn med nybygging og utstikking av tomter overdradt til underfogdene.
I 1832 ble Ole Peter Riis Høegh utnevnt til stadskonduktør i Bergen. Høeght tiltrådte forøvrig ikke stadskonduktørstillingen i Bergen før i 1835.


John de Warenne, 7. jarl av Surrey.
John de Warenne, 7. jarl av Surrey eller Warenne (født ca 1231, død 27. september 1304), var en viktig skikkelse og hærfører under Henrik III av England og Edvard I av Englands regimer. I løpet av sitt liv kjempet han i baronenes krig og Edvard Is krig i Skottland, sistnevnte kjennes også som Den skotske uavhengighetskrig.
Bakgrunn.
John de Warenne var sønn av William de Warenne, jarl av Surrey eller Warenne, og Maud (eller Matilda) Marshal. Hans mor var datter av William Marshal og enke etter Hugh Bigod, 3. jarl av Norfolk. Derfor er Roger Bigod, 4. jarl av Norfolk hans eldre halvbror.
Warenne var bare en gutt da faren døde, og da han vokste opp var Peter av Savoia hans formynder av eiendommene. I 1247 giftet han seg med Henrik III av Englands halvsøster Alice de Lusignan. Ekteskapet vakte harme hos det engelske adelskapet som mislikte å se en rik engelsk adelsmann gifte seg med en pengeløs fremmed.
Baronenes krig.
I løpet av de følgende årene var Warenne tett knyttet til fraksjonen som sentrertes rundt kongen. I 1254 reiste han sammen med kongens sønn Edvard, den framtidige Edvard I av England, på reisen til Spania der Edvard skulle gifte seg med Eleanor av Castilla.
Under konfliktene mellom Henrik III og hans baroner var Warenne en sterk tilhenger av kongen, men skiftet side og støttet Simon de Montfort, for igjen å gå tilbake til rojalistpartiet. Warenne motsatte seg baronenes reformplaner av mai 1258, men sammen med andre opponenter kapitulerte han og sverget eden til Oxford-forskriftene.
I 1260 hadde Warenne sluttet seg til Simon de Montforts parti, men gikk tilbake til kongens side i 1263. Etter slaget ved Lewes, som ble kjempet i nærheten av hans festning ved Lewes, måtte han flykte til kontinentet hvor han ble i omtrent et år. Han vendte tilbake til England for å kjempe i kampanjen som kulminerte med slaget ved Evesham og beleiringen av Kenilworth Castle.
Krigene i Wales og Skottland.
Warenne deltok i Edvard Is krig i Wales i 1277, 1282 og 1283. I 1282 mottok han grevskapet av Bromfield og Yale i Wales. En god del av de påfølgende årene tilbrakte han i Skottland. Han var en av forhandlerne for Salisbury-traktaten av 1289 og for Brigham-traktaten av 1290, og fulgte kongen med den vellykkede invasjonen av Skottland i 1296.
Den 22. august 1296 utnevnte kongen ham til «bestyrer av kongedømmet og land i Skottland», men da han reiste tilbake til England noen få måneder senere skyldte han på at det skotske klimaet ikke var bra for helsen. Den samme våren gjorde William Wallace opprør, og etter mange forsinkelser ledet Warenne en hærstyrke nordover der de gikk tapte slaget ved Stirling Bridge.
Til tross for det ydmykende nederlaget utpekte kongen Warenne igjen til å lede det neste hærtoktet mot skottene i begynnelsen av 1298. Han beleiret Roxburgh og gjenerobret festningen ved Berwick. Kong Edvard I tok selv kommandoen senere det samme året, mens Warenne var en av kommandantene ved Slaget ved Falkirk (1298).


Grunneier.
En grunneier er den som er den "faktiske eier" av en grunneiendom. Grunneieren kan enten være en eller flere privatpersoner, en institusjon, et firma, en kommune, en fylkeskommune eller staten.
Som regel er grunneieren den som har et tinglyst hjemmelsdokument "(skjøte)" på eiendommen, men han kan også være grunneier selv om slikt hjemmelsdokument ikke foreligger. Hvis hjemmelsforholdet er tinglyst, vil grunneierens navn fremgå av grunnboken som hjemmelshaver.
Grunneierretten.
En grunneier kan i prinsippet sies å være eier av rettighetene på grunneiendommen. Disse rettighetene refereres det ofte til i dokumentasjon som "grunneierretten". Dette kan være rettigheter som grunneierens enerett til jakt og fiske eller lignende. Antallet rettigheter kan imidlertid være sterkt begrenset. Begrensningene kan være knyttet til andres servitutter på eiendommen, eller av offentlige reguleringer. Ved en festetomt er for eksempel grunneierens rettigheter som regel begrenset til bare å kreve inn en årlig grunnleie for festegrunnen.


Dræggens Buekorps.
Tablå av Dræggens stiftelse oppført 2006
Dræggens Buekorps er et av bergens buekorps (guttekorps) stiftet 24. mars 1856, men feirer sin stiftelsesdag 13. mai.
Buekorpset er et lørdagskorps, som betyr at det var et buekorps for de bedre stilte og at de har alltid hatt eksersis på lørdager.
Dræggens regnes som det eldste korpset som sikkert kan datere sin stiftelsesdag. De kan datere stiftelsesdagen til 1856 fordi det finnes arkivmateriale. Stifterne var tre gutter på 11–12, "Christian Joachim Mohn", Klaus Hanssen og "August Gran".
Strøk.
Deres opprinnelige strøk har vært "Dreggen", "Øvregaten", "Nye Sandviksvei" og opp mot "Stølen".
Dræggens ekserserer på paradeplassen på Bergenhus festning. De eier et hus i "Dreggen" og disponerer en hytte på "Jordalsfjellet". De samarbeider med Nygaards Bataljon og Nordnæs Bataillon.
Dræggens fane.
Dræggens fikk sin første fane 18. juli 1856, og den var malt av "H. Mohn". Motivet med en bue, et sverd og kogger har siden fulgt korpset. Denne fanen ble brukt til 1860 da buekorpset fikk en ny med valgspråket «Enighet gjør sterk» som fortsatt står på fanene. De første fanene var hvite og den første røde ble tatt ibruk 13. mai 1886.
Bortsett fra en periode på 1800-tallet har buekorpset bare brukt buer. Fargene er rødt og hvitt.
Hvem er eldst.
I 1928 fant Skutevikens Buekorps en fane datert 8. juni 1853 slik at Dræggen i så fall blir den nest eldste buekorpset. Imidlertid er det tvil om denne datoen kan ha blitt påført på et senere tidspunkt da andre buekorpsfaner fra samme tidsperiode ikke har påført noen datering. Da det ikke finnes noe arkivmateriale om stiftelsen av Skutevikens, er det umulig å fastslå sikkert hvem av dem som er eldst. Det kan også ha eksistert forløpere for buekorps som har forsvunnet.


Rolf Graff.
Rolf Graff (født 26. mars 1941) er en norsk billedkunstner og illustratør. Han har levert bidrag til en rekke blader og bøker og arbeidet med egne bilder, bl.a. grafikk. Tegnestilen er ofte preget av en kontrollert akvarellteknikk med jevne flater og klare farger.
Rolf Graff er broren til avistegneren Finn Graff og førstedanser Jens Graff.


Lauren Sánchez.
Lauren Sánchez (født 19. desember 1969 i Albuquerque, New Mexico) er en nyhetsanker, underholdningsjournalist og mediapersonlighet i USA.
Sánchez startet sin karriere som sekretær i KCOP-TV i Los Angeles. Hun har også vært nyhetsanker og journalist ved en ABC filial i Phoenix og underholdningsmagasinet "Extra", som ble sendt i flere ulike TV-kanaler. Hun bevegde seg så til Fox Sports Net, der hun var korrespondent for sportsmagasinet "Going Deep". I Norge ble hun mest kjent da hun ble programleder for TV-programmet "So You Think You Can Dance", som ble sendt på TVNorge.
Sánchez har også gjort opptredener i filmene: "The Longest Yard", "Fantastic Four" (1 og 2), "The Day After Tomorro" og "Fight Club".


Aurdalsfjorden i Sør-Aurdal.
Aurdalsfjorden er den nederste innsjøen i en rekke vann i Vassfaret på grensa mellom Sør-Aurdal kommune i Oppland og Flå kommune i Buskerud. Innsjøen ligger sentralt i Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde.


Norges Televisjon.
Norges Televisjon AS (NTV) er et norsk selskap stiftet 15. februar 2002. Selskapet fikk 2. juni 2006 konsesjon, gjeldende i 15 år fra tildelelsesdatoen, til å etablere og drive Norges fremtidige kringkastingsnett for digital-TV. Selskapet eies av TV 2 Gruppen AS, Norsk rikskringkasting AS og Telenor Broadcast Holding AS med 1/3 hver.
NTV skal leie ut sendekapasiteten i bakkenettet til NRK og betal-TV-operatøren RiksTV. I første omgang vil NTV disponere tre multiplekser med 22 Mbit hver. Ved slukking av det analoge bakkenettet vil det frigjøres kapasitet til to nye multiplekser, dette åpner for et utvidet betal-TV-tilbud, enten fra RiksTV eller en konkurrerende aktør. Det vil da bli vurdert å sende HDTV.
Teknologi.
NTV vil sende DVB-T i 3 MUX-er i UHF band III og IV, 470-790 MHz-båndet i samsvar med anbefalingene i ITU-R BT.1306 og ITU-R BT.1368. Hver MUX har kapasitet på 22 Mbit/s med plass til 4-6 TV-kanaler, avhengig av kvalitet og dynamikk. Båndbredden i hver kanal vil fordeles dynamisk og sendinger som i perioder har stor dynamikk kan ta båndbredde fra andre kanaler.
Sendingene vil være kryptert med Conax CA og
kodet med MPEG-4 Part 10 (H.264) når de settes i kommersiell drift. I prøveperioden er det blitt kodet med MPEG-2. Bruk av MPEG-4 betød at den kommersielle tilgangen på dekodere i begynnelsen var svært begrenset fordi de fleste andre distributører den gang brukte MPEG-2, men nå er tilgangen på dekodere ikke lengre noe problem. Lyden kodes med HE-AAC og Dolby Digital 5.1.
Basisnettet, i første omgang bestående av tre MUX og som gir dekning til 95 % av befolkningen består av 452 senderpunkter. For å gi dekning til mottakere i områder som ikke dekkes av sendinger fra satellitt skal ytterligere 400–800 sendere settes opp. Dette såkalte satellittskyggenettet vil bygges ut med en MUX.
Muligheter.
På samme måte som med IPTV og satellitt-TV vil denne digitale teknologien kreve en mottakerboks eller en TV med integrert digitaltuner. Disse TV-ene kalles IDTV.
Det skal bygges ut et basisnett som vil dekke 95 % av husstandene i Norge, og ca 70 % av hytter og fritidsboliger. I tillegg bygges et satellittskyggenett, som sammen med satellittmottak, kabel-TV og bredbånds-TV, vil bringe dekningen opp i tilnærmet alle husstander i Norge. Grunnen til at man ikke bygger ut 100 % skyldes topografien. I følge NTV vil det koste like mye å bygge ut de siste 5 % som det har kostet for resten av utbyggingen til sammen.
Hele landet får med utbyggingen av det digitale bakkenettet tilgang til et bredt og variert tilbud av tv- og radiokanaler. I første utbyggingsetappe med tre signalpakker vil NTV etter forretningsplanen kunne tilby 20–25 tv-kanaler og 10–15 radiokanaler med nasjonal dekning.
Tilleggstjenester.
Mottakerne har ulike muligheter avhengig av hvordan de er utrustet.
Mottakerne som kan håndtere og vise tilleggstjenester, er rustet opp med en middleware kalt MHP. Med disse mottakerne kan man motta nye tjenester som.
Prøvesendinger.
Norkring fikk i 1999 konsesjon til å drive prøvesendinger med digitalt bakkebasert fjernsyn.
I desember 2006 pågikk det prøvesendinger fra Tryvannstårnet, Ulriken og Mistberget, med DVB-T-standarden og MPEG-2-komprimering. Det er ventet at prøvesendingene vil gå over til MPEG-4 i begynnelsen av 2007, og at forsøk med HDTV vil skje noe senere. Til tross for at nettet kun er ment for testing hos Norkring, tas sendingene inn av mange privatpersoner, både med dekoderbokser kjøpt i utlandet, innebygde dekodere i nyere fjernsyn, satellitt-dekoderbokser og med TV-kort for PC.
Regulære sendinger.
Det digitale bakkenettet skal i stor grad benytte eksisterende sendere, derfor er mye av nettet allerede bygd. Montering av nytt utstyr etter konsesjonstildelingen startet 23. august 2006.
I Norge er det lagt opp til tvungen overgang til digitalt bakkenett, ved at det analoge nettet stenges noen måneder etter åpningen av det digitale. NTV publiserte utbyggingsplanen for det digitale nettet 12. september 2006.
Kanaltilbud.
NRKs fem, lisensfinansierte fjernsynskanaler, NRK1, NRK2, NRK3, NRK Super, NRK1 Tegnspråk, samt 13 av NRKs radiokanaler skal distribueres gratis og ukryptert.
Åpne og ukrypterte kanaler.
De åpne og ukrypterte kanalene kan mottas uten programkort fra RiksTV. I konsesjonen er det et krav om at den billigste mottakerboksen for åpne kanaler ikke skal koste over 1 500 kroner ved slukking av det analoge nettet.
Gratis i introduksjonsfasen (ut 2009).
Disse tre kanalene tilbys gratis, foreløpig ut 2009, men vil som alt annet tilbud i bakkenettet være kryptert og ligge i RiksTV sine kanalpakker. For å se RiksTVs tilbud kreves det et programkort og et gyldig abonnement, i tillegg til en dekoder. RiksTVs grunnpakke inneholder 15 TV-kanaler og tre radiokanaler, og koster kr 2 988 pr. år


Dunhill Links Championship 2005.
Dunhill Links Championship 2005 var en golfturnering som ble arrangert fra 29. september til 2. oktober 2005 på St. Andrews, Carnoustie og Kingsbarns i Skottland.
Dunhill Links Championship er en årlig begivenhet der 168 lag bestående av én profesjonell og én amatør konkurrerer i de tre første rundene, med en runde på hver av de tre banene. To konkurranser gjennomføres samtidig – en profesjonell individuell konkurranse og en lagkonkurranse.
Lagenes score er den beste nettoscoren til de to spillerne på hvert hull. Etter 54 hull blir feltet redusert til de 60 beste profesjonelle plasseringene samt de 20 beste lagene, og alle disse spiller sisterunden på "The Old Course" på St. Andrews.


Marita Andersen.
Marita Helene Andersen (født 22. august 1955) er en norsk billedkunstner og illustratør. Hun har særlig arbeidet med illustrasjoner og grafisk design til bøker.
Har også deltatt på Høstutstillingen, Østlandsutstillingen, m.fl. Utdannet ved Århus kunstakademi, Westerdals (Oslo), Universitetet i Bergen og Høgskolen i Akershus. Andersen arbeider nå hovedsakelig med undervisning. Hun bor på Maura i Akershus.
Medlem i Grafill og NBK (Tegnerforbundet).


Digital-TV.
Digitalt fjernsyn bruker digital modulasjon og komprimering til å kringkaste video-, audio- og datasignaler til fjernsynsapparater.
En av mulighetene med digitalt fjernsyn er å kunne sende flere kanaler over samme båndbredde som en analog kanal krever. En annen mulighet er å sende programmer i HDTV-format.
Det digitale signalet eliminerer vanlige analoge sendingsforstyrrelser som kornete bilder og lyd. Analoge forstyrrelser kan imidlertid erstattes av digitale MPEG-kompresjonsforstyrrelser, som frysing av bildet, når signalet sendes i lav hastighet og kan slutte helt å virke i noen situasjoner der analoge sendinger ville gitt et svekket, men brukbart bilde.
Plattformer.
Pr dags dato er det fire teknologier tilgjengelig for sending/mottak av digitale TV-signaler.
All digital-TV, inkludert HDTV, krever en mottakerboks eller en TV med integrert digitaltuner.
Standarder.
På samme måte som med analog SDTV, har digital-tv/HDTV ulike stadarder, ut ifra hvor i verden man er. En forskjell fra "standard-krigen" ved SDTV er imidlertid at man med HDTV har full enighet om bildeoppløsningen / definisjonsstandardene.
Det må dog ikke nødvendigvis være HDTV man sender over disse standardene. SDTV kan gjøres digitalt, og sendes bl.a DVB, ATSC og ISDB.


Jomsvikingene.
Jomsvikingene var en gruppe vikinger som levde på 900- og 1000-tallet. Ifølge "Jomsvikingenes saga", "Olav Tryggvassons saga" i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wollin i Tyskland.
Det er også usikkert hvem som grunnla Jomsborg. Noen kilder hevder at befestningen ble grunnlagt av Harald Blåtann mens andre kilder sier den ble grunnlagt av Palnatoke.
Jomsvikingenes saga forteller at i 986 angrep Jomsvikingene Håkon Jarl hvor de ble nedkjempet ved Slaget i Hjørungavåg. Jomsvikingene deltok også i Slaget ved Svolder i år 1000.
I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på Jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.


Svovelkis.
Svovelkis eller pyritt er et mineral som har kjemisk formel FeS2, og består altså av jern og svovel. Det tilhører mineralgruppen sulfider.
Svovelkis blir dannet hydrotermalt, ved at væske renner gjennom vertsbergarten og løser opp enkelte element som igjen blir avsatt når væsken når et metningspunkt. Elementene som blir avsatt kan være Fe og S, som sammen kan danne mineralet svovelkis. Svovelkis er konsentrert i avgrensede soner, årer, der væske er blitt transportert gjennom vertsbergarten.
Svovelkis danner messing-gule kubiske krystaller. Fargen er nesten gull-skimrende, derav kallenavnet "narregull". I motsetning til ekte gull, er svovelkis veldig hardt. På grunn av jerninnholdet ruster det veldig lett, og de fleste flekker med rust i norsk fjell, kommer fra svovelkis.
Svovelkis er et vanlig mineral i Norge.
Interessante mineraler som opptrer sammen med svovelkis er kobberkis, sinkblende og blyglans.
Bruk.
Svovelkis var tidligere en viktig kilde for fremstilling av svoveldioksid og svovelsyre. I 1848 fant bergmester Wilhelm Mathias Sinding en metode for produksjon av svovelsyre og dette kom i gang ved Lysaker Chemiske Fabrik i 1858. I dag er alle gruvene nedlagt fordi driften ikke lenger er lønnsom. Eksempel er Grong Gruber, Sulitjelma Gruber, Bleikvassli Gruver og Skorovas Gruver.
Kisavbrannen hadde tidligere betydning som jernmalm.
Lignende mineraler.
Kobberkis ligner på svovelkis, men har en litt sterkere gulfarge, fordi det også inneholder kobber. Kobberinnholdet gjør kobberkis mykere enn svovelkis. Kobberkis har formelen: CuFeS2, d.v.s. mineralet inneholder kobber, jern og svovel.
Gull er et grunnstoff, et metall og ligner mye på grunn av fargen. Men ekte gull, er et ganske mykt, er svovelkis veldig hardt og lar seg ikke risse med kniv. Gull har formelen: Au.
Markasitt har en litt mer grønn strekfarge og er oppbygd med en rombisk krystallform. Markasitt ligner veldig på svovelkis og har samme formel: FeS2.


Folkevandringstiden i Norge.
De mest sentrale bosetningsregionene i Norden i romersk jernalder og folkevandringstid. Kartet viser at minst 13 småkongeriker eksisterte i perioden tidlig jernalder (c. 0-600 AD). Kartet er basert på analyser ved Universitetet i Umeå. Laget av Leos vän.
Folkevandringstiden er i norsk forhistorie perioden mellom år 400 og år 600 e.Kr.
Den første fasen var mellom år 400 til 550 og den andre fasen mellom 550-600. Deretter begynner Merovingertiden i Norge. Det antas at det var Hunernes bevegelser i det østlige Europa på 200-300-tallet som var hovedårsaken til folkevandringene. Norge som øvrige Skandinavia, som lå utenom de store vandringene ble i liten grad direkte berørt.


Snåsa Montessoriskole.
Snåsa Montessoriskole er en montessoriskole i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Skolen er et pedagogisk alternativ til den offentlige skolen.


PlayStation Portable.
PlayStation Portable (PSP) er en bærbar spillkonsoll utviklet av Sony. Det er den tredje konsollen utgitt til PlayStation-serien, og den første bærbare spillkonsollen utgitt av Sony. Maskinen ble lansert i Europa den 1. september 2005.
Detaljer.
PSP er en håndholdt multimedieenhet som kan brukes til både videospill og spilling/visning av video, musikk og fotografier. Den har en innebygget kortleser for Memory Stick Duo. Både spill og filmer produseres på UMD, men det er også mulig å lagre multimediefiler på minnekortet. Maskinen kan kobles trådløst direkte mot en annen PSP, eller via et trådløst nettverk, slik at man kan surfe på nettet og spille mot andre via internett. Systemoppdatering 30. januar 2008 (versjon 3.90) la til støtte for IP-telefoni, i første omgang Skype på Slim & Lite-versjonen). PSP kan kobles til PlayStation 3 trådløst og brukes som fjernkontroll.
PSP Slim & Lite.
En ny PSP kom 3. september 2007, og hadde navnet PSP Slim & Lite. Denne PSPen produseres i tre farger, Pianosvart, keramisk hvitt og sølv. I Norge selges den kun i Base Pack, som består av en PSP-enhet, lader, og batteri. For å lagre spillprosessen trenger du et minnekort, som må kjøpes separat hvis du kjøper Base Pack. Prisen på PSP Slim & Lite ligger på rundt NOK 1500-2000,-.
I Japan finnes også disse fargene: Blå, Grønn, Rosa, Lilla og Turkisgrønn.
Som den tidligere versionen av psp,kan denne også ha custom firmware.På den tidligere versionen var den seneste firmwaren 1.50,men på psp slim & lite er den seneste versionen 3.60.
Modifikasjoner.
Det gikk ikke lenge fra PSPs lansering til entusiaster fant måter å omgå PSPs restriksjoner og kjøre kode som ikke var signert av Sony. I mai 2005 slapp Sony versjon 1.51 av firmwaren til PSP som tettet sikkerhetshullene for dette. Brukere med "hackede" versjoner av PSP ønsket naturlig nok ikke å laste ned oppdateringer som gjorde den nye funksjonaliteten ubrukelig og Sony gikk inn for det BusinessWeek kalte en "pisk og gulrot" tilnærming, ved at senere oppgraderinger inneholdt både sikkerhetsoppgraderinger og nytteprogram som nettleser og PS1-emulator.
Det har også foregått utvikling av tredjeparts firmware. Den mest kjente er "Dark Alex's Open Edition firmware" produsert av den spanske hackeren Dark Alex. Denne firmwaren tillater funksjonalitet som f.eks sikkerhetskopiering av PSP spill (og dermed også piratkopiering), sonefri PSP og kjøring av egenprodusert programvare. Oppgraderinger av denne firmwaren har tradisjonelt bakt inn den "nyttige" delen av de offisielle oppgraderingene fra Sony.


SACEUR.
SACEUR står for Supreme Allied Commander Europe, og er en tittel brukt først av de allierte under andre verdenskrig, og deretter av NATO.
SACEUR er den formelle tittelen til overhodet for Allied Command Operations (ACO), en av de to overkommandoene i NATOs militære kommandostruktur. Allied Command Operations (ACO) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia.


Aggregattilstand.
Oversikt over aggregattilstander og faseoverganger.
Aggregattilstand er tilstander stoffer/materialer kan opptre i. De aggregattilstandene som forekommer hyppigst på jordkloden, er faststoff, flytende og gassform. Dessuten finnes mer eksotiske faser som plasma, superleder og flere. Stoffets aggregattilstand bestemmes av intensive termodynamiske variabler som trykk og temperatur.
Mange kjente stoffer kan eksistere i flere faser, og faseovergangen skjer ved at stoffet blir påført andre forhold for eksempel ved en endring av trykk eller temperatur. Et eksempel kan være vann som kan opptre som is, væske og damp. Dette tilsvarer henholdsvis fast, flytende/væske og gassform.


HMS «Sheffield» (D80).
HMS «Sheffield» (D80) var en britisk Type 42 destroyer som ble senket av det argentiske flyvåpenet under Falklandskrigen i 1982. HMS «Sheffield» var det første skipet i Type 42 klassen og ga dermed navnet til "Sheffield-klassen" av destroyere. Hun ble kjølstrukket 15. januar 1970, sjøsatt 10. juni 1971 og gjort operativ 16. februar 1975.
HMS «Sheffield» var en del av stridsgruppen som ble sendt til Falklandsøyene for å ta tilbake øyene etter den argentinske invasjonen i 1982. Hun ble truffet av et Exocet-missil, avfyrt av et argentinsk Dassault Super Étendard fly 4. mai 1982. HMS «Sheffield» fikk et stort hull i siden og ble svært hardt skadet av brannen som fulgte. Av et mannskap på 287, ble 20 drept i angrepet. Skipet sank 10. mai 1982 under slep og er i dag betegnet som en krigsgrav.


HMS «Hermes» (R12).
HMS «Hermes» var et britisk hangarskip. Hun var flaggskip i den britiske flåtestyrken som deltok i Falklandskrigen mot Argentina i 1982.
HMS «Hermes» ble påbegynt som HMS «Elephant», men overtok navnet til søsterskipet som opprinnelig hadde navnet HMS «Hermes» etter at denne ble kansellert i oktober 1945. HMS «Hermes» ble kjøstrukket 21. juni 1944, men arbeidet stoppet opp etter slutten på den andre verdenskrig og hun ble ikke sjøsatt før 16. februar 1953. Etter sjøsettingen ble hun lagt i opplag frem til 1957, og først 18. november 1959 stod hun ferdig.
Forsinkelsene i byggetiden hadde den positive følgen at hun i løpet av prosessen også ble modernisert, og hun ble bygget ferdig med blant annet et moderne vinklet flydekk og moderne radarsystemer. Hun ble utstyrt med fly fra juli 1960, opprinnelig av typene De Havilland Sea Vixen, Supermarine Scimitar og Fairey Gannet. Scimitar-flyene ble senere erstattet av Blackburn Buccaneer. Flydekket var imidlertid litt for kort for å operere moderne fly med tilstrekkelig sikkerhet, noe som førte til at man tok henne ut av tjeneste 14. juli 1970 for å bygge henne om til helikopterhangarskip. Hun ble operativ igjen 18. august 1973 utstyrt med Westland Wessex og Westland Sea King helikoptre. På slutten av 70-tallet begynte man å evaluere bruk av Sea Harrier VTOL-fly ombord på HMS «Hermes» og i 1980 fikk hun en 12° rampe i baugen for å kunne operere Sea Harrier-fly effektivt.
HMS «Hermes» var flaggskipet i flåtestyrken Storbritannia sendte fra Portsmouth 5. april 1982 for å møte de argentinske styrkene. 1. mai angrep den britiske flåtestyrken flyplassen i Port Stanley, Sea Harrier-fly fra HMS «Hermes» og HMS «Invincible» ble brukt både til å bombe og som jagerfly under operasjonen. HMS «Hermes» ble også brukt av det britiske flyvåpenet for deres Harrier-fly.
I 1986 ble HMS «Hermes» solgt til India, og 20. mai 1987 ble hun operativ i den indiske marinen under navnet «Viraat».


HMS «Invincible» (R05).
HMS «Invincible» er et britisk hangarskip, og var et av britenes sentrale skip i Falklandskrigen mot Argentina i 1982. Hun ble satt i reserve i 2005, og har ligget i opplag siden 3. august 2005, men var tilgjengelig for den britiske marinen inntil 2010.
Beskrivelse.
En Sea Harrier FRS.1 tar av ved hjelp av «skihoppet» ombord på HMS «Invincible»
HMS «Invincible» var i utgangspunktet tenkt å brukes som et helikopterhangarskip med jakt på undervannsbåter som den primære rollen, men var også ment å kunne operere Sea Harrier VTOL-fly. For at Harrier-flyene skulle kunne ta av med større nyttelast bestemte man seg under byggingen å inkorporere en rampe med en vinkel på 7° ved enden av rullebanen. Under en ombygging i 1986 ble rampen gjort større og vinkelen økt til 12°.
For selvforsvar er HMS «Invincible» utstyrt med Sea Dart-missiler, og etter Falklandskrigen i 1982 ble hun utstyrt med Phalanx CIWS anti-missilsystem. Etter ombyggingen i 1986 fikk hun Goalkeeper CIWS anti-missilsystem.
Operativ historie.
HMS «Invincible» stod ferdig 11. juni 1980 og det første året av hennes karriere ble brukt på utprøvning av skipet og 29. oktober tok den første Sea Harrier av ved hjelp av rampen.
I 1981 tok hun del i flere NATO-øvelser, og man offentliggjorde at hun skulle selges til Australia for å erstatte HMAS «Melbourne». Men på grunn av Falklandskrigen ble salget aldri noe av.
Etter at Argentina invaderte Falklandsøyene 2. april 1982 seilte HMS «Invincible» 5. april for å møte de argentinske styrkene. Under Falklandskrigen fløy Sea King-helikoptrene hennes 3 099 tokt og Sea Harrier-flyene 599 tokt. Sea Harrier-pilotene hennes gjorde krav på 7 nedskutte argentinske fly. Hun ble værende på post frem til 17. september da hun ble avløst av søsterskipet HMS «Illustrious».
HMS «Invincible» har også tatt del i operasjoner mot det tidligere Jugoslavia og i Persiabukten.


Leopoldo Galtieri.
Leopoldo Fortunato Galtieri Castelli (født 15. juli 1926, død 12. januar 2003) var leder for den tredje juntaen (1981–1982) under det siste militærdiktaturet i Argentina (1976–1983), og øverstkommanderende for de argentinske styrkene i Falklandskrigen mot Storbritannia i 1982. Han ble senere på 80-tallet stilt for krigsrett, dømt og fengslet for inkompetanse i krigen. Han døde i 2003.
Oppvekst og militær karrière.
Galtieri ble født i Buenos Aires. Foreldrene hans var fra arbeiderklassen, og de var etterkommere etter fattige italienske immigranter.
Som 17-åring gikk Galtieri på det argentinske militærakademiet og studerte til å bli sivilingeniør. Noen år senere ble han offiser for et kompani med militæringeniører.
I 1975, etter 25 år som offiser, ble han kommandant for ingeniørkorpset. I 1976 ble han generalmajor, og i 1978 fikk han kontroll over hele hæren.
Tredje junta.
I desember 1981 tok Galtieri over som leder for militærregimet etter Carlos Lacoste. Skiftet ble begrunnet med Lacostes angivelige helseproblemer, men i realiteten dreide det seg om et internt kupp innen regimet.
Galtieris soldater henrettet, torturerte og myrdet motstandere, og mange forsvant sporløst. Økonomien, som var i dårlig forfatning, utviklet seg en stund i positiv retning, men dette skulle vise seg å bli kortvarig.
Falklandskrigen.
Leopoldo Galtieri mente Argentinas åpne og blødende sår var at de ikke hadde kontroll over Falklandsøyene, Sør-Sandwichøyene og Sør-Georgia, og siden han ville ha tilbake sin popularitet angrep han Falklandsøyene, i det som er kjent som Falklandskrigen.
Den ble utkjempet på Falklandsøyene, og i luftrommet over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. De argentinske soldatene ble offer for Storbritannias dødbringende fjernstyrte raketter. De mest kjente slagene var slaget ved Goose Green, Mount Harriet (natten til 12. juni), Two Sisters (samme natt), Mount Longdon (samme natt) og slaget ved Mount Tumbledown (natten til 14. juni). Argentinerne overga seg da de mistet Port Stanley, det administrative senteret på Falklandsøyene.
Avsatt umiddelbart etter krigsnederlaget.
Bare noen dager etter at britene hadde gjenvunnet kontrollen over Stanley, og krigens utfall dermed var gitt, ble Leopoldo Galtieri avsatt fra stillingen som de facto president i Argentina. Fram til demokratisk styre ble gjeninnført et drøyt år senere, lå makten hos den såkalte fjerde juntaen. Denne ble først ledet i bare to uker av Alfredo Saint Jean, og deretter av Reynaldo Bignone.


Kristoffer Zetterstrand.
Kristoffer Zetterstrand (født 27. september 1973 i Stockholm) er en svensk billedkunstner.
Han er utdannet ved Kungliga Konsthögskolan, 1996-2001. Zetterstrand arbeider i en klassisk maleritradisjon, men hans verk kjennetegnes ofte av påvirkninger både fra kunsthistorien og moderne datagrafikk. Hans debututstilling i 2002 bygget på bilder fra dataspillet Counter-Strike.
Han bor og arbeider i Stockholm, og har siden 2002 også vært lærer ved kunstskolen Gerlesborgsskolan i Stockholm.
Han ble tildelt Marianne & Sigvard Bernadottes Kunstpris for 2012.
Zetterstrand er representert ved ALP galleri Peter Bergman i Stockholm.
Noen av hans kunstverk kan brukes som utsmykning i dataspillet Minecraft.


Øyvind Hansen.
Øyvind Kristian Hansen (født 24. juni 1932, død 15. juni 2007) var en norsk illustratør.
Øyvind Hansen leverte bidrag til en rekke bøker og blader, og også plateomslag, men ble særlig kjent for illustrasjonene til novellene i Aftenpostens "A-magasinet" gjennom flere år og til Lillebjørn Nilsens visebøker og den populære "Lillebjørns Gitarbok". Illustrasjonene ble utført i en naturalistisk maleteknikk.
Øyvind Hansen ble født i Gvarv i Telemark og bodde på Tjøme i Vestfold.


Fylkesvei 410.
Fylkesvei 410 (Fv410) går mellom Harebakken i Arendal og Rødmyr i Tvedestrand. Veiens lengde er 31 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Husnisser i Harry Potter.
Husnisser er fiktive vesener i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. De er små menneskelignende vesener, men likevel veldig forskjellige fra mennesker. De bruker livene sine på å tjene en familie, institusjon eller lignende. Hvis de ikke blir satt fri vil deres etterkommer fortsette å tjene den samme familien. Rasen har ingen ordentlig kultur, da de kun eksisterer for å tjene mennesker. Deres nyttighet gjør dem til et statussymbol blant magikere, mens deres underdanighet gir dem status som annenklasses borgere i den magiske verdenen.
Husnisser bruker putevar og tevarmere som klær, da de ikke har tillatelse til å bruke ordentlige klær. Hvis en husnisses mester velger å gi dem ordentlige klær, selv om det bare er en sokk, blir husnissen satt fri og kan forlate familien for alltid. I slutten av "Harry Potter og mysteriekammeret" lurer Harry Lucifus Malfang til å befri sin egen husnisse, Noldus. De fleste husnissene blir fornærmet hvis de blir gitt klær, da det betyr at de ikke har utført pliktene sine på en tilfredsstillende måte. Enkelte husnisser vil derimot gjerne bli satt fri, slik som for eksempel Noldus. Da Noldus ble satt fri, ville han gjerne få betalt for arbeidet sitt. Han fikk ikke jobb andre steder enn ved Galtvort. Der fikk han tilbud om en lønn på 10 galleoner i uken, noe han takket nei til, og heller ba om 1 galleon i uken.
Husnisser kan utføre sin egen form for mektig magi, fjern fra den magien trollmenn og trollkvinner bruker. Denne magien bruker husnissene vanligvis til å tjene herrene sine. Denne magien gir dem blant annet muligheten til å reise mellom steder på øyeblikk, likt magikernes immivering. Husnissene kan derimot immivere innenfor området til Galtvort, noe rektor Humlesnurr har sørget for at magikere "ikke" kan gjøre.
Noldus.
Noldus (fødselsdag 28. juni) er en fiktiv figur fra "Harry Potter"-serien som er skrevet av J.K. Rowling. Han er en husnisse, som i motsetning til de fleste andre husnisser ønsket frihet. Han ble tvunget til å holde på mange mørke hemmeligheter av sin opprinnelige mester.
Noldus opptrådte for første gang i "Harry Potter og Mysteriekammeret", der han var en sentral figur i handlingen. Noldus var tjener for Familien Malfang og det daværende overhodet Lucifus Malfang. Han kjente til Malfangs planer om å åpne Mysteriekammeret, ved å bruke Tom Vensters dagbok i flere måneder før det hendte. Som et forsøk på å holde Harry Potter borte fra Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom begynte Noldus å avskjære brevene Harrys venner hadde sendt ham. Noldus snek seg senere ut av hjemmet sitt for å fortelle Harry om farene som ventet ham hvis han returnerte til Galtvort, og forsøkte å overtale ham til å bli værende hjemme der han var trygg. Noldus fortalte imidlertid ved en glipp noen detaljer han ikke hadde lov til å fortelle, og måtte straffe seg selv. Dette viste seg å ikke være nok til å holde Harry borte fra skolen, og som et forsøk på å få Harry utvist fra skolen for ulovlig bruk av magi endte han opp med å ødelegge en stor dessert fru Dumling hadde forberedt til en potensiell kunde av herr Dumling. Dette ville han ha lyktes med, hadde det ikke vært for at Ronny, Fred og Frank Wiltersen reddet Harry i Arthur Wiltersens flyvende Ford Anglia.
Noldus forsøkte senere å få Harry til å bli igjen hjemme ved å lukke inngangen til plattform 9¾, men Harry og Ronny tok igjen farens flyvende bil og fløy den til Galtvort, en handling som nesten fikk dem utvist. Noldus forhekset også en klabb til kun å jage etter Harry, og klabben greide til slutt å slå Harry av sopelimen sin med en brukket arm. Gyldeprinz Gulmedals forsøk på å helbrede Harrys arm resulterte i at han fjernet alle beinene i armen, og Harry måtte tilbringe natten i sykestuen for å få beinene til å vokse tilbake. Mens han lå der, så han en forsteinet Frodrik Fromm bli bragt inn, og senere ble han besøkt igjen av Noldus.
Da Harry oppdaget hvem Noldus' mester var, lurte Harry Draco Malfangs far, Lucifus, til å sette Noldus fri. Noldus var veldig takknemlig til Harry, og har siden forblitt lojal mot ham.
Etter dette ønsket Noldus å få betalt for sitt arbeide som husnisse, noe som førte til at han hadde problemer med å finne arbeid. Han fikk til slutt jobb ved Galtvort, og ble den eneste husnissen som arbeider der og fikk betalt for det. Albus Humlesnurr tilbød Noldus 10 galleoner i uken som lønn, men Noldus fikk forhandlet det ned til 1 galleon i uken.
Siden han begynte å arbeide ved Galtvort, har han hjulpet Harry flere ganger. I "Harry Potter og Ildbegeret", hjalp Noldus Harry med den den andre oppgaven i Tretrollmannsturneringen, og i "Harry Potter og Føniksordenen" viste Noldus Harry Nødvendeligrommet, som Harry senere brukte til møtene i Humlesnurr-legionen. Noldus var også den eneste husnissen som vasket Griffingtårnet etter at Hermine Grang begynte sine forsøk på å sette fri husnissene igjennom klubben sin, Husnissenes Internasjonale Kamp-Koalisjon (HIKK)
I følge Albus Humlesnurr var Noldus eksistens under familien Malfang like miserabel som Krynkels tilværelse under Sirius Svaart.
I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" arver Harry Krynkel og beordrer ham til å arbeide i kjøkkenet ved Galtvort sammen med de andre husnissene. Ved Galtvort blir Krynkels hat for Harry en konflikt med Noldus' respekt for ham, noe som fører til at de havner i flere slåsskamper, noe Gnav fryder seg stort over. Da Harry trenger noen til å følge etter Draco Malfang for å finne ut hvor han forsvinner til stadighet, blir han hjulpet, noe ufrivillig, av Krynkel, og velvillig av Noldus. De kom tilbake til ham med viktig informasjon om at Malfang holdt til i Nødvendeligrommet.
I Harry Potter og dødstalismanene hjelper Noldus Harry for siste gang da han redder: Harry Potter, Ronny Wiltersen, Hermine Grang, Lulla Lunekjær, Tommy Ding, Olivander og gnomen Klotak fra fangenskap i Malfangenes herskapshus. Rett før de eksiverer kaster Bellatrix deMons en kniv som treffer Noldus. Han dør i Harrys armer ved huset til Rulle og Fleur. Harry begraver ham i hagen deres med spade. Så tar han en stein og bruker tryllestaven til å skrive: "Her hviler Noldus, en fri nisse."
Krynkel.
Krynkel er en figur i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Han er husnissen i Grimolds plass 12, og ble tvunget til å holde på mange hemmeligheter for Føniksordenen.
Familien Krynkel tjente var den «Noble og eldgamle familien Svaart». Da Sirius Svaart var det eneste mannlige familiemedlemmet som var igjen, var Krynkel tvunget til å tjene ham. I følge Albus Humlesnurr var Krynkels eksistens som Sirius tjener like ulykkelig som Noldus eksistens hos familien Malfang.
Det engelske navnet "«Kreacher»" er et ordspill på «creature» (skapning). Det norske navnet kan være et ordspill på "ynkelig".
Siden Sirius ikke var en mørk magiker lik resten av familien, hatet Krynkel ham og var ulykkelig i sitt arbeide for ham. Krynkel benyttet muligheten til å forlate huset da Sirius sa «kom deg ut!» til ham. Han forlot huset og dro til et medlem av familien Svaart han fortsatt hadde respekt for: Sirius sitt søskenbarn Narcissa Svaart, Lucifus Malfangs kone og Draco Malfangs mor.
Lucifus Malfang fortalte Krynkel at hvis Harry Potter skulle kontakte huset via flumnettverket, skulle han lyve og si at Sirius ikke var tilstede. Siden Krynkel ikke tilhørte Harry, kunne han lyve til ham uten å måtte skade seg selv. Krynkel dukket senere opp på loftet, og Sirius var overbevist om at han aldri hadde forlatt huset, men at han hadde gjemt seg på loftet hele tiden.
Krynkel fulgte Malfangs Plan, og den ble suksessfull. Harry dro til Magidepartementet for å redde Sirius, som han trodde var i trøbbel. Sirius Svaart, som senere dro til departementet for å hjelpe til å redde Harry og vennene hans, ble drept i kampen mot et annet av sine søskenbarn, Bellatrix DeMons som Krynkel liker.
I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" arvet Harry Krynkel, siden Sirius hadde dødd og etterlatt samtlige av sine eiendeler til ham. At han ble arvet av Harry, og ikke Bellatrix, ble bekreftet da Krynkel adlødd Harrys kommando om å «ti stille!». Harry ønsket ikke å beholde Krynkel, og beordret ham til å arbeide på kjøkkenet ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom sammen med andre husnisser. Ved Galtvort kom Krynkel i konflikt med Noldus, siden Krynkel hatet Harry og Noldus forgudet ham. Dette førte til flere slåsskamper. Da Harry trengte noen til å følge etter Draco Malfang for å finne ut hvor han forsvant, ble han hjulpet av Krynkel (om enn noe uvillig), og Noldus (mer enn villig). De kom tilbake til ham med viktig informasjon om at Malfang dro til Nødvendeligrommet.
I" Harry Potter og dødstalismanene" er Harry snill mot Krynkel og gir ham "Herr Regulus' medaljong" og Krynkels holdning blir totalendret. I fra å være en nisse som mumler stygge ting, gjemmer seg, o.s.v., til en glad og pliktoppfyllende Krynkel som blant annet lager Harrys yndlingsretter.
Blunka.
Blunka var familien Kroeks husnisse, som, i motsetning til Noldus, ikke ville bli satt fri. Hun passet på familiens mange hemmeligheter, og da Bart Kroek jr. ble reddet fra Azkaban av sin far, var det Blunka som passet på ham og fikk ham tilbake til hektene.
Hun maste på Bart Kroek til han lot sin sønn være med og se på VM i rumpeldunk. Det ingen av de to visste var at Kroek jr. var i ferd med å vinne over «"Befalius-forbannelsen"» han var satt under. Mens de satt og så på VM-finalen, stjal Kroek jr. Harry Potters tryllestav, og brukte den til å framkalle Mørkets Merke. Blunka fikk sparken fordi hun ble funnet med tryllestaven som var brukt til å fremkalle Merket i hendene (men Kroek sr. visste at hun ikke hadde greid å holde styr på Kroek jr.). At Blunka fikk sparken syntes Hermine Grang var aldeles motbydelig.
Etter å ha fått sparken, fikk Blunka jobb ved Galtvort. Hun var deprimert og drakk masse alkohol. Hennes familie hadde tjent under familien Kroek i flere generasjoner. Hun nekter fortsatt å fortelle noen av sin gamle herres hemmeligheter. Da en desperant kysset Bart Kroek jr. stoppet arvefølgen Kroek.
Hokla.
Hokla arbeidet for Hespetra Smutt. Fyrst Voldemort fikk henne mistenkt for å ha forgiftet Smutt. Hun nektet ikke, og sa at hun kanskje kunne ha puttet en gift i en drink ved en feiltakelse. Hokla døde til slutt av alderdom.
Husnisser ved Galtvort.
Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom har ansatt over hundre husnisser, blant andre Noldus, Krynkel og Blunka. Husnissene vasker slottet, arbeider i kjøkkenet og passer på de magiske peisbålene som brenner på oppholdsrommene og på lærerernes kontorer. I motsetning til den dårlige behandlingen andre husnisser er utsatt for, er husnisser ved Galtvort behandlet rettferdig og med respekt av sin arbeidsgiver. De har på seg rene, nystrøkne putevar med skolens monogram påsydd, og virker stort sett glade over sin situasjon. De sørger for at Fred og Frank Wiltersen, Harry Potter, Ronny Wiltersen og Hermine Grang får med seg kaker og godterier når de besøker kjøkkenet.
I likhet med de fleste husnisser, viser husnissene en viss stolthet over å utføre sitt arbeid uten å klage over det. De arbeider veldig hardt, og misliker Noldus sterkt da han ber om å få lønn for sitt arbeid. De misliker også Blunka på grunn av at hun er alkoholisert. Det er ikke kjent hva de andre husnissene syns om Krynkel, men siden han er veldig misfornøyd med situasjonen sin (og utbasunerer sin misnøye til stadighet), er han sannsynligvis ikke særlig godt likt han heller.


Periferi.
En periferi er den ytre kant av et område innen geografi eller geometri. I overført betydning brukes "periferi" også om sosiologiske ytterkanter for eksempel innen politikk.


Berwick-upon-Tweed.
Berwick-upon-Tweed er en by i Northumberland. Den er Englands nordligste by, og ligger på østkysten ved elven Tweeds utløp. Elven markerer det meste av strekningen grensen mellom England og Skottland, men Berwick ligger på nordsiden, det vil si på det som ellers er skotsk side; den var tidligere administrasjonsby for det skotske grevskapet Berwickshire. Den er nå administrasjonssenter for distriktet Berwick-upon-Tweed, som omfatter et større område enn selve byen.
Berwick er en markedsby. Den har også en havn, som ligger i landsbyen Tweedmouth like ved. Størst betydning har byen hatt på grunn av sin strategiske plassering, og i mer enn 300 år fra midten av det 11. århundre byttet den hender flere ganger. Så sent som under Rosekrigene i det 15. århundre ble det kjøpslått om byen. Bymurene er blant de best bevarte i Storbritannia, og de ble kraftig restaurert i det 18. århundre.
Byens fotballag, Berwick Rangers FC, spiller i Scottish Football League, noe som er unikt for en engelsk by.
Den lokale dialekten, kjent som "Tweedside", er en kombinasjon av lavlandsskotsk og northumbrisk dialekt; den høres mest ut som en skotsk dialekt.
Byen har vennskapsbyavtale med Sarpsborg.


Rokokko.
Dørvrider og nøkkelskilt i rokokko
Rokokko er perioden og stilen som følger etter barokken rundt midten av 1700-tallet. Ordet er avledet av det franske "rocaille", som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Rokokko er først og fremst forbundet med Ludvig XVs regjeringstid i Frankrike.
Kjennetegn.
Periodens fremste kjennetegn er asymmetriske former, S-formete og C-formete kurver med blomster, lyse og lette farger, og naturalistiske motiver. Den kom mest til uttrykk i interiører, i møbelkunst og i kunsthåndverk.
I Norge fikk vi folkelig rosemaling som et utslag av rokokkoen. Norske eksempler på rokokko-arkitektur er Damsgård hovedgård og interiøret i Kongsberg kirke fra 1761. Kirken i Kongsberg regnes som selve hovedverket innen norsk rokokko, selv om kirkens eksteriør er barokt. Sølvsmedarbeider fra byene, fajanse fra Herrebøe og glass fra Nøstetangen glassverk kan oppvise fremragende eksempler på kunsthåndverk i rokokko.


Mary av Gueldres.
Mary av Gueldres (født 1433, død 1463) var Jakob II av Skottlands dronninggemalinne. Hun var eneste datter (og arving) av Arnold von Geldern, som var hertug av Gueldres i Burgund. Hun ble gift med Jakob III av Skottland (1430–1460) i Holyrood Abbey i Edinburgh (1449). Hun født ham åtte barn.
Hun fungerte som regent for sin sønn, Jacob III av Skottland, da hennes mann døde på grunn av et uhell i en alder av knappe 30 år. Jacob II inspiserte en kanon som eksploderte ved et uhell. Sønnen ble kronet i en alder av ni år ved Kelso Abbey den 10. august 1460.
Under hennes styre var Skottland uforstyrret av invasjon og herjinger fra England som var mer enn nok opptatt med Rosekrigene, og Skottland ble derfor etterlatt i fred. Derfor hadde handelen og økonomien en viss framgang. Under Rosekrigene støttet hun Huset Lancaster, da hun i 1460 gav Margaret av Anjou en hær. Til gjengjeld ble Berwick-upon-Tweed avstått til Skottland.
Mary var troende kristen og grunnla kirken Trinity College Church ved Royal Mile i Edinbourg ca. 1460 til minne om hennes avdøde mann, men det eneste som gjenstår nå er kirkens sanktuarium som fungerer som stedet hvor messingen blir pusset. Hun fikk også bygget King’s Pillar i St. Giles til minne om sin manns tragiske skjebne.
Mary døde ved Ravenscraig Castle i Fife, og ble gravlagt Trinity College Church, skjønt hennes kiste ble flyttet til Holyrood Abbey i 1848.


Damsgård.
Damsgård er et område i Laksevåg bydel i Bergen, preget av blandet boligbebyggelse og småindustri, med god utsikt over blant annet fjellsiden og deler av Bergen sentrum. Det er adskilt fra sentrum av Puddefjorden, som kan krysses via Puddefjordsbroen. Damsgård ligger på nordsiden av broen, på østsiden av Damsgårdsfjellet, mellom Gyldenpris og Melkeplassen i sør og Kringsjå i nord.
Strøket har navn etter Damsgård hovedgård, som i middelalderen var en storgård med navnet Håstein, som den gang også inkluderte Gyldenpris, Melkeplassen og Kringsjå.
Laksevåg sentrum på Damsgård var kommunesenter for gamle Laksevåg kommune før innlemmelsen i Bergen i 1972. Her ligger Laksevåg kirke og skipsverftssanlegget BMV Laksevåg. Like ovenfor ligger herregården Damsgård hovedgård og Damsgård skole. Hovedveiene er Damsgårdsveien, Carl Konowsgate, Fyllingsveien og Kringsjåveien.
Damsgård omfattes av grunnkretsene Øvre Damsgård, Frydenbø, Store Damsgård, Laksevåg sentrum og Lille Damsgård, med til sammen 4 258 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet areal på 0,98 km².


Munkeliv kloster.
Munkeliv kloster i Bergen ble opprettet av Øystein Magnusson ca. 1110. Det var et benediktinerkloster og viet til erkeengelen Mikael.
Det ble reist på det området i Bergen som fortsatt kalles klosteret. Kirken, Mikaelkirken, var en steinkirke og skal ha hatt påvirkning fra Nord-Italia. Den var opprinnelig en-skipet og hadde kor og skip i samme bredde, og en apside. Den hadde også en krypt i øst. I vest ble det bygget et tårn i løpet av 1200-årene.
I 1426 ble klosteret overtatt av birgittinerordenen etter at pest på midten av 1300-tallet hadde ført til forfall. Det ble da delt mellom munker og nonner.
I 1455 svidde hanseatene av klosteret da de jaktet på høvedsmannen på kongsgården i Bergen Olav Nilson, som hadde søkt tilflukt i klosteret. Hanseatene hadde havnet i konflikt med ham.
Nonnene, birgittinerne flyttet til Hovedøya, men kom tilbake i 1478 etter at klosteret var blitt gjenoppbygget av cistercienserne. Der ble de til 1531 da klosteret ble sekularisert.
I 1536 ble klosteret nedbrent og murene brutt ned.
Under utgravninger i 1860 ledet av Nicolay Nicolaysen fant man et marmorhode av Øystein Magnusson som skal være det eldste potrettet av en nordmann. Det er idag oppbevart på Bergen Museum.
Munkene dyrket urter i en urtehage i skråningen mot Puddefjorden. Hagen ble overtatt av Løveapoteket i Bergen som brukte den som apotekhage og dyrket medisinske planter til bruk i apoteket. Mot slutten av 1800-tallet ble området utbygget.


Festspillene i Bergen.
Festspillene i Bergen, på engelsk Bergen International Festival, er en musikk- og kulturfestival som blir arrangert i Bergen i slutten av mai og begynnelsen av juni hvert år. Festivalen er Nordens største i sin sjanger og rommer en mengde arrangementer innen musikk, teater, dans, litteratur, billedkunst og folklore på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. Det holdes konserter blant annet i Grieghallen og Håkonshallen, i de fire komponisthjemmene på Siljustøl, Troldhaugen, Lysøen og Valestrandsfossen samt i en rekke av byens kirker, på gater og torg. De første Festspillene ble arrangert i 1953.
Organisasjon og arrangementer.
Festspillene i Bergen er organisert som en stiftelse. "Stiftelsen Festspillene i Bergen" er medlem av Den europeiske festivalunion og blir støttet av en rekke sponsorer og av det offentlige, det vil si den norske staten, Norsk kulturråd, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune, pluss en del utenlandske støttespillere. Stiftelsen er «under Hans Majestet Kong Harald Vs høye beskyttelse».
Festspillprogrammet omfatter rundt 150 enkeltarrangementer fordelt over 14 dager.
Historikk.
Festspillene i Bergen ble første gang arrangert i 1953. Sangerinnen Fanny Elsta fikk ideen, inspirert av Edvard Griegs "Musikkfest" i Bergen i 1898. De første festspillene åpnet 1. juni med blant andre Kirsten Flagstad, Robert Riefling og dirigenten Leopold Stokowski på programmet.
Festspillkomponister.
Med ujevne mellomrom siden 1983 har norske komponister innen seriøs musikk blitt valgt til årets festspillkomponist og fått særlig oppmerksomhet gjennom konserter og bestillingsverk. Posisjonen som festspillkomponist har høy prestisje i norsk musik- og kulturmiljø.
Festspillmusikere.
Også dyktige enkeltmusikere har i de fleste år fra og med 1997 blitt valgt ut til spesiell oppmerksomhet gjennom flere konserter.
Festspillkunstnere.
Også norske billedkunstnere fått ekstra fokus som Festspillkunstner eller offisiell Festspillutstiller under festspillene, først og fremst gjennom Festspillutstillingen, en separatutstilling som i dag blir vist i Bergen kunsthall en bygning som tidligere hadde navnet Bergen kunstforening. Lista viser et lite utvalg av festspillutstillerne.
Festspilldiktere.
Forfatterformidlingstjenesten Norsk Forfattersentrum har på samme måte valgt en norsk forfatter til såkalt festspilldikter under Festspillene. Han eller hun blir da presentert gjennom opplesninger og samtaler som inngår som en del av programmet, ofte kalt «De litterære festspill».
Festspillene har urfremført flere av dramatikeren Jon Fosses verk.


Foxterrier.
Foxterrier er en fellesbetegnelse for to mellomstore britiske terriere med røtter fra 1500-tallet. Ruhåret og en korthåret foxterrier ble lenge regnet som varianter av samme hunderase, men de er nå separert som selvstendige raser.
Opprinnelse.
Opprinnelsen til foxterrieren er både omdiskutert og uklar, men den nedstammer trolig fra små og mellomstore terriere og lignende hunder som eksisterte i hjemlandet på 1500-tallet og framover. Hvite terriere kjenner man først til fra et maleri gjort av Sawrey Gilpin (1733–1807) i 1790. Det er av hunden "Pitch", som var eid av oberst Thomas Thornton. Utover på 1800-tallet ble typen avlet for sine hetsende jaktegenskaper på rødrev, villsvin og grevling.
Glatthåret fox terrier deltok på Englands første hundeutstilling i 1859, men rasestandarden ble først publisert i 1876. Da ble også den første raseklubben etablert der. Ruhåret foxterrier dukket først opp i utstillingsringen omkring 20 år senere, men mange mener allikevel at den oppsto først (blant annet KC).


VAX/VMS.
VAX/VMS er et operativsystem for Digital Equipment Corporations VAX-serie med mikroprosessorer.
VAX-prosessorene var en videreutvikling av Digitals PDP-11-serie med mikroprosessorer, men hadde en ordlengde på 32 bits (PDP-11 var på 16 bits), og hadde støtte for virtuell hukommelse. VMS (Virtual Memory System) var et nytt operativsystem, til dels inspirert av forløpere som RSX-11 og RT-11, men designet fra grunnen av for å utnytte de muligheter som VAX-prosessoren ga.


Jon Brænne.
Jon Brænne (født 15. august 1945) er utdannet malerikonservator (1974) Han arbeider som professor II ved Göteborg Universitet, avd. för Kulturvård og som seniorforsker hos Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Hovedarbeidsområdet er farge- og bygningsarkeologiske undersøkelser av bygninger, eldre overflatebehandlinger og materialer, farge- og dekorhistorie, tapethistorikk og teknologi, tilstands- og skadevurderinger av bygninger og utarbeidelse av anbefalinger av tiltak. Brænne arbeidet hos Riksantikvaren fra 1968 til 1994. I årene 1982 til 1993 som restaureringskonsulent og leder for konserveringsvirksomheten hos Riksantikvaren. Brænne har publisert mer enn 150 fagartikler, hefter og bøker i inn- og utland.
Han har vært prosjektleder for en rekke større undersøkelses- konserverings- og restaureringsarbeider i inn- og utland. Han har blant annet ledet arbeidet med restaureringen av Damsgård hovedgård og Baroniet i Rosendal.


Elisabeth av Belgia.
"Hennes Kongelige Høyhet" prinsesse Elisabeth av Belgia (Elisabeth Thérèse Marie Hélène) (født 25. oktober 2001 i Anderlecht, nær Brussel) er belgisk prinsesse, og eldste datter av prins Philippe av Belgia, hertugen av Brabant, og hans kone, prinsesse Mathilde. Hun er barnebarn av kong Albert II av Belgia.
Ettersom Belgia siden 1991 på samme måte som Norge har lik arverett til tronen for både kvinner og menn, er det prinsesse Elisabeth som vil etterfølge sin far på tronen, og ikke hennes yngre brødre, prins Gabriel og prins Emmanuel. Hun vil da bli Belgias første regjerende dronning.
Hun fikk navnet sitt etter den populære Dronning Elisabeth av Belgia. Hennes faddere er fetteren prins Amedeo av Belgia og tanten komtesse Hélène d'Udekem d'Acoz.


Cliff Burton.
Clifford Lee Burton (født 10. februar 1962 i San Francisco, død 27. september 1986 i Ljungby, Sverige) var bassist i heavy/thrash metal-bandet Metallica, og det tidligere bandet hans Trauma. Han var sønn av Jan og Ray Burton og vokste opp i Castro Valley, sammen med foreldrene og sine to søsken, Scott og Connie.
Burton var mest kjent for sin ville spillestil og sine dristige soloer. Hans originalitet høres spesielt i låten «"Orion"» på albumet "Master of Puppets", og også i låten «(Anesthesia) Pulling Teeth», der det er kun bass i halve sangen. Han hadde en enorm innsikt i musikkteori og sammen med hans enestående bassteknikk var dette en av grunnpilarene i Metallica.
Død.
Burton omkom i en bussulykke i Sverige under deres Damage Inc. turné i 1986, kun 24 år gammel. Bandet hadde klaget på at det var så ukomfortabelt å sove på bussen deres og om kvelden den 26. september spilte Kirk Hammett og Burton kort om hvem som kunne velge seng først. Burton fikk et sparess og vant, dermed valgte han seg Kirk sin seng. Cliff sov gjennom hele natten, og rundt kl 7 om morgenen neste dag hevdet bussjåføren at han kjørte over et lag med rim på veien. Han mistet kontroll over bussen, kjørte av veien (E4, 2 mil nord for Ljungby), og tippet over på gresset. Burton ble slengt ut av vinduet og fikk bussen over seg. I ett forsøk på å få han løs brukte man en kran som skulle løfte bussen opp på veien igjen. Under forsøket på å løfte opp bussen så røk kjettingene mellom kranten og bussen, noe som resulterte i at bussen falt over Burton igjen. Det er uvisst om han på dette tidspunktet allerede var død.
James Hetfield fortalte senere at han hadde trodd bussen krasjet fordi sjåføren var full, og hevdet det hadde luktet alkohol av ånden hans. Hetfield fortalte også hvordan han senere hadde gått nedover og sett etter is på veien etter ulykken, men hadde ikke funnet noe.
En lokal fotograf ved navn Lennart Wennberg, som møtte opp på ulykkesstedet dagen etter, svarte senere i et intervju om sannsynligheten med isen på veien, at det var "utelukket" og at veien hadde vært tørr og temperaturen rundt 2 grader celsius. Dette ble bekreftet av politiet som heller ikke fant noe is. Ljungbys etterforsker Arne Pettersson fortalte i en lokal avis om hvordan bilsporene på ulykkesstedet etter bussen liknet på sporene etter sjåfører som sovner bak rattet. Likevel hevdet bussjåføren at han hadde sovet ut før turen og var helt uthvilt. Dette ble bekreftet av bussjåføren til den andre turnébussen. Det ble sluttfestet at sjåføren ikke var skylden for ulykken og ingen rettssak ble ført mot han.
Cliff Burton ble kremert og asken hans spredd over området på Maxwell Ranch. I begravelsen hans ble sangen "Orion" spilt.
Metallica lagde en sang kalt «"To Live Is To Die"» hvor de brukte alle av Burtons ubrukte riff samt et dikt han hadde skrevet. Diktet ble lest opp av James Hetfield på slutten av låten og lyder som følger:«When a man lies, he murders some part of the worldThese are the pale deaths, which men miscall their livesAll of this, I cannot bear, to witness any longerCannot the kingdom of salvation, take me home?»Den siste setningen «Cannot the kingdom of salvation, take me home?» står skrevet på Burtons minnestein i Ljungby som ble satt opp i 2006.
Den mest kjente hyllestsangen som ikke er skrevet av Metallica er sangen "In My Darkest Hour", skrevet av thrash metal bandet Megadeth. Ifølge Megadeths bandleder Dave Mustaine satte han seg ned og skrev sangen rett etter han hørte om Burtons død. Teksten handler likevel ikke om Burton. Bandets frontmann Mustaine er Metallicas eks-gitarist og var en nær venn av Cliff på den tiden. Mustaine har sagt sangen var inspirert av Burtons bortgang.
I ettertid har thrash metal bandet Anthrax tilegnet albumet deres "Among the Living" til Burton,og det samme gjorde bandet Metal Church med albumet "The Dark".
Den 4. april 2009 fikk Cliff Burton en plass på Rock & Roll Hall of Fame i Cleveland, sammen med resten av Metallica. Under innsettelsesseremonien ble æresplassen tatt imot av Cliff sin far Ray Burton sammen med resten av bandet, og nevnte at Cliffs mor var faktisk Metallicas største fan.


Gabriel av Belgia.
"Hans Kongelige Høyhet" prins Gabriel av Belgia (Gabriel Baudouin Charles Marie / Gabriël Boudewijn Karel Maria) (født 20. august 2003 i Anderlecht, nær Brussel) er belgisk prins, og sønn av prins Philippe, hertugen av Brabant, og hans kone, prinsesse Mathilde. Han er sønnesønn av Belgias kong Albert II.
Prins Gabriel er nummer tre i arverekken etter sin far og storesøsteren Elisabeth.


Kappløpet om Afrika.
Kappløpet om Afrika, uttrykket er en betegnelse på hvordan de europeiske stormaktene i tiden fra ca. 1870 til 1914 forsøkte å sikre seg størst mulig herredømme over områder i Afrika. Disse områdene ble erobret til kolonier gjennom – ofte – blodige kamper mot de lokale innbyggerne i området. Gjennom slike kolonikriger klarte de ulike stormakten i Europa å få politisk, økonomisk og militær makt over det meste av det afrikanske kontinentet.
Årsakene til kappløpet om Afrika.
Tiden fra 1870 til 1914 kalles ofte den nye imperialismen. Bakgrunnen for denne nye imperialismen er flere, de fleste historikere er enige om at økonomiske interesser, maktkamp mellom stormaktene og nasjonalisme er de viktigste drivkreftene til imperialismen som gav seg utslag i det europeiske kappløpet om å erobre flest kolonier i Afrika.
Økonomiske drivkrefter.
Rundt 1870 innførte mange land vernetoll noe som gjorde eksport vanskelig og nye markeder viktig. Samtidig hadde 1800-tallets oppfinnelser og industrialisering skapt et stort behov for nye typer råvarer i de industrialiserte land, råvarer som ikke fantes i industrilandene. Videre skapte velstandsøkningen i Europa en større etterspørsel etter produkter som kaffe, kakao, sukker, tobakk m.m., disse varene fantes bare i "koloniene" (derav navnet kolonialvarer).
De ny-erobrede koloniene ble i stor grad utnyttet til råvareproduksjon og i liten grad ble infrastruktur som veier og jernbane utbygget. Imidlertid var dette i mindre grad gjeldende for de gamle koloniområdene som India, Australia og Canada som fikk nytte av den nye tiden.
I koloniene ble de innfødte i stor grad undertrykt. Noen av de verste kolonistyrene var i Belgisk Kongo, kolonien ble nærmest drevet som Kong Leopold av Belgias private slaveanstalt og er beskrevet i boka «Heart of darkness».
Eurosentrisme er et begrep som blir brukt om holdningen folk i Europa hadde, spesielt omkring og etter den industrielle revolusjon, det gikk ut på å se Europa som det selvfølgelige midtpunkt i verden, og vurdere andre folk, levemåten og religionen ut i fra europeisk målestokk.
Europeisk maktkamp.
Tiden mellom 1870 og 1914 var preget av en intens maktkamp og rustningskappløp i Europa. Denne maktkampen mellom de europeiske statene kulminerte i første verdenskrig.
En del av maktkampen mellom stormaktene i Europa utspilte seg i Afrika. Ingen av stormaktene ønsket en konfrontasjon med hverandre, samtidig ønsket hver stat å styrke seg økonomisk og militært for å sikre seg mot en potensiell trussel fra de andre. Hver stormakt hadde sine egne rasjonelle grunner til å sikre seg kolonier, men summen av alle stormaktenes frykt ble et urasjonellt kappløp om makt som førte til en ukontrollert våpenkappløp og til sist første verdenskrig.
Storbritannia var en gammel kolonimakt med India som den viktigste kolonien. For britene var dermed målet fra 1870 å sikre seg strategiske støttepunkter mellom England og de ulike gamle koloniene (India, Hongkong, Australia, Canada m.fl.) og generelt ha mulighet til å, om nødvendig, kontrollere verdens sjøveier. Dermed skaffet britene seg makt over viktige strategiske punkter i Afrika: Suez-kanalen, Aden, og Sør-Afrika – og i tillegg andre områder i Afrika.
Tyskland ble samlet til en stat i 1871. Denne nye mektige staten i verden ønsket det tyskerne så på som sin rettmessige plass i solen. En måte å få en rettmessig plass som verdensmakt i verdenssamfunnet – i tillegg til sterk industri og militærvesen – var å ha kolonier til å sikre og kontrollere viktige naturressurser fra Afrika.
Frankrike hadde blitt ydmyket som et resultat av Tysklands samling, ikke bare hadde
franskmennene avstått landområder til Tyskland etter den tysk-franske krig i 1871, men Frankrike hadde med den tyske samling fått en mektig nabo i øst isteden for de utallige smånasjonene som tidligere hadde vært ulike små tyske kongedømmer. Tyskland var og ble oppfattet som en trussel mot Frankrike, i alle fall økonomisk da tyskerne hadde større industri, en måte for franskmennene å dempe trusselen fra øst var å sikre seg råvarer gjennom kolonier i Afrika.
Belgia var på mange måter det landet som sparket igang koloniseringen av Afrika, da landet, via Kong Leopold, gjorde krav på et stort område ved Zaire-elven og enorme regnskogområder, som de senere kalte Belgisk Kongo. Belgerne var på ingen måte en stormakt i forhold til Storbritannia, Frankrike og Tyskland, men var et viktig springbrett for imperialismen i Afrika.
Portugal var, i likhet med Storbritannia, en gammel kolonimakt. Portugiserne hadde vært de første som for alvor gav innflytelse på handelen mellom Europa og Asia gjennom Afrika. De hadde allerede erobret Brasil i Sør-Amerika, og var tidlig ute med å få fotfeste i Afrika. Portugal var fredfull ovenfor andre europeiske kolonimakter. Portugiserne hadde lenge kontrollert sjøveien mellom Europa og Asia, men til slutt tok Storbritannia over for dem, og det eneste restene som lå igjen, var Macao og Portugisisk Timor.
Nasjonalisme.
Sterk nasjonalisme er en svært dynamisk drivkraft i europeisk politikk. Nasjonalismen var delvis årsaken i at henholdsvis Tyskland og Italia var samlet til to store og mektige riker like rundt 1870-årene. Etter samlingen ble fortsettelsen på den nasjonalistiske bølgen å skaffe kolonier for å bevise for seg selv og andre statenes storhet.
Men også i Storbritannia og Frankrike var nasjonalisme en medvirkende drivkraft. I Storbritannia så enkelte på kolonier som en måte å dempe økonomiske svingninger og dermed hindre arbeidsløshet og minske misnøyen hos arbeiderklassen. Også i Frankrike ble erobring av nye kolonier sett på som et middel til å styrke nasjonen ved å sikre økonomisk stabilitet og slik hindre konflikter mellom fattig og rik.
Berlinkonferansen - delingen av Afrika.
I 1870-årene ble kappløpet mellom stormaktene så intenst at europeiske statsleder fryktet at kolonikappløpet kunne føre til krig mellom europeerne.
For å unngå en europeisk krig kalte Otto von Bismarck sammen til en konferanse i Berlin. På Berlinkonferansen deltok ingen afrikanere, men derimot en rekke europeiske stater, der i blant Sverige-Norge og Danmark. De europeiske statslederne delte opp de resterende delene av Afrika mellom seg uten hensyn til etniske og geografiske forhold. Konferansen mål var å forhindre krig mellom de "europeiske" statene, dermed ble områdene fordelt under forutsetning av at kolonimakten skulle ha fullstendig kontroll gjennom erobring.
Erobringer og kontroll.
De europeiske maktene trengte som regel ikke store styrker for å erobre kolonier. For det første var de – som følge av den industrielle revolusjonen – særdeles bedre våpenteknisk utrustet. Videre brukte europeerne splitt-og-hersk-taktikk ved å sette lokale stammekonger og høvdinger opp mot hverandre. Og til sist hadde man det gamle «kanonbåtdiplomati» kortet i ermet – krigsskip som la seg utenfor havnen og skjøt skremmeskudd for å vise at motstand var nytteløst.


Sandal Castle.
Sandal Castle er et slott ved byen Wakefield i West Yorkshire, England. Det ligger med utsikt over elven Calder og Pugneys Country Park. Slottet var åsted for kongelige intriger i middelalderen, og åpningsscenen i et av William Shakespeares stykker, "Henrik VI" foregår der. Det ligger i dag i ruiner.
Warenneslekten.
Slottet nevnes først i 1240, og var da antagelig nesten ferdig bygget. Historikeren Lawrence Butler antydet at konstruksjonen antagelig begynte da eiendommen ble overdratt fra kronen til William de Warenne, 2. jarl av Surrey mellom 1106 og 1121. Jarlen hadde sitt sete på Lewes Castle i Sussex, og slekten hadde også Reigate Castle i Surrey og Conisbrough Castle ved Doncaster. De hadde også en mindre festning i Normandie. Sandal forble i slektens eie inntil linjen døde ut med John de Warenne, 8. jarl av Surrey i 1347. Slottet gikk sammen med resten av deres eiendommer i Yorkshire tilbake til kronen, det vil si til Edvard III.
Hertugene av York.
Edvard III gav slottet og andre eiendommer i nord til den seks år gamle Edmund av Langley, som var hans femte sønn. Edmund bygde senere opp en stadig sterkere base i Yorkshire, parallelt med sin bror John av Gaunt som blant annet hadde Pontefract Castle og Knaresborough Castle. Han tok blant annet over Wark Castle nær Coldstream i Scottish Borders, og i 1377 Fotheringhay Castle i Northumberland. Han bosatte seg på sistnevnte slott, og de neste 75 årene ble Sandal lite brukt. I 1385 ble Edmund utnevnt til hertug av York av sin nevø Rikard II.
Slaget ved Wakefield.
Tidlig i 1460, under Rosekrigene, forsøkte Richard Plantagenet, 3. hertug av York å ta over tronen. Dette lyktes ikke, men gjennom "Act of Accord" fikk han arverettet og ble "Lord Protector". I desember samme år reiste han til Sandal Castle, enten for å konsolidere sin posisjon eller for å møte lancastriansk motstand. Han hadde med en styrke på 3000–8000 mann. Dronningen, Margaret av Anjou, akseperte ikke at hennes sønn Edward av Westminster hadde blitt satt til side av "Act of Accord", og førte sin tallmessig overlegne hær til slottet. Den 30. desember angrep York, uten å vente på forsterkninger. Huset York led et knusende nederlag: Hertugen falt, og hans sønn Edmund, jarl av Rutland ble henrettet.
Rikard III.
I 1483 valgte Rikard III slottet som sin nordlige base, og gjorde betydelige forandringer. Hans håp om å ta kontroll i området ble knust i slaget ved Bosworth Field i 1485, hvor kongen falt. Etter dette ble slottet nesten ikke brukt, og da Wakefield Prison ble bygget i 1590-årene trengte man det ikke engang til å oppbevare fanger lenger.
Borgerkrigen.
Under Den engelske borgerkrigen hadde rojalistene kontroll over Sandal, men på grunn av dets dårlige forfatning unngikk det større trefninger. I 1645 ble det beleiret minst tre ganger. Det ble overgitt til parlamentarianerne 1. oktober 1645. Ved slutten på beleiringen var det lite mer enn en ruin igjen av slottet. Året etter besluttet parlamentet at det ikke skulle gjenoppbygges.
Ruinene.
Som mange andre ruiner ble slottet brukt som steinbrudd. I 1893 hadde Yorkshire Archaeological Society en utgravning der, og et større prosjekt startet i 1964 som et samarbeid mellom Wakefield Corporation, Wakefield Historical Society og University of Leeds.
I 2003 ble det anlagt en gangvei av tre, slik at besøkende kan gå gjennom ruinene uten å slite det mer ned; mange har dog klaget på at gangveien ødelegger det historiske miljøet. Omkring 100 meter fra slottet ligger et besøkssenter.


Philippe, hertug av Brabant.
Philippe (Philippe Léopold Louis Marie) (født 15. april 1960 i Brussel) er tronfølger i Belgia. Han tituleres "Hans Kongelige Høyhet hertugen av Brabant".
Han er eldst av kong Albert II av Belgia og dronning Paolas tre barn og dermed tronfølger. Som tronfølger ble han tildelt tittelen "hertug av Brabant", da faren etterfulgte sin eldre bror Baudouin I av Belgia på tronen i 1993.
Blant hertugens ordener er Storkorset av St. Olavs Orden.


Mathilde, hertuginne av Brabant.
Mathilde d'Udekem d'Acoz. Mathilde, hertuginne av Brabant, kronprinsesse av Belgia, (Mathilde Marie Christine Ghislaine) (født 20. januar 1973) er gift med Belgias tronfølger, prins Philippe, hertugen av Brabant. Hun tituleres "Hennes Kongelige Høyhet hertuginnen av Brabant".
Hun ble født som Mathilde d'Udekem d'Acoz, med den nederlandske tittelen jonkvrouw. Hun er datter av jonkheer Patrick d'Udekem d'Acoz, som ble opphøyet til greve som følge av datterens ekteskap, og av grevinne Anna Maria Komorowska. Hun er av belgisk og polsk avstamming.
4. desember 1999 giftet hun seg med Philippe, hertug av Brabant. Sammen har de 4 barn, prinsesse Elisabeth, prins Gabriel, prins Emmanuel og prinsesse Eléonore.
Hun er innehaver av storkors av St. Olavs Orden.


Godsetunionen.
GodsetUnionen er Strømsgodsets supporterklubb.
Klubben ble stiftet i forkant av 1997-sesongen av medlemmer fra de to tidligere supporterklubbene til Strømsgodset – "Fugleberget (S.U.S.)" og "Strømsgodset Supporterklubb".
Hensikten med dette var å heve standarden på supportermiljøet i Drammen, og lage en stor union av de to mindre supporterklubbene. I 1998 hadde "GodsetUnionen" rundt 1300 medlemmer, og var blant landets største og beste supporterklubber.
I 2006 ligger medlemstallet på circa 1000 medlemmer, men det er ventet ytterligere oppsving i 2006 etter at en investorgruppe med Atle Kittelsen i spissen har gått inn med frisk kapital i Strømsgodset. Pr oktober 2007 har medlemstallet i Godsetunionen passert 1700 medlemmer.
Tifo.
"GodsetUnionen" har også sin egen Tifo-gruppe. Tifo-show er en stadig voksende aktivitet hos norske fotballsupportere. I "GodsetUnionen" ønsker man å arrangere TIFO-show av ulik art – til hver eneste hjemmekamp. Tifo-gruppa har også sin egen nettside.


Gonoré.
Gonoré er en seksuelt overførbar sykdom som skyldes infeksjon med den Gram-negative bakterien "Neisseria gonorrhea".
I uhøytidelig sammenheng kalles sykdommen "dryppert".
Epidemiologi.
Årlig forekommer ca. 200 tilfeller i Norge, disse er i all hovedsak importerte.
Siden 1985 da AIDS ble kjent som en risiko ved ubeskyttet sex, ble det en betydelig reduksjon i antallet gonoretilfeller i Norge.
Smitte.
Gonoré smitter ved alle typer ubeskyttet seksuelt samkvem.
Gravide med gonoré kan smitte barnet ved fødselen. Barn som smittes på denne måten kan få en kraftig konjunktivitt, betennelse i øyesekken. Dette kan føre til blindhet hvis barnet ikke får behandling.
Tidligere var medfødt gonoré den vanligste årsaken til blindhet i den vestlige verden.
Det har vært rutinebehandling å dryppe øynene til alle nyfødte med en oppløsning sølvnitrat for å være sikker på at disse bakteriene er vekk.
Hos menn sees bakterieinfeksjonen mest i urinrøret, i prostata og i sædlederene spesielt nær testikkelen.
Hos kvinner er bakteriene ofte i livmorhalsen, cervix, i endocervix, som er det innerste cellelaget i livmorhulen, og i egglederene.
Infeksjonen forårsaker sterilitet hos 10-15% hos begge kjønn.
Symptomer.
I 90% av tilfellene vil symptomene komme mellom 2 og 7 dager etter smitte. Den smittede merker smerte ved vannlating og utflod. Ved prøvetakning hos menn føres en vattpinne inn i ytterste del av urinrøret. For dem som har gonoré er dette smertefullt.
Diagnostikk.
Diagnosen stilles ved mikroskopering av utstryk farget med "Løfflers fargevæske", og dyrkning av direkte prøve tatt i urinrøret eller i livmorhalsen. Gonokokkene er intracellulære "diplokokker", det vil si at bakteriene sees parvis som to og to bakterier inne i celler.
Behandling.
Se for nøyaktig utredning, laboratorieundersøkelser og behandling med antibiotika. I verden finnes mange forskjellige stammer med gonoré-bakterier. I noen land er det stammer som er resistent mot mange typer antibiotika.
Annet.
Mot bakterier som har fått navnet «H041», finnes ikke «effektive behandlingsopplegg» pr. juli 2011, i følge M.Unemo ved det forskningssenteret, Swedish Reference Laboratory for Pathogenic Neisseria.


Wakefield.
Wakefield er en by i West Yorkshire i England. Den ligger ved elven Calder, sør for Leeds, og inngår i den enhetlige myndigheten City of Wakefield.
Byen var tidligere et sentrum for tekstilhandel, og området var fra den industrielle revolusjon dominert av kullgruvedrift. Under den store gruvearbeiderstreiken i 1984 var alle gruver i umiddelbar nærhet av byen stengt, men det var 18 gruver igjen i resten av distriktet, og byen var preget av mange demonstrasjoner til støtte for gruvearbeiderne.
Wakefieldkatedralen ble restaurert av sir George Gilbert Scott. Den har et spesielt kapell fra det 14. århundre, som er ett av bare fire i sitt slag som er bevart i England. Det er en rekke andre kulturelle attraksjoner i byen, blant annet Yorkshire Sculpture Park, Sandal Castle, National Coal Mining Museum for England, et stort kunstgalleri og et bymuseum (Wakefield Museum). I mai 2011 åpnet kunstmuseet The Hepworth Wakefield som er til minne om billedhoggeren Barbara Hepworth som ble født i Wakefield i 1903.
Området Westgate hadde tidligere det største antall puber plassert vegg-i-vegg i England, og Westgate Run er en berømt pub-til-pub-runde.


Lars Hansen.
Lars Georg Hansen (født i 1869, død i 1944) var en norsk forfatter fra Tromsø. Temaet til bøkene sine hentet han framfor alt fra ishavsfangst og kystbefolkningen på kysten av Troms og Svalbard på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Lars Hansen ble glemt på grunn av sitt engasjement i Nasjonal Samling under andre verdenskrig, men Hansen gjorde seg ikke nevneverdig politisk bemerket under krigen. To av hans romaner kom ut på tysk i «Frontbuchhandelausgabe». Dette var "Die weisse Hölle" og "Im Schnee und Nordlicht". Hansen ble naturlig nok verken ekskludert av forfatterforeningen eller landssvikdømt, da han døde allerede i 1944.


Fossheimfoss kraftverk.
Fossheimfoss kraftverk er et lite elvekraftverk beliggende ved Røn i Vestre Slidre kommune i Oppland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 7 m mellom Slidrefjorden og Strondafjorden. Kraftverket ble satt i drift i 1995, og har en ytelse på 1,9 MW. Årsproduksjon i et normalår er på rundt 11 GWh. Aggregatet består av en Kaplanturbin med kapasitet på 31 m³/s.


Den andre schlesiske krig.
Den andre schlesiske krig (1744–1745) var dels del av den østerrikske arvefølgekrig, dels en krig mellom Preussen og Østerrike om overherredømmet i Schlesien. Den prøyssiske kongen Fredrik II (den store) allierte seg med Frankrike, mens Østerrikes hersker Maria Theresia allierte seg med Sachsen, Storbritannia og Nederland.
Forhistorie.
Fredrik den store av Preussen
Den 28. juli 1742 ble takket være Storbritannias megling den første schlesiske krig mellom Østerrike og Preussen avsluttet ved undertegnelsen av freden i Breslau, og Schlesien i 16 artikler delt mellom disse. Preussen fikk med Niederschlesien, Oberschlesien og grevskapet Glatz størstedelen av landet, mens Østerrike kun beholdt noen få byer, som f.eks. Jägerndorf og Troppau.
Maria Theresia benyttet fredsavtalen til å verge seg mot den fremste trusselen mot hennes krav på tronen, nemlig den bayerske kurfyrste Karl VII Albrecht. Denne var etter at huset Habsburgs mannlige linje var uten arvinger, allerede i januar det året valgt til tysk-romersk keiser, noe som ødela Maria Theresias plan om å få sin mann Franz Stefan av Lothringen valgt til keiser og dermed beholde Habsburgfamiliens innflytelse i riket. Maria Theresia overfalt derfor Bayern og stilte det 27. juni 1742 under østerriksk forvaltning. Den 23. september 1743 utvidet hun sitt alliansesystem med Storbritannia og kongeriket Piemonte-Sardinia.
Av denne nye utenrikspolitiske konstellasjon måtte Fredrik II i økende grad føle seg truet. Etter at keiseren med Bayern hadde mistet sin territoriale maktbasis i riket, hadde Preussen grunn til å frykte at Maria Theresia ville benytte sin økte innflytelse til å kreve tilbake Schlesien fra Preussen. Fredrik II forsøkte derfor i det følgende å skaffe Preussen allierte, og fant endelig ved traktaten i Nymphenburg forbundsfellene Bayern, Frankrike og Spania, og senere sluttet også Sachsen, Sverige, det bourbonske kongeriket Napoli (Napoli), Kurpfalz og Köln seg til alliansen. I motsetning til sine planer klarte han imidlertid ikke å vinne Russland for sin sak, noe som i de kommende årene nesten skulle vise seg å bli fatalt for Preussen.
Etter at Fredrik gjennom disse omfattende alliansene hadde sikret seg støtte, angrep han i august 1744 det østerrikske Bøhmen og innledet dermed den annen schlesiske krig.
Forløp og følger.
Offensiven i Bøhmen ble fulgt av 80 000 prøyssiske soldater. Etter to ukers beleiring måtte Praha kapitulere 16. september. Østerrikerne trakk seg deretter lenger inn i landet, slik at forsyningslinjene for de fremrykkende prøysserne ble stadig lengre. Østerrike benyttet denne situasjonen for å svekke prøysserne med målrettede angrep og endelig drive dem ut av Bøhmen. Den 8. januar det følgende året ble situasjonen for Fredrik II stadig mer kritisk, ettersom Storbritannia, Nederland, Østerrike og Sachsen sluttet seg sammen til en "kvadruppelallianse".
I juni 1745 marsjerte østerrikske styrker inn i Schlesien. Der kom det den 4. juni til slaget ved Hohenfriedberg, hvor de prøyssiske styrkene lyktes i å beseire fienden. Videre østerrikske forsøk på offensiver ble deretter slått tidlig ned. Prøysserne vant 30. september nok en viktig seier i slaget ved Soor, og samtlige østerrikske fremstøt i retning av Berlin ble forhindret. I september marsjerte til slutt fyrst Leopold av Anhalt-Dessau inn i det østerriksk allierte Sachsen. I slaget ved Kesselsdorf den 15. desember ble den østerriksk-saksiske alliansens styrker knust.
Den 25. desember kom det til fredsslutning i Dresden. Der ble det slått fast at Schlesien for alltid skulle i prøyssisk besittelse. Fredrik II anerkjente på sin side Maria Theresias ektemann, Franz I Stefan, som keiser av det tysk-romerske rike.
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske


Slang.
Slang (uttale: «slang» eller «slæng») er en ikke-standardisert form for bruk av ord innenfor en gruppe mennesker med samme interesser og innenfor rammene av et ordinært språk (som norsk eller engelsk) og som typisk sett har et kortvarig liv. Slang er måter å snakke på hvor bestemte ord blir byttet ut med andre for å gi rasistiske, humoristiske, irrelevante eller annen effekter til ordet.
Slang skjer når nye ord skapes som erstatning for gamle, som «kjei» for pike, og «sneip», «kårer» eller «sigg» for sigarett, og stundom går disse slanguttrykkene inn i det ordinære språket når de blir vanlige utenfor den opprinnelige interne gruppen, som «kul» og «kjip»
Slang er ofte tilknyttet en bestemt gruppe, og kan benyttes for å signalisere tilhørighet, for eksempelvis brukte jazzmusikere på 1950-tallet en intern "sjargong" eller slang. På 1960-tallet brukte de som definerte seg som hippier en bestemt form for slang.
Innenfor lingvistikken er en sosiolekt (fra «sosial dialekt») det språk som blir snakket av en sosial gruppe, en sosial klasse eller en subkultur.
Opprinnelse.
Opprinnelsen til ordet «slang», er ukjent.


Rolla.
Rolla (nordsamisk: "Rálli") er ei øy i Ibestad kommune i Troms. Øya har to fjellområder med høyeste fjelltopp, Stortinden, på 1022 moh. Mellom fjellområdene og mot nord finner en utallige vann for fiske og rekreasjon.
Det sentrale stedet på øya er Hamnvik, som også er kommunesenter. Ellers finner vi Nordrollnes og Sørrollnes, siste med fergeforbindelse med Harstad. I øst er Rolla knyttet til Andørja med Ibestadtunnelen.


Gardeskolen.
Gardeskolen (eller Hans Majestet Kongens Gardes 6. kompani) er gardens rekruttskole. Den har standkvarter ved Terningmoen leir, men lå tidligere på Heistadmoen og før det på Evjemoen.
Gardeskolen er en tre måneder lang rekruttskole og er med dette den rekruttskolen med lengst varighet. Garderekruttene gjennomgår hovedsakelig utdanning innen enkeltmannsferdigheter i felt og lærer relativt lite sluttet orden.
I motsetning til resten av garden bruker gardeskolens rekrutter beret istedet for gardeluen.


Den første schlesiske krig.
Keiser Karl VI muliggjorde datteren Maria Theresias arvefølge
Den første schlesiske krig (1740–1742) var del av den østerrikske arvefølgekrig 1740–1748.
Forhistorie.
Den første schlesiske krig begynte etter Karl VIs død, som i sin "pragmatiske sanksjon" hadde muliggjort sin datter Maria Theresias arvefølge.
Selv de fleste stater i Karl VIs levetid hadde anerkjent den pragmatiske sanksjon, ble den etter hans død i 1740 bestridt av Fredrik II av Preussen og Karl Albert av Bayern (den senere keiser Karl VII)
Karl Albert av Bayern gjorde krav på keisertronen og de fleste habsburgske landene, mens Fredrik II gjorde krav på Schlesien.
Fredrik II begrunnet sitt krav med Schwibus-traktaten av 1537s bestemmelse om at de schlesiske fyrstedømmene Liegnitz, Wohlau og Brieg etter Piastdynastiets utdøelse skulle tilfalle Brandenburg. Selv om Piastdynastiet utdøde 1675 hadde ingen forsøkt å gjøre traktaten gjeldende.
Det kom til et forbund mellom Preussen og Bayern, Frankrike, Sachsen, Kurköln, Spania, Sverige og Neapel. Disse maktene ønsket en svekkelse av det habsburgske riket.
Med Habsburg-riket sluttet på den annen side Storbritannia, Sardinia, Nederland og Russland forbund.
Forløp.
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske
Schlesiske


Schlesiske kriger.
De schlesiske kriger var tre kriger i årene fra 1740 til 1763. I disse kjempet Preussen mot Østerrike om herredømmet over Schlesien.
Den første schlesiske krig (1740–1742) og den annen schlesiske krig (1744–1745) var en del av den østerrikske arvefølgekrig.
Den tredje schlesiske krig (1756–1763) var en del av ayvårskrigen.


Lomen kraftverk.
Lomen kraftverk ligger i Vestre Slidre kommune i Oppland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1983, og utnytter fallet på 308 m fra Øyangen til Slidrefjorden. Det er installert en francisturbin på 54,5 MW. Normal årsproduksjon er på 159 GWh.


Den østerrikske arvefølgekrig.
Krigshandlingene.
Fredrik II av Preussen benyttet disse angrepene på Habsburgernes arverett og okkuperte 16. desember 1740 Schlesien ("schlesiske kriger"). Med denne invasjonen utløste han den østerrikske arvefølgekrig. Kampene om Schlesien var de lengste og viktigste delen av denne krigen.
Den første schlesiske krig i årene 1740-1742 første til Freden i Breslau av 11. juni 1742, hvor Preussen får kontroll over store delen av Schlesien, og Den andre schlesiske krig i årene 1744-1745 som endre med fredsslutning i Dresden 23, desember 1745 som ga Preussen full kontroll over Schlesien, mot at Preussen godkjente Maria Theresias ektemann Frans Stefan som keiser over Det tysk-romerske riket.
De øvrige stormaktene deltok i ulike tidsrom i krigen, blant annet i Italia under neste hele krigen og det franske felttoget langs Donau i 1742. Videre var det kamper mellom engelske og franske styrker i Nord-Amerika (hvor krigen ble omtalt som Kong Georg-krigen og hvor britene erobret en fransk festning på Cape Breton) og India.
Men de prøyssiske styrkene stod fram som særlig dyktige og og med høy kvalitet, og skilte seg slik fra det øvrige soldatvesen hvor hærene ofte var en flokk mer eller mindre disiplinerte leiesoldater.
Europeiske allianser.
Bayern, Frankrike og Spania sluttet 1741 gjennom traktaten i Nymphenburg et forbund, som senere også Preussen, Sachsen, Sverige, Napoli, Kurpfalz og Kurköln tiltrådte. Med Østerrike var Storbritannia og Nederland, Frankrikes tradisjonelle fiender, allierte.
Fra 1741 var nesten samtlige europeiske makter involvert i krigen. De viktigste konfrontasjonene var krigene mellom Østerrike og den oppadstrebende makt Preussen. Deler av krigen ble også utkjempet av kolonimaktene Frankrike og Storbritannia i Nord-Amerika og India.
Krigens følger.
Arvefølgekrigen endte 18. oktober 1748 med en fredsslutning i Aachen ("Den andre fredstraktaten i Aachen"). Denne freden gjenopprettet i hovedsak situasjonen før krigen ("status quo ante bellum") og fredsslutningene i Breslau og Dresden, slik at Schlesien ble underlagt Preussen og Maria Theresia ble akseptert på tronen i Wien.
Men avslutning av krigen markerte også innledningen på den tyske rivaliseringen mellom Preussen og Østerrike, en rivalisering som etter hvert skulle nøre opp under tysk nasjonalisme og ønsket om å samle Tyskland til et rike.


Robert II av Skottland.
Robert II (2. mars 1316 – 19. april 1390), konge av Skottland, også kalt for «The Steward» (i den tradisjonelle betydningen «forvalter»), en tittel som ga navn til Huset Stewart, senere Huset Stuart etter fransk stavemåte. Før han ble konge var han Vokter (regent) av Skottland tre ganger i fraværet av kong David II; 1333–35, 1338–41, og 1346–58.
Robert var eneste sønn av Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland (død 1326) og Marjorie Bruce, datter av kong Robert I av Skottland, den sagnomsuste Robert Bruce, og hans kone Isabella av Mar. Robert ble forløst med keisersnitt og moren døde noen timer etter.
Bakgrunn.
I 1318 besluttet det skotske parlamentet at om kong Robert I døde uten en sønn skulle kronen gå til hans dattersønn, men i 1324 kom ytterligere en sønn av Robert Bruce til verden. Han ble kronet som kong David II av Skottland i 1331 etter at den store Robert Bruce døde i 1329. Det forskjøv prosessen med å gi kronen til Robert med nærmere førtito år!
Kort tid etter at barnekongen David II ble kronet begynte Robert ta en prominent plass i den skotske politikken.. Han var av en kommandantene av den skotske hærstyrken i slaget ved Halidon Hill i juli 1333. Og etter å ha oppnådd en del suksess over tilhengerne til Edvard Balliol i det vestlige Skottland ble Robert og John Randolph, 3. jarl av Moray (død 1346) valgt som Voktere av Skottland mens David II var i eksil i Frankrike.
De to kollegaene begynte snart å bli uenige, men da Randolph ble tatt til fange av engelskmennene ble Robert Vokter alene. Oppgaven med å opprettholde den kongelige autoritet var såpass vellykket at kong David II kunne komme tilbake til Skottland i 1341.
Misnøye med David II.
David II tok selv grep om regjeringen og på grunn av gamle forsvaralliansen med Frankrike (Auld-alliansen) invaderte han England i 1346, men gikk på et knusende nederlag i slaget ved Neville’s Cross det samme året. Robert unnslapp tilbake til Skottland, mens David ble såret og tatt til fange. Han ble ført til London og satt deretter fast i Tower of London i 11 år.
Det førte til Robert atter ble valgt til Vokter av Skottland, men etterhvert begynte politiske friksjoner å gnage mellom Robert og hans kongelige onkel. Robert ble anklaget, sannsynligvis uten grunn, for å ha desertert ved Neville’s Cross. Og selv å være en legal arving til den skotske tronen ble han mektig provosert av at David II som belønningen for sin løslatelse tilbød å overlate den skotske kronen til kong Edvard III av England eller en av hans sønner.
I oktober 1357 ble Berwick-traktaten signert, hvor de skotske styresmakter tok på seg forpliktelsene ved å betale den uhyrlige summen av 100 000 merker som løslatelse for kong David II, som straks returnerte til Skottland. Misnøyen med kongen og skattene steg og hans giftemål med Margaret Logie gjorde ikke saken bedre. I 1363 gjorde Robert opprør, men mislyktes og ble fengslet med fire av sønnene sine.
David II fikk ingen barn med sin kone Margaret og han skilte seg fra henne i 1369. I et siste desperat forsøk på å skaffe seg en legitim arving planla han å gifte seg med sin elskerinne Agnes Dunbar, men døde fra ekteskapsplanene i februar 1371. David hadde ingen barn og den eneste legitime etterfølgeren til tronen var kongens onkel Robert, – og han satt i fengsel.
Fra fengsel til kroning.
I henholdt til betingelsene i dekretet fra 1318 var det forutbestemt at Robert skulle etterfølge David II og han ble hensiktsmessig sluppet ut fra fengselet kort tid før David døde. Robert ble kronet ved Scone i mars 1371 som en godt moden mann på 55 år.
Robert II av Skottland utmerket seg ikke som en aktiv konge og adelen begynte å albu seg fram for kontrollere og underminere den kongelige autoriteten. I 1378 brøt det ut en ny krig med England, men kongen selv tok ingen del i krigføringen som medførte at Edinburgh ble brent. Skottland forsvarte seg mot flere engelske invasjoner, og invaderte selv England i 1388 uten støtte fra Frankrike og vant enstor seier ved slaget ved Otterbourne.
Etter som alderens skrøpelighet tynget kongen mer og mer av hans regjeringstid dominert av hans to sønner, John, jarl av Carrick (den senere Robert III) og Robert Stuart, 1. hertug av Albany. I en alder av 74 år døde kongen i Dundonald i 1390 og han ble gravlagt i Scone.
Familie.
Robert II av Skottlands første kone var Elizabeth Mure, datter av Sir Adam Mure av Rowallan, en kvinne som først hadde vært hans elskerinne. Robert giftet seg med henne i 1336, men da ekteskapet ble kritisert for å være rettstridig i henhold til kirken giftet han seg på nytt med henne i 1349. Med Elizabeth fikk han minst fire sønner; blant disse var Alexander av Buchan, og Robert av Albany, hans etterfølger Robert III, og seks døtre.
Med sin andre kone, Euphemia, datter av Hugh, 6. jarl av Ross, og enke etter den 3. jarl av Moray (hans tidligere kollega som Vokter), fikk han ytterligere to sønner og flere døtre.
Ettersom flere av hans sønner ble født før ekteskapet ble inngått ble hans etterfølgere legitimisert ved beslutning i parlamentet i 1373, men uklarhetene rundt hans første ekteskap skulle senere lede til konflikter blant hans etterkommere fra første ekteskap, blant dem Jakob I av Skottland, og de utvistelige legitime etterkommerne fra andre ekteskap.
Robert I hadde i tillegg åtte barn utenfor ekteskap, de fleste med kvinner som man ikke kjenner navnet på.


Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford.
Jasper Tudor (født ca. 1431, død 21. eller 26. desember 1495 var første hertug av Bedford og onkelen til kong Henrik VII av England, og var en av de som sto bak hans erobring av den engelske tronen i 1485.
Jasper var tredje sønn av Owen Tudor og den tidligere dronningen Katherine av Valois, enken etter Henrik V. Han var dermed halvbror av Henrik VI, som etter å ha blitt myndig utnevnte Jasper til jarl av Pembroke, i 1452 eller 1453. Det var usikkerhet om hvorvidt Jasper og hans to eller tre brødre var ektefødte, ettersom deres foreldres ekteskap var inngått i hemmelighet. Han nøt allikevel alle de privilegier som lå til familien inntil 1461, da han ble fratatt en del rettigheter fordi han hadde støttet Henrik VI mot Huset York.
Han var en eventyrer, med en betydelig militær erfaring; en del av den hadde han fått i den første fasen av Rosekrigene. Han beholdt kontakten med Margaret av Anjou, Henrik VIs dronninggemalinne, mens hun forsøkte å få tilbake sønnens arverett til tronen, og han holdt Denbigh Castle for Huset Lancaster.
Inntil 1461 oppdro han Henry Tudor, senere Henrik VII, hvis far hadde dødd før han ble født. Det året tok William Herbert over ansvaret for Jaspers nevø. Da yorkisen Edvard IV kom tilbake fra en periode i eksil i 1471 tok Jasper med Henry, som da var tenåring, til Bretagne. Det var Jasper som gav Henry den taktiske ekspertise som skulle til for å slå den langt mer erfarne Rikard III i slaget ved Bosworth Field. Da Henry ble kronet fikk Jasper tilbake alle sine titler og æresbevisninger, inkludert Order of the Garter. Han ble hertug av Bedford, og i 1488 fikk han Cardiff Castle.
Han døde i desember 1495, og ble gravlagt i Keynsham Abbey i Somerset.
Familie.
Jasper giftet seg 7. november 1485 med Catherine Woodville (født ca. 1458, død 1513). Hun var datter av Richard Woodville, 1. jarl Rivers og Jacquetta av Lyxembourg, og dermed søster av blant andre Elizabeth Woodville, Anthony Woodville, 2. jarl Rivers og Richard Woodville, 3. jarl Rivers. Da hun giftet seg med Jasper var hun enke etter Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham.
De fikk muligens en dødfødt sønn ca. 1460.
Catherine giftet seg etter Jaspers død med sir Richard Wingfield.
Bedford 3-01


Slaget ved Mortimer's Cross.
Slaget ved Mortimer's Cross ble utkjempet nær Wigmore i Herefordshire, England, den 2. februar 1461, under Rosekrigene.
Etter at Richard Plantagenet, 3. hertug av York hadde falt i slaget ved Wakefield i desember 1460 ble yorkistene ledet av hans atten år gamle sønn Edward, jarl av March (senere Edvard IV). Han ønsket å hindre at lancastrianske styrker fra Wales, ledet av Owen Tudor og hans sønn Jasper, fikk slutte seg til Lancasters hovedstyrke.
Yorkistene seiret i slaget, og Jasper Tudor flyktet mens Owen Tudor ble fanget og henrettet. Dette la veien åpen for kroningen av Edward senere samme år.
Før slaget skal Edward ha inspirert sine menn ved å fortelle om en visjon om tre soler ved daggry, en såkalt «parhelion», som han sa var et tegn på forestående seier. Bruken av solen som et yorkistsymbol kommer antagelig fra denne hendelsen.
Mortimer's Cross'


Bisol.
Bisol sett fra Tisnes utenfor Tromsø (12. juni 2009), den virkelige solen befinner seg utenfor høyre bildekant.
Bisol på begge sider av solen.
En bisol (latin, fra gresk, parhelion) er en nokså vanlig atmosferisk optisk illusjon, som opptrer når sollys reflekteres fra og brytes av små iskrystaller i cirrus- eller cirrostratus-skyer. De opptrer normalt som en lys og noen ganger fargerik flekk på himmelen, omkring 22 ° til venstre, høyre eller begge sider for solen.
For at fenomenet skal kunne oppserveres må skyene bestå kun av iskrystaller, hvilket krever en temperatur på omkring −40 °C. Det opptrer derfor bare i ekstremt kalde regioner eller med et skydekke på godt over 7000 m. Det er spesielt hyppig forekommende i Antarktika.


August III av Polen.
Fredrik August II (født 17. oktober 1696 i Dresden, død 5. oktober 1763 samme sted) var kurfyrste av Sachsen (tysk "Friedrich August II") og som August III (polsk "August III Sas") storhertug av Litauen og konge av Polen. Han oppnådde aldri noen særlig makt i Polen, hvor russerne kom til å dominere og landet være svekket av indre strid, mens han i Sachsen overlot det meste av den reelle makt til sin statsminister grev Brühl. Hans regjering betød en kraftig svekkelse av Sachsens makt, ikke minst gjennom innblandingen i den østerrikske arvefølgekrig og den prøyssiske syvårskrigen.
Fürstenzug in Dresden - August II. und III.
Liv.
Han tilhørte det tyske fyrstehuset Wettin og var sønn av August den sterke og Christiane Eberhardine av Brandenburg-Bayreuth. August brydde seg lite om politikk, og tilbragte heller sin tid med å arrangere jakt, gå i operaen samt konsentrere seg om sine omfangsrike kunstsamlinger ("Dresdner Gemäldesammlung"), som er det han idag er mest husket for. Han var også en stor familiemann.
Kurfyrsten var med Østerrike og Russlands støtte og de vanlige bestikkelsene blitt valgt til konge av Polen, noe som utløste den polske tronfølgekrig. August III ble kronet 17. januar 1734 og besteg tronen ved freden i Wien 1735.
August III. i polsk drakt. Maleri av Jan Matejko
Han var i Polen en ineffektiv monark med manglende politiske interesser (han overlot styringen til sin statsminister Heinrich von Brühl), og hans regjeringstid karakteriseres av kulturforfall og anarki, og Polens betydning i Europa sank. Fredrik II av Preussen fylte Polen opp med falsk valuta, og bortførte polske menn til den prøyssiske hær.
Friedrichs regjering i Polen var på grunn av striden mellom magnatgruppene Czartoryski og Potocki i riksdagen ("Sejmen") av liten betydning. Nesten alle riksdager var resultatløse på grunn av vetoretten alle adelsmenn besatt (Liberum Veto) som lammet landet, og kongeriket Polen gikk i økende grad i oppløsning. Et eksempel var kongen og storkanslerens ønsker på riksdagene i 1744 og 1746 om forsiktige reformer i næringslivet og militærsektoren. Det var imidlertid umulig å få samlet de to stridende magnatpartiene ved samme bord for å diskutere forslagene. Til slutt mislyktes de i riksdagen. Uten fungerende riksdager trengte ministrene heller ikke å avlegge regnskap, noe som førte til omfattende korrupsjon i det polske embedsverket.
På grunn av denne situasjonen ønsket kongen og hans statsminister grev Heinrich von Brühl å holde Polen over vannhøyde med Sachsen-lojale magnater som ble plassert i nøkkelposisjoner, og forbinde landene i større grad politisk. De klarte under syvårskrigen å få tilslutning for et fornyet saksisk tronkandidatur, men suksessen var ikke varig.
I Sachsen førte Heinrich von Brühl († 1763) etter styrtingen av Sulkowski fra 1738 til 1756 regjeringen alene, fra 1746 som statsminister. Han hadde liten kunnskap om økonomi og næringsliv, men var en dyktig diplomat og styrket statsforvaltningen. På grunn av hans dårlige finanspolitikk ble han imidlertid skarpt angrepet i landdagen 1749. Sachsen opplevet en økonomisk krise som ble forsøkt løst ved legge harde skattebyrder særlig på statens næringsliv.
Under syvårskrigen ble Sachsen okkupert i 1756. Den alt for lille saksiske arméen under grev Friedrich August Rutowski overga seg uten kamp i Lilienstein, mens August III og hans hoff reiste til Warszawa, hvor han forble i politisk avmakt til krigens slutt. Sachsen, som ble forvaltet av Preussen og enkelte av Augusts kabinettsministre, ble til krigsskueplass og led under høye krigsbidrag som ble pålagt befolkningen. Sachsen finansierte utvilsomt en stor del av de prøyssiske krigsomkostningene ("Sachsen ist wie ein Mehlsack, egal wie oft man draufschlägt, es kommt immer noch etwas heraus."). Hovedstaden Dresden ble beleiret av Fredrik den Store i 1760 og ble sterkt skadet under den prøyssiske beleiringen.
Da syvårskrigen gikk til ende ved freden i Hubertusburg i 1763, var det inntil nylig svært velhavende Sachsen ruinert, noe hoffet meget ugjerne ville akseptere. Sachsen kunne heller ikke lenger øve noen innflytelse over det polske kongevalget. Ved hans død opphørte den saksisk-polske personalunion.


Andre slag ved St. Albans.
Andre slag ved St. Albans ble utkjempet ved St. Albans den 22. februar 1461, under Rosekrigene.
Etter at Richard Plantagenet, 3. hertug av York falt i slaget ved Wakefield i desember 1460 var hans sønn Edward, jarl av March opptatt i vest, hvor han mindre enn tre uker tidligere hadde seiret i slaget ved Mortimer's Cross. Margaret av Anjou ledet derfor lancastrianernes hær mot London, og plyndret underveis.
Nær St. Albans ble de avskåret av en yorkiststyrke under Richard Neville, 16. jarl av Warwick. Warwick plasserte sine soldater i defensive posisjoner, og styrket disse med grøfter og spisse påler. Men han hadde regnet med at lancastrianerne skulle ankomme fra Luton, og da de i stedet kom fra Dunstable var forsvarsverkene til liten nytte, og lancastrianerne seiret.
Henrik VI, som var yorkistenes fange, tilbragte angivelig slaget sittende under et tre mens han sang. Lancastrianerne befridde ham og hadde dermed igjen kontroll over tronen. Men de brukte ikke fordelen de hadde fått gjennom seieren til å gå mot London. Det er uklart hvorfor, men det er mulig at ryktet de hadde fått om at de var hensynsløse plyndrere førte til at londonerne hadde lukket byportene for dem, og at de derfor anså det som nytteløst å prøve å komme inn i byen.
St. Albans 2


Towton.
Towton er en liten landsby i North Yorkshire, England.
Stedet er mest kjent for slaget ved Towton, som ble utkjempet i 1461, under Rosekrigene.


Slaget ved Towton.
Slaget ved Towton ble utkjempet ved landsbyen Towton i North Yorkshire, omkring tre km sør for Tadcaster, den 29. mars 1461 under Rosekrigene. Det var det blodigste slag noensinne på britisk jord, med over 20 000 og kanskje så mange som 30 000 falne; Towton Mass Grave Project anslår at det var omkring 28 000 falne. Årsaken til det høye tapstallet er muligens at begge parter under forhandlingene før slaget var enige om at det ikke skulle gis eller bes om nåde, fordi de håpet at saken skulle avgjøres en gang for alle. Etter slaget ble derfor tusener slaktet ned under en kaotisk flukt.
Bakgrunn.
I mars 1461 var Huset Lancaster og Huset York omtrent like sterke. Lancastrianerne hadde eliminert Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Richard Neville, 5. jarl av Salisbury i slaget ved Wakefield, og seiret i det andre slag ved St. Albans. Yorkistene på sin side hadde seiret i slaget ved Mortimer's Cross, og hindret dermed lancastrianerne i å få forsterkninger fra Wales.
I London hadde Richard Neville, 16. jarl av Warwick kontroll over byen, og han hadde fått utropt en av Yorks sønner, Edward, jarl av March, til konge under navnet Edvard IV. Det var Edvard IV selv som besluttet at man skulle ta initiativet og marsjere nordover for å påføre Henrik VI et endelig nederlag. Henrik tok selv ikke del i disposisjonene, men overlot det til sin dronning Margaret av Anjou og feltkommandantene. Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset, fikk kommandoen ved Towton.
Tallet på soldater er som for alle slag på denne tiden usikkert, men det antas at minst 50 000 og maksimalt 100 000 deltok. Det blir ofte angitt at det var 36 000 yorkister og 42 000 lancastrianere; og selv om disse tallene muligens ikke er nøyaktige gjenspeiler de antagelig forholdet mellom styrkene. 28 høyadelige, omkring halvparten av adelskalenderen, var med i slaget. Det var et av de få slagene i engelsk historie som var så voldsomt at de fremste linjene flere ganger måtte innstille kampene for å fjerne lik slik at de kunne nå frem til hverandre.
Slaget.
Begge hærer ble delt opp i tre divisjoner ("battles"). Dette tok omtrent fire timer, og ble gjort i snøstorm. Da vinden snudde slik at lancastrianerne fikk snøføyken rett i ansiktet benyttet yorkisten lord Fauconberg sjansen og førte sine langbueskyttere frem for å sende et pilregn over fienden. Med ekstremt dårlig sikt og kraftig motvind nådde ikke lancastrinernes retur frem til yorkistenes linjer. Det er blitt anslått at Fauconbergs menn sendte omkring 120 000 piler per minutt mot lancastrianerne, og den eneste måten de kunne stoppe dette på var å angripe for å minske avstanden. Da angrepet startet hadde yorkistene skutt alle sine piler, men Fauconberg sendte skytterne ut for hente noen av lancastrianernes piler, mens andre ble stående igjen i den harde bakken; de må ha fått mange av de angripende soldatene til å snuble.
Lancastrianerne hadde først fremgang rett og slett på grunn av det store antallet som angrep. Warwick og kongen kjempet selv i fremste rekke for å heve moralen. Yorkistene gav fra seg mer og mer av slagmarken, inntil de nådde Castleskogen, hvor 200 lancastrianere med spyd utførte et overraskende angrep mot yorkistenes venstre flanke. Flere hundre mann flyktet, og Edvard måtte bruke hele reserven for å holde linjene.
Midt på ettermiddagen ankom den gamle krigeren John Mowbray, 3. hertug av Norfolk med flere tusen uthvilte menn. Yorkistene fikk nytt mot og kjempet i omkring en time til, da lancastrianernes linjer plutselig brøt sammen og flere tusen flyktet fra slagmarken.
Flukten.
Det antas at flere døde under flukten enn under selve slaget. Flere broer over elver i nærheten raste sammen under vekten av de flyktende soldatene, og mange havnet i det iskalde vannet. Av de som ikke hadde kommet seg over broene druknet mange under forsøk på å krysse elver, mens andre ble slaktet ned på elvebreddene. En av de verste massakrene fant sted på engen som ble kjent som Bloody Meadow, hvor soldater skal ha krysset elven ved å gå på likene til de som hadde druknet. Jordene fra Towton til Tadcaster var fulle av lik. Mange av de flyktende lancastrianerne kastet fra seg våpen og hjelmer for å kunne løpe raskere, og når de ble tatt igjen av ryttere eller infanteri var de derfor forsvarsløse.
Den kaotiske flukten varte gjennom hele natten, og neste morgen ankom de sørgelige restene av lancastrianernes hær til York. Margaret, Henrik og Somerset flyktet til Skottland, mens adelsmennene som hadde kjempet for Lancaster ble drept eller ble fratatt alle titler og eiendommer, med unntak av noen som skiftet side.
Eksterne lenker.
Towton


Elizabeth de Burgh.
Robert Bruce og Elizabeth de Burgh, fra Seton Armorial.Elizabeth de Burgh (ca. 1289 – 27. oktober 1327) var den andre konen til Robert I av Skottland, også kjent som Robert Bruce.
Elizabeth ble født i Dunfermline, Fife, Skottland som datter av Richard Og de Burgh, den mektige jarlen av Ulster og en nær venn av Edvard I av England.
Bryllup og kroning.
Elizabeth møtte antagelig Robert Bruce ved det engelske hoffet og de ble gift i 1302 ved Writtle, nær Chelmsford, Essex, England.
Robert og Elizabeth ble kronet som konge og dronning av Skottland i Scone den 27. mars 1306. Kroningen ble holdt til tross for det engelske kravet om overherredømme over Skottland, og den nye kongen måtte straks sende sin dronning, sammen med den øvrige kongelige familie, til Kildrummy Castle for at de skulle være i sikkerhet under beskyttelse av kongens bror, Nigel.
I fangenskap.
Etter det skotske nederlaget etter slaget ved Methven 19. juni 1306 beleiret engelskmennene festningen som den kongelige familie oppholdt seg i. Festningen falt da engelskmennene bestakk en smed med «alt det gull han kunne bære» til å sette ild på kornbeholdningen. Engelskmennen hengte og kappet hodet av Robert Bruces bror og deretter det samme med de øvrige mennene på den beseirete festningen.
Engelskmennene fengslet Bruces søstre Mary og Isabel, grevinne av Buchan, i et trebur festet til veggene i slott i Berwick og Roxburgh, og de sendte Bruces 12 år gamle datter Marjorie Bruce til et nonnekloster. Ettersom den engelske kongen ikke ville opprøre jarlen av Ulster ble Elizabeth sent til husarrest i England.
Åtte år senere, etter at Robert Bruce fikk sin store seier ved slaget ved Bannockburn i 1314 ble Elizabeth endelig satt fri i utveksling mot tilfangetatte engelske adelsmenn.
Elizabeth fødte sin mann to sønner og to døtre, John, Matilda, Margaret og David (den framtidige kong David II av Skottland).
Død.
Elizabeth Bruce døde den 27. oktober 1327 i Cullen Castle, Banffshire og er begravd i Dunfermline. Hennes ektemann døde åtte måneder senere.


Richard Og de Burgh, 2. jarl av Ulster.
Richard Og de Burgh, også kjent som Richard de Burgh (ca 1259 – 1326), var den 2. jarl av Ulster, 3. lord av Connacht. Betydningen navnet hans, «Richard Og», er "Richard den Unge", sannsynligvis en referanse til hans ungdom da han ble jarl i 1271, eller for å skille ham fra hans bestefar, Richard Mor. Han var også kjent som den «Røde Jarl».
Richard Og var den mektigste av alle de Burgh-jarlene av Ulster i Irland. Han var en venn av kong Edvard I av England, og ble rangert som den første blant jarlene på Irland. Richard Ogs kone Marguerite de Guines var kusine til kong Edvards dronning.
Richard Og fulgte en ekspansjonspolitikk som fikk ham på kant med de andre anglo-irske lordene, og han beseiret kong Felim mac Aedh Ua Conchobair av Connacht i den andre slaget ved Athenry i 1316.
Slektskap.
Hans søster, Egidia de Burgh, ble gift med James Stewart av Skottland. Hans andre sønn, John de Burgh, ble gift med Elizabeth de Clare, granddatter av Edvard I. Hans sønn John døde i 1313, etterlot dermed arven til sin umyndige sønn William, kjent som William Donn de Burgh, 3. jarl av Ulster.
Kilde.
Ulster 02


De Frie Evangeliske Forsamlinger.
De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF), tidligere kalt De frie venner, er en gruppe frikirkelige menigheter.
De Frie Evangeliske Forsamlinger er en landsdekkende bevegelse, med 67 menigheter og kontaktadresser i Norge. Menighetene er juridisk selvstendige. Bevegelsen er størst på sørøst- og vestlandet. De største menighetene er Klippen Vedavågen på Karmøy, og Betania Kristiansand.
Historie.
De Frie Evangeliske Forsamlinger har sin opprinnelse i 1880-tallet, men fikk en fastere organisasjon etter 1900, under ledelse av predikant Erik A. Nordquelle (1858–1938).
Misjon.
De Frie Evangeliske Forsamlingers "Hjemme- og misjonsutvalget" er et felles misjonsarbeid som drives i en rekke land i Afrika, Asia, Europa og Sør-Amerika.
Lære.
Bevegelsen står teologisk sett nær pinsebevegelsen, men har historisk skilt seg ut ved å være motstandere av medlemsregistre. DFEF er (derfor) heller ikke registrert som eget trossamfunn i Norge.
De Frie Evangeliske Forsamlinger står for troende dåp og praktiserer tungetale og helbredelse ved bønn.
De har også praktisert "fri dåp og nattverd" (i betydningen åpen for ikke-medlemmer), og har ikke vært villig til å omtale åndsdåp i samme betydning som pinsebevegelsens tradisjonelle syn.
Nattverden sees ikke som sakramental handling, men som et måltid til minne om Jesus Kristus.
Ingen i DFEF har vigselsrett. Det vanlige er at brudepar inngår ekteskap hos byfogden og etterpå har en velsignelseshandling i menigheten. I noen tilfeller benyttes eventuelt pastorer eller forstandere med vigselsrett fra andre kirker.


Odda Smelteverk.
Odda Smelteverk er navnet på en fabrikk som ligger i Odda sentrum, innerst i Sørfjorden i Hardanger, og som produserte kalsiumkarbid og derivata kalsiumcyanamid, dicyandiamid og hydrogencyanamid. Smelteverket var i drift fra 1906 til 2002, med noen avbrudd. Virksomheten gikk konkurs i 2003.
19. juni 2009 ble Odda Smelteverk sammen med Tyssedal kraftanlegg og industristedene Rjukan/Notodden oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste. 31. mars 2011 ble anlegget fredet av Riksantikvaren.
Historie.
Det første smelteverket i Odda ble bygd i 1906 da det britiske "The Sun Gas Company" anla kraftverk og fabrikk. Da anleggsarbeidet ble ferdig og produksjonen tok til i 1908 var dette verdens største karbidfabrikk. Selskapet hadde da skifta navn til "The Alby United Carbide Factories Ltd." "The North Western Cyanamide Company", et annet britisk selskap, startet i 1909 opp produksjon av kalsiumcyanamid på det samme fabrikkområdet. Grunnlaget for industriutbyggingen var billig elektrisitet fra vannkraft. Tysso I vannkraftverk i Tyssedal ble bygd ut i takt med smelteverket.
Karbidfabrikken.
Hovedmarkedet for kalsiumkarbid var England, som trengte acetylengass for bruk til belysning i gruvene og ved jernbanen. I 1904 stiftet den engelske industrimannen Alfred Ernst Barton selskapet "The Sun gas Company Ltd." som året etter fikk aksjemajoriteten i "Alby Carbidfabrikk AB".
På tross av at kapasiteten ved karbidfabrikken i Alby ble utvidet til 14000 årstonn karbid, var etterspørselen større. Barton var derfor interessert i å anlegge en fabrikk i Norge med tilgang til tilstrekkelig elektriske kraftmengder og adgang til isfri havn. Dr. Albert Petersson fikk som leder av Albyfabrikken i oppdrag å skaffe kontakt med interesserte norske kretser. Det ble opprettet kontakt med Sam Eyde og svenskene Knut Tillberg og Marcus Wallenberg. Eyde-konsernet tilbød seg å bygge ut Tyssovassdraget og levere "Sun Gas Co" de 20 000 elektriske hestekreftene de etterspurte.
Før "Sun Gas Co" tok den endelige avgjørelsen ble dr. Peterson i februar 1906 sendt til en befaring til Odda og Tyssedal sammen med ingeniør Frans Wilhelm Bruce (1875–1956). 13. mars 1906 ble kontrakten mellom Eyde-konsernet og "The Sun Gas Co" underskrevet i Stockholm. Konsernet skulle levere minst 18 000 HK til drift av karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. "Sun Gas Co" sikret seg rettighetene til cyanamidprosessen i Norge og inngikk avtale med engelske jernbaneselskap om levering av karbid til belysning. På dette grunnlag ble AS Tyssefaldene stiftet på Sam Eydes kontor i Kristiania den 20. april 1906, med ingeniør dr. Albert Petersson som en av stifterne. På Tyssefaldenes ekstraordinære generalforsamling den 15. juni 1906 vedtok man kontrakten med "Sun Gas Co" om levering av 20 000 hk fra 1. mai 1908 og 30 år fremover. Våren 1906 flyttet dr. Petersson til Odda for å planlegge og bygge den nye fabrikken.
I 1906 ble "Meraker Karbidfabrikk" i Trøndelag rammet av brann. "Sun Gas Co" overtok aksjemajoriteten og dr. Petersson ble generaldirektør for det nye "A/S Meraker Elektriske Kraft og Smelteverk". 17. november 1906 forandret Albyfabrikken navn til "Alby United Carbide Factories Ltd." med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som administrerende direktør og teknisk leder for alle fabrikkene i selskapets eie.
I september 1906 startet byggingen av karbidfabrikken i Odda. Ingeniør Frans Wilhelm Bruce, som hadde arbeidet med dr. Petersson siden 1903, fikk ansvar som disponent og byggeleder. Ingeniør Harald Rosengren ble noe senere også knyttet til anlegget. Både kraftanlegget i Tyssedal og karbidfabrikken sto ferdig i mai 1908 og etter noen startvansker gikk fabrikken i ordinær drift fra september 1908. For god tilgang til råstoff fikk dr. Petersson sikret en rekke gode kalksteinsbrudd, Skaftå på Osterøy, Mosterhamn på Bømlo, samt et brudd på Sunnmøre og Østborg i Levanger. Antrasittkull ble importert fra Wales og koksen ble hentet fra havnene på Englands østkyst.
Cyanamidfabrikken.
I 1903, samme året som en kommersiell prosess for framstilling av cyanamid ble patentert, hadde dr. Petersson forhandlet med patentselskapet "La Sociéta Generale per la Cianamide" i Roma om anvendelsen av patentet, uten at dette førte fram. "North Western Cyanamide Company Limited" ble stiftet som eget selskap med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som teknisk leder. 17. juli 1906 ble det inngått en avtale med "Sociéta Generale per la Cianamide" om bruk av cyanamidprosessen. Bakgrunnen for at cyanamidfabrikken måtte skilles ut fra "Alby United" var at lisensselskapet fikk sitt vederlag i form av friaksjer verdt £30 000 (av en samlet aksjekapital på £120 000), representasjon i styret og 5 % i royalty av fakturaverdien av salg fra selskapet. På grunn av konsesjonsloven fra 1906 ble datterselskapet "A/S North Western Cyanamide Company" stiftet 29. august 1907. Selskapets sete var i Ullensvang og 2/3 av styret var norske statsborgere.
I konsesjonssøknaden ble det søkt om å få leie kraft fra "Alby United" til cyanamidfabrikken. Etter kontrakt med "Alby United" skulle det årlig leveres 10- 15000 tonn karbid, og brukes 680 elektriske hk pr. 10 000 tonn karbid, maks 4 000 hk. Den svenske sivilingeniøren Carl-Hjalmar Halldin ble disponent og byggeleder for cyanamidfabrikken. Dr. Albert Petersson ble administrerende direktør og hadde ledelsen under anleggsarbeidet. Cyanamidfabrikken i Odda fikk en produksjonskapasitet på 120 00 tonn cyanamid og var i sin tid verdens største.
Med Alfred Ernst Barton i spissen ble "Nitrogen Fertilizers Ltd" dannet i begynnelsen av 1912. Dette selskapet overtok "North Western Cyanamide Company Ltd." Den 12. februar 1912 ble det skrevet en ny kontrakt med "Alby United" om levering av av 57000 tonn karbid til cyanamidfabrikken. Det førte til at at både karbid- og cyanamidfabrikken måtte utvides. Cyanmidfabrikken var planlagt og konstruert for
utvidelser. Fabrikken var oppført med søylekonstruksjoner i armert betong og ikke-bærende veggfyllinger i murstein. Ved utvidelsen kunne fabrikken ekspandere i alle fire retninger. Ved utvidelsen av ovnshuset ble 604 Frank-Caro-ovner plassert i tre seksjoner. Frank-Caro-ovnene ble modernisert i 1934 og kapasiteten i hver enkelt ovn ble doblet. Siden den gang har det i ovnhus I og II på Cyanamiden stått 324 produksjonsovner og en prøveovn.
Konkurs.
Den verdensomfattende økonomiske depresjonen på 1920-tallet førte til konkurs for fabrikkene, og som stengte våren 1921 og gjorde tusen mennesker arbeidsledige. Drifta startet opp igjen i 1924 da "Odda Smelteverk AS" ble grunnlagt av kraftselskapet Tyssefaldene og "Hafslund/Meraker-gruppa".
Oddaprosessen.
Etter 1. verdenskrig innførte de fleste industriland selvforsyningspolitikk som resulterte i større konkurranse på eksportmarkedene. For å møte utfordringen søkte man etter alternative råstoffer, prosesser og framstillingsmåter. Ved Odda Smelteverk fikk sjefskjemiker Erling Johnson mulighet til å forske på nye gjødselstyper. Johnson var godt kjent med de internasjonale forsøkene med å framstille NPK-gjødsel. Nitrophoska, IG Farbens første NPK-gjødsel fra 1927, var produsert etter en metode som anvendte kostbar svovelsyre og produserte gipsavfall. I laboratoriet ved Odda Smelteverk utviklet Johnson i 1927 en metode for produksjon av gjødsel basert på oppløsning av råfosfat i salpetersyre. Patentsøknaden ble sendt i 1928. Norsk Hydro protesterte mot patentsøknaden de hevdet krenket deres samarbeidspartner IG Farben og deres patent. Denne klagen ble avvist både i Norge og i Tyskland da patentet ble anmeldt der. Oddaprosessen ga NPK-gjødsel av høy kvalitet og var mye enklere enn svovelsyreprosessen som ble benyttet av IG Farben. Det ble bygget et eget forsøksanlegg ved Odda Smelteverk og fram til 1930 ble det utviklet en rekke nye patenter knyttet til prosessen. Prosessen ble likevel ikke brukt i praktisk produksjon ved Odda Smelteverk. Den eneste aktuelle kandidaten til prosessen i Norge var den andre store gjødselsprodusenten, Norsk Hydro.
I 1930 fikk Hydro anledning til å studere prosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen. I lisensforhandlingene krevde Hydro å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro ble nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av "Fullgjødsel" uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet opp i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk også Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.
Internasjonalt ble Oddaprosessen først lisensiert til Bamag-Meguin AG i 1934 og IG Farben i 1938. Prosessen ble også lisensiert til BASF, Hoechst og Staatsmijnen. Alle disse foretakene brukte prosessen, introduserte endringer, og lisensierte disse videre til andre foretak. Pr. 2004 bruker Yara (Norsk Hydro), BASF, Agrolinz og Gujarat Narmada Valley Fertilizers Company Limited prosessen.
Britisk oppkjøp.
"British Oxygen Company (BOC)" kjøpte i 1937 alle aksjene i Odda Smelteverk. BOC-konsernet var et stort internasjonalt konsern, og sikret Odda bedre salg og utvikling. Fabrikken ble modernisert på 1950- og 1970-tallet.
Avvikling.
Fall i karbidetterspørselen og økende strømpriser gjorde det stadig mindre lønnsomt å drifte fabrikken. Smelteverket prøvde seg en tid med å framstille det mer miljøvennlige stoffet hydrogencyanamid (CY-50). I 2002 stoppet produksjonen av kalsiumkarbid i juni mens driften for hele verket fikk en «midlertidig» stopp i november det samme året.
Det amerikanske selskapet Philipp Brothers Chemicals Inc. hadde tatt over som eier av selskapet i 1998. I virkeligheten fortsatte den gradvise avviklingen. Smelteverket tapte penger, og da eierselskapet ikke ville gi det et lån på 10 millioner kroner måtte det gi opp. Den 27. februar 2003 ble Odda Smelteverk AS erklært konkurs, etter gradvis nedtrapping av produksjonen og nedkutting av arbeidskrafta. 60 ansette mistet arbeidet. Smelteverket hadde en gjeld på 22 millioner kroner: 12 millioner til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og 10 millioner til andre kreditorer.
Tomta utgjør over en tredel av sentrumsarealet i Odda. Odda kommune har brukt 6,5 millioner på å kjøpe de bygningene som det ikke er pant i. Odda kommune kjøpte syv bygg: Lindehuset (1908), hovedkontor (1906), teknisk kontor(1906), portvakten (1965), sentralbadet (1908), verksted (1916) og laboratorium (1918). Resten av Smelteverket ble kjøpt opp av Smelteverkstomta Næringsutvikling AS. Høsten 2009 solgte SNU mellom annet hovedlageret (1908) og smien (1907).
Smelteverket og Oddasamfunnet.
Smelteverket var grunnlaget for at Odda vokste fram som en industriby, og for at den ble et større tettsted. Da smelteverket på kort tid ble bygd opp, økte innbyggertallet drastisk. I virkeligheten ble det bygd opp en helt ny småby i løpet av noe få år. Det vokste etter hvert fram flere industriforetak, som Norzink ved Odda og TTI i Tyssedal. Tross i dette var smelteverket et viktig symbol på Oddasamfunnet, og fabrikkområdet utgjorde store deler av Odda sentrum. Hva smelteverket har hatt å si for samfunnet, ble mellom annet avspeilet i flere litterære verk. Gro Holms roman "De hvite kull" har handling fra grunnleggingen og oppbyggingen av smelteverket. Bøkene til Frode Grytten og Lars Ove Seljestad bygger mye på livet i Odda i tilknytting til smelteverket.
Smelteverket og Odda-samfunnets skjebne ble høsten 2008 skildret i den TV 2-sendte dokumentaren "Skål, Odda?". Dokumentaren tok i hovedsak for seg tiden etter nedleggelsen i 2003 og frem til sommeren 2008. Den viste en småby preget av dype konflikter om hva som skulle skje med det nedlagte Odda Smelteverk. Sentralt i dokumentaren var folkeavstemningen høsten 2007 om hvorvidt Odda skulle søke om å bli ført opp på UNESCOs verdensarvliste. Den rådgivende folkeavstemningen gav et knapt nei-flertall, men et flertall av kommunens politikere satte seg imot dette. Dokumentaren var et resultat av flere års samarbeide mellom Robert Reinlund og forfatteren Frode Grytten.
Fredning.
Til tross for at befolkningen i kommunen med et knapt flertall sa nei til å søke om å få UNESCO-status i en rådgivende folkeavstemningen i 2007, bestemte kommunestyret seg i 2009 likevel til å si ja til en UNESCO-søknad – med én stemmes overvekt. 26. november 2009 ble Odda sammen med Rjukan/Notodden og Tyssedal oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste.
31. mars 2011 ble anlegget fredet av Riksantikvaren. Fredningsvedtaket for Odda smelteverk/smelteverkstomta omfatter fredning av blant annet cyanamidfabrikken, taubanen, Lindehuset og kalksteinsiloen på importkaia. Fredningsomfanget skal gi et helhetsbilde av industrieventyret som så dagens lys i Odda i forrige århundre. Riksantikvarens fredningsvedtak ble våren 2011 anket til Miljøverndepartementet av Smelteverkstomta Næringsutvikling AS, etter at de hadde kommet fram til «at selskapet ikke har noe å tape på å anke» I sin klagebehandling høsten 2012 opprettholdt Miljøverndepartementet fredningen av Odda Smelteverk på bakgrunn av at departemenetet ga Riksantikvaren og Hordaland fylkeskommune medhold på alle punkter. Miljøverndepartementet stilte også som vilkår til fredning at Riksantikvaren skal få utført en mulighetsstudie, samt få gjennomført nødvendige sikringstiltak på de fredete objektene så snart som mulig og helst innen et år. Riksantikvaren skal også legge til rette for at Odda Smelteverk blir sikret en god forvaltning, drift og et godt vedlikehold.


Christian Bråtebekken.
Christian Bråtebekken (født 13. januar 1980) er en norsk journalist, fotograf og forfatter.
Han debuterte med barneboka "Birger bilberger og burgermysteriet" i 2005. Bråtebekken er opprinnelig fra Åsnes kommune i Solør, men bor og arbeider i dag i Oslo.


Aprilia.
En Aprilia RS250, 1997 modell
Aprilia SpA er en italiensk produsent av motorsykler.
Aprilia kjøpte i 2000 de historiske merkene Moto Guzzi og Laverda.
Aprilia eies i dag av Piaggio & C. SpA etter å ha blitt kjøpt opp i 2004.
Aprilia startet som en scooter/moped-produsent, men er i den senere tid blitt kjent for sine løpsvinnende motorsykler i sportsbikes-kategorien. Selskapet er for tiden mest kjent for sitt flaggskip 1000 cc V-Twin Superbike, RSV Mille.
Historie.
Aprilias historie startet like etter andre verdenskrig da Cavaliere Alberto Beggio grunnla en sykkelfabrikk ved Noale, Italia, i provinsen Venezia.
Racing.
Selv om Aprilia er et lite selskap i global motorsykkelmålestokk, er selskapet veldig aktivt i løpssammenheng. De konkurrerer i mange klasser i VM, blant annet 125 ccm-klassen (FIM 125cc World Championship), i 250 ccm-klassen (FIM 250 ccm World Championship), i 500 ccm klassen (FIM 500 ccm World Championship), og fra 2002-2004 i MotoGP klassen (FIM MotoGP World Championship).
Aprilia Racing har hatt varierende suksess. De har vært svært suksessfulle i de mindre klassene, hvor de har vunnet tallrike løp og mesterskap i 125 ccm Grand Prix- og 250 ccm Grand Prix-klassene. Derimot har deres 500 ccm Grand Prix-motorsykkel vært mindre konkurransedyktig, og deres MotoGP-utgave – kalt RS3 – var teknisk avansert men vanskelig å kjøre og gjorde det dårlig i mesterskapssammenheng. RS3 inneholdt imidlertid mange avanserte tekniske finesser som aldri før var sett, eller kun sett på andre MotoGP-motorsykler – teknologier som blant annet throttle by wire og pneumatic valve actuation systems.
Aprilia deltar også i off-road racing med sine 450 og 550ccm V-Twin motocrossere og supermotardsykler, med gode resultater (inkludert senere) i både off-road (Motocross) og on-road (Supermotard)- kategoriene.
Selskapet har også gjort seg bemerket for å velge noen til dels upopulære motorkonfigurasjoner. For eksempel fortsatte de utviklingen av en V-Twin 500 ccm Grand Prix utgave når alle de andre lagene valgte V-fire-konfigurasjoner for å oppnå bedre motoreffekt. Aprilia fortsatte trenden med å utnytte fordelene i en lavere minimumsvekt ved å introdusere sin RS3 MotoGP motorsykkel med tre sylindre i rekkeformasjon. Motorsykkelen hadde færrest sylindre i Grand Prix-stallen. Yamaha hadde valgt en rekkefirer-formasjon, mens Suzuki og Ducati gikk for en V-fire variant. Honda tok V-ideen enda lengre, ved å produsere sin mesterskapsvinnende RC211V, en V-fem-sylindret motor.


Saba saba-dagen.
Saba saba-dagen er Tanzanias uavhengighetsdag.
De tidligere britiske koloniene Tanganika og Zanzibar ble den 7. juli 1961 en selvstendig stat med navnet Tanzania. Dagen kalles Saba saba etter tallet 7 på swahili.


Vilhelm I av Tyskland.
Vilhelm I Fredrik Ludvig, også kalt "Vilhelm den store", (tysk: Wilhelm I Friedrich Ludwig) (født 22. mars 1797 i Berlin, død 9. mars 1888 Berlin) var konge av Preussen fra 1861 og tysk keiser fra 1871 til sin død i 1888.


Franz Krüger.
Franz Krüger (født 10. september 1797 i Großbadegast ved Köthen, Anhalt, død 21. januar 1857 i Berlin), kalt "Pferde-Krüger", var en tysk (prøyssisk) maler og litograf.
Han ble særlig kjent for sine romantiske og livfulle portretter og hestebilder, som gjorde ham til den mest betydningsfulle militær- og portrettmaler i Berlin. Hans fremstillinger av militærparader inneholdt hundrevis av portretter som gjerne viste stor deler av det «gode borgerskapet» i byene.
Liv.
Krüger var sønn av en anhaltsk embedsmann, og kom gjennom ornitologen Johann Friedrich Naumann fra nabolandsbyen Ziebigk tidlig i berøring med dyremaleri. Under sin skoletid i Dessau kom han i kontakt med landskapsmaleren Karl Kolbe den eldre. Krüger studerte 1812–1813 ved Berlins kunstakademi og utviklet senere på egenhånd sine ferdigheter i naturtegning. I 1818 ble hans militær- og jaktmalerier første gang utstilt i kunstakademiet. Portrettoppdrag fra prins August av Preussen (en sønn av Ferdinand av Preussen) og grev Neidhardt von Gneisenau la grunnlaget for hans berømmelse som portrettmaler, og også andre medlemmer av den kongelige familie lot seg gjerne portrettere av ham. 1825 ble han utnevnt til kongelig professor og medlem av kunstakademiet.
Flere reiser til det russiske tsarhoffet i St. Petersburg samt reiser til hoffene i Hannover og Schwerin fulgte. Under en studiereise til Paris møtte han 1846 Eugène Delacroix. Ved marsrevolusjonen 1848 trakk han seg tilbake til Dessau, men i 1855 deltok han på verdensutstillingen i Paris.
I 1825 ble han gift med kunstneren Johanna Eunicke. Hun døde 1856. Han selv døde året etter, og ble bisatt på Dorotheenstädtisch-Friedrichswerderscher Friedhof i Berlin.
En av hans elever var dyremaleren Carl Steffeck.


Tag der Deutschen Einheit.
a> 3. oktober 1990.Tag der Deutschen Einheit, «dagen for tysk enhet», er nasjonaldagen i Tyskland og blir feiret den 3. oktober, til minne om den tyske gjenforeningen på denne datoen i 1990.
Før gjenforeningen var (Vest-)Tysklands nasjonaldag 17. juni, til minne om arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953, som ble slått ned av de sovjetiske okkupantene, mens DDRs nasjonaldag var 7. oktober, dagen da staten ble proklamert.
En annen dag som muligens kunne blitt brukt som Tysklands nasjonaldag ville vært 9. november, da Berlinmuren falt, denne dagen brukes ikke, siden 9. november også er dagen da jødeforfølgelsene startet under Andre verdenskrig, under den såkalte krystallnatten.


Gregers Fougner Lundh.
Gregers Fougner Lundh (født 15. mai 1786 i Fron i Gudbrandsdalen, død 11. juli 1836 på Brånes i Skedsmo) var en norsk professor i statsøkonomi og teknologi. Han skal ha en del av æren for at byene Hamar og Lillehammer ble grunnlagt, da han i 1823 fikk i oppdrag å utrede mulighetene for en by ved Mjøsa. Han spilte også en betydelig rolle for norsk historieforskning i første halvdel av 1800-tallet.
Slekt.
Fougner Lundh var far til offiseren Christoffer Anker Bergh Lundh (1816–65) og arkivaren Otto Karl Klaudius Gregers Gregerssøn Lundh (1833–96).
Liv.
Fougner Lundh begynte å studere medisin ved universitetet i København, men studiene ble avbrutt da krigen med England brøt ut i 1807. Han gikk da etter oppmuntring av prins Christian August over i den norske hæren, og ble i 1808 fenrik ved Oplandske Infanteriregiment. Han deltok i krigen med Sverige, blant annet ved slaget ved Toverud, hvor den svenske grev Mörner overga seg. Under denne trefningen ble hans overordnede såret, slik at den 22 år gamle Fougner Lundh måtte overta kommandoen. I 1812 var han nådd kapteins grad og tjenestegjorde i generalstaben, men da Mossekonvensjonen ble sluttet i 1814, gikk han av i protest.
Mens statsråd Carsten Anker var i England bestyrte Fougner Lundh forretningene i 5. departement (indredepartementet), og ble i september 1814 utnevnt til byråsjef. Men allerede etter et år tok han avskjed og ble lektor ved universitetet i Christiania. Her underviste han blant annet i bergvesen og teknikk, selv om han ikke hadde noen utdannelse i disse fagene, og han bygget han opp en modellsamling etter forbilde fra universitetet i København. Dessuten fikk han anledning til å utvide sine kunnskaper ved flere studiereiser til utlandet. På samme tid hadde han en stilling ved universitetssekretariatet og som lærer ved Bergseminaret.
I 1822 ble Fougner Lundh utnevnt til avdøde professor Christen Smiths etterfølger. Mens Smith hadde vært professor i både botanikk og økonomi, ble Fougner Lundhs professorat begrenset til statsøkonomi, landhusholdningslære (landbruk) og teknologi. Forelesningene hans tiltrakk seg imidlertid få studenter.
Fougner Lundh omkom i 1836 ved en brann på gården Brånes i Skedsmo.
Fougner Lundh og Mjøsbyene.
Etter 1814 ble det planlagt å anlegge en ny by et sted på Opplandene. Fougner Lundh fikk i oppgave å utrede denne saken, og leverte i 1824 et «Forslag til Anlæggelse af en Landstad ved Mjøsens Bredder paa Hedemarken i østre Oplandenes Amt». I skriftet begrunner han hvorfor han mener at anleggelsen av en by vil være statsøkonomisk nyttig, og tilbakeviser motstanden hos kjøpmennene i Christiania, som fryktet konkurransen på det opplandske markedet. I Fougner Lundhs levetid fikk Lillehammer kjøpstadsrettigheter, mens byen Hamar ikke ble grunnlagt før i 1849, 13 år etter hans død.
Fougner Lundh som historiker.
Fougner Lundh var interessert i norsk historie, og kom til å spille en viktig rolle i norsk historieforskning i første halvdel av 1800-tallet. Etter en reise til København i 1828 for å kopiere kildeskrifter i danske arkiver, utga han året etter et «Specimen» på et norsk diplomatarium, en forgjenger til det store "Diplomatarium Norvegicum". Hans utgivelse av "Bergens gamle Bylov" ble begynnelsen til utgivelsen av alle de gammelnorske lovverkene. I 1830 tok han initiativ til at Stortinget skulle bevilge penger til et norsk diplomatarium eller en samling av gammelnorske lover. Stortinget ga penger til lovutgivelsen, mens diplomatariet måtte vente til senere i århundret. En annen frukt av Fougner Lundhs opphold i København ble utleveringen av kong Christian II’s og erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiver fra det bayerske riksarkivet til Norge (München-samlingen). Hjemme i Norge katalogiserte han samlingen sammen med Rudolf Keyser. Han ble noe av en ekspert på gamle diplomer, og foresto undervisningen i diplomkunnskap ved universitetet.
Fougner Lundh tok initiativet til stiftelsen av Samfundet for det norske Folks Sprog og Historie i 1832, hvor han var formann livet ut. Han skrev dessuten mesteparten av innholdet i samfunnets tidsskrift "Samlinger til det norske Folks Liv og Historie", og lot opprette et eget trykkeri for å få det i trykken.
Utmerkelser.
I Hamar ligger Fougner Lundhs plass mellom rådhuset, Statens Hus og Tinghuset.
Eksterne lenker.
Lundh, Gregers Fougner


Pirum.
Pirum er et mannskor som i 1965 sprang ut av Trondhjems studentersangforening (TSS). Koret holder til på sangerhybelen på Studentersamfundet i Trondhjem.
De første årene opptrådte koret hovedsakelig i forbindelse med UKA i Trondheim, men har siden midten av 1970-årene eksistert permanent. Koret fornyes vanligvis hvert annet år i forbindelse med Studenteruka, og rekrutterer utelukkende sangere fra Trondhjems Studentersangforening.
Koret er vanligvis på 20 sangere (5 på hver stemme) i tillegg til dirigent. Repertoaret har gjennom årene utviklet seg til en omfattende samling arrangementer av svisker fra 1920-årene til i dag. Tekstene skrives gjerne om eller diktes på nytt av medlemmer i koret.
Antrekket har de siste tretti årene vært studenterlue, kjolejakke eller sjakett over en "PIRUM"-t-skjorte, stor og fargerik tversoversløyfe, epleknickers og beksømstøvler.
Nåværende dirigent i Pirum er Eirik Mundhjeld, og nåværende sjef er Kristoffer Vestnes.


Hessen-Kassel.
Hessen-Kassel (også skrevet: "Hessen-Cassel") var et tysk landgrevskap og senere kurfyrstedømme kalt Kurfyrstedømmet Hessen eller Kurhessen. Hovedstad var den gamle hessiske hovedstad Kassel.
Landgrevskap.
Landgrevskapet Hessen-Kassel oppstod 1567 etter landgreve Philipps I av Hessens død, da landgrevskapet Hessen ble delt mellom hans fire sønner. Den eldste sønnen Wilhelm IV av Hessen-Kassel fikk omkring halvparten av landet, inkludert den gamle hovedstaden Kassel. Arven etter brødrelinjene Hessen-Marburg og Hessen-Rheinfels falt etter deres utdøelse tilbake til Hessel-Kassel og Hessen-Darmstadt.
Landgreve Fredrik I var også konge av Sverige mellom 1719 og 1751. Sverige og Hessen-Kassel var dermed i personalunion.
I 1776 ble løftet om å låne 19 000 soldater til den engelske krone for å slå ned koloniopprøret i Nord-Amerika til en europeisk skandale (se soldathandel under landgreve Fredrik II av Hessen-Kassel), som også Friedrich Schiller i sitt teaterstykke "Kabale und Liebe" angrep.
Kurfyrstedømme.
Med riksdeputasjonshovedbeslutningen av 1803 ble Hessen-Kassel opphøyet til kurfystedømme av det hellige romerske rike av den tyske nasjon
Kongeriket Westfalen.
1807 ble Kurhessen okkupert av Napoleons Frankrike. Napoleon innsatte sin yngste bror Jérôme som konge av det nye Kongeriket Westfalen med residens i Kassel.
Restaurasjon.
Selv om kurverdigheten i mellomtiden var blitt betydningsløs, da det tysk-romerske rike ikke lenger eksisterte, beholdt landsherren tittelen kurfyrste og landet betegnelsen Kurhessen.
Kurhessen i Det tyske forbund.
Kurhessen var fra 1815 medlem av Det tyske forbund. Til enhetsstaten Kurhessen hørte dessuten fra 1815 storhertugdømmet Fulda, utgått fra det tidligere fyrstbispedømmet Fulda, samt fyrstedømmene Fritzlar, Hersfeld og Hanau. Dessuten var flere eksklaver tilknyttet Kurhessen, som f.eks. grevskapet Schaumburg ved Weser og herskapet Schmalkalden i dagens Thüringen.
Anneksjon til Preussen.
Den kurhessiske stat opphørte å eksistere i 1866, etter at den var blitt annektert av Preussen som et resultat av den prøyssisk-østerrikske krig. Senere ble det kurhessiske territoriet slått sammen med det likeledes annekterte hertugdømmet Nassau og den av prøyssiske tropper besatte tidligere frie riksbyen Frankfurt am Main til den prøyssisk provinsen Hessen-Nassau. I 1944 ble det dannet en egen provins kalt Kurhessen, dog uten kretsene Schmalkalden, Schlüchtern og Gelnhausen.
Landet Hessen.
Kort etter krigen ble Kurhessen slått sammen med andre hessiske provinser til den nye staten Stor-Hessen ("Groß-Hessen"). Denne staten endret sitt navn til bare Hessen i 1946.
Om dagens bruk av navnet Kurhessen.
Betegnelsen Kurhessen brukes idag som regionalt navn. F.eks. er hele det tidligere kurhessiske territoriet, inkludert eksklaven Schmalkalden, del av den evangeliske kirke Kurhessen-Waldeck.
Eksterne lenker.
HK


Brooke Burke.
Brooke Lisa Burke (født 8. september 1971 i Hartford i Connecticut) er en amerikansk TV-personlighet og modell. Fra 1999–2000 var hun vertinnen i "Wild On!", et populært reiseprogram på E! Entertainment Television channel.
Burke ble født i Hartford, Connecticut, og vokste opp i Tucson, Arizona, med en irsk-fransk far og en jødisk mor. Hun er det fjerde av syv barn. Hun studerte journalistikk ved UCLA, men ble tidlig signert inn i store firma, blant annet Ford. Hun har også vært med i TV-reklamer for Bally Fitness Club, Coca-Cola og Discover Card.
E! Entertainment Television channel lette etter en erstatning for sin populære TV-vert Jules Asner, og fant Burke, som de syntes var perfekt til rollen. Hun reiste verden rundt, og profilerte mange populære reisemål. Burke ble så erstattet av modellen Cindy Taylor i 2002.
Burke hadde stemmen til «Rachel» i Electronic Arts-spillet "Need for Speed Underground 2", og hun stiller også enkelte av spørsmålene i Trivial Pursuit-versjonen Unhinged. Burke var også vertinne på realityshowet "Rock Star: INXS", som ble sendt på CBS.
Burke har to barn sammen med dr. Garth Fisher; Neriah, født i mars 2000, og Sierra Sky, født i april 2002. Burke og Fisher tok ut separasjon i juli 2005.
Eksterne lenker.
Burke, Brooke
Burke, Brooke
Burke, Brooke


Gaston de Foix.
Gaston de Foix (ca 1824)
Gaston de Foix (født 1489, død 1512) var en fransk hærfører under krigene i Italia ved begynnelsen av 1500-tallet.
Gaston de Foix var sønn av Jean de Foix og Marie d'Orléans, den franske kong Ludvig XIIs søster. I 1505 fikk han titlene «hertug av Nemours» og «konge av Navarra». Da Den hellige liga (Pave Julius II, Venezia, Sveits, England, Aragon og keiser Maximilian II) begynte krigen mot Frankrike 1511, fikk han kommandoen over de franske hærene i Italia, bare 22 år gammel. Han slo først tilbake 12 000 sveitsere som var kommet ned fra Alpene. Samtidig beleiret de spanske og pavelige soldatene Bologna. Byen var nær ved å falle, da Gaston de Foix klarte å komme byen til unnsetning 5. februar 1512. Dette tvang beleirerne til å trekke seg tilbake til Romagna.
Gaston de Foix kunne forlate Bologna, vende tilbake til Lombardia, og gjenerobre byene Brescia og Bergamo, som hadde falt fra franskmennene. Deretter rykket han frem mot Romagna i mars 1512. Kong Ludvig hadde befalt ham å levere et avgjørende slag, for derved å få slutt på krigen før sveitserne kunne angripe Milano. Da Gaston rykket frem, trakk ligaens soldater seg tilbake til Faenza. I mellomtiden viste han seg foran Ravenna i påsken. Dette tvang ligaens hær til å bryte opp fra Faenza for å komme byen til unnsetning. 2. påskedag, den 11. april 1512 møttes de to hærene utenfor Ravenna. Franskmennene seiret i slaget, men Gaston de Foix selv falt, bare 24 år gammel.
Skulptøren Bambaia har laget hans gravmæle.
Foix, Gaston de
Foix, Gaston de
Foix, Gaston de


Sunniva av Selja.
St. Sunniva eller Den hellige Sunniva, ukjent fødselsår og dødsår, angivelig på slutten av 900-tallet, er enten en faktisk eller en oppdiktet kvinne som ble sentrum for en helgenmyte på Vestlandet i Norge.
Legenden.
Sunniva skal ha vært en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av dem gikk på land øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.
Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Håkon Ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men da frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvason kom til Selja, fant han velluktende knokler, mens Sunniva så fortsatt ut som hun sov. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996.
Etableringen av legenden.
De to eldste kildene til legenden om Sunniva er begge fra siste del av 1100-tallet: "Legenden om Sunniva" er bare bevart i fragmenter, og ble muligens skrevet ca 1170, i forbindelse med at bispesetet og Sunnivas levninger ble overført fra Selja til Bergen. Odd Snorressons "Óláfs saga Tryggvasonar" fra ca 1190 gjør blant annet bruk av disse legendene, når han framstiller kong Olav som den som etablerte den første kirken på Selja, og derved bekreftet Sunniva-kultusen.
I følge Odd skal Sunniva ha levd og dødd på «den tida då Håkon jarl styrte», dvs 970-995. Odd forteller videre at to storbønder fra Firdafylke, Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson seilte til Trondheim, og om natten ankret opp ved Selja. Da oppdaget de et merkelig lys over øya som strålte ned fra himmelen. De fant en hvitblank hodeskalle som duftet søtlig.
De fortsatte reisen til Trondheim hvor de møtte kong Olav Tryggvason og biskop Sigurd. Sigurd mente at «dette er for visst hovudet åt eit heilagmenne». Etter enda et vitnesbyrd om underlige hendelser på Selja, reiste kongen og biskopen ned til Selja. Her fant de mange levninger, dvs skjeletter, som luktet søtlig. I følge den anonyme legenden fant de i en hule også liket av Sunniva, som etter sigende var like hel og så ut som om hun sov. Knoklene ble samlet sammen og lagt i et skrin og i en kiste som ble tømret for Den hellige Sunniva.
Sunniva som katolsk institusjon.
a>s ruiner i dag. Å dømme etter arkeologiske utgravninger omkring klosterruinen har det vært en gutteskole der og allerede i tiden før reformasjonen ble klosteret rammet av både brann og epidemier.
Benediktinermunker fra England bosatte seg senere på Selja, og bygde et kloster som de innviet til en av helgene på øya, St. Alban, som ifølge Odd Snorresson var Sunnivas bror. Olav den hellige skal ha knelt i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon. De irske pilegrimene som gikk i land på øya Kinn har antagelig levd et isolert eneboerliv på stedet, i likhet med andre eneboere på øyene i ute i Atlanterhavet, inntil de døde en naturlig død.
Sunniva ble en vernehelgen for Vestlandet og Selja ble senere bispesete for Gulatingsområdet. I 1170 ble bispesetet flyttet til Bergen. St. Sunnivas skrin ble overført til Kristkirken i Bergen og plassert på høyalteret den 31. august 1170 av biskop Pål av Senja. En del av helgenskrinene til Seljemennene ble antagelig igjen på Selja. Helgenskrinet ble værende i Kristkirken til 1531, da kirken ble revet og skrinet ble overført til Munkeliv kloster. Skrinet med Sunnivas levninger forsvinner ut av historien omkring 1536, da klosteret ble nedlagt.
Hennes minnedag er 8. juli; Den hellige Sunniva og Seljemennene; «Seljumannamesse». Dagen er avmerket med en rive på den norske primstaven. Hun har også en translasjonsfest ("Translatio Sunnivae") den 31. august, som minnes overføringen av Sunnivas relikvier til Bergen. Den katolske kirken i Molde er navngitt etter henne.
Flere skoler i Norge, bl.a. St. Sunniva i Oslo, og både norske og engelske skip er oppkalt etter henne.
Hellige Nikolai ortodokse kirke i Oslo har et Sunniva-ikon på ikonostasen sin og arrangerer år om annet ortodoks pilegrimsferd til Selja på Sunnivadagen.
Sant eller ikke?
St. Sunniva og Bergen som symbol på norsk frimerke fra 1965.
De hellige på Selja og spesielt St. Sunniva fikk en betydningsfull plass i kristningen av Norge. I konkurranse mot hedenskapet viste de geistlige til kraftfulle forbilder på norsk jordsmonn. Det heroiske i fortellingen om St. Sunniva hadde øyensynlig en sterk tiltrekning på middelalderens nordmenn.
Fra en streng historisk synsvinkel har man lite holdbar dokumentasjon. Verken navnet, personen eller det kongelige opphavet er sikkert dokumentert, og er for romantisk til at det har faktisk bakgrunn.
Kjernen i historien kan ha vært at irske eller britiske munker har kommet sjøvegen og bosatt seg i en eneboertilværelse på norske øyer i havgapet er sannsynlig. Formålet kan ha vært misjonsframstøt. Senere har historien om disse gått opp i en bokstavelig høyere enhet med lånte trekk fra andre, tilsvarende helgenmyter.
Sunniva-legenden slik den er nedtegnet, har sannsynligvis utviklet seg i minst to trinn. Først var det snakk om en gruppe mennesker på øya Selja som ligger i Sogn og Fjordane. Disse omtales som seljemenneskene og framstår som anonyme skikkelser. Andre trinn i Sunniva-legenden går ut på at historien knyttes til en bestemt person og gis et navn: Sunniva. Gro Steinsland nevner at «I dag diskuterer man hvor gammel den egentlige sunnivakulten kan være. Går dyrkelsen av den kvinnelige helgen tilbake til 900-tallet, eller hører den til slutten av 1100-tallet, på den måten at kulten regnes fra overflyttingen av bispesetet fra Selja til Holmen i Bergen i året 1170»
I tidligere tider trakk man en parallell mellom jomfru Maria og den irske jomfruen på Selja. Mens Maria ble «kirkens mor» fordi hun fødte Kristus, sa man at Sunniva gjennom sin martyrdød fødte kristendommen i Norge.
Forbilder for legenden om Sunniva.
Gro Steinsland peker på at «sunnivakulten kan være influert av middelalderens fortelling om de 11 000 jomfruene fra Köln som satte til havs uten seil og årer […] Adam av Bremen nevner de 11 000 jomfruer, og dessuten de syv syvsovere, hellige menn som skal sove i en hule inntil Dommedag». Steinsland peker også på at Odd Munk fremstiller den legendariske britiske martyrhelgenen Alban av Britannia (200/300-tallet) som Sunnivas bror.
Jan Erik Rekdal mener Sunniva-myten viser en sterk og vedvarende innflytelse fra det gæliske området på norrøn kultur. Dagens Nordvest-Skottland, Nordvest-England, inkludert Hebridene og Man, Orknøyene og Shetland, var seinest på 900-tallet blitt to-kulturelt norrønt-gælisk.
Rekdal mener det er sannsynlig at folk i de norrøne bosetningene kan ha mottatt impulser fra de rike gælisk-irske helgenfortellingene, og hans hovedtese er at Sunniva-fortellingen ble skapt i forbindelse med at Olav Tryggvason dro til Norge, at den er modellert over en irsk helgenlegende og at myten ble bevisst brukt i de tidlige forsøkene på å kristne nordmennene.
Innenfor irsk helgenmytologi finnes det mange legender med likhetstrekk til Sunniva-myten: Enslige, tapre kvinner som forfølges av hedenske fiender. Rekdal knyttet likevel til en myte om en mannlig helgen, St. Donnán. De eldste kildene til Donnán-legenden går tilbake til år 800 og forteller om at Donnán og hans brødre ble drept av hedninger på øya Eigg ved mordbrann i 617. Denne fortellingen har trolig vært godt kjent i de norrøn-gæliske områdene. Rekdal sannsynliggjør forbindelse til Donnán-legenden ved at det på Hebridene finnes en kirke viet til Donnán like ved en norrøn bosetning.


Fredrik I av Sverige.
Fredrik I av Hessen-Kassel (ty. "Friedrich") (født i Kassel, død i Stockholm) var konge av Sverige fra 1720 til sin død. Siden 1730 var han dessuten landgreve av Hessen-Kassel.
Fredrik I var den tredje sønn av Karl I av Hessen-Kassel og hans hustru Amalia av Kurland.
Tidlig liv.
Den 31. mai 1700 ble han gift med Louise av Brandenburg, som imidlertid døde fem år senere. Under den spanske arvefølgekrig kjempet han som general på Nederlands side, og utmerket seg ved sin tapperhet. Allerede 1710 inngikk han ekteskapforhandlinger med den svenske prinsesse Ulrika Eleonora (av huset Pfalz-Zweibrücken), og etter at hun og hennes bror Karl XII hadde akseptert, ble de gift 24. mars 1715.
Fredrik deltok både 1716 og 1718 på svenske felttog mot Norge, og ble utnevnt til svensk generalissimus. Etter at Karl XII var blitt drept ved beleiringen av den norske Fredriksten festning og Ulrika Eleonora etterfulgte ham som regjerende dronning, ville hun gjøre sin mann til medregent, noe Riksdagen imidlertid avviste.
Fredrik oppnådde imidlertid stor innflytelse over den svenske regjeringen. Som generalissimus, som tidligere hadde vært en ren ærestitel, hadde han nå overkommandoen over de svenske stridskrefter og ledet forsvaret mot russiske angrep. Etter hans råd ble provinsene Bremen og Verden avstått til Hannover og enkelte deler av Pommern til Preussen. Dermed sikret han seg støtte fra disse statene samt England mot den russiske tsar, Peter I. Til slutt abdiserte Ulrika Eleonora til fordel for sin mann, og Fredrik ble 3. mai 1720 kronet til konge i Stockholm.
Fredrik I som konge.
Fredrik I nøt ved sin maktovertagelse stor popularitet i den svenske offentlighet. Dette endret seg imidlertid 1721 ved freden i Nystad, hvor han avstod Livland, Estland og deler av Karelen til Russland. Også hans forsøk på å øke sin maktstilling overfor den gjeldende forfatningen og hans manglende kunnskaper i svensk språk bidro til en øket opposisjon til kongen blant Sveriges adel. Parlamentarismen ble stadig sterkere og kongens makt mindre.
Fredrik tilbragte sin tid i større grad med jakt og omgang med yndlinger og elskerinner. I 1741 foreslo han igjen et felttog mot Russland, men det fikk ingen nevneverdige resultater. Etter flere slaganfall døde han 25. mars 1751 i Stockholm. Under sin regjeringstid forbød Fredrik dueller og innførte et offisielt system som regulerte tildeling av ordener.


Tretrollmannsturneringen.
Tretrollsmannturneringen er en fiktiv turnering beskrevet i "Harry Potter og Ildbegeret", en bok i Harry Potter serien av J.K. Rowling. Turneringen ble etablert sent på 1400-tallet, og ble arrangert helt fram til tidlig på 1500-tallet som en vennlig konkurranse mellom de mest prestisjetunge magiske skolene i Europa, Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom fra Skottland, Beauxbaton magiakademi fra Frankrike og Durmstrang som sannsynligvis ligger et sted nordøst i Europa. Hensikten med Tretrollmannsturneringen var å skape bånd mellom studentene. Etter at dødstallene ble store, ble turneringen derimot avblåst, og den ble ikke arrangert igjen før etter mange hundre år.
__TOC__
Departementet for internasjonalt samarbeid og departementet for magiske spill og sport fra Storbritannias magidepartement arrangerte turneringen på nytt i 1994, denne gangen med spesielle forutsetninger for å unngå at liv gikk tapt. Premien var 1 000 galleoner.
Den første oppgaven.
Den første oppgaven var å hente et gullegg fra et rede som var bevoktet av en drage, for å teste deltakernes egenskaper under press. Deltakerne ble ikke informert om sine oppgaver før den skulle utføres, og de fikk karakter på en skala fra en til ti av et panel på fem dommere.
Alle fire deltakerne fullførte oppgaven. Fleur brukte soveformler, Krum visste hva dragenes svakhet er, øyet, og immobiliserte det, Fredrik brukte sine talenter i transfigurasjon for å lage en distraksjon, og Harry framkalte sopelimen sin og brukte den til å utmanøvrere dragen sin.
Juleballet.
Juleballet blir avholdt før jul, og fjerdeårsstudenter og eldre kan delta, men en yngre student kan delta som følge til en eldre. Tradisjonelt skal turneringsdeltakerne og deres følge åpne dansen. Harry Potters følge var Parvati Patil, Fredrik Djervells følge var Cho Chang, Fleur Delacours følge var Roger Davidsen og Viktor Krumms følge var Hermine Grang.
Den andre oppgaven.
Egget deltakerne hentet fra under dragen måtte åpnes under vann for at den neste oppgaven skulle avsløres for dem. Oppgaven var å hente noe «verdifullt», som viste seg å være en venn eller et familiemedlem, fra bunnen av innsjøen.
Alle fire deltakerne kom opp med en måte å puste under vann (Harry ved hjelp av magiske urter, Fredrik og Fleur ved å lage bobler med luft rundt hodet sitt, og Krumm ved å halvveis forvandle seg til en hai). Harry nådde målet først, men ble igjen mens Fredrik og Viktor reddet sine gisler for å forsikre seg om at alle ble hentet. Fleur greide ikke oppgaven, slik at Harry returnerte til slutt med både sitt eget gissel Ronny Wiltersen og Fleurs søster, Gabrielle.
Karakterer ble gitt på samme måte som i den første oppgaven. Selv om Potter teknisk sett kom på en svak tredjeplass, ble hans oppførsel sett på som nobel isteden for eller i tillegg til å være dum, noe som økte karakteren han fikk. Harry og Fredrik lå likt etter denne oppgaven.
Den tredje oppgaven.
Den tredje og siste oppgaven var å komme seg igjennom en labyrint som var lagd på Galtvorts rumpeldunkarena og som inneholdt en stor variasjon av hindre og dyr. Deltakerne ble informert om denne oppgaven og fikk god tid til å forberede seg. Isteden for et karaktersystem ble den deltakeren som først nådde pokalen i midten vinner. Deltakerne ble sluppet inn i labyrinten med intervaller, ut ifra hvor gode karakterer de hadde fått i de to første oppgavene.
Hvor alt gikk galt.
Selv om de som organiserte Tretrollmannturneringen hadde gode intensjoner, var ikke turneringen direkte så ærefull og vennlig som den var ment å være. For det første var den full av korrupsjon. Flere av dommerne hadde sin egen favorittkandidat og alle fire deltakerne ble informert om den første oppgaven på forhånd (Krumm fikk vite det av Igor Karkaroff, Fleur av Madame Maxime, Harry av Gygrid og Fredrik av Harry).
Dessverre blekner korrupsjonen i forhold til det faktum at Fyrst Voldemort hadde en plan ved Galtvort. Bart Kroek jr., forkledd som Galøye Bister, hadde som oppgave å sørge for at Harry vant Tretrollmannturneringen. Det var han som lurte «Ildbegeret» til å glemme at det bare var tre skoler i turneringen, slik at Harry kunne trekkes ut som deltaker for en fjerde skole. Han hjalp Harry med å skaffe til veie det han trengte for å greie de to første oppgavene, og gjorde sitt beste for å rydde veien for Harry i labyrinten.
Harry Potter og Fredrik Djervell nådde sentrum av labyrinten sammen, da de måtte slå seg sammen for å komme forbi de siste hindrene. Uheldigvis for dem begge hadde «Bister» forvandlet pokalen til en flyttnøkkel som transporterte dem begge til Voldemort. Petter Pittelpytt tok kjapt livet av Fredrik, og brukte noe av Harrys blod til et ondt ritual for å bringe Voldemort tilbake til makten. Denne hendelsen førte til at den andre magikerkrigen startet. I motsetning til Voldemorts plan, greide Harry å rømme og advarte Humlesnurr om at Voldemort var tilbake.


Knut Sverre.
Knut Axel Scheel Sverre (født 17. august 1927, død 29. september 2005) var en norsk diplomat og ambassadør. Han var utdannet jurist, og delvis oppvokst i Frankrike.
Han var en lengre periode spesialrådgiver i menneskerettigheter.
Knut Sverre oversatte bøker fra norsk til fransk; bl.a. Axel Jensen, Sigurd Hoel og Nils Christie, og også flere bøker fra fransk til norsk.
Han var også en betydningsfull støttespiller for Oslo Internasjonale Poesifestival i sin rolle som ekspedisjonssjef i UD.


Jakob III av Skottland.
Jakob III (født 1451 eller 1452, død 11. juni 1488) var konge av Skottland fra 1460 til sin død. Han var sønn av Jakob II og Mary av Gueldres. På grunn av sin manglende evne til å sikre rettferdighet for innbyggerne, sin iver etter å danne en allianse med England, og sitt dårlige forhold til nesten alle sine slektninger, var han lite effektiv som monark. I 1469 giftet han seg med Margaret, den tretten år gamle datteren til Christian I. Bryllupet fant sted i Holyrood Abbey i Edinburgh.
Fordi han mot slutten av sin regjeringstid stadig ble angrepet for å være mer opptatt av musikk enn jakt, ridning og det å lede landet i krige, fikk han i ettertid et rykte for å være Skottlands første renessansemonark. Dette har til tider blitt overdrevet; den kulturelle arven etter Jakob III er beskjeden, særlig om man sammenligner ham med sønnen Jakob IV og barnebarnet Jakob V.
Referanser.
Jakob 03
Jakob 03


Menig.
Menig er den laveste militære graden i Norge. Betegnelsen er i bruk med noe forskjellig betydning i andre deler av verden.
Internasjonalt.
Generelt i verden er "menig personell" alle militære tjenestemenn som har vervet seg til tjeneste eller avtjener verneplikt. Disse skiller seg fra offiserer. Menig personell i høyere grader kalles ofte underoffiserer. I denne betydningen er menig personell alle tjenestemenn fra den laveste graden (ofte kalt menig) til graden rett under den første offisersgraden (ofte kalt kommandersersjant eller sersjantmajor, eller overkvartermester).
Norge.
Menig (forkortet til "Men.") er den laveste graden i den norske Hæren og Sjøforsvaret. Graden tilsvarer "flysoldat" i Luftforsvaret og "utskrevet menig" i Sjøforsvaret. Distinksjonene til menige er blanke, med unntak av i Sjøforsvaret, der de inneholder et rødt anker og i Luftforsvaret der de har en sølvfarget falk.
I Norge er "menig personell" alle militære tjenestemenn som har vervet seg til tjeneste eller rekrutter og andre soldater som avtjener verneplikt og ikke er befal. I denne betydningen inkluderes således "ikke" underoffiserer. Det omfatter dermed ikke bare tjenestemenn fra den laveste graden (menig), men også til graden rett under den laveste befalsgraden (sersjant eller kvartermester). Menig personell som verver seg betegnes grenader eller matros.


Rupert Brooke.
Rupert Brooke (født 3. august 1887, død 23. april 1915) var en engelsk dikter, best kjent for sine idealistiske "Krigssonetter" fra første verdenskrig.
Brooke ble født i Rugby som sønn av en rektor ved Rugby, og ble utdannet ved Rugby School og University of Cambridge. Dikteren W. B. Yeats beskrev ham som «den vakreste unge mann i England». Brooke reiste i USA og Canada mens han skrev for "Westminster Gazette", og besøkte flere sydhavsøyer. Ved begynnelsen av første verdenskrig gikk han inn i hæren som offiser, og deltok i Antwerpen-ekspedisjonen i oktober 1914. 28. februar 1915 seilte han ut med ekspedisjonsstyrken som skulle til Dardanellene. Underveis ble han syk, og døde 23. april 1915 utenfor Lemnos i Egeerhavet. Han ble begravet samme dag på Skyros. Winston Churchill skrev hans nekrolog i "The Times" 26. april 1915.
Brookes mest berømte verk er hans fem "Krigssonetter", som er patriotiske dikt skrevne ved begynnelsen av første verdenskrig. Brooke er en av de seks engelske dikterne skildret i Nordahl Griegs "De unge døde".


John Keats.
John Keats (født 31. oktober 1795, død 23. februar 1821) var en av de betydeligste engelske dikterne under romantikken.
I løpet av hans korte liv ble hans arbeid stadig utsatt fra kritiske angrep, og det var ikke før senere at den betydningen hans verker hadde for den kulturelle endring kom til syne. Keats’ poesi er karakterisert av sprudlende og overstrømmende kjærlighet til språket og med en rik og sensuell forestillingsevne. Han følte ofte at han skrev i skyggen av tidligere poeter og først mot slutten av sitt liv ble han i stand til skrive sitt mest originale og mest minneverdige dikt.
Liv.
Keats ble født i Moorgate, London, hvor faren arbeidet som stallkar. I 1803 døde faren etter å ha falt fra hesten. Moren giftet seg på ny like etterpå, men forlot raskt den nye ektemannen, og flyttet med barna til Keats' bestemor.


Polenpartei.
Polenpartei («polakkpartiet», offisielt "Polnische Nationaldemokratische Partei") var et tysk politisk parti som arbeidet for å fremme den polskkulturelle befolkningen i Tysklands interesser. Det representerte særlig ansatte i industrien og gruvedriften, og hadde sine tyngdepunkter i Pommern, Øvre Schlesien og Ruhrområdet.
Partiet ble grunnlagt 7. oktober 1903 i Beuthen gjennom en sammenslutning av de tidligere konkurrerende "Polnischer Wahlverein für Schlesien" (katolsk parti) med det radikale "Polnischer Volksverein" (Korfanty-partiet) til en felles "Wahlkomitee für Schlesien", som senere ble omdannet til "Polnische Nationaldemokratische Partei".
Partiet bestod over flere tiår. Etter riksdagsvalget i 1920 ble det avløst av "Polnische Volkspartei" (PVP), som deltok ved riksdagsvalgene i 1924, 1928 og 1930, og dette ble igjen avløst av "Polenliste" ved valget i 1932.
Partiets mest fremstående representant var redaktøren Albert Korfanty, som ble innvalgt i riksdagen i 1903 i valgkretsen Kattowitz-Hindenburg.
Ved riksdagsvalget i 1907 fikk Polakkpartiet i provinsen Westfalen 2,9 %, i valget 1912 sogar 3,4 %. I enkelte byer i Ruhrområdet hvor det bodde mange arbeidere av polsk avstamning hørte partiet til de største.
I hele det tyske riket fikk Polakkpartiet ved valget i 1907 4,0 % av stemmene og 5 mandater i Riksdagen, i 1912 3,6 % og 4 mandater.


Dunstanburgh Castle.
Dunstanburgh Castle ligger på en klippe på kysten av Northumberland i England, mellom landsbyene Craster og Embleton. Det er det største slottet i Northumberland, og ble bygget i 1313 av jarlen av Lancaster. Det er spor etter tidligere byggverk på stedet.
Det går ikke vei frem til slottet, og den enkelste adkomstveien er langs en omkring halvannen km lang sti fra Craster. Går man langs denne stien får man både flott utsikt mot kysten og en imponerende utsikt mot slottet når man nærmer seg. Arkeologer mener at dette ikke er noen tilfeldighet, men at de som anla slottet la det slik at det skulle virke imponerende og avskrekkende for de som nærmet seg.
På sørsiden er det tydelige spor etter middelalderjordbruk, med de høye rendene som er typisk for jordbruket før plogen kom i bruk. Det antas at det ble dyrket mat til slottets eiere og garnison der. Innenfor murene finner man resten av en stor ovn, en brønn og noe som er tolket som et lite gårdsbruk.
Stedet har naturlig beskyttelse fra sjøsiden, da slottet ligger på en bratt basaltklippe. En omslutningsmur omkranser resten. I sørøsthjørnet står Egyncleugh Tower, også kjent som Queen Margaret's Tower. Dronning Margaret av Anjou skal ha unnsluppet fra festningen under en beleiring ved at hun ble firt ned til sjøen fra dette tårnet. Omkring halvveis langs den vestlige muren står Constable's Tower, og deretter kommer hovedporten, som står mellom to stor halvrunde tårn. Denne delen av slottet er den best bevarte, og man kan gå opp trappene inne i tårnene. På vestsiden finner man også John of Gaunt-porten og Lilburn Tower, og en mindre port.
Tidligere var det også mulig å besøke fangehullene, og en av guidene der var spesielt populær; en mann fra Caster som hadde en krok i stedet for sin ene hånd pleide å henge oljelampen på kroken, noe som gav en helt spesiell stemning når han fortalte om bruken av fangehullene.
Slottet hevdes å være hjemsøkt av et spøkelse, identifisert som "sir Guy the Seeker". Legenden forteller at han skal ha forsøkt å redde en jomfru i nød, men mislyktes.
Dunstanburgh spilte ikke noen stor rolle i grensekrigene med Skottland. Under Rosekrigene var den at av Huset Lancasters festninger, og det ble skadet og skiftet hender et par ganger. Etter Lancasters fall begynte det å forfalle, og en rapport fra 1538 beskriver det som «a very reuynys howsse and of smalle strenght» («et veldig forfallent hus, og av liten styrke»). Mye stein ble tatt ut og brukt til bygninger i området.
Slottet eies av National Trust, og drives av English Heritage.


Wojciech Korfanty.
Wojciech Korfanty, født Albert Korfanty (født 20. april 1873 i Sadzawka (Kreis Kattowitz), Øvre Schlesien, død 17. august 1939 i Warszawa) var en tysk-polsk journalist og radikal polsknasjonalistisk politiker. Han var bl.a. medlem av den tyske Riksdagen og senere polsk statsminister. Under kampene om kontrollen over Øvre Schlesien ved slutten av første verdenskrig spilte han en sentral rolle.
Liv.
Albert Korfanty ble født i en gruvearbeiderfamilie. Han studerte ved Technische Universität Charlottenburg og i Breslau.
Han representerte Polnische Nationaldemokratische Partei i den tyske Riksdagen mellom 1903 og 1912, og var innvalgt fra valgkretsen Kattowitz-Hindenburg. Etter et avbrudd på grunn av en finansskandale ble han igjen innvalgt i Riksdagen i 1918, denne gang i valgkretsen Gleiwitz.
Mellom 1904 og 1918 var han dessuten medlem av den prøyssiske landdagen. I sin riksdagstale 25. oktober 1918 gikk han inn for at de tyske østområdene skulle tilfalle en ny polsk stat, til tross for at polakkene bare en utgjorde en minoritet de fleste steder.
Etter krigen slo han seg ned i Polen og poloniserte sitt fornavn fra Albert til Wojciech.
Wojciech Korfanty var organisatoren bak opprørene i Øvre Schlesien, som hadde som mål å tilslutte provinsen til Polen. Etter at Versailles-traktaten først hadde pålagt Tyskland å avstå hele Øvre Schlesien til Polen, oppnådde den tyske flertallsbefolkningen i området at det skulle gjennomføres folkeavstemning om hvilket land det skulle være en del av. Det polske frikorpset "Bojówka polska" utløste om morgenen 17. august 1919 i Paprotzan en oppstand for å ta kontrollen over Øvre Schlesien; oppstanden ble slått ned av Hermann Ehrhardts brigade "Marinebrigade Ehrhardt".
Området ble deretter forvaltet av en kommisjon av seierherrene fra krigen, og Korfanty fikk i oppdrag å organisere folkeavstemningene. Det polske folkeavstemningskommissariatet hadde sitt sete i Beuthen, hvor i hotellet "Schlesischer Hof" også det korfantyske frikorpset befant seg, under dekknavnet "Foreningen av tidligere krigsfanger".
Den 20. august 1920 forsøkte Korfanty og hans nasjonalister igjen å gjøre opprør, uten hell. Han beordret også det politiske drapet på Theofil Kupka, en tidligere følgesmann og senere autonomist, som hadde grunnlagt bevegelsen "Bund der Oberschlesier – Związek Górnoślązaków", som arbeidet for en uavhengig overschlesisk stat som hverken var del av Tyskland eller Polen.
Til slutt kunne Korfanty ikke lenger forhindre folkeavstemningen, som ble gjennomført 21. mars 1921. Resultatet var et klart flertall imot det polske kravet. 59,6 % stemte for at Overschlesien skulle forbli en del av Tyskland. Etter kunngjørelsen av resultatet begynte Korfanty igjen å organisere volds- og terrorhandlinger mot den tyske sivilbefolkningen, og utløste natten mellom 2. og 3. mai 1921 sin tredje oppstand. I kampene om St. Annaberg slo den paramilitære organisasjonen "Selbstschutz Oberschlesien" (SSOS) med støtte fra de allierte den 21. mai 1921 ned Korfantys frikorpsstyrker.
Korfanty engasjerte seg deretter i politikk i Polen, og var polsk statsminister mellom 16. juli og 31. juli 1922 og fra 1922 til 1930 medlem av det polske parlamentet. Han var innvalgt for kristeligdemokratene, og ble en av Józef Piłsudskis fremste politiske fiender. Høsten 1930 ble han fengslet, etter at diktator Piłsudski hadde beordret en rekke opposisjonspolitikere arrestert. Etter fem års fengsel emigrerte han etter sin løslatelse i 1935 til Tsjekkoslovakia, og i 1938 dro han til Frankrike. Kort før utbruddet av annen verdenskrig kom han tilbake til Polen, hvor han ble fengslet på nytt av polske myndigheter. På grunn av alvorlig sykdom ble han løslatt fra fengsel etter tre måneder og døde kort etter.
Korfanty ble i 1997 posthumt utnevnt til Den hvite ørns orden av Polens president.
Eksterne lenker.
Korfanty, Wojciech
Korfanty, Wojciech
Korfanty, Wojciech
Korfanty, Wojciech


Hefaistos.
Hefaistos (gresk Ἥφαιστος "Hêphaistos") var en gresk gud hvis romersk ekvivalent var Vulkan; han var guden for teknologi, smeder, håndverkere, mekanikere, billedhuggere, metall og metallurgi, og ild. Han ble tilbedt i alle industrielle sentre i Grekenland, spesielt i Athen.
Selv om hans smie tradisjonelt lå i hjertet av Lemnos, ble Hefaistos fort identifisert av greske kolonister syd i Italia med vulkangudene Adranus av Etna-fjellet og Vulcanus av Lipara-øyene, og hans smie flyttet seg hit av poetene. Apollonios fra Tyana fra det første århundre skal ha observert at det er mange andre fjell over hele jorden som står i ild, og at vi aldri kommer til å bli ferdig med det hvis vi tilegnet dem giganter og guder som Hefaistos. ("Apollonios fra Tyanas Liv", bok v.16)
Familie.
Hefaistos og hans bror Ares var sønner av Hera, med eller uten innblandingen av Zeus. I klassiske og senere fortolkninger fødte Hera ham alene, i sjalusi mot Zeus selvstendige fødsel av Athene. Ettersom Athene også sies å ha blitt født av Metis inni Zevs, og da Hera er eldre enn Zeus, kan myten være en inversjon. I noen versjoner av Athenes fødsel, trer gudinnen inn i verden etter at Zeus' hode sprekker opp på grunn av en hammerslående Hefaistos (men også Prometheus har hatt denne rollen). Uansett er gudinnen for visdom og krig og smiens gud som lager krigsvåpnene sammenkoblet. I Attika ble Hefaistos og Athene Ergane (Athene som skytshelgen for håndverkere og mekanikere) beæret ved en festival kalt Chalceia på den 30. dagen av Pyanepsion. Hefaistos smidde mange av Athenes våpen, sammen med våpen til resten av gudene og til og med noen få dødelige som han tok oppdrag fra, deriblant Akilles, via dennes mor, Thetis.
Hefaistos ble født stygg og forkrøplet og hans forskrekkede mor kastet ham ned fra Olympen. Han landet i havet og ble tatt hånd om av nereiden Thetis.
Han hevnet seg på Hera ved å lage en gylden trone til henne som var slik at hun ikke kunne reise seg igjen etter at hun hadde satt seg. Gudene ba Hefaistos komme til Olympen å sette Hera fri, men det nektet han inntil vinguden Dionysos skjenket han full og fikk ham med seg døddrukken på et esel. Hefaistos satte til slutt Hera fri mot å få Afrodite til ekte. Ekteskapet var ikke spesielt vellykket. Afrodite bedro ham tallrike elskere. Den mest kjente av disse var krigsguden Ares. Engang tok Hefaistos sin kone og Ares på fersk gjerning i ektesengen etter at solguden Helios hadde sladret på dem. Han fanget de elskende med et spesiallaget nett, og ydmyket dem deretter over for de andre gudene. I andre fortellinger er Dionysos assosiert med andre kvinner, som Charis, en av gratiene.
Hefaistos var en populær gud, fordi han ble regnet som hjelpsom og rettferdig. Det var også han som smidde gudenes våpen, deriblant lyn for Zevs.
Kjennetegn.
Hefaistos er som eneste gud i det greske panteon lam. Det er derfor sjelden han står i avbildinger, om enn det også hender (se bildet). Hefaistos er som oftest avbildet med smieverktøyene, som oftest hammer og tang, og gjerne en ambolt. Når Hefaistos ikke sitter ved smia, sitter han ofte på et esel, jamfør historien ovenfor.


Alnwick Castle.
Alnwick Castle er et slott og en herregård i Alnwick i Northumberland, England.
De eldste delene ble reist i 1096 av Yves de Vescy, baron av Alnwick. Det ble reist for å styrke grensen mot Skottland. Siden 1309 har det vært eid av Percyslekten, jarlene og hertugene av Northumberland. Abbot's Tower, Middle Gateway og Constable's Tower er fra tiden for Percy'enes overtagelse.
Henry Percy, 6. jarl av Northumberland utførte mange forbedringer i det 16. århundre, og i andre halvdel av det 18. århundre utførte Robert Adam en rekke endringer. Interiøret ble omgjort i en variant av gotisk stil kjent som "Strawberry Hill"; dette var uvanlig for Adam, som normalt arbeidet i nyklassisk stil. Mye av hans arbeid er bevart, men det meste av det er i rom som ikke er åpne for publikum; det man får se under et besøk er stort sett i italiensk stil fra viktoriansk tid.
Slottet består av to ringmurer med bygninger innenfor. Den indre ringen går rundt en liten gårdsplass og hovedbygningene. Fordi dette området etter hvert ikke var stort nok ble den ytre muren konstruert, og servicebygningene ble lagt mellom de to murene. Mange av bygningene ble reist etter at slottet ikke lenger hadde noen militær rolle.
Det er to parker som hører til slottet. Rett nord, på begge sider av elven Aln, ligger en nokså liten park anlagt av «Capability» Brown og Thomas Call i det 18. århundre, lokalt kjent som "The Pastures" («Beitemarkene»). Hulne Park, hvor ruinene av Hulne Abbey ligger, er en mye større park.
Slottet er i god stand, og er hjem for hertugen og hans familie, og kontorer for administrasjonen av hertugens store eiendommer.
Siden andre verdenskrig har deler av slottet blitt brukt av forskjellige utdanningsinstitusjoner. Newcastle Church High School for Girls brukte det fra 1945 til 1975; deretter var det en lærerhøyskole der, og siden 1981 har St. Cloud State University hatt en filial der.
I tre av tårnene er det utstillinger. I Postern Tower dreier utstillingen seg om hertugene av Northumberland og deres interesse for arkeologi. Det er flere gjenstander fra Pompeii, oldtidens Egypt og romersk Britannia. I Constable's Tower finner man en militær utstilling, som blant annet tar for seg Percy Tenantry Volunteers, en frivillig avdeling rekruttert på hertugens eiendommer for å slå tilbake Napoleons planlagte invasjon av England. I Abbot's Tower finner man Royal Northumberland Fusiliers' regimentsmuseum.
Deler av filmene "Harry Potter og De vises stein" og "Harry Potter og Mysteriekammeret" ble spilt inn på Alnwick Castle. Det har tidligere blitt brukt i innspillingene av "Sorte Orm", "Robin Hood – Prince of Thieves" og mange andre produksjoner.
Slottet er åpent for publikum i sommersesongen.


Terrorangrepet i Bali oktober 2005.
Terrorangrepet i Bali oktober 2005 henviser til en serie bombeeksplosjoner som skjedde 1. oktober 2005 på øya Bali i Indonesia.
Minst 22 personer skal være drept og mer enn 50 skadd, mange av de utlendinger. Området som ble rammet er et populært turistmål.
Det er flere hundre norske studenter på øya, men ingen av disse er rapportert skadet.
Bali 2005-10


Ered Engrin.
Ered Eregion eller Jernfjellene var en fiktiv fjellkjede fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den var en stor fjellkjede og lå i nord.
Fra gammelt av var Jernfjellene bunnet sammen med Blåfjellene (Ered Luin) i vest, og "Rødfjellene" ("Orocarni") i øst, men i slaget mellom valaene og Melkor ble fjellkjeden ødelagt.
Melkors store festninger, Angband og Utumno, ble bygd i fjellene. Nord for fjellkjeden lå Forodwaith, en region med evigvarende kulde.
Etter Vredens krig ble Jernfjellene ødelagt og forsvant for det meste. En del av kjeden ble allikevel igjen. Restene som kan bli funnet i det tredje tideverv inkluderer "Angmars fjell i nordre delen av Eriador, og dessuten Ered Mithrin og Jernhøene i den nordre delen av Villenland.


Olavskirken ruin.
Ruinene etter Skeidi kirke ligger midt på Bamble kirkegård.
Skeidi kirke har en praktfull hovedportal, med dobbel chevronbue og søyler.
Olavskirken ruin (Skeidi kirke) er ruinene etter en steinkirke fra før 1150 i Bamble kommune i Telemark. Kirka har sannsynligvis vært ca fire meter lengre enn hva ruinene antyder, og var i så fall Telemarks største steinkirke i eldre tid. Den hadde en rekke uvanlige bygningstrekk, bl.a. lektorium og et eget rom for jordiske verdier, som i dag kalles «Mariakapellet».
Helt til 1738 omfattet Skeidi sogn Sannidal, Skåtøy, Kragerø og Bamble. Sannsynligvis var kirken hovedkirke i Grenland, en slags «fylkeskirke», og hadde dermed høyest status av alle kirkene i området.
Kulturminne.
Olavskirken ruin er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase.


Gaston III de Foix-Béarn.
Gaston III de Foix-Béarn (født 30. april 1331, død 1. august 1391), kalt "Phoebus", var en fransk føydalherre i middelalderen.
Gaston III var sønn av Gaston II de Foix-Béarn, greve av Foix-Béarn, og Aliénor de Comminges. Tilnavnet "Phoebus" (etter den greske solguden Phoibos Apollon) fikk han på grunn av sitt lyse hår. Han var en stridslysten adelsmann, som først støttet kong Filip VI av Frankrike mot engelskmennene, før han forlot Frankrike i 1356 for å kjempe mot de hedenske litauerne. I 1358 vendte han tilbake, og hjalp kongen med å slå ned bondeopprøret (La Jacquerie). I 1382 lot han sin egen sønn fengsle og sulte ihjel i et anfall av sinne. Han skrev et svulstig dikt om jakt, "Livre de la chasse".


Methedras.
Methedras eller Metheadras er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Det er det sørligste punktet i Tåkefjellene, og ligger like over Jarnagard, som ligger i dalen Nan Curunír ("trollmannens dal" eller "trollmanns dalen").


Njål Sparbo.
Njål Sparbo (født 13. mai 1964) er en norsk sanger (bass-baryton).
Sparbo har etter debuten i 1991 markert seg som en av Norges mest aktive og allsidige sangere, med et repertoar som spenner over romanser, opera, kirkemusikk, tidlig musikk og samtidsmusikk. Han er blitt tildelt en rekke priser og stipendier, bl.a. statens treårige arbeidsstipend, Griegprisen og Kirsten Flagstads pris. For tiden (våren 2010) er han stipendiat på Kunsthøgskolen i Oslo (Fakultet for scenekunst) i Stipediatprogrammet for kunstnerisk utforskning.
Sparbo har hatt solistengasjementer med alle større kor og orkestre i Norge og har hatt konserter over hele Europa, i Russland, Japan og USA. Han er svært interessert i samtidsmusikk og har medvirket ved tallrike urfremføringer av norske komponister, hvorav 10 sceniske oppsetninger. Han opptrer jevnlig på festivaler, operascener, i radio og fjernsyn og har medvirket på 30 plateinnspillinger.


Bamburgh Castle.
Bamburgh Castle et slott ved kysten i Bamburgh i Northumberland, England.
Det er bygget på en basaltklippe, og er først nevnt i 547 som sete for kong Ida av Bernicia. Hans barnebarn Ethelfrith gav det videre til sin kone Bebba, og det er fra henne navnet Bamburgh kommer, via den tidlige formen "Bebbanburgh". Det opprinnelige slottet ble ødelagt av vikinger i 993.
Normannerne bygde et nytt slott på samme sted, som er kjernen i dagens slott. Henrik II bygde antagelig hovedbygningen. I 1095 tok Vilhelm II det etter en beleiring, etter at det eier, Robert de Mowbray, jarl av Northumberland hadde støttet et opprør mot kongen. Jarlen ble tatt til fange før slottet falt, og hans kone fortsatte forsvaret, men overgav slottet da kongen truet med å blinde henne mann.
Landsbyen Bamburgh med slottet i bakgrunnen
Slottet ble så monarkens eiendom, og en viktig utpost mot grensen til Skottland. Skotske raidere angrep det en rekke ganger. I 1464, under Rosekrigene, ble Bamburgh det første slottet i England som falt etter bruk av artilleri, da Richard Neville, 16. jarl av Warwick tok det etter en ni måneder lang beleiring.
Etter Rosekrigene ble slottet liggende i ruiner, inntil det ble restaurert i 17. og 18. århundre. Restaureringen ble til slutt fullførst av den viktorianske industrimagnaten William Armstrong.
Under andre verdenskrig fikk korvetten HMS «Bamborough Castle» navn etter slottet.


Mindolluin.
Mindolluin eller Mindolluin fjellet er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Ringenes herre. Det er det østligste fjellet i Ered Nimrais (Kvit Klettene). Nedenfor og litt øst for fjellet ligger byen Minas Tirith. Navnet er Sindarin og betyr "Tårnende Blåtopp"; Den dobbelte "L"en blir uttalt som to separate bokstaver heller enn som en.
I "Atter en konge", kort tid etter at Aragorn blir kong Elessar, tar Gandalf med seg Aragorn langs en eldgammel vei opp på Mindolluin, langt over byen. Der oppdager de, oppå en ellers bar flekk, en spire av Nimloth, Gondors hvite tre, og den planter han der hvor det gamle treet hadde stått.


Harlech Castle.
Harlech Castle er et slott i Harlech i Gwynedd, Wales.
Det ble bygget av Edvard I av England som en del av hans andre felttog i det nordlige Wales. Det lå på en klippe rett ved sjøen, men ligger nå lenger inn i landet ettersom havet har trukket seg tilbake. Slottet tok bare syv år å konstruere, fra 1283 til 1290. Som mange andre slott i området ble det designet av James of St. George.
I 1404 ble slottet tatt av Owain Glyn Dwr.


Slaget ved Hedgeley Moor.
Slaget ved Hedgeley Moor ble utkjempet i Northumberland i England den 25. april 1464, under Rosekrigene.
I midten av april 1464 gikk John Neville, 1. marki av Montagu nordover for å møte skotske utsendinger i Newcastle. Han var svært populær, og mange sluttet seg til styrken under marsjen nordover. Da han forlot Newcastle hadde han med seg mellom 5000 og 6000 mann.
Ved Hedgeley Moor i Northumberland møtte han en opprørerstyrke, som for det meste bestod av lancastrianere som hadde blitt benådet av Edvard IV, men som nå hadde gått tilbake til å støtte Lancasters sak. De ble ledet av John Seymour, 4. hertug av Somerset, og hadde omkring 5000 mann men betrakelig lavere moral enn yorkistene.
Slaget begynte som sedvanlig med en utveksling av piler mellom de to styrkene. Montagu rykket så frem over omkring 1300 meter med myrlandskap. Lancastrianernes venstre flanke, omkring 2000 mann kommandert av lordene Roos og Hungerford, brøt sammen og flyktet. På grunn av dette måtte Montagu stoppe og omorganisere sine linjer før de kom i kamp.
Da linjene møtte gav hele lancastrianerstyrken etter. Den ble presset bakover, og de aller fleste flyktet. Sir Ralph Percy ble stående med sine nærmeste menn, men ettersom alle omkring ham flyktet falt han etter kort tid.
Hedgeley Moor


John Neville, 1. marki av Montagu.
John Neville (født ca. 1431, død 14. april 1471) var første marki av Montagu og en av Huset Yorks kommandanter under Rosekrigene. Han er spesielt kjent for å ha knust den gjenværende lancastrianske motstanden i det nordlige England i begynnelsen av Edvard IVs regjeringstid.
Han var en yngre sønn av Richard Neville, 5. jarl av Salisbury og Alice Montagu, grevinne av Salisbury, og bror av Richard Neville, 16. jarl av Warwick.
Montagu kjempet i slaget ved Blore Heath, og ble tatt til fange av lancastrianerne. Etter yorkistenes seier ved Northampton ble han løslatt, men under andre slag ved St. Albans ble han igjen tatt til fange.
Etter å ha blitt løslatt for andre gang ledet han yorkistenes styrker i det nordlige England. Han seiret i 1464 to slag, ved Hedgeley Moor og Hexham.
Som belønning for sine seiere fikk han tittelen jarl av Northumberland. Denne tittelen hadde lenge tilhørt Percyslekten, men de hadde falt i unåde. Da Henry Percy ble rehabilitert i 1470 måtte Montagu gi fra seg både jarletittelen og flere viktige embeter til fordel for Percy. Som kompensasjon ble han marki av Montagu, men han hadde ikke store nok eiendommer til å kunne leve slik det sømmet seg for en marki. Han ble bitter overfor Edvard IV, og sluttet seg til sin bror Warwick, som hadde gått over til Huset Lancaster. Da Henrik VI ble gjeninnsatt ble Montagu belønnet med høye embeter i nord, men 14. april 1471 falt han i slaget ved Barnet.
Montagu 01
Montagu, John Neville


Livmorhals.
Livmorhals (llatin "cervix uteri" eller "collum uteri") er i anatomi forbindelsen mellom vagina og livmoren.
Livmorhalsen består av samme muskelmasse som, og er den nederste delen av livmoren. Vaginalveggen er festet rundt livmorhalsen. Ved gynekologisk undersøkelse, GU, kan livmorhalsen undersøkes ved at undersøkeren har en eller to fingre i vagina, eller pekefinger i vagina og langfinger i endetarmen. Tidlige graviditeter kan sannsynliggjøres ved at livmorhalsen blir mykere i de første ukene av svangerskapet.
På slutten av graviditeten kan livmorhalsens form med utsletting og eventuell åpning av uterinkanalen gi indikasjoner på hvor lenge det er igjen til fødselen. For gravide som må reise langt for å føde er denne undersøkelsen viktig for å bestemme avreisetidspunkt.
Overflatevevet i skjeden er plateepitel, som er en relativt solid overflate. I livmoren er det sylinderepitel som er mykere og er egnet til å ta imot et befruktet egg. I livmorhalsen, ytterst i uterinkanalen er en overgangssone mellom de to epitel/slimhinne -formene. I denne overgangssonen kan det oppstå cervixcancer/ livmorhalskreft. Dette er en av de vanligste kreftformene hos kvinner. Ved å bruke en børste eller/og en trespatel kan det fjernes celler fra overflaten av denne sonen og stryke det ut på en glassplate/objektglass. Glasset behandles med en spray og sendes til et laboratorium hvor utstryket blir farget og gransket av patologer, som er leger med spesialutdannelse blant annet i gransking av slike prøver. Dette er en cytologisk prøve, populært kalt kreftprøve.
Det anbefales at alle kvinner over ca 22 år tar slik prøve hvert 3. år, eller oftere om de har plager fra underlivet.
Ved lokale kreftforandringer i livmorhalsen gjøres ofte et inngrep som kalles «konisering». Det vil si at det fjernes en kremmerhusformet bit med spissen nesten inne i uterinhulen og den runde grunnflaten av kremmerhuset som en sirkel rundt mormunnen/ åpningen i livmorhalsen. Dette fjerner endel muskelvev i livmorhalsen og øker fare for spontanabort og tidlig fødsel senere.


Pelsdyrallergi.
Pelsdyrallergi kalles også hundeallergi og katteallergi m.m. og er en atopisk allergiform. Pelsdyrallergi er en allergisk reaksjon som oppstår når menneske kommer i kontakt med hunder og andre pelsdyrs allergener. Allergi er imidlertid ingen sykdom, men rett og slett "en måte å reagere på". Allergi kan imidlertid utløse en rekke sykdommer og mange ulike plager.
Årsak.
Det er fortsatt uklart hva som er årsaken til allergi, men allergiske reaksjoner utløses av en defekt/mistolkning i kroppens immunforsvar, som har som formål å gjøre oss immune mot smitte. Det immunologiske systemet er således spesialisert på å oppdage og uskadeliggjøre fremmede stoffer, en beskyttelse vi trenger for å forsvare oss mot bakterier, virus, innvollsormer og andre parasitter og ulike fremmedstoffer som kan skade oss. Problemet er at dette systemet mangler intelligens, så det kan ikke skille mellom skadelige og uskadelige fremmedstoffer. Symptomene iverksettes gjennom kompliserte serier av biokjemiske reaksjoner som utløses av immunreaksjonen. Allergiske reaksjoner opptrer når det av forskjellige grunner lages mye antistoffer (av familien IgE).
Man reagerer på pelsdyrs allergener, som er proteiner som finnes i talgkjertlene og sitter ved hårroten og faller av sammen med hårene, men er man først allerisk kan (vil) man også reagere på dyrets spytt og urin, som også inneholder slike allergener.
Symptomer.
Symptomene på pelsdyrallergi viser seg gjerne først i øyne, nese eller lunger i form av kløe, rennende nese og tiltetting av luftveiene. Alvorlig vedvarende allergi kan utvikle seg til sykdommer som høysnue og astma. Eksem kan også forverres av pelsdyrallergi.
Allergifrie pelsdyr finnes ikke.
Pelsdyrallergi er som regel rettet mot alle arter pelsdyr, herunder også alle hunderaser og katteraser, siden alle hunder og katter produserer allergener – også nakenhunder og nakenkatter. Det finnes således ingen "allergirene/frie" pelsdyr, men statistisk reagerer færre på hunderaser av typen terrier og puddel, men man vet ikke hvorfor. Dette kan således være en ren tilfeldighet. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte mennesker kun reagerer på bestemt pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhører sjeldenheten. Dermed finnes det altså hunderaser som er mer "allergivennlige" enn andre raser, men ingen raser er 100 % allergifrie!
Hovedallergenet, som heter "Can d 1", er funnet i hudceller, hår, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er også funnet hos alle undersøkte hunderaser, og det er like stor variasjon på mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er også i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krøtter osv. Om dyra er små eller store har heller ingen betydning.
Om man allikevel "må ha" en hund eller et annet pelsdyr, bør man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor må trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er å foretrekke framfor dyr som har pels som røyter eller helt mangler behåring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler på slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, Chinese Crested (Powderpuff), old english sheepdog, puddel, weaten terrier og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for også slike dyr har allergener som kan (vil) utløse allergiske reaksjoner.
Råd.
Det beste rådet man kan gi en allergiker er å holde seg langt unna alle typer pelsdyr, herunder også alt og alle som har vært i kontakt med slike dyr. Om man allikvel kommer i kontakt med pelsdyr eller ting disse dyrene har vært i kontakt med, så gå å vask deg med det samme – før du gnir deg i øynene eller lignende.
Vil man anskaffe hund eller katt og er usikker med hensyn allergi, bør man rådføre seg med en lege først, og siden teste grundig ut hva man tåler og ikke tåler. Man må imidlertid være klar over at slike tester ofte ikke er nøyaktige nok til å fastslå med sikkerhet at man ikke får en allergisk reaksjon. En allergi kan oppstå momentant eller etter flere måneder.
Forebyggende.
Ny forskning har vist at det å ha et pelsdyr i huset kan redusere risikoen for at små barn utvikler pelsdyrallergi, men bare dersom barnet ikke alt har arvet anleggene fra moren. Studien konkluderer faktisk med at risikoen halveres.
Det finnes også midler man kan smøre på pelsen til til pelsdyr for å «fjerne» allergenene, men virkningsgraden er dårlig faglig dokumentert. Det er imidlertid kjent at pelsdyr bør bades ofte, kanskje flere ganger i uken, dersom virkningsgraden skal være maksimal. Medisiner kan også lindre plagene fra både slimhinnene og huden.


Chlamydia trachomatis.
"Chlamydia trachomatis" er en bakterie-art innenfor gruppen chlamydiae, som er obligate intracellulære parasitter. Den forårsaker genital klamydia-infeksjon og trakom, en øyeinfeksjon som kan lede til blindhet. "C. trachomatis" er en meget liten bakterie, med diameter ca. 500 nm, som gjør den ikke stort større en et virus.


Rita Endestad.
Rita Endestad (født 27. desember 1965) er en norsk illustratør og grafisk designer. Hun er utdannet ved Institutt for visuell kommunikasjon ved SHKS i Oslo, der hun tok hovedfag i 1996. Hun har illustrert flere bøker for barn og voksne, blant andre «Kaffe – en drikk, en historie, en livsstil» (1997), «Smak og behag» og «Bordet Fanger», alle om mat og kultur. Bildene hennes er ofte malt eller utført som collage.


Wyndham Championship.
Chrysler Classic of Greensboro er en golfturnering på PGA-touren som spilles hvert år på Forest Oaks Country Club i Greensboro, North Carolina. Turneringen ble grunnlagt i 1938 under navnet Greater Greensboro Open. Blant berømte vinnere er legenden Sam Snead, som vant turneringen 8 ganger fra 1938 til 1965, en rekord på PGA-touren. Hans siste seier kom i en alder av 52 år, noe som gjorde ham til den eldste spilleren som har vunnet en konkurranse på PGA-touren. Fra 2007 går turneringen under navnet Wyndham Championship.


Anna Fiske.
Anna Karin Helena Fiske (født 5. september 1964 i Ängelholm i Sverige) er illustratør, tegneserieskaper og forfatter bosatt i Norge.
Anna Fiske er utdannet ved linja for grafisk design og illustrasjon ved Konstfackskolan i Stockholm. Hun har arbeidet som illustratør, serieskaper og forfatter siden 1992.
Anna Fiske er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket og har vunnet en rekke priser for arbeidene sine, blant annet flere ganger i Årets vakreste Bøker og Visuelt, Oslo bys kulturstipend, og hun mottok Kulturdepartementets tegneseriepris for sit barneblad Rabbel, med tegneserier om "Palle Puddel", "Farmor og jeg" og "Kaktuspiken".
Fiskes illustrasjoner inneholder ofte enkle figurer og morsomme detaljer tegnet med sort strek og klare fargeflater i en ekspressiv stil.
Anna har gjennom sitt forfatterskap bidratt i betydelig grad til at det finnes bøker av god kvalitet også til utviklingshemmede.
Flere av hennes bøker er støttet av Leser søker bok for hennes særegne måte å gjøre ting forståelig på.
Anna Fiske jobber i illustratørgruppa "Illustratørene", og bor i Oslo med sin mann, tegneren Lars Fiske.


Elizabeth Woodville.
Elizabeth Woodville (også skrevet Wydville, født ca. 1437, død 7. eller 8. juni 1492) var Edvard IV av Englands dronninggemalinne fra 1464 til hans død i 1483.
Tidlig liv.
Elizabeth ble født i Grafton Regis i Northamptonshire, og var datter av Richard Woodville, senere jarl Rivers, og Jacquette av Luxembourg. Hun var kammerpike for Margaret av Anjou, Henrik VIs gemalinne.
Omkring 1452 giftet hun seg med John Grey, 7. baron Ferrers of Groby. Han falt i andre slag ved St. Albans i 1461, hvor han kjempet for Huset Lancaster. Paret hadde to sønner, Thomas og Richard.
Dronninggemalinne.
Edvard IV hadde en rekke elskerinner, hvorav den mest kjente var Jane Shore. Allikevel insisterte Elizabeth på at de skulle gifte seg, noe som foregikk i hemmelighet med bare familie og venner tilstede den 1. mai 1464, i hennes families hjem i Northamptonshire. Da ekteskapet ble inngått var kongens rådgiver Richard Neville, 16. jarl av Warwick i Frankrike for å forhandle om kongelig ekteskap, og det var svært pinlig for ham da han ble presentert for ekteskapet som et "fait accompli".
Da ekteskapet ble offentlig kjent begynte kongen å trekke inn hennes slektninger ved hoffet, og spesielt hennes bror Anthonty Woodville, 2. jarl Rivers fikk sentrale posisjoner og presset ut Warwick, som etterhvert skiftet side og kjempet for Huset Lancaster i siste fase av Rosekrigene.
Warwick var ikke den eneste som ikke satte pris på at dronningens slektninger fikk fremstående posisjoner. I 1480 døde hennes svoger Anthony Grey, og hun sørget for at han ble gravlagt i St. Albans-katedralen med en flott bronseplate over graven; dette irriterte kirkens menn, fordi graven til den nokså obskure Grey ble mer storslagen enn abbedenes og biskopenes graver. Dette var dog bare en liten ting i forhold til ekteskapene hun arrangerte for sine slektninger. Hennes tyve år gamle bror John Woodville giftet seg med Katherine Neville, datter av Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland. Dronningens søster, Catherine Woodville, ble giftet bort til Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham, som bare var elleve år gammel da ekteskapet ble arrangert.
Enkedronning.
Elizabeth og Edvard fikk ti barn, hvorav to sønner og fem døtre var i live da kongen brått døde i 1483. Den eldste, Edvard V, hadde blitt født i klosteret i Westminster Abbey i 1470, i den korte perioden hvor Henrik VI var tilbake på tronen. Da kongen døde fikk Elizabeth tittelen "dronningmor", men den 25. juni 1483 ble ekteskapet med kongen erklært ugyldig av parlamentet under "Titulus Regius", med den begrunnelse at kongen allerede var forlovet med Eleanor Butler da han giftet seg, og at denne forlovelsen var å anse som en bindende kontrakt. Dette kom frem da en prest (muligens Robert Stillington, senere biskop av Bath and Wells) gav vitnemål om at han hadde velsignet forlovelsen.
Dette medførte at alle hennes barn med Edvard ble regnet som uektefødte. Hennes svoger tok tronen som Rikard III, og hennes sønner Edvard V og og Richard, hertug av York ble sperret inne i Tower of London hvor de høyst sannsynlig ble myrdet samme år.
Elizabeth, som nå hadde tittelen Dame Elizabeth Grey, søkte tilflukt sammen med sine døtre, da hun fryktet for deres sikkerhet, ikke minst i forhold til personer ved hoffet som kunne tenkes å ville hevne seg fordi de hadde blitt presset til side av Woodvilleslekten.
For å få tilbake sin posisjon konspirerte hun med lancastrianerne, og lovte å gifte bort sin eldste datter, Elizabeth av York til Henry Tudor dersom han kunne ta tronen. Etter at Henry Tudor hadde blitt kronet som Henrik VII i 1485 ble Elizabeths ekteskap med Edvard IV igjen erklært gyldig, og deres barn ble dermed igjen regnet for ektefødt. Dette var viktig for kongen, ettersom Elizabeth av York da var den sterkeste tronkrever for Huset York, og Henrik kunne derfor kombinere de to husene i Huset Tudor. Elizabeth fikk da tittelen "enkedronning".
Hun døde 7. eller 8. juni 1492 i Bermondsey i London, og ble gravlagt 12. juni nær Edvard IVs grav i St. Georges kapell på Windsor Castle.


Åbjøra (Nordland).
Åbjøra, eller Åelva som den heter i dagligtale er ei elv i Bindal kommune i Nordland fylke. Den renner fra Åbjørvatnet og gjennom Åbygda. Den ender i fjorden, ikke langt fra tettstedet Terråk og er en liten, men god elv for fiske etter laks og sjøørret. Elva ble fra 1800 tallet fram til 1970 tallet benyttet til transport og tømmerfløting. Virksomheten opphørte da Åbygda fikk fast veiforbindelse først til Helstad i 1973 og videre til Terråk i 1980.
En del av elva som ligner på en liten fjord blir kalt Floet. Denne «fjordarmen» er konstant brakkvannsholdig på grunn av stadig tilsig av sjøvann. En svensk turist halte i land ei kveite på 60 kilo her i 2004.


Svein Størksen.
Svein Størksen (født 5. november 1966) er en norsk illustratør og forlagsmann.
Svein Størksen er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo med hovedfag i grafisk design og illustrasjon. Han har arbeidet frilans siden 1995 med oppdrag innen design, reklame, forlag, magasin og utsmykning. Størksen bruker tradisjonelle, digitale og tredimensjonale teknikker.
I 2007 etablerte Svein Størksen Magikon forlag sammen med illustratøren og samboeren Kristin Roskifte.


Tann.
En tann er en emaljedekket benvekst i munnen på pattedyr, krypdyr, amfibier og fisk. Det er bare virveldyr som har virkelige tenner, selv om strukturer med tilsvarende funksjoner finnes hos mange virvelløse dyr. Tennene er festet til kjevebeinet gjennom røtter. Tenner kan regnes som en del av fordøyelsessystemet, selv om både nyttegraden og bruken varierer mye mellom artene.
Generelt om tenner.
Ulike arter har ulikt antall tenner. Haier og krypdyr har gjerne et høyt men variablet antall, og tennene skiftes løpende. Pattedyr har derimot et fast antall tenner, og bytter tenner bare en gang i livet (melketennene). De første pattedyrene hadde 44 tenner, men hos de aller fleste er dette antallet sterkt redusert og gjerne nøye tilpasset artens kostholdsvaner. Hos flertallet av pattedyr finnes tre grunnleggende tanntyper; fortenner, hjørnetenner og kinntenner (forjeksler og jeksler).
Tennene sier mye om et pattedyrs kostvaner, og en zoolog vil kunne fortelle mer om et ukjent dyr ved å se på tennene enn ved å se et foto av dyret. Siden tennene også er kroppens hardeste bestanddeler, og derved forholdsvis lett blir fossiler, er studiet av tenner viktig i paleontologien. Mange grupper kjennes bare fra funn av nettopp tenner. Særlig gjelder dette de første virveldyrene (conodonter) og tidlige pattedyrene fra kritt-tiden.
Noen arter har utviklet tennene til å bli spesialredskaper, og da kan enkelte tenner benevnes som noe annet. For eksempel har rovpattedyrene utviklet fire av sine kinntenner til å bli et spesialisert kutte- og skjæreredskap som benevnes som rovtenner. Hoggtenner er et annet eksempel. Dette er hjørnetenner som har vokst seg spesielt lange og gjerne fungerer som et kombinert gripe-/drepe redskap hos endel arter. Smilodon er et nå utdødd eksempel på en art som utviklet hjørnetennene i overkjeven til det ekstreme. Noen arter har også utviklet såkalte støttenner. Dette er helst omdannede fortenner som vokser seg svært lange og gjerne stikker ut (ofte fra kinnene) foran ansiktet på dyrene. Slike tenner bruker både til forsvar, angrep og andre nyttige oppgaver. Elefanter er et godt eksempel på dyr som har utviklet støttenner.
Oppbygning.
En tann er bygd opp lagvis. Det innerste laget er pulpa, med nerven. Siden kommer dentinet, som er ganske porøst. Ytterst kommer tannemaljen som består av et tynt lag. Emalje er det hardeste stoffet i kroppen.
Tenner hos voksne.
Et voksent menneske har til sammen 32 tenner. Fire av disse er visdomstenner, og de er det ikke alle som får. Uten visdomstennene har mennesket altså 28 tenner.
Tenner hos barn.
Barn har 20 tenner. Disse tennene kalles melketenner og skal felles. Det skjer vanligvis mellom 6-12 års alder. Det som skjer er at de blivende tennene («voksentennene») vokser seg så store at de er klare til å erstatte melketennene, og dermed «spiser opp» roten til melketennene. Melketennene faller da lett ut.
Inndeling / Nomenklatur.
Tannsettet deles inn i fire kvadranter, som er nummerert 1-4. Man begynner å telle fra høyre halvdel i overkjeven: Kvadrant 1 er oppe til høyre; kvadrant 2 er oppe til venstre; kvadrant 3 er nede til venstre; og kvadrant 4 er nede til høyre. Tennene nummereres dernest fra en til åtte, hvor man teller fra fortannen nær midten og ut mot siden. Seksårsjekselen, for eksempel, er tann nummer 6. Tolvårsjekselen er tann nummer 7 i rekken.
Karies.
Karies, som på folkemunne kalles hull, er nærmest blitt en folkesykdom. I følge Statistisk Sentralbyrå hadde femåringene i Norge i 2004 gjennomsnittlig 1,2 tenner med karieserfaring. 12-åringene hadde 1,7 tenner med karieserfaring i gjennomsnitt, mens det samme tallet for 18-åringene er 5 tenner.
Identifikasjon.
Tenner egner seg meget godt til identifikasjon av individer. Tannrøntgen som viser fyllinger og innbyrdes posisjoner vil kunne være avgjørende for å identifisere omkomne ved katastrofer slik det var tilfelle ved Jordskjelvet i Indiahavet 2004.
Torgersen-saken er også et eksempel på tenners rolle for identifikasjon (det såkalte "tannbeviset").


George Plantagenet, 1. hertug av Clarence.
George Plantagenet, 1. hertug av Clarence
George Plantagenet (født 21. oktober 1449, død 18. februar 1478) var tredje sønn av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville, og yngre bror av Edvard IV av England. Han var hertug av Clarence og jarl av Warwick. Han spilte en viktig rolle under Rosekrigene, men huskes antagelig best som den som i William Shakespeares stykke Richard III ble druknet i en vintønne.
George ble født i Dublin, på den tiden hvor hans far hadde begynt å bruke navnet Plantagenet for å vise at han stammet fra Henrik II når han utfordret Henrik VI av England.
Faren falt i 1460, og i 1461 ble hans bror kronet som Edvard IV. George ble samme år utnevnet til hertug av Clarence. 11. juli 1469 giftet han seg med Isabella Neville, datter av Richard Neville, 16. jarl av Warwick. Etter hans død i 1471 ble George jarl av Warwick "de iure uxoris" («etter hustruens rett»).
Clarence hadde aktivt støttet sin eldre brors krav på tronen, men etter at han gifet seg begynte han å tenke i andre baner. Da hans svigerfar Warwick allierte seg med Margaret av Anjou reiste han sammen med sin kone for å treffe ham. Hun fikk deres første barn, som døde etter kort tid, den 16. april 1470 ombord på et skip utenfor Calais. Kort tid etter innså Clarence at hans lojalitet til svigerfaren var malplassert, for Warwick giftet bort sin yngre datter Anne til Edward av Westminster, Henrik VIs arving. Det ble dermed tydelig at han ikke tenkte seg Clarence på tronen, så hertugen gikk tilbake til å støtte sin bror.
Warwick forsøkt på å få Henrik VI tilbake på tronen lyktes bare en kort tid, og han falt som nevnt i 1471. George ble tatt i nåde, men fikk en ny rival i sin bror Richard, hertug av Gloucester, som giftet seg med Anne Neville etter at Edward av Westminster falt. Nevillesøstrene var konkurrenter om den enorme arven som ville komme når deres mor døde, og brødrene kjempet om å posisjonere seg for å få tak i arven; Richard gikk av med seieren.
I 1478 gikk ble Clarence arrestert for å konspirere mot sin bror Edvard IV. Han ble plassert i Tower of London, og stilt for rettet anklaget for høyforræderi. Etter å ha blitt dømt ble han henrettet, i det som ble kalt en «privat henrettelse». Tradisjonen forteller at han ble druknet i en tønne Malvasiavin. Det er mulig at historien startet som en spøk, ettersom Clarence var kjent for å drikke mye, men en vintønne av den type som ble brukt på denne tiden rommet mer enn 400 liter, og alkoholdunsten fra en åpen tønne var nok til at man mistet bevisstheten hvis man lente seg over den. Et skjelett som det antas er hans ble senere gravet opp, og det er ingen tegn til halshugning, som var den vanligste måten å henrette adelige på.
Hans kone Isabella døde før ham, i 1476, og de er gravlagt sammen i Tewkesbury Abbey i Gloucestershire. To barn overlevde dem, Margaret og Edward, og de ble tatt hånd om at sin tante Anne Neville inntil hun døde i 1485, da Edward var ti år gammel.
Clarence 3-01
1-17


Igbo (folkegruppe).
Igbo- eller Ibofolket er en stor befolkningsgruppe i Nigeria, der de utgjør omkring 15 % av befolkningen. De taler språket igbo. Deres kjerneområder er i det sørøstlige Nigeria.


Aprilia RSV Mille.
Aprilia RSV Mille, 2004 modell til venstre, 2003 til høyre
Motorsykkelen Aprilia RSV Mille ble produsert av den italienske motorsykkel og scooterprodusenten Aprilia SpA fra 1998 til og med 2003.
RSV Mille kjennetegnes ved den 1000 cm³ store 60° "V-Twin" Rotax motoren, som gir høyt dreiemoment og motorkarakteristikk med kraft i et lavere turtallsområde enn på for eksempel en rekkefirer.


Isabella Neville, hertuginne av Clarence.
Isabella Neville (også kjent som Isabel Neville, født 1451, død 1476) var eldste datter av Richard Neville, 16. jarl av Warwick.
I 1469 giftet hun seg med George Plantagenet, 1. hertug av Clarence. Paret fikk to barn, Margaret og Edward. Hun døde to år før mannen ble henrettet for høyforræderi mot sin bror Edvard IV.
Clarence, Isabella Neville


Elisabeth av Bayern (belgisk dronning).
Elisabeth av Belgia, dronning, (Elisabeth Valerie Gabrielle Maria) (født 25. juli 1876 i Possenhofen ved Starnberger See, død 23. november 1965 i Brussel) var dronninggemalinne av Belgia og gift med kong Albert I av Belgia.
Hun ble født som "hertuginne av Bayern" og "prinsesse av Wittelsbach", og var datter av hertug Karl Theodor av Bayern og prinsesse Maria Josepha av Portugal. Hun var niesen til sin navnesøster, keiserinne Elisabeth av Østerrike.
På sine eldre dager provoserte hun amerikanerne ved å besøke kommunistlandene Russland, Kina og Polen, hvilket ga henne kallenavnet «den røde dronningen».
Dronning Elisabeth døde i 1965 i en alder av 89 år.


Edderkoppen teater.
a>Edderkoppen Teater, fra 1967 til 2003 kalt ABC-teatret, er et underholdningsteater på St. Olavs plass i Oslo. Teatret er kjent for variert underholdning, alt fra komedier til musikalske show.
Historikk.
1942 overtok Leif Juster Søilen Teater i Keysers gate i Oslo. Teatrets første revy, "Saker og ting", hadde premiere 3. september samme år. Det viste seg at teatersalongen var for liten, og i 1945 flyttet Edderkoppen til et teaterlokale på St. Olavs plass. Einar Schanke overtok lokalene i 1967, og teatret skiftet navn til ABC-teatret. Teatret beholdt dog de gode revytradisjoner under Schankes ledelse. I 1992 døde Einar Schanke, og Tom Sterri, Ketil Aamodt og Anders Moland overtok teatersalongen.
Lille julaften 1999 ble teatret totalskadd etter en kraftig eksplosjon. Et eiendomselskap som eide et nærliggende hotell kjøpte eiendommen. Selskapet forpliktet seg samtidig til å gjenoppbygge teatret – og bygningen skulle være minst like stort som det gamle. Høsten 2003 var gjenoppbyggningen ferdig, og teatret skiftet tilbake til sitt opprinnelige navn: Edderkoppen Teater. Teateret har 600 plasser og kan tilby et totalprodukt som inkluderer både underholdning, bespisning og overnatting – alt i samme hus. Teateret er også bygget med tanke på flerbruk og brukes mye til konferanser, events o.l. Ilse Sky er teatersjef.


Skjøte.
Et skjøte er et dokument som enten overfører en grunneiendom fra en eier til en annen, eller bekrefter at slik eiendomsovergang allerede følger av en kjøpekontrakt (avtale).
For at den nye eieren skal bli registrert hjemmelshaver i de offentlige eiendomsregistre, må skjøtet tinglyses. Det er vanligvis av hensyn til slik registrering, at man har både en kjøpekontrakt og et skjøte for samme transaksjon.
Historie.
Hjemmelsoverganger ble fra slutten av 1600- tallet ført inn i de såkalte pantebøkene. Hjemmelsovergangene ble registrert i matrikkelen.
Ved «tinglysingsloven» av 1935 ble grunnboken opprettet, og hjemmelsovergangene skulle føres inn i grunnboken.
«§ 27. Hvo som sælger anden Huus, eller Jord, hand bør at hiemle og værge hannem det
Opprinnelsen skal være det norrøne ordet «Skeyta», som betyr overgi eller overdra eiendom.
Skjøtets innhold.
De eldre skjøtene var som regel håndskrevne og uten formularer. Vitneunderskritene måtte være enten av en advokat "(«prokurator»)", en «offentlig tjenestemann» eller 2 uavhengige vitner som ikke kunne være i nær familie med selger eller kjøper (til og med barn av søsken).
Senere er kravene til innhold blitt skjerpet, og i dag skal et skjøte også inneholde såvel personnummer/organisasjonsnummer til kjøper og selger, som tilleggsopplysninger både om kjøper og selger og eiendommens beskaffenhet. I praksis må dagens skjøte enten skrives på et formular som kan kjøpes i en bokhandel
Fra 1975 er dessuten salg av eiendom underlagt konsesjonsplikt i Norge, slik at et skjøte også må følges av en konsesjonstillatelse gitt med bakgrunn i en, eller en ved tinglysing.
Gebyrer og avgifter.
Ved tinglysing av skjøte skal det betales tinglysingsgebyr. I tillegg skal det normalt betales en «dokumentavgift» som utgjør 2,5% av den anførte verdien på skjøtet. Ved overdragelse mellom
ektefeller eller ved skifteoppgjør skal det ikke betales dokumentavgift.


Rotax.
BRP-Powertrain GmbH & Co KG (2004–2008: "BRP-Rotax GmbH & Co. KG"), bedre kjent som Rotax, er en østerriksk motorprodusent, grunnlagt i 1920 i Dresden, Tyskland. Driften ble flyttet til Wels, Østerrike i 1943 og til slutt til Gunskirchen (også i Østerrike) i 1947. I 1959 slo Rotax seg sammen med det Wien- baserte Lohner-Werke, en togvogn- og bilprodusent.
I 1970 ble Lohner-Rotax kjøpt opp av Bombardier, som tillot Rotax å fortsette sin utvikling av motorsykkelmotorer.
Firmaet utviklet bare totakts motorer inntil 1982, da de startet produksjonen av firetaktsmotorer og flymotorer. Andre viktige datoer: 1962 da den første Rotax-motoren ble installert i en snøscooter og 1989 da Rotax mottok typesertifisering for sin 912 A-flymotor.


Slaget ved Stirling Bridge.
Slaget ved Stirling Bridge var et hærslag i en serie av konflikter i Den skotske uavhengighetskrig. Den 11. september 1297 møtte de skotske styrkene ledet av Andrew Murray (de Moray) og William Wallace de engelske styrkene ledet av John de Warenne, 7. jarl av Surrey. De engelske styrkene gikk på et nederlag.
Slaget.
I antall var skottene på rundt 15 000 mann og de engelske på kanskje 50 000 (60 000 har også vært nevnt). De skotske styrkene, ledet av Andrew Murray og med William Wallace som hans kaptein, kom fra beleiringen av Dundee og hadde forskanset seg i høyden ved Abbey Craig, overfor Forth og nord for Stirling. De engelske styrkene befant seg på motsatt side av elven og søkte å krysse en smal bro for å møte skottene på nordsiden. Da engelskmennene, ledet av Hugh de Cressingham, krysset den smale broen, sannsynligvis ikke mer enn tre stykker i bredden, møtte de en grunn som var både myrlendt og sumpete, og de tok tid å spre seg ut på den andre siden.
Etterhvert som Wallace så at et tilstrekkelig, men også overkommelig antall av tropper hadde krysset elven ga han ordre til to angrep; et direkte mot oppsamlingen av de engelske soldatene på nordsiden av elven og et annet bakfra på sørsiden for hindre en flukt. De skotske troppene kom i en formasjon som «schiltron», hvor en gruppe står skulder til skulder under og bak skjold mens de holder lange spyd samtidig som de beveger seg framover. Skottene overkjørte og drepte den engelske fortroppen mens de engelske kavaleriet viste seg å være lite effektiv på den myraktige bakken og mange av dem ble drept. Noen engelskmenn forsøkte å trekke seg tilbake samtidig som de bakenfor trykket på. Det store presset på broen ble for stort, den kollapset og enda flere engelske soldater druknet. De øvrige flyktet.
Hugh de Cressinghams døde legeme ble lemlestet etter kampen og det sies at et avlangt stykke av huden hans ble benyttet til å dekorere sverdhylsteret til William Wallace.
Etter kampen.
Skottenes tap var relativt små, men Andrew Murray ble såpass såret at han døde av skadene sine og det var stort tilbakeslag for Wallace og de skotske styrkene.
John de Warenne, 7. jarl av Surray slapp unna med restene av de engelske styrkene.
Seiren var begynnelsen på rekke seire som ga William Wallace et navn og fikk den skotske adelen til å se på ham med velvillighet. Det ledet til en kjede hvor snart hver eneste festning i Skottland som var besatt av engelskmennene snart falt.
En teori som mange skotter liker å kjæle med er at en tømmermester ved navn Iain Wright var under broen og trakk ut naglene en etter en og dermed hjalp til at den kollapset.
Trivia.
I filmen fra 1995, "Braveheart", står slaget sentralt, men viser det ikke slik slaget skjedde i virkeligheten, og broen er ikke vist i det hele tatt. En anekdote viser til at en lokal person spurte hovedrolleinnehaveren Mel Gibson hvorfor slaget ble filmet på en åpen slette. Gibson svarte at broen var bare i vegen. «Aye», svarte den lokale, «det var det de engelske fant ut.»
Stirling Bridge


Aprilia RSV Mille R.
En Aprilia RSV Mille R, 2000 modell
Motorsykkelen Aprilia RSV Mille R ble produsert av den italienske motorsykkel og scooter produsenten Aprilia SpA fra 2000 til og med 2003.
RSV Mille R kjennetegnes ved den 1000 cm³ store 60° "V-Twin" Rotax motoren, som gir høyt dreiemoment og motorkarakteristikk med kraft i et lavere turtallsområde enn på for eksempel en rekkefirer. I forhold til standardutgaven Aprilia RSV Mille har RSV Mille R en del ekstrautstyr: Diverse karbondeler, forbedrede støtdempere foran og bak fra Øhlins og kraftigere bremser foran og bak fra Brembo. Modellen ble solgt i et noe begrenset antall.


Aprilia RSV Mille SP.
Motorsykkelen Aprilia RSV Mille SP ble produsert av den italienske motorsykkel og scooterprodusenten Aprilia SpA fra 2000 til og med 2003.
RSV Mille R kjennetegnes ved den 1000 cm³ store 60° "V-Twin" Rotax motoren, som gir høyt dreiemoment og motorkarakteristikk med kraft i et lavere turtallsområde enn på for eksempel en rekkefirer motor. I forhold til standardutgaven Aprilia RSV Mille har RSV Mille SP en del ekstrautstyr: Diverse karbondeler, forbedrede støtdempere foran og bak fra Øhlins og kraftigere bremser foran og bak fra Brembo. I tillegg har også denne modellen en sterkere motor enn Aprilia RSV Mille og Aprilia RSV Mille R. Modellen ble solgt i et meget begrenset antall (150 stk i 2000).


The Edge.
David Howell Evans (født 8. august 1961), bedre kjent under kallenavnet The Edge, er gitaristen i det irske rockebandet U2. The Edge er en svært anerkjent gitarist og han har av "Rolling Stone Magazine" blitt rangert som tidenes 24. beste gitarist.
Biografi.
David Howell Evans ble født i Barking i Essex utenfor London av walisiske foreldre. Da han var et år gammel, bestemte foreldrene, Gwenda og Garvin Evans, å flytte til Dublin der de har bodd siden. Der vokste han opp sammen med en yngre søster, Gill, og en eldre bror, Dick. Han var en stille gutt som tilbragte mye tid alene, men som var en lysende elev.
Da Larry Mullen hengte opp en lapp der han søkte etter bandmedlemmer til det som senere skulle bli U2, var Dave en av de første som svarte. Han kom til den første øvelsen med sin bror Dick, og deres felles venn Adam Clayton. I tillegg til Mullen, viste det seg at Dave var den enste som kunne spille habilt på sin hjemmelagde gitar. Tidlig i bandets historie, ble Dave døpt til The Edge av vokalisten Bono. Kallenavnet kom fra hans kantede ansiktstrekk, og måten han spilte gitar på.
Sammen med Bono og Mullen ble The Edge med i menigheten Shalom. De var alle på leting etter svar på livet, og snart ble dette et problem for bandet. Spesielt The Edge hadde problemer med å kunne kombinere livet som rocker og livet som god kristen. Kun etter mange diskusjoner med Bono ble han overbevist om å følge hjertet og fortsette i U2.
I 1983 giftet The Edge seg med Aislinn O'Sullivan, som han fikk de tre døtrene Holly (f. 1984), Arran (f. 1985) og Blue Angel (f. 1989) med. Paret ble imidlertid separert i 1990, og ble offisielt skilt i 1996 (da dette ble lovlig i Irland). Han er nå gift med Morleigh Steinberg, som han traff mens hun var magedanser under U2s Zoo TV-turne. Sammen har de en datter, Sian (f. 1997), og en sønn, Levi (f. 1999).
The Edges gitarspill er et av U2s varemerker. Hans rene og klare lyd, gjerne med forsinkelse, er blitt hans lyd. Han blir ofte kalt en antigitarhelt, siden han unngår gitarsoloer hvis han kan. The Edge har hatt bakgrunnsvokaler på en rekke U2-sanger. Han hadde hovedstemmen på «Van Diemen's Land» fra Rattle And Hum som han har skrevet selv, og «Numb» fra Zooropa.


Slaget ved Falkirk (1298).
Slaget ved Falkirk var et slag i Den skotske uavhengighetskrig.
Bakgrunn.
William Wallace hadde sikret seg kontroll over Skottland med hans store seier over engelskmennene i slaget ved Stirling Bridge i 1297. Kong Edvard I av England var blitt distrahert med sine kamper i Frankrike og kom ikke tilbake til Skottland før etter seks måneder etter det engelske nederlaget.
1. april 1298 invaderte engelskmennene en farm ved Roxburgh, de plyndret Lothian og tok noen festninger, men greide ikke å tvinge William Wallace til regulær kamp. Skottene brukte brent jords taktikk og den engelske hæren hadde lav moral og lite mat.
Slaget.
Kong Edvard I og hans motvillige hærstyrke tvang likevel Wallaces hærstyrke til et regulært feltslag ved Falkirk. Wallace hadde plassert sine menn på en bakketopp hvor de kunne se utover en liten vik ved navn Westquarter Burn og de hadde med Callender Wood bak seg. Grunnen overfor seg var myrete. Wallace hadde arrangert sine spydsoldater i fire «schiltroner»; runde, pinnsvin-aktige formasjoner omgjerdet av en defensiv vegg av trepåler, og han hadde bueskyttere og lette tropper mellom disse og et kavaleri i reserve.
Den engelske hæren kom til slagmarken i kolonner ledet av tre grupper av riddere. Den midterste enheten sank ned i dyp søle, men trakk seg tilbake til venstre mens den andre enheten sirklet mot høyre for møte den skotske venstre og høyre side. De skotske schiltronene sto i mot, men de fleste av bueskytterne og de lette troppene ble drept av de engelske ridderne og kavaleriet. Det var ved dette tidspunktet at det skotske kavaleriet og ridderne deserterte fra slaget.
Da engelskmennene ikke klarte å gjøre framskritt mot de spisse stokkene til de skotske schiltronene med kavaleriet, flyttet Edvard I fram sine bueskyttere og irske leiesoldater. Noen historiske kilder har dokumentert at Edvard Is walisiske enheter med langbuer nektet å delta. De engelske og irske soldatene greide derimot å påføre skader og forvirring i schiltronene som det engelske kavaleriet kunne utnytte. Til slutt brøt schiltronene sammen og de overlevende fra Wallaces hærstyrke flyktet.
Etter slaget.
William Wallace greide å flykte, skjønt hans egen stolthet og hans militære omdømme og rykte dalte kraftig. Edvard I greide derimot ikke å følge opp sin seier. Mangel på forsyninger tvang ham til å dra tilbake til England. Ledelsen av den skotske uavhengighetskrig gikk videre til Robert Bruce da William Wallace trakk seg. Bruce klarte senere å komme til en ‘forståelse’ med kong Edvard i 1302. Wallace hadde tidligere avvist alle forsøk på fred med England.
Det skotske kavaleriet har blitt bedømt som forrædere for å ha desertert fra slagmarken, men er blitt forsvart ved at Wallaces plan var at de skulle gjøre et nærmest selvmordsangrep. I antall var det skotske kavaleriet fåtallige, og om de hadde angrepet ville de sannsynligvis ha greid å gjøre skade på den engelske hærstyrken, men om det hadde vært nok til å snu utfallet er det ikke mulig å avgjøre på grunnlag av den informasjon som er etterlatt. Det kan dog bemerkes at det skotske kavaleriet deltok i slaget ved Bannockburn og det slaget resulterte i skotsk seier.
Trivia.
Mel Gibsons film "Braveheart" er kjent for å ikke bare vise en rekke direkte historiske feil, men også politiske anakronismer som sannsynligvis er ment for et nåtidig amerikansk publikum. Filmen viser at irlendere angriper, deretter stoppe opp og håndhilse med de skotske troppene og bytte side. Filmen kommuniserer da med de store grupper av irske etterkommere i USA. I realiteten sto irlenderne på engelsk side mens det var walisiske bueskyttere som nektet å slåss. Det var irlenderne som gjorde størst skade på skottene. Filmen beskriver også irlenderne som vernepliktige. Det er en anakronisme i middelalderen. I realiteten var de leiesoldater som sloss for den som betalte dem. Wallace blir dessuten vist at han taper en kamp en til en med Robert Bruce som sloss på engelsk side og beskytter den engelske kongen. Det er selvsagt feil.
Falkirk 1298


Larry Mullen.
Larry Mullen jr., døpenavn Laurence Joseph Mullen jr., (født 31. oktober 1961) er trommeslageren i det irske rockebandet U2.
Biografi.
Larry Mullen jr. vokste opp i Artane på nordsiden av Dublin, som den midterste av de tre barna til Maureen og Larry Mullen. Foreldrene hans syntes gutten burde lære seg å spille et instrument, og oppdaget fort at han likte best å tromme. Han tok trommetimer hos Joe Bonnie, som var Irlands mest berømte trommeslager. Han fikk sitt første egne trommesett i 1973 kjøpt av sin eldste søster, Cecilia. Før han dannet U2, spilte han i Post-Office Workers Union Band og The Artane Boys' Band. I 1978 døde moren hans i en bilulykke, og det var Bono, som selv hadde mistet sin mor, som hjalp han gjennom sorgen. Det var først etter at U2 slo gjennom, at han la «jr.» til navnet sitt, siden alle skattekravene hans ble sendt til faren.
Mullen ville egentlig være leder i bandet han dannet i 1976, men han ga fort opp denne drømmen da han så hvor karismatisk Bono var.
I tillegg til U2 har Mullen spilt trommer for artister som Nanci Griffith, Daniel Lanois, Emmylou Harris, Robbie Robertson, Paul Brady og B.B. King. I tillegg har han co-skrevet landslagssangen til det irske fotballandslaget under fotball VM i 1990, «Put 'Em Under Preassure». Han spilte også inn filmmusikken til i 1996, sammen med Adam Clayton.
Han har vært sammen med Ann Acheson i over 20 år, og sammen har de barna Aaron Elvis (født 1995), Ava (født 1998) og Ezra (født 2001).


Eugène Charles Catalan.
Eugène Charles Catalan (født 30. mai 1814 i Brugge, død 14. februar 1894) var en belgisk matematiker.
Catalan ble født i Belgia, men studerte matematikk ved École Polytechnique i Paris, hvor han møtte Joseph Liouville. I 1834 ble han utvist fra universitetet, og flyttet da til Châlons-sur-Marne hvor han fikk en stilling. Med støtte fra Liouville dro han i 1838 tilbake til École Polytechnique for å undervise i deskriptiv geometri.
Catalan arbeidet med kjedebrøker, deskriptiv geometri, tallteori og kombinatorikk. Han formulerte Catalans formodning i 1844, som først ble bevist av 259;ilescu i 2002. Han introduserte også Catalantallene for å løse et matematisk problem.


Giovanni Bellini.
Giovanni Bellini (født ca 1430 i Venezia, død 29. november 1516 i Venezia) var en italiensk maler. Han tilhørte en kjent malerfamilie og var sønn av Jacopo Bellini. I tidlige år var han i lære blant andre hos sin svoger Andrea Mantegna i Padova.
Bellini regnes til de mest fremragende mestere av den tidlige renessansen i Nord-Italia. Til hans skole hørte en rekke berømte malere, som Giorgione og Tizian.


Valldal.
Valldal er et dalføre som løper om lag 30 km fra Storfjorden på Sunnmøre og ender på toppen av Trollstigen. Store deler av dalføret består av en flat og lavtliggende dalbunn med gode muligheter for jordbruk. Dalbunnen stiger jevnt og rolig fra havnivå til om lag 450 moh. ved Langdal (den siste gården 23 km fra fjorden), og videre til 850 moh. ved vannskillet mot Rauma kommune (Alnesreset). Det skarpt avgrensede dalføret og de bratte fjellsiden langs Storfjorden har gjort Valldalen til et bygdelag med klar identitet. Valldal har om lag 1000 innbyggere konsentrert til de 10 km nærmest fjorden. Dalen har vakker natur, godt klima og gode muligheter for friluftsliv.
Sylte ved Storfjorden er sentrum i Valldal og kommunesenter for Norddal kommune, og er nærmeste nabo til de store fyrtårna i norsk reiseliv; Geirangerfjorden og Trollstigen. Sylte ligger midtveis mellom Geiranger og Åndalsnes. Fra Sylte går fylkesveg gjennom tunnel til Fjørå (med sideveg til fjellgårdene Selboskar og Hauge) og videre til Tafjord. Vegen til Tafjord passerer i tunnel under stedet der en fjellhammer raste ut og skapte Tafjord-ulykka. Riksvei 63 går fra Linge, langs hele dalføret og over Trollstigen til Åndalsnes. Fra fergestedet Linge ved Sylte går riksveg 650 vestover mot Stordal, Sjøholt og Ålesund, om vinteren er dette eneste veg ut av bygda.
Jordbruk.
Jordbruk er viktigste næringsvei i Valldalen. Valldal er kjent for jordbær og naturlig nok er det en jordbærplante med tre bær som pryder kommunevåpenet til Norddal kommune. I 2002 ble det levert inn rundt 840 tonn jordbær til Valldal Grønt som er den lokale grosisten for det som blir dyrket i Valldal. Legger man til selvplukk og det som blir solgt direkte langs veiene og på Linge ferjekai nærmer man seg nok rundt 900 tonn jordbær dette året. Like utenfor sentrum ligger strandgårdene Linge, der krigshelten fra 2. verdenskrig, Martin Linge ble født. Her er det mengder med frukt/bærtrær (epler, pærer, plommer, aprikoser, moreller og faktisk også valnøtt) og et vakkert skue når blomstringen er i gang.
Helse.
Muritunet er et rehabilitering og opptreningssenter og den største private bedriften i Valldal med rundt 80 ansatte.
Industri.
Nær sentrum ligger trevarefabrikk, betongvarefabrikk og en del mindre industribedrifter. Valldal har ingen større industribedrifter. Syltemoa har store forekomster av sand av god kvalitet og store mengder sand har vært hentet ut og solgt i distriktet.
Næringshage.
I Valldal ligger også næringshagen Fjordhagen med lokale bedrifter som
Reiseliv.
Valldal ligger midt i turistruta mellom Trollstigen og Geiranger, og store deler av biltrafikken i tilknytning til Trollstigen og Geiranger følger riksveg 63 gjennom dalen. Vegen over Trollstigen er vinterstengt og åpnes normalt i slutten av mai. Etterhvert har det dukka opp tilbud for både lokale og forbireisende, og reiseliv har utviklet seg til en av viktig næring i bygda og er i stadig vekst. Holsfossen, Gudbrandsjuvet og Skjærdsura er populære severdigheter langs riksvegen. Det stupbratte Syltefjellet med Sylteormen kan også beskues fra Sylte eller Muri. Det er god utsikt fra Heia, Syltefjellet og Åsen.
Natur og friluftsliv.
Valldalen er omkranset av fjell på 1500-1800 moh., flere av disse alpine med spisse topper og isbreer. I området er det storslått natur og mange fine turmål. Valldalen utgjør nordvestlig grense for den nye nasjonalparken Reinheimen. Flere ruter til Turistforeningens hytter i Tafjordfjella begynner i Valldalen og følger lange sidedaler innover i Reinheimen. Fra Valldal er det fine overganger langs sidedaler til Stordal, Innfjorden, Rauma og Lesja. Fra toppen av Trollstigen (Stigrøra og Alnesreset) er det lett tilgang til baksida av den berømte Trollveggen i Trolltindane, samt til de særpregede toppene Bispen og Kongen. Storelva Valldøla fører vann fra et stort nedslagsfelt i fjellområdene og sidedaler. Vassdraget er ikke regulert og har få store vann, og har av den grunn svært varierende vannføring over året. Lange fjellsider kombinert med periodevis store snømengder gjør deler av dalbunnen utsatt for snøskred. Den mektige Jamtefonna ødela påsken 1982 telefonsentralen, kraftlinjer, bolighus og uthus uten at personer ble alvorlig skadet. Valldalsfonna ødela i 1979 bolighus og hytter og sperret riksveien i flere hundre meters lengde.
Fiske.
Valldøla som renner gjennom Valldal kan by på laksefiske de første 10 km oppover dalen, og ørretfiske fra Gudbrandsjuvet og helt fram til Trollstigen. Fiskekort selges mellom annet på tursitinformasjonen i sentrum. Valldøla var tidligere en svært god lakseelv, og det ble bygd laksetrapper forbi Holsfossen og Kyrfonna for å la laksen gå helt til Gudbrandsjuvet. Laksestammen har av mange årsaker falt tilbake de siste 25 årene, og i 1991 ble elva behandlet med plantegiften rotenon i et forsøk på å utrydde lakseparasitten gyrodactylus salaris.
Jakt.
Valldal har en stor hjortestamme som hver høst gir god matauk for grunneierne. Det blir også jaktet på rådyr. Fjellområdene mellom Valldal, Sjåk og Lesja har hatt egen reinsstamme som tidligere også ble beskattet fra Valldalssiden. I 1999 ble det satt ut om lag 50 reinsdyr for å prøve å bygge opp en ny Valldalsstamme. Denne lever fortsatt(2007) i beste velgående, uten at det er snakk om noen stor vekst. Rypejakt er mulig øverst i dalen.
Snorres kongesagaer.
Valldal blir nevnt i Snorres kongesagaer, nærmere bestemt i sagaen om Olav den Hellige. I denne sagen kan man lese om Olav den Helliges, kamp med sjøormen i fjorden. Til slutt får Olav slengt den i fjellveggen av Syltefjellet. Den dag i dag kan man se Sylteormen i den bratte sørvendte veggen av Syltefjellet. Rett ovenfor sentrum i Valldal, Sylte finner man Olavsstøtta den er reist der det sies at Olav den hellige satt og så på båtene sine brenne, slik at fienden ikke skulle kunne nyttigjøre seg av disse, før han satte avgårde fram over Valldalen. Lenger fremme i dalen finner man Olav's kilda som sies å ha helbredende effekt og helt fram til vår tid har man gitt vannet til husdyr som ikke var friske. Under Olav sin vandring oppover dalen fikk han hjelp av folkene som bodde på gården Grønning for å komme seg gjennom Skjærsurda som takk for hjelpen sa Olav at kornet aldri skulle fryse, noe det i følge de innfødte heller aldri har gjort..


H.C. Andersen-prisen.
H.C. Andersen-prisen ("The Hans Christian Andersen Award"), Hans Christian Andersen-medaljen ("The Hans Christian Andersen Medal") eller IBBY-prisen er en internasjonal barnebokpris. Den ble opprettet i 1956 og deles ut av IBBY (International Board on Books for Young People) hvert annet år.
Prisen går til en forfatter og fra 1966 også til en illustratør for deres samlede forfatterskap eller illustrasjonskunst. Prisen regnes vanligvis som barnelitteraturens høyeste utmerkelse og kalles ofte «Den lille Nobelprisen». Selve prisen er en gullmedalje.
Prisen har som regel blitt delt ut i Danmark, av den danske dronningen, Margrethe II, men har de siste årene også blitt utdelt ved Barnebokmessen i Bologna.
Prisen har blitt utdelt til forfattere og illustratører fra alle verdensdeler, unntatt Afrika. Siden 2003 har prisens rolle som verdens viktigste barnebokpris blitt utfordret av den svenske Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren (ALMA).
Prismottagere.
a> ble den andre prismottakeren, i 1958. Tysk frimerke fra 2007


International Board on Books for Young People.
IBBY eller International Board on Books for Young People er en internasjonal organisasjon for å spre kunnskap om barne- og ungdomslitteratur. Den ble stiftet i Basel i Sveits i 1953. Norsk Barnebokforum (IBBY Norge) ble stiftet i 1956 som den norske seksjonen av IBBY.
IBBY arrangerer bl.a. kongresser og deler ut H.C. Andersen-prisen til en forfatter og illustratør hvert annet år. I tillegg utnevner de hvert annet år en forfatter, illustratør eller oversetter fra hvert land på en såkalt «Honour List».
IBBY Norge deler ut Askeladdprisen. Den svenske seksjonen deler ut Gulliverpriset.
Eksterne lenker.
Books for Young People


Grimolds plass 12.
Grimolds plass 12 er et fiktivt sted i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling.
Grimolds plass er et ordspill på det engelske «grim old place» ("Skrekkelig, gammelt sted").
Huset var opprinnelig familiehjemmet til familien Svaart. Huset ble etter lang tid arvet av Sirius Svaart. Siden Sirius var sterkt uenig i resten av familiens syn på halvblods magikere, fikk han problemer med husets faste beboere. Portrettet av hans mor, som henger i gangen (sannsynligvis satt fast ved hjelp av en sterk trylleformel, for ingen greier å fjerne det), er helt fra seg over at en person som Sirius, som menger seg med halvblods magikere, kan bo i "hennes" hus. Sirius har også problemer med husnissen Krynkel. Krynkel mumler stadig bemerkninger bak ryggen på Sirius, og han prøver så godt han kan å «misforstå» ordrene som blir gitt ham.
Huset har stått ubrukt i mange år før Sirius tok over, og det var dermed infisert av støv, magiske skadedyr og ulike forhekselser da føniksordenen skulle begynne å bruke det. Huset var også allerede implementert med en hel del sikkerhetstiltak, slik at føniksordenen slapp å bruke så mye tid på slike ting. Dette var en av grunnene til at føniksordenen valgte å bruke det som hovedkvarter.
I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" arver Harry huset. Albus Humlesnurr har valgt å fjerne Føniksordenen fra huset inntil de har forsikret seg om at Harry virkelig eier det. Trylleformlene familien Svaart har satt på huset kunne ha vært av en slik art at kun familiemedlemmer eller fullblods magikere kunne eie det, og i det tilfelle var det sannsynlig at huset var eid av Sirius' nærmeste slektning, Bellatrix DeMons. Humlesnurr testet Harrys eierskap ved å få Harry til å gi ordre til Krynkel, husnissen som er permanent knyttet til huset.


Wilhelm von Tangen Hansteen.
Wilhelm von Tangen Hansteen (født 11. mai 1896 i Kristiania, død 6. september 1980 i Oslo) var norsk forsvarssjef, offiser og jurist. Hansteen var utdannet fra Krigsskolen, Den militære høyskole og cand.jur. fra Universitetet i Oslo. Han arbeidet som dommerfullmektig, deretter i Generalstaben fra 1931. I perioden 1936–41 var han militærattaché i Finland.
Hansteen ivret for Finlands sak under Vinterkrigen, og det var mye hans fortjeneste at Norge i hemmelighet og i strid med sin nøytralitet forsynte finnene med artilleri og ammunisjon.
I 1942 ble Hansteen utnevnt til generalmajor, forsvarssjef og sjef for den nyopprettede norske Forsvarets overkommando i London.
Som forsvarssjef under andre verdenskrig ble Hansteen sentral i organiseringen av de norske styrkene i utlandet, koordineringen mellom norske og britiske militære myndigheter og planleggingen av frigjøringen av Norge. I 1944 overtok kronprins Olav som forsvarssjef mens Hansteen ble nestkommanderende, hovedsakelig for å gi overkommandoen mer diplomatisk tyngde.
I 1945 ble Hansteen generalinspektør for Heimevernet. Han var 1947–48 sjef for Tysklandsbrigaden, generalløytnant og hærsjef 1948–56. Fra 1956 og inntil han ble pensjonert i 1966 var Hansteen generalkrigskommissær.
Hansteen var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og Knight Commander av den britiske Order of the Bath, kommandør av den franske ordenen Æreslegionen. Han mottok andre ordener, bl.a. storkorset av den svenske Sverdordenen.


Grand Canyon.
Grand Canyon er en enorm kløft i det nordlige Arizona i USA, og den er en av USAs største turistattrakasjoner. Den har blitt skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. Grand Canyon er omtrent 446 km lang, varierer i bredde fra 0,5 til 29 km, og når et dyp på over 1600 m fra topp til bunn. Grunnet denne dybden er det mulig å observere over 2 milliarder år med geologisk historie i lagene som er synlig.
Den første europeeren som oppdaget Grand Canyon var spanjolen García López de Cárdenas i 1540. Da hadde det allerede bodd indianere i området i over 3 000 år.
Grand Canyon ligger innenfor Grand Canyon nasjonalpark, som er oppført på UNESCOs verdensarvliste.


Ole Berg.
Ole Berg (født 1890, død 1968) var en norsk generalløytnant og forsvarssjef.
Ole Berg var som oberstløytnant og sjef for 6. brigade under kampene i Nord-Norge i 1940. Etter at styrkene i Nord-Norge kapitulerte 10. mai, var han med i en gruppe ledet av major Olaf Helset som skulle samle de forskjellige motstandsgruppene under en felles ledelse i det som skulle bli Milorg. Etter at Helset ble arrestert i februar 1941 tok Ole Berg over ledelsen i "Det militære råd" og fungerte frem til han måtte flykte til Sverige i januar 1943. I Sverige ble han militærinspektør og sjef for Militærkontoret ved den Den norske legasjon.
Etter krigen rykket Ole Berg raskt opp i gradene og ble som generalløytnant 1. september 1945 sjef for Hærens Overkommando og senere sjef for Forsvarsstaben (i praksis Forsvarssjef) i perioden 1. august 1946 – 31. oktober 1955.
Ole Berg var far til generalløytnant Ulf Berg.


Arkitektoniske perioder.
Arkitektoniske perioder eller arkitekturperioder er de historiske periodene det er naturlig å inndele arkitekturhistorien inn i. Periodene er en kunstig klassifisering av stiltrekk i forhold til historien. Begrepet er beslektet og ofte identisk med begrepet stilart som siden det nittende århundre er brukt i de forskjellige teoriene om kunstens utvikling. Periodebegrepet er tett knyttet til kunsthistorien og selv om det er vanskelig å definere presist når en periode starter og slutter et nyttig redskap i den kunsthistoriske vitenskap.
Periodebegrepet har mer og mer overtatt for stil når det gjelder inndeling av kunst og arkitektur fordi moderne forskning viser at det er vanskelig å sette et byggverk inn i et strengt stilhierarki, og at et periodebegrep også forteller mer om de historiske forholdene som er med å skape kunstverket. I moderne faglitteratur bruker bare betegnelsen periode, men i eldre litteratur inspirert av 1800-talls forskning brukes stilbegrepet.


Ekspresjonisme.
Ekspresjonisme og ekspresjonistisk betegner en kunstretning og en uttrykksform, og har preget de fleste kunstneriske disipliner som billedkunst, litteratur, musikk, teater, film og arkitektur. At et kunstverk er «ekspresjonistisk» betyr gjerne at verket uttrykker kunstnerens indre følelser, gjennom en subjektiv og forvridd fremstilling av den ytre verden. Uttrykket i ekspresjonistisk billedkunst er ofte kantete, nervøst og voldsomt.
Historikk.
Eksempler på ekspresjonistiske stilelementer kan finnes langt tilbake i kunsthistorien, som i den spanske barokkmaleren El Grecos bilder, eller Francisco Goyas «sorte malerier», som han malte mot slutten av sitt liv. Kunstretninger som postimpresjonisme, fauvisme og symbolisme, og kunstnere som Edvard Munch, Paul Gauguin, Paul Cézanne og Vincent van Gogh blir sett som forløpere for ekspresjonismen.
Som en egen kunstnerisk retning assosieres ekspresjonisme først og fremst med Tyskland i årene mellom ca. 1900 og 1940. Kunstnergrupper som "Die Brücke" og "Blaue Reiter" blir ansett som de mest fremstående representantene for den tyske ekspresjonismen, i tillegg til filmskapere som Fritz Lang.
Ekspresjonismen ble begrepsfestet som en motsetning til impresjonismen. I et ekspresjonistisk kunstverk vil gjengivelsen av et umiddelbart inntrykk av den sette verden måtte vike for komplekse tolkninger av en mer psykologisk natur. Ekspresjonistisk kunst forbindes gjerne med framstillinger av angst og sjelelig mørke, og kan ses i sammenheng med andre viktige kunstneriske og intellektuelle bevegelser på 1900-tallet som eksistensialisme og psykoanalysens teorier om det underbevisste.
Ekspresjonismen ble fordømt av de tyske nazistene som «entartete Kunst», det vil si utartet og degenerert kunst.


Bamble kirke.
Bamble kirke er en trekirke i Bamble kommune i Telemark. Kirken ble bygget i 1845, som en tømret korskirke. Sognepresten i Bamble, Gustav Adolph Lammers, hadde selv tegnet kirken, og den ble oppført like ved ruinene etter den gamle Olavskirken (Skeidi kirke).
Bygningen.
Kirken fikk en enkel form, bl.a. et beskjedent tårn. Den regnes som Norges første nygotiske kirke, men bærer også spor av datidens lokale byggeskikk.
I 1902 ble kirken restaurert, og fikk samtidig det nye tårnet som gir kirken det høyreiste utseende den har i dag. Restaureringen og ombyggingen ble ledet av arkitekt Hjalmar Welhaven.
I 1985 ble kirken igjen restaurert, og fikk da bl.a. tilbakeført farvesettingen til slik den hadde vært i 1902.
Inventar.
I koret har kirken et stort kors i midten flankert av to altertavler som forestiller loven og evangeliet. Begge altertavlene er malt av Gustav Adolph Lammers. Korset er tegnet av Per Vigeland og skåret av brødrene Anker og Bjarne Walle fra Bamble. Vigeland utførte også glassmaleriet i bakgrunnen. Dette har den oppstandne Kristus som motiv.
Kirkens eldste inventar er et eksemplar av Christian IIIs Bibel fra 1550 og messinglysestaker som lensherre Ove Gjedde skjenket til gamlekirken i 1643.


Jakob Schive.
Jakob Schive (født 1897, død 1969) var en norsk kaptein og deltok i kampene våren 1940, etter kapitulasjonen ble han ansatt i Norges geografiske oppmåling (NGO), og med i en gruppe ledet av major Olaf Helset som samlet de forskjellige motstandsgruppene under en felles ledelse i det som skulle bli Milorg. Han ble med i "Rådet" høsten 1941 og dro i oktober sammen med Johan Holst over til Storbritannia for å forbedre forholdet mellom Milorg og London-regjeringen og SOE. Derfra og ut krigen tjenestegjorde han ved Forsvarets overkommando (FO) i London hvor han ble sjef for "FO 4" som var FOs hjemmefrontsavdeling. Seinere ble han forfremmet til oberst.
Jakob Schive møtte milorgledelsen i Norge sommeren 1942, og deltok i et viktig oppklaringsmøte mellom representanter fra regjeringen, SOE og Hjemmefronten ved det svenske tettstedet Köpmannebro ved Väneren våren 1943


Nygotikk.
Nygotikk er en retning innen arkitekturen og en fase innen historismen. Retningen hadde formforbilder fra gotikk og kan sies å være en form for romantikk i arkitektur. En ønsket at bygningens utforming skulle fortelle noe om den virksomheten som foregikk i den og definerte gotikken som spesielt egnet til kirkebygg fordi den kunne oppfattes som kristen. Derfor ble nygotikken brukt mye til kirker.
Den første historistiske stilen.
Nygotiske kirker ble bygd i England fra ca. 1825 av, og i Europa holdt stilen seg til etter 1900. I USA og Canada bygde man imidlertid nygotiske kirker frem til 1930-årene. Stilen har også satt sine spor på de tidligere skyskraperne i New York og Chicago.
Viktige navn er Augustus Welby Pugin, John Ruskin og Eugène-Emmanuel Viollet-le-Duc, som spesielt er husket for restaureringen av Notre-Dame i Paris. Viktige nygotiske byggverk internasjonalt er St. Patrick's Cathedral og Cathedral of Saint John the Divine i New York, Notre Dame de Montréal og katedralen i Liverpool.
Eksempler på verdslige bygninger er Parlamentet med Big Ben og Tower Bridge i London, parlamentsbygningene i Ottawa og et utall colleger og universiteter i USA.
Iglesia de Coronado, Costa Rica. Disse typisk gotiske hvelvene er ved nærmere ettersyn av tre
Nygotikk i Norge.
I Norge ble det reist mange bygninger i nygotikk i perioden 1850–1900. Eksempler på viktige nygotiske kirker i Norge er flere kirker i Oslo, slik som Kampen kirke og Trefoldighetskirken med flere. Domkirkene i Tønsberg, Fredrikstad og Kristiansand er andre eksempler, sammen med Johanneskirken i Bergen, Skien kirke og Bragernes kirke i Drammen. Domkirken i Tromsø og Vågan kirke i Kabelvåg viser en nasjonal tilpasning ved bruk av tre som materiale. Den aller første nygotiske kirken i Norge var ellers en trekirke, Bamble kirke fra 1845.
Lystslottet Oscarshall og Gaustad sykehus er eksempler på verdslig nygotikk.


Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland.
Walter Stewart eller Steward (1293–1326) var den sjette ‘high steward’ av Skottland.
Walter Stewart ble gift med Marjorie Bruce, det eneste barn til ektepartet Isabella av Mar og Robert Bruce. Isabella døde kort tid etter Marjorie ble født i 1296.
Walter Stewart kommanderte en av schiltronene under slaget ved Bannockburn (23. juni-24. juni 1314), men på grunn av sin ungdom og mangel på erfaring var den effektive leder Robert Bruces løytnant «Good Sir James» Douglas. Man mente at uansett at Walter Stewart hadde utmerket seg, og ble belønnet med hånden til den halvvoksne prinsessen av Skottland, som hadde sittet halve livet i engelsk fangenskap. Hennes medgift inkluderte baroniet i Bathgate i West Lothian, Skottland.
To år senere ble Marjorie kastet av en hest, gikk inn i en for tidlig fødsel og født sin første og eneste sønn Robert som forløst med keisersnitt. Hun overlevde fødselen med noen få timer. Hennes sønn skulle komme til å etterfølge sin barnløse onkel David II av Skottland i 1371. Robert ble den senere kong Robert II av Skottland.
Walter Stewarts etterkommere inkluderer Huset Stuart og deres etterkommere som ble monarker av Det forente kongerike Storbritannia, dvs. Skottland og England.
Merk at i Skottland ble den arvelige posisjonen «High Steward» til på 1100-tallet og første gang gitt til normanneren Walter Fitzalan. Hans etterkommere ble Huset Stewart, senere med fransk skrivemåte til Huset Stuart. Merk forskjellen på t og d ‘stewart’ og ‘steward’. «High Steward» må ikke forveksles med «Lord Steward», som er en funksjon i rettssal.


Lars-Kristian Eriksen.
Lars-Kristian Eriksen (født 28. juni 1983) er en norsk fotballspiller. Eriksen er opprinnelig fra Ålesund, men spiller for Odd Grenland. Frem til desember 2008 spilte han for Lyn, en klubb han kom til gjennom Lyns samarbeid med NTG.
Eriksen håndterer begge backrollene, og beskrives som en spiller med stor løpskapasitet, og tidlig i karrieren ble han spådd en framtid på landslaget. Senere skulle flere skader og en ikke like bratt utviklingskurve sette denne spådommen på vent. I november 2006 begynte spekulasjoner om en mulig overgang til Aalesunds FK for Eriksen, men klubben gjorde ingen tilnærmelser, og det ble med løse rykter fra flere hold.
Den 4. september 2008 ble det kjent at han hadde signert en kontrakt med Lillestrøm Sportsklubb gjeldende fra og med endt sesong 2008. Flere tidligere Lyn-spillere forsvant fra klubben i denne perioden, grunnet klubbens økonomiske vanskeligheter. Den 6. september 2011 offentliggjorde Odd Grenland på sin hjemmeside at de hadde signert Lars-Kristian Eriksen på en bosmannovergang. Eriksen aksepterte tilbudet over Lillestrøm sitt, og begrunnet sin overgang med at han i Odd får bekle sin foretrukne posisjon.
Eriksen har 19 landskamper og 2 mål for Norges U-21 landslag. Han har også 3 landskamper for G-19 landslaget.


University of Cambridge.
University of Cambridge er det nest eldste universitet i den engelskspråklige verden. Det har noen av de strengeste adgangskriterier i Storbritannia, og er ved siden av University of Oxford et av verdens mest prestisjefylte universiteter (de to universitetene omtales ofte med teleskopordet "Oxbridge").
"Cambridge" inntar førsteplassen globalt på "Times liste over verdens beste universiteter.
Hele 65 Nobelpriser er blitt vunnet av folk tilknyttet universitetet, og Cambridge har dermed etter mange estimater flere tilknyttede Nobelprisvinnere enn noe annet universitet.
De tidligste arkivene er ikke bevart, men det er kjent at universitetet vokste frem fra en sammenslutning av forskere i Cambridge, England i 1209. De skal ha flyktet fra Oxford etter et sammenstøt med byens borgere.
Historie.
Den offisielle grunnleggelsen av universitetet spores tilbake til et forfatningsdokument utstedt av Henrik III av England i 1231, samt en bulle utstedt av Pave Johannes XXII i 1318, som gav uteksaminerte fra universitetet rett til å undervise i hele den kristelige verden.
Det første kollegiet, Peterhouse ble grunnlagt i 1284 av biskop Hugo Balsham av Ely. Svært mange av de øvrige kollegiene ble grunnlagt på tretten- og fjortenhundretallet. Det yngste av de nåværende kollegiene er Robinson College, som ble formelt etablert i 1981
Henrik VIII av Englands oppløsning av klostrene i England midt på 1500-tallet forårsaket en betydelig endring i universitetets læreområder, fra et fokus på kanonisk rett, til Matematikk, bibelstudier og de klassiske kunster.
Cambridge beveget seg samtidig bort fra katolisismen, og produserte flere protestantiske tenkere og maktpersoner, bl.a. Oliver Cromwell, leder av parlamentarierne under den engelske borgerkrigen.


Adam Clayton.
Adam Charles Clayton (født 13. mars 1960) er bassisten i det irske rockebandet U2.
Biografi.
Clayton på konsert i Wien i 2005
Clayton ble født i Oxfordshire i England, og er den eldste sønnen til Brian og Jo Clayton. Da Adam var fem, flyttet familien til Malahide nær Dublin, der hans søster Sarah Jane (Sindy) og broren Sebastian ble født. Han var veldig opprørsk som ung, og byttet skoler flere ganger før han endte på Mount Temple High School, Irlands første friskole. Det var der han så lappen Larry Mullen jr hadde hengt opp der han søkte etter medlemmer til et nytt band. Clayton trodde først det var i skolens regi, og overså det, men møtte opp da han forsto den virkelige sammenhengen. Han kunne ikke spille på sin nyervervede bass, men de andre i bandet ble så imponert over hvor kul han virket, og lot han bli. I bandets spede begynnelse fungerte også Clayton som deres manager. Dette hadde han tid til, etter at han også var blitt sparket ut av Mount Temple.
På begynnelsen av U2s karriere ble Clayton regnet av utenforstående som bandets outsider, særlig siden han ikke delte sine bandmedlemmers religiøse tro og hadde ikke den samme krisen som de andre etter andrealbumet October. Men gruppens dynamikk kunne ikke fungert uten Claytons radar for hva som var hipt eller ikke. Clayton var forlover da Bono giftet seg.
I 1989 ble Clayton tatt av politiet med en liten mengde cannabis på seg. Han slapp unna straff ved å donere en stor pengesum til veldedighet. Men i 1993 skjedde det utenkelige, Clayton, som levde og åndet for rollen som bassist i et rockeband, uteble fra en konsert. Etter bruddet med supermodellen Naomi Campbell, eksploderte alkoholforbruket hans, og mens resten av bandet holdt konsert i Sydney med en roadie på bass, satt Clayton på en strand kun med selskap av en alt for stor promille. Etter dette ble Clayton avholdsmann, flyttet til New York og tok musikkundervisning for første gang. Hvor mye basspillingen hans utviklet seg, er lett å høre på 1997s Pop.
Clayton er fortsatt ugift, men har oppfylt sitt ungdomsmål; å spille bass i et rockeband. Bill Flanagan beskrev det best i sin bok om bandet "Until The End Of The World": «Bono sier at Larry egentlig ønsker å være vokalisten, Bono ønsker å være gitarist, og Edge er egentlig en frustrert trommeslager. Adam derimot, vil bare spille bass.»


Magdalene College (Cambridge).
Magdalene College (uttales) er et kollegium under University of Cambridge. Det ble grunnlagt i 1428 av benediktinerordenen, og gjenopprettet etter reformasjonen i 1542 som "College of St Mary Magdalene". Det var særlig Thomas Audley, rikskansler under Henrik VIII, som sto bak gjenopprettelsen. Han gav kollegiet dets motto, "garde ta foy" («vokt din tro»). De tidligste lederne for kollegiet var fremstående embetsmenn, og som det ofte gikk i datidens politiske klima ble flere av den dømt for høyforræderi og henrettet.
Den mest berømte studenten fra Magdalene er Samuel Pepys, hvis boksamling og personlige dokumenter ble testamentert til kollegiet. Pepys Library regnes som institusjonens vakreste bygning. Kollegiet er kjent for sin tradisjonelle stul, med en flott formell hall. Det var det siste kollegiet i Oxbridge som kun var åpent for menn; den første kvinnelige studenten kom inn i 1988. Det nest siste var Oriel College ved Oxford som åpnet for kvinner i 1985.
De gamle bygningene er vakre og velholdte, men gir samtidig et godt bilde på hvordan kollegiet har vokst frem over tid rundt munkenes gamle grunnleggelse i midten. Det skiller seg fra mange andre kollegier i Cambridge vde at de fleste av de gamle bygningene er i tegl, mens det ellers stort sett er brukt stein.
Til tross for utvidelser i nyere tid er Magdalene en av de minste institusjonene i Cambridge, med litt over 500 studenter. Antallet øker stadig, spesielt for studenter på lavere nivå.


Alexander Stewart, 4. High Steward av Skottland.
Alexander Stewart (ca.1214 – ca.1283) hadde den arvelige posisjonen ‘High Stewart’ av Skottland fra ca 1241 og til han døde. Han var et medlem av Huset Stewart, senere kjent som Huset Stuart.
Alexander ble oldefar til kong Robert II av Skottland, det første Stewart til å bli skottenes konge, og dermed stamfar til de påfølgende skotske monarker og dermed også den nåværende britiske kongelige familie.
Alexander var også den direkte mannlig forbindelsen, via sin andre sønn, og senere til Henry Stuart, lord Darnley som ble gift med Maria Stuart, skottenes dronning.
Hans etterfølger til tittelen ‘High Stewart’ var James Stewart, 5. High Stewart av Skottland.


Ylja kraftverk.
Ylja kraftverk ligger i Vang kommune i Oppland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1973, og utnytter fallet på 693 m fra Steinbusjøen til Strondafjorden. Det er installert et aggregat med Peltonturbin på 64,7 MW. Normal årsproduksjon er på ca 140 GWh.
Steinbusjøen er regulert mellom 1211 og 1180 moh og ved høy vannstand er den og Øyangen et felles magasin.
Fra Øyangen føres vannet gjennom en ca. 5 km lang tilløpstunnel, en 220 m lang sjakt, og en rørgate på ca. 1 km til kraftstasjonen som ligger 100 m inne i fjellet.
Tilhørende kraftverket er Bøaåni Pumpestasjon som pumper vann opp til driftstunnellen. Stasjonen har en fyllingsdam på 80 m lengde og høyde 5,2 m. Det er 3 pumper i stasjonen, 2 med ytelse 552 kW og en med ytelse 74 kW.
Kraftverket eies og driftes av Oppland Energi AS


James Stewart, 5. High Stewart av Skottland.
James Stewart var den 5.‘ High Stewart’ av Skottland (1243 – 16. juli 1309).
I 1286 var James Stewart med-regent av Skottland som en av seks Voktere av kongeriket Skottland og han støttet kravet til Robert Bruce den eldre til den skotske tronen. Han var motstander til kong Edvard I av Englands forsøk på å dominere Skottland, ratifisert i 1295 avtalen med Frankrike, men i 1297 ble han tvunget til å underkaste seg den engelske kongen.
Engelskmennene brukte James Stewart som sendebud for å forhandle med William Wallace, leder for det skotske opprøret, men James Stewart sluttet isteden til Wallaces sak. James Stewart kjempet sammen med Wallace mot engelskmennene i slaget ved Stirling Bridge, som endte med overveldende skotsk seier.
James Stewart var trofast tilhenger og støtte for Robert Bruce, den senere kong Robert I av Skottland, og ble et medlem av det skotske paralmentet i St. Andrews.
Han døde den 16. juli 1309. Han var gift med Gille eller Jill de Burgh av Ulster, datter av Walter de Burgh, lord av Connaught, 1. jarl av Ulster og Aveline FitzJohn av Shere.
James ble etterfulgt av Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland.


Johan Holst.
Johan Martin Holst (født 1892, død 1953) var medisiner og ble professor i kirurgi ved Rikshospitalet i 1930. Han var spesialist i lungekirurgi og foregangsmann i behandlingen av tuberkulose.
Vinteren 1939-40 deltok han i den finske Vinterkrigen, og etter det tyske angrepet mot Norge i 1940 ble han sanitetssjef for de norske styrkene. Etter kapitulasjonen ble han leder i Nasjonalhjelpen, og med i en gruppe ledet av major Olaf Helset som samlet de forskjellige motstandsgruppene under en felles ledelse i det som skulle bli Milorg. Han ble med i Milorgs ledelse – «Rådet» – i juni 1941 og flyktet i oktober sammen med Jakob Schive over til Storbritannia. Her fikk de i oppgave å forbedre forholdet mellom Milorg og London-regjeringen og SOE. Holst bidrog med å avklare misforståelser mellom regjeringen og «Rådet» slik at Milorg ble godkjent av regjeringen 20. november 1941. Resten av krigen var han sjef for den norske sanitet i Storbritannia.


Kalvedalen kraftverk.
Kalvedalen kraftverk ligger i Vang kommune i Oppland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1967, og utnytter fallet på 240 m fra Fleinsendin til Øyangen. Det er installert en francisturbin på 20 MW. Normal årsproduksjon er på 106 GWh.


Paul McGuinness.
Paul McGuinness (født i juni 1951 i Rinteln ved Hannover) er hovedeier og grunnlegger av Principle Management Limited, et av verdens største artistformidlingsselskaper. Han har vært manageren til U2 siden de slo igjennom.
Han har jobbet i underholdningsbransjen hele sitt voksne liv og er et kjent navn både når det gjelder film og musikk.
Han er medlem av The Content Advisory Group i The Information Society Commission i Irland, samt styremedlem i Digital Media Development Ltd og The School of Film and Drama på University College Dublin.


Michael Douglas.
Michael Kirk Douglas (født 25. september 1944 i New Brunswick i New Jersey) er en Oscar-belønnet amerikansk skuespiller og produsent.
Douglas slo for alvor gjennom som detektiv i tv-serien The Streets of San Francisco fra 1972.
Douglas er mest kjent for sine roller i klassikere som The China Syndrome(1979), Jakten på den grønne diamant(1984), Farlig begjær(1987), Wall Street (film)(1987), Basic Instinct(1992) og Spillet(1997)
Han er sønn av skuespilleren Kirk Douglas og gift med skuespillerinnen Catherine Zeta-Jones.


Bagn kraftverk.
Bagn kraftverk ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1963, og utnytter et fall på 89 m i Begna hvorav 33 meter utgjøres av en betongdemning, "Bagndammen". Det er installert aggregater på tilsammen 64 MW. Normal årsproduksjon er på rundt 280 GWh.
Kraftverket eies med 80% av Skagerak Kraft og 20% av Storbrofoss Kraftanlegg DA.


Eid kraftverk.
Eid kraftverk ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 2000, og er et typisk elvekraftverk. Det er bygget en dam i Begna som hever elva med 10 m, samtidig som elva er senket med 2,5 m nedenfor dammen. Det er installert to Kaplanturbiner med total effekt på 10 MW. Normal årsproduksjon er på rundt 53 GWh.
Bildet viser Eid kraftverk under flommen 2007, foto John Erling Blad.


Kai Holst.
a>. MI6 skal ha hatt et kontaktpunkt i samme gård, og det kan ha vært at Holst prøvde å nå sine britiske kontakter.
Kai Christian Middelthon Holst (født 24. februar 1913, død 27. juni 1945) var fra Lillehammer og med i den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Da Milorgs ledelse ble rullet opp av tyskerne fra høsten 1942, fikk han en sentral rolle i organisasjonen og var med på gjenoppbyggingen.
Holst måtte flykte til Sverige høsten 1943 og arbeidet der ved den norske ambassade ut krigen. En av hans oppgaver var å organisere kurérvirksomheten til og fra Norge. Etter den tyske kapitulasjonen returnerte han til Norge og var med på arrestasjonene i Wehrmachts hovedkvarter på Lillehammer. Dagen etter dro han tilbake til Stockholm og ble funnet død 27. juni 1945 i en blokkleilighet. Offisiell dødsårsak var selvmord.
I ettertid er det blitt spekulert på om Kai Holsts død kan ha hatt sammenheng med oppdraget på Lillehammer. Man vet at amerikansk etterretningstjeneste hadde en Operasjon Paperclip hvor tyskere som hadde informasjon som kunne være interessant i Den kalde krigen, ble samlet og sendt til USA. I Sverige og på Lillehammer fantes det sentrale tyske etterretningsoffiserer, og det kan være at Holst hadde med seg informasjon fra Lillehammer som kunne skade denne operasjonen.
Den 24. juni 1950 ble Holst post mortem hedret for «brave conduct» av den britiske statsministeren, Clement Attlee.


Georg Sabinus.
Georg Sabinus, egentlig "Georg Schüler" (født 23. april 1508 i Brandenburg an der Havel, død 2. desember 1560 i Frankfurt an der Oder) var professor i poesi og første rektor ved Albertina-universitetet i Königsberg. Han var også en anerkjent dikter og diplomat.
Sabinus var sønn av borgermesteren i "Altstadt Brandenburg" Balthasar Schüler. Han studerte litteratur og jurisprudens i Wittenberg fra 1523/24 til 1533. I denne tiden tok han sitt dikternavn, «Sabinus». I Wittenberg holdt bl.a. Martin Luthers allierte Philipp Melanchthon forelesninger, og Sabinus ble tatt imot i hans hus. På en studiereise 1533/34 til Italia gjorde han en rekke viktige bekjentskaper, som han kunne takke for sin utnevnelse til romersk (pavelig) pfalzgreve. Etter hjemkomsten forlovet han seg med Melanchtons datter Anna (1520–1547), som han ble gift med i 1536. Ekteskapet var på grunn av Sabinus' oppfarende natur og Annas bortskjemte barndom ikke lykkelig.
Etter et lengre opphold hos Mainz-erkebiskopen Albrecht av Brandenburg ble han i 1538 professor i poesi ved Viadrina-universitetet i Frankfurt an der Oder. Den 17. august 1544 kunne hertug Albrecht av Brandenburg-Preussen innvie sitt universitet i Königsberg, og utnevnte Sabinus til første rektor.
Albertina nøt allerede fra begynnelsen en lovfestet frihet. Universitetet ble tilfluktssted for undertrykte troende fra både tyske og øvrige europeiske land. De første årtiene etter grunnleggelsen forløp stormfullt. Det kom til bl.a. den evangeliske dogmestrid. Hertugen hadde mot fakultetets vilje tvunget gjennom ansettelsen av Andreas Osiander på en teologisk lærestol.
Etter uenighet med professoren og hertugen reiste Sabinus i 1555 tilbake til Frankfurt/Oder og ble her "kurfyrstelig råd og gesandt". Den brandenburgiske kurfyrste Joachim II sendte ham på en rekke diplomatiske oppdrag i utlandet. I Året 1560 ble han syk under en reise for kurfyrsten til Italia, reiste vinteren tilbake til Frankfurt/Oder og døde kort etter.
Han var i sin tid en kjent og etterspurt forfatter av hyldningsdikt og lærestykker, dessuten skrev han fortolkninger og historiske arbeider. I Ovids ånd forfattet han elegier og valgte sitt navn etter den romerske dikter Sabinus.
Litteratur.
Sabinus, Georg
Sabinus, Georg
Sabinus, Georg
Sabinus, Georg


Konkurrentene til den skotske trone.
I 1290, etter at Margaret I av Skottland døde, var det ingen direkte arvtaker til den skotske trone, men det eksisterte mange fjerne slektninger. For å unngå borgerkrig kontaktet noen skotske ledere kong Edvard I av England for å være dommer mellom 13 som hadde krav, ofte kalt for konkurrenter.
På randen av borgerkrig.
De adelsfamilier som hadde samarbeidet med kong Alexander III av Skottland siden 1260 inkluderte Comyn, Moray, Stewart, Fraser, Macdougall, Graham, Balliol og Mowbray. Faktisk spilte familien Bruce en større rolle i engelsk politikk enn i skotsk. Familien Bruce hadde i tillegg til sine eiendommer i sørvestlige Skottland med jarledømmet Carrick i området Galloway og med herskap Annandale siden 1124, hadde også etablert seg i England, nord for Tee, hvor den første Robert Bruce (død 1142) grunnla klosteret Guisborough og som ble et viktig religiøst senter for Bruce familien til langt inn i på 1200-tallet. Bruce-familien hadde også guvernøransvaret for Carlisle Castle (1267–1268) og sheriffstillingen i Cumberland (1283–1285).
Familien Comyn var den mektigste skotske klanen på denne tiden. Deres militære og politisk kontroll av nordlige Skottland var bortimot ubegrenset og ble markert av en rekke festninger og borger langs de fleste veger og passasjer i Nord-Skottland. Da Margrete av Skottland, «Jomfruen fra Norge», døde i 1290, ble det utpekt seks voktere for å representere fra de viktigste familiene og institusjonene, men vokterne var dominert av tre fra Comyn-familien og deres allierte, William Fraser fra St. Andrews. Den eneste forbindelsen som Bruce-familien hadde til det politiske lederskapet var baron James Stewart, en alliert ved ekteskap. Bruce-familien mente bestemt at de hadde et godt krav på tronen ettersom det ble påstått at Alexander II av Skottland hadde anerkjent Robert Bruce (død 1295) som hans etterfølger i 1238 (se nedenfor) i henhold til systemet med tanisteri. Comyn-familien var av en annen oppfatning.
Borgerkrig.
I 1286 var Comyns makt bortimot uangripelig i nord, men i sydvest ville Bruce utfordre Comyn posisjon og kontroll over det skotske lederskapet. Den 2. april 1286 la Robert Bruce (død 1295) fram familiens krav. Balliol bestred kravet, og Bruce svarte med å rette serie med militære angrep på Balliols festning i Buittle i sørvestlige Skottland, og deretter på de kongelige borgene i Wigtown og Dumfries. I september, på tross av komitéen og det skotske styret, gjorde Robert Bruce en pakt, den såkalte Turnberry Bond, med sin sønn Robert Bruce, jarl av Carrick og hans partnere ved Turnbery.
Ved dette tidspunktet var Skottland i en reell borgerkrig.
Comyn styrket deres posisjon i det sørvestlige Skottland og forsterket de kongelige borgene i Jedburgh, Dumfries, Wigtown, Ayr, Edinburgh og Stirlig, og i 1288 gikk biskop William Fraser til det skritt å be om råd og assistanse fra den engelske kongen. Kong Edvard I av England var da i Frankrike.
Da Edvard I kom tilbake fra Frankrike året etter brøt han den tidligere avtalen om ekteskap mellom hans sønn og Margaret, «Jomfruen fra Norge», og på samme tid øyeblikkelig forsonte Robert Bruce og representantene i den skotske regjeringen. Freden var derimot ikke lenge da den unge dronningen døde på Orknøyene i september 1290. Det betydde en ny politisk ustabilitet.
Robert Bruce samlet en store hærstyrke ved Perth og det tvang William Fraser til igjen å be Edvard I om assistanse. William Fraser benyttet anledningen da han møte den engelske kongen til å anbefale John Balliol, svoger til John Colmyn av Badenoch, som den beste kandidaten til tronen. Robert Bruce bestred kravet og i juni 1291 kom Edvard til Norham, og da som ‘overherre’ av Skottland, ifølge seg selv, for å få en avgjørelse på etterfølgeren. Denne rettssaken ble siden kjent som "Den store saken" ("The Great Cause"). Det begynte i august 1291. Av de 13 kandidatene (se nedenfor) var de to mest seriøse John Balliol og Robert Bruce.
Konkurrentene.
Familietre for konkurrentene til den skotske trone (klikk for større versjon).
Utvelgelsen.
Den endelige beslutningen falt i retten den 17. november 1292. Edvard I av England valgte i favør av den legitime arving ved førstefødselsrett, John Balliol. Til tross for at Bruce benyttet både militære og legitime virkemidler for å styrke sin posisjon i årene mellom 1286 og 1292 gikk Bruce på et nederlag. Robert Bruce den eldre avsto sitt krav til fordel for sin sønn og arving og dermed til hans arving igjen. To dager senere avsto hans sønn, Robert Bruce, jarl av Carrick, sitt jarldømme til sin 18 år gamle sønn og arving. Det var den framtidige konge, Robert Bruce. Disse raske beslutningene sørget for at om første slaget var tapt da John Balliol ble kronet, var ikke kampen over. Begge Robert Bruce, den eldre og den yngre, nektet å sverge troskap til den nye kongen John Balliol. 18-årige Robert, den nye jarlen av Carrick, måtte derimot gjøre det for å få jarldømmet sitt bekreftet.


Carl Gustav Jacob Jacobi.
Carl Gustav Jacob Jacobi (født 10. desember 1804 i Potsdam, død 18. februar 1851 i Berlin) var en tysk matematiker.
Jacobis begavelse for matematikk, men også for språk, vise seg tidlig. Mellom 1816 og 1821 gikk han på Victoria-Gymnasium i Potsdam og studerte deretter ved Humboldt-universitetet i Berlin. 1825 og 1826 fulgte hans promosjon (doktorgrad) og habilisasjon samt hans første forelesninger i Berlin. Fra 1826 til 1843 virket han ved Albertina-universitetet i Königsberg og reformerte der universitetsundervisningen med grunnleggelsen av et matematisk-fysisk seminarium. Fra 1844 var Jacobi medlem av det prøyssiske videnskapsakademiet i Berlin, med rett til å holde forelesninger ved byens universitet.
Jacobi regnes som en av de mest produktive og allsidige matematikere i historien. Den mest originale av hans arbeider er trolig hans teorien om elliptiske funksjoner. Av andre berømte arbeider kan nevnes teorien om den firedelte periodiske funksjon, hans undersøkelser om kretsdeling og deres anvendelse på tallteorien som utgjorde grunnlaget for en videreutvikling av dette fagområdet.
Med arbeidene om differentialgeometri, partielle differentialligninger og variasjonsregning gjelder Jacobi som en pionér innen matematisk fysikk.
Også som lærer var Jacobi en fremragende personlighet, av sine elever ble han betegnet som «det 19. århundres Euler».
Jacobi, Carl Gustav Jacob
Jacobi, Carl Gustav Jacob
Jacobi, Carl Gustav Jacob


Virgin Prunes.
Virgin Prunes er et irsk eksperimentelt rockeband bestående av Gavin Friday på vokal (1977–1986), Guggi på vokal (1977–1984), Dik på gitar (1977–1984), Haa-Lacka Binttii på keyboard og perkusjon (1981), Mary D’Nellon på perkusjon (1981–1984) og gitar (1984–1986), Strongman (1977–1986) på bass, Dave-id Busaras Scott på vokal (1977–1986) og Pod på trommer (1977–1980, 1984–1986).
Biografi.
Bandet ble dannet i midten av 1977 i Dublin, Irland. Bandet bygde seg snart opp et rykte og en tilhengerskare for sine utagerende sceneshow. Bandet havnet også ofte i bråk med mer tradisjonelle rockere som ikke satt pris på den graden av annerledeshet de førte med seg. Bandet holdt konserter i og rundt Dublin, frem til de platedebuterte i 1982 med LPen "...if I die, I die". Denne platen blir regnet som en av deres mest tilgjengelige. Albumet kom etter at de hadde gitt ut syv singler og et bokssett med to singler og fem hefter.
Bandet fikk problemer med å spille inn sitt andrealbum, "Sons Find Devils", takket være et hard turneprogram og utskiftninger av bandmedlemmer. Tittelen ble imidlertid brukt på en video som kom i 1985, med gammelt materiale og live-opptak. Samme år slapp de og et album med gamle rariteter.
Det nye albumet kom først i 1986, da med tittelen "The Moon Looked Down and Laughed". Samme år besluttet Gavin Friday, bandets kreative kraft, å slutte. Gruppen ble oppløst året etter med en liten notis på deres livealbum "The Hidden Lie".
Diskografi.
Dette er albumene bandet ga ut mens de fortsatt var aktive. I tillegg har albumene og alle singlene blitt relansert i en mengde former og formater.


Anne Neville.
Anne Neville (født 11. juni 1456, død 16. mars 1485) var Rikard III av Englands dronninggemalinne fra 1483 til sin død.
Tidlig liv.
Hun ble født på Warwick Castle, og var datter av Richard Neville, 16. jarl av Warwick og Anne Beauchamp. På grunn av sin posisjon som Warwicks datter ble hun gjennom sitt liv brukt i det politiske spillet som foregikk under Rosekrigene. Hun tilbrakte mye av sin barndom på Middleham Castle, hvor hun og søsteren Isabella kom i kontakt med to av sønnene til Richard Plantagenet, 3. hertug av York, som skulle spille en viktig rolle i deres liv.
Prinsesse av Wales.
Fjorten år gammel ble Anne forlovet med Edward av Westminster, som var prins av Wales og tronarving etter sin far Henrik VI. Hennes far var misfornøyd med at han ble skjøvet til side etter å ha hjulpet Edvard IV med å komme til makten, og allierte seg i stedet med Henriks dronning Margaret av Anjou. Forlovelsen ble inngått for å sikre alliansen. Margaret var mistenksom, dels fordi Warwick var en gammel fiende, og dels fordi Isabella hadde gifte seg med Edvard IVs bror George, hertug av Clarence. Det er usikkert om Anne og Edward rakk å gifte seg før han falt i 1470, og i så fall om deres ekteskap ble fullbyrdet. Det som er sikkert er at det ble utført en seremoni på Chateau d'Amboise i Frankrike, antagelig den 13. desember 1470, som enten var et bryllup eller en formell forlovelse. Uansett var dette en bindende ekteskapsavtale etter loven, og gav henne rett til å bruke tittelen prinsesse av Wales.
Warwick ble sendt til England for å gjeninnsette Henrik VI, og lyktes i dette. Men noen få måneder senere falt han i slag. Anne kom til England sammen med sin mann og Margaret, og 4. mai 1471 falt Edward i slaget ved Tewkesbury. Anne var dermed enke, og det oppsto uenighet innen Huset York om hvem hun burde gifte seg med. Richard, hertug av Gloucester, skal ifølge en historie ha møtt henne mens hun arbeidet som tjenestepike i London. Han kjente henne fra barndommen, og en ungdomsforelskelse var antagelig grunnen til at han falt for henne igjen. Hans bror Clarence ønsket å forhindre at de giftet seg, fordi han selv ønsket å få kontroll over Warwicks enorme eiendommer når hans svigermor Anne Beauchamp gikk bort.
Hertuginne av Gloucester.
Anne og Richard giftet seg 12. juli 1472 i Westminster Abbey, og bosatte seg på Middleham Castle, hvor Richard virket som guvernør for det nordlige England. De fikk bare ett barn, Edward, som ble født på Middleham ca. 1473. Annes helse var dårlig, og det er sannsynlig at hun led av tuberkulose.
Dronninggemalinne.
9. april 1483 døde Edvard IV, og ble etterfulgt av sin eldste sønn, Edvard V. 25. juni samme år ble Edvard V og hans søsken erklært for å være uektefødte under "Titulus Regius", og Richard ble kronet som Rikard III. Anne ble kronet som dronninggemalinne, og deres sønn ble prins av Wales. Edward døde plutselig 9. april 1484 i Sheriff Hutton, mens foreldrene var fraværende. Anne adopterte Edward Plantagenet, jarl av Warwick, og kongen utnevnte ham til tronarving.
Etter prinsens død gikk det en tid rykter om at Rikard hadde planer om å skille seg fra Anne og gifte seg med sin kusine Elizabeth av York, men det finnes ikke beviser for dette. Et senere rykte om at han forgiftet sin kone ser ut til å være helt grunnløst. Hun døde, antagelig av tuberkulose, den 16. mars 1485 i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey, men uten at det ble reist noe monument. Først i det 20. århundre reiste Richard III Society et monument for henne i kirken.
Neville, Anne
Neville, Anne
Neville, Anne


Slaget ved Edgecote Moor.
Slaget ved Edgecote Moor ble utkjempet i Northamptonshire, England den 26. juli 1469, under Rosekrigene. Slagstedet heter nå Danes Moor og ligger ved et krysningssted over en bielv til Cherwell.
Bakgrunn.
Richard Neville, 16. jarl av Warwick hadde tidligere under Rosekrigene vært en av yorkistenes mest fremtredende kommandanter. Men han ble svært bitter da dronning Elizabeh Woodvilles slektninger fortrengte ham fra kongens råd, og fordi kongen nektet å la sin bror George, hertug av Clarence gifte seg med datteren Anne Neville. Han allierte seg med Margaret av Anjou for å sette Henrik VI tilbake på tronen, og giftet bort Anne med Henriks arving Edward av Westminster.
På grunn av mindre opprør i nord marsjerte kongen sakte men sikkert nordover. Warwicks agenter begynte, så snart kongen var ute av hovedstaden, å spre rykter om at han var født utenfor ekteskap og at Clarence var Yorks sanne arving.
I nord startet en av Warwicks menn, William Conyers, et opprør under dekknavnet Robing av Redesdale. Edvard mente at det ville være lett å slå det ned, og kalte bare inn en liten styrke. Han forsto raskt at opprørerne var tallmessig overlegne, og han begynte å trekke seg tilbake mot Nottingham for å samle en større styrke. Men kongen manglet den popularitet han tidligere hadde hatt, og slet med å rekruttere soldater. Edvard bestemte seg for å vente i Nottingham til jarlene Pembroke og Devon kom med forsterkninger.
12. juli erklærte Warwick og Clarence åpent at de støttet opprørerne. Den 18. juli marsjerte Warwick fra London med en stor styrke for å forsterke dem. Opprørerne gikk raskt sørover for å møte ham. De omgikk kongens styrke, men gikk nesten rett inn i Pembrokes og Devons styrker ved Edgecote Moor. De to hærene ble klar over hverandre den 25. juli.
Slaget.
Slaget begynte tidlig på morgenen den 26. juli. Først var det en nokså ensidig affære, ettersom Devons walisiske bueskyttere var flere kilometer unna. Opprørerne angrep over elven og tvang Pembroke til å trekke seg tilbake. Han ble angrepet også i den nye posisjonen, men forsvarte seg godt mens han ventet på Devons styrke. Omkring kl. 13 fikk Pembroke vite at Devon var i rask anmarsj, men samtidig ankom Warwicks fortropper, og opprørernes moral fikk et kraftig løft. Da Pembrokes menn så Warwicks merke på slagmarken antok de at hele hans veltrente styrke hadde ankommet, og den kongelige hæren brøt sammen og flyktet fra slagmarken før Devons forsterkninger nådde frem.


Ewald Christian von Kleist.
Ewald Christian von Kleist (født 7. mars 1715 på familiegodset Zeblin ved Köslin i Pommern, død 24. august 1759 i Frankfurt an der Oder) var en prøyssisk dikter og offiser.
Liv.
Kleist tilhørte en av Preussens fornemste uradelsslekter. Han gikk på gymnasiet i Danzig og studerte ved Albertina-universitetet i Königsberg. I 1736 ble han dansk offiser, men ble 1740 kalt til Preussen av kong Fredrik den Store og utnevnt til løytnant ved prins Heinrich av Preussens regiment.
Johann Wilhelm Ludwig Gleim, som på denne tiden levet i Potsdam, vekket først Kleists dikteriske begavelse, og Karl Wilhelm Ramler, som han ble kjent med i 1749, lærte ham å lege sine sjelelige sår. En ulykkelig kjærlighet til Wilhelmine von der Goltz preget tidlig hans diktning.
Etter at han fra 1744 til 1745 hadde deltatt i den annen schlesiske krig, ble han 1749 forfremmet til stabskaptein og fikk to år senere kommandoen over et kompani. Etter en reise til Sveits, og etter å ha vært alvorlig syk, hadde han i mai 1756 på begynt et kuropphold i Freienwalde, da han fikk ordre om å vende tilbake til regimentet og reiste i felten. Allerede året etter ble han forfremmet til major, og deretter til direktør for et feltlasarett i Leipzig.
I Leipzig påbegynte han sitt lille epos "Cissides und Paches" og vant også Gotthold Ephraim Lessings vennskap, som oppfordret ham til å skrive et sørgespill. Han skrev "Seneca", men Kleist mente selv utkastet var mislykket.
I mai 1758 fulgte Kleist prins Heinrichs korps, som drev riksarmeen tilbake til Hof. Tross flere tilbakeslag kunne han ikke bestemme seg for å søke avskjed. I slaget ved Kunersdorf den 12. august 1759 trengte han i spissen for sin bataljon frem mot et fiendtlig batteri. Han ble skadet i høyre hånd, tok sverdet i venstre og stormet videre, før fiendtlige kuler traff hans høyre ben. Avmektig ble Kleiste hele natten liggende på slagmarken, ble plyndret av kosakkene og først den 13. endelig bragt til Frankfurt an der Oder. Her døde han av sine sår 24. august 1759 og ble ærefullt begravet av den russiske garnisonen.
Kunstnerisk verk.
Kleists rene sinn avspeiler seg i alle hans poetiske verker, tidlig i fortellingene "Die Freundschaft" og "Arist" samt i idyllen "Irin". Korrekthet i uttrykket, lykkelig valgte bilder, hvor han begeistret skildrer naturen med friskt liv, samt fylde og velklang i diksjonen karakteriserer hans dikt, bl.a. hans "Frühling", som først 1749 kun ble trykket for hans venner og senere kom i flere opplag, som fikk stort bifall. Ved siden av beskrivende dikt forsøkte Kleist seg også på fabler, idyller og hymner. Hans "Sämtliche Werke" er utgitt av Ramler (Berlin 1760, 2 bd.), senere av Wilhelm Körte (med biografi, Berlin 1803, 2 bd.; 5. oppl. 1853) og senere med "Briefen" av August Sauer (Berlin 1884, 3 Tle.).
Hans hovedverk er diktet "Der Frühling, forfattet i hexameter (1749).
Ewald Christian von Kleist var også forbilde for "Tellheim" i Lessings "Minna von Barnhelm".
Eksterne lenker.
Kleist, Ewald Christian von
Kleist, Ewald Christian von
Kleist, Ewald Christian von
Kleist, Ewald Christian von
Kleist, Ewald Christian von


Romansk arkitektur.
a> var det første i Europa med ribbekrysshvelv og markerte høydepunktet i engelsk romansk arkitektur. Kraftige søyler alternerer med knipper av slankere søyler.
a> har romanske trekk som kan sees i de langstrakte, stiliserte skulpturene
Romansk arkitektur betegner felles trekk ved kirkebygg i det katolske Vest-Europa i den arkitektoniske perioden som dominerte gjennom 1000- og 1200-årene. I kunsthistorien er det vanlig å regne romansk arkitektur som fullt utviklet i tidsrommet fra omtrent 1050 til omtrent 1250.
Navnet fikk perioden på 1800-tallet for å skille den fra gotikken. Betegnelsen hentyder til "romersk" arkitektur, som den "romanske" arkitekturen viderefører mange stiltrekk fra. Flere motiver som kjennetegner romansk arkitektur opptrådte enkeltvis i forskjellige kirker gjennom de foregående århundrene, men først omkring år 1050 ble flere av disse motivene kombinert i ett og samme byggverk.
Perioden etter vestromerrikets var en forfallstid for arkitekturen, som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige deler av riket og mange steder fikk en mer primitiv karakter. Fra år 800 kan vi spore tendensene som skulle munne ut i den romanske arkitekturen gjennom "karolingisk" og "ottonsk" arkitektur.
Utviklingen i perioden.
Karl den store forsøkte å gjenreise keiserriket og gjenopplive den romerske arkitekturen. Den "karolingiske arkitekturen" tar opp mange klassiske motiver. Keiserpalassene i Ingelheim og Aachen var inspirert av de romerske keiseres Palatin i Roma, og programmet ble tydeliggjort gjennom utstrakt gjenbruk av klassiske arkitekturdetaljer, særlig søyler. Best bevart er slottskapellet i Aachen.
"Den ottonske perioden" har fått navn etter de tysk-romerske keiserne fra 919 til 1024. Tyske katedraler fra 900-tallet hadde det massive preget som ble videreført i romansk arkitektur. Karakteristisk var "vestverk" med en forhall på grunnplanet og over denne en apside flankert av høye og smale trappetårn.
De viktigste innovasjonene omkring forrige årtusenskifte var å finne i planløsningene, som viste tendenser til å organisere rommet på nye måter. Mot øst kunne det apsidale koret bli omsluttet av en krans av kapeller, slik det første gang ble gjort i St. Martinskirken i Tours da den ble gjenreist etter brann i 997. Noe tidligere opptrådte koravslutninger med flere sidestilte kapeller, som i klosterkirken i Cluny, innviet i 981. Begge planformer hadde bakgrunn i behovet for flere altere på grunn av tiltagende helgendyrkelse og kravet om at hver prest måtte holde en daglig messe.
I Tyskland ble det samtidig utviklet planer som delte kirkerommet i flere enheter, artikulert ved en veksling mellom kraftige og slanke søyler i arkaderekkene. Mikaelskirken i Hildesheim, påbegynt rett etter år 1000, er typisk for den nye tyske retningen, som også introduserte flere tverrskip og apsider. I Normandie tok kirkearkitekturen en retning som skulle bli karakteristisk for romansk arkitektur i England. Ved å føre slanke søyleskaft hele veien fra gulv til tak ble arkadeveggene tydeligere oppdelt i travéer.
Periodens kjennetegn.
Karakteristisk særlig for tidlig romansk arkitektur var massive murvegger med få og små åpninger, massive pilarer og sparsom bruk av dekor. Senere ble murflatene mer artikulert og fikk større åpninger, mens detaljene ble spinklere. Søyler og pilastre fikk sammensatte tverrsnitt og rikere profilering.
Et av periodens fremste kjennetegn er "rundbuer" over portaler og vinduer. Av den grunn ble "stilen" tidligere ofte kalt «rundbuestil». Buene kunne fremstå som rene utsparinger i det massive murverket, men etter hvert ble de rikere artikulert med recesser og profiler. I England ble siksak-border ("chevron") vanlige omkring år 1100, og slike finnes også i mange norske kirker.
Søylene som dannet arkaderekker og flankerte åpninger ble avsluttet med kapiteler som overgangsledd til buene. De tidlige enkle "terningkapitelene" ble etter hvert omdannet til mer kompliserte "foldekapiteler", og senere ble de rikere dekorert med skulptur. Utover i på 1100-tallet opptrådte nye former videreutviklet fra klassisk arkitektur.
Hvelv ble i tidlige romanske kirker bare brukt over apsider og som "tønnehvelv" over smale sideskip og kapeller, mens bredere midtskip fikk flate bjelkehimlinger. Omkring år 1100 lærte katedralbyggerne også å slå hvelv over større rom. I deler av Frankrike fortsatte man lenge å bruke tønnehvelv, mens videreutviklingen til krysshvelv først skjedde i Tyskland, i katedralen i Speyer. Et avgjørende teknisk nyvinning ble utviklet i England under byggingen av katedralen i Durham (se bildet), som fikk "ribbekrysshvelv". Det innebar at murerne først for hver travé slo buer eller ribber på langs og tvers og diagonalt i kryss. Når ribbene var på plass, kunne mellomrommene fylles ut med murte "hvelvkapper". Forskaling for ribbekrysshvelv var langt enklere og mer rasjonelt enn for massive hvelv.
Periodens kirker var relativt sparsomt dekorert, men steinskulptur forekom, og særlig rikt rundt portalene i kirkenes vestfront. Denne tendensen begynte i Spania omkring 1100 og spredte seg derfra til Syd-Frankrike og videre nordover. Profeter og helgener ble fremstilt i relieff i helfigur, etter hvert mer og mer løsrevet fra veggen til ren friskulptur. Romanske menneskefigurer var høyreiste, slanke og sterkt stiliserte.
Mot slutten av 1100-tallet opptrådte flere andre nye trekk som skulle bli videreutviklet i gotisk arkitektur gjennom de neste århundrene. "Spissbuer" fantes allerede i Cluny, "hvelvribber" i Durham, og "strebebuer" i flere franske kirker.
Skandinavia.
Romansk stiltrekk preget steinkirkene i Skandinavia og fikk stor innflytelse også på stavkirkene. Lund domkirke ble et viktig forbilde for utbredelse av periodens stiltrekk. I Norge ble de relativt få steinkirkene reist etter at Nidaros ble en egen kirkeprovins. De fleste viser sterkest påvirkning fra engelsk kirkearkitektur. Med unntak av katedralene var de fleste meget enkle, og bare noen få var flerskipete. Det er sannsynlig at en "bygghytte" med utenlandske håndverkere har kommet fra Speyer via Lund til Norge. En kan finne spesielle stiltrekk fra denne bygghytten i flere monumenter i Norge. I Bergen finner vi stiltrekk fra Nord-Italia bl.a. i det en har funnet av rester av Munkeliv kloster, i Mariakirken og i Tårnfoten fra Nonneseter kloster. Dette kan sees bl.a. i baserelieffer som går langs yttermurene inne i kirkerommene.
Noen viktige romanske monumenter i Norge: Gamle Aker kirke i Oslo, Nikolaikirken på Gran, Mariakirken i Bergen, skipet i Ringsaker kirke, Stavanger domkirke og tverrskipene i Nidarosdomen.


Gotisk arkitektur.
Skjematisk snittperspektiv av fullt utviklet gotisk konstruksjon med ribbekrysshvelv, strebepilarer og strebebuer
Grunnplan av katedralen i Laon med rett avsluttet kor og tverrskip
Grunnplan av katedralen Notre-Dame i Reims, påbegynt ca. 1210. Koret er blitt absidalt og tverrskipene er i ferd med å forsvinne
Grunnplan av katedralen St-Etienne i Bourges, påbegynt 1195. Kirken mangler tverrskip, men har doble sideskip som går hele veien rundt bygningen
Grunnplan av katedralen i Wells
Grunnplan av katedralen i Salisbury
Katedralen i Beauvais, med gotikkens høyeste hvelv på 48m
Koromgangen i St. Denis, begynnelsen på gotikkenInteriør av katedralen i Laon, fransk unggotikk. Legg merke til at arkadene bæres av kraftige søyler og at veggene har arkade, galleri, triforium og klerestorium
Sideskip i katedralen i Amiens, fransk høygotikk. Arkadene bæres av knippesøyler
a>. Vinduene dekker nesten hele veggflaten
a>. Hvelvets midtribbe i bygningens lengderetning er typisk for engelsk gotikk
Katedralen i York. Hvelvene er beriket med mange dekorative, men statisk unødvendige mellomribber
Vifteformede hvelv i King's College Chapel, Cambridge
Gotisk arkitektur eller "gotikk" betegner fellestrekk ved monumentale byggverk i den arkitektoniske perioden som dominerte det katolske Vest-Europa i middelalderen, fra ca. 1150 til ca. 1550. Gotikken er mer enn noen annen periode innen europeisk kunsthistorie basert på konstruktive prinsipper. Gotikkens byggmestere kombinerte spissbuer, ribbekrysshvelv og strebebuer på en ny måte. De konstruktive utfordringer med iboende estetiske muligheter som byggmestrene sto overfor, møtte de ved å utvikle og raffinere konstruktive løsninger inntil det nesten sublime.
Et sentralt arkitektonisk problem i den forutgående periodens romanske arkitektur var utførelsen av krysshvelv – kryssende tønnehvelv med halvsirkelformet tverrsnitt. Dette gikk noenlunde greit over rom med kvadratisk grunnflate, men ettersom snittlinjen i møtet mellom de kryssende tønnehvelvene fulgte rommets diagonal, fikk denne en "trykket" form ved fast pilhøyde for hele hvelvet. Denne formen, en halv ellipse, var også statisk svakere fordi den ga et større sidetrykk. En løsning var å gjøre også denne diagonalbuen som oppstår i møtet mellom hvelvkappene halvsirkelformet, men dermed ble krysningspunktets pilhøyde markert høyere enn sideveggenes buer. Begge disse løsningene representerte både produksjonstekniske og estetiske problem – steinene i møtet mellom hvelvkappene kunne ikke masseproduseres, men måtte gis individuell form etter sin posisjon i hvelvet, og etterhvert som man nærmet seg toppen av hvelvet ble møtet mellom hvelvkappene visuelt mer og mer utydelig. Enda vanskeligere var det å slå krysshvelv over ikke-kvadratiske rom – med ulik lengde og bredde måtte det ene buesnittets form justeres for å oppnå samme pilhøyde. Dette kunne enten løses ved at den ene buen ble gjort ellipseformet, eller ved å "stylte opp" den smaleste buen med rette stykker under halvsirkelen. Denne siste løsningen ga imidlertid enda større estetiske problemer, idet møtelinjen mellom hvelvkappene kom til å danne en kurve også i vertikalplanet (projeksjonen ned på horisontalplanet danner en S-kurve). Dette var naturligvis også særdeles arbeidskrevende om det skulle utføres nøyaktig, og aller vanskeligst var det å slå kryssende tønnehvelv over de trapesformede enheter i en koromgang rundt apsis.
Disse problemene ble i første omgang løst ved å innføre hvelvribber, d.v.s. markere møtet mellom hvelvkappene med egne buer som kunne mures først, og dermed etablere hvelvets hovedform, hvor hvelvkappene på enklere vis kunne tilpasses. Genistreken i gotikkens byggekunst var at man forlot det halvsirkelformede hvelv og buer og gjorde dem spisse og dermed mer høyreiste. Ved å gjøre buene mer eller mindre spisse ble det mye enklere å lage krysshvelv over rom med ulik lengde og bredde, og dessuten også over polygonale og andre mer kompliserte planformer. Buene både diagonalt og på langsidene kunne gjøres høye nok til å være tilstrekkelig sterke, uavhengig av buehøyden på kortsidene. Og ikke minst – ved at alle buestykkene hver for seg utgjorde deler av sirkelslag, kunne likt utformede buesteinene produseres på forhånd, noe som gjorde byggingen enklere og raskere. Spissbueformen gjorde også trykkfordelingen i konstruksjonen gunstigere.
Inndeling av gotikken.
Vanligvis regnes gotikkens begynnelse fra 1136, da koret i den franske Saint Denis-kirken ble ombygget under ledelse av abbed Suger.
Navnet.
Ordet gotikk er egentlig en nedsettende betegnelse brukt i renessansen. Renessansen så seg selv som en tilbakevending til de klassiske romerske og greske idealer, og gotikken så man følgelig på som en "stil" de germanske barbarene, goterne, hadde tatt med seg. I dag brukes imidlertid navnet på perioden uten noen negativ betydning.
Noen kjennetegn.
Gotikkens byggmestre hadde som mål å bygge høyest mulig og slippe inn mest mulig lys gjennom store vinduer. Dette var en utvikling fra de tunge romanske kirkene fra den forutgående perioden, med små vinduer og massive tønnehvelv eller flate bjelkehimlinger. I den gotiske arkitekturen benyttet man derimot ribbehvelv med et skjelett av bærende murte buer eller ribber og fylte ut mellomrommene med tynne skall av murverk. Med denne skjelettkonstruksjonen ble overdekningen over rommet mye lettere, og veggene fikk en tilsvarende mindre belastning.
For å oppnå så store lysåpninger som mulig, lot man hvelvene bli båret dels av frie søyler, dels av søyler integrert i ytterveggene. Ved å konsentrere lastene fra hvelvene kunne det lages større åpninger i de mellomliggende partier av veggene. Den byggetekniske "revolusjon" som gotikken innebar består først og fremst i kombinasjonen av elementer som allerede var anvendt i en del romanske byggverk: ribbehvelvet, spissbuen og det utvendige system av strebepillarer og strebebuer.
Alle hvelv, også ribbehvelv, overfører et kraftig "sidetrykk" mot veggene eller søylene de springer ut fra. Virkningen er den samme som oppstår hvis vi hviler hodet i hendene og setter albuene på en glatt bordplate. Da vil vekten av hodet få albuene til å skli fra hverandere så hodet siger ned. Den vertikale lasten fra hodet blir omsatt i sidekrefter. På en glatt flate er det ingenting som holder disse sidekreftene i sjakk. Problemet for gotikkens byggmestre var å oppnå stabilitet ved å motvirke sidekreftene fra hvelv og tak.
Dette løste de ved å la sidetrykket fra hvelvene bli tatt imot av kraftige tverrstilte pilarer på utsiden, noe som gjorde at også rommet utenfor ytterveggen ble tatt i bruk i konstruksjonen. For å øke stabiliteten ble de ofte forhøyet med spirlignende påbygg, "fialer" (fransk: "pinacles"), som først og fremst skulle øke tyngden, slik at konstruksjonen bedre kunne ta opp sidekreftene fra hvelvet og føre dem ned til grunnen. Disse fialene var altså ikke bare dekorasjoner; de hadde en viktig konstruktiv funksjon.
I kirker med basilikalt tverrsnitt kunne tårnlignende strebepilarer i sideskipenes yttervegger føres videre opp over taket som frittstående tårn. Herfra kunne det spennes strebebuer som tok imot trykket fra hvelv og tak over midtskipet.
Den fullt utviklede gotiske veggkonstruksjonen ble på denne måten redusert til et skjelett av slanke murpilarer, og murverket i selve veggflaten kunne dermed gjøres mye tynnere eller sløyfes til fordel for store lysåpninger. Det massive langsgående murverket ble erstattet av tverrstilte murskiver. Endringen fra romansk til gotisk konstruksjon kan beskrives som en oppløsning av veggen.
På samme måten ble hvelvene redusert til en skjelettkonstruksjon av ribber som det var murt et hvelvskall i mellom. De gotiske ribbehvelvene var til å begynne med enkle og funksjonelle, men ble mot slutten av stilperioden rikere dekorert med statisk unødvendige mellomribber, og de kunne formes som palmekroner, som nett eller gis andre dekorative former.
Store kirker ble ofte konstruert med et høyere midtskip mellom to lavere sideskip for å gi mest mulig lys til interiøret. En kirke med denne formen kalles en basilika. Sideveggene i midtskipet deles inn i arkade (søylerekken mellom midtskip og sideskip), triforium (veggflaten over arkaden, med samme høyde som hvelv og tak over sideskipet, ofte rikt dekorert eller gjennombrutt), og klerestorium (midskipets vegger over sideskipstaket, med store vindusåpninger). Søylene var i unggotikken runde og relativt kraftige, men ble etterhvert erstattet av knippesøyler som ga et slankere preg.
I tillegg til det konstruktive karakteriseres gotikken av storslagne spissbueportaler, store vinduer fylt med glassmalerier og et vell av skulpturer over hele kirken. Som regel har også vinduene spisse buer, men det er ingen nødvendighet for konstruksjonen.
Noen gotiske kirker mangler en del av disse karakteristikkene. Den kjente kirken Santa Croce i Firenze har eksempelvis et flatt tretak, mens katalanske, tyske og tsjekkiske hallkirker i senmiddelalderen ble bygget med sideskipene hevet opp til samme høyde som midtskipet, og dermed fikk en helt annen romform. I Kroatia og Italia finnes en rekke gotiske kirker med rundbuevinduer, eksempelvis katedralene i Sibenik og i Siena.
Fransk gotikk.
Gotikken oppsto i Ile-de-France, området rundt Paris, omkring 1150. Nord-Frankrike fortsatte å ha en lederrolle i utviklingen av gotikken til utpå 1300-tallet, da land som Tyskland, Spania og England gikk forbi i kreativitet og dristighet.
Et kjennetegn for fransk gotikk er apsidalt (halvrundt) avsluttet kor, gjerne med en rekke kapeller omkring. Tverrskipene blir etterhvert mindre og mindre synlige i grunnplanen. Du finner sjelden høye og massive sentraltårn der tverrskipene møter hovedskipet, men gjerne et slankt spir (fransk: "flèche"). Vestfronten er gjerne flankert av et par høye tårn, over avslutningen av sideskipene. Motivet sies å representere "byporten" til "det himmelske Jerusalem". I endel tilfeller har også tverrskipsfasadene et tårnpar, som vist på Eugéne Viollet-le-Ducs "idealtegning" av en gotisk katedral. Katedralen i Bordeaux har slike tårn ved begge tverrskipsfasadene, men ikke i vestfronten. Katedralen i Laon var planlagt med 7 tårn – to i vestfronten og i hver av tverrskipsfrontene og et kraftig hovedtårn (som er vanlig i engelsk gotikk) over krysset. I Chartres var det planlagt hele 8 tårn, idet også korets omgang var flankert av et tårnpar. Bare vestfronttårnene ble fullført over; de øvrige er avsluttet i høyde med midtskipets takfot. Også katedralen i Reims, og klosterkirken i St. Dénis har ufullførte tårnpar ved tverrskipsfasadene.
Unggotikken.
Abbed Sugers kor i klosterkirken Saint-Denis regnes som begynnelsen på gotikken. Det er bare koromgangen som er bevart, da selve koret og skipet i kirken ble ombygget på 1300-tallet. Her er de viktigste nyvinningene i gotikken på plass: spissbuen og ribbehvelvet. Disse var antakelig konstruert først, og så ble mellomrommene fylt. Et annet tidlig byggverk, som også er bedre bevart, er katedralen i Sens, som i løpet av byggeperioden midt på 1100-tallet illustrerer overgangen mellom romansk og gotisk arkitektur.
Andre halvdel av 1100-tallet er preget av eksperimentering med form og bæreevne, og i flere katedraler fra denne tiden, slik som "Soissonskatedralen", "Laonkatedralen" påbegynt i 1155 og Notre-Dame i Paris påbegynt ca. 1160, utforskes mulighetene for å bygge høyere og gjøre vinduene større.
Katedralene i Laon og Noyon (påbegynt ca. 1170), og tverrskipet i Soissons har innvendige vegger med fire "etasjer" (som også Notre Dame i Paris hadde før ombyggingen omkring 1300), mens det vanlige kom til å bli tre. Her finner vi arkader, galleri, triforium og klerestorium. I Laon er høyden fra gulvet og opp til toppen av skipet er 22m. For å få inn mer lys er der plassert vinduer som vanlig i klerestoriet, og også i galleriet. Det er ingen utvendige strebebuer, men tverrgående murpartier gallerienes hvelv og yttertaket sørger for sidestøtte til midtskipshvelvene. Notre-Dame i Paris har strebebuer. Disse skulle støtte hvelvene i skipet. Kirken er den første av de største gotiske katedralene, 150,2m lang med hvelvhøyde 32,5m. Kirken har idag tre etasjer i veggene, men hadde opprinnelig fire.
Fransk høygotikk.
I 1194 brant den romanske katedralen i Chartres ned, og kirken ble bygd opp igjen i en større og mer monumental form enn noen gang før. Man kan si at katedralen er en sammenfatning av de ulike eksperimentene som hadde vært foretatt i Nord-Frankrike i siste halvdel av 1100-tallet. Katedralen i Reims gikk så et skritt videre i størrelse og høyde under hvelvet. Mesterverket i denne gigantrekken er katedralen i Amiens med 42 m hvelvhøyde, som fremdeles er Frankrikes største katedral, påbegynt ca. 1220. Enda lengre gikk man i Beauvais med en høyde under hvelvet på 48 meter. Her ramlet imidlertid hvelvet ned i 1284, men ble gjenreist med kraftigere understøttelse (ekstra søyler ble plassert i de store bueåpningene i arkaderekkene). Kkirken ble aldri fullført etter planen.
Katedralen i Bourges representerer en annen variant, med høyere indre sideskip og lavere ytre sideskip, og et mer enhetlig kirkerom uten tverrskip. Nok et eksempel på dette er koret i domkirken i Le Mans.
Rayonnant.
Perioden fra midten av 1200-tallet og utover 1300-tallet kalles "rayonnant" på fransk ([rejån'ã], av "rayon", stråle). Etter at gigantomanien hadde nådd til veis ende, ble det bygd noe mindre kirkebygg. Til gjengjeld arbeides det med en stadig forenkling for å få skarpere linjer, større vinduer og mer romfølelse. Det mest ekstreme utslaget er det lille Sainte-Chapelle i Paris, bygget mellom 1243 og 1246, hvor veggene er redusert til store vindusflater. Bygningen skulle romme en relikvie, Jesu tornekrone, som skulle ha blitt ført til Frankrike under et korstog. Den er derfor bygget som et stort relikvieskrin.
Andre eksempler på rayonnantgotikk er skipet i Saint-Denis-kirken ved Paris og den store klosterkirken Saint-Ouen i Rouen. Byggevirksomheten i Frankrike slakket av som følge av hundreårskrigene, som startet på 1340-tallet. I stedet for å bygge katedraler, bygde man nå festningsverk. Land som Tyskland, England og Spania tok over føringen i gotisk nyskapning.
Fransk sengotikk, flamboyant.
Byggevirksomheten tok seg opp på 1400-tallet, spesielt etter at hundreårskrigene ble avsluttet i 1453. I denne perioden får dekoren en lettere, mer elegant form, kalt "flamboyant" (av flammer). Samtidig brukes det rettere, strammere linjer, for eksempel går søylene fra golv helt opp til toppunktet i hvelvet, søylehoder og øvrig dekor er skrelt bort.
Mange kirker som hadde stått halvferdige ble fullført i denne perioden. Kirken Saint-Maclou i Rouen er et helstøpt eksempel på en kirke i flamboyant-stil. Katedralen i Nantes påbegynnes i 1434, og selv om den ikke ble ferdig før i 1891, er også dette et eksempel på en enhetlig seingotiske stil. I Frankrike bygges det gotiske kirker helt fram mot midten av 1500-tallet, og noen av de siste som bygges er flere bykirker i Paris, f.eks. Saint-Séverin. Saint-Nicolas-de-Port i Champagne er en helstøpt, stor kirke fra første halvdel av 1500-tallet.
Regionale motstrømninger.
Utenfor Île-de-France, Picardie og andre sentrale områder utviklet det seg regionale motstrømninger og lokale varianter av gotikken.
I den vestre delen av Frankrike, i Poitou og Anjou, fikk den tidlige gotikken en egen form, preget av dypere, mektigere hvelv. Blant eksemplene på dette er katedralene i Poitiers og Angers. Dette særpreget gikk imidlertid tapt i den seinere delen av middelalderen.
65 meter høyt lanternetårn i klosterkirken i Fécamp, NormandieI Normandie, som i store deler av middelalderen var politisk knyttet til England, hadde arkitekturen en del engelske trekk. Blant spesialitetene var såkalte lanternetårn, dvs. at det ble bygd et monumental tårn over krysset, og fra vinduene i dette tårnet strømmet det lys ned i kirkerommet. I katedralene i Rouen er dette tydelig.
I Sør-Frankrike er inspirasjonskildene like mye den frodige gotikken i Katalonia som det som foregår i nord. Katedralen Sainte-Cécile i Albi, bygd i Sørvest-Frankrikes foretrukne byggemateriale murstein, har et stort, enskipet kirkerom. Det samme gjelder Saint-Bertrand-des-Commingues i Pyrenéene. Eglise des Jakobins i Toulouse er et eksempel på en toskipet kirke, med kun seks bæresøyler som understøtter et enormt hvelvet tak.
Engelsk gotikk.
England, Skottland, Wales og Irland har alle en stor byggevirksomhet i middelalderen. Her utvikles en rekke særpregete stiltrekk som bare delvis følger trendene på kontinentet.
Et fremtredende særtrekk er bygningenes grunnplan. Disse er mer langstrakte enn de franske, og kirkene har ett eller to tverrskip. Som oftest har de engelske kirkene også et rett avsluttet kor. Vestfronten utvikler seg til en skjermfasade som avslutter bygningskroppen i hele dens bredde, og som ofte også strekker seg videre foran to vesttårn utenfor sideskipene. Det er også vanlig med et tungt, firkantet tårn over krysset.
Early English.
I England brukes gotikk første gang under byggingen av koret i Canterbury-katedralen ca. 1170. The Temple-kirken i London er et annet tidlig eksempel. Katedralene i Wells, Lincoln og Salisbury er eksempler på den såkalte «Early English»-stilen, som er lavere og mer firkantet enn den samtidig franske, men med større vekt på en frodig utsmykning og kompliserte hvelvkonstruksjoner. Kirkebyggene er også gjerne lengre. Koret i Nidarosdomen er et norsk eksempel.
Decorated.
Byggingen av Westminster Abbeys franskinspirerte skip på midten av 1200-tallet fører imidlertid til en stilendring som kalles «Decorated», preget av høyere takhøyde og skarpere linjer. Denne stilen er fullt utviklet på 1280-tallet. Katedralen i Exeter er et eksempel på denne, sammen med skipet i Nidarosdomen. To andre fremstående eksempler er katedralene i Winchester og York. Disse to gigantprosjektene hadde så lang byggetid at mye av dekoren tilhører «Perpendicular», den etterfølgende stilen. Katedralen i York har for øvrig et hvelv av tre, som imidlertid er malt for å imitere stein.
Perpendicular.
Fra midten av 1300-tallet blir hvelvene stadig mer kompliserte, gjerne formet som nett, palmeblader etc., av og til med kuler eller spisser som henger ned fra sentrum av hvelvet. Vinduene blir også stadig større, og i flere tilfeller fylles det rett avsluttede koret av et enormt vindu. Vinduene har ikke lenger den gotiske, spissbuede formen, men er rektangulære med bare en liten ornamental spiss på toppen. Denne stilen kalles «perpendicular». Det tidligste eksemplet på dette er katedralen i Gloucester, der konstruksjonen av koret begynte i 1331. Rundt 1400 blir byggevirksomheten avbrutt av Rosekrigene, en periode preget av borgerkrig. Den siste store blomstringen finner sted på slutten av 1400-tallet og fram til gotikken får en brå slutt med reformasjonen i 1538. Blant eksemplene på den svært sofistikerte siste perioden i engelsk gotikk er slottskapellet i Windsor Castle og kapellet i King's College i Cambridge. Gotiske stilelementer overlevde i den såkalte Tudorstilen, som ble brukt på slott og herregårder i murstein. Tudorstilen holdt seg fram mot 1600.
Italia.
Santa Maria sopra Minerva i Roma et er eksempel på italiensk gotikk Italienerne viste liten interesse for de gotiske bygningsprinsippene til å begynne med; for dem var store flater med fresker eller mosaikker viktigere enn store vinduer. Gjennom tre århundrer holdt italienerne fast ved en særegen tolkning av gotikken, med enklere former og mindre dekor.
Tidlig eksperimentering.
Blant de tidlige kirkene er "San Francesco-kirken" i Assisi fra 1230-tallet. "Il Santo" i Padova viser overgangen mellom den tidligere bysantinsk arkitekturen i Veneto og gotikken. Katedralene i Siena og Orvieto er storslagne eksempler fra overgangen mellom den romanske og gotiske perioden.
Gotikken erobrer handelsbyene.
I Napoli finnes det en gruppe franskinspirerte kirker fra 12-1300-tallet. På 1300-tallet bygges det store gotiske kirker i Venezia, "San Giovanni e Paolo" og "Santa Maria Gloriosa dei frari" i murstein. Samtidig bygges det i Firenze kirker som "Santa Croce", "Santa Maria Novella" og skipet i katedralen "Santa Maria del Fiore". Kirkene i Toscana og Umbria karakteriseres av et enkelt formspråk, relativt små vinduer og marmorkledde eksteriører, gjerne i form av striper i ulike farger. På Posletta og i Venezia er imidlertid murstein det foretrukne materialet, men også her er vindusåpningene gjerne små og dekoren enkel.
I perioden utvikles det også en viktig sekulær, gotisk arkitektur, og eksempler på dette er Palazzo Vecchio i Firenze, Rådhuset i Siena, Dogepalasset i Venezia, og Ca d'Oro og flere andre residenser i samme by.
Storverkene.
På slutten av 1300-tallet påbegynnes imidlertid de største kirkene, nemlig "San Petronio-katedralen" i Bologna og "il Duomo" i Milano. Milanos domkirke er et eksempel på den nordeuropeiske gotikken, mens San Petronio er typisk italiensk, med små runde vinduer, en enklere form uten mye steinornamentikk, og flotte fresker på tak og vegger.
Gotikken utfordres.
I Italia utvikles renessansen fra tidlig på 1400-tallet og avløser etterhvert gotikken. Renessansens frembrudd vises i Firenzes domkirke "Santa Maria del Fiore", hvor den gotiske kirken på 1430-tallet får en mektig kuppel, den første store kuppelen i Vest-Europa siden antikken.
Kuppelen på Santa Maria del Fiore er et resultat av kunnskaper fra gotikkens byggekunst og studier av romersk byggeteknikk. Man kunne ikke med gotikkens konstruksjonsteknikk makte å slå hvelv over et så stort åttekantet kirkerom med en diameter på over 40 m. Brunelleschis kuppel er av mange regnet som en av ungrenessansens aller største bygningsbragder.
Spania, Portugal og koloniene.
De kristne statene nord på Pyrenéhalvøya, Portugal, Castilla, Aragón, Navarra og flere, var i middelalderen offensive og ekspanive stater som førte krig mot muslimene sør på halvøya. Rundt 1250 var det meste av halvøya på kristne hender, og behovet for nye kirkebygg var stort. Nærværet av islamsk og arabisk kunst og kultur påvirket imidlertid arkitekturen, og ga dermed gotikken på halvøya et særpreg.
Fransk innflytelse.
Katedralen i Ávila er det tidligste eksemplet, fra før 1200, og er den første kirken sør for Pyrenéene som kan karakteriseres som gotisk. Domkirkene i Burgos påbegynt i 1221 og vigslet i 1260, og León, påbegynt i 1253 og fullført i 1302 er eksempler på innflytelsen fra den store katedraltradisjonen i Nord-Frankrike. Leonkatedralen er inspirert av katedralen i Chartres og har mange likhetspunkter. Katedralen er 90m lang, 30m høy og 29m bred. Den har en fullt utviklet vestfront med to tårn og tre portaler dekorert med skulptur. Kirken er også berømt for sine glassmalerier. Burgoskatedralen, slik den fremstår idag, har en komplisert byggehistorie. Etter vigslingen i 1260 fulgte en ny byggeperiode frem til 1280, men tårnene er fra sent 1400-tall eller tidlig 1500-tall. Begge disse katedralene ligger på pilegrimsruten "Camino real" til Santiago de Compostela.
Mudéjar.
Noen dekorative elementer i arkitekturen er imidlertid inspirert av maurerne og kalles mudéjar. Maurernes forkjærlighet for flater dekorert i geometriske mønstre, flislagte golv og vegger og praktfulle portaler smeltet sammen med gotikkens romfordeling og konstruksjonsmessige prinsipper. Det mest kjente eksemplet på at mudéjar-elementer smelter sammen med gotiske stilelementer, er katedralen i Zaragoza, men mange av de store katedralene i Spania har innslag av mudéjar.
Sengotikk.
a>. Katedralen har også enklere hvelv som viser at den er bygget over en lengre periode. Grunnplanen er fra moskeen som katedralen er bygget over. Byggevirksomheten i senmiddelalderen er stor. Blant de større verkene er også katedralen i Palencia, som ble påbegynt i 1321. På 1400-tallet påbegynnes den enorme katedralen i Sevilla, som regnes som verdens største gotiske katedral. Den siste fasen av perioden kalles isabellinsk gotikk. Blant mesterverkene her teller blant annet San Juan de los Reyes-klosteret i Toledo. Spanias siste store byggverk er domkirken i Segovia, som det bygges på under hele 1500-tallet.
På 1500-tallet smelter elementer fra gotikk, mudéjar og renessanse sammen til en form kalt «plateresco». Her beholdes de grunnleggende gotiske arktitektoniske prinsippene, men mye av dekoren er preget av mudéjar og renessanse. Denne stilen finnes det mange eksempler på i de tidligste kirkebyggene i Mexico etter erobringen i 1521.
Katalanske motstrømningen.
I de katalanske områdene utvikler det seg på 1300-tallet en egen stil, som preges av høyere sideskip og en større romfølelse. Eksempler er Santa Eulalia-katedralen og Santa Maria del Mar-kirken i Barcelona, påbegynt 1298, og katedralene i Girona og Palma de Mallorca. Katedralen i Girona var opprinnelig romansk, og fortsatt er den romanske klostergården med kapiteler bevart. Ombyggingen til gotikk begynte i 1312 med en ny apsis og et nytt skip, og den ble avsluttet i 1417. Katedralen i Girona er et eksempel på en enskipet kirke. Bredden på skipet er ca. 22 meter, bredere enn i noen annen gotisk kirke. De katalanske kirkene oppviser stor variasjon; mens Santa Maria del Mar-kirken har et nakent, monumentalt ytre, har katedralen i Palma de Mallorca en skog av søyler langs utsiden, noe som gir et himmelstrebende, elegant utseende.
Manuelinsk gotikk.
Også i Portugal følger gotikken med den kristne erobringen av maurisk land, og særlig er det mange gotiske klosterkirker som følger de samtidige trendene i Frankrike og Spania. Imidlertid utvikler det seg på slutten av 1400-tallet en frodig og dekorativ stilretning som kalles manuelinsk gotikk. De arkitektoniske elementene er de samme som i sengotikk ellers i Europa, men dekoren er frodig, med eksotiske innslag fra de portugisiske oppdagelsesferdene. De mest kjente eksemplene finnes i klosterkirken i Batalha og i «krydderklosteret» "Mosteiro dos Jerónimos" i Lisboas havneby Belém. En lang rekke kirker i Lisboa gikk imidlertid tapt under jordskjelvet i 1755.
Koloniene.
De store oppdagelsene skjedde fra 1492 av, akkurat da den gotiske stilen hadde sin siste store blomstring i Portugal og Spania.
Den manuelinske gotikken finner veien til havnebyen Ilha Moçambique på østkysten av Afrika, så vel som til Goa i India, i form av små kapeller med gotiske hvelvinger. I Santo Domingo er "Catedral primada de America" den vestlige halvkules første katedral, og den eneste i ren gotikk. Den ble påbegynt i 1520 og har et sengotisk interiør med stjernehvelv. Kirken "San José" i Puerto Ricos hovedstad San Juan er nok et eksempel på en gotisk kirke. I det sentrale Mexico ble det bygd en serie befestede klostre. Disse hadde typisk nok et gotisk interiør og en fasade i den tidlige renessanse, kalt «platersco». Blant de fremste eksemplene er klosterkirkene i Huejotzingo (Puebla), Actopan (Hidalgo)og Ixmiquilpan (Hidalgo). Katedralen i Guadalajara (Jalisco)(1553–1616) har et stort, gotisk stjernehvelv, mens søyler og dekorasjoner er i renessanse.
Mellomeuropa.
Kølnerdomen Tyskland, Østerrike, Sveits og Tsjekkia inngikk i middelalderen i Det tysk-romerske riket. Fra 1000-tallet av hadde det utviklet seg en betydningsfull romansk arkitektur i dette området, og interessen for de strukturelle nyvinningene var laber.
Gotikken vinner innpass.
Domkirken i Magdeburg (fra 1209) og den store klosterkirken i Limburg an der Lahn (fra 1211) er de tidligste eksemplene på gotisk arkitektur i Tyskland. Imidlertid bruker ikke disse byggene alle mulighetene som gotikken gir, og må dermed ses på som overgangsfenomener. De tidligste eksemplene på fullt ut gotiske byggverk er Elisabethkirche i Marburg og Liebfrauenkirche i Trier (begge fra 1235). Begge er svært inspirerte av samtidig fransk arkitektur, men oppviser også nyvinninger; Elisabethkirche har sideskip like høye som hovedskipet, mens Liebfrauenkirche er en sentralkirke. Skipet i Strasbourg-katedralen (byen var da tysk) ble også påbegynt i 1235 i den samtidige franske stilen.
2. generasjon tysk gotikk.
Før 1250 har tyskerne imidlertid trykket gotisk arkitektur til sitt bryst, og i 1248 blir Kølnerdomen påbegynt under inspirasjon fra Amiens-katedralen. Kølnerdomen blir bygd på under hele middelalderen, men hovedskipet er langt fra fullført når religionskrigene på 1500-tallet setter en stopper for aktivitetene. St. Vitus-katedralen i Praha ble også påbegynt etter franske idealer midt på 1300-tallet. Mer selvstendig og oppfinnsom er Freiburger Münster, hvor modellen med ett mektig vesttårn plassert for enden av skipet utvikles. Domkirken i Regensburg (fra 1275) utvikler et høykor uten koromgang, hvilket vil si at vinduene går fra gulv til tak i koret.
Nyvinninger på 1300-tallet.
a>Domkirken i Aachen fra 800-tallet fikk fra 1335 et nytt, mektig kor inspirert av både Kølnerdomen og Sainte-Chapelle hvor veggene var oppløst i store vindusåpninger. Wiesenkirche i Soest (Westfalen) fra 1300-tallet var imidlertid en kirke med sideskip som var like brede og høye som hovedskipet, og som dermed skapte et stort, enhetlig rom i kirken. Dette kalles "Hallenkirche", hallkirke. Nok et eksempel på dette er Stephansdomen i Wien, hvor skipet fra 1300-tallet er et tilbygg til et mer alminnelig treskipet kor fra siste halvdel av 1200-tallet. St. Barbarakirken i Kutná Hora i Tsjekkia er både særpreget og original i uttrykket.
Tysk sengotikk.
I tida fra kort før 1400 og fram til slutten av middelalderen var Det tysk-romerske riket blant de mest nyskapende områdene for gotisk arktitektur, og byggevirksomheten var stor i de rike handelsbyene.
Hallkirke-prinsippet ble brukt gjennom hele 1400-tallet, blant annet i flere sørtyske bykirker. Blant de mest betydningsfulle er Heiligenkreuzkirche i Schwäbisch Gmünd, Spitalkirche i Landshut, Franziskanerkirche i Nürnberg og flere. Domkirken i Ulm beholder derimot basilika-formen. Hvelvene i perioden har en fantasifull og intrikat utforming.
Mursteinsgotikk.
Ved Østersjøen førte bruken av tegl til en forenklet gotikk, og eksempler på dette er Mariakirkene i Lübeck og Gdansk, samt klosterkirken i Bad Doberan (Mecklenburg-Vorpommern). Mursteinsgotikken kan ellers studeres i en lang rekke byer langs Østersjøen, slik som Wismar, Rostock og Stralsund. Også i Bayern var tegl et foretrukket materiale, slik som Frauenkirche i München. Tegl som materiale er lett å bygge med, men egner seg dårlig til utskjæringer og dekorasjoner. De gotiske mursteinskirkene har derfor et enklere, mindre dekorert interiør.
Norge.
Det kanskje tidligste eksemplet på gotikk i Norden er en spissbuet portal på Sakshaug gamle kirke i Nord-Trøndelag. Byggearbeidene på Nidarosdomen fra 1180-tallet av viser at fullt utviklet gotikk etablerer seg i Norge. Utenom Nidarosdomen finnes det imidlertid få eksempler på en utviklet gotikk; de andre er korene i Mariakirken i Bergen, i klosterkirken på Utstein kloster og i Stavanger domkirke. På Orknøyene ble den romanske St. Magnuskatedralen i Kirkwall utvidet og overhvelvet med ribbekrysshvelv i tiårene omkring 1300. Koret i Alstadhaug kirke i Nord-Trøndelag er også hvelvet. Noen eksempler på enklere gotiske bygdekirker med takstoler av tre er Trondenes kirke, Vangskyrkja på Voss, Kvinnherad kirke og Vangen kirke i Aurland. Byggevirksomheten stoppet imidlertid helt opp i Norge ca. 1300.
Sverige.
I Sverige fant det sted en stor kulturell blomstring i senmiddelalderen, og blant de viktigste eksemplene på gotiske kirker er domkirken i Uppsala, Storkyrkan i Stockholm, domkirken i Linköping og klosterkirken i Vadstena. Visby på Gotland har en rekke spektakulære gotiske ruiner, og utover øya finnes en mengde gotiske sognekirker. Gammelstadens Kyrka ved Luleå er et eksempel på en gotisk sognekirke. I Sverige var teglstein det foretrukne materialet, og arkitekturen fulgte oftest tyske forbilder.
Danmark.
I Danmark finnes det også flere monumentale gotiske byggverk, de fleste i teglstein, slik som domkirkene i Roskilde, Århus og Odense. I hundrevis av de mindre landsbykirkene i Danmark og Skåne blomstret kalkmaleriene i senmiddelalderen.
Finland.
I Finland er det bevart 80 middelalderkirker, nesten alle fra 13- og 1400-tallet, mens det finnes noen fra 1200-tallet på Åland. Åbo domkirke er landets største gotiske minnesmerke, men det finnes også flere eksempler på fremragende seinmiddelalderske kirkebygg, slik som domkirken i Borgå, fransiskanerkirken i Raumo og Det hellige korsets kirke i Hattula i Egentliga Tavastland. I Finland finnes det både gråsteinskirker og mursteinskirker fra perioden.
Estland og Latvia.
I de rike handelsbyene Riga og Tallinn finnes også fremragende eksempler på gotisk arkitektur, en fortsettelse av den nordtyske mursteinsgotikken. I Riga kan både Domkirken, Peterskirken og Johanneskirken nevnes, mens Olavskirken med sitt dominerende tårn og Domkirken i Tallinn er blant de mest fremragende i Tallinn.
Tross store krigsødeleggelser finnes det også noen gotiske bygdekirker i i Estland og Latvia, først og fremst på øyene Hiumaa (Dagö) og Saremaa (Ösel).
Ellers.
Gotikken er internasjonal, og når ut til hele den delen av verden som domineres av den katolske kirken.
Østre Middelhav.
Portal fra Den svarte kirken, Brasov, Romania
Lala Mustafa Pasja-moskeen i Famagusta, tidligere Nikolai-katedralen
I korsfarerkoloniene på Kypros og i Libanon bygges det i middelalderen store kirker i fransk gotikk, både i Famagusta og i Nicosia. Eksempler kan også finnes på Rhodos og på Kreta.
Polen-Litauen.
Det polsk-litauiske riket var blant Europas stormakter fra 1300-tallet og framover, og her blomstret også gotisk arkitektur. Wawel-katedralen og Mariakirken i Kraków, flere av kirkene i Wrocław, i Toruń og i Poznań, domkirken i Frombork et av verdens største gotiske mursteinsbygg, Mariakirken i Gdańsk er eksempler på dette. Den lille, elegante St.Anna-kirken i Vilnius fra 1500-tallet er blant gotikkens siste mesterverk. Den latinsk-katolske domkirken i Lviv er også gotisk.
Det ungarske rike.
Det ungarske rike som blomstret gjennom hele middelalderen, og som også omfattet Slovakia, Kroatia og deler av Romania, hadde også en høyt utviklet arkitektur, men her ble mye ødelagt i forbindelse med den osmanske invasjonen fra 1526 av. Matthiaskirken i Budapest og katedralen i Zagreb er begge sterkt restaurerte eksempler på katedralarkitektur fra middelalderen. Den dalmatiske kysten i Kroatia har flere fremstående eksempler, først og fremst katedralen i Sibenik, som alle er i en italiensk-inspirert, enklere stil. I den rumenske landsdelen Transilvania, som tidligere var ungarsk, bygde tyske borgere såkalte kirkeborger, med befestede, gotiske kirker. Det mest fremragende eksemplet er den svarte kirken, "Biserica Neagră", i Brasov, men det finnes også fine eksempler i Cluj-Napoca og i Sibiu. I Slovakia finnes det mange eksempler på flotte kirkebygg, og blant de mest fremragende er St. Elisabethsdomen i Kosice.
Belgia og Nederland.
I Nederland og Belgia er arkitekturen mer fransk-inspirert, og storslagne katedraler finnes blant annet i Utrecht, Antwerpen og Brussel, samt "De neuwe kerk" i Amsterdam. Ellers preges de rike handelsbyene av viktig sekulær arkitektur fra perioden.
Sekulær arkitektur.
Gotikken er overlevert oss i form av mange kirker. Imidlertid fantes det også verdslig arkitektur.
Borger og slott.
Borgene i middelalderen fikk også en gotisk utforming. Kjente eksempler på slike borger er Caernavon Castle i Wales og Den tyske Ordens slott i Malbork i Polen. Håkonshallen på Bergenhus festning er et eksempel på en gotisk gildehall, og deler av Akershus festning er også bygd som en gotisk borg.
Rådhus og borgerhus.
I gårdsrommet i Dogepalasset sees tydelig gotiske buerI høymiddelalderen blomstret byene opp, og de mest velstående kunne bygge praktfulle rådhus. Fra Italia kjennes Palazzo Vecchio i Firenze, rådhuset i Siena og republikken Venezias sentrum, Dogepalasset. De flotte borgerhusene rundt Grand-Place i Brussel er et annet eksempel. "Ca d'oro" er et fornemt, gotisk palass på Canal Grande i Venezia. Også handelsbyene Brugge, Gent og Antwerpen i Belgia preges av den gotiske stilen. Hansabyer som Lübeck, Gdansk, Riga og Tallinn er også sterkt preget av gotiske borgerhus.
Gotikken avsluttes.
Italienerne vendte seg først fra gotikken og skapte renessansen innen arkitekturen. Reformasjonen tok knekken på gotikken i Tyskland, Baltikum og Norden, hvor kirkebygg ofte ble stående halvferdige. Men i England ga Reformasjonen gotikken forlenget liv, ved at Henrik VIIIs brudd med Pavekirken gjorde at han også tok avstand fra renessansens formuttrykk, som var blitt moderne i Roma. Gotiske former levde videre i England, bl.a. som "universitetenes stil" i Oxford og Cambridge, og ble også brukt av barokkarkitekter som Sir Christopher Wren og Nicholas Hawksmoor. Tyrkiske invasjoner avsluttet all kirkebygging i Sørøst-Europa. Religionskrigene stoppet også byggearbeidene i Frankrike. I Spania, og delvis i Spanias nye kolonier, levde gotikken lengst, men i 2. halvdel av 1500-tallet var det slutt også her.
Noen steder ble prosjekter under bygging videreført i henhold til de opprinnelige planene. Katedralen i Segovia ble fortsatt bygd på etter 1600. Domkirken i Milano er et eksempel på dette, bygget ble ikke fullført før etter 1800. Katedralen i Orléans ble ødelagt under religionskrigene på slutten av 1500-tallet, og ble gjenoppført i flere etapper fram til 1829.
Nygotikk.
Under renessansen og barokken så man på gotikken med forakt. Interessen tok seg imidlertid opp i England på slutten av 1700-tallet, og fra ca. 1825 brøt nygotikken fram for alvor i England. Snart spredde den seg til alle deler av den katolske og protestantiske verden, og i dag finnes nygotiske kirker i alle verdensdeler.


Richard Woodville, 1. jarl Rivers.
Richard Woodville (født 1405, død 12. august 1469) var først jarl Rivers og faren til Elizabeth Woodville, Edvard IV av Englands dronninggemalinne.
Han var sønn av en Richard Woodville som var kammerherre for hertugen av Bedford. Etter hertugens død giftet den yngre Richard seg med enkehertuginnen, Jacquetta av Luxembourg.
Han ble utnevnt til baron Rivers av Henrik VI i 1448. Under Rosekrigene var han først på Huset Lancasters side, men senere ble han yorkist. Etter at datteren hadde giftet seg med Edvard IV ble han i 1466 elevert til jarl Rivers og utnevnt til Lord High Treasurer.
Jarlen ble henrettet av lancastrianerne etter slaget ved Edgecote Moor den 26. juli 1469.


Ludvig XI av Frankrike.
Ludvig XI «den forsiktige» (født 3. juli 1423, død 30. august 1483 usikre datoer) var konge av Frankrike fra 22. juli 1461 til sin død. Han var sønn av Karl VII av Frankrike og Marie av Anjou, og tilhørte dermed Huset Valois. Ludvig var en av de kongene som oppnådde størst fremskritt i prosessen med å forene Frankrike.


Steve Averill.
Steve Averill er en grafisk artist som sammen med firmaet sitt, Four5One Creative, har designet alle omslagene til det irske bandet U2.
Steve Averill hadde en kort karriere som punksangeren Steve Rapid i bandet The Radiators from Space. Men han innså begrensningene i sin egen stemme, og følte han fikk uttrykke seg friere gjennom design og kunst. Defor gikk han tilbake til sin jobb som reklamedesigner i Arrow Publishing. Det var for øvrig Averill som foreslo U2 som navn på den irske gruppen da Adam Clayton ville bytte ut det daværende «The Hype».
Averill startet snart sitt eget firma, Four5One Creative, og en av de første jobbene var omslagsdesignet til U2s debutalbum Boy. Siden har firmaet stått bak det aller meste av U2s visuelle uttrykk. Boken "Stealing Hearts At A Traveling Show" tar for seg designet fra 1980 og frem til i dag.


NM135.
NM-135 er en norsk stormpanservogn som ble brukt fram til innføringen av CV9030N fra Hägglunds rundt 1999. NM-135 er en ombygd M113 hvor selve endringen var i hovedsak tårnet som var påmontert på høyre side. Tårnet er skytterens plass, som bemanner en 20 x 139 mm Rheinmetall mk20 maskinkanon.
Teknisk.
Tårnet var manuelt kontrollert med håndkraft. Det var en roterende spake for høyderetting, og en spake for retting i side. For ekstra rask sideretting kunne skytteren kople inn et utvekslingsgir ved hjelp av en fotpedal. Våpnene ble avfyrt elektromekanisk. Avfyringskontrollen satt på spaken for høyderetting, to fjærbelastede knapper, hvor skytteren kunne velge mellom kanon eller mitr. Skulle man oppleve feil på strømforsyningen i vogna, hadde skytter fortsatt mulighet til å skyte med kanonen ved hjelp av et mekanisk avtrekk plassert på gulvet, såkalt fotavtrekk. Skytters sikte ga en forstørrelse på 15x, men hadde ingen nattkapasitet eller termisk kapasitet. Kontrollpanel for røykkastere var montert på veggen foran skytter, mens bryter for LYRAN var montert ved vognkommandørens (VK) plass.
Maskinkanonen var opprinnelig brukt som luftvernkanon, med skuddtakt på 900 skudd per minutt. I tillegg var vognen bestykket med en koaksial mitraljøse (basert på MG-3), en 71 mm LYRAN bombekaster som ble brukt til lysgranater, samt seks utskytingsrør for røykgranater.
I bruk.
Bak i vogna finner man stridsrommet, som på en vanlig M 113, hvor det var tiltenkt plass til et fotlag på åtte infanterister. Tiltenkt, fordi det strengt tatt ikke var plass til åtte mann klar til strid, med alt utstyr og våpen. Her satt PV-gjengen, tre mann, MG-gjengen, tre mann, nestlagføreren og reserve vognkommandør – som tok over som vognkommandør på vogna, når fotlaget satt av. Da gikk altså vognkommandøren over i en lagførerrolle på bakken, og vogna kunne således operere uavhengig av fotlaget. Oppsettingsplan for fotlaget kan for øvrig være ulik fra vogn til vogn, alt etter troppsjefs ønsker, eller gjeldende Krigsoppsettingsplan (KOP).
Merk for øvrig forskjellen til dagens måte å operere på med CV 90, hvor vognkommandøren er fast, og man har egen fotlagfører som sitter av sammen med fotlaget.


Brødrene Montgolfier.
Brødrene Montgolfier, Joseph Michel Montgolfier (26. august 1740 – 26. juni 1810) og Jacques Étienne Montgolfier (6. januar 1745 – 2. august 1799) var oppfinnerne av varmluftballongen, som etter dem kalles "montgolfière".
De var sønner av en papirfabrikant i Annonay, syd for Lyon i Frankrike. Mens de lekte med lette papirposer snudd opp ned over åpen varme, oppdaget de at papirposen steg mot taket. Dette førte til eksperimenter med større sekker laget av andre materialer. I løpet av 1782 prøvde de innendørs med sekker av silke og lerret. Den 14. desember 1782 lyktes de utendørs med en ballong av silke som steg til 250 meter.
4. juni 1783 demonstrerte de ved fabrikken i Annonay for et stort publikum en oppstigning med en ballong av strie og papir, med et volum på 790 m³ og en vekt på 225 kg. Den fikk oppdrift ved å bli oppvarmet over et bål mens den ble holdt tjoret. Ballongen gjennomførte i løpet av ti minutter en flukt på ca. 2 km og nådde en høyde på 1600-2000 meter.
Oppstigning med tjoret ballong fra Réveillons hage utenfor Paris 19. oktober 1783.
Kobberstikk fra 1786 med bilde og beskrivelse av den bemannede ballongen som fløy over Paris 21. november 1783.
Nå gikk brødrene i kompaniskap med tidens ledende tapetfabrikant, Jean-Baptiste Réveillon. Etter to måneders arbeid hadde de ferdig en kjempeballong med et volum på mer enn 1000 m³. Den var laget av taft som ble impregnert med brannhemmende alun. Réveillon sto for dekoren, gylne soler og stjernetegn på himmelblå duk. Ballongen gikk til værs i tjoret tilstand fra hagen til Réveillons eiendom Folie-Triton utenfor Paris, først en prøveoppstigning 11. september, og så den avgjørende demonstrasjonen for en komité fra Vitenskapsakademiet neste dag. Vind og regn skadet ballongen, men vitenskapsmennene ble så imponert at en oppstigning i kongens nærvær ble fastsatt til 19. september i Versailles.
Etter bare fem arbeidsdager var en ny og enda større ballong ferdig, med et volum på 1400 m³. Den ble kalt «Le Réveillon» etter tapetfabrikanten som kledde den med 24 tapetbaner limt på lerret og dekorert med kongens navnesiffer og solskiver med hans portrett i gull på blå bunn. Kong Ludvig XVI, dronning Marie-Antoinette, hele hoffet og en stor tilskuerskare fikk se ballongen med sauen "Montauciel" (Stig-til-himmels), en and og en hane som passasjerer sveve til en høyde av 500 m før den landet 5 minutter senere, 3 km fra startplassen. Alle dyrene kom uskadd fra det, og dermed ble det ansett som sannsynlig at også mennesker ville tåle luftseilas.
Forsøk med mennesker ombord i tjoret ballong ble gjennomført i Réveillons hage midt i oktober. Jean-François Pilâtre de Rozier oppnådde som den første ballongfarer å stige til en høyde på 26 meter. Så fulgte den offentlige demonstrasjonen med hagen full av tilskuere 19. oktober, stadig med tjoret ballong, og igjen med Pilâtre de Rozier som fyrbøter. Denne gang steg han til 81 m, og på neste tur til 105 m sammen med enda en passasjer.
Så fulgte den første bemannede ballongferd i fri flukt den 21. november 1783 med Pilâtre de Rozier og markien av Arlandes ombord. De steg opp fra Bois de Boulogne vest for Paris og nådde 1000 meters høyde over Tuileriene, før de begynte å tape høyde og landet i god behold etter 26 minutter, 9 km fra utgangspunktet, på Butte-aux-Cailles sydøst for Paris.
Varmluftballonger ble snart erstattet av vannstoffballonger. Varmluftballonger kom ikke i bruk igjen før på 1960-tallet, etter at det var kommet lette og tette sterke stoffer som nylon og kraftige varmekilder som propangass.
Vannstoffballonger ble brukt under beleiringen av Paris i 1870 for å sende meldinger med kurérer ut fra den beleirede by. En av disse ballongene, Ville de Orléans, kom ut av kurs og havnet i Norge, på Lifjell.


Three.
"Three" er en EP av den irske rockegruppen U2, utgitt i 1979.
Dette var gruppens første EP, som de fikk spille inn etter at de vant en talentkonkurranse. Førstepremien var £500 og studiotid. Gruppen hadde foreløpig ingen album å promotere med denne utgivelsen. EP-en kom inn på de irske singellistene, men lagde lite oppstuss utenfor Irland. Førsteopplaget av EP-en var begrenset, men etter som U2 økte i popularitet fikk den en rekke nyopptrykk.
Sporliste.
Både «Out of Control» og «Stories for Boys» var med på gruppens debutalbum "Boy", men i andre versjoner.


Karl I av Burgund.
Karl I «den modige» (født 10. november 1433, død 5. januar 1477), av huset Valois, var hertug av Burgund fra 1467 til sin død. Han var av sine fiender kjent som «den grusomme».
Karl ble født i Dijon, og var sønn av Filip III, hertug av Burgund og Isabella av Portugal. Mens faren levde hadde han tittelen greve av Charolais, og fra 1467 tok han alle farens titler, inkludert storhertug av Vesten.
Han ble etterfulgt av sin eneste datter, Maria av Burgund.


Drammens Sportsfiskere.
Drammens Sportsfiskere er en ren sportsfiskerforening i Drammen som ble stiftet i 1935. Foreningen er tilsluttet Norges Jeger- og Fiskerforbund.
Medlemmene driver med alle former for sportsfiske og har egen fluegruppe, havfiskegruppe og dessuten en castinggruppe for de med interesse for bruk av fiskestengene som konkurranseredskap. Medlemmene er også aktive sjøfiskere og det avvikles årlig sjøfiskekonkurranser bl.a. fra Tjøme. Foreningen driver også med fiske i vinterhalvåret og har isfiskekonkurranser både på sjø- og ferskvann.
Drammen har en god beliggenhet med den fiskerike Drammenselva i sentrum og bare få minutter til Drammensfjorden, Svelvikstrømmen, Sandebukta og Holmestrandsfjorden.
Finnemarka, området mellom Drammenselva, Tyrifjorden og Lierdalen, disponeres for en vesentlig del av Drammen og Omlands Fiskeadministrasjon (DOFA) som selger fiskekort. Med sine mer enn 200 fiskevann – fra små putter med bitevillig småabbor til det store Glitre med ørret på opptil flere kilo – gir Finnemarka gode og varierte sportsfiskemuligheter for alle. Her inne i dette vakre skogområdet møter en både villmark og kulturskog. Landfalltjern på nordsiden og Blektjern på sydsiden ligger bare få minutter fra byen. Her kombineres bading og fisking på en ypperlig måte. I alle DOFAs vann har medlemmer av foreningen gratis fiskekort.


Slaget ved Barnet.
Slaget ved Barnet ble utkjempet nær Barnet, omkring 16 km nord for London, den 14. april 1471, under Rosekrigene.
Bakgrunn.
Richard Neville, 16. jarl av Warwick hadde i 1469 skiftet side i Rosekrigene, og i oktober 1470 styrtet han Edvard IV og fikk gjeninnsatt Henrik VI. Warwick hadde så gjort den feil å støtte Ludvig XI av Frankrike i et forsøk på å ta Burgund. Karl I av Burgund gav på sin side støtte til Edvard for å fjerne Warwick. De to sidene hadde likeverdige hærer, men Warwick regnet med støtte fra George, hertug av Clarence, Edvard IVs ambisiøse bror.
Edvard marsjerte mot London, mens Warwick forble i Coventry hvor han hadde rekruttert soldater. Etter å ha tatt tilbake London marsjerte Edvard nordover og møtte Warwick nær Barnet.
Slagoppstillingen.
På lancastrianernes side kommanderte John de Vere, 13. jarl av Oxford høyre flanke, John Neville, 1. marki av Montagu midten og Henry Holland, 3. hertug av Exeter venstre flanke. Styrkene ble stilt opp ut fra veien til Barnet, med venstre flanke på veien. Warwick holdt seg i bakgrunnen med reservene.
Yorkistene stilte opp med midtseksjonen på veien, kommandert av Edvard IV. Hans bror Richard, hertug av Gloucester kommanderte høyre flanke og William Hastings, 1. baron Hastings kommanderte den venstre.
Slaget.
Oxfords styrker slo tidlig inn i yorkistenes venstre flanke, men det var vanskelig for de andre kommandantene å utnytte fordelen på grunn av tett tåke. De to sidene dreide rundt slik at slaglinjene ble liggende parallelt med veien, og i forvirringen brøt det ut strid mellom to lancastrianske avdelinger som feilidentifiserte hverandre. Etter hvert som tåken brøt opp, innså Warwick at slaget var tapt, og mens hans forsøkte å nå frem til hesten sin ble han hugget ned. Hans yngre bror Montagu falt også, antagelig drept av en av Oxfords menn da det ble ropt opp om forræderi.
Etterspill.
Samme dag som slaget stod steg Margaret av Anjou og Edward av Westminster i land ved Weymouth og begynte å samle styrker i Wales. Hadde hun vært i stand til å forsterke Warwicks styrker før slaget kunne det hele endt annerledes, men med Edvards seier kunne kongen konsolidere sin posisjon og forberede seg på det endelige oppgjøret, som fant sted i slaget ved Tewkesbury.


Biosphere (musiker).
Biosphere er artistnavnet til Geir Jenssen (født 30. mai 1962 i Tromsø), -en norsk artist som lager ambient elektronisk musikk. Han er kjent for sin spesielle arktiske lyd. Kommersielt er han mest kjent for hiten «Novelty waves» fra plata "Patashnik", som ble brukt i en Levis-reklame. Musikken hans er bygd opp med forskjellige samples (lydklipp), blant annet fra Twin Peaks og 2010; plata "Shenzhou" er basert på samples fra komponisten Claude Debussy.
Historikk.
Jenssen var med og startet bandet Bel Canto i 1985 sammen med Anneli Drecker og Nils Johansen. Han forlot bandet i 1989 etter plata "Birds of passage", for å konsentrere seg om sine egne musikalske ideer. Artistnavnet hans dengang var "Bleep", og musikken hans var mer dance-orientert. Hans første singel var "The North Pole By Submarine". I 1991 gav han ut plata "Microgravity" under artistnavnet Biosphere, som ble meget godt mottatt i internasjonal presse.
Han har også samarbeidet med andre artister gjennom karrieren, blant andre Pete Namlook og Deathprod.
Han fikk Spellemannprisen 2000 i klassen dance/hip-hop for albumet "Cirque" og Spellemannprisen 2011 i klassen elektronika for "N-Plants".
På Døgnvillfestivalen 2010 vil han på nytt opptre sammen med bandet Bel Canto for første gang siden 1989.


Island Records.
Island Records er et plateselskap som ble grunnlagt på Jamaica i 1959 av Chris Blackwell.
Den første suksessen selskapet hadde var med singelen «Boogie In My Bones» med Laurel Aitken. Den lå elleve uker på førsteplass i Jamaica. I 1962 flyttet selskapet til London i Storbritannia. Det levde på denne tiden en stor mengde jamaikanske innvandrere i Storbritannia. Kjente artister fra denne tiden er Jimmy Cliff og Millie Small, som hadde en stor hit med «My Boy Lollipop».
I 1967 besluttet Blackwell å utvide den musikalske paletten med britisk rock. Opprinnelig skulle selskapet fokusere på reggae, men artiststallen ble nå utvidet og ble et av 1970- og 80-tallets viktigste selskaper som kunne sette sin logo på album fra Bob Marley til U2. De første som ble tatt under kontrakt var Spooky Tooth og Stevie Winwoods Traffic, senere også King Crimson, Jethro Tull, Emerson, Lake and Palmer, Free og Justin Bieber.
I 1989 ble selskapet kjøpt opp av PolyGram.


Oslo Byforum.
Oslo Byforum er et tverrpolitisk nettverk med Oslo som base og fokus. Miljøet samles rundt en mailingliste med nærmere 300 deltakere. Disse deltar i ulik grad i forumets 20 ulike grupper og aksjoner. Aktiviteten spenner fra politiske bardebatter ved konseptet InterCity til Metateateret, en teatergruppe for og med rehabiliterende narkomane. Forumet er også arnested for Oslo Byaksjon, som stilte liste i kommunevalget i Oslo i 2003.
Oslo Byforum startet i 2001 med Erling Fossen som initiativtaker. Han er i dag styreleder.


Norsk Tidsskriftforening.
Norsk Tidsskriftforening er en ideell interesseorganisasjon for norske tidsskrifter, stiftet i 2003. Foreningen er organisert som en medlemsstyrt utgiverorganisasjon for politiske, allmennkulturelle, vitenskapelige og litterære tidsskrifter. Foreningen holder til i Litteraturhuset i Oslo.
For å kvalifisere til medlemskap må tidsskriftet følge redaktørplakaten og utgis eller oppdateres minst to ganger i året. Foreningen er åpen både for papirbaserte og nettbaserte tidsskrifter.
Drift.
Mellom årsmøtene ledes tidsskriftforeningen av et styre på syv personer. Siden 2007 har Bente Riise vært foreningens leder. Tidligere styreledere er Knut Olav Åmås (2003–2005) og Eva Løveid Mølster (2005–2007). Foreningen mottar ikke driftstøtte, men har mottatt prosjektstøtte fra blant andre Norsk Kulturråd og Stiftelsen Fritt Ord. Foreningen er tilsluttet den nordiske tidsskriftforeningen.
Aktivitet.
Fra 2010 har foreningen organisert hoveddelen av aktivitetene i tre satsningsfelt: interesseorganisasjon, synliggjøring og tidsskriftskole. Som interesseorganisasjon arbeider foreningen for å fremme tidsskriftenes interesser på ulike områder. Foreningen er en samarbeidspartner for andre aktører i kulturlivet og en høringspart for forvaltningen. Foreningen har flere tiltak for at tidsskriftene skal synes i det offentlige rommet. Blant disse er prisen "Årets tidsskrift", som deles ut av en uavhengig komité på vegne av foreningen, og "Tidsskriftdagen", som er et årlig bransjetreff på Litteraturhuset i Oslo som er åpent for alle. Foreningens opplæringstiltak er samlet i "Tidsskriftskolen", med kurs, seminarer og rådgiving for redaksjonene. Disse tiltakene er som regel også åpne for andre enn medlemmene.


Ane Stangeland Horpestad.
Ane Stangeland Horpestad (født 2. juni 1980 i Stavanger, som "Ane Stangeland") er en norsk fotballspiller fra Orre som spiller for Klepp i Toppserien.
I tillegg til landslaget har hun spilt på U-16, U-18 og U-21 landslag.
Hun spilte alle kampene for Norge i EM i fotball for kvinner 2005 da Norge tapte 3-1 mot Tyskland i finalen, og er norsk landslagskaptein. Hun har spilt 106 landskamper og scoret 5 landslagsmål (pr 1. september 2008).
Stangeland har spilt for Klepp siden 1997, og spilte cupfinale mot Trondheims-Ørn på Ullevaal Stadion det samme året.
Ane Stangeland Horpestad spilt for Kolbotn IL, Oslo, i løpet av 2006, da klubben gikk til semifinalen i UEFA Women's Cupen. Hun giftet seg med Steffen Horpestad juni 2006.
Stangeland Horpestad spilt alle kampene for Norges landslag i VM 2007 i Kina som kaptein og midstopper, og scoret 2 mål. Hun var med å ta Norge til 4. plass i VM.


Maria av Burgund.
Maria (født 13. februar 1457, død 27. mars 1482) var hertuginne av Burgund.
Hun tilhørte huset Valois og var eneste datter av Karl I av Burgund og kone hustru Isabella av Bourbon.
Som Karls eneste barn og arving til de rike burgundiske land var hennes hånd tidlig ettertraktet blant yngre prinser. Da hennes far falt ved beleiringen av Nancy den 5. januar 1577, var Maria ennå ikke fylt tyve. Ludvig XI av Frankrike benyttet anledningen som bød seg ved rivalens død til å ta kontroll over hertugdømmet Burgund som et len under den franske kronen, og også Franche Comté, Picardie og Artois.
Han ønsket at Maria skulle gifte seg med dauphinen Karl og dermed sikre hans arvingers krav på Nederlandene, eventuelt med makt. Maria stolte imidlertid ikke på Ludvig, og avvisten den franske alliansen og vendte seg til sine nederlandske undersåtter for hjelp, noe hun fikk mot store innrømmelser. Et dokument kalt «det store privilegium» ble signert 10. februar 1477 i Gent. Ifølge privilegiet skulle provinsene Flandern, Brabant, Hainaut og Holland få tilbake det lokale selvstyret de hadde blitt fratatt av hertugen i et forsøk på å omgjøre Nederlandene til en sentralstat etter fransk mønster. Maria måtte frasi seg retten til å erklære krig, inngå fred, eller øke skattene, uten undersåttenes samtykke, og til bare å gi embeder til landenes egne innbyggere.
Så stort var hatet mot det gamle regimet at to av farens fremste rådgivere, kansler Hugonet og herr d'Humbercourt, hadde blitt henrettet i Gent til tross for den unge hertuginnens tårer.
Maria valgte nå blant de mange beilerne, og giftet seg med erkehertug Maximilian av Østerrike, den senere tysk-romerske keiser Maximilian I. Ekteskapet fant sted i Gent den 18. august 1477. Dermed kom Nederlandene under Habsburgerne, og innledet en lang periode med strid mellom Frankrike og Østerrike og kontrollen over dette området, som senere resulterte i den spanske arvefølgekrig (1701–14).
I Nederlandene var forholdene etterhvert blitt roligere og den franske aggresjonen kom også mer på avstand, da hertuginnen døde ved et fall fra hesten den 27. mars 1482. Ludvig benyttet anledningen, og tvang Maximilian ved traktaten i Arras i 1483 til å avstå Franche Comté og Artois, men ved traktaten i Senlis 1493 ble de byttet mot Burgund og Picardie. Denne traktaten etablerte igjen freden i Nederlandene.
I sitt ekteskap med Maximilian av Østerrike fikk hun tre barn. Hennes eldste sønn, Philip, etterfulgte henne under farens formynderskap.


Charlotte Cruse.
Charlotte Diane Isabelle Cruse (født 23. april 1967 i Cognac, Frankrike) er skilt fra grev Valdemar av Rosenborg.
Cruse er datter av den franske Roland Cruse og danske Annette Ingemann, og giftet seg med grev Valdemar den 29. juni 1996. Hun ble da "grevinne Charlotte av Rosenborg".
Greveparet skilte lag i 2005.


Erling Fossen.
Erling Fossen, på stand for Oslo Byaksjon under valgkampen i Oslo september 2007
Erling Fossen (født 23. oktober 1963 i Oslo) er en norsk forfatter, urbanist, samfunnsdebattant og tidligere NRK-programleder. Han har skrevet en rekke bøker om emner som urbanisme og politisk teori, og er i dag skribent og spaltist.
Fossen tok i 2001 initiativ til opprettelsen av Oslo Byforum, et tverrpolitisk nettverk som jobber for Oslos beste på en rekke ulike områder. Han er i dag styreleder. Fossen er også styreleder – i fotballklubben Frigg. Han kom med i styret der våren 2007 – og har vært styreleder siden april 2008. Fra 2012 er han prosjektansvarlig for profileringsprosjektet "Oslo Metropolitan Area" drevet av Oslo Byforum.
Privat er han gift med Martine Aurdal og bor på Montebello i Oslo. Hun leder Dagbladets samfunnsavdeling og er forfatter og tidligere Ny Tid-redaktør. Fossen er tvillingbror av arbeidsforsker og konsulent Øystein Fossen, bror av Samlaget-redaktør Wenche Fossen og sønn av pensjonert jurist og forfatter Asbjørn Fossen. Erling Fossen har en sønn, født i 1996 og en datter, født i 2010.
Fossen ledet også Oslo Byaksjon, et politisk parti som stilte liste til kommunevalget i Oslo i 2003 og i 2007. I dag er han medlem av Arbeiderpartiet. Han satt i programkomiteen til Oslo Arbeiderparti foran kommunevalget i 1995 og ledet undergruppe næringsutvikling, sysselsetting og regional styring. Han ble brukt som rådgiver for Oslo Høyres programkomite foran valget i 1999, da han rådet dem til å fokusere mest på å være et byparti og ikke høyreparti. Det resulterte i slagordet «På parti med byen». Fossen ble også brukt som innleder av Oslo Høyres programkomite foran kommunevalget i 2007.
Fossen har vært tilknyttet Oslo Teknopol, der han hadde tittelen «bydoktor». Han var i 1996 programleder for kulturmagasinet "Puck" på NRK2.
Fossen har bidratt til det offentlige ordskiftet, ofte om temaer knyttet til byutvikling, forholdet mellom by og land og urbanisme, men også om mer generelle politiske temaer. Fossen er spaltist i blant annet tidsskriftene "Stat og styring" og "Estate Magasin" og har ellers jevnlig hatt kronikker i flere norske aviser. I desember 2008 kritiserte han i en kronikk i Aftenposten det han mente var ensidig dyrking av den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.


Karin Lüttichau.
Karin Lüttichau (født 12. august 1938 i Vejle, Danmark) er en tidligere dansk adelskvinne. Hun var gift med grev Christian av Rosenborg.
Grev Christian og Karin Lüttichau er nå skilt.


Marina av Rosenborg.
Marina Isabelle Ingeborg Karin av Rosenborg (født 28. mars 1971 i Skovshoved, Danmark) er en dansk adelskvinne og slektning av dronning Margrethe II av Danmark.
Komtesse Marina er datter av grev Christian av Rosenborg og hans fraskilte kone, Karin Lüttichau. Hun har en eldre bror, grev Valdemar av Rosenborg.


Operasjon Paperclip.
Operasjon Paperclip (norsk «binders») er en av flere operasjoner der USAs militære og etterretningstjenester i sluttfasen av andre verdenskrig samlet inn tyske forskere og andre de kunne bruke i kampen mot Sovjetunionen i den kalde krigen. Operasjonen ble opprinnelig kalt "Operasjon Overcast", en tilsvarende operasjon kalt "Operasjon Alsos" hadde som mål å sikre seg mest mulig fra det tyske atomvåpenprogrammet, og "Operasjon TICOM" samlet inn tyske kryptografieksperter. Mye informasjon om disse operasjonen er ennå hemmeligholdt.
Av særlig interesse var vitenskapsmenn som var rakettforskere og spesialister i aerodynamikk, kjemiske våpen og medisin. Disse forskerne og deres familier ble i hemmelighet bragt inn i USA uten Innenriksdepartementets viten og godkjennelse. For å få dem inn i USA ble granskingsrapporter om deres krigsaktivitet hvitvasket, og innreise anbefalt av CIA. Den mest kjente av disse vitenskapsmennene var rakettforskeren Wernher von Braun.
Brorparten av forskene, nær 500, var plassert ved "White Sands Proving Ground", New Mexico, Fort Bliss, Texas og "U.S. Space and Rocket Center" i Huntsville, Alabama. Her arbeidet de med rakettstyring og ballistisk raketteknologi og la grunnlaget for den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA og USAs interkontinentale rakettprogram.
Paperclip, operasjon


Bård Torgersen.
Bård Torgersen (født 1967) er en norsk forfatter, artist og fotograf.
Torgersen, som er utdannet tømrer, har en bakgrunn som blant annet tekstforfatter og rådgiver. I tillegg var han, under pseudonymet Lord Bård, på 80-tallet frontfigur i bandet Nemlig Hemlig aka Masters of Møh, og Superskill på 90-tallet og regnes som en av pionerene innen norsk elektronika og rave. Han har også komponert musikk for teater og film. De siste musikalske prosjektene til Torgersen er 1349 Rykkinn og Rød Stær. 1349 Rykkinn slapp i 2003 albumet "Brown ring of fury". Rød Stær slapp januar 2010 bok, videoarbeider, og album under tittelen "Tilbake til Varmland".
Som skribent har Torgersen markert seg blant annet i avisene Natt og Dag og Dagbladet, og i antologien "Fullt kaos. Fritt Fram". I 2005 kom hans første roman, "Alt skal vekk", som er etterfulgt av romanene "Det Siste Dyret" (2007), "Maskinens uerstattelige deler" (2009), "Nøytral" (2011), "Voksne og barn" (2012), diktsamlingene "Bird imitator" (2008), "Kniv mot ord" (2008), "Flukten fra Europa" (2009), "Hei horunger" (2010), og kortekstene "Miraklene" (2012).
Som fotograf har Torgersen arbeidet med reportasjer, bokomslag, CD/LP-omslag, samt videoarbeider.
Torgersen er bosatt i Oslo og er studieleder på tekstlinjen ved Westerdals School of Communication. Han er gift med NRK-programleder Helle Vaagland.


Joe Cole.
Joseph John Cole (født 8. november 1981 i Islington, London) er en engelsk landslagsspiller i fotball. Han er midtbanespiller, og spiller nå for den franske klubben Lille på lån fra Liverpool.
Cole skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med West Ham United den 11. desember 1998. Under oppholdet i West Ham United ble han sett på som et av tidenes største talenter i engelsk fotball, og Manchester United forsøkte å sikre seg ungutten for ti millioner pund, men Cole takket nei. Han spilte for West Ham United i fem sesonger før han ble solgt til Chelsea for £6.600.000 den 6. august 2003. Han rakk å spille mer enn 100 kamper på de fem årene han var i klubben.
19. juli 2010 signerte Joe Cole en 4-års kontrakt med Liverpool etter å ha blitt tilbudt en lønn på ca £90.000 i uken.
Cole debuterte på den 25. mai 2001 mot. Totalt har han per 19. juli 2010 spilt 56 landskamper, og scoret 10 mål for England.


Valen TV.
"Valen TV" var et norsk humorprogram med Kristian Valen i alle hovedrollene. Programmet ble sendt på TV Norge i 2003 og 2004 og kom senere ut på DVD.
"Valen TV" var et program med parodier og imitasjoner av tv-programmer og tv-personer – og med mye musikk.
Første episode startet med Rorbu-vert «Fredrik Nordnes» og den fabelfortellende gjesten «Morten Harket».
I programmet ble over 20 kjente ansikter parodiert, og Valen spilte inn musikkvideoer med blant andre Guns'n Roses, Modern Talking, Chris Isaac og Paul Young. I tillegg var flere av originalartistene fra Valens parodier selv i studio. Bjørn Eidsvåg og Jonas Fjeld fikk blant annet gjennomgå. Eidsvåg lo så mye at de måtte filme scenen elleve ganger. Serien huskes også for Valens parodi på fotballspilleren Tore André Flos fotballskule.
Serien gikk i reprise i 2007.
Seertall.
Premieren på "Valen-TV" i 2003 trakk 666 000 seere og serien hadde i snitt 495 000 seere.
Priser og utmerkelser.
Valen TV ble av fagjuryen kåret til årets beste DVD-utgivelse i 2003.


Wenche Fossen.
Wenche Fossen (født 1946) er redaktør i Samlaget. Hun er tidligere leder av Europabevegelsen og en av initiativtakerne bak organisasjonen Radikalt Europa.
I 2004 ble Fossen tildelt prisen Årets europeer av Europeisk ungdom.
Fossen har bodd i Ålesund og jobbet som lærer i en årrekke. I dag bor hun på Grünerløkka i Oslo. Hun er søster til forfatter og urbanist Erling Fossen og arbeidsforsker/konsulent Øystein Fossen og datter av pensjonert jurist og forfatter Asbjørn Fossen.
Eksterne lenker.
Fossen, Wenche


Kristian Valen.
Kristian Valen under en opptreden.
Kristian Valen (født 13. oktober 1974 i Stavanger) er en norsk komiker og artist kjent fra flere TV-serier og sceneoppsetninger.
Han er sønn av den tidligere fotballspilleren Inge Valen (Viking). Kristian Valen var selv en talentfull fotballspiller, og er blitt kalt en «kunstner på banen» av Vikings tidligere trener Benny Lennartsson. Han ga seg imidlertid med fotballen i 16-årsalderen. Kristian Valen var også med i Rogaland Teaters barneteater. Han sluttet i videregående skole da han var 17 år gammel og begynte som programleder i Duen radio, deretter Siddis radio og senere på 90 tallet Jærradioen. Det var som programleder på radio flere personligheter kom frem, blant annet "Sibbe fra Sandnes". Flere av sketsjene på radio ble utgitt på CD, og Valen ga ut totalt fire album under navnet "Sibbe fra Sandnes" på 90-tallet.
Valen satte deretter opp sceneoppsetningene "Fartøy Valen", "3 på tiltak" og "Et musikalsk kaos. Takk for frammøtet". I 2003 debuterte han med sin første TV-serie "Valen TV" på TVNorge. Deretter laget han seriene "Valen & de" og "Valens frokost-tv" på samme kanal. Våren 2012 startet Valens nye TV-serie på NRK, "Valens Rikskringkasting". For serien ble han kåret til årets morsomste under Komiprisen 2012.


Erik av Danmark.
Erik Frederik Christian Alexander, greve av Rosenborg (født 8. november 1890 i København, død 10. september 1950 i København) var prins av Danmark. Han var barnebarn av kong Christian IX av Danmark.
Han ble født som "Hans Høyhet prins Erik av Danmark", og var den tredje av de fire sønnene til prins Valdemar av Danmark og franskfødte prinsesse Marie av Orleans. Hans to storebrødre var prins Aage og prins Axel, mens lillebroren het prins Viggo. I tillegg hadde de fire brødrene en lillesøster, prinsesse Margrethe.
5. februar 1904 ble prins Erik og de andre barna til prins Valdemar gitt tittelen "Hans/Hennes Kongelige Høyhet prins/prinsesse av Danmark", i stedet for å bare være "Hans/Hennes Høyhet prins/prinsesse av Danmark". Det sies at grunnen til dette var at kong Christian IX i en tale ved prins Aages konfirmasjon ved en feiltakelse tiltale prinsen som "kongelig høyhet".
Prins Erik giftet seg 11. februar 1924 med canadiske Loïs Booth i Ottawa i Canada. Som følge av dette mistet prins Erik arveretten til den danske tronen, og tittelen hans ble endret til "Hans Høyhet prins Erik av Danmark, Greve av Rosenborg".
Prinsesse Loïs døde i 1941, og ni år senere døde også prins Erik.


Petit.
En petit er en kort, humoristisk tekst i kåserende stil i en avis. Den har en personlig og muntlig språktone. Ofte er den et fast innslag i avisen, skrevet av samme person. Ordet kommer fra det franske ordet "petit" som betyr liten.
«Petit er en kort, kommenterende, smått oppslått, helhetlig, ofte humoristisk, alltid personlig og poengtert betraktning om hva som helst», i følge Lorentzen (1996).
Virkemidler kan være - blant mange andre - syntaks, allusjon, ordspill, parodi, ironi, dramatisering, språklige bilder, overraskende vendinger, besjeling, overdrivelse, underdrivelse, oppramsing, symmetribrudd eller muntlighet.
Om det finnes noen forskjell mellom petit og kåseri er svært omstridt, og mange mener de to kun er forskjellige navn på samme ting.


Ricardo Lagos.
Ricardo Lagos Escobar, født 2. mars 1938 i Santiago de Chile er en chilensk jurist, økonom og politiker. Han var Chiles president fra 11. mars 2000 til 11. mars 2006 da han ble etterfulgt av Michelle Bachelet, landets første kvinnelige president.
Lagos var den første chilenske presidenten fra Sosialistpartiet siden Salvador Allende, som ble styrtet av Augusto Pinochet.


Arbroath-deklarasjonen av 1320.
Arborath-deklarasjonen av 1320 var en deklarasjon for skotsk uavhengighet, og var en markering for å stadfeste Skottlands status som en uavhengig og selvstendig nasjon og dens rett til å bruke militære virkemidler om nasjonen ble angrepet.
I deklarasjonen var formet som et brev til pave Johannes XXII, datert 6. april 1320. Det er beseglet av femtien magnater og adelige, brevet er det eneste som har overlevd av tre som i sin tid ble skrevet. De andre var et brev fra skottenes konge og et brev fra geistligheten som alle antagelige tok opp det samme.
Oversikt.
Deklarasjonen benyttet flere retoriske poenger som har vært mye debattert: at Skottland alltid hadde vært uavhengig, faktisk mye lengre enn England; at Edvard I av England hadde uten rettslig grunn angrepet Skottland og med grusomhet herjet; at Robert I av Skottland hadde reddet Skottland fra denne fare; og, mest kontroversiell, at den skotske uavhengighet var en rettighet og et privilegium for det skotske folk, heller enn det var for skottenes konge. Faktisk erklærer deklarasjonen at adelsstanden kan velge en annen som konge om den nåværende konge gjorde noe som truet Skottlands uavhengighet.
Deklarasjonen har ofte blitt tolket som et tidlig uttrykk for populær eller folkelige uavhengighet, med andre ord at kongen kunne bli valgt av befolkningen som helhet enn innsatt av Gud alene, men det kan også bli argumentert at det kan være en måte å skyve ansvaret fra at kongen ikke lyder ordrer fra Den hellige stol og over på befolkningen. Med andre ord, Robert I av Skottland argumenterte at han var tvunget til å kjempe i en ikke-legitim krig (sett fra Den hellige stol) eller ble avsatt.
Deklarasjonen er skrevet på latin, og det er antatt at utkastet er skrevet av Bernard, abbed av klosteret i Arbroath, vanligvis identifisert som Bernard de Linton, skjønt hans etternavn er ikke kjent. Han var kansler eller nominelt overhode i Skottland på denne tiden. Selv om brevet er datert 6. april 1320 hadde faktisk ikke adelsstanden et møte der hvor dokumentet ble skrevet. Isteden ble sannsynligvis dokumentet diskutert ved et regjeringsmøte i Newbattle Abbey, Midlothian, i mars 1320 (selv om noe sikkert bevis for en slikt møte ikke finnes). Arbroath var ganske enkelt det stedet for det kongelige kanselliretten, med andre ord abbed Bernards skrivestue, og datoen gir kun uttrykk for hans deltagelse.
Signaturene til åtte jarler og så mange som førtien andre skotske adelsmenn ble satt på dokumentet (se nedenfor), sannsynligvis i løpet av noen uker og måneder, mens adelen sendte sine segler, kanskje for noen også under press eller tvang. Det har blitt argumentert at denne harmen spilte en rolle under den såkalte Soules-konspirasjonen som hadde som mål å avsette Robert Bruce med et statskupp senere i 1320. Etter at seglene ble påsatt ble deklarasjonen fraktet til det pavelige hoff i Avignon i Frankrike.
Paven ser ut til å tatt hensyn til en del av argumentene i deklarasjonen. Det var delvis på grunn av hans innblanding i den kortlivede freden mellom Skottland og England, Northampton-traktaten, som forsaket alle engelske krav på Skottland, og som ble endelig signert av kong Edvard III av England den 1. mars 1328.
Innflytelse.
Deklarasjonens retorikk har blitt berømt både i Skottland og internasjonalt, og det har blitt argumentert at den hadde en innflytelse på utkastene til De forente nasjoners erklæring om uavhengighet. Det er fortsatt en debatt om dokumentets relevans; om det faktisk representerer svært originale tanker om det edle i uavhengighet, suverenitet, og proto-demokratiske rettigheter for folkets rett til å velge eller avsette kongen; eller om alt er et stykke kongelig propaganda og spesiell pledering, skrevet under kontroll av den kongelige kansler, abbed Bernard.
Det er dog ikke bestridt at dokumentet har spilt en betydelig rolle for skotsk nasjonal identitet og at det har skapt en utbredt tro (enten det er basert på en legal realitet eller ikke) at i Skottland er det folket selv som bestemmer.
Signaturer.
"og alle andre baroner og frie menn og hele samfunnet i kongeriket Skottland sender på alle foreskreven måter med sønnelig ærbødighet og med inderlige kyss på hans velsignede føtter."


Bombekaster.
a> soldat avfyrer en M224 60 mm bombekaster
En bombekaster (også kjent som morter, tidligere også mørser) er et lett krumbaneskyts som skyter granater i høy bane mot fienden. Våpentypen ble utbredt under første verdenskrig. Våpenet brukes av de fleste militærmakter i verden siden det er et effektivt anti-personellvåpen. våpenet kan også avfyre flere forskjellige typer bomber, som gassbomber, panservernbomber og små kjernefysiske ladninger, og dette gjør våpenet meget effektivt.
Hæren i Norge bruker 81 mm bombekaster.


Liste over Chiles presidenter.
Dette er en liste over Chiles presidenter og statssjefer fra og med 1818.
Eksterne lenker.
Chile


Sosialkonservatisme.
Sosialkonservatisme er en retning innen konservatismen som innebærer troen på tradisjonell moral og sosiale normer, ønsket om å bevare disse i dagens samfunn, og at det er fellesskapets plikt å oppfordre til, eller påtvinge, disse gjennom sivile lover og regler. Sosiale endringer betraktes gjerne med skepsis, mens sosiale verdier basert på tradisjon ansees som velprøvde og sanne.
Betydningen av sosialkonservatisme kan variere fra sted til sted, avhengig av sosiale, religiøse og nasjonale tradisjoner. I USA er sosialkonservatismen en betydelig strømning, og amerikansk konservatisme innbefatter forøvrig retninger som nykonservatisme og paleokonservatisme. Amerikanske sosialkonservative er ofte opptatt av familieverdier, da i en sosialkonservativ fortolkning. Viktige temaer for sosialkonservative i Norge som i den senere tid har vært offentlig debattert inkluderer ekteskapslovgivningen, der mer sosialliberale partier ønsker å avskaffe ordningen der ekteskapet er definert som et forhold mellom mann og kvinne, samt å innføre adopsjonsrett for homofile. Lignende diskusjoner pågår i andre europeiske land.
Sosialkonservatismen kan også vise til en «sosial konservatisme», altså en retning av konservatismen som utviklet seg fra slutten av 1800-tallet, og som fremhevet samfunnets ansvar for å gi alle en akseptabel levestandard. Disse mente at samfunnet skulle bekjempe sykdom og farlige arbeidsmiljøer. Blant tilhengere av denne retningen var Otto von Bismarck, den østerrikske kristensosiale bevegelsen og det svenske «unghögern». Dette er den bruken av begrepet «sosialkonservatisme» som er mest utbredt i Europa, og et relatert engelsk begrep er «compassionate conservatism», slik det anvendes av eksempelvis David Cameron i Storbritannia.


Det norske teatret.
a> i Oslo sentrum. Bygget ble att i bruk 1985.
a> 16 – teaterets hovedscene fra 1945 til 1985
Det norske teatret er et teater som spiller dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret ligger i Oslo og ble grunnlagt 22. november 1912 med Hulda Garborg som styreformann.
6. oktober 1913 hadde det sin første forestilling. Det var Jeppe på Bjerget av Ludvig Holberg, oversatt av Arne Garborg. Åpningen skjedde med kong Haakon VII tilstede. En av de første forestillingene var preget av teaterslag i selve teatret, der riksmålsungdommer og nynorsktilhengere havnet i et blodig slagsmål. Noe av det samme hendte også i 1948, da teatret fremførte Peer Gynt i nynorsk oversettelse.
De første årene holdt teatret hus i teatersalen hos Bondeungdomslaget i Oslo, siden flyttet det til Stortingsgata 16. Der holdt det hus til det fikk et nytt bygg i Kristian IVs gate i 1985.
Teatret ble under Egil Monn-Iversens musikalske ledelse kjent for sine musikaler, de største suksessene gjennom tidene er blant annet Les Miserables, Cats og Piaf. Monn-Iversen skrev også egne musikaler som hadde urfremføring på teatret; dette inkluderer Ungen og Bør Børson Jr..
Som det eneste større teatret i Norge er Det Norske Teatret privat eid. Staten gir omtrent 100 millioner kroner i årlig tilskudd. Bondeungdomslaget i Oslo er største eier, ellers eier mållag og lokallag i Noregs Ungdomslag over hele landet mesteparten.
Teatret fikk Spellemannprisen 1979 i åpen klasse for "Så lenge skuta kan gå".
Teatersjef er Erik Ulfsby.


.cl.
.cl er Chiles nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Universidad de Chile.
Registrering.
Registrering av domenenavn på andre nivå under dette toppnivådomenet er åpen for alle, men utenlandske registranter må fremskaffe en innenlands kontaktperson med en RUT, det chilenske nasjonale identifikasjonsnummeret.
Registrering av navn som inkluderer aksenterte bokstaver (á, é, í, ó, ú), ñ og ü ble åpnet i 2005. ("Se" Internasjonaliserte domenenavn.)
For regjeringens nettsteder foretas registrering på tredje nivå, under subdomenene gov.cl og gob.cl.


Chiles flagg.
Chiles flagg er delt i hvitt over rødt og har en blå kanton med en hvit femtakket stjerne. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Det benyttes i uforandret form i alle funksjoner som nasjonalflagg, handelsflagg, statsflagg og orlogsflagg.
Rødt står for frihetskampen, blått for himmelen og hvitt for snøen i Andesfjellene. Den hvite stjernen i det blå feltet viser at Chile er en enhetsstat.
Flagget har vært Chiles nasjonalflagg siden 18. oktober 1817. Det ble benyttet ved uavhengighetserklæringen av 1817. José Ignacio Zenteno, forsvarsminister under Bernardo O'Higgins krediteres for iden bak flagget, mens Antonio regnes som den som har tegnet det. Andre tillegger æren for å ha tegnet flagget til Gregorio de Andía y Varela. Flaggets enkelte bestanddeler ble spesifisert i 1854, mens stjernens størrelse ble fastsatt i 1922.
Før Chiles nåværende flagg ble tatt i bruk, ble det benyttet to vannrett stripede trikolorer. Først et flagg i blått, hvitt og gult fra 1810 til 1814, deretter et flagg i blått, hvitt og rødt fram til 1816.
Orlogsgjøs.
Orlogsgjøsen som benyttes av skip i Chiles sjøforsvar er en blå duk med en enkelt hvit stjerne.
Presidentflagg.
Presidentflagget har har riksvåpenet i midten. Det sentrale motiver i riksvåpenet er et skjold, delt i blått over rødt og med en hvit stjerne i midten. Skjoldet er flankert av en andeshjort og en kondor. Mottoet lyder «Por la razón o la fuerza».


EMI Produksjon.
EMI Produksjon AS var et av få norske private filmproduksjonsselskaper på 1960- og 70-tallet. Selskapet var eid av Egil Monn-Iversen, og EMI i firmanavnet er hans initialer. EMI Produksjon AS viste at det var mulig å skape kommersielle filmsuksesser i Norge med filmer som "Bør Børson Jr.", "Norske byggeklosser" og "Den siste Fleksnes".


John Terry.
John George Terry (født 7. desember 1980 i Barking) er en engelsk landslagsspiller i fotball. Han er midtstopper, og lagkaptein for Chelsea i Premier League. Han ble i 2005 kåret til PFA Players' Player of the Year som eneste Chelsea-spiller noen sinne.
Terry skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Chelsea den 1. august 1997, og er en av de få fra Chelsea-akademiet som har tatt steget videre helt til kapteinsbindet på både klubb og landslag. I 2000 var han noen måneder på lån til Nottingham Forest FC.
John Terry debuterte på mot den 3. juni 2003, og han har per 1. november 2009 spilt 58 landskamper for England, og scoret 6 mål. I 2006 ble han også kaptein for det engelske landslaget.
Han spilte finalen i UEFA Champions League i 2008 mot Manchester United, og tok den femte av straffene i straffesparkkonkurransen. Terry mistet fotfestet i det han skulle sparke ballen, slik at han falt bakover og ballen gikk i stolpen. Hadde ballen gått i mål ville Chelsea FC ha vunnet finalen.
Karriere som spiller.
"Oppdatert per 1. mars 2010"


Weltschmerz.
Weltschmerz (tysk «verdenssmerte») er et begrep brukt av den tyske forfatteren Jean Paul, og betegner den smertelige følelsen en opplever som forstår at den fysiske virkelighet aldri kan tilfredsstille sinnets behov, en følelse av egen og av verdens utilstrekkelighet. Denne typen pessimistiske og melankolske verdensanskuelser var vanlige blant en rekke romantiske forfattere, som Lord Byron, Giacomo Leopardi, François-René de Chateaubriand, Alfred de Musset, Nikolaus Lenau og Heinrich Heine.


Olaf Helset.
Olaf Helset (født 28. juli 1892 i Nannestad, død 21. august 1960) var en norsk general og idrettsleder.
Olaf Helsets militære løpebane startet under første verdenskrig. Ved starten av andre verdenskrig var han blitt major og deltok aktivt i forsvaret av Norge. Han ledet bl.a. styrkene som stanset tyskerne ved Midtskogen 10. april 1940. For blant annet denne innsatsen, ble Helset tildelt Krigskorset med sverd.
Etter løslatelse fra tysk krigsfangenskap i juli ble han en av lederne i motstandskampen og begynte arbeidet med å samle de forskjellige motstandsgruppene til det som skulle bli Milorg.
Etter at Riksrådsforhandlingene brøt sammen høsten 1940, startet "Nyordningen" av det norske samfunnet. For å hindre "nazifisering" av idretten lot Helset seg velge til leder av Norges Landsforbund for Idrett. Sammen med lederen i Arbeidernes Idrettsforbund, Rolf Hofmo, opprettet han et felles midlertidig idrettsstyre. Helset ble formann. Dette styret, som skulle bli forløper til Norges Idrettsforbund, førte en aktiv motstand mot tyskernes forsøk på å ta over idretten og erklærte idrettsstreik i november. Etter krigen fullførte Helset samlingen av idretten.
I februar 1941 ble Olaf Helset arrestert, men slapp fri og flyktet til Sverige, hvor han var "flyktningsjef" og senere sjef for de norske Polititroppene. Etter krigen ble han sjef for Hæren, men gikk av i 1948 etter en konflikt med regjeringen om forsvarspolitikken.
Utmerkelser.
Helset ble i statsråd 28. oktober 1949 tildelt Krigskorset med sverd for «i en vanskelig situasjon ved Midtskogen 9. april 1940 å ha truffet beslutninger av meget vidtrekkende betydning for landet, ved personlig tapperhet og ledelse og gjennomfør disse, samt for senere fremrakende ytelser under felttoget i Sør-Norge 1940.»
Helset ble i 1947 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han ble også tildelt den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom, den danske Kong Christian Xs frihetsmedalje, den finske Frihetskorsets orden i gull og ble gjort til kommandør av første klasse av den svenske Sverdordenen og kommandør av den franske Æreslegionen.
Helset var også innehaver av Deltakermedaljen og Medaljen for seier over Tyskland.


Thore Langfeldt.
Thore Langfeldt (født 30. september 1943 i Oslo) er en norsk psykolog og sexolog.
Han er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo i 1972. Han er gift og har tre barn, og er spesialist i klinisk psykologi og spesialist i klinisk sexologi. Fra 1983 har han hatt privat praksis som psykolog og i 1989 startet han IKST Institutt for klinisk sexologi og terapi som han ledet frem til 2004. Sammen med Elsa Almås tok Langfeldt i 1982 initiativet til stiftelsen av Norsk forening for klinisk sexologi (NFKS).
Han er en internasjonalt kjent psykolog, blant annet for sitt arbeide med barns seksuelle utvikling, og underviser ved flere universiteter i inn og utland. Han har blant annet skrevet bøkene: "Barns seksualitet", "Sexologi" og "Erotikk og fundamentalisme: fra Mesopotamia til kvinnefronten". Han har utviklet en terapeutisk tilnærmelse for behandling av personer som har begått seksuelle overgrep og leder et overgrepsprosjekt ved IKST.
Kongen utnevnte i 2011 Langfeldt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats for norsk psykologi, sexologi og terapi.»


Wayne Bridge.
Wayne Michael Bridge (født 5. august 1980 i Southampton) er en engelsk landslagsspiller i fotball. Er en venstreback som spiller for Brighton & Hove Albion på utlån fra Manchester City FC.
Bridge skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Southampton FC den 16. januar 1998. Han spilte for Southampton i 6 sesonger før han ble solgt til Chelsea FC for £7 000 000 den 21. juli 2003.
Bridge debuterte på den 13. februar 2002 mot. Totalt har han spilt 20 landskamper, og scoret 1 mål for England.


Brit Elisabeth Haagensli.
Brit Elisabeth Haagensli (født 24. august 1953) er en norsk skuespiller og sanger, kjent fra teater- og revyoppsetninger, fjernsyn og en rekke filmer. Haagensli vokste opp i Asker.
Siden 1981 har hun brukt de fleste somrene til teateroppsetninger, og mange av disse på sommerrevyen i Stavern. Haagensli er nok mest kjent for rollen sin i Fredrikssons fabrikk, hvor hun spilte sammen med blant andre Elsa Lystad, Anne Marie Ottersen og avdøde Aud Schønemann.
Hun dukket opp i noen episoder av Karl og Co, som en av Karls naboer.
Melodi Grand Prix.
25. januar 1975 ble den norske finalen i Melodi Grand Prix avholdt. Denne finalen er kjent for at hver sang skulle fremføres to ganger, av to forskjellige sangere. Den ene sammen med band, den andre utgaven sammen med orkester.
Haagensli sang i denne finalen den ene versjonen av «Åh, du gjør meg så glad», og Gro Anita Schønn sang den andre versjonen. Av de fem sangene i finalen, kom denne sangen sist.


Little Richard.
Richard Wayne Penniman (født 5. desember 1932 i Macon, Georgia) er en amerikansk sanger, låtskriver og pianist, og var en pioner i musikkgenren rock and roll.
Little Richard var en av tolv søsken, og har uttalt at han kom fra en familie hvis foreldre ikke likte rhythm and blues. Familien hans var syvendedagsadventister, og han ble tidlig kjent med gospelmusikk. Hans tidligste innspillinger i 1950-årene var en miks av blues og rhythm and blues, og var sterkt påvirket av gospel.
Little Richard oppnådde et gjennombrudd med sangen «Tutti Frutti» i 1955, og fulgte opp med en serie internasjonale hits: «Long Tall Sally», «Rip It Up», «Lucille», «Jenny Jenny», «Keep A Knockin’», «Good Golly Miss Molly», «Ooh! My Soul» og flere andre. I Norge var hans største hit «Baby Face» i 1957.
Med sine unike sangstil og voldsomme energi fikk Little Richard enorm betydning for utviklinga av rock'n'roll. Han sanger er blitt framført og innspilt av Elvis Presley, The Beatles, The Rolling Stones, The Kinks, Carl Perkins, Jerry Lee Lewis, Eddie Cochran, Buddy Holly, The Everly Brothers, Bill Haley, Sam Cooke, James Brown, Otis Redding, Don Covay, Joe Tex, Larry Williams, Creedence Clearwater Revival, Mitch Ryder, Hollies, Swinging Blue Jeans, Chambers Brothers,Jimi Hendrix, Isley Brothers, MC5, Queen og mange, mange flere.
Little Richard trakk seg tilbake fra musikkbransjen i 1957 av religiøse årsaker, men har seinere gjort comeback flere ganger. Han har også gjort en rekke gospelinnspillinger. Little Richard har spilt inn sine opprinnelige hits på ny en rekke ganger for ulike plateselskap. Hans opprinnelige innspillinger for Specialty 1955–57 blir likevel ansett som uovertrufne. Han ble i 1986 innvotert i Rockens æresgalleri, og han har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Shaun Wright-Phillips.
Shaun Cameron Wright-Phillips (født 25. oktober 1981 i Greenwich, London) er en engelsk landslagsspiller i fotball. Han er midtbanespiller, og spiller nå for Queens Park Rangers. Wright-Phillips er en adoptert sønn av den kjente fotballspilleren Ian Wright
Wright-Phillips var en sesong i Nottingham Forest som læregutt før han reiste til Manchester City. Etter en sesong som læregutt i denne klubben skrev han under på sin første profesjonelle kontrakt den 20. juli 1999. Han spilte for Manchester City i seks sesonger før han ble solgt til Chelsea for £21 000 000 den 18. juli 2005. Wright-Phillips ble aldri en stor suksess i Chelsea. Etter tre sesonger i klubben ble han i den 28 August 2008 solgt tilbake til Manchester City for en overgangssum er antatt og ligge rundt £8 500 000.
Shaun Wright-Phillips debuterte på den 18. august 2004 mot. Totalt har han spilt 29 landskamper, og scoret 5 mål for England.


Langfeldt.
Langfeldt er en norsk slekt som nedstammer i fra Johan Langefeldt. En tysk sjøkaptein som ankom Norge på femtenhundretallet. Johan Langefeldt slo seg først ned i Sjernøysund ved Mandal for senere å flytte til Ny Hellesund i Søgne. Der ble familien mangfoldige og alle Langfeldter i Norge stammer fra denne første Johan Langefeldt.


MAN nyttekjøretøyer.
MAN nyttekjøretøyer (lastebiler og busser) blir produsert av tyske MAN Nutzfahrzeuge, som er største divisjon av det multinasjonale MAN-konsernet. MAN Nutzfahrzeuge eier også andre nyttekjøretøy-fabrikker, nemlig lastebilfabrikkene Star i Polen og ERF i England, samt den tyske bussprodusenten Neoplan.


Byron Erickson.
Byron Erickson (født 3. februar 1951 i Tucson, Arizona) er en amerikansk tegneserieskaper og kreativ leder i Egmont, særlig kjent som redaktør for serieskapere som Don Rosa og William Van Horn. Han startet sin tegneseriekarriére i 1983 ved «Another Rainbow», et lite selskap drevet og grunnlagt av Carl Barks-fans. Da de fikk lisens til å gi ut Disney-serier i USA under merket Gladstone, ble Erickson redaktør. I 1989, da Disney overtok lisensen, forlot han Gladstone til fordel for «First Publishing», som redaktør for en mengde forskjellige serier. To år senere flyttet Erickson til Danmark for å jobbe i Egmont, først som ansvarlig redaktør, senere som sjefredaktør, og nå som kreativ leder. Likevel finner han tid til å skrive historier.


Nigel Godrich.
Nigel Godrich (født i 28. februar 1972) er en britisk plateprodusent. Han er mest kjent for sitt arbeid med det engelske bandet Radiohead. Han har også jobbet med Paul McCartney, Travis, Beck, Pavement, Air, Neil Finn, Natalie Imbruglia, Silver Sun, The Sundays, The Divine Comedy, U2, The Beta Band og R.E.M..
I 2004 produserte Godrich produced veldedighetssingelen "Band Aid 20", med bidrag fra Supergrass' Danny Goffy, Paul McCartney, Radiohead-medlemmene Thom Yorke og Jonny Greenwood, Oasis' Noel Gallagher, Coldplays Chris Martin, Bono fra U2, Sugababes og andre.
Nigel krediteres til tider som det «sjette medlemmet» av Radiohead, og blir gitt mye kreditt for sitt arbeid med dette bandet fra Oxford. Hans første bidrag var på EPen "My Iron Lung" med sitt arbeid på sangene «Permanent Daylight», «The Trickster» og «Lewis (Mistreated)». Han har også vært med å produsere LPen "The Bends".
Hans første fulle produksjonsjobb med Radiohead var på "OK Computer", og han har produsert hvert eneste album siden det. Han har oppnådd respekt for å vært med på å definere bandets særegne lydbilde. Han har hjulpet til med å etablere Radiohead som et av de mest ettertrakede bandene i verden.


Jon Terje Rovedal.
Jon Terje Rovedal (født 17. april 1964) er en pianist og komponist fra Halden.
Som komponist er Jon Terje Rovedal kanskje best kjent for "Waiting for the Morning" som Bobbysocks gjorde til en hit i 1985.


Romano Scarpa.
Romano Scarpa (født i Venezia 27. september 1927, død i Málaga 23. april 2005) var en berømt tegneserieskaper. Scarpa begynte å lage Disney-historier i 1953 hos forlagshuset Mondadori, og har siden satt et sterkt preg på italienske Disney-serier og italienske tegneserier overhodet. Italienske Disney-tegnere på som Giorgio Cavazzano formet skikkelsene sine etter Scarpa-stilen. I 1988 skrev Scarpa en av de lengste Disney-seriene som eksisterer: «Paperolimpiadi» på 250 sider. Scarpa bodde sine siste år i Spania, og laget historier for Egmont.
Scarpa er opphavsmannen bak Disney-figuren Birgitte.


Akvarell.
Akvarell er et maleri malt med transparente, vannoppløslige farger. Ordet akvarell betegner også selve maleteknikken. Gouache er en vannfargeteknikk med dekkende farger.
Historie.
Akvarellmalerier er kjent allerede fra oldtiden, blant annet fra egyptiske veggmalerier. I middelalderen ble akvareller også brukt som bokillustrasjoner. Teknikken er siden svært mye brukt pga. sin enkelhet.
Av kjente akvarellmalere kan nevnes Eugène Delacroix, Claude Monet, og særlig Paul Cézanne. Under glansperioden på 1700-tallet brakte også kunstnere som John Cotman, John Constable og William Turner denne teknikken opp på et svært høyt nivå. Både impresjonister og ekspresjonister utviklet akvarellteknikken senere.
Teknikk og utstyr.
Akvarellmaling er meget populært idag, mye pga den raske veien til et ferdig resultat, og relativt små utgifter for å starte.
Papir.
Papiret er en av de viktigste delene i akvarellmaling. I ekte akvarellmaling brukes ikke fargen hvit; man lar "papirfargen" erstatte det hvite. Papiret fås i mange kvaliteter og med ulik overflatestruktur og tykkelse. For god kontroll med teknikken er det viktig å kjenne papirets begrensninger og muligheter.
Pensler.
De beste akvarellpenslene er laget av de ytterste halehårene på sobelmåren. De er dyre, men gir svært god kontroll. I litt billigere pensler er sobelhår blandet med syntetiske fibre. Pensler av syntetisk materiale er dessuten sterkt forbedret i forhold til tidligere.
Bruk av vann.
To viktige teknikker innen akvarellmaling er «vått-i-vått» og «tørr-teknikk». Vått-i-vått innebærer at man lar fargene flyte over i hverandre på papiret. Dette betyr begrenset kontroll over resultatet, men kan gi flotte effekter. Ved tørr-teknikk bruker man svært lite vann i penselen, noe som kan gi «uregelmessige» malestrøk.


Slaget ved Tewkesbury.
Slaget ved Tewkesbury ble utkjempet ved Tewkesbury i Gloucestershire, England den 4. mai 1471. Det avsluttet den nest siste fasen av Rosekrigene.
Bakgrunn.
Henrik VI var nylig for annen gang blitt avsatt av sin rival Edvard IV, og Huset York hadde dermed igjen overtaket. Henrik var blitt innsatt på tronen igjen av Richard Neville, 16. jarl av Warwick, som tidligere hadde kjempet for yorkistene, men som i 1469 gikk over til Huset Lancaster.
Warwick falt i slaget ved Barnet den 14. april 1471, og de gjenværende lancastrianske styrkene ble ledet av dronning Margaret av Anjou og hennes sytten år gamle sønn Edward av Westminster. Margarets eneste håp om å vende krigslykken lå i å slå sammen sine styrker med hertugen av Bedfords, og hun måtte derfor krysse elven Severn. Dette mislyktes hun med da kommandanten i Gloucester, Richard Beauchamp, nektet henne å krysse elven ved byen.
Slaget.
Margaret var svært avhengig av sin siste gjenværende kommandant med stor erfaring, Edmund Beaufort, 4. hertug av Somerset. Men yorkistene hadde overlegent artilleri, og Somerset feilbedømte sin posisjon, slik at Richard, hertug av Gloucester klarte å angripe lancastrianernes flanke. Det brøt ut panikk blant flyktende lancastrianere, og Somerset skal ha drept en av sine egne offiserer, Lord Wenlock, som straff for manglende initiativ. Dette er noe usikkert, da enkelte kilder antyder at Wenlock overlevde slaget.
På et jorde som ble kjent som "Bloody Meadow" («Den blodige engen») ble opptil halvparten av Somersets soldater slaktet ned. Noen søkte tilflukt i Tewkesbury Abbey, men skal ha blitt forfulgt også der. En av de falne var Edward av Westminster, som er den eneste prins av Wales som har falt i et slag.
Etterspill.
Alle de lancastrianske kommandantene, inkludert Somerset, ble henrettet kort tid etter slaget, mens Margaret og hennes svigerdatter Anne Neville ble tatt til fange. Henrik VI, som var fengslet i Tower of London, ble myrdet få dager senere.
Slaget førte til en midlertidig stans i Rosekrigene; det skulle gå fjorten år før Huset Tudor etablerte seg gjennom et nytt kupp og dermed endte striden mellom de to fyrstehusene.


Spesifikk varmekapasitet.
Spesifikk varmekapasitet er en konstant som forteller hvor mye energi som skal til for å heve temperaturen med 1 Kelvin for en masse på 1kg av ett type stoff. Si-enheten for spesifikk varmekapasitet er joule per kilogram kelvin, [c] = J/kgK.
Likning.
Formelen for utregning av energien som har gått med til en temperaturøkning er
Den spesifikke varmekapasiteten c kan ha ulike indekser om en snakker om spesifikk varmekapasitet ved konstant trykk ("cp") eller konstant volum ("cv")


Varmekapasitet.
Varmekapasiteten C for en gjenstand er forholdet mellom den varmen Q vi tilfører gjenstanden, og den temperaturstigningen formula_1 gjenstanden får,
formula_2
Enhet for varmekapasitet er joule per kelvin, [C] = J/K.
Dersom en gjenstand er homogent sammensatt av et gitt stoff, er forholdet mellom varmekapasiteten og massen lik stoffets spesifikke varmekapasitet.


Anthony Woodville, 2. jarl Rivers.
Anthony Woodville (født ca. 1442, død 25. juni 1483) var andre jarl Rivers, tilknyttet det engelske hoffet og forfatter.
Han var eldste sønn av Richard Woodville, 1. jarl Rivers og Jacquette av Luxembourg. Som sin far var han under Rosekrigene først lancastrianer, og kjempet for Lancaster i slaget ved Towton, men senere ble han yorkist.
I 1464 giftet hans søster Elizabeth Woodville seg med Edvard IV av England, og flere av hennes slektninger ble sentrale rådgivere for kongen. I 1469 døde faren, og Anthony arvet jarletittelen. Da Edvard i 1470 måtte gå i eksil ble Rivers med, og neste år ble han med tilbake til England. Han ble såret i slaget ved Barnet.
I 1473 ble Rivers utnevnt til guvernær for prinsen av Wales' hushold. Da kongen døde i 1483 fulgte han den unge Edvard V mot London. Men de ble avskåret av hertugen av Gloucester, som fengslet jarlen, og fikk ham halshugget for å fjerne alle som kunne stå i veien for hans plan om å kreve tronen.
Rivers var en lærd mann, og en av de første bøkene som ble trykket i England, muligens den aller første, var hans oversettelse fra fransk av "Filosofenes ordspråk"; den ble trykket av William Caxton i 1476.
Rivers 1-02


Birgham-traktaten.
Birgham-traktaten omfattet to avtaler beregnet på å sikre den skotske uavhengigheten etter at kong Alexander III av Skottland døde uten en direkte arving i 1286. Traktaten ble undertegnet av tre nasjoner; Skottland, Norge og England.
Hensikten med traktaten, og garantert av Edvard I av England, var å avgjøre en gang for alle de konkurrerende krav på tronen fra Huset Balliol og Huset Bruce. Avtalene ble skrevet i Salisbury i 1289 og Birgham i 1290.
På den betingelse at barnedronningen Margaret av Skottland, også kjent som «Jomfruen fra Norge», ville gifte seg med Edvards sønn med samme navn, den framtidige Edvard II av England, ville Skottland være «adskilt og todelt fra England i henhold til dets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».
Traktaten viste seg å bli virkningsløs og forgjeves da den unge dronningen i 1290 døde på Orknøyene på veg fra Norge til Skottland. I tillegg hadde de engelske forhandlerne inkluderte rikelig med reservasjoner for å gjøre de skotske klausulene om uavhengighet ubrukelige. Edvard I erklærte seg som overherre av Skottland og utfordret de med krav på den skotske tronen til anerkjenne ham som deres føydale overherre.
Den overstående ekteskapskontrakten ble tilbakeført fra London til Skottlands nasjonale arkiver så sent som i 1937.


Thomas Grey, 1. marki av Dorset.
Thomas Grey (født 1457, død 20. september 1501) var første marki av Dorset og åttende baron Ferrers of Groby. Han var eldste sønn av Elizabeth Woodville og John Grey, 7. baron Ferrers of Groby, og dermed stesønn av Edvard IV av England.
Han ble utnevnt til marki av Dorset den 16. april 1476, og innkalt til parlamentet 15. november 1482. I januar 1482 eller 1483 døde hans bestemor Elizabeth Grey, og han fikk da tittelen Lord Ferres of Groby i tillegg. I 1483 sluttet han seg til hertugen av Buckinghams opprør mot Rikard III, og da dette slo feil flyktet han til Bretagne hvor han sluttet seg til Henry Tudor.
Han giftet seg med Anne Holland, som var eneste datter av Anne of York og niese av Edvard IV. Hun døde tidlig uten å ha fått barn, og han giftet seg så med Cecily Bonville, baronesse av Harington and Bonville, som var niese av Richard, jarl av Warwick og stedatter av William Hastings. Lady Jane Grey var hans oldebarn fra det andre ekteskapet.
Dorset 3-01
Ferrers of Groby 08


Helle Beck Figenschow.
Helle Lee Elena Beck Figenschow (født 29. januar 1974) er en bulgarsk-norsk kvinne som ble kjent for sin rolle som «Lena» i de norske ungdomsfilmene om «Pelle og Proffen» med manus av Ingvar Ambjørnsen. Idag underviser hun i orientalsk dans og studerer medisin.
Rollen som «Lena» ble etterhvert en stor belastning for Figenschow, på grunn av det store medieoppstyret som var rundt filmene og de mest profilerte skuespillerne. Hun reiste derfor til København og bodde der i fem år.
Figenschow er idag en fremtredende person i Norges magedans- og folkedansmiljø, hvor hennes spesialistet er kuchek, en sigøynerdans fra Balkan. Hun instruerer orientalsk dans i Oslo, samt holder kurs og seminarer i hele landet. Sammen med andre i Norges magedansmiljø er hun med i gruppen Divas of Bellydance. Denne gruppen hadde sin premiereforestilling på Oriental Dance Festival i Oslo 10. februar 2006.
Parodi.
Harald Eia har parodiert figuren «Lena» i flere av sine serier, og den første dukket opp i "Uti vår hage" i 2003, hvor Bård Tufte Johansens rolle møtte «Lena» i en parallell verden, norsk film. I radioserien "Tazte priv" med Eia og Johansen, har hun også opptrådt.
I NRK-serien "Tre brødre som ikke er brødre" med Eia, Johansen og Atle Antonsen (høsten 2005), spilte Eia igjen «Lena», i føljetongen "Lena møter ekskjærester". Av disse «ekskjærestene» er Prepple Houmb, Lars Lillo-Stenberg og Ravi.


Plancks konstant.
Plancks konstant (symbol "h") er en fysisk konstant som beskriver størrelsen av en energi kvant. Den spiller en sentral rolle i kvantemekanikken, og har sitt navn etter Max Planck. En konstant med samme fysiske innhold er redusert Plancks konstant (også kalt Diracs konstant) med symbol formula_1 (uttales h-strek eller h-bar).
Plancks konstant og redusert Plancks konstant brukes til å beskrive energi kvantisering, et fenomen som blant annet finner sted i atomer og fotoner. Energikvantisering vil si at verdien for størrelser av energi bare kan ta visse verdier beskrevet ved E = hv. h er en konstant (altså plancks konstant) men v (frekvensen), er en variabel, men v kan ikke ta alle verdier. For eksempel kan man ikke ha at v tar vilkårlig store verdier når h er en konstant da ville E (energien) også kunne bli vilkårlig stor. Det observerer man ikke i naturen.
Man oppdaget altså at hvis man ikke implementerte en slik kvantisering, ville det bl.a. understøtte et fenomen kalt den ultrafiolette katastrofe, hvor et sortlegeme (solen tilnærmes noen ganger til å være et sortlegeme) ville kunne stråle ut all sin energi på en gang i kortbølgespekteret (se den sorte grafen i figuren til høyre).
Enheter og verdier.
Plancks konstant har enhet «energi ganger tid» og SI-enhet er Js.
Plancks konstant er ved CODATAs anbefalt verdi fra år 2002
Tallet i parentes angir standardavviket til de to siste sifrene av verdien.
Verdien av redusert Plancks konstant er


New Year's Day.
"New Year's Day" er en singel av den irske rockegruppen U2.
Dette var den første singelen fra albumet War, og den første singelen deres som ble sluppet samtidig verden over. Singelen ble sluppet i flere formater, bl.a. 7" og 12" vinyl, og senere også på CD.
Sangen ble først til ved at Adam Clayton kom opp med bassriffet, som ble kombinert med en snutt The Edge hadde lagd på piano. Men det var teksten som ble den store bøygen, og Bono slet såpass at den var nær med å bli droppet fra albumet takket være deadlinespøkelset. Teksten han kom frem til, er en kjærlighetssang til sin kone Ali. Men sett i datidens politiske lys, og særlig Lech Walesas og Solidaritets kamp i Polen, er den også en sang om kamp og håp om forandringer.
Singelen toppet på en tiende plass i Storbritannia, en 53. plass i USA og i Norge lå den tre uker på VG-lista med en niende plass som beste plassering.
Sanger på singelen.
Den «lange» versjonen av sangen er den som finnes på War. Den «spesielle» er den som er på The Best Of 1980-1990.
«Treasure (Whatever Happened to Pete the Chop?)» var et resultat av at U2 nektet å spille mainstream pop. De hadde skrevet en sang om en venn av en venn (som ble kalt Pete The Chop), og sangen var så mye pop at manageren Paul McGuinness brukte den til å selge bandet. Men bandet ville ikke spille den som en popsang, og skrev den om så mye at den tilslutt het «Treasure». De la til «Whatever Happende to Pete the Chop», siden McGuinness fikk det spørsmålet av alle som hadde likt sangen.


Viggo Jønsberg.
Viggo Jønsberg (født 22. mai 1956) er en norsk skuespiller.


Edvard V av England.
Edvard V (født 4. november 1470, myrdet 6. juli 1483) var konge av England fra 9. april 1483 til 25. juni samme år. Han rakk aldri å bli kronet.
Edvard ble født i klosteret Westminster Abbey mens han mor Elizabeth Woodville var i dekning der etter at hennes mann Edvard IV hadde blitt styrtet til fordel for Henrik VI. Etter at faren var tilbake på tronen i 1471, ble han utnevnt til prins av Wales, og han deltok med sine foreldre på representasjonsoppdrag.
Etter at Edvard IV hadde opprettet et råd for Wales og Marches, grenseområdet mot Wales, sendte han sin sønn til Ludlow Castle for å være dets nominelle leder. Prinsen befant seg på Ludlow da det kom bud om farens plutselige bortgang, og han arvet tronen bare tolv år gammel.
Hans onkel Richard, hertug av Gloucester ble utnevnt til verge for Edvard V og hans yngre bror Richard, hertug av York. Han avskar prinsenes følge på veien fra Wales, og fulgte dem til London. Mindre enn tre måneder senere fikk Richard prinsene erklært for uektefødte gjennom "Titulus Regius", og tok selv tronen som Rikard III.
Prinsene ble plassert i Tower of London, og ble aldri sett utenfor festningen igjen. Prinsene i tårnet er et av de største mysterier i Englands historie, men man antar at de ble myrdet. De fremste mistenkte er Rikard III, Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham og Henry Tudor.
Dersom de ble myrdet klarte man å skjule det godt, men samtidig finnes det heller ikke noen tegn til at de overlevde i eller utenfor Tower i lengre tid. Yorkistene ser ut til å ha hatt håp om at de levde i lang tid; da Perkin Warbeck utgav seg for å være prins Richard i 1495 var William Stanley, en yngre bror av Edvards stefar Thomas Stanley, 1. jarl av Derby, usikker på om påstanden var riktig eller ikke.
I 1674 fant arbeidere i Tower en kiste med to små skjeletter. De kastet dem på en søppelhaug, men etter noen dager fant noen ut at det kunne være prinsenes levninger, og det ble plassert i en urne som Karl II fikk satt ned i Westminster Abbey. I 1933 ble bena tatt ut og undersøkt, og så lagt i en urne i krypten i Westminster Abbey. Ekspertene var ikke sikre på hvilken alder og kjønn barna hadde. Skjelettene var mangelfulle, og den eneste skikkelige konklusjon man kunne trekke var at det ene var større enn det andre, hvilket ikke er i strid med teorien om at det var prinsene.
Edvard 05


Tommy Karlsen.
Tommy Karlsen (født 9. juni 1975) er en norsk skuespiller som huskes best for sin rolle som «Proffen» i filmene om «Pelle og Proffen» av Ingvar Ambjørnsen, men som fortsatt er en meget aktiv skuespiller.
Eksterne lenker.
Karlsen, Tommy
Karlsen, Tommy


Axel Hellstenius.
Axel Hellstenius (født 4. mars 1960) er en norsk forfatter og dramatiker. Han er bror av komponist Henrik Hellstenius.


Fylkesvei 415.
Fylkesvei 415 (Fv415) går mellom Myråsen i Åmli og Solberg i Tvedestrand. Veiens lengde er 37,3 km.
Mellom Myråsem og Storbrua følger veien delvis den nedlagte Treungenbanens trasé.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Matteo Maria Boiardo.
Matteo Maria Boiardo (født ca. 1434 i eller nær Scandiano i Italia, død 20. desember 1494 i Reggio Emilia) var en italiensk renessansedikter og humanist.
Han er kjent for sitt verk "Orlando Innamorato" ("Den forelskede Orlando", 1495).
Boiardo, M
Boiardo, M


Robert Bruce, 5. lord av Annandale.
Robert Bruce, også kalt Robert de Brus, og den eldre, var den 5. lord av Annandale og Cleveland, (1210 – 31. mars 1295). Han var sønn til Robert de Brus (Brewes), 4. lord av Annandale, og Isabella av Huntingdon.
Det var "denne" Robert Bruce som krevde den skotske tronen, men tapte til fordel for John Balliol. Se utvidet artikkel Konkurrentene til den skotske trone.
Isabella av Huntingdon var datter av David av Huntingdon som var bror til kong William I av Skottland, også kalt for «Løven» og kong Malcolm IV av Skottland, grandsønn av David I av Skottland, og med denne slektskapet var forbindelsen til tronen etablert.
Han giftet seg først med Isabella de Clare (2. november 1226–1295), datter av Gilbert de Clare, 4. jarl av Gloucester og Isabella Marshal, den 12. mai 1240. Deretter giftet han seg igjen med Christina de Ireby (død ca. 1305), datter av Sir William de Ireby. Med sin andre kone fikk han en sønn som også ble døpt Robert Bruce (de Brus), og ble 1. jarl av Carrick og 6. lord Annandale, ble født juli 1243 og døde i 1304.
Robert Bruce den eldre var en føydal herre i Skottland og Nord-England av normanner-slekt i tiden foruten Den skotske uavhengighetskrigen. Han nedstammer fra en kongelig linje som ga hans familie arverett til den skotske trone. Kravet til tronen ble avvist, men hans sønnesønn, også navngitt Robert Bruce, ble konge av Skottland under navnet Robert I av Skottland i 1306 etter hans død.
Trivia.
Pussig nok kan Robert Bruce muligens også føre sine aner tilbake til en norsk herkomst; til en jarl Brusee (Brusius), som døde i 1033 og var gift med Ingebjørg ("Ingiobiorge"). Denne var sønn av Sigurd (den digre) Lodvinsson, død i 1014, og gift med Thora, datter av kong Håkon den gode av Norge, sønn av kong Harald Hårfagre.


Fylkesvei 416.
Fylkesvei 416 (Fv416) går mellom Risør og Myra i Vegårdshei. Veiens lengde er 29,2 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Cajus Julius Caesar.
Cajus Julius Caesar (født 22. januar 1951 i Rinteln) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han var medlem av det tyske parlamentet, Forbundsdagen, fra 1998 til 2005.
Utdannelse og yrke.
Caesar gikk fra 1967 til 1969 i forstlære, og utdannet seg senere til diplomforstingeniør og forstmann. Fra 1974 til 1998 arbeidet han som revirleder.
Politisk karrière.
1998 ble Caesar innvalgt i det tyske parlamentet for CDU. Han representerte valgkrets 136 "Lippe I" i delstaten Nordrhein-Westfalen. I Forbundsdagen var han medlem av komitéen for miljø, naturbeskyttelse og reaktorsikkerhet. En anekdote forteller at CDU/CSUs fraksjonsleder Wolfgang Schäuble først bad om å få se Caesars identitetspapirer, fordi han ikke trodde navnet stemte.
Ved valget i Tyskland 2005 ble det på grunn av utsettelsen i valgkretsen "Dresden I" i delstaten Sachsen uklart om Caesar ville bli gjenvalgt. Ettersom CDU fikk flere enn 9 409 annenstemmer i Dresden, vil Caesar ikke bli innvalgt over Nordrhein-Westfalens landsliste. Dette er et resultat av det som på tysk kalles "Wählerzuwachsparadoxon".


Per Christian Ellefsen.
Per Christian Ellefsen (født 14. februar 1954) er en norsk skuespiller, som de siste årene har blitt kjent for sin tolkning som Ingvar Ambjørnsens figur «Elling» i teateroppsetningen og filmtrilogien om ham og som Tom Ivar Hove i TV-serien "Hotel Cæsar" på TV 2 i 2008.
Ellefsen er utdannet ved Statens Teaterhøgskole, hvor han var elev fra 1974 til 1977. Etter endt utdannelse jobbet han to år ved Sogn og Fjordane Teater, før han i 1979 begynte som freelance skuespiller i Oslo. Han spilte i en rekke oppsetninger på Oslo Nye Teater, bl.a rollen som kammerherren i "Fyrtøyet". Videre ble han raskt engasjert ved Nationaltheatret hvor han blant annet spilte «Peter» i "Anne Franks Dagbok". Han har vært fast ansatt her siden 1997. Ellefsen har spilt i en rekke filmer og TV-serier og fikk Gullruten 2001 som beste tv-skuespiller for sin innsats i TV-serien "Soria Moria". I 2008 spilte han i musikalen «Little Me» med Riksteateret.


Fylkesvei 351.
Fylkesvei 351 (Fv351) går mellom Indre Søndeled i Risør og Tangen i Kragerø. Veiens lengde er 52,8 km, hvorav 21,8 km i Aust-Agder og 31 km i Telemark.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Francisturbin.
Francisturbin er den mest brukte turbintypen i norske vannkraftverk. Turbinen ble utviklet av den engelske ingeniøren James B. Francis i 1849. Denne turbintypen er best egnet ved middelsstore og store fallhøyder (mellom ca 30 og 600 m). Er fallhøyden lavere benyttes ofte Kaplanturbinen, er fallhøyden høyere benyttes Peltonturbinen. Utseendemessig minner turbinen om et skovlhjul som var vanlig i gamle møller og på hjuldampere.
Prinsipp.
I en francisturbin ledes vannet inn på turbinhjulet gjennom et spiralformet rør. Dette fordeler vannet jevnt inn til stag og ledeskovlene. Ledeskovlene sitter rett før turbinhjulet og brukes både til å regulere vannmengden og å øke hastigheten på vannet.
I motsetning til i en peltonturbin er det både trykk- og hastighetsenergi i vannet når det kommer inn i francisturbinen. Reaksjonsgraden ligger ofte rundt 0,5. Gjennom turbinen vris vannstrålen slik at minst mulig energi forsvinner ut av sugerøret. Det er ikke uvanlig at francisturbiner har en virkningsgrad på over 95%.


Berliner Stadtschloss.
Berliner Stadtschloss i det 19. århundre
Berliner Stadtschloss (Berlins byslott) var et slott i det sentrale Berlin, på Slottsplassen rett ved siden av Alexanderplatz, og i umiddelbar nærhet av Museumsinsel.
De eldste delene av slottet daterte seg fra 1443 og var hovedresidens (vinterresidens) for kurfyrstene av Brandenburg, det senere Brandenburg-Preussen og kongeriket Preussen, og som etter 1871 dessuten var tyske keisere. Etter første verdenskrig ble slottet et museum.
Under annen verdenskrig ble slottet skadet av bombing, men ikke fullstendig ødelagt.Makthaverne i DDR sprengte slottet helt i 1950, til sterke protester fra demokratiske land, fordi det angivelig var et «symbol på prøyssisk imperialisme». Det eneste de lot bli igjen var balkongen hvor Karl Liebknecht på slutten av første verdenskrig hadde utropt «den frie sosialistiske republikken» som aldri ble en realitet. Kommunistene oppførte midt på 1970-tallet en ny bygning, Palast der Republik, som tjente som parlamentssete for DDR, og plassen foran ble omdøpt til Marx-Engels-Platz. Likevel innrømmet Erich Honecker på 1970-tallet at det hadde vært en feil å ødelegge slottet.
Etter den tyske gjenforeningen fikk slottsplassen tilbake sitt gamle navn. I 2003 besluttet Forbundsdagen nesten enstemmig å rive Palast der Republik, og gjenoppføre Berlins byslott. Rivningen begynte i februar 2006. Man regner med å begynne rekonstruksjonen av slottet i 2009, men finansiering er ikke bevilget ennå. Inntil finansiering er funnet er det bestemt at området skal være en åpen grønn plass. Den nye føderale regjeringen under Angela Merkel har bekreftet sin intensjon om å gjenoppføre byslottet.
Det er planlagt at slottet skal benyttes til offentlige formål. Prosjektet Humboldt-Forum, som det tyske parlamentet har stilt seg bak, ønsker å stille de uteneuropeiske samlinger tilhørende Staatliche Museen zu Berlin, Stiftung Preußischer Kulturbesitz' kunstsamlinger, Humboldt-universitetets vitenskapelige samlinger og deler av Staatsbibliothek zu Berlins samlinger ut i slottet, i tilknytning til museumsensemblet på Museumsinsel. Man planlegger dermed å skape verdens største kulturhistoriske museumsensemble.


Jagdschloss Glienicke.
Jagdschloss Glienicke (jaktslottet Glienicke) ligger i området Wannsee i Berlin (bydel Steglitz-Zehlendorf) nær Glienicker Brücke. Det ble oppført mellom 1682 og 1693 av Charles Philippe Dieussart for den «store kurfyrsten» Fredrik Wilhelm. Under Fredrik I ble det bygget om og forskjønnet, men under Fredrik Wilhelm I benyttet som lasarett. Fredrik II gav det bort til en tapetfabrikant. Det tilhørte bl.a. Wilhelm von Türk, som brukte det som barnehjem. I 1859 lot prins Carl av Preussen slottet for sin sønn Friedrich Carl ombygge til barokk av hoffarkitekten Ferdinand von Arnim. I 1889 foretok Albert Geyer en rekke endringer på midtbygningen og oppførte et nytt tårn.
I 1939 overtok byen Berlin slottet. Fra 1990 er det oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som en del av Slott og parker i Potsdam og Berlin.


Jagdschloss Grunewald.
Jagdschloss Grunewald (jaktslottet Grunewald) er et slott i Berlin. Det ligger ved den sydøstlige bredde av Grunewaldsjøen ("Grunewaldsee") i bydelen Steglitz-Zehlendorf i ortsteilen Dahlem. "Grunewaldsee" ligger i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf i ortsteil Grunewald og utgjør en del av tunneldalen Grunewaldseenkette.
Jaktslottet ble bygget i tidlig renessansestil i 1542/1543 av kurfyrst Joachim II Hector av Brandenburg. Slottet bar navnet "Zum grünen Wald" (til den grønne skogen) og kom til å gi navn til hele området. Slottet selv ble kalt Grunewald fra ca. 1800. Gjennom ombygninger i tiden fra 1705 til 1708 under kong Fredrik I av Preussen fikk slottet barokke stilelementer.
Slottet forvaltes siden 1932 av Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg og benyttes til museale formål. Ved siden av tallrike malerier av malerne Lucas Cranach den eldre og Lucas Cranach den yngre er også verker av nederlandske og tyskere malere fra det 15. til det 19. århundre utstilt. Slottssalen er den eneste slottssal i Berlin i renessansestil. I en av sidebygningene er en jaktsamling utstilt.


Schloss Friedrichsfelde.
Schloss Friedrichsfelde er et slott i tidligklassisistisk stil som ligger i Tierpark i Berlin.
Det ble bygget i 1695 som "Schloss Rosenfelde" i hollandsk landhusstil av den hollandske marinedirektøren Benjamin Raule, trolig etter planer av Johann Arnold Nering. I 1698 falt Benjamin Raule i unåde, ble fengslet og eiendommen inndratt til fordel for kronen. Det ble omdøpt til Schloss Friedrichsfelde til ære for kurfyrsten, den senere prøyssiske kongen.
I 1717 ble slottet overdratt til markgreve Albrecht Fredrik av Brandenburg-Schwedt. Slottet ble nå kraftig utvidet og fikk en balustrade i barokkstil. Etter grevens død i 1731 falt slottet i prins Ferdinand av Preussens hender. Prins Ferdinand, en bror av Fredrik den Store hadde store planer med slottet, og ønsket å gjøre det like praktfullt som Schloss Rheinsberg. Imidlertid skiftet han mening, og satset isteden på Schloss Bellevue.
Senere skiftet slottet hender en rekke ganger, og ble 1785 solgt til riksgrevene av Medem. Fasaden ble da bygget om i tidligklassisistisk stil. Dagens form fikk slottet i 1800. I 1816 ble slottet kjøpt av familien von Treskow, som drev et gods i området. Det fremdeles bestående haveanlegget ble anlagt i 1821 av Peter Joseph Lenné.
Slottet eies idag av bymuseet i Berlin. Ved siden av originale fresker i festsalen er billedkunst fra 17- og 1800-tallet utstilt på slottet, bl.a. et maleri av Karl Friedrich Schinkel, tallrike adelsportretter, samt forskjellig anvendt kunst. Det arrangeres regelmessig konserter der om vinteren.


Paul McCartneys diskografi.
Sir James Paul McCartney (født 18. juni 1942 i Liverpool, England) er en britisk musiker. Han var medlem av The Beatles (1957–70) og Wings (1971–80). I tillegg til å spille bass i The Beatles (og ved noen anledninger gitar, piano og slagverk) sto McCartney for mesteparten av låtskrivingen i gruppen sammen med John Lennon.
Paul McCartney er oppført i "Guinness rekordbok" som den mest fremgangsrike komponist av populærmusikk. Slår man sammen hans arbeid med og uten The Beatles har McCartney skrevet over 50 «top ten»-låter, mer enn noen annen komponist.
McCartney og John Lennon skrev det meste av musikken i The Beatles, og mange av McCartneys komposisjoner fra denne perioden, inkludert «Hey Jude», «Yesterday» og «Let It Be», er ofte rangert blant de aller beste sangene fra populærmusikkens historie. En annen sang skrevet av McCartney, «Helter Skelter», er ofte blitt kalt den aller første tungmetall-sang.
McCartneys karriere etter The Beatles har ikke vært mindre suksessrik. Som soloartist og med sin gruppe fra 1970-årene ved navn Wings maktet han 30 «top ten»-singler i England og USA, inkludert sanger som «Maybe I'm Amazed», «Live and Let Die», «Band on the Run», «Silly Love Songs», «Pipes of Peace» og en duett med amerikaneren Stevie Wonder, «Ebony and Ivory».
Studioalbum.
"—" under strek for utgivelser som ikke har fått en listeplassering.
Konsertalbum.
"—" under strek for utgivelser som ikke har fått en listeplassering.
Samlealbum.
"—" under strek for utgivelser som ikke har fått en listeplassering.
Kilder.
Diskografi


Gudmund Beitland.
Gudmund Beitland (født 9. desember 1940) er en tidligere norsk offiser og politiker (H). Han var ordfører i Malvik kommune fra 2003 til 2007, da han ikke stilte til gjenvalg. Ved kommunestyrevalget 2003 sikret han borgerlig flertall for første gang noensinne, og særlig motstanden mot eiendomsskatt var en viktig felles kampsak. Beitland er pensjonert general, og har tidligere vært fylkesrådmann i Sør-Trøndelag.


Designmønster.
Designmønster er en generell løsning til problem som ofte oppstår i programvareutvikling. Dette blir spesielt brukt i programvarearkitektur, når designet av et datasystem er under utvikling.
Mønsteret er organisert slik at det optimerer designet på systemet etter en eller flere av kvalitetsattributter som: ytelse, forutsigbarhet (engelsk "predictability"), fordelbarhet (engelsk "schedulability"), gjennomstrømbarhet (engelsk "throughput"), pålitelighet, sikkerhet, gjenbrukbarhet, distribuerbarhet, portabilitet, vedlikehold, skalerbarhet, kompleksitet, ressursbruk, energibruk og utviklingskostnader.


Jupiter (gud).
Jupiter var i romersk mytologi gudenes konge, og gud for himmelen og for torden. Han tilsvarer Zevs i gresk mytologi. Romerne kalt ham for "Iuppiter" (eller "Diespiter") "Optimus Maximus" («Fadergud den beste og største»), og var den fremste guddommen i oldtidens romersk religion. Som beskytter av oldtidens Roma hersket han over lov og orden. Han var den fremste guden i kapitoltriaden (en gruppe på tre guddommer som ble dyrket i et kunstferdig dekorert tempel på Kapitolhøyden i Roma). Hans ektefelle var hans søster Juno og med henne var han far til krigsguden Mars. På det vis er Jupiter bestefar til Romulus og Remus, de legendariske grunnleggerne av Roma. Han er selv sønn av Saturn sammen med sine brødre Neptun (havgud) og Pluto (dødsgud). Han var også bror og ektefelle av grødegudinnen Ceres (datter av Saturn og mor av Proserpina), bror av gudinnen Veritas (datter av Saturn) og far til Merkur, gud for handel og reise.
Etymologi.
"Iuppiter" har sin opprinnelse som en vokativ bestanddel av gammellatinske vokativ "*Iou" + "pater" («far») og kom til å erstatte gammellatinske nominativ kasus "*Ious". "Jove" er en mindre vanlig engelsk skrivemåte av "Iov-", forstavelsen av det latinske navnet, og benyttes som nå noe gammelmodig utbrudd «By Jove!» Lingvistiske studier har identifisert formen "*Iou-pater" som avledet fra indoeuropeiske vokative bestanddelen "*Dyēu-pəter" (nominativ "*Dyēus-pətēr" i betydningen «O Far Himmel-gud»).
Eldre former av guddommens navn i Roma var "Djeus-pater" («dag/himmel-far»), deretter "Diéspiter". "Djeus" er den etymologiske ekvivalent til oldtidens greske Zevs og av germanske "Zium", genitiv "Ziewes", som ble den norrøne guddommen Ty. Den indoeuropeiske guddom er således den gud fra hvor Zevs og den indoariske vediske "Dyaus Pita" ("Dyauṣpitṛ") er avledet fra.
Navnet på guden ble også gitt til planeten Jupiter (den største planeten i vårt solsystem), og var den opprinnelige navngivingen av den ukedagen som på norsk er kalt Torsdag (etter den norrøne guden Tor) men opprinnelig kalt for "Iovis Dies" på latin, noe som ga opphavet til "deus" på portugisisk, "jueves" på spansk, "joi" på rumensk, "giovedì" på italiensk, "dijous" på katalansk, "xoves" på galisisk, og "joibe" på friulisk.
Jupiters epiteter.
Jupiter ble gitt mange epiteter (tilnavn) som karakteriserte særegenheter eller aspekter av guddommen.


Helligdager i Norge.
Helligdager i Norge er fastsatt ved Lov om helligdager og helligdagsfred, og inkluderer alle søndager som helligdager.


Ville de Orléans.
«Ville de Orleans» («La ville d'Orleans») var navnet på en vannstoffballong (hydrogenballong) som kom ut av kurs og havnet på Lifjell i Seljord i 1870.
Under Paris' beleiring i 1870 ble vannstoffballonger tatt i bruk. Det skal ha blitt sendt opp 65 slike franske ballonger.
I 1870 får vi i Norge for første gang det som kan kalles militær luftfart.
Den 24. november 1870 sendes vannstoffballongen «La Ville d'Orléans» opp fra Paris med kurerpost. Ballongen skulle bare noen mil utenfor fiendens linjer. Den kommer opp i et luftlag hvor sterk vind førte ballongen nordover.
Etter en 14 timers dramatisk ferd i nattemørket havnet ballongen på Lifjell i Telemark. Ballongføreren, ingeniør Paul Rolier og hans medhjelper Léon Bézier hoppet ut av ballongkurven. Ballongen med den tomme kurven for videre og havnet til slutt i Krødsherad.
Ballongfarerne fikk hjelp og kom seg til slutt til Kristiania, hvor de ble mottatt som helter. De returnerte til Frankrike med båt, og det av kurerposten som var blitt berget kom til slutt frem til krigsminister Léon Gambetta.
Like under snaufjellet på Lifjell finner en «Ballongfararsteinen» som markerer stedet hvor den franske ballongen havnet før den fór videre. Ballongkurven er bevart og finnes i dag i Norsk Teknisk Museums samlinger.


Håvard Bakke.
Håvard Bakke (født 2. april 1974) er en norsk skuespiller og musiker.
Bakke slo igjennom med rollen «Pelle» i filmene om "Pelle og Proffen" av Ingvar Ambjørnsen. Han er også kjent for rollen sin som usympatiske Scott Wallace i "Hotel Cæsar", og har hatt flere roller i Kaptein Sabeltann
Bakke er vokalist i bandet Monomania. Han har også sunget med Sordid Conditions. I Bærum har han gjort mange rocketeaterprosjekter i regi av Sandvika rocketeater. I 2002 sang han i "Sandvika RockTeater Rocker Julen Inn". Under Storbandfestivalen 2005 opptrådte han sammen med Sandvika Storband, Oslo Danse Ensemble (sic) og Maria Haukaas Storeng.


Vannstoffballong.
Vannstoffballong er et luftfartøy, en ballong fylt med vannstoff. Den moderne betegnelsen på vannstoff er hydrogen.
På grunn av eksplosjonsfaren benyttes i dag nesten bestandig edelgassen helium som oppdriftsmedium. Helium gir mindre oppdrift og er mer kostbart enn hydrogen, men er ikke brennbart.
Organisert bruk av vannstoffballonger er kjent fra beleiringen av Paris i 1870 for å sende kurérer ut fra den beleirede by. Det ble da sendt opp et 60-talls ballonger. En av disse ballongene, Ville de Orléans, kom ut av kurs og havnet i Norge, på Lifjell.
Bergenseren Francesco Alexandro Cetti regnes som Norges og Nordens første aeronaut da han foretok en oppstigning med en selvlaget ballong den 20. august 1890. Han foretok i de påfølgende år flere hundre oppstigninger, deriblant en distanseflyging østover fra Bergen over Ulriken til Samnanger (ca 25 km).


John Stuart Mill.
John Stuart Mill (født 20. mai 1806 i Pentonville, London, død 8. mai 1873 i Avignon, Frankrike) var en engelsk filosof som også øvde innflytelse på økonomisk tenkning. Mill hadde sterk innflytelse på 1800-tallets sosialliberalisme, og på politisk og etisk tenkning generelt. Han var sønn av filosofen James Mill.
Filosofisk var Mill en som bygget sin tenkning på empirisme, en arv blant annet fra David Hume. Han var påvirket av utilitarismen til Jeremy Bentham og av samfunnsvitenskap generelt, og økonomisk vitenskap spesielt. I religiøse spørsmål var han markert anti-autoritær. Mills verk «The Principles of Political Economy» fra 1848 ble populær lærebok, og øvde stor innflytelse på samtiden. Mill var en produktiv forfatter og ga ut en rekke bøker om ulike emner. Temaer som han behandlet omhandler friheten natur, kvinneundertrykkelse som sosialt problem og en allmenn diskusjon av samtidens politiske ideer. Han forfattet en del også med sin kone Harriet Mill (Harriet Taylor). Mill forfektet at all moral bør bygge på menneskenes behov for lykke, glede og trygghet, i motsetning til pliktetikken til f.eks. Immanuel Kant. Handlinger som fører til lykke, er moralsk riktige nettopp av den grunn at de gjør det, mens handlinger som fører til det motsatte av lykke, er moralsk sett gale; handlinger blir slik sett vurdert primært ut fra sine konsekvenser, ikke ut fra de intensjoner som ligger til grunn for dem.
Mill og liberalismen.
John Stuart Mill arbeidet aktivt for likestilling mellom mann og kvinne, allmenn utdannelse, allmenn stemmerett, aksept av prevensjon, bedre skilsmisselovgivning og at koloniene skulle få bestemme mer selv. På Mills tid var mye av dette radikale meninger og han ble flere ganger arrestert for å utrykke dem. Mills liberalisme kan på mange vis anses for mer konsekvent enn for eksempel tenkningen til John Locke og Charles Montesquieu. Et eksempel er hans vurdering av den personlige eiendomsretten som han ikke understreket like sterkt som mange andre tenkere i samme liberale tradisjon.
Filosofi.
Mills egen filosofi var utviklet før han ble kjent med Comte. Tobindsverket A System of Logic (1843) er et av hovedverkene i hans produksjon, og det nyter stadig stor anseelse. Her, som i senere verker (An Examination of Sir William Hamiltons Philosophy, 1865), forsøker Mill å forsvare en radikal variant av empirismen, den såkalte fenomenalisme. Den umiddelbare kunnskap vi har gjennom sansningen, er sikker kunnskap, og all annen kunnskap må bygge på den. Ontologisk fører dette ham til det omstridte standpunkt at tingene selv bare er permanente sansningsmuligheter, et syn som har vist seg meget vanskelig å forsvare.
Den grunnleggende utsagnstype for logikeren Mill er den partikulære og singulære: en påstand om egenskaper ved ett enkelt individ eller tilfelle. Slike utsagn er basis for alle andre. For Mill blir derfor induksjonen en forutsetning også for den deduktive logikk. Det er logikkens oppgave å redegjøre for de slutninger som tillater oss å gå fra direkte sansekunnskap (som alltid gjelder enkelttilfeller) til en annen, mer omfattende og teoretisk kunnskap. Induksjonslogikken kommer av den grunn til å stå i sentrum for hans interesse som logiker (se induktive metoder), og Mill er i dag allment anerkjent som en pioner i klarleggingen av eksperimentelle erfaringsvitenskapelige metoders forutsetninger, muligheter og rekkevidde.
I A System of Logic fremmer Mill det syn at egennavn, slik som Sokrates, er rent denotative og har ingen konnotasjoner. I dagens filosofiske språkbruk oppfattes dette dithen at egennavn ikke uttrykker noen mening eller betydning, men er rent refererende. Dette i motsetning til Frege som hevder at egennavn uttrykker en betydning (Sinn) i tillegg til at de er refererende. Siden begynnelsen av 1970-årene, først og fremst takket være arbeidene til Saul Kripke, har Mills teori om egennavn fått en renessanse. Det er i dag en tendens til å si at Mills teori om egennavn er overlegen Freges forslag, men temaet er omstridt, og både Frege og Mill har sine forsvarere blant dagens filosofer.
I etikken går Mill inn som en av de store i rekken av britiske utilitarister. Utilitarianism kom 1863 (norsk overs. 1970). Han er kanskje noe mindre konsekvent enn Bentham; sannsynligvis er han derfor også mer tiltrekkende. Ifølge Mill er det, i tråd med hans empiriske prinsipper, enkeltindividets behov for og streben etter lyst og lykke som ligger til grunn for all moral og all etikk. Det er herfra han søker å begrunne overgangen til etikkens grunnprinsipp, størst mulig lykke for det størst mulige antall. Den logiske feilslutning, berømt i filosofihistorien, som han her begår, er å slutte fra at noe faktisk etterstrebes til at det er etterstrebelsesverdig. Dette var likevel ikke til hinder for at utilitarismens grunnprinsipp i praksis ble søkt realisert under et litt annet og kanskje mer virkelighetsnært politisk grunnsyn: å unngå eller hindre mest mulig lidelse for flest mulig. På ett punkt skiller Mill seg også klart fra Benthams teoretisk-etiske syn; han anerkjenner at det er viktige kvalitetsforskjeller i våre lystopplevelser. Bentham mente at det bare er lystens kvantitative egenskaper som er etisk relevante. Poesi og pannekaker er ellers etisk sett på samme linje. Mill er en utfordring også til andre enn sine egne meningsfeller når han (i Utilitarianism) med ettertrykk hevder at det er bedre å være en utilfreds Sokrates enn en tilfreds narr, og at den eneste ikke inhabile dommer er den som selv har prøvd begge alternativer.
Andre områder.
Mill hadde også i sin egen samtid et stort navn som sosialøkonom. Grunnsynet i det store tobindsverket Principles of Political Economy (1848) er den klassiske liberalismens, men med et sterkere innslag av sosialistiske ideer enn ellers vanlig på den tid. Dette kom igjen til uttrykk i det sosialpolitiske reformprogram som han og hans krets var talsmenn for.
Mill gjorde også en pionerinnsats i kvinnesakens historie. 1869 utgav han On the Subjection of Women (overs. til dansk samme år av G. Brandes: Om kvinneundertrykkelsen), en bok som i dag har fått en renessanse.
On Liberty (1859, norsk overs. 1947) som er en av den moderne menneskerettighetsbevegelses klassikere. Ifølge Mill lærer en person seg hva som er hans eller henne bestemmelse her i livet ved å foreta det han kaller livseksperimenter. Både de gode og de dårlige livsplanene bidrar til å øke vår forståelse av menneskelivet. Den som roter til livet sitt bidrar til fellesskapet ved å vise andre hvordan man ikke bør leve. Den eneste begrensningen på disse livseksperimentene settes av skadeprinsippet. I utgangspunktet er skade på andre personer det eneste som kan begrunne bruk av makt mot en borger, og det må være en skade som i en eller annen forstand utgjør en krenkelse av den andres rettigheter. Individualitet er for Mill et av de høyeste goder, og derfor er det avgjørende å skape sosiale institusjoner som fremmer individualitet. Fri debatt er en slik institusjon. Han leverer derfor et nokså kompromissløst forsvar for ytringsfriheten. Han fremholder at vi aldri kan vite om den oppfatningen vi forsøker å undertrykke er usann. Og selv om vi skulle ha visst at den var usann, ville det like fullt vært galt å undertrykke den.
On Representative Government (1861) betoner særlig faren for et flertallstyranni, og Mill anviser et representativt styre, bygd på en proporsjonal valgordning, som en garanti for mindretallenes rettigheter.
Hans meget leseverdige Autobiography kom 1873. Etter hans død utkom tre religionsfilosofiske avhandlinger Nature, the Utility of Religion and Theism (1874) samt brevsamlinger av stor idehistorisk interesse.
Eksterne lenker.
Mill, John Stuart
Mill, John Stuart
Mill, John Stuart
Mill, John Stuart


Université de Montréal.
Université de Montréal er et av fire universiteter i Montréal i Québec, Canada. Det ble grunnlagt i 1878, og har i dag 55 000 studenter og 10 000 ansatte.
Montreal


Helgelandsbase.
Helgelandsbase er en oljeforsyningsbase som ligger i Sandnessjøen i Nordland. Basen støtter oljefeltene utenfor kysten av Helgeland, hvor Nornefeltet til Statoil er det største av dem.
BP har valgt Sandnessjøen som basested for utbyggingen av olje og gassfeltet Skarv, oppstart høsten 2011. Helgelandsbase utvides i den sammenheng på en ny lokalitet, Horvnes. Den nye basen får tilgang på store arealer og kan utvides til 5-600 mål på en flate. I tillegg rommer Sandnessjøen mange hundre mål på motsatt side, i Botn ved det tidligere offshoreanlegget som nå eies av Ruukkii.


Ballong.
Avhengig av oppdriftsmiddel skilles det mellom
Den første bemannede heliumsballongen ble brukt 1783. Ballonger brukes i dag hovedsakelig av sportsinteresserte og til værobservasjoner


Devil May Cry.
"Devil May Cry" (også kjent som DMC) er et action-adventurespill for Playstation 2 produsert av Capcom. Spillets tema har en mørk og gotisk tone i seg, blandet med heavy metal, industrial og dyster, melodisk musikk. Spillere spiller den rappkjeftede protagonisten Dante, en avslappet demonjeger som er halvt demon selv.
Fire spill har blitt sluppet i "Devil May Cry"-serien til dags dato, pluss en special edition (med tillagt innhold) av ', som ble sluppet som en del av Greatest Hits / Platinum serien, og alle tre har blit gjenutgitt som en femte jubileumspakke. Alle versjoner av tittelen er muntlig engelskspråkelig. Det første spillet i serien utviklet en sterk fanskare, og ble et viktig actionspill i de tidligere årene til Playstation 2. Dette førte til stor skuffelse da nummer to i serien feilet i å være like innoativ som den første tittelen. Nummer tre ble anerkjent for å være en tilbakevending til det originale spillet, og har blitt godt mottatt.
Det japanske nettverket WOWOW har også satt igang ideén om å produsere en animé basert på Devil May Cry serien. Denne vil bli produsert av studioet Madhouse, og kan bli sett på TV iløpet av våren 2007.
Utviklingen av spillet.
I 1998, etter å ha blitt ferdig med "Resident Evil 2", begynte grunnarbeidet på et Playstation 2 spill i "Resident Evil"-serien, under ledelsen av Hideki Kamiya, med navnet "Team Little Devil". Capcom fortsatte å produsere og gi ut andre titler i serien, både internt (var egentlig ment å være en sidehistorie, men ble i det offentlige markedet omgjort til ordentlig oppfølger) og eksternt (ble utviklet av Nextech Corporation under Capcom Studio 4's overvåkning). Tidlige research og utviklingsstadier inkluderte en reise til Spania for å studere gamle slott som en grunnleggende del av spillets områder og miljø. Men, i sin prototype status, viste det seg å bli en radikal bortvending fra Resident Evils´ grunnlag og survival horror sjangeren. Istedet for å legge ned prosjektet helt ble premissene forandret, og Devil May Cry ble skapt. Selv om spillet er veldig annerledes i forhold til sin opprinnelige inspirasjon, er fremdeles den originale historien synlig; fra bossfigurene og tendenser mot groteske fiender, til "Du er død" spillet på skjermen, og alle de voldelige og dødelige triksene noen av monstrene kan utføre.
Historie.
Historien foregår rundt protagonisten Dante og hans enmannsforretning "Devil May Cry", der han jobber som en demonjeger. Han driver forretningen i håp om å finne og drepe demonene som drepte hans mor, selv om han selv er halvt demon. Dante har også en tvillingbror ved navn Vergil, som spilleren får lite kjennskap til iløpet av dette første spillet i serien. Folk kommer til "Devil May Cry", hvor de betaler Dante for å få sine problemer med demoner ordnet.
Etter mer enn en ordentlig introduksjon kommer en kvinne ved navn Trish, som er en kopi av dantes mor laget av Mundus, overtaler hun Dante til å hjelpe henne med å slå Mundus, keiseren av Underverdenen, som er den ledende antagonisten i spillet. Duoen drar avgårde til Mallet Island, hvor Mundus' oppstandelse er i ferd med å skje, men Dante og Trish blir separert på øya. Dante finner imidlertid broren sin, Vergil, som ble tvunget til å bli en demon da han prøvde å beseire Mundus alene i demonverdenen.
Historien er tatt fra middelalderdikteren Dante Alighieris epos Den guddommelige komedie i spillets områder (som i grove trekk ligner og representerer «inferno», «purgatorio» og «paradiso»), likeledes i noen av figurenes navn; likevel er det kun en ytre, estetisk sammenligning, og spillet henter også inspirasjon fra fra en lang rekke kilder.
Easy Automatic.
Easy Automatic mode kan åpnes ved å bli drept tre ganger iløpet av de to første oppdragene. I Easy Automatic mode er ikke kampene vanskelige. Mens du slåss, kan du utøve spesielle triks, sånn som High Time eller Stinger automatisk. En del fiender dukker ikke opp i Easy Automatic mode, siden de ikke kan bli drept ved bruk av sverdet eller ved å skyte vilt. Noen fiender i Normal mode (sånn som Shadow Cats) dukker opp i Secret Mission, men ikke i normale oppdrag. Spilleren kan bare spille Easy Automatic mode etter å ha spilt ferdig i Easy Automatic mode, og kan ikke overføre items eller skills til vanskeligere vanskelighetsgrader.
Normal.
Spillere må begynne spillet i Normal mode, som er balansert nok til at det vil gi spilleren en god utfordring. Etter å ha fullført spillet i Normal mode, åpnes Hard mode.
Hard.
Spilleren begynner automatisk i Hard mode etter å ha spilt ferdig spillet i Normal mode. Fiender og bosser er vanskeligere, og de påfører mer skade. Flere vanskeligere fiender dukker opp oftere og i større antall. Ting som kan kjøpes øker dramatisk i pris, noe som oppmuntrer spilleren til ikke å bruke det. Dante får også mindre vitalitet når han er i Devil Trigger status. Fullført Hard mode åpner for å velge vanskelighetsgrad, Legendary Dark Knight kostymet, og Dante Must Die! mode.
Dante Must Die!
"Dante Must Die!" mode (også kjent som "DMD!") er spillets vanskeligste vanskelighetsgrad. Fiender får mer vitalitet er normalt, bossene får tre ganger så mye vitalitet i henhold til Normal mode, og begge deler påfører ekstremt mye skade. Fiender vil nå også aktivere en egen Devil Trigger etter 10-15 sekunder etter å ha dukket opp / våknet, hvorav effektene er forskjellig for hver fiende. Enkelte rom har en "Do or Die!" timer. Dante kan da ikke forlate rommet før alle fiendene er eliminert. Skulle rommet ikke være fri for fiendene inne tiden er er omme, vil alle fiende aktivere Devil Trigger samtidig. Ting som kan kjøpes er ekstremt dyre, noe som tvinger spilleren til å fokusere mer på å lære å unngå fiendenes angrep. Dante kan heller ikke få mer vitalitet av å gå inn i Devil Trigger status. Fullført Dante Must Die! mode åpner "Super Dante" kostymet, som gir evig Devil Trigger.
Mottakelse.
Anmeldelser fra spillnettsider roste typisk spillet for Devil May Crys gameplayinnovasjoner, action, grafikk, kamerakontroll og stedsmiljø. Spillet har også fått positive anmeldelser fra magasiner for liknende grunner. Game Informer summerte deres anmeldelse ved å si at spillet "får Resident Evil til å se ut som en treg zombie". Den gjennomsnittelige anmeldelsesscoren hos Game Rankings, basert på innlegg fra 72 publikasjoner, var på 92.2 prosent av 100.
Spillet var også gjenstand for kritikk. Next Generation Magazine mislikte vanskelighetsgraden, og lurte på om det var vanskelig i et forsøk på å forlenge spilletiden. Electric Playground påpekte det uvanlige kontrollsystemet og manglende konfigurasjonsvalg. GameSpy påpekte kameraets oppførsel, lærekurven for kontrollene, og at grafikken til tider kom til kort. GameSpot kritiserte spillets konklusjon for sin dramatiske forandring i gameplay til shooter-liknende stil ved historiens klimaks, samt manglende nivå i vanskeligsgrad. Gamecritics mente at historien var for kort og at figurene var underutviklede.


Andrées ballongferd.
S. A. Andrée og Knut Frænkel med den havarerte ballong på pakkisen, fotografert av det tredje ekspedisjonsmedlemmet, Nils Strindberg. Den eksponerte filmen fra den mislykkede ekspedisjonen i 1897 ble funnet i 1930.
Andrées ballongferd er navnet på den ballongferd som den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée, la ut på i et forsøk på å nå Nordpolen i 1897.
Salomon August Andrée var den første som forsøkte å nå Nordpolen luftveien.
Andrée var født 18. oktober 1854 i Gränna i Jönköpings län (Småland), død i oktober 1897 på Kvitøya, Svalbard, Han var en svensk eventyrer og ballongfører. Andrée, som var utdannet ingeniør, omkom under et forsøk på å nå Nordpolen med luftballongen Örnen.
Andrée fikk sin innføring i ballongnavigasjon hos Henri Lachambre i Paris. Det var også Lachambre som hadde laget ballongen Örnen.
S. A. Andrées plan.
Denne avistegningen viser Andrée som prøver å holde tilbake en urealistisk liten Svea i sterk vind
Den andre delen av det 19. århundret har ofte blitt kalt den heroiske tid når det gjelder polarutforskning. De farlige og ugjestmilde arktiske områder hadde et voldsom grep på fantasien i denne tiden; ikke som land i sin egen rett med egen økologi og kultur men som en utfordring når det gjaldt teknologisk oppfinnsomhet og mannlig handlekraft.
Andrée delte denne entusiasmen og kom opp med en plan som gikk ut på å la vinden drive en hydrogenballong fra Svalbard over det arktiske hav frem til Beringstredet for å lande i Alaska, Canada eller Russland. Målet var selvfølgelig å passere Nordpolen på veien. Andrée var ingeniør og arbeidet på patentkontoret i Stockholm
Han kjøpte sin egen ballong, Svea, i 1893, og gjorde tre reiser med den. Han startet fra Göteborg eller Stockholm og reiste tilsammen 1500 kilometer med den.
I de først og fremst vestlige vindene hadde Svea en sterk tendens til å bære ham utover det baltiske hav og dra kurven over havoverflaten og slå den inn i en av de mange steinete småøyene i Stockholmskjærsgården. Ved en anledning ble Andrée blåst over til Finland. Hans lengste reise var østover fra Göteborg til Gotland. Selv om han så et fyrtårn og hørte havet slå mot Øland forble han overbevist om at han drog over land og bare så innsjøer.
I løpet av et par av Svea-reisene teste Andrée ut slepeline-teknikkene han hadde oppfunnet og senere skulle bruke på sin ferd mot Nordpolen. Slepeliner som hang fra ballongkurven skulle bremse ballongens fart og således muliggjøre styring av ballongen. Friksjonen skulle gjøre at seil ville kunne brukes for å styre ballongen. Andrée hevdet at hans slepeliner hadde gjort ballongen om til et luftskip, men denne oppfatningen avvises av moderne ballongfarere. Det Svenske Ballongforbund tolker Andrées overbevisning som ren ønsketenkning. Han var avhengig av gunstige vinder og det er et faktum at Andrée ofte var inne i skyer under sine ferder og derfor manglet oversikt over hvor han var eller hvilken retning han reiste.
Dessuten, slepelinene hadde en tendens til å ryke, falle av, tvinne seg inn i hverandre eller sette seg fast i objekter på bakken, noe som førte til at den ofte lavtflyvende ballongen gjorde noen ganske farlige manøvre. Ingen moderne Andrée-forsker har uttrykt noen tro på slepeliner som en egnet teknikk for å styre en ballong.
Fiaskoen i 1896.
a>" som viser festlighetene i det ekspedisjonen forlater Stockholm for det første forsøket på å nå Nordpolen i 1896.
Da Andrée planla sin ekspedisjon i 1896 hadde han mange frivillige å velge mellom. Han plukket ut en erfaren spesialist i arktisk meteorolog, Nils Gustaf Ekholm (1848–1923), hans tidligere sjef under de geofysiske ekspedisjonene til Svalbard i 1882 og 1883, og Nils Strindberg; en briljant student som forsket på fysikk og kjemi. Det viktigste vitenskapelige formålet for ekspedisjonen var å kartlegge området ved hjelp av luftfotografi og Strindberg var både en hengiven amatørfotografi og en dyktig konstruktør av avanserte kameraer.
Dette var tre menn med mange nyttige vitenskapelige og tekniske evner men de manglet fysikken og treningen som var nødvendig for å overleve under ekstreme arktiske forhold. Alle tre var typiske innendørsmennesker og bare en av dem, Strindberg, var ung. Andrée forventet en rolig og bedagelig ballongferd og anså derfor styrke og overlevelsesevner som mindre viktig.
Nåtidige forfattere er enige om at Andrées plan var urealistisk. Han stolte på at vindene skule blåse i den retningen han ønsket å reise, på at han kunne finjustere ballongens retning med slepelinene, på at ballongen var tett nok til at den kunne holde seg flyvende i mer enn tredve dager og at is og sne ikke kom til tynge ballongen ned.
Under forsøket i 1896 viste vinden seg lite samarbeidsvillig i og med at den blåste kontinuerlig fra nord, inntil ekspedisjonen måtte pakke sammen, slippe hydrogenet ut av ballongen og dra hjem. Det er nå kjent at nordlige vinder må forventes på Danskøya men på slutten av det 19. århundret var dette ikke kjent. Informasjon om arktiske vinder og nedbør fantes bare som akademiske hypoteser. Selv Ekholm, en forsker på arktisk klima, hadde ingen motsigelser i forhold til Andrées teorier om hvor vinden kunne bringe dem. Observasjonsdata fantes rett og slett ikke.
På den andre siden, var Ekholm kritisk til Andrées teorier om ballongens tetthet. Ekholm sjekket grundig gasstapet sommeren 1896 og dette overbeviste ham om at ballongen lekket for mye til at den kunne nå Nordpolen eller Russland og Canada for den saks skyld. Den verste lekkasjen kom fra de omtrent åtte millionene med nålsøm som holdt de ulike delene av ballongen sammen. Lekkasjen kunne ikke stoppes med pålimte slikestoff eller spesiallaget ferniss.
Balongen mistet 68 kg løftekraft hver dag og sett i forhold den tunge lasten den skulle ha ville ballongen være i stand til å være i luften 17 dager på det meste, ikke 30. Da det var på tide å dra hjem til Sverige advarte Ekholm Andrée og sa at han ikke kom til å være med neste sommer på et nytt forsøk hvis ikke en sterkere, bedre forseglet ballong ble kjøpt.
Andrée avviste Ekholms kritikk med en vederheftighet som grenset til selvbedrag. På båtferden tilbake fra Svalbard oppdaget Ekholm gjennom samtaler med sjefsingeniøren for hydrogenmaskineriet en forklaring på anomalier han hadde erfart under sine forsøk. Det viste seg at Andrée hadde fra tid til annen i all hemmelighet gitt ordre om at ekstra gass skulle fylles i ballongen. En forklaring på denne nærmest selv-destruktive oppførselen er ikke lett å finne. I Sundmans semidokumentare Ingeniør Andrées luftferd (1967) spekuleres det i at Andrée på denne tiden kan ha blitt en fange av sin egne suksessfylte investeringskampanje. Sponsorer og medier fulgte hver detalj av det som foregikk og krevde resultater. Andrée, Strindberg og Ekholm hadde blitt fulgt av jublende menneskemasser i Stockholm og Göteborg da de drog og nå ble alle forventinger gjort til skamme i og med at vindene ikke blåste riktig vei. Særlig tydelig blir dette i og med at Nansen kommer hjem med Fram samtidig som Andrée vender hjem uten engang å ha kunnet starte.
Andrée, sier Sundman, kunne ikke på dette punktet tillate at pressen fikk vite at han hadde tatt feil i forhold til vindenes retning men også gjort feil i forhold til ballongen og derfor burde ha bestilt en ny.
Etter at forsøket i 1896 ble avblåst svant noe av interessen for å bli med i et annet forsøk. Det var imidlertid fortsatt kandidater og Andrée plukket ut den 27 år gamle ingeniøren Knut Frænkel for å erstatte Ekholm. Frænkel var sivilingeniør fra det nordlige Sverige, en atlet som var glad i lange fjellturer. Han ble med for å ta over Ekholms rolle som meteorologisk observatør og utførte denne oppgaven effektivt til tross for at han manglet Ekholms teoretiske og vitenskapelig kunnskap. Hans meteorologiske journal har gjort at det er mulig å rekonstruere de tre menns bevegelser de siste månedene av deres ferde meget nøyaktig.
Den opprinnelige ekspedisjonens fotograf Nils Strindberg fortsatte som medlem. Andrée skaffet også en reserve til ekspedisjonen, løytnant Vilhelm Swedenborg. Swedenborg var en etterkommer av Emanuel Swedenborg og hans etternavn gav derfor glans til ekspedisjonen. Kanskje enda viktigere var det at han var gift med datteren til Adolf Erik Nordenskiöld, Anna.
Avgang, ferd og landing.
Den 11. juli 1897 blåste vinden rett mot nord og Andrée startet ferden sammen med Frænkel og Strindberg. Andrées idé var at tre slepeliner strukket fra ballongens gondol skulle bremse ballongens hastighet slik at den ikke lenger reiste med vindens hastighet. Når linene bremset farten, skulle ballongen i teorien kunne styres ved hjelp av seil montert over gondolen.
Straks etter starten oppstod det problemer da slepelinene (som var delt på midten med skrueforbindelser av messing) skrudde seg løs. Besetningen skjøtet da sammen de gjenværende linene og forsøkte å bruke en styreline. Imidlertid hadde besetningen ved start fått panikk da ballongen ble presset ned mot havoverflaten og derfor kastet altfor mye ballast. I praksis var Ørnen da ustyrbar. I tillegg kom at fuktighet frøs til is på ballongen og tynget den svært mye. Etter to dagers ferd strandet ekspedisjonen på isen. De hadde da nådd 82° 56´ N.
Ferden over isen.
I tre måneder slet Andrée og hans to besetningsmedlemmer seg til fots over isen, først mot Franz Josef land, senere mot Svalbard. Ferden deres gikk sakte og tæret voldsomt på dem fysisk. Dette skyldtes i stor grad dårlig planlegging og mangelfull utrustning. De brukte bomullsskjorter og kneppbare jakker, ikke anorakker. De hadde ikke ski. Sledene hadde ikke skjeker og mennenes trekkanordninger var utformet slik at mesteparten av kraften måtte komme fra skuldrene, ikke hoftene som ville vært det logiske. De hadde heller ikke staver for å kunne øke trekk-kraften. Sledene var dessuten alt for tung lastet.
Skytevåpnene deres var gammeldagse. De fikk nok skutt bjørn og sel, men det var farlig å skyte isbjørn med slike tungladde våpen. De hadde heller ikke med seg noen form for fiskeutstyr.
I september 1897 hadde de trukket sledene så langt syd at de fikk øye på Kvitøya. På et isflak der brukte de tre uker på å bygge et ishus slik at de kunne overvintre. Huset fikk navnet «Hemmet» og hadde tykke murer og flere rom blant annet for kjøttlagring. Imidlertid brakk isflaket de befant seg på i starten av oktober og de tre hadde ikke annet valg enn å ta seg inn på Kvitøya. Nils Strindberg har antagelig dødd først siden han er den eneste som er gravlagt. De to andre døde inne i teltet der de ble funnet 33 år senere. Det er antatt at de døde av trikininfeksjon fra isbjørnkjøtt, blyforgiftning eller utmattelse og væsketap.
Skjelettene etter ekspedisjonsmedlemmene samt deres verktøy og dagbøker ble funnet i 1930 på Kvitøya. Da ble historien kjent i all sin detaljrikdom etter at den norske fangstskuta «Bratvaag» i 1930 fant restene av ekspedisjonen på Kvitøya nordøst for Svalbard. Andrée, Strindberg og Frænkel hadde etterlatt seg dagbøker, notat og bilder. Disse gav et enestående innsyn i overlevningskampen til de tre.
Begravelsen.
De tre mennenes etterlevninger ble ført direkte fra skipet Svensksund gjennom det sentrale Stockholm. Ferden foregikk under sterke uttrykk for landesorg. Avisfoto fra 5. oktober 1930.
Da restene av Andrée-ekspedisjonen ble funnet i 1930, ble de døde fraktet til Sverige. Det tidligere reservemedlemmet i ekspedisjonen, en aldrende oberstløytnant Vilhelm Swedenborg (Han ble pensjonert i 1921), var en av æresvaktene da likene ble tatt imot i Sverige, en fremvisning av heraldisk sorg landet ikke skulle se maken til før Palme-drapet nesten 60 år senere.
«I det svenske folks navn hilser jeg de jordiske levninger av de polarfarere som for mer enn 33 år siden forlot fosterjorden for å søke svar på vanskelige gåter.»
Kistene ble så plassert på tre sorte likvogner og ført gjennom en by i gråvær og duskregn der mer enn 100 000 mennesker hadde møtt frem. Klokken 15.00 nådde ekvipasjen Storkyrkan, der kongelige fra Sverige, Norge og Danmark samt representanter for diplomati, regjering og vitenskapelige institusjoner var forsamlet.
«Velkommen hjem! Velkommen Andrée, velkommen Strindberg, vekommen Frænkel! Det har vart lenge, og det vi nå mottar er bare rester av ypperlig herdede redskaper for en ubetvingelig vilje og målbevisst dåd.»
Etter bisettelsen var det en minnehøytidelighet i Blå hallen der det blant annet ble holdt foredrag om ekspedisjonen.
Likene ble kremert og asken satt ned ved gravmonumentet på Norra Begravningsplatsen. Monumentet over de tre er laget av Nils Strindbergs bror, Tore Strindberg. Nær urnen med Strindbergs aske ble det i 1949 satt ned et skrin som inneholder hjertet til Anna Charlier, Nils Strindbergs forlovede. Dette skjedde etter Anna Charliers uttrykkelige ønske.
Ekspedisjonen sett med ettertidens øyne.
På den tiden ekspedisjonen drog avgårde var prosjektet sett på med nasjonal stolthet og drømmer om at Sverige skulle innta en ledende plass innen den vitenskapelige utforskningen av Arktis.
Andrée ble i alminnelighet omtalt som "ingenjör Andrée", noe som speilte tidens tanker om ingeniøren som en representant for sosial forbedring gjennom vitenskapelige fremskritt.
De tre reisende ble hyllet da de drog og ble sørget over av nasjonene da de forsvant. Da de ble funnet ble de hyllet for det heltemot deres to måneder lange kamper for å nå bebodde områder viste. De ble sett på som uselviske ofre på vitenskapens og fremskrittets alter.
Den svenske historikeren Sverker Sörlin skriver om kropparnas ferd hjem at det må ha vært et de mest høytidelige og storslagne uttrykk for nasjonal sorg som noensinne har forekommet i Sverige og nevner som en parallell landesorgen over Estonia-ulykken i 1994.
I mer moderne tid har Andrées heroiske motiv blitt stilt spørsmål ved. Først ut var Per Olof Sundmans bestselgende halvdokumentariske roman fra 1967, "Ingenjör Andrées luftfärd", der Andrée skildres som et offer for krav fra mediene og fra det svenska vitenskaplige og politiske etablissement, og som en man drevet av sin redsel snarere enn sitt mot. Sundmans skildring av dramaets personer, den svenska nasjonalismens blinde flekker og pressens rolle ble spredt videre gjennom Jan Troells Oscarsnominerte film med samme navn, "Ingenjör Andrées luftfärd" basert på Sundmans roman.
Nils Strindbergs rolle i ekspedisjonen har etterhvert blitt omvurdert når det gjelder den tapperhet den fysisk utrente og dårlig forberedte studenten fortsatte å fotografere med, under det som må ha vært en mer eller mindre permanent tilstand av nær kollaps av utmattelse og kulde.
Selv den kunstneriske kvaliteten i hans bilder har blitt sett på.
Av 240 negativer som ble funnet på Kvitøya i beholdere der vannet hadde lekket inn kunne 93 reddes
av John Hertzberg på Strindbergs egen arbeidsplass, Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm. I sin artikel "Recovering the visual history of the Andrée expedition: A case study in photographic research" fra 2004 beklaget Tyrone Martinsson det tradisjonelle fokus som tidligere forskere hadde hatt på de skriftlige kildene, dagbøkene, og pekte på negativene som viktige primærkilder med historisk verdi.
Beklagelig nok ble negativene skadet under sin oppbevaring på KTH. Dette er bilder som er unike i verdenssammenheng, både gjennom sin unike dokumentasjon men også for John Hertzbergs innsats ved redningen. Bildene er internasjonalt kjent (blant annet inspirerte de til redning av negativene Jochen Hemmlebfant i 1999 på Mount Everest og som skrev seg fra George Mallorys ekspedisjon der på 1920-tallet.
Dessverre ble ikke Mallorys Kodak funnet av Hemmleb hadde håpet at han kunne finne bevis for at Mallory hadde nådd toppen alt i 1924.) Strindbergs bilder inneholder trolig informasjon som Herzberg ikke kunne ha utvunnet i 1930 men som moderne scanningsteknikker hadde kunnet gi oss i dag om negativene hadde blitt bedre lagret.
Behandling i fiksjon.
1982 kom filmen om denne ferden, regissert av Jan Troell. Svensk tittel "Ingenjör Andrées luftfärd" basert på Per Olof Sundmans bok om ekspedisjonen, med Max von Sydow i hovedrollen som Andrée.
Annet.
I Andrées hjemby Gränna finnes det et museum tilegnet byens store sønn, «Andréemuseet».


Fristaten Kongo.
Leopold II ledet et terrorregime fra 1885 til 1908
Fristaten Kongo var navnet på kolonien som Belgias konge Leopold II opprettet 2. mai 1885 og styrte til den belgiske stat overtok styringen i 1908 og omdøpte det Belgisk Kongo. Området tilsvarer i dag landet Den demokratiske republikken Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror. Kolonien løsrev seg imidlertid fra Belgisk styre i 1960. Frem til på slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om Leopold og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet og trygt forvart bak solide murer i belgiske arkiver. Leopold begrunnet overtakelsen av området for resten av verden med at de innfødte skulle siviliseres, og at slavehandelen muslimer drev med i Afrika skulle utryddes. Men under Leopolds styre led lokalbefolkningen under et terrorregime som presset dem til å samle råvarer, særlig rågummi, til kongens personlige fortjeneste. Pengene ble brukt til blant annet praktfulle byggverk i Belgia. I løpet av de 28 årene sank folketallet i Fristaten Kongo drastisk på grunn av utmattelse fra slavearbeidet, mangel på mat, nye europeiske sykdommer og regelrette massakrer. Mange anslag regner med flere titalls millioner. Edmund Dene Morel var sentral i avsløringen av overgrepene for resten av verden. Han samlet historier og fotografier i en årrekke fra en mengde mennesker som hadde vært i Kongo, og publiserte dem i aviser. Dette skapte en sterk verdensopinion mot Fristaten Kongo, og var en drivkraft bak Belgias overtakelse av området. De "verste" overgrepene sluttet da Leopold ga fra seg makten til Belgia, og kolonien skiftet navn til Belgisk Kongo.
Joseph Conrads "Mørkets hjerte" er basert på Conrads egne opplevelser da han tidlig i koloniens historie meldte seg som kaptein på en elvebåt i Fristaten Kongo. "Mørkets hjerte" ble utgitt i 1899, og bidro i stor grad til å reise den internasjonale opinionen som framtvang offisiell belgisk overtakelse av området.


Mørkets hjerte.
"Mørkets hjerte" (engelsk "Heart of Darkness") er en roman skrevet av den polsk-britiske forfatteren Joseph Conrad, utgitt i 1902, publisert første gang som en tredelt serie i "Blackwood's Magazine" i 1899. Romanen er sterkt inspirert av Conrads erfaringer som kaptein på en elvebåt i Fristaten Kongo 8 år tidligere. Romanen har inspirert en lang rekke filmmakere, forfattere, musikere og andre kunstnere.
Orson Welles var den første som forsøkte å filmatisere boka, men ga opp på grunn av budsjettmessig uenighet med filmselskapet RKO Pictures. I 1979 kom Francis Ford Coppolas film "Apokalypse nå!", hvor manuset er basert på "Mørkets hjerte", men historien flyttet til Vietnamkrigen.
Kritikk for rasisme.
Joseph Conrad har blitt karakterisert som rasist av den nigerianske forfatteren Chinua Achebe på grunn av måten han fremstilte afrikanere i "Mørkets hjerte". Achebe påpeker at Conrad fremstiller afrikanere som «avhumaniserte og degraderte», og som primitive mennesker nærmest uten språk. Denne karakteristikken har imidlertid fått liten gjennomslag og konsensusen i litteraturforskningsmiljøene er at hans bok er en sterk kritikk av kolonialismen. Conrad skildrer europeernes fremferd og overgrep mot lokalbefolkningen på en måte som til da var svært sjeldent.


Eva Isaksen.
Eva Isaksen (født i 1956) er en norsk filmregissør, og står bak kjente norske filmer som Mors Elling og Døden på Oslo S, i tillegg til TV-seriene "Sejer" og "Størst av alt"
Kunstnerisk karriere og utdanning.
Isaksen har en universitetsutdanning i Film og Teater. Hennes første spillefilm "Brennende blomster" kom i 1985. Denne filmen regisserte hun sammen med regissøren Eva Dahr og er en filmatisering av romanen med samme navn av forfatteren Lars Saabye Christensen.
De følgende årene, før hun regisserte sin andre spillefilm, jobbet Isaksen som assistent på flere filmproduksjoner som blant annet "Landstrykere" (regi Ola Solum, 1989) og "Dykket" (Tristan de Vere Cole, 1999). Hun var også produksjonsleder på filmen "Over grensen" i 1987. I 1990 hadde hun regi på filmen om de to Osloguttene Pelle og Proffen "Døden på Oslo S", (manus Axel Hellstenius etter roman av Ingvar Ambjørnsen).
Eva Isaksen, har vist seg å være en regissør som som oftest regisserer filmatiseringer av litterære verk. To år etter "Døden på Oslo S", regisserer hun, og skriver manus, til filmen "Det perfekte mord", som baserer seg på Jan Kjærstads Roman Homo Falsus. Denne filmen var ikke Isaksens beste arbeid, men viser likevel et eksempel på hvordan en filmskaper kan bearbeide stoffet til en forfatter og gjøre det til sitt eget, med sin egen visuelle visjon. 1994 lager hun filmen Over stork og stein, som blir en av 90-tallets mer enn godt likte filmer. Her skildres alvorlige temaer som barnløshet, men det blir fortalt på en mate slik at vi ikke kun ser det tragiske, men at det også blir noe tragikomisk over det. Etter denne filmen lager Isaksen kun to spillefilmer, og konsentrerer seg heller mer om fjernsynet, med regi på flere episoder av fjernsynsserien Sejer, frem til 2003.
På 2000-tallet kommer filmatiseringene av Ingvar Ambjørnsens Ellingromaner, som skulle vise seg å være store komediesuksesser hos det norske filmpublikummet. Eva Isaksen regisserer den andre filmen i rekken, Mors Elling i 2003. Den første filmen, Elling, var regissert av Petter Næss i 2001, og til tross for at Isaksen og Næss sine filmer har hvert sitt uttrykk ble begge filmene svært populære hos det norske publikummet, og dro inn mer enn 1 million besøkere. Filmene ble et løft for den norske komediefilmen tidlig på 2000-tallet.
Etter denne går Isaksen i gang med regi på tre episoder for NRK-serien "Størst av alt" som blir en kjempesuksess på TV, for deretter i 2008 å regissere filmen "De gales hus" som igjen er en filmatisering av en roman, denne gangen romanen med samme navn, skrevet av Karin Fossum.
Filmografi.
Filmografi som regissør, dersom annet ikke er nevnt.


Harald Ohrvik.
Harald Ohrvik (født 10. april 1940) er en norsk filmprodusent som blant annet har produsert "Reisen til Julestjernen" og "Døden på Oslo S".
Filmografi.
Filmografi som produsent, dersom annet ikke er nevnt


Tuborg.
Tuborgs tidligere kontorer er det eneste som er igjen av det gamle bryggerikomplekset i Hellerupa>Tuborg er et dansk ølmerke som for første gang ble brygget i Hellerup i 1875. Fra 1970 er selskapet eid av Carlsberg. Pilsneren "Grøn Tuborg" er Danmarks mest populære øl, og merkets internasjonale varianter klarer seg også godt med distribusjon i omkring 70 land, spesielt i Tyskland, Sverige og Tyrkia med en samlet vekst på 17% i 2006.
Historie.
A/S Tuborgs fabrikker ble grunnlagt i Hellerup, Danmark den 13. mai 1873 av blant annet Phillip W. Heyman og Carl Frederik Tietgen som hadde planer om stor eksport av dansk øl. Aksjekapitalen var på rundt 1 million riksdaler. Bryggeriet startet produksjon av øl av den Bayerske sorten som ble veldig populær, og i 1875 ble det første Tuborg-ølet solgt, "Rød Tuborg". Fem år senere kunne bryggeriet presentere Danmarks første pilsnertype, "Grøn Tuborg". I 1894 ble Tuborg en del av «De forenede Bryggerier» hvor flere av de små bryggeriene (blant annet Tvedes bryggeri) i København var med.
Phillip W. Heyman var ildsjelen i dette selskapet og satt også med størstedelen av aksjene. Heyman brøt senere med ledelsen, men beholdt sine aksjer, siden Tiegten ikke ville sparke Leopold Damm som direktør. Damm ble senere kalt hjem fra England for å bli direktør, men han hadde også blitt administrerende direktør i Svend Petersens forretning. Etter mange dårlige år kom Heyman inn igjen, og Tiegten og Damm gikk av.
Tuborgs ene bryggeri ble sprengt i luften 5. januar 1945, men kunne allikevel fortsette ølleveransene dagen etter takket være hjelp utenfra. I 1970 gikk "De forende Bryggerier" sammen med Carlsberg, og i 1979 ble produksjonen utvidet, da Fredericia ble valgt som plassering for et nytt moderne bryggeri; Fredericia Bryggeri A/S
Fra 1990 arrangerer Tuborg en egen J-dag i forbindelse med lanseringen av årets juleøl.


Orderud-saken.
Orderud-saken har blitt navnet på en av de mest omtalte drapssakene i Norge.
Det er ikke kjent hvem som faktisk utførte drapene, og ingen er derfor dømt for dette.
Det var en pågående strid mellom Kristian Orderud og Per Orderud om gården, og påtalemyndighetene hevdet at dette var motivet for trippeldrapet. Anne Orderud Paust ble, henholdsvis ti og ni måneder tidligere, utsatt for to attentater, og både hun og hennes foreldre sa da i avhør at den pågående gårdskonflikten kunne være motiv for dette.
Vitnet Tommy Benjaminsen.
Tommy Benjaminsen (født Tommy Karlsen) var et av vitnene i saken. Han var først siktet for falsk forklaring, men siktelsen ble etter nesten to år henlagt av påtalemyndigheten og han slapp straff.
Benjaminsen hevdet i avhør at han var sammen med Kristin Kirkemo natt til 22. mai 1999 og at de sammen kjørte ut Aftenposten. Benjaminsen hevdet å ha brukt Kirkemos telefon den aktuelle natten for å ringe vitsetelefoner, og telefonutskrifter bekrefter de oppringningene han refererte til. Hans forklaring ble ikke trodd, og han ble siktet. Politiet mistenkte Benjaminsen for å ha lånt Kirkemos telefon uten at hun selv var med den aktuelle natten.
Nes Herredsrett.
Dom ble avsagt 22. juni 2001.
Ekteparet Orderud og Kirkemo ble dømt til 21 års fengsel for overlagt drap eller medvirkning til overlagt drap.
Grønnerød ble dømt til 2,5 års fengsel for uaktsom medvirkning til drap.
Eidsivating lagsmannsrett.
Saken ble anket; Ekteparet Orderud og Kristin Kirkemo anket skyldspørsmålet etter eget ønske og hevdet de var uskyldig dømt. Grønnerød anket derimot ikke – det meste av hans straff var allerede sonet i varetekt og han ønsket å bli ferdig med saken. Derimot valgte påtalemyndigheten å anke Grønnerøds straffeutmåling fordi den mente at dommen hans var for mild. Behandlingen startet 14. januar 2002.
Dom ble avsagt 5. april 2002.
Per Orderud ble dømt til 21 års fengsel, samt fradømt arveretten til gården.
Veronica Orderud ble dømt til 21 års fengsel.
Kristin Kirkemo ble dømt til 16 års fengsel.
Lars Grønnerød ble dømt til 18 års fengsel.
Alle de dømte fikk fradrag for utholdt varetekt.
Anke til Høyesterett.
Kirkemo anket til Høyesterett, men denne ble forkastet 20. desember 2002. Hun var den eneste som fikk prøve anken i Høyesterett.
Barnålsporet.
Blant Kirkemos eiendeler ble det av politiet funnet to furunåler, hhv. på en ullsokk og på en parykk.
Sporet har blant annet blitt undersøkt av Planteforsk på Ås.
Høsten 2002 bestemte statsadvokaten at nye DNA-undersøkelser av barnålene ikke skulle gjennomføres, og dette ble påklaget av ekteparet Orderud. De krevde at barnålsporet ble gransket, da de mente at disse barnålene kunne stamme fra skogen rundt kårboligen, og at dette kunne svekke Kirkemos alibi for drapsnatten.
Harald Olsen klaget på vegne av Foreningen Per og Veronicas venner over at barnålene ikke ble utlevert, men statsadvokaten nektet å imøtekomme dette, og begrunnet det med at bevisene kunne bli ødelagt.
I juli 2004 bestemte riksadvokat Tor-Aksel Busch at politiet skulle avslutte granskningen av barnålsporet. Dette var etter nesten to års saksbehandling. Hans begrunnelse var at ytterligere DNA-undersøkelse hverken ville styrke eller svekke Kirkemos alibi eller rokke ved hennes forklaring om at hun aldri har vært i denne skogen.
Riksadvokaten ville heller ikke omgjøre Statsadvokatens beslutning, men åpnet for at Veronica Orderuds forsvarer kunne få barnålene til å få gjennomført egne undersøkelser, dersom de andre domfelte godkjente dette.
Foreningen Per og Veronicas venner.
Foreningen ble dannet av venner og familie av ekteparet som hele tiden har støttet dem og trodd på deres forklaring om at de er uskyldige. I august 2004 utlovde venneforeningen en dusør på 1 millioner kroner til det tipset som fører til en fullstendig oppklaring av Orderud-saken.
To av dem som har uttalt seg på vegne av foreningen, har vært Veronica Orderuds onkel, Bernt Holen og Per Orderuds fetter, Lars Martin Orderud.
Olerud.
Slektsnavnet Orderud stammer fra gårdsnavnet Olerud, som også blir skrevet Orderud. Gårdsnavnet blir i den lokale dialekten uttalt "o`leru" med tykk l. Denne uttalen har vært grunnlaget for skrivemåten med rd i stedet for l. Opprinnelsen av navnet er "Ólofarruð", som betyr Ólofs rydning.
Per Orderud kjøpte gården Olerud, inkludert bygninger, tomter og jordbruksarealer, for 2,9 millioner kroner i oktober 2004. Mens han soner, leies bygningene ut og jorden forpaktes bort.
Varsel om gjenopptakelse.
Tore Sandberg varslet den 12. mars 2009 at han har nye opplysninger i Orderud-saken. Den 20. mars la han frem deler av en bevismengde han mener kaster nytt lys over saken, og at han på grunnlag av disse forbereder en ny sak for gjenopptakelseskommisjonen. Blant de nye opplysningene er et angivelig kulehull i boligen som ikke tidligere er oppdaget. I tillegg til dette kommer vitner som ikke tidligere er avhørt og en ny teori om at det var Anne Orderud Paust som var målet. Aktoratet i Orderud-saken mener derimot at dette ikke er nok til å få saken tatt opp på nytt.


Skeikampen.
Det er 150 km skiløyper rundt Skeikampen, her sett fra Austlid i sør.
Skeikampen (1124 moh.) er et fjell, og samtidig navnet på et vintersportssted, ved tettstedet Skei i Gausdal kommune i Oppland fylke. På 1950-tallet ble Skeikampen Alpinsenter bygd her, og regnes i dag som et av Norges største og mest familievennlige anlegg.
Ved foten av fjellet ligger landets høyest beliggende golfbane. Banen som ble åpnet i 1995 har 18 hull, par 70 og har en lengde på 5200 meter.
Skeikampen har skandinavias andre 8-seters stolheis.
Skeikampens alpinsenter har 11 heiser og 17 nedfarter. Det er et eget område for barn, hvor det er 2 rullebånd og flere korte bakker. Skeikampen har også 200km med skiløyper.
Det er 3 grønne nedfarter, 5 blå, 6 røde og 3 sorte. Den lengste nedfarten er 2500 m lang, og samlet er det 21 km med nedfart. Alpinanlegget har en kapasitet på 10 000 personer pr. time.
Skeikampen Alpinanlegg har et samarbeid med Kvitfjell, Hafjell, Sjusjøen og Gålå, hvor man kan bruke det samme skikortet i alle de 5 skianleggene. Samlet gir dette samarbeidet over 117 km løyper og 45 heiser.
Det er 150 km oppkjørte langrennsløyper på Skeikampen. Man kan gå sammenhengende fra Skeikampen til Peer Gynt Skiregion og Kvitfjell. Da er det over 600 km med langrennsløyper.
Olav Thon eier tre hoteller på Skeikampen; Thon Hotel Gausdal, Thon Hotel Skeikampen og Thon Skitorget Apartments.
Området rundt Skeikampen kalles Skei.


Kraby.
Kraby er en matrikkelgard (gnr. 173) og ei grend i Østre Toten kommune i Oppland. Stedet ligger ca. 2 kilometer øst for Lena ved riksvei 33. Grendenavnet er etter de to Kraby-gardene (bnr. 1 og 6).
Kraby ble et lite knutepunkt med åpninga av Skreiabanen i 1902, og det var nok da "grendenavnet" Kraby kom i bruk. Foruten jernbanestasjon fikk stedet eget postkontor (2855 KRABY), som holdt til i stasjonsbygningen. I tillegg kom det en del handelsvirksomhet på Kraby. I 1916 åpna også det store festlokalet Festiviteten, til daglig bare kalt "Teten". Etter andre verdenskrig ble det bygd en del boliger på Kraby. Mellom riksveien og Hoff kirke kom bl.a. boligfeltet "Fostadjordet". Rett sør for Kraby, på Krabyskauen, anla Østre Toten kommune på 1980-tallet et næringsområde.
Stasjonsbygningen på Kraby ble tegna av arkitekt Paul Armin Due. Den var betjent fra starten, men ble fra 1964 uten betjening. Dette hang sammen med nedlegginga av persontrafikken på Skreiabanen. I 1975 ble stasjonen helt nedlagt, samtidig med postkontoret. Etter en periode med forfall ble stasjonsbygningen restaurert, og i 2002 fikk den Fortidsminneforeningens vernepris.


Kvinnefronten (organisasjon).
Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig kvinneorganisasjon. Organisasjonen ble stiftet 3. desember 1972.
Organisasjonen beskriver seg selv som «En radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinne-undertrykking, økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den statsansatte kvinner utøver. Vi er for kvinners rett til å delta på alle samfunnsfelt og nivå. Vi er for at kvinner og menn skal dele omsorgsansvar, både lesbiske og homofile»
Kvinnefronten utgir tidsskriftet Fett.


Kristin Kirkemo.
Kristin Kirkemo (født 18. april 1973) er en av de fire dømte i Orderud-saken, og har sonet sin 16-årige dom ved Bredtveit kvinnefengsel. Hun har under fengselsoppholdet utdannet seg som verktøymaker, og ble
sluppet fri fra soning 1. september 2011.
Bakgrunn og familie.
Kirkemo er Veronica Orderuds halvsøster. Jentene vokste opp på Ekeberg og Simensbråten, og i barneårene spilte Kristin Kirkemo fotball på KFUMs småjentelag. Fra tolvårsalderen kom hun gradvis i kontakt med belastede miljøer. Kirkemo studerte tegning, form og farge. Hun har vært nakenmodell i pornobladene Cocktail og Lek.
Kirkemo har en sønn født i 1995 og var i en periode samboer med Lars Grønnerød. I 2000 giftet hun seg med Per Haukeland og tok hans etternavn. De ble senere skilt, og hun tok tilbake sitt pikenavn.
Orderud-saken.
Det var på bakgrunn av Kirkemos politiforklaring at søsteren Veronica og hennes mann Per Kristian Orderud og Lars Grønnerød ble arrestert og tiltalt.
Hun innrømmet å ha kjøpt to våpen i Molde. Disse skal hun ha overrakt ekteparet Orderud 23. desember 1998. Hun har hevdet å ha overhørt planleggingen av drapene på Per Orderuds foreldre og søster og hennes mann, Per Paust. Sentralt i hennes forsvar, sto alibiet gitt henne av avisbudet Tommy Karlsen, som skiftet navn til Tommy Benjaminsen).
Kirkemo var den eneste av de fire dømte som fikk anken sin til Høyesterett vurdert, men anken ble enstemmig forkastet. Lagmannsrettsdommen på 16 års fengsel ble stående, med strafferabatt for samarbeid med aktoratet om angiving av de andre dømte i saken. Hennes advokat og forsvarer i saken var Tor Kjærvik og medforsvarer var Jonny Veum.
"Fanget og fri".
"Fanget og fri" er Kirkemos forklaring i Orderud-saken gjengitt som en fortelling. Hun skriver at hun er uskyldig dømt, men kan ikke bevise hvem som utførte drapene. I tillegg forteller Kirkemo om sin oppvekst og hvordan hun havnet i feil miljø hvor hun blant annet kom borti og startet med narkotika.
Boken er skrevet i samarbeid med Odd Myklebust.
Soning.
Kirkemo har sonet i Bretvedt kvinnefengsel. Kirkemo er, som de andre dømte i saken, innvilget permisjoner. Dette er velferdspermisjoner i forbindelse med jul og 17. mai, for at hun skal få være sammen med sin sønn.
Under soning tok hun videregående opplæring og arbeidet som verktøymakerlærling ved Karl M. Gulbrandsen Stansefabrikk AS på Strømmen. Bedriften var så fornøyd med hennes arbeid at hun ble tilbudt jobb før løslating 06.09.2011


Skei (Oppland).
Skei er området rundt fjellet Skeikampen i Gausdal kommune i Oppland fylke. I tillegg til Skeikampen hører også Prestkampen, Bjørga og Kyrakampen til i Skeiområdet. En vanlig geografisk betegnelse er at Skei omfatter området mellom Slåsetra og Liesetra.
I 1876 ble Gausdal Høifjældssanatorium grunnlagt på Skei, og siden den gang har en rekke bedrifter slått seg ned i dette området som tidligere var setergrender og beiteområder. I 1936 ble Skeikampen Høifjellshotell reist, og senere kom blant annet Skeikampen Alpinsenter, Skei Fjellandsby og Skei Appartement. De to sistnevnte ble bygd som følge av OL på Lillehammer i 1994.
4. november 2001 ble Skei Fjellkirke innviet av biskop Rosemarie Køhn. Kirken er tegnet av arkitekt Eivind Eriksen, og altertavlen i kirken er laget av dronning Margrethe II av Danmark. Den danske dronningen har egen hytte her, og også kong Harald V og dronning Sonja er hyppige gjester på Skei. Både dronning Margrethe II og dronning Sonja var tilstede under invielsen av kirken.
Skei er utgangspunktet for Peer Gyntveien, en grusvei som går over Fron-Fjellet til Gålå. Veien er en bomvei, og strekningen Skei – Toftesetra er kun åpen på sommerstid. Peer Gynt-vegen er svært populær blant utenlandske turister og byr på en vakker smakebit av det norske høyfjellet.


Skei fjellkirke.
Skei fjellkirke er en steinkirke i Gausdal kommune i Oppland fylke. Kirken ligger like ved fjellet Skeikampen, og ble innviet av biskop Rosemarie Køhn 4. november 2001. Altertavlen i kirken er laget av dronning Margrethe II av Danmark, som var tilstede under innvielsen, sammen med dronning Sonja av Norge.
Kirken sogner til Østre Gausdal prestegjeld, men eies og administreres av Stiftelsen Skei Fjellkirke. I tillegg finnes det en egen venneforening for kirken.


Industriell design (NTNU).
Industriell design er et femårig masterprogram (tidligere sivilingeniør) ved NTNU. Studiet gir en bred plattform å stå på både innenfor design – her industriell design, men også innenfor ingeniørvitenskap.
Sentrale fag.
Typiske realfag som matematikk, fysikk og fasthetslære er også viktige her.
Institutt for produktdesign ble opprettet i 1994 for å utvikle studiet Industriell design (tidligere Teknisk design) og bygge opp en forskningsbasert designundervisning på høyt internasjonalt nivå. Industriell design er et studium som blir undervist ved Institutt for produktdesign, Fakultet for ingenørvitenskap- og teknologi ved NTNU.
Studiet kombinerer kunnskaper, innsikt og arbeidsmetoder innen både design og teknologi.
Årlig uteksamineres det 15-25 studenter med mastergrad i industriell design. Typiske arbeisoppgaver er produktdesign og produktutvikling, strategisk design / marketing, interaksjonsdesign og prosjektledelse.
Hvert årskull disponerer egen tegnesal og studentene har tilgang på et bemannet verksted til modell- og prototypebygging. En godt utstyrt datalsal med programvare for 2D- og 3D-modellering, brukbarhetslab samt prosjektrom er tilgjengelig for studentene gjennom studiet.
Linjeforeningen heter Leonardo, og organiserer sosiale og sportslige aktiviteter ved siden av studiet. Prosjekt iD er en interesseorginisasjon som søker å skape blest og forståelse omkring design og bruken av det. Begge organisasjonene er studentdrevet.


Elin Sogn.
Elin Siobhan Sogn (født 20. september 1971 i Belfast, Nord-Irland) er en norsk skuespillerinne. Da Elin Sogn og familien flyttet tilbake til Norge, bosatte de seg i Kongsberg. Elin Sogn begynte sin profesjonelle skuespillerkarriere på Den Nationale Scene i Bergen.
Sin scenedebut der hadde hun som den unge jenten i «Nora Scheherazades drømte liv». Etter 3 år i Bergen, flyttet Sogn til Oslo for å ta rollen som «Julie Anker-Hansen» i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2. Etter ha spilt rollen i 4 år, valgte Elin Sogn å ta en pause fra tv-serien for å gjøre andre teaterprosjekter. Sogn var tilbake på settet til Hotel Cæsar i 2005 og var en sentral person i handlingen frem til hun tok mammapermisjon like før sommeren 2009. Karakteren hennes, Julie, reiste da til Paris. Sogn returnerte til settet våren 2010, og ble gradvis mer med i serien igjen.
Sommeren 2007 og 2008 var hun med på et utendørs sommerteater på Kongsberg, "Gjeterbarna og huldras hemmelighet". Der hadde Sogn rollen som huldra.


Attis.
Attis eller Atys i gresk mytologi er en frygisk helt som forbindes med Adonis og den mesopotamiske Tammuz. Han var guddom for "fødsel-død-gjenfødsel", og var både sønnen og elskeren til modergudinnen Kybele. Han var også hennes sjefsevnukk og fører av hennes løvedrevne vogn.
Grekerne overtok den asiatiske gudinnen Kybele, og i mytologien beskrives hennes kjærlighetsforhold til Attis. I en fortelling blir det beskrevet hvordan Attis kastrerer seg selv og forblør under et pinjetre for til slutt selv å forvandles til et eviggrønt pinjetre.
Attis ble feiret med en stor vårfest omkring temaet sorg og gjenfødsel.


Eindride Eidsvold.
Eindride Eidsvold (født 18. juli 1961) er en av Norges mest profilerte skuespillere. Eidsvold gikk ut fra Statens Teaterhøyskole i 1987, og har vært fast ansatt ved Nationaltheatret siden 1990 hvor han sist [per. 2005] var å se som «Gregers Werle» i "Vildanden" (2004). Denne oppsettingen er invitert som gjestespill til Brooklyn Academy of Music 2006.
Han er broren til Gard B. Eidsvold.


Harriet Miers.
Harriet Ellan Miers (født 10. august 1945 i Dallas i Texas i USA) er en amerikansk jurist som er juridisk rådgiver i Det hvite hus. Den 3. oktober 2005 ble hun nominert til dommer ved USAs føderale høyesterett for å fylle den ledige stillingen etter at Sandra Day O'Connor bebudet sin fratreden i juni. Opprinnelig ble John Roberts nominert til å etterfølge O'Connor, men etter at daværende justitiarius William Rehnquist døde 3. september, ble Roberts utnevnt til å etterfølge Rehnquist og Miers til å overta etter O'Connor.
Den 27. oktober ba imidlertid Miers president Bush om å trekke hennes kandidatur. Like etter uttalte Bush at han motvillig godtok hennes ønske. Det hadde hadde blitt rettet kritikk mot hennes manglende erfaring som dommer, hennes nære forbindelse til Bush samt hennes politiske ståsted. Fire dager senere nominerte Bush Samuel Alito, en føderal dommer, til å overta etter O'Connor.
Miers har en omfattende juridisk praksis bak seg både i hjemstaten Texas og som tilknyttet Det hvite hus. Hun er ugift og har ingen barn.


Gard B. Eidsvold.
Gard Bjørnstjerne Eidsvold (født 7. mai 1966) er en norsk skuespiller og instruktør.
Han vant Gullruten 2010 i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolle i NRKs dramaserie "God natt elskede". Han er initiativtager til og leder av Oslo Moderne Teater og bror til Eindride Eidsvold.


Jakob Roggeveen.
Jakob Roggeveen (født januar 1659, død 31. januar 1729) var en nederlandsk oppdager og admiral, som ble sendt ut på oppdrag for å finne Terra Australis, men i stedet oppdaget Påskeøya ved en tilfeldighet 5. april 1722.
Roggeveen, Jakob
Roggeveen, Jakob
Roggeveen, Jakob
Roggeveen, Jakob


Heather Locklear.
Heather Deen Locklear (født 25. september 1961 i Westwood i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller.
Familie og bakgrunn.
Heathers foreldre er Bill og Diane Locklear, og hun er den yngste av fire søsken. Hun har to søstre, Laurie og Colleen, og en bror, Mark.
Heather var gift med Tommy Lee, trommeslageren i Mötley Crüe, i perioden 1986–1993.
Heather giftet seg med Richie Sambora, Bon Jovi-gitaristen, 17. desember 1994 i Paris, og sammen har de datteren Ava Elizabeth (født 4. oktober 1997).
Locklear gikk på UCLA frem til skuespillerkarrieren begynte å ta for mye tid.
Karriere.
Locklear har medvirket i over 30 ulike filmer og TV-produksjoner og er kanskje mest kjent som «Amanda» i TV-serien "Melrose Place".
Mens Locklear var student ved UCLA, begynte hun blant annet å jobbe som modell. I 1979 fikk hun sin første TV-rolle, i en TV-film, og et år senere hadde hun en rolle i en episode av "CHiPs". Hun hadde også noen små roller i show som "Eight is Enough" og "The Fall Guy", før Aaron Spelling castet henne til sin nye TV-serie, "Dynastiet". Serien hadde premiere i 1981, og Locklear ble øyeblikkelig en hit. Spelling castet henne så i politiserien "T.J. Hooker", hvor hun spilte mot William Shatner. Showets premiere i 1982 sendte Locklear inn i Hollywood.
Gjennom 1980-tallet fortsatte Heather Locklear å spille i disse to showene i tillegg til et utall filmer og fjernsynsspesialer.
På 1990-tallet, etter en dårlig start, fikk Locklear den mest kjente rollen sin så langt i karrieren som «Amanda Woodward» i serien "Melrose Place", hvor hun spilte fra 1993 til 1999. Locklear vant en pris for sin rolle i denne serien, for Beste skuespillerinne i en TV-serie.
Da Locklear gikk ut av serien, startet hun øyeblikkelig i situasjonskomedien "Full fart i byrådet" (orig. "Spin City"), med Michael J. Fox som motspiller.


Kybele.
I gresk mytologi er Kybele (gresk: Κυβέλη, «hun med håret») en gudinne for naturen og fruktbarhet, i Lilleasia fra neolittisk tid og senere i Hellas. Hennes tilsvarende gudinneskikkelse i romersk mytologi er Magna Mater eller "Store mor".
Opprinnelig var Kybele en frygisk eller luvisk gudinne. Som Gaia, eller den tilsvarende minoiske Rhea, inkarnerte Kybele den fruktbare jorden, hun var gudinne for fjell og grotter, murer og festninger, natur og ville dyr (spesielt løver ot bier). Hennes tittel "Herskerinne over dyrene" ("potnia theron"), som også asossieres med den minoiske "Store mor" uttrykker hennes eldgamle røtter. Kybele er en guddom for "fødsel-død-gjenfødsel", og hun skal selv ha blitt født på fjellet Ida i Lilleasia, noe som har gitt henne tilnavnet "Idaea".
Dyrkingen av Kybele er sterkt assosiert med mysteriereligionen som fulgte Attis, som var elskeren og sønnen hennes. Han kastrerte seg selv i fortvilelse over deres kjærlighetsforhold, blødde ihjel og gjenoppsto som et tre. Kybeles mest ekstatiske dyrkere var menn som rituelt kastrerte seg og ble gitt kvinneklær og kvinnelig identitet etterpå. Romerne refererte til dem som Galli. Kybeles prestinner ledet tilbederne inn i orgastiske seremonier med vill musikk og tromming, dans og drikk. Tilbederne hennes var blant andre de frygiske "kurbantene" og de greske daktylene.


Salomon August Andrée.
Salomon August Andrée (født 18. oktober 1854 i Gränna, farClaës Georg Andrée og mor Jakobina Gustafva Heurlin, Jönköpings län i Småland, død i oktober 1897 på Kvitøya på Svalbard) var en svensk ingeniør, politiker, aerornaut og polarfarer. Andrée omkom under et forsøk på å nå Nordpolen med hydrogenballongen «Örnen».
Et første forsøk på å gjennomføre ekspedisjonen ble gjort i 1896, men vindene blåste ikke tilstrekkelig nordover. Besetningsmedlemmet Nils Ekholm hoppet av ekspedisjonen da han innså at det var alt for farlig.
Den 11. juli 1897 var vindene riktige og Andrée og hans medreisende Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel (også han ingeniør) og fotografen Nils Strindberg tok av med «Örnen» mot Nordpolen. Allerede rett etter starten gikk deler av slepelinene (som skulle anvendes for å styre luftballongen) i stykker. Etter drøyt to dagers ferd strandet ekspedisjonen på isen. Den fuktige luften frøs til is på ballongen, og nedisingen tynget ned ballongen alt for mye.
De tre mennene forsøkte forgjeves å nå Franz Josef land med sine sleder. Dette måtte de oppgi, og slo leir på Kvitøya i oktober 1897, der de døde samme måned av ukjente årsaker. De vanligste teoriene om dødsårsaken er trikinforgiftning, blyforgiftning samt utmattelse kombinert med væskemangel.
Overlevningene etter ekspedisjonsmedlemmene, samt deres verktøy og dagbøker ble funnet av Bratvaag-ekspedisjonen sommeren 1930 på Kvitøya, nordøst på Svalbard.
Andrée var født i Gränna i Sverige og utdannet seg i Stockholm. Han ble interessert i ballongferd da han besøkte 100-årsutstillingen i USA 1876. Hans jordiske levninger ligger på Norra Begravningsplatsen i Stockholm.
Andrée var lenge ansett som Sveriges største polarhelt, noe som forandret seg en del etter at den svært kritiske romanen "Ingeniør Andrées luftferd" av Per Olof Sundman ble gitt ut i 1967. Sundman fremstiller Andrée som en selvopptatt og udugelig mann som tar med seg to unge menn i døden for å nå et mål han vet ikke kan nåes. Romanen ble filmatisert som "Ingenjör Andrées luftfärd" i 1982 av Jan Troell, med Max von Sydow, Göran Stangertz og Sverre Anker Ousdal i de tre hovedrollene.
I Andrées hjemby Gränna finnes et museum tilegnet byens store sønn, Grenna museum som tidligere het Andréemuseet.
Eksterne lenker.
Andrée, Salomon August
Andrée, Salomon August


Office of Counsel to the President.
Office of Counsel to the President (norsk: "Kontoret for presidentens sakfører"; i dagligtale kalt White House Counsel) er en avdeling i Det hvite hus som gir juridisk veiledning til den amerikanske presidenten og hans kontor (Det hvite hus).
Kontoret gir råd omkring juridiske anliggender i forbindelse med politiske saker, presidentens vetorett over lovgivning, etiske spørsmål, presidentens informasjonsplikt om finansielle interesser og interessekonflikter rundt ansettelser. Sakførerens kontor bistår også med å definere skillet mellom presidentens offisielle, politiske og personlige aktiviteter; håndterer embetsutnevnelser og utnevnelse av føderale dommere; gir råd rundt presidentens benådningsrett; gjennomgår lovgivning og presidentens uttalelser; håndterer søksmål mot presidenten i hans offisielle rolle; og fungerer som forbindelse mellom Det hvite hus og Justisdepartementet.
Når Sakførerens kontor gir juridisk bistand til presidenten skjer dette i hans offisielle rolle, og ikke som presidentens personlige advokat. Det har derfor vært strid om omfanget av kontorets taushetsplikt. Det er imidlertid på det rene at taushetsplikten ikke gjelder i forbindelse med personlige anliggender, som en eventuell riksrettssak; presidenten er derfor avhengig av en personlig advokat i slike tilfeller.


Martine Aurdal.
Martine Jenny Aurdal (født 17. september 1978 i Oslo) er en norsk feminist og journalist. Hun er leder av samfunnsavdelingen og kommentator i Dagbladet.
Aurdal er i tillegg kjent som forfatter, foredragsholder, spaltist, skribent og møteleder. Hun er en aktiv samfunnsdebattant, særlig profilert i debatter som gjelder likestilling og øvrig norsk og internasjonal politikk.
I fem sesonger fram til nyttår 2009 var Aurdal programleder for talkshowet Studio 5 på tv-kanalen TVNorge FEM, ved siden av jobben i Dagbladet. Før hun begynte i Dagbladet var Aurdal ansvarlig redaktør nyhetsmagasinet "Ny Tid". Hun sluttet 1. februar 2008 som følge av at Mentor Medier ble nye eiere og Magne Lerø ny ansvarlig redaktør.
Aurdal er utdannet cand. mag. fra Universitetet i Oslo, med fagene engelsk, statsvitenskap, kjønn og samfunn, medievitenskap. I ettertid har hun også tatt faget politisk analyse. Aurdal har jobbet som journalist i blant annet NRK, Klassekampen, Aftenposten, Akersposten og som redaktør av "Samfunnsviter'n".
I 2004 deltok Aurdal i oppstarten av det feministiske tidsskriftet "Fett", og var tidsskriftets politikk- og debattredaktør fram til hun ble sjefredaktør i Ny Tid våren 2006.
Aurdal er gift med forfatter og samfunnsdebattant Erling Fossen, og bor på Montebello i Oslo. Foreldrene Eva Vinje Aurdal og Leon J. Aurdal er fra og bor på Sunnmøre, og er henholdsvis lærer, hovedverneombud og leder i Ålesund Arbeiderparti og direktør på Høgskolen i Ålesund.
Aurdal har vært styremedlem i Medienettverket for kvinnelige ledere, har vært styreleder i Bislett Boligsameie VI og i Oslo Byforum. Hun har også sittet en årrekke i styret til Norsk Tidsskriftforening. Aurdal stilte til valg for Oslo Byaksjon ved kommunevalget i 2003.


Tia Carrere.
Tia Carrere (født Althea Rae Duhinio Janairo 2. januar 1967 i Honolulu i Hawaii) er en amerikansk skuespiller, modell og sanger. På verdensbasis og også i Norge, er hun mest kjent for sin rolle som «Cassandra» i filmen "Wayne's World."
Carrere har filippinske, kinesiske og spanske aner.
Tidlig karriere.
Allerede som barn ønsket Carrere å bli sanger. Til tross for at hun ble eliminert i sin første runde av "Star Search" i 1985, ble hun lagt merke til av foreldrene til en lokal produsent mens hun handlet i en butikk i Waikiki. Hun fikk da rollen som «Lani» i "Aloha Summer".
For å følge opp den første suksessen Carrere opplevde, flyttet hun til Los Angeles og etter å ha jobbet som modell i flere måneder, fikk hun en rolle i såpeserien "General Hospital". Denne rollen hadde hun fra 1985 til 1987. I denne tiden hadde hun en gjesteopptreden på "The A-Team", som var ment å lede til en fast rolle der. Dessverre lot dette seg ikke kombinere med hennes engasjement i "General Hospital". Hennes rolle ble skrevet ut etter kun én episode, og ble aldri nevnt igjen.
Carrere har også hatt en gjesteopptreden i TV-serien "MacGyver", i episoden «The Wish Child», som karate-instruktør.
I 1991 spilte Carrere i actionfilmen "Harley Davidson and the Marlboro Man".
Carrere ble kjent da hun spilte rollen som rockesangeren og Waynes kjæreste Cassandra i Waynes World i 1992. Hun spilte rollen igjen i oppfølgeren Wayne's World 2 året etter. Som sanger, fremførte Carrere alle sine egne sanger i de to filmene, og disse er å høre på soundtracket til Wayne's World. Hun avslo også en rolle i TV-serien "Baywatch" for å prøvespille for "Wayne's World".
Den 22. november 1992 giftet Carrere seg med den italiensk-libanesiske produsenten Elie Samaha, og har spilt i flere av hans filmer. Ingen av disse har hatt større suksess. De ble skilt i 2000. Hun er nå gift med fotojournalisten Simon Wakelin. De giftet seg 31. desember 2002.


Shiba.
Shiba (FCI #257) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en liten til mellomstor spisshund som regnes som den mest opprinnelige av de japanske spisshundene. Rasen er svært populær i hjemlandet, der man regner med at det finnes omkring 9 000 000 av den. Populariteten har trolig sammenheng med den hendige størrelsen og den robuste typen. Rasen ble erklært å være et nasjonalmonument i Japan i 1936.
Opprinnelse og alder.
Shiba er en liten til mellomstor spisshund med strekt urhundpreg. Hvor gammel den er vet man ikke med sikkerhet, men typen er svært gammel og stammer trolig opprinnelig fra Asia. Shiba tilhører gruppen med de eldste hundene man kjenner til, og den regnes som den eldste av de japanske hunderasene. Navnet "shiba" refererer til noe som er lite på japansk, altså en liten hund.
Man har regnet med at shibaen opprinnelig stammer fra hovedøya Honshu, men typen må ha innvandret fra det sørøstre Asia, kanskje Korea. Dette er imidlertid den eneste av de japanske spisshundene som ikke opprinnelig var endemisk for et bestemt område. Den var derimot typisk for fjellstrøkene som vender mot Japanhavet. Det kan indikere at den også er den eldste av de japanske hunderasene.
Noen mener at den ble ført dit av et mongolsk folk som skal ha innvandret til disse øyene et par hundre år før Kristus, andre at den kom enda tidligere. Skjeletter som er funnet etter flere tusen år gamle hunder i de østre delene av Asia, viser at typen ikke har forandret seg i særlig grad. Shiba er også nært beslektet med chow-chow, kanskje som progenitor.
Shiba har trolig et opphav fra fjellstrøkene på øya, siden små hunder gjerne forbindes med høyereliggende strøk. Den var opprinnelig en jakthund for småvilt og fugl. Navnet "shiba" betyr "liten" og mange mener at størrelsen har gitt opphav til denne betegnelsen. Shiba kan imidlertid også bety "kratt", og noen har antydet at den karakteristiske rødfargen på denne hunden kan ha sammenheng med fargen på bladene i krattskogen om høsten.
Opprinnelig fantes det tre varianter av shiba i Japan; såkalt "shinshu shiba" (som stammet fra områdene rundt Nagano), "mino shiba" (som stammet fra områdene rundt Gifu), og "sanin shiba" (som stammet fra de nordøstre områdene på Honshu). Alle tre typene har i større eller mindre grad gitt sine bidrag til dagens shiba, men forholdet dem imellom er ukjent. På 1920-tallet var rasen nesten utryddet, idet bare de tre nevnte linjene hadde overlevd. Utbruddet av andre verdenskrig og et utbrudd av valpesyke i 1959 gjorde sitt til at det møysommelige arbeidet med å redde rasen ble vanskelig. Etter utbruddet fantes det kun "shinshu shiba" i tilstrekkelig antall for avlsarbeidet, selv om også de to andre linjene ble benyttet i en viss utstrekning (så langt det var mulig av hensyn til innavl).
I Japan blir de nasjonale spisshundene gjerne sett på som varianter av samme hund. I 1928 ble foreningen til bevarelse av de japanske hundene stiftet. Under andre verdenskrig sank bestanden betraktelig, og etter krigen ble det nedlagt et stort arbeid fra klubben for å bygge opp igjen de forskjellige variantene. På grunn av urolige tider var det brukt for en liten vakthund, og shibaens popularitet steg fort.
I dag er den en populær selskaps- og vakthund, og den brukes fortsatt til jakt. I Japan kan opp mot 1 000 hunder delta på de store spesialutstillingene. Det var først etter krigen at rasen i nevneverdig grad ble eksportert, og da først og fremst til USA. I 1972 kom de første hundene til Europa, nærmere bestemt Sverige. Siden har rasen spredt seg over store deler av verden og populariteten øker stadig. Til Norge kom de første hundene i 1987.
Utseende, anatomi og fysikk.
Shiba er en liten til middels stor spisshund med godt utviklet benstruktur og muskulatur. Kroppen er en tanke lengre enn høyden (11:10). Ryggen er kort og sterk og lendet bredt og muskuløst. Brystkassen er dyp og har svakt buede ribben. Buklinjen er godt opptrukket. Halen er høyt ansatt og bæres enten ringlet eller i en sigdformet bue over ryggen. Den er hurtig og beveger seg lett og uanstrengt i alle typer terreng. Hannene måler 38,5-41,5 cm i skulderhøyde, tispene ca. 3 cm mindre. Vekten er normalt 6-12 kg. I Japan varierer høyden noe mer (34-42 cm). Der er det dessuten vanlig med større variasjon i fargene enn hva FCIs rasestandard tilsier.
Bruksområde.
Shiba regnes som en god brukshund og familiehund. Den er kjent for å ha fremragende luktesans og ypperlige egenskaper som jakthund. Siden dette er en hund som naturlig jakter med alle tre sansene (syn, hørsel og lukt), passer den imidlertid best som bandhund i land der hetsjakt ikke er tillatt (bl.a. i Skandinavia). Hundens fysikk gjør den også ypperlig egnet innen en rekke former for hundesport.
Lynne og væremåte.
Shiba er en primitiv hund med et tydelig kroppsspråk. Slike hunder er ofte territoriale og kan være svært dominante overfor andre hunder. Den passer best for folk med litt erfaring med primitive hunder, men for disse blir den gjerne en perfekt familiehund. Shiba har glimrende vakthundegenskaper og vil normalt varsle når det kommer fremmede, men den er normalt aldri aggressiv mot mennesker.
Shiba trenger en tydelig leder, tålmodighet og belønning, og den må på ingen måte kues. Da vil den miste sin fantastiske personlighet. Den trenger imidlertid tidlig og mye sosialisering for å bli harmonisk sammen med andre hunder og fremmede mennesker. Inne er den gjerne rolig og avslappet, og den regnes som svært renslig. Med sin tette pels (som er forbausende lettstelt) er den en hund som passer ypperlig for et nordisk klima, som ikke er ulikt det man finner i fjellene i Japan.
Annet.
Shiba har anlegg for å mangle tenner, men arveanlegget er ikke skikkelig kartlagt. Rasen skal ifølge rasestandarden ha fullt tannsett, men det er tegn som tyder på at utstillingsdommere (både i Vesten og i hjemlandet Japan) ikke vektlegger manglende tenner i særlig grad. Så langt bekjent finnes det heller ingen statistikk som kan fortelle hvor alvorlig denne defekten har blitt eller er i ferd med å bli.
De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene.


Giles Barnes.
Giles Barnes (født 5. august 1988 i Barking, Stor-London, England) er en engelsk fotballspiller som spiller for Doncaster Rovers.
Klubblag.
Barnes, som har vært en del av Derby sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle kontrakt, en 3-års kontrakt, den 5. august 2005.
Han spilte sin første obligatoriske kamp for Derby da han kom inn som innbytter i 1. runde av Ligacupen mot Grimsby Town den 24. august 2005. I ligasammenheng debuterte han mot Crewe Alexandra den 11. september 2005, og han scoret sitt første ligamål for Derby i en kamp mot Watford den 4. mars 2006. Totalt fikk han med seg 19 ligakamper, og 1 kamp i ligacupen, i sin første sesong som profesjonell. I tillegg laget han 1 mål og fikk 2 gule kort.
I august 2006 skrev Barnes under på en ny 4-års kontrakt med klubben fra Derbyshire slik at han nå har kontrakt med Derby fram til sommeren 2010. I 2006/07-sesongen startet han de første ligakampene for Derby, men etter å ha fått rødt kort i en kamp mot Sheffield Wednesday den 23. september 2006 forsvant han ut av startoppstillingen for en periode. Foran ligakampen den 1. november 2006 mot Barnsley fikk han igjen tillit fra start, og etter å ha laget begge Derbys mål i denne kampen har han igjen etablert seg i klubbens startoppstilling. Totalt scoret Barnes 8 ligamål på 39 kamper i 2006/07-sesongen.


Natural Selection (spill).
"Natural Selection" (NS, NaSe) er en modifikasjon til PC-spillet "Half-Life" utviklet av Unknown Worlds. Nåværende versjon er 3,2. I Natural Selection kan spilleren velge mellom å spille på ett av to lag: romvesene ("Kharaa") og menneskene ("Marines"). Visse gamemodes lar deg spille "Alien VS Alien" (AvA) eller "Marines VS Marines" (MvM). Spillet foregår typisk på Internett mot andre spillere, selv om datastyrte spillere (boter) kan lastes ned. Natural Selection er både et førstepersonsskytespill (FPS) og et sanntidsstrategispill (RTS), da en av marinesoldatene fungerer som leder, og styrer resten av laget sitt gjennom sin lederstol ("Command Chair").


Abstrakt ekspresjonisme.
Abstrakt ekspresjonisme, også omtalt som The New York School, var en kunstnerisk bevegelse som dominerte amerikansk kunst i tiårene etter andre verdenskrig. Det var den første kunstretningen i USA som fikk internasjonal betydning, og den betydde det endelige skifte av sentrum i kunstverdenen på 1900-tallet, fra Paris til New York.
Betegnelsen "abstrakt ekspresjonisme" ble først brukt om Vasilij Kandinskijs malerier i 1919, men ble senere brukt for å beskrive arbeidene til en gruppe malere som arbeidet i New York på begynnelsen av 1940-tallet. Kunstnere som Jackson Pollock og Willem de Kooning produserte en ny type bilder, hvor interessen lå i å finne fram til et direkte og autentisk uttrykk på lerretet som kunne uttrykke kunstnerens indre følelser og underbevissthet. Som navnet angir, springer mange av ideene bak den abstrakte ekspresjonismen ut fra tankegods fra den europeiske ekspresjonismen, men også surrealismens vektlegging av spontan og automatisk kreativitet var et viktig utgangspunkt for bevegelsens kunstnere.
Termen «abstrakt ekspresjonisme» rommer flere og innbyrdes svært ulike stiler og type kunstnere, og flere av kunstnerne som falt inn under denne karakteristikken var verken spesielt abstrakte eller spesielt ekspresjonistiske. "Action painting", "American-style painting" og "color field" var andre begreper som ble brukt for å beskrive denne kunsten.
Den abstrakte ekspresjonismen fikk sitt endelige gjennombrudd i 1951 med en stor utstilling på Museum of Modern Art i New York, kalt "Abstract Painting and Sculpture in America". Etter dette fattet også CIA interesse for den abstrakte ekspresjonismen, som de mente uttrykte ideen om USA som den frie tankens og det frie markedets forsvarer. CIA så i den abstrakte ekspresjonismen et mulig propagandainstrument overfor de kommunistiske landenes sosialistiske realisme.
I løpet av 1960-tallet mistet bevegelsen sin dominerende posisjon i kunstverdenen, og ble utfordret og kritisert av nye retninger som minimalisme, konseptualisme og popkunst.


Rosacea.
Rosacea er en vanlig kronisk sykdom av ukjent årsak. Personer med tendens til kraftig og langvarig rødming er disponerte. Rosacea debuterer som regel i alderen 25–50 år. Pasienten kan være uten plager i perioder, mens det er andre perioder med betydelig utslett. Områdene som oftest er røde og ujevne i strukturen, er panne, kinn og hake. Utslettet kan forveksles med acne,(kviser), og kalles av og til de voksnes kviser.Utslettet blir verre av stress, varme, alkohol og endel matvarer. En spesiell form for rosacea er rhinopyma, som er en forstørrelse, rødfarging og uregelmessig form av nesen.
Årsaken til rosacea er fortsatt ukjent. Ulike teorier eksisterer, inklusiv økt blodsirkulasjon og overfølsomme blodårer i huden. Midden Demodex folliculorum er også mistenkt å være medvirkende. Siste forskning har vist interesse for såkalte cathelicidin og serinproteaser (antimikrobielle peptider) i huden.
Type 1: Kalles også erythematotelangiektatisk rosacea. Tilstanden kjennetegnes av rødhet og synlige blodårer i kinn.
Type 2: Kalles også papulopustuløse rosacea. Kjennetegnes av et kviseliknende utslett i kinn og synlige blodårer i huden.
Type 3: Kjenntegnes av fet hudtype, og fortykket hud. Kan gi forstørret nese (rhinophym). Rammer særlig menn.
Type 4: Kalles også okulær rosacea. En liten andel av pasienter med rosacea får betennelse på øynene.
Rosacea behandles av hudlege med kremer som hemmer betennelse (rozex, finacea) og antibiotika tabletter (tetracycliner). Solbeskyttelse forebygger utbrudd. Blodårer i huden kan fjernes med karlaser.
Powell FC, Rosacea, N Engl J Med. 2005 Feb 24; 352(8):793-803.
Pelle MT, Crawford GH, James WD, Rosacea: II. Therapy, J Am Acad Dermatol. 2004 Oct; 51(4):499-512; quiz 513-4.
Gupta AK, Chaudhry MM, Rosacea and its management: an overview, J Eur Acad Dermatol Venereol. 2005 May;19(3):273-85.


Lewin Nyatanga.
Lewin Nyatanga (født 18. august 1988 i Burton upon Trent, Staffordshire, England) er en walisisk landslagspiller i fotball som har spilt for tre engelske klubber. Han er forsvarsspiller, og er nå på utlån til Barnsley fra Derby County.
Nyatanga har spilt 17 landskamper for.
Klubblag.
Nyatanga, som gikk på Derby County sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Derby County, en 2-års kontrakt, den 18. august 2005. Sin første obligatoriske kamp for "the Rams" spilte han den 24. august 2005 mot Grimsby Town i den første runden av Ligacupen. I ligasammenheng debuterte han i hjemmekampen mot Stoke City den 15. oktober 2005, og den 22. november 2005 scoret Nyatanga sitt første mål for Derby i bortekampen mot Stoke. Totalt fikk han med seg 24 ligakamper og han laget 1 ligamål i 2005/06-sesongen.
I oktober 2006 skrev Nyatanga under på en 3-måneders låneavtale for Sunderland, og han spilte sin første kamp for "The Black Cats" den 21. oktober 2006 i en ligakamp mot Barnsley. Etter 11 ligakamper for Sunderland returnerte Nyantanga tilbake til Derby i januar 2007. I februar 2007 var han klar for nok et låneopphold, den gang til Barnsley. Han debuterte for Barnsley 17. februar 2007 i en ligakamp mot Southampton. Hans første mål for "the Tykes" kom 14. mars 2007 da Barnsley vant 4-2 over Plymouth Argyle i en ligakamp. Etter å ha spilt 10 ligakamper for Barnsley vendte han tilbake til Derby i april 2007 på grunn av Derbys midstopper Darren Moore hadde fått karantene. I sin første kamp for "the Rams" etter låneoppholdet ble han matchvinner da Derby slo Luton 1-0 den 20. april 2007. Totalt scoret han ett mål på 7 ligakamper for klubben fra Derbyshire i 2006/07-sesongen.
Den 27. juli 2007 skrev Nyatanga under på en ny låneavtale med Barnsley, og i løpet av dette låneoppholdet spilte han 25 ligakamper før han returnerte til Derby 2. januar 2008. Den 19. januar 2008 debuterte Nyantanga i Premier League i en kamp mot Portsmouth. Allerede i det 4. spilleminutt i denne kampen scoret han sitt første Premier League mål da han gav Derby ledelsen 1-0, men kampen endte til slutt med 3-1 seier til Portsmouth. Etter å ha spilt en ligakamp og to cupkamper for "the Rams" ble han den 31. januar 2008 klar for sitt tredje låneoophold i Barnsley.
Landslag.
Siden Nyatanga er født i England, har en far fra Zimbabwe og en mor fra Wales hadde han flere muligheter å velge mellom når det gjaldt landslagsspill. Han valgte å representere Wales og i 2005 ble han den yngste spilleren gjennom tidene som har spilt for Wales sitt U-21 lag.
To dager før han fylte 17 var han også kaptein i 2. omgang i en U-21 kamp mot Malta, mens han 17 år og 195 dager gammel ble den yngste spilleren gjennom tidene til å spille for Wales. Dette skjedde i en vennskapskamp mot den 1. mars 2006 i en kamp som endte 0-0. Da Nyantanga spilte sin andre offisielle landskamp, den 27. mai 2006, ble rekorden hans slått av Gareth Bale.


Stern John.
Stern John (født 30. oktober 1976 i Cane Farm på Trinidad og Tobago) er en tidligere landslagspiller i fotball for. Han var angrepsspiller, og spilte for en rekke amerikanske og engelske klubber.
John Stern har spilt 109 landskamper og scoret 69 mål for Trinidad og Tobago.
Biografi.
John flyttet til USA for å begynne på Mercer County Community College i 1995. Foran 1998 sesongen ble han en del av laget til Columbus Crew i Major League Soccer. Tidligere hadde han spilt for New Orleans Riverboat Gamblers i A-Liga.
I hans første sesong scoret han 26 mål, og ble toppscorer i Major League Soccer. Året etter scoret han 18 mål, og delte toppscorertittelen. Etter 1999-sesongen ble han kjøpt av Nottingham Forest for £1 500 000. Han ble i Forest i litt over 3 år før han ble kjøpt av Birmingham City for £150 000 den 8. februar 2002. Etter ikke alt for mye spilletid i Birmingham ble han solgt til Coventry 14. september 2004.
På grunn av lite spilletid i 2005/06 sesongen ble han lånt ut til Derby County 16. september 2005. Han returnerte til Coventry i november 2005.


Nikola Tesla.
Nikola Tesla (kyrillisk: Никола Тесла) (født, død 7. januar 1943) var en oppfinner, fysiker og ingeniør. Han ble født i Smiljan, Krajina som den gangen var under Keiserdømmet Østerrike, idag Kroatia som etnisk serber, senere amerikansk statsborger. Tesla er best kjent for sine mange revolusjonerende bidrag til disiplinene elektrisitet og magnetisme mot slutten av det 19. århundre og starten av det 20. Store deler av Teslas patenter og teoretiske arbeid dannet grunnlaget for moderne vekselstrømsteknikk inkludert flerfase distribusjonssystemer og vekselstrømsmotoren. Moderne biografier har døpt Tesla «mannen som oppfant det tyvende århundret» og «skytsengelen til moderne elektrisitet».
Etter å ha demonstrert radio i 1893 og vunnet «strømkrigen» (mot Edisons likestrøm), var han viden anerkjent som Amerikas fremste elektroingeniør. Mye av hans tidlige arbeid var pionerarbeid innenfor moderne elektroteknikk, og flere av oppdagelsene hans var banebrytende. I denne perioden kunne få oppfinnere eller vitenskapsmenn konkurrere med Tesla som USAs mest berømte, men på grunn av sin eksentriske personlighet og sine utrolige og tildels bisarre påstander om mulige vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd, ble Tesla frosset ut og betraktet som en «gal vitenskapsmann». Tesla var aldri særlig opptatt av penger. Han døde fattig i en alder av 86 år.
SI-enheten for magnetisk flukstetthet eller magnetisk induksjon (kjent som det magnetiske feltet formula_1), tesla, er oppkalt etter ham (på "Conférence Générale des Poids et Mesures", Paris, 1960).
Ved siden av hans arbeide med elektroteknikk, sies det at Tesla har bidratt i varierende grad til fagfelt som robotteknikk, fjernstyring, radar og datateknologi, og til utvidelse av ballistikk, kjernefysikk, og teoretisk fysikk. I 1943 tilkjente høyesterett i USA ham æren som oppfinneren av radioen. Mange av hans bidrag til vitenskapen har (kontroversielt) blitt brukt som støtte for ulike pseudo-vitenskaper, teorier på hva UFOer er og tidlig new age-okkultisme. Tesla er høyt ansett i både Serbia og Kroatia, samt hans senere hjemland USA.
Tidlige år.
I følge legenden ble Tesla født presis ved midnatt under en elektrisk storm, inn i en serbisk familie i landsbyen Smiljan nær Gospić, i Lika-regionen i en del av Keiserdømmet Østerrike som i dag er i Kroatia. Faren var en serbisk ortodoks prest, Milutin Tesla, moren het Đuka Mandić.
Tesla var ett av fem barn, med én bror (Dane) og tre søstre (Milka, Angelina og Marica). Familien flyttet til Gospić i 1862. Tesla gikk på skole i Karlovac. Han avsluttet der en fire års skolegang i løpet av tre år.
Tesla studerte deretter elektroteknikk ved det tekniske universitetet i Graz (1875), hvor han blant annet studerte bruken av vekselstrøm. Noen kilder hevder han fikk en bachelor-grad fra universitetet, mens universitetet imidlertid hevder at han slett ikke fikk noen grad, men avsluttet studiene etter første semester av sitt tredje år, da han sluttet å følge forelesninger. Andre igjen har hevdet at han ble kastet ut av skolen uten noen grad fordi han unnlot å betale skolepenger.
En student Tesla delte rom med ved universitetet, hevdet også at han aldri fullførte sine studier.
I desember 1878 forlot han Graz og brøt med sin familie. Vennene hans trodde han hadde druknet i Mura. Han dro til Maribor, Slovenia hvor han i ett år fikk arbeide som ingeniørassistent. I løpet av tiden der fikk han et nervøst sammenbrudd. Tesla ble senere overtalt av sin far til å begynne ved Karlsuniversitetet i Praha, hvor han gikk sommeren 1880. Etter at faren døde forlot han universitetet, etter bare å ha fullført en termin.
Nikola Tesla som ung mann
Tesla hadde fotografisk hukommelse, og leste og memorerte komplette bøker.
Ungarn og Frankrike.
I 1881 flyttet Tesla til Budapest i Ungarn, for å jobbe under Tivadar Puskás i det nasjonale telegrafi- og telefonselskapet.
Der møtte han Nebojša Petrović, en ung oppfinner fra Østerrike. Selv om de ikke tilbragte mye tid sammen, jobbet de sammen på et prosjekt som brukte to turbiner for å skape kontinuerlig kraft. Ved åpningen av telefonsentralen i Budapest, 1881, ble Tesla selskapets sjefselektriker, og senere ingeniør i prosjekteringen av landets første telefonsystem. Han utviklet også en innretning som i følge enkelte var en telefon-repeater eller -forsterker, men i følge andre kunne vært den første høyttaler.
I 1882 flyttet han til Paris for å jobbe som ingeniør for "Continental Edison Company", hvor han lagde forbedringer til forskjellig elektrisk utstyr. Det samme året skapte Tesla induksjonsmotoren, og begynte å utvikle forskjellige innretninger som brukte roterende magnetfelt (som han tok patent på i 1888).
Kort tid etter hastet Tesla fra Paris til sin mors dødsleie, han ankom kun timer før hennes død i april 1892. Hennes siste ord til ham var "Du kom Nidžo, min stolthet". Etter hennes død, ble Tesla syk, og tilbragte to til tre uker i Gospić og landsbyen "Tomingaj" nær Gračac, hans mors fødested.
De forente stater.
6. juni 1884 kom Tesla til USA for første gang, til New York.
Han hadde lite med seg, utenom et anbefalingsbrev fra Charles Batchelor, hans forrige sjef. I brevet til Thomas Edison, skrev Batchelor "Jeg kjenner to store menn, og du er en av dem; den andre er denne unge mannen." Edison ansatte Tesla i sitt firma "Edison Machine Works". Teslas arbeidsoppgaver var i starten enkle, men han avanserte fort til å løse firmaets mest kompliserte problemer. Han ble snart tilbudt jobben med å lage nytt design for vekselstrømsgeneratoren til Edison Company.
Mens Tesla arbeidet for Edison, ble han tilbudt 50 000 dollar (omtrent én million 2006-dollar, justert for inflasjon) for å effektivisere Edisons ineffektive motor og generator. Tesla hevdet å ha jobbet dag og natt med dette prosjektet, og tilførte selskapet flere lønnsomme patenter i prosessen. I 1885, da Tesla spurte etter betalingen, svarte Edison, "Tesla, du forstår ikke vår amerikanske humor," og gikk tilbake på sitt løfte. Tesla sa opp da han ble nektet en lønnsforhøyelse til $25 pr uke. Teslas daværende lønn var på $18 pr uke, så den lovede bonusen ville tilsvart 53 års arbeid.
Tesla jobbet en tid med å grave grøfter - ironisk nok for Edisons selskap. Edison var overbevist om at likestrøm var framtiden, og hadde aldri villet høre om Teslas flerfase-vekselstrømssystemer. Tesla jobbet intenst med sitt system, selv mens han gravde grøfter.
Mellomårene.
I 1886 dannet Tesla sitt eget selskap, "Tesla Electric Light & Manufacturing". De opprinnelige investorene var uenige med Teslas planer for en vekselstrømsmotor og avsatte ham etterhvert fra sine oppgaver i firmaet. Tesla jobbet så i New York som vanlig arbeider for å tjene penger til mat og reise kapital til sitt neste prosjekt. I 1887 konstruerte han den første børsteløse induksjonsmotoren for vekselstrøm, som han demonstrerte for "American Institute of Electrical Engineers" (nå IEEE) i 1888. Det samme år utviklet han prinsippene for Tesla-spolen og begynte å arbeide med George Westinghouse i Westinghouse Electric & Manufacturing Company's i Pittsburgh. Westinghouse lyttet til hans ideer for flerfasesystemer som kunne muliggjøre overføring av vekselstrøm over lange distanser.
I april 1887 begynte Tesla å undersøke det som senere skulle bli kalt røntgenstråler med sine egne enkelnode-vakuumrør. Denne innretningen skilte seg fra andre røntgenrør i at den ikke hadde noen målelektrode. Den moderne termen for fenomenet fremkalt av Teslas apparat er "bremsstrahlung" (eller "bremsestråling"). Vi vet nå at dette apparatet fungerte ved å sende ut elektroner fra en enkel elektrode gjennom en kombinasjon av feltemisjon og termisk utstråling. De frigjorte elektronene er sterkt frastøtt av det høye elektriske feltet nær elektroden i løpet av negative spenningsperioder fra den pulserende høyspenningen i teslaspolen. Dette genererer røntgenstråler når de kolliderer med glasshylsteret. Tesla brukte også Geissler-rør. I 1892 ble han oppmerksom på det Wilhelm Röntgen hadde identifisert som Röntgenstråling.
Tidlig i denne forskningen konstruerte Tesla flere eksperimentelle oppsett for å produsere røntgenstråler. Han mente at, med hans kretser, «"vil instrumentene "[... sette en i stand til]" å generere mye kraftigere røntgenstråler enn med vanlige apparater".» Han kommenterte også farene med å jobbe med hans kretser og "enkelnode" røntgenapparater. I hans mange notater fra den tidlige undersøkelsen av dette fenomenet, begrunnet han skader på huden med flere forskjellige årsaker. En av mulighetene, som ikke stemmer med nåværende fakta, var at ozonen generert av utstyret var ansvarlig heller enn strålingen. Han kommenterte
Tesla fortsatte forskningen på dette feltet og observerte senere at en assistent var «forbrent» av røntgenstråling i laben hans. Han gjennomførte flere eksperimenter før Wilhelm Conrad Röntgens oppdagelse (inkludert fotografering av knoklene i sin egen hånd; senere sendte han disse til Röntgen), men offentliggjorde ikke sine oppdagelser; store deler av forskningen hans gikk tapt i en brann i laboratoriet på 5th Avenue i mars 1895.
Tesla demonstrerte «overføring av elektrisk energi uten ledninger» som avhenger av elektrisk konduktivitet så tidlig som i 1891. "Tesla-effekten" (oppkalt etter Tesla) er den arkaiske benevnelsem for bruken av denne typen elektrisk ledning (det vil si forflytning av energi gjennom rom og masse; ikke kun produksjon av spenning i en leder).
Demonstrasjon av trådløs overføring av energi under en forelesning i 1891.
30. juli 1891 ble Tesla amerikansk statsborger, i en alder av 35 år. Han etablerte et laboratorium på 35 S Fifth Avenue i New York samme år. Senere kom en lab i 46 E Houston Street. I dette laboratoriet, mens han utførte mekaniske resonans-eksperimenter med elektromekaniske oscillatorer, genererte han en resonans med flere omliggende bygninger, men på grunn av frekvensene brukt, ironisk nok ikke sin egen bygning. Dette medførte flere klager til politiet. Etter hvert som frekvensene økte, traff han resonansfrekvensen til sin egen bygning, og innså i siste liten faren han utsatte seg for. Tesla ble så tvunget til å bruke en slegge til å stoppe eksperimentet, akkurat i det politiet ankom.
Han tente også vakuumrør trådløst på begge stedene i New York, og viste slik potensialet for trådløs kraftoverføring
Noen av Teslas nærmeste venner var kunstnere, og han ble etter hvert en venn av redaktøren i Century Magazine, Robert Underwood Johnson. Magasinet tok inn flere serbiske dikt av Jovan Jovanović Zmaj, som Tesla oversatte. Han var også i denne tiden influert av den vedisk-filosofiske læren til Swami Vivekananda.
Nikola Teslas vekselstrømsdynamo, brukt til å generere vekselstrøm som kan overføre elektrisk energi over lange avstander.
På verdensutstillingen i Chicago i 1893 ble for første gang en egen bygning viet til elektriske utstillinger. Det var en historisk hendelse når Tesla og George Westinghouse introduserte de besøkende til vekselstrøm, som ble brukt til belysning av utstillingen. Utstillingen viste blant annet Teslas lysrør og enkelnoderør. Tesla forklarte i tillegg prinsippene for "roterende magnetfelt" og "induksjonsmotorer" ved å demonstrere hvordan et egg av kobber kunne stå på enden ved hjelp av en innretning han konstruerte, kjent som "«Columbusegget»".
I slutten av 1880-årene ble Tesla og Edison motstandere, delvis på grunn av Edisons markedsføring av likestrøm (DC) for distribusjon av elektrisk energi, framfor den mer effektive vekselstrømmen fremmet av Tesla og Westinghouse. Inntil Tesla oppfant induksjonsmotoren var vekselstrømmens fordeler over lange distanser balansert av den manglende evnen til å bruke vekselstrøm til motordrifter. Som et resultat av «strømkrigen» gikk Edison og Westinghouse nær konkurs. I 1897 løste derfor Tesla Westinghouse fra sin kontrakt, slik at han slapp utgifter til Teslas patenter. I tillegg forsket Tesla i 1897 på stråling, som førte til de første teoriene om kosmisk stråling.
Da Tesla var 41 år gammel, sendte han inn den første patenten på radio. Ett år senere demonstrerte han en radiostyrt båt for det amerikanske forsvaret i den tro at forsvaret ønsket seg denne teknologien for eksempel til radiostyrte torpedoer. I 1898 ble en fjernstyrt båt vist fram for publikum under en elektrisk utstilling i Madison Square Garden. Dette utstyret hadde en innovativ detektor og en serie med logiske porter. Tesla kalte båten sin en «teleautomasjon» og uttalte «Dere ser der den første rasen med roboter, mekaniske menn som vil gjøre alt det slitsomme arbeidet til den menneskelige rase». Radiostyrt fjernkontroll forble en nyhet til sekstiårene. Det samme året lanserte Tesla en «elektrisk tenner» eller tennplugg for forbrenningsmotorer. Han fikk et amerikansk patent på dette systemet. Tesla bodde på det tidligere Gerlach Hotel, omdøpt til "The Radio Wave Building" på 49 W 27. gate (mellom Broadway og Sixth Avenue) på nedre Manhattan før slutten av århundret, hvor han gjennomførte eksperimentene med radiobølger. En plakett i hans minne er plassert på bygningen til ære for hans arbeide.
Colorado Springs.
a>n er nesten syv meter lang. Teslas egne notater identifiserer bildet som en multieksponering.
Colorado Springs experiment where grounded tuned coil is in resonance with distant transmitter; Light is glowing near the bottom.
An experiment in Colorado Springs. This is a bank of lights receiving power from distant transmitter
I 1899 bestemte Tesla seg for å flytte forskningen sin til Colorado Springs, hvor han hadde plass til sine høyspennings- og høyfrekvensforsøk. Ved sin ankomst fortalte han reportere at han gjennomførte eksperimenter med trådløs telegrafi, hvor han skulle sende signaler mellom Pikes Peak og Paris. Teslas dagbok inneholder forklaringer på eksperimentene som innebærer ionosfæren og bakkens jordstrømmer via transverse og langsgående bølger. I laben sin beviste Tesla at jorden er en elektrisk leder, og han skapte kunstige lyn (med utladninger på millioner av volt, og opp til 45 meter lange). Tesla undersøkte også atmosfærisk elektrisitet ved å ta inn lynets signaler på sine mottakere. Reproduksjoner av mottakerne og detektorkretser viser et uforutsett nivå av kompleksitet.
Tesla uttalte at han observerte stasjonære bølger i sin tid.
Tesla forsket på måter for å overføre effekt og energi trådløst over lange distanser på. Han sendte ut ekstremt lave frekvenser gjennom bakken samt mellom jordas overflate og Kennelly-Heaviside-laget. Han fikk patenter på trådløse sendere som utviklet stående bølger på denne måten. Fra sine eksperimenter utviklet han matematiske utregninger basert på sine eksperimenter og oppdaget at resonsfrekvensen til jorden er omtrent 8 Hertz (Hz). I 1950-årene bekreftet forskere at resonansfrekvensen til jordas ionosfæriske hulrom er i dette området (senere døpt Schumann-resonansen).
I laboratoriet i Colorado Springs observerte Tesla uvanlige signaler han senere trodde kunne være bevis for utenomjordisk livsformers radiokommunikasjon fra Venus eller Mars. Han la merke til repeterte signaler fra mottakeren som var grunnleggende forskjellige fra jordstøy og signaler han hadde merket seg under stormer. Han kunne senere erindre at signalene kom i grupper på en, to, tre og fire klikk. Tesla hadde tidligere og mange ganger senere nevnt at han trodde oppfinnelsene hans kunne brukes til å prate med andre planeter. Det har attpåtil vært påstått at han oppfant et "«Teslaskop»" for dette formålet. Det kan diskuteres hvilke signaler han plukket opp,om noen i det hele tatt. Senere forskning har antydet at han kunne misforstått den nye teknologien han jobbet med eller at signalene Tesla plukket opp kan ha vært en ikke-jordisk naturlig radiokilde som for eksempel signaler fra Jupiters plasma-ring.
Tesla forlot Colorado Springs 7. januar 1900. Laboratoriet ble revet, og innholdet solgt for å klarere gjeld. Colorado-eksperimentene hadde forberedt Tesla til hans neste prosjekt, etableringen av en stasjon for trådløs effektoverføring som skulle bli kjent som Wardenclyffe. Tesla fikk et amerikansk patent for en metode for å øke intensisiteten av elektriske oscillasjoner.
Senere år.
I 1900 begynte Tesla å planlegge anlegget ved Wardenclyffe-tårnet, med en kapital på 150 000 amerikanske dollar (hvorav 51 % kom fra J. Pierpont Morgan). I juni 1902 ble alle Teslas laboratorieaktiviteter flyttet fra Houston Street til Wardenclyffe. Tårnet ble til slutt revet som skrapmetall under første verdenskrig. Samtidens aviser stemplet Wardenclyffe som «Teslas million-dårskap». I 1904 gikk det amerikanske patentkontoret tilbake på sin beslutning og tildelte patentet for radio til Guglielmo Marconi, og Tesla måtte starte kampen for å få patentet tilbake. På sin 50-årsdag i 1906 demonstrerte han sin 200-hk (150 kW), 16000 rpm bladløse turbin (Tesla-turbin). i løpet av 1910-1911 ble flere av hans bladløse turbiner testet ved 100-5000 hk hos "Waterside Power Station".
Etter at Nobel-prisen i fysikk ble tildelt Marconi i 1909 for radioen, ble Tesla og Edison i en pressemelding nevnt som potensielle kandidater til å dele prisen i 1915, noe som førte til en av flere Nobelpris-kontroverser. Noen kilder har hevdet at deres motstand overfor hverandre var grunnen til at ingen av dem fikk den, tross deres enorme bidrag til vitenskap og forskning og at begge forsøkte å minimere den andres prestasjoner, samt at begge nektet å ta i mot en eventuell Nobelpris hvis den andre fikk den først og at å dele den var helt utenkelig for begge. Verken Tesla eller Edison fikk noensinne noen Nobelpris (selv om Edison fikk 1 av 38 mulige stemmer i 1915, og Tesla fikk 1 av 38 mulige i 1937).
Tesla saksøkte i 1915 Marconi i et mislykket forsøk på å få rettens medhold mot Marconis krav på radiopatentet. Etter Wardclyffe bygde Tesla en trådløs stasjon for Telefunken i Sayville, Long Island. Noe av det han ønsket å oppnå på Wardenclyffe ble klarte han her. I 1917 ble anlegget beslaglagt og revet av marinen under mistanke om at det kunne bli brukt av tyske spioner.
I forkant av første verdenskrig begynte Tesla å søke utenlands etter investorer til å finansiere sin forskning. Da krigen begynte, mistet han inntektene fra sine europeiske patenter. Etter krigen, fikk Tesla en artikkel på trykk, hvor han mente at Folkeforbundet ikke var det rette tiltaket i for den tiden. Tesla begynte også i denne tiden å framvise symptomer på tvangslidelser. Han ble besatt av tallet tre, han følte seg for eksempel tvunget til å gå rundt en bygning tre ganger før han gikk inn og forlangte en stabel med tre, brettede servietter ved sin side under alle måltider. Tvangslidelser var lite forstått på den tiden, og ingen behandling fantes. Symptomene ble derfor av mange oppfattet som tegn på delvis sinnsykdom, og bidro utvilsomt til å svekke det som var igjen av hans omdømme.
På denne tiden bodde Tesla på Waldorf-Astoria-hotellet, han leide med en avtale om utsatt betaling. Til slutt ble Wardclyffe gitt til George Boldt, innehaveren av hotellet, for å betale en regning på 20 000 dollar. I 1917, omtrent på den tiden Boldt rev tårnet på Wardclyffe for å øke eiendommens verdi, fikk Tesla den høyeste utmerkelsen til American Institute of Electrical Engineers, nemlig Edison-medaljen.
I august 1917 etablerte Tesla grunnleggende prinsipper vedrørende frekvens og effektnivå for den første, primitive radaren. I 1934 jobbet Émile Girardeau med den første franske radaren, og uttalte at han bygde radarsystemer "«unnfanget i henhold til Teslas prinsipper»".
På Teslas syttifemte fødselsdag i 1931 havnet han på forsiden av Time magazine. Teksten på coveret nevnte hans bidrag til elektrisitetsforsyningen. Tesla fikk sitt siste patent i 1928 for et apparat for luftbåren transport, noe som var den første systemet for vertikal take-off og landing (VTOL-fly). Mot slutten av 1931 slapp han "«On Future Motive Power»", som omhandlet et system for omdannelse av havtermisk energi. I 1934 skrev Tesla til konsul Janković fra sitt hjemland. Brevet inneholdt en beskjed om Teslas takknemlighet overfor Mihajlo Pupin, som hadde tatt initiativ til en innsamlingsaksjon slik at amerikanske bedrifter kunne støtte Tesla. Han avslo imidlertid denne støtten, og valgte å leve av en beskjeden pensjon fra Jugoslavia og fortsette sin forskning.
I 1936 uttalte Tesla «Jeg er like stolt av min serbiske bakgrunn som jeg er av mitt kroatiske hjemland».
Død.
Tesla døde av hjertesvikt, alene på New Yorker Hotel, en gang mellom kvelden 5. januar og morgenen 8. januar 1943 i en alder av 86 år. Selv om han hadde solgt vekselstrømspatentene sine, var han lutfattig og etterlot seg betydelig gjeld. Senere samme år stadfestet amerikansk høyesterett Teslas patent nummer 645,576, noe som i praksis anerkjenner Tesla som oppfinneren av radio.
Umiddelbart etter at Teslas død ble kjent, tok "Kontoret for utenlandsk eiendom" beslag i alle hans papirer og eiendom, til tross for hans amerikanske statsborgerskap. Safen hans på hotellet ble også åpnet. Rundt tidspunktet for hans død hadde Tesla arbeidet med "Teleforce", sitt «fjerneffekt»-våpen, "«Dødsstrålen»" som han hadde mislyktes i å få det amerikanske krigsdepartementet interessert i. Det kan virke som om Teslas foreslåtte dødsstråle var relatert til hans forskning på kulelyn og plasma, og var tenkt som et partikkelstrålevåpen. Amerikanske myndigheter fant ingen prototype i safen. Etter at Krigsdepartementet hadde kontaktet FBI, ble papirene hans stemplet "Top Secret". J. Edgar Hoover erklærte saken topphemmelig på grunnlag av Teslas oppfinnelser og patenters art. Et dokument fastslår at «[han] skal ha hatt 80 kofferter på forskjellige steder med transkripter og planer relatert til hans eksperimenter [..]». Charlotte Muzar (sekretær for Teslas nevø, ambassadør Sava N. Kosanoviċ), rapporterte at det var flere «manglende» papirer og eiendeler.
Teslas familie og den jugoslaviske ambassaden kjempet etter hans død mot amerikanske myndigheter for å få tilbake de beslaglagte eiendelene, på grunn av det potensielt betydningsfulle innholdet i forskningsnotater og lignende. Til slutt fikk hans nevø Sava N. Kosanoviċ tak i noen av hans personlige saker, som nå er å finne Nikola Tesla-museet i Beograd, Serbia.
Bisettelsen fant sted 12. januar 1943 i Cathedral of Saint John the Divine på Manhattan, New York City. Asken ble tatt til Beograd og urnen utstilles nå på Nikola Tesla-museet der.
Ettermæle.
Tesla likte aldri å posere for portretter. Han gjorde det kun en gang, for prinsesse Vilma Lwoff-Parlaghy (1863-1923). Hans ønske var at hans nære venn Ivan Meštrović skulle lage en skulptur av ham, men han døde uten å se den ferdig. Meštrović lagde en bronsebyste (1952) som står på Nikola-Tesla-museet i Beograd, og en statue (1955/56) som ble plassert på Ruđer Bošković-instituttet i Zagreb. Denne ble erstattet av en kopi på 150-årsdagen for Teslas fødsel; originalen ble flyttet til Nikola Tesla-gaten i Zagreb sentrum. I 1976 ble en bronsestatue av Tesla satt opp ved Niagara Falls. En lignende statue ble plassert i hans hjemby Gospić i 1986.
SI-enheten tesla (T) for å måle magnetisk flukstetthet eller magnetisk induksjon er oppkalt etter Nikola Tesla. Institute of Electrical and Electronics Engineers (IEEE) som Tesla var visepresident en periode har oppkalt en pris i Teslas ære, "The IEEE Nikola Tesla Award". Den gis til enkeltpersoner eller team som har gitt store bidrag til forskningen på generering eller bruk av elektrisk kraft, og er ansett som en av de mest prestisjefylte prisene innenfor elkraft-området. Tesla-krateret på den borterste siden av månen og den lille planeten 2244 Tesla er også oppkalt etter ham.
Tesla har fått stor anerkjennelse i Serbia. Han er på den nåværende 100 dinar-seddelen, og det største kraftverket i Serbia er oppkalt etter ham. I juli 2006, på Teslas 150ende fødselsdag, ble flyplassen i Beograd omdøpt etter ham, til Beograd Nikola Tesla lufthavn.
Tesla Motors, et firma som produserer elektriske biler har tatt Teslas navn. Nettsiden deres har følgende tekst: "
Den kroatiske avdelingen av Ericsson heter «Ericsson Nikola Tesla» til ære for Nikola Teslas arbeid med trådløs kommunikasjon («Nikola Tesla» var et selskap som produserte telefonutstyr i Zagreb før Ericsson kjøpte det opp i 90-årene).
År 2006 ble feiret av UNESCO som "150-års-jubileet for vitenskapsmannen Nikola Teslas fødsel (1856–1943)", i tillegg til at myndighetene i Kroatia og Serbia proklamerte året som "Teslas år". Huset Tesla ble født i og et nytt multimediesenter dedikert til hans liv og virke ble 10. juli 2006 åpnet for publikum. Museet og multimediesenteret inneholder replikaer av Teslas arbeid, samt store deler av alle artikler og dokumenter om og av Nikola Tesla. Mye av dette er samlet inn av Ljubo Vujovic fra "The Tesla Memorial Society".
I årene som er gått siden Teslas død, har mange av hans oppfinnelser, teorier og påstander blitt brukt, mange ganger upassende og kontroversielt, til å støtte ulike teorier som er ansett som uvitenskapelig. Mesteparten av Teslas eget arbeid samsvarte med vitenskapelige prinsipper og metoder, men hans ekstravagante personlighet og til tider urealistiske påstander, kombinert med hans utvilsomme genialitet, har gjort ham til en populær figur blant alternative teoretikere og konspirasjonstilhengere. Noen konspirasjonsteoretikere på Teslas egen tid trodde til og med at han faktisk var et engleaktig vesen sendt fra Venus til jorda for å gi menneskene vitenskapelig kunnskap.
I filmen blir Tesla (spilt av David Bowie) fremstilt som en vitenskapsmann som ikke får anerkjennelse for sitt arbeid.
Personlighet.
Tesla snakket flere språk flytende. I tillegg til serbokroatisk snakket han syv andre språk: tsjekkisk, engelsk, fransk, tysk, ungarsk, italiensk og latin.
Tesla kan ha lidd av tvangslidelser, og hadde mange uvanlige særheter og fobier. Han gjorde forskjellige ting tre ganger, og insisterte på å bo på hotellrom med nummer som gikk opp i tre. Han avskydde juveler og smykker, spesielt perleøredobber. Han var i tillegg besatt av renslighet og hygiene og hadde sterke fobier for bakterier. Han mislikte også sterkt å ta på runde objekter og menneskehår (bortsett fra sitt eget).
Tesla var besatt av duer og bestilte spesialfrø til duene han matet i Central Park. Han tok til tider med noen av dem til hotellrommet sitt. Kjent som en dyreelsker, fortalte han ofte om en katt han hadde som barn, «Den fantastiske Macak». Tesla giftet seg aldri, og levde i sølibat. Han hevdet hans kyskhet var til stor hjelp for hans evner som vitenskapsmann. Ikke desto mindre verserte det flere historier om kvinner som kjempet om Teslas hengivenhet, noen av dem var også vilt forelsket i ham.
Tesla hadde en tendens til å skaffe seg fiender, men når han engasjerte seg i sosialt liv snakket folk positivt om ham. Robert Underwood Johnson beskrev ham som en mann med «en distingvert elskverdighet, oppriktighet, beskjedenhet, generøsitet og kraft...»
Til tross for dette viste Tesla noen ikke fullt så sympatiske sider ved seg selv fra tid til annen. Han uttrykte åpent sin forakt for overvektige mennesker, og ga en gang en sekretær sparken på grunn av hennes vekt. Han kritiserte også andres klesdrakt, og forlangte flere ganger at en av hans ansatte skulle gå hjem og skifte kjole.
Tesla var velkjent for sine oppvisninger, og presenterte flere ganger sine oppfinnelser og demonstrasjoner på kunstferdige måter, som om han var en tryllekunstner. Dette henger ikke godt sammen med hans tilbaketrukkethet; Tesla var på mange måter en svært komplisert person.
a> i Nikola Teslas lab, våren 1894
Tesla forble bitter etter hans trefninger med Edison. Dagen etter at Edison døde var det store artikler om Edisons liv i "New York Times", hvor de eneste negative ytringene kom fra Tesla. Han var sitert Kort før han døde, sa Edison at hans største tabbe var å prøve utvikle likestrømmen, fremfor å satse på den på alle måter overlegne vekselstrømmen Tesla hadde bragt innenfor hans rekkevidde.
Den middealdrende Tesla ble nære venner med Mark Twain. De tilbrakte mye tid sammen i hans laboratorier og andre steder. Han var også gode venner med Robert Underwood Johnson, og hadde gode forbindelser med Francis Marion Crawford, Stanford White, Fritz Lowenstein, George Scherff, og Kenneth Swezey. Tesla ble dollarmillionær i alder av førti år, men ga bort nær alle forjenester på fremtidige oppfinnelser. Han var ikke spesielt begavet finansielt, men brydde seg ikke stort om materiell rikdom. Han rev i stykker en kontrakt med Westinghouse Electric Corporation i 1886, denne ville gjort ham til verdens første milliardær i dollar, delvis på grunn av implikasjonene den ville ha på hans fremtidige visjon om fri energi, men også fordi den ville kjørt Westinghouse konkurs, og Tesla hadde ikke noe ønske om ha med kreditorer å gjøre.
De siste ti årene av sitt liv bodde Tesla i en to-roms suite i 33. etasje i Hotel New Yorker. Mot slutten, når mange påsto at Tesla gled inn i en endret mental helse, påsto han at han ble besøkt av en spesiell hvit due hver dag. Flere Tesla-biografer har skrevet at Tesla så på den hvite duens død som et «siste slag» for ham selv og hans arbeide.
Tesla mente at krig ikke kunne unngås til grunnene for dem ble fjernet, men var generelt krigsmotstander.
Som mange i sin tid ble Tesla, en livslang ungkar, talsmann for en selvpålagt "selektiv-avl"-versjon av evgenikk (rasehygiene). I et intervju i 1937 sa han
I 1926 kommenterte Tesla på den dårlige måten kvinner ble behandlet i samfunnet og kvinners kamp for likestilling. Han antydet da at menneskehetens framtid ville bli drevet «dronningbier», og at han mente kvinner ville bli det dominerende kjønn i framtiden.
De siste årene av hans liv var Tesla vegetarianer. Han argumenterte for at det var feil å spise kjøtt når store mengder mennesker sultet; han mente også at vegetarisk mat var «overlegen det (kjøtt), både når det gjelder mekanisk og mental prestasjon.» Han påsto også at slakting av dyr var «umoralsk og ondt».
På slutten var han også ekstremt følsom for lys, lyd og andre påvirkninger.


Titulus Regius.
Titulus Regius (latin «Kongens tittel») var en lov som ble vedtatt av det engelske parlamentet tidlig i 1484. Den gav kongetittelen til Rikard III, og og inngikk i den dynastiske strid som utløste Rosekrigene.
Loven hadde form av en offisiell erklæring som beskrev hvorfor parlamentet året før hadde kommet frem til at Edvard IVs ektekskap med Elizabeth Woodville var ugyldig; han skal allerede ha vært formelt forlovet med en annen kvinne. Dette førte til at barne deres var uektefødte, og derfor forhindret fra å kunne arve tronen. Edvard V, som allerede i 1483 var avsatt av Rikard III, var derfor ikke rettmessig konge, og Rikard hadde det sterkeste kravet på tronen.
Den neste kongen, Henrik VII, fikk loven omstøtt og beordret at alle kopier skulle ødelegges uten å bl lest. Årsaken til dette var at han giftet seg med Edvard IVs eldste datter, Elisabeth av York, og ønsket å ha et krav på tronen også gjennom hennes side.
Ordren om å ødelegge kopiene ble så grundig utført at bare ett eksemplar har blitt funnet. Det var innlemmet i "Croylandkrøniken", hvor det ble oppdaget av George Buck under Jakob I.


Parion.
Parion "(gresk)" eller Parium "(romersk)" var en av oldtidens byer i Mysia, lokalisert i nordøstre del av Lilleasia. Byen ble grunnlagt av en koloni av kykladere fra Paros ca 800 f.Kr. Som gresk by var den kjent for dyrking av guddommene Apollon, Dionysus, og Eros. Parion var av stor strategisk betydning på grunn av sin beliggenhet nær Hellespont (dagens Dardanellene).
I år 133, under keiser Augustus, ble Parion en romersk koloni.
Byen Kemer (eller "Kamares") i dagens Tyrkia ligger nå på stedet Parion lå, og noen få oldtidsminner er bevart. Murene mot havet står fremdeles, de består av store kvadratiske marmorblokker. I byen finnes også ruiner av akvedukter, vannreservoarer og en nedrast arkitrav av en søylegang. Det moderne navnet "Kamares" ser ut til å komme av "kamarai", underjordiske bygninger fra oldtiden, som fremdeles finnes på plassen.


William Hastings, 1. baron Hastings.
William Hastings (født ca. 1431, død 1483) var første baron Hastings av Hungerford, og en av de mektigste personer i England under Edvard IV av England.
Hastings far var sir Leonard Hastings, som hadde en beskjeden eiendom i Leicestershire og Gloucestershire, som lenge hadde vært i slektens eie. Moren var Alice Camoys, datter av Elizabeth Mortimer og den første baron Camoys. Elizabeth var i sin tur datter av Edmund Mortimer, 3. jarl av March og Philippa av Clarence, datter av Lionel av Antwerpen og dermed barnebarn av Edvard III. Elizabeth hadde også vært gift med Henry Percy, og Hastings var gjennom dette ekteskapet tremenning av Edvard IV og jarlen av Northumberland.
Som ung mann tjente han i husholdet til Richard Plantagenet, 3. hertug av York, og kom der i kontakt med hertugens sønn, den senere Edvard IV. Han kjempet med Edvard i slaget ved Mortimer's Cross, og ble med ham til London. Etter at Edvard hadde blitt utropt til konge ble Hastings utnevnt til Lord Chamberlain, i 1461. Han kjempet igjen med kongen i slaget ved Towton, hvor Edvards krone ble sikret. Kort tid etter kroningen ble han utnevnt til baron Hastings of Hastings og fikk en rekke embeter. Han fikk også store inntekter fra eiendommer i Midlands som var inndratt fra lancastrianske adelsmenn. Han giftet seg med Katharine Neville, søster av Richard Neville, 16. jarl av Warwick.
Da Edvard ble styrtet i 1470 fulgte Hastings ham i eksil, og han ble også med tilbake til England i 1471. Han samlet sammen en stor del av yorkiststyrkene som kjempet ved Barnet og Tewkesbury. Hastings virket som kommandant for deler av styrkene i begge slag.
Da Edvard var tilbake på tronen tok Hastings igjen opp embetet som Lord Chamberlain, og hadde dermed stor innflytelse ved hoffet. Da kongen døde i 1483 regnet han med å ha en sentral rolle mens Edvard V var mindreårig. I stedet ble den tolv år gamle kongen avsatt, og Hastings ble arrestert av Rikard III og plassert i Tower of London. Han ble dømt for høyforræderi, og halshugget i den første dokumenterte henrettelsen i Tower.
De fleste historikere mener at han ble henrettet bare timer etter å ha blitt arrestert den 13. juni 1483, mens andre mener at han ble holdt fengslet i en ukes tid, og at det var en slags rettssak og ikke bare en dom avsagt av monarken. Det er også uklart hvor sanne anklagene var, men det er enighet om at han ville ha motsatt seg at Edvard V ble fjernet fra tronen. Om dette hadde ført til at han faktisk konspirerte mot Rikard III er et annet spørsmål, og det er ikke noen kjente kilder som kan besvare dette.
Tittelen og eiendommene ble ikke inndratt av kronen, men ble stilt i bero. Under Henrik VII ble de tildelt Hastings' sønn.
Hastings 1-01
Hastings, William


Karl Silberbauer.
Karl Josef Silberbauer (født 1911 i Wien, død 1972) var en østerriksk politimann.
Han tjenestegjorde først i den østerrikske hæren, og ble ansatt i politiet i 1935. I 1939 ble han tilknyttet Gestapo og flyttet til Nederland. I 1943 ble han overført til sikkerhetspolitiet i Haag. Silberbauer arresterte 4. august 1944 sammen med to nederlandske politimenn Anne Frank og hennes familie.
Etter krigen jobbet han i politiet i Wien frem til han gikk av med pensjon.
I 1958 ble Simon Wiesenthal oppfordret til å bevise at Anne Frank hadde eksistert ved å finne mannen som arresterte henne. Wiesenthal fant frem til Silberbauer i 1963, og Silberbauer lot seg intervjue av pressen. Hans uttalelser bekreftet det Otto Frank hadde fortalt. Han hadde en svært levende erindring av arrestasjonen. Spesielt husket han Otto og Anne Frank. Da han spurte Otto Frank hvor lenge de hadde gjemt seg svarte Frank «to år og en måned». Silberbauer var skeptisk inntil Otto stilte Anne Frank inntil merkene på veggen som viste hennes høyde siden de hadde flyttet inn i annekset. Silberbauer sa at hun «så ut som på bildene i bøkene, men litt eldre, og vakrere». «'De har en skjønn datter' sa jeg til hr. Frank». Silberbauer hadde ikke fått vite av sin overordnede hvem som hadde angitt familien Frank, bare at tipset om en jødisk familie kom fra en «pålitelig» nederlandsk kilde. Hans tidligere overordnede var i 1963 forlengst død. Myndighetene fant ikke bevis for at Silberbauer selv hadde gjort noe galt, og Otto Frank la ingen skyld på ham, men understreket at han hadde bare handlet etter ordrer og opptrådt korrekt og uten grusomhet under arrestasjonen.


Curling-VM 2002 for herrer.
Curling-VM for herrer 2002 ble arrangert 6. april – 14. april 2002
i "Civic Center" i Bismarck i Nord-Dakota i USA.


Curling-VM 2001 for herrer.
Curling-VM for herrer 2001 ble arrangert 31. mars – 8. april 2001
i "Malley Sports Centre" i Lausanne i Sveits.


Busan.
Busan ("Busan Gwangyeoksi", tidligere også kjent som "Pusan") er en by i Sør-Korea. Byen ligger i det sørøstre hjørnet av Koreahalvøya ved Koreastredet og er landets nest største by med sine vel 3,6 millioner innbyggere.
Busan er landets viktigste og verdens femte travleste havn. De tettest befolkede delene av byen er i smale daler mellom Nakdongelva og Suyeongelva, med mindre fjellkjeder som skiller enkelte bydeler fra hverandre. Byen har en omfattende industri med blant annet bil- og tekstilproduksjon og skipsbyggingsindustri. Administrativt er den inndelt i femten bydeler, samt ett fylke.
Byen var ett av få områder som forble under sørkoreansk kontroll gjennom hele Koreakrigen, og byen var også for en kort stund landets hovedstad.
Busan var vertskap for Asialekene 2002 og APEC Korea 2005, og vertskapsby for Fotball-VM 2002, og er foruten dette et internasjonalt senter for konferanser i landet. 14. november 2005 vedtok byen at den vil søke om å få arrangere Sommer-OL 2020.
I Busan finnes verdens største kjøpesenter, Shinsegae Centum City og er åsted for en rekke skyskraperprosjekter, inkludert det 110-etasjers og 510 høye Lotte Super Tower, som etter planen skal bli verdens høyeste bygning i 2013 etter Burj Khalifa i Dubai og Taipei 101 i Taipei.
Historie.
Geochilsan-guk eksisterte i det andre, tredje og fjerde århundre som en del av konføderasjonen Jinhan. Denne ble slukt av Silla og gitt navnet Geochilsan-gun. Ordet Geochilsan betyr et ugjestmildt fjellområde, trolig som en referanse til Hwangnyeongfjellet, som i dag ligger i byens sentrum.
Gravgoods som er funnet i gravhauger i Bokcheon-dong indikerer at et avansert samfunn, styrt av mektige ledere fantes i Busan-området under utviklingen av Koreas tre kongedømmer omtrent år 300-400. Gravplassene ble bygd på toppen av en fjellkjede med utsikt over et stort område, som i dag utgjør Dongnae-gu og Yeonje-gu. Arkeologer har gravd ut over 250 jernvåpen og bearbeidede metallgjenstander fra grav nr. 38, en grav med et trekammer, i Bokcheon-dong.
I 757 ble Geochilsan-gun gitt navnet Dongnae, som brukes den dag i dag på et område nord for Busans sentrum.
Faa begynnelsen av det femtende århundre, bestemte den koreanske regjeringen at Busan skulle være en handelsby med forbindelse til Japan, og tillot også at japanske handelsfolk fikk bosette seg i området. Andre japanske bosettinger finnes i Ulsan og Jinhae men ble senere lagt ned. Men bosettingen i Busan, som ble kalt for Waegwan fortsatte helt til Imjinkrigen i 1592. Etter krigen ble de doplomatiske forbindelsene mellom det nye japanske shogunatet etablert i 1607, og Busan Waegwan ble tillatt gjenreist. Den japanske bosettingen som senere ble flyttet til Choryang eksisterte helt til Korea fikk erfaring med moderne diplomati i 1876, da Busan ble Koreas første internasjonale havn.
Under Japans kolonialisering av Korea ble Busan kjent under sitt japanskgitte navn, "Fusan" og utviklet til et senter for handel med Japan. Busan var den enesten byen i Korea som fikk en trikk før elektrifiseringen i 1924. Busan var sammen med Daegu de eneste to større koreanske byene som ikke ble inntatt av nordkoreanske soldater under Koreakrigen, og ble derfor tilholdssted for mange koreanske flyntninger under krigen. Busan var også midlertidig sørkoreansk hovedstad, mens det meste av Sør-Korea var besatt av nordkoreanske soldater høsten 1950. FN-styrkene etablerte en forsvarssone rundt byen, også kjent som Pusan-perimeteret (etter det tidligere koreanske navnet på byen) sommeren og høsten 1950. Byen har siden utviklet seg til en moderne metropol med sterk urban karakter.
Geografi.
Busan er lokalisert til det sørøstre hjørnet av Koreahalvøya. Beliggenheten ved kysten har satt sitt preg på byens historie og utvikling. De mange buktene og øyene utenfor byen har gitt byen mange gode havnemuligheter. I Busan renner elva Nakdong ut i Koreastredet. Som i mange koreanske byer ligger det flere fjell inne i Busan, på mellom 100 og 400 moh, som Gudeokfjellet, Baegyangfjellet, Sanghakfjellet, Hwangnyeeongfjellet, Gaejwafjelletog Jangfjellet. De fleste fjellpregede områdene er avsatt til nasjonalparker og rekreasjonsområder. Havneområdet ligger beskyttet av øya Yeongdo. Fjellkjeden Geumjeong som strekker seg opptil 700 moh, ligger nord for Busan og er et mye brukt reisemål for Busans innbyggere. Det er også Haeundaestranda.
Klima.
Med sin geografiske posisjon i det sørøstre hjørnet av Koreahalvøya har Busan fuktig subtropisk klima (Köppens klimaklassifisering: "Cfa"). Ekstremt høye og lave temperaturer er sjeldne. Periodene mai til juli sent om våren og tidlig på sommeren er det vanligvis kaldere ved kysten enn i innlandet på grunn av påvirkningen fra havet. Seint på sommeren og tidlig på høsten, august og september er vanligvis varme og fuktige og Busan kan oppleve tropiske sykloner. 15. september 1959 passerte supertyfonen Sarah Busan og førte til enorme ødeleggelser. En uvanlig kraftig storm opplevde byen 12. september 2003 som også skadet både skip og bygninger og førte til 48 dødsfall.
De beste månedene er oktober og november som er en skyfri periode med behagelige temperaturer. Vinterene er kalde og tørre med høye vinder, men mildere enn andre deler av Korea, som for eksempel Jeju og andre øyer langs sørkysten.
Busan og omegn får i gjennomsnitt snø seks dager i året. Dette gjør at relativt lite snø kan føre til store problemer for dagliglivet i byen.
Administrativ inndeling.
Busan er inndelt i 15 gu (bydeler) og ett gun (fylke).
Økonomi.
Busan havn er verdens femte største. Dette og tilhørende næringer som transport og shipping er en viktig del av byens næringsliv. Siden 1978 har Busan åpnet tre nye kontainerhavner; Jaseungdae, Shinsundae og Gamman. Busan havn kan håndtere 13,2 millioner TEU årlig.
Busan-Jinhae frie økonomiske sone ble etablert for å styrke Busans betydning som et internasjonalt senter for handel og transport.
Shopping og finans.
Busan har flere finans- og forretningssentere, nært knyttet opp til byens kommunikasjoner og universiteter. De to største finanssentrene er Seomyeon og Gwangbok-dong/Nampo-dong. For de shoppingglade finnes det fire sentre som utmerker seg: Seomyeon, Gwangbok-dong, Busan Dae Hakap i Jangjeon-dong og Haeundae.
Seomyeon er et kommunikasjonssenter i byens sentrum. Her krysser to av byens tre undergrunnsbanelinjer hverandre, noe som gjør stedet til et av de travleste i byen. Her ligger også de lokale avdelingskontorene til nasjonale selskap og internasjonale banker, og er et stadig viktigere shopping og underholdningsstrøk. Rett ved ligger Bujeonmarkedet, som er byens største tradisjonelle marked. Et av selskapene en finner her er Yeolmae Food.
Gwangbok-dong, Nampo-dong og Jungang-dong utgjør byens gamle finanssenter. Restaurantene i området baserer seg på lange familietradisjoner med resepter som er brakt videre i generasjoner. JagalchiMar normal Ckedet, som ligger nær haveområdet, er et marked som strekker seg over flere smale gater og streder, og er spesielt kjent for fiskemarkedet. I nærheten ligger Gukjemarkedet. Jungang-dong er kjent for sine mange advokatfirma, det gamle innvandringsdepartementet og de internasjonale fergerutene til Japan. Mellom Jungang -dong 7-Ga and 8-Ga konstrueres for tiden Lotte World II.
Parker og friområder.
Geumjeongfjellet i vest er et populært utfartsområde i helger og ferieperioder. Beomeosa er byens viktigste buddhisttempel.
Dongnae-gu er byens strøk for de velstående. Dongnae Oncheon er et naturspa med utendørsbad, hoteller, restauranter, klubber og shoppingfasiliteter. Chungnyeolsa er en konfusiansk helligdom for soldater som døde under kampene mot japanske angripere mot Dongnaefortet i det 16. århundre.
Busan kalles for Koreas sommerhovedstad fordi byen trekker turister til alle sine seks badestrender. Taejongdae er en naturpark med fantastiske fjellformasjoner mot havet på øya Yeongdo utenfor havneområdet.
Området kjent som «Foreigners' Shopping Street» omtales som oftest som «Texas Street» nær havneområdet, med flere lokale forretninger som fokuserer på områdets store russiske befolkning, samt mannskap på skip som anløper havna. Området var opprinnelig det lokale Chinatown, og har fremdeles en kinesisk skole. Den kinesiske tilstedeværelsen gjorde området til underholdnings og forretningsområdet for amerikanske soldater på 1940- og 1950-tallet.
Kunst.
Busan er kjent for Pusan International Film Festival (PIFF), en stor og kjent filmfestival i Asia, som trekker filminteresserte til byen fra hele verden. Busan-biennalen er en kjent internasjonal samtidskunstbiennale som arrangeres annethvert år.
Kjøkken.
Busan var et senter for militære aktiviteter i det sørlige Korea og et viktig senter for de diplomatiske forbindelsene med Japan. Høyere offiserer og personer fra det japanske hoffet besøkte byen regelmessig.
Dette førte til behov for å lage mat som de japanske besøkende ville ha, noe en ser resultatet av i dag. "Dongnae pajeon" (동래파전), er en variant av "pajeon", eller en slags pannekake med grønnsaker og sjømat.
Under Koreakrigen ble Busan oversvømmet av flyktninger fra resten av landet. Noen av flyktningene ble værende etter krigen og tok med seg sine lokale særpreg, som senere er tilpasset Busanområdet. Et eksempel på slik mattilpassning er "milmyeon" (밀면) som er en variant av "naengmyeon", kald bokhvetenuddelsuppe, som opprinnelig kommer fra Hamhung og Pyongyang i Nord-Korea. "Dwaeji gukbap" (돼지국밥) er også et resultat av Koreakrigen. Det er en suppe med svinekjøtt som har blitt mer og mer populær over hele landet.
Sport.
Siden 1982 har byen vært hjem for Lotte Giants, i den koreanske baseball-ligaen for profesjonelle. Busan er i Korea kjent som landets baseballhovedstad. Lotte Gigants startet med Gudeok Stadium som hjemmebane, men har siden flyttet til Sajik Stadium som ble bygd som en del av sportskomplekset satt opp i forbindelse med Asialekene 1986 i Seoul.
Byen er hjem for K-Leaguelaget Busan I'Park, tidligere kjent som Daewoo Royals. I byen finnes også KNL laget Busan Kyotong og basketballaget KT Sonic Boom som har Sajik Sports Complex som hjemmebane.
Busan Asiad Stadium ble benyttet som stadion under Fotball-VM 2002, opprinnelig bygd for Asialekene 2002 som ble arrangert av Busan. Byen er arrangør av Bokse-VM i september og oktober 2011.
Transport.
Busan havn, pier 1 med den internasjonale fergeterminalen.
To viktige motorveier starter i Busan, Sør-Koreas motorvei 1 er resultatet at et massivt nasjonalt byggeprosjekt, og går til Seoul. Sør-Koreas motorvei 10 går vestover langs sørkysten til Suncheon. Busan-Geojeforbindelsen åpnet i desember 2010 og knytter øya tettere sammen med Busan.
Buss.
Busan har forbindelse med det øvrige Sør-Korea via flere ekspressbussruter, og har to store bussterminaler; Nopodong Bus Terminal og Seobu Bus Terminal. Begge terminalene ligger i forbindelse med Busans undergrunnsbane.
Internt i byen opereres 134 bussruter av Busan Urban Bus.
Undergrunnsbane.
Busans undergrunnsbane består av tre linjer: 1, 2 og 3 som opereres av Busan Transportation Corporation. Linje 4 (eller "Bansonglinja") er under konstruksjon og forventes åpnet 30. mars 2011. En bybane planlegges åpnet i april 2011.
Sjøtransport.
Busans fergeterminal betjener fergeruter til flere steder både i Sør-Korea og internasjonalt. Blant stedene med forbindelse er Geoje og Jeju.
Den internasjonale fergeterminalen har ruter til Izuhara, Hitakatsu, Shimonoseki, Fukuoka og Osaka i Japan.
Havneområdet administreres av Busan Port Authority.
Tog.
Fra Busan går flere jernbanelinjer. Viktigst er kanskje Korea Train Express som forbinder byen med Seoul sentrum, en tur som går på 2 timer og 18 minutter. I tillegg kommer den gamle hovedlinja, Gyeongbulinja til Seoul, Daejeon og Daegu.
Luftfart.
Vest for Busan ligger Gimhae internasjonale lufthavn i Gangseo-gu.
Søster- og vennskapsbyer.
Busan har etablert ulike former for samarbeid med andre byer rundt om i verden.


Curling-VM 2000 for herrer.
Curling-VM for herrer 2000 ble arrangert 1. april – 9. april 2000
i "Braehead Arena" i Glasgow i Skottland.


Pointer.
Pointer, også kalt engelsk pointer av mange, er en klassisk britisk stående fuglehund og en ypperlig jakthund. Den ble endelig formet i Storbritannia, men mange mener at opprinnelsen sto i Spania.
Opprinnelse og alder.
Pointer antas å nedstamme fra spanske pointere som fantes på midten av 1600-tallet. Det er usikkert når pointerene kom til Storbritannia, men på 1700-tallet drev engelske oppdrettere med kryssavl av pointere og en rekke andre hunder. Man tror at dette dannet grunnlaget for den engelske rasen. Man mener å vite, gjennom historisk og anatomisk evaluering, at både blodhund, foxhound, greyhound og bull terrier ble benyttet for å skape den engelske pointeren (Cavanaugh, 1997). Noen hevder også at det på 1800-tallet ble krysset inn linjer fra franske og italienske bracker, noe endelig resulterte i den hunden vi kjenner i dag.
Innslagene av raser nevnt ovenfor kan være mer offer for tilfeldigheter enn systematisk avl, men dette kjenner man ikke rekkevidden av i dag. Et unntak er foxhound, som man vet ble planmessig brukt for å oppnå et mer edelt utseende på rasen. Men det skal finnes linjer som ikke ble «infisert», spesielt i Skottland.
Det er alminnelig å tro at pointeren ble med engelske offiserer tilbake etter deres deltagelse i den spanske arvefølgekrigen i 1704 (ved Lord Peterborough). William Arkwight (The Pointer and his Predecessors, 1901) la ned hele sitt liv i pointeren og er høyt aktet i pointerkretser som den moderne pointerens stamfar. Den første raseklubben ble dannet i 1891.
Det registreres rundt 300 valper årlig i Norge, noe som gjør pointer til en forholdsvis liten hunderase i fuglehundsammenheng. Men til tross for at pointeren er liten i antall, så hevder den seg meget godt i konkurransesammenheng.
Utseende, anatomi og fysikk.
Pointer har en forholdsvis kvadratisk kropp med slanke, muskuløse linjer. Vekten på den norske pointeren i dag ligger på mellom 19 – 30kg, avhengig av kjønn. Pelsen er kort og glatt. Størrelsen 61-69 cm, er FCI standard, som forhåpentlig vil bli modernisert. I Norge skal tisper være 57-61 cm og hannhunder 60-64 cm høye.
Bruksområde.
Pointer er en utpreget og svært energisk jakthund på fugl, men rasen utgjør også en god familiehund for folk som er glade i å ferdes mye ute i friluft. som jakthund er den først og fremst skattet for fuglejakt i åpent terreng, f.eks. til rypejakt. Fra gammelt av jaktet den ofte i samarbeid med en retrievere, som gjerne fungerte som apportør.
Pointeren er i dag en allsidig hund som behersker det meste, fra apport til skogfugljakt og naturligvis den klassiske høyfjellsjakten.
Lynne og væremåte.
Pointer er kjent for å ha et godt og stabilt gemytt, og egner seg derfor godt som familiehund. Den er svært aktiv og trenger ofte og mye mosjon for å trives. Den kan være litt kjenslig for kulde, sludd og regn, så lenge den er i aktivitet er dette ingen problem. Ved pauser og ingen/liten aktivitet under disse forhold utendørs, kan et varmedekken være greit.
Imidlertid kan det nevnes at pointeren absolutt er en vinterhund, med høy premieprosent på fuglehundprøver vinterstid, også flere ganger NM vinner på vinterprøve. Dog er det en korthåret rase med de ulemper og fordeler det medfører. Pelsen kan gjerne børstes på ukebasis, forutsatt at den ellers er i skikkelig hold.


Curling-VM 1999 for herrer.
Curling-VM for herrer 1999 ble arrangert 3. april–11. april 1999
i "Harbour Station" i Saint John i New Brunswick i Canada.


Atlantis.
a>.Kartet er orientert med sør øverst.
Atlantis er et mytisk land, oppkalt etter Atlas, landets første konge, med en mulig relasjon til titanen Atlas (gammelgresk Ἀτλαντὶς νῆσος, «Atlas' øy»), omtalt av den greske filosof Platon som etter tradisjonen skal ha fått lærdom om byen gjennom den greske filosofen Solon som bodde i Athen men som hadde fått kunnskap om myten via egyptiske prester under sitt opphold i Egypt. I følge Platon skal byen ha blitt opprettet av Poseidon og at den befant seg nær Herkules' klipper.
Platon siterte Solon via Kritias, og sa at hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Videre beskrev Solon i detalj dimensjoner og utforming av byen. I den ufullstendige teksten fortalte han om hvordan landet til slutt forsvant under havets overflate. Historien ble av Platons elev og senere rival Aristoteles sett på som en litterær fiksjon, og har til dels preget ettertidens syn på historien. Mot slutten av oldtiden holdt allikevel kommentatorer av Platons verker historien for sann. Gjennom middelalderen og især i nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.
__TOC__
Teorier om Atlantis' beliggenhet.
Dette er en oversikt over steder man mener Atlantis kan ha vært plassert.
Skandinavia.
Olof Rudbeck var en betydelig svensk vitenskapsmann. Som ung oppdaget han lymfesystemet. Han var kirurg, arkitekt, botaniker, astronom, komponist og arkeolog. Da han i 1660-årene ville utarbeide et kart over området ved Mälaren, fant han det han mente var påfallende likheter mellom stedsnavnene der og ved Middelhavet. Som et resultat skrev han verket "Atlantica" i fire bind på ialt ca 3.000 sider, utgitt fra 1679 til 1702. Av verket fremgår det at Skandinavia er sivilisasjonens vugge, Atlantis, og at svensk er verdens urspråk, som blant annet hebraisk og latin stammer fra. Rudbeck konkluderte med at ikke bare Atlantis, men også Hades og Olympen lå på «wåra Atlantiska Õö», som han kalte Skandinavia. Han sendte en ekspedisjon til Nordkalotten for å lete etter Hades. Oldtidens guder og helter hadde etter hans mening enten vært svensker eller besøkt Sverige. Nordkapp og Kullen i Sverige var minner om Herkules' bedrifter, mens Øresund (og ikke Gibraltarstredet) var de egentlige «Herkules' søyler». Likeledes var Tjøme det Thymaterion som Gibraltar-farerne Hanno og Skylax hadde besøkt i århundrene f.Kr. Skylax hadde ifølge Rudbeck også besøkt Arendal og Grimstad.
De teoriene satte heller ikke hans samtid helt sin lit til. Holberg skrev en satire over Rudbecks skrifter, og Diderot anførte i sin encyklopedi Rudbeck som et eksempel på hvorfor man ikke skal blande mytologi og etymologi.
Spania.
I 2011 hevdet professor Richard Freund fra Hartford-universitetet i Connecticut at Atlantis befant seg i Europas største våtmarksområde, Donaña-parken nord for Cadiz i Spania. Juan Villarías-Robles, antropolog ved den spanske regjeringens vitenskapelige forskningsinstitutt, CSIC, og medarbeider i teamet som undersøker gamle bosetninger i Donaña, er uenig i professor Freunds konklusjoner. Ifølge ham er professoren opptatt av sin egen kontroversielle teori om at kong Salomon var på leting etter elfenben og gull i Tartessos.
Ved Malta i Middelhavet.
På Malta finnes ruiner fra en eldgammel kultur. Malta er derfor utpekt som ett av de stedene der Atlantis kan ha befunnet seg. Der er rester av byggverk reist av kjempesteiner, og oppmuringer som kan ligne vannkanaler, kanskje som en del av et større system.
Under siste istid var store deler av vannet i havene bundet opp i isbreer. Havnivået på jorda sank dermed 2-300 meter under dagens nivå. Middelhavet ble derfor trolig skilt fra Atlanterhavet og dannet en stor innsjø. Fordampningen fra Middelhavet er i dag ca. 3 ganger større enn tilført vann gjennom nedbør og elver som renner ut der. Uten tilført vann fra Atlanterhavet vil det kun ta ca. 2000 år å dampe bort vannet der. Det antas at Middelhavet var nærmest tørket ut i mer enn 30.000 år under siste delen av istiden. Uavhengig forskning bekrefter at deler av Middelhavet har var tørt land flere ganger i tidligere tider. Et av bevisene ligger i enorme saltforekomster på havbunnen. Dette er avleiringer etter at store mengder saltholdig sjøvannet har fordampet. Et annet tegn på at Middelhavet har vært tørt land, er at på Malta fantes elefanter av Afrikansk stamme. Dette indikerer at det kan ha vært fast landforbindelse til Afrika.
Klimaet under istiden var langt mer dramatisk enn det vi har i dag. Mens temperaturen ved polområdene var svært lav, var det minst 10 grader varmere ved Ekvator enn i dag. Mesteparten av Afrika ble meste trolig til ørken og ubeboelig. Bunnen av Middelhavet, et stort landområde mellom det ekstremt varme og kalde områdene, var trolig et attraktivt sted for bosetting. Vi må kunne anta at det var bosettinger flere steder her. Ingen på den tiden kunne vite at dette var bunnen av et stort hav som en gang ville bli fylt over.
Den siste istiden tok slutt for ca. 11.000 år siden. Vann-nivået i verdenshavene begynte å stige allerede før den tid. I følge historien forsvant Atlantis i havet for 13.000 år siden. Dette kan stemme godt med den tiden hvor Atlanterhavet ble høyere enn bunnen av Gibraltarstredet, og vann brøt igjennom til Middelhavet. All bosetning på den nåværende havbunnen ble oversvømt på kort tid. Atlantis beskrives av Platon som en stor by med en fremskreden teknologi. At det ligger vannkanaler der, kan tyde på at vannforsyningen ble hentet fra det dengang høytliggende Malta. Som kjent finner vi i dag rester av en gammel og høy utviklet kultur i mange land rundt Middelhavet.
Santorini/Thira.
Santorini er en gresk øy i Egeerhavet. I 1627 f.Kr. opplevde øya en gigantisk vulkansk eksplosjon som skapte store flodbølger og ødela mange av de kystnære sivilisasjonene ved Middelhavet. Denne versjonen stemmer ikke med Platons versjon av Atlantis' fall, ved at, f.eks., Santorini ligger langt ifra Herakles' klipper. Det er allikevel mulig at den voldsomme naturkatastrofen kan ha gitt opphav til legender som senere har inspirert historiefortellere og filosofer som Platon. Et vulkanutbrudd av en viss størrelse vil bringe med seg rystelser i form av jordskjelv – noe havguden Poseidon ble ansett for å være ansvarlig for – og det virker sannsynlig at en slik naturkatastrofe kan ha gitt folk i nærliggende områder den oppfatningen at de hadde mistet gudenes gunst, slik legenden om Atlantis også beskriver.
Kreta.
En annen teori, som ble fremmet av K. T. Frost i "The Times" den 19. januar 1909, går ut på at Kreta ble oversvømmet av en tidevannsbølge forårsaket av vulkanutbruddet på Santorini.
Nord-Amerika.
Mange forfattere på 1500- og 1600-tallet antok at kontinentet Platon beskrev var identisk med Amerika. Blant tilhengerne av denne teorien var John Swan, som dermed tror at Amerika/Atlantis sank for en periode for så å dukke opp igjen da det var glemt.
Atlanterhavet.
Mange har plassert Atlantis i Atlanterhavet, som også har navn etter Atlas. Plasseringen i Atlanterhavet er omdiskutert. Otto Muck, en forsker fra Wien, mente Atlantis måtte ha vært plassert i nærheten av Puerto Rico-platået. Han mente en asteroides nedslag på jorden var grunnen til en Atlantis' undergang, da asteroiden lagde en tidevannsbølge. Athanasius Kircher, den jesuittiske oldtidsgranskeren, mente derimot at han tre århundre tidligere hadde funnet ut at fjelltoppene i Azorene var det sunkne Atlantis. Ignatius T. T. Donnelly, også omtalt som Atlantis-forskningens far, var en amerikansk kongressmann som levde på 1800-tallet. Han kom frem til at det en gang eksisterte en stor øy i Atlanterhavet ved munningen til Middelhavet (Gibraltarstredet). Dette skulle da ha vært restene av et atlantisk kontinent.
Platon.
Platons beretninger om Atlantis er å finne i verkene Timaios og Kritias. Disse dialogene, som vanligvis er datert tilbake til ca. 370 f.Kr. er de tidligst kjente referansene til Atlantis. "Timaios" begynner med en innledning, etterfulgt av en fortelling om skapelser, universets struktur og gamle sivilisasjoner. I innledningen forestiller Sokrates seg det ideelle samfunn, og lurer på om han og hans gjester kan komme opp med en historie som gir dette samfunnet til liv.
"Kritias" nevner en visstnok historisk hendelse som ville være det perfekte eksempel, og følger opp ved å beskrive Atlantis i Kritiasdialogen, for det meste dets opprinnelse og form. Det gamle Athen beskrives som det perfekte samfunnet, mens Atlantis er dets motsetning. Kritias' fortelling sier han ble nedskrevet etter den athenske lovgiveren Solons reise til Egypt, hvor, ifølge andre kilder, Sonchis, prest i Theben oversatte det til gresk for ham.
Atlantis i fiksjonen.
Ifølge Platon var Atlantis et land hvor dyktige bønder skapte velluktende frukthager, og hvor det var mange dyr, blant annet en stor elefantbestand. I landets viktigste by lå det utallige herskapsboliger, og på øya i midten lå kongepalasset som i glans og prakt kun ble overgått av tempelet i sentrum av indre borggård som var reist til ære for Poseidon.
Men verken gull eller prakt kunne tilfredsstille atlantidene. Deres tiltakende materialisme påkalte gudenes vrede, og hele sivilisasjonen ble, ifølge Kritias, dømt til en rask og dramatisk død. I senere tider har mange ment at Platon påpekte at dette var en metafor for hvordan han mente verdenssamfunnet utviklet seg.
Palasskomplekset i Atlantis.
Fremst blant de mange kostelighetene i Platons Atlantis var det praktfulle palasskomplekset. Det var bygd på øya som dannet sentrum av hovedstaden, og var omgitt av tre ringformede, konsentriske, brede kanaler. I midten av borggården som den kongelige residensen var plassert rundt, lå Poseidontemplet. Hele komplekset var reist av Atlas, Poseidons eldste sønn og den første kongen i Atlantis, men herskerne som fulgte Atlas på tronen, var ikke fornøyd med å etterlate senteret for sin makt slik de overtok det.
Besøkende til palassanlegget måtte først følge en bred hovedgate som gikk over de tre kanalene, før de kom fram til slottsportalene som ledet gjennom en steinmur med kledning i messing, en mur kledd i tinn, og innerst en mur kledd i Orichalcum som «funklet rødt som ild». Innenfor de to ytre praktfulle murene var aristokratiets herskapshus. Ifølge teksten var ringmurene, broene og porttårnene bygget med hvit, svart og rød stein som var brutt ut av grunnen under den sentrale øya og fra ringøyene under bygging av kaianlegg ved å utvide ringkanalene.
Atlantis' herskere.
I hjertet av palasskomplekset lå Poseidontemplet. Her kom de ti allierte fyrstene jevnlig sammen for å fastholde sine lover. Templet var et bevis på atlantidenes dyktighet innen metallarbeid.
Der inne sto en kjempestatue av Poseidon som fører av en vogn trukket av seks bevingede hester. Rundt ham var hundre små statuer av nereider – nymfer ridende på delfiner.
Overkongen av Atlantis og hans ni brødre, konger i de ni andre selvstendige rikene kom sammen i templet vekselsvis hvert 5. og 6. år for å holde etisk råd og stadfeste og avsverge deres allianse. De ofret en okse på et ildsted før de satte seg rundt glørene og traff kongemøtets avgjørelser. Disse ble risset inn på en gulltavle og dedikert til templet.
Atlantis' undergang.
Ifølge Kritias hadde atlantidene på høyden av sin makt herredømme over det meste av Middelhavsområdet, og de ble med tiden fylt av havesyke og urettskaffen makt. Atlantidenes herskere hadde ikke lenger det guddommelige klarsyn i seg som lot dem holde sanne dyder høyere enn materielle goder.
De sendte hærstyrker for å erobre Aten, og områdene videre østover. Da grep Zevs inn, og han dømte hele Atlantis til en total og brå undergang. På et døgn var Atlantis utslettet av de guddommelige naturkreftene.
Ifølge Platon skrev Solon at innseilingen til Atlantis allerede på hans tid var ufarbar og blokkert av mudder og grunner.
Tro.
Historien om Atlantis spilte en viktig rolle i det nittende århundres okkulte renessanse. Den amerikanske kongressmannen og forfatteren Ignatius Donnelly utga i 1881 boka "Atlantis: The Antediluvian World". I denne boka lanseres teorien om at alle gamle høykulturer stammer fra Atlantis.
I H. P Blavatskys teosofi omtales sivilisasjoner på hennes versjon av Atlantis og andre tapte kontinenter. Hun hevdet at pyramidene i Egypt og Mexico ble konstruert av flyktninger fra Atlantis. Disse esoteriske og ahistoriske teoriene ble utviklet videre av C. W. Leadbeater, Rudolf Steiner, Edgar Cayce og andre.
Atlantisfortellingen er seinere brukt som råstoff i et stort antall romaner, filmer, tegneserier og sanger, og fortsetter å fascinere kunstnere, mystikere og mange andre den dag i dag.


Curling-VM 1998 for herrer.
Curling-VM for herrer 1998 ble arrangert 4. april – 12. april 1998
i "Riverside Coliseum" i Kamloops i Britisk Columbia i Canada.


Omkrets.
En sirkel med diameter lik 1 har en omkrets lik.
Omkrets eller perimeter er lengden av en lukket kurve. Omkretsen av et to-dimensjonalt område er lik lengden av områdets begrensning.
For "mangekantede figurer" i planet gjelder at omkretsen er lik summen av alle sidene. For "sirkler" med radius lik "r" er omkretsen lik "2πr". Enkelte geometriske figurer, som fraktaler, har uendelig omkrets.
Figurer som har samme omkrets kalles "isoperimetriske".
Formler for omkrets.
For formler for areal, se artikkelen Areal.


Curling-VM 1997 for herrer.
Curling-VM for herrer 1997 ble arrangert 12. april – 20. april 1997
i "Allmend Stadium" i Bern i Sveits.


Paul Thirlwell.
Paul Thirlwell (født 13. februar 1979 i Newcastle, Tyne and Wear, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fem engelske fotballklubber. Han spiller nå for Carlisle United i Football League One.
Thirlwell, som er midtbanespiller, har spilt landskamper på U-21 nivå for.
Klubblag.
Paul Thirlwell skrev sin første profesjonelle kontrakt med Sunderland den 1. august 1997, og han spilte sin første kamp for klubben 18. august 1998 mot York City i en ligacupkamp. I ligasammenheng debuterte han mot Tranmere Rovers den 22. august 1998, og totalt fikk han med seg to ligakamper og tre cupkamper i 1998/99-sesongen. Høsten 1999 var Thirlwell på utlån til Swindon Town, og hans første kamp for Swindon var mot Nottingham Forest 11. september 1999. Thirlwell fikk med seg tolv ligakamper som Swindonspiller før han returnerte til Sunderland i november 1999. I siste del av 1999/00-sesongen fikk han bokført åtte ligakamper og en cupkamp for Sunderland.
Hans første og eneste mål for klubben fra Tyne and Wear kom 19. september 2000 da Sunderland vant 3-0 over Luton Town i den engelske ligacupen. Også i denne sesongen slet han med å få spilletid for "the Black Cats", og da 2000/01-sesongen var over hadde han bare vært i aksjon i fem ligakamper og to cupkamper. De neste sesongene ble 14 og 19 ligakamper før han fikk sin beste sesong som Sunderlandspiller i 2003/04-sesongen. Totalt ble det 29 ligakamper og fire cupkamper, og var også lagets kaptein i en liten periode av sesongen.
I juli 2004 gikk Paul Thirlwell gratis til Sheffield United. Hans første kamp for denne klubben var mot Reading 14. august 2004, mens hans første scoring kom mot Wolverhampton Wanderers 27. november 2004. Thirlwell spilte bare en sesong for klubben fra South Yorkshire, og 5. august 2005 skrev han kontrakt med Derby County. Han debuterte for Derby 6. august 2005 i en ligakamp mot Brighton & Hove Albion.
I september 2006 skrev Thirlwell under på en låneavtale med Carlisle United, og han spilte sin første kamp for Carlisle den 9. september 2006 i en ligakamp mot Northampton Town. Etter 14 ligakamper og tre cupkamper for Carlisle returnerte han til Derby County i desember 2006, men den 4. januar 2007 var han tilbake som spiller i Carlisle da han skrev han under på en kontrakt som binder han til klubben fram til sommeren 2009.


Preseterist.
Preseterist er en eksamenskandidat som har fått karakteren «prae ceteris» (latin ("laudabilis") "prae ceteris", «(rosverdig) fremfor de andre»).
Tidligere tilsvarte dette examen artium-karakteren «særdeles tilfredsstillende». Senere er «prae ceteris» benyttet om beste universitetskarakter ved teologisk og historisk-filosofisk embetseksamen. Dette tilsvarer "laudabilis cum litteris commendatitiis", «rosverdig med anbefalingsskriv».
Gammelt karaktersystem.
Det gamle karaktersystemet for høyere utdanning, nå erstattet av bokstavsystemet, var delt inn i latinske kategorier med tilhørende tallkarakter.
1,0 er beste karakter og 4,0 er dårligste ståkarakter.


Stamvei.
Stamvei eller stamveg var i Norge frem til 31. desember 2009 en hovedvei mellom distrikt eller innenfor et distrikt. Begrepet ble 2010 erstattet av "riksvei".
Historikk.
Stamveinettet utviklet seg gradvis fra 1984. Senere ble nettet utvidet flere ganger, blant annet ved at alle europaveiene ble opptatt som stamveier.
Regionreform av riksveinettet.
Etter at forvaltningsreformen trådte i kraft 2010 ble "øvrige riksveier" overført til regionene (fylkene) og ble fylkesveier. De eneste riksveiene man da hadde var stamveiene. Dermed ble det ingen forskjell på riksvei og stamvei og følgelig ikke lenger behov for begrepet "stamvei".
Kjennetegn.
Stamveiene var skiltet med skilt med grønn bakgrunn. Alle europaveier var stamveier, i tillegg var en del riksveier helt eller delvis klassifisert som stamvei av samferdselsdepartementet etter godkjenning i Stortinget. Stamveier hadde generelt høyere veistandard enn andre riksveier, selv om de kan ha mindre trafikk. Den minste veibredden på en stamvei utenfor tettbebygd strøk var i følge veinormalen 8,5 meter. Det gjaldt for nybygde veier. Eksisterende stamveier kunne være ned til 5 meter brede. Stamveiene ble finansiert av egne budsjettmidler, og veiforkjempere ønsket derfor gjerne at «deres» vei skulle bli klassifisert som stamvei for å utløse bevilgninger til utbedring og standardheving.
Sverige.
I Sverige er stamvei på samme måte som i Norge betegnelse for de viktigste veiene i landet. De finansieres også her av egne budsjettmidler. Alle europaveier og enkelte riksveier er stamveier. I motsetning til i Norge har stamveier i Sverige ikke egne skilter.
Finland.
I Finland er Stamväg (svensk) eller Kantatie (finsk) navnet på veier med nummer 40-99 og skiltes med skilt med gul bakgrunn.
Veiene med nummer 1-29 er Riksväg/Valtatie og har rød bakgrunn.


Herakles' tolv storverk.
a> (200-tallet e.Kr.) avbilder en sekvens fra Herakles storverk, fra venstre og mot høyre løven fra Nemea, hydraen fra Lerna, det erymanthiske villsvin, den keryneiske hind, de stymfaliske fuglene, Hippolytas jomfrubelte, Geryons staller, den kretiske tyren og Diomedes' ville hester.
Herakles' tolv storverk (gresk: δωδέκαθλον, "dodekathlos") er en serie episoder med botsøvinger av helten Herakles som inngår i gresk mytologi. Disse episodene ble senere samlet til en fortløpende fortelling, og etableringen av en fastlagt syklus av tolv stordåder tilskrev grekerne til et episk dikt, i dag tapt, som ble skrevet av Peisander, datert til rundt 600 f.Kr.
Konteksten.
I et øyeblikks galskap fremkalt av Hera, drepte Herakles sin kone, sine barn og sin brors barn. Oraklet i Delfi sa at han som straff for dette måtte utføre ti oppgaver, som skulle gis til ham av hans erkefiende og halvbror Eurysthevs (som var blitt konge i Mykene i hans sted). Herakles greide å utføre alle oppgavene, men Hera sa til Eurysthevs at to av oppgavene måtte anses som mislykkede fordi Herakles hadde mottatt hjelp for å utføre dem. De la til to nye oppgaver, og Herakles greide å utføre disse også. Tilsammen fikk han altså tolv oppgaver, som senere blir omtalt som "Herakles' tolv storverk".


Anholt.
Anholt er ei dansk øy i Kattegat. Øyas størrelse er ca. 21,75 km². Antall fastboende på øya er 160, men folketallet øker om sommeren, når mange turister besøker øya. Anholt kan nås med ferge fra Grenaa og er en del av Norddjurs kommune i Region Midtjylland.
Øya er kjent som Nord-Europas største ørken, et resultat av storstilt hogst i forbindelse med gjenoppbygningen av den danske marinen etter at Danmark under Napoleonskrigene i 1807 tapte sin sjøflåte til Storbritannia. Nå brukes det ressurser på å bevare det unike landskapet på øya, og å motvirke erosjon.
På den østlige delen av øya finnes en av Danmarks største sel-kolonier. Store deler av øya er nå fredet.
De høyeste punktene på Anholt er Sønderbjerg på 48 moh og Nordbjerg på 39 moh.
Bebyggelsen på Anholt er for det meste samlet i Anholt by. Der finnes blant annet Anholt kirke, fra 1819.
Anholt har en liten, ubemannet flyplass, med ruteflyforbindelse til Roskilde.


Forsøksgymnaset i Oslo.
Forsøksgymnaset i Oslo (FGO) var en videregående skole i Oslo i årene 1967 til 2004. Forsøksgymnaset ble etablert som et alternativ til den ordinære videregående opplæringen. Åpent skoledemokrati, større grad av fritt fremmøte og en fagkrets med store valgmuligheter var kjennetegn på skolen. «Allmøtet» var skolens besluttende organ. Skolen hadde ikke eksamensrett og elevene tok eksamen som privatister.
1967 - Etableringen.
Forsøksgymnaset i Oslo (FGO) ble etablert i Oslo i 1967 etter et initiativ fra tre elever fra videregående skole som i sin misnøye med det offentlige skolesystemet. De delte ut løpesedler og oppfordret alle som ønsket en alternativ skole til å samle seg. Skolen startet opp i bygningen til Tøyen barneskole, men flyttet og fikk sin egen bygning på Hammersborg i Akersgata 73a fra 1967. Bygget hadde historie tilbake til 1868 da det ble bygget for Oslo katedralskole, og huset Hammersborg skole fra.
Ideen var å starte en skole styrt demokratisk basert på elevenes representasjon i styringsorganer og et allmannamøte hvor både lærere og elever hadde en stemme hver. Sentralt var det at skolen finansielt skulle ligge under staten.
I dette allmannamøtet ble viktige vedtak tatt. En valgt gruppe på fire lærere og fire elever representerte skolens styre, kalt Rådet. Rådet ble valgt av lærere og elever og skulle jobbe med mindre prinsipielle saker, samt stå for kontakten med skolemyndighetene. Alle kunne fremme en sak for både Rådet og Allmannamøtet, der møtene var hyppige. En eller to av skolens lærere ble valgt av alle skolens medlemmer til å være skoleleder(e) for et eller to år. Elevene gikk opp til eksamen som privatister med rett til å ha sin egen faglærer som eksaminator ved muntlige eksamener. Elevene fikk ikke standpunktkarakterer på bakgrunn av arbeid eller ugjort arbeid. Dette systemet skulle skape en atmosfære av likeverd mellom lærere og elever.
1970-årene - Hammersborg skole rives.
Skolen forårsaket en del provokasjon, og skolen var gjenganger i den offentlige debatten. Det ble påpekt manglende regelverk og det gikk rykter om narkotikamisbruk, hunder i klasserommet, folk som sov over på skolen. Sentralt i kritikken mot skolen spørsmål om ungdom mellom 16-19 år var i stand til å ta fornuftige avgjørelser eller om de uunngåelig ville søke den letteste utveien. Det ble også stilt spørsmål om kvaliteten på undervisning med elever kunne komme og gå som de ville. Selv om frafallstallene ved skolen var store, ble det argumentert med at tallene for disse elevene ville vært enda dårligere uten dette skoletilbudet.
I midten av 1970-årene vedtok bystyret at skolebygningen på Hammersborg skulle rives. Dette medførte mye motstand og ble sett på som et angrep på skolen som institusjon, men i tillegg ble byggets arkitektoniske og historiske betydning fremhevet. Den såkalte "Hammersborgaksjonen" mot elevenes okkupasjon av skolen i oktober 1976 hadde det største politi-oppbudet i Oslo siden 2. verdenskrig. Aksjonen ble ledet av ordenspolitiets daværende sjef Arne Huuse (iført ridebukser og med ridepisk under aksjonen). Mange elever ble arrestert da skolen ble tømt for mennesker, med førsteside-oppslag i dagsavisene. Etter store videre protester, demonstrasjoner fra FGO og skolens forsvarere ble den verneverdige bygningen likevel revet 23. november 1976 med et stort politioppbud til stede.
Skolen fikk ny lokalisering, i den 100 år gamle Tøyenhagen skole ved siden av Lakkegata skole. I løpet av årene på Lakkegata mistet FGO mye av sin offentlige oppmerksomhet, og skolens mest innflytelsesrike år kan sies å være årene på Hammersborg. Tross motstandere ble forsøksgymnaset mer og mer sett på som en alternativ skole utover på 1970-tallet, og mindre som det forsøket som den ble opprettet som.
1980-årene - Ny retning.
Skolemyndighetene lot skolen beholde sin individuelle frihet. Der FGO fremmet et alternativ for mange ungdommer som ellers ville sluttet på skolen. Det kunne være elever i opprør, både mer og mindre akademisk sterke. I perioden rundt 1980 og fremover utviklet FGO et system med integrering av noen elevplasser for elever med ulike handikap eller nedsatt læringsmulighet. Tiltakene gav positive resultater.
Skolen og skolens elever ble i 1980-årene påvirket av en samfunnsutvikling i retning av mer individualisme. Samfunnsutviklingen kom i kontrast til verdiene på FGO, som fremmet fellesskap, gruppesolidaritet og en plikt til å ta del i den demokratiske prosessen. Det demokratiske systemet på FGO ble kritisert for å være lite effektivt. Med økte krav til effektivitet, resultater og produktivitet, ble det vanskeligere å overbevise omgivelsene om at de demokratiske prosessene var en del av læringen ved skolen.
1990 - 1995 - Trusler om nedleggelse.
Høsten 1990 ville skoleadministrasjonen legge ned Forsøksgymnaset av økonomiske grunner. Skolen mobiliserte sympatiske politikere og tidligere elever i innflytelsesrike posisjoner. Skoleetaten i Oslo «stengte» formelt skolen på et møte 3. januar 1990, men på det samme møtet ble det bestemt at skolen skulle gjenåpnes utenfor Oslo setrum. Valget falt på Linderud videregående skole, der annenetasje i en fløy ble ryddet til FGO. Skolen skulle dele laboratorier, kontorhjelp og vaktmester med den videregående skolen og underlegges felles administrasjon. Sommeren 1991 flyttet FGO inn i den nye bygningen.
Høsten 1993 ønsket skolesjefen på nytt å avvikle skolen på grunn av økonomiske og samfunnsmessige årsaker (FGO har utspilt sin rolle). Skolesjefen i Oslo, Ragnvald Thielesen, sendte et avviklingsforslag til byrådet. Byrådet avslo forslaget men krevde en ekstern evaluering av FGO. Stiftelsen "International Movement Towards Educational Change" (IMTEC) ble engasjert til denne jobben som skulle gi et realistisk, og kritisk bilde av FGO. Rapporten skulle danne grunnlaget for vurderingen av FGOs fremtid. Rapporten ble utformet høpsten 1994, og befestet blant annet at skolen burde få fortsette som et alternativ til det tradisjonelle skolesystemet, som nå var reformert ved reform 94. Det tok et helt år før byråden skrev et forslag til vedtak. Saken kom opp i bystyret høsten 1995 og det ble vedtatt at FGO skulle få fortsette, med en stemmes overvekt. Bystyret hadde sosialistisk flertall, og det var de borgerlige partiene som stemte i mot.
Fra 1995 - Nedbygging og avvikling.
Høsten 1995 satte byrådet ned en komite med bystyrets vedtak som mandat, og nye retningslinjer for FGOs skulle utformes. Komiteens forslag ble sendt til Reidar Granli som var inspektør hos skolesjefen. Han skulle skrive ut komiteens konklusjon og sende den til politisk behandling hos byråden for kultur og utdanning.
Sent på høsten 1996 meldte byrådsleder Rune Gerhardsen at han ville gå av på grunn av budsjettsaken. Innføring av Reform 97 medførte at FGO-saken ikke ble prioritert det neste halve året. Med det nye byrådet i 1997, ble Grete Horntvet utnevnt som byråd for kultur og utdanning. Våren 1997 la hun frem dokumentet og fikk det endelige byrådsvedtaket. Vedtaket hadde en rekke krav til effektivitet og måloppnåelse ved skolen. Et av kravene ble gitt med tidsfrist, og det var kravet om at skolen skal ha minst 40 helkurselever per årstrinn og minst 50 % av elevene må oppnå vitnemål i løpet av minimum fire år. Dette kravet klarte ikke FGO å følge opp, da det allerede høsten 1998 kom en nedgang i søkertallene til 1. klasse. Det ble da opprettet kun en klasse, og det kom kutt også på 2. og 3. trinn.
Etter dette ble Forsøksgymnaset forsøkt nedlagt flere ganger fra år 2000. Skolen passet ikke inn i planene om fornyelse og utvidelse av Bjerke videregående skole. I 2002 flyttet skolen til lokaler i Oslo Voksenopplæring Sinsen. I 2004 ble skolen avviklet og tilbudet erstatet med en privatistlinje på Elvebakken videregående skole.


Tettfase.
Tettfase er en tilstand for et stoff hvor det ikke kan skilles mellom væske- og gasstilstand. Tettfase oppnås ved høyere trykk enn såkalt kritisk trykk og høyere temperatur enn kritisk temperatur.


Under a Blood Red Sky.
"Under a Blood Red Sky" er et konsertalbum av den irske rockegruppen U2, utgitt i 1983. Albumet består av opptak fra tre konserter fra turneen som fulgte albumet "War".
Det mest berømte øyeblikket fra albumet er når Bono introduserer sangen «Sunday, Bloody Sunday» med ordene «This song is NOT a rebel song, this song is Sunday, Bloody Sunday». Albumet ble også supplert med en video av konserten som ble holdt i Red Rocks i Denver 5. juni 1983.
Sporliste.
Musikk av U2, tekst av Bono.


Schloss Tegel.
Schloss TegelSchloss Tegel (også Humboldt-Schloss) er et slott i bydelen Reinickendorf i Berlin. Slottsparken grenser til Tegelsjøens nordlige bredde. Slottet og parken eies idag av familien v. Heinz, etterkommere etter familien v. Humboldt, som bebor slottet.
Det ble bygget i 1558 i renessansestil. Kurfyrst Fredrik Wilhelm av Brandenburg lot det senere ombygge til jaktslott. Som del av godset Tegel kom slottet ved ekteskap i familien Humboldts eie i 1766, og ble familiesete for Humboldt-slekten. Både Alexander von Humboldt og Wilhelm von Humboldt levet flere år her. Etter morens død overtok Wilhelm von Humboldt slottet i 1797. Han lot mellom 1820 og 1824 slottet ombygge i klassisistisk stil av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel. Samtidig ble også slottsparken nyanlagt av havearkitekten Peter Joseph Lenné.
I slottsparken befinner seg den humboldtske familiegraven, bygget 1829, hvor både Alexander og Wilhelm von Humboldt er begravet. I 1983 ble slottsparken fredet.
Slottsparken var tidligere åpen for besøkende. Etter uoverensstemmelser med lokalmyndighetene i Reinickendorf besluttet eieren, Ulrich von Heinz, å stenge parken for offentligheten i mai 2005. Slottet gjennomgår for tiden restaureringsarbeider.


Beleiringen av Stirling Castle.
Beleiringen av Stirling Castle i 1304 var ett slag i en rekke av minst åtte om den strategisk viktige festningen Stirling i Skottland.
I 1304 beleiret og beseiret kong Edvard I av England de skotske opprørerne som hadde befestet seg i Stirling Castle, en av den viktigste festningene i Skottland.
Etter å ha nedkjempet William Wallaces hærstyrker i slaget ved Falkirk i 1298 tok det seks år for den engelske kongen igjen hadde full kontroll over Skottland. Det siste befestningen som skottene hadde var Stirling Castle. Armert med 12 beleiringsmaskiner begynte engelskmennene beleiringen av festningen i april 1304.
Stirling Castles ytre befestninger, sett fra sørI løpet av fire måneder ble festningen bombardert av blykuler (strippet fra kirketakene i nærheten), gresk ild, steinkuler, og til og med en form av kruttblanding. Utålmodig på grunn av mangelen av framskritt ga Edvard I ordre til sin sjefingeniør, master James av St. George, å lage en ny, mer massiv maskin som ble kalt for «Warwolf» ("«Krigsulv»"), sannsynligvis en særdeles stor katapult.
Garnisonen på 30 mann, ledet av William Oliphant, ga endelig opp og overga seg 20. juli etter at Edvard I tidligere hadde avslått deres overgivelse innen Warwolf var blitt testet.
Historikere er usikre om hva som til slutt fikk garnisonen til å overgi seg. En forklaring kan være at Edvard maktet å fylle vollgraven med jord og stein og hadde forberedt stiger og klatretau, og garnisonen innså at de ikke ville makte å holde festningen. En annen forklaring er at Edvard klarte å slå hull i veggen med en rambukk. En tredje forklaring er utsulting.
Til tross for sitt rykte behandlet faktisk kong Edvard I fangene med overbærenhet. Han henrettet kun den mannen som tidligere hadde forrådt borgen til skottene. William Olipant ble sent i fengsel i Tower of London.
Andre beleiringer.
Stirling Castle (1304)


Strawberry Field.
Strawberry Field er et barnehjem drevet av Frelsesarmeen i Liverpool hvor John Lennon pleide å leke som barn. The Beatles' sang Strawberry Fields Forever har sin tittel etter barnehjemmet.


Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham.
En illustrasjon av Henry Stafford fra 1700-tallet.Henry Stafford (født 4. september 1454, død 2. november 1483) var andre hertug av Buckingham og en sentral person i Rikard III av Englands vei til tronen. Han er en av de fremste mistenkte i forbindels med det antatte mordet på prinsene i Tower.
Han var i slekt med den engelske kongefamilien på en rekke måter; det sies om ham at hans slektstre er et slikt sammensurium at han ender opp som sitt eget søskenbarn flere ganger. Hans mulighet til å arve tronen var i utgangspunktet meget liten, men gjennom Rosekrigene kom han til slutt i nærhet av å selv bli konge. Noe historikere mener at han allerede under Edvard IV begynte å tenkte på å kreve tronen, og i så fall stod han bak en lang og komplisert plan som nesten lyktes.
Avstamning fra Edvard III.
Hans mormor, Eleanor Beauchamp, var ikke etterkommer etter Edvard III, men var etterkommer av en datter av William Marshal.
Tidlig liv.
Buckingham ble født i 1454 under Henrik VI. Hans far kjempet for Huset Lancaster, og falt i første slag i St. Albans i 1455. Bestefaren Humphrey, hertug av Buckingham, som også var lancastrianer, falt i 1460.
I 1465, da han var elleve år gammel, fikk han tittelen hertug av Buckingham. Han fikk dronning Elizabeth Woodville som verge, og giftet seg året etter med dronningens 24 år gamle søster Catherine Woodville.
Buckingham tilgav aldri Elizabeth for å tvinge ham inn i det ekteskapet, og han foraktet både sin kone og resten av Woodvilleslekten. Da Edvard IV døde i 1483 og Woodvilleslekten kom i konflikt med Richard, hertug av Gloucester om vergemyndighet over den unge Edvard V, tok Buckingham derfor først Richards side.
Gjennom "Titulus Regius" ble Edvard V erlært som uektefødt av parlamentet, og Richard ble tilbudt tronen. Han aksepterte, og ble kronet som Rikard III. Etter å ha støttet kongen i begynnelsen, begynte Buckingham å samarbeide med John Morton, biskop av Ely, til støtte for Henry Tudor, senere Henrik VII. Dette plasserte ham på samme side som Woodville'ene.
Under Rikard III.
Da Henry Tudor prøvde å invadere England for å ta tronen i oktober 1483 samlet Buckingham en hær i Wales og begynte å marsjere østover. Gjennom en kombinasjon av hell og dyktighet klarte Rikard III å slå ned opprøret. Henrys skip havnet i en storm og måtte vende tilbake til Bretagne, og Buckinghams styrker ble sterkt svekket av samme storm, og flyktet da kongens styrker kom mot dem. Buckingham prøvde å flykte i forkledning, men det angitt for den belønningen kongen hadde utlovet. Han ble dømt for høyforræderi og halshugget i Salisbury den 2. november.
Enken etter Buckingham giftet seg senere med Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford.
Buckingham 1-02
Buckingham 1-02
Buckingham 1-02
Buckingham 1-02


Nicolas Cage.
Nicolas Cage (født Nicholas Kim Coppola 7. januar 1964 i Long Beach i California) er en amerikansk skuespiller. Han er av italiensk og tysk opphav, sønn av August og Joy Coppola, og barnebarn av komponisten Carmine Coppola. Han er Francis Ford Coppolas og Talia Shires nevø.
Da Cages foreldre ble skilt i 1976, flyttet han til Beverly Hills sammen med sin far. Han gikk blant annet på High School med andre kjendiser som Slash fra Guns N' Roses og Lenny Kravitz.
Tidlig karriere.
Cage byttet navn tidlig for å forsøke å bygge sin egen karriere fremfor å dra fordeler av sin onkels omdømme. Han valgte navnet «Cage» etter tegneseriehelten Luke Cage, Power Man.
Cage hadde en liten rolle i "Hæla i taket" i 1982, men mesteparten ble kuttet bort. Hans neste nevneverdige roller var i filmene "Rumble Fish" og "Valley Girl" fra 1983, og sistnevnte var hans gjennombruddsfilm.
Cage vant Oscar for Beste Mannlige skuespiller for sin rolle i "Adjø Las Vegas" (1995), hvor han spiller en rolle om en mann som reiser til Las Vegas for å drikke seg til døde. Han har utviklet et omdømme hvor han alternerer mellom action-filmer, seriøse roller i dramafilmer og som skuespiller i sorte komedier. Han er kjent for å leve seg så mye inn i rollene sine at han påvirkes av disse også privat. Han skal derfor til tider være vanskelig å leve sammen med. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Ekteskap og barn.
Cage har en sønn, Weston Coppola Cage (født i 1990), sammen med modellen Kristina Fulton. Den 8. april 1995 giftet han seg med skuespillerinnen Patricia Arquette. De ble skilt 18. mai 2001. Den 10. august 2002 giftet han seg med Lisa Marie Presley og søkte om skilsmisse mindre enn fire måneder senere. De ble skilt 16. mai 2004. Han giftet seg med tidligere servitør Alice Kim den 30. juli 2004, i en privat seremoni i nordlige California. Sammen har de sønnen Kal-el Coppola Cage (født 3. oktober 2005).
Interesser.
Cage er en stor fan av Elvis.
Cage er også en stor tegneserie-fan, og hans favorittfigur er Ghost Rider. I juli 2005 ble han valgt til å spille rollen som «Johnny Blaze», Ghost Riders alter ego. Filmen "Ghost Rider" kom ut i 2006.


Schloss Köpenick.
Schloss Köpenick er et slott i barokkstil i bydelen Treptow-Köpenick i Berlin.
Beliggenhet.
Slottet ligger på en øy i elven Dahme hvor denne munner ut i Spree. Øya er forbundet med en bro til fastlandet.
Tidlig historie.
Den senere slottsøya var allerede meget tidlig befolket og er ved siden av Spandau og Cölln et av de tidligste bosetningsområdene i dagens Berlin. Her befant det seg slaviske festningsanlegg og en slavisk borg ble bygget i det 8. eller 9. århundre. Flere andre bygninger lå på øya, bl.a. en kastellborg fra senmiddelalderen.
Renessanse-jaktslott.
Etter ødeleggelsen av den gamle borgen, oppførte kurfyrst Joachim II av Brandenburg i 1558 et jaktslott i renessansestil. Det bestod av to hovedfløyer og to forsvarsmurer. Arbeidet ble ledet av arkitekten Wilhelm Zacharias.
Etter Joachims død (1571) brukte kong Gustav II Adolf av Sverige slottet under tredveårskrigen.
Barokkslott.
Slottet ble utvidet fra 1677 for Fredrik III av Brandenburg, den senere prøyssiske konge Fredrik I. Den hollandskfødte arkitekten Rutger van Langervelt stod for arbeidet. Den nordlige paviljongen ble oppført mellom 1679 og 1682. Arkitekten Johann Arnold Nering etterfulgte Langervelt 1684 og oppførte bl.a. næringsfløyen og den protestantiske slottskirken (innviet 6. januar 1685), samt hoffporten (1682). Fredrik bodde i slottet sammen med sin hustru Elisabeth Henriette av Hessen-Kassel, som hadde tatt initiativet til å få bygget slottskirken.
I de følgende årene planla man en utvidelse med en tredje fløy. Den nordlige paviljongen ble bygget om og en sydlig paviljong ble oppført. Slottet fikk dermed sin nåværende form og stod ferdig i 1690.
De to porthusene ble bygget 1804–1806.
I 1938 foretok Wilhelm Unverzagt en arkeologisk undersøkelse av slottet, og avdekket dets opprinnelige fundamenter.
Slottet ble under og etter krigen brukt for kunstutstillinger og ble museum i 1963. I 1994 begynte omfattende restaueringsarbeider, som ble ferdigstilt i 2004. Schloss Köpenick disponeres idag av Kunstgewerbemuseum (Berlin kunstindustrimuseum). En rekke uvurderlige skatter tilhørerende Stiftung Preußischer Kulturbesitz stilles ut på slottet.
I den østlige hovedbygningen og i nærheten av kirken er det en restaurant.
Barokkhave.
Omkring 1690 ble det anlagt en barokkhave sør for slottet.
Landskapspark.
Slottsparken ble i liten grad vedlikeholdt og grodde stadig til etter hertuginne Henriette Marie av Württemberg-Tecks død i 1782. Fra 1804 ble den barokke slottshaven omskapt til landskapspark av riksgreve Friedrich Wilhelm Karl von Schmettau. Etter grevens død gikk parken tilbake til kronen og grodde til igjen.
Mellom 1963–1964 ble parken nyanlagt. I sommermånedene benyttes den ofte til konserter og andre arrangementer.


Sildenafil.
Sildenafil, markedsført under produktnavnet "Viagra", "Revatio" og andre generiske navn, er et legemiddel mot mannlig erektil dysfunksjon og pulmonal hypertensjon, utviklet av det farmasøytiske selskapet Pfizer.
Viagra-tabletter er blå med «Pfizer»-logo på den ene siden, og «VGR (x)xx» (hvor xx er enten 25, 50 eller 100 avhengig av tablettens milligramdose) på den andre siden.
Viagra som fenomen.
ViagraViagra var det første legemidlet i sitt slag, og takket være tung markedsføring og stor interesse i mediene og i samfunnet forøvrig, ble merkevaren raskt nesten like kjent som Coca-Cola, McDonald's og Nike. Det er svært sjelden at navnet på et legemiddel blir allemannseie i en slik grad. All oppmerksomheten rundt Viagra, gjorde at også Pfizer ble kjent. Aksjekursen doblet seg ved lanseringen.
Pfizer bruker blant annet kjendiser, som f.eks fotballegenden Pelé og den tidligere presidentkadidaten i USA, Bob Dole, i markedsføringen av Viagra. I Norge resulterte denne strategien i et langt (og omdiskutert) intervju med Pelé i programmet Først & sist i beste sendetid 17. januar 2004 på NRK.
I en rekke land har Viagra-fenomenet, kombinert med den interessen media har for kjendiser og seksualitet, ført til mer åpenhet om impotens, eller «erektil dysfunksjon», og livskvalitet. I markedsføringskretser har det ført til fornyet interesse for såkalt buzz marketing.
Viagra er sannsynligvis et av de produktene som hyppigst promoteres via spam.
Fra Viagra kom på markedet i 1998 er det lansert to konkurrerende og komplementerende legemidler i samme kategori: vardenafil ("Levitra") og tadalafil ("Cialis") (2003).
I 2004 ble verdien av legemiddelmarkedet for preparater mot erektil dysfunksjon anslått til 2,5 milliarder USD. Analytikere regner med at dette vil øke til 6 milliarder i løpet av 5–6 år. Pfizers patent på Viagra utløper i 2011.
Reseptbelagt i Norge.
Sildenafil (Viagra) er reseptbelagt i Norge resept må skrives ut av din fastlege () eller ved å kontakte lege over internett via. Å oppsøke leger via internett har vært en realitet siden 2008, og da spesielt for plager som impotens og overvekt. Etter fire år, opplever flere legekontorer at pasienter fortsatt velger å bruke telefonen når de kontakter sine leger.
Bivirkninger ved bruk av Viagra.
Bivirkningene ved bruk av Viagra vil være forskjellig fra person til person, men de mest vanlige er hodepine, svimmelhet og rødming.. Uvanlige bivirkninger inkluderer hjertebank og kvalme, mens neseblod, hørseltap og besvimelse forekommer sjeldent.
Viagra taper terreng.
I 2007 solgte hadde Viagra 16% større markedsandel enn sin nærmeste konkurrent med en andel på hele 49,75% på midler mot erektil dysfunksjon. Selv om daglige doser solgt per dag er økt med nesten 500, så har Tadalafil (Cialis) nå en større markedsandel med knappe 0,07%.


Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York.
Richard av Shrewsbury (født 17. august 1473, antagelig myrdet 1483) var andre sønn av kong Edvard IV av England og Elizabeth Woodville, og yngre bror av Edvard V.
I 1474 ble han utnevnt til hertug av York i en ny opprettelse av tittelen. I januar 1478, da han var drøyt fire år gammel, ble han giftet bort med den fem år gamle Anne de Mowbray, 8. grevinne av Norfolk, som hadde arvet Mowbrayslektens enorme eiendommer i 1476. Ettersom Anne ikke kunne arve farens tittel, ble Richard utnevnt til hertug av Norfolk i 1481.
Hans far døde 9. april 1483, og broren ble konge med Richard som tronarving. Samme år begynte prosessen med å erklære ekteskapet mellom deres foreldre ugyldig, og barne ble dermed regnet for uektefødte. Dette ble bekreftet året etter i loven "Titulus Regius". 25. juni 1483 ble Edvard kastet fra tronen, og hans onkel ble kronet som Rikard III. Begge brødre ble sendt til Tower of London sommeren 1483. Hva som siden skjedde med prinsene i Tower er et av de største mysteriene i Englands historie. Det antas at de ble myrdet. I 1490-årene hevdet Perkin Warbeck at han var Richard, men han ble avslørt som en svindler.
I 1674 fant arbeidere i Tower en kiste med to små skjeletter. De kastet dem på en søppelhaug, men etter noen dager fant noen ut at det kunne være prinsenes levninger, og det ble plassert i en urne som Karl II fikk satt ned i Westminster Abbey. I 1933 ble bena tatt ut og undersøkt, og så lagt i en urne i krypten i Westminster Abbey. Ekspertene var ikke sikre på hvilken alder og kjønn barna hadde. Skjelettene var mangelfulle, og den eneste skikkelige konklusjon man kunne trekke var at de ene var større enn det andre, hvilket ikke er i strid med teorien om at det var prinsene.
I moderne kultur.
I komiserien "Sorte Orm" ble det laget en alternativ versjon av historien, hvor Richard etterfulgte sin onkel som Rikard IV av England, som så ble forgiftet og etterfulgt av Henrik VII.
Eksterne lenker.
York 2-01


Peter Andreas Munch.
Peter Andreas Munch (født 15. desember 1810 i Dronningens gate i Christiania, død 25. mai 1863 i Roma) var en norsk historiker, kjent for sitt arbeid med Norges oldtids- og middelalderhistorie, og for sitt store historieverk "Det norske Folks Historie", hvor han skildrer Norges historie fra oldtiden til 1397.
Selv om han først og fremst var historiker, spente Munchs virksomhet over en rekke områder innenfor ikke bare historie og historiens hjelpevitenskaper, men også geografi, mytologi, folkloristikk og språkvitenskap. Han utga en rekke historiske kildeskrifter, lærte seg karttegning og utga nøyaktige kart over Norge. I den norske språkdebatten på 1800-tallet markerte han seg med et forslag om å nydanne det norske språket på grunnlag av en «ren» dialekt.
Munch vakte oppsikt allerede i 1828 med en glimrende "examen artium". I studieårene deltok han i kretsen omkring A. M. Schweigaard og J. S. Welhaven, den såkalte «intelligensen». Han underviste i historie ved universitetet i Christiania fra 1837, og ble professor i 1841.
Fra 1851 til 1863 utga han "Det norske Folks Historie", hvor han ved å samle alt tilgjengelig kildemateriale ga en detaljert beskrivelse av Norges historie i middelalderen. For å søke opplysninger om Norges middelalderhistorie oppholdt han seg lenge i Roma og fikk som en av de første ikke-katolikker adgang til arkivene i Vatikanet. Her døde han 52 år gammel, før han hadde rukket å fullføre det store historieverket.
Munchs kanskje mest kjente teori er innvandringsteorien, som hevdet at nordmennene var innvandret til Norge fra nord, mens dansker og svensker hadde kommet til Norden fra sør. Som den ledende historikeren innenfor den såkalte «norske historiske skolen» videreutviklet Munch denne teorien og forsvarte teorien mot angrep fra danske og svenske historikere. I sin historiske forskning la han større vekt på kildekritikk enn tidligere generasjoner norske historikere, særlig inspirert av tyske historikere, for eksempel Niebuhr.
Slekt.
Peter Andreas Munch nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, P. A. Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm. Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch (P. A. Munchs fetter).
Den andre var P. A. Munchs far, Edvard Munch (1780–1847). Han beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han var dessuten musikalsk, og lærte sønnen å spille fløyte. Faren hadde vært huslærer hos Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Denne datteren var den 16 år gamle Johannes Sophie Hofgaard, P. A. Munchs mor. Hun skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og sterkt utviklet humoristisk sans. P. A. Munch ble den første av elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp. En av brødrene ble far til maleren Edvard Munch, som først ble født etter P. A. Munchs død.
P. A. Munch ble i 1833 forlovet med Natalia Linaae, datter av en skipsreder i Larvik, og giftet seg med henne i 1835. Natalia Munch var musikalsk begavet. Datteren Laura beskriver foreldreparet slik: «Disse to begavede Mennesker burde næsten ikke have fundet hinanden; hver for sig en Kunstnernatur, burde hver for sig uddannet sig i sit Kald; nu maatte den ene vige for den anden, og dette blev da naturligvis Hustruen, da jo Munchs Begavelse var den dominerende.» Ekteparet fikk tre døtre og en sønn.
Barndom og oppvekst.
P. A. Munch som barn
I 1813, da P. A. Munch var tre år gammel, ble faren utnevnt til sogneprest i Gjerpen utenfor Skien, hvor gutten altså vokste opp på «en rummelig og hyggelig egte landsens prestegaard». Fetteren Andreas Munch har gitt et bilde fra et besøk i prestegården: «Legen gik snart lystigt i Huset og paa Tunet udenfor dette. … Høvedsmanden for det hele var vor ældste Fætter, Peter Andreas, en usædvanlig begavet, flink og opfindsom Gut. Han var ikke alene stor i krigerske Idrætter, ogsaa i boglige Kunster, i Tegning og Skjønskrift var han tidlig forfaren. Hans lyst og Evne til historiske Studier røbede sig allerede dengang; jeg erindrer saaledes, at han paa lange Papirstrimler, som han klistrede sammen, havde forfattet og nitid opskrevet kronologiske Tabeller og Stamtavler».
Gutten fikk sin første undervisning hjemme av faren, som også underviste andre gutter i nabolaget, blant andre Severin Løvenskiolds sønner. I 1823 ble imidlertid latinskolen i Skien opprettet under den berømte rektoren Knut Ramshart Ørn. P. A. Munch kom inn på skolen 13 år gammel. Her kom han to år senere sammen med den fattige, men begavede Anton Martin Schweigaard fra Kragerø, som var to år eldre og ble klassens duks, mens Munch var nummer to. Rektor Ørn overtalte det første kullet ved skolen til å legge opp et større pensum til "examen artium" enn det som var nødvendig, for å skaffe skolen godt ry. Enda fikk Munch tid til å studere andre emner på egen hånd. Han var alt som gutt glødende interessert i historie, og la seg etter studiet av norrønt ved hjelp av bøker han fant i farens bibliotek, slik som Rasmus Rasks islandske grammatikk og Bjørn Haldorsens islandske ordbok. Faren oppmuntret ham i disse studiene, blant annet ved å gå til innkjøp av sagasamlingen "Fornmanna Sögur".
Studier.
Sommeren 1828 reiste Munch inn til Christiania for å ta eksamen, hvor han fikk karakteren "laudabilis" med utmerkelse i alle muntlige fag. Året etter tok han anneneksamen med "præceteris". Ved universitetet i Christiania begynte Munch å studere rettsvitenskap. Han hadde slett ikke tenkt å legge bort historiefaget, men rettsvitenskapen var et tryggere levebrødsstudium, og kunne dessuten være til nytte for de historiske studiene hans. Ved siden av jusstudiet studerte han dessuten norrønt privat med professor Rudolf Keyser, som nettopp var vendt tilbake fra Island. Han studerte også moderne europeiske språk og de utdødde germanske språkene angelsaksisk og gotisk.
I studentårene sluttet Munch seg til kretsen omkring skolekameraten Anton Martin Schweigaard og Johan Sebastian Welhaven, kjernen av «intelligensen», som pleide å møtes på Schweigaards hybel i Øvre Vollgate. Han deltok i stiftelsen av Studenterforbundet i 1832 og var den flittigste medarbeideren i tidsskriftet "Vidar", hvor han debuterte som historisk forfatter. Munch deltok imidlertid ikke i den litterære feiden med Henrik Wergeland; han holdt seg stort sett til fagartikler.
Universitetsløpebane og reiser.
Munch tok juridisk embetseksamen i 1834 med beste karakter. En tid tenkte han å slå inn på embetsveien, men dette ble forhindret. Regjeringen ga professor Keyser og Munch i oppdrag å skrive av norske lovhåndskrifter for en påtenkt samling av norske lover. Fra 1835 til 1837 oppholdt de to seg i København, før de dro videre til Lund og Stockholm. Munchs opphold i Stockholm ble kortvarig, for han ble i april 1837 utnevnt til lektor i historie ved universitetet etter professor Steenblochs død. I 1841 rykket han opp til professor. Han begynte med forelesninger om Europas historie i middelalderen, og kom først flere år senere til å forelese over norsk historie, siden dette egentlig var Keysers område. Etter hvert ble imidlertid Norges historie, særlig Norges historie i oldtiden og middelalderen, hovedfeltet hans.
Gjennom 40- og 50-årene fortsatte Munch å holde forelesninger ved universitetet, men han var flere ganger ute på reiser for å undersøke forhold ved Norges historie. Sommeren 1841 var han i Normandie for å undersøke sporene etter den nordiske bosetningen der. Høsten og vinteren 1849–1850 reiste han til Skottland, Orknøyene og London. På denne reisen oppdaget han håndskriftet til det ukjente latinske historieverket "Historia Norvegiæ", som han selv utga. Han fant også flere ukjente diplomer som angikk de tidligere norske skattlandene på de britiske øyene, og som han lot trykke i "Diplomatarium Norvegicum". I 1854 dro han på en kort studiereise til München og Berlin.
I Norge reiste han om somrene 1842 og 1843 i fjelltraktene mellom Numedal, Hallingdal og Hardanger for å skaffe opplysninger til et kart over Norge. I 1850 reiste han til Bergen og Sogn for å drive antikvariske undersøkelser, og i 1855 dro han til Trondheim for å undersøke domkirken der. Resultatet av denne undersøkelsen ble praktverket "Trondhjems Domkirke".
Oppholdet i Roma.
I 1851 begynte Munch utgivelsen av sitt hovedverk "Det norske Folks Historie". Under studiene til dette verket følte han nødvendigheten av å oppspore kilder som kunne utfylle det magre hjemlige kildematerialet. Han søkte derfor i 1857 Stortinget om midler til en reise til Roma, hvor han håpet å finne materialer om Norge i det pavelige arkivet. Stortinget bevilget ham et reisestipend på 3000 speciedaler for to år. Munch reiste straks til København, hvor han skrev på sin "Det norske Folks Historie" og drev historiske studier, før han om sommeren 1858 dro videre til Wien. Her forsøkte han å komme i kontakt med katolske geistlige som kunne skaffe ham et anbefalingsbrev til det pavelige arkivet i Roma. Vatikanet lot nemlig sjelden uvedkommende få adgang til arkivet. Munch skaffet seg en anbefaling fra fyrsterkebiskop Rauscher i Wien, og fikk dermed adgang, men kunne fremdeles ikke ta kopier av materialene, ettersom Vatikanet krevde at han skulle betale Vatikanets egne avskrivere for å gjøre arbeidet. Etterhvert fikk han imidlertid full frihet i sitt arbeid i arkivet, ikke minst fordi direktøren for arkivet, pater Augustin Theiner, interesserte seg for Munchs studier.
Det var dyrt å bo i Roma, slik at Munch måtte søke om nye bevilgninger. Stortinget i 1859–1860 bevilget ham 3800 nye speciedaler til ett og et halvt års forlenget opphold i utlandet. Med disse midlene skaffet han også bayersk snus til sjefsarkivar Theiner, med Stortingets vitende - det er muligens første gang at Stortinget bevilget penger til bestikkelse fremmed makts embedsverk. Dermed kunne Munch oppholde seg i Roma til våren 1861, da han vendte tilbake til Christiania. Her var riksarkivar Chr. C. A. Lange nettopp død. For å hjelpe Munch, som var i en økonomisk vanskelig stilling, utnevnte regjeringen ham til Langes etterfølger i Riksarkivet. Regjeringen hadde tidligere foreslått for Stortinget at Munch skulle utnevnes til rikshistoriograf, men dette forslaget ble avvist av Stortinget både i 1859–1860 og i 1862–1863.
Påskeaften 1863 dro Munch tilbake til Italia for å hente familien sin, som fremdeles bodde i Roma. På reisen gjennom Alpene ble han forkjølet. Etter å ha ligget syk trodde han at han var på bedringens vei, men 25. mai døde han i Roma etter å ha blitt rammet av et hjerneslag mens han satt ved skrivebordet. Dødsbudskapet ble straks meldt til Christiania over telegrafen. Han ble begravet på den protestantiske kirkegården i Roma to dager senere. De etterlatte materialene hans gikk tapt da skipet som bragte dem fra Italia forliste.
Personlighet.
Et skyggebilde laget av Munch
De som kjente Munch, festet seg ved hans skarpe hukommelse. Botten-Hansen skriver om den at «Hukommelsen var det Forraadskammer, hvorfra han paa staaende Fod kunde hente Svar paa næsten ethvert Spørgsmaal, der faldt inden hans Gransknings og Studiums Omraade. [...] Alt hvad han havde læst eller hørt blev han næsten ufrivillig nødt til at bære paa. Avis-Indsendter lige fra hans Studenterdage kunde han huske, ikke blot naar og hvor de havde staaet, men endog ordlydende deres Indhold, forsaavidt dette engang havde fængslet hans Opmærksomhed».
Helt fra studentårene, da han måtte manudusere yngre studenter for å klare seg, var Munch stadig plaget av pengeproblemer. Edvard Mørch, som arbeidet på kontoret hos Munchs advokat, skriver: «Det gjorde mig altid saa ondt, naar jeg saa denne høit begavede mand, maaske i vort samfund enestaaende mand komme og antichambrere [vente utenfor kontoret] hos advokaten, der skulde søge at bringe orden i hans forviklede pengeaffærer» Sars kaller ham «en meget daarlig Økonom».
Utenom arbeidstiden foretrakk han gjerne «lettere» underholdning. «Det synes, som om han ved selskabelige sammenkomster vilde holde alt, hvad der kunde kaldes aands- eller tankearbeide, borte og kun søge hvile i alskens let smaaprat», skriver Mørch.. Han var også svært interessert i «byhistorier» eller sladder, og han ble derfor kalt "professor historiarum" (direkte oversatt «professor i historier»). Ifølge Sars var han «forunderlig stor i visse Henseender og næsten ligesaa forunderlig liden i andre – arbeidende som Forfatter og Forsker med en Udholdenhed, der syntes at forudsætte en Jernvilje, og paa samme Tid yderlig svag og næsten viljeløs eftergivende i det daglige Livs Forhold, – fyldt af Geniets Ild og Enthusiasme for sin videnskabelige Gjerning, og paa samme Tid høist interesseret i den futileste [unyttig, bortkastet] Bysladder, alvorlig sysselsat med rene Narrestreger, blotte Taskenspillerkunster».
Rasjonalisme og romantikk.
Som student deltok Munch i den såkalte «intelligensen» sammen med vennene Schweigaard og Welhaven, og delte mange av deres politiske synspunkter, for eksempel forsvaret for embetsmannsstaten, nemlig at styret av staten skulle være forbeholdt et opplyst byråkrati. Samtidig var han gjennom sin gjerning som historiker med på å legge grunnlaget for den demokratiske ideologien som skulle slå igjennom senere i århundret, fordi han ved å legge så stor vekt på «folkets» historie ga gode argumenter for dem som ville legge «folkeviljen» til grunn for statsstyret. Munch er derfor blitt framhevet som en overgangsfigur i norsk kulturhistorie. Moltke Moe har i sin studie "Det nationale gjennembrud og dets mænd" framhevet Munchs betydning for nasjonalromantikkens gjennombrudd ved midten av 1800-tallet. Det var i "Det norske Folks Historie" dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen hentet inspirasjon til de historiske skuespillene sine, for eksempel "Hærmendene paa Helgeland" og "Kongsemnerne".
Skandinavisme og pangermanisme.
Munch leverte gjennom hele sitt voksne liv bidrag til avisene, først og fremst bokanmeldelser. I de begivenhetsrike årene 1848 og 1849 var han medarbeider i opposisjonsavisen "Morgenbladet", og fikk dermed anledning til å uttale seg om samtidens politiske spørsmål. Ved utbruddet av den første slesvigske krig i 1848 krevde han at Norge og Sverige skulle gå med i krigen på Danmarks side. Han hadde likevel klare forbehold når det gjaldt skandinavismen. Munch var tilhenger av nordisk kulturelt og vitenskapelig samarbeid, men den politiske skandinavismen avviste han, ettersom dette ville utgjøre en fare for den norske nasjonaliteten. I stedet for skandinavismen foretrakk Munch pangermanismen, en allianse mellom de nordiske statene og Tyskland. Munchs pangermanisme, hans antiskandinavisme og striden med de danske historikerne om innvandringsteorien og «norsk» eller «nordisk» kultur, førte til at han ble betraktet med en viss mistro i Danmark, særlig blant de nasjonalliberale.
Språkdebatten.
Munch leverte sitt første bidrag til 1800-tallets norske språkdebatt i 1832, da han skrev artikkelen «Norsk Sprogreformation». Han avviste her at det eksisterende skriftspråket (dansk) kunne «fornorskes», slik Henrik Wergeland hadde forslått, og foreslo selv at et nytt norsk skriftspråk burde bygge på en norsk dialekt som lå nært opp til norrønt. På 1850-tallet gikk han i rette med Knud Knudsen da denne på ny framsatte forslag om fornorsking av skriftspråket. Munch mente at det gjeldende skriftspråket i Norge var dansk, bare talespråket var egentlig norsk. Knudsens forslag ville bare føre til at skriftspråket ble et «kunstspråk».
Da Ivar Aasen trådte fram med sine undersøkelser av norske dialekter, fikk han en god støtte i Munch. Han ønsket at Aasen skulle legge det nye skriftspråket sitt nærmere opp til norrønt, selv om Munch ikke egentlig ønsket at det eksisterende skriftspråket skulle erstattes med noe annet.
På kateteret.
Selv om Munch var en dyktig vitenskapsmann, var han ikke egentlig noen god foreleser. J. E. Sars skriver at han «besøgte i mit Russeaar nogle Gange Munchs Forelæsninger og mindes, at jeg blev høilig skuffet. Docentgjerningen var aabenbart noget, han hverken havde synderligt Anlæg eller synderlig Interesse for. Hans Stemme var temmelig svag og klangløs. Foredraget ensformigt og hakkende. [...] Munch brød sig vist ikke det mindste om, at hans Auditorium blev tomt; han var vel snarere tilfreds med at kunne slutte [...] for han havde saameget andet nyttigere og vigtigere Arbeide at varetage.» Siden det var klart at kateteret ikke var Munchs rette plass, arbeidet regjeringen mot slutten av 1850-tallet for å skaffe ham en stilling som rikshistoriograf, slik at han utelukkende kunne vie seg til forfatterskapet, men denne planen ble aldri ført ut i livet.
Geografi og kartografi.
Munchs kart over Nord-Norge (1852).
Ved begynnelsen av 1800-tallet var kartene over Norge fremdeles ikke særlig pålitelige, spesielt ikke i fjelltraktene. Det mest brukte kartet inntil Munchs tid var stadig Pontoppidans fra 1785. Munch kom i forbindelse med sin historiske forskning til å innse nødvendigheten av å ha pålitelige kart for hånden, for eksempel for å kunne identifisere steder som ble omtalt i sagaene eller andre middelalderhåndskrifter. Etter hvert begynte han selv å tegne kart, og ble nærmest en profesjonell kartograf. Det første store kartarbeidet hans var fargekartet til geologen Baltazar Keilhaus "Gaea Norvegica". Hovedverket hans innenfor karttegning er imidlertid det store generalkartet over Norge i to deler. Det var i målestokk 1:700000, inneholdt 40000 navn, ble stukket i Freiburg im Breisgau og utkom i 1847 og 1849. Kartet utkom i nye opplag helt til 1882 og ble prisbelønnet på verdensutstillingen i Paris i 1878. Munch dro selv ut på studiereiser om somrene på 1840-tallet for å kartlegge fjelltraktene mellom Telemark, Numedal og Voss.
Norges geografi i middelalderen var tidligere blitt undersøkt av offiseren Gerhard Munthe, men Munch skrev et helt verk om dette emnet, "Historisk-geographisk Beskrivelse over Norge (Noregsveldi) i Middelalderen" (1849), hvor han dessuten kommer inn på viktigheten av å rydde opp i skrivemåten av norske stedsnavn, som ofte var blitt forvansket i dansk språkdrakt. Han påpekte også at stedsnavnene kunne klassifiseres etter alder, for eksempel at navn med endelsene "-vin" eller "-heim" måtte være eldre enn navn med endelsene "-þveit" eller "-rúð".
Munch som historiker.
Den norske historikergenerasjonen som Munch tilhørte og hvor han selv var en av forgrunnsfigurerene er kjent under navnet «den norske historiske skolen». Skolens oppfatning av Norges og Nordens historie vakte debatt og motstand i samtidens Norden, først og fremst på to felter, nemlig spørsmålet om nordmennenes opphav og spørsmålet om hva som var «nordisk» og hva som var «norsk».
Innen Munch trådte fram som historiker på 1830-tallet, var den eldre norske historikergenerasjonen, Jens Christian Berg, Rudolf Keyser og andre (med sentrum omkring tidsskriftet "Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie)" opptatt av å danne en selvstendig norsk historieforskning i opposisjon til de danske historikerne. Det gjaldt å hevde Norges rett til sin egen historie. Fra den eldre generasjonen overtok Munch interessen for Norges «oldhistorie» og nedvurderingen av dansketiden. Fra Keyser arvet han den såkalte innvandringsteorien.
Innvandringsteorien.
Rudolf Keyser, som var Munchs lærer på universitetet, hadde gitt en vitenskapelig framstilling av innvandringsteorien i avhandlingen «Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab» (1839). Kjernen i innvandringsteorien var at nordmennene hadde fulgt en annen innvandringsrute til Skandinavia enn svensker og dansker. Nordmennene var kommet nordfra, mens dansker og svensker egentlig var gotere som var blitt overvunnet av nordmennene og dermed hadde fått en blandingskultur.
Munch videreutviklet Keysers innvandringsteori og utviklet den i detaljene: Nordmennene, som var de egentlige nordgermanerne, var kommet fra Russland og hadde vandret derfra til Nord-Norge, hvorfra de hadde trengt sørover inntil de støtte på mellomgermanerne eller goterne, som de fordrev eller underkastet seg. Han forsøkte også å underbygge teorien med beviser; blant annet henviste han til sagaene (Odin sies å ha kommet fra Gardarike) og en (feilaktig) identifisering av urnordiske runeinnskrifter som gotiske.
Den norske historiske skolen.
Selv om Munch i ettertid er kjent for sin polemikk mot danske historikere, må det nevnes at han sammen med andre yngre historikere, (C. R. Unger og Chr. C. A. Lange) likevel var mer åpen for et samarbeid med danskene enn den foregående generasjonen. Munch gikk med i det nordiske Oldskriftselskabet, og publiserte flere avhandlinger i selskapets tidsskrift.
I Danmark ble imidlertid Munch og de andre norske historikerne som holdt på innvandringsteorien kjent som «den norske historiske skolen». Påstanden om at dansk og svensk var «blandingskulturer» ble ansett som en fornærmelse av danske og svenske historikere. I Danmark ble teorien spesielt dårlig mottatt på grunn av den pågående striden om Slesvig-Holstein. Munchs teori kunne nemlig tolkes som om Danmark opprinnelig hadde vært tysk. Innvandringsteorien måtte også virke støtende på skandinavistene, som nettopp gikk inn for Nordens enhet på historisk og kulturelt grunnlag. For å forsvare seg mot kritikken fra andre nordiske forskere utga Munch et eget skrift, "Om den saakaldte nyere historiske Skole i Norge" (1853). Også i Norge ble teorien motarbeidet, særlig av historikeren Ludvig Kristensen Daa. I ettertid har det vist seg at Munchs teorier på dette feltet var feilaktige, og innvandringsteorien ble ganske raskt oppgitt blant norske historikere etter Munchs død.
I nær tilknytning til innvandringsteorien står spørsmålet om hva som burde anses som «nordisk» og «norsk». Munch mente at danske historikere presenterte som «nordisk» det som egentlig var rent «norsk» eller norsk-islandsk, og at danskene dermed tilranet seg noe av æren for det som egentlig ikke vedkom dem. Den norrøne litteraturen burde tilhøre Norge og Island alene. Munch skriver: «Ingen Eiendomsret bør [...] mellom Nationerne indbyrdes mere respecteres end den, enhver Nation har til sine historiske Minder. At berøve en Nation disse, er næsten lige saa uretfærdigt som at berøve den et Stykke af dens Territorium».
Syn på middelalderens kongedømme.
I sitt syn på middelalderens norske historie legger Munch vekt på motsetningen mellom kongedømmet og et geistlig og verdslig aristokrati. Han ser her aristokratene som forkjempere for snevre interesser, mens kongen representerer «folket» som helhet. Kongemaktens endelige seier og kongens enevelde på 1200-tallet innebar likevel kimen til Norges nedgang i senmiddelalderen, fordi Norge da ikke lenger hadde noe aristokrati som kunne holde stillingen overfor det svenske og det danske. Denne teorien skulle senere videreutvikles av senere norske hisotikere (T. H. Aschehoug og J. E. Sars).
Kildekritikk.
Den norske historiske skolen var påvirket av de nyere retningene innenfor historieforskningen som hadde sitt opphav hos tyske historikere som Niebuhr og Ranke, og som bygget på kildekritiske prinsipper. Munch selv har anført et sitat av Niebuhr på tittelbladet til "Det norske Folks Historie". Gjennom en granskning av kildene ville han skille ut det som hadde historisk verdi fra det fabelaktige, gjerne ved å sammenholde sagaen med hva samtidige utenlandske kilder hadde å berette Sagaene bygde nemlig på en sann, muntlig tradisjon, men denne tradisjonen var blitt forvansket før den ble nedskrevet. Mens dette riktignok betegner et framskritt i forhold til forgjengernes ukritiske lesning av sagaene, finner Munch at sagaene i det store og hele er pålitelige, og er langt fra så kritisk innstilt som senere generasjoner av historikere.
"Det norske Folks Historie".
Tittelbladet til første bind av "Det norske Folks Historie"
Munchs hovedverk er "Det norske Folks Historie", som utkom fra 1852 til 1863 og skildrer Norges historie fra oldtiden helt fram til 1397. Munch hadde planlagt å fortsette verket helt fram til sin egen tid, men ble avbrutt av døden. Verket omfatter hele 6600 sider, og er fremdeles den mest detaljerte framstillingen av Norges historie i middelalderen.
Gerhard Gran kaller Munch «en middelmaadig historieskriver», men «en forsker av Guds naade», og beskriver verket slik: «Naar man har læst eller bladet igjennem de 8 tykke bind, hvorav over halvparten er anmerkninger trykt med petit, sitter man igjen med billedet av en kjæmpe som har hugget sig igjennem en urskog, men som i hvert øieblik lar sig hefte bort fra hovedveien, fordi han maa bane sti til alle de merkværdigheter som egger hans nysgjerrighet til alle sider.» Gran legger vekt på at verket spilte en stor rolle for å utvikle norsk nasjonalfølelse: «Selv de som ikke læste boken, hadde den dog staaende i sine hylder og pekte med stolthet paa de mange bind: Saa megen fortid har vi!».
Som motto for de første bindene av "Det norske Folks Historie" valgte Munch et sitat fra den tyske historikeren Niebuhr, som hadde revolusjonert den romerske historieforskningen: han ville ikke presentere forskningens resultater, som bare skapte blinde meninger, men legge fram undersøkelsene selv i fullt omfang. Dermed kom "Det norske Folks Historie" til å inneholde lange utredninger om kildenes troverdighet og avveininger for og imot. Som tittelen sier, ville Munch at verket skulle være hele «folkets» historie, ikke bare statens eller kongenes. Selv om verket inneholder mindre sosial historie enn et moderne historieverk, har han skutt inn enkelte kapitler om sosiale forhold, basert på sagaene for eldre tid og på lover og diplomer for middelalderens vedkommende.
Europeisk historie.
Fordi Munch ville skrive det norske folkets historie, måtte han sette seg inn i historien til alle de landene nordmennene hadde kolonisert i vikingtiden. I "Det norske Folks Historie" kommer han inn på Danmark, Sveriges, Russlands, Frankrikes, Englands, Irlands, Skottlands, Islands og Grønlands historie i perioden disse landene hadde noen forbindelse med Norge. Han besøkte selv Normandie, England og Skottland for å lete etter kilder til vikingtidens historie. I forbindelse med innvandringsteorien forsøkte han å rydde opp i Russlands eldste historie, og støttet teorien om at den russiske staten var blitt grunnlagt av en nordisk overklasse.
Utgivelser, oversettelser og korrespondanse.
Alt året etter eksamen ved universitetet ble Munch sendt av sted til København sammen med Rudolf Keyser for å skrive av historiske kildeskrifter. Bakgrunnen var at Stortinget hadde bevilget penger til en utgivelse av "Norges gamle Love", et prosjekt som ble ansett som viktig for å knytte en sammenheng mellom Norges nye grunnlov og middelalderens norske lover. Keyser og Munch utga tre bind med middelalderlover mellom 1846 og 1849. Munch var også involvert i en rekke andre utgivelser av middelalderhåndskrifter, som "Bergens kalvskinn" (1843), "Munkelivsboken" (1845), "Fagrskinna" (1847), "Aslak Bolts jordebok" (1852), "Chronica regum Manniæ" (1860) og de pavelige nuntienes regnskapsbøker for Norden. Han utga også enkelte oversettelser av norrøne sagaer, først og fremst "Heimskringla" og "Sverres saga" (1871). Denne oversettelsen av kongesagaene ble fullført av Oluf Rygh.
Munch korresponderte flittig både med nordiske og europeiske forskere og med sin egen familie, når han var ute på reiser. De «lærde brevene» ble utgitt av Gustav Indrebø, Oluf Kolsrud, Trygve Knudsen, Jens Arup Seip og Per Sveaas Andersen i tre bind mellom 1924 og 1971. De private brevene er ikke utgitt, men er digitalisert og gjort tilgjengelige på internett av Nasjonalbiblioteket.
Språkvitenskap, runologi og folkloristikk.
P. A. Munch kunne lese en rekke moderne og utdødde språk, og skrev vitenskapelige artikler på norsk, svensk, tysk og engelsk. Han utga "Det norske Sprogs Grammatik" (1847) og en "Oldnorsk Læsebog", samt "Det gotiske Sprogs Formlære" og "Sammenlignende Fremstilling af det tydske, svenske og danske Sprogs Formlære". På svensk utga han dessuten "Forn-Svenskans och Forn-Norskans Språkbyggnad".
Innenfor runeforskningen bidro Munch ved å forsøke å tyde Tunesteinen og gullhornene, uten at han nådde helt fram til en riktig tolkning. Han ble også innviklet i en polemikk i norske, danske og engelske aviser med engelskmannen James Farrer om tolkningen av Maeshowe-runene på Orknøyene. Munch så runeinnskriftene innenfor rammene av sin historiske teori. For ham var den eldste runerekken gotisk, og var senere blitt fortrengt av den yngre runerekken, som var nordisk. Derfor mente han at de eldste runeinnskriftene var skrevet på gotisk. I dag vet man at de yngste runene nedstammer fra de eldste, og at de eldste runeinnskriftene er skrevet på urnordisk.
Munch var også involvert i utforskningen av norsk folkekunst. Da Asbjørnsen og Moe utga sine "Folkeeventyr", var det tenkt at Munch skulle levere en vitenskapelig avhandling om eventyrene. Dette skjedde ikke, men til gjengjeld forberedte Munch en ny utga av Jørgen Moes "Folkeviser og Stev" (1840). Han bidra også til å gjøre de norske eventyrene kjent i utlandet gjennom sin brevveksling med Jacob Grimm.
Utmerkelser.
Munch fikk St. Olavs Orden i 1857 og Nordstjerneordenen i 1862. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Christiania Videnskabs-Akademi, samt korresponderende medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet, av Vitenskapsakademiet i Göttingen, Det russiske vitenskapsakademiet og flere andre vitenskapsselskaper. Dessuten var han æresmedlem i Det skotske antikvariske selskapet.
Han har fått en bygning på Blindern (universitetet i Oslo) oppkalt etter seg.
Ettermæle.
a> foran "Domus media". Schweigaard-statuen til venstre.
a>s byste av P. A. Munch
Om P. A. Munchs død skriver Paul Botten-Hansen: «Budskabet om hans Død naaede gjennem Telegraphen næste Dag hans Fædreland og vakte her, kan man sige, en sand Folkesorg. Det pludselige Dødsbudskab maatte ramme saameget smerteligere, som Munch endnu befandt sig i en lidet fremrykket Alder og var af en tilsyneladende stærk Helbred, saaledes at Fædrelandet og Videnskaben af hans utrolige Arbeidskraft og denne sjeldne Forening af Lærdom og lykkelige Aands-Evner endnu kunde ventet sig store Resultater.» Det ble gjennomført en innsamling av penger over hele landet til et legat som skulle sørge for familien hans og senere skulle brukes til stipender for historiestudenter.
Femti år senere trakk filologen Sophus Bugge Munchs navn fram ved vitenskapsakademiet i Kristianias 50-årsjubileum i 1907, da han oppfordret til å få reist et minnesmerke over Munch på universitetets grunn. Universitetet besluttet å reise en statue i 1920. 17. mai 1933 ble statuen av Munch, utført av billedhugger Stinius Fredriksen, avduket på plassen foran "Domus Media" ved Karl Johansgate, ved siden av statuen av Munchs gamle skolekamerat Schweigaard. Nasjonalgalleriet eier en byste av Munch, utført av Ole Fladager 1859-61.
Under andre verdenskrig ble Munchs "Det norske Folks Historie" utgitt i en ny utgave, som var kontroversiell fordi det skjedde på foranledning av NS-styret.
Bibliografi.
En mer utfyllende bibliografi finnes på Wikikilden


Prinsene i Tower.
Prinsene i Tower er en betegnelse på Edvard V av England (født 1470) og hans yngre bror Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, som i 1483 ble plassert i Tower of London da deres onkel Rikard III tok makten. De var sønner av Edvard IV og Elizabeth Woodville, og ble erklært som uektefødte da foreldrenes ekteskap ble kjent ugyldig.
I 1483 hadde Rosekrigene rast i nesten 30 år, og det endelige utfallet var fortsatt uvisst. Rikard, hertug av Gloucester, var prinsenes onkel og tilhørte huset York. Huset Lancaster var praktisk talt utslettet – det skulle riktignok komme tilbake bare et par år senere – og hertugen ønsket å sikre at han selv ble konge. Etter Edvard IVs død ble han utnevnt til prinsenes verge, og mens de var på vei fra Wales til London møtte han dem underveis og førte dem til London hvor han holdt dem under sin kontroll. Mindre enn tre måneder senere fikk han dem erklært som uektefødte. Han lot seg krone som Rikard III, og sendte guttene i Tower.
Det antas at de ble myrdet i Tower, men deres eksakte skjebne er et av de mest kontroversielle spørsmål i Englands historie. Et eventuelt mord ble godt skjult, men samtidig er det ingenting som tyder på at de overlevde oppholdet i Tower, eller at de levde der i lengre tid.
I 1674 fant arbeidere i Tower en kiste med to små skjeletter. De kastet dem på en søppelhaug, men etter noen dager fant noen ut at det kunne være prinsenes levninger, og de ble plassert i en urne som Karl II fikk satt ned i Westminster Abbey. I 1933 ble bena tatt ut og undersøkt, og så lagt i en urne i krypten i Westminster Abbey. Ekspertene var ikke sikre på hvilken alder og kjønn barna hadde. Skjelettene var mangelfulle, og den eneste skikkelige konklusjon man kunne trekke var at det ene var større enn det andre, hvilket ikke er i strid med teorien om at det var prinsene.


Priamos.
Priamos (gresk: Πρίαμος) i gresk mytologi var konge av Troja under den trojanske krigen. Han var sønn til Laomedon og hadde flere koner og mange barn. Hans første kone var Arisbe, men «hovedkonen» var Hekabe, som ga ham tjue barn. En annen kone, Laothoe, var mor til Lycaon. Priamos var også far til Hektor og prins Paris.
Priamos ble opprinnelig kalt Podarge, og han reddet seg selv fra å bli drept av Herakles ved å forære ham et gyllent slør brodert av hans søster Hesione. Etterpå skiftet Podarge navnet sitt til Priamos. Navnet er trolig ikke gresk, noen mener det er lydisk og at det kommer av "priatos" og betyr «frikjøpt».
Polydorus, Priamos’ yngste sønn, ble sendt med skatter av gull og juveler til kong Polymestors hoff for at han skulle være trygg under den trojanske krigen. Kampene ble etterhvert grusomme og Priamos ble redd for barnets sikkerhet. Etter Trojas fall kastet Polymestor Polydorus i døden for å beholde skatten for seg selv. Hekabe hevnet sønnen sin.
Da sønnen Hektor ble drept av Akhilleus, gikk Priamos inn i den greske leiren og ba om å få utlevert Hektors lik, så han kunne bli begravet. Akhilleus gikk med på det; han hadde allerede slept liket rundt Troja tre ganger. Under plyndringen av Troja ble Priamos myrdet av Akhilleus’ sønn, Neoptolemos, en scene som er foreviget både i Vergils "Aeneide" og i Shakespeares "Hamlet".


Thesevs.
Thesevs i kamp mot Minotauros.
Thesevs (gresk: Θησευς) i gresk mytologi var helten som befridde athenerne fra kong Minos ved å drepe tyren Minotauros. Han fikk hjelp av Ariadne, som ga ham en tråd, så han kunne finne veien ut av labyrinten, hvor Minotauros var sperret inne. Før dette hadde han befridd hjemtraktene sine fra all slags udyr og monstre. Thesevs ble siden hersker i Athen, og anses for å være den som grunnla den athenske staten. Navnet "Thesevs" har samme rot som "thesmos", som er gresk for «institusjon». Personen Thesevs i gresk mytologi kan være basert på en historisk person.
Thesevs var sønn av kong Aigevs som har gitt navn til Egeerhavet, gift med amasonedronningen Antiope (eller Hippolyta, i forskjellige versjoner av historien) og Faidra og far till Hippolytos.


Henrik VII av England.
Henrik VII (født Henry Tudor den 28. januar 1457, død 21. april 1509) var konge av England fra 22. august 1485 til sin død. Han tilhørte selv Huset Lancaster, og gjennom sitt ekteskap med Elizabeth av York, Huset Yorks fremste gjenlevende representant, forente han de to dynastiene i Huset Tudor og satte sluttstrek for Rosekrigene.
Henrik VII er blant de mest betydelige konger i engelsk historie. Under hans styreperiode ble den økonomiske politikken lagt radikalt om med langsiktige virkninger for landets utvikling som resultat. På 1400-tallet var England lite utviklet og var eksportør av ull mens ferdigvarer som tekstiler og ulike industrivarer ble importert fra Kontinentet, spesielt Holland, Flandern, Italia, og Frankrike.
Henrik VII hadde selv sett velstanden som fulgte med tekstilindustrien da han som ung mann oppholdt seg i Burgund. Han innledet i 1485 en industrialiseringspolitikk med toll på eksport av rå ull til Kontinentet, og skattefrihet og tidsbegrensede monopoler til entreprenører som startet spinnerier og veverier i England. Håndverkere ble tiltrukket fra Italia og Holland. Eksporttollen økte råvarekostnadene for spinneriene på Kontinentet og hjalp dermed industrialiseringen i England.
Denne politikken fikk senere navnet "Tudorplanen" og den ble videreført av etterfølgerne som et av verdens første forsøk med merkantilistisk politikk. Den førte til at blant andre Firenze ble utkonkurrert som tekstilsentrum og gikk inn i en økonomisk nedgangsperode. Også på andre områder førte Henrik en industrialiseringspolitikk som brakte økonomisk vekst og la grunnlaget for den senere industrielle revolusjon. Rå ull fra Spania var et alternativ for tekstilindustrien på Kontinentet, og utover hele 1500-tallet bidro denne trusselen til å bringe England inn i et bittert motsetningsforhold til Spania, i allianse med Portugal.
Veien til tronen.
Henry Tudor forsøkte sammen med sin fetter Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham å styrte Rikard III i 1483. Henrys skip havnet i en storm og måtte vende tilbake til Bretagne, hvor han levde i eksil etter lancastrianernes nederlag, mens Buckinghams soldater ble svekket av samme storm og flyktet straks de så kongens styrker.
Han sikret seg så støtte fra sin onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford og foreldrene til Elizabeth Woodville, den avdøde Edvard IVs dronning, og steg i land i Wales med en hær. De marsjerte inn i England med støtte fra Jasper Tudor. Henry fant mange rekrutter i Wales, til tross for at området lenge hadde vært et støttepunkt for yorkistene. Dette skyldtes først og fremst at han nedstammet i direkte linje fra Rhys ap Gruffydd, en av de siste store walisiske fyrstene. Han fikk med seg omkring 5000 soldater på marsjen nordover.
I slaget ved Bosworth Field i 1485 vant han en avgjørende seier over Rikard III, ikke minst fordi flere av kongens viktigste allierte byttet side eller flyktet fra slagmarken. Slaget var det siste slag mellom de to dynastiene i Rosekrigene.
Henrys krav på tronen var svakt og basert på utenomekteskapelige fødsler. Dette var ikke noe egentlig hinder, ettersom man også kunne få tronen gjennom nominasjon fra den forrige monarken, gjennom parlamentsvedtak, gjennom "de facto" innehav av makten eller som i Henry Tudors tilfelle, gjennom militær erobring. Han ble dermed kronet som Henrik VII.
Hans første bekymring som monark var å konsolidere makten. Det fantes ikke mange andre reelle tronkrevere etter de langvarige Rosekrigene, men det var noen pretendenter som Perkin Warbeck, som hadde støtte fra adelsmenn som følte seg utelatt fra det gode selskap. Henriks viktigste virkemiddel i denne maktkampen var å splitte og underminere adelen.
Hans første handling som konge var å erklære seg selv som konge fra dagen før slaget ved Bosworth Field. Dermed var alle som kjempet mot ham, teknisk sett, skyldige i høyforræderi. Han benyttet ikke dette til å henrette alle motstandere. John de la Pole, jarl av Lincoln, var Rikard IIIs utnevnte arving, men han fikk leve. Dette fikk Henrik angre to år senere, da Lincoln gjorde opprør og forsøkte å plassere Lambert Simnel på tronen ved å hevde at han var Edward, jarl av Warwick, sønn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence. Dette ble raskt avslørt som uriktig, da den virkelige Edward, som riktignok var svært lik Simnel av utseende, satt fengslet i Tower of London. Lincoln falt i slaget ved Stoke, mens Simnel ble benådet og ansatt som tjener i det kongelige kjøkken.
Den virkelige Edward, jarl av Warwick, fikk også leve en del år til; først i 1499 ble det funnet et påskudd for å henrette ham. Hans eldre søster, Margaret Pole, som hadde det nest sterkeste kravet på tronen, arvet jarledømmet Salisbury etter sin far og levde fredelig til langt inn i neste konges regjeringstid.
En annen metode han brukte var å gifte seg med Elizabeth av York, som var arving etter Edvard IV. De giftet seg 18. januar 1486 i Westminster Abbey. Ved at han også opphevet "Titulus Regius", loven som hadde definert alle barn av Edvard IV og Elizabeth Woodville som uektefødte, fikk han en dronning som hadde et meget sterkt krav på tronen fra Huset Yorks side.
Referanser.
Henrik 07
Henrik 70


Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond.
Edmund Tudor (født ca. 1430, død 1. november 1456) var første jarl av Richmond og faren til Henrik VII av England.
Han ble født enten på Much Hadham Palace i Hertfordshire eller i Hadham i Bedfordshire, og var sønn av Owen Tudor og Catherine av Valois. Hans mor hadde tidligere vært gift med Henrik V av England. Det er usikkert om han ble født utenfor ekteskap eller om hans foreldre var hemmelig gift. Moren døde i 1437.
Edmunds halvbror Henrik VI anerkjente ham i 1452 som ektefødt, og gav ham tittelen jarl av Richmond. I 1455 giftet han seg med Margaret Beaufort, datter av John Beaufort, hertug av Somerset. Hun var tolv år gammel, og ble gravid neste år.
Samme år som han giftet seg brøt Rosekrigene ut, og Richmond ble tatt til fange av yorkistene, nærmere bestemt Herbertslekten. Han ble fengslet i Carmarten Castle i Wales, hvor han ble smittet av pest og døde. Hans eneste barn var Henry, som ble født mer enn to måneder etter hans død, og som senere ble kronet som Henrik VII.
Richmond 10-1
Tudor, Edmund


Thetis.
Thetis og Peleus. Keramikk fra ca. 490 f.Kr.
Thetis i gresk mytologi er en havnymfe og mor til den store greske helten Akilles. Hun er datter av Nerevs og dermed en av nereidene. Zevs påbyr henne å gifte seg med den dødelige Peleus fordi Zevs er blitt fortalt at Thetis´sønn vil velte ham av makten. Zevs tenker at hvis sønnen er halvt dødelig kan han vel ikke beseire ham. I Thetis' bryllup trillet tvistens gudinne Eris inn et eple med inskripsjonen «Til den vakreste». Tvisten som oppsto blant gudinnene som var i bryllupet førte til den trojanske krigen. Thetis forsøkte å hindre sin sønn fra å delta i krigen ettersom hun visste at han var dømt til aldri å vende tilbake fra den. Akilles trosset sin mor og døde i krigen mot Troja, men før han døde ble han den største greske helten.


Barry Marshall.
Barry J. Marshall (født 30. september 1951 i Kalgoorlie, Vest-Australia) er en australsk lege og professor i klinisk mikrobiologi ved University of Western Australia (UWA). Han er kjent for å ha bevist at bakterien "Helicobacter pylori" er den fremste grunnen til mavesår. Dette var stikk i strid med tidligere medisinsk forskning som i årtier har hevdet at mavesår skyldes stress, krydret mat og for meget syre.
Professor Marshall fullendte sin medisinerutdannelse ved University of Western Australia i 1974. Han møtte Robin Warren, en patolog med interesse for gastritt, under spesialiseringen i indremedisin ved Royal Perth Hospital i 1981. Sammen forsket de på sammenhengen mellom spiralbakterier og gastritt. Hypotesen om sammenhengen mellom Helicobacter pylori og mavesår og mavekreft kom i 1982.
Teorien om "H. pylori" ble latterliggjort av etablerte forskere og leger, da man ikke trodde noen bakterier kunne leve i den sure mavesekken. For å få folk til å ta teorien alvorlig drakk Marshall et reagensrør med bakterier og fikk raskt mavesår. Mavesåret kurerte han med antibiotika.
I 2005 fikk han og Robin Warren Nobelprisen i fysiologi eller medisin «for deres oppdagelse av bakterien Helicobacter pylori og dens rolle ved gastritt og mavesår». Professor Marshall driver fortsatt forskning på H. pylori og leder et laboratorium ved UWA.


Robin Warren.
J. Robin Warren (født 11. juni 1937) er en australsk lege og forsker som er anerkjent for oppdagelsen av bakterien "Helicobacter pylori" i 1979.
Warren ble født i Adelaide i Syd-Australia. Han fullførte sin medisinerutdannelse i 1961, og spesialiserte seg i patologi ved "Royal Melbourne Hospital". I 1967 ble han medlem av "Royal College of Pathologists of Australasia", og har siden den tid vært ansatt som ledende patolog ved "Royal Perth Hospital" i Vest-Australia.
Sammen med sin kollega Barry Marshall påviste Warren at bakterien er årsaken til mavesår. Han hjalp deretter til med å utvikle en enkel diagnostisk test for å påvise bakterien i mavesårpasienter. I 2005 ble Warren og Marshall tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin.


Helicobacter pylori.
"Helicobacter pylori" er en bakterie som infiserer slimhinnen i magesekken hos mennesker. Infeksjonen kan føre til mange former for peptiske magesår og noen former for gastritt, selv om de fleste som blir infisert aldri får symptomer på noen av disse.
Bakterien holder utelukkende til i menneskemager og er den eneste kjente organismen som kan overleve i et så surt miljø. Den er spiralformet ("Helicobacter" betyr 'spiralbakterie') og kan bokstavelig talt skru seg inn i slimlaget for å danne kolonier.
Det var i 1979 og årene som fulgte at de australske legene Robin Warren og Barry Marshall oppdaget bakterien og dens sammenheng med magesykdom.
Historie.
Tyske forskere påviste i 1875 bakterier spiralformede bakterie i slimhinnen hos menneske. Bakterien lot seg ikke dyrke, og oppdagelsen gikk etter hvert i glemmeboken.(Blaser 2005)
I 1892, beskrev den italienske forskeren Giulio Bizzozero spiralformede bakterier i et surt miljø hos hunder.
Professor Walery Jaworski fra Jagiellonian University i Kraków undersøkte sedimenter av skyllevann fra magesekken hos hunder i 1899. Blant noen stav-lignende bakterier fant han også bakterier med en karakteristisk spiralform, som han kalte "Vibrio rugula". Han var den første som foreslo muligheten for at denne organismen kunne spille en rolle i magesykdommer. Dette arbeidet ble med i «Handbook of gastric Diseases», men det gjorde ikke særlig inntrykk, da det var skrevet på polsk. Jaworski var ikke i stand til å dyrke organismen. (Kontruek 2003).
Bakterien ble gjenoppdaget i 1982 av to forskere fra Australia, Robin Warren and Barry Marshall. De isolerte mikrobene fra slimhinneprøver fra magesekker fra menneske. De var de første som gjennomførte en vellykket dyrkning av "H. pylori". I en artikkel argumenterte de for at magesår og magekatarr var resultat av infeksjon av denne bakterien; ikke av stress eller kraftig krydret mat som tidligere var antatt som årsak.
Noen mener at det medisinske miljøet ventet lenge med å anerkjenne denne infeksjonsteorien fordi det ikke var sannsynlig at en bakterie kunne overleve i magesekkens sure miljø. Det medisinske vitenskapelige miljø dreide mot å akseptere infeksjonsteorien etterat Marshall hadde drukket en bakteriekultur med "H. pylori". Det ble deretter påvist magekatarr og tatt prøver fra magesekken hans som viste bakterien. Hans magekatarr ble bra igjen uten behandling. Senere viste Mashall og Warren at antibiotika kan behandle magekatarr effektivt. I 1994 ble det anerkjent at de fleste stadig tilbakevendende magesår var forårsaket av "H. pylori" og burde behandles med antibiotika. I 2005 ble Marshall og Warren tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for arbeidet med bakterien og dens betydning for magesår og magekatarr.
På 70 og 80-tallet var det vanlig å operere for magesårsplager hvis plagene ikke ble lindret av syrenøytraliserende medikamenter. Ved vagotomi ble bukveggen åpnet og mange fibre av vagusnerven som sprer seg utover utsiden av magesekken ble kuttet. Signaler i denne nerven stimulerte produksjon av saltsyre i magesekken. Etterhvert ble dette inngrepet avløst av bedre medisiner som hemmet produksjonen av saltsyre som Tagamet, Losec, Nexium og andre.
Bakterien har tidligere hatt flere andre navn. "Campylobacter pyloridis" ble forlatt som navn fordi det ble oppdaget at den ikke lignet andre "Campylobacter"-bakterier. Pylori er genitivsformen for pylorus som er navnet på lukkemuskelen mellom magesekken og tolvfingertarmen
Selv om "H. pylori" er den viktigste bakterien i den menneskelige magesekken, er det oppdaget andre "Helicobacter"-bakterier som gir sykdom hos andre pattedyr og hos fugler. Enkelte av disse bakteriene forårsaker leversykdom hos noen pattedyr.
Bakteriens struktur.
"Helicobacter pylori" har utseende som en spiral. Den er Gram-negativ, det vil si at den ikke farges blå-svart, men rødaktig ved Gramfarging, som er en standard mikrobiologisk fargemetode for å gjøre bakterier synlige under mikroskop. Den er 3 mikrometer lang og ca 0,5 mikrometer i diameter. Den har 4-6 flageller som er fine viftende tråder som gjør at bakterien kan bevege seg. Den er mikroaerofil; det vil si at den trenger surstoff, men i noe mindre partialtrykk enn i atmosfæren.
Ved spesielle miljøforhold går bakterien over fra å være en flagellat til å bli en kokkebakterie, som er en nesten rund form. Man har ikke greid å dyrke bakterien i kokkeform, men det er funnet slike kokker i vannforsyninger. Det ser ut til at kokkeformen av "H. pylori" er viktig for spredningen av bakterien. I laboratorieforsøk er det vist at slike kokker kan feste seg til cellene i magesekkens slimhinner.
Molekylærmodell av "H. pylori" urease enzym
Behandling.
Pasienter som er asymptomatiske bærere, anbefales vanligvis ikke behandling.
Hos pasienter hvor "H. pylori" blir påvist, blir målet for behandlingen å fjerne (eradikere) bakterien. Dette skjer ofte ved hjelp av en såkalt trippelkur, som består av en Protonpumpehemmere i kombinasjon av to ulike antibiotika. Noen får behandling med vismut i tillegg (såkalt kvadrupelkur). Av protonpumpehemmere er omeprazol og lanzoprazol ofte brukt, og blant antibiotika finner man amoxicillin, clarithromycin, metronidazol og tetracyklin. Det finnes mange ulike kombinasjonsregimer av disse medikamentene, med varighet fra 1 dag til 14 dager, og en eradikasjonsrate på 81-95 %. Denne formen for behandling har revolusjonert behandlingen av magesår, hvor symptomkontroll, ved hjelp av syrehemmere som H2-antagonister eller protonpumpehemmere var den eneste medisinske behandlingsmuligheten. Selv om førstelinjebehandling (dvs. behandling av fastlege) vil fjerne bakterien hos de fleste infiserte pasienter, så er antibiotikaresistens hos H. pylori en økende bekymring. Resistent H. pylori er dokumentert ved mislykket eradikasjonsbehandling. Inntil nylig var den anbefalte varigheten av anti-Hp-terapi 10-14 dager, men en nyere metaanalyse fant at 7 dager gir like bra resultater som 10- og 14 dagers kurer. Selv om regimer med kortere varighet ikke har samme tunge dokumentasjon, innebærer de bedre etterlevelse, færre bivirkninger og reduserte kostnader for pasienten.


Margaret Beaufort.
Margaret Beaufort, mor til Henrik VII, ved bønn, maleri av Rowland Lockey, ca 1500.
Margaret Beaufort (født 31. mai 1443, død 29. juni 1509) var moren til Henrik VII av England.
Hun var datter av John Beaufort, 1. hertug av Somerset, barnebarn av John Beaufort, 1. jarl av Somerset og oldebarn av John av Gaunt og hans elskerinne Katherine Swynford. Da John av Gaunst giftet seg med Katherine ble barna legitimisert, men uten å ha arverett til tronen; allikevel er alle monarker siden Edvard IV etterkommere etter denne linjen.
Margaret giftet seg fire ganger, men fikk bare ett barn.
Hennes første mann var John de la Pole, 2. hertug av Suffolk. De giftet seg i 1450, da hun var syv år gammel. Ekteskapet ble annullert etter kort tid.
Hennes andre mann var Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond, som hun giftet seg med i 1455, da han var 25 og hun 12 år gammel. Edmund var halvbroren til hennes første mann. Hun ble gravid året etter. Hennes mann ble tatt til fange av yorkistene under Rosekrigene som brøt ut samme år som de giftet seg, og døde i november 1456 av pest mens han var i fangenskap. Sønnen Henry Tudor, den senere Henrik VII, ble født i januar 1457. Etter den vanskelige fødselen var hun ute av stand til å få flere barn.
Hun giftet seg snart etter med Henry Stafford, yngste sønn av Humphrey Stafford, 1. hertug av Buckingham. Han døde i 1471, og hun avla kyskhetsløfte. Dette gikk hun tilbake på en gang mellom 1473 og 1482, og giftet seg med Thomas Stanley.
Stanley hadde skiftet side flere ganger under Rosekrigene, og valgte under slaget ved Bosworth Field å svikte Rikard III og i stedet støtte sin stesønn Henry Tudor. Som takk for dette ble han senere utnevnt til jarl av Derby. Henrik VII skal ha vært svært glad i sin mor. Ettersom hun ikke hadde vært dronninggemalinne kunne hun ikke ta tittelen dronningmor, og ved hoffet ble hun tiltalt som "My Lady the King's Mother".
I 1502 etablerte hun Lady Margaret's Professorship in Divinity ved University of Cambridge. Dette er det eldste professoratet i Cambridge, og et av de meste ettertraktede teologiprofessorater.
Et kjent portrett av Margaret viser henne alene i bønn, noe som stemmer overens med hennes rykte for gudfryktighet.
Referanser.
Richmond, Margaret Beaufort


Dean Holdsworth.
Dean Holdsworth (født 8. november 1968 i Walthamstow) er en tidligereengelsk fotballspiller, og assistentmanager, som nå trener Aldershot Town.
Holdsworth startet sin karriere i Watford i 1986, og har senere spilt for Brentford, Wimbledon (nå AFC Wimbledon), Bolton, Coventry og Rushden & Diamonds. I tillegg har han hatt låneperioder i klubbene Carlisle United, Port Vale og Swansea City. Sommeren 2004 forlot han det profesjonelle ligasystemet, og ble spiller i Havent and Waterlooville. I februar ble han også utnevnt til assistent manager i denne klubben. Med 33 mål bidro han til at klubben rykket opp i Conference South.
Den 19. august 2005 sa han ja til å bli Phil Brown sin assistentmanager i Derby County. Selv om han er assistentmanager har han også spillerlisens, og han debuterte i ligasammenheng for Derby County den 14. september 2005 mot Coventry City.


Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke.
Segl for Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke
Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke (1270–1324) var en engelsk adelsmann.
Aymer de Valence var sønn av William de Valence, 1. jarl av Pembroke og Joan de Muchesni, en datter av William Marshal, jarl av Pembroke.
Han giftet seg med Marie de St. Pol, datter av Guy de Chatillon og, etter Aymers død, grunnlegger av Pembroke College i Cambridge.
Hans mest minneverdige bedrift var å beseire kong Robert I av Skottland (Robert Bruce) i slaget ved Methven i 1306.
Jarldømmet Pembroke.
Jarledømmet Pembroke, assistert med festningen Pembroke Castle i Wales, ble skapt av kong Stephen av England. Slektsrekken har flere ganger død ut, og deretter har jarldømmet blitt dannet på nytt, og nummerering har begynt på nytt med en ny første jarl. 1. september 1533 gjorde kong Henrik VI av England Anne Boleyn til markise av Pembroke i hennes egen rett, ettersom hans grandonkel Jasper Tudor hadde vært jarl av Pembroke.
Pembroke 02


James Douglas (Svarte-Douglas).
Sir James DouglasSir James Douglas'", også kalt for «Den Gode Sir James» og «Svarte-Douglas» (1286 – 25. august 1330), var en skotsk soldat og ridder som kjempet i Den skotske uavhengighetskrig. Han var sønn av Sir William Douglas (d. c. 1298), som hadde støttet William Wallaces krig, ble fanget av engelskmennene og døde i i Tower of London. Hans mor var Elizabeth Stewart, datter av Alexander Stewart, 4. High Steward av Skottland.
Bakgrunn.
Den opprinnelige grunnlegger av familien kom til Skottland fra Flandern rundt 1147, og som belønning for sine tjenester fikk han landområder rundt stedet Douglas i Lanarkshire av abbeden i Kelso. I en opptegnelse er han nevnt på latin som «Thebaldus Flammaticus», dvs Theobald fra Flandern. Hans sønn og arving William tok etternavnet Douglas etter eiendommen. Archibald de Douglas, hans eldste sønn, etterfulgte ham. Bricius, en yngre sønn av William ble biskop i Moray i 1203, og hans fire brødre; Alexander, Henry, Hugh og Freskin bosatte seg i Moray under hans beskyttelse, og fra disse stammer Douglasene i Moray.
Archibald døde en gang mellom 1238 og 1240 og etterlot to sønner. William den eldste arvet eiendommene, mens Andrew ble stamfar til Douglasene i Dalkeith, senere dannet jarldømmet Morton. William overtok ytterligere landområder og ble som følge av det sjefsforpakter til kronen, en tittel tilsvarende baron eller magnat. Han døde i 1276, etterlot seg to sønner, Hugh og William.
Hugo kjempet i slaget ved Largs mot kong Håkon Håkonssons norske arme i 1263, og døde i 1288. William, som ble far til Sir James, etterfulgte som overhode for familieeiendommene, men var mot patriotenes side i den første tiden av Den skotske uavhengighetskrigen, fikk eiendommene konfiskert av engelskmennene og døde selv i fengsel i England i år 1302.
James Douglas ble født inn i en familie lojal til den skotske trone. Hans bestefar døde side om side med William Wallace, hans far døde i fengsel i England som offer for den skotske saken. Som bare guttungen ble han selv sendt i sikkerhet til Frankrike, hvor han utdannet seg i seks år i Paris før han, ved opplysningen om sin fars død, returnerte i 1306 til hjemlandet i en alder av 18 år.
Svarte-Douglas.
Tilbake i Skottland fant unge James ut at han ikke bare var uten midler, men også at familieeiendommene var blitt konfiskert av engelskmennene og slottet styrt av en Robert Clifford. Han presenterte seg for William Lamberton, biskopen i St. Andrews, som øyensynlig fikk sympati for den unge mannen og ga ham en stilling i sin husholdning.
Poeten John Barbour (1320–1395), erkediakon (nest etter biskopen) ved St. Machar-katedralen i 40 år, har i det historiske diktet «The Bruce» fra 1375 gjort sine tanker om James Douglas, og beskrev ham som langbeint, hengslete, med brede skuldre, muskuløs, og med svart hår, derav tilnavnet. Mild i sitt vesen og med en lett lesping mens han snakket.
Da Edvard I av England, etter å ha invadert og rasert Skottland for andre gang, kalte til seg den skotske geistligheten og adelen i Stirling, brakte Lamberton med seg unge James som væpner, for om mulig å få kongen til å interessere seg i hans ulykke. Ikke før gutten ble presentert vendte kongen seg ilsk til biskopen: «Faren,» sa han, «var alltid min fiende, og jeg har allerede gitt hans land til mer lojale tilhengere enn sønnene hans noen gang kan bli!»
Uten håp for noen gang å finne rettferdighet hos den engelske kongen kom de urolige nyhetene om mordet på Comyn og at Robert Bruce hadde gjort åpent opprør mot England. Lamberton hadde alltid vært Bruces støtte og tilhenger, og utstyre unge James med midler og sin egen hest for at han skulle kunne slutte seg til Bruce.
I Robert Bruces tjeneste.
James Douglas fant Bruce i Errickstane på veg fra Lochmaben til Glasgow og Bruce ble øyensynlig smigret over at sønnen til den velkjente Sir William Douglas sluttet seg til hans sak, og mottok gutten med respekt. Til tross for hans unge alder fikk han en liten flokk soldater å lede. Det ble begynnelsen på ett tett og livslangt vennskap. Med tiden var det ingen utenfor sin egen familie som Bruce stolte mer på enn «Den Gode Sir James», som han kalte ham. Det var Bruce som selv ga Sir James ridderslaget. I slaget ved Methven viste Sir James sin verdi, også ved Dalry, hvor Bruce ble beseiret av lorden av Lorn, og hvor Sir James ble såret. Deretter månedene hvor Skottlands konge lå i dekning, kun fulgt av sine mest trofaste.
I fortellingen «Det sorte spiskammer» fra Walter Scotts bok «Tales of a Grandfather» utmaler han Svarte-Douglas etterhvert demoniske rykte. I 1307 ba han Robert Bruce om tillatelse til å erobre familiens okkuperte festning, Douglas Castle, men kongen kunne ikke avstå tropper. James Douglas dro likevel avgårde med kun to mann (noen myter sier to kvinner). Han ventet til palmesøndag hvor de engelske soldatene overvar gudstjenesten, deretter lurte han seg inn i festningen, barrikaderte kirken og jevnet egenhendig festningen og drept alle han kom over.
Da kong Robert kort tid etter slaget og seieren over engelskmennene ved Loundon Hill marsjerte med styrkene sine mot nord ble James Douglas igjen med den hensikt å rydde skogene rundt Selkirk og Jedburgh for engelske styrker. Det første han gjorde var å gjenerobre Douglas Castle som var blitt overtatt av engelskmennene for andre gang, nå ledet av Sir John de Wilton. Han la seg i dekning og angrep overraskende en hærstyrke fra festningen, drepte dem og beleiret deretter festningen selv. Sannsynligvis ved å love den gjenværende engelske hærstyrken fri passasje tilbake til England fikk han igjen kontroll over Douglas Castle.
Utmerker seg.
Med et følge av 60 mann rettet han i mars 1313 oppmerksomheten mot Roxburgh Castle, et viktig befestningspunkt for engelskmennene på. De snek seg inn mot murene i ly av natten og klatret festningsverket ved hjelp av stiger før i følge John Barbour krigsropene lød: "a Douglas! a Douglas!"
I slaget ved Bannockburn fikk James Douglas æren av å kommandere den midterste styrken. Han kjempet selv, som Bruce annenkommanderende, tappert og da engelskmennene innså slaget var tapt var de overlevende på vill flukt. I spissen for en kavaleristyrke på 60 mann forfulgte Douglas den engelske kongen i bortimot 60 km, helt til Berwick, før hestene hans ikke orket mer.
Da Robert Bruce og broren Edward Bruce i mai 1316 åpnet den andre fronten mot engelskmennene i Irland, var det James Douglas som hadde ansvaret for å trygge de skotske grensene mot engelsk motangrep.
Korstog i Spania.
Sir James Douglas' våpenskjoldFør Robert Bruce døde i 1329 krevde han et siste anmodning av Sir James, som han eldste og den våpenbror han den høyeste aktelse for; han ønsket at han skulle frakte hjerte hans til Det hellige land og oppbevare det i Den hellige grav i Jerusalem. Hjertet ble skåret ut av kongens døde legeme og lagt i en eske av sølv og emalje. Douglas hengte den rundt sin egen hals. I begynnelsen av 1330 satte James Douglas seil fra Skottland med seks andre riddere og 25 væpnere.
De stoppet først i Sluys i Frankrike hvor flere menn slo seg sammen med dem. Der mottok de nyheten om et korstog ledet av Alfonso XI av Castilla mot muslimene i kongedømmet Granada. Douglas var fristet til å kjempe mot de vantro gjennom Spania, med den hensikt å kjempe mot sarasenerne på veg til Jerusalem. Følgelig satte de kurs mot Sevilla hvor de ble godt mottatt av Alfonso XI.
Etter å slått seg sammen med Alfonsos hærstyrke kom de i kontakt med sarasenerne i nærheten av Teba, en festning på grensen av Andalucia. Den muslimske kongen hadde gitt ordre til et tilsynelatende angrep med 3 000 kavalerister, mens han selv sirklet rundt og uventet angrep Alfonsos leir bakfra. Alfonso hadde mottatt etterretning om motstandernes bevegelser og holdt hovedandelen av hærstyrken i beredskap samtidig som lot frontdivisjonen gå til angrep.
Mens slaget gikk bra for korsfarerne, hadde Douglas og hans riddere også hellet med seg, og muslimene greide ikke å holde stand og flyktet. Douglas, uvant med deres form for krigføring fulgte etter inntil at han oppdaget at han med unntak av noen få ridder var etterlatt alene av sin venner. Han snudde hesten for å ri tilbake da han oppdaget et annen ridder fra hans kompani var omringet av muslimer. Med de få ridderne som red med ham gjorde Douglas et hastig angrep for komme til unnsetning, men oppdaget at de var håpløst underlegne.
Det fortelles så at James Douglas grep sølvesken fra halsen og kastet den foran seg mot fienden med han skrek ut: "Nå gå foran og led oss, som du alltid har gjort, og jeg skal følge deg eller dø!" eller på engelsk: "Onward braveheart, Douglas shall follow thee or die.", derav myten om Braveheart, som feilaktig har blitt tillagt William Wallace i filmen "Braveheart"
Død.
Douglas og bortimot alle de som fulgte ham ble slaktet i de tumultene som fulgte. Den døde kroppen og esken med Robert Bruces hjerte ble gjenfunnet på slagmarken og fraktet tilbake til Skottland av hans overlevende venner.
Levningene av James Douglas ble oppbevart i familiens gravkjeller i kapellet i St. Bride, og Robert Bruces hjerte er høytidelig lagt ved høyalteret i Melrose Abbey.
Huset Douglas.
James Douglas' sønn Sir William Douglas arvet familieeiendommene, overlevde faren med tre år før han ble slaktet i slaget ved Halidon Hill 19. juli 1333 av engelskmennene. Hans onkel Archibald Douglas var nærmeste slektning og overlevde nevøen i en time før han ble drept i det samme slaget. Det var derfor Archibalds sønn William som ble den første jarlen av Douglas i 1358, og deretter også jarl av Mar gjennom ekteskap. I 1388 ble han drept i slaget ved Otterburn og den andre linjen etter Svart-Douglas døde ut.
Men, Sir James Douglas hadde også en sønn utenfor ekteskap, Archibald Douglas, også kalt for «The Grim» ("Den strenge"). Han overtok sin halvbrors plass og ble den 3. jarl av Douglas. I motsetningen til sin slektninger endte han ikke livet med en voldelig død, men tvert om sies det at han var meget respektert. Han giftet seg med Johanna Moray (død 1407), datter av Sir Maurice Moray, 3. jarl av Stathearn. Archibald døde dog syv år før sin kone i 1400.
Hans sønn, den 4. jarl av Douglas, døde kjempende mot engelskmennene sammen med Frankrikes Karl VII og hans unge grandsønner ble lurt og myrdet i Edinburgh Castle av fiender av familien.
James, den 7. jarl, var en brutal mann som fikk mange fiender, hvilket kostet hans sønner dyrt. Den 8. jarl ble dolket ihjel av kong Jakob II av England og tre år senere anklaget kongen resten av familien for forræderi og jarldømmet, formuen og alle eiendommene ble konfiskert.


Die Hard 2.
"Die Hard 2" (originaltittel: "Die Hard 2: Die Harder") er den andre filmen i "Die Hard"-serien. Filmen ble lansert i USA onsdag 4. juli 1990, og har Bruce Willis i hovedrollen som politimannen «John McClane». I Norge ble den klippet for å få 15-årsgrense på kino.
Innspilling.
John McTiernan ble tilbudt å regissere oppfølgeren til sin egen suksess fra 1988, men måtte takke nei siden han var for opptatt med å spille inn "Jakten på Rød Oktober". Jobben gikk heller til finske Renny Harlin, som nettopp hadde hatt suksess med "Nightmare on Elm Street 4". Handlingen i filmen skal foregå ved Dulles-flyplassen utenfor Washington, men ble spilt inn i Michigan (Minnesota og andre lokasjoner måtte droppes på gunn av mangel på snø). Under filmingen ble budsjettet stadig overskredet, og endte til slutt på $70 millioner. Det ble sagt at på slutten kostet filmen 20th Century Fox $20 000 i minuttet å produsere.
Bruce Willis fikk lov til å improvisere frem de aller fleste av sine kommentarer.
Mottagelse.
Selv om enkelte mente den manglet det store trykket til originalen, var filmen en suksess og mottok relativt gode kritikker. Aftenposten mente at filmen var en «langtrukken oppfølger» mens Nordlys skrev at «maken til tettpakket action og spenning er sjelden laget på film».
Handling.
John McClane venter på at hans kone skal lande på Dulles Airport utenfor Washington. Mens han venter, ser han to menn i militærklær med en mystisk pakke gå inn i et avsperret område av flyplassen. Han følger etter, og en skuddveksling bryter ut mellom McClane og mennene blant bagasjebåndene på flyplassen. McClane dreper en av mennene, men sjefen for flyplasspolitiet kaptein Lorenzo nekter å etterforske hva som skjedde siden det er julerush på flyplassen.
Mennene han møtte er en del av en militærgruppe som skal befri Esperanza, en mellomamerikansk general ombord i et militærfly på vei til USA. Snart har de tatt kontroll over kommunikasjonssystemene på flyplassen, og tvinger de inngående flyenen til å sirkle over flyplassen uten å lande. Gjør de ikke som de får beskjed om, vil de la flyene krasje.
McClane etterforsker saken selv, og får snart hjelp av en gruppe militære ledet av major Grant. Det viser seg at Grant er på lag med general Stuart, mannen bak flyplasskapringen. Flyet til Esperanza lander, og klarer nesten å fly med et annet fly i sikkerhet med Stuart, Grant og deres menn før McClane får revet løs en bensinledning på flyet og tent på slik at det eksploderer.
Manus.
Filmen er basert på romanen "58 minutes" av Walter Wager. Romanen har samme utgangspunkt: en politimann må stoppe terrorister som tar en flyplass som gissel, mens politimannens kone sirkler rundt over hodet hans. Han har 58 minutter på seg før hans kones fly krasjlander. Både den franske og italienske titttelen har 58 minutter i seg.


Super Mario Långben.
Super Mario Långben (SML) er en serie amatørfilmer som er spredd på internett, som som har nådd en viss popularitet i Sverige, men som også er kjent i Norge. Filmene består av serieruter fra Disneys tegneserieblader som er lydsatt, der navnene og handlingene er endret. Bak filmene står to personer som kaller seg Simonize og Woodgrove. Filmene blir spredd blant annet gjennom fildelingsprogrammer og Woodgroves Mongo-hjemmeside.
Figurene i filmene er tatt fra tegneseriebladene, men navnene er endret. Eksempler er "Super Mario Långben" (Disneys Langbein), "Mysspersson" (Mikke Mus), "Mongo från yttre rymden" (Donald Duck) og "Ungjävlarna" (Ole, Dole og Doffen). Stemmene er syntetisert i Apples stemmesyntetiseringsprogram Speech. Filmenes handling er ofte ulogiske og mangler poeng. Gjentatte tema er narkotika og kommentarer fra figurene som bygger på serietegnernes unormale tegnede detaljer. Filmene har blitt presentert på det svenske demopartyet Birdie, og filmen "Nintendo Nightmare" ble konstruert på det samme demopartyet.
Flere "Super Mario Långben"-fans har begynt å lage sine egne «"fanmongo-filmer"», som mer eller mindre ligner på Simonize og Woodgroves originalfilmer.
Demogruppen HyperCube har også laget et spill basert på filmene.
Figurer.
En liste over samtlige figurer i mongofilmene.


Thomas von Westen.
Thomas Von Westen (født 13. september 1682 i Trondheim, død 9. april 1727 i Trondheim) var en norsk prest og misjonær blant samene. Thomas var sønn av apotekeren ved Løveapoteket, Arnoldus Von Westen(1643–98) og Inger Marie Thomasdatter Mejer(død 1715). Von Westen vokste opp i Trondheim og fikk sin grunnutdanning ved byens latinskole.
Prestetjeneste.
I 1697, bare femten år gammel, begynte von Westen på presteutdanning i København. Han tok examen artium i 1697 og avla baccalaureus-graden der 1698. Under oppholdet i Danmark var han også privatlærer for brødrene Lorentz og Thomas Angell, som begge seinere kom til å markere seg i huslærerens hjemby i Norge.
Etter fullført utdanning startet han sitt prestevirke på Helgeland. Der var han i fire år huslærer hos sorenskriver Jacob Dass. Deretter drog han tilbake til København for å studere orientalske språk, trolig med sikte på en universitetskarriere. Etter studietida var han noen år på Helgeland, der han for første gang stiftet bekjentskap med samebefolkninga i nord. Dette var et møte som skulle prege resten av livet hans. I 1706 ble han tilbudt et professorat ved universitetet i Moskva, men fikk ikke forlate det dansk-norske riket på grunn av stor gjeld. Hans gjeld ble slettet da han, 27 år gammel, giftet seg med den 53 år gamle enken Anna Pedersdatter. Etter at han var blitt utnevnt til sogneprest i Veøy i Romsdal 1709, giftet de seg og reiste nordover.
Fra 1709 var han sogneprest i Veøy i Romsdal, der han ledet prestelauget «Syvstjernen», som utarbeidet en strategi for omvendelse av samene.
Samenes apostel.
Sommeren 1710 var von Westen på plass i Romsdalen. Som sogneprest i Veøy ble han fanget inn av de pietistiske åndsstrømninger og ble en nidkjær predikant og sjelesørger. 1713 ble det i Romsdalen opprettet et pietistisk “collegium”, kalt Syvstjernen, der de 7 prestene i Romsdalen møttes regelmessig til innbyrdes sjelesorg og for å legge planer om en kristen samling mot det moralske forfallet. De skrev ebrev til biskop Peder Krog i Trondheim om dette, men han mante til forsiktighet når det gjaldt en pietistisk tilnærming i den norske kirke. Von Westen skrev derfor enda et brev på vegne av de 7 prestene, denne gangen til kongen. Frederik 4 reagerte positivt og opprettet en kommisjon for å vurdere de endringene i kirkelivet som Syvstjernen hadde foreslått. Som medlem og leder av denne pietistiske prestebevegelsen arbeidet han nå aktivt for å bedre samenes livskvalitet, både åndelig og materielt.
Samtidig som Von Westen ledet an til kristning av samene, ledet Hans Egede an til kristning av Grønland og i 1714 ble det opprettet et misjonskollegium i København. Det skulle primært organisere misjonsvirksomhet i de dansk-norske koloniene, men også starte misjonsvirksomhet blant samene i nord og “eskimoene” på Grønland. Året etter sendte Syvstjernen to brev til Misjonskollegiet. Innholdet viser tydelig stor kunnskap om samenes “overtro”, prestenes forsømmelse og myndighetenes manglende engasjement i “Finnenes mark”. Von Westens opphold i Helgeland er tydeligvis grunnlaget for dokumentasjonen i brevet, og han tilbyr seg å være en slags konsulent for og bindeledd mellom Misjonskollegiet og den lokale misjonsinteressen. Misjonen ble også kalt Lappelandsmisjonen. Von Westen fikk i oppdrag å starte misjonsarbeid blant samene i Finnmark.
Som et resultat av dette opprettet han i 1716 Seminarium Scholasticum (senere Seminarium Lapponicum) ved Trondheim katedralskole, som skulle utdanne lærere, prester og misjonærer for samene. «Samelektoren» så at det var nødvendig med undervisning og litteratur på deres eget språk, og gikk inn for å skaffe dem ABC-bok og andre lærebøker på samisk
28. februar 1716 ble von Westen, uten forvarsel og uten søknad, utnevnt som leder av samemisjonen. Formelt skjedde dette ved at han ble oppnevnt til lektor ved domkapitlet i Trondheim, en stilling som av ulike årsaker hadde ligget til biskopen siden 1708. Utnevnelsen var ikke uten problemer. Den innebar en overføring av inntekt fra biskopen til Misjonskollegiet, og den unge von Westen ble snart trukket inn i en pågående konflikt mellom København og biskopen. Som biskop stilte Krog seg positiv til misjon generelt, også av politiske grunner, men han mente at samene skulle undervises på dansk-norsk. Kongen krevde imidlertid at de skulle undervises på sitt eget språk. Striden toppet seg 1709, da biskopen utnevnte sin sønn Nils Krog til rektor ved katedralskolen. For von Westen ble denne striden ødeleggende for hans tid i Trondheim. Som lektor fikk von Westen så store kongelige fullmakter at han nærmest ble en slags misjonsbiskop i stiftet og “overrektor” ved Trondheim katedralskole, som nå skulle være et “seminarium scholasticum” for samemisjonen. Hele skolen ble underlagt Misjonskollegiet. von Westen skulle styre skolen i samråd med rektor og prorektor. Biskopen hadde da i årevis vært den faktiske styrer av skolen.
Av dokumentet Thomas von Westen skrev i 1717, Ex Topographia Ecclesiastica Findmarkiæ, framgår det at han mente det burde reises et forsamlingshus i Tana, fortrinnsvis på Kvalneset («Qvalnæsset») og som samene selv kan bekoste «så som de er både formuende og villige til». Der må det være en kateket eller skolemester og ikke bare en student. Han skal da dele sine oppgaver mellom Langfjorden, Tanaby og Tana reinfolk. […] Ut i Langfjorden skal han være to ganger om året, hver gang tre uker. […] På de tider han er i Langfjorden, skal han også undervise nordmennene på Hop. De faste skolemestrene i Tana, Langfjorden, Kvalsund og Alten skulle få deres kateketkall («vocation af Catechetis») etter prostens og prestens rådføringer. Det var Isak Olsen som var skolemester og misjonær i Øst-Finmarkens distrikt fra 1703-1716, før han fulgte Thomas von Westen til Trondheim i 1716.
I årene 1716-1723 foretok von Westen tre store misjonsreiser i Nordlandene, Finnmark og de samiske områdene i Sør- Norge, for å sette i gang skoler og få bygd kirker. I Mo i Rana etablerte han både kirke og sameskole. I 1721 opprettet han masi kyrkje og i 1723 kom Mo kyrkje.
Thomas Von Westen var hard og hensynsløs, men fikk «utryddet» den gamle samiske religionen. Han ofret både privatliv, formue og helse til fordel for dette arbeidet. Han hadde dyp kjærlighet til samene og kunne preke med stor innlevelse på samisk. Som pietist holdt han også strenge botsprekener. Her gjaldt det å vinne skarer av naturmennesker for Gud og dermed overvinne trolldom og avguderi. Von Westen fikk også plassert samisktalende misjonærer i “Sameland”, og da kirkene i Norge 1723 skulle selges til private, oppnådde han at kirkeeiendommene nordpå skulle overføres til Misjonskollegiet. 1726 fikk von Westen opphevet dødsstraff for trolldom, fordi truslene hadde forhindret at mange samer bekjente sin religiøse praksis.
Under disse reisene samlet han også inn samenes runebommer. Minst 70 av disse runebommene sendte han sørover til København. Likevel beholdt han en personlig runebomme. Denne brukte han å vise fram i diskusjoner med andre prester og misjonærer. I Ivar Sæters bok, Thomas von Westen – Finnefolkets sande ven, læreren og videnskabsmanden (1926), omtaler han lektor von Westen som en som kunne være lokkende mild, så de hardeste hjerter måtte smelte, men også tordnende i sin Dom.
«La det være slutt med de djevelske noaidekunster, med gand, galder og runebommer,» sa han og fektet med hendene som han ville hive hele stellet i helvetes flammer. (…) Han påbød at alle noaideredskaper, gandfluer og runebommer skulle overleveres til fogden eller lensmannen, om ikke finnerne godvillig ville overlevere sine trolldomssaker til ham, noe de fleste gjorde.
Da Thomas von Westen forlot prestegården på Nærøy i januar 1723, hadde han over hundre runebomme i sin varetekt. Ingen av disse var like, men alle var de uttrykk for den samme samiske naturtroen. Disse brant inne i Waisenhusets Bibliotek under den store bybrannen i 1782. Også runebommens hammer tilhørte samenes «noaideredskaper».
Figur 1: Skisse av hammeren tilhørende Thomas von Westens runebomme fra 1723 med teksten «En hammer, hvormed Lappen slaaer paa Runebommen». (Kilde: Riksarkivet, KF ms. nr.233.)
Under Thomas von Westens siste misjonsreise til Finnmark, oppholdt han seg i januar 1723 hos magister Johan Randulf (1686–1735) på Nærøy prestegård sammen med misjonær Jens Kildal (1683–1767). På bakgrunn av de opplysningene Randulf fikk av disse og den kunnskapen han selv satt inne med, fullførte han sin Relation om Finnernes Afguderie i Finmarken og Norderlandene den 11. mars samme år. I ettertid har denne relasjonen blitt kalt for «Nærømanuskriptet» (Riksarkivet, KF ms. nr. 233). Til dette manuskriptet vedla han en tegning av Thomas von Westens personlige runebomme sammen med en «Kort Forklaring over Rune-Bommens Tegning».
Den siste kvelden Thomas von Westen oppholdt seg på Nærøy prestegård, satt han og Johan Randulf og diskuterte runebommens betydning.
«Disse samene oppfatter sine guder i skikkelser av menn og mennesker», sa pastor Randulf.
«De kaller også engler og djevler med mannsnavn».
«Ja visst gjør de det», svarte von Westen erkjennende.
«De har Fredagsmannen, Lørdagsmannen og Søndagsmannen, men hva betyr dette?»
«De har en mengde guder og en mengde djevler. Snart er det noaidegadze og snart er det Gilla-Sparra-Alma – de gullringers og sølvspenners mann! Så har de Govitter og Passevare Olmai og Passevare Sarva og Lodde og Gili og Rana Neyda – hvem kan holde rede på alt dette?»
Thomas von Westen viste da fram sin runebomme som han hadde fått tak i under et besøk på Rødøy – den grundigste runebommen de hadde sett. Av noaiden som hadde overlevert ham runebommen, hadde han også fått forklaring til tegnene, gandfluenes og de andre veseners forklaringer.
Trondheim katedralskole ble ikke den planteskolen for misjonen som Misjonskollegiet hadde tenkt seg. På grunn av strid med biskopen og hans sønn måtte von Westen etter en tid gi opp forsøket med å utdanne misjonærer ved latinskolen. 1719 opprettet han derfor en skole i sitt eget hus, som han kalte “Seminarium domesticum”. Her utdannet han samiske gutter til lærere. Hans private bolig i Trondheim hadde vært åpen for samer også tidligere. Fordrevne sørsamer bodde i huset under Armfelts felttog 1718.
1720 oppholdt von Westen seg i København for å gjøre rede for sin misjonsvirksomhet og samtidig presentere sine klager mot biskop Krog. Noen skriftlig beretning gav han imidlertid ikke, og hans mangelfulle regnskaper ble etter hvert en stor belastning for Misjonskollegiet. 1722 ble regnskapsførselen overført til kjøpmann Hans Hagerup, men heller ikke han greide å bringe orden i regnskapene for perioden 1716–21. Overføring av kirkene til samemisjonen ble dessuten motarbeidet av biskop Krog, noe som førte til en langvarig rettssak.
Thomas von Westen døde 1727 som en skuffet og forgjeldet mann. Han hadde brukt opp hele familiens formue på sin misjonsvirksomhet, noe hans kone aksepterte. Han ble gravlagt i Nidarosdomens kor. 1927, 200 år etter hans død, avduket Norges Samemisjon et epitafium over ham i Nidarosdomen. Kort tid etter von Westens død ble misjonsvirksomheten lagt inn under den nye biskopen, Eiler Hagerup, som hadde samme syn på samemisjonen som biskop Krog hadde hatt. Først i 1752 opprettet Misjonskollegiet et nytt “lappeseminar” i Trondheim med fokus på samisk språkopplæring, denne gangen under ledelse av professor Knut Leem.
Litteratur.
Westen, Thomas von
Westen, Thomas von
Westen, Thomas von
Westen, Thomas von
Westen, Thomas von


Foo fighter.
Foo fighter er kjent siden annen verdenskrig som en betegnelse på et lysfenomen. Den ble brukt av allierte piloter for å beskrive forskjellige uidentifiserte flyvende objekter eller mystiske fenomener som ble sett over Europa og Stillehavet.
Ordet har antagelig sin opprinnelse i en tegneserie som kom ut på 1930-tallet, "Smokey Stover". Smokey, som var en brannmann, hadde for vane å si: «Where there's foo there must be fire». Ordet "foo" kommer sannsynligvis fra det franske "feu", som betyr ild. Denne figuren ble også i en bok kalt "Smokey the Foo Fighter".


Europatouren 2006.
2006-sesongen på Europatouren startet med turneringen HSBC Champions Tournament i november 2005 og endte med Volvo Masters Andalucia i oktober 2006.
Alle turneringene frem til mars fant sted utenfor Europa, og de fleste av disse har offisiell status også på andre tourer. 2006-sesongen innbefatter fem turneringer i Kina (inkludert én i Hongkong), to i Syd-Afrika, og enkeltturneringer i Singapore, Australia, New Zealand, Malaysia, Indonesia, De forente arabiske emirater og Qatar. Fra rundt slutten av mars spiller touren hovedsakelig i Europa, og disse turneringene har som regel større premiepotter enn de som arrangeres andre steder (bortsett fra USA). Sesongen ble avsluttet med Volvo Masters Andalucia – motstykket til The Tour Championship på PGA-touren – som arrangeres i slutten av oktober.


Hans Peter Schnitler Krag.
Hans Peter Schnitler Krag (født 16. november 1794 i Meldal,
død 18. juli 1855) var prest, skolemann, forfatter og lokalhistoriker.
Faren var prest Peter Schnitler Krag (1759–1818) og moren Sophie Christine Schnitler (1766–1840). Han flyttet med familien til Røros (1797), videre til Trondheim (1805) der han tok examen artium (1814), studerte til embedseksamen (1814–19), hvorpå han ble kapellan i Stod (1819). Krag var sogneprest i Grong prestegjeld (1821–30), der han holdt gudstjenester og opplæring i kristendom for samer i Røyrvik; en statue av ham ble i 1976 reist ved Røyrvik kirke.
I 1830 ble han sogneprest i Vågå, der han etablerte og ledet en høyere almueskole med sommerkurs for lærere (1835), og ble kjent som Vågåpresten'". I perioden 1842-1848 var han sogneprest i Fredrikshald (Halden), der han ble
etterfulgt av sitt søskenbarn Magnus Brostrup Landstad.
Etter flytting til Eidsvoll (1848), grunnla han Eidsvollgalleriet (17. mai 1849), og var sogneprest, etterhvert kirkeverge samme sted inntil sin død (1855).
Krag var sønn av skolereformator i Nidaros, presten Peter Schnitler Krag (1759–1818)
og moren Sophie Christine Schnitler. Han var
bror til Sophonias Christian Krag (1803–1865) og hadde selv tre navngjetne sønner, Peter Rasmus Krag (1825–91), Hans Hagerup Krag (1829–1907) og Ole Herman Krag (1837–1916).


Slaget ved Cambrai.
Slaget ved Cambrai (20. november – 3. desember 1917) var et slag mellom britiske og tyske styrker under første verdenskrig. Det er kjent fordi det her for første gang ble brukt stridsvogner i større sammenheng. Slaget endte med britisk tap.
Cambrai er en fransk by i Nord département (Nord-Pas-de-Calais). I 1917 var det et viktig forsyningsknutepunkt for den tyske "Siegfried Stellung", også kjent som Hindenburg-linjen.
Cambrai
Cambrai


A7V.
A7V er en tysk stridsvogn fra første verdenskrig, lansert i 1918. I alt ble 22 A7V stridsvogner produsert, inkludert en uten bestykning og med treplater som pansring som ble brukt til trening og den eksperimentelle A7V-U som hadde et skrog som kopierte den britiske rombeformen deres samtidige stridsvogner brukte. A7V debuterte i kamp 21. mars 1918 ved St. Quentin og ble brukt frem til slutten av første verdenskrig.
I tillegg til stridsvognen ble chassiet brukt til å produsere over 30 A7V Gelandwagen transportkjøretøyer, tre A7V Flakpanzer ble bygget som mobile plattformer for luftverkanoner og utstyrt med to 76,2 mm kanoner, en ble bygget for å grave ut skyttergraver under navnet A7V Schützengrabenbagger og to chassier ble satt av for utvikling av A7V Funkpanzer kommunikasjonskjøretøyer.
A7V var bevæpnet med seks mitraljøser og en 57 mm kanon.
Den eneste overlevende A7V i verden er "Mephisto" som sto utstilt ved Queensland Museum i Brisbane frem til Flommen i Queensland i 2010-2011. Panzermuseum Munster i Tyskland har utstilt en kopi av "Wotan".


Schneider CA1.
Schneider CA1 (opprinnelig Schneider CA eller Schneider Char d'Assault) var den første franske stridsvognen. Den ble utviklet under første verdenskrig for å få slutt på stillstanden i skyttergravskrigen. Tanken var at stridsvognen skulle lage åpninger i fiendens piggtråd og uskadeliggjøre maskingeværstillinger. 400 Schneider CA1 ble produsert ved SOMUA i Paris mellom september 1916 og august 1918.
Utvikling.
Schneider var en større fransk våpenprodusent. Tidlig under første verdenskrig hadde de fått beskjed om å utvikle traktorer for å trekke tungt artilleri. I forbindelse med utviklingen av disse begynte Schneider å eksperimentere med beltedrift.
Design.
Schneider CA1 var bygget over et Holt traktorchassis og hjuloppheng. Skroget var formet som et båtskrog foran for å lette forseringer av skyttergraver, samme funksjon hadde to bøyde stålplater montert bak skroget. Foran var den utstyrt med en kutter for å trenge gjennom piggtrådsperringer. En 75 mm kanon var plassert i en pongtong foran på høyre side og den hadde to 8 mm Hotchkiss mitraljøser, en på hver side av skroget.
CA1 hadde som de fleste stridsvogner fra den første verdenskrig dårlig ventilasjon for mannskapet, men skruefjærene som hjulopphenget var utstyrt med gav en behageligere forsering av ulendt terreng enn hva som var vanlig. Ellers var CA1 en primitiv stridsvogn. Den var vanskelig å manøvrere, kanonens bevegelighet var begrenset og bensintankene, som var montert på sidene, tok lett fyr hvis de ble truffet. Ofte var et geværskudd nok til å sette stridsvognen i brann.
Senere varianter.
Schneider utviklet flere varianter med tårn og bedre bestykning. Disse var kjent som CA2, CA3 og CA4. Bare prototyper ble laget av CA2 og CA3 og CA4 forlot ikke tegnebrettet.
I tjeneste.
CA-1 ble levert fra september 1916, men debuterte ikke i kamp før 16. april 1917 ved Berry-au-Bac. 132 CA1 fordelt på åtte kompanier deltok, men med store tap. 76 ble i alt ødelagt av fiendtlig ild. 57 av fiendtlig artilleri og de fleste av de resterende av at bensintankene tok fyr.
Omtrent 400 CA1 ble bygget, men en del av disse uten kanon og mitraljøser og brukt som transportkjøretøyer. En prototype ble bygget med en 47 mm kanon i et lite tårn og fikk navnet CA2. Den ble aldri satt i produksjon, men førte til at Schneider CA ble CA1. Mot slutten av krigen ble Schneider CA1 faset ut til fordel for Renault FT-17.
Etter første verdenskrig.
Etter krigen ble noen av stridsvognene bygget om til støtteroller. Noen ubevæpnede CA1 ble overført til den amerikanske hæren i Frankrike i 1918. Seks vogner ble solgt til Spania som var i aksjon i Marokko mellom 1923 og 1926. De fire gjenværende vognene tok del i den spanske borgerkrigen på republikanernes side.
Det finnes kun en Schneider CA1 igjen, den er utstilt ved Musée des Blindés i Frankrike og er den eldste kjørbare stridsvognen i verden.


T-35.
T-35 var en tung sovjetisk stridsvogn med fem tårn, produsert på 1930-tallet og i begrenset bruk under andre verdenskrig. Den viste seg å være lite effektiv i kamp. Bestykningen i hovedtårnet var en 76,2 mm kanon og i de fire mindre tårnene henholdsvis to 37 mm kanoner og to 45 mm kanoner. T-35 hadde et mannskap på 11 og veide 45 000 kg.


Røyrvik Bygdatun.
Røyrvik Bygdatun er et bygdemuseum i i Røyrvik kommune, ved
Røyrvik kirke. Det ble etablert i 1985 under ledelse av
Museet består av et tun med verneverdige gårdsbygninger, deriblant hovedlåna «Nyvikstugu». I nærheten er også en sørsamisk avdeling med gamme og bur. Utstillingsrom kan man finne i hovedlåna, der spesielt mange jerngjenstander er utstilt. Bygdas gruvehistorie er vist i Gjersvika, der museet har en tømmervilla fra 1913 i dragestil, opprinnelig bygd som direktørvilla for Grong Gruber. Bygdespelet i Røyrvik fremføres på tunet.


Luftlandsetting.
Amerikanske soldater på en øvelse
En luftlandsetting er en militær operasjon for å sette militære styrker ("luftbårne styrker") på bakken ved hjelp av fallskjerm, glidefly eller direkte fra helikopter.
En luftlandsetting foregår (som oftest) bak fiendens linjer, som regel som en støtte til en større militær operasjon. På grunn av vektbegrensninger kan soldatene bare ta med seg håndvåpen, mens lette kjøretøy og lett artilleri må landsettes i fallsjerm fra transportfly, eller landsettes fra helikoptre eller ved hjelp av glidefly.
Infanteri sluppet i fallskjerm ser på seg selv som "spesialtrente" soldater, og innehar "fallskjermvingen", mens tropper landsatt via glidefly, helikopter, og transportfly landet på flyplass, normalt regnes som "regulært" infanteri.
Eksempler er tysk landsetting av soldater på Fornebu under andre verdenskrig og amerikanske operasjoner med større antall helikoptere under Vietnam-krigen. Mest kjent for luftlandsetting med glidefly var Airspeed Horsa som ble benyttet av britene under invasjonen i Normandie 6. juni 1944


Brandy Norwood.
Brandy Rayana Norwood (født 11. februar 1979) er en amerikansk soulsangerinne.
Hun er født i McComb, Mississippi, men familien bodde senere i Los Angeles, California. I barndommen viste hun interesse for musikk og musikalske opptredender. Hun var med på mange slags show siden begynnelsen av 1990-årene, og hun sang med på platene til gruppene Norment og Immature. Siden oppnådde hun noe oppmerksomhet med tittelrollen i den afroamerikanske sit-comen "Moesha". Sitt virkelige gjennombrudd fikk hun med albumet "Never say never". Hun har også siden spilt i flere filmer.
Hun var også dommer i sesong 1 av America's Got Talent sammen med David Hasselhoff og Piers Morgan.
Album.
Norwood, Brandy
Norwood, Brandy


Stridsvognmine.
Snitt av en typisk stridsvognmine
En stridsvognmine er en landmine spesielt laget for å slå ut fiendtlige stridsvogner. De er gjerne mindre følsomme og har mer eksplosiver enn antipersonellminer. De ble først tatt i bruk i større utstrekning under andre verdenskrig.


Utarmet uran.
Utarmet uran er uran som i hovedsak består av isotopen 238U, og inneholder forholdsvis mindre av isotopene 235U og 234U enn naturlig forekommende uran. 238U er ikke spaltbar nok til å holde i gang en kjernefysisk kjedereaksjon – i motsetning til 235U, og i anriking av uran økes andelen av 235U på bekostning av 238U. Utarmet uran er dermed et restprodukt fra anrikingsprosessen av uran, og er uegnet som kjernefysisk brensel.
Egenskaper.
Uran er forholdsvis lite radioaktivt, og har en giftighetsgrad som bly eller kadmium. (Innholdet av plutonium er gjerne ca 10 ppb (milliarddeler). Det har høy tetthet (egenvekt) og selvantenner i luft hvis det er finfordelt.
Anvendelse.
Utarmet uran har både sivile og militære bruksområder, men begge er forbundet med en viss kontrovers. Det kan brukes til å fremstille den spaltbare plutoniumisotopen 239Pu, og er effektivt som panserbrytende ammunisjon.
Den viktigste egenskapen utarmet uran har i ammunisjon, er egenvekten (19 160 kg/m³), som er høyere enn blys (11 340 kg/m³). Et prosjektil av uran har dermed større kinetisk energi (bevegelsesenergi) enn tilsvarende blyprosjektiler. Dette gir økt gjennomtrengnings- og ødeleggelseskraft. Det er også meget hardt, så det vil kunne trenge gjennom stålpanser.
Sivile bruksområder for utarmet uran utnytter stoffets høye egenvekt og evnen til å stoppe gammastråler. Siden utarmet uran har høy tetthet, brukes en mindre mengde i enden av vingene på større fly. Dette reduserer vingens egensvingefrekvens slik at ikke vingen går fort opp og ned. Det kan også brukes som ballast i seilbåt-kjøler. I radiografiske apparater som bruker gammastråler, anvendes utarmet uran som strålingsskjerming. Utbredt sivil anvendelse begrenses av at uran korroderer lett.


Flammekaster.
En flammekaster er et våpen som skyter ut brennende væske. Flammekastere har også et visst sivilt bruksområde innenfor skogbruk. Den første moderne flammekasteren ble utviklet av tyskeren Richard Fiedler i 1901. – Jf. gresk ild.


Yusuf Islam.
Cat Stevens eller Yusuf Islam (født 21. juli 1948) er en engelsk sanger og låtskriver.
Han ble født "Steven Demetre Georgiou" i London i England av svensk mor og gresk far. Fra 1966 til 1978 gav han ut populærmusikk under navnet Cat Stevens. Han skrev det aller meste av materialet selv.
23. desember 1977 konverterte han til islam og tok navnet "Yusuf Islam". Han trakk seg deretter tilbake fra offentligheten og stiftet familie. I 1989 skapte han sterke mediereaksjoner på grunn av uforsiktige kommentarer omkring Salman Rushdie-saken.
I 2004 ble Islam nektet adgang til USA, angivelig fordi et navn som lignet hans stod på en liste over uønskede personer.
I 2005 samarbeidet han med den svenske regissøren Anders Albien om en musikal med arbeidsnavnet "Moonshadow", bygd omkring Cat Stevens-sanger. Planlagt premiere er 2006/07.


Laserbelyser.
En laserbelyser er en innretning for å belyse et mål med laser-lys. Et våpen, for eksempel en bombe, med de rette sensorer kan da heime inn mot målet.


Røyrvik kirke.
Røyrvik kirke er en langkirke i Røyrvik kommune. Nybyggere og samer i Røyrvik fikk tillatelse til å bygge kapell etter kongelig resolusjon 16. februar 1828. De samme samer stod for oppførelsen, og bygningen i tømmer ble innviet 11. september 1828, med plass til 180. Opprinnelig navn var «Rørvigens capell».
I denne periode rådet presten i Grong Prestegjeld, Hans Peter Schnitler Krag. Kapellet var i mange år åsted for «Storpreka», der lensmann og prest i flere dager avholdt de nødvendige kirkelige funksjoner som dåp, konfirmasjon og bryllup. På kvelden var det fest.
Den rødmalte bygningen ble restaurert i 1901 (arkitekt O. Alfstad), ble hvit, og fikk da status som kirke.
Maleriet av «presten Krag» ble gitt som gave. Døpefatet av tinn kom i 1828, antakeligvis fra Nærøy.
Dagens tyskbygde orgel tilkom i 1926.
I 1959 ble kirken del i det nyutskilte Røyrvik og Namsskogan prestegjeld.
Av prester nevnes Bjarne Tvete og Odd Rønneberg.


Tren.
Tyske trenenheter ved østfronten under første verdenskrig
Tren (fra fransk, av "trainer" «slepe», sammenlign med engelsk "train" «tog») er militære forsyningsavdelinger, forsyningskjøretøyene i en militær avdeling eller en kolonne med slike kjøretøyer. Trenet er ofte en egen våpenart.


Lockheed C-5 Galaxy.
Lockheed C-5 Galaxy er et amerikansk militært transportfly. Flyets hovedformål er strategisk luftfrakt, noe som vanligvis betyr frakt av tung last over lange avstander, gjerne mellom verdensdeler. Det er det største flyet i det amerikanske luftforsvaret, og er et av verdens største fly. Flyet ble konstruert og produsert av Lockheed, og er kun i bruk av USAF.
Historie.
Den første C-5A Galaxy kom av samlebåndet 2. mars 1968. 30. juni samme år tok flyet til vingene første gang.
C-5A var ferdig utprøvet i desember 1969, og ble da overført til Altus Air Force Base i Oklahoma. Den første operative Galaxy ble levert i juni 1970.
På midten av 70-tallet ble det oppdaget sprekkdannelser i vingene på mange av flyene. På grunn av dette ble lasten satt til maksimalt 22 700 kg per fly. For å øke løfteevnen og levetiden gjennomgikk 77 C-5A i perioden 1981 til 1986 et modifikasjonprogram der vingekonstruksjonen ble endret. I den nye vingekonstruksjonen ble det brukt en ny aluminiumslegering som ikke hadde eksistert ti år tidligere.
Den første C-5B, som hadde forbedringer slik som styrket vingekonstruksjon og oppdaterte flyinstrumenter, ble levert i januar 1986. C-5 produksjonen ble avsluttet da den siste C-5B modellen ble levert i april 1989. I tillegg til endringer i avionikk og vingekonstruksjon inneholder C-5B over 100 andre endringer for å forbedre pålitelighet og vedlikehold.
To spesielt modifiserte C-5C varianter ble tilpasset for NASA. Disse to flyene ble modifisert med større lasterom, for blant annet å transportere satellitter. Dette var bare en av mange modifikasjoner. Selv om flyene er eiet av NASA blir de fløyet av personell fra det amerikanske luftforsvaret.


Stortingets helse- og omsorgskomité.
Bent Høie leder Stortingets helse- og omsorgskomité 2009 - 2013
Stortingets helse- og omsorgskomité er en fagkomité i Stortinget. Den behandler saker om helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester, folkehelsearbeid, rusmiddelpolitikk og legemidler.
Medlemmer 2009 - 2013.
Helse- og omsorgskomitéen har 15 medlemmer i perioden 2009 – 2012.


Industriell design.
Industriell design eller industridesign er en spesialisert form for design, som innebærer utvikling, planlegging og formgivning av industrielt fremstilte produkter.
Det er ulike retninger innen industridesign. Denne formen for design kan ses på som en anvendt kunstform hvor estetikk og brukervennlighet på et industrielt fremstilt produkt forbedres. Denne formen for design kan også ses på som en integrert del innenfor produktutvikling hvor produktets egenskaper utvikles både med hensyn til estetikk, bruksfunksjoner og produksjonsteknologi.
Man kan ta for seg aspekter innenfor designen som sansbare opplevelser som form, farge, tekstur, lyd og setter disse i forhold til produktets brukbarhet og ergonomi. En industriell designer kan også se på produksjonsprosessen av produktet, materialvalg og måten produktet blir presentert ovenfor sluttforbruker. Bruk av en industridesigner i en produktutviklingsprosess kan øke produktets verdi ved å øke brukbarheten, redusere produksjonskostnader og/eller gjøre produktet mer tiltalende for potensielle kjøpere.
Produktdesign fokuserer på produktet ene og alene, mens innenfor industriell design har man en bredere fokus på konsepter, produkt, systemdesign og prosess.
Interaksjonsdesign på sin side kan ses på som et felt innen industriell design der man ser på hvordan mennesket interagerer med produktet, dette være seg per skjerm eller ved hjelp av knapper og brytere på selve produktet.
Produktdesign, interaksjonsdesign og industriell design kan ofte overlappe felt slik som brukergrensesnittdesign, systemdesign, informasjonsdesign og brukersentrert design.
Industriell design undervises i Norge ved Industriell design (NTNU) – NTNU, avdeling for ingeniørfag ved Høgskolen i Østfold og ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo


Magnus Brostrup Landstad.
Dikterpresten og folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad (1802-1880)
Magnus Brostrup Landstad (født 7. oktober 1802 i Måsøy, død 8. oktober 1880 i Kristiania) var en norsk prest, salmedikter, folkeminnesamler og salmebokutgiver. Han var fetter av Hans Peter Schnitler Krag.
Bakgrunn og arbeid.
Landstad flyttet med faren Hans Landstad (1771–1838) som også var prest, først i 1806 til Øksnes, til Vinje i 1811 og til Seljord i 1819. Han tok teologisk embedseksamen ("cand.theol") i 1827, og arbeidet deretter som residerende kapellan i Gausdal. Han ble gift med Hadelandprestens datter, Wilhelmine Margrete Marie Lassen, i 1828.
Magnus Brostrup Landstad ble sokneprest i Kviteseid i 1832, der han og familien ble sterkt svekket av lungesykdom det første året. Han overtok 1839 prestekallet i Seljord etter farens død. I 1849 flyttet han med kone og tolv barn til Fredrikshald (Halden), hvor han fikk et prestekall, og ble deretter prost i Borgersyssel prosti. Landstad var prest i Sandar fra 1859.
Magnus Brostrup Landstad ble tildelt St. Olavs Orden i 1870. Etter et slagtilfelle i 1874 flyttet han til Christiania.
Det er spesielt som salmedikter og folkeminnesamler Landstad har gjort seg bemerket. I Seljord ligger Landstad-instituttet, oppkalt etter ham.
Landstad og Aasen.
I 1845 oppholdt Ivar Aasen seg nesten fire måneder i «den udmærket smukke Sillejordsdal», som han kalte Seljord. Både da og siden hadde han mye kontakt med den ni år eldre Landstad om utviklingen av et norsk skriftspråk, uavhengig av dansk. «Bonden har den Ære at være Sprogets Redningsmand,» mente Aasen. Landstad sa at «I vort Skriftsprog vandre vi som i et fremmed Land», og hadde som utgangspunkt «lidt mindre tydsk-dansk, og en Smule mer Norsk» som gradvis skulle bli rent norsk. Aasen hjalp ham med å revidere språket i hans salmebok-utkast, som skulle bedømmes av en offentlig oppnevnt komité i hovedstaden. Imidlertid syntes både komitéen og de lokale bøndene at blandingsspråket som ble resultatet, var smakløst og nærmest drev gjøn med salmeteksten.
«Er det en Forbrydelse, når jeg synger og skriver for det norske Folk?» spurte Landstad indignert, men folk reagerte på former som «Du som sid i Kirken». Det skal være "sitter" på norsk og "sidder" på dansk – "sid" er verken norsk eller dansk. «Du vil naadig se adende», fortsatte han, men det heter "attende" på norsk, og på dansk finnes ikke ordet "adende". En kjepphest hos Landstad var også at ordet «som» brukes lite i norsk, og derfor kan sløyfes helt, slik at han skrev «Du er den Enest, frelse kan» og «Hvad er et Menneske, her sviv». I virkeligheten innehar «som» syvendeplassen blant de mest brukte norske ordene. Like feilaktig avskrev Landstad dialekten i Halden, der han hadde vært prest i ni år, som «mindre ægte» enn dialektene i fjellbygdene. Han tok i bruk norrøn genitiv, som «Vilje Mands» og «Naaderne Guds», men stavet på samtidens dansk – dette frarådet Aasen. Landstad anså også feilaktig ord som «ansvar» og «spott» som tyske, og ville ha dem «sopt ut» (idet han like feilaktig trodde at «å feie» er et tysk verb). Da Aasen gjorde ham oppmerksom på at ordene fantes i norrønt, godtok han dem, men ordet «vesen» (et tysk innlån) kunne han ikke fordra: «Gud skje Lov, at dette Væsen ikke findes i min Salmebog.» I den endelige utgaven av salmeboken måtte han stryke de fleste dialektordene, og i den autoriserte versjonen fra 1924, "Landstads reviderte", har man nøyd seg med å fornye språket i tråd med vanlig norsk dagligtale.


Marmor.
Marmor (gresk: "marmaros", «skinnende stein») er en metamorf bergart som hovedsakelig består av mineralet kalsitt (en krystallinsk form for kalsiumkarbonat CaCO3), som betyr at steinen inneholder mye kalsium, karbon og oksygen. Steinen har en utstrakt bruk som materiale til skulpturer og bygninger, og har i tillegg en mengde andre bruksområder. Det er også store forekomster av marmor i Norge.
Innen kunsthistorie og arkeologi brukes marmor som betegnelse også på andre steinarter som brukes i skulptur og arkitektur, inkludert sandstein og granitt.
Opprinnelse.
Marmor dannes når de sedimentære bergartene kalkspat eller dolomitt smelter og siden forsteines igjen, noe som betyr at marmor er en metamorf bergart. Utgangspunktet kan for eksempel være avsetninger på havbunnen av skjell og skalldyr som er forsteinet til kalkstein. Temperaturen og trykket som er nødvendig for å danne marmor ødelegger vanligvis eventuelle fossiler og sedimentær tekstur i den opprinnelige steinen.
Marmortyper.
Den berømte italienske marmoren fra Carrara er helt hvit og har sin opprinnelse som kalkspat. Den har vært brukt til marmorskulpturer siden oldtiden. Marmor har vært favorittmaterialet til greske og romerske billedhoggere og arkitekter, og er blitt et kulturelt symbol for tradisjon og forfinet smak. I folketradisjonen assosieres marmor med det astrologiske tegnet "tvillingene". Ren hvit marmor er også symbol på renhet, udødelighet og står for suksess i utdanning.


Blodplate.
Blodplater, trombocytter (fra gresk: "thrombos" = plugg, propp), er viktige for at blodet størkner (koagulerer), etter at man har fått et åpent sår. De er små (1,5-4 μm) diskformede, kjerneløse cellefragmenter som sirkulerer i blodet. Ved sårskade aktiveres blodplatene av kollagenfibre som blottlegges.
Få eller manglende funksjon av blodplater i blodet gir blødningstendenser. Noen blødere mangler dette stoffet helt eller delvis, mens for høye nivåer av blodplater kan gi økt risiko for trombose (tilstopping av blodkar).
Blodplater dannes som avsnøringer av cellemembranen til megakaryocytter, celler som finnes i benmargen. Blodplater eller trombocytter er kjerne- og fargeløse dannelser, mindre enn de røde blodlegemene. De hjelper blant annet blodet å koagulere ved skader. Det finnes ca 200 000- 400 000 trombocytter per kubikkmillimeter blod.
Blodplater må oppvares i maximum 22 grader for å ikke bli ødelagt. Derfor er det veldig viktig å regulere temperaturen i blodbanker. 20 % av blodplatene blir fornyet hver dag, nedbrytingen skjer i leveren og milten.
Det finnes mange forskjellige blodplater som er med på å bestemme blodtypen. Noen kvinner som har den sjeldne blodtypen HPA 1bb kan utvikle et antistoff mot blodplater som igjen kan bli overført til fosteret. Dette kan føre til blodplatemangel og von Willebrands syndrom, som er en arvelig blødersykdom.
Blodplatemangel eller nedsatt funksjon av blodplatene kan også ha andre årsaker: Medisinering, strålebehandling og sykdommer som for eksempel kreft eller leukemi. Blødersykdom har flere årsaker, men en av dem er at blodplatene er så få, eller har så nedsatt funksjon at de ikke får blod til å levre seg når man får et sår. Dette betyr at man i teorien kan blø i hjel av et lite sår.
Hos endel blødere sees mangel av Faktor VIII som er et eggehvitestoff som er med i en kaskade av aktivering av inaktive til aktive substanser. Heldigvis kan man få medisiner. En K-vitamin sprøyte, eller å tilføre en konsentrasjon av blodplater er vanligst. Den mest kjente bløderen var tsarina Victoria av Russland. Hun var bærer av von Willebrands syndrom.
Morfologi.
Blodplater er anukleære (uten cellekjerne) og diskformet når de ikke er aktiverte, fra 1,5-4 μm i diameter. De dannes fra megakaryocytter i beinmargen. Den fysiologiske levetiden er ca. 7 dager i blodet, slik at 20% av blodplatene nydannes hver dag. Nedbrytningen av blodplater skjer i det reticulo-endotheliale systemet som leveren og milten utgjør. Aktivering av blodplater av agonister som ADP eller trombin eller ved adhesjon fører til en form-endring med dannelse av «armer» (pseudopodier). Overflaterarealet øker da fra ca. 8 til ca. 13 μm².
Den perifere sonen.
Den perifere sonen består av cytoplasmamebranen, et fosfolipid dobbeltlag med diverse glykoproteiner, proteiner og mykopolysakkarider (glykokalyx) på den ekstracellulære siden. En asymmetrisk fordeling av fosfolipidene er et viktig trekk (se senere); fosfatidykcholine og fosfatidyletanolamin dominerer på utsiden av membranen mens fosfatidylinositol og sfingomyelin dominerer innsiden av membranen.
Den strukturelle sonen.
Ligger innenfor den perifere sonen og består av microtubuli omgitt av strukturelle proteiner (hovedsakelig actin og actin-bindende protein). Komponentene i den strukturelle sonen bidrar til at blodplaten beholder sin diskoide for når den ikke er aktivert, og ved formendringen som skjer når blodplaten aktiveres.
Organellesonen.
finnes i cytoplasma og består av mitokondrier, glykogenlagre og tre forskjellige typer av lagringsvesikler: Dense bodies (inneholder ADP, ATP, Ca2+ og serotonin), alpha granuler (inneholder enzymer, adhesjonsproteiner, vekstfaktorerm cytokin-liknende proteiner og koaguasjonsfaktorer) og lysosymer (inneholder arabinoside, galactosidase, glucoronidase, acetylglucosidamidase, elastase, collagenase og cathepsin).
Membransystemet.
består av et kanalsystem som er forbundet med platens overflatemembran og et "dense tubular system". Dette andre systemet er dannet fra røft endoplamatisk reticulum (RER) hos megakaryocyttene. Det er et av hovedlagringsplassene for frie kalsiumioner, som spiller en hovedrolle i platens metabolisme og aktivering.
Adhesjon.
Primær adhesjon av inaktive blodplater til et skadet blodkar er det første trinnet i en "primær hemostase" (stopping av blødning). Når allerede aktiverte blodplater fester seg til subendoteliale strukturer kalles det sekundær adhesjon. Primær adhesjon fører til formforandring, spredning og aktivering av tilstøtende blodplater med påfølgende sekresjon av vesikkelinnhold og dannelse av aggregater.


Patricia Arquette.
Patricia Arquette (født 8. april 1968 i Chicago i Illinois) er en amerikansk filmskuespiller.
Patricia Arquette er datteren til den avdøde skuespilleren Lewis Arquette, og datterdatter av den avdøde komikeren Cliff Arquette. Hun er søster av skuespillerne Rosanna Arquette, David Arquette og Alexis Arquette.
Arquette var gift med Nicolas Cage fra 1995 til 2001.
Arquette og skuespillerkollega Thomas Jane er foreldre til en jente med navnet Harlow Olivia Calliope.
Arquette vant en Emmy i 2005 for sin rolle som mediumet Allison DuBois i "TV-serien "Medium"".


Panservernmissil.
Et panservernmissil, også omtalt som ATGM (engelsk Anti-Tank Guided Missile), er et missil laget spesielt for å bekjempe tungt pansrede kjøretøyer som stridsvogner og stormpanservogner. De varierer i størrelse fra bærbare skulderavfyrte våpen, til systemer som kun kan avfyres fra kjøretøyer eller fly.
Man klassifiserer som regel panservernmissiler som enten "MCLOS" (Manual Command Line Of Sight) eller "SACLOS" (Semi-Automatic Command Line Of Sight). MCLOS forutsetter at skytteren kan se missilet gjennom hele flukten og styre det til målet ved hjelp av en stikke, mens SACLOS gjør at det er nok at siktemidlene peker på målet fram til missilet treffer.
Mer avanserte systemer bruker lasermarkering eller TV-kameraer i selve missilet for å utpeke mål, og noen er også såkalt «fire-and-forget».
De fleste panservernmissiler har stridshode med hulladning.
Noen eksempler på panservernmissiler er den USA-produserte BGM-71 TOW, britiske Swingfire, den svenske Bofors Bantam, den fransk-tyske Euromissile MILAN og russiske AT-3 Sagger.
Panservernvåpen som RFK eller M72 er ikke panservernmissiler, siden de ikke har noe styringssystem.


7,62 x 51 mm NATO.
7,62 x 51 mm NATO er en patron for rifle som ble introdusert i 1954 sammen med USAs M14-rifle. I Norge har patronen i lengre tid vært i bruk i AG-3 og MG-3.
Patronen ble bygget på .308 Winchester som kom kun to år tidligere. Den var i lengre tid standardkaliber for håndvåpen i NATO, og var mye i bruk i andre land også. Fra sent på 1960-tallet begynte USA å gå over til 5,56 x 45 mm NATO, og dette ble etter hvert den nye standarden i alliansen. Pr 2012 brukes 7,62 mm for det meste i maskingeværer og skarpskyttergevær, deriblant Rheinmetall MG3, Fabrique Nationale MAG og Heckler & Koch HK417.


12,7 x 99 mm NATO.
12,7 × 99 mm NATO eller.50 BMG er en patron for maskingevær opprinnelig utviklet i 1910-årene for M2 Browning maskingevær. Det er bygget som en oppskalert .30-06 Springfield. Siden 1980-årene har den også vært i bruk i skarpskytterrifler. Når patronen brukes i automatvåpen, er den lenket sammen med metalledd i belter.
Historie og utvikling.
Konseptet for kaliberet ble tatt fram av John Browning under første verdenskrig som et svar på behov for luftvernvåpen. Patronen er basert på en.30-06 i større skala, og maskingeværet var en Browning M1919/M1917 som også var skalert opp. Dette våpenet stammet fra århundreskiftet, men fikk navnet sitt da det amerikanske forsvaret tok det i bruk i 1917. Det nye maskingeværet, kalt Browning M2, ble tatt i bruk på fly og bakken. Flere forskjellige ammunisjonstyper, som panserbrytende og brannstiftende, ble tatt i bruk og gjorde at det ble et utbredt våpen med flere bruksområder.
Under andre verdenskrig ble 12,7 mm brukt til å bryte gjennom panseret til lettpansrede kjøretøyer og fly. Siden 1950-tallet ble evnen til å stå i mot ild fra 12,7 mm våpen et krav for en rekke pansrede personellkjøretøy, noe som gjorde at ammunisjonen mistet noe av sine bruksområder. Maskingevær som avfyrer 12,7 mm er fremdeles i bruk, men størrelsen og vekten på våpenet gjør det noe mindre praktisk i bruk. Når det er montert i faste installasjoner og på kjøretøyer så gjør den økte rekkevidden og presisjonen i forhold til lettere kalibere at det fremdeles er standard bestykning på pansrede kjøretøyer.
På 1980-tallet kom Barrett med sin M82 og andre lignende våpen, og 12,7 mm fikk en rolle som kaliber for militære skarpskyttere. På grunn av virkningen i målet brukes slike våpen som regel mot materiell.


Sikte.
H&K MP5 maskinpistol med rødpunktsikte på topp og lasersikte under løpet
Et sikte betegner de siktemidler, dvs. hjelpemidler som en skytter har til disposisjon for å rette inn våpen av forskjellige typer mot mål. For håndvåpen er typiske siktemidler dioptersikte, rødpunktsikte og kikkertsikte. Større våpen som kanoner og missiler har som regel sikter med både optiske og elektroniske komponenter.


Avstandsmåler.
En avstandsmåler er et verktøy som måler avstanden fra observasjonspunktet til et mål. Noen typer bruker aktive metoder som laser, sonar eller radar for å måle avstanden, mens andre typer bruker trigonometri.
Avstandsmålere brukes blant annet innen jakt, industri, samt av militære.


Nattsyn.
Nattsyn beskriver forskjellige biologiske og teknologiske metoder for å se under svært lave lysforhold. De fleste metodene bruker ett av to prinsipper; utvidet spektrum eller forsterket intensitet.


Kampånd.
Kampånd eller moral er evnen til å beholde troen på en institusjon eller et mål. Den uttrykkes gjerne gjennom selvsikkerhet, positivitet, disiplin og villighet til å utføre tildelte oppgaver.
Til tross for kampåndens uhåndgripelige natur, kan den bli påvirket av materielle faktorer som lønning, mat og fysisk beskyttelse.
I psykologisk krigføring kan et av målene være å bryte ned fiendes kampånd.


Periskop.
Et periskop er et instrument for observasjon fra en skjult posisjon. Periskop (av gresk "peri", omkring, og "skopein", se), kikkert med langt rør, prismer og optiske linser, beregnet til bruk i loddrett stilling, for eksempel i ubåter og skyttergraver. De enkleste formene består av et rør med speil satt parallelt til hverandre og i 45° på linjen mellom dem. Denne typen periskop ble brukt til å observere fra skyttergravene under første verdenskrig. Mer avanserte periskoper med prismer i stedet for speil brukes på ubåter. Periskoper brukes også til all observasjon av utenomverdenen når en stridsvogn kjører med stengte luker.
- Et periskop virker som en avansert kikkert. For at dette skal brukes kan vi ikke være dypere enn 13,5 meter (ellers rekker ikke periskopet over vannflaten). Periskopet har også infrarødt kamera som gjør det mulig å se i mørket.


Skjema.
Skjema (formular) for oppløsning av sameie
Et skjema "(formular)" var opprinnelig et forhåndstrykket dokument for registrering av spesifikk informasjon. Med informasjonsteknologi har det også blitt mulig og ofte mer effektivt med elektroniske skjema, gjerne koblet mot databaser. Skjemaet inneholder avmerkede felter som skal fylles inn med etterspurt informasjon.
Skjemaet er laget av en innsamler av data for å standardisere svarene, slik at de kan brukes enten i en statistikk eller til å registrere dataene i et register som kan brukes av innsamleren.
Skjema er også et begrep som brukes i Jean Piagets læringsteorier.


Fylkesvei 417.
Fylkesvei 417 (Fv417) går mellom Renstøl i Gjerstad og Bråten i Vegårdshei.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


ABC-våpen.
ABC-våpen (også kalt ikke-konvensjonelle våpen) er et samlebegrep som brukes om de tre hovedgruppene av «utradisjonelle» våpentyper: atomvåpen, biologiske våpen og kjemiske våpen. Forkortelsen "ABC" kommer av de engelske begrepene: "Atomic, biological, chemical". De siste årene har også begrepet masseødeleggelsesvåpen (engelsk: "Weapons of Mass Destruction" eller "WMD") blitt mye brukt i omtale av disse våpnene. På engelsk og i NATO har forkortelsen CBRN (engelsk: "Chemical, Biological, Radiological, Nuclear") tatt over for ABC.
ABC-våpen er konstruert for å drepe et stort antall mennesker, hovedsakelig sivile. ABC-trusselen tvinger også militært personell til å bruke beskyttelsesutstyr som begrenser deres bevegelsesfrihet og utholdenhet.


Fylkesvei 418.
Fylkesvei 418 (Fv418) går mellom Aspelund i Risør og Egddalen i Gjerstad.
Traséen fra Aspelund til Sundebru var tidligere del av europavei 18. Traséen fra Sundebru til Egddalen er 7,5 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Paul Okkenhaug.
Paul Okkenhaug (født 30. juni 1908 i Frol i Levanger, død 30. november 1975) var en norsk komponist. Han er mest kjent for musikken til "Spelet om Heilag Olav", som fremføres ved Stiklestad kultursenter hver sommer.
Biografi.
Paul Okkenhaug vokste opp og hadde sitt livslange virke i Levanger i Nord-Trøndelag. Her var han gårdbruker på gården Øvre Okkenhaug. I tillegg hadde han et mangfoldig virke innen musikk, som komponist, organist og kirkekorleder, pianist og lærer. Han fikk sterke kulturelle impulser i sitt barndomshjem gjennom en far som spilte fele og en mor som skrev bøker.
På gården Øvre Okkenhaug skapte Paul og kona Magnhild (1908–2008) et særpreget, kulturelt miljø. Okkenhaug ble i unge år kjent med kunstnerbrødrene Elliot og Louis Kvalstad fra Namdalen. De brukte det gamle tørkhuset på Øvre Okkenhaug – der kornet ble tørket i gamle dager – som atelier og dikterstue, og bosted. Senere forberedte Jakob Weidemann sin første utstilling her, og Okkenhaug selv brukte Tørkhuset som komponiststue. Fra gården er det utsikt mot Frolfjellet, der komponisten hentet krefter, søkte stillhet og inspirasjon.
Paul Okkenhaugs formelle musikkutdannelse var som organist. Han avla eksamen ved Musikkonservatoriet i Oslo som 20-åring. Et tiår senere kom han i gang med komposisjonsstudier, blant annet hos Bjarne Brustad, David Monrad Johansen og noe senere hos Geirr Tveitt. Han fikk statens komponiststipend og kom til København, hvor Dagmar Borup ble en viktig lærer.
Sammen med kollegene Ludvig Nielsen (1906–2001) og Per Hjort Albertsen (1919–) i Trondheim utgjorde Okkenhaug i mange år en meget viktig komponistgenerasjon i Trøndelagsregionen. Et samarbeide mellom disse komponistene, resulterte i "Norsk Tonesamling" fra 1964, med Okkenhaug som medredaktør i lag med Ludvig Nielsen og Per Hjort Albertsen.
Paul Okkenhaugs komposisjoner omfatter verker for orkester, kor, scene, klaver, orgel, kammerbesetninger og sang. For mange er musikken hans først og fremst knyttet til Spelet om Heilag Olav, som fremføres årlig ved Olsoktider på friluftsscenen på Stiklestad. Spelet har en helt sentral plass blant våre nasjonale friluftsspill og oppleves av om lag 20 000 mennesker hvert år.
Okkenhaug komponerte i en nasjonal, senromantisk stil, også med trekk fra impresjonismen. Han hadde det enkle og folkelige som forbilde i sine melodier. Både i melodiene og i harmonikken fikk han sterke impulser gjennom de gamle kirketoneartene.
Fra 1949 virket Okkenhaug fast som organist iLevanger kirke. Mange besøkte kirken for å høre hans orgelspill og eminente improvisasjonskunst. Levanger kirke står sentralt som lokalisering for deler av aktivitetene i jubileumsåret 2008.
Paul Okkenhaug-dagene.
Levanger kommune og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) tok i 2001 initiativ til å arrangere Paul Okkenhaug-dagene for første gang. En direkte bakgrunn for dette var den interessen som utgivelsen av hans komposisjoner i samlingen "Fra koral til barcarole" hadde skapt. Paul Okkenhaug-dagene ble gjentatt i 2005. I jubileumsåret 2008 er arrangementet utvidet til også å omfatte friluftskonsert på Levanger torg 15. juni, selve 100 årsdags-feiringen i Levanger kirke 30. juni og to av konsertene under årets Olsokdager på Stiklestad. Selve Paul Okkenhaug-dagene arrangeres så i tiden 23.–26. oktober. Levanger kommune og HiNT står som eiere av dette prosjektet, og med Stiklestad nasjonale kulturhus som nær samarbeidspart.


Ernest George Ravenstein.
Ernest George Ravenstein (født 1834 i Frankfurt, Tyskland, død 1913) var en britisk statsviter av tysk opphav. Han flyttet fra Tyskland til England i 1852.
Ravenstein blir også kalt geograf og samfunnsgeograf.
Forskningen.
I 1885 ble hans verk, "The Laws of Migration", publisert i «Journal of the Royal Statistical Society». Her hevdet han å ha påvist at migrasjon som fenomen har bestemte karakteristikker og mønstre. Dette arbeidet førte til elleve «flyttelover», eller «migrasjonslover».
Bakgrunnen for disse migrasjonslovene var fremveksten av industrisamfunnet i siste halvdel av 1800-tallet, og dets virkninger på arbeidsmønsteret for Europas og Nord-Amerikas befolkning. Denne fremveksten omfavnet oppstart av fabrikker og storproduksjon, jernbaner og annen kommunikasjon.
Mulighetene for å flytte på seg, samt mulighetene for arbeid, både i art og varighet, var i endring. Folk flyttet fra rurale til urbane strøk, og er det fenomenet Ravenstein forklarte og antesiperte gjennom sine Laws of Migration.


Ernst Wollweber.
Ernst Wollweber (født 18. oktober 1898 i Hannoversch Münden, død 3. mai 1967 i Øst-Berlin) var en tysk kommunistisk politiker. Han var DDRs «minister for statssikkerhet», dvs. sjef for Stasi, fra 1953 til 1957.
Tidlig liv.
Under Novemberrevolusjonen 1918 deltok han i matrosopprøret i Kiel og ble medlem i soldatråd. I
1919 ble han medlem i KPD og deltok i "Marsopprøret" i Sentral-Tyskland 1921. I
1932 ble han leder i det tyske kommunistiske sjømannsforbundet («Einheitsverband der Seeleute, Hafenarbeiter und Binnenschiffer») og i 1933 sekretær i sjømannsinternasjonalen ISH («Internationale der Seeleute und Hafenarbeiter»).
Han grunnla i 1936 den såkalte Wollweber-organisasjonen som gjennomførte sabotasjeaksjoner mot fascistiske lands skipsfart, utført fra nord-europeiske havnebyer. Organisasjonens norske seksjon er kjent som Osvald-gruppa som utførte over 109 kjente aksjoner mot okkupantene inntil sommeren 1944, da organisasjonen ble oppløst etter ordre fra Moskva. Wollweber var gift med den norske kvinnen Ragnhild Wiik og oppholdt seg for det meste i Oslo inntil han i 1940 måtte rømme til Sverige, hvor han ble arrestert. Den svenske regjering besluttet å utlevere ham til Tyskland, men måtte etter de tyske nederlagene på Østfronten gi etter for sovjetisk press om utlevering til Sovjet i 1944.
Stasi-sjef.
Etter krigen returnerte Ernst Wollweber til Tyskland og hadde forskjellige stillinger innen ledelsen av DDRs skipsfartsadministrasjon. I vest ble det fra omkring 1950 hevdet at han hadde gjenopprettet "Wollweber-organisasjonen", men disse ryktene finner ikke støtte i forskning. Etter opprøret i Berlin i 1953, som førte til at sjefen for DDRs sikkerhetspoliti, Wilhelm Zaisser, ble fjernet, ble han leder for Stasi. Wollwebers ledelse av Stasi og fanatiske stalinisme førte ham i konflikt med mer moderate politikere som Walter Ulbricht og Erich Honecker. 31. oktober 1957 søkte han om avskjed «av helsegrunner etter eget ønske», og ble etterfulgt som Stasi-sjef av sin stedfortreder Erich Mielke.
I årene etter ble han utsatt for forskjellige disiplinærvedtak fra partiets side. I 1959 ble han ekskludert fra sentralkomiteen i SED sammen med Karl Schirdewan på grunn av fraksjonsvirksomhet. Han fikk påpakning av partiet og måtte si fra seg sin plass i Volkskammer. Han levde deretter anonymt i Øst-Berlin. Hans død i 1967 gikk upåaktet hen i DDR, allikevel ble urnen hans satt ned i gravanlegget «Pergolenweg» i Gedenkstätte der Sozialisten på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Lichtenberg.


Fylkesvei 363.
Fylkesvei 363 (Fv363) går mellom Humlestad i Kragerø og Dørdal i Bamble. Veiens lengde er 19,5 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Europarådets torturovervåkningskomité.
Europarådets torturovervåkningskomité ("European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment") er en komité i Europarådet som besøker og inspiserer institusjoner i medlemsstatene hvor mennesker er berøvet sin frihet for å kontrollere at ingen utsettes for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Komiteens medlemmer er uavhengige eksperter med ulik bakgrunn, inkludert jurister, leger og spesialister i fengel- og politivesen.


Reddal.
Reddal er en bygd vest i Grimstad kommune i Aust-Agder. Bygden ligger ca. 10 kilometer fra Grimstad sentrum. Det bor 330 mennesker i bygden (SSB 2006), og den er kjent for sitt gode vekstvilkår for jordbruket. Her ønsker man å begrense tilflyttingen ved å ikke åpne for bygging av boliger. Det er også et stort sandtak i bygden (Reddal sand).
Reddalsvannet er et naturreservat som er vernet på grunn av den store fuglebestanden. Vannet ble tappet ned til havnivå i 1877 for å gi plass til mer dyrkningsjord. Kanalen som ble laget, Reddalskanalen, gir vannet forbindelse med sjøen.
Bygden er og kjent for Lundesanden, som er en ferskvannssandstrand.


John Beaufort, 1. jarl av Somerset.
John Beaufort (født ca. 1373, død 16. mars 1410) var den første av de fire barna til John av Gaunt og hans elskerinne og senere kone Katherine Swynford.
Han ble født på Beaufort slott i Anjou, Frankrike. Etter at foreldrene hadde giftet seg ble de fire barna legitmisert av John av Gaunts nevø Rikard II av England i 1390, men de fikk ikke arverett til tronen selv om de var barnebarn av Edvard III. Det antas at dette ble gitt som en privatlov fra kongen, fordi et likelydende vedtak kom fra parlamentet i januar 1397. Til tross for at de ikke fikk arverett ble en av etterkommerne konge, Henrik VII.
John Beaufort ble utnevnt til jarl av Somerset den 10. februar 1397. 28. september samme år giftet han seg med Margaret Holland, datter av Thomas Holland, 2. jarl av Kent. Neste dag ble han marki av Somerset og Dorset, og i løpet av samme år ble han ridder av Order of the Garter. I 1399, etter Henrik IVs tiltredelse, mistet han markititlene.
I 1404 var han Constable of England.


Scandinavian Leather Men.
Scandinavian Leather Men (SLM) Oslo er en norsk klubb i Oslo for homofile og bifile menn med interesse for fetisjisme og SM (sadomasochisme). Klubben ble startet i 1976, og er med det Norges eldste fetisj- og SM-klubb. SLM Oslo har i dag over 300 medlemmer.
SLM har lokale i Rådhusgata i Oslo, med inngang fra Nedre Slottsgate. Klubben arrangerer lær- og fetisjbarer ca. annenhver uke. Lærbarene har kleskode, men du kommer inn også i andre ting enn lær (både lær, gummi, uniformer, skinhead, jeans/boots m.m.). Det arrangeres også smalere temakvelder.
SLM er tilsluttet "Top of Europe (ToE)" og "European Confederation of Motorcycle Clubs (ECMC)".


Smia Oslo.
Smia Oslo er ei gruppe for homofile, lesbiske og bifile mennesker med interesse for fetisj og sadomasochisme. Klubben har lokale i Grønlandsleiret 73 i Oslo.
Smia arrangerer uformelle møtekvelder (verksteder) og temakvelder.
Til tross for at Smia er orientert primært mot homofile og lesbiske, er klubben også åpen for heterofile medlemmer.
Smia er ei undergruppe av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).


Morbid Latenight Show.
"Morbid Latenight Show" er debutalbumet til den norske artisten Bertine Zetlitz og ble lansert 2. mars 1998. Platen er gitt ut på EMI.


Beautiful So Far.
"Beautiful So Far" er oppfølgeren til debutalbumet til den norske artisten Bertine Zetlitz og ble lansert 4. september 2000. Platen er utgitt av EMI.


4H Norge.
4H Norge er en landsdekkende, frivillig barne- og ungdomsorganisasjon med omtrent 17 000 medlemmer i alderen 10 til 25 år. Organisasjonen er en del av den internasjonale 4H-bevegelsen. De fire H-ene kommer fram i 4H-løftet: «Vi lover å arbeide mot det mål å bli en ungdom med klart hode, varmt hjerte, flinke hender og god helse». 4H er partipolitisk og religiøst nøytral.
Historie.
4H-bevegelsen startet først i USA 1902. I begynnelsen var det myndighetene som organiserte jordbruksklubber som skulle gi ungdommen interesse for landbruk. På steder der det var jordbruksklubber ble avlingene gjerne bedre enn på andre steder.
Ideen kom til Norge på 20-tallet. I Nord-Trøndelag dukket det opp frivillige jordbruksklubber, og i 1926 holdt Det Kongelige Selskap for Norges Vel et møte om det som skulle bli 4H. Innen 1936 var det klubber over store deler av landet, og 4. mai ble "Landslaget for Norske Jordbruksklubber" stiftet.
Jordbruksklubbene var nyttige under krigen, og medlemstallet steg fra 2500 i 1940 til hele 17 000 i 1945, men tallet gikk fort ned til under 2000 året etter. Fra 1946 så organisasjonen seg om etter flere områder enn rent landbruk, og det ble faste ansatte i alle fylkene fra 1950.
Selv om Landslaget for Norske Jordbruksklubber ikke skiftet navn til Norske 4H før i 1956, var både 4H som begrep, logoen med den grønne firkløveren med en H i hvert blad og 4H-løftet godt kjent allerede på førtitallet.
Fra slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet startet 4H med den grundige lederopplæringa som kjennetegner organisasjonen i dag.
I 2006 vedtok organisasjonen å skifte navn til 4H Norge, i tillegg til at fylkeslagene nå har «4H» før fylkesnavnet.
Organisering.
4H Norge er det nasjonale leddet av 4H-klubbene i landet, og har sekretariat på Hellerud i Skedsmo. Organisasjonen ledes av et landsstyre på sju personer, valgt for to år av landsårsmøtet. Sekretariatet med rundt femten stillinger har ansvar for den daglige driften.
Årsmøtet avholdes hvert andre år, og det forrige møtet var i Ringsaker i Hedmark i juli 2010.
I hvert fylke sitter det en sentralt ansatt 4H-konsulent og det kan være en eller flere 4H-instruktører. Deres oppgave er å hjelpe klubbene så godt som mulig, samtidig som de arbeider med arrangement i fylket og til dels med nasjonale oppgaver. Fylkesleddet har et styre valgt av fylkesårsmøtet, hvor alle klubbene har rett til å sende representanter. Fylkesårsmøtet velger fylkets utsendinger til landsårsmøtet.
Det nederste og viktigste trinnet i 4H Norge er de lokale klubbene. I Norge finnes det omtrent 650 klubber, med medlemstall varierende fra rundt ti til nesten hundre. Klubben styres og drives utelukkende av medlemmene mellom 10 og 26 år. Medlemmer som har fullført 4H-programmet, alumner, er ikke valgbare til verv i klubbstyret, og har ikke stemmerett på årsmøtet. I tillegg finnes det valgte "klubbrådgivere" som er voksne personer som fungerer som veiledere for klubbstyret. De kan komme med råd hvis styret har problemer, skrive under på papirer som krever en person over 18 års signatur osv.
Alumnene i fylkene organiserer seg i egne fylkesvise alumnklubber, under mottoet «Gjør det beste lenger».
Å lære ved å gjøre.
Den viktigste arbeidmetoden i 4H er "Å lære ved å gjøre". 4H er en opplæringsorganisasjon, men det er hele tida lagt som forutsetning at læringa skal foregå ved at en selv deltar og lærer. Hvert år skal medlemmene gjennomføre et prosjekt på rundt 20 timer. Prosjektene spenner over emner som naturbruk, dyrestell, entreprenørskap, samfunnsfag og husstell, og alle prosjektene har egne hefter utviklet av 4H Norge. På slutten av året, på "høstfesten", viser medlemmene fram utstillinger med prosjektene. I tillegg til å ha gjort det som er krevd, skal også alle vise en plan for utførelse, og en melding om hvordan det gikk. Seniorene skal også legge fram budsjett og regnskap.
Når et medlem har lagt fram tre juniorprosjekt og fire som senior har han eller hun gjort seg fortjent til "plaketten", et bevis på at man har arbeidet målrettet i minst sju strake år. Det å motta plaketten er det siste som skjer i 4H-programmet, og markerer inngangen til en tilværelse som alumn, hvor man ikke har noe man må gjennomføre, men har full rett til å delta på arrangementer på lik linje med andre medlemmer.
De siste årene har det skjedd en uformell spesifisering om at læringen gjerne skal skje sammen med andre, altså "Å lære ved å gjøre sammen". Prinsippet om at handlingen er det en skal lære av er fortsatt viktig, men samarbeid har blitt et viktigere aspekt.
Ledertrening.
Siden klubbene skal drives av medlemmene selv, kreves det grundig opplæring i organisasjonsarbeid. Hvert år arrangerer fylkene "DAF-kurs" (Drift av 4H-klubb), hvor de nyvalgte styremedlemmene får opplæring innenfor hvert sitt felt. I tillegg har mange fylker en stor samarbeidsøkt, der kursdeltakerne må bruke det de har lært, samtidig som de må samarbeide med andre.
Instruktørene på DAF-kursene er selv 4H-ere som har gått gjennom de samme kursene, og i tillegg har deltatt på 4H Norges instruktørkurs. I løpet av de tre delene kurset varer lærer deltakerne undervisningsteknikker, forelesningstriks og forskjellige læringsøvelser. Mye av opplæringa er på nivå med det lærere må kunne, og fører til at kursene i fylkene holder svært høy kvalitet.
Mange av lederne både i næringslivet og i offentlig sektor i dag har erfaring fra 4H. Blant dem finner vi blant annet Åslaug Haga, Terje Riis-Johansen, Trine Skei Grande og Bendiks H. Arnesen.
Sosialt.
Mange fortsetter i 4H etter vanlig medlemsalder for å få være med på det sosiale. 4H-arrangement er svært åpne for nye. Annethvert år er det landsleir, mens det i de andre årene er nordisk leir med deltakere fra hele Norden, og ofte gjester fra et titalls andre land. I 2012 skal det være landsleir på Idrettsskolen i Rollag i Buskerud. I 2011 skal det være Nordisk leir i Danmark.
I tillegg til landsleirene arrangerer mange fylker fylkesleir og aspirantleir. Av mindre arrangement er det både region- og klubbleir.
Årsmøtet i klubben bestemmer hva medlemmene skal få være med på i året som kommer. Medlemmene kan derfor være med på mye forskjellig. Noen eksempler på ting som kan gjøres er bygdekino, radiosendinger, idrettsdag, tursti for funksjonshemmede og dyrking av egne grønnsaker.
International 4H Youth Exchange.
4H-ere mellom 18 og 30 som har mottatt plaketten kan delta i IFYE-programmet, som er en internasjonal 4H-utveksling. I løpet av tre eller seks måneder får deltakeren møte 4H-familier i fremmede land. For tida har 4H Norge IFYE-samarbeid med Sveits, Skottland, England, Costa Rica, Nord-Irland og Australia. Personer fra de samme landene reiser også til Norge, hvor de bor tre uker om gangen i vertsfamilier rundt om i landet.
Rural Youth Europe.
4H Norge har «Rural Youth Europe» ("Europisk ungdom på landet") som paraplyorganisasjon. Den var tidligere var kjent som "European Committee for Young Farmers' and 4H Clubs" og grunnlagt i 1957 og er en europeisk ikke-statlig ungdomsorganisasjon. Den forener 25 nasjonale og én internasjonal ungdomsorganisasjon som er basert i 20 europiske land og regioner.
Organisasjonen har 500 000 medlemmer som er en del av: "Landsens ungdomsorganisasjoner" som er opptatt av spørsmål om unge bønder og andre unge mennesker som lever på landet; "Unge bønders organisasjoner", opprinnelig en jordbruksaktivitet, men i våre dager opptatt med alle spørsmål som involver unge mennesker på landet; "4H-organisasjoner" som tilbyr aktiviteter innenfor jordbruk, hjemmets økonomi, håndverk, natur og friluftsliv for barn og ungdom.
Gambia 4H.
4H Norge har siden 1987 støttet oppstarten av 4H-arbeid i Gambia. I dag har Gambia 4H ca. 2000 medlemmer ca. 50 klubber. Klubbene fungerer som tradisjonelle jordbruksklubber, og klubbene har felles prosjekt som sauehold, grønsakdyrking, landsbybutikk, batikk (stoffarging) og jordnøttproduksjon. Landsbyer med 4H-klubber ser ut til å ha stor fordel av det, både når det gjelder mat og opplysning blant innbyggerne.
Det er også utveksling av 4H-medlemmer mellom Norge og Gambia. Et år sender Gamba 4H medlemmer til Norge i 3-4 uker, neste år sender 4H-Norge medlemmer ned til Gambia i 2 uker. Sånn kan vi utveksle erfaringer og lære av hverandre. Å da er vi tilbake på prinsippet å lære ved å gjøre.
Hand of Hope.
75-årsjubileet i 2011 markeres ved å gi en gave framfor å få gaver. I samarbeid med HC Medlien og Plan Norge skal 4H Norge gjennom aksjonen "Hand of Hope" finansiere 44 brønner med tilhørende sanitæranlegg i Sierra Leone. Ideen kommer fra Lucky Nærosets "Lucky Water".
4H Norges høye beskytter.
HKH Kronprins Haakon har vært 4H Norges høye beskytter siden januar 2006. Hans første besøk til en 4H-klubb skjedde 22. september 2006 da han besøkte høstfesten til Varde 4H, Heia 4H og Ørn 4H som fant sted i Lunde slusepark i Telemark. Det var også besøk fra Gambia 4H tilstede under dette besøket. Det var en stor og fin fest og Kronprinsen lærte masse om 4H under det en time lange oppholdet. HKH Kronprinsen møtte også representanter fra 4H 24. april 2008, da generalsekretær Astrid Solberg og landsstyreleder Ola Cato Lie fikk audiens på Slottet for å fortelle om 4H Norges arbeid.
Eksterne lenker.
4H


Solipsisme.
Solipsisme (av latin "solus" «alene» og "ipse" «selv») er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet.
Hvis man reiser tvil om gyldigheten av vår kunnskap om en «objektivt» eksisterende verden uavhengig av erkjennende subjekter, kan solipsismen fremtre som en truende og uønsket konsekvens. Teorien kan også beskrive utvikling som: «veien blir til mens du går» og verdensanskuelse og kunnskap som deling av illusjoner.
Sciencefictionforfatteren Robert A. Heinlein har i flere av sine bøker bygd på denne ideen, med den konsekvens at hans personer av og til frivillig og av og til uvillig forflyttes til alternative universer. Kombinert med ideen om at da kan alle religioner være riktige på en gang, blir multiuniversene en ny arena for utfoldelse av et kreativt forfatterskap som sluttet i 1988. Han innførte også begrepet panteistisk solipsisme som blir nærmere belyst i hans siste romaner. Ingen av disse bøkene er oversatt til norsk.
Sartre definerer solipsisme som at enhver lever i sin egen verden. Vår erfaring tilsier at andre mennesker er til på samme måte som oss selv, og siden de har tilsvarende kropp og oppfører seg på samme måte så kan vi anta at de tenker og føler som oss. Vi kan imidlertid ikke få vondt i en annens fot eller vite hvordan andre har det uten å vurdere dette som objekter.


Dokument.
Et dokument er en lesbar meddelelse som inneholder informasjon.
Idag blir også forskjellige elektroniske medier regnet som sikre nok til forretningsbruk, som telefaks, https-protokollen HBCI og andre. Slike dokumenter inneholder ofte en elektronisk signatur. De gjør det mulig å drive elektronisk handel, som for eksempel å få levert billetter på skriveren hjemme.
Dokument blir også brukt som betegnelse på lagrede filer skrevet i et tekstbehandlingsprogram på en PC, men ansees, ifølge definisjonen her, ikke som et dokument før det er skrevet ut på papir eller eventuelt presentert i lesbar form på en dataskjerm.
Kopier av trykte meddelelser "(f.eks.: Kopi av bokside)", og fotografier blir dokumenter når de legges fram som bevis for å underbygge påstander, for eksempel i en rettssak.
Det har lenge pågått diskusjoner om hva som kan ansees som et dokument, og oppfatningene er forskjellige. Se for eksempel."
Rettslig i Norge er et dokument en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, fremføring, overføring eller lignende (forvaltningsloven). Dokumentbegrepet er dermed medieuavhengig.


Jan Erik Kongshaug.
Jan Erik Kongshaug (født 4. juli 1944 i Trondheim) er en norsk lydtekniker og jazzgitarist.
Han var bosatt i Trondheim (1946–1953), hadde en gitarspillende far, John Kongshaug, som spilte med Willy Andresen, og startet selv med
trekkspill (1950), gitar (1958) og bass (1964), det siste grunnet et engasjement på MS «Bergensfjord» (1963–64).
Kongshaug tok examen artium (1963) og utdannet seg i elektronikk ved Trondheim tekniske skole (1967). Deretter
var han ansatt i Oslo-bedriftene
Arne Bendiksen Studio (1967–74) og Talent Studio (1974–79), samt hadde engasjement også i hjembyen og i New York City.
I 1984 grunnla han sitt eget eget lydstudio, Rainbow Studio i Oslo.
Tilsammen har han produsert over 4000 plater, og han er særlig kjent for sine rundt 700 innspillinger for
ECM (1970–).
Han regnes idag som en av verdens beste lydteknikere, teksten «Recorded at Rainbow Studio, Oslo. Engineer: Jan Erik Kongshaug.» regnes som et særlig kvalitetskjennetegn for lydopptak.
Under Spellemannprisen 1982 ble han tildelt diplom som spesialpris fra juryen.
Som musiker har han spilt til Åse Klevelands bidrag til Norsk Melodi Grand Prix 1966 som fikk bronse i det internasjonale
Melodi Grand Prix (1966). Ellers har han medvirket på flere titall plateutgivelser, deriblant med Asmund Bjørken, Frode Thingnæs, Sven Nyhus, Arild Andersen og Frode Alnæs.
Han har gitt ut to plater i Jan Erik Kongshaug Quartet der man finner Svein Olav Herstad piano, Harald Johnsen
bass og Per Oddvar Johansen trommer.


ReviseF65.
Diagnoseutvalget ReviseF65 er et utvalg som arbeider for å fjerne seksuell sadisme, masochisme, fetisjisme og transvestitisme fra Verdens Helseorganisasjons (WHO)s internasjonale liste over psykiatriske diagnoser (ICD). Målet ble nådd i Norge 1. februar 2010.
Utvalget arbeider også generelt mot diskriminering og trakassering av sadomasochister.
Historie.
Diagnoseutvalget ble nedsatt av Landsstyremøtet i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) i oktober 1998. Som del av bakgrunnen for Diagnoseutvalget lå en lags- og medlemsundersøkelse i LLH fra 1996, der et stort flertall av medlemmene svarte at de var imot diskriminering av homofile med lær- og SM-legning.
Virksomhet.
Diagnoseutvalget arbeider for alle sadomasochister uavhengig av seksuell legning. Utvalget støttes av flere SM-klubber.
Utvalget består av representanter fra LLH, flere norske SM-klubber, og profesjonelle innen sexologi, psykologi og psykiatri i Norge og utlandet.
Diagnoseutvalget arbeider både i Norge og internasjonalt. Det sprer informasjon om sadomasochisme og SMs stilling i forhold til lovverk og diagnoselista. Representanter for utvalget har deltatt på flere workshops, kongresser og seminarer i Norge og utlandet.
Europakonferansen til "International Lesbian and Gay Association (ILGA)" ga i 1999 støtte til Diagnoseutvalgets arbeid. Generalforsamlingen i den europeiske lærhomsesammenslutningen "ECMC" vedtok i 2003 å etablere en prosjektgruppe med samme mandat. Diagnoseutvalget støttes av International Mr Leather 2003, John Pendal.
Svein Skeid er diagnoseutvalgets leder. Han har blant annet holdt et foredrag om sadomasochisme og Diagnoseutvalgets arbeid under homofestivalen Europride sommeren 2005.
Diagnoseutvalget er i dag den suverent mest aktive og synlige gruppa som arbeider med seksualpolitikk og menneskerettigheter i forhold til sadomasochister og fetisjister i Norge.
Diagnosene er ugyldige i Norge.
Helsedirektoratet besluttet 1. februar 2010 at diagnosene "fetisjisme", "fetisjistisk transvestisme", "sadomasochisme", "mulitiple forstyrrelser i seksuelle objektvalg" og "transvestisme" gjøres ugyldige for bruk i Norge ved å fjerne diagnosekodene fra den norske versjonen av det internasjonale diagnoseregisteret (ICD-10).


Artur von Casimir.
Artur von Casimir (født 3. september 1907 – død 15. desember 2005) var en tysk oberst og tidligere pilot. Han deltok i felttoget i Norge som kommandør av Luftwaffes Kampfgruppe 100, og ledet flyangrepene på Namsos 20. april 1940.
Casimir førte et Heinkel He 111 bombefly som nødlandet på, og sank i Jonsvatnet ved Trondheim. Dette flyet ble hevet i 2004. Casimir ble tatt til fange i Norge og tilbrakte resten av krigen som krigsfange.
Det er laget to norske dokumentarer om hans opplevelser i Norge, "Vinger under vann" av Gunhild Westhagen Magnor, og et NRK-program (Faktor).


M3 Grant/Lee.
M3 Grant/Lee er en amerikansk stridsvogn fra begynnelsen av andre verdenskrig. Den offisielle amerikanske betegnelsen var M3 Medium Tank.
Det var britene som innførte betegnelsene «Grant» (etter general Ulysses S. Grant) og «Lee» (etter general Robert E. Lee), i tråd med deres egen praksis med å navngi stridsvogner. Siden stridsvognen var amerikansk, æret britene amerikanerene ved å gi de forskjellige variantene amerikanske navn. «Lee» var betegnelsen på britenes spesifikasjon av M3, og skiller seg ut fra «Grant» ved et større og flatere tårn, samt fraværet av en toppmontert.30 kaliber mitraljøse. De første modellene av M3 levert til britene var dog av Grant-varianten, mens amerikanerne kun brukte Grant.
M3 ble utviklet svært raskt, og hadde respektabel pansring og bevæpning, men på grunn av forskjellige svakheter, som for eksempel høy silhuett, gammeldags montering av kanonen og dårlige terrengegenskaper, ble den gradvis trukket tilbake fra kamptjeneste etterhvert som M4 Sherman ble tilgjengelig i stadig større antall.
Bevæpningen var en 75 mm kanon i skroget og en 37 mm kanon i tårnet.
Etter at M4 Sherman hadde overtatt, satt de allierte igjen med en betydelig mengde M3, som ble ansett som «gammeldags». I stedet for å lage skrapjern av dem, ble veldig mange ombygget til forskjellige formål. Det ble blant annet laget en kommandovariant (til bruk for samordning av stridsvognstyrkene på slagmarken), trekkvognvariant for tauing av artilleri, bergningsvariant (for å få skadede og ødelagte stridsvogner inn til reparasjon) og til og med selvgående artilleri (M7 Priest med 105 mm haubits).
Lee


Tommy Rødningsby.
Tommy Rødningsby (født 20. november 1974 på Skreia på Østre Toten, død 23. mai 2004 i Kabul) var en grenader i den norske Hæren og medlem av Telemark Task Force II. Rødningsby ble drept da hans patrulje ble beskutt av raketter på en av hovedveiene i Kabul, klokken 20.37, afghansk tid, 23. mai 2004.
Rødningsby hadde tidligere også tjenestegjort på Balkan og i Norbatt i Libanon.
Dødsfallet.
Rødningsby var med i en patrulje som ble beskutt på en av hovedveiene i Kabul klokken 20.37 afghansk tid. Patruljen på rundt 15 soldater fordelt på fire norske kjøretøyer var på vei tilbake til den norske leiren «Camp Invicta», da de ble angrepet. Rødningsby ble såret, og døde senere samme dag på et tysk feltsykehus. En annen norsk soldat ble lettere såret i angrepet, mens to soldater i samme kjøretøy slapp fysisk uskadd fra angrepet.
Bilen de norske soldatene fra Telemark Task Force kjørte, var en modifisert Mercedes feltvogn (MB-290). Den er bevæpnet med blant annet et 12,7 millimeter maskingevær på taket. Bilen er ikke pansret, og kunne ikke stå imot et rakettangrep. Taliban påtok seg ansvaret for angrepet.
Rødningsby ble tildelt Forsvarets medalje for falne i strid.


Ariadne.
Ariadne betyr «ytterst ren» og kommer av det kretisk-greske ordet "arihagne". Ariadne var fruktbarhetsgudinnen av Kreta i den minoiske storhetstid. Navnet er bare et tilnavn, fordi hun opprinnelig ble kalt «herskerinne av Labyrinten». Labyrinten var både et fengsel med den fryktede Minotauros i sentrum, og en stormfull dansegrunn.
Ariadne ble særlig tilbedt på Naxos, Delos, Kypros og i Athen. Italienerne kalte deres sammenlignbare gudinne "Libera" og de italienske poeter assosierte henne med den minoisk-greske Ariadne.
Kong Minos og solguden Helios' datter, dronning Pasifaë av Kreta, hadde sammen døtrene Ariadne, Fedra (Racines "Phèdre") og sønnen Androgeos, som ble drept av kong Aigevs av Athen. Gjennom sin mor var Ariadne halvsøster av Minotauros.
Ariadnenøstet.
Av athenerne krever Minos – til bot for drapet av Aigevs – syv unge menn, og syv jomfruer hvert niende år, som offer til Minotauros. Et av ofrene er Thesevs, som et år i feiringen kommer med et offerskip til Kreta. Som den med høyest byrd, krever han sin rett til å bli ofret først. Ved hjelp av døtrene Ariadne og Faidra, som imponeres av den brave helt, samtykker kong Minos i kravet.
Ariadne forelsker seg i Thesevs ved første blikk, hjelper ham ved å snike til ham et magisk sverd, og binder dermed et garnnøste rundt hans hånd, slik at han kan finne veien ut av Minotaurus' labyrint. Han lover at hvis han mestrer å drepe udyret, skal han ta henne med seg til Athen og gjøre henne til dronning.
Med kløktig heltemot dreper Thesevs Minotauros, og finner veien tilbake ved hjelp av Ariadnes tråd.
Vel ute av labyrinten, sniker Thessevs seg ned til skipet der ofrene og Ariadne venter. Til tross for bronsekjempen Tallus' iherdige forsøk på å stoppe dem, klarer de å unnslippe, og legger med god bør av gårde mot Athen. På veien stopper de på øya Naxos. Thesevs finner Ariadne trøttende, og mens hun sover seiler de av gårde og lar henne bli.
Ariadnes skjebne.
Om Ariadnes skjebne etter sviket berettes flere historier. Ifølge Homer blir hun straffet av Artemis med døden, men hos Hesiod og i de fleste andre sagn, forlot han henne sovende på Naxos, der vinguden Dionysos tar henne til ektemake. En myte forteller at Zevs gir Ariadne udødelighet, og at Dionysos setter hennes brudekrone, Corona Borealis, blant stjernene. Ariadne gav ham flere barn, blant annet Oenopion, som er den første han lærer bort kunsten å lage vin til.
Ariadne er trofast mot Dionysos, men hun blir senere drept av Perseus på Argor. Et mesopotamisk sagn forteller at hun hengte seg i et tre, som med Erigon og hengningen av Artemis i Kondylea. Dionysos stiger imidlertidid ned til Hades og bringer henne og hans mor Semele tilbake. Senere slutter de seg til gudene på Olympen.
Ifølge noen lærde var det to Ariadner. Den første var kona til Dionysos som ble slått ihjel av Perseus, som senere gjenoppsto ved hjelp av gudene fra Hades, og den andre, som levde to generasjoner senere, var Thesevs' elskede. Men grunnlaget er neppe er beviselig.
Noen lærde tror, på grunn av assosiasjoner med tråder og vind, at hun er en vevegudinne – som Arachne – og støtter påstanden om myten om den hengte nymfe.
Andre betydninger.
Ariadne er også navnet på et stykke av Alan Alexander Milne. "Ariadne auf Naxos" forsynte historien til operaen av Richard Strauss. Nær femti operaer med samme tittel eksisterer, av for eksempel Monteverdi, Händel, Massenet, Milhaud, Martinudot, med flere.
Raketten Ariane er oppkalt etter gudinnen Ariadne. "Ariadne" er også navnet på en sommerfugl-slekt i gruppen Biblidinae.


Tudorrose.
Tudurrosen var et symbol som ble brukt at Huset Tudor etter at Henry Tudor hadde tatt makten i England. Det var en kombinasjon mellom Huset Lancasters røde rose og Huset Yorks hvite rose, og symboliserte både slutten på Rosekrigene og unionen mellom de to dynastiene som hans ekteskap med Elizabeth av York medførte.
I heraldikken avbildes rosen som en hvit rose på rød bunn hvis den er plassert på en farge og rød på hvit bunn hvis den er på et metall.


Bisam.
Bisam ("Ondatra zibethicus") er opprinnelig en gnager fra Nord-Amerika, men arten ble innført til Europa på begynnelsen av 1900-tallet og har siden også spredd seg til store deler av Asia. Arten tilhører musefamilien og er først og fremst kjent for sin flotte pels.
Beskrivelse.
Bisamrotta er en relativt stor gnager, som kan bli ca. lang, målt fra snutespiss til haletipp, og veie ca. Halen, som er lang og tynn, utgjør gjerne ca.. Den har dårlig utviklet syn, lukt og hørsel. Bisamrotta kan bli opp mot 10 år gammel i fangenskap, men lever typisk i ca. 3 år i vill tilstand.
Geografisk spredning.
Opprinnelig er denne gnageren et nordamerikansk pattedyr, men den ble introdusert i Europa på begynnelsen av 1900-tallet og har siden også spredd seg til store deler av Asia. Bisamrotta kom til Finland alt i 1919, dit den må ha kommet via Baltikum og Russland, og har derfra spredd seg til de nordlige områdene i Norge, trolig alt før 1950.
Den norske hovedbestanden finnes i Pasvik i Finnmark, der systematisk registrering tok til i 1994. Bisamrotta har ved en rekke anledninger blitt observert i Tanavassdraget. I 2003 ble arten også registrert i Hemnes kommune i Nordland, og man antar at den i så måte er i ferd med å etablere seg i dette fylket. Derfra har den videre spredd seg til bl.a. Kvesjøen i Lierne, i Nord-Trøndelag, der et eksemplar av arten ble fanget med garn i 2004.
Habitat, diett og adferd.
Bisamrotta er en dyktig svømmer som trives i fuktig klima, i nærhet av vann og sump. Den påvirkes negativt om klimaet blir for tørt. Bisamrotta lever stort sett av planter, småkreps og muslinger. Den kan være neddykket i ca., mens den leter etter mat eller gjemmer seg for et rovdyr. Generelt sett er bisam vegetarianere (mest akvatiske planter), men de spiser også annen føde. De danner familiegrupper og er territoriale. Mest aktive er de på ettermiddagen og fram til kveldsmørket begynner, men de regnes som dagaktive.
Bisam kan opptre som «leieboere» hos bevere, noe de trolig får lov til fordi de bidrar til å vedlikeholde bolet.
Reproduksjon.
De sydlige underatene parer seg året rundt, mens de nordlige parer seg i de varme månedene (mars-august). Svangerskapsperioden er ca. og et kull består som regel av ca. 6 unger, som fødes i et rede av gress. Ungene fødes blinde og veier i snitt ca. 22 gram. Etter ca. 10 dager er de svømmedyktige, men de dier mora til de er ca. 21 dager gamle. De regnes som fullvoksne etter ca. 200 dager, men er uavhengige fra de er ca. 30 dager gamle.


Laksevåg kirke.
Laksevåg kirke er en langkirke fra 1874–75 i Bergen kommune, Hordaland fylke.
Kirken ligger ved sjøen i Kirkebukten på Laksevåg. Tomten var en gave fra Damsgård hovedgård. Da kirken ble bygget var Laksevåg en del av Askøy sogn og først ni år senere da Laksevåg ble egen kommune ble Laksevåg eget sogn. I 1915 ble sognet omgjort til prestegjeld.
Skulpturen over kirkedøra er laget av treskjæreren Odd Ystanes (1885–1968), som gikk i lære hos Lars Kinsarvik.


AMX-40.
AMX-40 er en fransk stridsvogn bygget for eksport. Den har 120 mm kanon med en 20 mm maskinkanon montert koaksialt med hovedskytset. Den ble utviklet av GIAT, men Leclerc ble tatt i bruk av det franske forsvaret, og GIAT hadde ikke noen suksess på eksportmarkedet heller. AMX-40 er ikke lenger tilgjengelig for kjøp.


Plastisk sprengstoff.
Plastisk sprengstoff er sprengstoff som er mykt og formbart og kan fordetonasjonshastighet som er høy nok til å kutte metaller.
Varianter på markedet i dag er C-4, PENO, Primasheet og Semtex.


Kjøretøy.
Et kjøretøy er et ikke-levende transportmiddel. Det er beregnet til bruk på bakkenivå, er styrbart, og har fremdrift i form av motor eller levende trekkraft.


James F. Dunnigan.
James F. Dunnigan (født 8. august 1943) er en amerikansk historiker, analytiker og spillutvikler, med spesialitet militærhistorie. Han er bosatt i New York.


Emmanuel av Belgia.
"Hans Kongelige Høyhet" prins Emmanuel av Belgia (Emmanuel Léopold Guillaume François Marie) (født 4. oktober 2005 i Anderlecht, Brussel) er prins av Belgia og sønn av prins Philippe, hertugen av Brabant, og hans kone, prinsesse Mathilde. Han er sønnesønn av Belgias kong Albert II.
Prins Emmaniel er nummer fire i arverekken etter sin far, storesøsteren Elisabeth og storebroren Gabriel.


Longshankulturen.
Longshankulturen (kinesisk: 龍山文化, pinyin: "Lóngshān wénhuà", 3000 f.Kr. til 2000 f.Kr.) var en kinesisk sivilisasjon under den yngre steinalder. Den hadde sitt kjerneområde rundt Den gule flods sentrale og nedre elveløp. Kulturen har sitt navn fra Longshan, et sted i Shandong-provinsen der de første utgravninger som ble knyttet til denne kulturen ble foretatt.
Longshan med det første arkeologiske funnfeltet Chengziyafeltet er i byfylket Zhangqiu i den subprovinsielle by Jinan i provinsen Shandong. Feltet ble oppdaget i 1928 og ble arkeologisk utgravd 1930-1931.
Særtrekk ved denne sivilisasjonen er den fremragende pottemakerkunsten.
Det var under denne epoken at de første kinesiske byer utviklet seg. Dyrkingen av ris var kommet i gang.
Dette var den perioden under kinesisk steinalder da befolkningen var på sitt høyeste. Mot slutten av Longshankulturen gikk folketallet markant tilbake.


Severin Seehusen Svanenhielm.
Severin Svanenhielms våpenskjold. Tegnet av Peder Benzon Mylnius (1689-1745).
Severin Seehusen Svanenhielm (født 1664, død 1726) var stiftsamtsskriver i Bergen i 1711 og hadde dette embetet også i Stavanger og Nord-Norge. Han tilhørte en rik borgerfamilie i Stavanger. Han eide blant annet eiendommen Damsgaard på Laksevåg, der lystgården Damsgård hovedgård ligger og Arnegård i Stavanger. Han skal også ha bygget de eldste delene av denne. Han ble adlet i 1720 under navnet Svanenhielm, som han hadde antatt da han kjøpte Svanøy-godset i 1719.
Våpenskjold.
Før adlingen brukte Severin Seehusen et segl med våpenskjold med et kranium lagt på to krysslagte knokler og under en arm fra en sky. Hjelmtegnet er en stående svane med løftede vinger.
I sitt adelsvåpen fikk han flere figurer med spesiell symbolikk. I våpenet er skjoldet firedelt: 1. felt blått med en sølv svane (såkalt «talende våpen» for navnet). Det viser trolig til Svanøy. 2. felt gull med et rødt hus. Det kan være et rødmalt hus eller det kan være et murhus. Det kan vise til Damsgård, men kan også være et "talende våpen" for navnet Seehusen. Om det er en avtegning av et virkelig hus vet vi ikke. 3. felt er likt 2. felt, men her er det et sølvhus. 4. felt er likt 1. felt. På hjelmen er hjelmtegnet en sølv svane. Om halsen på hjelmen henger et gull halssmykke festet i et blått bånd.


Curling-VM 1996 for herrer.
Curling-VM for herrer 1996 ble arrangert 23. mars – 31. mars 1996
i "Copps Coliseum" i Hamilton i Ontario i Canada.


Herman Didrich Janson.
Herman Didrich Janson (født i 1757, død i 1822) var en norsk skipper, kjøpmann og hoffagent og eier av Damsgård hovedgård som han kjøpte på auksjon i 1796. Ofte blir gården fortsatt kalt "Janson-gården" og marken nedenfor "Jansonmarken". Den var i familiens eie inntil 1983.
Herman Didrich Janson var også eier av Stiftsgården fra 1805. Han solgte paléet i 1809 til sin svigersønn, stiftsamtmann Edvard Hagerup.


Slaget ved Bosworth Field.
Slaget ved Bosworth Field ble utkjempet ved White Moor i Leicestershire den 22. august 1485. Det var det siste store slag under Rosekrigene. Slaget endte i nederlag for Rikard III og Huset York, og åpnet for kroningen av Henry Tudor som Henrik VII.
Bakgrunn.
Henry Tudor hadde stått bak et mislykket opprør i 1483, hvor hans skip ble rammet av storm og måtte vende tilbake til Bretagne, mens hans allierte Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham led nederlag i England.
7. august 1485 steg han i land i Pembrokeshire i Wales med en liten styrke som for det meste bestod av franske leiesoldater. Han hadde ikke den nødvendige militære erfaring, men fikk støtte fra sin onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford og John de Vere, 13. jarl av Oxford, som begge var dyktige og erfarne kommandanter. Henry samlet mye støtte i Wales, som til da hadde vært et støttepunkt for Huset York. En viktig faktor var at han nedstammet i direkte linje fra Rhys ap Gruffydd, en av de siste store walisiske fyrstene. Da han kom til Midlands hadde han med seg omkring 5000 mann. Kongen hadde omkring 8000 i sin hær.
Slagmarken.
Slagmarken, som er åpen for publikum, ligger nær Sutton Cheney og Market Bosworth i Leicestershire. Nøyaktig hvor i landskapet slaget sto er noe uklart, og en del mener at det sto noe nærmere Dadlington og Stoke Golding enn det den offisielle merkingen antyder. De aller fleste er enige om at Rikard III hadde sin leir natten før slaget på Ambion Hill. En mindre gruppe historikere mener slaget sto ved Merevale rett ved Atherstone i Warwickshire. Dette er basert på at kongen etter slaget gav kompensasjon til landsbyen Atherstone, men det er sannsynlig at dette dreier seg om kompensasjon for innkvartering eller forsyninger.
Slaget.
En av de viktigste faktorer i slagets utvikling var handlemåten til brødrene William og Thomas Stanley. Sistnevnte var Henry Tudors stefar. Rikard III hadde god grunn til å mistro dem, men han var avhengig av deres lojalitet, og de hadde viktige posisjoner i lancastrianernes hær.
Da slaget begynte sto Stanleybrødrene sammen med Henry Percy, 4. jarl av Northumberland et stykke fra de to hovedstyrkene. Rikard III hadde tatt gisler for å sikre at om Stanleybrødrene ikke kjempet for ham, ville de i det minste forholde seg nøytrale. Slaget varte omkring to timer og begynte godt for kongen. Men det hele snudde da Stanleybrødrene etterhvert kastet seg inn på Henry Tudors side.
Rikard hadde nådd Ambion Hill først og hadde godt uthvilte tropper. Henry Tudors soldater hadde problemer med å stille opp i det noe ulendte terrenget nedenfor høyden. På det tidspunktet kunne Rikard ha angrepet og ville sannsynligvis ha slaktet ned de uorganiserte lancastrianerne. Av en eller annen grunn gikk han glipp av denne sjansen. Da Henry var klar brukte han kanoner og langbuer for å tvinge Rikard ned fra høyden. Kongen startet sitt angrep og tilkalte Northumberland, som kommanderte hans høyre flanke, for å få uthvilte styrker inn i midten. Men Northumberland nektet å etterfølge ordre. Han ble tatt til fange senere, men ble snart løslatt og fikk bekreftet alle sine titler av den nye kongen.
John Howard, 1. hertug av Norfolk var Rikards kommandant i felt, og da han falt forsøkte Rikard seg på et dristig angrep mot Henry Tudor, som hadde holdt seg i bakgrunnen. Rikard drepte Henrys standardbærer, William Brandon. Men mens kongen var i nærheten av Henry begynte Thomas Stanley å flytte sine styrker, og omringet Rikard og hans nærmeste menn.
Kongen ble hugget ned og ble den andre og siste engelske kongen som falt i slag. Hans legeme ble skjendet av seierherrene.
Etterspill.
Henry Tudor ble kronet som Henrik VII. Hans første formelle handling som monark var å erklære seg selv som konge fra dagen før slaget, slik at alle som kjempet mot ham teknisk sett var skyldige i høyforræderi. Dette ble bekreftet av parlamentet, som også anerkjente kroningen til tross for at Henrik ikke hadde arverett, men hadde tatt tronen gjennom erobring.
Jarlen av Northumberland ble drept av en mobb i Yorkshire noen år senere, under en protest mot høye skatter for å finansiere forsvaret av Bretagne. En av grunnene til at mobben var såpass hissig mot nettopp Northumberland var hans rolle i Rikard IIIs fall, ettersom kongen hadde vært populær i Yorkshire.
Bosworth Field


Elizabeth av York.
Elisabeth av York (født 11. februar 1466, død 11. februar 1503 var Henrik VII av Englands dronninggemalinne, og moren til Henrik VIII.
Hun ble født i Westminster, og var eldste barn av Edvard IV og hans dronning Elizabeth Woodville (begge hadde barn fra tidligere ekteskap). Etter hennes fars død og hennes onkels kroning som Rikard III av England gikk det rykter om at Rikard ville gifte seg med hennes så snart hans kone, den alvorlig syke Anne Neville, var død. Det finnes ikke beviser for en slik plan. George Buck hevdet å ha funnet et brev som beskrev dette, men det har gått tapt eller eksisterte aldri. Det har blitt hevdet at det var Elizabeth Woodville som startet ryktene for å sverte Rikard slik at Elizabeth kunne komme på tronen. For at planen skulle kunne lykkes måtte kongen ha hatt en dispensasjon fra kirken til å gifte seg med sin niese.
Elizabeth Woodville arrangerte ekteskap mellom sin datter og Henry Tudor; ekteskapet skulle inngås først når Rikard III var styrtet og Henry hadde tatt makten. I slaget ved Bosworth Field 22. august 1485 falt Rikard, og Henry Tudor kunne krones som Henrik VII. Han utsatte sitt bryllup, og først 18. januar 1486 giftet de seg. Deres første barn, Arthur, prins av Wales ble født 20. september 1486, og Elizabeth ble kronet som dronning 25. november 1487.
Deres eldste sønn, Arthur, var prins av Wales og dermed tronarving. Han giftet seg med Catarina av Aragon, datter av Ferdinand II av Aragon og Isabella av Castilla, men døde kort tid etter. Elizabeth ble gravid for siste gang kort tid etter dette. Hun døde på sin 37. fødselsdag få dager etter fødselen; barnet, Katherine Tudor, døde ved fødselen. Hennes andre sønn etterfulgte faren som Henrik VIII; den eldste datteren giftet seg med Jakob IV av Skottland mens den yngste overlevende datteren, Maryia Tudor, giftet seg med Ludvig XII av Frankrike.
Henrik VII var kjent som en sparsommelig person, men han gav henne en storslagen begravelse i Westminster Abbey. Han ble senere gravlagt ved hennes side.
Elizabeth av York er den eneste engelske dronning som var datter, kone, søster, niese og mor til en engelsk konge. Hennes portrett er utgangspunktet for den tradisjonelle avbildningen av damen i kortstokker.


Slaget ved Stoke Field.
Slaget ved Stoke Field ble utkjempet i Lancashire den 16. juni 1487. Det var den siste trefningen under Rosekrigene, og var et resultatet av et siste desperat opprør fra Huset York, nesten to år etter Rikard IIIs død i slaget ved Bosworth Field.
Bakgrunn.
Henrik VII hadde blitt kronet etter Bosworth Field, og de fleste yorkister hadde anerkjent ham som konge på grunn av hans ekteskap med Elizabeth av York.
Den sterkeste gjenlevende tronkreveren fra Huset York var dronningens fetter Edward, jarl av Warwick, sønn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence. Han ble holdt fanget i Tower of London, men en mann som var svært lik ham, Lambert Simnel, ble av John de la Pole, jarl av Lincoln utgitt for å være Edward under et forsøk på å styrte Henrik VII. Lincoln hadde øyensynlig blitt forlikt med Henrik, men han hadde selv et krav på tronen ettersom Rikard III hadde navngitt ham som arving. Det er liten grunn til å tro at han ikke visste at Simnel ikke var jarlen av Warwick, men han så en mulighet til å styrte kongen, noe som kunne ført til at han selv kunne ta makten. Med støtte fra Francis Lovell, viscount Lovell kronet han den unge mannen som "Edvard VI" i Dublin. Hans hær, som bestod av burgundiske leiesoldater og en stor gruppe menn uten krigserfaring, steg i land i Lancashire.
Slaget.
Kongens hær marsjerte mot Newark og møtte opprørerne så snart de krysset Trent. John de Vere, jarlen av Oxford som ledet avantgarden kom over opprørerne på East Stoke. Det var kongshæren ikke forberedt på siden den var spredt ut over et vidt område og jarlen valgte derfor å gå til angrep mot den sterkere opprørshæren fordi man fryktet et sammenbrudd i kampmoralen ved en tidlig tilbaketrekning. Opprørerne under jarlen av Lincoln sto foran East Stoke langs et høydedrag slik at Oxford måtte konfrontere dem fra lavereliggende terreng.
Slaget startet på sedvanlig måte rundt kl. 9 om morgenen da begge sider lot sine bueskyttere skyte ut salver av piler mot motstanderne. I Lincolns hær var det en stor andel irske menn med lite pansring på seg. Da Oxfords hær nådde foten av høyden måtte den rette ut slaglinjen sin for å rykke oppover. Det tok irene som tegn på at de skulle angripe, ikke minst fordi de hadde hatt store tap og de styrtet nedover åssiden uten at Lincoln kunne kontrollere dem. Resten av hæren fulgte med.
Møljeslagsmålet varte i en time og trykket fra de av mennene som sto i det høyeste lendet, ble såpass sterkt at de øvrige ble presset bakover. Oxford så faren for at slagordenen kunne bli brutt opp under de hissige irske angrepene under Thomas Geraldines ledelse og tyskerne under sveitseren kaptein Martin Schwartz.
Idet Oxfords slagorden var ved å knekke sammen, kom hertugen av Bedford fram med hoveddelen av kongens hær langs den samme veien mot Newark som Oxford hadde tatt. Disse styrkene vendte situasjonen. Med forsterkninger kunne de presse opprørerne tilbake og oppover høydesiden. Etter mer enn en times kamp kunne ikke Lincolns utslitte hær stå imot motangrepet og Lincolns formasjoner kollapset. Deretter begynte forfølgelsen. Hundrevis av opprørere flyktet mot Trent over høydedraget og ned i det kuperte terrenget bak – inkludert en kløft hvor de ble omringet og massakrert av kongens soldater. Dette stedet har siden blitt kalt «Red Gutter» ettersom det ble sagt at grunnen av kløften var overfylt med blod.
700 andre ble tatt til fange flere dager etterpå. Engelskmenn og irer i denne gruppen av fanger ble straffet mens tyskerne fikk lov til å dra hjem.
Lincoln falt i slaget, og Lovell druknet antagelig i Trent under flukten. Hans lik ble siden funnet i Minster Lovell uten at man vet hvordan det kom til familiens gravkammer. Simnel ble tatt til fange, men kongen benådet ham og gav ham en tjenerstilling i det kongelige kjøkken.


Cathay Pacific.
Cathay Pacific Airways, IATA-kode CX, medlem av Oneworld-alliansen, er et flyselskap med hovedsete i Hongkong. Hovedbasen er Hongkongs internasjonale flyplass Chek Lap Kok. Navnet er avledet av et gammelt navn for Kina (Cathay), og grunnleggerens visjon om en gang å kunne fly over Stillehavet.
Cathay Pacific Airways er vokst fra en beskjeden start til ett av verdens største flyselskaper. Det ble stiftet den 24. september 1946 av den australske flyveren Sydney H. de Kantzow og den tidligere amerikanske militærpiloten Roy C. Farrell. Opprinnelig drev det flyfrakt med to DC-3-maskiner, og etter hvert kom passasjerbefordring til. Det ble opprettet frakt- og passasjerruter fra Hongkong til Shanghai, og snart etter også til Manila, Bangkok, Singapore og Sydney.
I 1948 ervervet handelshuset "Butterfield & Swire" (i Hongkong, idag "Swire Group") 45% av eierskapet. Senere økte dette store handelshuset sin andel til 70%.
En jevn og rask ekspansjon fulgte. I 1959 kjøpte Cathay Pacific opp sin viktigste konkurrent, "Hong Kong Airways". Nye og flere fly ble anskaffet, og nye reisemål kom med på passeasjertrafikkruten, som Osaka, Fukuoka og Nagoya i Japan.
På 1970- og 1980-tallet fortsatte veksten, og i 1980 begynte de første flyvningene til Europa, til London-Heathrow.
Cathay Pacific hadde i 2005 passasjerflyvninger til mer enn 80 byer på fem kontinenter, bl.a.
Bangkok, Bombay, Cebu, Colombo, Denpasar, Fukuoka, Hanoi, Ho-Chi-Minh-byen, Hongkong, Jakarta, Kuala Lumpur, Manila, Nagoya, Ōsaka, Penang, Sapporo, Seoul, Singapore, Surabaya, Taipei og Tokyo.
Adelaide, Auckland, Brisbane, Cairns, Christchurch, Melbourne, Perth og Sydney.
Bahrain, Dubai og Johannesburg.
Amsterdam, Frankfurt am Main, London, Manchester, Paris, Roma, Belfast, Edinburgh, Glasgow og Teesside.
Los Angeles, New York, Toronto og Vancouver.


Daniel Lanois.
Daniel Lanois (født 19. september 1951) er en fransk-kanadisk musiker og musikkprodusent. Han har produsert album for en rekke artister som Bob Dylan, U2, Peter Gabriel, Robbie Robertson og Emmylou Harris, i tillegg til å utgi egen musikk.
Han startet karrieren sin med å produsere album for lokale band hjemme i Hamilton i Canada, mest kjent synth-bandet Martha and the Muffins, der hans søster spilte bass. Han ble oppdaget av Brian Eno og jobbet med Eno på noen av hans prosjekter, før Eno inviterte han med som co-produsent av U2s "The Unforgettable Fire" i 1984.
U2s Bono anbefalte Lanois til Bob Dylan på slutten av 80-tallet, og Lanois produserte Dylans" Oh Mercy" i 1989, som blir regnet som et av Dylans beste nye album. De samarbeidet også om "Time Out Of Mind" i 1997, som Dylan ble belønnet med en Grammy for.
Lanois spiller både gitar, dobro og piano, i tillegg til å skrive og synge sine egne sanger.


Södra.
Södra Skogsägarna eller bare Södra med hovedkontor i Växjö, er Sveriges største skogeierforening. Södra hadde 35 000 medlemmer i 2003 som eide over 2,1 millioner hektar skog i Götaland. Samme år omsatte foreningen for 13 milliarder svenske kroner.
Södra er delt inn i Södra Cell, Södra Skog, Södra Skogsenergi, Södra Timber og Gapro. I Norge har konsernet to massefabrikker; Södra Cell Folla, som produserer CTMP, og Södra Cell Tofte, som produserer sulfatmasse. I tillegg er Gapro representert i Brumunddal, Dal og Drammen.


Dogme.
Dogme er et begrep brukt om en tro eller doktriner som i mange typer trossystemer og organisasjoner blir ansett som autoritativ, eller som absolutt sannhet.
Dogmer i religion.
Dogmer er vanlig i mange religioner, f.eks. kristendom og islam, hvor de blir betraktet som kjernegrunnlag av tilhengerne av religionen. De gjenkjennes som grunnleggende læresetninger, og blir ansett for å være troverdige. Dogmatikkens oppgave er å avklare det religiøse grunnlaget som religionen bygger på og stå imot radikale tolkninger som rokker ved religionens berettigelse.
Dogmer utenfor religion.
Mange ikke-religiøse oppfatninger blir ofte referert til som dogmer, f.eks. innen filosofi, vitenskap, politikk og i samfunnet generelt. Begrepet henspiller da på mennesker som holder fast i sine oppfatninger på en ensrettet og ikke-reflekterende måte. Dogmer blir ofte sett på som en uting i vitenskapelige og filosofiske sammenhenger, men kan forekomme blant slike grupper også.


Wollweber-gruppen.
Wollweber-gruppen var en kommunistisk sabotasjeorganisasjon som skulle sabotere fascistisk skipsfart i Skandinavia og Nord-Europa. Organisasjonen ble grunnlagt og ledet av tyskeren Ernst Wollweber, og styrt av det sovjetiske sikkerhetstjenesten – NKVD.
Organisasjonen bygde opp sabotasjegrupper i flere Nord-Europeiske havnebyer. Medlemmene var først og fremst kommunistiske sjøfolk og havnearbeidere. I Norge hadde den grupper i Oslo, Bergen og Narvik, disse gruppene utførte 23 kjente sabotasjeaksjoner mot tyske skip i 1937–38. Under den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i perioden 1939-41 utførte organisasjonen aksjoner bak de finske linjene.
Wollweber-gruppene ble revet opp i de fleste land i 1940, Ernst Wollweber måtte flykte til Sverige og ble arrestert der. I Norge ble lederen Martin Rasmussen Hjelmen arrestert, og senere henrettet i Tyskland i 1944. I Oslo fortsatte organisasjonen under ledelse av sjømannen Asbjørn Sunde, og under hans dekknavn «Osvald» fortsatte organisasjonen og ble den dominerende sabotasjeorganisasjon i Norge i perioden 1941—44, med mer enn 2/3 av alle utførte sabotasjehandlinger mot den tyske okkupasjonen.
Wollweber-gruppen.
Fritz Karl «Ernst» Wollweber var en fremstående tysk kommunist. Han var en av lederne i sjømannsopprøret i Kiel som førte til slutten av den første verdenskrig. Etter krigen steg han i det kommunistiske hierarkiet og ble i 1931 leder av den tyske avdelingen av det kommunistkontrollerte internasjonale sjømannsforbundet – ISH.
I 1935 var det klart hva som var i ferd med å skje i Tyskland. Likevel så de europeiske landene på kommunistene som en større fare enn nazistene og førte en ettergivelsespolitikk mot Tyskland mens Sovjetunionen ble isolert. På Kominterns 7. kongress ble arbeidet gjennom fagopposisjonen (kommunistiske fagforeninger) oppgitt, og et mer aktivt arbeide mot fascicmen gjennom folkefrontpolitikken ble lansert.
I november 1935 blir Wollweber kalt inn til Moskva og får i oppgave å danne en «kamporganisasjon» mot Tyskland. Den viktigste oppgaven skulle være å hemme fascistenes skipsfart gjennom sabotasjeaksjoner. Hovedkvarteret til organisasjonen ble lagt til Oslo. Her treffer Wollweber sjømannen Martin Hjelmen som får ansvaret for det «nord-atlantiske området».
Et av de første praktiske problemene organisasjonen møter er konstruksjon av bomber og anskaffelse av sprengstoff. Dette løses ved at kontakter ved den store malmgruven i Kiruna stjeler dynamitt fra anlegget som de sender med malmbanen til Narvik eller Luleå og videre med skip til forskjellige nord-europeiske havner hvor operasjonsgruppene tar seg av sprengstoffet og plasserer det ut i tyske og tysk-allierte båter. I Kiruna fantes det også en teknisk begavet kontakt som konstruerte effektive bomber og miner til organisasjonen.
Den første kjente vellykkede sabotasjeaksjonen skjedde i september 1937, og fram til årsskiftet 1938/39 utførte organisasjonen over 30 aksjoner. I samarbeid med Gestapo hadde europeisk politi klart å rulle opp gruppene i København, Antwerpen og Rotterdam, men organisasjonen var intakt. Likevel stopper sabotasjeaktiviteten opp. En av grunnene til stoppen kan ha vært at organisasjonen trengte tid til å utvikle mere effektive miner. I november 1938 startet utrenskningene i NKVD og de fleste av Wollwebers kontakter ble «fjernet». Senere ble organisasjonen satt under sterkt press fra politiet, og Sovjet startet en omlegging av sin politikk mot Tyskland som resulterte i en ikkeangrepspakt mellom landene i august 1939.
Martin Hjelmen blir arrestert i Sverige i februar 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge rømmer Wollweber til Sverige hvor han blir arrestert, og organisasjonen blir i praksis oppløst i de fleste land. Unntaket er Norge hvor Asbjørn Sunde fortsetter det som skal bli den mest aktive sabotasjeorganisasjonen på norsk jord.
Osvald-gruppen.
I Oslo satt Asbjørn Sunde med en intakt organisasjon, men uten sentrale personer i ledelsen og uten kontakt med Moskva eller økonomiske midler. Det var ikke aktuelt å samarbeide med «Norges Kommunistiske Parti» – NKP som ønsket et aktivt samarbeid med okkupasjonsmakten som Sovjetunionen hadde en ikkeangrepspakt med. NKPs drømmer om samarbeid med tyskerne ble brutt 16. august 1940 da Gestapo slo til mot partiet, arresterte lederne og beslagla papirer, blant annet medlems- og abonnentarkiver, slik at tyskerne fikk en god oversikt over partiorganisasjonen. Aksjonen mot kommunistpartiet hadde liten innvirkning på Wollweber-gruppen eller Osvald-gruppen som den heretter skulle hete, etter Asbjørn Sundes dekknavn, Osvald.
Like etter Tysklands angrep på Sovjet – 22. juni 1941 – dro kurerer fra den sovjetiske legasjonen i Stockholm til Oslo med ordre om å starte motstandskampen. Her traff de representanter for kommunistpartiet som mente at tiden ikke var inne for motstand. Kurerene dro tilbake med uforrettet sak.
I mellomtiden hadde Sunde holdt organisasjonen ved like og gjort klar lagre med sprengstoff rundt om i landet. 20. juli 1941 fortok de den første jernbanesabotasjen, og det var starten på en serie av aksjoner. Gruppens «aktive motstandslinje» var i opposisjon til Norges Kommunistiske Parti, Milorg og andre deler av Hjemmefronten som ønsket en mer passiv motstand. Men gruppen var ikke uten støtte. London-regjeringen ga økonomisk støtte via «vestkant-organisasjonen» 2A, og gruppen utførte endel oppdrag for Milorg og Politigruppa, bl.a. likvidasjoner, og Osvald-gruppen hadde et nært samarbeide med politigruppe "2AP" som ga verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv.
Vinteren 1942 startet NKP oppbygging av militære grupper, den såkalte «Nasjonalgarden». Samtidig hadde Sunde møter med kommunistpartiets leder Peder Furubotn. Arbeidet med Nasjonalgarden mislykkes, og den blir innlemmet i Milorg-systemet. Kontakten mellom Furubotn og Sunde fortsetter imidlertid. Sunde etablerte et opplæringssenter for sabotører i Rukkedalen og rekrutterer et nettverk av sabotører i området Torpo-Gol og Rukke-Nesbyen, ned Hallingdal og derfra til Oslo og Bergen. I september 1942 avtalte Sunde at han skulle holde vaktmannskap til kommunistpartiets sentralforlegning i Hemsedal mot å få praktisk og finansiell støtte. Sunde ble NKPs militære leder, og med partiet i ryggen ble organisasjonen mer slagkraftig.
I slutten av oktober 1942 angrep Gestapo NKP-forlegningen i Hemsedal, men Sunde hadde fått varsel fra Politigruppen og partiledelsen klarte å flykte, men etterlot seg endel papirer.
Fram til Osvald-gruppen ble nedlagt i 1944, etter ordre fra Moskva, hadde den utført 200 kjente aksjoner i Norge.
Aksjoner.
Oversikt over endel kjente aksjoner gjennomført av Wollweber- og Osvald-gruppen. Listen er ikke komplett, og forskjellige kilder kan være uenige om detaljer som datoer og lignende. Kilde for denne oversikten er Lars Borgersruds bok "Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden"
Finland.
Sovjet starter Vinterkrigen ved angrep på Finland 30. november 1939. «Wollweber-gruppen» får i oppdrag å utføre sabotasjeoppdrag bak de finske linjene. Aksjonene avblåses etter fredsslutningen 12. mars 1940.
Norge.
Aksjonene i Norge startet etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 og fortsatte inntil «Osvald-gruppen» ble demoblisert høsten 1944, etter ordre fra Moskva.
Kilder.
Borgersrud, Lars (1991) "Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden", Universitetsforlaget, ISBN 82-00-22529-1
Ytterligere litteratur.
Borgersrud, Lars (2001) "Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig", Forlaget Oktober, ISBN 82-495-0050-4


Lambert Simnel.
Lambert Simnel (født ca. 1477, død ca. 1534) var som barn pretendent til Englands trone under Henrik VIIs regjeringstid. Han skal ha vært svært lik Edward, jarl av Warwick, som var en ekte tronkrever.
Man vet ingenting sikkert om hans familie eller hans fødselsår. Faren er i forskjellige kilder identifisert som baker, handelsmann eller orgelbygger. Omkring ti år gammel ble han tatt inn som elev hos en prest i Oxford, Roger Simon (eller Richard, eller Symonds), som begynte å legge planer om å sette gutten på tronen. Han trente ham opp, blant annet ved å lære ham hoffmanerer.
Opprinnelig hadde han tenkt å presentere gutten som Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, som var sønn av Edvard IV. Men da han hørte at prinsen var død under fangenskapet i Tower of London endret han planen. Jarlen av Warwick var på samme alder som Simnel, og hadde et sterkt tronkrav fordi han var sønn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence.
Presten spredte et rykte om at Edward hadde flyktet fra Tower, og var i hans omsorg. Han fikk støtte fra noen gjenlevende medlemmer av Huset York, og tok med seg gutten til Irland, hvor yorkistene fortsatt hadde en del støtte. Simnel ble presentert for Gerald FitzGerald, 8. jarl av Kildare. Jarlen var villig til å støtte en invasjon av England. Simnel ble derfor kronet som "Edvard VI" i Christchurch Cathedral i Dublin den 24. mai 1487. Jarlen samlet så en hær under Thomas Geraldines kommando.
Da Henrik VII fikk høre om dette visste han at den virkelige Edward satt i Tower. 2. februar 1487 ble Edward vist frem offentlig, slik at alle skulle vite at Simnel var en svindler. Han gav også et allment amnesti for alle forbrytelse, inkludert høyforræderi, forutsatt at de som hadde begått forbrytelsene underkastet seg kongen.
John de la Pole, jarl av Lincoln hadde blitt utnevnt til tronfølger av den avdøde Rikard III av England. Han var bitter fordi Henrik VII hadde erobret kronen, og sluttet seg til konspirasjonen. I Flandern hevdet han at han hadde hjulpet til under Warwicks flukt, og klarte å få med seg Francis Lovell, viscount Lovell. Margaret av Burgund sendte 2000 leiesoldater til Irland for å støtte opprøret. Etter at de hadde kommet til Irland 5. mai 1487 fikk Henrik høre om det, og begynte å samle en hær.
Simnels hær, ledet av Lincoln, steg i land på Piel Island i Lancashire den 5. juni 1487, og noen engelskmenn sluttet seg til dem. De fleste lokale adelsmenn holdt seg unna, med unntak av Thomas Broughton. 16. juni møtte de kongens hær i slaget ved Stoke Field, og ble slått. Kildare ble tatt til fange, Lincoln og Broughton falt og Lovell druknet antagelig i Trent under flukten.
Simon unngikk straff fordi han var prest, mens Simnel ble benådet og fikk en stilling som tjener i det kongelige kjøkken. Da han ble eldre fikk han stillingen som kongelig falketrener. Han døde omkring 1534.
Simnel, Lambert


Pride (In the Name of Love).
"Pride (In the Name of Love)" er en singel av den irske rockegruppen U2.
Dette var den første singelen fra albumet The Unforgettable Fire, og har blitt en av livefavoritt blant fansen.
«Pride» handler om Martin Luther King, men den startet med å handle om Ronald Reagan. Bono hadde jobbet med en sang han kalte «Pride». Men den handlet om stolthet før fall, og handlet om hvordan forholdene i USA var under Reagans tid som president. Men ideen lot seg aldri helt forløse. Før U2 besøkte Chicago Peace Museum, og en utstillig om Marin Luther Kings arbeide. Bono skrev om teksten, og nå handlet den om stolthet selv under umenneskelige forhold. Teksten ble kombinert med en melodilinje de hadde jobbet med før. Men resultatet var heller labert, i følge bandet selv. Men når de kastet alle de gamle opptakene, og spilte inn hele sangen på nytt, skjønte de at de hadde en hit.
Chrissie Hynde fra The Pretenders besøkte U2 mens de spilte inn sangen, og er med og synger backingvokal. på albumet er hun referert til som «Mrs Christine Kerr».
Singelen toppet på en tredje plass i Storbritannia, en 33. plass i USA og i Norge lå den fire uker på VG-lista med en syvende plass som beste plassering.
Sanger på singelen.
Singelversjonen av «Pride» er litt anderledes og lengre enn albumversjonen. Det samme gjelder «4th of July». «11 O'Clock Tick Tock» og «A Celebration» har vært utgitt som egne singler før, i henholdsvis 1980 og 1982, men har aldri vært på noe album. «Touch» var b-siden til førstnevnte.


Plakat.
En plakat er et oppslag, oftest med informasjon eller reklame. Plakaten skal vekke oppmerksomhet og kunne sees tydelig på avstand. Den er derfor visuelt gjennomarbeidet med enkle former og sterke farger. Plakaten kan enten være tegnet eller malt eller trykt i flere eksemplarer.
Ordet plakat kommer av det nederlandske «plakkaat» som henger sammen med «placken», dvs. klebe eller klistre (tilsvarer det franske «placard»). Opprinnelig betegnet plakat en bekjentgjøring av kongelige forordninger, lover og påbud. En mindre versjon av plakaten, gjerne utgitt som midtside i blader som Okej og Bravo, kalles ofte poster etter det engelske ordet for plakat.
Plakater kan også pynte vegger. Plakater som dukker opp i magasiner er veldig populært brukt hos tenåringer.
Plakatkunst.
Plakatkunsten er en type grafisk kunst med nært slektskap til bl.a. skilt, flygeblad, teaterprogram, postkort, skillingstrykk og tresnitt. De eldste plakatene kjenner vi fra antikkens Pompeii, men først med boktrykkerkunsten like før år 1500 ble det mulig å mangfoldiggjøre kunngjøringene og spre dem som plakater, som oftest i form av reine tekstplakater uten illustrasjoner. Moderne plakater med enkel utforming og kraftige farger oppstod samtidig med fargelitografiet på 1800-tallet. Siden Toulouse-Lautrecs berømte plakater har mange billedkunstnere, f.eks. Picasso, Chagall og Matisse, tegnet plakater, og enkelte, f.eks. Alfons Mucha og Edward McKnight-Kauffer, gjorde plakatkunsten til sin spesialitet.
Plakater har også vært brukt i politisk propaganda, f.eks. under verdenskrigene og i kommunistiske land. I Norge er særlig Harald Damsleths naziplakater kjent. Flere land har en sterk plakattradisjon, for eksempel Polen, der plakatmotivene ofte har vært surrealistiske, og Japan, der plakatene er preget av grafisk klarhet, jevne flater og reine linjer. Plakatkunsten i dag sees særlig i form av reklameboards og filmplakater selv om disse ofte er kunstnerisk lite spennende.
Plakatkunsten har ellers mye til felles med bokomslag, bladforsider og annonser. I likhet med plakatene skal disse fange publikums oppmerksomhet og formidle et budskap på kort tid. Den effektive plakaten bør derfor være tydelig og lettfattelig, men også ha et særpreg og skille seg ut i mengden.
I utgangspunktet er plakatkunsten et vis å promotere populærmusikalske konserter på. Etterhvert har det blitt en anerkjent subgenre av populærkunst.
Det visuelle uttrykket har bakgrunn i ordinære reklameplakater. Det har blitt utviklet en særegen stil med konsertplakater for country- og rockartister i 1950-årene og 1960-årene.
Etterhvert har plakatkunst blitt et populært samlerobjekt, ettersom flesteparten av plakatene er silketrykt i små opplag, signert og nummerert av kunstneren selv.
Blant kjente navn innen plakatkunsten er Frank Kozik, Art Chantry, Match Showprint, Coop, Firehouse samt Tara McPherson.
Den største plakatkunstmessen i verden, Flatstock, blir avholdt to ganger årlig i USA. I september 2008 blir den arrangert også for første gang i Hamburg.


Samuel von Cocceji.
Samuel friherre von Cocceji (født 20. oktober 1679 i Heidelberg, død 4. oktober 1755 i Berlin) var en prøyssisk jurist og politiker, kjent for reformeringen av det prøyssiske rettsvesen.
Samuel von Cocceji var 1702 professor ved Viadrina-universitetet i Frankfurt an der Oder, 1723 kammerrettspresident, 1738 prøyssisk justisformann og siden 1747 storkansler. Han fikk av kong Fredrik den Store i oppdrag å organisere rettssystemet i Schlesien, som Preussen nettopp hadde erobret fra Østerrike, og reformerte etterhvert rettssystemet i hele Preussen. Hans hovedverk var utarbeidelsen av det første utkastet til Allgemeines Landrecht für die preußischen Staaten. Han ble adlet i 1749.
Også hans far Heinrich Cocceji var en kjent professor i Heidelberg.
Cocceji, Samuel von
Cocceji, Samuel von
Cocceji, Samuel von
Cocceji, Samuel von


Husøy (Senja).
Husøy er ei øy, et fiskevær og et tettsted i Lenvik kommune i Troms. Stedet ligger i Øyfjorden nordvest på Senja. Tettstedet Husøy har innbyggere per 1. januar. Adkomst til øya var for inntil noen tiår siden kun med båt, men det er nå kommet tunnel og en 300 meter lang molo. Det er Fylkesvei 277 som knytter Husøya til omverdenen, via Huselv i Stønnesbotn.
Stedet.
På grunn av at det er veldig værhardt på yttersiden av Senja, er de eldste husene bardunert til bakken. Nærheten til fiskefeltene og fraværet av rasfare er to av årsakene til at folk har valgt å bosette seg på denne lille øya. Fiskeribedriften Brødrene Karlsen, som er hjørnesteinsbedrift i fiskeværet, driver for tiden godt, og Husøy har hatt en positiv befolkningsutvikling i de senere år. På Husøya er det barne- og ungdomsskole, barnehage, dagligvarebutikk og kafé. Husøy kapell er fra 1957. Stedet fikk nasjonal oppmerksomhet i forbindelse med TV 2s dokusåpe Da damene dro i 2008.
Husøy grunnkrets.
Grunnkretsen Husøy tilhører Øyfjordområdet og omfatter hele østsiden av Øyfjorden, men det er kun på Husøya og i grenda Husa på andre siden av moloen det bor folk. Grunnkretsen grenser i øst til Baltsfjord, i sør til Stønnesbotn og Senjahopen og i vest til Fjordgård. Grunnkretsen dekker et areal på 16,16 km².


R.D. Laing.
Ronald David Laing (født 7. oktober 1927, død 23. august
1989) var en skotsk psykiater. Han arbeidet hovedsakelig med spørsmål om mentale forstyrrelser og spesielt om psykoser, og skrev flere bøker om disse tema. Hans spesielle aspekter, påvirket av eksistensiell filosofi, på årsaker og behandlingsformer i forbindelse med mentale sykdommer, stod i sterk kontrast til tidens etablerte oppfatninger. Laing forbindes med den anti-psykiatriske bevegelsen og den kontemporære kritikken av psykiatrien, selv om han ikke var enig i den karakteristikken.
Laing var god venn av forfatteren Axel Jensen.


Jackson Pollock.
Jackson Pollock (født 28. januar 1912, død 11. august 1956) var en amerikansk maler, og en av de sentrale figurene i den kunstneriske bevegelsen kjent som abstrakt ekspresjonisme. Hans karakteristiske malestil som besto i å dryppe maling på liggende lerreter, ble det sterkeste uttrykket for grenen av den abstrakte ekspresjonismen kalt "action painting", og ga ham tilnavnet «Jack the Dripper».
Jackson Pollock hadde sin første solo utstilling i Peggy Guggenheim Art of this Century gallery i New York i 1943.
Pollock var en kunstner som har hatt stor betydning og påvirkningskraft. Det er vanskelig å overdrive den betydningen Pollock hadde for kunsten utover 1900-tallet. Hans verker viser hvordan individet kan bryte grenser og utvikle sterke nye ideer. Sannsynligvis var det derfor den amerikanske regjering med støtte fra CIA satte sammen en utstilling som de sendte på turne rundt i verden. Utstillingen bestod av arbeider fra Pollock og andre abstrakt ekspresjonistiske malere. De ville vise hva frihet og demokrati kunne føre til.
I 1947 kom det dramatiske skiftet i stilen, hvor han begynte med "dryppe-teknikken". Han brukte malerpenslene som verktøy for å dryppe malingen, og de kom aldri i kontakt med lerretet. Hans teknikk med å dryppe eller helle maling blir sett på som en av opprinnelsen til ordet "action painting". I denne prosessen beveget han seg vekk fra et figurativt uttrykk, og utfordret den vestlige tradisjonen med å bruke staffeli og pensler.
Etter 1951 ble hans malerier mørkere i fargetonene, og han begynte dessuten å reintrodusere figurative elementer.


Osvald-gruppen.
Osvald-gruppen, opprinnelig kalt "Sabotasjeorganisasjonen", "Saborg", eller bare "Sab", var en norsk sabotasjeorganisasjon som saboterte tyske installasjoner, krigsindustri og tropper i Norge under andre verdenskrig. Sabotørenes eget, formelle navn på gruppen var "Organisasjonen mot krig og fascisme". Gruppen var videreføringen av den etterhvert oppløste, europeiske Wollweber-gruppen og ble fra 1941 ledet av kommunisten og sjømannen Asbjørn Sunde. Gruppen mottok ordrer både fra Sovjetunionen og fra den norske regjeringen i London via Hjemmefronten og «Politigruppa». Osvaldgruppen hadde ingen radiokontakt og lite kurerkontakt med styresmaktene i Moskva.
Organisasjonen bygde opp sabotasjegrupper i Oslo, Gjøvik, Narvik, Bergen og Stavanger. Osvald-gruppen gjennomførte om lag 200 sabotasjeaksjoner under krigen, og dette utgjør brorparten av sabotasjen i Norge under andre verdenskrig. Osvald-gruppen var ikke direkte styrt av Milorg eller norske myndigheter, men utførte flere av sine sabotasjeaksjoner på direkte oppdrag fra den norske regjeringen i London, formidlet via Asbjørn Bryhn i «Politigruppa» i Oslo. Osvaldgruppen opererte fra 1944 i opposisjon til ledelsen i Norges Kommunistiske Parti. Asbjørn Sunde oppløste motvillig Osvald-gruppen i 1944, etter ordre fra NKVD-ledelsen i Moskva.
Gruppens «aktive motstandslinje» var tidvis i opposisjon til både Norges Kommunistiske Parti, Milorg og andre deler av Hjemmefronten, som ønsket en mer passiv motstand. Men gruppen var ikke uten støtte, og særlig etter 1943 fikk den stadig flere oppdrag fra regjeringsstøttede organisasjoner. Aksjonen mot Arbeidskontoret i Oslo 20. april 1943 var for eksempel fullt koordinert med Milorg, hvor målet var å hindre tvangsutskrivning av norsk arbeidskraft til krigstjeneste.
London-regjeringen ga i nesten hele gruppens levetid økonomisk støtte via «vestkant-organisasjonen» 2A, og gruppen utførte endel oppdrag for Milorg og Politigruppa, bl.a. likvidasjoner, og Osvald-gruppen hadde et nært samarbeide med politigruppe "2AP" som ga verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv.
Osvald-gruppen, kommunistpartiet og Moskva.
I Norge var Osvald-gruppen en direkte videreføring av det norske avsnittet av den kommunistiske Wollweber-organisasjonen, ledet av sjømannen Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble allerede i 1940 arrestert i Sverige, utlevert og henrettet i Tyskland i 1944. I Oslo overtok Asbjørn Sunde en intakt organisasjon, men uten sentrale personer i ledelsen og uten kontakt med Moskva eller økonomiske midler. Det var ikke aktuelt å samarbeide med NKP, som ønsket et aktivt samarbeid med okkupasjonsmakten som Sovjetunionen hadde en ikke-angrepspakt med. Like etter Tysklands angrep på Sovjet 22. juni 1941 dro kurerer fra den sovjetiske legasjonen i Stockholm til Oslo med ordre om å starte motstandskampen. Her traff de representanter for kommunistpartiet som mente at tiden ikke var inne for motstand. Kurerene dro tilbake med uforrettet sak. I mellomtiden hadde Sunde holdt organisasjonen ved like og gjort klar lagre med sprengstoff rundt om i landet.
Vinteren 1942 startet NKP oppbygging av militære grupper, den såkalte «Nasjonalgarden». Samtidig hadde Sunde møter med kommunistpartiets leder Peder Furubotn. Arbeidet med Nasjonalgarden mislykkes, og den ble innlemmet i Milorg-systemet. Kontakten mellom Furubotn og Sunde fortsatte imidlertid.
I slutten av oktober 1942 angrep Gestapo NKP-forlegningen i Hemsedal. Sunde hadde fått varsel fra Politigruppen og partiledelsen klarte å flykte, men etterlot seg endel papirer. Partisekretær Peder Furubotn krevde etterhvert å overta den strategiske ledelse av Osvald-gruppen, noe Asbjørn Sunde nektet. Tidlig i 1944 kom det derfor til fullt brudd mellom de to. Fram til Osvald-gruppen ble nedlagt i 1944, etter ordre fra Moskva, hadde den utført 200 kjente aksjoner i Norge.
Utvikling og aksjoner.
20. juli 1941 fortok de den første jernbanesabotasjen, og det var starten på en serie av aksjoner. Sunde etablerte et opplæringssenter for sabotører i Rukkedalen i 1942, og rekrutterte et nettverk av sabotører i området Torpo-Gol og Rukke-Nesbyen, ned Hallingdal og derfra til Oslo og Bergen. I september 1942 avtalte Sunde at han skulle holde vaktmannskap til kommunistpartiets sentralforlegning i Hemsedal mot å få praktisk og finansiell støtte. Sunde ble NKPs militære leder, og med partiet i ryggen ble organisasjonen mer slagkraftig.
Det ble utført aksjoner i hele området fra Porsgrunn i sør til Dombås i nord, men de fleste aksjonene ble utført i Oslo-området, svært mange av dem inne i selve byen. Det ble også utført fire aksjoner i Bergen. Av viktige sabotasjeaksjoner må det særlig trekkes fram sprengningen av det krigsviktige Per Kure-anlegget i Oslo, samt av Statspolitiets kontor for Oslo og Aker og Arbeidskontoret i Oslo.
Et utvalg aksjoner i Norge.
Aksjonene i Norge startet like etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 og fortsatte inntil «Osvald-gruppen» ble demobilisert høsten 1944. Nedenfor gjengis noen av de viktigste aksjonene som ble gjennomført.
"For en oversikt over aksjoner foretatt før 20. juli 1941, se: Wollweber-gruppen"
Ettermæle.
I klimaet som uviklet seg i Norge under den kalde krigen ble den kommunist-ledede motstandskampen etter hvert levnet liten ære. Fordømmelsen av kommunistene nådde et toppunkt i 1954, da Sunde selv ble beskyldt for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen, og dømt til åtte års fengsel.
Først i 1995 ble det avduket en minnesmerke over de falne i Osvald-gruppen, en minneplakett ved hovedinngangen til den gamle Østbanebygningen i Oslo. LO i Oslo sto for arrangementet. Siden har det vært en årlig foreteelse å hedre gruppens medlemmer på 1.mai.
Sommeren 2012 ble Osvald-gruppens innsats også markert på den nye Frydenberg skole i Oslo, som var bygget på industriområdet der gruppen sprengte anlegget til Per Kure AS under krigen. 23 av sabotørene ble hedret ved at de fikk rom på skolen oppkalt etter seg. Skolens bibliotek ble oppkalt etter Sunde selv.


Amazon Grimstad Fotballklubb.
Amazon Grimstad er et norsk fotballag for kvinner fra Grimstad, og spiller på J.J. Ugland Stadion – Levermyr. Fra 2006-sesongen har laget spilt i Toppserien.
Historie.
Amazon Grimstad var ett av de første kvinnelige fotballagene i Norge. Norges første kvinnefotballkamp ble hold som pauseunderholdning i 1970 på Levermyr stadion. Kampen gikk mellom Amazon og IL i BUL. Amazon spilte også mot Norges Idrettshøyskole som oppvarming for herrelandslagets kamp mot Sverige i 1971. Imidlertid ble ikke laget støttet opp, og etter hvert falt det fra hverandre. Laget gjenoppsto på midten av 1980-tallet, og gikk rett fra 5. divisjon i 1991 til 2. i 1995. Fra og med 23. november 1999 var Amazon uavhengig av fotballklubben Jerv.
I 2001 kom de på tredje plass i 2. divisjon avdeling 2, og i 2002 vant de divisjonen, og rykket opp til 1. divisjon. Perioden i 1. divisjon ble langt kortere. I 2003- og 2004-sesongen ble det en tredjeplass, mens i 2005-sesongen ble det andreplass og opprykk. Mye av dette skyldtes at Margunn Haugenes og ektemannen Gaute Haugenes kom over fra profesjonell tilværelse i Fulham Ladies. Gaute Haugenes, som hadde trent Fulham Ladies til The Treble, tok over som trener, og Margunn Haugenes og lagkamerat fra Fulham Una Nwajei ble de to store stjernene i laget. I tillegg spilte Lene Mykjåland for klubben til og med 2005-sesongen. Det var også Gaute Haugenes' siste sesong som trener for klubben.
Amazon Grimstad debuterte i Toppserien i 2006 med en 6. plass med Jan Aksel Odden som ny trener. Imidlertid fikk Odden sparken etter bare seks måneder. Haugenes tok over som spillende trener, og ble senere konstituert som hovedtrener i 2007. I hennes eneste trenerår fulgte de opp med en 8. plass. Haugenes trakk seg både som trener og spiller. Den i toppseriesammenheng umeritterte trener Tor Martin Hegrenes tok over som trener, noe som ble sett på som et sjansespill. Amazon kom på en 8. plass i 2008-sesongen, samme som i 2007. Under disse tre sesongene var Una Nwajei lagets ubestridte toppscorer, men på tross av dette viste Hegrenes at det var konflikt mellom dem i et intervju med Fædrelandsvennen. Una Nawjei trakk seg fra Amazon Grimstrad, og gikk over til Team Strømmen.
Etter ved sesongslutt i 2009 endte Amazon på en niendeplass etter at Fløya ble trukket fire poeng for å ha brukt ikke-spilleberettigede spillere. Laget slapp inn få mål (33), men scoret enda færre (14), like mange som Una Nwajei scoret på egen hånd fot Team Strømmen. Hegrenes fikk sparken midt i sesongen, og gamletreneren Gaute Hauggenes tok over. Haugenes brukte mye tid på å få tilbake Una Nwajei, og lyktes til slutt.
Økonomi.
Amazon Grimstad har i lang tid vært preget av økonomiske problemer. I 2006 sto de i fare for å bli kastet ut i sin debutsesong med øyeblikkelig virkning. Det ble avdekket mye sløsing av penger. Amazon ble ikke kastet ut av Toppserien, og de greide å få lisens i siste liten. Amazon fikk etter hvert også hovedsponsor i 2007, men det økonomiske spøkelset forfulgte laget likevel. Også i 2008 slet klubben, og også da ble de reddet av sponsor. I 2009 ble Amazon Grimstad dømt til å trekkes fire poeng på grunn av økonomisk rot, men da saken ble behandlet ble laget frifunnet. Også etter avsluttet sesong 2009 slet Amazon Grimstad med å få fornyet lisens på grunn av økonomi.
I 2011 begjærte Skatt Sør fotballklubben Amazon Grimstad konkurs for et ubetalt momskrav på 40 000 kr.


Edward Plantagenet, 18. jarl av Warwick.
Edward Plantagenet (født 25. februar 1475, død 28. november 1499) var sønn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence og potensiell tronkrever under Rikard III og Henrik VII av England.
Han ble født på Warwick Castle, som var hans mor Isabella Nevilles familiehjem. Kort tid etter at faren ble henrettet for høyforræderi ble han den attende jarl av Warwick. Da hans fetter Edvard V ble avsatt i 1483 vurderte man ikke Warwick som kandidat til tronen, fordi hans fars dom hadde tatt fra ham arverettet. Dette kunne dog reverseres av parlamentet.
Da Rikard IIIs sønn Edward av Middleham døde i 1484 ble den ti år gamle Warwick utnevnt til tronarving, muligens fordi dronning Anne Neville hadde adoptert ham og hans søster Margaret etter morens død. Så snart Anne døde ble en ny tronarving utnevnt, John de la Pole, jarl av Lincoln.
Etter Rikards død i 1485 ble Edward holdt som fange i Tower of London av Henrik VII på grunn av hans potensielle tronkrav. I 1487 dukket en falsk tronkrever, Lambert Simnel, opp. Han utgav seg for å være Edward, og selv om dette opprører ble knust i slaget ved Stoke Field samme år viste det at den virkelige Edward kunne samle støtte. Han fikk allikevel beholde sin tittel, og fikk leve en del år til. Men da enda en falsk tronkrever, Perkin Warbeck, dukket opp i 1499 fikk Henrik VII det påskudd han trengte, og både Warbeck og Edward ble hengt etter et mislykket fluktforsøk.
1-18
Warwick, Edward Plantagenet, 18. jarl av
Warwick, Edward Plantagenet, 18. jarl av
Warwick, Edward Plantagenet, 18. jarl av


Aigevs.
Aigevs (gresk: Αἰγεύς; også som "Aegeus", "Aigeus", "Aegeas" eller "Aigeas") var i gresk mytologi en arkaisk figur i opphavsmyten til byen Athen, Han var «geitmannen» som ga sitt navn Egeerhavet, neste etter Poseidon, far til helten Thesevs, grunnlegger av athenske institusjoner og en av kongene i Athen.
Hans styre.
Da hans far døde, kong Pandion II, tok Aigevs sammen med sine tre brødre, Pallas, Nisos, og Lykos, kontroll over Athen fra Metion som hadde tatt tronen fra Pandion. Brødrene delte makten mellom seg, men Aigevs ble konge.
Aigevs' første hustru var Meta, datter av Hoples, og den andre var Kalkiope, datter av Rhexenor. Da han fortsatt var uten en mannlig arving spurte Aigevs orakelet i Delfi om råd. Hennes kryptiske ord var «Løsne ikke den svulmende åpningen på vinsekken før du har nådd Athens høyder, om du ikke vil dø av sorg». Aigevs forsto ikke profetien og ble skuffet.
Orakelets gåtefulle ord tvang Aigevs til å besøke Pittheus, konge av Troizen på Peloponnes, som var kjent for sin visdom og dyktighet i å forklare orakler. Pittheus forsto profetien og introduserte Aigevs for sin datter Aithra mens Aigevs var beruset av drikk. De lå med hverandre og da Aithra ble gravid, besluttet Aigevs å reise tilbake til Athen. Men før han dro gravde han ned sine sandaler, sitt skjold og sverd under en stor stein og ba henne si til deres sønn, når han ble voksen, at han skulle flytte steinen. Deretter skulle han ta våpnene med til sin far som således ville gjenkjenne ham. Da han kom tilbake til Athen møtte han trollkvinnen Medeia (Medea) og han giftet seg med henne. Hun hadde flyktet fra Korint og Jasons vrede. Aigevs og Medeia fikk en sønn sammen som ble kalt for Medos (eller Medeios).
Konflikt med Kreta.
I Athen greide Androgeos, sønn av kong Minos av Kreta, å beseire Aigevs i hver eneste tevling i de panathenske leker, "Panathenaia". Sjalu sendte Aigevs den unge mannen fra Kreta ut for å overvinne den marathonske oksen (eller den kretiske okse), men han ble drept i forsøket. Minos ble rasende og erklærte krig mot Athen, men tilbød byen fred kun under det vilkår at Athen sendte syv unge menn og syv unge kvinner hvert niende år til Kreta slik at de kunne bli foret til Minotauros, et uhyre som var halv menneske og halvt okse. Dette fortsatte til Athens fortvilelse inntil helten Thesevs drepte Minotauros ved hjelp av rådene til Ariadne, datter av Minos.
Thesevs og Minotauros.
a> med rødfigurillustrasjon, ca. 410–400 f.Kr. fra Ruvo i sørlige Italia.
I Troezen vokste Thesevs opp og ble en stolt og dyktig ung mann. Han greide å flytte på steinen og ta sine fars våpen. Hans mor fortalte ham da hvem hans far var og at han skulle ta med seg våpnene til ham i Athen og ble anerkjent. Thesevs besluttet å reise til Athen, men han hadde valget å seile langs kysten, som var det trygge valget, eller gå landevegen, som var det utrygge valget da det var tyver og ugjerningsmenn over alt. Ung, stolt og ærgjerrig besluttet Thesevs å ta det vanskeligste valget.
Da Thesevs kom til Athen avslørte han ikke sin sanne identitet. Han ble ønsket velkommen av Aigevs, men dennes hustru Medeia forsto hvem Thesevs var og forsøkte å få ham drept slik at han ikke skulle true arven til hennes sønn Medos. Medeia oppmuntret Aigevs til å be den unge mannen om å overvinne den marathonske okse, men Thesevs maktet det som Androgeos ikke hadde klart. Medeia forsøkte da å forgifte Thesevs, men akkurat da han skulle gripe begeret hun rakte mot ham, gjenkjente Aigevs sverdet til den unge mannen som sitt eget. Han slo giftbegeret ut av Medeias hånd og omfavnet sin sønn. Således ble Thesevs forent med sin far Aigevs mens Medeia og Medos flyktet til Anatolia.
Thesevs besluttet å dra til Kreta for å utfordre Minotauros, men før han dro ba Aigevs ham om å benytte hvite seil når han kom tilbake om han hadde lyktes å drepe uhyret. Imidlertid da Thesevs kom seilende tilbake hadde han glemt denne befalingen, og da Aigevs så at skipet førte svarte seil kastet han seg i fortvilelse i havet og druknet i den tro at hans sønn var blitt drept av Minotauros. Av den grunn er dette havet oppkalt etter ham og heter Egeerhavet.
Sofokles' tragedie "Aigevs" har gått tapt, men han opptrer i Euripides' tragedie "Medea."


Arna-Bjørnar Fotball.
Arna-Bjørnar Fotball er en norsk fotballklubb fra Arna i Bergen, og er en sammenslåing av Arna Turn og Idrettslag og Bjørnar IL, som i sin tid het Ådnamarka Idrettslag. Kvinnelaget i fotball er lagets mest dominerende, og har vært i Toppserien siden 1997, da som Bjørnar, med et opphold i første divisjon i 2005. Det var fra og med sesongen 2001 at de tok i bruk navnet Arna-Bjørnar.
Asbjørn Mjelde, toppserielagets lagleder, er utnevnt til æresmedlem for sin innsats og sitt helt spesielle engasjement for klubben gjennom en årrekke.
Arna-Bjørnar Fotball spiller sine kamper på Arna Idrettspark på Seimsmyrane. Anlegge ble åpnet august 2010, og ligger like ved Arna gamle stasjon i Indre Arna. I tillegg har de tre fotballanlegg til dosposisjon: Garnes Kunstgress, Ådnamarka ballbane (grusbane) og Arna Stadion på Gaupås. Arna Stadion er delt i Arna Ballbane og Arna Grusbane.
Toppserien (1997-2004).
I sin første sesong tok Bjørnar en imponerende 6. plass, a poeng med, men bare tre mål dårligere enn, byrival Sandviken. I 1998 gikk det langt dårligere, og Bjørnar tok den åttende og siste plassen blant de som beholdt plassen i Eliteserien for kvinner. Det skilte riktignok 14 poeng ned til neste lag, men dette var ingen imponerende innsats. I 1999 gikk ting langt bedre for laget, som fulgte Kolbotn hakk i hæl i tre år. Bjørnar tok en femteplass i 1999 da Kolbotn tok en fjerdeplass, i 2000 tok Bjørnar fjerdeplassen mens Kolbotn tok tredjeplassen, og da Kolbotn tok andreplassen i 2001, tok Arna-Bjørnar tredjeplassen. Innimellom lyktes de å komme til finalen i Norgesmesterskapet i 2000, men det endte med 1-4-tap for Asker. I 2002 gikk det dårligere i serien, Arna-Bjørnar endte på femteplass. Imidlertid kom de nok en gang til finalen, og ble som andre lag i historien, etter Athene Moss, i finalen under to navn. Finalen mot Trondheims-Ørn ble jevn, og den ble avgjort etter ekstraomganger. Nok en gang tapte Arna-Bjørnar, og de er, sammen med Donn det eneste laget som har vært i en finale uten å ha vunnet. Deretter gikk det nedover. I 2003 ble det en sjetteplass i serien, og i 2004 ble det nedrykk godt bak Sandviken på tabellen.
Rett bak medaljene (2005-).
Arna-Bjørnars opphold i den nest øverste divisjonen ble kort. Laget kom rett tilbake til Toppserien etter å ha satt rekord for antall poeng i 1. divisjon, med 52 poeng og bare ett uavgjort. Bare Fart greide å spille uavgjort mot dem. Den påfølgende perioden markerte et taktomslag. Med ny trener i Morten Kalvenes fikk laget inn en stabilitet. Det ble også et generasjonsskifte. 2006-sesongen var siste sesong for viktige spillere som Ingrid Camilla Fosse Sæthre, Linda Netland, Henriette Lund og Anne Bugge-Paulsen, i tillegg til keeper Linda Merethe Viken. Det kom inn nye spillere også. Tre markante spillere debuterte for laget; Elise Thorsnes, Madeleine Giske og Erika Skarbø. I tillegg hadde noen andre kommet i 2005, inkludert Maren Mjelde. Disse hjalp hverandre med å få den nyopprykkede laget på 5. plass, og Thorsnes ble toppscorer i Toppserien. Det var derfor usikkerheter rundt 2007-sesongen, og Aftenposten tippet dem på sjetteplass. På tross av generasjonsskiftet, greide Arna-Bjørnar å ta en fjerdeplass. Madeleine Giske ble lagets toppscorer. Foran 2008-sesongen hadde Arna-Bjørnar også mistet Randi Skår, som stort sett var skadet hele 2007-sesongen uansett. også Siv Skard trakk seg etter 2007-sesongen. Med Aimee Edris som ny spiller foran 2008-sesongen trodde Kalvenes på medalje for Arna-Bjørnar. Arna-Bjørnar lyktes ikke, men de var bare fire poeng unna bronsemedaljen på en femteplass. Med skader på toppspillerne, ble det Aimee Edris som ble toppscorer med 11 mål. Samtidig ble Erika Skarbø førstekeeper på landslaget. Toppserien hadde blitt så stabil at Arna-Bjørnar hadde konsekvent vært bak Asker, Røa og Kolbotn, mens de var foran Team Strømmen i 2007, men bak dem i 2006 og 2008. Arna-Bjørnar hadde ikke oppnådd det siste skrittet opp i toppsjiktet.
I 2009 dro Elise Thorsnes til Røa, mens Skarbø ble skadet. Andrekeeper Nora Gjøen var utlånt, og i begynnelsen spilte Reidun Seth, før nigerianske Precious Dede tok over. Arna-Bjørnar mistet poeng mot på papiret svakere motstand i begynnelsen, og kom derfor aldri helt inn i medaljestriden. Edris hadde heller ingen stor sesong, og enda Giske scoret relativt ofte, var det relativt få mål (37 på 22 kamper) og ingen stor målforskjell (+2). Det holdt til en 5. plass, tre poeng bak Team Strømmen, men altfor langt bak medaljestriden. I løpet av sesongen mistet de kapteinen, Stine Andreassen, også hun til Røa, mens Edris la opp med ryggproblemer. Arna-Bjørnar gikk fra 58 scorede mål i 2008 til 37 i 2009-sesongen. Da Skarbø kom tilbake, forsvant både Dede og Gjøen, sistnevnte til LSK Kvinner.
Til gjengjeld innledet Arna-Bjørnar 2010-sesongen med å hente inn Astrid Grøttå Ree fra Klepp. I tillegg slo Ingrid Ryland og Tina Algrøy gjennom. I løpet av sesongen fikk de også Hege Hansen, også hun fra Klepp. Arna-Bjørnar greide dermed å ta en fjerdeplass, en forbedring siden de to siste sesongene, og nok en gang bare fire poeng bak medalje. Foran 2011-sesongen var det lenge snakk om at Arna-Bjørnar skulle få Cecilie Pedersen fra Avaldsnes Idrettslag, men det ble ikke noe av det. Under sesongen opplevde Arna-Bjørnar noe de ikke hadde opplevd tidligere, å være med i tetkampen. Arna-Bjørnar slo Stabæk borte, og påførte Stabæk det første tapet på hjemmebane noensinne og det første tapet i serien siden 2009. Dermed var det bare to poeng opp til ledende Røa. I neste omgang møtte Arna-Bjørnar Røa hjemme, og med hjemmeseier der ville de ha en gode mulighet på gullet. Imidlertid tapte Arna-Bjørnar hjemmekampen og den påfølgende kampen, borte mot Kolbotn, og dermed gikk Arna-Bjørnar fra gullkamp til fjerdeplass, som ble sluttplasseringen til bergenslaget.
Menn.
Klubben har i tillegg også flere seniorlag for menn i 3. 6. og 7. divisjon, samt aldersbestemte lag.
A-laget for herrer spiller i 2012 i 3. divisjon.


John de la Pole, jarl av Lincoln.
John de la Pole (født 1462/1464, død 1487) var eldste sønn av John de la Pole, 2. hertug av Suffolk og Elizabeth av York. Hans mor var datter av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville. Han var også barnebarns sønn av Thomas Chaucer, sønn av den store engelske forfatteren av Geoffrey Chaucer.
Rikard III utnevnte i sitt siste år som konge Lincoln til tronarving, da han var den nærmeste mannlige slektning innen for Huset Yorks linje. Etter Rikards nederlag og død i slaget ved Bosworth Field den 22. august 1485 ble Lincoln forlikt med den nye kongen, Henrik VII.
Men allerede senere i 1487 begynte han å arbeide for å selv komme på tronen, ved å støtte den falske tronkreveren Lambert Simnel. Han falt i slaget ved Stoke Field, hvor opprørshæren ble knust. I november samme år ble hans titler inndratt posthumt.
Lincoln


Norsk stadnamnleksikon.
Norsk stadnamnleksikon er et oppslagsverk eller leksikon utgitt av forlaget Det Norske Samlaget.
Norsk stadnamnleksikon er et oppslagsverk som først og fremst skal gi forklaring og betydning av viktige stedsnavn i Norge. I tillegg til de enkelte navnene blir det gitt forklaring på flere av de viktigste grunnordene.
Jørn Sandnes og Ola Stemshaug har vært redaktører for alle de fire utgavene. Første utgave kom i 1973, andre utgave i 1980, tredje utgave i 1989 og fjerde utgave i 1997.


Clement Greenberg.
Clement Greenberg (født 16. januar 1909, død 7. mai 1994) var en innflytelsesrik amerikansk kunstkritiker. Han var en av den kunstneriske modernismens viktigste figurer, og sentral i institusjonaliseringen av abstrakt kunst i Amerika. Greenberg var særlig viktig for den abstrakte ekspresjonismens dominans i amerikansk kunst etter andre verdenskrig.
Greenberg assosieres med begreper som formalisme, kunstens autonomi og maleriets "flathet".


Schloss Herten.
Schloss Herten er et vannslott i Herten, Nordrhein-Westfalen. Det ligger umiddelbart utenfor gamlebyen.
Slottet nevnes tidligst i år 1376. I 1529 kom den ved ekteskap i Bertram av Nesselrodes besittelse. Bertram av Nesselrode var arvekammerherre i hertugdømmet Berg og mellom 1529 og 1556 kulkölnisk stattholder i Vest Recklinghausen, og foretok omfattende utbyggelser av Schloss Herten. Omkring 1530 oppstod et firsidig lukket kastell med tårn, og senere et større muranlegg. Med denne befestningen holdt borgen ut en beleiring under den truchsessiske krig i 1593. I 1687 brant deler av nord- og sydfløyen ned. Gjenoppbygningen under friherre Franz von Nesselrode varte til 1702.
Schloss Herten er omgitt av en engelsk landskapspark. Ved restaueringsarbeider ble det oppdaget et hittil ukjent maleri i den store salen i østfløyen. Slottet benyttes idag bl.a. til konserter, utstillinger og andre kulturelle arrangementer.


Skim.
Skim er en innsjø som ligger i kommunene Skjåk og Lom i Oppland.
Hver vinter arrangerer Jotunheimen Tråvlag iskjøring på Skim. Det er et travløp som samler flere hundre mennesker.


Fisstøylvatnet.
Fisstøylvatnet er en innsjø som i hovedsak ligger i Valle kommune i Aust-Agder, men som har sitt utløp i Fyresdal kommune i Telemark. Vannet dreneres via Hovvatn og Midvatn til elva Finndøl.
Vannet er regulert i forbindelse med Haukrei og Finndøla kraftverk og utgjør Torsdalsmagasinet sammen med Hovvatn og Raudvatnet.


Follsjøen.
Follsjøen er en innsjø som ligger i kommunene Surnadal og Rindal i Møre og Romsdal. Innsjøen er regulert og vannet brukes i Trollheim kraftverk.


Hudningsvatnet.
Hudningsvatnet (også kalt Huddingsvatnet; sørsamisk "Hutnegejaevrie")
i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag.
Elvene Renselelva (fra Renselvatnet) og Orvasselva (fra Orvatnet i Joma)
renner ut i østre del av sjøen.
I vest finner en utløpet, der Hudningselva renner videre til Vektaren.
Sjøen er langstrakt og nesten delt i to av små øyer og grunne sund.
På grunn av omfattende forurensning fra Grong Gruber ble den 2,8 km²
østre (indre) del av sjøen i 1989 avstengt med terskel midtveis,
og samtidig underlagt overvåkning av forurensningsnivå (NIVA).
Orvasselva er ledet forbi dette nå avstengte basseng og renner ut i det som nå har blitt et
betraktelig renere vassdrag. Inntil avstengningen hadde all avgang fra gruvene
Første bosetning ved sjøen var samisk, omtrent på 1800-tallet.
Sjøen er populært fiskevatn for grunneierne. Både ørret og røye er å finne;
Det kjente Jomaløpet arrangeres langs Hudningsvatnet, med oppstart i Joma og avslutning i Røyrvik sentrum.


Šuoikkatjávri.
Šuoikkatjávri er en innsjø som ligger i Kvænangen kommune i Troms samt Kautokeino kommune i Finnmark.


Øvre Hein.
Øvre Hein er en innsjø som ligger i kommunene Hol og Nore og Uvdal i Buskerud.


Čárajávri.
&#x010C;árajávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Stuggusjøen.
Stuggusjøen er en innsjø i Nea-Nidelvvassdraget som ligger i Tydal kommune i Sør-Trøndelag.


Veresvatnet.
Veresvatnet er en innsjø som ligger i Verdal kommune i Nord-Trøndelag. Den ligger like ved svenskegrensa i fjellbygda Vera.


Bajášjávri.
Bajá&#x0161;jávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Øvre Kalvvatnet.
Øvre Kalvvatnet er en innsjø som ligger i Bindal kommune i Nordland.


Tordsvatnet.
Tordsvatnet er en innsjø som ligger i Skjåk kommune i Oppland.


Šluŋkkajávri.
&#x0160;lu&#x014B;kkajávri er en innsjø som ligger i Hamarøy kommune i Nordland, omtrent 20 kilometer sørøst for Innhavet og øst for grenden Kråkmo.
Vatnet strekker seg ca. 6,7 km i nord-sørlig retning mellom &#x0160;lu&#x014B;kkávárre og Ájavárre mot grensen til Tysfjord i nord.
Innsjøen er magasin for Šluŋkkajávri-kraftverket og blir regulert mellom 531-516 moh. Vannet fra kraftverket tilføres Rekvatnet. Sagelvvassdraget, med &#x0160;lu&#x014B;kkájåhkå, er et naturlig avløp på sørvestsiden av vatnet.


Fiskevatn (Sør-Varanger).
Fiskevatn (nordsamisk: "Golmmešjávri" i Norge og "Stuorát Golmmesjávri" i Finland) er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Finland. Den norske delen ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark og den finske i Enare kommune i Lappland.


Langavatnet i Odda.
Langavatnet er en innsjø som ligger i Odda kommune i Hordaland.


Guolehis Suolojávri.
Guolehis Suolojávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Hammervatnet.
Hammervatnet er en innsjø som ligger i Levanger kommune i Nord-Trøndelag.
Det er veldig mange fiskere som tar turen dit, fordi det finnes mye lys ørret og ål


Nord-Mesna.
Nord-Mesna er en innsjø som ligger i Ringsaker kommune i Hedmark samt Lillehammer kommune i Oppland. Den er 5.6 km. lang og 1.4 km. bred og har på sydsiden steile bredder; på nordsiden er det flere gårder. I sjøen finnes gjedde, abbor, ørret og krøkle.
Sjøen er regulert som magasin for Mesna kraftverk, med reguleringshøyde 8,3 meter.
I sørenden mottar Nord-Mesna Sør-Mesnas vann gjennom Bustokkelva. Sjøens utløp ligger i nordenden av sjøen; herfra renner vannet gjennom elven Mesna ned til Kroken, hvor det meste av vannet ledes i tunnel ned til kraftverket ved Lillehammer sentrum, og derfra ut i elva igjen og ned i Mjøsa.


Bjølsegrøvvatnet.
Bjølsegrøvvatnet er en innsjø som ligger i Kvam kommune i Hordaland. Bjølsegrøvvatnet er magasin for Bjølvo kraftverk og reguleres mellom 880 og 862 moh.


Båvrojávrre.
Båvrojávrre er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Tysfjord kommune i Nordland.


Skáiddejávri.
Skáiddejávri er en innsjø som ligger i Porsanger kommune i Finnmark.


Muorkkejávrre.
Muorkkejávrre (norsk: "Eidevatnet") er en innsjø som ligger i Sulitjelma i Fauske kommune i Nordland.


Livsejávrre.
Livsejávrre er en innsjø som ligger i Hamarøy kommune i Nordland, nord for Reinoksfjellet og omtrent 12 kilometer fra grensen til Sverige.
Elven Livsejåhkå gir vatnet avløp mot vest via Jávrregasska til Stillelva.


Eidevatnet.
Eidevatnet eller Eidsvatnet er en innsjø som ligger i kommunen Bindal i Nordland.


Geassájávri.
Geassájávri er en innsjø som ligger i Tana kommune i Finnmark.


Botnsvatnet.
Botnsvatnet er en innsjø som ligger i Valle kommune i Aust-Agder. Vannet er en del av Kvinavassdraget men er ikke regulert.


Botn (Rissa).
Botn (også kalt Rissa-Botn) er en poll (innestengt innlandsfjord) som ligger i Rissa kommune i Sør-Trøndelag. Den er tilknyttet indre del av Sundsbukta i Trondheimsfjorden.
Geografi.
Rissabotn antas å være en dødisgrop (hull etter nedsmeltet bre-rest) som ligger inntil hamrene på Berg i øst og er adskilt fra Trondheimsfjorden med en mange hundre meter bred morene.
Mange poller har bratte terskler/indre groper som hindrer strømmen i å grave seg ned i dypvannet.
Botnens slake bunn slipper mye av strømmen nedover, slik at størrelsen på vannutskiftingen og inntaket av ufortynnet sjøvann produserer en levelig sone med gradvis(e) overgang(er) til isolert bunnvann.
Mudderbunnen på dypere vann var dårlig lenge før Strømmen grodde igjen og forurensningen tok til (dokumentert i 1891).
Dette er høyst unormalt og skyldes at ufortynnet fjordvann ikke slipper inn. Sjøvannsimporten ser ut til å være best høst (august-oktober) og vår (april-mai). Mulige årsaker kan være lokal flom, hyppigere vinddrevet eksport av oppsamlet/resirkulert brakkvann på utsiden og større springflo ved jevndøgn.
Algeoppblomstringer i det innestengte vannet frigjør mye oksygen de øverste 7 m i mai, juni og juli.
Årstidsutviklingen stykkes opp til springflo-utskiftinger fordi terskelnivået (laveste dybde i Strømmen) bare slipper inn den øvre (tredje)del av tidevannet.
Rissastrømmen.
Den 2 kilometer lange og tynne forbindelsen til fjorden var på 60-tallet kjent for frodig tarevekst, og var før krigen farbar med fraktebåt og en viden kjent kilde til storvokste agnskjell for line- og sjarkfiskerne. Skjellskrapingen opphørte etter krigen og bunnen i Strømmen ble overgrodd med blåskjellbanker så terskelnivået (grunneste parti i innløpet) steg med minst 1 meter (til +0,8 moh. effektivt), med tilsvarende følger for vannutskiftingen og middelvannstanden. I 1981 var terskelen tørrlagt og Botn uten tidevann fra 26. februar til 3. mars (laveste nippflo 0.25 moh. (midlere havnivå var da senket 20 cm av høytrykk).
Det høye terskelnivået stenger for størstedelen av tidevannsbølgen, så størrelse og rekkevidde på mottatt tidevann varierer voldsomt (med spring-/nippflo).
Strømmen er vernet som "Strømmen dyrefredningsområde".
Rissaraset.
Våren 1978 gikk et større leirras ut i Botn. Flere gårder ble ødelagt. En 3 meter høy tsunami skapte endel ødeleggelser på andre siden av sjøen.
Fiske.
Fra historisk tid og frem til 70-tallet hadde Botn et ganske rikt fiske i øvre 15 m. Fra ca 1965 økte lokale utslipp drastisk på fiskens bekostning og utover 70-tallet måtte også vinterfisket med garn oppgis, og Botn ble rammet av bunnvannsforgiftning på senvintrene (spesielt mars 1977). Om somrene ble overflaten og strandsonen overgrodd med alger og mistet sin rekreasjonsverdi.
Tiltak.
Utpå 80-tallet startet kommunen å sanere utslipp og redusere gjødslende avrenning til nedbørsfeltet. Dessverre munner kommunens hovedkloakkutløp ut ved Uddu innerst i Sundsbukta (nær utløpet til Strømmen), og vil derfor påvirke vannet som sirkulerer med Botn. Fra 1992 brukes et bobleanlegg på 30 m dyp for å tilføre oksygen og omfordele mer av vannutskiftningen til dypere vann. Det er også utført skjellskraping i Strømmen på privat basis. I dag anses Botnen for å være i brukbar stand, men den har store og uhåndterlige begrensninger i sin vannutveksling med indre Sundsbukta; tidevannsstrømmene i Trondheimsfjorden får ikke skiftet ut vannet der, så det samles opp brakkvann fra Botn og Skauga til overflatelaget blir tatt av vinden.
Aktiviteter.
Botn brukes til fritidsfiske, fugleobservasjoner, "innlands"vannsport. Tursti er på gang. Om vinteren er den islagt og kan brukes av seilskøyter og småfly.
Lignende tilfeller.
Lignende tilfeller er Koet i Lysøysund på Bjugn, Indre Borgenfjord mellom Inderøy og Sparbu, Levangerbotn, Nordåsvannet utenfor Bergen, Indre- & Ytrekilen i Langenes på Søgne m.fl.


Nordre Kornsjø.
Nordre Kornsjø er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Halden kommune i Østfold. Sjøen er også kjent for godt gjeddefiske.


Hasetjørna.
Hasetjørna (nordsamisk: "Gáddeluoppal") er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Store Gjølgavatnet.
Store Gjølgavatnet er en innsjø som ligger i Bjugn kommune i Sør-Trøndelag.
Krigshistorie fra annen verdenskrig.
Tysbotn ved Gjølgavatnet var et gårdsbruk som ble drevet av Lina (Dorthea Nikoline Johansdatter Fiksdal) og Jørgen Tysbotn født 1 februar 1889. Jørgen Tysbotn står sentralt i Fosen-historien som en av grensevaktene på Fosen under unionsoppløsningen av Sverige i 1905. Senere under den annen verdenskrig ble han en sentral rolle for motstandsbevegelsen på Fosen-halvøya. Blant mange andre drev han motstandsarbeid på denne avsideliggende gården. Ett av våpenlagrene til Milorg på Fosen var stasjonert her på gården ved ”våpenhytta”. Pga tyskerenes oppdagelse og arrestasjonen under Operasjon Oleander via en angiver ble Jørgen Tysbotn sendt til Grini fangeleir til freden kom. Jørgen ble preget resten av livet av mishandlingen han ble utsatt for under fangenskap. Jørgen døde 28 februar 1955.
Litteratur.
Fosen historielag, årbok 1995, side 115-122
Leif Johan Igletorp, 1995 – side 115
Årshefte for Stjørna heimbygdslag år 2009


Ráisjávri.
Ráisjávri er en innsjø som ligger i Nordreisa kommune i Troms.


Stuora Ábojávri.
Stuora Ábojávri er en innsjø som ligger i Kvænangen kommune i Troms.


Zheng (stat).
Zheng (鄭) var en bystat på Zhou-dynastiets tid i det sentrale Kina, i dagens Henan-provins. Bystaten ble grunnlagt i 806 f.Kr. av hertug Huan av Zheng. Han tok navnet Ji You, og alle de påfølgende Zheng-hertugene tok også navnet Ji.
Da han skjønte at Zhou-dynastiet var på hell, flyttet hertug Huan sitt gods, sin familie og sine handelsmenn østover. Hans etterfølger hertug Wu av Zheng annekterte statene Det østlige Guo og Kuai, og gjorde Xin Zheng til sin hovedstad. Hertug Wu og hans etterfølger hertug Zhuang av Zheng ble begge rådgivere for Zhou-dynastiets konger.
Zheng (=Cheng) etter at riket hadde forflyttet seg østover - lyseblått
Ved begynnelsen av Vår- og høstannalenes tid var staten Zheng en av de sterkeste. Zheng var den førtste Zgou-staten som så begynte annektere andre stater. Det var i 712, med erobringen av staten Xi. Gjennom hele Vår- og høstperioden var Zheng en av de mest velstående av statene, og nøt godt av en sentral beliggenhet som gav den et utmerket utgangspunkt for handel. Staten hadde også flere handelsfolk enn de andre statene. Zheng hadde også mange dyktige statsmenn; den mest berømte av dem var Zi Chan.
Senere under Vår- og høstperioden led Zheng under at den ikke lenger hadde noen ekspansjonsmuligheter, ettersom den sentrale beliggenheten rett og slett stengte den inne mellom de omliggende stater, som etterhvert hadde ekspandert utover og slik blitt større. Zheng inngikk under denne epoken skiftende allianser. Flere av de omliggende stater kappedes om Zheng: Statene Chu og Qi, og senere Chu og Jin. Til tross for å ha blitt relativt svekket klarte Zheng helt på egen hånd å nedkjempe et fremstøt fra tre allierte stater i 607, Jin, Song, Chen og Wei.
Under statsmannen Zi Chan ble Zheng den første av statene å etablere et skikkelig lovverk, i 543 f.Kr..
Zheng ble senere yttterligere relativt svekket, og ble i 275 f.Kr. annektert av staten Han.


Henny Moan.
Henny Elisabeth Moan (født 22. februar 1936 i Talvik) er en norsk skuespiller.
Biografi.
Moan vokste opp i Narvik og Gratangen, startet i første kullet ved Statens Teaterskole i 1953 og debuterte i Federico García Lorca sitt "Yerma" fra 1934 ved Det norske teatret 1955. Samme året filmet hun sin første av tjuetre i Arne Skouen sin "Barn av solen".
Hun har vært ansatt ved Det Nye Teater, Fjernsynsteatret, Nationaltheatret, Oslo Nye Teater og Det norske teatret i 1978. Moan tolket de fleste store kvinneroller som Jeanne d'Arc, Kameliadamen, Frøken Julie og de fleste av Ibsens store kvinneroller. Hennes siste rolle var i "Ad Astra" i januar 2007. I 1988 var hun medstarter for Hamsun-Selskapet.
Ved "De dødes tjern" traff hun dikteren André Bjerke som hun var gift med 1959-72 og fikk Vilde Bjerke med. Hun var samboer med Ole Paus 1973-76 og de har sønnen Sole Christian Paus. Hun satt i kommunestyret i hjemkommunen Bærum for Arbeiderpartiet.


Øystein Sørensen.
Øystein Sørensen (født 17. oktober 1954) er en norsk historiker. Han er professor ved Historisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans forskningsfelt spenner over politisk idehistorie med særlig vekt utviklingen av norsk nasjonal identitet, samt nasjonalsosialisme og totalitære politiske ideologier. Av tidsperioder har han forsket mest på tiden fra sent 1700-tall til og med Andre verdenskrig.
Sørensen tok hovedfag i historie (cand.philol.) i 1981 på en oppgave om Jens Schielderup Sneedorffs politiske teori. Sørensen var i sin ungdom innom den norske ml-bevegelsen, men ble ekskludert fra SUF(m-l) for «venstreavvik» i 1971-1972. Senere var han sentral i utformingen av SVs kritikk av AKP(m-l). Mye av Erik Solheims AKP-kritikk mot slutten av 1970-tallet var ført i pennen av Sørensen. I 1983 utgav han "Fra Marx til Quisling - fem sosialisters vei til NS", hvor han kastet lys over hvordan sosialistiskinspirert tankegods i nasjonalsosialismen gjorde det mulig for tidligere sosialister å gå over til NS. I boka fulgte han Eugène Olaussen, Sverre Krogh, Halvard Olsen, Håkon Meyer og Albin Eines frem til landsvikdom etter krigen.
Som forsker på norsk okkupasjonstidshistorie har Sørensen blitt klassifisert som «revisjonist». Dette i en kontekst hvor okkupasjonstidsforskning som la vekt på motstandskamp som kunne «gi stolthet til nasjonen» er regnet som tradisjonell historieskriving (ofte omtalt som «Skodvinskolen»). Sørensen tilhørte en generasjon av historikere sammen med Hans Fredrik Dahl og Nils Johan Ringdal var mer opptatt av NS sin ideologi og aktører som valgte å stå på tysk side. Denne historikergenerasjonen hadde ikke selv opplevelser fra krigen og derfor hadde et «mer nøkternt og mindre verdiladet blikk på okkupasjonstiden».
På 1990-tallet var Sørensen leder for prosjektet "Utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet". Det resulterte i en rekke publikasjoner om norsk nasjonal identitet og nasjonalisme. Han var også norsk prosjektleder for det svensk-norske nettverksprosjektet Prosjekt 1905.
Sørensen er også en av få faghistorikere som har skrevet bok om kontrafaktisk historie. Sørensen oppfatter kontrafaktiske hypoteser som en forutsetning for årsaksforklaringer i begivenhetshistorie, med et begrep om ”åpne historiske situasjoner”. Dette suppleres med en redegjørelse for forskjellen mellom kontrafaktiske og skjønnlitterære historiefremstillinger.
Sørensen var en av hovedredaktørene for bokverket Norsk idéhistorie, hvor han skrev bindet "Kampen om Norges sjel". Her drøfter han utviklingen av nasjonal identitet i Norge fra 1770 til 1905, og hvorvidt nordmenn følte seg som norske i de forskjellige tidsperiodene og hvor sterk denne identiteten var sammenlignet med andre kollektive identiteter.
I 2010 utga han boka "Drømmen om det fullkomne samfunn". Her drøftet han likheter mellom de totalitære ideologiene fascismen, kommunismen, nasjonalsosialismen og islamismen, og hevder at alle disse ideologiene deler en «totalitær mentalitet», selv om disse ideologiene har ulike i sin oppfatning av mål og midler for å realisere et utopisk samfunn. Sørensen hevder at et fellestrekk mellom disse ideologiene er at alle hevder å ha oppskriften på idealsamfunnet, og at alle midler som kan bringe en nærmere målet ikke bare oppfattes som moralsk riktige, men at de av tilhengerne regnes som bent fram nødvendige.
__NOTOC__


Druk Air.
a> fly. Bildet er fra Paro
Druk Air er Bhutans nasjonale flyselskap, og har hovedsete i Paro, litt vest for hovedstaden Thimphu. Det har (2005) rutetrafikk til fem byer i fire omliggende land. Druk Air er det eneste flyselskapet som betjener Paro lufthavn, som er fjellandet Bhutans eneste flyplass.
Flyselskapet ble opprettet den 5. april 1981, og begynte sine flyvninger den 14. januar 1983. Selskapet er heleid av staten.
Druk Air flåten består av to Airbus A319-100 fly (september 2005).
Pr. februar 2005 hadde Druk Air flyvninger fra Paro til Bangkok (Thailand), Kolkata og Delhi (India), Dhaka (Bangladesh), Katmandu (Nepal) og Yangon (Myanmar).


Ideer om frihet.
"Ideer om frihet" var et norsk liberalistisk idetidsskrift som utkom i tidsrommet 1980–2000, under devisen «et skandinavisk tidsskrift for den frie tanke og det frie marked».
Noen av skribentene bak tidsskriftet var Hans Chr. Garmann Johnsen, Jan Sommerfelt Pettersen, Sigmund Knag og Lars Peder Nordbakken. Senere kom det til andre skribenter som sf-forfatteren Øyvind Myhre, den senere Fremskrittspartiet-politikeren Tor Geir Høien, Jan Arild Snoen og Bent Johan Mosfjell.


Dinklage.
Dinklage er en by i Niedersachsen i Tyskland med (2004) ca. 13 000 innbyggere. Den ligger i landkretsen Vechta i Oldenburger Münsterland.
Stedets historie kjennes siden 1231, da det nevnes som "Thinclage". Det fikk bystatus 16. september 1995. Byens navn har sin opprinnelse i gammelhøytysk og betyr «tingsted».
Byen har vært sete for greveslekten von Galen, som i tidligere tider hadde domsmyndighet der. Den senere kardinal Clemens August von Galen ble født i byen. Vannborgen i Dinklager Burgwald hvor kardinalen bodde i unge år er idag et benediktinernonnekloster.
Av byens befolkning er 69,3 % katolsk, 16,9 % evangelisk-luthersk og 13,8 % tilhører andre eller ingen religioner. I byrådet har CDU 19 seter og SPD 8 seter. Borgermester er Heinrich Moormann.


Theodor W. Hänsch.
Theodor Wolfgang Hänsch (født 30. oktober 1941 i Heidelberg) er en tysk fysiker og mottager av Nobelprisen i fysikk for 2005 sammen med John L. Hall og Roy J. Glauber. Hänsch og Hall delte den ene halvparten, og fikk prisen for deres «bidrag til utviklingen av laser-basert presisjons-spektroskopi, inkludert den optimalfrekvente kamteknikken».
Hänsch er direktør ved Max-Planck-Institut für Quantenoptik og professor i eksperimentell fysikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München.
I 1989 mottok han Gottfried Wilhelm Leibniz-prisen fra Deutsche Forschungsgemeinschaft, som er den mest prestisjefylte forskningspris i Tyskland. I 2005 mottok han også Otto Hahn-prisen fra byen Frankfurt am Main, foreningen av tyske kjemikere og den tyske fysiske foreningen.
En av hans studenter, Carl E. Wieman, mottok Nobelprisen i fysikk i 2001.
Hänsch ble i 2008 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.


John L. Hall.
John L. Hall (født 21. august 1934 i Denver, Colorado) er en amerikansk fysiker. Han mottok Nobelprisen i fysikk sammen med Theodor W. Hänsch 2005, for deres «for deres bidrag til utviklingen av laser-basert presisjonsspektroskopi, inkludert den optiske frekvenskamteknikken». Hall og Hänsch delte den ene halvparten av prisen, mens Roy J. Glauber fikk den andre halvparten «for hans bidrag til kvanteteorien om optisk koherens».
Hall har tre grader fra Carnegie Institute of Technology, en bachelor of science i 1956, en master of science i 1958 og en filosofisk doktorgrad i 1961. Han fullførte sine postdoktorstudier ved Department of Commerce's National Bureau of Standards, nå National Institute of Standards and Technology (NIST), hvor han ble værende fra 1962 og frem til han gikk av i 2004. Han har undervist ved University of Colorado at Boulder siden 1967.


Oldenburger Münsterland.
Oldenburger Münsterland er den sydlige (og katolske) del av det tidligere storhertugdømmet Oldenburg. Til Oldenburger Münsterland hører de nåværende landkretsene Cloppenburg og Vechta, en region med mer enn 600 års felles historie og tradisjon. I tillegg til å være et overveiende katolsk område er det stadig en meget agrar region. Det har den største tettheten av fjærfe, svin og okser i Tyskland. Takket være sitt landbruk har området lav arbeidsløshet.
Historie.
På slutten av 1300-tallet erobret Münsters landsherre det tecklenborgske distriktet Cloppenburg og innlemmet det 1400 i høystiftet Münster. I 1668 fikk biskopen av Münster også den kirkelige overhøyhet over Niederstift Münster. Ved riksdeputasjonshovedbeslutningen av 25. januar 1803 fikk den protestantiske hertugen av Oldenburg (land) herredømmet over Cloppenburg og Vechta. Kirkelig (katolsk) overhyrde forble likevel biskopen av Münster. Siden 1820-årene er den "biskoppelige officialis" i Vechta den stedlige representant for biskopen av Münster. Dette i den katolske kirke enestående embede bekler for tiden Heinrich Timmerevers, med rang som hjelpebiskop.


Edward av Middleham.
Edward av Middleham, også kjent som Edward Plantagenet (født ca. 1473, død 9. april 1484) var eneste sønn av Rikard III av England og hans dronninggemalinne Anne Neville.
Han ble født på Middleham Castle omkring 1473. Slottet hadde tilhørt hans morfar Richard Neville, 16. jarl av Warwick. I 1478, etter henrettelsen av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence for høyforræderi fikk han tittelen jarl av Salisbury på livstid; den ville altså ikke gå videre til eventuelle arvinger ved hans død.
Etter at hans far ble kronet i 1483 ble han også prins av Wales. Innsettelsen fant sted i York Minster, og samtidige kilder antyder at den ble arrangert i all hast. Det er mulig at han ikke hadde vært i stand til å reise til London for kroningen på grunn av dårlig helse, men at tilstanden hadde bedret seg innen foreldrene nådde det nordlige England.
Året etter døde han plutselig, og Rikard III sto dermed uten noen arving. Selv om en arving ble utpekt etterpå, var tronkravet svekket, og dette åpnet veien frem mot Henry Tudors erobring av kronen i slaget ved Bosworth Field i 1485.
Edward ble gravlagt i sognekirken i Sheriff Hutton, en landsby som familien eide.
Salisbury 4-01


Samovar.
Samovar (Russisk: самовар) er en tekoker. Den finnes i området rundt Russland og andre slaviske land, samt i Tyrkia. Den skal ha blitt oppfunnet i Russland.


John Barbour.
John Barbour (ca 1316 – 13. mars 1395) var en skotsk poet på 1300-tallet, og er anerkjent som den skotske historieskrivingens og poesiens far. Selv om han som kirkens mann skrev på latin, skrev han sin poesi på eget tungemål; en latinisert utgave av nordlig anglosaksisk språk. Hans mesterverk er «The Bruce», et episk diktverk som forteller, uvanlig sannferdig, om kong Robert Bruces bedrifter.
Bakgrunn.
John Barbour ble muligens født i Aberdeenshire. I et brev om hans gode oppførsel, datert 1357, som ga ham tillatelse til å studere i Oxford, England, er han beskrevet som erkediakon i Aberdeen. Han er navngitt i et tilsvarende brev fra 1364 og i ytterligere et annet i 1368 som gir ham tillatelse til å reise til Frankrike, sannsynligvis for utvidete studier på Universitet i Paris. I 1372 er han en av flere revisorer ved finanskammeret, og i 1372 en skriver og revisor i kongens husholdning. Som en velutdannet mann er han erkediakon, dvs nest etter biskopen, ved St. Machar-katedralen i 40 år.
I 1375 (han daterer selv og oppgir at han er 60 år) setter han sammen det som er hans mest kjente dikt, «The Bruce». For oppgaven mottar han i 1377 en betaling på ti pund, og i 1378 en pensjon for resten av livet på 20 shilling, som han gir videre til en messe for å bli sunget til ham selv og hans foreldre. Det ble trofast utført helt fram til reformasjonen.
Det eneste biografiske bevis fra hans siste år er hans signatur som vitne for plikter angående klesvask i kontoret for opptegnelser i Aberdeen så sent som 1392. I følge personalboken for Aberdeen-katedralen døde han 13. mars 1395, og pensjonen ble ikke utbetalt etter denne dato.
Skottlands poet.
Det har vært en del kontroverser angående Barbours litterære verk, men hvis han virkelig er den sanne forfatteren av de fem eller seks lang dikt som tradisjonelt har blitt tillagt ham, opprettholdes hans betydning som stamfar til Skottlands poesi, foruten å være den mest voluminøse skotske poeten noensinne.
«The Bruce» (evt. «The Brus») består av 14 000 oktosyllabiske linjer og tyve bøker, er et narrativt (fortellende) dikt som fremmer delvis historiske og delvis patriotiske hensikter. Det lange, episke diktet feirer og priser Robert Bruce og James Douglas, selve blomstene av skotsk ridderlighet. Det åpner med en beskrivelse av de forhold som Skottland er i etter at kong Alexander III dør i 1286 og konkluderer med James Douglas’ død og begravelsen av Robert Bruces hjerte i 1332.
Hoveddelen sentrer rundt det berømte slaget ved Bannockburn. Til tross for den patriotiske tonen er beskrivelsene likevel i mer generelle vendinger enn hva som senere er skrevet i skotsk litteratur. Kongen er en ridderlig helt slik samtidens romanser krevde, friheten er en «edel gjerning» man skal trakte etter og vinne for enhver pris. Frihetens motstanderne er malt i mørke farver slik samtidens poesi krevde, men uten provinsiell selvtilfredshet. Teksten mangler heller ikke djervhet, og det finnes avsnitt av høy litterær kraft, gjerne de ofte siterte seksjonene som begynner med «All frihet er en edel gjerning!»
Historisk troverdig.
«The Bruce» er anerkjent som et av de mer presise og faktiske av samtidige dokumenter som har beskrivet kong Robert Bruces liv og gjerninger. Til tross for flere faktafeil, spesielt at de tre generasjoner av Robert Bruce blir blandet sammen i heltens navn, er diktet historisk troverdig, spesielt sammenlignet med de tilsvarende om William Wallaces heroisme i århundret etter. De faktiske forhold blir presentert på en enkel måte, selv om en moderne leser vil finne de arkaiske beskrivelsene noe ugjennomtrengelig, men til tross for det gammelmodige i verkets ånd blir stadig nye utgivelser utgitt seks århundrer etter at det første gang ble skrevet.
Litterær kritikk.
Det har vært diskutert om all teksten kan tilbakeføres til John Barbour. Det har vært argumentert for at teksten som har overlevd er en redigert kopi, kanskje ved John Ramsey, en samtidig skribent i Perth, som skrev av to eksakte tekster; den ene oppbevart i Advocates Library i Edinburgh og det andre i biblioteket i St. John’s Collage, Cambridge.
En oppdagelse i biblioteket ved Universitet i Cambridge av Henry Bradshaw har muligens åpenbart ytterligere et verk av John Barbour. Det er et langt dikt på over 33 000 linjer som omhandler legendene om de kristne helgenene. Dette diktets generelle likhet med Barbours verselengde, dialekt og stil, foruten det faktum av livene til engelske helgner er utelatt har styrket antagelsen om ektehet. Det finnes dog kritiske røster som har pekt på rytme, halvrim og ordvalg ikke stemmer overens med Barbour.


Arthur, prins av Wales.
Arthur Tudor (født 19./20. september 1486, død 2. april 1502) var eldste sønn av Henrik VII av England og Elizabeth av York. Han fikk navn etter den legendariske kong Arthur, dels for å symbolisere håpet om en ny storhetstid for England, og dels for å fremheve Huset Tudors walisiske røtter.
Han ble født i Winchester, og var et sykelig barn. Like fullt var han Tudorslektens fremste håp. Ved fødselene fikk han tittelen hertug av Cornwall, og 29. november 1489 ble han prins av Wales og jarl av Chester.
Da han var to år gammel ble det arrangert ekteskap for ham med den spanske prinsessen Katarina av Aragon. De giftet seg i november 1501, og reiste til Ludlow Castle ved den walisiske grensen, hvor Arthur hadde sin residens som prins av Wales og president for "Council of Wales and the Marches". Neste vår døde han av feber, muligens på grunn av det fuktige klimaet som hans sykelige disposisjon ikke tålte. Medisinere har i senere tid spekulert på om han døde som følge av et utbrudd av hantavirus blant gnagere i Wales.
Han ble gravlagt i Worcesterkatedralen, og et minnesmerke, "Prince Arthur's Chantry", ble reist der i 1504. Hans yngre bror Henry arvet titlene, og ble i 1509 kronet som Henrik VIII.
Da han døde var det uklart om Arthurs ekteskap med Katarina hadde blitt fullbyrdet. Dette skulle senere få stor betydning for landets historie. Henrik VIII fikk pavelig dispensasjon til å gifte seg med henne, og da han senere søkte om å få ekteskapet annullert brukte han hennes tidligere ekteskap med broren som årsak. Han fikk ikke aksept for dette fra Den katolske kirke, ettersom han tidligere hadde fått dispensasjon med den begrunnelse at hennes første ekteskap ikke hadde blitt fullbyrdet, noe som etter hvert førte til brudd med Roma.


Digital lydavspiller.
En digital lydavspiller er en bærbar elektronisk enhet som lagrer, organiserer og spiller av digitale lydfiler. Digitale lydavspillere omtales ofte som "MP3-spillere", men de fleste typer spiller også andre lydformater. Noen av de vanlige formatene er proprietære, som MP3, Windows Media Audio (WMA) og Advanced Audio Codec (AAC). Andre formater er helt åpne, som Ogg Vorbis, FLAC og Speex.


Neisseria gonorrhoeae.
Neisseria gonorrhoeae er en gram-negativ kuleformet (kokker) bakterie som forårsaker sykdommen gonoré.


Treponema pallidum.
Treponema pallidum er en spirochæt-bakterie som forårsaker sykdommen syfilis. Den er utelukkende en parasitt på mennesker, og overføres enten seksuelt ved å trenge gjennom intakte slimhinner eller små sår i kjønnsorganene, eller gjennom livmoren til et foster. Infeksjon av fostre fører til for tidlig fødsel, fosterdød eller medfødt syfilis. Bakterien dør raskt utenfor kroppen, og kan ikke dyrkes i laboratorium.


Cytomegalovirus.
Cytomegalovirus (CMV) er et DNA-virus i gruppen herpesvirus. Infeksjon med CMV er i de fleste tilfeller asymptomatisk, men kan føre til en mononukleose-lignende tilstand. 80 % av befolkningen har hatt infeksjonen innen de når voksen alder.
Etter primær infeksjon blir viruset liggende latent i kroppen, og kan føre til senere infeksjoner. Ved akutt infeksjon blir CMV skilt ut i urin, spytt, brystmelk og vaginalsekreter, og sekresjon av viruset kan pågå periodisk i flere år. Naturlig overføring er via spytt eller seksuell kontakt, men blodoverføring og organtransplantasjon kan også overføre CMV.


Hepatitt A-virus.
Hepatitt A-virus (HAV) er et RNA-virus i gruppen enterovirus som ved akutt infeksjon forårsaker hepatitt. Viruset overføres kun ved kontakt med avføring (Det er også sett smitteoverføring ved blodtransfusjon (Tjade, Trygve, 1997, Medisinsk mikrobiologi)), og formerer seg i mage-tarmkanalen før det sprer seg til leveren. Havrix-vaksinen beskytter mot HAV, og er anbefalt for reisende til områder med stor fare for infeksjon.


Hepatitt B-virus.
Hepatitt B-virus (HBV) er et DNA-virus i gruppen hepatittvirus som ved akutt infeksjon fører til hepatitt. Omtrent 60 % av infeksjoner er asymptomatiske, men en liten andel er svært alvorlige og fører til utstrakt leverskade og leversvikt.
Overføring.
HBV overføres med blod og andre serum-avledede kroppsvæsker som sæd og vaginalsekreter. For at overføring skal skje må den infeksiøse væsken være i kontakt med slimhinne eller skadet hud, eller bli inokulert gjennom huden. Spytt inneholder lave konsentrasjoner med viruspartikler, men overfører viruset kun dersom det blir inokulert gjennom et bitt. Overføring kan også skje ved samleie eller fra mor til barn under fødselen.
Mellom 2 % og 10 % av de som blir infiserte som voksne, og opp mot 90% av dem som blir infisert som spedbarn blir kroniske bærere av viruset. Omtrent 25 % av de kroniske bærerne utvikler progressiv hepatitt, som kan føre til skrumplever og leverkreft.
Vaksinering.
Vaksinen mot HBV (Engerix-vaksine) er produsert av genmanipulerte gjærsopper. Vaksinasjon er anbefalt for dem som har yrke eller livsstil som øker sjansene deres for å utsettes for viruset, spedbarn hvis mødre er bærere av viruset, og helsepersonell som er i kontakt med blod, kroppsvæsker eller vev. Tre injeksjoner over 6 måneder gir immunitet hos 90 %, men noe lavere hos de over 40. Immunitet må bekreftes ved blodprøve etter alle injeksjonene er tatt.


Hekkveien 4, Søndre Syting, Surrey.
Hekkveien 4, Søndre Syting, Surrey er en adresse i bøkene om Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Dette er adressen der Harry Potter vokste opp, sammen med tante Petunia, onkel Wiktor og Dudleif, Harrys fetter.
Søndre Syting er en fiktiv liten by sør for London. Byen er laget av forfatter J.K. Rowling slik at den skal være mest mulig stereotyp for en by i området rundt London, og som en kontrast til den storartede Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.
Hekkveien er gata der familien Dumling bor. Det er en gate bebodd av typiske personer fra øvre middelklasse, som bryr seg veldig mye om hva naboene synes om dem. Petunia blir beskrevet som en dame som har veldig lang hals, slik at hun skal kunne se over gjerdene på hva naboene foretar seg. De fleste i gaten tar seg også veldig flid med utseende av gressplen og bil. Da det var vannmangel i Søndre Syting, brøt de fleste naboene forbudet mot å bruke unødig mye vann ved å enten vannen plenen eller vaske bilen.
Harry bodde fast i Hekkveien 4 fra han var ca. 1 år gammel, til han var 10. Han bodde i et bøttekott under trappen, mens Dudleif hadde 2 rom i andre etasje. Da Harry begynte på Galtvort, fikk Dumlingene litt panikk for hva han kunne gjøre med magi, så de valgte å gi ham det ene rommet til Dudleif. Harry fikk i "Harry Potter og Mysteriekammeret" fikk et brev fra magidepartementet om at han ikke hadde lov å bruke magi utenfor skolen. Dumlingene pleide å låse skolesakene til Harry inn i bøttekottet. Men etter at han fortalte Dumlingene om den skumle, morderiske stefaren han hadde, lot de han få lov til å ha dem oppe på rommet sitt, i frykt for å bli overfalt av en morderisk trollmann.
Albus Humlesnurr sender Harry hjem til Dumlingene hver sommer. Da Harrys mor døde, etterlot hun seg et magisk spor av kjærlighet i ham, som Humlesnurr tror bare kan holdes sterkt ved at han er sammen med familien sin hver sommer. I bok 4 finner Voldemort en løsning på hvordan han skal overvinne magien Harrys mor etterlot seg, ved at han gjenoppstår ved hjelp av blod fra Harrys årer. Han kan allikevel ikke nå Harry så lenge han kan kalle Hekkeveien for sitt hjem. Derfor må Harry likevel returnere til Hekkveien 4 hver sommer. Som ekstra beskyttelse, blir han passet på av medlemmer av føniksordenen.


St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader.
St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader er et fiktivt sted i Harry Potter bøkene, skrevet av J.K. Rowling. Det er sykehuset for magikere som bor i Storbritannia. Leger ved sykehuset kalles ikke leger, men helere, og de har på seg limegrønne kapper. For å bli en heler, må Galtvortstudenter ha Ø.G.L.E.-karakterer på minst B ("Bedre enn ventet", den nest høyeste karakteren) i fagene Transfigurasjon, Eliksirer, Trylleformler, Urtologi og Forsvar mot svartekunster.
St. Mungos ble grunnlagt av den besømte heleren Mungo Bohnam på 1600-tallet. Den eksakte datoen er ukjent. St. Mungos emblem er en tryllestav som er krysset med et bein.
Harry Potter kommer til St. Mungos for første gang etter at Arthur Wiltersen blir angrepet av en slange (en hendelse Harry er vitne til i en drøm).
Lucius Malfangs sjenerøse donasjoner til St. Mungos har gitt ham innflytelse hos magidepartementet og Kornelius Bloeuf.


Sommer.
a> malte «Sommer» i 1573. De surrealistiske portrettet er bygd opp av sommerblomster og -frukter.
Sommer er den lyseste og mildeste av de fire årstidene. Om sommeren er blomstringa og veksten i naturen på sitt kraftigste, og perioden følger etter våren og avløses av høsten.
Definisjoner.
Den astronomiske sommeren er perioden fra sommersolverv til høstjevndøgn, som på den nordlige halvkulen inntreffer fra 21. juni til 23. september. I tempererte og arktiske soner på kloden regner en vanligvis juni, juli og august som sommermåneder. På den sørlige halvkula er det i følge denne definisjonen sommer fra 21. desember til 21. mars. De sammenfallende astrologiske sommetegnene er krepsen, løven og jomfruen.
Innen meteorologien defineres sommeren gjerne som den perioden da normal døgnmiddeltemperatur for det aktuelle stedet er over 10 °C. I artikkelen om årstid er det oppgitt når sommeren etter dette begynner en del steder i Norge.
Sommeren er den delen av året når solen står høyt på himmelen og den gjennomsnittlige dagtemperaturen er høyest. For den del av befolkningen som arbeider med naturens avkastning er derfor sommeren årstiden for slit og arbeid, mens den for resten av befolkningen er det årstiden for ferie og fritid.
Høysommer, Indian summer, sørsommer og annet.
Sommerperioden kan deles inn i forsommer, høy- eller midtsommer og seinsommer. Indian summer, «indiansk sommer», er betegnelse på varmt, sommerlig vær som kan forekomme på høsten etter at den egentlige sommeren er over.
Sørsommer.
Den mildeste og lyseste årstida på den sørlige halvkula av jorda opptrer når det er vinter i nord. Denne årstida kan omtales som syd- eller sørsommer til forskjell fra den «egentlige» sommeren i nord, og uttrykkes brukes særlig om perioden fra januar til mars i områdene i eller omkring Antarktis.


Truet dyreart.
a> på grunn av ekstrem jakt.
En truet dyreart er en art som av ulike grunner står i fare for å bli utryddet. Mange land har lover som gir spesiell beskyttelse til disse dyreartene (lover som for eksempel kan forby handel og jakt, eller forby utvikling (f.eks. kultivering) av dyreartenes naturlige habitat og lignende), for å unngå at de blir totalt utryddet. Bare noen få av de mange truede dyreartene kommer på listen og blir gitt beskyttelse ved loven. Mange flere dyrearter blir utryddet, eller vil potensielt bli utryddet, uten å få offentlig oppmerksomhet.
At en dyreart havner på en liste over truede dyrearter kan også være en ulempe, siden det gjør dyrearten mer verdifull og ønsket blant samlere og krypskyttere.


Køball.
En køball ved siden av kule nr. 1.
I biljard er køballen vanligvis ballen en spiller må treffe med biljardkøen. Den er normalt hvit. Størrelsen til en køball skal bestandig være den samme som resten av biljardballene, men i enkelte typer av myntopererte biljardbor er køballen en tanke større enn resten av ballene.
Køballer har vært lagd av tre, elfenben og forskjellige syntetiske materialer. Moderne køballer blir lagd av fenolharpiks.
Magnetiske køballer.
Magnetiske køballer er baller som blir brukt i myntopererte biljardbord. De blir brukt sammen med elektroniske sensorer som, når de blir utløst, forandrer retningen til køballen. Retningen endres slik spillerne får tak i den igjen, isteden for at den havner i en beholder sammen med de andre biljardballene, og dermed blir låst av.


Svartspaner.
I bok- og filmserien Harry Potter, er en svartspaner en ansatt ved magidepartementet som sporer opp og fanger mørke magikere. Svartspanere er spesielt ute etter medlemmer av Fyrst Voldemorts gjeng med dødsetere.
Det kreves at svartspanere trener veldig mye på magisk duellering, og at de har gode akademiske akkreditiver før de blir godtatt til et treningsprogram (som vanligvis tar tre år å fullføre). Jobben blir sett på som glamorøs av enkelte magikere. Harry Potter blir mer og mer interessert i å bli en svartspaner etter som handlingen i romanene utvikler seg.
Ifølge professor Minerva McSnurp må man ha minst fem ØGLE-grader med en karakter på minst B for å kunne bli en svartspaner. Etter at man har oppnådd ØGLE-gradene sine, må man gjennomgå en serie strenge personlighets- og evnetester for å vise at de reagerer på korrekt måte under i en krisesituasjon, samt å vise at de har veldig høye kunnskaper i praktisk forsvar.
Svartspanertreningen tar tre år, og to av fagene som man må ta er «skjuling og forkledning» og «smyging og oppsporing».
Det engelske navnet «auror» kommer sannsynligvis fra aurora, det latinske navnet på morgenen; altså slutten på mørket. Det norske navnet sier seg nesten selv, en person som spaner på mørke (svarte) magikere.
Kilder.
[HP6]"Harry Potter og Halvblodsprinsen" av J.K. Rowling (2005), UK ISBN 0-7475-8108-8/US ISBN 0-439-78454-9


Gravatnet.
Gravatnet er en innsjø som ligger i Sirdal kommune i Vest-Agder.
Gravatn og Valevatn er i dag et magasin for Tjørhom kraftverk.


Biggejávri.
Biggejávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Skrykken.
Skrykken er en innsjø som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.


Skogseidvatnet.
Skogseidvatnet er en innsjø som ligger i Fusa kommune i Hordaland. Vatnet har en stamme av storørret, som det ikke er mange av på Vestlandet. Fisket etter denne er regulert i en egen forskrift.
Vatnet har også stor røye. Norges største (8,285 kg) ble fanget i Skogseidvatnet av Ivar Mathisen fra Hamar 2. mai 2002.


Rotbergsjøen.
Rotbergsjøen også kalt Mellom Røgden er en innsjø som ligger i Grue kommune i Hedmark.
Det finnes flere gode badestrender rundt Rotbergsjøen. Rundt sjøen har det tidligere vært finnetorp. Det er gjort flere steialderfunn rundt sjøen som består av såkalte beinknusere, flint, kvarts redskaper og andre pil og spyd rester.
Hovedinnløpet er Rotbergsåa og kommer fra Fallsjøen i nord, utløpet er Løvhaugsåa som renner sørover og inn i Røgden.


Mokkavatnet.
Mokkavatnet er en innsjø som ligger i Ogndal i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag.
Mokkavatnet ligger nær Norges geografiske midtpunkt. Arealmessig er Mokkavatnet delt mellom Steinkjer Kommuneskoger og Statens Skoger. Blant de omliggende fjellområdene er Snåsa i nord, Skjækra eller Skjækerfjella og Sverige i øst, og Verdal eller Verdalsfjella i syd. De nærmest liggende fjellene er Hærvola og Semsklumpen. Sammen med Lustadvatnet er Mokkavatnet en av de to største innsjøene i nedbørsfeltet til Ogna (elv).
Ingrid Espelid Hovig og ektemannen arkitekt Jan Inge Hovigs hytte ved Mokkavatnet ble tegnet og satt opp i 1971-72; hytta var i 2005 kandidat til «århundrets bygg».


Furusjøen.
Furusjøen er en innsjø som ligger i kommunene Nord-Fron og Sel i Oppland.


Søvatnet.
Søvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Hemne og Orkdal i Sør-Trøndelag samt Rindal kommune i Møre og Romsdal. Vatnet har tilsig fra Hundsåa i øst og flere mindre elver og bekker. Vatnet er regulert sammen med det nedenforliggende Vasslivatnet til samme høyde, max 279,83 meter over havet. Vatnet kan tappes ned til 275 moh, men med 278,3 moh som minimum i tiden 25. mai - 15. oktober. Ved høyeste regulerte vannstand, er vannets største dybde 67 meter.


Storevatnet i Lom.
Storevatnet er en innsjø som ligger i Lom kommune i Oppland.


Store Svenningsvatnet.
Store Svenningsvatnet, eller Storsvenningvatnet, er en innsjø som ligger i Grane kommune i Nordland.


Byrkjelandsvatnet.
Byrkjelandsvatnet er en innsjø som ligger i Bjerkreim kommune i Rogaland. Det er ett av flere større vatn i nedslagsfeltet til Bjerkreimsvassdraget.


Sandnesvatnet.
Sandnesvatnet (lulesamisk: "Sáttonjárgjávrre") er en innsjø som ligger i Hamarøy kommune i Nordland, omtrent 12 kilometer sør for Innhavet.
Vatnet ligger i Sagvassdalen mellom fjellene Rønna i øst og Souksavuomvárre i sørvest, i en rekke av innsjøer som går under navnet Sagvatnan. Disse forbindes, og har utløp, via Sagelvvassdraget.
E6 går langs øst og nordsiden av vatnet mellom Falkelv og grenden Strinda.


Fallsjøen.
Fallsjøen også kalt Nordre Røgden er en innsjø som ligger dels i Åsnes kommune i Hedmark, dels i Torsby kommune i Värmland, Sverige.
Den norske delen utgjør omtrent to tredeler av sjøens samlede overflate. Utløpet heter Rotbergsåa og renner ned til Rotbergsjøen.
I eldre tider var det mange kverner langsmed dette vassdraget. Det ble før fløtet mye tømmer til Sverige her.


Riasten.
Riasten er en innsjø som ligger i kommunene Røros og Holtålen i Sør-Trøndelag.


Sagelvvatnet.
Sagelvvatnet er en innsjø som ligger i Balsfjord kommune i Troms.


Kobbvatnet.
Kobbvatnet (lulesamisk: "Gåpjávrre", nordsamisk: "Njuorjojávri") er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Vurrusjøen.
Vurrusjøen er en innsjø som ligger på Drevsjø i Engerdal kommune, Hedmark. Vurrusjøen er 19,5 meter dyp på det dypeste. Fiskeslag som finnes i Vurrusjøen er gjedde, abbor, mort, ørret, sik, harr og lake.


Kvennsjøen.
Kvennsjøen er en innsjø som ligger i Ullensvang kommune i Hordaland.


Våvatnet.
Våvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Snillfjord og Orkdal i Sør-Trøndelag.
Våvatnet er Orkdal kommunes drikkevannskilde.
Våvatnet er sammen med Gangåsvatnet, reguleringsmagasin for Skjenaldfoss kraftverk. "Våvassdammen" ble bygd rundt 1910. Fra Våvassdammen renner vannet fritt igjennom elva Sandåa, Songsjøen, elva Songa og til Gangåsvatnet.


Ståvatn.
Ståvatn er en innsjø som ligger i Vinje kommune i Telemark samt Odda kommune i Hordaland. Vannet har sitt utløp til Kjelavatn og videre i elva Kjela. Systemet er en del av Skiensvassdraget.
Ståvatn er oppdemmet og kan reguleres mellom 978 og 966 moh. Vannet brukes i Kjela kraftverk.
Oppdemming av Ståvatn har koblet det sammen med Ulevåvatn lengre vest til ett vannmagasin. For å kunne utnytte vannmassene i Ulevåvatnet bedre, er det gravd ut en kanal mellom de to. Denne kan sees ved broen ved Midtfjellsvollen når vannstanden er lav.
Eksterne lenker.
Haukeliseter Fjellstue har et webkamera som peker utover Ståvatn.


Gjuvsjåen.
Gjuvsjåen er en innsjø som ligger i Vinje kommune i Telemark. Innsjøen, som ligger på Hardangervidda, helt nord i kommunen, har sitt utløp i Gjuvsjååi, som renner ned mot Skardvatnet


Solbjørnvatnet.
Solbjørnvatnet er en innsjø som ligger sør i Flakstad kommune på Moskenesøya i Nordland. Vatnet er regulert som magasin for Solbjørn kraftverk ved Mølnvågen. Vatnet med nedslagsfeltet rundt er statlig vernet som friluftsområde.
Det er en stamme av ørret i vatnet, men denne har gått noe tilbake de senere årene. Garnfiske er ikke tillatt.


Kjennsvatnan.
Kjennsvatnan er en innsjø som ligger i Hemnes kommune i Nordland.


Oldevatnet Sør.
Oldevatnet Sør er en innsjø som ligger i Stryn kommune i Sogn og Fjordane.


Straumsfjorden (Aust-Agder).
Straumsfjorden er en innsjø som ligger i kommunene Bygland og Valle i Aust-Agder. Straumsfjorden er en del av Tovdalsvassdraget.
Ved Straumsfjorden er det funnet flere steinalderboplasser og fornminner fra jernalderen.


Atnsjøen.
Atnsjøen er en innsjø som ligger i Stor-Elvdal kommune i Hedmark samt Sør-Fron kommune i Oppland.
Atnsjømyrene naturreservat ble opprettet i 2001 og ble et ramsarområde i 2011.


Baugevatnet.
Baugevatnet er en innsjø som ligger i Tysfjord kommune i Nordland.
Narvik og omegn turistforening har ei hvilebu ved Baugevatnet. Den ligger på sørøstenden av vatnet, på vestsida av Baugeelva, rett ved brua like sør for utløpet fra Baugevatnet.
Øst for vatnet ligger fjellet med det samiske navnet Bávgečohkka. Ut fra dette er nok det norske navnet ei fornorskning av det samiske navnet Bávgejavre.


Nedrevatn.
Nedrevatn (nordsamisk: "Vuolitjávri") er en innsjø som ligger i Porsanger kommune i Finnmark.
Innsjøen ligger like ved E6, mellom Lakselv og Karasjok. Ved østbredden ligger Porsangmoen.


Store Vargevatnet.
Store Vargevatnet er en innsjø som ligger i Aurland kommune i Sogn og Fjordane.


Nedre Fagervollvatnet.
Nedre Fagervollvatnet er en innsjø som ligger i Rana kommune i Nordland.
Under utbyggingen av Sjona kraftverk oppdemt og slått sammen med Holmvatnet.


Lognvikvatn.
Lognvikvatn er en innsjø som ligger i Rauland i Vinje kommune i Telemark. Innsjøen strekker seg fra Øyfjell i øst til Rauland i vest, og dreneres av Tansåi, som etter en snau kilometer munner ut i Totak. Innsjøens navn stammer muligens fra de to gårdene Lognvik Nordre og Søndre som ligger i nord-øst enden av vannet. Se også Lognvik Gård.


Store Spurvvatnet.
Store Spurvvatnet (nordsamisk: "Šiššajávri") er en innsjø som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Drevvatnet.
Drevvatnet er en innsjø som ligger nord i Vefsn kommune i Nordland.


Valnesvatnet.
Valnesvatnet er en innsjø som ligger i Bodø kommune i Nordland.


Lufsjå.
Lufsjå er en innsjø som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud samt Tinn kommune i Telemark. Innsjøen har sitt utløp i elva Lure, som lenger nede løper ut i Ordøla, på vei mot Tinnsjå. Systemet tilhører Skiensvassdraget.
a> (DNT selvbetjeningshytte) drives av Tønsberg og Omegn Turistforening 1235 moh.


Ovrejaevrie.
Ovrejaevrie er en innsjø som ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag.


Storevatnet i Hemsedal.
Storevatnet er en innsjø som ligger i Hemsedal kommune i Buskerud. Innsjøen ble regulert i forbindelse med utbyggingen av Åbjøra kraftverk, og høyden på vannspeilet kan variere med 3 m.


Soløyvatnet.
Soløyvatnet er en innsjø som ligger i Bodø kommune i Nordland. Fiskebestanden består av ørret og røye.
Soløyvatnet renner ut i Breiva. Breiva er et kort elvestykke som i sin tur møter Futelva, som renner ut i Saltenfjorden i Vallosen.


Forsanvatnet.
Forsanvatnet er en innsjø som ved foten av Veggfjellan i Steigen og Hamarøy kommuner i Nordland, midt mellom grendene Store Straumfjorden og Tømmerneset.
Forselva på nordvestsiden av vatnet gir avløp til Forsbukta i Sagfjorden.


Frøylandsvatnet (Klepp og Time).
Frøylandsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Klepp og Time i Rogaland.
"«Kong Oluf Tryggesson, som Sturlesson Skriver at være fød paa een Holme i et fersk Vand paa Jæderen, Siges endnu efter gammel Sagn at skal være den Holme som ligger i FrøylandsVandet, da dog samme Holme Kun er liden, Man seer og deraf at der har da været Skov paa Jæderen.»"


Grøningen.
Grøningen er en innsjø som ligger i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Innsjøen har
veiforbindelse med Fv322 innover Imsdalen, videre oppover fjellvei til innsjøens bredder. Innsjøen
renner ned i neste innsjø Skjeldbreien og videre til innsjøen Holderen som er delt på midten av


Holskardvatnet.
Holskardvatnet er en innsjø som ligger i Modalen kommune i Hordaland samt Vik kommune i Sogn og Fjordane.


Nedrevatnet.
Nedrevatnet er en innsjø som ligger i Fauske kommune i Nordland.


Fosterlågen.
Fosterlågen er en innsjø som ligger i Gjemnes kommune i Møre og Romsdal.


Byrtevatn.
Byrtevatn er en innsjø som ligger i Tokke kommune i Telemark. Innsjøen har sitt hovedtilløp fra Byrteåi og sitt utløp i Mosåi til Mosvatn og videre i Rukkeåi som er en sideelv til elva Tokke. Systemet hører til Skiensvassdraget.


Renselvatnet.
Renselvatnet (sørsamisk: "Raentsere") er en innsjø som ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag.


Holmevatnet.
Holmevatnet er en innsjø som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder samt Suldal kommune i Rogaland.


Trevatna.
Trevatna er en innsjø som ligger i Søndre Land kommune i Oppland. Sjøen er nærmest delt i to på midten, idet de to delene forbindes ved det smale sundet Nora. Den nordlige delen av sjøen ligger i nord-sørlig retning, den sørlige i nordvest-sydøstlig. Breddene er for det meste skogkledde, kun på østsiden av sjøens sørlige del finnes det noen gårder. På vestsiden av sjøens sørlige del går den nedlagte jernbanelinjen Valdresbanen, mens fylkesveien mellom Land og Toten går på østsiden, og runder sjøens nordende. Sjøen har gitt navn til stasjonen Trevatn på Valdresbanen.
Trevatna mottar tilløp fra elvene Skjerra i østenden og Skjegga i nordenden av sjøen, og løper ut i Fallselva i nordenden. Herfra renner vannet ut i Randsfjorden.


Vindsjåen.
Vindsjåen er en innsjø som ligger i Hjartdal kommune i Telemark. Innsjøen tilhører Skiensvassdraget, og har sitt utløp i elva Kova.
Innsjøen er regulert mellom 971 og 956 moh som magasin for Mydalen og Hjartdøla kraftverk


Vatnvatnet.
Vatn-vatnet er en innsjø som ligger i Bodø kommune i Nordland. Vatnet deles i to av Storøya. De to delene kalles Nervatnet og Innervatnet.
Vatnet ligger 4 moh., og ligger på det smaleste stedet av Bodø-halvøya, med Sørfjorden i nord og Saltenfjorden i sør. Se forøvrig: www.vatnvatnet.com/


Russvatnet.
Russvatnet er en innsjø som ligger i Vågå kommune i Oppland. Vatnet har gjennom tidene vært et rikt fiskevann (ørret). Russvatnet er i privat eie.


Bjørnstadvatnet.
Bjørnstadvatnet er en innsjø som ligger i Kvalsund kommune i Finnmark.


Bessvatnet.
Bessvatnet er en en næringsfattig innsjø i Vågå kommune i Oppland. Bessvatnet er velkjent for alle som har gått Besseggen, da en har det blå Bessvatnet på den ene siden av eggen og det grønne Gjende på den andre siden. Fjellet Besshøe ligger rett ved Bessvatnet.


Veivatnet.
Veivatnet er en innsjø som ligger i Ullensvang kommune i Hordaland.


Stortissvatnet.
Stortissvatnet er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Gyvatn.
Gyvatn er en innsjø som ligger i kommunene Evje og Hornnes og Bygland i Aust-Agder samt Åseral kommune i Vest-Agder.


Votna.
Votna er en innsjø som ligger i Odda kommune i Hordaland.


Sausvatnet.
Sausvatnet er en innsjø som ligger i Brønnøy kommune i Nordland.


Svartholvatnet.
Svartholvatnet (nordsamisk: "Suohpajávri") er en innsjø som ligger i kommunene Berg og Lenvik i Troms. Innsjøen ligger på Senja.
Innsjøen er en del av vannreservoaret til Lysbotn kraftverk, og er av den grunn et regulert vann.


Øvre Sjodalsvatnet.
Øvre Sjodalsvatnet er en innsjø som er en del av elven Sjoa i Vågå kommune i Oppland. Øverst, i sørenden, ved Sjoa oppsrtøms for Øvre Sjodalsvatn ligger Maurvangen campingplass. Bessheim fjellstue og hytter ligger ved langs begge sider av Øvre Sjodalsvatn.
Sjoa er en elv som renner fra innsjøen Gjende forbi Gjendesheim gjennom Øvre Sjodalsvatnet, Nedre Sjodalsvatnet og tettstedet Sjoa i Gudbrandsdalen, hvor elven renner ut i Gudbrandsdalslågen.
Sjoa er en poplulær elv for rafting og kajakkturer. Elven er også kjent for severdigheten Ridderspranget.


Nørdre Syndin.
Nørdre Syndin er en innsjø som ligger i kommunene Vestre Slidre og Vang i Oppland. Nørdre Syndin er den nordligste av de tre innsjøene Nørdre Syndin, Midtre Syndin og Søre Syndin.
Nørdre Syndin hadde tidligere utløp til Mitre Syndin og videre til Søre Syndin. I bekken mellom Mitre og Søre Syndin er det jettegryter som vitner om stor vannføring. I 1690 gravet bonden Hallvard Eriksson på gården Tørpe en kanal slik at utløpet gikk via elva Ala som renner til Begna. I 1717 var det en stor flom som utvidet og senket kanalen og vannføringen i vassdragene sørover minket betydelig. Bonden ble dømt i retten til å tilbakeføre vannet, og en demning ble laget i 1719. I 1720 ble denne demningen ødelagt av en ny stor flom og denne førte til stor skade på gårder langs Ala. I følge Stortingets Verneplan I for vassdrag fra 1973 ble Nørdre- og Midtre Syndin vernet, men vedtaket åpner for en mulig tilbakeføring av vannene til Sundheimselva.
Syndinvannene ligger i et åpent seterlandskap, hvor setervirksomheten gjennom lang tid har medført at bjørkeliene er erstattet av lyngheier med einer og dvergbjørk. Berggrunnen består av lett forvitrelige bergarter. Av denne grunn er jordsmonnet rundt svært rikt med tilhørende planteliv. I 1930 ble et 35 km² stort område mellom Syndinvannene og Helin fredet som botanisk plantenasjonalpark. I skiferura under fjellet Gilafjellet og langs Helin vokser flere sjeldne planter, blant annet urvalmue ("Papaver relictum").


Alvheim (biografi).
"Alvheim" er den autoriserte biografien om den tidligere sykehusdirektøren og stortingsrepresentanten John Alvheim (1930–2005).
Biografien, som kom ut to måneder før Alvheims død, består av tre deler. Den første delen omhandler oppveksten, levevilkårene, kulturen og naturen i Øygarden i Hordaland.
Den andre delen av boken tar for seg hans utdannelse på Diakonhjemmet, hans fem år som hjelpearbeider i Gaza, Etiopia, Libanon og Bangladesh, og hans faglige liv i norsk helsevesen.
I den tredje delen fortelles det om Alvheims politiske arbeid og de tre hovedsakene som har vært svært viktige for ham – eldreomsorg og eldremilliarden, forbedring av forholdene for narkomane og endring av bioteknologiloven.


Nordre Dvina.
Nordre Dvina (russisk: Се́верная Двина́, – "Severnaja Dvina") er ei elv nordvest i den europeiske delen av Russland. Elva er er 743 km lang, og har et nedslagsfelt på 357 052 km².
Elveløp.
Elva dannes på det nordrussiske lavlandet ved samløpet av elvene Jug og Sukhona, hvorav den siste er den største og lengste av de to. Fra dette elvemøtet løper Nordre Dvina nordover inn i Arkhangelsk oblast. Ved Kotlas, 60 km nord for Velikij Ustjug, kommer sideelva Vytsjegda inn fra øst. Herfra løper Dvina hovedsakelig i nordvestlig retning, gjennom en sumpete og skogrik dalsenkning, som på sine steder er over 100 km bred, og som er omgitt av skogkledte åsrekker. Dvina er den største farbare elva i Nordvest-Russland, og i sitt nedre løp er den meget øyrik og på steder opptil 7 km bred og 15 m dyp. 40 km nordvest for Arkhangelsk og direkte øst for Severodvinsk munner Nordre Dvina ut i Dvinabukta i Kvitsjøen, gjennom et 900 km² stort delta.
Transport og skipstrafikk.
Elva er farbar for skipstrafikk i hele sitt løp, men er tilfrosset fra desember til april. Via Nordre Dvina-kanalen og Volga-Østersjøkanalen har den forbindelse både til Volga, som munner ut i Det kaspiske hav og som også har kanalforbindelse med Svartehavet, og til Finskebukta og Østersjøen via Onega og Ladoga. Nordre Dvina er en meget viktig vannvei i Nordrussland, spesielt for transport av tømmer og treprodukter til og fra Arkhangelsk. Elva er også meget fiskerik.


J.C.C. Michaelsen.
J. C. C. Michaelsen var en maler som kom fra Rendsburg i Holstein. Han er bl.a. kjent for malerier og stukkarbeider på Stiftsgården i Trondheim og veggmaleriene i rokokkosalen ved Store Milde i Bergen (1786). Ved Damsgård hovedgård henger det også et portrett av Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz, malt av J.C.C. Michaelsen i 1783.
Michaelsen, J. C. C.


Tinnhølen.
Tinnhølen er en innsjø som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud samt Eidfjord kommune i Hordaland.


Åbjørvatnet.
Åbjørvatnet (sørsamisk: "Diedtijenjaevrie") er en innsjø som ligger i Åbygda i Bindal kommune i Nordland.


Langesæ.
Langesæ er en innsjø som ligger i Vinje kommune i Telemark. Den har sitt utløp gjennom Langesæåi, som renner ned til Førsvatn.
Innsjøen kan reguleres mellom 1091 og 1067 moh og er oppdemmet. Vannet brukes i Kjela kraftverk.


Lysvatnet (Meløy).
Lysvatnet er en innsjø som ligger i Meløy kommune i Nordland. Innsjøen er regulert og brukes som magasin for Lysvatn kraftverk


Løkjelsvatnet.
Løkjelsvatnet (også kalt Lykilsvatnet i M711) er en regulert innsjø som ligger i Etne kommune i Hordaland. Vannet er utbygd for strømproduksjon av Haugaland Kraft, og faller 400 meter gjennom rør og tunnel til Hardeland kraftverk.
Haugesund Turistforening eier og driver Løkjelsvatnhytta som ligger på vestsiden av vannet. Turistforeningen vedlikeholder og merker turstier til Olalihytta i Ølen, østover mot Sauda og Haukelifjell, og "Stegane", en rute med boltede jernstiger og wire til Hardeland.


Mellingsvatnet.
Mellingsvatnet (sørsamisk: "Veelnjesjaevrie") er en innsjø som ligger i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag samt Grane kommune i Nordland.


Frysjøen.
Frysjøen er en innsjø som ligger i Grue kommune i Hedmark. Sjøen ligger på grensen til Grue Finnskog. Det er mulig å fiske abbor, gjedde, mort, hork, lake og kreps om høsten. Det er også enkelte ørreter å få. Det er en del hytter rundt sjøen og fast bebyggelse i sydenden av sjøen. Det er forbud mot bruk av motorbåt. I 2010 ble det åpnet for bruk av elektrisk motor i sjøen. Vannet fra sjøen renner ned i Frysjøåa til Tysjøen der noe av vannet blir pumpet opp og brukt til drikkevann. Vannet renner videre i Tjuraåa ned til Gardsjøen og ut i Glomma. Det er skriftlige kilder fra Tjuraåa like tilbake til 1300-åra. Det har vært kverner, sager, møller, spikerverk og kraftverk i åa. Det er gjort flere flintfunn ved sjøen.


Djupsjøen.
Djupsjøen er en innsjø som ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag.


Sealggajávri.
Sealggajávri er en innsjø som ligger i Narvik kommune i Nordland.


Skjesvatnet.
Skjesvatnet er en innsjø som ligger i Hjartdal kommune i Telemark. Hovedtilløpene er Skjesåi og Åtoåi, mens utløpet skjer via Gauslåsåi og ut i elva Hjartdøla. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Skyvatn.
Skyvatn er en innsjø som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder.


Reinoksvatna.
Reinoksvatna er en innsjø som ligger i Lebesby kommune i Finnmark.


Sandvinvatnet.
Sandvinvatnet er en innsjø som ligger i Odda kommune i Hordaland. Innsjøen har fått navnet sitt av halvøya Sandvin i ene enden av sjøen.


Grøssæ.
Grøssæ er en innsjø som ligger i Fyresdal kommune i Telemark samt Bygland kommune i Aust-Agder. Den dreneres via Storåni som går over i Tovdalselva.


Eiavatnet.
Eiavatnet er en innsjø som ligger i kommunene Eigersund og Sokndal i Rogaland.


Ormsetvatnet.
Ormsetvatnet er en innsjø som ligger i Verran kommune i Nord-Trøndelag.


Halsjøen.
Halsjøen er en innsjø i Finnskogen som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen dekker mesteparten av sjøen og ligger i Våler kommune i Hedmark den svenske delen ligger i Torsby.


Andorsjøen.
Andorsjøen er en innsjø som ligger i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag.


Stordalsvatnet (Åfjord).
Stordalsvatnet er en innsjø i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Det er ca. 7 km langt, og er med sine 4,22 km² Åfjords største innsjø. Stordalselva, som er en god lakseelv, renner inn og ut av vannet, og det er holdt for å være et godt fiskevann for både røye, ørret (både sjøørret og ferskvannsørret) og laks.


Hovlandsdalsvatnet.
Hovlandsdalsvatnet er en innsjø som ligger i Fjaler kommune i Sogn og Fjordane.


Kupvatnet.
Kupvatnet er en innsjø som ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane.


Øvrevatn.
Øvrevatn (nordsamisk: "Bajitjávri") er en innsjø som ligger i Porsanger kommune i Finnmark.
Innsjøen ligger like ved E6, mellom Lakselv og Karasjok. Ved østbredden ligger Skoganvarre.
Øvrevatn utgjør sammen med Skoganvarre og Gákkajávri et populært utfartsområde, særlig vinterstid, da det fungerer som knutepunkt for ski- og snøscooteraktivitet.


Storekrækkja.
Storekrækkja er en innsjø som ligger i Hol kommune i Buskerud.


Mangen.
Mangen er en innsjø som ligger på Mangenskogen i Aurskog-Høland kommune i Akershus samt Eidskog kommune i Hedmark. Mangen kapell- og kapelldistrikt var tidligere delt mellom Nes og Aurskog i Borg bispedømme, Akershus fylke.
Langs sørsiden av vannet går Fylkesvei 235 fra Bjørkelangen (Haugrim) til fylkesgrensa mot Hedmark ved Øysjøen.


Bjøreimsvatnet.
Bjøreimsvatnet er en innsjø som ligger i Strand kommune i Rogaland. Også kalt Bjørheimsvatnet.


Nugguren.
Nugguren er en innsjø som ligger i Kongsvinger kommune i Hedmark. Den er den siste innsjøen i Skasvassdraget og vannet renner ut i Glåma via Noret. Men sjøen ligger så og si på samme nivå som Glåma, og strømretningen i Noret vil derfor snu ved flomgang i Glåma. Da avsettes det store mengder silt og leire ved Nuggerens nordende ved flomgang, og omrdået klassifiseres derfor som naturtypen elvedelta. Mye av arealet er betegnet som "rik kortskuddstrand", en sterkt truet vegetasjonstype. Dette tilsier at lokaliteten har nasjonal verdi.
Ferdsel med motorfartøyer er tillatt med motor mindre enn 10 hk.


Prestesteinsvatnet.
Prestesteinsvatnet er en innsjø som ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane samt Lom kommune i Oppland.


Govdajávri.
Govdajávri er en innsjø som ligger i Storfjord kommune i Troms.


Gjesåssjøen.
Gjesåssjøen er en innsjø som ligger i Åsnes kommune i Hedmark.
Rundt hele sjøen er det åker og gjødselutslippene har ført til at sjøen er i ferd med å gro sammen. Sjøen er veldig grunn og har uvanlig nok både innløp og utløp i nord. Dette er fordi en diger isklump ble liggende og smelte der på slutten av siste istid. Sjøen har form som en peanøtt. Hovedvannkilden er Skyåa som kommer fra nord, det kommer også en liten bekk fra Baksjøen i sør. Utløpsåa kalles Søndre Hasla og går sammen med Nordre Hasla etter 4-5 km løp, den renner så gjennom Haslemoen og ut i Glomma.


Helgesjøen.
Helgesjøen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Eidskog kommune i Hedmark.


Røyrvatnet.
Røyrvatnet (lulesamisk: "Rávdojávri") er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Rokosjøen.
Rokosjøen er en innsjø som ligger i kommunene Løten og Elverum i Hedmark.
Den består av to deler, Rokosjøen og Vesle Rokosjøen. Vesle Rokosjøen er et fuglereservat hvor det ikke er tillatt med bruk av påhengsmotor.
Rokosjøen er en sjø omgitt av mye myr, og er derfor et myrvann. Dette gjør at vannet er brunt og grumsete med dårlig sikt under vann. Flere bekker renner inn i Rokosjøen, men vannet er svært stillestående. Ved Hammeren er sjøen demmet opp, og der begynner Rokoelva, som renner ut i Svartelva omtrent en kilometer lenger vest.
Rokosjøen har flere badeplasser, deriblant Kølbua og Haverbekkvika. Kølbua er en privat strand som finansieres ved hjelp av en frivillig parkeringsavgift. Haverbekkvika drives av Løten kommune.
Rokosjøen er svært rik på gjedde og abbor, samt andre småfisk og er derfor svært egnet for fiske.
Rundt Rokosjøen er det mange hytter samt Rokosjøen Camping ved Oset.


Øyangen (Gran og Hurdal).
Øyangen er en innsjø som ligger i Hurdal kommune i Akershus samt Gran kommune i Oppland.


Gusvatnet.
Gusvatnet er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Litlverivatnet.
Litlverivatnet (lulesamisk: "Bassejávrre") er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Nodlandsvatnet.
Nodlandsvatnet er en innsjø som ligger i Eigersund kommune i Rogaland.


Martin Kellerman.
Martin Kellerman (født 24. desember 1973 i Växjö) er en svensk tegneserieskaper, som lager seriene Rocky og Kellermannen.
Hovedserien Rocky publiseres i omtrent 50 aviser, blader og nettsteder i Norden. I Norge kan serien leses daglig i bl.a. Dagbladet, Bergens Tidende, Adresseavisen og Nordlys. I tillegg gir Egmont serieforlaget ut et nytt nummer av Rocky Magasin annenhver måned. Siden 2005 har Rocky også kommet ut i flere bøker på norsk, først hos Schibsted og senere hos Egmont. 1. november 2012 utkommer "Rocky & Edith", en 350-siders tegneseriefortelling, på Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen.
Oppvekst.
Kellerman er født og oppvokst i Växjö, men fra han var sju til ti år bodde bodde han med familien i Rødbergshamn i Lenvik i Troms. Disse årene i Nord-Norge blir blant annet beskrevet i Rockyfortellingen "Too Cool For School" der rammehistorien er at Rocky besøker broren sin i fengsel og de mimrer om sin felles barndom. Seinere flyttet familien til Upplands-Väsby.
Rockys fødsel og vekst.
I 1998, på et tidspunktet tid i livet da han hadde det litt vanskelig, skapte Kellerman Rocky.Den første tegningen av Rocky ble tegnet på baksiden av en togbillett da han var på vei hjem etter å ha blitt dumpet av kjæresten. Bildet var av et menneske med hundehode i en hengeløkke. Han hadde på det tidspunktet fått sparken fra jobben som serietegner for Aktuell Rapport, og blitt kastet ut fra leiligheten der han bodde. Rocky debuterte i den store gratisavisa Metro kort tid etterpå, og utkom første gang i bokform på Galago Förlag året etter, i 1999.
Etter å laget serien for daglig publisering i to år, og utgitt to stripesamlinger på Galago, tok Kellerman en pause fra serien i 2000 for å skrive manuset til og instruere en teaterversjon av Rocky, som ble en enorm suksess på Stockholm Stadsteater. Etter arbeidet med teateret vendte Kellerman i 2001 tilbake til tegnebordet, og fortsatte den selvbiografiske krøniken, og antallet publiseringsavtaler i Sverige og utlandet ble mangedoblet i løpet av det neste året.
Seinere har Rocky vært utgangspunktet også for en serie animerte kortfilmer, som ble vist på SVT og NRK og utgitt på DVD i de nordiske landene, men den pågående selvbiografiske stripeserien har hele tiden vært og er fortsatt Kellermans soleklare hovedverk. Rocky er til nå gitt ut i bøker i ti forskjellige land.
Martin Kellerman bor i dag i Stockholm. Han representeres og distribueres av Strand Comics.


Store Erte.
Store Erte er en innsjø som ligger i Halden kommune i Østfold, ca 5-6 km opp fra byen. Områdene rundt kalles Ertemarka, og er et mye brukt turterreng for Haldenboere. Både Store Erte og det nærliggende Krusætertjern har et stort antall småviker som brukes som badeplasser.


Bart Simpson.
Bartholomew «Bart» Jo-Jo Simpson (stemme gitt av Nancy Cartwright) er en fiktiv figur i den animerte TV-serien "Simpsons". Han er sønn av Homer Simpson og Marge Simpson, og eldre bror til Lisa Simpson og Maggie Simpson.
I følge boken "The Simpsons Uncensored Family Album" (ISBN 0-06-096582-7) er Barts fødselsdag 1. april. Ifølge TV-seriens kronologi ble Bart født i 1982 siden han er to år og 38 dager eldre enn Lisa, som ble født under sommer-OL 1984. I episoden «I Married Marge» ble det derimot avslørt at Bart ble unnfanget sent i mai 1980 (Homer og Marge hadde akkurat sett '), noe som burde tilsi at han ble født 1. april 1981. Året er uansett ikke overensstemmende med serien, siden Bart bestandig blir beskrevet som en tiåring.
Interesser.
Barts interesser er skateboard, tegneserier (spesielt Radioactive Man), å terrorisere søstrene sine, hjelpe Lisa å løse forskjellige problemer (for eksempel å gjenforene Krusty the Clown med sin far, som han ikke har sett på mange år), vise fram baken (mooning) til fremmede og å tulleringe til Moe Szyslak på puben. Han har et trehus i hagen hvor han gjerne trekker seg tilbake. Som mange andre figurer i "Simpsons", er Bart venstrehendt. Hans store forbilde er Krusty the Clown. Han ser på seg selv som veldig kul, og ihvertfall mye kulere enn bestevennen Milhouse.
Bart er selvutnevnt undermåler, som begynner samtlige episoder med at han må sitte igjen på skolen og skrive flere ganger på tavla hva han ikke skal gjøre. Bart er en aktiv gutt som lett kjeder seg. Han blir distrahert av omtrent hva som helst, selv, merkelig nok, algebra. Selv om Bart er undermotivert og fryder seg stort over å forstyrre rutinenene ved Springfield barneskole, blir han ofte fremstilt som en person som er veldig smart for en på sin alder, og han kan ikke bli kalt «dum» i seg selv. Forskjellige forklaringer for hans oppførsel er presentert, blant annet kan det være genetisk (alle menn i familien Simpson har det de kaller et «dumhetsgen» («"Simpson Stupidity gene"»), miljø (at han følger Homers dårlige eksempel), manglende interesse for skolen og et generelt dunkelt syn på autoritet. Selv om Bart ofte utnytter Homer, har de veldig lik væremåte og oppførsel. Han har et ambivalent forhold til rektor Skinner, som han lurer så ofte han kan, men som han også spiller på lag med fra tid til annen.
Bart forårsaket en fiktiv diplomatisk hendelse mellom USA og Australia i «Bart vs. Australia», da han foretok en veldig lang noteringsoverføring til en australsk gutt for å finne ut hvilken retning vannet i toalettet roterte når man trekker ned på den sørlige halvkule.
Fakta.
Gjentatte ganger, når Homer finner ut at Bart har sagt eller gjort noe dumt eller slemt, roper han; «"Ohh you little...!"», og tar kveletak på Bart i sinne.
Bart snakker fransk flytende. Han kunne også delvis snakke spansk på en reise til Brasil; men han tvang seg selv til å glemme det da han oppdaget at de snakker portugisisk i der. I tillegg har han holdt en samtale med Homer på japansk, og i episoden «Bart on the Road» holder han en samtale på kinesisk. Dette kan være en evne han har arvet fra Homer, som også har demonstrert avanserte språkkunnskaper, blant annet på pingvinspråk.
Bart er allergisk mot fløtekarameller, fløtekaramelletterligninger, reker og blomkål.
Det tok Marge 53 timer å føde Bart.
I en kort scene fra fremtiden blir Bart vist som høyesterettsjustitiarius. I en annen episode, som har hele handlingen fra fremtiden, blir han vist som en blåsnipparbeider lik sin far.
I et intervju har Matt Groening sagt at han valgte navnet Bart som et anagram av "brat" (rakkerunge).
I 1998 valgte Time Bart som en av de 100 mest innflytelsesrike personene i det 20. århundre. Bart er den eneste fiktive figuren som har kommet med på denne listen.
Når Bart vandaliserer eiendom, bruker han aliaset "El Barto", som er en Spanglish (engelsk med det man innbiller seg er spansk uttale) måte å si Bart på. Ingen i Springfield har greid å se sammenhengen mellom Bart og "El Barto", og Bart kan fortsette å vandalisere eiendom uten å bli tatt for det. Han har også tatt til seg aliaset "Bartman".
Barts klessans er ganske normal. Det vanligste kostymet man ser ham i er en rød-orange t-skjorte, blå kortbukser, hvite sokker og blå joggesko. Kirkeklærne hans er en blå, todelt dress (med korte bukser), en hvit skjorte, et blått slips og blå sko. Den eneste andre bekledningen hans som er vist i serien med jevne mellomrom er den grønne pysjamasen hans.


Øyangen (Nord-Fron).
Øyangen er en innsjø som ligger i Nord-Fron kommune i Oppland. Innsjøen er magasin for Øvre Vinstra kraftverk.


Rindarøy.
Rindarøy er ei lita øy med fastlandsforbindelse til Gossen, og er en del av Aukra kommune. På Rindarøy ligger blant annet Rokta-monumentet, som er satt opp til minne om de som omkom da lastebåten «Rokta» forliste ved Gallerskjæra 3. april 1938. Det er ca. 15 fastboende på Rindarøy.


Indisk pariahhund.
Indisk pariahhund regnes av indierne selv som en bastard, selv om den i en viss utstrekning godt kan kalles en slags hunderase. Disse hundene lever i en slags halvvill tilstand i nær tilknytning til mennesker og finnes over hele India. Den mest renrasede varianten kalles gjerne santalhund.
Opprinnelse og alder.
Indiske pariahhunder har eksistert så lenge det har fantes hunder i India. Den er altså svært gammel i sin opprinnelse, men i alltid konsekvent i sitt utseende. Dette skyldes at det til stadighet blandes inn nye hundeslag, ofte etter raser som har blitt brangt til India fra andre steder i verden. Disse hundene parer seg fritt. I vill tilstand lever disse hundene maksimalt 5-7 år. Tamme individer kan leve opp mot 12 år.
Utseende, anatomi og fysikk.
Den tradisjonelle pariahhunden i India er gjerne ca. 38-51 cm i skulderhøyde og veier ca. 8-13 kg (10 kg i snitt), men dette varierer ganske mye rundt om i landet. Også fargene varierer, fra nærmest hvit til sort, med eller uten flekker eller andre mønstre og fargekombinasjoner. Pelsen er imidlertid kort og glatt. Hodet er gjerne trekantet og langstrekt. Ørene kan være stående spisse eller hengende. Halen er middels lang og bæres gjerne i en halvkrøll over ryggen. De mest renrasende individene har gjerne enten hvit eller sort haletipp og «sokker» på beina.
Bruksområde.
Generelt sett har ikke disse hundene noen oppgaver, annet enn at de fungerer som renovatører og åtselspisere. Visse individer kan bli gode jakthunder og vakthunder, spesielt om de kan bli tatt hånd om fra de er omkring 6 uker gamle. Blir de eldre er de svært vanskelige å trene opp.
Lynne og væremåte.
Disse hundene egner seg dårlig som kjæledyr, både fordi de er svært selvstendige og uavhengige av natur og fordi de ofte er befestet med sykdommer og utøy. Der er dessuten gjerne svært territoriale og dominante, og de krever store menger mosjon. Om de skal bli en god familiehund må de tas fra moren ved 6 ukers alder, ellers blir de for selvstendige.


Werner Christie (1949–).
Werner Hosewinckel Christie (født 26. april 1949) er en norsk lege og helsepolitiker. Christie var assisterende fylkeslege i Hedmark 1981–84 og fylkeshelsesjef samme sted fra 1988. Han ledet 1992–95 Sosial- og Helsedepartementet i Gro Harlem Brundtlands 3. regjering (Ap), og var den første som brukte tittelen helseminister. Han var formann i Bioteknologinemnda 2000–2004.
Werner Christie er sønn av generalmajor Johan Koren Christie og brorsønn av generalmajor Werner Christie (1917–2004).


Werner Christie (1917–2004).
Werner Christie viser Erik Hagen og Bjørn Ræder hvordan det skal gjøres. Fra en pressedag på Catterick i april 1942
Generalmajor Werner Hosewinckel Christie (født 13. desember 1917 i Vang, Hedmark, død 28. desember 2004) var en norsk offiser og jagerflyver under andre verdenskrig.
Bakgrunn.
Han var sønn av professor Werner Hosewinckel Christie og Karen f. baronesse Wedel-Jarlsberg, bror av generalmajor Johan Koren Christie og onkel (farbror) til tidligere helseminister Werner Christie (1949–).
Andre verdenskrig.
Christie var utdannet ved Hærens Flyveskole. Ved krigens utbrudd i Norge den 9. april 1940 var han stasjonert på Sola lufthavn i Stavanger, og deltok i forsvaret da tyske fallskjermsoldater inntok flyplassen. Christie deltok som infanterist i kampene i Rogaland fram til 23. april. Han klarte etter hvert å ta seg over til Sverige, og deretter til Little Norway i Canada via Sovjetunionen, Japan og USA.
Fra 1941 tjenestegjorde han i England som jagerpilot. Etterhvert avanserte han til major og sjef for den norske 332 (N) Squadron, deretter som oberstløytnant sjef for den britiske 234 Squadron, den britiske 150 Wing og den britiske Hunsdon Wing. 18. april 1945 måtte Christie hoppe ut i fallskjerm over Tyskland, og han tilbrakte den siste krigsmåneden som tysk krigsfange. Som flyveress er han en av de mest dekorerte krigsheltene Norge noen gang har hatt.
Etterkrigstiden.
Etter krigen arbeidet Christie en periode i SAS, men startet fra 1949 en ny karriere i Luftforsvaret. Han var i perioden 1968–71 sjef for Luftkommando Nord-Norge, i perioden 1971–76 Kommandør for luftstridskreftene i Sør-Norge.
Christie var, fra slutten av syttiårene og inn i åttiårene, sjef for utenlandsavdelingen i Norges Røde Kors og bidro sterkt til å bygge organisasjonens evne til besluttsom og virkningsfull handling i situasjoner der mennesker lider som følge av krig, konflikt, naturkatastrofe eller sykdom. Før det arbeidet han i S.
Utmerkelser.
For sin innsats under krigen ble Christie tildelt Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen og Deltagermedaljen med rosett. Han ble også dekorert med de britiske utmerkelsene Distinguished Service Order, Distinguished Flying Cross, 1939–1945 Star og Atlantic Star med rosett. Christie var også ridder av 1. klasse av den svenske Sverdordenen.


Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet.
"Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet" er en norsk barnebok skrevet av prinsesse Märtha Louise. Det er hennes debut som forfatter. Illustrasjonene i boken er av Svein Nyhus.
Eventyret er en fri fantasi over historiske hendelser og handler om Kong Haakon, Dronning Maud og Kronprins Olav som kommer til Norge i 1905 og de oppdagelser kongefamilien gjør når Olav utforsker norske tradisjoner og væremåter.
Boken ble trykt i tre opplag på tilsammen 30 000 eksemplarer første året, noe som er svært mye for en barnebok i Norge. Utgivelsen vakte for øvrig en viss debatt omkring forfatterens kommersielle bruk av prinsesse-tittelen i markedsføringen av boken.
En engelsk oversettelse ble utgitt av det norsk-amerikanske forlaget Skandisk i Minnesota i USA i 2005, og i 2006 i Danmark. Boken er ellers solgt til Ungarn, Bangladesh, Sør-Korea, Sverige, Finland og en rekke andre land.
Annet.
"Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet" ble omarbeidet til figurteater av Hordaland teater som viste forestillingen fra høsten 2006, blant annet i en turne finansiert av Den kulturelle skolesekken.
Også tegneren og biografen Tor Bomann-Larsen har laget en billedbok om kronprins Olav og foreldrenes møte med den norske skitradisjonen. Den enkle boka er skrevet på rim og heter "Olavs første skitur". Den ble utgitt på Cappelen første gang i 1990. Året etter kom den samme historien som tegnefilm.


Grafikk.
Grafikk er en fellesbetegnelse på alle reproduksjonsmåter av skrift og tegning. Grafikk betegner både "trykketeknikken" og selve produktet, "det grafiske bladet", samt "trykt kunst" generelt. Ordet grafikk stammer fra det greske «graphe» som betyr tegning eller skrivning.
Grafikk brukes også om det visuelle uttrykket og bildekvaliteten i dataprogrammer, for eksempel i dataspill. Datagrafikk betegner særlig digitale bildeteknikker. I tradisjonell kunstgrafikk er det ferdige bildet et avtrykk fra en trykkplate. Med moderne datateknologi og skrivere kan grafiske blad, på lik linje med ethvert bilde som kan vises på en skjerm, skrives ut og reproduseres som gode utskrifter. Det er omstridt om slike digitaltrykk kan betegnes som originalgrafikk.
a> er et av de mest kjente motivene i grafikkens historie.
«Grafisk».
Adjektivet "grafisk" kan brukes om det visuelle ved alt som er skrevet eller tegnet, både skriftbilde, tegning og trykk. I visuell kommunikasjon og kunst betegner grafiske kvaliteter den todimensjonale virkninga av linjer og flater i et bilde, altså tegningen, i motsetning til farge og tredimensjonal form. Grafisk kan dessuten betegne det som har med det grafiske faget eller den grafiske industrien å gjøre. Grafisk kan på norsk, som på engelsk, også brukes med betydninga «skildrende», «malende», for eksempel i uttrykk som "en grafisk beskrivelse".
Det grafiske blad.
Det ferdige bildet kalles for "det grafiske blad". Tradisjonelt har det vært vanlig at det finnes flere like grafiske blad, trykket i begrensede og nummererte antall. Det vil si at det er trykket et "opplag". Men, denne tradisjonen er i ferd med å forsvinne, da mange kunstnere også trykker "enkelte bilder" eller serier med "ulike varianter" fra de samme trykkplatene.
Det finnes regler for hvordan grafikk skal nummereres og hvor mange prøvetrykk som kan trykkes o.l. Når opplaget er trykket, skal trykkplatene ødelegges, slik at det senere ikke kan lages samme trykk igjen.
Grafiske teknikker.
a>et oppstår ved gravering i kobberplater og gir fine og presise linjer. Kobberstikket var en svært populær reproduksjonsteknikk i flere hundre år
Trykkmetodene inndeles i noen hovedteknikker, etter hvordan trykkfargen (motivet) blir overført til papiret.
Tre metoder gjør bruk av en "trykkplate": høy-, dyp- og plantrykk. En metode bruker sjablong-metoden, noe som delvis også er en «trykkplate». Den siste kategorien er blandingsteknikker.
Alle trykkmetodene omfatter flere teknikker, enten det er kunstgrafikk eller mer kommersielle reproduksjonsmåter.
Originalgrafikk.
"Originalgrafikk" er trykk direkte fra originalplatene i tradisjonelle trykkemetoder og ikke reproduksjoner av bilder som opprinnelig ikke er lagd for slik direkte kopiering (f.eks. foto av oljemaleri).
Det finnes kriterier for originalgrafikk. Kunstneren må ha laget trykkplatene. Kunstneren må selv ha trykket grafikken, eller vært tilstede – gitt nøyaktige instrukser til en trykker. Det ferdige bladet må være signert (godkjent) av kunstneren og nummerert med trykk nummer og totalt antall trykk i hele opplaget.
Alle grafiske blad skal signeres, det gjelder forøvring alle "kunstverk". Signaturen er en slags underskrift og betyr at dette er underskrevet, godkjent og riktig. Eller at kunstverket er ekte. Kunstnere trykker nesten alltid all grafikk selv. Men det hender at grafikk-opplaget trykkes av andre enn kunstneren, da er det ikke uvanlig at også trykkeren setter sin signatur på trykkene.
Eldre grafikk ble ofte signert direkte ned i trykkplaten.
Datagrafikk.
Grafikk i betydninga "datagrafikk" omfatter grafikk framstilt eller vist på en datamaskin, altså visuell presentasjon på en skjerm eller skrevet ut på papir av en skriver.
Denne teknikken er forholdsvis ny, og brukt som "kunstnerisk uttrykk" har den derfor vært noe omstridt. Den er idag en akseptert kunstnerisk grafisk teknikk.
Grafisk framstilling.
"En grafisk framstilling" er en visuell framstilling av tallstørrelser ved hjelp av figurer, linjer og flater.
«Håndverksgrafiker».
"De grafiske fagene" arbeider med framstilling av bøker og trykksaker. En "grafisk fagarbeider" er en trykker med utdanning i både typografi og reproduksjonsteknikk, arbeidets mål er mest mulig korrekt gjengivelse av et bilde eller en tekst.
Kunstneren.
De grafiske metodene har vært mye brukt av kunstnere. Grafikk er et fag ved de kunstneriske utdanningsstedene. En "kunstner som arbeider med grafikk" arbeider mer eksperimentelt med bildene (kunstgrafikk) enn den grafiske fagarbeideren. Kunstnere har eksperimentert og funnet mange ulike måter å bearbeide trykkplatene på, bruk av ulike materialer for å lage platene. Ulike måter å trykke eller å farge inn platene på, en eller flere plater. Ulike papirtyper. Eller en eller flere teknikker i kombinasjon.


Santalhund.
Santalhund ("Canis lupus dingo") er en genetisk variant av asiatisk dingo og som sådan regnet som mer renraset enn andre indiske pariahunder. Man vet imidlertid svært lite om denne hunden, som har en rekke fellestrekk med den sørøstasiatiske boranhunden.
Opprinnelse.
Santalhunden er oppkalt etter santalene, den største urbefolkningen i India. Typen er mest vanlig i Jharkhand, Bihar, Bengal, Assam i India og i de søndre delene av Nepal. Deler av bestanden kan trolig fortsatt klassifiseres som ekte dingo, men neppe alle. Santalhunder regnes allikevel som den mest dingonære av alle pariahundene i India.
I motsetning til australsk dingo, som utvandret fra Asia til Australia i Oseania for 3 500-5 000 år siden, må den indiske varianten ha blitt igjen og utviklet seg uavhengig. Anatomiske studier viser imidlertid at australsk dingo og santalhund er tilnærmet 100% indentiske, til trots for at kostholdet har vært svært forskjelling.
Santalhunden spiser større andeler planteføde (opp mot 50% blir det antatt), men ikke så store andeler som boranhunden. Den australske dingoens kosthold består av mer enn 80% kjøtt.
Ifølge DNA-analyser kan dingoen ha oppstått alt for 135 000 år siden og være den første semi-domestiserte hunden vi kjenner til. Det er funnet en «markør» hos dingo som ulver ikke har, noe som kan antyde at dingo kanskje kan betraktes som egen art.
Beskrivelse.
Santalhunden ligner den australske dingoen, men er gjerne noe mindre og slankere. Den blir cirka 40-50 cm i skulderhøyde og veier typisk 8-15 kg. Kroppslengden er omkring 70-90 cm og halen cirka 20-32 cm lang.
Pelsen er slett og ligger glatt til kroppen. Dekkhårene på kroppen er stive. Grunnfargen varierer fra lys gulbrun til nærmest sort. Mangel på hvite labber og gulbrune øyne er gjerne en indikator på hybridisering med vanlige hunder.
Annet.
Forsøk med domestisering har vist at dingoen lar seg tilpasse mennesket i en helt annen grad enn ulver. De er territoriale, men regnes som omgjengelige og snille når de sosialiseres fra valpestadiet av.


Francis Ford Coppola.
Francis Ford Coppola (født 7. april 1939 i Detroit, Michigan, oppvokst i forstadene til New York) er en amerikansk filmregissør, produsent og manusforfatter. Han er mest kjent for sin regi av "Gudfaren"-trilogien.
Før "Gudfaren" (1972) hadde han laget noen få filmer. Han ble nominert til en pris for Beste regi for "Gudfaren", men vant den ikke. "Gudfaren" vant Beste film og Beste adapterte manus (Coppola og Mario Puzo). For oppfølgeren, "Gudfaren del 2" (1974) vant han en pris for beste regi.
Coppola er en av de først ikke-jødiske filmregissørene, som ble ansatt av et stort studio.
Coppola er far til skuespilleren og regissøren Sofia Coppola, bror til skuespilleren Talia Shire og onkel til skuespilleren Nicolas Cage.


Namsblank.
Namsblank (også kalt småblank og blank) er en relikt laks som finnes i de øvre deler av Namsen. Småblank er en variant av atlantisk laks ("Salmo salar"). Den ble først beskrevet i 1953 av fiskebiologen Magnus Berg, som benyttet lokalnavnet småblank om dverglaksen i øvre deler av Namsen. Småblanken stammer antakeligvis fra siste istid hvor landhevingen skapte store fosser som laks ikke klarte å ta seg opp. Normalt ville dette ha ført til at elveområdene oppstrøms fossefallene ble tømt for laks etter hvert som utvandrende laksunger (smolt) slapp seg ned og dro på næringsvandring til havet. Man antar imidlertid at klimaforholdene i Namsen på denne tiden var helt spesielle slik at både hanner og hunner ble kjønnsmodne uten å foreta næringsvandringer til havet. Nå har småblanken holdt til i Øvre Namsen i rundt 10 000 år. Den foretrekker rasktflytende elveområder og gjennomfører hele livssykluss i rennende vann. I motsetning til de fleste relikte laksebestander slik som byglandsbleka har ikke småblank næringsvandringer til innsjøer, noe som gjør den unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng.
Genetisk sett er småblank svært forskjellig fra sjøvandrende laks både i Namsen og andre laksevassdrag. Det er avdekket minst tre genetisk ulike bestander. Småblank har spesielt liten variasjon i sitt arvemateriale, noe som gjør den spesielt sårbar for endringer i miljøet. I tillegg ligger den effektive bestandsstørrelsen på et nivå som er for lavt til at den kan overleve på lang sikt. I Norsk rødliste for arter 2006 som utarbeides av Artsdatabanken ble småblank kategorisert som kritisk truet. Siden Norsk rødliste for arter 2010 kun vurderer tilstanden til arten atlantisk laks – og ikke hver enkelt laksebestand – ble småblank fjernet fra rødlisten. Situasjonen til småblank er imidlertid ikke endret, og den er fortsatt sårbar og truet fra flere hold.
Terskel- og dambygging ved kraftutbygging har medført en betydelig reduksjon av velegnete leveområder. Flere rasktflytende elveområder er gjort om til terskelmagasiner med relativt stillestående vann som favoriserer aure framfor småblank. Ørekyt er en liten introdusert karpefisk som raskt sprer seg i småblankens leveomdåde. Ørekyten trives best i stillestående vann og man vet ikke sikkert hva denne spredningen av ørekyt vil ha for småblank. Sjøvandrende laks har gjennom fisketrapper fått tilgang til nedre deler av småblankens leveområder. I tillegg til at sjøvandrende laks kan føre med seg smittsomme sjukdommer, er det ikke usannsynlig at krysninger eller konkurranse mellom de to bestandene inntreffer. Den største potensielle trusselen mot småblank er likevel den alvorlige lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Parasitten finnes i vassdrag både nord (Vefsna) og sør (Steinkjervassdraget) for Namsen. Småblank har tidligere vært holdt i levende genbank. Nå finnes det kun melke i frossen genbank. Det jobbes for å få den sikret på ny i levende genbank.
Kilde.
Thorstad, E.B., m.fl. 2011. "Småblanken i Namsenvassdraget – faglig grunnlag for handlingsplan", NINA Rapport 660.


Reliktlaks.
Reliktlaks er laksearter som tilbringer hele livet i ferskvann. Disse stammer fra vanlig laks som ble værende i avstengte innsjøer og tilpasset seg livet der, og kalles derfor relikt.
I Norge er namsblank og bleke reliktlaks. De svenske innsjøene Vänern og Vättern har også en bestand (der den kalles Klarälv). I Finland finnes enkelte mindre bestander. Arten finnes også i Nord-Amerika på Newfoundland og i De store sjøer. Bestandene i de karelske sjøene Ladoga og Onega er antakelig borte.


Bleke.
Bleke er en reliktlaks som opprinnelig var vanlig i Byglandsfjorden og vassdraget Otra.
Etter den første reguleringen i 1905 forsvant viktige gyteområder. Rundt 1970 var stammen nesten borte grunnet generell forsuring og tilslamming fra Brokkereguleringen i 1964. En liten bestand ble berget i 1972 og stamfisk ble sikret på fem ulike settefiskanlegg i Sør-Norge, deriblant et lokalt anlegg på Bygland. En rekke uhell medførte at det i 1973 kun var totalt 202 ensomrig bleke igjen, lokalisert på Reinsvoll klekkeri i Oppland.
Otteraaens Brugseierforening (OB), som innehar konsesjon for regulering av Byglandsfjorden m.m., er gjennom konsesjonsvilkår pålagt å sette ut bleke i Byglandsfjorden. OB bygde i 1992 et moderne settefiskanlegg, Syrtveit Fiskeanlegg, for å oppfylle konsesjonsvilkårene. Det blir årlig satt ut 100 000 yngel av bleke, hovedsakelig i selve Byglandsfjorden. I tillegg blir det lagt ut rognkasser med ca. 100 000 rogn for å forsøke å få bleka til å reprodusere naturlig. Utlegging av rognkasser er et ledd i arbeidet som pågår i «Blekeprosjektet» som startet i 1999. Prosjektet har som mål å reetablere en selvreproduserende blekebestand i Otra.


Sven-Ingvar Andersson.
Sven-Ingvar Andersson (født 22. august 1927, død 27. juli 2007) var en svensk arkitekt og landskapsarkitekt bosatt i København fra 1974. Han var professor ved Kunstakademiet i København. Han har hatt en viktig rolle i anlegg av parker og landskap flere steder i verden. Han arbeidet ofte med en kombinasjon av planter og steinlegging.


Liste over Frankenstein-filmer.
Få figurer er det laget flere filmer om enn «Dr. Frankenstein» og hans monster fra Mary Shelleys roman "Frankenstein". Her følger en liste over alle filmer om vitenskapsmannen og hans monster som er laget der monsteret opptrer.


Danckert Danckertsen Krohn.
Detalj av et portrett av Krohn ved Danckert Krohns stiftelseDanckert Danckertsen Krohn (1726–1795) var hoffagent i Bergen. Han var eldste sønn av Claus Krohn (1691–1744) og Gedske Danckertsen (1701/1702–1771). Hans far, kjøpmann Claus Krohn kom til Bergen i 1710 fra Dietrichshagen ved Rostock. Danckert var født i Bergen, og som 16-åring reiste han til Tyskland og var der til han som 19-åring kom tilbake til Bergen for å arbeide i farens handelshus ved Jakobsfjorden og Bellgården ved Det tyske Kontor. I 1734 fikk han borgerskap og begynte sin egen forretning. I 1753 giftet han seg med Anna Pegelau (1735–1756). I 1757 ble han som enkemann gift med Johanne Margrethe von der Ohe (1728–1804). Tittelen hoffagent fikk han i 1782. Mange eiendommer i og ved Bergen var i hans eie, bl.a. Lungegaarden, der han bodde og Fjøsanger gård. Sammen med broren, etatsråd Wollert Krohn, ble de regnet som Bergens største og rikeste kjøpmenn i sin tid. Sammen eide de gårdene Landås, Haukeland, Solheim, Nordås, Sørås, Stend og Espeland. I dag forbindes navnet kanskje først og fremst med bygget som bærer hans navn, Danckert Krohns stiftelse.


Frankensteins brud.
"Frankensteins brud" (engelsk originaltittel "The Bride of Frankenstein") er en amerikansk skrekkfilm fra 1935. Den var en oppfølger til filmen "Frankenstein" fra 1931, som var basert på romanen Frankenstein av Mary Shelley.
Historien.
Filmen fortsetter historien om Dr. Henry Frankenstein (spilt av Colin Clive) og monsteret han har skapt (Boris Karloff). Monsteret tvinger i denne filmen vitenskapsmannen til å lage en make (Elsa Lanchester) til ham. Filmen forteller parallelt om Dr. Frankensteins giftemål med vakre Elizabeth (Valerie Hobson). Det er denne bruden tittelen henviser til, den andre bruden er monsterets.
Rolleliste.
a> (1917–1998) spiller i filmen Dr. Frankensteins vakre brud Elisabeth
Filmskaperne.
Filmen ble skapt av William Hurlbut og John Balderston ut fra en situasjon i Mary Shelleys roman "Frankenstein" hvor monsteret krever en make, og fulgte således opp sine suksesser med "Frankenstein", "The Invisible Man" og "The Old Dark House".
Spesialeffekter.
Den kommersielle suksessen til den originale Frankenstein-filmen gjorde det mulig for produsentene å bruke mye mer penger i denne produksjonen enn forgjengeren, som var en lavbudsjettsfilm. For eksempel er laboratoriet i denne filmen ikke bare såvidt utstyrt, men helt overfylt. Scenen der det nye, kvinnelige monsteret får liv ved hjelp av et lyn, er også sterkt forbedret i forhold til originalen. De fleste kritikere anser derfor at denne filmen generelt er en bedre film, mye takket være bedre spesialeffekter.
Oppfølgere.
Filmen har skapt flere oppfølgere, dog er ingen regissert av Whale. Den neste, og siste med Boris karloff i hoverollen, var "Frankensteins sønn" i 1939. Filmen "Gods and Monsters" fra 1998 gjenspeiler James Whales liv og inneholder rekonstruksjoner av filmingen av viktige scener i "Bride of Frankenstein".


Curling-VM 1995 for herrer.
Curling-VM for herrer 1995 ble arrangert 8. april – 16. april 1995
i "Keystone Centre" i Brandon i Manitoba i Canada.


Han-dynastiet.
Han-dynastiet (forenklet kinesisk: 汉朝; tradisjonell kinesisk: 漢朝; pinyin: "Hàn Cháo"; Wade–Giles: "Han Ch'ao"; 202 f.Kr.­­–220 e.Kr.) etterfulgte Qin-dynastiet og ble fulgt av De tre kongedømmers epoke i Kina. Dynastiet ble grunnlagt av Liu-familien.
Kineserne betrakter Han-dynastiet som en de stolteste perioder i landets historie. Av den grunn kaller den etnisk-kinesiske flertallsbefolkningen seg den dag i dag for "Han-folket", til ære for Liufamilien og det dynasti de grunnla.
Under Han-dynastiet ble Kina offisielt en konfuciansk stat, og og hadde en gullalder på en rekke områder: landbruk, håndverk og handel blomstret, og befolkningen nådde opp i 50 millioner. Riket tiltok i geografisk omfang og kontrollerte eller dominerte naboområder som Vietnam, Sentralasia, Mongolia og Korea, før det til slutt falt sammen på grunn av indre og ytre press.
Navnet og inndelingen i vestlig og østlig.
Han er navnet på en elv i det nordlige Kina, og den gav sitt navn til en administrativ enhet opprettet av Xiang Yu, nemlig Hanzhong. Over den satte han Liu Bang som leder. Og etter denne oppkalte Liu Bang sitt dynasti. Området tilsvarer den søndre del av dagens Shanxiprovins med sentrum i byen Hanzhong.
Hovedstaden ble flyttet etter Wang Mangs interregnum østfra fra Chang'an til Luoyang, og det er grunnen til betegnelsene det vestlige og det østlige Han. Den eldre oppdelingen i det tidlige og det senere Han-dynasti benyttes i dag sjeldent, idet det består en forvekslingsfare med et Han-dynasti enda senere, under De fem dynastiers og ti rikers tid.
Det vestlige Han.
Tiden fra 206 f.Kr. og fram til Wang Mangs interregnum kalles "Det vestlige Han", "Det tidlige Han" eller "Det eldre Han".
Det forutgående Qin-dynastiet falt som følge av en rekke samtidige bondeopprør som blusset opp på grunn av den nådeløse undertrykkelsen under Qin-keiseren. Den direkte foranledning til opprørene var en ordre om å henrette en gruppe på 900 arbeidere på den store mur som på grunn av en regnstorm kom for sent til jobben. De dødsdømte gjorde motstand og ble kjernen i det som på kort tid vokste til en motstandshær på angivelig så mange som 300.000 mann.
Blant opprørslederne var det etterhvert én som fremstod som den fremste, den lavere embedsmann Liu Bang. Hans motpart på keiserlig side var den adelige Xiang Yu fra Chu (232–202 f.Kr.). Fra 206 f.Kr. kjempet Liu mot Xiang med utholdenhet og dyktighet. Da Xiang Yu til slutt falt, ble Liu Bang keiser. Han lot Qin-dynastiets forvaltningsapparat bestå, og fastholdt ganske mange av det gamle dynastis lover og forordninger, til og med dets bokforbud.
Befolkningen ble inndelt i rang i 24 trinn ("jue"). Man kunne løftes oppover i systemet ved særlige prestasjoner (krig, skatt, bestikkelse), men man kunne også degraderes som straffereaksjon. Staten innkrevde koppskatt, pliktarbeid (folk kunne tvinges til å utføre gratis dagsverk for regimet på opp til 90 dager per år) og militærtjeneste. Det skjedde vesentlige befolkningsforflytninger i den hensikt å kunne forsvare grensene, å dyrke opp nytt land, eller for å avlaste tettbefolkede områder.
Forvaltningsapparatet forble tredelt: Sivile anliggender, militære anliggender og inspeksjon/kontroll. Det gjaldt både hovedstaden Chang'an, provinsene (der man skjelnet mellom kommandanturer "jun" og prefekturer "xian") og i lensområdene som fortsatt ble overlatt til medlemmer av keiserfamilien eller til fortjente generaler.
Under Qin- og Han-tiden ble etterhvert de tradisjonelle lensherrenes (adelens) makt brutt og lensvesenet avskaffet. Riket ble sentralisert, delt inn i provinser og forvaltet av et embedsverk. Et opprør av de gamle lensherrer mot denne utviklingen, de syv kongedømmers opprør, ble knust i 154 f.Kr.
Det vestlige Han ble ellers preget av krig med stammene i nord, Xiongnu, som ble ledet av Mao-tun. Keiser Han Wudi klarte å slå tilbake inntrengerne, men med store kostnader for statskassen. Bondeklassen ble lidende på grunn av høye skatter og utskrivning til krigstjeneste.
Nepotisme var utbredt innen alle deler av forvaltningen, også på høyeste nivå: Enkekeiserinnene og deres familier styrte ofte i praksis når det satt en mindreårig keiser på tronen. Wang Mang var brorsønn til en av disse keiserinner.
Kulturell og økonomisk ekspansjon.
Han-dynastiet bragte med seg en kulturell og økonomisk blomstringstid. Konfucianismen ble statlig anerkjent, selv om daoismen lenge fortsatte å dominere. Fra 65 f.Kr. begynte man, med stort hell i mange tilfeller, å rekonstruere fra bortgjemte overlevende eksemplarer den litteratur som var gått brent i 213 f.Kr..
Den kinesiske havekultur fortsatte å videreutvikle seg.
Næringslivet opplevde oppsving, noe som kan påvises ved den eksploderende silke-, lakk- og jadehandelen og en rette oppfinnelser: stålet, skipsroret (2. årh.), håndsveiven, skyvelæret (bronsemodell fra år 9), trillebåren, kjedepumpen (nevnt første gang i Kina av filosofen Wang Chong rundt år 80), hengebroen, boring etter lake (gravrelieff fra det 1. årh.), treskeverkmaskinen, drillmaskinen, papiret (eldste funn fra keiser Wus tid), seismoskopet, og annet. En rekke av de nevnte oppfinnelser var rett nok allerede kjent av de gamle grekere og romere, slik at det i noen tilfeller dreier seg om kinesiske parallelloppfinnelser. Det forminsker imidlertid ikke poenget, nemlig Han-tidens dynamisme og nyskapende kraft.
De viktige geskjeftene med jern og salt var statsmonopoler i godt over ett hundreår (fra 117 f.Kr.). Men det fantes også rike kjøpmannsfamilier som drev private foretak blant annet innen den svært viktige silkeproduksjonen. Det kinesiske embedsverk var også opptatt av å utvide dyrkningsområdene, intensivere landsbruket og med å overtale nomadefolkene ved grensene til å gå over til landbruk.
Han-Kinas voksende økonomiske kraft og dets politisk-militære ekspansjon begunstiget handelssamkvemmet mellom Kina og forskjellige asiatiske regioner. I forbindelse med sine kriger mot xiongnuene og deres vasaller (102/101 f.Kr. og 73–94, den siste krigen under general Ban Chao), langs Silkeveien, fulgte en bosetting av kinesiske tidligere soldater (som fikk etablere seg som bønder i såkalte militærkolonier – "tuntian"), og handelsfolk fulgte etter. De beseirede nomadefolkenes lojalitet ble sikret med generøse gaver som utgjorde over en sjettedel av det kinesiske statsbudsjett.
Mellomperiode: Wang Mang (regj. 6-23).
Med tidens løp gjorde den sterke økonomiske veksten en rekke rike provinsfamilier både mer velstående og mektige, særlig dem som kunne kombinerer jordbruk og industriell virksomhet. Et eksempel på slike slekter var familien Zhuo i Chengdu; den beskjeftiget for eksempel 800 håndverkere som slaver (jern, tekstiler, lakkarbeider), var involvert i salthandelen, og hadde store landeiendommer.
Denne økonomiske fremgang hang også sammen med, og førte til, at fattigbønder måtte gjeldsette seg led under ågerrenter, med påfølgende eiendomskonfiskasjoner. Økningen av straffedømte og av gjeldsslaver førte til en stadig større slavebefolkning. Samtidig stilte mange kjøpmenn sin rikdom til alment skue. Myndighetene innførte avgifter på skip og vogner, også for å dempe de sosiale forskjeller, og de innførte statsmonopoler. Men det hjalp ikke: Samfunnet kom ut av likevekt, og det brøt ut borgerkrig.
I denne situasjonen klarte Wang Mang å komme til makt. Det skyldtes til en stor del en av hans slektning, som var en av Han-dynastiets enkekeiserinner. Wang Mang styrtet Han-keiserdømmet, og utropte seg selv til keiser i år 6.
Wang Mangs førte en merkelig politikk, som utløste omfattende misnøye i alle leirer i samfunnet. Mange fattige sluttet seg til De røde øyenbryn. Wang Mang ble selv styrtet ved "de røde øyenbryns opprør" og av tre Han-prinser, i år 23. Av dem klarte prinsen Liu Xiu (keiser Guang Wu) etter flere kamphandlinger å bestige tronen i år 25. Bondeopprøret ble slått ned og Wang Mangs reformer ble trukket tilbake.
Det østlige Han.
Opptrykk av biografien over Keiserinne Deng (d. 121 e.Kr), gift med Keiser He (Han Hedi). Han-krønikerne, 10. Östasiatiska Museet, Stockholm.
Tiden etter Wang Mangs interregnum og frem til dynastiets fall kalles Det østlige Han eller Det senere Han.
De problemer man hadde slitt med under det vestlige Han, ble ikke løst ved det vestlige Han. Men de ble skjøvet ut i tid. Man kan si at Han-keiserne nå ikke hadde småbøndene som en slags motvekt mot storgodseierne.
Under det østlige Han kom det til enda større befolkningsendringer, med folkeforflytninger fra nord og inn på det sentrale slettelandet i Sichuan og til områdene langsetter Yangtzefloden. Grunnen til det var primært den fortsatte uroen blant de tidligere nomader i nord (sør-Xiongnu, proto-tibetanere). Omkring år 107 gjennomførte keiserdømmet en generell tilbaketrekning fra de nordvestlige områder av keiserriket. Mange av de bøndene og tidligere soldater som slik fikk sine røtter rykket opp derfra, trakk sørover på søken etter nytt land. Der ble de avhengige av storgodseierne, som kunne bygge opp enda større formuer og skaffet seg slagkraftige militser. Slik ble den reelle makt stadig mer desentralisert.
Han-dynastiets provinser i år 189
Han-dynastiets undergang begynte under keiser Ling (168-189). Det begynte med uroligheter og røverbander. Så utbrøt De gule turbaners opprør i 184; det var ledet av Zhang-brødrene. Snart hadde opprøret spredt seg over hele keiserriket. For å komme på høyde med situasjonen utstyrke keiseren sine provinsguvernører og generaler med vide fullmakter; dermed likviderte han som utilsiktet bivirkning sentralregjeringens reelle makt. Også den sosial-religiøse bevegelsen "Fem skjepper ris" opprørerne under Zhang Daoling og hans barnebarn Zhang Lu, som på dette tidspunkt, i 190, kontrollerte et keiseruavhengig territorium rundt Hanzhong.
Etter keiser Lings død brøt det ut en arvefølgestrid i hovedstaden. General Dong Zhuo ble den sterkeste, og han innsatte og kontrollerte den siste Han-keiser, Xian, til han selv ble offer for en sammensvergelse og ble myrdet.
Nå rådet det borgerkrig. I år 196 bemektiget general Cao Cao seg keiserens person og forsøkte å gjenforene riket. Hans forsøk slo feil ved Slaget ved Chibi (vinteren 208), og han måtte godta at Yangtze ble sørgrensen for hans maktområde. Sør for Yangtze dannet krigsherrene Liu Bei og Sun Quan egne riker.
Cao Cao døde tidlig 220, og hans sønn Cao Pi, som til å begynne med var keiserens mann, men etter bare noen måneder avsatte keiseren og utnevnte seg selv til keiser av Wei-dynastiet. Med dette begynte De tre rikers tid i Kina.
Han-dynastiets keisere.
Qin Shi Huangdi, første keiser av Qin, hadde vært den første kinesiske regent som antok tittelen "huangdi" eller «keiser». Den til å begynne med mest fremgangsrike av dem som sloss om makten etter Qins fall, Xiang Yu, hadde selv tatt seg tittelen "bawang", «overkonge», men Liu Bang og alle regenter etter ham brukte tittelen keiser.
Listen nedenfor angir regjeringsår og identifiserer keiserne med deres posthume ærenavn.
Hankjøkkenet.
De vanligste jordbruksproduktene som ble konsumert på Handynastiets tid var hvete, bygg, forskjellige sorter hirse, ris og bønner. Vanlig spiste frukter og grønnsaker var blant annet kastanjer, pærer, plommer, ferskener, meloner, aprikoser, jordbær, jujubær, kalebasser, bambusskudd, sennepsplanter og taro. Tamdyr ble også spist, så kylling, mandarinand, gjess, kyr, sauer, griser, kameler og hunder (forskjellige raser ble fødd opp for mat, men de fleste ble brukt som husdyr). Skilpadder og fisker ble tatt fra elver, bekker og innsjøer. Vanlig vilt var ugler, fasan, skjærer, sikahjort og kinesisk bambushøne. Krydder som ble brukt var blant annet sukker, honning, salt og soya. Øl og vin ble drukket.
Klær.
Den kledsel som ble benyttet og de materialer som ble brukt under Handynastiet anhang av hvilken samfunnsklasse man tilhørte. Velstående folk hadde råd til å bære drakter i silke, kjoler, sokker, votter, kapper av grevling- eller revepels, andefjær, og tøfler med innlagt lær, perler og silkefór. Bønder bar vanligvis klær av hamp, ull og fritteskinn.


Curling-VM 1994 for herrer.
Curling-VM for herrer 1994 ble arrangert 10. april – 17. april 1994
i "Eisstadion" i Oberstdorf i Tyskland.


Genesis.
Genesis er en engelsk rockegruppe som ble startet i 1967, og deres produksjon mellom 1970 og 1977 regnes som noe av den beste og viktigste innen progressiv rock. Etter å ha spilt progressiv rock i syv år, skiftet de gradvis stil noen år etter at Peter Gabriel hadde forlatt bandet. Den nye stilen som ble påbegynt på slutten av 1970-tallet, hadde større innslag av pop og rendyrket rock. Mellom 1980 og 1992 var de et av verdens mest-selgende band, og selv konserter på de største arenaene i verden ble utsolgt.
Gruppen ble i praksis oppløst i 1998, selv om dette ikke ble bekreftet offisielt.
Sommeren 2007 sto Genesis igjen på scenen sammen. Da gjenforentes Phil Collins, Mike Rutherford og Tony Banks og la ut på sin «Turn It On Again Tour». Rundt 25 konserter i Europa og like mange konserter i Nord-Amerika sto på spilleplanen. Første konsert gikk av stabelen 11. juni 2007 på Olympiastadion i Helsingfors, og turneen ble avsluttet 14. oktober i Hollywood Bowl, California. I Roma spilte Genesis for 500 000 mennesker på Circo Massimo – den største Genesis-konserten noensinne.
Starten 1967–1969.
Bandet ble startet i 1967 av en vennegjeng fra Godalming i Surrey i England som gikk på skole sammen. Vokalist Peter Gabriel og keyboardist Tony Banks fikk med seg medlemmer fra bandene "Garden Wall" og "The Anon" der flere av vennene deres spilte, og dermed var Genesis en realitet. Den opprinnelige tanken var at de kun skulle skrive musikk og tekster, og ikke opptre selv. Men etter en stund fant de ut at ingen andre ville spille inn det de hadde skrevet, slik at de måtte spille det inn selv.
Den første utgaven av bandet besto av Gabriel, Banks, Mike Rutherford på bass, Anthony Phillips på gitar og Chris Stewart på trommer. Det første forsøket på å spille inn et album resulterte i et merkelig psykedelisk pop-album kalt "From Genesis to Revelation" i 1969. Deres manager på den tiden, Jonathan King, eier fremdeles rettighetene til låtene på albumet, og har siden den gang gitt det ut under et mangfold av forskjellige titler. Under innspillingen ble trommeslager Stewart erstattet av John Silver, men før neste runde i studio ble Silver erstattet av John Mayhew.
Progressive år 1970–1974.
Etter det mindre vellykkede debutalbumet, var nå Genesis i gang med sitt andre musikalske hamskifte. Progressiv rock var en musikalsk form som ga de kreative sjelene i bandet større rom å utfolde sine idèer i. Den teatralske Gabriel fant snart på de merkeligste stunts på scenen, og skapte seg merkelige personligheter under presentasjonen av låter under konserter. Albumet "Trespass" fra 1970 ga en liten forsmak på hva som ville komme. Her finner vi den progressive klassikeren «The Knife» med en durata på over ni minutter.
På grunn av dårlig helse og sceneskrekk, valgte Anthony Phillips å forlate Genesis i 1970. Dette fikk Gabriel og Banks til å vurdere å legge ned bandet, men valgte å lete etter en ny gitarist, og etter en stund fikk Steve Hackett jobben. Samtidig ønsket de også å bytte ut trommeslager Mayhew, og en ung og lovende trommeslager ved navn Phil Collins ble ansatt.
I 1971 utga de albumet "Nursery Cryme", som ga bandet et lite gjennombrudd. Dette er et album med utstrakt bruk av mellotron, gitarsoli og vekslende taktarter. Med Collins' intrikate og særegne spillestil, Steve Hacketts til dels virtuose og klassiske gitarspill, hadde bandet nå en besetning som kunne realisere ambisjonene som et musikalsk avansert band.
Denne besetningen skulle gjøre Genesis til et av de mest betydningsfulle bandene innen progressiv rock på 1970-tallet, og "Nursery Cryme" var i så måte et godt fundament å bygge videre på. På dette albumet finner vi låten «The Musical Box» som har vært en del av konsert-programmet på nesten alle turneene siden. Her finnes også «The Return of the Giant Hogweed» og «The Fountain of Salmacis» som tydelige eksempler på progrock-sjangeren; klassisk inspirert musikalsk oppbygging, vekslende taktarter, polyrytmikk, virtuost spill og lange instrumentale partier. En annen låt, «Harold the Barrel», viste bandets musikalske mangfold og ikke minst deres humoristiske sans.
Albumet "Foxtrot" ble utgitt høsten 1972 og gjorde Genesis til superstjerner. Under en konsert i Irland kom Peter Gabriel på scenen utkledd som en kvinnelig rev, med rød kjole, slik som på platecoveret til "Foxtrot". Dette skapte mye blest om bandet, og de gikk fra å være et band med trofaste fans, til å bli et internasjonalt fenomèn. Alle ville nå se og høre bandet med den eksentriske sangeren.
På albumet "Foxtrot" finnes klassikere som «Watcher of the Skies», «Supper's Ready» og «Get 'em out by Friday». På sistnevnte låt viser Gabriel seg som sosialt engasjert og tar et oppgjør med eiendoms-haier som tenker profitt foran mennesker. «Supper's Ready» regnes av mange fans som Genesis' musikalske høydepunkt. En 23 minutter lang komposisjon, med stor musikalsk og dynamisk variasjon, klassisk oppbygging, og vekslende taktarter. Bandets musikalske kreativitet vises ikke minst mot slutten, når akkompagnements ostinat spilles i 9/8, mens keyboardist Banks orgelsolo spilles i 4/4. På konsertene gikk Gabriel stadig lenger i sine introduksjoner, og med finslipt fortellerevne ble låtene satt inn i en større, og teatralsk sammenheng.
I 1973 kom det kritikerroste albumet "Selling England by the Pound". Dette albumet ble også en kommersiell suksess. Betydelige komposisjoner er «Firth of Fifth», «Dancing with the Moonlit Knight» og «The Cinema Show», i tillegg til en noe overraskende singel-hit med låten «I Know What I Like (In Your Wardrobe)». Gabriel presenterte nå varierte tekster om middelalder-mystikk, sosialrealisme og seksuell fetisjisme. På scenen var Gabriel en udiskutabel frontfigur, men musikalsk bidro alle sterkt som musikere og låtskrivere.
Det doble konseptalbumet "The Lamb Lies Down on Broadway" fra 1974 handler om puertoricaneren Rael som er bosatt i New York City og hans forsøk på å redde sin bror John fra storbyens farer. Men etterhvert viser det seg at Rael egentlig har en splittet personlighet, og er på leting etter manglende sider ved seg selv. Konseptets innhold gikk over hodet på mange, men dobbeltalbumet rangeres høyt blant både fans og kritikere. Gabriel insisterte på å skrive all teksten alene, mens Banks, Rutherford og Collins sto for det meste av musikken. Steve Hackett likte ikke denne settingen, og var lite involvert i låtskrivingen.
Albumet markerer slutten på Peter Gabriels kreativitet som Genesismedlem, og et vendepunkt i hans karriere. Selv om bandet nå var blant verdens mestselgende og mest sette, var ikke Gabriel interessert i å fortsette. Ironisk nok hadde han begynt å føle baksiden av alle sine merkelige scenepersonligheter; han mente det stjal for mye av oppmerksomheten fra musikken.
Progressive uten Gabriel 1975–1977.
Etter å ha prøvet over 400 sangere på audition, (visstnok ble også Jahn Teigen kontaktet av Michael Rutherford, med forespørsel om å komme på audition), endte bandet med å gi trommeslager Phil Collins jobben som sanger i bandet. Han hadde tidligere vist at han kunne synge, både ved koring, og også som solosanger på «More Fool Me» og «For Absent Friends» i bandet. På konserter overtok Bill Bruford trommene, en musiker med fortid i Yes og King Crimson. Men allerede etter den første turneen, overtok Chester Thompson hans plass.
Det var stor spenning, og skepsis, knyttet til om bandet kunne forsette uten Peter Gabriel. Gabriel hadde vært hjernen bak historiene, figurene og mystikken bak Genesis. Men med Collins som vokalist gav de ut albumet "A Trick of the Tail" i februar 1976, som ble godt mottatt av både kritikere og publikum.
Albumet "Wind & Wuthering" kom i januar 1977 og regnes av mange som det siste progrock-albumet til Genesis. Etter å ha gitt ut sitt første soloalbum "The Voyage of the Acolyte", følte Steve Hackett at han ikke fikk nok av bidragene sine med i Genesis. Etter den påfølgende turneen til "Wind & Wuthering" sluttet han, for å konsentrere seg om sin solo-karriere. Han har senere uttalt: «Jeg ville også finne ut hvor god jeg var på egenhånd».
... og så var de bare tre... Prog/pop-årene 1978–1980.
Etter at Steve Hackett forlot bandet, var de nå blitt redusert til en trio. Denne gangen bestemte de seg for ikke å søke etter nye medlemmer til bandet. På turneer ble gitaristen Daryl Stuermer hyret inn, og Chester Thompson fortsatte som sessiontrommeslager. I studio fungerte bassist Rutherford nå også som gitarist.
Nå innledet bandet sin mest suksessrike periode, kommersielt sett. I løpet av de neste ti årene gav Genesis ut flere rekord-selgende album. Tittelen på det første albumet som trio, "...And Then There Were Three..." utgitt i 1978, henspeiler på at Hackett hadde sluttet og at de nå bare var tre tilbake i bandet. Musikkstilen tok med dette albumet en dreining mot mindre avansert rock og pop.
Albumet "Duke" fra 1980 var variert og hadde både lengre prog-inspirerte låter og korte pop-låter. "Duke" regnes av mange som bandets siste progrock-album, selv om det første store musikalske skillet kom etter at Hackett sluttet. På "Duke" finner vi både hit-låten «Turn It On Again» og progrock-suiten «Duke's Travels».
Millonselgere 1981–1998.
I 1981 ga Genesis ut albumet "Abacab", som ble deres første rene pop/rock-album. Her serveres hits på løpende bånd, og låtene «Man On The Corner», «Keep It Dark» og «No Reply At All» ble store hits over hele verden. På «No Reply At All» medvirket blåserekken fra Earth, Wind and Fire, og var en slags pop-funk låt, mens «Man On The Corner» var en nynnbar ballade. Bandet fikk nå en ny skare med tilhengere, men mange av den «gamle» fansen ikke syntes noe om stilskiftet.
Konsertalbumet "Three Sides Live" ble utgitt i 1982, og Genesis fremsto nå mer som et hitband enn et avansert rockeband. Selv om Genesis spilte enkelte låter fra prog-perioden, var hovedvekten nå på deres etterhvert mange hits.
"Genesis" kom ut i 1983, og nå ble bandet et av verdens mestselgende. Fra å være et band for «spesielt interesserte» ble de nå allemanns-eie. For første gang hadde alle medlemmene i bandet jobbet sammen på samtlige låter, og her finner vi hits som «Mama», «That's All», «Illegal Alien» og «Taking It All Too Hard». Bandets musikkvideoer gikk med «heavy rotation» på MTV, millioner av mennesker kjøpte albumet og hundretusener møtte opp på konsertene.
Suksessen fortsatte i 1986 med albumet "Invisible Touch", der hits som «Land of Confusion», tittelsporet «Invisible Touch», «Tonight, Tonight, Tonight», «In Too Deep» og «Anything She Does» stadfestet bandets status som millionselgende hit-makere. På dette albumet forsøker de å gi både den nye og den gamle fansen noe å høre på, og låten «Domino» er en slags begynnelse på moderne progrock. Genesis ble i 1987 det første bandet som solgte ut fire konserter på rad på Wembley Stadium i London.
Etter en lang pause ga bandet ut albumet "We Can't Dance" i 1991, noe som ble Phil Collins' siste album med Genesis. «No Son Of Mine», «Hold On My Heart», «I Can't Dance» og «Jesus He Knows Me» ble store hits. Tekstene var nå blitt sterkt sosial-realistiske kommentarer, der blant annet misbruk av barn («No Son Of Mine») og TV-evangelister med dobbeltmoral («Jesus He Knows Me») var temaer. En god del selvironi og humor kunne man finne på låten «I Can't Dance».
Hele perioden fra 1980 til 1992 var en eneste lang triumf-ferd for Genesis, og samtlige album fra denne perioden havnet på førsteplass på de britiske salgslistene. Samtidig var de nå blitt så store at selv arena-konsertene straks ble utsolgt. I den samme perioden hadde Collins etablert seg som soloartist, med slagstall og popularitet på høyde med Genesis, og i 1996 sa han takk for seg. Han trengte en ny musikalsk retning å jobbe med, og nevnte at han ville prioritere filmmusikk og jazz-prosjekter ved siden av sin solo-karriere.
Dermed var det opp til Tony Banks og Mike Rutherford å videreføre bandet. Mange fryktet at det var slutten på Genesis, da Banks hadde sine soloprosjekter, og Rutherford allerede hadde stor suksess med sitt prosjekt Mike + The Mechanics.
Etter at Collins takket for seg, var Banks og Rutherford nå på leting etter en ny vokalist. De fant Ray Wilson fra bandet Stiltskin. De spilte inn albumet "Calling All Stations" i 1997, med påfølgende turne. Salgsmessig var albumet ingen suksess, men bandet fikk en mindre hit med låten «Congo». Det virket som om publikum ikke brydde seg om Genesis etter at Phil Collins forsvant, og det ble stille rundt bandet fra 1998.
Gjenforening og framtidsplaner.
I 2006 gikk det rykter om en gjenforening med Peter Gabriel og Steve Hackett, men dette ble snart dementert. I stedet for oppsto en situasjon som ga 1980-talls og 1990-talls-trioen med Banks, Collins og Rutherford lyst og vilje til å gi konserter igjen. Sommeren 2007 var Genesis igjen på turné, og «Turn It On Again»-turneen ble en stor suksess.
I februar 2009 kunne musikkmagasinet "Classic Rock" melde at Peter Gabriel ikke lenger var prinsipiell motstander av en gjenforening med Genesis.
I 2009 kunngjorde Phil Collins at fremtidig turnering vil bli sterkt begrenset, da han lider av Tinnitus. Collins annonserte 4. mars 2011 at hans karriere som musiker er avsluttet grunnet sviktende helse.


Curling-VM 1993 for herrer.
Curling-VM for herrer 1993 ble arrangert 28. mars – 4. april 1993
i "Patinoire des Vernets" i Genève i Sveits.


Frankenstein (1931).
"Frankenstein" er en grøsserfilm fra 1931 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley. Filmen forteller historien om en vitenskapsmann, «Dr. Henry Frankenstein», hvis arbeid tar ham til den mørke siden av livet etter døden. Colin Clive spiller Henry, grøsser-gjengangeren Dwight Frye dvergen «Fritz», Edward van Sloan som Dr. Waldman og Boris Karloff som monsteret Henry skaper. I filmen spiller også Mae Clarke som Henrys forlovede «Elizabeth» og John Boles som Henrys bestevenn «Victor Moritz». Filmen ble regissert av James Whale.
Forskjeller mellom filmen og romanen.
I romanen, heter monsterets skaper «Victor Frankenstein» og hans bestevenn heter «Henry Clerval». En kvinne som heter «Justine Moritz» arbeider for familien Frankenstein. I filmen heter monsterets skaper Henry Frankenstein og hans bestevenn heter Victor Moritz.
Hvori Mary Shellys roman monsterets oppførsel forklares som et resultat av dårlig behandling og avvisning, forklares den i filmen med Henrys installering av en defekt hjerne i kraniet.
Oppfølgere og parodier.
"Frankenstein" ble etterfulgt av en rekke oppfølgere, hvor den første var "Bride of Frankenstein" (1935), som generelt er oppfattet som den beste filmen i serien. Den neste oppfølgeren, "Frankensteins sønn", ble laget i 1939, uten Whale eller Clive, men fortsatt med Karloff som monsteret. Dette var hans siste film som monsteret. Serien sluttet ikke før i 1948, med filmen "Abbott and Costello Meet Frankenstein".
Mel Brooks' komedie "Frankenstein Junior" parodierte elementer fra de første tre Universal-filmene om Frankenstein.


Curling-VM 1992 for herrer.
Curling-VM for herrer 1992 ble arrangert 28. mars – 5. april 1992
i "Olympic Eisstadion" i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland.


Tarnost.
Tarnost eller Tarnost åsene er en fiktiv rekke med åser fra J.R.R. Tolkiens Midgard. De ligger i Belfalas, som er en region i Gondor, mellom elva Gilrain i øst og Dol Amroth i vest. Til nord ligger elva Ringló. Tarnost ligger i et område kalt "Dor-en-Ernil", "Prinsens land".


Curling-VM 1991 for herrer.
Curling-VM for herrer 1991 ble arrangert 23. mars – 31. mars 1991
i "Winnipeg Arena" i Winnipeg i Manitoba i Canada.


Øydistriktet.
Islands District (離島區) er ett av Hongkongs 18 administrative distrikter. Det er del av New Territories. Befolkning (2000): 87.800.
Hongkong består av en halvøy og 236 øyer. "Islands District" består av et tyvetall større og mindre øyer som ligger sør og sørøst for byen, blant dem Lantau, Lamma og Chek Lap Kok (med byens internasjonale flyplass).


Mike Oldfield.
Mike (Michael Gordon) Oldfield er en engelsk musiker, gitarist og komponist. Han ble født 15. mai 1953 i Reading, England.
For et bredt publikum er nok Oldfield mest kjent for popsanger som "Moonlight Shadow" og "To France" (der skotske Maggie Reilly var vokalist), men også for lange instrumentalkomposisjoner. Han solodebuterte i 1973 med plata "Tubular Bells", som nok fremdeles er hans mest kjente instrumentalalbum. Komponisten David Bedford orkestrerte denne plata.
I tillegg til popmusikk og instrumentalkomposisjoner har Mike Oldfield også laget musikk innenfor sjangrene folkemusikk og klassisk musikk. Mike Oldfield var i en periode samboer med norske Anita Hegerland. Sammen fikk de to barn, Greta og Noah. Hegerland medvirket også på flere av Mike Oldfields album i siste delen av 1980-tallet, blant annet Islands og Earth Moving.


Frankensteins sønn.
"Frankensteins sønn" er en grøsser fra Universal Studios, laget i 1939, og er oppfølgeren til "Bride of Frankenstein". Den var regissert av Rowland V. Lee. Basil Rathbone spiller «Baron Wolf von Frankenstein», sønnen til «Dr. Frankenstein» og Boris Karloff spiller her sin tredje og siste film som monsteret.
Den opprinnelige filmen om Frankensteins monster var basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley.
Historien.
«Henry Frankenstein»s sønn, «Wolf Frankenstein», returnerer sammen med sin kone til sin fars hjem for å kreve arven. Når han ankommer med sin familie opplever han en fiendtlig mottakelse fra de lokale.
Mens han utforsker farens laboratorium kommer han over en gammel krok – «Ygor» – som spør ham om å vekke opp farens kreasjon, monsteret, som ligger i koms. «Wolf» forsøker, men tror han har mislyktes inntil noen fra lokalbefolkningen blir funnet myrdet.
Lokalbefolkningen knytter øyeblikkelig drapene til «Frankenstein» og sender inspektøren for å undersøke saken. Han oppdager at monsteret er i live og blir brukt som et verktøy av «Ygor». «Wolf» skyter «Ygor», og monsteret som nå har mistet sin eneste venn, kidnapper «Wolf»s sønn.
På slutten av filmen klarer «Wolf» å overmanne monsteret i laboratoriet.


Hung Hom.
Hongkong Polytekniske Universitet ligger i Hung Hom
Hung Hom er et område i Kowloon i Hongkong, administrativt del av distriktet Kowloon City. Det ligger tett ved Tsim Sha Tsui. Den nordlige delen av bydelen består for det meste av bolig- og industribygg. Den sørlige er for det aller meste boliger i høyblokker.
Området er for det meste etablert på land som tidligere var sjø, men som er blitt utfylt og lagt til rette for bruk.


Fylkesvei 353.
Fylkesvei 353 (Fv353) går mellom Rugtvedtmyra i Bamble og Skien lufthavn. Veiens lengde er 24,3 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Jedburgh.
Jedburgh (skotsk Jedart eller Jethart) er en liten by i Scottish Borders, Skottland. Den ligger ved Jed Water, som er en bielv til Teviot, omkring 16 km fra grensen til England. Byen preges av de store ruinene etter Jedburgh Abbey. Byen har gjennom historien vært utsatt for en rekke trefninger i grensestrider mellom Skottland og England.
Historie.
Det ble grunnlagt en kirke i Jedburgh i det 9. århundre, og David I av Skottland grunnla et augustinerkloster der mellom 1118 og 1138, med munker fra Beauvais i Frankrike. Jedburgh Abbey ble grunnlagt i 1147. Den ble ødelagt under grensekriger i det 16. århundre.
Den dypt religiøse kongen Malcolm IV døde i Jedburgh i 1165, bare 24 år gammel. Han skal ha dødd på grunn av overdreven fasting.
David I fikk også grunnlagt et slott i Jedburgh, og i 1174 var det en av fire grensefestninger som ble overlevert til England. Den ble til tider brukt som kongelig residens av den skotske monarken, men ble tatt av engelskmennene så ofte at den tilslutt ble ødelagt, i 1409, da den var det siste engelske støttepunktet i Skottland.
I 1258 fikk Jedburgh igjen kongelig oppmerksomhet, da forhandlinger mellom Alexander III av Skottland og Henrik III av England om arveretten til den skotske tronen ble ført der. Alexander III giftet seg i Jedburgh Abbey i 1285.
Dronning Maria av Skottland bodde i et hus i byen i 1566; det er nå innredet som museum. I 1745 passerte en jakobitthær gjennom byen, ledet av prins Charles Edward Stuart, og han bodde i samme hus. Castle Jail ble åpnet i 1823.
"Jeddart Justice" er et uttrykk som refererer til tilfeller hvor en person henges først og stilles for retten etterpå; det skal ha oppstått fra en sak hvor en kriminell bande ble hengt først, og så fikk sine dommer.


Frankenstein (1910).
"Frankenstein" er en stumfilm fra 1910 laget av Edison Studios, skrevet og regissert av J. Searle Dawley. Dette var den første filmadapsjonen av Mary Shelleys "Frankenstein", så vel som det var den første grøsserfilmen som var laget.
I mange år trodde man at denne filmen var gått tapt, inntil en kopi ble funnet på 1980-tallet.
Det finnes ingen kopier av filmen som er tilgjengelige for publikum.
Rolleliste.
Augustus Phillips spiller «Dr. Frankenstein», Charles Ogle monsteret og Mary Fuller som doktorens forlovede.
Innspilling.
Det har blitt påstått at denne Frankenstein-filmen ble filmet nær Whitstable jernbanestasjon i Kent, England, men det finnes lite bevis som støtter denne påstanden.
Historien.
«Frankenstein» er en ung medisinstudent. Han forsøker å skape det perfekte mennesket, men ender opp med et monster som rømmer. Han blir syk og blir tatt vare på av sin forlovede. På bryllupsnatten blir han oppsøkt av monsteret. Det oppstår en slåsskamp, og monsteret ser plutselig seg selv i et speil. Han blir skremt og løper vekk. Han kommer senere tilbake, og finner bruden alene på sitt rom. Kvinnens skrik får «Frankenstein» til å komme, og det oppstår en ny slåsskamp, hvor monsteret fader ut, overveldet av «Frankenstein»s kjærlighet til sin kone.
Slutten.
Slutten på denne filmen er en mystisk tolkning av romanen og finnes ikke i noen annen Frankenstein-produksjon.
Oppfølger.
I 1915 kom oppfølgeren til filmen, kalt "Life Without Soul". I tillegg kom det minst en europeisk filmversjon.
Edison's Frankenstein 1910.
I 2003 ble denne filmversjonen av Frankenstein adaptert til en 40-siders tegneserie, skrevet av Chris Yambar med illustrasjoner av Robb Bihun. Den fikk navnet "Edison's Frankenstein 1910". I filmens ånd er den tegnet i sort/hvitt og fortalt kun gjennom fortellingen, det er ingen dialog i romanen.


Spock's Beard.
Spock's Beard er en amerikansk musikkgruppe innenfor sjangeren progressiv rock. Bandet ble til i 1992 i Los Angeles.
Kort tid etter utgivelsen av albumet "Snow" i 2002, forlot vokalist og hoved-låtskriver Neal Morse gruppa av religiøse overbevisninger. Etter det overtok trommeslager Nick D'Virgilio som sanger, ikke ulikt hvordan Phil Collins overtok roret i Genesis etter Peter Gabriel sluttet. Neal Morse opererer nå som soloartist innenfor samme sjanger som "Spock's Beard", men med langt sterkere religiøst budskap i sangene.


Kevin Gilbert.
Kevin Gilbert (født 20. november 1966 i Sacramento, California, død 17. mai 1996) var en amerikansk musiker.
Kevin Gilbert var sanger og multi-instrumentalist. Han spilte blant annet keyboards, gitar, trommer, bass og cello. Han var dessuten musikkprodusent.
Gilbert fikk bare utgitt ett album under eget navn mens han levde, men han var medlem i flere band, og platedebuterte som 18-åring med bandet NRG i 1984. I 1993 var han med i låtskriverkollektivet Tuesday Music Club, som skrev låter for det som ble Sheryl Crows debut-album, "Tuesday Night Music Club". Sheryl Crow og Kevin Gilbert var kjærester på det tidspunktet. Men forholdet sprakk, og Kevin Gilbert skrev senere flere bitre låter med Sheryl Crow i tankene.
Blant musikerne og gruppene Kevin Gilbert var påvirket av, var Genesis. Blant annet spilte han sammen med bandet Giraffe musikken fra Genesis' konseptalbum "The Lamb Lies Down On Broadway" på festivalen Progfest 94. Kevin Gilberts manager sendte i 1996 et opptak av denne konserten til Tony Banks og Mike Rutherford i Genesis, da de var på jakt etter en erstatter til Phil Collins. Kevin Gilberts manager skulle gi Gilbert beskjed om at han hadde fått avtale om audition for Genesis, men fant Gilbert død i senga. Kevin Gilbert døde av såkalt autoerotisk kvelning.
Da Kevin Gilbert døde, jobbet han med en oppfølger til sitt første solo-album, "Thud". Det nye albumet skulle være et konseptalbum, en rock-opera om skjebnen til en musiker som slet med å komme seg fram i musikk-verdenen. Albumet, "The Shaming Of The True", ble gjort ferdig og utgitt i 2000, 4 år etter at Kevin Gilbert døde.


Life Without Soul.
"Life Without Soul" er en stumfilm fra 1915 basert på Mary Shelleys roman "Frankenstein".
Historien.
«Victor Frawley» (William Cohill) er lege på det moderne Manhattan som gjør det meget bra. Når han ikke behandler sine overklasse-pasienter eller kurtiserer sin forlovede «Elizabeth Lawrence» (Lucy Cotton), utfører Frawley eksperimenter som har ført til at han har oppdaget «livskjemien». Victors søster «Claudia» (Pauline Curley), hans venn «Henry Claridge» (Jack Hopkins) og Elizabeth bønnfaller ham alle om å gi opp eksperimentene. Alene på laboratoriet sitt, som er stort, ryddig og uten noen avanserte laboratorieutstyr, sovner Victor mens han leser romanen "Frankenstein".
Hovedhandlingen i filmen er drømmen, hvor Victor Frawley forestiller seg at han er «Victor Frankenstein», og andre fiurer i Shelleys roman er billedgjort av Victors venner og familie. Hans forlovede blir «Elizabeth Lavenza», hans bestevenn «Henry Clerval», hans søster blir «Justine Moritz» og så videre.
På laboratoriet sitt, former Victor en leireklump til en mann som deretter på et vis blir levende. Denne skapningen, som på tittelkortene identifiseres som «Skapelsen», ser ut som et vanlig menneske – han kommer til og med til verden nybarbert og klipt – og kun med et par manglende detaljer; han har ikke brystvorter eller navle.
Den syntetiske mannen beviser at han har sine prioriteringer: Han insisterer at Victor skal skape en syntetisk kvinne. Victor skaper en hunn-skapelse, og han begynner å gi henne liv. Han skjønner faren i rett tid, og ødelegger kvinnen. Den mannlige skapelsen går berserk og dreper Justine, Henry og Elizabeth.
Victor forfølger skapelsen over Atlanterhavet. I en scene på båten, kjemper skapelsen med hele besetningen. Han kveler to på en gang og hiver dem overbord.
Til slutt, jager Victor monsteret inn i ørkenen, til en ravine som tittelkortet identifiserer som Grand Canyon. Victor lurer skapelsen inn i en hule som er fylt med dynamitt. Victor rømmer vekk, for så å sprenge hulen med monsteret inni. På denne måten fortelles vi at monsteret er udødelig og uskadelig, men at det kommer til å bli fanget under steinmassene for alltid. Victor våkner fra drømmen, ødelegger raskt eksperimentet sitt og forteller Elisabeth at han aldri skal leke med naturen igjen.
Fra bok til film.
Manusforfatteren har tatt seg store friheter fra teksten i romanen. For å beskytte de tidlige kinogjengerne (denne filmen kom i en tid da levende bilde var helt nytt), har monsterets brutale væremåte og handlinger blitt tonet ned. Hoveddelen av den actionfylte handlingen har blitt skapt som en utvidet drømmesekvens. Filmskaperne gjør det altså helt klart for publikum at handlingene er kun en drøm eller et mareritt for hovedrollefiguren.


Olney (Milton Keynes).
Olney er en liten by i Buckinghamshire, England. Den ligger i distriktet Milton Keynes, ved elven Great Ouse.
Byen vokste opp som omkring blondeindustrien, som var sterk i området. Den er kjent som opphavsstedet for "Olney Hymns", og John Newton, som skrev "Amazing Grace", virket og er gravlagt der. Cowper and Newton Museum, som ligger i sentrum, er viet til ham.
Siden 1445 har det blitt holdt et pannekakeløp hvert år på pannekakedagen.


Ekornes.
Ekornes ASA er en norsk møbelprodusent med hovedkontor i Sykkylven i Møre og Romsdal. Selskapet er mest kjent for varemerkene Stressless® og Svane®. Selskapet er nordens største møbelprodusent og deres regnskap for 2009 viser 2 587 mill NOK i driftsinntekter og et driftsresultat på 499,7 mill NOK. Stressless-fabrikken på Ikornnes produserer omtrent 1500 Stressless-stoler daglig.
Selskapet er børsnotert på Oslo Børs med ticker EKO.
Historie.
Ekornes ble etablert av Jens E. Ekornes i 1934, som J.E. Ekornes Fjærfabrikk. Bedriften startet med tre ansatte, og produserte fjærer til møbler og madrasser. Samme år startet også produksjon av madrasser, og "Svanemadrassen" ble lansert i 1935. I 1947 begynte fabrikken å produsere møbeldeler i tre til sovesofaer og madrassokler.
I 1959 startet Ekornes med skumplastproduksjon til madrasser og møbelstoppning. På denne tiden hadde firmaet også en fabrikk med 20 ansatte i Bodø som produserte madrasser, sofabenker og divaner. Hovedfabrikken på Ikornnes hadde en arbeidsstokk på ca 170 personer. I 1960 ble selskapet omgjort fra privat selskap til aksjeselskapet J.E.Ekornes Fabrikker AS. Fabrikken Ekornes Fetsund på Fetsund ved Oslo ble etablert som madrass- og møbelfabrikk i 1962, madrassproduksjonen ble samlet her i 1969. Firmaet endret i 1967 navn til Svane Møbler AS.
Varemerket Stressless ble patentsøkt i 1970 og kom i produksjon 1971. På 1970-tallet innledet Svane Møbler AS samarbeid og går inn på eiersiden i Stranda Lenestolfabrikk AS og Gjerde Møbler AS, Ekornes Grodås AS ble etablert i 1976. I 1979 skiftet selskapet på nytt navn, denne gangen til Ekornes AS, Jens Petter Ekornes gikk samme år inn som administrerende direktør i selskapet som da hadde 809 ansatte.
Første halvdel av 1980-tallet fortsatte Ekornes ekspansjonen med kjøp av store eierandeler i selskapene Velledalen fabrikker AS i Straumgjerde og Ulferts AB i Tibro (Sverige). Ekornesprodukter ble eksportert til Skandinavia, Storbritannia og USA, virksomheten hadde også opprettet et eget Europakontor. Andre halvdel av 80-tallet ble preget av nedgangstider, Jens Petter Ekornes trakk seg fra lederstillingen i 1987. Fra 1986 til 1989 gikk selskapet fra en arbeidstokk på 1 665 til 979, dette skyldtes både salg av fabrikker og oppsigelser i konsernet.
I 1990 startet en snuoperasjon i selskapet, Jens Petter Ekornes var på ny tilbake som administrerende direktør og styret ble byttet ut. I 1992 gikk selskapet med overskudd for første gang siden 1984. Produksjonen ble samlet i Norge, og i 1994 var den konsentrert på de fire anleggene; Ekornes Fetsund AS, J.E.Ekornes AS (Ikornnes), Ekornes Stranda AS (Stranda) og Ekornes Grodås AS (Grodås). Samme år oppnådde selskapet et rekordresultat med 64,4 millioner kroner. Ekornes AS ble børsnotert 6. april 1995 og skiftet navn til Ekornes ASA januar året etter. Ekornes Hareid AS ble etablert i april 1996 og i mai overtok Ekornes driften av Utgård Mestermøbler AS i Hareid. Jens Petter Ekornes gikk samme år over i stilling som konsernsjef i Ekornes ASA, Nils-Fredrik Drabløs ble ny administrerende direktør. Sofafabrikkene Ekornes Grodås AS, Ekornes Stranda AS og Ekornes Hareid AS ble i 1999 fusjonert til et felles selskap, Ekornes Møbler AS.
Ekornes ble i 2000 med på finansiering av Sykkylvsbrua mellom Sykkylven og Ikornnes, dette forenklet logistikken mellom fabrikkanleggene på hver side av Sykkylvsfjorden. Utover 2000-tallet fortsatte Ekornes ekspansjonen med ny skumplastfabrikk, ny Stresslessfabrikk, oppkjøp av laminatfabrikken Johan P. Tynes og utvidelse/omlegging av flere produksjonsanlegg. I 2007 kjøpte firmet opp selskapet Stay AS, dette som en del av satsing i kontraktmøbelmarkedet.
I januar 2009 kom det melding om at Ekornes må kutte rundt 180 årsverk på bakgrunn av økonomiske problemer. Fabrikken på Stranda hadde 74 ansatte, men ble lagt ned 30. april, og produksjonen ved fabrikken ble flyttet til Ekornes Hareid AS.
Produksjonsanlegg.
Ekornes har flere produksjonsavdelinger rundt om i Norge, med unntak av fabrikkene på Fetsund og Grodås ligger alle på Sunnmøre.
Distribusjon.
Ekornes sine produkter distribueres i mange land, selskapet har opprettet egne markedsavdelinger for markedene Sentral-Europa, Sør-Europa, Skandinavia (eget for Danmark), Finland, Storbritannia/Irland, USA/Canada, Asia/Oseania, Japan og Brasil.
Konsernet kuttet i 2006 møbelkjeden Skeidar som forhandler i Norge, og valgte å satse på kjedene Møbelringen, Living og en del uavhengige møbelhandlere.
Samfunnsdeltakelse.
Ekornes er en stor aktør i lokalsamfunnet, særlig som en arbeidsplass med mange ansatte. Selskapet har også bidratt på andre måter, det var en pådriver for å få bygget Sykkylvsbrua, og bidrog i 2000 med kapital til byggingen. Hvert år arrangerer selskapet "Ekornes Alpinfestival" i samarbeid med Sykkylven IL på Sunnmørsalpane Skiarena Fjellseter.


Margaret av York.
Margaret av York, gjennom ekteskap av Burgund (født 3. mai 1446, død 23. november 1503) var hertug Karl I av Burgunds tredje kone.
Hun ble født på Fotheringay Castle i Northamptonshire, England, og var datter av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville.
Burgund.
Den 9. juli 1468 giftet hun seg med Karl I av Burgund. Ekteskapet ble inngått av dynastiske årsaker, for å styrke alliansen mellom England og Burgund. Det hadde blitt utsatt i lang tid av Karls fiende Ludvig XI av Frankrike, som forsøkte å gifte bort alle medlemmer av Huset Valois. Bryllupet var ekstravagant selv etter det burgundiske hoffets standarder. Margaret bar under seremonien en krone med perler og Yorks hvite rose i emalje, mellom bokstavene i navnet hennes i røde, hvite og grønne bokstaver i emalje og et sammentvinnet monogram med C og M i gull. Kronen er bevart i skattkammeret i katedralen i Aachen. Bryllupet blir hvert år gjenskapt for besøkende i Brugge.
Paret fikk ingen barn, men hun var en kjærlig stemor for Marie de Bourgogne, som var datter av hertugen og Isabelle av Bourbon og arving til hans besittelser. I 1482 døde Marie i en rideulykke, og Margaret tok seg av hennes to små barn, Philippe og Margaret; deres far var Maximilian von Habsburg.
Margaret døde i Mechelen i Belgia.
Huset York.
Etter brødrene Edvard IV og Rikard III av England var døde støttet hun alle forsøk på å styrte Henrik VII, inkludert de falske tronkreverne Lambert Simnel og Perkin Warbeck.
Kunstnerpatronat.
Hun bestilte en rekke verker, hvorav "Visjoner av Tondal" av Simon Marmion, som nå er i Getty Museum, er det mest kjente.
Hun var også beskytter for William Caxton, som introduserte trykkekunsten i England. Den eneste bevarte kopien av "The Recuyell of the Histories of Troy", som i 1475 ble den første engelskspråklige boken som ble trykket, har en spesiallaget gravering som viser Caxton som overleverer et eksemplar til Margaret.


Il Mostro di Frankenstein.
"Il Mostro di Frankenstein" er en italiensk stumfilm fra 1920 etter Mary Shelleys roman "Frankenstein".
Dens engelske tittel er "The Monster of Frankenstein", tittelen "Master of Frankenstein" er også sett. På norsk tilsvarer disse oversettelsene fritt oversatt "Frankensteins monster" og "Frankensteins herre".
Før filmen slapp gjennom streng italiensk sensur, ble den kuttet veldig mye.
Denne filmen finnes ikke mer, og er gått tapt for alltid.


Fylkesvei 354.
Fylkesvei 354 (Fv354) går mellom Skien og Polland i Bamble.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Den 1. februar 2010 ble traséen mellom Moflata i Skien og Skjelsvik i Porsgrunn overført til.


Bamble Idrettsforening.
Bamble Idrettsforening (stiftet 20. oktober 1938) er et norsk idrettslag fra Bamble i Telemark.
Fotball.
Idrettslaget hadde seniorlag i fotball fram til 2007, med en 6. plass i 1. divisjon for kvinner som beste prestasjon. Kvinnelaget deltok også fem ganger i norgesmesterskapet, og nådde 3. runde (⅛-finale) i NM 2005 etter seier over toppserielaget Liungen i 2. runde. I 2006 rykket laget ned fra 1. divisjon, men slo ut Larvik i cupen, og fikk dermed sin andre 3. runde-kamp på rad, en kamp som de tapte 0-7 mot Røa.


Byåsen Kvinnefotball.
Byåsen Kvinnefotball er et norsk fotballag fra Trondheim. Klubben spiller i 2. divisjon. De spilte i Toppserien i 1998 og 2000–02. Hovedtrener er Frode Bjørgmo Strømsvik. Blant Byåsens mest kjente spillere er Marie Knutsen og Trine Nordgård Stensaas. Sistnevnte returnerte til klubben foran 2009-sesongen, og hjalp til da Byåsen vant serien og spilte kvalifisering mot Vålerenga og Sortland. Byåsen lyktes ikke, og spiller i 2. divisjon også i 2010.
Byåsen Kvinnefotball er en del av Byåsen Idrettslag.
Eksterne lenker.
Kvinnefotball


Fotballklubben Fortuna Ålesund.
Fotballklubben Fortuna Ålesund er et norsk fotballag fra Ålesund. Klubben, som er en ren kvinnefotballklubb, ble stiftet 25. august 1991, da kvinnegruppen brøt med moderklubben Guard over uenigheter om satsing på kvinnefotball. Fortuna skjøt imidlertid ikke fart før i 1995 da de tok over plassen til Spjelkavik, som hadde et kort opphold i den øverste divisjonen bak seg, men som slet med videre rekruttering. I 1995 stilte Spjelkavik IL/Fortuna opp i 1. divisjon (andre nivå), og fra 1996 het laget Fortuna Ålesund.
I 2000 vant laget 1. divisjon avdeling 5, og spilte kvalifisering mot Liungen og Fløya. Fortuna tapte på målforskjell, og måtte fortsette i 1. divisjon. Imidlertid betydde kvalifiseringen at Fortuna hadde kvalifisert seg til den nasjonale 1. divisjon. Fra 2001 til2006 var Fortuna plassert midt på tabellen, men i 2007 var laget svært nære å kvalifisere seg. Seier mot Fart i siste runde hadde holdt, men i stedet ble det tap. Det ble enda mer spennende i 2008, da Fortuna kriget mot Medkila og Star den siste opprykksplassen bak Sandviken. Det så ut til å gå til Medkilas fordel da Fortuna tapte det innbyrdes oppgjøret. I siste runde falt avgjørelsen. Fortuna vant overbevisende 5-1 mot Gjøvik Fotballklubb, mens Medkila noe overraskende tapte borte mot Voss.
Andrelaget til Fortuna samarbeidet i 2008 med gamleklubben Guard, og laget vant 3. divisjon avdeling Sunnmøre overlegent. I januar 2009 var det snakk om å slå sammen Guard og Fortuna igjen, men Fortuna stemte nei på det ekstraordinære årsmøtet. I stedet valgte de samarbeid med Aalesunds Fotballklubb, og fikk dermed bruke Color Line Stadion. Imidlertid ble oppholdet i den øverste divisjonen kort i første omgang, og Fortuna Ålesund rykket ned med bare tre poeng etter 22 kamper.


Storgollomsvatnet.
Storgollomsvatnet (sørsamisk: "Golmesjaevrieh") er en innsjø som ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag.


Litlumvatnet.
Litlumvatnet (sørsamisk: "Jovsjaevrie") er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Rana kommune i Nordland.


Stuora Galbajávri.
Stuora Galbajávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Kilevann.
Kilevann (Kilevatn) er en innsjø som ligger sørvest i Skien kommune i Telemark. Innsjøen, som er en vesentlig del av Herrevassdraget, dreneres via Bolvikelva til denne møter Grytelva i Bamble kommune. Sammen danner de Herreelva som munner ut i Frierfjorden, ved Herre.
Kilevann er meromiktisk, det vil si at det nederste vannlaget er "stillestående". I dette tilfellet består det stillestående laget av gammelt sjøvann, antakelig fra landhevinga etter siste istid for 8–9 000 år siden.
Andre meromiktiske innsjøer med gammelt sjøvann i Norge er Rørholtfjorden i Toke, Tronstadvatn, Birkelandsvatn, Salsvatnet, Botnvatn, Rørhopvatn og Strandvatn.


Kjæsvannet.
Kjæsvannet (nordsamisk: "Keaisajávri") er en innsjø som ligger i kommunene Porsanger og Lebesby i Finnmark.


Kingen.
Kingen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Andkjelvatnet.
Andkjelvatnet (også skrevet Andkilvatnet) er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland. Andkjelvatnet renner ut i Andkjelfossen.


Tannsjøen.
Tannsjøen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Eidskog kommune i Hedmark.


Motocross.
Motocross er en motorsport som kjøres med motorsykkel på egne baner med enten jord, sand eller lignende som underlag.
Løp kjøres vanligvis over to heat, eller to omganger. På det meste så kan det være opptil 30 startende hvor de første 100 meterne er en rett slette, før de kommer inn i en krapp sving. Resten av banen er sammensatt av hopp, svinger og vaskebrett (woops) for å holde farten nede.
I Norge er det tillatt å kjøre motocross på spesielt godkjente områder og i regi av en klubb som er medlem i NMF. Alle som kjører motocross må ha lisens. Det finnes også nybegynnerlisens som du kan løse når du møter opp på en motocrossbane. For å få trening eller konkurranselisens må du gå et lisenskurs som inneholder 8 timer teori og 8 timer kjøreteknikk. Motocrossgrenen omfatter også Freestyle Motocross (FMX), Supercross og supermotard.
Hoppene på en motocrossbane kan ha fra 1 meter og helt opp imot 40 meter. Sporvalget i motocross er helt avgjørende for hvilken plassering du får, ved å velge feil spor kan du tape bortimot 10 sekunder, noe som skal veldig mye til for å klare å kjøre seg opp igjen. Motocross er en veldig fysisk krevende idrett og utøverne må ha svært bra kondisjon samt godt med styrke i hele kroppen. I motocross arrangeres det NM, NM for lag og Norgescup.
Norges største motocross-stjerne Kenneth Gundersen er eneste nordmann som har kjørt Motocross Grand Prix (VM) på et profesjonelt team. Han la opp i 2009.
I motocross kan du kjøre inntil 60ccm laveffekt fra fylte 5 år. Det året du fyller 10 år kan du kjøre inntil 85 ccm. Inntil 125 ccm kan du kjøre fra det året du fyller 14 år. Fra du er 16 år kan du kjøre fri ccm. Teknisk utvalg i motorsportforbundet kan også seriegodkjenne barnemotorsykler med høyere kubikkstørrelse, under forutsetning at syklene er beregnet for barn og har laveffektytelse (lav Hk-ytelse) som passer størrelse og individuelle ferdighetsnivå.


Idrettsklubben Grand Bodø.
Idrettsklubben Grand Bodø (stiftet 12. april 1917) er et norsk fotballag fra Bodø. Idrettslaget har et kvinnelag i fotball som spiller i 1. divisjon og et herrelag i fotball som spiller i 4. divisjon.
Historie.
Klubben ble startet opp som en kameratklubb året etter at Glimt ble stiftet og har hele sin historie levd i skyggen av storebror Glimt. I de første årene het klubben Frigg. I 1922 endret klubben navnt til Idrettsklubben Grand og spilte sin første kamp mot Glimt. I de første årene hadde Grand meget dårlig økonomi slik at klubben ikke hadde råd til å være medlem i Nordlands idrettskrets. Mangelen på offisiell status i idrettskretsen resulterte i at de beste Grand-spillerne ble lånt ut til Glimt sine kamper i serien.
Storhetstiden for herrefotballen i Grand var nok på begynnelsen av 1980-tallet da Grand spilte i andre divisjon (nivå 2), mens Bodø/Glimt spilte i divisjonen under.
Storhetstiden for fotballen i klubben fortsatte utover på 80-tallet på kvinnesiden. I 1986 tok damelaget til Grand 3. plass i Toppserien for kvinner. Damelaget fristet tilværelsen i den øverste divisjonen også på første halvdel av 1990-tallet. I denne perioden var den hurtige spissen Heidi Eivik, som også fikk noen kamper for landslaget, en av de største profilene.
På slutten av 1990-tallet rykket Grand ned og noen magre sesonger i nord-norsk 2. divisjon fulgte. Men etter noen magre år hadde det tradisjonsrike og dyktige talent- og utviklingsarbeidet i klubben båret frukter. Grand har igjen et svært ungt, men meget spennende lag på gang. Som nyopprykket i 2005 sesongen ble Grand nummer 3 i 1. divisjon.
Grand er sammen med IF Fløya fra Tromsø og Medkila IL fra Harstad de eneste klubbene fra Nord-Norge som har spilt i toppserien for kvinner.
Meritter.
Bronse i Toppserien for kvinner 1986


Kaupanger Idrettslag.
Kaupanger Idrettslag (stiftet 6. juni 1935) er et norsk idrettslag fra Kaupanger i nærheten av Sogndal.
Menn.
Klubbens beste serieplassering er en 7. plass i 3. divisjon i 2006, mens beste NM-prestasjon var å spille 2. kvalifiseringsrunde i 2005 mot Førde (tap 1–2).
Kvinner.
Idrettslaget har et kvinnefotballag som spiller i 2. divisjon. Kvinnelaget spilte tidligere i Eliteserien for kvinner i 1999-sesongen, noe som endte med lite flatterende ett poeng og 5-94 i målforskjell. Det er den dårligste innsatsen et lag har gjort i den øverste divisjonen i fotball for kvinner (per februar 2010).
Kaupanger er fortsatt blant de største lagene i Sogn og Fjordane på kvinnesiden. Landslagsspiller Elise Thorsnes har spilt for Kaupanger.


Fotballklubben Larvik.
Fotballklubben Larvik var en sammenslåingsklubb mellom Halsen IF og Nanset IF, som ble stiftet i 1997 og lagt ned i 2010. Klubben besto i hovedsak av et damelag som siden sammenslåingen har spilt i 1. divisjon og Toppserien. Larvik ble som best nr. 8 i Toppserien 2002, og nådde kvartfinalen i NM 2000.
Larvik rykket opp til Toppserien for første gang i 2000, men rykket rett ned igjen. De rykket rett opp i 2002, og klarte å holde seg i divisjonen med en 8. plass, den siste plassen som ga fornyet kontrakt. De tapte imidlertid for Sandviken, som rykket ned, i NM, og året etter klarte de bare to uavgjorte på 18 kamper og rykket ned som soleklart dårligste lag.
I 2004–2007 spilte Larvik i 1. divisjon igjen, men klarte å rykke opp for tredje gang i 2008, hvor det ble ett nytt direkte nedrykk. Etter å ha blitt nummer 8 i 1. divisjon 2009 fant ledelsen i laget ut at spillerstallen ikke strakk til før 2010-sesongen, og Larvik trakk dermed laget.


Medkila Idrettslag.
Medkila Idrettslag er et norsk idrettslag fra Harstad som ble stiftet 8. oktober 1944. Klubben er i dag en ren fotballklubb; tidligere sto også ski (langrenn, kombinert og skihopping), friidrett og håndball på programmet. Medkila IL har i 2012 et kvinnelag i fotball som spiller i 1. divisjon og et herrelag som spiller i 4. divisjon.
Kvinnelaget i fotball.
Kvinnelaget ble cupmestre i 2003, en sensasjonell prestasjon for et lag fra nest øverste divisjon. Det var første gang et lag som ikke var i den øverste divisjonen kom til finalen, og det var dermed også første gang et lag som ikke spilte i den øverste divisjonen vant. Senere har Asker også fått det til da de spilte i den nest øverste divisjonen etter tvangsnedrykk, men Medkila er eneste lag per 2009 som vant Norgesmesterskapet før de spilte i den øverste divisjonen. Medkila spilte i øverste divisjon i 2004, men rykket ned igjen etter bare én sesong. Også i 2011 spilte Medkila i Toppserien, men også da ble det med én sesong på øverste nivå.
Glimt (1975, 1993), Tromsø (1986, 1996) og Medkila er de eneste tre fotballklubbene fra Nord-Norge som har blitt norgesmestre i fotball. Grand Bodø, Fløya og Medkila er de eneste klubbene fra Nord-Norge som har spilt i Toppserien for kvinner.
Tidlig historie.
Klubben ble stiftet 8. oktober 1944, under navnet Idrettslaget Trygg. Det skjedde til tross for at det egentlig var idrettsboikott under 2. verdenskrig. Kort tid etter stiftelsen satte idrettslaget i gang med å anlegge en fotballbane, og vinteren 1945 holdt laget for første gang skirenn. (Uoffisielt, på grunn av idrettsboikotten.) Senere i 1945, da freden var kommet, meldte klubben seg inn i Norges Idrettsforbund. Ved innmeldelsen måtte de skifte navn, siden det allerede fantes et idrettslag i Oslo som het Trygg, og det nye navnet ble Medkila Idrettslag.
I 1947 startet Medkila IL opp et håndballag. Etter mange års arbeid med fotballbanen, ble den innviet 22. juni 1952. Håndballaktiviteten i klubben døde ut rundt 1960, men ble tatt opp igjen på aldersbestemt nivå i noen år først på 1970-tallet. Også skiaktiviteten for voksne døde ut rundt 1960, men klubben arrangerte og deltok likevel i skirenn for barn utover på 1960- og 1970-tallet.
Meritter.
Norgesmester (cupmester): 2003 (kvinner)


Litle Sokumvatnet.
Litle Sokumvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Gildeskål og Beiarn i Nordland. Litle Sokumvatnet ligger rett nord for Sokumvatnet.


Geašjávri.
Gea&#x0161;jávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Vavatn.
Vavatn er en innsjø som ligger i Hemsedal kommune i Buskerud.


Geatnjajávri.
Geatnjajávri er en innsjø som ligger i Berlevåg kommune i Finnmark.


Stuorra Jerestanjávri.
Stuorra Jerestanjávri er en innsjø som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Fjellvatnet (Skien).
Fjellvatnet er en innsjø i Skien kommune i Telemark. Innsjøens viktigste tilløp er Økterelva, som har sitt utspring i Økteren. Utløpet er Moelva, som ender i det mindre Slettevannet, før dette løper ut i Hoppestadelva. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Geađgejávri.
Gea&#x0111;gejávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Hans J. Røsjorde.
Hans Johan Røsjorde (født 11. november 1941 i Brunlanes) er en norsk gymnaslektor og politiker (FrP). Han representerte Hordaland på Stortinget fra 1987 til 2001 og var Stortingets visepresident 1997–2001. I 1998 ble Røsjorde utnevnt som fylkesmann for Oslo og Akershus etter Kåre Willoch, og tiltrådte denne stillingen 1. november 2001 etter at stortingsmandatet var avsluttet. Han ble avløst av Valgerd Svarstad Haugland i 2011.
Røsjorde var også offiser i Heimevernet, og tjenestegjorde som områdesjef (kompanisjef) i Stord HV-område 1974-1990. Han var president for Norske Reserveoffiserers Forbund fra 2002 til 2006.
Bakgrunn.
Hans J. Røsjorde har i tillegg militær utdannelse og tjeneste i perioden 1962 til 1990. I 1982 oppnådde han kapteins grad. Han har også vært medlem av NATO-parlamentet (1989–2001), og har i den forbindelse hatt diverse tillitsverv for NATO.


Baron Ferrers of Groby.
Baron Ferrers of Groby var en tittel i Englands adelskalender. Den ble opprettet i 1300, da William Ferrers ble innkalt til parlamentet.
I 1475 ble det åttende baronen utnevnt til marki av Dorset, og baroniet ble en subsidiær tittel. Den ble inndratt sammen med markitittelen i 1554.
Baroner.
"For senere baroner, se marki av Dorset."
Ferrers of Groby


Sadomasochisme.
a> (lærhalsbånd) er et vanlig SM-symbol.
Sadomasochisme (SM, S/M, S&M) er en seksuell legning som i hovedsak dreier seg om å dominere andre eller selv å bli dominert, og/eller å gi eller bli påført smerte. Det seksuelle ligger som basis, men alle aktivitetene innenfor SM trenger ikke nødvendigvis å gi seksuell nytelse. Det er grunnleggende i SM at dette foregår frivillig.
Mange av enkeltaktivitetene i sadomasochismen regnes ofte som ubehagelige, uønskede og ufordelaktige når de blir utført i nøytral eller ikke-seksuell sammenheng. For eksempel er smerte, fysisk tvang og tjenerskap ting som tradisjonelt blir påtvunget mennesker mot deres vilje og for å skade dem. I sadomasochismen blir disse tingene derimot utført med samtykke fra alle de involverte, og vanligvis til felles nytelse.
Vektleggingen av informert samtykke og sikkerhet er også kjent som SSS (sikker, sunn og samtykkende) (engelsk: "SSC – safe, sane and consensual"), skjønt enkelte sadomasochister foretrekker RACK (Risk Aware Consensual Kink), som legger større vekt på informert samtykke, og erkjenner at ingen aktiviteter er totalt risikofrie.
Psykologi.
Tidligere har de fleste psykiatere regnet sadomasochistiske aktiviteter og fantasier som sykelige parafili. Siden 1990-tallet har disse aktivitetene og fantasiene i stadig større grad blitt akseptert og regnet som normale former for seksuell omgang. Den amerikanske lista over psykiatriske diagnoser, DSM-IV, sier nå at «Fantasiene, de seksuelle lystene eller oppførselen» må «medføre klinisk signifikante problemer eller svekkelse av sosiale, yrkesmessige eller andre viktige evner til å fungere» for at seksuell sadisme eller masochisme skal kunne regnes som sykdom. Psykiatere mener nå i større grad at sadisme og masochisme ikke er sykdommer i seg selv, men bare når de kan knyttes til andre problemer, som for eksempel personlighetsforstyrrelser. I likhet med de fleste psykiatere regner ikke sadomasochister selv disse aktivitetene som sykelige.
I Norden.
Det kan bli gjort nasjonale forrandringer i Verdens helseorganisasjon WHO sin diagnosemanual ICD-10. Danmark forandret diagnosene sin i 1995 og gjorde blant annet diagnosene for sadomasochsime ugyldige. 1. januar 2009 gjorde Sverige det samme. 1. februar 2010 ble det kjent at Helsedirektoratet har besluttet at enkelte diagnosekoder gjøres ugyldige for bruk i Norge. – ved å endre den norske versjonen av det internasjonale diagnoseregisteret (ICD–10). Diagnosene som tas ut av registeret i tillegg til sadomasochisme, er fetisjisme, fetisjistisk transvestittisme og mulitiple forstyrrelser i seksuelle objektvalg og transvestisme. Finland forandret også sine diagnoser 12. mai 2011.
WHOs klassifikasjon.
Sadisme, masochisme og fetisjisme står fremdeles på Verdens Helseorganisasjons (WHO)s internasjonale liste over psykiatriske diagnoser (ICD). Diagnoseutvalget ReviseF65 jobber videre internasjonalt med å få strøket disse også fra denne lista.
Roller.
Mye i sadomasochismen handler om roller. En del SM-ere misliker ordet «rolle», fordi de mener det gir assosiasjoner til skuespill. Sadomasochisme er ikke skuespill, men utøverne har og lever ut sine egne sider – dominans og underkastelse, sadisme og masochisme. Graden av disse sidene/rollene varierer fra person til person, og fra situasjon til situasjon. En bør heller ikke glemme at sadomasochister i likhet med mange andre mennesker ofte har komplekse personligheter, og at det finnes et utall av nyanser i det store bildet.
Dominans og underkastelse.
Seksuelt dominante mennesker liker å ha kontroll over underdanige mennesker. Det finnes flere grunner til dette. Noen liker å vise at de har ferdigheter og makt. Noen liker følelsen av å «eie» et annet menneske. Mange liker følelsen av å bli sett opp til. Noen føler at dominans er den beste måten å vise at de er glad i noen på. Service-orienterte dominante vil legge til at det selvsagt er nyttig å ha ressursene og mulighetene til et annet menneske som står til deres tjeneste.
Andre mulige grunner må selvsagt også regnes med. Det kan være at den dominante nyter ikke bare ren makt, men også at andre lider, at han eller hun søker spenning vet å ta sjanser, og regelrett selvødeleggelsestrang. Derfor er mange i SM-miljøet opptatt av å få fram de grunnene deltakerne har for å drive med SM-aktiviteten, og gir råd om varsomhet i SM-sammenheng.
Seksuelt underdanige mennesker underkaster seg av egen fri vilje, og har et ønske om å underkaste seg et annet menneske. Grunner til at noen velger å underkaste seg kan være at de ønsker å slippe å ta ansvar, at de ønsker oppmerksomhet og hengivenhet, trygghet, eller at de trenger å bearbeide følelser av skam. Andre underdanige føler rett og slett at det er mest naturlig for dem å være underdanig mot partneren sin. Såkalte service-orienterte underdanige kan også ha et sterkt indre ønske om å «være til nytte».
For både dominante og underdanige varierer det mye hvor alvorlig de tar sin posisjon, trening og situasjon, hvor mye eller ofte de deltar i SM-lek, og om de regner sin rolle for «lek» i det hele tatt.
Sadister og masochister.
Mye dominans og underkastelse inneholder elementer av sadisme og masochisme. Men sadister og masochister trenger slett ikke å være dominante eller underdanige. Ikke rent få SM-ere liker rett og slett å gi eller motta smerte på forskjellig vis, uten at de legger noen særlig vekt på det «spillet» som hører med til dominansen og underkastelsen.
«Topp» og «bunn».
Betegnelsene «topp» og «bunn» (engelsk: "top" og "bottom")er hentet fra det homofile miljøet. I perioden før homofili kunne praktiserres lovlig, var menn med slik legning ofte henvist til offentlige toaletter etc. Personen som utførte handlingen var ble da rent fyisk stående på bunn. Dette begrepet brukes fortsatt av homofile i kontaktannonser for å signalisere om de ønsker å motta eller utføre oralsex.
Begrepet har imidlertid nå blitt benyttet som et nedsettende betegnelse for de som ikke regnes som "ekte" dominante og underdanige.
Switcher.
Svært mange sadomasochister har elementer av begge «sidene» i seg. En sadomasochist som bytter mellom disse rollene kalles "switch". Noen skifter rolle ofte, noen ganger midt i en leke-seanse. Andre skifter mye sjeldnere. Noen regner seg heller ikke som switch, fordi de har en side som er klart sterkest, men kan likevel switche når de er sammen med spesielle personer eller i helt spesielle situasjoner.
Tradisjonelt har det vært en viss skepsis til switcher i SM-miljøene. Selv i dag kan man høre at noen har vanskelig for å forholde seg til switcher. De grunngir gjerne dette med at switcher skifter side helt plutselig, og at dette kan være svært forvirrende. I praksis er dette imidlertid sjelden et stort problem. Bare få switcher skifter side helt plutselig og svært ofte.
Det hører også med at det finnes nyanser selv innenfor disse rollene/sidene. Ikke bare varierer det i hvor stor grad sadomasochister er dominante, underdanige, sadister eller masochister. Ikke rent få dominante har en (mer eller mindre skjult) masochistisk side, mens en god del underdanige er «skap-sadister». Dette gjør dem ikke til mer eller mindre dominante eller underdanige, men bidrar bare til mangfoldet i sadomasochismen.
Fysiologi og aktiviteter.
På fysisk nivå innebærer følelseslek i SM ofte smerte, selv uten noen form for skade. Dette frigir endorfiner i kroppen, og skaper en følelse som ligner adrenalinkick etter annen fysisk aktivitet eller orgasme. Mange sadomasochister nyter denne følelsen. Denne opplevelsen er drivkraft for mange i SM-miljøet, men den er ikke den eneste motiverende faktoren. En stor minoritet av sadomasochister (særlig underdanige og masochister) deltar gjerne i lek de ikke får noen fysisk nytelse av, for å tilfredsstille sin dominante/sadissiske partners lyster og fetisjer.
I enkelte former for sadomasochistisk lek gir den dominante/sadisten følelser til den underdanige/masochisten i form av spanking, klasking, klyping, stryking eller kloring med neglene, eller bruker redskaper som pisker, paddles, spanskrør, kniver, varm voks, is, klesklyper eller lignende. Følelsen av å være bundet med tau, lenker, lærreimer, håndjern eller plast kan også være en del av opplevelsen. Det finnes mange forskjellige typer redskaper i sadomasochistisk lek, fra spesielt konstruerte redskaper til vanlige kjøkkenredskaper.
Nytelsen av sadomasochistiske opplevelser avhenger i stor grad av samarbeidet mellom den dominante og den underdanige. Tillit og seksuell nytelse hjelper personen til å forberede seg på de intense følelsene. Enkelte har til og med gått så langt som å sammenligne sadomasochistisk lek med musikalsk komponering og utførelse, at hver følelse er som en musikalsk note. Forskjellige følelser kan også kombineres på forskjellige måter for å skape den samlede opplevelsen.
Stopp-ord.
En del sadomasochistiske aktiviteter kan være potensielt farlige hvis man ikke tar de nødvendige forholdsregler. Hvis den dominante/sadisten gjør noe som er totalt uutholdelig for den underdanige/masochisten, eller noe går alvorlig galt under leken, kan det være nødvendig å stoppe raskt. Det er ofte liten vits i å rope «stopp!», siden det godt kan være en del av leken. Derfor trengs andre ord. En kan i utgangspunktet bruke hvilket ord som helst, som de to som leker blir enig om. Men det er ganske vanlig å bruke «rødt» for å stoppe lek fullstendig. For å stoppe midlertidig brukes ofte «rosa» i Norge, mens engelskspråklige land vanligvis bruker «gult». Hvis den underdanige/masochisten er kneblet under leken, kan andre tegn brukes. Det kan for eksempel være at han eller hun holder et nøkkelknippe i hånda under leken, og slipper det i gulvet hvis leken må stoppe. Det fungerer også hvis den underdanige/masochisten skulle finne på å svime av under leken.
En del sadomasochister er imot stopp-ord. De mener det er en selvfølge at den dominante/sadisten vet hvor langt de kan gå og når de må stoppe, og merker hvis noe går galt, og at hvis de ikke gjør det, så er de ikke erfarne nok til å «leke» slik. Dessuten mener noen at stopp-ord kan misbrukes av den underdanige/masochisten for å stoppe lek for tidlig. Dette er en holdning som må respekteres, men det krever også at særlig den dominante/sadisten er virkelig erfaren og kjenner den underdanige/masochisten og hans/hennes reaksjoner godt. For de fleste er det en ekstra trygghet å ha stopp-ord, selv om de forhåpentlig ikke trenger å bruke dem.
Omsorg.
I bondage er det viktig at den dominante følger med, for å sikre at den underdanige ikke kommer til skade. Under aktiviteter der kroppsvæsker inngår, bør hygieniske forsiktighetsregler tas for å unngå spredning av seksuelt overførbare sykdommer.
For mange sadomasochister er "etterbehandlingen" viktig. Særlig underdanige og masochister har nytte av ekstra omsorg like etter en leke-seanse, når effekten av endorfinene og adrenalinet i kroppen synker, og de tar inn over seg det de har vært med på. Men også de dominante og sadistene har nytte av omsorgen etter lek. Også de har økt mengde endorfiner og adrenalin i kroppen under lek.
Sikkerhet.
Sikkerheten i SM-lek er den viktigste bakgrunnen for begrepene SSS og RACK. Det er viktig å ta forholdsregler og vite hva man holder på med. Og det er svært viktig at signaler som partneren sender ut blir tatt på alvor.
Utbredelse.
Sadomasochistiske aktiviteter praktiseres av menn og kvinner av alle seksualiteter: homofile, heterofile og biseksuelle, og også transseksuelle. Mange utøver SM-aktivitetene kun privat, og deler ikke sine interesser og lyster med andre. Andre sadomasochister utøver SM sammen med andre sadomasochister. SM-miljøet kan kalles en subkultur innen det vanlige samfunnet. Mange sadomasochister kaller også sadomasochisme for en livsstil.
Enkelte kilder anslår andelen av den voksne befolkningen som har sadomasochistiske lyster i land som for eksempel USA til å være mellom 5 og 10 %. Dette tallet er svært usikkert, og blir bare en (i beste fall kvalifisert) gjetning. Det er uvisst hvor mange nordmenn som har sadomasochistiske lyster, men det er nok sannsynlig at det tross alt ikke er helt ulikt situasjonen i USA. Stereotypien av heteroseksuell sadomasochisme er dominante menn og underdanige kvinner, men i virkeligheten er det også svært mange underdanige menn, og ikke helt få dominante kvinner.
Historie.
Den historiske opprinnelsen til sadomasochismen er usikker. Det finnes anekdotiske fortellinger om mennesker som frivillig har latt seg binde fast eller bli pisket som forspill til eller som erstatning for sex tilbake til det fjortende århundre. Noen kilder mener at sadomasochisme som tydelig seksuell oppførsel oppsto på begynnelsen av det attende århundre, da den vestlige sivilisasjonen begynte å kategorisere seksuell oppførsel medisinsk og legalt. Det fortelles om bordeller som spesialiserte seg på pisking så tidlig som fra 1769, og John Clelands roman "Fanny Hill", utgitt i 1749, nevner en piske-scene. Andre kilder gir en bredere definisjon på sadomasochisme, og nevner SM-lignende oppførsel i tidligere tider og andre kulturer, som for eksempel middelalderens flagellanter og fysiske ritualer blant enkelte indianske stammer.
Selv om navnene til Marki de Sade og Leopold von Sacher-Masoch ofte knyttes til begrepene sadisme og masochisme, er det et åpent spørsmål om deres levemåter ville passe inn i dagens SM-standarder med informert samtykke.
Sadomasochistiske ideer og avbildninger har eksistert i den vestlige kulturen gjennom hele det tjuende århundre. Robert Bienvenu tilskriver opprinnelsen til moderne sadomasochisme tre kilder, som han kaller «europeisk fetisj» (fra 1928), «amerikansk fetisj» (fra 1934) og «lærhomsene» (fra 1950). I 1950- og 60-årene produserte Irving Klaw noen av de første kommersielle filmene og fotografiene med SM-tema, og han ga ut tegneserier av de nå ikoniserte bondage-kunstnerne John Williams og Eric Stanton.
Mange av SM-kodeksene kan spores tilbake til den homofile mannlige lær-kulturen, som vokste fram av motorsykkel-kulturen etter 2. verdenskrig. Denne subkulturen ble oppsummert i "The Leatherman's Handbook" av Larry Townsend, utgitt i 1972. Den boka definerte i stor grad den såkalte Old Guard-lærkulturen. Denne kodeksen la vekt på streng formalitet og faste roller (for eksempel ingen switching), og omfattet i liten grad lesbiske kvinner eller heteroseksuelle. I 1981 førte så utgivelsen av boka "Coming to Power" av Samois til større forståelse og aksept for sadomasochisme i det lesbiske miljøet.
Fra midten av 1990-tallet ga internet folk mulighet til å finne andre med spesielle interesser rundt om i verden, og å kommunisere anonymt med dem. Dette førte til en eksplosjon i interessen for og kunnskapene om sadomasochisme. Usenet-gruppa alt.sex.bondage var særlig viktig i dette. Da den gruppa ble overfylt med søppelinnlegg, flyttet aktiviteten over til codice_1.
Sadomasochisme og fetisj-avbildninger har spredd seg til den daglige vestlige kulturen gjennom avant-garde moter, den gotiske subkulturen, rap, hip-hop og heavy metal (blant annet videoer), og science fiction-tv-serier og -filmer.
Den moderne sadomasochistiske subkulturen er spredt vidt omkring. De fleste større og viktige byer i Nord-Amerika og Vest-Europa har SM-klubber og -fester, og også enkle, uformelle møter, såkalte munches.
Leather Pride-flagget er et symbol som brukes av lær-miljøet. I SM-miljøet brukes stadig oftere BDSM-emblemet.
Legale sider ved SM.
Den lovmessige stillingen sadomasochistiske aktiviteter har varierer mye fra land til land. I Norge antas det at sadomasochistiske aktiviteter er lovlige så lenge begge parter samtykker og det ikke oppstår betydelig skade. I Japan, Tyskland, Nederland er frivillig sadomasochisme lovlig. I flere andre land, deriblant Storbritannia og USA, er visse sadomasochistiske handlinger ulovlige, til tross for at de skjer med utrykkelig samtykke.
I den såkalte Spanner-saken fra 1987 og utover ble flere britiske menn dømt for å ha torturert andre, selv om det skjedde med «ofrenes» klare samtykke. Rettssaken slo fast at det er grenser for hva et voksent menneske kan samtykke til at blir gjort med ham eller henne, etter britisk lov. De dømte i Spanner-saken fikk avslag på appellen til den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 1997.
I de vestlige, industrialiserte landene og i Japan har sadomasochister siden 1980-tallet begynt å utveksle informasjon og startet støttegrupper som mottiltak mot diskriminerende holdninger fra ortodoks vitenskap og deler av allmennheten. Dette har skjedd uavhengig av hverandre i USA og i flere land i Europa. Etter at internet kom til har internasjonalt samarbeid begynt å utvikle seg. for eksempel er Datenschlag et samarbeidsprosjekt mellom sadomasochister i tre tyskspråklige land.
I 2005 har sadomasochister i USA og Storbritannia møtt nye problemer. I Storbritannia foreslår myndighetene å straffe nedlasting og innehav av selv moderate SM-bilder, og i USA har flere nettsider om SM blitt stengt i frykt for at eierne skal bli straffet for innholdet.
I Norge nedsatte Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) i oktober 1998 Diagnoseutvalget ReviseF65, med formål å få strøket seksuell sadisme, masochisme, fetisjisme og transvestitisme fra Verdens Helseorganisasjons (WHO)s internasjonale liste over psykiatriske diagnoser (ICD), og også jobbe generelt imot diskriminering og trakassering av sadomasochister.


Hey Jude.
«Hey Jude» er en rockeballade som er kreditert låtskriverduoen McCartney, men som hovedsakelig ble skrevet av Paul McCartney. Den ble opprinnelig innspilt av The Beatles for dobbeltalbumet "The Beatles (White Album)", men ble i stedet utgitt som singel. Til tross for sin uvanlige lengde på 7 minutter og 11 sekunder ble «Hey Jude» The Beatles' mestselgende singel. Det ble også innspilt en kortere versjon tilpasset amerikansk radio, som vanligvis avsto fra å spille så lange sanger.
Sangens opprinnelige tittel var «Hey Jules» og ble skrevet for å trøste John Lennons sønn Julian da Lennon og hans første kone Cynthia Powell ble skilt. Lennon satte selv stor pris på sangen ettersom han akkurat hadde innledet sitt forhold med sin framtidige kone Yoko Ono. McCartney selv hadde forøvrig akkurat brutt med kjæresten Jane Asher og var såvidt begynt å bli sammen med Linda Eastman, den framtidige Linda McCartney.
Den 2. juli 2005 ble refrenget fra «Hey Jude» framført av Paul McCartney og et ensemble av kjente artister som finale på hoveddelen av Live 8 i Hyde Park, London.
Sympati for en venn.
I 1968 bodde John Lennon sammen med Yoko Ono og hadde allerede fortalt sin kone Cynthia at han ville forlate henne. McCartney var en personlig venn av begge parter, og ønsket å muntre opp venneparets sønn Julian Lennon med å skrive en liten sang for ham mens han var på veg til å besøke dem. McCartney sa senere «Jeg startet med en idé, ‘Hey Jules’, som var Julian, ‘ikke føl deg dårlig, ta en trist sang, og føl deg bedre’. Hey, forsøk å forsone deg med dette forferdelige. Jeg visste at det ikke ville bli lett for ham. Jeg føler alltid for barna når foreldrene skiller seg. Ideen var klar i hodet mitt da jeg kom fram.»
Senere har Cynthia minnet denne stunden: «Jeg var virkelig overrasket da Paul kom på egen hånd en ettermiddag. Jeg var virkelig rørt av hans bekymring for hvordan vi følte det og enda mer da han overrakte meg en enkel rød rose og med en liten spøk om framtiden; «Så, Cyn, hva om du og jeg ble gift?» Vi lo begge av tanken av hvordan verden ville ha reagert om et slikt arrangement. På veg til meg hadde han komponert sangen «Hey Jude» i bilen. Jeg vil aldri glemme Pauls vennlig gest ved å besøke oss. Han fikk meg til å føle betydningsfull og elsket, i motsetningen til å føle seg gammel og vraket.»
Julian Lennon oppdaget at sangen var skrevet for ham ca 10 år senere, men han husket at han den gang stod nærmere McCartney enn sin biologiske far: «Paul og jeg var en del sammen, mer enn hva far og jeg var. Vi hadde et flott vennskap og det ser ut til å være mange flere bilder av meg og Paul på den tiden enn det var bilder av meg og min far.»
Relasjoner til sangen.
McCartney var misfornøyd med sitt opprinnelige utkast, spesielt tekstlinja "«The movement you need is on your shoulder»", det lød som han snakket til en papegøye. Lennon var derimot imot å drastisk endre sangen, og mente at den samme linjen var flott og avantgardistisk. I 1974 sa McCartney at «Jeg husker at jeg spilte sangen for John og Yoko, og at jeg sa ‘Disse ordene vil ikke bli stående på den endelige versjonen.’ Men John sa: ‘De er flotte. Jeg mener, de er sprø, de gir ingen mening i det hele tatt. Det er topp!’»
McCartney kom deretter til konklusjonen at Jude var et lettere navn å synge enn Jules og modifiserte sangen etter det.
Pussig nok, den eldre Lennon tenkte at sangen var om ham selv. Det samme året som han døde, 1980, husket han tilbake: «Paul sa at den var skrevet for Julian. Han visste at jeg gikk fra Cyn og ville forlate Julian. Han kjørte for å se til Julian og si adjø. Han hadde vært som en onkel for gutten. Og han kom opp med «Hey Jude». Men jeg har alltid hørt at det var en sang til meg. Nå høres jeg kanskje ut som disse tilhengerne som leser alle slags ting inn i sanger... men tenk på; Yoko hadde akkurat kommet inn i bildet. Han sier; ‘Hey Jude’ – ‘Hey John’. Ubevisst sier han ‘Bare dra, forlat meg’. På det bevisst nivået ønsket han ikke at jeg forlot ham. Engelen i ham sa ‘Velsigne deg’. Djevelen i ham likte seg ikke i det hele tatt fordi han ville ikke miste en partner.»
Lennon var ikke den eneste Beatles-medlem som kunne relatere til sangen. Det gjorde også McCartney. Ikke lenge etter at den var utgitt bemerket Lennon: «Vel, da Paul sang «Hey Jude» til meg... eller spilte av en liten tape han hadde laget... Jeg tok det svært personlig. ‘Åh, det er meg!’ sa han, ‘Nei, det er meg!’ sa jeg. Vi gikk igjennom det samme. Slik vi alle gjorde. Hvem som enn går igjennom noe gjør at vi alle gjør det.» Det var ikke spesielt overraskende ettersom McCartney hadde akkurat brutt med kjæresten Jane Asher og var akkurat begynt å bli sammen med Linda Eastman.
Akkurat som da han hadde skrevet «Yesterday» gikk McCartney stolt rundt og sang sangen til alle han møtte, tydeligvis ikke nervøs for plagiat på denne tiden. Et medlem av gruppen Badfinger, det første bandet som ble utgitt på Apple Records, husket deres første dag der: «Paul gikk over til pianoet og sa: «Hei gutter, hør på dette!» Så satte han seg ned og ga oss en komplett liveversjon av «Hey Jude». Vi mistet munn og mæle.»
Innspillingen.
The Beatles var fortryllet av sangens kvaliteter, og ønsket å kultivere best mulig innspillingsmiljø for sangen. De forsøkte så mange som 25 opptak av sangen i Abbey Road Studio mellom 29. juli og 30. juli 1968, men forsto at de trengte et orkester for denne innspillingen. Da de fikk høre at det var en åttespors opptakeren på Trident Studios dro de dit den 31. juli ettersom den tilsvarende opptakeren på Abbey Road fortsatt ble testet. De gjorde flere innspillinger, men endte opp med å bruke den aller første.
Denne beslutningen ganske merkelig ettersom trommingen kom inn mye senere enn forventet. Det viste seg at Ringo Starr hadde tatt en tur på toalettet og de andre oppdaget ikke at han var forsvunnet og begynte å spille uten ham. McCartney kom tilbake til denne episoden i 1994: «Det er en fornøyelig historie knyttet til denne innspillingen... Ringo hadde sprunget på toalettet og jeg merket ikke det. Toalettet var rett ved siden av der han satt. Jeg trodde han fortsatt satt ved trommene. Jeg begynte med det som skulle ble den endelige innspillingen og «Hey Jude» holder på i det uendelige for trommene kommer inn, og mens jeg holder på å spille hører jeg Ringo springer forbi meg og kaster seg over trommestikkene. Boom, boom boom. Hans timing var absolutt plettfri.»
Den 1. august lagde George Martin et arrangement for et orkester på 36 som senere ble mikset inn i innspillingen. The Beatles spurte orkesteret om de ville være med på å klappe i hendene og synge med på refrenget. De fleste var med på det, unntatt en som sa: «Jeg vil slettes ikke klappe i hendene og synge Paul McCartneys bedritne sang!» og stormet deretter ut av studioet.
Det var ikke det eneste øyeblikket av misstemning den dagen. George Harrison ville spille en gitarsolo for sangen, men McCartney tillot ikke det. McCartney sa senere i 1985 at «jeg husker at jeg ba George om ikke å spille gitar på «Hey Jude». Han ville gjøre noen ekko-akkorder etter vokalfraseringene, men jeg synes ikke det passet sangen. Han ble misfornøyd og det var vanskelig for meg å fortelle ham det, han som er en av de beste, om ikke å spille. Det var som en fornærmelse. Men det var slik vi gjorde det meste av våre greier.»
At The Beatles besluttet å velge det første opptaket ble merkeligere da Ken Scott, innspillingsassistenten, oppdaget at John Lennon hadde skreket det obskøne "«fucking ’ell!»" 2:58 ut i sangen etter å ha misset på koringen. «Jeg ble fortalt om det der og da men kunne ikke høre det, men etter at jeg funnet det er det ikke til å overhøre lengre. Jeg har en snikende mistanke at de andre visste det hele tiden ettersom det var en innspilling som skulle bli forkastet. Jeg tror det er de tingene som skjer – en ærlig tabbe. De hørte på båndet og tenkte at det betyr ikke noe.»
En øyeblikkelig klassiker.
Innspillingen ble gjort med tanke på The Beatles dobbeltalbum "The Beatles", også kalt for "Det hvite albumet", utgitt samme år. Men ideen om å utgi det på albumet ble oppgitt, og i steden ble den utgitt som singel med «Revolution» på baksiden. Revolution var skrevet av John Lennon som en førsteside singel som en kunngjøring om krigen i Vietnam til tross for at den avdøde manageren Brian Epstein hadde insistert at krigen var et ikke-tema. Ettersom sangen ikke var ferdigpolert og de andre Beatles-medlemmene mente at «Hey Jude» var en bedre kandidat som førsteside.
Lennon sa senere: «Vi begynte å bli ganske anspente. Jeg hadde laget en langsom utgave av Revolution og ville ha den som singel som en kunngjøring om Vietnam og The Beatles’ posisjon på temaet revolusjon. I alle år da vi turnerte hadde Brian stoppet oss fra å si noe om Vietnam eller krigen. Og han tillot ingen spørsmål om teamet. Men da vi siste gang var ute på konsertturne sa jeg at jeg ville svare på spørsmål om krigen. Vi kan ikke ignorere det. Jeg ville absolutt at The Beatles skulle si noe om krigen.»
Singelen kom ut i USA den 26. august 1968 på Apple Records, gikk inn på hitlistene den 14. september hvor sangen ble liggende i de neste 19 ukene. To uker senere raste sangen opp på førsteplassen og forble der de neste ni ukene og i den samme prosessen sette USA-rekord for den lengste tiden en Beatles-sang forble nummer en, og samtid som den lengste sangen på førsteplassen. Som nevnt tidligere var den for lang til å bli spilt på radio og The Beatles amerikanske plateselskap presset på for å få laget en egen versjon tilpasset amerikansk radio.
I henholdt til den amerikanske praksis å telle både salg og radiospillinger for A- og B-sidene hver for seg ble det ved en anledning «Hey Jude» listet på førsteplass og «Revolution» som nummer to. Fem måneder etter utgivelsen var det solgt 3,75 millioner skiver. Per dags dato har det blitt solgt fem millioner i USA alene.
I mellomtiden hadde «Hey Jude» kommet i Storbritannia fire dager etter den amerikanske utgivelsen den 30. august. Det ble mestselgende dubutsangen noensinne og solgte åtte millioner utgaver over hele verden og tok førsteplassen på hitlistene i 11 forskjellige land. Singelen begynte sin 16-ukers reise på hitlistene den 7. september, sto øverst på listen uka etter, før den ble dyttet ned to uker senere av en annen sang fra Beatles' eget plateselskap. Det var Mary Hopkins «Those Were the Days». Til denne dangen er «Hey Jude» Beatles mest kommersielle sang til tross for tøff konkurranse fra «Let It Be» og «Yesterday». Den eneste gangen tidligere en sang på hitlistene varte i mer enn syv minutter var Richard Harris' «MacArthur Park» fra 1960, men den toppet ikke listene. Det var først i 1993 at Meat Loafs «I'd Do Anything For Love (But I Won't Do That)» slo «Hey Jude» som den lengste sangen på de engelske hitlistene. Den var på 7 minutter og 58 sekunder, skjønt albumversjonen var faktisk på over 12 minutter.
Tekst og meoldi.
I kontrast til andre lange Beatles-sanger, som «A Day in the Life», «Helter Skelter» og «You Never Give Me Your Money», er ikke «Hey Jude» en medley og har ikke ekstra instrumentale mellomspill. Den består av en ballade på tre minutter før den blir fulgt opp av en fire minutters allsang som består av de samme akkordene spilt om og om igjen. Sangen toner ut midtveis i den siste delen, med en varighet på bortimot 2 minutter, men er en av de få tilsvarende sanger hvor en slik uttoning gir mening for å gi uttrykk for en uendelighet.
Den første halvdelen av sangen er skrevet som en tradisjonell sang med to overganger hvor McCartney alternerer overgangene med å synge "Let her into your heart" fulgt opp med "Let her under your skin". Ved en anledning synger McCartney duett med seg selv, noe som merkes mens i siste del av sangen hvor en enkelfrase blir repetert gjentatte ganger. Han nynner melodien som kulminerer med at ved slutten av hver syklus blir sangens tittel sunget og akkompagnerer seg selv med sprudlende vokaliske improvisasjoner som minner om James Brown. Midtveis mot sangens finale gir orkesterets blåseseksjon melodien et kontrapunkt mens strykerseksjonen kommer inn senere, nærmest uhørbart, og holder en enslig tone inntil sangen toner ut.
Norske versjoner.
Lillebjørn Nilsen og Ole Paus har ksrevet norske tekster. Nilsens versjon bærer tittelen «Hei Knut!». Paus versjon heter «Hei Gud».


Leto.
Leto er i gresk mytologi en av Zevs' elskerinner. Leto var datter av titanene Koios og Foibe. Da Leto ble svanger, bekjempet Hera henne og tok alle land og øyer i ed på at de ikke ville huse Leto, når hun skulle føde. Hera glemte likevel å ta den lille øya Dilos som drev fritt omkring på havet, i ed. Så Leto fødte tvillingene Apollon og Artemis på Delos. I takknemlighet fortøyde nå Zeus Dilos til havbunnen, slik at den ble liggende på nåværende sted i Egeerhavet.


Marki av Dorset.
Marki av Dorset var en tittel som ble opprettet tre ganger i Englands adelskalender.
Den ble først opprettet i 1397 for John Beaufort, 1. jarl av Somerset, men han mistet tittelen bare to år senere.
Tittelen ble så gjenopprettet i 1442 for Edmund Beaufort, som i 1448 også ble hertug av Somerset. Denne opprettelsen ble inndratt i 1463.
Den tredje og siste gangen tittelen ble opprettet var for Thomas Grey, 1. jarl av Huntingdon i 1475. Den ble inndrattt i 1554.
Andre opprettelse - 1442.
"Se hertug av Somerset, andre opprettelse."
Tredje opprettelse - 1475.
Dorset


Rolling Stone.
"Rolling Stone" er et amerikansk magasin dedikert til musikk og populærkultur. Det ble grunnlagt i San Francisco i 1967. Til å begynne med ble bladet identifisert med hippie-bevegelsen, men distanserte seg fra andre undergrunnsmagasiner ved å omfavne mer tradisjonelle journalistiske standarder og unngå radikale, politiske ideer. Når Rolling Stone satset på å dekke politikk på begynnelsen av 70-tallet, var det gjennom den unike gonzojournalistikken til Hunter S. Thompson.
På begynnelsen av 80-tallet flyttet magasinet til New York for å komme nærmere reklamebransjen, og ble på samme tidspunkt mer renhåret (bl.a. ved å narkotikateste sine ansatte). Mange mener at Rolling Stone mistet sjelen sin, og ble et annet blad ved denne overgangen.
Bladet gjennomgikk imidlertid en ansiktsløfting på begynnelsen av 2000-tallet, etter at salgstallene hadde sunket på grunn av konkurranse fra manneblader som Maxim og FHM. Bladet satser nå på å nå et yngre publikum ved å fokusere på unge og pene stjerner.


Simon Spierer.
Simon Spierer (født 1926 i Trieste, død 4. oktober 2005 i Genève) var en sveitsisk kunstsamler og mesen.
Liv.
Spierer nedstammet fra en jødisk familie og emigrerte 1943 fra de italienske fascistene til Sveits, hvor han var virksom som tobakks- og kunsthandler. Simon Spierer eiet en enestående kunstsamling, som han begynte å samle i 1980.
Spierers kunstsamling «Wald der Skulpturen» med 39 verker omfatter tidlig moderne til samtidskunst av flere av det 20. århundres mest kjent kunstnere. Verkene inkluderer "«Daphné»" av Julio González (1937), "«Vogel im Raum»" av Constantin Brancusi (1941), idoler av Jean Arps (1950) og "«Petit buste de Diego sur colonne»" av sveitseren Alberto Giacometti (1952). Det finnes også arbeider av Constantin Brancusi, Alberto Giacometti, Jean Arp, Max Ernst, Henry Moore, Lucio Fontana, Louise Bourgeois, Barbara Hepworth, Germaine Richier, Max Bill, Julio González, Isamu Noguchi, Daniel Spoerri og Tony Cragg.
Simon Spierer skjenket i 2004 sin samling, som er taksert til ca. 15 millioner euro (godt over 100 millioner kroner) til Hessisches Landesmuseum Darmstadt.


Anne Sandvik Lindmo.
Anne Sandvik Lindmo (født 3. april 1970 i Basel i Sveits) er en norsk programleder som er mest kjent for kultur-talkshowet "Store studio" på NRK.
Lindmo er utdannet ved Universitetet i Oslo med fagene fransk, sosiologi og idéhistorie, og har i tillegg mastergrad i radio fra University of London. Hun er prestedatter, født i Sveits, oppvokst i Bærum og på Toten.
Lindmo startet karrieren i Radio Nova og har siden vært sentral i NRKs radioprogrammer "Først på", "Opptur", "XL", "Anne Panne" og "Mamarazzi". Hun har jobbet i NRK siden 1994, først med radio og senere med TV. Det var på slutten av 1990-tallet hun gradvis gikk over til TV der hun blant annet har ledet programmet "Underholdningsavdelingen" samt Amandapris-utdelingen i 1997. Lindmo var programleder for "Store studio" fra programmets oppstart i 2002 og helt frem til programmets siste sending i desember 2009, kun avbrutt av en pause i 2005. Hun ledet programmet blant annet sammen med Per Sundnes. Hun var medprogramleder i Sommeråpent i 2011. I 2012 ledet hun Spellemannprisutdelingen på NRK, og fra februar samme år leder hun talk showet "Lindmo" på samme kanal.


Sikker, sunn og samtykkende.
Sikker, sunn og samtykkende (SSS) (engelsk: safe, sane and consensual) er et av flere uttrykk som brukes av sadomasochister for å beskrive dem selv og minne om behovet for sikkerhet.
Disse prinsippene er imidlertid ikke helt faste, og det hersker uenighet om hvor bokstavelig de bør tas.
Uttrykket "sikker, sunn og samtykkende" har blitt stadig mer populært, og det brukes nå i større og større grad også blant norske sadomasochister.
Alle sadomasochister støtter ikke dette uttrykket. Enkelte mener at sadomasochisme uansett ikke kan gjøres risikofritt, og at det er bedre å ta risikoen på alvor enn å påstå at den ikke finnes eller skal være der. Et alternativ er uttrykket Risk Aware Consensual Kink (RACK). Dette uttrykket øker i popularitet, men har så langt ikke fått noen norsk oversettelse eller har blitt brukt noe særlig i Norge.
Til tross for at "sikker, sunn og samtykkende" blir brukt i stadig større grad, er det viktig å huske at uttrykket i seg selv ikke er noe kvalitetsstempel eller garanti for sikker eller god sadomasochisme. Uttrykket har ingen verdi i seg selv dersom de som bruker det ikke er bevisst på bakgrunnen og betydningen (med ulike tolkninger) uttrykket har, og hvorfor de bruker uttrykket.


Richard Neville, 5. jarl av Salisbury.
Richard Neville (født 1400, død 31. desember 1460) var femte jarl av Salisbury og en av yorkistenes ledere i den tidlige fasen av Rosekrigene.
Han var sønn av Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland og dennes andre kone, Joan Beaufort, datter av John av Gaunt. Han ble gift med Alive Montagu, grevinne av Salisbury, mye på grunn av sine kongelige aner på morssiden.
Etter å ha giftet seg fikk han høye embeter i det nordlige England, inkludert Warden of the Western Marches of Scotland 1420–1435. Under fetteren Henrik VIs kroning var han "constable", en meget ærefull oppgave.
Til tross for det nære slektskapet med Henrik VI havnet han på yorkistenes side. I 1455 utnevnte Richard Plantagenet, 3. hertug av York ham til rikskansler. Da kongen forsøkte å frigjøre seg fra York, som hadde blitt Lord Protector, kjempet Salisbury på Yorks side i første slag i St. Albans. Etter slaget ved Blore Heath, hvor han utmerket seg, flyktet Salisbury til Calais ettersom han spesifikt var utelatt fra den kongelige benådningen som ble utstedt. Hans siste deltagelse i Rosekrigene var i slaget ved Wakefield; dagen etter, den 31. desember 1460, ble han halshugget.
Blant hans barn var Richard Neville, 16. jarl av Warwick, John Neville, 1. marki av Montagu og Eleanor Neville, som giftet seg med Thomas Stanley, 1. jarl av Derby.
Salisbury 2-05


Idrettsforeningen Fløya.
Idrettsforeningen Fløya er et norsk idrettslag fra Tromsø som ble stiftet 22. juni 1922. Det kvinnelige fotballaget spiller i Toppserien, mens herrelaget spiller i 3. divisjon. Lagene spiller på Fløyabanen, som ble åpnet i 2005.
Da Fløya spilte hjemmekamp mot Asker i 1998 kom det 1154 tilskuere, og det var tilskuerrekord i Toppserien inntil 2007, da 1272 tilskuere så Sandviken – Grand Bodø. Mottaker av Tromsø kommunes kulturpris i 2003.
Kvinnelaget.
Fløyas kvinnelag har vært med i norsk toppfotball siden begynnelsen. Riktignok greide ikke Fløya å kvalifisere seg til den øverste divisjonen i 1986, og de begynte derfor i 1987 i 2. divisjon (tilsvarende 1. divisjon fra og med 1995). Allerede i 1987 vant Fløya sin avdeling i 2. divisjon, men ble slått ut av bærumslaget Jardar i kvalifiseringen. Også i 1988 mislyktes Fløya i kvalifiseringen, denne gangen var målforskjellen i kvalifiseringsgruppen avgjørende til Vards fordel. I 1989 vant Fløya sin avdeling for tredje gang, og denne gangen kvalifiserte de seg til 1. divisjon. Deres opphold i den øverste divisjonen ble imidlertid kort, Fløya rykket ned som nest dårligste lag, fire poeng foran Jardar.
Fløya fortsatte å tilhøre sjiktet mellom de to divisjonene. Tromsø-laget ble best i sin pulje i 2. divisjon, og i 1992 rykket laget opp til 1. divisjon igjen. 1993-sesongen gikk noe bedre enn forrige opphold, Fløya kom på en 8. plass, og greide å beholde plassen, på bekostning av Grand Bodø og Jardar. Imidlertid rykket Fløya ned, nok en gang bak et Haugesund-lag, denne gangen Haugar. Først i 1997 rykket Fløya opp igjen, men med bare 6 poeng ble det nedrykk igjen i 1998. Fløya fortsatte sin heistilværelse, i 2000 var laget bare ett mål unna kvalifisering til Toppserien.
Taktomslaget kom i 2002. Fløya kvalifiserte seg knepent til Toppserien, denne gangen var det ett plussmål til lagets fordel. I sin første sesong i Toppserien (om enn femte sesong i den øverste ligaen) i 2003, kom Fløya på en 5. plass. De fulgte opp året etter med en 3. plass og Kristy Moore ble toppscorer i Toppserien. Også i 2005 greide Fløya en tredjeplass. Deretter falt laget tilbake, og i 2006 ble det en 7. plass. I 2007 ble Toppserien utvidet til 12 lag, noe som kom godt med for Fløya, som kom på 9. plass i 2007. I 2008 gikk det framover med en ny 7. plass, ett poeng bak sjetteplassen, og nok en gang ble Kristy Moore toppscorer.
Meritter.
Nordnorsk mester i fotball for menn i 1936 (to mesterskap mindre enn TIL).


Fløya.
Fløya er et høydedrag vestligst på øya Kirkelandet i Kristiansund kommune. Stedet har sitt navn etter en vindfløy som sto her i seilskutetida. Den hadde til oppgave å vise vindretningen for sjøfolk ombord i skip på havna.
Kristiansund Museum anla sitt første friluftsmuseum ved Fløya tidlig på 1900-tallet. Bygningene ble senere flyttet til Dalen gård på Gomalandet.
"Fløya terrasse" er et av gatenavnene i området som gjenbruker det tradisjonelle lokale stedsnavn.


Kattem Idrettslag.
Kattem Idrettslag (stiftet i 1979) er et norsk idrettslag som hører til i byregionen Heimdal, spesielt boområdene Kattem, Åsheim og Lundåsen, sørvest i Trondheim. Idrettslagets kvinnelige fotballag spiller i Toppserien, mens herrelaget spiller i 3. divisjon. Lagene spiller på Åsheim kunstgressbane og Byåsen Arena.
Kvinnefotball.
Kattem er klart mest kjent for toppserielaget sitt, altså for fotball for kvinner. Laget har tilhørt den øverste divisjonen for kvinner fra 2007-sesongen.
Laget hadde lang erfaring fra 2. divisjon da de i 2003 debuterte i den nest øverste divisjonen. Kattem ble imidlertid ikke lenge der. I 2003 kom de riktignok på 7. plass, men i 2004 vant de 1. divisjon suverent, og rykket opp til Toppserien. Første møte med Toppserien endte med nedrykk og beskjedne 4 poeng. Imidlertid ble de ikke lenge i 1. divisjon, de rykket rett opp etter å ha kommet på andreplass bak overlegne Asker. Kattem greide som et av to lag (det andre var Medkila) å slå Asker, og Kattem slo nummer 3 med 12 poeng.
Kattem har holdt seg i Toppserien siden opprykket i 2006, men det har vært nære på. I 2007 og i 2008 har de vært med i nedrykksstriden. I sesongen 2009 gikk imidlertid Kattem midlertidig klar av nedrykksstriden, som i realiteten ble avgjort på et tidlig tidspunkt til blant annet Kattems fordel. Kattem kjempet imidlertid en innbitt kamp i 2010-sesongen med Linderud-Grei. Kattem vant kampen med ett poeng, men ettersom Donn ikke fikk fornyet toppserielisensen på grunn av for dårlig økonomi, viste det seg at de hadde greid seg uansett.
I 2011-sesongen var Kattem nesten aldri virkelig inkludert i nedrykksstriden, det var bare ved ett tilfelle at det var teoretisk mulig. Kattem leverte en god vårsesong og tok 12 poeng, men mistet mange sentrale spillere foran høsten og endte til slutt på en niendeplass. Nedrykksplassen var sju poeng unna.
Hjemmebane.
Kattems naturlige hjemmebane er Åsheim. Toppserielaget har imidlertid ikke fått godkjent banen, og har derfor hatt en noe nomadisk tilværelse de siste årene. De måtte spille en periode på Orkdalsbanken Stadion utenfor Orkanger, men foran 2011-sesongen fikk de spille på Byåsen Arena etter at Trondheims-Ørn flyttet til Ranheims hjemmebane.


Risk Aware Consensual Kink.
Risk Aware Consensual Kink (RACK) er et av flere uttrykk som blir brukt av sadomasochister for å beskrive dem selv og deres filosofi. (NB: Enkelte ordlegger også uttrykket Risk Accepted Consensual Kink.)
Uttrykket Risk Aware Consensual Kink blir brukt av sadomasochister som ikke liker det beslektede, mer kjente uttrykket sikker, sunn og samtykkende (SSS) (engelsk: safe, sane and consensual). Noen sadomasochister mener at vektleggingen på sikkerhet i Sikker, Sunn, Samtykkende blir feil, og at sadomasochisme uansett ikke kan gjøres risikofritt, og at det er bedre å ta risikoen på alvor enn å påstå at den ikke finnes eller skal være der. Uttrykket Risk Aware Consensual Kink øker i popularitet, men har så langt ikke fått noen norsk oversettelse eller har blitt brukt noe særlig i Norge.


Urologi.
Urologi er en medisinsk spesialitet som tar for seg sykdommer i urinveiene hos både menn og kvinner, og de mannlige kjønnsorganer. Av organene som omfattes av den urologiske spesialiteten finner vi nyrene, urinblæren og urinrøret hos både menn og kvinner, og de mannlige organene testiklene, bitestiklene, sædlederne, prostata og penis. Spesialiteten kombinerer medisinsk og kirurgisk behandling, men er definert som en grenspesialitet innen kirurgi. I Norge må man ha 6 år spesialisering i kirurgi og 3 år innen grenspesialiteten urologi før man er spesialist innen fagfeltet.


Toppserien 2005.
Første serierunde ble spilt 16. april mens siste serierunde ble spilt 22. oktober. De to nye lagene var Liungen og Kattem. Røa var regjerende seriemester da serien startet, med Trondheims-Ørn og Fløya på andre og tredjeplass.
Toppserien ble preget av at flere av favorittene hadde en dårlig sesong, med unntak av Kolbotn, som hevnet en 5.-plass i forrige sesong ved å vinne serien. Tittelforsvarer Røa var preget av skader, og endte på 6. plass, Trondheims-Ørn kom på en 4. plass, som var den dårligste plasseringen siden 1992-sesongen, og Asker endte på sin dårligste plassering noensinne, en 7.-plass, som siden ble omgjort til nedrykk som følge av økonomisk rot.
De positive overraskelsene var Team Strømmen, som tok sølv (og forsåvidt cupsølv) og Fløya, som tok sin andre bronse på rad. Begge lagene som rykket opp kom sist, og Kattem rykket ned igjen. Liungen overlevde fordi Asker ble dømt ned en divisjon, og dermed greide Liungen for første og eneste gang å ikke rykke ned fra Toppserien.
Seriemestre.
Kolbotn vant serien for andre gang. Kristine Lindblom, Kristin Blystad Bjerke, Solveig Gulbrandsen, Ingvild Stensland, Camilla Huse og Tonje Hansen var med på å vinne både i 2002 og 2005. Med seieren ble Kolbotn det fjerde laget til å vinne serien mer enn en gang. Kolbotns trener var Aksel Bergo. Kolbotn tok ett poeng mer, scoret 33 mål mer og slapp inn 6 mål mer enn fjorårets mester, Røa.
Toppskårere.
"Per 19. oktober:"


Ghost of Frankenstein.
"The Ghost of Frankenstein" er en amerikansk film fra 1942 og fortsetter historien som ble startet i "Frankensteins sønn". Den opprinnelige historien om Frankensteins monster var basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley.
Historien.
Historien fortsetter med den som ble startet i "Frankensteins sønn" og her blir enda en sønn av Frankenstein introdusert – «Dr. Ludwig Frankenstein» (Sir Cedric Hardwick). Både «Ygor» (Lugosi) og monsteret (Lon Chaney Jr.) overlevde slutten av forrige film, og paret setter ut i verden for å finne den andre sønnen til «Frankenstein». «Ygor» trenger hjelp for å få tilbake monsterets krefter, etter det har blitt badet i sulfur og vært nediset. Før de kommer så langt, kommer de i bråk med de sinte landsbyboerne igjen.
«Ludwig» har bygget opp et eget liv og rykte rundt sin person i en annen by, langt fra stigmatiseringen og skammen som hans far og bror bragte over familien. Den gode «Ludwig» inser at monsteret er ondt og må destrueres, men han stever mot tanken om å ta liv, selv om det er et ikke-levende vesen. Han finner en løsning: å erstatte monsterets kriminelle hjerne med hjernen til et av hans seneste ofre, den noble «Dr. Kettering». Den slu «Ygor» ligger et steg foran. Han manipulerer Ludwigs kollega, den sjalu «Dr. Bohmer», til å bytte «Ygor»s hjerne med Ketterings. Etter operasjonen, når monsteret har sine gamle krefter tilbake og under ledelse av Ygors ondskapsfulle hjerne, er det blitt mer skremmende enn noen gang. Når skal vitenskapsmennende endelig lære? Heldigvis står det en gjeng med sinte landsbyboere utenfor «Frankenstein»s hus.


Pengepolitikk.
Pengepolitikk er betegnelsen på regulering av pengemengden i et land for å styre landets økonomi. Det gjøres som regel av sentralbanken på oppdrag av et lands myndigheter. Målet med pengepolitikken er typisk å holde inflasjonen under kontroll, men det kan også være å påvirke valutakurser.
Virkemidlene i pengepolitikken varierer noe fra land til land. Norges Banks hovedverktøy for å regulere pengemengden i Norge er fastsettelsen av foliorenten. I USA er Federal Reserve Systems "Federal Open Market Committees" viktigste verktøy kjøp og salg av statsobligasjoner. Andre ting som påvirker pengemengden er å endre bankenes reservekrav som for europeiske banker bestemmes av BIS (Bank For International Settlements).


Kaliště.
Kaliště er en landsby og kommune nær Humpolec i regionen Vysočina i Tsjekkia. Den har en befolkning på 300, og er fødestedet til den østerrikske komponisten Gustav Mahler.


Mary de Bohun.
Maleri av Mary de Bohun, malt av John de Teye
Mary de Bohun (født ca. 1369, død 4. juni 1394) var kone av Henry Bolingbroke, senere Henrik IV av England, og mor til Henrik V. Hun ble aldri dronning, da hun gikk bort fem år før ektemannens kroning.
Hun var datter av Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford. Hennes søster giftet seg med Thomas av Woodstock, mens Mary giftet seg med Henry Bolingbroke i 1380 eller 1381, på et tidspunkt hvor han ikke hadde noen utsikter til å komme på tronen.
Paret bodde i Monmouth, hvor hun fødte deres to første sønner, Edward (som døde som spedbarn) og Henry. De fikk senere tre sønner til og to døtre. Mary døde under den siste fødselen; hennes yngste barn Philippa ble senere gift med Erik av Pommern.
De Bohun, Mary
De Bohun, Mary


Leather Pride-flagget.
Leather Pride-flagget er et symbol for sadomasochist-subkulturen. Flagget ble designet av Tony DeBlase, og han viste det først fram under International Mr. Leather-konkurransen i Chicago, USA 28. mai 1989. Det opprinnelige flagget er nå utstilt hos The Leather Archives and Museum i Chicago.
Selv om flagget ofte blir brukt i homomiljøet, representerer det ikke bare de homofile, men hele lær-miljøet. Leather Pride-flagget er ikke opphavsrett-beskyttet. Et annet symbol som blir brukt av en del sadomasochister er BDSM-emblemet.
Leather Pride-flagget og BDSM-emblemet har også blitt satt sammen til et nytt symbol – BDSM Rights-flagget. Dette flagget er heller ikke copyright-beskyttet.


Der Untergang.
"Der Untergang" er en tysk film som ble lansert i september 2004. I Norge hadde den premiere under tittelen "Der Untergang – det tredje rikes siste dager". Handlingen foregår i Hitlers førerbunker i Berlin og dramatiserer "Det tredje rikes" siste dager. Manus er skrevet av Bernd Eichinger basert på en bok av historikeren Joachim Fest om Hitlers siste dager, deler av Albert Speers memoarer og erindringer fra Hitlers privatsekretær Traudl Junge. Filmen er regissert av Oliver Hirschbiegel.
Produksjonskostnadene for "Der Untergang" var på 13,5 millioner euro, noe som gjør den til den nest dyreste tyske film etter en annen krigsfilm – Das Boot. Utendørsopptakene er for en stor del gjort i St. Petersburg i Russland, som med sine mange bygninger tegnet av tyske arkitekter er sagt å være forbausende lik 1940-tallets Berlin.
I Norge hadde filmen 15-års aldersgrense, og DVD-utgaven ble lansert våren 2005. Den fikk gode kritikker og var nominert til Oscar i klassen "Beste utenlandske film" i 2005.
Handling.
Filmen handler om "Det tredje rikes undergang". Handlingen er samlet om 12 dager fra Hitlers fødselsdag 20. april 1945 til Berlin kapitulerer til Den røde armé 2. mai. Fortellingen følger to hovedlinjer. Den ene foregår nede i "Førerbunkeren" sett fra Hitlers privatsekretær "Traudl Junge" sitt perspektiv, innskutt i filmen er det også intervju med henne som ble laget i en tidligere dokumentarfilm om henne. Den andre linjen forteller om situasjonen på gateplan i Berlin mens forsvar og sivilisasjon bryter sammen foran de sovjetiske styrkene. Hovedpersonen her er SS-doktoren "Ernst Gunther Schenck".
Vi møter Hitler i bunkeren sammen med familien Goebbels, Albert Speer og i perioder Heinrich Himmler, personlig stab og vaktmannskaper. Beboerne har lite direkte kontakt med omverdenen annet enn når sovjetisk artilleri får inn en treffer. Hitler nekter lenge å innse realitetene og setter sin lit til at generaler som Felix Steiner skal komme til unnsetning. Forslag om kapitulasjon blir sett på som forræderi, og Hitler sender ut arrestordre på "Himmler" og Hermann Göring. I sine siste dager tar de tyske myndighetene intet hensyn til sivilbefolkningen, høyere offiserer som har mulighet for det rømmer ut av Berlin. Etter hvert blir det klart at hjelpen ikke vil komme, disiplinen i bunkeren oppløses. Hitler bestemmer seg for å ta sitt eget liv og la seg brenne for å unngå at liket hans skal falle i fiendens hender. Men først gifter han med sin elskerinne Eva Braun den 29. april, dagen etter gjør de selvmord og neste dag faller Berlin.
Hitler hadde bare forakt igjen til det tyske folk og kom med uttalelsen som mange mener var det endelige svik – «"Hvis krigen er tapt så angår det meg ikke om folket går til grunne. Jeg ville ikke felle en eneste tåre for dem; fordi de ikke fortjente bedre"». Denne uttalelsen er så sentral at den er tatt med på fronten til coveret av DVD-utgaven.
Om filmen.
Vant i 2005 en Amanda-pris i kategorien utenlandske film. Den vant i 2005/2006 en rekke internasjonale priser og ble i 2005 nominert til Oscar for beste fremmespråklige film.
Den har fått hele 91% på Rotten Tomatoes.
Kritikk.
"Der Untergang" er en av de første tyske filmene hvor Hitler har en rolle som en historisk figur, og diskusjonen gikk høyt allerede før premieren. Mange var redde for at en film om Hitler som person, isolert fra sitt terroregime, skulle bli fremstilt på en måte som gjorde at folk ville føle sympati for ham, eventuelt at han skulle bli fremstilt som en gal mann. I ettertid ser det ut til at de fleste er enige at filmskaperne har klart å få fram et troverdig og balansert bilde av Hitler. Han blir fremstilt som et menneske, men et menneske med svært få sympatiske trekk. Av sympatiske trekk kan nevnes at han oppfører seg ordentlig mot Eva Braun, staben og sine nærmeste medarbeidere (f.eks. Goebbels og Himmler), og behandler sin hund Blondi med stor omsorg og kjærlighet.
En kritikk som kan ha substans er at enkelte bifigurer som f.eks Albert Speer blir fremstilt for positivt. En annen er at handlingen i filmen er isolert fra forhistorien. Den blir sett på som stort sett historisk korrekt når det gjelder de forskjellige hendelsene og mange replikker.
I rollene.
Bruno Ganz som HitlerAlexandra Lara som Traudl JungeJuliane Köhler som Eva BraunCorinna Harfouch som M GoebbelsUlrich Matthes som J GoebbelsUlrich Noethen som Himmler


Dame.
Dame betegnet opprinnelig en kvinne av fornem herkomst. I dag brukes dame ofte synonymt med kvinne, det vil si om en voksen person av hunkjønn, særlig hvis hun betraktes som dannet og kultivert.
Etymologi.
Ordet dame kommer via fransk fra det latinske "domina", det vil si «herskerinne» eller «hus» (tilsvarer det mannlige "dominus" som betyr «herre»). På sennorrønt ble ordet "damma" brukt.
Andre betydninger.
Dame kan også bety spillkort med bilde av en dronning, for eksempel "hjerter dame". Dame kan på tilsvarende måte dessuten betegne dronning i sjakk.
I Storbritannia er "Dame" en tiltaleform for visse adelige, tilsvarende tiltaleformen "Sir". Tiltaleformen gjelder for kvinnelige innehavere av de to øverste gradene av ordener som Order of the Bath, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden og Den britiske imperieordenen, og for en hustru av en baronett eller knight (ridder).


BDSM-emblemet.
BDSM-emblemet er et symbol/emblem for sadomasochist-subkulturen.
Emblemet ble skapt av amerikaneren Quagmyr i 1995. Emblemet er et triskelion. Sirkelen og strekene som deler opp symbolet er i metall, og hver av tre-delene har en sirkel (ikke prikk).
De tre delene i symbolet står for de tre delene av BDSM – B&D, D&S og S&M. De står også for de tre prinsippene i uttrykket sikker, sunn og samtykkende. Og dessuten de tre "rollene" i sadomasochismen – "topp" (dominant/sadist), "bunn" (underdanig/masochist) og switch.
Den siste betyningen av tredelingen gir mening til hullene i symbolet. Sadomasochisme er i det aller minste "lek", og i ytterste grad en form for kjærlighet. Hullene representerer ufullstendigheten som alle har i SM-sammenheng. Uansett hvor "helt" og "fullkomment" et menneske er, finnes det et tomrom som bare kan fylles av en likesinnet. Sadomasochisme kan ikke utøves alene.
Likheten med yang-symbolet er ikke tilfeldig. På samme måte som den buede streken i yin/yang-symbolet representerer den diffuse grensen mellom der det ene begynner og det andre slutter, representerer den buede streken i BDSM-emblemet de utydelige grensene mellom B&D, D&S og S&M.
Metallet og den metalliske fargen på sirkelen og strekene representerer lenkene i SM-forhold/-eierskap. De tre feltene i symbolet er svarte. Det representerer en feiring av den kontrollerte mørke siden i SM-seksualiteten.
De buede linjene kan sees som en stilisert avbildning av et svingende piskeslag, eller til og med en arm i bevegelse, mens den gir erotisk spanking. Sirkelen rundt representerer selvsagt den overliggende enheten av alt, og enheten av miljøet som beskytter sine egne.
BDSM-emblemet er opphavsrett-beskyttet, men skaperen av emblemet har gitt tillatelse til at emblemet kan brukes av alle, så lenge det ikke blir brukt i forretningsøyemed.


Lord av Irland.
Lord av Irland (engelsk Lord of Ireland, latin "Dominus Hiberniae") var en tittel som ble brukt om herskeren i Irland mellom 1185 og 1541.
The Lordship of Ireland var nominelt en irsk stat som dekket hele øya, som ble opprettet i 1171, som en følge av normannernes invasjon i 1169. I realiteten var det engelske herredømmet begrenset til et område som senere ble kjent som "the Pale" eller "Pale of Dublin", et navn det fikk fordi forsvaret av området var organisert på samme måte som for Pale of Calais.
Den første lord av Irland var den senere kong Johan av England. Da Henrik II av England fordelte besittelser mellom sine sønner ble Johan sittende uten noe, hvilket er årsaken til at han fikk tilnavnet «Johan uten land» («John Lackland»). For å rette på dette fikk han i 1185 tittelen lord av Irland, og Henriks besittelser i Irland ble dermed til "the Lordship of Ireland".
Ettersom Johans eldre brødre døde før ham ble han konge, og i stedet for at besittelsene i Irland ble styrt av en yngre prins, slik tanken opprinnelig var, ble området underlagt kronen.
Senere monarker fortsatte å bruke denne tittelen helt frem til 1541, da parlamentet etter krav fra Henrik VIII endret den til konge av Irland.


Førstehjelp.
Førstehjelp er den første hjelpen alle kan gi ved akutt skade eller sykdom. Det omfatter i prinsippet alt fra å sette plaster på et lite kutt i fingeren til hjerte-lunge-redning. I dagligtale forstås gjerne førstehjelp som livreddende førstehjelp.
Opplæring i førstehjelp i Norge tilrettelegges av Norsk førstehjelpsråd som med sine medlemsorganisasjoner driver førstehjelpsopplæring i alle nivå.
Innledning.
Skisse av en person som utfører hjertekompresjon, anbefalt frekvens er 30 kompresjoner og to innblåsninger
I henhold til retningslinjer for førstehjelp utgitt av Norsk Resuscitasjonsråd bruker man følgende fremgangsmåte når man møter på en person som er tilsynelatende bevisstløs: (Dette er prosedyren når du ikke finner bevissthet og pust hos pasienten, se kommentarer under i tilfeller der pasienten er bevisst og/eller puster)
NB! Dersom du føler deg usikker på fremgangsmåten i livreddende førstehjelp vil en telefon til medisinsk nødtelefon 1-1-3 kunne hjelpe deg med å sette i gang. Personellet her er trent i å gi deg instruksjoner og vil kunne følge situasjonen til kyndig hjelp ankommer.
Prinsipper.
Livreddende førstehjelp har som hovedmål å optimalisere kroppens oksygentilførsel fram til den syke eller skadde kan få mer avansert behandling. Hovedpunktene i førstehjelp blir gjerne oppsummert i huskeregler som BLÅST eller ABCDE for at de skal være lette å huske.
Bevissthet.
Bevissthet er det første man undersøke hos en syk eller skadd. Med bevissthet menes i denne sammenheng våkenhet eller vekkbarhet. Bevissthet gir et raskt inntrykk av hvordan det står til med pasienten, graden av våkenhet er et (av flere) mål på hvor alvorlig pasientes tilstand er.
En pasient som er helt våken har fri luftvei og puster.
En pasient som ikke er helt våken kan ha ufri eller delvis ufri luftvei, kan. Hos en pasient med redusert bevissthet blir tungen slapp og kan stenge for luftveien (se bilde til høyre). Skisse av hvordan tungen kan blokkere for luftveiene hos en person, slik blokkering forhindres ved å bøye hodet bakoverHvis det er flere syke eller skadde prioriterer man de minst våkne først.
Luftveier.
Frie luftveier gis til alle pasienter som ikke er helt våkne. En pasient uten frie luftveier vil dø i løpet av minutter. For å gi frie luftveier bøyes pasientens hode bakover og haka løftes opp og fram, og holdes der.
Åndedrett.
At pasienten har åndedrett vil si at pasienten puster. Man undersøker om pasienten puster ved å legge øret helt ned mot pasientens munn og lytter etter pust, samtidig som man ser på brystkassen for å se om den hever seg. Det er viktig å holde frie luftveier mens man undersøker åndedrettet.
Hvis personen ikke puster normalt i løpet av 10 sekunder må man starte hjerte-lunge-redning umiddelbart.
Med normal pust menes at man kjenner luften gå inn og ut av pasienten samtidig som brystkassen hever seg. Dette til forskjell fra unormal pust hvor pasienten lager lyder og også pustebevegelser uten at luft forflyttes ut og inn av munnen. Ved unormal pust starter man hjerte-lunge-redning.
Dersom pasienten puster normalt skal man fortsette å holde frie luftveier, og kontrollere at pasienten fortsetter å puste normalt i 1 minutt. Hvis pasienten fortsatt puster normalt skal pasienten legges i sideleie. Sideleie. Pasienten rulles over på siden. Påse at hodet fortsatt ligger bøyd bakover
Sirkulasjon.
Med sirkulasjon menes her blodsirkulasjonen. Denne må opprettholdes for at oksygen skal transporteres fra lungene og ut i kroppen.
I førstehjelp gjøres dette ved å stoppe pågående synlig blødning ved å legge direkte press på såret og heve den skadde kroppsdelen. Et tøystykke eller lignende kan brukes til å utøve presset, har en ikke noe annet kan en bruke hendene.
Store sår, som ved avriving av armer eller bein, kan være vanskelig å stoppe kun ved å presse på dem. En kan da stappe små tøystrimler inn i såret til det ikke er plass til med å legge press på utsiden av dette. Dette er ikke en metode som regelmessig læres bort til lekfolk i norske førstehjelpskurs. I minebefengte område i Kambodsja og Irak har denne metoden vært bortlært til og brukt av lekfolk med god effekt.
I militær førstehjelp brukes en stram stropp lagt ovenfor stedet der det blør (tourniquet) til å stoppe store blødninger i arm eller bein. Dette anbefales ikke i sivil førstehjelp da metoden i utrente hender og uten tilpasset utstyr kan føre til at pasienten blør mer – ikke mindre, samt fare for tap av kroppsdelen.
Temperatur.
Med dette menes at en skal beskytte den syke eller skadde mot nedkjøling. Skadde og syke blir lettere nedkjølt enn friske fordi kroppens system for temperaturregulering kan være satt ut av spill. Nedkjøling kan være farlig i seg selv, men er ekstra farlig når en samtidig er skadet eller syk fordi man blør lettere, hjertet pumper dårligere, og en forbruker mer oksygen når man blir nedkjølt.
Nedkjøling forhindres ved å beskytte pasienten mot vær og vind, ved å kle av eventuelle våte klær og pakke pasienten inn i klær og tepper. Det er viktig å sørge for å legge noe under pasienten for å hindre varmetap til underlaget. Egen kroppsvarme kan også brukes til å holde pasienten varm ved å sette eller legge seg helt inntil pasienten.
ABCDE metoden er den metoden som blir brukt av soldater og sanitetspersonell i det norske forsvaret.
Initial vurdering – dette er den vurderingen som gjøres i det øyeblikket man ankommer skadestedet.
Egen sikkerhet – er det noe som kan skade deg i området rundt pasienten?
Store pågående blødninger?  trykkpunkt + tourniquet, eller annet som kan brukes for å stanse blødninger
Høyenergi skade?  vær forsiktig med nakke og rygg!
Her sjekker du pasientens bevissthet og luftveier. Er pasienten våken eller bevisstløs? Er det fremmedlegemer i munn eller svelg? Puster pasienten?
Sjekk pasientens bryst. Er det symmetrisk og stabilt? Er det skader på brystet foran eller bak? Ser du noen misfarginger i brystregionen? Behandle de skader du finner.
Her får du kontroll over pasientens sirkulasjon. Sjekk først hele kroppen etter blødninger. Behandle dersom du finner blødninger. Fant du en stor pågående blødning på initialvurderingen, behandler du den her. F. eks skuddsår. Stapp såret og bandasjer, og løsne deretter tourniqueten eller hva annet som har stoppet blødningen frem til nå. Etter at du har fått blødningene under kontroll sjekker du pulsen og kapillærfylningene.
Her sjekker du pasientens bevissthet nøye. Du kan bruke Glascow Coma Scale dersom du mistenker hodeskader. Ellers sjekker du om pasienten reagerer på AVPU (Alert = er pasienten våken? Verbal = reagerer pasienten på tiltale? Pain = reagerer pasienten på smerte? uncountious = pasienten reagerer ikke på noen av de først nevnte) Etter dette sjekker du pupillene. Hvordan er størrelsen? Er de like store, parallelle, reagerer på lys?
Her avdekker du alle skader på kroppen. Brudd, småskader og lignende. Du ser etter dokumentasjon på hvem pasienten er og om han har noen sykdommer, og du undersøker området om det er noe som kan ha skadd pasienten.
Effekt.
Det er gjort studier som anslår at mellom 1.8 – 4.5 % av de som dør av skader kunne vært reddet hvis de hadde blitt gitt fri luftvei og fått stoppet ytre blødninger.


Barnett Newman.
Barnett Newman (født 29. januar 1905, død 4. juli 1970) var en amerikansk kunstner. Han blir regnet som en av de viktigste kunstnerne innen den abstrakte ekspresjonismen.
Newmans malerier fikk betegnelsen "Color Field Painting" («fargefeltsmaleri»), og han ble av kritikeren Clement Greenberg karakterisert som en foregangsfigur for det Greenberg kalte "Post-painterly abstraction" i amerikansk kunst på 1950-tallet. Newmans bilder er gjerne store lerreter bestående av flate fargefelt, ofte atskilt av en eller flere vertikale linjer, og med metafysiske og gåtefulle titler som "Uriel", "Vir Heroicus Sublimis" og "Who's Afraid of Red, Yellow and Blue". De har blitt omtalt både som filosofiske setninger og som rent maleri uten et subjekt.
Til tross for at han hadde begrenset suksess som kunstner mens han levde, var Barnett Newman en inspirator for mange yngre kunstnere i USA på 1950- og 60-tallet, og han regnes som en foregangsfigur for senere kunstretninger som minimalisme og konseptualistisk maleri.


Robert Bruce, 4. lord av Annandale.
Robert Bruce var den 4. lord av Annandale (født ca 1195 – død 1245). Hans sønn Robert Bruce, 5. lord av Annandale, krevde den skotske tronen, men tapte den til fordel for John Balliol.
Robert Bruce ble gift med Isabella av Huntingdon (1206–1251) i 1219. Isabella var andre datter av David av Huntingdon, og i slekt med kong David I av Skottland. Dette ekteskapet var av strategisk viktig betydning ettersom det ga Bruce-familien en direkte kobling til det skotske kongehuset og et framtidig krav på tronen.


Goodison Park.
Goodison Park er hjemmebanen til den engelske fotballklubben Everton. Arenaen, som ble åpnet i 1892, ligger i Liverpool i Merseyside. Dens kallenavn er "The Grand Old Lady".
Arenaen har plass til drøyt 40 000 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter: "The Main Stand", "Gwladys Street Stand", "Bullens Road Stand" og "Park End Stand". Banen måler 100 ganger 64 meter, og tilskuerrekorden på 78 299 ble satt under en kamp mot byrival Liverpool i en ligakamp den 18. september 1948.
Under VM i 1966 ble Goodison Park benyttet i fem kamper, blant annet i en av semifinalene. Finalen i FA-cupen ble spilt på banen i 1894, og i 1910 ble den valgt som arena for en omkamp i FA-cupen.


Antologi.
En antologi er ei tekstsamling, det vil si ei bok med flere litterære tekster, ofte innenfor samme sjanger, men fra forskjellige forfattere. Novelle- og diktantologier er de vanligste typene. Antologier forekommer svært ofte innenfor flere akademiske disipliner, og omtales da gjerne som vitenskapelige antologier. Da omtales de også som artikkelsamlinger.
Ordet stammer fra gresk og betyr opprinnelig «blomstersamling».


Richard Lugar.
Richard «Dick» Green Lugar (født 4. april 1932 i Indianapolis, Indiana) har vært amerikansk senator fra delstaten Indiana siden 1977. Han tilhører Det republikanske parti. Han har markert seg sterkt ved sitt arbeid for nedbyggingen av kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen i det amerikanske senatet.
Lugar var borgermester i Indianapolis før han ble senator. Han prøvde seg som senatorkandidat i 1974, men tapte for den sittende senatoren, demokraten Birch Bayh. To år senere vant han mot den sittende demokraten Vance Hartke. I de fire valgene siden 1988 har han fått over 65% av stemmene hver gang. Lugar har fått kritikk de seneste årene for å ha blitt mer moderat, og det forventes at han vil få en mer konservativ republikansk motkandidat i primærvalget i 2012.
Lugar har i to perioder vært formann for Senatets utenrikskomite, fra 1985 til 1987, og fra 2003 til 2007.


Hekate.
Hekate er gudinne i gresk mytologi som er en av titanene som ikke ble styrtet ned til Tartaros i titanomachien. Hun er datter av titanene Perses og Asteria. Men som man ser av følgende sitat fra Hesiods "Theogonien", er hun akseptert og æret i Zevs' forsamling på Olympen.
Hekate er en uhyggelig gudinne med slanger i håret som hjemsøker øde steder om natten. Hun er månegudinne, hvilket hun deler med gudinnen Artemis, men hennes titanske opphav gir henne en langt dystrere fremtoning enn jaktens gudinne. Hun er også gudinne for korsveier, hekseri og trolldom. I kunsten framstilles Hekate som en skrekkfigur med tre hoder: et hundehode, et ormehode og et hesthehode, og hun tjenes av to spøkelseshunder. Ved nymåne hjemsøker hun veikryss der tre veier møtes, og hvert hode er da vendt i hver sin retning.
Hekate er også en fruktbarhetsdaimon (daimon er et gresk uttrykk for en kraft). I "Demeterhymnen" hjelper Hekate Demeter med å finne dennes datter Kore i Hades.
På grunn av sine underjordiske oppgaver ble Hekate som regel noe upresist klassifisert som ktonisk guddom.
Hekates opprinnelse er ikke sikker, noen mener hun er trakisk, men hun har trekk fra lilleasiatiske gudinner. Hun regnes derfor normalt ikke blant de faste greske guddommene. Det faktum at hun er en titan viser også en viss fjernhet fra Kroniderne.
I romersk mytologi kalles Hekate Trivia, «de tre veienes gudinne».


Agatha Christie.
thumb
Agatha Mary Clarissa Christie DBE (født "Miller" 15. september 1890, død 12. januar 1976) var en britisk forfatter. Julaften 1914 giftet Agatha seg med Archibald Christie, en flyger i Royal Flying Corps. Paret hadde en datter, Rosalind Hicks. De skilte seg i 1926, da hun oppdaget at mannen hadde et forhold til en annen kvinne. Det var i dette ekteskapet hun utga sin første bok (i 1920), "The Mysterious Affair at Styles".
Agatha Christie ble født inn i en velstående familie i Torquay. Faren, Frederick Miller, var en rik amerikansk aksjemegler og moren, Clara Boehmer, var en engelsk aristokrat. Hun hadde hjemmeundervisning, og studerte sang og piano i Paris. Hun skrev rundt 80 kriminalbøker, solgt to milliarder kopier (kun overgått av William Shakespeare) og mange av bøkene er filmatisert. Hennes verker er oversatt til omkring 100 språk. Blant figurene hun skapte er Hercule Poirot og Miss Marple, som begge har fått egne fjernsynsserier. Christies skuespill "The Mousetrap" er en av tidenes største teatersuksesser. Det har spilt sammenhengende i London siden premieren 25. november 1952, og er ennå ikke tatt av plakaten per 2011. Det har hatt mer enn 20 000 forestillinger. Agatha Christie skrev også under pseudonymet Mary Westmacott.
Under 1. verdenskrig jobbet Christie som sykepleier. Hun likte yrket, kalte det «et av de mest givende yrkene noen kan følge». Senere jobbet hun på apotek, noe som påvirket verkene hennes, ettersom mange av mordene i bøkene hennes blir gjort med gift.
Hun giftet seg annen gang med arkeologen Max Mallowan i 1930 og tok hans etternavn i tillegg til Christie, som hun hadde fra sitt første ekteskap. Hun fortsatte imidlertid å skrive som Agatha Christie. Hun døde i Wallingford i 1976.
Christie var bosatt på eiendommen Greenway i Torquay. Verdens eneste statue av Agathe Christie befinner seg også i denne byen.
Agatha Christie-festivalen.
Agatha Christie-festivalen ble arrangert 15. september–21. september 2008 for fjerde gang.
The Agatha Christie Mile.
The Agatha Christie Mile er en spasertur langs promenaden i Torquay som er knyttet til Agatha Christies liv og bøker. Den går fra Grand til Imperial Hotel i Torquay.
Torquay Museum.
I Torquay Museum har en sjeldne førsteutgaver, kostymer fra filmene, Agatha Christies sirlig håndskrevne papirer samt den gamle skrivemaskinen, hvor bøkene ble til.


Ostelbien.
"Ostelbien" (Østelbien) betegner de regionene i begge hertugdømmene Mecklenburg og kongeriket Preussen som lå øst for Elbe, altså Mark Brandenburg, Pommern, Posen-Westpreussen, Schlesien og Østpreussen, og som var preget av landbruk, storgods og politisk konservatisme. Godseierne i området ble kalt "Ostelbier", «østelbiere», og dominerte området også politisk.


Stamford Bridge (London).
Stamford Bridge er den engelske fotballklubben Chelseas hjemmebane siden dennes stiftelse i 1905. Arenaen, som ble åpnet i 1877, ligger i bydelen Hammersmith and Fulham i London.
Tidligere var det løpebane rundt banen, og den ble for det meste brukt til friidrett fra 1877 til 1904.
Anlegget har plass til tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter: "Matthew Harding Stand", "East Stand", "Shed End" og "West Stand".
Banens mål er meter, og tilskuerrekorden er på i en ligakamp mot Arsenal den 12. oktober 1935.
Stamford Bridge var finalearena for FA-cupen i årene 1920, 1921 og 1922.
Historie.
Stamford Bridge åpnet i 1877 som hjemmebane for London Athletics Club og ble nesten eksklusivt brukt til dette formålet frem til 1904 når banen ble overtatt av brødrene Gus og Joseph Mears, som ønsket å benytte banen til å holde høyt profilerte profesjonelle fotballkamper der.


Anne Rice.
Anne Rice (født 4. oktober 1941 i New Orleans som Howard Allen O'Brien) er en av USAs mest leste og prisbelønte fantasy/spenningsforfattere. Hun har en spesiell evne til å veve den virkelige verden sammen med den overnaturlige i sine episke verk, som er rike på historie, filosofi og religion.
Hun er mest kjent for sine vampyr-romaner, men hun skriver også om hekser og andre overaturlige fenomener og er en inspirasjonskilde for Goth-subkulturen. Debutromanen hennes, "Interview with the vampire", er filmatisert, med blant andre Tom Cruise, Brad Pitt og Kirsten Dunst i rollene. Rice sies ofte å ha gjenskapt og modernisert vampyrlitteraturen, og bøkene hennes har fått kult-status. På internett finnes det fan-sider dedikert til Rices rollefigurer (som f.eks vampyren Lestat). Handlingen i bøkene hennes foregår ofte i New Orleans.
På 1980-tallet utga Anne Rice romantikk med et erotisk tilsnitt under pseudonymet Anne Rampling og sadomaochistisk erotisk litteratur som A.N. Roquelaure.
Hun var gift med dikteren Stan Rice (nå avdød) og er mor til forfatteren Christopher Rice.


OSE.
OSE eller O.S.E. kan referere til


Tandberg Telecom.
Tandberg Telecom AS er et datterselskap av Tandberg ASA. All utvikling i Norge skjer i dette selskapet. Selskapet har utviklingsavdeling innenfor lyd- og bildebehandling, elektronikk og innesluttet programvareutvikling. Utviklingsavdelingen holder til på Lysaker.


Tandberg ASA.
Tandberg var en norsk produsent av videokonferanseutstyr. Selskapet ble våren 2010 overtatt av amerikanske Cisco, og utgjør grunnstammen i "Cisco TelePresence Technology Group".
Tandberg var før Cisco-oppkjøpet ledet av Fredrik Halvorsen En annen sentral person i Tandberg var Jan Christian Opsahl, som var selskapets styreleder helt fra satsningen på videokonferanser begynte.
Tandberg hadde utviklingsavdelinger på Lysaker, utenfor London, i Bangalore og på New Zealand, der førstnevnte er hovedlokasjon.
Selskapet var notert på Oslo Børs under tickeren "TAA". Ved Cisco-oppkjøpet i april 2010 hadde Tandberg en børsverdi på ca. 19 milliarder kroner.
Bakgrunn.
a> med en bærbar TANDBERG Tactical MXP-enhet.
Tandberg ASA hadde sitt utspring i gamle Tandberg radiofabrikk, og ble stiftet i 1978 etter at det opprinnelige Tandberg gikk konkurs. På 1980- og 1990-tallet hadde selskapet en bredere portefølje, og satset både på digital-TV og videokonferanser. Førstnevnte ble senere skilt ut i et eget selskap kalt Tandberg Television, mens videokonferanse-utviklingen fortsatte i det heleide Tandberg-datterselskapet Tandberg Telecom.
Selskapet Tandberg Data har – med unntak av felles røtter i Tandbergs radiofabrikk og merkenavnet – intet med videokonferanseselskapet Tandberg å gjøre.
Organisasjon.
Tandberg hadde delt hovedkvarter mellom Oslo og New York, i tillegg til salgskontorer i en lang rekke land. Pr. 2008 hadde selskapet nærvær i over 90 land rundt om i verden. Til samme tid hadde Tandberg ca.  ansatte.
Utviklingsavdelingene utenfor Norge har stort sett kommet til Tandberg gjennom oppkjøp. Viktige oppkjøp har vært internettkompetansen fra Internet Technology AS i 1999, og de engelske nettverksinfrastrukturprodusentene Ridgeway i 2004 og Codian i 2007. Disse holdt til utenfor Reading og Slough (vest for London) i England, og stod for henholdsvis produktene Tandberg Video Communication Server (VCS) og Codian Multipoint Control Unit (MCU). Tandbergs nærvær på New Zealand kom ved oppkjøpet av Hamilton-baserte Ectus i 2005, som utviklet Tandberg Content Server (TCS).
Produkter.
Tandberg T1-rom, en av selskapets Telepresence-løsninger.
Tandberg leverte utstyr både på infrastruktur-siden og endepunkt-siden. I førstnevnte gruppe fantes de tidligere nevnte VCS, MCU og TCS, og management-løsningen Tandberg Management Suite (TMS). Tandbergs produktportefølje på endepunkter/videotelefoner inkluderte alt fra high-end, dedikerte Telepresence-rom som T3 og T1 via møteromssystemer (som C90 and andre i C-serien) til personlige systemer som E20 og rene programvareløsninger som Movi.
Tandberg leverte også en rekke andre produkter relatert til videokonferanser, slik som blant annet et 720p-webkamera. Tandbergs produktportefølje ble i all hovedsak videreført av Cisco.


Tandberg Television.
Tandberg Television (Enhetsregisteret:) var et verdensledende selskap innen utvikling og levering av digital-TV og satellittutstyr.
Selskapet har sine røtter i Tandbergs Radiofabrikk, ved at det ble etablert som et datterselskap av Tandberg 10. oktober 1984. Aktiviteten var i Tandbergs fabrikk på Kjeller, TR3.
Selskapet utviklet og produserte kringkastingsutstyr basert på C-MAC formatet, i samarbeid med Televerket.
I 1994 flyttet selskapet til Lysaker. Den 3. januar 1997 ble selskapet skilt ut fra Tandberg som eget børsnotert selskap.
Ca 1999 kjøpte de en del fra Rupert Murdochs NewsCorp som innbefattet en utviklingsavdeling i Southampton,England, og slet med underskudd i lengre tid etter dette. Som en konsekvens av dette ble all utvikling og administrasjon i løpet av 2001-2003 overtatt av avdelingen i Southampton og det som ble igjen av selskapet i Norge etter dette ble flyttet til Helsfyr.
25 januar 2007 ga selskapet Arris et bud pålydende 7,7 milliarder kroner for Tandberg Television (NOK 96 per aksje). Oppkjøpet ble ikke godkjent. Aksjekursen på det aktuelle tidspunktet var høyere enn dette tilbudet.
Tandberg Television ble 13. mars 2007 solgt til svenske Ericsson for om lag 10 mrd SEK (NOK 106 per aksje). De fortsatte å operere som en selvstendig enhet innad i Ericsson-konsernet (i en gruppe kalt Ericsson Business Unit Multimedia) inntil 25. januar 2010, hvor de ble en integrert del under navnet Ericsson Television Ltd.".


Peter Christen Asbjørnsen.
Peter Christen Asbjørnsen (født 15. januar 1812 i Christiania, død 5. januar 1885 i Christiania), var en norsk forfatter, folkeminnesamler, forstmann og naturviter. For ettertiden er Asbjørnsen blitt stående som selve eventyrkongen. Gjennom sitt samarbeid med ungdomsvennen Jørgen Moe ble han den ene grunnpillaren i forfatterparet Asbjørnsen og Moe, som er blitt et synonym for norske folkeeventyr. Deres "Norske Folkeeventyr" (1841) var det første litterære verk som ikke var skrevet på dansk. Asbjørnsens litterære verk har hatt «overmåte» stor innflytelse på norsk skjønnlitteratur og hans «forfatterskap var enormt». Asbjørnsen var også opptatt av mange praktiske og naturvitenskapelige spørsmål.
Biografi.
Ettersom han tidlig interesserte seg for andre ting enn skolefagene, ble han tatt ut av borgerskolen og sendt på et privat artiumkurs på Norderhov, hvor han traff Jørgen Moe. De to ble venner for livet og inngikk på norrønt vis en pakt som gjorde dem til «blodsbrødre». Asbjørnsens syn på Darwins lære og 40 års samboerskap med Mathilde Andersson satte vennskapet med teologen Moe på prøve.
Etter artium var Asbjørnsen huslærer i Gjerdrum på Romerike, og her var det han tok til å skrive opp sagn og eventyr. Han kom i kontakt med presten Andreas Faye som hadde utgitt en samling "Norske Sagn" i 1833. Mot slutten av året 1837 offentliggjorde Asbjørnsen en første prøve på eventyr og sagn i heftet "Nor, En Billedbok for den norske Ungdom". Men stilen ble ansett for å være unorsk og famlende siden han prøvde noe nytt med å bruke norske former. Nå begynte han også samarbeidet med Moe om innsamling og bearbeiding av eventyr.
Asbjørnsen var nok romantiker for så vidt som han var opptatt av folkeminner og mente at fortellingene var uttrykk for folkeånden. Men noen romantisk drømmer var han ikke. Hans fag var zoologi og botanikk, og sakkunnskap gav naturskildringene en nøktern tone. Rammefortellingene til «huldreeventyrene» - som "En Aftenstund i et Proprietærkjøkken" - gir livsnære folkelivsskildringer. Men til forskjell fra sitt forbilde Steen Steensen Blicher tegner han helst typer, og ikke sjelden karikaturer. Han forteller friskt og umiddelbart, humørfylt, slurver somme tider, men skildrer alltid levende og går ikke av veien for folkelige kraftuttrykk.
Asbjørnsen fortsatte med å publisere sagn og eventyr inntil kort tid før sin død. Men store deler av hans livsverk ligger på andre områder. Han var en av de første havforskerne, studerte skogbruk i Tharandt i Tyskland, var en av Norges første forstmestere og en tid torvmester, og gjorde nyttige utredninger over skogsaken. Han var en allsidig skribent; vekslet mellom folkeskrifter og populærvitenskapelige artikler, skildret sin reise til Egypt og laget kokebok. Kokeboka avfødte den såkalte «grautstriden» med Eilert Sundt, om hvorvidt norske bondekvinner hadde innsikt nok til å utnytte melet optimalt. Det var Asbjørnsen som introduserte Darwins utviklingslære for norske lesere gjennom en artikkel i "Budstikken" i 1861. Da var en sensasjon da Asbjørnsen i 1853 fant en sjøstjerne på 400 meters dyp i Hardangerfjorden, ingen trodde det fantes liv så dypt. Han ga arten navnet brisinga etter Frøyas halssmykke.
Sine nye utgaver av eventyr og sagn prøvde han stadig å gjøre norskere og mer muntlige i tonen, og det var hans ønske at de også i ettertiden skulle holde følge med språkutviklingen i landet. For senere diktning fikk hans naturskildringer og folkelivsbilder mye å si. Da studentene gikk for å hilse på ham ved 25-årsjubileet for førsteutgaven av huldreeeventyrene, takket Bjørnstjerne Bjørnson ham med disse ord: "«Gud skal vite det var blitt lite av meg, hadde ikke du vært.»"
Asbjørnsen var æresmedlem i Den Norske Turistforening.
Asbjørnsenselskapet.
Asbjørnsenselskapet er en forening som ble stiftet på Asbjørnsens fødselsdag, tirsdag 15. januar 2008. Selskapet har primært til formål å fremme kunnskaper om Asbjørnsens mangfoldige liv og virke, blant annet ved utgivelse av årsskriftet "Juletræet" og gjennom ekskursjoner langs Asbjørnsens vandringsruter.
Bibliografi.
a> (første opplag kom i 1879). Gyldendalske Boghandels Forlag, Kjøbenhavn.


Hans Sande.
Hans Sande (født 20. desember 1946 i Bergen) er en norsk forfatter.
Hans Sande er utdannet lege med psykiatri som spesialfelt. I 1969 debuterte han med diktsamlinga "Strime", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Sande har skrevet over 20 bøker, både romaner, diktsamlinger og en rekke bøker for barn og ungdom, som oftest på nynorsk. Han har mottatt flere priser for bøkene sine og er oversatt til flere språk. Som billedkunstner har han illustrert flere av barnebøkene sine.
Sande bor på Sandvoll i Hordaland. Faren hans var prest.


Drang/Hønevatn.
Drang/Hønevatn er en innsjø som ligger i kommunene Nissedal og Fyresdal i Telemark. Drang og Hønevatn er egentlig den samme innsjøen, men de er adskilt med en lang og svingete naturlig kanal. Drang er den nordlige delen, mens Hønevatn er den noe mindre sørlige delen.
Vannet ligger mellom Fyresvatn og utløpet Fyreselv, og er en del av Arendalsvassdraget.


Jan Christian Opsahl.
Jan Christian Opsahl (født 1949) er en norsk-argentinsk forretningsmann.
Han har vært styreformann i Tandberg ASA, Tandberg Television ASA, Tomra ASA, og styremedlem i Komplett ASA. Han har jobbet for Erling Lorentzen i Brasil og har også vært innom Dyno, Unitor, Tomra og Aker.
Opsahl ble født i 1949 i Argentina hvor han gikk på engelsk kostskole og bodde til han var 13.


Tharald Brøvig.
Tharald Brøvig (født 21. mai 1942) er en norsk investor.
Han er kjent for sitt engasjement innen teknologibedrifter og norsk offshore, blant annet i Tandberg ASA og Brøvig Offshore. Etter dot-com-krasjet måtte han redusere sitt engasjement kraftig.


Curling-VM 1990 for herrer.
Curling-VM for herrer 1990 ble arrangert 1. april – 7. april 1990
i "Rocklundahallen" i Västerås i Sverige.


Straumsetervatnet.
Straumsetervatnet er en innsjø som ligger i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag samt Verran kommune i Nord-Trøndelag.


Stor-Drakstsjøen.
Stor-Drakstsjøen er en innsjø som ligger i kommunene Malvik og Selbu i Sør-Trøndelag.


Curling-VM 1989 for herrer.
Curling-VM for herrer 1989 ble arrangert 3. april – 9. april 1989
i "Auditorium" i Milwaukee i Wisconsin i USA.


Gahččanjávri.
Gah&#x010D;&#x010D;anjávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Sálganjávri.
Sálganjávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Raudvatnet.
Raudvatnet er en innsjø i Rana kommune i Nordland. Mellomriksveien E12 mellom Mo i Rana og Sverige («Blå vegen»), passerer nord og øst for Raudvatnet. Øst for Raudvatnet ligger en Røde kors hytte («Rauvasshytta»).
Raudvatnet er oppkalt etter Raudfjellet, nord for innsjøen. Fjellets røde farge skyldes hematitt, som i eldre tid ble utvunnet for å lage husmaling i Rana.
Hematitt fra dette «røde fjellet» var også kilden til husmaling i Nord-Sverige. Det forklarer hvorfor de fleste husene der er røde, og også den svenske fellesbenevnelse "den røda stugan" («det røde hjem») om deres hjem i de svenske kommunene Storsele og Storuman.
På Raudfjellet ligger Litle Raudvatn, hvor en elv renner nord-østover som en side-elv til Plura. For å skille mellom disse innsjøene, er Raudvatnet noen ganger kalt Store Raudvatn.
De to hovedkildene til Raudvatnet (bortsett fra Tverrvatnet), er en elv som renner fra vatnet "Rausandhaugtjøn" i nordøst og elven fra vatnet "Kringla" i sørvest. Fra Raudvatnet renner Tverråga i en nordvestlig retning, og munner ut som en sideelv til Ranelva.
Raudvatnet er rikt på ørret og røye, og er en populær innsjø for fritidsfiskere, både om sommeren og vinterstid (isfiske).
Raudvatnet og det omkringliggende området, er et populært friluftsrområde. "Blåvegenløpet Skifestival" ble arrangert for 29. gang av I.L Stålkameratene den 31. mars 2007. Det ender i Brennåsen, nord for Gruben, og starter to steder: Umbukta (45 km) og Raudvatnet (21 km).
Det befinner seg omkring 550 hytter rundt innsjøen, og det arbeides med å legge inn elektrisk strøm til hyttebeboerne.
Reinsdyr nær de østlige strendene av Raudvatnet.
Raudvatnet befinner seg i et tradisjonelt samisk territorium, hvor de tradisjonelle talere av det Umesamiske språket en gang florerte. Reindriftsnæringen er en svært viktig del av næringsvirksomheten hos samene omkring innsjøen. Om vinteren er reinsdyrene inngjerdet øst for Raudvatnet og sør for Raudfjellet, hvorfra de sommerstid slippes løs og gresser i områdene øst for Raudvatnet og sør for Tverrvatnet.


Curling-VM 1988 for herrer.
Curling-VM for herrer 1988 ble arrangert 11. april – 17. april 1988
i "Icehalle" i Lausanne i Sveits.


Curling-VM 1987 for herrer.
Curling-VM for herrer 1987 ble arrangert 30. mars – 5. april 1987
i "Pacific Coliseum" i Vancouver i Britisk Columbia i Canada.


Bobby Darin.
Bobby Darin (egentlig Walden Robert Cassotto) (født 14. mai 1936 i Bronx i New York, død 20. desember 1973 i Los Angeles i California) var en USA-amerikansk sanger, låtskriver og skuespiller. Blant hans mest kjente innspillinger er «Dream Lover», «Mack the Knife» og «Things». Darin ble nominert til Oscar for birollen som korporal Jim Tompkins i filmen "Militærlegen" ("Captain Newman, M.D.") fra 1963.
Darin var gift med skuespilleren Sandra Dee fra 1. desember 1960 til 7. mars 1967. Han var hjertesyk hele livet, og døde i 1973, umiddelbart etter en operasjon. Hans liv er fremstilt i filmen "Beyond the Sea" fra 2004, hvor Kevin Spacey spiller hovedrollen og synger. Darin har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og han ble i 1990 innvotert i Rockens æresgalleri.


Tora Torbergsdatter.
Tora Torbergsdotter var en norsk dronning. Hun giftet seg med Harald Sigurdsson (Hardråde) i 1048, som hans andre kone.
Hun var datter av arnmødlingen Torberg Arneson (og derved brordatter av Finn Arneson og Kalv Arneson), og mor til kongene Magnus II og Olav Kyrre. Etter Harald Hardrådes død i slaget ved Stamford Bridge giftet hun seg med kong Svein Estridsson av Danmark.


Curling-VM 1986 for herrer.
Curling-VM for herrer 1986 ble arrangert 31. mars – 6. april 1986
i "CNE Coliseum" i Toronto i Ontario i Canada.


Sam Nunn.
Samuel Augustus Nunn (født 8. september 1938 i Perry i Georgia i USA) er en tidligere amerikansk senator fra det demokratiske parti. Han er en leder av organisasjonen Nuclear Threat Initiative (NTI), som arbeider for å redusere risikoene knyttet til atomare, biologiske og kjemiske våpen.
Sam Nunn var medlem av det amerikanske senat for delstaten Georgia i 24 år (1972–1996).


Tetley.
Tetley's var et bryggeri og et ølmerke i England. Bryggeriet ble etablert av Joshua Tetley i Leeds i 1822. Det ble et av Storbritannias store bryggerier og selskapet eide også mange puber.
Tetley ble kjøpt av danske Carlsberg i 1975, som til da hadde eid 50%. Bryggeriet ble senere besluttet nedlagt av Carlsberg, og stengte i 2011.
Bryggeriet produserte øl av typen bitter med en jevn og litt fløteaktig skumkrone og en fremtredende humlesmak.


Quito.
Kart over Ecuador som viser beliggenheten til Quito.
Quito er hovedstaden i Ecuador. Den ligger i det nordlige Ecuador i østskråningen av den 4759 m høye aktive vulkanen Pichincha. Quito er verdens nest høyest beliggende hovedstad, etter La Paz i Bolivia. Quito er med sine 1 865 541 innbyggere den nest største byen i Ecuador, den største er Guayaquil. Sentrum av Quito ligger ca. 25 kilometer sør for ekvator. Quito ble grunnlagt av spanjolen Diego de Almagro 15. august 1534.


Skutevikens Buekorps.
Representanter for Skutevikens 8.juni 2005
Skutevikens Buekorps er et bergensk buekorps (guttekorps) stiftet 8. juni 1853.
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager. Korpset har fortsatt eksersis på søndager.
Mye av aktiviteten foregår i korpsets eget hus på "Skutevikstorvet" der det holdes sammenkomster hele året. Korpset regner 8. juni 1853 som sin stiftelsesdag etter at det i 1928 ble funnet en fane i en kjeller i Skuteviken med innskriften "Skutewiken Buecorps anno 1853". Undersøkelser av fanen viser at den kan stamme fra dette året og Skuteviken vil da være byens eldste buekorps. Fanen er nå oppbevart i en bankboks, men det finnes en kopi av den i buekorpsets lokale.
Skutevikens har hatt rekruttering fra lokalområdet med gutter og familier bosatt i strøket og stor patriotisme. I 2003 ble det avduket en statue til minne over falne Skuteviksgutter i verdenskrigene. Korpsets farge er rødt. Det samarbeider med Fjeldets Bataljon og Wesselengens Bataljon.
Litteratur.
Kopi av den gamle fanen


Liste over SM-uttrykk.
Mange uttrykk innenfor sadomasochismen kommer opprinnelig fra engelsk. Noen har blitt oversatt, en del brukes på engelsk også i Norge, og en del brukes både i engelsk og norsk språkdrakt, med litt varierende oversettelser. Denne lista er ikke fullstendig, og enkelte av definisjonene her kan ganske sikkert diskuteres.
NB: På internet brukes gjerne stor førstebokstav i navn og betegnelser på dominante ting og personer. (Eksempel: Dom, Master Harry). I navn og betegnelser på underdanige ting og personer brukes liten førstebokstav. (Eksempel: sub, slave john). Men dette har naturlig nok langt mindre betydning i det virkelige liv.


Tranmyra.
Tranmyra er et villmarks- og myrområde i Overhalla kommune i Nord-Trøndelag som ligger mellom Skage og Ranemsletta. Det var et bureisningsfelt rundt 1930 på initiativ fra selskapet Ny Jord.
En oldtidsveg, datert til ca. 1000–1100 e.Kr., går over Tranmyra. En del av denne veien består av en kavvelveg i ca. 2 km. lengde.
Tranmyra har vært åsted for den årlige Råttistock-festivalen.


Fjeldets Bataljon.
Fjeldets Bataljoner et bergensk buekorps (guttekorps) stiftet 22. mai 1857.
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager. Nå har Fjeldets Bataljon eksersis onsdager og lørdager i sesongen.
Bataljonen ble stiftet av Georg Gjertsen og Bendix Rasmussen. De holder til på Pitterhaugen som ligger i skråningen mellom Skansen og Fløibanens nedre stasjon og har lokale i Krybbesmuget like ved. Alliansepartnere de siste årene har vært Skutevikens Buekorps og Wesselengens Bataljon. Korpsets farger er rødt, hvitt og grønt.


Romersk mytologi.
Romersk mytologi er mytologien knyttet til antikkens Roma. Mye av mytologien var i hovedsak lånt fra gresk mytologi, men den romerske mytologien var yngre og mer litterær enn sitt motstykke, som var eldre og mer kultisk.
Tidlig romersk mytologi.
De eldste romerske mytene beskrev ritualer, religiøst liv og forholdet mellom de forskjellige gudene, og besto også i stor grad av historiske myter om grunnleggelsen av og fremveksten til byen Roma, som i hovedsak handler om mennesker som iblant møter guddommelige innblanding. Den romerske mytologien hadde ingen fortellinger om gudenes historie og bedrifter, som mytene om Titanenes krig eller Heras forføring av Zevs i gresk mytologi, før romerske diktere begynte å etterligne og bruke greske myter i den siste del av den romerske republikk. Merkur er gudenes budbringer, Venus er kjærlighetsgudinnen, Mars er krigsgud, Jupiter er gudenes konge, Saturn er Jupiters far, Uranus er himmelguden, Neptun er havets gud og Pluto er underverdenens hersker.
Den eldste mytologien betraktet gudene ganske annerledes enn den greske mytologien; den besto for det meste av fortellinger, mens romersk mytologi besto av kompliserte forhold mellom guder og mennesker. På spørsmål om hvem, for eksempel, Demeter er, svarer den greske mytologien med myter som fortellingen om hennes sorg da Persefone var blitt voldtatt av Hades. Den romerske mytologien, derimot, forteller oss at Ceres (det romerske motstykket) hadde en offisiell prest, kalt en "flamen", som var underordnet prestene til Jupiter, Mars og Quirinius, men overordnet prestene til Flora og Pomona; Ceres sto i treenighet med to andre jordbruksguder, Liber og Liberia. Sist men ikke minst finnes en lang rekke underordnede guder med spesialiserte roller som bistår Ceres: Sarritor (luking), Messor (innhøsting), Convector (frakting), Conditor (lagring), Insitor (såing) og mange flere.
Religionen til de første romerne ble påvirket av møtet med flere andre, delvis motstridende religioner ettersom Romerriket ble utvidet, og særlig av at den greske mytologien i stor grad ble assimilert. Vi har liten kjennskap til tidlig romersk religion fra samtidige kilder; det meste skriver seg fra senere forfattere som ville redde den gamle religionen fra glemselen, særlig forfatteren Marcus Terentius Varro fra det 1. århundre f.Kr. Andre klassiske forfattere, som Ovid i sin "Fasti" (Kalender), brukte gresk mytologi til å fylle hull i den romerske tradisjonen.
Mytologien fortalte mye om byens fremvekst og menneskene som bidro til dette; greske helter ble tatt opp i disse fortellingene, særlig Aeneas. En av de beste kilden til mytologien om byens fremvekst er de første bøkene av Livius' "Ab urbe condita".
Se også.
Mytologi, romersk


Melkøya.
Melkøya (nordsamisk: "Muolkkut") er ei øy utenfor Hammerfest i Finnmark fylke.
På øya er det bygget et anlegg for mottak og prosessering av naturgass fra Snøhvitfeltet i Barentshavet. Gassen blir sendt i en 160 km lang gassrørledning til Melkøya. På Melkøya blir gassen prosessert og konvertert til nedkjølt flytende form (LNG = "liquified natural gas", på norsk "flytende naturgass"). Gassen blir deretter eksportert i spesialbygde LNG-skip. Anlegget startet opp høsten 2007. Statoil er operatør for utbygging og drift.
Forhistorie.
På Melkøya var det tidligere registrert en rekke kulturminner som etter Lov om kulturminner var automatisk fredete. Disse ble i forbindelse med Statoils utbygging frigitt etter dispensasjonssøknad, og Melkøyprosjektet i regi av Tromsø Museum-Universitetsmuseet ble satt i gang. Arkeologiske undersøkelser ble foretatt i 2001 og 2002, mens selve prosjektet avsluttes i 2007.
Funnene viser at Melkøya først ble bosatt i tidlig eldre steinalder, for rundt 11 000 år siden. Rester av steinredskaper og tilvirking av disse viser at dette var jegere som avla øya kortvarige besøk. Fra yngre steinalder (ca. 4500 f.Kr.) viser funn av tufter, ildsteder, kokegroper, graver og andre anlegg viser at bosettingene ble mer omfattende og var av lengre varighet.
I tidlig metalltid (fra ca 2000 f.Kr.) ble bosettingene igjen mer kortvarige. Fra denne perioden er det ikke funnet hustufter, men bålrester, nevermatter, keramikk, og mange pilespisser viser at øya fortsatt var aktivt i bruk. Fra perioden etter 500 f.Kr. er funnmengden mindre. Det er imidlertid dokumentert groper som ble brukt som ovner for utvinning av fett fra sjøpattedyr som dateres til ca 400 e.Kr. Redskapene og plasseringen av bosettingene viser at marine ressurser var viktige for menneskene på Melkøya gjennom hele bosettingsperioden.
Av funn av mer sjelden art er 10 ravperler som ble fraktet til Nord-Norge fra Baltikum. Disse ble lagt i jorda for 6 000 år siden, sannsynligvis som gravgaver. Også organisk materiale som normalt sjeldent er bevart ble funnet, blant annet en 3 500 år gammel klump av bjørketjære som hadde tyggemerker fra et 6-15 år gammelt barn, en neverbeholder sydd med nesletråd, og pilespisser med bevart skjeftingslim av tjære.
Nyere historie.
I 1855 ble Melkøya først skilt ut som egen eiendom. Skriftlige kilder viser at før denne tid var Melkøya en del av gården Melkøysund, som første gang ble målt ut i 1782, og som i dag er Meland.
Ved den endelige utskillingen i 1859 tok kjøpmann Johan Berger over øya. Mens Melkøya stort sett hadde vært brukt til slåtteland, satte Berger opp en dobbel og en enkel rorbu av plank, og en bindingsgamme. Rorbuene ble brukt til utleie for seifiskere. Rorbuene ble satt opp i Normannsvika. Johan Berger, hans hustru Bernhardine Marie fra Christiania og barna brukte også øya til torvskur og bærsanking. I 1870 skal det ha vært mer enn 50 sauer på beite. Melkøya ble på denne tiden regnet som et godt rorsted, og hvert år var det fiskere som tinget seg fast plass der før sommerfisket etter sei tok til.
Da Berger gikk konkurs i 1878 ble Melkøya overtatt av firmaet Freddersen & Nissen. Freddersen jr. kunngjorde noen år senere at fra sommeren 1883 var det forbudt å plukke multer på øya. Firmaet fortsatte å bruke Melkøya til rorsted for fiskere i 1896 og 1897.
Det var hektisk vårfiske da loddestimene og torsken passerte øya. Opptil 98 fiskebåter skal etter sigende ha vært på fiske samtidig. Til tider var det også store mengder med sjøfugl og hval i området.
I 1897 tok Johan Normann Pedersen over som eier av Melkøya og bosatte seg der. Med sin kone Ragnhild Ingebrigtsen oppdro de 5 barn på Melkøya. Ved overtagelsen fredlyste Normann Pedersen øyas gress, egg og multebær mot fremmede. På tunet i Normannsvika sto det i begynnelsen av 1900-tallet tre bolighus, et langfjøs, et stabbur, en kontorbygning og to ekstra bolighus, en utedo, en torvsjå, et oljehus, et naust, et fiskebrukanlegg og tre fiskehjeller. Familien Normann sådde bygg og neper til grønnfor og forsøkte å dyrke poteter. I 1901 holdt Normann Perdersen 3 kyr, en kvige og 20 sauer på Melkøya. Normann Pedersen solgte melk til forbiseilende fiskere og om vinteren ble det rodd til Hammerfest to ganger i uken for å levere melk der.
Moloen på sørsiden av Melkøya ble på slutten av 1920-tallet bygget som nødarbeid da kommuneøkonomien ble skral etter sviktende inntekter fra fisket.
Under den andre verdenskrig ble det etablert et tysk batteri på Melkøya. På den høyeste toppen på øya etablerte tyskerne et batteri med 3 kanoner på 21 cm. Tyskerne la ut piggtråd og flere minefelter med til sammen over 2000 miner. I 1944 ble folk på Melkøya tvangsevakuert til Fauskevåg nær Harstad.
Etter krigen gjenreiste Normann Perdersens sønn Ragnvald Normann en del av husene og bodde der til 1951 da han så flyttet til Hammerfest. Det var på grunn av tyskernes piggtråd ikke lenger mulig å drive med husdyrhold og dyrking. Ved fraflyttingen av Melkøya sommeren 2002 ble et av de eldste husene fraktet til Fugleneset i Hammerfest hvor det er blitt museum, og forvaltes av Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.
I 2001 og 2002 ble det foretatt store arkeologiske undersøkelser på Melkøya. Statoils utbygging, som har endret Melkøya totalt, begynte i 2003.
Den 21. august 2007 klokken 0210 ble gass direkte fra Snøhvitfeltet sluppet inn i anlegget på Melkøya. Et synlig tegn på at produksjonen av LNG (flytende naturgass) nå kan starte, er at den store fakkelen er tent. Denne fakkelen fungerer som en sikkerhetsventil, og vil trolig være tent mer eller mindre permanent den første tiden mens anlegget gradvis kjøres opp mot full produksjon. Høyden på gassflammen varierer med trykket på gassen som slippes inn. På det høyeste vil gassflammen kunne strekke seg opp til 100 meter til værs.
Det pågår for tiden en prøveboring på Tornerosefeltet, og dersom det blir gjort drivverdige gassfunn der vil også den gassen bli ført i land for prosessering på Melkøya.
Melkøya har veiforbindelse til Kvaløya gjennom den undersjøiske Melkøysundtunnelen, som ble offisielt åpnet 17. november 2003.
Flyforbud.
På grunn av en flamme av brennende gass under høyt trykk er det innført flyforbud i et område over og omkring Melkøya, fra havnivå opp til 2500 fot.


Etruskisk mytologi.
Typhon, et guddommelig monster, fra et etruskisk veggmaleri.
Etruskisk mytologi er de trosforestillinger som det antikke folket etruskerne i sentrale og nordlige Italia, og som senere ble integrert i Romerriket, hadde. Mange av de etruskiske guddommene som er listet opp under ble derfor en del av romersk mytologi.
Etruskernes viktigste guddommelige treenighet var Tinia, Uni og Menrva.
Kunnskapsgrunnlaget.
Det finnes ingen etruskiske litterære tekster som har overlevd, kun to korte ukomplette tekster og et lite antall inskripsjoner. Derfor er det få som forstår etruskernes språk. Tidlige latinske forfatteres tekster om etruskisk religion kunne ha fylt gapet, om tekstene deres hadde overlevd. Det som vi vet om etruskisk mytologi er derfor hovedsakelig fra religiøs billedkunst og tolkning av dennes ikonologi, eksempelvis gudenes attributter. Inskripsjoner har gitt informasjon om guddommens navn.
En moderne diskusjon om etruskisk mytologi vil måtte basere seg på en publikasjon av Praenestine "cistae;" et par dusin hefter av "Corpus Speculorum Etruscorum" som nå har dukket opp. Etruskiske mytologiske figurer finnes spesielt i "Lexicon Iconographicum Mythologiae Classicae". Etruskiske inskripsjoner har nylig fått en mer offisiell presentasjon av Helmut Rix i "Etruskische Texte".
Flere guder.
Et sjelden etruskisk "fanu", rester av et tempel i Orvieto.
Det etruskiske trossystem var en iboende polyteisme, dvs at alle synlige fenomener betraktes som en manifestasjon av himmelske makter, og at makten gis av guddommer som hele tiden handler og fungerer i den menneskelige verden, og kan påvirkes og overtales til å handle til den troendes fordel. Tre emner fremkommer i de omfattende etruskiske kunstmotiver. En del synes å fremstille stedegne guddommer: Catha og Usil, solen; Tivr, månen; Selvans, en skogsgud; Turan, kjærlighetsgudinne; Laran, krigsgud; Leinth, gudinne for døden; Maris; Thalna; Turms; og den øyensynlig svært populære Fufluns, hvis navn er knyttet til byen Populonia, og som kanskje også var "populus Romanus", en folkets gud.
De som hersket over denne gudeverden av mindre guddommer, var høyere guder som synes å gjenspeile det indoeuropéiske trossystemet: Tin eller Tinia, himmelen; Uni, hans hustru (den romerske Juno); og Cel, gudinnen for jorden. I tillegg ble greske guder tatt inn i det etruskiske systemet: Aritimi eller Artume (Artemis), Menrva (Minerva) og Pacha (Bacchus). De greske heroer fra Homer opptrer i stor utstrekning i etruskiske kunstmotiver.
Navnene på de etruskiske guddommene over er hovedsakelig hentet fra etruskiske «tospråklige bilder», som er etruskiske bildeforklaringer av mytologiske scener eller motiver. Navn ble funnet på ulike kunstneriske media som vaser og veggmalerier, i tillegg til flere varianter av de samme navnene, noe som gjenspeiler varierende språk og dialekter på ulike steder og tider.
Mange av navnene er dannet ved etruskisk uttale og stavemåte av greske navn. Motivene kan være, og samtidig ikke være, helt greske. Etruskerne knyttet hyppig sine egne temaer til greske myter. Det samme kan sies om stedegne italiske navn som ble gjengitt på etruskisk. Noen navn er likevel helt og holdent etruskiske. Dette emnet er også en vesentlig del av den internasjonale forskningsdebatten om den etruskiske sivilisasjonen.
Religiøs praksis.
Den etruskiske Piacenza-leveren av bronse som ble benyttet i ritualer, og som er et av de viktigste vitnesbyrd for kunnskap om etruskiske guddommer.
Etruskerne trodde på en intim kontakt med guddommelige. De gjorde intet uten å rådspørre seg med gudene og motta tegn fra dem. Denne religiøse praksisen ble overtatt av romerne. En gud ble kalt for en "ais", senere "eis", som i flertall er "aisar". Hvor disse var en "fanu" eller "luth", en hellig sted, som en "favi", en grav eller et tempel. Der kunne etruskerne gjøre en "fler", flertall "flerchva", «ofring».
Rundt "mun" eller "muni", gravene, var "man" eller "mani" (latin "manes"), forfedrenes sjeler. En avdød reiste til underverden som ble kalt for "Aita" («Hades») og således bli overført til "hinthial" (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»). En spesiell øvrighetsperson var "cechase" som overså "cecha" eller "rath", de hellige ting. Hver mann hadde egne religiøse plikter som ble uttrykt i en "alumnathe" eller "slecaches", et hellig samfunn. Ingen offentlig hendelse skjedde uten "netsvis", "haruspex", eller hans tilsvarende kvinnelige utgave, "nethsra". De leste ujevnhetene i lever av en ofret sau. Det finnes en modell av en saus lever (se bilde over) som er gjort av bronse, hvis religiøse betydning fortsatt blir diskutert i internasjonale forskningsmiljøer, markert i seksjoner som kanskje er ment å forklare hvilken betydning de ulike delene kunne ha. Spådommer via og gjennom "hepatoskopi" er en tradisjon som har sin opprinnelse i Midtøsten, spesielt i det området som kalles for Den fruktbare halvmåne.
Troen på etterlivet.
Som egypterne trodde etruskerne på et evig liv, men muligheten for dette var knyttet til begravelsen og ritualene knyttet til disse. Gravlund og gravsted var i mange tilfeller bedre bygget og utstyrt enn mange bolighus, med rommelige værelser, rike freskomalerier, statuer, gravmøbler og annet utstyr. Av den grunn har de fleste etruskiske graver dessverre blitt plyndret. I graven, spesielt på sarkofagene (eksempler vist nedenfor), ble en representasjon av den døde vist i hans eller hennes beste alder eller glanstid, sannsynlig slik som de avdøde selv ønsket å bli sett og husket. Ettertiden har ingen vanskeligheter med å visualisere etruskernes framtoning. De ønsket at vi skulle se dem smilende, kjærlige og intime med sin slekt og venner, akkurat som vi selv ønsker rundt 2500 år senere.


Artume.
Artume eller Aritimi er i Etruskisk mytologi en nattgudinne, månegudinne og dødsgudinne, i tillegg til gudinne for natur, skoger og fruktbarhet. Hun ble assosiert med den greske gudinnen Artemis.


He Dong.
He Dong (født 9. februar 1960 i Beijing) er en kinesisk forfatter bosatt i Norge siden 1985. He har skrevet diktsamlinger og noveller. Hun har også oversatt norske tekster til kinesisk og blant annet utgitt skandinavisk barnelitteratur i Kina. Dikt av He er også blitt oversatt til engelsk og rumensk.
He Dong er utdannet medisiner og arbeider som forsker ved Universitetet i Oslo og med akupunktur.


Selene.
Selene var en månegudinne i gresk mytologi. Selene var datter av Hyperion og Theia, søster av solen Helios og morgenen Eos. Hun fødte tre døtre til Zevs, og ble forført av Pan for et stykke mykt stoff, men ble etterpå forelsket i Endymion, en vakker ung gjeter. Ifølge legenden ble Selene dypt forelsket i Endymion da hun så ham, og han ble forført av henne. Hver kveld kysset hun ham til han sovnet, en nydelig metafor for måneskinn som faller på de frodige landene. Hun ønsket å omfavne ham for alltid, og ba Zevs om å gi Endymion evig liv, noe han fikk. Selene fikk femti døtre med Endymion.
I en annen versjon sies det at den kjekke Endymion ønsket å beholde sitt gode utseende for evig tid, og ba Zevs om å la ham sove for alltid uten aldring. I begge tilfeller avtales det med Zevs som plasserte ham i evig søvn.
Romerne assosierte senere Diana med Selene. I motsetning til Diana var Selene ikke kjent for sin kyskhet.
Skildringer.
Selene vanligvis avbildet som en vakker kvinne med et blekt ansikt og langt, skinnende, rødaktig hår, og som rir en sølv-vogn trukket av enten et par okser, et par hester, eller et par drager. Ofte har hun blitt vist ri på en hest eller en okse iført kjortel med en måne på hodet eller over seg, hvor hun også bærer på en fakkel. Hennes kropp var ofte vist halvnaken med bar overkropp og hadde veldig feminine former som gjorde henne til en attraktive månegudinne.
Artemis tok senere over hennes rolle som gudinne. Selene var ikke blant de mest dyrkede gudinnene.
Symboler.
Selenes viktigste symbol var halvmåne. Dyr som ble assosiert med henne var den greske Kyon (κύων, hund på gresk), oksen eller kua, samt hanen. Disse dyrene var Selenes symboler og tilhengere i løpet av natten og morgenen gry.
Grunnstoffet selen.
Fra Selene får vi navnet på grunnstoffet selen, hvor den elektriske ledningsevnen varierer med lysets intensitet og som sammenlignes med de skiftende faser på månen som igjen gir varierende månelys på jorden.


Karyatis.
I før-klassisk gresk mytologi var Karyatis gudinnen for valnøttreet. Hun smeltet senere sammen med Artemis.


Gnagere.
Gnagere (Rodentia) er en orden med pattedyr som består av ca. 2 277 nålevende arter fordelt på 30 familier i 2 underordner. Gnagerne utgjør ca. 40 % av alle pattedyr, og er således suverent den største ordenen. De finnes over alt på jorden, unntatt i Antarktis og på New Zealand.
Tidligere ble navnet "gnagere" også brukt om Glires, dvs, gnagere pluss haredyr.
Dette har man gått bort ifra.
Haredyr er søstergruppen til gnagerne og betegnes også som enkelttannede gnagere.
Trespissmus er derimot sannsynligvis nærmere beslektet med primater enn med gnagere.
Smågnagere er et samlebegrep eller navn, brukt om en ikke systematisk gruppe små gnagere. Det vil si at smågnagere ikke nødvendigvis står hverandre nær som slektninger. Smågnagere er alle de «små gnagerne» som utgjør det største antallet arter i gruppen gnagere.
Beskrivelse.
Gruppen av enkelttannede gnagere deler en felles egenskap, nemlig evnen til å gnage. Alle enkelttannede gnagere har et par med skjæretenner fremst i overkjeven og et par fremst i underkjeven. Deretter følger et opprom (et såkalt "diastema"), etterfulgt av en eller flere molarer eller premolarer. Skjæretennene er rotløse, hvilket betyr at de vokser kontinuerlig (tenner som vokser kontinuerlig finnes også hos flere andre pattedyrgrupper). Framsiden og sidene av skjæretennene er dekket med emalje, men altså ikke baksiden. Dette sørger for at tennene slipes ned langs emaljekanten når dyra gnager. Dyr som lever i fangenskap må av og til få skjæretennene klippet, fordi kostholdet i seg selv ikke i tilstrekkelig grad besørger nok naturlig slip. I størrelse varierer disse dyra fra knappe 5 gram (afrikansk pygmemus og dvergmus) til nærmere 80 kg (flodsvin).
Gangere er viktige for mange økosystem, fordi disse dyrene reproduserer hurtig og derfor er en viktig matkilde for predatorer og en viktig kilde til spredning av frø for planter. Bestandstørrelsen til smågnagere og noen av deres predatorer kan variere med såkalte smågnagersvingninger.
Flere av dyrene skattes dessuten av mennesker for pelsverket samt som forsøksdyr og matauk.
Systematikk.
Systematikken nedenfor er i henhold til "Myers, P., R. Espinosa, C. S. Parr, T. Jones, G. S. Hammond, and T. A. Dewey. 2006".


Curling-VM 1985 for herrer.
Curling-VM for herrer 1985 ble arrangert 25. mars – 31. mars 1985
i "Trade Centre" i Glasgow i Skottland.


Curling-VM 1984 for herrer.
Curling-VM for herrer 1984 ble arrangert 2. april – 8. april 1984
i "Memorial Auditorium" i Duluth i Minnesota i USA.


Løvstakkens Jægerkorps.
Løvstakkens Jægerkorps første dag i uniform 2005
Løvstakkens Jægerkorps er et bergensk buekorps. Det ble stiftet i 1903, med bare gutter. April måned 1999 ble det nystiftet som «blandingskorps», med både gutter og jenter som medlemmer.
Historie.
Løvstakkens har hatt tradisjonelt buekorps med gutter i perioder før inn til 1964. På slutten av 1990-tallet begynte en å arbeide for å gjenopprette det som en fritidsorganisasjon for både gutter og jenter. De marsjerte offentlig første gang 17. mai 1999. Løvstakkens Jægerkorps har en rekke aktiviteter for medlemmene sine i eget lokale i bydelen.


Per Bjørang.
Per Andris Bjørang (født 31. januar 1948 på Lillehammer) er en tidligere norsk skøyteløper som representerte Lillehammer Skøiteklub og seinere Oslo Idrettslag. Han ble verdensmester i sprint i Innsbruck i 1974, og norgesmester samme år. Bjørang satte norgesrekord på 500 m to ganger, 39,02 i 1974 og 38,65 i 1976.


Ørekyte.
Ørekyte ("Phoxinus phoxinus") er en torpedoformet fisk i karpefamilien. Den lever i ferskvann og blir opptil 15 cm lang.
Beskrivelse.
Ørekyte kan bli opp mot 15 cm lang, men det normale er en lengde på cirka 8–10 cm. Sidelinja er vanligvis ufullstendig bak midten av kroppen. Den har ingen skjeggtråder. Skjellene er små. Rygg- og gattfinne har rett eller konkav profil. Buken er hvit eller gråhvit, ryggen er mørk brun og langs sidene har fisken 10–20 tverrbånd. Finnene og sidelinja er lyse. Hannene og hunnene har gytevorter på oversiden av hodet og foran på brystfinnene. Kjønnsmodne hanner får rødlig buk og bryst og ryggen blir mørk, nesten svart.
Kjønnsmodningen inntrer fra 1–2 årsalderen. Hunnen gyter om sommeren 200–1000 gule egg, ca. 1 mm i diameter som klekkes etter rundt 1 uke.
Ørekyten lever i stim både i rasktflytende elver, bekker og i innsjøer med stein og grusbunn. Der spiser den alt fra insektlarver, krepsdyr, rogn og fiskeyngel til planter. Ørekyt blir brukt til dyrefor i Øst-Europa. I Norge har den mest blitt benyttet som levende agn for annen fisk, selv om dette er forbudt.
Fisken går i stim langs land og regnes som en betydelig konkurrent i matfatet for ørretyngel, som den deler diett med. Arten er svært tilpasningsdyktig.
Siden 1960-tallet har ørekyten bredt seg til stort sett alle fylker i Norge. Utover at den følger elver, kan den også spre seg gjennom utsettingsprosjekt fordi den er til forveksling lik røye. Tidligere ble den faktisk også satt ut som mat for ørreten.
Annet.
Ørekyte finnes naturlig i de sørøstlige og lavereliggende delene av Sør-Norge og flere av de større vassdragene i Finnmark. I tillegg forekommer arten naturlig i noen få vassdrag i Nord-Trøndelag og Troms.
I løpet av 1900-tallet har det imidlertid vært en omfattende spredning av ørekyt her i landet, og den forekommer nå i alle våre fylker. Ørekyte ble derfor oppført på norsk svarteliste 2007, men arten, som nå regnes som en stedegen art, er ikke oppført i norsk svarteliste 2012.
Arten er i utgangspunktet en konkurransesvak art i flerartssamfunn, men i næringsfattige vannforekomster med få fiskearter utkonkurrerer den ørreten i strandsonen, noe som var bakgrunnen for svartelistingen i 2007. For å hindre ytterligere spredning av fisken er det satset på informasjon. Når fisken først er etablert er det kun behandling med rotenon som kan fjerne den igjen. Rusefiske med loff kan begrense bestanden.


Afaia.
Afaia var i gresk mytologi, (gresk: Ἀφαία; «ikke mørk» eller «den som forsvinner») en lokal gudinne som ble dyrket nesten utelukkende på øya Egina.
Hun ble senere identifisert med gudinnene Athene og Artemis, og med nymfen Britomartis. På Egina er det fremdeles en ruin av Aphaeas tempel.


Wesselengens Bataljon.
Wesselengens Bataljon på stiftelsesdagen 24. april 2005
Wesselengens Bataljon er et bergensk buekorps (gutter) stiftet 24. april 1873
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager, men nå ekserserer de på lørdager.
Strøket deres går fra "Krohnengen" til "Skansen", og fra "Stølegaten" til "Krohnengen".
Historie.
Guttene på Wesselengen hadde fått ideen til å starte buekorps da de så Skutevikens Buekorps. Problemet var at de ikke hadde penger til fane, så de startet en innsamlingsaksjon.
Av kjente personligheter som har vært med i dette korpset kan en nevne kunstneren Audun Hetland som gikk i bataljonen da han var gutt. Han har siden brukt buekorpset i mange av sine tegninger.
Eksersisplass og lokale.
Wesselengens ekserserer på Krohnengens skoleplass og de disponerer et lokale i vaktmesterboligen på Krohnengen skole.
Samarbeidspartnere er Fjeldets Bataljon og Skutevikens Buekorps.


Fylkesvei 302.
Fylkesvei 302 (Fv302) går mellom Eidet og Søndersrød i Larvik. Veiens lengde er 11,8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Eksterne lenker.
302


Fylkesvei 303.
Hogsnesbakken på Vear i Tønsberg.
Fylkesvei 303 (fv. 303) går mellom Eidet i Larvik og Rønningen i Tønsberg. Veiens lengde er 43,8 km.
Eksterne lenker.
303


Flatormer.
Flatormer er en dyregruppe som består av både frittlevende (marine, limniske og terrestriske) og parasittiske ormer.
Best kjent er kanskje flimmerormene (spesielt planariene), men de parasittiske flatormene er mest suksessrike i antall arter. De parasittiske flatormene er ikter og bendelormer, som begge har representanter som snylter på mennesker.
Slektene "Gyrodactylus" og "Dactylogyrus" er parasitter på fisk. "Gyrodactylus" snylter også på frosker.
Rhabdithophora.
Rhabdithophora kjennetegnes ved flere unike egenskaper. "Rabitt"-cellene produserer sekreter av ukjent funksjon. De har også et «klebeorgan», som består av tre celler: én kjertelcelle som produserer «lim», og én som produserer «løsemiddel», som begge munner ut gjennom den tredje celle. Dette organet er av stor betydning for bentiske arter i rennende vann, i og med at det muliggjør en nesten momentan forankring og like momentan løsning fra sedimentet.
Neoophora.
Delgruppen Neoophora, som blant annet består av de parasittiske, men også flertallet av de frittlevende, artene, er kjennetegnet ved et klart avledet særtrekk: Eggene er såkalt "ektolecitale", dvs. at plommen ikke er lagret "i", men "utenfor" eggcellen. Eggene er altså «eggkapsler» som består av én egg- og flere plommeceller. Gruppens vitenskapelige navn (latinsk) "Neo-ophora" betyr «ny-egginger».
Slektskapsforholdene innen Neoophora fremdeles uavklarte. Anførselstegnene rundt «Dalyellioida» og «Typhloplanoida» antyder at disse gruppene kan være kunstige.
Systematisk inndeling.
Flatormer som sådan er en parafyletisk gruppe. De frittlevende flatormene (flimmerormene «Turbellaria») har gitt opphav ikke bare til de parasittiske gruppene, men også resten av de bilaterale dyrene. I fylogenetisk systematikk tas derfor gjerne (Acoela og Nemertodermatida) ut av flatormene og utgjør søtergruppa til resten av de bilaterale dyrene. Den systematiske posisjonen til Xenoturbella og Catenulida er også usikkre. Det er derimot hevet over all tvil at de resterende flatormene som danner gruppen Rhabdithophora, utgjør en naturlig gruppe.
Slektskapsforholdene mellom delgruppene er, gjengitt i hierarkisk skrivemåte.


Cercozoa.
Cercozoa er en delgruppe av eukaryotene.
Representantene er nokså forskjellige, men alle er encellede.
Med fotosyntetiske, amøboide eller flagellbærende heterotrofe og myceldannende arter inneholder gruppen representanter som tidligere hadde blitt sett på som hhv. planter, dyr og sopp.
Samtlige grupper er forholdsvis fattige på beskrevne arter.
Ifølge nyere fylogenetiske analyser er Cercozoa likevel en naturlig gruppe.
Deres nærmeste slektninger er muligens foraminiferer og radiolarier.


Tetramastigota.
Tetramastigota er en delgruppe av eukaryotene.
Det er bare beskrevet noen hundre arter.
Gruppen er likevel svært interessant fordi den ble antatt å være en av de første grenene i eukaryotenes stamtre.
Hovedgrunnen til dette er at de mangler mitokondrier, noe som ble tolket dithen at de «skilte lag» fra de resterende eukaryotene før disse hadde ervervet mitokondrier.
Nå har man imidlertid funnet flere mitokondrielle gener i ulike representanter for Tetramastigota, noe som tyder på at de likevel stammer fra en art som hadde mitokondrier.
Dessuten kan de såkalte "hydrogenosomene" som opptrer hos Parabasalia tolkes som rester etter mitokondrier.
Interessant nok kan posisjonen som eukaryotenes første gren likevel vise seg å være korrekt, men det gjenstår flere fylogenetiske analyser før dette kan slås fast med større sikkerhet.
Stamarten til Tetramastigota ser ut til å ha hatt fire cilier eller flageller.
Antall cilier kan imidlertid være kraftig modifisert i enkelte delgrupper.
Hos Parabasalia finner man f.eks. noen arter uten cilier og noen med over 10 000 cilier.
Mange Tetramastigota lever i tarmen til dyr som parasitter, kommensaler eller symbionter.
Andre arter lever i – gjerne sterkt forurenset – ferskvann.


Nakenfrøede planter.
Nakenfrøede planter (latin. "Gymnospermae") er blomsterplanter som ikke har fruktknuter. Frøemnene er m.a.o. nakne, som hos for eksempel bartrær. Det er om lag 15 familier med ca 855 arter innenfor de nakenfrøede plantene. Av disse er ca 550 arter bartrær. I tillegg kommer en rekke utdødde grupper som "Glossopteris" og "Dicrodium', vanligvis sammenfattet i en egen underklasse som frøbregner.
Det er fremdeles uavklart om de nakenfrøede plantene utgjør en naturlig gruppe. Man har lenge antatt at "Ephedra", "Gnetum" og "Welwitschia mirabilis" er nærmere beslektet med dekkfrøede planter enn med andre nakenfrøede planter.
Fylogenetiske analyser basert på gensekvenser har imidlertid antydet at de nålevende nakenfrøede likevel kan være en naturlig enhet.
Nakenfrøplantenes taksonomi.
"For en mer fullstendig taksonomi, se: Karplanter"
Taksogrupperingen av de nakenfrøete plantene er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal taksonomi -The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter) – og det nyeste nordiske standardverket, "Den nya nordiska floran" 2003 (på norsk: "Gyldendals store nordiske flora" 2007). med 5 klasser og 155 familier i Norden. Hovednavn som er satt i kursiv angir ordener eller familier som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i de 155 familiene i det nordiske standardverket.


Curling-VM 1983 for herrer.
Curling-VM for herrer 1983 ble arrangert 11. april – 17. april 1983
i "Agridome" i Regina i Saskatchewan i Canada.


Elevenes Hovedforbund.
Elevenes Hovedforbund (EHF) er en politisk uavhengig interesseorganisasjon for elever i den videregående skolen i Norge.
EHF ble stiftet den 20. mars 2004. Stiftelsen kom som en reaksjon på arbeidsmetodene til Elevorganisasjonen, og spesielt den institusjonsbaserte innmeldingen i denne. EHF praktiser derfor bare individuelt medlemskap, med unntak av støttemedlemsskap. Fra gymnas.no: «Dere kan, med flertall i elevrådet, melde skolen inn i EHF. Det innebærer ikke at alle skolens elever blir medlemmer, men at elevrådet støtter EHF». Støttemedlemsskap gir ikke demokratiske rettigheter, men bekrefter at elevrådet på vegne av skolens elever (alt et elevråd velger å gjøre, gjør de på vegne av skolens elever da de er et valgt, demokratisk organ med talerett på vegne av elevene) støtter blant annet EHFs politikk.
Politisk sett er EHF lenger til høyre enn Elevorganisasjonen. EHF har bl.a. drevet en kampanje for fritt skolevalg. EHF er tilhengere av friskoler, og ønsker å videreføre forsøkene med frivillig sidemålsundervisning i Osloskolen.
Aktivitet.
Det er per i dag (2010) ingen aktivitet i organisasjonen.


Karsporeplanter.
Karsporeplanter eller bregneplanter (Pteridophyta) er karplanter som formerer seg ved hjelp av sporer og ikke frø. De har røtter og kar. Som andre sporeplanter har de generasjonsveksling, men den dominerende generasjonen er den ukjønnete.
Karsporeplantenes taksonomi.
Taksogrupperingen av karsporetplantene er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal taksonomi -The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter), samt nyere molekylær forskning på bregner basert på (Smith et al,2006) – og det nyeste nordiske standardverket, "Den nya nordiska floran" 2003 (på norsk: "Gyldendals store nordiske flora" 2007). med 5 klasser og 155 familier i Norden.
Hovednavn som er satt i kursiv angir ordener eller familier som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i de 155 familiene i det nordiske standardverket.
Legg merke til at de karsporeplantene som nedenfor er merket med «"(Usikker taksonomi)"», har vært foreslått plassert i en egen klasse gjennom nyere DNA-forskning.


Bregneplanter.
a> tilhører ormetungefamilien (Ophioglossaceae), og det er antatt at disse tilhører bregneplantene eller kanskje også er en søstergruppe av karsporeplantene.
Psilotum nudum er en primitiv form for bregneplante, som ikke hører til selve de egentlige bregnene, men som sammen med ormetunger trolig er en egen søstergruppe av karsporeplantene.
Disse karplantene har en noe usikker plassering under karplantene, men man plasserer dem ofte sammen som «bregneplanter». De har store, ofte trekantede blader. Mange av bregnene har innrullede blader frem til de vokser fullt ut. De formerer seg ved hjelp av sporer som vanligvis blir til på undersiden av bladene.
I eldre systematikk utgjorde bregneplantene en gruppe med det vitenskapelige navnet «Filicatopsida» (eller «Filicatae»).
Det har imidlertid vist seg at tre bregnegrupper, Psilotales, ormetungebregner og Marattiales, ikke er i nær slekt med resten av bregnene. Ormetungebregner "(Ophioglossales)" virker nærest beslektet med "Psilotales", mens "Marattiales" virker nærest beslektet med sneller "(Equisetales)".
Bregneplanter i denne forstand er altså en kunstig gruppe, men om en også inkluderer snelleplantene (Equisetopsida) blir gruppen naturlig/monofyletisk.
Resten av de egentlige bregnene, dvs. med unntak av Marattiaceae og ormetungebregner, er derimot en naturlig gruppe ofte kalt bregner "(Polypodiopsida)", eller "egentlige bregner (Leptosporangiatae)", og utgjør dessuten hovedvekten av alle bregneplanter.
Bregneplanter - fylogenetisk.
"For en oversikt over bregnenes taksonomi, se: Bregner"
Moderne studier (Smith et Al, 2006) anerkjenner 4 klasser (Psilotopsida;
ordener, og 37 familier av bregneplanter.
a> helt til høyre. Navnene bygger på den seneste konsensus iht Pryer et al 2004, og Smith et al 2006, side 708.
Bregneplantene er (med unntak av ormetungegruppen) kjennetegnet ved sporehus hvis vegg bare er ett cellelag tykk. Bregner vokser i alle klimasoner, men er representert med flest arter i tropene. I Norge forekommer det viltvoksende 42 arter egentlige bregner, 7 arter i ormetungefamilien og 8 arter sneller.


Sporeplanter.
Sporeplanter eller kryptogamer er et samlebegrep for landplanter som formerer seg ved hjelp av sporer.
Begrepet er lite brukt i dagens botanikk fordi sporeplanter ikke utgjør noen naturlig gruppe.
De oppstod i devon for cirka 400 millioner år siden, og viktige grupper av sporeplanter vokste i grunne innsjøer og elvestrandmiljøer. Fossiler av slike devonske sporeplanter finnes blant annet i devonfeltene i nordre Andrée Land – helt nord på Spitsbergen.


Logikk.
Logikk er læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen "gyldig" («logisk»).
Den klassiske logikk går tilbake på Aristoteles’ syllogismelære.
Helt siden den gang har logikken utgjort en av filosofiens hoveddisipliner.
Den moderne logikk kan spores tilbake til 1800-tallet.
Det var på denne tiden at bl.a. George Boole, Augustus De Morgan og Gottlob Frege gjorde de første forsøkene på gi logikken en matematisk fremstilling (se boolsk algebra og formal logikk).
Den moderne logikkens mest grunnleggende gren er setningslogikken.
Andre grener er predikat-, klasse- og relasjonslogikken.
I løpet av 1900-tallet ble logikken videre utvidet til å gi rom for usikkerhet og sannsynlighet.
Resultatet var utviklingen av bl.a. flerverdi-, fuzzy- og kvantelogikken.


Markens Bataljon.
Markens Bataljon er et bergensk buekorps (gutter) stiftet 4. juni 1859
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager.
Marken, som er en bydel i Bergen, avgrenses av Nygaten, Kong Oskarsgate, Strømgaten, Kaigaten og Peter Motzfelts gate. For å bli kalt en ekte Markegutt må en være født innenfor dette området og aller helst på en "tinntallerken". Dette er Markens Bataljons territorium. Korpsets grunnlegger var Herman Falck som bodde i området.
Det har hatt ujevn oppslutning men er fortsatt å regne med blant byens 15 buekorps. Buekorpset er i allianse med Mathismarkens Bataljon. Korpsets farger er rødt og blått.


Mathismarkens Bataljon.
Mathismarkens Bataljon er et bergensk buekorps (gutter) stiftet 15. juni 1887
Første dag i uniform 2005
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager. Det har de fortsatt.
Bataljonen holder til i et område begrenset av "Ladegårdsgaten", "Rothaugen", "Mulen" og "Kronengen skole". Og de har eksersis på Meyermarken. Korpset er et av de som har vært i drift hele tiden siden det ble stiftet.
Historie.
Korpset var på sitt største i årene 1914–1916 da der var over 500 gutter i korpset.
Mathismarkens Bataljon har hatt sine opp og ned turer, og i 2002-3 holdt korpset på å bli nedlagt, men med en god del hardt arbeid fra sjefen og offiserene har korpset klart å vokse enormt, og i 2011 var korpset størst og best i byen med over 100 medlemmer.
Mathismarkens har lokale i Ladegårdsgaten 65 B (Meyermarken Bydelshus). De er i allianse med Markens Bataljon.
Eidsvaags Kompani.
Mathismarkens Bataljon råder også over et uavhengig verve kompani "Eidsvaags Kompani" som ble stiftet i 28.08.2008 av Chase Alexander Jordal (da 2. Peletong Sjef i Mathismarkens Bataljon), Eivind Bjørsvik og Marius Emanuel Ulvesæter Nilsen.
Eidsvaags Kompani ble stiftet den 28.04. 2008 på skoleplassen til Eidsvåg skole, her har de treningseksersis hver fredag i buekorpssesongen. Kompaniet driver vervekampanjer for Mathismarkens Bataljon.


Loven om den ekskluderte tredje.
Loven om den ekskluderte tredje er et logisk prinsipp som uttrykker at alternativene A og ikke-A utelukker hverandre.
Utsagnene «jorden er flat» og «jorden er ikke flat» er f.eks. uttømmende alternativer, dvs. at det ikke tillater noen tredje mulighet.
På latin er prinsippet kjent som "tertium non datur" («et tredje er ikke gitt»).
Man mente at ethvert utsagn måtte være enten sant eller falsk, at det altså bare fins to "sannhetsverdier".
En slik tolkning av loven om den ekskluderte tredje har vist seg å være uholdbar.
Dette illustreres av flerverdilogikken, som tar høyde for flere sannhetsverdier enn "sann" og "falsk".


Nygaards Bataljon.
Nygårdagutten bekranses 21. april 2007 under 150-års feiringen
Nygaards Bataljon er et av Bergens buekorps (guttekorps). Korpset er stiftet 14. juni 1857. Nygaards Bataljon er sammen med Dræggens Buekorps og Nordnæs Bataillon et av tre såkalte «lørdagskorps» i Bergen. Nygaards Bataljon er og har tradisjonelt alltid vært blant de største og ledende buekorpsene i Bergen.
Korpsets farger er hvitt-blått-hvitt og våpenskjoldet er Bergens byvåpen i gull.
Hvordan korpset drives.
Nygaards Bataljon drives av medlemmene selv uten innblanding fra voksne, og guttene velger selv sine ledere – noe som kjennetegner selve buekorpsbevegelsen. Den nedre aldersgrensen er 9 år, den øvre er 20 år.
Nygaards Bataljon har egne lover, og i formålsparagrafen står det: "Nygaards Bataljons formål er å øve opp gutter i eksersis og disiplin ved sunn guttelek, utvilke medlemmenes medmenneskelige sinnelag, selvtillit og lederegenskaper, fremme kameratskapet og stimulere interessen for fri-idrett, fotball og skyting."
Nygaards Bataljon er delt i to kompanier, som hver er delt i to pelotonger, i tillegg kommer fanegarden og slagerne med trommeslagere og evtuelle hornblåsere. Hver av de fire pelotongene består av et ubestemt antall soldater og ledes av en løytnant. I tillegg har pelotongene underoffiserer, det vil si soldater med høyere rang enn vanlige menige. Disse er en troppsjef, en halvtroppsjef og en eller to sistesoldater.
Slagernes løytnant kalles tamburmajor og troppsjefen kalles oppslager. I tillegg er det en fanegarde med fanebærer og faneoffiserer.
Tilhørighet.
Nygaards Bataljon feirer sin stiftelsesdag 24.april 2005
Som navnet tilsier er korpset hjemmehørende i området Nygård, Nygårdshøyden og Møhlenpris. Korpset samles og ekserserer på Møhlenpris Idrettsplass (den lille fotballbanen kalt "«Småleken»"). Korpset har også samlingsplass på Muséplass ved Det naturhistoriske museum, også kalt "«Løven»". Da Bataljonen ble stiftet, var dette området gårdsbruk og marker, så guttene kom for det meste fra strøket rundt "Torgalmenningen" og "Strandgaten". I dag kommer medlemmene fra hele Bergen. En telling i 2009 viste av dagens nygaardsgutter bor de fleste i Fana og Ytrebygda bydel.
Nygaards Bataljon har alltid hatt et tett samarbeid med Dræggens Buekorps og Nordnæs Bataillon. I 1869 var likevel forholdet til Nordnæs Bataillon ikke på topp, da korpsene braket sammen i det såkalte "Nygaardsslaget".
Sesongen.
I løpet av sesongen som varer fra mars til juni, har korpset samlingsdager (eksersisdager) om lørdagene, samt noen onsdager i begynnelsen av sesongen.
Sammen med Dræggens Buekorps og Nordnæs Bataillon er Nygaards Bataljon et såkalt «lørdagskorps». I lørdagskorpsene gikk opprinnelig gutter fra bedrestilte familier som kunne få fri på lørdager, mens søndagskorpsene bestod av gutter fra allmuen som måtte jobbe på lørdagene. Dette klasseskillet er for det meste hvisket ut i dag, selv om mange familier har gått i samme korps i generasjoner.
I tillegg til marsjering og eksersis er et buekorps også en fritidsklubb og en idrettsforening. Sosiale aktiviteter og idrett har en viktig plass på programmet, i tillegg til marsjeringen i gatene – som vel de fleste utenforstående forbinder buekorpsene med.
Fotball spesielt og idrett generelt har alltid hatt en meget sentral plass i Nygaards Bataljon. Korpset har flere idrettsdager i løpet av sesongen. Korpset holder balnt annet konkurranser i løp, høydehopp, lengdehopp, fotball, tautrekking, terrengløp, bueskyting og rifleskyting.
Nygaards Bataljon under 150-årsfeiring 2007
Nygaards Bataljon har alltid hatt et nært forhold til Marinen, da hovedbasen i Bergen tidligere lå på Marineholmen på Møhlenpris. Nygaards Bataljon har tradisjon for å besøke Marinens base samt og bli inspisert av dens øverste leder, flaggkommandøren (tidligere admiral). Selv etter at basen ble flyttet til Haakonsvern har denne tradisjonen fortsatt, og korpset pleier nå å besøke Haakonsvern to ganger i sesongen.
Det blir ved sesongens slutt avholdt landtur og utdelt pokaler og utmerkelser til dem som har utmerket seg i eksersis, disiplin og idrett. Man får også hederstegn etter hvor mange år man har gått, og i Nygaards Bataljons er den høyeste utmerkelsen man kan få Nygaardsordenet (tidligst etter seks år).
Fra begynnelsen i 1857 til 1900.
Minnestund under feiringen av 150-års jubileet
Det var 14. juni 1857 at Wilhelm Frimann Meyer, Albert Fougner og Adolf Jahn stiftet Nygaards Bataljon. Wilhelm Frimann Meyer var ideens far, Albert Fougner ble den første sjef og Adolf Jahn sørget for at korpset kom til å drive sine øvelser på Nygård.
Korpset var uniformert helt fra begynnelsen og hadde et mer militært preg enn både Dræggens og Nordnæs. Nygaards stiftere tok nemlig forbildet til korpset fra Borgervæpningen og drev eksersis etter dens mønster. Våpenet var bue og navnet var opprinnelig Nygaards Buekorps.
I 1868-69 ble buen byttet med tregeværer og navnet ble forandret til Nygaards Compagnie. Den 18. mai 1869 tørnet Nordnæs Bataillon og Nygaards Bataljon sammen i det berømmelige «Nygaardsslaget», og utfallet av dette har man diskutert i alle år siden.
I 1870-årene gikk det opp og ned, men Nygaards hevdet seg bra i forhold til Dræggens Buekorps og Nordnæs Bataillon, først i 1880 og 1881 var det tydelige svakhetstegn å spore. Men – hjelpen var nær: Den 18. april 1882 ble nemlig Johan Blytt valgt til sjef og det var han i 7 år, helt til 1888. Da han fratrådte var Nygaards Bataljon på alle måter på høyde med Dræggens Buekorps og Nordnæs Bataillon og tiden frem til århundreskiftet ble gode år for Nygaards.
Fra 1901 til 100-årsjubileet i 1957.
Bataljonen hilser på gamlekarene under jubileumsfeiringen 2007
1901 var et stort år med faneavsløring og avdukingen av Ole Bull-statuen, hvor lørdagskorpsene spilte en sentral rolle.
I 1907 ble det første jubileum – 50-årsjubileet – feiret med pomp og prakt. Soldatfesten ble holdt på Marineholmen og det skulle ikke bli siste gang det skjedde.
Årene etter 1907 var også gode år og Nygaards fikk i 1910 eget musikkorps.
Årene som fulgte ble vanskelige år for Nygaards, det hendte det var under 10 soldater en vanlig eksersisdag, men Bataljonen kom gjennom denne perioden også og 60-årsjubileet i 1917 innledet en ny æra.
Ti år frem – til 1927 og nytt jubileum, 70-årsjubileet – Nygaards er for første gang på 20 år igjen over 100 soldater.
Nygaards Bataljon og buekorpsene marsjerte nå inn i sin storhetstid og den varte helt til 1940. Soldatantallet var enormt – bortimot 200 soldater enkelte år – og begivenhetene var mange. I 1930 var det fellestur til Oslo og Trondheim med Dræggens Buekorps og Nordnæs Bataillon. Og i 1931 hilste Kong Haakon VII på buekorpsene på Bergenhus.
Så brøt Andre verdenskrig ut i 1940, og Nygaards Bataljon la selv ned sin synlig virksomhet slik som de andre buekorpsene.
Ikke før hadde tyskerne kapitulert i 1945 så marsjerte buekorpsene påny, større en noensinne. I 1947 feiret Nygaards Bataljon sitt 90-årsjubileum med over 200 gutter på linje, og den største høytidelighet jubileumsdagen var avdukingen av statuen «Nygaardsgutten» i Nygårdsparken – et minnesmerke over gutter i Nygaards Bataljon som falt under 2. verdenskrig, laget av Sofus Madsen.
Da 100-årsjubileet nærmet seg, steg også tilslutningen. 100-årsjubileet i 1957 ble feiret i tre dager med bl.a. matiné på Den Nationale Scene.
Fra 1958 og frem til i dag.
Innmarsj på Møhlenpris idrettsplass under jubileumsfeiringen 2007
Årene etter 100-årsjubileet var gode år med stor tilslutning. Fra begynnelsen av 1960-årene begynte en nedgang i antall som nådde bunnen i 1966. Tilslutningen steg igjen ved 110-årsjubileet i 1967 og fortsatte å stige i årene etter.
I 1967 ble det avslørt en ny fane og i 1968 var Nygaards igjen 100 soldater på linje.
I 1969 var Nygaards Bataljon sammen med Dræggens Buekorps og Nordnæs Bataillon på tur til Århus og Göteborg – korpsenes første utenlandstur sammen og den ble meget vellykket. I byjubileumsåret 1970 ble det arrangert en vellykket Buekorpsenes Dag med deltagelse av både buekorps og gamlekarer, men før det – den 14. mai 1970 skjedde en begivenhet, idet kronprins Harald på Gamlehaugen ble tildelt tre lørdagskorps Ordener.
I 1973 var Nygaards Bataljon byens klart største korps med vel 160 innmeldte gutter.
I 1982 var Nygaards Bataljon 125 år og jubileet ble feiret hele tre dager til ende, med bl.a. stafett både for aktive og gamlekarer, fotballturnering i forbindelse med at det var 100 år siden Johan N. L. Blytt innførte fotballen til Norge samt en stor buekorpsmatiné i Grieghallen, hvor alle byens buekorps var invitert. Bataljonen fikk også ny fane til jubileet.
De senere år har tildels vært vanskelige år for buekorpsbevegelsen og Nygaards Bataljon har ikke vært stort. I 1992 ble 100-årsjubileet for Lørdagskorpsenes fellesutmarsj feiret og samme år ble 135-års dagen feiret i enkle, men verdige former.
I anledning 130-årsjubileet for "Nygaardsslaget" ble det 17. mai 1999 i nærvær av Nygaards Bataljon og Nordnæs Bataillon avduket en minneplate i Harald Hårfagres gate, der man mener slaget hovedsakelig fant sted. Det ble også utgitt en bok om slaget.
150-års jubileet.
Overrekkelse av gaver fra Staten ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Einar Langlo med Kongens fortjenstmedalje i gull
Lørdag 21. april 2007 ble Nygaards Bataljons 150-årsjubileum feiret. Det ble et av tidenes største og mest høytidelige buekorpsjubileer i Bergen. 85 Nygaardsgutter stilte på linje i strålende vårsol denne lørdagen i slutten av april. Etter bekransning av Nygaardsgutten var det marsjering i strøket og i sentrum. På "Grand" ble det avholdt soldatfest. Blant gjestene var ordfører Herman Friele, fylkesmann Svein Alsaker, politimester Ragnar Auglend, kommandør Åsmund Andersen (Haakonsvern) og generalmajor Jan Blom (Bergenhus)
Etter lunsjen møttes korpset og gamlekarene på Torgallmenningen. 180 gamlekarer marsjerte sammen med korpset over Torgallmenningen. Ved sjømannsmonumentet var det faneoverlevering og salutt fra Skansen.
På ettermiddagen på Møhlenpris var det gaveoverrekkelser, taler og gratulasjoner. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen holdt hovedtale og overrakte gave fra Staten: et signalhorn fra Hans Majestet Kongens Garde og et våpenskjold fra Forsvarsdepartementet. Ordfører Herman Friele overrakte en sabel i gave fra Bergen by.
Etter talene og gratulasjonene holdt korpset oppvisning etterfulgt av defilering og fellesparade.
På kvelden ble det holdt jubileumsbankett på Grand selskapslokaler. 185 offiserer, gamlekarer og gjester deltok. Under banketten ble nygaardsgamlekar Einar Langlo tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin enestående og livslange innsats for Nygaards Bataljon og buekorpsbevegelsen.
Andre opplysninger.
Gamlekarene i Nygaards Bataljon er organisert i "Eldre nygaardsgutters Forening" (ENF). Der møtes gamlekarer i alle aldre 2-3 ganger i året ved festlige anledninger, men også ellers holder mange gamlekarer kontakt med hverandre og de aktive.
Nygaards Bataljon har sitt eget blad "Nygårdsnytt" som blir gitt ut ca. 4 ganger om året til aktive, gamlekarer og andre. Bladet blir gitt ut av ENF.
Nygaards Bataljon var det første buekorpset som begynte med uniformering av guttene.
Nygaards Bataljon skal også være (en av) de første som bedrev organisert fotball i Norge da nygaardsgutten Johan N. L. Blytt i 1882 skrev til England etter regler og ball.


Sandvikens Bataljon.
Sandvikens Bataljon under oppvisning på "Mulebanen"
Sandvikens Bataljon er et bergensk buekorps (gutter) stiftet 17. mai 1857
Buekorpset er et "søndagskorps", som betyr at det var et buekorps for allmuen og hadde eksersis på søndager, men nå ekserserer de om lørdagene.
9 år gamle Julius Olsen hadde sett Dræggens Buekorps marsjere og fikk lyst å få et korps i sandviken også, så ham fikk med noen kamerater og stiftet Sandvikens i 1857. Sjef ble Søren Stoltz som var 14 og som hadde mest anseelse i gutteflokken.
Bataljonen ekserserer på "Sandvikstorget". De eier et hus i "Grensegrenden" som er mye brukt, og de har hytten "Utsikten" på "Sandviksfjellet" som er åpen hver søndag for turgåere.
Samarbeidspartnere er Skansens Bataljon og Sydnæs Bataljon.


Vågens Bataljon.
Vågens Bataljon var et bergensk buekorps for (jenter) stiftet 1. juni 1991 og nedlagt 27. april 2008.
Buekorpset var et av de nye korpsene som er startet i Bergen de siste årene, og var et rent jentekorps. Det var det eldste jentekorpset, og var organisert som en stiftelse med styre.
Historikk.
Medlemmer av Vågens Bataljon 2005


Strekkode.
"Wikipedia" kodet i Barcode 128-B
Strekkode (engelsk "barcode") er et maskinlesbart sett av vertikale streker på et ark. Strekene kan variere i tykkelse og avstand. Hvert enkelt tall eller bokstav har et unikt sett av streker og mellomrom. Når disse settes ved siden av hverandre dannes komplekse tall og bokstavkombinasjoner som kan leses og tolkes av en scanner. Strekkoder er i dag svært utbredt til å identifisere varer, forsendelser, billetter, dokumenter og andre objekter som trenger identifikasjon.
Det finnes enkle strekkode-skrivere som skriver strekkoder på selvklebende etiketter, og det er laget strekkodefonter for utskrift på en vanlig PC.
Historie.
I 1948 lyttet to amerikanske studenter til en representant for et salgsfirma som ønsket automatisk identifikasjon av varene sine. 20. oktober 1949 tok de ut patent på det første strekkodesystemet, "(Pat.no 2612994)". De første strekkodeleserne var imidlertid praktisk ubrukelige, og inkluderte blant annet en 500 W lyspære. Først etter at laserteknologien kom i 1960 kunne oppfinnelsen komme i praktisk bruk. Det tok imidlertid enda mange år før den ble kommersielt utnyttet, og først den 26. juni 1974 ble det første produktet solgt med strekkode (en 10-pakning «Wrigley's Juicy Fruit» på et supermarked).
Varehandelen ble således de første som tok i bruk strekkoder, men senere kom andre brukere sterkt inn, og i dag får strekkoding innpass på stadig flere bruksområder.
Det opprinnelige strekkodesystemet fra 1974 består av 11 siffer + et kontrollsiffer "(tilsammen 12 siffer)", og ble kalt Universal Product Code (UPC).
Prinsipp UPC-koding.
Når en scanner leser en strekkode, leser den kodene 0 eller 1 (på/av). Svart er 1 og hvit er 0. Hele strekkoden består av en startkode (som er 101), en midtkode (som er 0101) og en sluttkode (som er 010). Mellom startkoden og midtkoden leser scanneren tallene «venstrekodet». Mellom midtkoden og sluttkoden blir tallene lest «høyrekodet».
Et eksempel: (EAN/UCC 12) "(Se figur)".
Hele koden leses som følger: SLLLLLLMRRRRRRE – I denne serien står S for startkoden, LLLLLL står for de tallene som leses med «venstrekoding», M står for midtkoden, RRRRRR står for de tallene som leses med «høyrekoding» og E står for sluttkoden.
Beregning av kontrollsiffer.
Først finner vi den vektede summen av de 7 første sifferne, der annenhvert siffer har forskjellig polaritet – Odde og par. Sifferne som har oddepolaritet multipliseres med 3 og sifferne i parpolaritet multipliseres med 1. Det første sifferet i en UPC A-kode har alltid oddepolaritet. Når vektsummen er funnet, brukes MOD10-metoden, og kontrollsifferet får vi når dette resultatet trekkes fra 10.
vektet_sum = 5*3 + 4*1 + 4*3 + 9*1 + 2*3 + 8*1 + 8*3 = 78
mod = mod10(vektet_sum) = 8
kontrollsiffer = 10 - mod = 2
Todimensjonal merking.
Strekkodene er en form for éndimensjonal merking, men det finnes også systemer for todimensjonal merking.


Setningslogikk.
Setningslogikk (også "utsagnslogikk" eller "junktorlogikk") er en grunnleggende gren av den moderne logikken. Den ligger i skjæringspunktet mellom filosofi og matematikk idet den benytter seg av algebraiske metoder for å belyse sannheten av utsagn eller setninger. Setningslogikk har også fått stor betydning for digitalteknikken, som benytter mange av de samme sannhetsfunksjonene.
Sannhetsfunksjoner og "junktorer" – som "ikke", "og", "eller" og "hvis" – er en sentral del av setningslogikken. Hvis utsagn knyttes sammen gjennom disse, kan sannheten direkte avledes fra enkeltutsagnenes sann- eller usannhet.
Setningslogikkens foregangsmenn var George Boole, Augustus De Morgan og Gottlob Frege. Disse grunnla fagfeltet som i dag er kjent som boolsk algebra, som setningslogikken er en del av.
Vanligvis brukes i setningslogikken kun to "sannhetsverdier": «sann» og «usann». I løpet av 1900-tallet ble det imidlertid utviklet flere former for flerverdilogikk. Disse tar hensyn til ubestemthet (f.eks. intuisjonistisk logikk), uskarphet (kvantelogikk) og usikkerhet (fuzzy-logikk).


Libretto.
En libretto er teksten til en opera, operette, musikal eller et oratorium.
Ordet kommer fra italiensk og betyr «liten bok». En forfatter av libretto kalles en "librettist".


Sannhetstabell.
En sannhetstabell beskriver når en sannhetsfunksjon av to eller flere utsagn er sann eller falsk, avhengig av utsagnenes sann- eller falskhet.
Ved sannhetsfunksjoner som knytter sammen to utsagn har sannhetstabellen alltid fire rader.
Sannhetsfunksjonen "og" (konjunksjon) er altså f.eks. bare sann når både utsagn A og utsagn B er sanne.
I alle andre tilfeller er «A og B» falsk.


Sannhetsfunksjon.
Sannhetsfunksjoner ("logiske operasjoner" eller "junksjoner") er funksjoner som ikke opererer med tall, men med de to sannhetsverdiene "sann" og "falsk".
Sannhetsfunksjoner står sentrale i setningslogikken, der de brukes for å knytte sammen ett eller flere utsagn («setninger»).
Sannhetsfunksjonens resultat avhenger av om enkeltutsagnene er sanne eller falske.
Ordene som knytter sammen utsagnene i en sannhetsfunksjon, kalles "logiske konnektiver" eller "junktorer".
Oversikt over funksjoner og junktorer.
Alle andre sannhetsfunksjoner kan avledes av de tre førstnevnte.
Totalt fins det 16 ulike sannhetsfunksjoner som kan knytte sammen to utsagn.
Den fullstendige oversikten finner du i tabellen nederst på siden.
To av disse funksjonene er uavhengige av enkeltutsagnene (hhv. tautologi og selvmotsigelse), mens fire kun avhenger av ett av utsagnene.
Sju av de resterende ti er nevnt over.
De tre som hittil ikke ble nevnt, brukes ytterst sjelden.
Den ene heter abjunksjon ("men ikke"), og de to siste er de konverse (dvs. «motsatte») sannhetsfunksjonene av subjunksjon («←») og abjunksjon ("ikke–men").
Sammenheng med algebra.
Setningslogikken hører til boolsk algebra og har således også flere fellestrekk med algebra.
Parallellene blir tydelige når man forestiller seg sannhetsverdiene som tall ("falsk" = 0, "sann" > 0), den inklusive disjunksjonen som addisjon («+») og konjunksjonen som multiplikasjon («·»).
Nå ser man at multiplikasjonen (konjunksjonen) av flere tall (utsagn) blir null (falsk), hvis minst ett av tallene (utsagnene) er null (falsk).
Derimot er addisjonen (disjunksjonen) av flere tall (utsagn) større enn null (sann), hvis minst ett av tallene (utsagnene) er større enn null (sant).
Også den kommutative, assosiative og den distributive lov gjelder for både addisjon og multiplikasjon på den ene siden, og inklusiv disjunksjon og konjunksjon på den andre siden.


Sannhet.
Sannhet er et sentralt filosofisk konsept, men ikke desto mindre vanskelig å definere nøyaktig.
I platonismen forstås sannhet som en «indre sannhet». Denne kalles filosofisk eller erkjennelsesteoretisk sannhet. Den empiriske sannhet er i denne sammenheng å betegne som et faktum man er blitt enige om gjennom konsensus. Alle måleenheter, lengdeenheter og liknende er konsensus-enheter. Meteren er dermed vedtatt av det franske vitenskapsakademiet. Den filosofiske sannheten, som ble etterstrebet i romantikken, var udefinerbar, men man var alltid på vei mot den. Tankegangen er beslektet med mystikken, og kan oppsummeres slik: "Hvis jeg skulle skille mellom Gud og sannheten, valgte jeg sannheten". Den ble dermed regnet som det høyeste gode. Sannheten er nært knyttet til tanken om selverkjennelsen, som står svært sentralt i diktning og platonsk filosofi.
I kristen tro er sannhet også en av Guds karakteregenskaper, Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg». Joh 14.6.


Elimar von Fürstenberg.
Elimar friherre von Fürstenberg (født 27. september 1910 i Kadi-Köy, Lilleasia, død 10. juli 1981 i Bonn) var en tysk konservativ politiker (Bayernpartei, senere CSU).
Friherren av Fürstenberg var sønn av en kongelig bayersk kammerherre, og gikk på gymnasiet i Landshut før han begynte å studere filosofi og statsvitenskap. I 1936 tok han doktorgraden (dr. phil.), og mellom 1937 og 1939 arbeidet han for Deutsche Bank- und Diskontgesellschaft Istanbul, før han ble utskrevet til krigstjeneste.
Etter krigsfangenskap ble han repatriert i 1947, og var fra 1948 dosent ved høyskolen i Regensburg. I 1949 ble han innvalgt i det tyske parlamentet for Bayernpartei. Han ble medlem av CSU 19. januar 1951, og satt i parlamentet frem til 1953.


Negasjon.
Negasjon (av latin "negatio") betyr "nektelse" og er en viktig sannhetsfunksjon i setningslogikken.
Hvis et utsagn er sant, er dets negasjon falsk, og motsatt.
Den symbolske skrivemåten for negasjonen av et utsagn A er
og uttales som «ikke-A» eller «negasjon av A».
I noen programmeringsspråk eller andre sammenhenger der særtegn ikke kan brukes, skrives også tilde («~») eller utropstegn («!») istedenfor «¬».
Også overstreking brukes av og til (f.eks. «formula_2»).
Negasjon er "ikke" det som man i hverdagsspråket betegner som "motsetning".
Negasjonen av «denne ravnen er svart» er f.eks. ikke «denne ravnen er hvit», men «denne ravnen er ikke svart».
Det første utsagnet er nemlig også feil hvis ravnen f.eks. er grønn.
Likeledes er negasjonen av «alle ravner er svarte» ikke «ingen ravner er svarte», men «det fins minst én ravn som ikke er svart».


Friherrene av Fürstenberg.
Den westfalske friherrelige familien von Fürstenberg er ikke beslektet med fyrstehuset Fürstenberg. Den westfalske slekten nevnes tidligst i 1295 og ble opphøyet i riksfriherrestanden i 1660.
Litteratur.
Fuerstenberg


Konjunksjon.
Konjunksjoner eller sideordningsord er en av ti ordklasser vi har på norsk. På norsk har vi bare fem konjunksjoner, noe som gjør ordklassen til den minste i språket vårt. Tidligere regnet man også de fleste subjunksjonene til denne ordklassen.
Blant de vanligste konjunksjonene på norsk er "og", "for", "eller", "men" og "så".
Konjunksjonene "for" og "så" kan bare binde sammen to helsetninger.


Konjunksjon (logikk).
Konjunksjon eller logisk "og" er en viktig sannhetsfunksjon i setningslogikken (latin "con" = «sammen» og "junctio" = «forbindelse»).
Konjunksjonen av to eller flere utsagn er sann hvis og bare hvis "alle" disse utsagnene er sanne.
Den symbolske skrivemåten for konjunksjonen av to utsagn A og B er
og uttales som «A og B» eller «både A og B».
I noen programmeringsspråk eller andre sammenhenger der særtegn ikke kan brukes, skrives også «&» eller et multiplikasjonstegn («·» eller «*») istedenfor «formula_2».
Grunnen til at multiplikasjonstegn brukes, er at konjunksjon har flere fellestrekk med multiplikasjon.
Utsagnet «Det stemmer ikke at jeg er en norsk mann (dvs. norsk "og" mann)» er altså ekvivalent med «Jeg er ikke norsk "eller" jeg er ikke mann.»


Hertug av Norfolk.
Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk
thumb
Hertug av Norfolk er den fremste hertugtittelen i Englands adelskalender. Hertugen er også jarl av Arundel, som er den fremste jarletittelen. Han er også Earl Marshal og "Hereditary Marshal of England". Slektens sete er Arundel Castle i Sussex, selv om tittelen refererer til Norfolk. Historisk har hertugene vært katolikker, også etter reformasjonen, og i tiden hvor katolisisme var forbudt ble de regnet som recusanter.
Den nåværende hertugen er Edward Fitzalan-Howard, 18. hertug av Norfolk.
Historie.
Før hertugtittelen ble opprettet fants det en jarl av Norfolk. Den første var Roger Bigod, som døde i 1107. Linjen døde ut i 1307 med Roger Bigod, 5. jarl av Norfolk. Titlene og eiendommene ble underlagt kronen. Edvard II utnevnte så i 1312 sin bror Thomas av Brotherton til jarl. Tittelen gikk videre til hans datter Margaret, og så til hennes barnebarn Thomas de Mowbray.
I 1397 ble Thomas de Mowbray elevert til hertug, og fikk titlene og eiendommene som hadde tilhørt Bigodslekten, inkludert Earl Marshal. Hans bestemor Margaret var i live, og fikk rett til å bruke hertuginnetittel.
Mowbrayslekten hadde tittelen frem til 1476. Da døde John de Mowbray, den fjerde hertugen, uten mannlige arvinger. Hans eneste arving var den tre år gamle Anne de Mowbray. Da hun var fem år gammel, ble hun gift med den fire år gamle Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, som var sønn av Edvard IV. De var gift inntil hun døde åtte år gammel.
I henhold til ekteskapsavtalen arvet Richard eiendommene til Mowbrayslekten, og ble utnevnt til hertug av Norfolk. Da Edvard IV døde i 1483 ble hans barn erklært for å være uektefødte, og Richard ble plassert i Tower of London sammen med sin bror av Rikard III. De ble høyst sannsynlig myrdet i løpet av noen måneder.
John Howard hadde støttet Rikard IIIs tronkrav, og ble belønnet med hertugdømmet i 1483. Dette var den tredje og siste opprettelsen.
Plikter og titler.
I tillegg til å være hertug av Norfolk har tittelinnehaveren også det arvelige embetet Earl Marshal, som medfører ansvar for å organisere visse spesielle begivenheter, blant annet den formelle åpningen av parlamentet. Med unntak av noen korte perioder hvor embetet var stilt i bero, har Howardslektene hatt hånd om det. Earl Marshal er den eneste av to arvelige embeter som under House of Lords Act 1999 gir automatisk rett til å møte i parlamentet uten å måtte velges av de andre medlemmene av høyadelen. Som Earl Marshal er han også leder for College of Arms, som regulerer bruk av heraldiske våpen i Storbritannia.
Alle disse titlene er i Englands adelskalender, unntatt baron Howard of Glossop som er i Det forente kongerikes adelskalender. Hertugens eldste sønn og arving bærer ærestittelen jarl av Arundel og Surrey.
Gjennom tittelen Baron Clun har slekten fått Clun Castle i Shropshire; slottet ligger i ruiner. Ved siden av dette og det tidligere nevnte Arundel Castle har slekten også hatt residens i Framlingham Castle, Bungay Castle og Carlton Towers.
Tredje opprettelse - 1483.
Arvingen til tittelen er Henry Fitzalan-Howard, jarl av Arundel og Surrey.
Norfolk


Moralsk risiko.
Moralsk risiko (eng. "moral hazard") er innen økonomi, politikk og rettsvitenskap et problem som kan oppstå idet to eller flere parter inngår en avtale. Det er et fenomen i form av opportunisme etter avtaleinngåelse. Problemet oppstår fordi en av avtalepartene i egen vinnings hensikt og for å imøtekomme egne mål kan opptre i strid med den inngåtte avtalen, mot den andres interesse og til den andres kostnad.
Et konkret eksempel på slik moralsk risiko i dagliglivet er at en person med en forsikring kan opptre mindre forsiktig, med visshet om at forsikringen dekker eventuelle utgifter ved uforsiktig oppførsel. I finansverdenen knyttes moralsk risiko ofte mot den antatt økte risikovilje finansinstitusjoner tar, i visshet om at det offentlige vil tre inn dersom likviditetsproblemer oppsår.


Karl von Spreti.
Karl greve von Spreti (født 21. mai 1907 i Kapfing ved Landshut, død 5. april 1970 i San Pedro/Guatemala) var en tysk konservativ politiker (CSU) og diplomat.
Liv.
Grev von Spreti, som var barnebarn av den berømte arkitekten Leo von Klenze, som har bygget mange kjente bygninger i München (bl.a. Alte Pinakothek), studerte også arkitektur, og arbeidet først som filmarkitekt i Bombay i India. Etter krigstjeneste og krigsfangenskap slo han seg ned i Lindau som arkitekt.
Han var allerede på 1920-tallet blitt medlem av Bayerische Volkspartei. Etter krigen deltok han i nygrunnleggelsen av partiet under navnet CSU. Han var innvalgt i byrådet i Lindau fra 1948 til 1956, og fra 1949 frem til 1956 var han medlem av det tyske parlamentet. Mellom 1953 og 1956 var han dessuten medlem av Europarådets parlamentariske forsamling.
I 1956 ble grev Spreti tysk ambassadør i Luxemburg, en stilling han innehadde til 1960. Deretter var han ambassadør i Cuba (1960–1963), Jordan (1963–1965), Den dominikanske republikk (1966–1968 og Guatemala. Under sin tjeneste i Guatemala ble han 31. mars 1970 bortført og myrdet av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen FARC.
Hans datter, grevinne Maria Gaetana von Spreti, var gift med gallerieieren Pierre Matisse, sønn av maleren Henri Matisse.


Inklusiv disjunksjon.
Inklusiv disjunksjon, adjunksjon eller logisk "eller" er en viktig sannhetsfunksjon i setningslogikken (latin "dis" = «fra hverandre», "ad" = «til» og "junctio" = «forbindelse»).
Disjunksjonen av to eller flere utsagn er sann hvis og bare hvis "minst" ett av disse utsagnene er sant.
Den symbolske skrivemåten for disjunksjonen av to utsagn er
og uttales som «A eller B».
I noen programmeringsspråk eller andre sammenhenger der særtegn ikke kan brukes, skrives også plusstegnet («+») istedenfor «formula_2».
Plusstegn brukes fordi disjunksjon har flere fellestrekk med addisjon, men må ikke leses som eller forveksles med "og".
Det er viktig å skille mellom «A eller B» ("inklusiv" disjunksjon) og «"enten" A eller B» ("eksklusiv" disjunksjon).
I hverdagsspråket brukes «eller» og «enten–eller» ofte synonymt, noe som ikke er tilfellet i logikken.
Utsagnet «Det stemmer ikke at jeg er blind "eller" døv» er altså ekvivalent med «Jeg er ikke blind "og" jeg er ikke døv.»


Hammeren kraftstasjon.
Hammeren kraftstasjon er et kraftverk ved Maridalshammeren i Maridalen i Oslo, plassert i fallet mellom Skjærsjøen og Maridalsvannet. Christiania Elektricitetsværk satte stasjonen i drift i 1900. Kraftstasjonen er det eneste kraftverket innenfor Oslo kommunes grenser. Den regnes som et kulturminne, og er Norges eldste vannkraftverk i daglig drift. Stasjonen eies i dag av Oslo Lysverker AS, et datterselskap av E-Co Vannkraft AS.
Kraftverket nytter fallet på 105 m fra Skjærsjøen til Maridalsvannet, og har en maksimal effekt på 5 MW, mens kraftverket har en årsproduksjon på 16 GWh.
Historie.
Oslos første gatelys kom i 1892, og med økt press fra industri og elektriske sporveier økte behovet for tilgang på elektrisitet. Den dampdrevne produksjonen klarte ikke å holde etterspørsel, og vannkraft ble et satsingsområde.
Som et av de første vannkraftverkene i Norge, ble Maridalshammeren valgt som byggested for Christiania Elektricitetsværks stasjon. I 1898 startet byggingen av demningen ved Skjærssjøen, og i 1900 stod også kraftstasjonen klar 2,5 kilometer lenger nede. Stasjonen hadde 6 aggregat som virket til 1927 da de ble erstattet av et større aggregat på 5000 Kilowatt.
Fra Skjærsjødammen ble vannet ledet i store stålrør av skipskvalitet. Stålet ble kjøpt fra Skottland. Rørene ble klinket og tilpasset på stedet, og er gravd ned hele veien og tildekket. Rørgata utgjør i dag en sti opp Skjerselvdalen. Skjærsjøen samler vann naturlig fra de store innsjøene i Nordmarka, blant annet Bjørnsjøen, Helgeren, Hakkloa og Store Sandungen. I tillegg er det lagt rør i fjellet fra Øyungen, slik at også denne tømmer til Skjersjøen.
Hammeren Kraftstasjon var tiltenkt å holde hele Oslo med energi, men den produserer i dag nok energi til å dekke normalbehovet for ca 800 husstander. Kraftstasjonen er Norges eldste stasjon i daglig drift, og det eldste kraftverket i E-CO Energi. Stasjonens historie og utforming gjør den til et kulturminne sammen med hele anlegget fra Skjersjødemningen.
Hammeren.
Hammeren har trolig navnet fra «Stangjernshammeren», ei smie som i sin tid hadde produksjon av spiker og jernstenger.
Hammeren er plassert i rik edelløvskog med mye gråor og heggskog. De døde og nedfalne trærne gir området et preg av urskog. Hammeren og området rundt er klassifisert som regionalt verneverdig.
Kilder.
Hammeren kraftstasjon
Hammeren kraftstasjon


Eksklusiv disjunksjon.
Eksklusiv disjunksjon (også "alternativ", "antivalens", "kontrajunksjon" eller "kontravalens") er en sannhetsfunksjon i setningslogikken (av hhv. latin "dis" = «fra hverandre», "junctio" = «forbindelse», "alternare" = «å bytte på», "valere" = «å gjelde» og "contra" = gresk αντι ["anti"] = «imot»).
Den eksklusive disjunksjonen av to utsagn er sann hvis og bare hvis "nøyaktig" ett av disse utsagnene er sant.
I motsetning til en "inklusiv" disjunksjon er den "eksklusive" disjunksjonen av to sanne utsagn altså falsk.
Den symbolske skrivemåten for den eksklusive disjunksjonen av to utsagn er
og uttales som «enten A eller B».
I noen programmeringsspråk eller andre sammenhenger der særtegn ikke kan brukes, skrives også XOR eller EOR istedenfor «formula_2».
Dette er avledet av det engelske uttrykket "exclusive or" («eksklusiv eller»).
Alternativ brukes til tider synonymt med eksklusiv disjunksjon, men begrepet er formelt sett kun forbeholdt "eksklusive disjunksjoner som er sanne".


Subjunksjon (logikk).
Subjunksjon (også "implikasjon") er en viktig sannhetsfunksjon i setningslogikken (latin "sub" = «under», "junctio" = "implicatio" = «forbindelse»).
Subjunksjonen av to utsagn er falsk hvis og bare hvis premissen er sann mens konklusjonen er falsk.
Den symbolske skrivemåten for subjunksjonen av to utsagn A (premissen) og B (konklusjonen) er
Implikasjon brukes til tider synonymt med subjunksjon, men begrepet er formelt sett kun forbeholdt "subjunksjoner som er sanne".
Symbolet for implikasjon er «formula_2» mot subjunksjonens «formula_3».
Hvis A følger av B (A → B), er det en feilslutning å anta at også B følger av A (A ← B; konvers subjunksjon).
Derfor er det viktig å skille mellom «hvis A, så B» (subjunksjon) og det kommutative bisubjunksjonen «"hvis og bare hvis" A, så B».
Et eksempel kan illustrere dette: Utsagnet «hvis solen skinner, er det varmt» impliserer ikke «hvis det er varmt, skinner solen».
Utsagnet «hvis solen skinner, er det varmt» kan ikke motbevises når solen "ikke" skinner.
Hvis solen ikke skinner, følger det ikke at det må være kaldt.


Bisubjunksjon.
Bisubjunksjon (også "ekvijunksjon", "ekvivalens" eller "biimplikasjon") er en sannhetsfunksjon i setningslogikken (latin "bis" = «to ganger», "sub" = «under», "aequus" = «lik», "junctio" = "implicatio" = «forbindelse», "valere" = «å gjelde»).
Bisubjunksjonen av to utsagn er sann hvis og bare hvis "begge" eller "ingen" av disse utsagnene er sanne.
Den symbolske skrivemåten for bisubjunksjonen av to utsagn A og B er
I noen programmeringsspråk eller andre sammenhenger der særtegn ikke kan brukes, skrives også «XNOR» eller likhetstegn («=») istedenfor «↔».
«XNOR» er avledet av det engelske uttrykket "exclusive nor" (i og med at bisubjunksjonen er negasjonen av en «eksklusiv eller»).
Ekvivalens brukes til tider synonymt med bisubjunksjon, men begrepet er formelt sett kun forbeholdt "bisubjunksjoner som er sanne".
Symbolet for ekvivalens er «formula_2» eller «≡» mot bisubjunksjonens «formula_3» og «=».
Av og til omskrives også A ↔ B som «hviss A, så B» (til dels «omm A, så B»).
Forskjellen mellom biimplikasjonen («hviss») og implikasjonen («hvis») er at den sistnevnte også er sann hvis bare konklusjonen er sann, men ikke premissen.
Den sistnevnte symbolet betegnet en "sann ekvivalens" mellom to utsagn.
De to "enkeltutsagnene" kan derimot godt være falske, derfor brukes «↔» i disse.


Abjunksjon.
Abjunksjon er en sannhetsfunksjon i setningslogikken (latin "ab" = «fra», "junctio" = «forbindelse»).
Abjunksjonen av to utsagn A og B er sann hvis og bare hvis det første, men ikke det andre av utsagnet er sant.
Den uttales som «A, men ikke B.»
Abjunksjon er ikke kommutativ: «A, men ikke B» er altså "ikke" ekvivalent med den konverse abjunksjonen «ikke A, men B».


Injunksjon.
Injunksjon er en grunnleggende sannhetsfunksjon i setningslogikken (latin "in-" = «ikke-, u-», "junctio" = «forbindelse»).
Injunksjonen av to utsagn er sann hvis og bare hvis "begge" disse utsagnene er falske.
Det fins ikke noe allment akseptert symbol for injunksjonen av to utsagn A og B, men ofte skriver man
og uttaler dette som «verken A eller B» (NOR etter engelsk "neither–nor" = «verken–eller»).


Vågen (Hundvåg).
Vågen er en fellesbetegnelse for områdene øvre-, midtre- og nedre Vågen på øya Hundvåg i Stavanger. Inntil 1991 var området sterkt trafikkert, da Hundvåg Ring gikk gjennom gaten Øvre Vågen. Ettersom innbyggertallet på Hundvåg økte, så man etterhvert nødvendigheten av etableringen av ny vei, og denne ble lagt rundt øya.
Området består i motsetning til resten av det stadig voksende Hundvåg stort sett av relativt eldre hus, og beboerne er tilsvarende eldre enn ellers på øya.


Eksklusjon (logikk).
Eksklusjon er en grunnleggende sannhetsfunksjon i setningslogikken (latin "exclusio" = «utestengning»).
Eksklusjonen av to utsagn er sann hvis og bare hvis "minst" ett av disse utsagnene er falske.
I noen programmeringsspråk eller andre sammenhenger der særtegn ikke kan brukes, skrives også «NAND» istedenfor «|».
«NAND» er avledet av det engelske uttrykket "not and".
formula_2.
Sheffer-streken er oppkalt etter logikeren Henry Maurice Sheffer, som beskrev noen av eksklusjonens interessante egenskaper.


Anne de Mowbray, 8. grevinne av Norfolk.
Anne de Mowbray (født 10. desember 1472, død 19. november(?) 1481) var den åttende grevinne av Norfolk, og var gift med Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, en av prinsene i Tower.
Hun ble født på Framlingham Castle i Suffolk, og var datter av John de Mowbray, 4. hertug av Norfolk og Elizabeth Talbot. Hennes besteforeldre på morssiden var John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury og hans andre kone Margaret Beauchamp.
Da hennes far døde i 1476 ble hun en meget rik arving; John de Mowbray etterlot seg ingen andre barn. Bare fem år gammel ble hun forlovet med Richard, hertug av York, som var den fire år gamle sønnen til Edvard IV og Elizabeth Woodville. De ble gift i St. Stephens kapell i Westminster den 15. januar 1478.
Anne døde ni år gammel i Greenwich, nesten to år før hennes mann forsvant i Tower of London. Hun ble gravlagt i en blykisten i St. Erasmus av Formiaes kapell i Westminster Abbey. Da kapellet i 1502 ble ombygget til Henrik VIIs Lady Chapel ble kisten flyttet til et kloster, og den har senere forsvunnet.
I desember 1964 fant bygningsarbeidere i Stepney tilfeldigvis velvet kisten var satt i. Kisten ble åpnet, og hennes levninger ble analysert. Hennes røde hår var bevart, og hun var fortsatt innhyllet i likkledet. Kisten ble i mai 1965 flyttet tilbake til Westminster Abbey.
Norfolk 3-08


Han-kinesere.
a>.Han-kinesere er betegnelsen for den etniske gruppe som majoriteten av verdens kinesere tilhører. Således dreier det seg om verdens største folkeslag.
De er regnet med i Folkerepublikken Kina som en offentlig anerkjent nasjonalgruppe.
Han-kineserne utgjør 92 prosent av befolkningen på det kinesiske fastland og nesten en femtedel av jordens totale befolkning.
Uttrykket benyttes for å skille majoriteten av kineserne fra de mange mindre beslektede etniske gruppene som finnes i Kina. Navnet kommer fra Han-dynastiet som hersket over de deler av Kina som er Han-kinesernes kjerneområde. Ofte benyttes betegnelsene «kineserne» og «han-kineserne» om hverandre, men i Kina oppfattes det som svært feilaktig idet det ikke tar hensyn til de 55 etniske minoriteter i landet.


Anton Brøggers gate (Stavanger).
Anton Brøggers gate er en gate på Madla i Stavanger.
Gaten er oppkalt etter arkeologen Anton Wilhelm Brøgger, som var konservator og bestyrer ved Stavanger Museum fra 1909 til 1913.


Robert Mambo Mumba.
Robert Mambo Mumba (født 25. oktober 1978) er en kenyansk landslagspiller i fotball. Han spiller for den svenske klubben BK Häcken.
Tidligere har han blant annet bak seg et opphold i Viking.


Peng Chau.
Peng Chau (kinesisk: 坪洲, pinyin: "Píngzhōu") er en liten og relativt lav øy sørøst for øya Lantau i Hongkong. Administrativt tilhører den Islands-distriktet. Den har et areal på 0,98 km².
Peng Chau er kjent for sin øykultur blant de få innbyggerne. Mange templer ligger spredt rundt på øya. Ett av dem er et tempel til Tin Hau, og er bygd i 1792.
Øyas høyeste punkt er "Finger Hill", som er 95 meter høy.


Norddistriktet (Hongkong).
Norddistriktet ("North District", "北區") er det nordligste av Hongkongs 18 distrikter. Det ligger i New Territories og grenser mot byen Shenzhen i Guangdong-provinsen på det kinesiske fastland.


Jarl av Norfolk.
Jarl av Norfolk er en tittel som har blitt opprettet flere ganger i Englands adelskalender. I det 12. og 13. århundre hadde Bigodslekten tittelen, og senere gikk den til Mowbrayslekten, som fortsatt har den som subisidiær tittel.
Ettersom Bigodslekten nedstammet i kvinnelig linje fra William Marshal, 1. jarl av Pembroke arvet de også embetet Earl Marshal, som i dag innehas av hertugen av Norfolk.
De nåværende opprettelsen er den femte, og ble opprettet i 1644 for Thomas Howard, 21. jarl av Arundel, som var arving til hertugdømmet Norfolk. Hertugtittelen hadde blitt inndratt i 1572, men i 1660 ble den tredje jarlen av Norfolk elevert til hertug ved Restaurasjonen.
Femte opprettelse - 1644.
For senere jarler av Norfolk, se hertug av Norfolk, tredje opprettelse.
Norfolk


William Lamberton.
William Lamberton (født ukjent – død 20. mai 1328) var biskop av St. Andrews fra 1298 til 1328 og den øverste geistlig for Skottland i de urolige tidene fra slutten av 1200-tallet til begynnelsen av 1300-tallet da Robert Bruce kjempet for å bli konge av Skottland, en sak Lamberton støttet helhjertet.
William Lamberton var en aktiv politisk størrelse som benyttet både diplomatiske virkemidler som hemmelig etterretning i den skotske uavhengighetskrigen. Han har blitt beskrevet som en «eklektisk femtekolonist». Målt opp mot dramatiske krigere som Robert Bruce, William Wallace og James Douglas blir en kirkens mann lett usynlig, men William Lamberton hadde en aktiv, om enn undervurdert, hånd i forme Skottlands historie.
Lamberton er muligens en slektning av Sir Alexander Lamberton, som var en av dem som undertegnet Arbroath-deklarasjonen av 1320. Det er også blitt spekulert om William Lamberton var den reelle forfatteren bak deklarasjonen (se lenke nederst).
Biskop og Vokter.
I 1298 utpekte pave Bonifatius VIII William Lamberton til å bli den neste biskopen for St.Andrews. Han etterfulgte den avdøde William Fraser som biskop, og ble den mektigste biskopen i det velstående området See i Skottland. I fraværet av en skotsk konge ble han i 1299 utpekt til å fungere som øverste Vokter for kongedømmet Skottland med ansvar for alle festningsverker i landet.
Lamberton var meget politisk aktiv i hele sin periode. Han støttet William Wallaces opprør mot kong Edvard I av England både moralsk og finansielt.
Wallace ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som felles Voktere, og deretter ble William Lamberton i 1299 utpekt som tredje og nøytrale vokter for å holde fred mellom de to ambisiøse rivalene. I løpet av det samme året var det diplomatisk press fra Frankrike og Roma til å overtale den engelske kongen til å løslate den fengslede John Balliol og over i pavens varetekt. Wallace ble sendt til Frankrike for å søke støtte hos kong Filip IV av Frankrike og muligens reiste han også til Roma.
Det var sterke følelser i den skotske regjeringen. Både Bruce som Comyn mistrodde hverandre intenst, sannsynligvis med god grunn. Den 12. august ble det rapportert en episode hvor Sir David Graham hadde lagt krav på William Wallaces land og gods i hans fravær under anklagen at Wallace hadde forlatt kongedømmet uten Vokternes godkjennelse. Wallaces bror Malcolm Wallace bestred hardnakket anklagen og pekte på at det arbeidet broren gjorde i utlandet var til beste for kongeriket. Begge trakk blanke våpen mot hverandre. Da John Comyn hørte om krangelen mellom de to mennene grep han Robert Bruce om strupen og anklaget både ham og biskopen for å intrigere forræderi. Ytterligere fysiske håndgemeng ville ha oppstått om ikke Stewart hadde skilt dem.
En pakt med Bruce.
William Lamberton var en sterk tilhenger Robert Bruce og en nær venn. Den 11. juni 1304, etter å ha vært vitne skottenes nederlag ved Stirling Castle, besluttet Robert Bruce og William Lamberton å danne en hemmelig pakt med hverandre i «vennskap og allianse mot alle menn».
Pakten besto i et samarbeid for å få Bruce plassert på den skotske tronen. Om en av dem brøt pakten skulle han skylde den andre en sum av 10 000 pund. Selv om begge hadde begge overgitt seg til engelskmennene er pakten blitt betraktet som et bevis på deres dype patriotisme og forpliktelse til å bevare Skottland og skotsk frihet.
I 1305 ble William Wallace fanget i et bakhold og brutalt henrettet den 23. august samme år. År etter, 10. februar 1306 kranglet John Comyn og Robert Bruce i et møte i Greyfriars-kirken i Dumfries, Skottland. Det endte med at Bruce stakk ned Cowyn og drepte ham. Likevel, knappe seks uker etter drapet, sørget William Lamberton for å krone Robert Bruce til kong Robert I av Skottland til tross for at paven hadde bannlyst Bruce for mordet i kirken. Lamberton trosset paven i dette og ba skottene om å støtte sin nye konge.
Arrestert.
Lamberton ble senere arrestert og eskortert til rettsalen i Nottingham. Eskorten var forøvrig gjort av en nabo av Lamberton, Sir William de Wessington, en stamfar til den senere George Washington, den første president i USA. Deretter ble Lamberton ført i jern til Winchester. Antagelig ble det lagt tungt press på ham, kanskje tortur, men den 11. eller 12. august 1308 sverget William Lamberton troskap til kong Edvard II av England og lovte å forfølge alle kongens fiender i Skottland. Han lovte også å betale en løslatelsessum på 6000 pund foruten å holde seg innenfor Durhams grenser. Likevel var Lamberton snart tilbake i Skottland. Den 16. mars 1309 deltok han i kong Robert Is parlamentmøte i St. Andrews.
Etter det berømte slaget ved Bannockburn i juni 1314 forsøkte kong Edvard II forgjeves å få William Lamberton avsatt som biskop av St. Andrews av pave Klemens V.
Byggevirksomhet.
William Lamberton gjenoppbygde veggene i katedralen i St. Andrew. Restaureringen var dedikert en seremoni i minnet til en nasjonal takkedag for det skotske uavhengighet. Den skotske kongen, syv biskoper, femten abbeder, og «nesten alle adelige i kongeriket» deltok.
Han gjenoppbygget også festningen i St. Andrews og forsterket godsene i Inchmurdo, Monimail, Dairsie, Torry, Muckhart, Kettins, Monymusk, Lynton, Lasswade, og Stow i Wedale.
William Lamberton døde den 20. mai 1328 og ble begravet på nordsiden av høyalteret i hans katedral den 7. juni 1328.
Eksterne lenker.
Lamberton, William
Lamberton, William
Lamberton, William


Finnfjordbotn.
Finnfjordbotn i Lenvik, Troms har i en årrekke vært en viktig del av Finnsnes by og ligger 4 km øst for sentrum ved veikrysset hvor riksvei 86 og riksvei 855 møtes. Bydelen, som har ca. 600 innbyggere (med Finnfjord 783 innbyggere, 2009), omfatter noen boligfelter fra 70- og 80-tallet, men det er spesielt industrien som er dominerende. På Botnhågen finnes flere små industrier og andre næringsbygg, deriblant bakeri, søppelforbrenningsanlegg, bilforretninger og biltilsyn. 1,5 km sørover mot Sørreisa ligger Finnfjord smelteverk.
Finnfjordbotn har også kirkegård, campingplass, videregående skole, friidrettstadion, fotballhall og gode skiløyper. Idrettslaget Pioner holder til i bydelen og har avdeling både for fotball, friidrett og ski.
Bydelen hører stort sett med under Fagernes skolekrets på Aspelund, men har noe flytende grenser mot Finnsnes skolekrets, spesielt i området Lunde/Stormyra.


Edward Bruce.
Edward Bruce (ca. 1276 – 14. oktober 1318) var konge av Irland og jarl av Carrick. Han var også den yngre broren av Robert Bruce, den senere kong Robert I av Skottland, og støttet brorens kamp for den skotske tronen og var hans nærmeste støttespiller. Edward Bruce døde i slaget ved Faughart, Irland.
Edward Bruce hadde flere titler; lord av Galloway fra 1308, hertug av Carrick, konge av Irland (1316–1318).
Bakgrunn.
Edward var sønn av Robert Bruce, jarl av Carrick, 6. lord av Annandale, og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick. Hans fødselsdato er ukjent, men som den andre av fem brødre var det sannsynligvis ikke lenge etter at hans eldste bror som ble født 1274.
Etter at Robert Bruce overga seg til England i 1302 ble Edvard Bruce plassert hos prinsen av Wales, den framtidige kong Edvard II av England (1307–1326).
Edward kjempet ved broren Robert Bruces side i hans kamp for den skotske tronen, inkludert hans desperate tid på flukt og da han drev geriljakrig mot engelskmennene. De tre yngre brødrene Nigel, Thomas og Alexandre ble all fanget og henrettet av engelskmennene i denne perioden, men Edward overlevde. Han hadde en aktiv og viktig rolle i å erobre og ødelegge de engelskbesatte festningene i sørvestlige Skottland, og han var en av de som hadde egen kommando i slaget ved Bannockburn den 23. og 24. juni 1314.
En gang mellom 1309 og 1313 ble Edward jarl av Carrick, en tittel som hans morfar Neil av Carrick, 2. jarl av Carrick, hadde før ham, tilsvarende med hans mor og hans eldre bror.
Sønn utenfor ekteskap.
Et forhold til Isabella, datter av John av Stathbogie, 9. jarl av Atholl, endte i en sønn utenfor ekteskap, Alexander Bruce som senere skulle komme til arve farens jarldømme. Edward sviktet deretter Isabella for å kunne gifte seg med Isabella av Ross. Det var begynnelsen på ondt blod mellom ham og David av Stathbogie, 10. jarl av Atholl, broren av den forlatte Isabella. I 1314, umiddelbart før slaget ved Bannockburn, tok David hevn ved å angrepe det skotske forsyningsdepotet ved Cambuskenneth Abbey.
Historisk bakgrunn.
På begynnelsen av 1300-tallet hadde ikke Irland hatt en overkonge ("«High King», konge over andre konger") siden Ruaidri mac Tairrdelbach Ua Conchobair som ble avsatt ved den normanniske invasjonen i 1169. Landet var delt mellom ulike irske klaner, normanniske baroner og engelske lorder som alle styrte over sine ulike deler av Irland.
I 1258 forsøkt mange av klanene å ble enige om igjen å enes under én overkonge. De valgte Brian O’Neill til å inneha tittelen, men mange av klanene ville likevel ikke støtte ham og han ble slått i slaget ved Downpatrick i 1260.
Tilbud om tronen.
I visshet om at kun kollektiv enighet kunne vinne tilbake Irlands frihet besluttet Donal O’Neill og de fleste av de andre irske lordene om skyve sine personlige uoverensstemmelser til side og invitere den yngre broren til kong Robert I av Skottland til å bli den nye kongen av Irland. Edvard II av England som allerede kalte seg for «lord av Irland» opponerte.
Robert Bruce elsket denne idéen og mente at et uavhengig Irland ville bli til stor hjelp og støtte for Skottland. Han fikk visjonen om en stor-gælisk allianse; en allianse mellom Irland og Skottland ved at begge land hadde en etnisk og kulturell arv til felles, men også en felles arvefiende i England.
25. mai 1315 gikk Edward Bruce og tusener av tidligere arbeidsledige skotske krigere i land på Irland hvor de hurtig fikk støtte fra tallrike grupper av irsk fotsoldater fra alle de store irske klanene. Året etter, 1. mai 1316, ble Edward kronet som konge av Irland ved Dundalk. I september kom hans bror Robert over med skotske forsterkninger.
Sult.
Den irsk-skotske alliansen ble en suksess og vant slag eller slag. På mindre enn et år hadde de det meste av Irland under sin kontroll, men i begynnelsen av 1317 brøt massesult ut over det meste av landet. Det var en del av Den store europeiske sulten som oppsto i årene 1315–1318, og for Irlands vedkommende i årene 1315-1317. Det skapte store vanskeligheter for kong Edward til å skaffe proviant for hærstyrken. Sulten var et resultat av feilslåtte avlinger og hans eget feilgrep i å la hærstyrken vilkårlig herje og plyndre landområdene. Det skapte også en økt irsk motvilje mot ham. Kort tid etter måtte Robert Bruce reise tilbake til Skottland for å håndtere regjeringen av sitt eget kongedømme, men lovte broren mer hjelp og flere frivillige. I løpet av det neste året gjorde de anglo-normanniske baronene lite for å gjenerobre tapt land ettersom sulten gjorde de vanskelig for begge parter.
Ekteskap.
Edward fikk dispensasjon til å gifte seg med Isabella av Ross, datter av William MacTaggart, 3. jarl av Ross, den 1. juni 1317. Det kortvarige ekteskapet ga ingen barn.
Drept ved slaget ved Faughart.
Edward klarte nesten å erobre Dublin, senteret for engelsk dominans, i februar 1317.Sent på sommeren 1318 marsjert derimot John de Bimmingham og hans hærstyrker mot Edvard Bruce. Den 24. oktober 1318 ble den irske hærstyrken sønderslått i slaget ved Faughart. Edvard selv ble drept og Irland ble igjen etterlatt uten en samlende leder.
Historiske følger.
Dette var det nest siste forsøket til de samlede klanene til å ene landet under en overkonge. I 1595 hadde lederen for den nordlige delen av O’Neill-klanen (hele O’Neill eller «Ui Niall» hadde tidligere for bortimot 700 år vært Irlands kongelige familie). Hugh O’Neill, 2. jarl av Tyone, begynte et opprør mot Elizabeth I av England som i utgangspunktet var vellykket, men etter flere tidlige seirer ble irlenderne beseiret kort tid før dronningen døde i 1603.
Opprørets fiasko, kombinert med andre faktorer, ført til jarlenes flukt til Spania i 1607. Alle nasjonalistiske ledere som kom senere foretrakk en irsk uavhengighet basert på tanken om en republikk isteden for gjenoppvekkelsen av den gamle føydale overkonge-tanken.


Skogen/Sandvika.
Skogen/Sandvika er et sammenhengende boligområde 2 km øst for Finnsnes i Troms. Området er en del av byen Finnsnes og har 1377 innbyggere (2011). Bydelen ligger sørvendt langs Finnfjorden på strekningen mellom Finnsnes Sentrum og Finnfjordbotn.
Her ligger Sandviklia Alpinanlegg, hvor en del av snowboardkonkurransen The Arctic Challenge ble arrangert i 2005. Sandvika innbefatter blant annet boligfeltene Sandviklia (1990-tallet) og Einvaldfeltet (1970-tallet), og i Skogen ligger Mellomlia (1980-tallet og utover), som i dag er det største boligfeltet i kommunen. Finnsnes postterminal ligger i Sandvika. Det har tidligere vært både dagligvarebutikk og kiosk i området, men disse er lagt ned og lokalene er overtatt av andre virksomheter. Ved innfartsveien nedenfor Mellomlia ligger en større bilforretning og et gartneriutsalg.
Sandvika og Skogen tilhører hovedsakelig Finnsnes skolekrets, men i øst er grensen mot Fagernes skolekrets noe flytende. Bydelen har to barnehager. I Mellomlia ligger Trollstua barnhage, og lengst øst i bydelen ligger den nye Skogen barnehage (åpnet i årsskiftet 2006/2007), som har ca. 100 barnehageplasser. Inntil nye Furumoen barnehage på Silsand åpnet i august 2008, var det midlertidig barnehage i samfunnshuset Ørneheimen i Sandvika.
Skogenveien og Sandvikveien var tidligere innfartsåren til Finnsnes, men på 1980-tallet ble riksvei 86 (nå fylkesvei 86) lagt nede ved stranda, utenfor bebyggelsen.
Grunnkretser.
Bydelen består av to grunnkretser, Sandvik (2,81 km²) og Skogen (1,98 km²). Sandvik grunnkrets strekker seg fra Sandviklia til Einvaldfeltet, mens Skogen grunnkrets går fra Mellomlia til Skogen barnehage. Begge grunnkretsene hører til Finnsnesområdet.


Artemistempelet i Efesos.
Artemistempelet (gresk "Artemision", og latin "Artemisium") ble oppført omkring 550 f.Kr. i Efesos i dagens Tyrkia og var et av verdens syv underverker.
Beliggenhet.
Artemistempelet lå i oltidsbyen Efesos, ca 50 km syd for dagens havneby Izmir, i Tyrkia. Som de andre underverkene, satte ikke Antipater tempelet på sin liste kun på grunn av dets skjønnhet eller størrelse, men også fordi det lå på grensen til den greske verdenen. Dette ga grekerne en følelse av mystikk og ærefrykt og fremhevet Alexander den stores utstrakte imperium.
Den efesiske Artemis.
Den greske jomfruelige gudinnen, jegeren og tvillingen til Apollon, Artemis, erstattet titanen Selene som månegudinne. Av de olympiske gudinnene som arvet karaktertrekk fra den kretiske modergudinnen, ble Athene mer dyrket i Athen enn Artemis. I Efesos ble en gudinne som grekerne assosierte med Artemis lidenskapelig æret, i et gammelt, ganske sikkert pre-hellensk ikon. Originalen var utskjært i tre, og hadde mange brystlignende utbulninger, noe som skulle vise hennes fruktbarhet (i motsetning til Artemis ' jomfruelighet). På efeiske mynter bærer den mangebrystede gudinnen en murkrone (som en bymur), et trekk fra gudinnen Kybele.
Historie.
Det hellige stedet i Efesos er langt eldre enn Artemistempelet. Pausanias innså at Artemis' helligdom på stedet måtte være veldig gammel. Han stadfester med sikkerhet at den var ganske mange år forut for den joniske innvandringen, til og med eldre enn Apollos orakelhelligdom ved Didymi. Han sa at de pre-joniske innbyggerne av byen var Leleger og lydere.
Tempelbygget ble påbegynt av Kroisos, en rik konge av Lydia, og det tok 120 år å ferdigstillle. Konstruksjonen ble satt opp på myrgrunn for å verne det mot framtidige jordskjelv. Artemistempelet ble raskt en turistattraksjon, og besøkt av handelsmenn, konger og sightseere. Mange av dem hyllet Artemis i form av donasjoner av juveler og andre gaver. Prakten tiltrakk seg også mange tilbedere, og av dem dannet det seg en Artemiskult. Tempelet var også respektert som tilfluktssted, en tradisjon som vi kan finne i myten om amasonene som søkte tilflukt her, både fra Herakles og fra Dionysus.
Tempelet ble første gang ødelagt 356 f.Kr. i en brann påsatt av en mann ved navn Herostratos, han hadde som hensikt å vinne seg udødelig berømmelse. Domstoler beordret at hans navn skulle fjernes fra alle skrifter, men mislyktes åpenbart. Uttrykket "herostratisk berømmelse" kommer nettopp fra denne hendelsen. At gudinnen Artemis ikke selv beskyttet tempelet ble i legender forklart med at hun var alt for opptatt med å overvåke Alexander den stores fødsel, som skjedde samme natt. Alexander tilbød senere å betale for gjenoppbygging av tempelet, men efeserne nektet.
Etter Alexanders død (323 f.Kr.) ble tempelet bygd opp igjen, noe som tok rundt 100 år. Det ble brent ned igjen i år 262 e.Kr., denne gangen av invaderende gotere, i følge det Jordanes skriver i Getica. Tempelet ble gjenoppbygget en gang til, men nå hadde kristendommen fått fotfeste i byen, og tempelet mistet sin religiøse funksjon. Da Konstantinopel tok over makten, ble tempelets marmor brukt til å bygge katedraler og andre bygninger.
Stedet der tempelet har stått ble gjenoppdaget av en ekspedisjon finansiert av British Museum i 1869. Flere artefakter og skulpturer fra det gjenoppbyggede tempelet kan ses i British Museum i dag, men på den opprinnelige tempeltomten er det kun en søyle igjen fra selve tempelet.
Arkitektur og kunst.
De fleste beskrivelsene av bygget og tempelkunsten kommer fra Plinius, men redegjørelsene og størrelsene varierer. Plinius beskriver tempelets mål på 55 x 115 m ved sokkelen og at det var bygget nesten utelukkende av marmor. Tempelet kan ha hatt så mange som 127 søyler i jonisk stil, hver på 18 m høyde.
Artemistempelet inneholdt mange flotte kunstverk. Skulpturer av de kjente greske billedhoggerne Polyclitus, Pheidias, Cresilas, og Phradmon smykket tempelet, kunstnerne konkurrerte ofte om å lage de flotteste skulpturene. Mange av disse var av amasoner, som skal ha grunnlagt byen Efesos.
I tillegg til skulpturer, fantes det også malerier og forgylte søyler av gull og sølv. Plinius forteller at Scopas, som også arbeidet på mausoleet til Mausollos, skar ut relieffer på tempelets søyler.
Kult og påvirkning.
Artemistempelet lå i en økonomisk robust region, som ble besøkt handelsmenn og reisende fra hele Lilleasia. Tempelet var under påvirkning av mange trosretninger, og kan ses som et trosymbol for mange forskjellige folkegrupper. Efeserne dyrket Kybele, og integrerte mye av denne troen i dyrkingen av Artemis. Den artemiske Kybele var ganske forskjellig fra sitt romerske motstykke, Diana. Kulten rundt Artemis tiltrakk seg tusener av tilbedere fra fjerne land og steder, de samlet seg rundt tempelet og tilba henne.


Pécs.
Pécs (kroatisk: "Pečuh", tysk: "Fünfkirchen", slovakisk: "Päťkostolie", tyrkisk: "Peçuy") er den femte største byen i Ungarn, lokalisert sydvest i landet. Byen er det administrative og økonomiske sentrum av Baranya fylke. Byen ble i tidligere tider benevnt på tysk som "Fünfkirchen"; romerne kalte den "Sopianæ".
Gamle kristne gravplasser i Pécs står oppført på UNESCOs liste over verdensarvsteder og byen ble i 2010 utpekt til Europeisk kulturhovedstad.


Riverside Stadium.
Riverside Stadium er den engelske fotballklubben Middlesbrough FCs hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet 26. august 1995, ligger i byen Middlesbrough på Teesside.
Den første kampen på Riverside var en kamp i Premier League mellom Middlesbrough FC og Chelsea FC den 26. august 1995. Hjemmelaget vant 2-0, etter scoringer av Craig Hignett og Jan Åge Fjørtoft.
Stadionnavnet var opprinnelig sponset. Stadion het ved åpningen "Cellnet Riverside Stadium", noe som siden ble justert til "BT Cellnet Riverside Stadium". Da sponsoravtalen utløp fikk stadionet sitt nåværende navn, "Riverside Stadium".
Anlegget har plass til 35 100 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter "West Stand", "East Stand", "North Stand" og "South Stand".
Banens mål er 105 x 68 meter, og tilskuerrekorden er på 35 000 i en landskamp mellom og den 11. juni 2003.


Sentrum (Finnsnes).
Torget midt i Finnsnes sentrum, også kalt Sevaldsens plass
Arvid Hanssens plass, med rådhuset og kulturhuset
Sentrum av Finnsnes, Troms strekker seg fra havneområdet "Lundkaia" til Finnsnesvannet, og består av en rekke større forretningsbygg av nyere dato. Sentrum er omkranset av knauser og åser, hvor de eldste boligområdene i byen ligger. Blant disse kan man nevne Finnsneshaugen, Lia, Bjørklia, Heimly og Hamna. Sentrum og boligfeltene rundt har et samlet folketall på cirka 1400.
Det er i de senere år satt i gang en del tiltak for å forskjønne bykjernen. I juli 2002 ble det avduket en byste av forfatteren Arvid Hanssen foran kulturhuset, på plassen som fikk navnet Arvid Hanssens plass. Den nye trafikkterminalen på Lundkaia som åpnet i 2006 har blitt betegnet som et "smykke". Like ved trafikkterminalen ble det samme år avduket en statue som forestiller sjøfareren Ottar fra Hålogaland, som kan ha bodd i Lenvik.
Også Finnsnesvannet har vært igjennom en forskjønningsprosess. I løpet av 2006 ble det bygget utescene ved vannkanten og installert fontene midt ute i vannet. I tillegg har vannet blitt grundig renset. I mørketiden tennes dessuten hvert år "Adventsparken", en lysdekorasjon som strekker mellom trærne i parken rundt vannet.
Det ligger flere skoler i Finnsnes sentrum. I Sjøgata ligger Nordborg videregående skole og på Heimly er det studiesenter med høyskoletilbud. Finnsnes ungdomsskole, som ligger like ved sentrum er en treparallells 8.-10.-skole som innbefatter skolekretsene Finnsnes, Fagernes og Trollvik. I kanten på marka, like ved boligfeltet Øvre Hamna ligger Finnsnes barneskole, som har ca. 320 elever fra 1.-7. klasse.


Nygård.
Nygård er navnet på flere steder i Norge og et vanlig etternavn. Som etternavn i Norge er den alternative stavelsen Nygaard også vanlig.
Personer.
Per 2009 er det i følge SSB 6796 personer i Norge med Nygård som etternavn


Trollvik.
Trollvik er ei langstrakt bygd i Lenvik kommune, Troms. Den strekker seg langs fastlandssiden av Gisundet, 5 km nordover fra Nygård til Rørvika, sør for Trollvik skole. Det bor cirka 600 mennesker i bygda. Trollvik har tradisjonelt vært preget av jordbruk og fiske, men har i de senere år blitt det nye pressområdet når det gjelder boligbygging i kommunen og nye boligfelter tar stadig form. Bygda blir dermed stadig mer tettstedpreget, og har blitt en naturlig del av Finnsnes by.
Trollvik skole, som ligger 6 km nord for Gisundbrua har ca. 100-120 elever. Like ved ligger Trollvik barnehage. Trollvik skolekrets innbefatter også bygdene Leiknes og Bondjorda, som begge ligger videre nordover langs sundet.
Fylkesvei 263 går fra brukrysset på Nygård, gjennom hele Trollvika og fortsetter videre nordover. Gjennom bygda har fylkesveien gatenavnet Trollvikveien
Grunnkrets.
Trollvik grunnkrets tilhører Finnsnesområdet og består av bygdene Trollvik og Leiknes. Den strekker seg fra Skjellelva ved Nygård til Djupelva nord for Leiknes. Areal: 28,24 km².


Etihad Stadium (England).
Etihad Stadium er den engelske fotballklubben Manchester Citys hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet 25. juli 2002 da som City of Manchester Stadium. 8. juli 2011 døpte klubbstyret om arenaen fra City of Manchester til Etihad Stadium dette fordi at de nye sponsorene hadde dette som krav, Manchester City FC tjente 1,3 milliarder norske kroner på dette navnebyttet. Arenaen ligger i byen Manchester.
Anlegget ble først bygget for Commonwealth Games i 2002, og hadde da en kapasitet på 38 000 tilskuere. Etter dette friidrettsmesterskapet ble løpebanen fjernet, og arenaen ble gitt til fotballklubben Manchester City som erstatning for deres gamle fotballbane, Maine Road.
Ombygningen var ferdig da fotballsesongen 2003/04 startet, og den 10. august 2003 ble den offisielt åpnet som fotballarena.
Anlegget har nå plass til 48 000 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter: "Colin Bell Stand", "East Stand", "North Stand" og "Key 103 (South) Stand".
Banens mål er 106 x 71 meter, og tilskuerrekorden er på 47 304 i en ligakamp mot Chelsea den 28. februar 2004.
Stadion har fasiliteter som bl.a. et eget oppvarmingsrom med gress, som ligger like i nærheten av garderobene. City var en av de første engelske klubbene med dette. Deler av veggen over setene på tribunen kan åpnes/lukkes mekanisk for å slippe inn mer luft og lys.
Etihad Stadium var arena for finalen i UEFA-cupen 2007/08.


Silsand.
Silsand er et tettsted på Senja i Lenvik kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger like ved byen Finnsnes. Silsand har hatt en jevn befolkningsvekst siden Gisundbrua ble åpnet i 1972, og opplever fortsatt vekst. Silsand er idag det største tettstedet på Senja og kan, grunnet sin nærhet til Finnsnes sentrum, gjerne regnes både som drabantby og som en del av byen.
Stedet.
Bedriftene Tromspotet og Art Nor, som begge holder til på Silsand, har hatt stor suksess de siste årene. Tromspotet driver mottak, sortering og pakking av poteter for salg i butikker, mens Art Nor produserer gryteklare produkter hvor potet er en viktig ingrediens.
På Silsand finnes også bl.a dagligvarebutikk, veikro, bakeri, bensinstasjon og kiosk med posttjenester. Dessuten huser stedet et avdelingskontor for Troms Kraft. Senter for psykisk helse Midt-Troms holder også til på Silsand, og i 2006 utvidet senteret lokalene betraktelig.
Silsand har tre skoler; Småslettan skole (1.-4.trinn), Silsand barneskole (5.-7.) og Silsand ungdomsskole (8.-10.) Alle tre er toparallellskoler og betjener Silsand skolekrets. I tillegg har stedet idrettshall og tre barnehager. I Silsandmarka er det meget godt turterreng både sommer- og vintertid.
Det lokale fotballaget, FK Senja, spiller i 2011 i 2. divisjon.
Delområde.
Delområde Silsandområdet er et av de seks delområdene i Lenvik kommune. Hele området ligger på Senja og strekker seg fra Solberg i sør til Lakselvnes i nord, og innbefatter også innlandsbygdene sør for Kvannåsen. Areal: 113,57 km².
Grunnkrets.
Silsand grunnkrets består av Silsand sentrum og Silsand nord. De største boligfeltene i Silsand sentrum er Forraveien, Einerhaugen og Stallbakken. I tillegg er det sammenhengende bebyggelse langs Laukhellaveien, som er hovedveien gjennom Silsand. De store boligfeltene Silsand mellom og Silsand sør tilhører Laukhella grunnkrets. Grunnkretsen dekker et areal på 3,25 km².


Laukhella.
Laukhella er en bygd i Lenvik kommune i Troms. Bygden ligger langs Laksfjordens nordside, vest for tettstedet Silsand på Senja. På stedet finnes en ferdighusfabrikk. Her ligger også Islandsbotn stadion, som er hjemmebanen til FK Senja. Området Laukhella-Tortenlia-Islandsbotn har til sammen cirka 200 innbyggere.
Laukhella ligger langs fylkesvei 86, som gjennom bygden har gatenavnet Laukhellaveien (sic).
Laukhella kapell er fra 1949.
Grunnkrets.
Laukhella grunnkrets omfatter, foruten Laukhella, Tortenlia og Islandsbotn også deler av tettstedet Silsand, nærmere bestemt boligfeltene Silsand mellom og Silsand sør. Grunnkretsen har mer enn 900 innbyggere, og er dermed nr. 2 i kommunen i folketall, etter Finnsnes. Areal: 7,38 km².


Bjorelvnes.
Bjorelvnes er ei bygd beliggende ved Gisundet i Lenvik kommune, Troms 14 km nord for Finnsnes.
Kirke og kultur.
Her ligger Lenvik kirke, en trekirke fra 1879. Fergeforbindelse med Gibostad fram til 1985. Lenvik Museum er et tradisjonsrikt museum som holder til i den gamle prestegården på Bukkskinn. Museet, som viser kystkultur, er i dag en avdeling under Midt-Troms Museum.
Samfunn.
Bjorelvnes har eget grendehus. Tidligere har bygda også hatt butikk og bensinstasjon, men disse er nå lagt ned. Bjorelvnes tilhører Kårvik skolekrets og har postadresse 9300 Finnsnes.
Samferdsel.
Fylkesvei 263 går gjennom bygda. Fra krysset ved brua over Bjorelva går Fylkesvei 266 tvers over Lenvikhalvøya, gjennom Sollidalen til Langnes ved Rossfjordvatnet.
Grunnkrets.
Bjorelvnes grunnkrets innbefatter, i tillegg til Bjorelvnes, bygdene Bondjorda, Bukkskinn, Slettnes og Sollidalen. Bondjorda hører til Trollvik skolekrets, mens resten av grunnkretsen sokner til Kårvik skole. Areal: 34,27 km².


Schloss Schönhausen.
Schloss Schönhausen.Schloss Schönhausen er et lite barokkslott i Berlin-Niederschönhausen i bydelen Pankow. Det er omgitt av en slottspark, som elven Panke renner gjennom. Slottet eies av Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg.
Historie.
I 1662 overtok grevinne Dohna, født von Holland-Brederode, landeriene Niederschönhausen og Pankow, som dengang lå langt utenfor Berlin byporter. Hun lot i 1662 på riddergodset Niederschönhausen oppføre et herskapshus i hollandsk stil. I 1691 kjøpte kurfyrst Fredrik III av Brandenburg slott og landerier for 16 000 daler, da han allerede tidlig hadde falt for eiendommen.
Kurfyrsten lot slottet bygge om mellom 1691 og 1693 etter planer av Johann Arnold Nering. I august 1700 forberedte han i Schloss Schönhausen sin kroning som prøyssisk konge (som fant sted i Königsberg). 1704 lot kongen slottet utvide ytterligere av Eosander von Göthe, og senere ble det ombygget til lystslott og kongelig sommerresidens. Etter kongens død i 1713 brydde hans sønn og etterfølger, kong Fredrik Vilhelm I, seg ikke lenger om slottet. Deler av godset ble forpaktet bort, og i de følgende årene forfalt slottet og parken i økende grad.
Under kong Fredrik den Store ble Schloss Schönhausen igjen kongelig residens. Han skjenket det til sin hustru dronning Elisabeth Christine, som benyttet det mellom 1740 og 1790 som permanent sommerresidens. Kongen besøkte imidlertid aldri sin konge her. Under syvårskrigen skadet de russiske troppene som hadde trengt seg seg inn i Preussen slottet. I 1764 ble det igjen ombygget, og fikk sitt nåværende utseende. Slottsparken ble anlagt på nytt i fransk rokokko-lysthavestil. Etter dronning Elisabeth Christines død i 1797 ble slottet tidvis fortsatt bebodd og tjente ellers som lager for kongelige møbler og malerier.
Angivelig skal konge Fredrik den Store ha begravet sin yndringshest Condé i slottsparken nær elven Panke. Om hesten faktisk befinner seg i en bevart høyde, vites ikke. I det 19. århundre ble slottsparken omdannet til engelsk landskapshave av Peter Joseph Lenné.
Slottet forble i den prøyssiske kongefamiliens besittelse fra til 1920, da den prøyssiske staten overtok det. Det har siden blitt brukt til kunstutstillinger. Bystaten Berlin overtok slottet i 1991, og overførte det til Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg den 24. juni 2005. For tiden arbeider stiftelsen med å sette slottet i historisk stand, og det åpnes for offentligheten igjen i 2009.


Gibostad.
Gibostad [jị-] er et tettsted i Lenvik kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på Senja ved Gisundet, 20 kilometer nord for Gisundbrua.
Stedet.
Gibostad har lange tradisjoner som handelsted, og var kommunesenter i Lenvik fram til midten av 1960-tallet. Det er en rekke vernede bygninger i havneområdet. Fram til 1982 hadde Gibostad fergeforbindelse med Bjorelvnes.
Tettstedet har i dag barne- og ungdomsskole, barnehage, legekontor, to dagligvareforretninger, post i butikk (postnr. 9372 Gibostad; 9382 for postboks), båtslipp, bilverksted og bensinstasjon. På Gibostad ligger også Senja videregående skole (tidl. Troms landbrukskole) og Gibostad kapell.
Fylkesvei 861, som går mellom Silsand og Stønnesbotn, passerer like sør for bygda. Sørover går veien langs Gisundet og i krysset ved Gibostad svinger den vestover og fortsetter mot bygdene og fiskeværene på Nord-Senja.
Navnet.
Navnet kommer av norrønt Geigubólstaðr; Geiga har kanskje vært navn på Gisundet, kan høre til norrønt geiga, 'vingle, gå skjevt'; siste ledd betyr 'bosted'.
Delområde.
Gibostadområdet er ett av 6 delområder i Lenvik kommune. Delområdet ligger på den nordøstre delen av Senja og er inndelt i 7 grunnkretser. Av disse ligger tre langs Gisundet, to ligger rundt Lysbotn og to ligger på Senja innland. Området har et areal på 259,36 km². Gibostadområdet har opplevd betraktelig nedgang i folketallet de seneste årene.
Grunnkrets.
Gibostad grunnkrets består av tettstedet Gibostad og området rundt. I sørvest ligger Landøya og nordvestover ligger Hestøybogen. Også de to ubebodde øyene Eggøya og Hestøya hører til grunnkretsen. Areal: 20,2 km².


Schloss Monbijou.
Schloss Monbijou var et slott i bydelen Mitte i Berlin, beliggende ved Sprees høyre bredd, like overfor Berliner Dom. Det var et av Hohenzollernfamiliens by- og residensslott.
I 1649 befalte «den store kurfyrsten», Fredrik Wilhelm I av Brandenburg, at området skulle anlegges som en have med et lite sommerhus for hans første hustru, Louise Henriette av Oranien (død 1667).
Etter Louise Henriettes død i 1667, giftet Fredrik Vilhelm seg på nytt 14. juni 1668 med Sophie Dorothea av Hannover og stedet ble da overdratt til henne. Fredrik døde selv i 1688.
Fra 1700 ble havehuset utbygget til lystslott, som ble kalt "Mon Bijou" (fransk for «min juvel»). Sophie Dorothea tok i 1712 slottet i bruk som sommerresidens. Hun var fra 1706 gift med Fredrik Vilhelm I av Preussen og ble dronning av Preussen.
I de følgende årtiene ble slottet gjennom tallrike utbyggelser utvidet til den tidobbelte størrelsen av den opprinnelige bygningen. Slottet hadde en egen kai ved Spree, da de kongelige ofte fortrakk å komme med båt på kanalen fremfor å bruke de humpete veiene. I 1717 logerte tsar Peter den store av Russland i to dager på slottet med sin hoffstat. Ifølge samtidige beretninger skal russerne ha forlatt slottet «i fullstendig ruinert tilstand».
Etter dronning Sophie Dorotheas død i 1757 var slottet i flere år ubebodd, før det i 1786 kom i besittelse av dronning Friederike Louise av Preussen, Fredrik Vilhelm IIs gemalinne. Hohenzollernfamilien samlet i slottet en betydningsfull maleri-, smykke- og porselensamling. I 1877 bestemte kong Wilhelm I av Preussen å åpne Schloss Monbijou med 42 saler for offentligheten som Hohenzollernmuseum. Også etter at Tyskland og Preussen ble republikker i 1918 ble Hohenzollernmuseet beholdt.
Under den andre verdenskrigen ble slottet i mai 1944 ødelagt av et anglo-amerikansk bombeangrep. Under DDR-tiden ble ruinene fjernet mellom 1959 og 1960, og slottsparken omdannet til offentlig grøntareal. Området kalles idag Monbijouparken.


Frankenstein Meets the Wolf Man.
"Frankenstein Meets the Wolf Man" er en film fra 1943 og er etterfølgeren til "Ghost of Frankenstein" fra 1942. Frankenstein er en figur skapt av Mary Shelley, i romanen med samme navn, mens filmene handler om Frankensteins monster. Fritt oversatt er filmtittelen på norsk "Frankenstein møter Ulvemannen".
Historien.
Gravrøvere åpner «Wolfman»s («Ulvemannen»s) grav og vekker ham. Han liker ikke å være død og drepe mennesker når det er fullmåne, og forsøker å finne «Dr. Frankenstein» for å få ham til å drepe seg. «Frankenstein» er død og bare monsteret hans lever, og ønsker å leve – ikke dø, som «Ulvemannen».


Geomatikk.
Geomatikk er et samlebegrep for fag som arbeider med stedfestet (koordinatfestet) informasjon. Fagfeltet omfatter således fag som landmåling, kartografi, fotogrammetri, geodesi, GIS, hydrografi og fjernmåling. I tillegg kan fagfeltet omfatte emner som 3D-visualisering, 3D-design, 3D-kart, satellittmålinger (f.eks. ved bruk GPS), navigasjon og geodesign.
Begrepet geomatikk kom til Norge omkring 1990, men det ble introdusert i Frankrike allerede på slutten av 1960-tallet (som termen geomatics). Den franske vitenskapsmannen Bernard Dubuisson skal ha vært den første til å bruke termen i et vitenskapelig arbeid i 1975.
"Geomatics engineering is a modern discipline, which integrates acquisition, modelling, analysis, and management of spatially referenced data, i.e. data identified according to their locations. Based on the scientific framework of geodesy, it uses terrestrial, marine, airborne, and satellite-based sensors to acquire spatial and other data. It includes the process of transforming spatially referenced data from different sources into common information systems with well-defined accuracy characteristics."
Fagmiljøets organisering i Norge.
GeoForum er en landsomfattende bransjeorganisasjon for personer, bedrifter eller etater som har sitt virke innenfor geomatikkfagene. Private geomatikkbedrifter kan være organisert i interesseorganisasjonen GeomatikkBedriftenes Landsforening.
Studiemuligheter i Norge.
Bachelor i "landmåling og eiendomsdesign" ved Høgskolen i Bergen og lignende studier kan langt på vei også kalles for geomatikk, men begrepet har særlig kommet fra sammenblandingen av geodesi og matematikk som er mer typisk for landmålere og fotogrammetrister.


Beauxbaton.
Beauxbatons Magiakademi er en fiktiv magikerskole i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Skolen ble først introdusert i "Harry Potter og Ildbegeret", og der blir det fortalt at skolen eksisterte for minst 700 år siden, siden det var da Tretrollmannsturneringen ble arrangert for første gang. Beauxbaton er lokalisert i Frankrike og rektor ved skolen er Madame Olympe Maxime.
Noen har spekulert på at siden bouillabaisse ble servert på åpningsfesten til Tretrollmannturneringen, og dette er en fiskesuppe som vanligvis serveres i sørøst-Frankrike, kan man anta at Beauxbatons ligger et sted på Middelhavskysten i Frankrike, muligens Marseille. Dette ville også vært en forklaring på hvorfor studentene fra Beauxbatons synes det er så kaldt på Galtvort.
Elevenes uniform antyder også at de er vant til varmere vær enn det de møter ved Galtvort. Beauxbatons' uniformer er laget av en lett, blå silke, og skolens emblem er to gyldne tryllestaver i kryss over hverandre, hver av dem skytende tre stjerner. Beauxbatons' elever står i giv-akt fra rektoren deres entrer et rom til hun setter seg ned. De virker også som om de bryr seg hardere om studiene sine og skolens rykte enn sine medstudenter ved Galtvort.
Magiakademiet er i et glitrende palass, sannsynligvis nyere og lysere enn slottet der Galtvort ligger. Maten, i alle fall i følge Fleur Delacour, er vidunderlig, men mye lettere enn maten man serverer ved Galtvort. Et kor av vannymfer synger serenader mens elevene spiser, og ved juletider er matsalen pyntet med digre, usmeltende isskulpturer. Beauxbatons er Non-kartografisk, det vil si at ingen gomper, og ikke en gang magikere som ikke går ved skolen, kan finne den på et kart, og den kan også være kamuflert slik at ingen kan virkelig se den uten at de vet den er der. Akademiet har eksistert i over syv hundre år, og har vært en del av Tretrollmannturneringen siden den ble grunnlagt.
«Beaux bâtons» er fransk for «pene staver». «bâtons»-delen er sannsynligvis en referanse til tryllestaver. Det franske ordet for tryllestav er «baguette magique», som gir de fleste utlendinger et inntrykk av at det er snakk om et brød, og det er derfor ingen overraskelse at Rowling valgte et annet ord.
Siden både Galtvort og Durmstrang er lokalisert i slott, og Fleur Delacour fortalte at Beauxbatons var i et palass, er det sannsynlig at Beauxbatons også er inne i et slott. Beauxbatons konkurrerte i Tretrollmannsturneringen i 1994, representert av Fleur Delacour. Fleur var ikke imponert over Galtvort, og brukte det meste av sin tid sutrende over hvor mye bedre Beauxbaton var.
Mange mener også at Beauxbaton er en ren jenteskole, men i Harry Potter og Ildbegeret blir det tydelig skrevet at det også er gutter på Galtvort. Dette skjer i kapitlet om Juleballet kort tid etter at dansen mellom Harry Potter og Parvati Patil er over.


Durmstrang.
Durmstrang institutt for magiske studier er en fiktiv magikerskole i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Man tror at Durmstrang ligger i øst- eller nord-Europa, muligens i Bulgaria, eller (mindre sannsynlig) i nordvestre Russland. Navnet Durmstrang peker til en tysk opprinnelse. Gitt den historisk sterke tyske og østerrikske kulturelle og politiske innflytelsen på alle mellom- og øst-Europeiske land, kan også tysk være det tvungne språket ved skolen. Navnet Durmstrang kan komme av det tyske "Sturm und Drang", som betyr storm og trengsel. Skolen eksisterte for minst 700 år siden, siden det var da man begynte å konkurrere i Tretrollmannsturneringen.
Som Galtvort er Durmstrang lokalisert inne i et slott. Slottet har bare fire etasjer, og peisbålene blir kun tent for magiske gjøremål, ikke for å varme opp slottet. Skolen har en stor, utbredt eiendom, noe som kan tyde på at den ligger langt fra havet. Durmstrang har et rykte for å lære bort mørk magi, muligens på grunn av at den tidligere rektoren, Igor Karkaroff, var en dødseter. Han «renvasket» navnet sitt ved å gi magidepartementet dusinvis av navn på sine medsammensvorne for å slippe ut av Azkaban. Han tillater ingen gompefødte på skolen sin, og det blir sagt at han ikke bare underviser i Forsvar mot Svartekunster, men også selve Svartekunstene.
Den bulgarske rumpeldunkspeideren Viktor Krumm gikk på Durmstrang, og var fortsatt elev ved skolen i 1994. I Tretrollmannsturneringen samme år var han Durmstrangs deltaker, en avgjørelse som ingen ble overrasket av. Det var ironisk at Krumm hadde Hermine som følge ved juleballet, siden hun er gompefødt og ikke ville fått gå på skolen hans.
Etter hendelsene i "Harry Potter og Ildbegeret", rømte Karkaroff da han hørte at Fyrst Voldemort var på vei tilbake til makten. I den sjette boken blir det nevnt at Karkaroff ble drept av dødsetere. Det er ikke kjent hvem som tok over som rektor ved skolen, eller om skolens rykte ble bedre eller verre på grunn av dette.


Det Norske Nobelinstitutt.
Det Norske Nobelinstitutt i Oslo.
Det Norske Nobelinstitutt er en institusjon som ble opprettet i 1904 for å støtte Nobelkomiteen i arbeidet med å avgjøre hvem som skal tildeles Nobels fredspris. Instituttet består av en forskningsavdeling og et bibliotek med 180 000 bind, hovedsakelig bestående av litteratur om fredsarbeid, folkerett, internasjonal økonomi og moderne politisk historie, samt publikasjoner utgitt av internasjonale organisasjoner. Biblioteket er åpent for publikum.
Instituttet ledes av en direktør som også fungerer som Nobelkomiteens sekretær. Det ligger i Parkkvartalet i bydel Frogner.


Barne- og ungdomslitteratur.
a> er en samling groteske barnerim og en lek med den tradisjonelle pedagogikken i barnelitteraturen. Her er det skredderen som straffer den som suger på tommelen.
Barne- og ungdomslitteratur er tekster og bøker som er skrevet av voksne for å bli lest av eller for barn eller ungdom. Barnebøker har tradisjonelt blitt lagd bare for å underholde eller belære. I dag er det imidlertid mange som likestiller barne- og ungdomslitteratur med voksenlitteratur og betrakter sjangeren som en fullverdig kunstnerisk uttrykksform. 2. april kalles Den Internasjonale Barnebok-dagen.
Undergrupper og begreper.
Barne- og ungdomslitteraturen har blitt ordnet i en mengde forskjellige undergrupper eller sjangre etter bøkenes innhold, form eller bruksområder. Denne litteraturen kan omfatte pekebøker, billedbøker, rim og regler, eventyr, fantasy, høytlesningsbøker, guttebøker, ungpikeromaner osv.
Økt status, medieoppmerksomhet og allmenn bevissthet om barnebøker i nyere tid har ført til mer barnebokforskning, særlig fra 1980-tallet, og nye begreper som allalderlitteratur, ikonotekst osv. I Norge har særlig det akademiske miljøet ved Høgskolen i Agder i Kristiansand vært aktive på dette området.
Pedagogikk, kunst og underholdning.
Den tradisjonelle barnelitteraturen har ikke bare vært tilpasset den unge leseren språklig og tematisk, men har også ofte hatt et overordnet pedagogisk og oppdragende formål. Både populær- og barnekulturen har imidlertid fått høyere status i vår tid, og gode barnebøker blir i dag betraktet som kunst og selvstendig litteratur med en egen verdi. I mange nyere bøker står forfatterne, og illustratørene, derfor mye friere til å gi leseren opplevelser og underholdning. Dette har ført til et rikere utvalg av bøker der nær sagt alle tanker og følelser kan behandles i forskjellige formspråk.
Ungdomsbøker.
Ungdomslitteraturen er relativt ny som egen litterær sjanger. Den henvender seg til unge mennesker, ifølge forlagene i aldersgruppa 12-18 år. Disse bøkene behandler ofte ungdommens hverdag og problemer fortalt på deres egen måte, men kan like gjerne være biografier, ungdomsrelaterte faktabøker eller spennende science fiction.
Ungdomsbøkene har som regel mer til felles med voksenlitteraturen enn med småbarnsbøker, både tematisk og språklig. Ungdomslitteratur kalles derfor «Young adult literature» på engelsk. God litteratur bryter imidlertid grenser og lar seg ikke så lett sette i bås, og målgruppene kan like gjerne defineres ut fra litterær smak og personlighetstyper som alder. Forlag, bokhandlere og bibliotek grupperer likevel ungdomsbøker av praktiske hensyn sammen med barnebøker.
Faktabøker.
Faktabøker for barn klassifiseres vanligvis også som barnelitteratur, mens skolebøker ikke gjør det.
Historikk.
"Orbis Pictus" fra 1658 av Jan Ámos Komenský regnes for å være den første bildeboka for barn.
I Norge.
I brønden og i tjernet fra 1851 av Jørgen Moe regnes som Norges første barnebok.
Den første «gullalderen» i norsk barnelitteratur kom på 1890-tallet. Derfra stammer blant annet den klassiske billedboka "Norsk Billedbog for Børn" som kom i tre bind fra 1888 og 1903. Det var en samling av regler og barnevers nedskrevet av Elling Holst og illustrert av Eivind Nielsen. 1890-årene var også preget av heimstaddikting, også i barnelitteraturen, hvor realisme og en ny sans for autentiske barneperspektiv bidro til å skape troverdige skildringer av barndom, blant annet av forfattere som Per Sivle, Rasmus Løland, Hans Aanrud, Dikken Zwilgmeyer, Bernt Lie, Gabriel Scott og Lars Kjølstad.
Barnelitterære priser.
Det er opprettet en lang rekke små og store priser for å belønne god barne- og ungdomslitteratur og formidlinga av den. Flere er nevnt i denne lista.


Parallellprogrammering.
Parallellprogrammering er en teknikk ved bruk av programmeringsspråk for å oppnå parallell utførelse av operasjoner, enten på ett autonomt datamaskinsystem eller over flere systemer. I det siste tilfellet kan en også bruke begrepet distribuerte systemer.
Motivasjoner for parallellprogrammering kan være å utføre tunge beregninger over flere prosessorer, utnytte tid som går med til å vente på lesing eller skriving på eksterne enheter, betjene mange samtidige brukere av en tjenermaskin, med flere. Parallellprogrammering kan og være aktuelt ved modellering av virkelige prosesser som skjer i parallell eller ved styring eller kontroll av systemer i sanntid.
Man skiller mellom to former for parallellisme: ekte og simulert parallellisme (pseudoparallellisme). I den første formen vil en prosessor kun kjøre en prosess, mens i den andre formen kan en kjøre flere prosesser enn tilgjengelige prosessorer. På engelsk bruker en begrepet ' bare for ekte parallellisme, mens begrepet ' dekker begge deler.
Eksempler på programmeringsspråk som støtter parallellisme, ekte eller simulert er Ada, Java, Erlang, Pascal, Concurrent Pascal og Modula.
task Hello_World_Line_1;
task body Hello_World_Line_1 is
Put_Line("Hello World Line 1");
end Hello_World_Line_1;
task Hello_World_Line_2;
task body Hello_World_Line_2 is
Put_Line("Hello World Line 2");
end Hello_World_Line_2;
Edsger Dijkstra, Tony Hoare og Per Brinch Hansen var pionerer innenfor parallellprogrammering.


Sam Cooke.
Sam Cooke (født 22. januar 1931, død 11. desember 1964) var en amerikansk sanger og låtskriver. Han regnes som en av skaperne av soulmusikken. Foruten å ha stått bak en rekke klassiske soulhits, startet han også sitt eget plateselskap – SAR Records.
Sam Cooke var kjent for sin lyse, klare stemme. Blant hans mest berømte innspillinger er «A Change Is Gonna Come», «Another Saturday Night», «Bring It on Home to Me», «Chain Gang», «Cupid», «Good Times», «Teenage Sonata», «Win Your Love for Me», «(What a) Wonderful World» og «You Belong to Me». Platene hans selger fortsatt i hundretusener om året mer enn førti år etter hans tragiske dødsfall.
Barndom og karriere.
Sam Cooke ble født i Clarksdale, Mississippi og hadde sju andre søsken (fire brødre og tre søstre). Egentlig het han Samuel Cook, uten e i etternavnet. I 1957 begynte han imidlertid å skrive seg for "Cooke" (med e). Han mente at denne skrivemåten ville gi større respekt.
Familien Cook flyttet til det sydlige Chicago i 1933, hvor faren Charles Cook ble prest i pinsemenigheten Christ Temple Cathedral. Det var der Sam lærte seg sangkunsten. Sammen med to av brødrene og to av søstrene dannet han gospelgruppa The Singing Children i slutten av 1930-årene. Som tenåring sang han også sammen med ei gospelgruppe som kalte seg Highway Q.C.
I januar 1951 erstattet Sam Cooke sangeren R.H. Harris som vokalist i The Soul Stirrers, som var ei svært populær gospelgruppe på den tiden. I 1956 ble imidlertid Cooke, av økonomiske årsaker, lokket til å spille inn ei popplate. Den ble, av hensyn til gospelmiljøet, innspilt under pseudonymet "Dale Cook". Singelen «Lovable» solgte i 25 000 eksemplarer. Det tok imidlertid ikke lang tid før gospelmiljøet forstod at det var Sam Cooke som stod bak. Popmusikk ble på den tiden ansett som lite sømmelig, og begivenheten ble ikke godt mottatt av medlemmene i The Soul Stirrers, som etter hvert presset ham ut. I en periode var Cooke også vokalist i gruppa Pilgrim Travelers, som også fostret en annen stor sanger, nemlig Lou Rawls.
Sam Cookes karriere som popmusiker begynte med at både han og produsenten Bumps Blackwell forlot plateselskapet Specialty i unåde. Det førte til hans første singleplate på det lille selskapet Keen Records høsten 1957. I ettertid kan man si at hendelsen var en generaltabbe av Specialty, for «You Send Me» solgte i nærmere to millioner eksemplarer og nådde førsteplass på både pop- og R&B-listene i USA. Etter dette fulgte en rekke andre hits. I 1960 ble Cooke den første fargede sangeren som fikk kontrakt med RCA Records, som den gang var en av verdens tre største plateselskaper (de to andre var Columbia og Decca).
Han var en tidlig student av det som seinere i USA er blitt kalt "black history", lenge før det var på moten. Han var omgangsvenn med radikale svarte som "black muslim"-presten Malcolm X og den unge bokseren Muhammad Ali.
I 1964 skrev han «A Change Is Gonna Come», som mange i ettertid har dratt paralleller fra til budskapet Martin Luther King jr. ble så kjent for: «It's been a long time coming, but I know a change is gonna come, oh yes it is.» Mange mener derfor at denne sangen er et musikalsk monument for Sam Cooke. Selv nevnte han Bob Dylan-låten «Blowin' in the Wind» som inspirasjon for sin egen protestlåt. «A Change Is Gonna Come» kom først i salg etter at Cooke var død.
Sam Cookes sangkatalog omfatter over 150 låter, der mange er kopiert og innspilt av storheter som Aretha Franklin, Otis Redding, Wilson Pickett, Jackie Wilson, The Supremes, Herman's Hermits, The Animals, The Rolling Stones, Percy Sledge, Rod Stewart, Ray Charles, The Spinners, Nina Simone, Jim Croce, Art Garfunkel, The Pointer Sisters, Lee Greenwood, Solomon Burke, Luther Vandross, The Manhattans, John Lennon og Tina Turner.
Ekteskap og død.
Sam Cooke var gift to ganger. Først i 1953 med "Delores Mohawk", som han skilte seg fra i 1957. Hun omkom siden i en bilulykke. Cooke giftet seg annen gang i 1959 med "Barbara Campbell". De fikk tre barn sammen: jentene Linda og Tracey, og sønnen Vincent. Han druknet bare atten måneder gammel i 1963 i parets svømmebasseng.
Selv ble Sam Cooke drept under uklare omstendigheter den 11. desember året etter. Han plukket opp ei jente ved navn Elisa Boyer på en fest og tilbød seg å kjøre henne hjem. De havnet imidlertid på et motell i Watts, der de skrev seg inn som «Mr. and Mrs. Sam Cooke». Litt senere, mens Sam var på badet, kledde Elisa på seg, plukket med seg Sams klær og forlot rommet (i den hensikt å tilkalle politiet, ble det sagt i ettertid). Iført kun regnfrakk og sko banket Cooke på hos motelldireksjonen, som ikke ville åpne for ham. Han slo da inn døra og ble der møtt av Bertha Franklin, som skjøt ham ned et gevær. Hun tilkalte så politiet, som ikke undersøkte omstendighetene på en slik måte at historien i ettertid har kunnet godta de fakta som ble lagt fram som bevis.
Sam Cookes politiske radikalisme førte til at det bygget seg opp omfattende konspirasjonsteorier etter hans død. Særlig mange unge radikale, som orienterte seg mot den voksende Black Power-bevegelsen, hadde vanskelig for å tro at Cookes død kunne skyldes en tilfeldig krangel på et motell. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Diskografi.
Blant nordmenn er Sam Cooke kanskje mest kjent for slageren «Only Sixteen», som nådde 10.-plass på VG-lista i 1959. I dag er imidlertid soulsangeren mer populær i Norge enn noensinne, noe salget av albumet "Portrait of a Legend" bekrefter (#3 i 2006).


Ming-dynastiet.
Ming-dynastiet (kinesisk: 明朝, pinyin: "Míng cháo") var det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i landet. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.
Ming-dynastiet ble også kalt "«Det store Mingriket»". Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hongwu- og Yongle-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. Kina under det tidlige Ming-dynasti var verdens mest utviklede rike i sin tid.
Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. En hungersnød i Shaanxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Li Zicheng som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Ming-hovedstaden Beijing falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen "det sørlige Ming".
Yuan-dynastiets fall.
Forut for etableringen av Ming-dynastiet, var Kina regjert av det mongolsk-ledede Yuan-dynastiet (1271–1368), også kalt «det mongolske dyanstiet». Det har blitt hevdet av enkelte historikere, at Yuan-dynastiets fall ble utløst av mongolenes institusjonelle etniske diskriminering av hankineserne. Andre historikere har avvist denne forklaringen, eller nyansert bildet ved å peke på andre mulige årsaker. En annen årsak som kan ha spilt sin rolle, var at overbeskattede områder ble rammet av en kraftig inflasjon. Papirpenger ble satt i omløp i alt for store mengder, og i løpet av regjeringstiden til Yuan-keiseren Ukhaantu Khan (1333-1370), med den posthume tittelen Shùndì (順帝), var inflasjonen blitt tidoblet.
En annen viktig faktor var at mongolene hadde vanskjøttet jordbruket: Langs den gule flod hadde de forsømt vedlikeholdet av kanaler og diker, irrigasjonsprosjekter var blitt oppgitt, og resultatet ble store oversvømmelser. Mot slutten av Yuan-tiden rådet det derfor kaotiske tilstander i jordbruket. Da flere hundre tusen bønder ble utkommanderte til å reparere dikene langs den gule flod, brøt det ut opprør mot de mongolske herskerne.
Hvordan det enn er, kom det til et hankinesisk opprør mot Yuan-dynastiet som drev mongolene tilbake til de mongolske stepper.
Mange hankinesere gjorde opprør, og etterhvert utkrystalliserte det seg en ledergruppe, "De røde turbaner", ledet av Zhu Yuanzhang. De ble hjulpet av et gammelt, hemmelig selskap intellektuelle som ble kalt "sommerpalassfolket". Opprøret lyktes, og Ming-dynastiet ble etablert i Nanjing i 1368.
Zhu Yuanzhang tok navnet Hongwu som sitt herskernavn. Ming-dynastiets keisere tilhørte alle slekten Zhu.
Hongwu-keiserens tid (1368–1398).
Det nye dynastiets første hersker hadde begynt livet som novise i et buddhistisk kloster, ditsendt av sine fattige foreldre. Han regjerte Kina fra 1368 til 1398, og blir husket både for sin storslagne statsbygging, sine reformer – og for sine despotiske metoder – under to utrenskninger i administrasjonen lot han drepe omkring 10 000 lærde og deres familier. Han var den som fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styrets sammenbrudd.
Historikere anser Hongwu som en av Kinas største keisere. I hans regjeringstid var det den økonomiske gjenoppbygging som stod i fokus. Dette skjedde særlig innen jordbruket, for Hongwu delte den konfucianske motvilje mot handelsvirksomhet. Denne første Ming-keiseren la også grunnlaget for et svært stabilt statsapparat som forble i det vesentlige bevart med bare marginale justeringer frem til 1911.
Fra første stund av gikk han inn for landreform til gunst for småbøndene. Dette skjedde ikke bare ved konfiskasjoner og redistribusjon av land, men i høy grad også ved landnåm. En viktig motivasjon var hans omsorg for de fattigste i det kinesiske samfunn; de skulle settes i stand til å livnære seg selv og sine familier. For eksempel ble det i 1370 gitt en forordning om at det skulle gis jordbruksland i Hunan og Anhui til enhver landløs bondesønn ved myndighetsalder. Denne forordningen var slik utformet at ikke grådige spekulanter skulle kunne sikre seg landet i annen hånd; det var forordnet slik at eiendommene ikke var overførbar til andre.
I hans regjeringstid ble det ved edikt bestemt at dem som tok i bruk udyrket mark for jordbruk kunne få beholde og ikke ville bli belastet med noen landskatt. Folket tok imot dette tiltaket med stor entusiasme. Det ble utført tallrike nydyrkings- og irrigasjonsprosjekter som utvidet jordbruksarealet i landet betydelig. Inntektene fra kornskatten ble tredoblet på seks år. Man anslår at det i løpet av en tyveårsperiode ble plantet omkring en milliard trær, som f.eks. frukttrær, trær for trevirke for flåten, morbærtre for silkeormen.
Hongwu bygde opp en mektig hær organisert etter et militært system som er kjent som "wei-so"-systemet, som var beslektet med Tang-dynastiets "fu-ping"-system. Målsetningen var å bevare hæren slagkraftig, men samtidig motvirke sterke bånd mellom offiserer og soldater.
Hongwu-keiserens politikk på dette området hadde mye av sin bakgrunn i at han selv kom fra en bondefamilie, og at han dermed var kjent med de trange kår og den urettferdighet landbefolkningen fikk utlide. Embedsverket var mange steder korrupt, noe som også gav seg utslag i at de rike ved bestikkelser fikk overført sin egen skattebyrde til de fattigbønder de utbyttet. For å stanse slike misligheter instituerte Hongwu-keiseren to svært viktige systemer: "De gule fortegnelser" og "fiskeskjellfortegnelsene".
I 1372 forordnet Hongwu-keiseren et generelt amnesti for alle uskyldige som var blitt bundet til slaveriet da det mongolske Yuan-dynastiet var på hell. Fjorten år etter bød han sitt embedsverk om å løskjøpe barn i Hunan-provinsen hvis foreldre hadde solgt som slaver under en hungersnød.
Keiseren reformerte også byråkratiet. Disse reformene brøt med det relativt liberale Song-dynastiets stil og trakk i heller absolutistisk retning. I 1380 kom den første store utrenskningen, og resultatet av den var at all makt fra da ble konsentrert i keiserens hånd. Det innebar at alle regjeringsministeriene ble direkte understilt keiseren (i motsetning til et keiserlig sekretariat). I årene 1385 til 1390 gjentok Hongwu opprenskningsprosessen.
Avvikende oppfatninger fikk ikke noen sjanse til å komme til uttrykk; mot slutten av sin regjeringstid hadde Hongwu organisert et nettverk av hemmelige embedsmenn og et slags hemmelig politi (stiftet i 1382: "Garden med brokadeklærne").
Keiseren klarte også å utvide det kinesiske maktområde med militærmakt. Han invaderte de nordøstlige deler av Yunnan (som den gang var betraktet som et eget land og som fremdeles var regjert av en mongolsk fyrste) og tok kontroll over de nordøstlige deler. Ellers var hans utenrikspolitikk preget av utstrakt diplomatisk aktivitet. Mange omliggende kyststater var interessert i handelsrettigheter i Kina. Dersom deres herskere betalte «tributt» til keiseren, og slik implisitt til en viss grad anerkjente Kinas forrang, ble konsesjonene gitt. Blant de land som slik søkte om konsesjoner var Annam, Champa, Kambodsja, Siam, Cochin, San Fo-qi, Java, Japan, Ryukyu, Brunei og Korea.
Jianwen-keiseren (1398–1402).
Den keiser som tok navnet "Jianwen" (og opprinnelig het "Zhu Yunwen", født 5. desember 1377), var sønnen til kronprins Zhu Bao, den som egentlig var tenkt som Homgwu-keiserens etterfølger. Men da Zhu Bao døde i 1392 måtte Hongwu tenke nytt. Han forbigikk da Zhu Baos lillebror, Zhu Di.
Jianwen-keiserdømmet ble svært kortvarig (1398–1402). Da han besteg keisertronen var han fremdeles ung og uerfaren, og ble sterkt avhengig av sine rådgivere. I 1402 klarte Zhu Di likevel å karre seg til makten ved et borgerkrigslignede kupp. Foranledningen var Jianwens og rådgivernes fremstøt for å beskjære de øvrige Ming-prinsenes privilegier og inntekter. Jiamwen døde i Nanjing under palassbrannen som ble antent under kuppet. Også hans støttespillere og rådgivere (senere kjent som de "de fire martyrer") ble drept av etterfølgeren. Han sørget også for å systematisk utslette alle spor etter Jianwen-keiseren, som heller ikke ble gitt noe posthumt tempelnavn før flere generasjoner senere.
Yongle-keiserens tid (1402–1424).
I 1370 hadde Hongwu innrettet keiserlige fyrstedømmer nær Kinas yttergrenser for sine sønner. Den som etter Jianwen-mellomspillet skulle overta, Zhu Di, var da som tiåring blitt fyrste av staten Yan. Denne staten lå i nord, og hadde som regjeringssete den gamle Yuan-hovedstaden Dadu (som nå ble kalt "Beiping" – «den nordlige fred»). Gutten ble så gitt en oppdragelse som skulle sette ham i stand til å overta landets høyeste embede.
Da han tiltrådte som Ming-keiser tok han epokenavnet Yongle, og i hans tid fortsatte konsolideringen av kinesisk makt. Faktisk regnes han som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu.
I 1402 gjorde han Beiping til sin residensby som keiser. I 1420 ble det bestemt at det Beiping skulle være primær hovedstad, og Nanjing sekundær. (Betydningen av "bei" og "nan" er «nord» og «sør».) Flyttingen av keiserens hovedresidens hadde flere grunner; en av de viktigere var de store problemer kineserne hadde i sine kamper mot mongolene, som nå riktignok var trengt tilbake til Mongolia. Etter at Ming-Kina hadde seiret ved Buinor-sjøen i 1387 hadde kublaidene raskt mistet det meste av sin makt. Men i deres sted meldte nå vestmongolske stammer seg, ikke minst oiratene. Det ble dermed strategisk fordelaktig å legge hovedstaden til en nordligere by. Også konstruksjonen av Keiserkanalen for mer effektiv ristransport hadde til en viss grad militærstrategiske grunner.
Yongle var ikke så brutal som Hongwu, og hans ledelse av byråkratiet var støere. Han gjennomførte kampanjer for å styrke den store kinesiske mur og dermed verne landet bedre mot mongolene. Dette arbeidet hadde i og for seg begynt under Hongwu-keiseren rundt 1368, men det var under Yangle det skjøt fart. Arbeidet skulle pågå frem til ca 1640. Denne nye muren ble bygd i en mer storslagen skala enn noen av forløpermurene, med mer solide materialer og robustere byggemåte – solide store steiner på begge sider av muren og på dens topp.
Yongle førte en aktiv ekspansjonspolitikk- og utenrikspolitikk. Han krevde at de fremmede politiske størrelser skulle yte tributt. Han etablerte også tilsynsembeder som regulerte provinsene Zhejiangs, Fujians og Guangdongs oversjøiske handelsforbindelser.
Keiseren var også opptatt av at omverdenen skulle forstå Kinas kulturelle overlegenhet. Han fikk distribuert 10 000 eksemplarer av verket "Biografier om forbilledlige kvinner" til forskjellige ikke-kinesiske territorier til deres moralske opprustning. Kinesiske kalendere ble også distribuert over hele Sørøstasia.
Flere militærekspedisjoner fant sted under Yongle. Til å begynne med utvidet og sikret han det kinesiske maktgrep over Yunnan. Senere trengte han sørover. I 1406 forsøkte han å få innsatt en kinesiskvennlig hersker over Đại Việt (Vietnam – av Ming-regimet kalt Annan). Men denne pretendenten, kalt Chen Tian-ping (Trần Thiên Bình), ble drept ved sin ankomst dit. Dette gav Kina foranledningen man åpenbart hadde ventet på. To store kinesiske hærstyrker ble sendt fra henholdsvis Yunnan og Guangxi inn i Đại Việt. Kineserne hevdet senere at syv millioner vietnamesere ble drept. I 1407 var landet erobret, og under navnet Jiaozhi ble det Ming-Kinas fjortende provins. Det vedvarte imidlertid bare til 1428, da Ming-kineserne ble fordrevet av vietnameserne anført av Le Loi. De 21 årene under kinesisk styre hadde vært preget av nesten vedvarende kamper; kineserne hadde også sendt nye ekspedisjoner for å underkue vietnameserne, og noen av ekspedisjonene trengte også videre sørover.
a> han tok med til keiser Yongle fra Afrika.
Under Yongle utviklet Kina seg for første gang til en slagkraftig sjøfartsnasjon. General Zheng He, en evnukk av muslimsk bakgrunn, foretok syv store ekspedisjoner som førte ham og hans enorme flåtestyrker rundt om i Sørøstasia og til fjerne kyster som Persia, Arabia og til og med det østlige Afrika – kanskje så langt sør som til Kapp det gode håp. De seks første av disse reisene fant sted i Yongle-tiden.
Lignende sjøreiser, men i mer beskjeden skala, var også vanlige allerede i Song-tiden, men Zhen He-ekspedisjonene var offisielle og ble gjennomført med rent statlig finansiering. Slik fikk omverdenen merke at det atter var kinesere som regjerte i Kina.
Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter at Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruket. Det var bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, kongedømmet Ryukyu, Sumatra, Malakka og Burma. Det var også andre grunner til at Kina da etterhvert så å si «forseglet» seg, fremfor alt frykten for invasjon fra de mongolske områder i nord (kanskje særlig etter at Jingtai-keiseren ble tatt til fange av mongolene i 1453). De stadige piratraidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land ble nå hyppigere, ettersom de også hadde en sammenheng med smugling. Denne økte piratvirksomhet førte i sin tur til en enda mer innbitt isolasjonisme.
Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Østasia.
Ming-samfunnet utvikler seg, forfallet begynner.
Med Hongwu- og Yongle-keiserne hadde Ming-samfunnet funnet sin stabile form som skulle vedvare resten av dynastiets levetid, og i mange henseender også videre fremover. Men ofte var det bare idealmodellen som var stabil; virkeligheten ville i praksis utvikle seg på annet vis enn den foreskrevne.
Befolkningen var nå inndelt i bonde-, soldat- og håndverkerfamilier, og for hver gruppe fantes det et eget regjeringsministerium (med hver sine ordninger for skattlegging, arvegang, innkalling til militærtjeneste og annet). Gruppene ble anvist egne bostedsområder, og overgang mellom yrkesgruppene ble forbudt. I skattemessig henseende ble det gruppert i enheter på ti familier hver ("lijia") som stod kollektivt ansvarlig overfor den offentlige forvaltning.
Ettersom antallet embedsmenn ikke strakk til for effektiv kontroll av dette systemet, kom det likevel snart til endel yrkes- og bostedsoverganger, og det skjedde også at de svakere familier ble utstøtt av sine egentlige "lijia"-grupper, særlig på landsbygden. Mot slutten av 1400-tallet måtte regjeringen justere systemet for at det ikke skulle rakne helt – alt for mange unndro seg både skattlegging og militærtjeneste.
Det økonomiske fremskritt ble hele tiden hemmet av den tradisjonelle, konfusianske forakt for handel og kjøpmenn. I Ming-tiden nådde denne forakt sitt høydepunkt. Men at Kina skal ha innstilt all sin utenrikshandel i 1433 og begitt seg inn i isolasjonisme, er bare en av populærhistoriens mange myter. Ming-riket kunne fortsatt hevde seg som Østasias suverent viktigste sjøfarts- og handelsmakt.
a>, som – noe forvansket – gav Macao sitt navn.
Men tidlig på 1500-tallet, under Jiajing-keiseren, førte en konflikt med Japan til handelsrestriksjoner. For å forhindre smugling til Japan ødela man i 1525 alle skip som kunne krysse det åpne hav. Men dette hadde ingen særlig virkning. Derpå forsøkte man å forhindre alle utenrikshandel, i 1551. Resultatet av forbudet ble bare et kraftigere oppsving både av smugling og sjørøveri; særlig den japanske wokouvirksomheten gjorde seg sterkt gjeldende langs hele kysten.
Det var nettopp i de påfølgende år at portugiserne med keiserhoffets tillatelse kunne overta Macao i 1557.
Allerede i 1567 reverserte man alle 1551-restriksjonene. Samtidig avskaffet man papirpengene, og gjeninnførte sølvpenger som betalingsmiddel.
1500-tallet kulturelt og økonomisk høydepunkt.
Men 1500-tallet var også et kulturelt og økonomisk høydepunkt for Ming-dynastiets Kina. En viktig grunn for det var de europeiske oppdagelser og kolonigrunnleggelser på det amerikanske kontinent. Sølvgruvene i Amerika gav Portugal og Spania en rikdom som kom Kina til gode: Sølvet finansierte portugisisk og spansk handel fra 1520-årene og fremover.
Kinas handelsliv blomstret. Man gjorde store fremskritt og fornyelser innen veverbransjen og boktrykkerkunsten. Nye planter ble dyrket, blant annet takket være portugiserne. Militærvesenet ble forbedret og styrket.
Storkjøpmenn, forretningsmenn og bankierer dannet ryggraden for det velhavende, nye, kinesiske borgerskapet. Man bestrebet seg også om å mildne småbøndenes levekår, særlig under kansleren Zhang Juzheng (1525–82).
Selv om handel ble sett på som en lite ærefull profesjon i det kinesiske, konfucianske verdihierarki, bidro handelsinntektene fra eksporten av porselen og andre kinesiske produkter til europeiske land en stor velstandsøkning. Særlig spanjolene betalte med sølv, og inntektene var så store at sølvmynter langt på vei fortrengte andre betalingsmidler.
Kinesisk kunst under Ming-dynastiet.
Ming-dynastiet begynte med en kulturell og kunstnerisk oppblomstring. Hoffet hadde imidlertid en sterkt styrende innflytelse; malerne som ble kalt til hoffet skulle hente sin inspirasjon fra de idealene som var fremherskende ved det tidlige sørlige Song-dynastiets keiserlige malerakademi. Man foretrakk store landskapsmalerier, motiver som kombinerte blomster og fugler, og programmatiske fremstillinger som skulle hylle det nye dynastiets majestet, dyder og generøsitet.
Mingmalerne videreutviklet både det sørlige Songs malerakademi og Yuandynastiets idealer. Skoleretningen "Zhe" (i provinsen Zhejiang) videreførte songmalernes deskriptive stil med stor dyktighet, mens "Wu"-skolen (i Suzhou) var inspirert av Yuan-tidens ekspressive kalligrafistilarter.
Selv om Ming-dynastiet dyrket og hegnet om de tidligere, sentrale, kinesiske kunstneriske stilretninger, var det en god del innflytelse både fra de kinesiske regioner og fra utlandet. Forkjærligheten for keramikk utsmykket med motiver i hvitt og blått skyldes antakelig slik ytre påvirkning. Handelssamkvemmet med Vest-Asia og den muslimske verden gav seg tydelig utslag i kinesisk kunst.
Ming-tallerken dekorert etter hoffets forskrifter.
Ved hoffet var et et byrå som voktet over at en ensartet, dekorativ stil ble overholdt i den keiserlige produksjonen av keramikk, tekstiler, metallarbeider og lakkarbeider.
Evnukkveldet påskynder forfallet.
I tillegg til de tidligere nevnte administrasjonsproblemer tiltok på 1400-tallet palassevnukkenes og haremsdamenes makt. Til tross for de første keisernes forordninger om at de ble involvert i politikk, var det nettopp det som skjedde. Fra år 1426 utøvde deres privatråd ("Neige") en uovertruffen innflytelse over den alminnelige administrasjon, og ikke lenge etter behersket de også det hemmelige politis gjøren og laden. Det var en rekke keisere som foretrakk å trekke seg nesten helt ut av styre og stell. Det spenningsfeltet som da oppstod mellom evnukkene (som for det meste kom fra trange kår i Nord-Kina) og de høyere embedsmenn (fra Sør-Kinas velstands- og dannelseselite) oppstod stadige intriger. Den vilkårlighet dette førte til var svært skadelig og destabiliserende, særlig i årene 1615 til 1627 under Wanli- og Tianqi-keiserne. Noen evnukker fikk en svært stor makt med nærmest diktatorisk myndighet – den mest kjente av dem var den beryktede Wei Zhongxian i 1620-årene. Evnukkene lot keiserne kose seg med sine haremskvinner mens de selv beriket seg ved å ta for seg av de keiserlige inntekter og gjøre seg tilgjengelig for bestikkelser.
Kvinner ved hoffet ca 1580
Den stadig sterkere innflytelse som hoffevnukkene skulle få over styre og stell var med på å påskynde Ming-dynastiets undergang. Evnukker var riktignok ikke noe nytt; allerede under Han-dynastiet hadde de kinesiske keisere engasjert evnukker. Deres tradisjonelle rolle var å tjene keiserens alle personlige behov i husholdet og holde styr på haremet, det område som ellers var avstengt for alle voksne menn bortsett fra keiseren selv.
Tidlig under Ming-tiden var antallet evnukker kommet opp i rundt 10 000. Og stadig flere familier kastrerte unge sønner i håp om at de skulle få dem plassert i hoffet og at deres tilgang til de ustyrtelige rikdommer skulle komme slekten til gode. Mot slutten av Ming-tiden var det antagelig mellom 70 000 og 100 000 evnukker, og deres makt gjennomsyret hele det kinesiske samfunn.
Hemmelige agenter.
I Ming-tiden blomstret nettverk av hemmelige agenter i de væpnede styrker. På grunn av de små kår Zhu Yuanzhang var vokst opp under før han ble keiser, hadde han utviklet et særlig hat mot korrupte mandariner, og var svært på vakt mot opprørsfaren. Han opprettet derfor "Jinyi Wei" som et ekstra vern, og det ble Ming-dynastiets hemmelige politi. Selv om de også kan vise for seg noen viktige avsløringer, var de for det meste bare til ugagn. De var mer kjent for sin brutalitet i omgangen med lovbrytere enn for sine evner som hemmelig politi. Faktisk var mange av dem som ble arrestert helt uskyldige.
"Jinyi Wei" spredte frykt, men deres makt avtok etterhvert som evnukkenes innflytelse i keiserhoffet tiltok. Evnukkene opprettet tre grupper hemmelige agenter som arbeidet for dem: Østfaktoriet, Vestfaktoriet og det indre faktori. De var like brutale som Jinyi Wei, antagelig var de enda verre.
Mandsjuene invaderer, Ming-dynastiets undergang.
Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra det tungusiske jursjen-folket som i sin tid hadde grunnlagt Jin-dynastiet, etterfølgerdynastiet etter Liao- og den nordlige halvdel av Song-dynastiet i Nord-Kina. Mandsjuene bebodde det område som senere ble gitt navnet Mandsjuria, mer nøyaktig dagens provinser Heilongjiang, Jilin og Liaoning.
Mandsjuene i nord hadde lenge vokst i styrke, og hadde holdt et interessert øye med de opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Da en minghær i 1583 hadde tatt livet av mandsjufyrsten Nurhaci (død 1626), svor han hevn. I 1619 nedkjempet han fire minghærer som prøvde å gjennomføre koordinerte felttog mot hans land.
Mot slutten av Míng-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. I 1620-1660 led det internasjonale handelssystem under en alvorlig svekkelse, noe som forverret inflasjonen i Ming-riket og var med på å berede grunnen for dets undergang.
Noen år etter urolighetene rundt 1620 fikk mandsjuene sjansen de hadde ventet på; en alvorlig hungersnød i Shaanxi hadde ført til en krise som Ming-keiseren slet med å overvinne. Da urolighetene var særlig store sendte de sin invasjonshær. Til å begynne med ble de holdt stangen ved Den store mur, men ble snart sluppet gjennom porten i Shanhai-passet av ming-generalen Wu Sangui som var kommet til at et forbund med mansjuene var det eneste håp for å nedkjempe Li Zichengs bondeopprørerne fra Shaanxi som da truet selve hovedstaden Beijing. Li klarte å vinne makten i Beijing, og den siste Ming-keiseren, Chongzhen, begikk selvmord ved å henge seg i et tre rett nord for Den forbudte by. Mandsjuene og deres nye allierte general Wu var snart fremme i Beijing, og klarte raskt å tilføre bondehæren et avgjørende nederlag, og i den 6. juni 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden og gjorde den til residensby for sin egen hersker. Det nye styret ble Qing-dynastiet. To mandsjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til Hunan, der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645.
«Det sørlige Ming» 1644-1662.
Qing-styrkene fikk ikke umiddelbart kontroll over det sørlige og sørøstlige Kina. Ming-lojalister fortsatte dermed å regjere i stadig krympende deler av de sørlige landsdeler, og deres herredømme blir av og til kalt «det sørlige Ming». Skiftet av hovedsteder viser hvordan de var på vikende front: Nanjing 1644—1645, Fuzhou 1645—1646, og til slutt Zhaoqing, 1646 — 25. april 1662.
Kort etter Nanjings fall og et påfølgende opprør frant det sted to store massakrer, i Jiangyin og Jiading, og selv om de ble utført både av mandsjutropper såvel som av kinesiske overløpere til Qing, skulle disse hendelsene oppildne antimandsjuiske følelser i riket i flere hundreår og trekkes frem i agitasjonen mot dem.
Den siste, seriøse pretendent til Ming-tronen, Yongli-keiseren (født 1623), ble henrettet 16. mai 1662 i Kunming. Etter dette falt de siste biter av ming-lojalistenes områder i Kina til ro og måtte akseptere de nye herskeres administrasjon.
Riktignok hadde ming-lojalister under Koxinga like før trukket seg utenlands til Taiwan (øya var den gang ennå ikke ansett som del av Kina), og etablert et kongerike der, Tungning. De forsøkte også å gjøre seg gjeldende i kystnære områder på fastlandet, men noen pretensjon om å gjenetablere noe Ming-styre hadde de ikke lenger. I 1683 invaderte Qing-Kina like godt Taiwan; den mingkinesiske invasjonen der i 1661 hadde dermed til slutt endt med at Qing-dynastiet kunne utvide Kinas grenser.


Cheung Chau.
En gate på Cheung Chau
Utsyn mot vest på Cheung Chau
Cheung Chau er en liten øy sørøst for Hongkongøya i Hongkong. Administrativt tilhører den Islands-distriktet.


Dragonair.
Dragonair er et stort flyselskap med hovedbase i Hongkong. Det har utstrakt passasjertrafikk i Østasia (inkl. Folkerepublikken Kina), og cargotrafikk til Europa, Midtøsten, Japan og Kina.
Selskapet ble stiftet i mai 1985, og hadde som sin første rute flyvninger fra Hongkong til Kota Kinabalu i Malaysia. Navnet var den gang "Hong Kong Dragon Airlines", men dette ble endret allerede året etter til "Dragonair".


Ole Danbolt Mjøs.
Ole Danbolt Mjøs (født 8. mars 1939 i Bergen) er en norsk lege. Han er professor dr.med., og var rektor ved Universitetet i Tromsø 1989–95. Han var Nobelkomiteens leder fra 2003 til 2009, og ledet Utvalget for høgre utdanning («Mjøs-utvalget») 1998-2000.
Mjøs er kommandør av "St. Olavs Orden" og av "Finlands løves orden". Mjøs kom på en femtende plass i kåringen av Årets tromsøværing i 2007.
Mjøs var medlem av komiteen for Studentenes Fredspris i 2009 og 2011.


Alan Smith.
Alan Smith (født 28. oktober 1980 i Leeds) er en engelsk fotballspiller. Han spiller for Milton Keynes Dons, på lån fra Newcastle United.
Leeds United.
Smith ble knyttet til Leeds United i 1990, da han var ti år gammel. Han ble da tilknyttet «the Leeds United Centre of Excellence». I mars 1998 ble han tatt opp i A-stallen til Leeds, etter å ha signert proffkontrakt 1. oktober 1997.
I 1998/99-sesongen fikk Smith sin debut for Leeds, i en kamp på Anfield mot Liverpool. Smith scoret med sin første ballberøring, og ble en umiddelbar suksess for klubben. I sin første sesong fikk han mye spilletid, og dannet sammen med Jimmy Floyd Hasselbaink et fryktet spisspar.
I 2001 hjalp Smith laget sitt med å komme til semifinalen i Champions League. Champions League-eventyret endte imidlertid med en utvisning i semifinalen, da Leeds ble utslått til fordel for John Carews Valencia.
Neste sesong ble Smith omskolert til en sentral midtbanerolle. Han fikk også mer spilletid på dette året, etter at han fikk sin debut i mai 2001. Smith ble imidlertid ikke funnet verdig til en plass i troppen til VM i fotball i 2002.
Manchester United.
I mai 2004 gikk Smith bort fra Leeds, etter at klubben rykket ned fra FA Premier League. Han ble da stemplet som en Judas, etter at han valgte å gå til erkerivalen Manchester United. Overgangssummen var £7 000 000.
Smith kom på scoringslisten i sin første kamp for Manchester United, da han scorte et mål i FA Community Shield-kampen mot Arsenal. I sin første sesong for United ble det anstendige ti mål på Smith, noe som har fått mange til å sammenligne ham med den tidligere United-helten Mark Hughes.
På tross av at Smith hevdet at han vil forbli lojal mot United, spekulerte mange i at han var på vei bort fra klubben. Han har hadde problemer med å spille seg til fast plass på laget på grunn av den harde konkurransen med verdenstopper som Ruud van Nistelrooy og Wayne Rooney, og ble derfor ofte blitt plassert på benken.
Sommeren 2005 gikk Uniteds manager Alex Ferguson ut i media og sa at Smith var tiltenkt rollen som erstatter for midtbanemotoren Roy Keane. I 2005/06-sesongen spilte derfor Smith ofte på midtbanen.
Newcastle United.
Etter en tid med mange rykter om Smiths fremtid på Old Trafford, ble han 3. august 2007 klar for Newcastle United.
Karriere som spiller (alle turneringer).
"Per 5. oktober 2012"


Gerhard Stoltz.
Gerhard Stoltz (født 25. april 1948 i Bergen) er en norsk billedkunstner, illustratør og forfatter. Han har utgitt en rekke egne bøker, bl.a. illustrerte diktsamlinger og billedbøker for barn, og tegnet til flere av Einar Øklands bøker. Stoltz har ellers deltatt på en en stor mengde utstillinger og hatt utsmykningsoppdrag, særlig i Bergen.
Gerhard Stoltz har bodd i Tysnes siden 1988.


Darren Fletcher.
Darren Fletcher (født 1. februar 1984 i Edinburgh) er en skotsk fotballspiller. Han spiller midtbane på Manchester United.
Fletcher fikk lærlingkontrakt med Manchester United i juli 2000, og ble profesjonell fotballspiller året etter da han signerte en proffkontrakt med klubben i februar 2002. Han ble ansett som et stortalent, og ble først sett på som en arvtager til David Beckham. Hans spillestil gjør at han regnes mere som en arvtager til Roy Keane, med sine taklinger og sitt pågangsmot.
De første sesongene i klubben var Fletcher plaget av skader, så det var ikke før i 04-sesongen at han kom inn i førstelaget til Manchester United. Han slet imidlertid med å spille seg til fast plass på laget, men da han fikk spille viste han stor bevegelse, løpskraft og bra arbeidskapasitet. I 05-sesongen scorte Darren Fletcher sitt første mål for Manchester United, i en Premier League-kamp mot Middlesbrough FC. 2010-sesongen var kanskje Fletchers beste sesong for klubben, da han spilte 30 ligakamper og scoret 4 mål.
Fletcher spiller på, og sørget blant annet for et viktig mål i en avgjørende kvalifiseringskamp mot i kvalifiseringen til EM i fotball 2004, noe som førte Skottland til play-off. I mai 2004 ble han landslagskaptein, da han ledet laget i 1–0-seieren mot. Dette gjorde at han ble den yngste skotske landslagskapteinen på 118 år.
13. desember 2011 gjorde Manchester Uniteds offisielle hjemmesider det klart at han hadde en kronisk tarmsykdom, ulcerøs kolitt, og at det var dette som gjorde at han mistet de tre siste månedene av 11-sesongen. Han måtte etter denne diagnosen ta en lengre pause fra fotballen, og det var usikkert om han noen gang kom til å spille igjen.
12. juli 2012 ble det bekreftet at han skulle legge opp, men 19. september 2012 gjorde han comeback i Champions League-kampen mot Galatasaray. Han kom inn for Paul Scholes i det 79. minutt.
Karriere som spiller (alle turneringer).
"Per 21. september 2012"


Eksklusjon.
Eksklusjon betyr "utestengning" (latin "exclusio"), f.eks. når en organisasjon (parti, interesseorganisasjon e.l.) opphever medlemskapet til et medlem som har opptrådt på en måte som skader organisasjonens interesser.
"Eksklusjon" har også en spesiell betydning i setningslogikken, se eksklusjon (logikk).


Åbo.
(, finsk:,) er en by og en kommune i landskapet Egentliga Finland. Åbo, med sine cirka 177 000 innbyggere, er Finlands femte største by. Nabokommuner til Åbo er Pargas, Nådendal, Reso, Rusko, Aura, Lundo og Sankt Karins. Åbo er en tospråklig kommune med finsk som majoritetsspråk (88 %) og svensk som minoritetsspråk (5 %). Den svenske andelen skyldes byens historie og plassering. I 2011 var Åbo europeisk kulturhovedstad.
Geografi.
Åbo ligger i sørvestlige Finland ved munningen av elven Aura å. I vest og syd omgis byen av Åbolands skjærgård som omfatter over 20 000 øyer. Vintrene i Åbo er mildere og somrene varmere enn i resten av Finland, hvilket gjør at løvtrær som ellers er uvanlige i Finland, vokser der. Store eikeskoger fins spesielt på øya Runsala, som er et populær friluftsområde for innbyggerne og en viktig turistattraksjon. Årsgjennomsnittstemperaturen er ca 6 °C og årsnedbørsmengden er 700 mm. Et bestående snødekke pleier vanligvis å komme ved nyttår, og bare annenhver jul er hvit. Iblant fryser Aura å sånn at man kan gå på den. Isen på elven smelter vanligvis i månedsskiftet mars-april.
Historie.
Åbo er en av Finlands seks middelalderbyer. Åbo er Finlands eldste by og ble grunnlagt på 1200-tallet. Byggingen av Åbo domkirke og Åbo slott ble innledet på 1280-tallet. Frem til 1812 var Åbo hovedstad i Finland, som frem til 1809 var en del av Sverige. I perioden 1812-1819 ble hovedstaden flyttet nærmere Russland, til Helsingfors. Tre fjerdedeler av Åbo ble ødelagt ved brann i 1827.
Våpen.
Åbo bys byvåpen går tilbake til et middelaldersegl fra 1309. Bokstaven A i gotisk form viser til den første bokstaven i byens latinske navn, Aboa. Liljen er symbolet for jomfru Maria, som Åbo domkirke er vigslet til. Hertugkronen kroner skjoldet, siden Egentliga Finlands landskapsvåpen har hatt hertugkrone siden 1557, etter at datidens Finland ble gitt til hertug Johan som forlening i 1556.
Utdannelse.
Åbo hadde et universitet frem til 1827, da det etter brannen ble flyttet til Helsingfors, for å bli gjenfødt som Helsingfors universitet. I Åbo finnes det i dag tre universiteter, det svenskspråklige Åbo Akademi og de finskspråklige Åbo universitet. Åbo handelshögskola er siden 2010 en del av Åbo universitet.


Selvmotsigelse.
En selvmotsigelse ("kontradiksjon"; fra latin "contradictio") er et utsagn som med logisk nødvendighet er falsk.
Eksempler på selvmotsigelser er utsagn av typen


Konvers subjunksjon.
Konvers subjunksjon er en sannhetsfunksjon i setningslogikken.
Den konverse subjunksjonen av to utsagn er falsk hvis og bare hvis det første utsagnet er falsk mens det andre utsagnet er sant.
Den symbolske skrivemåten for den konverse subjunksjonen av to utsagn A og B er


Kolbotn Idrettslag.
Kolbotn Idrettslag er et norsk idrettslag fra Kolbotn med over 3 000 medlemmer, stiftet i 1915. Idrettslaget har et fotballag som spiller i Toppserien for kvinner. Fotballkampene spilles på Sofiemyr stadion.
Laget har vunnet tre serietitler i kvinnefotball, og har hatt flere landslagsspillere i stallen, blant annet Solveig Gulbrandsen, Isabell Herlovsen, Bente Nordby, Anne Tønnesen og Linda Ørmen.
Kolbotn Idrettslag har et bredt utvalg av idrettsgrupper. Gruppene er fotball, amerikansk fotball, håndball, svømming, rytmisk-gymnastikk og turn, volleyball, bryting, orientering, basket og handicap.
Idrettslaget styres av et hovedstyre. Leder av hovedstyret er May Britt Esse Berge.
Historie.
Kolbotns kvinnelag har vunnet tre seriegull og ett NM-gull i perioden mellom 2002 og 2007, og er i tillegg ett av to norske lag som har nådd semifinalen i europacupen. Kolbotn har spilt 15 år på rad i den øverste divisjonen siden de rykket opp i 1994, og blant de viktigste spillerne for klubben kan nevnes Solveig Gulbrandsen, Trine Rønning, Kristin Blystad Bjerke, Ingvild Stensland og Tonje Hansen.
1991–99: Etablering i eliten.
Kolbotns kvinnelag rykket opp til daværende 2. divisjon i 1991, og plasserte seg på en tredjeplass i sin første sesong, seks poeng bak Jardar. I 1991 deltok de også for første gang i NM, og kom til andre runde etter først å ha slått Bækkelaget 11–0. I 1994 vant laget sin avdeling, 13 poeng foran Bøler, etter å ha tatt sølv året før bak BUL. Laget måtte ut i opprykkskvalifisering, og sikret opprykket med 5–0-seier over Verdal i siste kamp. De nådde også tredje runde i cupen for første gang,
Kolbotns første hjemmekamp i 1. divisjon var mot Sandviken den 22. april 1995, og endte uavgjort 2–2. Linda Burås scoret Kolbotns første mål i den øverste serien, og landslagsspiller Heidi Støre var også i troppen. Etter syv seire på 18 kamper sluttet Kolbotn på 6. plass.
Året etter ble Kolbotn nummer fire, tross femmålstap både borte og hjemme for mestrene Ørn. Israeleren Silvi Gian scoret 12 mål i serien, nest flest det året, og Kolbotn nådde også kvartfinalen i cupen for første gang. I 1997 fikk Kolbotn Randi Leinan, 1996 års toppscorer med på laget, og hun scoret 13 mål i 1997, inkludert reduseringsmålet da Kolbotn kom tilbake og klarte 2–2 mot Trondheims/Ørn, og dermed brøt deres seiersrekke på 20 strake seriekamper. Kolbotn endte på fjerdeplass, ett poeng bak bronsemedaljør Klepp.
Leinan la opp etter 1997-sesongen, men i 1998 sørget Gian for 16 mål, noe som hjalp Kolbotn til en ny fjerdeplass. De kom også til cupfinalen etter å ha møtt noe svak motstand – 7. plasserte Høland var det beste laget de møtte – og tapte der 0–4 for Trondheims/Ørn. Kolbotns mannskap i 1998-sesongen var ungt – cupfinalelaget hadde en snittalder på 20,3 år – men inneholdt fem fremtidige landslagsspillere, blant dem Solveig Gulbrandsen og Anne Tønnesen. Det unge laget klarte imidlerrtid ikke å utvikle seg i 1999, med en ny fjerdeplass, tross to seire over bronsemedaljørene Klepp. Hjemmetap for Bjørnar og Athene Moss i serien kostet dyrt, selv om 18-åringene Tonje Hansen og Solveig Gulbrandsen til sammen scoret 26 mål i serien. Laget ble i Sportsboken 1999 beskrevet som et lag med "mange unge talenter".
2000–02: Steg for steg på pallen.
De unge talentene vant sin første toppseriemedalje året etter, med bronse bak Trondheims/Ørn og Asker. De endte 12 poeng bak sølvet, og fikk bare ett poeng fra sine fire kamper mot topplagene, uavgjort 1–1 mot Asker. Gulbrandsen scoret bare sju mål denne sesongen, og Linda Ørmen, som meldte overgang fra Athene Moss før sesongen. I cupen kom Kolbotn til semifinalen, men tapte der 2–3 for Asker, etter å ha ligget under 0–3 ved pause.
Kolbotn sikret seg en ny medalje året etter, med sølv, sju poeng bak Trondheims/Ørn. Laget tapte bare tre av 18 kamper, to for Trondheims/Ørn og bortekampen mot Arna-Bjørnar, men fikk fire poengs forsprang etter 4–1 over Arna-Bjørnar hjemme på Sofiemyr i den 15. serierunden. Med seire i de siste tre kampene sikret Kolbotn sølvet. Gulbrandsen var lagets toppscorer i serien, med 18 mål, og ble årets nest beste spiller på VGs spillerbørs.
Året etter tok Kolbotn det siste steget opp på tabellen; med hjelp av to nye landslagsspillere, Bente Nordby og Ingvild Stensland, vant klubben seriegull. Laget radet opp ti strake seire før det ble uavgjort borte mot Røa, og etter et tap mot Trondheims/Ørn som førte de andre lagene innenfor to poengs avstand, avsluttet de med seks nye seire. Christine Bøe Jensen, signert fra Grand Bodø i 2000, ble lagets toppscorer med 19 mål. I cupen ble imidlertid laget slått 1–4 av Trondheims/Ørn.
2003–07: Titler og europacupspill.
Kolbotn fikk en vanskelig start som tittelforsvarer, tross signeringen av Trine Rønning: i 2. serierunde 2003 tapte de 0–6 for Trondheims/Ørn, og ettersom Ørn bare avga to poeng og Kolbotn ingen gjennom den første halvdelen av sesongen, lå Kolbotn ett poeng bak før returmøtet. Det vant Ørn 1–0, og Kolbotn fortsatte med tap for Asker. Dermed ble sesongen en kamp om sølvet og cuprevansj, ettersom Kolbotn slo ut Trondheims/Ørn etter straffesparkkonkurranse i kvartfinalen. Kolbotn vant 5–1 i semifinalen i cupen, men lå bak Asker med tre mål før siste serierunde, etter å ha tapt 1–5 for Liungen. Asker skulle imidlertid møte Trondheims/Ørn; de vant 3–1, og Kolbotn ledet 3–0 da to minutter gjenstod. Men i overtiden scoret Kolbotn tre ganger, og snek seg dermed forbi Asker på tabellen med to måls margin.
Imidlertid klarte ikke laget å ta sin første cuptriumf uka etter. 1. divisjonsvinnerne Medkila snek til seg NM-tittelen etter 2–1 i finalen, en kamp hvor Kolbotn ifølge NTBs reporter vant «sjansestatistikken overlegent», og i tillegg bommet på et straffespark.
To uker etter spilte Kolbotn kvartfinaler i Europacupen for første gang, mot Malmö FF fra Sverige. Kolbotn hadde kommet seg gjennom gruppespillet på hjemmebane med 25–3 i målforskjell på tre kamper, men kampen mot andreplasserte Juvisy fra Frankrike var jevn og endte 2–1 til Kolbotn. Det ble imidlertid tap 0–2 på bortebane, i regnvær og med en magesyk Gulbrandsen, og Kolbotn klarte bare å hente ett mål i returoppgjøret.
I 2004 røk Kolbotn på fire strake tap før sommerferien, og lå på femteplass etter 10 av 18 runder. Med tre runder igjen lå de tre poeng bak bronseplassen, men de tapte de tre siste kampene – inkludert en hjemmekamp mot bronsemedaljør Fløya, som de sluttet fem poeng bak – og ble dermed nummer fem. Kolbotn nådde semifinalen i cupen etter 30–1 på de første tre kampene, men ble slått på straffespark av de senere cupmestrene Røa.
Før 2005-sesongen tippet VG Kolbotn som nummer to, men Kolbotn gjorde det enda bedre enn tippet, og gikk gjennom sesongen med bare ett tap, mot Fløya borte. Kolbotn hadde en seriefinale mot Team Strømmen i nest siste serierunde, da de ledet med tre poeng og hadde bedre målforskjell: den kampen vant de 5–0, og sikret dermed sitt andre seriegull og europacupplass for 2006–07. Sesongen inneholdt også Kolbotns første serieseier over Trondheims/Ørn. Isabell Herlovsen (fra egen stall) og Lene Espedal (fra Klepp) var nye spillere denne sesongen, og bidro med 24 seriemål; i tillegg scoret Gulbrandsen, Rønning og Tonje Hansen mer enn 10 seriemål. I cupen ble det imidlertid stopp i semifinalen igjen: tross to utligninger mot Strømmen vant gjestene 3–2.
I 2006 måtte Kolbotn klare seg uten Gulbrandsen halve sesongen, grunnet fødselspermisjon. Likevel vant Kolbotn serien på målstreken; de lå tre poeng bak Trondheims/Ørn før siste serierunde, men avgjorde serien selv med seier 2–0 over Ørn. I cupen tapte Kolbotn 1–4 for Røa i kvartfinalen. Kolbotn ble også det andre norske laget gjennom tidene som nådde en semifinale i europacupen; tross tap for Umeå i gruppespillet gikk laget videre til kvartfinalen, og her slo Kolbotn de regjerende mestrene 1. FFC Frankfurt fra Tyskland på bortemålsregelen. Med en halvtime igjen lå laget under med to mål sammenlagt og 3–0 i kampen, men mål av Gulbrandsen og Herlovsen reddet avansementet. I semifinalen tapte laget imidlertid 1–11 sammenlagt for Umeå IK.
Kolbotn begynte 2007-sesongen med ti strake kamper uten tap, og ledet serien med tre poeng før de dro til Røa i den 11. serierunden. Der ble det tap 1–2, etter at Rebecca Angus ble utvist kort før slutt, og Kolbotn lå dermed á poeng med Røa etter halvspilt serie. Lagene fulgte hverandre jevnt fram til VM-pausen i september; i runden etter at landslagsspillerne kom tilbake fra VM i USA tapte Kolbotn 0–1 for Klepp, og overlot serieledelsen til Røa. Deretter dro Kolbotn til Lyon og spilte europacup, men med tap for Lyon og Brøndby røk Kolbotn ut før kvartfinalen. 20. oktober tapte så Kolbotn på ny borte, for Trondheims-Ørn, og seriegullet kunne avskrives. Kolbotn sikret imidlertid sølvet med to avsluttende seire, inkludert 5–1 over seriemestrene Røa i siste kamp, og vant helgen etter NM-pokalen etter 4–2 over Asker i finalen.
2008–2010: Ned fra tronen og inn i en ny fremtid.
2008-sesongen ble den dårligste på fire år; igjen ble Røa for sterke i cupen, med 3–1 i semifinalen. Kolbotn lå på tredjeplass før OL-pausen i juli, og tapte den første kampen etter pausen med 2–3 i Asker, men vant så fire strake kamper og arbeidet seg opp til sølvplass. Etter cuptapet tok imidlertid laget bare tre poeng på de fem siste kampene, og falt gjennom til fjerdeplass i serien. Kolbotn og Strømmen var de eneste lagene som greide å ta poeng fra Røa denne sesongen.
To av Kolbotns tre OL-landslagsspillere, Solveig Gulbrandsen og Trine Rønning, forlot klubben etter sesongen til fordel for nyskapningen Stabæk, mens veteranen Kristin Blystad Bjerke la opp etter sesongen etter over 200 kamper og nesten 80 mål for klubben.
Kolbotn ansatte Dan Eggen som ny trener før 2009-sesongen, og tok medalje igjen tross at mange spillere hadde forsvunnet. Etter halvspilt serie ble de omtalt som sesongens overraskelse av lokalavisen, etter at laget ledet med ett poeng foran Røa. Laget fortsatte med fem strake seire, men tapte 0–3 for Klepp hjemme i siste serierunde før EM-pausen. Tre dager senere tapte laget også kvartfinalen i cupen, men de var fortsatt ett av tre lag som kjempet om seriemesterskapet. Kolbotn tapte imidlertid både for Røa og Stabæk, og endte dermed på tredjeplass. Isabell Herlovsen, klubbens toppscorer i 2009 og den eneste faste landslagsspilleren i klubben denne sesongen, meldte sammen med målvakt Christine Colombo Nilsen overgang til Lyon etter sesongen. Klubben mistet ellers flere profilerte spillere etter 2009: Miriam Mumtaz (sluttet), Nora Holstad Berge og Ingrid Schjelderup (FC Linköping), Thora Helgadottir (LdB Malmö) og Kristine Lindblom (Jitex).
Kolbotn i 2010 er et nesten helt nytt lag. Nye spillere i klubben er bl.a. Line Smørsgård fra Klepp, Cecilie Liane og Maureen Mmadu fra Amazon Grimstad og Tinja-Riikka Korpela (Finsk landslagskeeper). I tillegg har Andrine Hegerberg fra egen juniorstall fått full tillit. I 2009 kom Anja Sønstevold og Camilla Christensen til klubben. Begge unge spillere på 17-18 år som nå er fast i lagets 11er.


Fennoskandia.
Fennoskandia er et geografisk begrep som benyttes for å beskrive et område i det nordvestre hjørnet av Europa. Området inkluderer den skandinaviske halvøy (Norge og Sverige), Finland, Kolahalvøya og Karelen i Russland. Geologisk sammenfaller dette nøyaktig med Det baltiske skjold, uten å forveksles med Den Svekofenniske provinsen i det skjoldet.
Området som sådan er i realiteten ei halvøy, som i øst er landfast med det kontinentale Russland, i nord grenser mot Kvitsjøen og Barentshavet, i sør grenser mot Østersjøen, med Finskebukta, Bottenvika, samt Kattegat og Skagerrak, og i vest grenser mot Nordsjøen og Norskehavet. Når man refererer til den nordligste delen av Fennoskandia, mener man gjerne det området som kalles Nordkalotten.
Fennoskandia som begrep er først og fremst nyttig til å beskrive og definere saker der politiske grenser er uviktige, for eksempel innen kultur, biologi, geologi og arkeologi eller lignende.
Innenfor geologien benyttes begrepet om den delen av jordskorpa som dette området og deler av Østersjøen hviler på. Et vanlig engelsk navn på dette geologiske fenomenet er "the Baltic Shield". Ortogneis er funnet øst for Jarfjord i Sør-Varanger.
I kulturell kontekst vil Fennoskandia være mer eller mindre et synonym for Norden, ofte benyttet for å vektlegge nære samband mellom finsk, samisk og skandinavisk folk og kultur.


Rough Riders.
Roosevelt og Rough Riders ved San Juan, 1898
«Rough Riders» var tilnavnet til det første frivillige amerikanske kavaleriregiment (1st U.S. Volunteer Cavalry regiment) under den spansk-amerikanske krig. Av 23 000 søkere ble bare 2 000 utvalgt, blant dem både hjelpegutter på rancher og polospillere. Dermed representerte avdelingen et vidt spekter av sosiale klasser. Theodore Roosevelt, senere amerikansk president, var nestkommanderende i regimentet.


Linate-ulykken.
Linate-ulykken var en flyulykke mellom et SAS–rutefly og et privatfly som inntraff på Milanos Linate-flyplass den 8. oktober 2001. Det totale antall omkomne var 118, mens fire personer fikk alvorlige skader.
Hendelsesforløp.
Cessna Citation 2SAS Rute 686, med et fly av typen MD-87 SE-DMA «Lage Viking» med 110 om bord på vei til Kastrup kolliderte under avgang med et Cessna forretningsfly med fire om bord. Ingen overlevde ulykken. Begge flyene skled av banen og SAS-maskinen raste inn i en bagasjehall, hvor ytterligere fire mennesker omkom.
Ulykken som skjedde bare én måned etter terrorangrepet 11. september 2001, og dagen etter at USAs invasjon i Afghanistan startet, fikk mange til å tro at dette var en terroristaksjon. Dette ble snart avkreftet av den etterfølgende ulykkesgranskning.
Granskingen konkluderte med at Cessna-flyet ikke hadde fulgt instruksen fra flykontrollen og dermed krysset SAS-flyets startbane uten å ha blitt klarert for det.
Det ble videre klarlagt at Linates bakkeradar ikke fungerte. Den var levert, men ikke ferdig installert eller i funksjon da ulykken skjedde. Den nye radaren ble satt i drift få måneder etter ulykken.
Ulykkesårsak.
Menneskelig feil og brudd på rutiner. Kommunikasjonen mellom fly og kontroll hadde blitt ført på «engelsk og italiensk», mot vanlig prosedyre som er å føre alt på engelsk. Flykontrollen hadde unnlatt å be føreren av Cessnaflyet om å bekrefte gitt instruks slik rutinen er, for å forsikre seg om at den var blitt oppfattet. I tillegg var det tåke på flyplassen.
Etterspill.
Den 16. april 2004, ble fire nøkkelpersoner ved Linate-flyplassen og i italiensk luftfart funnet skyldig i ulykken av en domstol i Milano: Flyplassens direktør Vincenzo Fusco og lederen for trafikkontrollen Paolo Zacchetti ble begge idømt åtte års fengsel, mens den tidligere flyplassdirektøren og den tidligere lederen for den italienske flysikringstjenesten fikk seks og ett halvt års fengsel.


Nasjonalstat.
En nasjonalstat er en stat som er oppbygd omkring en nasjon. Nasjonalstaten er en stat hvor sammensetningen av befolkningen utgjør en ensartet språklig og kulturell gruppe med felles bakgrunn og historie. Nasjonalstaten oppstår som idé etter den franske revolusjon, og tankegangen bak denne idéen kan finnes hos den politiske filosofen Montesquieu. Tanken bak nasjonalstaten er at et folk (en nasjon) selv råder for sitt territorium. Dette tar et oppgjør med opplysningstidens dynastiske enevoldsstat, som mer eller mindre var eid av suverenen eller fyrsten. Nasjonalstaten som idé knyttes til folkesuverenitetsprinsippet slik det defineres hos Rousseau. Dermed er det også en nær sammenheng mellom tanken om nasjonalstaten og tanken om demokrati og parlamentarisme. Idealet får også næring fra Herder og hans folkekultur-tanke.
Definere en stat.
En stat er et område som utgjør en selvstendig politisk enhet, se land, rike og nasjon.
Definisjon av stat.
En stat vil si de institusjonene som sikrer at et område blir politisk administrert. Dette innebærer at disse institusjonene må ha monopol på all legitim bruk av vold i et område.
Den stat som er fullt medlem av FN kan i alminnelighet betraktes som en stat.
Den ideelle stat.
I idealfallet omfatter nasjonalstatens befolkning at de alle tilhører denne nasjonen. De mest utpregede nasjonalstatene er de når befolkningen hovedsakelig tilhører samme etnisitet. Nasjonalismens mål er å opprette og opprettholde nasjonalstaten.
Selv om denne typen stat har blitt framholdt som idealstaten av statsbyggere de siste hundre år finnes det knapt noen slik ensartet stat. Island kommer inn under definisjonen ettersom landet knapt har noen språklig minoritet. Etter Island regnes ofte Albania og Japan som tilnærmet nasjonalstater, selv om urbefolkningen ainu ennå eksisterer i Japan. Også Somalia kan nevnes, selv om landet ikke har en sentraladministrasjon.
I realiteten består de fleste stater og nasjoner av flere minoriteter med ulike former for etnisitet, språk, kulturelle tradisjoner, selverkjennelse og historie.


Musketer.
En musketer er en infanterist hovedsakelig bevæpnet med en muskett, et slags glattløpet gevær. Betegnelsen er lite brukt i nyere tid.


Hjulrytter.
Hjulryttere i Sri-Lanka.En hjulrytter er den militære betegnelsen på en infanterist som bruker sykkel for å forflytte seg.


Spyd.
Menn med middelalderspyd under en festival i Tyskland.
Et spyd er et avlangt våpen med et skaft og en spiss. Det er et kraftig våpen som kan kastes eller brukes til å stikke på nært hold. En har benyttet det i jakt på større dyr, og som våpen i krig. Bruken har blitt overført til idretten gjennom friidrettsøvelsen spydkast.
Spydet er et av de eldste våpnene menneskene har laget, og var trolig det mest vanlige fram til en tok i bruk kruttvåpen. Det finnes i mange ulike former verden over, og har gitt opphav til blant annet lanse, bajonett og harpun.
Oppbygging.
Forhistorisk spyd (øverst) fra Colorado.
Et spyd kan ha en eller to deler. Den enkleste formen er en stav som er spisset i den i ene enden. Slike spyd er gjerne av tre eller metall. Trespyd av denne typen er enkle å lage av lett tilgjengelig materiale. Rene metallspyd krever mer ressurser, men er også sterkere.
Andre spyd har spiss i et annet materiale enn skaftet, f.eks.bein, flint eller metall som jern, bronse eller stål. Slike spyd har en mer effektiv materialbruk enn f.eks. et sverd. Spyd kan også være utstyrt med håndtak.
Spyd i kulturen.
Pilen i symbolet for Mars og hannkjønn er et stilisert spyd.
Det mektige spydet er blitt brukt som symbol på makt, særlig krigsmakt, og manndom. Det har også blitt i navn, som "Geir". Det finnes spyd i mange slekts- og riksvåpen, og pilen i symbolet for guden Mars, som i dag blir brukt til å symbolisere hankjønn, er et stilisert spyd.
Flere guder har spyd som sine våpen. I norrøn mytologi hadde herskerguden Odin et askespyd som het Gungne, Jupiter hadde sine tordenspyd og både Mars og den greske krigsgudinnen Athene ofte ble fremstilt med et spyd i hånden.
Spyd gjennom tungen til ære for Murugan.
Innen dyrkingen av den sørindiske guden Murugan står spydet sentralt. Utenfor mange murugantempel står ofte et spyd tilhengerne hilser. Under thaiposam, en hinduistisk feiring av at Murugan fikk spydet sitt i gave fra sin mor, er det mange som stikker små spyd gjennom deler av kroppen til ære for guden.


Stridsøks.
thumb
En stridsøks er en øks spesielt laget for kamp. Det som skiller en stridsøks fra en redskapsøks er tykkelsen på øksehodet. Et stridsøksehode (av jern/stål) snevres inn etter «øyet» og utvider seg så ved eggen (omtrent som på en bileøks). Flere stridsøkser fra yngre jernalder er funnet hvor midtdelen (altså den delen av øksehodet som er mellom øyet og eggen) har rustet vekk. Man lagde stridsøksene smale for å spare vekt, slik at øksene ble raske.
Bondestridsøksa var vanlig i Norge fra 1500- til 1700-tallet, og inngikk i Bondebevæpningen på 1600-tallet.


Armbrøst.
En armbrøst, eller låsbue som er det egentlige norske navnet, er et skytevåpen bestående av en kolbe (skjefte) og en bue som ligger på tvers av kolben. Buen spennes med håndkraft eller ved hjelp vinder, tannhjul og liknende på kraftigere modeller. En avtrekkermekanisme holder strengen på buen spent og sender ut ei pil, gjerne kalt bolt. Armbrøst har tidligere vært brukt i krig og jakt, men brukes i dag først og fremst i sport og konkurranser. Våpenet er langsomt å lade, men pilene har stor slagkraft og fordi buene kan holdes konstant i spenn og skyteklare, egner de seg til jakt.
Historikk.
Armbrøsten ble sannsynligvis oppfunnet i Kina rundt år 500 f.Kr.. Ifølge Plinius ble armbrøsten først brukt av fønikerne. Romerne brukte den som jaktvåpen på 300-tallet, og spilte senere en stor rolle i europeisk krigføring i middelalderen. I Norge ble armbrøsten tatt i bruk på 1100-tallet og var i bruk til langt ut på 1700-tallet.
I krig og jakt ble armbrøst brukt parallelt med vanlige buer.
Armbrøsten utviklet seg gjennom historien. Buen ble ofte laget i tre, men fra 1200-tallet ble den også produsert med deler av bein eller horn for å minske vekten. Utover middelalderen ble også horn og tre erstattet av stål, og nye tannhjulsmekanismer og vinsjer til å trekke opp strengen med og spenne buen, ble også oppfunnet. Dette førte til at det ble et enda mer effektivt våpen som kunne gjennombore en ringbrynje fra 50 meters hold. En middelalderarmbrøst på 150 pund kunne skyte rundt 450m og boltene gå gjennom 2 mm tykke stålplater. Buer større enn 140-150 pund var vanskelig å trekke opp med håndkraft, men krevde hjelpemidler som kroker, vinsj og liknende. Kjempestore armbrøster, såkalte ballista, kunne være montert i for eksempel borgtårn eller brukes ved beleiringer.
Da kruttet og skytevåpen basert på varmekraft ble oppfunnet, ble armbrøsten raskt utkonkurrert.
Armbrøst var i bruk til hvalfangst til omkring 1890.
Norsk lov om armbrøst.
Moderne armbrøst brukt til konkurranseskyting på skytebane
Armbrøst som kjennetegn.
Armbrøst som stilisert grafisk figur er brukt i våpenskjold og bumerker. Det er armbrøst (en eller flere) i offentlige våpenskjold, blant annet kommunevåpen i Finland, Spania, Sverige og Tyskland. For eksempel har Småland og Kronobergs län begge et våpen med gull bunn og en opprett rød løve som holder en armbrøst i framlabbene.
Armbrøst formet som en strengt stilisert strekfigur, finnes i en rekke bumerker fra norske bønder, blant annet i seglene på fullmaktene til hyllingene i 1591 og 1610. Figuren har ofte en skjoldformet innramming. Det er usikkert om slike armbrøster i skjold også var ment å være våpenskjold med tilhørende farger (tinkturer).


Bajonett (våpen).
En bajonett er et blankvåpen med kort eller lang klinge som monteres i eller ved munningen på et gevær. Geværet fungerer da som et stikkvåpen i nærkamp. Bajonetten kan være formet som en kniv, en kårde eller sabel. Bajonetter ble vanlig i siste halvdel av 1600-tallet.
Ordet har usikker opprinnelse, men kan henge sammen med den franske byen Bayonne.


Gevær.
Gevær (børse, eller dansk, bøsse), er et tohånds skytevåpen med langt løp beregnet for langholdsskyting (over 100 meter).
Opprinnelse.
Ordet "gevær" kommer av det tyske ordet «"gewehr"» i betydningen "verge", en betegnelse på et våpen brukt av den enkelte soldat. Betegnelsen indikerte ikke hvilken våpentype. Tidligere kan man ha ment «sidegevær», som kårde, sabel og lignende eller «kortgevær». De første håndholdte kanoner som var opprinnelsen for arkebusen begynte å dukke opp allerede på 1200-tallet. Fra midten av 1400-tallet ble disse utformet slik at vi nå kan kalle disse de første geværer; med tenningslås, kolbe og løp. De ble brukt frem til begynnelsen av 1600-tallet. Den ble erstattet av musketten som ble brukt fra 1500-tallet og frem til de ble erstattet av riflen på midten av 1800-tallet.
Gevær i Norge.
Det vites ikke sikkert når gevær første gang ble avfyrt i Norge, men vi vet at gevær var blant våpnene da sjørøveren Bartolomeus Voet plyndret Bergen i 1429.
Det mest kjente norske geværet er 1894, som var standardgevær i det norske forsvar fra 1894 frem til andre verdenskrig. Forløperen var 1884, som også var norsk.
Typer.
Maskinpistol regnes ikke som et gevær, heller ikke en pistol, men en egen klasse imellom disse.
Bruk.
Gevær brukes til jakt, skytesport og militært bruk. Til jakt og sportsskyting brukes repetergevær eller halvautomatisk gevær, fordi helautomatiske skytevåpen er forbudt til alt annet enn militært bruk. Halvautomatiske gevær med militært utseende er også forbudt til jakt, ifølge våpenloven.


BMW M1.
BMW M1, (internbetegnelse E26) en bilmodell fra BMW lansert i 1978.
BMWs supersportbil M1 ble lansert i 1978. Bilen var en futuristisk skapelse der deler av designet kom fra en konseptbil som ble vist frem i 1972. Designeren bak M1 er den italienske legenden Giorgetto Giugiaro. Fra begynnelsen av var det tiltenkt at BMW M1 skulle produseres hos den italienske bilprodusenten Lamborghini. På grunn av økonomiske problemer hos Lamborghini ble det ikke noe av dette, og produksjonen ble lagt til Baur i Stuttgart. BMW fikk aldri noe stor suksess med modellen. På grunn av for lav produksjon kunne man ikke bruke bilen i konkurranser. Allerede i 1981 valgte BMW å legge ned produksjonen.
BMW M1 er den første bilen som ble laget av BMW Motorsport og som hadde M-emblemet, som senere har blitt brukt på BMW M3 og BMW M5.
BMW M1 er i dag et ettertraktet samlerobjekt på grunn av sin uvanlige BMW-design og fordi det kun ble produsert 450 eksemplarer av BMW M1
Teknisk.
Nelson Piquet with BMW M1 in 1980
M1 var utrustet med en seksylindret rekkemotor med 24 ventiler. To overliggende kamaksler drev ventilene. Motorvolumet var på 3453 cm². Drivstoff ble levert til sylinderne via et mekanisk innsprøytningssystem fra Kugelfischer-Bosh. Den utviklet 277 hk ved 6500 omdreininger i minuttet og kom i flere løpsutgaver med opp til 850 hk effekt. Motoren var midtmontert, noe som var vanligere i italienske sportsbiler på den tiden. Aksellerasjonstiden fra 0-100 km/h var på 5,6 sekunder.
Bilen var bygget på et rørrammekarosseri, og hele bilen veide like under 1500 kg.


Gewehr 98.
Gewehr 98 (G98 eller M98) er en rifle med boltmekanisme produsert av Mauser.
Geværet var standardgevær i den tyske hæren fra 1898 til 1935, da det ble erstattet av Karabiner 98k. Kaliberet er 7,92 x 57 mm Mauser. G98 er 1,25 meter lang og veier 4,09 kg. Det har fem patroner i et internt magasin. Navnet kommer av årstallet 1898, da geværet ble satt i produksjon. Det erstattet det tidligere Gewehr 88.
Den tyske riflekommisjonen approberte Modell 98 5. april 1898. Mekanismen var utviklet fra den eksperimentelle Modell 1896. I 1901 ble de første geværene gitt til mannskaper, først i ekspedisjonsstyrken i Øst-Asia, marinen og tre av de høyest prioriterte prøyssiske armékorpsene. I 1904 fikk Waffenfabrik Mauser en ordre for 290 000 geværer og DWM 210 000 geværer.


SKS.
SKS (russisk: СКС) var en halvautomatisk, sovjetisk Karabin, utviklet i 1945 av Sergej Gavrilovitsj Simonov. Formelt hadde våpenet navnet Samozarjadnyj Karabin sistemi Simonova, 1945 (russisk: "Selvladende karabinsystem, Simonov, 1945) eller SKS45.
Det ble hovedsakelig tatt ut av bruk til fordel for AK-47, men ble eksportert til mange land.
SKS har et avtakbart magasin på ti skudd. Den har også en fastmontert, utfoldbar bajonett, noe som ikke er vanlig blant russiske våpen.


Kaliber.
Kaliber (fra fransk "calibre", av latin "qua libra" hvilken vekt, eventuelt av arabisk "quâlib" i betydningen form, modell), viser oftest til indre tverrmål av et rør, f.eks. løpet på et skytevåpen og i den sammenheng også det tilhørende prosjektils utvendige diameter. Kaliber brukes også om ytre diameteren av tilhørende kuler eller granater, eller som mål på en stang eller vaier.
Metriske kalibre.
For skytevåpen angis de fleste moderne kalibre i millimeter, eller centimeter for større enheter. I et riflet løp er det to diametre, der løpets oppgitte kaliber oftest er 0,2 mm mindre enn løpets største kaliber. Kaliber 9 mm betyr en innvendig diameter 9 mm. Løpets kaliber måles dermed mellom toppen av riflene. I f.eks et våpen som har kaliber 7,62 mm har prosjektilet 7,82 mm, som tilsvarer løpets største diameter.
Ofte finnes det mange forskjellige patroner for et spesielt kalibermål. Patroner vil da ofte ha spesifikke navn eller betegnelser som klargjør hvilken type patron det er snakk om. Kaliber 7,62 mm finnes for eksempel som 7,62 x 51 mm NATO, 7,62 x 39 mm (Sovjetisk ammunisjon til AK-47 automatgevær), 7.62 x 63 (metrisk navn på .30-06 Springfield) og 7,62 x 38R, ammunisjonen til de gamle Nagant millitærrevolverene.
Kalibre for nyere håndvåpen oppgis gjerne ved en kombinasjon av kalibermålet på prosjektilet og lengden på patronhylsa, eksempelvis slik: 5,56 × 45 mm, der det andre tallet lengden på hylsen i mm. Hvis kaliberet på en kanon er oppgitt slik: 120 mm L/40, er lengden på kanonens løp 40 ganger kaliberet.
Engelske og amerikanske kalibere.
I engelsktalende land nyttes gjerne måleenheten tommer. Kaliber 0,45 tommer, ofte skrevet ".45", leses kaliber 45, og betyr at det innvendige tverrmålet er 0,45 tommer (1 tomme = 25,4 mm) slik at kaliber.45 betyr 11,43 mm. På samme måte tilsvarer kaliber.22, 5.59 mm.
På eldre patroner til rifle brukes gjerne en benevnelse med to tall. Det første tallet er selve kaliberet, det andre uttrykker kruttladningen i antall grain med svartkrutt. For kaliber 70 er.45 kulediameter i tommer og andre tallet 70 grain med svartkrutt som patronen er ladet med. Den lengre 120-patronen har derved samme kulediamater, men en større landing krutt. Tilsvarende har en del kalibre betegnelsene "short", "special" eller "magnum", som viser til lengden på patronen. Pisolkaliberet .44 Magnum han en lengre hylse enn.44 Special, som igjen har en lengre hylse enn eldre.44 caibre. Mange patroner har imidlertid mer eller mindre like kalibre og hylselengder, slik at de gjerne oppgis med navnet på produsenten, slik som.308 Winchester eller.30-06 Springfield.
Kanonkalibre i pund.
Relativ størelse på kanonløp med forskjellig kalibre oppgitt i pund
Fra gammelt av ble kanonkalibre gjerne oppgitt etter vekta på kanonkula. Som standard tok man utgangspunkt i en massiv kule av jern, som var det vanligste materialet i kanonkuler.
Kanoner til artilleri ble gjerne laget som 3-punds, 6-punds eller 12-punds kanonløp. Kanoner til fast montering i båter eller festningsanlegg kunne være betydelig større. Selv om runde jernkuler ble byttet ut med granater på 1800-tallet, ble kalibret til kanoner oppgitt på denne måten til langt ut på 1900-tallet. Dette var særlig vanlig i den Britiske hæren til etter 2. verdenskrig. I Norge brukte man under Napoleonskrigene en spesielt lett 1-punds kanon, kalt en «Amusett».
Haglekalibre og lødighet.
Fram til et stykke ut på 1800-tallet ble også kalibre på håndvåpen oppgitt etter vekten på prosjektilet. Man tok utgangspunkt i en rund blykule, og regnet ut hvor mye bly som skulle til for å lage en slik. Dette systemet gikk ut på å angi en kulediameter ved brøker av et pund, såkalt "lødighet". Et 18-lødig gevær skøt med kuler som veide 1/18-del av et pund. Systemet ble brukt langt ut på 1800-tallet, selv etter at man var gått over til Minié-projektiler.
Kalibret på hagler oppgis fremdeles etter dette prinsippet. En kaliber 12 hagle har en diameter tilsvarende en rund kule som har masse lik 1/12 pund bly, 18,53 mm. En hagle kaliber 10 vil da ha diameter tilsvarende en kule med masse lik 1/10 pund bly, som er 19,69 mm. Jo lavere kalibertall en slik hagle har, jo større er altså løpsdiamateren.


Emyn Beraid.
Emyn Beraid eller Tårnåsene er en fiktiv rekke med åser fra J.R.R. Tolkiens Midgard. De ligger i den vestre delen av Eriador. De lå ca. 30 Númenóreanske mil øst for Mithlond, Gråhavnene i Lindon, og omtrent 50 mil vest for Kvitkollene, ved den gamle grensen til Hobsyssel.
Høyt oppe på Tårnåsene, eller Emyn Beraid på Sindarin, sto det tre alviske tårn, og det høyeste av dem het Elostirion og der var en av de syv Palantírene..
Tårnåsene formet en eldgammel grense mellom alveriket Lindon og kongeriket Arnor, og den store østveien som ledet helt til Kløvendal gikk gjennom dem.
I begynnelsen av det fjerde tidevervet flyttet Elanor, datter av Samvis Gamgod, til Tårnåsene sammen med sin mann "Fastred", og grunnla byen "Undertårn" på den østre åssiden, og ble Vestmarks Verger, da Tårnåsene ble den nye vestre grensen til Hobsyssel.


BMW M3.
BMW M3 er en sportsutgave av den populære 3-serien, laget av BMW Motorsport. Den første M3 ble lansert i 1986 og var basert på E30. Siden den gang har BMWs motorsport-avdelig laget en ///M versjon av alle 3-serier. E36, E46, E90/E92/E93 (sedan/coupe/cabriolet).
1986.
Basert på 1986-versjonen av E30 3-serien. Den kom først i en S14 2,3 liters motor med 196 hk (143 kW). En Evolution-utgave ble introdusert etter en tid, og den hadde et motorvolum på 2,5 liter og 238 hk (175 kW). 786 M3 kabrioleter og over 17%nbsp;000 coupéer ble produsert.
Produksjonen av den første M3 tok slutt i 1991
I 2004 kåret Sports Car International BMW M3 på sjette plass over "Top Sports Cars of the 1980s".
1992.
1996 BMW M3 E36 coupé
Den andre BMW M3 ble lansert i 1992 under bilutstillingen i Paris, og var basert på BMW E36. Bilen hadde en 3,0 liters rekkesekser med 286 hk (210 kW). I 1996 ble motoren oppgradert til en 3,2 liters motor med 321 hk (236 kW) med sekstrinns girkasse og med bremsene fra BMW M5.
BMW M3 E36 var tilgjengelig som coupé (fra 1992), sedan (fra 1994) og cabriolet (fra 1994).
Produksjonen av sedan stanset i 1998, mens de andre modellene ble produsert til 1999.
BMW M3 E36 ble kåret til "Best-Handling Car" av bilmagasinet Car and Driver i 1997.
2001.
2002 BMW M3 E46 kabriolet
M3 versjonen av E46 ble lansert i 2001. Den hadde en ny 3,2 liters motor med 343 hk (252 kW) og 365 Nm. 0-100km/t gikk unna på 5,2 sekunder og farten begrenses elektronisk av en sperre ved 250km/t. SMG-giring er veldig populær i M-serien. SMG er hendler bak rattet man girer med. Dette gjør bilen ypperlig til aktiv og rask kjøring.
2007.
4. generasjons M3 er fullspekket med utstyr og moderne finesser som ikke før har vært i bruk i 3-seriens utgave av ///M modellen.
Karosseriet har fått betydelig løft og mange vil si at BMW har klart å innhente noe av sjarmen som fantes i de tidlige utgavene. E9X M3 skiller seg mektig fra sine forgjengere. Utstyr som spesielt utpreger seg er blant annet EDC, M-DRIVE og CARBONTAK. Dette er for mange et "must", selv om ikke alle ble levert med dette ekstrautstyret.
Bilens hjerte er oppgradert til en råsterk V8 med 420hk originalt. Motoren yter helt opp til 8300 rpm. Motoren er forøvrig verdens letteste V8 og veier mindre enn sin forgjenger med rekkesekser.
5th gears test av bilen: http://www.youtube.com/watch?v=-5V876ZGAmg


L85.
L85 er standard våpenet i det britiske forsvaret. Det er i kaliber 5,56 × 45 mm. Den er en del av en familie på fire våpen som heter SA80 (for engelsk: "Small Arms 80"). Våpenet er av bullpup-design.
L85 brukes av det britiske forsvaret, og er kjent for å være et presist våpen. Av negative sider er våpenet tung bak i forhold til det lette forskjeftet og løpet, og notoriske problemer med driftssikkerheten som riktignok har forbedret seg med L85A2-oppgraderingen.
L85 har som alle våpnene i SA80-familien er et optisk sikte kalt SUSAT (Sight Unit, Small Arms, Trilux) med 4x forstørrelse.
Pga stabilitetsproblemer fikk Heckler & Koch (som på daværende tidspunkt var en del av British Aerospace) i år 2000 oppdrag av det britiske forsvarsdepartementet å oppgradere L85A1 til L85A2-standard. Det er forventet at L85 forblir standardvåpenet til de væpnede styrker i Storbritannia frem til år 2015. Spesialstyrker som Special Air Service og Special Boat Service er kjent for å bruke Colt Canada C8 istedenfor L85.
Eksterne lenker.
__NOTOC__


Luftvernmissil.
Et luftvernmissil er et styrt bakke- eller sjøbasert rakettvåpen beregnet på å slå ut fly, helikoptere og krysserraketter. Også kalt Bakke-til-luft missil, (engelsk: Surface-to-air missile eller SAM)
Luftvernmissiler finnes i mange varianter og størrelser. Som oftest stasjonære, eller mobile missiler, montert på kjøretøy, eller mobile utskytere (f.eks NASAMS). De minste luftvernmissilene bæres av en mann og skytes fra skulderen. (f.eks amerikanske Stinger).
Luftvernmissilene benytter seg av søkeutstyr for å skyte ned fiendtlige mål. Det er mange sorter søkeutstyr, blant annet kan det være en infrarød søker montert i missilet som låser seg på varmekilden til målet. Eller missilet kan bruke radar, enten egen radar i missilhodet, eller en bakkeradar som sender signaler til missilet om hvor målet befinner seg, eller missilet kan være styrt av en person som peker på målet med laser.


Antipersonellmine.
En antipersonellmine er en landmine som er konstruert og utplassert for å skade mennesker, til forskjell fra stridsvognminer, som er dimensjonert for å skade eller ødelegge kjøretøyer (for eksempel stridsvogner). Antipersonellminer ble totalforbudt i følge Minekonvensjonen av 1997. Per september 2011 har 157 stater ratifisert konvensjonen. 75 stater eller andre områder har et mineproblem fremdeles. De nesten 40 statene som står utenfor konvensjonen har opptil 160 millioner antipersonellminer lagret. Bruken av antipersonellminer er dramatisk redusert siden konvensjonen trådte i kraft. Kina, India og USA, som står utenfor konvensjonen, respekterer forbudet i praksis. Etter 2006 er bruk kun registrert i Burma og Russland (Tsjetsjenia).
Norge innførte nasjonalt forbud mot antipersonellminer i 1995, og destruerte alle sine lagre kort tid etter.


Lær.
Lær og verktøy for lærarbeider.
Lær er tykk dyrehud som er foredlet ved et garveri. Lærhudene garves og tilberedes for at de skal holde seg myke, sterke og ikke tørke eller råtne. Fagbetegnelsen "lær" brukes i Norge om alle garvede huder og skinn. Huder av store dyr, for eksempel kuer, hester, elger, esler og bøfler, kalles huder, mens huder av mindre dyr, for eksempel fra lam, geitekillinger, reinsdyr, rådyr og annet småvilt, kalles skinn. Lær og skinn med pelshår kalles gjerne pelsverk.
Lær brukes som materiale til sko, klær, møbler, vesker og andre lærvarer. Kryppdyrskinn er i dag oftest erstattet av imitasjoner.
Potensielle innholdsstoffer i lær.
Lær kan inneholde krom som ofte brukes ved behandling (garving) av skinn. Allergi for krom kan oppstå ved hudkontakt med lær. Perfluorerte forbindelser som PFOA, blir også brukt ved behandling av lær. Lærimitasjoner garves ikke, men syntetisk lær laget av PVC, kan inneholde plastmyknerere som ftalater som blant annet mistenkes å være hormonhermende, skade evnen til å få barn og føre til skader på fosteret.
Det kan også forekomme rester av ulike typer insekt- og råtehindrende midler i lærvarer. Et eksempel er dimetylfumarat (DMF) som nylig ble forbudt i Norge. DMF kan blant annet gi kraftige allergiske reaksjoner.


Nervegass.
Nervegass er fellesnavn på stridsgasser som angriper nervesystemets virkemåte. De er klassifisert som masseødeleggelsesvåpen i henhold til FN-resolusjon 687.
Nervegasser er organiske fosfor-forbindelser i form av væske eller gass. VX, Sarin, Tabun og Soman er eksempler på nervegasser. Der VX er den klart farligste av disse fire.
Nervegassene kommer inn i kroppen gjennom huden, åndedrettet eller ved svelging. Nervegassen forstyrrer måten nervene sender signaler til kroppens organer på og forårsaker økt tåre- og spyttproduksjon, ufrivillig vannlating, muskelkramper og tilslutt kvelning grunnet svikt i åndedrettsmuskulaturen.


Ringbrynje.
Ringbrynje er en form for rustning laget av små metallringer som er lenket inn i hverandre. De fleste ringbrynjer ble laget av metallringer der endene var naglet sammen, men det er funnet brynjer der endene bare buttet mot hverandre. De tidligste arkeologiske funnene av ringbrynje er fra 400-tallet.
Den romerske hæren brukte i stor grad ringbrynjer, men ringbrynja som rustning er trolig langt eldre. Romerene mente kelterene var oppfinnerene.


FV432 Trojan.
FV432 er et britisk amfibisk beltegående pansret personellkjøretøy. Det ble utviklet av Sankey, og de første produksjonsvognene ble levert i 1963.
Trojan


House of Frankenstein (1944).
"House of Frankenstein" (1944) er enda en film fra Universal Studios som spiller videre på historien om monsteret fra Mary Shelleys roman "Frankenstein". Dette er etterfølgeren til "Frankenstein Meets The Wolfman" fra 1943.
I denne filmen spiller Boris Karloff, som spilte «Frankensteins monster» i de tre første "Frankenstein"-filmene fra Universal, den gale vitenskapsmannen «Dr. Nieman», mens Glenn Strange spiller «monsteret».
Historien.
«Dr. Nieman» (Boris Karloff) og hans pukkelryggede assistent (J. Carrol Naish) rømmer fra et asyl hvor de har vært i 15 år. De gjenopplever «Grev Dracula» (John Carradine), sammen drar de til «Frankenstein»s borg for å lete etter de siste to. Her finner de «Ulvemannen» (Lon Chaney Jr.) og «Frankensteins monster» (Glenn Strange) nediset, noe som gir oss svaret på hva som skjedde med de på slutten av filmen "Frankenstein Meets the Wolfman". De tiner de og sammen drar de alle for å hevne seg på sine mange fiender.


Boris Karloff.
Plakat for filmen "Mumien" fra 1932
Boris Karloff (født William Henry Pratt 23. november 1887 i Camberwell i London, død 2. februar 1969) var en engelsk-kanadisk skuespiller som er særlig kjent fra flere amerikanske grøssere og skrekkfilmer.
Liv og arbeid.
Karloff var sønn av Edward John Pratt Jr. og hans tredje kone, Eliza Sara Millard. Hans bestemor var Eliza Julia Edwards, søster av Anna Leonowens, hvis historier om livet i Siam (Thailand) dannet grunnlaget for musikalen "The King and I". Gjennom henne kunne Karloff påberope seg fjernt øst-indisk opphav, da det synes som Eliza Edwards og hennes søster, Anna, var barn i et blandet ekteskap.
Karloff påberopte seg dog ofte russisk opphav som forklaring på sitt eksotiske utseende, men hans datter, Sara Karloff, har offentlig benektet enhver kjennskap til eventuelle slaviske forfedre.
Han ble foreldreløs i ung alder, og ble oppfostret av sine eldre søsken og gikk på Enfield Grammar School før han flyttet over til Uppingham School i Rutland, og til slutt University of London. Karloffs første karrieremål var å bli en del av utenrikstjenesten, da hans bror, Sir John Henry Pratt, ble britisk diplomat. Men istedenfor ble det skuespillerkarriere for ham. I 1909 reiste Karloff, som fortsatt da hadde navnet Pratt til Canada, hvor han endret navnet sitt. Hans første jobb var i Jeanne Russell Theater Co. i Kamloops i British Columbia.
Da Karloff kom til Hollywood i California, opptrådte han i flere stumfilmer før han i 1931 dukket opp som det gjenopplivede monsteret i skrekkfilmen "Frankenstein". Rollen gjorde ham til verdensstjerne, og hans rolletolkning og maskerte ansikt har siden for mange blitt ensbetydende med det «ekte» og opprinnelige Frankensteins monster, til tross for en mengde andre versjoner før og etter. Ett år senere framstilte han nok en rollefigur som også har blitt et ikon i populærkulturen, nemlig «Imhotep» i "Mumien". Den første Frankensteinfilmen ble en stor økonomisk suksess og fikk to oppfølgere med Karloff i hovedrollen: "Frankensteins brud" i 1935 og "Frankensteins sønn" i 1939.
Karloff var en dyktig skuespiller som framstilte forskjellige slags rolleskikkelser, også i annet enn grøssere. Han spilte blant annet minneverdig både i gangsterfilmen "Scarface" fra 1932 og det episke dramaet "The Lost Patrol" fra 1934.
Boris Karloff har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame.
Eksterne lenker.
Karloff, Boris
Karloff, Boris
Karloff, Boris
Karloff, Boris


Hjelm.
a>ten («hundesnutehjelm») og en forløper for seinere lukkede visirhjelmer.
a>ne fra 1800-tallet. En variant ble tidlig på 1900-tallet også brukt som politihjelm flere steder i USA.
a>. Det er den eneste som er funnet i Norge. Hjelmen hadde ikke horn
En hjelm er et forsterket hodeplagg som skal beskytte hodet mot slag og støt og brukes for eksempel under farlig arbeid, i krig eller ved fare for fall. Siden oldtiden har man brukt kamphjelmer av særlig lær og metall, og det har vært en mengde hjelmtyper opp gjennom historien. I middelalderen ble det utviklet lukkede hjelmer med visir, ofte som del av kroppspanser eller rustninger. Ved siden av å være praktisk verneutstyr har staselige hjelmer også blitt båret som maktsymbol av militære og politiske ledere. I etterkrigstida har det blitt vanlig med solide, men lette hjelmer laget av plast, glassfiber og kunstfiber, særlig kevlar.
Ordet "hjelm" kan også brukes om det som likner på en hjelm, for eksempel fjærpryd på fuglehoder og metalltak på tårn.
Moderne bruk av hjelmer.
Det er vanlig å bruke vernehjelmer på anleggs- og byggeplasser, i gruver og på oljeplattformer, av brannmenn, opprørspoliti, soldater, jagerpiloter og astronauter. Hjelmer, ofte i form av ulike typer styrthjelmer, er også standardutstyr innen idrettsgrener som sykling, ishockey, bandy, amerikansk fotball, baseball, lacrosse, motorsport, travsport og ridning, fjellklatring, enkelte kampsporter og annet. Motorsykkel- og sykkelhjelmer er påbudt i flere land. I Storbritannia er det bare sikher som har lov til å kjøre motorsykkel uten hjelm.
Hjelmer i heraldikk.
En hjelm kan også være en grafisk figur eller en mer plastisk formet figur, som inngår som del av et våpenskjold. En slik hjelm er en stilisert utgave av en virkelig hjelm fra middelalderen. I våpenskjold står hjelm (én eller flere) plassert på skjoldets øverste kant. Fra hjelmen henger et oppfliket hjelmklede og på hjelmens isse er det et hjelmtegn. I Norge har de offisielle kommunevåpen, riksvåpen og kongevåpen ikke hjelm, og de hjelmtypene som brukes i private våpen har ikke noen spesiell rangordning eller symbolikk. Dette i motsetning til forholdet i enkelte andre land.


Splintvest.
En splintvest er et beskyttelsesplagg mot splinter fra artilleribeskytning. De ble opprinnelig brukt av bombeflymannskap under andre verdenskrig for å beskytte seg mot tysk luftvernbeskytning.


Skuddsikker vest.
a> sin modulære beskyttelsesvest i sine enkelte komponenter
En skuddsikker vest er et plagg som beskytter mot beskytning med håndvåpen. «Skuddsikker» er litt misvisende, da vestene finnes med forskjellige grader av beskyttelse. Ingen vester er skuddsikker mot alt av håndvåpenprosjektiler. Alle moderne skuddbeskyttende vernevester fra seriøse produsenter blir sertifisert. Det er ulike typer sertifisering, men de mest vanlige er amerikanske NIJ (national institute of justice) sine krav eller PSDB (police scientific development branch) i UK. NIJ sertifiseringen bygger på ulike nivåer.


Rustning.
Rustning er en fellesbetegnelse på eldre tiders ulike militære plagg og krigskledninger som skulle beskytte bæreren, og eventuelt hesten hans, mot hugg, slag og våpen. I tidligere tider var rustningene laget av horn, bein, tre, lær, tøy eller metall. Fram til ca. 1200 ble en ridders fulle utrustning ofte kalt harnisk på kontinentet: Ordet ble siden hovedsakelig brukt om ridderens kroppspanser, spesielt bryst- og ryggpanser. Moderne rustninger og skuddsikre drakter er laget av forskjellige kunststoffer som beskytter mot splinter fra artillerigranater og kuler fra håndvåpen.


Kinsky.
Kinsky (opprinnelig Wchinsky) er en bøhmisk adelsslekt. Den nevnes tidligst i 1237, ble opphøyet til grever i 1628, 1676 og 1687, og til tyske riksfyrster i 1747.
Slekten arvet i 1748 Palais Daun i Wien (i familiens eie til 1987), bygget det berømte Palais Kinsky i Prag og eiet tallrike borger og slott. Etter den kommunistiske maktovertagelsen i det som ble Tsjekkoslovakia, ble familiens eiendommer konfiskert og familien landsforvist. Idag lever de over hele Europa, men hovedsakelig i Østerrike.


Lysforsterker.
En lysforsterker er et spesielt billedrør som forsterker synlig og nær-infrarødt lys, så dårlig opplyste omgivelser kan sees med et kamera eller øyet.
Lysforsterkere brukes mest i våpensikter og nattbriller.


Slaget ved Gettysburg.
Slaget ved Gettysburg var et av de blodigste slagene i Den amerikanske borgerkrigen og har blitt ansett som vendepunktet i krigen ved at sørstatene ble slått tilbake. Det stod ved byen Gettysburg, Pennsylvania mellom den 1. juli og 3. juli 1863. Nordstatene vant slaget. Abraham Lincoln holdt sin mest kjente tale her, rett etter slaget. Han skrev den kvelden før, mens hans sønn var dødssyk, den varte i kun to minutter og inneholdt kun 270 ord.
De to hærene støtte første gang sammen 1. juli. Kampene ble da utkjempet like nord for byen, hvor kavaleri fra nordstatene forsøkte å forsvare noen høydedrag. Kavaleriet fikk etterhvert støtte fra to korps, men to store korps fra sørstatene angrep nordstatenes linjer fra nord og nordøst. Nordstatenes forsvarslinjer stod ikke imot dette angrepet og troppene måtte flykte gjennom byen og opp på noen åser like sør for byen.
Neste morgen hadde store deler av begge hærene blitt samlet i og rundt Gettysburg. Nordstatene hadde plassert styrkene langs høydedragene sør for byen, slik at frontlinjene fikk form av en fiskekrok. Gjennom hele dagen ble nordstatenes stillinger angrepet, men til tross for store tap holdt linjene stand.
Tredje dag, den 3. juli 1863, fortsatte kampene langs hele linjen. Hovedslaget sto imidlertid ved senteret av nordstatenes linjer, hvor sørstatsstyrkene forsøkte et siste fremstøt for å bryte gjennom linjene. Sørstatene sendte 12 500 infanterister 1 600 meter over åpent landskap under kraftig beskytning fra artilleri mot nordstatenes styrker som hadde bygget opp et forsvarsverk av steiner og kvister. Sørstatsstyrkene led store tap da de kom frem til nordstatenes linjer og selv om deler av nordstatenes linjer brøt sammen klarte ikke sørstatsstyrkene å bryte gjennom. Dette angrepet har i ettertid fått navnet "Pickett's Charge", etter en av sørstatenes generaler i angrepet.
I løpet av de tre dagene slaget varte ble ca. 7 800 drept og ca. 27 000 skadet, slaget var med dette det slaget med størst tap i løpet av den amerikanske borgerkrigen. I tillegg omkom en sivil jente etter at hun ble truffet av et bomskudd da hun sto og bakte brød på kjøkkenet.
Bakgrunn og bevegelser frem mot slaget.
Gettysburg-felttoget (til og med 3. juli). Kavaleribevegelser vises med stiplete linjer.
Kort etter at Army of Northern Virginia vant en betydelig seier over Army of the Potomac i slaget ved Chancellorsville (30. april-6. mai 1863), bestemte Robert Lee seg for en ny invasjon i nord. Den første var det mislykkede Maryland-felttoget i september 1862. Et slikt fremstøt ville forkludre de føderale planene for sommerens felttog og muligens redusere trykket på den beleirede garnisonen i Vicksburg. Det ville gjøre det mulig for den konfødererte hæren å leve av de rike nordlige gårdene mens det krigsherjede Virginia fikk en hardt tiltrengt pause. I tillegg kunne Lees hær på 72 000 soldater true Philadelphia, Baltimore og Washington, DC, og muligens styrke den voksende fredsbevegelsen i nord
Lees armé begynte derfor å dreie nordover den 3. juni fra Fredericksburg. Lee reorganiserte sine to store korps til tre nye korps for å skaffe bedre effektivitet i kommandostrukturen. Generalløytnant James Longstreet fikk tilbake kommandoen over det første korpset. Det gamle korpset til avdøde Thomas J. «Stonewall» Jackson ble delt i to. Det andre korpset gikk til generalløytnant Richard S. Ewell og det tredje til generalløytnant A.P. Hill. Kavaleridivisjonen ble ledet av generalmajor J.E.B. Stuart.
Unionens Army of the Potomac under generalmajor Joseph Hooker bestod av syv infanterikorps, et kavalerikorps og en artillerireserve. Totalt bestod styrken av 94 000 menn. President Lincoln erstattet Hooker med generalmajor George Gordon Meade fra Pennsylvania på grunn av Hookers nederlag ved Chancellorsville og hans tamme respons på Lees andre invasjon nord for Potomac.
Den første viktige hendelsen i felttoget fant sted den 9. juni mellom kavaleristyrkene i slaget ved Brandy Station nær Culpeper. 9500 konfødererte kavalerister under Stuart ble overrasket av generalmajor Alfred Pleasontons styrke på to kavaleridivisjoner (8000 menn) og 3000 infanterister, men Stuart slo til slutt tilbake angrepet. Det uavgjorte slaget som var den største hovedsakelig kavaleritrefningen i krigen, viste at for første gang var hestesoldatene til unionsstyrkene likeverdige med sine sørlige motparter.
I midten av juni var Army of Northern Virginia klar til å krysse Potomac og gå inn i Maryland. Etter å ha beseiret de føderale garnisonene i Winchester og Martinsburg, begynte Ewells andre korps å krysse elva den 15. juni. Hills og Longstreets korps fulgte etter den 24. og 25. juni. Hookers armé fulgte etter og holdt seg mellom den amerikanske hovedstaden og Lees hær. De føderale krysset Potomac fra 25. til 27. juni.
Lee gav strenge ordrer om at hæren hans måtte minimalisere den negative påvirkningen på den sivile befolkningen. Mat, hester og andre forsyninger ble vanligvis ikke tatt med en gang, selv om kvartermestrenes kompensering av nordlige bønder og handelsmenn ved hjelp av konfødererte penger ikke ble godt tatt i mot. Forskjellige landsbyer, f.eks. York, ble avkrevd forsikring i form av forsyninger under trussel om ødeleggelser. Den mest kontroversielle hendelsen under invasjonen var da rundt førti nordlige afro-amerikanere ble tatt, noen av dem var flyktede slaver, men de fleste var frie. De ble sendt bevoktet sørover til slaveri.
26. juni okkuperte elementer av generalmajor Jubal Anderson Earlys divisjon fra Ewells korps landsbyen Gettysburg etter å ha jaget bort en nylig sammensatt milits fra Pennsylvania i en rekke mindre trefninger. Early la området under skatt, men samlet ikke inn betydelige forsyninger. Soldatene brente flere jernbanevogner og en tildekket bro, og de ødela nærliggende jernbaneskinner og telegraflinjer. Morgenen etter dro Early mot det tilgrensende York County.
Dette ovalformede kartet fra 1863 viser slagmarken i Gettysburg i løpet av 1. til 3. juli 1863.
Samtidig lot Lee, i et kontroversielt trekk, J.E.B. Stuart ta en del av hærens kavaleri og ri rundt den østlige flanken på unionsshæren. Lees ordrer gav Stuart nokså frie hender, og begge generalene deler skylden for det lange fraværet til Stuarts kavaleri, og også for at det ikke lyktes å gi kavaleriet som var igjen en mer aktiv rolle. Stuart og hans tre beste brigader var borte fra hæren under den viktige fasen i ankomsten til Gettysburg og de to første dagene i slaget. Den 29. juni var Lees armé strukket ut i en bue fra Chambersburg (45 km nordvest for Gettysburg) til Carlisle (48 km nord for Gettysburg) til nærheten av Harrisburg og Wrightsville ved Susquehanna-elva.
Hooker tilbød seg å trekke seg i en krangel om bruken av styrkene som forsvarte garnisonen i Harpers Ferry. Abraham Lincoln og øverstkommanderende Henry W. Halleck som lette etter en unnskyldning for å bli kvitt ham, aksepterte umiddelbart. De erstattet ham tidlig om morgenen den 28. juni med generalmajor George Gordon Meade som på den tiden ledet V Corps.
Da Lee fikk høre den 29. juni at Army of the Potomac hadde krysset Potomac, ga han ordre om at styrkene skulle konsentrere seg rundt Cashtown ved den østlige foten av South Mountain og 13 km vest for Gettysburg. 30. juni dro en av Hills brigader, nord-carolinere under brigadegeneral J. Johnston Pettigrew, mot Gettysburg. De var del av Hills korps i Cashtown. Memoarene til generalmajor Henry Heth, Pettigrews divisjonskommandant, hevdet at han sendte Pettigrew for å lete etter forsyninger i landsbyen, særlig sko.
Pettigrews styrker ankom Gettysburg den 30. juni og oppdaget unionskavaleri under brigadegeneral John Buford som ankom sør for landsbyen, og Pettigrew dro tilbake til Cashtown uten å møte dem. Pettigrew fortalte Hill og Heath om hva han hadde sett, men ingen av generalene trodde at det var en betydelig føderal styrke i eller i nærheten av landsbyen. De mistenkte at dette bare var en lokal milits. Til tross for general Lees ordrer om å unngå generell trefning før hele hæren var konsentrert, bestemte Hill seg for å sette i gang en betydelig rekognoseringsstyrke morgenen etter for å bestemme størrelsen og styrken til fiendestyrken foran ham. To brigader fra Heths divisjon rykket rundt kl. 05.00 1. juli frem mot Gettysburg.
Slagets første dag.
Kart over slaget, 1. juli 1863
Buford satte opp sitt forsvar på tre høyder vest for Gettysburg: Herr Ridge, McPherson Ridge og Seminary Ridge. Disse var passende terreng for å trekke ut tiden med en aksjon fra hans lille kavaleridivisjon mot de overlegne konfødererte infanteristyrkene. Dette var ment å skaffe tid mens en ventet på ankomsten til Unionens infanteri som kunne okkupere de sterke defensive posisjonene sør for byen ved Cemetery Hill, Cemetery Ridge og Culp's Hill. Buford forstod at dersom de konfødererte kunne skaffe seg kontroll over disse høydene, ville Meades hær få problemer med å få dem bort.
Heths divisjon rykket frem med to brigader ledet av brigadegeneral James J. Archer og Joseph R. Davis. De fortsatte østover i kolonner langs Chambersburg Pike. 5 km vest for byen, rundt kl. 07.30, møtte de to brigadene til Heth lettere motstand fra utposter fra Unionens kavaleri og stilte opp i linjer. Ifølge tradisjonen var løytnant Marcellus Jones den første som skjøt. Jones returnerte til Gettysburg i 1886 for å markere hvor han skjøt det første skuddet med et monument. Heths menn nådde til slutt styrkene til oberst William Gambles kavaleribrigade som nå hadde steget av hestene og var til fots. De var fast bestemt på å gjøre motstand og brukte forhalingstaktikker fra gjerdestillinger hvor de skjøt med bakladede karabiner De konfødererte hadde presset kavalerimennene østover til McPherson Ridge kl. 10.20 da den bakerste styrken til generalmajor John F. Reynolds' I Corps til slutt ankom.
Nord for Chamberburg Pike fikk Davis en midlertidig suksess mot brigadegeneral Lysander Cutlers brigade, men ble slått tilbake med store tapstall i en aksjon rundt et uferdig jernbanespor som var skåret ut i høyden. Sør for Pike angrep Archers brigade gjennom Herbst Woods (også kalt McPherson's Woods). Den føderale Iron Brigade under brigadegeneral Solomon Meredith lyktes til å begynne med mot Archer og tok flere hundre menn til fange, inkludert Archer selv.
Tidlig i kampene, mens general Reynolds tildelte plasseringer til styrker og artilleri rett øst for skogene, falt han død fra sin hest, drept av en kule som traff ham bak det høyre øret. Generalmajor Abner Doubleday overtok kommandoen. Kampene i Chambersburg Pike-området varte frem til rundt 12.00. De fortsatte rundt 14.30 da hele Heths divisjon gikk inn i kampene ved å ta med brigadene til Pettigrew og oberst John M. Brockenbrough.
Da Pettigrews "North Carolina Brigade" kom til linja, angrep de flanken til 19. Indiana og drev Iron Brigade bakover. 26. North Carolina (det største regimentet i hæren med 839 menn) hadde store tap og forlot kampene den første dagen med rundt 212 menn. På slutten av det tre dager lange slaget hadde de rundt 152 kampdyktige menn, den høyeste tapsprosenten i et slag for noe regiment på noen av sidene i krigen. Sakte men sikkert ble Iron Brigade presset ut av skogene mot Seminary Ridge. Hill la generalmajor William Dorsey Penders divisjon til angrepet, og I Corps ble drevet bakover gjennom området til Lutheran Seminary og Gettysburgs gater.
Ettersom kampene i vest fortsatte, marsjerte to divisjoner fra Ewells andre korps vestover mot Cashtown i henhold til Lees ordre om å konsentrere seg i det området. De vendte sørover på Carlisle Road og Harrisburg Road mot Gettysburg, mens Unionens XI Corps under generalmajor Oliver O. Howard skyndte seg nordover på Baltimore Pike og Taneytown Road. Tidlig om ettermiddagen gikk den føderale linja i en halvsirkel vest, nord og nordøst for Gettysburg.
Men de føderale hadde ikke nok styrker. Cutler som stilte opp nord for Chambersburg Pike hadde ikke støtte for sin høyre flanke. XI Corps sin divisjon helt til venstre klarte ikke å stille opp raskt nok til å styrke linja, derfor ble Doubleday tvunget til å kaste inn sine reservebrigader for å redde linja.
Rundt 14.00 angrep divisjonene i det andre korpset under generalmajor Robert E. Rodes og Jubal Early Unionens I og XI Corps sine stillinger nord og nordvest for byen og kom seg rundt flankene. Brigadene til oberst Edward A. O'Neal og brigadegeneral Alfred Iverson led store tap i angrepet på I Corps sin divisjon under brigadegeneral John C. Robinson sør for Oak Hill. Earlys divisjon dro nytte av en tabbe som brigadegeneral Francis C. Barlow gjorde da han rykket frem med XI Corps divisjon til Blocher's Knoll (rett nord for landsbyen og nå kjent som Barlow's Knoll). Dette ble en fremskutt stilling i korpslinja og var utsatt for angrep fra flere sider. Earlys styrker stormet divisjonen som utgjorde høyre flanke i unionshærens stilling. Barlow ble såret og tatt til fange i angrepet.
Ettersom føderale stillinger kollapset både nord og vest for landsbyen gav general Howard ordre om å trekke seg tilbake til det høyereliggende området sør for byen ved Cemetery Hill hvor han hadde etterlatt divisjonen til brigadegeneral Adolph von Steinwehr i reserve. Generalmajor Winfield S. Hancock overtok kommandoen over slagmarken etter at han ble sendt dit av Meade da han hørte at Reynolds var blitt drept. Hancock var kommandant for II Corps og Meads mest betrodde underordnede, og han hadde ordre om å ta ledelsen og bestemme seg for om Gettysburg var passende for et stort slag. Hancock fortalte Howard som teknisk sett var overordnet i rang, «jeg tror dette er den sterkeste naturlige stillingen å utkjempe et slag som jeg noen gang har sett.» Howard var enig, og Hancock konkluderte diskusjonen med «veldig bra, sir, jeg velger dette som slagmarken.» Hancocks bestemte holdning hevet moralen på de retirerende unionssoldatene, men han spilte ingen direkte taktisk rolle den første dagen.
General Lee forstod det defensive potensialet for Unionen dersom de holdt dette høyereliggende området. Han sendte ordrer til Ewell at Cemetery Hill måtte tas «dersom praktisk mulig.» Ewell som tidligere hadde tjent under Stonewall Jackson, en general som var kjent for å gi ordrer en ikke stilte spørsmål ved, bestemte seg for at et slikt angrep ikke var praktisk mulig, og forsøkte derfor ikke på det. Denne beslutningen er regnet av historikere som en stor mulighet som gikk tapt.
Den første dagen ved Gettysburg var ikke bare et forspill til de blodige andre og tredje dagene, den var det 23. største slaget i krigen etter antallet soldater som var i kamp. Rundt en fjerdedel av Meades armé (22 000 soldater) og rundt en tredjedel av Lees armé (27 000) deltok.
Slagets andre dag.
a>s plan for 2. juli 1863
Planer og bevegelser frem mot kampene.
I løpet av kvelden 1. juli og morgenen 2. juli ankom det meste av det gjenværende infanteriet i begge arméer slagmarken, inkludert Unionens II, III, V, VI og XII korps. Longstreets tredje divisjon under George Pickett hadde startet marsjen fra Chambersburg tidlig om morgenen. Den ankom ikke før sent den 2. juli
Unionens linje gikk fra Culp's Hill sørøst for landsbyen, nordvestover til Cemetery Hill rett sør for landsbyen, så sørover nesten 3 km langs Cemetery Ridge og sluttet rett nord for Little Round Top. Det meste av XII Corps var på Culp's Hill, restene av korpsene I og XI forsvarte Cemetery Hill, II Corps dekket det meste av den nordlige halvdelen av Cemetery Ridge og III Corps fikk ordre om å finne stilling på dens flanke. Formen til unionslinja er populært beskrevet som en «fiskekrok»-formasjon. De konfødererte linjene lå parallelt med unionslinjene rundet 1,6 km vest for Seminary Ridge, gikk østover gjennom landsbyen, så svingte de sørøstover til et punkt ovenfor Culp's Hill. Dermed hadde den føderale arméen de indre linjene, mens de konfødererte linjene var nesten 8 km lange.
Lees slagplan for 2. juli krevde at Longstreets første korps skulle posisjonere seg i skjul for å angripe Unionens venstre flanke, nordøstover over Emmitsburg Road, og rulle opp de føderale linjene. Angrepssekvensen skulle starte med generalmajorene John Bell Hoods og Lafayette McLaws' divisjoner, fulgt av generalmajor Richard H. Andersons divisjon fra Hills tredje korps. Den progressive "en echelon"-sekvensen i dette angrepet skulle forhindre Meade i å flytte styrkene fra sentrum for å styrke sin venstre flanke. Samtidig skulle generalmajorene Edward Johnsons og Jubal Earlys divisjoner fra andre korps gjennomføre et skinnangrep mot Culp's og Cemetery Hill, igjen for å forhindre flytting av føderale styrker, og så endre skinnangrepet til et angrep i full skala dersom det tilbød seg gunstige muligheter for det.
Lees plan var derimot basert på feilaktig etterretning, noe som ble forsterket av Stuarts stadige fravær fra slagmarken. Istedet for å bevege seg på utsiden av den venstre føderale styrken og angripe deres flanke, ville Longstreets venstre divisjon under McLaws stå ovenfor generalmajor Daniel Sickles' III Corps som lå direkte i deres vei. Sickles var misfornøyd med stillingen som var tildelt ham på den sørlige enden av Cemetery Ridge. Han så høyere terreng som var mer gunstig for artilleristillinger 800 meter mot vest. Derfor rykket han frem med sitt korps, uten ordre, til det litt høyere området langs Emmitsburg Road. Den nye linja gikk fra Devil's Den, nordvest til Sherfy-gårdens Peach Orchard, så nordøstover langs Emmitsburg Road sør til Codori-gården. Dette skapte et uforsvarlig utspring ved Peach Orchard. Brigadegeneral Andrew A. Humphreys divisjon som lå i stilling langs Emmitsburg Road, og generalmajor David B. Birneys divisjon i sør kunne angripes fra to sider og var spredt ut over en lengre front enn deres lille korps effektivt kunne forsvare.
Longstreets angrep skulle utføres så tidlig som praktisk mulig. Men Longstreet fikk tillatelse fra Lee til å vente på ankomsten til en av sine brigader, og mens de marsjerte for å innta sine tildelte stillinger, oppdaget mennene hans en føderal signalstasjon på Little Round Top. Marsjen gikk via omveier for å unngå å bli oppdaget, og dette kastet bort mye tid, og Hoods og McLaws divisjoner satte ikke i gang sine angrep før rett etter henholdsvis 16.00 og 17.00.
Angrepene på Unionens venstre flanke.
Kart over slaget 2. juli 1863
Da Longstreets divisjoner angrep Unionens tredje korps, ble Meade tvunget til å sende 20 000 menn i forsterkninger i form av hele V Corps, brigadegeneral John C. Caldwells divisjoner av II Corps, det meste av XII Corps og små deler av det nyankomne VI Corps. Det konfødererte angrepet avvek fra Lees plan siden Hoods divisjon beveget seg lenger østover enn det var ment. Dermed mistet det sin linje langs Emmitsburg Road og angrep Devil's Den og Little Round Top. McLaws kom inn på Hoods venstre side og drev flere angrep inn i det utstrakte III Corps i Wheatfield og overveldet dem i Sherfy's Peach Orchard. McLaws angrep nådde til slutt Plum Run Valley («Valley of Death») før angriperne ble slått tilbake av Pennsylvanias reservedivisjon i V Corps som rykket ned fra Little Round Top. III Corps ble praktisk talt tilintetgjort som kampenhet i slaget, og Sickles måtte amputere benet etter at det ble knust av en kanonkule. Caldwells divisjon ble gradvis ødelagt i Wheatfield. Andersons divisjon angrep McLaws venstre flanke, noe som startet rundt 18.00 og nådde kanten av Cemetery Ridge, men de kunne ikke holde stillingen ovenfor motangrepene fra II Corps, inkludert et nesten selvmorderisk motangrep av 1. Minnesota mot en konføderert brigade som Hancock i desperasjon ga ordre til.
Ettersom kampene raste i Wheatfield og Devil's Den, hadde oberst Strong Vincent fra V Corps et utsatt tak på Little Round Top, en viktig høyde helt til venstre i unionslinjene. Hans brigade på fire relativt små regimenter klarte å stå i mot gjentatte angrep fra brigadegeneral Evander Laws brigade fra Hoods divisjon. Meades sjefsingeniør, brigadegeneral Gouverneur K. Warren, hadde innsett viktigheten av denne stillingen og sendte Vincents brigade, et artilleribatteri, og 140. New York for å okkupere Little Round Top kun minutter før Hoods styrker ankom. Forsvaret av Little Round Top med et bajonettangrep av 20. Maine var en av de mest sagnomsuste episodene i borgerkrigen og gjorde oberst Joshua L. Chamberlain kjent etter krigen.
Angrepene på Unionens høyre flanke.
Rundt kl. 07.00 kom angrepet til det andre korpset i Johnsons divisjon på Culp's Hill i gang, noe forsinket. De fleste av høydens forsvarere, Unionens XII Corps, ble sendt mot venstre for å forsvare seg mot Longstreets angrep, og den eneste delen av korpset som var igjen på høyden var en brigade under brigadegeneral George S. Greene. Greene hadde insistert på å bygge sterke defensive verk, og med forsterkninger fra I og XI Corps klarte Greenes menn å slå tilbake de konfødererte angriperne, men en del av de forlatte føderale stillingene på den nedre delen av Culp's Hill ble tatt.
Rett etter mørkets frembrudd angrep to av Jubal Earlys brigader stillingene til XI Corps på East Cemetery Hill hvor oberst Andrew L. Harris fra 2. brigade, 1. divisjon, kom under et ødeleggende angrep og mistet halvparten av sine menn. Men Early klarte ikke å støtte sine brigader i angrepet, og Ewells gjenværende divisjon under generalmajor Robert E. Rodes klarte ikke å støtte Earlys angrep ved å rykke frem mot Cemetery Hill fra vest. Unionsarméens interne linjer gjorde det mulig for kommandantene å flytte styrkene sine raskt til kritiske områder, og med forsterkninger fra II Corps tok de føderale styrkene tilbake kontrollen over East Cemetery Hill. Earlys brigader ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Stuart og hans tre kavaleribrigader ankom Gettysburg rundt kl. 12.00, men hadde ingen rolle i slaget den andre dagen. Brigadegeneral Wade Hampton IIIs brigade utkjempet en mindre trefning med George Armstrong Custers Michigan-kavaleri nær Hunterstown nordøst for Gettysburg.
Slagets tredje dag.
a>. Konføderasjonens styrker er markert med rødt, Unionens styrker er markert med blått.
General Lee ønsket å fornye angrepet på fredag, 3. juli, ved å bruke samme grunnplan som dagen før. Longstreet skulle angripe de føderales venstre flanke, mens Ewell skulle angripe Culp's Hill. Før Longstreet var klar, startet Unionens XII Corps et artilleribombardement ved daggry mot de konfødererte ved Culp's Hill i et forsøk på å ta tilbake en del av sine tapte stillinger. De konfødererte angrep, og den andre kampen om Culp's Hill endte rundt kl. 11.00 etter rundt syv timer med bitre kamper.
Lee ble tvunget til å endre sine planer. Longstreet skulle lede Pickett's Virginia-divisjon i sitt eget første korps, pluss seks brigader fra Hills korps, i et angrep mot stilligene til det føderale II Corps til høyre for sentrum av unionslinja på Cemetery Ridge. Før angrepet skulle alt artilleri Konføderasjonen kunne føre frem bombardere og svekke fiendens linje.
«High Water Mark» på Cemetery Ridge slik det ser ut i dag. Monumentet til 72. frivillige regiment fra Pennsylvania («Baxter's Philadelphia Fire Zouaves») vises til høyre, «Copse of Trees» til venstre.
Rundt kl. 13.00 begynte mellom 150 og 170 konfødererte kanoner et artilleribombardement som antagelig var det største i krigen. For å spare på verdifull ammunisjon til infanteriangrepet som de visste ville komme, svarte artilleriet til Army of the Potomac ikke til å begynne med på fiendens ild. Etter rundt 15 minutter svarte 80 føderale kanoner. Army of Northern Virginia hadde svært lite artilleriammunisjon, og kanonaden hadde ikke betydelig effekt på Unionens stillinger. Rundt kl. 15.00 stoppet kanonaden, og 12 500 konfødererte soldater steg ut fra kanten av Seminary Ridge og rykket 1,2 km mot Cemetery Ridge i det som er kjent som «Pickett's Charge». Mens de konfødererte rykket frem, var der kraftig flankeild fra Unionens stillinger på Cemetery Hill og nord for Little Round Top, og muskett og kardesk-salver fra Hancocks II Corps. Nesten halvparten av angriperne kom seg ikke tilbake til egne linjer. Den føderale linja vaklet og ble midlertidig brutt på et sted kalt «Angle» ved et lavt steingjerde, rett nord for en flekk med vegetasjon som ble kalt «Copse of Trees», men forsterkninger stormet inn i bruddet, og det konfødererte angrepet ble slått tilbake. Den fremste fremrykningen til brigadegeneral Lewis A. Armisteads brigade i Picketts divisjon ved Angle, blir henvist til som «Konføderasjonens høyvannsmerke», siden det kan hevdes at det var det nærmeste Sørstatene noen gang kom til å oppnå sitt mål om å skaffe seg uavhengighet fra Unionen via militær seier.
Det var to betydelige kavaleritrefninger den 3. juli. Stuart ble sendt ut for å vokte de konføderertes venstre flanke og for å være forberedt på å utnytte eventuelle suksesser som infanteriet kunne oppnå på Cemetery Hill ved å flanke den føderale høyrekanten og angripe deres forsyningsvogner og kommunikasjonslinjer. 5 km øst for Gettysburg, i det som nå kalles «East Cavalry Field» (som ikke vises på kartet, men ligger mellom York Road og Hanover Road), støtte Stuarts styrker sammen med føderalt kavaleri: Brigadegeneral David McM. Greggs divisjon og Custers brigade. Et lengre slag på hesteryggen som inkluderte kamper mann mot mann med sabler, fulgte. Custers angrep i ledelsen for 1. Michigans kavaleri, svekket angrepet fra Wade Hamptons brigade og blokkerte Stuart fra å oppnå sine mål bak de føderale styrkene. Brigadegeneral Judson Kilpatrick satte i gang et kavaleriangrep mot infanteristillingene til Longstreets korps sørvest for Big Round Top da han fikk høre om dagens seier. Brigadegeneral Elon J. Farnsworth protesterte mot meningsløsheten i et slikt trekk, men fulgte ordrer. Farnsworth ble drept i angrepet, og hans brigade ble påført betydelige tap.
Konføderasjonens retrett.
Arméene stirret på hverandre over de blodige markene den 4. juli, samme dag som Vicksburg-garnisonen overgav seg til generalmajor Ulysses S. Grant. Lee gjorde om sine linjer til defensive stillinger i håp om at Meade ville angripe. Men den forsiktige kommandanten bestemte seg for ikke å ta risikoen, en beslutning han senere ble kritisert for. Han beordret en rekke mindre fremstøt, bl.a. sendte han regulære soldater over 1,6 km mot de konføderertes høyre linjer, men de trakk seg tilbake under artilleriild og Meade bestemte seg for ikke å angripe. En rekke skuddvekslinger mellom linjene endte kun i fortsatt stillstand. Midt på ettermiddagen hadde skuddvekslingene stort sett tatt slutt ved Gettysburg, og begge arméene begynte å samle de resterende sårede og gravlegge noen av de døde. Et forslag på fangeutveksling fra Lee ble avslått av Meade.
Den 5. juli, i pøsende regn, forlot mesteparten av Army of Northern Virginia Gettysburg på Hagerstown Road. Slaget ved Gettysburg var over, og de konføderete styrkene dro tilbake til Virginia. Meades armé fulgte etter, men forfølgelsen var bare halvhjertet. Potomac steg av regnværet og fanget Lees hær på den nordlige bredden av elva en stund, men da de føderale til slutt tok dem igjen, hadde de konfødererte vadet over elva. Aksjonen i bakstyrkene ved Falling Waters den 14. juli endte Gettysburg-felttoget og la til ytterligere noen navn på den lange lista over døde og sårede, inkludert general Pettigrew som ble dødelig såret.
Halleck overbrakte så innholdet av Lincolns brev til Meade i et telegram. Men til tross for gjentatte bønner fra Lincoln og Halleck som fortsatte den neste uka, forfulgte ikke Meade Lees hær aggressivt nok til å ødelegge den før den krysset tilbake over Potomac til sikkerheten i sør. Lincoln klaget til marineminister Gideon Welles at «hæren vår holder krigen i sin hule hånd, og de velger å ikke lukke den!»
Effekten på Konføderasjonen.
Konføderasjonen hadde tapt politisk i tillegg til militært. Under de siste timene av slaget, nærmet den konfødererte visepresidenten Alexander Stephens seg unionslinjene ved Norfolk under et våpenhvileflagg. Hans formelle instruksjoner fra president Jefferson Davis hadde begrenset hans mandat til forhandlinger om fangeutvekslinger og andre prosedyrer, men historikeren James M. McPherson spekulerer i om han hadde uformelle mål om å sette fram fredsforslag. Davis hadde håpet at Stephens skulle nå Washington fra sør mens Lees seirende hær marsjerte mot den fra nord. President Lincoln avslo Stephens forespørsel om å få passere gjennom linjene da han hørte om resultatet i Gettysburg. Da nyhetene nådde London, forsvant de siste restene av håp i Konføderasjonen om europeisk anerkjennelse. Henry Brooks Adams skrev at «katastrofene til opprørerne er uten noe håp om suksess. Det er nå antatt at enhver idé om intervensjon er slutt.»
Noen økonomihistorikere har poengtert at etter tapene ved Gettysburg og Vicksburg, stupte markedet for konfødererte krigsobligasjoner. «Europeiske investorer gav Johnny Reb rundt 42% sjanse for å vinne krigen tidlig i 1863 før slaget ved Gettysburg... Men nyhetene om alvorligheten i de kostbare konfødererte nederlagene ved Gettysburg/Vicksburg førte til at mange forsøkte å kvitte seg med opprørsobligasjonene og sannsynligheten for sørlig seier falt til rundt 15% på slutten av 1863.»
Tapstall.
De to arméene hadde totale tapstall på mellom 46 000 og 51 000. Unionens tapstall var på 23 055 (3155 døde, 14 531 sårede og 5369 tatt til fange eller savnede). De konfødererte tapstallene er vanskeligere å anslå. Mange forfattere siterer rundt 28 000, men Busey og Martins endelige verk i 2005, "Regimental Strengths and Losses", dokumenterer 23 231 (4708 døde, 12 693 sårede og 5830 tatt til fange eller savnede). Tapstallene for begge sider i løpet av hele felttoget var 57 225. Blant sivile er det bare dokumentert ett eneste dødsfall under slaget. 20 år gamle Ginnie Wade ble rammet av en kule på avveie som passerte gjennom kjøkkenet hennes i landsbyen mens hun bakte brød.
Nesten 8000 ble drept umiddelbart. I den varme sommersola måtte likene gravlegges raskt. Stanken etter kadavrene fra 3000 hester som ble brent i en rekke hauger sør for Gettysburg, førte til at folk i landsbyen ble syke. Krigsherjingene var fremdeles tydelige i Gettysburg mer enn fire måneder senere, den 19. november, da Soldiers' National Cemetery ble innviet. Under denne seremonien æret president Abraham Lincoln de falne og redefinerte krigens formål i sin historiske Gettysburg-tale
Idag bevares Gettysburg National Cemetery og Gettysburg National Military Park av U.S. National Park Service som to av nasjonens historiske landemerker.
Eksterne lenker.
Gettysburg


Den fransk-prøyssiske krig.
Den fransk-prøyssiske krig, også kalt den fransk-tyske krig og i Frankrike kjent som 1870-krigen'", ble utkjempet mellom Frankrike og Det nordtyske forbund under Preussens ledelse, sammen med de sør-tyske statene Baden, Bayern, Storhertugdømmet Hessen og Württemberg mellom 19. juli 1870 og 10. mai 1871.
Etter en serie franske nederlag i åpningsfasen av krigen ble nesten halvparten av den franske styrken omringet ved Metz, og den nyetablerte franske unnsetningsstyrken ble knust i et slag ved Sedan, hvor den franske keiser Napoleon III overga seg til tyskerne. Dette førte til opprettelsen av den tredje franske republikk.
Krigen endte med en overveldende tysk seier etter at tyske styrker hadde erobret Paris, og Tyskland ble i løpet av krigen samlet under Preussens ledelse.
Bakgrunn.
a>, konge av Preussen og fra 1871 tysk keiser
Den fransk-tyske krig 1870-71 hadde mange og dyptliggende årsaker. Franskmenn og tyskere, likesom deres regjeringer, mistrodde hverandre gjensidig. Den nordtyske forbundskansler og prøyssiske statsminister Otto von Bismarck hadde mistet all tillit til Frankrike, etter at landet i 1866 allikevel støttet Østerrike til tross for at Napoleon III og Bismarck på et møte i Biarritz i oktober 1865 hadde blitt enige om å ikke blande seg inn i striden om Østerrikes krav på den italienske regionen Veneto. Frankrike ønsket slik å bidra til å fremprovosere en krig mellom Tyskland og Østerrike, hovedsakelig på grunnlag av striden om forvaltningen av Slesvig og Holsten etter den andre slesvigske krig gjennom Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866.
I Frankrike så man med mistro og misunnelse på Preussens økede makt etter Den østerriksk-prøyssiske krig, overvurderte den motvilje mot tysk samling under prøyssisk ledelse som rådet i statene i det sørlige Tyskland og håpet, gjerne med hjelp fra Østerrike, å ta «revansje for Sadowa». Hertil kom Otto von Bismarcks løfte om å fullføre samlingen med «blod og jern», samt Napoleon IIIs og hans miljøs tro på at en ærerik krig kunne befeste dynastiet og stanse den økende motstanden mot regjeringens innenrikspolitikk.
Brennbare emner fantes således på begge sider. Den utløsende årsaken ble imidlertid prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringens kandidatur til den spanske tronen. Spanias regjering tilbød nemlig Leopold tronen. Prinsen og hans familie var i tvil, og han gav avvisende svar to ganger, høsten 1869 og vinteren 1870. Hans holdning ble delt av kong Wilhelm I av Preussen, som i egenskap av huset Hohenzollerns overhode deltok i forhandlingene. Bismarck var ikke involvert i forhandlingene, men fulgte dem med interesse, overbevist om at en forbindelse mellom Preussen og Spania kunne holde Frankrike i sjakk. Gjennom hemmelige agenter klarte Bismarck å få den spanske regjering til å gjenoppta forhandlingene, og siden han hadde vunnet kronprins Fredrik for sin sak, fikk man prins Leopold i mai 1870 til å endre sin beslutning og akseptere tilbudet om den spanske tronen.
Før kongevalget kunne skje i Spania, ble imidlertid planen kjent i Paris. Den franske regjeringen, spesielt utenriksminister Antoine Agénor de Gramont, som hadde håpet å tilføre Preussen et diplomatisk nederlag, krevde i en aggressiv tone at prinsens kandidatur formelt skulle trekkes tilbake av regjeringen i Berlin. Han lot sin ambassadør, grev Vincent Benedetti, oppsøke kong Vilhelm i Bad Ems for å få ham til å foreta en slik erklæring. Kongen, som ønsket å avslutte sin livsgjerning i ro, svarte unnvikende at saken ikke angikk Preussen, men kun prinsen personlig, og skyndte seg den 13. juli å gi Benedetti del i prinsens definitive avgjørelse og sin velsignelse av denne.
Det telegrammet som kongen sendte Bismarck for å underrette ham om sin samtale med Benedetti ("Ems depeschen"), ble publisert av Bismarck samme aften i avisene. Det skjedde i en lett redigert form; Bismarck fikk det til å se ut som om kongen hadde avvist ambassadørens krav temmelig bryskt.
Denne fremstillingen reiste en storm av sjåvinistisk uvilje i Paris. Den ble skjerpet av Bismarck-inspirerte artikler i den tyske presse. Keiser Napoleon personlig ønsket fred, men han ble revet med av den franske nasjonalforsamlingen, og den 19. juli 1870 offentliggjorde han Frankrikes krigserklæring mot Preussen.
Franske forberedelser.
De franske militære forberedelsene var dårlige, mens tyskernes var fortreffelige. Derfor tok krigen fra begynnelsen av en ganske annen vending enn Napoleon IIIs rådgivere hadde regnet med. Den 14. juli 1870 besluttet franskmennene å innkalle reservene. Dagen etter bevilget parlamentet og senatet 66 millioner franc til krigen; den 18. juli ble bevilgningen øket til 500 millioner. Samme dag ble krigserklæringen utferdiget, og dagen etter overlevert av den franske chargé d'affaires i Berlin.
28. juli 1870 forlot Napoleon III Paris og reiste til Metz for å ta kommandoen over den nyopprettede hæren som hadde fått navnet "Rhin-hæren". Den besto på dette tidspunktet av kun soldater, men det var forventet at hærstyrken skulle vokse etter hvert som mobiliseringen gikk videre.
Den franske krigsledelsen lyktes imidlertid ikke i å samle mer enn rundt menn. Størstedelen av dem ble forlagt mellom Metz og Saarbrücken, bortsett fra 1. korps, ledet av marskalk Patrice Mac-Mahon, som ble samlet omkring og nord for Strasbourg, 5. korps ved Bitsche, 6. korps ved Châlons-sur-Marne, og 7. korps i øvre Alsace. Stor uorden rådet såvel under mobiliseringen som under arméenes oppmarsj.
Prøyssiske og tyske forberedelser.
Natten mellom 15 og 16. juli 1870 ble mobiliseringsordrer utstedt i Det nordtyske forbunds medlemsstater, fulgt en av tilsvarende avgjørelse i de sydtyske stater. Det nordtyske forbunds riksdag bevilget 120 millioner daler og de sørtyske folkeforsamlingene tilsammen 34 millioner gylden til krigen.
Den 23. juli begynte jernbanetransportene, og den 4. august rykket tyskernes venstre flanke over den franske grensen.
Øverstkommanderende for alle arméer var kong Vilhelm av Preussen, med general Helmuth von Moltke som generalstabssjef.
De franske planene.
De opprinnelige franske planene baserte seg på en sterk fransk offensiv fra Thionville mot Trier og videre inn i den prøyssiske Rhinprovinsen. Denne planen ble imidlertid endret til en mer defensiv plan utarbeidet av generalene Charles Auguste Frossard og Bartélemy Lebrun, hvor Rhin-hæren skulle bli stående i en mer defensiv posisjon nær den tyske grensen og slå tilbake en prøyssisk offensiv. Franskmennene bygde videre på at Østerrike, Bayern, Württemberg og Baden skulle slutte seg til dem i en krig mot Preussen, og det franske 1. korps skulle invadere området som i dag er Rheinland-Pfalz og rykke videre for å «befri» de sørlige tyske statene sammen med styrker fra Østerrike-Ungarn. 5. korps skulle kunne settes inn på det frontavsnittet hvor det var mest nødvendig.
Imidlertid mobiliserte de prøyssiske styrkene langt raskere enn hva den franske planen forutsatte. Videre var Østerrike-Ungarn ikke i stand til å gå til en ny krig mot Preussen så tidlig etter krigen i 1866, og var tilbakeholdne, før de til slutt erklærte at de bare ville gripe inn i Sør-Tyskland dersom befolkningen der støttet en fransk innmarsj. Dette skjedde ikke, derimot sluttet de sør-tyske statene seg til Preussen og mobiliserte sine styrker "mot" Frankrike.
Fransk framrykking.
Napoleon III var under et innenriks press for å iverksette en offensiv før de tyske statene ble i stand til å gjennomføre en full mobilisering. De hadde avklart at bare den prøyssiske 16. infanteridivisjon sto i området mellom grensen og Saarbrücken, og overfor hele den franske Rhin-hæren. 31. juli rykket denne over elven Saar for å innta Saarbrücken.
De franske 2. korps og 3. korps krysset den tyske grensen 2. august og presset de fåtallige prøyssiske styrkene tilbake og ut av Saarbrücken gjennom en rekke direkte angrep. Det viste seg her at de franske geværene hadde en større rekkevidde enn geværene som prøysserne var utrustet med. Allikevel ytet prøysserne stor motstand, og franskmennene hadde et tap på 86 mann, mot prøyssernes 83 i forbindelse med at Saarbrücken ble inntatt.
Okkupasjonen av Saarbrücken.
Franskmennenes 2. korps rykket inn Saarbrücken den 2. august, og de tyske styrkene trakk seg ut. For franskmennene var det imidlertid logistiske problemer med å bli stående i byen; den hadde bare én jernbanelinje som gikk inn i Tyskland, og denne var enkel å forsvare for tyskerne. Videre rant elvene langs grensen og ikke inn i innlandet, slik at heller ikke disse egnet seg som forsyningskanaler. Mens franskmennene hilste okkupasjonen velkommen som et første steg mot Rhinprovinsen og senere Berlin, mottok også den franske hærledelsen alarmerende rapporter om at prøyssiske og bayerske styrker samlet seg i sørøst, i tillegg til dem som allerede sto i nord og nordøst.
Moltke hadde i realiteten tre armeer i området, den prøyssiske 1. arme under Karl Friedrich von Steinmetz besto av og sto overfor Saarlouis, den prøyssiske 2. armé under prins Fredrik Karl med sto mot linjen Forbach–Spicheren, og den prøyssiske 3. armé under kronprins Fredrik med mann sto langs grensen overfor Wissembourg.
Franskmennene trakk seg derfor i de følgende dagene tilbake til høydene ved Spichern, hvor de ble angrepet og slått tilbake av den prøyssiske 1. og 2. armé den 6. august.
Tysk framrykking.
Den franske tilbaketrekningen fram til 1. september 1870
På den andre fløyen overskred den 3. tyske armé grensen den 4. august og beseiret divisjonen Douay av det første franske korps, som var blitt sendt til Wissembourg hvor det ble bygget opp defensive posisjoner da franskmennene ble klar over hvor nær den tyske styrken faktisk sto.
Slaget om Wissembourg sto 4. august og ble en intens bykrigføring fra hus til hus. Til tross for stadige angrep fra prøyssiske og bayerske enheter, holdt de tallmessig underlegne franske styrkene ut, men måtte gi tapt da bybefolkningen i realiteten kapitulerte ved å nekte å gi sine egne styrker assistanse i noe de anså som et tapt sak, for slik å unngå at byen skulle bli ytterligere ødelagt. Til sammen franske soldater med full utrustning ble tatt til fange av de tyske troppene.
De øvrige franske soldatene fra Wissembourg trakk seg ut vestover. Neste dag fortsatte fremrykningen til Wœrth (Wörth), der marskalk Patrice Mac-Mahon hadde tatt stilling med sitt korps og en divisjon av det 7. korps. Etter et modig forsvar ble han slått den 6. august og trakk seg da i all hast tilbake til Châlons-sur-Marne, dit også 5. korps begav seg fra Bitsche. Støttet av Rhinhæren trakk de seg etterhvert tilbake til Metz. Der ble de reorganisert og slått sammen som det 6. korps, og 12. august ble de stilt under marskalk Achille Bazaines kommando.
Franskmennene kunne til å begynne med ikke få seg til å beordre et ordnet tilbaketog til Frankrikes indre. En slik retrett ville prisgi en stor del av landet til fienden. Når retretten likevel ble nødvendig, og troppene skulle overføres fra den østre til den vestre Moselbredden, ble de 14. august angrepet av tyskernes 1. armé ved Colombey-Nouilly og ytterligere svekket.
Tyskernes 2. armé hadde i mellomtiden rykket frem med hovedretning mot Pont-à-Mousson, og størstedelen av dens tropper nådde Mosel den 15. august. Samme dag satte franskmennene seg i marsj fra Metz mot Verdun, men gikk så langsomt frem at de den 16. august ble møtt av tyskernes 3. og 10. korps ved Vionville. Tyskerne hadde rykket raskt frem fra Pout-à-Mousson i nordvestlig retning for å kunne holde følge med franskmennene, som de trodde var i fullt tilbaketog. Slaget ved Vionville, eller slaget ved Mars-la-Tour, ble utkjempet den 16. august 1870 og endte med tysk seier.
Franske nonner som etter slaget ved Gravelotte stelte de skadde
Etter det blodige slaget ved Vionville som størstedelen av Bazaines armé deltok i, inntok marskalk Bazaine stilling med ryggen mot Metz. Størstedelen av 1. og 2. tyske armé var nå kommet over til den vestre Moselbredden. En frontforandring 180 grader ble utført til høyre, hvoretter tyskerne angrep franskmennene den 18. august 1870.
Til å begynne med hadde tyskerne ingen fremgang, og hadde franskmennene under Bazaine utnyttet de mulighetene som bød seg, kunne slaget kanskje ha blitt vunnet av den franske hær. Da Bazaine forble passiv, kunne tyskerne omgruppere og reorganisere seg, slik at de med ytterligere forsterkninger kunne bryte ned franskmennenes høyre fløy ved St. Privat.
Etter slaget ved Gravelotte — det største under krigen — ble franskmennene drevet tilbake til Metz, hvor denne store franske styrken ble omringet av tyske styrker 19. august. Denne beleiringen varte helt fram til 27. oktober, da Bazaine ble tvunget til å overgi seg med hele sin hær på mann.
Ny fransk hær.
Som følge av det franske nederlaget ved Gravelotte ble det ved Châlons-sur-Marne dannet en ny hær under marskalk Mac-Mahon, kalt Châlons-hæren og bestående av 1., 5. og 7. korps og de nydannede 12. korps. Soldatene besto i hovedsak av den deler av Rhin-hæren som unnslapp beleiringen av Metz. Denne nye hæren skulle marsjere mot Metz for å komme de beleirede franske styrkene der under Bazaine til unnsetning, og den rykket mot nordøst og krysset den belgiske grensen for å unngå tyskerne før de skulle slå til sørover mot Bazaines styrker.
Mot den franske Châlons-hæren rykket imidlertid den 3. tyske armé og den nydannede Maas-hæren (ledet av kronprins Albert av Sachsen og bestående av gardekorpset, 4. og 12. korps av 2. armé), mens resten av denne samt 2. armé fortsatte beleiringen av Metz. Keiser Napoleon III sluttet seg personlig til Châlons-hæren, som den 21. august marsjerte til Reims for å fortsette til Paris. Regjeringen ba imidlertid om at marskalk Mac-Mahon hurtigst mulig skulle forene sine styrker med marskalk Bazaines. Mac-Mahon gav seg derfor i vei, og satte 23. august sin armé i marsj mot nordøst. Om aftenen 25. august fikk tyskerne, som beveget seg på linjen Verdun-Vitry-le-François, rede på de franske forflytningene. De endret da plutselig marsjretning mot nord. Franskmennene beveget seg meget langsomt, og snart lå tyskerne rett etter dem og trengte dem nordover mot den belgiske grense. Der ble det 5. franske korps under Pierre Louis Charles de Failly sammen med en divisjon av det 7. korps den 30. august overrumplet og slått etter harde kamper ved Beaumont.
Keiser Napoleon III tas til fange, republikk innføres i Frankrike.
Slaget ved Sedan 1. september 1870.
Tyskerne angrep da den franske Châlons-hæren fra alle sider i slaget ved Sedan den 1. september. Mac-Mahon var blitt såret tidlig under slaget, og general Emmanuel Félix de Wimpffen overtok kommandoen. Dagen etter overga Napoleon III seg og ble tatt til fange med sine soldater. Det var en overveldende seier for tyskerne, ikke bare hadde de tatt en hel fransk hær til fange, mens den andre ble holdt innestengt i Metz, men de hadde også fanget Frankrikes leder.
Da nyheten om at keiseren var blitt tatt til fange nådde Paris, førte det til at det franske keiserdømmet ble avviklet under en fredelig revolusjon. Det ble erstattet med den tredje franske republikk. Den nye regjeringen, som kalte seg Den nasjonale forsvarsregjeringen og ble utropt den 4. september, bestemte at krigen skulle fortsette, mens Napoleon III fikk dra i eksil til England.
Tyskerne mente at i denne situasjonen var krigen over og tilbød franskmennene våpenhvile. Den nye utenriksministeren, Jules Favre, innledet fredsforhandlinger med Bismarck, men disse brøt sammen overfor det tyske kravet om Alsace og Lorraine.
Beleiring av Paris.
Da fredsforhandlingene brøt sammen, vendte de tyske styrkene seg mot Paris og nådde raskt byen. 15. september ga Moltke ordre om å omringe byen. Styrkene under kommando av kronprins Albert av Sachsen nådde byen fra nord, uten å møte motstand, mens kronprins Fredrik av Preussen rykket inn med sine styrke fra sør. 17. september angrep en fransk styrke under kommando av Joseph Vinoy kronprins Fredriks styrke i nærheten av Villeneuve-Saint-Georges i et forsøk på å sikre seg et forsyningsdepot, men ble slått tilbake av det tyske artilleriet. Jernbanelinjen til Orléans ble kuttet, og 18. september ble Versailles inntatt av tyske styrker, og der opprettet tyskerne sitt hovedkvarter.
Den følgende dagen ble omringningen sluttet rundt byen og beleiringen innledet av den 3. tyske armé og Maas-arméen (4. armé). I Paris ble det på sin side bygget opp en stor hær under militærguvernøren, general Louis Jules Trochu. Opprettelsen av nye hærer i provinsene tok fart etter at Léon Gambetta overtok som krigsminister i regjeringsdelegasjonen i Tours. Med ukuelig viljekraft lyktes han i å mobilisere en ny armé med ikke mindre enn 600 000 mann.
Loire-aksjonen.
Den første republikanske armé, den såkalte Loire-arméen (også kalt 1. Loire-armé, og bestående av to korps), ble dannet syd for Orléans under kommando av general Louis Jean Baptiste d'Aurelle de Paladines. Den rykket frem over Mer-Marchenoir og lyktes gjennom slaget om Coulmiers den 9. november å fordrive fra Orléans en arméavdeling utsendt fra beleiringsarméen ved Paris (bestående 1. bayerske korps m.fl. tropper), som siden 11. oktober (det første slaget om Orléans) hadde holdt byen.
Loirearméen inntok en fast stilling nord for Orléans og fikk betydelige forsterkninger. Imidlertid var Metz begynt å forhandle etter at Bazaine 31. august-1. september forgjeves hadde forsøkt å bryte inneslutningslinjen gjennom slaget ved Noisseville. Prins Fredrik Karl av Preussen fikk da ordre om å skynde seg til Loire med sin 2. armé. Han gjorde dette, og konsentrerte sine tropper (3., 9., og 10. korps) rundt Pithiviers fra 20. til 24. november. Den tyske arméavdelingen på denne krigsskueplassen (1. bayerske korps, 2. infanteri- og 3. kavaleridivisjon) var blitt stilt under storhertug Fredrik Franz av Mecklenburg-Schwerins kommando og hadde forflyttet seg til Dreux for å hindre fransk aktivitet på denne siden.
Kampene rundt Orléans i desember 1870.
Gambetta bestemte seg for å rykke frem i retning Paris og gav ordre om at Loire-arméens høyre fløy (to korps) skulle slå seg frem fra Gien over Montargis. Denne bevegelsen mislyktes da angrepet ble slått tilbake av tyske styrker (10. korps) ved Beaune-la-Rolande den 28. november. Den venstre fløyen (2. korps ledet av general Antoine Eugène Alfred Chanzy) skulle nå føres fremover, men ble den 2. desember slått ved Loigny og Poupry av storhertugens arméavdeling. Prins Fredrik Karl, som hadde fått kommandoen også over denne arméavdeling, passet da på å bryte gjennom franskmennenes langstrakte stillinger og bemektiget seg etter det andre slaget om Orléans den 3. og 4. desember denne byen.
General d'Aurelle de Paladines ble deretter avsatt og Loire-arméen ble delt i to arméer. Venstre fløy av den såkalte 2. Loire-armé under general Chanzy trakk seg tilbake til Le Mans i fullstendig oppløsning etter heftig strid ved Beaugency og ved Loir fra 7. til 10. desember. Der ble den på nytt angrepet av tyskerne under prins Fredrik Karl, og etter harde kamper fra 10. til 12. januar 1871 ble den fullstendig knust.
Paris kapitulerer.
Prøyssisk artilleri utenfor Paris under beleiringen
I det nordlige Frankrike var en ny fransk armé, den såkalte nordarméen (2 korps med mann) blitt dannet under general Louis Faidherbe. Mot denne ble etter Metz' fall den 1. tyske armé sendt (1. og 8. korps) under general Edwin von Manteuffel (senere under general August von Goeben), og etter slagene ved Amiens (27. november 1870), Hallue (23.-24. desember 1870), Bapaume (3. januar 1871) og Saint-Quentin (19. januar) var franskmennenes krefter slutt.
Fra hovedstaden var det blitt gjort et stort utfall den 30. november 1870 under general Auguste-Alexandre Ducrot i sydøstlig retning og et annet (slaget ved Mont-Valérien) under general Trochu den 19. januar 1871 i sydvestlig.
Etter råd fra Bismarck igangsatte det tyske artilleriet rundt byen et omfattende bombardement, hvor rundt granater ble skutt inn i byen gjennom 23 netter i den hensikt å bryte den franske kampmoralen gjennom strategisk bombing. Rundt 400 mennesker ble drept eller savnet, men bombardementet viste seg å ha liten effekt på kampmoralen i Paris.
Siden alle matforrådene var brukt opp, overga Paris seg, og våpenhvile ble sluttet den 28. januar 1871.
Krigen til sjøs.
Franske krigsskip til sjøs i 1870
Ved krigsutbruddet stakk deler av den 470 skip store franske marine til sjøs for å iverksette en blokade av den nordtyske kyst. Den nordtyske forbundsflåte var alt for liten til å kunne konfrontere sin fiende, men likevel ble ikke den franske blokaden helt vellykket. Dette skyldtes franskmennenes kroniske kullmangel og mangelen av forsyningsbaser nærmere Nordsjøen og i Østersjøen.
Napoleon III og andre i den franske overkommando la også planer om å landsette tropper på de nordtyske strender. Dette håpet man ville redusere det voldsomme presset de var utsatt for i Alsace-Lorraine, og anspore Danmark til å gå med i krigen med sin store marine og sin hær på 50 000.
Prøyssiske "junkere" var engstelige for at franskmennene ville invadere Pommern, fordi det kunne oppildne etniske polakker der til oppstand. Men da franskmennene oppdaget at Preussen hadde gjennomført en kraftig opprustning av forsvarsverkene rundt de større nordtyske havnebyene, blant annet med kraftig kystvernartilleri med svære kanoner fra Krupp, innså de at den franske marinen ikke ville lykkes i å støtte opp under en invasjon.
Som høststormene satte inn, ble blokaden mindre og mindre effektiv. Før vinteren hadde den franske marine oppgitt det hele og trukket seg tilbake til baser ved Den engelske kanal. De troppestyrker som var stilt i beredskap for invasjonen av Nord-Tyskland ble deretter sendt som forsterkninger til fronten ved Châlons. Der ble de tatt til fange i slaget ved Sedan. Etterhvert som franskmennene fortsatte å lide store tap, ble marineoffiserer trukket tilbake fra havnene og sendt til fronten. Dette førte til at den franske flåte ikke lenger kunne stikke til sjøs og gjenoppta operasjoner utenfor Nord-Tyskland.
Den tyske riksgrunnleggelse.
Seieren over Frankrike gjorde at Tyskland kunne samles. Etter at kong Ludvig II av Bayern hadde sendt et brev der han ba Wilhelm stille seg i spissen for et samlet tysk rike, aksepterte den prøyssiske kongen endelig å stille som tysk keiser. En improvisert seremoni ble gjort i stand i Speilsalen i Versailles utenfor Paris hvor de tyske styrkene hadde sitt hovedkvarter i slottet under beleiringen av Paris, der Wilhelm ble proklamert som keiser den 18. januar 1871.
Det nye tyske keiserrikets forfatning bygde på forfatningen til Det nordtyske forbund fra 1867. Det ble en forbundsstat av 26 stater, men med Preussen som den førende stat. Keiseren var også konge av Preussen og hadde den utøvende makt, og det var ingen parlamentarisme, slik at rikskansleren var ansvarlig direkte overfor keiseren. Riksdagen var en videreføring av tilsvarende riksdag i Det nordtyske forbund, og ble valgt gjennom en alminnelig stemmerett for menn. Imidlertid favoriserte valgordningen landdistriktene. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen. I tillegg var det et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte tyske statene.
Fortsatte stridigheter og tysk seier.
Den våpenhvile som ble sluttet etter Paris' fall gjaldt imidlertid ikke den østlige krigsskuesplass. Der hadde tyskerne under general August von Werder beleiret Strasbourg (som åpnet sine porter 28. september), rykket videre frem i øvre Alsace og begynt å beleire Belfort. Etter at Loire-arméen var knust, hadde dens høyre fløy (3. korps), som først ble kalt den 1. Loire-armé, senere Østarméen, under general Charles Denis Bourbaki trukket seg tilbake til Bourges.
Gambetta la da en dristig plan: Han ville sende denne armé til Belforts unnsetning, og deretter trenge inn i Tyskland.
General Werder tok med det nydannede 14. korps stilling foran Belfort og lyktes gjennom det forbitrede slaget ved Lisaine fra 15. til 17. januar å kaste franskmennene tilbake. Disse ble deretter angrepet i sin venstre fløy av en nydannet armé (2. og 7. korps) under general Manteuffel, som kom fra Troyes og Auxerre, og ble til slutt trengt inn på sveitsisk område ved Verrières, der de ble avvæpnet av sveitsiske myndigheter.
Belfort kapitulerte den 18. februar, da våpenstillstanden inntrådte på denne krigsskueplassen.
Krigens avslutning.
Krigen ble avsluttet ved freden i Frankfurt den 10. mai 1871. Fredsavtalen ble undertegnet i Hotel Schwan på Steinweg.
Freden i Frankfurt bygget på det såkalte "Versailler Präliminar-Vertrag", sluttet den 26. februar mellom Otto von Bismarck og Adolphe Thiers på de tyske styrkenes hovedkvarter i Versailles.
Generalstaben.
I fredstid var den regjerende monark den øverstkommanderende for de hærene i de tyske kongedømmene Preussen, Bayern, Sachsen og Württemberg, men i krigstid overtok keiseren som øverstkommanderende og koordinerende ledd for disse fire hærene gjennom den prøyssiske generalstaben.
I hovedsak besto strukturene i generalstaben slik da hadde vært i fredsårene etter Napoleonskrigene, men ble effektivisert gjennom reformene som kom etter at Helmuth von Moltke ble prøyssisk generalstabsjef i 1857. Blant annet styrket han konkurranseelementene ved den militære utdanningen, og utfra disse resultatene ble de 12 beste offiserene plukket ut for å få personlig spesialutdannelse i generalstabstjeneste. Selv om disse offiserene også tjenestegjorde ved operative avdelinger, sørget dette for en større forstående for et felles tenkesett og koordinerte handlinger, økende kompetanse i stabsavdelingene ute, og basen for rekruttering av generalstabsoffiserer ble stadig større.
Denne arbeidsformen medførte at Moltke under denne krigen bare trengte å utstede korte direktiver til de store formasjonene, slik at stabsoffiserene ved de underliggende hovedkvarterene kunne utarbeide disse videre i detalj, med sin lokalkjennskap og kjennskap til de militære doktrinene og den strategiske tenkningen de var lært opp til. Dette var i motsetning til situasjonen hos Preussens motstandere som Frankrike, hvor den sentrale militære enheten ble overlesset med spørsmål, detaljer og et svært vanskelig kommando- og kontrollsystem.
Verneplikt.
Albrecht von Roon, som var prøyssisk krigsminister i årene fra 1859 til 1873, etablerte et vernepliktssystem hvor alle stridsdyktige prøyssiske menn kunne bli utskrevet ved mobilisering. Dette medførte at til tross for at Frankrikes befolkning var større enn den samlede befolkning i de deltakende tyske statene, var den tyske siden i stand til å mobilisere flere soldater. Videre skapte dette et grunnlag også for fortsatt økning av de tyske styrkene.
Jernbanesystemet.
Både Frankrike og Tyskland hadde vel utviklede jernbanesystemer. Preussen hadde den fjerde tetteste dekningen i verden, mens Frankrike hadde den femte tetteste dekningen Imidlertid hadde den prøyssiske hærledelsen under Moltke utarbeidet planer som gjorde at de tyske troppene kunne utnytte dette mer effektivt.
Da krigen brøt ut, var det utplassert tyske soldater langs grensen mot Frankrike, mens bare franske soldater var på plass, mens franske soldater ikke hadde kommet fram eller var sendt til gale steder og slik satt ut av spill allerede før krigen startet.
Diplomatisk isolasjon.
Både Østerrike-Ungarn og Danmark kunne ønske revansje etter sine nylige nederlag i henholdsvis Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og Den andre slesvigske krig i 1864, men ingen av disse utnyttet situasjonen mens Preussen hadde bundet opp sine styrker i Frankrike. Dette skyldtes at de ikke stolte tilstrekkelig på franskmennene og Napoleon III. Napoleon hadde heller ikke sørget for å ivareta sine forbindelser med Det russiske keiserrike eller Storbritannia, noe som også skyldtes Bismarcks diplomatiske aktiviteter. Frankrike ble derfor stående alene mot Preussen.
Utrustning.
Selv om franskmennene hadde godt artilleri, rifler og et enkelt maskingevær, ble deres munningsladede artilleri langt underlegen det prøyssiske artilleriet, laget av Krupp-stål. Dette skulle vise seg, særlig under Slaget ved Gravelotte, å være viktigere enn det franske infanteriet og deres utrustning.
Land som tidligere ikke hadde hatt en generalstab eller et vernepliktsystem, innførte dette etter krigen, og utviklet logistikksystemer og militær bruk av jernbane, samt brukt av telegrafi, alt tiltak som bidro til den tyske seieren.
Tysk tilbaketrekning.
De prøyssiske styrkene holdt en liten seiersparade i Paris 17. februar, og som en anerkjennelse av våpenhvileavtalen sendte Bismarck jernbanelaster med mat til byen og trakk styrkene ut til øst for byen.
De tyske troppene forble stasjonert i deler av det nordlige Frankrike og i festninger i Paris inntil Frankrike hadde betalt krigsskadeserstatningene på fem milliarder gullfranc som landet var blitt pålagt ved fredstraktaten.
I september 1873 var erstatningene betalt, og de tyske troppene trakk seg tilbake, men med en konsentrasjon stående i Elsass og Lothringen, som Frankrike måtte avstå til Tyskland etter å ha annektert provinsene i det 17. og 18. århundre.
Pariskommunen.
Mange franskmenn fant nederlaget svært ydmykende, spesielt hæren og arbeidere i Paris. Parisere som nektet å akseptere nederlaget og skyldte på den konservative regjeringen for ikke å ha maktet å forsvare landet, tok kontroll over den franske hovedstaden og etablerte Pariserkommunen den 18. mars.
Den franske regjeringshæren fikk lov å passere forbi de tyske linjene for å slå ned opprøret, og Bismarck løslot franske krigsfanger for å hjelpe den franske regjeringen. Anslagene over antall drepte varierer mellom til. Benedict Anderson hevder at «ble fengslet eller deportert, og rundt henrettet» under den «blodige uken» (21. mai-28. mai) da regjeringen gjenopprettet kontroll over hovedstaden.
Minnet om dette har fortsatt å splitte venstre- og høyresiden i fransk politikk. Pariserkommunens sosiale eksperimenter skulle senere bli en inspirasjon for den tyske filosofen Karl Marx gjennom blant annet boken "Der Bürgerkrieg in Frankreich" fra 1871 og utviklingen av kommunismen.
Italiensk samling.
Kongedømmet Italia brukte maktvakuumet som oppstod ved det franske nederlaget til å fullføre samlingen av italienske stater. På grunn av krigen var Frankrike ikke lenger istand til å garantere Pavestatens uavhengighet.
Den franske garnisonen i Roma hadde blitt trukket tilbake fra juli 1870, og etter Napoleon IIIs nederlag ved slaget i Sedan hadde Pavestaten mistet sin garantist. Italia erklærte Pavestaten krig den 10. september 1870, og den 20. september okkuperte italienske styrker Roma.
Polen.
I den prøyssiske provinsen Posen var det en stor polsk befolkning de sentrale og østlige områdene som ga Frankrike sterk støtte, og meldinger om prøyssiske seiere under krigen utløste sinte demonstrasjoner, som klare manifestasjoner av polske nasjonale strømninger. Polske rekrutter ble også oppfordret til å desertere fra den prøyssiske hæren, men oppfordringene ble i hovedsak ikke fulgt. En alarmerende rapport til Bismarck 16. august 1870 førte til at en kontingent av reservestyrker ble stasjonert i provinsen. Krigen ble en viktig hendelse i forholdet mellom den tyske og polske befolkningen, og den markerte innledningen til en lengre periode med undertrykkelse og harde tiltak, samt forsøk på germanisering.
Ny maktbalanse i Europa.
Frankrikes nederlag og samlingen av Tyskland medførte et nytt politisk landskap i Europa. Krigen forbitret forholdet mellom Frankrike og Tyskland i årtier. I Frankrike bidro den til fransk agitasjon for "révanche" – hevn for tapet av Alsace-Lorraine – som gav navn til revansjismen. Etter krigen arbeidet Bismarck for å isolere Frankrike diplomatisk, men disse bestrebelsene tok slutt da Bismarck gikk av i 1890 og muliggjorde Frankrikes allianse med andre stormakter. Fransk revansjisme var en av faktorene bak den spenningen som til slutt førte til utbruddet av første verdenskrig.
Opptakt til første verdenskrig.
Den fransk-prøyssiske krig kan sees som en direkte forløper og forutsetning for første verdenskrig. Krigen dreide seg rundt de gamle tysk/franske spenningene som hadde eksistert gjennom historien helt siden Karl den stores karolingske rike ble delt etter Ludvig den fromme mellom hans arvinger ved Traktaten i Verdun i 843. I tillegg var den franske stoltheten blitt alvorlig krenket av Den fransk-prøyssiske krig og det ydmykende tapet av Alsace-Lorraine.
Bismarck prøvde å unngå at Frankrike fikk allierte, men etter at keiser Wilhelm II avsatte ham, ble den tyske utenrikspolitikken mer kortsiktig og aggressiv. Keiseren lot vennskapet med Russland forfalle, slik at Russland i stedet ble en alliert med Frankrike, og støttet i stedet Østerrike-Ungarn, noe som førte til at Tyskland ble dratt med i første verdenskrig.


Piggtråd.
Piggtråd er gjerdetråd av metall med spisse pigger som stikker ut. Typen i allmenn bruk i dag ble patentert i USA i 1874. Bruken av piggtråd er lovregulert i Norge (Lov om dyrevern). Piggtråd lages i mange varianter, alt fra "barberblad-utførelse" til den eldre og mer brukte typen. Piggtråd blir ofte brukt på høye gjerder og finnes ofte rundt industribygg, militære områder og i forbindelse med gårdsbruk.


Dragon.
Dragon er opprinnelig en soldat som beveger seg til slagmarken til hest, men stiger av for å slåss. Dragon betegnet altså en kavalerist som var utstyrt for å kjempe til fots som en infanterist. Senere ble betegnelsen brukt om en soldat i middelstungt kavaleri. Den teknologiske utviklingen har ført til at dragoner i dag benytter stridsvogner.
Dragoner i Norge.
I Norge skulle en eller flere gårder, kalt dragonkvarter eller utrederkvarter, stille en rytter med hest og utrustning til kavaleritjeneste.
Fra 1768 hadde Norge fire regimenter bygd opp med dragoner: 1., 2. og 3. Søndenfjelske dragonregiment samt Nordenfjelske dragonregiment.
I Norge i dag er en dragon en menig i kavaleriet. Dragoner/kavalerister bærer sort beret og grønn/gul våpensnor rundt høyre arm.


Kastespyd.
Et kastespyd (latin: "pilum", flertall "pila") er et spyd brukt i antikkens Roma, omtrent 2 meter langt. Romerske soldater kastet de på fienden like før de gikk inn i nærstrid.
I Norden ble det benyttet av vikingene, og det ble blant annet sagt at vikingkongen Olav Tryggvason (963-1000) kunne kaste to spyd samtidig, men han gjorde nok aldri dette i strid, da kraften og rekkeviden hadde vært for dårlig.


Slynge.
Slynge er et våpen som man bruker til å kaste prosjektiler.
Selve våpenet består av en lomme hvor prosjektilet legges, og to snorer som samles i hånda til brukeren. Slyngen roteres så, og den ene snora slippes i rett øyeblikk for å kaste prosjektilet.
Slyngen er et kjent våpen fra blant annet perserkrigene der denne typen våpen ble brukt i stor skala. I Tyskland brukes disse i historiske konkurranser der det er om å gjøre å treffe en liten blink fra lang avstand. Der brukes også stavslyngen som er en variant av en slynge festet til en lang stokk eller pinne for å gi økt rekkevidde.
Slyngen har helt siden steinalderen vert brukt som våpen under jakt og kamp. Det er vell kjent at lett infanteri ofte var ustyrt med slynger i oldtiden på grunn av de lett tilgjengelige prosjektilene. Kelterne under romertiden brukte en veldig avansert og effektiv form for slynge. Slyngen ble også en del av kulturen til noen keltiske stammer etter at en keltisk bonde drepte en romersk general som ledet massakren av keltere i en keltisk landsby da Cæsar erobret Gallia.
I Bibelen vant David av Israel over kjempen Goliat i en tvekamp ved bruk av en slynge (1.Samuels bok kapittel 17, vers 12-51), og dette brukes fremdeles idag som et metafor for når en skal kjempe mot en stor overmakt.


Statens strålevern.
Statens strålevern er Norges fagmyndighet innen strålevern og atomsikkerhet. Etaten skal overvåke naturlig og kunstig stråling og føre tilsyn med bruk av strålekilder.
Statens strålevern ble opprettet i 1993 etter sammenslutningen av Statens atomtilsyn og Statens institutt for strålehygiene.
Etaten ligger under Helse- og omsorgsdepartementet, har egne avtaler med Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet og skal bistå andre departementer i spørsmål som angår stråling og atomsikkerhet.
Statens strålevern har rundt 100 ansatte. Hovedkontoret ligger i Bærum, i tillegg har Strålevernet en miljøenhet i Tromsø og en beredskapsenhet i Sør-Varanger. Etaten ledes av direktør Ole Harbitz.
Strålevernets virksomhet.
Strålevernet som forvaltningsmyndighet baserer seg på kunnskap og etablert forskning, men også på føre-vàr-prinsippet.
Strålevernet fører tilsyn med all bruk av strålekilder i medisin, industri og forskning i Norge, for å redusere risikoen for arbeidstakere, pasienter og befolkning. Det er fastsatt grenseverdier for stråledoser til yrkeseksponerte og befolkning, og det legges vekt på å unngå uhell ved strålekilder og å minimalisere risikoen for at strålekilder kommer på avveie. Strålevernet fører også tilsyn med norske atomanlegg, som forskningsreaktorene i Halden og på Kjeller samt deponi/lager for radioaktivt avfall i Himdalen.
Strålevernet forvalter også standarddosimetrien i Norge. I tillegg godkjenner Strålevernet solarier og rør og støtter til kommunene ved kommunalt tilsyn med solarier.
Strålevernet har ansvaret for oppbygging og vedlikehold av atomberedskap i Norge. Forebygging av ulykker og hendelser ved atominstallasjoner bidrar til å redusere risiko for helse- og miljøkonsekvenser. Myndighetenes ansvar for håndtering av den akutte fasen etter en ulykke ivaretas av Kriseutvalget for atomberedskap, som ledes av Statens strålevern. Strålevernet er også sentral i arbeidet for å forebygge ulykker gjennom handlingsplan for atomsikkerhet og miljø i nordområdene, som i første rekke er innrettet mot Nordvest-Russland.
Statens strålevern overvåker årlig natur, matvarer og stråledoser til befolkningen for å kartlegge konsentrasjonene av radioaktivitet og følge utviklingen over tid. Strålevernet deltar i overvåkningsprogrammer for marin og terrestrisk overvåkning. Strålevernet overvåker ultrafiolett stråling fra solen. Et UV-nettverk gir data for langtidstrender overfor miljø- og helsemyndigheter.
Strålevernet har også ansvar for et landsdekkende nettverk av målestasjoner som kontinuerlig måler radioaktivitet i omgivelsene, og varsler hvis nivåene stiger. Nettverket gir ansvarlige myndigheter tidlig informasjon hvis et radioaktivt utslipp kommer over Norge.
Når det gjelder overvåkning av radonforekomster har Strålevernet betydelige oppgaver i å bistå kommuner med kartlegging og gi råd om tiltak. Strålevernet har et velutviklet laboratorium for analyser av alfa-, beta- og gammastråling og UV-stråling fra sol og i solarier. Laboratorievirksomheten (inkludert et mobilt laboratorium samt laboratorier på Østerås, i Tromsø og på Svanhovd) er en viktig del av beredskapen ved atomhendelser.
Strålevernet er involvert i en rekke forskningsprosjekter – EU-prosjekter, nordiske og nasjonale prosjekter. Prosjektene omhandler blant annet forskning på effekter av radioaktiv forurensning i miljøet, identifisering av områder som er sårbare for ulike kilder og ulykker, utvikling av modeller for spredning av radioaktiv forurensning i det marine miljø, vurdering av stråledoser til befolkningen, forskning på mobilstråling og mulige helseeffekter ved eksponering for elektromagnetiske felt.
Strålevern og atomsikkerhet er fagområder med stor internasjonal kontaktflate. Det er en økende grad av arbeidsdeling mellom ulike land, ikke bare gjennom internasjonalt koordinerte forskningsprogrammer, men også gjennom standarder og anbefalinger. Strålevernet er rådgivende etat til Utenriksdepartementet i saker som angår Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).


Centurion.
a> av en utrustet romersk centurion.
En centurion var en militær befalingsmann i Romerriket, med kommando over et "centurie" på omtrent 80 mann.
Det var centurionene som hadde hovedansvaret for soldatenes personlige anliggender.
En centurion bar trolig en sølvforgyldt rustning som verdighetstegn.


Subatomær partikkel.
En subatomær partikkel er en partikkel som er mindre enn et atom; det kan dreie seg om en elementærpartikkel eller en sammensatt partikkel. Partikkelfysikk og kjernefysikk beskjeftiger seg med studiet av slike partikler.
Disse partiklene omfatter blant annet elektroner, fotoner, protoner og nøytroner "(protoner og nøytroner er sammensatte partikler som består av kvarker)"


Abbott og Costello i redselskabinettet.
"Abbott og Costello i redselskabinettet" er en amerikansk film fra Universal Pictures fra 1948 hvor deres mest kjente figurer fra 1930- og 40-tallet smelter sammen i en ellevill komedie.
Filmen er en komedie/grøsser hvor Bud Abbott som «Chick Young» og Lou Costello som «Wilbur Grey» oppdager at hverken «Dracula» (Bela Lugosi), Frankensteins monster (Glenn Strange) eller «Ulvemannen» (Lon Chaney Jr.) er døde.
Dette var Lugosis andre filmrolle som «Dracula». En annen skuespiller var vurdert til å få rollen først, inntil filmprodusentene fikk vite at Lugosi fortsatt var i live.
Filmen er ansett å være svanesangen for de tre store grøsser-monstrene til Universal; «Dracula», «Ulvemannen» og Frankensnteins monster. Til tross for denne passer den ikke helt inn i kontinuiteten fra tidligere filmer.
I denne filmen er monsteret spilt av to skuespillere. Glenn Strange spiller rollen det meste av filmen, men han brakk foten under produksjonen, så Lon Chaney jr., som spilte monsteret i "Ghost of Frankenstein", tok over rollen i en del av kampscenen i laboratoriet.
Originaltittelen.
På de originale filmplakatene var filmens fulle tittel "Bud Abbott and Lou Costello Meet Frankenstein", mens på filmen er den tittelert som "Bud Abbott Lou Costello Meet Frankenstein" (uten «and»). Dette er den offisielle tittelen ifølge Internet Movie Database. Uansett er denne filmens tittel unøyaktig, da hverken Abbott eller Costello på noe punkt i filmen tiltaler noen ved navnet Frankenstein.
I Australia og Storbritannia ble filmen lansert under den mer generiske tittelen "Abbott and Costello Meet the Ghosts", som fritt oversatt betyr "Abbott og Costello møter spøkelsene". Årsaken til dette var sensurlovene, som midlertidig hadde gjort grøsserfilmer ulovlig. Derfor ble alle scenene med monsteret, «Dracula» og «Ulvemannen» klippet bort.
I Norge heter altså filmen "Abbot og Costello i redselskabinettet" som også er en mer handlings-riktig tittel.


Den norske Forleggerforening.
Den norske Forleggerforening, stiftet 19. mars 1895, er en bransjeorganisasjon for norske forlag. Foreningen omfatter de fleste større norske forlag, med en samlet markedsandel på omlag 80  prosent%. En av foreningens mest synlige oppgaver er at den hvert år produserer en omfattende statistikk for den norske bokbransjen.
Forlagene i foreningen med sine bokklubber er ansvarlig for ca. 80 % av den totale omsetning av bøker i Norge. Medlemmene har forpliktet seg til å følge «Bokavtalen», som blant annet skal sikre konkurranse på like vilkår mellom de ulike salgskonalene for bøker. For å kunne følge regelen om fastpris på nye bokutgivelser har bokbransjen fått til et unntak fra konkurranseloven. Reguleringen gjelder fra utgivelsesåret og frem til 1. mai det påfølgende år. I den aktuelle perioden har ingen aktør lov til å selge bøkene med mer enn 12,5 % rabatt.
Hensikten med organisasjonen er ellers å ivareta og fremme medlemmenes faglige og økonomiske interesser.
Kristenn Einarsson overtok i 2012 som direktør for Forleggerforeningen


Vincent Benedetti.
Grev Vincent Benedetti (født 29. april 1817 i Bastia på Korsika i Frankrike, død 28. mars 1900 i Paris) var fransk diplomat, som var ambassadør i Preussen. Han ble særlig kjent i forbindelse med den såkalte "Emser Depesche" fra kurbyen Bad Ems som sommeren 1870 førte til utbruddet av den fransk-prøyssiske krig.


Den norske Forfatterforening.
Den norske Forfatterforening (forkortet DnF) er en forening for norske skjønnlitterære forfattere. Den har sine røtter i den opprinnelige foreningen kalt Den norske Forfatterforening, stiftet i 1893, og i Forfatterforeningen av 1952. Disse foreningene ble samlet i en felles forening i 1966. Foreningens formål er å verne og fremme norsk litteratur og ivareta de norske forfatteres faglige og økonomiske interesser. DnF har også arbeidet med internasjonalt solidaritetsarbeid for forfulgte forfattere. I 2004 hadde foreningen 513 medlemmer. Lederen er fra mars 2005 forfatteren Anne Oterholm.
Stipender og Det litterære råd.
Den norske Forfatterforening forvalter en rekke egne, statlige og andre stipend som hvert år deles ut til både medlemmer og ikke-medlemmer. "Det litterære råd" består av ni medlemmer og avgir innstilling i alle saker av litterær art og ved stipendieutdelinger. En rekke kjente forfattere har vært medlemmer av rådet. Formenn har i nyere tid vært blant andre Paal-Helge Haugen, Svein Jarvoll og Ann Kavli.
Bruddet i 1952.
I 1952 meldte 32 forfattere seg ut av Den norske Forfatterforening og dannet Forfatterforeningen av 1952, i protest mot at Den norske Forfatterforening lot seg representere i Norsk språknemnd, som hadde som formålsparagraf å arbeide for samnorsk. DnFs tidligere formann Arnulf Øverland ble formann for den nye foreningen.
De to forfatterforeningene ble gjenforent i 1966 etter at Vogt-komitéen, også kalt «språkfredskomitéen» la fram sin innstilling.


The Curse of Frankenstein.
"The Curse of Frankenstein" er en britisk grøsser-film fra 1957 fra Hammer Film Productions. Dette var Hammer Films første fargefilm, og den første i en lang serie av Frankenstein-filmer. Dens verdensomspennende suksess ledet til flere oppfølgere, og studioets nye versjoner av "Dracula" (1958) og "Mumien" (1959).
Filmen ble regissert av Terence Fisher og hovedrolleinnhaverne var Peter Cushing og Christopher Lee. Lee og Cushing gikk fra denne filmen inn i lange filmkarrierer.
Historien.
I denne versjonen av Mary Shelleys berømte historie, får «Baron Victor Frankenstein» stor suksess i ung alder og har «Paul Krempe» (Robert Urquart) som sin veileder. Ettersom «Victor» vokser opp, blir disse gode venner, og samarbeider etterhvert om baronens vitenskapelige eksperiment.
Produksjon.
Innspillingen av "The Curse of Frankenstein" begynte 19. november 1956 på Bray Studios med en scene med «Baron Frankenstein».
Monsteret.
Universal kjempet hardt mot at Hammer Film skulle duplisere aspektene av deres Frankenstein-film fra 1931, så nå var det opp til make-up artist Phil Leakey å designe et nytt utseende for monsteret uten sammenliknbarhet til det originale monsteret, spilt av Boris Karloff, skapt av Jack Pierce.
Signifikans.
"The Curse of Frankstein" er viktig av mange årsaker. Filmen startet Hammer Films grøsser-film-tradisjon. Den markerte også begynnelsen på en gotisk periode i kinoene på begge sider av Atlanterhavet, med paralleller til den økende populariteten av Universals Frankenstein- og Dracula-serier på 1930-tallet. Graden av gørr og vold var ny og mye debattert på den tiden. Den har vært foregangsfilm for de moderne grøsserfilmene.


Bad Ems.
Bad Ems an der Lahn ca 1900
Bad Ems er en liten by ved elven Lahn i Rheinland-Pfalz i Tyskland. Byen har et areal på 15,36 km², og har 9 288 innbyggere (2006).
Den var en verdenskjent kurby på 1800-tallet.
Beliggenhet.
Byen ligger på begge sider av elven, og brer seg oppover liene. Der er flere broer, noen bare for fotgjengere. Elven utgjør det naturlige skillet mellom Taunusfjellene og Westerwald, og har skåret seg ned i skiferfjellene som har lommer av malm.
Byens betydning.
Vannkildene i distriktet har fra gammelt vært regnet som helsebringende, og byen er kjent for sine kurbad, som har vært besøkt av representanter for både fyrstehus, intellektuelle og handelsimperier. Kong Oskar II har blant annet besøkt stedet i tillegg til de russiske tsarene Nikolai I og Alexander II og den tyske Keiser Wilhelm I. Kurbadet er fortsatt i drift, og er utvidet med casino.
Fra 1947 er Bad Ems setet til Det statistiske nemndet i Rheinland-Pfalz og fra 1969 distrikthovedstad i "Rhein-Lahn-Kreis", som ble grunnlagt i dette året. Siden er byen også kjent gjennom kjennemerket EMS.
Gruvedrift.
Malmfunn har tildels satt preg på deler av området, blant annet ved at noe av gruvedriften foregikk som åpent dagbrudd. Det er utvunnet bly, sølv, sink og kobber tildels så langt tilbake som i romertiden. Gruvemuseet i byen gir en god fremstilling av utviklingen.


Les Verrières.
Les Verrières er en liten sveitsisk kommune i Jurafjellene i distriktet Val-de-Travers i kantonen Neuchâtel. Kommunen grenser i vest til Frankrike.


Curling-VM 1982 for herrer.
Curling-VM for herrer 1982 ble arrangert 29. mars – 4. april 1982
i "Olympic Eisstadion" i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland.


Curling-VM 1981 for herrer.
Curling-VM for herrer 1981 ble arrangert 23. mars – 29. mars 1981
i "Thompaon Arena" i London i Ontario i Canada.


Den tredje franske republikk.
Den tredje republikk i Frankrike, (fransk, "La Troisième Republique", ofte stavet "La 3ème Republique") (1870/75-10. juli 1940) er betegnelsen på det franske styresett og i videre forstand epokebetegnelse for den tilsvarende periode i landets historie mellom Det andre franske keiserdømme og Den fjerde republikk. Det var et republikansk parlamentarisk demokrati som kom til den 4. september 1870 etter keiser Napoleon IIIs fall under den fransk-prøyssiske krig.
Kort tid etter proklamasjonen ble den tredje republikk avbrutt av et revolusjonært folkestyre, Pariskommunen, som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjeringen. Pariskommunen varte kun i 72 dager, 18. mars–28. mai 1871.
Den tredje republikk ble formelt grunnlagt 30. januar 1875, ved at nasjonalforsamlingen fattet detaljerte vedtak om hvordan republikkens president skulle velges.
Den tredje republikk overlevde helt til den tyske invasjon av Frankrike under annen verdenskrig den 10. juli 1940, da makten i landet ble overtatt av Vichy-regimet.
Se også.
3. republikk


Curling-VM 1980 for herrer.
Curling-VM for herrer 1980 ble arrangert 24. mars – 29. mars 1980
i "Moncton Coliseum" i Moncton i New Brunswick i Canada.


Bumerke.
Bumerke er en grafisk figur som består av enkle streker uten faste farger og som blir brukt som kjennetegn. Bumerker ligner på piktogrammer og mange logoer.
Bumerke brukes også i dagligspråket om forskjellige kjennetegn, og da fortrinnsvis i form av ett bilde, men ikke nødvendigvis en strekfigur. Derfor kan for eksempel ex libris, et stemplet eller innklistret papirmerke, brukt som eiermerke i bøker, kalles ett "bumerke".
Bakgrunn.
Formålet med et bumerke er å ha et kjennetegn som en person, en kjernefamilie, medlemmer av en ætt eller eier av en eiendom, bruker for å merke gjenstander, bufe, bygninger og lignende. Bruken av bumerker går tilbake til lenge før skriftspråk var allmenn kunnskap. Foruten av bønder har bumerker også blitt brukt av handelsmenn, håndverkere og andre borgere på Bryggen i Bergen, på bygningssteiner i Nidarosdomen og i personsegl fra andre norske byer. Det finnes også bumerker skrevet med hånd på dokumenter, blant annet fra gruvearbeidere på Røros og på noen bønders fullmakter til hyllingen i 1591 og 1610.
Ordet "bo'"merke" eller "boe'"merke" har sannsynligvis kommet fra Danmark. Det finnes ikke norske henvisninger før på 1600-tallet, men ordet var neppe et helt nytt i Norge. I dag skrives "bomerke" kun som bumerke i Norge. Både i Danmark og Sverige forekommer ordet bomerke (med flere skrivemåter) fra 1400- og 1500-tallet, men ikke tidligere. I de islandske lovbøkene fra middelalderen finner vi ordet "einkunn" om merker som ble benyttet som kjennetegn ved merking av dyr. Det er trolig at dette ordet også har vært brukt i Norge.
Beskrivelse.
Et bumerke skiller seg fra mer innviklede mønstre, våpenskjold og flagg som har flater og faste farger, firmalogoer, allegoriske bildesymboler og lignende.
Bumerkenes form er basert på funksjon. De skulle være enkle å skjære, risse eller gravere med kniv eller tilsvarende redskap. Samtidig skulle de være karakteristiske og lette å huske.
Bumerker kan være fra én eller to streker og opp til ganske sammensatte strekfigurer. Etter sitt utseende kan bumerkene ligne på strekfigurer i helleristninger, tidlige skriftformer og lignende. Det er uvisst i hvor stort omfang slike strekfigurer ble brukt som kjennetegn for å representere personer og eiendomsforhold.
Bumerker kan ha figurer som ligner på de merkene som står på primstaver, bl.a. noen kors- og økseformer.
Et særpreg ved bumerker er at de kan bestå av grunnformer med tillegg eller fradrag av streker. Ved å bli variert i detaljene på denne måten, kan bumerker til nærstående personer få ligne på hverandre, men likevel være litt forskjellige. Dette kan tilsvare differensiering og brisering som er metoder for å variere våpenskjold.
Mange bumerker er plassert i skjoldformede innramminger. Dette ser vi i segl, på bygninger og på gravsteiner, både for bønder og byborgere i Skandinavia og i tyske områder, på 1600- og 1700-tallene. Enkelte slike bumerkeskjold finnes malt med farger og da nærmer de seg heraldiske våpenskjold.
Noen våpenskjold er av blandingstype ved at de har både bumerker og heraldiske figurer. Dette kan være i skjoldet og/eller på hjelmen som hjelmtegn. Slike våpen kjennes gjennom flere hundre år bl.a. fra handelsfolk i Bergen og fra håndverkere i Sveits. Tilsvarende våpen er også laget i nyere tid for heraldisk interesserte personer.
Noen navn på figurer i bumerker.
Opp gjennom tidene har noen av figurene som er vanlige i bumerker, blitt kalt med bestemte navn i Norge og i andre land. Flere internasjonalt brukte figurer har sine internasjonale navn, bl.a. khi-rhomonogram, ave mariamonogram, pentagram (femstjerne), heksagram (seksstjerne), svastika (hakekors), trikvetra og triangel (trekant). Andre har samme navn, men oversatt til de forskjellige språkene, f.eks. anker, hjerte, timeglass, kors, lyn, merkurstav, rektangel, rombe, sirkel, jern- og kobbermerker som også kalles Mars- og Venustegn. Noen spesielle norske navn er førkja, haneklo, jomfrua, marekors, rypeklo og valknute. På grunn av likheten med faktiske ting, kalles noen figurer for armbrøst, gaffel, lyster, pil, saks, tang, øks med flere.


Curling-VM 1979 for herrer.
Curling-VM for herrer 1979 ble arrangert 26. mars – 1. april 1979
i "Allmend Eisstadion" i Bern i Sveits.


Labarum.
Et labarum (gresk λάβαρον) var opprinnelig et militært banner. Det hadde et monogram for Jesus Kristus, enten som motiv på banneret eller i plastisk utførelse øverst på stangen og over banneret. Monogrammet alene blir til dels kalt "labarum" eller "crux labarum", og det kan da bli regnet som en korsfigur.
Monogrammet er også kjent som "chi rho-monogrammet" eller "chi rho-symbolet", fordi det utgjør en grafisk figur som er satt sammen av de greske bokstavene "chi" (χ) og "rho" (ρ). Disse bokstavene er de to første i ordet Kristus (gresk ΧΡΙΣΤΟΣ, eller Χριστός). Monogrammet blir til dels også betegnet som en type kristogram.
Det skal ha vært et khi-rho-monogram som keiser Konstantin den store så i sin visjon før slaget ved Pons Mulvius, og hans soldater skal ha båret faner eller bannere med denne figuren. Etymologien av ordet "labarum" er uklart. Det er kanskje avledet fra latinske /labāre/ «å vakle, å svaie, å svinge» (i den mening «å veive» et flagg i vinden). Et annet forslag er en avledning fra keltiske "llafar" («veltalende», «uttrykksfull»), fra latinske laureum (banner) («laurbærbanner»), eller fra oldtidens kantabrerdialekt (fra nordlige Spania) i ordet "labaro" («fire hoder») og dagens baskiske ord "lauburu" har samme mening. Dette var et keltisk symbol fra oldtiden som ble overtatt de romerske legioner i løpet av de katabrianske krigene (29 f.Kr.-19 f.Kr.).
Senere har begrepene «labarum» (banner) og «chi rho» (monogrammet) vært brukt som synonymer. Oldtidens kilder trakk imidlertid et utvetydig skille mellom de to.
Figuren labarum/chi-rhomonogram finner vi brukt i flere norske bumerker. Grunnformen i bumerkefigurene er sammensetningen av P og X. Denne figuren finnes også i noen variantformer der småstreker er tilføyd, utelatt eller forskjøvet.


Kristogram.
Kristogram (Kristusmonogram) er et bokstavlignende tegn som symboliserer Jesus Kristus.
Et kristogram er en sammensetning av bokstavene I og X. Disse to er de greske forbokstavene i navnet "Iesus Christos". Kristogrammet var i de første århundredene et mer vanlig kristent symbol enn latinsk kors med lang fot.
Betegnelsen "kristogram" brukes til dels også om sammensetningen av X og P i strekfiguren labarum (chi rho-monogrammet), og om sammensetningen av I H S i IHS-monogrammet.
Det kunne være flere grunner til å bruke et kristogram som et forenklet symbol, i stedet for å bruke alle bokstavene i navnet eller en avbildning av Jesus. Forenklingen kunne være praktisk, gjennom å ha et kjennetegn for religiøs samhørighet som var lett og raskt å oppfatte. En annen grunn til å ha et kristogram kunne være at selve det guddommelige navnet ble ansett som hellig. Derfor kunne det være knyttet tabu eller annen vegring mot å bruke hele navnet. Antakelig har både respekten for Jesus og behovet for å ha bare en kortform, ført til bruken av «kristogram».
Sammensetningen av I og X er en svært enkel grafisk figur som kjennes fra de fleste kulturer og langt tilbake i førkristen tid. Denne strekfiguren inngår i flere skriftsystemer, blant annet i nordiske runer der den står for vår bokstav H. Denne
runen ble kalt for «hagal» eller «haglrune», og den er kjent helt fra folkevandringstiden. Runen skal visstnok ha blitt tolket som et symbol for uvær. I det angelsaksiske England skal figuren visstnok ha symbolisert rikdom og velstand.
Vi finner kristogram risset inn som graffiti på bygningsdeler i flere norske stavkirker. "Blindheim" tolker også innrissede hjulkors og timeglassfigurer som varianter av kristogrammet.
Ved utgravninger på Bryggen i Bergen ble det funnet mange trestykker, runepinner, med runeinnskrifter. Haglrunen er benyttet og uthevet, trolig med en religiøs eller magisk mening.
En variant av haglrunen var et tillegg med vannrett strek, som i en stjerne, slik at det blir et dobbeltkors. Dette tegnet finnes i Norge på gjenstander. på låver, og brukt som bumerke blant annet i segl fra norske bønder.
Kristogrammet eller haglrunen med varianter, inngår i en rekke norske bumerker som hovedfigur. Det er et åpent spørsmål hvor ofte dette bumerket ble valgt som et rent praktisk kjennetegn uten dypere mening, eller som en haglrune eller et kristogram.


Odelsrune.
Odelsrune eller odalrune er en grafisk figur dannet av en rombe stilt på en spiss der de to nederste strekene er strukket ut. Odelsrune er et navn brukt på denne strekfiguren som også er kjent fra fremmede kulturer og skriftformer.
Figuren kan være et runetegn for bokstaven O og finnes i flere bumerker fra norske bønder, blant annet med en stav eller et latinsk kors tvers gjennom. En variant av figuren har en løkke i stedet for romben og denne figuren har vært kalt for «reipherder». Odelsrunen kan også ha andre varianter i bumerker, bl.a. tilføyd en tverrstrek under romben og små loddrette streker ytterst på de krysslagte strekene, slik at figuren også ligner en variant av førkja (Tore Endresson Haug, Nes i Hallingdal 1591). Når odelsrunen øverst ikke har en rombe, men en trekant blir figuren også kalt et «halvt timeglass».
Den svenske pastor og bumerkegransker Tuve Skånberg har en religiøs tolkning av den løkkeformede figuren, og betegner den som et jesussymbol.
Som flere andre nordiske og germanske tegn ble også odelsrune tatt i bruk av de tyske nasjonalsosialistene som symbol i deres propaganda. I Hitler-Tyskland var runetegnet blant annet merke for «Sentralkontoret for rase og bosetning» (RuSHA) som kontrollerte SS-medlemmenes «rasereinhet». Tegnet blir også brukt i moderne nynazisme.


Ave mariamonogram.
Ave mariamonogram er en sammensetting av forbokstaver (monogram) for de latinske ordene "ave" og "maria". Monogrammet utgjør en grafisk figur som er mye benyttet i kirkekunst og andre religiøse dekorasjoner. Det finnes bl.a. i mange norske bumerker og segl helt fra middelalderen. Vi finner monogrammet også i våpenskjold, bl.a. i kommunevåpenet til den svenske byen Västerås (se illustrasjonen).
«Ave Maria» betyr «vær hilset Maria». Ordene er hentet fra Det nye testamentes beretning om engelen Gabriel da han fortalte jomfru Maria at hun skulle bli mor til Jesus.
Den vanlige framstillingen av ave mariamonogrammet er med bokstaven A som har en v mellom bena og ofte en tverrstrek øverst. Denne figuren er tolket som A og M. I bumerker finnes det varianter der denne figuren er satt sammen med andre strekfigurer.
Når det er en tverrstrek øverst på bokstaven A, minner den om en kombinasjon med bokstaven T som tilsvarer den greske bokstaven tau. Denne utformingen av A er derfor også blitt kalt for " tau alfa".
Bokstaven A er i forskjellige utforminger brukt i kristen kunst og i bumerker. Den er blitt tolket som en forkortelse for de to greske bokstavene alfa og omega (Skånberg, side 159-161). Den kan da være et symbol for Jesus, ut fra ordene i Johannes åpenbaring, Det nye testamente kap. 22 vers 13.


Das Boot.
"Das Boot" er en tysk film om forholdene for mannskapene på de tyske ubåten under den andre verdenskrig. Handlingen beskriver et tokt med "U-96" og er basert på en roman skrevet av Lothar-Günther Buchheim. Buchheims bok baserte seg på hans erfaringer som løytnant og krigskorrespondent i den tyske marine under andre verdenskrig. Filmen ble starten på regissøren Wolfgang Petersens internasjonale karriere.
Utgangspunktet for filmen var en miniserie på seks episoder som gikk i vesttysk fjernsyn i 1981, som ble klippet sammen til en 150 minutters film. Filmen fikk gode kritikker og ble nominert til seks oscarpriser i 1982. I 1997 kom "Das Boot: The Director's Cut" som fikk plass til flere av de scenene som viste utviklingen til de forskjellige rollekarakterene. I 2003 ble hele miniserien vist på amerikansk fjernsyn. Denne versjonen ble lansert som DVD i juni 2004 – "Das Boot – The original uncut version".
"Das Boot" kostet 25 millioner D-mark da den var ferdig i 1981, noe som gjør den til tidenes dyreste tyskproduserte film. Det er lagt stor vekt på gi en korrekt og realistisk skildring av livet i en ubåt. Wolfgang Petersen brukte en kommandant fra "U-96" som konsulent og skuespillerne ble holdt innendørs i de 63 dagene innspillingen varte. Perspektivet i filmen er hovedsakelig det som mannskapet ser, og etterhvert blir toktet en reise inn i en klaustrofobisk galskap. Alle scenene ombord ble filmet i den rekkefølge de vises i filmen (noe som ikke er vanlig når man lager film), slik at også den fysiske påvirkningen på skuespillerne ble realistisk som hår og skjeggvekst og lignende.
"Das Boot" blir av mange sett på som den beste ubåtfilmen som er laget, og en av de beste krigsfilmene.
Teater.
Som det første teater i verden har Det Norske Teater i Oslo fått rettigheten til å dramatisere en oppføring av "Das Boot" som teaterstykke. Premieren var 27. januar 2012 med Kjetil Bang Hansen som regissør.


Fredrik Meltzer.
Fredrik Meltzer (født 29. september 1779 i Bergen, død 15. desember 1855) var en norsk forretningsmann og politiker. Fra 1825 var han overfiskevraker i Bergen. Gift med Margaretha Stub (1779–1832), som han hadde 13 barn med.
Meltzer var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814, der han inngikk i Selvstendighetspartiet. Han representerte senere Bergen på Stortinget i flere perioder.
Meltzer la i 1821 frem forslag til nytt norsk flagg, og dette ble vedtatt av Stortinget. Dette flagget er identisk med det nåværende flagget. Ifølge noen kilder var det Meltzers 12 år gamle sønn Gerhard som tegnet det første utkast til flagget. Denne historien er udokumentert og regnes nå av historikere som en myte, selv om den stadig fortelles nye generasjoner. Gerhard var i virkeligheten hjemme i Bergen da hans far fikk ideen til flagget mens han satt på Stortinget. Han var også noe yngre enn historien forteller (født 8. oktober 1810). I nyere versjoner av myten tillegges æren av å ha skapt det norske flagget Gerhards yngre bror Harald (født 1814).
Årene 1816–1840 var Meltzer fransk «Viseconsul» i Bergen. Han ble også ridder av den svenske Vasaorden i 1821. Meltzer ble gravlagt på Assistentkirkegården like ved Stadsporten. Fredrik Meltzer var farfar til filantropen Lauritz Meltzer (1861–1943), og det refereres til ham i sangen «Ompa til du dør» av Kaizers Orchestra.


Earl Marshal.
Earl Marshal (eller Marischal, tidligere Lord Marshal'") er en gammel embets- og riddertittel som brukes i England, Skottland og Irland. Den har sitt opphav i to separate titler, jarl og marskalk ("earl" og "marshal"). William Marshal, 1. jarl av Pembroke hadde begge titler, og da embetet senere ble overlatt til hertugen av Norfolk ble den betegnet som "Earl Marshal". Embetsinnehaveren er den åttende i rang av Great Officers of State, med Lord High Constable over og Lord High Admiral under.
I middelalderen var Earl Marshal og Lord High Constable knyttet til kongens staller. Etterhvert som riddervesenet mistet sin betydning forsvant embetet Lord High Constable, og Earl Marshal ble leder for College of Arms ("Heralds College") i London, som fortsatt kontrollerer bruken av heraldiske våpen i England. Earl Marshal hadde tidligere en egen domstol sammen med Lord High Constable, hvor saker som berørte heraldikk ble ført, samt saker som berørte en del militære affærer, som løsepenger, krigsbytte og soldatlønninger.
I moderne tid har Earl Marshal'en ansvar for åpningen av parlamentet og kroningsseremonier, i tillegg til at han fortsatt leder College of Arms. Ifølge en forordning fra 16. juni 1637 fra Arthur Annesley, 1. jarl av Anglesey og Lord Privy Seal har Earl Marshal bestemmelsesrett i alle saker som berører heraldiske våpen og bruken av disse. Ingen nye våpen kan tas i bruk uten hans godkjenning, det vil i praksis si etter granskning og erklæring fra College of Arms.
Han er en av to høyadelige, sammen med Lord Great Chamberlain, som automatisk får ta sete i House of Lords etter reformen i House of Lords Act 1999. Dette skyldes de funksjoner de to har ved åpningen av parlamentet.
Skottland.
Se Earl Marischal og Lord Lyon King of Arms.
Assisterende Earls Marshal.
En assisterende Earl Marshal ("Deputy Earl Marshal") har til tider blitt utnevnt fordi Earl Marshal var mindreårig eller ute av stand til å utføre sine funksjoner på grunn av svak helse. Frem til 1824 ble en anglikansk assisterende Earl Marshal utnevnt når Earl Marshal var katolikk; dette var aktuelt fordi hertugene av Norfolk tradisjonelt har vært katolikker også etter reformasjonen.


Sorenskriver.
Sorenskriver er idag betegnelsen på den dommer som også er leder av tingretten. Sorenskriveren er offentlig embetsmann.
Tidligere hadde sorenskriveren en rekke andre funksjoner enn å være dommer, blant annet hadde han ansvar for tinglysingen i sitt distrikt. Og sorenskriverembetene fantes det bare i landdistriktene - dommerne i byene var byrettsdommere og hadde ingen administrative oppgaver.
Historie.
Sorenskriverembetet har lang historisk tradisjon i Norge, helt tilbake til 31. juli 1591, da sorenskriverordningen ble introdusert i bygdetingene. Sorenskriververvet er fra 1634 et dommerverv. Kong Christian Vs norske lov av 1687 gjorde at sorenskriverne ble enedommere i fleste rettssaker.
Etymologi.
Ordet sorenskriver er en avledning eller forvanskning av uttrykket «(ed)svoren skriver». Opprinnelig var ikke sorenskriveren en dommer, men en person som assisterte ved utformingen av domsbrevene, og skrev disse ned.


Frihetsklokken i Amerikas forente stater.
Frihetsklokken (engelsk "Liberty Bell") er navnet på en klokke i sentrum av Philadelphia i USA, som det skal ha blitt ringt med da den amerikanske uavhengighetserklæringen ble forkynt (om denne historien er sann er ikke sikkert, men den spiller en stor rolle i historieundervisningen i amerikanske skoler). Den ble støpt i 1752 i London av White Chapel Bell Foundry og har siden hengt i det såkalte "State House", tidligere sete for koloniregjeringen i Pennsylvania og nå kjent som "Independence Hall".
En særegenhet ved klokken er ripen, som gir en helt spesiell klang. Hvordan denne ripen er oppstått er ikke kjent, men det skjedde mellom 1817 og 1846.
John Philip Sousa oppkalte sitt kjente musikkverk "Liberty Bell" etter denne klokken.
Klokken var inspirasjon for Frihetsklokken i Berlin, gitt som gave av amerikanere til Berlins befolkning som symbol på kampen mot kommunismen i Europa.


Wolfgang Petersen.
rightWolfgang Petersen (født 14. mars 1941 i Emden) er en tysk filmregissør og -produsent. Petersen etablerte tidlig en stor begeistring for filmmediet, og idealiserte det som en amerikansk kunstform. Blant hans største idoler var den amerikanske mesteren John Ford samt hollywoodbeundrere som François Truffaut. Petersen startet sin karriere i teatret, men begynte etterhvert å regissere for tysk fjernsyn hvor han debuterte med Ich werde dich töten, Wolf i 1978. Han arbeidet aktivt med fjernsynsfilm i flere år og etablerte en stadig økende anerkjennelse. I 1974 kom spillefilmen Einer von uns beiden, en triller satt i et akademisk miljø som skulle bli en hit.
Det store gjennombruddet kom med krigsfilmen Das Boot i 1981, som ble nominert til Oscar og gikk sin seiersgang på kinoer gjennom Europa og som også slo an i USA. Filmen portretterer mannskapet på en ubåt som i året 1942 sendes ut fra Tyskland for å nedkjempe engelskmennene. Filmen betraktes som nyskapende både i sin tekniske suverenitet, samt som psykologisk studie. Man skal heller ikke underkjenne filmens betydning hva angår å fortelle en andre verdenskrig-beretning sett fra tysk synsvinkel, og at et stort publikum har måttet reformulere gamle fordommer om stereotype nazister/slemme tyskere. Das Boot ble lansert både i en kort, nedklippet versjon, og kom senere i en lengre "directors cut". De fleste mener likevel at den originale miniserie-versjonen, som spiller opp imot fem timer, er den ultimate versjonen. De seks episodene har blitt vist en rekke ganger på norsk fjernsyn.
Suksessen med Das Boot gjorde Petersen til et ettertraktet navn i Hollywood, og siden har han regissert storproduksjoner som The Perfect Storm, Air Force One og In the Line of Fire. Petersen var også mannen bak 2004-filmen Troy, basert på Homers Iliade hvor Brad Pitt tok rollen som Achilles. Men til tross for en lysende karriere har mange fans blitt skuffet av Petersens amerikanske pengemaskinproduksjoner, for ingen av dem holder det samme kunstneriske nivå som han demonstrerte i Tyskland.


Antoine Agénor de Gramont.
Antoine Alfred Agénor de Gramont (født 14. august 1819 i Paris i Frankrike, død 17. januar 1880 same sted) var en fransk diplomat og statsmann. Som utenriksminister i regjeringen Ollivier var han en av de hovedansvarlige for den fransk-prøyssiske krig som brøt ut i 1870.
Gramont, Antoine Alfred Agénor de
Gramont, Antoine Alfred Agénor de
Gramont, Antoine Alfred Agénor de
Gramont, Antoine Alfred Agénor de


Metz.
Metz er en industriby og kommune i departementet Moselle i regionen Lorraine øst i Frankrike. Byen er hovedstad i departementet Moselle og regionen Lorraine.
Under den fransk-tyske krig ble den franske Rhin-armeen beleiret i Metz fra 19. august til 27. oktober 1870, hvor den etter mislykkede utbruddsforsøk måtte overgi seg med sin 180 000 mann store hær.


Fylkesvei 305.
Fylkesvei 305 (Fv305) går mellom Sandefjord og Andebu. Veiens lengde er 23,8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Eksterne lenker.
305


Gule stafylokokker.
Gule stafylokokker eller "Staphylococcus aureus" er en bakterie i gruppen stafylokokker, som kan påtreffes i normal flora i i hud og slimhinner, men som også kan forårsake alvorlige, potensielt livstruende infeksjoner.


Fylkesvei 312.
Fylkesvei 312 (Fv312) går mellom Hesby i Tønsberg og Dokka i Hof.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Eksterne lenker.
312


Liste over mineraler.
Det finnes over 4 800 forskjellige mineraler. Denne lista inneholder noen av de mest vanlige.


Fylkesvei 308.
Fylkesvei 308 (Fv308) går mellom Gulli i Tønsberg og Verdens Ende i Tjøme. Veiens lengde er 32,4 km.
Årsdøgntrafikken fra Kanalbrua til Teie veidele er dobbelt så stor som på E18 forbi Tønsberg med om lag 40 000 biler i døgnet. Veistykket er dermed Vestfolds mest trafikkerte.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.

a> som kan åpnes for å slippe høye båter gjennom kanalen. Bildet viser rundkjøringa på Nøtterøy-sida av brua.
Eksterne lenker.
308


Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk.
Thomas Howard (født ca. 1443, død 21. mai 1524) var andre hertug av Norfolk.
I 1485 kjempet han for Rikard III i slaget ved Bosworth Field. Etter yorkistenes nederlag satt han fengslet i flere år før han fikk tilbake de fleste av sine titler og eiendommer. Hertugtittelen ble ikke gitt tilbake før i 1514.
Han gjorde tjeneste under Huset Tudor, og var en av de hovedansvarlige for seieren i slaget ved Flodden Field i 1513.
Han var gift med Elizabeth Tilney, datter av sir Frederick Tilney fra Ashwellthorpe og Elizabeth Cheney. De fikk flere barn, blant annet Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, Dorothy Howard som giftet seg med Edward Stanley, 3. jarl av Derby og lady Elizabeth Howard som var gift med Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire. En yngre sønn, Edmund Howard, ble far til Katarina Howard, Henrik VIIIs femte hustru.
Norfolk 3-02


Biosfære.
Biosfæren (av "bio"- og gr. 'kule') er det område av Jorden (og atmosfæren) der det finnes liv. Biosfæren er et lag som omgir hele kloden og som ikke er stort mer enn nitten kilometer tykt. Faktisk fins det meste av livets mangfoldighet innen et lag på bare tre kilometer.
Jorden måler omkring 40 000 kilometer i omkrets, og dens atmosfære strekker seg omkring 1000 kilometer ut i rommet. Dermed befinner mennesker, dyr og planter seg innen en meget tynn krets. Bortsett fra noen få svevende sporer og bakterier fins det kun liv innen de første åtte kilometer av atmosfæren. Det er imidlertid visse former for liv på havbunnen inntil elleve kilometers dybde. Men langt den største del av livet i havet hører til et lag som når et hundre og femti meter under overflaten.
Biosfæren rommer store mengder av noen grunnstoffer, som karbon, nitrogen og oksygen. Andre grunnstoffer, som fosfor, kalsium og kalium fins i mindre mengder, men er også viktige for livet.


Thomas Stanley, 1. jarl av Derby.
Thomas Stanley, 1. jarl av Derby
Thomas Stanley (født 1435, død 1504) var første jarl av Derby og nominelt konge av Man.
Han klarte gjennom Rosekrigene å holde seg inne med alle konger, og fortsatte med det helt frem til sin død. Derby var først gift med Eleanor Neville, søster av Richard Neville, 16. jarl av Warwick. Selv etter at Warwick falt ut av nåde hos kongen talte dette til hans fordel. Senere giftet han seg på nytt med Margaret Beaufort, som var moren til Henry Tudor, Huset Lancaster ledende tronkrever på slutten av krigene.
Rikard III var skeptisk til både Derby og hans bror William Stanley, men til tross for at han i 1483 fikk Derby fengslet i en kort periode, mistenkt for konspirasjon mot kongen, trengte han brødrenes støtte. I slaget ved Bosworth Field var han avhengig av deres tropper, men i det kritiske øyeblikk da Rikard III nærmet seg Henry Tudor skiftet seg side. Tradisjonen forteller at Derby plukket opp Rikards krone etter at kongen hadde falt og satte den på sin stesønns hode. I takknemlighet for hans innsats på slagmarken ble han 27. oktober 1485 utnevnt til jarl av Derby. Hans bror William gikk det ikke like bra med; i 1495 støttet han den falske tronkreveren Perkin Warbeck og ble henrettet for høyforræderi.
Derby 1


Freden i Frankfurt.
De nye grensene etter fredsavtalen
Freden i Frankfurt ble undertegnet 10. mai 1871 i Frankfurt am Main og innebar den endelige avslutning av den fransk-prøyssiske krig.
Stedet for undertegnelsen var Hotel Schwan på Steinweg (hvordan idag bokhandelen Hugendubel ligger).
Frankrike måtte levere tilbake en rekke hovedsakelig tyskspråklige områder som franskmennene hadde annektert i det 17. og 18. århundre: Elsass (med unntak av Belfort) og en del av Lothringen inkludert Metz. I tillegg måtte Frankrike betale en krigsskadeserstatning på fem milliarder gullfranc innen 3 år. Inntil hele erstatningen var betalt forble tyske styrker stasjonert i Frankrike.
Freden i Frankfurt bygget på den såkalte "Versailler Präliminar-Vertrag", sluttet den 26. februar mellom Otto von Bismarck og Adolphe Thiers på de tyske styrkenes hovedkvarter i Versailles.
Tilbakeleveringen av Elsass-Lothringen belastet forholdet mellom Frankrike og Tyskland sterkt. Tilbakeerobringen av de tapte områdene og «revansjen» mot «arvefienden» Tyskland var frem til 1. verdenskrig et ledemotiv for fransk politikk.


Robert Trujillo.
Robert Trujillo (født Roberto Agustín Miguel Santiago Samuel Trujillo Veracruz 23. oktober 1964) er en amerikansk bassist som har spilt med Suicidal Tendencies, Infectious Grooves, Black Label Society og Ozzy Osbourne før han ble medlem av Metallica i 2003.
Trujillo vokste opp i Venice, California, hvor han sto fram blant de lokale musikere.
Selv om Trujillo av og til bruker plekter foretrekker han å bruke fingrene på strengene, akkurat som den andre Metallica-bassisten Cliff Burton, men ulikt Trujillos forgjenger Jason Newsted som kun brukte plekter.
Trujillo ble Metallicas bassist den 24. februar 2003 etter en prøve og gled deretter godt inn blant de øvrige band-medlemmene James Hetfield, Lars Ulrich, og Kirk Hammett. De andre tilbød ham 1 million dollar foruten det han prosentvis ville tjene sammen med bandet.
Trujillo var sammen med Benji Webbe fra Skindred & Dub War på et prosjekt kalt «Mass Mental» og ga ut et album i Japan med tittelen How to write Love Songs. Han var også Jerry Cantrells bassist for en kort tid.


Perkin Warbeck.
Portrett fra 1400-tallet av ukjent tegner.
Perkin Warbeck (født ca. 1474, død 23. november 1499) var en falsk tronkrever for Huset York under Henrik VII av England.
Han var født i Tournai, og ble først kjent ved hoffet i Burgund i 1490, da han fremmet sitt krav på den engelske tronen. Han utgav seg for å være Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, yngre sønn av Edvard IV. Den virkelige Richard var en av prinsene i Tower, og ble med all sannsynlighet myrdet i 1483.
I 1491 kom Warbeck til Irland, hvor han håpet å finne støtte slik en annen falsk tronkrever, Lambert Simnel, hadde gjort fire år tidligere. Dette gjorde han ikke, og han trakk seg tilbake til kontinentet. Karl VIII av Frankrike tok ham imot, og Margaret av York, som var Edvard IVs søster anerkjente ham offentlig som Richard, hertug av York. Det er usikkert om hun visste at han var en svindler. Han ble også tatt imot av andre monarker. På grunn av at han skal ha vært lik Edvard IV av utseende gikk det rykter om at han var en uekte sønn av kongen; det er mulig at noen av hans støttespillere forholdt seg til denne historien.
3. juli 1495 forsøkte han å stige i land i England. Han hadde en liten styrke, betalt av Margaret av Burgund, og ble nesten umiddelbart tvunget til å flykte til Irland. Det fikk han støtte fra jarlen av Desmond, og beleiret Waterford. Igjen møtte han motstand, og flyktet til Skottland. Der ble han tatt godt imot av Jakob IV, som lot ham gifte seg med sin kusine lady Catherine Gordon.
Skottene angrep England i september 1496, men trakk seg raskt tilbake da den forventede støtten fra Northumberland ikke kom. Det eneste resultatet av angrepet var økte krigsskatter i England, som i sin tur kan ha ført til Det korniske opprøret året etter. Jakob IV ønsket etter dette å bli kvitt Warbeck, og han måtte reise tilbake til Irland der han igjen beleiret Waterford. Denne gangen varte beleiringen i bare elleve dager før han måtte flykte fra Irland. Hans to skip med omkring 120 mann ble forfulgt av fire engelske skip.
Warbeck steg i land i Cornwall i 1497, i håp om å kunne fiske i rørt vann etter opprøret der tre måneder tidligere. Men opprørerne hadde blitt slått, og det var få som var rede til å forsøke igjen så snart. Han marsjerte allikevel mot London, og gav i 1498 Henrik VII en nokså stakkarslig militær utfordring. Før det kom til en trefning flyktet han igjen. Han ble tatt til fange, og plassert i Tower of London. Han skal sammen med Edward Plantagenet, 18. jarl av Warwick, som virkelig hadde et krav på tronen, ha forsøkt å flykte. Det mislyktes, og han ble tatt til fange og henrettet for høyforræderi. I motsetning til hva som var vanlig straff for høyforræderi skal han ha blitt hengt på Tyburn.
Warbeck, Perkin
Warbeck, Perkin
Warbeck, Perkin


Næringsvev.
Næringsvev eller næringsnett er et begrep innen biologi. I et økosystem består et næringsvev av et nettverk av næringskjeder. Et næringsvev er dermed også et skjema over hvilke dyr og andre organismer som er avhengige av hverandre.


Adolphe Thiers.
Louis Adolphe Thiers (født 16. april 1797 i Marseille, død 3. september 1877 i Saint-Germain-en-Laye) var en fransk politiker og historiker.
Thiers var journalist og medgrunnlegger av den liberale avisen "Le National". I 1830 ble han parlamentsmedlem. Mellom 1832 og 1836 bekledde han en rekke ministerposter i regjeringen, og var kortvarig fransk statsminister i 1836 og i 1840 under «borgerkongen» Ludvig Filip.
Etter Napoleon IIIs statskupp ble han fengslet i 1851. Fra 1863 ble Thiers lederfiguren for den liberale opposisjonen mot Napoleons regime.
Den 31. august 1871 ble Thiers den første presidenten i den tredje franske republikk, en stilling han innehadde frem til 1873. Som fransk president ledet han fredsforhandlingene med Otto von Bismarck på de tyske styrkenes hovedkvarter i Versailles, som ledet frem til freden i Frankfurt og avsluttet den fransk-prøyssiske krig.
I mai 1871 ble på hans ordre Pariserkommunens oppstand slått ned. Han fikk hjelp til dette av Bismarck, som løslot 100 000 franske krigsfanger.
Litteratur.
Thiers, Adolphe
Thiers, Adolphe
Thiers, Adolphe
Thiers, Adolphe
Thiers, Adolphe


Genflyt.
Genflyt er utveksling av gener gjennom kjønnet formering. Genflyt finner til vanlig sted innen en populasjon av individer. Innen en art kan det vanligvis være genflyt mellom medlemmer fra ulike populasjoner. Genflyt oppstår når individer vandrer eller migrerer mellom forskjellige ellers isolerte populasjoner.


Ekoton.
Ekoton, økoton eller randsone er et grenseområde mellom to biomer. Et ekoton vil ofte vise stor mangfoldighet av organismer. Det skyldes at området fungerer som utvekslingssted både for den indre og den ytre biotopens arter. Ekotonet har også en beskyttende funksjon overfor biotopen bak seg. Randsonene kan fungere som viktige spredningskorridorer for arter som er under utbredelse til nye leveområder.
Noen eksempler er kysten, hvor hav og land møtes, og grensen mellom skog og åpen mark. På slike steder finner man arter som er særegne for begge stedstypene.


Pedro Juan Gutiérrez.
Pedro Juan Gutiérrez (født 27. januar 1950 i Matanzas, Cuba) er en cubansk forfatter. Han fikk sitt gjennombrudd som forfatter i Europa med "Den skitne Havanna-trilogien" i 1998.
Pedro Juán Gutiérrez bodde som barn nær ved havneområdet i Matanzas. Der brukte han ettermiddagene til å padle, svømme og dykke, eller han satt i horestrøket og byttet bort karibiske skjell og konkylier mot såpe, sigaretter, klær og parfyme fra de utenlandske marinegastene. Faren mistet iskremforretningen sin da alt ble ekspropiert etter revolusjonen, og familien flyttet mye på seg, bl.a. til Pinar del Río sørvest på Cuba.
Etter endt obligatorisk militærtjeneste hadde han en rekke ulike yrker, blant annet jordbruksarbeider, bygningsarbeider, lærer i teknisk tegning, fagforeningsleder og radioskuespiller, før han ble journalist.
Han har selv sagt at han forsøker å skrive så naturlig at det ikke virker som litteratur, og nevner Balzacs svar på spørsmålet om hva en romanskikkelse er: Det kan være en hvilken som helst person på gata, men det er alltid en person som utforsker ytterpunktene sine.
Bøker.
I tillegg har han skrevet novellesamlingen
Priser.
For "Animal tropical" mottok han den spanske romanprisen Alfonso García-Ramos i 2000, mens "Carne de perro" ble tildelt den italienske prisen Narrativa sur del mundo i 2003.
I dag bor Pedro Juan Gutiérrez i Havana, der han skriver og driver med plastisk kunst.


Baobab.
Baobabtrærne tilhører slekten "Adansonia" og er ofte omtalt som apebrødtrær, omfatter en slekt med åtte arter som er opprinnelig hjemmehørende på Madagaskar (som er senteret for den største variasjonen, nemlig seks arter), og fastlandet av Afrika og Australia (som har én art hver). Trærne kan bli fra fem til opptil tretti meter høye, og stammene kan bli hele syv meter eller enda mer i diameter.
Fruktene blir brukt som mat. Det går an å hule ut et tre slik at det blir en hytte til å oppholde seg i.


Genom.
Genom er hele den arvemessige informasjonen til en organisme som er kodet inn i organismens DNA, eller hos noen virus, i deres RNA. Dette omfatter både RNA- og protein-kodende gener og ikke-kodende sekvenser. Hos en art omfatter genomet artens samlede forråd av nedarvede DNA-sekvenser.
Termen er kjent siden 1920-årene, og læren om genomer kalles genombiologi.
Det humane genom består av 23 kromosompar (22 autosomer og kjønnskromosomene X og Y), samt mitokondrielt DNA. Det er et sted mellom 20 000 og 30 000 gener i det humane genom, noe som er omtrent det samme som hos rundormen "Caenorhabditis elegans". Til gjengjeld er det mye mindre ikke-kodende DNA hos "C. elegans" enn i det humane genom, og genom-antallet hos de to artene er henholdsvis ca. 100 300 000 og 3 200 000 000 basepar (100 Mbp og 3,2 Gbp).


Mark (vekt).
Mark (flertall: merker) er en nordisk vektenhet som kom i bruk i norrøn tid, og etter hvert bredte seg til mange områder i Europa. Marken har hatt vekslende verdi til ulike tider og i ulike områder. En mark tilsvarte 1/2 pund eller 16 lodd.
I Norge var en mark om lag 249 g ved omlegginga til metersystemet i 1875, da den ble satt til å utgjøre 250 g. Marken har imidlerid variert i vekt gjennom tiden. På 900-tallet tilsvarte marken en skålvekt på ca. 214,32 g, men sank senere til omkring 196 g. Sent på 1400-tallet ble den regnet å tilsvare ca. 230 g, senere økende til ca. 234 g. Ved handel med matvarer og som vektangivelse på nyfødte var marken i bruk til langt ut på 1900-tallet.


Alexandra Maria Lara.
Alexandra Maria Lara (født 12. november 1978 i Bukarest, Romania; egentlig "Alexandra Plătăreanu") er en tysk skuespillerinne.
Biografi.
Hennes far, skuespilleren Valentin Plătăreanu, var direktør for det statlige teatret i Bukarest, hennes mor var lingvist. Familien flyktet i 1983 med et dagsvisum fra det kommunistiske Ceaușescu-regimet til Tyskland. Alexandra vokste opp i Freiburg im Breisgau, men familien flyttet senere til Berlin. I Tyskland arbeidet hennes far som skuespillerinstruktør og grunnla dessuten det anerkjente "Theaterwerkstatt Charlottenburg". Alexandra Maria Lara engasjerte seg først i skoleteatret. Etter Abitur (artium) ved det franske gymnasiet i Berlin tok hun mellom 1997 og 2000 skuespillerutdannelse ved farens skole.
Allerede som 11-åring debuterte hun foran kamera i fjernsynsfilmen "With Love, Rita". 16 år gammel spilte hun titelrollen i fjernsynsserien "Mensch, Pia!". Etter råd fra sin agent la hun sitt rumenske navn bort og tok navnet Alexandra Maria Lara. I 1996 spilte hun hovedrollen i TV-thrilleren "Die Mädchenfalle – Der Tod kommt Online". Et år senere spilte hun sammen med Benno Fürmann i den prisbelønnede bokserbiografien "Die Bubi-Scholz-Story" av Roland Suso Richter.
På kino var Alexandra Maria Lara å se i filmene "Fisimatenten" og "Südsee, eigene Insel". 2000 spilte hun en mindre rolle i ungdomsdramaet "Crazy". 2001 fulgte blant annet episodefilmen "Honolulu", regissert av Oscarvinneren Florian Gallenberger og fjernsynsfilmen "Der Tunnel", som hun vant "New Face Award" for. 2002 deltok hun i en rekke produksjoner. Hun spilte i den tyske komedien "Was nicht passt, wird passend gemacht". I den europeiske fjernsynsfilmen i fire deler, "Napoléon", med blant annet Gérard Depardieu, Isabella Rossellini og John Malkovich, spilte hun den polske grevinne Maria Walewska. Videre roller hadde hun i "Nackt" av Doris Dörrie og i den engelske fjernsynsproduksjonen "Doktor Schiwago".
2004 spilte hun sin mest kjente rolle, som Hitlers sekretær Traudl Junge i filmen "Der Untergang" (Undergangen). I begynnelsen av 2005 spilte hun i Helmut Dietls kjærlighetsromanse "Vom Suchen und Finden der Liebe" sammen med Moritz Bleibtreu.
Hun bor i Berlin-Charlottenburg. Boulevardavisen BILD valgte henne i 2005 til «vakreste tysker».
Eksterne lenker.
Lara, Alexandra Maria
Lara, Alexandra Maria


Riksforsamlingen.
Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814 bestod av valgte representanter fra hele Sør-Norge og så langt nord som til Nord-Trøndelag. På grunn av lange avstander og tidsnød ble ikke Nord-Norge) representert. Riksforsamlingen hadde til oppgave å utarbeide Norges Grunnlov. Representantene ved forsamlingen blir populært kalt "Eidsvollsmennene" eller "fedrene på Eidsvoll".
Forsamlingen hadde sine møter i Eidsvollsbygningen. Grunnlovsverket var fullført 17. mai, og Christian Frederik ble valgt til konge. Dagen etter, den 18. mai, ble loven underskrevet. Det var meningen at Grunnloven skulle undertegnes 17. mai, men Eidsvollsmennene rakk det ikke den dagen. 17 mai ble imidlertid seinere Norges nasjonaldag.
Bakgrunn.
I 1814 var kongeriket Danmark-Norge på den tapende siden i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden ble kong Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. I et forsøk på å få kontroll over egen skjebne ble det i Norge innkalt en riksforsamling og en grunnlov ble utformet og undertegnet. Selvstendighet ble proklamert under ledelse av den danske arveprins Christian Frederik.
Valgene til riksforsamling.
Innkalling til nasjonale valg ble sendt fra Kristiania 19. februar. Tiden var knapp, man måte handle mens svenskenes Carl Johan ennå var opptatt med troppeforflytninger på kontinentet, og åpningsdag for forhandlingene ble satt til 10. april. Stedet skulle være Eidsvoll verk, eiendommen til Christian Frederiks nære venn Carsten Anker. Men hvordan arrangere nasjonale valg for aller første gang, og på et minimum av tid? Christian Freddrik satset på kirkeinstitusjonen. I kirkene var folk vant til å møtes, og presteskapet var lojale, kongelige embetsmenn. Dessuten ønsket prinsen å gi valgene en religiøs innramming, og bestemte at de skulle arrangeres i forbindelse med en kongelig utstedt bededagsgudstjeneste. Ved kirkevalgene skulle hver menighet velge to valgmenn som mulige utsendinger til Eidsvoll. Deretter skulle valgmennene fra alle prestegjeld i hvert amt komme sammen og bestemme hvilke tre av dem som skulle representere amtet ved riksforsamlingen. Byene holdt egne valg, det gjorde også det militære: disse foregikk i ulike militærforlegninger så langt nord som til Bodø.
Allerede 25. februar ble de første lokalvalgene holdt over store deler av Østlandet. I dagene og ukene etter fulgte resten av Sør-Norge opp, med Romsdals amt (Møre og Romsdal) og Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag) som de to siste som rakk å holde valg tidsnok til at representnter kunne nå fram til Eidsvoll.
Valgene i Nord-Norge.
De lange avstandene og en besværlig postgang førte i 1814 til at den nordlige landsdelen var på konstant etterskudd, med hensyn til utviklingen i det politiske Norge. Da det skulle holdes valg til grunnlovgivende forsamling, nådde innkallingen Nordlands amt først 20. mars. Da resonnerte amtmannen at det var utelukket å nå Eidsvoll den 10. april, og han kalte derfor ikke inn til amtets valg av representanter, noe som var hans oppgave. Lokalvalg i kirkene gikk likevel sin gang, det har vi skriftlige dokumentert gjennom fullmaktene som ble utstedt til de lokale valgmenn.
I Finmarkens amt fikk prosessen et annet forløp. Til tross for at innkallingen kom fram først 14. april, kalte amtmannen inn til representantvalg. Her må vi huske at ingen visste hvor lenge forhandlingene på Eidsvoll ville vare. Men da valgmennene møtte i Tromsø til representantvalg 1. august, var nyheten om ferdig grunnlov nådd fram.
Norges først valgte stortingsmenn.
Da tok amtmannen en historisk avgjørelse: i stedet for å velge eidsvollmenn, ville man velge representanter til Norges første storting, som man nå hadde fått vite ville bli holdt i februar 1815. De tre som ble valgt, ble dermed Norges først valgte stortingsmenn.
Møtets begynnelse.
Forsamlingen møttes den 10. april etter at valg var blitt holdt. Dette var påskedagen, og representantene møttes første gang utenfor Eidsvoll kirke, der prinsregent Christian Frederik tok imot dem. Etter gudstjenesten reiste de til Eidsvoll Verk, der forhandlingene skulle foregå.
Selve forsamlingen ble formelt åpnet dagen etter, andre påskedag, av regenten og regjeringsrådet som var oppnevnt i begynnelsen av mars. Den dagen stilte alle representantene i galla, bøndene kom i helgedrakter. Prinsen åpnet forsamlingen med en kort tale, nærmest en trontale, hvor han minnet forsamlingen på den viktige oppgaven den hadde fremfor seg. Deretter ba han dem velge president, sekretær og konstitusjonskomité. Som første president for forsamlingen valgte man kammerherre Peder Anker etter prinsens ønske. Presidentene ble valgt for en uke av gangen. Deretter ble det nedsatt en reglementskomité, som også skulle formulere en takkeadresse til prinsen. I komitéen satt Hegermann, Diriks, Sverdrup, Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland og Omsen.
Forsamlingen visste den hadde liten tid. Karl Johan, som på den tid var svensk kronprins, ville kunne mønstre en hær mot Norge innen sommeren, og før det måtte det foreligge et resultat.
Adressedebatten.
Prinsens adresse ble lagt frem 12. april. Selve talen var nøytral, og forfattet av Sverdrup. Etter at adressen var vedtatt ble det utløst debatt om hvorvidt forsamlingen skulle legge vekt på spørsmålet om selvstendighet. Spørsmålet ble reist av Nicolai Wergeland. Han la klart frem for alle at det var forsamlingens primære oppgave å verne om selvstendigheten. «Denne frihed, denne uafhængighed være det første, vi hævde, forsvare, og bevare...»
Wergeland la igjen folkesuverenitetsprinsippet til grunn for forhandlingene, og slik ble det. Wergeland mente dessuten at maktoverdragelsen til regentskap måtte godkjennes av riksforsamlingen – den måtte kort og godt verifisere vedtaket gjort ved stormannsmøtet på Eidsvoll. Innlegget kunne ikke tolkes som annet enn en indirekte kritikk av prinsregentens rolle. Her protesterte Georg Sverdrup og Peder Anker. Wergeland hadde oversett folkets edsavleggelse tidligere på våren. Forsamlingens mandat var begrenset av denne handlingen. Stormannsmøtet hadde også gitt prinsen regent-tittel, så det var ingen grunn til å problematisere dette. Sverdrup kjente seg personlig krenket, etter den rollen han tidligere hadde spilt i forhandlingene med prinsen. Han truet Wergeland med at han nok skulle kreve ham stilt til ansvar for det han hadde sagt.
Konstitusjonskomitéen.
Dermed ble kimen til partidannelse lagt. Hvordan forholde seg til folkesuvereniteten? Samme dag ble det nedsatt en Konstitusjonskomité på 15 mann. Disse var: Hegermann, Falsen, Sverdrup, Aall, Rein, Motzfeldt, Rogert, grev Wedel-Jarlsberg, Diriks, Wergeland, Stabell, Omsen, Schmidt, Petersen og Midelfart. Forsamlingen hadde forhånden en liten militær trykkpresse, slik at det meste kunne mangfoldiggjøres raskt.
Disse trådte sammen den 13. april. Falsen ble formann og Diriks sekretær. De avgjorde raskt at forsamlingen måtte få seg forelagt en rekke grunnsetninger de kunne arbeide etter. Disse 11 grunnsetningene ble avgjørende for utformingen av grunnloven. Her ble maktfordelingsprinsippet basis for utformingen av grunnlovsteksten.
Det har vært påpekt at grunnlovens stil og pragmatiske knapphet henger sammen med at forsamlingen arbeidet under svært spente forhold, og derfor mente det fikk greie seg med de praktiske kjørereglene.
Debattene 16. april.
a> i 1813 før han kom til Norge som stattholder.
Grunnsetningene ble behandlet i det felles rådet 16. april, en dag som ble husket som «varm og tumultuarisk». Den dagen sto også det første slaget mellom de to partiene i forsamlingen.
Første grunnsetning (og første paragraf i Grunnloven) i forslaget handlet om selvstendigheten. Skulle Norge være selvstendig, og skulle landets regent kalles konge? Wergeland argumenterte for innskrenket monarki, men argumentet innebar en lengre forelesning forsamlingen ikke hadde tid til. Folk begynte å rope «Til saken!» Sverdrup erklærte at han med sin akademiske bakgrunn også nok kunne holde et foredrag om gresk statsforfatning. President Anker forsvarte Wergeland, men etter en halv time til mistet også han tålmodigheten og ba Wergeland legge talen frem skriftlig. Denne episoden kom til å svekke Wergelands posisjon i de videre forhandlingene.
Wedel-Jarlsbergs gruppe stilte seg skeptiske til kongetittelen, fordi dette ville medføre kongevalg, og da var prinsregent Christian Frederik selvskreven. Greven hadde alt i mange år arbeidet for løsrivelse fra Danmark, og visste hva som var prinsregentens overordnede mål.
Her kom det til et tydelig skille mellom unionspartiet og selvstendighetspartiet. Det ene ble ledet av Wedel-Jarlsberg, og så en løs union med Sverige som den beste mulige løsningen hvis stormaktene ikke garanterte for full selvstendighet. Selvstendighetspartiet støttet regentskapet og Christian Frederik, og i navnet et selvstendig rike med ham som konge. Motstanderne mente at disse ikke regnet med det faktum at regenten var dansk tronarving, og at en dansk tronarving som norsk konge før eller siden også ville bli konge i Danmark, og dermed ville man være like langt. Innad i forsamlingen ble partene kalt «svenskepartiet» og «prinsepartiet» eller «danskepartiet».
Paragraf 1 i Grunnloven, slik den fremdeles står, ble vedtatt med 78 stemmer mot 29. En var fraværende.
Samme dag ble det en heftig debatt om unions- og utenrikspolitikken, og om forholdet til stormaktene. Debatten ble utsatt to dager. Sverdrup mente dette ikke vedkom selve grunnlovsarbeidet, men det rørte ved kjernen i motsetningene mellom gruppene i riksforsamlingen.
Det kom i samme omgang til heftig debatt om jødenes rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden Theis Lundegaard ropte høyt: «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «jødeparagrafen» ble vedtatt.
Riksforsamlingens mandat.
Den 19. april la Falsen frem forslag om å heve forsamlingen når grunnlovsarbeidet var ferdigstilt. Forsamlingen skulle legge premissene for videre forvaltning, men ikke mer. Utenrikspolitikken lå utenfor forsamlingens mandat, mente Falsen. Løvenskiold tok ordet med krav om en egen utenrikskomité, og påpekte at prinsregenten selv hadde trukket utenrikspolitikken inn i riksforsamlingen, i og med at han hadde lest opp brevet fra svenskekongen.
Wergeland fulgte opp med et direkte angrep på Selvstendighetspartiet. Wergeland anklaget Falsen for å mene landet alt hadde en utøvende myndighet satt ved siden av den lovgivende, altså riksforsamlingen. Dette var som kjent ikke tilfelle. Wergelands mål for angrepet var igjen prinsregenten. Han mente motstanderne talte prinsens, ikke folkets sak. Georg Sverdrup gjendrev Wergeland retorisk. Ordskiftet ble hissig, men Wedel-Jarlsberg holdt seg i bakgrunnen og talte med stor takt. Til gjengjeld rev han grunnlaget vekk under sitt eget parti i denne debatten.
Unionspartiet ba om utsettelse til neste dag, og den 20. april kom det igjen til heftig debatt om folkesuvereniteten. Etter Anker ble nå Hegermann president, og han var en av Falsens tilhengere. Det ble hevdet at man måtte ta utenrikspolitikken i betraktning før man besluttet hvilken rolle Norge skulle ha. Jonas Rein sto frem og mente at dette jo alt var vedtatt – folket hadde gjennom forsamlingen alt besluttet selvstendighet. Men grunndebatten handlet om hvilken rolle forsamlingen skulle ha, og avstemningen endte uavgjort med 55 mot 55 stemmer. To var fraværende. Presidenten avgjorde med dobbeltstemme til Falsens fordel.
Konstitusjonskomitéens arbeid.
Selv om det var store stridigheter innad om selvstendighetsspørsmålet, var alle enige om nødvendigheten av en grunnlov, og på dette punktet ble det arbeidet samstemt og godt.
Den 20. april tok selve grunnlovsarbeidet til. Falsen la frem et utkast han og lektor J. G. Adler alt hadde forfattet i februar. Også Wergeland og Sverdrup kom med sine forslag – sammenkjøringen av disse skulle danne grunnlaget for den endelige konstitusjonen.
Det Adler-Falsenske utkastet ble gjennomgått og vurdert på fire dager, og man reduserte antallet paragrafer fra 230 til 113. Det opprinnelige utkastet var basert på den franske grunnloven fra 1791. Konstitusjonskomitéen strøk en lang rekke allmenne betraktninger som heller passet i menneskerettighetserklæringen, og sto igjen med en rekke forskrifter om forvaltning og landsstyrelse. Halvdan Koht gir Sverdrup og Diriks æren for dette.
Den 21. april kom konstitusjonskomitéen frem til enighet om at nasjonalforsamlingens navn skulle være Stortinget. Forslaget ble fremmet av Nicolai Wergeland, som baserte seg på norrøn litteratur. Falsen la frem forslag om deling i to kamre: Lagting og Odelsting. Navnevalget var Wergelands viktigste seier i forhandlingene.
I løpet av disse dagene hadde svenskene vunnet frem i sine egne diplomatiske fremstøt, og Storbritannia avgjorde at de kom til å støtte Sveriges krav etter Kielfreden. Dermed var slaget i første omgang tapt for full selvstendighet.
Den 30. april la konstitusjonskomitéen frem det endelige grunnlovsutkastet, og nå begynte drakampen om ordlyden. Samtidig fikk forsamlingen vite at Napoleon var avsatt. Dette intensiverte grunnlovsarbeidet. Nå var det ingen som sto i veien for Karl Johan.
Forhandlingene tok til for alvor den 4. mai. Forsamlingen hadde fått en dag til å gruble over utkastet og gjøre seg opp en mening. Grunnlovsbehandlingen tok en uke, og Diriks presiderte.
Det endelige grunnlovsarbeidet.
Den 4. mai vedtok man i alt 20 paragrafer. Samme dag kom det til debatt omkring paragraf 2, om religionsfrihet. Nå ble også spørsmålet om jødene bragt opp igjen. Sokneprest Hount mente vedtaket var
Christie mente at setningen om utelatelse av jesuitter og munkeordener skulle tilføyes i paragraf to, mens et par av prestene argumenterte for toleranse. Det ble som Christie ønsket. Nicolai Wergeland gikk i denne sammenhengen inn for full religionsfrihet. Paragrafen om jødenes adgang ble ikke endret før i 1851, etter sterkt påtrykk fra Henrik Wergeland. Jesuittene ble først tillatt i landet i 1956.
Den 5. mai kom det til debatt om forholdet til Danmark. Unionspartiet ville sette en stopper for ny union med Danmark, og her fikk de støtte fra flere av selvstendighetspartiets folk. De ledende mennene her skjønte raskt at Christian Frederik ville ta det ille opp hvis det ble vedtatt en slik paragraf og holdt igjen. Nicolai Wergeland foreslo at grunnloven skulle si det i klartekst at landet aldri skulle i union med Danmark igjen. «Hvad Gud haver adskillet, maa intet Menneske tilsammenføje».
Spesielt embedsmennene gikk mot dette forslaget. De hadde mer kulturfellesskap med Danmark enn noen annen gruppe i Norge, og noen av representantene var etniske dansker, født og utdannet der. Falsen og Sverdrup forsvarte derfor en mulig fornyelse av unionen, og Jacob Aall støttet dem. Et ubetinget unionsforbud falt med en støtte på 11 stemmer. Det var stor forskjell mellom de ulike synene på hvorvidt landet skulle kunne klare seg på egenhånd mellom stormaktene, og debatten handlet om hvem man skulle være knyttet til. En av Eidsvollsmennene kalte temaet en «øm byld» man nødig pirket borti. Men, som Nicolai Wergeland påpekte – norsksinnede var de alle, og alle så full selvstendighet som «det herligste av alt», men neppe realiserbart.
Til syvende og sist la formuleringen om kongens rett til å ta imot en annen krone mange effektive hindre i veien for mulige nye unionsplaner fra Christian Frederiks side. Det ble også vedtatt at kongen ikke skulle være fraværende mer enn noen måneder av gangen, og helst holde seg innen Norges grenser. Dette vedtaket ble lempet på i forbindelse med Mossekonvensjonen.
Den 7. mai ble paragrafene om kongemakten behandlet, og regjeringens posisjon ble fastsatt. Her kom det til debatt om adelen og en eventuell avskaffelse av denne. Mange mente adelens privilegier skulle avskaffes, og i første omgang ble titlene fjernet. Spørsmålet om avskaffelsen av adelen ble utsatt, og endelig vedtatt i 1821.
8. mai var en søndag, men forhandlingene ble fortsatt. Denne dagen drøftet man innfødselsrett, statsborgerskap og stemmerett. I første omgang ble stemmeretten knyttet til borgerskap i byene og bygsel og odelsrett på landet. Alle menn over 25 år innenfor disse gruppene skulle kunne stemme. I forhold til demokratisk skikk i tiden var dette en seier for landdistriktene. I Storbritannia, der stemmerett hadde vært praktisert lenge, var stemmeretten bare knyttet til gårder over en viss størrelse. I Norge var brukene langt mindre, og det endelige vedtaket dekket da alle gårder i landet, store som små.
Bøndene krevde samtidig Odelsretten tilbake. Dette ble lagt frem av bøndene Tvedten, Lande, Evenstad, Walbøe, Regelstad og Huvestad. De baserte seg på den norrøne odelsretten fra Håkon den Godes tid, og så odelsretten som et vern for bøndenes frihet. På dette punktet vant bøndene støtte på grunn av odelsrettens klare symbolverdi rent nasjonalt. Her var også Falsen og Wergeland enige.
Fra 11. mai var det Falsen som satt med presidenthvervet. De siste dagene ble representasjonen på Stortinget debattert, og Falsens utkast hadde basert seg på tanken om den franske nasjonalforsamlingen. Bøndene innvendte at det ikke måtte bli overvekt av representasjon fra byene, og samlet seg om motstand mot embedsmannsdominans. I disse dagene bar forsamlingen klart preg av klassekamp. Mot slutten av dagen ble det også vedtatt hvordan eventuelle forandringer av grunnloven skulle finne sted. Med dette var grunnloven i praksis ferdigstilt.
Eidsvollsgarantien.
Eidsvollsgarantien garanterte bl.a. kursen på gamle pengesedler.
Forhandlingene 13. mai var harde og voldsomme. De to partiene sto steilt imot hverandre i spørsmålet om finansene og statsbudsjettet. Hvordan skulle den nye staten finansiere seg? Debatten ble atter en gang en trette om prinsipper og om selvstendighet. Det hele tok utgangspunkt i forsamlingens finanskomité, som hadde arbeidet siden 18. april. I denne satt det stort sett kjøpmenn og grosserere, Meltzer, Schmidt, Rolfsen, Mørch, Stoltenberg, Lund og Rosenkilde, og to jurister, Krohg og Collett. Krogh var formann, og Collett sekretær.
Komiteen hadde beregnet statsgjelden og inntektene, slik at forsamlingen kunne få oversikt over den finansielle situasjonen landet var i, og så fastsette hva man kunne gjøre med det. Man kom frem til at det var gode utsikter til at landet kunne klare seg finansielt. Det som ikke ble lagt frem var Norges del av statsgjelden som tilkom Helstaten. Det var mange usikre spørsmål knyttet til dette, og til krigen man akkurat hadde vært igjennom. Man regnet med en statsutgift på ca. 14 millioner riksdaler over det neste året. Riksforsamlingen måtte sette en garanti for å greie dette. Men det kom til uenighet om dette punktet.
Major Sibbern tok ordet og mente at dette betød en større skattebyrde på den enkelte borger i riket, og spurte i tillegg om riksforsamlingen virkelig hadde mandat til å ta opp dette. Skulle den også skattlegge folket?
Wedel-Jarlsberg svarte. Han kritiserte beregningene til finanskomitéen, og sa de hadde regnet på et altfor spinkelt grunnlag. Han mente det var vettløst å la Norge rydde opp etter helstatens feilslåtte økonomiske politikk – det var Danmarks sak. Det kom til hard debatt mellom ham og Krogh, som kjente seg fornærmet på egne vegne. Det endte med at riksforsamlingen måtte kalle inn fagkyndige fra finansdepartementet, som var på Eidsvoll akkurat da.
Falsen og selvstendighetspartiet forsvarte deretter Eidsvollsgarantien, og argumenterte retorisk med offervilje og fedrelandssinn. Man trakk også inn selvstendighetseden fra 25. februar. Til slutt tok Jonas Rein og Georg Sverdrup ordet. Sverdrup tok utgangspunkt i folkereisingen etter Kielfreden, men berørte ikke sakens kjerne. Jonas Reins tale er av de mest kjente som er holdt i riksforsamlingen. Den kom til å stå i skolebøkene 150 år etter. Rein snakket ellers som Sverdrup og Falsen, og ga dem tilslutning. Omsen svarte med en kritikk av finansdepartementets utsenindinger. Han ble den førende taleren for unionspartiet den dagen.
Debatten handlet altså om skattlegging og begrunnelse for dette. Unionspartiet mente dette ikke var innenfor forsamlingens mandat. Debatten varte hele dagen, og resten av finanskomitéens fremlegg ble ikke diskutert før dagen etter. Et av kjernespørsmålene i debatten, egen norsk bank, ble bare fremmet av Johan Collett, men forslaget ble møtt med protester.
Det viste seg til slutt at Eidsvollsgarantien ikke hadde noen effekt. Unionspartiet fikk retten på sin side i det lange løp. På den annen side var det knapt noen i forsamlingen som evnet å se langt nok fremover denne dagen.
Grunnlovens endelige form ble lagt frem for riksforsamlingen den 16. mai. Sverdrup var nå valgt til president.
Kongevalget og underskrivningen.
Den siste setningen i Sverdrups tale ble så gjentatt av alle de tilstedeværende.
Prinsregenten svarte nok en gang med en kort tale, og ga beskjed om at forsamlingen skulle høytidelig oppløses 19. mai klokken 11. Dagen ble avsluttet med sangen "For Norge, Kjæmpers Fødeland".
Grunnloven ble imidlertid underskrevet den 18. mai. Nå kom det til en del uforsonlige disputter omkring Nicolai Wergelands taler og utspill i april. Noen, deriblant Sverdrup, mente at Wergeland burde trekke sine utsagn tilbake. Det hadde bygget seg opp en uvilje mot ham helt fra 12. april. Etter at alle navnetrekkene var satt under grunnloven, ble Wergeland satt til veggs. Blom krevde at Jonas Rein også burde tiltales, om Wergeland skulle det. Jacob Aall kom også til Wergelands hjelp: "«Nei, ikke hele forsamlingen, hr. President! Jeg erklærer høit at jeg ikke føler meg fornærmet ved Wergelands uttrykk!»" Han fikk støtte fra flere andre, og saken roet seg.
Debatten hadde i dagenes løp utløst en god del aggresjon og bitterhet mellom de tilstedeværende, og det var nå på tide å bilegge konfliktene.
"«Min store Forgjengers, fjerde Christians Aand følge mig i al min Gjerning. Han var det Norske Folks gode Konge og Fader»." Ellers kan en merke seg at prinsregenten tiltalte forsamlingen som «medborgere», ikke som «undersåtter». Enevoldstida var definitivt over.
Siste gang forsamlingen møttes, var den 20. mai. Noen hadde alt reist. Da ble protokollen underskrevet, og ved samme anledning knyttet de gjenværende den berømte broderkjeden med ordene: «Enige og tro til Dovre falder!»
Stridighetene under riksforsamlingen skulle komme til å bli toneangivende for frontene i norsk politikk. Vi aner fremdeles etterdønningene. Mange av de som der var samlet, var «vanlige» folk, og det var få erfarne politikere i tidens eller dagens forstand. Ordskiftene kunne derfor bli enda mer uforsonlige enn det vi er vant til fra dagens Storting. Gjennomsnittsalderen var også lav. De fleste representantene var under 45 år.
Men de mestret den viktigste oppgaven midt i all uenigheten: De fikk formulert en svært levedyktig grunnlov.


Bitsche.
Bitsche (tysk Bitsch, fransk Bitche) er en liten by i det franske departementet Moselle, og har ca. 6 500 innbyggere (pr. 2000). Det ligger nær den tyske grensen, overfor den tyske delstaten Saarland.


Châlons-en-Champagne.
Châlons-en-Champagne, tidligere Châlons-sur-Marne (frem til 1997), er en kommune i departementet Marne i regionen Champagne-Ardenne nord-øst i Frankrike i det historisken landskapet Champagne. Byen er hovedstad både for regionen Champagne-Ardenne og departementet Marne.


Wissembourg.
Wissembourg (avledet av "wiß", den rheinfrankiske uttalen av det tyske ordet "weiß" – fargen hvit – tysk Weißenburg im Elsass) er en fransk by med 8 170 innbyggere (1999) i Alsace ved den lille elven Lauter. Byen ligger ved grensen til Tyskland.
Her sto 4. august 1870 det første slag i Den fransk-prøyssiske krig.


Colombey-les-Deux-Églises.
Colombey-les-deux-Églises er en kommune i departementet Haute-Marne i regionen Champagne-Ardenne nord i Frankrike. Den franske general og statsmann Charles de Gaulle bodde her i perioder av sitt liv, og han ble også gravlagt her.


Falun Gong.
Falun Gong eller Falun Dafa er en nyreligiøs bevegelse som bygger blant annet på gamle kinesiske qigong- og meditasjonsmetoder, og som ble lansert av Li Hongzhi i 1992. Falun Dafa betyr «store Lovens hjul», Falun Gong «utøvelsen av Lovens hjul», og bevegelsen bygger på den tusenårs gamle mosjons- og meditasjonsteknikken "qigong". Gjennom fysiske øvelser, fire stående øvelser og én sittende meditasjonsøvelse, prøver utøverne å bedre helsa, styrke moralen og oppnå indre fred i overensstemmelse med Li Hongzhis lære.
Læren bygger på de tre prinsippene Zhen (Sannhet, det å være opprett og ærlig, ikke korrupt), Shan (medfølelse, godhet, barmhjertighet) og Ren (Toleranse, Tålmodighet, Utholdenhet).
Introduksjonsboken heter "(Kinesisk)Falun Gong" og hovedboken heter Zhuan Falun. Bøkene, øvingsmusikk og videos kan gratis nedlastes på Falun Gongs websider. Alle Falun Gong aktiviteter er alltid gratis og Falun Gong tar ingen donasjoner. Falun Gong har ikke noen medlemslister eller medlemsbidrag. Det finnes ingen hierarkisk struktur i Falun Gong. Hvis en kan øvelsene, så kan en Falun Gong utøver lære dem bort til interesserte, så lenge dette blir gjort gratis.
"Alle Falun Dafa utøvere må nøye følge lovene i sine hjemland. Enhver adferd som krenker et lands politikk, lover eller regler, er direkte i strid med Falun Dafa’s dåd og dyd." Dessuten skal man generell ikke blande seg inn i et lands politikk, dvs. at man ikke skal blande politikk med Falun Gong.
Utbredelse.
Falun Gong har fått stor oppslutning i Kina, Europa, USA, Canada og Australia, og har flere millioner tilhengere i mer enn 70 land i hele
Juli 1999 ble Falun Gong forbudt i Kina, etter at myndighetene først hadde understøttet Falun Gong, blant annet på grunn av de gode helseeffektene og dermed innsparing av penger i helsesektoren. I 1996 ble hovedboken "Zhuan Falun" bestselger i Kina, og det ble flere og flere mennesker som øvde Falun Gong i parkene i Kina. På en vanlig søndagmorgen kunne det samle seg 10 000 mennesker i én park i Beijing. Fra 1996-1999 ble det forsøkt med høyttalere eller vannkastere fra lastebiler å forstyrre qigong-øvingen med høy musikk eller ved å sprøyte vann på folk mens de øvde. 25. april 1999 samlet 10 000 Falun Gong utøvere seg foran petisjonskontoret i Beijing for å levere inn en petisjon mot arrestasjonen av noen utøvere 19. april i Tianjin, som hadde demonstrert mot en qigong-kritisk avisartikkel. Når det ble kjent at de arresterte var blitt satt fri, gikk alle hjem. Denne hendelsen brukte myndighetene som begrunnelse for at Falun Gong ble forbudt 22. juli 1999. Riktignok telte kinesiske myndighetene våren 1999, mellom 70 og 100 millioner Falun Gong utøvere i Kina, mens kommunistpartiet kun hadde 60 millioner medlemmer. Falun Gong var dermed blitt mer populær og større enn kommunistpartiet.
Den 10. juni 1999 ble det såkalte "610-kontoret" opprettet, som har som eneste oppgave å overvåke og forfølge Falun Gong utøvere. "610-kontor" finnes i hele Kina. 20. juli 1999 ble 1000 navnlig kjente Falun Gong utøvere arrestert. Myndighetens mål var å eliminere Falun Gong innen 3 måneder etter 22. juli 1999. For å begrunne forfølgelsen, ble det igangsatt en stor propagandakampanje mot Falun Gong. I samtlige media i Kina, i starten av forfølgelsen – ofte daglig, ble Falun Gong utøvere svertet som terrorister, selvmordere, gale, eller politisk motiverte som vil selv ha makten i Kina – altså en trussel mot Kina, kommunistpartiet og hele det kinesiske samfunnet.
Siden juli 1999 har hundretusenvis av tilhengere blitt forfulgt og fengslet for eksempel i arbeidsleir Laogai (omskolering gjennom arbeid) eller mentalsykehus. Flere tusen har blitt torturert, mange til døde. Falun Gong utøvere har oftest blitt dømt til 2-3 år arbeidsleir uten rettssak og dom, som kan forlenges hvis man ikke har latt seg omskolere.
Våren 2006 ble det kjent at organer fra fengslede Falun Gong-utøvere blir solgt dyrt på det internasjonale organmarkedet. To kanadiere, David Kilgour, en tidligere statssekretær i kanadisk UD og advokaten David Matas har gjort uavhengige undersøkelser som bekrefter dette. FN-spesialkorrespondent Manfred Nowak bekrefter i torturrapporten 2006 påstandene til Kilgour og Matas.


Orléans.
Orléans er en by og kommune i det nordlige midtre Frankrike, omkring 200 km sørvest for Paris og ved elven Loire hvor elven kurver seg sørover langs Sentralmassivet. Den er hovedstad for departementet Loiret og regionen Centre. Befolkningen var i 2008 på 113.257. Med forsteder hadde byen i 2002 263 300 innbyggere.
Den amerikanske byen New Orleans (på fransk, "La Nouvelle-Orléans") er oppkalt etter kommunen Orléans.
Geografi.
Orléans er lokalisert ved den nordlige kurven av elven Loire som krysses fra øst til vest. Orléans tilhører sektoren vallée de la Loire mellom Sully-sur-Loire og Chalonnes-sur-Loire som i 2000 ble plassert på UNESCOs verdensarvliste. Som hovedstaden i provinsen Orléanais ligger den 120 km sør-sørøst for Paris og grenser i nord av regionen Beauce og forêt d'Orléans, og nabolaget Orléans-la-Source og regionen Sologne i sør.
I sør for Loire (ved «rive gauche») er det en mindre høyde på 102 meter ved pont Georges-V, 110 m ved place du Martroi, som stiger gradvis opp til 125 m ved la Croix Fleury, ved grensen av Fleury-les-Aubrais.
Omvendt, i nord (ved «rive droite») er det en gradvis depresjon til rundt 95 meter over havflaten (ved Saint-Marceau) mellom Loire og Loiret, utpekt som en «zone inondable» (område utsatt for flom).
Mot slutten av 1960-tallet ble kvartalet Orléans-la-Source opprettet rundt 12 km sør for den opprinnelige kommunen og adskilt fra den ved Val d'Orléans og elven Loiret (som har kilde i Parc Floral de la Source). Dette kvartalets høyde over havet varierer fra rundt 100 til 110 meter.
Loire og navigasjon.
I Orléans er elven Loire delt av en nedsunket demning som "dhuis" inn i "Grande Loire" i nord, da ikke lenger farbar for skip, og "Petite Loire" i sør. Denne demningen er bare en del av et stort konstruksjonssystem som tidligere gjorde det mulig for skip å gå opp og ned Loire.
Elven var tidligere viktig for skipstrafikken og som en handelsrute, men i dag kan store skip kun seile elvemunning opp til Nantes. Elvens uregelmessige strøm har sterkt begrenset trafikken på den, særlig ved oppoverferd, men det kan bli overkommet ved at båtene blir gitt et slep. Båter på elven var tradisjonelt flatbunnete båter med store master som kunne foldes slik at man kunne passere under broer. De var kjent som "gabarre", "futreau", og videre, og kan fortsatt bli sett for hovedsakelig turister ved pont Royal.
Hvert andre år gjenforteller "Festival de Loire" den rollen som elven har spilt i samfunnets historie.
Ved elvens nordlige bredde i nærheten av byens sentrum blir den forbundet med Canal d'Orléans som knyttes til Canal du Loing og Canal de Briare ved Buges i nærheten av Montargis. Denne kanalen er ikke lenger i bruk langs hele dens lengde. Dens rute innenfor Orléans går parallelt med elven, delt fra den med en mur og med en promenade på toppen. Dens siste dam ble omgjort til et utendørs svømmebasseng på 1960-tallet og deretter fylt opp. Den ble gjenåpnet i 2007 for «fêtes de Loire», med den hensikt å gjenopplive den og opprette en havn for lystbåter her.
Tidligste historie.
Julius Cæsar ødela og erobret den galliske festningen og bosetningen ved dagens Orléans.
"Cenabum" var en gallisk festning, en av de fremste byene til galliske stammen karnutene hvor druidene holdt sin årlige samling. Festningen ble erobret og ødelagt av Julius Cæsar i 52 f.Kr., deretter gjenreist under romerne. Keiser Aurelian ombygde byen, døpte den til "Aurelianum", eller "Aureliana Civitas", det vil si «Aurelians by», på fransk kalt "cité d'Aurélien" som utviklet seg til Orléans.
Under folkevandringstiden krysset alanerne og vandalerne elven Loire i 408 e.Kr. Senere ble alanerne, ledet av høvdingen Goar, med de romerske styrkene under Flavius Aetius for å bekjempe hunerhæren til Attila som hadde invadert romerske Gallia i 451, og de deltok i slaget ved Châlons under den alanske konge Sangiban. Alanerne hadde hovedkvarter i Orléans og oppholdt seg langs Loire, men de var vanskelig å styre og de drepte en av byens senatorer da de mente de hadde blitt betalt for lite eller for sakte, og byens befolkning mislikte dem. Mange innbyggerne rundt dagens by bærer vitne om alanernes tilstedeværelse i navnet "Allaines".
Middelalderen.
a>s franske tropper som beleirer de engelske befestningene for å bryte angrepet på Orleans.
Merovingernes tid var byen hovedstad for kongedømmet Orléans etter Klodvig Is deling av kongedømmet, deretter under kapetingiske dynasti ble det hovedstad for et fylke, deretter et hertugdømme holdt i apanasje av huset Valois-Orléans. Denne familien kom senere på den franske trone via Ludvig XII, deretter Frans I. I 1108, en av de få innvielsene av en fransk monark utenfor Reims skjedde i Orléans da Ludvig VI den feite ble innviet i Orléans' katedral av Daimbert, erkebiskopen av Sens.
Byen var hele tiden av strategisk betydning ved Loire da den lå ved elvens nordligste punkt til Paris. Det var få broer over den farlige elven og Orléans hadde en av dem, og ble så, sammen med Rouen og Paris, en av middelalderens Frankrikes tre rikeste byer.
På særbredden beskyttet festningen "châtelet des Tourelles" broen. Det ble stedet for slaget den 8. mai 1429 som gjorde det mulig for Jeanne d’Arc å ri inn og frigjøre byen fra de engelske under Hundreårskrigen med hjelp av de kongelige generalene Dunois og Florent d'Illiers. Byens innbyggere fortsatte å forbli trofaste og takknemlige overfor henne til den dag i dag, og kaller henne for "la pucelle d'Orléans", «jomfruen fra Orléans». I sin samtid tilbød byen henne et hus i Orléans. Byen bidro også til hennes løsepenger da hun ble tatt til fange (skjønt disse løsepenger ble beslaglagt av Karl VII av Frankrike. Jeanne d’Arc ble brent på bålet den 30. mai 1431 i Rouen.
1453 til 1699.
Straks Hundreårskrigen var over fikk byen ny vekst. Broen brakte med seg rikdom i form av toll og skatter da handelsmennene passerte den på veg til byen. Kong Ludvig XI bidro også stort til byens framgang, revitaliserte jordbruket i området rundt og fremmet dyrking av safran ved Pithiviers. Senere, under renessansen, fikk Orléans fordeler ved at det kom på moten at rike adelsmenn reiste langs val-de-Loire, en mote påbegynt av kongen selv da hans kongelige eiendommer lå i nabolaget Chambord, Amboise, Blois, og Chenonceau.
Universitet i Orléans bidro også til byens prestisje. Spesialisert på jus var den høyt ansett over hele Europa. Jean Calvin ble mottatt og bodde her hvor han skrev deler av sine teser om reformasjonen. I gjenytelse hadde kong Henrik VIII av England, som hadde trukket veksler på Calvins verk i Englands adskillelse fra den katolske kirke, tilbudt seg å finansiere et akademisk stipendium ved universitet. Mange andre protestanter fikk ly i byen. Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent under sitt pseudonym Molière studerte også jus ved universitet, men ble utvist for å ha deltatt i et karneval, noe som var mot lærestedets regler.
Fra 13. desember 1560 til 31. januar 1561 møttes den franske stenderforsamlingen i Orléans. Det var rett etter at Frans II av Frankrike (eldste sønnen av Katharina de' Medici og Henrik II av Frankrike) med sin dronning Maria Stuart ved sin side døde den 5. desember 1560 i Hôtel Groslot i Orléans.
Katedralen i Orléans ble ombygd flere ganger. Den nåværende strukturen hadde sin første stein blitt lagt ned av Henrik IV. Hele arbeidet tok et århundre. Kirkebygget er en blanding av sen renessansestil og tidlig Ludvig XIV-stil, og en av de siste katedraler som ble bygd i Frankrike.
1700–1900.
Da Frankrike koloniserte Amerika, var det området det utgjorde, umåtelig stort, inkludert hele elven Mississippi, fra dens munning og til dens kilde ved dagens grense mot Canada. Koloniens hovedstad ble gitt navnet "la Nouvelle-Orléans" til ære for Ludvig XV av Frankrikes regent, hertugen av Orléans, og det ble bosatt av franske nybyggere som ble truet av britiske tropper i nordøst.
Hertugene av Orléans besøkte knapt byen Orléans ettersom de som brødre eller fettere av kongen, deltok i hofflivet som var såpass viktig at de knapt kunne forlate det. Offisielt var deres festning den ved Blois. Hertugdømmet Orléans var det største i Frankrike. Det begynte ved Arpajon, fortsatte til Chartres, Vendôme, Blois, Vierzon, og Montargis. Hertugens sønn hadde tittelen hertug av Chartres. Arv fra store familier og ekteskapsallianser gjorde det mulig for dem å samle enorm rikdom, og en av dem – Philippe Égalité – er det sagt at han var den rikeste mannen i verden i sin tid. Hans sønn, Ludvig Filip arvet familieformuene til Penthièvre og Condé.
I 1852 ble jernbanen "Compagnies ferroviaires Paris-Orléans" opprettet og dens berømte stasjon gare d'Orsay i Paris. I den fransk-prøyssiske krig i 1870 ble byen igjen strategisk viktig grunnet den geografiske posisjon, og ble okkupert av prøysserne den 13. oktober dette året. Hæren "armée de la Loire" ble opprettet på ordre av général d'Aurelle de Paladines og ble stasjonert ikke langt fra Orléans ved Beauce.
1900 til i dag.
Amerikansk militærlege i Orléans i 1944, som forsøker å gjøre seg forstått ved hjelp av en ordbok.
Under den andre verdenskrig gjorde den tyske hæren jernbanestasjonen Orléans Fleury-les-Aubrais til en av sentrale senter for deres logistiske jernbanesystem. Pont Georges V ble omdøpt til «pont des Tourelles». En transittleir for deporterte ble bygd ved Beaune-la-Rolande. Under frigjøringen av Frankrike, bombet det amerikanske flyvåpenet byen og jernbanestasjonen og gjorde de store skader. Byen var en av de første som ble ombygd etter krigen: planen for rekonstruksjonen og byforbedringen ble fremmet Jean Kérisel og Jean Royer, og hadde kommet i gang så tidlig som i 1943. Arbeidet begynte allerede i 1945. Denne rekonstruksjonen er delvis identisk med hva som gikk tapt, blant annet Royale og dens arkader, men benyttet også innovative prefabrikkerte teknikker som "îlot 4" under ledelse av arkitekten Pol Abraham.
Det som var en stor by i tidligere tider er i dag en middels stor fransk by på rundt 250 000 innbyggere. Den benytter fortsatt sin strategiske posisjon som er mindre enn en time fra den franske hovedstaden til tiltrekke seg forretninger som er interessert i å redusere transportkostnader.


Abyssiner.
Abyssiner tilhører de eldste rasekattene vi kjenner til, men nøyaktig når og hvor den oppsto har man ingen kunnskap om i dag. Navnet indikerer et etiopiisk opphav, men forskerne tror med bakgrunn i den spesielle pelsen at den egentlig kommer fra Sørøst Asia (Pakistan).
Opprinnelse.
Opphavet til dagens abyssinerkatter var en katt som ble innført fra Etiopia til Storbritannia av "Sir Robert Napier" i 1868. Den het "Zula", og ble vist på en utstilling i Crystal Palace i London i 1871. En herre ved navn "G. Stables" bestemte seg i 1874 for å gjøre en inngående vitenskapelig studie av denne katten. Det førte blant annet til at rasen ble anerkjent i England i 1882, der den raskt etablerte seg. I de nærmeste årene krysset man inn britisk korthår for å styrke linjene. Den først rasestandarden ble publisert i 1889. De første kattene ble eksportert til USA omkring 1910, der Cat Fanciers' Association anerkjente den i 1917.
Utseende, anatomi og fysikk.
Abyssineren gir et majestetisk inntrykk. Den er smidig og elegant og har en velproporsjonert og muskuløs langstrakt kropp og et middels langt hode. I størrelse blir den ca. 4-7,5 kg. Pelsen er kort, tett og glatt, lys i grunnfargen, men mørkere utover mot hårtuppene. Flere farger er tillatt. Somali er en langhåret variant av katterasen.
Karaktertrekk.
Abyssineren er en livlig, aktiv og leken katt, som har en god porsjon nysgjerrighet. Temperamentet er balansert, men den har en sterk personlighet og trenger mye oppmerksomhet.


Vionville.
Vionville er en kommune i departementet Moselle i regionen Lorraine øst i Frankrike.


Nouilly.
Nouilly er en kommune i departementet Moselle i regionen Lorraine øst i Frankrike.


SOS.
«SOS» er den vanligste betegnelsen for det internasjonale nødsignalet med morse. (· · ·   - - -   · · · ). Nødsignalet ble først innført av den tyske regjeringen. Det finnes i Den andre internasjonale radiotelegrafiske konvensjonen, skrevet 3. november 1906, og tatt i bruk den 1. juli 1908.
Signalet avløste det tidligere CQD - (Seek quick distress) i morse -.-.| -.-- | -..
Ifølge legender ble SOS brukt første gang under «Titanics» forlis den 15. april 1912. Det første skip som er registret som bruker av SOS er imidlertid «Slavonia» den 10. juni 1909 fra rederiet Cunard ifølge: «Notable Achievements of Wireless» i septemberutgaven av Modern Electrics 1910.
Etter at radiotelefoni og satellittkommunikasjon ble innført, brukes SOS praktisk talt ikke. Det er blitt avløst av telefoniens nødsignal Mayday (korrekt uttale er "Medé").


Liste over SM-organisasjoner.
Lista viser et utvalg klubber, foreninger og organisasjoner for sadomasochister og fetisjister
USA, Canada.
SM-organisasjoner


Kolahalvøya.
Kolahalvøya (fra nordsamisk: "Guoládat" = fiskerikt område) (russisk: Кольский полуостров, "Kol'skij poluostrov") er ei halvøy i Nordvest-Russland. Den grenser i nord mot Barentshavet og i øst og sør mot Kvitsjøen. Murmansk oblast (region) består av Kolahalvøya og landområdet vestover mot grensen til Finland og Norge, og sørover til den russiske republikken Karelia. Halvøya hører dermed også til det landskapet som kalles Fennoskandia. Vestgrensen av Kolahalvøya strekker seg langs en meridian fra Kolabukten gjennom innsjøene Imandra, Kola og elven Niva til Kandalaksjabukta.
Geografi.
Halvøya dekker et område på rundt 100.000 km². Nordkysten er bratt og høy, mens kysten i syd består av lavland. Den 2000 m lange kontinentalsokkelen strekker seg fra Varangerfjorden i Norge til byen Kandalaksja. I vest rager to fjellkjeder, Khibiny med den 1200 m høye Judytsjvumtsjorr som høyeste punkt og Lovoziorskije Tundry hvor den 1120 m høye Angvundastsjorr rager høyest. Sentralt på halvøya er vannskillet på Kejvyhøydene. Det er også mange elver og innsjøer på Kolahalvøya. De viktigste av elvene er Ponoj, Umba, Varzuga, Teriberka, Voronja og Jukanga. De største innsjøene er Imandra, Umbozero og Lovozero.
Klima.
Til tross for sin nordlige beliggenhet, har Kolahalvøya et relativt mildt klima, på grunn av de varme strømmene fra Atlanterhavet. Gjennomsnittstemperaturen i januar ligger rundt -10 °C og i juli på rundt +10 °C. Grunnen på halvøya består av taiga i sør og tundra i nord.
Mineraler og gruvedrift.
Kolahalvøya er et av områdene som er rikest på mineraler i hele Russland. Det er påvist over 700 ulike mineraler på halvøya, det vil si en fjerdedel av alle kjente mineraler på jordkloden. De viktigste er nikkel, aluminiumoksid, jernmalm, glimmer, titan og vermikulitt, i tillegg til sjeldne jordarter. Kola Superdeep Borehole "(KSDB)" er verdens dypeste hull skapt av mennesker, det er 12,26 km dypt.
Historikk og samfunnsliv.
Det er funnet spor etter prehistorisk bosetting fra mellom år 2000 og 1600 f.kr. på Kolahalvøya. Eldre russisk navn på Kola er "Ter", og området i Nordvest-Russland ble i vikingtiden kalt Bjarmeland. Ottar fra Hålogaland fortalte fra sin reise østover på 800-tallet om "Terfinner" som bodde i Bjarmeland. På 1570-tallet ble Kola by grunnlagt i Kolafjorden.
Den største havnen i regionen er byen Murmansk. Gjennom sovjetperioden var Murmansk sentrum for produksjon av undervannsbåter, og byen er fremdeles et viktig militært hovedkvarter i dagens Russland. I vesten er Kolahalvøya først og fremst kjent for sine militærbaser, der bl.a. den russiske nordflåten er stasjonert.
Sekundært er området kjent for sine atomkraftverk og nikkelverk, som har tilført naturen massiv forurensning p.g.a. sine store urensede utslipp gjennom flere tiår. I tillegg er området forurenset av militærindustrien. Det er i dag rundt 250 kjernereaktorer fra denne industrien som ikke er i bruk, men som fremdeles produserer radioaktivitet og lekker radioaktivt avfall på Kolahalvøya.


Songa.
Songa er en elv i Vinje kommune i Telemark. Elva er en del av Tokkevassdraget, som igjen utgjør den vestligste delen av Skiensvassdraget.
Elva har sitt utspring ved Fonnagavlen, lengst vest i Hellevassdalen, i Odda kommune i Hordaland, i den sørlige delen av Hardangervidda nasjonalpark. Den renner først mot øst, passerer turisthytta Hellevassbu ved Øvre Hellevatnet. Etter Nedre Hellevatnet snur elva mot sørøst og renner ved Songemoen ut av nasjonalparken, og ved Fjarefithytta inn i Songavatnet. Songavatnet er gjennom Songadammen regulert 35 meter og er hovedmagasin for Songa kraftverk, som ble satt i drift i 1964 og er en del av Tokkeverkene.
Etter Songadammen fortsetter elva mot sørøst, og renner gjennom den trange og dype kløfta Urdbøglupen. Ved Arabygdi blir dalen igjen noe bredere, og elva munner her ut i innsjøen Totak. På grunn av kraftutbyggingen er elva stort sett alltid tørrlagt nedenfor Songadammen.


Beaumont (Meurthe-et-Moselle).
Beaumont er en kommune i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine nord-øst i Frankrike.


Kjela.
Kjela er en elv i Vinje kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Kjelavatn, og er en del av Skiensvassdraget.


Pont-à-Mousson.
Pont-à-Mousson er en kommune i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine øst i Frankrike. Byen ligger nord for Nancy.


Gauslåsåi.
Gauslåsåi er en elv i Hjartdal kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Skjesvatnet, og renner ut i elva Hjartdøla. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Dreux.
Dreux er en liten by med 31.849 innbyggere 1999 i departementet Eure-et-Loir og regionen Centre i Frankrike.


Karelen.
Viborgs guvernement, avstått til Russland i 1721 (grønt) og 1743 (gult) og gjenforent med Finland i 1811
Karelen (finsk: "Karjala") er et geografisk område som strekker seg fra de mest østlige og sørøstlige delene av Finland og østover gjennom republikken Karelia, mot det kontinentale Russland. I nord grenser Karelen mot Kvitsjøen og i sør mot Finskebukten. Som sådan tilhører Karelen også det landskap vi kaller Fennoskandia. Mesteparten av området ligger i dag i Russland. Området var opprinnelig befolket av kareler, en finsk-ugrisk folkegruppe.
Republikken Karelia i den Russiske føderasjon omfatter områdene Ladoga-Karelen, Aunus-Karelen og Kvitsjø-Karelen på nedenstående kart (den siste benevnt Vita Karelen).
Det karelske nes er en del av Leningrad oblast. Det karelske nes og Ladoga-Karelen var en del av Finland til 1940 (gjenerobret 1941, men på nytt avstått 1944). Aunus-Karelen og Kvitsjø-Karelen som fra gammelt av tilhører Russland, kalles ofte Øst-Karelen.
Historie.
Helt siden middelalderen har det vært utkjempet blodige strider om kontrollen over landområdet. Dette fordi Karelen har en gunstig strategisk beliggenhet mot Østersjøen og lenge var et økonomisk velstående område. Det karelske jordsmonnet er svært grøderikt. På 1200-tallet kjempet Sverige og Novgorodriket om makten over territoriet. En fredsavtale i 1323 delte Karelen mellom dem. Den største og mest velstående delen, Vest-Karelen, tilfalt Sverige som på den tiden innbefattet nåtidens Finland. Viborg ble hovedstaden i denne nye svenske provinsen.
Etter den store nordiske krig og freden i Nystad i 1721, kom det svenske Karelen inn under Russland. Da Finland ble innlemmet i det russiske riket ble denne del av Karelen en del av Storhertugdømmet Finland. Utover på 1800-tallet utviklet Karelen seg til den rikeste delen av Finland, med velutviklet industri, fruktbart landbruk og omfattende skogsdrift. Viborg var Finlands største by.
Karelens finske tilknytning ble ytterligere befestet da Finland fikk sin selvstendighet i 1917 og grensen mot Sovjetunionen ble fastlagt i 1920 (Tartutraktaten).
Med den finske vinterkrigen ble området igjen gjenstand for stridigheter. Årsaken var Stalins ønske om kontroll over Karelens gunstige strategiske beliggenhet og rike næringsliv. Krigen endte med at Den Røde Hær erobret landområdet og inntok hovedstaden Viborg. Stalin tvang Finland til å avstå Vest-Karelen. Ca. 400 000 finner ble tvangsflyttet fra Karelen til andre steder av Finland. Det annekterte landområdet ble befolket av russere.
Den finske bitterheten over tapet av Karelen var sterkt medvirkende til at landet valgte å kjempe på aksemaktenes side under andre verdenskrig. Med tysk hjelp ble Karelen gjenerobret av Finland under Fortsettelseskrigen. Finland holdt området i 3 år. Etter Tysklands sammenbrudd tvang imidlertid de allierte Finland til igjen å avstå territoriet til Sovjetunionen.
Under den kalde krigen ble Karelen tilhold for sovjetiske militærforlegninger og marinebaser. Det tidligere så rike jordbruket ble neglisjert og industrien forfalt. Siden Sovjetunionens kollaps har Karelen vært et av de fattigste områdene i Russland.
I Finland har det lenge vært nærmest tabubelagt å snakke åpent om Karelen til tross for et dypt ønske i det finske folk om en gjenforening. I håp om å opprettholde et vennligsinnet forhold til sin store nabo i øst har det ikke vært offisiell finsk politikk å kreve landområdet tilbake. Det anslås at ca. 1 million finner har karelsk bakgrunn. Finlands nasjonalepos Kalevala er bygget over gamle legender fra Karelen.


Loigny-la-Bataille.
Loigny-la-Bataille er en kommune med 174 innbyggere 1999 i departementet Eure-et-Loir og regionen Centre i Frankrike.


Poupry.
Poupry er en kommune med 110 innbyggere 1999 i departementet Eure-et-Loir og regionen Centre i Frankrike.


Slaget ved Methven.
Slaget ved Methven skjedde ved Methven i Skottland i 1306 i løpet av den skotske uavhengighetskrigen.
Bakgrunn.
Til tross for pavens bannlysing av den skotske kongen, Robert I (Robert Bruce) for drapet på John Comyn i kirken i Dumfries i februar 1306, ble han kronet som skottenes konge ved Scone 25. mars 1306. Kong Edvard I av England reagerte med å sende en hæravdeling på 3000 kavalerister, under det fryktelige dragebanneret, for å fange Bruce og slå ned enhver som støttet ham.
Slaget.
Perth ble erobret av engelskmennene i midten av juni og Bruce bestemte seg for å gjenerobre byen med 4500 mann han hadde mønstret siden kroningen. Hærstyrken nådde bymurene den 18. juni, men aksepterte Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, forslag om å utsette slaget til neste dag. Den skotske hærstyrken slo seg ned og bygde leir for natten noen få mil vest for Perth ved Methven.
I løpet av natten angrep engelskmennene overraskende, og i brudd med «avtalen», den skotske leiren. I kaoset og blodbadet som oppsto var det kun et par hundre skotter som greide å flykte med livet i behold.
Etterspill.
Ledet av noen munker sendt av abbed Maurice av klosteret i Inchaffray flyktet Bruce og hans lille gruppe av tilhengere vestover. De ble jaktet på av soldatene til John Macdonald, sønn av lorden av Agyll og Lorn, arvefiender av Bruce-familien. Etter å ha greid å rømme ut til de ytterste vestlige øyene i Skottland tilbrakte Bruce og hans nærmeste venner vinteren der før han om våren atter kom tilbake til det skotske fastlandet for å fortsette kampen for den skotske uavhengighetskrigen til tross for det knusende nederlaget ved Methven.
Methven


Beaugency.
Beaugency er en kommune i departementet Loiret i regionen Centre nord i det sentrale Frankrike.


Bapaume.
Bapaume er en liten by med 4 725 innbyggere 1999 i departementet Pas-de-Calais, ikke langt fra Arras i Frankrike.


Saint-Quentin.
Saint-Quentin er en by og kommune i Frankrike. Den ligger i departementet Aisne og regionen Picardie. Befolkningen var i 1999 på 59.066.


Aase Foss Abrahamsen.
Aase Foss Abrahamsen (født 27. august 1930 i Drammen) er en norsk forfatter.
Hun er utdannet cand.philol. med hovedfag i norsk. Hun debuterte i 1971 med ungdomsboken "Håkon Slalomkjører".


Belfort.
Belfort er en by og kommune i Frankrike. Den er hovedstad i departementet Territoire de Belfort og regionen Franche-Comté. Befolkningen var i 1999 på.
Under Den fransk-prøyssiske krig var byen beleiret mellom 3. november 1870 og helt fram til 18. februar 1871, og i dagene 15. til 17. januar 1871 sto det et større slag utenfor byen, ved elven Lisaine, kalt slaget ved Lisaine, da de tyske soldatene slo tilbake den franske unnsetningsstyrken.
Siden denne delen av Alsace var fransktalende, i motsetning til resten av regionen, ble den ikke annektert av Preussen etter krigen, men forble fransk innen Territoire de Belfort.


Finskebukta.
Finskebukta er et geografisk havområde i Østersjøen. Den avgrenses fra selve Østersjøen ved ei linje mellom Hangö i Finland og norvestspissen av Estland, og strekker seg østover inn til St. Petersburg i Russland, der elva Neva renner ut. Andre større byer rundt Finskebukta er hovedstedene Helsingfors og Tallinn.


Auxerre.
Auxerre er en kommune i departementet Yonne i regionen Bourgogne øst i Frankrike. Auxerre ligger ved elven Yonne, og er hovedstad i departementet Yonne.
Nær byen bygges slottet Guédelon med middelalderteknologi.
Byen er kjent for sitt suksessfulle fotballag, AJ Auxerre.


Rakitt.
Rakitt (av gresk "rhakis", «ryggrad») eller engelsk syke er en barnesykdom som fører til at skjelettet mangler nødvendig styrke, slik at visse knokler deformeres.
Etiologi.
Vanligste årsak er D-vitaminmangel, som gjør at kroppen ikke tar opp nok kalsium til oppbygging av skjelettet. Kalsiummangel kan også føre til rakitt. Det finnes også en arvelig form for rakitt. Sykdommen kan videre utvikle seg som en følge av visse leversykdommer.
Barn som ikke får nok D-vitamin som følge av mangel på sollys, eller for lite D-vitamin i kosten (fet fisk, beriket melk og margarin), kan utvikle rakitt. Rakitt var utbredt i Norge og andre vestlige land i tidligere tider. I norske målføre kaltes sykdommen svekk. Ordet har sammenheng med «svik», idet en trodde at sykdommen var forårsaket av onde makter som fikk barnet i sin vold før dåpen. I dag finnes sykdommen fortsatt i en del u-land, særlig i områder der et kosthold med lite grønt, nøtter og frø fører til kalsiummangel. I Englands industribyer ble himmelen utover 1800-tallet så formørket av kullstøv at dette blokkerte for sollys, samtidig som folk var innesperret på arbeidsplassen sin det meste av dagen. Selv dyrene i London zoo utviklet rakitt som en følge av kullfyringen. Derav har også sykdommen blitt kjent som "engelsk syke".
En variant av sykdommen, osteomalacia, forekommer hos voksne, og skyldes en manglende evne hos beincellene til å oppta kalsium. I sjeldne tilfeller kan kalsium- eller fosformangel føre til rakitt hos voksne.
Symptomer.
Rakitt fører til skjelettsmerter, forsinka vekst, tannproblemer, muskelsvinn, spasmer og økt risiko for beinbrudd. Manglende styrke i skjelettet gjør at særlig lårbeina deformeres av kroppsvekta, slik at den syke blir unormalt hjulbeint. Deformasjon av brystkasse og kranium kan også forekomme.


Marchenoir.
Marchenoir er en kommune med 632 innbyggere 1999 i departementet Loir-et-Cher og regionen Centre i Frankrike.


Hjartdøla.
Hjartdøla er en elv i Hjartdal kommune i Telemark. Den dannes der hvor utløpene fra Skjesvatnet, Breidvatnet og Bjordøla møtes. Herfra renner den gjennom Hjartsjå og Hjartdal, før den i Heddal skifter navn til Heddøla, som munner ut i Heddalsvatnet. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Mer.
Mer er en liten by med 5 884 innbyggere 1999 i departementet Loir-et-Cher og regionen Centre i Frankrike.


Bottenvika.
Bottenvika (svensk: "Bottniska viken", finsk: "Pohjanlahti") er det nordligste havområdet i Østersjøen, en bred og 587 kilometer lang bukt som strekker seg nordover mellom de østlige delene av Midt- og Nord-Sverige og Finlands vestkyst. Bottenvika avgrenses mot selve Østersjøen i sør ved ei linje fra 59°54'N på den svenske østkysten til Hangö i Finland. Åland og det meste av skjærgården mellom Åland og det finske fastlandet blir dermed liggende i Bottenvika.
I Sverige og Finland skiller en mellom «"Bottenhavet"» og «"Bottenviken"». "Bottenhavet" (finsk: "Selkämeri") er den sørlige delen opp til sundet mellom Umeå og Vasa, som kalles "Norra kvarken" (finsk: "Merenkurkku"). "Bottenviken" (finsk: "Perämeri") er den delen av Bottniska viken som ligger nord for dette sundet.
Sundet mellom Åland og det svenske fastlandet kalles "Södra kvarken" (finsk: "Ahvenanrauma"), mens det sundet som danner grense mellom Åland og Finland kalles "Skiftet" (finsk: "Kihti"). Havområdet sør for Åland – som til dels ligger utafor Bottenvika – heter "Ålands hav" (finsk: "Ahvenanmeri").
Landhevingen i Skandinavia etter istiden er mest synlig i Bottenvika, med 9 mm årlig fordi dette var det området i Norden der isen lå tykkest. I dag ligger Bottenvika nesten 300 meter høyere enn ved istidens slutt. Tydelige strandlinjer kan ses langt over dagens havnivå.


Pithiviers.
Transittleiren i Pithiviers i 1941
Pithiviers er en kommune i departementet Loiret i regionen Centre nord i det sentrale Frankrike.
Tidlig under andre verdenskrig anla franskmennene en fangeleir her med tanke på eventuelle tyske krigsfanger. Etter det franske nederlag i 1940 omgjorde Vichy-regimet leiren til en transittleir. Fra denne leiren og fra en annen leir i Beaune-la-Rolande ble ca 18 000 franske jøder deportert til Auschwitz. Fra oktober 1943 ble leiren til en konsentrasjonsleir for politiske fanger.


Heddal.
Heddal er en bygd i Notodden kommune i Telemark. Heddal var egen kommune fram til kommunesammenslåingen i 1964.
Heddal stavkirke ligger i Heddal. Heddal har et fotballag i 4. divisjon.
Navnet Heddal er en fordansket navnevariant med bløte konsonanter. Det gamle bygdenavnet var Heitradal eller Hitterdal. Heddals bygdebok heter således «Hitterdalsboken», skrevet av O. H. Holta og utgitt på eget forlag i 1927.


Wœrth.
Wœrth (Wörth) er en liten by og en kommune i Alsace i departementet Bas-Rhin i Frankrike, ikke langt fra Wissembourg ved grensen til Tyskland. Småbyen har 1.670 innbyggere.
Ved denne byen stod det et stort slag tidlig under den fransk-prøyssiske krig den 6. august 1870. Slaget, som på fransk minnes som "Bataille de Frœschwiller-Wœrth" og på tysk som "Schlacht bei Wörth", krevde 20 000 menneskeliv.


Thomas Randolph, 1. jarl av Moray.
Thomas Randolph, 1. jarl av Moray (død 1332) var en viktig person i den skotske uavhengighetskrigen. Han var en påstått sønn av en søster til Robert Bruce. Han var en dyktig diplomat og til slutt den reelle regent av kongeriket i de tre første årene under kong David II av Skottland.
Bakgrunn.
Randolph var sønn av Thomas Randolph av Nithsdale og er vanligvis beskrevet som en nevø av Robert Bruce, men deres nøyaktige slektskap er ikke avklart. Det tradisjonelle synet er at hans mor var en datter fra første ekteskap med Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick, mor til Robert Bruce (Robert I av Skottland) i hennes andre ekteskap, men dette har blitt betvilt av nyere forskning. Begrep som «nevø» og «kusine» kunne bli benyttet svært løselig på 1300-tallet. Det finnes ingen grunner til å anta at Thomas Randolph var f.eks. en utenomekteskapelig sønn av Bruce.
På engelsk side.
Randolph støttet i begynnelsen Bruce i hans kupp da han kronet seg som skottenes konge ved Scone, men sviktet ham da Bruce gikk på det knusende nederlaget i slaget ved Methven. Vanligvis ble adlige tilbakelevert for penger etter slag i middelalderen, men Edvard I av England lot alle ble henrettet. Thomas Randolp sparte livet på grunn av sitt vennskap med jarlen av Pembroke og ble benådet under den betingelsen at han fra nå av skulle kjempe på engelsk side.
Tro til sin ed kjempet Randolph for England inntil han ble tatt til fange av James Douglas i nærheten av Peebles sommeren 1308. Senere, da Douglas brakte Randolp fram for skottenes konge, hånet Randolph foraktelig Robert Bruce for å kjempe en feig geriljakrig isteden for å slåss som en «gentleman» i et åpent, regulært slag. Til tross for dette lot Bruce ham forbli i Douglas' varetekt.
På skotsk side.
Randolph ble likevel overtalt til atter en gang å skifte side, og ble en av kongens viktigste løytnanter, og endte opp med å få tittelen jarl av Moray. Det faktum han fikk lov til å gjenoppta tilknytningen til Skottland synes å støtte synet at han må ha hatt slektsbånd til Robert Bruce.
Erobringen av Edinburgh Castle.
I 1314, bare noen få måneder før slaget ved Bannockburn, utførte Randolph et dumdristig angrep på Edinburgh Castle, en av de få gjenværende festninger som fortsatt var besatt av engelskmennene. Festningen står på toppen av et bortimot uinntagelig berg, men Randolph hadde fått opplysninger fra guvernørens sønn om en sti oppover på nordsiden av det bratte berget. Om natten ledet Randolph sine menn oppover stien mens hovedstyrken angrep fra sydsiden. Randolph greide å komme seg innenfor murene og åpne portene for hovedstyrken. Festningen ble deretter nedkjempet.
Noen måneder senere spilte Randolph en viktig rolle i slaget ved Bannockburn, hvor han kommanderte en av de fire schiltronene i det skotske infanteriet. Sammen med James Douglas erobret han Berwick-on-Tweed i 1318 og ga engelskmennene et nederlag ved Byland, Yorkshire i 1322.
Diplomat.
Randolph hadde flere evner enn som soldat, han var også en dyktig diplomat. Hans anstrengelser var med på å overtale pave Johannes XXII til å anerkjenne Robert Bruces rett til den skotske tronene i 1323. I 1326 ledet Randolph delegasjonen som forhandlet Corbeil-traktaten som streket opp en forsvarsallianse med Frankrike. I 1328 bidro han til forhandle fram en avtale som fikk England til å anerkjenne Robert Bruce som skottenes konge.
Regent av Skottland.
Da Robert I døde ble kronen arvet av hans mindreårige sønn David II av Skottland. Randolph ble da regent i guttens navn, men døde selv tre år etter av en plutselig sykdom ved Musselburgh.
Slektsforhold.
Det er blitt påstått av Thomas Randolph ble gift med Isabel Stewart, en slektning av Walter Stewart som giftet seg med Marjorie Bruce og deres sønn Robert II ble den første konge fra Stewart-slekten.
Tre av Thomas Randolphs barn etterfulgte hans jarldømme av Moray. Thomas Randolph, 2. jarl av Moray døde kort tid etter ham i slaget ved Duppin Moor. John Randolp, 3. jarl av Moray døde i 1346, og etter denne ble jarldømmet arvet av hans søster Agnes Dunbar, 4. grevinne av Moray, og deretter av hennes andre sønn John Dunbar, 5. jarl av Moray.
Moray 01


Patrice Mac-Mahon.
Marie Edmé Patrice Maurice Mac-Mahon, duc de Magenta, (født 13. juli 1808 i Sully i Saône-et-Loire i Frankrike, død 16. oktober 1893 i Montcresson i Loiret) var en franskmann av irsk avstamning. Han var Frankrikes "statssjef" (1873 til 1875) og den første av Den tredje franske republikks presidenter (1875–1879).
Før han ble statsjef hadde han en lysende militær karriere, først i Algerie, deretter under Krimkrigen og Den østerriksk-sardinske krig. Han var også en av de sentrale marskalker under den fransk-prøyssiske krig 1870–1871 (som Frankrike tapte), og var i 1871 med på å slå ned Pariserkommunen.
MacMahon, Patrice
MacMahon, Patrice
MacMahon, Patrice
MacMahon, Patrice
MacMahon, Patrice


Charles Denis Bourbaki.
Fotografi av Charles-Denis Bourbaki, circa 1870
Charles-Denis-Sauter Bourbaki (født 22. april 1816 i Pau i Frankrike, død 22. september 1897 i Bayonne) var en fransk general av gresk avstamning.
I løpet av sin militære karriere tjenestegjorde han bl.a. i Algerie, på Krim og under den fransk-prøyssiske krig.
Bourbaki, Charles Denis
Bourbaki, Charles Denis
Bourbaki, Charles Denis
Bourbaki, Charles Denis


Bytting.
En bytting var i folketroen ansett for å være et barn av underjordsfolket som var blitt lagt i vuggen i stedet for det riktige barnet.
Troen på byttinger forekom over hele det germanske og det keltiske området, det vil si i Norden, Tyskland, Nord-Frankrike, på de britiske øyer og østover mot Karpatene og Baltikum. Bytting kalles "skifting" på dansk og "Wechselbalg" på tysk.
Byttingen lærer ikke å gå, men ligger alltid i vogga og skriker og er umettelig. Han er stygg å se på, og kan ha stort hode og deformerte lemmer. Det var oftest guttebarn som ble bortbyttet.
For å hindre at barn ble bortbyttet, måtte en ty til ulike magiske metoder. En kunne legge stål i vuggen, gjerne ei åpen saks som dannet et kors. En kunne også slå korsets tegn over barnet, og en hadde lys tent om natta. Bortbyttingen skjedde helst om natta, når mora hadde sovnet uten å ta forholdsregler. Det var en vanlig oppfatning at ombytting helst skjedde før barnet var døpt. Byttingen kunne til å begynne med være så lik det rette barnet at en kun langsomt forsto hva som hadde skjedd.
For å få tilbake det rette barnet var det en vanlig tro at en kunne plage byttingen, slik at de underjordiske tok det tilbake.
Forskere som har prøvd å finne en rasjonell forklaring på forestillingene om byttinger har pekt på at visse barnesykdommer kan gi symptomer som svarer til beskrivelsen av byttinger. Rakitt og athyreosis er blitt framholdt som en sannsynlige forklaringer.
Troen på byttinger har vært vanlig også blant opplyste folk. Martin Luther nevner i en av sine bordtaler at han så en bytting i Dessau. Han rådde da foreldrene til å drukne barnet, som han mente var av djevelen. Da foreldrene ikke ville følge rådet, anbefalte han at det ble bedt i kirken om at det måtte tas bort. Så seint som i 1884 var det en rettssak i Irland mot to kvinner som hadde forbrent et barn som de holdt for å være bytting.


Auguste-Alexandre Ducrot.
Auguste-Alexandre Ducrot (født 24. februar 1817 i Nevers i Frankrike, død 16. august 1882 i Versailles) var en fransk general.
I løpet av sin militære karriere så han tjeneste i Afrika, Italia og under den fransk-prøyssiske krig. Året før sistnevnte krig brøt ut ble han postert til Strasbourg, og gjorde raskt den franske keiser Napoleon III oppmerksom på de tyske styrkers militære overlegenhet. Men den franske krigserklæring kom likevel i 1870, og Frankrike tapte.
Verker.
Ducrot, Auguste-Alexandre
Ducrot, Auguste-Alexandre
Ducrot, Auguste-Alexandre
Ducrot, Auguste-Alexandre


Loir.
Loir (fransk: Le Loir) er en elv i det vestlige Frankrike. Den er en sideelv til Sarthe. Den strømmer fra sine kilder i departementet Eure-et-Loir og ned til elven Sarthe nord for byen Angers. Den munner ut i Sarthe i Briollay, nord for Angers.


Fakultet (utdanning).
Et fakultet er normalt en underavdeling av et universitet som er rettet mot forskning og undervisning i en gruppe relaterte fag, som for eksempel "det juridiske fakultet" eller "det odontologiske fakultet".
Det styres av en valgt eller ansatt leder, dekanus (feminin form "dekana"), og har også en eller flere valgte eller ansatte nestledere, "prodekaner". Vanligvis er et fakultet sammensatt av institutter som har mer fagspesifikke ansvarsområder. En viktig oppgave for et fakultet er å kontrollere og administrere eksamener, inkludert innvilgning av akademiske grader som bachelor, master og doktorgrader. Flere typer fakulteter er primært rettet mot utdanning for rekruttering til profesjoner som tannlege (odontologi), lege (medisin), og psykolog (psykologi).
Tradisjonelt dannet samlingen av alle dekanene ved et universitet kjernen i styret for universitetet, et kollegium sammensatt av en valgt rektor pluss valgte ledere for hver faggruppe sammen med representanter for andre grupper som studenter og ikke-vitenskapelig ansatte. Denne praksisen er nå i Norge endret med den siste revisjonen av lov for universiteter og høyskoler.
Ett unntak i Norge er Menighetsfakultetet, som er et selvstendig fakultet uten tilknytning til et universitet.


Støping (folkemedisin).
Støping var i folkemedisinen en vanlig metode for å diagnostisere sykdommer. Støping er kjent fra Skandinavia og Tyskland.
Metoden gikk ut på å helle flytende bly i et kar med vann som ble holdt over hodet på den sjuke. Av figurene som danna seg i vannet kunne en så si noe om sjukdomsårsaken. En skulle helst bruke bly med særlig magisk kraft, f.eks. bly fra et kirkevindu eller bly fra korset mellom fire ruter («korsbly»). En kunne også smelte arvesølv. Smelta kunne dertil helles gjennom det korset som ei åpen saks danner. Sjølve støpinga ble som oftest ledsaget av magiske formularer.


Loire.
Loire er den lengste av Frankrikes elver med en lengde på litt over 1000 km og et nedslagsfelt på 117 000 km². Dette tilsigsområdet utgjør mer enn en femtedel av Frankrike. Den løper gjennom Vest-Frankrike. Loiredalen ble en del av verdensarvlisten til UNESCO 2. desember 2000.
Etymologi.
Navnet «Loire» kommer fra det latinske ordet "Liger", som igjen er en transkripsjon av det galliske (keltisk) navnet på elven. Det galliske navnet på elven kommer av det galliske ordet "liga", som betyr «silt, sediment, slam», og som har gitt det franske ordet "lie" (bunnfall i vin). "Liga" kommer av den urindoeuropeiske rota *"legh-", som betyr «å ligge» (som òg er opphavet til dette norske ordet).
I fransk er adjektivet som kommer fra elven "ligérien", som i "le climat ligérien" («klimaet i Loiredalen»). Klimaet i områdene langs elven blir regnet som det mest behagelige i Nord-Frankrike med varmere vintre og ikke alt for varme somre.
Geografi.
Loire har sitt utspring i de nordøstlige delene av Cevennene, og renner hovedsakelig nordover gjennom Roanne og Nevers til Orléans, og fra der vestover gjennom Tours til Biscayabukta og Atlanterhavet ved Nantes. Elven har til tider ført til alvorlige flommer. Flommene i 1856, 1866 og 1910 er eksempler på dette.
I motsetning til mange andre elver i Vest-Europa er det svært få demninger og sluser i Loire (Villeres-demningen som ble bygd i 1985 et par kilometer sør for Roanne, har spilt en nøkkelrolle i å hindre flom). På grunn av dette er Loire en svært populær elv for båtturer, der den renner gjennom de frodige landbruksområdene, og forbi kalksteinsklipper og eventyraktige slott.
Sideelver.
Cher - en av sideelvene til Loire


Blåstertopp.
Blåstertopp (Sindarin: Amon Sûl, "Vindens Ås") er en fiktiv ås fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den ligger i Eriador, og er den sørligste og høyeste av åsene i åsrekken Blåsteråsene.
Blåstertopp overvåker den store østveien øst for Bri, omtrent midtveis mellom Hobsyssel og Kløvendal. Åsen reiser seg tusen fot over bakken rundt, og der var det et vakttårn i Arnors dager. Vakttårnet og befestningen ble ødelagt og brent i året 1409 i det tredje tidevervet, men toppen er ennå omkranset med en ring av steiner. En sti leder opp på åsen fra nordvest, og dette forbant Amon Sûl med de andre småfortene i Blåsteråsene. Tårnet på Amon Sûl holt en gang i tiden en av de syv Palantírene.
Blåstertopp er ikke nevnt i "Hobbiten", men det flere ting som hender der i "Ringenes herre". Etter at de fire hobbitene, Frodo, Sam, Munti og Pippin, flykter fra Bri sammen med Vidvandre unngår de hovedveien og kommer opp på Blåstertopp nordfra. På toppen oppdager de et budskap fra Gandalv, og de ser at 5 av Ringskrømtene nærme seg åsen, fra veien, på sørsiden. Den natten de tilbrakte i et søkk i åssiden ble de angrepet av Ringskrømtene, og Frodo ble stukket i skulderen av et "Morgul blad", en forgiftet kniv, men de ble drevet vekk av de andre hobbitene og Vidvandre.


Vitry-le-François.
Vitry-le-François er en kommune i departementet Marne i regionen Champagne-Ardenne sør i Frankrike. Vitry-le-François er underprefektur i departementet. Byen ligger ved elva Marne, og er det vestlige endepunktet for Marne-Rhinekanalen.


Samois.
Samois var verdens første åpent lesbiske/feministiske SM-organisasjon. Organisasjonen eksisterte mellom juni 1978 og mai 1983 i San Francisco, USA.
Samois er mest kjent for boka "Coming to Power – Writing and graphics on Lesbian S/M", som var en antologi med tekster om SM skrevet av medlemmene i organisasjonen. Boka kom ut i 1981. Den fikk mye oppmerksomhet, og den provoserte andre feministiske miljøer. Flere feministiske og lesbiske magasiner nektet å skrive om boka eller ta inn annonser for den, og enkelte feminist-bokhandler nektet rett og slett å ta den inn. Likevel solgte boka godt.
En tredel av denne boka ble gitt ut på dansk i 1988 under navnet "SMerte rimer på hjerte – Om lesbiske og sadomasochisme".
I 1981 holdt Samois også den første Ms. Leather-konkurransen.
Organisasjonen ble sentral i de tidlige stadiene av de feministiske «sex-krigene» i USA mellom ekstreme feministiske porno- og SM-motstandere og kvinnelige sadomasochister. Samois mente at SM var forenlig med de feministiske verdiene og idealene, og var imot de generelle negative holdningene til SM som fantes i det feministiske miljøet.
Samois hentet navnet sitt fra boka "Historien om O". Der er Samois navnet på stedet der den eneste kvinnelige Dominaen i boka bor, og hvor det foregår SM-aktivitet kun mellom kvinner.
Et av de mest kjente medlemmene i Samois er forfatteren og SM-aktivisten Pat Califia.


I Was a Teenage Frankenstein.
"I Was a Teenage Frankenstein" er en film fra 1957, og er en av mange filmer med Mary Shelleys monster fra romanen "Frankenstein".
Historien.
«Professor Frankenstein», en universitetsprofessor med en alligatordam under huset sitt, stjeler kroppsdeler fra døde idrettsmennesker fra et flyvrak etter det har krasjet. Han bygger et mannlig monster med et skremmende ansikt som begynner å drepe i studenbyen.


Edinburgh Castle.
a>Edinburgh Castle er en gammel festning på Castle Rock i sentrum i byen Edinburgh i Skottland. Den har vært benyttet av ulike militære styrker siden forhistoriske tider, og stedets beliggenhet var forutsetningen for bydannelsen av den nåværende hovedstaden i Skottland. Festningen ble nylig overført til Forsvarsdepartementet.
Beskrivelse.
Edinburgh Castle ligger på toppen av Royal Mile ("«Den Kongelige Mil», egentlig 1,61 km"), hovedgaten i den gamle byen som leder ned til Holyrood Palace. Festningen er åpen for turister og blir bestyrt av foreningen Historiske Skottland. Stedet er den største turistattraksjonen i Skottland i form av inntekter.
Festningen er på toppen av en vulkansk plugg. Tre av bergsidene er beskyttet av rette bergvegger og den eneste adkomsten er på den fjerde og østlige siden. Historisk sett lå en innsjø ("skotsk: loch") på nordsiden av festningen, kalt for "Nor’Loch". Innsjøen ble tømt i den georgianske tiden da den nye byen ble bygget og festningen hadde mistet mye av sin forsvarsfunksjon. Nor’Loch ble da brukt som en åpen kloakk. I maleriet til høyre fra 1780 kan innsjøen sees til høyre.
Man kan komme inn i festningen via paradeplassen som er en lang bakke med brostein mellom festningen og Royal Mile. Esplanade er stedet hvor den årlige Edinburgh Military Tattoo blir holdt, en oppvisning av militærmarsjer og orkester, og hvor også HM Kongens Garde fra Norge spesielt har utmerket seg gjennom flere år. Stedet ble i tidligere år benyttet til parader og drilling for festningsgarnisonen. På maleriet ville Esplanade ha vært til venstre, men var den gang i ikke bygget. Fra inngangsplassen er det en sylindrisk kanonstilling kalt «Half Moon Battery» som er synlig til venstre på maleriet. Kanonstillingen ble bygget i 1574.
"Edinburgh Castle"Man kommer inn i festningen via en portnerbolig foran kanonstillingen som leder til en gate som heller oppover og rundt til høyre for kanonstillingen. Gaten leder deretter gjennom den gamle portnerboligen og opp til gårdsplassen i festningens midte.
Prestegjeldets kirke i festningen kalles for Canongate Kirk, der har festningens guvernør sin egen kirkestol.
Til tross for at Edinbourgh Castle er en turistattraksjon blir det fortsatt benyttet som hovedkvarteret til den britiske armeén i Skottland og er hovedkvarteret for 52. infanteribrigaden i tillegg til å være regimentshovedkvarteret for Royal Scots, Royal Scots Dragon Guards og 4. regiment av den kongelige militærpoliti.
Skottlands kronregalier har vært utstilt i Edinburgh Castle siden 4. februar 1818.
Historiske angrep.
I 1314, bare noen få måneder før slaget ved Bannockburn, utførte Thomas Randolph, 1. jarl av Moray et dumdristig angrep på Edinburgh Castle, en av de få gjenværende festninger som fortsatt var besatt av engelskmennene. Randolph hadde fått opplysninger fra guvernørens sønn om en sti oppover på nordsiden av det bratte berget. Om natten ledet Randolph sine menn oppover stien mens hovedstyrken angrep fra sydsiden. Randolph greide å komme seg innenfor murene og åpne portene for hovedstyrken. Festningen ble deretter nedkjempet.


Vår Frue kirke (Trondheim).
Vår Frue kirke er en steinkirke i Trondheim. Koret og østre halvdel av skipet utgjør middelalderens Mariakirke. Foruten Nidarosdomen er dette den eneste kirken fra middelalderens Trondheim som har overlevd fram til våre dager. Fra 1400-tallet av har kirken blitt omtalt som Vår Frue kirke. Kirken ligger mellom det middelalderske gateløpet "Vår Frue Strete" og den nyere "Kongens gate", midt i hjertet av byen. Kirken er blitt herjet av brann flere ganger, men har hver gang blitt gjenoppbygget.
Etter reformasjonen ble kirken sterkt utvidet vestover, men murverket i de originale østlige delene er likevel svært godt bevart. Disse delene utgjør den tredje største bevarte middelalderkirken i Norge. Vår Frue kirke har tradisjonelt havnet i skyggen av Nidarosdomen et steinkast unna og derfor blitt viet lite oppmerksomhet. I 2004 ble kirken oppført på Riksantikvarens liste over tolv store kirker av nasjonal verdi, som på grunn av størrelse og rikdom medfører ekstra utfordringer for vern og vedlikehold. Etter flere tiår med forfall og forslumming, gjennomgikk den en større renovering foran kirkens offisielle 800-års-jubileum i 2007.
Kort bygningsbeskrivelse.
Forenklet grunnplan med kirkens viktigste byggetrinn
De østlige delene av kirken er bygget i middelalderen
Korportalen er fra tidlig 1200-tall
De deler av kirken som stammer fra middelalderen, utgjør dagens østlige del og er for det meste oppført i nøyaktig tilhugget grønnskifer og kleberstein, tilsvarende de eldre delene av Nidarosdomen. I koret finnes en tidliggotisk portal med et konge- og biskophode, foruten et romansk og et stort gotisk vindu med vakker klebersteinsinnfatning. De øvrige middelaldervinduene er stort sett blitt ødelagt av senere restaureringer.
Skipet ble forlenget med 15 meter på 1600-tallet med ujevne skift, hovedsakelig med kløyvd naturstein og brede, ujevne kalkfuger mellom disse. Skipet er avsluttet i vest med et ruvende tårn med klokker og tårnur. Tårnet har en sandsteinsportal, et forgylt kongemonogram tilhørende Christian VI samt årstallet 1739, som var året da byggearbeidet ble satt i gang. I 1770-årene ble tårnet dekket med en pyramideformet tårnhette med arker og utsiktsglugger for brannvakten. Kirken har to våpenhus foran inngangene fra middelalderen på nordre og søndre langvegg i skipet. Søndre våpenhus er oppført i bindingsverk etter siste brann i 1708, mens det nordre ble erstattet med et større nygotisk tilbygg i tegl under en restaurering i 1880-årene.
Dagens store nygotiske vinduer ble satt inn ved restaureringen i 1880-årene. Dette ødela ikke bare de originale middelaldervinduene, men resulterte også i en skjemmende teglsteinsinnramming som avviker sterkt fra resten av murverket. Etter at kirkens tykke kalkpuss ble fjernet på 1950-tallet, kan dens lange historie leses ut fra de mange sårene og de forskjellige kvalitetene på murarbeidet.
Kirken hadde tidligere et rikt barokk- og rokokko-interiør. Dette ble også fjernet ved restaureringen på 1880-tallet, bortsett fra orgelet, prekestolen og barokkaltertavlen.
Under kirken ligger forseggjorte gravkjellere fra 16- og 1700-tallet, som i stor grad er bevart, trass i de øvrige ødeleggelsene ved restaureringer og ombygninger.
Aktiviteter.
Med sin beliggenhet midt i folkelivet i Trondheim sentrum har Vår Frue kirke blitt utpekt som hverdagskirke med lav terskel og stor takhøyde. Kirken benyttes i dag av Kirkens Bymisjon som symbolsk har fått innredet et alter av brostein, på tvers av kirkerommet. Kirken og sognet er slått sammen med Nidarosdomen til Nidaros domkirke og Vår Frue menighet. Kirken blir sjelden brukt til høymesser.
Det avholdes messe med suppeservering hver torsdag kl. 18.30 og nattåpen kirke hver fredag kl. 20. Dessuten er kirken vanligvis åpen mellom 11.30 og 14.30 på onsdager, men dette utgår så lenge den innvendige oppussingen foran jubileet pågår.
Ved siden av gudstjenester brukes kirken også som konsertlokale. Blant annet holder studenter ved NTNU Institutt for Musikk (tidl. Musikkonservatoriet) en gratis mini-konsert hver lørdag kl. 14 gjennom skoleåret.
Middelalderdelen.
Inskripsjonen på korets østvegg forteller at den hellige Maria eier kirken og at Bjørn Sigvardsson «gjorde» den.
Et konge- og biskophode flankerer korportalen.
Den sørlige delen av koret og det middelalderske skipet er bygget av fint tilhuggede kvadre.
Østveggen i koret domineres av et stort gotisk vindu. Steinen med dedikasjon til den hellige Maria er innmurt bak busken nederst til venstre.
Harald Hardråde bygget en kirke viet til Maria på 1060-tallet nær Nidarosdomen. Denne kirken omtales i dag som «den eldre Mariakirken» og ble revet på slutten av 1100-tallet. Vår Frue kirke ble trolig påbegynt kort tid etter og er dermed omtalt som «den yngre Mariakirken», selv om byen kan ha hatt flere kirker viet til Maria.
«Hin helga Maria á mik – Biorn Siguarsson gerðe mik»
«Den hellige Maria eier meg – Bjørn Sigvardsson gjorde meg»
Trolig var Bjørn Sigvardsson en rik mann som finansierte arbeidet, selv om han ikke er kjent fra andre kilder. Han kan også ha vært kirkens byggmester. Slike innskrifter er meget uvanlige på norske middelalderbyggverk.
Kirken ble bygget med tradisjonell form med et rektangulært skip avsluttet i øst av et kvadratisk kor. Dimensjonene var imidlertid uvanlig store – koret var 11,5x11,5 m og skipet 25x18 m – noe som plasserte kirken blant de største kirkene i landet, utenom domkirkene. Skipet i Vår Frue kirke er faktisk det bredeste rommet man kjenner fra norsk middelalder, med en indre bredde på 15 meter. Dette var på grensen av hva som var mulig å legge tak over uten indre støttesøyler. Koret kan opprinnelig ha hatt to krysshvelv, men bare rester av hvelvkonsollene er bevart, innmurt i korveggen.
Kirkens viktigste side har trolig vært sørsiden som vendte mot byens torg, som iallfall i senmiddelalderen lå i sørenden av kirkegården rundt kirken. Koret og sørsiden av skipet er i sin helhet bygd av kvaderstein, mens nordsiden av skipet har kvadre nederst og mer vilkårlige naturstein lenger opp. Dette kan bety at man slapp opp for kvadre etter en tids pause i byggingen. Trolig var denne «baksiden» av kirken glattpusset og hvit. Kirkens hovedinnganger var portalene på nord- og sørveggen, som trolig hadde våpenhus av tre eller (senere) bindingsverk. Dessuten må det ha eksistert en monumental vestportal.
Det har hersket stor tvil om dateringen av kirken. Snorre omtaler en massakre på Birkebeinere som hadde søkt tilflukt i Mariakirken under Baglernes angrep på Nidaros i 1206. Omtalen tyder på at kirken var en stavkirke som ble delvis ødelagt i angrepet. Denne kan etter kort tid ha blitt erstattet av en steinkirke, noe som har gjort at Vår Frue kirkes offisielle 800-års-jubileum er satt til 2007.
Likevel tyder flere trekk på at deler av kirken kan være eldre enn dette, og den ble trolig påbegynt sent på 1100-tallet. De nederste delene er bygget i grønnskifer, et materiale som er lite brukt i Trondheim etter 1100-tallet. Kirken har flere romanske trekk typisk for sent 1100-tall i Trondheim, bl.a. en såkalt attisk baseprofil på skip og kor, og et romansk rundbuevindu i koret, ikke ulikt vinduene i kapittelhuset i Nidarosdomen fra 1170-årene. Et tympanonfelt fra tidlig 1100-tall er innfelt i sørveggen og kan være gjenbrukt fra en tidligere kirke. Sørportalen i koret er i tidlig gotisk stil, med en spissbue flankert av et konge- og et biskophode, datert til tidlig 1200-tall, noe som også er forenlig med stilmessige trekk ved byggherreinnskriften på korhjørnet. Skipet har hatt vinduer fra sent på 1200-tallet, men disse er fjernet ved senere ombygginger. Østveggen i koret har et stort gotisk vindu ombygget i sengotisk stil i 13-1400-årene.
Mange av de nøyaktig tilhogde kleberkvadrene er signert med steinhuggermerker lik dem man finner på Nidarosdomen, noe som viser at det var steinhuggere herfra som sto for byggingen. Det pågår for tiden en nøyaktig kartlegging av steinhuggermerkene på kirken, noe som forhåpentlig vil kaste lys over kirkens tidligste bygningshistorie.
Senmiddelalderen og reformasjonen.
Vår Frue kirke var en av byens ni katolske sognekirker i middelalderen, og er nevnt som dette første gang i 1280. Vi vet ellers lite om i kirken i middelalderen, utover at den mottok rike gaver i form av jordegods. I Aslak Bolts jordebok fra 1431/32 er den oppført som eier av gårdene Nardo, Tempervollen i Bymarka og Skårvoll på Støren.
Kirken strøk med i den store bybrannen i 1531, sammen med Nidarosdomen og resten av byen. Vår Frue kirke ble fullstendig gjenoppbygd, mens bare østre del av Nidarosdomen ble gjenreist etter denne brannen.
Ved reformasjonen ble alle sognekirkene i Trondheim nedlagt, unntatt Vår Frue kirke og Korskirken, som lå like ved. I 1578 bestemte kongen at den mest forfalne av disse to skulle rives og brukes til reparasjon av Nidarosdomen, og dette ble Korskirkens endelikt. Vår Frue kirke er således den eneste sognekirken som har overlevd fra middelalderens Trondheim.
Da Korskirken ble revet, ble Nidarosdomen redusert til sognekirke. Sogneinndelingen ble noe kunstig, idet bysentrum lå nord for både Vår Frue kirke og Nidarosdomen. Vår Frue kirke ble dermed liggende inne i sognet til Nidarosdomen, og nordsiden av Vår Frue kirke ble nå hovedsiden av kirken. Knivingen om ressurser med Nidarosdomen har siden preget Vår Frue kirkes historie.
Gjenreising etter branner før 1708.
I Maschius' stikk fra 1670-tallet, har Vår Frue kirke en takrytter, der det har stått en liten klokke
Ved omreguleringen 1681 forsvant norddelen av kirkegården, og torget ble flyttet vest for kirken.
Vår Frue kirke brant igjen i 1599, men ble også denne gangen gjenoppbygget. I 1606 fikk kirkevergene kongelig tillatelse til å bruke stein fra klosterruinene på Bakke og Elgeseter til reparasjon av kirken. Det er imidlertid usikkert om dette ble gjort i særlig omfang, for kirken fikk ingen større utvidelser før i 1640-årene, da man bygget et tårn med plass til klokker og tårnur. Tårnet var oppført i utmurt bindingsverk og plassert utenfor vestenden av skipet fra middelalderen.
Med unntak av første etasje ble tårnet ødelagt da kirken brant i neste bybrann, allerede i 1651. Ved gjenoppbyggingen etter denne brannen fikk kirken et nytt tak over et flatt bjelkeloft. Taket ble tekket med moderne svartglasert takstein og kronet av en takrytter med en liten klokke. Taket ble imidlertid fornyet allerede etter ti år pga. store lekkasjeproblemer. Tårnfoten overlevde altså brannen og ble brukt som plass for døpefonten.
I 1662 var økonomien blitt såpass bedret at man rev tårnfoten for å bygge et nytt solid tårn i massiv mur. Stein til dette ble tatt fra Reinskloster, hyllingsstolen på Domkirkegården og særlig fra vestskipet i Nidarosdomen, som hadde ligget som ruin siden brannen i 1531. Første etasje i det nye tårnet sto ferdig i 1665. På grunn av finansieringsvansker måtte man da ta en pause. Planen var fortsatt å fullføre tårnet og endog bygge ut kirken til en korskirke med armer mot syd og nord. Dette ville ha gitt kirken en form typisk for andre større barokkirker i Norge, som Vår Frelsers kirke i Oslo.
Tårnet var neppe fullført ved den neste bybrannen i 1681. Da ble gatenettet helt omregulert etter en barokk byplan utarbeidet av generalmajor Johan Caspar von Cicignon. Den nye hovedgaten Kongens gate ble trukket rett over kirkegården, tett inntil nordveggen av kirken. Følgelig måtte planene om en korskirke oppgis, og man valgte heller å rive vestveggen og den nye tårnfoten og utvide kirken 15 meter mot vest. Det nye skipet sto ferdig i 1686, med et monumentalt rundvindu over vestportalen og et kongemonogram med årstall i gavlen.
I 1705 var økonomien igjen så god at man kunne bygge et nytt tårn. Dette ble plassert over taket på vestskipet og ble i 1707 toppet med en høy tårnhjelm. Det nye tårnet fikk nystøpte kirkeklokker fra Ila.
Kirken etter brannen 1708.
Tårnet hadde opprinnelig flatt tak med et elegant og populært utsiktsgalleri. Tegning av Gerhard Schøning, ca. 1770
Kirken hadde et rikt barokk- og rokokkointeriør før restaureringen på 1800-tallet
Den nye og utvidede kirken brant dessverre igjen allerede i bybrannen 1708, kun ett år etter at det dyre tårnet sto ferdig. Domkirken ble også rammet av brannen, og denne gangen agiterte Domkirkens prester for at Vår Frue kirke ikke skulle gjenoppbygges, men at byens befolkning burde samles i Nidarosdomen. Her hadde vestskipet stått som en ubrukt ruin i nesten 200 år. Dette resulterte i en bitter strid som endte med at menigheten i Vår Frue kirke med nød og neppe klarte å overtale kongen til å tillate gjenreisning. Betingelsen var at menigheten både denne gangen og ved lignende ulykker i framtiden skulle klare seg uten hjelp utenfra. Imidlertid ble dette siste gangen Vår Frue kirke ble rammet av brann, så mye av arbeidet fra denne gjenreisningen er bevart fram til i dag.
Menigheten hadde tyvstartet på gjenreisningen før kongens godkjenning var gitt, så arbeidet skred raskt fram. Våpenhusene ble gjenoppført i bindingsverk, i samme stil som før brannen. Søndre våpenhus er fortsatt bevart. Taket sto ferdig med røde hollandske takstein i 1709. Innvendig fikk taket tønnehvelv av tre, dekorert med lyseblå skyer og stjerner, og trolig engler i kortaket. Maleriene ble kalket over på 1800-tallet, men gjenoppdaget under restaurering på 1900-tallet. Det var tale om å gjenskape stjernehimmelen til 800-årsjubileet i 2007, men dette blir ikke gjennomført.
Altertavlen ble reddet under brannen og kom på plass igjen. Prekestol ble oppført allerede i 1708, og det ble snekret ny biskopstol på veggen, samt 54 benker på gulvet i skipet. Kirken begynte igjen å se komplett ut, etter at klokkene ble omstøpt i 1710 og et rødt kirkegårdsgjerde kom på plass i 1713. Bygging av private, lukkede veggstoler skjøt for alvor fart, og etter hvert var veggene helt dekket av disse såkalte pulpiturene.
Byggingen av tårnet.
Utbygging og utleie av pulpiturer og private gravkjellere ga kirken store inntekter. Dette gjorde at man i 1739 begynte bygging av et stort tårn utenfor vestenden av skipet, ledet av murmester Rasmus Banch. Man trengte enorme mengder stein – grunnflaten var 11,5x11,5 m, høyden 29,5 m, og murene var 2,5 m tykke. Man fikk ikke ta mer stein fra Domkirken, så mye ny bruddstein måtte tas ut. Tårnet er merket med et gyllent kongemonogram og årstallet 1739, men sto ikke ferdig før i 1742. Det hadde da et moderne tårnur, en eksklusiv portal av engelsk sandstein, og et flatt tak med balustrade og pyramider i hjørnene, som man kan se på Gerhard Schønings tegning fra 1770-årene.
Det elegante taket ble et meget populært utsiktspunkt blant byens befolkning, men ble snarten kilde til stadige vannskader som førte til dyre vedlikeholdsarbeider. Problemene ble ikke ble løst før tårnet i 1779 etter store protester fikk en lav, pyramideformet tårnhette som det har hatt siden. Tidlig på 1900-tallet var det planer om å erstatte denne med en høy, spiss tårnhjelm, men tårnhetten ble da sett på som bevaringsverdig og berget for ettertiden.
Tårnhetten har fire arker med utsikt i alle fire retninger, samt en overetasje med små glugger (kobbhus) i alle retninger. Brannvakta holdt til i overetasjen fram til 1937. Helt øverst er det også et lite rom med glugger til utkikk.
Etter at tårnet sto ferdig, fikk kirken ingen større endringer de neste hundre årene. Domkirkens barokkaltertavle ble donert til kirken i 1837, og komforten ble bedret da kirken fikk sitt første varmeanlegg i 1850-årene, noe som riktignok ødela mange gravkjellere.
Restaureringer.
a>s monogram og årstallet 1686 ses på den gamle vestveggen, over nyrokokkoveggen som ble satt opp i 1906
Vestportalen av engelsk sandstein ble fornyet i 1906, men feltet med årstallet 1739 er bevart
Ved sine tallrike forseggjorte veggstoler, galleri og prekestol, hadde Vår Frue kirke et rikt barokk- og rokkokkointeriør ved slutten av 1800-tallet. En hardhendt restaurering på 1880-tallet under Christian Christie førte til at interiøret ble skrotet, bortsett fra orgelet og altertavlen. Interiøret ble ombygd til et nygotisk stilpreg. Kirken fikk også nye, store vinduer som ødela middelaldervinduene i skipet og gjorde stygge inngrep i murverket. Nordre våpenhus ble revet og erstattet av et nygotisk tegltilbygg.
Restaureringen fortsatte noe skånsommere under arkitekt Sverre Pedersens ledelse i 1906 med tårnet og søndre våpenhus. Tårnet fikk nå dagens urskive i glass og jern, og vestportalen ble fornyet med sandstein fra Hovin. Åpningen mellom tårn og skip ble stengt med en vegg i nyrokokko. Innvendige tak og vegger ble malt med dekorasjoner inspirert av folkekunsten.
I 1950-årene ble kirken igjen restaurert, denne gang under arkitekt John Tverdahl. Nå angret man på den harde restaureringen i 1880-årene og vurderte å tilbakeføre interiøret til tilstanden før denne restaureringen. Men det var kun prekestolen som kom på plass igjen, etter at den hadde vært brukt som lysthus i en privat hage. De innvendige dekorasjonene fra 1906 ble overstrøket, kun dekorasjonene i kortaket ble beholdt. Tidens begeistring for naturstein gjorde at man hogde bort kalkpussen på utsiden av kirken, slik at natursteinen i veggene kom til syne. Etter dette har Vår Frue kirke hatt det utseendet den har i dag.
Imidlertid ble kirken de påfølgende tiårene nærmest oversett og forslummet, med støv, skitt, knuste ruter, fuktskader og midlertidige reparasjoner. En rapport fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider i 1996 påpekte forfallet og kom med en rekke forslag til tiltak.
Pågående restaurering.
Rapporten fra 1996 ble foranledningen til en storstilt restaurering for å sette kirken i stand til det offisielle 800-års-jubileet i 2007. Kirken har fått nytt tak og bedre vannavrenning, de tette sementfugene fra 1950-tallet erstattes med pustende kalkfuger, og endel av gravkjellerne blir ryddet og satt i stand. Videre er vinduene reparert med blyglass, kirken skal vaskes og males innvendig. Litt av himmelhvelvingen med stjerner fra 1700-tallet er avdekket permanent. Korgulvet er senket, slik at altertavlen fra 1740-årene kommer bedre til sin rett. Tavlen blir renset og fargerestaurert sammen med korsfestelsesgruppen i korbuen. Sauer-orgelet blir restaurert tilbake til sin originale tilstand fra 1922, og tårnet har fått nytt elektronisk klokkespill. Det kommer også et lite tilbygg med nye toaletter og kjøkken til bruk for Kirkens Bymisjon. Det har også blitt foreslått på nytt å kalke kirken utvendig, men dette blir ikke gjennomført.
Kirkegården.
Kirken i 1850-årene og 2006. Kirkegården er blitt park, urskivene og nordre våpenhus er fornyet, kalkpussen er fjernet, og inngangen til kongestolen (mellom skip og kor) er revet.
Vår Frue kirke har siden middelalderen vært omgitt av en kirkegård som opprinnelig strakte seg rundt kirken på alle sider. Ved nyreguleringen etter brannen i 1681 ble Kongens gate lagt tett inntil kirkens nordside, slik at den nordlige delen av kirkegården ble overtatt av gate og bygninger. Kirken fikk ingen økonomisk kompensasjon for dette, men fikk lov til å kjøpe to tilstøtende gårder mot øst for å utvide kirkegården. Kirkegården fikk etter dette den rektangulære formen den siden har hatt. Kirkegården var omgitt av et kirkegårdgjerde som var rødmalt på 16- og 1700-tallet. Åpninger i gjerdet var forsynt med kirkerister for å holde unna husdyr, særlig griser.
Ettersom Vår Frue kirke var sognekirke for godt over halvparten av befolkningen i Trondheim, ble kirkegården etterhvert for trang. Ved utgraving av nye graver dukket det stadig opp gamle beinrester. Disse hadde helt siden middelalderen blitt lagt i et benhus på kirkegården. Benhuset ble gjenoppført etter hver brann, før det til slutt ble revet i 1743 og beinrestene lagt i en felles grav.
Plassproblemene ved kirkegården ble ikke løst før to parseller av Domkirkegården ble lagt ut til bruk av Vår Frue kirke i 1820-årene. Siste begravelse ved Vår Frue kirkegård skjedde i 1830, og i 1884 ble kirkegården nedlagt og gjerdet fjernet. Enkelte eldre gravstøtter fikk bli stående, men forøvrig har området siden vært utlagt som park.
Kirkegården ble ved nedleggelsen delt i to ved at Vår Frue gate ble forlenget til Kongens gate. Østre del fikk navnet Tordenskioldsparken etter at Vilhelm Bissens Tordenskioldstatue ble oppstilt her i 1876. Statuen ble flyttet til vestre del av kirkegården i 1951 da en musikkpaviljong ble oppført i Tordenskioldsparken. Paviljongen ble fornyet i 1996.
Gravkjellerne.
I middelalderen var begravelser inne i kirken svært sjeldne, og da var det helst geistlige som ble begravet under gulvet. Tidlig på 1600-tallet åpnet man for at også godt betalende borgere kunne få gravsteder inne i kirken. Opprinnelig ble kistene bare satt ned i en murt grav under gulvet, men etterhvert ble plassen utnyttet bedre ved at man fikk mure hvelvkjellere i full høyde under gulvet. Begravelsesformen ble meget populær blant byens overklasse, og kirken fikk store inntekter av dette. Man måtte betale både for å få oppføre gravkammer og for hver gang graven ble åpnet. Kirken kunne også selv bygge ut gravkjellere, f.eks. fikk det nye tårnet i 1739 gravkjeller under hele tårnfoten. Kryptene ble brukt som familiegravsted, men også for venner og bekjente av krypteieren, formodentlig mot god betaling. Det kunne derfor bli temmelig mange kister i en krypt – en av de største (Collin-krypten fra 1703) hadde 34 kister.
Etter hvert begynte man å forstå at begravelser i kirken var forbundet med smittefare, og praksisen ble forbudt i 1805. Gravkjellerne i Vår Frue kirke har etter dette ikke vært benyttet, og mange av dem ble ødelagt ved innlegging av varmeanlegg i 1853 og 1902. Etter restaureringsarbeidene fra 1880-tallet er noen av kjellerne ikke lenger tilgjengelige. Man har derfor ikke full oversikt over hvor mange gravkjellere eller kister som finnes i dag, spesielt under den østlige delen av kirken.
Gravkjellerne under Vår Frue kirke er meget forseggjorte og omtales populært som «Trondheims katakomber». Først i 1989 begynte man med en delvis opprydning i noen av kjellerne, et arbeid som ennå ikke er avsluttet.
Tidligere klokker.
En av klokkene fra 1719 er i dag utstilt i tårnhallen
Den gamle urskiven av tre ble erstattet med glass og jern i 1906
Kirkeklokkene har spilt en viktig funksjon i byens liv, og disse var blant det første som kom i orden etter hver brann. Klokkene kan tidligere ha vært plassert i en frittliggende klokkestøpul eller i en takrytter, men da kirken fikk tårn i 1640-årene ble klokkene plassert her. Da tårnene ble ødelagt i brannen i 1651, ble den smeltede klokkemalmen plukket fram fra brannruinene og allerede høsten 1652 sendt til omstøping i Holland. Dette resulterte i tre klokker i ulike størrelser. Ettersom tårnet strøk med i brannen, ble de to største klokkene hengt opp i en klokkestøpul på kirkegården, mens den minste klokken fikk plass i en liten takrytter. Dette kan sees på Maschius’ stikk fra 1661.
Klokkene gikk igjen tapt i brannen i 1681, og klokkemalmen ble sendt til omstøping i Amsterdam i 1683. Dette resulterte i to nye store klokker som ble opphengt i en klokkestol på kirkegården. Klokkene ble hengt opp i det nye solide tårnet over vestenden av skipet i 1707 og strøk dermed med i bybrannen året etter.
Billigste alternativ for å få nye klokker var å smelte om klokkemalmen hos gjørtleren O. Møller i Ila. I 1711 laget han to nye klokker på henholdsvis 700 og 325 kg som ble hengt opp i et provisorisk klokkehus på kirkegården. Arbeidet var imidlertid av dårlig kvalitet, og den store klokken sprakk allerede etter fire års bruk. Man overveide da å få den omsmeltet i Amsterdam, men igjen det ble billigst å bruke Møller, noe som ble en uklok beslutning. Allerede i 1719 hadde begge klokkene sprukket, og man valgte da å gå til anskaffelse av tre helt nye klokker fra Amsterdam.
Dagens klokker.
To av dagens klokker ble støpt ved Jan Albert de Grawes klokkestøperi i Amsterdam 1719 og er på hhv 540 og 380 kg. Klokkene ble kalt Toll’a og Gammel-nia etter ringetidene de ble brukt ved. Klokkene inneholder en lang inskripsjon som forklarer tilblivelsen og nevner alle kirkens patroner og inspektører. Klokkene ble hengt opp i det skrøpelige klokkehuset på kirkegården sammen med en tredje klokke på 1120 kg som falt ned og sprakk.
I 1729 ble denne, sammen med Møllers gamle sprukne klokker omsmeltet i Amsterdam. Dette resulterte i tre nye klokker på hhv 1120, 830 og 260 kg, kalt Stor’a, Ny-nia og Kvinten. Klokkehuset på kirkegården ble på denne tiden beskrevet som «pillraadent», og man fryktet at flere av klokkene skulle bli ødelagt. Bare storklokken ble derfor plassert i klokkehuset, mens de øvrige bare ble lagret i kirken helt til alle fem klokkene kunne henges opp i det nye tårnet i august 1742. 1. oktober samme år klang klokkene sammen for første gang i begravelsen til Tordenskiolds mor, Maren Schøller.
Kvinten sprakk under ringingen ved Oscar Is død 1859 og ble omstøpt 1903. Tonen passet imidlertid ikke med de andre klokkene, og da også Ny-nia sprakk, ble begge klokkene omstøpt i 1915. Denne gangen passet ikke klangen til Ny-nia, så den måtte omstøpes enda en gang før alle klokkene igjen var i harmoni.
Vår Frues fem klokker er omtalt som en av de fineste samlinger av kirkeklokker i Norge.
Klokkespill.
I 1961 fikk kirken et Schulmerich Carillons elektronisk klokkespill, der lyden fra et lite sett staver av klokkemetall ble elektronisk forsterket og spilt på store høyttalere i tårnet. Klokkespillet sluttet å fungere på 1980-tallet og ble demontert og gitt til Ringve musikkhistoriske museum i 2006. Samtidig fikk kirken et nytt, datastyrt elektronisk klokkespill som slår timesslag og spiller en liten melodi hver dag kl. 9, 12 og 18. På repertoaret står salmer, folkemelodier og andre kjente sanger.
Tårnur.
Tårnuret ble laget samtidig med tårnet i 1742 og viste Trondheims offisielle tid. Opprinnelig hadde tårnuret urskiver av tre, men disse ble byttet ut med urskiver i glass og jern ved restaureringen i 1906. Fram til elektrisk drivkraft ble installert på 1980-tallet, måtte urverket trekkes opp hver andre dag. I dag er uret datastyrt, men det originale urverket er bevart.
Tidligere altertavler.
Kristusbildet av Hans Rasmussen Haard fra 1665 sto i minst to altertavler i kirken
Altertavlen ble laget i 1742-44 og etterligner steinformer i tre
Før restaureringen var veggene i kirken dekket av veggstoler, kalt pulpiturer
Kongestolen var den fornemste av pulpiturene og fast plass for stiftamtmannen
Etter brannen i 1651 fikk kirken en altertavle, trolig en gave fra noen i menigheten. Denne ble malt av en av byens fremste malere, Hans Rasmussen Haard i 1665. Altertavlen har siden forsvunnet, og bare et billedfelt på 137x107 cm er bevart, mirakuløst nok gjennom to branner og et forsøk på kassering. Altertavlen ble laget på nytt etter hver brann, men billedfeltet ble gjenbrukt.
Billedfeltet viser en triumferende Kristusfigur med seiersfane, et typisk barokkmotiv som sannsynligvis er modellert etter et samtidig kobberstikk og normalt del av en tredelt serie med motiv fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Som eneste sikre verk av Haard er maleriet er historisk interessant, men regnes ikke som noe kunstnerisk høydepunkt, snarere tvert imot. Kristusfiguren er noe hobbitaktig proporsjonert med store hender og føtter, for sikkerhets skyld to høyreføtter. Kunsthistorikeren Brodahl omtaler bildet som et «smøreri», et produkt av norsk kulturliv «paa bunden av en historisk bølgedal».
Utseendet til resten av tavlen er ukjent, men imponerte ikke den ellers svært nøkterne antikvar Schøning da han i 1770-årene omtalte altertavlen som «af maadeligt Billedhugerie, endnu slettere Maling og ingen Architectur.» Kirkeinspeksjonen var heller ikke nostalgisk overfor kunstverket, «hvis plumpe Billedarbeide og ilde anbragte Malinger ere uden al Smag og for det øvede Øie endog virkelig stødende», som de skrev da tavlen endelig kunne byttes ut i 1837.
Man forsøke i flere år å selge den gamle tavlen, men da det høyeste budet man fikk kun var to speciedaler, ble den bare liggende og støve ned, helt til den ble endelig skrotet under restaureringen i 1881. Mange år senere dukket billedfeltet opp igjen og er i dag bevart i kirkesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim.
Dagens altertavle.
Vår Frue kirkes nåværende altertavle ble laget i Trondheim 1742-44 for plassering i oktogonen i Nidarosdomen. Snekkerarbeidene ble utført av Heinrich Kühnemann, en innvandret snekkermester fra Arkangelsk. S. Erichsøn dreide de store søylene, Jonas Granberg fra Jämtland skar billedfigurene, og I. N. Scavenius malte tavlen og billedfeltene. Etter ca 90 år i oktogonen var den fargesterke tavlen gått helt av moten, og den ble i 1837 demontert og erstattet av en kopi av Bertel Thorvaldsens Kristusstatue i Vor Frue kirke i København. Nidarosdomen donerte altertavlen til Vår Frue kirke i bytte mot to lysestaker, og siden oktober 1837 har den stått oppstilt i kirken.
Altertavlen er et pompøst barokkverk i datidens populære "jesuitterstil", og etterligner steinformer i tre. Altertavlen er formet som en portal rundt en stamme av tre sentraltema – nederst et lite maleri av nattverden, så midt i portalen et maleri av den korsfestede Kristus, og helt øverst en skulptur av den triumferende Kristus. Portalen er flankert av bibelpersoner og kardinaldyder. Nederst står Moses med lovtavlene og Aron med røkelseskar, flankert av hhv. Fides (troen) med alterkalk og Caritas (kjærligheten) med et barn på armen og ved foten. Over portalen finner vi til venstre Pietas (fromheten) som bærer et lam, og til høyre Spes (håpet) med et anker. Rett over portalen stråler Guds øye, flankert av to gammeltestamentlige profeter, som holder et blomstergirlander båret av to engler som hyller den oppstandne Kristus. Samlet høyde er ca. 10 meter, og den er trolig Norges største.
Pulpiturene.
Etter brannen i 1651 hadde kirken 20 benkerader på hver side av midtgangen, der menn satt på den ene siden og kvinner på den andre. De tre første benkene var reservert byens øvrighet og deres kvinner, mens menigheten kunne kjøpe seg faste plasser på de øvrige 17 benkeradene. De aller rikeste kunne i tillegg betale adskillig mer for retten til å oppføre private veggstoler, såkalte pulpiturer. Trolig fantes dette allerede før brannen i 1651, iallfall kom den første lukkede veggstolen opp allerede to år etter brannen, og det ble stadig flere utover 1600-tallet. I disse kunne mann og kone sitte sammen, noe som for første gang brøt med det urgamle kjønnsskillet i kirkene.
Endel av stolene ble gjenoppført etter brannen i 1681, men det var først etter brannen i 1708 at det ble virkelig fart i utbyggingen. Denne måten å avsondre seg fra den gemene hop ble meget populær blant byens aspirerende overklasse, og kirken fant raskt ut at den kunne tjene gode penger på fenomenet. Opprinnelig betalte man kun for retten til å oppføre stolen, men etterhvert tok kirken stadig mer også for årlig leie. I 1715 hadde kirken allerede 22 stoler, og etterhvert som kirken fikk bedre økonomi, bygget den selv ut stoler og solgte til høystbydende. Dette ga også pulpiturene et mer enhetlig utseende. Omfanget var så stort at veggene i skipet var til slutt helt dekket av pulpiturer – tre etasjer på nordsiden og to på sørsiden.
Stiftamtmann von Ahlen bygget den prektigste av alle pulpiturene på den fornemste plassen i kirken, på østveggen i skipet rett i mot prekestolen. Han fikk den dekorert med skjold, krone og riksløver, og den hadde personlig inngang gjennom kirkemuren direkte fra kirkegården i hjørnet mellom kor og skip. Den gjenmurte døren vises ennå i veggen. Von Ahlens stol ble kjent som kongestolen og ble kjøpt tilbake av kirken i 1729 og brukt som fast stol for stiftamtmannen.
Etter hvert skulle murene bli gjennomhullet av flere slike personlige innganger, og sårene etter disse er klart synlige i dag. Pulpiturene ble skrotet og inngangene gjenmurt under restaureringen på 1880-tallet. Da man i mellomkrigstiden angret på interiørinngrepene, klarte man å gjenfinne kongestolen og prekestolen, og det forelå planer om å rekonstruere interiøret fra før 1880. Imidlertid ble kun prekestolen satt inn igjen under restaureringen i 1950-årene, og pulpiturene kom aldri opp igjen.
Fram til 1926 ble kongestolen og en annen veggstol brukt som lysthus av fabrikkeier Bernhard Brænne på hans gård på Munkaunet. De ble da demontert og sendt til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg, der de senere ikke er gjenfunnet.
Tidligere orgler.
Interiøret ble kraftig forenklet under restaureringen, men prekestolen og maleriet over korbuen er på plass igjen. Her klargjøres for ny restaurering, november 2006
Brosteinsalteret brukes av Kirkens Bymisjon
Kardinaldydene Caritas (kjærlighet) og Spes (håp) flankerer inngangen fra tårnhallen til skipet
Kirken fikk allerede i 1628 låne et orgelpositiv fra Domkirken og ble dermed en av de første kirkene i Norge med orgel. Dette var på denne tiden forbeholdt de aller rikeste kirkene. Orgelet gikk tapt i brannen 1651, men i 1659 donerte Kirsten Nielsdatter penger til et nytt orgel, men dette gikk tapt i brannen i 1681. Etter dette fikk man låne et lite orgelpositiv, før J. A. Rosendahl fikk kontrakt på byggingen av et nytt orgelgalleri og 24-stemmers orgel. Imidlertid brant kirken på nytt i 1707, før han var kommet i gang, så han ble heller satt til å lage nytt tak over den utbrente kirkeruinen. Først i 1736 fikk kirken et lite orgelpositiv fra Danzig, donert av N. H. Nissen. Instrumentet var neppe spesielt stort siden det fikk plass klemt inne mellom pulpiturene på det nye vestgalleriet i skipet. Orgelet, «hvis skurrende lyd var til forvirrelse for menigheten», innbragte kun 53 riksdaler da det ble solgt i 1771 og endte i For kirke i Nord-Trøndelag.
Busch-orgelet.
Behovet for et virkelig orgel var hele tiden til stede, noe den rike kjøpmann Thomas Angell tilgodeså med et symbolsk bidrag på 2-300 rdr i sitt testamente i 1762. Stiftelsen som forvaltet hans etterlatte formue donerte likevel hele beløpet på 1900 rdr, som var billigste anbud på nytt orgel fra orgelbyggeren G. H. Gloger. Han oppfylte imidlertid ikke kontrakten, så man måtte heller skaffe et orgel fra Johan Daniel Busch fra Itzehoe i Holstein for 2500 rdr. Det 28-stemmers orgelet hadde 1681 piper, litt mindre enn det bevarte Wagnerorgelet i Nidarosdomen, og hadde en forseggjort barokkfasade som fortsatt er bevart. Orgelet hadde imidlertid så mange feil og mangler at den nye organisten nektet ta det i bruk før det var holdt en offisiell befaring og feilene utbedret. Gloger var igjen billigst, men stakk av fra byen etter å ha mottatt et forskudd på 200 rdr. Ytterligere 500 rdr var påkrevet for å få en orgelekspert fra København for de nødvendige utbedringene. Orgelet holdt seg da bra lenge, men ble til slutt skrotet i 1922 til fordel for et helt nytt orgel. Barokkfasaden fra Busch-orgelet er likevel bevart som fasade for det nye orgelet.
Sauer-orgelet.
Dagens orgel stod ferdig i 1922 og ble bygget i Frankfurt an der Oder av W. Sauer, et av Europas mest velrenommerte orgelfirmaer. Det er svært få større instrumenter tilbake i Norge av denne typen. Orgelet har 47 stemmer og tre transmisjoner, fordelt på tre manualer og pedal. Disposisjonen var preget av fransk romantisk/symfonisk orgelstil, med en varm og fyldig grunntone. Men orgelet ble delvis ombygd i 1971 for å få en lysere klang. Den gamle spillepulten som var pneumatisk koblet mot pipeverket, ble samtidig erstattet av en ny elektrisk forbundet pult, plassert helt framme ved gallerikanten. Orgelet er i dag svært nedslitt, men en større ombygging i 2007 vil tilbakeføre orgelet til den tilstanden det hadde da det var nytt.
Prekestol.
Den nåværende prekestolen ble laget i 1771. Bekroningen over prekestolen kommer fra domkirkens prekestol og er fra 1738. Prekestolen i Vår Frue kirke ble i sin helhet skrotet under restaureringen på 1880-tallet, men ble senere gjenfunnet som lysthus i en privat hage og kom på plass igjen under tilbakeføringen og restaureringen på 1950-tallet.
Brosteinsalteret.
Brosteinsalteret er tegnet av arkitekt Bodvar Schjelderup. Alteret er plassert under orgelgalleriet bak i kirken og benyttes av Kirkens Bymisjon. Foran alteret ligger et kors formet av brostein.
Kalvariegruppen.
Kalvariegruppen i korbuen forestiller Jesus på korset, flankert av jomfru Maria og døperen Johannes. Figurene er trolig laget av Erik Kolstrup i 1730-årene og ble restaurert i 2006.
Veggmaleriet over korbuen.
Veggmaleriet over korbuen viser scener fra Jesu lidelse – korsbæringen, oppstandelsen, og i midtfeltet Jesus som viser seg for Maria Magdalena. Maleriet er utført av Simon Hoff ca. 1774. Det ble renset for skitt og gammel ferniss i 2006.
Kvinnefigurene i tårnhallen.
Den store åpningen mellom tårnhallen og skipet ble i 1906 dekket med en vegg i nyrokokko, flankert av to legemsstore og uvanlig yppige kvinnefigurer, som representerer dydene Caritas (kjærligheten) og Spes (håpet), som forøvrig også er representert på altertavlen i en noe mindre skjødesløs påkledning. Figurene er laget av en begavet, men ukjent kunstner på slutten av 1700-tallet, og var opprinnelig plassert ved Thomas Angells gravmonument i Nidarosdomen.
Alterkalken.
The Salisbury Tazza er en alterbrødvase som har tilhørt greven av Salisbury på 1600-tallet
Kollektbøssen samler inn penger «for de fattige» - i dag Kirkens Bymisjon
En forgylt alterkalk fra middelalderen har blitt berget gjennom alle branner og ulykker og er i dag deponert i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum av sikkerhetshensyn. Stilmessig kan kalken være fra første halvdel av 1300-tallet, men den er også stemplet «1262». Hvis dette faktisk er årstallet den ble laget, er det et sensasjonelt tidlig eksempel på bruk av arabiske tall.
"The Salisbury Tazza".
«The Salisbury Tazza» er en sølvkalk med lokk, laget i London i 1603-04 for greven av Salisbury. Begeret er i renessansestil, innvendig dekorert med blomster- og fruktmotiver, og lokket krones av en pilebunt med hjelm, et element fra grevens våpenskjold. Begeret er 28,6 cm høyt og veier 870 gram. Den rike engelske kjøpmannen Thomas Hammond bragte begeret med seg til Trondheim i 1650-årene, og hans barnebarn Thomas Angell testamenterte begeret til Vår Frue kirke i 1762. Av sikkerhetsgrunner er også dette begeret deponert i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.
Sølvhjertene.
Vår Frue kirkes prest i 1742, Laurits Lund, fikk laget to hjerter av sølv som en kjærlighetserklæring til sin hustru. Hjertene med parets monogrammer kan den dag i dag ses på alteret.
Dåpsfatet.
Dåpsfatet er fra 1694 og er donert av lagmann Peter Dreyer og hans kone. Fatet er gravert med tysk tekst, men er laget i Trondheim. Det rikt dekorerte fatet regnes som et høydepunkt i norsk sølvsmedkunst fra barokken.
Lysekronene.
Kirken har fem lysekroner. Den eldste er fra 1649 og er blitt reddet fra hele tre branner. Den største ble skjenket til kirken i 1652 av enken Kristine Nielsdatter og har inskripsjonen: «Til Gudts ære oc Wor Frue Kirchkis Zirat». Hun donerte ytterligere en lysekrone i 1654, mens Anders Andersen og frue gav en fjerde lysekrone i 1720. Lysekronen over galleriet har ingen inskripsjon.
Kollektbøssen.
Kollektbøssen er formet som en knelende engel på sokkel og ble støpt ved Trondheim Mekaniske Verksted, trolig i 1880-årene. Engelen holder den egentlige kollektbøssen, merket «For de fattige». I dag går de innsamlede pengene fra denne bøssen til Kirkens Bymisjon.


Frankensteins hevn.
"Frankensteins hevn" er en britisk film fra 1958, og Hammer Film og Terence Fishers andre film om Frankenstein, Mary Shelleys udødeliggjorte skikkelse fra romanen "Frankenstein". Den første filmen het "The Curse of Frankenstein" (1957).
Historien.
«Baron Frankenstein» (Peter Cushing) unnslipper giljotinen ved å sende en uskyldig prest i sitt sted.
Han reiser til Tyskland, hvor han dukker opp noen få år senere som «Dr. Stein». Han blir leder for et sykehus for fattige, og han bygger en kropp til sin forkrøplede assistent, «Karl», som han har amputert fra sine pasienter. Dette er forskjellen i denne filmen, hvor «Frankenstein» har et offer som ønsker å donere hjernen sin. «Karl» var også den som hjalp ham å rømme fra henrettelsen. «Frankenstein»s nye partner er den idealistiske «Dr. Hans Kleve», som brukte sin kjennskap til Dr. Steins rette identitet for å få stillingen.
«Karl»s hjerne blir suksessfullt transplantert inn i sin nye kropp, og dette monsteret spilles i denne filmen av Michael Gwynn. «Frankenstein» ønsker å vise ham frem i det medisinske miljøet, men stakkars «Karl» ønsker bare å leve et «normalt» liv. Når han førsøker å rømme, blir han slått og hjernen hans skadet. Ikke bare begynner «Karl» å drepe mennesker, man han får også kannibalistiske trekk.


50 Cent.
Curtis James Jackson III (født 6. juli 1975 i Queens, New York, USA), bedre kjent som 50 Cent, er en amerikansk rapper, entreprenør, investor, produsent og skuespiller. Han slo gjennom med "Get Rich or Die Tryin'" i 2003 og "The Massacre" i 2005.
Biografi.
Han vokste opp i Queens, New York, hvor han allerede som 12-åring livnærte seg av å selge kokain. Moren hans ble drept da han var 8 år gammel,hun ble dopet ned, puttet i et rom med giftig gass og døde etter indre skader.Curtis flyttet da til sin bestemor og startet å rappe i kjelleren. Navnet hans er en metafor for veksel (Change) som også betyr forandring. Han ble arrestert flere ganger oppover årene for å selge kokain. I mai 2000, kort tid før han skulle gi ut sitt første album ble Curtis skutt mens han satt i en bil. 9 skudd traff han. Det ene skuddet for gjennom hans kinn. Dette skjedde på grunn av en gammel krangel fra hans tidligere dager som kokainselger. Han hadde vondt for å snakke/rappe i ettertid og måtte snakke mye saktere. Men han klarte å gjøre noe positivt ut av dette med at noen små splintdeler satt fortsatt fast i halsen, dermed ble stemmen hans mer hes, noe som han valgte å utnytte. Og noe som gjorde hans stemme spesiell.
Album/Film.
50 Cent har solgt rundt 30 – 35 millioner plater på verdensbasis inkludert Mixtapes. Albumet "Get Rich or Die Tryin solgte 872 000 kopier den første uken og har solgt 13 millioner totalt.
Albumet hans "The Massacre" solgte 1.7 millioner den første uken og 10.1 millioner totalt.
Han er medlem i rap/hip-hopgruppa G-Unit. Gruppa er signert under G-Unit Records/Interscope Records.
Etter at han hadde jobbet hardt i Interscope Records hadde ledelsen blitt enige om å belønne ham med G-Unit Records. Han og Eminem signerte rapperen Mocka til Shady Records/G-Unit Records i 2012.
50 Cent bor for tiden i Farmington, Connecticut der han har kjøpt det gamle huset til bokseren Mike Tyson. 50 Cent er også den rikeste rapperen, etter han tjente 150 millioner dollar i 2008. Dette tilsvarer rundt 825 millioner norske kroner.
50 Cents tredje soloalbum, "Curtis", kom ut 11. september 2007, som var den samme utgivelsesdatoen for Kanye Wests "Graduation". 50 Cent hadde satset sin karriere på at han ville selge mest, og at hvis Kanye solgte mest, ville 50 Cent slutte som solo-artist. Musikkindustri-insidere fortalte at Kanye West hadde vunnet med ca. 700.000 solgte kopier på utgivelsesdatoen, mens 50 Cent hadde bare rundt 500.000 solgte.
Selv om 50 Cent lovet å gi seg etter at han tapte salgs-konkurransen mot Kanye West, fortalte han nylig til MTV at han skal gi ut et fjerde solo-album i 2008. Sommeren 2007 Var 50 Cent og Tony Yayo (fra hip-hop gruppen G-Unit) på Quart Festivalen i Kristiansand. 50 Cent var også på Døgnvillfestivalen i Tromsø i 2008.
50 Cent har lagd sin egen film der han selv spiller hovedrollen (Marcus). Filmen er basert på 50 Cents oppvekst, og heter Get Rich Or Die Trying. 50 Cent har også et eget klesmerke, kalt G-Unit.


Curling-VM 1978 for herrer.
Curling-VM for herrer 1978 ble arrangert 27. mars – 2. april 1978
i "Winnipeg Arena" i Winnipeg i Manitoba i Canada.


Curling-VM 1977 for herrer.
Curling-VM for herrer 1977 ble arrangert 28. mars – 3. april 1977
i "Färjestads Ishall" i Karlstad i Sverige.


Curling-VM 1976 for herrer.
Curling-VM for herrer 1976 ble arrangert 22. mars – 28. mars 1976
i "Memorial Auditorium" i Duluth i USA.


Satanisme.
Satanisme er et begrep med flere forskjellige betydninger, som oppstod under middelalderen. Satanisme er enten en religiøs, semi-religiøs og/eller en filosofisk bevegelse, der følgerene anerkjenner Satan som en arketyp, en fysisk skapning, prekosmisk kraft eller et aspekt ved menneskets natur.
Historie.
Konseptet om Satan har utviklet seg gjennom århundrer, parallelt med satanismen.
Ettersom samfunnet utviklet seg fra reformasjonen og utover opplysningstiden (17. og 18. århundre) begynte mennesker i vestlige samfunn å stille spørsmål ved ondskapens art, og Satan utviklet seg gradvis igjen som en reaksjon på dette. Satanismen kom til å uttrykke en tradisjon som fornektet tradisjonelle religiøse stier i favør til en selv-orientert sti, i stedet for en sti som favoriserte ondskap.
Tidligere refererte satanismen til uortodokse skikker innenfor Abrahamske religioner som ble ansett av ortodokse å være i motsetning til den Abrahamske gud. De tidligste dokumenterte tilfellene av ordet finner vi i "A confutation of a book (av Bp. Jewel) entitled An apologie of the Church of England" ("En gjendrivelse av en bok (av Bp. Jewel) med tittel En unnskyldning av den anglikanske kirke") av Thomas Harding (1565): ll, ii, 42 b, «Meaning the time when Luther first bringed to Germanie the poisoned cuppe of his heresies, blasphemies, and Satanismes.» Mens Martin Luther fornektet noen som helst forbindelse mellom hans lære og Satan, var denne bruken av betegnelsen satanisme hovedsakelig nedsettende. Mange satanister synes slik bruk av betegnelsen er krenkende.
Teistisk satanisme.
Religiøs satanisme eller teistisk satanisme er en form for djeveldyrking, hvor satanistene tilber Satan/Djevelen som en fysisk skapning og/eller kraft. Tilhengere av denne religionen er derfor ikke ateister, slik som filosofiske satanister. Sataniske ritualer med ofring, blodspilling og gruppesex er vanlige momenter i denne formen for satanisme. Mye er basert på teorier og myter, skrekkhistorier, filmer og bøker.
Filosofisk satanisme.
Filosofisk satanisme, også kjent som LaVeyensk satanisme er stort sett ansett å ha blitt grunnlagt av Anton Szandor LaVey med hans stiftelse av Church of Satan i 1966. Denne typen satanisme er den eneste som er akseptert som en ekte og seriøs tro. Anton Szandor LaVey er forfatter av de sataniske verker, dvs. "The Satanic Bible" med dens tillegg som "The Satanic Rituals". Han har også forfattet «De elleve jordiske sataniske regler», «De ni sataniske erklæringer» og «De ni sataniske dødssynder».
Filosofisk satanisme er i stor grad en egoistisk livsstil. Filosofiske satanister ser på en selv som det subjektive senter i universet, og de høyest strebende og ærbare er de som søker opphøyelse og forberedelse på den individuelle satanist framfor andre. Istedet for kirkelige lover, naturlige grunnregler, underkastelse for en guddom eller en samling av moralske lover, fokuserer satanismen generelt på jeg-ets åndelige fremgang uten å trenge veiledning fra ytre og høyere grunnregler. Av denne grunnen unngår mange satanister i samtiden tradisjonelle religiøse overbevisninger, holdninger og tilbedelse, til fordel for mere egoistiske, selvsentrerte verdenssyn, naturlige lover, den sterkestes rett og skikker som materialisme, individualisme og «magi». Uansett velger noen satanister frivillig moralske lover, for eksempel De ni sataniske erklæringer eller LaVeyan-satanistens 11 lover. Det finnes likevel visse leveregler for satanister. Noen av syndene innen satanismen er dumhet, å uprovosert gå til angrep på noen og å ta noe som ikke er ditt. Mange av normene er like de ti bud, men uten innblanding av noen gud. Man skal ta ansvar for egne handlinger, ikke skylde på en gud eller en tro.
Satanismen aksepterer alle former for seksuelle legninger, hvor alle parter er med på det. Voldtekt er noe satanismen tar stor avstand fra. Man skal vise kjærlighet for sine kjære og respektere de som fortjener respekt. Men hvis noen gjør deg eller noen av dine noe vondt skal man straffe dem. Et kjent sitat fra den Sataniske Bibelen er «Hate your enemies with your whole heart, and if a man smite you on one cheek, SMASH him on the other!; Smite him hip and thigh, for self-preservation is the highest law!». Man skal ikke akseptere at noen behandler deg uverdig og dette skal man gi klart signal for, i den formen man selv føler er riktig. Man skal være stolt og direkte, stå for det man sier og mener, og være oppriktig. Satanismen oppfordrer også til å følge sine lyster, uten å føle noen skyld for det. De syv dødssyndene er eksempler på hva satanismen mener man skal gjøre, mens den katolske kirke mener dette er synder. Man skal ikke føle skyld om man spiser mer enn nødvendig, er lat, er sint eller misunnelig. Man må gi utslipp for sine lyster, følelser og fristelser.
I Norge er "Det Norske Sataniske Samfunn" etablert for å fremme filosofisk satanisme.
Regler.
Ifølge "The Satanic Bible" av Anton Szandor LaVey har satanismen elleve jordiske regler, ni satanistiske erklæringer og ni sataniske dødssynder.


Curling-VM 1975 for herrer.
Curling-VM for herrer 1975 ble arrangert 17. mars – 23. mars 1975 i "Perth Ice Rink" i Perth i Skottland.


Aaliyah.
Aaliyah Dana Haughton (født 16. januar 1979 i Brooklyn i New York i USA (oppvokst i Detroit i Michigan), død 25. august 2001 på Bahamas) var en amerikansk R&B-sangerinne og dessuten skuespiller. Hun omkom i en flyulykke.
Aaliyahs debutalbum var "Age ain't nothing but a number" (1994) og ble produsert av R. Kelly. De to giftet seg i august samme år etter å ha forfalsket Aaliyas fødselsattest. Ekteskapet ble dog annullert innen utgangen av året.
På oppfølgeren "One in a Million" (1996) samarbeidet Aaliyah blant annet med Timbaland. Timbaland produserte sangen «If Your Girl Only Knew», som ble hans første ordentlige store hit. Samarbeidet mellom Aaliyah og Timbaland fortsatte frem til hennes død.


Paula Abdul.
Paula Julie Abdul (født 19. juni 1962 i San Fernando i California) er en amerikansk sanger, danser og koreograf. Hun fikk sitt store gjennombrudd som sanger i 1989, med singlen "Straight Up". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Abdul startet karrieren som danser og hadde blant annet en sentral rolle i musikkvideoen til Totos "Till the End" fra 1987. I 1988 utgav hun sitt første album og i året etter fikk hun sitt store gjennombrudd med singelen "Straight Up". Etter det fulgte flere suksessfulle singler med topp-plasseringer på amerikanske Billboard. Ved siden av sanger som "Straight Up", hadde hun stor suksess med "Forever Your Girl" (1989), "Cold Hearted" (1989), "The Way That You Love" (1989), "Cold Hearted" (1989), "Opposites Attract (1990) og "Rush Rush" (1991).
Abdul har også hatt en del roller i film og TV og har videre hatt ansvar for koreografien på flere kjente filmer, som blant annet Big, The Running Man, The Karate Kid, Part III, The Doors. Hun hadde også koreografien på TV-programmet "The Tracey Ullman Show" (1987-90), en jobb som forøvrig innbrakte henne en Emmy i 1989. Hun fikk en ny Emmy i 1990 for arbeide på "The 17th Annual American Music Awards". Hun har hatt gjesteroller i TV-serier som "Sabrina, the Teenage Witch", og "That's So Raven". Hun spilte seg selv i den misslykkede realityserien "Hey Paula", fra 2007. I 2011 lanserte hun talentkonkurransen "Live to Dance".
Hun hadde sin storhetstid som sanger på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Utover 1990-årene sviktet salgstallene og pupulariteten.
Fra 2002 til 2009 var hun en av dommerne i det populære TV-programmet "American Idol", og fra 2011 i "The X Factor".
Hun var gift med Emilio Estevez fra 1992 til 1993.


Idrætsforeningen Borg.
Idrætsforeningen Borg (stiftet 29. mai 1914) er et idrettslag fra tettstedet Borgestad i daværende Gjerpen kommune, i dag Skien kommune.
Klubben var de første årene en ren fotballklubb, som i 1949 spilte kvalifisering for opprykk til den nyetablerte Hovedserien. Borg-spilleren Einar Gundersen d.y. hadde 5 landskamper i perioden 1939 til 1948. I sesongen 1988/89 spilte klubbens håndballag i Eliteserien for kvinner. Elsa Troøyen og Catrine Svendsen representerte Borg på landslaget.
Klubben driver også med turn og tidigere bandy, og sto i 1982 som arrangør for junior-VM i bandy.
Idrettsforeningen Borg må ikke forveksles med den tidligere fotballklubben Borg Fotball som i dag er en del av samarbeidsklubben Sarpsborg 08.


Steven Adler.
Steven Adler (født 22. januar 1965) er en amerikansk trommeslager.
Adler erstattet Guns N' Roses originale trommeslager Rob Gardner i 1985. Han spilte trommer på musikkalbumet "Appetite for Destruction","G N' R Lies", og på låta «Civil War» fra musikkalbumet "Use Your Illusion II". Innspillingen av «Civil War» tok altfor lang tid p.g.a Adlers rusmisbruk. På grunn av dette ble han erstattet med Matt Sorum i 1990.
Før Guns N' Roses, spilte han med Slash og Duff McKagan i bandet Road Crew. Da Velvet Revolver ble dannet i 2002 ønsket han å fortsette å spille med sine tidligere Road Crew-musikere, men dette ble ikke noe av. Istedenfor dannet han bandet Adler's Appetite året etter.


Guy Debord.
Guy-Ernest Debord (født 28. desember 1931, død 30. november 1994) var en fransk filosof, forfatter, eksperimentell filmregissør og radikal samfunnskritiker. Han var influert av kunstneriske retninger som dadaisme og surrealisme, og regnes som en av grunnleggerne av lettrismen (1952) og situasjonismen (1957). I en kort periode var han også medlem av gruppen Socialisme ou Barbarie.
Liv.
Guy Debord ble født i 1931 i Paris. Faren døde da han var ung, og han vokste opp sammen med bestemoren i en rekke middelhavsbyer. Som ung ble han regnet som uregjerlig, og han avbrøt jusstudiene sine i Paris for å begynne et liv som revolusjonær poet, forfatter og filmprodusent. I 1952 grunnla han, sammen med Gil J. Wolman, gruppen Lettrism International. I 1957 var han med på å grunnlegge den politisk og kunstnerisk radikale gruppen Situationism Intenational (SI), og han ledet denne gruppen frem til han oppløste den i 1970. Gruppen regnes for å ha hatt stor innflytelse på mai-opprøret i Paris i 1968, og Debords hovedverk «La Société du spectacle» utgitt i 1967 regnes for selve katalysatoren for opprøret.
Debord tok sitt eget liv i 1994.
Filosofi.
Med boken «La Société du spectacle» («Skuespillsamfunnet»; eng. "Society of the Spectacle" – 1967) utviklet Debord en skarpt kritisk analyse av det moderne samfunnet. I denne beskrives det moderne menneskets liv som foregående på en rekke scener, hvor både gjenstander, andre personer, hendelser og oppnåelser i individenes liv får en symbolverdi uavhengig av disses faktiske innhold. I skuespillsamfunnet blir denne symbolverdien feiltolket til å være objektet selv.
I Debords analyse kjennetegnes skuespillet blant annet ved en konstant higen etter mål som det kun gir en tom tilfredsstillelse å oppnå; "symbolet" har blitt feiltolket til å være ensbetydende med "innholdet", og oppnåelser svarer derfor sjelden til forventningene. Resultatet blir et endeløst jag etter nye oppnåelser. Tilsvarende feiltolkning skjer også innen alle andre menneskelige erfaringsområder, og skuespillsamfunnet blir både et rammeverk for tilværelsen og et slør denne tolkes gjennom.
Debord beskrev skuespillsamfunnet som et organisk og konstant selvutviklende fenomen. Under forskjellige styresett og ideologier får det forskjellig uttrykk og form tilpasset styresettet, men dets undertrykkende og kontrollerende funksjon er likevel tilsvarende. Han satte et skille mellom "det konsentrerte skuespillet", som man kunne observere innen 1900–tallets fascistisk, nazistisk eller kommunistisk styrte nasjoner, og "det diffuse skuespillet", som var observerbart innen det vi gjerne kaller «vestlige styresett».
I 1987 utgav Debord oppfølgeren til Skuespillsamfunnet, "Comments on the Society of the Spectacle". Der introduserte han begrepet "det integrerte skuespillet", som han mente hadde overtatt både for det konsentrerte og for det diffuse skuespillet, og som kan observeres som et globalt fenomen.
Debords filosofi har blitt regnet for å være en oppdatering og videreutvikling av marxisme, og den har hatt stor innflytelse på senere intellektuelle og sosialkritiske miljøer. Hovedsakelig er den kjent for å utvide Marx' syn på fremmedgjøringen mellom arbeidere og produksjon/produkt i et kapitalistisk samfunn til å omfatte fremmedgjøring også innen alle andre områder av livet.
Situasjonismen skiller seg fra kommunismen ved at det hevdes en revolusjon må komme nedenfra. Det hevdes at en revolusjon utført av partiet, eller lignende, kun vil gi ytre endringer og skape nye former for undertrykkelse, og at det bare er individet selv som kan endre sitt liv.


Strekfarge.
a>er. Når man stryker dem mot en porselenssikring får man en rødbrun eller "rustrød" strek.
Strekfarge eller bare Strek er fargen på pulveret til et finknust mineral.
I praksis finner en strekfargen ved å stryke mineralet mot en hardere gjenstand, typisk uglasert porselen. Fargen på streken kan ha en annen tone, eller være en helt annen enn den på mineralprøven. Denne egenskapen gjør dette til en meget nyttig metode til å identifisere mineraler, siden noen mineraler kan se nesten helt like ut men likevel ikke ha samme strekfarge.


En folkefiende.
a> til dramaet "En folkefiende" (1882).
"En folkefiende" er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1882. Det ble uroppført på Christiania Theater 13. januar 1883. Det var også oppførelse på Den Nationale Scene i Bergen samme år.
Hovedpersonen i stykket, dr. Stockmann, oppdager at det «sunnhetsbadet» som er byens viktigste inntektskilde, er forgiftet, men han kommer i forbitret strid både med myndigheter og borgerskap da han vil rydde opp. Gjennom stykket ønsket Ibsen å vise motsetningen mellom sannhet og egenintresser og ta et oppgjør med alle maktgrupperinger og politiske partier i sin samtid, og han stiller seg kritisk til flertallstyranniet, «den forbannede kompakte, liberale majoritet», på bekostning av individets rett til å tenke annerledes.
Skuespillets figurer.
I tillegg til deltagere på folkemøtet, menn av alle stender, noen kvinner og en flokk skolegutter.
Handlingen.
Tomas Stockmann er ansatt som tilsynslege ved en nybygd badeanstalt i hjembyen, en mindre norsk kystby. Broren Peter er styreformann og samtidig byfogd og en av byens ledende menn. I første akt mottar dr. Stockmann pr. post analyser av vannprøver fra badet, som han har sendt inn til universitetet fordi han har hatt mistanke om forurensninger. Vannet viser seg å inneholde mengder av sykdomsfremkallende infusjonsdyr. Dr. Stockmann ser for seg at hele byen vil takke ham for oppdagelsen, som han tenker å offentliggjøre i det lokale "Folkebudet". I begynnelsen får han støtte av både den liberale redaktør Hovstad og boktrykker Aslaksen, som representerer småborgerne – «den kompakte majoritet». De ser for seg at avsløringene kan brukes til å fremtvinge en viss utskiftning i den politiske ledelsen i byen.
Funnene kommer byfogden for øre, og denne oppsøker sine motstandere i "Folkebudets" redaksjon, og foreholder dem konsekvensene av en offentliggjøring: Aksjonærene i badet vil ikke påta seg den ekstra kostnaden det innebærer å flytte inntaket høyere opp, slik at en eventuell forlengelse av ledningen vil måtte belastes skattebetalerne. I verste fall vil badet måtte stenge, til skade for alle små og store næringsdrivende i byen. Hovstad og Aslaksen snur, og nekter å ta inn dr. Stockmanns innlegg.
Stockmann vil nå holde et offentlig foredrag om saken, men ingen huseier vil stille et lokale til rådighet. Det ender med at den uredde skipskaptein Horster lar Stockmann holde møtet i sin egen bolig. Tilstelningen utvikler seg til et rabaldermøte der alle til slutt vender seg mot Stockmann og utroper ham til «folkefiende». Til gjengjeld utvider Stockmann siktet til et angrep i sin alminnelighet på den kompakte majoritet, som han hevder alltid har urett.
Stockmanns prinsippfaste holdning har store konsekvenser for ham selv og familien. Om natten knuser mobben rutene i huset hans med stein. Han blir oppsagt som badelege, datteren Petra blir oppsagt ved skolen hun arbeider ved, og de to guttene hans blir mobbet på skolen. Petra har hele tiden stått fast på farens side, mens fru Stockmann en tid prøver å få ham til å moderere seg for ikke å bringe dem alle ut i ulykke. Men når angrepene på mannen blir for grove, stiller hun seg til slutt lojalt bak ham. Det mest lammende slaget kommer dog fra svigerfaren, garvermester Morten Kiil. Han bærer gammelt nag til flere av byens ledende menn, og har derfor lenge oppmuntret svigersønnen. Når det går opp for ham at forurensningene kan stamme fra hans garveri oppe ved elva, gjør han imidlertid hva han kan for å presse Stockmann til retrett; Han bruker den formuen som han hadde satt av til sin datter og sitt barnebarn til å kjøpe alle de badeaksjer han kan komme over. Stockmann har nå valget mellom å gjenopprette tilliten til badeanstalten eller å sette arven over styr. Han velger å holde fast kurs, og i stedet for å flykte fra byen, bestemmer han seg for å bli og kjempe for sannheten, uansett pris. Han konkluderer med at «den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».
Bakgrunn.
Alt innen han forfattet "Gengangere", fikk Henrik Ibsen idéen til "En folkefiende". Han forfattet "En folkefiende" i Roma samt i Gossensass. Ibsen fikk idéen til dramaet etter en hendelse som fant sted i en tysk badeby i 1830-årene. En lege slo fast at det var kolerautbrudd i byen, noe som førte til ødelagt badesesong. Befolkningen ble rasende på legen og jaget både ham og hans familie fra byen.
Eksterne lenker.
Folkefiende


Soules-konspirasjonen.
Soules-konspirasjonen var et forsøk på statskupp i Skottland av tilhengere av Balliol-fraksjonen i 1320 som ble slått ned av kong Robert I av Skottland.
Bakgrunn.
På grunn av seieren over England i slaget ved Bannockburn i 1314 og at engelskmennene ble jaget ut av Berwick-upon-Tweed i 1318 og til sør til skotske grensen, fikk kong Robert I av Skottland stor oppslutning hos folk flest og det samlet Skottland for første gang siden kong Alexander III av Skottland døde. Men det betydde ikke at alle vanskeligheter var over. Den hellige stol anså at skotsk krigføring over grensen var et brudd på den våpenhvilen som de selv hadde forhandlet fram. Pave Johannes XXII bannlyste øyeblikkelig Robert Bruce og tre av hans biskoper, en bannlysning som ble gjentatt i 1319 og 1320. Paven gjorde det ikke for religiøse grunner, men kun for politiske. Sett fra Den hellige stol var Bruce en «morder som hadde begått helligbrøde» og hensikten var bryte det skotske folkets lojalitet til kongen og oppmuntre hans fiender.
I årene etter Bannochburn konspirerte tilhengerne av John Balliols sønn Edward for å avsette Bruce og innsette Edward Balliol som den «rettmessige» konge. Spesielt i Robert Bruce eget område i sørvestlige Skottland i Galloway, Dumfries og Ayrshire, og i deler av Argyll hadde misnøyen sine tilhengere. Det var en misnøyde som England ønsket å kultivere.
Konspirasjonen.
En del av adelen, spesielt de som støttet Balliol-fraksjonen, var fortsatt misfornøyde. I de to årene mellom 1218 og 1320 konspirerte fraksjonen et statskupp. Den var ledet av gruppe landeiere som telte William Soules, Sir Roger Mowbray, Sir David Brechin og Angnes, grevinne av Strathearn, som igjen ble støttet av noen mindre betydningsfulle riddere og væpnere som inkluderte John Logie, Patrick Graham, Eustace Maxwell, Walter Barclay, Gilbert Malherbie, Richard Broun, Hamelin de Troup og Eustace Rattray. Mange av disse var en betydelig trussel som hver kunne samle opptil hundre væpnede menn.
William Soules støttet Balliol-saken til tross for at Nicholas de Soules var en av de 13 konkurrentene som la krav på den skotske tronen i 1291. Se Konkurrentene til den skotske trone.
Avslørt.
Forsøket på statskupp ble avslørt før det ble utført. Hvordan er fortsatt noe uklart. Muligens var det en forræder blant Balliol-fraksjonen ved navn Murdoch av Monteith. Noen historikere har pekt på konspirasjonen ble snappet opp i Frankrike av jarlen av March som var med i den skotske delegasjonen på veg til Avignon for å overrekke den berømte Arbroath-deklarasjonen. Uansett avbrøt jarlen av March reisen og skynde seg i all hast tilbake til Skottland.
Da Robert Bruce fikk vite om konspirasjonen reagerte han med den hurtigheten som var karakteristisk for ham og fikk hæren til å ringe inn og fengsle konspiratørene. Noen greide å flykte til England, men de fleste ble dratt i jern til den daværende hovedstaden Scone for å møte kongens vrede.
De ble anklaget for forræderi i august 1320. Seks av de anklagede hadde faktisk underskrevet Arbroath-deklarasjonen, men det var Robert Bruces pragmatisme som fikk ham til å være mindre hardhendt enn forventet. Bruce kalkulerte sannsynligvis med at Balliol fortsatt ville ha tilhengere over hele landet og at massehenrettelse og store represalier kunne utløse en borgerkrig som både England og Den hellige stol ville profittere på.
Straff.
William Soules og grevinne av Strathearn ble dømt til livsvarig fengsel (en straff som de begge muligens unnslapp), andre fikk inndratt sin formue og landområder og andre ble landsforvist, tvunget til gå i eksil i England og Frankrike.
Sistnevnte var ikke en av de aktive konspirtørene, men det ble sagt at han kjente til forsøket på statskupp og hadde unnlatt å informere kongen.
Alle fikk den «engelske» straffmåten, den samme måten som engelskmennene hadde henrettet Robert Bruces egne brødre på, ved hengning, trekking og kvartering.


Curling-VM 1974 for herrer.
Curling-VM for herrer 1974 ble arrangert 18. mars – 23. mars 1974
i "Allmend Eisstadion" i Bern i Sveits.


Karl Friedrich von Steinmetz.
Karl Friedrich von SteinmetzKarl Friedrich von Steinmetz (født 25. desember 1796 i Eisenach, død 4. august 1877 i Bad Landeck) var en prøyssisk generalfeltmarskalk.
Liv.
Han ble født første juledag i 1796 i Eisenach. I 1806 ble han kadett i Kulm. Hans far, Johann Wilhelm von Steinmetz, døde 46 år gammel i 1808. Karl Friedrich ble senere sendt til kadetthuset i Berlin, rykket opp til porteføljeunderoffiser. I begynnelsen av 1813 ble han løytnant ved 1. infanteriregiment, som tilhørte det Yorckske korps. 1818 ble han befordret til premierløytnant, og forlagt til 2. garderegiment.
Først i 1848 fikk han muligheten til å vise sine militære ferdigheter i felten siden det som i Tyskland kalles Befrielseskrigen. En kongelig ordre gav ham kommandoen over to bataljoner av 2. infanteriregiment. Som leder for denne troppeavdelingen deltok Steinmetz, som siden 1839 var major, i krigen i Schleswig-Holstein (1848–1851). For sine fortjenester under dette felttoget mottok han Pour le Mérite. Prins Wilhelm hengte personlig ordenen om halsen på ham under den hjemvendte bataljonens parade
I 1851 ble han forfremmet til oberst og i 1854 til generalmajor. I slutten av 1857 overtok han kommandoen over 1. divisjon i Königsberg. Seks måneder senere ble han befordret til generalløytnant. Som generalløytnant kommanderte han den store paraden ved kroningen av Wilhelm I i Königsberg.
I året 1866, som befalshaver for V. armékorps, deltok Karl Friedrich von Steinmetz i den prøyssisk-østerrikske krig. Han tilhørte kronprins Fredriks armé, som rykket inn over Riesengebirge i Bøhmen. Den keiserlige (østerrikske) feltherren, generalfelttogmester Benedek, ville med alle midler forsøke å forhindre at den prøyssiske kronprinsens korps ble samlet. Det kom 27. juni 1866 ved Nachod til sterke men seierrike kamper. Noe senere slo hans tropper det østerrikske VIII korps under erkehertug Leopold fullstendig. Med disse suksessene la Steinmetz grunnlaget for den avgjørende seieren ved Königgrätz, selv om hans korps under dette slaget ble i reserve. Ved siden av Moltke var Karl Friedrich von Steinmetz dengang den mest feirede prøyssiske hærfører.
Steinmetz' suksess i det bøhmiske felttoget førte til at han i den fransk-prøyssiske krig fikk selvstendig kommando som hærfører. Den 1. tyske armé, bestående av VII og VIII korps, ble underlagt ham, senere ble I korps og I kavaleridivisjon sluttet til. Men den nå 74 år gamle Steinmetz vise seg på dette tidspunktet ikke lenger på høyden av sin tid. Med innføringen av telegrafen var de enkelte hærførere i meget større grad enn før bundet av ordrer fra den øverste hærledelsen. Moltke hadde på genialt vis brukt denne oppfinnelsen allerede siden krigen i 1866. Den 7. august 1870 hadde Steinmetz ikke bare uten ordre angrepet høydene ved Spichern, under store tap, men også straks deretter begitt seg på samme marsjrute som 2. armé under prins Fredrik Karl av Preussen. Dette førte til et dårlig forhold mellom de to hærførerne. Resultatet ble at hans armé ble stilt under overkommando av prins Fredrik Karl. Under beleiringen av Metz kom det mellom de to til fullstendig brudd. Etter at Steinmetz hadde holdt tilbake en melding overfor sin øverstkommanderende, prinsen, ble han forflyttet til Posen som generalguvernør.
Hans avskjedssøknad fra arméen ble derimot avvist av kongen. "Ich bin ihren ausgezeichneten Diensten schuldig, Sie vor einen derartigen Schritt zu bewahren" skrev monarken til generalen. Ved avslutningen av krigen fikk Karl Friedrich von Steinmetz igjen aktiv tjeneste som offiser, samtidig med at han ble forfremmet til generalfeltmarskalk.
Den gamle generalfeltmarskalken slo seg ned i Görlitz, og døde natten mellom 3. og 4. august 1877 av et hjerteslag under et kuropphold i Bad Landeck.


Curling-VM 1973 for herrer.
Curling-VM for herrer 1973 ble arrangert 19. mars – 24. mars 1973
i "Exhibition Arena" i Regina i Saskatchewan i Canada.


Curling-VM 1972 for herrer.
Curling-VM for herrer 1972 ble arrangert 19. mars – 21. mars 1972
i "Olympic Eisstadion" i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland.


Léon Gambetta.
Léon Gambetta, (født 2. april 1838 i Cahors i Frankrike, død 31. desember 1882 i Ville-d'Avray ved Sèvres i Hauts-de-Seine) var en fransk politiker under den tredje republikk.
Han var sønn av en italiensk immigrant fra Genova, men ble fransk statsborger i 1859, og vokste opp i Cahors. I en alder av 15 mistet han synet på sitt venstre øye i en ulykke, og øyet måtte senere fjernes. På tross av sitt handicap utmerket han seg under skolegangen, og reiste til Paris i 1857 for å studere jus.
Etter utbruddet av den fransk-prøyssiske krig den 19. juli 1870 og den franske keiseren Napoleon III var blitt tatt til fange, ble det Det andre franske keiserdømme avviklet under en fredelig revolusjon. Fra rådhuset i Paris proklamerte General Louis Jules Trochu og Léon Gambetta den 4. september 1870 keiserdømmets fall, og etablerte en ny regjering, kalt Den nasjonale forsvarsregjeringen. Dette var forløperen til den tredje franske republikk – en epoke som skulle vare helt frem til 10. april 1940, kun avbrutt av Pariskommunen 18. mars-28. mai 1871.
Den nasjonale forsvarsregjeringen bestemte at krigen skulle fortsette, mens Napoleon III fikk dra i eksil til England. 7. oktober 1870 ble Gambetta bedt av regjeringen om å hjelpe til med landets forsvar i forbindelse med krigen, og han reiste i en ballong til regjeringsdelegasjonen i Tours for å verve nye soldater til krigsinnsatsen. Da Paris kapitulerte 20. januar 1871 ønsket Gambetta å fortsette krigen, men måtte motstrebende godta våpenhvilen.
Gambetta representerte området Bas-Rhin i nasjonalforsamlingen i perioden 8. februar-1. mars 1871, men måtte oppgi dette da området kom under prøyssisk herredømme. Den 2. juli samme år ble han igjen valgt inn i nasjonalforsamlingen, denne gang for det franske departementet Seine. Han var president i nasjonalforsamlingen 1879–1881, og ledet deretter regjeringen fra 14. november 1881 til 27. januar 1882, i en periode på kun 66 dager. Hans regjering hadde etter kort tid blitt motarbeidet fra alle kanter idet han ble mistenkt for å bli diktator.
I desember 1882 ble Gambetta såret i hånden av et vådeskudd fra en revolver. Såret ble betent, og førte få dager senere til hans død i Ville-d'Avray ved Sèvres i Hauts-de-Seine. Han fikk statsbegravelse 6. januar 1883. Den 11. november 1920 ble hans legeme overført derfra til Panthéon.


Curling-VM 1971 for herrer.
Curling-VM for herrer 1971 ble arrangert 16. mars – 21. mars 1971
i "Palais de Sports" i Megève i Frankrike.


Terje Rollem.
Terje Rollem (egentlig Terje Rolld Martinsen; født 16. september 1915 i Bærum, død 4. april 1993) var oberst og Milorg-leder under andre verdenskrig.
Han er mest kjent som kommandant for en Milorg-styrke som 11. mai 1945 overtok kommandoen over Akershus festning fra de tyske okkupantene, representert ved major Josef Nichterlein og hans adjutant, kaptein Hamel. Bildet fra overtagelsen, tatt av fotograf Johs. Stage er et nasjonalt ikon, kjent av de fleste nordmenn, og ble i 1995 gjengitt på et frimerke.
Opprinnelig hadde Rollem sagt nei til fotografering, men Stage ble likevel tilskyndet av Rollems overordnede, troppssjef Viggo Didrichson, om å være til stede med kamera.
- «Heldigvis var Didrichson mer fornuftig enn meg,» sa Rollem til Vi Menn i et intervju i januar 1981. «Han innså betydningen av en fotografisk dokumentasjon. At overdragelsen var et historisk øyeblikk, var ikke i mine tanker. jeg var bare opptatt av mitt oppdrag. I dag er jeg veldig glad for at fotografen var til stede.»
- «Det var først da det norske flagget ble heist, at det egentlig gikk opp for meg at krigen var over,» sa Rollem på en privat video innspilt i 2002.
Rollems militære karriere startet på Kavaleriets befalsskole i 1934. Etter befalsskolen tjenestegjorde han som instruktør i Kavaleriet. 9. april 1940 meldte han seg til tjeneste i 2. Dragonregiment og deltok i kampene i Gudbrandsdalen og Åndalsnes. Fra 1941 deltok han i Milorg.
Etter krigen hadde Rollem flere militære stillinger: Krigsskolen i 1946; stabssjef i Kavaleriinspektørens stab 1958-1961; oberst og sjef for Nord-Hålogaland landforsvar fra 1962. Deretter ved NATOs nordkommando på Kolsås; ved Østfold infanteriregiment; og sist ved Vegdirektoratetets militærkontor fra 1971 til pensjon i 1980.
Rollem mottok Deltagermedaljen med rosett.


Hayao Miyazaki.
Hayao Miyazaki (宮崎駿, Miyazaki Hayao, født 5. januar 1941 i Tokyo) er en japansk filmregissør, animatør og tegneserieskaper.
Miyazaki begynte å arbeide med animasjonsfilm allerede i 1963 og har siden vært med på et stort antall filmer. Han er i dag leder av animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli og en av de aller fremste innen animasjonsfilm med ansvar for flere svært populære filmer i anime-sjangeren. Han har også lagd en lengre tegneserie i manga-stil, "Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal", som har blitt hyllet av både kritikere og publikum.
I 2002 vant Miyazaki en Oscar-pris for beste animasjonsfilm med sin kjempesuksess "Chihiro og heksene". Ellers har han blant annet regissert "Min nabo Totoro" (1988), "Prinsesse Mononoke" (1997) og "Det levende slottet" (norsk premiere 5. oktober 2005).
Mange av Miyazakis filmer tar opp menneskenes forhold til natur og teknologi og konflikten mellom ambisjoner og grådighet. Temaene natur, økologi og forurensning blir berørt i både "Min nabo Totoro", "Prinsesse Mononoke" og "Chihiro og heksene". I motsetning til tegnefilmer i amerikansk Disney-tradisjon, er figurene ofte ikke ensidig onde eller gode, men har sammensatte personligheter. Filmene har et pasifistisk preg hvor tilgivelse ofte står i sentrum, og det er sjelden at antagonistene blir utsatt for hevn eller egentlig straffet for sine handlinger. Andre særtrekk er kvinnelige hovedpersoner, kompliserte maskiner og flymaskiner av forskjellig slag.
Biografi.
Miyazaki ble født som nummer 2 av 4 brødre, i bydelen Akebono-cho i Tokyos Bunkyô-ku-distrikt.
Under den andre verdenskrig var Miyzakis far direktør for et firma som produserte deler til jagerfly, og derfra menes Miyazaki å ha arvet sin interesse for luftfart.
Miyazakis mor var en meget intelligent kvinne, som ofte stilte spørsmål om etablerte samfunnsnormer.
Under Miyazakis barndom flyttet familien ofte på grunn av morens behandling for tuberkulose mellom 1947 og 1955. Filmen "Min nabo Totoro" handler om en familie med lignende problemer.
Omkring 1956 startet Miyazaki på Toyotama gymnas. I hans tredje år der så han den første fargeanime i spillefilmslengde "Hakuja Den" og begynte deretter å interessere seg for animasjon, hvor han etterhvert begynte å lære å tegne mennesker. Inntil da hadde han kun tegnet flymaskiner og krigsskip.
Etter å ha avsluttet videregående, begynte Miyazaki på Gakushûin universitet, hvor han studerte statsvitenskap og økonomi. Han avsluttet sin utdannelse der i 1963.
I april samme år fikk Miyazaki arbeid hos Toei Animation som in-betweener på animefilmen "Wanwan Chûshingura". Like etter hans ankomst tok han føringen i en arbeidskonflikt og i 1964 ble han tillitsmann på studioet.
I oktober 1965 ble Miyazaki gift med sin kollega Akemi Ota, som senere sluttet i jobben for å passe deres to barn Gorō og Keisuke.
Gorō lager nå selv film hos Studio Ghibli, og hans første film "Tales from Earthsea" utkom i 2006.
Keisuke arbeider med treskjæring og har også arbeidet for Studio Ghibli.
Film.
I 1965 under arbeidet på "Gulliver's Travels Beyond the Moon", mens Miyazaki fortsatt arbeidet som in-betweener, mente han at den originale avslutningen ikke var god nok, derfor foreslo han en annen slutt, som endte med å bli brukt.
I 1968 spilte Miyazaki en viktig rolle som sjefanimatør og konsept-regissør i filmen "Hols: Prince of the Sun", en anime som ble ansett som en meget viktig tegnefilm fordi den brøt med Disney-tradisjonen innenfor tegnefilm. Regissøren Isao Takahata ble en meget nær samarbeidspartner i årene fremover.
Miyazakis første film som regissør ble "The Castle of Cagliostro" i 1979, filmen var en del av adventure/komedie franchincen Lupin III
Miyazaki regisserte sin neste film i 1984, det episke eventyr "Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal", som la fundamentet til hans senere filmer med temaer som miljø, mangel på skurker i tradisjonell forstand, og hans fascinasjon for luftfart. Dette var den første film han både regisserte og skrev selv. Filmen er basert på en manga, skrevet av ham selv to år tidligere. Etter at filmen ble en stor suksess stiftet han sammen med Isao Takahata selskapet Studio Ghibli.
I 1992 gikk Miyazaki i en annen retning med hovedpersonen i filmen "Porco Rosso", som i denne filmen er en voksen mann, en antifascistisk pilot transformert til en antropomorfisk gris. Også denne filmen er en eventyrfilm, som foregår i Italia i 1920 i et parallell-univers i et område med dusørjegere, piloter og luftpirater i luftdueller. Neon ser på denne filmen som et selvportrett av Miyazaki.
Miyasakis neste film "Princess Mononoke" kom fem år senere i 1997. Denne filmen handler om kampen mellom naturens ånder og det tidlige industrisamfunnet. I Japan ble filmen den mestselgende filmen gjennom tidene inntil Titanic slo rekorden. Etter filmen bestemte Miyazaki seg for å gå av med pensjon som regissør.
Den selvvalgte pensjoneringen stoppet etter en ferie med noen venner, hvor deres datter ble inspirasjonen til Chihiro I filmen "Chihiro og heksene", en historie som handler om en jente som skal klare seg selv i en åndeverden etter at hennes foreldre er forvandlet til griser. Hun får et arbeide på en badeanstalt, hvor hun skal betjene guder og ånder. Filmen ble den mest sette kinofilm i Japan noensinne, og dermed slo Titanics inntjeningsrekord i Japan.
Filmen vant mange priser, deriblant Gullbjørnen og Oscar for beste animasjonsfilm som den første anime.
Ved filmfestivalen i Venezia i 2004 fikk "Det levende slottet" premiere, en film basert på en bok av Diana Wynne Jones. Filmen skulle regisseres av Mamoru Hosoda, men da han forlot prosjektet stod Miyazaki igjen bak roret. I Japan ble den i likhet med de foregående, en stor økonomisk suksess. I 2005 hadde filmen generell premiere i den vestlige verden.
Miyazakis neste prosjekt er foreløpig ukjent.
Eksterne lenker.
Miyazaki, Hayao
Miyazaki, Hayao
Miyazaki, Hayao
Miyazaki, Hayao
Miyazaki, Hayao


Fredrik Karl av Preussen.
Prins Fredrik Karl Nikolaus av Preussen (født 20. mars 1828 i Berlin, død 15. juni 1885 i Klein Glienicke ved Potsdam) var en av de største prøyssiske feltherrer i sin tid. Han var sønn av prins Karl, bror av keiser Wilhelm, og prinsesse Marie av Sachsen-Weimar.
Prinz Friedrich Karl von Preußen
Biografi.
1842–1846 fikk Fredrik Karl undervisning i de militære disipliner av den daværende major (senere krigsminister) Albrecht von Roon. Han var også hans militære ledsager, da prinsen studerte ved universitetet i Bonn fra 1846.
Etter å ha fullført sine studier deltok prinsen i 1848 i felttoget i Schleswig som kaptein i følge med general Wrangel og utmerket seg ved slagene ved Schleswig og Dybbøl ved personlig mot. 1849 deltok han som major i generalstaben i felttoget i Baden og ble som sjef for en husarskvadron sterkt skadet ved stridigheter ved Wiesenthal.
I den følgende fredstiden, hvor han 1852 ble forfremmet til oberst, 1854 til generalmajor og 1856 til generalløytnant, viet han seg til militære vitenskaper. Han holdt foredrag for offisersvenner og utgav litografiske avhandlinger. Av de siste ble det uten prinsens viten i 1860 utgitt "Eine militärische Denkschrift von P. F. K.", som på grunn av sine vidtgående reformforslag fikk stor oppmerksomhet. Som kommandør før 3. armékorps (siden 1860) gjennomførte han mange av disse reformene. Han brukte sitt korps for å prøve ut sine militære idéer og gjorde seg store fortjenester ved utviklingen av den prøyssiske armé.
I 1864 fikk prinsen, som i mellomtiden var blitt befordret til general av infanteriet, overkommandoen over de prøyssiske tropper i Schleswig-Holstein. Her klarte han bl.a. å bemektige seg Danewerk fra danskene. Etter at Wrangel hadde lagt ned sin kommando i mai ble prinsen øverstkommanderende for den allierte arméen og erobret Jylland og 29. juni Alsen.
1866 ble han utnevnt til øverstkommanderende under den prøyssisk-østerrikske krig for den 1. armé (2., 3. og 4. korps), og rykket inn i Bøhmen ved Oberlausitz. Den 26. og 27. juni slo han de østerriksk-saksiske tropper under Clam-Gallas ved Liebenau og Podol, den 28. ved Münchengrätz og den 29. ved Gitschin. Den 3. juli angrep han de østerrikske stillinger i slaget ved Königgrätz. Under slaget klarte han å holde stand mot den tallmessig overlegne fiende lenge nok til at kronprins Fredrik rakk å inntreffe til høyre i slagfeltet, og general Eberhard Herwarth von Bittenfeld i venstre flanke. Deretter marsjerte prinsen frem til Wiens forland.
I den konstituerende nordtyske riksdagen i 1867 representerte han den østprøyssiske valgkrets Labiau-Wehlau.
I den fransk-prøyssiske krig hadde han overkommandoen over den 2. tyske armé. Han holdt franskmennene tilbake ved slaget ved Vionville og gjennom seieren 18. august ved Gravelotte sikret han seieren over den fransk Rhinarméen. Deretter fikk han overkommandoen over både den 1. og 2. tyske armé, og ledet kringsettelsen av Metz. Han slo alle Bazaines utfall tilbake og tvang ham til kapitulasjon den 27. oktober. Den 28. oktober ble han utnevnt til generalfeltmarskalk, og begav seg i ilmarsj den 2. november med tre armékorps i retning Loire, for å hindre den franske Loirearméen fra å trenge seg frem i retning i Versailles og Paris. Etter å ha slått franskmennenes angrep tilbake, gikk han til offensiv den 3. desember, og besatte 4. desember Orleans og drev den fiendtlige arméen tilbake til Bourges og Le Mans.
I januar 1871 slo han Chanzy ved Le Mans i flere sammenstøt (6.-12. januar) og knust hans hær så fullstendig, at ethvert forsøk på å unnsette Paris fra vest ble umuliggjort.
Etter krigen ble han generalinspektør for den tredje arméinspeksjon i den tyske rikshær og inspektør for det prøyssiske kavaleriet. Tsar Alexander II av Russland utnevnt ham til russisk feltmarskalk. Han var dessuten sjef for flere prøyssisk, russiske og østerrikske regimenter.
Fredrik Karl foretok flere reiser til Orienten, om den siste i 1883 til Egypt og Syria utkom et praktverk (Berlin 1884).


Taganrog.
Taganrog (russisk: Таганрог) er en havneby på kysten mot Azovhavet i Rostov oblast i sørvestre Russland, omtrent 72 kilometer fra Rostov-na-Donu. Den har cirka 279 000 innbyggere (2005).
Historie.
Byen ble grunnlagt i 1698 av Peter den Store som det første russiske marinehavn og sporene fra historien er sterkt levende i dagens bybilde. Den første borgermester i Taganrog var nordmannen Cornelius Cruys (Nils Olsen), skreddersønn fra Skagen i Stavanger.
Taganrog har etablert seg som en kulturby med mange museer og kunstgallerier, attraksjoner og aktiviteter, blant annet Tsjekhov Dramatiske Teater, Anton Tsjekhovs hus, litteraturmuseum, Durov museum, kunstmuseum, historisk-etnografisk museum, arkitekturmuseum og Alferakis-palasset.
Taganrog er hjemby til Anton Tsjekhov og Aleksander Pusjkin, Aleksander I av Russland, Pjotr Tsjajkovskij, Akilles Alferaki, Nestor Kukolnik, Arkhip Kuindzhi er også forbundet med Taganrog. General Apollon Dasjkov var byens første generalguvernør fra 1802. Baltasar von Campenhausen overtok vervet i 1805 og hadde det til 1809.
Taganrog har en rekke minnesmerker knyttet til Anton Tsjekhovs barndom og ungdom i byen. Først og fremst det et det eldste (1809) gymnasiet i Sør-Russland hvor han gikk i 11 år. Gymnasiet er nå et litteraturmuseum som bærer hans navn.
Taganrog har en bred nett av utdanningsinstitusjoner.
Byen er i dag også et ferieområde på kysten av det varme Azovhavet.
Byens økonomi.
Havnen i Taganrog, sett fra luften i 2006
Taganrog er et ledende industrisenter av Rostov oblast. Lokal næring er representert av flyindustri, maskinbygging, bil, metall, stål og jernindustri, ingeniørtjenester, metallhandel og produksjon, trelast og papirindustri, næringsmiddelindustri, lys, kjemiskindustri og produksjon av bygningsmaterialer. Produksjonskraft av Taganrogs bedrifter og anlegg har en viktig plass på det russiske markedet. Byens næring leder på distriktenes eksporthandel, med "TAGMET", Beriev flyfabrikk og "Kransny Kotelshchik" bedrifter er av største eksportører. Området rundt Taganrog har stor industripotensial, bl.a. jordbruk, forskjellige bedrifter og fabrikker og den moderne infrastrukturen.
Kontakter med andre land.
Bygningen som opp til 1920 var Det norske konsulatet i Taganrog
Taganrog er i vennskap og partnerskap med Ludenscheid og Badenweiler i Tyskland; Tsjerven Bryag i Bulgaria, Mariupol i Ukraina, Vlissingen i Holland, Jining i Folkerepublikken Kina og Pinsk i Hviterussland. Formålet med vennskaps- og partnerskapsprogrammer er å fremstille Taganrog i utlandet gjennom forretninger, kulturell og utdanningsutveksling. Programmet bringer i fokus det å bidra økonomiske forbindelser samtidig forsterke kulturell gjensidig forståelse. Gjennom vennskap mellom folk og regjeringer underviser vi våre barn om verden og forskjellige mennesker, ved hjelp av felles forretninger forsterkes vår økonomi. Taganrog er også aktivt medlem av Den internasjonale Svartehavsklubben (International Black Sea Club). Disse og andre internasjonale forhold er et resultat av gjensidig samarbeid i økonomi, vitenskap, kultur og andre områder.


Det levende slottet.
"Det levende slottet" er en japansk animasjonsfilm fra 2004. Filmen er regissert av anime-mesteren Hayao Miyazaki og produsert av Studio Ghibli. "Det levende slottet" er basert på "Howl's Moving Castle", en ungdomsroman av den britiske forfatteren Diana Wynne Jones. Filmen hadde norsk premiere 5. oktober 2005.
Handling.
Filmen starter med den unge piken «Sofie», som lever i en idyllisk liten by på 1800-tallet, hvor det meste er dampdrevet. «Sofie» er nummer to i en søskenflokk på tre. Hun har slått seg til ro med at den eldre søsteren er «den pene» og den yngre søsteren «den talentfulle», og stålsetter seg for at hun selv vil ha et A4-liv med å drive familiens hattebutikk.
Landet hun bor i er på randen av krig med en fremmed makt, og stolte militærparader tiljubles av patriotiske menneskemengder. «Sofie» blir forhekset av en farlig heks og forvandles til en eldgammel kvinne. Under en ferd ut i landskapet rundt byen kommer hun over et levende slott. Et lite slott som beveger seg gjennom de tåkefylte heiene og de klippefylte fjellene som omgir byen. Slottet holdes i gang av ild-demonen «Calcifer» som er slavebundet til dette av den unge, kjekke trollmannen «Howl», slottets hersker. Slottet eksisterer samtidig på fire ulike steder og ser ut som fire helt ulike hus.
«Sofie» og «Calcifer» bestemmer seg for å samarbeide for å bryte sine forhekselser. Etter hvert samles et underlig oppbud av skikkelser på slottet, blant annet et evig smilende, hjelpsomt fugleskremsel og en kortpustet hund.
Når krigen bryter ut, havner «Howl» i en utsatt posisjon: Han prøver å stoppe den, men er samtidig i evig fare for å oppslukes av de mørke kreftene han får sin trolldomskraft fra. Samtidig blir den unge jenta, som altså er innesperret i en gammel kvinnes kropp, stadig mer betatt av denne trollmannen.


Upsettlington.
Uppsettlington var en landsby i Skottland i middelalderen, omtrent på stedet hvor Ladykirk i Scottish Borders ligger i dag. Den bestod av to deler, Easter og Wester Uppsettlingon. Det eksakte stedet hvor den lå er uklart, men man mener at sognekirken i Easter Uppsettlington lå på samme sted hvor sognekirken i Ladykirk ligger i dag. Dette støttes av funnet av gamle skjeletter under sognekirken i det 19. århundre.
Landsbyen ble grunnlagt i angelsaksisk tid. Den eldste kjente navneformen er "Upsettintoune". I 1291 samlet deler av den skotske adelen seg der for å sverge troskap til Edvard I av England. Landsbyen opphørte å eksistere som en egen enhet i 1576, da sognet Uppsettlington ble slått sammen med Horndean til det nye sognet Ladykirk. Det nye navnet, «Fruekirken», kommer fra en kirke viet til Jomfru Maria som ble reist av Jakob IV av Skottland etter at han såvidt ble reddet fra drukningsdøden ved Uppsettlington.


Studio Ghibli.
Studio Ghibli er et Japansk animasjonsfilmstudio som ble etablert i 1985. Den anerkjente japanske filmregissøren, animatøren og tegneserieskaperen Hayao Miyazaki har ledet studioet sammen kollegaen Isao Takahata siden det ble etablert. Deretter har Miyazaki regissert, skrevet og produsert mange filmer for Studio Ghibli. Studioets anime-filmer blir regnet som provoserende, fantasifulle og følelsesladede.


BMW 1-serie.
BMW 1-serie er en bilmodell fra den tyske bilprodusenten BMW. Det er en modell i kompaktklassen som har vært i produksjon siden 2004, og er merkets rimeligste modell i salg. Første modell er bygget på BMWs E87-plattform, som konkurrerer med biler som Volkswagen Golf og Audi A3 i premiumsegmentet, hvor 1-serie er den eneste modellen med bakhjulsdrift.
E87 2004 - 2007.
BMW E87 er den første modellen i BMWs 1-serie og er en bil i kompaktklassen. E87 ble lansert i 2004 og produseres ved fabrikken i Regensburg.
E81 2007 -.
E81 er karosserinavnet på 3-dørs versjonen av BMW 1-serie. Denne utgaven av bilen er nær identisk E87, med unntak av antall dører.
E82 coupé.
Høsten 2007 ble det lansert en coupéutgave av 1-serie.
I Norge kan det imidlertid se ut som at den norske BMW-importøren velger å kutte 120d med 177hk, for å erstatte den med en 120d med 163hk. Bakgrunnen for trekket er antakeligvis avgiftssystemet i Norge som straffer antall hestekrefter i mye større grad enn i andre land.
Cabriolet.
Lanseringen av en cabriolet versjon av BMW 1 serie skal skje den den 29. mars i Norge.


Tang-dynastiet.
Tang-dynastiet (kinesisk: 唐朝; pinyin: "Táng Cháo"; IPA: [tʰɑ̌ŋ tʂʰɑ̌ʊ]; Wade-Giles: "T'ang"; middelalderkinesisk: "dhɑng"; 18. juni 618–4. juni 907) etterfulgte Sui-dynastiet og ble avløst av De fem dynastiers og ti kongedømmers periode i Kina. Dynastiet var grunnlagt av Li Yuan. Det var et avbrudd som blir kalt Det annet Zhōu-dynasti (16. oktober 690 – 3. mars 705) da keiserinne Wǔ Zétiān hadde grep om makten. Imidlertid er det mest vanlig blant historikerne å betrakte dette avbruddet som en del av Tang-dynastiets historie. Således kan det sies at Tang-dynastiet er den eneste periode i Kinas lange historie der en kvinne har innehatt den øverste herskermyndighet både formelt og reelt. Táng-dynastiets hovedstad var Cháng'ān (i dag en forstad til Xī'ān), som var verdens mest folkerike by på denne tiden. Táng-dynastiet anses av historikere som et av høydepunktene i kinesisk sivilisasjon.
Fra 617 til 660.
Dynastiet ble grunnlagt av den kinesiske general Li Yuan (en halvgöktürk). På den tid opplevde Sui-dynastiet en dyp krise, etter at de tunge byrder som dets kriger mot Korea hadde utløst en rekke opprør store deler av det nordlige Kina.
Li Yuan kom fra en aristokratisk familie som var blitt svært fremstående i riket, og han var militær kommandant over garnisonen i Taiyuan da han grep sjansen og marsjerte mot hovedstaden. Han erobret Cháng'ān i 617. Derpå ble Sui-dynastiets keiser Yangdi kvalt av sine rådgivere. Han ble etterfulgt av et barn, keiser Gongdi, om imidlertid bare var en marionett i regenten Li Yuans hender. Ett år etter vendte Li Yuan seg imot Gongdi, erobret også Luoyang og grunnla Tang-dynastiet. Gongdi fikk leve litt lenger, men ble til slutt myrdet på den nye keisers ordre i 619.
Li, som ble keiser med keisernavnet Gaozu, gjorde Chang'an til sin hovedstad. Byen hadde da to millioner innbyggere. Den var ikke den eneste millionbyen i Kina, Luoyang hadde én mill. innbyggere. Gaozu la stor vekt på å konsolidere rikets makt, og i 628 hadde Tang-dynastiet klart å samle hele Kina.
Som keiser fulgte Li Yuan/Gaozu opp Sui-dynastiets reformer, som var kommet i bakevjen under de senere tiders mange og dype kriser. Han stod også overfor nye utfordringer, blant annet fra göktürkerne i nord – han regelrett bestakk dem for at de skulle holde seg i ro og ikke invadere riket. Hans religionspolitikk var annerledes enn Sui-keisernes; han tok aktive skritt for å styrke konfucianismen og redusere buddhismens innflytelse. Han tok skritt for å få til en jevnere fordeling av jord mellom bøndene, og senket skattene. Han avskaffet imidlertid Sui-dynastiets strenge rettsjustis og reformerte rettssystemet, og igangsatte det lovarbeid som etterfølgeren skulle sluttføre.
Jorddistribusjonsopplegget som keiser Gaozu etterlot seg var en av hovednøklene til den økonomiske vekst som Tang-tiden bragte med seg. Det gikk ut på at alle bondefamilier skulle få sin egen jord. Man ville sikre at alle kunne både livnære seg og yte skatt. Skattesystemet var ikke basert på hvor meget land man dide, men på antallet personer i familien. Hver person var ansvarlig for en eller annen skatt. Et slikt system krever et overordentlig godt utbygd og folketellingssystem. Arkeologiske funn har bekreftet at det klarte man faktisk å etablere. Antagelig fungerte det best i de hvetedyrkende områder i nord. I sør, der det var risdyrking, var det vanskeligeere å gjennomføre redistribusjon av eiendommene ettersom risterrasser og -marker ikke like lett lar seg dele opp og krever mye mer fellesinnsats.
Risproduksjonen tok seg kraftig opp under Tang-tiden. Etterhvert som ris ble mer lønnsomt for bøndene begynte befolkningstyngdepunktet å endre seg fra Wei-dalen og den nordkinesiske slette og sørover til områdene rundt Chang Jiangs nedre løp.
Men i de nære ting fremstod kaiser Gaozu som heller ubesluttsom, og stod mer og mer i skyggen av sin sønn Li Shimin. Keiser Gaozu abdiserte i 626 til fordel for sin sønn, som så ble keiser (Taizong), etter episoden ved Xuan Wu-porten (玄武门之变) da Li Shimin mente å måtte drepe sine to umoralske brødre som forsøkte å tilrive seg keisertronen. Gaozu levde videre med tittelen «den store keiser» ("Taishang Huang") til sin død i 635.
Det ble keiser Taizong som måtte ta fatt i trusselen fra de østlige güktürkerne. De var under sin leder Xieli Khan et uromoment omkring hovedstaden Chang'an. Som svar på dette startet den nye keiser en storoffensiv mot dem, og vant i 626/30 en avgjørende seier over dem, og erobret deres land, som strakk seg fra dagens Beijing til Ningxia. Göktürkerledere som sverget troskap mot Tang-dynastiet fikk gjenintre i sine lokale lederverv.
Nå kunne Tang-Kina ekspandere langt vestover langsetter «Silkeveien», og kunne åpne seg for det vestlige utland.
Mange fremmede handelsmenn og krigere strømmet inn i Kina etter at landeveien var klar etter 630, og satte sitt preg på bykulturen der. De bragte også med seg sine egne religioner. Slik kom det også kristne misjonærer: Den nestorianske persiske biskop Alopen la ut på en misjonsreise, og ankom Chang'an i 635. Nesten umiddelbart ble han bedt om å oversette de nestorianske sutraer til kinesisk, og fikk kinesiske lærde til å hjelpe seg. I 638 var den første klar: «"Sutraen om Jesus Messias"». Den understreket at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket. Det utløste stor nestoriansk misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, Gaozong, gav Alopen tittelen "«Den store åndelige herre og beskytter av riket»". Innskriften på Xi'anstelen som ble satt opp over hundre år etter i Chang'an (781) hevder at "«troen er utbredt i alle ti provinser... og det er klostre i hundre byer»". Kildene viser at nestorianerne la vekt på å formulere det kristne budskap i konfucianismens filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i medisin og kirurgi ble nestorianerne satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med buddhismen og zoroastrianismen som en «utenlandsk religion».
En av de mest berømte reisende "fra" Kina på denne tiden, var buddhisten Xuan Zang, som reiste som pilegrim til India mellom 629 og 645. Han og noen andre buddistiske reisende kunne ta med seg hjem en rekke buddhistiske tekster som senere skulle gå tapt for inderne (der buddhismen var i ferd med å bli helt fortrengt av hinduismen), slik at det senere bare var i Kina (og i land som søkte sin inspirasjon fra kinesisk buddisme) at en rekke eldgamle buddhistiske tradisjmon er og innsikter skulle bli bevart.
Keiser Taizong fornyet også embetsprøvene (historie, de konfucianske klassikere, lyrikk og forvaltningsaspekter; maksimalt 10 % av kandidatene bestod eksamenene), for å heve nivået blant embedsmennene. I praksis betød imidlertid likevel penger og slektsbakgrunn langt på vei hvem som skulle bli embedsmenn.
Straffelovene ble forenklet og mildnet, skolevesenet ble fremmet. Tang-tidens lovkodeks, "Tanglü-shuyi", er bevart fullstendig for ettertiden. Den var svært omfangsrik (over 500 paragrafer i tolv avsnitt) og logisk heldekkende. Man tok i betraktning både forbrytelsens alvorsgrad og offerets posisjon i samfunnet.
Mot slutten av sitt liv styrtet keiser Taizong († 649) seg inn i en belastende krig mot Korea, noe som etterhvert førte til at han ble isolert til og med innen sitt eget regjeringsapparat.
Tang-dynastiet (gult) og dets vasaller (beige) ca år 660
I 643 kom en sendemann fra Østromerriket, og i 651 kom den historisk første belagte sendemann fra kalifatet (da under Uthman ibn Affan, en av Muhammeds svigerfedre).
I 651 brøt lederen for de vestlige göktürkerne, Shaboluo Khan, med Tang-dynastiet. Seks år senere gikk Tang-styrkene til storangrep, og i 59 måtte også vestgöktürkene underkaste seg.
I 661 bad en persisk fyrste ved navn Peroz om kinesisk hjelp mot araberne.
Det var på sent 600-tall og utover 700-tallet at Tang-Kina hadde sitt største geografiske omfang. Landet selv hadde direkte styre over hele det kinesiske kjerneområde og et godt stykke sønnenfor inn i Indokina, vestenfor og nordenfor. Legger man til de store områder som måtte betale tributt til keiseren og således anerkjente en slags vasall-underordning under Tang-riket. Blant de støre riker som betalte tributt var Kashmir, Neparo (Nepal), Vietnam, Korea, og ni kongedømmer ved elvene Amu-Darja og Syr-Darja sør i Sentral-Asia. Flere nomaderiker hadde også underordnet seg.
Tiden mellom 660 og 705 (med Det annet Zhou-dynasti fra 690).
Keiser Gaozong (regj. 650-683) led fra og med 660 av svimmelhetsanfall og hodepiner. Man har senere antatt at det skyldtes hans kone Wu Zhao, den senere «skrekkelige keiserinne» Wu Zetian (en tidligere konkubine), som man formodet forgiftet ham langsomt. Noen beviser for dette foreligger ikke.
Wu Zhao hadde først kommet inn i keiserpalasset under keiser Taizong. Hun ble del av hans harem sannsynligvis i 638 (også 636 er tenkelig, og ble gjort til en "cairen" (才人), det vil si en av de ni «femterangs-konkubiner». Keiser Taizong gav henne tilnavnet Mei (媚), som betyr «sjarmerende, vakker». På denne tiden gikk hun dermed under navnet Wu Meiniang.
Da keiser Taizong døde i 649, måtte Wu Meiniang, som sedvanen var for avdøde keiseres konkubiner, forlsate det keiserlige palass og tre inn i et buddhistisk nonnekloster der de raket av henne alt håret. Men ikke lenge etter, sannsynligvis i 651, kom hun tilbake til palasset: Den nye keiser Gaozong hadde vært på besøk i klosteret og blitt betatt av hennes skjønnhet. Det er noe uenighet om hvordan hun endte opp som keiserens hustru, men det står som et faktum at hun på kort tid utmanøvrerte Xiao,som var den mest innflytelsesrike av keiserens elskerinner, og ble «forfremmet» til "zhaoyi" (昭儀), dvs til den høyestrangerende av de ni «annenrangs-konkubiner». Det forhold at keiseren hadde tatt som konkubine en kvinne som hadde vært hans egen fars konkubine og dessuten var en nonne, ble ansett som sjokkerende umoralsk av mange konfucianere.
I 654 ble Wu Meiniangs lille datter drept. Keiser Gaozongs dronningkeiserinne Wang var angivelig blitt observert av øyenvitner nær det lille barnets gemakker, og hun ble stilt for retten og funnet skyldig i å ha drept barnet ut av sjalusi. En muligens oppdiktet legende vil at det var Wu Meiniang selv som drepte datteren, for akkurat på den måten å nå nærmere sitt mål. Uansett endte det med at keiseren gjorde henne til "chenfei" (宸妃), en ekstraordinær tittel som rangerte henne over de fire «førsterangs-konkubiner» og rett under keiserdronningen. Og da Wang-dronningen til slutt ble degradert i november 655, var de Wu, nå "Wu Zhao" som ble keiserdronning. (Wu sørget senere, da hun var blitt keiserinne, for å henrette både Wang og den før nevnte Xiao på grusomt vis – deres armer og ben ble slått og brukket, og så ble de lagt i hver sin store vinurne der de døde etter flere dagers smertefull dødskamp.)
Wu Zhao myrdet sin førstefødte sønn og innesperret to andre av sine sønner. Så tok hun til seg keiserinnetittelen under navnet Wu Zetian den 16. oktober 690 og regjerte (til tross for sine myrderier) med støtte fra buddhistene, det hemmelige politi og store deler av befolkningen. Hennes styre fikk navnet "Det annet Zhou-dynasti".
Støtten fra buddhistene kom at keiserinnen selv var fra en from buddhistisk familie og hennes holdning til trosretningen fremmet dens stilling. Da hun var på vei opp til maktens tinde, ble det særlig mobilisert mot henne fra konfuciansk og taoistisk hold, så det var ikke å under seg over at hun da søkte støtte fra buddhistene. Noen buddhistprester forkynte at orakler hadde identifisert henne som Maitreya Buddha (den fremtidige Buddha som skal manifestere seg på jorden å undervise i den rene dharma og bli Verdens Hersker). De sa også at det himmelske mandat ifølge oraklene var blitt overført til henne. Som keiserinne fremmet hun særlig de buddhistiske skoleretningene Chan og Huayan.
Ifølge tradisjonell kinesisk politisk teori var det utenkelig og uhørt at kvinne kunne inneha keisertronen, men keiserinne Wu var oppsatt på å knuse opposisjonen og innsatte lojale støtter i de sentrale poster. Hun regjerte med machiavelliansk kløkt og despotisk brutalitet. Hun opprettet et eget hemmelig politi med vide fullmakter til å ta seg av opposisjonelle. Hun var også støttet av sine to elskere, Zhang-brødrene (Zhang Yizhi, 張易之, og den yngre Zhang Changzong 張昌宗). Hennes støtte til buddhismen var populær i folket, og hun klarte med brutale virkemidler å holde nede mulige motstandere i Li-slekten (Tang-epokens keiserlige slekt) og adelen. I 695 foretok hun et siste navneskifte som keiserinne (av 14!), slik at hennes keiserlige navn nå var Tiance Jinlun Shengshen (天冊金輪聖神皇帝), et navn som ikke skulle endres flere ganger så lenge hun regjerte.
I 705 ble hun styrtet. Hun var da over 80 år og var blitt svakelig, så hun kunne ikke forhindre kuppet den 20. februar som førte til Zhangbrødrenes henrettelse. Med det var hennes makt omme, og den 3. mars kunne keiser Zhongzong vende tilbake til keisertronen. Keiserinne Wu døde ni måneder etter, kanskje fortrøstet av at hennes nevø Wu Sansi (武三思) med stor kløkt raskt hadde klart å kontrollere den gjeninnsatte keiser ved hjelp av det seksuelle forhold han hadde innledet med en keiserlig konkubine.
Tiden mellom 705 og 907.
Etter en urolig tid med to mord og en abdikasjon gikk keisertronen til slutt til keiser Xuanzong (713–756), som skulle få tilnavnet "minghuang" — den strålende monark. Under Xuanzong kunne Tang-Kina nyte godt av en fredens, kulturens og visdommens gullalder. Tang-Kinas store rikdom førte til at dette ble en era som utviklet et høyt utdannelsesnivå. Diktere og forfattere som Li Bai, Du Fu, Meng Haoran og andre hører til denne epoken.
Keiser Xuanzong forfalt imidlertid snart i uvirksomhet og ble et viljeløst verktøy i hendene til to av sine nærmeste medarbeidere (Li Linfu, Yang Guozhong) og en bi-hustru ved navn Yang Guifei. Li Linfu klarte til og med å utvirke at tre av keiserens sønner ble henrettet i 737.
Imens førte de høyere militærkostnader forårsaket av stadig kriging langs Silkeveien til høyere skattetrykk. Og det var strid i regjeringen mellom de adelige embedsmenn og de ekdsamensmeriterte embedsmenn, alt mens den aldrende keiser trakk seg mer og mer tilbake i sin privatsfære. I hæren var det stor uro ved at yrkessoldatene hadde oppnådd en meget stor rolle og generalene blirr alt for mektige. Militærets styrkede stilling skyldtes også at førsteministeren, Li Linfu († 752), mistrodde sivilforvaltningen i provinsene og brukte det militære som motvekt.
Da en tyrkisk general ved navn An Lushan tapte en maktkamp i hoffet mot den nye førsteminister Yang Guozhong, anstiftet han til et opprør som skulle rive opp det nordlige Kina i åtte år. An Lushan erobret i 6 både Luoyang og Chang'an, men ble så myrdet. Keiser Xuanzong († 762) flyktet til Chengdu, og abdiserte til fordel for sin sønn, som ble keiser Suzong (regj. 756-762). Han gjenvant hovedbyene i 757, men oppstanden fortsatte til 763. Det hevdes at An Lushan-opprøret i alt kostet 36 millioner mennesker livet. Overslaget er suspekt: Dersom det er riktig, ville det tilsi nesten ¾ av befolkningen.
Uigurene, tibetanerne og andre kunne fra 762/63 gjøre seg sterkere gjeldende i Kina. Ærgjerrige stattholdere satte seg stadig ut over sentralmaktene, som nå var sterkt svekket. I keiserhoffet regjerte ofte heller svake keisere, evnukkene eller sterke generaler. Én keiser måtte i 783/84 regelrett flykte fra sin hovedstad.
Tedyrkning ble mer populært på 700-tallet. Det se man blant annet av fremveksten av tehus og av at Tang-styret gjorte te ett av statsmonopolene i 793. Andrre varer som ble monopolisert var salt og alkohol. Det mest innbringende av de tre var saltmonopolet.
Tang-dynastiets definitive knekk og undergang begynte med "Huang Chao-opprøret" fra 876 til 884. Dette opprøret kostet etter det datidens kilder vil ha det til enda flere mennesker livet enn An Lushans opprør. Huang Chao raserte først de sørlige provinser (med blant annet Kanton i 879), og vendte så sin oppmerksomhet nordover. Keiser Xizong (regj. 874-88) flyktet i 881 til Chengdu og måtte overlate begge hovedbyene til Huang Chao, som tok livet av en rekke Tang-prinser. Det var først i 884 at han måtte gi tapt på slagmarken for et tyrkisk kavallerikorps. I 885 kunne keiseren vende tilbake til Chang'an.
I 900 tok evnukkene kontrollen, men ble snart ryddet av veien av en general ved navn Zhu Wen (en overløper fra Huang Chao). Deretter sørget Zhu Wen for å ta livet av alle Tang-prinsene i 907, hvorpå Tang-dynastiets tid var over.
Tidlig hstorieskrivning.
Det første klassiske verk om Tang-tiden er "Tang-boken" av Liu Xu (887–946) med flere. Dette var under Det senere Jin-dynasti. Verket ble senere omredigert til en ny historiefremstilling ("Den nye Tang-boken"); dette var gjort av Song-historikerne Ouyang Xiu (1007–1072), Song Qi (998–1061) og andre (mellom 1044 og 1060). Begge var basert på tidligere annaler som siden er gått tapt. Og de regnes begge blant "De 25 historieverk" om Kina. En av de få overleverte kilder til Tang-boken, som særlig dekker tiden forut for 756, er "Tongdian", som Du You presenterte for keiseren i 801. Tang-perioden ble igjen grundig fremstilt i den universalhistorisake tekst ved navn "Zizhi Tongjian", redigert, sammenstilt og fullført i 1084 av en gruppe lærde under ledelse av Song-kansleren Sima Guang (1019–1086). Denne historiske tekstemn, som består av tre millioner kinesiske tegn i 294 bind, dekket Kinas historie fra De stridende staters tid frem til begynnelsen av Song-dynastiet.


Min nabo Totoro.
"Min nabo Totoro" (となりのトトロ, "Tonari no Totoro"), er en japansk animasjonsfilm fra 1988, regissert av anime-mesteren Hayao Miyazaki og produsert av Studio Ghibli.
Handling.
Filmen er et fascinerende portrett av japansk landbyliv, og handlingen utspiller seg i løpet av en sommer. En universitetsprofessor og hans to døtre flytter inn i et gammelt hus ved skogen, som noen tror er hjemsøkt. Konen hans ligger på sykehuset for å bli frisk etter tuberkulose. Døtrene hans oppdager «sot-ånder», som de tror er «hybelkaniner».
Den ene av døtrene, Mei, oppdager en liten ånd som leder henne inn i en magisk skog der hun finner en stor skogsånd. Hun kaller den Totoro. Faren hennes forteller at ånden er skogens konge. Bare de som har et rent hjerte kan se åndene i skogen. Fire år gamle Mei bestemmer seg senere for å finne igjen skogens konge. En regnfull kveld, mens jentene venter på en buss, møter de en gigantisk Totoro som beskytter seg mot regnet med et stort blad fra et tre. Da den eldste søsteren gir Totoro paraplyen sin blir han glad. Etter dette møter jentene stadig Totoro på deres nattlige eventyr.


August von Werder.
Karl August greve von Werder (født 12. september 1808 i Schloßberg, Norkitten, Østpreussen, død 12. september 1888 på Gut Grüssow, Pommern) var en prøyssisk general.
Grev Werder trådte i 1825 inn i regimentet Garde du Corps, og ble 1826 befordret til sekondløytnant ved det 1. garderegiment til fots. I 1839 ble han lærer ved kadettkorpset, og senere kommandert til det topografiske korps. Som premierløytnant deltok han som frivillig i russernes felttog i Kaukasus fra 1842 til 1843. Etter hjemkomsten 1846 ble han kaptein ved generalstaben, og kom som major til det 33. infanteriregiment. I 1853 var han kommandør for landvernbataljonen i det 40. regiment, i 1856 den 4. jegerbataljon, senere oberstløytnant ved 2. garderegiment til fots og samtidig betrodd oppgaven å lede administrasjonen av inspeksjonen av jegerne og skyttene. Dessuten hadde han kommandoen over det ridende feltjegerkorpset.
1859 ble han forfremmet til oberst og inspektør for jegerne og skyttene. I 1863 ble han generalmajor og i 1866 generalløytnant. Han kommanderte i 1866 den 3. divisjon ved Gitschin og Königgrätz. Ved innledningen til Den fransk-prøyssiske krig i 1870 fikk han overkommandoen over beleiringskorpset ved Strasbourg, og etter byens kapitulasjon, da han var blitt utnevnt til general av infanteriet, kommandoen av det nydannede 14. korps, som han i oktober trengte inn i Franche-Comté og besatte Dijon. Han holdt de garibaldinske frikorpsstyrkene i sjakk, og ved slaget ved Belfort (15.-17. januar) holdt han standhaftig og energisk stand mot den franske østarméen.
Hans heltedåder gjorde ham spesielt i Sydtyskland svært populær, og i Freiburg im Breisgau ble det oppført en rytterstatue av ham. Etter freden fikk Werder kommandoen over det nydannede badiske (14.) armékorps i Karlsruhe. Han ble tildelt storkors av Jernkorset. I 1875 feiret han med pomp og prakt 50 års tjeneste i hæren, og fikk 1. april 1879 innvilget avskjed fra hæren samtidig med at han ble opphøyet i grevestanden. Han døde 12. september 1888 på Schloss Grüssow (Belgard).
Det 4. rhinske infanteriregiment, som han hadde ledet, bar siden 1889 hans navn, "Graf Werder".


BMW 5-serie.
BMW 5-Serie er en modellserie av mellomstore luksussedaner fra den tyske bilprodusenten BMW. 5-serien er tilgjengelig som sedan og stasjonsvogn. 5-serien var i 2006 verdens niende mest solgte luksusbil, med 49 296 enheter.
Historie.
5-Serien fikk navnet fordi dette var den femte serien «nye modeller» etter V-8 og Isetta. 5-Serien skulle erstatte de mindre sedanmodellene 1500, 1800 og 2000. Karosseriet ble designet av Marcello Gandini, basert på Bertones 1970 BMW Garmisch 2002ti utstillingsmodell fra bilutstillingen i Genève.
Frem til i dag har det blitt produsert fem forskjellige modeller av 5-Serie. For å skille dem fra hverandre henviser man til dem ved deres unike chassisnummer (Exx).
5-Serien startet BMWs tradisjon med å navngi modellene ved tre sifre. Det første sifferet (i dette tilfellet «5») angir modellen, og de følgende to sifrene angir vanligvis motorstørrelsen i desiliter. I tillegg legges flere bokstaver eller tall til på slutten av dette tresifrede tallet for å angi drivstofftype (bensin eller diesel), motor- eller girkassespesifikasjoner eller karosseritype. Opprinnelig sto en «i» for at motoren var utstyrt med elektronisk innsprøytning.
E12 (1972-1981).
Modeller solgt i Norge 1972 – 1981
E28 (1982-1988).
BMW E28 var den andre modellen i BMW 5-serien.
Følgende modeller ble solgt i Norge 1981 – 1988.
E34 (1988-1996).
BMW E34 var den tredje modellen i BMW 5-serie. Denne modellen finnes med to typer grill. En vanlig og en V8 (facelift)
E34 var i sin produksjonstid en av de mest pålitelige luksusbilene på markedet.
Den var også blant de sikreste med airbag og anti lock brakes på alle fire hjul. Chassiet Er mye stivere enn på tidligere modeller.
E34 anses som en av de mest driftsikre bilene BMW har laget. Og var den best likte bilen Bmw produserte i lang tid.
E34 hadde og god kjørekomfort, så god den ble annsett som en av di mest gjennomtenkte bilene BMW Produserte, og hadde rykte på seg for og være som tatt ut av framtiden.
Modeller som ble solgt i Norge 1988-1996
E39 (1996-2003).
BMW E39 var den fjerde modellen i BMW 5-serie, og en av de største suksessene til BMW. Mange BMW-entusiaster hevder dette er den beste modellen BMW noensinne har produsert, og det amerikanske magasinet "Consumer Reports" gav BMW 530i fra 2001 den høyeste karakteren noen bilmodell hittil har fått.
E60 (2004-2010).
BMW E60 er den femte modellen i BMW 5-serie og er utgående modell. Den ble lansert høsten 2003 og det var først her BMW valgte å dele sedan og stasjonsvogn i to kodenavn, E60 sedan og E61 touring.
Stasjonsvognutgave av kraftpakken M5 er ventet på en facelift som skal komme i 2007 en eller annen gang. De offisielle bildene er klare, men slippes ikke ut før facelift versjonen er klar.
BMW hadde svært få endringer på 5 serie modellene fra 09/2005 modellene. Nyheten skulle gjelde for 2006 modellene og det mest merkbare oppgraderingen var motor og finpuss på interiøret. 525i, 530i og 530d fikk større og bedre motorer og alle modellene fikk start/stopp knapp, ny type nøkkel og lær på iDrive kulen.
Ansiktsløftning av 5-Serie (januar 2007).
Den 8. januar 2007 fikk E60/E61 5-Serie en ansiktsløftning, som består av nye front- og bakfangere, redesignede lykter foran og bak, et oppdatert interiør og BMWs nye "Drive-By-Wire"-system.
Ansiktsløftningen av E60 og E61 facelift ble lansert i mars 2007. Det samme gjelder E61 M5.


Kangxi-keiseren.
Kangxi-keiseren (kinesisk: 康熙帝; pinyin: "Kāngxīdì"; Wade–Giles: "K'ang-hsi-ti"; tempelnavn: "Qīng Shèngzǔ" (清聖祖); mandsjuisk: ᡝᠯᡥᡝ ᡨᠠᡳᡶᡳᠨ "elhe taifin"; mongolsk: Энх-Амгалан хаан, født Xuanye, 玄燁, den 4. mai 1654 i Den forbudte by i Beijing i Kina, død 20. desember 1722 i Det gamle sommerpalass i Beijing, posthumt navn: 合天弘運文武睿哲恭儉寬裕孝敬誠信中和功德大成仁皇帝, "Hétiān Hóngyùn Wénwǔ Ruìzhé Gōngjiǎn Kuānyù Xiàojìng Chéngxìn Zhōnghé Gōngdé Dàchéng Rén") var den fjerde keiseren av Qing-dynastiet, men bare den andre Qing-keiseren som hersket over hele Kina, fra 1661 til 1722. Han er kjent som en av den kinesiske histories største keisere. Hans regjeringstid på 61 år gjør ham til den lengstregjerende av alle de kinesiske keisere, skjønt man må da være klar over at han ble keiser i en alder av åtte år og at de første årene var styringsansvaret utøvd av fire regenter og hans bestemor enkekeiserinnen Xiaozhuang. I hans regjeringstid ble Qing-Kinas territorium utvidet og sikret, og landet opplevde så stabilitet og velstandsvekst.
Selv om Kangxi må regnes som mandsju, var han av mindre enn halvt mandsjuisk avstamning – han hadde også kinesiske og mongolske forfedre. Kangxi-keiseren var seg dette bevisst. Og han la stor vekt på at mandsjuer og kinesere skulle behandles likt, og sørget for at kineserne ble likt representert i alle avdelinger av det keiserlige styringsapparat.
Han utstedte et toleranseedikt til gunst for kristendommen i 1692, men ombestemte seg et drøyt tiår senere på grunn av utfallet av ritestriden som raste I hans regjeringstid.
Tidligste barndom.
Noe normalt familieliv kan ikke gutten ha fått. Hans far engasjerte seg lite, og den daglige omsorg var overlatt til barnepiker, og palassevnukker fulgte ham hvor enn han gikk. Det var umulig for ham å komme for seg selv, og han så nesten aldri sine foreldre. Som småbarn overlevde han kopper, tidens mest fryktede sykdom, og det var nok en av flere grunner til at han ble utnevnt fremfor sine eldre brødre til tronfølger av sin far. Men ikke den eneste: Gutten var bare den tredje av keisersønnene, men storebrødrene var født av mødre av lavere byrd. Xuanyes mor, konkubinen Xiaokang (senere gitt keiserinnes rang), var datter av Tulai, en berømt mandsjugeneral fra den fremstående klanen Tong. Familien hadde levd lenge blant kineserne og moren var preget av det.
Mindreårig keiser.
Xuanye (som snart etter fikk regjeringsnavnet "Kangxi") arvet formelt tronen rett før sin syvårsdag etter sin far, Shunzhi, som døde bare 23 år gammel av kopper i februar 1661. Fra første stund brukte Kangxis privatlærere årene til å forberede ham på regjeringsmakt. Han hadde lært å lese allerede i fireårsalderen, og lærte seg etterhvert utenat store deler av de kinesiske klassiske verker. Han studerte kalligrafi og skrev dikt.
De fire keiserlige rådgivere.
Ettersom gutten var mindreårig hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter dersom han selv skulle dø ung. De var konservative hoffmenn. Noen av disse «keiserlige rådgivere»s første embedsgjerninger var å erstatte de såkalte "tretten byråer" med et "husholdsbyrå". Denne administrative forandring var av stor betydning. "De tretten byråer" var alle sammen i hendene på hoffets evnukker, og de mer konservative mandsjuer var meget imot dette typisk kinesiske systemet med sine røtter i Ming-dynastiet, men som den avdøde keiser hadde gjenopplivet – for at ikke sentraladministrasjonen skulle bli helt mandsjuisk. Men med det nye og mandsju-bemannede "husholdsbyrå" var keiserens nærmeste igjen mandsjuer, og de kinesiske hoffevnukker var satt ute av stand til å gjøre seg gjeldende politisk.
Rådgiverstyret henrettet også en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær, det reduserte sensoratets og Hanlin-akademiets innflytelse, og halshogde 18 hankinesere som retten fant skyldig i skattesvik. Det gamle kinesiske embedseksaminasjonssystemet ble undergravd med at man i 1662 kraftig reduserte eksamenskravene. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass.
Det ble gitt et keiserlig edikt som forbød binding av pikebarns føtter, og familier som var ulydige mot forbudet ble straffet. "(Forbudet var ikke effektivt; den mer definitive avskaffelse av skikken fant sted først i 1911.)
"Den store rydningen".
Våren 1662 fikk de keiserlige rådgivere Kangxi til å forordne en større folkeforflytningaksjon fra kystene fra Shandong og sørover til Guangdong i det sørlige Kina som ledd i kampen mot anti-Qing-bevegelsen. Dette opprøret var anstiftet av tilhengere av det styrtede Ming-dynastiet under ledelse av Zheng Chenggong (bedre kjent som Koxinga), og som ville gjenerobre Beijing. Aksjonen, «Den store rydningen», innebar å forflytte hele kystbefolkningen minst ca 15 km inn i landet.
Bakgrunnen var at Qing-styrkene i 1661 hadde klart å presse tilbake opprørerne på det kinesiske fastland. Men da hadde Koxinga ført sine styrker med en enorm flåtestyrke over Taiwanstredet til Lu'ermen og gått til angrep på og nedkjempet Taiwans nederlandske koloniherrer. Fra Taiwan hadde så Koxinga begynt å bygge opp Taiwan som en slagkraftig base for gjenerobringen av Kina for å gjeninnsette Ming-dynastet. "Den store rydningen" hadde til hensikt å forhindre at han fikk forsyninger og forsterkninger fra fastlandet og således vanskeliggjøre hans tilbakevenden til fastlandet.
Tiltaket rammet naturlig nok også handelsskipsfarten hardt.
Schall-affæren.
Det var under rådgiverstyret at den antivestlige embedsmannen Yang Guangxians manipulasjoner førte til dødsdommen mot den gamle tyske jesuittmisjonæren og keiserlige astronomen Johann Adam Schall von Bell. Yang hadde siden 1659 ført en personlig kampanje mot de vestlige misjonærer. Nå fant han en støttespiller i Oboi, den sterkeste og mest ærgjerrige av regentene.
Yang hadde anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden av straffestyret, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Beijing, skulle piskes og forvises. Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens motstand mot de urettmessige dommene. Det fortelles også at enkekeiserinne Xiaozhuang, som var blitt pleiet og kurert for en sykdom av Schall, hadde talt hans sak. Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem av dem – alle kinesiske konvertitter til katolisismen – som ble henrettet for valget av en uheldig begravelsesdag for den unge prinsen.
Alle katolske kirker i riket ble stengt, misjonærene i landets indre ble beordret til Macao. Men alle prestene som bodde i Beijing fikk lov til å forbli der.
Når saken beskrives såpass utførlig her, er det fordi den ble en viktig – kanskje den viktigste – årsak til Kangxi-keiserens tidlige maktovertakelse, og dessuten kaster lys over hans etterfølgende store velvilje overfor de katolske misjonærer. For etter at Yang overtok ansvaret for det keiserlige astronomiske byrå, ba keiseren både Yang og Schalls tidligere assistent, pater Ferdinand Verbiest, om å utarbeide en oversikt om solens skygge og stjernenes posisjoner for det kommende år. Verbiests forutsigelser slo til fullstendig, mens Yan Guangxian falt fullstendig igjennom. Kangxi forordnet så Yangs avsettelse og avstraffelse, jesuittene ble igjen gitt ledelsen av det keiserlige astronomiske byrå, og Schall – i mellomtiden avdød – ble rehabilitert. Tiltakene mot misjonen ble reversert. Kalenderspørsmålet gjorde keiseren svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter som var blitt sendt til Kina.
Hele episoden skadet Obois maktposisjon; hans motstandere fikk pågangsmot og tillit til den unge keiser.
Oboi kommer til makt.
Sonins barnebarn Xiaocheng var blitt keiserinne i 1665 – hun og Kangxi var 11 år da de giftet seg, mot Obois vilje. I 1667 begynte Kangxi-keiseren, etter forslag fra Sonin, så smått å delta på politiske rådslagninger. Han var da 13 år gammel, like gammel som da faren hans hadde blitt introdusert i styre og stell på samme vis. Men han regjerte bare i navnet, fremdeles lå den reelle styrkingsmakt i de keiserlige rådgiveres hender. Det ble etterhvert klart for ham at Oboi hadde for meget makt.
Sonin selv døde i august 1667. Under hans sykeleie brøt det ut en dramatisk politisk maktkamp mellom Suksaha og Oboi.
Oboi, som allierte seg med Ebilun, fikk Suksaha drept for en angivelig forbytelse – likeså ble hele hans familie henrettet. Deretter tvang han Ebilun til underkastelse. Det endte med at Oboi grep makten som regent alene, og regjerte med nær diktatorisk myndighet.
I Obois tid forviste mandsjuene i 1668 han-kineserne fra Mandsjuria. Blandingsekteskap ble forbudt, og Beijing ble en segregert by.
Kangxi som reell makthaver: De tidligste årene (til 1689).
"Over den frosne elv", et dikt kalligrafert av Kangxi, i løpende skrift
Oboi arresteres, maktovertakelse.
For en tid måtte Kangxi og hoffet tåle Obois styre. Det var meningen at keiseren ikke skulle overta makten før han var 16 år. Men Obois egenrådighet gjorde at Kangxi ikke ville vente så lange. Den 14. juni 1669 arresterte han Oboi med hjelp av enkekeiserinne Xiaozhuang, Sonins sønn Songgotu, og keiserens lærer Xiongcili. Det var enkekeiserinne Xiaozhuang som hadde oppdratt ham. Selve arrestasjonen av Oboi skjedde i audienshallen, der unge brytere hadde gjemt seg, og styrtet frem og kastet seg over ham.
Kangxi-keiseren, som da nettopp hadde fylt 15 år, tok nå makten i egne hender. Han erklærte Oboi skyldig i 30 forbrytelser. Det dreide seg om manipulasjon av utnevnelser, blokkering av memorandumer slik at de ikke skulle nå frem til keiserens øyne, og uhjemlede beslutninger ved hjelp av en klikk medarbeidere. Keiseren dømte ham til døden, men benådet ham etterpå. Men ni fra hans klikk ble henrettet, og andre ble pisket. Han døde i fengsel kort tid etter. Ebilun, som formelt sett hadde vært Obois medregent, fikk gå fri. "(Oboi ble posthumt rehabilitert – Kangxi-keiseren tilgav ham i 1713).
Keiser Kangxi var i all hemmelighet blitt undervist i kinesisk av to evnukker. De fleste mandsjuer lærte seg kinesisk nå, og i 1670 kunne hoffet klare seg uten tolker. Enkekeiserinnen hadde stor innflytelse over ham, og han tok selv vare på henne i månedene forut for hennes død i 1688.
Europeerne ved hoffet.
Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig for jesuittenes misjonsarbeid. Ordenen sendte nå enda flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse til Kina, og etterhvert ble de meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det var nettopp det renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, som hadde gjort at også de senere Ming-keiserne helt siden den store jesuittmisjonæren Matteo Riccis tid hadde innbudt så mange av dem til hoffet, og dette vedvarte og ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte også til at de katolske misjoner fikk en veldig medvind; mange høyere embedsmenn konverterte og alt dette gav katolisismen høy prestisje i landet.
Schall-affæren er beskrevet ovenfor, og den førte til at keiseren allerede i ung alder ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen.
Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater Ferdinand Verbiest (1623–1688), som var født i det som i dag er Belgia. Han underviste Kangxikeiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i 1674 utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord.
Også jesuittprestene Jean-François Gerbillon og Jean-Baptiste Régis underviste keiseren i matematikk. Andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i 1708, atlaset, "Huangyu quan lang tu", var ferdig i 1717. Det kjente "Nouvel Atlas de la Chine, de la Tartarie et du Thibet" av Jean-Baptiste Bourguignon d'Anville er en fransk versjon av dette atlaset.
Fra 1711 til 1723 virket den italienske presten Matteo Ripa, utsendt av Propaganda Fide, som maler og koppergravør ved hoffet. I 1723 vendte han hjem til Napoli med fire unge kinesiske kristne for presteutdannelse og forberedelse til misjonstjeneste i sitt hjemland. Dette ble begynnelsen på «Collegio de' Cinesi». Det ble også det første lærested for sinologi i Europa.
Umiddelbare politiske prioriteringer.
Kangxi-keiseren definerte tidlig tre prioriteter for sitt styre: Sørge for skikkelig flomkontroll av Den gule flod, reparasjon av Den store kanal, og nedkjempelse av De tre føydalherrers opprør i Sør-Kina. De tre føydalherrers opprør brøt ut i 1673, og chakhar-mongolenes Burni startet et annet opprør to år etter.
Flomkontroll: Dikene rundt Den gule flods nedre løp var blitt forsømt i lang tid. Stadige oversvømmelser fant sted, særlig der floden (den gang) forente seg med elven Huai He, og rammet hele den nordlige del av provinsen Jiangsu. I 1677 utnevnte Kangxi en overoppsynsmann for flodens bredder, Jin Fu. I 1683 var Jin ferdig med dreneringen av elven.
Den store kanal mellom Den gule Flod og Yangtze ble reparert samtidig, slik at særlig transporten av ris nordover og derutover den generelle handel ble lettere.
For å inspisere arbeidene og for å bli bedre kjent med kulturelle og økonomiske lederskikkelser i sør, dro Kangxi-keiseren på i alt seks inspeksjonsreiser til Yangtze-området mellom 1684 og 1707.
I 1673 klarte Kangxi-regjeringens diplomati å megle fred mellom partene i Trinh-Nguyen-krigen som hadde rast mellom to mektige klaner i Vietnam i 45 år. Fredsperioden som fulgte varte i 101 år.
Opprørene nedkjempes.
De tre føydalherrers opprør var en stor utfordring. Bakgrunnen var at tre tidligere Ming-generaler, som hadde kjempet på mandsjuenes side i 1644, som takk var blitt adlet til føydalfyrster for deres bidrag til Qing-styret, og gjort til guvernører over store områder i Sør-Kina. Den fremste av dem var Wu Sangui, som fikk provinsene Yunnan og Guizhou. Generalene Shang Kexi og Geng Zhongming fikk henholdsvis Guangdong og Fujian.
Etter noen år ble disse føydalherrene og deres områder mer og mer autonome. Da Shang Kexi i 1673 ville trekke seg tilbake til sin hjemby i Liaodong-provinsen søkte han om dette til keiseren, og nominerte sin egen sønn til etterfølger. Keiseren innvilget da straks hans embedsfratreden, men nektet å la føydalherreskapet bli arvelig. Som reaksjon søkte også de to andre generalene om avskjed for å sette Kangxi på en styrkeprøve; de regnet med at han ikke ville trosse dem. Men keiseren hadde is i magen, innvilget til deres overraskelse deres fratreden, og forordnet at de tre føydalområdene ble tilbakeført til direkte keiserlig styre.
Stilt overfor dette valgte Wu Sangui å gjøre opprør. Han fikk med seg Geng Zhongming og Shang Kexis sønn Shang Zhixin. De tre føydalherrenes opprør varte i åtte år og var en meget alvorlig trussel mot Qing-dynastiets fortsatte eksistens.
Wan Sangui hadde en stor hær, og regnet med å kunne dra nytte av folkets antipati mot mandsjuene. Han erklærte opprettelsen av et nytt dynasti, Zhou, fikk raskt støtte i sine egne områder, provinsene Yunnan og Guizhou, og marsjerte inn i Hunan uten å støte på motstand. Før utgangen av 1674 var det meste av Sør- og Vest-Kina opprørsområder. Umiddelbare mottiltak uteble, og rykter bredte seg om at keiserhoffet planla å rømme Beijing. Da det var på sitt sterkeste hadde opprørerne kontroll over områdene helt opp til Chang Jiang-floden (dvs. Yangtze). Den dyktigste av Wus allierte krigsherrer var generalen Wang Fuchen.
Men så tok Kangxi-keiseren personlig over hærledelsen. Kangxi klarte å samle sine krefter mot opprørerne og satte inn dyktige generaler som etterhvert klarte å knuse opprørerne. Den verste krisen ble dempet da Shang Kexi erklærte sin lojalitet overfor mandsjuene, og dermed fikk ikke opprørerne tatt kontrollen over provinsen Guangdong. Videre mislyktes Wan Sangui i å vinne de mandsju-skeptiske mandariner for aktivt opprør. Det var også av avgjørende betydning at rikets økonomisk viktigste region, Jiangnan, forble på Qing-styrets side. Det gav keiseren de fornødne økonomiske ressurser til å rekruttere og lønne større styrker og til å utstyre dem rikelig med det artilleri som pater Verbiest hadde utviklet. Hånd i hånd med det militære felttog ble det også tatt i bruk propaganda: Man lovet amnesti til befolkningen i de provinser som var blitt dratt inn i opprøret. Da Wan Sangui døde i 1678, var opprøret i virkeligheten så godt som slått.
I 1681 Qing-hæren inn i Kunming i Yunnan, opprørernes siste tilhold. Seieren var dermed i havn. Keiseren utviste etterpå stor mildhet mot de vanlige kinesere som var blitt innblandet i opprøret.
I løpet av krigen i sør hadde det mongolske opprøret begynt i nord. Men Kangxi knuste de opprørske mongoler i nord på to måneder, og innlemmet derpå chakharene i bannersystemet.
Etter dette kunne Qing-dynastiet vende hele sin oppmerksomhet mot Taiwan. I 1683 brøt det ut en feide i Zheng-familien; dette kunne Kangxi utnytte, og han invaderte. Qing-riket annekterte så Taiwan i 1684, og gjorde det til del av provinsen Fujian.
Velstand og fred.
Kort tid etter beordret keiseren at kystområdene på fastlandet igjen skulle befolkes, og gav pengestøtte til hver familie som slo seg ned der. Mange av dem som da trakk ned til særlig de sørkinesiske kyster var hakkakinesere.
Tiltaket fikk raskt positive virkninger på handelen. Fire av havnebyene ble også åpnet for utenlandshandel, deriblant Kanton. Utlendinger bragte med seg sølv som betaling for kinesiske varer som te, silke og porselen. Dette og den indre fredstid førte til en kraftig industriell og økonomisk vekst, særlig i områdene rundt Yangtzeflodens nedre løp.
Kangxi var veldig opptatt av lærdom. Hans studieiver bare tiltok med årene, og han klarte ikke å slutte å lese bøker selv når han lå syk.
Allerede i 1677 hadde innrettet "Nan shufang", en liten studiehall, i Den forbudte by, og dit inviterte han til seg ledende lærde for livlig diskusjon om filosofiske og historiske emner. At han var så opptatt av konfucianismen og av Song-tidens ledende filosof, neokonfucianeren Zhu Xi, bidro til å gjøre ham og hans regime mer akseptabelt blant kineserne som savnet Ming-tiden og egentlig så ned på sine nye mandsjuherrer.
Han reverserte flere av tiltakene foretatt av de keiserlige regenter i hans barndom. Embedsmannseksamene og Hanlin-akademiet fikk tilbake sin høye status, selv om keiseren i 1678 fant en måte å fremme til det sentrale embedsverk en rekke personer som ikke hadde fulgt denne vei til embedsverket.
Senere skulle hans sønn, Yongzheng-keiseren, videreutvikle maksimene, og de skulle vise seg å være rettledende for den kinesiske bondestand i nesten 250 år.
Russland og mongolene.
Samtidig rykket russerne frem i nord. De hadde begynt sin ekspansjon østover i 1581. I 1648 hadde de nådd helt frem til Kamtsjatkakysten, og grunnla stadig vekk nye byer. De grunnla Irkutsk ved Bajkalsjøen i 1651, Nertsjinsk i 1658, og bygget en befestning i Albazin i 1665. Qing-dynastiet og Russland kjempet mot hverandre i områdene rundt Sahaliyan ula-dalen (Amur-elven eller Heilongjiang) i 1650-årene, og Qing-styrkene gikk seirende ut av kampene. Så invaderte russerne på nytt i 1680-årene. Etter en rekke slag og forhandlingsmøter undertegnet partene så Nertsjinsk-traktaten i 1689, som tilkjente Kina Amurdalen og definerte grensen langs Stanovoy-ryggen, en fjellrygg nord for Amur. Viktige for den kinesiske forhandlingsseier var de to jesuittene fra hoffet som Kangxikeiseren hadde sendt med som oversettere, patrene Jean-François Gerbillon og Thomas Pereyra.
De senere årene (1689-1722).
På denne tiden var khalkha-mongolene uavhengige fra Kina og betalte bare tributt til Qing-styret. En konflikt mellon "Jasaghtu Khan"- og "Tösheetü Khan"-husene ledet til en annen disputt mellom khalkha- og dzungar-mongolene om innflytelsen over den tibetanske buddhisme. I 1688 invaderte og okkuperte dzungarhøvdingen Galdan khalkhaenes hjemområder. Khalkhaenes kongelige familier og den første Jebtsundamba Khutughtu krysset Gobiørkenen, bad Qing-dynastiet om hjelp og samtidig underkastet seg Kina. I 1690 røk Galdans dzungarer og Qing-styrkene sammen i slaget ved Ulaan Butun i Indre Mongolia, og Qing-styrkene led et sviende nederlag. I 1696 ledet Kangxi-keiseren selv Qing-hæren, og knuste Galdans hær i laget ved Dsuunmod. Galdan døde året etter. Dzungarene fortsatte med å true Kina, og invaderte Tibet i 1717. De inntok Lhasa med en hær på 6 000 mann, som svar på at Dalai Lamaen var blitt avsatt og erstattet med Lha-bzan Khan i 1706. De avsatte Lha-bzan og holdt byen i to år, og knuste en kinesisk hær i 1718. Lhasa ble ikke gjenerobret før i 1720.
Kulturell innsats.
Kangxi-kaiseren forordnet kompilasjonen av den mest fullstendige ordbok over de kinesiske skrifttegn som noensinne er blitt laget, Kangxiordboken ("Kangxi zidian", med rundt 42 000 tegn, ferdig i 1716.) Han sørget også for en rekke andre ledende verker, som "Mingshi" (Ming-dynastiets historie), "Peiwen yunfu" (rimordbok, ferdig 1711), "Yuanjian leihan" (encyklopedi, ferdig i 1710), og fikk påbegynt arbeidet med den store encyklopedi "Gujin tushu jicheng" som skulle bli på 10 000 kapitler.
Han utviklet også en svært nyttig og anvendelig kinesisk kalender, etter de vestlige astronomiske prinsipper som jesuittastronomene ved hoffet benyttet. Denne kalenderen tjente også på mange måter til å vinne over de kinesesiske dannede klasser. Mange nektet lenge å samarbeide med det nye dynasti, som var utenlandsk, og forble tro mot det avsatte Ming-dynastiet. Kangxi fikk mange til å være med på ordbokprosjektet uten å formelt be dem om å tjene Qing-styret, og etterhvert ble de gitt flere og flere oppgaver slik at de til slutt i praksis var gått inn i det normale embedsverk.
Europeisk malerkunst fascinerte også Kangxi-keiseren. Pater Joachim Bouvet introduserte ham derfor for den italienske lekmannen Giovanni Battista Ghirardini, som ble en av keiserens favoritter blant hoffmalerne. En annen var den italienske maleren Giuseppe Castiglione (1688–1766), også han jesuitt. Han kom inn i hoffet mot slutten av Kangxi-keiserens regjeringstid, og ble den ledende keiserlige maler under denne og to påfølgende keisere. Han instruerte kinesiske malere i europeiske teknikker, som perspektivmaling, fargeteori og chiaroscuro.
Kangxi, den kristne misjon, og ritestriden.
Dette ediktet ble det imidlertid lite tid for misjonærene å dra fullt ut nytte av. For samtidig blusset den såkalte ritestriden opp igjen. Lenge hadde misjonærer tilhørende dominikanerordenen og fransiskanerordenen forsøkt å få paven til å slå ned på det de mente var utvekster og religionsblanding ved jesuittenes adaptasjonsmetoder, som blant annet tolererte den kinesiske forfedrekult og konfuciuskult. Men det var ikke før medlemmer av det parisiske misjonsselskap fornyet kritikken i 1690-årene at det ble riktig farlig for jesuittenes metoder.
Kangxi-keiseren holdt seg orientert om denne striden, som for det meste ble ført i Europa, av europeere. Han likte slett ikke at folk i fremmede land skulle legge seg opp i det han anså som rene kinesiske anliggender. I Kina hadde i mellomtiden en liten gruppe franske jesuitter, som skulle bli kjent under navnet figuristene, utviklet teorier som keiseren fant meget fascinerende. Lederen for figuristene var pater Joachim Bouvet. De søkte å påvise at den tidlige gammeltestamentlige del av den kristne frelseshistorie også hadde en kinesisk utgave, som lot seg gjenkjenne i de såkalte konfucianske klassikere. Retningen fikk aldri større oppslutning, heller ikke innen jesuittordenen, selv om den kinesiske keiser fulgte med og oppmuntret den.
Jesuittene fikk imidlertid aktiv støtte fra keiseren i deres forsvar overfor paven for sine misjonsmetoder. I 1700 rettet jesuittene et memorandum til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av de omstridte ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form (30. november) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene "Tiānzhǔ" og "Shàngdì" var monoteistiske. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, Claudio Filippo Grimaldi, Antoine Thomas, Jean-François Gerbillon, Thomas Pereyra og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den 2. desember til den nye pave i Roma.
Både memorandumet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i Beijinghoffets offisielle meldingsblad, og ble kjent i den europeiske almenhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt.
Keiseren var ganske sikkert fornærmet over dette, men han stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med en pavelig utsending, patriarken Maillard de Tournon, som kom i 1705. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten Claude de Visdelou, som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.
Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den 28. august 1705; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing. Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den 17. desember samme år. I Nanjing fikk Tournon etterhvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om "piao" (lisens) for å forkynne Evangeliet, – ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette diplom.
Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så et allerede gitt, men så langt hemmeligholdt pavelig riteforbud. Det gjorde han i et fordømmende dekret "«Regula»" i Nanjing i februar 1707.
Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao.
Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser.
Pave Klemens XI forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, Giovanni Ambrogio Mezzabarba. Ikke uten besvær klarte han høsten 1720 å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner. Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme.
a>ens pris", skrevet på "Mi Fu"-manér, 1703, av Kangxi-keiseren
Familie, tronfølgeproblemer.
Kangxi-keiseren hadde tre keiserinner. Som elleveåring giftet han seg med sin jevnaldrende som var datter av regenten Sonin, og som tilhørte den mandsjuiske Hesheriklanen. Han ble også gift med datteren til regenten Ebilun, som tilhørte Niohuru-klanen. Den tredje keiserinnen var granddatter av Tulai fra Tung-klanen. I tillegg hadde han et stort antall konkubiner. De skjenket ham i alt 35 sønner.
Et av de store mysterier fra Qing-dynastiet kretser rundt Kangxi-keiserens testamente, som sammen med tre andre hendelser regnes som "«Qing-dynastiets fire største mysterier»". Den dag i dag strides historikere om hvem Kangxi egentlig utpekte om sin etterfølger, selv om det tilsynelatende var Yinzhen, den fjerde prinsen. Mange hevdet at Yinzhen (som ble keiser Yongzheng) selv hadde forfalsket testamentet, og noen hevder at Kangxi egentlig hadde valgt den 14de prinsen, Yinti, som sin etterfølger.
Kangxis førstekeiserinne gav ham hans annen overlevende sønn, Yinreng, som i toårsalderen ble valgt til Qing-rikets kronprins, noe som i henhold til han-kinesisk sed sikret stabiliteten mens det var kaotiske forhold i Sør-Kina. Kangxi lot flere av sine sønner bli oppdradd av andre, men Yinreng tok han seg av personlig, fordi han ville at han skulle bli en fullkommen arvtaker. Yinreng fikk den høyt aktede mandarinen Wang Shan som privatlærer – han ble svært betatt av prinsen og skulle senere arbeide iherdig for Tinrengs sak. Men under Kangxi-keiserens lange regjeringstid kom det til gruppedannelser og fraksjonsstridigheter i hoffet. Foruten Yinreng var det også andre som hadde sine tilhengere som potensielle tronarvtakere: Den fjerde keiserlige prins Yinzhen, og den 13de keiserlige prins Yinxiang. Selv om Kangxi foretrakk Yinreng, var ikke Yinreng alltid et sjarmtroll. Han skal ha hatt sine grufulle sider, skal ha slått og drept underordnede, hatt seksuell omgang med en av Kangxis konkubiner (noe som ble ansett som blodskam og kunne straffes med dødsstraff), og kjøpt barn fra Jiangsu-området til sin egen forlystelse. Videre var hans tilhengere, anført av Songgotu, oppsatt på å få satt ham på tronen så tidlig som mulig, og var villige til å benytte ulovlige metoder for å nå sitt mål.
Gjennom årene holdt keiseren øye med Yinreng, og ble holdt informert om mange av hans svakheter. Forholdet mellom far og sønn ble gradvis forverret. Mange trodde at Yinreng kom til å skade Qing-riket dersom han skulle bestige tronen. Men Kangxi forstod også at det ville bryte ut en voldsom rivalisering i hoffet dersom han fullstendig avskaffet kronprinsstillingen. Men helt ødeleggende var de anklager som ble fremsatt etter at keiseren var tilbake fra sin reise i Sør-Kina i 1707, som hevdet at Yingcheng var på hektisk jakt etter «søte jenter» og «vakre gutter».
Etter 46 års regjeringstid bestemte Kangxi da seg for at han ikke lenger kunne tåle Yinrengs utskeielser, som han i et edikt beskrev som "«for beskjemmende til å bli omtalt»", og avsatte Yinreng fra kronprinsstillingen. Selve avsettelsen fulgte i 1708.
Men allerede året etter, i 1709, hadde keiseren ombestemt seg – rivaliseringen som avsettelsen hadde utløst, var på det nærmeste blitt helt uhåndterlig. Han gjeninnsatte Yinreng som kronprins. Som begrunnelse anførte han at Yinrengs tidligere adferd skyldtes en sinnsforvirrelse som han nå hadde fått tid og anledning til å overvinne. Nå var hans tanker igjen fornuftige, erklærte keiseren. Det skulle imidlertid ikke vare lenge. Mens keiseren var ute og reiste, mottok han meldinger som viste at Yinreng sannsynligvis planla et statskupp. Kangxi handlet resolutt, og avsatte sønnen nok en gang i desember 1712, og denne gangen for godt. Yinreng ble satt i husarrest.
Kangxi-keiseren var meget såret av det hele, og unnlot å nominere noen ny kronprins. I det hele var ordningen med kronprinser i strid med mandsju-tradisjon, som anså alle sønner som jevnbyrdige.
En desillusjonert keiser.
Han døde som en skuffet og desillusjonert mann. Likevel ble hans ettermæle et svært positivt, han regnes som en av Kinas mest fremragende keisere. Noe som kan anføres for dette, er hans samvittighetsfulle styre, hans anstrengelser for å være upartisk mellom mandsjuer og kinesere og hans anstrengelser for å leve opp til konfucianismens keiserideal. Men på den annen side var det en rekke problemer som han ikke klarte å ta fatt i eller løse.
Keiserens død.
Til det kinesiske nyttår i 1722 feiret keiseren sitt lange styre med en stor bankett ved hoffet. Han hadde da vært keiser i over 60 år, en periode som tilsvarte et tidehverv i den kinesiske kalender, som opererer med sykluser på seksti år. Samme vinter ble han syk mens han oppholdt seg i det gamle sommerpalass i Beijings nordvestre utkant, og døde der den 20. desember. Han ble begravet i "Malan yu", nordøst for Beijing, i Jingling-mausoleet.
Etter ham overtok den fjerde keiserlige prins, Yinzhen, som Yongzheng-keiseren (1723–1735).
Ingen annen keiser skulle ha en lengre regjeringstid, over 61 år, enn Kangxi-keiseren. Qianlong-keiseren var riktignok ved makt noe lengre, men ut av pietet for Kangxi-keiseren ville han ikke bryte dennes rekord, og abdiserte i sitt 61. regjeringsår til fordel for sin sønn i 1797. At han fra kulissene holdt fast i tømmene og var den reelle makthaver i enda noen år, inntil sin død i 1799, er en annen sak.


BMW E12.
BMW E12 var den første 5-serie som BMW laget. E12 ble produsert fra 1972 – 1981.


BMW E28.
BMW E28 var den andre modellen i 5-serien. E28 ble produsert fra 1981 til 1988


Die Linke.
Die Linke («de venstreorienterte») er et tysk politisk parti som ble etablert 16. juni 2007 ved en sammenslutning av Die Linkspartei.PDS og Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative (WSAG). Partiets mål er å gjøre Tyskland til en demokratisk sosialistisk stat.
Die Linke er medlem av Det europeiske venstrepartiet og virksomme i NELF (Det Europeiske Venstrepartis Forum).
Partiets politikk.
Partiet ser seg i en partipolitisk tradisjonslinje som fører tilbake til Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Det har brutt med stalinismen, men bygger på politiske erfaringer i både DDR og Forbundsrepublikken Tyskland.
Forbundsdagen.
Ved Forbundsdagsvalget i 2009 fikk partiet 11,9 prosent av andrestemmene (partistemmene). I tillegg fikk partiet 16 direktemandater (valgt ved førstestemmene) fra fem delstater (Berlin, Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen-Anhalt og Thüringen) og ble dermed betydelig styrket sammenliknet med Forbundsdagsvalget i 2005. I Sachsen-Anhalt og Brandenburg ble Die Linke det største partiet, foran SPD og CDU. Partiet har 76 medlemmer av Forbundsdagen og dermed den fjerde største fraksjon. Gruppen i Forbundsdagen består av 40 kvinner og 36 menn.
Delstatsparlamenter.
Die Linke er representert i 13 delstatsparlamenter. Partiet kom under sperregrensen på 5 % i Rheinland-Pfalz, Baden-Württemberg og Bayern. Partiet står sterkest i Saarland i vest og i Brandenburg, Sachsen-Anhalt, Sachsen, og Thüringen i øst. Det er representert i delstatsregjeringen i Brandenburg, som den eneste, forøvrig i en koalisjon med SPD.
Partiet har i øst karakter av å være et regionalt folkeparti. Det er der på størrelse med SPD og CSU og sitter i samtlige delstatsforsamlinger. Etter sammenslåingen med WASG har partiet fått styrket fotfeste i vest, og har etter de siste delstatsvalgene representasjon i fire delstatsforsamlinger i vest, med en oppslutning på 8,4% i Bremen som der beste valgresultatet. På meningsmålinger ligger de jevnt på en oppslutning på landsplan på over 10%.
Selv om sosialdemokratene i øst samarbeider med Die Linke, utelukker sosialdemokratene stort sett samarbeid med Die Linke i vest eller på riksplan. Partiets inntreden i tysk rikspolitikk har skapt flere nye dilemmaer for de etablerte partiene, men særlig for sosialdemokratene. Oppslutningen ved parlamentsvalget i 2005, skapte en situasjon der sosialdemokratene måtte velge mellom å samarbeide med Die Linke eller sin tradisjonelle motstander: de konservative kristeligdemokratene, hvorav SPD valgte sistnevnte.
Samarbeid med DKP-medlemmer.
Medlemmer av Deutsche Kommunistische Partei ble før 2008 valgt på listene til Die Linke til ca 20 lokale folkevalgte forsamlinger. Christel Wegner ble på denne måten innvalgt til Niedersachsens landdag. Hun ble imidlertid etter å ha gitt omstridte uttalelser, utelukket fra partiet 18. februar 2008. Christel Wegner krevde gjenninnføring av Stasi og forsvarte byggingen av Berlinmuren. Siden ble det på Die Linkes landsmøte i 2008 vedtatt å kreve av de oppførte på valglistene at de aksepterte visse grunnsetninger i partiprogrammet.
Historie.
Partiet Die Linke oppsto i 2007 ved en sammenslåing av Linkspartei.PDS som inntil 1989 het SED og var det statsbærende partiet i DDR, og WASG en regjeringskritisk gruppe i SPD.
Die Linke hadde ved stiftelsen ca. 71 800 medlemmer, hvorav ca 60 300 kom fra Linkspartei.PDS og 11 500 fra WASG. Gjennomsnittsalderen er fremdeles høy, noe som skyldes partiets historiske røtter. Ved stiftelsen var 70 % av medlemmene av Linkspartei.PDS 60 år og bare 3,3 % var under 30 år.
Linkspartei.PDS samarbeidet med SPD-utbryterne i WASG allerede ved Forbundsdagsvalget i 2005. Da åpnet partiet sine lister for WASG, og partiene dannet en felles fraksjon i Forbundsdagen etter valget.
Overvåking.
I mai 2008 bestemte den føderale innenriksministeren, Wolfgang Schäuble, at Die Linke også i fremtiden skal observeres av Bundesamt für Verfassungsschutz. Han begrunnet det med at det finnes «åpent ekstremistiske sammenslutninger» i partiet. Dette skjedde i forbindelse med fremleggingen av Bundesverfassungsschutzbericht 2007, som over 6 sider behandler ekstremister og gammelkommunister i Die Linke.
Delstatenes kontorer for forfatningsbeskyttelse har forskjellig praksis: I for eksempel Bayern og Baden-Württemberg blir hele partiet Die Linke observert og klassifisert som venstreekstremt. I andre delstater som Sachsen, er det bare deler av partiet som observeres. I noen delstater som i Brandenburg blir Die Linke ikke observert i det hele tatt. Disse forskjellene kan begrunnes med forskjellige politiske flerheter i hver delstat. Også en rekke enkeltpolitikere for Die Linke blir observert på individuelt grunnlag.
Forhold til tidligere Stasi-medlemmer.
Linkspartei.PDS har tidligere blitt kritisert av kommissæren for Stasi-arkivene, Marianne Birthler, for å nominere en rekke politikere med fortid som Stasiangivere.
Den partinære avisen "Neues Deutschland", som utgis av partiets tidligere leder Lothar Bisky, er samlokalisert med en organisasjon for tidligere DDR-funksjonærer, «Gesellschaft zur Rechtlichen und Humanitären Unterstützung».
Partiledelse på forbundsplan.
Partiledelsen til Die Linke har fra partiets grunnleggelse vært delt på to personer.
Nestledere er Sahra Wagenknecht, Caren Lay, Jan van Aken og Axel Troost.


Victoria Peak.
thumb
Victoria Peak eller The Peak (kinesisk: 扯旗山, 爐峯, 太平山頂, "Tai Ping Shan", Mount Austin) er et fjell på Hongkongøya. Med en høyde på 552 m er det Hongkongs 11. i rang, men beliggenheten og utsikten gjør det til den desidert mest kjente fjelltoppen i byen.


BMW E34.
BMW E34 var den tredje generasjonen av 5-serien. E34 ble produsert fra 1987 til 1996.


BMW E39.
BMW E39 var den fjerde modellen i BMW 5-serie, og en av de største suksessene til BMW. Mange BMW-entusiaster hevder dette er den beste modellen BMW noen sinne har produsert, og det amerikanske magasinet "Consumer Reports" gav BMW 530i fra 2001 den høyeste karakteren noen bilmodell hittil har fått.
E39 ble produsert fra 1996 til 2003.


BMW E60.
BMW E60 og E61 er den femte generasjon 5-serie fra den tyske bilprodusenten BMW. E60 er typebetegnelsen for sedanutgaven og E61 for stasjonsvognen. Produksjonen startet i 2003 og fortsatte til 2010.


Albert I av Sachsen.
Albert (født 23. april 1828 i Dresden, død 19. juni 1902 i Sibyllenort ved Oels) var konge av Sachsen fra 1873 til 1902. Han var siden 1853 gift med Carola av Wasa-Holstein-Gottorp (1833–1907).
Albert av Sachsen (omkring 1899)
Han var sønn av kong Johann I og hans hustru Amalia Augusta av Bayern. Han gjennomførte Sachsens inntredelse i det prøyssiskledede tyske riket. Albert var militært utdannet i alle våpendisipliner, og ledet i 1866 de saksiske troppene. Som saksisk kronprins var han under den fransk-prøyssiske krig 1870/1871 befalhaver for Maas-arméen og ble i 1871 den første saksiske generalfeltmarskalk av det tyske rike.
I 1877 innviet han Albertstadt ved Dresden, den dengang største militærkaserne i Tyskland.
Sachsen var under hans regjering et foregangsland for konstitusjonelt monarki.


Standard kantonesisk.
Standard kantonesisk er den variant av det kantonesiske språk som generelt ansees som den «beste» eller «mest høyverdige» formen av dette språket. Standard kantionesisk tales fremfor alt i og rundt byene Guangzhou, Hongkong og Macao i det sørlige Kina. Det er også "lingua franca" i det øvrige av Guangdong-provinsen og i tilgrensende områder.
Språkes tales også av mange utenlandskinesere, særlig de av kantonesisk avstamning, i for eksempel Singapore, Malaysia, Canada, USA, Australia og Europa.


Chek Lap Kok.
thumb
Chek Lap Kok (kinesisk: 赤鱲角) er en øy i de vestlige farvann av Hongkong.
Chek Lap Kok var opprinnelig en av to øyer (den andre var Lam Chau) som ble forent til én da den moderne flyplassen i Hongkong, Hongkong internasjonale lufthavn, ble bygget på 1990-tallet. Den nye og større øya ligger rett nord for øya Lantau.


Cirion.
I J. R. R. Tolkiens historier om Midgard, var Cirion, sønn av Boromir, og den tolvte herskende Riksforstander av Gondor fra 2489 til 2567 av det tredje tideverv.
Under hans styre samlet det seg onde menn, en stamme Austringer kjent som Balchoth, for et angrep mot Gondor. De dro inn i den nordre provinsen av Calenardhon gjennom "Grunnene" av Anduin. Cirion kunne ikke avse mange menn til å forsvare denne delen av sitt rike, og i fortvilelse sendte han flere meldinger til sine gamle venner i Éothéod, et folk som levde langt oppe i nord.
Bare en mann, Borondir, nådde Éothéods hovedstad Framsburg, og fikk levert sin beskjed til kong Eorl Unge.
Etter å ikke ha fått svar på sine meldinger på over et år, dro Cirion vest gjennom Anórien, for å forhindre at Austringene krysset Anduin ved "Grunnene" og Kollemoene.
Gondors hær ble slått og drevet tilbake over elven Limskir til Celebrants mark. Etter noe som antagelig var et koordinert angrep, kom det orker ut av Hithaeglir (Tåkefjellene). De angrep flanken fra vest og drev Gondors styrker mot Anduin. Alt håp var ute da rytterne fra Éothéod kom fra nord. Sammen klarte Éothéod og Gondors hær å overvinne Austringene og orkene, og drev dem ut i Kollemoene.
Cirion var en klok man og så at han kunne bruke Éothéod videre. Han fortalte Eorl at han skulle overlate Calenardhon under hans beskyttelse, og møte Eorl igjen etter 3 måneder. Tilbake i Minas Tirith beordret Cirion noen av sine mest betrodde tjenere å dra til Firienskogene i Anórien, og i hemmelighet rydde veien til fjellet Amon Anwar ved Halifirien fyrtårnet.
Tre måneder senere dro Cirion, hans sønn Hallas, prinsen av Dol Amroth, og to andre av Gondors rådgivere mot Calenardhon, og Cirion møtte igjen Eorl. De besteg Amon Anwar, og Cirion avslørte skrinet til Elendil, bygd i hemmelighet ved dette fjellet, da dette formet kjernen i "Det gamle Gondor". På dette hemmelige stedet avslørte han sin plan i å gi Calenardhon som gave til folket av Éothéod, slik at det skulle bli et evig vennskap mellom Éothéod og folket av Gondor. På vegne av sitt folk takket Eorl ja til denne avtalen og sverget Eorls ed og ble den første konge av Rohan.


Edwin von Manteuffel.
Edwin friherre von Manteuffel (født 24. februar 1809 i Dresden, død 17. juni 1885 i Karlsbad, Bøhmen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk.


Eorls ed.
I J. R. R. Tolkiens historier om Midgard, er Eorls Ed alliansen som ble sverget mellom Midgards nasjoner Rohan og Gondor. Eden stadfestet også at provinsen Calenardhon alltid skulle tilhøre Rohan, og grensene til dette kongedømmet ble etablert.
Det var også en gjensidig avtale om at de to kongedømmene skulle hjelpe hverandre når det var nødvendig. Signalet om at det var behov for hjelp var Den Røde Pil (som betyr fare). Denne pilen ble bragt til kong Théoden av Rohan av en budbringer fra Gondor i "Atter en konge" da Minas Tirith var beleiret av Sauron. For raskere kommunikasjon mellom de to allierte ble Gondors fyrtårn brukt. Disse fyrtårnene ble plassert på sju fjelltopper langs den nordre delen av Kvitklettene.


August von Goeben.
August Karl von Goeben (født 10. desember 1816 i Stade, død 13. november 1880 i Koblenz) var en berømte prøyssisk general.
Han trådte inn i den prøyssiske hæren i 1833. Fra 1836 til 1840 deltok han i fem felttog i den spanske "Karlistkrigen" og kom i 1842 tilbake til Preussen. I 1849 deltok han i det badiske felttoget og i 1860 som oberst i den prøyssiske generalstab i det spanske felttoget mot Marokko.
I andre slesvigske krig i 1864 mot Danmark kommanderte han en prøyssisk brigade ved Düppel og Alsen, 1866, under den østerriksk-prøyssiske krig, kommanderte han den 13. divisjon under Main-felttoget. Under den fransk-prøyssiske krig fra 1870–1871 førte han det 8. armékorps ved Spichern og foran Metz, og slo som øverstkommanderende den 19. januar 1871 den franske nordarméen ved Staint-Quentin.
Etter ham ble panserkrysseren av den keiserlige marine, SMS Goeben, samt senere en av Bundeswehrs kaserner i hans fødeby Stade, oppkalt.


Stirling Castle.
Stirling Castle er en historisk festning i Stirling, Skottland. Festningen er lokalisert på toppen av et berg som tidligere var en vulkan og omgitt på tre sider av bratte bergklipper. Festningen er et nasjonalt monument, og bestyrt av foreningen Historiske Skottland.
Festningen er hovedkvarteret til Argyll og Sutherland highlander-regimentet, selv om regimentet ikke lenger er stasjonert i der, men det er regimentets museum.
Stirling Castle sett fra sydvest
De fleste av hovedbygningene dateres tilbake til 1400-tallet og 1500-tallet. Noen få strukturer fra 1300-tallet finnes fortsatt mens de ytre forsvarsveggene ble bygget på begynnelsen av 1700-tallet.
Fra de ytre forsvarsanleggene må man gjennom portnerboligen som ble reist av kong Jakob III av Skottland og ble opprinnelig formet som del av fjellet bak. På den andre siden var det en massiv forsvarsmur og på midten er det fire store buer med kjegletak som flankerer portåpningen. Av disse mektige byggverkene er det kun den sydlige forsvarsmuren («Princes Tower») som står igjen, foruten deler portåpningen og forsvarsmurene på begge sider.
Til venstre for portnerboligen, og som former den sydlige del av hovedbygningen er palassmuren. Den ble påbegynt av kong Jakob IV, men ble fullført av kong Jakob V. Med dens kombinasjon av renessanse og senere gotiske detaljer er det en av de mest sjarmerende bygninger i Skottland. Taket på «King’s Presence Chamber» ble opprinnelig dekorert med de berømte portrettene kjent som Stirling-hodene, men disse ble fjernet i 1777. De fleste er oppbevart i Smith Institute i Stirling, og noen i National Museum of Antiquities, Edinburgh.
Hageanleggene ved Stirling CastlePå østsiden av den øvre gårdsplassen er den store parlamentshuset som ble bygget av kong Jakob III. Den er 38 meter lang og 12 meter bred med to store vinduer som flankerer podiumet på den sørlige enden. Den lille bygningen ved siden av er det gamle Mint eller «Cunzie Hoose» som det også kalles. Det kongelige renessanse-kapellet på nordsiden ble bygget av kong Jakob VI i 1594 ved sønnen prins Henriks dåp.
Festningens promenade (dets paradeplass) har blitt brukt som en utendørs konserthall for flere anerkjente konserter som har benyttet festningen og dets omgivelser for å filme konsert-DVDer. Noen av de siste som har benyttet stedet er REM, Bob Dylan, Wet Wet Wet og Runrig.
Striling Castle har også gitt navn til flere skip; et krigsskip i 1703, og MV «Stirling Castle», en rutebåt som ble bygget i Belfast i 1935 og skrapet i 1966.


Kholmogory.
Kholmogory (fra gammelt: "Kolmogory", russisk: Холмого́ры) er en historisk landsby som ligger i Arkhangelskregionen nordvest i Russland. Byen ligger på venstre bredd av elven Nordre Dvina, der den flyter sammen med elven Pinega, ca 100 km fra Kvitsjøen og 70 km sydøst fra Arkhangelsk. Navnet kommer fra finsk og betyr "dødsklippen". Antagelsen om at navnet har norrøn opprinnelse, Holmgård, er sannsynligvis ikke riktig.
I følge dette eksisterte det altså en by på Dvinas bredder allerede så tidlig som på 900-tallet, uten at vi vet mer om den. Om Kholmogory finnes det kilder som forteller at byen eksisterte på 1100-tallet. Den skal ha vært en av bjarmenes beste handelsplasser. Her møttes også slaviske og norrøne handelsmenn. Koloniseringen av Nord-Russland skjedde fra to områder, Novgorod (Norrønt: "Holmgard") og Rostov og fram mot 1400-tallet presset tartar-mongolene russerne nordover mot Kvitsjøen.
På 1300-tallet var landsbyen en viktig handelsplass for republikken Novgorod, og Kholmogory ble grunnlagt som markedsplass i 1533. Den var da Russlands havneby i Kvitsjøen og byens betydning økte ytterligere i 1555 da "The Muscovy Company" gjorde byen til sentrum for sin pelshandel. Befolkningstallet økte, og førte til at havnebyen Arkhangelsk (før 1613: "Ny Kholmogory/Novo Kholmogory") ble grunnlagt i 1584. Kholmogory hadde også status som verdslig og kirkelig maktsenter i Nordvest-Russland fram til Arkhangelsk overtok.
Svenske tropper beleiret byens trefestning i 1613, men måtte trekke seg tilbake. I løpet av 1600-tallet og 1700-tallet ble landsbyen brukt for eksil, og den mest kjente som ble forvist hit var eks-regenten Anna Leopoldovna (1718–1746) og hennes barn. I 1682 ble Kholmogory-katedralen innviet, den var da den største i regionen.
Katedralen ble sterkt skadet av kommunistene på 1930-tallet. Restene ligger sammen med ruinene av erkebispegården i et område i byen som kalles "Gorodok", i en haug med bygningsrester, og kulturlagene blir brukt til potetkjellere av befolkninga. Mange andre gamle treobjekter og vindmøller har imidlertid overlevd.
Lokale håndverkere er kjent for sine utskjæringer av støttenner fra mammut og hvalross. Kholmogory har også vært kjent for sitt kveg, en hollandsk rase som ga veldig mye melk, og derfor var ettertraktet i hele Russland.


Prinsesse Mononoke.
"Prinsesse Mononoke" (もののけ姫 "Mononoke-hime") er en japansk animasjonsfilm fra 1997, regissert av anime-mesteren Hayao Miyazaki og produsert av Studio Ghibli. Handlingen er lagt til Muromachi-perioden i Japan og kretser rundt kampen mellom de overnaturlige vokterne av en skog og menneskene som trenger skogens ressurser.
Filmen utkom på DVD i Norge 28. juli 2010 med norsk tale.
Handling.
Ashitaka, en prins av «Emishi»-folket, redder landsbyen sin fra en forhekset villsvingud, Nago, som kaster en forbannelse over Ashitaka. Denne forbannelsen sprer seg i kroppen hans, og han har kort tid på seg til å finne en kur mot forbannelsen før den dreper han. Han oppdager at forbannelsen kommer fra en jernkule som ble skutt fra en håndkanon laget i «Jernbyen». I Jernbyen kjemper Lady Eboshi en krig mot skogens ånder slik at hun kan trekke ut skogens ressurser til sitt folk. Stammer av intelligente villsvin, aper og ulver forsvarer skogen sammen med San («prinsesse Monoke» fra tittelen). Hun ble oppdratt av ulver. Ashitaka forsøker å løse konflikten og en spenning oppstår mellom han og San.
Mottakelse .
Filmen ble kåret til årets beste film 1998 under japanernes svar på Oscar-utdelingen, og spilte inn litt under 14,5 milliarder yen da den gikk på kino i Japan. Filmmagasinet Empire satte filmen på 488. plass da de i 2008 kåret tidenes 500 beste filmer. Filmen har i lang tid ligget på IMDbs liste over de 250 mest populære filmene på nettstedet.


Den østerriksk-prøyssiske krig.
Den østerriksk-prøyssiske krig, også kalt den tyske krig, den tyske brødrekrig eller samlingskrigen'", ble utkjempet i 1866 mellom Keiserriket Østerrike og kongeriket Preussen om lederskapet i Det tyske forbund. Den endte med Preussen og dennes alliertes seier over Østerrike. Preussen overtok dermed den lederposisjon blant de tyske statene som Østerrike tidligere hadde hatt, og grunnla Det nordtyske forbund. Det dannet utgangspunktet for den «lilletyske løsning» som ble valgt da Tyskland ble samlet som nasjonalstat under den fransk-prøyssiske krig, men uten de tyske områdene i Østerrike-Ungarn.
Allianser.
Preussen (mørk blå) med allierte (lys blå)Østerrike (rød) med allierte (rosa)nøytrale (grønn)omstridte områder (gul)
På Preussens side stod Kongeriket Italia, Hertugdømmet Oldenburg, Hertugdømmet Mecklenburg, Hertugdømmet Braunschweig og enkelte thüringske småstater.
På Østerrikes side, eller formelt Det tyske forbunds side, stod Kongeriket Sachsen, Kongeriket Bayern, Storhertugdømmet Baden, Kongeriket Württemberg, Kongeriket Hannover, Storhertugdømmet Hessen, Kurhessen, Hertugdømmet Nassau og enkelte tyske småstater.
Forløp.
Den 23. juni rykket den 1. prøyssiske armé over Seidenburg og Zittau og Elbearméen over Waltersdorf og Schluckenau inn i Bøhmen. 26. juni kom det til sammenstøt ved Hühnerwasser, Sichrow, Turnau og til slaget ved Podol mellom forskjellige enheter fra den prøyssiske 1. armé under prins Fredrik Karl av Preussen og Elbearméen under general Herwarth von Bittenfeld på den ene siden og den 1. østerrikske og det saksiske korps på den annen. 27. juni krysset den 2. prøyssiske armé under kronprins Fredrik flere pass i Riesengebirge, og det kom til slag ved Nachod og Trautenau. Det siste var det eneste under hele krigen hvor østerrikerne gikk seirende ut. 28. juni kom det til slag ved Skalitz, Soor og Münchengrätz, hvor Østerrike led store tap.
29. juni fant slaget ved Gitschin mellom den 1. prøyssiske armé og det saksiske korps, og i øst kom det til kamper ved Königinhof og Scheinschädel. Etter disse sammenstøtene mistet begge arméene oversikten over den andres posisjoner, og først 2. juli ble det klart at Østerrike og Sachsen hadde sine tropper nordvest for Königgrätz.
Prøyssiske tropper fra Minden og Hamburg ble slått av Kongeriket Hannovers armé den 27. juni 1866 under slaget ved Langensalza. Hannoverne ble imidlertid tvunget til å kapitulere 29. juni på grunn av sine store tap, manglende forsyninger og tallmessige underlegenhet. Et minnesmerke for denne seieren står fremdeles i sentrum av Minden. Preussens allierte angrep Kassel og bystaten Frankfurt, mens den høyre fløyen i den prøyssiske Elbearméen overraskende dukket opp ved portene til bayerske Nürnberg.
I syd hadde Østerrike i mellomtiden den 24. juni 1866 slått den italienske armé under general Alfonso La Marmora i slaget ved Custozza, og den østerrikske Adriaterflåten under Wilhelm von Tegetthoff beseiret den overlegne italienske flåten ved øya Lissa den 20. juli. Nødvendigheten av å kjempe på to fronter var imidlertid ved siden av Østerrikes, i forhold til Preussen, underlegne våpenteknologi, en av hovedgrunnene til Østerrikes endelige nederlag.
Det avgjørende slaget mot Østerrike vant de forente prøyssiske arméene den 3. juli 1866 i Königgrätz i Bøhmen under ledelse av kong Vilhelm av Preussen personlig og generalstabssjef Helmuth von Moltke. Østerrike håpet på at deres øverstkommanderende, Ludwig von Benedek, som ble regnet som et militært geni i Østerrike, skulle klare å slå prøysserne, men Preussen var i dette slaget ikke bare tallmessig overlegen, med 250 000 soldater mot østerrikernes 160 000, men hadde også overlegne våpen. Under slaget falt det syv østerrikere for hver prøysser. Benedek hadde først forsøkt å avvise å bli øverstkommanderende for nordarméen, fordi han ikke hadde noen erfaring fra Bøhmen, og fordi nordarméen befant seg i en dårlig tilstand. Etter slaget ved Königgrätz ble han fratatt posisjonen og stilt for krigsrett, men prosessen ble innstilt etter keiserlig press, og Benedek fikk ordre om å aldri snakke om slaget.
Det siste salget i den østerriksk-prøyssiske krig fant sted under Mainfelttoget den 26. juli i Uettingen. I dette slaget seiret Preussen over Bayern. Under sammenstøtene ved Blumenau under krigens siste dag klarte imidlertid østerrikerne å forhindre at prøysserne erobret Pressburg.
Avslutning og følger.
Fredsslutningen fant sted 26. juli da den såkalte «forfreden i Nikolsburg» ble inngått gjennom Napoleon IIIs formidling, og etter at Østerrike i hovedsak hadde gitt etter for Preussen og i realiteten trakk seg ut av alltysk politikk. Forfreden ble senere bekreftet gjennom freden i Prag (mellom Østerrike og Preussen) og freden i Wien (mellom Østerrike og Italia).
Italia vant Veneto, og Preussen annekterte alle fiendtlige stater nord for Main bortsett fra Sachsen og Hessen-Darmstadt. Dermed oppnådde Preussen endelig en forbindelse mellom sine vestlige Rhinprovinser og kjernelandet Brandenburg øst for Elben.
Det tyske forbund ble oppløst, og Det nordtyske forbund, dominert av Preussen, ble grunnlagt. Etter at Frankrike fremsatte territorielle krav allierte de sydtyske statene seg med Preussen i forsvarsforbund, som ble grunnlaget for at statene gjorde felles sak under den fransk-tyske krig i 1870–1871.
Otto von Bismarck oppnådde en stor innenrikspolitisk seier da hans militærbudsjett som følge av bølgen av eufori ble godkjent av det prøyssiske parlamentet, landdagen.
Forbindelsene mellom Napoleon III og Preussen, som frem til da hadde vært gode, ble imidlertid svekket som følge av Preussens seier. Napoleon III hadde regnet med å bli belønnet med landområder (den vestlige Rhinbredden) etter sin formidling av fredsavtalen, men ble overrasket av krigens tempo og kom for sent med sine krav. I Frankrike oppstod kravet om «hevn for Sadowa». Objektivt var dette kravet helt uberettiget, da Napoleon III hadde forhandlet med begge partene med håp om å vinne mest mulig for seg selv. At han forregnet seg var imidlertid hans egen skyld.


Gondors vaktbauner.
I J. R. R. Tolkiens historier om Midgard, var Gondors vaktbauner et alarmsystem for riket Gondor.
Vaktbaunene var store ildsteder som var permanent bemannet av Gonors menn, og ble plassert på sju fjelltopper langs den nordre delen av Kvitklettene. fra øs til vest var de "Amon Dîn", "Eilenach", "Nardol", "Erelas", "Min-Rimmon", "Calenhad" og "Halifirien" (eller "Amon Anwar").
I det senere andre tideverv og tidlig i det tredje tideverv tjente de i hovedsak til å varsle sør Gondor om farer for den nordre provinsen Calenardhon, eller vise versa, men etter at Riksforstanderen av Gondor Cirion gav Calenardhon til Éothéod ble de i hovedsak brukt til å varsle folket i Anórien (den eneste delen av Calenardhon Gondor beholdt i sitt rike) om farer.
Budskap om hjelp mellom Gondor og Rohan ble i steden utvekslet via en budbringer som brakte den Den Røde Pil.
Under Krigen om Ringen ble vaktbaunene tent da Minas Tirith ble beleiret, og da Rohirrim red til Gondor's for å hjelpe dem, passerte de alle de syv baunene på deres vei østover.
Elendils grav var gjemt på toppen av Halifirien, det av baunefjellene som var lengst vest.


Dunstaffnage Castle.
Dunstaffnage CastleDunstaffnage Castle ble bygget på et strategisk sted i Firth of Lorn, omtrent 8 km nord for Oban på vestkysten av Skottland. Festningen står på en stort berg hvor bergveggen ble endret for å forbedre forsvaret. Festningen er firkantet med runde tårn.
Festningen blir nå bestyrt av foreningen Historic Scotland (Historiske Skottland). Det er åpent for publikum hele året.
Historie.
Stedet var opprinnelig det administrative maktsenteret for det første kongedømmet for de innvandrende skottene ("som ga navnet til Skottland"), og det var hit de brakte med seg Skjebnesteinen ("skottenes kroningsstein «Stone of Destiny»") fra Irland via øya Iona. Da norske vikinger fra vest angrep stedet på midten av 800-tallet ble maktsenteret flyttet til til Scone i nærheten av Perth.


Takymetri.
Takymetri er når en landmåler lager et situasjonskart ved hjelp av målinger i marka. Landmåleren kan bruke en totalstasjon til målingene. Sanntids GPS kan også brukes til takymetriske målinger. Takymetri vil være en mer lønnsom metode enn fotogrammetri ved kartleggingsarbeider opp til noen dekar. Ved kartlegging av større arealer vil fotogrammetri være mest lønnsomt.
Ordet ble tidligere skrevet tachy-, men ble endret til taky- av Språkrådet i 1984.


Angus Og.
Angus Og (skotsk gælisk: Aonghas Óg), død ca 1316 var en gælisk eller norrøn-gælisk føydal høvding fra MacDonald-klanen. Han hadde sete på øya Islay og er først og fremst kjent som Lord of Islay. Hans sønn John var den første som ble kjent under tittelen Lord of the Isles. Det er sannsynlig av også Angus Og hadde hadde herredømme over de vestlige skotske øyene, og med ‘øyene’ menes det nordmenn kaller Suderøyene, norrønt Suðreyjar (Sydøyene), dvs Hebridene i Skottland.
Og er gælisk for "ung", hans far ble kjent som Angus Mor (Angus den eldre). I skotsk historie huskes Angus Ogn spesielt for at han ga støtte til Robert Bruce på et kritisk tidspunkt i dennes kamp mot engelskmennene på begynnelsen av 1300-tallet, den kamp som kalles for Den skotske uavhengighetskrigen.
Angus Og ga støtte i form av fotsoldater til Robert Bruce og var delaktig i seieren i det berømte slaget ved Bannockburn i 1314. Som gjenytelse fikk Angus Og beholde kontrollen av De ytre øyene med støtte fra skottenes konge og fikk dessuten tilbake kontrollen av de landområder som var blitt konfiskert av McDougall-klanen (som var fiender av Bruce).
Bakgrunn.
«Lord of the Isles» er nå en adelstittel, men refererte opprinnelig til de høvdinger av dels norrøn og dels gælisk slekt på vestkysten og øyene av Skottland på begynnelsen av middelalderen. Disse høvdingene var en mektig sjømakt med sin flåte av galeier, utviklet fra vikingenes klinkbygde knarrer og som på gælisk ble kalt for "birlinn". I begynnelsen var Hebridene underlagt kongeriket Norge, stundom også kongen av Skottland, men i realiteten var området et selvstendig område i flere århundrer. Territoriet inkluderte Hebridene med øyene Skye og Ross fra 1438, Knoydart, Ardnamuchan og Kintyre-halvøya, foruten Arran og Antrim på Irland.
Angus Ogs sønn Gode John MacDonald av Islay var den første som fikk formalisert tittelen «Lord of the Isles».


Fredrik Franz III av Mecklenburg-Schwerin.
Fredrik Franz III (født 19. mars 1851 i Ludwigslust; død 10. april 1897 i Cannes/Frankrike) var storhertug av Mecklenburg-Schwerin. Han regjerte fra 15. april 1883 til sin død 10. april 1897.
Han var gift med Anastasia av Russland (1860–1922)


Det skotske høylandet.
Det skotske høylandet er det området som utgjør den barske nordlige delen av det skotske fastlandet, der hvor de sagnomsuste «highlanders» kommer fra.
Skottland består tradisjonelt av tre hoveddeler, lavlandet, høylandet og øyene. Mesteparten av befolkningen bor i lavlandet hvor byene Edinburgh (hovedstaden) og Glasgow (den største byen) ligger. Det skotske høylandet er tynt befolket, og har fortsatt en helt annen kultur enn lavlandet.
Inverness blir regnet som ‘hovedstaden’ for høylandet. Tradisjonelt skiller man de skotske høylandet fra lavlandet ved å dra en nordvestlig linje fra Dumbarton til Stonehaven. Noen av øyene, som Hebridene, blir regnet med til høylandet, mens Orknøyane og Shetland ikke blir det.
Kultur.
Det skotske høylandet er kjent for at de gamle, skotske tradisjonene har holdt seg best her. Det skotske klansystemet ble opprettholdt frem til 1700-tallet.
I høylandet snakker fortsatt en del mennesker skotsk gælisk, selv om høylandengelsk også blir brukt, men stadig flere benytter engelsk førstespråk.
Husdyr har tilpasset seg det harde klimaet i høylandet, og en del husdyrraser er oppkalt etter omgivelsene, som høylandskyr og highlandponnier.
Historie.
Den mest dramatiske perioden i høylandets historie blir kalt for "The Highland Clearances". Denne hendelsen var en del av en generell endringsprosess i hele det britiske jordbruket, som førte til at de fleste småbøndene ble fordrevet fra bygdene ettersom godseierne ikke trengte dem lengre. I det skotske høylandet kom denne prosessen senere enn i resten av landet, i hovedsakelig på 1800-tallet, den var bråere og enda mer brutal. Folks bosteder ble brent ned, og mange, særlig barn og eldre, døde av sult og sykdom. Mange måtte utvandre eller flytte sørover.
Ennå idag er det flere sauer enn mennesker i Høylandet. Noen mener at det som skjedde var også en form for tidlig etnisk rensning, og hvor hensikten også var å kvitte seg med det gamle klan-systemet sammen med den gæliske kulturen. Godseierne lyktes, med militær støtte fra styresmaktene, i å redusere folkemengden og svekke den gæliske kulturen i området. Fortsatt er det folkelig bitterhet på grunn av disse hendelsene.


Heaven.
"Heaven" er en film fra 2002, regissert av Tom Tykwer og skrevet av Krzysztof Kieślowski og
Krzysztof Piesiewicz. Kieślowski hadde planlagt at filmen skulle inngå i en trilogi, muligens i hans regi, men han døde før han rakk å fullføre planene. Film nummer to i denne trilogien er "L'Enfer" fra 2005.
Filmen er hovedsakelig på italiensk, men hovedrolleinnehaverne snakker også engelsk seg imellom.
Handling.
"Heaven" forteller historien om en engelsk kvinne som lever i Italia, og som etter at mannen hennes har dødd av en overdose tar loven i egne hender for å straffe bakmennene. Hun gjennomfører et bombeangrep som dreper fire uskyldige mennesker, og flykter senere sammen med en ung politimann som blir forelsket i henne. Cate Blanchett og Giovanni Ribisi spiller hovedrollene.


GEPIR.
GEPIR (Global EAN Party Information Registry) er et nettverk av Internett Servere ledet av GS1-organisasjonen, tidligere EAN.
Tilslutningen til GEPIR er raskt økende, og pr. 9. oktober 2005 er 76 land tilsluttet ordningen.


Universal Product Code.
UPC (Universal Product Code) er den originale strekkoden, brukt i USA og Canada for vareartikler. Første koden som ble lest av en UPC scanner var en 10-pakning «Wrigley 's Juicy Fruit» i juni 1974. Koden hadde 12 siffer "(11 siffer + et kontrollsiffer)". Etter at Europa innførte sitt eget strekkodesystem (EAN), har dette systemet blitt verdensledende. Den originale UPC-koden har i EAN-systemet fått betegnelsen EAN.UCC-12.


Dumfries Castle.
Dumfries Castle var et kongelig slott i Skottland, noen ganger også kalt for «Kongens slott i Dumfries». Det var lokalisert ved Dumfries, ca 2 km sør for bykjernen i Castledykes ved elven Nith. 3 km nord ligger Lincluden College Tower og 8 km nordøst ligger Torthorwald Castle.
Dumfries Castle var bygget en gang før 1214 og ble ødelagt allerede i 1334.
Festningen var både en kongelig bolig og en rettsbygning. Det ytre jordbelagte festningsverket ble erstattet av stein på begynnelsen av 1200-tallet. Under Edvard I av Englands besittelse ble det bygd en mottagelse og festningen fikk en vollgrav og en palisade av treverk.
Historikerne antar at Robert Bruce var den som ødela festningen i 1313 eller 1357. Han erobret festningen første gang i 1306, etter at han drepte sin skotske rival John Comyn i kirken i Dumfries.
Dagens tomme landskap gjør det vanskelig å forestille seg den opprinnelige arkitekturen for det store festningsanlegget.


Turnberry Castle.
Turnberry Castle var en gammelt, skotsk festning i South Ayrshire, et par mil nedover kysten fra Culzean Castle. Festningen, som nå er en ruin, er kjent for kanskje ha vært fødestedet for Robert Bruce, den senere kong Robert I av Skottland.
120 pxFestningen ble reist på 1200-tallet og tilhørte Robert Bruces mor, Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1256–1292). Hun var sønnedatter av Duncan, 1. lord av Carrick. Etter at hun mistet sin første mann, Alexander, i et korstog i Det hellige land møtte hun Robert Bruce (senior) som kom tilbake fra Midtøsten med den dårlige nyheten om hennes manns død. Marjorie ble tiltrukket av den unge korsfareren og ville gifte seg med ham. Da han avslo hennes ekteskapstilbud fikk hun ham innesperret på Turnberry Castle inntil han fikk tenkt igjennom forslaget hennes et par ganger til og aksepterte. Deres første sønn, Robert, ble muligens født her i 1274, skjønt han kan også ha blitt født på Loch Maben.
Blant det første Robert Bruce gjorde etter at han kom tilbake fra de vestlige øyene i Skottland hvor han ligget i detning, var å erobre Turnberry. Deretter begynte han med sin store oppgave med å frigjøre Skottland fra engelskmennene og som endte med den storslagne serien i slaget ved Bannockburn. Som en del av brent jord-strategi mot engelskmennene ble Turnberry Castle på ordre fra Robert Bruce, kanskje ikke med lett hjerte, tatt fra hverandre og ødelagt i 1310 og ble sannsynligvis aldri bygd opp igjen.
Festningsruinene er nå åstedet for Turnberry fyrtårn og som er et av de sterkeste fyrtårn på Firth of Clyde. Noen av festningsmurene og kjellerrommene kan fortsatt bli sett


Mary de Monthermer.
Mary de Monthermer (1298 – 1371) var datter av Ralph de Monthermer, jarl av Gloucester og Joan av Acre.
Joan av Acre, datter av kong Edvard I av England og Eleanor de Castilla, grevinne de Ponthieu, giftet seg med Ralph de Monthermer en gang før 1297 uten farens tillatelse, men fikk benådning den 2. august 1297.
Mary de Monthermer giftet seg med Duncan MacDuff, 8. jarl av Fife, (1285 – kanskje 1353) en gang etter 1306. Duncan MacDuff nektet å bistå kroningen av Robert Bruce den 25. mars 1306 ved Scone. Duncan og hans kone ble tatt til fange av Robert Bruce og fengselet i borgen ved Kildrummie i Aberdeenshire.
Fife, Monthermer, Mary de


Duncan MacDuff, 8. jarl av Fife.
Duncan MacDuff, 8. jarl av Fife (født 1285, død 1353) var kun tre år da hans far ble drept. Oppvokst ved det engelske hoffet. Giftet seg i 1306 med Mary de Monthermer, som var datter av Ralph de Monthermer, jarl av Gloucester og Joan av Acre, som datter av kong Edvard I av England.
Det er noen uklarheter knyttet til navnet Duncan MacDuff. Noen kilder sier at han døde i slaget ved Halidown Hill i 1333, mens andre kilder sier at det ikke stemmer og at han overlevde helt fram til 1353. Det er mulig det finnes ytterligere en Duncan, jarl av Fife, men det kan ikke vites sikkert.
Robert Bruce ble kronet som skottenes konge under navnet Robert I av Skottland ved Scone den 25. mars 1306. Tradisjonelt var det jarlen av Fife som i alle år hadde hatt privilegiet å krone kongen, men den nåværende jarlen, Duncan MacDuff, 8. jarl av Fife var på engelsk side og nektet å foreta seremonien. Duncan og hans kone ble tatt til fange av Robert Bruce og fengselet i borgen ved Kildrummie i Aberdeenshire.
Fife 08


BMW 2002.
BMW 2002, er en bilmodell fra BMW som tilhører 02-serien.
Neue Klasse.
"Neue Klasse" var serien som BMW lanserte i 1962 og inneholdt modeller som 1500, 1600, 1800 og senere 2000. Ut fra denne serien ble en todørs modell utviklet og denne ble kalt 1600-2. Den ble lansert i 1966 og var i utgangspunktet en kortere versjon av 1800, med lettere karosseri og en 1.6 liter motor. Motoren presterte 105 hk i toppmodellen 1600-2 TI med to doble solex-forgassere. Den minste motoren var på 85 hk, men heller ikke den noen sinke, på grunn av bilens lave vekt på litt over 900 kg. Denne motoren er forsåvidt den motoren som kommer med betegnelsen M10.
Lansering av BMW 2002 pga avgasskrav i USA.
USA var et marked BMW gjerne ville inn på, men motoren på 1.6 liter klarte ikke de strenge kravene til avgasser som USA allerede da hadde. BMW valgte derfor å plassere motoren på 2 liter fra 2000-modellen inn i 1600-2-karosseriet og BMW 2002 var født. De opprettholdt dermed det samme antall hestekrefter og klarte samtidig avgasskravene.
BMW 2002 ble lansert i 1968. Bilen var med sin lave vekt, meget rask og klarte 0-100 km/t på godt under ti sekunder. Den ble populær i racing-miljøer og vant blant annet European Touring Car Championship og en rekke andre prestisjefylte billøp.
Varianter.
Bilen kom som sedan, kombi (touring), halvkabriolet (targa) og kabriolet. Sistnevnte ble det kun produsert 200 stykker av, mens 1600-2/1602 hadde som kabriolet et produksjonstall på 1682. Halvkabrioletene ble det produsert 2317 stykker av så man kan si at de aldri ble særlig populære.
BMW 2002 ble lansert med en 2-liter motor med en enkel forgasser. Denne motoren presterte 100 hk. Raskt etter introduserte de modellen 2002 Ti. Denne hadde de to doble solex-forgasserne som fra før satt i 1602 Ti. Med denne konfigurasjonen hadde bilen en ytelse på 120 hk. 2002 Ti ble laget i 16448 eksemplarer, men ble ikke eksportert til USA pga førnevnte avgasskrav.
I løpet av sitt produksjonsløp som varte fra 1968 til 1975 ble to nye motortyper introdusert.
2002 Tii (Touring International Injection) med mekanisk innsprøyting og 130 hk kom i 1971 og tok over for 2002Ti som da ble avsluttet som modell. Tii hadde som sin forløper Ti litt større bremser og litt stivere understell enn normalmodellen, men bortsett fra noen få detaljer var det lite annet som skilte denne bilen fra en vanlig 2002. Dette er den bilen som er mest ettertraktet som restaureringsobjekt, da den er mulig å få tak i på grunn av sitt forholdsvis høye antall produsert. En annen grunn til populariteten er at den kommer med et bra antall hestekrefter fra fabrikken, og at den i tillegg har meget god drivstofføkonomi. BMW 2002 TII ble det laget 44486 stykker av.
2002 Turbo kom i 1973 med 170 hk og denne modellen hadde selvfølgelig enda større bremser, forbedret clutch, differensialsperre og stivere understell. Den hadde også frontspoiler, bakspoiler, bredere hjulbuer og dette gjorde sitt til at den var lett å kjenne igjen mot en normal 2002. Turboteknologien var i sin barndom når det gjaldt bensinmotorer og turboen som ble montert var det man kunne kalle en lastebilturbo. Dette vil si at turboen var stor og tung, og trengte god tid før den begynte å produsere trykk. Ingen hjelpemidler som man finner på biler produsert i dag fantes. Wastegate, ladeluftkjølere eller andre former for elektroniske styringsmekanismer eksisterte ikke. Dette betød at når turbotrykket kom på rundt 4000 omdreininger så var det lurt å ha rettet inn bilen dit man skulle, for å unngå at man kom fram før seg selv.
2002 Turbo ble lansert på et lite heldig tidspunkt, for Suezkrisen slo til kort tid etter lansering, og folk ble opptatt av mer økonomiske biler. Kun 1672 biler ble laget og denne modellen i 1973 og 74, som dessuten aldri ble eksportert til USA.
I 1975 avtok produksjonen og 3-serien ble lansert som etterfølgeren til BMW 2002. Totalt ble det laget 401 947 stykker av BMW 2002, og som en del av "Neue Klasse" var dette bilene som reddet BMW fra ruin.


Ekvidistanse.
Ekvidistanse angir høydeforskjellen mellom kotene i et kart.
Normalt er hver femte kote markert med en tykkere strek (betegnet «tellekote» eller «tellekurve»), for å lette oversikten i kartet.


Frostdøl.
Frostdøl er en elv i Nissedal kommune i Telemark. Elva har sitt utspring i Napevatnet på grensa til Fyresdal, og munner ut i Nisser. Systemet tilhører Arendalsvassdraget.


Nina Simone.
Nina Simone (egentlig Eunice Waymon) (født 21. februar 1933, død 21. april 2003) var en amerikansk sanger og pianist.
Hun ble født i Tryon i delstaten North Carolina. Simone slo gjennom i 1959 med en innspilling av Gershwin-sangen «I Loves You, Porgy». Hun ble ofte omtalt som jazz-sangerinne, men ville selv ha seg frabedt denne kategoriseringen.
Simone engasjerte seg i borgerrettighetsbevegelsen i 1960-årene. I 1971 forlot hun USA, angivelig på grunn av rasisme, og bosatte seg etter hvert på forskjellige steder i Europa.
Nina Simone døde i Carry-le-Rouet i Frankrike.


Hradec Králové.
Hradec Králové (tysk Königgrätz'") er en by i Böhmen i Tsjekkia. Den ligger ved elven Elben i regionen Hradec Králové.
Byen er kjent for Slaget ved Königgrätz den 3. juli 1866, et slag i den prøyssisk-østerrikske krig.
Historie.
Hradec Králové er en av de eldste bosetningene i Tsjekkia. Byen var befestet allerede i 1062. Byens katedral ble bygget i 1303.
Hradec Králové het opprinnelig bare Hradec ("slottet"), Králové ("dronningens") ble senere lagt til da byen ble gitt av kong Wenceslaus II til sin kone, dronning Elisabeth.
Byen var sentral under Hussittkrigene, da den var med på opprørerenes side.
Tredveårskrigen førte til at byens protestantiske befolkning ble fordrevet, etter slaget ved Bílá hora i 1620. I 1639 ble byen beleiret av svenskene i åtte måneder.
Under Josef IIs regjeringstid ble mange av byens kirker revet ned for å gjøre plass til befestninger. Disse befestningene sto helt til 1884.


Lure (elv).
Lure er ei elv i Tinn i Telemark. Den har sitt utspring i Lufsjå på grensa mot Buskerud, og renner gjennom Luredalen før den munner ut i Austbygdåe rundt sju kilometer nord for Tinnsjå. Den største sideelva er Ordøla, som kommer inn fra øst. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Jordskjelvet i Kashmir 2005.
thumb
Bygning i Islamabad totalødelagt i jordskjelvet
Jordskjelvet i Kashmir 2005 inntraff klokken 8.50 lokal tid den 8. oktober 2005 med episenter i det pakistanskkontrollerte området av Kashmir. Jordskjelvet hadde en styrke på mellom 7,6 og 7,8 på Richters skala.
Detaljkart over skjelv og tidlige etterskjelv.
Episenteret lå i nærheten av Muzaffarabad, 95 kilometer nordøst for den pakistanske hovedstaden Islamabad. Flere byer og landsbyer i nærheten ble totalskadd.
Skjelvet forårsaket ødeleggelser også i andre deler av det nordlige Pakistan, i det nordvestre India og i Afghanistan.
Skjelvet skyldes den indiske tektoniske plates vedvarende nordadrettete bevegelse, som er på gjennomsnittlig 8 cm i året. I løpet av millioner av år har denne kraftige bevegelsen ført til en oppressing av det som er blitt Hindu Kush-fjellene.
Mange landsbyer ble jevnet ned jorden. Jordskjelvet regnes som det kraftigste langs denne bruddlinjen på hundre år. Selve bruddet strakk seg langs en 100 km lang linje, og langs den linjen ble praktisk talt alle bygninger ødelagt.
Offisielle pakistanske regjeringskilder oppgav den 8. november 2005 87 350 drepte, og fra indisk side var det meldt om 1 360 døde. Noen overslag går ut på at det endelige antall direkte ofre vil havne på rundt 100 000.
Kashmir


Fylkesvei 306.
Fylkesvei 306 (Fv306) går mellom Rien i Larvik og Undrumsdal i Re.
Riksvei 19 mellom Undrumsdalkrysset og Borre var del av veien frem til 17. desember 2009.
Eksterne lenker.
306


Ordøla.
Ordøla er ei elv i Tinn i Telemark. Den har sitt utspring i Akslarvatnet, og munner ut i elva Lure, ei sideelv til Austbygdåe. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Is This It.
"Is This it" er The Strokes' debutalbum. Albumet kom ut i to utgaver, en for De forente stater og en for resten av verden. Den amerikanske utgaven mangler sporet «New York City Cops», som er byttet ut med «When It Started» på grunn av terrorangrepet 11. september 2001. De to utgavene har også ulike covere.
1. oktober 2002 ble albumet gjenutgitt med en DVD som inneholdt musikkvideoer og konsertopptak.
Sporliste.
Alle låter er skrevet av Julian Casablancas.


Steve Albini.
Steve Albini (født 22. juli 1962 i Pasadena, California) er en amerikansk musiker og musikkprodusent.
Som musiker har han ledet bandene Big Black, Rapeman og Shellac. Han er nå mest kjent som produsent for blant andre Pixies, Nirvana, PJ Harvey og svenske Souls. Albini lokker frem en sjelden ekthet gjennom til tider å sette frem to mikrofoner i et rom og spille inn alt på én gang, i motsetning til å spille inn hvert enkelt instrument hver for seg.
Hans første band het Small Irregular Pieces of Aluminium.


Fylkesvei 310.
Fylkesvei 310 (Fv310) går mellom Kopstad og sentrum i Horten. Veiens lengde er 11,1 km.
Opprinnelig gikk riksvei 310 videre fra Horten til Tønsberg, 1992 ble denne strekningen del av riksvei 19.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Eksterne lenker.
310


Dubrovnik.
Dubrovnik (også tidligere kjent som Ragusa) er en gammel by på kysten av
Adriaterhavet i Dalmatia, Kroatia. Den ble grunnlagt i 639. Det er en velbesøkt turistdestinasjon. Den kalles ofte "Adriaterhavets perle". Oppført på UNESCOs verdensarvliste. Navnet på byen betyr «eikeskog» på kroatisk.
Tidlig historie.
Byen ble grunnlagt av folk som flyktet fra avarerne. Etter at avarene ødela den greske kolonien Epidauros, som ligger i den saroniske bukten, forflyttet innbyggerene seg nordover og slo seg ned i området som ble Dubrovnik by. Byen ble allerede i 896 underlagt Det bysantiske riket og ble en meget viktig handelsby med en flåte på over 300 fartøy.
I middelalderen var byen en rival til Venezia, som den eneste frie bystat i det østlige Adriaterhavet. I det 15. og 16. århundre oppnådde byen et bemerkelsesverdig nivå, takket være sin velstand og sine diplomatiske evner.
Senere kom byen under osmansk herredømme, og fra 1815 underlagt Østerrike og senere Østerrike-Ungarn. I 1918 ble byen underlagt Kongeriket Jugoslavia da det ble opprettet.
Dubrovnik har vært sentral i utviklingen av det kroatiske språket. Den var hjemsted for mange viktige poeter, forfattere, matematikere, fysikere og andre forskere.
Dubrovnik er regnet som en av de vakreste og best bevarte byene i Middelhavsområdet, men ble utsatt for et voldsomt bombardement under krigen i det tidligere Jugoslavia i 1991, som skadet store deler av Gamlebyen, til tross for at denne var helt uten militær betydning. Gamlebyen er i ettertid rehabilitert.


Eilert Sundt.
Eilert Lund Sundt (født 8. august 1817 i Farsund, død 1875) var en norsk samfunns- og kulturforsker. Han tok teologisk embetseksamen i 1846, og var sogneprest i Eidsvoll fra 1869 til han døde i 1875. Han viet sitt liv til «folkelivets, navnlig studiet av det lavere folkelivs historie». Han regnes som grunnleggeren av faget sosiologi i Norge.
I studietiden fattet Sundt interesse for historie, og fikk i 1849 et stipend for å studere kirkehistorie. I mellomtiden hadde interessene hans tatt nye veier, og han begynte å utforske romanifolket. I 1850 utkom den omfattende "Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge". I sluttkapitlet skisserer han et program for det nye samfunnsfaget. Blant hans videre arbeider utmerker blant annet" Sædeligheds-Tilstanden i Norge" (1857) og "Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge" (1862) seg.
Omstreiferplagen og fattigdomsproblemet var omfattet med stor interesse fra det offentlige på denne tiden. Sundt ble tilsatt som forsker og utreder under Kirkedepartemetet, og mottok ekstraordinært stipend fra Stortinget mellom 1851 og 1869 til sitt studium av «almuesfolk» og «den fattigste og råeste klasse». I disse årene leverte han en lang rekke verk om ulike sider ved det norske samfunnet. I tillegg publiserte han artikler i "Folkevennen". Arbeidene var dels offentlig pålagt, dels initiert av Sundt selv.
Eilert Sundt er far til Einar Sundt.
Vitenskapelig metode.
Hos Sundt lå et evolusjonistisk syn på kulturen til grunn for utforskingen av det norske samfunnet. Han mente at alle samfunn utviklet seg fra et primitivt mot et stadig mer fremskredent stadium. For ham var det åpenbart at både minoriteter som romanifolket og almuen ennå levde på et mer primitivt nivå, og at det var maktpåliggende å hjelpe disse frem til en høyere moralsk og materiell standard. Sundt hadde likevel blikk for de verdiene som han fant i folket, og var som mange i sin nasjonalromantiske samtid opptatt av å utforske den norske nasjonalkarakteren.
Sundt sto således med ett ben i den (nasjonal)romantiske og ett i den rasjonalistiske leir. Han var vel kjent med samtidig europeisk samfunnsfilosofi, og kan godt betraktes som positivist, idet han med naturvitenskapene som forbilde hadde en ambisjon om en totalforståelse av kulturen og samfunnet. Av eldre forbilder kan nevnes rasjonalistiske prester fra 1700-tallet, for eksempel Thomas von Westen, og forfattere av topografiske beskrivelser fra samme tid, for eksempel Hans Strøm.
I forhold til tidligere samfunnsbeskrivelser nådde Sundt et langt skritt videre med sin kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder. Han gjorde for eksempel bruk av statistikk i et omfang som tidligere ikke var kjent i Norge.
En kan merke en utvikling hos Sundt fra å bruke borger- og embetsmannskulturen som målestokk på folkekulturen, til i økende grad å ville forstå den på dens egne premisser. I begynnelsen arbeidet han ut fra en moralistisk hypotese, der han ser moralsk lettsinn som årsak til fattigdom. Etter hvert legger han mer vekt på samfunnsmessige årsaker, og er villig til å se på folkelige moralbegreper og fenomener som nattefrieri og barn utenfor ekteskap i lys av økonomi og byggeskikk.
I feltarbeidet la Sundt vekt på samtalen. I møte med informantene prøvde han å legge opp til mest mulig naturlige samværssituasjoner, og han oppfordra derfor ofte til sang og spill som en inngang til fortrolig og uforstilt samtale.
Han noterte stikkord på en blokk, og renskrev notatene i standardisert embetsmannsstil etterpå. Selv om dialekt og folkelige uttrykk er renset vekk i den ferdige fremstillingen, kan en si at dialogformen er bevart. Sundt fører i verkene sine en samtale med seg selv og med leseren, og de erkjennelsene han kommer fram til under forskningsarbeidet og skriveprosessen gjengis i lange tekstpassasjer. Dessuten er teksten spekket med små sidehistorier om hvordan han kommer i kontakt med informantene, og ofte også informantenes livshistorie.
Politisk syn.
Eilert Sundt var trygt forankret i embetsmannskulturen. Han betraktet samfunnet ut fra en harmonimodell, der forsoning mellom klassene var det høyeste mål. Han så det som sin misjon «at utbrede lys og stifte fred i samfunnet». Opplysning og kommunikasjon mellom stendene skulle dels skape forståelse for allmuens kår blant de bedrestilte, dels skjerpe allmuens sans for lov og rett og god moral. Sundt stiftet bl.a. Oslo Arbeidersamfunn. For øvrig deltok han i liten grad i den politiske debatten, og kom med få konkrete forslag til reformer. Selv fikk han verken ur eller stemmerett før han som eldre mann ble sogneprest på Eidsvoll.
Verker.
Tittelbladet på Eilert Sundts "Sædelighedstilstanden i Norge" fra 1857.


Austbygdåe.
Austbygdåe, også Austbygdåi, er ei elv i Tinn i Telemark. Den renner gjennom Sandsetdalen og Tessungdalen, hvor den kalles Tessungåe, før den munner ut ved Austbygde, i nordenden av Tinnsjå. Elva er en del av Skiensvassdraget. Navnet på det nedre løpet uttales "aus`bygdåe".
Austbygdåe er vernet i henhold til «Verneplan II for vassdrag».


Doug Aldrich.
Doug Aldrich (født 19. februar 1964 i Raleigh i North Carolina) er en amerikansk gitarist som i 2002 ble medlem av hard rock-bandet Whitesnake. Han var også gitarist i Dio i to perioder; 2001–2004 og 2005–2006.
Karrierestart.
Ungdommen Doug Aldrich startet bandet Purple Haze sammen med jevnaldrende, selvfølgelig inspirert av Jimi Hendrix. En av hans første prøvespillinger var for Kiss tidlig på 1980-tallet, men han innrømmer selv at dette var for tidlig for ham og at han ennå ikke var moden musikalsk på dette tidspunktet. Han har ellers spilt i band som Lion, Bad Moon Rising og Hurricane.
Gjennombruddet.
Aldrich fikk sitt definitive gjennombrudd på plata "Killing the Dragon" (2002) som nytt medlem av Dio. Etter å ha vært medlem av Dio i et par års tid, gikk han over til Whitesnake hvor han kan høres på blant annet konsert-DVD-en "In the Still of the Night" fra 2006, albumet "Good to Be Bad" fra 2008. Og "Forevermore" 2012
Andre prosjekter.
Han er ellers aktivt medlem av gruppa Burning Rain som spiller spiller rock-, rhythm and blues og heavy metal.
Inspirasjonskilder.
Noen av Aldirch viktigste inspirasjonskilder er Jimmy Page, Tony Iommi, Ritchie Blackmore, John Sykes og Gary Moore.


Fylkesvei 313.
Fylkesvei 313 (Fv313) går mellom Gutu i Sande og Helland i Re. Veiens lengde er 26,1 km.
Frem til 2001, før den nye E18 ble tatt i bruk, var veien del av E18. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Eksterne lenker.
313


Herb Alpert.
Herb Alpert (født 31. mars 1935 i Los Angeles i California i USA) er en amerikansk musiker og bandleder, som hadde noen store hiter med sitt band Tijuana Brass. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1962 gikk Alpert i kompaniskap med promotoren Jerry Moss. Sammen startet de selskapet A & M Records (Alpert & Moss). Selskapets første utgivelse var singelen "The Lonely Bull" med "The Tijuana Brass featuring Herb Alpert". Singelen ble en stor suksess og havnet på 7. plass på Billboards singleliste. Alpert fulgte opp med LP'en "The Lonely Bull" som kom ut mot slutten av 1962. Oppfølgeren "Volume 2" som kom året etter fikk ikke samme suksess, men til det tredje albumet spilte Herb Alpert inn låten "Mexican Shuffle" skrevet av Sol Lake som også hadde komponert "The Lonely Bull".Låten ble plassert i en tyggegummi reklame på TV og sikret storsalg for LP en "South Of The Border" i 1964. I 1965 kom "Whipped Cream & Other Delights" med et provoserende coverbilde av modellen Dolores Earickson kun iført pisket krem. Albumet inneholdt Alperts kanskje mest kjente låt "A Taste Of Honey" og ble en stor suksess. Alpert mottok sin første Grammy for "A Taste Of Honey" i 1966. Etterspørselen etter konsertopptredener med Herb Alpert ble nå så stor at gruppen "Tijuana Brass" ble satt sammen. Til nå hadde Alpert bare vært akkompagnert av forskjellige studiomusikere på innspillingene. The Tijuana Brass bestod av Herb Alpert og Tonni Kalash, trompet, Bob Edmonson, trombone, Lou Pagani, piano, John Pisano, gitar, Pat Senatore, bass og Nick Ceroli, trommer. Gruppen skulle bli en av 60-tallets store konsertattraksjoner. Bandet kom aldri til Norge men holdt konserter i København og Stockholm i 1969 og NRKs Harald Tusberg intervjuet Herb Alpert for programmet "Skjemtegauken" i forbindelse med denne turneen.
I 1966 satte gruppen en rekord ved å samtidig ha fem LP plater på den amerikanske topp 20 listen. I 1969 bestemte Alpert seg for en pause i karrieren og bandet sluttet å opptre live. Et comeback i 1974 ga ikke den ønskete suksessen og først i 1979 var Alpert tilbake på listetoppen med den discoinfluerte "Rise", nå som soloartist. Ved siden av artistkarrieren drev Alpert plateselskapet A & M sammen med Moss og lanserte suksessrike artister som Sergio Mendes, The Carpenters, Peter Frampton, Cat Stevens, Police og Janet Jackson.
I 1989 solgte Alpert og Moss A & M til Polygram for nærmere 500 millioner dollar. Alpert fortsatte å spille inn plater og i 1996 og 97 besøkte han igjen Europa på turné med albumene "Second Wind" og "Passion Dance". I 2005 ble de klassiske Tijuana Brass utgivelsene lansert på nytt i "The Herb Alpert Signature Series" og i 2009 kom Alperts foreløpig nyeste album "Anything Goes". Albumet inneholder et utvalg jazz og latinstandards med Alperts kone Lani Hall som vokalist. I 2009 og 2010 er Herb Alpert og Lani Hall på turné med abumet i USA.


Fylkesvei 315.
Fylkesvei 315 (Fv315) går mellom Holmestrand og Island i Holmestrand. Veiens lengde er 9,7 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Eksterne lenker.
315


Salmiakk.
Salmiakk (egentlig ammoniumklorid, NH4Cl) brukes populært om salmiakkspiritus som er en løsning av ammoniakk (NH3) i vann. Brukes ofte som smakstoff i godteri, som for eksempel lakris. Det er et mildt ammoniumsalt av saltsyre.


Amerie.
Amerie Rogers (født 12. januar 1978) er en amerikansk R&B-sanger.


Tori Amos.
Tori Amos under en kosert i Little Rock, Arkansas i 1996
Tori Amos (født "Myra Ellen Amos" 22. august 1963 i Newton, North Carolina, USA) er en amerikansk sangerinne, låtskriver, pianist og komponist. Hun er venn av forfatteren Neil Gaiman, og de har begge referert til hverandre i sine verk.
Tori Amos giftet seg i 1998 med engelske Mark Hawley, og sammen har de datteren Natashya "Tash" Lórien Hawley (født 5. september 2000).
Amos var en av de fremste kvinnelige sangerinnene/låtskriverne tidlig på 90-tallet. Hun har bemerket seg som en av de få musikerne som bruker piano som sitt hovedinstrument og spiller pianorock. Hun har beredt grunnen for senere suksessrike band, bla. Coldplay og Keane, som begge bruker piano som hovedinstrument. Hun er kjent for sine intrikate, følelsesladde og intense sangtekster. De behandler et bredt spekter av temaer som: seksualitet, religion, patriarkat og personlig tragedie.
Amos har hatt begrenset suksess i USA og Storbritannia, men har likevel fått mange tilhengere. Hun har solgt rundt 12 millioner album over hele verden i løpet av sin solokarriere. Hun er også kjent for å komme med eksentriske og til tider uanstendige kommentarer under intervjuer og konserter. Dette har gitt henne et rykte for å være rar, men individuell.
De første årene.
Tori Amos ble født på Old Catawba Hospital i Newton, North Carolina. Foreldrene Dr. Edison McKinley Amos (dr. theol.) og Mary Ellen Amos var på vei til North Carolina fra sitt hjem i Georgetown (Washington, D.C.) da fødselen skjedde. Da Amos var 2 ½ år, flyttet familien hennes til Baltimore, Maryland, hvor hun begynte å spille piano og gå i kirken hver uke. Innen hun var fem år hadde hun startet å komponere stykker på piano, og da hun var ni begynte hun å lage tekster til pianostykkene. Amos tilbrakte mye av sin barndom (særlig sommeren) sammen med bestefaren sin, frem til han døde i 1969. Han hadde en sentral innflytelse på Amos’ senere arbeid.
I 1968, da Amos var fem år, vant hun et stipend til Peabody Conservatory of Music; hun var den yngste personen noensinne til å komme inn på skolen. Da hun var 11, ble stipendet hennes avbrutt og hun ble bedt om å dra; Amos har senere fortalt at hun mistet stipendet på grunn av sin interesse for rock og popmusikk, i tillegg til at hun mislikte å lese noter. Denne hendelsen er grunnen til at hun kalte sitt første album "Y Kant Tori Read". På dette tidspunktet bodde Amos i Rockville, Maryland. To år senere begynte hun å studere på Montgomery College, og begynte å spille piano på barer, mens faren sendte kassetter med sangene hun hadde skrevet til platekompanier.
Amos ble først lagt merke til lokalt da hun vant en talentkonkurranse for tenåringer i 1977, og et bilde av henne ble publisert i den lokale avisen. Sangen hun fremførte het «More Than Just a Friend». Innen hun hadde startet på high school, var hun godt kjent i Washington, D.C.-området. I løpet av sitt år på Richard Montgomery High School ble hun valgt til «Homecoming Queen», «Størst sannsynlighet for suksess», «Mest talentfulle» og «Generelt best». Hun samarbeidet også med Black Maskers, dramagruppen. Da hun gikk siste året på skolen skrev Amos "Baltimore" sammen med sin bror Mike Amos til en konkurranse om baseball-laget Baltimore Orioles. Sangen vant konkurransen og ble hennes første singel sammen med sangen «Walking With You». På denne tiden byttet hun navn til «Tori», etter at en venn hadde fortalt at hun så mer ut som en Tori enn en Myra Ellen.
Y Kant Tori Read (1985-88).
Da hun var 21 flyttet Amos til Los Angeles på jakt etter en egen musikkarriere, etter å ha opptrådt med piano på forskjellige barer på østkysten i flere år. I L.A. klarte hun å få flere skuespillerjobber, inkludert en reklame for Kellogg (En rolle hvor hun utdanket den da ukjente Sarah Jessica Parker). En kveld, etter å ha spilt på en bar hvor hun hadde fast spillejobb, kjørte hun en stamgjest hjem. Han overgrep henne seksuelt, en erfaring som hun senere tok opp i sangen ”Me and a Gun”. I denne perioden møtte hun også Steve Caton, som spilte gitar på albumene hennes fram til To Venus and Back (1999).
I 1985 stiftet Amos et band, Y Kant Tori Read. Bandets navn refererte til hvor dyktig Amos var til å spille uten noter og hennes vanskeligheter med å spille fra noteark på Peabody. I tillegg til Amos bestod gruppen av Caton, Matt Sorum (senere Guns N Roses, Velvet Revolver) og Brad Cobb. Et år senere fikk Amos platekontrakt av Atlantic Records. I juli 1988 ble debutalbumet Y Kant Tori Read sluppet ut. Overalt ble albumet slaktet av kritikerne, og Tori ble etterlatt nedslått og ydmyket. Albumet er ikke lenger til salgs, og originale kopier er ansett som svært verdifulle. Etter floppen begynte Amos å jobbe med andre artister (bl.a. Stan Ridgway fra Wall of Voodoo, Sandra Bernhard og Al Stewart) som bakgrunnsvokal. Hun spilte også inn en sang kalt ”Distant Storm” til filmen China O’Brien. I rulleteksten er sangen tilegnet et band kalt ”Tess Makes Good”, med ”tilleggsvokal av Ellen Amos”.
Selv om Amos ofte har ytret at hun er flau over Y Kant Tori Read, har hun senere fremført flere av sangene fra albumet på sine konserter, som for eksempel ”Etienne”, ”Cool On Your Island” og ”On the Side”.
Little Earthquakes (1990-92).
Til tross for den dårlige mottakelsen til "Y Kant Tori Read" og dets to singler ”The Big Picture” og ”Cool On Your Island” (1988), mente Atlantic Records at det likevel var potensial i Amos, og i 1989 fikk hun beskjed om at hun måtte produsere et nytt album innen mars 1990. Da hun viste dem sine første opptak, ble de avvist med den grunn at ”en jente og en pianoting” ikke kom til å selge på et tidlig 90-tallsmarked fullt av grunge, rock, rap, hihop og dansemusikk. Etter å ha blitt omskrevet og utvidet med hjelp fra Steve Caton, Eric Rosse, Will MacGregor, Carlo Nuccio og Dan Nebenzal, endte albumet opp fullt av råe, følelsesladde sanger, som omhandlet hennes religiøse oppdragelse, seksuelle oppvåkning, hennes kamp for å skape sin egen identitet og voldtekten. Styret i Atlantic forandret mening da de hørte den redigerte versjonen, og planla å markedsføre henne som arvingen til Joni Mitchell og Laura Nyro, alternativt som en kvinnelig versjon av Elton John. De forventet at det tradisjonelt mer åpne markedet i Storbritannia ville ta Amos inn i varmen og skape rykter som de kunne dra tilbake til Amerika med. Atlantic flyttet Amos til England tidlig i 1991 for å spille på små klubber, som forberedelse til det nye albumet som skulle bli sluppet under tittelen Little Earthquakes.
Atlantics europeiske avdeling, East West, markedsførte albumet i det vide og brede. Amos brukte mye av 1991 til å opptre på små barer og klubber i London og på å spille for journalister, ofte i sin egen leilighet, for å øke sitt nærvær i den storbritanniske musikkindustrien. EP-en ”Me and a Gun”, som inneholdt 4 spor, ble sluppet i oktober 1991 og fikk betydelig oppmerksomhet hos kritikerne. Singelen ble gitt ut på nytt måneden etter med ”Silent All These Years” som hovedkomposisjon, og dette ble hennes første listeplass på UK #51 etterfulgt av ”ukens singel” –støtte fra BBC Radio 1 og en TV-debut på et prateprogram av Jonathan Ross på BBC.
Da albumet endelig ble sluppet i England i januar 1992, ble det #14 på hitlisten og ble værende blant de beste 75 i 16 uker. En måned senere ble det sluppet i USA og fikk fantastisk kritisk suksess. De tilhørende singlene (ved siden av ”Me and a Gun” og ”Silent All These Years”) var ”China” (Januar 1992 England), ”Winter” (Mars 1992 England/November 1992 USA) og ”Crucify” (Mai 1992 USA/Juni 1992 England), en EP-versjon som inneholdt coversanger av andre artister som Rolling Stones og Nirvana. I løpet av denne perioden spilte Amos inn sangen ”The Happy Worker” for lydsporet til filmen Toys. En remix av denne sangen er også inkludert på lydsporet, med tittelen ”Workers”.
I løpet av denne perioden ble Amos venn med forfatteren Neil Gaiman, som ble fan av Amos etter at hun refererte til ham i sangen ”Tear in Your Hand” og i flere intervjuer. Det blir ofte sagt at karakteren Delirium (eller søsteren hennes Death) fra The Sandman-serien til Gaiman er basert på Amos; Gaiman har sagt at ”de stjeler skamløst fra hverandre”. (Karakterene ble faktisk laget før de to møttes). Gaiman kom til å bli en god venn og samarbeidspartner. Neils 2006 hyllest-album fra Ferret Records innholdt blant annet Amos’ sang ”Sister Named Desire” samt en sangtekst av Amos på grunn av dens tittel (”Where’s Neil When You Need Him?”). Hun skrev også introduksjonen i Gaimans paperback- samling ””.


Frédéric Auguste Bartholdi.
Frédéric Auguste Bartholdi (født 2. august 1834, død 4. oktober 1904) var en fransk skulptør. Bartholdi er mest kjent for å vært skulptøren bak frihetsgudinnen, men er også kjent for endel andre verk, både i Nord-Amerika og Europa.
Bartholdi døde 4. oktober 1904 av tuberkulose og ligger begravet ved Cimetière du Montparnasse.


Anastacia.
Anastacia under en konsert i 2005
Anastacia Lyn Newkirk (født 17. september 1968 i Chicago, Illinois, USA) er en amerikansk popartist og låtskriver.
Anastacia slo gjennom i 2000 med albumet "Not That Kind". Oppfølgeren "Freak of Nature" (2001) fikk hun også stor suksess med, men nådde ikke like langt opp som det foregående.
Anastacia skrev den offisielle VM-låten "Boom" til Fotball-VM 2002 i Korea/Japan og fremførte låten før finalen mellom og i Yokohama.
I januar 2003 fikk Anastacia diagnosen brystkreft, som hun senere ble operert for. Som et ledd i opplysningskampanjen om brystkreft startet Anastacia "The Anastacia Fund", en organisasjon som opplyser unge kvinner om farene med brystkreft og oppfordrer disse kvinnene til å ta mammografi.
Under rekonvalesensen og etterfølgende strålebehandling skrev Anastacia sitt tredje album "Anastacia" som ble sluppet i 2004, det albumet inneholder sanger som "Left Outside Alone", "Sick and Tired", "Heavy on my Heart" og "Welcome to my Truth".
Anastacia var på tune i 2004/2005, først var Live At Last turneen der hun reiste rundt i Europa, da kom hun til Oslo 14. oktober 2004. Etter den turneen var ferdig hadde hun et lite opphold før hun tok ut på The Encore Tour, da besøkte hun Bergen 12. august 2005.
I 2005 gav Anastacia ut Best Of albumet "Pieces of a Dream", som inneholder alle hennes singler opp igjennom karrièren og 4 nye sanger, inkludert hit’en "Pieces of a Dream". Hun gav også ut en DVD fra "Live At Last"-turnéen.
I 2006 slo Anatacia seg sammen med designeren s. Oliver for å lage hennen første kleskolleksjon, hun har også lagd parfyme som heter "Resurrection", den er fortsatt kun å få tak i på en tysk/nederlandsk nettside. Det er enda ikke bestemt om den skal bli solgt i butikk.
Fjerde kvartal 2008 slapp Anastacia hennes fjerde studioalbum "Heavy Rotation" på nytt plateselskap, Universal Music. Hennes første singel fra albumet ble "I Can Feel You" som fikk en lunken mottakelse i Europa og her hjemme i Norge. "Absolutely Positively" var singelen som var men til å styrke Heavy Rotation. Det ble laget en musikkvideo til sangen, men singel utgivelsen ble flere ganger forsinket før den til slutt ble kansellert.


Lynn Anderson.
Lynn Anderson (født 26. september 1947 i Grand Forks, North Dakota, USA) er en amerikansk countrysanger. Hennes oldefar kom fra Øymark i Østfold.
Hennes mest kjente sang er «Rose Garden», som var komponert av hennes daværende ektemann Joe South. For den fikk hun en Grammy i 1971 for beste prestasjon av en kvinnelig countrysanger.


Marian Anderson.
Marian Anderson (født 27. februar 1897 i Philadelphia, Pennsylvania, USA, død 8. april 1993) var en afroamerikansk sangerinne.
Anderson regnes som en av USAs fremste negro spirituals-sangere. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1963 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president John F. Kennedy.


Signe Anderson.
Signe Anderson (født Signe Toly den 15. september 1941 i Seattle, USA) var den opprinnelige sangeren i bandet Jefferson Airplane.
Hun flyttet til San Francisco i 1965 og ble oppdaget av Marty Balin da hun sang på klubben «Drinking Gourd club». Han tilbød henne rollen som sanger i det nystartede bandet Jefferson Airplane.
I september 1965 giftet hun seg med bandets lystekniker Jerry Anderson. De fikk en datter i mai 1966 og i august samme år meddelte hun at hun hadde tenkt å slutte i bandet.


Phil Anselmo.
Philip Hansen Anselmo (født 30. juni 1968 i New Orleans i Louisiana) er en amerikansk musiker. Han er mest kjent som den tidligere vokalisten i Pantera, men også som vokalisten i Superjoint Ritual og Down.


Marc Anthony.
a>, as covered by video blog "Rocketboom".
Marc Anthony (født 16. september 1968 i New York City i New York i USA) er en puertoricansk-amerikansk sanger, musiker og skuespiller, som er spesielt populær i Latin-Amerika for sin salsamusikk. Han har tidligere vært gift med Miss Universe-vinner Dayanara Torres (2000 – 2004) og Jennifer Lopez.


Tom Araya.
Tomás Enrique Araya (født 6. juni 1961 i Viña del Mar, Chile) er vokalist og bassist i thrash metal bandet Slayer.
Bakgrunn.
Etter å ha flyttet med familien til USA i 1966 begynte han å spille bassgitar som 8-åring. Tom Araya er ett av ni barn i familien, og sammen med en av storebrødrene sine som spilte gitar, spilte de klassiske rockesanger av band som The Beatles og The Rolling Stones.
Slayer.
I 1981 ble Araya invitert av Kerry King til å bli med i thrash metal-bandet Slayer, som han planla å starte. Araya takket ja, og har siden spilt bassgitar og sunget for bandet. Debutalbumet "Show No Mercy" ble finansiert av penger Araya hadde tjent som åndedrettsterapeut. Araya jobbet på sykehuset fram til 1984, men da han ble nektet fri for å dra på Slayers første Europa-turné, valgte han å la være å møte opp på jobb. Etter en måned valgte sykehuset å sparke ham, noe Araya brydde seg fint lite om.
Annet.
På grunn av Slayers image og tekster blir bandet ofte sett på som satanisk. Tom Araya ser på seg selv som en kristen, men klarer å skille mellom religion og underholdning, og sammenligner sangtekstene og -titler, image, albumcover og lignende med en bok, et eventyr eller en film.
I 2006 fikk Araya utført en galleblære-operasjon, som førte til at turneen til Slayer ble utsatt to uker.
Tom Araya er bosatt på en gård i Buffalo i Texas med sin kone og to barn.


Tim Armstrong.
Tim Armstrong (født 25. november 1965) er en amerikansk musiker, låtskriver og plateselskapeier. Han er aktivt medlem i Rancid og The Transplants. Han har tidligere vært medlem av blant annet Operation Ivy og Dance Hall Crashers99.
Armstrong har også sunget på andre bands låter som for eksempel Box Car Racers «Cat like Thief»
Armstrongs plateselskap som han eier er Hellcat, der blant annet The Distillers og Transplants gis ut. Han har også jobbet som produsent de siste årene og har blant annet hjulpet P!nk med et par låter.


Slaget ved Königgrätz.
Slaget ved Königgrätz fant sted den 3. juli 1866 ved Königgrätz i Bøhmen under den tyske brødrekrigen mellom Preussen og Østerrike om lederskapet blant de tyske statene.
Eksterne lenker.
Königgrätz


With or Without You.
"With or Without You" er en singel av den irske rockegruppen U2.
Dette var den første singelen fra albumet The Joshua Tree, singelen gikk rett til topps på lister verden over. U2s manager Paul McGuinness ville ikke ha sangen som singel, men Gavin Friday overtalte både han og Bono om at sangen ville bli en hit.
«With or Without You» er en kjærlighetssang skrevet av Bono. Han har aldri villet diskutere sangen med noen i pressen, men har sagt at de andre medlemmene i U2 vet hva han synger om. Det eneste han vil kommentere er tekstlinjen «And you give yourself away», som han skrev om seg selv og måten han var så åpen til pressen på. Han har sagt at hvis han kunne skade bandet, så var det gjennom hva han sa i intervjuer.
Singelen toppet på en første plass i Storbritannia, en tredje plass i USA, men i Norge kom den aldri inn på VG-lista.
Sanger på singelen.
«Luminous Times» og «Walk to the Water» ble skrevet under arbeidet med "The Joshua Tree", men de rakk ikke å gjøre ferdig sangene før innspillingen var ferdig. I «Walk to the Water» kan du høre Bonos første forsøk på rap.


Oscar Torps regjering.
Oscar Torps regjering var en ren Arbeiderparti-regjering.
Den satt fra 19. november 1951 til 21. januar 1955.
Torp


Solovkiøyene.
Solovkiøyene eller Solovetskijøyene (russisk: Солове́цкие острова́) er en øygruppe som ligger i Onezjskaja-bukta i Kvitsjøen i Arkhangelskregionen i Nordvest-Russland.
Øygruppen har et areal på 347 km² og består av seks større og flere små øyer, i alt omkring hundre øyer. Den største er "Bolsjoj Solovetskij (Store Solovki)" hvor Solovkiklosteret ligger, ellers er de viktigste "Anzerskij, Bolsjaja Muksalma" og "Malaja Muksalma". Berggrunnen på øyene består av granitt og gneis, kysten består av mange bukter, og silhuetten viser mange bakker og åser. Det høyeste punktet er på 107 m. De fleste av øyene er skogkledt av gran og furu, og består ellers av mye myr. Det er mange innsjøer på øyene, og flere av dem er forbundet med hverandre via kanaler. Det er funnet spor etter mennesker på øyene fra 400-tallet f.Kr.
På 1400-tallet ble et av Russlands største russiskortodokse klostre, Solovkiklosteret, grunnlagt på Solovki-øyene. Dette bygningskomplekset har motstått mange fiendtlige angrep, både under "den store forvirringen" før Romanovtsarene tok over makten (1598–1613), Krimkrigen (1854–1856) og borgerkrigen som fulgte den russiske revolusjon (1918–1922).
Kort tid etter revolusjonen gjorde Lenin de kirkelige bygningene på Solovki-klosteret om til forbedringsarbeidsleiren "«SLON»" ("Solovetskij Lager Osobogo N'"aznatsjenija", «spesialformålsleir»). Dette var en av de første straffearbeidsleirene, en prototyp på GULag-systemet. Tusener av «kontrarevolusjonære elementer» døde på øyene, spesielt i 1920-årene. I 1926 ble arbeidsleiren omgjort til fengsel, som ble brukt fram til 1939, da byggingen av en marinebase på øyene ble påbegynt.
Et av tårnene på Solovkiklosteret.
I 1974 ble Solovki-øyene et sovjetisk museum for historie og arkitektur og naturreservat. Den russiskortodokse kirken gjenåpnet klosteret i 1992, samme år som stedet ble satt på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.
I UNESCOs evaluering av kirkegodset står det skrevet: "«Solovetskijkomplekset er et enestående eksempel på en klosterbosetning i Nord-Europas ugjestmilde omgivelser, som beundringsverdig illustrerer troen, staheten og motet til religiøse samfunn i senmiddelalderen.
I dag er Solovkiøyene et av de mest interessante stedene i Nord-Russland, og øyene tiltrekker seg mange turister. Adkomst til øyene skjer enten med skip fra byen Kem eller med fly fra Arkhangelsk.


Monica (artist).
Monica Denise Arnold (født 24. oktober 1980) er en amerikansk R&B-sanger som først opplevde kommersiell suksess på 1990-tallet og etter en relativt lite suksessfull periode tidlig på 2000-tallet, opplevde et ny vår i sin karriere i 2003.
Monica er forlovet med produsent Rodney R. Hill jr., og sammen har de sønnen Rodney Ramon Hill III (født 21. mai 2005). Monica er også kusinen til rapperen Ludacris.


Den andre franske republikk.
Den andre republikk (fransk: "La Deuxième République", ofte stavet "La 2ème Republique") er betegnelsen på den republikanske regjering i Frankrike i perioden 4. november 1848–2. desember 1852, og overtok etter juli-monarkiets fall.
Denne regjeringtiden i Frankrikes historie kalles "den andre" på tross av at det som
vanligvis kalles den første republikk egentlig besto av den serien av regjeringer som etterfulgte den franske revolusjonen i 1789: Nasjonalkonventet, Direktoratet og Konsulatet.
Juli-monarkiet faller.
Juli-monarkiet varte i 18 år, men kollapset 24. februar 1848 etter tre dagers kamper i Paris' gater. Den 22. februar hadde regjeringen forbudt en av den republikanske opposisjons politiske banketter. Mange arbeidere samlet seg i gatene, og etter flere mindre sammenstøt med politiet begynte de å opprette barrikader. Dette markerte begynnelsen på februarrevolusjonen. Den 24. februar måtte regjeringen til statsminister François Guizot gå av.
Odilon Barrot aksepterte oppdraget med å danne ny regjering, og han stanset umiddelbart politistyrkenes angrep mot barrikadene. Imidlertid kom dette initiativet dessverre for sent, fordi oppstanden hadde økt i omfang og omfattet snart hele Paris.
Den 24. februar skjøt nasjonalgarden, delvis på grunn av uheldige omstendigheter, på demonstrerende arbeidere og når industriproletariatet i Paris' forsteder ("Les Faubourgs") bega seg inn til Paris' sentrum senere samme ble de også møtt av nasjonalgarden.
Overgangsregjering.
Kong Ludvig Filip I abdiserte til fordel for sin sønnesønn Ludvig Filip, greve av Paris etter at nasjonalgarden hadde nektet å anerkjenne ham som landets leder, men monarkiet sto ikke til å redde. Den opphissede folkemengden tvang frem en provisorisk regjering, og den annen franske republikk ble proklamert av Alphonse de Lamartine i Hôtel de Ville.
I opposisjon til Lamartines provisoriske, republikanske regjering opprettet sosialistene en egen alternativ regjering. Dette førte til at også sosialistene ble representert i landets samlingsregjering, og på tross av den uoversiktlige situasjonen ble en rekke viktige vedtak fattet før makten i landet kunne overlates til den nyvalgte nasjonalforsamligen i mai.
5. mars vedtok samlingsregjeringen å utlyse valg 26. april. Nasjonalforsamligen som ble dannet den 4. mai besto av en majoritet av republikanere og anti-sosialister, og den 9. mai ble makten overlatt til en fem-manns kommisjon, bestående av Arago, Garnier-Pagès, Marie, Lamartine og Ledru-Rollin.
Presidentvalget – november 1848.
Den 4. november 1848 ble en ny forfatning utropt, en demokratisk republikk med direkte alminnelige valg og en oppdeling av makten. Republikken skulle bestå av ett kammer med 750 representanter, valgt for en periode på tre år. Fra dette kammeret skulle det hvert sjette år dannes et råd som skulle forberede de lovforslag som kammeret skulle ta stilling til. Den utøvende makten skulle overlates til en president som skulle velges ved direkte valg hvert fjerde år uten muligheter for gjenvalg. Presidenten skulle selv utpeke sin regjerings medlemmer. Endringer i denne forfatningen ble i betydelig grad vanskeliggjort, siden de krevde tre fjerdedelers majoritet i tre sammenhengende valgperioder.
Som sosialistenes presidentkandidat stilte Ledru-Rollin, republikanerne stilte Cavaignac og imperialistene prins Louis Napoleon, nevø av Napoleon Bonaparte. Til presidentvalget i 1848 fremsto Louis Napoléon som en kompromisskandidat. Samtidig spilte han på slektskapet til den fortsatt så populære onkelen.
Louis Napoléon var allerede valgt inn i nasjonalforsamlingen med støtte fra hele fem av Frankrikes departementer. Ved presidentvalget 10. desember 1848 stemte både arbeidere og konservative på ham, og Louis Napoléon vant valget klart med 5,5 millioner stemmer mot motkandidatens Louis Eugène Cavaignacs 1,5 millioner.
Napoléons statskupp.
Etter den nye franske grunnloven kunne en president bare sitte i én periode. Louis Napoléon måtte derfor tre tilbake i løpet av 1852, noe han var lite lysten på.
Om morgenen den 2. desember 1851 gjorde Louis Napoléon statskupp. Lokalene til den lovgivende forsamling ble besatt og medlemmene ble arrestert. Samtidig ble det innført streng pressesensur. Louis Napoléon begrunnet kuppet med at den lovgivende forsamling konspirerte mot ham og planla borgerkrig.
De store reaksjonene på statskuppet uteble, og det var først etter noen dager at det ble noe uro i gatene. Dette ble raskt slått ned av hæren og politiet, og Louis Napoléon hadde raskt full kontroll over Frankrike.
Etter statskuppet satte Louis Napoléon i gang med å forfølge politiske opponenter. 26 000 personer ble arrestert og utvist, mange til Algerie og Cayenne.
Etter kuppet avholdt Louis Napoléon en folkeavstemning, der han bad om mandat til å styre videre og til å utarbeide en ny forfatning. Louis Napoléon vant med stort flertall, 7,7 av 8 millioner avgitte stemmer var til hans fordel.
I den nye forfatningen, vedtatt i januar 1852, ble lengden på en presidentperiode satt til 10 år, og presidentens makt ble styrket. Presidenten fikk enerett på å foreslå nye lover, og presidenten skulle selv velge senatets medlemmer.
I november 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, samt å gi hans hus arverett til tronen. Forslaget ble med stor margin vedtatt i en folkeavstemning, og den 2. desember 1852 ble Louis Napoléon kronet til Frankrikes keiser under navnet Napoleon III.
Dette markerte slutten på Frankrikes annen republikk, og begynnelsen på det andre franske keiserdømme.
2. republikk


Chet Atkins.
Chester Burton «Chet» Atkins (født 20. juni 1924 i Luttrell, Tennessee, USA, død 30. juni 2001) var en innflytelsesrik country-gitarist og produsent. Hans virtuose stil var inspirert av Merle Travis, Django Reinhardt, George Barnes og Les Paul, og brakte ham beundrere fra alle musikkgenre.
Han begynte sin karriere i 50-årene etter at han ble med gruppen «Mother Maybelle Carter and the Carter Sisters». Denne gruppen fikk han også inn på Grand Ole Opry i Nashville. Atkins har vært takknemlig til The Carter Family for dette hele livet.
Atkins produserte plater for Eddy Arnold, Don Gibson, Jim Reeves, Bobby Bare, Connie Smith og Waylon Jennings, for å nevne noen. Atkins skapte, sammen med Owen Bradley, den mykere countrymusikkstilen kjent som Nashville Sound, som ekspanderte countrymusikkens TYPOS
appell til å inkludere voksne tilhengere av populærmusikk.


Joan Baez.
Joan BaezHardly Strictly Bluegrass Festival 2005
Joan Chandos Báez (født 9. januar 1941 i Staten Island, New York, USA) er en amerikansk folkemusiker, gitarist, tekstforfatter og låtskriver.
Joan Baez startet sin musikalske karriere mot slutten av 1950-tallet og fikk sitt gjennombrudd tidlig på 1960-tallet. Ved siden av Bob Dylan, som hun også samarbeidet nært med i noen år, ble hun en av frontfigurene i amerikansk folkemusikk. Hun er spesielt kjent for sine tolkninger av tradisjonell folkemusikk og for sine protestsanger, samt for den innsatsen hun la ned i kampen mot rasediskriminering og Vietnamkrigen.
Baez (som da var gravid i sjette måned) deltok også som artist ved Woodstockfestivalen, sammen med stjerner som Richie Havens, Country Joe & the Fish, John Sebastian, The Incredible String Band, Tim Hardin, Ravi Shankar, Melanie, Arlo Guthrie, The Grease Band, Santana, Canned Heat, Mountain, Janis Joplin, Grateful Dead, Creedence Clearwater Revival, Sly & the Family Stone, The Who, Jefferson Airplane, Mountain, Joe Cocker, Ten Years After, The Band, Blood, Sweat & Tears, Johnny Winter (med broren Edgar Winter på to låter), Crosby, Stills, Nash & Young, Paul Butterfield Blues Band, Sha-Na-Na, Jimi Hendrix & «Gypsy Sun and Rainbows».
Baez har karakteristisk stemme, som glir lett ut og inn i falsett, med kraftig vibrato. Hun akkompagnerer seg gjerne på akustisk gitar. Blant hennes mest kjente innspillinger er "Farewell Angelina", «Donna Donna» og «The Night They Drove Old Dixie Down».
Joan Baez grunnla i 1965 The Institute for the Study of Non-Violence i California, og i 1979 hjelpeorganisasjonen Humanitas International. Internasjonal har hun høstet stor anerkjennelse for sin innsats for menneskerettigheter.
Hun er aktiv pasifist og protesterte mot det amerikanske krigsengasjementet i Vietnam. Hun besøkte Hanoi julen 1972 og opplevde den amerikanske bombingen av byen. Etter krigens slutt engasjerte hun seg mot kommunistenes brudd på menneskerettigheter. Den 30. mai 1978 satte hun annonse i flere amerikanske aviser med åpent brev til myndighetene i Vietnam med krav om respekt for menneskerettigheter.
Hun har også utgitt to selvbiografier: "Daybreak" (1968) og "And a Voice to Sing With" (1987).
Baez hadde en yngre søster, Mimi Fariña, også hun var folkemusikksanger.


Brian Baker (musiker).
Brian Baker (født 25. februar 1965) er en amerikansk gitarist. Han har vært gitarist i Bad Religion siden 1994. Han ble tilbudt å spille i R.E.M., men takket nei og gikk til Bad Religion istedenfor, og erstattet dermed Brett Gurewitz, som sluttet. Ved Gurewitz' tilbakekomst i 2001 fortsatte også Baker i bandet.
Tidligere har Baker spilt med blant andre Minor Threat, Meatmen og Dag Nasty. I korte perioder var han også medlem i Government Issue og Samhain.
Eksterne lenker.
Baker, Brian


Riksvei 282.
Riksvei 282 (Rv282) går mellom Bangeløkka og Brakerøya i Drammen.
Før 1. januar 2010 var fylkesvei 282 del av veien.


I Still Haven't Found What I'm Looking For.
"I Still Haven't Found What I'm Looking For" er en singel av den irske rockegruppen U2.
Dette var den andre singelen fra albumet "The Joshua Tree", og som forgjengeren "With Or Without You" ble også denne en singelsuksess.
«I Still Haven't Found What I'm Looking For» begynte som sangen «Under the Weather» og hadde en litt annen melodi. Men The Edge mente at «I Still Havent Found...» ville være en bedre tittel, og med en Bono som nettopp hadde oppdaget amerikansk gospel-musikk, ble sangen en en mektig hymne om tvil.
Singelen toppet på en sjette plass i Storbritannia, en første plass i USA, men i Norge kom den aldri inn på VG-lista.
Sanger på singelen.
«Spanish Eyes» tar for seg lyst mellom to mennesker, og er skrevet av Bono til sin kone Ali. Sangen har ofte blitt fremført live, og er særlig populær på konserter i Spania. Det er også laget en musikkvideo til sangen i forbindelse med dokumentaren «Outside it's America». «Deep in the Heart» ble droppet fra "The Joshua Tree" siden bandet mente albumet hadde nok sanger som handlet om kjærlighet.


Joséphine Baker.
Joséphine Baker (født Freda Josephine McDonald 3. juni 1906 i Saint Louis, Missouri, USA, død 12. april 1975) var en amerikansk-fransk danser, sanger og varietéartist. Hun ble fransk statsborger i 1937.


Fylkesvei 283.
Fylkesvei 283 (Fv283) går mellom Lerberg i Øvre Eiker og Brakerøya i Drammen.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.

Hamborgstrømtunnelen, en del av Bragernestunnelen.


Jens Harald Bratlie.
Jens Harald Bratlie (født 22. november 1948) er professor i klaver ved Norges Musikkhøgskole, og står bak en rekke innspillinger, hovedsakelig av norsk musikk.
Han debuterte i 1965, etter studier med Hans Solum, Vlado Perlemuter og Robert Riefling i Paris, der han også vant konservatoriets statsministerpris i 1967. Han er fast solist med norske orkestre, inkludert turneer utenlands til London, Los Angeles, Moskva og Leningrad. Han har også spilt konserter med orkestre i USA, Østerrike, England, Latvia og skandinaviske land. Bratlie har turnert i den tidligere Sovjetunionen, USA og Tyskland som solist.
Jens Harald Bratlie har oppnådd berømmelse som kammermusiker og er medlem av Oslo Trio. Som solist har han laget mange opptak, inkludert Griegs pianokonsert, musikk av Liszt, Chopin, Schubert og nyere norsk musikk.
Priser og utmerkelser.
Bratlie har vunnet atskillige priser, blant dem er Griegprisen, Kritikerprisen, og Spellemannprisen 1986 i klassisk musikk/samtidsmusikk sammen med Arve Tellefsen, Eva Knardahl og Aage Kvalbein for "Grieg sonater for fiolin/klaver og cello/klaver".


Devendra Banhart.
Devendra Banhart (født 30. mai 1981 i Houston, Texas, USA) er en amerikansk musiker.
I 1984 flyttet Banhart og hans mor til Venezuela og ti år senere til California hvor han siden har bodd.
Stemmen hans sies av mange å være meget spesiell. Han akkompagnerer seg selv med enkelt gitarspill.
Hans fjerde plateutgivelse, "Cripple Crow", ble utgitt høsten 2005.
Eksterne lenker.
Banhart, Devendra
Banhart, Devendra
Banhart, Devendra
Banhart, Devendra


Slaget ved Loudoun Hill (1307).
Slaget ved Loudoun Hill skjedde ved Loudoun Hill i Skottland den 10. mai 1307. Det var det andre slaget som sto på samme sted i løpet den skotske uavhengighetskrigen.
Bakgrunn.
I 1307, elleve år etter det første slaget sto sto på Loundon Hill og hvor William Wallace vant over engelskmennene, året før hans enda større seier ved Stirling Bridge, møtte Robert Bruce den samme fienden på samme sted.
Flere måneder etter sine knusende nederlag ved Methven og Dalry hadde kong Robert I av Skottland (Robert Bruce) adopterte omtrent den samme taktikken som sin forgjenger. Historikerne har plassert slagmarken på sletten øst for gården Allanton, mellom myrlandet på nordsiden og innsjøen Loch Gait (nå pumpet vekk) ved siden av Avon Water. Loudoun Hill markerer den østlige enden av Irvine Valley. Herfra er det god utsikt over Ayrshire til Firth of Clyde og Arran.
Slaget.
Robert Bruce kan muligens ha plassert hærstyrken i stillinger etter råd fra veteraner fra Wallaces hær. Ved å grave en serie med grøfter og løpegraver på begge sider fikk han en smal passasje som tvang engelskmennene ut i det vanskelige terrenget mellom myren og innsjøen. Det forhindret et frontal angrep fra den engelske hovedstyrken på 3000 kavalerister. De ble isteden spredt utover langs en trakt og mistet dermed fordelen av å være tallmessig overlegne.
Bruce hadde rundt 500 til 600 skotske soldater å møte fienden med. Skottene klarte å støtte fram i form av en spydspiss og skape forvirring og uorden blant engelskmennene. Engelskmennene begynte å vike. Deretter flyktet den engelske kommandanten, Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, og sviktet sine menn ved å overlate dem til skottenes nåde. De overlevende flyktet til Bothwell.
Ettermæle.
Slaget ved Loudoun Hill var ikke et hovedslag, men blir ansett som viktig vendepunkt etter Bruces tidligere nederlag. Historikerne mener at det var hans «hurtighet, overraskelse, bevegelighet, små enheter, brent jord og ødeleggelser av festningsverker» som var kjennetegnet på Bruces krigføring, ikke nødvendigvis hans krigstaktikk på slagmarken. Hans motstander, Edvard II av England, var heller ikke av samme støpningen som faren.
Loudon Hill (1307)


Paul Barker.
Paul Barker (født 8. februar 1958 i Palo Alto, California, USA), var bassist, produsent og lydtekniker i industrial-bandet Ministry.
Han sluttet seg til bandet i 1986 og har ofte blitt ansett som det andre medlemmet, etter grunnleggeren Alain Jourgensen. På enkelte plater start han oppført med navnet Hermes Pan. Han sluttet i Ministry i 2004 for å jobbe med andre musikkprosjekt.


Travis Barker.
Travis Landon Barker (født 14. november 1975 i Fontana, California, USA) er en amerikansk musiker, mest kjent for å være trommeslager i pop-punk bandet blink 182. Da vokalist og gitarist Tom DeLonge forlot blink-182 i 2005, dannet han +44 sammen med blink-182 bassist Mark Hoppus
I 1998 tok Travis Barker over som trommeslager i blink-182, etter at den tidligere trommeslageren Scott Raynor ble sparket fra bandet av ukjente årsaker. Noen av ryktene nevner blant annet alkoholmisbruk og at Scott skulle begynne å studere. Travis har også spilt for b.l.a Box Car Racer, The Game, Avril Lavigne, The Transplants, Black Eyed Peas og The Aquabats.
Barker har tatoveringer og piercinger over hele kroppen.
Travis giftet seg med skuespiller og tidligere Playboy playmate Shanna Moakler oktober 2004. Paret skilte lag i 2005. De har to barn sammen. Travis Barker har bl.a. også vært sammen med Paris Hilton.
Flyulykken.
Den 19. september 2008 ble Barker og hans musikerkollega DJ AM (Adam Goldstein) alvorlig skadd i forbindelse med en flystyrt Sør-Carolina. Øyenvitneskildringene forteller om en svært dramatisk flukt da de to overlevde flystyrten som krevde fire menneskeliv. Øyenvitnet som kjørte på motorveien like ved der flyet styrtet forteller at han så en ildkule bre seg over veien om lag 200 meter foran ham. Da han nærmet seg så han de to overlevende mens de desperat forsøkte å få av seg de brennende klærne. Goldstein skal ha klart å få av seg skjorten og hjalp Barker med å få av seg sine klær. Goldstein fortalte at det var ytterligere fire personer om bord i flyet, men flammene var altfor kraftige til at de kunne nærme seg.
Privatflyet de satt i styrtet fredag kveld lokal tid like etter det hadde tatt av fra en flyplass i Columbia i Sør-Carolina. Musikerne hadde den samme kvelden avholdt en konsert for flere tusen collegestudenter. Én av de fire omkomne var Barkers personlige assistent og venn, Chris Baker – også kjent som Lil' Chris.


Antoine Watteau.
Jean-Antoine Watteau (født 10. oktober 1684 i Valenciennes i Frankrike, død 18. juli 1721 i Nogent-sur-Marne) var en fransk maler, tegner og grafiker fra rokokkoperioden.
I sin korte karriere pustet han nytt liv i interessen for farve og bevegelse (i Correggios og Rubens' tradisjon) og revitaliserte det hendøende barokke idiom, i det som med tiden ble kjent som rokokko. Han regnes som skaperen av "fêtes galantes"-genren: bilder fylt av et teatralsk preg med en pastoral og idyllisk sjarm. Noen av hans mest kjente motiver ble hentet fra italiensk commedia dell'arte-tradisjon og ballett.
Watteaus verker viser det lekende og festende aristokratiet på 1700-tallet, der det grove og jordiske ble til drømmer og fantasi; eventyret ble virkeliggjort i form av elegant antrukne kvinner fremstilt som gudinner og menn som satyrer.
Liv.
Watteaus vokste opp i Valenciennes i Flandern, som sønn av en murer. Han viste tidlig interesse for malerkunst og var en kort tid i lære hos den lokale maleren Jacques-Albert Gérin (ca. 1640-1702).
Watteau vokste snart læreren over hodet etter som hans evner ble utviklet og han reiste i 1702, 17 år gammel, til Paris, hvor han først kom i lære i et verksted hvor han kopierte flamske og nederlandske sjangermalerier. Fra 1703 og i fem år fremover, arbeidet Watteau som en av Claude Gillots medhjelpere, Gillot (1673–1722) var den ledende maleren av italienske teatermotiv fra "Commedia dell'arte".
1708-1709 samarbeidet Watteau med hoffmaleren "Claude Audran III" (1658–1734), som hadde som oppgave å utføre utsmykninger i de kongelige palasser. Med dette var Watteaus kunstneriske læretid fullbyrdet, og hans ferd inn i Paris' øverste sosiale lag begynte. Hans bekjentskap med mesénen "Pierre Crozat", som han traff i 1716, var av stor betydning. Han ble tilbudt å inntre i Det franske akademi, og mottok i 1717 et fullverdig medlemskap, under devisen "de galante festers maler" (fransk: "féte-galante"). Han ble skildreren av sin tids selskapsliv, en berømt maler som mottok bestillinger fra Frankrikes rikeste menn.
Kunst.
Watteau var påvirket av fortidens kolorister. I sine beskytteres samlinger hadde han gode muligheter til å studere de gamle mesteres verker, og han kopierte dem flittig. Det var Rubens og den venetianske skolen, blant annet Tizian, som utøvet den største innflytelse over hans utvikling. I "Harlekin og Columbine" (ca. 1715) er innflytelsen tydelig, men den følsomme tegningen og drømmelignende stemningen er hans egen, og kjennetegner den modne Watteau.
Hans nøyaktighet i skildringene har også gjort ham til en yndet kilde for drakthistorikere.
Avreisen fra Kythera.
"Avreisen fra Kythera" ble malt i 1717 og var Watteaus opptaksmaleri til akademiet. Det er samtidig kanskje hans mest berømte maleri. Her ser man den franske rokokkoen i sitt høyeste uttrykk. Maleriet viser svermende par på pilegrimsferd til det legendariske Venustempelet på øya "Kythera" i Middelhavet. Kjæresteparet er anordnet i en ledig svingende kjerublenke som strekker seg fra Venusstatuen ved skogskanten til båten på venstre side. Landskapet bader i det varme kveldslyset og er fylt av en forskjønnet arkadisk stemning. Lengselen etter den fjerne lykken gjør utslag i de ulike parenes avreise.
Kunsthandleren Gersaints værelse.
En av Watteaus siste og største malerier er "Kunsthandleren Gersaints værelse". Maleriet ble malt i 1720, ifølge tradisjonen på åtte dager, og er et høydepunkt hva observasjon, komposisjon og tegning angår. Utføringen og fargebehandlingen foregriper impresjonismen. Etter at den lungesyke kunstneren kom tilbake fra en reise i London, tar kunsthandleren Gersaint imot ham i sitt hjem. Maleriet ble skapt på oppdrag av vennen, og var tenkt som "supraporte" over inngangsdøren. Betrakteren skuer inn i affæren: til venstre er man i gang med å pakke ned et speil og et portrett av Ludvig XIV, en forgangen epokes insignier, i en eske, mens herskapet til høyre befatter seg med mondén kunst.
Les fêtes vénitiennes.
"Les fêtes vénitiennes" (1718), opprinnelig kalt "Dansen", utspiller seg i en ny type parkanlegg som ble anlagt på den tiden. Balansen mellom det kunstige og det naturlige er like tydelig i de positurene Watteaus skikkelser inntar, og til og med i komposisjonen som helhet.
Man kan spørre seg hvorvidt maleriet er en så enkelt og ukomplisert forherligelse av denne verdens glede som den kan synes være. Mannen kledd i orientalsk maskeradekostyme til venstre kan være et portrett av Watteaus venn, kunstneren Nicolas Vleughels, den dansende unge damen med glinsende silkekjole i midten er muligens en av den tids skuespillerinner, og sekkepipeblåseren til høyre er ganske trolig Watteau selv, kledd i bondeklær.
Maleriets tema kan være spennet mellom den realistiske gjengivelsen og den lek og fantasi som utspiller seg i motivet. I Watteaus karakter fantes et dyptgående drag av ironi, og dette gjør hans arbeider spesielt poengterte, og er iblant uforglemmelig utrykksfulle, en kombinasjon av sorgfullhet og sensualitet. Få kunstnere har mer virkelighetstro skildret romantiske lyster med en så intensiv bevissthet om at lyster ikke er noe annet enn en overfladisk, flyktig effekt av struktur og lys.
Den utsøkte verden han fremhevet i sine "fêtes galantes" er stort sett hentet fra fantasien, men den er ikke mindre poetisk «sann». Flerfoldige etterligninger er begått i ettertid, ikke bare i maleriet, men også i porselen, lakkarbeider, tekstiler, emaljer, sølvarbeider og til og med på snusdåser i gull. Og hans innflytelse var enda mer omfattende enn hva disse bildene gjør inntrykk av, da trykk utført etter hans malerier og tegninger ble spredt over hele Europa og inspirerte så ulike kunstnere som Boucher, Gainsborough og Goya.
Pierrot.
Den franske skikkelsen kalt "Pierrot" er en skapning av Jean-Gaspard Deburau, og er en variant av den italienske skikkelsen Pedrolino. Pierrot ble opprinnelig stavet «Pjerrot», og stammer fra Bakken, verdens eldste, danske underholdningspark. I litteraturen står det skrevet at skikkelsen er mer enn 4000 år gammel, og oppstod i Tyrkia. Det hevdes også at i eldgamle tider, ble den brede, røde munnen til Pierrot skapt ved fysisk å kutte munnen for å gjøre den bredere.
Litteratur.
Watteaus liv er veldokumentert ettersom både kunsthandleren Edme-François Gersaint (1695–1750) og andre venner skrev biografier om ham.


Frank Beard.
Frank Beard (født 11. juni 1949 i Frankston i Anderson County i Texas) er en amerikansk musiker. Han er trommeslager i ZZ Top.
Beard er lett gjenkjennelig blant de tre bandmedlemmene, da han er den eneste uten skjegg (til tross for at etternavnet betyr "skjegg"). Han har istedenfor en bart.
Beard spilte tidligere i bandene The Cellar Dwellers, The Hustlers og The American Blues før han i 1970 gikk sammen med Billy Gibbons og Dusty Hill og dannet ZZ Top.


Chester Bennington.
Chester Charles Bennington (født 20. mars 1976 i Phoenix, Arizona, USA) er vokalist i bandet Linkin Park og Dead By Sunrise.
Bennington er kjent for sin sterke vokal i høyt toneleie. På de fleste Linkin Park-låtene hører man ham skrikende. Da han var yngre øvde han sang hver dag inntil lungene og halsen ble såre. Han er inspirert av grupper som Depeche Mode og Stone Temple Pilots.
Bakgrunn.
Bennington hadde en vanskelig oppvekst. Da han var elleve år ble foreldrene skilt. Han har to halvsøstre og en halvbror. Han ble seksuelt misbrukt som barn og slet psykisk med dette mange år. Han hadde også noen venner som begikk selvmord og en venn som døde i en skateboard-ulykke. Han sier at grunnen til at han har så kraftig stemme, er fordi han som tenåring pleide å gå opp på en ås og skrike, pga problemene sine.
Da han var tenåring ble han avhengig av amfetamin, marihuana og kokain, men klarte å slutte med dop i 1997. Deretter jobbet han i Burger King til han fikk jobb i bandet Grey Daze.
Karriere.
Bennington sluttet i Grey Daze på grunn av for mye uenigheter og ble erstattet av en kvinnelig vokalist. Dette bandet kaller seg nå Waterface.
Chester på konsert i Stockholm
Chester har siden 1998 vært med i Linkin Park og da de ga ut debutalbumet "Hybrid Theory" bidro han med sangen «One Step Closer» som vant en Grammy-pris.
Chester har begynt med et band ved siden av Linkin Park som heter Dead By Sunrise og som skal gi ut deres debut album i 2008.
De holder nå på med et nytt album som skal gis ut i sommertiden 2009, sjangeren skal være litt annerledes en de andre platene.
Privatliv.
Han giftet seg da han var 20 år med Samantha Bennington. Han hadde ikke penger til å kjøpe ringer, så de tatoverte gifteringene på ringfingrene. Med Samantha fikk han sønnen Draven Sebastian Bennington i 2002. I 2005 ble ekteparet skilt og Samantha har det hele foreldreansvaret for sønnen mens Chester kjemper for besøksrett. Han er nå gift med Talinda Bentley og de har et barn sammen.


Ashley Cole.
Ashley Cole (født 20. desember 1980 i Stepney, London) er en engelsk landslagsspiller i fotball. Han er forsvarsspiller, og spiller nå for Chelsea i Premier League.
Cole skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Arsenal den 23. november 1998. I 2000 var han noen måneder på lån til Crystal Palace.
Ashley Cole debuterte på mot den 28. mars 2001, og han har spilt 71 landskamper for England.
Personlig liv.
Cole ble sammen med Girls Aloud-sangeren Cheryl Tweedy i september 2004. De giftet seg den 15. juli 2006. Det ble nesten brudd i 2008, etter rykter om at Asley hadde vært utro med tre andre kvinner. Men i februar 2010 kom nyheten om at paret skulle separeres etter et rykte om fire nye utroskap. Og tre måneder senere ble det annonsert at Cheryl søkte om skilsmisse. Så de ble offisielt skilt 3. september 2010.


Slaget ved Loudoun Hill (1296).
Slaget ved Loudoun Hill skjedde ved Loudoun Hill i Skottland juli 1296. Det var det første av to slag som sto på samme sted i løpet den skotske uavhengighetskrigen.
Det andre skjedde i 1307, kommandert av Robert Bruce.
Bakgrunn.
I juli 1296 hadde William Wallace fått høre at Fenwick, den engelske ridder som det ble sagt hadde drept hans far i 1291, ville kommandere en konvoi lastet med gull og sølv fra den engelske garnisonen i Lanark til Ayr.
Poeten Blind Harry har i sitt episke diktverk «The Wallace», som kanskje ikke helt sannferdig i alle detaljer, fortalt om da William Wallace overfalt engelskmennene ved Loudoun Hill. Diktet forteller om hvordan en gjestmild krovert først skaffet forsyninger til den skotske gruppen på 50 fotsoldater mens de forberedte seg på å avskjære en engelsk konvoi på veg vestover til Ayr.
Den egentlige slagmarken var sannsynligvis på østsiden av det trange passet kjent som Winny Wizzen. Wallace skjulte sine menn bak hauger og grøfter i ruinene til et forlengst forlatt romersk fort. Diktet forteller at skottene hadde gjort vegen enda smalere ved å grave diker slik at rytterne med pakninger ikke kunne ri mer enn to i bredden.
Slaget.
William Wallace og hans krigere sprang fram sine skjulesteder, konsentrerte seg om konvoiens front og hindret de bakenfor å komme seg fram. Skottene stakk sverdene opp i den ubeskyttede buken på hestene. Hestene kollapset og kaos og forvirring bredte seg blant ridderne. Wallace kommanderte så den andre bølgen av angrep mot midtseksjonen på konvoien og benyttet samme taktikk.
I følge legenden gikk Wallace selv etter Fenwick for å hevne farens død. Til tross for Fenwick ga motstand ble han snart kastet av hesten med et hendig slag fra Wallaces ‘claymore’ (et langt dobbelkantet sverd som var favorisert av skotske høylendere) og deretter kom Wallace nevø, Robert Boyd fra Kilmarnock og gjorde ende på ham.
Ettermæle.
William Wallaces første bragd som geriljaleder ga ham ikke bare seieren over engelskmennene, men også to hundre pakninger av verdisaker, armeringer og våpen. Etter sigende mistet han bare tre av sine folk mens av den engelske konvoien på 180 mann var det bare 80 som overlevde. Kanskje det viktigste var lærdommen at tungt kavaleri ikke nødvendigvis er uovervinnelig.
Loudon Hill (1296)


Fylkesvei 122.
Fylkesvei 122 (Fv122) går mellom Spydeberg og Libru i Skiptvet. Veiens lengde er 13,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Harry Belafonte.
a> under en borgerrettighetsmarsj i 1963.
Harry Belafonte (født Harold George Belafonte den 1. mars 1927 i Harlem i New York City, USA) er en jamaicansk-amerikansk sanger og skuespiller. Han er særlig kjent for å ha gjort den melodiøse og rytmiske calypso-musikken fra de karibiske øyer verdenskjent på 1950- og 1960-tallet, men han har også sunget ballader, viser, negro spirituals, musikalnumre og annet, framført med en karakteristisk myk og varm stemme. Belafonte har også brukt sin kjendisstatus for å fronte kampen for menneskerettigheter.
Arbeid.
Harry Belafonte er kanskje mest kjent for sin fremføring av «Banana Boat Song», skrevet av Alan Arkin, med det kjente uttrykket «Day-O». Hans gjennombruddsalbum "Calypso" (1956) var det første albumet som solgte over 1 million eksemplarer. Han var den første afro-amerikaner som vant en Emmy, med sitt første TV-program “tonight with Belafonte”.
I perioden 1935–1939 bodde Harry Belafonte sammen med sin mor i hennes hjemland Jamaica. Han studerte deretter ved "George Washington High School" i New York. Etter studiene tjenestegjorde Belafonte i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. På slutten av 1940-tallet gikk han på teaterskole og fikk deretter jobb ved ulike teatre. For sin innsats i musikalen "Almanac" vant han en "Tony", som sies å være teaterets Oscar.
Harry Belafonte har i tillegg til å spille inn en mengde plater og holdt konserter, også spilt flere roller på teater, i filmer og i fjernsynsproduksjoner. I 2000 ble han tildelt "Grammy Lifetime Achievement Award" for sine bidrag i platebransjen. Han har dessuten blant annet fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Belafonte er innehaver av den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
Harry Belafonte var en nær medarbeider av Martin Luther King jr. på 1960-tallet og bidro økonomisk til hans borgerettighetkampanjer. Belafonte er også blitt utnevnt til goodwill-ambassadør i UNICEF.
Belafonte har de siste årene markert seg som skarp motstander av amerikansk utenrikspolitikk.
I 2011 kom "Sing Your Song", en dokumentarfilm om Harry Belafontes karriere og liv.
En av Harry Belafontes døtre, Shari Belafonte, er fotograf, skuespiller og modell.


Fylkesvei 115.
Fylkesvei 115 (Fv115) går mellom Rød i Våler og Bjørkelangen i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 95,4 km, hvorav 67,1 km i Østfold og 28,3 km i Akershus.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Irshad Manji.
Irshad Manji (født 1968) er en kanadisk forfatter. Hun er muslim, og er også kjent for sin kamp for lesbiskes rettigheter, samt for feminismen. Hun er en en sterk kritiker av islamsk ekstremisme.
Manji er mest kjent for å ha skrevet boken "The Trouble with Islam" (norsk tittel: "Hva er galt med Islam").
Biografi.
Manji ble født i Uganda, men familien måtte flytte til Canada da hun var tre år gammel. Ugandas diktator Idi Amin fordrev på denne tiden alle asiatiske fremmedarbeidere fra landet, Manji er av pakistansk opprinnelse.
I Canada begynte hun etterhvert på University of British Columbia, der hun studerte historie. Her oppnådde hun meget gode akademiske resultater.
Fra 1998 til 2001 jobbet hun i tv-kanalen Citytv. Senere gikk hun over til en annen kanadisk kanal, VERB, der hun nå er leder.
Syn på Islam.
Manji kritiserer hvordan mange muslimer ser på homofile, jøder og kvinner. Hun gjør også et poeng av å ikke gå med hijab, da hun mener at dette påbudet bare gjaldt konene til Muhammed. Dessuten kritiserer hun arabernes og palestinernes syn på Israel.
Hun er kritisk til manges tolkninger av Koranen, og legger vekt på konseptet ijtihad. Manji er en personlig venn av kollegaen Salman Rushdie, og har som ham mottatt flere drapstrusler.
Kritikk.
Manjis manglende kunnskaper i arabisk språk er et vanlig argument mot forskningen hennes, da arabisk er språket Koranen er skrevet på.
Noen mener også at Manji er anti-arabisk. Dette er på bakgrunn av Manjis stadige kritikk mot arabisk kultur.


Sun Studio.
Sun Studio er et platestudio åpnet av rockepioneren Sam Phillips på 706 Union Avenue i Memphis, Tennessee den 3. januar 1950. Studioet het opprinnelig Memphis recording Service, og det delte bygning med Sun Records. I 1951 ble den antatt første rockesingelen, «Jackie Brentson and his Delta Cats» sin «Rocket 88» (med låtskriver Ike Turner på keyboard) spilt inn. Som gjorde at studioet kunne hevde å være rockens vugge. Ellers ble studioet brukt av blues og R&B artister som Muddy Waters, Junior Parker, Little Milton, B.B. King, James Cotton, Rufus Thomas og Roscoe Gordon på begynnelsen av 50-tallet.
Utover 50-tallet ble studioet brukt til å spille inn demoer for unge håpefulle artister og albumene til artister som var under kontrakt med Sun Records. Dette inkluderte artister som Johnny Cash, Elvis Presley, Carl Perkins, Roy Orbison, Charlie Feathers og Jerry Lee Lewis. På slutten av 50-tallet ble pågangen av artister så stor, at Sam Phillips bygde et nytt studio i 1960 kalt Sam C. Phillips Recording Studio. I 1969 solgte Sam Philips studioet og sitt nye plateselskap Phillips recording til Shelby Singleton, og det gamle studioet ble ikke lengre brukt.
Men i 1985, da Carl Perkins, Roy Orbison, Jerry Lee Lewis og Johnny Cash skulle spille inn det som ble "Class of '55", valgte de det gamle studioet for innspillingen. Og i 1987 ble studioet gjenåpnet som et kombinert studio og museum.


Sol Campbell.
Sulzeer Jeremiah «Sol» Campbell (født 18. september 1974 i Plaistow) er en engelsk landslagsspiller i fotball. Han er midtstopper, og står for øyeblikket uten klubb etter at kontrakten hans med Newcastle United i mai 2011.
Campbell skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Tottenham den 23. september 1992. Ni år senere forlot han Tottenham og gikk til Arsenal, hvor han spilte fem sesonger. Sommeren 2006 signerte han for Portsmouth.
Sol Campbell debuterte på mot den 18. mai 1996, og han har spilt 67 landskamper, og scoret ett mål, for England. Sol Campbell spilte for Notts County i League two, men ble enig med klubben om å avslutte samarbeidet etter å ha spilt én kamp.
I 2010 gjorde han ett overraskende comeback for Arsenal.
28.Juli 2010 ble han enig om en 1-årskontrakt med den nyopprykkede Premier League klubben Newcastle United. Han har fått trøye nummer 5.


Fylkesvei 123.
Fylkesvei 123 (Fv123) går mellom Mysen i Eidsberg og Kroksund i Marker. Veiens lengde er 25,5 km, hvorav 23,2 km i Østfold og 2,3 km i Akershus. Veien passerer blant annet tettstedet Havnås i Trøgstad, med Indre Østfold Fengsel, avdeling Havnås, i den gamle NIKE-leiren. Ved kommunegrensen mellom Marker og Aurskog-Høland ligger Basmo festning på åsen nord for veien.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Islams fem søyler.
Islams fem søyler er de fem sentrale ritene innen islamsk trosutøvelse: trosbekjennelsen, bønnen, fasten, pilegrimsreisen og veldedigheten.
Shahadah (Trosbekjennelsen).
Denne erklæringen kalles også "ash-shahadatan" (de to vitnemålene) fordi den består av to deler. Tror man dessuten på trosartiklene, er man muslim.
Salah (Bønn).
Bønnen "(salah)" er den nest viktigste av de fem søylene. Fem ganger i døgnet skal muslimer utføre en fast rituell bønn. Bønnen skal utføres "qibla" – dvs vendt mot Mekka. I følge Koranen er den rituelle bønnen en religiøs plikt som gjør det vanskeligere for den troende å synde, ettersom de vet at de må bøye seg ned og underkaste seg Gud fem ganger daglig.
Zakat (Almisse/Velferd).
"Almisser" eller "Velferdsskatt" er den barmhjertighetsplikt de troende har.Zakat utgjør ca 2,5% av inntekten, og fordeles mellom åtte "verdige grupper".Ordet "zakat" er tatt fra den arabiske roten "zaka", som blant annet betyr «å vokse» eller «å bli renere».
Saum (Fasten).
Den månedslange fasten "(saum)" som gjennomføres i "Ramadan" er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke. Etter solnedgang gjelder fastebestemmelsene ikke. Det anbefales å spise og drikke før daggry, og å "bryte fasten" ved solnedgang med dadler og vann før man spiser et kveldsmåltid. De fleste muslimske samfunn har også utviklet spesielle mattradisjoner knyttet til fasten, Koranen resiteres i løpet av måneden, og fasten avsluttes med den store festen Id ul-Fitr.
Hadjj (Pilegrimsreisen).
Fra MekkaPilegrimsreisen "(hadjj)" innebærer å reise til Mekka i en bestemt tidsperiode (7. til 13. dhul hijjah), og der delta i noen ritualer. Dette skal enhver muslim som er i stand til det fysisk og økonomisk, gjennomføre minst en gang i livet.


Talehandling.
Talehandling kan best beskrives som «når vi sier noe, gjør vi noe», slik som når en prest sier "jeg erklærer dere herved for rette ektefolk å være" eller som en handling utført ved hjelp av språket, for eksempel å beskrive noe ("det snør"), stille et spørsmål ("snør det?"), be om noe eller gi en ordre ("kan du sende saltet?", "slipp våpenet, ellers skyter jeg deg") eller å gi et løfte ("Jeg lover å gi det tilbake"). Andre vanlige eksempler på talehandlinger er å hilse, å unnskylde (seg) eller å fornærme (noen).
I store deler av lingvistikkens og språkfilosofiens historie har språk primært blitt sett på som en måte å bekrefte fakta, og det har vært tendenser til å ignorere de andre bruksmåtene språket har. Men arbeidet til J. L.Austin førte til at filosofer begynte å bli mer oppmerksomme på hvordan språket brukes i dagligdagse aktiviteter. Hans student John Searle videreutviklet denne tilnærmingen. Det første systematiske arbeidet med talehandlinger ble gjort lenge før, av fenomenologen Adolf Reinach i 1913.
Austin skiller mellom illokusjonære og perlokusjonære talehandlinger. En interessant type talehandling er performativer, altså uttrykk som for eksempel "Jeg utnevner Jon til statsminister", "Jeg dømmer deg til ti års fengsel" eller "Jeg lover å betale det tilbake". I disse uttrykkene blir handlingen som setningen beskriver (utnevnelse, dom og løfte) utført ved setningen selv; talehandlingen er den handlingen setningen uttfører. Som en kontrast til dette har vi perlokusjonære handlinger som forårsaker handlinger som ikke er de samme som uttalelsen,
Studiet av talehandlinger utgjør en del av pragmatikk, som igjen er en del av lingvistikken.
I filosofi, særlig i etikk og juridisk filosofi, blir talehandlingsteori relatert til studiet av normer.


Curling-VM 1970 for herrer.
Curling-VM for herrer 1970 ble arrangert i "Memorial Auditorium" i Utica i USA.


Zakat.
Zakat (eller "zakah", "zakaat") som oversettes med "almisse" eller "veldedighet", er en av islams fem søyler. Det er ofte nevnt i Koranen sammen med bønnen "(salah)".
Ordet "zakat" er tatt fra den arabiske roten "zaka", som blant annet betyr "å vokse" eller "å bli renere". I Islam brukes dette som betegnelse på det Gud har pålagt de rike å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke.
Sunnimuslimer kan selv gi sine almisser til trengende; hos sjiamuslimene er det ulamaene som distribuerer gavene til de trengende. Det er fastsatt at man ikke kan gi disse almissene til sin nærmeste familie (dvs far og mor), men resten av familie må prioteres før andre. I noen land, som Pakistan, organiseres zakat ved at bankene trekker 2,5% fra muslimers sparekontoer, og overfører til staten som distribuerer pengene etter behov.
Intensjonen bak en obligatorisk almisse sies å være at «man innser at eiendom er en gave fra Gud, og at vi skal dele våre gaver med hverandre. Muslimene sier at eiendommene deres på den måten blir renset...».


Kart.
Et kart er en generalisert avbildning av geografiske objekter med deres romlige relasjoner; med angitt geodetisk datum, projeksjon og koordinatsystem, samt målestokk dersom avbildningen er analog. De fleste kart er en todimensjonal representasjon av et tredimensjonalt rom. Faget som omhandler kart heter kartografi.
Kartografen Jaques Bertin utviklet "grafisk semiologi" som innførte visuelle variable og de tre persepsjonsnivåene: (1) lesekart, (2) sebare kart og (3) kommuniserbare kart.
Ordet kart brukes også om umoden frukt.


Curling-VM 1969 for herrer.
Curling-VM for herrer 1969 ble arrangert i "Perth Ice Rink" i Perth i Skottland.


Hagantunnelen.
Hagantunnelen er en tunnel på riksvei 4. Tunnelen er 2595 meter lang og går fra Gjelleråsen til Slattum i Nittedal kommune i Akershus.
Tunnelen ble åpnet 3. september 2003 etter 2 års anleggsarbeid. Den er utformet med ett kjørefelt i hver retning. De siste 500 meter før Gjelleråsen er utformet som trefelts vei, med krabbefelt. Tunnelens bredde er 9 meter, med krabbefelt 12 meter. Den er skiltet med 70 km/t.


Alfred Rosenberg.
Alfred Rosenberg med uniform i 1933
Alfred Rosenberg (født i Tallinn i Estland - da del av Russland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg i Tyskland) var en tysk baltisk nasjonalsosialistisk politiker. Han ble sett på som en ledende ideolog i det tredje riket, og ble på grunn av dette dømt til døden og henrettet i Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig.
Tidlig karriere.
Rosenberg ble født Baltikum, og var baltisk tysker. I det daværende russiske imperiet studerte han arkitektur ved det tekniske institutt ved universitetet i Riga, og senere studerte han til ingeniør ved Universitetet i Moskva.
Da den russiske revolusjonen brøt ut i 1917 støttet Rosenberg mensjevikene i kampen mot bolsjevikene. Han flyktet fra Russland, først til Paris og deretter emigrerte han til München i Tyskland. Her beveget han seg i radikalt antibolsjevistiske russiske emigrantkretser, og sluttet seg også til det tysknasjonale hemmelige selskap «Thule-Gesellschaft».
I 1919 ble Rosenberg kjent med den «völkische» forfatteren Dietrich Eckart, og begynte å skrive for hans tidsskrift "«Auf gut Deutsch»". Gjennom Dietrich ble han, sammen med flere andre russiske emigranter, kjent med Adolf Hitler.
I Tyskland gikk han januar 1919 inn i NSDAP, der han var blant de første medlemmene. Hitler blev først medlem av NSDAP i oktober 1919. I perioden Hitler satt i fengsel etter det mislykkede «ølkjellerkuppet» i 1923 var Rosenberg leder for den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Rosenberg var også en periode redaktør i den nasjonalsosialistiske avisen Völkischer Beobachter. I 1923 utgav han dessuten "Die Protokolle der Weisen von Zion und die judische Weltpolitik", en tysk utgave av det antisemittisk motiverte russiske falskneri Sions vises protokoller.
Raseteorier.
I 1930 publiserte Rosenberg boken "Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts" ("det tyvende århundres myte"). Denne boken ble regnet som den nest mest innflytelsesrike nasjonalsosialistiske boken, etter Hitlers Mein Kampf. I denne boken skriver Rosenberg om «den jødiske rases» negative innflytelse på «den ariske rase», og om hvordan det nordiske folk er blitt forurenset av de semittiske folkene. Han argumenterer også for hvordan arierne må styre over svakere raser og senere utrydde disse.
Boken ble ble møtt med stor bestyrtelse fra Den katolske kirke i Tyskland, som advarte katolikker mot å ha noe å gjøre med den nazistiske bevegelse å gjøre. Pave Pius XI sørget for at den ble ført opp på kirkens fortegnelse over forbudte bøker "(Index Librorum Prohibitorum)", dvs. bøker som var potensielt skadelige for tro og moral.
Rosenberg svarte på den katolske motstand med en ny bok av meget av det samme innhold, men med en enda sterkere antikristelig og antikatolsk tone enn i den forrge boken: "An die Dunkelmänner unserer Zeit: eine Antwort auf die Angriffe gegen den "Mythus des 20. Jahrhundert". Også denne boken satte Vatikanet på «index».
Rosenbergs rolle i den andre verdenskrig.
Etter invasjonen av Sovjetunionen ble Rosenberg utpekt til leder i det nyopprettede Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete. Her fikk Rosenberg ansvaret for å legge planer for hva som skulle skje i de nyerobrede tyske områdene etter krigens slutt.
Rosenberg planla å opprette fire "Reichskommissariaten": Ostland, Ukraina, Moskva og Kaukasus. Disse skulle sørge for å holde den slaviske befolkningen i ro, i forbindelse med ideen om Lebensraum.


Louis Léon César Faidherbe.
French stamp honoring Louis Faidherbe.
Louis Léon César Faidherbe (født 3. juni 1818 i Lille i Frankrike, død 28. september 1889 i Paris) var en fransk offiser og kolonialadministrator i Senegal.
Louis Faidherbe begynte sin militære karriere i artilleriet i Metz i 1842, tjenestegjorde i Algerie fra 1842 til 1847, i Guadeloupe fra 1848 til 1849, og på nytt i Algerie fra 1849 til 1852. Han ble forflyttet til Senegal i 1852, og den 16. desember 1854 ble han guvernør for denne franske kolonien. Med et kort avbrudd (1862) hadde han denne stillingen frem til 1865, da han ble general og igjen forflyttet til Algerie. Han vendte tilbake til Frankrike i 1867.
I 1870, etter utbruddet av den fransk-prøyssiske krig, utnevnte Léon Gambetta ham til divisjonsgeneral den 23. november og gav ham kommandoen over nordarmeen (45 000 mann).
Eksterne lenker.
Faidherbe, Louis
Faidherbe, Louis
Faidherbe, Louis


Curling-VM 1968 for herrer.
Curling-VM for herrer 1968 ble arrangert i "Pointe Clair Arena" i Pointe Clair i Quebec i Canada.


Gradnett.
Gradnett, vanligvis kalt rutenett er et praktisk hjelpemiddel til å få orden på todimensjonale (flate) forhold. Det best kjente rutenettet finner vi i regnebøker, hvor tall og regnetegn skulle stå over og noen ved siden av hverandre. Rutepapir er fortsatt i handelen,men er på vei ut til fordel for «Grids» i dataprogrammer.
Gradnett er også et tenkt rutenett på jordkloden, bygd opp av breddesirkler (parallellsirkler), og lengdesirkler (meridianer).
Gradnettet ble brukt til å posisjonsbestemme seg selv(orientering), båten(navigasjon) eller stedet (landmåling). Dette er nå i stor grad endret med innføring av satellittsignaler i GPS-systemet. Posisjonen oppgis fortsatt i grader, minutter og sekunder i forhold til ekvator og Greenwich- linjen.


Forviklingar.
Forviklingar (orig.: "Soap") er en amerikansk komiserie som opprinnelig ble vist på ABC i perioden 1977–81. Den ble senere vist i Norge på NRK. Soap parodierte såpeoperaer (derav originaltittelen). NRK laget sin egen vri på serien ved å legge til en fast kommentar i forkant og bakkant av serien, der Harald Mæle blant annet spurte: «Stadig like forvirra? Ikkje etter denne episoden av Forviklingar!». TV-serien "Benson" var en spin-off av denne serien. Den første virkelige såpen på norsk fjernsyn kom først i april 1983 da NRK begynte å sende "Dynastiet".
Historien.
I fortellingens sentrum har en de to søstre Jessica Tate og Mary Campbell. Jessica er inngift i den velstående Tate-familien, mens Mary, som bor på den andre kanten av byen, er gift med en vanlig arbeider. Historien spinnes rundt søstrene og rollefigurene i familiene som har mildt sagt sære egenskaper og interesser.


Jorun Gulbrandsen.
Jorun Marie Gulbrandsen (født 13. oktober 1948 i Oslo) er en norsk politiker (AKP/RV/Rødt), pedagog og samfunnsdebattant. Hun var leder i AKP (Arbeidernes Kommunistparti) fra 1997 til 2006.
Jorun Gulbrandsen fullførte lærerskolen i 1971 og har siden jobbet mange år i skolen. Hun er forfatter av og redaktør for flere lærebøker for grunnskolen, samt boka "Er skolen for Kari eller Ronny?" fra 1993 (også utgitt på svensk). Gulbrandsen har også skrevet tallrike artikler, fortellinger og kåserier.
Gulbrandsen ble medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) i 1965, og ble snart aktiv i den norske ml-bevegelsen. Hun ble med i Kvinnefronten da den ble stiftet i 1972. Hun har hatt en rekke verv i AKP og Rød Valgallianse. Ved valget i 1985 toppet hun RVs liste i Oslo.
Etter at AKP og RV gikk sammen i Rødt i 2007, satt Gulbrandsen i partiets arbeidsutvalg det første året. Deretter var hun i to år medlem av landsstyret, og fra 2010 er hun varamedlem til samme organ. Hun var redaktør for AKPs gratisavis "akp.no" fra starten i 2002, og fortsatte som redaktør for Rødts oppfølger "Rødt nytt" fram til høsten 2010. Gulbrandsen var representant for Rødt i bydelsutvalget i Bydel Grünerløkka i deler av valgperioden 2007–11.
Gulbrandsen var en frontfigur i striden om redaktørskiftet i Klassekampen i 1997, da AKP som majoritetsaksjonær kastet Paul Bjerke og innsatte Jon Michelet som ny redaktør. Hun fikk i desember 2005 en del oppmerksomhet rundt sin artikkel «Venstresida akkurat nå», som stod på trykk i tidsskriftet Rødt! og deretter i avisa Klassekampen. Her kritiserte hun avisa for under redaktør Bjørgulv Braanen å opptre som et reint regjeringsorgan og bevisst å motarbeide kreftene til venstre for den nye regjeringa. Dette var oppstarten til en debatt om veien videre for venstresida i Norge, særlig med hensyn til debatten om sammenslåing mellom AKP og RV, som sistnevnte parti tok initiativ til på sitt landsmøte i 2005.
Gulbrandsen var gift med Tron Øgrim fra 1969 til 1998. Hun er mor til Liv Gulbrandsen.


Slaget ved Inverurie.
Slaget ved Inverurie skjedde ved Old Meldrum i Inverurie, rundt 28 km nordvest for Aberdeen, antagelig rundt den 25. mars 1308. Det var det avgjørende slaget mellom kong Robert I av Skottland og John Comyn den eldre, jarlen av Buchan.
Slaget blir også kalt for slaget ved Barra Hill ettersom det ligger et forhistorisk festningsverk rett ved.
Bakgrunn.
Det nordlige Skottland var innenfor Robert Bruce rekkevidde da han brått gikk på en seriøs sykdom, sannsynligvis på grunn av slitasje fra da han var flyktning på de forblåste vestlige øyene og delvis fra det harde livet han førte. Det ga John Comyn den eldre, den såkalte «Sorte Comyn» tid til å samle en større styrke og gjenerobre en el av de tapte landområdene. Kong Robert I ble tvunget til å trekke seg tilbake fra Buchans fuktige kystområder nord for Aberdeen til de skogkledde områdene i nærheten av Slioch hvor han kunne holde en forsvarsposisjon. Forholdene var kritiske, hans egen sykdom, vinteren for døra og mangel på proviant for å fø på hærstyrken hans som telte rundt 700 mann.
Kongen ble bedre i løpet av de tre første månedene av 1308 hvor han erobret festningen i Balvenie og ødela festningen i Duffus. Han dro deretter mot Black Isle og ødela festningen i Tarradale. Han fikk hjelp da jarlen av Sutherlands festning i Skelbo ble erobret av William Wisemans hærstyrke, en tilhenger Bruce i nord.
Denne informasjon har vi fra et slitt og tidvis uleselig brev fra sheriffen i Banff til kong Edvard II av England for å informere ham om situasjonen i nord.
Slaget.
Robert Bruce møtte John Comyn, jarlen av Buchan i slaget ved Inverurie. Datoen for slaget er vanskelig å tidfeste på grunn av mangel på dokumentasjon, men historikerne mener det skjedde mellom 23. mars og 26. mars 1308. I steden for mars nevnes også mai. Datoen 24. desember 1307 som stundom nevnes er sannsynligvis feil og referer til en annen og mindre betydningsfull trefning mellom samme parter.
Bruce lokket ut Comyns hærstyrke, sannsynligvis styrket med en del engelske soldater, og beseiret ham på sletten nord for det forhistoriske festningsverket ved Inverurie. Hvor mange som sto imot hverandre og slagets forløp er ikke kjent.
Etterspill.
Etter slaget raste Bruce og hæren hans rundt for å brenne og herje landområdene til jarlen og de som var lojale til ham. Bruce hadde nå total kontroll over det nordlige områdene etter at jarlen av Ross underkastet seg ham i oktober samme år.
Tradisjonen sier at borgerne angrep det engelskbesatte Aberdeen Castle og drepte dem all («put to sword») etter at Bruce beseiret sin arvefiende Comyn ved Inverurie. Det passordet som borgerne bruke, «Bon Accord», ble deretter byen Aberdeens motto. Bruce ga byen i 1319 hans jaktrettigheter i skogen Stocket som belønning for deres støtte.
Ekstern lenke.
Inverurie


Rodi.
Rodi er et språk som ble talt av de reisende som tidligere ble kalt "skøyere" eller "mjøltravere" på Sør- og Vestlandet i Norge.
Rodi er et blandingsspråk basert på norsk, men med mange ordlån fra tysk og romani. Språket ble brukt av de såkalte skøyerne, et folk med en kultur som var en blanding av den "konforme norske kulturen" og de reisendes. Språket deres har likheter med dansk skøyerspråk og de tyske jenischespråket.
Det er stor forskjell på rodi og romani. Rodi regnes i dag for utdødd. De fleste av de såkalte meltravere/skøyere snakker isteden norsk, men mange bruker også ord og uttrykk de har lånt fra taternes romani. Enkelte ord fra gammelt rodi har allikevel blitt bevart, og brukes fortsatt i enkelte reisende slekter på Sør- og Vestlandet.


Orkanen Stan.
Orkanen Stan var en atlantisk orkan som i begynnelsen av oktober 2005 feide inn over Mellomamerika. Som orkan var den ikke av de sterkeste, men hastighet, nedbørsmengde og beliggenhet førte til store oversvømmelser og leirras i Guatemala, El Salvador og det sørlige Mexico. Dette førte til mange dødsfall – pr. 14. oktober var det meldt om 1 153 bekreftede omkomne, men det antas at tapstallene vil vise seg å ligge godt over 2 000. En stor del av tapene av menneskeliv skjedde i én enkelt landsby. Et leirras begravde fullstendig landsbyen Panabaj i Guatemala.


Münsterdomen.
St. Paulus-domen i Münster er den viktigste kirkebygning i Münster i Westfalen og byens varemerke.
I 805 la den hellige Ludger grunnstenen for den første domen, som ble ødelagt i en brann i 1071. Deretter ble en ny kirke bygget. Den nåværende (og tredje) bygningen ble påbegynt 1225 og innviet i 1264. Etter flere ødeleggelser, bl.a. av gjendøperne og under annen verdenskrig, ble domen restaurert i 1956.
De romanske vesttårnene kan skues på lang avstand. Hovedbygningen er i en romansk-gotisk overgangsstil som det finnes få paralleller til.
Inne i domen befinner seg et astronomisk ur med klokkespill fra tiden omkring 1540. Det viser også månefaser og planetposisjoner. Dets evige kalender rekker frem til 2071.
I domens umiddelbare nærhet er den gamle strukturen med domborgen godt bevart.
På domplassen finner det på onsdager og lørdager sted store markeder.
Den salige kardinal Clemens August von Galen ligger begravet i domen.


Quake II.
"Quake II" er et amerikansk førstepersonsskytespill utviklet av id Software som ble lansert i november 1997. Spillet er det andre i Quake-serien Bakgrunnsmusikken ble laget av Sonic Mayhem.
Oversikt.
Handlingen i spillet foregår i et sciencefictionmiljø. I enspillerdelen er en menneskelignende soldat delaktig i «Operation Overlord», som er et desperat forsøk på å beskytte jorda fra utenomjordisk invasjon. Operasjonen går til motangrep på den fiendtlige planeten til «Cybernetic Strogg-sivilisajonen». Mesteparten av de andre soldatene blir enten fanget eller drept så snart de kommer gjennom planetens atmosfære, så det er opp til spilleren å penetrere
Strogg-hovedstaden alene og myrde Strogg-lederen Makron.
I motsetning til "Quake" ble "Quake II" utgitt med OpenGL-grafikkstøtte.
Den seneste versjonen er 3,20. Denne oppdateringen fikser noen småproblemer, og inneholder flere brett for flerspillermodusen "Deathmatch".
"Quake II" bruker en forbedret klient/server-nettverksmodell av den som ble introdusert i "Quake".
Spillkoden for "Quake II", som definerer funksjonaliteten for våpen, individer og spillmekanikken, kan bli endret på alle måter fordi id Software publiserte kildekoden til disse med spillet, slik de har gjort for flere av sine spill. Dette gjør det enklere å lage spillmodifikasjoner som forandrer spillet og å utvikle forskjellige spillmekanikker, forandre grafikk, lyd, våpen o.l. Den fulle kildekoden til "Quake II" ble utgitt den 21. desember 2001, og har ført til mange modifikasjonsprosjekter av spillmotoren,
som "Quake2maX", "R1Q2" og "Quake II Evolved".
Andre plattformer.
"Quake II" ble i 1999 utgitt både til PlayStation og Nintendo 64. Innholdet er i stor grad likt, men forandringer ble gjort på spillsekvenser og et «split-screen» flerspillermodus erstattet nettverks- og Internettmodus. Den største forskjellen mellom konsoll- og PC-plattformen er likevel grafikken.


Anton Raphael Mengs.
Anton Raphael Mengs, født 12. mars 1728 i Aussig an der Elbe, Böhmen (dagens Ústí nad Labem, Tsjekkia), død 29. juni 1779 i Roma, Italia, var en tysk maler og kunstteoretiker under nyklassisismen.
Mengs gikk i lære hos sin far, den danske miniatyrmaleren Ismael Mengs (ca 1688-1764) i Dresden. Under store deler av sitt liv arbeidet Mengs enten i Roma eller ved det spanske hoffet. Han tilhørte kretsen rundt Winckelmann og nådde internasjonal anerkjennelse. Mengs var svært etterspurt som maler av religiøse og historiske motiv og som portrettmaler.
1748 giftet han seg med den italienske modellen Margarita Quazzi med hvilken han fikk tyve barn. Året etter ble han utvalgt til Fredrik August IIs første maler, men tilbragte enda mer tid i Roma og avsa seg sin protestantiske tro. Vatikanet utvalgte ham til leder for deres kunstnerskole i 1754, og der ble han, til tross for at han ved noen tilfeller lød når Karl III av Spania forlangte at han skulle komme til Madrid. I Madrid utførte Mengs noen av sine beste verker. Da han så reiste tilbake til Roma i 1777 var han helt ruinert, og døde under vanskelige forhold i 1779.
Som kunstteoretiker var Mengs eklektiker, og ville kombinere antikk gresk stil; Rafaels uttrykk, Correggios chiaroscuro og Tizians fargeskala.
Mengs, Anton Raphael


Vektløfting.
a> i øvelsen rykk fra 2007
Vektløfting er en idrett hvor man løfter en vektstang over hodet. Det konkurreres i to øvelser, rykk og støt.
Øvelsen rykk går ut på å løfte stangen fra bakken i en bevegelse direkte til strake armer over hodet. I øvelsen støt skal man først løfte vekten til skuldrene. Denne bevegelsenen kalles vending. Deretter støtes vekten til strake armer i en bevegelse som starter i beina. Under konkurransen har løfteren kun tre forsøk i rykk og tre i støt. Løfteren har også begrenset med tid – vanligvis ett minutt fra stangen er lastet til løftet skal være startet.
Tidligere ble det også konkurrert i øvelsen press. Øvelsen er lik støt i den første delen av løftet det stangen hentes fra golvet til skuldrene. Derfra skulle stangen presses over hodet til strake armer fra rette bein. Øvelsen var hard for ryggen og ble avskaffet i 1972.
Det internasjonale vektløfterforbundet (IWF) ble etablert i 1905 og administrerer vektløfting internasjonalt, samt offisielle konkurranser innen vektløfting. I Norge er det Norges Vektløfterforbund som er sportens særforbund, organisert under NIF og IWF.
Historie.
Det har vært konkurrert i løfting av tunge steinvekter siden antikkens olympiske leker. Det første uoffisielle verdensmesterskapet for amatører ble arrangert på Café Monoco i London 28 mars 1891. Før den tid var vektløfting preget av oppvisninger av profesjonelle løftere. Vektangivelsene fra disse showene var nok ikke alltid til å stole på.
Det første offisielle verdensmesterskapet ble arrangert i Tallinn, Estland i 1922.
Stangens belastning.
Det løftes som regel et multiplum av 1 kilogram (kg), det betyr at den minste vekten stangen kan økes med mellom hvert løft er 1 kg.
De nye skivene som brukes nå (2 kg og mindre) har et gummibelegg ytterst som gjør at det ikke lenger er nødvendig med låser ytterst på stangen, da friksjonen i denne gummien holder vektene på plass.
Vektløfting i Norge.
Vektløfting er en relativt liten idrett i Norge. Idretten er tilrettelagt for utøvere i alle aldre, og noen er aktive helt til de er over 80 år. I 2006 og 2007 ble Tormod Jensen (født 1926) europamester i vektløfting i veteranklassen 80+. På slutten av 1980-årene begynte kvinner å markere seg i norsk vektløfting. Gjennom 1990-årene og frem til i dag har kvinneandelen vært økende. Fem av disse har deltatt i verdensmesterskap.
Norske OL-deltagere.
Elleve norske vektløftere har deltatt i de olympiske leker. Under OL i 1952 deltok fire mann: Bjørn Heyn, Thor Olsen og Jørgen Barth Jørgensen. Under OL i Roma 1960 stilte Arne Lanes. Leif Jenssen startet som vektløfter i 1965 og allerede i 1968 var han deltaker under OL i Mexico. Det grodde i norsk vektløfting og under OL 1972 i München stilte Norge med fire løftere: Tore Bjørnsen, Leif Jenssen, Edgar Kjerran og Eivind Rekustad. Leif Jenssen vant gullmedalje. Jenssen fortsatte fremgangen og under OL 1976 i Montreal var han favoritt. Dessverre gikk han ut av konkurransen fordi han ikke klarte begynnerløftet. Rolf Larsen var også med i Montreal. Han mislyktes i støt og begge to reiste hjem uten resultat. Etter dette gikk det mange år før noen nordmann kom med til OL. Stian Grimseth deltok under OL 1996 i Atlanta. Under OL 2004 i Athen ble han alvorlig skadet. Han var også uttatt til OL 2000 i Sydney, men offentliggjøringen av en positiv dopingprøve på lekenes åpningsdag stoppet deltakelsen. Les mer i egen artikkel om Stian Grimseth. Ruth Kasirye var norsk flaggbærer i åpningsseremonien under OL 2008 i Beijing. Hun ble nummer sju i 63 kg-klassen.
Mykhet og skader.
Vektløfting kan være vanskelig å lære fordi idretten krever særlig mykhet (leddutslag). Slik mykhet må kanskje vedlikeholdes spesielt. Knærne er utsatt for slitasjeskader. Slike skader kan ha sammenheng med overtrening – dvs. man trener uten nok hvile (restitusjon) eller selv om man har betennelser eller skader med smerter i muskler, sener eller ledd. Ryggskader forekommer også.
Doping.
Vektløfting er sammen med sammenlignbare styrkeidretter belastet med misbruk av doping, og da spesielt bruk av anabole steroider. Dette har medført at en rekke rekorder ble tilsynelatende «umulige» å slå. Det internasjonale vektløfterforbundet (IWF) har gjort en rekke grep for å rydde opp i problemene, og i 1992 gjorde de om vektklassedelingen. Dermed ble de gamle rekordene satt til side og nye rekorder kunne noteres.
I forbindelse med OL 2004 i Athen ble 11 utøvere tatt og utestengt for bruk av ulovelige midler. I juni 2008 ble det kjent at 11 utøvere fra det bulgarske landslaget hadde testet positivt i forbindelse med en treningssamling.
I Norge har vektløftermiljøet vært skånet for større dopingsaker siden tidlig på 1990-tallet, der unntaket er Grimseths uheldige sak fra i forbindelse med inntak av kosttilskuddet Ribose i forkant av OL 2000 i Sydney.
Se også Wikipedias liste over dopingsaker, der vektløftere forekommer forholdsvis hyppig.


Windir.
Windir var en black/viking metal-gruppe som ble dannet av Terje «Valfar» Bakken i 1994 i Sogndal. Valfar kalte musikken sin for Sognametal (metal fra Sogndal) siden black metal-sjangeren hadde fått så mye negativ oppmerksomhet i media, som kirkebrenning osv. Musikken er også mer progressiv enn tradisjonell Norsk black-metal, og går derfor ikke helt under sjangeren.
Musikken er melodiøs, og inspirert av norsk folkemusikk.
Tekstene er tatt fra diverse historier og sagn. De handler stort sett om slaget mellom Magnus Erlingsson og Sverre Sigurdsson som sto ved Fimreite i 1184. Tekstene handler ofte om ære og røtter, en slags nasjonalisme til «Sogneriket».
På de to første demoene og de to første albumene var Windir et enmannsband, kun bestående av Valfar.
Senere fikk han med seg medlemmene fra et annet lokalt band kalt Ulcus.
De gav ut de to albumene 1184 og Likferd. Valfar frøs ihjel på fjellet i Sogndal den 16. januar 2004.
Bandet spilte en siste avskjedskonsert til ære for Valfar, som de gav ut på DVD, før bandet ble erklært oppløst. I tillegg gav de også ut et dobbeltalbum hvor inntektene går til Valfars etterlatte. I ettertid har 3 av medlemmene i Windir, henholdsvis Hváll, Steingrim og Sture, dannet bandet Vreid. To andre medlemmer, Strom og Righ, har dannet bandet Cor Scorpii.


Vardon Trophy.
Vardon Trophy er et trofé som tildeles hvert år av PGA of America til den spilleren på PGA-touren som har lavest gjennomsnittsscore gjennom sesongen. Trofeet er oppkalt etter den britiske golfspilleren Harry Vardon og ble utdelt for første gang i 1937.
Opprinnelig ble vinneren av trofeet utvalgt av et poengbasert system. Fra 1947 ble trofeet tildelt spilleren med lavest gjennomsnittlig score. I 1988 ble statuttene endret slik at trofeet tildeles spilleren med lavest omregnet gjennomsnittsscore over minst 60 fullførte runder.


Giovanni Lorenzo Bernini.
Giovanni Lorenzo Bernini ("Gian Lorenzo Bernini") (født 7. desember 1598 i Napoli, død 28. november 1680 i Roma), var en italiensk billedhugger, arkitekt, maler og scenedekoratør under barokken. Under pave Urban VIIIs pontifikat (1623-1644) var Bernini Romas mest bestilte kunstner og fullførte sammen med sine assistenter og elever en stor mengde oppdrag i Peterskirken, blant annet høyalterets 20 meter høye baldakin med snodde søyler. Berninis mest storslagne arkitektoniske verk er allikevel den ellipseformede Petersplassen, fullført i 1667, med dens firedoble kolonnader. Pave Alexander VII gav Bernini i oppdrag å tegne plassen som en storslagen forgård til kirken.
Oppvekst og tidlig karriere.
Detalj – «Den hellige Teresas ekstase»
Bernini ble født i Napoli og var sønn av Pietro Bernini, som var billedhugger i byen. I 1605 flyttet familien Bernini til Roma, der Pietro snart fikk i oppdrag å utføre for basilikaen "Santa Maria Maggiore" et stort relieff som skulle forestille Jomfru Marias himmelopptagelse. Pietro fant en beskytter og bestiller i kardinal Scipione Borghese, for hvem han viste sin sønns bråmodne talent.
Roma var under 1600-tallets første tiår et sentrum for ivrig kunstnerisk virksomhet. Den klassiske arven ble forvaltet av blant andre Annibale Carracci, mens de begynnende strømningene innenfor realismen og naturalismen ble ført fram av Caravaggio og hans etterfølgere.
I følge Filippo Baldinucci, som i 1682 publiserte den første biografien over Bernini, "Vita del Cavaliere Gio Lorenzo Bernini", utførte Bernini sin første skulptur ved åtte års alder. Baldinucci angir at denne besto av et barnehode som skulle ha imponert alle.
Bernini fikk sin grunnleggende skolering i farens verksted, der han særlig fulgte arbeidet med relieffer for "Santa Maria Maggiore". I 1605 besteg Paul V pavestolen, og sammen med Baldinucci skal den unge Bernini omkring 1611 for paven ha tegnet apostelen Paulus. Paven ble så overveldet at han gav kardinal Maffeo Barberini i oppdrag å personlig overvåke ynglingens kunstneriske utvikling. Berninis første daterbare skulptur anses å være utført i 1611 eller muligens året derpå. I skulpturen «Geiten Amalthea som dier barnet Jupiter og en satyr» merkes inspirasjon fra hellenistisk skulptur.
Omkring 1611-1613 hugget Bernini to skulpturer på putto-temaet, «Putto lekende med en drage» og «Putto bitt av en delfin». Denne tematikken går tilbake til et populært skulpturmotiv i renessansens bakgårder, en tradisjon som begynte med Donatello og ble utviklet av Andrea del Verrocchio. Berninis første utviklingsfase som billedhugger anses avsluttet omkring 1616. To byster, som tidligere var av ukjent bakgrunn, har gjennom stilanalyse blitt tilskrevet den unge Bernini og hører til denne tidlige perioden. Den ene forestiller Giovanni Battista Santoni (død 1592), biskop av Tricarico; den andre avbilder kirurgen Antonio Coppola (død 1612), virksom ved det florentinske sykehuset i Roma. Begge bystene anses å ha vært utført omkring 1612.
De store skulpturoppdragene.
Baldakinen i Peterskirken med de snodde søylene
«Den hellige Teresas ekstase» (1647-1652)
Den unge Bernini fikk kardinal Borgheses oppmerksomhet, og han bestilte fire skulpturgrupper til sin villa på Quirinalhøyden. Den første, «Aeneas, Anchises og Ascanius» (1618–1619), skildrer den mytologiske skikkelsen Aeneas som på sine skuldre bærer sin gamle blinde far Anchises fra det brennende Troja. Ved siden går Aeneas sønn Ascanius, som bærer den hellige ilden. I skulpturen merkes manieristisk innflytelse, spesielt i den spiralformede komposisjonen og de uproporsjonalt lange ekstremitetene.
Med den andre skulpturgruppen, «Pluto og Proserpina» (1621–1622), fremstiller Bernini Plutos dramatiske bortførelse av Proserpina. Den fortvilede Proserpina forsøker forgjeves å kjempe seg bort fra Plutos faste grep. Bernini fant sannsynligvis inspirasjon i Giambolognas skulptur «Ratto delle sabine» (Rovet av sabinerkvinnene) fra 1580-tallet.
«Apollo og Dafne» (1622–1625) oppviser tydelige påvirkninger fra antikkens skulptur, spesielt fra «Apollo di Belvedere», en romersk kopi av en gresk bronseskulptur fra omkring 320 f.Kr. Bernini viser med denne skulpturen sin tekniske virtuositet i å meisle og slipe marmor til en skapning med kroppshull, hår og draperinger. Bernini har fanget det øyeblikket da den skjønne nymfen Dafne, jaget av den amorøse Apollo, forvandles til et laurbladtre.
Den siste av kardinal Borgheses bestilninger, «David» (1623–1624), viser den unge David som med besluttsomhet og energi gjør slyngen klar før møtet med filisterkjempen Goliat. Med sammenpressede lepper gjør David seg klar for strid.
Under pave Urban VIIIs pontifikat (1623–1644) var Bernini Romas mest bestilte kunstner og fullførte sammen med sine assistenter og elever en stor mengde oppdrag i Peterskirken, blant annet høyalterets 20 meter høye baldakin med snodde søyler.
I juli 1650 fikk Bernini i oppdrag å utføre en byste som skulle forestille Francesco I d'Este (1610–1658), hertug av Modena. Til tross for at Bernini aldri traff hertugen, men kun hadde et malt portrett som grunnlag for bysten, klarte han å gi følelsen av en hel skikkelse, til tross for at den bare består av et hode og armløse skuldre. Draperingens dramatiske utføring og hertugens krøllete hår er spesielt godt fremstilt.
Berninis skulpturelle mesterverk anses å være «Den hellige Teresas ekstase» (1647–1652) i Cornaro-kapellet i kirken "Santa Maria della Vittoria" på Quirinalen. Skulpturen fremstiller den spanske karmelitthelgenen Teresa av Ávila i meditativ ekstase. En engel skal akkurat til å gjennombore hennes hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil. I Cornaro-kapellet sammenfører Bernini skulptur, arkitektur, freskomaleri og stukkatur til en helhet.
I sin alders høst utførte Bernini skulpturen «Salige Ludovica Albertoni» (1671–1674), plassert i kirken "San Francesco a Ripa" i Trastevere.
Skulpturens innovasjoner.
Bernini anvendte i stor utstrekning farge- og lysvirkning for å aksentuere sine skulpturale verker. Flerfarget marmor hadde tidligere vært lite brukt i europeiske skulpturer, men mot slutten av 1500-tallet kom den på moten for bysteskulpturer: Man kombinerte hvite marmorhoder og flerfarvede overkropper. I sin dagbok nevner den franske mesenen Paul Fréart, Sieur de Chantelou, at Bernini selv mente at billedhuggerens vanskeligste oppgave var å formidle inntrykket av farveeffekt i den hvite marmoren.
Elefanten som bærer obelisken utenfor kirken Santa Maria sopra Minerva er laget av Bernini
I Berninis gravmonument over pave Urban VIII i Peterskirken er den polykrome ansatsen spesielt tydelig. Det kan jevnføres med det tidligere monumentet over Paulus III av Guglielmo della Porta, men Bernini etablerer en tydeligere distinksjon mellom de hvite og de mørke innslagene i sitt monument. De delene av gravmonumentet som er direkte knyttet til den døde paven er utført i mørk, delvis forgylt bronse. De allegoriske skulpturene over «Kjærligheten» og «Rettferdigheten», som flankerer pavens sarkofag, er utført i hvit marmor og kontrasterer sterkt mot pavens mørke bronsestatue.
Samspillet mellom ulike fargetemaer er spesielt påtagelig i Berninis skulpturale mesterverk «Den hellige Teresas ekstase» (1647–1652) i Cornaro-kapellet i kirken "Santa Maria della Vittoria". Kontrasten er sterk mellom selve skulpturgruppen i hvit marmor, engelen som er i ferd med å gjennombore Teresas hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil, og de flankerende parstilte marmorkolonnene. Scenen finner sted på en stor sky mot en bakgrunn av regnbueskimrende alabaster. Foruten rikelig med lyskastere lyses skulpturen opp av dagslys fra et skjult vindu bak et kronende pediment. Høyere opp i kapellet er fargeskjemaet lyst, og i takvelvet framstilles den åpne himmelen, hvor det guddommelige lyset skinner.
Med sin innovative anvendelse av farge og lys, la Bernini grunnen for en ny utvikling innenfor den europeiske skulpturkunsten. Senere romerske, norditalienske og fremfor alt østerrikske og tyske billedhuggere kom til å finne stor inspirasjon i Berninis skulpturer.
Arkitekten Bernini.
Fasaden til kirken "Santa Bibiana" (1624)
Petersplassen sett fra Peterskirkens kuppel
Berninis første prosjekt som arkitekt var å utforme en ny fasade til kirken "Santa Bibiana" øst i Roma. Relikviene etter Bibiana, hennes mor Dafrosa og søsteren Demetria hadde i lang tid vært forsvunnet, men de ble gjenfunnet i 1624, og Urban VIII feiret dette ved å renovere kirken. Bernini fikk også i oppdrag å utføre en statue som skulle forestille den hellige Bibiana.
Den kirken Bernini selv mente seg mest fornøyd med, er "Sant'Andrea al Quirinale" (1658–1671) på Quirinalen. Den temmelig enkle fasaden med en halvsirkelformet portal skjuler et overdådig interiør med blant annet forgylt stukkatur og polykrom marmor. En skulptur av apostelen Andreas synes å sveve over høyalteret. Den rike kardinal Camillo Pamphili bekostet kirken for jesuittenes novisehus. Bernini tegnet også to kirker i Castelli Romani sør for Roma: "San Tommaso da Villanova" (i Castel Gandolfo), hvis grunnplan har form av et gresk kors; og "Santa Maria Assunta" (i Ariccia), hvis grunnplan er sirkulært.
Blant Berninis profane arkitektur bør nevnes fasaden til "Palazzo Barberini" og paradetrappen "Scala Regia", som leder inn til Vatikanet fra Peterskirkens portal. Berninis mest storslagne arkitektoniske verk er allikevel den ellipseformede Petersplassen, fullført i 1667, med dens firedoble kolonnader. Pave Alexander VII gav Bernini i oppdrag å tegne plassen som en storslagen forgård til kirken, og den måtte planlegges slik at så mange mennesker som mulig skulle kunne se paven gi sin velsignelse fra velsignelsesloggiaen eller fra et vindu i Det apostoliske palass. Piazzaens vidstrakte søylegang er tenkt å omfavne de troende.
Bernini lagde også flere fontener i Roma, deriblant "Fontana dei Quattro Fiumi" på Piazza Navona og "Fontana del Tritone" på Piazza Barberini.
Maleren Bernini.
For Bernini var maleriet en syssel på siden, og han tok aldri på seg noen betydningsfulle oppdrag. De fleste av Berninis malerier kan dateres til 1620- og 1630-tallet. Jo flere bestillinger Bernini fikk innenfor skulptur og arkitektur, desto mindre tid hadde han til maleri. Romas bestillere, som først og fremst bestod av paven, kardinaler og adelsfamilier, ga i oppdrag til Bernini å utføre freskomalerier, og han ansatte da assistenter. Bernini utførte skisser som senere blant annet Carlo Pellegrini og Guido Ubaldo Abbatini arbeidet etter. Abbatini blandet stukkatur og freskomaleri etter Berninis tegninger på en innovativ måte i "Capella Pio" i kirken "Sant'Agostino". I Cornaro-kapellet i "Santa Maria della Vittoria" forentes Berninis skulptur og arkitektur med Abbatinis maleri for å gi en storslagen syntese av flere kunstarter.
Bernini kalles til Paris.
«Salige Ludovica Albertoni» (1671-1674). San Francesco a Ripa, Roma.
Da Bernini nøt internasjonal berømmelse, inviterte Jean-Baptiste Colbert ham i 1664 til å omstrukturere Louvre for kong Ludvig XIVs regning. Det følgende året reiste Bernini til Paris og la snart frem sine tegninger for en ny østfasade. Berninis første prosjekt viste et konvekst midtparti med en tilsvarende oval vestibyle i aksen og en to etasjer høy paradehall. Den øverste etasjen med runde vinduer uttryktes med parvis stilte pilastre og hadde blant annet franske liljer som dekorativt motiv. Det konvekse midtpartiet var forbundet med fløyene av konkave sidepartier. Bernini utviklet i dette prosjektet temaet fra kirken "Sant'Andrea al Quirinale" som han hadde påbegynt i 1658. Fasaden viste en tydelig vekselvirkning mellom konvekse og konkave former. Bernini kan også ha funnet inspirasjon i fasaden til "Santa Maria della Pace" (påbegynt i 1656), tegnet av arkitektkollegaen Pietro da Cortona, som i flere fasader brukte den konveks-konkave tematikken, og allerede på slutten av 1630-tallet hadde anvendt en fremhevet kurve i fasaden til kuppelkirken "Santi Luca e Martina" ved Forum Romanum.
Berninis forslag til Louvres østfasade passet imidlertid ikke franskmannens smak, og oppdraget gikk i stedet til arkitekten Claude Perrault.


Slaget ved Halidon Hill.
Slaget ved Halidon Hill skjedde den 19. juli 1333 og var det siste slaget i Den skotske uavhengighetskrigen som endte førti år med krigføring. Skotske styrker under kommando av Sir Archibald Douglas gikk på et katastrofalt nederlag på grunn av et ufordelaktig terreng mens de forsøkte å hjelpe den beleirete byen Berwick-upon-Tweed.
Bakgrunn.
Edvard Balliol ble kronet som skottenes konge i 1332, men tilhengerne av David II av Skottland tvang ham ganske snart ut av landet. Etter å ha tapt Arran ble det rapportert at han flyktet bortimot naken over grensen.
Balliol kom tilbake i løpet av våren 1333 med en engelsk hærstyrke. Han hadde appellert til kong Edvard III av England og den unge kongen aksepterte å hjelpe ham ettersom de siste grensetvistene hadde i praksis brutt vilkårene i Edinburgh-Northampton-traktaten. Hærstyrken nådde Durham den 1. april og begynte å beleire Berwick-upon-Tweed den 12. april. Etter to måneder med beleiring, hvilket ikke var uvanlig, besluttet forsvartsstyrken i Berwick til slutt å overgi seg den 20. juli om de ikke fikk hjelp innen da.
Sir Alexander Sutton (eventuelt Seton) overga sine to sønner til Edvard som garanti for avtalen om overgivelse. De to guttene ble senere hengt.
Etter et ha avbrutt forsøket på å fange dronning Philippa (kong Edvard IIIs hustru) ved å erobre Bamburgh Castle, kom Sir Archibald Douglas, Vokteren på vegne av kong David II, fra Northumberland og krysset elva Tweed for å berge byen Berwick. Han med seg en hærstyrke på 13 000 mann mot den engelske styrken på rundt 10 000 mann som utstasjonert seg på toppen av Halidon Hill.
Slaget.
Slaget raste gjennom hele dagen den 19. juli, men besto av en eneste lang nedslakting av de skotske soldatene. I motsetning i Bannockburn var det den gangen skottene som hadde terrenget imot seg. De måtte tråkke gjennom gjørma og deretter klatre opp bakken mot toppen hvor engelskmennene ventet. Skottene ble enkle mål for de engelske bueskytterne. Ved å angripe "en masse" ble over 500 skotske adelsmenn drept, inkludert Archibald Douglas selv, og mer enn 4 000 fotsoldater. Enda flere ble drept da det engelske kavaleriet endelig angrep og jaget de resterende skotske soldatene fra slagmarken. De engelske tapene sies å være på 15 mann.
Engelskmennene gjenopptok deretter beleiringen av Berwick og byen overga seg snart derpå.
Halidon Hill


Craven Cottage.
Craven Cottage er den engelske fotballklubben Fulhams hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet i 1896, ligger i Hammersmith og Fulham, London.
Da Fulham rykket opp til Premier League i 2001/2002 måtte arenaen moderniseres, og den var da stengt i noen sesonger. Klubben spilte da sine hjemmekamper på Loftus Road.
Anlegget har nå plass til 25 500 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter: "Riverside Stand", "Stevenage Road Stand", "Hammersmith End" og "Putney End".
Banens mål er 100 x 68 meter, og tilskuerrekorden er på 49 335 i en ligakamp mot Millwall den 8. oktober 1938.


Slaget ved Dunbar (1296).
Slaget ved Dunbar var det første i en serie av konflikter og krigshandlinger i den skotske uavhengighetskrigen. Kong Edvard I av England invaderte Skottland i 1296 for å straffe John Balliol, den skotske kongen, fordi han nektet å støtte de engelske krigshandlingene i Frankrike med soldater.
Slaget.
Etter å herjet og brent Berwick-upon-Tweed og massakrert befolkningen den 30. mars fortsatte engelskmennene marsjen oppover kysten til de kom til byen Dunbar. Foran byen ble den engelske hærstyrken møtt av en massiv skotsk styrke på hele 40 000 mann, men sannsynligvis uforberedt, dårligere utstyrt og organisert enn den engelske.
Den 27. april angrep de hverandre på fordypningen bak Spottsmuir. Skottene angrep nedover fra deres høyere posisjon, men engelskmennene ledet av John de Warenne, 7. jarl av Surrey var godt forberedt og drev tilbake angrepsstyrken. Skottene ga deretter opp og flyktet. Engelskmennene fulgte etter og massakrerte de som de kommer over. Skottene fikk store tap og et stort antall skotske adelsmenn ble tatt til fange.
Etterspill.
Engelskmennene okkuperte ganske snart det meste av Skottland. John Balliol overga seg ved Stracathro i nærheten av Brechin den 10. juli og mistet dermed kongedømmet. Edvard I utplasserte engelske styrker i de fleste skotske festningene og dro tilbake til England med den skotske kroningssteinen, den såkalte Skjebnesteinen, som krigsbytte og som ble i engelsk besettelse helt opp til moderne tid.
Dunbar (1296)


Kem.
Kem (russisk: Кемь, finsk: "Vienan Kemi") er en historisk by i Republikken Karelia i Nordvest-Russland. Byen ligger ved elva "Kems" utløp i Kvitsjøen. Jernbanen fra Petrozavodsk til Murmansk går igjennom Kem. Innbyggertall: 14 620 (folketelling 2002).
Det er funnet spor etter mennesker i Kemområdet fra mesolittisk tid (ca. 8000–4000 f.Kr.), og det er også spor etter vikinger i området. Kem er først nevnt som et gods tilhørende Novgorods "posadnik" (tilsvarer stadtholder) "Marfa Boretskaja" i 1450, da hun donerte byen til Solovkiklosteret som ligger på den største av Solovkiøyene i Kvitsjøen like utenfor byen. I 1657 ble en trefestning reist i byen. Byens bemerkelsesverdige katedral, "Maria innsovnelses-katedralen", er også en trebygning, reist i perioden 1711–1717. Katedralen er et flott eksempel på en "valmtak"konstruksjon (sadeltak hvor deler av gavlene skrås inn mot midten av mønet), som er veldig mye brukt i eldre russisk arkitektur. Katedralens "ikonostas" (vegg med tre dører som skiller kor fra skip) har samme særpreg som kostelige ikoner fra Novgorod på 1600-tallet.
Innbyggerne i Kem har historisk vært kalt pomorer («kystboere»). Mellom 1740 og 1917 foregikk pomorhandelen mellom folk i Kvitsjøområdet og fiskere i Nord-Norge, med hovedsakelig fisk fra Norge og korn fra Russland som handelsvarer. Kem var en av de viktigste havnebyene som tok del i denne handelen, og byens Pomormuseum har rundt 6500 artikler fra denne tiden.
I Stalin-tiden ble det anlagt flere fangeleirer innen Gulag-systemet i byen. Utbyggingen av slike leirer tok av rundt Kem omkring 1930. I Kem lå de viktigste leirene under anlegget av kanalen mellom Østersjøen og Kvitsjøen der de største slusene ble bygget. I Kem lå også administrasjonssenteret for fangeleirene på Solovkiøyene, og byen var transporthavn til øyene. Det er reist et monument til minne om de som døde i leirene i Kem.
I dag er det turisttransport med båt ut til Solovki-øyene fra havna i Kem. Reisen tar mellom to og tre timer, og er en korteste veien til disse øyene.


Timea Vágvölgyi.
Timea Vágvölgyi (20. november 1975 i Budapest) er en ungarsk pornostjerne. Hun studerte pedagogikk ved Universitetet i Budapest, og arbeidet som barneskolelærer før gikk inn i pornobransjen hvor hun også er kjent som "Timea Margot, Margot Depard, Katarina, Olinka Ferova, Cindy Miel, Cindy Miol, Katalyn Cica, Natacha, Timea", og "Margot".
Hun startet sin karriere som modell, før hun gikk over til hardcorevideoer i 1994, der hun hovedsakelig jobbet for Private Media Group. I 1998 forlot hun industrien igjen. Hun hevdet å være lesbisk, og derfor foretrakk lesbiske scener i de filmene hun var med i. Hun snakker ungarsk og tysk flytende. I mange scener bruker hun de samme hvite skoene. Det er også kjent at hun har deltatt i wrestling-konkurranser for damer.
Hun har ingen tatoveringer eller piercinger, noe som er relativt uvanlig blant moderne pornostjerner.


Drammensvassdraget.
a>ene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.)
Drammensvassdraget er det tredje største vassdraget i Norge, med et totalt nedbørsfelt på 17 110 km². Vassdraget får bidrag fra Oppland, Buskerud og Vestfold fylker og renner ut i havet med Drammenselva i Drammen. Gjennomsnittsvannføringen ved utløpet er på ca 300 m³/s. Målt langs Drammenselva/Begna er vassdraget norges sjette lengste med 301 km.
Vassdraget består av flere delvassdrag, der de tre viktigste er Begnavassdraget, Hallingdalsvassdraget og Randsfjordvassdraget.
Drammensvassdraget regnes som et meget viktig vassdrag for overvintrende vannfugl. En tellig i januar 2008 ga et anslag på cirka 3 646 fugler, fordelt på femten arter. Forskeren og ornitologen Viggo Ree hevder at spesielt Tyrifjordområdet er viktig for overvintrende storskarv og sangsvaner i norsk sammenheng.


St Andrews (Birmingham).
St Andrews er den engelske fotballklubben Birminghams hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet i 1906, ligger i Birmingham, West Midlands. Anlegget har blitt utvidet i perioden 1993–1999 og har nå plass til 30 016 tilskuere (bare sitteplasser). De fire tribuneseksjonene heter: "Main Stand", "Spion Kop", "Tilton Road End" og "Railway End".
Banens mål er 100 x 67 meter, og tilskuerrekorden er på 66 844 i en FA-cupkamp mot Everton den 11. februar 1939. Birmingham City har planer om å erstatte St Andrews med en arena som tar 50 000 tilskuere. Denne arenaen skal hete City of Birmingham Stadium.
Den 11. mai 1985 ble en tilskuer drept på St Andrews da en vegg veltet. Grunnen til at veggen ga etter skyldes bråk mellom Birminghams supportere og supportere fra det gjestende lag, Leeds United.


Action Quake 2.
Action Quake 2 er en populær modifikasjon til spillet Quake II.
Spillet forsøker å gjenskape farten og spenningen fra din favoritt actionfilm, hvor én kule faktisk kan drepe en person.
Men oddsen for å overleve er naturligvis bedre hvis man fortsetter å skyte. Det ble laget en hel del bra maps og lagt til mye av det man anser som en selvfølge i en god actionfilm, utstyr som kevlarvest (kevlar jacket) og snikskytterrifle (sniper rifle) er en av de mer populære utrustningene i spillet.
«AQ2», er antakeligvis det første eksemplet på et semi-realistisk førstepersons skytespill, semi-realistisk vil si at det forekommer ting som ikke lar seg gjøre i det virkelige liv, men som likevel er designet for å emulere det virkelige liv.
For eksempel hvis foten blir truffet vil spillfiguren få 'leg damage', dvs. at man i tillegg til å blø vil få redusert bevegelse som man kan bli kvitt ved å bandasjere i 6 sekunder. I det virkelige liv vil det selvfølgelig ikke la seg gjøre å stoppe en blødning fra et skuddsår og fortsette i samme tempo etter bandasjering i 6 sekunder.
I et forsøk på å lage en «oppfølger» til suksessen «AQ2» ble Reaction Quake 3 til, men spillet oppnådde aldri den samme suksessen og har til dags dato ikke vært annet enn en skygge av det opprinnelige spillet fra 1998. Det har også kommet «action»-modifikasjoner til andre spill, blant annet Action Half-Life, som er en mod til det kjente spillet Half-Life. Action Unreal Tournament var også under utvikling, men ble ikke gjort ferdig.
Spillets slagord er: "All the fun and speed of your favorite action movie, without the cost of a ticket!"."
Våpen og artikler.
Under flerspillermodus kan hver spiller velge et våpen og en spesiell artikkel. Hver spiller får også en MK23 pistol og en kniv uavhengig av valg.


Donatello.
Donatello (født Donato di Niccolò di Betto Bardi omkring 1386 i Firenze, død 13. desember 1466) var en italiensk renessansekunstner og skulptør, og er en av ungrenessansens største billedhuggere. Donatello er kjent som den som gjenoppfant skulpturkunsten i sin samtid, og skulpterte i bronse, stein, tre og terrakotta, og lagde både relieffer, akt, rytterstatuer, og både sittende og stående enkeltfigurer.
Gravmonumentet over motpaven Johannes XXIII
Innledning.
Maria Magdalena er fremstilt på en mer realistisk måte enn det som var vanlig i samtiden. Skulpturen, som er av tre, finnes i Opera del Duomo Museum i Firenze
Antikkens pathos inspirerte renessansens skulptører og arkitekter, men ingen var mer påvirkelig enn Donatello, som ofte betraktes som renessansens første store skulptør. Donatello var sønnen til Nicolo di Betto Bardi, et medlem av de florentinske ullhandlernes laug, og var født i Firenze, antagelig i 1386. Donatello ble undervist i huset til Martelli-familien. Videre fikk han en utdannelse i en gullsmeds arbeidsverksted, så gikk han i lære hos Ghiberti, og stod under Cosimo de' Medicis beskyttelse. Det finnes trolig ingen annen kunstner som i så høy grad preget den italienske renessansens kunstneriske uttrykk. Hos ham fantes hele skalaen av dette uttrykket, fra den lyriske gleden hos de dansende kjerubene, til ekstreme religiøse ytringer, fremstilt i dristige verk som "Maria Magdalena". I arbeider som "David" i bronse, som var den første nakenskulpturen i naturlig størrelse siden antikken, og i "Sankt Georg" og rytterstatuen "Gattamelata" uttrykte Donatello en grenseløs tro på seg selv og skjebnen, noe som er kjennetegnende for renessansemennesket.
Liv og verker.
Heller lite er kjent om Donatellos liv. Han var dyktig i gullsmedyrket og i andre håndverk, og begynte i Ghibertis verksted i 17-årsalderen. Han lærte seg trolig å arbeide i marmor av Nanni di Banco, som han samarbeidet med i utføringen av "Or San Michele"s fasade. Donatellos tidligste verk er trolig "David" i marmor, fra 1409. Hans navn figurerer for første gang i en opptelling av kunstnere som arbeidet på katedralen "Santa Maria del Fiore" i Firenze i 1406, der han utførte bestillinger for katedralen gjennom hele livet.
I sin tidlige ungdom lærte Donatello Brunelleschi å kjenne. Idag er forskere enige om reisen han ifølge tradisjonen skulle ha gjort til Roma sammen med Brunelleschi, men er uenige om tidspunktet. Klassiske motiver og begreper ble viktige i begge kunstnernes verker fra 1420-tallet og fremover. Betydelige verker av Donatello er skulpturene på "Or San Michele"s fasade i Firenze, blant dem "Sankt Georg" og minnetavlen "Sankt Georg og dragen". Vesentlig er det også at det for første gang i historien kommer til syne en dybdevirkning og en illusjon av perspektiv i et relieff. Katedralens skulpturer og veggravene er utført i samarbeid med eleven Michelozzo. Blant dem finner vi gravmonumentet over motpaven Johannes XXIII som har tittelen "Kristus på korset". Av relieffene på døpefonten i baptisteriet i Siena finner vi "Herodes gjestebud", "Judith og Holofernes", og en tavle i lavrelieff, med tittelen "Himmelferden". Av andre betydelige arbeider bør nevnes bronsestatuen av "David", og "Cantoria" i katedralen i Firenze. I Padova står rytterstatuen av "Gattamelata". Mot slutten av sitt liv utførte han den betydningsfulle og kraftfige treskulpturen "Maria Magdalena" (cirka 1457).
David.
Donatellos statue av David er en av ungrenessansens viktigste skulpturer, og i følge aktuell forskning ble den utført i bronse på midten av 1440-tallet. Dette var første gangen siden antikken at en kunstner hadde våget seg på å fremstille en helt tredimensjonal nakenskulptur i naturlig størrelse. Med denne innstillingen mestret Donatello den langvarige streben etter å befri skulpturen fra en arkitektonisk funksjon.
Ryttermonumentet over Gattamelata.
På grunn av materialkostnadene var en billedhugger uvilkårlig henvist til de oppdragene han fikk, og sådane som gjaldt store, frittstående figurer var et sjeldent syn i Italia i begynnelsen av 1400-tallet, en tidsperiode kalt "Quattrocento". Dermed råder det liten tvil om at Donatello tok vel imot oppdraget å utføre et ryttermonument i bronse i Padova, noe som gav ham muligheten til å konkurrere med den berømte antikke "Marcus Aurelius-statuen" i Roma. Motivet forestiller leiesoldaten Erasmo fra Narni med tilnavnet "Gattamelata" (italiensk: «skjønn katt»), som døde i 1443 etter i mange år å ha tjent den venetianske republikken som øverstkommanderende for dets arméer. Da han skulpturerte hesten, virker det som om Donatello hadde hesten Marcus Aurelius rider på i tankene, samt de fire enda tidligere bronsehestene på fasaden til "Markuskirken" i Venezia, selv om han gav sin stridshest en ny følelse av behersket styrke.
Gattamelata bar et romersk brystharnisk, men er forøvrig iført en samtidig klesdrakt, har et langt sverd og benbeskyttelse, samt føttene i stigbøyler (ukjent i antikkens Roma). Donatello innførte stadig nyheter. Gattamelatas hode er i motsetning til Marcus Aurelius' ikke skulptert for å betraktes i mannshøyde. Ansiktstrekkene er djervt forvridde for å gjøre effekten best mulig, da statuen på sin høye sokkel ses fra marken. Arbeidet er i selve verket et forsøk på å overgå alt forut i antikken.
Det har ikke vært mulig å fastslå om monumentet var anlagt som et gravmonument eller et minnesmerke. Imidlertid indikerer høyden på sokkelen at den førstnevnte teorien er mest trolig. Selv denne ble formet av Donatello og hadde høye blinddører i marmor, som representerer porten til Hades etter idealet i klassiske sarkofager. På den andre siden beskriver Vasari statuen som et minnesmerke.
Innflytelse.
Detalj av ryttermonumentet over Gattamelata
Donatellos påvirkninger kan spores i så å si alle florentinske kunstneres verker, spesielt hos malerne Masaccio og Castagno, i en viss grad hos Botticelli og i meget høy grad hos Michelangelo. Kunstnerne i Padova og til og med venetianerne nærmet seg den veldige tekniske og åndelige rikdommen i hans verker. Mange etterfølgende strømninger har lånt Donatellos uttrykk, for eksempel hans putti (italiensk: "guttunge") i rokokkoen. Rodin gjenopptok mangt fra hans skulpturelle verden. Den norske billedhuggeren Joseph Grimeland har vært svært påvirket av Donatello.


Flygende spaghettimonster.
Det flygende spaghettimonsteret er guddommen innen den amerikanske parodi-religionen "The Church of the Flying Spaghetti Monster". Det hele ble konstruert i protest mot utdanningsetaten i den amerikanske delstaten Kansas og deres beslutning om å undervise i såkalt intelligent design som et alternativ til evolusjonsteorien i skolene. Det flygende spaghettimonsteret ("Flying Spaghetti Monster", tidvis forkortet "FSM") har siden utviklet seg til et betydelig internettfenomen.
I juni 2005 sendte den tidligere fysikkstudenten Bobby Henderson et åpent brev til utdanningsetaten i Kansas, hvor han presenterte en alternativ Intelligent Design-teori: universet og alt liv ble opprinnelig skapt av et flygende spaghettimonster. I sitt brev uttrykker Henderson et ønske om å få sin teori undervist i skolen, side om side med den rådende hypotesen i Intelligent Design, samt «logiske slutninger fra observerte bevis», og påpeker at han håper han slipper å gå rettens vei.
En del av FSM-teorien går ut på at naturkatastrofer som global oppvarming, jordskjelv og orkaner er forårsaket av en reduksjon i antallet pirater i verden. Henderson underbygger denne påstanden med et diagram som illustrerer sammenhengen mellom jordens temperatur og antallet pirater.
Religionen har tiltrukket seg et ukjent antall mer eller mindre seriøse tilhengere som kaller seg "pastafarier" ("pastafarians"; inspirert av rastafari-navnet, med en åpenlys referanse til det italienske kjøkken). Pastafariene feirer bestemte helligdager (for eksempel «Ramendan» og «Pastover») og deltar i forskjellige kulinariske og sjørøverrelaterte aktiviteter.
"Pastafarismen" ("Pastafarianism") beskrives i detalj i flere utgitte «evangeliske» bøker.


Scotch Cup 1959 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1959 ble Scotch Cup arrangert i Falkirk og Edinburgh i Skottland.
Eksterne lenker.
Curling


Scotch Cup 1960 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1960 ble Scotch Cup arrangert i Falkirk i Skottland.
Eksterne lenker.
Curling


Scotch Cup 1961 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1961 ble Scotch Cup arrangert i Falkirk i Skottland. Dette var første året et annet lag enn Canada og Skottland deltok, da USA ble med for første gang
Eksterne lenker.
Curling


Scotch Cup 1962 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1962 ble Scotch Cup arrangert i Falkirk og Edinburgh i Skottland. Dette året deltok 4 lag; i tillegg til de 3 lagene som deltok året før, ble Sverige med for første gang.
Eksterne lenker.
Curling


Scotch Cup 1963 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1963 ble Scotch Cup arrangert i "Perth Ice Rink" Perth i Skottland. Dette året deltok de samme 4 lag som året før; Canada, Skottland, USA og Sverige.
Eksterne lenker.
Curling


Kjell Magne Bondeviks første regjering.
Kjell Magne Bondeviks første regjering, kalt «sentrumsregjeringen», var en koalisjonsregjering mellom Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Den satt fra 17. oktober 1997. Den 10. mars 2000 søkte regjeringen avskjed, etter å ha stilt kabinettspørsmål og fått flertall mot seg i Stortinget. Regjeringen ville ikke følge Arbeiderpartiet og Høyres krav om å endre forurensningsloven dersom dette viste seg nødvendig for å kunne utbygge gasskraftverk basert på allerede eksisterende teknologi. Søknaden ble innvilget 17. mars 2000. Samtidig ble Jens Stoltenbergs første regjering utnevnt.
Referanser.
Bondevik 1


Roger Lloyd Pack.
Roger Lloyd Pack (født i Islington, London 8. februar 1944) er en engelsk skuespiller. Hans far, Charles Lloyd Pack, var også skuespiller, og det samme er hans datter, Emily Lloyd. Roger er gift med Jehane Markham.
På britisk fjernsyn er Lloyd Pack best kjent for sin rolle som Colin "Trigger" Ball i BBC-serien "Only Fools and Horses". For det internasjonale publikum er Lloyd Pack mest kjent for hans opptreden i filmen Harry Potter og Ildbegeret. Han dukket opp på Doctor Who i 2005, samt at han er kjent for sin rolle i "The Vicar of Dibley" som karakteren Owen Newitt. Pack har vært gift to ganger. Hans første kone var Sheila ball, og hans andre var poet og dramatiker Jehane Markham. Han har en datter, Emily Lloyd, som også er en skuespiller, og han har tre sønner: Spencer, Hartley og Louis. Han er fan av Tottenham Hotspur. I juni 2008 dukket Pack som gjest på "The Politics Show" som ble sendt på BBC2.


Scotch Cup 1964 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1964 ble Scotch Cup arrangert i "Stampede Corral" Calgary i Alberta i Canada (første året utenfor Skottland). Dette året kom det to nye deltakerland i forhold til året før; Norge og Sveits deltok for første gang, slik at 6 land deltok.
For Norge deltok Eivind Kjaervik, Per Holaker, Kristian Alstad og Erling Ween.
Eksterne lenker.
Curling


Scotch Cup 1965 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1965 ble Scotch Cup arrangert i "Perth Ice Rink" i Perth i Skottland. Dette året deltok de samme 6 landene som året før; Canada, USA, Skottland, Sverige, Sveits og Norge.
For Norge deltok Ulf Engh, Arne Ramstad, Rolf Carlem og Perfinn Hansen.
Eksterne lenker.
Curling


Scotch Cup 1966 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1966 ble Scotch Cup arrangert i "PNE Forum" i Vancouver i Britisk Columbia i Canada. Dette året deltok de samme 6 landene som året før, pluss Frankrike.
For Norge deltok Nils Wiedemann, Johann Lefstad, Henrik Mollerjius og Rudolf Ingebrigtsen.
Eksterne lenker.
Curling


Scotch Cup 1967 for herrer.
Scotch Cup er forløperen til dagens Curling-VM for herrer. Konkurransen arrangert i perioden 1959-1967.
I 1967 ble Scotch Cup arrangert i "Perth Ice Rink" i Perth i Skottland. Dette året deltok de samme 7 landene som året før, pluss Tyskland, slik at til sammen 8 land deltok.
For Norge deltok Erling Brusletto, Erland Naess, Kare Oyo og Einar Rebne.
Eksterne lenker.
Curling


Stortingspresident.
Stortingets president, gjerne kalt stortingspresidenten, er en stortingsrepresentant som er valgt til å lede arbeidet i Stortinget. Presidenten og fem visepresidenter utgjør Stortingets presidentskap, som lager Stortingets arbeidsplan, fastsetter dagsorden, fordeler saker og leder Stortingets møter.
Presidentskapet velges for et år (et storting) når nasjonalforsamlingen trer sammen om høsten. Det er imidlertid vanlig at det er de samme som velges hvert av de fire år i en stortingsperiode. Presidentskapet gjenspeiler normalt partienes innbyrdes styrke og velges vanligvis blant Stortingets mest erfarne representanter, ofte i deres siste periode(r). Stortingspresidenten har ingen særlig myndighet etter Grunnloven. Selv om han har fulle rettigheter som representant, forventes at han er hevet over den daglige politikk. Ifølge Hoffrang-reglementet, fastsatt ved hoffresolusjon av 24. mai 1993, har Stortingets president det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen.
Presidentskapet.
Stortingets presidentskap består fra 2009 av stortingspresidenten og fem visepresidenter i nummerert rekkefølge. Første visepresident er presidentskapets nestleder. Inntil 2009 besto presidentskapet av presidenter og visepresidenter i Stortinget, Lagtinget og Odelstinget.
Presidentene velges med hjemmel i Grunnlovens § 73. Valget skjer enkeltvis som flertallsvalg. Presidenten kommer derfor som regel fra Stortingets største parti, mens det er praksis at resten av presidentskapet fordeles på partiene slik at Stortingets sammensetning noenlunde gjenspeiles i presidentskapet. Valgene skjer ved Stortingets konstituering hver høst, men det er tradisjon for at presidentene gjenvelges i hele stortingsperioden.
Presidentskapet er nærmest som et styre for Stortinget – uten rett til å ta politiske avgjørelser. Det bistås av Stortingets direktør. I henhold til Stortingets forretningsorden § 4 velges det tillegg til de seks presidentene også en sekretær og en visesekretær, men disse har i realiteten ingen vesentlige funksjoner, og vervene oppfattes «som en levning fra fortiden».
Presidentskapet består for tiden av fem menn og en kvinne: Dag Terje Andersen Ap), Øyvind Korsberg (1. visepresident; FrP), Per-Kristian Foss (2. visepresident; H), Marit Nybakk (3. visepresident; Ap), Akthar Chaudry (4. visepresident; SV) og Dagfinn Høybråten (5. visepresident; KrF).
Inntil i dag har bare én kvinne vært stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, fra 1993 til 2001.
I saker som anses som kontroversielle, enten de gjelder Stortingets drift eller er politiske saker, kaller presidentskapet inn de politiske partienes gruppeledere til konsultasjoner.
Stortinget kan også velge en midlertidig president eller settepresident fra dag til dag eller sak til sak.
Oppgaver.
Presidentskapet fastsetter Stortingets dagsorden. På omgang leder presidentene tingets møter og foreslår i denne sammenheng taletider og voteringsorden. Presidentskapet har også et ansvar for å påse at Stortingets behandling av sakene skjer i henhold til konstitusjonelle regler, både i plenum og i komiteene. I forbindelse med møteledelsen har presidenten også en uskreven oppgave med å påse at representantene kler seg passende i stortingssalen og at de ikke bruker «uparlamentarisk språkbruk». Møteledende president har dobbeltstemme ved stemmelikhet under Stortingets voteringer, men dette har sjelden noen praktisk politisk betydning.
Stortingspresidenten (eventuelt med assistanse fra visepresidentene) har flere representasjonsoppgaver, både seremonielle og som vert for utenlandske parlamentarikerdelegasjoner på besøk. Stortingspresidenten er fritatt fra å være medlem av noen av Stortingets faste komiteer.
Ved regjeringsskifte skal Kongen søke råd hos den avtroppende statsministeren om hvem som bør utnevnes til ny regjeringssjef. Kongen kan imidlertid også søke råd hos stortingspresidenten og eventuelt de parlamentariske lederne.
Historie.
I Stortingets tidligste tid, da institusjonene var unge, og så lenge kongen hadde reell politisk makt, var det stortingspresidentens viktigste oppgave å ivareta kontakten mellom Stortinget og kongen. Som følge av denne nøkkelstillingen var det i Stortinget både skepsis til at stortingspresidenten skulle bli for mektig, og redsel for at kongen skulle «infiltrere Stortinget via presidentskapet». Løsningen var først å skifte ut presidenten hver åttende dag, og fra 1821 å velge inntil seks representanter som byttet på presidentvervet.
Under forfatningsstriden i 1870- og 1880-årene, som førte frem til at parlamentarismen ble innført i 1884, brukte det radikale flertallet å besette alle posisjoner i presidentskapet, som et ledd i rivaliseringen med kongen. Praksisen med at det største partiet på Stortinget skulle ha alle setene i presidentskapet ble avsluttet i 1900–03, og fra og med 1906 har stillingene i presidentskapet blitt fordelt forholdstallsmessig mellom partiene. Etter 1945 har presidentskapet for det meste vært sammensatt av eldre, bredt respekterte representanter. I mellomkrigstiden var det ofte partienes parlamentariske ledere som satt i presidentskapet.
En særlig begivenhet i Stortingets historie er Elverumsfullmakten av 10. april 1940, da Stortinget satte møte på Elverum folkehøgskule. Daværende stortingspresident C.J. Hambro fremmet forslaget som ga regjeringen den nødvendige fullmakt til å lede landet «inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte».
Stortingspresidentens klubbe er laget av nøttetre fra George Washingtons eiendom i Virginia, og ble tatt i bruk i mai 1949. Den er en gave fra norsk-amerikaneren ingeniør I.O. Gillebo, som var sønn av Ole Torgersen Gillebo, stortingrepresentant fra Oppland 1903–06. Klubben har følgende inskripsjon: «Til presidenten for Norges Storting. Gud signe Norges land og folk.»
Inntil nylig hadde stortingspresidenten en fullmakt til å treffe «de forføyninger vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg påkrevd» i de periodene hvor Stortinget ikke er samlet, men denne hastefullmakten er tatt ut i den forretningsorden som er gjeldende pr 2011.
1884–1945.
a> var stortingspresident under unionsoppløsningen, her fra presidentplassen.
a> var president i to perioder, 1985–1993.
Eksterne lenker.
Stortingspresidenter


Skallmodellen.
Skallmodellen er en måte å vise hvordan et atom ser ut. Den har fått navnet sitt av at den sorterer elektronene i skall utover i atomet.
Historie.
Skallmodellen ble første gang tegnet av dansken Niels Bohr og lagt fram i 1913. Den lignet på Ernest Rutherfords atommodell (Ruthefords atommodell) med et elektron som snurret rundt en atomkjerne. I midten av 1920 årene viste det seg at Bohrs modell ikke kunne brukes til å forklare atomets egenskaper. Forskere fant ut at det ikke var mulig å bestemme helt nøyaktig hvor elektronene er, og tenkte derfor en modell med en sky rundt atomkjernen (skymodellen). Begge modellene brukes fortsatt i dag.
Bohrs postulat.
For at atommodellen hans skulle stemme, måtte han legge frem to postulater.
formula_1
Hvor "h" er Plancks konstant og "f" er frekvensen.
Skallmodellen.
Skallmodellen er en atommodell som setter elektronene i baner utover i atomet. Det lager et veldig oversiktelig bilde over atomet, sånn som vi tenker oss det. Det er plass til forskjellig antall elektroner i hvert skall, det er 2 plasser i det første, 8 i det andre, 18 i det tredje.
Byggestoffene i et atom.
Atomet er bygd opp av tre forskjellig type partikler, vi har elektronet som er negativt ladd, vi har protonet som er positivt ladd, og nøytronet som er nøytralt. Nøytronet og protonet er satt sammen av enda mindre partikler, kvark. Diameteren på et proton eller et nøytron er ca. 2,5 fm.


Scotch Cup i curling.
Scotch Cup i curling er forløperen til dagens Curling-VM for herrer.
Konkurransen ble arrangert i årene fra 1959 til 1967. De første årene var det kun Canada og Skottland som deltok, senere kom flere land med. USA var med fra 1961, Sverige fra 1962, og Norge og Sveits fra 1964.
For arrangørland og resultater, se Curling-VM for herrer.


Truid Ulfstand.
Truid Gregersen Ulfstand (født 1487, død 16. november 1545) var en dansk adelsmann og dansk riksråd.
Truid Ulfstand var bror av Holger Gregersen Ulfstand, og arvet av sin far godset Torup i Skåne. Omkring 1520 ble han gift med Ide Brock; de hadde 4 sønner og 3 døtre. I 1522 ble han forlenet med Varberg slott, som han beholdt til sin død. Han ble opptatt i Riksrådet ved Frederik IIs tronbestigning, og slått til ridder ved kroningen 1524.
I 1531 deltok han i forhandlingene om Christian IIs skjebne i København, før han sammen med Claus Bille ble sendt til Norge for å bringe landet under kong Frederik. I Oslo holdt de ting med landets innbyggere og fikk stormennene til å anerkjenne kongen. Senere drog de til Trondheim, hvor de kom til forlik med erkebiskopen.
Truids første hustru var død i 1531 eller 1532. Under et opphold i Stockholm 1534 giftet han seg igjen med en ung enke, Gjørvel Fadersdatter Sparre. Han begav seg deretter til Malmö, hvor han kom til å bli holdt i fangenskap i 9 uker under Jørgen Knocks opprør. Han slapp fri ved å anerkjenne Grev Kristoffer som sin herre 10. august. Nå sendte kong Gustav en hær mot Halland, som fra 10. november beleiret Varberg. Truid forsvarte slottet inntil hans fetter Claus Bille utvirket en våpenhvile, ved at Truid erklærte seg nøytral.
Etter at den skånske adelen gikk over til svenskene, ble Marcus Meyer sendt til Truid på Varberg. Meyer inngikk en hemmelig overenskomst med byens innbyggere om å overrumple slottet. Dette lyktes 12. mars 1535; Truid slapp selv bort, men hans hustru og barn ble tilbake som fanger. Han gikk nå åpent over til hertug Christian, og samlet en liten hær som lot Varberg beleire. Ved pinse 1536 sendte Christian unnsetning; Marcus Meyer måtte overgi seg og ble halshugget 17. august ved Helsingør.
1537 ble Truid igjen sendt til Norge, denne gang for å bringe landet under kong Christian. Etter å ha vært i Trondheim drog han ned til Hamar, hvor han tvang biskop Mogens til å avstå bispedømmet og bispegården. En ny reise i Norge ble foretatt 1539. Han døde på Hikkeberg 16. november 1545
Ulfstand, Truid
Ulfstand, Truid
Ulfstand, Truid


Rådet for teknisk terminologi.
Rådet for teknisk terminologi (RTT) var et organ som arbeidet for en klar og enhetlig teknisk terminologi i Norge. RTT ga ut en rekke ordbøker, mange av dem i samarbeid med bedrifter og andre organisasjoner. Organet ble opprettet i 1938 og nedlagt i 2001.


Søren Jaabæk.
Søren Pedersen Jaabæk (født 1. april 1814 på Holmesland i Holum, død 7. januar 1894) var en norsk politiker, lærer og bonde. Sammen med Johan Sverdrup la han grunnlaget for partiet Venstre.
Etter oppveksten bodde han på Jaabækk i Halse, men flyttet til Holmesland i Holum da faren døde i 1849 og tok over gården. Jaabæk var ordfører i Halse og Harkmark og i Holum i flere perioder mellom 1845 og 1890.
Jaabæk satt også på Stortinget fra 1845 til 1890. Her fikk han kallenavnet «Neibæk» på grunn av hans motvilje mot alt som kunne føre til økte offentlige kostnader. Han kjempet innbitt mot alt som smakte av luksus og sentraldirigert embetsmannsvesen.
I 1865 grunnla Jaabæk organisasjonen «Selskabet Bondevennerne», etter dansk mønster. Bondevennerne ble raskt en landsomfattende organisasjon og ble en betydelig maktfaktor. Bondevennerne la grunnlaget for blant annet sparebankene og samvirketjenestene.


Norske pengesedler.
Norske pengesedler brukes i tillegg til norske mynter, med pålydende verdi i norske kroner, som standard betalingsmiddel i Norge.
Historie.
Fra 1877, etter etableringen av den skandinaviske myntunion, og frem til i dag, har norske pengesedler omfattet 1000-, 500-, 100- og 50-kronesedler. I 1994 ble den første 200-kroneseddelen utgitt. 5- og 10-kronesedler var også i bruk fra 1877, men ble erstattet med mynter i hhv. 1963 og 1983.
Under første og andre verdenskrig og etterkrigsårene i 1917–1925 og 1940–1950 var det mangel på vekslepenger, og 1- og 2-kronesedler ble trykket som «skillemyntsedler». Den første utgaven ble ugyldiggjort i 1926, mens den andre utgaven formelt sett var gyldig helt til 1999. For flere detaljer se avsnittet om historiske norske pengesedler nedenfor.
50-kroneseddel.
50-kroneseddelen (1996) portretterer Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885), eventyrsamler. Siden 1999 er serienummeret trykket med ultrafiolett fluorescens. Seddelen ble i 2003 oppgradert med bred sikkerhetstråd og små gule sirkler. Fra og med 2008 har sedlene litra, som er en bokstav foran serienummeret.
Forrige utgave (1984), som fra 28. januar 2008 er ugyldig, portretterer Aasmund Olavsson Vinje (1818–1879), poet, forfatter, og nynorskmann. Dette var den første norske pengeseddelen som viste det nynorske navnet på Norge, "Noreg". Blant dekorelementene på seddelen er også en vidjespenning.
Sirkulasjonstiden på 50-kroneseddelen er blitt stadig kortere de senere år, noe som bekymrer Norges Bank. Det er ikke usannsynlig at 50-kroneseddelen blir erstattet med en 50-kronemynt, eller helt fjernet, om ikke altfor lang tid. Men Norges Bank har foreløpig ingen konkrete planer om dette.
100-kroneseddel.
100-kroneseddelen (1995) portretterer Kirsten Flagstad (1895–1962), operasanger og første direktør i Den Norske Opera. I 2003 ble denne seddelen oppgradert med en holografisk stripe av metallfolie, trykk med perlemoreffekt og små gule sirkler.
Forrige utgave (1979), som fra 15. september 2008 er ugyldig, portretterte Camilla Collett (1813–1895), forfatter, feminist, søster til forfatter og poet Henrik Wergeland, og datter av Nicolai Wergeland, sogneprest og en av grunnlovsstifterne. Camilla erstattet faktisk sin bror på 100-kroneseddelen, der han hadde vært hovedmotivet siden 1949. Dette var den første norske pengeseddelen som portretterte en kvinne.
200-kroneseddel.
Etter betydelig inflasjon gjennom 1970- og 1980-tallet (), var det behov for en valør mellom 100 kroner og 1000 kroner i tillegg til den på 500 kroner, og den første norske 200-kroneseddelen ble utgitt i 1994. Den portretterer Kristian Birkeland (1867–1917), jordmagnetismeforsker, oppfinner, og med-grunnlegger av Norsk Hydro. I 2002 ble denne seddelen oppgradert med en holografisk stripe av metallfolie, trykk med perlemoreffekt og små gule sirkler.
Forsiden av 200-kroneseddelen viser et portrett av Kristian Birkeland mot et stilisert mønster av nordlys og en kjempemessig snøkrystall. Birkelands terrella-eksperiment, som bestod av en liten, magnetisert kule som skulle forestille Jorden opphengt i vakuum i en kasse, er vist til venstre. Da den ble bestrålt med elektroner, oppstod en lysglød rundt kulens magnetiske poler, tilsvarende nordlys på Jorden.
Baksiden av 200-kroneseddelen viser et kart over nordpolområdet med Skandinavia til høyre og det nordlige Canada til venstre. En ring omkring den magnetiske nordpol (nær Resolute i Canada) indikerer plasseringen av nordlysfenomener, deriblant den satellittbestemte statistiske posisjonen av Birkelandstrømmer. Birkelands opprinnelige avbildning av feltrettede strømmer publisert i 1908 er vist nede til høyre.
500-kroneseddel.
500-kroneseddelen (1999) portretterer Sigrid Undset (1882–1949), forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur i 1928. Seddelen inneholder en holografisk stripe av metallfolie samt andre sikkerhetselementer.
Forrige utgave (1991), ennå i sirkulasjon, portretterer Edvard Grieg (1843–1907), verdensberømt nasjonalromantisk komponist og pianist.
Bruken av 500-kronesedler og 200-kronesedler har økt i senere år, særlig etter at de ble innført i minibanker. Tilsvarende har 100-kronesedler blitt delvis fortrengt fra minibanker og bruken har gått ned.
1000-kroneseddel.
1000-kroneseddelen (2001) portretterer Edvard Munch (1863–1944), ekspresjonistisk maler og grafisk kunstner. Seddelen inneholder en holografisk stripe av metallfolie samt andre sikkerhetselementer.
Forrige utgave (1989), ennå i sirkulasjon, portretterer Christian Magnus Falsen (1782–1830), en av de fremste grunnlovsfedrene.
Den mest verdifulle norske pengeseddelen har alltid vært 1000-kroneseddelen, men dens verdi er blitt desimert opp gjennom årene. På 100 år fra 1904 til 2004 har verdien av 1000 kroner gått ned til 1/55 av det den var, fra mer enn 4000 brød til mindre enn 70 brød. (Prisen på et brød i 2004 var omtrent 15 kroner, og konsumprisindeksen i nevnte periode økte fra 2,0 til 113,3.) I dag kan det synes uforståelig at det skulle være bruk for så store sedler for over 100 år siden. I en periode da man ikke hadde giroer, nettbank eller kredittkort, så var kontanter den eneste måten å overføre verdier på, også når man skulle kjøpe dyre ting.
Historiske norske pengesedler.
Alle norske sedler utstedt siden 1877 er opplistet nedenfor i omvendt kronologisk rekkefølge. Sedlene er utgitt i serier som begynte med serie I i 1877 og gikk inn i serie VII fra 1994. Per 2005 er serie VII og serie VI gyldige, selv om serie VI er delvis ute av sirkulasjon.
Deretter ble skillemyntsedler trykket frem til 1925, men ble gjort ugyldige allerede i 1926 da økonomien hadde stabilisert seg etter første verdenskrig.
Skillemyntsedler på 1 krone og 2 kroner ble også trykket under andre verdenskrig (1940−45) og frem til 1950. Disse ble ikke ugyldiggjort etter krigen. Imidlertid ble hele serie II som var trykket i perioden 1901−45 gjort ugyldig den 9. september 1945, og de som ikke kunne redegjøre tilfredsstillende for sin kontantbeholdning fikk kun begrenset kompensasjon i nye penger. Dette ble gjort for å begrense virkningen av krigsprofitering.
5-krone- og 10-kronesedler var i bruk fra 1877, men ble erstattet av mynter i henholdsvis 1963 og 1983 basert på kost-/nytteanalyser.
Bortsett fra de første skillemyntsedlene i 1926 og serie II sedlene i 1945 var alle norske sedler fra serie I til og med serie V, inkludert 5- og 10-kronesedler samt skillemyntsedlene fra andre verdenskrig, formelt sett gyldige – dvs. mulig å veksle inn i Norges Bank – helt frem til 1998 (serie I) og 1999 (serie III, IV, V, og de siste skillemyntsedlene). 1000- og 500-kronesedlene fra serie V var gyldige til henholdsvis 2001 og 2002.


Skiskyting under Vinter-OL 1960.
Under Vinter-OL 1960 i Squaw Valley stod skiskyting på programmet for første gang. Det ble arrangert én øvelse, 20 km individuelt for menn. Det ble gitt to straffeminutter per bom.
20 km individuelt.
Dato: 21. februar 1960


Foreningen for teknisk terminologi.
Foreningen for teknisk terminologi var en forening som hadde som formål å være et bindeledd mellom Rådet for teknisk terminologi (RTT) og brukerne. Foreningen ble opprettet i 1990 og ble nedlagt i april 2003, ettar at RTT hadde blitt nedlagt året før.


Haakon Bjørklid.
Haakon Brynjulf Bjørklid (født 30. mai 1925) er en norsk illustratør, maler og grafiker. Han har illustrert flere billedbøker, blant annet sin egen debut "Den store blå bukken" fra 1969 og "Mannen som skulle stelle hjemme", der han gjenforteller og illustrerer gamle, kjente eventyr og regler. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk, og han har fått flere priser for dem, både i Norge og utlandet. Mange av de norske utgivelsene har kommet i flere opplag.
Som maler er Haakon Bjørklid innkjøpt av Nasjonalgalleriet.


Nordiske grener under Vinter-OL 1980.
Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ble det arrangert ti øvelser i nordiske grener.
15 km.
Dato: Søndag 17. februar 1980
30 km.
Dato: Torsdag 14. februar 1980
50 km.
Dato: Lørdag 23. februar 1980
4 x 10 km stafett.
Dato: Onsdag 20. februar 1980
Individuelt (K 90/15 km).
Dato: Mandag 18. februar 1980
Normalbakke K 90.
Dato: Søndag 17. februar 1980
Stor bakke K 120.
Dato: Lørdag 23. februar 1980


Nordiske grener under Vinter-OL 1984.
Under Vinter-OL 1984 i Sarajevo ble det arrangert elleve øvelser i nordiske grener.
15 km langrenn.
Dato: Mandag 13. februar 1984
30 km langrenn.
Dato: Fredag 10. februar 1984
50 km langrenn.
Dato: Søndag 19. februar 1984
4 x 10 km stafett.
Dato: Torsdag 16. februar 1984
Skihopping, normalbakke.
Dato: Lørdag 18. februar 1984
Skihopping, stor bakke.
Dato: Søndag 12. februar 1984
Kombinert.
Dato: Søndag 12. februar 1984
5 km langrenn.
Dato: Søndag 12. februar 1984
10 km langrenn.
Dato: Torsdag 9. februar 1984
20 km langrenn.
Dato: Lørdag 18. februar 1984
4 x 5 km stafett.
Dato: Onsdag 15. februar 1984


Norsk pasientregister.
Norsk pasientregister er et av Norges sentrale helseregistre og blir drevet av Helsedirektoratet. NPR sin primære oppgave er å samle inn informasjon om alle pasienter som har vært eller venter på behandling innen spesialhelsetjenesten i Norge.
Pasientregisteret ble opprettet i 1997 av Helse- og omsorgsdepartementet. Registeret ble frem til 31.12.2006 drevet av forskningsinstituttet SINTEF Helse på kontrakt for departementet. Fra og med 1.1.2007 ble NPR en egen avdeling i Sosial- og helsedirektoratet med lokaler i Trondheim og Oslo. Helseregisterloven ble i februar 2007 endret og hjemler nå NPR som landets 8. sentrale helseregister.
Blant data NPR samler inn er opphold ved helseinstitusjon, diagnoser, alle helserelaterte prosedyrer som blir utført på pasienten. Alle opplysningene er identifiserbare på person. Det er ikke mulig å reservere seg mot registrering i Norsk Pasientregister.


Skiskyting under Vinter-OL 1964.
Under Vinter-OL 1964 i Innsbruck ble det arrangert én øvelse i skiskyting. Det ble gitt to minutter straffetid per bom.
20 km.
Dato: 21. februar 1960


Aspa.
Aspa-ætten er en samlebetegnelse for en gruppe sammenvevde norske slekter med adelige innslag som i middelalderen spilte en betydelig rolle i norsk politisk og kirkelig historie. Hovedsetet var på og omkring gårdene Aspa og Boksaspa på Aspøya, nå i Tingvoll kommune.
De første sikre medlemmer av ætten var "Aslak Jonsson" (død før 1463) og hans kone "fru Gro". Frue-tittelen viser at hun tidligere var gift med en ridder.
Aslak nevnes i 1443 da han overlater blant annet halve Aspa til sin datter Jorann, som var gift med "Trond Toraldsson". De var foreldre til erkebiskop Olav Trondsson (død 1474). Hans bror "Ivar Trondsson i Aspa" (nevnt 1453–89) overtok gården etter moren. Han var muligens gift med en kvinne av ætten "Teiste".
Olav og Ivar donerte i 1473 store deler av sitt jordegods, som bestod av en rekke gårder på Nordmøre, til Nidaros domkirke for en 30-årsperiode. Det skulle imidlertid kreve over hundre år og flere klager før det ble gitt tilbake. Ved herredagen i Trondheim den 11. september 1578 ble Ivars oldebarn "Audun Torsteinsson i Aspa" tildømt hele godset som rette arving.
Hans dattersønn Audun Ågesson slo seg opp på Molde som eier av blant annet Reknes-gården (se der). I andre grener av slekten opptrer senere slektsnavnet "Trygge", uten at dets opphav er klarlagt.


Fiksjon.
Fiksjon kommer fra latin "fictio", og betyr innbilning, påfunnet, og benyttes oftes innenfor litteratur hvor det betegner den litteratur som er oppdiktet, skjønnlitteratur, i motsetning til fag- og dokumentarlitteratur.
Fiktive personer.
Et interessant grensetilfelle er eventyrene til Baron von Münchhausen som har sin opprinnelse i en faktisk person, men hvor hans eventyr er så fantastiske at de har lite med virkeligheten å gjøre. Her må man da skille mellom den faktiske aristokraten fra 1700-tallets Tyskland og den fiktive eventyrfiguren med samme navn.
Andre grensetilfeller er når man ikke vet om personen er faktisk eller fiktiv, som f.eks. Homer, som enten er en faktisk forfatter eller en fiktiv person tilegnet de fortellinger som bærer hans navn.


Kunsthistoriske perioder.
Kunsthistoriske perioder er en måte å inndele kunsthistorien på. Periodebegrepet har gradvis overtatt for stil innen kunsthistorisk forskning, der man gransker de historiske og kulturelle forholdene som kunstverket er en del av.
Et av problemene med stil er også at det er umulig å bruke det på moderne kunst som ikke alltid har klare stiltrekk.


Norsk utenrikspolitisk institutt.
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) ble opprettet av Stortinget i 1959, for «å bidra til økt innsikt i mellomfolkelige spørsmål ved å drive forskning og utredning, og ved å spre informasjon om internasjonale forhold». NUPI er i dag et såkalt statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.
Historikk.
Foruten lederen John Sanness var nøkkelpersonene fra begynnelsen Olav Stokke og Arne Olav Brundtland. Noe senere kom også Johan Jørgen Holst, Daniel Heradstveit og Martin Sæter med.
Instituttets tidlige år var fremst preget av arbeider om øst-vest relasjonene (Sanness), FN og u-hjelpen (Stokke), og sikkerhetspolitikken (Brundtland, Holst), etterhvert også studier av europeisk politikk og samarbeid (Heradstveit, Sæter) og Midt-Østen (Heradstveit). En betydelig utvidelse av virksomheten kom på 1970-tallet i og med opprettelsen av en egen avdeling for internasjonal økonomi (Valter Angell). Studier av oljeøkonomiens betydning fikk etterhvert stor plass (Sæter, Matlary, Austvik). Etter Sanness' bortgang i 1984 ble manglende sovjetekspertise et følbart problem. Flere unge rekrutter med russisk språkkunnskap (bl.a. Neumann) ble midlertidig ansatt, men først i 1995 kom en merkbar forbedring med regjeringens beslutning om å legge et nytt Senter for Russlandsstudier til NUPI.
Denne beslutning markerte samtidig oppgivelsen av departementets flerårige kampanje for å slå NUPI og andre forskningsinstitutter på området sammen til en enhet. Det såkalte Midgaardutvalget hadde i 1985 foreslått en samlokalisering av de tre instituttene i Oslo-området (NUPI, PRIO og FNI) under ett tak. Kultur- og forskningsdepartementet valgte å gå et steg lenger i sin politikk fra 1990 av og satset på å slå dem helt sammen. Motstanden var imidlertid stor ved NUPI, og diskusjonene – som ble ført under ledelse av direktør Geir Lundestad ved Nobelinstituttet – førte ikke frem til noe realiserbart resultat.
Da Johan Jørgen Holst døde i 1994 tok en lang periode med vikarierende direktører slutt og departementet kunne nytte høvet til å organisere om. Fra 1996 ble direktørstillingen gjort om til en åremålsstilling og instituttet fikk ny status som “statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter”. Sverre Lodgaard overtok som første åremålsdirektør etter Olav F. Knudsen, som hadde fylt direktørstolen i Holsts fravær fra 1990 av.
Organisasjon.
NUPIs opprinnelige bemanning var en styrer, en instituttsekretær og en sekretær. Sistnevntes hjemmel ble tatt fra UD (Slørdal til KUD, 3. januar 1960: ”Under henvisning til det Kgl. Departements [altså KUDs] brev av 30. november f.å. meddeles at Utenriksdepartementet etter omstendighetene for sitt vedkommende ikke vil motsette seg at en sekretær I-stilling (lkl. 11) som ble tilstått Utenriksdepartementet midlertidig ved Stortingets vedtak av 24. juni 1957. Det første tiåret nomaderte staben fra Victoria Terrasse, via Parkveien og Grønnegate til Bygdøy allé 3. På sistnevnte adresse hadde instituttet sine kontorer i tyve år inntil behovet for mer plass fremtvang flytting til Grønlandsleiret i 1989. Etter 14 år der flyttet man til dagens lokaler på C.J. Hambros plass 2 D.
Et seminar i oktober 1959 hadde nedsatt en arbeidsgruppe med den tentative tittel ”Norsk selskap for Sovjetstudier”. Gruppen ble umiddelbart løst knyttet til NUPI gjennom John Sanness’ engasjement i saken. Etter anmodning fra Sanness deltok også UD-tjenestemann Bucher-Johannessen i dette arbeidet, mens han fortsatte i sin stilling i UD. I forbindelse med dette arbeidet forsøkte man å opprette et ”Service-kontor for opplysninger om sovjetisk næringsliv” som skulle ledes av ”konsulent Hallaråker, som lønnes av Forsvarsstaben”. UD anbefalte sterkt arbeidet. NUPI gjorde i denne sammenheng et poeng av utelukkende å arbeide med åpne kilder. I et internt notat anbefales utestasjonene å ikke oversende fortrolig materiale til NUPI; ”Der arbeider nemlig personligheter av de mest forskjellige politiske farver i Instituttet”.
Fra 2007 til 2011 ble NUPI ledet av Jan Egeland, tidligere visegeneralsekretær og nødhjelpskoordinator i FN. Etter at Egeland sluttet i 2011, er Ulf Sverdrup utnevnt til ny direktør fra 2. januar 2012. Siden 1959 har instituttet hatt følgende direktører: John Sanness, Johan Jørgen Holst, Kjell Skjelsbæk, Olav Fagelund Knudsen, Sverre Lodgaard og Jan Egeland.
Instituttet har i dag fem forskningsavdelinger: Avdeling for internasjonal politikk, Avdeling for internasjonal økonomi, Avdeling for utviklingsstudier, Avdeling for Russland og Eurasia og Avdeling for sikkerhet og konfliktløsning. NUPI står redaksjonelt bak tidsskriftene, "Forum for Development Studies" og artikkelserien "Hvor hender det? "Instituttet er administrativt underlagt Kunnskapsdepartementet.
I 2009 hadde NUPI 73 årsverk.


Initial.
En initial er en begynnelsesbokstav eller en rikt utsmykket forbokstav som innleder ei bok, et manuskript, et kapittel eller avsnitt. Initial kan også bety forbokstav i et navn. Ordet kommer fra det latinske "initialis", som betyr «står i begynnelsen».
Initialer i typografien.
En Initial betegner i typografien en litt større bokstav brukt i innledningen til en skrevet eller trykt tekst. I den tidligste perioden av trykking, ville en typograf gjerne avsette den nødvendige plassen til at en maler eller en tegner kunne lage en initial. Historiske initialer var ofte dekorert med ornamenter eller motiver som kunne referere til teksten.
Forbokstaver i navn.
Initialer kan også referere til de første bokstavene i et navn. For eksempel var John Fitzgerald Kennedy ofte omtalt som bare "JFK".
En eller flere initialer brukt som dekorativt merke og kjennetegn, blir ofte kalt monogram. Da kan initialene være stilt sammen med tall (de norske kongenes H 7, O V eller 5 og H 5) og krone (særlig kongefamiliens rangkroner).
Bumerker består ofte av runeinitialer fra personnavn skrevet med runer, så som en sammenfletting av de to første runebokstavene i et fornavn.
Initialer er vanlige i norske personsegl, dels som underordnet figurmotiv, dels som eneste figur. Initialene i seglene er ofte forbokstaver i fornavn og i farsnavn, eventuelt i fast slektsnavn. Ved farsnavn er det ofte initialen til fars fornavn og i tillegg også bokstaven S for endelsen sønn/son/sen. De tre bokstavene står ofte over seglenes sentrale motiv som kan være bumerke, våpenskjold, allegoriske figurer og annet.


Liste over virus.
__NOTOC__
Dette er en liste over biologiske virus og virusfamilier. Enkelte av virusene i listen er synonymer. Dersom det finnes en artikkel om viruset bør det opprettes en redirect.


Typograf.
Typografer i arbeid, Nederlandsk Øst-India, i dag Indonesia
Typograf (fra gresk "typos", «form» og "grapho", «skrive») er en person som arbeider med typografi (kunsten og teknikken å velge og komponere skriftsnitt, skriftstørrelser, linjeavstand, tegnavstand og ordavstand for typografiske anvendelser).
Tidligere var typografyrket i stor grad et håndverksyrke, men i dag foregår mesteparten av arbeidet på en datamaskin.


Kirsti Kolle Grøndahl.
Brit Kirsti Kolle Grøndahl (født 1. september 1943 i Oslo) er fylkesmann i Buskerud; hun er tidligere Ap-politiker, statsråd, stortingsrepresentant og den første kvinnelige stortingspresidenten.
Grøndahl er utdannet cand. mag. fra 1966. Hun representerte Arbeiderpartiet i kommunestyret og formannskapet i Røyken kommune fra 1972, og ble valgt inn på Stortinget i 1977. Grøndahl var statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet 1986–88 og i Departementet for utviklingshjelp 1988-89. I 1993 ble hun som første kvinne i historien valgt til stortingspresident.
Hun har siden 1999 vært fylkesmann i Buskerud.


Pireus.
Pireus (nygresk Πειραιάς, "Pireás", gammelgresk Πειραιεύς, "Peiraieus") er en havneby i Hellas. Byen ligger sørvest for Athen og er den viktigste havnebyen i Hellas. Helt siden det antikke Hellas har den fungert som Athens havneby og er i dag vokst i ett med Athen. Administrativt er den en del av Stor-Athen. Byen ble sterkt bombet av tysk-italienske soldater i 1944. Innbyggertallet til Pireus "dimos" (kommunen) (Δήμος Πειραιώς) er på rundt 175 000. Pireus prefekturområde, som inkluderer noen av øyene i Saroniabukta, har et folketall på rundt 540 000. Fotballaget Olympiakos er fra Pireus.
Historie.
Themistokles, grunnleggeren av den greske marine, så hvilke fordeler Pireus bød på som havn, og begynte i 493 før Kristus en systematisk utbygging av stedet. Han bygde festningsverk og moloer (Themistokles' murer) rundt de tre naturlige havnene Turkolimano, Zea og Kantharosbukten. Det ble også bygget en mengde båthus, der skipene kunne legges opp for vinteren. Videre ble det oppført store lagerhus for utstyr til flåten.
Under Peloponnes-krigen i år 404 før Kristus ble festningsverket rundt Pireus ble rasert av sparterne. Dette ble bygd opp igjen 10 år senere.
Pireus opplevde en stor blomstringstid som sjøfarts- og handelsby i det 5. og 4. århundre før Kristus, men i år 86 før Kristus ble havnene ødelagt og Athen plyndret, og etter dette ble ikke Pireus noen større havn før i moderne tid. I middelalderen var denne storheten skrumpet inn til en fiskerlandsby, og som ble kalt Porto Leone (løvehavnen). Grunnen til dette navnet var en stor antikk løvestatue som sto ved innseilingen til havnen.
Etter frigjøringen fra tyrkerne vokste både Athen og Pireus raskt, og Pireus var igjen Hellas' viktigste havn. I dag er Pireus et sentrum for all gresk skipsfart, noe som før hadde befunnet seg på øya Syros i Kykladene. Ved siden av Athen er Pireus den mest betydelige industribyen i Hellas, med et vidtgående lokalt selvstyre.
Kentriko Limani (hovedhavnen).
Kentriko Limani (hovedhavnen) er den største og viktigste i Pireus, og ble allerede i antikken anlagt som handelshavn. Her hadde Perikles sine store kornlagre i det 5. århundre før Kristus. I dag er dette det havneområdet de fleste øyhoppere har vært innom, og er kaiområde for de skipene som går til Kykladene og de Saroniske øyene. Her finner en også skipsagenturene og billettkontorene til ferjene videre ut i Egeerhavet.
Ved det innerste havnebassenget (i nord) fantes det i antikken et sumpområde, og der finner en fortsatt spor etter Themistokles' og Konans murer. I vest, ved jernbanestasjonen Larissa, sto et tempel for Athene.
Zea-havnen.
Zea-havnen ligger sør/øst for hovedhavnen, på den andre siden av den hodeformede halvøya Akti. Denne runde, naturlige havnen var den egentlige marinebasen til Themistokles. Det ble bygget sterke ringmurer og moloer som nesten lukket havnen inne. Den kunne stenges helt ved hjelp av kjettinger. Havnebassenget hadde plass til 200 middels store, utrustede krigsskip. Om vinteren ble disse dokksatt og reparert under tak. Rester av de 196 båthusene kan ennå sees i strandkanten.
I dag er Zea-havnen den viktigste greske yachthavnen med plass til ca. 350 båter. Videre er det landingsplass for luftputebåter og også havn for hydrofoiler (Flying Dolphins).
Turkolimano (Mikrolimano).
Turkolimano (Mikrolimano) er den minste av de tre havnene i Pireus. Også denne er helt rund, og ligger sørøst for de to andre havnene. På hver av de to halvrunde moloene sto det fyrtårn som overvåket den ca. 40 meter trange passasjen. Også her kan en se rester atter de antikke båthusene.
Akropolis Munykhia.
Over havna Turkolimano ligger det eldste stedet fra antikkens Pireus. Dette 90 meter høye fjellet var stedet for en arkaisk helligdom for gudinnen Artemis. Det er dessverre så godt som ingen antikke ruiner tilbake fra dette, med unntak av noen 4 meter høye befestningsmurer. Langs kysten er det funnet rester etter en Asklepios-helligdom, innhugde termer i fjellet (Zenons huler).
Det arkeologiske museum.
Dette er et svært interessant museum, som viser funn fra Pireus-området fra klassisk, hellenistisk og romersk tid. Samlingene inneholder en rekke gravrelieffer, bronsevåpen, statuer og romerske portretter. De mest kjente gjenstandene er noen flotte bronseskulpturer, blant annet en Apollon-statue fra ca. 600 før Kristus, en Athene-statue (se bilde til venstre) fra ca. 400 før Kristus og to av Artemis.
Alle dager unntatt mandag – 08:30 til 15:00. Mandag stengt.


Ikonotekst.
Ikonotekst er et litteraturteoretisk samlebegrep som betegner samspillet mellom ordene (verbalteksten) og bildene (illustrasjonene) i ei bildebok. Ikonoteksten danner det helhetlige inntrykket på oppslaget og den «egentlige» teksten i bildeboka.
Begrepet ble første gang brukt av den svenske litteraturforskeren Kristin Hallberg i artikkelen "Litteraturvetenskapen och bilderboksforskningen" fra 1982.


Gordon setter.
Gordon setter (FCI #006) tilhører de eldste stående fuglehundene man kjenner til og oppsto som sådan trolig i Skottland alt på midten av 1500-tallet. I de senere år har hunderasen alt blitt stadig mer populær her hjemme i Norge.
Gordon setter er kullsvart med markante partier med mahogni- eller kastanjefarge på poter og nedre del av beina, snuten, halsen og to flekker på brystet. I tillegg en flekk over hvert av øynene. En liten del hvitt på brystet er tillatt. Uvanlig nok finnes det røde Gordonsettere (må ikke forveksles med Irsk setter), født av normalfargede foreldre. Gordon settere er kjent for sine dådyrøyne som kan være vanskelige å motstå ved tigging.
Pelsen er rett, eller lett bølget.
Bruksområde.
Gordon setter er en typisk jakthund og en ypperlig fuglehund, men krever tålmodighet hos sin eier i opplæringensperioden. Den søker gjerne ikke like vidstrakt som de andre setterne, men regnes som dyktig og energisk, og skal være spesielt godt utrustet å for jakte på storfugl i skogen, men også rype i fjellet. Den er dessuten er ypperlig familiehund, spesielt for folk som er glade i å ferdes mye ute i naturen.
Lynne og væremåte.
Gordon setter er en tøff og utholdende hunderase som trenger mye mosjon for å trives maksimalt. Den er rolig av natur, regnes som lett å håndtere og skal være flink med barn. Individer fra slekter med meget sterk jaktlyst kan bli noe egenrådige. Pelsen krever normalt vedlikehold, men må undersøkes jevnlig for flått, midd og lignende.
Annet.
Rasen regnes som sunn og har et generelt godt gemytt.


Tegnerforbundet.
Tegnerforbundet er en interesseorganisasjon for norske tegnere og illustratører. Tegnerforbundet driver galleri i Oslo og utgir fire ganger i året "Numer", et tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst. Forbundet hadde i 2011 vel 470 medlemmer, hvorav de fleste er aktive kunstnere med felles faglige og økonomiske interesser. Daglig leder siden 1999 er Nina Engelsen.
Historie og virksomhet.
Tegnerforbundet er den eldste av billedkunstorganisasjonene i Norge. Det ble stiftet i Kristiania i 1916 av seks avistegnere, deriblant Eivin Ovrum og Sverre Halvorsen, som ville verne om rettighetene for arbeidene de leverte, og etablere en faglig sammenslutning for tegnere og tegnekunst. Ovrum ble forbundets første formann og tegnet emblemet «Kråka». Tegnerforbundet utga et eget årshefte i perioden 1917-1920, med bidrag fra Per Krohg og andre av tidens beste norske tegnere.
Tegnerforbundet begynte å arrangere faste utstillinger etter andre verdenskrig, men fikk sitt eget galleri, i Teatergata i Oslo, først i 1988. Siden 1991 har galleriet holdt til sentralt i Kvadraturen (Oslo), nærmere bestemt i Rådhusgata 17. Galleriet har ni-ti utstillingsperioder i året som viser 14 – 18 utstillinger. I tillegg er Tegnerforbundet medarrangør av utstillinger i inn- og utland.
I 1982 ble Tegnerforbundet medlem av Norske Billedkunstnere (NBK).
Alle tegnere kan bli medlemmer i Tegnerforbundet etter juryert opptak, og flere kjente avistegnere, tegneserietegnere, illustratører og billedkunstnere er med. De fleste er norske, men også enkelte utenlandske kunstnere bosatt eller utdannet i Norge er medlemmer. Opprinnelig var det strenge krav til opptak av nye medlemmer og deres tegnekunst. For eksempel ble tegninger i farger ikke godtatt. I dag er tegnebegrepet videre, og tegninger både på skulpturer og i digital form er akseptert dersom det er én utskrift som er bearbeidet som original.
Numer.
Tegnerforbundets tidsskrift Numer er Nordens eneste tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst, og sendes til alle Tegnerforbundets medlemmer og andre abonnenter. Tidsskriftet utgis med støtte fra Norsk illustrasjonsfond og Norsk kulturråd.
Tegnebiennale.
Annethvert år arrangerer Tegnerforbundet Tegnebiennalen, en arena for visning og formidling av samtidskunst med forankring i tegning.Biennalen er åpen for nye uttrykk, og hver biennale skifter form, innhold og visningssted. Første Tegnebiennale ble arrangert i 2002 og var et samarbeid med Galleri F15. Den andre biennalen ble avholdt i 2004 i samarbeid med Riksutstillingene. Utstillingen var da på vandring rundt i Norge i nesten et år. I 2006 samarbeidet Tegnebiennalen med Stenersenmuseet. Videre ble biennalen i 2008 arrangert i samarbeid med Kunstnernes Hus. Den femte Tegnebiennale, arrangert i 2010, ble laget i samarbeid med Punkt Ø og vist i Momentum sine lokaler. TEgnebiennalen 2012 arrangeres i Tegnerforbundets egne lokaler i Rådhusgata 17, i tillegg til to andre lokaler i Kvadraturen: Sjøfartens hus og gamle Teatermuseet.


Skiskyting under Vinter-OL 1984.
Under Vinter-OL 1984 i Sarajevo ble det arrangert tre øvelser i skiskyting.


Ford Anglia.
Ford Anglia var en britisk bil fra Ford i Storbritannia. Den var relatert til Ford Prefect og senere Ford Popular.
Navnet Ford Anglia ble gitt til fire modeller mellom 1940 og 1967.
Anglia E04A (1940 - 1948).
Den første modellen, som ble lansert i 1940 og gitt den internasjonale Fordmodell-koden E04A, var en ansiktsløftet versjon av Ford 7Y, en enkel bil som var tilsiktet den billige delen av markede. De fleste modellene ble malt sort, og stilen var typisk for 1930-tallet, med en oppreist radiator. 2-dørsmodellen er lik den 4-dørs E93A Ford Prefect-modellen. Produksjonen, hindret av stengingen av Fords fabrikker under 2. verdenskrig, opphørte i 1948 etter et totalt produksjonsantall på 55 807 enheter.
Anglia E494A (1949 - 1953).
1949-modellen, som fikk koden E494A, var en forandret versjon av den forrige modellen, med en front som var litt mer i stil med 40-tallets biler. Den hadde en radiator med fall, som lignet litt på en BMW. Igjen var det en veldig spartansk utstyrt bil. Mens produksjonen som Anglia ble avsluttet i 1953, ble den fortsatt som Ford Popular til 1959. Inkludert all produksjon ble et totalt antall av 108 878 modeller bygd.
Anglia 100E (1953 - 1959).
I 1953 lanserte Ford en helt ny bil med modellnavnet 100E. Bilen hadde en mer moderne stil, og
var tilgjengelig som en 2-dørs Anglia og en 4-dørs Ford Prefect. I løpet av denne perioden var den gamle Angliaen tilgjengelig som 103E Ford Popular, utropt som den billigste bilen i verden.
Anglia 105E (1959 - 1967).
Den siste Anglia-modellen var 105E, som ble introdusert i 1959. Den amerikansk-inspirerte stilen inkluderte en neselinje som gikk ned til en skrå grill mellom markante «øyeliknende» framlykter. Det jevnt hellende linjen lignet mer på en 50-talls Studebaker. Som flere modeller fra sent på 50-tallet hadde bilen et bakoverlent bakvindu og en flat taklinje (noe som ga passasjerene i baksetet brukbart god plass), og den hadde halefinner.
Den nye stilen var tilpasset den nye motoren, noe de mindre Fordmodellene hadde trengt over lengre tid, en 997cc toppventil rekkefirer. Akselerasjonen fra stillestående var fortsatt dårlig etter dagens standarder, men den var sterkt forbedret fra tidligere modeller. Også nytt for britiske Fordmodeller var en 4-trinns gearboks og elektriske vindusviskere.
Den gamle 100E Anglia forble tilgjengelig som den nye Ford Popular, mens Ford Escort forble tilgjengelig uforandret. I 1961 ble Escorten utbyttet med 105E Anglia estate-modellen.
En forhekset, flyvende og lyseblå Ford Anglia 105E er et innslag i "Harry Potter og Mysteriekammeret", en bok i Harry Potter-serien. Angliaen i boken kan magisk strekke seg (på innsiden) for å få plass til samtlige i familien Wiltersen og Harry Potter, for så å bli usynlig og fly.
Super Anglia 123E (1962 -1967).
Fra 1962 ble 123E Anglia Super tilgjengelig sammen med 105E. Disse tok fullstendig over for Prefectene, med en større 1198cc motor og andre forbedringer.
Den samme bilen ble også solgt i Europa. En variant som kun var tilgjengelig i Europa var "Anglia Sportsman", som hadde reservehjulet bakpå. Forkrommede støtfangere ble satt på, samt brede hvitstripede hjul og en valgfri stripe på siden som gikk opp til halefinnen.
1 288 956 105E Angliaer ble produsert før den ble erstattet av den nye Ford Escort.


Liste over Stortingets visepresidenter.
Fotnote.
Stortingets visepresidenter


Beltedrift.
Beltedrift er framdriftsprinsippet brukt på blant annet militære panserkjøretøy som stridsvogner, anleggsmaskiner som gravemaskiner, og enkelte andre terrengkjøretøy som snøskutere.
Beltenes store overflate gjør at kjøretøyet distribuerer vekten sin jevnere over underlaget enn hjulkjøretøy kan. For eksempel er marktrykket til en vanlig bil tilsvarende lufttrykket i dekkene, kanskje rundt 200 kPa, mens en M1 Abrams stridsvogn på 63 tonn har et marktrykk på bare 103 kPa. Den store kontaktflaten med underlaget gjør også at beltekjøretøy har betydelig bedre grep på underlaget.
Beltene er en norsk oppfinnelse av oppfinneren Odilon Baltazar Hannibal Hanneborg fra Haugrim i Aurskog-Høland, som også fant opp den selvgående grøftemaskinen. Det engelske forsvaret ville kjøpe ideen om beltene, men Hanneborg sa nei. Dermed så stjal engelskmennene ideen og tok patent på den selv.


Tegner.
a> kledte seg forøvrig ofte i hvite arbeidsfrakker.
En tegner er en person som lager tegninger, vanligvis som kunstner eller yrkestegner.
En tegner kan for eksempel være reklametegner, karikaturtegner, tegneserietegner eller illustratør. Hun eller han kan også være teknisk tegner, maskintegner eller karttegner som tegner figurer, skisser o.l. og utfører tegne- eller konstruksjonsarbeid på et ingeniør- eller tegnekontor. Benevnelsen «tegner» brukes også om motedesigner, tegnefilmanimatør og mer upresist om ingeniør og arkitekt.
Billedkunstnere.
Som billedkunstner arbeider tegneren med tegnekunst (i motsetning til grafikk, maleri og skulptur) og lager vanligvis bilder med blyant, kullstift eller tusj på papir. Mange norske tegnere og illustratører er medlemmer i kunstnerorganisasjonen Tegnerforbundet eller interesseorganisasjonen Grafill for visuell kommunikasjon.


David Trézéguet.
David Sergio Trézéguet (født 15. oktober 1977 i Rouen Frankrike) er en fransk-argentinsk fotballspiller som spiller for den argentinske klubben River Plate. Han er sønn av den tidligere argentinske fotball-spilleren Jorge Trezeguet. Han er kjent for å score viktige mål, og avgjorde for eksempel EM-finalen mot i 2000.
Han debuterte i Serie A for Juventus mot Bari 15. oktober 2000.
Landslagskarriere.
Trézéguet debuterte for mot 28. januar 1998, men ga seg med landslagsspill i 2008 etter å ha spilt 71 landskamper og scoret 34 mål for Frankrike.


Spillklan.
Spillklaner er grupper av mennesker som spiller et eller flere dataspill organisert, ofte flerspillerspill. Det er vanlig å spille klankamper mot andre klaner, både enkeltkamper og i turneringer og ligaer.
Klaner har som oftest hjemmesider, hvor resultatene etter en klankamp blir ført, og informasjon om klanen samt spillere står. Den har også en offentlig snakkekanal, enten via IRC eller andre populære klienter, hvor samtaler mellom spillere og klaner føres. Her avtales ofte klankampene.
Noen spillklaner driver profesjonelt og spiller om premier i nasjonale og internasjonale turneringer. Sponsing av spillklaner har også blitt utbredt i senere tid, og enkelte spillere har oppnådd stjernestatus på lik linje med filmstjerner mange steder.


Northampton Town FC.
Northampton Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1897, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Cobblers», som er kallenavnet til Northampton Town, spiller hjemmekampene sine på Sixfields Stadium i Northampton. Kallenavnet, som betyr «skomakerne», kommer av at Northampton tidligere var kjent som et sentrum for skoproduksjon. Northampton ligger i den engelske regionen Øst-Midlands.
Historie.
Northampton Town var den siste fotballklubben i engelsk liga som spilte hjemmekampene sine på en cricket-bane. De delte hjemmebanen County Ground med Northamptonshire County Cricket Club til 1994, da fotballklubbens nye hjemmebane Sixfields Stadium åpnet. En cricketbane er betydelig bredere enn en fotballbane, og det førte blant annet til at Northampton Town ikke kunne ha tribune langs den ene langsiden av fotballdelen av banen.


Tegnekunst.
Tegnekunst eller tegning er en type billedkunst der bildet lages ved frihåndstegning. I tegnekunsten er former og flater som er fremstilt ved hjelp av linjer, punkter og flater viktigere enn farger og tredimensjonal former. I tegning er linjen det dominerende elementet. I maleri og skulptur er det motsatt, der er det fargenes sammensetning, masse og tredimensjonale former, som har størst betydning.
Tegning og tegninger.
a>vinsjen på en tradisjonell nederlandsk fiskebåt. Intensjonen her er å forklare funksjonen og bruken av gjenstanden.
Ordet «tegning» betegner i vid forstand alle bilder som er tegnet, men også selve prosessen å lage eller tegne dem. Det er imidlertid ofte et skille mellom den frie, kunstneriske tegningen (originaltegning, håndtegning) og den tekniske tegningen (konstruksjonstegning) som brukes som arbeidstegning eller detaljert beskrivelse av en gjenstand, for eksempel i form av maskin- eller projeksjonstegninger. Tegninger og bilder i bøker, tidsskrifter og andre medier, har som regel et bestemt budskap eller innhold og kalles ofte illustrasjoner.
Illustrasjonene og tegningene kan igjen være inndelt i forskjellige typer etter utførelse, motiv og funksjon, som for eksempel avistegning, karikaturtegning, saktegning, blyant- eller tusjtegning. Inntil ny datateknologi revolusjonerte animasjonskunsten, utgjorde tegninger også grunnlaget for svært mange tegnefilmer.
Ordet «tegning» kan på norsk også bety en flekk, figur eller linje som skiller seg fra bakgrunnen.
I mer overført betydning kan «tegning» dessuten bety en litterær skildring, for eksempel i sammensetninger som "karaktertegning", men også nedskrevet kommentar eller det å skrive eller tegne noe inn på en liste, i et register eller dokument, eller det å binde seg til noe ved en underskrift, for eksempel tegning av aksjer eller å tegne et abonnement eller medlemskap.
Bunnmaterialer til tegning.
En tegning kan bli utført på nesten alle slags bunnmaterialer. I tidens løp har stein, tre, papyrus, pergament, tekstil, metall, keramikk, mur, glass og sand blitt brukt som bunnmateriale.
Siden 1400-tallet har papir vært det vanligste bunnmaterialet å tegne på. Papir finnes i mange tykkelser og med forskjellige teksturer. En pastelltegning blir helst utført på et papir med en litt ru, overflate, mens en pennetegning blir utført på papir med en glatt overflate.
På 1600- og 1700-tallet begynte man å bruke farget papir. På 1600-tallet foretrakk man lyst blått, grått, brunt og grønt papir. 1700-tallets kunstnere fotetrakk fargene beige, elfenben og blått.
Tegneredskapene.
Blyant, kritt, tegnekull og metallstift er tørre tegneredskaper.
Pensel og penn må derimot jevnlig dyppes i et flytende fargestoff, og regnes som flytende tegneredskap. Å tegne (skrive) med pensel har lang tradisjon blant annet i Kina.
Noen kunstnere tegner med pinner som er spikket av en treflis. Det virker omtrent som en penn som må dyppes i tusj, forskjellen er at det ikke er like lett å kontrollere mengden av tusj. Det kan gi uventede resultater samtidig som det gir streken en flott karakter.
Fyllepenn, kulepenn og filtpenn er moderne oppfinnelser.
Blyant.
Blyant er et tegneredskap som består av et materiale som avsetter strek i nyanser av grått og svart. Selve blyanten er laget av sedertre, poppel e.l. Innholdet er fremstilt av grafitt og leire som i pulverform er tilsatt et bindemiddel (lim, gummi e.l.). Blandingen valses og presses ut i tynne stenger eller stiftet (miner). Disse blir tørket og herdet, før de blir omsluttet av trehylsteret.
Den moderne blyanten fikk sin form i årene 1790-95, da Nicolas-Jacques Conté (1755–1805) startet produksjon av blyanter ved å pulverisere grafitten. Tidligere, dvs. fra ca. 1600, skar man et passende grafittstykke ut av en grafittblokk og la det i en holder. Grafitt har blitt brukt som tegneredskap siden 1400-tallet. Det er et naturlig forekommende mineral (krystallisert karbon).
Harde og bløte blyanter.
Grafitt i blyanter kan fremstilles fabrikkmessig og blir produsert i et stort antall hardhetsgrader, det vil si fra harde blyanter som gir en lys og tynn strek, til myke blyanter som gir tyngre, mørkere streker.
Bokstav- og tallkoder på blyantene viser hvilken hardhetsgrad grafitten i blyanten har. Høyt tall betyr enten hardere eller bløtere. 2B er litt bløtt, mens 6B er svært bløtt.
Enkelte fabrikker har et vareutvalg som omfatter 17 hardhetsgrader. Den hardeste heter 9H, den bløteste 6B. HB og F har omtrent middels hardhet. Andre fabrikker har et utvalg som går fra 10H til 8B. De hardeste kvalitetene inneholder mest leire. Og det er de harde blyantene, som avsetter den tynneste streken, mens de bløte lager en tykkere, mørkere og litt lodne streken.
Kullstift.
I middelalderen og frem til 1600-tallet dannet forkullede trematerialer, f.eks. fra bøk, lind eller pil, passende tegneredskaper, disse kalles gjerne tegnekull. Ulike treslag gir ulik hardhetsgrader på tegnekullet. Til å begynne med laget kunstneren sitt eget tegnekull, men senere har man produsert tegnekull i fabrikker.
Tegnekull blir brukt i underlags tegninger for maleri, på lerret og mur, men også som selvstendig tegnemedium på papir. I en kulltegning på papir kan det varieres mellom hårfine streker og jevnt, tonede flater og volumer. Kullstiften kan spisses eller skjæres til. Pulverisering og utgnidning av kullet resulterer i dempede skygger og overganger.
Tegnekull fester dårlig til papirets overflate og blir vanligvis beskyttet med et lag fiksativ. Siden 1500-tallet har kull blitt mye brukt til raske skisser, aktstudier og tegninger som ikke er beregnet for oppbevaring. Tegnekull er også mye brukt til å tegne portretter, da lyset, skyggene og formene i et menneskeansikt lett lar seg beskrive på et flatt papir ved bruk av tegnekull.
Kritt / Rødkritt.
Til kunstnerisk utførte bilder, har et rødt tegnekritt ofte blitt brukt. Fargen har vært brukt i hulemalerier, for lang tid tilbake.
Som tegneredskap for kunstnere ble rødkritt vanlig på 1400- og 1500-tallet. Men det finnes både hvitt og svart kritt. Og sikkert også andre farger.
Tegning som kunstnerisk uttrykk.
I Europa ble tegnekunsten en uavhengig kunstart først på slutten av 1300-tallet, og inngikk i en klassiske undervisningen ved kunstakademiene i Italia og andre steder.
Tegning kan inndeles etter teknikk i bly- (grafitt), sølv-, fett- eller kullstift, samt pastell og kritt, som påføres arket med stifter eller penner, samt blekk, tusj, bister og sepia som kan brukes med penn og pensel.
De aller fleste billedkunstnere har tegning som en naturlig aktivitet ved siden av andre kunstneriske teknikker. Tegninger kan brukes som forstudier til andre verker, f.eks. skulpturer eller malerier. Noen kunstnere arbeider nesten utelukkende med tegning og da utgjør tegningen det kunstneriske verket i seg selv.
Ferdighetsgrader.
Fra og med renessansen deles tegningen inn etter ferdighetsgraden.
Konturtegning.
Kontur eller omrisstegning er den eldste form for tegning. En konturregning definerer en forms grense. En linje eller et strek kan varieres i lengde, bredde og form, og flere streker kan settes sammen i kombinasjoner. Men hvis en ønsker å gjengi plastiske eller romlige egenskaper, må en ta i bruk linjens evne til å danne flater, dybde, lys og skygge.
Ikke minst kan bruk av ulike tegneredskaper være med å gi tegningen liv. Brukes mye lyse valører og lette strek får du et lett, forsiktig uttrykk. Brukes mye mørke valører og store kontraster blir uttrykket mer dramatisk. Tegnes det grovt med brede strek blir uttrykket ekspressivt. Tegninger kan fargelages i flere farger, eller dekkes med en ensfarget lavering.
Skissetegning.
En forberedende, gjerne raskt tegnet, skisse eller en studie til et kunstverk. Slike forberedende skisser til kjente avdøde kunstnere har i en senere sammenheng blitt vurdert som selvstendige kunstverker.
Krokitegning.
Øvelsestegning eller raskt utført skisser. Å "krokere" innebærer at tegneren gjengir et hovedinntrykk av motivet på tegneblokken på kortest mulig tid. Ofte på bare noen minutter eller mindre enn det. I en kroki bruker tegneren som regel energiske og forenklede linjer i den hensikt å formulere det karakteristiske i f eks. den måten en modell står på. Dette er en slags øvelsestegning, eller oppvarming. Å tegne kroki gir øvelse i hurtighet og oppfatningsevne.


Vannmelon.
Den har som oftest rødt fruktkjøtt og svarte frø, men det finnes også typer med gult fruktkjøtt og uten steiner.
Hele 93 % av melonen består av vann, ifølge Helsenett. Den typen vannmelon som hovedsakelig importeres til Norge kan veie opptil 6-8 kilo, men det finnes større typer; den søramerikanske "sandia" kan bli 60 cm lang og veie over 50 kg. Rekordnoteringen for vannmeloner er forøvrig oppgitt til like oppunder 132 kg, for en vannmelon av typen «Carolina Cross».
Vannmeloner er kalorifattige og inneholder noe A-vitaminer.
I følge det indiske medisinsystemet ayurveda virker vannmelon beroligende og svært rensende på kroppen dersom den spises på tom mage om morgenen. I Asia er det uvanlig at folk spiser vannmelon samtidig med annen mat.


Alpine grener under Vinter-OL 1984.
Under Vinter-OL 1984 i Sarajevo ble det arrangert seks øvelser i alpine grener.


Alpine grener under Vinter-OL 1992.
Under Vinter-OL 1992 i Albertville ble det arrangert ti øvelser i alpine grener.
Super G.
16. februar 1992


Alpine grener under Vinter-OL 1994.
Under Vinter-OL 1994 på Lillehammer ble det arrangert ti øvelser i alpine grener.


Alpine grener under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert ti øvelser i alpine grener.


Alpine grener under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert ti øvelser i alpine grener.


Gerhard Schøning.
Gerhard Schøning (født 2. mai 1722, død 18. juli 1780) var en norsk historiker.
Liv.
Gerhard Schøning ble født 2. mai 1722 på gården Skotnes i Buksnes prestegjeld i Lofoten, som sønn av handelsmann Andreas Schøning og Martha Ursin. 1739 begynte han på skolen i Trondheim, 1742 kom han på universitetet, 1744 tok han teologisk eksamen, og 1748 magistergraden. Hans første verk, "Forsøg til de nordiske landes, særdeles Norges, gamle Geografi", utkom 1751. Samme år ble han rektor for Trondheim katedralskole. Han reiste dit sammen med den danske historikeren Peter Frederik Suhm, med hvem han kom til å samarbeide de neste årene. Sammen utgav de 1757 "Forbedringer til den gamle danske og norske Historie".
1758 inviterte biskop Gunnerus i Trondheim de to historikerne til å være med og grunnlegge et norsk vitenskapsselskap, nemlig det senere Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1765 tiltrådte Schøning som professor i veltalenhet og historie ved akademiet i Sorø. Kombinasjonen av retorikk og historie var ikke uvanlig, da historie først og fremst ble ansett som en måte å formidle moralsk lærdom på. I sin norgeshistorie skriver Schøning at selve poenget med historie er det «hvoraf man kan kiænde Mennesket, lære at indsee dets Genie, dets Feil, dets Tilbøieligheder, tillige med disse Tings Aarsag og Følger».
Schønings norske historie.
For Schøning begynte historien med Syndfloden. Bibelen forteller at Syndfloden la jorden øde, og bare Noah og hans etterkommere overlevde. Det er altså Noahs etterkommere som har befolket jorden. Schøning mente videre at det gikk hundre år fra Noahs ark strandet i Ararat-fjellet og til forvirringen ved Babels tårn, og at «alle dalevende mennesker har været til stede» da tårnet ble reist i Babel. Ifølge Schøning fantes det altså ikke mennesker andre steder i verden etter flommen. Med dette standpunktet tok han også stilling i en gammel debatt, som dreide seg om at noen mente at Syndfloden ikke berørte Nord-Europa, slik at det fantes folkeslag rundt om i verden som var eldre enn Noahs etterkommere, f.eks befolkningen i Tyskland. Schøning presiserte at han kun var interessert i sannheten, ikke i synspunkter som fremstilte Nordens folkeslag som noe spesielt.
Med utgangspunkt i Bibelen beregnet han når menneskene kunne ha rukket hit. De hadde brukt hundre år fra Ararat til Babel, og det er en avstand på ca 5 grader eller ca 75 «tyske mil». Med en slik fart beregnet Schøning at vandrende folkeslag rakk frem til Nordkapp mellom 2457 og 2557 år etter skapelsen, dvs 600-700 år etter Syndfloden. For ham var «75 tyske mil på hundre år» en regel når han beregnet folkestammenes bevegelser. Med dette mente han å dokumentere at Norden var blitt befolket like tidlig som Hellas og Italia – og lenge før England, Frankrike og Spania.
Det var allment akseptert at alle européere nedstammet fra Noahs sønn Jafet, men striden på Schønings tid stod om hvem av Jafets sønner og sønnesønner som først kom til Norden. Egentlig dreide det seg om hvilke folkeslag som kunne regne seg som eldst, og mest direkte kunne føres tilbake til bibelske personer. Schøning selv førte de nordiske folkeslag tilbake til Jafets sønn Tubal, og brukte stammenavn som «jafetitter» og «tubalitter». Nordens eldste befolkning får navnet «joter», beslektet med ordet jotun. De hadde angivelig samme opphav som goterne, men joterne kom nordfra til Norden, mens goterne kom sjøveien sørfra. Goterne ble det dominerende folket, mens joterne trakk seg tilbake til Jotunheimen og lignende fjellstrøk. Odin var for Schøning en historisk person som deltok i denne vandringen. Han mente at det var tre Odin'er, alle hjemmehørende ved elven Thanais som han tolket som Don, og bare den siste Odin nådde frem til Norge, fulgt av sin tilhengere asene, ca år 70 f.Kr. Fra denne Odin mente Schøning å kunne beregne stamtavlen frem til Harald Hårfagre.
I 1762 publiserte han ett av sine hovedverk, avhandlingen om Nidarosdomen, "Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidberømte dom-kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-kirken". Denne regnes også i dag som den viktigste kilde til informasjon om Nidarosdomen før restaureringene tok til på 1800-tallet.
Schønings reiser.
Han utgav 1769 verket "Om de gamle Grækeres og Romeres Kundskab om de nordiske Lande", som skulle være en innledning til hans hovedverk, en stor norgeshistorie. 1. bind av dette utkom 1771. For videre arbeid med dette verket ønsket han å legge ut på en studiereise i Norge. Han fikk reiseunderstøttelse, og tilbragte en tid fra 1773 på reise i landet. Resultatet av disse reisene ble hans berømte reisebeskrivelser, av hvilke bare 2 bind ble trykket.
Ifølge Schøning var fjellene i Norden «de beqvemmeste Opholds-Steder, hvis Levemaaden var indrettet derefter». Spor av tidligere beboelse var for ham bevis for at forfedrene – eller iallfall de edleste av dem – foretrakk å bo høyt til værs. De fordervet seg ikke med alkohol eller kjønnssykdom, mente han, og representerte et ideal som hans samtid burde følge. Ellers vil våre barn ende som dverger, advarte han, og mente dette bokstavelig. Han hevdet feilaktig at folks størrelse korresponderer med fjellenes høyde og skogenes omfang, og at folk bosatt i fjellområder derfor er høyere enn folk på sletteland som f.eks Østfold.
Reisen ble avbrutt ved at Schøning 23. august 1775 ble utnevnt av kongen til geheimarkivar, og således måtte forlate Norge. Han døde 18. juli 1780. Sin store norgeshistorie rakk han ikke å føre lenger enn til året 995. Det var her han introduserte «immigrasjonsteorien», som senere ble videreført av Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch. Ifølge denne er nordmenn en egen germansk stamme som kom til Skandinavia østfra, via en nordligere rute enn svensker og dansker, som innvandret sørfra. Det ble av danske forskere i Keysers og Munchs samtid påpekt at immigrasjonsteorien er basert på ren myte.
1756 var Schøning blitt gift med Frederikke Hveding (død 1788); ekteskapet var barnløst.


Eutychianisme.
Eutychianismen var en kristologisk lære oppkalt etter "Eutyches" (ca 378-454), som var arkimandritt i et kloster i Konstantinopel.
Eutyches hevdet at Kristus etter inkarnasjonen kun hadde "en" natur, og at hans mennesklighet ikke var av samme vesen som vår. Dette ble oppfattet som monofysittisme av hans motstandere, og Eutyches ble ekskommunisert. Eutychianismen ble dermed sammen med monofysittismen høytidelig avvist ved konsilet i Kalkedon i 451.


Ski (redskap).
Ski er avlange, tynne planker til å gli på snø med. Ski har to fordeler: De fordeler vekta utover et større område, slik at man ikke faller gjennom snøen, og de gir gli, slik at man kan komme seg fortere av gårde.
Ordet "ski" kommer fra det gammelnorske ordet «skið», som betyr «kløyvd trestykke». Tilsvarende brukes også ordet "skie" om et kløyvd vedstykke.
Historie.
Skiene kom til Norge, antakelig østfra. Det er funnet rester etter ski som er eldre enn i Norge både i Sverige, Finland og Russland. Det eldste funnet er fra Vis i Nord-Russland, der arkeologer har funnet skitupper som er rundt 8000 år gamle. De aller eldste sporene av ski er funnet på hulemalerier i Altay-området i Kina. De er over 10 000 år gamle, og viser skiløpere på jakt med ski på beina. Arkeologene mener folk gikk på ski her for 10 000 – 20 000 år siden.
De eldste norske skiene som det er funnet rester etter kommer fra Drevja i Nordland. De er om lag 5000 år gamle og var skinnforet under. I Trøndelag hadde de egne vargski med vargstav, som ble brukt på ulvejakt. I Nordfjord fantes det ski til gaupejakt.
Frem til 1700-tallet var lang-ski brukt. Skien var ca. 3 m, og andoren ca. 2 m. Den lange skien ble brukt til å gli med, mens andoren som var skinnkledd ble brukt til å sparke fra med.
Ski ble tidligere laget av et trestykke, men i dag er de gjerne satt sammen av en blanding av glassfiber, kevlar, titan og annet. Mange ski har likevel fortsatt en kjerne av tre.


Thorbjørn Jaglands regjering.
Thorbjørn Jaglands regjering var en ren Arbeiderparti-regjering. Den satt fra 25. oktober 1996 til 17. oktober 1997.
Jagland


Adoptianisme.
Adoptianismen er et teologisk standpunkt innenfor kristologien at Kristus fra begynnelsen av kun var et menneske som ble «adoptert» som Guds sønn ved dåpen i Jordanelven.
Den egentlige adoptianisme oppsto i Spania på 700-tallet, men den har paralleller i eldre kristen historie.


Patripassianisme.
Patripassianisme (fra lat. "pater", «fader» og "passio", «lidelse») er et kristologisk uttrykk utviklet av Tertullian på 200-tallet.
I løpet av 200-tallet raste det blant de kristne lære strider om Treenigheten og relasjonene mellom de forskjellige personene i Treenigheten.
Patripassianismens tilhengere identifiserte Sønnen med Faderen.
Dette betød, påpekte Tertullian, som var en av deres motstandere, at Faderen hadde lidt døden på korset sammen med Sønnen.


Johan Ernst Gunnerus.
a>" som ble utgitt i to bind (1766 og 1772)
Johan Ernst Gunnerus (født 28. februar 1718 i Christiania, død 25. september 1773 i Kristiansund) var en norsk biskop og naturforsker, kjent som en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim 1760.
Bakgrunn og arbeid.
Gunnerus ble født 26. februar 1718 som sønn av Erasmus Gunnerus og Anna Gerhard, av skotsk opprinnelse. 1729 begynte han på skolen i Christiania, og tok en glimrende examen artium 1737. Etter et kort opphold i København studerte han filosofi og teologi på egen hånd, inntil han igjen kunne reise til København 1740. Her ble han i to år, før han fikk kongelig stipend og reiste til Halle, hvor han studerte i to år, mens han var hovmester hos en adelsmann. 1745 kom han til universitetet i Jena, og ble magister. 1748 begynte han å holde forelesninger ved universitetet. I tillegg arbeidet han på sitt verk om natur- og folkeretten, som ble utgitt 1748–1752.
1754 ble han utnevnt til professor og lærer i hebraisk i Danmark. Han kom til København ved påske 1755 og ble ordinert 12. juni. Her foreleste han over teologi, logikk, metafysikk, natur- og folkerett. 31. juli 1758 ble han utnevnt til biskop i Trondheim. Her opprettet han i 1760 "Det Trondhiemske Selskab", fra 1767 kjent som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, sammen med historikerne Peter Frederik Suhm og Gerhard Schøning.
Gunnerus var en av de første som foreslo å opprette et eget universitet i Norge. Han foreslo at det skulle legges til Kristiansand. I denne saks anledning gjorde han i 1771 en reise til København. Han vendte tilbake til Trondheim sommeren 1772, og døde under en visitas i Kristiansund 25. september 1773.
Som naturforsker utgav Gunnerus en rekke avhandlinger i "Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter", både innenfor zoologi, botanikk og mineralogi.


Doketisme.
Doketismen (fra grek. "dokein" δοκειν, "synes") er et teologisk kristologisk uttrykk som viser til det standpunkt at Jesus Kristus bare tilsynelatende var et menneske, og at dermed også hans lidelse var en illusjon. Læren var utbredt særlig innenfor gnostiske retninger. Den ble blant andre forfektet av Markion, men ble avvist av Konsilet i Kalkedon.


Solovkiklosteret.
Solovkiklosteret (russisk:"Соловецкий монастырь") har i flere hundre år vært kristendommens hovedsete i Nord-Russland. Klosteret ligger på Solovkiøyene i Kvitsjøen i Arkhangelskregionen "(Arkhangelsk oblast)". De viktigste bygningene er fra 1500-tallet, da "Filip Kolytsjev" var "hegumen" (tittel som tilsvarer "abbed"). Klosteret har opp igjennom århundrene gjennomgått mange endringer og det har motstått flere fiendtlige angrep. Dette er et av de første russiske stedene som har kommet på UNESCOs liste over verdensarvsteder.
Bakgrunn.
Før noen bosatte seg der, var Solovkiøyene kjent blant samene, som brukte øyene som gravsted.
Bosettingen av den karelske kysten mot Kvitsjøen startet på 1100-tallet, da fiskere og jegere fra Novgorod slo seg ned her. De neste som kom var munker. En av munkene, "Savvatij" (Sabbatius), søkte ensomhet etter at læreren hans, "Kiril Bjeloserskij", hadde dødd. Han hadde levd i Valaam-klosteret en stund, men han syntes det var overbefolket, og dro videre nordover. Savvatij fikk høre om Solovkiøyene, og i 1429 kom han seg over til øyene sammen med sin medbror "Herman".
Savvatij er senere blitt ansett som en av grunnleggerne av Solovkiklosteret, men det var ikke han som etablerte det. Den egentlige grunnleggeren, "Zosima", levde i en rik familie nær Kizji ved innsjøen Onega. En dag bestemte han seg for å vie resten av livet sitt til munketilværelsen, og ga alt han eide bort til de fattige. Zosima og hans ledsagere gav seg avsted og havnet på Solovki-øyene, der de grunnla klosteret i 1436.
Økonomisk, politisk og militært sentrum.
Fram til midten av 1500-tallet var Solovkiklosteret som andre mindre klostere, men i 1549 fikk klosteret en ny leder, "Fillip", som var en enestående energisk person. Under hans ledelse startet utbyggingen av murer, tårn, veier og kanaler mellom flere av innsjøene på øya. Den første store kirka sto også ferdig på 1500-tallet. Klosteret utvidet eiendommene sine raskt, med landområder på kysten av Kvitsjøen og rundt elvene som har utløp i sjøen. Klosteret økte sin produksjon og kommersielle virksomhet, og ble fort økonomisk og politisk sentrum i Kvitsjøområdet.
På denne tiden begynte klosteret å spille en større rolle også i forsvaret av Nord-Russland. I 1582–1594 reiste munkene en festning etter ordre fra tsaren. Den ble bygget av svære kampesteiner, og ble en av de største og mektigste festningene i Russland. I mange århundre voktet festningen og dens garnison den russiske grensen. "Arkimandritten" (tittel som tilsvarer "øverste abbed") i klosteret ble utpekt av patriarken og tsaren selv. I 1765 ble Solovkiklosteret "stauropegisk" (fra gresk: "stauros": «kors» og "pegio": «å stadfeste»), det vil si at det ble direkte underlagt kirkesynoden.
Forretningsvirksomheten til klosteret omfattet drift av saltverk (i 1660-årene eide det 54 verk), fiske, produksjon av sjømat, pelsdyrfangst, utvinning av glimmer og jern, perlearbeider mm. Mange mennesker i området var engasjert i klosterets produksjon og var derfor avhengige av det. På 1600-tallet hadde Solovkiklosteret allerede hatt rundt 350 munker, 600-700 tjenestefolk, håndverkere og jordarbeidere.
Solovkiopprøret.
På midten av 1600-tallet var Solovki-klosterets politiske og moralske innflytelse veldig sterk, og klosteret ble en av hovedarenaene for motstanden mot splittelsen av den russisk-ortodokse kirken. Det antiføydale "Solovkiopprøret" (russisk:"Соловецкое восстание") i 1668–1676 var rettet mot Patriark Nikons kirkelige reform. Klosterets ledelse sto imot de tsar-støttede religiøse reformene, fredsforhandlinger førte ikke fram, og tsaren sendte militære styrker for å straffe opprørerne.
Opprøret startet sommeren 1668, da de autoritære lederne av klosteret gikk i opposisjon mot Patriark Nikons reform, rett etter hans avgang fra embedet. Majoriteten av regulære munker var motstandere av sentraliseringen av den russisk-ortodokse kirken, og den russiske regjeringen som hadde jobbet for dette. Legbrødre, klosterarbeidere og pilegrimer (пришлые люди, eller "prisjlije ljudi") protesterte mot den føydale undertrykkingen og spesielt mot klostervesenets regulering av livegenskap. Rundt 450-500 opprørere deltok i Solovkiklosteropprøret, som startet under slagordet til striden for "den gamle tro" i forbindelse med bevegelsen til "De gammeltroende".
22. juni 1668 ankom en Strelets-avdeling, under kommando av "Volkhov", Solovskiøyene for å slå ned opprøret. Klosteret låste og nektet å slippe troppene inn. Opprøret ble støttet av lokale bønder og arbeidere, som kunne bistå klosteret med forsyninger ved en beleiring i mer enn syv år, om nødvendig. I tillegg til forsyningene fra utsiden, kom det mange arbeidere, rømte soldater og til og med Strelets-soldater til øya og slo seg sammen med opprørerne. Tidlig på 1670-tallet kom det et stort antall av Stenka Rasins (leder av motstanden mot den russiske regjeringen) tilhengere for å delta i klosteropprøret, noe som oppildnet situasjonen ytterligere.
Opprørerne forsvarte seg godt mot den vel utstyrte hæren under den flerårige beleiringen. Men det fantes en forræder på klosteret, munken "Feoktist". Han viste strelets-soldatene et ubevoktet vindu i klosterets "Hvite tårn". Dette framskyndet slutten på opprøret, som ble slått ned med en ufattelig brutalitet i januar 1676. Beleirerne klarte å komme seg inn gjennom en hemmelig passasje i ly av en snøstorm, og gikk løs på munkene. Kun 60 av de 500 opprørerne overlevde slaget om klosteret. Etter at opprøret ble slått ned, ble det funnet store matlagre i klosteret, med nok mat til å motstå beleiringen i mange flere år. De overlevende opprørerne ble senere henrettet, med unntak av noen få. Dette er den eneste gangen i historien at Solovski-klosteret har vært okkupert.
Forsvar, kristendom, handel og industri.
Utsnitt av klosterets murer og tårn.
Sammen med festningsverkene i "Sumskoi" og byen Kem representerte Solovskiklosteret et viktig grenseforsvarsverk med dusiner av kanoner og sterke garnisoner. På 1500-tallet og 1600-tallet greide klosteret flere ganger å slå tilbake angrep fra Sverdridderordenen og svenskene (i 1571, 1582 og 1611).
Et annet fiendtlig angrep kom i 1854, under Krimkrigen. 6. juli ble Solovskiklosteret angrepet av to britiske 60-kanoners fregatter, «Brisk» og «Miranda». Skuddvekslingen startet, og etter 9 timers bombardement med rundt 1800 skudd fra skipene, måtte de returnere med uforrettet sak. Overraskende nok, gikk det ingen liv tapt, og kun noen få av bygningene ble lettere skadet.
Mellom 1500-tallet og 1900-tallet ble Solovskiklosteret også brukt til eksil for motstandere av eneveldet og den offisielle ortodokse religionen. Klosteret var også hovedsentrum for kristningen av Nord-Russland, og oppbevarte en stor mengde manuskripter og gamle bøker. Klosteret har hatt to glansperioder; den ene på 1500-tallet da den første store kirka og kampesteinsmuren ble bygget, og den andre på 1800-tallet da det ble bygget ny kirke, skipsverft (med blant annet en av Russlands første tørrdokker) og kraftverk. Det ble også anlagt en botanisk hage på klosteret. På begynnelsen av 1900-tallet deltok klosteret i pomorhandelen med flere dampskip. Pomorhandelen var en handelsforbindelse mellom pomorer (kystboere) i Kvitsjøområdet og kystbefolkningen langs den nordnorske kysten, med fisk fra Norge og korn fra Russland som hovedhandelsvarer.
Tvangsarbeidsleir.
Kort tid etter den russiske revolusjon la sovjetmyndighetene ned klosteret og tok i bruk mange av bygningene til en fangeleir under Gulag-systemet. Da bolsjevikene overtok i 1923, ble munkene deportert, fengslet eller henrettet.
Leiren som ble opprettet i 1923 er kjent under navnet "«SLON»" ("Solovetsky Lager' Osobogo N'"aznachenia", «spesialformålsleir»). Ordet "«slon»" er forøvrig det russiske ordet for elefant; en rekke av Gulag-leirene ble gitt navn som i forkortet form ga en annen og gjerne ikke-truende mening. Til å begynne med var det bare 3 000 fanger som ble bragt hit.
På 1920-tallet ble propagandafilmen «Solovki» spilt inn for å fremme utbredelsen Sovjetstatens nye avstraffelsesmetoder.
Klosteret og øyene omkring ble etterhvert en enorm fangeleir, med menn, kvinner og barn huset rundt omkring på flere av øyene. Flere kategorier av fanger ble holdt fengslet side om side: Vanlige kriminelle sammen med «hviterussiske» offiserer, ingeniører, diktere, forfattere, historikere, geistlige, økonomer, filosofer, matematikere og enhver som kunne tenkes å utgjøre en fare for revolusjonen. I Transfigurasjonskirken ble fangene forlagt i fireetasjers køyesenger. Alterene ble omgjort til latriner.
SLON var en av de første tvangsarbeidsleirene, en prototyp på Gulag-systemet. Her utviklet og utprøvde NKVD de metoder som etterhvert ble gjengse i fangeleirer over hele Sovjetunionen. Gjennom 1920-årene og 1930-årene ble hundretusener av «kontrarevolusjonære elementer» holdt fanget på øya, og de ble tvunget hovedsakelig til skogsarbeid. Fangene led under dårlige forhold, og flere tusen av dem døde, spesielt i 1920-årene.
Leirvaktene fikk fritt utløp for sine sadistiske tilbøyeligheter. De kunne kle fangene nakne og binde dem fast utendørs til myggenes forlystelse. De kunne tvinge fanger til å balansere dagen lang på horisontale pæler i en høyde som var for høy til å kunne sette ned føttene på bakken. De som falt ned ble slått, eller kunne bli bundet på langs til tunge trestammer som så ble rullet den bratte skråningen fra Sekirnajahøyden 60 meter ned til bunnen.
"«De brukte åpent ordet 'Solovki' til å skremme folk med»", skrev den russiske opposisjonelle forfatteren Aleksander Solsjenitsyn i sitt verk "Gulagarkipelet".
I 1936 ble arbeidsleiren omgjort til fengsel, som ble brukt fram til 1939, like før utbruddet av "Vinterkrigen" mellom Russland og Finland. Det anslås at mellom 30 000 og 40 000 mennesker ble drept eller døde av sykdom mellom 1923 og 1939 i leirene.
I 1939 ble byggingen av en marinebase og sjøkadettskole påbegynt på øyene. Etter krigen ble Solovkiklosteret brukt av forsvaret. Først i 1992 fikk den russiske kirken kontroll over klosteret igjen og i dag er Solovki-klosteret et historisk og arkitektonisk museum. Et lite brorskap av munker på rundt 10 personer lever på klosteret i dag.
Klosteranlegget.
Solovkiklosterets bygninger ligger ved stranden i "Prosperitybukta" (russisk: "бухта Благополучия") på den største av Solovki-øyene. Området er omgitt av massive murer, som er 8-11 m høye og 4-6 m tykke. Muren har 7 porter og 8 tårn og er satt opp mellom 1584–1594 av arkitekten "Trifon". Den er murt opp av svære kampesteiner som er opp til 5 m lange. Det er også overbygninger på området som er forbundet med overdekkede og buede passasjer. Disse er omgitt av mange husholdnings- og boligbygninger og et "refektorium" (et 500 m² stort kammer), "Uspenskijkatedralen" (bygget mellom 1552–1557), Preobrazjenskijkatedralen (1556–1564), Bebudelseskirken (1596–1601), stenkammere (1615), en vannmølle (fra tidlig på 1600-tallet), et klokketårn (1777) og Nikolajkirken (1834). I løpet av de siste årene er klosteret sterkt restaurert, og restaureringsarbeidene pågår fremdeles.
Kristi Himmelfartskirken på Sekirnajahøyden.
Sekirnayahøyden ligger på nordvestsiden av den største av Solovski-øyene. På toppen av denne høyden bygde munkene en Kristi Himmelfartskirke på 1800-tallet. Kirken var også et fyr, og dette er verdens eneste kirke som ikke har kors, men en fyrlinse på taket. Under Gulagtiden ble kirken brukt som en av de grusomste straffecellene, og til minne om de som ble henrettet her er det reist et minnekors på stedet.
Håndlaget kanalsystem.
Øya har ingen elver, men hundrevis av innsjøer. På 1500-tallet begynte munkene å grave ut forbindelseskanaler mellom innsjøene. Systemet av innsjøer og kanaler ble brukt som ferskvannskilde og for transport. I dag er det mulig å besøke kanalsystemet med robåter.
Det er en botanisk have med mer enn 100 plantearter på øya, mange er av arter som vanligvis vokser langt lenger sør. Det finnes også et Gulag-museum på området i dag.


Aftartodoketisme.
Aftartodoketisme (fra gresk αφθαρτος «uforgjengelig» og δοκειν «synes») var et teologisk kristologisk standpunkt som oppstod omkring år 500, og som forfektet at Kristus i sin menneskelighet ikke kan være av samme natur som vi, men at hans menneskelige natur var blitt forvandlet til å stemme overens med hans guddommelige natur.
Det ble innvendt mot dette lærestandpunkt at en aftartodoketist dermed ikke kan akseptere Kristi sanne menneskelighet, men må forestille seg at Kristi kjød/legeme på et eller annet vis er blitt guddommeliggjort. Denne tanken grenser således til monofysittismen, som var blitt fordømt på konsilet i Kalkedon i 451.
Tilhengerne av aftartodoketismen hevdet at Kristi legeme allerede ved inkarnasjonens begynnelse var blitt forklart (transfigurert) og opphøyet til uforgjengelighet. De samme egenskaper som Kristi legeme hadde etter oppstandelsen ville man med andre ord også tilskrive det fra begynnelsen.


Refektorium.
Fra Angelicos nattverdsbilde fra San Marcoklosteret i Firenze
Refektorium er spiserommet i klosteret. Her inntar en måltidene.
I renessansen var det vanlig med freskomaleri på den ene kortveggen i rommet. Mest kjent er Leonardo da Vincis bilde Nattverden som er laget i et refektorium. På kortveggen imot var det vanlig at ledelsen i klosteret satt og spiste, mens nonner eller munker satt på langsidene. Måltidene ble inntatt i stillhet mens en av munkene eller nonnene leste fra skriften. Det hente at bordduk og dekketøy var likt det som var malt på bildet, og slik skapte en illusjonen av at klosterets medlemmer symbolsk inntok måltidene sammen med Kristus og disiplene.


Khalilou Fadiga.
Khalilou Fadiga (født 30. desember 1974) er en senegalesisk tidligere landslagsspiller i fotball. Han var midtbanespiller, og spilte sist for den belgiske klubben Germinal Beerschot frem til han la opp som aktiv fotballspiller i 2008.
Fadiga startet sin karriere i den franske klubben Paris Saint-Germain, men hadde ingen suksess og ble overført til en annen klubb fra Paris, Red Star.
Hans tredje klubb var den belgiske klubben Standard Liège. Deretter var han innom to andre belgiske klubber, Lommelse og Club Brugge. På denne tiden fikk han også sin landslagsdebut for.
I 2000 returnerte han til Frankrike, og fortsatte sin karriere i AJ Auxerre. Her ble han i tre år før han reiste til den italienske klubben Inter Milan sommeren 2003. Han ble frigitt fra kontrakten med Inter Milan etter et år på grunn av at han hadde problemer med å spille seg inn på laget, og at det ble oppdaget at han hadde hjerteproblemer.
Foran 2004/05 sesongen fikk han kontrakt med Bolton Wanderers etter en godkjent legetest. Før han hadde spilt en obligatorisk kamp for Bolton kollapset han under forberedelser foran en kamp i oktober 2004. Selv om leger anbefalte han til å legge opp ønsket han å fortsette karrieren. Etter en periode med hvile, og etter han hadde passert en legetest var han tilbake i spillerstallen til Bolton tidlig i 2005.
I september 2005 skulle han være en måned på lån til Derby County som spiller i Football League Championship, men låneoppholdet ble avsluttet etter 14 dager.
Khalilou Fadiga har spilt 30 landskamper, og scoret 3 mål for Senegal.


Tom Horn.
Tom Horn (født 21. november 1860, død 20. november 1903) var en speider og revolvermann i USA på slutten av 1800-tallet. Han ble født i Scotland County i delstaten Missouri.
Bakgrunn.
Tom Horn flyttet tidlig hjemmefra. Siden han var stor av vekst ble han lett tatt for å være eldre enn hva han faktisk var. I 1875 møtte han Al Sieber i Fort Whipple ved Prescott i Arizona. Sieber ansatte han som speider ettersom Horn snakket både spansk og apachespråk godt.
Grunnet pengemangel ble alle de hvite speiderne sagt opp i 1878. Sammen med andre speidere drar han til der hvor Tombstone ble grunnlagt. Tombstones grunnlegger, Ed Schiffelin var forøvrig en av de oppsagte speiderene. Horn finner sølv og livnærer seg som jeger ved å selge kjøtt til graverne.
Fangingen av Geronimo.
I 1880 overtalte Horn apachehøvdingene Juh og Loco til å overgi seg ("Jones, s. 69").Året etter ble han ansatt for tredje gang i hæren, men sluttet etter en overhaling av Orlando B. Willcox. I 1886 var han med å fange indianerhøvdingen Geronimo ("Horan, 1954, s. 242"), men det er omdiskutert i hvilken grad han var delaktig.
I de fleste historiebøker nevnes ikke Horn i forbindelse med Geronimos overgivelse. Blant dem kan nevnes Apache-indianerne av Helge Ingstad, "The Story of the West" og "Nya indianboken: biografisk handbok". Charles Gatewood kan være hovedmannen og påstanden om at det var Horns fortjeneste stammer fra Horns egen biografi (). Gatewood ble i alle fall nominert til æresmedaljen for sin innsats. For Geronimo gikk det forøvrig dårlig. General Miles bryter de løftene general Crook hadde gitt. Geronimo og apachene ble nemlig sendt til Florida.
Lovmann.
I 1888 er Horn assistent for sheriff Glenn Reynolds i Gila County. Reynolds blir drept når han eskorterer Apache Kid til fengselet i Yuma. Den andre assistenten William Holmes blir også drept, mens kusken Eugene Middleton overlever mirakuløst. Begivenhetene er forøvrig skildret i den italienske tegneserien Tex Willer nr. 6 1975 (norsk utgave). Horn selv var rasende over at han selv ikke hadde blitt med, det kunne ha reddet Reynolds og de andre ("Horan, 1954, s. 24"2).
Fra 1890 til 1894 arbeidet han for Pinkerton. En av de mest kjente bragdene hans var å arrestere Peg Leg Watson fra Wild Bunch ("Horan, 1954, s. 197"). I den perioden skal han hatt 17 ofre på samvittigheten ("Trachtman,1974, s. 201").
Vigilant.
Etter at Tom Horn sluttet i Pinkerton kom han til Wyoming. Der ble han ansatt av Iron Mountain Cattle Company (i praksis av John C. Coble). Jobben bestod i at han skulle skaffe bevis mot kvegtyvene. Langhoff-gjengen ble tatt på fersk gjerning i 1895.
Overraskende fikk alle skurkene enten milde straffer eller så ble de frikjent. Horn foreslår at de skal drepe noen av kvegtyvene for dermed å oppnå en preventiv effekt ("Krakel, 1988, s. 5").Dette avviser medlemmene i «The Stock Growers Association». Noen av de største kvegeierne har imidlertid sansen for ideen.
I 1895 blir de to kvegtyvene Wiliam Lewis og Fred U. Powell drept. Om det er Horn som drepte dem er uvisst. Det vi vet om saken er at ingen av dem bodde langt fra ranchen til John C. Coble ("Krakel, 1988, s. 6-7"). Begge to ble drept med et geværskudd. Deretter stilner kvegtyveriene fram til 1898. Da drar Horn til Cuba for å være med i «Rough Riders» som ble organisert og ledet av Teddy Roosevelt). I 1899 kommer han tilbake og kvegtyveriene er da et stort problem.
I 1900 blir to kvegtyver drept. Matt Rush (President i «Brown's Park Cattle Association») og hans venn, Isam Dart. Senere forsøker Joe Lefors å få han arrestert på det. Ved å utgi seg som en potensiell oppdragsgiver lykkes han i å få Horn til å nevne sine bedrifter. Horn skriver i et brev til Lefors: «I can handle Them. They can scarcely be any worse than the Brown's Hole Gang and I stopped cow stealing there in one summer» ("Brev nr. 2 i korrespondansen mellom Horn, Lefors og W.D. Smith gjengitt i Krakel, 1988, s. 12").
LeFors rakk ikke å få gjort noe med saken før Willie Nickell ble drept 18. juli 1901. Lefors egen beretning; "An autobiography by Joe Lefors" ble gjengitt på sidene 39-54 i Krakels bok. Der står det at Horn møtte Lefors i Cheyenne. I nærvær av Charlie Ohnhaus og Leslie Snow tilstod Horn at han hadde drept Nickell. Horn var også edru ifølge LeFors. Al Leslie, Andrew Nelson, Frank Kerrigan og Grover Reisl kunne imidlertid fortelle om en full Horn. Lefors skrev dog at mange var uenige med han om det.Dette skjedde den 12 januar 1902. Sandy McNeal,Vincent McGuire og E. O. Robertson bekreftet at Horn var edru. McNeal nevnte også at Horn var snakkesalig.
Om Horn var skyldig skal sies usagt. Det er i alle fall mange ting som tilsier at han ikke var skyldig. Kels Nickell (Willies far) bekreftet at det var trøbbel mellom dem og Miller-familien ("Krakel, 1988, s. 69"). Den 29. oktober 1903 sa Glendolene Irene Kimmell at det var Victor Miller som drepte Willie Nickell ("Krakel, 1988, s. 220"). Jack Martin kunne bekrefte at Miller hadde gitt LeFors 500 dollar.
Otto Plaga og Raymond Hencke så dessuten Horn langt fra selve åstedet på drapsdagen. Otto Plaga var imidlertid regna som et upålitelig vitne. Endelig kan det nevnes at Nickell ble drept med en 44-40 kule. Horn var kjent for å bruke en 30-30 rifle. Både Victor og Gus Miller bekrefta det ("Krakel, 1988, s. 80 og 83"). På den annen side kunne verken Duncan Clark, John D. Ryan eller Hiram Davidson se Horn ved Iron Mountain Ranch på drapsdagen (John Cobble eide den ranchen).
Tom Horn dør.
Da Horn ikke klarte å rømme gikk han i døden likevel. 20. november 1903 ble han hengt. Mange har undret seg over at en lovlydig mann som han ble leiemorder. Det som kanskje forklarer det er at kan ha ansett seg som en rettferdigheten tjener i begge rollene. Det var forbrytere han forfulgte uansett.
Litteratur.
Horn, Tom
Horn, Tom
Horn, Tom
Horn, Tom


Sabellianisme.
Sabellianismen var en kristologisk lære som var oppkalt etter teologen "Sabellius" som underviste i Roma i første halvdel av 200-tallet. Hans lære ble avvist som heresi av Den katolske kirke.
Sabellius ville fremheve at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd utgjør en enhet. De tre er bare å betrakte som forskjellige åpenbaringsmåter, lat. "modi". Dermed var sabellianismen stort sett identisk med modalismen. I motsetning til dynamismen hevdet Sabellius sterkt Sønnens enhet med Faderens vesen. Det som kom til kort, var den katolske lære om Kristi menneskelighet.
Sabellianismen ble avvist som heretisk i år 261.


1. divisjon fotball for kvinner 2005.
1. divisjon fotball for damer 2005 besto av ti lag. Første serierunde ble spilt 23. april, mens siste serierunde ble spilt 1. oktober.


Arianisme.
Arianismen er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius' lære. Arius levde cirka 260-336.
Ifølge arianismen er "Sønnen" (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Guds Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. "Faderen" (Gud) har skapt "Sønnen" av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles "Sønn" kun i samme forstand som menneskene kalles "Guds folk". På samme vis er "Den Hellige Ånd" Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og "Treenighetsbegrepet" kan ikke appliseres om Gud.
Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av biskop Alexander av Alexandria i år 319 og deretter ved konsilet i Nikea i 325. I Nikea ble det fastslått at "Guds sønn" har samme guddom som "Faderen". Arianerne ble avvist og ekskludert.
Keiser Konstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser Konstantius II gjorde arianismens kristologi til et dogme i Romerrikets statsreligion. Men biskop Alexander og hans etterfølger Athanasius nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («Den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det første konsil i Konstantinopel i 381.
Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte nikenske trosbekjennelse, som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.
Ettersom Wulfila, goternes første biskop, forstod seg som tilhenger av arianismen, fikk arianismen stor spredning blant de germanske folk, og de holdt lenge fast på denne lære. Ved synoden i Toledo 589 bekjente de germanske visigoterfolket seg til den katolske lære, men blant langobarderne levde arianismen videre til inn på 700-tallet.


Wulfila.
Wulfila (født omkring 311, død 383) var misjonsbiskop blant østgotere i sju år fra 341. Han var selv antagelig halvt gotisk, og hans forfedre hadde kommet som fanger fra Kappadokia til goternes land.
Wulfila var klart en tilhenger av arianismen, skjønt det kan synes som om hans egen kristologi faktisk ikke fullt ut dekket seg med den arianske. Wulfila anså Kristus som den «Gud og Herre» som var verdig menneskenes tilbedelse. Det er å gå lenger enn arianerne i vurderingen av Jesu Kristi guddom.
Han huskes mest for sin oversettelse av Bibelen til gotisk språk og det skriftspråk han skapte for dette formål, et gotisk alfabet sammensatt av latinske og greske bokstaver og runer. For gammelgermansk språkforskning er denne av stor betydning.
Wulfilabibelen var den tidligste bibeloversettelse til et germansk språk. Den er kjent for ettertiden fremfor alt ved en avskrift som går under navnet "Codex argenteus". Dette er et italiensk håndskrift fra 500-tallet som nå oppbevares ved universitetsbiblioteket i Uppsala i Sverige.
Fader vår på gotisk.
Vår kunnskap om Wulfila stammer, med unntak fra hans bibeloversettelse, fremfor alt fra kirkehistorikeren Philostorgios og fra biskop Auxentius av Dorostorum.


Kinn i Sogn og Fjordane.
Kinn er en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane, opprettet som Kinn formannskapsdistrikt i 1837.
3. januar 1861 ble Florø skilt ut fra Kinn som egen kommune. Kinn hadde etter delingen 6531 innbyggere.
1. januar 1866 skjedde en ny fradeling da Bremanger ble egen kommune. Kinn hadde nå et folketall på 4679.
1. januar 1923 ble både Bru og Eikefjord skilt ut fra Kinn. Kommunen hadde nå 2508 innbyggere.
1. januar 1964 var det slutt på Kinns historie som selvstendig kommune. Den ble slått sammen med Florø, Eikefjord, Bru (unntatt området sør for Førdefjorden) samt mindre deler av Bremanger og Vevring til den nye Flora kommune. Kinn hadde ved sammenslåingen 3567 innbyggere.
Kinn er også et sokn og prestegjeld i Sunnfjord prosti i Bjørgvin bispedømme.


Alpine grener under Vinter-OL 1988.
Under Vinter-OL 1988 i Calgary ble det arrangert ti øvelser i alpine grener.
Super-G.
For første gang stod Super-G på det olympiske øvelsesprogrammet.
Kombinasjon.
Kombinasjonen var tilbake som medaljeøvelse for første gang siden 1948.
Super-G.
For første gang stod Super-G på det olympiske øvelsesprogrammet.
Kombinasjon.
Kombinasjonen var tilbake som medaljeøvelse for første gang siden 1948.


VEP.
Visual evoked potential eller "visual evoked response" (VER), på norsk: "Visuelt fremkalte potensial" er en teknikk hvor man ser på endringer i hjernebølgene på elektroencefalogram / EEG etter synsstimuli.
Den klassiske VEP-teknikker består av at man ser på en skjerm med sjakk-mønster hvor de svart og hvite brikkene bytter plass 2 ganger per sekund. For å kunne se svaret tydelig må man beregne gjennomsnittet av 100–200 stimuli (svart-hvit bytter). Det tidligste svaret, registrert fra skallen, kommer etter 60–70 millisekunder. Det første store svaret kommer etter 100 ms ("P100"). Det svarer til den første behandlingen i hjernebarken i bakhodelappen.
Teknikken brukes i diagnostikken av Multippel sklerose. Mer komplekse stimuli brukes ved noen andre tilstander, men vesentlig brukes de komplekse metodene i kognitiv vitenskap. Undersøkelsen blir da ofte kalt etter stimulus-paradigme (f.eks. "odd-ball") eller etter et potesiale man ser på (f.eks. P300).


Johnnie Jackson.
Johnnie Jackson (født 15. august 1982 i Camden, London) er en engelsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Charlton Athletic FC. Han er midtbanespiller, og har representert England på U-20 nivå.
Jackson skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Tottenham Hotspur den 1. august 1999.
Derby County er den femte klubben han er på utlån til, og de andre klubbene er Swindon Town, Colchester United, Coventry City og Watford.
Den 15. september 2005 skrev han under på en 3-måneders utlånsavtale med Derby County, og han debuterte i ligasammenheng for Derby mot Stoke City den 15. oktober 2005.


Ole, Dole og Doffen på eventyr.
"Ole, Dole og Doffen på eventyr" (orig. "DuckTales") er en animert TV-serie produsert av The Walt Disney Company. Serien omfattet også tegneseriehistorier i samme stil. Den ga dessuten opphav til videospill.
Serien består i stor grad av figurer fra de alminnelige Disney-tegneserier. De viktigste hovedpersonene er Skrue McDuck og hans grandnevøer Ole, Dole og Doffen. I serien brukes også flere andre figurer fra tegneseriene, som Petter Smart, Magica fra Tryll, Gulbrand Gråstein og B-gjengen. Derimot deltar sjelden Donald Duck, Dolly Duck og Fetter Anton. Imidlertid ble også noen helt nye figurer introdusert i serien, som Rotor McKvakk, Nebby og andre. Serien har en egen stil, og B-gjengen blir for eksempel tegnet og fremstilt på en noe særegen måte.
Første episode ble for første gang vist 18. september 1987. "Ole, Dole og Doffen på eventyr" varte fram til 1990, og besto av til sammen 100 episoder (65 episoder i 1987–1988-sesongen, og 35 i 1989–1990). Serien er dermed den av Disneys tegnefilmserier for TV som har hatt flest episoder. I august 1990, noen måneder før de siste TV-episodene ble vist, kom dessuten en helaftens tegnefilm for kino basert på TV-serien, "Ole, Dole og Doffen – Jakten på den forsvunne lampen".


Patrick Ortlieb.
Patrick Ortlieb (født 20. mai 1967 i Bregenz) er en østerriksk alpinist.
Han ble olympisk mester i utfor i 1992. Han er en av fem alpinister som har vunnet både OL- og VM-gull i utfor.
Han la opp i 1999 etter et stygt fall i treningsomgangen til utforrennet i Hahnenkammrennene i Kitzbühel. Han brakk lårbenet og måtte ha flere dagers intensivbehandling på sykehus. Etter den sportslige karrieren satt han tre år i det østerrikske parlamentet for det høyreradikale partiet FPÖ.
Han bor sammen med kone og tre barn i Oberlech i Østerrike, der han driver sitt eget hotell.


Paddleboro-saken.
Paddleboro-saken er det uoffisielle navnet på en politiaksjon og rettssak i USA.
8. juli 2000 invaderte politiet en privat SM-fest i byen Attleboro i Massachusetts, USA, og arresterte lederen for festen og en kvinnelig deltaker. Lederen ble tiltalt for 13 forhold, deriblant angrep på en politimann, å ha latt bygningen brukes til prostitusjon, utlån av «utstyr til bruk ved masturbasjon», forretningsdrift uten tillatelse, medvirkning til overfall (ved at han tillot SM-aktiviteter under samtykke på festen) og besittelse av 8 våpen (SM-redskaper). Festdeltakeren som ble arrestert ble tiltalt for overfall og besittelse av farlig våpen. Deltakeren hadde spanket (slått) en annen deltaker med ei tresleiv under fullt samtykke. Det «farlige våpenet» var denne tresleiva.
De to tiltalte ble til slutt ikke dømt for noe, med unntak av at fest-lederen fikk en betinget dom for angrep på en politimann. Men rettssakene kostet de tiltalte ca 50 000 dollar.
Paddleboro-saken fikk stor oppmerksomhet i det amerikanske SM-miljøet, og den ble et begrep på utilbørlig innblanding fra politiet i harmløse aktiviteter. Saken er slett ikke den eneste i sitt slag i USA, men den er kanskje den mest kjente.
Etter politiaksjonen ble det opprettet ei støttegruppe for de arresterte: Paddleboro Defense League. Denne gruppa hadde en webside – www.paddleboro.com – men siden og gruppa er nå nedlagt. Den må for øvrig ikke forveksles med paddleboro.org, som er en pornoside.


Lionel Ainsworth.
Lionel Ainsworth (født 1. oktober 1987 i Nottingham, Nottinghamshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fem engelske klubber. Han spiller nå for Watford i Football Championship.
Ainsworth, som er angrepsspiller, har spilt landskamper på U-19 nivå for England.
Klubblag.
Lionel Ainsworth, som gikk på Derby County sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Derby County, en 2-års kontrakt, den 4. august 2005. Den 4. februar 2006 var han ubenyttet reserve i en kamp mot Southampton før han 26. februar 2006 fikk han sin debut som Derbyspiller i en ligakamp mot Plymouth Argyle. Totalt fikk Ainsworth med seg to ligakamper i 2005/06-sesongen.
I august 2006 ble Ainsworth lånt ut til Bournemouth, og hans debut for denne klubben var 5. august 2006 i en ligakamp mot Chesterfield. Totalt spilte han sju ligakamper for "the Cherries", og han fikk også med seg to cupkamper for klubben fra Dorset. Den første var mot Millwall den 31. oktober 2006 i cupturneringen Football League Trophy, mens han den 12. desember 2006 debuterte i den engelske FA-cupen da Bournemouth tapte 1-0 for Bristol Rovers.
Tidlig i januar 2007 returnerte han til Derby før han 22. januar 2007 signerte på en 1-måneds låneavtale med Conference National laget Halifax Town. Han debuterte for "The Shaymen" i en ligakamp mot York City den 23. januar 2007, og i denne kampen laget han også sitt første mål i karrieren. Ainsworth utlignet for Halifax i det 69. spilleminutt av kampen som endte 1-1. Etter å ha spilt 2 ligakamper for Halifax vendte han tilbake til Derby 18. februar 2007, men bare noe dager senere var han klar for sitt tredje låneopphold i 2006/07-sesongen, denne gang for Wycombe Wanderers. Ainsworth debuterte for "the Chairboys" 24. februar 2007 da klubben i en ligakamp mot Mansfield Town tapte 3-2. Totalt spilte han 7 ligakamper for Wycombe før han returnerte tilbake til Derby County den 30. april 2007. I slutten av mai 2007 ble det klart at han ikke fikk ny kontrakt med Derby.
Den 2. august 2007 skrev han under på en 1-års kontrakt med Hereford United, og han debuterte for Hereford i ligasammenheng den 11. august 2007 i en kamp mot Rotherham United. Den 14. august scoret han sine første mål for "the Bulls" i en ligacupkamp mot Yeovil Town. Ainsworth laget hattrick i denne kampen der han scoret i det 8. minutt, det 24. minutt og 41. minutt i en kamp som Hereford vant 4-1.
Landslag.
Den 26. februar 2006 var Ainsworth en av tre spillere fra Derby som var på banen samtidig i en U-19 kamp for England.


Dingolfing.
Utsikt over Dingolfing fra "Schwedenschanze"
Dingolfing er en by i "Regierungsbezirk" Niederbayern i den tyske delstaten Bayern, og forvaltningssenter for landkretsen Dingolfing-Landau. Byen ligger ved elven Isar, rundt 100 km nordøst for München. Dingolfing har et areal på 44 04 km², og har 18 443 innbyggere (2006).
Her lå den tidligere bilprodusenten Glas (Goggomobil). I dag ligger BMWs største fabrikk med 23 000 ansatte på samme plass.
Historie.
Dingolfing ble tildelt byrettigheter i 1274. Byen opplevde så en næringsmessig blomstringstid i senmiddelalderen, noe bl.a. kirken St. Johannes (grunnsteinen nedlagt i 1467) bærer vitnesbyrd om.
Under trettiårskrigen ble byen okkupert og plyndret av svenske styrker. Men den største ulykken rammet Dingolfing under den østerrikske arvefølgekrigen i 1743, da store deler av byen gikk opp i flammer under kamphandlinger mellom østerrikske og franske tropper. Dingolfing klarte aldri å ta seg helt inn igjen etter denne katastrofen, og byens betydning svant langsomt hen.
Derimot kom byen uskadet fra den andre verdenskrigen. Broen over Isar ble riktignok sprengt mot slutten av krigen i 1945 da Wehrmacht trakk seg tilbake.


Utrøst.
Utrøst er i nordnorsk sagntradisjon et huldreland som ligger ute i havet vest av Røst. Fiskere som er kommet ut i stormvær og har mista leia, kan oppleve å strande på ei ukjent øy med kornåkre og saftig gras. Huldrefolket som bebor øya, driver med fiske og jordbruk og fedrift som menneskene, men det er rikere fiske, større avlinger og feitere kyr enn hos oss.
Lignende sagn finner vi mange steder langs Europas kyster. Sagnet om det sunkne Atlantis er en annen variant av samme sagnsyklus.


Mounir El Hamdaoui.
Mounir El Hamdaoui (født 14. juli 1984 i Rotterdam) er en nederlandsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Ajax Amsterdam.
Hamdaoui har representert Nederland på U-21 nivå, men har bestemt seg for eventuelt å representere på seniornivå.
Biografi.
Han startet sin profesjonelle karriere i den nederlandske klubben Excelsior Rotterdam i 2002. Her var han i tre år før han gikk til den engelske klubben Tottenham sommeren 2005.
Derby County.
I september 2005 undertegnet han en 3-måneders utleieavtale til Derby County, og han debuterte for klubben i ligasammenheng 18. september mot Southampton. Sitt første ligamål i England scoret han den 1. oktober 2005 mot Leicester City. En skulderskade gjorde at han måtte returnere til Tottenham den 19. oktober 2005, men 31. januar 2006 skrev han en ny utlånsavtale med Derby.
Karriere som spiller.
Nå er han i Ajax Amsterdam (2009/2010)


Das Kapital.
Das Kapital (Kapitalen) er et bokverk i tre deler skrevet av tyskeren Karl Marx. Boken er en kritisk analyse av kapitalismen.
Verkets første bok kom ut i 1867. Marx døde imidlertid før de resterende bindene kunne utgis, men andre og tredje bok ble fullført av vennen Friedrich Engels og utgitt i henholdsvis 1885 og 1894. En såkalt fjerde bok, «Teorier om merverdien» ble gitt ut i en redigert utgave av Karl Kautsky i årene 1905–1910, det opprinnelige manuskriptet ble først gitt ut i 1956.
En norsk utgave ble påbegynt på 1930-tallet. Verket ble oversatt av Johan Vogt og Erling Falk, som imidlertid døde før oversettelsen var ferdigstilt. Pax forlag ga på 1970-tallet ut forkortede versjoner av alle tre bind. Oktober forlag ga i 1983 ut en nyoversettelse av bok 1, som er blitt gitt ut i flere nye utgaver senere. Røde Fane ga i 1994 ut en del av bok 3, "Loven om profittratens tendens til å falle". "Das Kapital" er også i utgivelsesplanene til Bokklubbens Kulturbibliotek.
Inndeling.
Verket har undertittelen «Kritikk av den politiske økonomien», og postulerer således en grunnleggende kritikk både av kapitalismens funksjon og de (borgerlige) analysene som er knyttet til kapitalismen, slik som den etablerte sosialøkonomien.


Skiskyting under Vinter-OL 1976.
Under Vinter-OL 1976 i Innsbruck ble det arrangert to øvelser i skiskyting.


Skiskyting under Vinter-OL 1980.
Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ble det arrangert tre øvelser i skiskyting.


Duodji.
Duodji er betegnelsen på samenes tradisjonelle kunst og kan være både kunsthåndverk, håndverk og husflid. Begrepet "duodji" brukes både om det å lage noe og det som blir laget.
Naturmaterialer.
Duodji er når man bruker naturmaterialer som skinn, pels, trerøtter, horn og bein, til å lage forskjellige gjenstander. Reinsdyret ble mye brukt til duodji. Andre tradisjonelle materialer som har vært brukt er glassperler, tinn og ull. Ut fra dette lager man klær, smykker, trekopper, melkekopper, pulker, ski. Gjenstandene vil ofte ha spesielle farger og former, gjerne preget av lokale tradisjoner og tradisjoner innen slekt og familie.
Duodji er noe av det mest særpregede samiske som finnes. Det er en kulturaktivitet som antagelig alltid har fulgt samene, og det er fremdeles mange som enda holder på med duodji. Noe som er typisk samisk er at de utnytter det de har best mulig. Sånn er det med duodji òg. De bruker mest materiale fra egne naturomgivelser, og egenskapene til disse blir utnyttet maksimalt.
Samene har også importert materialer som tekstiler og metall gjennom lang tid, og de lager også ting av disse.
Tidligere var opplæring i duodji en selvfølgelig del av den samiske oppdragelse og opplæring i hjemmet; kunnskapene og ferdighetene ble dermed overført fra generasjon til generasjon.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og duodji.
Høgskolen i Oslo tilbyr et masterstudium i duodji. Studiet gjennomføres ved Samisk høgskole.


Skiskyting under Vinter-OL 1988.
Under Vinter-OL 1988 i Calgary ble det arrangert tre øvelser i skiskyting.
10 km.
Dato: 23. februar
20 km.
Dato: 20. februar
4 x 7,5 km stafett.
Dato: 26. februar


Skiskyting under Vinter-OL 1992.
Under Vinter-OL 1992 i Albertville ble det arrangert seks øvelser i skiskyting. For første gang ble det arrangert øvelser for kvinner.
10 km.
Dato: 12. februar
20 km.
Dato: 20. februar
4 x 7,5 km stafett.
Dato: 16. februar


Skiskyting under Vinter-OL 1994.
Under Vinter-OL 1994 på Lillehammer ble det arrangert seks øvelser i skiskyting.
10 km.
Dato: 23. februar
20 km.
Dato: 20. februar
7,5 km.
Dato: 23. februar
15 km.
Dato: 18. februar
4 x 7,5 km stafett.
Dato: 25. februar


Skiskyting under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert seks øvelser i skiskyting.


Skiskyting under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert åtte øvelser i skiskyting. Øvelsene ble avviklet i "Soldier Hollow" i Park City.


Havant & Waterlooville FC.
Havant & Waterlooville Football Club er en engelsk Non-liga fotballklubb som spiller i Conference South. Klubben ble stiftet i 1998, og spilte sin første sesong i Southern League, Southern Division. «The Hawks», som er kallenavnet til Havant & Waterlooville, spiller hjemmekampene sine på West Leigh Park i Havant. Byen Havant ligger i den engelske regionen Sørøst-England.
Historie.
Klubben ble stiftet som et resultat av en fusjon mellom klubbene Havant FC og Waterlooville FC i 1998. I sin første sesong vant de Southern League, Southern Division og rykket opp til Premier Division. Der spilte de i fem sesonger før de havnet i Conference South foran 2004/05 sesongen. Dette skjedde fordi det engelske ligasystemet ble omorganisert. I den første sesongen i denne ligaen ble havnet de på en 13. plass.


Jarlsberg og Larviks amt.
Kart over Jarlsberg og Larviks amt (Grevskabernes Amt) i 1860.
Del av vegskilt (avstand fra Kristiania)
Jarlsberg og Larvik amt "(Jarlsberg og Laurvigs Amt)" var var en administrativ enhet (amt) i Norge. Det ble opprettet da grevskapene Laurvig og Jarlsberg ble avviklet og slått sammen i til et felles amt 1821.
Navnet ble endret til Vestfold 1. januar 1919.


Slaget ved Brander Pass.
Slaget ved Brander Pass skjedde ved Brander Pass i nærheten av Taynuilt under fjellet Ben Cruachan i nordlige Skottland i juli 1308. Robert I av Skottland beseiret en av sine innlandsfiender, MacDougall av Lorn. Slaget var et av mange under den skotske uavhengighetskrigen.
Bakgrunn.
Robert Bruce måtte vinne nordlige Skottland for å ha ryggen fri. Han hadde beseiret sin gamle arvefiende John Comyn den eldre i Comyn-familiens eget område nord for Aberdeen, ved Old Meldrum i Inverurie i 1308. Deretter gikk han mot Cowyns allierte lengre nord.
Nordlige Skottland hadde siden de eldste tider styrt seg selv bortimot uavhengig av den sentrale kongemaken på lavlandet. I nord rådde klansystemet med innbyrdes maktkamp. Donald-klanen og Campbell-klanen hadde bygd opp sitt maktgrunnlag på sin lojalitet til det skotske kongehuset. Disse støttet Bruce med soldater.
MacDougall-klanen, Comyns allierte, var ledet av John MacDougall. «Lame John» MacDougall, som han også kalles, støttet kong Edvard II av England. I tillegg var John Comyn den yngre nevø av den 4. MacDougall, høvding Alexander av Argyll, lord av Lorn. Bruce hadde drept Comyn i Greyfiars-kirken i Dumfries åtte år tidligere. John MacDougall hadde dermed også en blodfeide å hevne.
Den formelle fredsavtalen mellom Bruce og MacDougall gikk i tillegg ut i løpet av 1308. Neil Campbell kalte sammen sine menn for å støtte Robert Bruce. Han ville sannsynligvis ha støttet hvem som helst på motsatt side av MacDougall, for i Skottland, «kith and kin always ranked higher than politics», som en skotsk skribent uttrykte det.
Slaget.
I juli samme år ledet Robert Bruce en stor hær av egne soldater og menn fra Campbell-klanen inn i Argyll for å tvinge MacDougall til lydighet.
Bruce møtte John MacDougall og en stor hærstyrke av menn fra Argyll med det formål å gjøre mot Bruce det han selv hadde gjort mot engelskmennene i Glen Trool. Bruce forutså vanskeligheter og lot en tropp med høylendere, ledet av James Douglas, klatre oppover skråningen av Ben Cruachan for å komme på oversiden av bakholdsangrepet.
Da Bruces hær kom innenfor synsranden av fienden i den trange fjellovergang ble de angrepet av en skur av stein og piler som kom farende nedover skråningen fra Ben Cruachan. Øyeblikkelig etter ble de selv angrepet bakfra av James Douglas og hans høylendere. Mennene fra Argyll ble forskrekket og oppdaget deretter at de selv ble angrepet fra begge kanter, både ovenfra som nedenfra. Det ble en hard kamp, sies det, før MacDougalls menn mistet motet og flyktet i alle retninger.
Etterspill.
Robert Bruce fulgte opp denne seiren med å erobre festningen Dunstaffnage Castle. Robert Bruce var nå ubestridelig konge av hele Skottland.
Både Donald-klanen og Campbell-klanen fikk både fordeler, landområder og økt makt på bekostning av MacDougall-klanen. MacNab-klanen, som hadde kjempet ved MacDougalls allierte, mistet således også sine landområder.
John MacDougall døde i Robert Bruces fengsel i 1317 (eller året etter).
Ekstern lenke.
Brander Pass


ISO 4217.
ISO 4217 er en internasjonal standard som beskriver valutakodene for offisielle valutaer, etablert av International Organization for Standardization (ISO). Kodene ble innført i 1978.
Standarden er bygd opp med tre bokstaver (versaler) og har blant annet gjort det mulig å standardisere databehandling av valuta, i og med at spesialtegn som ¥, €, $ og £ er gjort overflødige.
De første to bokstavene er de samme som i ISO 3166-1 alfa-2-landskoder (som er lik landskodene på Internett) og den tredje er normalt en forkortelse for pengeenheten. Slik blir for eksempel Japans valuta betegnet JPY (JP for Japan og Y for yen) og norsk valuta NOK (NO for Norge, K for kroner). Overnasjonale valutaer har også ISO-kode på tre bokstaver, der første bokstav er X og de to neste er en forkortelse for navnet på valutaen. Et viktig unntak til denne regeln er euroen, som har koden EUR.
I tillegg er det definert koder for verdifulle metaller (edelmetaller). Også for disse er første bokstav X og de to neste er grunnstoffets kjemiske symbol. For eksempel er ISO 4217-koden for gull XAU.


Camel (band).
Camel er et britisk band som ble stiftet 1971 i Surrey og er kjent som et band innenfor progressiv rock-sjangeren. Bandet oppnådde aldri like stor popularitet som andre britiske progrock-band, som Emerson, Lake & Palmer, Genesis, Pink Floyd, Yes eller King Crimson, men de oppnådde likevel en liten, men lojal, fanskare. Bandets besetning har gjennom bandets historie stadig blitt endret, men etter at Peter Bardens trakk seg ut i 1978, har Andrew Latimer vært bandets ubestridte leder.
1971–1974: Oppstarten og debututgivelser.
Camel ble til da Andrew Latimer (gitar, fløyte, vokal), Andy Ward (trommer) og Doug Ferguson (bass) fra et tradisjonelt og eksperimentelt bluesband som kalte seg The Brew, omsider ble et backingband for pianist og sanger Phillip Goodhand-Tait etter å ha blitt tatt inn i varmen av Beatles–utgiver Dick James og hans plateselskap DJM Records. På grunn av manglende suksess hos Tait ble The Brew droppet av selskapet. Dette gjorde at Latimer, Ferguson og Ward på bakgrunn av erfaringen med Tait ble enige om å averterte etter en keyboardist gjennom musikkmagasinet Melody Maker for å utvide sin musikalske horisont. Den eneste som svarte på denne var Peter Bardens (keyboard, vokal) som tidligere hadde spilt med både Van Morrison og Shotgun Express, med storheter som Rod Stewart, Peter Green og Mick Fleetwood.
Den 8. oktober 1971 på en konsert i Belfast gikk The Brew sammen med Peter Bardens under bandnavnet "Peter Bardens On" på grunn av kontraktsfestede spillejobber Bardens hadde avtalt, og senere i november ble de alle enige om å skifte til det endelige navnet Camel. Under dette navnet spilte de sin første konsert på Waltham Forest Technical College som oppvarmingsband for Wishbone Ash den 4. desember samme år. I perioden som fulgte var bandet under et tett program med spillejobber på både college– og universitetsmiljøer, hvor de opparbeidet seg et markant rykte som livemusikere og hvor de etterhvert kom i kontakt med Geoff Jukes, som administrerte spillejobber for flere band og artister.
I august 1972 signerte Camel en platekontrakt med opsjon på et album til hos MCA Records, hvor de så gikk rett til Morgan Studios i London sammen med den ferske produsenten Dave Williams. Her ble de værende i to uker, hvor de også holdt audition for en vokalist etter forslag fra Williams. Da bandet etter tre dager med sangprøver ikke fant noen kandidat, bestemte de seg for å heller fordele vokaldelene imellom seg og fortsette innspillingen. I pausene mellom innspillingene i november og desember var Camel oppvarmingsband for Barclay James Harvest. I februar 1973 kom debutalbumet kalt "Camel", samtidig som bandet deltok på liveinnspiling med Peel Sessions på BBC Radio 1. Musikkens nærhet til Canterburysjangeren og gruppa Caravan samt blandingen av stilarter og improvisasjoner i sjangre som kunstrock, jazz-inspirerte rytmer og tidvis uinspirerte låter som dermed ga et litt rotete uttrykk, gjorde at dette albumet ikke ble en umiddelbar salgssuksess og førte til at plateselskapet besluttet å ikke benytte sin opsjon på et album nummer to.
Etter denne perioden gikk bandet til anskaffelse av en egen administrasjon i Geoff Jukes og Max Hole hos Gemini Artists (som senere ble GAMA Records) og fikk forhandlet fram en platekontrakt med Decca Records. Etter ni måneders sammenhengende spillejobber, hvor de etablerte et rykte som et solid liveband, kontaktet Jukes den profilerte produsenten David Hitchcock som hadde arbeidet med både Caravan og Genesis før de den 1. mars 1974 utga sitt andre album "Mirage", innspilt i Basing Street Studios med Hitchcock som produsent. Dette albumet fikk et omslag identisk til sigarettmerket "Camel", noe som medførte trusler om søksmål i USA. Resultatet ble derfor til at coveret ble endret før utgivelsen av albumet der. Bandets manager Geoff Jukes forhandlet fram en avtale med sigarettfirmaet for å selge små pakker med sigaretter og hvor albumcoveret samt sporlisten prydet innpakkningen. Ledelsen i selskapet kom også til innspillingsstudioet hvor de foreslo å endre enkelte låter til for eksempel "«20–pakning»" samt dele ut Camelsigaretter på konsertene, noe bandet følgelig ikke aksepterte.
Rent musikalsk på "Mirage" begynte Camel likevel å utvikle sitt etterhvert distinkte lydbilde, markert med gruppens flytende innviklede rytmer og en uforutsigbar instrumental veksling mellom Peter Bardens og Andrew Latimer. Bandet markerer seg også hos progrockens likeman med konseptbaserte enkeltverk som den periodedelte låten «Lady Fantasy», som igjen viser bandets mer komplekse retninger de ville ta på sine senere utgivelser. Låta "«Nimrodel/The Procession/The White Rider»" var også på denne utgivelsen, og ble skrevet av Latimer inspirert av J.R.R. Tolkiens verk "Ringenes herre". Nimrodel er en alv, mens "The White Rider" hentyder til en senere utgave av Gandalv i slaget ved Rohan og Minas Tirith. I april og mars dro Camel på en promoteringsturné i Europa før de så dro til USA hvor de var oppvarmingsband for både Wishbone Ash, Kiss og Steppenwolf fra senhøsten til turnéslutt i Miami i desember. I USA ble de så godt mottatt at de fortsatte å opptre alene under eget navn, før de omsider dro tilbake til England og Devon med diverse låtmateriale de hadde skrevet underveis. "Mirage" nådde for øvrig nummer 149 på Billboardlisten.
1975: The Snow Goose og The Royal Albert Hall.
Den neste utgivelsen ble basert på konseptideén som lå bak låta "«White Rider»" fra deres forrige album. Bandmedlemmene gikk dermed sammen på grunnlag av en felles inspirasjon for å skrive romaninspirerte og konseptbaserte verk, og samtlige medlemmer ble enige om å foreslå flere romaner som deres neste album skulle basere seg på. Peter Bardens foreslo "Siddhartha" av Hermann Hesse, og noen låter inspirert fra denne ble laget før medlemmene bestemte seg for å avbryte denne idéen. En annen bok av samme forfatter ("Der Steppenwolf") ble også foreslått, men dette konseptet viste seg å være vanskelig å arbeide med. Til slutt foreslo Doug Ferguson ovenfor gruppen at det neste albumet burde basere seg på Paul Gallicos roman "The Snow Goose". Denne romanen var en enkel og kort skrevet liknelse om den fornyende kraft av vennskap og kjærlighet, satt i motsetninger mot krigens fryktelige konsekvenser, noe som ble akseptert av alle sammen. Etter en en kort innspillingsperiode som startet i januar og som varte i de første månedene av året, kom dermed konseptalbumet "The Snow Goose" i april 1975.
"The Snow Goose" var uvanlig ved at det ikke hadde noen vokal og at musikken fulgte den emosjonelle sirkelen til historien i novellen med orkestrering arrangert av David Bedford, som hadde erfaring med produksjon gjennom arbeid fra Roy Harper og Mike Oldfield. I og med at det var fullstendig instrumentalt overrasket kritikerne og førte så til at bandet fikk "Brightest Hope"–prisen fra musikkmagasinet The Melody Maker som «Englands mest håpefulle navn i rocken» og samtidig etablerte en solid og lojal fanskare. Dette gjorde at Decca bestemte seg for å gi ut låtene "«Flight of the Snow Goose"» og "«Rhayader»" på single i mai.
Utgivelsen kom overraskende på Paul Gallico, som i senere tid var blitt en ivrig motstander av røyking. Og siden han trodde bandet Camel ble knyttet til nettopp dette, truet han med å saksøke bandet hvis tittelen ikke ble endret. For å hindre søksmål ble det lagt til «Music Inspired by..» i tittelen. Dette dramaet som utspilte seg i bakgrunnen hadde for øvrig ingen effekt på salget av albumet, som klatret opp på «British Top 30» og som senere nådde sølvstatus i 1981.
På sensommeren dro Camel på en promoteringsturné hvor de spilte The Snow Goose som del én, mens den andre halvdelen av disse konsertene bestod av materiale fra de to første utgivelsene. Her merket musikerne seg at entusiasmen for The Snow Goose fra del én var noe mindre enn resten av konserten, noe som fikk Latimer og Bardens til å innse at de manglet et symfonisk orkester som kunne løfte denne delen. På senhøsten den 17. oktober 1975, framfor et utsolgt og fullsatt Royal Albert Hall, fremførte Camel «The Snow Goose» akkompagnert av London Symphony Orchestra og ledet av David Bedford. Som følge av suksessen gjennom relativt positive anmeldelser i musikkpressen, konserten i Royal Albert Hall og en stadig økende konsertgående fanskare, ble Camel invitert til å spille live for BBC og programmet "Old Grey Whistle Test" samme året, samtidig som Decca Records ga uttrykk for at de ønsket et studioalbum til. The Snow Goose endte til slutt opp som nummer 22 på de britiske listene og som nummer 118 på den amerikanske Billboard 200.
1976–1977: Produktive år og nye impulser.
Høsten 1975 med suksessen av The Snow Goose i bakhånd gikk Camel til planlegging av et nytt album basert på låter skrevet av de fire bandmedlemmene og som brøt med det konseptbaserte og symfoniske fra The Snow Goose. I januar 1976 dro Camel til Island Studios i London for å spille inn sitt studioalbum nummer fire, og den 26. mars ga de ut albumet med navnet "Moonmadness", som brøt totalt med det enhetlige konsepttemaet og som hadde et annerledes lydbilde enn det som hadde preget den forrige utgivelsen. Likevel var det et konsept som var mindre definert enn The Snow Goose, og musikken var heller ikke like utfordrene, men det betydde ikke at Moonmadness var blottet for fornøyelse. Det hadde lange perioder med atmosfæriske, instrumentale og romslige soloer.
Albumet bestod løst av konseptlåter basert på bandmedlemmenes ulike personligheter, hvor "«Chord Change»" var Peter Bardens' verk, "«Air Born»" var Andrew Latimers, "«Lunar Sea»" var Andy Wards mens "«Another Night»" var Doug Ferguson sitt verk. Bandet la på flere lag med gitar og synthesizer likt med Pink Floyds album "Wish You Were Here", og gjorde "Moonmadness" imponerende populært blant musikkritekerne og fansen. Albumet ble suksessfullt i USA, hvor det nådde nummer 115 på Billboard 200, som i ettertid skulle bli den høyeste listeplasseringen bandet skulle komme til å få i USA. Også hjemme i England endte Moonmadness på en 15 plass, som ble den høyeste plasseringen Camel skulle få i hjemlandet.
a> i Oslo den 23. september 1976.
Grunnen til at bandet skiftet musikalsk retning fra eksperimenteringen rundt "The Snow Goose" var fordi plateselskapet insisterte på at Camel burde forsøke seg inn på mer kommersiell grunn, og det er et faktum at musikken på Moonmadness lignet mer på tradisjonell engelsk progrock. Albumet, som ble produsert av Rhett Davies, kom også innom sjangeren fusion med sammentrukket rytme og flimrende keyboard. Videre så var sangene mer intime, konsise og innfallende enn de som ble gitt ut på de forrige albumene. Under den påfølgende turnéen i Europa umiddelbart etter plateslippet fikk Camel, etter en overtalelse av Ferguson, med seg studiomusikeren og bandnomaden Mel Collins fra King Crimson på saksofon. Dette gjorde at bandet fikk en ekstra dimensjon og et mer jazzinspirert preg under turneen. Camel spilte for første gang i Norge under denne turneen på Chateau Neuf den 23. september 1976, og bandet fikk ytterligere oppmerksomhet i landet da NRK kjøpte inn og sendte opptak fra en av bandets vårkonserter på høsten 1976.
Moonmadness ble Camels siste utgivelse med bassisten Doug Ferguson, som på grunn av interne stridigheter som angikk Fergusons musikalske interesser og begrensninger, førte til at Ferguson måtte forlate bandet. Dette baserte seg på det faktum at Andy Ward hadde utviklet seg teknisk på trommer med kompliserte rytmeseksjoner og eksperimentering innen jazz etter ankomsten av Mel Collins, noe Ferguson mente var et brudd på den tradisjonelle innfallsvinkelen Camel hadde tatt til da. Dette gjorde at Ward følte seg musikalsk hemmet av Ferguson, noe som igjen gjorde at sistnevnte ble tvunget til å slutte i Camel. Dette skulle senere vise seg å være et uheldig feilgrep for bandet, da Doug Ferguson med sin fortid blant annet fra det militære viste en god disiplin og dessuten var god til å løse interne konflikter i bandet. Særlig gjaldt dette låtskriverfeidene mellom Andrew Latimer og Peter Bardens, som begge var to sterke musikalske personligheter og som trengte et nøytralt mellomledd for å fungere optimalt sammen i en kreativ gruppe.
I januar 1977 ble det foretatt to forandringer i bandbesetningen ved at Ferguson gikk og ble siden erstattet av bassisten Richard Sinclair fra Caravan, mens Mel Collins ble tatt inn som et femte uoffisielle medlem. Med denne besetningen gikk Camel til innspilling og ga ut "Rain Dances" i september, som fjernet seg fra de forrige utgivelsene rent stilmessig. Dette skjedde mye på grunn av at de nye medlemmene med sin innflytelse innen jazz bidro til å fremheve det nye musikalske aspektet hvor de eksperimenterte med kompliserte tidssignaturer. Noe som også var nytt i forhold til tidligere utgivelser var bruken av studiomusikere og utradisjonelle instrumenter. Den mest kjente studiomusikeren var Brian Eno fra Roxy Music, som etter forespørsel av produsent Rhett Davies bidro med piano på låta "«Elke»". Albumet ble godt mottatt da det kom ut i Storbritannia, hvor det til slutt nådde nummer 20 på albumlistene. På Billboard 200 endte utgivelsen opp som nummer 136, mens den i Norge endte opp som nummer 17 på VG-lista.
1978: Interne stridigheter og stilskifte.
Fra høsten 1977 og ut i det nye året 1978 gikk bandet til innspilling av en ny studioutgivelse. I mars kom samtidig bandets første liveutgivelse "A Live Record", hvor side én var basert på tidligere liveinnspillinger fra turnéne mens side to inneholdt hele konserten fra Royal Albert Hall med symfoniorkestrering komponert av David Bedford. Med Richard Sinclair hadde Andy Ward og bandet nå fått en bassist og sanger med relasjoner til jazz, men istedet dukket det opp problemer med harmonien. De ulike personlighetene i bandet passet ikke like godt sammen og balansen som tidligere hadde vært der med Doug Ferguson var nå borte, noe som førte til ytterligere spenning når det gjaldt valg av musikalske retninger og låtskriverarbeid mellom Peter Bardens og Andrew Latimer. For å forsterke dette ytterligere kom det også et press ovenfra av Decca Records om å produsere en «hit single» for å få spilletid på radio, noe som gjorde at Bardens og Latimer til slutt mer eller mindre arbeidet mot hverandre med komposisjoner og låtskriving istedenfor å samarbeide med hverandre.
Den 30. juli 1978, rett før innspillingen var ferdig og turnéen skulle settes igang, sluttet for øvrig Peter Bardens i bandet og gikk videre med albuminnspillinger med Van Morrison ("Wavelength") etter mange krevende krangler og uenigheter som gikk på låtskriving mellom Bardens og Latimer. Også bandmanager Geoff Jukes sluttet rett før verdensturnéen skulle starte som følge av bruddet med Bardens, men bandet hadde fortsatt administrasjon i Max Hole. Peter Bardens signerte for øvrig senere på året en egen platekontrakt med Arista Records og ga ut soloalbumet "Heart To Heart" i eget navn året etter.
Som erstatning for Bardens hentet Camel (etter forslag fra Richard Sinclair) inn to keyboardister i Dave Sinclair (fetter av Richard) og Jan Schelhaas, som begge kom fra Caravan og dermed bragte et stilskifte inn i Camel med to keyboardspillere som begge kunne fremføre mellomspill i større grad en tidligere. I samme periode ble også Mel Collins formelt tatt inn som bandmedlem etter å ha tilbrakt mye tid sammen med bandet. Turnéen startet den 10. september på kunstsenteret Fairfield Halls i Croydon med sanger og låtskriver Michael Chapman som gjesteartist. Albumet "Breathless" kom ut den 22. september med Mick Glossop som ny produsent, etter å ha blitt forespurt av Bardens under innspillingen med Van Morrison. Denne utgivelsen, som bestod av en uvanlig blanding av pop, progrock og jazz, var relativt korte og konsise låter sett fra et progressivt standpunkt og som var mer eller mindre konstruert for å få spilletid på radio etter press fra plateselskapet.
Likevel forlot de ikke helt den improviserte progrock-sjangeren, for albumet hadde flere markante jazz-influerte låter som for eksempel "«The Sleeper»" og "«Echoes»", men disse hadde likevel et igjenkjennelig og nesten identisk lydbilde som de tidligere utgivelsene "Mirage" og "Moonmadness". På "Breathless" prøvde Camel å være et direkte fremtidsrettet progrock-band, og selv om de på enkelte låter gikk over i ulike sjangre, var hele resultatet overraskende vellykket sett fra et salgsmessig synspunkt. Den humoristiske låten "«Down on the Farm»" ble skrevet av Richard Sinclair og minnet mye om Caravan og Hatfield and the North som følge av Sinclairs ledende vokal og det faktum at han kom fra de gruppene. Låta "«Rainbows End»" var for øvrig skrevet av Andrew Latimer til avgåtte Peter Bardens, og hadde ironisk nok hans etterfølger Dave Sinclair ukreditert på keyboards.
Siden utgivelsen hadde en sammenblanding av forskjellige stilarter ble det av Camelfansen godt likt av noen og hatet av andre. Til tross for at det forrige albumet "Rain Dances" solgte godt i Norge og endte midt på VG-lista, så solgte ikke "Breathless" like mye og ble heller ikke tatt inn på samme liste. I Storbritannia endte for øvrig utgivelsen på en respektabel 26 plass, mens den på Billboard 200 i USA endte opp på en 134–plass. Etter den siste konserten i Storbritannia ved University of York den 14. oktober, dro Camel over til kontinentet hvor de spilte ut desember.
1979–1980: Nye utskiftninger og press fra punken.
Breathless-turnéen fortsatte med en tur til Japan og siden til Nord-Amerika før den sluttet i mars 1979, hvorpå både Richard og Dave Sinclair forlot bandet. Sistnevnte gjorde det klart at det kun var økonomiske årsaker for at han ble med, mens Richard Sinclair ble bedt om å slutte på grunn av sin sterke personlighet som var tilbakeholden mot turnélivet og for at bandet skulle kunne utvikle seg videre fra jazzsporet de var inne i. Jan Schelhaas ble for øvrig igjen som keyboardist etter både å ha imponert med sitt musikalske talent og sin personlighet, samt fordi Camel for alvor forsøkte å satse på to faste keyboardister. Etter å ha hørt et album av det amerikanske progrockbandet Happy the Man ble Latimer og Ward enige om å ta kontakt med keyboardisten Kit Watkins for å høre om han kunne tenke seg å bli medlem av Camel for innspillinger av deres neste forestående album, noe Watkins takket ja til. Også bassisten på den daværende turnéen hos Steve Hillage Band, Colin Bass, imponerte såpass at han ble forespurt om å bli med i innspillingen av Camels neste album
a> erstattet i praksis Dave Sinclair som keyboardist i 1979.
Denne besetningen, med Andrew Latimer, Andy Ward, Colin Bass, Jan Schelhaas og Kit Watkins gikk til innspillinger på gården Wood i Suffolk utga i september samme år albumet "I Can See Your House from Here" med Rupert Hine som produsent. Hine ble forespurt om å produsere på grunnlag av hans tidligere kommersielle orientering og fordi bandet hovedsakelig ville få inn nye impulser. Lydbildet ble på denne utgivelsen orienterte seg derfor nærmere pop-progrock, og viste samtidig at den nye retningen Camel tok fra "Breathless" fortsatte.
Låtene "«Survival»" og "«Who We Are»" fikk orkestrering bak seg og gitarist Latimer ga et gitarmessig ganske likt lydbilde som Pink Floyds David Gilmour på albumets avslutning, "«Ice»", som ble spilt inn live i studioet på ett eneste opptak. Låta "«Wait»" fikk et preg av å kunne bli spilt på radio og handler om gambling. Låta er utradisjonell i forhold til bandets både tidligere og senere utgivelser og brøt opp flere vante stilsjangre. Den kunne også sies å være inspirert av det arbeidet Alan Parsons Project la ned på samme tid. (Den neste utgivelsen til APP, "The Turn of a Friendly Card" (1980), handlet for øvrig også om gambling). Subtile "«Hymn to Her»" ble skrevet i samarbeid mellom Latimer og Jan Schelhaas og ble bygget opp rundt flere tangentkomposisjoner bundet sammen med vokal og gitar. "«Remote Romance»" var en utypisk Camel–låt bygget opp av synthesizere og elektronisk musikk med Kit Watkins og Rupert Hine som hovedbidragsytere. Også Mel Collins på saksofon og Phil Collins (gjesteartist fra Genesis) med perkusjon bidrar på albumet.
Opprinnelig ble albumet navngitt "«Endangered Species»", men denne tittelen ble forandret i siste minutt til "I Can See Your House from Here". Dette var, sammen med innholdet og plateomslaget, en markering for en ny retning av inkluderende humor som speilet humøret innad blant musikerne. Likevel ga dette bandet problemer i forhold til promotering fordi det hadde et uærbødig plateomslag som viste en korsfestet astronaut som så ned på jorda. Enkelte platebutikker og musikkmagasiner nektet å vise promoteringsbilder av platen på grunn av dette. Bandet fikk også problemer innad da en omfattende turnévirksomhet startet rett etter utgivelsen, noe som førte til en rekke misforståelser blant musikerne.
Albumet led også av at rocken ble forandret etter at den britiske punkrocken gjorde sitt inntog blant annet som en protest mot progressiv rock, noe som gjorde at denne fikk mindre offentlig oppmerksomhet og fremstilt som «gårsdagens musikk», og fikk dermed lavere salg av plater. Camel led under dette plutselige skiftet og gjorde at albumet fikk det dårligste salget siden debuten. I tillegg til presset fra punkrocken hadde ikke Camel bygget opp et skikkelig navn for denne type musikk, noe som tilsammen kan forklare hvorfor det generelt sett ikke ble gode salgstall for "I Can See Your House from Here" i Storbritannia og USA. Albumet nådde til tross for dette nummer 45 på de britiske albumlistene og nummer 18 på VG-lista i Norge, hvor utgivelsen solgte bedre. På høsten rett etter turnéslutt forlot Kit Watkins bandet for egne soloprosjekter, mens Camel gikk til innspilling for deres neste studioalbum i Abbey Road Studios i London den 1. september. I bakgrunnen hadde bandet igjen skiftet plateselskap («label») med "Gama Records" (som lå under paraplyen til Decca) og produsentteam med Tony Clark og Haydn Bendall.
1981: Med konseptalbum inn i 1980-årene.
I januar 1981 kom konseptalbumet "Nude", som hadde med flere verdensvante studiomusikere. Resultatet ble at utgivelsen fikk et ulikt lydbilde fra bandets tidligere utgivelser. Albumet var likevel progressivt, atmosfærisk og lagde indirekte en egen portal som førte Camel inn i 1980-årene og datidens musikkstiler. For å fortsette med en keyboardist etter at både Kit Watkins og Jan Schelhaas dro for å virkeliggjøre egne soloprosjekter, tok bandet etter rådføring med Tony Clark kontakt med den sørafrikanske keyboardisten Duncan Mackay, som etter flere innspillinger med Alan Parsons Project dro derfra for å bli med på innspillingen. "Nude" var et konseptalbum utformet av Susan Hoover, som da var samboer til frontfigur Andrew Latimer. Konseptet var basert på en sann historie bygget rundt den japansk soldaten Hiroo Onoda, som ble funnet på en forlatt øy 29 år etter 2. verdenskrig, uten å vite at krigen var slutt. Konseptalbumet med både tekst og musikk baserte seg på hele hans historie som involverer førkrigstiden og hvordan han ble innrullert samt hvordan krigens påkjennelser etterhvert påvirker soldaten.
Albumet var mer ambisiøst og grasiøst enn det forrige utgivelsen "I Can See Your House From Here", men det var ikke like åpent og hadde låter med intrige avsnitt, spesielt siden det fremhever tyngre improvisasjoner og orkestrering. Helheten rundt albumet var identisk til "The Snow Goose" i oppbygning og komposisjon, samt at enkelte låter kunne minne om "Mirage". Som konseptalbum hang låtene sammen og gikk inn i hverandre fra start til slutt, hvor enkelte låter som for eksempel den piano og fløyebaserte "«Landscapes"» ble etterfulgt av en mer rytmebasert "«Changing Places»", også den med fløyte i sentrum av komposisjonen. "«Please Come Home»" var en mild vokalbasert låt basert på både piano og fløyte og kunne minne om Caravan. Lydbildet fikk et mer rockepreg over seg på låtene "«Lies»" og videre på "«The Birthday Cake»" og "«Nudes Return»" (som kunne minne om Van Der Graaf Generator), hvor tradisjonelle Camel–instrumenter igjen utgjorde hovedstammen i komposisjonen. Nevnte "«Lies»" med en lengre gitarsolo av Andrew Latimer ble også utgitt på single og bidro til at albumet erfarte markante salgstall også i Norge, hvor den til slutt endte på en 12. plass på VG-lista. I Aftenposten fikk albumet god kritikk av musikkanmelder Ketil Bjørnstad, som konkluderte med at «"Camel vil fortelle «Nude»s historie med rytmer og toner. Kan det angå oss idag? Camels siste plate angår hvert fall meg."» I Storbritannia endte utgivelsen på en respektabel 34. plass på de britiske albumlistene.
Allerede i slutten av januar dro Camel på turné, og keyboardist Kit Watkins som gikk fra bandet før innspillingen av dette albumet, kom tilbake og bidro på Nude–turnéen. Camel, inklusive Kit Watkins og Jan Schelhaas, holdt blant annet konsert på Chateau Neuf i Oslo som en del av Nude–turnéen den 1. februar 1981. Den påfølgende våren i 1981 ble det for alvor klart for alle rundt bandet at trommeslager Andy Ward hadde fått store problemer med depresjoner, som ble etterfulgt av alkohol- og narkotikamisbruk. Han hadde også et selvmordsforsøk ved å kutte over håndleddet i denne perioden, noe som gjorde Ward uskikket til å spille i bandet. Som et resultat av det ble Ward spurt om å ta en pause, mens resten av turnéen ble avlyst. På grunn av dette vedtok Andrew Latimer å utsette det neste planlagte studioalbumet i håpet om at Ward kunne bli skikket til å spille igjen. Den offisielle forklaringen som ble gitt etter avlysningen på sommeren var at Ward hadde påført seg selv en alvorlig håndskade, som hadde tvunget ham til å ta en lengre ferie. Det var ikke før under et intervju med musikkmagasinet Q i 1991 hvor det kom fra hva som faktisk hadde hendt med Andy Ward, og senere i år 2000 ble det kjent at han hadde fått diagnosen bipolar lidelse.
Camel gikk inn i en stillstand utover høsten, noe som gjorde at Colin Bass flyttet til utlandet, mens Kit Watkins igjen forlot bandet for å konsentrere seg om soloprosjekter. I mellomtiden kom det første samlealbumet "Chameleon (The Best of Camel)", før Andrew Latimer på vegne av bandet kom inn i en konflikt med Decca Records, som viste til kontrakten og dermed presset Camel og Latimer til å fortsette å gi ut flere album.
1982–1983: Latimer står igjen alene og rettslige problemer.
I januar og februar 1982 gikk Camel tilbake til Abbey Road Studios nummer tre for å spille inn sin tiende utgivelse. Til å hjelpe seg med innspillingen fikk Latimer hjelp av medlemmer fra Alan Parsons Project i vokalist Chris Rainbow og bassist David Paton, som Latimer ble kjent med gjennom innspillingen av "Nude" i Abbey Road i 1981, hvor også APP holdt på med innspillinger til deres album "Eye in the Sky". Som erstatning for alle de tidligere bandmedlemmene kontaktet Latimer i tillegg til Rainbow og Paton en rekke veletablerte musikere med lang erfaring fra musikkbransjen.
En av disse musikerne var den tidligere gitaristen i Genesis, Anthony Phillips, som på grunn av sceneskrekk hadde begynt på en solokarriere med egne innspillinger, og som nå hjalp Latimer med å skrive låter. Disse hadde også planer om å utvide låtskriversamarbeidet, men blant annet på grunn av Phillips frykt for turnévirksomhet ble det med tanken. Som erstatning for Andy Ward kontaktet Latimer hele tre trommeslagere i Graham Jarvis (kjent fra bandet til Cliff Richard), Dave Mattacks (kjent fra Fairport Convention) og Simon Phillips (kjent fra blant andre The Who, Jeff Beck og Toto). Også Duncan Mackay og Francis Monkman fra Sky samt tidligere bandmedlem Peter Bardens bidro med tangenter under innspillingen. Sistnevte kom her i kontakt med David Paton som sammen dannet en del av grunnlaget for bandprosjektet Keats ett år senere.
Resultatet av innspillingen ble en utradisjonell blanding av låter under tittelen "The Single Factor" som kom ut i mai og som var ironisk ment på at Latimer nå var igjen alene. Coverbildet til denne utgivelsen, som viser et forvrengt bilde av ansiktet til Latimer, indikerer også dette. På "The Single Factor" prøvde Camel å lage noe lignende det Alan Parsons Project produserte på samme tid. Tatt i betraktning at APP hadde sine kommersielle listetopper dette året og at to av medlemmene derfra bidro på albumet, så var det ikke merkverdig at Camel prøvde seg mot det samme publikumet. Det som til da hadde kjennetegnet Camel og som ga bandet dets distinkte preg, var konseptbaserte atmosfæriske instrumentaler samt detaljerte og kreative lydbilder. Lydbildet til "The Single Factor" ble noe annerledes enn tidligere utgivelser på den måten at det var en samling korte radiovennlige poplåter som ikke fulgte noen rød tråd fra start til slutt. Men, med en besetning bestående av de nevnte musikerne og andre studiomusikere med lang erfaring fra bransjen hadde det likevel noen utpregede låter, som for eksempel på "«Sasquatch»", som var en selvironisk sang som omhandlet Latimers angivelige store føtter.
Som følge av den markante stilmessige endringen fra foregående utgivelser solgte utgivelsen dårlig og ble heller ikke godt mottatt blant fansen. Utgivelsen klarte ikke å komme inn på hverken den britiske eller den amerikanske albumlisten som følge av lave salgstall, men i Norge kom den likevel på en 32. plass på VG-lista i første halvdel av 1982. Under den påfølgende Europaturnéen som startet i midten av mai og som markerer tiårsjubileet til Camel, erstattet Stuart Tosh fra tidligere Pilot, Alan Parsons Project og 10cc alle trommeslagerene under innspillingen. Med tilbakekomsten av Kit Watkins samt ved hjelp av gitaristen Andy Dalby (fra bandet Vapour Trails) ble det blant annet holdt konsert i Oslo på Chateau Neuf den 9. juni 1982, før turnéen ble avsluttet i slutten av juni og som markerer det som ifølge Latimer "«..var den morsomste turnéen jeg noen gang hadde vært med på»". På senhøsten i slutten av oktober forlot Kit Watkins bandet for siste gang, mens bandmanageren Max Hole forlot Camel til fordel for en stilling i et større plateselskap, noe som gjorde at bandet stod uten administrasjon. Hole ble senere ansvarlig for markedsføring i Universal Music Groups internasjonale divisjon.
Under et møte med advokater tidlig i januar 1983 ble det klart at alkoholmisbruket til Andy Ward ikke lot seg stanse, og at Ward derfor offisielt sluttet i Camel med umiddelbar virkning etter tretten år som bandets faste trommeslager, noe som var vanskelig å akseptere for Andrew Latimer. Samtidig som dette skjedde kom det også et søksmål rettet mot Camel fra den tidligere bandmanageren Geoff Jukes som gikk på inntekter fra tidlige spillejobber som Jukes mente å ha krav på. Latimer, som eneste medlem av de oppnevnte, forsvarte bandets sak i retten i hele fem år før den ble løst. Til tross for den negative starten på året skrev Camel en ny kontrakt med Decca Records, som da hadde blitt kjøpt opp av PolyGram. Dette gjorde at Latimer tok kontakt med den nederlandske keyboardspilleren Ton Scherpenzeel fra det progrockbandet Kayak, som erstatning for Kit Watkins, og avtalte et samarbeid for det kommende studioalbumet i London.
1984: Den siste utgivelsen i England.
Sammen med Scherpenzeel, Colin Bass, som da hadde kommet tilbake til England, trommeslager Paul Burgess (kjent fra 10cc og Jethro Tull) og musikere fra den forrige utgivelsen, gikk Camel til Riverside Studios i London for å spille inn sin neste utgivelse. Med tekster av Susan Hoover samt musikk og produsentarbeid av Latimer utga gruppen den 13. april 1984 konseptalbumet "Stationary Traveller". Selv om utgivelsen var et konseptalbum, gikk det i arv på en musikalsk linje med forgjengeren "The Single Factor" fra 1982, som bragte bandet nærmere det pop–pregede lydbildet til Alan Parsons Project. Stationary Traveller beholdt det samme poppreget, men brøt ned de ellers påtvungne grensene og gjorde at Camel, med låtskriversamarbeidet mellom Latimer og Hoover, skaper relativt konsise sanger med lange atmosfæriske instrumentale avsnitt, dog med et klart og bastant 1980-talls lydbilde som også kunne minne om Barclay James Harvest.
Albumets tekster ble skrevet av Hoover og handlet om Berlinmuren og det delte Berlin samt dets politiske, emosjonelle og fysiske skiller. Dette var også preget på albumcoveret, som viste et sorthvittbilde av en kvinne fra en gate i Berlin. Albumets tittelspor, som også var utgivelsens midtpunkt, kjennetegnet Andrew Latimer på både panfløyte og gitar. På denne låta utformet han igjen en gitarsolo som kunne minne om David Gilmour fra Pink Floyd. Latimer viste seg også frem som vokalist på flere spor på Stationary Traveller enn han hadde gjort på tidligere utgivelser. Senere i april og mai dro Camel på en kombinert turné i Storbritannia og Europa med Latimer, Bass, Rainbow, Burgess og Scherpenzeel bak instrumentene. Sistnevnte led av flyskrekk og begrenset dermed bandets muligheter til å fly mellom konsertbegivenhetene, noe som resulterte i en kortvarig og kompakt turné.
Etter å ha sett en av disse tidlige konsertene ville fjernsynsprodusenten "Mike Mansfield" inkludere bandet i serien "Mirror Image" som ble sendt på Channel 4. Den 11. mai holdt derfor bandet konsert i Hammersmith Odeon i London, supplert med et lånt mobilt innspillingsstudio av The Rolling Stones, et utvidet visuelt sceneutstyr for å kunne kaste lys over videoinnspillingen samt en tredje keyboardist i "Richie Close" for å få et dypere lydbilde. (Richie Close døde for øvrig i 1987 av legionærsyken). Med som gjesteartister til denne konserten var også Peter Bardens og Mel Collins. Ironisk nok, på grunn av dårlige lysforhold ble bare andre halvdel av konserten kringkastet, og denne delen ble gitt ut i november samme år både som video og liveutgivelse under navnet "Pressure Points". Den første halvdelen ble siden slettet helt av PolyGram. Etter denne konserten fortsatte Camel turnéen sin ut måneden med besøk i Tyskland og Skandinavia, med sin siste konsert den 29. mai på Chateau Neuf i Oslo. På sommeren og utover høsten gikk Camel i en stillstand ved at Latimer ble opptatt med rettssaken samt at han ikke hadde noe interesse av å starte med noe nytt materiale.
1985–1990: Rettssak, stillstand og utflytting.
Utover nyåret 1985 toppet den pågående rettssaken fra 1982 seg og Latimer brukte tiden sin mellom advokatkontorer før han etter å ha kommet over noen gamle kontrakter fant ut at Camel hadde ubetalte royalties til gode fra administrasjons- og produksjonsselskapet GAMA Records knyttet til hele bandkatalogen. Dette gjorde at Latimer fikk med seg Ward, Ferguson og Bardens på et motsøksmål mot GAMA som endte med full seier den 25. mars og som da gjorde at Camel fikk overført både tidligere ubetalte royalties og fremtidige sådan. Like etter kom saken mellom den tidligere bandmanageren Geoff Jukes og bandet til et forlik, men dette førte likevel til at Camel og Latimer måtte betale en større andel for saksomkostninger, advokatutgifter og andre utgifter knyttet til rettssakene. Etter at PolyGram kjøpte seg opp i Decca Records skjedde det store strukturelle forandringer i plateselskapet, og en av disse var å gjøre om Decca–katalogen til å bare inneholde klassisk musikk. Dette førte til at Decca og Camel kom til en gjensidig enighet om å avslutte samarbeidet den 10. april.
Camel var nå teknisk sett oppløst, men var likevel fri til å oppsøke andre likesinnede plateselskaper som ville Camels musikk inn i sin katalog og Latimer besøkte flere av disse for å forsøke å selge et nytt uferdig konseptalbum han og Susan Hoover delvis hadde arbeidet med under samme periode. I desember hadde Latimer skrevet ferdig konseptet, men han var ikke fornøyd med det endelige resultatet. Året etter ble Latimer opptatt med å utvikle materiale sammen med Anthony Phillips samtidig som han forsøkte å forhandle om en ny platekontrakt hos en rekke selskaper.
I 1987 var Latimer med som studiomusiker på albumet "Open Secret" av Denis Quinn som ble gitt ut november samme år. I samme periode forhandlet han med E.G. Records, som hadde navn som Brian Eno, Robert Fripp og Bryan Ferry under paraplyen, men etter seks måneder strandet forhandlingene etter at noen av deres representanter spurte om hvorfor Peter Frampton ikke lenger var medlem av bandet, samtidig som de påpekte at selskapet ikke ville utgi New age–musikk. Som følge av skuffelsen etter forhandlingsbruddet, og i tillegg til en haltende økonomi etter rettssakene, bestemte han seg for å selge huset sitt i London og flytte til USA.
I USA valgte Latimer etter mye om og men for å bosatte seg i California, hvor han så fikk ødelagt utstyr og instrumenter i forbindelse med jordskjelvet i 1989. For øvrig hadde Peter Bardens flyttet dit allerede i 1985. Etter et ellers rolig år i 1989 bestemte Latimer seg, etter press fra venner og Camels fans, for å endre på konseptet han hadde arbeidet med de siste årene og i 1990 hadde han skrevet om den andre halvdelen og gjorde den klar for innspilling, samtidig som han bygget opp et lite studio basert på midler fra hussalget i London. Deretter spilte han inn en demoversjon av konseptet i studioet under navnet "Dust and Dreams" og tok kontakt med flere plateselskaper for å selge ideen, men ble møtt med samme likegyldighet til navnet og musikken som to år tidligere.
1991: Ny oppstart og utgivelse fra USA.
Som følge av likegyldigheten Latimer ble møtt med av plateselskapene, og den tid det tok å komme i kontakt med disse (blant annet med Virgin Records), bestemte han seg for å å bruke de gjenværende ressursene sine på å starte et eget produksjonsselskap og plateselskap i Camel Productions og gi ut innspillingen under mer eller mindre eget navn. Med dette kom optimismen tilbake, til tross for at det var å ta en stor økonomisk risiko, samt at mye personlig arbeid var involvert.
Latimer sa under et intervju tre år senere at de vurderte å kalle plateselskapet for "Stress Records", som på humoristisk vis skulle forklare hvor mye arbeid som lå bak det å opprette et eget selskap, men valgte å holde det så enkelt som mulig. Med eget plateselskap dedisert til Camel åpnet det et nytt kapittel for bandet, som kunne produsere sin egen musikk uten å være bundet til en kontrakt med restriksjoner, og det var på denne måten den neste utgivelsen "Dust and Dreams" ble gitt ut. Til å hjelpe seg med innspillingen og utgivelsen fikk Latimer med seg de samme musikerne bak "Stationary Traveller" fra 1984 ved Ton Scherpenzeel på keyboards, Paul Burgess på trommer og David Paton på vokal. Sistnevnte var bassist på det foregående albumet, men ble erstattet på denne utgivelsen av Colin Bass, som også hadde erstattet Paton på den foregående turnéen.
a>" baserte seg på fattige bønders vandring fra støvhullet i midtvesten under depresjonen i 1930-årene.
Den skotske kvinnelige sangeren Mae McKenna deltok med vokal på låta "«Rose of Sharon»" og videre bød "Dust and Dreams" på gitarspilling fra Latimer på låta "«End of the Line»" som igjen kunne settes i rekke med David Gilmour. "«Hopeless Anger»" samt "«Broken Banks»" kunne for øvrig sammenlignes med Steve Hackett. Utgivelsen hadde også noen momenter i utypiske Camel–instrumenter som obo, harmonica og horn, og disse falt naturlig på plass i det helhetlige konseptet. En rekke etablerte studiomusikere bidro med disse instrumentene på innspillingen. Rent sjangermessig lå utgivelsen innenfor progressiv rock med en krysning mellom Neo-progressiv rock på de vokalbaserte låtene og symfonisk rock på de instrumentale delene.
Tatt i betraktning av når albumet ble til, fikk utgivelsen et distinkt 1980-tallspreg, noe som fikk det til å ligne en nedtonet og jordnær etterkommer av albumet "Nude" (1981). Temaet for utgivelsen var den amerikanske drømmen om å flytte mot vest og de prøvelsene dette innebar, derav navnet "Dust and Dreams". Det var basert i sin helhet på John Steinbecks roman "Vredens druer", som handlet om en skildring av fattige bønder som brøt opp fra sine små gårder i støvhullet midtvesten, og dro på vandring på jakt etter dagarbeid i California under depresjonen i 1930-årene. Rett etter at selve produksjonen var satt igang begynte Camel Productions å forhandle direkte med distributører som kjente til Camel, og det påfølgende salget var markant positivt.
1992–1996: Nye konseptalbum, verdensturné og liveutgivelser.
Som følge av den rådende optimismen begynte Camel å organisere en ny verdensturné for utgivelsen samt slippe en helt ny utgave av debutalbumet "Camel" (1973) på CD–format. Under etableringen av det nye innspillingsstudioet kom Andrew Latimer også over noen eldre ruller med opptak fra diverse konserter i 1972. Denne tapen ble mikset sammen til en utgivelse og gitt ut den 15. august 1992 under navnet "On The Road 1972" med et plateomslag av et kamelskilt som Latimer hadde blitt tilsendt av en fan på et klistremerke. Dette ble den første av mange «offisielle piratutgivelser» for å ta opp kampen mot bootlegerne, som solgte tidlige konsertopptak med dårlig lydkvalitet til en høy pris. I midten av august startet også verdensturnéen etter "Dust and Dreams" i USA med Latimer, Bass, Burgess og nyervervelsen Mickey Simmonds på keyboards. Simmonds var blant annet kjent for å ha arbeidet sammen med både Fish samt Mike Oldfield og erstattet Scherpenzeel på turnéen, som ble en vellykket runde med fullbesatte konsertbesøk i Japan og flere steder i Vest–Europa, som fastslo ovenfor bandet, fansen og musikkbransjen ellers at Camel ikke var oppløst og glemt. Tidlig i 1993 arbeidet Andrew Latimer med å produsere en ny live dobbeltutgivelse basert på konserten i Enschede i Nederland den 8. september 1992, men dette arbeidet ble stanset på grunn av musikerfarens død i mars.
Etter en periode med stillstand på grunn av dette kom utgivelsen i begynnelsen av august under navnet "Never Let Go", oppkalt etter en populær Camel-melodi fra debutalbumet. I samme periode kom også et samlealbum fra PolyGram med navnet "Echoes" (også det oppkalt etter en låt, denne gang fra "Breathless"), som inneholdt et utvalg av låter fra hele Camels karriere til da fordelt på to disker. Som følge av farens død ble Andrew Latimer opptatt av å søke etter sine familiære røtter bakover i slekten som viste seg å komme fra Irland, og det var dette som inspirerte han til å bruke dette som et tema i det neste innspillingsprosjektet. I 1994 dro så Latimer til innspillingsstudioet hvor han begynte å arbeide med materiale til en ny utgivelse, men det var ikke før i perioden etter mars i 1995 at Camel startet med innspilling.
Havnen i Cobh ble det siste utvandrerne fra Irland så av hjemlandet før de satte kursen mot USA. Havneutstikkeren ble av denne grunn kalt "Harbour of Tears", og danner grunnlaget for tittelen på Camels utgivelse fra 1996.
Innspillingen varte til sent i desember og ble bestemt utsatt til i midten av januar. Med seg i studioet fikk Latimer hjelp av de samme musikerne fra "Dust and Dreams" i Colin Bass, David Paton og Mae McKenna. Keyboardist Mickey Simmonds var også med på den forrige turnéen og erstattet Ton Scherpenzeel i studioet. Trommeslageren Paul Burgess meldte for øvrig forfall for å tilbringe mer tid sammen med sin familie og ble erstattet i studioet av den lokale amerikanske trommeinstruktøren John Xepoleas. Harbour of Tears fikk et mer melodisk, avslappende og stemningsskapende preg enn den forrige utgivelsen, men nærheten til dette og utgivelsen "Nude" fra 1981 var påfallende lik sett ifra et symfonisk synspunkt.
Konseptarrangementet hadde flere tradisjonelle og instrumentale låter basert på keltisk musikk, og mønsteret med instrumentale deler avbrutt av låter med vokaldeler dannet nye faser for fortellingen som Camel prøvde å gjenskape gjennom utgivelsen. For å kunne fremskaffe det tradisjonelle lydbildet tok Latimer kontakt med en rekke studiomusikere med instrumenter
som fiolin, horn, obo og cello. Dette var instrumenter som fra et ståsted innenfor progrocken var utradisjonelle. Utgivelsen endte for øvrig med den ambiente og pompøse låta "«The Hour Candle»", hvor man tok i bruk flere av disse instrumentene og som i følge plateomslaget var dedikert til Latimers far.
Rett etter utgivelsen den 20. januar 1996 gikk bandet sammen for å planlegge en ny turné, men dette arbeidet ble satt tilbake siden man manglet en trommeslager etter Paul Burgess og fordi hans studioerstatter John Xepoleas ikke var interessert i å begi seg ut på en omfattende verdensturné. Arbeidet ble ytterligere forverret da keyboardisten Mickey Simmonds bestemte seg for å trappe ned av familiære grunner. Han ble senere på året erstattet av Foss Patterson, som tidligere også hadde spilt i bandet til Fish samt progrockbandet Jethro Tull. Likevel gjorde mangelen på en trommeslager og manglel på tid for øve inn materialet at Camel og Camel Productions valgte å utsette turnéen til tidlig året etter.
1997–1999 Stilskifte med Harbour of Tears.
I 1997 turnerte Camel igjen. Denne gangen med Andrew Latimer (gitar, vokal), Colin Bass (bass, vokal), Foss Patterson (keyboards) og Dave Stewart (trommer). Denne turneen resulterte i et livealbum som het "Coming of Age" som ikke ble utgitt før i 1999.
I 1999 spilte bandet inn og ga ut albumet "Rajaz". Albumets komposisjon var inspirert av rytmen til en kamels fotsteg, noe som skulle hjelpe den gående reisende til å nå sin destinasjon. Denne idéen påvirket Latimer og han viser her et bredere spekter av engasjement og utvider sitt gitarspill med eksperimentale jazzinnflytelser. Han synger også på alle albumets sanger, og gir dermed tekstene et mer personlig følelsesmessig preg. Tekstene reflekterer også hans livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet.
Før den påfølgende turneen forlot Dave Stewart Camel for å drive sin musikkforetning i Glasgow (Skottland). Han ble erstattet av trommeslageren Denis Clement. Turnéen i 2000 ble også akkompagnert av Guy Le Blanc på keyboards. a>, oktober 2003
2001–2006: 30-års jubileum og Peter Bardens dør.
Andrew Latimer, Colin Bass, Guy LeBlanc og Denis Clement dro i 2001 på en turné til Sør-Amerika.
I 2002 utga bandet albumet "A Nod and a Wink", et album som på mange måter kan sies å være det første «bandprosjektet» på mange år. Albumet henspiller på Camels røtter og de ulike bandene innen sjangeren progressiv rock i 1970-årene. I motsetning til den forrige utgivelsen Rajaz (1999), som var sterkt gitarorientert, byr denne utgivelsen på mye tradisjonelt fløyte- og keyboardspill. Mens noen melodier er opplagt humoristiske og muntre, er albumets siste låt, den ti minutter lange melodien «For Today» knyttet til terrorangrepet 11. september 2001. Dette nummeret avslutter albumet med et sensitivt og emosjonelt klimaks.
Denne studioutgivelsen er også Camels foreløpig siste utgivelse. På grunn av finansielle og personlige byrder, valgte Andrew Latimer å avse fra fremtidige verdensturnéer, så turnéen i 2003 ble derfor annonsert som en «farvel-turné». Guy Le Blanc ble av medisinske årsaker tvunget til å slutte like etter turnéen var i gang. Han ble erstattet av Tom Brislin i USA og Ton Scherpenzeel i Europa. I 2005 la forøvrig Andrew Latimer plateselskapet Camel Productions på is og flyttet tilbake til England hvor han i følge sine egne nyhetsoppdateringer har planlagt å starte opp igjen i nærmeste fremtid.
2007: Melding om sykdom.
I 2007 ble konserten fra Hammersmith Odeon i London, 1984, lagt ut på DVD under navnet "Total Pressure". Denne inneholder i tillegg til to timer med konsert også tidligere ukjente klipp og et intervju gjort med Andrew Latimer i 1985.
I mai 2007 annonserte Susan Hoover gjennom Camel Productions nyhetsbrev at Andrew Latimer siden 1992 hadde blitt rammet av en progressiv blodsykdom kalt Polycythaemia Vera, som senere har gått over til formen Myelofibrosis. Latimer har ifølge Hoover reagert positivt på behandlingen, men lider av tretthet som følge av den. Dette er angivelig en av grunnene til at Camel ikke har begitt seg på en omfattende turnévirksomhet i de senere år. Til tross for dette ble det i samme nyhetsbrev også bekreftet at et nytt studioalbum er under planlegging og at det sannsynligvis vil bli gjennomført en mindre turné når sykdommen har stabilisert seg. I oktober ble det bekreftet av Camel Productions at det vil komme en konsert–DVD med opptak fra både konserten i Hammersmith Odeon fra den 14. april 1976 og fra konserten i Golders Green Hippodrome den 22. september 1977. I denne utgaven kom det også to hittil upubliserte sanger som ble skrevet i 1974 og 1975.
Progrockens storhetstid.
I begynnelsen, da bandet var kjent som The Brew, hadde originalbesetningen en vinkling mot tradisjonell engelsk blues, samtidig som de eksperimenterte med komposisjoner og en tilnærming mot den kreative popmusikken som blant andre The Beatles sto for med sin populære utgivelse "White Album". Til tross for at bandet startet opp i en periode hvor psykedelisk musikk hadde befestet sin posisjon tok ingen av The Brews musikere idéer derfra, hverken i forbindelse med musikk eller livsstil. Dette kan muligens forklares med at bandet tidlig valgte en tradisjonell musikalsk vinkling, samtidig som de alle var oppvokst i mindre engelske byer hvor psykedelisk musikk ikke hadde samme innflytelse. For Camel ble det viktig å fokusere på talentet de hadde rent musikalsk, og dette er med på å prege gruppen gjennom hele dens karriere.
Fra begynnelsen av 1970-tallet frem til de ga ut sin første utgivelse var Camel et band som kombinerte flere stilarter, noe som også var en ønsket utvikling, det at man ikke skulle gjenta det forrige prosjektet i form og stil. Blant annet kombinerte Camel tradisjonell blues og tidlig progressiv rock med typiske instrumenter som gitar, bass, trommer og hammondorgel. Her var spesielt gitar og orgel i hurtig samspill hovedstammen i de ulike instrumentale komposisjonene, ikke ulikt hva Pink Floyd drev med på samme tid. Denne gruppen var ifølge gitaristen Andrew Latimer blant mange av deres forbilder i flere år fremover, noe som førte til at Camel i tillegg til å fortsette med en uforutsigbar instrumental veksling også eksperimenterte med komposisjoner preget av både flytende innviklede rytmer og utradisjonelle instrumenter som tverrfløyte på "Mirage" (1973). Noen av låtene fra denne perioden kan sammenlignes både med Pink Floyd og King Crimson, men også med Jethro Tull.
Under progrockens storhetstid var det å arbeide med det som nå kalles konseptalbum et vanlig fenomen blant bandene. Dette gjorde Camel med "The Snow Goose" (1975) som er et rent instrumentalt album basert på en novelle av forfatteren Paul Gallico.
Denne vendingen, fra å basere seg på individuelle melodier gjerne skrevet av enkelte bandmusikere, til å arbeide sammen som gruppe i et prosjektarbeid hvor målet var å sette musikk til en historie ble vendepunktet for Camel. De høstet god kritikk fra flere hold, og ble et populært og yndet konsertmål for en stadig voksende målgruppe og fanskare. Både på denne utgivelsen og på "Mirage" viser Camel en musikalsk kreativitet som var typisk for progressiv rock ved at musikerne tok i bruk gjenstander som nødvendigvis ikke var instrumenter i deres rette forstand. Et par eksempler er ved at bassisten Doug Ferguson ble kreditert med sin duffle coat på "The Snow Goose", som ble brukt til å lage lyder som skulle etterligne vingeslag fra fugler og kan høres på sangen "«Epitaph»". Også på "Mirage" ble trommeslager Andy Ward kreditert med en deodorantsprayflaske på låta "«Supertwister»".
Nye innfallsvinkler.
Etter vendepunktet på midten av 1970-tallet forlot bandet konseptalbumet og konsentrerte seg mer mot enkeltmelodier. De fikk også en tilnærming mot både elektroniske instrumenter som synthesizer og mot jazz i det som nå kalles jazz-fusion, samtidig som platebransjen presset på for å få bandet til å utgi radio– og singelvennlig låter. En kombinasjon av hyppige medlemsutskiftninger med tilhørende nye innflytelser og press fra plateselskapet om å produsere korte kommersielle låter, gjorde at Camel fikk både et radikalt stilskifte mot jazz-fusion og et helt nytt musikalsk aspekt. Dette overrasket bandets fans. Under denne perioden ble Camel sammenlignet med blant andre Genesis, Marillion, Steve Hackett, Tangerine Dream og Pendragon.
Melodiene var fortsatt forankret i progrocken, men ble ved hjelp av nye bandmedlemmer og deres innflytelse vinklet mot jazz, samtidig som plateselskapet og bransjen for øvrig ville ha kortere låter for å kunne gi ut singler og dermed også få spilletid på radio og TV. Det var også her bandet indirekte måtte ta stilling til hvilken vei de ønsket å ta, og etter å ha hatt valget mellom en amerikansk retning (Santana) og en engelsk retning, fortsatte Camel i den sistnevnte retningen som de så utviklet videre utover 1980-tallet med poprocken. Dette veivalget, som omsider også innførte konseptalbum igjen, førte blant annet til at det ene av to kreative sentrum i Peter Bardens forlot bandet.
Bandet var på slutten av 1970-tallet og i begynnelsen av 1980-tallet preget av utskiftninger, som bidro med nye innflytelser stilmessig. Dette forårsaket at Andrew Latimer stod igjen som det eneste kreative sentrum av orginalbesetningen da trommeslageren Andy Ward måtte forlate bandet av personlige grunner. Camel gikk som de fleste andre band på denne tiden i retning av popmusikken da punkrocken gjorde sitt inntog. Denne kursendringen var en av grunnene til at progrock fikk mindre presseoppslag og dermed erfarte lavere salg. Camel eksperimenterte først med atmosfæriske instrumentaler, men på grunn av press fra plateselskapet ble bandet tvunget til å arbeide med korte poplåter som kan minne om Alan Parsons Project. Dette bandet hadde på sin side flere listetopper i Storbritannia under samme periode, ved siden av at to av Camels medlemmer kom fra det bandet.
Camel ga likevel ikke opp ideene om tidkrevende konseptalbum, og dette kombinert med eksperimentering med stadig nye instrumenter som panfløyte, obo og munnspill samt utenommusikalske begivenheter, som oppstart av nytt plateselskap, gjorde at Camel fikk en ny giv på 1990-tallet. Fra denne perioden av blir lydbildet til Camel preget spesielt av Andrew Latimers gitar og hans rolle i bandet. Musikken og tekstene kan sees som personlige og dype, og som ofte avspeiler Latimers livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet.
Camel i konsert.
Camels konserter hadde ikke samme karakter som for eksempel The Rolling Stones' eller Pink Floyd. Camel brukte normalt ikke like store scener, eller spektakulære virkemidler i form av lyskastere og røyk for å skape en ekstra dimensjon til musikken de spilte, men helte heller mot mindre rigger med lysprojektorer, slides og eksterne virkemidler. Dette kan forklares med at bandet ikke var like populært som de nevnte gruppene og dermed ikke spilte for et like stort publikum på like store arenaer. Samtidig ble Camel sett på som en ren konsertgruppe, hvor musikken ble vektlagt med perfeksjon i fremførelsen. En annen forklaring kan være at musikken, og da spesielt de lyriske partiene, i motsetning til de nevnte bandene var basert på det instrumentale og som derfor ikke fungerte i samsvar med spektakulære virkemidler. Muligens kan en tredje forklaring være at musikerne innad i gruppen foretrakk og var vant til å spille i mindre konsertlokaler hvor de kunne ha et fokus på musikken og da spesielt symfonisk progrock og kunstrock.
De tette båndene til college– og universitetsmiljøene i de første årene med mindre konserter kan ha hatt en innvirkning på valg av spillesteder. Men også ankomsten av punkrocken på 1980-tallet og de to markante oppholdene Camel hadde fra det offentlige søkelyset har gjort sitt til at publikumsoppsluttningen ikke var på nivå med de større aktørene. Når det gjelder turnélivet har Camel i stor grad hatt tette konsertprogrammer, som i sin tur har krevd et godt samhold mellom bandmedlemmene, og som har vist seg å gjøre det vanskelig for enkelte av musikerne å forholde seg til opp igjennom historien.
Camel har hele tiden holdt konserter i Storbritannia, og det var ikke før i 1974 at bandet begynte å turnere ellers i Europa med tilnærmet faste plasser i Vest-Europa som Tyskland, Sveits, Nederland, Belgia. Det samme året dro Camel også på en kort turné til USA. Camel kom først på besøk til Skandinavia høsten 1976 i forbindelse med deres verdensturné, som bestod av enkelte spillejobber i flere land, i motsetning til tidligere hvor de hadde flere konserter i hvert enkelt land som del av den helhetlige turnéen. Vinteren 1979 kom den første omfattende turnéen i både Japan og USA, som ble etterfulgt av flere tette konserter i Tyskland og Frankrike. Etter at Camel flyttet base til USA ble det færre konserter i Storbritannia, samtidig som de ble mer rettferdig fordelt utover de nevnte landene. Også Øst-Europa og land rundt Middelhavet fikk besøk av Camel etter denne perioden. Først i 2001 ble en mindre turné lagt til Sør– og Mellom–Amerika.
Konserter i Norge.
Camel har holdt totalt seks konserter i Norge på Chateau Neuf i Oslo, og er dermed en av bandets mest besøkte konsertarenaer.
Posisjon og innflytelse.
Camel var et av de mer markante bandene blant den innovative musikken på midten av 1970-tallet da progrocken hadde sin storhetstid ved at den for alvor begynte å få innfall i den tradisjonelle britiske popmusikken. Bandet var kjent for sitt seriøse preg med hardtarbeidende musikere som satte fokuset på musikken, noe som forklarer hvorfor bandet har vært spart for skandalepreget. Utgivelsene "Mirage" (1974), "The Snow Goose" (1975) og "Moonmadness" (1976) var alle med på å befeste Camels posisjon som et gjennomført progrockband og øke både ryktet og populariteten til bandet. Til motsetning for andre band fra samme periode har dette fortsatt for Camel, som gjennom 35 år har overlevd forandringene i musikkindustrien, som til sist ble nådestøtet for flere andre band.
Camel nådde ikke opp til band som Pink Floyd, Genesis eller Yes når det gjaldt popularitet, men det har hele tiden hatt en lojal og engasjert fanskare over hele verden som har gitt utslag i form av fulle konsertsaler og positive salgstall. Mye av grunnen til dette igjen kan sies å være den konstante faktoren og kjerneverdiene i bandet, som har blitt bevart gjennom Andrew Latimer, til tross for flere og hyppige forandringer blant de ulike musikerne. Som progrocken for øvrig, så tapte også Camel terreng da henholdvis punkrocken og senere poprocken gjorde sitt inntog i musikkbransjen. Etter en lengre periode med stillstand da de fleste trodde bandet var oppløst for godt, fikk Camel riktignok en oppsving fra den nye oppstarten i begynnelsen av 1990-tallet, og hvor tidligere fans vendte tilbake med støtte sammen med yngre fans. Den yngre generasjonen av fans fikk et innblikk i Camels musikk gjennom nedlasting fra internett eller innkjøp av nyutgitte tidligere album og dannet dermed en slags kontinuitet fra den eldre generasjonen av fans.
Tidlig i perioden på 1970-tallet var Camel inspirert av andre band som Roxy Music, Pink Floyd, The Moody Blues, King Crimson, Genesis og ikke minst The Beatles. Senere inspirasjonskilder for bandet var blant andre Yes og Alan Parsons Project. Av andre band og artister som i en periode kan ligne musikalsk på Camel er blant andre Kayak, Caravan, Yes, Marillion, Renaissance, Gentle Giant, Barclay James Harvest, Focus, Wishbone Ash, National Health, Brian Eno, David Gilmour, Steve Hackett, Styx, The Strawbs, Jethro Tull, Robert Fripp og Asia.
Grupper som offentlig har sagt at de har hentet inspirasjon fra Camel er Eloy, Finch, Cairo og Opeth. Mikael Åkerfeldt fra progressiv metal-bandet Opeth har hevdet at Camel har hatt en stor innflytelse på deres musikk og han har samtidig innrømmet at introen i sangen "«Never Let Go»" fra albumet "Camel" ble brukt i låta "«Benighted»" fra Opeths album "Still Life". Et annet eksempel på innflytelse fra Camel er ved den norske popgruppen Röyksopp, som samplet låta "«Who We Are»" fra Camels album I "Can See Your House from Here" (1979) på deres låt «Dead to the World» fra utgivelsen "The Understanding" som ble utgitt i 2005. Også låta "«Air Born»" fra albumet "Moonmadness" (1976) ble samplet av hip hop-produsenten Hi-Tek på låta "«Music for Life»" på utgivelsen "Hi-Teknology 2: The Chip" fra 2006, med vokaldeler av blant andre J Dilla, Nas, Common og Busta Rhymes.
I fjernsynssammenheng har Camel og låtmateriale fra bandet blitt brukt en rekke ganger. I 2001 ble Camel blant annet viet en omfattende plass på fjernsynsprogrammet "Top Ten Prog Rock", som tok for seg de ti beste britiske progrockbandene gjennom tidene. Programmet ble ledet av Bill Bailey og hadde intervjuer av bandmedlemmer samt en gjennomgang av bandets karriere. Dette ble siden sendt på Channel 4. Et eksempel på hvor Camel har blitt brukt i programmer som ikke har med musikk å gjøre var den 19. juni 2005, hvor et utdrag fra låta "«Down on the Farm»" (hentet fra utgivelsen "Rain Dances") ble brukt på bilprogrammet Top Gear under episode fire av sesong seks av racerføreren "The Stig" under en testkjøring.
Medlemmer.
a> erstattet Doug Ferguson som bassist i 1977.


Til Schweiger.
Til Schweiger (egentlig Tilman Valentin Schweiger) (født 19. desember 1963 i Freiburg im Breisgau) er en tysk skuespiller, filmregissør og produsent.


Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn.
"Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn" er tittelen på Peter Christen Asbjørnsens gjenfortellinger av sagn, memorater og folketro fra levende folketradisjon, som utkom i 1845 ("Første Samling") og i 1848 ("Anden Samling"). Det tilfanget av folkeminner som Asbjørnsen samla på ferdene sine, og som ikke hørte hjemme i eventyrsamlingene, har fått plass her.
Det dreier seg om fortellinger der folk har kommet ut for ulike slags vetter til lands og til vanns. Vettene opptrer i folketradisjonen dels enkeltvis, dels i større samfunn og kalles gjerne huldrefolk, tussefolk/tusser, tuftefolk, haugfolk osv.. Gjengangere/dauinger/landdrauger og sjødrauger, dvs gjengangere etter druknede mennesker som ikke er kommet i viet jord, utgjør egne grupper. Huldra kan opptre både alene og i samfunn med andre underjordsfolk. På tilsvarende måte kan Draugen opptre som enkeltvesen, men og sammen med andre drauger (jf. «Tuftefolket paa Sandflesen»). Slike vesener opptrer både i sagn/fabulat, og i personlige opplevelser fra manns minne, dvs. memorat. Asbjørnsens betegnelse huldreeventyr, kan forstås som noe i retning av memorat. Asbjørnsen skilte imidlertid ikke helt klart mellom memorat og fabulat/sagn, slik det er vanlig i moderne folkloristikk. Verken hulder eller draug hører til i eventyrgenren, mens troll og trollkjerringer kan forekomme begge steder. I Huldreeventyr og folkesagn forekommer det imidlertid enkelte fortellinger fra grenselandet mellom eventyr og sagn.
Litterær metode.
Asbjørnsens metode var å sette fortellinger av denne typen inn i rammefortellinger, med en jeg-person (oftest han sjøl), som opptrer som skogs- eller fjellvandrer, skiløper, gjerne med rifle eller fiskestang, gjest i et lag, folkeminnesamler – og, i blant, som forteller. I rammefortellingene legges det til rette for naturlige fortellesituasjoner. Framgangsmåten kan minne noe om en form som er kjent fra romantikken; bymennesket som begir seg ut i naturen og der møter folket og folkets kultur. Asbjørnsen utnytter imidlertid formen på en særegen måte. I naturskildringene røper Asbjørnsen skarp observasjonsevne, lyrisk sans og naturhistoriske realkunnskaper.
Språklig nybrottsarbeid.
Asbjørnsen bruker nok sin tids danske rettskriving i rammefortellingene, men tar også inn norske ord og vendinger, mens han i de innlagte muntlige fortellerstoffet går atskillig lengre i retning av måføreformer. Han søkte råd og hjelp hos folk som Ivar Aasen og andre. Andreas Grøtting hjalp ham med hallingmålet i «En Halling med Kvannrot». Samlingene ble på den måten et nybrottsarbeid innen norsk språkrøkt etter 1814. I de reviderte utgavene foretok Asbjørnsen stadige fornorskinger tilstrebet mer og mer muntlig syntaks, også i rammefortellingene, i takt med hva han trodde publikum kunne godta.
Omredigeringer og nyutgivelser.
Flere av fortellingene i "Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn" fortalte av P. Chr. Asbjørnsen, ble opprinnelig publisert separat i ulike skrifter. Nye fortellinger ble innarbeidd i seinere utgaver. "Anden forøgede Udgave" kom i 1859 og "Anden Samling. Anden forøgede Udgave" kom i 1866. Asbjørnsen fortsatte gjennom mange år å omarbeide og omredigere samlingene.
I 1949 kom "Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn" i en fyldig kommentarutgave ved Knut Liestøl, illustrert med fotografier fra stedene som Asbjørnsen har henlagt handlinga i rammefortellingene til.
Utgaver med både eventyr og huldreeventyr/sagn.
Etterhvert ble det publisert utgaver med både eventyr og huldreeventyr/sagn med rammefortellinger. Eventyrene hadde også Jørgen Moe en betydelig del i. Den første utgaven av denne typen var "Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg ved P. Chr. Asbjørnsen" (Gyldendal 1879). Dette var samtidig den første utgaven som inneholdt de kjente illustrasjonene av Peter Nicolai Arbo, Hans Gude, Vincent St. Lerche, Eilif Peterssen, August Schneider, Otto Sinding, Adolph Tidemand og Erik Werenskiold. Snart kom også Th. Kittelsen med som fremragende illustratør.
Etter Asbjørnsens død er "Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn" gjenutgitt et utall ganger sammen med eventyra, og i samsvar med hans og Jørgen Moes intensjoner er fornorskinga av ortografien blitt videreført. I den såkalte "hundreårsutgaven" i 1914 kom både eventyr og sagn i sterkt revidert språkdrakt ved Moltke Moe og Anders Krogvig. I Asbjørnsens fortellinger ble nå skrittet tatt helt ut, slik at det muntlige stoffet ble gjengitt i dialekt fra den landsdelen handlinga er lagt til.
Moderne 'klassiske' utgaver av eventyrene og sagnene/huldreeventyrene har – i tillegg til de egentlge folkeeventyrene – med de fleste fortellingene (ikke absolutt alle) fra Asbjørnsens huldreeventyr og sagn, pluss noen fortellinger som ikke kom med i første og annen samling av huldreeventyr, som «En vestlandsk Skovdal» og den delen av «Julebesøget i Præstegaarden» som ikke var omfattet av «Tuftefolket paa Sandflesen» og «Makrelldorging». «Julebesøget i Præstegaarden», slik fortellingen framstår i samleutgavene, inneholder sagn om tussekirker og tussemesser. Rammefortellingen gir plass for refleksjoner og teorier om hvordan de overnaturlige innslagene i sagn og memorat er å forstå.
I nyere utgaver av "Samlede eventyr" ved Asbjørnsen & Moe, finner vi i tillegg til illustrasjoner av de før nevnte kunstnerne, også tegninger av Henrik Sørensen, Dagfin Werenskiold, Alf Rolfsen og Per Krohg.
Første samling av "Norske Huldreeventyr og Folkesagn".
a>er som inngikk i hans verk.
Første samling inneholder i alt 14 storfortellinger, dvs. rammefortellinger med innlagte memorat og fabulat/sagn. Den eldste storfortellingen, "Ekebergkongen", ble publisert første gang, og i første utforming, i 1837.
(1843) åpner med den ofte siterte passasjen: "«Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre, når dertil gis noen leilighet, har jeg stedse funnet meg vel ved å anvende friluftsvandringer som demper for min smule bekymring og uro»". Jeg-personen (Asbjørnsen) legger vegen om Brekkesaga ved Akerselva, og her utveksles tre sagn mellom tre personer – jeg-personen inkludert. Jeg-personen får de andre på glid ved selv å fortelle sagnet om kvernknurren. Det er en gjenfortelling av et sagn som tidligere hadde vært trykt i Andreas Fayes "Norske Folkesagn". I Asbjørnsens gjenfortelling får sagnet en ledig og muntlig stil. Deretter følger en variant av det såkalte sjølv-sagnet. Det blir fortalt av en mørkeredde gutt som sier at han har det fra bestemoren sin. Det er fiksjon, for Asbjørnsen hadde fått sagnet fra ei jente i Drammen. En variant finnes hos Homer i Odysseen. Helten Odyssevs kommer ut for kyklopen Polyfemos, og utnytter et liknende knep som kjerringa i sagnet for å lure kjempen. (Kjerringa kaller seg for "Sjøl", Odyssevs kaller seg for "Ingen".) Det tredje sagnet handler om trollkjerringer i katteham og er lagt i munnen en eldre gudbrandsdøl som arbeider på saga. Det sagnet har Asbjørnsen i følge ham selv, mottatt fra Camilla Collett.
I (1838) går Asbjørnsen tilbake til egne barndomsår. Jordene og skogholtene på Ekeberg var den gangen – som i dag – utfluktsmål for ungene i byen, men folk tror vel ikke lenger på slike sagn som det om Ekebergkongen. Asbjørnsen bygger dels på tradisjonsstoff han kjente fra barndommen, dels på seinere opptegnelser. I det første sagnet, som handler om kjerringa som opptrer som jordmor hos Ekebergkongens kone, forekommer blant annet et motiv som finnes i Ovids fortelling om Alkmene. I likhet med Hera, som satte seg på huk for å hindre den jordiske kvinnen Alkmene i å føde, og dermed lyktes i å utsette helten Herkules' fødsel, forhindrer Ekebergkongen sin kones forløsning ved å sette seg i en stilling der han holder rundt rundt sine egne knær. Han må lures til å slippe taket og rette seg opp, og i det samme blir barnet født. Vi hører også om hvordan underjordsfolket, som normalt er usynlige, stjeler i matvarer butikker, og at de kan stjele vakre menneskebarn og legge igjen byttinger i steden. Storfortellingen om Ekebergkongen ble første gang trykt i "Nor" i 1837. Det var Asbjørnsens første forsøk som sagnforteller. Til utgaven av 1845 foretok han en større omforming.
(1838) sto også i "Nor" i 1837, i en noe kortere versjon. Fortellinga skildrer en fottur over skogen mellom Nittedal og Gjerdrum som Asbjørnsen foretok senhøstes 1836 med Matthias Skytter som kjentmann. Matthias Skytter forteller at han har vært i kontakt med underjordiske flere ganger. Dertil forteller han en uhyggeliug historie om broren som ble huldrin etter å ha kommet underjordsfolket for nær. Matthias Skytters historier må helst betegnes som memorat). Det forekommer også referanse til et sagn om opphavet til de underjordiske som sies å bygge på «Skrifta».
kom første gang på trykk i "Den Constitutionelle" i 1843 under tittelen «En Signekjærrings Fortællinger». I 3. utgave i 1870, fikk teksten den nåværende tittelen for å skille den ut fra en annen storfortelling med navnet «En Signekjerring». Jeg-personen – Asbjørnsen selv – som på den tid var huslærer hos proprietæren på Fjellstad i Gjerdrum, er på vei hjem fra et lag, renner på ski i mørket, suser ned en bratt skråning, kolliderer med en stubbe, brekker en ski og forstuer en fot. Han klarer å krabbe fram til stua der signekjerringa Berte Tuppenhaug bor. Der blir foten behandla med brennevin og trolldomsformler, og han får flere fine sagn om møter mellom mennesker og underjordiske på kjøpet. I disse forekommer flere motiver som er utnyttet av Henrik Ibsen i "Peer Gynt": grågarnnøstene, mat som forvandles til kumøkk og annen uhumskhet, huldreungen som byr far sin å drikke og de underjordiskes behov for å forvrenge synet på et menneske, i dette tilfellet ei ung jente som underjordsfolket vil ha i sin makt.
I (1845) – liksom i «Berte Tuppenhaugs fortellinger» (1843)– inneholder tradisjonsstoff som Asbjørnsen hadde samlet under oppholdet som privatlærer på Fjellstad i Gjerdrum i 1836 og 1837. Rammefortellinga åpner med en karikert framstilling av en storbonde med politiske interesser. Jeg-personen i rammefortellingen kjeder seg ved ved å sitt ei stua og være publikum for proprietærens politiske utlegninger. Han går i stedet ut til tjenestefolk, unger og husmannsfolk på kjøkkenet, der smeden er i gang med å fortelle historier. Det meste er sagn om underjordiske fra forskjellige bygder på Romerike. Blant annet kommer to varianter av det vidt utbredte sagnet sagnet om barn av underjordiske som omkommer. Sagnene er varianter av sagnet om Pans død som bl.a. kjennes fra Plutarch.
I (1843) skildrer rammefortellinga skildrer en tur fra Børke i Sørum over Heksebergfjellet til Fjellstad. Den rommer bl.a. detaljerte skildringer av flora og fugleliv. Stykket var opprinnelig trykt i "Den Constitutionelle" i 1843 under tittelen «Fuglesang og Huldreæt». I denne storfortellingen spiller rammefortelling og sagn sammen på en særlig måte, idet det eneste sagnet som fortelles framprovoseres av jeg-personens forsiktige erotiske tilnærming til fortellersken. Hun bruker sagnet til å sette seg i respekt og holde frieren på passende avstand. Sagnet handler om ekteskap mellom ei huldrejente og en bondegutt. Fortellersken er «jomfru Marie», som i virkeligheten var Caroline Marianne Grinder, datter av proprietær Ole Jacobsen Grinder på Fjellstad. Asbjørnsen var en kort tid forlova med henne.
(1845) foregår i Asbjørnsens egen stue, der han en vinterdag etter markedet (Christiania marked) får besøk av en halling som selger kvannerot på dørene. Asbjørnsen oppfordrer ham til å fortelle historier om huldra, og får tre memorater. Stoffet er gjengitt i lydrett hallingmål, og er et tidlig eksempel på trykte tekster på dialekt. Hjelp med hallingmålet fikk han sin venn Andreas Grøtting.
(1845) inneholder tradisjoner om levende og avdøde mennesker på garden Lunde i Biri. Personene som omtales, er alle avvikende på en eller annen måte, og hjemmelsmannen forklarer at de skal være av huldreætt. En reise til Gudbrandsdalen langs vestsida av Mjøsa danner rammen om tradisjonsstoffet, som er lagt i munnen på skysskaren.
(1843) skiller seg ut fordi jeg-personen her ikke kan være Asbjørnsen sjøl, men en ung løytnant fra et østlandsdalføre som oppholder seg midlertidig i byen. Fortellinga inneholder sagn og tradisjoner fra Christiania, og Asbjørnsen har rimeligvis brukt stoff som han har kjent fra sin egen barndom. Tradisjonsstoffet handler om møter med nissen, og avsluttes med en variant av det kjente sagnet om de dødes gudstjeneste, lagt til "Vor Frelsers Kirke" i Christiania.
"«En julidag så gjennemsiktig klar som en dag i september, et solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig duft av gran vakte midt i den hete sommertid i denne kvalme by min vandrelyst og all min lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde den friske luftning fra elven og granene.»" Slik åpner (1845). Den skildrer en fisketur i Nordmarka forbi Bjørnsjøen til Hakloa. Han råker på Elias fisker og en hadlending, og får høre sagn fra Aker, Nordmarka og Hadeland. "En Nat i Nordmarken" inneholder i tillegg til huldresagn, også tre skattegraversagn. Skatter kan åpenbare seg torsdagsnettene, men diverse synkvervinger gjør at de som forsøker å tilegne seg skattene, mislykkes.
(1845) har en fisketur langs Andelva i Eidsvoll som ramme. Her opptrer en brite som kalles Sir John og er pasjonert fluefisker. Det er den samme briten som senere forekommer i "«Høifjellsbilleder» 1 og 2 i annen samling med huldreeventyr, dvs. egentlig Robert Meason Laing. Underveis dukker også fortellersken Anne-Marie fra Eidsvoll opp ved elva. Av Asbjørnsens notater framgår det at denne kona er den historiske person, Lisbeth Maria, som bidro med mange eventyr til eventyrsamlingene. Hun var datter av Sara Sandmark, som også var kjent som en god forteller. I «En Aften ved Andelven» forteller Anne Marie (eg. Lisbeth Maria) bl.a. om en kar som finner en huldrehatt og blir usynlig så lenge han har hatten hos seg. Lisbeth Maria er særlig kjent fra Camilla Colletts memoarbok "I de lange Nætter". Hun var barnepike og eventyrfortellerske i prestegården hos familien Wergeland.
(1845) er et samarbeid med Camilla Collett. Henne traff Asbjørnsen første gang i 1842. Hun har skrevet første del av innledninga, skildringen av Asbjørnsens jakt på den navngjetne fortelleren Per Graver i Eidsvoll. Det er lett å se hvor Camilla Collett slutter og Asbjørnsen begynner. Asbjørnsen fortsetter med en fornøyelig kirkegårdsscene, der han lokker den tverre graveren til å fortelle et utvalg av sagn om hekser/trollkjerringer.
(1844) har en kort rammefortelling fra Vågå, der Asbjørnsen hørte sagnet fortalt i 1842. Det handler om vagværen Johannes Blessom, som får rask og luftig jutulskyss heim fra København på julekvelden. Varianter av sagnet er kjent både fra Sverige, Danmark og Tyskland, og den eldste kjente nedskriften finnes hos Saxo omkring år 1200.
(1845) har ei dobbelt rammefortelling, idet Asbjørnsen innfører en ikke navngitt jomfru, som han nøder til å fortelle fra en setertur innover mot Rondane. Det er denne jomfruen som så refererer sagn og memorater som hun skal ha hørt av en viss Brit, trolig Brit Justhole, som var budeie på Lårgardssætra da Asbjørnsen var der i 1842. Hun opptrer også i «En søndagskveld til sæters» og i «En rensdyrjakt ved Rondane» (jf. "Anden Samling"). Asbjørnsen skrev opp flere sagn etter henne. «Fra Fjellet og Sæteren» gjengir flere huldrelokker, til og med med noter.
Annen samling av "Norske Huldreeventyr og Folkesagn".
Annen samling av "Norske Huldre-eventyr og Folkeagn" består i første utgave av 6 storfortellinger. Den åpner med den lange fortellinga (1848). Den faller i to deler eller «billeder», og bygger på minner og opptegnelser fra en tur Asbjørnsen gjorde til Gudbrandsdalen i 1842 sammen med en engelsk jaktkamerat, kalt Sir John Tottenbroom (eg. Robert Meason Laing). Asbjørnsen har for anledningen endret navnet hans og moret seg med å karikere ham noe. Del èn, kalt «En søndagskveld til sæters», skildrer en tur fra Sel til ei seter ved Høvringen. På setra om kvelden blir det fortalt sagn og personlige opplevelser om seterliv og jakt. Her er en variant av visa «Pål sine høner» lagt inn. Asbjørnsen er i ettertid blitt kritisert for å ha parodiert en skolelærer fra bygda, Hans Hansen Pillarviken, på en uskånsom måte. «Høyfjellsbilleder» kom på trykk.
Del to, «En rensdyrjakt i Rondane» fortsetter dagen etter. Karene drar inn i fjellet på jakt etter villrein. Det meste av fortellinga handler om fjellnaturen, jakta, og underveis blir det også fortalt en i og annen jakthistporie med overnaturlige trekk. Etter å ha lykkes i å skyte en reinsbukk, søker jegerne ly for natta i ei steinbu inne i fjellet. Her fortelles det ene sagnet etter det andre, blant annet sagn om en viss Per Gynt. Per Gyntsagnene, pluss en del eventyr, fikk Asbjørnsen av den da 15 år gamle Engebret Hougen i Sel. At de ble fortalt i jakthytta på fjellet er altså fiksjon. Det er særlig «En Rensdyrjakt i Rondane» Henrik Ibsen fant motiver som er utnyttet i Peer Gynt. Ibsen bygger imidlertid også på andre Asbjørnsenfortellinger, og på folkeeventyrene. Han har dessuten vandret i de samme traktene som Asbjørnsen og kan ha møtt noen av Asbjørnsens kilder.
I (1848) er fortelleren i ramma nokså anonym. Det hele åpner åpner med en skildring av de råe og hardbarka lasskjørerne som frakta plank mellom sagene på Opplandene og i Christiania. Hovedtyngden av fortellinga utspiller seg på Borrebekken, et kvilested som en gang lå i krysset Trondheimsvegen – Økernvegen. Her møtes en broket skare av plankekjørere og andre vegfarende. I dette miljøet nytes det dårlig brennvin (finkel), og man underholder seg med kortspill og djerve historier. Fanden sjøl spiller en hovedrolle i de historiene som serveres. En av dem er en variant av sagnet om «Jutulen og Johannes Blessom», men her er det fanden som er kjørekar; og ærendet hans er å holde over ryggen ei jente i Solør. Etterpå kommer det for dagen at ei budeie har født og tatt livet av lausungen sin. Da skjønner alle hvem kjørekaren var. (Motivet forekommer i Ibsens "Peer Gynt", der Den grønnkledde sier at fanden holdt henne over ryggen da hun fødte sin og Peers lausunge.) Det fortelles også om to sagnomsuste prester, Røykenpresten og Akerspresten, som begge var mestere i å mane fanden, gjennom hull i vindusblyet, inn i en brennvinsbuttel som det ble satt kork i osv. Motivet er vidt utbredt og velkjent også i eventyr (jf. fanden i nøtta). Stemningen blir amper da en megetvinnende kortspiller og kjempekar fra Hadeland blir mistenkt for å være Fanden sjøl. Det tåler han ikke og viser sine kolossale krefter ved å smadre en bordplate og hive ut plageåndene. Til slutt kaster han en av dem gjennom en lukket dør så dørspeilet splintres. Asbjørnsen skrev «Plankekjærerne» i 1846. Han lot vennen Andreas Wulfsberg Grøtting lese den, og det var han som la inn inn kortspillscenen. Det øvrige er Asbjørnsens verk.
(1848) ble første gang trykt i "Den Constitutionelle" 6. september 1846 og skildrer en jakt med utgangspunkt i garden Ask i Hole. Asbjørnsen er i følge med eieren av Ask, kaptein Gram, og bjørneskytteren Per Sandaker. Fortellingen er spunnet rundt jakta på en gammel, slu tiur som Per mener er en trolltiur, og det fortelles sagn og memorater om jakt på fugl og hare som skal ha hatt overnaturlige trekk, slik at jegerne måtte ty til magiske hjelperåder for å få ram på dem. Det ender med at Asbjørnsen selv lykkes i å felle trolltiuren, som Per anslår til å veie sine tretti merker.
(1848) ble første gang trykt i "Hjemmet og Vandringen. En Aarbog for 1847". Rammefortellinga her er ikke knyttet til Asbjørnsens egne opplevelser, og har heller ikke noe forteller-jeg. Scenen er lagt til ei husmannsstue i Gudbrandsdalen, der kona, som har en sjuk unge, har besøk av ei omvandrende signekjerring. Ramma gir anledning til å fortelle sagn om byttinger. «En signekjerring» gir et innsyn i den tragiske skjebnen som kunne bli sjuke barn til del i tidligere tider.
(1848) er en av de best kjente fortellingene i samlinga. Her berettes om da jeg-personen som 14-åring skulle gå over Krokskogen fra Sørkedalen til Åsa på Ringerike. I 1826 gikk Asbjørnsen på et artiumskurs på Norderhov, så det er sannsynlig at Asbjørnsen bygger på egne opplevelser. Han kommer bort fra stien, natta faller på, og han overmannes av mørkeredsel. Et øyeblikk tror han også han er like ved en bjørn. Til slutt kommer han fram til en nying i skogen, der fire tømmerhoggere holder hverandre våkne med å fortelle historier. Det de forteller, er minner om møter med underjordiske og andre vetter, altså utpregde memorat. Noe av det stoffet som er utnyttet her, hadde Asbjørnsen fått tilsendt fra en skolelærer i Ådalen. En komisk effekt oppstår ved at et par av mennene framstilles med særegenheter i uttrykksmåten, men til forskjell fra andre fortellinger der informanter karikeres – som i «En søndagskveld til sæters» – lar disse personene seg ikke identifisere.
(1845) er en folkelivsskildring med godt driv og treffende personskildringer. Her tar de slu og snarrådige taterne innersvingen på de godtroende og lett komiske «buroene» (fastboende). Tradisjonsstoffet bygger dels på stoff Asbjørnsen hadde mottatt fra Eilert Sundt, dels på stoff som han fikk under innsamlingsferda sommeren 1847, da han tilbrakte et par dager med taterfamilien Palm på Hemsedalsfjellet. Rammefortellinga er lagt til en lensmannsarrest i Gudbrandsdalen, der et fantefølge er blitt satt inn på mistanke om lovbrudd. Mens de venter på at det skal bli natt så de kan bryte seg ut og unnslippe usett, korter de tida med sagn og eventyr. Fortellingene tjener dertil som avledningsmanøver overfor vaktmannen mens flukten planlegges.
Anden forøgede Udgave.
Anden forøgede Udgave inneholder 6 storfortellinger i tillegg til de forrige.
er skrevet i 1853 og ble første gang trykt i "En Nytaarsbog udgivet i et veldedig Øiemed" i 1854. Her griper Asbjørnsen tilbake til sin egen barndom i Dronningens gate omkring 1820, og sagn og eventyr fortelles her for en jublende og grøssende barneflokk. Her finnes bl.a. en variant av eventyret «Bamse Brakar» og sagnet «Draugen i Vallarhaugen».
sto på trykk i "Norsk Folkekalender 1855", og inneholder stoff fra den stipendiereisa til Vestlandet som Asbjørnsen foretok i 1847. Han fikk hjelp av Ivar Aasen til å gi språket et anstrøk av sognemål, og noe av stoffet har han også fra Aasen. For eksempel er et sagn om Åsgårdsreia fra "Prøver af Landsmaalet i Norge". Her er også en variant av visa om Svarterabben. I rammefortellinga møter vi marinbiologen Asbjørnsen, som blir rodd ut på Sognefjorden med utstyr for å ta bunnprøver. Undersøkelsene må avbrytes da et overhendig uvær bryter løs.
(1849) inneholder bare ett sagn. Rammefortellingen er dessuten ertattet med en generell innledning som gjør rede for tradisjonen omkring Utrøst og andre huldreland ute i havet. Asbjørnsen har fått sagnet av en lærer i Tromsø. Fortellinga ble første gang trykt i "Norsk Folkekalender 1849". Ivar Aasen har en variant av utrøstsagnet i "Prøver af Landsmålet i Norge".
er en del av en lengre tekst, som Asbjørnsen skrev for "Juletræet" i 1851, under tittelen «Julebesøget i Præstegaarden». Jeg-fortelleren er ikke som ellers Asbjørnsen sjøl, men en av gjestene i prestegården. Sandflesa er i likhet med Utrøst, et huldreland ute i havet; dette skal i gammel tid ha ligget utafor Træna, men har seinere sunket. Historien som fortelles er en variant av eventyr/sagn om to brødre, den ene som er god og har lykken med seg, og den andre, som er ond og svikefull, og til slutt får sin straff. (Jf. eventyret «Tro og Utro» og «Kvernen som står og maler på havsens bunn» som har karakter av opphavssagn.
Også (1851) er tatt ut av «Julebesøget i Præstegaarden». Fortelleren her er en «Prokurator fra Nordlandene» som meddeler et nifst sagn om ei skipperkone og to styrmannskoner som egentlig er trollkjerringer. De vil ta livet av mennene sine ved å skape seg om til tre brottsjøer så skuta forliser. Skute og mannskap blir imidlertid reddet av en jungmann med evne til å se og høre mer enn folk flest. Han overhører en samtale mellom tre ravner, og gjenkjenner stemmene til de tre konene, som for anledningen opptrer i ravneham. De planlegger ugjerningen, og røper samtidig hvilke magiske mottiltak som kan forhindre gjennomføringa. Asbjørnsen hadde fått sagnet av botanikeren Frederik Christian Schübeler.
Det siste stykket i samlinga – (1852) – skiller seg ut ved at rammefortellinga ikke foregår i Norge, men om bord på et skip som ligger i Middelhavet utafor Alexandria. Fra august 1849 til mai 1850 seilte Asbjørnsen som proviantforvalter med korvetten «Ørnen» på Middlehavs-tokt. «På Høiden af Alexandria» kom på trykk i "Juletræet", 1852. Tradisjonsstoffet er norsk og fortelles av mannskapet. Først kommer et trollkjerringsagn i slekt med et av sagnene Per graver forteller i «Graverens fortællinger». deretter kommer det en samtale om nisser der det framgår at også skip kan ha sin nisse. Til slutt fortelles det en dunkel historie fra Oslofjorden der Asbjørnsen kombinerer ulike sagnelemente knyttet til steder som Larkollen, Håøya og Filtvet. Blant annet forekommer både Ekebergkongen og en nøkk som ror i halv båt.


William Oliphant.
William Oliphant av Aberdalgie, Perthshire, også benevnt som "Olifand", (d. 1329) var den eldste sønn til Sir Walter Oliphant. William Oliphant var kommandant på Stirling Castle som overga seg til engelske styrker i 1304.
Bakgrunn.
Faren Walter Oliphant var "justiciar" (øverste juridisk offiser i middelalderens England og Skottland) av Lothian under styret til kong Alexander I av Skottland. Dette kontoret var egentlig tildelt hans stamfar, David de Olifand som var en soldat i kong Stephen av Englands hær, men som berget kong David I av Skottland under beleiringen av Winchester Castle i 1141 og gjorde det mulig for kongen å redde seg tilbake i sikkerhet i Skottland.
William Oliphant ble tatt til fange da Dunbar Castle ble erobret i 1296 av John de Warenne, 7. jarl av Surrey. Den 16. mai 1296 ble han sendt som fange til festningen i Devizes hvor han ble til oktober 1297 hvor han ble frigitt under den betingelse at han kjempet for Edvard I av England i Frankrike. Senere kom han seg likevel tilbake til Skottland og slo seg øyeblikkelig sammen med William Wallace.
Beleiringen av Stirling Castle.
Da Stirling Castle ble erobret fra engelskmennene i 1299 fikk William Oliphant selv ansvaret for dets forsvar av guvernøren Sir John Foulis. Etter det som har blitt kalt for ‘ynkelig’ innsats av John Comyn den yngre i å stå opp mot de engelske styrkene i 1304 og deretter overga seg, forble Stirling Castle som den eneste festning i Skottland som ikke hadde overgitt seg til den engelske kongen.
Da John Foulis ba Oliphant å gi opp svarte han at han ikke kunne oppgi festningen uten å bryte sin ed og ære som ridder, men om han fikk tillatelse til det ville han dra til Frankrike med sine menn uten å tape ansikt. Kong Edvard I nektet å akseptere slike betingelser og beleiret festningen i fire måneder under konstant beskytning fra 12 katapulter.
I fengsel.
Den 24. juli 1304 måtte Walter Oliphant og hans 30 menn likevel gi seg. Han ble sendt til fengsel i England og opptegnelser viser at han satt i Tower i London den 21. mai 1305. Det opplyses at det ble betalt seks pund og tyve pence for hans forpleining i tiden 1306 til 1307. Den 24. mai 1308 ga kong Edvard II av England tillatelse til å løslate ham grunnet «god oppførsel».
PÅ veg tilbake til Skottland hjalp han ut fire skotter fra fengselet i Lincoln som hadde tjenestegjort under ham i Stirling Castle. Det er opptegnelser som viser at han mottok lønn fra den engelske kongen fra januar 1310 til året etter og ble gitt stillingen som guvernør av Perth av Edvard II av England. Perth holdt ut mot angrep fra Robert Bruce i seks uker før strategen Bruce lot hæren hvile i åtte dager. Han kom brått tilbake om natten og stormet over bymurene. Byen falt den 8. januar 1311.
Robert Bruce sendte Walter Oliphant i fengsel til de vestlige øyene hvor han ble sittende inntil 21. oktober 1313 hvor han kunne forlate Skottland for England.
26. desember 1317 hadde han øyensynlig fått et bedre forhold til den skotske kongen da han mottok landområdene Newtyle og Nynprony, foruten baroniet Forfarshire med landområdene Muirhouse ved Edinburgh. 20. mars 1326 fikk han i tillegg også landområdene Ochtertyre i Perthshire.
Walter Oliphant var tilstede ved parlamentet i Aberbrothwick i april 1320 og hans segl og signatur var på Arbroath-deklarasjonen av 1320 som ble sendt til paven for å kreve skotsk uavhengighet. Han var også tilstede ved parlamentet i Holyrood den 8. mars 1326.
Død.
Walter Oliphant døde i 1329 og ble begravd i Aberdalgie hvor monumentet over ham fortsatt står. Han etterlot seg en sønn, Sir Walter Oliphant av Aberdalgie, som ble gift med prinsesse Elizabeth Bruce, yngste datter til Robert I av Skottland.


Stratos.
Stratos er en sjokolade som ble lansert av Nidar i 1936. Sjokoladen reklameres som en «lett og luftig» sjokolade, grunnet luftboblene som dannes inni sjokoladen i den spesielle produksjonsmetoden. Stratos er forøvrig en av Nidars største og viktigste merkevarer.
Sjokoladens navn.
Navnet Stratos er basert på stratosfæren, det midterste laget i atmosfæren. Pakningen til Stratos avbildet også en skyet himmel, men dette ble endret i begynnelsen av 2009. Nå har den fått ny pakning med bilde av en glad ku.
Stratoskua.
I tillegg til selve sjokoladen Stratos er det spesielt et viktig element som er verdt å trekke frem, nemlig den blå kua som i flere år har preget og bygget opp under merkevaren Stratos. Stratoskua dukket for første gang opp i 1979. Den gang lå den bedagelig utstrakt, mens den tygget ettertenksomt på et høystrå. I 1987 endret den karakter og ble til en vill, gal og spenstig ku. Men tross endringene og en vellykket «levetid» ble den sprelske blå kua fjernet etter noen år. Lenge var den dypt savnet, men det var frem til den endelig ble relansert i 2007. I dag, og siden 1979, har kua vært selve symbolet på den lette og luftige sjokoladen Stratos i tillegg til å være en stor pådriver i byggingen av merkevaren.
Rød Stratos.
Nidar har ved flere anledninger produsert en variant av Stratos som inneholder nøtter. Innpakningen til denne Stratosutgaven har tradisjonelt vært rød. Første gang Rød Stratos ble lansert var i 1975. Denne inneholdt hasselnøtter, og var i salg helt frem til 1981. I 1984 ble den også relansert, denne gang med mandler, og var i salg frem til 1992. I 1993 til 2001 ble en Stratosvariant med hasselnøtter igjen solgt, men denne gangen med blå innpakning. I 2005 relanserte Nidar Rød Stratos med hasselnøtter, produksjonen av denne ble stanset i 2007.


Filefjell.
Filefjell er et fjellområde mellom Lærdal i Sogn og Vang i Valdres i Norge. Her, hvor det fra gammelt av har vært ferdselsvei mellom Østlandet og Vestlandet, går hovedveien mellom Oslo og Bergen, europavei 16, som på sitt høyeste når opp på 1013 moh. Litt vest for det høyeste punktet går grensen mellom Sogn og Fjordane og Oppland fylker.
Ved Otrøvatnet, hvor elven Begna har sitt utspring, ligger Nystuen skysstasjon, som opprinnelig var en av statens fjellstuer. Lenger vest ligger den gamle skysstasjonen og hotellstedet Maristuen, som også opprinnelig var fjellstue. Mellom disse ligger St. Thomas-kirken.
Friluftsliv.
Filefjellområdet kan brukes som et utgangspunkt for dagsturer til Sognefjorden, Hallingdal, Valdres og Geiranger. Det er flere severdigheter i omegnen, som stavkirker og den gamle kongeveien mellom Oslo og Bergen som er god bevart og egner seg til turer. Det er også muligheter for jakt og fiske på Filefjell. Her er det mange fiskevann, og det selges jaktkort mange steder. Filefjellområdet har alpinsenter, mange aktiviteter og overnattingssteder.
Kongevegen 1793.
Kongevegen fra 1793 gikk frem til 1843 over Murkløpphøgda (Murklopphaugen) og nådde dermed på sitt høyeste rundt 1250 moh, mens dagens E16 går nede i dalen langs Smedsdalsvatnene. Mellom Kyrkjestølane og Maristova er derfor veien uberørt av senere anleggesarbeid og ligger omtrent som da den ble bygget. Ved stiftsgrensa nær veiens høyeste punktet ble det med stor kostnad og anstrengelse reiste en støtte etter at veien var ferdig. Stifsstøtta kostet til sammen 245 riksdaler, omtrent det samme som tre års budsjett for Filefjellsvegen. Den er laget av marmor fra Lier (som også leverte marmor til Marmorkirken i København), men utformet og gjort ferdig i København. Støtta måtte skjæres i flere deler før den ble fraktet til fjells. Stiftsstøtta (eller stiftsdelesteinen) ble senere flyttet et par ganger, men står nå på det opprinnelige stedet. Ellers er Filefjell egnet til skigåing og fotturer.
Kongevegen fra 1793 var den første kjørbare vei mellom østlandet og vestlandet. A.J. Hammer, som ledet arbeidet på vestsiden, skrev i 1797 at vegen nå er «saaledes oparbeidet og istandsat, at man nu med Kiærre eller Vogn kan kiøre over de Stæder hvor Fordum var Livs Fare med løs Hæst at passere».


Tikk takk, sier Tiden.
"Tikk takk, sier Tiden" er en norsk bildebok for barn skrevet av Gro Dahle og illustrert av Svein Nyhus. Boka ble utgitt av Cappelen forlag i 2005.
Boka handler om «Jenta» som får klokke og blir uvenner med «Tiden». Det poetiske språket og de dokkeaktige figurene er karakteristiske for Gro Dahles og Svein Nyhus' allalderbøker.


Tårn.
Telekommunikasjonstårn på Tryvann i Oslo.
Tårn er en høy bygningskonstruksjon, som er fundamentert ned til grunnen og hvor høyden som oftest er flere ganger største tverrsnitt. Det kan ha ulike funksjoner som fyrtårn, landemerke, utsiktstårn, branntårn, kirketårn, klokketårn, forsvarstårn, donjon, vanntårn, boretårn, osv. Romerne brukte flyttbare tårn på hjul som angrepstårn mot festninger.
Tårnet kan være en selvstendig konstruksjon eller en mer eller mindre integrert del av en bygning, som kirke eller en borg.
Begrepet tårn brukes også i sammenhenger som kanontårn, vingetårn. Et kanontårn er en konstruksjon som holder en eller flere bevegelige kanoner, eksempelvis på krigsfartøy eller stridsvogner. Vingetårn er en konstruksjon på eldre fly hvor vingen var festet i en tårnliknende konstruksjon slik at den kom høyere enn selve flykroppen.
Ulike funksjoner.
Borgtårn, Karlstein, Tsjekkia 1976. Takrytter på taket i bakgrunnen.
Telekommunikasjonstårn som Tryvannstårnet, Gamlemsveten, Ulriksmasten m.fl. ble et vanlig syn på høye fjell over hele landet ved innføringen av FM og TV på 1960-tallet.
I flatlandskap som Danmark er vanntårn et vanlig syn og på tettbebodde øyer på kysten av Norge kan vi støte på slike. Her pumpes vann opp slik at man får tilstrekkelig vanntrykk til de lokale tappestedene.
Tidligere var vanntårn nødvendige langs jernbanen til forsyning av damplokomotiv. Krøderen stasjon er nå den eneste som har et operativt vanntårn. Ett vanntårn er bevart ved Flikkeid stasjon på Flekkefjordbanen og ett er under oppføring på Røyknes stasjon på Setesdalsbanen.
Boretårn brukes i boring etter olje fordi man trenger høyde for løftemekanismen og de lange borestrengene som skal heises opp og ned under boringen.
Langs kysten har vi fyrtårn i ulike former langs hele skipsleden. Hovedtyngden av disse ble bygget av fyrvesenet mellom 1841 og 1880.
I utmark finnes branntårn for observasjon av skogområder, og "jakttårn" for postering under jakt.
Kirker.
Innen arkitekturen er kirketårn det vi oftest støter på. Et tårn er fundamentert direkte ned til grunnen, mens en såkalt takrytter hviler (rir) på selve takkonstruksjonen. Takrytter med spir var vanlig på stavkirker og middelalderkirker.
Den delen av tårnet som tilsvarer bygningens høyde, og ofte er en integrert del av bygningen, kalles "tårnfoten". Tårnet avsluttes gjerne med et "parapet" (gjennombrudt brystning) eller "krenellering" – et fortannet brystvern med utsparinger lik det som finnes til forsvarsformål på borgmurer og borgtårn.
Tårn, uten synlig "spir" er vanlige i England på romanske (normanniske) og gotiske kirker og kalles for "battlement tower". Hvilket noen faktisk også har vært i ufredstider hvor man trakk seg tilbake i kirketårnet og forsvarte seg derfra.
Man vet ikke om battlement towers opprinnelig ble bygget slik, eller om tårnhettene blåste eller brant ned og derved skapte en egen tårnmote.
Selve avdekningene, "tårnhettene", eller taket har navn etter formen, som "hjelm" og "spir". Et spir er en slank, oftest mangekantet pyramide kledd med skifer eller kobber- eller blyplater. En "tårnhjelm" er en mindre himmelstrebende avslutning, gjerne avrundet (hjelm). Spir med lite slankhetsforhold går også ofte under denne betegnelsen, en betegnelse ofte brukt om Christies hannoverianske spir på Nidarosdomen i Trondheim.
Kirketårn får ofte betegnelse etter funksjon og plassering, som for eksempel "klokketårn", også kalt "kampanile" (etter italiensk "campane" som betyr klokker). En "støpul" er en frittstående, tårnliknenede konstruksjon, som kan være åpen eller innkledd og som skal bære kirkeklokkene. Støpul er vanlig ved mange av våre stavkirker.
"Vesttårn" er en betegnelse på kirketårn som er på over, eller ved inngangen på vestsiden av kirken (Nidarosdomen), eller "sentraltårn" som er plassert der korsarmene krysser hverandre (Nidarosdomen). Der hvor der er både "sentraltårn" og "vesttårn", kalles sentraltårnet gjerne for "hovedtårn" (Nidarosdomen).
Andre religiøse bygg.
Tårn er også vanlige i religiøse bygg innen andre religioner som minareter ved moskeer ol.
Sekulære bygg.
Petronas tvillingtårn i Kuala Lumper, Malaysia.
De sekulære tårnhus, som kom som et resultat av de høye tomteprisene på Manhattan og de nye mulighetene som stålet representerte som byggemateriale i New York på slutten av 1800-tallet, ble kalt "skyskrapers". I dag bygges enda høyere bygninger, særlig i de store byene i blomstrende industriland i Sørøst-Asia. Disse bygningene kalles ofte for "towers", eller tårn.
Det mest berømte tårnet av alle er Eiffeltårnet i Paris som ble bygget i tidsrommet 1887 – 1889 av den franske ingeiøren Eiffel og stod ferdig til Verdensutstillingen i 1889 som en hyllest til hundreårsdagen for den franske revolusjonen.


Sinna Mann.
a> utga "Sinna Mann" i. De har samarbeidet om flere barnebøker.
"Sinna Mann" er en bildebok skrevet av Gro Dahle og illustrert av Svein Nyhus. Boka ble utgitt av Cappelen forlag i. Den har dannet grunnlag for flere mindre teaterforestillinger og animasjonsfilmen "Sinna Mann" av Anita Killi. Filmen hadde premiere i.
Bakgrunn og oppmerksomhet.
Boka "Sinna Mann" ble skrevet på oppfordring av familierådgiveren Øivind Aschjem og Alternativ til Vold som en samtalebok for små og store om familievold og barn som er vitne til vold. Boka handler om gutten Boj og mora hans som lever med en mann som er voldelig; boka beskriver usikkerheten, uroen og dramatikken når den ellers snille pappaen i familien forandrer seg og blir «sinna mann». Historien ender med at Boj forteller den tabubelagte hemmeligheten om farens oppførsel til Kongen som kommer og tar med faren til slottet sitt.
Boka har fått mange reaksjoner og mye medieoppmerksomhet; noen mener fortellinga, temaet og formen er unødvendig sterk og vanskelig for små barn, andre at skjønnlitteratur er en god kanal for å formidle og bearbeide voldsomme opplevelser og bryte tausheten rundt et viktig samfunnsproblem. Det intense, poetiske språket, med gjentakelser og metaforer, og de store, ekspressive bildene i boka er karakteristiske for Gro Dahles og Svein Nyhus' allalderbøker.
"Sinna Mann" ble utgitt i 2003, med annet opplag i 2008. Boka er oversatt til kinesisk (utgitt på Taiwan som 生气的男人, 2005), svensk ("Den Arge", 2009), islandsk ("Illi kall", 2010), dansk ("Vrede mand", 2011), japansk (パパと怒り鬼, 2011) og serbisk (Љутити човек, 2012).
Boka ble nominert til Kritikerprisen og Årets vakreste bok og ble tildelt Kulturdepartementets bildebokpris for 2003.
Teaterforestilling.
En teateroppsetning av "Sinna Mann" var høsten 2008 en del av Forum for barnekonvensjonens landsdekkende kampanje for å sette fokus på familievold. Stykket ble fremført for representanter fra flere frivillige organisasjoner på Røde Kors' Oslokontor 3. april. Høsten 2008 satte lokale aktører rundt i Norge opp forestillingen og stod for arrangementet, mens Forum for barnekonvensjonen bidro med kampanjemateriell og forestillingen. Turnéen ble finansiert av midler fra ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering, Barne- og likestillingsdepartementet, Redd Barna og Røde Kors.


Karitinden.
Karitinden (1982 moh.), også kalt Karitind, er det nest høyeste blant Tafjordfjella. Bare Puttegga er høyere. Toppen av Karitinden markerer grensen mellom de tre kommunene Skjåk (i Oppland) og Norddal og Rauma (begge i Møre og Romsdal). Fjellet ligger i Reinheimen nasjonalpark. Det er lett å bestige fra Veltdalen i sør, sommer som vinter.


Puttegga.
Puttegga også kalt Pyttegga (1999 moh.) er det høyeste blant Tafjordfjella. Puttegga er det høyeste fjellet i Møre og Romsdal og det 197. høyeste fjellet i Norge, blant de som har en primærfaktor på minst 50. Karitinden ligger på andre siden av botnen.
Toppen av Puttegga ligger på grensen mellom kommunene Norddal og Rauma. Oppstigningen til toppen er enkel, om turen starter fra Ålesund-Sunnmøre Turistforenings hytte "Pyttbua".


Ottadalen.
Ottadalen er den største av de store sidedalene i Gudbrandsdalen og består av kommunene Skjåk, Lom, Vågå og deler av Sel. Navnet kommer fra elven Otta som renner gjennom dalen. Fra øst i Skjåk til Vågåmo går elven som et vann, som heter Skim vest for Fossbergom i Lom og Vågåvatnet videre til Vågåmo.
Historie.
Ottadalen har vært mye brukt som ferdselsåre mellom Vestlandet og Østlandet gjennom Breidalen i Skjåk til Stryn, Breidalskrysset til Stranda, over Jostedalsbreen til Jostedalen og Luster; og Sognefjellet til Sogn. Det er og en vei fra Vågå, gjennom Jotunheimen til Fagernes.
Geografi.
Ottadalen starter fra Breidalen i Skjåk i vest, og tar med mange smådaler, som Tundradalen, Tordalen, Lundadalen, Raudalen og Bråtådalen, som alle ligger i Skjåk. I Lom innebærer det Bøverdalen, som starter på Sognefjellet, og Vårdalen, som de viktigste dalførene. I området nordafor mellom Lom og Skjåk, begynner Finndalen som går østover og munner ut i Vågå. Ellers har Vågå Sjodalen, som starter i området rundt Valdresflyi, og går over i Heidal som går østover og munner ut i Sel.
Reinheimen, Breheimen og Jotunheimen er nasjonalparkene i området.
Næringsliv.
Næringslivet går hovedsakelig i skogbruk, jordbruk og tjenestenæring. Ottadalen hadde en lokalradio sammen med Lesja og Dovre som hette Nordalsradioen, men er nå kjøpt opp av mediaindustrien i Midtdalen og selv om han enda heter Nordalsradioen, så er han konsentrert i området mellom Lillehammer og Otta. Ottadalen har lokalavisen Fjuken, som eier mye av lokalavisen Vigga, for Lesja og Dovre. Villreinjakt utgjør også en førstehånds verdi på over 2 millioner kroner.
Ottadalen mølle er en sammenslutning av Ofossen mølle i Skjåk og møllen i Lom, der hovedproduksjonen er.
Ottadalen Billag er billaget i Ottadalen, og tar seg av nesten all den lokale busskjøringen. Billaget er idag kjøpt opp av Fjord1, noe som gjør at det gamle billaget blir viktig når det gjelder busstransport mellom Østlandet og Vestlandet.


Lalm.
Lalm er et bygdelag og et tettsted i Vågå kommune i Ottadalen i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved sørenden av Lalmsvatnet. Hovedveien gjennom Lalm er riksvei 15, som går langs Ottadalen.
Dette er bygda der flere av de gamle folkeeventyrene stammer fra, slik som Askeladden og de gode hjeperene, Veslefrikk med fela, Goddag mann - økseskaft, Mestertyven, Gutten som ville bli handelskar, Gullfuglen og Gutten som tjente tre år uten lønn.
Kilden til folkeeventyrene som Peter Christen Asbjørnsen hadde på Lalm var Hans Hansen Pillarviken.
Navnet.
I middelalderen het stedet Ladalm. Navnet er en referanse til at vinterfor ble stablet opp og lagret der.
Historie.
Fra tidlig i middelalderen ble Lalm etablert som en industriarbeiderplass.
Kvernsteinsproduksjon.
Skriftlige kilder antyder at det var drift på 1400-tallet, men det er mulig at det ble produsert kvernsteiner allerede i vikingtiden. Fra Kvernberget (Kvennberget) ble det levert steiner både her i Norge og til utlandet. Kvennberget ble fredet som kulturminne i 1987.
Fram til 1640 var Tolstad (Taulstad) og Kvennberget krongods. Det var åpent for alle å hugge kvernsteiner så lenge eieren fikk hver fjerde stein i betaling. Fra 1830-åra var denne virksomheten populær som vinterarbeid. Folketallet økte mye i denne tida, og det var vanskelig å livnære seg for mange.
Arbeidet i Kvennberget varte fram til slutten av 1870-åra. Etter at Østerdalsbanen ble bygd, tok Selbusteinen over markedet på Østlandet.
På samme tid var det produsert jern fra myrmalm til å forsyne verktøy til steinproduksjonen. Ved Melingen finnes det merker fra jernprokusjon. Mela og området omkring drev med pottemakerarbeid siden området hadde fin leire.
Klebersteinsproduksjon.
For ca. hundre år siden startet kleberindustrien på gården Bårstad. Bårstad ble en stor arbeidsplass for grenda, og driften varte i bortimot hundre år, til den drivverdige kleberen tok slutt.
I 1850- årene ble veiene i distriktet forbedret, og i 1896 kom jernbanen til Otta. Et resultat av dette var bedre forhold for steinindustrien. I 1896 ble Norsk Kleber- og Skiferforretning etablert. Flere firma ble senere etablert som produserte klebersteinsprodukter og talkum. På høyden av aktiviteten på 1920-tallet bygde Østlandske Stenexport et smelteverk for kvalitetsstål på Otta. Driften ble startet i en nybygd smeltehytte som senere ble ombygd til Otta Ysteri.
Etter hvert ble klebersteinsindustrien gradvis redusert til dagens nivå. I dag er det fortsatt produksjon av kleber til ovner og peiser. A/S Granit har siden drevet hovedsakelig produksjon av ovner og peiser for et stadig økende marked. Steinen ble inntil høsten 1995 for det meste utvunnet fra Åsårberget, men firmaet er nå i gang med drift både på Bårstad og i Nyseterberget.
Kraftproduksjon.
På sørsida av Ottaelva ved Eidefossen ligger A/S Eidefoss kraftverk som har produsert strøm siden 1917. I 1916 ble Eidefoss Kraftanlæg Aktieselskap stiftet, og alt i 1917 ble første aggregatet satt i drift. I 1920 kom det andre aggregatet, og fra da av produserte kraftstasjonen årlig ca. 10 GWh. Den første strømmen ble levert på et linjenett fra Vågåmo til Otta. I 1983 ble den nye Eidefossen kraftstasjon ble satt i drift. Investeringen var 74 millioner kroner. I dag produserer Eidefossen kraftstasjon 72 GWh per år. Kommunene Lesja, Dovre, Sel, Vågå og Lom eier A/S Eidefoss. Hver kommune eier 20% av aksjene.
Kultur.
Lalm Samfunnshus ble åpnet i 1958 og er et samlingspunkt i bygda. Der arrangeres det kulturbegivenheter og musikkøving for Lalm Musikkforening og Lalm Ungdomsbrass.
Idrett og Friluftsliv.
Lalm idrettslag ble stiftet i 1936 og har i dag over 200 medlemmer. Lalm har eget idrettsanlegg for fotball og friidrett og lysløype og skianlegg.
Lalm ishockeyklubb ble stiftet i 2011 og jobber i dag med å etablere en bane med internasjonale mål på Lalm.
Klubben har fått mye hjelp fra Lillehammer ishockeyklubb som spiller i Get ligaen.
Delområder.
Lalm består av følgende delområder ifølge Statistisk Sentralbyrå


Bokkunstprisen.
Bokkunstprisen er en norsk ærespris som blir tildelt en person, et forlag eller en virksomhet som har gjort en betydelig innsats over et lengre tidsrom for å fremme god bokkunst ved å formgi, illustrere, produsere eller utgi kvalitetsbøker.
Jury for bokkunstprisen er styret i Grafill, en organisasjon for grafiske designere og illustratører. Prisen deles ut under arrangementet Årets vakreste Bøker i Oslo hver vår. Prisen kalles "Bokfinken" og er en fuglefigur utformet av Iben Sandemose og støpt i bronse.


Gråhø i Lesja.
Gråhø eller Store Gråhø (2014 moh) er det høyeste fjellet i Reinheimen. En del kaller fjellet for "2014" sidan det er navnløst på det mest brukte kartet, men lokalt blir fjellet kalt Løyfthøe (kommer av Nørdre og Søre Løyftet som er gamle ferdselsveier opp fra Lordalen). Likevel har fjellet fått navnet Gråhøe på noen offisielle kart, og denne navneformen blir brukt både av Turistforeningen og NVE. Gråhø ligger i Lesja kommune i Oppland. Dette fjellet er også Norges mest isolerte 2000-meters topp, man må faktisk flere mil unna for å finne de neste fjellmassivene som når opp over den magiske 2000-meters grensen.
Fjellet er det 186. høyeste fjellet i landet med en primærfaktor på minst 50 meter. Andre topper i massivet er Vestre Gråhø (1959 moh) og Midtre Gråhø (1945 moh).


Tafjordfjellene.
Tafjordfjellene er et fjellområde i Møre og Romsdal. De to høyeste fjellene er Puttegga (1999 moh.) og Karitinden (1982 moh.).


Årets vakreste Bøker.
Årets vakreste Bøker et årlig kulturarrangement for visuelt gode bøker i Norge. Arrangementet omfatter en konkurranse og en prisutdeling, og foregår i Oslo hver vår. Årets vakreste Bøker blir administrert av Grafill, interesseorganisasjonen for grafiske designere og illustratører i Norge, i samarbeid med Nasjonalbiblioteket, Den norske Forleggerforening og Tegnerforbundet.
Priser og målsetning.
Innsendte bøker til konkurransen blir vurdert av en fagjury og premieres innen forskjellige klasser, blant annet faglitteratur, skjønnlitteratur, bokomslag og bildebøker. Av de innsendte bøkene får én bok prisen som "Årets vakreste bok". I tillegg blir Bokkunstprisen delt ut til en av Norges dyktigste og mest profilerte grafiske formgivere eller illustratører.
Målsetninga er ifølge vedtektene å fremme god formgivning, materialbruk og helhet, samt bidra til at forlag og forfattere får en felles forståelse for visuell kommunikasjon.
Historie.
Årets vakreste Bøker ble innstiftet av boktrykker Arthur Nelson i 1933. Arrangementet har hatt forskjellige navn og bokkategorier gjennom åra, men de premierte bøkene har alltid representert samtidas viktigste aktører innen bokdesign og illustrasjonskunst. I 1930-åra var det kongen og dronninga som delte ut prisene, og arrangementet var da en av forlagsbransjens viktigste hendelser i løpet av året. Det dabbet noe av etter krigen, men i 1991 overtok Grafill ansvaret for prisen, og interessen er i dag stor.
I 1956 utgav bokkunstneren og reklametegneren Thorbjørn Egner en oversikt over de premierte bøkene med juryens kommentarer i "Norsk bokkunst: Årets vakreste bøker 1933-1955".
Årets vakreste bok (utvalg).
Av de påmeldte bøkene i konkurransen velges én som «Årets vakreste bok». Juryen foretar en totalvurdering på tvers av alle kategoriene når det gjelder estetikk, funksjonalitet, struktur, design, illustrasjon, billedspråk, valg av papir og innbinding i forhold til målgruppa.


Trolltindene.
Trolltindene i Rauma kommune i Møre og Romsdal fylke er et fjellmassiv bestående av en rekke spisse og bratte tinder mellom Romsdalen i øst og Isterdalen i vest.
Mot Romsdalen domineres fjellmassivet av store vegger og pilarer, hvorav nordveggen på Trollryggen (1740 moh.), Trollveggen er den mest kjente. Den tusen meter høye og loddrette fjellveggen er et kjent mål for klatrere og BASE-hoppere fra hele verden. BASE-hopping er forbudt fra Trollveggen.
Den høyeste toppen i Trolltindene er Breitinden (1797 moh.) som ligger sør i massivet. Store Trolltind (1788 moh.) ligger lengre nord, og nord for Trollryggen.


Foreningen !les.
Foreningen !les er en medlemsorganisasjon støttet av bredden i bok- og formidlingsbransjeningen. Foreningen !les har 4,5 årsverk. Foreningen !les sin oppgave er å fremme lesing av litteratur. Det overordnede målet er at flere leser mer. Foreningen !les jobber for at de aller fleste skal introduseres for litteratur av gode formidlere, og har tilgang på litteraturen som er tilgjengelig.
Delmål for foreningen er at barn og unge skal ha kunnskap om og kjennskap til nyere norsk og oversatt litteratur. De skal kjenne til og være trygge på arenaer der de kan finne mer litteratur. Det skal finnes gode, nasjonale strategier for å fremme lyst og engasjement for lesing. Lesingens demokratiske og samfunnsmessige betydning er et viktig bakteppe for alt arbeid som gjøres i Foreningen !les.
Foreningen !les samarbeider med ulike aktører innen skoleverket, biblioteksektoren og litteraturbransjen. Årlige kjernetiltak er aksjonene tXt og rein tekst til elever på ungdomsskolen og i videregående skole, samt prisene UPrisen og Ungdommens kritikerpris. Foreningen !les arrangerer også poesislam og setter i gang nye prosjekter, både i og utenfor skolen og bibliotekene. Eksempler på slike prosjekter er: samarbeid med idrettsarenaen, prosjekter på helsestasjoner og en økt satsing på sakprosa.


Flåm.
Flåm er en bygd i Aurland kommune i Sogn og Fjordane fylke. Flåm ligger innerst i Aurlandsfjorden.
Flåm mottok i 2012 200.000 cruisepassasjerer på dagsbesøk, noe som gjør stedet til Norges femte største cruisehavn (bak Bergen, Geiranger, Oslo og Stavanger).
Flåmsbana.
Flåm er mest kjent for Flåmsbana som går mellom Flåm og Myrdal. Flåmsbana er verdenskjent pågrunn av sin bratte oppstigning. Den stiger fra 2. moh. Flåm stasjon til 870 moh. Myrdal stasjon på 17 kilometer. Det er en stigning på 5,1%, maksimal stigning er sør for Dalsbotn, 5,5%.
Banen har flott utsikt over Flåmsdalen.
På Berekvam stasjon er det kryssningsspor der togene fra Flåm og Myrdal kan krysse hverandre. Her er vakkert utsyn mot ville, sundrevne fjellsider og brusende bekker mot elva langt nede i det trange, dype elvegjelet. Toget tar et opphold ved den berømte Kjosfossen.
Flåm er også fødestedet til den norske dikteren og forfatteren Per Sivle.


Myrdal stasjon.
Myrdal er en jernbanestasjon i Aurland kommune. Den ligger på Bergensbanen og er også øvre endestasjon for sidelinjen Flåmsbana. Stasjonen ligger 867 meter over havet. Det er ingen veiforbindelse til Myrdal. Den gamle rallarveien opp Flåmsdalen fra Flåm er imidlertid i bruk som sykkelvei i sommerhalvåret. Ved stasjonen ligger også Vatnahalsen høyfjellshotell.


Liam Gallagher.
William John Paul «Liam» Gallagher (født 21. september 1972 i Manchester, Storbritannia) er en engelsk musiker og vokalist i bandet Beady Eye. Han er mest kjent som tidligere vokalist i Oasis.
Bakgrunn.
Gallaghers foreldre er Thomas og Peggy, og han har to brødre; Noel og Paul. Gallagher hadde en vanskelig oppvekst og var svært aggressiv. Hans far var alkoholiker og konemishandler. Da Gallagher var 12 år tok hans mor med seg de tre guttene og rømte hjemmefra, og de har hatt lite kontakt med sin far etter det. Gallagher hadde konsentrasjonsvansker som gjorde skoletiden vanskelig og han var småkriminell fra 13-årsalderen.
Det første bandet.
Gallagher var ikke særlig interessert i musikk i skoleårene, men startet først med musikk etter skolen. Han ble med i skolekameraten Paul Arthurs band, The Rain, fordi de trengte en vokalist. Da broren Noel ble med bandet skiftet de fort til navnet «Oasis», og Noel begynte å skrive sangene.
Familieliv.
I 1995 møtte Gallagher skuespilleren Patsy Kensit som da var gift med Jim Kerr. Hun skilte seg fra Kerr og giftet seg med Gallagher 7. april 1997. De har en sønn, Francis Lennon, (født 13. september 1999, men kun ett år etter fødselen ble de skilt. Omtrent på denne tiden møtte Gallagher sangeren Nicole Appleton (som før dette hadde hatt et forhold til Robbie Williams) fra gruppen All Saints og de fikk sønnen Gene sammen. I tillegg har Gallagher en datter, Molly, med sangeren Lisa Moorish.
De siste årene.
De siste årene har Gallagher en mer forsiktig livsstil. Han har kuttet ned et stort alkohol- og narkotikaforbruk han hadde tidligere.
Eksterne lenker.
Gallagher, Liam
Gallagher, Liam
Gallagher, Liam


Engelsk setter.
Engelsk setter
Engelsk setter (FCI #002) tilhører de eldste stående fuglehundene man kjenner til og noen mener de fantes i England alt på 1500-tallet. Denne hunderasen er Norges 4. mest populære hund iflg. NKKs statistikk for perioden 2000–2004.
Opprinnelse og alder.
Engelsk setter er den eldste av setterene, og noen mener den fantes alt på 1500-tallet. I 1576 skrev "Johannes Caius" om en spesielt langbent hund som ble benyttet til å jakte rapphøns i boka si om «English Dogges». Denne hunden tok stand og markerte fuglens posisjon, i motsetning til mer kortbente spaniels som snarere jaget fuglen inn i nett. Dette er trolig den første beskrivelsen man har av en setterlignende hund, men det er lite trolig at den kan kalles engelsk setter. Det er mer trolig atdenne rasen først oppsto noe senere, kanskje omkring år 1700.
Opprinnelig ble det brukt til nettjakt på fugl. Den gikk lenge under navnet "laverack setter", oppkalt etter "Edward Laverack" (trolig 1800–1877, men kildene varierer noe) som gjennom innavl og kryssavl (trolig med spansk pointer og diverse spaniels) forbedret rasen under en 50-års periode på 1800-tallet. Den første utstillingen med engelsk setter ble holdt ved Newcastle i 1859. Den nye typen ble akseptert av The Kennel Club i 1873. Som sådan ble rasen eksportert til Frankrike i 1879, og den første raseklubben ble etablert i 1891.
Engelskmenn skiller mellom vanlig "engelsk setter" (også kalt "laverack setter") og såkalt "working setter" (også kalt "llewellin setter"). Llewellin setter er en slags arbeidshund, formet av "Richard Purcell Llewellin" (1840–1925) med basis i førstnevnte type.
Utseende, anatomi og fysikk.
Engelsk setter er selve prototypen hva settere angår. Den er en middels stor, langhåret, harmonisk bygget fuglehund. Den skal ha god reisning, virke edel, og gi inntrykk av evne til stor fart og utholdenhet. Sett fra siden skal hunden virke rektangulær.
Den skiller seg fra irsk setter og gordon setter gjennom å ha en hvit-gråhvit grunnfarge med enten rødbrune (i mange nyanser) eller sorte flekker og spetter. Det finnes også en såkalt tricolor (hvit, sort og tan/brun). Pelsen er lang og glatt. Kort og fin på hodet og framsiden av beina, middels lang ellers på kroppen, og lang og fin på baksiden av beina. Undersiden av halen og buken skal ha såkalt "fanepels" (lang pels). Foran i brysten er også pelsen noe lengre enn ellers og silkeaktig.
Kroppen er middels lang og brystkassen skal ikke være for bred, men dyp. Kort rygglinje og bred og lett velvet lende. Hodet skal være høyere enn bred og ha tydelig markert stopp. Hannene veier typisk 20-25 kg, mens tispene gjerne er noe lettere. Skulderhøyden varierer normalt fra ca. 54-64 cm.
Bruksområde.
Engelsk setter er en typisk jakthund på fugl. Den søker gjerne mer vidstrakt enn gordon setter, og regnes som dyktig og energisk fuglehund som passer i alle typer terreng, selv om den opprinnelig var avlet for å jakte på våtmark og sumplignende terreng. Den er også er ypperlig familiehund, spesielt for folk som er glade i å ferdes mye ute i naturen.
Lynne og væremåte.
Engelsk setter er en godlynt, energisk og svært utholdende hunderase som trenger mye mosjon for å trives maksimalt. Den er forholdsvis rolig av natur, regnes som lett å håndtere og skal være flink med barn. Pelsen krever normalt vedlikehold, men må undersøkes jevnlig for flått o.l.


Snill.
"Snill" er en norsk bildebok skrevet av Gro Dahle og illustrert av Svein Nyhus. Boka ble utgitt av Cappelen forlag første gang i 2002 og har siden kommet i flere opplag.
Innhold.
Boka handler om Lussi som er så snill og stille at hun blir usynlig og forsvinner i veggen, men bryter seg ut med et brak og åpner opp for andre forsiktige jenter og kvinner. Det poetiske språket og de dokkeaktige figurene i boka er karakteristiske for Gro Dahles og Svein Nyhus' allalderbøker.
Annet.
Boka ble tildelt Brageprisen som årets beste barnebok i 2002.
Boka er trykt i flere opplag på tilsammen 8 000 eksemplarer. Den har dessuten dannet grunnlag for en rekke mindre teaterforestillinger i Norge og Sverige, Gro Dahles egen omarbeidelse "Lille frøken Linn og engelen i veggen" og en tegnefilm av Astrid Alma Aakra (2006).
Boka er også utgitt i Sverige ("Snäll", 2008), Polen ("Grzeczna", 2011) og Danmark ("Silkesød", 2011).


Pilar.
En pilar (latin "pila"; stolpe) er en frittstående støtte som bærer en overbygning.


Jarle Råum.
Jarle Olav Råum (født 6. mars 1955) er en tidligere fotballspiller, i dag fotballtrener.
Han startet og endte karrieren som aktiv spiller i Mo IL. Han spilte 502 kamper for Mo, og scoret ca: 200 seriemål.
Som trener har Råum blant annet hatt ansvaret for Mo IL og Levanger.
Foran 2005-sesongen var Råum nevnt som en kandidatene til trenerjobben i Glimt, men etter møter med spillergruppa og klubbens ledelse, valgte Råum å trekke kandidaturet.


Benjamin Dass.
Benjamin Dass (født 15. august 1706 på gården Skar i Alstahaug i Nordland, død 5. mai 1775) var en norsk skolemann og lærd.
Oppvekst.
Hans far, Jacob Dass (en nevø av Petter Dass), var gårdbruker og levde i trange kår. Moren, Juditha Carstensdatter, var søster av dikteren Marcus Volquartz. Da samenes misjonær Thomas von Westen oppholdt seg i Alstahaug 1719, ble han oppmerksom på Benjamin Dass, og tok ham med seg til Trondheim for å utdanne ham til misjonær. Etter 7 års undervisning ved Trondhjems Kathedralskole, som på den tiden var innrettet som forskole for vordende misjonærer, ble han student i 1726. Da Thomas von Westen døde det følgende år, oppgav Dass all tanke om misjonsvirksomhet, og benyttet sitt lange opphold i København til omfattende studier i klassisk filologi, teologi og historie. Han sluttet seg til professor Hans Gram, som tok seg av ham. 10. desember 1734 ble han etter Grams anbefaling utnevnt til rektor ved Trondhjems Kathedralskole. Etter å ha tatt magistergraden 15. januar 1735, reiste han til Trondheim for å innta sin nye stilling.
I Trondheim.
Trondheims skole var, da Dass overtok den, i sørgelig forfatning, nesten i oppløsningstilstand. Han begynte med å befri den for en del gamle og umulige elever og utarbeidet deretter en plan for undervisning og disiplin, som vitner om en for den tid ualminnelig pedagogisk innsikt. Dass var som rektor og lærer alvorlig og streng; «vår forkjælede tidsalder» sier Johan Nordahl Brun, «hadde vel kalt ham en tyrann». Han holdt skarpt øye med elevenes seder, var sparsom med ros, av sine dimittender krevde han mye; man ventet seg derfor også ved universitetet, heter det, mer av Dass' dimittender enn av andre. Fra mange av hans elever er det oppbevart uttalelser om den takknemlighet, de næret mot denne strenge, men varmtfølende lærer, som vakte deres æresfølelse, skapte lysten hos dem til studier og understøttet dem, når de trengte hjelp. Alle er enige om at han etterlot skolen i en blomstrende tilstand. Med sin overordnede, den myndige biskop Eiler Hagerup d.e., var Dass fra første stund kommet på dårlig fot. Biskopen hadde fått ansatt som konrektor sin egen 18-årige og for en sådan stilling aldeles uskikkede sønn, og for øvrig søkte han ved enhver leilighet å gjøre seg gjeldende på en for rektoren krenkende måte; da denne heller ikke ville gi slipp på sin myndighet, kom det gjentatte ganger endog i elevenes påhør til uhyggelige opptrinn. Også med Frederik Nannestad, biskop fra 1748, fant det rivninger sted. Etter hvert ble Dass trett av skolelivets besværligheter, og da han som ugift kunne nøye seg med en mindre inntekt, besluttet han å gå av. Det lyktes ham å få sin kjæreste elev, Gerhard Schøning, utnevnt til sin ettermann 15. januar 1751, mot at denne avstod ham en liten del av embedets inntekter som pensjon.
Som rektor hadde Dass etter hvert lagt seg til en anselig bibliotek, likesom han var en ivrig samling av mynter, medaljer og kobberstikk. Også til vitenskapelige sysler hadde han fått tid og hadde blant annet ikke liten del i den oversettelse av Det nye testamente, som ble utarbeidet under Gram; den første prøve av denne oversettelse kom ut 1742. Etter sin avskjed ofret han seg helt for vitenskapene. Ennå ble han et par år boende i Trondheim, og sluttet i denne tid et varmt vennskap med Suhm, som samtidig med Schøning hadde bosatt seg i denne byen. I 1753 flyttet han til København, hvor han tilbragte 16 år i litterært otium og under fortrolig omgang med Langebek, Luxdorph, Hjelmstjerne og andre samtidige lærde. Da Suhm kom til København 1765, hadde Dass i noen år sitt egentlige hjem hos ham, hvor han også fikk plass til sin boksamling. 1769 flyttet han til Sorø, hvor han håpet å gjenvinne sin svekkede helse, og bodde hos Schøning; men da denne drog ut på sin Norgesreise i 1773, vendte Dass tilbake til København, sykere enn før. Han døde 5. mai 1775. Sin boksamling testamenterte han Schøning, under betingelse av at den etter Schønings død skulle tilfalle Videnskabsselskapet i Trondheim. Hans og Schønings bøker utgjør grunnstammen for dette selskapets bibliotek.


Irsk setter.
Irsk setter (FCI #120) er også kjent som rød setter og tilhører de klassiske stående fuglehundene, i likhet med irsk rød og hvit setter. Den er mindre populær enn de engelske setterene, men mange kaller den «verdens vakreste fuglehund».
Opprinnelse og alder.
Rasen ble trolig først formet i Irland et godt stykke innpå 1800-tallet. Man tror den er et resultat av selektiv avl på rødt innslag i irsk rød og hvit setter, som regnes som eldre. På gaelisk heter denne hunden "modder rhu". Den skal ha fått sitt endelige navn i 1876. I 1882 ble "The Irish Red Setter Club" dannet i Irland, som den første raseklubben. Rasestandarden ble fastlagt 29. mars 1885 i Dublin. Oberst "J. K. Millner", som var en av menneskene bak rasestandarden, drev selv med oppdrett og eksporterte flere hunder til Skandinavia. Han dømte bl.a. rasen på en hundeutstilling i Sverige i 1911 og 1913.
Utseende, anatomi og fysikk.
Irsk setter ligner engelsk setter og gordon setter av type, men var opprinnelig noe mindre enn disse. I dag er de omtrent like i størrelse. Irsk setter er en middels stor, langhåret, harmonisk bygget fuglehund. Den har god reisning og virker edel, og gir inntrykk av evne til stor fart og utholdenhet.
Irsk setter skiller seg fra andre settere gjennom å være ensfarget rødbrun. Pelsen er lang og glatt. Kort og fin på hodet og framsiden av beina, middels lang ellers på kroppen, og lang og fin på baksiden av beina. Undersiden av halen og buken skal ha såkalt "fanepels" (lang). Foran i brysten er også pelsen noe lengre enn ellers og silkeaktig.
Kroppen er middels lang og brystkassen skal ikke være for bred, men dyp. Kort rygglinje og bred og lett velvet lende. Hodet skal være høyere enn bred og ha tydelig markert stopp. Hannene veier typisk 20-30 kg, mens tispene gjerne er lettere. Det finnes imidlertid typer som kan veie noe mer. Skulderhøyden varierer normalt fra ca. 55-67 cm.
Bruksområde.
Irsk setter er en typisk jakthund på fugl, og da spesielt på storfugl. Den søker gjerne mer vidstrakt enn gordon setter, og regnes som dyktig og energisk fuglehund som passer i alle typer terreng, selv om den opprinnelig var avlet for å jakte på våtmark og sumplignende terreng. Den er også er ypperlig familiehund, spesielt for folk som er glade i å ferdes mye ute i naturen.
Lynne og væremåte.
Irsk setter er normalt en godlynt, energisk og svært utholdende hunderase som trenger mye mosjon for å trives maksimalt. Den er forholdsvis rolig av natur, regnes som lett å håndtere og skal være flink med barn. Pelsen krever normalt vedlikehold, men må undersøkes jevnlig for flått o.l.


Onega (by).
Onega (russisk: Онега) er en by i Arkhangelsk oblast i Russland, ved munningen av elva Onega. Innbyggertall 23 430 (folketelling 2002).
Stedet begynte som boretningen "Ust-Onega", og fikk bystatus den 19. august 1780.
Onega er en liten havn i Onegabukta i Kvitsjøen. Om vinteren er Onegabukta som regel tilfrosset. Jernbanelinjen mellom Arkhangelsk og Murmansk har stasjon her.
Litt utenfor byen ligger øya Kij, der det en gang lå et kloster. Onega var en av Kvitsjøhavnene som hadde handelsforbindelser med Norge ved pomorhandelen.


Europavei 30.
Europavei 30 går mellom Cork i Irland og Omsk i Russland, omtrent 5800 km lang.
Hele traséen: Cork – Waterford – Wexford – Rosslare... Fishguard – Swansea – Cardiff – Newport – Bristol – London – Colchester – Ipswich – Felixstowe... Hoek van Holland – Haag – Gouda – Utrecht – Amersfoort – Oldenzaal – Osnabrück – Bad Oeynhausen – Hannover – Braunschweig – Magdeburg – Berlin – 346;wiebodzin – Poznań – Warszawa – Biała Podlaska – Terespol – Brest – Minsk – Smolensk – Moskva – Rjazan – Penza – Samara – Ufa – Tsjeljabinsk – Kurgan – Isjim – Omsk


Bødalen i Røyken.
Bødalen er ei bygd i Røyken kommune i Buskerud fylke, ca. 35 kilometer sør for Oslo og 25 kilometer øst for Drammen. Bødalen er sammen med Slemmestad den sørvestligste begrensinga av tettstedet Oslo. Dalen ligger i forkastninga mellom grunnfjell i sør og sedimentære bergarter i nord.
Historie.
Stedet Bødalen har fått navn etter gården Bø. Opprinnelig var dette en gård fra jernalderen eller vikingtiden, hvor man har funnet ca. 45 gravhauger. Disse gravhaugene er tidfestet til ca. 500-900 e.Kr., og er blant de rikeste og største gravsteder innenfor Røyken kommune.
Gården Bø nevnes i erkebiskop Øistein Rødes bok fra 1400. I 1412 og 1416 finnes dokumentasjon på salg av parseller, og det samme i 1508. Gården nevnes i matrikkelen av 1723 og i 1739 hadde kong Christian VI ansatt to tyske brødre, von Langen, for å undersøke og verdsette fylkets skoger. Om skogen på Bø forteller disse tyske forstmestre at den er delt i to naturlige deler, skilt ved en dal. Denne dalen er dagens Bødal. I 1792 ble gården Bø delt i Nordre og Søndre Bø. I 1824 ble Mellom-Bø skilt fra Nordre-Bø.
Ved folketellingen i 1900 fantes et 20-talls hus i Bødalen. I 1917 ble Bødalen IF stiftet, og det fantes da et 40-talls hus i området.
Post.
I 1933 fikk stedet eget poståpneri, men Posten mente det var for mange Bødaler i Norge, og døpte stedet Dalbø (Dalbø p.å.). Posten brukte Dalbø helt fram til utløpet av 1989 (3472 Dalbø). Fra 2. januar 1990 ble det 3472 BØDALEN. 1. september 1996 ble postkontoret nedlagt, men 3472 BØDALEN lever videre som egen adresse.
I Bødalen finnes i dag to barneskoler, Torvbråten skole fra 1972 og Sydskogen skole fra 1980. Ved utløpet av 1999 var det 1420 personer tilhørende Sydskogen krets og 1677 tilhørende Torvbråten krets. Det blir en total på 3097 fra 0 til 100 år som foran årtusenskiftet var bosatt i området, bestående av ikke bare selve Bødalen, men Østskogen, Sydskogen, Eikeleina, Fossum og Auke.
Sølvgruve.
I 1880 hadde Bødalen gruvedrift etter sølvholdig blyglans. Et engelsk kompani driftet av Mr. Terikvey foresto driften. 10-15 mann arbeidet med gruvegangene som gikk 25 meter dypt med en tunnel mot Bøbekken og 70 meter innover og under dagens fotballbane. De brukte mye penger, men fant lite.


Onega (elv).
Onega (russisk: "Онега") er ei elv i Arkhangelsk oblast i Russland. Den er 416 km lang, og begynner i Lakhasjøen og renner ned mot Kvitsjøen, men deler seg i to (Store Onega og Lille Onega) rundt 75 km før munningen, og danner et lite delta. Den fryser som regel til i november og blir ikke isfri før månedsskiftet april/mai.
Byene Kargopol og Onega ligger ved Onegaelven.


Kunstløp under Vinter-OL 1956.
Under Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo ble det arrangert tre øvelser i kunstløp.


Harry Potter og mysteriekammeret (film).
Filmen Harry Potter og Mysteriekammeret er filmatiseringen av boken med samme navn. Boken ble opprinnelig skrevet av J.K. Rowling, og adaptert til filmmanus av Steve Kloves. 14. januar 2003 vant filmen «Best Live Action Family Film»-premien ved Phoenix Film Critics Awards.
Sammendrag.
Harry Potter kommer tilbake til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom for å gå sitt andre år, men et mystisk kammer som er gjemt under skolen blir åpnet, og gompefødte elever blir forsteinet av noen som blir kalt "Smygards arving". Alle tror det er Harry som står bak når han ved en tilfeldighet er til stede ved alle angrepene, ikke minst grunnet det faktum at han er en ormmunn – i likhet med opphavsmannen til huset Smygard, Salazar Smygard. Harry, Ronny og Hermine tar dermed fatt på mysteriet, som går enda dypere enn de først trodde.


Europavei 35.
Europavei 35 går mellom Amsterdam i Nederland og Roma i Italia. Veiens lengde er 1817 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Amsterdam – Utrecht – Arnhem – Emmerich – Oberhausen – Köln – Frankfurt am Main – Heidelberg – Karlsruhe – Offenburg – Basel – Olten – Luzern – Altdorf – St. Gotthard – Bellinzona – Lugano – Chiasso – Como – Milano – Piacenza – Parma – Modena – Firenze – Arezzo – Roma.


Diftong.
En diftong (fra gresk "δίφθογγος"; "«diphthongos»"; «med to lyder/toner») eller tvelyd er to vokaler uttalt etter hverandre i samme stavelse.
Norske eksempler på diftonger er ei, au, øy, ai og oi. Merk at diftonger må uttales i samme stavelse. «Ei» er således en diftong i ordet «stein», men ikke i «protein».
Skriftbilde for diftonger.
Den vanlige måten å representere diftonger på i skriftspråket (for språk med latinsk alfabet) er å skrive bokstavene for de to vokallydene en oppfatter diftongen som, ved siden av hverandre. Slik blir ei-diftongen i norsk – [æɪ̯] – skrevet og oppfattet som vokalen e og vokalen i.
På grunn av nedarvede rettskrivingsregler er det også mange andre skrivemåter som er vanlige. For eksempel er det i engelsk vanlig at diftongen [aɪ̯] blir skrevet som "-igh" (som i "light").
Norske skrivemåter og uttale.
I norsk skriftspråk er det særlig tre diftonger som brukes – nemlig "ei", "øy" og "au". Andre diftonger, som "ai", "oi" og "eu", forekommer blant annet i utrop og i lånord. Sistnevnte, "eu", blir oftest uttalt likt som diftongen "au" (som i "sau" og "Europa"). Uttalen av diftongene varierer imidlertid fra person til person, alt etter målføre og målform.
Hver av bokstavene i en diftong blir gjerne uttalt annerledes i diftongen enn når de samme bokstavene uttales hver for seg. I bokmålsnær uttale, blir for eksempel "e"-en til "æ" i "ei"-diftongen
I tillegg til de typiske skrivemåtene for diftonger, har norsk skriftspråk også eksempler på at vokal med etterfølgende konsonant blir uttalt som diftong – for eksempel lyden "-eg" i ordet "jeg" som i bokmålsnær uttale oftest høres ut som "ei" ("jei"), eller lyden "-edj" i ordet "tredje" som i en del dialekter uttales "ei" ("treie").
Orddeling og forkortelser.
I norsk kan man ikke dele et ord midt i en stavelse. Derfor er det alltid feil med orddeling inne i en diftong. Men siden det er snakk om én vokal, er det også feil å lage forkortelser som deler vokalen i to. For eksempel vil det i en kalender på nynorsk ikke være riktig å forkorte "laurdag" til bare "la" – utfra en tankegang om at alle de andre ukedagene jo kan forkortes ned til to bokstaver. I stedet bør man skrive "lau".
Diftonger i lydskrift.
I IPA-lydskrift skal de rene vokalene (monoftongene) transskriberes med kun ett tegn, som for u-en i det engelske "sum", som blir transkribert til [sʌm]. Diftongane skal imidlertid transskriberes med to bokstaver, som i det engelske «eye» som blir transskribert [aɪ̯]. Transkribering skal ha det diakritiske tegnet  under den minst promininente lyden for å vise at tegnet er med i en diftong og ikke er en selvstendig vokal.


Seksuell seleksjon.
a>en "Lophornis ornatus", hunfugl til venstre, utsmykket hanfugl til høyre.
Seksuell seleksjon (eller det "seksuelle utvalg") er en evolusjonsfaktor som i likhet med naturlig seleksjon fører til tilpasninger hos arter.
Dette skjer ved at de individene som er best egnet til å velge og tiltrekke seg kjønnspartnere, får mest paringer (og dermed mest avkom) og/eller paringer med partnere av høyest kvalitet.
Faktorer som fører til seksuell seleksjon er således (1) partnervalg, (2) konkurranse med individer av det egne kjønn og (3) kurtiseatferd som imponerer det motsatte kjønn.
Konkurranse kan innebære fysiske kamper mellom konkurrentene eller felles «fremvisninger», såkalt lekatferd.
Eksempler på kurtiseatferd er fuglesang, «bryllupsgaver» hos edderkopper eller «danseoppvisninger» hos fisk.
Resultatet av den seksuelle seleksjonen er bl.a. evolusjonen av sekundære kjønnskarakterer.
De sistnevnte kan til og med være så store og/eller påfallende (f.eks. påfuglens hale eller den utdødde kjempehjortens gevir) at de representerer dårlige tilpasninger til miljøbetingelsene;
de kan f.eks. tiltrekke fienders oppmerksomhet eller redusere bevegeligheten.
Derfor pleier man å betrakte seksuell seleksjon som en evolusjonsfaktor som er adskilt fra naturlig seleksjon, selv om begge prosessene foregår etter det samme mønsteret (se naturlig seleksjon).
Teorien om seksuell seleksjon blir ofte kalt «Darwins andre teori». Charles Darwin publiserte den i 1871 som del 2 i tobindsverket "The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex", hvor Darwin skriver om både menneskets evolusjon og seksuell seleksjon.


Historisme.
Strawberry Hill, kobberstikk fra 1700-tallet
Historisme er den arkitektoniske perioden som behersket europeisk og vestlig arkitektur og innredning fra midten av 1800-tallet og fram til ca. 1900. De tidligste tegn til historismen finnes allerede på 1700-tallet, og selv etter at etterfølgende epoker som art nouveau, art deco og funksjonalisme gjorde seg gjeldende, levde historismen videre fram mot midten av 1900-tallet.
Kjennetegn.
Historismen kjennetegnes ved at den gjenopplivet og etterlignet eldre perioders stiluttrykk, som gotikk, renessanse, barokk og rokokko. Disse "nystilene" kunne opptre samtidig, og derfor ble perioden tidligere kalt "stilforvirring". Den nedsettende betegnelsen har også sammenheng med at periodens ytringer ble sterkt nedvurdert i første halvdel av 1900-årene, da tilhengere av arkitektonisk modernisme reagerte mot nystilene som falske og overfladiske, og tok avstand fra en periode som de mente ikke var i stand til å skape sitt eget stiluttrykk. Senere ble historismen oppvurdert, og fikk da sin nåværende mer nøytrale betegnelse.
Engelsk opprinnelse.
De første kunstuttrykk som kan betegnes som historisme finner vi i England på 1700-tallet, hvor det ble moderne å utstyre tidens nye landskapsparker med paviljonger etter historiske eller eksotiske forbilder, særlig fra antikken, gotikken eller orienten. I 1745 fikk Westminster Abbey nyoppførte gotiske vesttårn tegnet av "Nicholas Hawksmoor", og i 1747 ble "Horace Walpoles" landsted «Strawberry Hill» oppført i nygotikk. Dette regnes som gjennombruddet for historismen.
Romantikken, som ellers preger malerkunsten og litteraturen, fikk også prege parkene. Maleriske middelalderruiner ble anlagt på vakre steder i offentlige parker og private hageanlegg.
Utdanningens betydning.
En forklarer historismen med arkitektutdannelsen som var blitt mer skolepreget og at en lærte om tidligere tiders epoker og ville prøve stilelementer fra dem.
C.W. Hase.
Conrad Wilhelm Hase (1818–1902) underviste i Hannover. Han var nygotikkens talsmann. Han ville ha bygninger i upusset tegl, ekte materialer. Han mente at gotikken var den eneste sanne kristne tyske stil. Det hensiktsmessige funksjonelle og det konstruktive skulle være utgangspunkt for all god arkitektur. Han mente at stilformene måtte være intimt knyttet til konstruksjonen.
Gottfried Semper.
Den andre teoretikeren Gottfried Semper (1803–1879) tar ild, jord, luft og vann som utgangspunkt for sine fire bygningselementer. Ildstedet er det sentrale, kulturelle element og de andre er beskyttelse rundt dette. Den ytre veggflate er et teppe trukket utenpå konstruksjonen. Den skal ikke si noe om det indre. Veggen blir en bekledning, forkledning eller maske. Byggeteknisk legges vekt på en moderne sann konstruksjon som kan frigjort de ytre formene fra byggematerialer. Semper forsvarer den klassiske tradisjonen. Han mener formene står i sentrum derfor er materialvalget sekundært. En kan derfor bruke imitasjonsteknikk i f. eks. tre. Men stilformene er ikke noe mål i seg selv. Stil skal være bærer av et symbolinnhold, og de arkitektoniske former blir det sentrale kommunikasjonsleddet utad.
Nygotikken dominerer kirkebyggene.
Notre Dame de Montréal, interiør.
Historismen ble imidlertid ikke den førende retningen i den vestlige verden før lenge etter 1800.
Den tidligere nedvurderte gotikken var den perioden som først ble tatt opp igjen. Et tidlig eksempel er Notre Dame de Montréal fra 1829, som blander inn elementer av tradisjonell, fransk-kanadisk dekor. Saint Patrick-katedralen i New York er derimot en trofast imitasjon av en fransk middelalderkatedral. Også Votivkirche i Wien kopierer de franske katedralene. Likesom den opprinnelige gotikken hadde nasjonale særdrag, oppviste nygotikken nasjonale egenheter.
Nygotikken fikk også preget verdslige bygg. Parlamentsbygningen i London fra 1835 er et fremragende eksempel, likeså parlamentsbygningene i Ottawa, Canada.
Stilpluralisme.
Utover på 1800-tallet ble imidlertid interessen for langt andre perioder utviklet, og "nybysantinsk", "nyromansk", "nyrenessanse", "nybarokk", "nyrokokko", "nyempire" osv. utviklet seg. Byer som er preget av historismen er for eksempel Wien, hvor bymurene ble revet på 1860-tallet, og dermed ble Ringstraße anlagt, omgitt av praktfulle historismebygg.
Eksempler på nyromanske bygninger er Saint John the Divine i New York og Gedächtniskirche i Berlin (nå i ruiner). Også den bysantinske perioden vakte interesse, og praktfulle kirker som Sacré-Cœur i Paris, Notre-Dame de la Garde i Marseille og den katolske Westminster Cathedral i London ble bygget. Rådhuset i København er et eksempel på nyrenessanse. Berliner Dom er et eksempel på nybarokk, og dette preger spesielt Ringstraße i Wien.
Man lot seg også inspirere av det mer eksotiske. Paviljongene i tyrkiske palasser, kalt kiosker, ble etterhvert kopiert for små utsalg for aviser og sjokolade som etterhvert fantes i alle byer. For øvrig preget divaner og andre tyrkiske elementer interiører på sent 1800-tall, og ble gjerne kalt mamelukkstil.
Også fjernere land som India, Kina og Japan inspirerte arkitekturen. The Pavillion i Brighton, England, er et minne om den britiske tilknytningen til India. Paviljonger utformet som pagoder forekom ofte i offentlige parker. Åpningen av Suez-kanalen i 1869 førte til økt interesse for det gamle Egypt, og offentlige bygg ble oppført med tunge, egyptiske søyler med lotusformede søylehoder.
Rundt 1900 var borgerhjemmene i Vesten gjerne preget av ulike stilarter; stakittgjerdet rundt villaene var i gotikk, hallen i renessanse, spisestuen i barokk og salongen i tyrkisk mamelukkstil. Industrisamfunnet gjorde at møbler og interiørartikler kunne produseres billigere, og dermed fikk imitasjonene stor utbredelse i befolkningen.
Historismen og nasjonal oppvåkning.
Oppstandelseskirken («Blodskirken») i St. Petersburg, i ny-moskovittisk stil
Scotty's Castle, Death Valley, Carlifornia
Nygotiske kirker.
En rekke kirker er oppført i nygotikk, og blant de mest fremtredende er Sandvikskirken og Johanneskirken i Bergen, Bragernes kirke i Drammen, Skien kirke og domkirkene i Fredrikstad, Tønsberg og Kristiansand. I Oslo, som vokste sterkt i denne perioden, ble det bygd en lang rekke nygotiske kirker, blant de fremste eksemplene er Trefoldighetskirken, den katolske St. Olav domkirke, Oslo, Kampen kirke og Uranienborg kirke.
Disse kirkene ble for det meste oppført i murstein, og kopierte den internasjonale nygotikken.
Trekirker.
Tromsø DomkirkeImidlertid var det foretrukne materialet i Norge fremdeles tre, og trearkitekturen begynte snart å kopiere gotiske stilelementer. Et tidlig eksempel er domkirken i Tromsø fra 1861, mens Vågan kirke i Lofoten fra 1898 er det største eksemplet på nygotikk i tre. De karakteristiske hvite trekirkene som finnes i hundrevis over hele landet stammer også fra denne tiden.
Andre nystiler vinner frem.
Nationaltheateret i Oslo er et eksempel på ny-barokk. Østbanestasjonen er et eksempel på nyrenessanse, som også gjenfinnes i mye av leiegårdsbebyggelsen i Oslo.
Dragestil og sveitserstil.
I Norge utvikler historismen noen nasjonale stilarter, slik som dragestilen og sveitserstilen. Dragestilen lar seg inspirerer av funn fra vikingtiden og stavkirkene, mens sveitserstilen er en frodig form for trearkitektur, med hvitmalte hus med store verandaer. Utskjæringene over vinduer, på verandaene og i mønene er frodige og fantasifulle. Et lite tårn på trevillaen hørte også gjerne med. Blant de mest typiske eksemplene på sveitserstilen er mange store trehoteller som ble oppført på Vestlandet for å ta imot den begynnende turiststrømmen.
Trearkitektur og exotica.
LysøenOle Bulls hjem Lysøen ved Bergen er et eksempel på tidens eklektiske og uredde smak; her blander sveitserstilen seg med elementer fra russisk og maurisk arkitektur. I Hammerfest, som ble gjenoppbygd etter brann i 1891, utstyrte borgerskapet sine bygårder med løkkupler inspirert av sine russiske forretningsforbindelser. Denne rike arkitekturen gikk tapt ved krigsødeleggelsene i 1945.
Nasjonal arkitektur i grenseland.
Et forstyrrende element i nasjonsbyggingen var tilstedeværelsen av etniske minoriteter som samer og kvæner i Nord-Norge. For å sikre at denne multi-etniske landsdelen skulle ha norsk kulturell tilhørighet, ble det oppført bygg i en nasjonal, norsk, tradisjonell stil. Eksempler er den stavkirkeinspirerte kirken i Neiden i jugendstil, Solhov Folkehøgskole (kjent fra realityserien "Eldrebølgen") i Lyngen og Tromsø Bispegård.


Settere.
Settere (entall = "setter", av eng. "setting", som betyr å "stivne" eller "fryse til") er en betegnelse som brukes om en liten gruppe stående fuglehunder som trolig oppsto på de britiske øyer på 1600-tallet.
Historien bak.
Opphavet er uklart, men man tror at en gamle spanske pointertyper og spaniels finnes i de tidlige blodslinjene. I 1576 skrev "Johannes Caius" om en spesielt langbent hund som ble benyttet til å jakte rapphøns i boka si om «English Dogges». Denne hunden tok stand og markerte fuglens posisjon på settervis, i motsetning til mer kortbente spaniels som snarere jaget fuglen inn i et fangstnett. Dette er trolig den første beskrivelsen man har av en såkalt "setter", men det er lite trolig at denne hunden kunne kalles en egen hunderase. Man kan imidlertid tenke seg at slike hunder må ha dannet grunnlaget for dagens settere.
Settere og spaniels ble opprinnelig brukt til såkalt "nettjakt". Når jegeren skulle kaste nettet over byttet, som enten var fugl eller småvilt, var det preserende at hunden la seg ned, slik at den ikke kom i veien for kastet. Det er derfor overveiende sannsynlig at uttrykket "setter" har en sammenheng med denne egenskapen.
Egenskaper.
Alle settere har utmerket luktesans. De søker (i motvind) etter fugl på såkalt "overvær" (luktmolekyler som svever fritt i luften). Søket disse hundene gjør er forholdsvis vidstrakt, selv om det varierer noe mellom rasene og individene. For setteroppdrettere har det gjennom årene også vært viktig at selve søket skal være så estetisk som mulig, men uten at det går for mye utover effektiviteten. Når den oppdager fugl som trykker mot marken gjør den stand, dvs. stopper opp og fryser til, med nesen pekende mot fuglen. Slik vet jegeren hvor fuglen befinner seg, og kan være klar når hunden bes om å reise den.


Football League Two.
Football League Two er den tredje høyeste (og laveste) divisjonen i The Football League, og den fjerde høyeste divisjonen i det engelske ligasystemet. Den blir ofte kalt League Two. Av sponsorgrunner er den rette betegnelsen Npower League 2.
Konkurransen.
Divisjonen har 24 lag. Alle lagene møter hverandre 2 ganger i løpet av sesongen (en gang på eget gress, og en gang på motstanderens hjemmebane). For seier får man 3 poeng, for uavgjort 1 poeng og for tap 0 poeng. På slutten av sesongen vil de 3 beste lagene rykke opp til Football League One (nivå 3). Lagene som havner på 4. til 7. plass spiller kvalifisering om en fjerde opprykksplass. Her spiller lag nr 7 mot lag nr 4 og lag nr 6 mot lag nr 5. Lagene får en hjemmekamp hver mot hverandre. Lavest plasserte lag åpner med hjemmekamp. Vinnerne av disse såkalte semifinalene møtes i en finale på Wembley (har vært Millennium Stadium fra og med 2001 til og med 2006, mens Wembley lå nede som stadion). Vinneren av finalen rykker opp. De 2 dårligste lagene rykker ned til Conference National (nivå 5, og som ligger utenfor det profesjonelle ligasystemet, selv om noen lag satser profesjonelt også på dette nivået).
Historie.
4.divisjon var navnet fra og med 1958/59, navnet ble endret til 3. divisjon, da Premier League ble opprettet fra 1992/93. Fra 2004/2005 ble Football League Two navnet på divisjonen.
Fra sesongen 1958/59 til og med sesongen 1985/86 måtte de fire lavest plasserte klubbene søke om å få fortsette i Ligaen. Før sesongen 1986/87 ble det endret til nåværende system med opp- og nedrykk mellom denne divisjonen og Conference National.


Kung fu.
Kung fu (kinesisk: 功夫, pinyin: "gōngfu"), er en rekke kampstiler som har utviklet seg gjennom århundrene i Kina. Disse kampstilene er ofte klassifisert etter fellestrekk, identifisert som «familier» (家, "jiā"), «sekter» (派, "pài") eller «skoler» ((門, "mén") i kampsport. Eksempler på slike egenskaper inkluderer fysiske øvelser som involverer dyremimikk, eller treningsmetoder inspirert av kinesiske filosofier, religioner og legender. Stiler som fokuserer på qi manipulasjon er kategorisert som interne (内 家 拳, "nèijiāquán"), mens andre konsentrerer seg om å forbedre muskler og helse og er kategorisert som eksterne (外家 拳, "wàijiāquán"). En populær metode for kategorisering av stilarter er «nordre» (北 拳, "běiquán") og «søndre» (南拳, "nánquán").
Kung fu i Norge.
Den første Hung Gar Kung Fu skolen i Norge ble grunnlagt av Tony Brown i Porsgrunn, februar 1986. Skolen eksisterer fremdeles i Porsgrunn den dag i dag, sammen med Tony Browns andre skole i Norge som holder til i Lyngen. Tony Brown, som har drevet aktivt med Hung Gar Kung Fu i over 40 år, er i tillegg den eneste vestlige i verden som innehar 8. tuan. I tillegg til å instruere, er han også en internasjonalt anerkjent dommer, og i en eldre alder deltar han fortsatt i konkurranser, også som utøver.


Erik Walkendorf.
Erik Walkendorf (kan stundom også staves "Walckendorf") var erkebiskop av Nidaros (1510–1522), og den siste som innehadde dette embedet før Olav Engelbrektson, den aller siste erkebiskopen i Norge før reformasjonen..
Walkendorf hadde teologisk utdannelse fra Tyskland, og omkring 1490 ble han ansatt i det danske kanselli. Senere ble han kansler, og fulgte med den senere kong Christian II til Norge, da han ble sendt dit som visekonge. Walkendorf var en av Christians mest betrodde menn og fremste rådgivere. Han ble som Christians favoritt utnevnt til erkebiskop av Nidaros i 1510 etter erkebiskop Gautes død, og dermed sikret Christian seg stor innflytelse over den norske kirke.
Erkebiskop Walkendorf tok initiativet til "Missale Nidrosiense" og "Breviarium Nidrosiense", som var de første liturgiske bøker for hele Norge, og er kjent for en omfattende beskrivelse av Finnmark. Bøkene ble sendt som et brev til paven. I tillegg til dette utførte han omfattende reparasjons- og restaureringsarbeider på Nidarosdomen, og som tegn på dette er våpenskjoldet hans hugget inn i katedralen flere steder.
Til tross for det fortrolige forholdet mellom Christian og Walkendorf kom det etter hvert til konflikt om emner som kirkelig handel, skattefrihet og geistlig domsmyndighet. Walkendorf døde i Roma, trolig av en pest som herjet byen, mens han var på vei for å legge frem sin sak for paven.


Bobsleigh under Vinter-OL 1952.
Under Vinter-OL 1952 i Oslo ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Conspiracy of One.
"Conspiracy of One" er et album av The Offspring som ble utgitt i november 2000. Det inneholder karaokevideoene til «Original Prankster» og «One Fine Day», og de tidligere MTV-musikkvideoene fra albumet "Americana".
The Offspring har gitt sin støtte til fildeling, og hevder at det ikke skader salget. De hadde planlagt å lansere dette albumet direkte på nettstedet før det kom i salg, men planene ble stoppet da plateselskapet truet med å gå til søksmål.


Splinter (album).
"Splinter" er et album av gruppa The Offspring, utgitt 9. desember 2003. Den opprinnelige tittelen for "Splinter" var "Chinese Democracy – You Snooze, You Lose", som ble annonsert som en trussel mot Axl Rose, etter hans lenge påventet album "Chinese Democracy" ble satt på venteliste. Holland er blitt sitert på å ha sagt «Axl stjal mitt hår så jeg stjal hans albumtittel».
Sporliste.
En utvidet utgave av CD har to skjulte spor: «The Kids Aren't Alright (Island Mix)» og en instrumentalversjon av «When You're in Prison».


Side Brok.
Side Brok er en norsk rap-gruppe fra Ørsta. Navnet kommer fra et lokalt dialektuttrykk som betyr «saggebukse». Medlemmene i Side Brok er Sjef R, hans alter ego Thorstein Hyl III, Skatebård, Tore B, Odd G og Tunk.
De debuterte i 1999 som oppvarmingsband for en polsk stripper i et forsamlingshus i Ørsta. I februar 2004 ble de kåret Årets Urørt for låten «Ein likandes kar» av NRK Petre og Lydverket, og samme år ble de kåret til Årets nynorskbrukar av Nynorsk kultursentrum.


Peter Gabriel.
Peter Brian Gabriel (født 13. februar 1950 i Chobham, Surrey, England) er en engelsk sanger, komponist og fløytist. Han var med på å starte den progressive rockegruppen Genesis i 1967 og var vokalist i bandet frem til 1975, da han forlot bandet for å satse på en solokarriere. Gabriel er særlig kjent for sin karakteristiske, litt hese stemme og sin teatralske sceneopptreden. Særlig i tiden med Genesis var han et visuelt midtpunkt og sceneopptreden var preget av teatereffekter, stadig skiftende kostymer og sminke.
Gabriel introduserte ofte sangene både på en komisk og drømmeaktig måte. Under en framføring av sangen «The Knife» utførte han som en av de aller første scenetrikset stagediving som senere er blitt svært vanlig. Her slapp han seg baklengs ned fra scenen og over publikum.
Soloartist.
Da han forlot Genesis i 1975, uttalte han «at han holdt på å sette seg fast i rockestjernemaskineriet, og at den vanskelige fødselen til datteren Melanie ga ham et nytt perspektiv på livet». Som avskjedssang til Genesisperioden ga han ut som første singel «Solsbury Hill» hvor han gjennom metaforer måte beskriver bruddet med gruppa. Soloalbumene fikk stor oppmerksomhet, og den største kommersielle suksessen hadde han med albumet "So" fra 1986. Singelen «Sledgehammer» ble blant annet nummer en i USA.
Ved utgivelsen av "So" viste også Gabriel sin nyskapende evne både innen musikk og musikkvideo. Særlig er dette tydelig ved videoen till sangen «Sledgehammer» som setter en ny standard for musikkvideoindustrien. På dette albumet er også sangen «Don't Give Up» som framføres i duett med Kate Bush. Hans musikk er inspirert av musikk fra hele verden han han har brukt musikere med ulike etnisk og kulturell bakgrunn både ved innspillinger og ved konserter.
Gabriel har en betydelig produksjon av filmmusikk, blant annet til filmene "Birdy" av Alan Parker fra 1984 og "The Last Temptation of Christ" av Martin Scorsese fra 1988.
Gabriel har vært interessert i verdensmusikk i mange år, og startet derfor i 1989 et eget plateselskap, "Real World Records", for å utgi musikk av ukjente musikere i denne sjangeren. En av de første som ble gjort kjent gjennom dette prosjektet var Mari Boine. Han er også mannen bak WOMAD (World of Music, Arts and Dance), en musikkfestival som blir arrangert i over 20 land verden over.
Peter Gabriel er også kjent for sitt internasjonale sosiale engasjement, og bidro blant annet gjennom sangen «Biko» fra 1980 å sette fokus på den daværende apartheid-politikken i Sør-Afrika.


Det internasjonale energibyrået.
thumb
Det internasjonale energibyrået (IEA) er en internasjonal organisasjon opprettet i november 1974 for å forebygge forstyrrelser i oljeforsyningene og tilveiebringe informasjon og statistikk om det internasjonale oljemarkedet og andre energisektorer. Subsidiært arbeider IEA med å fremme og utvikle alternative energikilder, rasjonell energipolitikk og multinasjonalt samarbeid om energiteknologi.
IEA har en kombinert oljereserve på 4 milliarder fat hvorav 1,4 milliarder kontrolleres av medlemsregjeringene for nødssituasjoner. IEA trådte inn i forbindelse med gulfkrigen i 1991 og orkanen «Katrina» i 2005.
Hver uke offentliggjøres størrelsen til lager av olje og gass i USA. Lagertallene har stor innvirkning på oljeprisen. Balansen mellom tilbud og etterspørsel av olje er fundamental for all økonomisk virksomhet i verden.
Medlemsland.
Organisasjonen har 26 medlemsstater og hovedkvarter i Paris i Frankrike. IEA er en autonom internasjonal organisasjon under OECDs vinger.
Eksterne lenker.
Internasjonale energibyrået


Too Fast for Love.
"Too Fast for Love" er Mötley Crües debutalbum. Det ble utgitt i november 1981 på Leathür Records.
Albumet er kjennetegnet ved en upolert produksjon, hvor påvirkningene fra bandets store inspiratorer New York Dolls og Mott the Hoople virkelig kommer fram.


Peter Bardens.
Peter Bardens (født 19. juni 1944, død 22. januar 2002) var en keyboardspiller og en av grunnleggerne av den britiske progrockgruppen Camel. Bardens spilte keyboards i tillegg til å bidra med vokal og var medlem av gruppen fra 1971 til 1978.
Sammen med Andrew Latimer på en fremstående gitar formet de en musikkstil som påvirket generasjoner, hvor albumene "The Snow Goose" (1975) og "Moonmadness" (1976) var de mest markante. Før han kom til Camel var han medlem av gruppen Peter B's Looners eller Peter B's, som inkluderte flere musikere som senere startet opp gruppen Fleetwood Mac. Sent på 1980-tallet og tidlig på 90-tallet ga han ut mange «catchy» og velproduserte soloalbum av sjangeren elektronisk musikk hvor av de mest kjente albumet var "Seen One Earth" fra (1986).
Bardens spilte med mange rockelegender, og han var medlem i blant annet The Cheynes (med Mick Fleetwood), Shotgun Express (med Rod Stewart), Long John Baldry, The Mike Cotton Sound, Them (band), Van Morrison, Keats og Mirage. Peter Bardens døde av lungekreft 22. januar 2002 i Los Angeles i California.


Ferguson TE20.
En 1955-modell type TEF (diesel)
TE20, også kalt Gråtass, er en traktor fra britiske Ferguson produsert i perioden 1946-1956.
Harry Ferguson etablerte traktorprodusenten Ferguson og modellen TE20, like etter andre verdenskrig. Traktoren hadde ca. 20 hestekrefter (varierte mellom variantene). Navnet TE20 står for "Tractor England" og dens motoreffekt. Traktorene ble produsert ved Banner Lane fabrikken i Coventry, Storbritannia. Traktoren ble symbolet på traktoriseringen og mekaniseringen av landbruket verden over. Dens popularitet skyldes inovative tekniske nyvinnger, samt stor etterspørsel etter traktorer etter andre verdenskrig.
TE20 ble utviklet for å være billig i både innkjøp og drift, samt enkel å operere. Dette gjorde innkjøp av traktoren mulig for svært mange. Tidligere hadde traktorer vært forbeholdt mer velstående bønder og krevde mer teknisk kyndighet. På denne måten effektiviserte TE20 landbruket ved å bli en "folketraktor" verden over. Totalt ble det produsert 517 651 traktorer av modellen TE20.
De første traktorene ble produsert i 1946. De første modellene hadde bensin- eller parafinmotorer og 6 volts elektrisk anlegg. Det elektriske anlegget på TE20 skilte seg fra resten av europeiske kjøretøy med å ha pluss til jord, fremfor minus som er vanlig. Det ble utviklet et vidt spekter av ulike varianter. Det ulike variantene fikk en egen bokstav i navnet, eks. TE-A 20 (Standard Motor bensinmotor), TE-D 20 (parafinmotor). I 1954 kom den første TE-F 20 som hadde dieselmotor. Produksjonen stanset i 1956 da nyere modeller ble introdusert av Ferugson. Disse var likevel bare en videreutvikling av TE20. I oktober 1956 ble Ferguson 35 (Gullkalv/Gullfisk) introdusert, denne ble fort omgjort til Massey-Ferguson 35 og fikk endret fargesetning (desember 1957).
I Norge var det Eikmaskin som fikk enerett til å selge Ferguson-traktorer og utstyr i Norge. Norge og Eikmaskin var de første til å selge Ferguson utenfor Storbritannia. Dette som følge av at Christian Eik var en nær venn av Harry Ferguson. I dag er det fortsatt Eikmaskin som fører dagens Massey-Ferguson, som er en fusjon mellom Harry Ferguson og Massey-Harris i 1958.
I nyere tid har S brukt traktoren i barne-TV, filmer og annet, under navnet Den lille traktoren Gråtass.
Trepuktssystem og dybekontroll.
Av teknsike nyvinnger ved TE20 var særlig trepunktssystemet. Dette systemet ble utviklet av Harry Ferguson og revolusjonerte traktorproduksjonen. Systemet gjorde det mulig å løfte redskaper opp og ned ved hjelp av hydrauliske løftearmer montert bak på traktoren. Traktorer produsert før TE20 hadde hatt samme funksjon som hesten. De fungerte bare som drivkraft, og utstyr dras i samme høyde under hele arbeidsoperasjonen. Systemet ble utviklet med hensikt å gjøre pløying mer effektivt og trygt for brukeren av traktoren. Det hadde vært et problem med traktorpløying før TE20 at plogen kunne satte den seg fast i en hindring under jorden og holdte igjen traktoren slik at denne steilet og kunne falle bakover. Dette førte til mange alvorlige ulykker i landbruket. Et annet problem var at det var tidskrevende å få opp plogen igjen om den gikk for dypt. Harry Ferguson utviklet et automatisk dybdekontroll-system som samtidig forhindret steiling, med trepunktssystemet. Plogen ble festet på tre punkt til traktoren, to lave og et i topp. De to lave var løftearmer som kunne løfte redskapet opp og ned. Toppfestet utgjorde en viktig del av dybdekontrollen. Når plogen satte seg fast eller fikk for mye motstand ble kraften av dette overført gjennom toppfestet o inn til en kontrollfjær i traktorens hydrauliske system. Når denne fjæren ble presset inn, løftet hyrolikksystemet plogen automatisk til fjæren ikke lengre stod under trykk.
Varianter.
Det ble også produsert grå Ferguson traktorer i USA. Disse hadde andre typebetegnelser, TO 20 "(Tractor Oversea 20)". Det ble produsert 140 000 TO 20 ved fabrikken i Detroit.


Bøelva (Skien).
Bøelva er en elv i Skien kommune i Telemark. Elva har sine øverste kilder ved Våtkleivvatn (510 moh), bare 5 km sørøst for Nordagutu, og renner herfra i sørlig retning. Den skifter navn flere ganger underveis, og kalles blant annet Eikstulbekken, Gardvasselva og Sagtjernelva, før den til slutt blir kalt Bøelva ved utløpet av Røyvatnet (82 moh) ved Nisterud. Bøelva løper ved Fossum sammen med Hoppestadelva og danner Falkumelva, som munner ut i Skienselva i Skien by.
Elva er lang (fra Røyvatnet), og har et nedbørfelt på. Middelvannføringen ved munningen er.


Falkumelva.
Falkumelva er ei elv i Skien kommune i Telemark. Den er ei venstre sideelv til Skienselva, og dannes ved samløpet mellom Bøelva og Hoppestadelva ved Venstøp. Den munner ut i Skienselva i Hjellevannet ved Falkum i Skien by.
Selve Falkumelva er bare lang, men den er også siste del av et vassdrag med samlet lengde på. Den har et nedbørfelt på, og middelvannføringen ved munningen er.


Hoppestadelva.
Hoppestadelva er en elv i Skien kommune i Telemark. Elva starter ved utløpet av Slettevann, og løper sammen med Bøelva ved gamle Fossum Jernverk. Etter samløpet heter elva Falkumelva, som munner ut i Farelva.


Petrozavodsk.
Petrozavodsk (russisk: Петрозаво́дск), eller Petroskoi (karelsk og finsk), er hovedstaden i den autonome russiske republikken Karelia. Det finske navnet på byen var "Äänislinna" (fra "Ääninen", finsk navn på Onegasjøen) ved Finlands okkupasjon av Karelen under den finske fortsettelseskrigen (1941–1944).
Petrozavodsk ligger i "Petrozavodskbukta" ved den vestre bredden av innsjøen Onega, ca 500 km nord for St. Petersburg og 925 km nordvest for Moskva. Byen strekker seg 10 km langs bredden, og ca 2 km inn i landet. Det er to flyplasser i Petrozavodsk, havna håndterer gods- og passasjertrafikk og jernbanen til Murmansk går igjennom byen. Fra havna går det båt til øya Kizji, som er på UNESCOs liste over verdensarvsteder.
Byen ble grunnlagt av Peter den store i 1703, da det ble anlagt jernstøperi og kanonfabrikk ved bredden av Onega. Rundt fabrikken utviklet det seg en landsby, "Petrovskaya Sloboda". Fabrikken ble kjent for sine kanoner og sin kunststøp. Landsbyen fikk bystatus og navnet "Petrozavodsk" i 1777, da Katarina den store regjerte i Russland.
Petrozavodsk er republikken Karelias administrative senter og viktigste industriby. Byen har 282 900 innbyggere og er republikkens vitenskapelige og kulturelle sentrum. Det er to universiteter og flere høyskoler i byen. "Statsuniversitetet i Petrozavodsk" har også et skandinavisk institutt som ble grunnlagt i 1997. Kulturtilbudet er stort, med flere teatre, konserthus og kunstmuséer. Det er også flere kirker i Petrozavodsk; "Katarinakirken, Korskirken, den Lutherske kirke" og "Alexander Nevskiy-kapellet". Det er reist et monument over Peter den store ved stranden.


Sadisme.
Sadisme er et begrep med flere betydninger.
Den klassiske definisjonen på en sadist er et menneske som opplever lyst eller tilfredsstillelse ved å ydmyke eller undertrykke andre mennesker eller å påføre dem smerte. Ifølge denne definisjonen kan sadisme også ytre seg ved dyreplageri. Den kan være seksuelt motivert eller ha andre motiver som for eksempel demonstrasjon av makt.
En mer moderne tolkning av begrepet har blitt aktuelt de senere år, etter hvert som en sadomasochistisk subkultur har blitt mer synlig i Vesten. Mennesker som assosierer seg med denne seksuelle minoriteten, legger vekt på at sadisme retter seg mot en frivillig og likeverdig motpart som finner en masochistisk glede i å bli ydmyket, dominert eller påført smerte av sadisten.
Begrepet sadisme ble først brukt av den tyske psykiateren og rettsmedisineren Dr. Richard von Krafft-Ebing. Det fikk navn etter forfatteren Marquis de Sade som skrev flere pornografiske romaner som var blandet med voldsfantasier.
Begrepet sadisme har et motstykke i masochisme.
Sigmund Freud var den første som så en sammenheng mellom sadisme og masochisme, og satte ordene sammen til begrepet sadomasochisme.


Ernst Nolte.
Ernst Nolte (født 11. januar 1923 i Witten) er en tysk historiker og filosof. Noltes viktigste forskningsområde er komparative studier av fascisme og kommunisme.
Han var sønn av en skolerektor og tilhørte en romersk-katolsk familie. I intervjuer har han fortalt at han opplevde sitt første møte med kommunismen da han syv år gammel leste en tysk oversettelse av en sovjetisk barnebok som angrep den katolske kirken, noe som gjorde ham rasende.
Nolte ble fritatt fra militærtjeneste av helsegrunner og studerte filosofi, germanistikk og gammelgresk filologi ved universitetene i Münster, Berlin og Freiburg. I Freiburg studerte han under Martin Heidegger. Nolte tok doktorgraden i 1952 med avhandlingen "Selbstentfremdung und Dialektik im deutschen Idealismus und bei Marx". I 1963 publiserte Nolte sin anerkjente bok "Der Faschismus in seiner Epoche", som gjorde ham internasjonalt kjent. Boken ble akseptert som habilitasjonskrift i 1964, og året etter ble Nolte utnevnt til professor i nyere historie ved Universität Marburg. Fra 1973 til sin emeritering i 1991 var han professor i nyere historie ved Freie Universität Berlin. I 2000 mottok han Konrad-Adenauer-prisen.
Ernst Nolte er far til den kjente folkerettsjuristen og professoren Georg Nolte.


Masochisme.
Masochisme betyr at et menneske opplever lyst eller tilfredsstillelse ved å bli ydmyket eller undertrykt eller ved å bli tilføyet smerter. Den kan være seksuelt motivert eller ha andre motiver som for eksempel for å kompensere for psykisk trykk.
Begrepet masochisme ble først brukt 1886 av den tyske psykiateren og rettsmedisineren Dr. Richard von Krafft-Ebing, det fikk navn etter forfatteren Leopold von Sacher-Masoch, som i flere noveller har skildret underkastelse i forholdet til kvinner.
Begrepet masochisme har et motstykke i sadisme.


Stewart Menzies.
Sir Stewart Menzies var sjef for Secret Intelligence Service under den andre verdenskrig.
Det fantes en mengde britiske hemmelige organer i 1940, men bare én skulle samle opplysninger i utlandet (spionasje): "Secret Intelligence Service (SIS)", ofte kalt "Secret Service". Et annet navn var "MI 6" (Military Intelligence 6. kontor), egentlig bare et underkontor av SIS. Tjenesten var underlagt Foreign Office, og sjefen ble alltid bare kalt "C" — under hele krigen generalmajor Sir Stewart Menzies.


Klaus Hagerup.
Klaus Hagerup (født 5. mars 1946 på Haugerud i Oslo) er en norsk forfatter, skuespiller og regissør. Han debuterte med diktsamlinga "Slik tenker jeg på dere" i 1969. Han er imidlertid mest kjent for bøkene om Markus Simonsen og filmatiseringene der han selv ofte er skuespiller.
Biografi.
Han engasjerte seg tidlig på den politiske venstresiden. Da Sosialistisk Ungdomsforbund ble stiftet som Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon i 1963 ble han innvalgt i SUFs sentralstyre. Han var medlem av Bryn/Hellerud SUF i Oslo, et lag som snart ble et senter for den voksende marxist-leninistiske opposisjonen i forbundet. Der arbeidet Hagerup sammen med kjente SUF-navn som Tron Øgrim og Pål Steigan.
Som ung var han i Birgit Strøms dukketeater, studerte drama i Devon og fikk fire år ved Statens Teaterskole.
Hagerup arbeidet ved Den Nationale Scene (1968–1969), seinere bl.a. ved Nationaltheateret, både som skuespiller, instruktør, dramaturg og forfatter. Han var ved de to første årene ved Hålogaland Teater (1971–73). Han har også spilt i film, men er siden mest kjent som dramatiker for radio og scene samt som ungdomsbok-forfatter med en rekke populære titler. I 1988 skreiv han biografien "Alt er så nær meg" om sin mor, dikteren Inger Hagerup. Klaus Hagerup har mottatt flere litterære priser for bøkene sine. Flere av hans tekster har blitt tonesatt av Sverre Kjelsberg, blant annet Ellinors vise.


Jiří Trnka.
Jiří Trnka (født 24. februar 1912, død 30. desember 1969) var en tsjekkisk billedkunstner, illustratør, animatør og filmskaper.
Jiří Trnka lagde flere populære, kunstneriske tegne- og dokkefilmer, for eksempel "Keiserens nattergal" (1948) etter H. C. Andersens eventyr, Shakespeares "En midtsommernattsdrøm" (1959) og kortfilmene "Præriens sang" (1949) og den satiriske "Hånden" (1965). Han illustrerte også en rekke eventyrbøker for barn, blant annet Jan Karafiáts "Billefolket".
Jiří Trnkas tegninger er preget av sikker strek, varm og folkelig stil samt karakteristiske figurer med runde ansikter.
Eksterne lenker.
Trnka, Jiří
Trnka, Jiří
Trnka, Jiří
Trnka, Jiří
Trnka, Jiří


ISO 639.
ISO 639 er en av flere internasjonale standarder for "språkkoder". Den består av flere deler, hvorav tre, ISO 639-1, ISO 639-2 og ISO 639-3 er i bruk, mens de andre er under utarbeidelse.
ISO 639-2 har to forskjellige koder for 22 språk, en for bibliografisk bruk (ISO 639-2/B) og en for terminologisk bruk (ISO 639-2/T).


De norske kronregaliene.
De norske kronregaliene, også kalt riksregaliene, er en norsk statseid kunstsamling som utgjør kongemaktens verdighetstegn.
Beskrivelse.
Samlingen består av ni regalier. De omfatter tre kroner, "kongekrone", "dronningkrone" og "arvefyrstekrone" (kronprinskrone). Videre inngår et "salvingshorn", et "rikssverd", "kongens septer", "dronningens septer", "kongens rikseple" og "dronningens rikseple". Dessuten oppbevares noen andre skatter sammen med dem, blant annet et riksbanner og en marskalkstav. Kongens og dronningens regalier er laget i Sverige, og det er også salvingshornet. Rikssverdet tilhørte Carl Johan, og arvefyrstekronen er laget i Norge. Kongekronen ble brukt under Carl Johans kroning 1818, Karl IVs i 1860 og Oscar IIs i 1873. De siste som bar regaliene var Haakon VII og dronning Maud. Arvefyrstekronen har faktisk aldri vært brukt. Noen av regaliene har imidlertid vært tatt frem og utstilt i forbindelse med dødsfall i kongefamilien og i under signingene av Olav V og Harald V. Regaliene er utstilt i Riksregalieutstillingen i Erkebispegården i Trondheim.
Oppbevaring.
Karl Johan ønsket at kronregaliene skulle oppbevares i Nidarosdomen. Her ble de oppbevart i det som i dag kalles Kvinnenes Minnekapell fram til 1825. Kirken var imidlertid fuktig og i dårlig forfatning, og regaliene ble da flyttet til det såkalte regalierommet i Erkebispegården, like ved domkirken. Etter noen få år ble de imidlertid flyttet til Munks tårn på Akershus festning i Oslo hvor de ble oppbevart øverst i «Regalierommet», før de ble overført til Finansdepartementet og flyttet til hvelvet i Norges Banks hovedkontor (fra 1897 avdelingskontor) i Trondheim. I dag huser denne bygningen Vitensenteret i Trondheim. Her lå regaliene i nesten 150 år uten å bli vist fram for offentligheten unntatt ved offentlige seremonier. Såvidt man vet, lå regaliene der også under andre verdenskrig, tilsynelatende uten at den tyske okkupasjonsmakten var klar over dette.
I 1988 ble regaliene flyttet til Nidarosdomen, der de under betydelige sikkerhetstiltak har vært utstilt for turister og besøkende i nordvestre tårnfot. Omplasseringen til Nidarosdomen markerte domkirkens stilling som Norges kroningskirke.
Imidlertid var konserveringsvilkårene ikke ideelle, og regaliene ble til slutt flyttet til en permanent Riksregalieutstilling i Erkebispegården som ble åpnet ved 100-års-markeringen for kroningen av kong Haakon og dronning Maud i juni 2006. Her er også riksbanneret utstilt, etter at dette ble gjenfunnet på Akershus festning etter å ha vært forsvunnet i mange år.
I 2003 ble ansvaret for riksregaliene overført til Kultur- og kirkedepartementet. Det utøvende ansvaret for regaliene ivaretas av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.


Andy Ward.
Andrew John «Andy» Ward (født 28. september 1952 i Epsom, England) var trommeslager for progrock–gruppen Camel. Han var medlem i gruppen fra 1971–1982. "Ward" ble betegnet som teknisk god og hadde en stilart som var tungt jazz–inspirert. Dette, sammen med Andrew Latimers egenartede gitar og Peter Bardens lyriske keyboards, gjorde at bandet ble populært.
Han fikk med seg åtte album med Camel før han angivelig sommeren 1981 fikk et problem med alkohol– og narkotikamisbruk samt at han forsøkte å begå selvmord, noe som ble forsøkt dekket over ved at man fra bandet sin side annonserte at han hadde fått en håndskade. Ward ble tvunget til å forlate bandet og Camel ble i en kort periode oppløst på grunn av dette. Ward ble deretter medlem av Marillion for en kort periode og han bidrar i musikkvideoen til låten «Garden Party», dette til tross for at han ikke bidro med noe innspilling med gruppen. Han er forøvrig ført opp på «special thanks»–listen til deres album «Fugazi» (1984).
Ward er forøvrig blitt en kjent musiker fra Canterburys progressive musikkscene, hvor han blant annet spilte trommer i Richard Sinclairs band på 1990-tallet og bidrar på Sinclairs album "«Caravan of Dreams»", "«R.S.V.P»" og "«An Evening of Magic»". Ward og Sinclair bidro også på Todd Dillinghams album, "«The Wilde Canterbury Dream»". Ward har også vært medlem av The Brew, Skaboosh, FF, Yukio Yung, John's Children og Bevis Frond. Til tross for hans musikalske talent, tvang avhengigheten han til å avslutte samarbeidet med disse gruppene.
Ward har i dag delvis trukket seg tilbake, men han bidrar med innspilling med gruppene Bevis Frond, The Brew og flere andre lokale band.


Pasifisme.
Pasifisme brukes om tankesett som på prinsipielt grunnlag tar avstand fra voldsanvendelse og krig. Pasifisme kan i forlengelse av dette forstås som avvisning av militære krigshandlinger som intervensjonsmiddel i internasjonale konflikter. Begrepet "pasifisme" er dannet av de latinske ordene "pax", som betyr «fred», og "facere", det vil si «gjøre».
Innenfor pasifismen finnes det forskjellige oppfatninger av hvor absolutt avvisningen av vold og krig skal være, og hvordan avvisningen skal begrunnes. Begrepet dekker derfor et vidt spekter av holdninger, fra absolutt motstand mot enhver voldsbruk uansett omstendigheter til en preferanse for bruk av fredelige midler som i ekstreme tilfeller ikke utelukker voldsbruk.
I politiske debatter brukes pasifist ofte som en betegnelse på de som bare godtar krig som en absolutt siste utvei. De vil ofte ikke selv anse seg som pasifister.
Pasifismen kan være prinsipielt eller pragmatisk motivert. Den prinsipielle pasifismen er basert på en oppfatning om at vold er moralsk galt; dette kan være begrunnet filosofisk, politisk/ideologisk eller religiøst. Pragmatisk pasifisme har ikke noe slikt grunnleggende syn, men baserer seg på at ikkevoldelige løsninger er en totalt sett bedre måte å løse konflikter på enn voldsbruk.
En del pasifister skiller mellom institusjonalisert vold og annen vold, det vil si at de er imot krigføring, men godtar voldsbruk i selvforsvar eller forsvar av andre. Det er også forskjellige innstillinger til ødeleggelse av eiendom; dette har ført til konflikter innen mange radikale organisasjoner hvor en del av medlemmene ønsker å bruke sabotasje som virkemiddel mens andre mener også det er utillatelig voldsbruk.
Historie.
Det eldste eksempelet man har på pasifisme er fra Peloponneserkrigen, 431–404 f.Kr.. Hegetorides av Thassos gjennomførte da en ikkevoldelig protest mot krigen. Aristophanes skrev i komedien "Lysistrata", hvor handlingen er lagt til Peloponneserkrigen, om de athenske kvinnenes sexstreik for å få mennene til å slutte å krige.
Noen religiøse grupper har bekjent seg til pasifisme i flere århundrer, men dette har i stor grad vært et indre spørsmål for trossamfunnet. I kristendommen finner man et tidlig eksempel hos Martin av Tours, som skal ha sagt «jeg er en Kristi soldat, jeg kan ikke kjempe». De historiske fredskirkene er kvekerne, mennonittene og tunkere (bethren). Innen buddhismen og hinduismen er det også svært lange tradisjoner for pasifistiske retninger, og også de fleste andre religioner har eksempler.
I det 19. århundre vokste en moderne, politisk motivert pasifisme frem. Innen en del sosialistiske grupperinger kom man til det standpunkt at krig var en metode regjeringen brukte for å undertvinge arbeiderne ved å skrive dem ut som soldater.
Et tidlig eksempel på gjennomføring av en ikkevoldelig kampanje er fra Aotearoa på New Zealand i siste halvdel av det 19. århundre. Britene hadde lenge forsøkt å ta land fra maoriene, og en maorihøvding klarte i et tilfelle å få sine krigere til å møte britiske soldater på en ikkevoldelig måte. Te Whiti-o-Rongomai overtalte 2000 mennesker til å ta imot britene i sin landsby og gi dem mat og drikke, og han lot seg arrestere uten å gjøre motstand.
Under og etter første verdenskrig vokste det frem en sterk motstand mot krig i forskjellige samfunnslag i Vest-Europa, ikke minst i Storbritannia og Tyskland. I flere land, som Italia under Mussolini, Sovjetunionen og Tyskland under Hitler ble utgivelse av pasifistiske skrifter forbudt, og det ble satt likhetstegn mellom pasifisme og feighet. Da andre verdenskrig brøt ut dalte interessen for pasifisme, men man ser en del eksempler på ikkevoldelig kamp, som lærernes og prestenes motstand i Norge under den tyske okkupasjonen, og ikke minst Mahatma Gandhis ikkevoldskamp for frigjøringa av India. Sør-Afrikas president Nelson Mandela fikk Nobels fredspris for sitt pasifistiske arbeid for bekjempelse av apartheid.
I 1960-årene vokste pasifisme frem igjen, ikke minst som en protest mot Vietnamkrigen.


Christer Torjussen.
Christer Torjussen (født 17. februar 1970) er utdannet tekstforfatter ved Westerdals og stand up-komiker. Torjussen mottok Komiprisen 2007 i klassen beste stand-up artist, Stå opp-prisen i 2004 og Årets skjemtegauk i 2005. Torjussen opptrer på klubbscener som Latter, Josefine og Prøverøret i Oslo. Han har varmet opp for utenlandske komikere som Eddie Izzard og Pablo Fransisco. Siden debuten i 1999 har han turnert landet rundt med sine show og høstet gode kritikker for sin ærlige og treffsikre humor. Christer Torjussen er også lærer/veileder og kursholder i tekstskriving/stand up, tilknyttet bookingbyrået Stand Up Norge og har tidligere hatt styreverv i Reis Deg Komikerklubb. Han har også vært programleder for "Fear Factor" på TV3, samt vært deltager i andre sesong av "Skal vi danse" på TV 2. Høsten 2009 satte han opp enmannsshowet "Christer Torjussen Kommer Til Poenget" på Latter og ga samtidig ut boka "Finn 200 Feil" på Pantagruel Forlag.
Torjussen har også hatt roller i TV-programmer på NRK som "Barnas supershow", "Barnas superjul", "Super-G", "Dunder" og andre produksjoner.


Slaget ved Glen Trool.
Slaget ved Glen Trool skjedde ved Glen Trool, i nærheten av Merrick, det høyeste fjellet i sydlige Skottland den 31. mars 1307. Robert I av Skottland ble forfulgt av en engelsk hæravdeling, la seg i bakhold og beseiret engelskmennene. Slaget var den første militære krigshandlingen Robert Bruce var involvert i etter at han kom tilbake fra de vestlige øyene.
Bakgrunn.
Robert Bruce ble kronet ved Scone i 1306, deretter ble han katastrofalt beseiret i slaget ved Methven og Dalry. Han flyktet som en rømling til Dunaverty og deretter sannsynligvis til Rathlin. Vinteren var et lavmål for Bruce hvor kongeriket Skottland synes tapt. Broren Nigel Bruce ble tatt til fange ved Kildrummy Castle og henrettet. Hans kone, søstre og lille datter ble tatt til fange ved Tain og sendt i fangenskap til England.
På senvinteren 1307 var Bruce tilbake på fastlandet; han landet i Turnburry, men fikk et nytt kraftig tilbakeslag da brødrene Alexandre og Thomas Bruce ble tatt til fange i Galloway og henrettet. Da var det bare ham selv og broren Edward Bruce igjen av den store familien. Kong Edvard I av England jaget dem som om de var simple banditter.
Slaget.
Da Robert Bruce var i dekning i Ayrshire var en engelsk patrulje på jakt etter ham. Bruce angrep og tok noen engelskmenn til fange, mens andre unnslapp. Engelskmennene samlet en kavaleritropp på opptil 1500 mann satte etter den skotske kongen for å uskadeliggjøre ham en gang for alle. Med kanskje 300 krigere til fots ble Bruce jaget på en hard fottur gjennom skoglandet, inn i dalen og oppover fjellsiden på sørsiden av Glen Trool.
Her besluttet han å slå tilbake. De la seg i bakhold og da engelskmennene red inn i dalen rullet skottene svære steiner nedover dem og fulgte etter med en skur av piler. De engelsk kavaleristene fikk store skader og Robert Bruce kunne slippe unna.
Etterspill.
Det var hans første seier over engelskmennene etter at han var blitt kronet som konge. Det var ikke et regulært slag. Bruce benyttet en geriljataktikk hvor en tallmessig underlegen hærstyrke kunne slå heftig til, forsake betydelige skade og deretter trekke seg tilbake og forflytte seg raskt.
William de Irwin av Woodhouse, nevø til lorden av Bonshaw og eldste sønn til klanhøvdingen Alexander de Irwyn, en gammel venn av Bruce og tilstede ved kroningen, hadde forlatt klanen for å delta i Bruces kamp. Bruce væpner var Gilbert Hay, men etter slaget ved Glen Trool ga Bruce unge William æren med å bære våpnene hans. William de Irwin ble trofast i Bruces tjeneste, fikk økt tillit, fikk senere posisjonen som kongens sekretær og til slutt gitt ridderslaget og kunne tiltales Sir William.
Etter Glen Trool slo Robert Bruce engelskmennene ved Loundon Hill samme år og det oppsto et opprør i Moray, men det som virkelig snudde motstandskampen til skottenes fordel var kong Edvard I av England døde, og hans sønn overtok.
Året etter forsøkte skotske motstandere av Robert Bruce på samme taktikk i Brander Pass, men den skotske kongen gjennomskuet bakholdsangrepet.
Glen Trool kommer fra gælisk, avledet fra "Gleann t’struthail" som betyr noe slikt som «elven i dalen som ligner på en innsjø» ("glen of the river-like loch"). I nærheten av parkeringsplassen i dagens Glen Trool står «Bruce Stone», et monument til minne om slaget ved Glen Trool.
Glen Trool


Steve Hackett.
Stephen Richard «Steve» Hackett (født 12. februar 1950), er en engelsk musiker og gitarist. Han ble først kjent da han erstattet Anthony Phillips i den britiske rockegruppen Genesis i 1970. Mens han var medlem var han aktiv bidragsyter med å skrive og komponere sanger, og dermed bidro til gruppens progressive suksess. Hackett ble i Genesis til 1977 og bidro til seks studioalbum. Deretter forlot han gruppen for å forfølge en solokarriere.
Steve Hackett er best kjent for sitt innovative eteriske gitararbeid, og for å være en av pionerene av en elektrisk gitarteknikk kalt tapping. Han er også kjent for sin klassiske gitarspilling.
I 1986 grunnla Hackett supergruppen GTR med eks Yes- og eks Asia-gitarist Steve Howe. Deres eneste album solgte til gull, men Hacketts misnøye med gruppens finansielle styring ble slutten på dette prosjektet. Selv om albumet ble en suksess, er det ikke fansens favoritt. Hacketts påfølgende kommentarer på GTR har vært motstridende. Han har en gang sagt om gruppen: «There are artistic limitations with any successful band and it "was" a successful band.»
Han fortsatte sin solokarriere i 1987 og har utgitt mange album siden da. Hackett blir av mange sett på som en moden låtskriver. Han kan også spille keyboards, synge og produsere.


Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford.
Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford
Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford (1276 – 16. mars 1322) var et medlem av en betydningsfull anglo-normannisk familie fra Marche fra Wales. Hans far var Humphrey de Bohun, 3. jarl av Hereford og hans mor var Maud de Fiennes, datter av Enguerrand II de Finnes. Han ble født ved Pleshey Castle i Essex, England. Slottet er i dag ikke mer enn en ruin.
Slaget ved Bannockburn.
I slaget ved Bannockburn angrep Humphrey de Bohun selveste Robert Bruce, bare for selv å bli kastet til bakken, tatt til fange og senere utvekslet som gissel mot Bruces kone. Men det som først og fremst assosieres med navnet de Bohun og Bannockburn er at Humphrey de Bohuns nevø Henry de Bohun også angrep Robert Bruce, men endte med en krigsøks i skallen.


Pengeseddel.
Pengesedler av ulikt utseende og samme verdi av 5000 i ulik valuta.
Pengeseddel er et betalingsmiddel. Sedler er, sammen med mynter, regnet som kontanter. Dette betyr blant annet at de umiddelbart kan brukes ved kjøp og salg uten å måtte innløses først, og at de er upersonlige.
Opprinnelig var verdien av penger bestemt av materialet de var laget av, først og fremst gull eller sølv, og mengden av dette. Fordi det å frakte større mengder edelt metall var både tungvint og farlig, og fordi det til tider var knapphet på edelt metall til mynt, begynte man å utstede garantibrev, normalt i form av et løfte om ved forespørsel å utbetale en viss mengde edelt metall som var oppbevart et nærmere angitt sted.
De eldste pengesedlene som er kjent ble utstedt i det 7. århundre i Kina. Før dette finner man også garantibrev, men disse var personlige og kunne dermed bare unntaksvis brukes direkte som betalingsmiddel. Etter hvert ble garantibrevene upersonlige, slik at de kunne brukes som betalingsmiddel som var gyldige innenfor et angitt område eller i en spesiell bank.
Både private og offentlige banker kan utstede pengesedler etter visse regler. I moderne tid blir imidlertid pengesedler så godt som utelukkende utstedt av statlige sentralbanker, som f.eks. Norges Bank eller Bank of England, og slike sedler gjelder som betalingsmiddel i alle banker og forretninger i det aktuelle landet.
De fleste pengesedler inneholder sikkerhetsanordninger for å forhindre forfalskning, blant annet kobbertrykk, vannmerker og ultrafiolette merker.


Karel Zeman.
Karel Zeman (født 3. november 1910 i Ostromer u Nové Paky i Böhmen i Østerrike-Ungarn, død 5. april 1989 i Praha) var en tsjekkisk filmregissør og animatør. Han laget flere visuelt egenartede eventyrfilmer for barn og voksne der han blandet realfilm og levende skuespillere med dokker, tegnefilm, stiliserte kulisser og effekter.


Animasjon.
En animasjon eller animasjonsfilm er en illusjon av bevegelse som oppstår når en viser stillestående bilder fortløpende etter hverandre. Det er også fellesbetegnelsen for ulike film- og visualiseringsteknikker som skaper et slikt synsbedrag eller inntrykk av liv og bevegelse. Animasjonsfilm kan også defineres som alle filmtyper som ikke er realfilm, det vil si vanlige filmopptak av virkelige bevegelser. Betegnelsen brukes særlig som en samlebetegnelse for tradisjonelle tegne- og dokkefilmer samt filmer med utelukkende dataskapte figurer, miljøer og effekter.
Etymologi.
Begrepet "animasjon" i norsk kommer fra engelsk og henger sammen med det latinske ordet for "sjel" ("animatus" betyr «levende»). Animasjon kan derfor også bety «levendegjøring» og «besjeling» eller også «oppmuntring» og «tilskyndelse». Tidligere ble ofte samlebegrepet animasjonsfilm kalt "trikkfilm" etter det franske "triquer" som betyr «å bedra».
Bildehastighet og illusjon av bevegelse.
Bildehastigheten er veldig viktig i etableringen av animasjon - det vil si bevegeliggjøring av ellers stillestående objekter. Ved å utnytte en svakhet for bevegelse i våre øyne kalt "kritisk flimmerfusjon", kan man ved å kjapt vise en sekvens med forskjellige bilder (ruter) av et objekt i jevn forflyttelse gi illusjonen av bevegelse.
Man kan lage animasjon selv med under et bilde per sekund, og oppnår på den måten en slags «trafikklys-effekt». Men jo flere forskjellige bilder man klarer å vise per sekund, dess jevnere blir animasjonen. Kritisk flimmerfusjon, det vil si jevn animasjon, oppnås ved mellom 12 til 16 bilder per sekund. Kinofilm viser 24 bilder per sekund, men i realiteten vises hver kinoramme to ganger, noe som gir en reell hastighet på 48 bilder per sekund. Det samme gjelder for video hvor hver hele ramme vises 25 ganger per sekund, men hvor i det i realiteten bare er hvert halve bilde som vises hver for seg hvert femtiende-dels sekund på grunn av «interlacing» av videosignalet.
Animasjon med 10 ruter per sekundAnimasjon med 10 ruter per sekund.
Animasjon med 2 ruter per sekundAnimasjon med 2 ruter per sekund. Med 2 ruter per sekund vil betrakteren oppfatte hvert enkeltbilde.
De seks rutene som er brukt i animasjonseksemplene over
Typer og teknikker.
De vanligste typene animasjonsfilm er tegnefilm (tegnet animasjon), dokkefilm/stop-motion (av plastelinafigurer, papirfigurer og mer avanserte dukker som dem Ivo Caprino brukte), data- eller computeranimasjon (ofte også kalt CGI, det vil si "computer generated images") eller kombinasjoner av disse. Animasjon omfatter også «bevegelig» datagrafikk, såkalt dataanimasjon. Andre animasjonsteknikker er blant annet «tweening» og piksilasjon.
De ulike animasjonsteknikkene blir ikke sjelden kombinert, også med realfilm, for å oppnå forskjellige visuelle illusjoner og effekter.
Tegnet animasjon.
Her var engelskfødte J. Stuart Blackton og franksmannen Émile Cohl pionérer. Blackton var virksom i USA. Produksjonsteknikkene for tegnefilm har utviklet seg mye de siste årtiene, og det lages sjelden en «ren» tegnefilm lenger – som regel er dataskapte effekter eller CGI involvert i filmer med store budsjetter. Før celluloid, gjennomsiktige ark av en slags plast, ble tatt i bruk, ble hver enkelttegning tegnet i sin helhet. Både den stillestående bakgrunnen og den «bevegelige» forgrunnen, ble da tegnet på nytt. Dette kan blant annet sees i eksperimentfilmen "Gertie the Dinosaur" fra 1914 av amerikaneren Winsor McCay, men også i andre kortfilmer som for eksempel er tegnet på tavler. Dette er meget tidkrevende, og en av løsningene som ble brukt kan ses i noen av de tidlige tegnefilmene om Felix the Cat, hvor bakgrunnen og figurene ble tegnet på forskjellige ark, og figurene deretter skåret ut fra papiret og plassert over bakgrunnen. Men tegnefilmen begynte ikke å ta av før man begynte å tegne figurene på plastark som kunne legges over bakgrunnen. Etter at animatørene hadde tegnet på papir, ble tegningene overført for hånd til plastarkene og deretter fargelagt på baksiden og til slutt festet på film.
Slik celle-animasjon var en dyr prosess, og fra og med tegnefilmen "101 dalmatinere – en sjarmør i pels" som kom i 1961, sluttet Disney å male av de originale blyantskissene for hånd, og tok i bruk kopimaskiner for å trykke dem direkte på celluloiden, en metode som ofte kalles for xerografiprosessen. De første årene var det kun mulig å trykke dem i svart, noe som var med på å bidra til at animasjonen fikk et mer skisseaktig og rufsete, men også mer levende preg over seg. Få år etter ble samtlige tegnefilmer verden over laget på denne måten.
En lignende metode for å overføre animatørenes tegninger til celluloiden på kalt APT-prosessen (Animation Photo Transfer), ble benyttet i filmen Taran og Den sorte gryte fra 1985. Tegningene ble først fotografert med høyoppløselig litografisk film og hvert bilde ble deretter fremkalt på hvert sitt plastark.
Men film basert på celluloid og kamera var fremdeles relativt dyrt, og Disney-studioet tok på nytt i bruk teknologi som forenklet metodene. "Den lille havfruen" var den siste filmen fra Disney som benyttet seg av de tradisjonelle teknikkene. Deres neste film, "Bernard og Bianca i Australia", ble laget ved at karakterene (og bakgrunnene) ble scannet direkte inn i en computer, hvor de ble fargelagt digitalt og filmen til slutt printet ut direkte på film. Dette var både billigere og raskere og betød i tillegg nye muligheter for å legge inn effekter. Også her fulgte alle andre studioer snart etter.
I dag er det også blitt mulig å lage tegnefilm selv uten papir, hvor man tegner direkte på dataskjermen, en metode som Disney brukte i tegnefilmene "Prinsessen og frosken" og "Ole Brumm – Nye eventyr i Hundremeterskogen".
Stop-motion.
Andre teknikker er blant annet den såkalte "stop-motion-teknikken" der en bruker virkelige gjenstander som en flytter og avfotograferer bilde for bilde. Denne effekten brukes særlig i animasjon av dukker, leire- eller plastillinafigurer og ved "cut-out-animasjon". Innen cut-out animasjon er tegningene bygd opp av av løse, flate papirbiter som flyttes litt mellom hvert stillbildeopptak.
Dataanimasjon.
Ved hjelp av datamaskiner lages det tredimensjonale visuelle modeller av karakterer, objekter og omgivelser som deretter via programmer manipuleres på noenlunde tilsvarende måte som det gjøres ved stop-motion, selv om manipuleringsmetodene er vidt forskjellige og byr på langt større muligheter.
Dataanimasjon er i stor grad bygget på "key frames" eller "nøkler" som kontrollerer stillingen til objektene ved et definert tidspunkt. Dette gjør programmet i stand til å beregne bevegelsen mellom nøklene. Bevegelsene er glattere enn det som er mulig å få til ved stop-motion.
Det kan ta lang tid å lære seg et 3D program skikkelig, men det finnes også enklere 2D programmer med strekfigurer som bygger på de samme prinsippene.
Realfilm og animasjon.
Spesialeffekter i film og lek med realfilmen begynte svært tidlig i filmhistorien da den fotografiske teknikken med «levende bilder» og de visuelle effektene ofte var like viktige som selve innholdet og historien. Et kjent eksempel er Georges Méliès' kortfilm "Reisen til månen" ("Le Voyage dans la lune") fra 1902 der Jules Vernes fantastiske historie delvis gjengis som animasjon.
I 1915 utviklet animasjonsfilmpioneren Max Fleischer rotoskopet for å kunne tegne av realfilm med virkelige skuespillere og gjenstander bilde for bilde og dermed lage mer virkelighetstro bevegelser i en tegnefilm. Apparatet og teknikken ble blant annet brukt for å tegne Snøhvit-figuren i Walt Disneys tegnefilm Snehvit og de syv dverger fra 1937.
Flere filmer inneholder scener der realfilm er blandet med animasjonsfilm slik at levende skuespillere kan samhandle med animerte figurer. Dette gjelder for eksempel Disneys "Mary Poppins" fra 1963 og "Hvem lurte Roger Rabbit?" fra 1988. I enda flere spillefilmer er realfilm blitt kombinert med animasjon av tredimensjonale objekter i stop-motion-teknikk. Denne teknikken kan brukes for å skape liv i fantasivesener og monstre eller for å oppnå andre spesialeffekter. Klassiske eksempler er "King Kong" fra 1933 der scener med kjempegorillaen er utført som dokkefilm og klippes inn mellom realfilm-opptakene ellers i filmen, og eventyrfilmen "The 7th Voyage of Sinbad" fra 1958 der virkelige skuespillerne tilsynelatende slåss mot en rekke monstre i en teknikk som ble markedsført som "dynamation".
Fra 1990-tallet har dataanimasjon (CGI) stadig oftere inngått sammen med realfilm i vanlige spillefilmer. En av de tidlige filmene med denne teknikken var actioneventyret "Jurassic Park" fra 1993 der «levende» dinosaurer løper gjennom landskapet med virkelige skuespillere. En variant av CGI er motion capture-teknikken, på engelsk også kalt "motion tracking" eller forkortet "mocap", der bevegelsene hos en virkelig person blir registrert digitalt for deretter å bli overført til en dataskapt figur som dermed får livaktige bevegelser. Teknikken brukes både i dataspill og i filmer, for eksempel i filmene om Ringenes Herre der en levende skuespiller spilte bevegelsene til den dataskapte Gollum.
Blandingsformene med dataanimasjon og tradisjonell film blir oftest betegnet som realfilm.
Populære animasjonsfilmer.
Det er en lang rekke populære animasjonsfilmer i filmhistorien. Den første helaftens tegnefilmen var det amerikanske Walt Disney Studios' versjon av Snøhvit fra 1937.
I 1995 kom den første helaftens animasjonsfilmen i teknikken "dataanimasjon", nemlig Toy Story. Animasjonsteknikken er særlig brukt i barnefilmer, men også i reklamefilmer og for å oppnå forskjellige spesialeffekter i realfilmer.
Kjente animasjonsfilmfigurer.
Det er en lang liste av figurer som opprinnelig kommer fra populære animasjonsfilmer og som siden har blitt kjente figurer i populærkulturen. Dette gjelder blant annet Mikke Mus, Donald Duck, Hakke hakkespett, Tom og Jerry og Skipper'n fra klassiske, amerikanske tegnefilmstudioer som The Walt Disney Company, Warner Bros., Max Schlesinger og Hanna Barbera, som alle lagde flere seriefilmer med de samme figurene. I nyere tid gjelder dette foruten strømmen av figurer fra Disneys og andre store studioers animasjonsfilmer for kino, også skikkelser fra en mengde TV-serier både for barn og voksne, for eksempel Mummitrollet, The Simpsons og South Park.
Norsk animasjon.
I Norge har særlig Ivo Caprino og hans studio arbeidet med sjangeren. Deres første korte dokkefilmer kom på slutten av 1940-tallet.
Den første helaftens animasjonsfilmen som ble produsert i Norge var dokkefilmen «Flåklypa Grand Prix». Dette er også den norske filmen som har fått størst seertall i Norge.
Den første helaftens tegnefilmen som ble produsert i Norge var «Solan, Ludvig og Gurin med reverompa» bygget på Kjell Aukrusts figurer. I hovedrollene finner vi Solan og Ludvig som også var med i «Flåklypa Grand Prix».
National Film Board of Canada.
Når det gjelder mer eksperimentelle animasjonsfilmer har særlig produksjonsselskapet National Film Board of Canada utmerket seg med en mengde morsomme og interessante kortfilmer i mange teknikker. Der jobbet blant andre skotskfødte Norman McLaren som lagde banebrytende eksperimentfilmer fra 1930-tallet og framover og som er den mestvinnende animatøren i historien. Også den norske illustratøren Torill Kove samarbeidet med National Film Board (NFB) om sin oscarvinnende "Den danske dikteren".


Kortfilm.
Kortfilm er film som er kortere enn den vanlige spillefilmen, ofte med spilletid kortere enn 30 minutter. Dette mediet er ofte brukt av nye filmskapere som vil utvikle sine kunnskaper. Derfor er kortfilm det foretrukne formatet for dem som driver med amatørfilm. Det fins en rekke festivaler for kortfilm, både for profesjonelle og amatører. Den mest kjente av disse festivalene i Norge er Kortfilmfestivalen i Grimstad. Det fins også nettsteder for korttfilmere, for eksempel det europeiske Nordfilm (nordfilm.net), hvor kortfilmfolk fra mange land kan legge ut sine filmer, og det norske Nettstedet for Videoamatører (nva.no).


Stand Up Norge.
Stand Up Norge er Norges største bookingbyrå for stand up-komikere. Stand Up Norge er ledet av Elina Krantz. Byrået holder til på Aker Brygge og er også tilknyttet showhuset Latter.
Dagfinn Lyngbø, Bye & Rønning, Christer Torjussen, Pernille Sørensen, Jon Schau, Lisa Tønne, Rune Andersen, Atle Antonsen, Gustav Nilsen, Jonas Rønning, Dag Sørås og Terje Sporsem, Øyvind Loven, Åsleik Engmark, Sigrid Bonde Tusvik med flere.


Holmavatnet (Vinje).
Holmavatnet er en innsjø sør for Haukelifjell, på grensa mellom Vinje kommune i Telemark og Suldal kommune i Rogaland. En liten snipp av vatnet ligger også i Bykle kommune i Aust-Agder. Vatnet er magasin for Kvanndal kraftverk.
Ved nordenden av vatnet ligger Holmavatnhytta.


Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund.
Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) var et forbund i LO, stiftet 1977. Forbundet organiserer ansatte i petroleumsvirksomheten på land og sokkel. Organisasjonen hadde 19 000 medlemmer i 2003.
Lars Anders Myhre NOPEF sin leder fra forbundet ble stiftet ogfrem til 2006 da orbundets siste leder Leif Sande overtok.
Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund slo seg sammen 4. september 2006 til det nye forbundet Industri Energi.


Sauland.
Sauland er en bygd og administrasjonssenteret i Hjartdal kommune i Telemark fylke. Stedet har 761 innbyggere per 1. januar 1992, som er halvparten av innbyggerene i kommunen. Bygda ligger sør/øst i kommunen og er en av tre bygder i Hjartdal. Stedet var, frem til Notodden ble grunnlagt, sentrum i Øst-Telemark, og hadde blant annet sorenskriveren for dette området.
Sognet grenser til bygdene Tuddal, Gransherad, Heddal, Seljord, Flatdal, Hjartdal.
Bygda har blant annet dagligvare, bensinstasjon, frisørforretning, tannlege, lege, aldershjem, bank, kommunale kontorer, NAV trygd, bil- og lastebilverksted, trevare- og byggbutikk, barnehage, barne- og ungdomsskole, skytebane osv.
Her ligger også Telemarks største mo Ålamoen som i periodevis blir tatt grusforekomster fra. Ålamoens utnyttbare volum er 20 776 m³.
Navnet.
Det gammelnorske navnet var «Sviðurlandir/Sviðurland». Navnet betyr sannsynligvis «land som er ryddet ved brenning (sviða)».
Gjennom tidene har bygdenavnet endret seg etter som det norske språket utviklet seg i perioden fra 1600-tallet til 1900-tallet, som eks. Sourland, Souland, Soudland, Saudland.


Skråstrek.
Skråstrek (/) betegner et symbol i typografi og tegnsetting som brukes som et skilletegn og som også brukes for å angi alternativer (i betydningen "eller") og kombinasjoner (i betydningen "og").
Tegnet brukes også i enkelte forkortelser, som for eksempel "t". I matematikk er en vanlig å skille teller og nevner i divisjonsutrykk, for eksempel 3/8, tre dividert på åtte, eller tre åttendedeler. I løpende tekst kan skråstreken være hensiktsmessig for eksempel ved å skrive «hun/han» som altså betyr "hun eller han" eller bokmål/nynorsk for "bokmål eller nynorsk".
Det skal i disse tilfellene ikke være mellomrom mellom skråstreken og tegnene før/etter. Men dersom et eller begge alternativene består av to eller flere ord, brukes mellomrom: Ett ord / flere ord.
På norsk skal det ikke brukes skråstrek i forbindelse med datoer (20.3., ikke 20/3), skipsnavn (MS, ikke M/S) eller i forkortelsen for aksjeselskap (AS, ikke A/S, unntatt i gamle firmanavn som fortsatt bruker dette).
På engelsk kalles vanlig skråstrek "slash". Det som på norsk heter omvendt skråstrek (\) kalles "backslash" på engelsk.
Skråstrek og omvendt skråstrek blir også benyttet for å skille mapper og filer i URL-er og filbaner, for eksempel /home/bruker/Desktop i Linux eller C:\mappe\ i Microsoft Windows.


Klokke (ur).
Denne artikkelen omhandler tidmålere. For klokkesignaler i elektronikk, se Klokke (elektronikk).
En klokke (lt. "cloca", «bjelle») er opprinnelig en manuell bjelle folk brukte for å varsle tiden med (kirketid, skoletid, mattid m.v.), eksempelvis kirkeklokke, skoleklokke eller matklokke. I mer moderne tid har begrepet også fått betydning som ur eller urverk, opprinnelig et mekanisk drevet instrument som viser tiden. Moderne ur blir imidlertid enten drevet av batterier, solceller eller andre mekanisk-biologiske løsninger. De mest nøyaktige klokkene idag er atomurene. Man kan få kjøpt relativt billige klokker som nært følger atomurene ved hjelp av radiosignaler.
Klokker forekommer også som bærbare ur (armbåndsur og lommeur), som i tillegg til å vise tid også kan vise ukedag, dato, måned, år osv. Slike ur kan være analoge eller digitale.
I moderne tid befinner klokken seg som ofte på mobiltelefoner, festet på håndleddet med en rem (ofte i lær-, metall- eller nylonmateriale), festet på veggen, i en datamaskin, i en klokkeradio, i videospillere og annet elektronisk utstyr.
Historie.
Solur er blitt brukt siden Oldtiden, og er den enkleste måten å vise tiden som skyggen fra en stang, en gnomon, anbrakt på en solskive inndelt i 24 timer. Mekaniske urverk i kirketårn skriver seg fra 1200-tallet, men gikk svært upålitelig og måtte korrigeres med solur. Timeglasset kom i bruk på 1300-tallet, og holdt seg i bruk på skip i over 500 år.
Astronomiske ur er kjent fra 1400-tallet, og var avanserte mekaniske instrumenter som trolig ble introdusert i Norge alt omkring 1550. I århundrene som fulgte var Nederland et viktig produksjonsland for klokker brukt i Norge.
Balthazar Martinot veggklokke fra 1678, Frankrike. Huset (skallet som inneholder urverket) er laget i farget skilpaddeskall.
Mekaniske klokker ble produsert i Tyskland, Storbritannia og Frankrike fra 1600-tallet, og i USA fra 1700-tallet. De hadde ofte svært forseggjort dekor i gull, porselen eller elfenben, og ble bygget for adel og storborgerskap. Dette var særlig populære statusobjekter blant adelen i Frankrike. Benjamin Franklin produserte klokker i USA.
Såkalte "lanterneur" hadde bare timeviser. Omkring 1660 klarte klokkemakere i Europa å lage doble urverk slik at man kunne innføre minuttviser. Klokkemakerne var sin tids fremste ingeniører og hadde inngående innsikt i fysisk mekanikk. Alarmsystemer var en særlig utfordring – i 1725 kjenner vi det første gjøkuret fra Sveits.
Gustav Becker i den tyske byen Freiburg var blant de mest kjente ingeniørene i andre halvdel av 1800-tallet og masseproduserte klokker for bruk i jernbanestasjoner, osv. De syd-tyske fabrikkene gjorde husklokker til allemannseie, og utkonkurrerte norsk urmakerindustri.
Klokkemakerfaget ble bygget opp i en rekke land, også Norge. Vi kjenner faget her i landet fra 1730, ofte var det smeder eller husmenn som lærte seg urmakerfaget. Peder Nøttestad i Christiania var en pionér. Astronomen og presten Abraham Pihl (1756–1821) var foregangsmannen i Hedmark, og startet en fagtradisjon der. Pihl var en av de første norske konstruktører av pendelur, mens Amond T. Smebyh sto bak det såkalte "Totenuret". Peder Larsen Bierke var en annen urmaker i Toten-tradisjonen. Det var også lenge en klokkemaker-tradisjon i Kristiansand. I første halvdel av 1800-tallet ble konkurransen fra tyske og amerikanske importur meget sterk.
Navigasjon.
Når et skip navigeres på klassisk vis over jordkloden er man avhengig av å kunne finne fartøyets lengde og bredde. Bredden er relativt enkel å finne ved astronomisk navigasjon. Men for å finne lengden er man avhengig av en nøyaktig tidsmåling. Dette behovet for et meget nøyaktig kronometer som tålte skifter i temperatur, korrosjon og skipets bevegelser i sjøen var utfordringene klokkemakerne sto overfor.
Tømmermannen John Harrison var den som lyktes i å lage det første nøyaktige marine-kronometer på midten av 1700-tallet. Han arbeidet med tre prototyper fra 1728 til 1761, som ledd i en konkurranse utlyst av britiske myndigheter. Slike ur ble tatt i bruk fra omkring 1800.
For at skipene før avgang skulle kunne kontrollere sine kronometre var det tidligere vanlig i mange større havner å avfyre et kanonskudd, som oftes kl. 12.00 lokal tid, også kl. 13.00 er brukt f.eks. i Edinburgh. Ved Greenwich senkes en stor rød kule på taket av observatoriet nøyaktig kl. 13.00.
I dag kan skip over hele verden kontrollere sine kronometre via moderne systemer som GPS, som styres av meget nøyaktige atomur.


Diagonallmenningen.
Diagonallmenningen er et fiktivt sted i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J. K. Rowling.
Diagonallmenningen er en magisk plass i London, hvor gomper normalt ikke ferdes. Det finnes flere innganger til Diagonallmenningen. Foruten at man kan komme seg dit med flumpulver, er det en fysisk inngang bak kafeen Den lekke heksekjel, som ligger i Charing Cross Road (som er en ekte gate i London sentrum). Diagonallmenningen er ikke en egentlig plass, sånn som vi ser det. Den tar ikke noe plass i den virkelige verdenen, men er et magisk utvidet område.
I Diagonallmenningen er en typisk handlegate, men inneholder også blant annet en iskremkiosk og trollmannsbanken Flirgott. Butikkene er spesialiserte, og det er bokhandler, godtebutikker, magiske dyr-butikker og mye mer.
En sidegate til Diagonallmenningen, Spindelsmuget, er et mer lugubert sted som selger utstyr for utførelse av sort magi.
Den lekke heksekjel.
Den lekke heksekjel er navnet på en fiktiv pub, som er beskrevet i J.K. Rowlings Harry Potter-serie. Den ligger i London, og er en av portalene mellom Diagonallmenningen i magikerverdenen og London i den virkelige verdenen. Den delen som ligger i London er bare synlig for magiske personer. "Den lekke heksekjel" ble grunnlagt av Daisy Dodderidge på 1500-tallet, som bygde kroen av den grunn at den skulle være en portal mellom magikerverdenen og gompeverdenen.
Det engelske navnet på "den lekke heksekjel" er «"The Leaky Cauldron"». Dette navnet har også en av de største fan-sidene til Harry Potter-serien adoptert (The-Leaky-Cauldron.org). Redaktøren for siden heter Melissa Anelli, og hun ble invitert til å intervjue J.K. Rowling om "Harry Potter og Halvblodsprinsen" i 2005.
Flirgott.
Flirgott er en trollmannsbank i "Harry Potter"-bøkene skrevet av J.K. Rowling og ligger i Diagonallmenningen.
Bygningen blir beskrevet som en snøhvit bygning; i den første Harry Potter-filmen blir dessuten Flirgott vist som en skjev bygning, ikke så ulikt Det skjeve tårn i Pisa. Flirgott blir for det meste drevet av gnomer. Ifølge Gygrid skyldest dette at gnomer er flinke med tall. Denne trollmannsbanken er også kjent for sin høye sikkerhet, det blir sagt at noen av hvelvene blir voktet av drager. Noen av de sikreste hvelvene blir også bevoktet av spesielle forheksete dører som suger enhver inntrenger inn i hvelvet.
Det første vi hører om Flirgott-banken er i Harry Potter og De vises stein. Her får vi også vite at Harry arvet en formue i trollmanspenger av sine avdøde foreldre som blir oppbevart i Flirgott. De Vises Stein ble oppbevart her inntil den ble flyttet til Galtvort.
I boken Harry Potter og Dødstalismanene bryter Harry, Ronny og Hermine (forkledd som Bellatrix DeMons) seg inn i banken for å få tak i en av Malacruxene i hvelvet til Bellatrix DeMons. På veien ned møter han en drage og en slags foss som fjerner magi og formler.
Snirckel & Blæk.
Snirckel & Blæk er en fiktiv butikk i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Butikken inneholder Galtvortbøker, og ting som studentene trenger til forskjellige fag.Utvalget varierer endel fra år til år. I tillegg til å selge Galtvortbøker selger butikken også andre bøker til magiske entusiaster.
I bok nummer 2: Harry Potter og mysteriekammeret hadde butikken besøk av Gyldenprinz Gulmedal, daværende lærer i faget forsvar mot svartekunster.
I bok nummer 3: Harry Potter og Fangen fra Azkaban solgte bokhandlen en livsfarlig bok til studentene ved Galtvort, "Monsterboka om Monstre". Denne boka var en veldig aggressiv bok, når studentene skulle åpne boka begynte den nemlig å bite. Og det var derfor ikke noen ære for butikken å selge denne voldelige boka.
Spindelsmuget.
Spindelsmuget er et fiktivt sted i bok- og filmserien "Harry Potter", skapt av J.K. Rowling. Spindelsmuget er et smug bak den magiske handlegaten Diagonallmenningen, og er en mørk og skummel handlegate der ingen respektabel heks eller trollmann går. Alle butikkene i Spindelsmuget er hengitt til den mørke magien, og den største og mest kjente butikken er Borgia og Brust som selger mørke og farlige magiske objekter.
Til tross for gatens rykte besøker Gygrid den i boken "Harry Potter og Mysteriekammeret" på leten etter et middel som skal hjelpe mot kjøttetende snegler, og angivelig også andre ting han trenger for å utføre sitt fag innen Stell av magiske vesener.
Harry Potter besøker ved en feil handlegaten da han reiser med Flumpulver for første gang. Han lander i Borgia og Brust, og blir tilfeldigvis vitne til en samtale mellom Lucius Malfang, Draco Malfang og herr Borgia. Harry ble oppdaget av en heks som tydelig ønsket å utnytte at han var bortkommen og sårbar, men han ble reddet av Gygrid.
Butikker i Spindelsmuget.
Bortsett fra den ene butikken er ikke andre nevnt med navn. Harry ser en mengde butikker som selger krympede hoder og store sorte edderkopper, samt flere gateselgere som selger blant annet fingernegler. Ifølge Gygrid finnes det også en butikk som selger middel mot kjøttetende snegler et sted i Spindelsmuget.
Borgia og Brust.
Borgia og Brust er liten butikk i "Spindelsmuget", som blir først nevnt i bok 2 (Harry Potter og Mysteriekammeret), da Harry ved et uhell lander i feil peis med flumpulver. Butikken selger svarte-saker som innskrumpede hoder, forheksede smykker og et forsvinningsskap som er koblet til Galtvort.
Miseria Venster (mor til Voldemort) solgte en gang et halskjede som hadde tilhørt Salazar Smygard til denne butikken for en latterlig lav pris. Senere begynte Tom Venster (Voldemort) å jobbe der, men sluttet etter kort tid og forsvant.
Wiltersens Wærste.
Wiltersens Wærste er en fiktiv morosakbutikk i serien om "Harry Potter". Den ble grunnlagt av Fred og Frank Wiltersen sommeren 1996. Den selger morosaker og små svartekunster. Butikken er stor, fargerik og fylt med de utroligste magiske ting.
Wiltersens Wærste var et konsept Fred og Frank Wiltersen kom opp med i Harry Potter og Ildbegeret, der de lagde en del morosaker de solgte via postordre. Å ha sin egen morosakbutikk hadde alltid vært livsambisjonen til tvillingene, og denne ambisjonen ble endelig innfridd da Harry Potter, en av deres mest betrodde venner, ga dem seierspotten sin fra Tretrollmannturneringen, en pott på 1 000 galleoner.
Etter å ha forlatt Galtvort i "Harry Potter og Føniksordenen", startet tvillingene sin egen, suksessrike butikk i Diagonallmenningen.
Skulkesnask.
Skulkesnask er et utvalg søtsaker som er laget for at den som spiser det skal bli syk. Brukeren av snasket utvikler rare symptomer, avhengig av hvilken søtsak fra skulkesnasket han spiser. Målet med disse var å få elever til å framstå som ute av stand til å være i timene. De fleste søtsakene kom i to fargekodede deler, en som gjorde en syk, og en som ville helbrede eleven straks han hadde forlatt timen.
Wiltersens Ville-Knall.
Ustoppelig fyrverkeri. De formerer seg hvis man forsøker å få dem til å forsvinne med magi.


Kilebygda.
Kilebygda er et tettsted i Skien kommune i Telemark. Det ligger rundt 2,5 mil sørvest for Skien sentrum og ca 7 km fra kommunegrensen mot Drangedal. Befolkningstallet er rundt 450. Kilebygda har egen barneskole og et svært aktivt idrettslag. Kilevann er et vanlig utfartssted. Kilebygda kirke fra 1859 ligger rett ved Kilevann.
Den såkalte «Fjell-saken» foregikk her i februar 1990.
Kjente kilebygdinger.
Torkjell Berulfsen har bakgrunn fra Kilebygda.


Per Bergersen.
Per Bergersens grav på Røros.
Per Natrud Bergersen (født 1. oktober 1960, død 28. juni 1990) var en sanger og låtskriver fra Røros. Han døde etter å ha bli skutt av en kamerat som i rettssaken hevdet det skjedde på Bergersens egen oppfordring. Hvorvidt dette var et assistert selvmord eller en misforståelse er uklart. Drapsmannen ble dømt til seks års ubetinget fengsel desember samme år.
Oppvekst.
Per Natrud Bergersen ble født i Australia, som barn av Ingrid Natrud og metallurg Olav Bergersen. På morssiden hadde Bergersen røtter til borgerskapet i Trondheim, og hans morfar hadde vært direktør i kobberverket på Røros. Foreldrene skilte seg seinere, og moren tok Bergersen med seg hjem til Røros, mens faren ble igjen i Australia. Da Bergersen var 13, døde moren av blodpropp i hjernen. Verken Bergersen selv eller hans slektninger ønsket at han skulle bo hos dem, så han flyttet inn til morens barndomsvenninne, Reidun Roland. Da Bergersen var 16 begynte han på bilmekanikerutdanning og flytta inn på Fastevollen gård utenfor Røros. I denne perioden lærte han seg å spille gitar, og seinere skrev sine første låter.
Som attenåring flyttet Bergersen tilbake til barndomshjemmet på Stormoen på Røros. Her levde han på morens omfattende arvegods og trygd, som deriblant besto av flere Christian Krohg-malerier.
I perioden mellom 1983 og 1984 gikk Bergersen musikklinja på Skjeberg Folkehøyskole i Østfold.
Musikalsk karriere.
Bergersens eneste plateutgivelse i live var sangen «Duejakt» på en fleksisingel som fulgte med Gateavisa. I tillegg fantes det både live- og studioinnspillinger med Bergersen solo og med bandet "Røde Hunder" som var gitt ut i kassettform, og etter Bergersens død ble LPen "PB", som inneholdt det meste av dette, utgitt i 1000 eksemplarer av Røros Fritidsklubb. LPen ble utsolgt umiddelbart er blitt et kultfenomen som i dag omsettes for firesifrede summer.
Musikalsk spenner materialet fra punk til visesang. Det er imidlertid tekstene Bergersen er mest kjent for. Mens noen av tekstene, som «Duejakt», «Glitrer et lys», «Knut» og «Brøsterud» har et klart venstreorientert politisk innholdt, har andre sanger, som «Olabuksa» og «Øye» en humoristisk innfallsvinkel til hverdagslige problemer. Mest kjent er han nok imidlertid for sine depressive tekster i sanger som «Cruiser avgårde», «Skyggen», «Ridder sjanseløs» og «Kyssing» (sistnevnte, også kjent som «Jeg skyter meg på julaften», er ikke å finne på LPen, men kan lastes ned fra den offisielle Per Bergersen-siden). Med tekstlinjer som «Jeg er lei, jeg er lei, jeg er lei av meg, er ikke du også lei av meg?» og «De trur nok det skal straffe seg, for meg å lage hull. Men når jeg tar å skyter meg, så blir det bare tull!» står Bergersens skjebne i et merkelig ironisk lys.


Fiber Distributed Data Interface.
Fibre Distributed Data Interface (FDDI) er en ANSI-standard for lokale nettverk som brukes ved overføring av data mellom maskiner på hastigheter opp til 100 Mbps via fiberoptisk kabel. Den anvender en Token Ring-topologi som er kompatibel med det første (fysiske) laget i OSI-modellen.


Freddy dos Santos.
Freddy dos Santos (født 2. oktober 1976 på Teisen i Oslo) er en norsk tidligere fotballspiller, med norsk mor og far fra Kapp Verde. Han kom til Vålerenga fra Molde i 2001. Han er en Oslo-gutt som startet sin fotballkarriere i Skeid, og har også spilt på aldersbestemte landslag.
Freddy var en allsidig spiller som behersker samtlige roller på banen, bortsett fra målvakt. Selv ønsket han å spille framover på banen. Han var kjent som en sikker straffesparkeksekutør, og har således tatt over arven etter Kjetil Rekdal. Dos Santos ble regnet også som humørspreder i troppen.
I oktober 2009 lanserte han selvbiografien "Mitt liv som ganske god fotballspiller". Han måtte skrive boken etter et tapt veddemål i radioprogrammet "FK Fotball". Han fikk en del kritikk for boken. Blant andre Daniel Nannskog og Nils Arne Eggen mente at historier fra byen og garderoben skulle holdes internt.
Freddy dos Santos la opp som profesjonell fotballspiller etter sesongen 2011 og skrev etter dette kontrakt med TV 2. Han er en del av TV 2 Sportens ekspertkommentatorteam fra høsten 2011, og året etter startet han som programleder for TV 2 Sportens "Fotballkveld". I 2012 var han også programleder for første sesong av TV 2s reality-program "The Amazing Race Norge", og han blir også programleder for den andre sesongen av programmet.
Han har som ung fotballspiller også vært med å vunnet den store fotball turneringen Norway Cup.


Sørkinatiger.
Sørkinatiger ("Panthera tigris amoyensis") kalles også amoytiger, xiamentiger (etter byen Amoy) og kinatiger, men den er dessverre nærmest utryddet. Som sådan hører den hjemme i Sørøst-Kina. Noen få eksemplarer overlever i kinesiske dyrehager, men i vill tilstand har den ikke vært observert de seneste ti årene.
Beskrivelse.
Sørkinatigeren er en av de minste underartene, og mange forskere tror den kan være en slags stamfar for de andre underartene. Den varierer i farge fra rød-orange til okergul langs sidene og de øvre partiene av kroppen, mens undersiden er nærmest hvit. Stripene langs sidene varierer fra sort til mørk grå. Hannene blir ca. 130-175 kg tunge og måler fra snutespiss til halerot ca. 230-260 cm som voksen. Hunnene veier ca. 100-115 kg og måler gjerne ca. 220-240 cm som voksen.
Bestanden.
I 2007 var det 72 sørkinatigere i ulike dyrehager rundt om i verden (de langt fleste i Kina), alle etterkommere av seks viltfangede individer. Den største flokken finnes nå i den zoologiske have i Suzhou, som ligger i Jiangsu-provinsen. I tillegg er "Meihuashan naturreservat" (20 000 hektar) etablert i Longyan, som ligger i Fujian-provinsen. Det er planlagt utsetting av dyr i naturen.
Sørkinatigeren kan være utdødd i vill tilstand. Den har ikke vært obeservert av offisielle representanter på mer enn 20 år, og det er heller ikke rapportert om sivile observasjoner siste 10 år. På 1950-tallet ble bestanden estimert til ca. 4 000 individer, men etter at regjeringen i 1959 erklærte den som en «plage for nasjonen», ble den jaktet til nær utryddelse. Regjeringen omgjorde vedtaket i 1977, og siden 1997 har det pågått et arbeid med å redde bestanden, men mange forskere tror nå at dette kan være for sent.


Ramadan.
Ramadan (arabisk: رمضان) er den niende måneden i den islamske kalender og islams fastemåned. Den mest framtredende hendelse under denne måneden er en faste som blir praktisert av alle muslimer. Fasten er et så fremherskende trekk ved denne måneden at noen mener at navnet for måneden, "ramadan", er det arabiske ordet for faste, men det islamske begrepet for faste er "sawm" ("siyam", "saum").
Når?
Ramadan markeres fordi Muhammed mottok sin første åpenbaring på denne tiden, nærmere bestemt de siste ti dagene denne måneden. Disse ti dagene markeres derfor særskilt.
Den islamske kalender følger månen, og derfor flytter månedene seg 11-12 dager hvert år i forhold til den gregorianske kalender. Måneder regnes tradisjonelt for å starte når en rettroende muslim iakttar nymånen på himmelen, og derfor kan det ikke presis fastslås når en måned vil starte. Spørsmålet om tidfesting av måneder har imidlertid vært diskutert av Det Europeiske Fatwarådet, som har anbefalt at man anerkjenner kjente månetidskalendre. Ettersom fasteskikkene forutsetter avholdenhet fra mat i tiden mellom soloppgang og solnedgang er det mange muslimer som reiser bort når ramadan faller i de nordlige sommermånedene med korte eller helt fraværende nattetimer.
Hvordan.
For å tydeliggjøre fastens rolle som en form for tilbedelse, legger muslimene vekt på at fasten er en avtale med Gud, kalt "Niyah" ("intensjon, hensikt"): man gjør dette kun for Allah. Man trenger ikke ytre denne hensikten høyt. Profeten Muhammed sa; «Handlinger blir bedømt i henhold til intensjonen bak dem, og alle får hva vedkommende hadde intensjon om.» Intensjonen må sies (i ens indre) før første bønn om morgenen.
Den fysiske faste er et uttrykk for en indre renselse, og dessuten en prøve på lydighet og utholdenhet. Blant andre formål med fasten kan nevnes at man ved å faste erfarer sultfølelsen hos de fattige, og at rik og fattig settes på samme trinn. Fasten kan også oppfattes som en takk til Gud for hans ledelse og barmhjertighet og en fornektelse av seg selv hvor man bortviser det som gir grunnlag for umoral og etterstreber høyere verdier, dvs. de åndelige verdier. Altså er fasten både en fysisk, moralsk og åndelig disiplin.
Man skal avstå fra handlinger som bryter fasten: å spise, drikke, ha seksuelt samvær, røyke eller havne i krangler. Man skal også være bevisst på sitt språk. Man skal unngå legebesøk og tannlegebesøk under ramadan slik at man ikke bryter fasten. Etter solnedgang gjelder fastebestemmelsene ikke.
Det anbefales å spise og drikke før daggry, og å "bryte fasten" ved solnedgang med dadler og vann før man spiser et kveldsmåltid. De fleste muslimske samfunn har også utviklet spesielle mattradisjoner knyttet til fasten.
I løpet av fasten betales en gave/kollekt ("zakat al-Fitr") til veldedighet, slik at fattige kan ha råd til en verdig Eid-fest.
I løpet av fasten leses/resiteres hele Koranen. Til dette bruk finnes en inndeling av Koranen i tretti like store deler.
Gamle og kronisk syke slipper å faste hvis dette er til skade for dem, og unge mennesker er også fritatt fram til de har nådd puberteten, men de kan faste hvis de klarer og ønsker det. Gravide kan ta igjen fasten etter at barnet er født. Ammende mødre er også fritatt. Det samme er reisende og menn i krig. Syke kan om de vil, istedenfor å ta igjen fasten senere, velge å bespise en fattig person.
Den som ufrivillig må bryte fasten under ramadan gjør opp for de dagene senere (men innen neste ramadan) ved å faste tilsvarende.
Id-festen.
Fastemåneden avsluttes med Id-festen, som er muslimenes største høytid. Id begynner ved solnedgang den siste dagen i Ramadan, og varer hele neste dag. Høytiden feires i hjemmene og moskeen. Man gir hverandre gaver, har festklær på, pynter hjemmet og spiser et festmåltid.
Andre fastetider i islam.
Det er faste i ramadan som regnes som den troendes plikt i henhold til islams fem søyler.
Andre fastetider som praktiseres som frivillige fastetider er
Sjiamuslimer faster ikke i Muharram, men faster på imamenes fødsels- og dødsdager.
Referanser.
"Arabiske ord kan transkriberes på ulike måter. De skrivemåtene som er gjengitt her er hentet fra de nevnte bøkene".


Sibirtiger.
Sibirtiger eller amurtiger ("Panthera tigris altaica") er en underart av tiger som også er kjent som mandsjuriatiger. Den regnes som det største kattedyret i verden.
Utbredelse.
Sibirtigeren er utbredt i Amurområdet, et område som inkluderer deler av Øst-Russland, Nordøst-Kina og Nord-Korea. Den trives i temperert skog, der barskog, eik og bjørk dominerer.
Det er trolig færre enn 1 000 slike tigere igjen i verden, hvorav cirka 600 lever i fangenskap. GTRP (Global Tiger Recovery Program) estimerte i 2010 at bestanden av ville dyr besto av cirka 360 individer. Langt de fleste har tilhold i Russland.
Kristiansand dyrepark har tre voksne sibirske tigere.
Beskrivelse.
thumb
thumb
thumb
Sibirtigeren regnes som den største av underartene, men i snitt er den jevnstor med eller til og med mindre enn Bengaltigeren. Sibirtigere har blekere utfarging enn de andre underartene. Den er blekorange/okergul langs sidene og de øvre partiene av kroppen, mens undersiden er nærmest hvit. Generelt har sibirtigere også mer hvitt i pelsen enn alle andre underarter. Stripene langs sidene, som ikke er like mange i antallet, varierer i farge fra brunt til gråbrunt. Pelsen er generelt lengre og tettere enn hos de tigere som lever i varmere strøk. Pelshårene blir gjerne ca. 40–105 mm lange og har en tetthet på ca. 3 000 pelshår pr. cm². Den kan tåle temperaturer ned mot minus 46o Celsius. Sibirtigeren har dessuten en mer utpreget manke. Det har aldri vært dokumentert hvite sibirtigere, selv om noen har hevdet å ha sett slik. Studier av sibirtigerens genmateriale viser også at denne ikke har det muterte genet som gjør at noen tigere blir hvite eller svært bleke.
En studie med mtDNA fra 2009 viser at kaspitigeren var en svært nær slektning av sibirtigeren. Det er derfor framsatt en teori om at kaspitigeren oppsto som følge av sibirtigerens vandringer langs Gansukorridoren (også kjent som Silkeveien), fra øst via Sibir og til områdene rundt Kaspihavet og Aralsjøen i vest. Forslag om å reintrodusere sibirtiger til dette området er alt framsatt.
En fullvoksen hann kan veie ca. 150–300 kg (i snitt 160–190 kg) og måler opp mot 330 cm fra snutespiss til halerot. Hunnen er generelt mye mindre og veier gjerne ca. 100–150 kg (i snitt 110–130 kg) og måler opp mot 260 cm fra snutespiss til halerot. Skulderhøyden er rundt 120 centimeter hos fullvoksne hanner. Den er altså like høy som en fullvoksen hannløve, men en god del lengre. I fangenskap kan sibirtigeren i de mest ekstreme tilfellene veie opp mot 450 kg.
Sibirtiger regnes som verdens største kattedyr. Det er imidlertid kjent at avkom (hybrider) etter en hannløve og en hunntiger, en såkalt liger, kan bli ennå større. Ligere er imidlertid ikke fertile og kan derfor ikke produsere eget avkom. De eksisterer heller ikke i naturen.
Sibirtigre er solitær og skyr normalt mennesker. Hannen etablerer enorme territorier som den forsvarer mot artsfrender av samme kjønn og andre dyr som konkurrerer om føden. Hunnen etablerer mindre territorier som gjerne overlapper hannens. Hannens territorium kan således overlappes av flere hunnterritorier.
I senere år har russiske myndigheter jobbet for å bevare den sibirtigeren og amurleoparden i naturen. Sistnevnte er enda mer sjelden.


John Alcock (flyver).
Sir John William Alcock (født 5. november 1892 i Seymour, Old Trafford, Manchester, død 18. desember 1919) var en britisk flyver som gjennomførte den første flyvning over Atlanterhavet (se Alcock og Brown)
Han begynte å interessere seg for flyvning sytten år gammel. Han ble en dyktig flyver under første verdenskrig. Han ble skutt ned under et bombetokt og tatt til fange i Tyrkia. Etter krigen ville Alcock fortsette en karriere som flyver og tok utfordringen om å bli den første som krysset Nordatlanterhavet. Etter et mislykket forsøk ble turen gjennomført natten 14. – 15. juli 1919.


Arthur Whitten Brown.
Sir Arthur Whitten Brown (født 23. juli 1886, død 4. oktober 1948) var en britisk navigatør/mekaniker på den første flyvning over Atlanterhavet i 1919. (Se Alcock og Brown)
Arthur Witten Brown var født i Glasgow i 1886. Han begynte sin karriere som mekaniker før utbruddet av Første verdenskrig. Brown ble tatt til fange etter å ha blitt skutt ned over Tyskland. Etter å ha sluppet ut fra krigsfangenskap fortsatte han å dyktiggjøre seg i navigasjon og en gang han besøkte Vickers-fabrikkene fikk han tilbud om å bli navigatør på den planlagte atlanterhavsflyvningen sammen med John Alcock, som allerede var blitt valgt ut som flyver.
Brown, Arthur Whitten
Brown, Arthur Whitten
Brown, Arthur Whitten


Alcock og Brown.
Alcock og Brown. Kaptein John Alcock og Løytnant Arthur Whitten Brown var to briter, henholdsvis flyver og navigatør/mekaniker som gjennomførte den første non-stop flyvning over Alanterhavet i 1919.
De brukte et modifisert to-motors bombefly Vickers Vimy IV fra første verdenskrig, De startet fra Lester's Field, Newfoundland (nå i Canada) sent på kvelden den 14. juni, 1919 og krasjlandet i en beitemark nær Clifden i Connemara, Irland, kl. 8:40 om morgenen den 15. juni, 1919, etter å ha krysset Irlands kyst kl. 4:28 samme morgen.
De gjennomførte en flyvning over en distanse på 312 mil løpet av 15 timer og 57 minutter, med en gjennomsnittsfart på 195 km/t. Flyet ble drevet med to Rolls Royce Eagle motorer, hver på 360 hk.
En tidligere flyvning over Atlanterhavet i mai samme år med fire Douglas NC-flybåter fra De forente staters marine NC-1 – NC-4. Men det var det bare den siste som gjennomførte turen som tok 19 dager med mange stopp underveis.
I april 1913 hadde avisen Daily Mail satt opp en premie på britiske pund £ 10 000 til den første som kunne krysse Atlanterhavet non-stop, fra kyst til kyst.
Turen varte i 19 timer med en gjennomsnittsfart på 190 km/t, og i en høyde som kunne variere mellom like over havoverflaten til 3 700 m. Bensinforbruket var 3 900 liter. Turen kunne ha endt med katastrofe flere ganger på grunn av motorproblemer, tåke, snø og is. Det var takket være Browns klatring ut på vingen for å fjerne is fra motorenes luftinntak og Alcocks dyktighet som flyver, tross elendige værforhold med dårlig sikt og snø inn i den åpne cockpiten at de klarte å gjennomføre turen. Flyet ble sterkt skadet under landing, til tross for at de fant frem til en noenlunde flat beitemark, men ingen av flygerne ble skadet.
Alcock og Brown ble behandlet som helter for å ha gjennomført flyvningen. I tillegg fikk de prisen på £10,000, som var oppsatt av Daily Mail. I tillegg fikk begge priser fra forretningsfolk og private for å ha vært de første som hadde krysset Atlanterhavet. Begge ble slått til riddere og kunne skrive «Sir» foran navnet sitt.
Et monument som viser de to flyverne, ble reist på London Heathrow Airport i 1954 til minne om deres flyvning 45 år tidligere. Det er likeledes satt opp monumenter både på startstedet på Newfoundland og på jordet hvor de landet i Irland.
Alcock ble drept i en flyulykke den 18. desember, 1919 mens han fløy et nytt Vickers Viking amfibiefly til Paris airshow da den ene vingen kom bort i et tre i Normandie på vei til Paris. Brown som aldri senere satte seg opp i et fly, levde til den 4. oktober 1948.
Flyvningen, som ble meget omtalt i årene etter, gikk snart i glemmeboken i USA da den ble overskygget av Charles Lindberghs soloflyvning over Atlanterhavet fra kontinent til
Et replika av dette flyet ble bygget i 1969 av Vintage Aircraft Flying Association i Brooklands (Dette flyet er nå plassert i RAF Museum, Hendon, London.
En annen flydyktig utgave ble bygget i 1994 av et australsk/amerikansk selskap, og flyet har hittil gjennomført tre historiske flyvninger hvor Vickers Vimy ble brukt og hvor det var lagt opp til å kopiere opprinnelige flyvningen så nær som mulig med hensyn til rutevalg.
En flyvning fra England til Australia i 1996, og England til Sør-Afrika i 1998.
Med det samme flyet gjentok den amerikanske eventyrer Steve Fossett og co-pilot Mark Rebholz flygingen fra Newfoundland til Irland. Denne gang landet på en golf-bane nær den beitemarken som opprinnelig ble brukt som landingsplass.


Koranoid.
"Koranoid" er en bok utgitt i 2005 og skrevet av en norsk forfatter under psevdonymet Erik Bakken Olafsen. Boka er religionskritisk. Forfatteren oppgir i avisintervjuer at han har studert Islam i Iran og at han er er anonym på grunn av sin egen sikkerhet, og viser blant annet til drapet på den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh
"Koranoid" presenterer tre livsskjebner: hovedhistorien er om en autist som får Koranen «på hjernen» og som befaler at alt i bokollektivet han bor i må foregå som Profeten foreskriver.
Den ene historien som er flettet inn i denne, er om en norsk sjøkaptein som kommer til et arabisk land og blir muslim, og den andre er om en skrudd svensk forsker som forsker på en retning innen islam som kalles «de klanderverdige».


El Greco.
El Greco, spansk "grekeren" (eg. Domênikos Theotokópoulos; Δομήνικος Θεοτοκόπουλος), (født 1541, død 7. april 1614 i Toledo) var en spansk maler av gresk avstamming. El Greco regnes som en av de betydeligste kunstnerne i overgangen mellom europeisk renessanse og barokk, og hans særpregede malestil har påvirket kunstnere helt frem til 1900-tallets ekspresjonisme og kunstnere som Picasso og Jackson Pollock.
Det virker sannsynlig at El Greco først fikk undervisning i ikon-maling på Kreta hvor han var født. Da han var i 20-årene dro han til Venezia hvor han studerte vestlig-inspirert kunst under Titian og Tintoretto. Av de venezianske malerne var det Tintoretto som påvirket han mest.
Etter noen år der flyttet han til Roma. Her ble han påvirket av manierismen, og av malerier av Michelangelo.
I 1577 flyttet han til Toledo, som på den tiden var den religiøse hovedstaden i Spania. Kristendom hadde en stor påvirkning på livet hans, og også over hans kunst.
El Greco hadde stor suksess som maler av altertavler og portretter. Mange av hans portretter var av religiøse ledere.


Indokinatiger.
Indokinatiger ("Panthera tigris corbetti") kalles også corbettstiger (oppkalt etter "Jim Corbett") og er den nest mest tallrike underarten i dag. Tidligere ble den også kalt malaysiatiger, men den delen av bestanden har siden blitt klassifisert som en egen underart.
Indokinatiger ble først oppdaget og beskrevet i 1968 (Mazak). Den finnes over et et stort område i Asia, som blant annet inkluderer land som Kambodsja, Sør-Kina, Laos, Øst-Myanmar (tidl. Burma), Thailand og Vietnam.
Beskrivelse.
Indokinatigeren er mørkere enn bengaltigeren, men noe lysere enn sumatratiger. Stripene langs sidene er korte og tette og ender opp i flekker. De opptrer som et dekke med okergul bakgrunn, og blir færre framover på kroppen. Pelsen som sådan er kort. Indokinatigere er blant de minste tigerene. Hannene blir ca. 150-195 kg tunge og måler fra snutespiss til halerot ca. 257-284 cm som voksen. Hunnene veier ca. 100-130 kg og måler gjerne ca. 231-264 cm som voksen.
Bestanden.
Det har blitt estimert at ca. 1 200–1 800 indokinatigere overlever i dag, men forbausende lite er kjent om denne denne tigeren. IUCN hevder således at det i 2007 eksisterte langt færre enn 2 500 dyr og at ingen populasjoner besto av flere enn 250 individer. De siste estimatene, som er gitt på et svakt grunnlag, hevder 421–1 100 individer.
Såvidt kjent finnes det ca. 60 indokinatigere i fangenskap, fordelt på land i Asia og USA. Best beskrevet er populasjonen som finnes i Vietnam. I 1994 antok man at bestanden der var ca. 200–300 dyr, men i 1995 var denne redusert til knappe 200 dyr. Kambodsja har potesiale til en bestand på nærmere 500 dyr, men forskere tror at kun ca. 150 dyr finnes der. Dette skyldes i all vesentlighet avskogning, krypskyting og krigshandlinger.


Hans Gerhard Sørensen.
Hans Gerhard Sørensen (født 1923 i Stokke, død 1999) var en norsk grafiker, tegner og illustratør. Han var gift med Brit Sørensen. Han ble utdannet som bokkunstner ved Kunstindustriskolen 1945–1948 og på Statens Kunstakademi 1948–1950. Han er mest kjent for sine fantasifulle og folkelige tresnitt.
Hans Gerhard Sørensen har illustrert bl.a. Olav Duuns "Menneske og maktene" (1957), Jonas Lies "Troll" (1958), Petter Dass' "Nordlands trompet" (1962), flere bøker av Hans Henrik Holm, Aasmund Brynildsens "Hudø" (1974), Harald Sverdrups "Gokstadskipet" (1982) og Bjørnstjerne Bjørnsons "Ord" (1982).


Malaysiatiger.
Malaysiatiger ("Panthera tigris jacksoni") er en truet underart av tiger som holder til på Malayahalvøya i Malaysia.
Beskrivelse.
Malaysiatigeren ble oppdaget av en gruppe forskere som gjennom 20 år studerte tigere i Asia. Gruppen, som var ledet av "Stephen J. O'Brien", publiserte sine oppsiktsvekkende resultater i desember 2004. Den tok for seg 134 tigere, fra Russland, India, Kina og andre land i området, og utførte en omfattende DNA-analyse av disse dyrenes genmateriale. Det ble da oppdaget at de sydlige tigerene på Malayahalvøya i Malaysia var så forskjellige fra indokinatigeren, som man hittil trodde disse tigerene tilhørte, at de måtte omklassifiseres som en egen underart.
Malaysiatigeren er altså svært lik indokinatigeren i sitt utseende, så like at de hittil har vært betraktet som en og samme underart, men det finnes altså distinkte forskjeller mellom dem. Forskjeller som er så store at forskerne har omklassifisert den som en egen underart.
Bestanden.
Malaysiatigeren skal ha en liten populasjon rett syd for Phuket i Thailand, men hovedbestanden finnes sør for Songkhla (Thailand) og sydover inn i de sentrale fjellstrøkene på Malayahalvøya i Malaysia.


Liungen Idrettsforening.
Liungen Idrettsforening (stiftet 26. mars 1916 som "Idrettsforeningen Odd") er et idrettslag fra Lier utenfor Drammen. Klubben hadde tidligere et fotballag i Toppserien for kvinner, men de slo seg sammen med Vollen og ligger nå i 4. divisjon. Herrelaget spiller i 6. divisjon.
Historikk.
Klubben ble opprinnelig stiftet som "Idrettsforeningen Odd", 26. mars 1916. Men klubben skiftet navn til "Idrettsforeningen Liungen", 3. desember samme år.
Damelaget levde en heistilværelse fram til 2007, da laget rykket ned to divisjoner som følge av at de ikke hadde økonomien til å få godkjent lisens til 1. divisjon, og at de dessuten manglet en bred og dyktig nok stall. I 2008 kom Liungen på 2. plass i 3. divisjon, men i 2009 ble laget slått sammen med Vollen, og finnes nå i 4. divisjon i Akershus Fotballkrets.
Herrelaget 10/11.
Herrelaget kunngjorde i 2010 at de ønsket å satse for fullt, noe de tidlig signaliserte ved å signere flere gode spillere som tidligere hadde spilt i høyere divisjoner. Kenneth Sørheim, som tidligere hadde spilt på nest øverste nivå i Danmark ble hentet som hovedtrener. Sammen med tidligere Odd Grenland spiller Kristian Bye Andersen, skulle de danne hovedtrenerteamet i sesongen 2010/2011. 2010 sesongen ble en svak sesong med sviktende tilskuertall og mye motgang sportslig. Det endte med nedrykk til 6.divisjon, og trenerteamet måtte på ny hente frem sjekkheftet før neste sesong. Noen nye fjes dukket opp, og med ett var laget mye vassere enn i det foregående året. Laget spilte med sin karakteristiske possession-stil gjennom hele sesongen, og høstet virkelig frukter av det solide arbeidet trenerne hadde lagt ned i klubben. Dessverre var ikke det nok, til tross for en god sesong med flotte resultater, endte laget som nummer to i 6.divisjon avd.1. I desember fikk spillere beskjed om at klubben var i samtaler med rivalen Sparta Bragerø om en mulig sammenslåing i 2012. Selv om ingenting er avklart ennå, må drømmene om Liungen i en toppdivisjon, om sant skal sies, skrinlegges for denne gang.


Sumatratiger.
Sumatratiger ("Panthera tigris sumatrae") er en kritisk truet underart av tiger som er endemisk for øya Sumatra i Indonesia, der man tror den kan ha vært isolert i cirka 10 000-12 000 år.
Sumatratiger regnes som en underart, men moderne forskning antyder den kan være en egen art.
Beskrivelse.
Moderne forskning med DNA har nylig avdekket at denne tigeren kanskje må reklassifiseres som en egen art, selv om det er for tidlig å dra en slik konklusjon. Årsaken er at den trolig har vært isolert på Sumatra i ca. 10 000-12 000 år, og således har utviklet seg etter andre forutsetninger. Studien omfattet 34 tigere, hvorav ti var sumatratigere. Sørkinatiger var ikke med i undersøkelsen, noe som er grunnlaget for at forskerne ikke tør å konkludere med at den er en egen art i øyeblikket, selv om resultatet som sådan indikerer dette.
Sumatratigeren er den minste av de nålevende underartene. De er mørkere orange enn bengaltigeren og har flere striper langs sidene. Fargen som sådan varierer fra rødgul til dyp orange og rødbrun. På undersiden er den nærmest hvit. Stripene er sorte og gjerne smalere enn hos andre underarter, og den har gjerne flekker på bakkroppen.
Sumatratigeren er den minste av de nålevende underartene. En fullvoksen hann veier typisk mindre enn 140 kg og måler cirka 220-250 cm cm fra snutespiss til halerot. Hunnen er mindre og veier typisk mindre enn 91 kg og måler cirka 215-230 cm fra snutespiss til halerot.
Bestanden.
Sumatratigeren overlever i dag i all vesentlighet i 5 nasjonalreservater på øya. Man antar at færre enn 400 ville individer fortsatt eksisterer, hvorav mindre enn 100 holder til utenfor reservatene. I tillegg kommer omkring 235 tigere som overlever i fangenskap, alle etterkommere av 37 viltfangende tigere. 61 tigere (32 hanner og 29 hunner) har blitt omplassert til øya Java.
Flest tigre overlever trolig i områdene Gunung Leuser (ingen estimater siden 1992), Bukit Tigapulu og Kerinci Seblat, men antallet er usikkert (spesielt for Gunung Leuser).


Bjørn Helge Riise.
Bjørn Helge Semundseth Riise (født 21. juni 1983 i Ålesund), er en norsk fotballspiller som spiller for Lillestrøm. Han er midtbanespiller og spiller også på. Bjørn Helge Riise er lillebroren til Fulham-spilleren John Arne Riise.
Riise reiste til Belgia som 18-åring og spilte fotball i to belgiske klubber før han returnerte til norsk fotball sommeren 2005. Han skrev da under på en tre og et halvt år lang kontrakt med Lillestrøm. Han debuterte for Lillestrøm 3. juni 2005 mot Molde.
22. juli 2009 signerte han for Fulham. Han var utlånt til Portsmouth FC der han var lagkamerat med Erik Huseklepp
1. august 2012 ble det klart at Bjørn Helge Riise skal spille for Lillestrøm SK til 2015. etter at hans kontrakt med Fulham gikk ut etter fjorårets sesong, Han skal dermed spille med draktnr. 8 på ryggen som tidligere har blitt brukt av Bjørn Bergmann Sigurdarson. Han blir dermed lagkamerat med Petter Vaagan Moen, Espen Søgård, Thorstein Helstad, Frode Kippe og Sead Ramovic. Han blir dermed enda en nysingnering i troppen etter at Magnus Haglund tok over som Lillestrøm-trener, etter Henning Berg fikk sparken etter fjorårets skuffende sesong.


Bengaltiger.
Bengaltiger eller kongetiger ("Panthera tigris tigris") er en truet (EN) underart av tiger. Det er den mest tallrike av dagens underarter. Den finnes i primært i India, selv om små populasjoner også eksisterer i Bangladesh, Bhutan, Nepal og deler av Kina.
Beskrivelse.
Bengaltigeren har kort pels og er vanligvis rød-orange i fargen, med smale sorte, brune eller mørk grå striper langs sidene. Det finnes også en "hvit bengaltige", både med og uten striper. Uten striper kalles "snøhvit bengaltiger". Også "gyllen bengaltiger" er kjent. Den har et varmt orange-rosa skjær i pelsen og er generelt lysere. Helt sorte tigere er ikke kjent, men en såkalt "sort bengaltiger" med lysere striper langs flankene har blitt felt i India. Skinnet ble beslaglagt fra en krypskytter i hovedstadsterritoriet Delhi i 1992. Alle varietetene kan oppstå i samme kull. Hvite tigere har gjerne blå øyne og rosa nesebrusk, men de er ikke ekte albinoer.
Bengaltigeren regnes som den nest største av underartene, men i praksis er den like stor som sibirtigeren i snitt. En fullvoksen hann veier normalt ca. 180-258 kg og måler ca. 270-310 cm fra snutespiss til halerot. I 1980 og 1984 ble to tigre tagget av forskere i Chitwan National Park (Nepal). Begge veide mer enn 270 kg. Hunnen er generelt mindre og veier gjerne ca. 100-160 kg og måler ca. 240-265 cm fra snutespiss til halerot.
Føden til en bengaltiger består blant annet av gaur, villsvin og aper.
Reproduksjon og levealder.
Bengaltigeren blir kjønnsmoden etter tre til fire år. Den har vanligvis paringstid på våren. Etter en drektighetsperiode på 95 til 112 dager føder de normalt to til fire unger, som er blinde de ti første dagene. Moren dier ungene i åtte uker. Ungene er avhengige av moren til de er 16 til 18 måneder gamle, men blir hos henne i to til tre år. Da er moren klar til å pare seg igjen. Bengaltigeren har under normale forhold en levealder på 15 år.
Bestand.
I 1970 var det fortsatt lov å jakte på bengaltigere i India. I løpet av 1950- og 60-tallet ble det drept mer enn 3 000 tigere i India alene. Dagens bestand har mye å takke Indias tidligere statsminister, nå avdøde, Indira Gandhi for. Omkring 60% av alle tigere oppholder seg i India, takket være Indira Gandhis framsynthet.
Inntil ganske nylig trodde man at bestanden av bengaltigre besto av omkring 3 000–4 750, selv om tallene har vært usikre, hvorav cirka 3 642 i India (2002). Bruk av ny teknologi har gitt nye og svært nedslående estimater for den indiske stammen. En indisk rapport fra uke 8 i 2008 estimerer antallet tigre i Indida til kun 1 411 dyr. I tillegg kom cirka 200 bengaltigere som lever i fangenskap rundt om i verden. Flere av disse kan imidlertid vise seg å være bastarder, i det noen zoologiske haver har paret bengaltiger med andre underarter. I så måte finnes det til og med eksempler på hybridisering mellom bengaltiger og løve, såkate ligere (av "løvetigere", også kalt tigon av noen).
I et nytt estimat fra 2010 anslås den indiske bestanden til cirka 1 706 (1 520–1 909) individer. GTRP (Global Tiger Recovery Program) anslår bestandene i Bangladesh til 440 individer, Bhutan til 75 individer og Nepal til 155 individer. En eventuell bestand i Kina er ukjent.
Prosjekt tiger.
"Prosjekt tiger" ble grunnlagt i 1972 og kom i gang med sine arbeider den 1. april 1973. Hensikten med dette prosjektet var å sikre tigerens framtid for all ettertid i India. Ni nye naturreservateter ble planlagt og etablert, på tvers av økosystemene i landet, og i den hensikt å bevare tigrene gjennom å eliminere de faktorer som bidro til dens tilbakegang. Prosjektet ble umiddelbart en suksess.
I løpet av de første 11 årene voks bestanden fra ca. 1 800 tigere til nærmere 4 000 tigere (iflg. prosjektledelsen), men etter at Indira Gandhi ble myrdet i 1984 har det blitt stilt spørsmål omkring graden av riktighet for disse tallene. Det er ingen tvil om at bestanden øket, men kanskje ikke i like stor grad som prosjekledelsen hevdet. Gandhis bortgang satte dessuten en demper på prosjektets betydning.
I samme periode voks Indias befolkning med nærmere 300 millioner mennesker, samtidig som husdyrbestanden økte med ca. 100 millioner husdyr. Det er derfor lett å forstå at bengaltigeren er under stort press.
Prosjektet er fortsatt operativt og har mange av de samme målsetninger i dag. Antallet naturreservater har økt gradvis, fra de opprinnelige 9 til å bli 25 i tallet. I tillegg er 2 reservater utvidet. Opprinnelig utgjorde reservatene et område på ca. 16 339 km². I dag (Project Tiger Status Report, 2001) utgjør reservatene et område på ca. 37 760 km². I øyeblikket bruker indiske myndigheter omkring 75 millioner US$ hvert år på å beskytte tigeren, men dette er dessverre ikke nok. Indiske skogforvaltere er dårlig utrustet i kampen om å beskytte tigrene, og kan i mange tilfeller mangle helt elementære hjelpemidler som f.eks. kikkert og transportmidler.


Rick Nelson.
Eric Hilliard «Rick(y)» Nelson (født 8. mai 1940, død 31. desember 1985) var en amerikansk sanger og skuespiller.
Nelsen ble født i Teaneck i New Jersey. Som liten var han barnestjerne i foreldrenes radio- og fjernsynsprogrammer og vokste opp som en av 1950-årenes største tenåringsidol. Frem til han var 21 år gammel kalte han seg Ricky, men fra og med 1961-albumet "Rick Is 21" valgte han formen Rick. Blant hans mest kjente innspillinger er «Hello Mary Lou», «Garden Party», «Lonesome Town», «Never Be Anyone Else But You», «Poor Little Fool» og «Travelin' Man». Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Sangen «Garden Party» fra 1972 er i Norge kjent i den norske omskrivingen «Kjendisparty» med Dag Spantell.
Rick Nelson omkom i en flyulykke ved De Kalb i Texas. Han ble i 1987 innvotert i Rockens æresgalleri.


Sikhote-Alin.
Sikhote-Alin er en fjellkjede i Primorskij kraj og Khabarovsk kraj langt øst i Russland. Den strekker seg omkring 900 km nordøstover fra havnebyen Vladivostok. Den høyeste fjelltoppen er på Anikfjellet, og er på 1 933 moh.
Sikhote-Alin har et særegent klima som gjør at dyrearter som er typiske for taigaen, som reinsdyr og brunbjørn, lever side om side med tropiske arter som amurtiger, sibirsk leopard og himalayabjørn. Elven Partisanskaja renner ut fra sørsiden av Sikhote-Alin.
Sikhote-Alin ble utforsket i 1910- og 1920-årene av Vladimir Arsenjev (1872–1930). Han beskrev sine opplevelser i en rekke bøker. Den mest kjente av dem, "Dersu-Uzala" (fra 1923) ble i 1975 filmatisert av den japanske regissøren Akira Kurosawa.


Stig Bagge.
Stig Bagge (død 1542), også kalt Stig Skausten/Skafsten, var en norsk adelsmann.
Stig Bagge var sønn av Gasse Torkelsen i Kvinesdal, tjente i det minste fra 1525 Henrik Krummedike som fogd i Lister og flere andre len. Senere, da lenene etter Krummedikes død 1530 ble lagt under Bergenhus, tjente han dennes svigersønn, Eske Bille.
I 1530 ble han utplyndret av Christian II's kapere og igjen 1532, under Christian II's opphold i Norge, fanget av dennes folk, men rimeligvis befridd ved en ekspedisjon utsendt fra Bergenhus av Eske Bille. Denne bød derfor senere Stig Bagge skaffe seg hovedmannen for Christian II's parti der i egnen, Mikkel Jude på Landvik, i sin makt død eller levende. Ordren ble utført, selv om Mikkel Jude hadde kongelig beskyttelsesbrev; han ble overfalt og plyndret, men unnkom. Ettersom Eske Bille hadde tatt på seg ansvaret, slapp Stig Bagge fra denne og lignende voldsomheter uten videre følger. 1534, da Eske Bille dro til Danmark, fikk Stig Bagge del i befalingen over Bergenhus og viste under Eske Billes fangenskap stor fasthet og åndsnærværelse, særlig under Christopher Trundsens angrep 1536. Da Eske Bille forlot Norge i 1536, ble Stig Bagge selv forlenet med Lister len som belønning for de tjenestene han hadde gjort kong Christian III. Bagge viste seg som en pålitelig, men hard lensherre, derfor utsatt for voldelige overfall av befolkningen. Han ble også brukt av Christian III til sjøekspedisjoner, men ble tatt til fange under en slik 1542 i Nederlandene, halshugget og lagt på steile som spion, til stor sorg for kongen.
Kilder.
Bagge, Stig
Bagge, Stig


Sacco.
Sacco (fra it. «sekk») er et sittemøbel med en enkel konstruksjon, det består av et yttertrekk i vinyl, tekstil eller hud som er fylt med kuler av polystyren. Møbelet former seg etter personen som sitter i det, og er regnet som det første masseproduserte møbel med et uttrykk som ikke var statisk og formelt. Saccomøbelet ble første gang produsert i 1968 og ble raskt en suksess. Møbelet er kjent verden over og er et av ikonene fra 70-årene.
Saccomøbelet blir ofte også kalt Saccosekk eller Saccostol.
Opphavspersoner.
De tre startet samarbeide innen design i 1965 og presenterte sacco i 1968.
Produsenter.
På verdensbasis er det det italienske selskapet Zanotta som er kjent for saccoproduksjon, men møbelet er blitt kopiert av mange produsenter opp igjennom årene. I Norden er det firmaet Sacco of Norway som innehar merkevarerettighetene til SACCO®. Dette selskapet produserer og selger saccosekker fra Innvik i Stryn kommune. Firmaet ble etablert i 2008 og kjøpte da rettighetene fra Ekornes ASA som hadde produsert saccosekker for det nordiske markedet i en årrekke.


Eisenacher Motorenwerk.
EMW, se likheten med BMWs grill
Eisenacher Motorenwerk, EMW, var et østtysk bilmerke som ble produsert i perioden 1945 til 1955. Fabrikken lå i Eisenach.
BMWs fabrikk i Eisenach ble nasjonalisert av DDR etter andre verdenskrig, og Autovelo ble grunnlagt og startet produksjonen av førkrigsbiler. Bilene som ble produsert var identiske med de BMW hadde produsert, og de ble også solgt under bilmerket BMW. Autovelo ble saksøkt og endret navnet til EMW. Dette skjedde i midten av 1952. EMWs logo er lik BMWs, bortsett fra at de blå fargene er erstattet med rødt. Etter hvert ble EMW faset ut til fordel for Wartburg-merket.


Spartanburg.
Spartanburg er en by i delstaten Sør-Carolina, USA. Den ligger i fylket Spartanburg County og fylkets hovedsete ligger byen. 1 162 459 innbyggere.
BMW har en bilfabrikk her, og produserer blant annet BMW X5.


Rosslyn.
Rosslyn, by i nærheten av Pretoria, Sør-Afrika.
BMW har hatt en fabrikk her siden 1968. Fabrikken ble heleid i 1972, og var BMWs første fabrikk utenfor Tyskland.


Steyr.
Steyr er en by i delstaten Oberösterreich i Østerrike. Den ligger ved elven Enns.


Changbaifjellene.
Changbaifjellene (i Korea kalt Changbaekfjellene) er en fjellkjede langs grensen mellom Kina og Nord-Korea. Den berører de kinesiske provinsene Jilin og Liaoning og de nordkoreanske provinsene Ryanggang og Chagang. De fleste fjelltoppene er på en høyde på over 2 000 moh, blant annet Paektufjellet med 2744 moh.
Changbaifjellene er habitat for et stort antall sjeldne dyrearter, blant annet bjørn, sibirtiger og amurleopard. Her vokser også den sjeldne koreatuja. I Jilin er over 2 100 kvkm av fjellene beskyttet i "naturvernområdet Changbai-shan " (長白山自然保護區).
Det var i disse fjellene at Bukuri Yongson ble født, ifølge legendene. Han var urforfaderen til Nurhaci og den mandsjuiske kongsslekten Aisin Gioro, som grunnla Mandsjuria og det Qing-dynastiet i Kina.


Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.
Gro Harlem Brundtlands tredje regjering var en ren Arbeiderparti-regjering.
Den satt fra 3. november 1990 til 25. oktober 1996.
Brundtland 3


Askeladdprisen.
Askeladdprisen fra Norsk Barnebokforum (IBBY Norge) er en ærespris som blir delt ut annet hvert år til enkeltpersoner (forskere, kritikere, forfattere, illustratører), grupper eller institusjoner «som gjennom virksomhet av kritisk, teoretisk, kunsnterisk eller praktisk karakter har bidratt til fremme av god barne- og ungdomslitteratur.» Prisen ble opprettet i 1981.


Elektrisk spenning.
Elektrisk spenning er et mål på den potensielle differansen av elektrisk ladning mellom to punkter. SI-enheten for spenning er volt (V), og spenning kan måles med et voltmeter. I formler brukes i Norge symbolet "U", i engelsk litteratur brukes ofte symbolet "V". Symbolet "E" brukes også for spenning, men det er forbeholdt en spenning som er indusert av et magnetfelt i (størrelses)-endring.
Dersom punktene blir koblet sammen til en elektrisk krets oppstår det en elektrisk strøm som forsøker å utjevne potensialforskjellen.
Spenning er ikke en grunnenhet, den er definert slik at 1 V er den spenning som skal til for at en strøm på 1 A skal avgi en effekt på 1 W.
Kraften mellom to ulike ladninger kan gjøre et arbeid. Spenning er lik arbeidet de elektriske kreftene gjør per ladningsenhet når de frakter ladning gjennom en elektrisk komponent/leder.


Kunstløp under Vinter-OL 1952.
Under Vinter-OL 1952 i Oslo ble det arrangert tre øvelser i kunstløp.
Herrer.
Øvelsen bestod av pliktløp og et fem minutters friløp. Det ble gitt karakterer av 9 dommere.
Kvinner.
Øvelsen bestod av pliktløp og et fem minutters friløp. Det ble gitt karakterer av 9 dommere.
Parløp.
Øvelsen bestod av et fem minutters friløp. Det ble gitt karakterer av 9 dommere.


Per Olav Kaldestad.
Per Olav Kaldestad (født 26. juni 1947) er en norsk forfatter og organisasjonsmann. Han er utdannet cand.philol. og arbeidet som norsklærer på Stord lærarhøgskule til 1997. Han er nå forfatter på heltid og best kjent for sine barnebøker. Han var også medredaktør av tidsskriftene Profil (1974–75) og Basar (1979–81). Tekstene hans beveger seg mellom gammelengelske sonetter og ramsalt, vestlandsk ferjekrim.
Per Olav Kaldestad har også vært leder av organisasjonen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Han har ellers arbeidet for å fremme kunnskapen om norske barnebøker, bl.a. som medredaktør for "Årboka for barne- og ungdomslitteratur" og som en av ildsjelene bak bildeboknettverket Ord & Bilde sammen med bibliotekar Bente Bing Kleiva.
Per Olav Kaldestad bor på Stord i Hordaland.


Lene Kaaberbøl.
Lene Kaaberbøl (født 24. mars 1960 i København) er en dansk forfatter. Hun er utdannet cand.mag. i engelsk og dramaturgi ved Århus Universitet. Kaaberbøl har undervist i videregående skole, arbeidet som tekstforfatter, forlagsredaktør og ridelærer. Hun er medeier og kreativ direktør i det danske forlaget Phabel.
Kaaberbøl fikk utgitt sine første bøker allerede som femtenåring. Hun har skrevet prisbelønnede barne- og ungdomsbøker, lisensierte bokserier satt i samme univers som Disney-tegneserien W.I.T.C.H. og romaner for voksne. I 2009 mottok hun sammen med Agnete Friis Harald Mogensen-prisen for beste danske kriminalroman utgitt i 2008. Bøkene hennes er oversatt til et tyvetalls språk.
Mange av hennes bøker for barn og ungdom er fantastisk litteratur lagt til mytiske middelalderuniverser. Bak dette gjemmer seg fine personskildringer og meget jordnære problemstillinger omkring å vokse opp og bli voksen.
I Norge fikk Øystein Rosse i 2003 Kultur- og kirkedepartementets oversetterpris for barne- og ungdomslitteratur for sitt arbeide med å oversette Kaaberbøls bøker "Skammarens dotter" og "Skammarteiknet" til nynorsk.


Kova.
Kova er en elv i Hjartdal kommune i Telemark. Elva har sitt utspring i Vindsjåen og renner gjennom Kovvatnet og flere mindre vann før den løper ut i Sønnlandsvatnet. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Hovdeåi.
Hovdeåi er en elv i Hjartdal kommune i Telemark. Elva har sitt utspring i Bjårvatnet og munner ut i Sønnlandsvatnet. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Hubert Strolz.
Hubert Strolz (født 26. juni 1962 i Warth i Vorarlberg) er en tidligere østerriksk alpinist.
Under Vinter-OL 1988 i Calgary vant han gull i kombinasjonen og sølv i storslalåm.
I verdenscupen vant han ett renn, kombinasjonsøvelsen i Bad Kleinkirchheim 17. januar 1988. Han var ikke kjent for å ha marginene på sin side, han hadde totalt hele 33 pallplasseringer i verdenscupen (1 førsteplass, 14 andreplasser og 18 tredjeplasser). Den beste sammenlagtplasseringen er fra 88, da han ble nummer tre, bak Pirmin Zurbriggen og Alberto Tomba.
I dag leder Hubert Strolz en ski- og snowboardskole i hjembyen Warth.


Skogsåa.
Skogsåa er en elv i Sauland og Tuddal i Hjartdal kommune i Telemark. Et lite stykke er den også «grenseelv» mot Gransherad i nabokommunen Notodden. Elva har sitt utspring i Sønnlandsvatnet og renner gjennom Tuddalsdalen, før den munner ut i elva Hjartdøla ved Åmot i Sauland. Skogsåa er en del av Skiensvassdraget.


Sønnlandsvatnet.
Sønnlandsvatnet er et vann i Hjartdal kommune i Telemark. Hovedtilløpene er Kova og Hovdeåi, mens utløpet er Skogsåa, som renner ut i Hjartdøla ved Sauland. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Henri Oreiller.
Henri Oreiller (født 5. desember 1925 i Paris, død 7. oktober 1962 i Paris) var en fransk alpinist.
Han vant gull i utfor og i den alpine kombinasjonen unde OL 1948 i St. Moritz. Etter at han la opp som alpinist, fortsatte han med bilsport.


Obstfelderprisen.
Obstfelderprisen er en litterær pris innstiftet av Stavanger kommune med støtte av oljeselskapet BP Norway. Prisen skal tilfalle et lyrisk forfatterskap av høy litterær kvalitet. Prisvinneren skal være fra et av de nordiske land. Prisen deles ut annet hvert år og er på 50 000 kroner og et grafisk blad. I 1999 trakk BP Norway seg som sponsor. Stavanger bibliotek forsøker å skaffe ny sponsor. Prisen er derfor ikke delt ut siden 1997.


David Thewlis.
David Thewlis (født David Wheeler 20. mars 1963 i Blackpool, Lancashire, England) er en engelsk skuespiller.
Thewlis studerte ved Guildhall School of Drama i London. Hans første store filmrolle var som den gale gatefilosofen «Johnny» i "Naken" (1993), en film han fikk flere priser for. Det samme året hadde han også en stor rolle på TV som det seksuelle rovdyret «James Jackson» i "Prime Suspect 3".
Gjennom 1990-tallet opptrådte Thewlis i mange forskjellige filmer, for det meste fantasy-filmer og historiske drama. Han er nok mest kjent for sin rolle som «Remus Lupus» i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban".
I 1992 giftet Thewlis seg med regissør Sara Sugarman, og allerede i 1993 ble de skilt. I 2001 ble han sammen med skuespillerinnen Anna Friel, og sammen fikk de datteren Gracie den 9. juli 2005. Paret skilte lag sent i 2010.


Bjårvatnet.
Bjårvatnet er et vann i Tuddal i Hjartdal kommune i Telemark. Hovedtilløpet er Tveitåi, som har sitt utspring i Bonsvatnet, mens utløpet er Hovdeåi, som løper ut i Sønnlandsvatnet. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Tveitåi.
Tveitåi er en elv i Hjartdal kommune i Telemark. Elva, som er en del av Skiensvassdraget, har sitt utspring i Bonsvatnet og munner ut i Bjårvatnet.


Tuddal.
Tuddal er ei bygd i Hjartdal kommune i Telemark. Tuddal ligger på sør for Rjukan og ved foten av Gaustatoppen.
Naturen rundt bygda er godt egnet til turer hele året. Om vinteren kjører Tuddal Løypelag opp flere mil med løyper.
På Gaustablikk skisenter er det gode muligheter for alpint. "(OBS: Veien Tuddal – Gaustablikk er vinterstengt. Omkjøring på E134 via Sauland)". Om sommeren kan området by på turer i variert terreng med fine fiskemuligheter.
Navnet.
Navnet har vært skrevet «Tuptdalr», og har muligens sitt opphav i «tuft/tomt»


BMW 6-serie.
BMW 6 Serie er to forskjellige serier av bilmodeller produsert av den tyske bilfabrikken BMW. Begge er coupé-modeller. Den første var E24, som ble lansert i august 1976 for å erstatte 3.0CS og 3.0CSi (E9). De første modellene var 630 CS og 633 CSi. Disse ble produsert frem til 1989, og etter en kort pause erstattet av 8 Serien (E31). Den andre serien er den helt nye E63, lansert i 2003 og fortsatt i produksjon.
E24 6 Serie (1976–1989).
Den originale 6 Serien var etterfølger til E9-coupéene, hovedsakelig 2800CS, 3.0CS og 3.0CSi. Det nye E24-chassiset var sikrere enn E9, og oppfylte nye sikkerhetskrav i USA. Den første 6 Serien ble lansert i august 1976 med 633CSi og 630 CS (ikke i USA). Denne bilen hadde en 3 210 ccm motor med 197 hk (145 kW). I 1978 debuterte 635CSi, med en 3 453 ccm-motor med overliggende kamaksel, som leverte 218 hk (160 kW) og hadde en toppfart på 222 km/t. 635CSi hadde en akselerasjon fra 0-100 km/t på 7.4 sekunder. En luksusversjon, kjent som L6, ble lansert i 1987, og hadde skinninteriør og annet luksusutstyr.
630 CS var utstyrt med en 2 986 ccm M30 rekkemotor med seks sylindre og Solex 4A1 forgasser, som leverte 184 hk (135 kW) ved 5 800 omdreininger per minutt. 633 CSi var utstyrt med en 3.2 liters versjon av den samme motoren, men med et elektronisk bensininnsprøytningssystem fra Bosch, som økte ytelsene til 200 hk (150 kW). 630 CS ble erstattet i 1979 av den billigere 628CSi, som hadde et lavere sylindervolum (2 788 ccm), men like gode ytelser. Den var utstyrt med det samme innsprøytningssystemet som 633-modellen.
I 1983 monterte BMW 3-motoren, en modifisert versjon av M88/1 fra BMW M1, i E24-chassiset, og laget dermed M635CSi, eller M6. Dette var en motor på 3 453 ccm med doble overliggende kamaksler og 24 ventiler som leverte 286 hk (210 kW), og ga bilen en toppfart på 255 km/t. M6 hadde en akselerasjon fra 0-100 km/t på 6.2 sekunder. M6 hadde også et oppgradert understell, bremser og en tettsteget, manuell girkasse.
Alle modellene ble bygget i Dingolfing, Tyskland.
E63/E64 6 Serie (2003–).
En helt ny 6 Serie (E63) ble introdusert i 2003, og fylte dermed hullet i modellprogrammet etter at 8-serien ble tatt ut av produksjon. E63 var basert på E60, og ble introdusert med en 4.4 liters V8-motor i 645Ci. I 2004 ble også en billigere utgave, 630i, lansert med en sekssylindret rekkemotor. Dette ble så fulgt opp med en cabrioletmodell (E64), den aller første 6-serien med avtagbart tak. Kort etter introduksjonen ble 645Ci erstattet av 650i, med et større motorvolum (4.8 liter) og bedre ytelser. Toppmodellen M6 ble lansert sent i 2005, og hadde den samme V10-motoren som M5, med 507 hestekrefter (373 kW).


Hugo Haase.
Hugo Haase (født 29. september 1863 i Allenstein, Østpreussen; død 7. november 1919 i Berlin) var en tysk jurist, politiker og pasifist. Han var formann for SPD.
Liv.
Hugo Haase ble født i Allenstein som sønn av en jødisk skomaker og småkjøpmann. Han studerte jus ved Albertina-universitetet i Königsberg, og slo seg ned der som advokat. Han ble den første sosialdemokratiske byråd i Königsberg, og i 1897 ble han innvalgt i den tyske Riksdagen. I flere prosesser forsvarte han de politisk forfulgte sosialdemokratene.
Haase tilhørte den «revisjonistiske» fløyen innen SPD, som i motsetning til marxistene trodde på demokratiske reformer for sosiale og politiske endringer heller enn revolusjon. I 1911 ble han sammen med August Bebel valgt til formann for SPD, fra 1912 var han også sammen med Philipp Scheidemann formann for SPDs fraksjon i den tyske Riksdagen. Etter Bebels død ble Haase og Friedrich Ebert valgt til partiformenn.
I juli 1914 gikk han imot å gi krigskreditter til regjeringen i parlamentet, men fikk ikke gjennomslag for sitt syn overfor Friedrich Ebert og flertallet i SPDs riksdagsfraksjon. Som følge av partidisiplinen måtte Haase selv stemme for vedtaket som han personlig var imot. Etter hans uttalelse om at sosialdemokratene «ikke lar fedrelandet i stikken i farens stund», forkynte den keiserlige riksregjeringen den såkalte «borgfreden» under første verdenskrig mellom regjeringen og sosialdemokratene.
Etter at krigsutviklingen gikk dårlig fra slutten av 1914, vendte Haase seg stadig sterkere og åpnere mot krigen og SPDs krigspolitikk. I 1915 måtte han gå av som fraksjonsformann, og i 1916 som partiformann. I mars 1916 overtok han ledelsen av den «sosialdemokratiske foreningen» bestående av krigsmotstandere. Etter påsken 1917 ble han formann for det nystiftede USPD.
Under novemberrevolusjonen dannet han 10. november 1918 sammen med SPD en provisorisk riksregjering, "Rat der Volksbeauftragten", hvor han ble viseformann. Etter Eberts ordre til regjeringstroppene om å slå ned revolusjonsforsøkene med vold juledag 1918, trådte Haase og de andre USPD-representantene Wilhelm Dittmann og Emil Barth ut av rådet den 29. desember.
USPD ledet av Haase fikk bare 7,6 prosent av stemmene ved valget til nasjonalforsamling 19. januar 1919.
Den 8. oktober 1919 ble han skutt av arbeideren Johann Voß. Han ble sterkt skadet, og døde 7. november 1919 i Berlin.
Haase var gift med Thea Lichtenstein og hadde en sønn.


BMW 7-serie.
BMWs største modell - BMW 7-serie
BMW 7-serie, en bilmodell fra BMW lansert i 1978, og er BMWs største modell.
BMW E65/E66.
E65 7-serie fikk en litt blandet mottakelse da den kom i 2002. Dette var den andre modellen som fikk den nye designprofilen til sjefsdesigneren Chris Bangle, og både 3-serie og 5-serie har senere fått denne desingprofilen. Mange mener Bangle var mannen som frisket opp BMW, mens andre ikke. BMW selger godt, faktisk har de aldri noensinne solgt bedre.
Her ble det også delt opp i litt kodenavn, selv om E65 finnes bare i sedan. E65 er koden for vanlig versjon, mens E66 er koden for langversjonen, en såkalt IL.


Norges Røde Kors hederstegn.
Norges Røde Kors Hederstegn er en norsk medalje innstiftet i 1901. Den tildeles av Norges Røde Kors.
Norges Røde Kors Hederstegn ble innstiftet for å hedre personer som har nedlagt et særlig betydningsfullt arbeid for Norges Røde Kors, eller som ved en annen særlig verdifull innsats på det humanitære område har gjort seg fortjent til en spesiell påskjønnelse av Norges Røde Kors.
Hederstegnet er et hvitt kors, som på forsiden i midtfeltet har et rødt kors, og på baksiden det norske riksvåpen. Hederstegnet er utført i emalje og sølv. Hederstegnet er ved en eikeløvskrans i grønn emalje festet i et hvitt, vatret silkebånd (eller sløyfe) med blå og røde striper på hver side.
Den som av landsmøtet velges som Norges Røde Kors president, er dermed samtidig innehaver av Norges Røde Kors Hederstegn. Blant innehaverne av Norges Røde Kors hederstegn er Hans Majestet Kong Harald.
Statutter og bilde hentet fra Norges Røde Kors Vedtekter og Orienteringer av Varig Verdi.


Herbert Quandt.
Herbert Quandt (født 22. juni 1910 i Pritzwalk i Brandenburg, død 2. juni 1982 i Kiel) var en tysk forretningsmann.
Herbert Quandt var sønn av Günther Quandt og broren til Harald Quandt. Han er mest kjent som skaperen av dagens BMW. Quandt tok over kontrollen av BMW og forvandlet BMW fra et gjeldstynget foretak til å bli et av verdens mest solide bilprodusenter. Familien Quandt har fremdeles store eierinteresser i BMW. Etter Herbert Quandts død i 1982 arvet enken Johanna Quandt sammen med barna Susanne Klatten og Stefan Quandt eierandelene i BMW.
Herbert Quandt var gift tre ganger og hadde sju barn. Silvia som Quandt fikk i sitt første ekteskap arvet ingen eierandeler i BMW, noe barna fra det andre og tredje ekteskapet gjorde.


Johanna Quandt.
Johanna Quandt er en tysk forretningskvinne.
Johanna Quandt ble storeier i BMW etter ektemannen Herbert Quandts død i 1982. Hun har fortsatt store eierandeler i bedriften sammen med barna Stefan Quandt og Susanne Klatten.
Quandt,Johanna
Quandt,Johanna


Det militære marsjmerke.
Det militære marsjmerket ble innstiftet i 1915, og er et ferdighetsmerke for marsj med pakning og våpen.
Merkets formål er å stimulere marsjinteressen blant militært og sivilt personell.
Prøven til det militære marsjmerket omfatter 30 km forflytning (marsj/løp) med pakning og våpen (11 kg) – uten skyting.


Det militære skimerke.
Det militære skimerke i bronse
Det militære skimerket ble innstiftet i 1915, og er et ferdighetsmerke for marsj på ski med pakning, våpen og skyting. Merkets formål er å stimulere interessen for skigåing blant militært og sivilt personell.
Prøven til det militære skimerket omfatter 30 km langrenn med pakning som skal veie, inklusive våpen, minst 11 kg. Det skal være innlagt skyting (eventuelt håndgranatkasting).


Infanterimerket.
Infanterimerket ble innstiftet i 1928, og er et merke for feltmessige ferdigheter. Formålet med merket er å stimulere militært og sivilt personell til gjennom årlige prøver å holde vedlike ferdigheter som løping i terreng, skyting, avstandsbedømmelse, måloppdagelse, meldetjeneste og orientering.


Norges Svømmeforbunds «Den store havhesten».
Norges Svømmeforbunds «Den store havhesten» er et ferdighetsmerke for svømming og aktiviteter i vann. Store Havhesten utdeles i tre grader: Bronse, sølv og gull, der 5. gangs gull gir statuett. I militæret gir 5. gangs gull medalje. Man kan bare ta ett merke pr. år. Store Havhesten er tillatt på militær uniform.
Livredningsprøven er obligatorisk uansett hvilket merke man tar, men teller ikke med ved poengberegningen.
Poengberegning.
Poengberegningen omfatter 9 øvelser og det må oppnås poeng i minst 8 av dem.
Den lille havhesten.
Den lille havhesten er et ferdighetsmerke som kan tas av barn helt ned i 11-års alderen. Dette merket har egne krav.
100 m = 2min 40 sek


Kommunistisk Arbeiderforbund.
Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) var en marxist-leninistisk, men også en stalinistisk partiforberedende organisasjon som var aktiv fra 1972 til 2006.
KA ga ut tidsskriftet "Røde Fane" og seinere avisen "Den røde arbeideren".
Forbundet hadde en stund egen ungdomsorganisasjon, Marxist-Leninistisk Ungdom. MLU ga ut publikasjonen "Ungkommunisten".
Historie.
KA ble etablert i oktober 1972. Det hadde sin bakgrunn i en opposisjon i NKP som først fikk sitt organisatoriske uttrykk i gruppen Marxist-Leninistisk Front (MLF) i mai 1970, som brøt med NKP i 1971. MLF samarbeidet først med SUF/MLG, blant annet i forbindelse med Austad-streiken i 1971, men samarbeidet havarerte i 1972 og KA ble dannet. Ved dannelsen hevdet KA at de lå til venstre for AKP(m-l) og tidligere SUF. Ifølge Pax Leksikon var motsetninger innenfor Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED) «en medvirkende grunn - om ikke det formelle grunnlaget» til bruddet. Et ikke ubetydelig mindretall av MLF-medlemmene, blant disse AKMED-lederen Georg Vaagen, valgte å bryte ut og støtte MLG.
Egil Engeland var formann i KA fra starten av, men Kjell Hovden var den reelle lederen – en klassisk arbeider-intellektuell med bakgrunn som fagforeningsmann, kjent leder av Norgas-streiken og teoretisk skolert AKP-motstander. Hovdens kongstanke var at et kommunistisk parti måtte ha sin sosiale basis i arbeiderklassen og være basert på grundig skolering.
I 1973 ble det etablert et samarbeid mellom KA og Kommunistisk Universitetslag (KUL), en studentgruppe konsentrert rundt Filosofisk institutt på Universitetet i Oslo. Grunnlaget for KUL var i likhet med KA en venstreopposisjon til AKP(m-l). På slutten av 1970-tallet gav KA ut heftet «AKP i norsk politikk».
Etter bruddet mellom Kina og Albania i 1978 støttet det stalinistiske KA den politiske linja til Arbeidets Parti i Albania. Noe fundamentalt oppgjør med maoismen kom det imidlertid ikke til, hvilket var avgjørende årsak til at en gruppe ideologisk skolerte ungdommer brøt ut og dannet den proalbanske organisasjonen Marxist-leninistisk forbund.
Tidsskriftet "Røde Fane" ble utgitt av KA. Publikasjonen må ikke forveksles med AKP(m-l)s tidsskrift med samme navn – et tidsskriftnavn kritikere mener at AKP «stjal» for å kunne vise til politiske røtter innen venstrefløyen i NKP. AKPs "Røde Fane" ble av KA stemplet som et pirat-tidsskrift og foraktelig omtalt som «svartefana».
Den gamle motdagisten Liz Dediken sluttet seg til KA på sine eldre dager. Etter at hun døde, viste det seg at hun hadde testamentert hele sin eiendom til KA. Dette inkluderte blant annet en bygård (Thorvald Meyers gate 15 i Oslo), som hun hadde arvet fra sin far. Bygården inneholdt et lite trykkeri der KA kunne trykke publikasjonene sine, blant annet bladet "Den røde arbeideren" som var på gata hver 1. mai fram til 2005. Torbjørn Hystad var redaktør de siste åra avisa kom ut. I 2006 var avisa bare tilgjengelig i nettutgave.
Våren 2006 ble det kunngjort på organisasjonens hjemmeside at Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) oppløses og "Den røde arbeideren" legges ned.


Vennskapssambandet Norge–Vest-Balkan.
Norsk-jugoslavisk samband er en organisasjon for fremme av samarbeid mellom Norge og Jugoslavia. Det ble stiftet i Trondheim 26. juli 1945. Etter å ha ligget nede noen år ble organisasjonen gjenopprettet i Trondheim høsten 1966. I 1970 ble det opprettet landsavdelinger på Østlandet og i Nord-Norge. I perioden etter 1970 ble det også opprettet en rekke lokallag utover i landet.
Organisatorisk sorterte disse under den enkelte landsavdeling. Den nasjonale ledelsen av organisasjonen var tillagt Trøndelagsavdelingen fram til landsmøtet i april 1976, da ledelsen ble flyttet til Østlandsavdelingen i Oslo. På initiativ fra avdelingen i Nord-Norge og Trondheim lokallag ble ledelsen flyttet tilbake til Trøndelag på landasmøtet i Skjåk i 1988. På landsmøtet i Bjugn i 1990 ble organisasjonsstrukturen vedtatt endret. Landsavdelingene ble nedlagt og lokallagene direkte underlagt landsstyret. I 1992 vedtok et ekstraordinært landsmøte å legge ned sambandet. Det ble samtidig valgt et avviklingsstyre som fikk i oppdrag å iverksette de vedtak som ble fattet av det ekstraordinære landsmøtet.
Virksomhet.
Norsk-jugoslavisk sambands virksomhet hadde sin bakgrunn i de vennskaplige forhold som oppsto under krigen mellom nordmenn og jugoslaviske krigsfanger. Reising av minnesmerker og arbeid for å gjøre krigsfangenes historie kjent har derfor vært viktige oppgaver for sambandet. For øvrig har virksomheten også vært knyttet til kulturell aktivitet. Organisasjonen har arrangert vennskapskaravaner mellom Norge og Jugoslavia, den har tatt initiativ til en rekke former for kulturutveksling som f.eks. kunstutstillinger, reiser for barnekor, orkester, leikaringer etc. Den har også gitt stipendier til jugoslavisk ungdom som ønsket å gå på skole i Norge.
Sambandets størte økonomiske løft var reisningen av vennskapshuset i Gornji Milanovac, som sto ferdig i 1987.


Club 7.
a> spiller på Club 7 i oktober 1966.
Club 7 (uttales "klubb"-sju) var en kulturell klubb i Oslo som hadde virksomhet fra 1963 til 1985. Club 7 ble et samlingsted for den radikale motkulturen slik den kom til uttrykk i Norge, med aktiviteter særlig innen teater, poesi, jazzmusikk og visesang.
Historikk og aktiviteter.
"Foreningen Club 7" holdt sitt første møte i Kafé René på Lilletorget i Oslo høsten 1963. Attila Horvath og Odd Schou var sentrale personer i startfasen. Begge var medlemmer av Studentteateret og fikk en del av skuespillerstaben til å støtte opp om tiltaket, deriblant lyrikeren Kate Næss, som ga klubben navn. Etter hvert kom også skuespilleren Sossen Krohg inn i bildet. Hun ble den drivende kraft bak "Scene 7", klubbens eksperimenterende teater.
Klubben holdt i årenes løp til flere steder i Oslo sentrum: Drammensveien 64, på Edderkoppen og restaurant Kongen. I 1971 fikk klubben faste lokaler i Oslo Konserthus' D-blokk i Vika. Klubben gikk konkurs i 1985, blant annet på grunn av manglende støtte fra Oslo kommune.
Virksomhet.
Hver av aktivitetene hadde egne utvalg. Klubben hadde en flere ansatte med Attila Horvath som daglig leder. Han var ansvarlig overfor styret, og den årlige generalforsamlingen var klubbens bestemmende organ.
I klubbens ideologiske program het det at "«i Club 7 kan man bære sin hatt som man vil, så lenge man også lar andre gjøre det»". Alle over 20 år kunne bli medlemmer.


Kizji.
Kizji (russisk: Кижи́) er ei øy i innsjøen Onega som ligger i den russiske autonome republikken Karelia. Øya har en vakker gruppe av kirker, kapeller og hus bygd av tre. Kizji er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, og er et av de mest populære turistmålene i Russland.
Kizji er lang og bred og ligger nordøst for Karelias hovedstad, Petrozavodsk. Øya er omgitt av rundt andre holmer og øyer. De fleste er ganske små; noen er bare skjær på, men det er også større øyer i området; noen er lange.
Historie.
Arkeologiske funn og helleristninger vitner om at det har bodd mennesker i området siden en gang mellom 500 – 400 f.Kr. Fram til år 1000 var området bebodd av vepsiske og samiske stammer. Trolig var Kizji allerede da et religionssentrum, folk fra mange steder i området skal ha kommet til øya for å delta i hedningeritualer. Noen forskere mener at navnet på øya kommer av det karelske ordet "kizhat", som betyr «rituelle leker». Mellom 900-tallet og 1200-tallet kom noen grupper fra Novgorod-området og bosatte seg langs kysten av innsjøen Onega og folk derfra brakte med seg både kristendommen, sine jordbruksmetoder og novgorodsk arkitektur og håndverk. Kizjis historie er forbundet med Novgorods historie, området var på 1200- og 1300-tallet underlagt republikken Novgorod. I 1478 ble Kizji-øyene lagt under Moskva. De første nedtegnelsene om de valmtakdekte kirkene på Kizji er fra 1500-tallet.
Området bak kirkene som normalt ble brukt som kirkegård, ble kalt en "pogost". Senere ble ordet også brukt på plassen foran kirken og det ble etterhvert forbundet men kirkens administrasjon. "Kizji pogost", som området er kjent som i Russland, var på denne tiden administrasjonssenter for en bosetning som omfattet 130 landsbyer og var da Nord-Russlands største. Den lille øya Kizji hadde ni landsbyer, men kun to av dem har overlevd; "Jamka" og "Vasilevo".
Fra slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1700-tallet var det harde tider for innbyggerne av Kizji, massedød fulgte invasjonene av Sverige, Polen og Litauen. Etter at den Store nordiske krig var over i 1721, våknet optimismen og troen på fremtiden igjen, landsbyer ble reparert og nye kirker ble bygd. Kirkene ble ikke bare brukt til gudstjenester, de var også åsted for møter og samlinger. Tsarens kunngjøringer ble opplest her, dommer ble iverksatt og viktige avgjørelser ble tatt. Nord-Russlands første bondeopprør startet på et av disse møtene, noe som ga opprøret navnet "Kizji-opprøret (1769–1771)."
I 1930-årene organiserte statskollektivet "Nordlig gnist" en gård på Kizji. Mellom 1941 og 1944 var øya okkupert av finske tropper og mange av innbyggerne ble flyttet til konsentrasjonsleirer i Petrozavodsk. Det var aldri direkte stridigheter på øya, men finnene led veldig under angrep fra partisaner.
Kirkegruppen på Kizji.
Karelias trearkitektur representerer en hel epoke i russisk kulturhistorie. «Juvelen» i Kizjis arkitektur er "Kristi Forklarelses-kirken" (russisk: "Preobrazjenskaja"), med sine 22 løkformede kupler. Kuplene er dekket med trespon (osp) og kirkens totalhøye er 37 m. Inne i kirken dekker en vakker barokk ikonostas (vegg med dører som skiller kor fra skip) hele østveggen. Det er fire rader med til sammen 104 ikoner fra 1600- og 1700-tallet på ikonostasen. Kirken er først nevnt i "Pistsovaja Kniga"-krøniken fra 1496. Løkformen på kuplene symboliserer "himmelen" i den russisk-ortodokse tradisjonen. Dagens kirke ble innviet i 1714 under Peter den store.
"Forbønnskirken" (russisk: "Pokrovskaja") ved siden av, har ni kupler og ble rekonstruert til dagens form i 1764. Den restaurerte ikonostasen består av fire rekker av ikoner avdelt med malte bjelker. 44 av ikonene er malt mellom 1600- og 1800-tallet i en skala av pastellfarger som er utviklet av lokale pigmenter.
Kirkens høye klokketårn ble bygd i 1874, det erstattet da et gammelt tårn som skal ha stått på plassen.
De to kirkene og tårnet utgjør en helhet, der de står sammen omgitt av et lavt gjerde som består av en steinfylling med en vegg laget av tømmerstokker, som igjen er dekket av et tak. Veggen følger terrengets form.
Begge kirkene ble ombygd flere ganger opp igjennom århundrene, og dagens bygninger er fra 1700-tallet. Kirkene skiftet på å ha gudstjenester, Kristi Forklarelses-kirken ble brukt i den varme årstiden, mens Forbønnskirken, som var oppvarmet, ble brukt i vintermånedene. Det mest spesielle med disse bygningene er at de ble satt opp uten en eneste spiker eller metallbjelke, de er et unikt eksempel på folkearkitektur og et imponerende snekkerhåndverk. Et sagn sier at han som utførte arbeidet kastet øksen sin i Onega etter at arbeidet var ferdig og sa: «Det har aldri eksistert, ingen steder finnes det nå, og det vil aldri bli laget en kirke som dette!»
Friluftsmuseum.
Sovjetiske myndigheter etablerte et friluftsmuseum for russisk trearkitektur på Kizji i 1960. Det første monumentet ble brakt til øya i 1951 og museet åpnet for publikum i 1966. Et innviklet restaureringsarbeid pågikk mellom 1949 og 1957, ledet av den velrenommerte russiske arkitekten "Dr. A. Opolovnikov." Flere av bygningene er fremdeles under restaurering. Mindre trebygninger fra mange steder i Karelia har blitt bragt hit. En av de mest spesielle, er "St. Lasaruskirken" (russisk: Lazarevskaja) fra 1300-tallet, som ble brakt hit fra "Muromsky-klosteret" (Morumklosteret). Kirken er reist på en liten øy, "Mootsj". Dette er den eldste trekirken i Russland. St. Lasaruskirken har fått navnet sitt fordi hedninger rev den ned, mens han som bygde den satte den opp igjen, gang på gang.
I dag fins det 82 monumenter av trearkitektur på Kizji. Blant dem er kapellene fra landsbyene "Velikozero" (bygd siste halvdel av 1700-tallet) og "Kavgora" (bygd mellom 1600-tallet og 1800-tallet). I tillegg er det samlet bondehus, lagerhus og møller her. Monumenter over folkelig trearkitektur, bondeliv, trearbeider og billedkunst fra oldtidens Russland blir fremdeles brakt til øya. Museet har som mål å vise fram kulturen til Karelias forskjellige nasjonaliteter og etniske grupper. Nylige utstillinger har for eksempel vist "Russisk broderi", "Russere fra Pudozje" og "Karelere fra Prjazja". Innsamlingen av artikler pågår kontinuerlig.
Kizji-museet er åpent for publikum fra 25. mai til 15. oktober, og besøkende kan komme dit med hydrofoil fra Petrozavodsk.


Modesty Blaise.
Modesty Blaise er hovedpersonen i en tegneserie og en romanserie med samme navn. Serien ble skapt av Peter O'Donnell (manusforfatter) og Jim Holdaway (tegner) i 1962. Serien ble avsluttet i 2001.
Bøkene i romanserien ble utgitt samlet på norsk på 1990-tallet. Tidligere var enkelte av romanene oversatt som enkeltstående utgivelser.
Tegneseriene følger eventyrene til Modesty Blaise, en ung kvinne med kriminell fortid og hennes partner Willie Garvin. Modesty er en actionheltinne med mange talenter. Hun er kunnskapsrik og svært intelligent, snakker flere språk flytende og behersker en lang rekke kampsporter. I periodene mellom hennes actioneventyr lever hun et glamorøst liv preget av rikdom, reiser og menn.
Avistegneserien Modesty Blaise hadde verdenspremiere i Londonavisen "Evening Standard" 13. mai 1963 med tegneseriestripen «La Machine». Det har blitt laget film basert på tegneseriene i 1966, 1982, og 2003. Ideen til serien oppsto i 1962 da tegneserieredaktøren i Beaverbrookavisenes tegneserieredaksjon ba forfatteren Peter O'Donnell komme med en ide til en ny avistegneserie.
Tegneseriene kjennetegnes av historier basert på grundige forundesøkelser fra manusforfatteren og detaljerte miljøbeskrivelser, for eksempel av Modestys velinnredede leilighet, nøyaktige bilder av London eller av gyminstituttet der Willie og Modesty trener.
__TOC__
Bakgrunn.
I 1945 rømmer en navnløs jente fra en fengselsleir Karylos i etterkrigspregede Hellas. Hun husker ingenting fra forhistorien sin. Hun har vandret gjennom Tyrkia og Iran. Gjennom årene på vandring blir hun en mester i overlevelseskunst. Hun arbeider, tigger eller stjeler for å overleve. I en flyktningleir blir hun venn med en en gammel professor. Han gir henne navnet Modesty. Sammen vandrer de i fire år gjennom Midtøsten. Professoren underviser og deler sine store kunnskaper med henne. Modesty velger sitt eget etternavn Blaise etter læremesteren til trollmannen Merlin fra historien om Kong Arthur og ridderne av det runde bord. Professoren dør.
Etterhvert tar Modesty ledelsen over en kriminell bande i Tanger. I løpet av to år utvikles banden til «Nettverket» («The Network»). Nettverket driver ulike kriminelle aktiviteter, men aldri med narkotika eller utpressing. I Saigon oppdager Modesty Willie Garvin under en Thai-boksekamp. En uke senere kjøper hun han ut av et fengsel. Under Modestys kyndige veiledning utvikler Willie seg til å kunne bli hennes høyre hånd. Willie er en kraftig og godlynt mann med cockney-aksent. Forholdet deres er basert på gjensidig respekt og felles interesser. De utvikler aldri et kjærlighetsforhold av frykt for at det kan ødelegge det spesielle båndet mellom dem. Han kaller henne «prinsesse».
Modesty forlater etterhvert Nettverket og flytter til England. Willie Garwin følger med. De er nå rike nok til å leve resten av livet uten arbeid. Modesty kjøper en toppleilighet med utsikt over Hyde Park i London, mens Willie kjøper en gammel pub ved Themsen, "The Treadmill". Men livet blant Englands rike mennesker kjeder dem, og de godtar et oppdrag fra Sir Gerald Terrant fra den britiske etterretningstjenesten. Dette er i realiteten starten på Willie og Modestys mange eventyr.
Mange av historiene er basert på situasjoner Modesty og Willie havner i som følge av kontakten deres med Tarrant. Men de hjelper også bekjente eller ukjente på egent initiativ på eksotiske steder i alle verdenshjørner dersom saken er viktig og i tråd med deres egne overbevisninger. Modesty og Willie nøler ikke med å drepe når de møter onde typer, men de unngår dødelig voldsbruk så langt de mener er forsvarlig. Modestys favorittvåpen er en kongo hun har gjemt i håret. Hun er også en dyktig skytter, både med pistol og pil og bue.
Modesty og Willies alder endres ikke gjennom årene. Modesty omtales som å være i slutten av 20-årene, mens Willie er noen år eldre.
Tegneseriestripene.
Modesty Blaise debuterer i Londonavisen "Evening Standard" 13. mai 1963. I 1970 døde tegner Jim Holdaway plutselig. Man finner en ny tegner, spanjolen Enrique Badia Romero. Romero tegner Modesty fram til 1979 da han slutter for å konsentrere seg om en egen tegneserie ("«Axa»"). Etter han følger noen korte forsøk av John Burns og Patrick Wright, før Neville Colvin tegner serien til 1986. Da tar Romero over igjen og fortsetter fram til seriens avslutning.
Den første Modesty-episoden heter «La Machine». I 1966 kommer episoden «De første år» som forteller bakgrunnen til Modesty Blaise. Det er i hovedsak her man blir kjent med hennes oppvekst som flyktning. Evening Standard stanset med Modesty Blaise 11. april 2001, men startet opp igjen 1. desember 2008 med historien «La Machine». Totalt har det blitt produsert 96 tegneserieepisoder med Modesty Blaise.


Gygrid.
Rubeus Gygrid (født 6. desember ca 1929) er en fiktiv person i J.K. Rowlings Harry Potter-bøker. Han er mest kjent som bare Gygrid. Gygrid er skogvokter og lærer i faget Stell av magiske vesener ved Galtvort.
Gygrid er omtrent dobbelt så høy som en gjennomsnittlig mann. Han elsker dyr og magiske fabeldyr, spesielt de uvanlige eller farlige. J.K. Rowling har sagt at Gygrid har lite interesse for tamme magiske vesener på grunn av den manglende utfordringen, selv om han har en pysete hund som heter Hogg. Gygrid, Harry Potter, Ronny Wiltersen og Hermine Grang er venner.
Han er en av de første figurene i bokserien som sier at ideen om å dele inn magikere i fullblods og halvblods er et gammelt konsept. Gygrid er kjent for sin vennlighet, og sin tykke aksent.
I filmene basert på Harry Potter-bøkene, er Gygrid spilt av den skotske skuespilleren Robbie Coltrane, og i noen sekvenser der Gygrids høyde er viktig, er det den tidligere engelske rugbyspilleren Martin Bayfield som spiller ham. J.K. Rowling har sagt at da hun skrev de første Harry Potter-romanene, så hun for seg Coltrane i rollen som Gygrid.
Hans navn, Rubeus, har to betydninger på latin, en som betyr «rød» eller «rødlig», og en som betyr «fra bjørnebærbusken». Begge kan beskrive Gygrid, som har et rødaktig fjes og et buskete skjegg. Gygrids engelske etternavn, «Hagrid», kommer i følge J.K. Rowling fra et gammelt engelsk ord, «hagridden», som betyr å ha en marerittfylt natt, spesielt når man er fyllesyk, noe Gygrid er ofte.
Bakgrunn og rolle.
Det blir avslørt i "Harry Potter og Ildbegeret" at Gygrid er en blanding mellom menneske og jøtul. Hans mor var jøtulkvinnen Fridwulfa, som forlot hans trollmannfar mens Gygrid var en baby. Siden jøtuler har rykte på seg for å være forferdelig brutale, og tidligere var allierte med Fyrst Voldemort, holder Gygrid det hemmelig at hans mor var en jøtul, og tillater andre å innbille seg nær sagt hva som helst som grunn for at han er så stor. Gygrid blir etterhvert også romantisk involvert med Madame Maxime, en annen halv-jøtul og rektor ved den franske magikerskolen Beauxbaton, og han har en halvbror, en jøtul som heter Gnurrg.
Gygrid var student ved Galtvort, ved Griffinghuset i den samme perioden som Tom Venster, men ble utvist i løpet av sitt tredje år ved skolen fordi han ble anklagd for å ha åpnet Mysteriekammeret, noe Voldemort var den virkelig skyldige i.
Etter at han ble utvist, brakk Magidepartementet Gygrids tryllestav (av eik) i flere biter, og forbød ham å utføre magi. Gygrid oppbevarer bitene av tryllestaven i paraplyen sin, og utfører små magiske formler med den. Siden han bare lærte magi i tre år før han ble utvist, er kunnskapene hans innen magi ganske mangelfulle i forhold til andre voksne trollmenn. Albus Humlesnurr (som var transfigurasjonslærer på den tiden) overtalte den daværende rektoren Armando Duppel til å la Gygrid bli værende ved Galtvort som skogvokter.
Gygrids kjærlighet til farlige magiske vesener er sentral i handlingen i "Harry Potter og De vises stein": En person under en hette (professor Krengle i forkledning) gir ham et drageegg for å avsløre detaljer om Nussi, den trehodete hunden Gygrid har lånt bort til Humlesnurr for å hjelpe til å holde vakt over de vises stein. Gygrid lar senere de samme detaljene glippe ut til Harry, Ronny og Hermine, om hvordan man skal komme seg forbi Nussi (ved å spille musikk for ham så han sovner), detaljer som lar de tre vennene forfølge den potensielle tyven. De tre assisterer også Gygrid etter at drageegget klekker, ved å hjelpe ham å fjerne babydragen Norbert, som venner av Kalle Wiltersen sender av sted slik at den kan bo sammen med andre drager.
Igjennom bøkene er Gygrid venner med Harry, Ronny og Hermine. De oppdager med jevne mellomrom detaljer om Humlesnurr de ikke visste fra før, siden Gygrid har som vane å glippe ut detaljer han ikke mener å fortelle dem. Humlesnurr sier at han stoler fullt og helt på Gygrid, og ber ham av og til å utføre hemmelige oppgaver. I "Harry Potter og Føniksordenen" blir han sendt for å forsøke å overtale kjempene til å hjelpe Humlesnurr i kampen mot Voldemort. I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" forteller han Harry og vennene hans om en samtale han overhører mellom Severus Slur og Humlesnurr, der Slur motvillig aksepterer å gjøre en eller annen vanskelig oppgave for Humlesnurr.
Gygrid og Harry.
I "Harry Potter og De vises stein" er det Gygrid som får i oppgave av Humlesnurr å redde spedbarnet Harry fra sine foreldres hus etter at de blir myrdet av Voldemort. Senere får han også oppgaven å finne Harry og hjelpe ham å gli inn i magikerverdenen, kjøpe skolesaker, og til slutt å føre ham til King's Cross stasjon der han skal ta Galtvortekspressen til Galtvort for første gang. Harry og Gygrid (og etterhvert Ronny og Hermine) blir raskt venner.
Gygrids kjæledyr.
Gygrid har flere kjæledyr, inkludert noen som magikersamfunnet ser på som umulige å temme.
Argarapp.
Argarapp er en kjempeedderkopp som bor i den forbudte skogen. Den er blant annet delvis skyld i at Gygrid blir utvist fra Galtvort.
Hogg.
Hogg er en stor villsvinhund (Grand danois), som er veldig pysete selv om den er enormt stor. Hunden bor sammen med Gygrid i hytta hans.
Nussi.
Nussi er en gigantisk trehodet hund som Gygrid bruker for å vokte over fallemmen som leder ned til de vises stein.
Norbert.
Norbert er en drage (Norsk kamrygg) som Gygrid får tak i som egg og klekker selv. Magidepartementet klassifiserer drager som farlige, og Gygrid må derfor kvitte seg med Norbert etter en liten stund.
Bukknebb/Vimmelving.
Bukknebb er en hippogriff som blir dømt til døden etter at den angrep Draco Malfang. Den blir reddet av Harry og Hermine, og går i skjul sammen med Sirius Svaart.
Kilder.
Gygrid, Rubeus


Protestfestivalen.
Protestfestivalen, Christianssand Protestfestival etablert i 2000.
Festivalen arrangeres i Kristiansand i månedsskiftet august/september.
Protestfestivalen består av debatter, konserter, performans, samtaler, film og kunst. Erik Byes Minnepris deles ut på åpningsdagen. Prisen er delt ut til Åge Aleksandersen (2005), Hanne Sophie Greve (2006), Erling Borgen (2007), Cindy Sheehan (2008), Mads Gilbert (2009) og Erik Dammann (2010).
Festivalen har også fått en avlegger i Oslo, som arrangeres i mars.
Historie.
Christianssand Protestfestival startet i juli 2000, etter at arrangørene Svein Inge Olsen og Kai Erland hadde møtt hverandre for første gang noen måneder tidligere. Hver for seg drev de med kultur, men dette skulle bli noe helt spesielt. De møttes i en felles kamp mot likegyldigheten som de følte var i ferd med å bre seg over samfunnet etter overgangen til et nytt tusenår.
Formålet var å utfordre «sørlanderiet» eller «alt-er-så-greit-holdningen» til å stå opp med egne meninger, selv om de ikke nødvendigvis følger strømmen. Konkret ble det satt opp debatter, konserter og kunstutstillinger i hjertet av Kristiansand.
I en tid hvor toleransen var blitt så dominerende faktor, så arrangørene toleransens bakside – likegyldigheten. Man kan faktisk tolerere hverandre i hjel, mente arrangørene.
Etter sju år er festivalen forlengst etablert på Sørlandet og i Norge som den eneste i sitt slag i Skandinavia. Det er blitt en festival hvor meninger blir kvesset mot hverandre og hvor publikum deltar. Det er også blitt en festival der kjente personer får slippe til med det de egentlig mener, men som sjelden kommer frem i media.
I 2005 hadde festivalen et hovedtema for hver dag og over 100 meningsleverandører og kunstnere deltok som aktører. Erik Byes Minnepris ble lansert etter Eriks død 13. oktober 2004. Ca. 3.500 personer var tilstede på festivalen. Året etter var programmet mer omfattende enn noensinne. Ca. 150 meningsytrere besøkte festivalen. I 2006 var det for første gang flere nordiske deltakere, samt deltakere fra andre land. Flere tema ble debattert, publikum deltok aktivt i debattene.
I 2007 gikk festivalen over ni dager, den er blitt noe lenger, men programmet er ikke fullt så tettpakket. Hovedtema er "Bare døde fisker følger strømmen". Protestfestivalen 2007 doblet publikumsantallet og hadde tilsammen ca. 6000 publikummere, som er besøksrekord.
Protestfestivalen har også de siste årene deltatt aktivt i flere sammenhenger. Oslolanseringen i mars, rundt 1. mars, som var Erik Byes fødselsdag, har blitt arrangert flere ganger. I 2007 deltok den amerikanske låtskriver, artist, filmstjerne og aktivist Kris Kristoffersen på arrangementet, som fant sted på Smuget. Oslolanseringene har vært arrangert første gang på Route 66, året etter på Parkteatret og de to siste årene på Smuget. I 2008 er det snakk om at Oslolanseringen blir omgjort til en minifestival, eller avlegger i hovedstaden. Protestfestivalen deltar også med arrangement under Kulturnatta i Kristiansand, som de siste årene har funnet sted i april. I 2007 ble det etablert samarbeid med Quartfestivalen, der "Speakers Corner" fant sted.
Christianssand Protestfestival var en stiftelse hvor arrangørene Svein Inge Olsen og Kai Magne Erland utgjorde styret, sammen med Anne Grethe Andersen. Kai Magne Erland sluttet i mars 2009. I 2010 utgjør Jan Oddvar Skisland, Anne Grethe Andersen, Harald Flatnes og festivalleder Svein Inge Olsen styret.
Protestfestivalen har et budsjett på 1,5 milliioner kroner. Festivalen i 2008 ble støttet av Kulturdepartementet, Vest-Agder Fylke, Kristiansand kommune, Fritt Ord og hovedsponsorene Sparebanken Pluss, Deholtgruppen A/S, Mosvold & Co. samt Fedrelandsvennen.
I 2008 ble Protestfestivalen arrangert 5. september–14. september. Hovedarena var utestedet Kick, men debattene ble holdt på ulike utesteder i Kristiansand sentrum. I 2010 arrangeres festivalen 10.-19. september.


Arbeidernes esperantoforbund.
Arbeidernes Esperantoforbund ble stiftet i 30. august 1924, og hadde som et av sine formål «Praktisk utnyttelse av det internasjonale sprog esperanto for den internasjonale arbeiderklasses klasseformål». Forbundet ga ut tidsskriftet «Arbeider-Esperantisten» og drev også en bokhandel i Oslo, «Agendo», som solgte esperantolitteratur til hele landet.


Gutten med prompebuksene.
"Gutten med prompebuksene" er en film fra 2002 om Patrick Smash som har en usedvanlig evne til å prompe.
Historien.
«Patrick»s kjempepromper får usannsynlige konsekvenser for hans omgivelser. «Alan», «Patrick»s beste venn bestemmer seg for å hjelpe «Patrick» til å bruke prompen til å oppnå sin store drøm om å bli astronaut. De to vennene begir seg ut på et eventyr som tar dem helt til Amerikas Romsenter.


Latin-Amerikagruppene i Norge.
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en norsk politisk organisasjon som har som hovedaktivitet å støtte venstreorienterte bevegelser i Latin-Amerika og drive informasjonsarbeid i Norge om Latin-Amerikanske forold. LAG fokuserer særlig på det organisasjonen selv mener er prosesser knyttet til demokratisering, fredsprosesser og grunnleggende menneskerettigheter, og mener det er viktig å støtte arbeid for finne alternativer til markedsliberalisme. Organisasjonen oppgir å «støtte folkelige organisasjoner som jobber for en bedre fremtid i Latin-Amerika», herunder «urfolksorganisasjoner, fagbevegelse, bondeorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, opprørsbevegelser og andre folkelige organisasjoner». Organisasjonen beskriver seg selv som en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon.
Historie.
Organisasjonen ble stiftet i 1979 med utgangspunkt i et uformelt nettverk av norske aktivister med engasjement for Latin-Amerikanske saker. Noen av initiativtagerne var blant annet Ivar Hippe, Nili Diloya and Mette Hjelmark.
Brigadene.
Organisasjonen sender bl.a. «solidaritetsbrigader» til latin-amerikanske land, som er norske frivillige aktivister. Tradisjonen med slike brigader og bruken av militær terminologi stammer fra den kalde krigen, da Sovjetunionen og østblokken organiserte utvekslingsturer særlig til Cuba. Det er da meningen at «brigaderene» skal jobbe i en lokal virksomhet, organisasjon e.l., som et uttrykk for solidaritet med aktørene de har reist til. LAG har sendt slike brigader til en rekke land i Latin-Amerika. I 2009 sendte organisasjonen solidaritetsbrigade til Bolivia for å uttrykke støtte til «økonomisk omfordeling».
Organisasjonsstruktur.
Mesteparten av aktivitetene i LAG foregår i lokallagene i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Tromsø, Bodø og Kongsberg. Organisasjonen gir ut en såkalt årsok om Latin-Amerika annethvert år,"Latin-Amerikaboka", vekselvis med "Afrikaboka" som utgis av Fellesrådet for Afrika. Medlemsbladet heter Latin-Amerika. LAG er medeier i Verdensmagasinet X.
Organisasjonen holder til i Solidaritetshuset i Fredensborgveien 6 i Oslo.


BMW Welt.
200px
BMW Welt er BMWs museum i München på 73 000 kvm som åpnet 17. oktober 2007. BMW Welt er inspirert av Volkswagens store suksess Autostadt, som har blitt en av de mest besøkte turistattraksjonene i Tyskland. BMW investerer 100 millioner euro i anlegget, 1/4 av hva Autostadt kostet. BMW Welt skal være et opplevelsessenter med BMW i sentrum, samt for kunder som ønsker å hente sin nye BMW rett fra fabrikken.


Rudolf Jakob Camerarius.
Rudolf Jakob Camerarius (født 12. februar 1665 i Tübingen, død 11. september 1721) var en tysk botaniker. Han var professor i medisin og direktør for den botaniske hagen i hjembyen. Han regnes for å være den første som ved eksperimenter beviste at planter har kjønna formering.
Camerarius fjerna støvbærerne fra oljeplanter og fant at de ikke kunne sette frø. Det samme skjedde med maisplanter etter at arret var fjerna. Han prøvde også å isolere hanplanter fra hunplanter av spinat og skogbingel, og fant at hunplantene ble sterile.
Verker.
Camerarius, Rudolf
Camerarius, Rudolf
Camerarius, Rudolf


BMWs hovedkontor.
a>s hovedkontor "Vierzylinder" ligger i München
BMWs hovedkontor, "Vierzylinder", er et landemerke i den bayerske hovedstaden München. Byggingen av hovedkontoret, som ligger like ved den olympiske landsbyen, ble påbegynt i 1968 og det stod ferdig i 1972, rett før sommer-OL i 1972. BMWs logo ble fjernet mens OL pågikk for å unngå å provosere arrangørene med uønsket reklame og produktplassering.
Bygningen er 101 meter høy og forestiller sylindrene i en bilmotor. Bygningen ble erklært som historisk av myndighetene i 1999 og blir regnet som et av de fremste eksemplene på moderne arkitektur i München.
BMW-muséet, BMW Welt, ligger rett ved hovedkontoret.


Leira.
Leira er et tettsted i Nord-Aurdal kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ca. fire kilometer sørøst for kommunesenteret Fagernes. Leira er et knutepunkt for gjennomgangstrafikk på Europavei 16 samt veier mot Fagernes lufthavn, Leirin og Riksvei 51 mot Gol.
Etter at Europavei 16 ble lagt utenom sentrum, er det meste av butikker og aktivitet flyttet fra hovedgata Kongsvegen til Valdres Storsenter på motsatt side av Europaveien. På Leira finner man også Valdres folkehøgskule og Valdres vidaregåande skule. Leira stasjon står igjen etter at Valdresbanen ble nedlagt – her er det i dag et restaureringsverksted for eldre ovner. I tillegg har Leira campingplasser, pensjonater, spisesteder og flere servicebedrifter i tillegg til tre matbutikker. Mattilsynet i Oppland har i dag lokale kontorer i den gamle kjøpesentergåren «Leirasenteret».
Fra tangen i Strandefjorden går det i dag gangbro over til boligområdet Førsøddin. Broen ble åpnet i 2011. Det eksisterer dessuten planer for konferansesenter og opplevelsessenter.


Draug.
Draug og Draugen kan sikte til


Bonnie Wright.
Bonnie Francesca Wright (født 17. februar 1991 i London, England) er en engelsk skuespiller, mest kjent for sin rolle som «Gulla Wiltersen» i "Harry Potter"-filmene. Hun har vært med i alle åtte "Harry Potter"-filmene som er laget.
Bonnie Wright er 1,65 m høy, har blå øyne og rødt hår, og hun er interessert i kunst og naturvitenskap på skolen. Hun bor i London og liker å spille instrumenter som saksofon og klaver.


Aurdal.
Aurdal er et tettsted i Nord-Aurdal kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Europavei 16 mellom Leira og Bagn, 13,5 kilometer sørøst for kommunesenteret Fagernes.
Stedet.
Bygda har gjennomgangstrafikk på Europavei 16 i tillegg til vei mot Vestringsbygda og videre mot Riksvei 51 mot Gol. Det er også vei opp mot Valdres alpinsenter og bomvei videre mot Aurdalsåsen.
I Aurdal-bygda finner en to kirker – Aurdal kirke (1737) som er hovedkirka i Nord-Aurdal og Aurdal Fjellkirke (1966). Aurdal Menighetshus som stod like ved Aurdal kirke brant ned til grunnen natt til 4. mai 2008.
Bygda er kjent for sine vintersportsaktiviteter på Aurdalsåsen med langrennsski og i Valdres alpinsenter. Her finner man flere overnattings- og spisesteder. Aurdal hadde en togstasjon på den nå nedlagte Valdresbanen. Fra Aurdal var det persontrafikk fra 1906 til 1988. Skinnegangen ble revet opp i 2002 og Aurdal stasjon brant ned til grunnen på 90-tallet.


Bente Bing Kleiva.
Bente Bing Kleiva (født 12. mars 1951) er en norsk bibliotekar. Hun er særlig kjent for å ha arbeidet med å fremme kunnskapen om barnebøker.
Bente Bing Kleiva er oppvokst i Askim. Hun har vært medredaktør for forskjellige bøker om barnelitteratur og samarbeidet blant annet med forfatteren Per Olav Kaldestad i bildeboknettverket Ord & Bilde. Bing Kleiva og Kaldestad har også skrevet bildeboka "En løvetanndrøm" som ble utgitt i 2006.
Bente Bing Kleiva var 2003–06 nestleder i Norsk bibliotekforening.


Glas (bilmerke).
1968-modell BMW Glas 3000GT. Bilen har en BMW-logo i fronten, men grillen ser ikke ut som en BMW
Glas, Hans Glas GmbH, Isaria Maschinenfabrik, Dingolfing, Tyskland, bilprodusent i perioden 1955–1968.
Glas hadde lenge produsert jordbruksmaskiner, da man i 1951 lanserte småbilen Goggo, den første i Tyskland. Goggomobil ble produsert 1955 og var tilgjengelig i flere motoralternativer: 250cc, 300cc og 400cc, 2-sylindret totaktsmotorer. Da markedet for småbiler ble mindre satset Glas på store luksussedaner og coupéer som Glas 1700 og Glas V8. Disse modellene ble designet av italienske Frua. Etterspørselen etter bilene var ikke så store som man trodde, og Glas ble kjøpt opp av BMW i 1966.


BMW E3.
BMW E3, personbil fra BMW, produsert i perioden 1968–1977.
BMW E3 er forløperen til dagens BMW 7-serie. Bilmodellen ble lansert i 1968 og var etterfølgeren til 1950-tallets store sedan BMW 501. BMW E3 har ikke noe navn, og omtales kun som BMW 2500, BMW 2800 eller 3.0 etter motorvolumet på de ulike modellene.


BMW 8-serie.
BMW 8-serie, coupémodell fra BMW, produsert i perioden 1990–1999.
BMW 8-serie var etterfølgeren til BMWs populære 6-serie. BMW 8-serie var BMWs dyreste modell og i løpet av de 10 årene som bilen ble produsert ble det kun laget 30 000 eksemplarer. I 1999 stanset produksjonen og det er hittil kun laget en versjon av 8-serien. 8-serien har internkoden BMW E31. I 2004 ble en ny versjon av BMW 6-serie lansert.


BMW E31.
BMW E31, coupémodell tilhørende 8-serien fra BMW, produsert i perioden 1989–1999.
E31 var etterfølgeren til BMWs populære 6-serie. E31 var BMWs dyreste modell, og i løpet av de 10 årene som bilen ble produsert ble det kun laget 30 000 eksemplarer. BMW begynte produksjonen av E31 på BMWs fabrikk i Dingolfing i mai 1989, hvor den ble produsert frem til mai 1999 da produksjonen stanset. E31 er hittil den eneste versjon av 8-serien.
Historie.
Ideèn om en overklassekupé kom allerede i 1981, og det ble gitt grønt lys for E31-prosjektet i 1984.


Peter O'Donnell.
Peter O'Donnell (født 11. april 1920, død 3. mai 2010) var en britisk forfatter av tegneserier, romaner og noveller. Han var mest kjent som skaperen av spenningsserien «Modesty Blaise».
O'Donnell begynte som profesjonell skribent i 1936, 16 år gammel. I 1937 ble han ansatt hos tegneserieforlaget Amalgamated Press (som senere skiftet navn til Fleetway) der han skrev historier til en rekke magasiner. Fra 1938 og gjennom krigen tjenestegjorde han i den britiske hærens Royal Corps of Signals der han jobbet med radiokommunikasjon. Han tjenestegjorde blant annet i Persia, Syria, Egypt, Italia og Hellas.
Etter krigen begynte O'Donnell å forfatte manus til tegneserier. I 1953 skrev han manuskripter til «Daily Mirror»s romantikkserie "Belinda" og samme året (1953–1966) begynte han å skrive for fantasy-serien "Garth". Mellom 1956 og 1962 samarbeidet han med Jim Holdaway (tegner) om den humoristiske detektivserien "Romeo Brown".
Hans mest kjente figur, «Modesty Blaise», ble først publisert som tegneseriestripe i London-avisen The Evening Standard i 1963. O'Donnell fortsatte å skrive manus til stripen fram til serien ble avsluttet i 2001.
O'Donnell skrev også bøker samt TV- og film-manus. Han skrev flere romantiske historiske bøker under pseudonymet Madeleine Brent.


HMS «Ark Royal».
HMS «Ark Royal» var et britisk hangarskip som var sentralt i senkningen av det tyske slagskipet «Bismarck».
Torpedofly fra «Ark Royal» lykkes i å treffe «Bismarcks» ror om natten under svært dårlige forhold, noe som gjorde at en britisk overflatestyrke kom i kontakt og senket «Bismarck» påfølgende dag.
Underveis for å angripe Bismarck kom flyene over den britiske krysseren HMS «Sheffield» som en del av pilotene trodde var «Bismarck» og angrep. I det dårlige været bommet disse torpedoene på «Sheffield», og de resterende flyene fortsatte mot «Bismarck».
«Ark Royal» ble torpedert av den tyske ubåten U-81 og sank 14. november 1941.
Dette skipet var det tredje britiske marinefartøyet under navnet «Ark Royal», og bør ikke forveksles med sin forgjenger som kjempet mot den spanske armada i 1588. Også i dag er det et britisk hangarskip som bærer navnet «Ark Royal».


Grete Ingeborg Nykkelmo.
Grete Ingeborg Nykkelmo (født 25. desember 1961 i Trondheim) er en tidligere norsk langrennsløper og skiskytter. Hun er fra Selbu og representerte Selbu IL i langrenn og Voss Skiskyttarlag i skiskyting.
Hun gjorde det kunststykket å ta individuelt VM-gull i både langrenn og skiskyting. Under VM på ski 1985 i Seefeld tok hun fire medaljer: Gull på 20 km, sølv på stafetten og bronse på 5 og 10 km. På stafettlaget gikk hun sammen med Anette Bøe, Anne Jahren og Berit Aunli. Hun vant to verdenscuprenn i langrenn i sin karriere og ble nummer to sammenlagt i verdenscupen i langrenn 1984/85.
Under VM i skiskyting 1990 i Kontiolahti gikk hun på det norske stafettlaget som tok sølv på 3 x 5 km stafett. Under VM i skiskyting 1991 i Lahtis tok hun tre medaljer. Hun vant gull på sprinten (7,5 km), sølv på normaldistansen (15 km) og sølv på 3 x 5 km stafett. På stafettlaget gikk hun både i 1990 og 1991 sammen med Anne Elvebakk og Elin Kristiansen. Hun ble nummer 18 på normaldistansen under OL 1992 i Albertville.
For sine prestasjoner ble hun tildelt Olavstatuetten i 1985 og Egebergs Ærespris i 1990. Hun var markedssjef under Ski-VM 1997 i Trondheim. I perioden 1999–2003 var hun styremedlem i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.
Hun er utdannet ved Heimdal videregående skole og NTH, og var i mange år ansatt i Telenor. Nykkelmo er nå ansvarlig for marketing og sponsing i Statkraft. Hun er gift med Vegard Ulvang.


Nehemiah Grew.
Nehemiah Grew (født september 1641 i Warwickshire – død 25. mars 1712) var en engelsk botaniker.
Grew påbegynte sine studier av plantenes anatomi i 1664. I 1670 ble hans "Anatomy of Vegetables begun" presentert for The Royal Society, og utgitt to år seinere. Samme år slo Grew seg ned i London og åpna legepraksis. Han fortsatte imidlertid sine studier i plantenes anatomi og fysiologi. I 1676 presenterte han en avhandling for selskapet der han som den første i historia identifiserer pollen som plantenes hanceller. Fra 1677 var han sekretær for The Royal Society, som han var blitt medlem av i 1671.
I 1682 kom hans store verk "Anatomy of Plants", hvorav "Anatomy of Vegetables begun" utgjorde første del. Seinere fulgte flere verk om ulike naturvitenskapelige emner.
Carl von Linné oppkalte slekten Grewia etter Grew.
Verker.
Plansje fra Anatomy of Plants'"
Grew, Nehemiah
Grew, Nehemiah
Grew, Nehemiah


Heimevernets fortjenstmedalje.
Heimevernets fortjenstmedalje er en norsk militær medalje innstiftet i 13. januar 1971.
Tildeling.
Medaljen kan tildeles militære og sivile personer, som på forskjellige vis har gjort en særlig stor innsats for Heimevernets sak. Tildeling av Heimevernets fortjenstmedalje foretas av Forsvarssjefen etter innstilling fra Generalinspektøren for Heimevernet. Medaljen tildeles nordmenn forholdsvis sparsomt og bare for helt spesiell innsats for Heimevernet. Medaljen tildeles også utlendinger, særlig for samarbeid med tilsvarende forsvarsgrener i land som Danmark og Sverige, men også Frankrike og USA.
Utførelse.
Heimevernets fortjenstmedalje er preget i sølv og har en diameter på 33 mm. Advers viste fra innstiftelsen og fram til 2006 en kongekrone i en laurbærkrans. I 2006 ble dette endret slik at advers heretter viser Heimevernets emblem, bokstavene «HV» omgitt av en krans. Revers har hele tiden vært den samme og har omskriften «HEIMEVERNET FOR FORTJENESTE». Medaljen er opphengt i et grønt bånd, som har en smal mørk grønn og to smale gule midtstriper og smale kantstriper i grønt og gult.


Ord & Bilde.
Ord & Bilde var et faglig nettverk for forfattere, illustratører og formidlere som ønsket å fremme gode bildebøker i Norge. Nettverket ble etablert i november 1997 med blant andre forfatter Per Olav Kaldestad, bibliotekar Bente Bing Kleiva og daværende Grafill-leder Morten Berner. Nettverket arrangerte blant annet seminarer og utstillinger, som bildebokutstillingen «Nordiske bildebøker krysser grenser» i 2005-2006.
Ord & Bilde-prisen ble tildelt personer og organisasjoner som har gjort et stort arbeid for bildeboka. Prisen har gått til blant andre forfatteren Tor Åge Bringsværd, tegnerne Thore Hansen og Harald Nordberg, forleggeren Guri Vesaas og Fredrikstad bibliotek (for deres galleri for bildebokillustrasjoner).
Nettverket er ikke lenger aktivt. Noe av arbeidet er planlagt videreført gjennom Norsk barnebokinstitutts, NBUs og Grafills samarbeidsprosjekt VisLitt.


Slaget ved Dalry.
Slaget ved Dalry (eller Dalrigh) skjedde i nærheten av grensen mellom Perthshire og Argyll, sørvest for Glasgow i Skottland den 11. august 1306, rett etter slaget ved Methven, og hvor kong Robert I av Skottland ble beseiret og jaget på flukt av John MacDougall, lord av Lorn.
Bakgrunn.
Etter at Robert Bruce ble overraskende angrepet ved Methven den 19. juni 1306, og gikk på et katastrofalt nederlag, ledet av John Comyns engelske svoger, Aymer de Valence, jarlen av Pembroke. Bruce ved nederlagstynget og på flukt mot fjellpartiene rundt Breadalbane. Han søkte mot grensen til Argyllshire. Hæren hans var skamslått, utkjørt og kraftig redusert til kanskje 300 mann.
Det var i denne posisjonen han ble angrepet av hærstyrken til MacDougall-klanen, kanskje opptil tusen mann, ledet av John MacDougall, lorden av Lorn, som var en slektning av Bruces arvefiende John Comyn, og støttet dermed engelskmennene. Deler av hærstyrken var styrket med menn fra MacNab-klanen, som også støttet John Balliols-fraksjonen i Skottland. Av alle de innlands fiender som Bruce hadde var MacDougalls de mest standhaftige og farligste.
Slaget.
Bruce var på flukt og forsøkte med alle midler å unngå strid og komme seg vekk. I Dalry (også kalt Dalrigh) tørnet de sammen. Detaljene er sparsommelige, men sannsynligvis var det noen i Bruces følge som ofret seg for at deres konge skulle slippe vekk.
Det fortelles at etter stridighetene ved Dalry ble Bruce jaktet på av tre spesielt dyktige klansmenn fra Lorn, utvalgte krigere fra MacDougallene, og som hadde fått oppdraget å drepe Robert Bruce eller dø selv. Da Bruce kom inn i en trang dal kastet de tre seg over ham. Kongen snudde seg rundt, begravde krigsøksen i skallen på den ene mens den andre klarte å grepe om stigbøylen til kongens hest. Bruce holdt ham fast med foten slik at han ble dratt etter hesten og da sprang den tredje ned og landet bak på hesten. Bruce vridde seg rundt, trakk ham framover og drepte ham. Deretter drepte han mannen som hang i stigbøylen «med ett kraftig slag».
Dalry huskes også i skotsk historie som det sted hvor den skotske hærstyrken slo leir før de beseiret nordmennene i slaget ved Largs i 1263.
Etterspill.
Robert Bruce var en trent og dyktig kriger som kunne mestere nærkamp, men i hvilken grad fortellingen over er sannferdig er uklart. Det illustrerer uansett det omdømme hans kraft og styrke hadde på denne tiden.
Etter å ha unnsluppet MacDougallene flyktet Bruce fra fastlandet og gjemte seg vekk på de ytterste vestlige øynene og kom ikke tilbake før året etter.
Det er også knyttet til en myte om et kongen tapte et praktfullt brosjesmykke i slaget ved Dalry. Han hadde hatt brystnål i hele sitt liv og satte deg høyt. Smykket, som siden gikk under navnet «brosjen fra Lorn», ble et høyt verdsatt krigsbytte hos MacDougall-familien i Dunolly. Etter at det ble fraktet vekk etter beleiringen av Dunolly ble det etter 40 år gjenforent med familien Bruce.
Epilog.
Da Robert Bruce hadde sikret sin posisjon som konge av Skottland var det første han satte seg i fore å ta hevn over John MacDouglall og MacDouglallene. I slaget ved Glen Trool i 1307 knuste han sin motstander. Deretter brent han områdene rundt, erobret Dunstaffinage Castle og godtok underkastelse til John MacDouglalls far. John MacDouglall selv dro som flyktning til England.
MacDougallene ble restaurert i Skottland. I begynnelsen av kong David II av Skottlands regjeringstid ble John MacDouglalls sønn Ewan MacDougall gift med sønnedatteren til Robert Bruce og gjennom henne fikk familien tilbake deler av sine gamle eiendommer. Restaureringen ble derimot kortvarig ettersom Ewan MacDougall døde uten en mannlig etterkommer.
Eksterne lenker.
Dalry


Kondensator (kuldeanlegg).
En kondensator er en hovedkomponent i et kuldeanlegg. Den får kuldemedium trykt inn fra en gasskompressor og kondenserer dette ved at varme overføres til et fluid. Kondensatet leveres så videre til en strupeventil.


Asia (band).
Asia er et progressiv rock-band som ble grunnlagt i 1981 som en supergruppe med tidligere medlemmer av Yes, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer, Buggles, Uriah Heep, UK, Roxy Music og Wishbone Ash. Gruppa hadde flere singler på hitlisten i løpet av 1980-tallet, med blant andre "«Heat of the Moment»", "«Only Time Will Tell»" og "«Wildest Dreams»".
Bakgrunn.
Asia begynte som en tilsynelatende død av gruppene Yes og Emerson, Lake & Palmer, som var to flaggsskip til britisk progrock. Etter bruddet av King Crimson i 1974 ble det lagt flere planer om en supergruppe med bassisten John Wetton inkludert det avbrutte «British Bulldog»-prosjektet til Bill Bruford og Rick Wakeman i 1976.
I 1978 ble Bruford og Wetton ført sammen i bandet UK som etter Brufords avgang utviklet et mer dominerende lydbilde, som ble en forløper til Asias stil. I løpet av 1980, etter at UK brøt opp, ble en ny supergruppeprosjekt bestående av John Wetton, Rick Wakeman, trommeslager Carl Palmer og gitaristen Trevor Rabin foreslått, men Wakeman gikk fra prosjektet før de skrev platekontrakt og i det hele tatt hadde spilt sammen. Noen få år senere startet John Wetton og gitaristen Steve Howe å jobbe sammen. Howe kom fra bruddet til Yes tidlig i 1981.
Howe og Wetton ble så forent med Buggles/Yes-keyboardist Geoff Downes. Carl Palmer ble senere i prosessen medlem av bandet. (Trevor Rabin ble vurdert som en del av gruppen og «demotape» ble tatt opp, men han forlot prosjektet og takket ja til å slutte seg til Chris Squire og Alan White i det som ble det «nye» Yes).
Bandets tidlige bidrag ble sett på som skuffende av musikkritikere og fans av tradisjonell progrock så på musikken som nærmere radiovennlig og albumorientert pop. Bandet ble likevel godt mottatt av fans som likte Journey, Boston og Electric Light Orchestra. Magasinet Rolling Stone ga Asia en middelmådig anmeldelse, men erkjente at bandets musikk var over vanlig albumorientert standard.
1982–1987.
Asias endelige debutalbum (med samme navn) ble en betydelig kommersiell suksess, og ble på de amerikanske albumlistene i 9 uker. Singlene «Only Time Will Tell» og «Heat of the Moment» ble store Top 40-hits mens de var store stadionfavoritter på amerikanske sportsbegivenheter. Begge sangene var sterkt preget av Geoffrey Downes' keyboard og John Wettons stemme i front. En kritikk som gikk igjen var at Wetton og Downes låtskriving var tungt basert på kjærlighetsballader og keyboards. Men i sammenligning til deres 2 neste klassiske album, gikk debutalbumet i retning progrock med hymnen «Wildest Dreams», som viste Carl Palmers fremragende trommespill. «Soul Survivor» er også en minneverdig låt som vekker minner til Yes. Turneen i USA gikk over all forventning og MTV spilte musikkvideoene deres veldig ofte.
Deres neste album "Alpha", eller dens singler klarte ikke å repetere listeplasseringene til det første albumet. «Power-balladen» «Don't Cry» kom nesten inn på Top 10 i 1983 mens «The Smile Has Left Your Eyes», en behagelig vokalopptreden av John Wetton, kom bare så vidt inn på spillelistene i USA. Rolling Stone plasserte albumet som et overprodusert kommersielt album, mens andre klaget over at Howe og Palmer var effektivt redusert til «session-musikere».
Ikke overraskende kranglet John Wetton og Steve Howe over retningen til Asia, så i 1984 dro Wetton for en kort periode mens Emerson, Lake & Palmer frontmann Greg Lake erstattet ham før den kjente «Asia in Asia»-turneen i Japan. Etter dette ble Asia startet opp på nytt uten Steve Howe, som fortvilet måtte innse at Yes hadde fått et suksessfull gjenoppstandelse med gitaristen Trevor Rabin. Howe skulle likevel nyte en kort tid med det suksessfulle prosjektet GTR, en annen supergruppe grunnlagt med Steve Hackett fra Genesis.
Det tredje albumet til Asia var "Astra", et kommersielt feilgrep, stort sett på grunn av at Geffen Records kansellerte turneen grunnet laber interesse. Mandy Meyer fra Krokus sørget for å tilføre en mer hardrockpreget innfallsvinkel, som med trenden på denne tiden. Bandet nøt en beskjeden «hit single» med "Go", med Mayer's heroiske gitar midt på scenen. Denne 1985-besetningen døde ut, selv om Wetton dukket opp igjen i 1987 med et soloalbum, Wetton-Manzanera, med Asia-materiale. Asia bidro også med et soundtrack til Over the Top, en Sylvester Stallone-film.
1988–1996.
Geoffrey Downes gjennopplivet "Asia" i 1989, til en lunken mottagelse fra gamle fans. De turnerte i det tidligere Sovjetunionen i 1990, mens samlealbumet "Then And Now" presenterte deres gamle hits og nye singler. Albumet "Days Like These" var på listene i 1991 og frembringet en liten mengde spilletid på MTV. Pat Thrall sluttet seg til Downes, Palmer, Wetton og fremførte klassisk materiale og King Crimson-sanger. John Wetton forlot gruppen for godt i 1992 med fokus på å lage egne album.
Men, Downes fant en ny vei for "Asia" ved å kontakte vokalisten og bassisten John Payne. Ved å skaffe nye musikere, ledet han "Asia" gjennom 1990-tallet med en rekke velproduserte, men dårlig solgte album. Comeback-albumet "Aqua" fra 1992 hadde deler fra Steve Howe og Carl Palmer. Downes' miljøforkjempede single «Who Will Stop The Rain?» fikk mye spilletid på radio, men den tungt promoterte Aqua-turneen med Howe ble dårlig mottatt av bandets fans, spesielt fordi Howe først kom på scenen etter at halve konserten ble spilt. Likevel ble turneen suksessfull nok til å garantere bandets langlivhet.
Geoff Downes gruppe skulle så utgi "Aria" i 1994 og "Arena" i 1996. "Aria" fremstod med tidligere Danger Danger- og den fremtidige Megadeth-gitaristen Al Pitrelli, som senere forlot Asia etter deres korte "Aria"-turné.
Dette underbygger påstanden om at et keyboard-drevet band ofte har trøbbel med å ha en fast gitarist. Videre så fremsto albumet "Arena" med tre forskjellige gitarister, inkludert Ian Crichton fra Saga. «Only Time Will Tell» fra "Arena" hadde også Paynes vokaler istedet for Wettons. Sent på 1990-tallet åpnet Downes og Payne hvelvet sitt for å gi ut dobbeltdisken "Archiva", en samling av konsertopptak fra både Wetton- og Payne-epoken.
1999–2005.
I 1999 ble det, til ekstase blant Asia-fans, ført samtaler mellom Downes og Wetton for å gjennomføre en original Asia-turné med Wetton, Downes og Palmer og en gitarist, siden Howe ikke ville forlate Yes. Dessverre førte ikke forhandlingene frem.
Albumet "Aura" fra 2001 returnerte til progrock-røttene, men uten å gjenta den kommersielle suksessen til det første albumet. Likevel turnerte gruppen på små arrangement i USA, og red alene på en nostalgibølge. På en konsert i Detroit i oktober 2004 innrømmet Payne og Downes fiaskoen med den kommersielle delen til albumet "Aura", og spøkte med at Asia ville starte med Hip Hop og R&B.
I 2004 ble albumet "Silent Nation" gjenstand for overraskende god markedsføring på internett. Bandet hadde nå en mer stabil medlemsrekke bestående av Geoff Downes, John Payne, trommeslager Chris Slade og gitaristen Guthrie Govan. Dette albumet klarte å få en bedre listeplassering enn 1992-albumet "Aqua". Bandet begynte en akustisk turné med bare Downes og Payne.
Tidlig i 2005 startet hele bandet en turné i Europa og USA, hvor de spilte på små klubber og middels store arenaer. I august 2005 forlot Chris Slade gruppen og ble erstattet av Jay Schellen. Wetton og Downes har i mellomtiden sluttet seg sammen for å spille inn et nytt studioalbum under navnet "Wetton/Downes". "Icon" ble utgitt i 2005. Downes og Wetton uttalte at det ville komme et nytt studioalbum i løpet av 2006.
2006–.
Tidlig i 2006 møttes de fire originalmedlemmene Downes, Howe, Wetton og Palmer for å diskutere Asias framtid. De ble enige om å spille inn et nytt studioalbum senere, men de ville reise ut på turnè igjen på høsten 2006. I august 2006 startet «gjenforenings-turneen», som fortsatte inn i 2007. Konsertalbumet og DVD'en "Fantasia: Live in Tokyo" dokumenterer denne turneen.
Sommeren 2007 ble de enige om å samles i studio for å spille inn et nytt album, samtidig fortsatte de å turnere. John Wetton ble syk, og måtte gjennomgå en hjerteoperasjon. Dette gjorde at de gjenstående konsertene måtte utsettes til 2008. I april 2008 kom albumet "Phoenix" og da Wetton ble frisk igjen, var Asia ute og ga nye konserter. Asia spilte i 2009 flere konserter med originalbesetningen, som også ga ut albumet "Omega" i 2010.
Medlemmer.
"Andre musikere har vært innom bandet (som gjesteartist osv) en kort periode uten å være medlem:"


Generalinspektøren for Heimevernet.
Generalinspektøren for Heimevernet (GiHV) er Heimevernets øverste leder. Generalmajor Kristin Lund er utnevnt og beordret (sep. 2009). Hun tiltrer fra den dato Forsvarsdepartementet bestemmer.
Se også.
Generalinspektøren for Hæren
Generalinspektøren for Luftforsvaret
Generalinspektøren for Sjøforsvaret


Jens Kristensen.
Jens Ivar Kristensen (født 5. juli 1975) er en norsk illustratør. Han har særlig illustrert skole- og barnebøker, deriblant flere bildebøker. Han er også styremedlem i bildeboknettverket Ord & Bilde. Kristensen har en kontrollert malerisk teknikk med fint avtsemte farger og nyanser som kan minne om det visuelle uttrykket i Tim Burtons gothinspirerte animasjonsfilmer.
Jens Kristensen er oppvokst i Åsgårdstrand i Vestfold.


Multimillionær.
Multimillionær er et brettspill som ble utgitt av det norske forlaget Damm inntil 1989 da det ble trukket fra markedet grunnet rettighetsproblemer.
Spillet ligner mye på tilsvarende brettspill som Millionær og Monopol, men har en del ekstra som gjør at det blir mer strategitenking framfor flaks: Aksjetildeling i starten av spillet, og muligheten til å selge dem, samt skaffe seg nye. Selv om spilleren ikke eier alle husene og hotellene kan spilleren likevel få like mye utbytte som den faktiske eier, fordi spilleren sitter på aksjemajoriteten. Ola Nordmann går rundt på gatene, og tjener penger for alle. Kommer han på en gate som ingen eier, går den straks ut på auksjon. Det finnes også gater som auksjoneres bort uansett hvem som kommer på den. Disse gatene er også klar for hus/hotell bygging med det samme. Gjeldsbrev kan man også ta opp. Men maks tre stykker. Her må spilleren betale renter hver gang det er spillerens tur. På Casino kan spilleren satse penger, og få betalt tilbake 10 ganger så mye om spilleren slår en sekser.
Spillet passet for 2 til 6 deltakere, fra 10 år og oppover.
Multimillionær ble utviklet av Vidar Mikalsen, Jan Ivar Sørby og Kai Stokkeland.
Spillet inneholder.
Spilleplan, 6 bilbrikker, Ola Nordmann-brikke, 2 terninger, 40 hus, 16 hoteller, slott, 10 børsmarkører, 36 sjansekort, 29 skjøtekort, 100 aksjer, 31 gjeldsbrev og pengesedler.
Spillets hensikt.
Hensikten med spillet er først å bli multimillionær ved å kjøpe eiendommer (i spillet brukes betegnelsen tomter/tomteserier) og rederier, kreve leie av motspillere og kjøpe og selge aksjer.
For spillere som kjenner spillet Millionær, er det viktig å merke seg at man i Multimillionær ikke får utlevert kr. 20 000,- ved passering av start. Som erstatning for denne regelen, betaler Ola Nordmannbrikken leie til spillerne med bankens penger.


Presidentvalget i Tyskland 1925.
Presidentvalget i Tyskland 1925 var det første valget til tysk president, kalt Reichspräsident. Den første presidenten, Friedrich Ebert (SPD) var blitt valgt indirekte (av parlamentet) i 1919, men Weimar-forfatningen bestemte at hans etterfølger skulle velges av «hele det tyske folk». Etter to stemmerunder, 29. mars og 26. april, ble Paul von Hindenburg valgt til president.
Den partiløse generalen Hindenburg var kandidat for en bred koalisjon på borgerlig side. Mange på høyresiden håpet at dersom monarkisten Hindenburg ble valgt ville han gjenopprette tilstanden slik den var før Weimar-forfatningen. De to andre store kandidatene var den prøyssiske statsminister Otto Braun for SPD og tidligere rikskansler Wilhelm Marx for Det katolske senterpartiet.
Valgsystem.
I henhold til den daværende tyske forfatningen måtte det dersom ingen kandidat oppnådde en absolutt majoritet (mer enn 50 %) i første runde holdes en ny valgomgang hvor den som fikk en pluralitet (flest stemmer) vant valget. Det var tillatt for en gruppering å nominere en alternativ kandidat i annen runde.
Første valgomgang.
Syv kandidater stilte til valg i første runde. Hindenburg var ikke blant dem, men ble først nominert i annen runde. Høyresidens kandidat var derimot Karl Jarres fra Gustav Stresemanns nasjonalliberale Deutsche Volkspartei. Jarres var tidligere innenriksminister, visekansler og borgermester i Duisburg. Otto Braun, SPDs kandidat og prøyssisk statsminister, var også en kjent og respektert politiker. Det katolske senterpartiets kandidat, Wilhelm Marx, var partiets formann og tidligere tysk rikskansler.
De andre kandidatene var Ernst Thälmann fra kommunistpartiet KPD og Willy Hellpach fra det venstreliberale Deutsche Demokratische Partei (DDP). Den første runden ble holdt 29. mars, med en valgdeltagelse på 68,9 %.
Andre valgomgang.
Fordeling av vinnere i andre valgomgang på de ulike valgkretsene (blått=Hindenburg, grått=Marx)
Etter første valgomgang trakk Jarres seg til fordel for Hindenburg. Den populære generalen og partiløse konservative monarkisten Hindenburg aksepterte motstrebende å stille, men bare etter å ha konsultert den avsatte keiseren. Han ble støttet av de nasjonalliberale (DVP), de konservative (DNVP) og det bayerske folkepartiet (DVP).
SPD og Det katolske senterpartiet ble enige om å gjøre Marx til deres felles kandidat. Etter at senterpartiet avviste å støtte Braun, trakk han seg dermed til fordel for Marx. Det venstreliberale DDP gikk også motstrebende med på å trekke sin kandidat og støtte Marx. Ettersom Marxs støtterspillere inkluderte både hans eget politiske sentrum og den moderate venstresiden, ble han ansett å ha høye sjanser til å vinne. De tre kandidatene i annen runde var derfor Hindenburg, Marx og for kommunistpartiet Thälmann. Valget fant sted 26. april, med en valgdeltagelse på 77,6 %. Hindenburg fikk flest stemmer, 48,3 % mot Marx' 45,3.


Karl Jarres.
Dr. jur. Karl Jarres (født 21. september 1874 i Remscheid, død 20. oktober 1951 i Duisburg) var en tysk liberal politiker (DVP).
Etter jusstudier arbeidet han i statsforvaltningen, før han mellom 1910 og 1914 var borgermester og overborgermester (fra 1911) i Remscheid. Deretter var han fra 1914 til 1933 overborgermester i Duisburg. I tillegg var han tysk innenriksminister fra 1923 til 1925 og visekansler i Gustav Stresemanns annet kabinett og i Wilhelm Marx' første og annet kabinett.
Ved presidentvalget i Tyskland 1925 var Jarres kandidat for sitt nasjonalliberale parti og det konservative partiet DNVP, og fikk flest stemmer i første valgomgang. Han valgte imidlertid å trekke sitt kandidatur i annen valgomgang til fordel for Paul von Hindenburg, som ble valgt til president.
Etter 1933 mistet han alle politiske posisjoner, og arbeidet deretter i næringslivet.
Eksterne lenker.
Jarres, Karl
Jarres, Karl
Jarres, Karl
Jarres, Karl
Jarres, Karl


Kunstløp under Vinter-OL 1948.
Kunstløp under Vinter-OL 1948. Under Vinter-OL 1948 i St. Moritz ble det som i tidligere vinter-OL arrangert tre øvelser i kunstløp, single for damer og menn og parløp. Det var sjuende gangen kunstløp var med som olympisk gren.


Zhejiang.
Zhejiang (kinesisk: 浙江; pinyin: "Zhèjiāng"; Wade-Giles: "Che-chiang"; EFEO: "Tché-Kiang", lokal uttale "Tzekkan /tsəʔkɑ̃/") er en av Kinas minste provinser i territorium, og samtidig en av landets rikeste. Den ligger ut mot Østkinahavet. Navnet har den fra det som nå er elven Qiantang; den het tidligere Zhejiang.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 浙 for "Zhe".
Provinshovedstaden er Hangzhou. Blant særlig velstående byer kan også nevnes Wenzhou og Ningbo.
Zhejiang provins og Nordland fylkeskommune undertegnet 31. mai 2010 en intensjonsavtale om fremtidig samarbeid.
Den kinesiske antikken.
Zhejiang lå utenfor den kinesiske sivilisasjons innflytelsessfære på Shang-dynastiets tid. Befolkningen der ble av kineserne kollektivt kalt yue, som dongyue- og ouyue-folket. Under Vår- og høstannalenes tid oppstod staten Yue i det nordlige Zhejiang. Dette området mottok stadig sterkere kinesiske impulser, og under kong Goujian av Yue nådde Yue maktens tinde da staten klarte i 473 f.Kr. å utslette den mektige staten Wu. Men i 333 ble Yue i sin tur erobret av staten Chu lenger vest. Til slutt underla staten Qin seg alle de gjenværende sinifiserte stater i 221, og forente Kina i sitt dynasti.
Gjennom Qin-dynastiet (221-206 f.Kr.) og Han-dynastiet (206 f.Kr.-220 e.Kr.) var Zhejiang kontrollert av det forente Kina, skjønt området var en grensesone, og det sørlige Yue i beste fall bare nominelt var del av Kina. Der dominerte fremdeles de fremmede yue-folkene, som holdt på sine egne politiske og sosiale strukturer. Mot slutten av Han-dynastiets tid var det lokale konkurrerende krigsherrer som styrte i området. De var Yan Baihu og Wang Lang, som etterhvert måtte gi tapt for Sun Ce og Sun Quan, som så klarte å opprette kongedømmet Wu (222-280), ett av de tre riker.
Fra 300-tallet og fremover trengte nomadiske folk inn i Kinas fra nord. De kom ikke så langt ned som tilø Zhejiang, men området ble sterkt preket og forandret av den store flyktningestrømmen fra nord som denne invasjonen førte med seg. De opprettet det østlige Jin-dynasti og de sørlige dynastier; dette påskyndet sinifiseringen av det vi i dag betrakter som Sør-Kina, inklusive Zhejiang.
Kinesisk middelalder.
Sui-dynastiet gjenopprettet den nasjonale enhet og bygde den store kinesiske kanal, som knyttet Hangzhou til den nordkinesiske slette. Denne handelsveien ble en vital lenke til sentrum av den kinesiske sivilisasjon.
Tang-dynastiet (618-907) gav hele landet en gullalder. Zhejiang var da regnet som del av Jiangnandong-kretsen, og tidskilder begynner å omtale området for dets velstand. Senere, da Tang-styret smuldret hen, utgjorde Zhejiang storparten av det regionale kongedømmet Wuyue.
Det nordlige Song-dynasti gjenopprettet den nasjonale enhet ca. 960. Under Song-dynastiet begynte Sør-Kinas velstand å overskygge Nord-Kinas. Etter at Nord-Kina gikk tapt til de inntrengende jursjenerne i 1127 steg Zhejiang frem på den kinesiske hovedscene: Vår tids provinshovedstad, Hangzhou, ble hovedstaden for den hankinesiske sørlige Song-dynasti som holdt seg ved makt i Sør-Kina. Byen ble viden kjent for sin velstand og skjønnhet, og kan meget vel ha vært verdens mest folkerike by den gang. Siden den gang har det nordlige Zhejiang, sammen med det tilgrensende sørlige Jiangsu, vært synonymt med den luksus og overflod som den kinesiske kulturt kunne oppvise.
Den mongolske erobring av Kina, og opprettelsen av deres Yuan-dynasti i 1279, innerbar at Hangzhous politiske nøkkelrolle var over, men byen fortsatte å blomstre; Marco Polo besøkte byen, som han kalte «Kinsay», og kalte den for verdens «fineste og edleste by».
Zhejiangs keramikk.
Zhejiang, og særlig Longquan-distriktet, ble kjent under Song- og Yuan-tiden for sion særegne grønne keramikk (celadon). Sør-Song-tidens celadon karakteriseres ved sin tykke salveaktige glasering med en egen blågrønn farge over en ellers udekorert lett grå delikat utformet porselensform. Yuan-tidens Longquan-celadoner har en tynnere grønn glasering over stadig større porselenskar i mønstre og former inspirert fra keramikk og metallarbeider fra Midtøsten. De ble produsert i store kvanta og ble en av de viktigere kinesiske eksportartikler i handelen ned Sørøst-Asia og Midtøsten, og senere (under Ming-tiden) nådde den også Europa.
I Ming-tiden sank ellers kvaliteten og keramikkindustrien i Longquan sank hen. Etterhvert ble de forbigått i kvalitet og popularitet av keramikk fra Jingdezhen i den tilgrensende Jiangxiprovinsen.
Siden Ming-tiden.
Ming-dynastiet, som utdrev mongolene i 1368, var det første som kalte området for "Zhejiang" og gjorde det til provins under dette navn. Grensene som de fastslo har siden bare gjennomgått mindre endringer.
Da den vestlige kapitalisme begynte å gjøre seg gjeldende, ble Zhejiang den viktigste handelsbro mellom Shanghai, som var landets økonomiske senter, og det velstående Sør-Kina.
Etter Doolittle-raidet under annen verdenskrig, havnet de fleste amerikanske B-25-mannskapene i denne delen av Kina, og ble hjulpet i sikkerhet av kinesiske sivilister og soldater. Japanerne lot dem betalte dyrt for det; den japanske hær gjennomførte Zhejiang-Jiangxi-kampanjen for å skremme kineserne fra å hjelpe flere strandede amerikanere. De drepte rundt 250.000 sivile kinesere mens de lette etter Doolittles menn.
Etter at Folkerepublikken Kina tok kontroll over Fastlandskina i 1949, klarte den nå Taiwan-baserte Republikken Kina å beholde kontrollen med Dachenøya utenfor Zhejiangs kyster helt til 1955. På den øya opprettet de til og med en alternativ provinsregjering for Zhejiang.
Under Kulturrevolusjonen (1966–76) rådet det kaotiske tilstander i Zhejiang; provinsens økonomi stagnerte. Særlig utpreget var dette var under årene 1966–69. Disse problemene ble intensivert av en jordbrukspolitikk som satset på kornproduksjon fremfor mer innbringende alternativer. Maos selvbergingspolitikk og den kraftige reduksjon av utenrikshandelen rammet havnebyene Ningbo og Wenzhou. Selv om Mao investerte stort i utviklingen av jernbanenettet i det indre av landet, ble det ikke bygget noen større jernbanelinjer for å bøte på de vanskelige kommunikasjonene i det sørlige Zhejiang.
Zhejiang var aldri sentralmyndighetenes yndling. Provinsen har dårlig med naturressurser og ligger tildels utsatt til for oversvømmelser. Men private kapitalistiske interesser har likevel gjort Zhejiang til økonomisk ledende. Det nordøstre Zhejiang, som er del av Yangtzedeltaet, er flatt, mer utviklet, mer industrielt orientert, og det er her de eldste spor etter sivilisasjoner i Zhejiang er blitt funnet der. Det sørlige Zhejiang er fjellrikt, og ikke godt jordbruksland, og har tradisjonelt vært fattig og dårlig utviklet. Men Deng Xiaopings særegne økonomiske reformer frigjorde det lokale initiativ og tilrettela for entreprenører, slik at fremgangene der har vært nesten uten sidestykke i landet. Byene der, fremfor alt Wenzhou men også Yiwu, er blitt viktige eksportsentra.
Selv om det skurret med konfucianismens idealer fremmet høylærde mandariner i Zhejiang, blant annet Shi Ye av Yongjia-skolen, engasjement innen handel. Dette har også bidratt til å legge et grunnlag for Zhejiangs økonomiske vekst og velstand.


Nordiske grener under Vinter-OL 1924.
Under Vinter-OL 1924 i Chamonix ble det arrangert fire øvelser i nordiske grener, langrenn 18- og 50 kilometer, skihopping og kombinert. De norske sportsutøverne dominerte stort og vant alle medaljene unntatt en bronsemedalje på langrenn 18 kilometer. Senere har de mistet ytterlige en bronsemedalje i skihopping som de fikk tildelt på grunn av en regnefeil.
18 km.
Dato: 2. februar
50 km.
Dato: 30. januar
Langrenn (18 km).
Dato: 2. februar
Hopprenn.
Dato: 4. februar
Skihopp.
Dato: 4. februar
Konkurransen var uvanlig, siden den egentlige bronsevinneren, norsk-amerikaneren Anders Haugen, fikk medaljen sin femti år senere. Thorleif Haug fikk først tredjeplassen, men i resultatene ble det gjort en regnefeil som ikke ble oppdaget før i 1974.


Valdresflye.
Valdresflye (også kalt Valdresflyi og Valdresflya) er en vidde i Øystre Slidre kommune i Oppland fylke. Vidda ligger helt øst i Jotunheimen. Fylkesvei 51 går over vidda i nord–sør-retning. Midt på vidda, ved riksveien, ligger Valdresflya vandrerhjem. På det høyeste punktet strekker veien seg opp til 1389 meter over havet.


Holsfjorden i Hol.
Holsfjorden er en innsjø som ligger i Hol kommune i Buskerud.


Valdresflya vandrerhjem.
Valdresflya vandrerhjem er et vandrerhjem på Valdresflye. Vandrerhjemmet er det høyestliggende i Nord-Europa.


Amanuensis.
Amanuensis er i Norge en vitenskapelig mellomstilling ved universiteter og høyskoler. Ordets latinske opphav er «(servus) a manu», som i romerriket var navn på en tjener eller slave som var skriver og førte regnskap. På 1600-tallet ble selve tittelen amanuensis tatt i bruk som tittel for den som utførte faglig arbeid for en annen, men gjerne i form av renskrivning eller kopiskriving av andres arbeider.
Personer ansatt i amanuensisstillinger har hovedfag, embedseksamen eller tilsvarende. Med doktorgrad eller tilsvarende kompetanse (dvs. førstestillingskompetanse) kvalifiserer man for opprykk til førsteamanuensis, før man eventuelt blir professor.
Amanuensis er en stilling på samme nivå som universitetslektor. Personer blir ikke lenger ansatt med stillingstittelen amanuensis, men det finnes fremdeles noen som har denne tittelen. Nyansatte på dette nivået ansettes som universitetslektorer.


Førsteamanuensis.
Førsteamanuensis (oversatt til engelsk som «associate professor») er en høyere vitenskapelig stilling og et formelt akademisk kompetansenivå (betegnet "førsteamanuensiskompetanse") ved universiteter og høyskoler i Norge.
Krav for ansettelse som førsteamanuensis.
Grunnlaget for ansettelse i stillingen ved institusjoner under "Lov om universiteter og høyskoler" er "Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger" § 1-4, som slår fast at kravet er
Innen kunstneriske fag er kravet i stedet
Disse fem kvalifiseringsveiene er likestilt. Ofte blir de tre vitenskapelige kvalifiseringsveiene mindre formelt omtalt som «doktorgrad eller tilsvarende kompetanse», «doktorgradsnivå» eller upresist bare som «doktorgrad» (som da er å forstå som et kompetansenivå som viser til "norsk" doktorgrad "eller tilsvarende kompetanse"). Det er imidlertid ikke et krav å ha en grad betegnet som doktorgrad, og det er heller ikke slik at en hvilken som helst grad betegnet som doktorgrad kvalifiserer for stillingen; det avgjørende er at graden/kompetansen er "norsk" doktorgrad eller anerkjent som likeverdig med dette.
Det stilles videre krav om «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning». Det kan ved kunngjøring av den enkelte stilling, innenfor rammene av forskriften, beskrives mer spesifiserte ønsker til hva slags kompetanse, eksempelvis ønsket faglig profil, søkeren skal ha. Det er imidlertid ikke anledning til å stille andre formelle kompetansekrav enn de som fremgår av forskriften. Forskriften har alltid forrang foran veiledninger vedtatt på institusjonsnivå og utlysningstekster, i tråd med prinsippet om lex superior.
Det kompetansenivået man må inneha som førsteamanuensis betegnes i forskriften som "førsteamanuensiskompetanse". Det kompetansenivået man må inneha for å ha stilling som førsteamanuensis "eller" førstelektor betegnes med samlebetegnelsen førstestillingskompetanse. Man kan oppnå førsteamanuensiskompetanse på grunnlag av forskriften ved å avlegge "norsk" doktorgrad, "eller" ved å avlegge utenlandsk grad på tilsvarende nivå, "eller" ved å bli erklært kompetent til stilling som førsteamanuensis (førsteamanuensiskompetent) av sakkyndig komité i forbindelse med søknad på utlyst slik stilling eller etter opprykkssøknad. Det sistnevnte er spesielt vanlig i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, hvor det er mer vanlig at forskere ikke har formell doktorgrad (særlig personer utdannet før Bolognaprosessen); samtidig er det viktig å merke seg at nivået på grader betegnet som «doktorgrad» varierer sterkt i tid og sted, og at tidligere tiders grader som f.eks. lisensiatgrad og magistergrad holdt et nivå fullt på høyde med grader betegnet som doktorgrad/ph.d. i dag og grader betegnet som doktorgrad i andre land (eksempelvis USA, Storbritannia (PhD) og Tyskland). Også endel hovedfag, f.eks. den gamle cand.real.-graden, holdt et høyt forskningsmessig nivå som godt kunne tilsvare nivået på grader betegnet som doktorgrad i andre land. Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger stiller ikke bestemte krav til hvilken grad man skal ha for ansettelse som førsteamanuensis, idet det er de akademiske publikasjonene som legges til grunn; en norsk doktorgrad innebærer at man automatisk oppfyller kravet til tilstrekkelige publikasjoner. Er man først erklært kompetent som førsteamanuensis ved en institusjon gjelder dette ved alle andre institusjoner under Lov om universiteter og høyskoler, jf. f.eks. forskriftens § 2-3(5). Det er ingen forskjell på kompetansenivået til personer med formell grad betegnet som doktorgrad (norsk eller utenlandsk) i forhold til personer som er tilkjent tilsvarende kompetanse av sakkyndig utvalg.
Det kompetansenivået som forskriftens § 1-4 legger til grunn, dvs. norsk doktorgrad eller tilsvarende kompetanse, betyr innen de fleste fag i dag at man har publisert vitenskapelig arbeid som i omfang "samlet" tilsvarer tre–fire fagfellevurderte artikler av full lengde som man er eneforfatter eller hovedforfatter av, som er et vanlig omfang for en doktorgrad innen de fleste fag (til sammenligning tilsvarer professorkompetanse innen eksempelvis samfunnsvitenskap omfangsmessig 8–12 slike artikler medregnet eventuell doktorgradsavhandling, lisensiatavhandling, magistergradsavhandling e.l.). I praksis er det ofte nødvendig å ha et høyere kompetansenivå enn dette minstekravet for å bli "ansatt" i utlyste førsteamanuensisstillinger, særlig ved de mest sentrale universitetene, fordi konkurransen om slike stillinger ofte kan være stor ved de mest attraktive institusjonene. Ved opprykk og kompetansebedømmelse legges kun minstekravet til grunn.
I dag er førsteamanuensis den nest øverste vitenskapelige stillingen, etter professorer. Tidligere fantes det ved norske universiteter den vitenskapelige stillingen som dosent, som var plassert umiddelbart under professorer og over førsteamanuenser. Selve "tittelen" dosent ble gjeninnført i 2006 som en opprykksordning fra førstelektor, men har i dag et annet innhold og inngår ikke i det vitenskapelige stillingshierarkiet, men i et parallelt hierarki basert på pedagogiske kvalifikasjoner.
Personer som er fast ansatt som førsteamanuensis kan etter forskriftens § 2-1 få opprykk til stilling og tittel som professor dersom de blir tilkjent professorkompetanse av en sakkyndig komité i det faget de er ansatt som førsteamanuensis i. Dette kan enten skje ved søknad på utlyst professorat ved egen eller annen institusjon (dvs. uavhengig av om de får stillingen), eller gjennom søknad om opprykk ved institusjonen hvor de er ansatt. Frem til 2010 ble opprykkssøknader sendt gjennom en nasjonal opprykksordning, som utnevnte komitéen. Fra 2010 utnevner institusjonene selv komitéen.
Tilsvarende kan ansatte amanuenser, høyskolelektorer og universitetslektorer etter forskriftens § 2-3 søke opprykk til stilling som førsteamanuensis når de oppnår slik kompetanse. Det gis automatisk opprykk uten bedømmelse dersom søkeren har avlagt norsk doktorgrad, utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller dersom søkeren har blitt erklært kompetent til stilling som professor, høyskoledosent eller førsteamanuensis av sakkyndig utvalg på sitt fagområde ved institusjon under Lov om universiteter og høyskoler (eksempelvis ved søknad på stilling ved annen institusjon, uavhengig av om søkeren fikk stillingen), jf. § 2-3(5). Det oppnevnes sakkyndig utvalg for å vurdere opprykkssøknader fra søkere som ikke allerede har avlagt doktorgrad eller blitt erklært kompetente til stilling som førsteamanuensis (evt. professor eller høyskoledosent), tilsvarende fremgangsmåten ved professoropprykk. Søkerens publikasjoner og kompetanse ellers danner da grunnlaget for vurderingen. Minst et av komitémedlemmene må ha kompetanse over førstestillingsnivå, og de øvrige må ha førsteamanuensiskompetanse, jf. § 2-3(4).
Den norske stillingen førsteamanuensis er sammenlignbar med den amerikanske stillingsbetegnelsen "Associate Professor" og den tradisjonelle tyske "außerordentlicher Professor" (den som innehadde en lærestol ble betegnet som "ordentlicher Professor" eller "Ordinarius"). På engelsk brukes oversettelsen "Associate Professor".
høyskolelektor er tilsvarende stillinger i Danmark og Sverige (i Norge er dette stillinger plassert under førsteamanuensis).
"Førsteamanuensis II" brukes noen ganger om førsteamanuenser med deltidsstillinger (som regel 20 %), tilsvarende professor II.
Den som har kompetanse som førsteamanuensis er også kvalifisert for stillingen forsker SKO 1109 (som tilsvarer førsteamanuensis). Denne stillingen blir også betegnet som seniorforsker.
Personer som har kompetanse som førsteamanuensis, eller en vitenskapelig produksjon som reelt sett tilsvarer slik kompetanse, kan ikke ansettes som stipendiater.


Tom Felton.
Thomas Andrew Felton (født 22. september 1987) er en engelsk skuespiller. Han ble født i Kensington i London, og fikk først oppmerksomhet i Storbritannia i 1995 da han var med i et større antall TV-reklamer. Han ble internasjonalt kjent i 1996 da han spilte rollen som «Peagreen Clock» («ertegrønn klokke») i Peter Hewitts "Lånerne", og senere som «Louis» i filmen "Anna and the King", som også hadde Jodie Foster på rollelisten. Senere er han blitt mest kjent for sin rolle som «Draco Malfang» i "Harry Potter"-filmene. Han prøvespilte egentlig først og fremst for rollen som Harry, og Ronny, fordi det var hovedrollene, men de var bestemt på at han passet best som Draco.
Felton er også en talentfull sanger og var medlem av hele fire forskjellige kor i løpet av barndommen. Han ble også tilbudt en plass i Guilford Cathedral Choir.


Topologi.
Topologi (fra gresk "topos", sted og "logos", lære) er en gren av den moderne geometrien.
Denne matematiske disiplinen har tidligere gått under navnet "analysis situs".
I topologien behandles topologiske rom (dvs. figurer, legemer, rom, flater, kurver, osv.) og de egenskapene som avhenger av hvordan det topologiske rommet "henger sammen". Eksempelvis er dimensjoner en topologisk egenskap, mens størrelse og plassering er ikke slike egenskaper. Topologi kan derfor betegnes som "gummigeometri".
Eksempelvis er en kule og en kube det samme topologiske rommet, men begge er ulik en sirkel.
Topografi handler om kunsten å beskrive topologiske former. Denne grenen ble først utviklet for landskaper, men er nå utvidet til å omfatte både undervannskaper og underjordiske formasjoner, med tredimensjonale hologrammer som foreløpig høydepunkt.
Begrepet topologi blir også brukt i forbindelse med retorikk og dialektikk.
Definisjon.
En topologi på en mengde beskriver hvilke delmengder som skal betraktes som åpne. Mer presist er et par formula_1
et topologisk rom dersom formula_2 er en mengde og formula_3 er en mengde delmengder av formula_2 slik at
Delmengdene i formula_3 kalles åpne, mens et komplement av en mengde i formula_3 kalles lukket.
Alternativt kan en topologi spesifiseres ved å angi en omegnsstruktur.


Nordiske grener under Vinter-OL 1928.
Under Vinter-OL 1928 i St. Moritz ble det arrangert fire øvelser i nordiske grener. Langrenn 18- og 50 kilometer, kombinert og skihopping normalbakke.
18 km.
Dato: 17. februar
50 km.
Dato: 14. februar
Langrenn (18 km).
Dato: 17. februar
Hopprenn.
Dato: 18. februar
Skihopping.
Dato: 18. februar


Nordiske grener under Vinter-OL 1976.
Under Vinter-OL 1976 i Innsbruck ble det arrangert ti øvelser i nordiske grener.
15 km langrenn.
Dato: Søndag 8. februar 1976
30 km langrenn.
Dato: Torsdag 5. februar 1976
50 km langrenn.
Dato: Lørdag 14. februar 1976
4 x 10 km stafett.
Dato: Torsdag 12. februar 1976
Skihopp normalbakke.
Dato: Lørdag 7. februar 1976
Skihopp stor bakke.
Dato: Søndag 15. februar 1976
Kombinert.
Dato: Søndag 8. februar 1976
5 km langrenn.
Dato: Mandag 9. februar 1976
10 km langrenn.
Dato: Tirsdag 10. februar 1976
4 x 5 km stafett.
Dato: Torsdag 12. februar 1976


Alfonso Cuarón.
Alfonso Cuarón Orozco (født 28. november 1961 i Mexico by i Mexico) er en meksikansk filmregissør.
Alfonso Cuarón vokste opp i Mexico by, og studerte både filmproduksjon og filosofi på Universidad Nacional Autónoma de México. Etter at han gikk ut fra skolen, begynte Cuarón å arbeide innen TV-produksjon i Mexico, først som tekniker, senere som regissør. I 1991 regisserte han sin første spillefilm, «Sólo con tu pareja».
"Solo con tu pareja" var en svart komedie om en skjørtejagende businessmann som etter hvert forstår at han er smittet av aids. Filmen ble godt mottatt i Mexico, og senere også i resten av verden.
I 1995 lanserte Cuarón sin første spillefilm produsert i USA, "A Little Princess", en innspilling av Frances Hodgson Burnetts klassiske roman. Cuaróns neste spillefilm var også en innspilling av en roman, en moderne versjon av Charles Dickens' "Great Expectations", med Ethan Hawke, Gwyneth Paltrow og Robert De Niro i hovedrollene.
Cuarón har også regissert den tredje filmen i den suksessrike "Harry Potter"-serien, "Harry Potter og Fangen fra Azkaban". Cuarón har mottatt en del negativ kritikk blant de mer puristiske Harry Potter-fansene for å «ødelegge» filmen, mest fordi de to første filmene, som ble regissert av Chris Columbus, hadde vært veldig tro mot bøkene, mens Cuaróns film tok seg en del kunstneriske friheter. Filmen er også laget i en mørkere tone enn de forrige filmene, noe som kom som et sjokk for en del fans av serien. Forfatter av bøkene, J.K. Rowling, har imidlertid uttalt at filmen til Cuarón så langt er hennes personlige favoritt blant filmene fra serien, og er også den som fikk best kritikk.
I 2006 regisserte han "Menneskenes barn", en dystopisk film basert på P.D. James' roman av samme navn. Clive Owen spiller hovedrollen i filmen, som har bemerket seg særlig på grunn av flere lange scener som tilsynelatende er blitt tatt opp i ett klipp med et kamera.


Christa Wolf.
Christa Wolf (født 18. mars 1929 i Landsberg an der Warthe, død 1. desember 2011 i Berlin) var en tysk forfatter.
Christa Wolf ble født i Landsberg an der Warthe i Tyskland, som idag ligger i Polen. Hun og hennes familie måtte flykte til Mecklenburg i 1945. Christa Wolf begynte å arbeide som skrivehjelp i en småby i nærheten av Schwerin. Hun fullførte Abitur (artium) i 1949 i Bad Frankenhausen (Thüringen) og ble samme år medlem av kommunistpartiet SED. Hun studerte germanistikk i Jena og Leipzig fra 1949 til 1953. Hun giftet seg med forfatteren Gerhard Wolf. De fikk en datter, Annette, i 1952.
Wolf var lektor ved forskjellige forlag og redaktør for avisen «Neue Deutsche Literatur» (ndl). Hun var medlem av forfatterforeningen i DDR fra 1955 til 1977. Wolf har bodd i Kleinmachnow ved siden av Berlin fra 1962 til 1976. Hun protesterte mot utvisningen av Wolf Biermann i 1976 og ble derfor kastet ut av forfatterforbundet.
Christa Wolf er kjent for romaner som "Der geteilte Himmel" (Den delte himmelen) og "feministisk" litteratur med "Kassandra" og "Medea", men hun har alltid vært kritisk mot DDR-systemet, selv om hun støttet den sosialistiske idéen.


Balitiger.
Balitiger ("Panthera tigris balica"), også kalt balinesisk tiger, var et stort kattedyr som nå er utdødd. Underarten levde på øya Bali i Indonesia og var den minste av alle tigere.
Beskrivelse.
Balitigeren var en svært liten tiger, til og med mindre enn sumatratigeren. Bortsett fra størrelsen lignet den mest på javatigeren. Den var fargesterk (dyp orange) og hadde et mindre tett stripemønster enn de andre underartene, men stripene i seg selv var ganske smale. Mellom stripene kunne det også finnes små runde flekker. Anatomisk skilte den seg fra andre tigere gjennom tannsettet og nesebeinet.
En fullvoksen balitiger veide normalt ca. 90-100 kg og målte ca. 220-235 cm fra snutespiss til halerot. Hunnen er var mindre og veide gjerne ca. 65-80 kg og målte ca. 190-205 cm fra snutespiss til halerot.
Bestanden.
Balitigeren er utdødd, men så langt man vet holdt den til i de nære kyststrøkene på Vest-Bali. En av de siste balitigerene som ble skutt var en hunntiger som måtte bøte med livet i 1925. Man vet ikke nøyaktig når underarten døde ut, men siden slutten av 1937 har det ikke vært observert verken tigere eller spor etter slike tigere på Bali. Noen hevder imidlertid at den siste tigeren ble skutt på nordvestspissen av Bali den 20. eller 27. september 1937. Kan hende er årstallene 1925 og 1937 en sammenblanding. Man antar derfor at den døde ut omkring 1940–1950, selv om folk hevdet å ha sett slike tigere til langt inn på 1950-tallet. I 1970 og 1972 ble det også rapportert observasjoner av balitiger, men ingen slike påståtte syn har latt seg bekrefte.


Erik Himle.
Erik Himle (født 10. april 1924, død 30. juli 2008) var en norsk embedsmann og politiker (Arbeiderpartiet).
Himle var utdannet økonom (cand.oecon). Han startet sin yrkeskarriere i Forsvarsdepartementet, hvor han var ekspedisjonssjef.
I perioden 1958–1961 var han statssekretær i Forsvarsdepartementet. Fra 1962 var Himle statssekretær i Samferdselsdepartementet, fram til han ble han utnevnt til statsråd og sjef for Handels- og skipsfartsdepartementet i 1963. Fra 1964 til 1965 var han samferdselsminister.
Erik Himle var departementsråd i Forsvarsdepartementet i til sammen nærmere 10 år, først fra 1967 til 1971 og deretter fra 1973 til 1978. I årene 1971 og 1972 var han igjen tilbake i politikken, da som statssekretær ved Statsministerens kontor. I 1978 ble Himle departementsråd i Olje- og energidepartementet, et embede han hadde fram til 1988. Deretter var han departementsråd med spesialoppdrag til 1993, da han ble departementsråd i Nærings- og energidepartementet. Himle ble pensjonist i 1994.
Med sine omkring 27 år som departementsråd sammen med sin politiske karriere som både statsråd og statssekretær, hadde Erik Himle sannsynligvis en uoffisiell førsteplass som sentral leder i norsk, offentlig forvaltning.


Javatiger.
Javatiger ("Panthera tigris sondaica") er en utdødd underart av tigeren. Den levde på øya Java i Indonesia og var kjent for sitt svært karakteristiske kinnskjegg.
Beskrivelse.
Javatigeren var svært lik sumatratigeren, men den var litt mørkere og hadde flere og mer distinkte striper. Den var dessuten noe mindre av vekst og hadde et svært karakteristisk kinnskjegg. De eldste fossildata man har funnet etter tiger ("Panthera tigris trinilensis") på Java er ca. 1,2 millioner år gamle, men de har trolig ingen tilkytning til javatiger som sådan.
En fullvoksen javatiger veide normalt ca. 95-125 kg og målte ca. 225-245 cm fra snutespiss til halerot. Hunnen er var mindre og veide gjerne ca. 70-90 kg og målte ca. 195-215 cm fra snutespiss til halerot.
Bestanden.
På 1950-tallet var det fortsatt 20-25 javatigere igjen på Java, hvorav ca. halvparten befant seg på Ujung Kulonhalvøya sørvest på øya. Disse døde trolig ut alt på 1960-tallet.
I det nordøstre hjørnet av Java ligger "Baluran National Park", som ble erklært som reservat for ville dyr alt i 1937. Området, som er ca. 250 km² stort, ble imidlertid ikke nasjonalpark før i 1982, og da var trolig javatigeren alt utdødd.
"Meru Betiri nasjonalreservat" er oppkalt etter Gunung Betiri, det høyeste fjellet i området, og dekker et areal på ca. 580 km² øst på øya. Området er er dekket av tett regnskog i lavlandet. I 1972 var det fortsatt sju registrerte tigere igjen her, samtidig som nasjonalreservatet ble erklært. I 1979 ble det registrert spor etter 3 tigere i Meru Betiri, men siden har det ikke vært dokumentert verken observasjoner eller spor etter tiger i dette området.
Den siste dokumenterte beviset for javatiger skjedde altså i 1979. Trolig døde den ut på 1980-tallet, men ingen vet nøyaktig om eller når det skjedde. Det går fortsatt rykter om observasjoner på Øst-Java, der regnskogen er tett og ufremkommelig. Meru Betiri nasjonalreservat er i så fall mest aktuelt. Området er imidlertid under stort press fra tre ulike selskaper som driver med gruvedrift etter gull.


Nordiske grener under Vinter-OL 1960.
Under Vinter-OL 1960 i Squaw Valley ble det arrangert åtte øvelser i nordiske grener.
Skihopping herrer.
Det spesielle hopprennet ble avviklet i anlegget Papoose Peak Jumps, i den største hoppbakken med K-punkt 80 meter. I første omgang satte Helmut Recknagel bakkerekord med 93,5 meter.
Kombinert.
Hopprennet i kombinert ble i likhet med det spesielle hopprennet avviklet i Papoose Peak Jumps, men i den mellomste bakken med K-punkt 60 meter.


Nasaret.
Nasaret'", eller det gamle Nasaret ("Nazerat") (arabisk الناصرة an-Nāṣirah; hebraisk), ligger i Galilea ("Ha'Galil") i det nordlige Israel, og er den største, rikeste og mest moderne arabiske by i landet. Den ligger opp langs en bergside, og derfor kan Bebudelseskirken (Midtøstens største kirke) og dets tårn, der minne om et fyrtårn og sees langt unna.
Nasaret er en av de helligste byer for kristne, fordi erkeenglen Gabriel viste seg for Jomfru Maria, og fordi Jesus tilbrakte sin barndom her. På Jesu tid var Nasaret kun en liten landsby. Mange kristne samfunn har kirker og klostre i byen. Det bor både kristne og muslimske arabere i byen; men tidligere var det nesten utelukkende en kristen by. Den kristne andelen av befolkningen faller konstant her akkurat som i andre kristne byer i Israel og Midtøsten.
Nasaret har ca. 63 000 innbyggere, hvorav ca. 33 000 er muslimer og ca. 30 000 er kristne.
Marias kilde - en gammel kilde fra tiden omkring Jomfru Maria som idag står som et symbol på Nasaret.


Kaspitiger.
Kaspitiger ("Panthera tigris virgata") var også kjent som turantiger og persisk tiger, men dette store kattedyret regnes dessverre nå som utdødd. Den holdt opprinnelig til så langt vest som Tyrkia og langs sørsiden av Kaspihavet og østover til sentrale strøk i Afghanistan, Turkmenistan og nordover mot Russland og Aralsjøens sydende i Usbekistan, og videre østover inn i Kasakhstan og Mongolia.
Beskrivelse.
Kaspitigeren var en stor tiger som lignet på bengaltigeren i sine markeringer og farger, men den hadde lengre og tykkere pels som skal ha lignet mer på sibirtigerens. Underarten døde trolig ut omkring 1970. En studie med mtDNA fra 2009 viser at kaspitigeren var en svært nær slektning av sibirtigeren. Det er derfor framsatt en teori om at kaspitigeren oppsto som følge av sibirtigerens vandringer langs Gansukorridoren (også kjent som Silkeveien), fra øst via Sibir og til områdene rundt Kaspihavet og Aralsjøen i vest. Forslag om å reintrodusere sibirtiger til dette området er alt framsatt.
En fullvoksen kaspitiger veide normalt ca. 170-240 kg og målte ca. 270-295 cm fra snutespiss til halerot. Hunnen er var mindre og veide gjerne ca. 85-135 kg og målte ca. 240-260 cm fra snutespiss til halerot.
Bestanden.
De siste dokumenterte observasjonene sies å være fra omkring 1975, da en forsker estimerte bestanden til å være færre enn 100 dyr. Noen hevder imidlertid at den siste kaspitigeren ble fanget i det nordøstre Afghanistan så sent som i 1997, mens andre igjen mener den død ut alt på 1950-tallet.
Fortsatt kommer det inn rapporter om påståtte observasjoner av kaspitigere, bl.a. fra Afghanistan og Turkmenistan, men ekspertene har ikke kunnet verifisere disse så langt. I det siste har det dessuten gått rykter om at det fortsatt kan finnes overlevende kaspitigere i de mest østlige delene av Tyrkia, og i så måte har forskere planlagt å undersøke dette nærmere med det første.


Nordiske grener under Vinter-OL 1932.
Under Vinter-OL 1932 i Lake Placid ble det arrangert fire øvelser i nordiske grener.
18 km.
Dato: 10. februar
50 km.
Dato: 13. februar
Arrangørene hadde store problemer med temperaturen før 5-mila, og at snøen smeltet. 2 dager før konkurransedagen satte et mildvær inn, og temperaturen økte fra 0 C til 8 C på ettermiddagen dagen før konkurransen. De måtte replanlegge løypevalget, og valgte en 23,777 km lang trasé som ble gått 2 runder. Total distanse ble da 48,239 km. På løpsdagen frøs det til igjen, slik at ikke noe mer snø smeltet. Det var dermed tilstrekkelig med snø, selv om løypen var smal med snø noen plasser. Det var til sammen 3 matstasjoner underveis, og løperne fikk i tillegg varm melk i garderoben etter løpet.
Langrenn (18 km).
Dato: 10. februar
Kombinert skirenn og den spesielle 18 km langrennskonkurransen ble arrangert sammen. Alle løperne, både kombinertløpere og langrennsløpere startet med 1 minutts mellomrom. Grøttomsbråten, som vant kombinert sammenlagt, fikk 6. beste langrennstid på 18 km av alle som startet denne dagen. Sluttiden 1:27:15 var noe over 4 minutter bak vinneren, Utterström, men var best av kombinertløperne. 5 av de 42 løperne som fullførte brukte over 1:45 på 18 km.
Løypen som ble valgt ut for 18 km var på til sammen 18.214 meter, og ble kalt «Mt. Whitney». Den hadde total høydeforskjell på 500 meter. Både start og målgang var ved hovedinngangen til den olympiske stadion.
Hopprenn.
Dato: 11. februar
Skihopp.
Dato: 12. februar


Nordiske grener under Vinter-OL 1936.
Under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen ble det arrangert fem øvelser i nordiske grener.


Nordiske grener under Vinter-OL 1948.
Under Vinter-OL 1948 i St. Moritz ble det arrangert fem øvelser i nordiske grener.
Kombinert.
Dato: 31. januar / 1. februar 1948


Hærens vernedyktighetsmedalje.
Hærens vernedyktighetsmedalje er en av fire norske vernedyktighetsmedaljer fra Forsvaret.
Tildeling.
Den deles ut etter retningslinjene for Forsvarets vernedyktighetsmedaljer til personell som har fullført førstegangstjeneste i en av Hærens avdelinger. Medaljen ble innstiftet 1. mai 1982
Utførelse.
Medaljens advers viser Hærens emblem, det vil si Norges riksvåpen flanker av to oppadrettede sverd. Motivet er omgitt av en laurbærkrans. Revers har Hærens motto «HÆREN – FOR FRED OG FRIHET» i bokmålsutgaven og «HÆREN – FOR FRED OG FRIDOM» i nynorskutgaven. Medaljen er opphengt i et bånd i Hærens farger, rødt og gult. Båndet er rødt med ti smale gule striper. Det kan utstyres med stjerner. Stjernene var tidligere gylne av farge. I statuttene av 2011 er stjernen beskrevet som forsølvet.


Kategori (matematikk).
I matematikken kan egenskaper til mange matematiske systemer uttrykkes ved hjelp av diagrammer bestående av piler. Ved å innføre kategorier kan man formalisere denne ideen.
Definisjon.
En kategori formula_1 består av en klasse objekter og for hvert par formula_2
av objekter en mengde formula_3 av morfier fra formula_4 til formula_5 og for hvert trippel formula_6 av objekter en sammensettingsfunksjon formula_7 slik at følgende aksiomer holder


Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) er et vitenskapelig akademi i Norge. Det ble stiftet i Trondheim i 1760 under navnet "Det Trondhiemske Selskab", og fikk gjennom kongelig stadfestelse av sine statutter i 1767 sitt nåværende navn. DKNVS er Norges eldste vitenskapelige institusjon; Kongen er til enhver tid selskapets protektor og akademimedlemmene velges på livstid blant landets fremste akademikere fra alle akademiske fag og deles i to klasser, "Den humanistiske klasse" og "Den naturvitenskapelige klasse". Medlemstallet er begrenset til 400 medlemmer under 70 år, og medlemskap anses som en stor akademisk æresbevisning. Selskapet utgir «Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter», som løper fra 1761 og er dermed Nordens eldste kontinuerlige vitenskapelige publikasjonserie.
Gunnerus' tid.
Selskapet ble stiftet (under navnet Det Trondhiemske Selskab) av biskop Johan Ernst Gunnerus, Gerhard Schøning og Peter Frederik Suhm. Det ble i 1767 til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. At Trondheim ble valgt til å huse Norges vitenskapelige selskap fremfor det større Bergen eller det like store Christiania var en følge av det personlig engasjementet til disse tre. Etableringen gjorde Trondheim til Norges vitenskapelige sentrum i opplysningstiden.
Gunnerus benyttet sin posisjon som biskop i Nidaros å oppfordre prestene å drive vitenskapelige studier, samt at han benyttet sine bispevisitasene til studier av land og natur. Det var Gunnerus som var drivkraften i selskapet, han opparbeidet seg internasjonal anerkjennelse med sine publikasjoner, blant annet av Linné. Hans sentrale stilling ble enda viktigere etter at Schøning og Suhm hadde fått stillinger i København i 1765 og reist fra Trondheim. Derfor ble Gunnerus' død i 1773 et alvorlig tilbakeslag for selskapet.
Etter Gunnerus.
Det var ingen i Trondheim som kunne fylle tomrommet etter grunnleggeren. Selskapet hadde ansvaret for et bibliotek, samlingen av naturalia og et legat på 300 riksdaler årlig fra arveprins Fredrik som Gunnerius hadde forhandlet frem under en visitas i København 1771. Mens samlingene ble oppbevart av privatpersoner i Trondheim gikk legatet først og fremst til bønder som hadde utmerket seg i "landhuusholdning". Priser for vitenskapelige avhandlinger ble oftest ikke gitt siden det ikke kom arbeider i det hele tatt eller de var av for dårlig kvalitet. Biblioteket mangedoblet sine beholdninger når den arvet Schøning bibliotek på 12.000 bind i 1780; det gjorden til det suveren største bibliotek i Norge på denne tiden. Selskapet gjorde seg også bemerket ved at den satt igjen i gang diskusjonen om en norsk universitet. Gunnerus hadde gjort et forsøk tidligere, men under arveprinsens besøk i Trondheim i 1788 holdt selskapets leder Christian Fredrik Hagerup en tale som ble også trykt i København. Det ble likevel ikke noe av universitetet i denne omgangen.
Frem til unionsoppløsningen.
I 1804 ble den nye biskopen valgt til selskapets formann og skulle bli det gjennom de viktige år frem til 1820. Selskapets økonomi ble styrket betraktelig gjennom to testamentariske gaver i 1804. Selskapet ble enearving etter landmåler og naturforsker Christopher Hammer på 20.000 riksdaler og 5.000 etter "Niels Poulson" i Sorø i tillegg til 300 årlige riksdaler fra kronprinsen. De neste år så en diskusjon om statuttene for å motvirke den labre vitenskapelige aktiviteten. Etter mindre revideringer kom nye statutter i 1811. Disse tillot også personer uten vitenskapelig bakgrunn til selskapet og utvannet den vitenskapelige profilen ytterligere, samtidig kom flere lokale personer inn og selskapet ble mer trøndersk enn før.
Samtidig gikk diskusjonen om etableringen av et universitet i Norge på nytt. Selskapet ser ut til å ikke ha deltatt i den i det hele tatt. Diskusjonen ble derimot ledet av det nylig grunnlagte Selskbet for Norges Vel i Christiania. Selskapet i Trondheim ble diskutert som en økonomisk ressurs og en samlokalisering av selskapet og universitetet ble ansett som en fordelaktig mulighet. Denne gangen førte diskusjonen frem og 1811 innvilget kongen at en universitet kunne etableres i Norge. Lokaliseringsdebatten endte med at universitetet ble lagt til Christiania, Trondheim var aldri en alvorlig kandidat.
Dermed flyttet seg tyngdepunktet for det vitenskapelige liv i landet dit. Likevel var universitetet på den tiden først og fremst et utdanningssted, mens vitenskapelige selskap ofte var de som kunne gi penger til forskning, et slags «forskningsråd». Denne oppgaven falt i betydelig grad til DKNVS med sine betydelige økonomiske midler.
Utover 1800-tallet.
Selskapet støttet på 1800-tallet personer og forskning som Ivar Aasens språkforskning eller samling av middelalderskrifter i Diplomatarium Norvegicum. Den gav støtte til Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland og Aasmund Olavsson Vinje til deres studier. Man fortsatte også med utvidelsen av en betydelig naturvitenskapelig samling, grunnlaget til dagens Vitenskapsmuseet og videre oppbygging av det som i dag er Gunnerusbiblioteket.
I 1857 ble Det Norske Videnskaps-Akademi grunnlagt i Christiania. Den gav universitetsmiljøet der et forum for debatt og svekket samtidig den vitenskapelige betydningen av DKNVS enda mer. Et annet problem selskapet fikk på denne tiden var et plassproblem. Samlingene, særlig biblioteket var blitt for stor for selskapets lokaler i Harsdorff-bygningen i Trondheim katedralskole. Man bestemte seg etter en del diskusjoner for et nybygg på Kalvskinnet, dagens hovedbygg i Vitenskapsmuseet. Bygget var romslig dimensjonert og stod ferdig i 1870, men byggekostnadene hadde tømt selskapets kasser. Stipendvirksomheten måtte innskrenkes betydelig og man konsentrerte seg videre på å bygge den vitenskapelige samlingen videre. Samlinger som den i Trondheim stod på denne tiden sentralt i forskningen.
Statlige vitenskapelige institusjoner i Trondheim, som startet med NTH i 1910 og førte til NTNU, har overtatt selskapets funksjoner og bygninger. Gunnerusbiblioteket, samlingene og Vitenskapsmuseet er i dag alle integrert i NTNU.
DKNVS i dag.
Selskapet kan ha maksimum 400 tellende medlemmer, der medlemmer over 70 år ikke er tellende. Medlemmene er fordelt til ordinære medlemmer på to klasser, Den humanistiske klasse og Den naturvitenskapelige klasse. Videre kan Akademiet ha inntil 25 assosierte medlemmer.
Selskapet driver egne forskningsprosjekter, forvalter fonds og legater, tildeler medaljer og vitenskapelige priser samt at den formidler vitenskap i populærvitenskapelig form til allmennheten. Årlige bevilgninger til forskning beløper seg på ca. 1,3 millioner kroner. Den fremste utmerkelsen selskapet gir er Gunnerusmedaljen.
Selskapets ledere.
Selskapets praeses var først Norges konge og visepresesen var den lokale lederen. I 1815 ble de to verv omdøpt til protector og praeses.


Reidar Andreassen.
Reidar Andreassen (født 19. desember 1932 i Herefoss) er en tidligere langrennsløper og friidrettsutøver.
Reidar Andreassen er to ganger norsk mester på 50 km langrenn, i 1958 og 1960, og er premiert 13 ganger på Holmenkollrennene.
I 1960 ble han også norgesmester på 10 000 meter baneløp. Han representerte idrettsklubbene Herefoss IL og IL i BUL, Oslo, og fikk seks for Norge i friidrett.
I 1963 satte Andreassen ny rekord på Besseggløpet over fjellryggen Besseggen i Vågå kommune i Oppland fylke, på rekordtiden 1.16,48.
I 1960 ble Andreassen tildelt Egebergs Ærespris.


Bonsvatnet.
Bonsvatnet er et vann i Hjartdal kommune i Telemark. Vannet, som tilhører Skiensvassdraget, har sitt utløp i elva Tveitåi som munner ut i Bjårvatnet.
Vannet er regulert mellom 754 og 740 moh og fungerer som magasin for Mydalen og Hjartdøla kraftverk.


Peter Frederik Suhm.
Peter Frederik Suhm (født 18. oktober 1728, død 7. september 1798) var en dansk historiker og boksamler.
Peter Frederik Suhm var sønn av kommandørkaptein (senere admiral) Ulrik Frederik Suhm (død 1758). Han ble født i København 18. oktober 1728. I sin barndom fikk han privat undervisning av forskjellige lærere, hvoriblant flere både dyktige og samvittighetsfulle menn, og ettersom han hadde både talent og stor lærelyst, gjorde han hurtig fremgang. I januar 1746 ble Suhm privat innskrevet ved Københavns universitet. Ettersom han var adelsmann, falt det av seg selv, at hans forberedelse til embetsbanen måtte skje gjennom juridiske studier. Innen han var fylt 20 år, ble han 23. februar 1748 utnevnt til assessor i hovretten. 1749 ble han utnevnt til kammerjunker, hvorved han fikk adgang til hoffet. Embetsveien hadde imidlertid ingen tiltrekning på Suhm, som frasa seg stillingen som assessor. Han utgav noen vitenskapelige skrifter, og forsøkte seg endog som dansk komedieforfatter.
Ved utsikt til ekteskap med den rike arvedatter Karen Angell i Trondheim, begav Suhm seg dit i juli 1751, ledsaget av Benjamin Dass og Gerhard Schøning. En uke etter ankomsten ble han forlovet med Karen Angell; de giftet seg 19. april 1752. Suhm måtte forplikte seg til å bli i Trondheim så lenge svigermoren levde. Ekteparet fikk ett barn, Ulrik Frederik Suhm (født 1761). I Trondheim utgav Suhm 1757 sammen med Schøning "Forsøg til Forbedringer i den gamle danske og norske Historie", som gav anledning til at han 1758 ble valgt til medlem av Videnskabernes Selskab i København. Da Det Trondhjemske Selskab ble stiftet i 1760 som en forløper til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab etablert i Trondheim 1767, var Suhm et av de første medlemmer.
Etter å ha bodd 14 år i Trondheim, forlot Suhm byen med sin familie 1765 for å ta bolig i København. Anledningen var at det var kommet til brudd mellom ham og hans hustrus onkel, Thomas Angell, hvilket førte til at sistnevnte testamenterte sin formue til velgjørende øyemed. Suhm kjøpte en anselig gård i Pustervig med rom for hans allerede betydelige boksamling. Han ble 1769 konferensråd, 1774 kammerherre og 1789 kongelig historiograf. 11. juli 1788 døde Suhms hustru Karen Angell. Få måneder etter hennes død (18. oktober 1788) giftet Suhm seg på ny med Christiane Becker. Med henne fikk han en datter.
Kilder.
Suhm, Peter Frederik
Suhm, Peter Frederik
Suhm, Peter Frederik


Luftforsvarets vernedyktighetsmedalje.
Luftforsvarets vernedyktighetsmedalje er en av fire norske vernedyktighetsmedaljer fra Forsvaret.
Tildeling.
Medaljen tildeles som påskjønnelse for fullført førstegangstjeneste i Luftforsvaret. Den gis til vernepliktig personell som har gjennomført full militær førstegangstjeneste, samt vervede og befal med militær utdanning eller tjeneste av tilsvarende lengde, og kan i alminnelighet bæres med stjerne for hver etterfølgende to repetisjonsøvelser. Det kan ikke bæres mer enn tre stjerner til samme medalje. Kvinnelig personell oppnår medaljen etter tjeneste av tilsvarende lengde.
Den tildeles av Generalinspektøren for Luftforsvaret (GIL) etter direktiv fastsatt av GIL. Medaljen finnes i begge målformer og kalles på nynorsk Luftforsvarets vernedugleiksmedalje.
Vernedyktighetsmedaljen knyttes til kvalifiserende tjeneste som eneste kriterium. Medaljen tildeles vernepliktige mannskaper/utskrevet befal før dimisjon ved utført førstegangstjeneste etter de til enhver tid gjeldende bestemmelser for godskriving av full militær førstegangstjeneste, herunder også mannskaper med 6 måneders tjeneste som godkjent fullført førstegangstjeneste. Som tjeneste i denne sammenheng teller også militær tjeneste ved FN-oppsetninger eller tjeneste ved fellesinstitusjoner/staber i Forsvaret og NATO.
Personell som er blitt eller blir overført til Heimevernet før de har gjennomført full førstegangstjeneste i Hæren tildeles Heimevernets vernedyktighetsmedalje etter sammenlagt 200 dagers tjeneste i Hæren og Heimevernet.
Vernedyktighetsmedaljen rangeres som 48, etter Forsvarets innsatsmedalje.
Utførelse.
Luftforsvarets Vernedyktighetsmedalje er utført bronse. Den er rund og har en diameter på 30 mm. Forsiden bærer Luftforsvarets merke, en falk med kongekrone over. Motivet er omgitt av en åpen laurbærkrans. Baksiden har teksten «LUFTFORSVARET – FOR FRED OG FRIHET» ((på bokmål) eller «LUFTFORSVARET – FOR FRED OG FRIDOM» (på nynorsk). Medaljen er opphengt i et bånd i Luftforsvarets farger, lyseblått og hvitt. Båndet er lyseblått, er 35 mm bredt, og har 10 vertikale sølvfargede striper, hver 1 mm brede. Det kan utstyres med inntil tre stjerner. Stjernene var tidligere gylne av farge. I statuttene av 2011 er stjernen beskrevet som forsølvet.
Stjerner.
Etter tildeling av Vernedyktighetsmedaljen, tillates den båret med en stjerne for hver etterfølgende to repetisjonsøvelser, maksimalt tre stjerner. Det skal nyttes stjerner av fastsatt type til den enkelte forsvargrens medalje. Til Luftforsvarets vernedyktighetsmedalje skal det nyttes oksyderte stjerner.
Stadig tjenestegjørende personell, dvs. militært personell med yrkes- og kontraktsstatus, kan også tildeles en stjerne for hver sammenlagte 4-års tjenesteperiode, etter tildeling av medaljen uansett hvilken avdeling tjenesten er ved.
Opptjening av tid for tildeling av stjerner under frivillig tjeneste etter plikttjenesten er underlagt de samme regler som for stadig tjenestegjørende personell.
Befal og menige kan også tildeles en stjerne for FN-tjeneste av minimum 6 måneders varighet.
Kvinnelig reservepersonell tildeles stjerner etter gjennomført tjeneste tilsvarende fullstendig førstegangstjeneste i forsvarsgren. Stjernene tildeles etter 5, 10 og 15 gjennomførte årlige øvelser/årlig tjenesteplikt.


Edmond Halley.
Halleys kart over misvisningen, bilde fra 1702.
Edmond Halley (født i London, død i Greenwich) var en engelsk astronom, matematiker og geofysiker.
Som sønn av en velstående såpekoker i Haggerston fikk Edmond gå på de beste skoler; etter St. Paul’s School ble han student ved Queen’s College i Oxford. Allerede tidlig i studietida begynte han å publisere artikler om solsystemet og solflekker.
Etter fullført utdanning tok han ut på en reise til den sørlige halvkula for å studere den sørlige stjernehimmelen, med St. Helena som base. I 1679 utga han så sin "Catalogus Stellarum Australium" med 341 sørlige stjerner. Denne store utvidelsen av stjernekartet førte til at han av samtida ble jamført med den store Tycho Brahe. Han fikk en Master of Arts-grad ved Oxford og ble medlem av Royal Society.
Under sin store ekspedisjon hadde Halley også gjort atmosfæriske registreringer, og i 1686 publiserte han en avhandling om passatene og monsunvinder. I denne slo han fast at soloppvarming er årsak til atmosfæriske bevegelser. Det var også Halley som viste sammenhengen mellom lufttrykk og høyde over havet.
Halley gifta seg og satte bo i Islington. Her brukte han det meste av tida på observasjoner av månen, men han var også opptatt av problemer omkring tyngdekraften. Ett av problemene som tiltrakk seg Halleys oppmerksomhet, var beviset for Keplers lover. I august 1684 dro han til Cambridge for å diskutere dette med Isaac Newton – bare for å oppdage at Newton hadde løst problemet, men uten å publisere noe. Han overtalte da Newton til å begynne å skrive sin "Philosophiæ naturalis principia mathematica". Principia ble utgitt på Halleys kostnad i 1687, og er blitt ett av de store gjennombrudd i vitenskapshistoria.
I 1693 utga Halley en artikkel om livrenter som skulle få stor betydning for utviklinga av aktuarfaget, og som tillot den britiske regjeringa å begynne å selge livrenter basert på en korrekt pris i forhold til kjøperens alder. I denne studien benytta Halley seg av statistikk fra byen Breslau, som var kjent for å ha særlig gode registreringer av befolkningens levealder. Halleys metode for å konstruere levealdertabeller for Breslau regnes i dag for et av de tidlige høydepunkt i demografien.
I 1690 fikk Halley i oppdrag å gjøre målinger av jordas magnetfelt. Han tok derfor ut på en ny, stor ekspedisjon med HMS «Paramore» som varte i to år og tok han over det meste av Atlanterhavet mellom 52°N og 52°S. Resultatene ble framlagt i 1701 i "General Chart of the Variation of the Compass". Dette er den første kartlegginga i sitt slag, og den første der det ble brukt isogoner – også kalt Halley-linjer.
I 1703 ble Halley utnevnt til professor i geometri ved Oxford. Her begynte han å gjøre beregninger på kometbaner, og i "Synopsis Astronomia Cometicae" (1705) slo han fast at kometobservasjonene i 1456, 1531, 1607 og 1682 gjaldt samme komet, og regna ut at den ville komme tilbake i 1758. Da dette viste seg å slå stikk, fikk den navnet Halleys komet.
Halley gjenopptok Jeremiah Horrocks' arbeider med å bestemme avstandene i solsystemet ved hjelp av planetpassasjer. Han hadde sjøl observert en merkurpassasje i oktober 1677. I 1716 kom han med forslag til et presisjonsinstrument for slike målinger, som kom til anvendelse under den neste venuspassasjen i 1761.
I 1720 ble Halley utnevnt til Astronomer Royal, en stilling han hadde til sin død. Han ligger gravlagt ved St. Margarets kirke i Lee i Sørøst-London.
Eksterne lenker.
Halley, Edmond
Halley, Edmond
Halley, Edmond
Halley, Edmond
Halley, Edmond


Delhi.
Delhi (hindi: दिल्ली, punjabi: ਦਿੱਲੀ, urdu: دلی, IPA:) er Indias nest største storbyområde, etter Mumbai. Delhi har et innbyggertall på 12,8 millioner, og ligger i den nordøstlige delen av landet ved elven Yamuna.
Politisk ligger Delhi direkte under de føderale myndighetene, og området er kjent som National Capital Territory of Delhi (forkortet NCT). Indias hovedstad New Delhi ligger sentralt i Delhi, og er en ny bydel som ble bygget tidlig på 1900-tallet. Delhis kommunale organisasjon (Delhi Municipal Corporation) administrerer hele unionsterritoriet bortsett fra New Delhi, som er en egen kommune, og Delhis garnisonsby, som står under militær administrasjon.
Plasseringen med Aravalli-fjellene i sørvest og Yamuna i øst har gitt byen en strategisk handelsmessig betydning på grunn av at de gamle hovedveiene fra Kashmir, Bengal og Indus-deltaet har møttes her. Byens posisjon understrekes av at den har vært hovedstad i adskillige historiske riker som har eksistert i regionen. Byen var Indias hovedstad til Britisk India ble grunnlagt i 1858.
Stedet har vært bebodd gjennom flere tusen år. Det ser ut til at den første omtalen av stedsnavnet Delhi stammer fra det første århundret f.Kr., da Raja Dhilu bygde en by og oppkalte den etter seg selv.
Old Delhi ble bygd av Shah Jahan og kalles derfor ofte Shahjahanabad. Old Delhi ligger vest for Det røde fort (Lal Qila). Fortet ligger ved Yamuna og har sitt navn etter den røde sandsteinen, som har gitt byggemateriale til de 16 m høye murene. Det ble bygd 1628-58 av Shah Jahan som keiserslott, og dannet en hel by for seg. Sørvest for fortet ligger Jama Masjid (1644–56), som er Indias største moské. Den ble også grunnlagt av Shah Jahan.
New Delhi ligger sørvest for Old Delhi. Den ble anlagt 1912-29 og innviet 1931 som Indias nye hovedstad, landets åttende hovedstad. New Delhi står i sterk kontrast til Old Delhi. Arkitekten bak byplanen, Sir Edward Lutyen, la vekt på å legge gatenettet slik at de historiske minnesmerkene i gamlebyen er lette å oppsøke. Derfor representerer New Delhi en interessant forening av gammelt og nytt.
Man finner mange monumenter i byen som representerer de ulike regentene. Sør for New Delhi ligger Qutb-komplekset med den ca. 70 m høye minareten Qutab Minar. Den er et seiersmonument som Qutab-ud-din Aibak begynte å bygge i 1199 etter at han overtok Delhi. Minareten står på listen til UNESCO over verdens kultur- og naturarv siden 1993. Ved foten av minareten ligger Quawwat-ul-Islam Masjid. Dette er Indias første moské, som ble bygd på 1100-tallet. Sør for Delhi Zoo ligger en gravpalass fra 1500-tallet. Her finner man flere mogulers graver, bl.a. stormogul Humayuns (1508–56). Denne byggestilen nådde senere høydepunktet i Agra og Fatehpur Sikri. Byen har en rekke museer og gallerier, bl.a. nasjonalmuseum, nasjonalgalleri for moderne kunst, jernbanemuseum, internasjonalt dukkemuseum, Nehru-museet og annet.


Fylkesvei 661.
Fylkesvei 661 (Fv661) går mellom Skodje og Vestnes. Veiens lengde er 59,9 km mellom Digernes og Vestnes.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Kvitkollene.
Kvitkollene er en fiktiv rekke med åser i J.R.R. Tolkiens Midgard. Det er en rekke med lave åser som ligger vest i Eriador, og skapte den vestre grensen til Hobsyssel.
Kvitkollene var grensen til Hobsyssels som det landet som ble gitt til Hobbitene av kong Argeleb II, konge av Arnor. I dem ble de hobbitbyen "Miklabol" bygd, hovedstaden i Hobsyssel hvor borgermesteren bodde.
I etterkant av krigen om ringen på slutten av det tredje tideverv, hadde "Skarpins" (Saruman) menn forandret "Miklabol" til et fengsel, eller som hobbitene sa "et fengshull", og mange viktige hobbiter, som borgermesteren, ble holt fanget der.
Kvitkollene formet en grense for Hobsyssel som helhet, og for den "Vestre fjerdingen".
Etter at kongen (Kong Elessar, Aragorn) var vendt tilbake til tronen i Gondor ble Hobsyssel utvidet forbi Kvitkollene, "Bortomåsene" og helt til Tårnåsene. Området bortenfor Kvitkollene og frem til Tårnåsene ble kjent som Vestmarken.


George Hadley.
George Hadley (født 12. februar 1685 i London, død 28. juni 1768) var en engelsk jurist og meteorolog. Han er kjent for å være den første til å nærme seg en korrekt beskrivelse av de store vindsystemene på jorda.
For sjøfartsnasjonen England var det av høyeste viktighet å nå fram til en forståelse av vindens årsaker og en korrekt beskrivelse av vindsystemene. De stabile, nordøstlige vindene nord for ekvator og de tilsvarende sørøstlige på den sørlige halvkula hadde på engelsk betegnelsen «trade winds». Mellom dem lå det fryktede stillebeltet ved ekvator.
Edmond Halley hadde i 1686 gjort et forsøk på å forklare passatene som et resultat av soloppvarmingen, men han hadde ikke kunnet forklare den østlige retningen som de åpenbart hadde. George Hadley var en tid ansatt ved Royal Society med ansvar for selskapets meteorologiske observasjoner, og han tok til å studere passatvindene. I 1735 la han fram for selskapet sin "Concerning the Cause of the Trade Winds". Her forklarer han fenomenet med at soloppvarmingen får luft til å stige ved ekvator, for deretter å drive mot polene hvor den synker ned. På denne måten danner atmosfæren to sirkulasjonsceller – én på hver side av ekvator. Den østlige retningen som lufta har ved bakken, forklarte han som et resultat av friksjon med den roterende jordkloden.
Sjøl om seinere forskning har vist at corioliseffekten gjør bildet mer komplekst, er Hadleys funn imponerende. Han har fått de seks sirkulasjonscellene i atmosfæren oppkalt etter seg – hadleyceller. Hadleys arbeid ble imidlertid stort sett oversett av samtida - til det ble gjenoppdaga av John Dalton i 1793.
Hadley Centre for Climate Prediction and Research er oppkalt etter Hadley. Han har også fått et krater på Mars oppkalt etter seg.
Se også.
Hadley, George
Hadley, George


Camel (album).
__NOTOC__
"Camel" er et progrockalbum fra 1973 av bandet med samme navn. Camel prøvde med dette debutalbumet å finne sin stilart og det var her Peter Bardens og hans keyboards dominerte gruppens lydbilde sammen med Andrew Latimers gitar. Musikkens nærhet til Canterburysjangeren og gruppa Caravan samt ustadige usikkerhet blant stilarter og improvisasjoner i sjangre som art-rock, jazz-inspirerte rytmer og tidvis uinspirerte låter, gjorde at dette albumet ikke ble en umiddelbar suksess.
Utgivelsen har riktignok flere lovende hint av håp spredd rundt på albumet, men det var først på etter at gruppa skiftet plateselskap at deres neste album "Mirage" virkelig fikk frem potensialet i bandet og begynte å tiltrekke fansen. Låtene «Never Let Go» og «Homeage To The God of Light» var tidlige live–favoritter blant fansen.


Fylkesvei 650.
Fylkesvei 650 (Fv650) går mellom Sjøholt i Ørskog og fergestedet Linge i Norddal. Veiens lengde er 40,2 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 656.
Fylkesvei 656 (Fv656) går mellom Valle i Skodje og Magerholm i Ålesund. Veiens lengde er 11,6 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 666.
Fylkesvei 666 (Fv666) går mellom Batnfjordsøra i Gjemnes og Toven i Nesset. Veiens lengde er 46,9 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Gaupne.
Gaupne er et tettsted og administrasjonssenteret i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Gaupnefjorden, en sidearm av Lustrafjorden.
Fylkesvei 55 gjennom Gaupne er kjent som Nord-Europas lengste sammenhengende sving. Gaupne gamle kirke er en laftekirke som ble oppført ca. 1647–1652. Flere av delene stammer fra stavkirken den avløste.
Stedet.
Fra Gaupne er det kort vei til turistattraksjoner som Jostedalsbreen, Sognefjellet/Jotunheimen og Urnes stavkirke. Gaupne blir dermed mye brukt som utgangspunkt for turister. Gaupne er omgitt av fjell og fjorder i naturskjønne omgivelser.
Blant de større bedriftene i Gaupne finner vi NTP Gandrudbakken som ble etablert i 1988 av Atle Gandrudbakken, NTP er idag heleid av AveryDennison. AveryDennison NTP AS er landets ledende leverandør av etiketter og merkesystemer for tekstil og konfeksjon. Luster Mekaniske Industri som ble etablert i 1981 og har spesialisert seg på prefabrikasjon av rørsystemer både til offshore og landbaserte anlegg. Statkraft Region Midt-Norge har også hovedsentralen sin her.
Gaupne har også idrettshall og kjøpesenteret Pyramiden, og i tillegg er et badeland under bygging. Bygda sitt idrettslag er Idrettslaget Bjørn, og har både langrennsmiljø og fotballmiljø; fotballaget spiller i 5. divisjon. Hver sommer arrangeres flere fester i Parken, en stevnearena med to scener. Flere kjente norske band og artister som blant annet Hellbillies og Sputnik har spilt her, i tillegg til noen utenlandske som Vikingarna og Smokie.
På lokal dialekt uttales Gaupne «Gåp'n» og en person fra Gaupne er en «gåpning». Fra Gaupne til Sogndal er det ca. 25 minutter med bil, langs riksvei 55.


Mirage.
__NOTOC__
"Mirage" er et progrockalbum fra 1974 fra bandet Camel. Det er ikke et av deres mest kjente album, men det hadde et av bandets mest kjente sanger, "«Lady Fantasy»". Det var Camels andre album som ble utgitt og det har bare fem låter, men to av dem er over 9 minutter lange. Albumet fikk riktignok oppmerksomhet i det at albumcoveret var mer eller mindre en nøyaktig kopi av logoen til sigarettmerket Camel, og dette var kontroversielt også på den tiden det ble gitt ut.
Det var på dette albumet Camel begynte å utvikle sitt senere distinktive lydbilde, markert med gruppens flytende innviklede rytmer samt en markant og uforutsigbar instrumental veksling mellom keyboardspiller Peter Bardens og gitaristen Andrew Latimer. Bandet markerer seg også hos progrockens likeman med den periodedelte låten «Lady Fantasy», som viser bandets mer komplekse retninger de ville ta på sine senere utgivelser. Låta «Nimrodel/The Procession/The White Rider» ble skrevet av Latimer og var inspirert av J.R.R. Tolkiens verk "Ringenes herre". Nimrodel er en alv, mens "The White Rider" hentyder til en senere utgave av Gandalv i slaget ved Rohan og Minas Tirith.
Andrew Latimers grasiøse fløytespill utmerker seg på noen av låtene på albumet, inkludert «Supertwister», og det er på det rene at han har flere teknikker og er mer fleksibel enn for eksempel Ian Anderson, kjent fra Jethro Tull. Camel retter fortsatt på noen ujevnheter på "Mirage", men det er opplagt at de begynner å komme inn i sine etterhvert stilmessige kjennetegn. Mirage nådde forøvrig nummer 149 på Billboardlisten.


Schrödingers katt.
Teorien om kvantemekanikk sier at partikkelen både eksisterer og ikke eksisterer på en gang; den er i en såkalt superposisjon.
Dette skulle i så fall bety at katten teoretisk sett er både levende og død. Men ved å åpne kassen kan vi bare observere en av de to tilstandene, ikke begge samtidig. Det er ennå ikke observert noen katt (eller noe på den størrelsen) i en slik superposisjon, at den er død og levende på en gang.
Schrödinger mente ikke at det skulle finnes en katt som var både død og levende; hans innsigelse mot kvantemekanikken var at den ikke kunne forutsi når den radioaktive superposisjonen ville bryte sammen og partikkelen ville gå over til å være enten eksisterende eller ikke-eksisterende.
Kvantemekanikken kan for øvrig ikke brukes på store ting som katter, men forbeholdes partikler, atomer og i ytterste grad molekyler.


Robert Post.
Robert Øien Fylling (født 20. mars 1979), bedre kjent som Robert Post, er en norsk musiker.
Biografi.
Robert Fylling er fra Langevåg utenfor Ålesund i Møre og Romsdal. Roberts oppvekst var i en musikalsk familie, og hans første instrument var et trommesett som han brukte flittig. Senere lærte han seg å spille trompet. Han skrev sin første sang, «Untouched», som 8-åring.
Post har også vært medlem i bandet Sissy Dogfish.
I 2004, etter mange år som sanger og låtskriver, skaffet Fylling seg oppmerksomhet fra verdens største plateselskap Universal Music. Under i Bergen samme år spilte han sine to første offisielle konserter under artistnavnet Robert Post og trakk fulle hus. Representanter fra den engelske platebransjen var på plass og likte det de så og hørte. I månedene som fulgte ble det gjort flere showcaser i London og Bergen, noe som til slutt resulterte i platekontrakt med Mercury Records UK.
Debutalbum (2004–2006).
Produsent Mike Hedges (The Cure, Travis, Manic Street Preachers) ryddet plass i studioet West Side i London, og i desember 2004 startet arbeidet med debutalbumet. Opptakene skjedde gjennom den samme miksepulten som ble brukt under innspillingen av Pink Floyds "Dark Side of the Moon". Robert fikk frie tøyler til å lage akkurat det albumet han ønsket.
I august 2005 slapp Robert Post sitt selvtitulerte debutalbum til gode kritikker i inn- og utland. BBC Radio 2 A-listet første single, «Got None», og albumet ble «Record of the Week» på Storbritannias største radiokanal. Senere ble også single nummer to, «There's One Thing», A-listet. «Got None» ble plukket opp av flere og flere radiostasjoner i Frankrike, Italia og Norge, og med nyheten om en sterk 17.-plass på britiske radiolister, gjorde den et solid hopp på Norges Hit40-liste og ble liggende i toppen i hele 20 uker. I Frankrike ble den en av de mest spilte låtene det året, og i januar 2006 gikk den til toppen av italienske hitlister i fem uker på rad.
Etter en miniturné i USA og opptreden på Robert Redfords "Sundance Film Festival", hvor Robert delte scene med Rufus Wainwright, Imogen Heap og The Weepies, bar det hjem til Norge og to Spellemann-nominasjoner. Han vant både prisen for Årets Mannlige Artist for debutalbumet, og Beste Video med låten «Got None».
Turneer (2005–2007).
I løpet av det neste halvannet året turnerte Robert Post Storbritannia seks ganger, alene og med artister som Ray LaMontagne, Jason Mraz, Texas, Natalie Imbruglia og Aimee Mann. Sistnevnte spurte Robert om han ville utvide turneen og bli med på konserter i Frankrike også, noe som senere skulle vise seg å være et sjakktrekk, da han i april 2006 kom tilbake til Paris for sin første utsolgte headliner-konsert. Høsten samme år gikk med til en tre uker lang Europa-turné som markerte slutten på en to år lang lansering av debutalbumet "Robert Post", som i Norge, Frankrike, Italia og Storbritannia har solgt i eksemplarer.
Oppfølgeren (2007–).
I juni 2007 begynte innspillingen av oppfølgeren til suksessdebuten i Ocean Sound Recordings på øya Giske utenfor Ålesund. Robert hadde flyttet base fra London og hjem til Sunnmøre og Langevåg. Det var her det hele startet, og det var her han fant roen til å skrive låtene til den nye platen. Arbeidet i studio ga etter hvert resultater, som også medførte nye utfordringer live. Instrumenteringen og uttrykket ble mer organisk, dynamisk og detaljrikt, og bandet ble utvidet med flere medlemmer. En av konsertene som ble gjort med det nye bandet i 2007, var på Garage i Bergen i november, hvor Einar «Engelen» Engelstad (Bergens Tidende) skrev: «Robert Post har det som skal til. Låtmaterialet er glimrende. Både de fengende popsviskene og de mer vågale veiene han har begitt seg ut på. Variert både musikalsk og stilmessig, og vanskelig å sette i bås. (...) Robert holder også mål live. Både som vokalist, gitarist, pianist og entertainer. Litt vanskelig å si hvor Robert Post til slutt havner. Men han kommer garantert frem.»


Karri.
Karri er en krydderblanding som består av mange meget sterke og aromatiske kryddere, slik som for eksempel gurkemeie, pepper, koriander, cayennepepper, muskat, ingefær, kanel, kryddernellik, sennep, spisskummen mfl. Karri som er ment for det norske markedet inneholder ofte bukkehornkløver, som kan gi alvorlige allergiske reaksjoner hos noen peanøttallergikere.
Karri er en av de vanligste krydderblandingene i verden og stammer fra det indiske kjøkken.
Karri er i tillegg navnet på sausbaserte varmretter i det indiske, tamilske, britiske og thailandske kjøkken. Ordet karri er opprinnelig tamilsk og betyr simpelthen saus.
Det finnes et stort antall oppskrifter på både krydderblandingen og de sausbaserte matrettene.


Fylkesvei 653.
Fylkesvei 653 (Fv653) går mellom Garnes i Ulstein og Furene i Volda. Veiens lengde er 21,4 km. Eiksundsambandet erstattet 23. februar 2008 fergeforbindelsen mellom Eiksund i Ulstein og Rjåneset i Ørsta, og ga de fire kommunene Hareid, Ulstein, Herøy og Sande fastlandsforbindelse.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Lazzaro Spallanzani.
Lazzaro Spallanzani (født 10. januar 1729 i Scandiano, død 12. februar 1799 i Pavia) var en italiensk naturvitenskapsmann. Han regnes som den første som førte bevis for at liv ikke kan oppstå spontant, og han sto bak viktige framskritt i forståelsen av dyr og menneskers fysiologi.
Han begynte på jusstudier ved Universitetet i Bologna, men vendte seg snart til naturvitenskapen. Det var her hans berømte slektning Laura Bassi var professor i fysikk, og under henne studerte han naturfilosofi og matematikk, samtidig som han også viet seg til språkstudier.
I en alder av 25 år ble han utnevnt til professor i logikk, metafysikk og gresk ved Universitetet i Reggio. I 1760 ble han overført til Modena, hvor han fortsatte å undervise, samtidig som han brukte all sin fritid på naturvitenskapelige studier. Han avslo flere tilbud om professorater i Italia og i utlandet – inntil han mottok et tilbud fra Universitetet i Pavia om et professorat i naturhistorie. Han ble samtidig direktør for museet i byen, og utvida samlingene der med gjenstander fra sine mange reiser rundt Middelhavet og til Tyrkia.
I 1788 besøkte han Vesuv og vulkanene på Lipariøyene og Sicilia, og framla seinere resultatene i den store avhandlinga "Viaggi alle due Sicilie ed 'in alcune parti dell' Apennine".
Hans utrettelige feltarbeid, hans gode skjønn som samler og utstiller ved siden av hans dyktighet som foreleser og deltaker i faglige debatter skaffa han et ry som var nesten uovertruffent i samtida.
En av Spallanzanis store fortjenester er at han beviste at spontant liv ikke er mulig, og han kasta seg med stor energi inn i debatten, som på hans tid var intens. Gjennom sine forsøk som viste at mikrober ble ødelagt ved koking, foregrep han Louis Pasteurs arbeid hundre år seinere.
Spallanzani tillegges også æren for å ha beskrevet reproduksjonen hos pattedyr, og han var den første som foretok en kunstig inseminasjon, på en hund.
Hans største verk er "Dissertationi de fisica animale e vegetale" (1780). Her viste han blant annet at fordøyelsen ikke bare er en mekanisk oppdeling av føden, men i hovedsak en kjemisk prosess som skjer i magesekken ved hjelp av magesyre.
Spallanzani
Spallanzani
Spallanzani


Fylkesvei 655.
Fylkesvei 655 (Fv655) går mellom Ørsta og Tryggestad i Stranda. Veien (unntatt fergestrekningen) er 51 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Contras.
Contras (fra det spanske begrepet "La Contra", kort for "contrarrevolucionarios", en kontrarevolusjonær bevegelse) var en bevæpnet motstand mot Nicaraguas "Sandinista Junta for nasjonal gjenoppbygging" som i juli 1979 hadde styrtet og etterfulgt Anastasio Somoza Debayle og dermed endte Somoza-familiens 54-årige enevelde. Contras var et begrep som konsekvent ble benyttet av amerikansk og deretter internasjonal presse i beskrivelsen av de ulike gruppene som motsatte seg det nye styret. Contras hadde liten ideologisk enighet seg imellom. Stundom ble disse gruppene også referert til som "Contra", hvilket betyr «imot» på spansk.
Contras ble betraktet som terrorister av Sandinistas og etter hvert også av den internasjonale pressen på grunn av dens gjentatte angrep på sivilbefolkningen. Ved hjelp av økonomiske midler og annen støtte direkte fra Argentinas militærregime og fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA gjorde Contras overfall mot det nordlige Nicaragua, spesielt mot kaffeplantasjer og bondekooperativer. Contras fikk sympati fra bønder som var motstandere av regjeringens nasjonalisering av jorda, men ikke av andre nicaraguanere og menneskerettighetsgrupper over hele verden på grunn av deres brutale og hensynsløse taktikk. I følge den amerikanske menneskerettighetsgruppen Americas Watch var Contras' særdeles voldelige overgrep så omfattende og utbredt «at disse kan beskrives som deres prinsipielle krigsmetoder.»


Andrew Latimer.
Andrew Latimer (født 17. mai 1947 i Guildford, England) er en engelsk gitarist, låtskriver og vokalist. Han har vært frontfigur for progrock-bandet Camel siden starten i 1971 og er den eneste som er igjen i bandet av originalmedlemmene.
Han er videre kjent for sitt tekniske gitarspill og sin flytende innviklede rytme og et uforitsigbart instrumentalt samspill med nå avdøde Peter Bardens på keyboards. Men mer enn noe annet er han kjent for å spille med usedvanlig stor følelse og innlevelse. Andrew Latimers grasiøse fløytespill utmerker seg på noen av Camels låter, som for eksempel «Supertwister», på albumet "Mirage" (1974), og det er på det rene at han har flere teknikker og er mer fleksibel enn for eksempel Ian Anderson fra bandet Jethro Tull. Rent teknisk på gitar har han en stil som kan minne mye om Pink Floyds gitarist David Gilmour.
Musikerkarrieren.
"Latimer" har bidratt til samtlige Camel-album, enten i form av gitar, vokal, fløyte, keyboards eller låtskriving. Sistnevnte var han ikke alene om. Peter Bardens var også en kreativ låtskriver, så feider mellom disse musikkpersonlighetene oppsto relativt raskt. Men i 1977 etter at Doug Ferguson forlot bandet ble forskjellene for store og "Bardens" forlot gruppen i 1978. Etter dette ble Latimer det kreative sentrum.
På begynnelsen av 1980-tallet fikk Latimer og Camel nok en gang problemer innad. Andrews gode venn, trommeslageren Andy Ward fikk personlige problemer og måtte forlate bandet. Latimer oppløste bandet som følge av dette, men ble tvunget til starte opp igjen av plateselskapet. Som om ikke det var nok startet en rettssak med bandets tidligere manager som ifølge Latimer «tok all min energi». Albumet "The Single Factor", utgitt i 1982, var en ironisk tittel på at han var igjen «alene».
I 1990 fikk "Andrew Latimer" nok og flyttet til USA hvor han startet opp sitt eget plateselskap, Camel Productions, etter press fra fansen. Han innså fort at musikken hans fortsatt ble satt pris på, etter et suksessfullt album og en påfølgende suksessfull turne i 1991. Han ga ut 3 studioalbum med bandet og turnerte også i 1997, 1999, 2000 og 2001. Hans kone, "Susan Hoover" har skrevet mange av tekstene til låtene på de senere albumene.
Den foreløpige siste turneen var i 2003 som Latimer på forhånd varslet ville være en farvel-turne på grunn av personlige og finansielle byrder. Andrew Latimer var også med på det nederlandske progrock-bandet Kayaks album "«Close to the Fire»", hvor han spilte gitar på låten «Full Circle» og på Colin Bass' album "«An Outcast of the Islands»".
I 2005 la han plateselskapet Camel Productions på is og flyttet tilbake til England. Han har også gjenopptatt et prosjekt med bandet The Brew, en forløper til Camel, sammen med Doug Ferguson og Andy Ward. I april 2006 ble Latimer forespurt av gitaristen Andy Fairweather-Low om å prøvespille for å bli den siste gitaristen i bandsammensetningen til den forestående turnéen til Roger Waters. Men på grunn av at stemmen til Latimer er en og en halv tone lavere enn den tidligere Pink Floyd-gitaristen David Gilmour, fikk han problemer med å synge noen av låtene under prøvespillingen. Waters og Latimer ble så på grunnlag av stemmen enige om å ikke gjennomføre en turné med Latimer som gitarist.


Anton van Leeuwenhoek.
Anton van Leeuwenhoek [le:wənhuk] – egentlig Thonius Philips van Leeuwenhoek – (født i Delft 24. oktober 1632, død 30. august 1723) var en hollandsk kjøpmann og vitenskapsmann. Han sto bak store forbedringer av mikroskopet og omtales som «mikrobiologiens far».
Van Leeuwenhoek var født i Delft som sønn av en kurvmaker og utdanna seg som tekstilhandler. Fra 1654 hadde han sin egen manufakturhandel i hjembyen. Her brukte han et enkelt mikroskop til å holde mellom tommel- og pekefinger til å studere kvaliteten på produktene. Han kom i forbindelse med Christiaan Huygens, som arbeidde med mikroskopi ut fra et vitenskapelig siktemål. Hver for seg og sammen kom de fram til stadig forbedra utgaver av mikroskopet.
van Leeuwenhoek malt av Jan Verkolje
Van Leeuwenhoek slipte mer enn 500 linser i sin levetid, og konstruerte omkring 400 mikroskoper. De beste som er bevart til i dag gir en forstørrelse på 270X, men det er trolig at han med noen av sine mikroskoper oppnådden en forstørrelse på 500X.
Samarbeidet med Huygens resulterte i at han utvikla en lidenskap for mikroskopering. Han satt nettene igjennom og studerte alt han kunne tenke ut under mikroskopet, og noterte omhyggelig ned alt han så. Reinier de Graaf introduserte han i Royal Society i London, hvor han ble tatt opp som medlem i 1680.
Over en periode på 50 år skrev van Leeuwenhoek omkring 560 brev og avhandlinger til Royal Society og andre vitenskapelige institusjoner om sine oppdagelser. I 1674 oppdaga han infusjonsdyr, i 1676 bakterier, året etter sædceller, og i 1682 kunne han studere muskelfibre under mikroskopet sitt.
Van Leeuwenhoek var en dypt troende kalvinist; han så på arbeidet sitt som en avdekking av Guds store skaperverk, og trodde at oppdagelsene hans ville føre menneskene nærmere Gud.


Engler & demoner.
"Engler & demoner" (engelsk: "Angels & Demons") er en mysterie-roman fra 2000 som er skrevet av den amerikanske forfatteren Dan Brown. Den er den første boken hvor Robert Langdon dukker opp for å løse spektakulære kulturelle gåter. I Norge ble denne romanen gitt ut etter oppfølgeren "Da Vinci-koden", som Langdon også opptrer i.
Handling.
Robert Langdon, en professor og ekspert på kunst, symboler og religion, blir hentet fra hjembyen Boston til atomkjerneforskningsanlegget CERN i Genève av toppsjefen Maximillian Kohler for å bistå ved etterforskningen av et mord. Fysikeren og presten Leonardo Vetra er drept på bestialsk vis, og har fått brent inn i brystkassen et ambigram med teksten «Illuminati». Det viser seg at Vetra har jobbet hemmelig med fremstilling av antimaterie, det ultimate «sprengstoff» som er over 100 ganger kraftigere enn en hydrogenbombe, og har produsert en farlig stor mengde av dette, «en hel dråpe».
Antimaterien blir stjålet og en representant fra det arkaiske nettverket av vitenskapsmenn kalt «Illuminati» truer i en telefonsamtale med å bruke stoffet til å legge Vatikanstaten i ruiner som hevn for flere hundre år gamle overgrep fra den katolske kirke mot vitenskapen. Samtidig foregår det et konklave for valg av ny pave, og de fire mest aktuelle kandidatene er blitt bortført av Illuminati. Det haster med å finne antimaterien ettersom den er sikret i en beholder som bare har strømforsyning for et døgn. Når tiden er ute vil den annihilere i en voldsom eksplosjon.
Langdon drar sammen med den dreptes datter og assistent Vittoria Vetra til Roma og får av kammerherre Carlo Ventresca, den avdøde pavens nærmeste, slippe til i Vatikanets arkiv på leting etter en veiviser langs illuminasjonsveien, som Langdon mener vil føre dem til de bortkomne kardinalene. Veiviseren, som er et dikt og en rebus, ble brukt i gammel tid av en gruppe vitenskapsmenn som ville drive sine virksomhet fri fra Vatikanets overvåkning. En desperat kamp mot tiden starter, og ferden går fra kirke til kirke gjennom Roma i forsøket på å redde kardinalene.
I Norge.
I Norge ble romanen første gang utgitt i 2004 på Bazars Forlag i Peter A. Lorentzens oversettelse. Romanen er også utgitt som illustrert praktutgave på samme forlag i 2005. Førsteutgivelsen skjemmes av mange ortografiske feil.
Faktafeil.
Sveitsergardens uniform blir av Brown påstått å være formgitt av Michelangelo, noe som er en folkelig myte.
Likheter med andre bøker.
Oppbyggingen av «Engler og demoner» har mange likheter med den mer kjente «Da Vinci-koden». «Engler og demoner» er den første romanen om Robert Langdon, og «Da Vinci-koden» kan sies å være en kopi av Browns formel.


Økterelva.
Økterelva er en elv i Skien kommune i Telemark. Elva løper ut fra innsjøen Økteren, og munner ut i Fjellvatnet. Systemet er en del av Skiensvassdraget.


Fernão Pires de Andrade.
Kaptein Fernão Pires de Andrade (også kjent som Fernão Perez de Andrade) var en portugisisk kjøpmann og embedsmann under Alfonso d'Albuquerque, en oppdagelsesreisende som ble Portugals guvernør i Malacca.
Fernão Pires de Andrades kontakt med det kinesiske Ming-dynastiet markerer gjenopptagelsen av den europeiske kontakt med Kina etter middelalderen. I Ming-arkivene finner vi ham omtalt som «Folangji» (佛郎機). "Folangji" kommer fra "Franques", som var muslimenes navn på kristne europeere. Kineserne tok i bruk det ordet fordi de opprinnelig antok at portugiserne var forbundet med de muslimske sjøfarende og tolker som Fernão hadde med seg, og som var de første i hans følge som kineserne hadde kontakt med.
Etter at portugiserne hadde erobret Malacca i 1511 kom de snart i berøring med kinesiske handelsmenn. D'Albuquerque sendte avsted Jorge Alvarez for å utforske kystene i nord. Han seilt langs kysten av Guangdong i 1513 og heiste et flagg på «Tuen Mun-øya» (antagelig en av øyene ved Hongkong, om ikke selve Hongkongøya).
Kong Manuel I sendte i 1517 de Andrade av sted på handelsoppdrag. Han satte seil den 7. juni 1517 med syv kanonbestykkede handelsfarkoster og en muslimsk tolk. De ankom utenfor Perleflodens munning den 15. august, og begynte å fiorhandle med kinesiske handelsfolk om en mulig etablering av silke- og porselenshandel i Canton (Guangzhou). Forhandlingene gikk dårlig. Det hjalp ikke at noen portugisiske sjømenn som uten tillatelse hadde gått i land kom i strid og drepte noen av lokalbefolkningen. Ming-regjeringen nektet portugiserne handelsrettigheter.


Økteren.
Økteren er en innsjø i Skien kommune i Telemark. Det viktigste tilløpet kommer fra Bestumelva, mens utløpet er Økterelva, som munner ut i Fjellvatnet. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Francesco Redi.
Francesco Redi (født 18. februar 1626 i Arezzo i Italia, død 1. mars 1697 i Pisa) var en italiensk lege, vitenskapsmann og litterat. Et krater på Mars er oppkalt etter ham.
Etter fullført legeutdannelse gikk han i tjeneste hos Colonna-familien i Roma og var privatlærer i deres hushold i fem år. I 1654 dro han til Firenze. der han var livlege for erkehertugene Ferdinand II og Cosimo III. I 1666 ble Redi utnevnt til førstelege og bestyrer av det statlige apoteket («spezeria») av storhertug Ferdinand II, en stilling som han beholdt under Cosimo III. Han tilbrakte derfor en stor del av tida ved hoffet, og er i likhet med Galileo et eksempel på sin tids hoff- og vitenskapsmenn.
Medisinsk forskning.
Hans fagfilosofi var bygd på hippokratiske idealer, og han la vekt på å forebygge sjukdom gjennom en balansert diett og naturlige midler. Han er en av grunnleggerne av eksperimentell biologi, og han var delaktig i en av 1600-tallets største medisinske funn; oppdagelsen av midd som årsak til skabb. Hans første vitenskapelige publikasjon, i 1664, "«Osservazioni intorno alle vipere»", omhandlet slangebitt.
For ettertida er Redi mest kjent for eksperimenter som bidro til at forestillingen om abiogenese ("Generatio spontanea", spontan forplantning) seinere ble forkasta. Helt sia Aristoteles var den rådende oppfatninga at mark og andre organismer oppsto spontant av råtnende kjøtt. I et av sine eksperimenter tok Redi tre krukker med kjøtt. Én ble forsegla, en annen holdt åpen, og den tredje ble dekt med et klede. I den åpne krukka kom det mark, men ikke i den forsegla. I den tredje viste marken seg på kledet. Han fortsatte eksperimentet ved å samle opp larvene, som seinere ble omdanna til vanlige fluer. Når han la døde fluer og larver i ei forsegla krukke, ble det ikke danna ny mark. Gjorde han det samme med levende fluer, ble det imidlertid ny mark.
Redi beskrev eksperimentet utførlig i sitt skrift "«Esperienze intorno alla generazione degl' insetti»." Blant hans vitenskapelige skrifter inngår også f.eks. "«Consulti medici»".
Innsats som litterat.
I tillegg til sin praksis som lege og kirurg, og sin medisinske forskning, fant han også tid til litterært arbeid. Han var et aktivt medlem av en rekke litterære akademier, og som medlem av "Crusca" bidro han til forberedelsen av akademiets hovedløft "Vocabolario" som kom til å bety meget for det italienske språk.
Blant hans verker er også hans brever ("«Lettere»"), dityramben" – "«Bacco in Toscana»" og "«Arianna Inferma»", og en god del lyrikk. Noe av lyrikken er petrarkisk, annet er burlesk. Han arbeidet også på et "«Vocabolario aretino»". "«Bacco in Toscana»" er det beste eksempel på dityramben på italiensk.


Bestumelva.
Bestumelva er en elv i Skien kommune i Telemark. Elva utgjør hovedtilløpet til innsjøen Økteren, som er en del av Skiensvassdraget.


Nordiske grener under Vinter-OL 1956.
Under Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo ble det arrangert åtte øvelser i nordiske grener. For første gang ble det arrangert langrennsstafett for damer, og i herrenes langrennsprogram byttet man ut 18 km med 15 km, mens tremila ble innført som ny olympisk distanse.


Kildrummy Castle.
Kildrummy Castle er en slottsruin i nærheten av Kildrummy i nordøstlige Skottland. Det ligger i Aberdeenshire, ikke langt fra Aberdeen.
Festningen er fra begynnelsen av 1200-tallet og antas å ha blitt reist av Donald, jarlen av Mar, en nevø av Robert Bruce.
Historie.
Det har blitt beleiret et antall ganger opp gjennom historien, først i forsvar av familien til Robert Bruce i 1306 og deretter beleiret på nytt i 1335 av David, lorden av Atholl. Ved denne anledningen holdt lady Christian (Christina) Bruce unna angriperne inntil hennes ektemann sir Andrew Moray kom til unnsetning.
I 1361 var det en strid mellom kong David II av Skottland og kongens fetter Thomas, jarl av Mar. Kongen beleiret festningen og erobret den. Han utpekte deretter Walter Moigne som bestyrer inntil videre. Thomas dør i 1377 uten arving som den siste jarl av Mar fra den gamle keltisk gren. Hans eneste søster, Margaret, gift med William, 1. jarl av Douglas, blir grevinne av Mar og Garioch i hennes egen rett og blir etterfulgt av datteren Isabel, grevinne av Mar og Garioch, som giftet seg med Sir Malcolm Drummond, en bror av Annabella, Robert III av Skottlands dronning.
I 1402 blir Malcolm angrepet i sitt eget slott av en gjeng bøller, leid av Alexander Stewart, helten fra Harlow, som overmannet og mishandlet ham inntil han døde. Isabel oppholdt seg i Kildrummy Castle som enke, barnløs og ubeskyttet. Sommeren 1404 erobret Alexander Stewart festningen og tvang enken til å gifte seg med ham, og overtar dermed alle hennes titler og landeiendommer. Stewarts forbindelse til den kongelige familie beskyttet ham fra dette overgrepet.
I 1435 ble festningen overtatt av Jakob I av Skottland og ble kongelig eiendom inntil det ble gitt til lord Elphhinstone i 1507. Festningen gikk videre fra Elphinstone til Erskine før det ble forlatt i 1716 som en følge av fiaskoen med jakobitt-opprøret.
Beskrivelse.
Kildrummy Castle var skjoldformet med seks uavhengige tårn. Utstrakte jordverker beskyttet slottet, inkludert en tørr vollgrav og en dyp sluk. Det meste av slottets fundament er fortsatt synlig sammen med det mest av første etasje. Arkeologiske utgravninger i 1925 avslørte dekorative steinfliser og spor etter krigføring.
I dag eies ruinene av foreningen "Historiske Skottland". Et hotell som bærer slottets navn, Kildrummy Castle Hotel, er blitt bygd på slottets område med utsikt over ruinene.


Günter von Drenkmann.
George Richard Ernst Günter von Drenkmann (født 9. november 1910 i Berlin, død 10. november 1974 i Berlin) var en tysk jurist og president for Berlins kammerrett. Han ble ansett som en liberal dommer.
Günter von Drenkmann var som dommer i sivilsaker blitt justiskammerpresident, og var dermed bystaten Berlins øverste dommer. Den 10. november 1974 brøt flere terrorister seg inn i hans hjem, etter at RAF-terroristen Holger Meins dagen før hadde dødd under en sultestreik i Wittlich-fengselet. Terroristene kalte seg «Bevegelsen 2. juni». Günter von Drenkmann ble skutt og drept av terroristene.
Det er fremdeles omstridt om terroristene planla å bortføre von Drenkmann, og myrdet ham da han satte seg til motverge, eller om de hadde planlagt å drepe ham like fra starten. Drapet er ikke oppklart.
En gate i Tempelhof-Schöneberg skal kalles opp etter Günter von Drenkmann.
Drenkmann, Günter von
Drenkmann, Günter von
Drenkmann, Günter von


Doug Ferguson.
Douglas «Doug» Ferguson (født 6. april 1946) var bassist for progrockgruppen Camel mellom 1971 og 1977 hvor han fikk med seg fem album. Ferguson var regnet som «bindemiddelet» i gruppen og med sin disiplin etter fortiden i militæret løste han konfliktene som oppsto mellom Peter Bardens og Andrew Latimer.
Han ble ironisk nok et offer for en konflikt på grunn av at bandets trommeslager Andy Ward hadde utviklet seg teknisk på trommer og ville ha større utfordringer i retning bass, mens Ferguson med sin enkle teknikk ikke bidro til denne utviklingen. Han sluttet dermed i bandet motvillig og spilte bass for mindre kjente band som Headwaiter og John's Children.
Han har i ettertid gjenopptatt et prosjekt med bandet The Brew, som var forløperen til Camel, sammen med Andrew Latimer og Andy Ward. Ferguson har i dag trukket seg helt tilbake fra musikkbransjen med unntak av The Brew–prosjektet, og lever som en suksessrik eiendomsutvikler i Sørvest-England hvor han bor med sin familie.


Music Corporation of America.
The Music Corporation of America, vanligvis kun kjent som MCA, var et USA-basert firma i musikk. MCA publiserer musikk, bøker og driver et plateselskap.
MCA ble grunnlagt som et "musikkbooking"-agentur basert i Chicago, Illinois i 1924 av Jules Stein. Firmaet var pionerer med å praktisere band på turne. Tidlig fremstående MCA-bookede artister inkluderte King Olvier og Jelly Roll Morton.
Lew Wasserman ble fort forfremmet og satt til å styre MCA i nesten 40 år. Under hans ledelse ekspanderte firmaets tilstedeværelse til fjernsyn (grunnla EMKA, Ltd., som eier Paramounts filmbibliotek før 1948 og Revue Studios, toppleverandøren av fjernsyn for alle kringkastingsnettverk i 30 år). Wasserman ekspanderte også MCA med å kjøpe Universal Studios i 1962, snudde det rundt og gjorde det om til et førsteklasses filmstudio som produserte storselgere etter storselgere og han styrket firmaets tilstedeværelse innen musikk.
Andre ledere i firmaet er Sidney Sheinberg, som var styreleder for MCA, og Ned Tanen, tidligere sjef for Universal Pictures.
MCA gikk inn i platebransjen i 1962 med oppkjøpet av det USA-baserte Decca Records, som inkluderte Coral Records og Brunswick Records. Disse merkene ble lagt under MCA Records tidlig på 1970-tallet. Firmaet gikk inn i forleggerbransjen i 1975 med oppkjøpet av "G. P. Putnam's Sons".
I 1979 kjøpte det opp ABC Dunhill Records med dens datterselkaper ABC Records, Paramount Records, Impulsive Records, Dot Records og Dunhill Records. Chess Records ble kjøpt i 1985 mens Motown Records ble kjøpt i 1988 og solgt igjen til Polygram i 1993.
GRP Records og Geffen Records ble kjøpt opp i 1990, det samme året som MCA Corporations holdingselskap ble kjøpt opp av Matsushita-gruppen.
Seagram Company Ltd. kjøpte i 1995 80% av aksjene i "MCA INC." og samme år droppet de nye eierne MCA-navnet og firmaet endret struktur til Universal Studios og dens musikkdivisjon, "MCA Music Enternainment Group" ble døpt om til Universal Music Group. I 1996 solgte Seagram "G. P. Putnam's Sons" til Pinguin Group. I 1998 kjøpte Seagram PolyGram fra Phillips og fusjonerte det med Universal Music Group. Når Seagram Company Ltd. så ble kjøpt opp av det franske selskapet Pernod Ricard, ble Universal's holding solgt til Vivendi Universal.
Våren 2003 ble MCA Records lagt under Geffen Records. Deres Country-musikk merke MCA Nashville Records er fortsatt i drift.


Gaupnefjorden.
Gaupnefjorden er en ca. 4 km lang fjordarm av Lustrafjorden, som igjen er en fjordarm av Sognefjorden. Innerst i Gaupnefjorden ligger tettstedet Gaupne. Jostedalen begynner også der.


Jostedalen.
Breheimsenteret før brannen i 2011
Jostedalen er en dal som går fra Gaupne i Luster kommune i Sogn og Fjordane og innover mot Jostedalsbreen. Gjennom dalen renner elven Jostedøla. Veien gjennom Jostedalen, riksvei 604, brukes blant annet av de mange som skal inn til Nigardsbreen.
Kvartærgeologi.
For omlag 10.200 år siden ble Lustrafjorden isfri, og breen fortsatte å smelte ned. For omlag 9.800 år siden kom det så en kaldere periode igjen og isen rykket fram. Breen kom ned både Fortunsdalen og Mørkrisdalen og møttes i Skjolden. Tvers over Gaupne har det vært en endemorene fra Røneid til Øvrebø. Da breene i hundreårene etter trakk seg mer tilbake ble det tilbake stein og sand (bunnmorene). Enkelte år og perioder ble det kaldere eller mer nedbør, og breen økte igjen. For omlag 8.500 år siden hadde isen trukket seg tilbake over grensa mellom Gaupne og Jostedalen. Tilbaketrekkingen gikk likevel i "rykk og napp". En finner flere rester etter kortvarige framrykking. Det varte heller ikke lenge før skogen kom etter breen som rykket tilbake. For omlag 8.000 år var klimaet blitt tørrere og sommertemperaturene har vært omlag som i dag. Jostedalsbreen var omtrent like stor som i dag. Analyser av jordprøver fra Tunsbergsdalen, viser at Tunsbergsdalsbreen for omlag 8.200-8.000 år siden var omtrent som i dag.
Fra omlag 8.000 år siden, – til et tidspunkt som kan ha vært for 5.500 til 5.000 år siden ble det fuktigere og varmere. Nedbøren i perioden mellom 7.300 og 6.500 år siden var omlag dobbelt så stor som i dag (Nesje med flere, 2000, side 7). Det er den fuktigste perioden siden siste istid. En gang mellom 8.000 og 7.000 år siden var oreskogen kommet like til Fåbergstølen (Kvamme, 1982). Det har vært en åpen furuskog med bregner, og med mye bærlyng ved Austerdalsvatnet i en høyde på 1.200 m (Kvamme, 1986, side 115). For omlag 6.000 år siden vokste det alm ved dagens bjørkeskoggrense i Stryn. Alm trenger en gjennomsnittlig sommertemperatur på omlag 11 grader, mens bjørka kan klare seg med sju grader. Det kan i denne høyden ha vært omlag fire grader varmere enn i dag. Det er så varmt at vi må gå ut fra at Jostedalsbreen hadde smeltet bort i sin helhet. I lavereliggende strøk kan temperaturen ha vært omlag to grader varmere enn i dag (Nesje og Kvamme, 1990). Erik Wishman (1999, side 58) har ved en vurdering i Ryfylkeheiene funnet en temperaturøkning på en grad i lavlandet og to grader i høyfjellet. Det er neppe noen grunn til at temperaturendringene i middel skulle være lavere i Ryfylke enn i Stryn. Disse temperatursanslagene viser derfor en del av usikkerheten i denne type vurderinger. Det kan ha vært 2-4 grader varmere i fjellet og 1-2 grader varmere i lavlandet enn i dag.
Pollenanalyser i øvre del av Jostedalen viser at det for 6.300 år siden var en tilbakegang av or. For omlag 5.300 år siden gikk skoggrensen ned (Kvamme, 1982). Temperaturen var fortsatt så høy at Jostedalsbreen trolig var smeltet bort. Det er likevel tegn på at den varmeste perioden var over og klimaet igjen begynte å minne om det vi har i dag.
I perioden mellom 4.300 og 3.200 år siden skjedde det en klimaendring i Jostedals- og Jotunheimområdet. En tilsvarende endring er også funnet i analyser i Frudalen i Sogndal og på Møre (Nesje med flere, 1994). En fikk da et skifte til et klima som ikke var vesentlig forskjellig fra det vi har i dag. Endringen innebar at det ble fuktigere og kalde enn før.
Siden har det vært kortvarige og langvarige variasjoner av isbreene, men uten at variasjonene har vært svært store.
Målføre.
I Jostedalen er målføret forskjellig fra resten av Luster. Det er svært likt og har mer til felles med målet i Ytre Sogn enn Indre Sogn. Det har likevel mange merker fra Indre Sogn også.
Jegerfolk.
De første spor etter mennesker har vi fra Styggevatn i Jostedalen om lag 1150 m over havet Det er som reinsdyrjegere vi kan se for oss de første menneskene, og det er som sommerboplasser vi må tolke sporene i fjellet. I en heller var det spor etter mennesker for noe over 8 000 år siden. De som besøkte helleren ved Styggevatn har båret med seg steinene opp i fjellet. I ledige stunder, mens de vente på reinen, satt de i helleren eller like utenfor og laget redskaper og våpen. Helleren har da vært en boplass, et sted en var i et lengre tidsperiode. I disse eldste lagene er det store mengder (ca. 3 600) «avslag» av stein, samt noen redskaper av stein. Det er også mange funn andre steder fra fjellene de neste tusenårene.
De første bøndene.
På Øy i Jostedalen har Mons Kvamme foretatt botaniske undersøkelser av jordsmonnet. Han viser at mellom 2.900 og 2.700 år siden skjedde det en permanent endring av vegetasjonen. En fikk en endring til et åpnere landskap med gras. Det er et tegn på at landskapet ble tatt i bruk til beiting. Dette er den første kjente bruken av Jostedalen til beiteformål. Bruken var likevel ikke så intensiv som senere tids stølsbruk.
Jostedalen er uten spor etter bosetning fra før år 600. Det har likvel vært beiting i stølsområdene og jakt i høyfjellet i Jostedalen i perioden 0-600. Det vi ikke vet er hvem som hadde buskapene sine der eller hvem som jaktet i fjellet. Det kan ha vært folk fra Jostedalen, men det kan også ha vært folk fra Luster eller Nordfjord. Vi vet fra perioden etter den store mannedauden i 1349 til slutten av 1500-tallet at det også var beiting i Jostedalen, men uten at det var noen som bodde der fast. Svaret får en ikke uten at gjør undersøkelser i innmarka til gardene i dalen. Størrelsen på gardene tilsier likevel ikke fast bosetning i Jostedalen. Det kan ha vært dyrket områder i dalen i perioder. Fast bosetning over flere hundre år er tvilsomt.
Vi kan også se for oss at det var andre folk i Jostedalen enn ellers i Luster, med et annet språk og levevis. Fra Mannuri er det gjort et funn fra omkring år 1000, som er tolket som et samisk gravminne. Vi kan også se for oss at samene har vært i Jostedalen tidligere.
Jostedalen i middelalderen.
Jostedalen var bosatt fra tidlig i middelalderen. Arne Kvitrud anslår at det var ca. 5–10 garder i Jostedalen i vikingtiden. I tillegg kan flere garder vært delt opp i bruk. Andreas Holmsen skrev at en på 1300-tallet hadde om lag 24 garder i Jostedalen.
Pest og ødetid.
På 1400-tallet har bygda blitt lagt øde etter gjentatte pester. Sagntradisjonen om at Jostedalen lå øde etter mannedauden i 1349 er fremdeles levende gjennom sagnet om Jostedalsrypa. Arkeologer og botanikere vist at det kan ha vært folk og beiting i Jostedalen også i hundreårene etter mannedauden. Botanikaren Mons Kvamme mener å kunne vise at det har vært beiting på Fåbergstølen og Øy sammenhengende siden mannedauden. Det kunne han vise ved å se på endringer av vegetasjonen. Senere har arkeologen Kjersti Randers funnet kullgroper som er tidfestet til 1400-tallet ved Myri på oppsiden av Geisdalsfossen. I samme retning peker også at gardsnavnet Kronen og bruksnavnet Krokgilja på Åsen var i bruk før pestene.
I 1522 var følgende bygder i Luster øde: Fortunsdalen, muligens med unntak av Berge og Søvde, Mørkrisdalen, Dalsdalen, Engjadalen, Jostedalen, Vigdalen, Leirdalen, Mollandsmorki og Veitastrondi.
Nybygging.
I perioden 1563-1600 var det en stor økningen i nye garder i Jostedalen. Ei skatteliste fra 1585 viser at de fleste gardene i Jostedalen da var bosatt. Ut fra det må vi nok tro at også Vigdal var bosatt i 1585.
Bygdebokforfatterne Jon Laberg og Lars Øiane skriver at innflytterne til Jostedalen kom fra Nordfjord. Arne Kvitrud skriver i første halvdelen av 1600-tallet eide kona til lensmannen Knut Sjursen Åsen odelsgods i Luster, så hun kom nok fra Luster. Jordeie utenfor Sogn var der ikke. Mellom bøndene i Luster var det mange jordeiere. Ut fra det skulle en tro at jostedølene gjennomsnittlig hadde mindre penger enn i nabobygdene. De har nok ikke hørt til de høyeste sosiale lagene. Andre har prøvd å finne ut hvor jostedølene kom fra ved å se på dialekten og på kranieformer. De observerte kranieformene i Jostedalen kring år 1900 hadde den sterkeste likheten med kranier fra Luster og Hafslo, men også med innslag fra Nordfjord. Dialekten har målmerker fra både Sogn, Nordfjord og Gudbrandsdalen, men hvor påvirkningen fra Nordfjord er sterkest. Det ser ut til at det var tilflytterer fra flere nabobygder. Svakest er innslaget av gudbrandsdøler.
Jostedal kirke (Jostedal kyrkje) er en langkirke fra 1660, i tømmer og har 100 plasser.
Den lille istiden.
Jostedalen hadde fra 1680-tallet til 1706 en jevn nedgang i bosetningen. Tallet på bønder var det laveste på hundre år. Problemene omkring 1706 omfattet hele Luster. Det kan ha vært uår hvert år i perioden 1701 til 1706. Krisen kan vi i tillegg forklare med de to alvorlige epidemier i 1701 og 1704 med mange døde. Folk flyttet fra de gårdene som lå høyest og var minst robuste mot dårlig vær. Når folk døde bød også muligheten seg for bøndene på smågarder å flytte til større og bedre garder. Dette var da en mekanisme som førte til at virkningen av uårene og epidemiene forsterket seg i Jostedalen. I 1707 ser en igjen at det er nye folk på nesten alle smågardene, men ikke før på 1720-tallet var det igjen like mange bønder som på 1680-tallet.
Værskadene kom ofte og i form av skred, flommer og breer som vokste. Perioden 1670 til 1749 er ofte kaller "den lille istiden". Fra 1670-tallet hadde nedbørsmengdene øket betydelig i forhold til tidligere. I 1741 var der flom og mye skade på Ormberg, i Åsen, i Elvekrok og på Mjelvær i Jostedalen. I denne tida økte Jostedalsbreen og ble større enn noen gang siden siste istid. I 1735 var breen et steinkast fra garden til Guttorm Mjelvær. På Berset ødela Tverrbreen husene i 1743. De neste årene tapte Bjørkehaug hele jorda. Omkring 1748 nådde breen sin største utbredelse og har siden ikke vært så stor. Fra omkring år 1690 til 1748 rykket Tverrbreen (Tuftebreen), fram om lag 2 km med et gjennomsnitt på om lag 35 meter i året.
Når Mattias Foss i 1750 skrev at en i Jostedalen normalt blandet barkemel i deres daglige brød, var nok det en overdrivelse. I uår har det nok likevel vært vanlig. Vi vet at barkebrød ble brukt på Veitastrondi på 1600-tallet og hører også i 1742 at det ble brukt på Ormberg. Barken av furu og alm ble tørket og blandet i kornet, og en laget så brød av det.
1750-1900.
I løpet av vinteren laget folk Jostedalen store mengder husflid- og håndverksprodukter som trevarer, truger, skåler, øser og treskeier. Dette var en viktig inntektskilde. På våren reiste de og solgte varene til Nordfjord og andre steder. I Gaupne solgte jostedølene også never og husdyr. For pengene kjøpte de så varer som korn og sild. Helt lovlig kan ikke all denne handelen ha vært,om og ser rettssaker ulovlig handel med jostedølene. Jostedølene dro også til Røros og helt til Oslo med slakt, smør og talg. I 1750 omtaler soknepresten Matias Foss at det i Jostedalen var håndverkere som smeder, dreiere, snekkere, skomakere og skreddere. Det kan ha vært dreiing til husflidformål. Hjemmemarkedet i Jostedalen var for lite til at det kunne være noe annet enn en deltidsbeskjeftigelse, – som tillegg til gardsdrift.
1900-i dag.
I 1963 ble kommunene Luster, Hafslo og Jostedalen slått sammen. Gaupne ble valgt som senter for den nye kommunen.
Jordbruk er fortsatt den viktigste næringsveien, men etterhvert er også turistnæring, kraftproduksjon og industriproduksjon blitt viktig.
I 1971 kom det forslag om utbygging av Leirdøla. 19. november 1971 gikk kommunestyret imot utbygging om de ikke fikk varige arbeidsplasser. Stortinget vedtok utbyggingen 6. juni 1974.
Jostedal kraftverk utnytter fallet fra Styggevatn til Jostedøla. Styggevatn reguleres mellom 1200 og 1110 moh og er oppdemmet med en demning på 55 meters høyde. Magasinkapasiteten er på 250 millioner kubikkmeter. Kupvatn er også magasin for kraftverket og reguleres mellom 1263,5 og 1190 moh. Det samles også inn vann fra en rekke bekkeinntak. Magasinene ligger ved foten av Jostedalsbreen. Kraftverket startet produksjonen i 1990. Total fallhøyde fra Styggevatn til kraftstasjonen er på 1186 meter. Etter at vannet er blitt brukt i kraftverket ledes det i en lang avløpstunnel til Gaupnefjorden. Installert effekt er 290 MW. Kraftverket har totalt en midlere årsproduksjon på 874 GWh. Kraftverket er eid av Statkraft.
Fylkesvei 604 (Fv604) går mellom Gaupne] og Jostedalen. Veiens lengde er 26,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.
Breheimsenteret var et nasjonalt informasjonssenter for Jostedalsbreen nasjonalpark i Jostedalen. Nigardsbreen, som ligger like ved siden av Breheimsenteret, er den lettest tilgjengelige av brearmene som kommer fra Jostedalsbreen. I Breheimsenteret kunne man besøke senterets museum. Senteret hadde også kafeteria, samt klatrevegg for barn. Senteret brant ned til grunnen 28. juli 2011.


Decca Records.
Decca Records er et britisk plateselskap som ble grunnlagt i 1929 av Edward Lewis. Plateselskapet huskes for at det takket nei til The Beatles, men kompenserte ved å takke ja til The Rolling Stones.
Navnet.
I en sannsynlig oppstemt stund etter stor suksess kalte Deccas grunnlegger Edward Lewis, tidligere aksjemegler, selskapet for «The Supreme Record Company». Opprinnelsen til navnet «Decca» har derimot aldri fått noen offisiell forklaring om det betyr noe spesielt eller om det er en forkortelse for noe. Den mest besnærende forklaringen er at det stammer fra åpningsnotene til en symfoni av Beethoven: «D-E-C-C-A». Teorien støttes av at et bilde av Beethoven prydet Deccamerket i mange år.
Oppkjøp.
Decca kjøpte opp det konkursrammede britiske plateselskapet Brunswick Records i 1932, som hadde stjerner som Bing Crosby og Al Jolson i listen blant kjente navn. Decca kjøpte også ut Melotone Records og Edison Bell Records.
I løpet av 1939 var Decca det eneste plateselskapet i Storbritannia i tillegg til EMI.
I 1934 ble en USA-basert del av Decca startet opp, som fort ble en viktig støttespiller i det depressive amerikanske platemarkedet takket være listen med populære artister, spesielt Bing Crosby, og en smart ledelse anført av tidligere Brunswick direktør "Jack Kapp". Artister som signerte under Decca på 1930-tallet og 1940-tallet inkluderte Louis Armstrong, Count Basie, The Andrews Sisters, Ted Lewis, Mills Brothers, Billy Cotton, Guy Lombardo, Chick Webb, Bob Crosby, Jimmy Dorsey, Connee Boswell og Jack Hylton.
I 1942 ga Decca ut sangen «White Christmas», sunget av Bing Crosby, som ble den best solgte singelen noen sinne.
Det amerikanske RCA brøt med EMI for å slutte seg til Decca i 1958, som gjorde at Decca fikk lov til å selge Elvis Presleys sanger i Storbritannia på RCAs merke.
Fra og med 1940-tallet hadde Deccas amerikanske del en stor liste med country-artister, inkludert Kitty Wells, Johnny Wright, Ernest Tubb, Webb Pierce og Red Foley. Sent på 1950-tallet, signerte Patsy Cline med det amerikanske Decca fra Everest Records og hun utga tre album og mange singler mens hun levde, og mange flere album og singler ble utgitt etter hennes død i 1963. Loretta Lynn signerte med Decca tidlig på 1960-tallet og hun forble hos selskapet de neste tiårene.
Nei til The Beatles.
Det britiske Decca hadde flere mislykkede muligheter. I 1960 ville de ikke gi ut «Tell Laura I Love Her» av Ray Peterson etter at den var spilt inn og presset, og ødela til og med mange tusen eksemplarer av singelen. En versjon av sangen, spilt av Ricky Valance ble utgitt av EMI og ble nummer en på britiske lister i tre uker. En mer kjent tabbe var i 1962 da sjefen for Decca, Dick Rowe, sa nei til muligheten for å spille inn en ung gruppe fra Liverpool som kalte seg The Beatles. Dette ble senere kjent som tiårets største tabbe.
Ironisk nok ble avslaget til The Beatles den indirekte grunnen til at et av de største bandene fra 1960-tallet, The Rolling Stones, signerte for Decca. Dick Rowe var dommer på en talentkonkurranse med George Harrison, og Harrison nevnte for han at han burde ta en nærmere kikk på «The Stones», som Harrison hadde sett på konsert noen uker før. Rowe så på gruppen og signerte dem fort etterpå. En av de første sangene som The Rolling Stones fikk en hit med var en sang de hadde mottatt The Beatles.
Andre artister som har gitt ut plater på det britiske Decca eller noen av dens mindre lisenserte plateselskaper inkluderer Pat Boone, The Everly Brothers, Bobby Darin, Ricky Nelson, Duane Eddy, The Drifters, Eddie Cochran, Del Shannon, Roy Orbison, The Crystals, The Ronettes, Ike & Tina Turner, The Bachelors, Anthony Newley, The Zombies, Billy Fury, Bobby Vee, Brenda Lee, Tom Jones, Glass Harp, The Who, Camel og Genesis.
Nedtur.
Britiske Decca mistet en viktig kilde for amerikanske utgivelser da Atlantic Records byttet britisk distributør til Polydor Records i 1966 fordi Atlantic da fikk adgang til britiske artister som de ikke fikk under Deccas distribusjon.
1970-tallet ble katastrofalt for Decca. The Rolling Stones gikk fra selskapet i 1970 og andre artister fulgte etter. Deccas avtaler med flere plateselskaper begynte å falle sammen, RCA gikk fra Decca for å starte opp sitt eget kontor i Storbritannia i 1971. The Moody Blues var den eneste internasjonale storheten som forble hos selskapet. Likevel grunnla Decca det første av Storbritannias progressive plateselskap, Deram Records, i 1966, og da pønkrocken tok av i 1977 ble Decca sett på som et klassisk plateselskap som bare hadde sporadiske suksesser.
PolyGram sikret seg restene av det britiske Decca bare dager etter at Edward Lewis døde, januar 1980. I dag blir selskapet styrt av Universal Music og Decca er et ledende merke for både klassisk musikk og «Broadway-musikk».


Nigardsbreen.
Nigardsbreen på kart fra 1901. Bresnuten når nesten fram til hoveddalen.
Nigardsbreen er en brearm av Jostedalsbreen. Nigardsbreen ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Hver sommer går et stort antall turister på brevandring på Nigardsbreen.
Breen har navn etter gården Nigard som ble knust av breen i 1748 da den rykket frem ca 3 km i perioden 1700-1748. Breen stanset ca. 4,5 km lenger frem enn brekanten i dag. Somrene 1741-1744 var ekstremt kalde. Biene døde og fruktdyrkning var umulig.
NVE har siden 1962 foretatt massebalansemålinger og frontmålinger av Nigardsbreen. I perioden 1962 – 2003 hadde isbreen et netto overskudd på totalt 17 meter vannekvivalenter (is og snø tilsvarende 17 meter vann over hele breen). Spesielt på 1990-tallet hadde breen vesentlig overskudd. Etter år 2000 har massebalansen vært negativ, og med enkelte år der hele vinterens snølag har smeltet vekk i løpet av sommeren (2003).
Frontmålingene har vist en kraftig tilbaketrekning fra slutten av 1930-tallet og frem til 1980-tallet da tilbakegangen ble mindre. Etter dette har breen rykket frem ca 280 meter.


Humlesnurr-legionen.
Humlesnurr-legionen er en fiktiv forening som ble grunnlagt i "Harry Potter og Føniksordenen", den femte boken i "Harry Potter"-serien av J.K. Rowling.
Da Venke Dolorosa Uffert er professor i Forsvar mot svartekunster, bestemmer hun seg for kun å lære bort teori, på grunn av at sjefen hennes i Magidepartementet, Kornelius Bloeuf, frykter for at Albus Humlesnurr forbereder seg til å mobilisere en hær av elever mot departementet. Denne avgjørelsen ble svært upopulær blant elevene, noe som førte til at Hermine Grang foreslo å grunnlegge en ny elevgruppe der Harry Potter (som hadde samlet opp ganske mye erfaring i faget i løpet av årene) skulle lære de interesserte elevene praktisk forsvar mot svartekunster.
Hermine og Ronny fikk tak i «noen få personer» (som viste seg å være over 20 stk), som skulle møte Harry, Ronny og Hermine i en pub nær Galtvort (Galthodet) for å diskutere grunnleggelsen av gruppen. Dette provoserte og irriterte Uffert, som fikk vite om møtet og forbød dermed alle elevgrupper hun ikke hadde godkjent. Den nydannede gruppen svarte med å gå under jorden, og tok således Nødvendeligrommet som sitt hovedkvarter. De bestemte seg for å kalle seg Humlesnurr-legionen for å gjøre narr av Ufferts redsel for at Humlesnurr faktisk dannet en legion, samt å spille Magidepartementet et puss. Senere, da Humlesnurr finner ut hva navnet på gruppen er, blir det antydet i boken at han er dypt rørt av deres tegn på lojalitet.
Til slutt er det Cho Changs venn Marietta Eggelkam som sviker gruppen ved å fortelle Uffert om den. For å unngå at Harry blir kastet ut av skolen, lykkes Albus Humlesnurr, i samarbeid med Nestor Bindebolt, i å anklage seg selv for å ha dannet gruppen. Humlesnurr lykkes deretter i å stikke av, uten store problemer, fra to svartspanere som hadde kommet for å ta ham til fange sammen med magiminister Kornelius Bloeuf, Perry Wiltersen og Venke Dolorosa Uffert.
Selv om Humlesnurr-legionen sluttet å avholde møter etter disse hendelsene, viste det seg at elevene hadde lært imponerende mye, selv etter Magidepartementets standard. Flere av medlemmene fikk svært gode karakterer på UGLE-eksamen i forsvar mot svartekunster ved slutten av året, noe som var veldig imponerende siden testene var i praktisk magi, og de bare hadde lært teori i Ufferts fag.
Seks medlemmer av Humlesnurr-legionen (Harry Potter, Ronny Wiltersen, Hermine Grang, Nilus Langballe, Gulla Wiltersen og Lulla Lunekjær) var involvert i en kamp mot dødsetere i Magidepartementet helt i slutten av "Harry Potter og Føniksordenen". Mot slutten var det bare Harry og Nilus som ikke var slått ut, og Nilus var i ferd med å drives til sinnsykdom ved hjelp av «"Martyriusforbannelsen"», noe dødseterne nok hadde greid ganske raskt hadde ikke en del medlemmer fra Føniksordenen dukket opp. Harry ble spart siden dødseterne ikke ville skade profesien han hadde med seg, en profesi Voldemort gjerne ville ha tak i. Selv om dødseterne forsøkte så godt de kunne å ikke skade profesien, endte det hele med at Harry ødela den uten at noen av dødseterne fikk med seg hva den handlet om. Ingen av medlemmene fra Humlesnurr-legionen fikk permanente skader i kampen, men Føniksordenmedlemmet Sirius Svaart ble drept.
Fred og Frank Wiltersen brukte kunnskapene de fikk av Harry i Humlesnurr-legionen til å lage en skjoldhatt som de solgte i butikken sin (Wiltersens Wærste). Det viste seg etterhvert at selv ansatte ved Magidepartementet ikke kunne utføre en enkel skjoldformel, så Magidepartementet endte opp med å bestille 500 hatter.
legionmedlemmene Ernst Maltmann, Hanna Abom, Susanne Beining, Julius Finkenfjær, Antonius Goldstein og Tom Blom viste hva de hadde lært av Harry da han ble angrepet av Draco Malfang, Vincent Krabbe og Grylius Gurgel på Galtvortekspressen. De forhekset de tre angriperne i så stor grad at de så ut som «tre gigantiske snegler som var presset inn i Galtvort-uniformer». Dette gir et inntrykk av at Humlesnurr-legionen hadde lært seg ganske kraftfulle og effektive trylleformler, samt at det å bli truffet av flere forhekselser samtidig neppe fungerer særlig bra (for den som blir truffet).
Humlesnurr-legionen holder ikke lenger møter i "Harry Potter og Halvblodsprinsen", men Lulla Lunekjær og Nilus Langballe skulle gjerne ønske at møtene ble holdt. Under Slaget ved Galtvort, assisterer Lulla og Nilus Ronny, Hermine og Gulla i kampen mot dødseterne.


Alpine grener under Vinter-OL 1936.
Under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen ble det arrangert to øvelser i alpine grener.
Alpin kombinasjon.
Utforløypa var 3800 m lang med en høydeforskjell på 959 m. Slalåmløypa var 600 m lang med en høydeforskjell på 200 m.
Alpin kombinasjon.
Engelske Jeanette Kessler i utforløypa.
Utforløypa var 3300 m lang med en høydeforskjell på 820 m. Slalåmløypa var 600 m lang med en høydeforskjell på 200 m.


Troféjakt.
Troféjakt kan hevdes å være jakt på ville dyr, som det (tidligere og i visse kretser fortsatt) gir høy status å ha felt, men der felt vilt ikke primært er matauk eller ment å skape økonomisk profitt for jegeren. Grunnen til at denne jaktformen kalles "troféjakt" ligger i at hodet på viltet som regel ble kuttet av og utstoppet, som et bevis.
Jakt på større ville dyr, som elefanter, nesehorn, bjørner og store kattedyr er spesielt attraktive som troféer, men også jakt på ulv, gnu, elg og vannbøffel ble rangert svært høyt. I deler av verden er også arter som tiur rangert høyt til tross for at den i Norge og Sverige er svært vanlig. Jakten ses på som en tvekamp mellom jegeren og byttet, og troféet er det endelige beviset på at jegeren fullførte.
Tidligere ble gjerne hodet på byttedyret utstoppet og montert på et skjold av edeltre og hengt strategisk på en vegg i hjemmet eller andre steder. Utover på 1960-tallet fikk imidlertid slike troféer et stadig dårligere rykte, i det moderne media fremstiller jakten som bestialsk og usportslig selv om den neppe avviker fra annen jakt. Kritikk mot slik jakt har derfor økt over hele verden, og inntil et nivå hvor selv regulær jakt på enkelte arter er forbudt.
Troféjakt er fortsatt vanlig og lovlig mange steder. I Zimbabwe er anslagsvis prisen (2004) for å nedlegge en leopard US$ 3 250 og ei hannløve US$ 5 500. I tillegg kommer en dagpris på ca. US$ 500-1 000. Om dyret står på CITES liste over arter med handelsrestriksjoner må man gjerne betale ekstra.
Det er også vanlig for sportsfiskere å gjøre troféer av en spesielle fangster, for eksempel en spesielt stor ørret, laks eller gjedde som er fanget på fiskestang.
Internasjonalt er det relativt få arter det jaktes på, og selv om det er en allmenn oppfatning at disse artene er spesielt truet så medfører dette i mange tilfeller kun en begrenset grad av riktighet.
Troféjakt i Norge.
Troféjakt i Norge er uvanlig, selv om det foregår utstrakt jakt på lovlig vilt som elg, hjort og villrein av mennesker som primært jakter for sportens skyld. Troféer av freda arter som kongeørn og havørn krever lisens for fremstilling, transport og oppbevaring. Det kan imidlertid hende at noen lager troféer av spesielle fiskefangster.
Andre betydninger av troféjakt.
I våre dager brukes også begrepet "troféjakt" i en bredere sammenheng, for eksempel om folk som søker heder og ære på sportsarenaer, gjennom økonomiske bragder, eller gjennom å nedkjempe andres meninger i en debatt o.l.


Bobsleigh under Vinter-OL 1936.
Under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen ble det arrangert to øvelser i bobsleigh. Øvelsene ble avholdt på naturbanen "Riessersee" med en lengde på 1525 m og en høydeforskjell på 129,14 m.


Life in Slow Motion.
"Life in Slow Motion" er det syvende studioalbumet fra den britiske musikeren David Gray, utgitt i 2005. Albumet gikk direkte inn på 1. plass på UK Albums Chart i Storbritannia første uken i salg, mens høyeste plassering på Billboard 200 i USA ble 16. plass.


Brevandring.
Brevandring er en generell betegnelse på det å gå på bre.
Påkrevet utstyr for brevandring er bretau. Ofte kreves også stegjern og isøks.
Mange steder i Norge er det opplegg for brevandring for turister. Enkelte steder arrangeres også kurs i brevandring. Det finnes også egne kurs for dem som vil bli breførere.
Farer med brevandring.
Det er mange som liker å ferdes på isbreer, men breene har mange hemmeligheter. Stort sett er det sprekkene i isbreene som er farlige – hvertfall når de ikke sees på breoverflaten. Årsaker til dette kan være at snøen dekker til slike sprekker slik at man ikke ser dem. Går man på brevandring, bør en gå i tau og ofte trenger en stegjern eller brodder for ikke å skli. Til forskjell fra sikring ved klatring bruker en vanligvis «bevegelig sikring» ved brevandring. Det innebærer at flere går sammen og med stramt tau mellom seg. Dersom en faller gjennom en snøbro eller snubler utfor, så skal vekten av de øvrige stanse fallet. Ved vanskeligere passasjer kan det være nødvendig med forankringer som ved klatring, men da med snøanker eller isskruer.
Når ishastigheten forandrer seg, oppstår et brefall der underlaget blir brattere, og bresprekker er vanlige i brefall. Et brefall kan sammenlignes med en frosset foss, og er ofte rundt 30 – 40 meter dype, og nederst lukker sprekkene seg.
Voksende isbreer får ofte en bratt front, og bevegelser i isen kan føre til at store isblokker raser ned. Breelvene er også en trussel for brevandrere. Smeltevannet i breelvene kan demme seg opp og plutselig briste, og da kommer det uventede flommer i breelven.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1924.
Under Vinter-OL 1924 i Chamonix ble det arrangert fire øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene gikk på Stade de Mont Blanc, 1034 moh.
500 m.
Dato: 26. januar
1500 m.
Dato: 27. januar
5000 m.
Dato: 26. januar
10 000 m.
Dato: 27. januar
Sammenlagt.
For første og siste gang i OL-historien ble det delt ut sammenlagtmedaljer i skøyteløp. Poengsummen ble regnet ut ved å legge sammen plassifrene på hver av enkeltdistansene.


Thomas C. Schelling.
Thomas Crombie Schelling (født den 14. april 1921 i Oakland, California) er en amerikansk økonom og professor i utenrikssaker, nasjonal sikkerhet, atomstrategi og forsvarskontrollved University of Maryland. Han ble tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 2005 sammen med Robert Aumann for å «"øke forståelsen vår av konflikt og samarbeid gjennom spillteoretiske analyser"».
Hans mest kjente bok «The Strategy of Conflict» (Konfliktstrategier) fra Harvard University Press i 1960, var en tidlig studie av forhandlinger og strategiske valg og blir sett på som en av de hundre bøkene som har hatt størst innflytelse i Vesten etter 1945. Boken tok utgangspunkt i den kalde krigen og viste hvordan det å sette opp de ulike mulighetene både for sitt eget og motpartens land, kan gi store bidrag til å løse en situasjon. En slik prosess vil også understreke at den andre parten i en konflikt står overfor de samme avveiningene.
I 1971 publiserte han en mye-sitert artikkel om rasedynamikk, kalt «Dynamic Models of Segregation» (Dynamiske modeller for segregering). Her forklarte han hvordan et boligområde med blandet etnisk sammensetning kan endre seg til et område med skarpe skiller mellom de ulike etnisitetene, selv om flertallet av beboerne ikke har noen imot å bo i et integrert område.
Schelling har vært involvert i debatten om global oppvarming. Gjennom sin argumentasjon for at problemet har blitt sterkt overdrevet, har han blitt en av de ledende personene innenfor København-konsensusen.
Schelling har tidligere underviste i tjue år ved Harvard University, der han var Lucius N. Littauer-professor i politisk økonomi.


Robert Aumann.
Robert J. Aumann (født 8. juni 1930 i Frankfurt am Main, Tyskland) er en israelsk–amerikansk matematiker, og medlem av United States National Academy of Sciences. Han arbeider ved Senter for rasjonalitet, på det Hebraiske universitetet i Jerusalem, Israel.
Sammen med Thomas Schelling ble han tildelt Nobelprisen i økonomi i 2005 for å ha «"styrket vår forståelse av konflikt og samarbeid gjennom spillteoretiske analyser"».


Katie Leung.
Katie Liu Leung, 梁佩詩, 梁佩诗, Liáng Pèishī (født 8. august 1987 i Motherwell i Skottland) er en skotsk skuespiller. Hun er kjent for å ha spilt rollen som «Cho Chang» i "Harry Potter og Ildbegeret" (2005). Leung bor i Motherwell, et distrikt nær Glasgow, for tiden sammen med sin far Peter Leung, to brødre og en yngre søster. Leung ble valgt ut blant mer enn 3000 håpefulle jenter på prøvespillingene for «Cho Chang». Den eneste forutsetningen J.K. Rowling (forfatteren av "Harry Potter"-bøkene) stilte til «Cho Chang» i filmen, var at skuespilleren skulle være totalt ukjent.
Relativt lite er kjent om skuespilleren. Daniel Radcliffe, som har rollen som «Harry Potter» i filmene, bemerket at han syns Leung var «"awesome!"» (kjempeflott).
Hun spiller også i "Harry Potter og føniksordenen".


Johann Heinrich Lambert.
Johann Heinrich Lambert (født 26. august 1728 i Mulhouse, død død 25. september 1777) var en tysk matematiker født i det da franske Lorraine (Lothringen).
Johann vokste opp i en søskenflokk på seks i Mülhausen (Mulhouse) i Lothringen (Lorraine). Familien var gode og hardt arbeidende kalvinister; faren var skredder, og barna måtte tidlig i arbeid for å bidra til familiens utkomme. Johann fikk en rimelig god skolegang til han var tolv; fra da måtte han hjelpe mer til i verkstedet, men han fortsatte å studere i ledige timer. Fra han var femten var han ansatt som kontorist ved et jernverk i Seppois. Ved siden av arbeidet drev han også som privatlærer. Sytten år gammel fikk han en stilling som sekretær for utgiveren av "Basler Zeitung". Nå fikk han mer fritid, som han brukte på studier i matematikk, astronomi og filosofi.
Lamberts gode evner og etter hvert store kunnskaper førte han i 1748 til Chur i Graubünden, som privatlærer hos grev Peter von Salis. Han fikk nå tilgang til grevens gode bibliotek, og kunne fordype seg i sine favorittemner. I Chur begynte han også å lage sine egne astronomiske instrumenter. Etter hvert ble han kjent i det vitenskapelige miljøet i Sveits, og ble opptatt som medlem av det sveitsiske vitenskapsselskapet i Basel. Han påtok seg å gjøre meteorologiske observasjoner for selskapet, og fikk trykt sin første artikkel i "Acta Helvetica" i 1755.
I 1756 la han ut på en dannelsesreise sammen med to av sine eldre elever. Etter et opphold i Göttingen tok de over til Utrecht og siden til flere av de viktigste nederlandske byene. Lambert utga sin første bok i Den Haag i 1758, en avhandling om lys gjennom ulike medier. Reisen fortsatte videre til Paris, hvor han møtte d’Alembert. Etter Paris gikk turen videre til Marseille, Nice, Torino og Milano.
Lambert forsøkte nå å få en vitenskapelig stilling, fortrinnsvis i Göttingen, men det viste seg umulig. Etter hvert fikk han utgitt to nye verker, "Photometria" (1760) og "Cosmologische Briefe" (1761). Lambert utførte sine lysforsøk med få og primitive instrumenter, men oppnådde likevel resultater som er blitt stående: I "Photometria" formulerte han de lovene som seinere har fått navnet Lamberts lov for lysemisjon (Lamberts cosinuslov) og Lamberts absorpsjonslov.
"Cosmologische Briefe" er den første vitenskapelige framstilling av universet som bestående av galakser av stjerner. I Lamberts endelige univers inngår galaksene i overordna systemer av supergalakser, der hvert nivå i systemet roterer rundt et senter med særlig stor tetthet og masse. Det mest imponerende ved Lamberts kosmologi er likevel den gjennomarbeidede metodikken; her nådde han en standard som først er blitt overgått i det 20. århundre.
I Leipzig fant Lambert en forlegger til et verk i filosofi, "Neues Organon", som kom i 1764. Her behandler han emner som vitenskapsteori, semiotikk, formallogikk og sannsynlighetsteori. I et seinere verk – "Anlage zur Architectonic" (1771) – gjorde han et forsøk på å gjøre filosofien til en deduktiv vitenskap, modellert over Evklids arbeid med geometrien.
Lamberts fremste mål var å oppnå en posisjon ved det prøyssiske vitenskapsakademiet, og dermed bli kollega av Leonhard Euler og Joseph-Louis Lagrange. Han var derfor begeistret over å bli invitert til Berlin av Euler i 1764. Dessverre kom han på kant med Euler på grunn av uenighet om driften av selskapet. Videre viste Fredrik II seg uvillig til å innsette Lambert i en stilling ved akademiet. Dette skyldtes nok at Lambert som troende hugenott hardnakka holdt fast på en enkel livsstil og bevisst unnlot å kle seg slik det var vanlig blant overklassen. Etter å ha blitt kjent med Lambert forsto imidlertid fyrsten at han her hadde en mann med en ekstraordinær innsikt, og stillingen ved akademiet var sikra. I løpet av sine 12 år ved akademiet – til han døde 49 år gammel – utga Lambert mer enn 150 arbeider.
I 1766 skrev Lambert "Theorie der Parallellinien", som er en studie i parallellpostulatet. Ved å anta at postulatet var ikke-sant, oppnådde han å utlede en lang rekke ikke-euklidske resultater, og var dermed i gang med å skape en helt ny geometri.
Best kjent er likevel Lambert for sitt arbeid med π. Allerede i 1737 hadde Euler slått fast at e og e2 var irrasjonale tall. Lambert kom nå med det endelige beviset for at også π var irrasjonalt, og hans utledning er et høydepunkt i 1700-tallets matematiske tenkning. Det var lenge diskusjon om Lamberts bevis var holdbart, og det var først i 1898 at Alfred Pringsheim viste at så var tilfelle. Lambert antok samtidig at både e og π var transcendentale tall, noe som først ble bevist et århundre seinere. Lambert var også den første til å behandle hyperbelfunksjoner på en systematisk måte.
Lambert er også viktig på grunn av sine studier av trigonometri og perspektiv, og han har gitt viktige bidrag innafor kartografi. Kartprojeksjoner som ble utvikla av Lambert er stadig i utstrakt bruk. Han arbeidde også med sannsynlighetsteori, og har i den sammenhengen gitt viktige bidrag til demografien med sine lover for dødelighet.
Lambert, Johann Heinrich
Lambert, Johann Heinrich
Lambert, Johann Heinrich
Lambert, Johann Heinrich


Kinas Grand Prix.
Kinas Grand Prix er et Formel 1-løp som arrangeres på den banen Shanghai International Circuit, som er designet av tyskeren Hermann Tilke. Prislappen på selve motorsportarenaen skal ha vært i overkant av 2 milliarder norske kroner og den kan huse opptil 200 000 tilskuere. Kinas første Formel 1-løp, som ble arrangert i 2004, ble en stor suksess og et svært innholdsrikt løp, der Ferrari fører Rubens Barrichello vant med bare ett sekunds margin til Hondas britiske motstykke, Jenson Button.
Kinas inntog i Formel 1 har lenge vært ønsket, og siden Kina har blitt et økende marked for de involverte sponsorene er det med stor sannsynlighet at Kinas Formel 1-løp utenfor Shanghai er kommet for å bli.


Fysiker.
a> anses for å være én av de største fysikerne som har levd
En fysiker er en person som på yrkesmessig basis jobber med fysikk.
Frem til 1800-tallet fantes det også fysikere som jobbet med andre vitenskapsområder, først og fremst matematikk, men også filosofi, kjemi, biologi eller som ingeniør. I dag må en fysiker være kunnskapsrik innen sitt område og er derfor også spesialisert innen et område av fysikken. Det er imidlertid fortsatt viktig for en fysiker å ha gode kunnskaper innen matematikk, spesielt for teoretiske fysikere.
Ordet fysiker sikter ofte til noen som har en akademisk grad i fysikk fra en master eller ingeniørutdanning, men en fysiker kan også være utdannet i andre naturvitenskapelige disipliner.
Et typisk arbeidsområde for fysikere er å etterprøve teorier gjennom fysiske eksperimenter eller å overføre teoretisk viten til fysiske prosesser. For eksempel utviklingen av kvanteelektronmikroskopet eller laserteknologien som først ble beskrevet i teorien. Et annet eksempel er målingen av lysets avbøyning når det passerer gjenstander med stor masse, som Solen. Denne målingen støttet Einsteins teorier om gravitasjonens påvirkning på lysstråler.


Beauforts skala.
Beauforts skala er en skala for å angi vindstyrke og den ble utviklet og oppkalt etter den engelske admiralen Sir Francis Beaufort tidlig på 1800-tallet. Ideen var å definere vindstyrken ut fra nødvendig seilføring på fullriggede orlogsfartøy (man of war) som var den vanligste skipstypen i den britiske marinen på den tiden.
Skalaen fikk 13 nivåer. I dag refereres det til nivåtallene som eksempelvis «Bf 9». Men den opprinnelige skalaen hadde kvalitative beskrivelser av effekten vinden hadde på seilføringen fra «Akkurat nok til styrefart» til «Det som ingen seil kan tåle».
Nivåene 0-4 omfatter vindstyrker der fartøyet kan forventes å ha alle seil satt, 5-9 omfatter seilsettingen som kreves for å beholde manøvreringsevnen i en stridssituasjon og 10-12 omfatter seilføring for å overleve. Senere tiders meteorologer "(the International Meteorological Committee, 1946)" har lagt til trinn 13-17 for å omfatte også de vindstyrker som kan oppstå i tropiske orkaner, tornadoer (skypumper) m.m., men de er normalt ikke tatt med når skalaen presenteres i en populærsammenheng.
På 1800-tallet fantes det en rekke vindskalaer rundt om i verden og det er et slumpetreff at nettopp Beauforts har overlevd og blitt en universell standard – en slump der den gjengse historieskrivningen, to oppfinnelser og en værkatastrofe spiller viktige roller. Beauforts skala ble antatt som en standard av Royal Navy i 1838, Samuel Morse oppfant telegrafen i 1837, T. R. Robinson oppfant skål-anemometeret for vindmåling i 1846 og i slaget ved Sevastopol i 1854 slo en overraskende vinterstorm store deler av de franske og engelske flåtene til pinneved. Mot denne bakgrunnen oppstod det et behov for å kunne varsle plutselige omslag i været, og løsningen ble oppdaget da fremsynte personer i admiralitetet koplet sammen de nye eksakte vindmålingene og muligheten for ved hjelp av Beauforts sifrer å kunne telegrafere prognoser til flåteenhetene.
På 1900-tallet kom skalaen til å bli tolket på ulike måter i samband med at man forsøkte å oversette skalaens nivåer til en felles standard med angivelser av vindhastighet og meteorologiske benevninger – et komplisert skritt, dels med tanke på ulike enhetssystem og dels ettersom orlogsfartøys seilsetting ikke lengre var allmenn kunnskap. Gradvis vokste en felles standard frem, og ved midten av 1900-tallet hadde de nye vindstyrkebetegnelsene slått ut Beauforts sifre i de fleste sammenhenger utenom i skipsloggbøkene.
Skalaen.
Styrkebetegnelsene og hastighetsintervallene refererer seg til vindens middelverdi. Ved instrumentmålinger nyttes gjennomsnittet for 10 minutter, forvent derfor sterkere vind i kastene.
Vindskalaer for ekstremvinder.
Ved bedømming av styrken og eventuelle skader som følge av orkaner i Nord-Amerika anvendes Saffir–Simpson-skalaen. Graden bedømmes ved observasjoner av orkanen. Til skalaen hører en gradering av en del fenomener, blant annet vindhastighet, stormflodens høyde og lufttrykk, som kan gi en oppfatning om hvilken skade orkanen kommer til å gi når den når land.
Ved bedømming av en tornados styrke i etterhånd benyttes "Fujitas skala". Skalaen baseres på skadegraden. Til skalaen hører en gradering av vindhastigheten. Også "Torroskalaen" brukes, men dens grader bestemmes helt av vindhastigheten.


Willem de Kooning.
Willem de Kooning (født 24. april 1904 i Rotterdam, død 19. mars 1997 i New York) var en hollandskfødt amerikansk maler, og en av de sentrale kunstnerne innen den abstrakte ekspresjonismen. Sammen med Jackson Pollock ble han den fremste representanten for grenen av abstrakt ekspresjonisme kjent som "action painting".
I 1916 begynte de Kooning som student ved Kunstakademiet i Rotterdam. I 1926 flyttet han til New York. Senere var han lærer ved den berømte kunstskolen Black Mountain College sammen med blant andre John Cage, Buckminster Fuller og Josef Albers.


Carl David Anderson.
Carl David Anderson (født 3. september 1905 i New York, død 11. januar 1991 i San Marino, California) var en amerikansk eksperimentell fysiker. Han var født i New York City, foreldrene var svenske immigranter. Han studerte fysikk ved Caltech hvor han tok en doktorgrad i 1930.
Under ledelse av Robert A. Millikan begynte han å studere kosmisk stråling. Mens han gjorde forsøk med tåkekammer, oppdaget han han uventede spor av subatomære partikler. Fra fotografier av partikkelbanene forutsa han at dette var skapt av partikler med samme masse som elektroner, men med motsatt elektrisk ladning. Oppdagelsen understøttet Paul Diracs teoretiske beregninger om at det fantes et positron. Anderson oppnådde også et direkte bevis for at positronet eksisterte ved å sende gammastråler skapt av thoriumkarbid (ThC") inn i andre materialer, noe som førte til at det ble dannet positron-elektron par. Oppdagelsen av positronet førte til at Anderson fikk Nobelprisen i fysikk i 1936 sammen med Victor Hess.
Samme år, i 1936, var Anderson med på å oppdage den subatomære partikkelen muon (i begynnelsen også kalt 'mu-meson') som er 207 ganger tyngre enn elektronet.


Uorganisk kjemi.
Uorganisk kjemi er læren om all kjemi som ikke omhandler organiske molekyler. Organiske molekyler er alle molekyler som inneholder grunnstoffet karbon, med noen få unntak, bl.a. kullsyre, CO2 og karbonsyre, H2CO3, og karbonationets salter. Skillet er egentlig ikke nødvendig for annet enn kategorisering, da alle de samme fysiske prinsipper gjelder for begge delene av kjemien, og begge fagene bruker de samme hovedteorier.
Kjennetegn ved uorganiske forbindelser.
De fleste uorganisk forbindelser forekommer som salter, som består av kationer og anioner bundet sammen med ionebinding: Oksider, karbonater, sulfater og halider. Mange uorganiske forbindelser har høyt smeltepunkt, de er dårlige ledere i fast tilstand, de fleste er vannløselige og har tendens til krystallisering.
Enkleste type av uorganisk reaksjon er dobbelbytte reaksjon. I redoksreaksjoner får "oksidanten" lavere oksidasjonstrinn og "reduktanten" øker tilsvarende.
Når en reaktant inneholder hydrogenatomer, kan reaksjon skje ved bytte av protoner i syre-base reaksjoner. En mer generell definisjon er at stoffer som kan ta opp elektronpar kalles Lewis syre; stoffer som kan avgi elektronpar kalles Lewis base.
Uorganiske forbindelser finnes i naturen som mineraler. Jord kan inneholde jernsulfid som pyritt eller kalsiumsulfat som gips. Uorganiske forbindelser finnes også som biomolekyler: som elektrolytter (natriumklorid), i energilager (ATP) eller i kroppens byggesteiner (polyfosfat ryggrad i DNA).
Første viktige kunstige uorganiske forbindelse var ammoniumnitritt for gjødsel ved Haber prosessen. Uorganiske forbindelser fremstilles til katalysatorer som vanadium(V)oksid og titanium(III)klorid, eller som reagenser i organisk kjemi som litiumaluminiumhydrid.
Uorganiske forbindelser.
Uorganisk kjemi overlapper med mineralogi, geokjemi, analytisk kjemi, miljøkjemi, fysikalsk kjemi og organometallkjemi.


Massespektrometri.
Massespektrometri er en teknikk som gjør bruk av forskjellen i masse mellom ioner til å identifisere stoffer i en prøve.
Virkemåte.
Den første delen av et massespektrometer består av et ioniseringskammer. Ionene må være i gassfase. Om de ikke er det når de kommer inn i kammeret må de forgasses. Hele MS-instrumentet må være evakuert for å unngå interferering og forenkle forgassingen.
Ioniseringen kan skje på flere måter, men den vanligste metoden er at prøven bestråles av høyenergetiske elektroner som slår andre elektroner ut av sine orbitaler og dermed ioniserer molekylene i materialet man skal undersøke til kationer.
Det er viktig at prøvene er på ioneform, da de deretter skal akselereres i et elektrisk felt før de forsvinner ut gjennom en spalte i en metallplate og inn i masseanalysatoren. I masseanalysatoren passerer ionene et magnetisk felt, ofte i lagt i en bue, som scanner med varierende styrke og stor hastighet. I enden av området med magnetfeltet vil det være en liten åpning. Avhengig av massen på ionene vil noen gå videre mens andre treffer veggen inne i "magnetboksen". Ved å sammenlikne magnetfeltstyrken med tidspunktet partiklene treffer detektoren kan en beregne størrelsen.
Det finnes flere teknikker for masseanalyseringen, de fleste har liknende virkemåter.
Kvadropol masseanalysatoren bruker derimot elektrisk spenning for å skille partiklene, ved å la de oscillere mellom fire poler, to anoder og to katoder. Den består av fire ca 10-15 cm lange staver og to like poler er plassert i motstående hjørner. Hver partikler oscillerer stabilt ved en bestemt spenning, og vil dermed gå igjennom. Spenningen scannes hurtig opp og ned og ved å sammenligne spenning med deteksjon finnes massen på alle ionene som er tilstede.
En del av partiklene som blir bombardert med elektroner i ioniseringskammeret vil også spaltes opp i en eller flere mindre deler. Disse delene vil også akselereres om de er kationiske, og dermed også detekteres av detektoren. Dette er en stor fordel for bruk av massespektrometri, fordi det gjør det mulig å skille flere stoffer fra hverandre, for eksempel stoffer med samme molekylvekt men men ulik sammensetning og eller struktur. Forskjellige stoffer vil som regel spaltes i forskjellige deler, og vil dermed gi et «fingeravtrykk» på detektoren, som er unikt for dette stoffet; massespektret. Det kan opparbeides bibliotek med massespektrene fra kjente stoffer. Disse bibliotekene kan så brukes til å identifisere ukjente stoffer ut ifra hvilket massespekter de har.


Kimi Räikkönen.
Kimi Matias Räikkönen (født 17. oktober 1979 i Esbo, Finland) er en finsk bilsportsutøver som kjører for Citroën Junior Team i WRC. Etter syv år i Formel 1 (2001-2009), hvor han vant førermesterskapet i 2007, gikk han over til WRC før 2010-sesongen.
Räikkönen er bosatt i hjembyen sin og i Wollerau i Sveits med kona Jenni Maria Dahlman, som han giftet seg med i Tavastehus 31. juli 2004. Hun arbeider som modell, og hun ble kåret Miss Scandinavia og kom på annenplass i Miss Finland i 2000.
Räikkönen er kjent for sin avslappede og rolige personlighet. Dette har gitt han kallenavnet «Iceman», som er skrevet på sidene av hjelmen hans og tatovert på venstrearmen hans. Andre kallenavn er "Kimppa", "Räikkä" og "Kimster", som ble brukt av mekanikerne hans i Formel 1. I Finland blir han også noen ganger humoristisk kalt "Räkä" (snørr på finsk), tatt etter kallenavnet til landsmann og tidligere Formel 1-fører Mika Häkkinen, som ble kalt "Häkä" (karbonmonoksid på finsk).
Karriere.
Kimi begynte karrieren sin med å kjøre go-kart, og han kjørte seg gradvis opp i forskjellige formelklasser. Etter å ha imponert med 13 seiere av 23 løp i den britiske Formula Renault 2000 serien fikk han sin første Formel 1 test for Sauber, som han senere debuterte for i 2001. Han tok poeng under sitt debutløp under Australias Grand Prix 2001 og endte sesongen på en 10. plass med 9 poeng.
Fra 2002 kjørte Räikkönen for McLaren, med David Coulthard (2002–2004) og Juan Pablo Montoya (2005–2006) som lagkamerater, i fem sesonger med veldig blandede resultater; Han var med å kjempet om tittelen i 2003 og 2005, men hadde en bil som ikke var konkurransedyktig i 2002, 2004 og 2006. Rundt 38% av løpene han kjørte for McLaren-Mercedes endte i brutt løp, som regel på grunn av tekniske feil.
I 2007 overtok Kimi plassen til Michael Schumacher som lagkamerat til Felipe Massa i Ferrari, som han også ble verdensmester for det samme året. 2008-sesongen derimot en vanskelig sesong, og kritikere og journalister påpekte at Kimi hadde mistet motivasjonen. Kimi fornyet derimot kontrakten sin under løpet i Canada til en toårskontrakt for 2009 og 2010.
Räikkönen og Ferrari hadde en dårlig start på 2009-sesongen, og han greide ikke å ta poeng i de fire første løpene grunnet en underutviklet bil og uhell. Han kjørte også under Rally Finland 2009. Sesongens eneste seier kom under Belgias Grand Prix. Den 30. september 2009 ble det klart at Fernando Alonso hadde signert en tre-års kontrakt med Ferrari, hvor han erstattet Räikkönen. Til tross for spekulasjoner om at Räikkönen var på vei tilbake til McLaren før 2010-sesongen, ble det klart den 18. november 2009 at Räikkönen ikke skulle kjøre for noen team i 2010.
Den 4. desember 2009 signerte Räikkönen en kontrakt med junior-teamet til Citroën i WRC i 2010. Kaj Lindström, som tidligere har kjørt med fire ganger verdensmester Tommi Mäkinen, var kartleseren hans under sesongen. Räikkönen endte sesongen på 10. plass sammenlagt med 25 poeng.
Den 29. november 2011 ble det kunngjort at Räikkönen skulle returnere til Formel 1 i 2012, og at han hadde signert en toårig kontrakt med Lotus.


Curling-EM.
Curling-EM har vært arrangert årlig siden 1975.
Europamesterskapet i curling for herrer og kvinner arrangeres sammen.
Det første året (1975) deltok 8 land for herrer og 7 lag for kvinner, mens det i 2004 deltok 26 land for herrer og 22 land for kvinner.


Bardufoss.
Bardufoss er et poststed (9325 Bardufoss) og handelssentrum i Målselv kommune, som består av de tre tettstedene Andslimoen, Andselv og Heggelia. Bardufoss har et samlet innbyggertall på 2 244 (1. jan. 2006, SSB). Her ligger Bardufoss lufthavn, som betjener Midt-Tromsregionen. Europavei 6 går gjennom Bardufoss.
Bardufoss har også videregående skole med de fleste praktiske fag som flyfag, byggfag, mekaniske fag og mye mer, i tillegg til idrettsfag og studieforberedende fag. På Rustahøgda, mellom Andselv og Heggelia, ligger ungdomsskolen og Næringshagen i Målselv. Her holder Forsvarets høgskole til med ledelsen av Forsvarets kompetanse- og utdanningssenter og Forsvarets studiesenter med studietilbud på høyskole- og universitetsnivå. Polarbadet og Bardufosshallen ligger like ved.
Mange av dem som bor i Bardufoss er tilknyttet Forsvaret. Bardufoss har tre (to) andre leirer som «grenser». Det er Skjold leir i Øverbygd, Setermoen leir, Setermoen og Heggelia leir. Bardufoss leir er en fellesbetegnelse på både Heggelia leir og Rusta leir. Disse to leirene ligger ca 500 m fra hverandre.
Mellom Rusta og Heggelia leir ligger Istindportalen som er et velferdsbygg for Forsvaret, med Velferdstjenesten og utstyrsdepot for soldatene, samt kino, idrettshall og kiosk for sivile. Istindportalen huser også fellesbibliotek for Forsvaret og Målselv kommune, samt Kulturskolen i Målselv.
I Bardufoss sentrum, Andselv, finnes dagligvarebutikker, sportsbutikker, bar/klubb, apotek, kiosk, Vinmonopolet og postkontor. Her ligger også administrasjonen for Midt-Troms Museum. Nær Bardufoss ligger også skianlegget Myrefjell, "Blånisselandet" og Målselvfossen.
På Andslimoen ligger blant annet Helsesenteret, Tannklinikken, Haraldvollen, Samisk skole, slakteriet Nortura, en av landets største caravanforhandlere og flere bilforhandlere.
Delområde Bardufossområdet.
Bardufossområdet er ett av fire statistiske delområder i kommunen. Området omfatter i hovedsak de tre ovennevnte tettstedene, Andselv, Andslimoen og Heggelia. Området har et areal på 56,36 km².


Curling-EM 2004.
Curling-EM 2004 ble arrangert 4. desember 2004 – 11. desember 2004 i
"Winter Palace of Sports" i Sofia i Bulgaria.


Lulla Lunekjær.
Lulla «Skrulla» Lunekjær er en fiktiv person i "Harry Potter"-bøkene, som er skrevet av J.K. Rowling. Hun blir beskrevet som rar, med tryllestaven sin bak øret slik at hun vet hvor hun har den, og et halskjede laget av Smørtelølkorker. Lullas far er redaktør i "Kleggen", et magasin der han trykker «viktige historier allmennheten bør få vite om». Artiklene er ofte vanvittig usanne og dumme, men Lulla tror på dem, og har dermed en del sære overbevisninger. Lulla forsvarer disse overbevisningene, og sin far og hans magasin, fra fornærmelser de andre studentene ved Galtvort kommer med, især Hermine Grang.
J.K. Rowlings beskrivelse av Lulla Lunekjær.
J.K. Rowling sier at Lulla er en slags «anti-Hermine», siden Lulla tror på ting kun ut ifra overbevisning, mens Hermine må begrunne sin tro på logikk og fakta hun leser i bøker. Hermine forsøker stadig vekk å få Lulla til å endre overbevisning, men til ingen nytte. Lulla vakler ikke i sin overbevisning i det hele tatt, og Hermine ser ut til å forstå dette mot slutten av Harry Potter og Føniksordenen
Lulla i bøkene.
Lulla går på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, i huset Ravnklo. Hun går i samme årskull som Gulla Wiltersen, altså sitt fjerde år ved skolen i Harry Potter og Føniksordenen. Lulla blir for første gang introdusert på Galtvortekspressen, da Harry, Gulla og Nilus ikke kan finne noen annen kupé å sitte i enn hennes. Fordi Lulla er sett på som temmelig sprø, må Gulla overtale de andre to om at de skal sette seg i kupén.
Lulla har stritt, midjelangt, mørk blondt hår, og har et sløvt, nesten drømmeaktig uttrykk i ansiktet. Øynene hennes blir beskrevet som «sølvaktige»,«tåkete» og litt bulende, noe som får henne til å se konstant forbløffet ut.
Når hun ikke bruker tryllestaven sin har hun den bak øret for at hun skal vite hvor den er. Hun har ofte på seg et halskjede av smørterølkorker, skrømtsynebriller og et par øredobber som ligner redikker.
Hun blir ofte kalt «Skrulla Lunekjær», men selv om hun er oppmerksom på dette ser det ikke ut til at hun bryr seg stort. Noen av klassekameratene hennes har som vane å stjele sakene hennes, for så å gi henne dem tilbake når skoleåret er over. Da hun forteller dette til Harry Potter, vinner hun utilsiktet hans sympati. Harry tilbyr seg å hjelpe henne med å finne igjen sakene, men hun sier bare at de sikkert dukker opp av seg selv. Det er interessant at selv om Lulla ikke bryr seg om sitt eget utseende, bryr hun seg veldig mye om hva folk mener om farens magasin. Lulla tror på Harrys historie om at han greier å stikke av fra Fyrst Voldemort i "Harry Potter og Ildbegeret", og forsvarer denne historien foran en gruppe skeptiske elever.
I løpet av sitt fjerde år ved skolen blir Lulla med i Humlesnurr-legionen, forkortet til HL, og senere deltar hun i den desperate kampen for å overleve etter at Harry tar med seg henne, Hermine Grang, Gulla Wiltersen, Ronny Wiltersen og Nilus Langballe til Magidepartementet, der de møter flere dødsetere.
Mens de er i Magidepartementet, påstår Lulla at hun hører stemmer bak et forheng i dødskammeret. Harry kunne også høre disse stemmene, og Lulla sier at hun tror de tilhører døde personer som oppholder seg bak forhenget. Da hun forklarer dette for Harry, som har problemer med å komme over Sirius Svaarts død, vet han ikke helt hva han skal tro. Er dette nok en av Lullas sære overbevisninger, eller prøver hun kanskje bare å trøste ham?
Selv om hun er eksentrisk, virker Lulla til å være ved sine fulle fem. Hennes fraværende opptreden, samt hennes sære overbevisninger og uvanlige fremtreden, er nok til at hun har fått et rykte på seg til å være mentalt ustabil.
I Harry Potter og Halvblodsprinsen blir Lulla invitert av Harry Potter til å være med på Horatsion E.F. Snilehorns julefest på grunn av at hun har nevnt for Harry at hun er ganske ensom etter at Humlesnurr-legionen sluttet å ha sammenkomster. Til Snilehorns fest, tar hun av seg de vanlige aksessorier, og tar på seg en ganske kledelig kappe med paljetter. Harry oppdager at hun ser ganske bra ut. I løpet av denne spesielle scenen, sier hun også at da hun var på legion-møtene, følte hun det som om hun hadde venner. Da hun mottar invitasjonen til festen, blir hun ukarakteristisk opprømt og glad.
I løpet av året ansetter Minerva McSnurp Lulla som Laffen Styx' erstatter som rumpeldunkkommentator ved skolen. Mens hun kommenterer blir hun stadig vekk distrahert fra spillet og begynner å prate om andre ting med publikum, slik som skyer med spesiell form, eller utsiktene til at noen av spillerne lider av hittil ukjente mentale lidelser.
Da dødseterne angriper Galtvort ved slutten av bok 6, er Lulla til stede for å hjelpe til å forsvare elevene. Kort tid etter slaget, er hun tilstede i Humlesnurrs begravelse sammen med Nilus. Der blir hun observert mens hun hjelper Nilus opp i stolen sin (dette tyder ikke på noe framtidig romantisk forhold, siden J.K. Rowling har bekreftet at Nilus og Lulla aldri vil bli et par). I begravelsen oppdager Harry at hun og Nilus var de eneste to medlemmene fra Humlesnurr-legionen (bortsett fra Ronny, Hermine og Gulla) som hadde besvart hans rop på hjelp gjennom myntene de brukte som møteinnkallelse året før. Han oppdager også at dette sannsynligvis er på grunn av at disse to er de mest ensomme av medlemmene, og sannsynligvis sjekket myntene ofte, siden de begge ønsket å starte legionen igjen.
I Harry Potter og Dødstalismanene dukker Lulla først opp i Fleur og Rulles bryllup og gjør ikke stort ut av seg, bortsett fra å danse alene midt på dansegulvet. Senere i boken får vi vite av hennes far at hun er tatt til fange av hukere, men hun blir reddet av Harry, Ronny og Hermine.
Etter å ha fått beskjed via HL-galleonen, kommer hun til Galtvort for å kjempe i slaget. Hun kommer fra det uten skader.
Rowling har bekreftet at hun giftet seg med Rolf Fisle, sønnen av Salamander Fisle.
Familiebakgrunn.
Selv om det aldri blir sagt i klartekst i bøkene at Lulla er fullblods, er begge hennes foreldre magikere. Hennes far: Xenofilius Lunekjær er redaktør i magikerbladet "Kleggen", og hun har omtalt sin mor som en bemerkelsesverdig heks.
Lulla sier at hennes mor var en ekstraordinær heks som «likte å eksperimentere». Hun døde da en av trylleformlene hennes gikk «ganske svært så galt». Lulla sier at det var «ganske forferdelig», og innrømmer at hun fortsatt blir trist på grunn av det av og til. Siden Lulla var vitne til morens død, har hun kunnet se dystraler siden hun ankom Galtvort for første gang.
Lullas familie ble aldri nevnt før "Harry Potter og Føniksordenen", men i "Harry Potter og Ildbegeret" ble det nevnt at en familie som heter Lunekjær (i eldre utgaver oversatt med Loveland) bodde i nærheten av familien Wiltersen. Det blir derimot aldri bekreftet at dette er Lullas familie, men J.K. Rowling er ikke akkurat kjent for å gi bort slike opplysninger gratis, og det kan antas at selv om familien som bor nær Wiltersene ikke er Lullas familie, er de sannsynligvis i slekt på en eller annen måte. I den syvende og siste boken kommer det frem at Lunekjærene bor i et slott 4 kilometer nord for Wiltersene.
Faren Xenofilius og hans datter er også bestemt på at det finnes noe som heter krøllhornet snørkjuke
Eksterne lenker.
Lunekjær, Lulla


Curling.
Curling er en presisjonsidrett som kan minne om boccia eller petanque, men spilles på is med tunge granittsteiner i stedet for plast- eller stålkuler.
Historie.
Det antas at sporten kan ha sin opprinnelse i Skottland på 1500-tallet, der den eldste kjente curlingstenen fra Stirling har inskripsjonen 1511 og de første rapportene om et curlinglignende spill kommer fra Paisley Abbey 1541. Fra Nederlandene i det samme århundre finnes det også malerier av Pieter Bruegel d.e. hvor motivet er et spill som kan ligne på curling. Curling var svært populært i Skottland mellom 1500- og 1800-tallet da klimaet var kaldt nok til at curling kunne spilles på naturis. I 1838 ble alle curlingklubbene samlet i en organisasjon, Royal Caledonian Curling Club, som utarbeidet enhetlige spilleregler, som er de som fortsatt gjelder i dag. Fra Skottland ble så sporten spredt verden over, til Canada og USA samt Europa forøvrig.
Verdens første curlingklubb er muligens Kilsyth Curling Club, i hvertfall i følge dem selv. Klubben, som fortsatt er aktiv i dag, ble offisielt stiftet i 1716. Norges første klubber var Oppdal Curlingklubb og Oslo Curlingklubb, begge stiftet i 1954, tett fulgt av Trondheim og Lillehammer som fikk sine klubber i 1957.
Curling ble en offisiell sport i OL fra og med Vinter-OL 1998. I februar 2006 besluttet IOK med tilbakevirkende kraft at curlingkonkurransen fra Vinter-OL 1924 (opprinnelig kalt "Semaine des Sports d'Hiver", eller Internasjonal Vintersportsuke) skulle vurderes som offisiell olympisk øvelse og ikke lenger betraktes som oppvisningsgren. Dermed ble de første olympiske medaljer i curling, som den gang ble spilt utendørs, ble tildelt i Vinter-OL 1924, med gull vunnet av Storbritannia og Irland, to sølvmedaljer til Sverige, og bronse til Frankrike. En demonstrasjonsturnering ble også holdt under Vinter-OL 1932 mellom fire lag fra Canada og fire lag fra USA, der Canada vant 12 kamper og USA 4.
Banen.
Spilleområdet i curling er vist her. Stenene må legges mellom "hog line"(nederst i bildet) og "back line" (bak ringene) og kan ikke være i kontakt med veggene eller utlinjene (på sidene) på noe tidspunkt underveis
Banen er mellom 44,5 og 46 meter lang og mellom 4,27 og 5 meter bred, grundig preparert for å være så flat og jevn som mulig.
Et mål, "boet", er markert på hver side av banen. Boet består av tre konsentriske ringer dannet ved å male eller legge fargede vinylplater under isen og har vanligvis to forskjellige farger. Disse ringene er navngitt etter sine diametere på fire fot, åtte fot og tolv fot. Ringene er bare en visuell hjelp for å sikte og bedømme hvilke stener som er nærmest sentrum, kalt "knappen". De påvirker ikke poengivningen, men en sten må minst berøre den ytre ringen for å gi poeng.
Hvert bo er sentrert rundt krysset mellom midtlinjen, "centre line", trukket ned langs midten av banen og "tee line", trukket 4,9 m fra, og parallelt med, bakplaten.
To "hog lines", trekkes 11 meter fra, og parallelt med, bakplatene.
En "hack" er en blokk festet i isen tolv fot bak hver knapp, den gir noe å presse mot når du gjør et kast.
Tegningen viser en typisk curlingbane, de tykke strekene på tvers av banen er hog-linjene
Steinene.
En curlingstein veier maks 19,96 kilogram – altså i underkant av 20 kilogram. Steinene ligger i hallen – og er ofte hallens eiendel. Det vil si at det ligger faste steinsett på banene. Det finnes egne steinsett for barn, som er mindre. Steinen er nummerert fra 1-8 slik at man skal vite hvilken stein man skal bruke. Den skal også være markert slik at man vet hvilken bane i hallen den tilhører. Steinen er laget av granitt. Granitten slipes og en curlingspiller passer på slik at denne flaten ikke skades. En stein er satt sammen av en granittblokk og et håndtak. Det er et hull midt i steinen som går tvers gjennom. På håndtaket setter man på en lang ”skrue” som festes med en mutter på den andre siden. Man har forskjellige farger på ulike steinsett slik at man kan se forskjell på hvilket lag som spiller med hvilke steiner.
Annet.
Sporten drives i omkring 40 land, hvorav Canada er størst med omkring en million aktive curlere.
Sporten ble oppfunnet i Skottland på 1500-tallet. Curling har vært olympisk øvelse siden 1998.
Curling er en lagsport der de fire medlemmene på hvert lag etter tur sender av gårde en stein mot et sirkelformet mål på isen, det såkalte «boet». To av medspillerne koster isen foran steinen for at steinen skal gli mer nøyaktig der man ønsker å plassere den. Lagets fjerde medlem, som er lagkaptein eller skip, står ved boet og veileder de andre. Hvert lagmedlem skal sette to steiner, og det spilles totalt 16 steiner i hver omgang. En kamp omfatter 8–10 omganger. Målet er å plassere steinene nærmest sentrum av boet, og for hver av omgangene får man poeng for det antall steiner som ligger nærmere sentrum enn den nærmeste av motstanderens steiner.
Norsk curling.
Curling fikk sitt definitive gjennombrudd som en populær sport og syssel, her i Norge, da det norske landslaget vant OL-gull i Salt Lake City i 2002. Norge slo til slutt Canada 6-5 i finalen. På det norske laget spilte Bent Ånund Ramsfjell, Flemming Davanger, Lars Vågberg og skip Pål Trulsen. Torger Nergård var med som reserve.
Etter OL-gullet fikk curlinginteressen i Norge en kraftig oppsving, og flere nye idrettsanlegg fikk curling-baner. Imidlertid har interessen for vintersporten avtatt noe de senere årene.
a>. Her har noen tilskuere iført seg de samme buksene som herrelaget benytter
Under OL i Vancouver i 2010 fikk den norske laget stor oppmerksomhet som følge av et spenstig valg av bukser. Buksene gjorde at laget havnet i nyhetsoverskrifter over hele verden. Det norske laget kom til finalen men måtte se seg slått av det canadiske laget 6-3. Skipen på den Canadiske laget var den samme som 8 år tidligere, Kevin Martin. Det norske laget besto av Christoffer Svae, Håvard Vad Petersson, Torger Nergård og skip Thomas Ulsrud. Thomas Løvold var med som reserve.


Taulag.
Et taulag er en gruppe mennesker som beveger seg i utsatt terreng innbundet i tau, enten under klatring eller brevandring. Ved klatring består taulaget normalt av to personer. Ved brevandring for turister er det vanlig med større taulag. Da har en også en eller to breførere med i laget.


Standard Liège.
Royal Standard de Liège, populært kalt Standard Liège'", er en belgisk fotballklubb som spiller i Jupiler League. Klubben ble stiftet i 1898, og spiller hjemmekampene sine på Stade Maurice Dufrasne i Liège. Byen Liège ligger i provinsen Liège, som er den østligste provinsen i delstaten Vallonien.


OL-medaljører i curling.
Curling kom med på det offisielle olympiske øvelsesprogrammet i Vinter-OL 1998.


Jonas Gahr Støre.
Jonas Gahr Støre (født 25. august 1960 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Han har vært Norges helse- og omsorgsminister siden 21. september 2012, og var utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering 2005–2012. Siden 2009 har han også vært innvalgt på Stortinget fra Oslo. Gahr Støre er utdannet statsviter, og har bakgrunn fra embedsverket og humanitære organisasjoner.
Bakgrunn og yrkeskarrière.
Jonas Gahr Støre er oppvokst på Oslos vestkant som sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre (1925–) og bibliotekar Unni Gahr (1931–). Hans familie overtok i 1927 ved- og varmeovnprodusenten Jøtul AS, som i 1970-årene ble solgt til Norcem AS. Gahr Støres formue stammer fra oppgjøret ved salget av bedriften. Høsten 2005 var han fremdeles medeier i flere familieeide selskaper som til sammen besatt en betydelig aksjeportefølje. Han er gift med sosiolog Marit Slagsvold (1962–), som han har tre barn med.
Han var først elev ved Slemdal skole 1967–1973 og Ris ungdomsskole 1973–1976. Etter examen artium ved Berg videregående skole i Oslo i 1979 gjennomgikk han Befalsskolen for Marinen, og tok deretter videre utdannelse ved Sjøkrigsskolen i Bergen 1979–1981. Gahr Støre oppnådde grad av fenrik i Sjøforsvaret. Han tok utdannelse som statsviter med spesialisering i historie og sosialøkonomi ved Institut d'études politiques de Paris i Frankrike 1981–1985. Gahr Støre snakker flytende fransk. Han ble også opptatt som doktorgradsstudent ved London School of Economics, men sluttet etter få uker da han hadde bestemt seg for ikke å satse på en akademisk karrière.
Som nyutdannet statsviter fikk han i 1986 en forskerstilling ved Harvard Law School i USA. Deretter jobbet han som forsker ved Bedriftsøkonomisk Institutt 1986–1989, hvor han ble involvert i foresightprosjektet Scenarier 2000. Han ble ansatt som spesialrådgiver ved Statsministerens kontor etter initiativ fra Eldrid Nordbø i 1989. Som spesialrådgiver deltok han aktivt i forhandlingene og utformingen av EØS-avtalen i begynnelsen av 1990-årene, og var også tilhenger av fullt norsk medlemskap i EF. I 1995 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef for internasjonale saker samme sted, før han fungerte som eksekutivdirektør (stabssjef) ved Gro Harlem Brundtlands kontor i Verdens helseorganisasjon 1998–2000. Han jobbet således for statsministrene Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik.
I årene 2002–2003 var Gahr Støre arbeidende styreleder i konsulentselskapet Econ Analyse AS, før han ble generalsekretær i Norges Røde Kors i august 2003. Han fratrådte høsten 2005, da han ble utenriksminister.
Politisk arbeid.
Jonas Gahr Støres identifisering med sosialdemokratiet oppstod visstnok som student i Frankrike i begynnelsen av 1980-årene, da han betraktet forskjellene i sosiale og økonomiske spenninger mellom det norske og det franske samfunnet. I 1988 søkte han, og ble tilbudt en stilling som utenrikspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe, men takket nei av personlige årsaker. «Det var en magefølelse om hvor jeg hører hjemme politisk. For meg ble Arbeiderpartiets verdigrunnlag og sterke tro på fellesskap og rettferdighet avgjørende,» sa Gahr Støre til "Dagbladet" i 2008 om at han takket nei. Gahr Støre har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1995.
Sin første politiske utnevnelse fikk han som stabssjef og statssekretær ved Statsministerens kontor i Jens Stoltenbergs første regjering 2000–2001. Etter flere år som en av Gro Harlem Brundtlands nærmeste medarbeidere ble han med dette innlemmet i kretsen rundt Jens Stoltenberg. Gahr Støre var videre styremedlem 2001–2003 og nestleder 2002–2003 i Oslo Arbeiderpartis internasjonale forum, og har vært leder for Sosialistinternasjonalens Midtøsten-komité siden 2006, styremedlem i Oslo Arbeiderparti siden 2010 og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre siden 2011. I løpet av Arbeiderpartiets tid i opposisjon 2001–2005 deltok han i flere utvalg, blant annet for å utrede partiets Europa-politikk.
Utenriksminister.
Etter stortingsvalget i 2005 ble han utnevnt til utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 17. oktober 2005. Flere meningsmålinger viste at Støre var regjeringens suverent mest populære medlem. Han har gjentatte ganger vært på tale som et fremtidig lederemne og statsministerkandidat for Arbeiderpartiet. Som utenriksminister jobbet han særlig med Nordområdene og forholdet til Russland, og fikk sluttført forhandlingene om en delelinjeavtale med Varangerfjord-avtalen i den 15. september 2010. Han ledet også en omorganisering av Utenriksdepartementet. Han ble møtt ble kritikk internasjonalt da Norge anerkjente Hamas-regjeringen i 2007. Gahr Støre mener selv at EUs motvilje overfor Hamas styrket den militante delen av Hamas. Ellers ble det stilt spørsmålstegn ved Gahr Støres habilitet i behandlingen av toppbyråkrat Tore Eriksen og skipsreder Felix H. Tschudi.
Under en reise til Kabul i Afghanistan i januar 2008 ble Kabul Serena Hotel, hvor Støre bodde sammen med en norsk delegasjon, angrepet av Taliban. Støre ble ikke skadet i angrepet, men journalist i "Dagbladet", Carsten Thomassen, og fem andre ble drept. FNs generalsekretær Ban Ki-moon uttalte at Støre var målet for angrepet, men en talsmann for Taliban har siden avvist dette. Etter angrepet ble resten av besøket avlyst.
Den 10. november 2008 utgav han boken "Å gjøre en forskjell", med undertittelen "Refleksjoner fra en norsk utenriksminister". I boken drøfter Støre blant annet dilemmaet som oppstår i forholdene til regimer som bryter menneskerettigheter. Han skriver videre blant annet om de inntrykkene etter samtaler med tidligere britiske statsministeren Tony Blair, den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk og den amerikanske superdiplomaten John Negroponte, utenriksminister Condoleezza Rice' nestkommanderende. Han drøfter også Midtøsten-konflikten, og trekker blant annet paralleller mellom nazistenes behandling av jødene i slutten av 1930-årene og Israels behandling av palestinere i Hebron. Gahr Støre kritiserte USAs dominans i den internasjonale politikken i Midtøsten-konflikten, og mener at USA har klart å gjøre kvartetten bestående av USA, Russland, FN og EU til et redskap for sin egen Midtøsten-politikk.
Foran stortingsvalget i 2009 ble han nominert som Arbeiderpartiets 4. kandidat til Stortinget fra Oslo. Han ble dermed innvalgt på Stortinget, men Truls Wickholm har møtt i hans sted så lenge Gahr Støre har vært medlem av regjeringen. Nominasjonen skapte en intern debatt, fordi partiets venstreside ønsket Marianne Marthinsen på denne plassen, og fordi en annen sikker listeplassering ble vanskeliggjort av partiet regel om kjønnsbalanse på valglistene. Foran stortingsvalget i 2013 har han gitt uttrykk for et ønske om å bli renominert til Stortinget.
Helse- og omsorgsminister.
Den 21. september 2012 ble Gahr Støre utnevnt til helse- og omsorgsminister som del av en rokkering i Jens Stoltenbergs andre regjering. Politiske kommentatorer mente dette kunne være ledd i å gi Støre mer innenrikspolitisk erfaring med sikte på å kunne bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat på et senere tidspunkt.


Juvente.
Juvente (latin: "ungdomstid") er en partipolitisk uavhengig og livssynsnøytral norsk ungdomsorganisasjon som jobber for utvikling fri for rusmidler, samt fred, toleranse og like rettigheter for alle. Organisasjonens medlemmer er i hovedsak mellom 13 og 26 år, og har valgt en edru livsstil.
Juvente er engasjert i rusmiddelpolitikk og forebygging, driver utviklingshjelp via organisasjonen FORUT, og søker å skape gode ungdomsmiljø i hele landet, med lokallag, kurs, samlinger og andre arrangementer. Organisasjonen jobber også for antirasisme og integrering.
Medlemsløftet i Juvente lyder: «Jeg ønsker en verden basert på menneskeverd og avstår fra alkohol og andre rusmidler så lenge jeg er medlem av Juvente.» Alle som ønsker å bli medlem i Juvente må avlegge medlemsløftet skriftlig.
Juventes medlemsblad heter MOTIV og kommer ut opptil fire ganger i året.
Historie og tilknytninger.
Juvente ble stiftet 1. – 2. juli 1992, som en sammenslåing av Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund (DNTU, stiftet 1924) og Norges Godtemplar Ungdomsforbund (NGU, stiftet juni 1909). Juvente talte på dette tidspunktet 7 000 medlemmer. Juvente fungerer som ungdomsorganisasjon for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT, stiftet 29. desember 1859) og IOGT i Norge (stiftet 8. mars 1877). Internasjonalt er Juvente medlem i IOGT-International og ACTIVE (tidligere EGTYF). I Norge er Juvente medlem i paraplyorganisasjonene Actis (Rusfeltets samarbeidsorgan, tidl. Avholdsfolkets Landsråd) og Landsrådet for Norges Barne- og Ungdomsorganisasjoner (LNU). Studiearbeidet i organisasjonen drives med statsstøtte via Populus – Studieforbundet Folkeopplysning.
Ledere.
Adrian Farner Rogne var forbundsleder i Juvente 2009 – 2012. Lederen av Juvente hadde fram til landsmøtet i 2011 tittelen forbundsleder og ble valgt på bianuale landsmøter. Fra og med landsmøtet i 2011 opphørte Juvente å være et forbund, og endret dermed også tittelen fra forbundsleder til leder. Forbundsstyret fikk navnet landsstyre. Leder velges etter 2011 på årlige landsmøter.


Los Angeles Clippers.
Los Angeles Clippers er et amerikansk basketballag fra Los Angeles, California. Laget ble stiftet i 1970, og hadde da navnet Buffalo Braves, og spilte kampene i Buffalo. I 1978 flyttet de til San Diego, og tok navnet San Diego Clippers. Seks år senere flyttet laget nok en gang, nå til Los Angeles. Siden 1984 har lagets navn vært Los Angeles Clippers.
Klubben kvalifiserte seg første gang til sluttspillet i 1973–74 sesongen, men tapte for Boston Celtics i første runde. Klubben har siden den gang bare klart å kvalifisere seg til sluttspillet noen få ganger, og de gangene har de blitt slått ut i første runde.
Den enestenorske spilleren i NBA gjennom alle tider, Torgeir Bryn, har spilt tre kamper for klubben. Han har scoret fire poeng og tatt to returer på disse kampene.


Kurt Angle.
Kurt Steven Angle (født 9. desember 1968 i Mt. Lebanon, Pennsylvania) er en amerikansk fribryter i Total Nonstop Action Wrestling. Han er best kjent for sin periode i World Wrestling Entertainment.
Karriere.
Kurt Angle er olympisk mester i amatørbryting fra Atlanta i 1996.
Han begynte senere med fribryting (wrestling) og gjorde stor suksess i det amerikanske forbundet World Wrestling Entertainment hvor han har vært WWE Champion fire ganger og WCW World Heavyweight Champion og World Heavyweight Champion en gang, og er den eneste som har holdt disse tre titlene.
Det vakte en del oppmerksomhet og irritasjon i amatørbrytermiljøet da Kurt Angle begynte med fribryting, en underholdningsform som tradisjonelt blir sett på som juks og mindreverdig av amatørbrytere.
Angle gikk over til å bryte for Total Nonstop Action Wrestling etter en kort periode i WWEs "ECW".


Mel Collins.
Melvyn Desmond «Mel» Collins (født 5. september 1947 i Douglas på Man) er en britisk saksofonist og fløytist kjent for sin deltakelse som studiomusiker for flere kjente britiske band og artister. For øyeblikket spiller Collins i 21st Century Schizoid Band, som er en avløpergruppe til King Crimson.
For det meste av 1970-tallet virket det som om hver eneste saksofon som dukket opp i rocken ble spilt av Mel Collins. Han praktisk talt eide denne bransjen som studiomusiker (engelsk: "«Session musician»") og spilte fløyte for et par år med King Crimson, hvor han erstattet Ian McDonald, og saksofon med Camel fra 1976–1985. Collins har arbeidet med flere artister og sjangre som R&B, jazz, blues, artrock og progrock.
Collins var en av de travleste saksonspillerne i rocken midt på 1970-tallet og deltok på titalls album mellom en periode på bare 3-4 år. I 1976 ble han forespurt av Andrew Latimer, en gammel venn og grunnlegger av bandet Camel til bli medlem av gruppen for så å spille inn albumet "Breathless" og bli med på en påfølgende turne. Collins forlot Camels faste medlemsgruppe i 1979, men var med som gjesteartist på de tre neste albumene "I Can See Your House from Here" fra 1979, "Nude" fra 1981 og "Stationary Traveller" fra 1984. Han spilte også med dem på deres konsertalbum "Pressure Points" dette året.
Han var ikke like opptatt på 1980-tallet som han var i det forestående tiåret, men fikk likevel med seg mange gjesteopptredener for mange band. I tillegg til de artistene som er nevnt har han jobbet med Phillip Goodhand-Tait, Robert Fripp, Joe Cocker, Caravan, Dire Straits, Roger Waters, Brian Ferry, Cliff Richard, Tina Turner, Bad Company, Eric Clapton og Alan Parsons Project (1980–1984).
I dag bor Mel Collins i England hvor han arbeider med 21st Century Schizoid Band, Kokomo og flere andre soloprosjekter.


Nijmegenmarsjen.
thumb
Nijmegenmarsjen er en 4 dager lang marsj som arrangeres hvert år den tredje uka i juli i byen Nijmegen i Nederland. Dagsetappene varierer fra 30 til 50 kilometer, med og uten 10 kilo pakning, avhengig av hvilken klasse man stiller i. Marsjen har de siste årene hatt 40 000 til 50 000 deltakere, og er den største turmarsjen i verden.
Tidsbegrensningen er ganske romslig, man har 8-10 timer på seg til å gjennomføre hver etappe. Etappene
begynner og slutter samme sted hver dag, men ruta varierer og danner nærmest en slags firkløver rundt Nijmegen.
England, Tyskland og Norge var de første utenlandske nasjoner som var med på marsjen i 1928. Fra Norge deltok den gang Hans Majestet Kongens Garde.
En hetebølge i 2006 førte til at Nijmegenmarsjen ble avlyst etter at to personer omkom av hypertermi. Temperaturen den aktuelle dagen, 18. juli, var 36 °C på det varmeste.


Edward Randell.
Edward Randell (født 2. juli 1988 i Dulwich, London, Storbritannia) er en britisk skuespiller og musiker. Han er mest kjent for rollen som «Julius Finkenfjær» i "Harry Potter" filmene.
Randell er også med i det ukjente britiske bandet "Chester".


Skuespillere i Harry Potter-filmene.
Liste over skuespillere i Harry Potter-filmene
Fotnoter.
Skuespillere


Vickers Vimy.
Vickers Vimy var et britisk bombefly under Første verdenskrig.
Flyet hadde en rekkevidde på 1 500 km, noe som gjorde det i stand til å nå mål i Tyskland med en bombelast på vel 1 000 kg. Det fløy første gang 30. november 1917. Straks etter krigens slutt ble produksjonen av en sivil versjon igangsatt. Denne ble benevnt «Vimy-Commercial». Den var oppkalt etter slaget ved Vimy Ridge. Flyet var bygget av spanter av furu, kledd med duk.
Etter krigen.
Vickers Vimy ble brukt av Royal Air Force i Midtøsten fra 1919 til 1925, da den ble avløst av Vickers Virginia
Den første sivile Vimy fløy 13. april 1919, og ble registrert som G-EAAV. Den sivile varianten, Vimy-Commercial, hadde en større kropp som ble kledd med finér. Den ble produsert mest for eksport.
Vickers Vimy ble brukt i mange førstegangsflyvninger, blant annet ved denf ørste Atlanterhavsflyvning fra vest til øst, av Alcock og Brown. Dette flyet er bevart og står utstilt i London Science Museum.
En Vickers Vimy ble også brukt under den første flyvning fra England til Darwin i Australia med Ross Smith, broren Keith og to mekanikere som mannskap. Flyet er bevart i et museum i Ross sin fødeby Adelaide. Flytypen ble også brukt i et forsøk på å fly fra England til Sør-Afrika, med van Rynevald og Brand som mannskap. Dette flyet havarerte underveis (flyverne fullførte turen til Cape Town med et annet fly og fikk derfor ikke den prisen som var satt opp for denne førstegangsflyvningen).
Vimy replika.
Det er bygget et replika og en flyvedyktig kopi av dette flyet.
I 1969 ble en replika bygget av Vintage Aircraft Flying Association i Brooklands. Dette er utstilt i i RAF Museum, Hendon, London. Den flyvedyktige kopien ble bygget i 1994 av en Australsk/Amerikansk gruppe og i 1997 ble den første flyvningen til Australia gjenskapt. I 1999 ble turen til Cape Town kopiert. Ved begge disse flyvningene ble det lagt opp til å fly så nær den opprinnelige ruten som mulig når det gjaldt valg av etapper og mellomlandinger.
Den tredje historiske ferden, som ble gjenskapt i 2005, var den første av de tre historiske førstegangsflyninger; ferden over Atlanterhavet fra New Foundland til Irland. Også her ble den opprinnelige ruten fulgt, men flyveren Steve Fossett valge å lande på en golfbane nær beitemarken som Alcoc og Brown havarerte på 85 år tidligere.
Noen data om flyet.
Vickers Vimy takeoff i 1919


Carl Wilhelm Scheele.
Scheeles bolig og apotek i Köping
Carl Wilhelm Scheele (født desember 1742 i Stralsund, død 21. mai 1786 i Köping) var en svensk farmasøyt og kjemiker. Gjennom sine eksperimenter oppdaget han en rekke grunnstoffer.
Scheele var sønn av en kjøpmann i Stralsund i Svensk Pommern. 14 år gammel ble Carl Wilhelm sendt til apoteker M. A. Bauch i Göteborg. Her avanserte han ganske raskt til en plass i laboratoriet. Etter utstått læretid kom han til apoteker P. M. Kjellström i Malmö, som synes å ha vært en framstående fagmann med en særlig interesse for kjemi. Under oppholdet i Skåne kom han i kontakt med dosent i kjemi og naturalhistorie ved Lunds universitet, Anders Retzius. I 1768 tok Scheele imot en stilling ved apoteket Korpen i Stockholm, idet han regna et liv i hovedstaden som gunstigere for egen forskning. Etter to år i Stockholm arbeidet han som apoteker i fem år i Uppsala, før han i 1775 kom til Köping.
Gjennom sine eksperimenter under tida i Uppsala kom Sceele til å framstille oksygen ved å varme opp kvikksølvoksid; gassen ga han navnet «ildluft». Han utleda også teoretisk at luft besto av én del ildluft til fire deler «brukt luft», dvs. nitrogen. Omtrent samtidig framstilte den britiske kjemikeren Joseph Priestley oksygen etter samme metode. Priestley publiserte imidlertid sine oppdagelser før Scheele, og har derfor fått mest av æren. Scheeles eneste bok "Chemische Abhandlung von der Luft und dem Feuer" kom i 1777.
Seinere framstilte Scheele grunnstoffene klor (1774), mangan (1774), molybden (1778), wolfram (1781) og barium. Av sammensatte stoff identifiserte han blant annet glyserol, blåsyre, sitronsyre, hydrogensulfid og hydrogenfluorid. Dessuten fant han opp en metode som likner pasteurisering.
Liksom mange andre kjemikere arbeidde Scheele under ganske vanskelige og utrygge forhold. Kanskje er dette en årsak til hans tidlige død – i sine beskrivelser av stoffene nevner han fagtradisjonen tro stoffets smak. Mot slutten av livet viste han symptomer på kvikksølvforgiftning. På sjukeleiet inngikk han ekteskap med sin vertinne og enke etter gamleapotekeren, fru Pohl, for å sikre henne eiendomsrett til apoteket. Her døde han så tre dager senere, 43 år gammel.
Carl Wilhelm Scheele beskrives av sine samtidige som en alvorlig og uforstilt mann som aldri søkte lange konversasjoner, men som kunne livne til når vitenskapelige emner braktes på bane, og da begi seg inn i utførlige faglige forklaringer.
Scheelelaboratoriet ved Karolinska sjukhuset i Stockholm er oppkalt etter Carl Wilhelm Scheele.


Vichy-regimet.
Vichy-regimet i Frankrike (10. juli 1940-august 1944) er betegnelsen på den tyskvennlige regjeringen under ledelse av marskalk Philippe Pétain, som kontrollerte de sørlige delene av Frankrike og de franske koloniene under den andre verdenskrig. Navnet på denne perioden kommer av at regjeringen holdt til i byen Vichy, i departementet Allier.
Bakgrunn.
Etter at Frankrike sammen med Storbritannia erklærte krig mot Tyskland og deretter led store nederlag, befant landet seg i et vanskelig politisk og militært dilemma.
To politiske standpunkt fantes – de som ønsket våpenhvile, og de som ønsket å fortsette kampen, blant annet ved å hente ressurser fra Algerie og de andre koloniene.
Forkjemperne for våpenhvile, blant andre general Maxime Weygand, marskalk Philippe Pétain samt politikerne Pierre Laval og François Darlan, hadde den bredeste støtten.
Regeringssjefen Paul Reynaud valgte å gå av den 16. juni 1940, og Frankrikes president Albert Lebrun utpekte Philippe Pétain som hans etterfølger. Pétain var en av Frankrikes mest feirede krigshelter fra første verdenskrig. Dagen etter erklærte Pétain at Frankrike skulle innstille krigshandlingene. Nasjonalforsamlingen flyttet fra Paris til Vichy, som lå i den ikke-okkuperte sonen, og som hadde mulighet til å innlosjere alle delegatene.
General Charles de Gaulle flyktet til London, der han ble sentral i motstandskampen. Allerede 18. juni 1940 talte de Gaulle i BBCs franskspråklige sendinger, og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike ("France Libre"). Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: "«Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens ild slokke»".
Våpenhvile.
a>) mens grønt område formelt var fritt
a> 10. juli 1940Den 22. juni 1940 skrev den franske delegasjonen under på avtalen om våpenhvile, men de måtte gå med på harde betingelser. Avtalen innebar at ca. 3/5 av Frankrike – de nordligste områdene samt Atlanterhavskysten – forble under tysk militær okkupasjon så lenge den pågående krigen varte. Frankrike skulle bekoste tilstedeværelsen av den tyske arméen samt betale en daglig krigserstatning på 400 millioner (gamle) franc (en hundrededel av «nye» franc, myntenheten som ble brukt i Frankrike inntil euroen ble innført). Avtalen inneholdt i tillegg en klausul om at alle fartøyene i den franske marinen skulle vende tilbake til sine hjemmehavner. Noen av disse havnene befant seg i den okkuperte sonen.
«Operation Catapult».
Større deler av den franske flåten, deriblant endel slagskip, var samlet ved Mers el-Kébir i Algerie. Britene fryktet at flåten ville bli overlatt aksemaktene, noe som ville utlikne den britiske marinens overtak. For å komme aksemaktene i forkjøpet, stilte britene den franske flåtestyrken et ultimatum om enten å slutte seg til de allierte, seile til en britisk havn med redusert mannskap, seile til franske kolonier i Karibien (dermed utenfor aksemaktens rekkevidde) eller å bli senket. Uten å ha konsultert Vichy-regjeringen, nektet den franske øverstkommanderende, admiral Marcel-Bruno Gensoul å etterkomme det britiske kravet, og i sjøslaget som fulgte (Operation Catapult, 3. juli 1940) ble de viktigste franske fartøyene ødelagt – ett slagskip ble senket og to ble ødelagt. Tilsammen 1 297 sjømenn mistet livet.
Denne episoden kom til å prege forholdet mellom Frankrike og Storbritannia i lengre tid fremover og gav aksemaktene en viktig propagandaseier.
De resterende fartøyene fra den franske flåten ble senket av egne mannskaper i Torlun etter det tyske bruddet på våpenhvileavtalen i 27. november 1942.
Slutten på krigen.
Etter de alliertes invasjon i Normandie den 6. juni 1944 flyktet Pétain og hans ministre til Tyskland og opprettet et eksilstyre i Sigmaringen i de Hohenzollernske landene. Men da allierte styrker rykket inn i Paris, var de Gaulle blant de første, og tok sine tidligere kontorer i forsvarsdepartementet i besittelse igjen. På den måten signaliserte han en fortsettelse av den tredje republikk, og hevdet at Vichy-regjeringen var illegitim, til tross for at den var forfatningsmessig utnevnt.
I 1945 ble mange av medlemmene i Vichy-regimets regjering arrestert og siktet for høyforræderi. I rettssakene som fulgte ble noen, blant andre Laval og Darnand, dømt til døden og henrettet. Pétain selv fikk samme dom, men 17. august 1945 ble dommen omgjort
av Charles de Gaulle til livsvarig fengsel, grunnet Pétains høye alder. Pétain døde seks år senere, 95 år gammel.
Andre av regjeringsmedlemmene flyktet eller holdt seg skjult, slik som Jacques de Bernonville som reiste til Québec, mens andre igjen ikke ble tiltalt av den nye regjeringen før langt senere, eller ikke i det hele tatt.
Dagens offisielle franske syn er at Vichy-regjeringen var et illegalt regime, opprettet av statsforrædere under utenlandsk påvirkning. Dette synet fritar i praksis den franske stat for ansvar. Imidlertid uttrykte Frankrikes daværende president Jacques Chirac i en tale den 16. juli 1995 den franske stats ansvar for «den kriminelle dumhet» som hersket under krigen. Synet på Vichy-regjeringen er imidlertid delt blant franskmenn, og et følsomt tema. Blant dem som æret Pétain ved årlig å besøke hans grav var tidligere president François Mitterrand, som hadde vært statssekretær i Vichy-regjeringen.
Den provisoriske, republikanske regjering.
Fra september 1944 frem til opprettelsen av Den fjerde franske republikk den 13. oktober 1946 ble Frankrike styrt av en provisorisk regjering, "Le gouvernement provisoire". General de Gaulle var formann i denne regjeringen fra den ble opprettet til 20. januar 1946.


Sportsklubben Baune.
Sportsklubben Baune er et idrettslag i Årstad bydel, på Landås i Bergen.
Den fikk sin status som sportsklubb (fotball, friidrett og ski) 11. mars 1936, da 41 fremmøtte (derav fire kvinner) stiftet klubben. Klubben het opprinnelig «Bjart», men da friidrettskretsen ikke kunne godkjenne dette navnet, endret man det 21. oktober 1937 til Baune.
Et par år før krigen ble det opprettet en egen kvinnegruppe, som i begynnelsen kun drev med håndball, men i dag er det kun tilbud om fotball og innebandy i klubben.
Fotball.
Etter å ha etablert seg på 1950-tallet, med spillere som Ole Landaas, Per Johannesen, Hilmar Paulsen og Kurt Myhrvold, rykket laget ved inngangen til 1960-årene ned i 4.divisjon, men var raskt oppe igjen i 3. divisjon. Utover 60-tallet bedret nivået seg noe, med opprykk til 2.divisjon i 1965. I denne perioden fikk også Baune sin første landslagsspiller, nemlig Alfred Rønning, som møtte Sverige til landskamp i 1965. Selv om det ble nedrykk i 1966 var dette en stor sesong for Baune, med tre tippekamper og 2-0 seier over Brann på Stadion.
Baune feiret sitt 70-års-jubileum 18. mars 2006 med en fotballkamp mot erkerivalen Årstad. Baune vant kampen 3-0.
I dag ligger Baune i 3. divisjon etter å ha rykket opp tre ganger i løpet av de fire siste årene. Laget består hovedsakelig av lokale og egenproduserte spillere. Før 2006-sesongen sluttet Jostein Aga seg til klubben etter å ha spilt i Løv-Ham.
Høsten 2009 sluttet tidligere Tromsø-spillere Christian Albertsen og Aleksander Lenning seg til klubben. Baune fikk også ferdigstilt sin nye kunstgressbane i sluttfasen av 2009, banen er for liten til å brukes i offisielle kamper, og er derfor kun et treningsanlegg.
Innebandy.
September 2005 ble det startet en innebandygruppe under Sportsklubben Baune. Innebandylaget har nesten fulgt opp fotballagets suksess de siste årene, med nesten opprykk i første sesong laget spilte i seniorserie (2006/07). Laget ble slått på målstreken av bydel-rival
Året etter ble det opprykk på andre forsøk, godt hjulpet av Nornen IBK, som rykket opp til Eliteserien samme år. De ville gi reservene sine bedre matching enn hva 2. laget i 2. divisjon kunne gi. Dermed har spillere gått på lån fra Nornen til Baune, slik at sistnevnte hadde den spillerstallen som trengtes for å takke ja til 1. divisjonsspill sesongen 2008/09.
Ved ekstraordinær generalforsamling den 28.06.2012 ble innebandydelen av Baune besluttet nedlagt.


Thomas Angell.
Thomas Angell (født 29. desember 1692, død 19. september 1767) var kjøpmann og legatstifter i Trondheim. Sammen med sin bror Lorentz Angell forvaltet han formuen til familien Angell, som hørte til en velstående handelsslekt med røtter i Syd-Slesvig. Thomas Angell var en periode direktør for Røros Kobberverk. Som følge av en familiestrid testamenterte han sin del av familieformuen til allmennyttige formål i Trondheim. Til forvaltningen av midlene ble Thomas Angells Stiftelser opprettet.
Slekt.
Slekta til Thomas Angell kommer fra landskapet Angeln i Syd-Slesvig, som på dette tidspunkt var del av det dansk-norske riket. Hans bestefar Lorentz Mortensen Angell etablerte seg i som handelsmann og rådmann i Trondheim. Thomas Angells far Albert Lorentzen Angell førte familiens handelshus videre. Han var også borgermester og senere magistratspresident i Trondheim.
Handelshuset drev en omfattende virksomhet, både innenfor handel, finans, rederi og trelastproduskjon. I tillegg eide familien store jordområder i Midt-Norge og landrettigheter i Lofoten. Familien kjøpte også opp andeler i Røros kobberverk. Ved Albert Angells død ble et sidekapell til Nidarosdomen (Johanneskapellet) omgjort til gravkapell for familien og fikk etter hver navnet Det Angellske gravkapell.
Portalen til Thomas Angells stuer med familievåpenet
Liv.
Thomas Angell ble født i Trondhjem som sønn av kanselliråd Albert Angell og Sara Thomasdatter Hammond. Thomas Angell fikk utdanning som teolog i København. Da han var ferdig utdannet, foretok han en større reise sammen med broren sin. Han besøkte flere byer i Danmark, Nederland, Belgia og Tyskland og var i kontakt med mange av handelsforbindelsene til faren. Stefaren til Angell-brødrene døde i 1721 og brødrene overtok sammen forvaltningen av hver sin halvpart av familiens formue. Det ble en viss arbeidsdeling mellom de to, der Thomas ble økonomen og forretningsføreren mens Lorentz tok seg av det politiske liv og virke.
Thomas Angell var ugift og bodde lenge sammen med broren Lorentz og hans familie. Da Lorentz døde gikk Hans brors formue gikk ved hans datter, Karen Angell til historikeren Suhm. Seks år før hans død kom det til et brudd med brorens familie, og Thomas Angell flyttet inn i Thomas Angells gård. Bygården ble reist i Kongens gt 1, på samme tomt der Norges Banks bygning ble reist på 1800-tallet.
Thomas Angell døde i 1767 og ble gravlagt i familiekrypten under Johanneskapellet inne i Nidarosdomen, hvor hans gravstein var en av de få som fikk bli liggende etter den store restaureringen på 18- og 1900-tallet.
Thomas Angells stiftelser.
Bruddet med familien hadde førte til at Thomas Angell bestemte seg for å testamentere bort sin formue til byens fattige, og testamentet ble ført i pennen og underskrevet 28. september 1762. Den 1. januar 1767 ble Thomas Angells Stiftelser opprettet.
Dagens bybilde.
Midt på 1800-tallet fikk Thomas Angell oppkalt en gate etter seg. Thomas Angells gate følger tidligere veiter som ble utvidet etter en bybrann. Den løper fra Cicignons plass og Krambugata vestover til Munkegata. I slutten av 1800-tallet ble det reist et monument over Thomas Angell, som står vis-à-vis Thomas Angells stiftelse.


Pierce Brosnan.
Pierce Brendan Brosnan (født 16. mai 1953) er en irsk filmskuespiller og -produsent. Han er best kjent for å ha fremstilt spesialagent James Bond i fire filmer: "GoldenEye", "Tomorrow Never Dies", "The World Is Not Enough" og "Die Another Day" samt for rollen som Harry i "Dante's Peak" (1996). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og i 2003 ble han tildelt Order of the British Empire.
Fra ung alder ble Brosnan i stor grad vokst opp hos sine besteforeldre. Etter deres død, bodde han sammen med en tante og deretter en onkel, men han ble senere sendt for å bo hos en kvinne som het Eileen. Brosnan vokste opp hos en romersk-katolsk familie, og han ble utdannet ved en lokal skole drevet av Christian Brothers der han tjenestegjorde som altergutt. Etter å ha forlatt skolen i en alder av 16 år, ville Brosnan bli maler og tok opplæring i kommersiell illustrasjon, og i tre år ble han utdannet i drama og teater i London.
Brosnan opptrådte på teater før han fikk stor popularitet med TV-serien Remington Steele (1982–1987). Etter Remington Steele, tok Brosnan hovedrollen i filmer som Dante`s Peak og The Thomas Crown Affair. I 1995 ble han den femte skuespilleren som fikk portrettere den hemmelige britiske agenten James Bond, og han hadde hovedrollen i fire filmer mellom 1995 og 2002. Brosnan inngikk en avtale om tre James Bond-filmer, med mulighet for en fjerde film. Den første, GoldenEye fra 1995, spilte inn 350 millioner dollar på verdensbasis. Brosnan spilte også i Tomorrow Never Dies (1997) og The World Is Not Enough (1999), som også var vellykkede.
I 2002 dukket Brosnan opp i sin fjerde film som James Bond i filmen Die Another Day, som fikk blandede kritikker, men ble en suksess på amerikanske kinoer. Skuespiller Daniel Craig overtok rollen som James Bond den 14. oktober 2005. Brosnan ga også stemmen til videospillet "James Bond 007: Everything or Nothing" som kom ut i 2004. Etter James Bond, hadde Brosnan hovedrollen i filmsuksesser som The Matador som ble nominert til en Golden Globe i 2005, Mamma Mia! (National Movie Award i 2008), og The Ghost Writer (2010). I 1996 dannet Brosnan sitt eget produksjonsselskap som haddde base i Los Angeles.
I de senere år har Brosnan blitt kjent for sitt omfattende veldedige arbeid og miljø-aktivisme. Brosnan var gift med den australske skuespillerinnen Cassandra Harris fra 1980 til hennes død i 1991. Han giftet seg deretter med den amerikanske journalisten og forfatteren Keely Shaye Smith i 2001, og han ble naturalisert en amerikansk statsborger i september 2004, men han beholdt sitt irske statsborgerskap. I 2004 spilte Brosnan i filmen "After the Sunset" sammen Salma Hayek og Woody Harrelson. Filmen fikk generelt negative anmeldelser. Brosnan`s neste film var The Matador (2005).
I 2008 spilte Brosnan mot Meryl Streep i ABBA-musikalen Mamma Mia!. Brosnan støttet John Kerry under presidentvalget i 2004, og han er tilhenger av homofile ekteskap. Brosnan skal ha blitt oppmerksom på kjernefysisk nedrustning i en alder av ni år da hele verden uttrykte fordømmelse over amerikanske prøvesprengninger i Nevada, som fant sted i 1962. Brosnan boikottet premieren av GoldenEye i Frankrike for å støtte miljøorganisasjonen Greenpeace sin protest mot det franske programmet mot atomprøvesprengninger. I mai 2007, donerte Brosnan 100 000 dollar for å bygge en lekeplass på den hawaiiske øya Kauai, hvor han eier en bolig.


Frederik Nannestad.
Biskop Nannestad malt av presten Sigvard Kildal, nå i Tromsø museum.Frederik Nannestad (født 21. oktober 1693, død 11. august 1774) var en norsk biskop.
Frederik Nannestad ble født i Eidsberg som sønn av sogneprest Christopher Jensen og hans tredje hustru, Karen Tønnesdatter Unrov. 1718 ble han magister, 1722 regensprost, og 1732 stiftsprost i Århus, hvor han 6. august 1732 ble gift med Martha Elisabeth Jensdatter Wissing, som døde i barsel ett år senere. Nannestad var tilhenger av den gamle ortodoksi, hvilket innviklet ham i strid om Pontoppidans forklaring, som han omtalte i skarpe uttrykk fra prekestolen. 1742 fikk han den teologiske doktorgrad, ble professor theologiæ extraordinarius 1747, og 11. mai 1748 biskop i Trondheim. Her forestod han opprettelsen av Seminarium Lapponicum. Etter 10 års virke ble han 1758 forflyttet til Oslos bispestol. Han forlot embedet 1. oktober 1773.


World Wrestling Entertainment.
World Wrestling Entertainment, Inc. (WWE) er et amerikansk selskap som driver virksomhet innen fribryting som er en bransje kalt sportsunderholning.
Selskapet har tre sidestilte avdelinger; "RAW", "SmackDown!" og "ECW" (Extreme Championship Wrestling), men nå er ECW erstattet av NXT hvor en proff skal lære opp en "rookie" i kamper mot både proffer og rookier. Hver av de tre avdelingene har egen stall med utøvere og disse konkurrerer primært internt, men det konkurreres også på tvers av avdelingene ved enkelte anledninger.
De tre avdelingene produserer ukentlige show som sendes på ulike TV-kanaler, henholdsvis mandag, tirsdag og fredag. I tillegg produseres et mindre TV-show, "HEAT", og "Velocity" (2002–2006), der mindre kjente utøvere deltar. WWE markedsfører også «betal-per-kamp»-produkter, hvorav de mest kjente er WrestleMania, Royal Rumble, SummerSlam og Survivor Series.
Selskapet er et allment aksjeselskap, og 70 % av aksjene kontrolleres av WWE-formann Vince McMahon, hans kone Linda McMahon Hovedkontoret til WWE ligger i Stamford, Connecticut.
Historie.
Selskapet har de siste 15-20 år utviklet seg i en retning der det blir lagt mindre og mindre vekt på det sportslige, og mer vekt på underholdning. WWE kaller bransjen «Sports Entertainment» (sportsunderholdning). WWE med Triple H i førersetet resulterte i en svært vellykket strategi på 1980-tallet der en av grunntankene var å blande wrestling med underholdning. Man fikk popstjerner som Cyndi Lauper og Alice Cooper og skuespillere som Mr. T til å vise seg og delta på wrestlingshow. Dette gjorde 1980-tallet og starten av 1990-tallet til en gyllen epoke for wrestling. Navn som Hulk Hogan, Andre the Giant, «Rowdy» Roddy Piper, «Macho Man» Randy Savage, Ultimate Warrior, Jimmy «Superfly» Snuka, Bret Hart, Shawn Michaels, Undertaker, Triple H, Stone Cold Steve Austin og The Rock ble husholdningsnavn i land som sendte programmene. Wrestling var i denne perioden blant de arrangementene som trakk flest tilskuere. WrestleMania III i 1987 ble for eksempel sett av mellom 78 000 og 93 000 tilskuere på tribunene i Pontiac Silverdome (det eksakte tallet er omdiskutert). I 1992 trakk et annet show, SummerSlam, over 80 000 tilskuere til Wembley Stadium i England.
Selskapet ble i 2000 saksøkt av World Wildlife Fund (WWF) for brudd på en avtale om bruk av initialene WWF i England. World Wrestling Federation besluttet da å endre navn til World Wrestling Entertainment. Enkelte vil også hevde at dette er et tegn på mer fokusering på underholdningsdelen og mindre på det sportslige. I 2001 kjøpte Shane McMahon World Championship Wrestling fra Ted Turner. I 2006 gjenopprettet Triple H "Extreme Championship Wrestling" ("ECW") som et TV-program ved siden av "RAW" og "SmackDown!", og ga tidligere ECW-eier Paul Heyman ansvaret for programmet.


Johan Fritzner.
Johan Fritzner (født 9. april 1812, død 10. desember 1893) var en norsk prest og leksikograf.
Liv.
Johan Fritzner ble født på gården Myren på Askøy som sønn av tollbetjent Werner Fritzner og Cecilie Cathrine Christie. Han ble satt i skole i Bergen, hvor faren fikk stilling som overtollbetjent. 16 år gammel ble han student ved Christiania Universitet. Han studerte teologi, skjønt hans interesser allerede fra barndommen av var filologiske og historiske. Det sies at han allerede i sin skoletid stadig arbeidet med språklige og historiske samlinger, idet han allerede dengang begynte å gjøre opptegnelser til fremtidig bruk. Hans hovedinteresse vendte seg fra studietiden til nordiske språk og nordisk historie, særlig kulturhistorie. Ved begynnelsen av sommerferiene pleide han å vandre fra Christiania til Bergen, og om høsten foreta en lignende vandring tilbake. Overalt på sin vei gjorde han opptegnelser; han samlet folkeskikker, sagn og eventyr, men gjorde også mange iakttagelser om det levende folkespråket. Han kom derfor tidlig til den erkjennelse, at de norske dialektene var den levende utvikling av det samme språk, som han kjente fra den gamle islandsk-norske litteratur.
Etter å ha tatt teologisk eksamen i juni 1832, forble Fritzner for sine studiers skyld ennå to og et halvt år i Christiania; men da ingen stilling åpnet seg for ham, hvor han kunne fortsette disse, mottok han 1835 ansettelse som adjunkt og religionslærer ved Bergens Kathedralskole. I sine fristunder fra skolegjerningen kastet han seg på studiet av det gamle norske språk. Han samlet også gamle skinnbrev overalt hvor han kunne komme over dem.
Etter tre år i Bergen ble han i oktober 1838 utnevnt til sogneprest i Vadsø. Et hovedmål for flyttingen til Finnmark var å studere samisk og finsk blant de innfødte, for Fritzner hadde ved sine språklige studier fått anelsen av at den språklige påvirkning mellom nordmenn og samer ikke, slik man dengang mente etter Rasks teori, var lån fra samer til nordmenn, men omvendt. Våren 1839 drog han til sitt sognekall og kastet seg med iver inn i den nye virksomhet: Han begynte snart å preke for samer og kvener på samisk og finsk. Fritzners første trykte arbeider kom til å angå samisk språk; det var en kritikk av Stockfleths "Grammatikk i det lappiske Sprog", skrevet i Vadsø 1845.
Fritzner ble 1841 prost i Øst-finmarkens prosti, ble 1845 sogneprest i Lier, og 1848 i Vanse. Så ofte han kunne, reiste han til Christiania for å vedlikeholde sine forbindelser eller knytte nye med vitenskapsmenn der, slik at man også i universitetskretser ble oppmerksomme på den lærde presten studier. Fritzner ble oppfordret til å fullstendiggjøre sine samlinger med det formål for øye å utgi en ordbok. Han begynte redaksjonen av ordboken 1860, og høsten 1862 kom første hefte av "Ordbog over det gamle norske Sprog" ut i Christiania, omtrent samtidig med at han ble forflyttet som sogneprest til Tjølling, hvorved han kom nærmere Christiania. Ordbokens første utgave ble fullendt 1867. Denne ble det første allment tilgjengelige vitenskapelige hjelpemiddel for en språklig tilgjengelse av den gamle norsk-islandske litteraturen, særlig prosalitteraturen.
Fritzner innså at ordboken burde utvides og utgis på nytt. 65 år gammel tok han derfor avskjed som prest, for å vie seg til to store arbeider, nemlig å en ny utgave av sin ordbok og en særskilt utgivelse av sine store kulturhistoriske samlinger. Av regjeringen fikk han 13. juli 1877 en pensjon på 3600 kroner. Fra 1878 bosatte han seg i Christiania, og gav seg straks igang med arbeidet. Som regel arbeidet han uavbrutt fra klokken 5-6 om morgenen til 3-4 ved middagstid, og om ettermiddagen fortsatte han ofte flere timer ut på kvelden. Første hefte av ordbokens nye utgave utkom 1883, og de følgende hefter fulgte raskt etter. Imidlertid vokste arbeidet under hans hender, siden han alltid strebet etter å ta alt med, som han trodde kunne være til nytte. Første bind ble ferdig i 1885, men annet vind var ikke fullendt før 1891, da Fritzner gikk i sitt åttiende år. Han fortsatte dog stadig sitt arbeid, inntil trykningen av ordbokens 24. hefte var begynt i 1893. Da merket Fritzner at hukommelsen begynte å svikte ham. Han innså da at han måtte avslutte arbeide, og bad professor Sophus Bugge og to andre kolleger sørge for, at arbeidets fortsettelse ble lagt i de rette hender. Dette skjedde ved at professor Unger lovet å bearbeide det foreliggende manuskript til trykning. Fritzner døde ikke lenge etterpå, den 10. desember 1893, henimot 82 år gammel, etter et kort sykeleie.
Eksterne lenker.
Fritzner, Johan
Fritzner, Johan
Fritzner, Johan
Fritzner, Johan


National Clandestine Service.
National Clandestine Service (NCS) er en gren av det amerikanske etterretningsbyrået CIA som leder alle landets menneskerelaterte etterretningsaktiviteter (HUMINT) i utlandet. NCS ble opprettet 13. oktober 2005 av John Negroponte og styrer HUMINT-operasjoner i utlandet utført av alle amerikanske etterretningsorganisasjoner.
Direktøren i NCS, Michael J. Sulick, rapporterer direkte til CIA-direktøren. NCS består av CIAs tidligere direktorat for operasjoner, men skal også integrere og koordinere HUMINT-aktiviteter utført av CIA, DIA, FBI og militære etterretningsorganisasjoner.


Gramfjellet.
Gramfjellet er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den presise plasseringen er ikke kjent, men den ligger antakeligvis enten Jotunheiene eller i Angmars fjell, eller et sted i den nordre delen av Tåkefjellene. En teori forteller at det kunne være den samme som Gundabadfjellet. Det ble bebodd av orker og hæren deres angrep Hobbitene i Hobsyssel.


Teukros.
Teukros (latinsk "Teucer") kan vise til
"Gresk mytologi:"


Gundabadfjellet.
Gundabadfjellet er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Fjellet ligger i den nordre enden av Tåkefjellene.
Ifølge dvergene våknet dvergenes eldste far, Durin den udødelige, ved Gundabad fjellet nord i Tåkefjellene, bare kort tid etter alvenes oppvåkning. Gundabadfjellet forble et hellig sted for dvergene for all senere tid.
I det tredje tideverv krevde Angmars orker Gundabadfjellet til sin hovedstad, og dette var en av grunnene til at krigen mellom dverger og orker startet og dvergene hatet særlig orkene. Etter Angmars fall forble Gundabadfjellet holt av orkene, helt til dvergene renset dem ut i krigen mellom dvergene og orkene.


Film fra Sør.
Informasjon om Film fra Sør på Cinemateket i Oslo
Film fra Sør er en internasjonal filmfestival som arrangeres i Oslo hver høst i oktober måned. Festivalen viser hovedsakelig filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, og ble arrangert for første gang i 1991 i regi av Blindern Filmklubb.
Det deles ut tre priser under festivalen: Hovedprisen Sølvspeilet deles ut av en jury på tre personer. Vinneren får en sum penger (100 000 i 2011) for å distribuere filmen i Norge. Publikumsprisen kåres av festivalpublikumet. Vinnerfilmen blir kjøpt inn og vist på NRK. FIPRESCI-prisen deles ut av en jury av filmkritikere, mens DOK:SØR-prisen går til den beste dokumentarfilmen.
I tillegg til den årlige filmfestivalen i oktober, arrangerer Film fra Sør en rekke arrangementer resten av året. Dette inkluderer flere før-premierer, samt filmfestivalen Arabiske filmdager, som arrangeres i samarbeid med Babel filmklubb.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1928.
Under Vinter-OL 1928 i St. Moritz ble det arrangert tre av fire planlagte øvelser i hurtigløp på skøyter. Alle skøyteøvelser gikk på Eisstadion Badrutts Park. 10 000 meter måtte avlyses på grunn av for høy temperatur.
500 m.
Dato: 13. februar
1500 m.
Dato: 14. februar
5000 m.
Dato: 13. februar


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1932.
Under Vinter-OL 1932 i Lake Placid ble det arrangert fire øvelser i hurtigløp på skøyter. Skøyteløpene ble avvikla med kvartettstart der de to beste i innledende heat gikk til finaleheatet. Det er en utbredt mening at systemet favoriserte de amerikanske og canadiske løperne, som var kjent med systemet.
For første gang fikk kvinnene delta, men skøyteløp for kvinner ble regnet som demonstrasjonsgren, og dermed ble det ikke utdelt medaljer etter deres løp. Det var bare 10 kvinnelige deltakere fra 2 land. Hurtigløp på skøyter for kvinner ble ikke offisiell OL-gren før i 1960.
Løpene gikk på den nyanlagte Olympic Stadium, 568 moh. Til Vinter-OL 1980 ble det anlagt en kunstisbane på samme sted.
500 m.
Dato: 4. februar
1500 m.
Dato: 5. februar
5000 m.
Dato: 4. februar
10 000 m.
Dato: 6. februar
500 m.
Dato: 8. februar
1000 m.
Dato: 9. februar
1500 m.
Dato: 10. februar


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1936.
Under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen ble det arrangert fire øvelser i hurtigløp på skøyter.
Løpene gikk på innsjøen Rießersee, 783 moh.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1948.
Under Vinter-OL 1948 i St. Moritz ble det arrangert fire øvelser i hurtigløp på skøyter.
Løpene gikk på naturis på Badrutts Park, som også ble brukt under OL 20 år tidligere. På langdistansene kom det fønvind som ga høye temperaturer og meget tung is.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1952.
Under Vinter-OL 1952 i Oslo ble det arrangert fire øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene ble arrangert på Bislett stadion. Hjalmar Andersen tok tre gullmedaljer. De to lengste distansene vant han med god margin og på nye olympiske rekorder. På 1500 m var han bare to tideler foran nederlenderen Wim van der Voort.
Medaljer.
Bislett stadion under Vinter-OL 1952.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1956.
Lago di Misurina i oktober
Under Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo ble det arrangert fire øvelser i hurtigløp på skøyter. Øvelsene gikk på Misurinasjøen, 1756 moh.
Det ble satt verdensrekord både på 500 m og 1500 m.


Julimonarkiet.
Julimonarkiet, "borgerkongedømmet", er det kongedømmet som ble opprettet i Frankrike 7. august 1830 for huset Bourbons yngre linje, Ludvig Filip av Orléans og hans ætt. Under urolighetene i Paris 1830 ble kong Karl X av Frankrike tvunget til å abdisere til fordel for den mer liberale Ludvig Filip I.
Julirevolusjonen.
1. Knebling av pressefriheten ved at ingen aviser eller tidsskrift kunne utgis uten å ha fornyet tillatelse hver 3. måned, og ingen bok på over 20 trykte sider kunne gis ut uten tillatelse
2. Oppløsning av den nyvalgte nasjonalforsamlingen etter kun 70 dager
3. Innføring av en ny valglov som reduserte nasjonalforsamlingens antall fra 430 til 258 og innskrenket antall velgere med tre fjerdedeler
4. Nyvalg ble utskrevet til 6. og 13. september
Kongen påberopte seg grunnlovens 14. artikkel, der han ble gitt rett til bestemme og iverksette lover og forordninger.
Frankrike får ny konge.
Etter tre dagers blodige kamper i Paris (27.–29. juli) ble Ludvig Filip, hertugen av Orléans, utropt til generalstattholder. Først alt for sent innså Karl X hvilken vei det bar, og tilbød å trekke lovene tilbake. Men forfatningen ble endret, huset Bourbons eldre gren mistet retten til tronen, og Ludvig Filip ble utropt til Frankrikes nye konge 7. august 1830.
Ludvig Filip skulle bli landets siste konge, og sitte på tronen helt til februarrevolusjonen og opprettelsen av den annen franske republikk den 4. november 1848.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1960.
Under Vinter-OL 1960 i Squaw Valley ble det arrangert åtte øvelser i hurtigløp på skøyter. For første gang var skøyteløp for damer innlemmet i det offisielle olympiske programmet.
Løpene gikk på verdens første 400 m kunstisbane – Squaw Valley Olympic Skating Rink – 1890 moh. Den kunstfrosne høyfjellsbanen i Squaw Valley viste seg under løpene å være en sterk utfordrer til Medeobanen i Sovjetunionen som verdens raskeste skøytebane. Under kvinnenes løp ble det olympiske rekorder på alle distanser; på 1500 m også verdensrekord. Under mennenes første øvelse tangerte Jevgenij Grisjin sin egen rekord fra Misurina, mens 1500- og 5000-meteren ble skjemma av vind.
Under den avsluttende titusenmeteren var forholdene igjen gode, og fem mann underskred Hjalmar Andersens åtte år gamle rekord. Knut Johannesens vinnerløp på 10 000 m er trolig et av norsk skøytehistories mest omtalte. Etter et forsmedelig nederlag («sølv er nederlag») for svensken Sigge Ericsson i Cortina fire år tidligere feide han all tvil til side med et løp på 15.46,6 – 46 sekunder under den gamle rekorden.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1964.
Under Vinter-OL 1964 i Innsbruck ble det arrangert åtte øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene gikk på byens nybygde Olympia Eisstadion.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1968.
Under Vinter-OL 1968 i Grenoble ble det arrangert åtte øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene gikk på byens nybygde kunstisbane Anneau de Vitesse.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1972.
Under Vinter-OL 1972 i Sapporo ble det arrangert åtte øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene gikk på byens nybygde kunstisbane Makomanai.


Dolmedfjellet.
Dolmedfjellet er et fjell fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Fjellet lå i Blåfjellene, Ered Luin.
Dolmedfjellet tårnet seg over det eneste passet som er kjent i Eriador og som gikk inn til Beleriand. Det var i følge dvergene her to av dvergenes fedre våknet like etter alvenes oppvåkning. En av disse var han som ble stamfar for "Ildskjeggene". Deres etterfølgere grunnla senere byene Nogrod og Belegost, som lå i Ered Luin. Nogrod ble lagt svært nær Dolmed selv, mens Belegost lå lengre mot sør.
Etter Vredens krig ble Ered Luin delt i to ved Dolmedfjellet, og Dolmedfjellet forsvant i havet, eller Lune gulfen, som oppstod der. Sammen med Dolmed forsvant også Nogrod.


Angmars fjell.
Angmars fjell, Angmar-fjellene eller Fjellene av Angmar var en fiktiv fjellkjede i J.R.R. Tolkiens univers Midgard. Den lå langt i nord, og gikk vestover fra Gundabadfjellet, i den nordre enden av Tåkefjellene.
Den onde kongen av Angmar ga navn til denne fjellkjeden. Fjellene var antakeligvis bebodd i forskjellige tider av bade dverger og orker. Hovedstaden av Angmar, Carn Dûm, var plassert i den vestre enden av Angmars fjell.


Filistere.
Filistere (hebraisk: פְלִשְׁתִּים‎, p'lishtim) var et folk som i Midtøstens jernalder bodde ved Middelhavet på sørkysten av Kanaan, og i senere tider har dette området blitt referert til som Filistia og dekket omtrent det samme området som dagens Gazastripen.
Filisternes opprinnelse har blitt debattert av forskerne. Det er ikke nok informasjon om filisternes opprinnelige språk til å relatere det noe annet språk. "Bibelen" og relatert tradisjon har differensiert de opprinnelige filisterne i tiden til Abraham som ble kalt for avvittere og senere ble erobret av kaftorene som erstattet dem. Det er teoretisert at de senere filisterne hadde sine opprinnelse fra «havfolkene» som er like mystiske i sitt opphav.
Moderne arkeologi har også antydet en tidlig kulturell forbindelse med mykensk kultur i antikkens Hellas.
Selv om filisterne adopterte den lokale kanaanittiske kulturen og språket før de etterlot noen skreven tekst (og senere adopterte arameisk språk), har en indoeuropeisk opprinnelse blitt foreslått for de håndfull av kjente filistiske ord som har overlevd som lånord i hebraisk.
Etymologi.
Etymologien av ordet inn i norsk er fra senlatin "Philistinus", fra sengresk "Philistinoi" ("Phylistiim" i "Septuaginta", den greske gammeltestamentlige "Bibelen"), fra hebraisk "P'lishtim", (Se «Første Samuelsbok» 17:26, 17:36; «Andre Samuelsbok» 1:20; «Dommernes bok» 14:3), «folket fra P'lesheth» («Philistia»); sammenlign med akkadisk "Palastu", egyptisk "Palusata"; ordet er kanskje folket navn dem selv.
Bibelske forskere har ment å spore ordet til det semittiske rotordet "p-l-sh" (hebraisk: פלש‎) som betyr "å dele", "gå gjennom", "å rulle inn", "dekke" eller "invadere", med en mulig betydning i dette navnet som «innvandrer» eller «invaderer».
En annen teori, foreslått av Jacobsohn og støttet av andre, er at navnet er avledet fra det attesterte illyriske beliggenheten Palaeste, og innbyggerne på dette stedet ville ha blitt kalt "Palaestīnī" i henhold til normal grammatikalsk praksis.
Betegnelse på selvgod person.
I en ikke-historisk sammenheng refererer ordet filister til en selvgod og intolerant person, en som er uvitende om kunst og kultur og utøver streng moral (i negativ betydning). Filister er med andre ord synonymt med en småskåren spissborger. Ordet kommer fra tysk studentsjargong og betyr egentlig «ikke-student».


Morias fjell.
Morias fjell er tre fiktive fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. De tre fjellene var fjellene Celebdil, Caradhras og Fanuidhol. Det var disse tre fjellene i Tåkefjellene som dvergenes Khazad-dûm. Den viktigste delen av byen, som senere ble kalt Moria, virker det som har vært under Celebdil, som også var kalt Zirakzigil, og var kronet med Durins tårn. I lengre tid bodde det en Balrog inne i Moria, men den ble beseiret av Gandalv ved slutten av tredje tidverv.


Amatøren (studenthus).
Amatøren er studenthuset på Sogn Studentby i Oslo.
Amatøren fungerer som møteplass for studentene, og er drevet av studenter. Her arrangeres det quiz hver torsdag, konsert hver fredag og film på storskjerm hver søndag. I tillegg er det mulig for studenter å leie bandøvingsrom, organisere fester og møter og spille biljard. I baren serveres øl, vin, mineralvann og nøtter.
Historie.
Studenthuset Amatøren ble til som følge av primært frivillig studentinnsats på Sogn Studentby. I 1994 nedla Studentboligene den daværende Kroa på Sogn og studentene mistet sin eneste møteplass på studentbyen. Leieboerutvalget på studentbyen tok litt etter litt tak i situasjonen og fikk behovet for et samlingsted opp på agendaen.
I første omgang var det nestlederen i Leieboerutvalget, Peter Lenda som tok kontrollen over prosjektet fra studentenes side i 1996. Etter et målrettet PR-arbeid, som inkluderte opphenging av plakater på hver eneste gangdør på Sogn Studentby, fikk han samlet en prosjektgruppe på 13 personer som tok på seg oppgaven med å etablere et studenthus på Sogn og med det en egen organisasjon. Gruppen ble nedsatt i 1997 og sammen med administrasjonen på Sogn Studentby ble det investert 2,5 millioner kroner i et nytt studenthus. I første omgang skulle studenthuset ligge i en gammel utleiebolig midt på studentbyen, men denne planen ble raskt forkastet, og i stedenfor valgte prosjektgruppen å omarbeide den gamle Kroa på Sogn. Ombyggingen tok tid, men med administrasjonens hjelp og studentenes innsats ble huset åpnet 28. januar 1998.
Studentene utarbeidet en egen brosjyre som ble sendt ut til landets 400 største bedrifter, dessverre uten resultat. Likevel fikk en inn penger fra Solofondet, som muliggjorde storskjerm, samt at SiO i enden gav 400.000 kroner til interiør.
Navnet tok studentene fra romanen Amatøren av Lars Saabye Christensen, som også overvar åpningen og leste fra boken sin. Navnet understøttet av huset skulle drives av amatører. En egen logo ble designet, sammen med en spesiell form på baren. Huset skulle være et flerbrukslokale, og fikk derfor øvelseslokaler for band, egen scene og bibliotek. Lenda var første leder av Organisasjonen Amatøren og dets styre våren 1998. Styret bestod da av 8 styremedlemmer som hver var ansvarlig for hver sin undergruppe. Ved siden av leder og nestleder, bestod det av ledere for arrangementsgruppen, interiørkomiteen, teknisk gruppe, pr-gruppen, aktivitetsansvarlig og økonomigruppen. I tillegg var det en ansvarlig for de frivillige, som senere ble innlemmet i styre.
Da huset åpnet i 1998, var egentlig Jokke og Tourettes booket til arrangementet. Dessverre ble han innlagt dagen før åpningen, og noe ukjente band tok over. I løpet av de siste 10 årene har flere kjente band spilt på Amatøren, slik som Big Bang, Number Seven Dehli og Lyd.
Aktivitet på huset.
I lokalet Amatøren ligger det mye historie. Studenthuset ble bygget til OL i 1952 og var da kantine. Deretter ble det kjent som Sogn Kro og var et av de mest kjente utestedene i Oslo på 50- og 60-tallet. Sogn Kro huset den berømte Sogn Jazzklubb. Klubben startet i 1967 og arrangerte konserter med en rekke berømtheter frem til 1978. Den gangen var det Club 7, Bikuben og Jazzklubben på Sogn som stod for jazztilbudet i hovedstaden. Her spilte storheter som Jan Garbarek og Karin Krog. I puben henger det plakater fra den tida den dag i dag, og det mest påfallende er vel billetprisen til 3 kroner...
Etter gjenåpninga i 1996 har stedet fortsatt blitt brukt som konsertlokale. Band i forskjellige sjangre som rock, jazz, pop, støy og metal spiller i utgangspunktet konserter hver fredag. Det er ofte band i startfasen av sine karrierer som står på scenen, og noen av banda som spilte sine første konserter her har imidlertid blitt store. Blant band som har spilt på Amatøren de siste årene er jazzbandet Quarter Past, tungrockere i Thulsa Doom, The Samuel Jackson Five, Panzerpappa, Now We've Got Members med mange flere. Prisene har vel gått opp litt gjennom tidene, men er fortsatt beregnet til studentpublikum og kommer sjeldent over de 50 kroner.
Festivaler.
Amatøren har også vært vert til forskjellige festivaler de siste ti år.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1976.
Under Vinter-OL 1976 i Innsbruck ble det arrangert ni øvelser i hurtigløp på skøyter. Øvelsene ble avholdt på samme bane som OL i 1964 – Olympia Eisstadion.


Ursula von der Leyen.
Ursula von der Leyen (født Albrecht 8. oktober 1958 i Brussel, Belgia) er en tysk politiker (CDU). Hun har siden 2009 vært Tysklands minister for arbeid og sosialvesen. Fra 2005 til 2009 var hun familieminister.
Familie og utdannelse.
Hun er datter av tidligere statsminister i Niedersachsen, Ernst Albrecht, og tok sin Abitur (artium) i 1976 i Lehrte. Deretter studerte hun økonomi i Göttingen og Münster og medisin i Hannover. Hun tok den medisinske doktorgrad i 1991.
Hennes mann er professor i medisin, og ekteparet har syv barn (David, Sophie, Donata, Victoria, Johanna, Egmont og Gracia).
Politisk karrière.
Hun ble medlem av CDU i 1990, og satt mellom 1996 og 1997 i CDU Niedersachsens utvalg for sosialpolitikk, og senere i foreningen av leger i CDU Niedersachsen. Men først ved kommunalvalget fikk hun første gang et offentlig verv, da hun ble byråd i Sehnde og formann for CDU-fraksjonen der. Mellom 2001 og mars 2004 var hun dessuten medlem av regionalforsamlingen i regionen Hannover og formann for utvalget for helsevesenet. Under valgkampen i Niedersachsen i 2003 ble hun medlem av Christian Wulffs skyggekabinett, og etter at CDU vant valget, hvor hun ble innvalgt i landdagen (delstatens parlament), den 4. mars 2003 utnevnt til sosialminister i Wulffs konservativ-liberale koalisjonsregjering. I desember 2004 ble hun innvalgt i presidiet i CDU, og fra februar 2005 ledet hun CDU-kommisjonen "Eltern, Kind, Beruf". Etter Forbundsdags-valget i 2005 ble utnevnt til medlem av den føderale regjeringen.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1980.
Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ble det arrangert ni øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene gikk på James B. Sheffield Olympic Skating Rink, 13.-24. februar.
Eric Heiden satte en uslåelig rekord ved å vinne alle fem distansene; 10 000-meteren på ny verdensrekord.


Viasat Sport N.
Viasat Sport N var en norsk sportskanal, lansert 29. november 2005 av MTG og NRK. Kanalen er en betal-TV-kanal og sender kun sport. SportN erstattet Viasat Sport 1, og var tilgjengelig som en del av grunnpakken til Get kabel-TV, på Viasats satellittplattform og i bakkenettet.
Kanalen ble driftet av Mediatec Broadcast, og hadde sin tekniske base på Bjerke i Oslo.
Kanalen ble lagt ned 15. september 2009, og rettighetene ble overført til Viasat Sport.


Gunnar Martinsen.
Gunnar Martinsen (født 16. november 1916, død 1993) var en norsk sanger, tenor og dirigent.
Utdannelse.
Gunnar Martinsen studerte hos blant annet K. Aagaard Østvig i Oslo og hos den danske tenorsangeren Aksel Schiøtz i København samt Torrelli i Paris.
Karriere.
Martinsen debuterte i Oslo i 1949, og var lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1957 og på Huseby offentlige Blindeskole fra 1959. Han ble førsteamanuensis ved Norges Musikkhøyskole fra 1973, og var i mange år leder for blant annet Drammens mannskor.
I en årrekke var han solist ved oppføringer av store pasjoner og oratorier i blant annet Oslo domkirke i over 20 år fra 1960-tallet og frem til 1980-tallet hvor han sammen med domorganist Rolf Karlsen og Oslo domkantori og musikere fra Filharmonien var solist i den årvisse "Pasjon" av Johann Sebastian Bach i Oslo domkirke. Oftest var det Bachs store "Matteuspasjonen" eller innimellom Bachs andre store pasjon "Johannespasjonen" som sto på programmet i helligdagene i påsken. Dette er to store verk som varer i over 3 timer og som er lidelsesfortellingen i Bibelens Det nye testamentet fortalt via resitativer (tenor) og arier og korpartier med orkester og instrumentalsolister.
Musikklærer.
Gunnar Martinsen hadde en spesiell evne til å lære bort sin egenutviklede sangteknikk hvor avspenning var et vesentlig ledd i hans teknikk. Noe av det man spesielt la merke til når han sang selv var den meget begrensede åpning i munnen under fremførelsen av sangen og likevel hadde han en særegen og flott lyrisk tenorstemme som egnet seg spesielt godt til kirkemusikk.
Gunnar Martinsen er beskrevet som av «den eldre skole» og meget ærlig i sin bedømning av elever, og var vesentlig strengere mot elever som var kommet inn på høyskolen enn de elever som var privatister. Dette gjorde nok at han fikk noen elever som ikke likte hans ærlige bedømming av sin egen ferdighet og fremgang.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1984.
Under Vinter-OL 1984 i Sarajevo ble det arrangert ni øvelser i hurtigløp på skøyter. Øvelsene ble arrangert på kunstisbanen i sportskomplekstet Zetra.


Celebdil.
Celebdil (Sindarin), også kjent som Zirakzigil (Khuzdul) eller Sølvertind er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens univers Midgard.
I et brev fra 1968 identifiserer Tolkien det Sveitsiske fjellet Silberhorn (Sølverhorn), som det virket på han da han var på camping i nærheten av Mürren i 1911, og beskrev det som "Sølvertinden (Celebdil) av mine drømmer".
Celebdil var en topp i Tåkefjellene, og var en av de tre toppene som sammen dannet Morias fjell, som sto over dvergenes by Khazad-dûm. De to andre fjellene var Caradhras og Fanuidhol. På toppen av Zirakzigil stod Durins tårn. Denne toppen var stedet hvor kampen mellom Gandalf og Durins bane ble utkjempet.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1988.
Under Vinter-OL 1988 i Calgary ble det arrangert ti øvelser i hurtigløp på skøyter. For første gang ble øvelsene avholdt innendørs, i den nye Olympic Oval. Skøyteløpene i Calgary ble det definitive gjennombruddet for innendørs skøyteløp, med sju nye verdensrekorder.
Svenske Tomas Gustafson vant begge langdistansene for herrer, mens forgrunnsløperen blant kvinnene ble Yvonne van Gennip, som tok gull på de tre lengste distansene.
500 meter.
Dato: 14. februar
1000 meter.
Dato: 18. februar
1500 meter.
Dato: 20. februar
5000 meter.
Dato: 17. februar
10 000 meter.
Dato: 21. februar
500 meter.
Dato: 22. februar
1000 meter.
Dato: 26. februar
1500 meter.
Dato: 27. februar
3000 meter.
Dato: 23. februar
5000 meter.
Dato: 28. februar


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1992.
Under Vinter-OL 1992 i Albertville ble det arrangert 10 øvelser i hurtigløp på skøyter.


Xenofobi.
Xenofobi (av gresk ξένος ("xenos"), «fremmed», og φόβος ("phobos"), «frykt»), eller fremmedfrykt, er betegnelsen på angst eller fobi for alt som er fremmed, utenlandsk eller annerledes enn det kjente.
Xenofobi blir ofte brukt for å beskrive en frykt eller et fremmedhat mot det ukjente. Visse former for rasisme kan ha sitt utspring i fremmedfrykt. Denne frykten bunner ut i at elementene, mennesker, steder og skikker, innehar ukjente verdier som man har vanskelig for å forholde seg til. I så måte kan kjønnsdiskriminering ikke nødvendigvis betegnes som fremmedfrykt i en generell forstand, selv om enkeltmennesker kan ha reaksjoner overfor den andre gruppe utover hva det som er forventet av følelsesmessige eller institusjonaliserte reaksjoner.
Fremmedfrykt kan benyttes som beskrivelse av diagnostisert sykdom, men kan også benyttes som nedsettende betydning. Ordet har versert i både norske og utenlandske medier i debatten om den nye internasjonale politikken, der særlig USA har blitt kritisert. Argumentet kan knyttes opp til en fremvist større velvilje til å benytte fysisk makt enn å moderere egne verdier.
Typer fremmedfrykt.
Xenofobi knyttes i de facto diagnosestandarder til to undergrupper. Den første kjennetegnes ved fobi mot en befolkningsgruppe som ikke er regnet som en del av det offentlige samfunnet. Dette kan være immigranter, eller befolkningsgrupper som har vært der i århundrer. To eksempler kan være sigøynerhets og sameundertrykkelse i Norge. Slike holdninger kan ved både psykologiske og sosiologiske forklaringsmodeller føre til fiendtlige og voldelige handlinger. Dvergkasting har vært en mytisk underholdningssatire, mens folkemord og masseutryddelser er vår felles arv og skrekk.
Den andre formen for xenofobi er først og fremst kulturelt betinget. Fobiens mål er knyttet til fremmede kulturelle elementer. Alle kulturer er påvirket av subjektive krefter, men kulturell xenofobi utgjør en intens frykt for svært snevre betydningsbærere. Et eksempel kan være lånord eller frykt for ki-sj-utviskingen.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1994.
Under Vinter-OL 1994 ble det arrangert 10 øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene gikk i Vikingskipet på Hamar.
500 meter.
Dato: 14. februar
1000 meter.
Dato: 18. februar
1500 meter.
Dato: 16. februar
5000 meter.
Dato: 13. februar


Cirith Gorgor.
Cirith Gorgor er et fiktivt møte punkt fra J.R.R. Tolkien Midgard. Det er det punktet der de to fjellkjedene Ered Lithui og Ephel Dúath møttes, i det nordvestre hjørnet av landet Mordor. Cirith Gorgor var stengt av Morannon (den svarte port) og bevoktet av de to tårnene som ble kalt "Tennenes to tårn", Carchost og Narchost.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert 10 øvelser i hurtigløp på skøyter. Løpene gikk i den nye skøytehallen M-Wave.
Det ble satt flere verdensrekorder. Gianni Romme senka Johann Olav Koss' rekord på 10 000 m fra Hamar fire år tidligere med over 15 sekunder, og sin egen rekord på 5000 m med 8 sekunder. Ådne Søndrål gikk ned verdensrekorden på 1500 m med over ett sekund til 1.47,87. Marianne Timmer satte verdensrekord på 1500 m og Claudia Pechstein på 5000 m.
2 x 500 m.
For første gang gikk hver løper 500 meter to ganger, med start i henholdsvis ytre og indre bane. Tidene fra begge løpene ble lagt sammen for å avgjøre rekkefølgen.


Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert 10 øvelser i hurtigløp på skøyter


Fugleinfluensa.
Influenza A virus i elektronmikroskop
Fugleinfluensa er en dyresykdom som skyldes et mutert virus hos dyr, og som i mange tilfeller fører til døden. I sin opprinnelige form har den først og fremst rammet høns og ender. Et par mutasjoner er zoonoser, som muliggjør smitteoverføring fra dyr til mennesker. I 2005 var det internasjonal redsel for at virusvarianten H5N1 kunne mutere videre på en slik måte at smitteoverføring fra menneske til menneske kunne finne sted.
Sykdommen spres til mennesket via fuglenes avføring, men det finnes indikasjoner som kan tyde på flere smitteveier, bl.a. fuglekjøtt som ikke er blitt oppvarmet nok før man spiser det.
Sykdommen kan utslette fuglebestander fullstendig. Den bekjempes forebyggende ved massenødslakt av mistenkte dyrebesetninger. Det finnes også vaksine, men siden det kreves en mutasjon før sykdommen kan smitte mellom mennesker, kan man ikke vite hvilken vaksine som vil virke på det nye viruset. For at viruset skal mutere, må en person bli syk av både vanlig influensa og fugleinfluensa slik at virusene kan blande seg.
Spredningen av sykdommen blant mennesker.
Sykdommen, tidligere kalt hønseinfluensa og fjørfeinfluensa, ble først oppdaget i Italia tidlig på 1900-tallet.
I Hongkong ble 18 personer syke av influensaen i 1997–1998, og seks av dem døde av sykdommen. Det ble fra Vietnam i januar–februar 2004 meldt om et tilfelle av smitte fra menneske til menneske, men ved noe granskning ble denne meldingen avkreftet som for usikker. I Asia, og særlig i Vietnam og Kina, har fugleinfluensan spredt seg epidemisk fra begynnelsen av 2004.
5. og 6. januar 2006 ble tre søsken på 11, 14 og 15 år fra landsbyen Dogubayazit i Tyrkia bekreftet omkommet som følge av fugleinfluensa. Den 8. januar samme år uttaler guvernøren i Ankara at to voksne og et barn er innlagt på sykehus i den tyrkiske hovedstaden Ankara med fugleinfluensa. Tilsammen har 21 mennesker testet positivt på viruset (pr. 20. januar 2006), og fire barn har dødd i Tyrkia, og det er rapportert om mulig H5N1-utbrudd blant fjærkre i 26 provinser i landet.
Verdens helseorganisasjon (WHO) bekreftet 22. januar 2006 at en fire år gammel gutt og hans tretten år gamle søster døde av det fryktede viruset. Det totale antallet døde i Indonesia som skyldes fugleinfluensa er pr. 22. januar 2006 oppe i 14.
I mai 2006 etterforsket WHO muligheten for at fugleinfluensa hadde smittet fra menneske til menneske i en familie i Indonesia smittet av sykdommen. 6 av 7 familiemedlemmer omkom. To søsken ble 25. mai også meldt døde av det dødelige H5N1-viruset. 26. juni 2006 bekreftet WHO at smitte fra menneske til menneske har skjedd i denne familien.
I oktober 2005 ble det offentliggjort resultater som tyder på at spanskesyken var en fugleinfluensa som smittet direkte mellom mennesker. Forskerne rekonstruerte viruset fra frosne og godt bevarte lik fra Alaska. Spanskesyken var en verdensomspennende pandemi som herjet fra 1917 til 1920. Det har blitt anslått at så mange som 100 millioner mennesker kan ha omkommet. Hvis dette stemmer tok spanskesyken livet av flere mennesker enn svartedauen. Det var derfor forskere var redde for at fugleinfluensaen som herjet rundt i verden i 2006, skulle kunne smitte mellom mennesker. Heldigvis kom aldri viruset så langt.
Spredning av sykdommen blant fugl.
Viruset finnes normalt hos ville vadefugler, hvor det ikke fører til sykdom. Ved kontakt med avføring eller sekreter fra ville fugler kan hønsebesetninger smittes. I slike besetninger spres viruset raskt og fører til alvorlig sykdom hos høns.
14. februar 2006 ble det gjort funn av H5N1-viruset i prøver av to av fire svaner på den tyske øya Rügen i Østersjøen, og det ble umiddelbart iverksatt et norsk forbud mot utendørs fjørfehold i flere fylker i det sørlige Norge, og noen dager senere utvidet til å gjelde hele Norge. To dager senere ble det foretatt prøver av flere døde fugler; det viste seg at av totalt 31 døde fugler, var 10 av dem smittet av fugleinfluensa – 9 svaner og én Canadagås.
Samtidig ble det fastslått av det tyske Friedrich-Loeffler-Institut at H5N1-virusene som ble funnet på Rügen var nært beslektet med slike man i 2005 hadde forefunnet i Mongolia og ved den vestkinesiske Qinghaisjøen.
28. februar ble viruset funnet blant villfugl i Sverige, på fastlandet rett innenfør øya Öland.
Subtyper.
Ved stadige genmutasjoner oppstår det løpende nye varianter av influensaviruset. Disse blir inndelt i subtyper etter visse overflateegenskaper. Så langt (februar 2006) er det kjent 16 H-undertyper og ni N-undertyper. Fore eksempel har type A/H5N1 på sin overflate den 5. variant av hemagglutinin (H5) og den første 1. variant av neuraminidase (N1).
Slike undertyper har sine egne kombinasjoner av smittsomhet; noen smitter bare mellom visse arter, eller kan ha smittebærere som ikke selv blir syke av smitten. Det er også mulig å teoretisere rundt sannsynlighetene for at en undertype kan mutere dlik at dette bildet endres.
A/H5N1.
Subtypen H5N1 betraktes som særlig aggressiv (HPAI, "High Pathogenic Avian Influenza"). Den har et endret ikkestruktur-gen som innebærer at visse av immunforsvaretes botestoffer, som vanligvis klarer å avverge eller nedkjempe viruser, ikke makter dette overfor sybtypen A/H5N1. Dermed dreper den svært raskt de fugler som ikke har egnet immunforsvar. Ifølge WHO er A/H5N1 den eneste subtypen i H5-gruppen som kan mutere slik at den kan smitte mellom mennesker.
A/H5N2.
Denne subtypen ble fastslått i Japan sommeren 2005, og som mottiltak ble mer enn 1,5 mill. kyllinger og annet fjørfe avlivet. Tidligere hadde denne subtypen forårsaket en rekke utbrudd i USA allerede i 1983 og 1984 (17 mill. dyr ble avlivet som mottrekk), og mellom 1992 og 1995 var det en rekke utbrudd i Mexico.
A/H7N2.
Ved en epidemi i USA i 2002 ble denne virussubtypen også overført til et menneske i Virginia. Året etter ble et menneske i New York smittet.
A/H7N3.
Denne subtypen har slått til flere ganger i Nord-Amerika. Sist gang var i april 2004; da ble 18 fugleoppdrettsanlegg i British Columbia satt i karantene. Det ble dokumentert smitteoverføring til to mennesker.
A/H7N7.
I 2003 ble 89 mennesker infisert med denne subtypen i Nederland, som regnes som HPAI ("High Pathogenic Avian Influenza"). Én av de smittede døde.
A/H9N2.
Denne subtypen er også blitt fastslått som smittekilde for mennesker, men bare i en mindre patogen form (LPAI, "Low Pathogenic Avian Influenza"). Tre mennesker i Hongkong og Kina (1999, 2003) ble smittet men kom seg etter en influensalignende infeksjon.
Symptomer.
Hos mennesker gjenkjennes ofte infeksjon som ved de vanlige symptomene for influensa; høy feber, hodepine, slapphet, muskelsmerter og/eller redusert generell tilstand. Mange får også lunge- og pusteproblemer.


Caradhras.
Caradhras, også kalt Rødhornet (den bokstavelige oversettelse fra Sindarin), er navnet på en av de mektigste toppene av Tåkefjellene.
Ringens brorskap prøvde å krysse Tåkefjellene ved å gå over Rødhornspasset på deres vei mot Dommedagsberg. Passet forbant det forhenværende Noldoriske riket Eregion i vest og Dimrenndalen på den østre side i Anduins dal.
Etter Khazad-dûms fall ble dette passet bare brukt av alvene som reiste mellom Lothlórien og Eriador.
Caradhras (Baranzibar i Khuzdul, dvergenes språk) var en av de tre fjellene som sto over Moria, og sammen med fjellene Celebdil og Fanuidhol dannet det Morias fjell. Caradhras var også det stedet i Midgard hvor det var funnet mithril. Men det var også her at dvergene vekket Durins bane, balrogen i Moria, da de gravde for dypt og for grådig etter mithril.
Caradhras var kalt "den onde" av dvergene og hadde i lange tider hatt et dårlig rykte. Rødhornpasset (også kalt "Rødhorns porten") var kjent for å være forrædersk og lunefull. Det var i dette passet at Celebrian, konen til Elrond og datter av Galadriel, ble fanget av orker. Dette var også den veien som ble brukt av hobbitene som emigrerte fra Sverdliljevollene og inn til Eriador.
I Peter Jacksons film "Ringenes herre": "Ringens brorskap", da brorskapet prøvde å krysse Caradhras brukte Saruman en trylleformel som forårsaker et voldsomt snøvær på fjellet. I boken skylder brorskapet hovedsakelig på fjellet selv.


Aili Keskitalo.
Aili Keskitalo (født 29. oktober 1968) er en norsk samisk politiker, fra Kautokeino. Hun var fra 2005 til 2007 Det norske sametingets president, den tredje i historien. Hun har også vært partileder for Norske Samers Riksforbund siden 2003. Hun var sametingsrepresentant i perioden 2005 til 2009, og ble også valgt inn for perioden 2009-2013, der hun er medlem i plan- og finanskomiteen.
Hun har Master of Public Administration fra Copenhagen Business School, med avhandlingen "Høyere utdanningsinstitusjoner for urfolk -i en moderniseringstid: en komparativ analyse av endringer i rammebetingelser for Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og Ilisimatusarfik ved årtusenskiftet."
Keskitalo var den første kvinnelige sametingspresidenten, og også den første uten samisk som førstespråk. Samisk lærte hun først på kurs sammen med lillesøstera si i ungdomstida.
Hun er gift og har tre barn.


John Dalton.
Portrett av John Dalton malt av R.R. Faulkner
John Dalton (født 6. september 1766, død 27. juli 1844) var en britisk fysiker og kjemiker. (Hans fødselsdag 6.september er ikke helt sikker.) Han vokste opp i en fattig kvekerfamilie i nærheten av Cockermouth, som den yngste av tre overlevende barn. Så skoleflink var han at han fra tolvårsalderen ble satt til å lede den lokale kvekerskolen. Da hadde han allerede lest Isaac Newtons "Principia" på latin. I 25-årsalderen flyttet han til Manchester og dro knapt utenfor byens grenser resten av sitt liv.
John Dalton er mest kjent for sin teori om partielltrykk, kjent som Daltons lov, og for sin Atomteori, bestående av fem lover, hvorav tre fortsatt er i bruk. I sin bok "New System of Chemical Philosophy" (1808–1827) systematiserte han symboler og tegnsetting innenfor kjemi. Fordi han visste at hydrogen er det letteste grunnstoffet, gav han det atomvekten 1. Da han mente at vann har 7 deler oksygen for hver del hydrogen, gav han oksygen atomvekten 7 (det korrekte er 16). Selv om han gjorde noen feil, danner prinsippet med atomvekt grunnlaget for moderne kjemi. Det tredimensjonale bildet vi ser for oss av et molekyl, var det Dalton som introduserte ved hjelp av kule-og-pinne-modeller.
Daltons interesse for meteorologi bidro mye til å gjøre faget til en egen vitenskap. Fra 1787 og frem til sin død noterte han daglig det lokale været – lufttrykk, temperatur, vind og luftfuktighet. Utstyret han brukte, hadde han stort sett konstruert selv.
Dalton ble etterhvert berømt, innvalgt i Royal Society mot sin vilje og tildelt en pen offentlig pensjon. Han var en av åtte utenlandske medlemmer i det franske vitenskapsakademi. Men han fortsatte sin beskjedne tilværelse, levde enkelt og giftet seg aldri. Da den franske kjemikeren Pelletier i 1826 kom for å møte ham, fant han til sin overraskelse Dalton på en bakgårdsskole, der han hjalp smågutter med deres første regnestykker.
I 1832 ble Dalton tildelt en doktorgrad ved Oxford og ved den anledning presentert for kong William IV. I den anledning måtte han ha på seg Oxfords berømte røde regalier, som heldigvis tok seg ut som "grått" for hans fargeblinde øyne, og derfor kunne bæres av ham selv om han var ortodoks kveker. Dalton er også kjent for sine studier nettopp av fargeblindhet, som også kalles daltonisme etter ham. Han donerte sine øyne til disseksjon etter sin død, for å få testet ut en teori han hadde om at fargen på væsken i øynene tjener som et filter for visse farger i spektret. Hans teori måtte avvises, og DNA-testing av øynene hans på 1990-tallet viste at Daltons fargeblindhet hadde genetiske årsaker.
I 1837 ble Dalton rammet av et slag som reduserte hans helse; året etter kom enda et slag som gav ham talevansker. I 1844 døde han av et siste slag. Dalton hadde mange venner, og 40 000 mennesker defilerte forbi kisten hans. Begravelsesfølget var over 3 kilometer langt.
Han hadde også en nesten korrekt definisjon av grunnstoff.


James Hutton.
James Hutton (født 3. juni 1726 i Edinburgh, død 26. mars 1797) var en skotsk geolog. Han etablerte den retningen innafor geologien som kalles plutonisme, og regnes også som grunnleggeren av moderne geologi.
Biografi.
Hutton begynte å studere jus ved universitetet i hjembyen, og fikk i studietida en lidenskapelig dragning mot naturvitenskapelig forskning. I stedet for å fullføre advokatutdanninga, bestemte han seg for å satse på medisin, som han syntes lå nærmere favorittfaget kjemi. Han studerte så medisin i Edinburgh i tre år, og fullførte deretter studiet i Paris. I 1749 tok han en doktorgrad i medisin i Leiden i Nederland.
Han så likevel ikke for seg en framtid i medisinen, og etter å ha arva en landbrukseiendom i Berwickshire, bestemte han seg for å satse på gardsdrift. Etter et opphold i Norfolk der han lærte praktisk landbruk, reiste han til Nederland, Belgia og Nord-Frankrike. I disse åra begynte han å interessere seg for berggrunnen og jordoverflata.
I 1754 slo han seg så ned på garden i Berwickshire, og drev den opp til et mønsterbruk over en periode på 14 år. Garden var da kommet i en slik stand at Hutton ikke lenger så de samme utfordringene i videre drift, så han forpakta den bort og flytta til Edinburgh, der han skulle bli boende resten av livet sammen med tre søstre.
Geologisk forskning.
James Hutton, painted by Abner Lowe
På denne tida fantes knapt geologi som eget fag – derimot var mineralogien i rask utvikling. Men Hutton hadde et større siktemål enn å studere mineraler. Han bestemte seg for å prøve å spore opp mineralenes og bergartenes opprinnelse, og dermed få en forståelse av jordas historie. Dette spørsmålet arbeidde han med i mange år, til han i 1785 leverte en avhandling til det nystifta Royal Society of Edinburgh med tittelen "Theory of the Earth, or an Investigation of the Laws Observable in the Composition, Dissolution and Restoration of Land upon the Globe".
I dette bemerkelsesverdige verket lanseres doktrinen om at geologi ikke handler om universets skapelse, men må beskjeftige seg med studiet av de materialene som jordskorpa er bygd opp av. Dagens bergarter er for en stor del danna av bruddstykker av eldre bergarter som er blitt liggende på havbunnen, og disse er igjen blitt herda til fast fjell under stort trykk. Herfra er de nydanna bergartene blitt løfta opp av energien fra jordas varme indre, og under denne prosessen er lagene blitt skråstilt, samtidig som masser av smelta stein er trengt opp gjennom dem. Så snart de heva bergartene er kommet over havnivå, begynner nedbrytinga, som fortsetter like til alt land er jevna ut til havnivå eller ny heving finner sted.
Med denne konsistente teorien om det geologiske kretsløpet etablerte Hutton det paradigmet som kalles "plutonismen", som med tida skulle gå seirende ut av striden med neptunistene, som hevda at alle bergarter var danna ved utfelling eller sedimentasjon i havet.
Italienske geologer hadde tidligere vært inne på liknende tanker, men det er Huttons fortjeneste at han har kombinert de ulike prosessene i én sammenhengende teori basert på observasjoner. Hutton drev et utstrakt feltarbeid over store deler av Skottland i årtier. En av de mest anskuelige lokalitetene hans er diskonformiteten ved Siccar Point, og denne er på grunn av Hutton blitt en av de mest berømte geologiske lokalitetene i verden.
Et av Huttons geologiske kart
På sine eldre dager arbeidde Hutton med en utvidelse av "Theory of the Earth". Den kom i ny utgave i 1795, og hadde da fått et tillegg av «Proofs and illustrations». Huttons geologiske kart og akvareller og tegninger av geologiske lag er rene kunstverk. En tredje utgave forelå i følge Huttons biograf John Playfair i manuskript da han døde. En del av dette ble publisert av Geological Society i London i 1899. Resten av manuskriptet ser ut til å være gått tapt.
Sjøl om "Theory of the Earth" må regnes som et gjennombrudd i utviklinga av geologien som forskningsområde, er Huttons stil tung og vanskelig tilgjengelig. Derfor fikk heller ikke boka den oppmerksomheten den fortjente i levetida hans. Etter Huttons død tok vennen John Playfair, professor i matematikk ved universitetet i Edinburgh, på seg oppgaven å utgi en bearbeida utgave av verket. "Illustrations of the Huttonian Theory of the Earth" kom i 1802, og er blitt et standardverk i geologisk faglitteratur, takket være kombinasjonen av Huttons revolusjonerende teorier og Playfairs elegante stil og lysende formidlingsevne. I 1805 kom Playfairs biografi over James Hutton.
Annen forskning.
Det var ikke bare den faste jorda som opptok Hutton. "Theory of the Earth" inneholdt også en "Theory of Rain", som ble framlagt for Royal Society i 1784. Her hevder Hutton at den mengde fuktighet som lufta kan inneholde, øker med temperaturen. Derfor må en blanding av to luftmasser med ulik temperatur resultere i at noe fuktighet kondenserer og blir synlig. Han gjennomgikk tilgjengelige data om nedbør og klima fra ulike steder på kloden, og kom til den konklusjonen at nedbør over alt reguleres av en kombinasjon av luftfuktighet og strømninger i øvre luftlag som fører ulike luftmasser sammen.
Hutton har levert bidrag til utforsking av naturen på en lang rekke områder. I et verk han kalte "Dissertations on different Subjects in Natural Philosophy" behandler han så ulike emner som materiens natur, fluiditet, kohesjon, lys, varme og elektrisitet.
Ikke bare utforska han de mest forskjelligarta fysiske emner; han forsøkte seg også innen metafysikken. I "An Investigation of the Principles of Knowledge and of the Progress of Reason, from Sense to Science and Philosophy" hevder han det standpunktet at den ytre verden, slik den oppfattes av oss, skapes i vårt eget indre av inntrykk utenfra, men at det ikke nødvendigvis må være noen likhet mellom vårt bilde av verden og verden slik den er.
Mot slutten av livet satte han seg fore å systematisere sine tallrike skrifter om landbruksspørsmål, som han planla å gi ut under tittelen "Elements of Agriculture". Han hadde nesten fullført arbeidet da en uhelbredelig sjukdom satte en stopper for arbeidet.
Biografier om Hutton.
I 1805 kom Playfair's biografi over James Hutton.
Hutton, James
Hutton, James
Hutton, James


Arne Sandstø.
Arne Sandstø (født 21. oktober 1966) er en norsk fotballtrener fra Bergen, som i mai 2011 tok over som trener i Sandefjord.
Som spiller har han spilt for Brann, Tennis Borussia, Hertha Berlin, Lillestrøm og Odd Grenland.
Sammen med Gaute Larsen delte han treneransvaret for eliteserielaget Odd Grenland, et verv som han overtok i 1999 etter Tom Nordlie. I 2000 ledet han Odd Grenland til norgesmesterskap.
Arne Sandstø ble løst fra sin kontrakt i Odd 28. september 2007, etter 7 år som trener i klubben. Etter det ble han bl.a koblet til Aalesund, men ble 4. november 2007 klar som ny hovedtrener for. Han forlot så etter sesongen 2008 var slutt. Da hadde han ledet klubben til nytt opprykk. Høsten 2009 var Sandstø hovedtrener for Notodden Fotballklubb. Etter sesongen 2009 ble han klar som trener for Løv-Ham. I slutten av mai 2011 sa han opp sin trenerjobb i Løv-Ham for å bli trener for Sandefjord Fotball.


Sophie von Dönhoff.
Grevinne Sophie Juliane Dönhoff (født 17. oktober 1768 i Beynuhnen, Østpreussen, død 28. januar 1838 på Gut Beerbaum i Oberbarnim) var i morganatisk ekteskap gift med kong Fredrik Vilhelm II av Preussen.
Grevinne Sophie, som tilhørte den østprøyssiske adelsslekten Dönhoff, kom 1789 til det prøyssiske hoff som hoffdame for dronning Friederike Louise. Allerede året etter, den 11. april 1790, ble hun i Charlottenburgs slottskapell, viet til den prøyssiske kongen «til venstre hånd». Hun hadde en aparte fremtoning, og ble på grunn av sitt ungdommelige utseende kalt «Hebe» ved hoffet. Hun var dessuten en begavet pianistinne og sangerinne.
I 1805 kjøpte grevinne Sophie godset Beerbaum, og viet seg engasjert til godsdriften.
Hun ble bisatt i 1838 på kirkegården til Beerbaum.
Dönhoff, Sophie Juliane
Dönhoff, Sophie Juliane
Dönhoff, Sophie Juliane


Dönhoff.
Dönhoff er en adelsslekt som tidligst nevnes i år 1282. Den stammet fra grevskapet Mark i Westfalen, og kom på 1300-tallet med Den tyske orden til Baltikum. I 1633 ble den opphøyet i riksgrevestanden. En gren av familien holdt til i Østpreussen, og var fra 1666 i besittelse av Schloss Friedrichstein ved Königsberg. Den dönhoffske familiestiftelsen Quittainen ved Preußisch Holland ble ledet av fideikommissbesitteren til Friedrichstein.


Annandale, Skottland.
Annandale er et område helt syd i Skottland. Området er historisk sett kjent for å være hjemstedet til Skottlands store nasjonalhelt, kong Robert I av Skottland, også kjent som Robert Bruce, som også hadde titler etter stedet; lord av Annandale og jarl av Carrick. I våre dager er området også kjent for å være skattet sted for sportsfiske på ørret og laks.
Beskrivelse.
Begge distriktene Annandale og Carrick ligger er det sydvestlige hjørnet av Skottland, innenfor de tradisjonelle grevskapene Dumfriesshire og Ayrshire.
Terrenget er generelt nakent og kupert, men dalførene Nith, Annan og Esk er derimot rik på skjønnhet og egnet for fotturer. Likeledes er det tallrike elver som gir godt utbytte for laks- og ørretfiske. Kysten og sydlige regionen er lav og sandfylt, mye av det er myrsumper og innsjøer, som skottene kaller for «lochs», og finnes spesielt rundt Lockerbie. Det er også områder velegnet for korndyrking.
Lowther eller Lead Hills langs den nordlige delen streker seg opp mot 600 meter i høyden og er rike på metallressurser som bly, derav navnet. Disse og andre bakker og åser mot den engelske grensen har myke omriss og gir god utsikt. Rød sandstein er den vanligste bergarten, men det har også vært utvunnet kalkstein, kull og bly i disse områdene.
Historie.
Armer og hærstyrker som invaderte Skottland krysset Solway Firth allerede for 2000 år siden. Invasjonsruten gikk som regel opp gjennom Annandale og Eskdale.
Det romerske imperiet holdt seg ikke innenfor grensen som Hadrians mur satte, men invaderte gjentatte ganger det som vi nå kaller for Skottland og etablerte store leirer og festninger i Annandale for å sikre vegene og transporten for deres kampanjer lengre nord.
På 1200- og 1300-tallet var Huset Bruce, etterkommere av normannere som kom over til Storbritannia med William Erobreren i 1066, de suverene herskere i området. Da kongeriket Skottland gikk i krig mot England for uavhengighet var Bruce-familien sentrale i kampen, og landområdene på begge sider av den umiddelbare grensen led tungt under herjinger, brann og krigføringer.
Selv i tider med fred var områdene utsatte for plyndringer og gjengjeldelser i mer enn 200 år da mektige familier fra begge sider av grensen nærmest livnærte seg som "«reivers»". «Reivers» var raske, armerte ryttere med ingen bindinger som krysset grensene om nettene for å stjele krøtter og annet løst gods. De mange festninger og tårnslottene vitner om denne urolige epoken.
De siste 250 årene har vært preget av fredfull utvikling av jordbruket med noe skipsbygging og sandsteinbrudd som reflekteres i distriktets mange vakre bygninger. I opplandene har skogsdrift langsomt erstattet den tradisjonelle gårdsdriften av sau og kyr.
Den kongelige «burgh» Annan er den største byen i distriktet med omtrent 10 000 innbyggere. Byen ble gjort til en «burgh» og baroni av Robert Bruce på 1300-tallet, men brevet for kjøpstadsrettighetene gikk tapt i løpet av uavhengighetskrigen. Rettighetene ble gjeninnført av kongen i 1538. En gang i året feirer derfor Annan i juli den kongelige kjøpstadsrettigheten og grensene for den kongelige burgh blir bekreftet med en omfattende kavalkade og en seremoni som kalles for «Riding of the Marches» ("marsjenes ridetur").


Rerirtinden.
Rerirtinden var et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Det var et fjell i Thargelion, et område i Beleriand som lå like øst for Ered Luin, og det lå nord for Helevorn sjøen og en av utspringene til elva Gelion kom fra dette fjellet.
Landet rundt dette fjellet tilhørte Caranthir, som bygde et fort på den vestre fjellside. Fortet ble ødelagt under krigen Dagor Bragollach. Alve tropper trakk seg antakeligvis vekk fra dette området etter slaget, og helt sikkert etter Nirnaeth Arnoediad.


John von Collas.
John von Collas, også Johann von Collas og Jean de Collas (født 11. november 1678 i Sedan, Frankrike; død 16. juni 1753 på Gut Weissenstein ved Gutenfeld, Land Königsberg, Østpreussen) var en berømt prøyssisk vitenskapsmann og byggmester av fransk-hugenottisk opprinnelse som har bygget en rekke slott i Østpreussen.
Familie.
Collas tilhørte en fransk hugenottisk familie, som opprinnelig stammet fra Normandie. Han var sønn av Antoine de Collas, rådgiver for Lord William Russell in England, og Elisabeth de Vilain fra Flandern. Han ble gift 30. april 1716 i Königsberg med Charlotte Pelet, av huset Weissenstein-Glaubitten (født 27. februar 1700 i Königsberg; død 29. desember 1751), datter av hoffkjøpmann i Königsberg, Pierre Pelet, herre til Weissenstein, og Maria Elisabeth Salomon fra Hamburg.
Hans eneste datter Charlotte Maria Rahel von Collas (1723–1794) ble 1750 gift med den prøyssiske generalmajor Paul von Natalis (1720–1789).
Liv.
Jean de Collas ble født i den hugenottiske høyborgen Sedan, og mistet sin mor bare tre år gammel. I 1685 måtte han etter opphevelsen av Nantes-ediktet med sin far i Wilhelm av Oraniens følge flykte fra den franske forfølgelsen av hugenottene til Nederland. Collas' far var en nær fortrolig av prins Wilhelm. I 1688 reiste Collas-familien sammen med prinsen videre til London. Der vokste Collas opp i hertugen av Bedfords hus i Covent Garden og på dennes gods i Woburn Abbey. Allerede 1688 var Collas pasje hos hertugfamilien og senere hos dronning Maria II (gift med prins (og senere konge) Vilhelm). Ved kroningen av Vilhelm og Maria i Westminster Abbey 11. april 1689 bar han slepet.
Etter farens død ble den da 15 år gamle Collas stilt under formynderskap av sin fetter Daniel Poulce, kammerherre hos dronningen. Høsten 1701 kom Jean de Collas under en planlagt Asia-reise sammen med riksgreve Heinrich av Reuss-Plauen til Königsberg, om vinteren 1701/1702 er han gjest hos generalløytnant grev Waldburg-Capustigall (Truchsess von Waldburg) i Langheim, Rastenburg. Her blir han kjent med representanter for mange av Østpreussens fremste adelsslekter. Collas bestemmer seg i 1703 for å gi opp Asiareisen, og til å bli i Østpreussen. Han anskaffet seg godset Dommelkeim i Samland. I Østpreussen virket han gjennom flere tiår som vitenskapsmann og byggmester, og oppførte en rekke berømte slott. Han ble utnevnt til prøyssisk oberstløytnant, kongelig prøyssisk ingeniør og kammerråd. Han var medlem av både det engelske og det prøyssiske vitenskapsakademiet. Han slo seg til ro i 1734, og tilbragte resten av sitt liv på Weissenstein med å administrere sine etterhvert meget tallrike godser.
John von Collas ble bl.a. kjent med den 8 år eldre Jean de Bodt (1670–1745), arkitekt for tøyhuset i Berlin og senere kursachsisk general, som også var en fransk hugenott som i 1685 hadde flyktet til Nederland, England og deretter til Preussen.
Vitenskap og diktning.
John von Collas forfattet en omfattende faglitteratur innen arkitektur, kartografi, matematikk, skipsbygningskunst og navigasjon, på tysk, latin, engelsk og fransk. Han skrev også dikt.
Byggverker.
Collas bygget bl.a. slottene Jäskendorf i Mohrungen (Østpreussen), Finckenstein i Rosenberg (Vestpreussen), Friedrichstein (1709 – 1714 for grev Otto Magnus von Dönhoff etter planer av Jean de Bodt) og i Rastenburg slottet Dönhoffstädt (1710 – 1716 for grev Bogislav Friedrich von Dönhoff, inspirert av Friedrichstein). Dessuten bygget han Schloß Carwinden omkring 1720.


Bothwell.
right
Bothwell er en liten by i South Lanarkshire, Skottland, som ligger på nordlige bredden av Clyde, rett øst-sør-øst for Glasgow. Byen er hovedsakelig et bostedsområde.
Koret i den gamle gotiske kirken fra 1398 (restaurert på slutten av 1800-tallet) er fra den gamle sognekirken.
Poeten Joanna Baillie (1762–1851) ble født her og det finnes en minnesmerke etter henne.
Rojalistene under James Scott, 1. hertug av Monmouth, og de radikale presbyterianske opprørerne møttes i slaget ved Bothwell Bridge, hvor opprørerne tapte 500 mann og fikk bortimot 1000 tatt til fange. Tilstøtende til broen, på nordøstlige siden står festningen som tilhørte James Hamilton av Bothwellhaugh (1566–1580), attentatmannen på regenten James Stuart, 1. jarl av Moray, og rett ved en romersk bro som spenner over South Coulder.
Ruinene av Bothwell Castle ble opprinnelig eid av Andrew de Moray som falt ved slaget ved Stirling Bridge i 1297, og eierskapet gikk via ekteskap til Huset Douglas. Jarldømmet ble i 1487 gitt til Patrick Hepburn, 1. jarl av Bothwell, 3. lord Hailes, 1. jarl av Bothwell, men ble abdisert i 1491 til fordel for Archibald Douglas, 5. jarl av Angus, kjent som «Bell-the-cat» ("heng-bjelle-på-katten"). En nærliggende herskapshus ble bygd av Archibald Douglas, 1. jarl av Forfar (1653–1712) og var kjent som «Det nye Bothwell Castle», men fikk skader av synkende grunn og ble revet i 1926.
I 2005 har Bothwell to skoler, Bothwell Prmary School og St. Bride’s School, foruten en bowlingklubb og et pleiehjem. Det finnes flere små butikker og forretninger langs gaten Main Street.


Bitu.
Bitu er en elv i Vinje kommune i Telemark. Elva drenerer Bitdalsvatnet, og munner ut i Totak, i Rauland. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Friedenspreis des Deutschen Buchhandels.
a> under sitt prisvinnerforedrag i 2009
"Friedenspreis des Deutschen Buchhandels" (tysk for «de tyske bokhandleres fredspris») er en internasjonalt anerkjent fredspris som utdeles årlig på bokmessen i Frankfurt, til personer som gjennom «litterær, vitenskapelig og kunstnerisk virksomhet har fremmet fredstanken på fremragende vis».
Prisutdelingsseremonien foregår i Paulskirche i Frankfurt.


Annine Qvale.
Annine Qvale (født 28. april 1963) er en norsk maler, illustratør og barnebokforfatter. Hun er utdannet blant annet ved Oslo Tegne- og Malerskole 1983–1987 og har deltatt på flere utstillinger med oljemaleriene sine. Qvale har også tegnet til sine egne og andres barnebøker.
Annine Qvale har hatt en rekke tillitsverv i billedkunstnerorgansasjoner, deriblant Norske Billedkunstnere og Landsforeningen Norske Malere. Fra 2012 er hun nestleder i Norske barne- og ungdomsbokforfattere.


Nordagutu.
Nordagutu er et tettsted i Sauherad kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Nordagutu stasjon er en del av Bratsbergbanen, og stasjonen er knutepunkt mellom Vestfoldbanen og Sørlandsbanen. Det gammelnorske navnet var «Norðangata» som betyr «nord for vegen».


FC Barcelona.
Fútbol Club Barcelona (ofte kalt "Barça") er en spansk (katalansk) idrettsklubb. Den er basert i byen Barcelona, og er mest kjent for fotballaget sitt, som spiller hjemmekampene sine på Camp Nou – Europas største fotballstadion. Klubben har 21 spanske seriemesterskap, 26 seiere i den spanske cupen, fire seiere i UEFA Champions League, fire i cupvinnercupen og tre i UEFA-cupen.
I tillegg til å være blant Europas største fotballklubber, er FC Barcelona også den største idrettsklubben i verden, med over 160 000 medlemmer. Fotballaget er det eneste som har deltatt i europacuper uavbrutt siden begynnelsen i 1955. Klubbens andre lag (basketball, håndball, landhockey, friidrett, ishockey, innefotball, rugby, baseball, volleyball og kvinnefotball) har vunnet utallige titler både nasjonalt og internasjonalt.
FC Barcelona er kjent for sin ballbesittende fotball, og er den femte mest verdifulle fotballklubben i verden, på Forbes sin liste, som toppes av den engelske storklubben Manchester United.
Historie.
FC Barcelona ble stiftet 29. november 1899 av sveitseren Hans Gamper. Hans, som i Catalonia kalles Joan, var en fotballentusiast og ankom Barcelona først i 1898 i forretningssammenheng. Allerede i 1901 vant klubben sin første tittel.
Da den spanske ligaen ble stiftet i 1929 vant FC Barcelona den første sesongen. Klubben kom imidlertid i problemer etter den spanske borgerkrigen, da de ofte følte seg diskriminert til fordel for sine kastiljanske rivaler Real Madrid.
Etter vanskelige år i etterkrigstiden fikk klubben sin renessanse da nederlenderen Johan Cruyff kom til klubben i 1973. Den rekordhøye overgangssummen på £ 922 300 ble raskt glemt da han ledet FC Barcelona til en 5–0-seier mot Real Madrid på Santiago Bernabéu, noe som sikret FC Barcelona seriemesterskapet.
Da Barcelona FC vant Primera Division igjen for første gang på 11 år i 1985, var engelskmannen Terry Venables manager for klubben. Venables hentet blant andre skotten Steve Archibald, waliseren Mark Hughes og engelskmannen Gary Lineker til Barcelona.
På tidlig nittitall ble FC Barcelona Spanias ledende klubb, med fire seriemesterskap på rad fra 1990 til 94, samt to seire i Mesterligaen. Klubben ble på denne tiden ledet av Cruyff, som hadde returnert til klubben som trener i 1988.
Med nederlenderen Frank Rijkaard som manager vant klubben i 2004/05-sesongen igjen La Liga, med hjelp av verdensstjerner som Ronaldinho og Samuel Eto'o. Året etter gikk de også til topps i Champions League, etter å ha slått engelske Arsenal i finalen. Dommer i denne kampen var den norske toppdommeren Terje Hauge.
Sommeren 2006 understreket Johan Laporta og ledelsen eksakt hva de mener med slagordet «Més que un club» (mer enn en klubb) ved å signere en sponsoravtale med verdensorganisasjonen UNICEF. Før dette hadde klubben aldri spilt med sponsorlogoer på drakten. Det er en unik avtale, da Barcelona ikke tjener penger på dette, men gir bort 1 % av omsetningen til organisasjonen. Slike avtaler hadde aldri før vært gjort i fotballhistorien. Frem til 2011/2012-sesongen kunne man se laget spille med trøyer med UNICEF-logoen midt på brystet (UNICEFs logo er nå flyttet til trøyens bakside etter at klubben inngikk en sponsoravtale med Qatar Foundation).
Klubbens hittil beste sesong kom i 2008/2009, under trener Josep «Pep» Guardiola, da de som første klubb i historien vant både Primera División, Copa del Rey og Mesterligaen. Sesongen etter vant Barcelona også VM for klubblag og forsvarte tittelen i Primera División. I 2010/11-sesongen vant de både Primera División og Mesterligaen på nytt.
Stadion.
Hjemmbanen til FC Barcelona er Camp Nou, et stadion som klubben er eier av. Det ble åpnet i 1957, og har en kapasitet på 98 978 tilskuere. Det er et av stadionene som regnes som «femstjerners» av UEFA, noe som gjør at finalekamper i europacupene kan spilles der. Det har allerede blitt gjort 15 ganger. Stadionet inneholder også FC Barcelona-museet, som er Catalonias mest besøkte museum. FC Barcelona har hatt to andre hjemmebaner før Camp Nou. Fra 1909 til 1922 spilte de på "Carrer Indústria de Barcelona", og fra 1922 til 1957 spilte de på Camp de les Corts. På den ene langsiden på stadion står det "més que un club" (norsk: mer enn en klubb) i store gule bokstaver.
Tilhengerne.
FC Barcelona er kjent for å ha et av verdens mest kresne publikum. Lagets tilhengere blir populært kalt "cules" (rumpe-tilhengere). Dette navnet stammer helt fra de første åra i klubbens historie, da den spilte hjemmekampene sine på stadionet "Carrer Indústria de Barcelona". Dette stadionet hadde ikke tribuner, så tilhengerne pleide å sitte på gjerdet og se kampene. Folk som gikk forbi på kampdagen så da en lang rekke med rumper ("cules"). Da klubben bytta hjemmebane til Camp Nou, fulgte dette kallenavnet med. 18. januar 2011 ble Norges offisielle supporterklubb «Penya Blaugrana del Nord» godkjent av styret i FC Barcelona. Supporterklubben startet inntak av medlemmer 1. juli 2011 og er allerede en av de største utenlandske supporterklubbene til den katalanske klubben.
Meritter.
Klubben har også vunnet en rekke lokale, nasjonale og internasjonale titler som ikke har stått i regi av hverken FIFA eller UEFA.
Eksterne lenker.
Barcelona
Barcelona


Melrose Abbey.
Melrose Abbey ligger i Melrose, mellom Edinburgh og den engelske grense i Syd-Skottland. Det ble grunnlagt i 1136 av cistercianermunker på oppfordring av kong David I av Skottland.
Østenden av klosteret ble ferdig 1146, og de øvrige bygningene ble ferdigstilt i løpet av de neste 50 årene. Klosteret ble konstruert i form av Sankt Johannes-kors, en gotisk arkitekturstil. En betydelig del av klosteret ligger nå i ruiner, skjønt en struktur som går tilbake til 1590-tallet blir opprettholdt som et museum som er åpent for publikum.
Alexander II og andre skotske konger og adelsmenn er begravd i klosteret. Det balsamerte hjertet, innkapslet i bly, til kong Robert I av Skottland skal også ligge begravd i klosteret etter at det ble brakt tilbake fra et korstog. I 1812 ble en steinkiste funnet på klosterets sydlige kanselli og det har vært spekulert om den tilhørte Michael Scot, filosofen og «trollmannen».
Klosteret er kjent for sine mange uthogde dekorative detaljer av helgner, drager, dragehoder og planter. På en av klosterets trapper er det en inskripsjon av John Morow, mestermureren, som sier: «Be halde to ye hende» ("husk, ved enden, din frelse"), og det har blitt klosterets motto.
Klosteret blir i dag tatt vare på av foreningen Historic Scotland.
Historie.
Det var tidligere et kloster tilegnet Sankt Aidan som ble bygget i Melrose på 500-tallet omtrent tre km øst for hvor Melrose-klosteret står nå. Det ble ødelagt av kong Kenneth I av Skottland i 839.
Kong David I av Skottland ønsket at det nye klosteret skulle bygges på samme sted, men munkene insisterte at området ikke var godt nok for jordbruk og valgte da heller det nåværende stedet. Klosteret ble moderkirken til cisterkianer-orden i Skottland.
En by vokste langsomt fram rundt klosteret. I 1322 ble byen angrepet av armen til kong Edvard II av England, og store deler av klosteret ble ødelagt i den samme prosessen. Det ble oppbygd igjen med støtte fra kong Robert I av Skottland (Robert Bruce).
I 1385 ble klosteret brent av hæren til Richard II av England da han tvang hæren til David II av Skottland tilbake til Edinburgh. Klosteret ble oppbydg igjen over de neste 100 årene, men konstruksjon var fortsatt ikke ferdig da Jakob IV av Skottland besøkte stedet i 1504.
I 1544, da engelske armer igjen raserte Skottland i hensikten til å tvinge skottene til å tillate at den umyndige dronning Maria I av Skottland skulle bli forlovet med sønnen til kong Henrik VIII, og klosteret ble atter hardt ødelagt og aldri fullstendig oppbygd igjen. Det førte til en nedgang for klosteret. Den siste abbed var James Stuart (sønn av Jakob V av Skottland) som døde i 1559. Den siste munken på stedet døde i 1590.
Klosteret motsto et aller siste angrep, noen av murene viser fortsatt merker fra kanonkuler etter at det ble bombardert av Oliver Cromwell under den engelske borgerkrigen.
I 1610 ble en del av klosterets kirke omgjort til en sognekirke for byen rundt området inntil en ny kirke ble reist i selve byen Melrose.


Walter Oliphant av Aberdalgie.
Walter Oliphant av Aberdalgie, sheriff av Stirling (død 1378) var sønn av William Oliphant av Aberdalgie, Perthshire, (død 1329) som var den eldste sønn til Sir Walter Oliphant. William Oliphant var kommandant på Stirling Castle i 1304.
Walter Oliphant ble i 1365 gift med Elizabeth Bruce, yngste datter til Robert Bruce, kong Robert I av Skottland. De fikk et barn, Walter Oliphant som senere giftet seg med Mary Erskine.


Siccar Point.
Siccar Point er en odde på Skottlands østkyst i Berwickshire i regionen Borders.
Stedet er er en av verdens mest berømte geologiske lokaliteter etter at James Hutton gjorde bruk av den som bevis for sin revolusjonerende teori om den geologiske syklus.
Her ligger lag av rød sandstein over eldre, nesten vertikalt stilte lag av gråvakke. Hutton forsto at her måtte de eldre lagene, etter å ha blitt avsatt i et hav og siden herda til fast fjell, være blitt heva over havnivå og skråstilt. Deretter var de blitt utsatt for erosjon og igjen dekka av hav der rød sand så var blitt avsatt og herda til sandstein.
Diskonformiteten mellom de to laga har fått navnet «the Hutton Unconformity».


Jan O. Henriksen.
Jan Oddvar Henriksen (født 3. mai 1945 på Andørja i Troms) er en norsk avistegner og illustratør.
Henriksen har arbeidet som fast tegner under signaturen Jan O. i avisene Fædrelandsvennen 1967–1974, Aftenposten 1985–1987 og Adresseavisen 1966–1967 og fra 1987. Han har også illustrert flere bøker, bl.a. av Tande P. Tegnestilen hans kjennetegnes av en ledig pennestrek og sikker karikatur- og tegnekunst. Jan O. Henriksen er selvlært.


Daniel Craig.
Daniel Wroughton Craig (født 2. mars 1968 i Chester, Cheshire) er en engelsk skuespiller. Daniel Craig er best kjent som den sjette skuespilleren til å spille James Bond, men har spilt i flere andre storfilmer, inkl. "München", "Det gylne kompasset" som var basert på Philip Pullman sin roman, "Road to Perdition" (2002) med Tom Hanks og Paul Newman, og '. Han fikk sitt store gjennombrudd med filmene "Lara Croft: Tomb Raider" og "Layer Cake".
Gjennom hele produksjonsperioden til Craig`s første James Bond-film var det mange internett-kampanjer der folk uttrykte sin misnøye og truet med å boikotte filmen i protest. Craig, i motsetning til tidligere James Bond-skuespillere, var ikke passe høy og mørkhåret slik tidligere James Bond hadde vært. Craig`s første James Bond-film, Casino Royale, hadde premiere 14. november 2006 og spilte inn totalt 594 239 066 dollar på verdensbasis, noe som gjør filmen til den mest innbringende James Bond-filmen til dags dato.
Etter at filmen ble sluppet, ble Craig`s prestasjoner svært anerkjent. Hans andre James Bond-film, Quantum of Solace, ble publisert 7. november 2008. I 2006 ble Craig invitert til å delta ved Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Craig har uttalt at hans favoritt-skuespiller til å spille James Bond var Sean Connery og hans favorittfilm er From Russia with Love. Den 23. desember 2010, ble det annonsert at Daniel Craig har signert fem fremtidige James Bond-filmer, og dette vil slå Roger Moore`s rekord om antall innspilte James Bond-filmer.
Craig spilte mot Harrison Ford og Olivia Wilde i "Cowboys & Aliens", en amerikansk science fiction film, basert på en tegneserieroman med samme navn. I 1992 giftet Craig seg med den skotske skuespilleren Fiona Loudon, som han har en datter, Ella, sammen med. Det endte i skilsmisse i 1994. Etter skilsmissen, var han i en syv års forhold med den tyske skuespillerinne Heike Makatsch som endte i 2001. Han var sammen med filmprodusent Satsuki Mitchell fra 2004 til 2010. Craig og skuespillerinne Rachel Weisz hadde et forhold i desember 2010, og de giftet seg den 22. juni 2011 i en privat seremoni i New York City. I oktober 2008 betalte Craig 4 millioner pund for en leilighet i nærheten av Regents Park, London.


Ole Edvard Antonsen.
Ole Edvard Antonsen (født 25. april 1962 i Vang i Hedmark) er en norsk trompetist, musiker og dirigent. Han har tidligere vært ansatt i Oslo Filharmoniske orkester, men arbeider nå som frilansmusiker og dirigent, sistnevte hovedsakelig i Luftforsvarets Musikkorps. Han er internasjonalt anerkjent, og er ofte brukt som trompetsolist.
Han er aktiv innen et vidt spekter av sjangere og spiller musikk innen klassisk musikk, kammermusikk, barokk, jazz og mer poprettet musikk. Han har gitt ut en rekke plater innen forskjellige sjangere og deltatt som solist på en rekke utgivelser med andre artister. For platen "Tour De Force" vant han Spellemannprisen 1992 i åpen klasse. Albumet har solgt over 140 000 eksemplarer i Norge. I 1995 fikk han Gammleng-prisen i klassen klassisk. 17. august 2007 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Ole Edvard er sønn av orkesterlederen Odd R. Antonsen og bror av musikerne Jens Petter og Tom Erik Antonsen.


Eidselva (Nome).
Eidselva ligger i Nome kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Flåvatn, og løper ut i Norsjø ved Ulefoss. Elva tilhører Skiensvassdraget, og er en viktig del av Telemarkskanalen. På strekningen fra Ulefoss opp til Flåvatn er det anlagt fem sluseanlegg (14 slusekammer), med total løftehøyde på ca. 57 meter. I elva er det fire vannkraftverk: Eidsfoss, Vrangfoss, Ulefoss og Aall-Ulefoss.


Wang Mang.
Wang Mang (født 45 f.Kr., død i oktober 23 e.Kr. i Chang'an) var grunnleggeren av det kortlivede Xin-dynastiet som avløste Det vestlige Han-dynasti i Kina. Han var også den eneste keiseren dette dynastiet hadde.
Etter keiser Han Wudis ekspansive regjeringstid hadde avstanden mellom fattig og rik vokst voldsomt. Mot slutten av det første århundre f.Kr. kom det derfor til en rekke alvorlige bondeopprør som utgjorde en trussel mot keisermakten.
Wang Mang, som kom fra en fremstående familie, ble tronregent i 8 f.Kr. Han ble etter kort tid avsatt, men klarte raskt å utmanøvrere sentrale medlemmer av den keiserlige Han-familien. Året etter, i 9 f.Kr., hadde han klart å gripe makten. Vanligvis regnes Xin-dynastiet fra dette år, skjønt noen historiske oversikter angir året før, år 8.
Wang Mang forstod at den største faren for rikets sikkerhet var landeiernes enorme makt. Han bekjempet dette ved å erklære all landeiendom som statseiendom. Den konfiskerte jorden begynte han så å redistribuere blant bondebefolkningen, og forbød kjøp og salg av land. Men landeierne motsatte seg dette. Ettersom svært mange embedsmenn selv var landeiere var det ingen som hjalp Wang Mang til å sette reformene ut i livet. Bøndene gjorde på nytt opprør. Det farligste bondeopprøret ble kalt «de røde øyenbryns opprør», fordi det ble anført av et hemmelig selskap hvis medlemmer farvet øyenbrynene røde. Vidtgående ødeleggelser fulgte. Men en allianse av landeiere og tilhengere av Han-dynastiet klarte å slå ned opprørene, og gjeninnsette Han-regimet i 25 e.Kr..
Det Han-regimet som ble etablert etter Wang Mangs styre går under navnet det østlige Han-dynasti.
Wang Mang
Wang Mang


Migrene.
Migrene er anfall med ensidig, pulserende hodepine som varer 1/2-72 timer. Det er en nevrologisk sykdom. Ordet «migrene» er avledet fra gresk "ημικρανίον" (hemikrani, smerte som rammer en side av hodet). I enkelte tilfeller har migrene vart opptil 162 timer, da følger gjerne oppkast og høy feber med.
Det er en forbigående ubalanse i nervesystemet som blant annet gir dunkende smerter (Smertene varierer fra anfall til anfall), nedsatt evne til effektiv tenkning, kvalme, lys-, lyd- og luktømfintlighet og talevansker. Migrene forverres ofte ved fysisk aktivitet.
Migreneplager debuterer som regel i puberteten og inntreffer sjelden etter 35-årsalderen. Omtrent 9 % av alle kvinner og 3 % av alle menn er rammet av migrene. Nesten 20 % opplever et eller flere migreneanfall i løpet av livet.
Mer enn 500 000 personer i Norge har migrene.
Aura.
Man kan skille mellom to former for migrene, med og uten "aura". Migrene med aura (også kalt "klassisk migrene") innebærer et forstadium til anfallet med symptomer fra forskjellige deler av nervesystemet. Vanligst er synsopplevelser som kan minne om lyn eller sølvtråder i synsfeltet, eller som at deler av synsfeltet blir uklart og forsvinner innen hodepinen setter inn. Men prikking (parestesier), stikking eller lammelser i armer, bein eller ansikt kan også forekomme. Enkelte får talevansker. Migrene uten aura ("vanlig migrene") har intet tydelig forstadium selv om det er vanlig at man føler seg trett og irritabel.
Årsaker.
Årsaken er ikke fullstendig klarlagt. Man mener at et kjemisk stoff i kroppen får blodkarene til å trekke seg sammen og deretter blir utvidet. Smertene kommer i den fasen hvor blodårene utvider seg.
Migrene er trolig arvelig. Andre migreneutløsere er ost, appelsiner, sjokolade, sukker, rødvin, alkohol, søvnmangel, stress, hvile etter stress, sult, sterke sanseinntrykk og menstruasjon. Koffeinholdige drikker som kaffe, te og cola kan også utløse migrene hos enkelte. Koffein kan noen ganger virke mot migrene, og det kan derfor hjelpe med kaffe, te, cola, koffeintabletter osv.
Behandling.
Migrene behandles vanligvis med medikamenter eksempelvis Imigran. Nyere studier viser derimot at kiropraktorbehandling, fysioterapi og massasje kan ha like, om ikke bedre, forebyggende effekt som forebyggende medikamentell behandling.
Spesielle varianter.
Det finnes også spesielle varianter som familiær hemiplegisk migrene, abdominal migrene og basilær migrene.


Lunde (Nome).
Lunde (eller Bjervamoen jfr. Statistisk sentralbyrå) er et tettsted i Nome kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 11 kilometer fra Ulefoss, 15 kilometer fra Bø i Telemark og 40 kilometer fra Skien. Lunde var egen kommune fram til kommunesammenslåinga i 1964.
Stedet.
Lunde stasjon ligger langs Sørlandsbanen. Sørlandsbanen knytter Lunde til Kristiansand, Stavanger og Oslo. Riksvei 359 fra Ulefoss til Bø i Telemark går gjennom Lunde.
Lunde er det eneste stedet i Norge der en riksveg (Rv359), en jernbane (Sørlandsbanen) og en kanal Bandak-Norsjøkanalen møtes / krysser hverandre. Bandakkanalen er den nyeste (1892) og lengste delen av Telemarkskanalen.
Ved Lunde sluser ligger Europas første gummidam. Denne dammen erstatter den gamle nåledammen som lå der tidligere.
Severdigheter.
Troll-bilen på utstilling i Lunde


Xin-dynastiet.
Xin-dynastiet (新朝, ordet betyr Det nye dynasti) (9-25) i Kinas historie var ikke noe dynasti i ordets normale forstand, ettersom det bare hadde én keiser. Men i kinesisk historieskrivning benyttes likevel ordet dynasti om disse årene mellom Det vestlige (eller tidlige) og det Det østlige (sene) Han-dynasti.
Xin-dynastiets eneste keiser var Wang Mang, som var nevøen til keiserinne Wang Zhengjun. Hans vei til makten begynte da hennes ste-sønnesønn keiser Ai døde i 1 f.Kr.. Etter å ha fremelsket en personkult i flere år overtok han som keiser i år 9.
Selv om han var en kreativ lærd og politiker viste seg han seg å være en inkompetent hersker. Wang Mang forstod at den største faren for rikets sikkerhet var landeiernes enorme makt. Han bekjempet dette ved å erklære all landeiendom som statseiendom. Den konfiskerte jorden begynte han så å redistribuere blant bondebefolkningen, og forbød kjøp og salg av land. Men landeierne motsatte seg dette. Ettersom svært mange embedsmenn selv var landeiere var det ingen som hjalp Wang Mang til å sette reformene ut i livet. Bøndene gjorde på nytt opprør. Det farligste bondeopprøret ble kant «de røde øyenbryns opprør», fordi det ble anført av et hemmelig selskap hvis medlemmer farvet øyenbrynene røde. Vidtgående ødeleggelser fulgte. Dynastiets hovedstad, Chang'an, ble beleiret i 23 av opprørske bønder. Wang Mang døde i oktober 23, under beleiringen.
Til slutt klarte en allianse av landeiere og tilhengere av Han-dynastiet klarte å slå ned opprørene, og gjeninnsette Han-regimet i e.Kr..


Hodepine.
Hodepine, på latin "cefalalgia", er en tilstand med smerter i hodet av mild til intens grad. Hodepine er en av de vanligste former for lokal smerte. Over 1,7 millioner nordmenn sliter med hodepine.
Inndeling.
Det er vanlig å inndele de hodepine-tilstander inn i primær og sekundær hodepine. Ved primær hodepine foreligger det en spesifikk hodepinesykdom. Ved sekundær hodepine oppstår smertene som et symptom av en annen sykdom.


Karikatur.
a>a> (1452–1519).a> er kjent for sine groteske fantasier, burleske folkelivsskildringer og karikaturer. Her "Kristi korsgang" fra 1515-1516.a>a>en.a> lek og karikaturkunst. Her "Grønnsakshandleren".a>.a>. tegning fra 1831.a> "Gargantua" fra 1831 viser samme person som i eksempelet over.a> som ape 1871.a>et "L'Eclipse" 1868.a> fra 1917.a>-liknende symbol.
En karikatur er en komisk framstilling der typiske trekk eller egenskaper ved en person eller sak er overdrevet eller forvrengt. Karikaturen kan være en uskyldig spøk, men er ofte brukt bevisst for å latterliggjøre noe eller noen og vise ringeakt. Karikaturer brukes blant annet i politisk eller sosial satire, for eksempel for å synliggjøre og understreke svakheter hos et menneske, en samfunnsklasse eller et aktuelt politisk fenomen.
I en karikatur overdriver man noe som virker normalt inntil folk kan se at det ikke er naturlig, og skal derfor ikke ses på som normalt.
Betegnelsene "karikatur" og "karikaturtegning" brukes særlig om bildeframstillinger og portrettegninger der ansiktstrekk er overdrevet på en humoristisk måte. Tilsvarende komiske beskrivelser brukes også i skrevne tekster i litteraturen, på teater og film og ikke minst i form av humoristiske imitasjoner av kjente personer eller mennesketyper.
Mange karikaturtegnere har vært knyttet til aviser der de har bidratt med portretttegninger, for eksempel fra viktige rettssaker, eller faste kommentartegninger til den politiske samfunnsdebatten. Slike avistegninger inneholder ofte komiske portretter av kjente personer, visuelle symboler og vitsepregede poenger. Noen karikaturtegnere jobber også som gatetegnere på folksomme steder der de lager raske karikaturportretter av forbipasserende for en billig penge.
Etymologi.
Ordet karikatur kommer fra det franske «caricature» og de italienske «caricatura» og «caricare» som betyr å «overlesse«eller «overdrive». Dette stammer igjen fra det latinske «car(r)ico», dvs. «laste på en vogn», som er avledet av «carrus», altså «kjerre».
Mer generelt betyr karikatur «overdreven framstilling», «vrengebilde», «fordreid og fortegnet bilde» eller også «grotesk og latterlig person».
Historikk.
Forløperne til moderne karikaturer finnes blant annet i de groteske skikkelsene i middelalderens billedhuggerkunst, i Leonardo da Vincis fysionomiske studier og bilder av Pieter Brueghel den eldre og Jacques Callot (1592–1635). Også i de kirkelige stridighetene under reformasjonstida oppstod det en mengde karikaturer og symbolfylte bildeframstillinger som latterliggjorde motstanderne. Bildene ble spredt ved hjelp av boktrykkerkunsten i form av bøker, flygeblader og andre trykksaker som kunne nå flere.
Karikaturtegninger har vært brukt i pressen fra 1700-tallet, særlig i vittighetsbladene som kom på 1800-tallet, seinere også som fast innslag i mange større aviser. Av billedkunstnere som har arbeidet særlig med karikaturer, kan nevnes William Hogarth (1697–1764), Honoré Daumier (1808–1879), Francisco de Goya (1746–1828) og George Grosz (1893–1959).
På 1900-tallet fortsatte satiriske og politiske karikaturtegninger blant annet i dagspressen. Rasistiske motiver er særlig kjent fra det nazistiske Tyskland, men også fra USA og Russland. Vinteren 2006 førte tolv danske karikaturtegninger av profeten Muhammed til voldsom debatt og internasjonale opptøyer i muslimske land.
Norske karikaturtegnere.
Enkelte regner tegneren Gerhard August Schneider (1842–1873) som Norges første karikaturtegner. Han tegnet blant annet portretter for vittighetsbladet Vikingen fra 1863.
Blant de dyktigste norske utøverne finner vi Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix, og blant dagens aktive tegnere Finn Graff, Inge Grødum og Steffen Kverneland. Tegnerne i lista er i hovedsak ordnet kronologisk etter fødselsår.


Pandemi.
Pandemi (fra gresk "παν" (pan), «alt» og "demos", «folk») er en infeksjonssykdom som rammer mennesker eller dyr over et omfattende geografisk område. Tre eksempler på pandemier er Spanskesyken (1918–1920), Asiasyken (1957–1958) og Hongkongsyken (1968–1970).
En epidemi som sprer seg over store deler av verden blir kalt en pandemi. Epidemi er et utbrudd av en sykdom som sprer seg raskt mellom mennesker (tilsvarende for dyr heter epizooti). Eksempelvis er influensapandemier de store, verdensomspennende epidemier av influensa med et nytt virus som store deler av befolkningen helt eller delvis mangler immunitet mot. De opptrer med varierende mellomrom, og kan få omfattende skadevirkninger helsemessig og økonomisk. I vår del av verden regnes pandemier av smittsomme sykdommer som en av de mest sannsynlige årsaker til akutte krisetilstander.
Tall fra Nasjonal beredskapsplan.
Det mest sannsynlige scenariet forventes det at 30 % av befolkningen blir smittet i løpet av et halvt år og at 15 % blir syke og sengeliggende. Om lag halvparten av de som smittes antas å bli syke. Overdødelighet anslås til 0,1-0,4 % av de syke. Dette vil gi 700 000 syke i løpet av perioden og 700-3 000 ekstra dødsfall i forhold til en normal vintersesong.
Et mindre sannsynlig, men verre scenario vil 50 % av befolkningen blir smittet i løpet av et halvt år og at 25 % blir syke og sengeliggende. Overdødelighet anslås til 0,4-1,1 % av de syke. Dette vil gi 1,2 millioner syke i løpet av perioden og 5 000-13 000 ekstra dødsfall i forhold til en normal vintersesong.
Dersom om lag 30 % av befolkningen blir smittet og 15 % syke i løpet av et halvt år vil om lag 4-5 % være syke og sengeliggende samtidig når epidemien er på det verste. Tilsvarende hvis 50 % blir smittet og 25 % syke og sengeliggende i løpet av et halvt år vil om lag 8 % være syke og sengeliggende med influensa samtidig på det verste. Her må en være klar over at dette gjelder landet som helhet. Det kan være betydelige forskjeller geografisk og innen visse miljøer, der en langt høyere andel kan være syke samtidig.
Viktige helseaktører.
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har det overordnede ansvaret for håndtering av en pandemi i Norge i samarbeid med sine underliggende etater, hvorav Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI) er de mest sentrale. Dersom en pandemi skulle kreve innsats på tvers av sektorene vil HOD antagelig få et ansvar som lederdepartement. Dette betyr at HOD blir ansvarlig for å koordinere arbeidet mellom berørte departementer og deres sektorer.
Kommunene vil være av dem som får den største belastningen under en pandemi. De er derfor gitt meget vide fullmakter til å iverksette tiltak for å håndtere slike situasjoner. Spesialisthelsetjenesten vil også merke en stor økt belastning på sykehusene. Andre viktige aktører er: Helsetilsynet, Legemiddelverket, Mattilsynet, Veterinærinstituttet, fylkesmennene, de regionale helseforetakene, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Forsvaret, Politiet samt de frivillige organisasjonene.
Hovedtiltak.
God håndhygiene og hostehygiene er viktige tiltak med henhold til smittespredning. Alle med antatt influensa bør ha kontakt med færrest mulig personer og holde seg hjemme i minst sju dager etter symptomstart.
Vaksine er det beste tiltaket for å hindre at folk blir syke. Man kan ikke forvente at myndighetene har en spesifikk vaksine er tilgjengelig med en gang, da det spesifikke viruset ikke er kjent før det er identifisert. Legemidler mot influensa vil da være eneste tilgjengelige medikamentelle tiltak.


Conspicuous Gallantry Medal.
Conspicuous Gallantry Medal (CGM) er en militær dekorasjon for menig personell i Storbritannia og Samveldet. Medaljen ble tildelt for tapperhet i strid mot fiender til sjøs eller i luften.
Medaljen hadde samme funksjon som offiserenes Distinguished Service Order, selv om den ble rangert langt lavere, mellom Distinguished Conduct Medal og Distinguished Service Medal.
Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "CGM" etter navnet sitt.
Etter 1993 er medaljen erstattet av Conspicuous Gallantry Cross (CGC). Denne medaljen kan tildeles soldater og offiserer fra alle våpengrener, og er rett under Victoria Cross i rang.
Blant nordmenn som er tildelt dekorasjonen er Leif Larsen, Shetlands-Larsen.


Hendelse.
I sannsynlighetsteori betegner en hendelse en mengde mulige utfall av et tilfeldig eksperiment. Det vil si at en hendelse er en undermengde av utfallsrommet.
For et terningkast er for eksempel utfallsrommet mengden. En hendelse kan være at man kaster et partall. Denne hendelsen er da mengden.
Hendelser i sannsynlighetsrom.
I elementær sannsynlighetsteori holder det med den intuitive definisjonen ovenfor, men ofte er det behov for en mer presis forståelse av hendelser.
Hvis Ω er utfallsrommet til et tilfeldig eksperiment, definerer man de mulige hendelsene som elementene i en σ-algebra "F".
Hvis utfallsrommet er endelig, som i eksempelet med terningen ovenfor, kan man la "F" være potensmengden til Ω, det vil si mengden av alle undermengder av Ω. Men hvis Ω er uendelig er potensmengden for stor, så "F" inneholder ikke alle mulige undermengder av Ω.


Distinguished Service Medal.
Distinguished Service Medal (DSM) var en militær dekorasjon for personell opp til underoffisers grad i Storbritannia. Den ble innført i 1914 og opphørte i 1993. Tidligere ble den også benyttet i samveldeland. Medaljen ble tildelt for tapperhet i strid mot fiender til sjøs.
Medaljen hadde samme funksjon som offiserenes Distinguished Service Cross, selv om den ble rangert langt lavere, mellom George Medal og Military Medal. Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "DSM" etter navnet sitt.
Etter 1993 er medaljen erstattet av Conspicuous Gallantry Cross (CGC). Denne medaljen kan tildeles soldater og offiserer fra alle våpengrener, og er rett under Victoria Cross i rang.
Blant nordmenn som er tildelt dekorasjonen er Leif Larsen, Shetlands-Larsen og Hugo Munthe-Kaas.


James Phipps.
James Phipps (født 1788, død 1853) var den første som ble vaksinert mot kopper av Edward Jenner. Det skjedde 14. mai 1796, da Phipps var åtte år gammel.
Phipps antas å være født i 1788 i Berkeley sogn i Gloucestershire i England. Faren var en eiendomsløs dagarbeider som trolig arbeidde for Jenner fra tid til annen.
I 1796 fikk den unge jenta Sarah Nelmes kukopper under arbeid på farsgarden. Jenner tok puss fra et sår på handa til Sarah og overførte til James. Han hadde observert at budeier som hadde utvikla kukopper ofte ble spart under koppeepidemiene som herja, og ville nå prøve å smitte en frisk person med kukopper.
Jenner skriver: «"På den sjuende dagen klagde han over smerter i armhulen, og på den niende følte han seg kald, mista appetitten og hadde en lett hodepine... men på den tiende dagen følte han seg helt fin."» For å fullføre eksperimentet, tok Jenner den 1. juli sjansen på å smitte James med puss fra en koppebyll. Ingen sjukdom fulgte. Han gjentok forsøket noen måneder seinere, men James fikk ingen reaksjon.
I løpet av de neste tjue åra ble Phipps påført koppesmitte gjentatte ganger for å demonstrere virkninga av vaksinasjonen. I denne tida var han ansatt hos Jenner som gartnermedhjelper. Seinere fikk Jenner bygd ei stue til Phipps, som bodde svært dårlig.
Phipps bodde i stua med kone og to unger til han døde i 1853. Etter hans død gikk huset tilbake til den tidas eiere av Jenners gods. I 1966 ble det første Jenner-museet åpna i denne stua.
Phipps, James
Phipps, James
Phipps, James


Potensmengde.
I matematikk er potensmengden til en mengde "M" lik mengden av alle delmengder av "M" og skrives formula_1 eller 2"M". Hvis, for eksempel "M" =, så er
Hvis "M" er en endelig mengde som inneholder "m" elementer, er antall elementer i potensmengden til "M" lik 2m. (Dette forklarer notasjonen 2"M".) Man kan vise at kardinaliteten til 2"M" alltid er større enn kardinaliteten til "M", også når "M" er uendelig: se Cantors teorem.


Jens Stoltenbergs første regjering.
Jens Stoltenbergs første regjering var en ren Arbeiderparti-regjering, og en mindretallsregjering. Den satt fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001.
Stoltenberg 1


Distinguished Service Order.
Distinguished Service Order (DSO) er en militær dekorasjon tildelt offiserer i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for personlig tapperhet eller fremragende ledelse av militære enheter, vanligvis i strid. Mottageren av medaljen har vanligvis majors grad eller høyere, skjønt den i noen tilfeller også er blitt tildelt offiserer av lavere rang.
Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "DSO" etter navnet sitt.
Etter 1993 tildeles medaljen kun for fremragende ledelse, idet Conspicuous Gallantry Cross (CGC) brukes som tapperhetsmedalje. Denne kan tildeles soldater og offiserer fra alle våpengrener, og er rett under Victoria Cross i rang.
Blant nordmenn som er tildelt dekorasjonen er Leif Larsen, Joachim Rønneberg, Peter Deinboll, Ingvald Eidsheim, Knut Haugland, Max Manus, Jens-Anton Poulsson, Erik Haabjørn og Gunnar Sønsteby.


Distinguished Service Cross.
Distinguished Service Cross (DSC) er en militær dekorasjon opprinnelig tildelt offiserer i marinen med lavere rang enn "Lieutenant commander" (Kapteinløytnant) i Storbritannia og (tidligere) Samveldet, for tapperhet til sjøs. Fra 1931 av kunne medaljen også tildeles personer i handelsflåten, og fra 1940 også personell utenfor marinen som tjenestegjorde på et britisk fartøy.
Fra 1993 tildeles medaljen til både soldater og offiserer av alle grader.
Innehavere av medaljen har rett til å tilføye bokstavene "DSC" etter navnet sitt.
Blant nordmenn som er tildelt dekorasjonen er Leif Larsen, Shetlands-Larsen.


Aking under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert tre øvelser i aking.
Ener.
Banen var 1326 m lang med en høydeforskjell på 114 m. Den hadde 15 kurver.
Toer.
Banen var 1194 m lang med en høydeforskjell på 96 m. Den inneholdt 14 kurver.
Ener.
Banen var 1194 m lang med en høydeforskjell på 96 m. Den inneholdt 14 kurver.


Curling under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert to øvelser i curling.


Jay Bentley.
Jay Bentley (født 6. juni 1964) er en amerikansk musiker. Han er bassist i bandet Bad Religion.


The Big Bopper.
Jiles Perry Richardson Jr. (født 24. oktober 1930, død 3. februar 1959), mer kjent som The Big Bopper, var en amerikansk sanger.
Hans død inntraff på veien hjem fra et spilleoppdrag sammen med Ritchie Valens og Buddy Holly. Bussen deres var ikke kjørbar, og da de skulle reise hjem ordnet Buddy Holly et privatfly til dem. The Big Bopper hadde i utgangspunktet ikke plass i flyet, men i og med at han var forkjølet så ga Waylon Jennings han sin plass. Flyet krasjet i en åker i Clear Lake i Iowa, alle fire ombord omkom. Dette blir omtalt som «The day the music died» i Don McLeans sang «American Pie», som er inspirert av flystyrten.
Big Bopper sang mange sanger som f.eks. «Little Red Riding Hood», «White Lightnin'» og «Big Bopper's Wedding». Han komponerte «Running Bear».


Gro Harlem Brundtlands andre regjering.
Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble utnevnt 9. mai 1986 og satt til 16. oktober 1989.
Brundtland 2


Elvin Bishop.
Elvin Bishop (født 21. oktober 1942 i Glendale, California, USA) er en amerikansk bluesmusiker, som blant annet spilte i Paul Butterfield Blues Band.


Roy Bittan.
Roy Bittan (født 2. juli 1949 i Rockaway Beach, New York, USA) er en amerikansk musiker. Han er pianist i Bruce Springsteens E Street Band, hvor han har spilt siden 1974.
Han har også medvirket på album med med David Bowie, Jackson Browne, Tracy Chapman, Chicago, Dire Straits, Peter Gabriel, Meat Loaf, Stevie Nicks, Bob Seger og Bonnie Tyler.


Sophus Bugge.
Elseus Sophus Bugge (født 5. januar 1833 i Larvik, død 8. juli 1907 på Tynset) var en norsk språkforsker og folklorist som særlig beskjeftiget seg med norrøne språk og norrøn litteratur, men også med runologi.
I dag huskes han hovedsakelig for sine arbeider med Den yngre og eldre Edda.
Liv og karriere.
Sophus Bugge ble student i Kristiania i 1848 og studerte hovedsakelig under historikerne P. A. Munch, Rudolf Keyser og filologen L. C. M. Aubert.
Bugge tok filologisk embetseksamen i 1857 og fra våren 1858 mottok han stipend for å studere allmenn språkvitenskap i Berlin og København.
Karrieren til Bugge var knyttet til Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania: 1860 ble han universitetsstipendiat i sammenlignende språkvitenskap og sanskrit, 1864 lektor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap og gammelnorsk og 1866 ekstraordinær professor i de samme fagene.
Virke.
Allerede i studietiden fikk Bugge publisert sin første vitenskapelige artikkel: "Om Consonant-Overgange i det norske Folkesprog" (1852). Som student reiste han til Telemark for å samle norske folkeviser. Etter å ha lest første bind av Svend Grundtvigs "Danmarks gamle Folkeviser" (1853), sendte han Gruntvig noen kommentarer med tilbud om å skaffe norske folkeviser. Det endte med at han ble en livslang venn av Grundtvig og en viktig bidragsyter til bokverket, som først ble avsluttet med bind XII i 1976. Det regnes som Nordens viktigste referanseverk over middelalderballader.
I "Gamle norske Folkeviser" (1858) gav Bugge ut norske middelalderballader han selv hadde samlet inn i. Tekstene var ikke redigert, men han skrev en innledning og la ved ordforklaringer. Meningen var at boka skulle følges opp med flere bind, men dette ble det aldri noe av. Likevel er Bugge uten tvil den enkeltperson som har samlet inn flest norske folkeviser.
Det kanskje viktigste verket til Bugge er "Norrøne Fornkvæði" (1867), en teksttro, kritisk, utgave av Eddadiktene med forklaringer og forslag til rettelser. Verket er fremdeles til god hjelp for eddaforskere. Bugge ble under arbeidet overbevist om at eddadiktingen og de eldste sagaen var grunnlagt på kristne tradisjoner som var kommet til Skandinavia via England, og ikke var en fellesgermansk tradisjon fra før vikingetiden slik det var vanlig å hevde i Romantikken.
Også Bugges "Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse" (1881, 1889 og 1986) og runologiske studier kan nevnes.
Bugge nedla sitt hovedarbeide i behandlingen av den nordiske kulturutvikling, men han fant også tid til viktige arbeider innen sammenlignende lingvistikk, i latinsk filologi, de gammelitaliske språkartene oskisk og umbrisk, om det gåtefulle etruskiske språket, armensk, romansk etymologi og sigøynerspråket.
Bugges datter Johanna Bugge Berge giftet seg med Rikard Berge og illustrerte Bugge og Berges to eventyrsamlinger.
Ettermæle.
Bugges påstand om at eddadiktningen ikke kunne være så gammel som tradisjonelt antatt, ble møtt med kraftig, til dels krass, motstand og få ble overbevist.
Den viktigste innvendingen mot Bugge er metodene han brukte i språkvitenskapene; han bygde ofte på uvesentligheter og lite overbevisende likheter i navneformer. Denne forskningen har da heller ingen betydning i dag.
I 1903 laget Gustav Vigeland en byste av Sophus Bugge for hjembyen Larvik. Bysten ble avduket på Herregårdssletta i 1924, men står i dag i parken ved Farrishallen.
Utmerkelser.
Kong Oscar II utnevnte 21. januar 1896 Bugge til storkors av St. Olavs Orden «for videnskabelig fortjeneste».


Odd Einarson.
Odd Einarson, opprinnelig Odd Einarsen (født 21. juni 1910 i Bergen, død 6. oktober 1991 i Kragerø) var en norsk karikaturtegner.
Odd Einarson tok kunstutdannelse ved Akademie der bildenden Künste i München under karikaturtegneren Olaf Gulbransson i 1932 og ved Kunstakademiet under Søren Onsager i1940. Han arbeidet både med maleri og satiriske kommentartegninger, og hadde tilknytning til Brochmann-bevegelsen som Alternativt Samfunn bekjenner seg til. Sammen med tegnerkollegaen Ernst Berentsen utgav han den samfunnskritiske tegneserieboka "Du slette tid" i 1935, og etter andre verdenskrig startet han blant annet tidsskriftene "Trollspeilet" og "Paragraf 100". Odd Einarson ble imidlertid først og fremst kjent som omflakkende bohem med alpelue og frodig skjegg i sitt «rullende ateliér», bilen «Ruslebo». Han brukte bare tre-fire minutter på en karikaturtegning av interesserte forbipasserende, og skal i perioden fra 1947 til 1985 ha portrettert over en halv million skandinaver under signaturen «Einarson». Odd Einarson er innkjøpt av Nasjonalgalleriet.
Les mer.
Biografi om Odd Einarson: "Varmefront", av Even Lorch-Falch, Damm Forlag ISBN 82-590-0507-7


Bobby Bland.
Bobby «Blue» Bland (født Robert Calvin Bland 27. januar 1930 i Rosemark, Tennessee, USA) er en amerikansk bluessanger. I 1981 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame.
Bobby Bland er et av de største navnene innen texas-bluesen. Han begynte å spille inn plater på begynnelsen av 1950-tallet, men fikk ingen store hiter før i 1957 da han ga ut «Farther up the Road». Andre av hans hiter er «I Pity the Fool» og «Turn on Your Love Light». Han spilte så å si alltid sammen med innflytelsesrike bluesgitarister.


Conspicuous Gallantry Cross.
Conspicuous Gallantry Cross (CGC) er en britisk militær dekorasjon innført i 1993. Utmerkelsen tildeles som anerkjennelse for en heroisk dåd i strid ("«in recognition of an act or acts of conspicuous gallantry during active operations against the enemy»"), og kan gis til både menige og offiserer fra alle våpengrener i Storbritannias forsvar. Medaljen er den nest høyeste militære utmerkelsen det er mulig å bli tildelt for innsats i strid i Storbritannia, og rangerer rett under Victoria Cross i rang. Innehavere har rett til å tilføye bokstavene "CGC" etter navnet sitt.
Forholdet til andre utmerkelser.
Conspicuous Gallantry Cross er den nest fremste utmerkelse for militært mot i strid i Storbritannia. Bare Victoria Cross rangerer høyere.
Conspicuous Gallantry Cross ble innført som erstatning for Distinguished Service Order, der denne ble benyttet som belønning for offiserers heltedåd, Distinguished Conduct Medal og Conspicuous Gallantry Medal. Distinguished Service Order tildeles fortsatt, men tildeles fra 1993 utelukkende for fremragende ledelse. Distinguished Service Order på samme nivå som Conspicuous Gallantry Cross. På nivået etter Conspicuous Gallantry Cross rangerer stridsdekorasjonenen Distinguished Service Cross, Military Cross og Distinguished Flying Cross. Alle disse tildeles kun for innsats i møte med fienden.
Utforming.
Conspicuous Gallantry Cross er i sølv. Utmerkelsen er utformet som et kors med svakt utbøyde armer. Korset er lagt på en laurbærkrans, også den i sølv. I korsmidten er det plassert en medaljong med St. Edvards krone. Reversen er slett og påføres mottagerens rang, navn, avdeling og tildelingsdato.
Korset er opphengt i et medaljebånd i hvitt, med en rød midtstripe og mørke blå kantstriper.
Dersom en mottager utmerker seg igjen og kvalifiserer til Conspicuous Gallantry Cross på nytt, markeres dette med en sølvspenne på medaljebåndet.
Tildeling.
Conspicuous Gallantry Cross er tildelt 46 personer og én avdeling, Royal Irish Regiment. Ingen har gjort seg fortjent til medaljen mer enn én gang.


Distinguished Conduct Medal.
Distinguished Conduct Medal (DCM) er en militær dekorasjon for personell i hæren i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for tapperhet i strid mot fiender til lands. Den ble innstiftet 4. desember 1854 under Krimkrigen, og ble vanligvis tildelt sammen en liten krigspensjon.
Medaljen hadde samme funksjon som offiserenes Distinguished Service Order, selv om den ble rangert langt lavere, mellom Air Force Cross og Conspicuous Gallantry Medal.
Etter 1993 er medaljen erstattet av Conspicuous Gallantry Cross (CGC). Denne medaljen kan tildeles soldater og offiserer fra alle våpengrener, og er rett under Victoria Cross i rang.
Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "DCM" etter navnet sitt.


Shout at the Devil.
"Shout at the Devil" er Mötley Crües andre album, og av mange regnet som den beste utgivelsen deres. I forhold til "Too Fast for Love", var det en mer gjennomarbeidet produksjon, men fremdeles finner man igjen mye av det rå lydbildet som kjennetegnet debuten.
"Shout at the Devil" er også en romantittel av den sørafrikanske forfatteren Wilbur Smith.


Jan P. Syses regjering.
Jan P. Syses regjering ble utnevnt 16. oktober 1989 og satt til 3. november 1990. Regjeringen var en koalisjonsregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Syse


Air Force Cross.
Air Force Cross (AFC) er en dekorasjon for militært personell i de væpnede styrker i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for "«an act or acts of valour, courage or devotion to duty whilst flying»", dog ikke i strid.
Utmerkelsen ble innstiftet 3. juni 1918, og ble opprinnelig tildelt offiserer i flyvåpenet. Fra den andre verdenskrig kunne den også tildeles offiserer i de andre våpengrenene, og fra 1993 til personell uansett militær grad. Air Force Medal, som tidligere ble tildelt menig personell, er ikke lenger i bruk.
Medaljen gir rett til å tilføye bokstavene "AFC" etter navnet sitt.


Jimmy Blanton.
Jimmy Blanton (født 5. oktober 1918 i Chattanooga, Tennessee, USA, død 30. juli 1942 i Monrovia, California, USA) var en amerikansk jazzmusiker og kontrabassist.
Blanton spilte i Duke Ellingtons band i perioden 1939–1941. Han var den som begynte å bruke kontrabassen som soloinstrument, og hans basspel kan høres i innspillinger som "In a mellotone", "Bojangles" og "Jack the Bear". Duke Ellington spilte også inn et par duetter med ham selv på piano og Blanton på bass.
På slutten av 1941 fikk Jimmy Blanton tuberkulose og døde året etter.


Michael Bloomfield.
Michael Bloomfield (født 28. juli 1944 i Chicago, Illinois, USA, død 15. februar 1981 i San Francisco, California, USA) var en amerikansk bluesmusiker, som blant annet spilte i Paul Butterfield Blues Band. I 2012 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame.


Mata Hari.
Mata Hari (født 7. august 1876 i Leeuwarden, Nederland som Margaretha Geertruida Zelle, død 15. oktober 1917 Vincennes, Frankrike) var kunstnernavnet til en nederlandsk danser og påstått spion. Hun hevdet hun var en javanesisk prinsesse. I 1914 bodde hun i Frankrike der hun var venn med politikere og offiserer fra begge sider i krigen, før hun i 13. februar 1917 ble arrestert og 15. oktober ble henrettet ved skyting i Vincennes. Det har senere blitt diskutert om hun virkelig var spion eller ikke, og det er også blitt påstått at hun var kontraspion.
Hun var datter av hattemaker Adam og Antje Zelle. Margaretha giftet seg i 1895 med kapten Campbell MacLeod, en nederlender med skotske aner, som hun så fikk to barn med. Paret flyttet i 1897 til Java, der hun ble til 1902. Under vielsen døde gutten til paret. En versjon av historien om dette sier at han døde av syflis, en annen at han ble forgiftet av en av parets tjenere. Etter en tid skilte paret seg og Margaretha flyttet tilbake til Europa og bosatte seg i Paris.
I Paris tok Margaretha artistnavnet Mata Hari, «sol» eller mer nøyaktig «dagens øye» på indonesisk, og startet å opptre med eksotisk dans og være aktmodell på fotografiske kort.
Hun er mest kjent på grunn av at hun skal ha drevet spionasje for Tyskland. Hun skal ha blitt kontaktet av tyskere i mai 1916. Så ble hun i august 1916 kontaktet av den franske kontraspionasjen og overtalt til å jobbe for Frankrike. Hva som er riktig er noe uvisst, men noen av kildene hevder at spionasjen for en stor del bestod av misforståelser og overdrivelser. Hun gikk med på å bli tysk spion mot forskuddsbetaling, men utførte aldri noen faktisk spionasje. For den franske kontraspionasjen ble det heller ikke utført noen spionasje som medførte faktisk brukbare resultater. Likevel ble hun stilt for retten i Frankrike under den første verdenskrig, og ble dømt til døden ved skyting den 15 oktober 1917.
En av historiene som går om henrettelsen er at hun sendte et slengkyss til soldatene som var utkommandert. Hvis så skjedde så var det nok snarere til hennes forsvarsadvokat Clunet som hun hadde hatt et forhold til. En annen historie er at hun ikke ville ha noe bind for øynene da det skulle ha vært forsøk på å bytte ut patronene med løsskudd. Dette er et tema i intrigen fra operaen Tosca. Det har også vært hevdet at ved obduksjonen etter henrettelsen viste det seg at hun var gravid da hun ble skutt. Det har vært gammel praksis i land som praktiserer dødsstraff at gravide kvinner som er dømt til døden ikke ble henrettet før etter at barnet var født.
Mata Haris fantastiske liv har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i 1931 med Greta Garbo og i 1985 med Sylvia Kristel.


Military Medal.
Military Medal (MM) er en dekorasjon for militært menig personell i de væpnede styrker i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for tapperhet i strid på land.
Utmerkelsen ble innstiftet 25. mars 1916, og hadde samme funksjon som offiserenes Military Cross, selv om den ble rangert lavere, mellom Distinguished Service Medal og Distinguished Flying Medal.
Etter 1993 er medaljen erstattet av Military Cross (MC), som fra da av kunne tildeles soldater og offiserer fra alle våpengrener.
Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "MM" etter navnet sitt.


Tommy Bolin.
Tommy Bolin (født 1. august 1951 i Sioux City, Iowa, USA, død 4. desember 1976 i Miami, Florida, USA) var en amerikansk gitarist.
Bolin medvirket på et Deep Purple-album, "Come Taste the Band" som ble utgitt i 1975. Samtidig hadde han jobbet med sitt første soloalbum som kom i 1975. Etter at Deep Purple ble oppløst, ga han ut et andre soloalbum som kom i 1976.
Hans narkotikaavhengighet hadde blitt verre utover på 1970-tallet og den 4. desember 1976 ble han funnet død. Dødsårsaken var en overdose heroin.


Montrose (Angus).
Montrose er en mindre havn og sted for avkobling i fylket Angus på østkysten av Skottland, og ligger midtveis mellom Aberdeen i nord og Dundee i syd.
Historie.
Tidlige navn synes å vise til nærvær fra en norsk eller norrøn bosetning i området rundt den nåværende havnen. Nordmenn slo seg ned flere steder i Skottland, mest i nord på de ytterste øyene, men også et stort antall i områdene Moray og Banff og så langt sør som Galloway. De ble fort assimilert i den øvrige befolkningen, og gælisk synes å bli det foretrukne språket. Disse inngifte ble kjent som "gallgaels" ("fremmede gallere"), skjønt også som "murchadah" ("sjøkrigere"). Montroses opprinnelige bosetning lå en kilometer vest for dagens sentrum, på vestsiden av Montrose Basin i Old Montrose.
Første gang Mentrose blir dokumentert skriftlig er i et brev, "et charter", om rettigheten av "burgh" fra kong David I av Skottland, som nå er gått tapt. Det sto en middelalderkirke på det stedet som den nåværende kirke, Old Church, står i dag, sammen med et sykehus rett ved som strekker seg tilbake til 1200-tallet. I 1180 var det et kongelig slott i Montrose, men det ble ødelagt av William Wallace i 1297 og det finnes intet spor etter det i dag.
Det samme året som Robert I av Skottland døde, i 1329, donerte han penger til en lærer, den tidligste opptegnelsen på skoleinstitusjonen i området, det nåværende Montrose Academy.
I middelalderen var det regulær handel med den hanseatiske handelskartellet i Nord-Tyskland og sydlige Skandinavia, og på 1700-tallet var byen et betydelig senter for smugling.
Montrose hadde en prominent rolle under reformasjonen. John Erskine av Dun, George Wishart og Andrew Melville var betydningsfulle reformatorer mens John Knox feiret den første protestantiske nattverden i Erskines hus.
Golf.
Montrose har også den femte eldste golfbanen i verden, Montrose Medal, dateres tilbake til 1562. Det er også en kvalifisert bane for The Open Championship (også kalt for "The British Open").
Kjente personer.
Vest for byen ligger Montrose Basin, det største basseng for innlandssaltvann i Storbritannia.
Den skotske poeten Helen Cruickshank vokste opp i dette området.


Kunstløp under Vinter-OL 1994.
Under Vinter-OL 1994 på Lillehammer ble det arrangert fire øvelser i kunstløp.
Parløp.
15. februar
I alt deltok 18 par, hvorav 17 fikk plassering.
Isdans.
21. februar


Santiago Bernabéu Stadion.
Santiago Bernabéu er det nest største fotballanlegget i Spania, med plass til 80 000 tilskuere, og er hjemmebanen til Real Madrid. Stadion har arrangert tre finaler i Serievinnercupen, senere kjent som Champions League. Den er også tildelt finalen i 2010. Stadion ble også brukt i VM i 1982, blant annet ble finalen spilt her. Stadion er nå en av UEFAs fem stjerners-arenaer.
Historie.
Det begynte på en vanlig gressmatte i 1901. 31. oktober 1912 tok Real Madrid i bruk sin daværende nye stadion O`Donnell, som var eid av Don Laureado Garcia Comiso.
Klubben leide banen for 1000 pesetas (50kr) i måneden. Der spilte de til 1924, da styret i klubben bestemte at det skulle bygges en ny stadion. Da ble Estadio de Chamartín bygd, med plass til 15 000 tilskuere. I 1947 ble det bestemt at Estado de Chamartín skulle bygges på. Stadion ble egentlig planlagt til 100 000 plasser, men sju år senere, i 1955 da anlegget sto ferdig, var det plass til 125 000 fans, og stadion endret navn til Nuevo Estadio Chamartín. Ett år senere, i 1956, ble navnet endret til Santiago Bernabéu. Oppkalt etter Santiago Bernabéu Yeste, tidligere fotballpresident i Real Madrid. Senere er stadion blitt degradert til rundt 80 000 plasser av sikkerhetshensyn.


Victor Borge.
Victor Borge (født Børge Rosenbaum den 3. januar 1909 i København, død 23. desember 2000 i Greenwich i Connecticut) var en dansk-amerikansk pianist, komiker og underholdningsartist. Han ble berømt for sine humoristiske, musikalske én-mannsshow.
Borge ble utdannet ved Musikkonservatoriet i København og debuterte i 1927 på Tivoli. På 1930-tallet medvirket han i en rekke danske filmer og revyer. Med sin jødiske bakgrunn var han tvunget til å forlate hjemlandet da andre verdenskrig kom til Danmark. Via Sverige kom han til USA hvor han ble amerikansk statsborger i 1947. Her lærte han seg ifølge eget utsagn engelsk ved å gå på kino.
På 1950-tallet slo han igjennom som radioartist, etterhvert ble han berømt for sine særegne énmanns-show på scener i Las Vegas og på Broadway. Han opptrådte så lenge han levde, og turnerte over hele verden.
Et typisk Victor Borge-show var alltid sentrert rundt et flygel. Showene hans var i stor grad improvisert, ispedd Borges finurlige understatement-monolog og karakteristiske faste «stunts» (f.eks. å falle av pianokrakken). Selv om han var meget dyktig som musiker, spilte han sjelden et musikkstykke ferdig eller korrekt. Et typisk nummer kunne starte med at han begynte å spille et klassisk musikkverk, som så gradvis gled over i en populærmelodi, for eksempel «Happy Birthday». Deretter unnskyldte Borge seg med å ha fått utdelt feil noteark.


Kunstløp under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert fire øvelser i kunstløp.


Kunstløp under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert fire øvelser i kunstløp.


Høypasset.
Høypasset er et pass fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Høypasset er et pass over Tåkefjellene. I boka "Ufullendte fortellinger" blir dette passet nevnt med navnet Cirith Forn en Andrath'".
I den vestre enden lå Kløvendal og derfra gikk den store østveien opp i fjellene helt til den når fjellet som Orkbyen ligger under.
Høypasset var først skapt før det første tideverv av valaen Oromë, for at Eldaene skulle få en mulighet til å krysse Tåkefjellene da de først skulle vandre mot Valinor. Senere i det første tidevervet ble Høypasset brukt av dvergene, og den bant sammen de to veiene deres ("den store østveien" som gikk fra Kløvendal og helt gjennom Tårnåsene og "Men-i-Naugrim" som går gjennom Myrkskog).
I det andre tidevervet ble Høypasset brukt av hæren til Gil-galad og Elendil da de marsjerte mot Mordor i krigen mellom Sauron og den siste alliansen. Etter dette ble Isildur drept av orker som voktet over veien til dette passet.
I de senere tider av det tredje tideverv ble passet svært farlig å bruke fordi orkeneholt til i dette passet, unntatt i den perioden da det var krig mellom dvergene og orkene og dvergene nesten utslettet alle orkene i Tåkefjellene. Men på den tiden da Bilbo Lommelun la ut på ferden for å vinne tilbake Erebor da var det mange orker som holt til i Orkebyen som hadde blitt tatt tilbake etter krigen, og av disse orkene ble Bilbo og Thorin Eikenskjold og deres følge fanget.
Gjennom krigen om ringen i "Ringens brorskap" passerte brorskapet forbi Høypasset fordi den østre siden av Tåkefjellene hadde blitt for farlig.


Brad Faxon.
Brad Faxon (født 1. august 1961) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han er født i New Jersey, studerte ved Furman University i South Carolina og ble profesjonell i 1983. Han har vunnet 8 ganger på PGA-touren og spilt på 2 Ryder Cup-lag (1995 og 1997).


The Snow Goose.
"The Snow Goose" er et instrumentalt progrockalbum fra 1975 og den tredje utgivelsen fra bandet Camel. Albumet ble til etter at suksessen med stykket «White Rider» (som var basert på J.R.R. Tolkiens romanverk "Ringenes herre") ble utgitt på deres forrige album "Mirage". Denne låten inspirerte bandet til å skrive romaninspirerte og konseptbaserte verk. "The Snow Goose" er senere regnet som viktig bidrag til sjangeren symfonisk rock og progressiv rock i sin helhet.
"The Snow Goose" blir til.
Bandmedlemmene gikk sammen på grunnlag av en felles inspirasjon for å skrive romaninspirerte og konseptbaserte verk, og samtlige medlemmer ble enige om å foreslå flere romaner som deres neste album skulle basere seg på. Keyboardisten Peter Bardens foreslo "Siddhartha" av Hermann Hesse, og noen låter inspirert fra denne ble laget før medlemmene bestemte seg for å avbryte denne idéen. En annen bok av samme forfatter ("Der Steppenwolf") ble også foreslått, men dette konseptet viste seg å være vanskelig å arbeide med. Til slutt foreslo bassisten Doug Ferguson ovenfor gruppen at det neste albumet burde basere seg på Paul Gallicos roman "The Snow Goose".
Camels klassiske periode begynte med "The Snow Goose", som er et instrumentalt konseptalbum basert på novellen med samme navn. Selv om det ikke er noe sangtekst i denne utgivelsen hadde to av sangene såkalt ordløs vokal, det vil si at musikken følger den emosjonelle sirkelen til historien i novellen. Den komplekse fabelen tvang Camel til å ty til improvisasjon, for deretter å konsentrere seg om intrikate lydbilder som formidlet følelsene fra verket, uten å si et eneste ord. Selv om "The Snow Goose" er et instrumentalt album er det mer tilgjengelig enn senere verk fra Camel siden det støtter seg til hørbare lydtekster istedenfor musikalsk eksperimentering. Nytt fra tidligere utgivelser var også valget med å tilføre orkestrering til albumet, og dette ble arrangert av David Bedford.
"The Snow Goose" overrasket fansen og helt instrumentalt gjorde verket at bandet fikk "Brightest Hope"–prisen fra musikkmagasinet Melody Maker og etablerte en solid og lojal fanskare. Suksessen overrasket også forfatteren bak boka, Paul Gallico, som var en ivrig motstander av røyking. Siden bandet Camel ble knyttet til nettopp dette, truet han med å saksøke bandet hvis tittelen ikke ble endret. For å hindre søksmål ble det lagt til «Music Inspired by..» i tittelen. Dette dramaet som utspilte seg i bakgrunnen hadde for øvrig ikke noen effekt på salget av albumet, som nådde sølvstatus i 1981. Albumet endte som nummer 22 på de britiske listene og som nummer 118 på den amerikanske Billboard 200.
Den 17. oktober 1975, i noe som markerte høydepunktet i bandets historie, fremførte Camel hele "The Snow Goose" i et fullsatt "Royal Albert Hall" akkompagnert av London Symphony Orchestra ledet av David Bedford. Denne konserten finnes i sin helhet på utgivelsen "«A Live Record»" fra 1978.
Handling.
"The Snow Goose" er en enkel og kort skrevet liknelse om den fornyende kraft av vennskap og kjærlighet, satt i motsetninger mot krigens fryktelige konsekvenser. Selve historien handler om en enslig forkrøplet mann kalt Phillip Rhayader som bodde i et tomt fyrtårn på kysten av Essex, England. Han hjelper en skadd snøgås til å bli frisk igjen ved hjelp av ei ung jente som het Fritha, og som han etterhvert fikk et godt vennskap med. Med en gang gåsen blir frisk for sine lidelser blir den satt fri, men gåsen kom tilbake hvert år sammen med Fritha. Men, så slutter plutselig gåsen å komme tilbake til Rhayader og Fritha sluttet å besøkte han siden gåsen har blitt borte. Senere blir Rhayader drept i kampene under evakueringen av Dunkerque. Gåsen kommer da overraskende tilbake og flyr over Rhayaders dødssted under kampen. Den blir da døpt om til "La Princesse Perdue", som symboliserer at håp også kan overleve under forferdelige forhold en krig medfører.


B.C. Open.
B.C. Open er en golfturnering på PGA-touren som har vært arrangert hvert år siden 1971. Blant tidligere vinnere er Tom Kite, Fred Couples, John Daly, Hal Sutton, Fred Funk, Jeff Sluman, Craig Stadler og Brad Faxon.
Turneringen spilles på En-Joie Golf Course i Broome County, New York og var opprinnelig kalt "Broome County Open". Den spilles samme uke som The Open Championship i Storbritannia, og de beste spillerne på PGA-touren deltar derfor ikke. Premiepotten for 2006 er 3,5 millioner dollar.


Bitihorn.
Bitihorn (1607 moh.) er et fjell som ligger helt i den sørøstre delen av Jotunheimen. Fjellet ligger på grensen mellom kommunene Vang og Øystre Slidre, begge i Oppland. Toppen av Bitihorn ligger markerer kommunegrensen. Riksvei 51 passerer like på østsiden av Bitihorn, like sør for Valdresflye.


Rob Bourdon.
Robert Gregory Bourdon (født 20. januar 1979) er trommeslager i bandet Linkin Park. Rob', som han kalles, er kjent som den yngste av de seks medlemmene i bandet.
Bakgrunn.
Bourdon ble født i Agoura Hills, California og bor nå i Los Angeles. Han vokste opp i samme by som bandmedlemmene av Incubus, og gikk på samme skole som medlemmene av bandet Hoobastank.
Rob begynte å spille trommer etter å ha sett en Aerosmith-konsert. Hans mor var sammen med trommisten i Aerosmith.
Rob Bourdon spilte sammen med Brad Delson i ett år i bandet Relative Degree, men Brad hadde ingen planer om å jobbe i bandet; i stedet begynte han å spille for Xero.
En av hovedgrunnene til at Rob Bourdon er med i Linkin Park er at Brad Delson mente at Xero trengte noe mer, og Mike Shinoda var helt enig.


Rasletind.
Rasletind er et fjell i den østlige delen av Jotunheimen. Toppen av Rasletinden markerer grensen mellom kommunene Vang i sør og Vågå i nord, begge i Oppland fylke.
Fjellet har to topper, Øystre Rasletind og Rasletind. Begge ligger nær Rv51. Fjelltoppene er noen av de lettest tilgjengelige i Norge som er høyere enn 2 000 meter over havet. De er også blant de sydligste 2 000-meterne i Norge.
Fjellet består av steinarten gabbro. Gabbroen i Rasletind er av den normale typen som er grå med svarte flekker.
Utsikten fra fjelltoppen er en av de beste i landet. På en klar dag er det mulig å se nesten helt til Oslo. Rondane er synlige i øst-nordøstlig retning, og Dovrefjell mot nord. Sørover kan man se Øystre Slidre, Bitihorn, og innsjøene Vinstri og Bygdin.
Adkomst.
Tinden har vært beskrevet som den letteste 2 000-meteren i Jotunheimen. Toppen nås lett fra Rv51 over Valdresflya.


Brad Wilk.
Brad Wilk (født i 1968 i Portland, Oregon, USA) er kjent som trommeslager i bandene Audioslave og Rage Against The Machine. Før han ble med i Rage Against the Machine spilte Wilk i bandet Lock Up sammen med Tom Morello, som senere skulle bli med i både Rage Against the Machine og Audioslave.


Innpisker.
Innpisker er et verv innehatt av en fra hvert politiske parti eller partigruppe i en nasjonalforsamling. Innpiskeren har ansvaret for å påse at tilstrekkelig antall av partigruppens medlemmer møter opp ved voteringene, dels i samarbeid med andre partiers innpiskere. På denne måten trenger bare et fåtall representanter delta i selve avstemningen fordi innpiskerne sørger for at det politiske styrkeforholdet opprettholdes.
Terminologien kommer opprinnelig fra det britiske parlamentet (whipper-in eller bare whip). Det har også avledet et annet parlamentarisk begrep; partipisk.


Briksdalsbreen.
Briksdalsbreen er en brearm av Jostedalsbreen innenfor Jostedalsbreen nasjonalpark. Briksdalsbreen ligger på nordsiden av Jostedalsbreen, i Briksdalen, innerst i Oldedalen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Briksdalsbreens topp ligger 1200 moh og ender i Briksdalsbrevatnet 346 moh.
Brefronten har trukket seg betydelig tilbake de seneste årene. I 1996–97 lå brefronten ved utløpet av Briksdalsbrevatnet. I 2004 lå brefronten 230 meter bak utløpet av Briksdalsbrevatnet.
NVE har siden 1900 foretatt frontmålinger av Briksdalsbreen. Briksdalsbrevannet kom fram mellom 1932 og 1951, da breen trakk seg tilbake mer enn 800 meter. Brefronten har hatt flere framstøt og perioder med tilbakegang. Ved et framstøt mellom 1987 og 1997 ble vannet igjen helt dekket av breen. Etter 1999 trakk breen seg raskt tilbake slik at vannet i 2008 var fullstendig brefritt.
Breen har vært et kjent turismål siden 1800-tallet og trekker nå årlig 300 000 besøkende.
Briksdal fjellstove 3 km nedenfor breen har eksistert siden 1891, med matutsalg og overnatting for turister.


Molla Mallory.
Anna Margrethe «Molla» Bjurstedt Mallory (født 6. mars 1884 i Mosvik, død 22. november 1959 i Stockholm) var en norsk tennisspiller.
Karriere.
Fra 1915 til slutten av 1920-årene tilhørte Mallory den ypperste verdenseliten blant kvinnelige tennisspillere. Hun debuterte internasjonalt under OL i Stockholm i 1912, der hun fikk bronse, hun tapte semifinalen til Marguerite Broquedis som vant turneringen. I 1915 flyttet hun til New York, der hun giftet seg med Franklin Mallory. Bare måneder etter at hun kom til USA, vant hun sin første tennistittel, det amerikanske innendørsmesterskapet. Samme år vant hun sin første Grand Slam-titel i US Open. I finalen beseiret hun de tredobbelte vinneren Hazel Hotchkiss Wightman. Molla skulle senere vinne turneringen ytterligere sju ganger, siste gang i 1926, i en alder av 42 år. I 1922 var hun finalist i Wimbledon-turneringen, men tapte for verdenseneren Suzanne Lenglen.


Toni Braxton.
Toni Michelle Braxton (født 7. oktober 1968 i Severn, Maryland, USA) er en amerikansk sanger.
Braxton startet sin karriere i det lokale kirkekoret.
Diskografi.
Et nytt album er ventet i løpet av 2007.


Aking under Vinter-OL 1984.
Under Vinter-OL 1984 i Sarajevo ble det arrangert tre øvelser i aking. Det var sjette gangen aking var olympisk øvelse. Som i de fem foregående vinterlekene konkurrerte mennene i to øvelser, ener og toer, mens damene kun konkurrerte i ener. Øst-Tyskland ble igjen beste nasjon i aking med en gull-, en sølv- og to bronsemedaljer.


Lustrafjorden.
Lustrafjorden er en ca. 40 km lang arm av Sognefjorden. Lustrafjorden ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke.
Fjorden begynner ved Ombandsnes, hvor Sognefjorden deler seg i Lustrafjorden, som går mot nord, og Årdalsfjorden mot øst. Ved Urnes, hvor Urnes stavkirke ligger, snur fjorden mot nordøst, og fortsetter til Skjolden i fjordbotnen. Rundt 10 km nord for Urnes går sidefjorden Gaupnefjorden inn mot nordvest.
Fjorden er omringet av høye og bratte fjellsider. Fra fjellene munner flere høye fossefall ut i fjorden, hvorav det største og mest kjente er Feigumfossen. I fjorden munner også flere store og kraftrike elver ut, med noen av landets største kraftverk, som Skagen kraftverk i Fortun og Jostedal kraftverk ved Gaupne.


Aking under Vinter-OL 1988.
Under Vinter-OL 1988 i Calgary ble det arrangert tre øvelser i aking. Det var sjuende gangen aking var olympisk øvelse. Som i de seks foregående vinterlekene konkurrerte mennene i to øvelser, ener og toer, mens damene kun konkurrerte i ener. Øst-Tyskland ble igjen beste nasjon i aking med tre gull-, to sølv- og en bronsemedalje.


Skjolden.
Skjolden er et sted med 250–300 innbyggere i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Skjolden ligger innerst i Lustrafjorden, den innerste delen av Sognefjorden, ca 204 km fra havet. To vakre dalfører møtes i fjordbygden; Mørkridsdalen og Fortunsdalen. Fra Skjolden, og utover langs Lustrafjorden går den eksotiske "Romantiske vegen" ca. 31 km, og ender i det lille stedet Urnes, der den berømte Urnes stavkirke ligger. Veien går forbi den storslagne Feigumfossen og herskapsboligen Munthehuset i Kroken som på 1800-tallet var et samlingspunkt for kunstmalere.
Skjolden og Wittgenstein.
Skjolden er kjent i filosofikretser som stedet der filosofen Ludwig Wittgenstein bodde i deler av sitt liv. Wittgenstein fikk bygd en hytte sommeren og høsten 1914, på en liten hylle i en bratt fjellsskrent på motsatt side av Eidsvatnet like overfor Skjolden. Den blir i bygda omtalt som "lille Østerrike". Hytten ble etter hans død demontert og ombygd (i 1957), og står i dag som feriebolig i Skjolden, like ovenfor barneskolen i bygda. Ved Eidsvatnet, langs veien opp mot stedet Fortun og Sognefjellet, er det satt opp en minnetavle over filosofen. Man kan derfra se over til grunnmuren som står igjen etter hytten, like ved det østerrikske flagget. Det er i dag økende pilgrimstrafikk av Wittgensteininteresserte mennesker til stedet. Innslag med bilder og film fra slike besøk ligger bl.a. på nettstedet You Tube.
Den verdenskjente østerrikske filosofen besøkte gjennom hele sitt liv Skjolden. Han bodde under de fleste oppholdene i bygden i hytten som han selv hadde tegnet (flatestørrelsen var 7x8 m) – fra første gang i 1913 da han kom sammen med vennen David Pinsent, helt frem til siste besøket i 1951, samme året som han døde etter lengre tids kreftsykdom. Wittgenstein hadde et uttrykt behov for å holde avstand til andre mennesker, han trengte ro og stillhet for å kunne arbeide med filosofiske og dype menneskelige problemstillinger. I et brev han skrev i 1936 sier han om dette stedet: «Jeg kan ikke forestille meg at jeg kunne ha arbeidet noen andre steder slik som jeg gjør her. Det er stillheten og, kanskje, det vidunderlige landskapet; jeg mener dets stille alvor.» Han skrev flere av sine viktige verker og dagbøker under disse oppholdene (bl.a. deler av og forarbeider til hovedverkene "Tractatus" og "Filosofiske undersøkelser" og ikke minst "Den ukjente dagboken", med notater fra vinteren 36–37.) Av Wittgensteins tekster fremgår det at det er viktige sammenhenger mellom måten han forsøker å innrette sitt eget liv og sitt forhold til omverdenen, og hans refleksjoner innen psykologi, religion og etikk, estetikk og kulturforståelse. Flere kommentatorer har pekt på at Wittgensteins tilbaketrekning til og tenkning omkring en forholdsvis isolert tilværelse i Skjolden spiller en viktig rolle i hele hans filosofi. Dette er en av grunnene til at det livsmønstret han utformet og valgte i Skjolden kan være både menneskelig og filosofifaglig interessant. Han sa selv dette slik: «Hva skal filosofi være godt for dersom det ikke gjør meg til et bedre menneske?»
Flere kjente filosofer besøkte han i Skjolden, bl.a. G. E. Moore. Universitetet i Bergen og Wittgensteinarkivet arrangerer jevnlig Wittgensteinseminarer på Skjolden hotell, siste gang i juni 2008. Det er i dag mulig å besøke tomten der Wittgensteins hytte lå; enten ved å ro fra Nymoen Leirplass/campingplass på motsatt side av hytten, eller ved å gå veien og deretter en sti som starter fra Vassbakken camping lengre opp i Fortunsdalen (vandringen går i et noe krevende terreng, og tar ca. 45 min). I biblioteket i Skjolden har man en liten utstilling av fotografier og sentral litteratur om filosofen. Det har en tid vært planer i Luster kommune om å forsøke å gjenreise en kopi av Wittgensteins hytte der den engang sto. Kulturetaten i kommunen har gitt ut et lite hefte om Wittgensteins liv i Skjolden, skrevet av læreren Harald Watne fra Skjolden.


Jostedøla.
Jostedøla er en elv som renner gjennom Jostedalen i Luster i Sogn og Fjordane. Jostedøla munner ut i Gaupnefjorden, som er en del av Sognefjorden.


Einar Gerhardsens fjerde regjering.
Einar Gerhardsens fjerde regjering ble utnevnt 25. september 1963 og satt til 12. oktober 1965, da stortingsvalget banet vei for en borgerlig regjering med Per Borten som statsminister.
Gerhardsen 4


Caernarfon Castle.
Caernarfon Castle er et slott i Caernarfon i det nordlige Wales. Det ble reist av Edvard I av England etter erobringen av Wales i 1277. Ifølge en tradisjon ble hans sønn Edvard II født der 1284, men det finnes ingen samtidig kilde som bekrefter dette.
Edvard I bygde flere slott i det nordlige Wales for å sikre området etter av han hadde slått Llywelyn ap Gruffydd. Andre viktige festninger i «jernringen» han opprettet var Beaumaris, Conwy og Harlech, men Caernarfon er det fremste av dem. Det ble påbegynt i 1283 under Llywelyns mislykkede opprør, og var ferdig i omtrent den tilstand det har i dag i 1323. Det ble aldri fullført, og det er tydelige spor på vegger etter slisser som det skulle være festet ytterligere bjelker i. Ifølge samtidige regnskaper kostet det 20 000 pund, noe som var en enorm sum, tilsvarende den årlige inntekten til det kongelige skattkammer.
Den konsentriske planen var avansert i forhold til tidligere britiske slott. Murene er inspirert av Konstantinopels bymurer, et resultatet av Edvard Is forkjærlighet for korstogene. Slottet kontrollerer Menaistredet, som var av stor strategisk betydning under Edvards felttog i Wales.
Slottet har blitt beleiret flere ganger. I opprøret 1294–1295 holdt garnisonen ut fordi den fikk forsyninger sjøveien slik at den kunne vente på forsterkninger som kom våren 1295. I 1403 og 1404 holdt den ut en beleiring under Owain Glyndŵrs opprør. Den siste beleiringen kom i 1646, da rojalistene ble beleiret og måtte overgi seg til parlamentarianerne.
Slottet har dessuten blitt brukt til den formelle innsettelsen av fyrsten av Wales. I 1911 fant innsettelsen av den fremtidige Edvard VIII som fyrste av Wales sted ved slottet. Dette ble gjentatt ved innsettelsen av prins Charles i 1969.
Slottet huser regimentsmuseet til Royal Welch Fusiliers, og er et verdensarvsted.


Moonmadness.
"Moonmadness" er et progrockalbum fra 1976 fra bandet Camel. Bandet forlot med dette albumet det spesielle lydbildet fra "The Snow Goose", men likevel la bandet på flere lag med gitar og synthesizer likt med Pink Floyds album "Wish You Were Here", og gjorde "Moonmadness" imponerende populært musikkritekerne og blant fansen.
Grunnen til at bandet skiftet musikalsk retning var fordi plateselskapet insisterte på at Camel burde forsøke seg inn på mer kommersiell grunn etter eksperimenteringen av "The Snow Goose", og det er et faktum at musikken på "Moonmadness" ligner mer på tradisjonell engelsk progrock. Albumet kommer også innom sjangeren fusion med sammentrukket rytme og flimrende keyboard. Videre så er sangene mer intime, konsise og innfallende enn de som ble gitt ut på de forrige albumene.
Dette betyr ikke at Camel har forlatt artrocken. Albumet er et konseptalbum, basert løst på personlighetene av alle medlemmene. «Chord Change» er Peter Bardens' verk, «Air Born» er Andrew Latimers, «Lunar Sea» er Andy Wards mens «Another Night» er Doug Fergusons verk. Likevel er det et konsept som er mindre definert enn "The Snow Goose", og musikken er ikke like utfordrene, men det betyr ikke at "Moonmadness" er blottet for fornøyelse. Det har lange perioder med atmosfæriske, instrumentale og romslige soloer.
Albumet ble godt mottatt da det kom ut i Storbritannia, hvor det til slutt nådde nummer 15 på albumlistene, men også i USA hvor det fikk gode kritikker med en 115. plass på Billboard 200. Under turneen i Europa fikk Camel med seg studiomusikeren og bandnomaden Mel Collins på saksofon, og bandet samt albumet, fikk en ekstra dimensjon og et mer jazzinspirert preg. "Moonmadness" er for øvrig bassist Doug Fergusons siste utgivelse med Camel på grunn av interne stridigheter som angikk Fergusons musikalske begrensninger.


Kvitklettene.
Kvitklettene, eller Ered Nimrais (Sindarin for "Hvithorn fjellene") er en fiktiv fjellkjede fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Fjellene har fått navn etter isbreene på deres høyeste topper. Fjellkjeden strekker seg for det meste øst vest, og er skilt fra Hithaeglir ved Rohans mark. Til tross for sydlige klimaet i Gondor og Rohan er det sne på Kvitklettenes topper selv midt på sommeren, noe som tyder på at de er Ganske høye. Fjellkjeden har ingen pass. De dødes stier passerer under dem, men bare de mest nysgjerrige (eller dumdristige) tar sjansen på den veien. Kvitklettene former Gondors nordre grense og den søndre grensen til Rohan ved unntak av de i deres østligste region.
Det må bemerkes at fjellene "Irensaga" ("Jern Sag") og Starkhorn også regnes med i fjellkjeden. Mellom disse to toppene ligger "Dwimorberg", og inngangen til "de dødes stier". På den østre enden av Kvitklettene lå byen Minas Tirith som var hugget inn i fjellet Mindolluin. Gondors vaktbauner er plassert på syv forskjellige topper i Kvitklettene: "Amon Dîn", "Eilenach", "Nardol", "Erelas", "Min-Rimmon", "Calenhad" og "Halifirien".
Mange elver har sitt utspring i Kvitklettene, og blant de elvene er blant annet Adorn (en bielv til elva Jarna), Snøbrunna og Mering Strømmene (som var bielver til Entsiget) på nordsiden, og på sørsiden var det Erui, (en bielv av Anduin), Ringló og dens bielv Ciril, som sammen med Morthond dannet elva Edhellond som endte i Belfalasbukten og fløt ut nær ved Dol Amroth; i tillegg var det Lefnui av Anfalas, som hadde sitt opphav i den vestre delen av Kvitklettene, og Lebennins fem elver.
I det andre tidevervet var Kvitklettene bebodd av folk som slektet på Dunlendingene, som hadde vært tjenere av Sauron. De hadde sverget troskap til Isildur, men da han trengte dem forrådet de ham og han forbannet dem: de ble kjent som De dødes hær, av veien som het "de dødes stier" som Aragorn, Legolas, Gimli tok sammen med noen av Dúnedain. Før Dunlendingene var Kvitklettene hjemmet til "Púkel-Mennene" eller Drúedain.


Per Bortens regjering.
Per Bortens regjering ble utnevnt 12. oktober 1965 og satt til 17. mars 1971 da den måtte gå på grunn av Lekkasje-saken. Regjeringen var en koalisjonsregjering bestående av representanter fra Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.
Borten


Crowborough.
Crowborough er den største byen i innlandet i East Sussex, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Wealden, selv om noen offentlige kontorer er plassert i Hailsham.
Statue av Arthur Conan DoyleByen er kjent som hjemstedet til sir Arthur Conan Doyle fra 1905 til hans død der i 1930, og en statue av ham er reist i sentrum.
Rosenkorsordenen (AMORC) har sin storlosje for Europa og Afrika i byen.
Historie.
Det har vært bosetninger i området siden steinalderen, og i romersk tid var det en del industri i forbindelse med en vei som gikk gjennom området. Den første referansen til Crowborough kommer langt senere, i 1292. Da klagde sognepresten på at en del av hans sognebarn gikk i nabosognets kirke, fordi den var lettere tilgjengelig for dem. Presten hadde ingen annen lønn enn tiende og kollekt, og var derfor misfonøyd med dette, og henvendte seg til erkebiskopen av Canterbury. For å bøte på problemet gav erkebiskopen ham en eiendom i den problematiske delen av sognet slik at det kunne bygges et kapell der.
Crowborough forble et jordbruksområde inntil midten av 1800-tallet. I en folketelling fra 1851 var fortsatt de fleste sysselsatt innen jordbruket. I 1868 kom jernbanen, og dermed endret byen sin karakter. Det ble opprettet industribedrifter, og etterhvert ble Crowborough også kjent som et kursted. En av de som ble trukket dit av helseårsaker var naturvitenskapsmannen og forfatteren Richard Jefferies, som kom i 1885 og skrev noen av sine mest kjente essayer i byen.


Dundee.
Dundee ("Dùn Dèagh" på skotsk gælisk) er Skottlands fjerde største by, og ligger på nordsiden av Firth of Tay. Byen er bygget på en basaltpropp av en utdødd vulkan (174 m), nå kalt Dundee Law.
Utsyn over byen med Tay og Tay Bridge i framgrunnen.I løpet av den yngste jernalderen var stedet en pictisk bosetning. I boken «History of the Scottish People» (1527) foreslår Hector Boece at det pictiske navnet var "Alec-tum" i betydningen «et vakkert sted». Dette navnet ble brukt sammen med det moderne så sent som til 1607, ifølge William Camden.
Tradisjonelt har Dundee ligget innenfor grevskapet Angus. Fra 1975 ble byen det administrative senter for regionen Tayside Region (og var selv administrert som en av distriktene av denne regionen). Siden avskaffelsen av distrikter i 1996 er City of Dundee (inkludert byen Broughty Ferry) blitt en enhetlig myndighet og derfor blitt Skottlands minste region.
Dundee feiret sitt 800 års jubileum i 1991, og er kjent som «City of Discovery» til ære for skipet som tok Robert Scott til Antarktis på hans første ekspedisjon, RRS «Discovery». Fartøyet ble bygget i Dundee i 1901, og er i dag på utstilling i byen.
Den 5. mars 2004 fikk Dundee tilegnelsen «Fairtrade City»-status, altså "rettferdig handelsby".
Historie.
William I av Skottland tilkjente byen status av "burgh" ved kongelig brev i 1191. Hans bror David, 8. jarl av Huntingdon, sies å ha gitt byen navn, "Dondum Dei" ("Guds gave") etter så vidt å ha berget livet på veg tilbake fra korstog. Dette er sannsynligvis bare populære forestillinger. Navnet kommer fra "Dun Dèagh" som betyr "borgen på Tay". ‘Dun’ («borg») er et vanlig førsteledd i skotske stedsnavn, som f.eks. Dunfermline og Dunkeld.


Inokulasjon.
Inokulasjon (av latin "in" – «i» og "oculus" – «øye, knapp») vil si immunisering mot sjukdom – framfor alt kopper – ved påført smitte. Inokulasjon var en forløper for koppevaksinen.
Grunnprinsippet i inokulasjonen var å påføre et friskt menneske koppesmitte for derved å gjøre det immunt mot kopper ved framtidige epidemier. Dette ble utført ved at en tok materie fra en koppebyll og gnidde inn i et snitt i armen. Mottakeren ville da utvikle kopper, men i en mye lettere grad enn ved alminnelige epidemier, og med langt mindre dødsrisiko. Det ble heller ikke like stygge kopparr som hos de som ble smitta på normalt vis. Den inokulerte var da immun mot koppesmitte for resten av livet.
Lady Mary Wortley Montague i tyrkisk drakt
Opphavet til metoden er uviss. Den hadde vært brukt i India og Kina i århundrer, men ble først kjent i Europa i det 18 århundre. Tidlig på 1700-tallet hadde Lady Mary Wortley Montague, gift med den britiske sendemannen til Det osmanske riket, vært vitne til inokulasjon i Konstantinopel (Istanbul). Metoden gjorde inntrykk på henne; hun hadde mista en bror i kopper og bar arr av sjukdommen sjøl. I 1718 fikk hun ambassadelegen til å inokulere den fem år gamle sønnen hennes. En yngre datter ble også inokulert noen år seinere. Tilbake i England fortalte hun venner om metoden, blant dem Sir Hans Sloane, George Is livlege. Det bredte seg en viss interesse for fenomenet, og en lege fikk tillatelse til å prøve ut metoden på seks innsatte i Newgate-fengselet. Immuniseringa var vellykka, og de dømte fikk sin frihet. I 1722 beslutta så prinsen av Wales – den seinere George II – å få sine døtre inokulert. Den vellykka kongelige inokuleringa førte til at metoden ble tatt i bruk ved flere europeiske kongehus, og litt etter litt vant metoden innpass i befolkninga for øvrig.
Metoden var imidlertid omdiskutert, og det reiste seg til tider kritiske røster mot den, særlig i Frankrike. Blant annet kritiserte Voltaire metoden i sine "Lettres Philosophiques".
Etter at Edward Jenner fant på å inokulere med kukopper, og dermed oppfant vaksinasjonen i 1796, kom inokulasjon gradvis ut av bruk. Vaksinasjon viste seg langt tryggere og var uten bivirkninger.


Dachs.
Dachs (FCI #148) eller daks er en fellesbetegnelse som omfatter de tre størrelsesvariantene dachshund, dvergdachshund og kanindachshund, som hver igjen også finnes i tre ulike pelsvarianter. Dachs (av tysk = grevling) er også kjent som "grevlinghund", "pølsehund" og "ovnsrørhund", to sistnevnte et tilnavn den fikk på grunn av de korte beina og den lange ryggen.
Opprinnelse og alder.
Dachsens opprinnelse er fra Tyskland, og korthåret dachshund er trolig den eldste. Kynologene mener at opphavet stammer fra krysninger mellom en liten jurastøver (bruno de jura) og pinscher. Den korthårede dachshunden ga så i neste omgang opphav til de to andre pelsvariantene.
Langhåret dachshund, som altså er yngre enn den korthårede, ble typebestemt alt på 1600-tallet. Strihåret dachshund ble imidlertid først skapt i siste halvdel av 1800-tallet, og som sådan beskrevet første gang i 1879. Den skal ha et opphav gjennom krysninger mellom korthåret dachshund, schnauzer, Dandie Dinmont terrier og skotsk terrier. Fra disse tre variantene utgår så de to andre størrelsesvariantene, der kanindachshund ble skapt på begynnelsen av 1900-tallet og dvergdachshund først lenger inn i samme århundre. Den første raseklubben, "Deutscher Teckel Club", ble dannet så tidlig som i 1888.
Utseende, anatomi og fysikk.
Man kan trygt hevde at dachser er store hunder i små kropper. Den kan kanskje karakteriseres som en hund med normal kropp og utrolig korte bein.
"Korthåret" og "langhåret" dachs finnes i en rekke farger og kombinasjoner. De kan for eksempel være ensfarget røde, rødgule eller gule, med eller uten innslag av sorte stikkelhår. De kan også være tofarget dypsorte eller brune med rustbrune eller gule tegninger over øynene, på siden av snute og underleppe, på innsiden av ørene, på forbrystet, på inn- og baksiden av beina, på potene, rundt anus og til ca. 1/3–1/2 ut på undersiden av halen. Også flekket (tigret/stripet/merle) er tillatt, men da skal grunnfargen alltid være den mørkeste fargen (sort, rød eller grå). Det er ønskelig med uregelmessige grå eller beige innslag, men store fargeflak er uønsket. Verken den mørke eller den lyse fargen må dominere. Tigret skal være rød eller gul med mørkere striper.
"Strihåret" dachs skal være overveiende lys til mørk viltfarget, nærmest som fargen på tørt løv. Forøvrig gjelder det samme som ovenstående fargebeskrivelse for korthår og langhår.
Bruksområde.
Dachs er som navnet sier, opprinnelig avlet som jakthund på grevling og andre dyr som søker tilflukt i huler og ganger utgravd i bakken, for eksempel rødrev, hare og kanin. I så måte ble altså kanindachshund opprinnelig avlet for jakt på nettopp kanin. Dachshunder egner seg som hihund, drevhund og sporhund.
De er kjent for å varsle og vil derfor gjerne også utgjøre gode vakthunder. Foruten å være en god jakthund er rasen også en en habil familiehund som ofte er å se på hundeutstillinger.
Lynne og væremåte.
Dachsen er liten av vekst, men robust, tøff og pågående som få. De er kjent for å kunne være strie å håndtere, selvstendige i sin væremåte og ofte dominante overfor andre hunder og dyr. Den langhårede varianten regnes gjerne som den beste familiehunden, uten at man kan slå fast noe slikt annet enn på et generelt grunnlag. Alle variantene trenger såvel fysiske som psykiske utfordringer for å trives godt.
Annet.
Ryggen til en dachshund kan være utsatt for forkalkninger som kan gi kliniske symptomer på rygg,
nakkesmerter og i verste fall prolaps.
Ca 25 % av dachshundpopulasjonen har disse forkalkningene, men det er kun halvparten som gir lidelser.


Kunstløp under Vinter-OL 1924.
Under Vinter-OL 1924 i Chamonix ble det arrangert tre øvelser i kunstløp, single for menn og kvinner og en parløpskonkurranse. Det var tredje gangen som kunstløp var med som olympisk sport, de to første gangene var under Sommer-OL 1908 i London og Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Østerrike ble beste nasjon med to gull- og en sølvmedalje.


Kunstløp under Vinter-OL 1928.
Kunstløp under Vinter-OL 1928. Under Vinter-OL 1928 i St. Moritz ble det arrangert tre øvelser i kunstløp, parløp og single for damer og menn. Det var fjerde gangen som kunstløp var med på det olympiske programmet. Svenske Gillis Grafström forsvarte sin tittel fra forrige OL og Sonja Henie fra Norge vant sin første olympiske gullmedalje. Pierre Brunet og Andrée Joly fra Frankrike vant konkurransen i parløp.
Menn.
Dato: 17. februar
Kvinner.
Dato: 16. februar
Parløp.
Dato: 19. februar
Nasjoner som deltok.
Tolv kunstløpere (sju menn og fem damer) deltok i både single og parløp.


Orocarni.
Orocarni er en fiktiv fjellkjede som er fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den var svært langt mot øst.
Orocarni fortsatte grovt sett linjen av "Rødfjellene" som var skapt valaene før Ardas symmetri ble ødelagt i valaenes krig mot Melkor.
På Orocarnis vestre skråning vokste "Vill Skogen", og nær den var det en stor foss og en elv som fløt inn i innlandssjøen Helcar sjøen hvor bukten Cuiviénen lå, hvor alvene hadde våknet.
Ved deres nordre ende var Orocarni forbundet med Ered Engrin, og skapte en lignende formasjon som Ered Luin langt mot vest.
Fire av dvergenes syv fedre våknet opp i denne fjellkjeden.
Etter slutten av det første tidevervet forble Orocarni, og formet den østre enden av landet Rhûn.
En av elvene som hadde sitt opphav i Orocarni rant inn i innlandssjøen Rhûnhavet.
Fordi Orocarni var så langt mot øst ble de ikke besøkt av Eldaene, og Edain kom ikke det før det fjerde tidevervet. Orocarni er ikke nevnt i noen av historiene fra Vestmarks røde bok ("Hobbiten" og "Ringenes herre").


Curling under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert to øvelser i curling. Kampene ble spilt i "The Ice Sheet at Ogden".
Herrer.
I finalen vant Norge 6-5 over Canada, mens Sveits slo Sverige 7-3 i bronsefinalen.
Damer.
I finalen vant Storbritannia 4-3 over Sveits, mens Canada slo USA 9-5 i kampen om bronsemedaljene.


Odvar Nordlis regjering.
Odvar Nordlis regjering ble utnevnt 15. januar 1976 og satt til 4. februar 1981.
Nordli


Tidsskriftet Revolusjon.
Revolusjon er et marxist-leninistisk tidsskrift som blir utgitt av ML-gruppa Revolusjon. Siden 2007 har også Kommunistisk plattform stått som utgiver. ML-gruppa Revolusjon er tilknyttet «Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner».
Den første utgaven av bladet kom i 1987.
Bladet kommer nå bare ut med et nummer i året.


Trygve Brattelis første regjering.
Trygve Brattelis første regjering ble utnevnt 17. mars 1971 og satt til 18. oktober 1972.
Bratteli 1


Rain Dances.
__NOTOC__
"Rain Dances" er det femte progrockalbumet fra bandet Camel utgitt i 1977 på plateselskapet Deram Records. Utgivelsen skiller seg ut i besetningen ved at den tidligere bassisten Doug Ferguson ble byttet ut med tidligere Caravan–bassist Richard Sinclair og at et sjette medlem i Mel Collins (tidligere King Crimson) på saksofon ble tatt inn.
Utgivelsen er Camels femte og gir et mer konsist og representabelt bilde av deres «reise». "Rain Dances" er sannsynligvis et konseptalbum siden tidsaspektet er for synkronisert til å være noe annet. Imidlertid var den virkelige ideen bak utgivelsen en kommersiell overkjøring av bandets forrige progrock–pregede album.
Før dette albumet ble innspilt måtte Doug Ferguson dra fra gruppen på grunn av musikalske uenigheter, og han ble erstattet av Richard Sinclair, en av grunnleggerne fra bandet Caravan. Han bidro ytterligere til at albumet fikk et jazz/fusion–preg sammen med Mel Collins på saksofon. Dette radikale preget fikk variert mottagelse blant fansen, men det er ingen tvil om at de musikalske egenskapene til de nye medlemmene var med på å fremheve det musikalske aspektet på utgivelsen. Det har mange likheter med det forrige albumet "Moonmadness", men har sanger med roligere flyt og et mer pop– og jazzpreget lydbilde. På grunn av det blandede innholdet i albumet, har det likheter med mange andre grupper som Marillion, Steve Hackett, Tangerine Dream og Pendragon.
Noe som var nytt i forhold til tidligere utgivelser var bruken av studiomusikere. Den mest kjente er Brian Eno fra Roxy Music som bidro med piano på låta «Elke». På samme låt bidro også Fionna Hibbert på harpe, mens Martin Drover og Malcolm Griffiths bidro med henholdsvis trompet og trombone på låta «One of These Early Days I'll Get an Early Night». Griffiths bidro også med trombone på «Skylines». Albumet ble godt mottatt da det kom ut i Storbritannia, hvor det til slutt nådde nummer 20 på albumlistene. På Billboard 200 i USA endte utgivelsen opp som nummer 136, mens den i Norge endte opp som nummer 17 på VG-lista.


Pelóri.
Pelórifjellene eller bare Pelóri er en fiktiv fjellkjede fra J.R.R. Tolkiens fiktive univers. Det var en fjellkjede i Aman og den separer Valinors sletter fra Eldamar og vesterlandene Araman og Avathar. Taniquetil er den høyeste toppen av disse fjellene og det er hjemmet og tronen til valaen Manwë. Mandos Haller var antakeligvis i de nordre lavberg av fjellkjeden.
Det eneste passet gjennom Pelórifjellene var Calacirya.


Plutonisme.
Plutonismen var en retning i geologiens tidlige faghistorie. Særlig på slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet var debatten mellom plutonister og neptunister store.
Plutonistene hevdet at vulkanisme og varme i jordas indre var sterkt medvirkende til dannelsen av bergarter. Den ledende plutonisten var skotten James Hutton. Etter hvert som hans arbeid ble kjent utover på 1800-tallet, gikk plutonismen seirende ut av striden.
Andre betydninger.
En kan av og til i dag se plutonisme brukt om magmatiske prosesser som foregår dypt nede i litosfæren – til forskjell fra vulkanismen i de øvre delene av jordskorpen. En snakker da om plutonske bergarter.


Komiteen for et fritt Irak.
Komiteen for et fritt Irak er en norsk støttekomite for De irakiske opprørerne som kjemper mot de amerikanskledede koalisasjonsstyrkene og de USA- og FN-støttede, valgte myndighetene i Irak. Komiteen samler inn penger til medisinsk utstyr til irakiske opprørsgrupper, først og fremst Iraks Patriotiske Allianse, og har markert seg offentlig med demonstrasjoner på gata, utspill i media og åpne møter. Komiteen støtter ikke opprørernes massakrer på irakiske sivile.
Blant de sentrale frontfigurene for komiteen er Lars Akerhaug (med i RV), Jan Steinholt (med i ML-gruppa Revolusjon) og Hind Dakhil (3. kandidat på RVs stortingsliste i 2005). Andre sentrale aktivister er Rolf Jørgensen (med i ML-gruppa Revolusjon), Mohammed Samarai (med i Iraks Patriotiske Allianse) og Arnljot Ask (med i Rødt).
Det oppgis at irakiske flyktninger i Norge skal være med i komiteen. Andre irakiske flyktninger har imidlertid demonstrert mot komiteens møter, og beskyldt den for å støtte terrorisme.
Organisasjonen har lokalavdelinger i Oslo, Bergen og Trondheim.
Komiteen for et fritt Irak mener at de amerikanske styrkene fortsatt okkuperer Irak, at okkupasjonen er ulovlig og at «[v]i må bekjempe alle former for norske bidrag til okkupasjonsmakten og all politisk støtte til eller stilltiende aksept av fortsatt okkupasjon av Irak, uansett om denne skjer i formell regi av USA, EU, NATO eller FN».
Komiteen for et fritt Irak sammenlikner invasjonen av Irak blant annet med tyskernes invasjon av Norge og omtaler det nye regimet i Irak som et «quislingstyre». Valget 30. januar 2005 karakteriseres som en «valgfarse». Komiteen for et fritt Irak hevder at «[s]lik det norske folket hadde rett til å kjempe med alle nødvendige midler mot okkupasjonsmakten, har også irakerne rett til å drive motstand mot okkupasjonen. Det er ikke motstandsbevegelsen mot okkupasjonen, men okkupantene som er terrorister!»
I april 2006 ble det kjent at Stortingets EOS-utvalg hadde refset Politiets Sikkerhetstjeneste for i 2004 å ha registrert medlemmer av «en organisasjon som uttrykker støtte til opposisjonsgrupper som benytter seg av voldelige midler». I følge Lars Akerhaug er det mye i de opplysningene som foreligger om refsen at det dreier seg om KFI.


Lars Korvalds regjering.
Lars Korvalds regjering ble utnevnt 18. oktober 1972 og satt til 16. oktober 1973 og var en koalisjonsregjering bestående av representanter fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Korvald


Det første Fantomet.
Det første Fantomet (født 1516 i Portsmouth, død 1566 i Bengal), kalt Christopher Walker etter sin far, var i tegneserien "Fantomet" den første som avla «Hodeskalleeden», der Fantomet lover å bekjempe sjørøveri, urett og grusomhet. Han kalte seg selv Hevneren hele sitt liv – det var hans sønn som først kalte seg Fantomet.
I to historier i 2002 prøvde manusforfatter Claes Reimerthi ut et konsept kalt det japanske Fantomet, der det ble spekulert i hva som hadde skjedd om det første Fantomets skip først hadde blitt angrepet utenfor Japan, i stedet for utenfor Bengal.
Barndom.
Morens navn er ukjent. Lite er kjent om hans barndom, men man vet at han vokste opp i lag med sin fetter, Simon. De var uatskillelige i oppveksten – det var bare én forskjell, og det var at Christopher ville bli sjømann, mens Simon ville bli ridder. De valgte å gå hver sin vei – Simon til Johannitterordenen for å bli ridder, og Christopher til sin fars skip, hvor han hadde vært skipsgutt siden 1526, for å bli sjømann.
Piratangrep og sverging av Eden.
Christopher var skipsgutt på farens skip, en aldrende spansk karavell, fra 1526. Fram til 1536 hadde de fraktet krydder fra Venezia og Portugal, men nå, på dette som skulle bli farens siste ferd før han trakk seg tilbake og ga skipet til sin sønn, ville de selv dra til India og hente krydderet der. De ba sultanen i swahilibyen Sofala om los, men ble nektet, fordi han var under press fra portugiserne – han fikk bare lov til å stille los til dem. Samme natt kom imidlertid en robåt ut til skipet, og en mesterlos fra Bombay, Chagga Singh, tilbød seg å lose dem dit de ville.
Chagga var imidlertid en forræder; de ble lurt inn i en felle, og angrepet av to skip fra Singh-piratene. Christopher så faren bli myrdet, og i kampen klarte han å rive maska av piratenes leder, men han ble slått bevisstløs. Senere, den 17. februar, ble han funnet av pygmefolket bandarene på ei øde strand, og de tok seg av ham. Neste dag fant han sin liket til sin fars morder på ei strand. Han lot det ligge for gribbene, og da bare skjelettet var igjen, tok han hodeskallen, og svor ved den en ed om å vie sitt liv til bekjempelse av sjørøveri, grusomhet og urett. Han kalte seg Hevneren – navnet "Fantomet" kom ikke i bruk før på hans sønns tid – og alle i hans blodslinje skulle følge i hans fotspor.
Bandarene førte ham til ei grotte dypt inne i jungelen som lignet en hodeskalle – Hodeskallegrotten. Christopher uthevet noen av trekkene på grotten, og hogg ut en hodeskalletrone inne i den, fra en forhøyning i gulvet.
Bandarenes åk og frihet.
Etter å ha lært seg språket deres, fant Christopher ut at bandarene som hadde reddet ham var rømte slaver. Resten av bandarstammen var fortsatt slaver, under wasakastammen – høye «kjemper». Christopher prøvde først å overtale wasakastammen til å avskaffe slaveriet, men det fungerte ikke. I stedet ble han tatt til fange, og bundet ved et steinalter, der det var en uthogd figur med maske og hodeskaller som pynt. Figuren het «Uzuki», og var wasakas demongud. Han skulle bestemme Christophers skjebne. De bandt Christopher fast til steinalteret, og med én gang kom gribber fra himmelen for å hakke på ham. Livet hans ble reddet av noen modige bandarer, som kastet steiner på gribbene og skar ham løs fra steinalteret, og de klarte å rømme.
En dag fant Christopher og bandarene en død hjort – den hadde spist av giftige bær. Dette ga Christopher en ide, og han presset bæra til saft, og dyppet en pilspiss i safta. For å teste om det virker, skjøt han en løve, og den falt om, momentant død.
Han lagde til en drakt som gjorde at han lignet wasakas demongud – fantometdrakten. De dro til wasakastammen, og der stilte Christopher seg foran demonguden. Dette fikk wasakaene til å nøle, men de var modige, og ville drepe ham. De sa de ikke var redde for bandarenes små buer – men i samme øyeblikk kom en gribb flygende mot alteret, og en av bandarene skjøt den – den døde før den nådde bakken. De skjøt også en leopard som gikk løs på en saueflokk i nærheten, og også den døde momentant. Med dette våget ikke wasakaene å gjøre motstand, og de lot bandarene gå i frihet.
Forberedelse.
Etter at han hadde befridd bandarene fra wasakastammen, begynte Christopher søket etter sin fars og kameraters mordere. Det letteste utgangspunktet var Moribar, en swahiliby på kysten av Bengal. Her fikk han opplysninger om at Singh-piratene er et brødreselskap delt i åtte grupper, som dekker hele Indiahavet fra Afrika i vest til Java i øst. Den lokale lederen kaltes "El Aswad", «den svarte», en maskert mann som ingen kjente identiteten til.
Etter å ha skaffet disse opplysningene, fikk Christopher øye på våpen fra sin fars skip, på et lokalt marked. Han fikk vite at markedsmannen hadde kjøpt våpnene fra en kjøpmann, Kizim, fra Zanzibar, som var venn av sultanen. Christopher smøg seg inn i palasset, og fikk øye på sultanen og hans venn. Han gjenkjente med en gang Kizim som El Aswad, og utfordret ham til en duell. Men Christopher var underlegen, og Kizim vant duellen. Da sultanen spurte om han skulle drepes, svarte Kizim at det er straff nok med pisking, og at han siden skulle få gå. Han ga imidlertid ordre til en tjener om at Hevneren skulle drepes i lønn, når ingen så det. Dette komplottet ble imidlertid stoppet av bandarene i jungelen, og Christopher overlevde.
Da han var kommet til hektene igjen, begynte Christopher å øve seg opp. Han begynte å lære bueskyting hos bandarene, og ga seg ikke før han var like god som stammens beste. Senere dro han rundt til forskjellige stammer i jungelen og lærte fra dem, løping, hopping, bruk av stridsøks, spydkasting og svømming. Han lærte seg fekting fra Abu Simba, en frigitt slave og tidligere kaptein i den tyrkiske sultanens livvakt. Da Christopher fortalte ham hvem det var han skulle prøve å slå, ble Abu spent – Kizim var en tidligere elev av ham, og like god som Christopher. Abu Simba bestemte seg så for å følge Christopher på veien, for å se med egne øyne hvilken av hans to lærlinger som var best. Det tok ett år for Christopher å lære seg opp, og i 1537 var han klar til å møte Kizim – El Aswad.
Piratangrep.
a>, hvor skipet til Christophers far tok med seg den forræderske losen Chagga
På veien til Zanzibar, ble skipet Christopher var om bord i angrepet av pirater. Christopher fikk imidlertid en ide, og de kastet oljetønner med sprekker i på havet, og da piratskipene nådde igjen tønnene, skjøt de med brennende piler på tønnene, slik at piratskipene tok fyr og brant opp.
Vel fremme i Zanzibar, fikk Christopher øye på Chagga, losen som hadde forrådt faren, så han og Abu Simba fulgte ham til ei bule i havnestrøkene i Zanzibar. Ved hjelp av Abdul, kapteinen på skipet Christopher hadde reddet, lokket de Chagga til å tilby seg å lose dem. Da de forlot bula, fulgte de i hemmelighet etter ham, og han gikk rett til Kizim. Like etter at Chagga hadde ankommet Kizims palass, forlot Kizim det sammen med en tjener, og dro ut på havet i en zaruk.
Christopher, kaptein Abdul og Abu Simba dro så rett til sultanen, som ble sjokkert over å høre at hans venn var lederen for Singh-piratene. Likevel ville han hjelpe dem, og han lånte dem 100 av sine livvakter. Disse ble ført om bord i skipet som slaver, slik at ikke Chagga ante noe.
De seilte av gårde, og i to dager skjedde det intet. Men den tredje dagen brukte Chagga det samme trikset han hadde brukt på Chaggas far – han loset dem inn mot kysten. Det tok ikke lang tid før de hadde seil i sikte, både i sørvest og i nordvest. Det var da Christopher satte sin plan til livs – bandarer med giftpiler ble heist opp i tønner i riggen. Disse skjøt rormennen på hvert av piratskipene, og hver ny mann som prøvde å ta roret ble skutt av dem, mens de selv satt trygt i tønnene. Uten rormenn drev skipene fritt, og de to skipene krasjet inn i hverandre. Så bytta bandarene ut giftpilene med brannpiler, og skipene tok til å brenne.
Duell.
Mens skipene sto i flammer, førte kapteinen sitt skip inntil piratskipene. Sultanens livvakt kjempet godt, og snart var alle piratene drept. El Aswad innså at han hadde tapt, og da han fikk øye på Abu Simba, sin læremester, trodde han det var han som hadde stått bak hans nederlag. Men så viste Christopher – Hevneren – seg for ham, og utfordret ham til duell.
I begynnelsen drev El Aswad Hevneren tilbake, men det jevnet seg raskt ut, og Hevneren fikk overtaket. De begge parerte alle slag fra motstanderen, men halvveis ut i kampen klarte Christopher å avdekke El Aswads ansikt, og alle fikk se at han var Kizim. Helt uventet sparket Kizim en brennende vrakrest mot Christopher, så han ble blendet. Han sjønte imidlertid at Kizim ville hogge raskt, og kastet seg til side i samme øyeblikk som hogget kom. De fortsatte kampen, og Hevneren drev Kizim ut på stavnen av skipet. Kizim fikk panikk, og slynget sabelen sin mot Hevneren, bare for å bomme. Han prøvde så å hoppe ut i havet, der det var haier, men Christopher fikk tak i ham og dro ham opp i skipet.
I stedet for å drepe Kizim tok Hevneren ham til fange og førte ham tilbake til Zanzibar for rettergang. Sultanen dømte Kizim og Chagga til døden ved halshugging. Deretter beslagla han alt tyvegodset i Kizims palass, og ga det tilbake til familiene til alle de som hadde blitt drept av Kizim. Christopher fikk også sin del av skatten, som ble begynnelsen på Fantomets lille skattekammer.
Renvasking av Simons navn.
I et syn Christopher fikk i 1538, fortalte Simon at Christopher måtte dra til Malta for å renvaske hans navn. Han skjønte lite, men dro til Malta for å finne ut mere.
Han dro fra Bengal til Bizerte (Banzart) i nåværende Tunisia, en krevende reise på 1500-tallet. I Bizerte oppsøkte han en kjøpmann ved navn Behadar, som hadde vært venn av hans far. Han hjalp ham med skip for den siste etappen, til Malta. På Malta oppsøkte han Johannitterordenens stormester der.
Grev Emile d'Auvergne, en johannitterridder, fortalte Christopher hva som hadde skjedd med Simon. d'Auvergne hadde fått i oppdrag å redde en stor skatt som ridderne hadde tatt med seg fra Rhodos tretti år tidligere. Skipet som hadde ført skatten fra Rhodos forliste utenfor fiendens kyst. De berget skatten i land, og gjemte den i ei hule. Grev Emile fikk nå i oppdrag å hente skatten fra denne hulen, og til ridderordenens hovedkvarter på Malta. Simon, som var Emiles væpner, fikk følge med, og om de lyktes skulle han bli slått til ridder.
De reiste til stedet hvor skipet hadde forlist tretti år tidligere, og gikk i land. På vei mot grotta hvor skatten hadde blitt gjemt, ble de imidlertid fanget i en sandstorm. De søkte ly ved noen steiner, og tilbrakte natten der. Om morgenen ble de imidlertid oppdaget av pirater, som tok dem til fanger. De ble ført til byen Ismahan, hvor de ble torturert. Ifølge grev Emile forrådte Simon dem og fortalte hvor skatten befant seg. Alle ble likevel ført vekk for å drepes, og bare greven selv overlevde.
Christopher krevde retten til å få renvaske sin slektnings navn, ved å vinne tilbake skatten fra piratene. Ordenen nektet ham ikke det, men ga ham rustningen som Simon skulle ha fått når han ble opptatt som ridder.
Da han var ved havna møtte Christopher på en pukelrygg, Drango. Drango var Simons tjener, og sa han hadde opplysninger som kunne hjelpe Christopher. Drango hadde en annen versjon å fortelle enn den grev d'Auvergne fortalte; han hadde gjemt seg på skipet til Christopher, men ble funnet. Da de fant ham, ville de drepe ham, men Christopher reddet livet hans. Han ble fanget sammen med de andre i ørkenen, men da de kom til byen fikk han lov til å gå fritt, takket være en lov piratene hadde – det var ikke lov til å straffe en Allah allerede hadde straffet. Han fant der ut at det slettes ikke var Christopher, men grev d'Auvergne, som hadde gitt etter for torturen, og dermed spart sitt eget liv. De andre ble bundet til pæler i bakken, forsvarsløse, mens piratlederen, sultan Suleiman, drepte dem én etter én med lanse. Om natten smøg Drango seg til Simon, og fant at han fortsatt var i live, men døende. Han ba ham vente på en slektning, og hjelpe denne når han kom.
De dro tilbake til Behadar, som, siden han var kjøpmann, måtte dra til Ismahan og betale tributt til Suleiman årlig. Det var på denne tiden av året, da alle kjøpmenn var samlet i Ismahan, at utfordringen for lederskapet fant sted – enhver person kunne utfordre Suleiman til duell, og hvis han vant kunne han overta ledelsen. Samtidig ble det arrangert en folkefest over hele byen.
Da Christopher fikk øye på piratflåten som lå i havn i byen, fikk han en ide. Under festen var flåten dårlig voktet, så de kunne slå ut de få vaktene der, og frigi slavene, som ville kjempe til døden for sin frihet. Samtidig ikledde Christopher seg rustningen han hadde fått, for å gå til duell mot Suleiman. I duellen, da Suleiman fikk se Christophers ansikt, ble Hevneren kalt Fantomet for første gang – Suleiman trodde det var Simon Walker, som han selv hadde drept, som skjulte seg bak masken, og våget ikke å kjempe mot ham.
I samme øyeblikk som Suleiman overga seg, angrep slavene byen. Piratene var sjanseløse, og snart var byen rensket, og kruttkammeret ble sprengt. Fantomet fikk Suleiman til å vise ham til skattekammeret. I skattekammeret var den hellige skatten, som Simon hadde blitt sendt for redde. Fantomet måtte ta av seg rustningen for å få løftet skatten, og da forsto Suleiman at det ikke var Simon han hadde kjempet mot. Han grep en pistol, men i samme øyeblikk som han hadde tenkt å skyte, falt en brennende bjelke ned på ham, og han ble drept.
Fantomet og Drango klarte å få reddet skatten, og de dro tilbake til Malta. Der ble Simons navn renvasket, og han ble slått til ridder "post mortem". Fantomet ble slått til høyeste æresridder av Johannes Døperens brorskap for sine tjenester.
Morens død og hevning.
I 1541 var Christopher på vei til sin mor hjemme i Portsmouth, men i det samme han ankom fikk han se at morens hus sto i flammer. Han styrtet til, og reddet ut en gammel mann, men rakk ikke å redde moren før huset raste sammen. Den gamle mannen han reddet, Paracelsus, en alkymist, fortalte ham at brannen var en mordbrann ment på ham. Jarl Thomas av Gatwick hadde befalt Paracelsus å lage gull til ham i hans intriger mot kongen, men da Paracelsus mislyktes, var han et for farlig vitne mot jarlen, og måtte drepes.
Etter å ha hørt dette, smøg Hevneren seg inn på jarlens slott, og brukte vaktenes overtro for å sette dem ut av spill. Men en av vaktene klarte å overmanne ham, og han falt ned i elva. Da vaktene tok ham for død, overhørte han at de hadde tenkt å prøve å drepe Paracelsus igjen. Han dro hjem til Paracelsus, og da jarlens vakter kom for å drepe Paracelsus, fant de der det skulle vært en gammel mann, i stedet Hevneren, som overmannet dem.
Etter dette bega Hevneren seg til London, og til jarlen Thomas' bolig der. Han oppsøkte jarlen, og det oppsto en kamp mellom de to. De falt ut av et vindu og ned i vollgraven utenfor – bare Hevneren kom opp igjen. Der ble han tatt hånd om av to vakter, som tok ham til Tower of London, der han skulle bli dømt av kongen. Kongen har imidlertid fått opplyst alle sakens sider fra Paracelsus, og Hevneren ble frikjent.
Neros øyesten.
Hevneren fulgte Paracelsus fra England til Salzburg, men den gamle mannen tålte ikke påkjenningen det var å bli fraktet den lange veien. Samme natt som de ankom Salzburg, var han døende. Før han døde ga han Hevneren en ring med en inngravert hodeskalle, som skulle ha tilhørt keiser Nero. Han sa han måtte være forsiktig, fordi ringen skjuler mørke hemmeligheter, og at han skulle oppsøke Nostradamus.
I Venezia, på vei til Alexandria, ble Hevneren overfalt, og da han våknet igjen var han kneblet. Han ble kjørt til Roma i ei kjerre, og i den fant han ut at overfallsmennene hadde tatt ringen. Den som ville ha ringen, var en Cesare. Cesare ville ha en skatt fra katakombene, og visste at han trengte ringen til det, men ikke hvilken funksjon ringen hadde. Derfor torturerte han Hevneren for å finne det ut, men han var sta, og sa intet.
Samme natt som han var blitt torturert, rømte Hevneren fra cellen sin, og tok seg til Cesares bolig. Der konfronterte han ham, og fikk tilbake ringen, sammen med kartet. I katakombene ble han imidlertid lurt av Cesare, som hadde tatt en snarvei ned. Imidlertid ble de to igjen overmannet av Cesares onkel, en kardinal Guilio. Guilio førte dem til et hvelv med en dør formet som en hodeskalle. Døren kunne åpnes med ringen, og inne i den lå «Neros øyesten» – en diamant på størrelse med en knyttneve. Da angrep imidlertid Cesare sin onkel, og drepte ham. Et skudd utløste et ras i de gamle katakombene, og Hevneren reddet så vidt livet, men Cesare døde. Hevneren satte diamanten tilbake i hvelvet, og forseglet det.
Nostradamus' spådommer.
Etter at hans eventyr med Neros øyensten var over, tok Hevneren igjen fatt på veien til Alexandria. Men skjebnen ville det annerledes – skipet han var på havnet i en voldsom storm på Middelhavet, og ble ført vestover til Frankrike. Vel i land der var mange skadd, og kapteinen ba Christopher finne en legekyndig han kjente til – Nostradamus. Nostradamus sa ja til å hjelpe sjømennene på én betingelse – at Christopher ble med ham hjem etterpå.
I tillegg til å være lege, var Nostradamus også spåmann. Med hodeskalleringen som hjelpemiddel spådde han Christopher, og så i hans framtid «tyve graver og et evig liv for en ånd». Seansen ble imidlertid avbrutt av at noen banket på døra. Christopher gjemte seg, og overhørte spådommen til kvinnen som kom inn. Hun hadde en plan, men Nostradamus sa at sjansen var størst for at hun mislykkes, «på grunn av en mann med en ring». Etter at kvinnen hadde gått, fortalte Nostradamus Christopher at han måtte dra til Paris.
I Paris begynte han etter en tid å nøle på hva han virkelig gjorde der, da han ble vitne til et drapsforsøk – ei jente ble forsøkt kastet ut i Seinen fra en vogn. Han hoppet etter, og reddet livet hennes. Jenta fortalte at hun het Gabrielle, og var Frans Is kusine. Hun hadde fått vite om et komplott mot kongen, og var på vei for å advare ham da hun ble kidnappet og kastet i elva.
Christopher og Gabrielle dro til slottet der kong Frans residerte, og oppdaget der sovende vakter – besvimt på grunn av en sterk lukt. De møtte kongen, og Hevneren tok hans plass. Da de sammensvorne kom for å drepe konge, fant de i stedet kun Hevneren, og alle utenom lederen – en Comtesse de Gauloise – ble overmannet. Gauloise ble senere dømt til døden for sin sammensvergelse med hugenottene.
Skipsreisen til Amerika.
I 1544 var Hevneren skipbrudden utenfor Afrikas vestkyst, men ble plukket opp på ett av to spanske skip som var på vei til «Den nye verden». Noen av skipets mannskap likte ikke at de hadde reddet ham – han var jo tross alt engelskmann, spaniernes svorne fiender på denne tiden. Men han fikk beholde livet, for han var muskuløs, og de antok at de ville trenge en mann av hans kaliber på ekspedisjonen sin.
Om bord på skipet ble han kjent med en passasjer ved navn Marabella Columbus (som var barnebarn av Christofer Columbus), og fikk vite av henne at faren hennes hadde arrangert et ekteskap for henne med en adelsmann hun aldri hadde møtt. Om bord på skipet var det imidlertid ikke bare Hevneren som traktet etter Marabella – en Don Diego hadde også fattet interesse. Men da Marabella avviste ham ble han sint, og prøvde å tvinge seg på henne. Men Hevneren kom henne til unnsetning, og slik begynte hans uoverensstemmelse med Don Diego, som i følge Marabella ville prøve å drepe ham ved første og beste anledning.
Marabellas antagelser viste seg å være korrekte, da en av mannskapet angrep ham på dekket av båten. Hevneren sto ved en åpning i skroget da mannen hoppet mot ham. Han hørte ham imidlertid, og flyttet seg til siden. Mannen falt selv ut i vannet, og druknet.
Skipene ankom utløpet av floden Magdalena ved Venezuelas kyst noen uker etter dette, og der skiltes Hevnerens og Marabellas veier. Hun skulle videre til Hispaniola, mens Hevneren skulle være med på Don Velasquez' jakt på El Dorado. Av Marabella fikk han et krusifiks, som han lovet å bære på seg fram til deres neste møte.
Ekspedisjonens vei mot "El Dorado".
Etter ankomsten til Magdalena, begynte selve ekspedisjonen. Utstyr og proviant ble lastet fra skipene og over til flåter. De kom seg opp elva, ved hjelp av seil og staker. Etter 25 dager nådde de en indianerlandsby, som de annekterte på vegne av spanskekongen Karl I, og bestemte seg så for å bruke landsbyen som base for den videre ekspedisjonen. Men etterhvert ble de spanske soldatene pågående mot indianerjentene, og de oppsto spenning mellom de to folkene.
Fra indianerne fikk de hvite vite om et tempel som indianerne kalte Soltempelet, langt inne i jungelen, der det skulle være gull i bøttevis. De tok med seg fire indianere som gaider, og reiste videre oppover elva. I 40 dager reiste de slik, men den 40. dagen ble de angrepet av indianere med pil og bue og blåserør. De lyktes med å få fyrt av et skudd med en kanon, og da ble indianerne skremt vekk. Mange hvite hadde dødd, men de fortsatte reisen likevel.
Etter en stund kom de til en foss, og indianergaidene ga tegn til at tempelet lå rett ovenfor fossen. De slo leir ved fossen, og hadde tenkt å ta seg til tempelet morgenen etter. Den morgenen sto imidlertid en hodeskalle på en påle utenfor leieren – en advarsel fra indianere. Inne i kraniet var en slange, og da en soldat skulle fjerne det, ble han bitt, og døde umiddelbart. De fikk også problemer på vei opp ved siden av fossen, da en mann kastet en stor kampestein ned mot dem.
Soltempelet.
Da ekspedisjonen kom opp fossen, fikk de se et digert tempel med store steinskulpturer rundt. Inne i selve tempelet var det fullt av feller. En mann falt ned en vippestein i gulvet, og i forsøket på å redde ham falt Christopher med. De skle ned i en brønn som var fylt av varmt vann. Christopher klarte å få tak i et rør som stakk ut, men den andre mannen falt ned i vannet.
Samtidig som ekspedisjonen fortsatte inn til det innerste kammeret i tempelet, kom Christopher seg opp fra brønnen. Han kom til en labyrint av ganger, og støtte der på en mann med maske, som prøvde å drepe ham med en klubbe. Men Christopher unngikk slaget, og fikk revet noe av halsen til mannen – et krusifiks – før mannen rømte.
Ekspedisjonen slo leir utenfor tempelet, og allerede samme natt ble vaktposten angrepet av «gullmannen». Men Christopher oppdaget det, og stoppet gullmannen. Han fulgte etter ham, og da gullmannen falt ned i den strie elva, hoppet Christopher etter for å redde ham. De ble begge dratt med strømmen, og falt ned fossen.
Christopher overlevde fallet, men ikke gullmannen. Da de kommer på land, viste det seg at han egentlig var en hvit mann. Christopher møtte indianergaidene, som fortalte at tempelet kom til å drepe ekspedisjonsmedlemmene fordi de var syke av gullbegjær. Og som de sa, da ekspedisjonsmedlemmene prøvde å få brakt ned en stor gullbelagt statue, ble det utløst enda en felle, og smeltet gull ble skylt ned på dem. Lederen, Don Velasquez, og en av soldatene ble ikke truffet av det smeltede gullet, men på veien ut av soltempelet ble veggene i en lang gang presset sammen, og restene av ekspedisjonen ble klemt til døde.
Marabellas ektemann.
Etter ekspedisjonen vendte Christopher og de få spanjolene som hadde blitt igjen i indianerlandsbyen, tilbake til skipet de hadde kommet med. Skipets kaptein besluttet at de skulle seile til Hispaniola, men før de nådde øya, ble de angrepet av en engelsk kaper, som hadde herjet disse farvannene en stund. Det ble kamp mellom besetningen på den engelske kaperen og det spanske skipet. I kampen klarte Christopher å avdekke lederens ansikt, men lederen skjulte det med hånden for at ingen skulle se det. Samtidig ble Christopher sparket over bord av en pirat.
I nesten ett døgn fløt han på vrakrester før han ble funnet av fiskere fra Santo Domingo som tok ham til Hispaniola. Der rapporterte han piratoverfallet til guvernøren, som hadde ment det var fånyttes å lete etter piratene fordi de alltid forsvant som spøkelser men likevel sendte ut et skip på leting.
På vei til å finne nye klær før han dro til Marabella, ble Christopher avbrutt av at en hvit mann mishandlet en svart med en pisk. En prest gikk imellom de to, men ble selv truet med pisken. Da slo Christopher ned mishandleren, og reddet den svarte mannen. Av presten fikk Christopher vite at Marabella var gift med en mann ved navn Don Federico, og at de bodde i en hacienda utenfor byen.
På vei til skipet som gikk fra Hispaniola, fortalte en av skipsmennene at Don Frederico var en galning, og at han ikke ville være i stand til å ta vare på sin kone. Da ombestemte Christopher seg, og svømte i land for å dra til Marabella. Da han kom dit avverget han et attentat mot henne – en slange hadde blitt plassert i senga hennes for å drepe henne, men han kastet en kniv på den og drepte den. Marabella mistenkte Don Federicos bror, Don Felipe, som hadde lagt an på henne før, for å stå bak attentatet.
Christopher hadde ikke tidligere sett Don Felipe, men kjente hans omdømme. Han dro til byen for å lete etter ham, og fant ham i en spillebule. Da han fikk se Don Felipe forsto han at det var han som var kapteinen på «den engelske kaperen», den samme personen han hadde fått se ansiktet på tidligere.
Da Don Felipe forlot stedet sammen med guvernørens sorenskriver, fulgte Christopher etter for å lytte. Han overhørte sorenskriveren fortelle Don Felipe at det ankom et skip lasta med sølv noen få dager etterpå. De ble imidlertid avbrutt av at en av Don Felipes menn oppdaget at Christopher hadde overhørt dem. Denne fikk ordre om å kaste Christopher på havet og sørge for at han døde.
Christopher våknet til live i vannet, og gjemte seg slik at Don Felipes mann ikke skulle oppdage ham. Da han hadde gått dro Christopher rett til guvernøren. Han fikk guvernøren til å gi sorenskriveren ordre om å gjøre klart skipet hans samme kveld. Kun få minutter senere gikk de to til sorenskriverens kammer, der han skrev på et brev. Christopher tok brevet, og viste det til guvernøren. Guvernøren forsto så at sorenskriveren var en forræder, og at de måtte stanse angrepet på det kommende sølvlasta skipet.
De fikk guvernørens skip på havet, og nådde fram til det sølvlasta skipet akkurat idet Don Felipe var i ferd med å angripe det. Guvernørens skip var større enn deres, og de ga opp sølvet og seilte heller mot ly. Guvernørskipet fulge etter, men de mistet dem snart av syne, fordi piratskipet var lettere og raskere enn dem. Men Christopher husket hvor piratskipet seilte forrige gang han var i kamp med dem – mot Don Felipes øy.
Da guvernørskipet nådde igjen piratskipet ble det til kamp, der Christopher møtte på Don Felipe. Da han anklaget Don Felipe for komplottet mot Marabella, nektet Don Felipe, og sa at slangen i Marabellas seng virket som et komplott av kvinnehånd. Christopher følte på seg at Marabella var i livsfare, og ville raskt tilbake til Hispaniola for å stanse det. Men skipet var tregt, og de kom ikke til Hispaniola før langt på natt.
Ved haciendaen utspilte det seg et drama på samme tid som Christopher ankom. Carmen, som var Marabellas tjenestepike, prøvde å stikke henne med en kniv. Men Donna Rocio, Don Federicos mor, reddet Marabella i siste liten ved å skyte Carmen. Da Marabella sa at hun ville være med Christopher, fortalte presten at hun kunne være med ham, fordi hennes ekteskap med Don Federico ikke hadde blitt fullbyrdet.
Etter disse hendelsene flyttet Christopher og Marabella til Europa, der de giftet seg i 1546. I 1548 fødte hun ham en sønn, Christopher Walker den tredje, som skulle bli det andre Fantomet.
Kampen om Málaga.
I 1564 var Christopher på vei gjennom Spania med sin sønn, det kommende andre Fantomet. De skulle til Málaga og besøke doktor Castillo som var en gammel venn av Christopher, fordi den unge Christopher hadde malaria. Da de kom til byen, fant de en kvinne på trappa utenfor Castillos hus. Hun fortalte at hun var hans datter, og at inkvisisjonen hadde tatt hennes far til fange tidligere samme dag, og spikret igjen dører og vinduer i hans bolig.
Christopher brøt forsegligene så hans sønn og Castillos datter, Isabella, kunne være der for natten. Mens de sov, skulle han ta seg inn i borgen og prøve å befri Castillo. Han fikk en av vaktene til å vise ham veien til Castillos selle, og Castillo fortalte ham hva som var skjedd. Noen dager tidligere hadde han fått besøk av noen sjømenn kveldstid, fordi en kamerat av dem trengte hjelp. Mannen som trengte hjelp fortalte i feberen sin om en plan om hvordan pirater skulle innta Málaga. Mannen døde morgenen etter, og inkvisisjonens menn tok Castillo til fange. En annen ting Castillo hadde sett, var at alle de andre mennene hadde hatt samme merke på håndleddet; seks ringer rundt en større ring – merket til Singh-piratene, Christophers svorne fiender.
Da Castillo hadde fortalt Christopher sin historie, ble de oppdaget, og Christopher ble tatt til fange. Da han igjen våknet, lå han på en strekkbenk, et av inkvisisjonens torturredskaper. I rommet var en bøddel og en inkvisitor, Don Ignacio. Mens inkvisitoren var i ferd med å spørre ham ut om hans merkelige drakt, besvimte Christopher på grunn av smerten strekkbenken påførte ham. Inkvisitoren brydde seg ikke lenger om ham, og beordret bøddelen til å drepe ham.
Da bøddelen løsnet tauene rundt Christophers armer våknet han igjen til bevissthet, og angrep bøddelen. Bøddelen veltet ei flaske med olje på det glødende kullet i torturredskapet ved siden av strekkbenken, og falt så på det. Før Christopher fikk kommet seg fri, var bøddelen allerede brent i hjel.
For å komme seg vekk klatret han oppover i borgen – den eneste fluktveien, siden soldater sperret veien ned. Han stupte ut av et vindu og landet i havet. Samtidig hadde det brutt ut en brann i borgen, på grunn av bøddelen. Uten at Christopher visste det, hadde han satt i gang et signal inkvisitoren hadde planlagt med piratene – når en signalild ble tent, skulle inkvisitoren ha uskadeliggjort kanonene, slik at de kunne angripe uten å bli angrepet.
I ly av natten rodde inkvisitoren ut til et skip i bukta, og Christopher fulgte etter. Om bord fant han Shogai Singh – Singh-piratenes leder. Han hørte at inkvisitoren fikk ordre fra Shogai om at han skulle gå tilbake til kanonene i Málaga-borgen og uskadeliggjøre dem. Da inkvisitoren hadde dratt fant Christopher kruttlageret i skipet, og lagde ei lunte som han tente på. Han ble oppdaget av Shogai Singh, men det var for seint – lunta hadde brent nesten helt ned, og eksploderte idet Christopher kasta seg over bord.
Christopher kom seg i land, og overrumplet inkvisitoren idet han var i ferd med å sprenge ei kruttønne mot noen soldater som prøvde å komme seg inn til ham. Kampen mellom de to endte med at inkvisitoren falt utenfor muren. Inkvisitoren hadde rukket å uskadelliggjøre alle kanonene unntatt én. Christopher fikk denne i posisjon, og beskjøt piratflåten. Dette skremte piratene, og de kalte til retrett – Hevneren hadde vunnet slaget om Málaga.
Dagen etter kom han tilbake til Castillos hus sammen med Castillo, som var blitt løslatt. Castillo hadde et middel mot malariaen, som han hadde fått av indianere i Sør-Amerika, laget av barken på kinatreet. Christopher ble frisk igjen, og han og hans far dro fra Málaga tre uker senere.
Jarlen av Gatwicks hevn.
I 1565 var Christophers sønn i den engelske flåten. En dag fikk Christopher et brev om at hans sønn var blitt fengslet i Spania, og at han måtte komme og betale løsepenger.
Christophers sønn hadde vært på et hemmelig oppdrag på spanskekysten – å befri dronningens spion, som satt fanget i en spansk festning. Spionen viste seg å være en kvinne ved navn Morgan, og da den unge Christopher fant henne, slo hun ham ned. Han ble funnet av vaktene, og det var slik han hadde havnet i fengsel.
For å finne ut av hvorfor Morgan gjorde dette, dro så Christopher og hans sønn til England, til lord Lathingham, dronningens minister. Han fortalte dem at Morgan var datteren til jarl Thomas av Gatwick – mannen som hadde forsøkt å få Paracelsus drept, og som Christopher trodde han hadde drept.
Da Christopher og hans sønn ankom Gatwick ble de mottatt av Morgan. Idet Christopher slo kården ut av Morgans hender, ble en luke i gulvet åpna, og han falt ned i den. Da han klatret opp, var jarlen der. Jarlen var lam, og satt i ei kasse med hjul, og hadde en pistol i hver hånd. Da han fortalte Christopher at hans datter var oppdratt med ett mål for øyet – å få hevn over Hevneren – forsto Morgan hvor feil hun hadde tatt, og idet Thomas prøvde å skyte Christophers sønn, kastet hun seg foran og blei truffet i stedet for ham. Hevneren skjøv så Thomas ut av borgen og ned i vollgraven, hvor han møter sin skjebne.
Duell mot Henri d'Auvergne.
Senere i 1565 møtte Christopher og sønn, som var i Firence, en mann som presenterte seg som Henri. Henri ga dem et brev som var adressert dogen i Venezia, og var fra stormesteren av Johannitterordenen på Malta. I brevet ble det spurt om hjelp i et forestående angrep på Malta fra Suleiman av Tyrkia.
Brevet hadde egentlig vært adressert Henrik III av Frankrike, men Henrik hadde nekta å hjelpe fordi han hadde en avtale med Suleiman. Henri d'Auvergnes mor hadde fått tak i brevet, og omadressert det til å gå til dogen i Venezia, slik at Henri hadde et påskudd for å få Christopher med dit. Christopher og Henri drar videre til Venezia, men Christophers sønn ble sendt direkte til Malta for å informere stormesteren om at brevet var på vei.
Da Christopher og Henri var vel fremme i Venezia, leverte Christopher brevet til dogen. Etter audiensen ble imidlertid Henri igjen, og advarte dogen mot å hjelpe johannitterne, fordi han hadde informasjon om at tyrkernes hær var langt sterkere enn johannitternes, og at det ville være få som kom til johannitternes unnsetning. Han vil ha en gjentjeneste for å ha advart dogen, og det er hans hjelp i renvaskingen av Henris fars navn.
Dagen etter utfordret Henri Christopher til duell, og fortalte ham hans fulle navn, og at han ville hevne sin far. Duellen ble holdt på en kanal, på en bjelke lagt mellom to gondoler. I duellen falt Henri i vannet, og siden han ikke kunne svømme, hoppet Christopher etter for å redde livet hans. Trygt i land, takket Henri for at Christopher reddet livet hans, men sier at det ikke gjør noen forskjell. Han angrep så Christopher bakfra, men ble møtt av et jerngrep som vred kniven ut av hånda hans. Publikummet ropte til Christopher at han skulle drepe Henri, men Christopher nektet, fordi han ikke bar noe nag til Henri.
I fangenskap.
At Christopher nektet å drepe Henri, gjorde dogen av Venezia sint, og han kastet dem begge i fengsel. Christopher satt fengslet i flere måneder, og ble sluppet fri i mai, fordi dogen hadde funnet ut at brevet han leverte dogen var falskt, og at det hele hadde vært en felle. Friheten var imidlertid ikke lang, for dogen hadde hørt om Christophers tidligere møte med Suleiman, og sendte Christopher til Suleiman som et «tegn på godvilje» fra Venezias side.
I fengselet hadde Christopher fått en sykdom som hadde gjort ham blind. Han blei utlevert til Suleiman etter en lang og tærende sjøreise, og da han kom fram hadde Suleiman pønsket ut hvordan Christopher skulle dø. Han blei lenka til et kors på taket av Suleimans harem, for å steke i hjel. Uten at Suleiman fikk vite det, fikk Christopher imidlertid vann og mat av haremskvinnene, fordi de ikke likte Suleiman, og ikke syntes Christopher fortjente den behandlingen han fikk.
Christophers sønn hadde i mellomtiden reddet ei jente fra å bli voldtatt i Venezia, og som takk ville hennes far, som var sirkusdirektør, hjelpe ham med å finne hans far. Takket være venner av ham, fant de Henri d'Auvergne i Venezia, som hadde blitt i Venezia i håp om å kunne hjelpe Christopher. De fant ut hvor Christopher hadde blitt ført, og sirkusdirektøren la en plan for hvordan de skulle få ham tilbake.
Suleiman var dyreinteressert, så sirkusdirektøren og den unge Christopher dro til Konstantinopel med noen geparder sirkuset hadde. Ved hjelp av kvinnelig sjarm og vin kom de seg forbi vakta til haremtaket, og fant Christopher. Han var medtatt, men i live. Beppo, en dverg fra sirkuset, dirket opp låsene som bandt fast Christopher, og så la de et skjelett der i stedet. Da Suleiman så fant det, trodde han at Christopher hadde dødd i løpet av natten og blitt spist opp av gribber.
De tok så Christopher med på en båt, og seilte til Pireus nær Aten. Der tok de ham til en lege i et kloster, som Henri d'Auvergne anbefalte. Etter ei uke var Christopher frisk igjen, og de tok til reisa til Malta, som var under angrep fra tyrkerne.
Strid på Malta.
Tyrkernes angrep på Malta var i sin sluttfase, og johannitterridderne var i ferd med å gi opp. Stormesteren fortalte Christopher at de trodde han var død, fordi de hadde fått en hodeskalle fra Suleiman noen dager tidligere, som han hadde sagt tilhørte Christopher.
Christopher hadde ved sin ankomst fått vite at Don Garcia, visekonge av Sicilia, hadde ankommet med 10 000 mann. Stormesteren var imidlertid redd hjelpen kom for sent, og var for liten. Men Christopher la en plan; han skrev et brev til Pasha, tyrkernes feltkommandant, hvor det sto at han var i live, og at Don Garcia hadde ankommet med 16 000 mann. Dette brevet gjorde at tyrkerne ble nervøse, og gjorde klart til angrep samme natt.
Imens hadde Christopher og johannitterriddere fjernet deler av muren, og slo ut mot et tyrkisk beleiringstårn som sto klart til å innta byen. Tyrkerne flyktet fra det de trodde var en død mann. Da de kom tilbake med forsterkninger, ble det kamp, og Christopher ble såret av et sverd som kom inn gjennom rustningen.
Samtidig hadde imidlertid Pashas speidere kommet med nytt om at Don Garcia "hadde" kommet i land med flere tusen mann. Pasha mente det var Allahs vilje at de ikke skulle seire, og de blåste til retrett.
Christopher fikk legehjelp for sitt sår, og svevde mellom liv og død i flere uker. Da han ble frisk nok til å reise ble han hyllet av folket, og kunne få hva belønning han ville. Han hadde bare ett ønske, og det var at grev Emile d'Auvergne skulle få oppreisning, og at hans sønn Henri skulle bli slått til ridder.
Den lange reisen hjem til Bengal tok imidlertid på den fortsatt skadde mannen, og i februar 1566 kom han hjem. Da var han så medtatt at hans død var forestående, og han fikk sin sønn til å sverge eden for å bli det andre Fantomet, før han selv, det første Fantomet og ridder av Johannitterordenen, gikk bort.
Litteratur.
Fantomet 01


Neptunisme.
Neptunismen (etter den romerske havguden Neptun) er en foreldet skoleretning fra geologiens tidlige faghistorie. Teorien ble utviklet på 1790-tallet av Abraham Gottlob Werner, en lærer ved bergverksskolen i Freiberg.
Neptunistene hevdet at jordskorpen dannes ved avleiringer og utkrystalleringer på havbunnen. De avviste muligheten av at bergarter kunne bli til ved størkning av smeltet stein slik den konkurrerende retningen plutonismen (også kalt "vulkanisme") hevdet. Vulkaner passet i det hele dårlig inn i neptunistenes sedimentlære, og Werner forsøkte å forklare vulkaner ved å påstå at de skyldes store lager av brennende kull under jordoverflaten.
Werners student Alexander von Humboldt var opprinnelig neptunist. Men på begynnelsen av 1800-tallet foretok han en stor ekspedisjon i Sydamerika hvor han samlet inn tallrike geognostiske data som motsa neptunismen, og etterhvert måtte han motstrebende forlate den neptunistiske forklaringsmodellen.
En av de ledende plutonistene var James Hall. I 1797 klarte han å få smeltet glass til å bli krystallinsk ved langsom avkjøling. Han gjorde det samme med mineralet hornblende, og måtte til slutt gi plutonistene rett.
Andre kjente tilhengere av neptunismen var Johan Gottschalk Wallerius, Novalis og Johann Wolfgang von Goethe.
Neptunismen tapte terreng utover på 1800-tallet, særlig etter at arbeidene til James Hutton begynte å bli kjent.
Mellom 1790 and 1830 representerte plutonismen et nytt og revolusjonerende syn, mens neptunismen ble ansett som konservativ. Striden mellom de to retningene førte til framveksten av den moderne geologien, og i dag kan vi se at de representerte hver sin ytterlighet.
Som et eksempel kan nevnes at sedimetære bergarter som kalkstein antas å oppstå etter prosesser lik de som ble beskrevet av neptunistene.


Starkhorn.
Starkhorn er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Det er en snødekket topp i den fiktive fjellkjeden Kvitklettene. Fra foten av fjellet rant elva Snøbrunna, og dens utvidede dal går mot nord gjennom fjellene og så renner elva ut på Rohans sletter. Rohirrim kalte denne dalen for Hovadal, og de bygde hovedstaden sin, Edoras, på en høyde som lå i dalens munning. Den ensomme hvite toppen Starkhorn kunne bli sett fra Edoras og gjennom hele den rette, lange dalen.


Trygve Brattelis andre regjering.
Trygve Brattelis andre regjering ble utnevnt 16. oktober 1973 og satt til 15. januar 1976.
Bratteli 2


Taniquetil.
Taniquetil (Quenya for "høy hvit topp") er et fiktivt fjell fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Det er det høyeste fjellet i Arda og det ligger i en del av Pelóri, ved Valinors kyst. På toppen av dette fjellet ligger Ilmarin. Det var herfra at Manwë og Varda så ut over hele Arda til og med over Morgenens porter.


John av Eltham, jarl av Cornwall.
John av Eltham (født 15. august 1316, død 13. september 1336) var sønn av Edvard II av England og Isabella av Frankrike.
Han ble født på Eltham Palace. Den 6. oktober 1328 ble han første jarl av Cornwall i den niende opprettelsen av tittelen.
John var forlovet med Maria, datter av Ferdinand IV av Castilla, men døde i Perth bare tyve år gammel, før de fikk giftet seg. Han ble gravlagt i Westminster Abbey i 1337.
Cornwall 9-01


Jarl av Cornwall.
Jarl av Cornwall var en tittel som ble opprettet ni ganger i Englands adelskalender. I 1337, etter den siste jarlens død, ble den erstattet av den nye tittelen hertug av Cornwall, en tittel som gis til tronarvingen.
Niende opprettelse - 1330.
Cornwall


Giovanni Battista Castrucci.
Giovanni Battista Castrucci (født 1541 i Lucca i Italia, død 18. august 1595 i Lucca) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han virket i den romerske kurie.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1585 av pave Sixtus V.
Han var erkebiskop av Chieti 1585–1591, og var prefekt for den apostoliske signatur fra 1585.
Castrucci, Giovanni Battista
Castrucci, Giovanni Battista
Castrucci, Giovanni Battista
Castrucci, Giovanni Battista


Federico Cornaro den eldre.
Federico Cornaro den eldre (født 9. juni 1531 i Venezia i Italia, død 4. oktober 1590 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var storprior for johanittene på Kypros men avstod embedet til fordel for sin eldre bror.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1585 av pave Sixtus V.
Han var biskop av Traù i Dalmatia 1560–1561, deretter av Bergamo (fra 1561) og så av Padova (fra 1577).
Han var i slekt med en rekke andre kardinaler: Marco Cornaro (kreert 1500), Francesco Cornaro (1527), Andrea Cornaro (1544), Luigi Cornaro (1551), Federico Baldissera Bartolomeo Cornaro (1626), Giorgio Cornaro (1697) og Giovanni Cornaro (1778).
Cornaro, Federico1
Cornaro, Federico1
Cornaro, Federico1
Cornaro, Federico1
Cornaro, Federico1


Stonyhurst College.
Stonyhurst College er en katolsk privatskole i Lancashire, England. Den er grunnlagt og drives av jesuittordenen. Stonyhurst College fikk etterhvert St Cuthberts evangelium, en av Europas elste og best bevarte evangeliebok som inneholder Johannesevangeliet, denne ble fra 1979 ulånt på et langsiktig lån til British Library, katalogisert som lån 74. Den 14. juli 2011 lansert British Library en innsamlingsaksjon for å kjøpe boken for £ 9 millioner (US $ 14.3M), og den 17. april 2012 annonserte man at kjøpet hadde blitt gjennomført, og boken nå er "British Library Additional MS 89000".


Polykarpos.
Polykarpos fra Smyrna ble født omkring år 69 og døde i midten av det annet århundre. Han tillegges "Polykarps brev til menigheten i Filippi". Han skal ha kjent apostelen Johannes og vært hans disippel. Han var biskop i Smyrna. Polykarpos sies å ha vært et levende forbindelsesledd tilbake til apostlenes tid. Han forklarte utførlig Skriften og slo sterkt til lyd for at man skulle holde seg til Jesu Kristi og apostlenes lære. Han besøkte Anicetus i Roma i 154 for å forhandle om tiden for påskefesten. En troverdig beretning fra hans menighet forteller om hans martyrium, og er den eldste skildring av denslags utenfor Det nye testamente.


Aking under Vinter-OL 1992.
Under Vinter-OL 1992 i Albertville ble det arrangert tre øvelser i aking. Det var åttende gangen som aking var olympisk øvelse. Som i de sju foregående vinterlekene konkurrerte mennene i to øvelser, ener og toer mens damene kun konkurrerte i ener. Tyskland ble beste nasjon i aking med to gull-, en sølv- og to bronsemedaljer.


Aking under Vinter-OL 1994.
Under Vinter-OL 1994 på Lillehammer ble det arrangert tre øvelser i aking, som fant sted på Hunderfossen. Det var niende gangen som aking var olympisk øvelse. Som i de åtte foregående vinterlekene konkurrerte mennene i to øvelser, ener og toer mens damene kun konkurrerte i ener. Italia ble beste nasjon i aking med to gull-, en sølv- og en bronsemedalje.
Ener.
Ble avholdt den 13.–14. februar. I alt var det 33 deltagere, hvorav 32 fullførte.
Toer.
Ble avholdt den 18. februar. I alt var det 20 toere som deltok, hvorav 19 fullførte.
Ener.
Ble avholdt 15.–16. februar. I alt var det 25 deltagere, hvorav 24 fullførte.


Aking under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert tre øvelser i aking.


Sharon.
Sharon er en by i Windsor County, Vermont, USA. Den ble grunnlagt i 1761 og ifølge folketellingen i 2000 er innbyggertallet 1411. Joseph Smith, grunnleggeren av kirken Siste Dagers Hellige, ble født her.


Bertram Dybwad Brochmann.
Bertram Dybwad Brochmann (født 1. januar 1881 i Grue i Solør, død 15. januar 1956 i Oslo) var en norsk forfatter, avisutgiver, politiker og samfunnskritiker.
Han var sønn av sogneprest Jørgen Henrik Hegermann Brochmann og hustru Sophie Wilhelmine Dybwad. Etter hjemmeundervisning med huslærer avbrøt han middelskolen, og tok utdannelse til gartner i Norge, Danmark og Tyskland. 1906–1911 drev han en garntnerforretning i Bergen, og arbeidet senere blant annet som disponent for forskjellige bedrifter. 1924-1927 var han bestyrer for Fuhrs gartneri i Grimstad. Deretter livnærte han seg som foredragsholder og forfatter.
Etter første verdenskrig viet hans seg til samfunnsreformatorisk virksomhet gjennom sin bevegelse for «nyorientering» av samfunnet, Den åndsrevolusjonære nyorienteringsbevegelse. Bevegelsen var bygd på en syntese av kristendom, sosialpsykologi, økologi og samfunnsøkonomi. Hans skille mellom fiktivøkonomi og realøkonomi, sammen med kravet om at nasjonalregnskap inspirerte Ragnar Frisch, en grunnlegger av moderne samfunnsøkonomi.
Brochmann startet Det Frie Samfunds Forlag i 1929 og avisa "Samfundsliv" i 1931. I 1933 stiftet han Samfundspartiet, og ble sensasjonelt innvalgt som stortingsrepresentant fra Bergen for perioden 1934–1936. Han nektet å motta lønn for stortingsmannsvervet. I 1934 var Brochmanns varamann, Gjert E. Bonde, også den eneste som stemte mot steriliseringsloven rettet mot tatere. Han utgav en rekke bøker, deriblant "Fandens efterlatte Papirer" fra 1934, som kom i ny utgave i 1977.
I 1937 skrev han et brev til Adolf Hitler med et budskap om at «den sterkes rett er ikke våpenbrukets rett, men åndsmaktens og den positive ydelses rett.» 14. juli 1940 holdt han en radiotale, der han kritiserte den flyktede Nygaardsvold-regjeringen, og samme høst utgav han boken "Den 9. april. Norge og verdensrevolusjonen", med uttalelser som kunne tolkes som støtte til nazismen. Ved rettsoppgjøret etter krigen ble han tiltalt for landssvik og dømt til 3½ års fengsel, men slapp å sone straffen.


Unbrakonøkkel.
Unbrakonøkkel, ofte omtalt og feilskrevet som "umbrakonøkkel", er en sekskantnøkkel beregnet på skruer med unbrakohode (innvendig sekskanthode).
For kundens egen montasje av bruksgjenstander som f.eks. sykler og møbler benytter produsentene skruer med innvendig sekskanthode. Mest kjent er kanskje IKEAs møbler. Folk som ikke har et yrkesmessig forhold til verktøy, kjenner iallfall unbrakonøkkelen fra flatpakkede møbler.
Den amerikanske betegnelsen "Allen wrench" var opprinnelig et varemerke for Allen Manufacturing Company i Hartford, Connecticut 1943. Årsaken til den vanlige feilskrivningen av "unbrako" i Europa kan være at mange produsenter, deriblant IKEA, skriver "umbrakonøkkel" i sine monteringsanvisninger. En annen grunn, kan være den lingvistiske, nemlig at det er lettere å uttale to bilabiale konsonanter ("mb") etter hverandre, enn en alveolar og en bilabial plosiv. Denne trenden ser vi i flere romanske språk, f.eks. blir prefikset "in-" til "im-" foran bilabiale konsonanter, som i ordet "impossible".
Standard størrelse på unbrakonøkler er: 1, 2, 2.5, 3, 3.5, 4, 5, 5,5, 6, 7, 8 og 10 mm.
Unbrakonøkler finnes også med tommemål: 5/64, 3/32, 7/64, 1/8, 9/64, 5/32, 3/16, …tommer.


Bladmoser.
Bladmoser er landplanter som er kjennetegnet ved at gametofytten har blader, og at rottråden ("rhizoid") er flercellet.
Bladmoser er en svært viktig plantegruppe, i og med at de ofte er den første vegetasjonen som vokser på bare landområder.
I noen habitater utgjør de de eneste landplantene, men forekommer også i de fleste andre miljøer sammen med andre planter.
Inndelingen av bladmosene er fremdeles svært usikker.
Man vet at lever- og nålkapselmoser ikke hører til bladmosene;
at bladmosene er søstergruppen til karplantene;
og at de fleste bladmoser (over 90 %) hører til de egentlige bladmosene (Bryidae), som utgjør en naturlig gruppe.
Plasseringen av diverse mindre mosegrupper er derimot ikke avklart ennå.


Moderne fugler.
Moderne fugler (Neoaves) er i særdeleshet den mest tallrike delgruppen med fugler. Med unntak av ande-, hønse-, strutsefugler og tinamuer inkluderer denne gruppen alle andre fuglearter – mer enn 9 000 arter i alt.
Navnet kommer av det vitenskapelige navnet Neoaves som betyr høyerestående, men det betyr ikke at disse artene er mer intelligente eller mer avanserte enn fuglene i de andre gruppene, men kun at deres delgrupper skilte lag på et senerer tidspunkt i stamtreet.
Slektskapsforholdene mellom de moderne fuglene er fremdeles veldig usikre.
Evolusjon.
Da Neognathae (moderne nåtidsfugler) separerte i to linjer for omkring 89,8 (± 3,5) millioner år siden, oppsto Galloanserae (ande- og hønsefugler) som den ene og Neoaves (moderne fugler) som den andre.
Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 (± 3,0) millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes (spurvefugler), den andre til Falconiformes (rovfugler), Charadriiformes (vade-, måse- og alkefugler), Procellariiformes (stormfugler), Gaviiformes (lommer), Ciconiiformes (storkefugler) og Sphenisciformes (pingviner)..


Siri Dokken.
Siri Dokken (født 5. juli 1966 i Bærum) er en norsk avistegner og illustratør.
Siri Dokken er utdannet ved SHKS og har arbeidet som illustratør for bokforlag og reklamebyråer siden 1991. I 1994 utgav hun tegneserien "Kongens Mann" sammen med tekstforfatteren Baard Enoksen. Hun var avistegner i ukeavisa Dag og Tid i 1994, men har siden 1995 tegnet fast for Dagsavisen. Pennetegningene hennes er kjennetegnet av elegant linjeføring, sikker strek og et kraftfullt uttrykk.
I 2005 mottok Siri Dokken den prestisjetunge «EWK-prisen» for sine avistegninger. Prisen deles ut av det svenske EWK-sällskapet og er oppkalt etter avistegneren Ewert Karlsson (1918-2004). Hun mottok sammen med Kari Tinnen Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur 2010, for "Ulla hit og dit". I 2011 ble hun tildelt prisen for Årets avistegning for tegningen «Folkekongen» som ble presentert i Dagsavisen 17. oktober 2009.


Inge Grødum.
Inge Grødum (født 13. august 1943 i Telemark) er en norsk avistegner og illustratør.
Grødum er utdannet ved SHKS. Han var avistegner i Nationen i perioden 1973–1987 og har tegnet fast for Aftenposten siden 1987. Han har også illustrert en stor mengde bøker og tegnet for TV. ukeblader og reklame. Han har hatt separatutstillinger i Norge og deltatt på kollektivutstillinger i utlandet, og er representert i Sammlung Karikaturen & Cartoons i Basel. De daglige kommentartegningene hans i Aftenposten kjennetegnes av lun humor, portrettlike karikaturer og en rask, uanstrengt strek.


Skrifttype.
En skrifttype eller skiftsnitt (fransk "fonte") eller font (eng. "typeface"), er det fysiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn (tegnsett). Det finnes flere ulike skrifttyper, og flere ulike stilgrupper som omfavner disse.
De enkelte skrifttyper kjennetegnes ved at de har lik stil på de enkelte tegnene i tegnsettet.
Historie.
Allerede i det gamle Egypt eksisterte det 2 skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. I norden hadde vi ulike runealfabeter og ulike skrivemåter. Etter at Johann Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten i 1430-årene ble det påkrevd å standardisere de enkelte tegnene for at de skulle være lett gjenkjennelige og lett leselige. Skrifttegnene på denne tiden ble kalt gotiske og var svært snirklete og forseggjorte. Gutenbergs opprinnelige skrifttype ble kalt for "textura", men det oppstod etter hvert forenklede versjoner, først "schwabacher" og senere (omkring 1512) kom "fraktur"en, som ble dominerende helt til ca. 1890 da den gotiske skrivemåten forsvant og "antikva" overtok helt.
Senere, først da fotosats og offset tok over for blysats, og særlig etter at tekstbehandling på PC ble alminnelig, har vi fått et utall av ulike skriftsnitt. Det er verd å merke seg at spesielle (særlig de minst brukte) fontene ikke vises korrekt hos andre som ikke har tilsvarende fonttyper installert på sin PC, eller det oppstår konverteringsfeil ved lesing fra andre programmer enn det program som teksten er laget i.
Skrifttyper.
Proporsjonalitet - Proporsjonal øverst, monospace nederst
Ulike skrifttyper (normal), lik skriftstørrelse (18)
Skriftens vekt.
De fleste skrifttyper har minst to måter å utheve skrift på, disse er "kursiv" og fet'". Kursiv ("italic" på engelsk) var opprinnelig en egen komprimert skriftstil, men brukes nå for tiden ikke i lengre tekster. Kursiv er en variant av en skrifttype med helning mot høyre, men den er designet for seg og ikke bare en forvridd versjon av den vanlige skrifttypen (oblique). Kursiv er en anonym og behagelig måte å utheve eller skille tekst fra hverandre da den ikke "skriker" like mye på siden som fet.
Fet (bold på engelsk) er ikke så mye en versjon av skrifttypen som en tyngde av den. Skrifttyper kan ha flere tyngder (da særlig digitale skrifttyper i "OpenType"-format), eksempelvis; mager (light), vanlig (regular/roman), halvfet (semibold), fet (bold) og svært fet (black).
I tillegg har noen skrifttyper ulike bredder på skriftene; smal (condensed) og bred (expanded).


Lunder.
Lunder er middels store alkefugler (35–40 cm) med et høyt, kraftig og (i hekkedrakt) fargerikt nebb.
Fjærdrakten er svart, grå og/eller hvit, hos neshorn- og topplunde ispedd gule fjær.
Lundene legger sitt eneste egg i en hule. Hulen kan være naturlige fjellsprekker, men er ofte utgravd av fuglene selv i gressbevokste, bratte heng nær havet.
Én av de fire artene (lunde) forekommer i Norge.


Matti Røssland.
Matti (Ray Morten) Røssland (født 24. januar 1966) er en norsk musiker. Han ble oppdaget av Ivar Dyrhaug og Åge Aleksandersen på slutten av 1980-tallet, og kom med debutplaten "Før hanen galer" i 1989. Albumet fikk en god mottakelse av de norske kritikerne og unggutten fra Husnes i Kvinnherad med kassegitar og iørefallende melodier var godt stoff i alle medier.
Neste album var "Tøffe tider" (1992) og for tittelsporet «Tøffe Tider» fikk han NOPA-prisen Årets verk innen tekst i 1992. Senere kom "Neon Junkies" (1996) hvor tittelsporet nok en gang fikk prisen Årets verk, denne gangen for musikken. I 2003 kom "Vilden sky" og i 2004 kom albumet "Samleplata", hvor Røssland blant annet synger duett med Elin Tvedt på en nyinnspilling av sangen «Stjålen båt» fra albumet "Tøffe tider".


Konseptalbum.
Konseptalbum er et begrep som benyttes på et musikkalbum hvor innholdet bidrar til å forme et enkelt tema eller en samlet historie.
Helheten rundt et album, som layout og utformingen av coveret, tidsmessige nyanser, navn og rekkefølge på sangene, instrumentbruk eller fortellinger og historier artisten vil fremheve gjennom sin musikk, er med på å definere hva som er et konseptalbum. Konseptalbum som blir fremført som en musikal kalles en rockeopera.
Det diskuteres stadig når definisjonen konseptalbum startet. Noen hevder at de første albumene av denne typen dukket opp sent på 1930-tallet, mens andre hevder disse først kom på slutten av 1940-tallet under Frank Sinatras storhetstid. Det er også på hans album "Songs for Young Lovers" og "Swing Easy" definisjonen konseptalbum ble brukt. Det var ikke før 1966 ordet fikk en sterkere mening da Beach Boys ga ut albumet "Pet Sounds" og formet sjangeren rock, som inspirerte Frank Zappa, The Kinks, Ray Davies og The Beatles. Sistnevnte ga ut albumet "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" som ble sett på som et konseptalbum, imidlertid er det også her store diskusjoner.
Etter dette albumet kom flere artister med album av denne typen. Det første var The Rolling Stones med sitt "Their Satanic Majesties Request" (desember samme år), og senere kom The Whos album "Tommy" (1969) og "Quadrophenia" (1973). De to sistnevnte går også inn i sjangeren rockeopera. Og det var først etter disse albumene konseptalbum ble anerkjent som definisjon på slike album. Denne typen ble vanlig under sjangeren Progressiv rock som kom på 1970-tallet. Det ble kommersielt å gi ut konseptalbum. Noen eksempler for dette er Yes' "Tales from Topographic Oceans", Pink Floyds "The Dark Side of the Moon" (1973), "Wish Your Were Here" (1975), "Animals"(1977) og "The Wall" (1979) samt Camels "The Snow Goose" (1975). Andrew Lloyd Webber brukte tyngre rockemusikk i sin musikal Jesus Christ Superstar (1970) som dermed også regnes som en rockeopera og et konseptalbum. King Crimson lagde en serie med konseptalbum om de fire elementene dette tiåret.
Disse albumene hadde primært temaer som sex, krig, tid, penger, død, fobier og fortolkninger av historier, men ettersom konseptalbumene ble mange gikk dette av moten, mye fordi låtskriverne ble for opptatt av helheten og hvilke temaer som skulle tolkes fremfor å sikre kvaliteten på hver enkelt sang. Konseptalbum forblir likevel forbundet med progressiv rock og progressiv metal, gjennom artister som Roger Waters, Dream Theater og Queensryche, og delvis Radiohead.


Makk.
Makk (eller mark) betegner avlange, krypende virvelløse dyr.
Typiske makk er leddormer, flatormer eller rundormer.
Systematisk sett er begrepet av liten verdi og brukes ikke lenger i den biologiske nomenklaturen.
Grunnen til dette er at mange makkgrupper ikke er nær beslektet med hverandre.
En avlang (ormelignende) kroppsform har oppstått mange ganger uavhengig i dyrenes evolusjon, ofte som tilpasning til et krypende eller borende liv i myke sedimenter.
Videre har denne kroppsformen også gått tapt mange ganger uavhengig, ved at f.eks. lemmer ble utviklet.
Stamarten til samtlige av de tosidig symmetriske dyrene var f.eks. høyst sannsynlig ormeformet.
Ut ifra denne stamformen har både bløtdyr, leddyr, pigghuder, ryggstrengdyr og andre grupper utviklet andre kroppsformer.
I eldre systematikk (f.eks. hos Linné) finner man derimot ofte "makk" (latin «Vermes») som en systematisk gruppe.
Men en slik gruppe er altså et svært kunstig samlebegrep som ikke sier noe om slektskap.
"Makk" brukes også om ulike larveformer av dyr som i voksenstadiet ikke omtales som makk, f.eks. flue-, bille- eller sommerfugllarver.


Eskil Ervik.
Eskil Ervik (født 11. januar 1975 i Trondheim) er en norsk tidligere skøyteløper.
Erviks fremste mesterskapsplasseringer var bronse i allround-VM på Hamar i 1999, og sølv i EM på samme bane i 2000.
Under landslagstrener Peter Muellers ledelse fikk Ervik en ny vår som skøyteløper – Ervik satte den 5. november 2005 verdensrekord på 3000 meter med tiden 3.37,28 i Calgary, etter at han den 15. oktober 2005 satte ny utendørs verdensrekord på 3000 meter med tiden 3.44,90 i Inzell.
Den 13. november satte han ny verdensrekord på 5000 meter med 6.12,19 i Calgary. Rekorden ble dog slått av Chad Hedrick i paret etter. Ervik var i dette løpet den første i verden som gjennomførte en 5000 m med samtlige rundetider under 30.0.
I EM på Hamar i 2006 ble Ervik igjen nr. 2 – etter italieneren Enrico Fabris.
På 2000-tallet var Ervik den ledende allroundløperen i Norge, og han tok fem NM-titler på rad mellom 2000 og 2004, og ble på nytt mester i 2006 og 2007. Han har også to norgesmesterskap i enkeltdistanser på 1500 m, tre på 5000 m og ett på 10000 m. Han representerte Hamar Idrettslag.
I 2006 spilte Top Gear inn «Winter Olympics Special», der Jeremy Clarkson kjørte om kamp med sin Jaguar XK8 mot Ervik i Vikingskipet. Ervik vant denne 1500-meteren enkelt, og passerte Clarkson med flere runder.
Etter at Ervik la opp som aktiv skøyteløper ble han i 2008 ansatt i markedsavdelingen til Storhamar Dragons.


Brigham Young.
a>. Gadsden-kjøpet fra 1853 i gult
Brigham Young (født 1. juni 1801 i Whitingham i Vermont i USA, død 29. august 1877 i Salt Lake City) var den annen profet og president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, populært kalt mormonene. Han grunnla Salt Lake City og mange andre byer i Utah og flere andre av veststatene. Han har blitt kalt «Den amerikanske Moses» på grunn av sin rolle i koloniseringen av et område av Mexico som senere ble amerikansk og etterhvert ble til staten Utah.
Young kom fra en bondefamilie i Vermont og arbeidet som omreisende snekker og glassmed. I 1824 giftet han seg med Miriam Angeline Works. Året før var han blitt metodist, men etter å ha lest Mormons bok kort etter at den ble utgitt i 1830 og blitt tiltrukket av dens budskap gikk over til mormonismen. Han ble offisielt opptatt i kirken i 1832, og dro til Canada som misjonær. Hans første kone døde i 1833, og deretter tilsluttet Young seg mange mormoner som slo seg ned i Kirtland i Ohio.
Young var sterkt engasjert i sin nye tro. Han ble ordinert til apostel og ble en av det såkalte "quorum" av de tolv apostler (De tolv apostlers råd) den 14. februar 1835.
Under de antimormonske forfølgelser i Missouri sent i 1830-årene mistet han alt sitt gods og måtte tåle mye motgang. I 1840 og 1841 misjonerte han i England. Mange av dem han konverterte kom over til USA og slo seg ned i de mormonske bosetninger der. I 1840-årene var Brigham Young en av dem som grunnla byen Nauvoo i Illinois ved elven Mississippi. Den var den gang omtrent jevnstor med Chicago, og ble kirkens hovedsete.
Mens kirkepresidenten Joseph Smith var i fengsel i påvente av rettssak, ble han og broren Hyrum Smith drept av en bevæpnet mengde i 1844. Det ble uenighet om hvem som skulle tre i hans sted som leder av kirken. Under et møte der dette skulle diskuteres, mente mange å gjenkjenne Joseph Smiths røst og endatil utseende da Brigham Young tok ordet. For mange var det et tegn på at Young var den utvalgte leder, og de flokket seg om ham. Andre ville ikke gå med på det, og det kom til splittelse.
Etter tre år under De tolv apostlers råd reorganiserte Young et nytt første presidentskap og ble erklært for president for den største gjenværende fraksjon i (etter at et annet lederskap var etablert i Pittsburgh) i 1847. Gjentatte konflikter fikk Young til å føre sin gruppe til et område i det som i dag er Utah men var da del av Mexico. Young organiserte reisen som skulle føre de troende gjennom Nebraska, der de lå i vinterkvarter, og til Salt Lake Valley dit de ankom 24. juli 1847.
Ikke lenge etter avstod Mexico dette nordligere området til USA. Young bad da den amerikanske kongressen om å etablere en ny delstat der, ved navn Deseret. Men istedet ble Utah Territory skapt, og Young ble innsatt som dets guvernør. Nå ledet han både de kirkelige og de økonomiske forhold. Han gikk inn for selvstendighet og selvberging. Mange av Utahs byer ble grunnlagt av Young.
Da de føderale myndighetene fikk overdrevne meldinger fra Utah om misforhold i dommerstanden bestemte president Buchanan seg for å innsette en ikke-mormon som guvernør. Tropper ble sendt avsted, men Brigham Young klarte å holde dem stangen militært en vinter. Han la planer om å brenne Salt Lake City og ta med seg sine tilhengere til Mexico, men ombestemte seg i siste stund og gikk med på å fratre som guvernør.
Et spørsmål som stadig melder seg er om Brigham Young var involvert i å beordre det som er blitt kjent som Mountain Meadows-massakren i Washington County i 1857. Saken er ikke entydig avklart. Det ble sendt bud fra ham til å la vogntoget gjennom uforstyrret, men budet kom for sent, og folket der som hadde blitt paranoid p.g.a. forrige forfølgelser som noen i vogntoget var beryktet å ha deltatt i begikk en grusom folkeslakt av hele vogntoget med hjelp av paiute-indianere. Young ble en gang siktet for mord i saken, men den kom aldri til doms. Lokal-lederen John D. Lee ble henrettet på stedet, som ansvarlig for det.
I tillegg til å grunnlegge Utah, organiserte Young også Mormon Tabernacle Choir og grunnla "University of Deseret" i 1850 (i dag University of Utah). Brigham Young University er oppkalt etter ham.
Han praktiserte polygami, og hadde flere koner. Han sørget for byggingen av bygningene Lion House og Beehive House for seg og sin familie. Han oppholdt seg i Beehive House da han døde.


Ølve.
Ølve er en bygd på nordvestsiden av Kvinnheradsfjorden i Kvinnherad kommune i Hordaland.
Ølve grenser på land til Fusa kommune, og i sjø til Tysnes kommune. Ølve er en jordbruksbygd, men det er også noen industribedrifter der, blant annet Umoe Schat-Harding AS, en del av Umoe AS-gruppen, som er en stor produsent av livbåter til fartøy, cruiseskip, og oljeplattformer med hele verden som marked. Historisk er Ølve kjent for bergverksindustrien på stedet.


Bobsleigh.
Opprinnelig var kjelkene bemannet med fem til seks personer, men dette ble endret til toer- og firerbob i 1930-årene. Kjelkenes maksimallengde er henholdsvis 3,8 og 2,7 meter for firer- og toerbob. Maksimalvekten, inkludert mannskapet, er 630 kg og 390 kg — man kan bruke metallvekter for å kompensere for manglende vekt. Før vektgrensen ble innført i 1952, var deltakerne på bobsleighlagene vanligvis svært tunge.
Bobsleigh har vært en olympisk gren siden det første vinter-OL i 1924. Kvinnene deltok for første gang i Salt Lake City i 2002.


Odd Klingenberg.
Odd Sverressøn Klingenberg (født 8. juni 1871 i Trondhjem, død 3. november 1944 i Trondheim) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Trondhjem og Levanger 1907–1909 og 1919–1924 samt sosialminister 1920–1921 og 1923–1924. Klingenberg var dessuten Trondhjems ordfører 1911–1916 og fylkesmann i Sør-Trøndelag 1921–1940. Han markerte seg som en svært progressiv sosialpolitiker, og gikk i bresjen for åttetimers arbeidsdag, sosial boligbygging, utbyttedeling, valgreform og et moderne trygdesystem basert på skatt. Klingenberg fikk også flertall på Stortinget for sitt forslag om folkepensjon i 1923, men innføringen av denne ble utsatt til 1936 grunnet depresjonen. Ifølge Olaus Schmidt var Klingenbergs personlighet preget av trygghet og sinnsro.
Bakgrunn.
Han ble født i Trondhjem (fra 1931 Trondheim) i 1871, som sønn av overrettssakfører Sverre Olafssøn Klingenberg (1844–1913) og Hilda Johannesdatter (1843–1912). Han var dermed av en relativt velstående familie med jurister i flere slektsledd. Odd Klingenbergs søsken var høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg, bygningsingeniør Sverre Klingenberg, topograf Kaare Klingenberg, Roar Klingenberg, Hedin Klingenberg og Hilda Klingenberg. Han var forøvrig sønnesønn av fogd Olaf Hannibal Sommerfeldt Klingenberg, grandnevø av major Johannes Benedictus Klingenberg, samt nevø av generalmajor Trygve Olafssøn Klingenberg.
Klingenberg-slekten stammer fra Lolland i Danmark, og kom til Norge med Andreas Clausen Klingenberg (død 1688), som var magasinforvalter på Munkholmen. Fra det store og høytliggende sommerstedet Klingenberg, reist i italiensk villastil i 1850, var det flott utsikt over Lademoen, Lade og Trondheimsfjorden. Odd Klingenberg er begravet ved Nidarosdomen i Trondheim.
Odd Klingenberg ble gift med Hulda Johannessen den 30. april 1896, og de ble etterhvert foreldre til Leif Klingenberg (født 1897), Synnøve Klingenberg (født 1899) og Svein Klingenberg (født 1917).
Yrkeskarrière.
Han tok examen artium ved Trondhjems katedralskole i 1889 og tok examen philosophicum like etter. Han begynte å studere musikk, men byttet til studier i rettsvitenskap etter et halvt år med tvil, og var cand.jur. fra 1894. Han tok så advokaturen i 1902. Klingenberg var overrettssakfører og fullmektig i farens firma i Trondhjem fra 1894, hvor han senere var kompanjong fra 1899 og høyesterettsadvokat fra 1902. Klingenberg var også aktor i meddomsretten. Klingenberg var senere fylkesmann i Sør-Trøndelag fra 18. november 1921 til 6. mars 1923 og igjen fra 25. juli 1924 til 1940, altså med permisjon i tiden han var sosialminister 1923–1924. Viktige saker i Klingenbergs tid som fylkesmann var utbedring av sykehusforhold, kommunal gjeld, samferdsel og næringslivets rammevilkår.
Klingenberg innehadde dessuten en rekke offentlige verv, og var styremedlem i en rekke betydelige industriforetak og bedrifter. Han var blant annet formann i direksjonen i Trondhjems Sparebank, medlem av Trondhjems Sparebanks kontrollkomité, medlem av representantskapet i Trondhjems Privatbank, medlem av direksjonen i Trondhjems Adresseavis, styremedlem i E. C. Dahls bryggeri og styremedlem i Salvesen & Thams Communikations Aktieselskap.
Av offentlige verv kan nevnes styreformann i Aldershjem for sjøfolk i Trondhjem, medlem av direksjonen i Thamshavnbanen, medlem av Matrikkelkommisjonen av 1910, medlem av komiteen som utarbeidet bestemmelser om det vitenskapelige forskningsfond av 1919, formann i Sosialdepartementets boligutvalg av 1923, formann i Sykeforsikringskomiteen av 1927 samt formann i Trafikkrådkomiteen av 1934.
Han skrev forøvrig en rekke artikler og avhandlinger om ulike sosiale spørsmål, alderstrygd, sykeforsikring og tvungen voldgift i arbeidstvister.
Politisk arbeid.
Klingenberg var medlem av Trondhjem bystyre, hvor han var varaordfører 1904–1906 og ordfører 1911–1916. Han var også formann i Trondhjems konservative forening (senere Trondheim Høyre) 1899–1903, og var medlem av Høyres sentralstyre 1908–1911. Han var innvalgt på Stortinget fra Trondhjem og Levanger, 2. krets Kalvskindet 1907–1909, og var da tilsluttet Samlingspartiet. Klingenberg var senere innvalgt som Høyre-representant fra 1. krets Bratøren og Ilen 1919–1921 og fra Trondhjem og Levanger som storkrets 1922–1924. Han var medlem av Stortingets sosialkomité 1907–1909, hvor han var formann 1919–1923, og av Stortingets fullmaktskomité 1919–1920.
Klingenberg var statsråd i Sosialdepartementet i Otto B. Halvorsens første regjering fra 21. juni 1920 til 21. juni 1921, og igjen i Otto B. Halvorsens andre regjering og Abraham Berges regjering fra 6. mars 1923 til 25. juli 1924. Han var også fungerende statsråd i Justis- og politidepartementet fra 24. til 29. mars 1923. Klingenberg var egentlig favoritt til å ta over som statsminister for Høyre etter Otto B. Halvorsens død i 1923, men ble vraket av eget parti til fordel for Abraham Berge fra Frisinnede Venstre. Den svært progressive sosialministeren Klingenberg, som også var partiets sosialpolitiske talsmann, hadde lenge drevet norske næringslivstopper til randen av raseri idet han ofte plasserte Høyre til venstre for koalisjonspartneren Frisinnede Venstre med sin reformlinje. Han møtte også motstand fra Høyre-folk utenfor byene, især på Vestlandet. Med Halvorsen død og Klingenberg på sidelinjen kom kravet om sparepolitikk til uttrykk gjennom Berge, og senere Ivar Lykke, som statsministre.
I likhet med de øvrige statsrådene i Abraham Berges regjering, ble Klingenberg stilt for riksrett 1926–1927, men ble frifunnet sammen med resten den 25. mars 1927. Saken var fra 1923 og gjaldt tildelelse av bevilgninger til Den norske Handelsbank uten å informere Stortinget, men alle ble frikjent (under dissens) ut ifra at de hadde handlet i beste mening.
Utmerkelser.
Klingenberg ble i 1921 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden «for statsborgerlig og embedsfortjeneste». Han ble også tildelt Kroningsmedaljen 1906. Klingenberg mottok storkors av Nordstjerneordenen og var ridder av den portugisiske Kristusordenen.


James Hall.
James Hall (født i Dunglass 1761, død i Edinburgh 1832) var en skotsk geolog. Han regnes som grunnleggeren av eksperimentell geologi.
Hall ble født i East Lothian i Skottland, som sønn av baronetten av Dunglass, og arva tittelen etter faren 15 år gammel. Han fikk studere ved universitetene i Cambridge og Edinburgh. Seinere ble han sendt til militærakademiet i Brienne i Frankrike, og gikk der samtidig med Napoleon Bonaparte.
Sir James ble ikke militær; i stedet skulle han vie sitt liv til geologien, som på hans tid var i en rivende utvikling. Han ble en del av det geologiske fagmiljøet rundt James Hutton og John Playfair i Edinburgh.
I begynnelsen var Hall skeptisk til Huttons plutonisme; han mente at det ikke var bevist at bergarter som inneholdt krystaller kunne dannes ved smelting og størkning. Da han en dag hørte om en glassmelte som ved et uhell hadde blitt liggende og kjølne langsomt, at den hadde "«tapt enhver likhet med glass, og fullstendig hadde antatt steinstruktur»", ble han mindre sikker.
I 1797 bestemte han seg for å prøve ut Huttons teorier, og han gjennomførte en serie med elegante laboriatorieeksperimenter som viste en gang for alle at vanlige bergartsdannende mineraler kunne dannes ved størkning. Han fikk glass til å krystallisere i laboratoriet; deretter prøvde han hornblende fra ei gruve utafor Edinburgh. Han fikk mineralet til å smelte i en masovn. Når han lot smelta kjølne raskt, ble det som mørkt glass. Lot han det derimot kjølne langsomt, ble det til en substans som var "«på alle måter ulikt glass … grovt, steinaktig og krystallinsk.»"
Han fortsatte med stykker av en gabbroid bergart som på engelsk kalles «whinstone» og basalt fra ulike steder, bl.a. Island, smelta dem i en smeltedigel og lot dem størkne ved ulike temperaturer. Han kom samtidig fram til at whinstone og basalt hadde samme kjemiske sammensetning. Han gjorde også forsøk med metamorfose, idet han viste at kalsitt går over til marmor uten smelting når den blir utsatt for stort trykk under oppvarming. Med disse forsøka grunnla Hall den eksperimentelle geologien.
Hall var ikke bare laboratoregeolog; han drev også et utstrakt feltarbeid. Blant annet besøkte han Italia og Alpene, og noterte seg likheten mellom unge lavabergarter der og gamle bergarter hjemme i Skottland. Han utga et stort antall skrifter om geologiske emner, men også et verk om gotisk arkitektur.
Hall hadde også en politisk karriere; mellom 1807 og 1812 var han parlamentsmedlem, valgt fra St. Michaels’s i Cornwall. Han var også president for Royal Society i Edinburgh.


Reddalsvannet.
Reddalsvannet er et naturreservat i Reddal i Aust-Agder som er vernet pga. av den store fuglebestanden. Vannet har forbindelse med havet gjennom Reddalskanalen. Kanalen ble laget i 1877, da vannet ble tappet ned til havnivå for å gi plass til mer dyrkningsjord.


Provo.
Provo er en by i Utah County i staten Utah. Byen ligger i Utah Valley i 1387 meters høyde over havet nær Wasatch Range. Byen har 105 166 innbyggere (2000) og er dermed den tredje største by i Utah etter Salt Lake City og West Valley City. I byen ligger Brigham Young University, et privat universitet som eies og ledes av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.


Fylkesvei 652.
Fylkesvei 652 (Fv652) går mellom Volda og Eidså i Vanylven. Veien (unntatt fergestrekningen) er 35,2 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 651.
Fylkesvei 651 (Fv651) går mellom Volda og Straumshamn i Volda.
I 1999 vedtok regjeringa at den framtidige stamveien (E39) mellom Nordfjord og Volda skulle gå mellom den vestre delen av Hornindal og Austefjord i Volda. Byggestart for veien var i januar 2009. 22. september 2012, ble fylkesvei 651 på nordsida av Austefjorden/Voldafjorden del av E39. Veiens lengde var 39,7 km før endringen. Veien var en fergefri alternativ vei til europavei 39 mellom Volda og Straumshamn. På sørsida av Voldsfjorden (Fyrde – Straumshamn) var den så smal at den ikke var et godt alternativ, mens veien på nordsida imidlertid har hatt relativt god standard.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Dunfermline.
Dunfermline ("Dùn Phàrlain" på gælisk) er en by og en kongelig burgh i Fife i Skottland. Byen ligger på en høyde rundt 2 km fra bredden av Firth of Forth, nordvest for Edinburgh. Byen er den historiske hovedstaden i Skottland og Robert Bruce er begravd i klosteret. Byen krysser fra nord til sør av Pittencrieff Glen, en dyp, malerisk og krokete dal som byen muligens har fått sitt navn etter. På bunnen av dalen flyter Lyne Burn. Dunfermline har en befolkning på 29 229 innbyggere (2001).
Dunfermline ligger nær marinebasen Rosyth og det er flere betydningsfulle industrier som, elektronikk-, tekstil- og tungindustri.
Historie.
Dunfermlines historie strekker seg tilbake til den førhistoriske tid hvor culdee'ene hadde en bosetning her. Navnet kommer fra gæliske "Dùn Phàrlain" som kan bety «Borgen til Partholan» eller «Borgen ved krokete dalen». Det er ikke kjent hvem den mytiske skikkelsen Partholan var, men det finnes tapte fortellinger om en helt med dette navn, stundom referert til «den keltiske Atlas». Det er også basisen for etternavnet «MacFarlane» fra «MacPhàrlain».
Dunfermline er en av de eldste botsetninger i Skottland. Foruten det gamle klosteret er det også spor av en bronse- og jernalderbebyggelse. Byen var Skottlands hovedstad i mer enn 500 år.
Byens økende berømmelse og framgang dateres til tiden fra ekteskapet mellom Malcolm Canmore og hans dronning Margaret som ble holdt i byen i 1070. Kongen levde her i en tårnborg på en høyde som var dekket av dalen på tre sider. Et fragment av denne borgen kan fortsatt ses i Pittencrieff Park, litt vest for palasset som ble bygget senere.
På henstilling fra dronning Margaret (den senere Sankt Margaret) i 1075 ble fundamentet for et byggingen av et benediktinerbygg reist og som ble oppgradert til et kloster av David I av Skottland (se Dunfermline Abbey). Robert Bruce ga byen sitt rettighetsbrev for burgh-status i 1322, som ble bekreftet av kong Jakob I av Skottland i 1588.
Industri.
På 1700-tallet skrev den engelske forfatteren Daniel Defoe at byen viste «den komplette perfeksjonen av forfall», men den fikk igjen framgang. Det ble etablert en lintøyindustri og veving av tekstiler ble introdusert i 1718 av James Blake som hadde lært prosessen i Drumsheugh i nærheten av Edinburgh. På denne tiden var prosessen en industrihemmelighet, og det sies at James Blake fikk lurt seg inn ved å spille idiot, og etter 1718 ble handelen med lintøy økt i store byks, men også på grunn av kvaliteten og formgivingen til byens fabrikanter.
Annen industri som har bidratt til byens framgang er farging og bleking, messing- og jernindustri, maskinkonstruksjon, bryggeri og destillering, konfeksjon, reip- og tauproduksjon, produksjon av såpe og talglys.
Bygninger.
Dagens kloster er dominert av en sognekirke som bærer navnet «Kong Robert The Bruce» rundt dets sentrale tårn. Skottlands store helt er begravd under klosteret, skjønt hans hjerte ligger i Melrose i sydlige Skottland. Da sognekirken ble bygget i 1821 ble kongens kiste bygget inn under prekestolen. Hans endelige hvilested er nå markert med en spektakulær messingtavle.
Foruten New Abbey-kirken finnes United Free-kirken i Queen Anne Street, som ble grunnlagt av Ralph Erskine, og Gillespie-kirken, navngitt etter Thomas Gillespie (1708–1774), en annen leder av bevegelsen for å løsrive kirken fra staten. Erskine er æret med en statue foran hans egen kirke og en sarkofag over graven hans på klosterets kirkegård. Gillespie er æret med en minnetavle i marmor på veggen over hans hvilested inne i klosteret.
Bystyrets bygning, i blanding av skotsk herskap og fransk gotisk stil, har byster av flere skotske overhoder, en byste av Robert Burns og Noel Patons maleri av "Spirit of Religion".
Kjente personer.
Kongene David II av Skottland og Jakob I av Skottland ble begge født her. Flere andre betydningsfulle navn har også tilknytning til Dunfermline; poeten Robert Henryson (1430–1506) var lærer i byen; kirkehistorikeren John Row (1568–1646) levde i Carnock, 5 km øst for sentrum; og David Fergusson (død 1598), som utga den første samlingen av skotske ordtak (ikke utgitt før 1641), var prest for sognet; poeten Robert Gilfillan (1798–1850); og Sir Joseph Noel Paton (1821–1901) var maler og poet, og hans far var designer for tekstilindustrien, de var alle født i Dunfermline.
Av dagens kjente er Ian Anderson, fra rockegruppen Jethro Tull, født her den 10. august 1947, og det samme med forfatteren Iain Banks den 16. februar 1954.
Andrew Carnegie (1835–1919) er den mest feirede av byens sønner ettersom han er stedets største bidragsyter. Han ga sitt fødested et bibliotek og offentlig bad, og i 1903 områdene Pittencrieff Park og Glen, rike i historiske assosiasjoner så vel som i rike naturområder. Han ga også obligasjoner tilsvarende en årlig sum på 25 000 pund i en stiftelse for parkens vedlikehold, støtte for teaterproduksjoener, støtte for periodiske utstillinger av kunst, og selv om New Yorks Carnegie Hall er mer kjent, har Dunfermline sin egen.
Sport.
Dunfermline har et profesjonelt fotballag, Dunfermline Athletic, som spiller i nest øverste divisjon. Klubben holder til på East End Park i Halbeath Road og har kallenavnet «The Pars». Klubben vant den skotske cupen i 1961 og 1968 og kvalifiserte seg dermed for Cupvinnercupen.
Kultur.
Dunfermlines best kjente musikkeksport er punkebandet The Skids som hadde en viss berømmelse på slutten av 1970-tallet. En av deres album hadde tittelen «Dunfermline» og deres største hit, «Into the Valley» er fortsatt sunget av lokale fotballfans.
En annen kjent rockegruppe fra stedet er Nazareth, som hadde en viss suksess i løpet av 1970-tallet, deres største hit var «Love Hurts». Nazareth har fortsatt tilhengere og bandet turnerer ennå.
Dunfermline er også hjemstedet for gruppene Big Country og Summerisle og som fødestedet for sangeren og skuespilleren Barbara Dickson.


Fylkesvei 615.
Fylkesvei 615 (Fv615) går mellom Sandane i Gloppen og Storebru i Flora. Veiens lengde er 69,9 km. Veien ble åpnet i 1989, da den siste delen av veien mellom Hestenesøyra og Hyen stod ferdig.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Breathless (album).
__NOTOC__
"Breathless" er et progrockalbum utgitt i 1978 fra bandet Camel. Utgivelen er den siste for gruppens opprinnelige keyboardist Peter Bardens, som forlot gruppen like før innspillingen var ferdig og turnéen skulle settes igang. Han ble ved turnéstarten erstattet av Dave Sinclair (fetteren til bassist Richard Sinclair) og Jan Schelhaas, som begge var tidligere keyboardspillere fra Caravan.
Ved det forrige studioalbumet "Rain Dances" begynte Camel å eksperimentere med mer korte og konsise sanger, men det var ikke før på "Breathless" de virkelig begynte å skrive reelle pop–låter som var eller mindre designet for å få spilletid på radio, etter press fra plateselskapet.
Likevel forlot de ikke helt den improviserte progrock-sjangeren, for albumet har flere markante jazz-influerte låter som for eksempel «The Sleeper» og «Echoes», og disse har et igjenkjennelig og nesten identisk lydbilde som de tidligere utgivelsene "Mirage" og "Moonmadness". Begge disse låtene kan sies å være høydepunktet på "Breathless"–utgivelsen, og «Echoes» har siden blitt en gjenganger på bandets liverepertoar og regnes for å være en av de beste låtene Camel har spilt inn. Selv om de ikke klarte å nå målet om korte radiovennlige låter er likevel "Breathless" et av de mer tilgjengelige utgivelsene fra bandet, som da hadde fått en tendens til å fokusere på det instrumentale.
På "Breathless" prøver Camel å være et direkte fremtidsrettet progrock-band, og selv om de på enkelte låter går over i ulike sjangre, er hele resultatet overraskende vellykket sett fra et salgsmessig synspunkt. Den humoristiske låten «Down on the Farm» ble skrevet av Richard Sinclair og minner mye om gruppen Caravan som følge av Sinclairs ledende vokal og det faktum at han kom derfra. «Summer Lightning» har klare referanser til disco, men har også tunge utvidede solopartier med keyboards og gitar av Peter Bardens og Andrew Latimer. Siden dette albumet har en sammenblanding av forskjellige stilarter, som pop, progrock og jazz, er det av Camelfansen godt likt av noen og hatet av andre.
Den 30. juli 1978, rett før innspillingen var ferdig og turnéen skulle settes igang, sluttet forøvrig Peter Bardens i bandet og startet albuminnspillinger med Van Morrison etter mange krevende krangler som gikk ut på låtskriving mellom Bardens og Latimer. Peter Bardens signerte senere på året en egen platekontrakt og ga ut soloalbumet "Heart to Heart" i eget navn året etter. Til tross for at det forrige albumet "Rain Dances" solgte godt i Norge og endte midt på VG-lista, så solgte ikke Breathless like mye og ble heller ikke tatt inn på samme liste. I Storbritannia endte for øvrig utgivelsen på en respektabel 20 plass, mens den på Billboard 200 i USA endte opp på en 134. plass.


Lake Placid (New York).
Lake Placid er en småby og utfartssted i New York, USA med 2638 innbyggere (2000). Byen ligger ved Mirror Lake nær sørenden til innsjøen Lake Placid. Byen har et areal på 3,9 kvadratkilometer. Stedet er mest kjent for å ha arrangert vinter-OL både i 1932 og 1980, og også Ski-VM 1950. Lake Placid var den første byen i USA som arrangerte to OL. Los Angeles ble den andre da de arrangerte sitt andre sommer-OL fire år senere.


Nordicmafia.
Nordicmafia (NM) er et norsk, tekstbasert online-mafiaspill. 21.januar 2011 hadde Nordicmafia i følge sin egen statistikk 689 802 registrerte spillerkontoer. Derav er 270 194 spillerkontoer aktive.
Man trenger kun en gyldig e-postadresse for å kunne registrere seg og spille. Målet er å kunne få mest mulig makt gjennom blant annet eierskap i gjenger, firmaer og rank-rangering hvor den laveste er Sivilist og den høyeste Capo Don. Dette oppnår man ved å rane banker, biltyveri, organisert kriminalitet, utpressing, filmproduksjon og flere andre virksomheter. Spillet gir en valget om å benytte de lovlige virksomhetene(aksjeinvestering, filmproduksjon, firmaer/fabrikker osv.), eller heller tjene penger på ulovlige virksomheter (hasjplantasje, drap, hasardspilling osv).
Historie.
Nordicmafia slik vi kjenner spillet i dag startet 1. januar 2005. Det var ikke mange funksjoner den gang og interessen for spillet var liten. Pågrunn av tekniske problemet ble Nordicmafia 9. januar, etter bare ni dagers drift, stengt med rundt 150 spillere. Det ble oppgitt at spillet skulle åpnes igjen i mars samme år.
11. april 2005 ble Nordicmafia åpnet igjen. Spillet var svært endret i forhold til tidligere versjon og bestod av enda flere funksjoner og mindre tekniske feil. Nordicmafia ble framover mot sommeren endret daglig, men hadde problemer med serverkapasiteten. Fra 25. juni til 15. juli 2005 var spillet nede igjen. Denne gangen ble det byttet server slik at den kunne takle rundt 300 medlemmer pålogget. Det ble også jobbet med nye oppdrag og nye funksjoner. Ved starten etter nedetiden var det rundt 1 500 registrerte spillere.
Etter at flere nye oppdrag og funksjoner ble introdusert i september 2005 ble Nordicmafia mer populært. Flere hundre nye medlemmer ble registert hver dag og spillet kjempet seg opp i toppen blant norske, tekstbaserte online mafiaspill. I 2006 var Nordicmafia på 2. plass på topp 10-listen på.
I 2006 og 2007 har spillet hatt mye negativ omtale i media og en del tekniske problemer har oppstått. Spillet blir hele tiden forbedret, og den består i dag av flere moderatorer og hjelpepersonell. Nordicmafia blir oppdatert ofte med nye funksjoner og sikkerhetsoppdateringer. Selv i de negative medieomtalene blir spillet omtalt som et spill som har oppnådd popularitet blant unge og voksne.
Slutten.
Siden 2009 og frem til 2011 hadde Nordicmafia.net en markant reduksjon av antall aktive brukere. Spillets systemadministrator (Branco) var under nevnte periode inaktiv og uten nevneverdig interesse for vedlikehold og videreutvikling av spillet. Det ble imidlertid iverksatt enkelte dugnader av eieren omtrent hvert halvår, der formålet var å øke spillerlysten blant norsk ungdom. I utgangen av 2010 ble blant annet brukeren Captcha innsatt som senior-moderator med hovedoppgave på vedlikehold av spillet, samtidig som enkelte endringer i spillfunksjonene ble utført. Det ble også utformet et omfattende regelverk av daværende moderator Master IQ, som ble offentliggjort under tilbakestillingen på samme tid. Ingen av disse inngrepene ga et lovende resultat på aktiviteten, og i 2011 var det i snitt 70 spillere pålogget.
I lys av dette ga spilleieren mer eller mindre opp, og var sist å se innlogget i februar 2011. Samme måned sluttet også Captcha og flere av moderatorene. Som en følge av manglende spillere, inaktiv ledelse og et samlet underskudd fra spillinntektene, ble spillet som en gang var en av Norges mest populære spillarenaer, lagt ned i september 2011 inntil videre.
Spillet.
På "Nordicmafia" kan du gjøre alt fra å rane banker til å lage filmer og starte egen hasjplantasje. Spillet har også en rekke andre funksjoner som avisfirma, kulefabrikker, egen flyplass, gambling, Club dè Gangster, organisert kriminalitet, streetracing, bilmodifisering, drap, utpressing, biltyveri, lage egen mafiagjeng og enda mer.
Du starter med rangeringen "sivilist", men kan jobbe deg helt opp den høyeste rangeringen "Capo Don" ved å velge den lovlige veien eller ved å gå inn i et kriminelt nettverk.
Rank.
Ved å kjøpe "rankbar" for 20 poeng kan man selv se hvor mye mange prosent det er igjen til man når neste rangering. I spillet er det fastsatt ulike prosentpoeng for ulike kriminelle aktiviteter. Disse blir lavere ettersom man får høyere rang. Altså man går senere opp i rang ved å gjøre de samme aktivitetene etterhvert som man stiger i rangeringen.
Kriminalitet.
Kriminalitet er grunnleggende i "Nordicmafia". Det første man begynner med er grunnleggende kriminalitet som å rane gamle damer, banker og lignende. I starten er det 0% sjanse for å lykkes med de kriminelle handlingene du prøver på, men etter hvert blir du flinkere og klarer å gjennomføre ran og annet med suksess. Man stiger i rangeringsgradene av å bedrive kriminelle handlinger. En kan også tjene penger på disse kriminelle handlingene. Ved å for eksempel rane postbanken kan man få opp til 2 999 kr.
Utpressing.
Det er mulig å presse andre spillere av samme rang for penger. En kan ikke velge hvem en vil presse for penger, og spillet vil velge en tilfeldig spiller av samme rang som deg selv. Dersom utpressingen vellykkes, kan du motta opp til 60 000 kr. Når man blir utpresset av andre får man melding i innboksen om hvem som presset deg for penger.
Club de Gangster.
Club de Gangster er en "klubb" spillere kan melde seg inn i. Spillere i denne klubben kan angripes av og angripe andre spillere. En kan leie inn gangstere for å gjøre dette for deg, og en kan bare angripe spillere med tilsvarende antall innleide gangstere. Spilleren selv mister ikke helsepoeng av dette, men styrken til gjengen av innleide gangstere ("crewstyrke") kan synke dersom en taper et angrep. Hvem som taper angrepet avgjøres av antall innleide gangstere og utstyret deres. Dersom et angrep mot en annen spiller vellykkes, kan en motta opptil 7,5 millioner kr. fra spilleren som tapte angrepet.
Biltyveri / Garasje.
En kan stjele biler som en enten kan selge eller bruke som fluktbil etter et eventuelt drapsforsøk mot en annen spiller. Det finnes fire forskjellige måter å stjele biler på; en kan stjele fra offentlig parkeringsplass, lete etter bilnøkler, innbrudd i bil på gaten eller stjele fra privat parkeringsplass. Hvilken bil man stjeler avhenger av hvor man stjeler den.
Bilene har forskjellig verdier, og kan avgjøre utfallet av et eventuelt drapsforsøk mot en annen spiller.
Dersom du lykkes i å stjele en bil, havner den i garasjen. For å hindre at eieren finner bilen igjen, må den flyttes til en annen by.
Aviser.
På "Nordicmafia" er det mulig for spillerene å opprette et avisfirma og selge aviser. Det er opp til redaktøren og journalistene hva avisene skal inneholde. For å kunne starte en avis, må det være en ledig "avisplass" i spillet, som du kaprer. Hvis alle plassene er opptatt, kan man drepe redaktøren i en avis for å skape en ledig plass. Avisene koster som oftest penger, men dette er opp til redaktøren av den aktuelle avisen å bestemme.
Fight Club.
På Fight Club trener man og slåss med en såkalt "fighter". Man må betale 4 000 kr. for å melde seg inn i Fight Club. Ved å trene fighteren kan man stige fra level 0 og oppover. Når man spiller med fighteren sin kan man enten utfordre andre spilleres fightere som har lagt seg ut på en liste over tilgjenglige kamper, eller velge beløp og sette seg på listen selv. Hvis man vinner kampen vil rankprosenten stige.
Figteren kan trenes på ulike måter. Tabellen under viser de ulike alternativene. Hviletid er antall minutter det tar før neste trening kan begynne. Ytelse er antallet prosentpoeng som levelen til fighteren stiger med. Den mest effektive treningen for en fighter er 25 pushups hvert 2. minutt. Da kan fighteren få en ny level hvert 40. minutt hvis man er presis.
Gjenger.
Det er mulig å bli med i gjenger. Gjengene hjelper deg som regel hvis du trenger hjelp og du får mange nye venner hvis du blir med i gjenger. Noen av gjengene krever en ukentlig donering til gjengkontoen. I enkelte gjenger må du også betale et førstegangsbeløp når du kommer inn.
Man må være hitman eller høyere i rangering for å kunne starte egen gjeng. For å starte en gjeng må det være ledig gjengplass. For å bli kvitt en gjeng, må du drepe lederen og nestlederen (dersom dette er valgt) av gjengen.
Det er i skrivende stund (04.05.07) plass til 33 gjenger.
Banken.
I "Nordicmafia" finnes det en normal bank. Der kan du sette inn pengene dine og du kan overføre penger til andre spillere. I banken har man innskuddsrente på 5 % eller 2,5 % rente. 2,5 % rente får man kun hvis man har 30 000 000 000 kr eller mer i banken. På overføringer til andre spillere er det 10 % i gebyr. Ved å ha store summer med penger i banken er det enkelt å tjene store penger på renter. For å få innskuddsrente må man være innom banken i spillet hver dag. Det minste beløpet du kan sende til andre spillere er 1 kr og det maksimale beløpet er på 99 000 000 000 kr. (99 milliarder). Rentene kommer automatisk mellom kl. 00.00 – 01.00.
Gambling.
I katogorien gambling på "Nordicmafia" finner vi Blackjack, Keno, Lotto, Veddeløpsbanen, Russisk Rulett, Poker og Nummerspillet. Her satser man penger og har mulighet for å vinne mer.
I Blackjack er det om å gjøre å få tallsummen av kortene nærest mulig 21. Billedkort teller som 10 og ess teller som 1 eller 11, avhengig av når i spillet du får den på hånden. Du spiller mot en automatisk dealer.
Du kan satse på 10 tall fra 1 – 100. Høyeste innsatssum er angitt i spillet, avhengig av hvilken by du befinner deg i.
0 – 4 rette – Ingen gevinst.
5 rette – 4 ganger beløpet du satset.
6 rette – 5 ganger beløpet du satset.
7 rette – 6 ganger beløpet du satset.
8 rette – 7 ganger beløpet du satset.
9 rette – 8 ganger beløpet du satset.
10 rette – 10 ganger beløpt du satset.
På Lotto kan du kjøpe opptil 35 billetter til 60 000 kr hver, som blir tilsammen 2,1 mill. Lottogevinsten vokser hele tiden mens spillere kjøper billetter. Trekningen skjer én gang i uken, og det er kun en spiller som blir trukket automatisk til å motta 50% av potten.
En kan satse fra 100 kr til 999 999 999 kr. på en av ti hester. Du vil se en animasjon av et hesteløp, du vil også se hvem som vinner.
Du har 1/6 sjanse for å dø og 5/6 til å vinne. Premien om du overlever er 5 000 000 kr. En må være av rangeringen hitman eller høyere for å spille russisk rulett, og det er mange som benytter seg av denne funksjonen dersom de ønsker brukeren sin død.
Dette er et spill hvor du kan satse fra 100 kr til 999 999 999 kr. Du kan satse på et tall mellom 1 og 10 (1/10 sjanse for å vinne). Etter du har satset, får du vite hvilket tall du måtte satset på for å vinne. Dette genereres helt automatisk av spillet.
I dette spillet skal du ha med tre spillere i tillegg til deg selv. Når du og de andre har betalt inngangspenger, begynner spillet. Spillet går etter reglene for Texas Hold 'em, og spilles på samme måte som dette.
Spillrundene er tidsbasert og vil kun vare til den er ute. Vinneren av spillet så langt, mottar da potten.
Film.
På siden for filmproduksjon, kan en produsere filmer. Tilgjenglige sjangere er gangsterfilm, drama, komedie og action. Man har mulighet til å velge filmsted, skuespillere, soundtrack-produsent og flere andre deler av filmen. Man kan blant annet filme på steder som Oslo Plasa og New York. Man har også skuespillervalg som Bruce Willis og Julia Roberts. Skuespillerne varierer fra sjanger til sjanger og alle er ikke like kjente. En film koster fra ca. 5 000 000 kr. til 26 810 000 kr. Inntektene varierer fra -500 000 kr til ca. 33 000 000 kr. En kan altså tape penger på det. Det er mulig å lage film hver 24. time. Produsering av filmer er en av de funksjonene som gir mye prosenpoeng i rank. Filmproduksjon kan kun utføres av spillere av rangeringen hitman eller høyere.
Organisert kriminalitet.
Organistert Krim kalles ofte OK (forkortelse of Organisert Krim eller OC (kort for Organized Crime). Mange spillere søker etter andre spillere de kan utføre OK med via Salg/søknad-forumet. Du kan utføre OK hver 12 time. Eller du kan Nullstill Organisert Krim-timeren (1 gang) for 25 poeng, Og dette kalles ofte OC-Rush. For å utføre en OC trenger en leder, en fluktbilsjåfør, en eksplosivekspert og en våpenekspert. For hver stilling trengs en spiller, med andre ord kreves det fire spillere for å utføre OK. Dersom du er av rangeringen Gangster eller høyere, kan du starte ditt eget OK. Du vil da automatisk få en posisjon som leder. Du inviterer deretter tre andre spillere til de andre stillingene. Det er lederen som ender opp med alle pengene etter ranet. Spillerene avtaler som oftest hvordan de skal dele utbyttet på forhånd, men ettersom det er lederen som mottar pengene til sist, hender det avtalen blir brutt. Antall kroner du ender opp med kommer an på rangeringene til de forskjellige deltakerne og utstyret de benytter. Desto høyere rangering og bedre utstyr deltakerene har, desto mer penger får de.
Livvaktutleie.
Her kan du kjøpe deg opp til 26 livvakter som du leier ut for å få penger. Du tjener ca. 300 000 på dette hvis du har alle livvaktene. Du får lønn hver 24. time, og må huske å innhente lønnen før du kan få en ny lønn.
Den minst lønnsomme, men billigste livvakten er "Chihuahua" og innbringer 250 kr. daglig og koster 1,500 kr.
Den mest lønnsomme, men dyreste livvakten, "John 'The Executioner' Gotti" innbringer daglig 69,200 kr. og koster 480,000 kr.
Sykehus.
Her kan du legges inn hvis du er skadet etter og har blitt forsøkt drept. Du kan legges inn fra 1 til 10 timer, og hver time innlagt koster 15 000 kr. Helsen din stiger med 10% pr. time innlagt på sykehuset.
Drep.
Her kan du søke etter spillere for å finne ut hvilken by de befinner seg i, og deretter drepe de.
Et drapsforsøk kan enten lykkes eller mislykkes. Dersom du lykkes, vil brukerkontoen til offeret bli drept. Spilleren må da begynne med en ny bruker dersom han/hun ønsker å fortsette å spille.
Dersom du mislykkes, kommer dette mest sannsynlig av at du skøyt etter spilleren i feil by, brukte for få kuler eller feil fluktbil. Mislykkes du, vil drapsforsøket oppføres på offerets liste over drapsforsøk mot han/hun.
For hvert vellykkede drap, sendes ut et brev til tre tilfeldige spillere. Brevet inneholder informasjon om hvilken spiller som drepte hvem.
Drap kan utføres mellom klokken 00:00 og 01:00 hver dag.
Flyplass.
Her kan du reise fra Oslo til for eksempel Moskva. Hvis du ikke eier fly kan du kun fly vært 90. minutt. Hvis du eier eget fly, varierer ventetiden avhengig av hvilket fly du eier. Prisene på flyging er forskjellig fra flyplass til flyplass.
Spillere kan selv eie flyplass, og kan da selv velge pris på de forskjellige avgangene.
Eiendom.
Her kan du kjøpe deg et hus og eventuelt åpne for fest. Du kan eie forskjellige hus i prisklassen 100 000 kr. til 500 000 000 kr.
Ikke alle husene har mulighet til å bunkerutvidelse, og antall spillere en får plass til i bunkeren avgjøres av hvilket hus en eier.
Bunker.
Hvis man har et hus med bunkermuligher kan man gå til anskaffelse av en bunker hvor andre personer kan skjule seg for å forhindre at de blir drept. Antall personer som kan gjemme seg i bunkeren varierer fra hustype til hustype. Desto dyrere hus du eier, desto fler har du plass til. Når man er i bunkeren til andre personer kan ingen innleide detektiver finne deg og spillere kan dermed ikke drepe deg. De fleste funksjonene på Nordicmafia deaktiveres når en er i bunker, dermed kan en ikke drepe andre spillere mens en selv er i bunker.
For å bygge bunker må du eie en eiendom med mulighet til dette. Før du kan starte byggingen må du få tillatelse fra Politiet. Søknaden må godkjennes av medlemmer av politiet.
Regelbrudd.
Nordicmafia har fastsatte brukervilkår en må godkjenne før en kan registrere en brukerkonto. Disse brukervilkårene omhandler spillerens rettigheter og ledelsens rettigheter dersom det brytes noen regler. De omhandler også juridiske punkter i henhold til Det Norske Lovverket.
I Nordicmafias diskusjonsfora, er det også regler spillere må følge. Dersom ikke disse reglene følges, forbeholder moderatorer og andre i ledelsen seg retten til å drepe den aktuelle lovbryterens konto. Lovbrudd kan også føre til utestengelse av spillere.
Omtale i medier.
Nordicmafia har hatt en del negative omtaler i mediene. Det har vært en sak på forbrukerprogrammet Forbrukerinspektørene. Annet enn dette, så har det vært en del artikler i ulike norske aviser/nettaviser.


Caravan.
Caravan er et britisk progrock/jazz–band fra Canterbury, England som ble stiftet i januar 1968. Bandet ble stiftet av Pye Hastings, Richard Sinclair, Dave Sinclair, og Richard Coughlan.
Caravan hadde sin storhetstid fra 1968 og inn i 1970-tallet som en av mange band fra Canterbury–området som også inkluderte blant andre Soft Machine. Et av kjennetegnene for Canterburyband er at de blander sjangrene Psykedelia og jazz. Caravan var et av de ledende progrock–bandene som kom ut fra 1960-tallet, men klarte ikke bli mer enn et kult-band med en stabil og lojal fanskare bak seg. Likevel klarte de å selge en del album, spesielt i universitetsområder fordi de fikk et godt rykte på seg, og fordi de skapte liv i musikkbladene.
De fikk kun et album inn på albumlistene i England. Bandet ble offisielt oppløst i 1983, men har siden holdt det gående med utgivelser og enkelte spillejobber.


A Live Record.
__NOTOC__
"A Live Record" er et progrockalbum fra 1978 fra bandet Camel. Utgivelsen var det første konsertalbumet fra Camel og er et dobbeltalbum komponert sammen av innspillinger fra tre forskjellige turnéer.
Utgivelsen er et konsertsamlealbum med sanger fra tidligere album som er tatt opp under konserter. Disk 1 inneholder innspillinger fra turnéen etter utgivelsen "«Mirage»" i 1974 og turnéen etter "«Rain Dances»" i 1977. Spor 1 til 4 er fra "Rain Dances–turnéen" mens spor 5 og 6 er fra "Mirage–turnéen".
Side to inneholder hele utgivelsen "«The Snow Goose»" live med originalbesetningen av Camel fra et fullsatt «Royal Albert Hall» i London akkompagnert av "London Symphony Orchestra" med John Brown som dirigent og David Bedford som komponist. Innspillingen er av meget høy kvalitet og er sett på som Camels beste album av fansen, og et av de mest betydningsfulle progrock-konsertalbumene som finnes.
Disk 2.
(Alle låter er skrevet av Peter Bardens og Andrew Latimer).


Richard Sinclair.
Richard Sinclair (født 6. juni 1948 i Canterbury) er en engelsk bassist, gitarist og vokalist kjent fra gruppene Caravan og Camel.
Richard Sinclair har i løpet av årene jobbet med mange musikere. Han startet å spille for en gruppe kalt "Wilde Flowers" i 1963, hvor han ble til 1966. Neste stopp ble Caravan som han var med på grunnlegge blant annet sammen med fetteren sin Dave Sinclair. Han var delaktig på albumene "«Caravan»" (1968), "«If I Could Do It All Over Again, I'd Do It All Over You»" (1970), "«In the Land of Grey and Pink»" (1971) og "«Waterloo Lily»" (1972). Sinclair's neste innspilling ble med en annen progrockgruppe, "Hatfield and the North" hvor han spilte bass i deres album fra 1973 med samme navn. I 1974 arbeidet han med Robert Wyatt på hans album "«Rock Bottom»" mens han deretter jobbet med det neste Hatfield and the North-albumet "«Rotter's Club»" i 1975. I 1976 jobbet han med Kevin Ayer's album "«Odd Ditties»".
I 1977 begynte Sinclair å jobbe med et annet legendarisk progrockband som het Camel. Han arbeidet med deres album "«Rain Dances»" fra 1976 og "«Breathless»" fra 1978. Han var også delaktig i de påfølgende turneene og han ble samtidig kreditert på livesamlealbumet "«A Live Record»" som kom ut i 1978.
Etter den siste turneen med Camel gikk han tilbake til studio med Hatfield and the North og ga ut albumet "«Afters»" som ble utgitt i 1980. I 1982 var han med å utgi National Healths album "«D.S. Al Coda»". Hans neste innspilling kom ikke før 1988 da "Cahoots" med "Phil Miller" ga ut albumet "«Split Seconds»". I 1992 grunnla han "Richard Sinclair's Caravan of Dreams" og med Andy Ward ga han ut albumene "«Caravan of Dreams»" i 1992, "«An Evening of Magic»" i 1994. Det samme året utga han også det første soloalbumet "«R.S.V.P»".
Etter flere år i Canterbury, hvor han jobbet med diverse soloprosjekter, flyttet han i august 2006 til Italia. Sinclair gjestet for øvrig Oslo Prog Festival ved Sogn Studentby på sensommeren 2005, hvor han holdt en intim konsert med Oslo-bandet Panzerpappa.


Salo Grenning.
Salo Grenning, best kjent under signaturen Pedro, (født Salo Goldfarb 5. april 1918 i Bergen, død 1. februar 1986) var en norsk avistegner og bokillustratør.
Pedro ble utdannet ved School of Art i Belfast, BKHS og SHKS under Per Krohg. Signaturen «Pedro» ble tatt i bruk som dekknavn under annen verdenskrig da han oppholdt seg i London og tegnet for Norsk Tidend. I 1945 ble han ansatt i avisa Verdens Gang der han tegnet karikaturer, portretter og kommentartegninger. Fra 1953 og i over 30 år lagde han «Pedros ukerevy», en karikaturkavalkade over ukas begivenheter i VG.
Pedro illustrerte også et stort antall bøker, deltok på en mengde utstillinger, blant annet Høstutstillingen. Hans tegninger er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Montreal Museum of Fine Arts og andre samlinger.
Pedros tegninger er fremdeles i daglig bruk som små vignetter på VGs leserbrevside.


Arbeidermaktgruppa.
Arbeidermaktgruppa (AMG) var opphavlig en trotskistisk utbrytergruppe fra Sosialistisk Ungdom. Den drev i flere år selvstendig arbeid, spesielt med fagligpolitisk innretting. Gruppen vektla også militærpolitikk sterkt, og i 1986 gikk saken der AMG-medlem Steinar Nørstebø var tiltalt for å drive antimilitaristisk propaganda helt til Høyesterett
I 1985 gikk en betydelig del av AMG og startet Internasjonale Sosialister, og AMG begynte å orientere seg mot andre miljøer, særlig de delene av Arbeidernes Kommunistparti som i størst grad gikk inn for å bryte med partiets tradisjoner. På landsmøtet i Rød Valgallianse (RV) i 1991 hvor RV ble fristilt fra Arbeidernes Kommunistparti, var medlemmer av AMG til stede og gjorde det klart at dens medlemmer ville arbeide aktivt i RV. Selv om AMG bare besto av noen titalls personer, var medlemmenes inntreden i RV en viktig markering av at RV tok sikte på å være «et samlende parti for revolusjonære i Norge» som det heter i et senere landsmøtevedtak. Etter noen år som en organisert gruppe internt i RV gikk AMG i oppløsning midt på 1990-tallet. Blant de fremtredende AMG-medlemmene i RV på dette tidspunktet kan nevnes Anders Ekeland, som nå er med i Sosialistisk Venstreparti (SV), Steinar Nørstebø, Rune Soma, Jan Otto Jacobsen og Roar Ellingvåg.
Enkeltpersoner fra Revolusjonært Forbund, AMG og tidligere medlemmer av Internasjonale Sosialister gikk vinteren 1999/2000 sammen i organisasjonen Forbundet Internasjonalen (FIN), tilknyttet Fjerde Internasjonalen (USFI). FIN ble splittet i 2003, da én fraksjon ville likestille arbeid i RV og SV, mens en annen ville prioritere arbeidet i SV. En mindre gruppe fortsatte i FIN.


Avistegning.
Avistegning er en samlebetegnelse på flere typer tegninger brukt på redaksjonell plass i dagspressen. Det kan være politiske kommentarer og satire, portretter og karikaturer, hverdagskommentarer, reportasjetegninger, rettstegninger, teatertegninger, inntrykk fra by og land, vitsetegninger og tegneserier.
Kjennetegn.
De viktigste kjennetegnene ved en avistegning er at den er like aktuell som dagens avis og at den formidler til leseren det den skal på en effektiv måte. Avistegninger kan derfor bretraktes som «ferskvare» og «døgnfluer», og blir gode samtidsdokumenter. Flere tegninger har dessuten kvaliteter som gir dem et lengre liv og i enkelte tilfeller klassikerstatus. Avistegnerne står ofte nokså fritt i forhold til å formidle sine egne tolkninger og syn på en sak, og særlig de politiske kommentartegningene kan være mye skarpere og mer poengterte enn skrevne leder- og kommentarartikler. Det er likevel flere eksempler på sensur, injuriesaker og konflikter med bakgrunn i avistegninger. Et av de mest kjente eksemplene fra nyere tid er striden rundt de tolv danske Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten i 2006.
Avistegningene viser et rikt spekter av personlige uttrykk, og et regelmessig bidrag fra samme tegner kan i høy grad prege en avis' visuelle profil og publikums inntrykk av avisa. Avistegning er på mange måter en form for journalistikk, og avistegnerne har sin anerkjente plass ved siden av journalistene, enten de er fast ansatt eller arbeider frilans med mer eller mindre hyppige oppdrag.
Historikk i Norge.
De første karikaturtegnerne kom fra vittighetspressen til avisene tidlig på 1900-tallet. Da avisene endret fokus fra meningsformidling til mer vekt på nyheter rundt 1910, ble foto og tegninger vanligere, også til underholdningsstoff. I nyere tid har en rekke illustratører tegnet for aviser, gjerne til feature-stoff.
Flere norske avistegnere er medlemmer i foreningen FECO Norway, en norsk avdeling av Federation of Cartoonists Organisations, internasjonal nettverksorganisasjon for avistegnere, tegneserieskapere og illustratører som jobber redaksjonelt. FECO Norway ble opprettet i 2009.
Kunstgalleriet Avistegnernes hus i Drøbak i Akershus ble opprettet i 1999. Det stiller særlig ut avistegninger, tegneserier og illustrasjonskunst.
Norske avistegnere.
Personene i lista er i hovedsak ordnet kronologisk etter fødselsår.


Douglas DC-3.
Douglas DC-3 – Douglas Dakota eller C-47 er et av verdens mest produserte transportfly. Prototypen fløy første gang den 22. desember 1935. Flyet ble utviklet av Douglas Aircraft Corporation og er en videreutvikling av DC-2 som er et passasjer- og postfly.
Historie.
Flyet kom første gang til Skandinavia da det svenske ABA kjøpte flyet i 1937 for å sette det inn på sine internasjonale ruter.
Det var under den andre verdenskrigen at flyet virkelig ble kjent som DC-3 da behovet for rask lufttransport økte voldsomt og den amerikanske hærens luftforsvar USAAF rekvirerte nesten alle sivile DC-3-fly og alle fly som var i produksjon på bestilling fra sivile selskaper.
En militær versjon med større dør for innlasting av militære kjøretøyer og med forsterket gulv, forsterkede vinger og en øket lastekapasitet fikk betegnelsen C-47. Det var denne utgaven som ble produsert i flest eksemplarer. Den militære passasjerversjonen fikk betegnelsen C-53. Det britiske flyvåpen RAF og det kanadiske RCAF gav flyet betegnelsen «Dakota».
Alle disse variantene av DC-3 ble brukt av de allierte på samtlige krigsskueplasser under andre verdenskrig.
Det ble også brukt av Japan som før krigen hadde fått lisens til å bygge flyet, og hadde gitt det navnet Showa L2D. I Sovjet ble flyet lisensprodusert, men med russiske motorer i stedet for de amerikanske Pratt & Whitneyene, og fikk betegnelsen Lisunov Li-2. Senere granskning i sovjetiske arkiver viser at det er blitt produsert mellom 7 000 og 8 000 Li-2.
Under invasjonen i Normandie den 6. juni 1944 ble C- 47 brukt til å slepe lasteglideflyet Airspeed Horsa. En C-47 kunne om nødvendig slepe opp til tre full-lastede glidefly samtidig.
Totalt ble det produsert 455 sivile DC-3 og ytterligere 10 174 i forskjellige militære utgaver i USA, og ved krigens slutt i 1945 var ca. 1 000 planlagt bygget. Disse ble ferdigstilt i sivil versjon.
RCAFs C-47 Dakota ODM-F (KN413) styrtet 18. desember 1945 i Voksenkollen ved Oslo. Sytten av de nitten ombord omkom.
Eksakt antall DC-3 i alle varianter, inklusive de russisk- og japanskebygde versjonene, er i en artikkel i "Airliner World" for juni 2007 oppgitt til 16 079.
Etterkrigstiden.
Etter krigen ble et stort antall DC-3 lagt ut for salg til sivile flyselskaper. East African Airways hadde mange i sin flåte.
Hurum-ulykken var en flyulykke som inntraff da et Douglas C-47A-25-DK fly PH-TFA fra flyselskapet Aero Holland den 20. november 1949 kl. 16.56 under innflyvning til Fornebu lufthavn krasjet i skogen på Hurum. Ombord var 31 jødiske barn og en besetning på fire. Samtlige ombord med unntak av ett av barna omkom i ulykken.
Også i Norsk luftfart har DC-3-eren vært en trofast arbeidshest. Både Det norske Luftfartsselskap (som senere ble en del av SAS), Braathens SAFE, Widerøes flyveselskap og Fred. Olsens flyselskap brukte DC-3-ere på 1940- og 50-tallet.
Norskregistrerte DC-3.
DC-3 i Norges luftfartøyregister
Braathens S·A·F·E
Fred. Olsens Flyselskap
Polaris Air Transport
Riis Flyrederi
Dakota Norway
Se også.
Douglas DC-3


Revolusjonært Forbund.
Revolusjonært Forbund (RF) var opphavlig et resultat av et brudd i Rød Ungdom i 1991, da flertallet av sentralstyret meldte seg ut av organisasjonen. Organisatorisk ble dette utkrystallisert i gruppene (marxist-leninistene) ((m-l)) i Oslo og Revolusjonært Ungdomsforbund (RUF) i Bergen. Disse gruppene samarbeidet nært med hverandre. I en periode hadde de også kontakt med ML-gruppa Revolusjon, Norges Kommunistiske Studentforbund samt en gruppe uavhengige kommunister fra Stavanger-området.
Gjennom felles arbeid, blant annet med bladet Klasse Mot Klasse, smeltet (m-l) og RUF etter hvert sammen og ble til Revolusjonært Forbund. Politisk var RF preget av avstand mot Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Organisasjonen gikk gjennom flere faser der de, til ulike tider, uttrykte støtte til så vidt ulike figurer som Mao og Rosa Luxemburg. De var også periodevis preget av en syndikalistisk orientert valgboikott. Dette endret seg imidlertid da Bergens-avdelingen bestemte seg for å støtte opp om Rød Valgallianse (RV), noe som i sin tur førte til at Oslo-avdelingen trakk seg fra samarbeidet og, for en stund, re-etablerte (m-l).
Etter splittelsen ga RF, nå kun i Bergen, ut bladet "Venstre Om!", samtidig som de forsøkte å få til et formalisert samarbeid med ulike AKP-kritiske retninger innen RV. Organisasjonen besto på dette tidspunktet av rundt 10 medlemmer. De fremste talspersonene for Revolusjonært Forbund var Bård Sandstad og Randi Holmelid. Sistnevnte ble i 1999 valgt til nestleder i RV. Omtrent på samme tid ble organisasjonen oppløst.
Enkeltpersoner fra Revolusjonært Forbund, Arbeidermaktgruppa og tidligere medlemmer av Internasjonale Sosialister gikk vinteren 1999/2000 sammen i organisasjonen Forbundet Internasjonalen (FIN) (tilknyttet 4. Internasjonale). FIN -medlemmene jobber innenfor både RV og Sosialistisk Venstreparti.


Bobsleigh under Vinter-OL 1972.
Under Vinter-OL 1972 i Sapporo ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Allometrisk vekst.
Allometrisk vekst ("allo" = ulike steder, "metro" = distanse, avstand), er et begrep som blir brukt innen biologi. Ulike deler av organismens anatomi vokser og utvikler seg med ulik hastighet gjennom livsløpet (ontogenesen), men opphører som regel i større eller mindre grad når kjønnsmodning og/eller vekst er fullendt.
Man skiller mellom to ulike former for allometrisk vekst, som på engelsk kalles for postdisplacement og predisplacement.
Førstnevnte går inn under pedomorfose og innebærer at en eller flere strukturer blir hengende etter i utviklingen i forhold til resten av organismen.
Sistnevnte går inn under peramorfose og innebærer at en eller flere strukturer blir gjenstand for sterkere og tidligere utvikling enn resten av organismen.


Fritzøehus.
Fritzøehus er et slott i Larvik som ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og bygget av Michael Treschow i årene 1863–1865. Gården har siden vært eid av medlemmer av slekten Treschow. Den ble utvidet i 1885–1889 og 1897–1898. Samlet gulvflate er på 2 302 m² og inneholder 75 rom og 21 kjellerrom. Slottet er Norges største privateide bolig.
Fritzøehus park.
Dåhjort i Fritzøehus parkFritzøehus ligger i Fritzøehus park, en park på ca. 1 700 mål som i dag er et landskapsvernområde. Parken ble anlagt i engelsk stil i 1860-årene. I borggården står en vannfontene og en skulptur av en bjørn av Anne Grimdalen. I hagen er det valnøttgran, slangegran og en kryp-Korea gran med lilla kongler. I parken finnes bl.a. dåhjort og muflon, som er en villsaurase fra Middelhavet.
Gården eies nå av Mille-Marie Treschow. Nedenfor gården ligger "Fritzøe golfbane" og "Fritzøe gård" som eies av Mille-Maries søster "Scilla Treschow".


Pedomorfose.
Pedomorfose ("pedo" = barn, "morfose" = formdannelse) er et fenomen innen utviklingsbiologien. Det gir seg utslag i at det kjønnsmodne individ er i besittelse av karaktertrekk som opprinnelig kun er til stede i de stadier av individets ontogenese som går forut for kjønnsmodningen og er forsvunnet eller videreutviklet når denne er gjennomført.
Hos noen arter salamandere kommer dette til uttrykk ved at formeringsdyktige individer fremdeles har gjellene i behold, øyelokk mangler og lemmene er svake og lite utviklet.
Pedomorfose kan deles i minst to forskjellige, men beslektede, underkategorier; neoteni og progenese.


Eksaptasjon.
Eksaptasjon (også kalt koopsjon eller preadaptasjon) er et begrep som betegner skifte i et trekk eller funksjon hos en levende organisme under evolusjon. Det innebærer at utviklingstrekk som primært hadde en eller flere bestemte definerte funksjoner etter hvert begynner å tjene nye funksjoner som følge av evolusjonær utvikling og seleksjon. Hos f.eks. hvaler er forlemmene som opprinnelig ble benyttet som bevegelsesorganer blitt omdannet til styringsmekanismer, og hos pattedyr er svettekjertler som tidligere kun skille ut svette blitt modifisert til melkekjertler som nærer avkommet.
Eksaptasjoner er vanlige i både anatomi og atferd. Fuglefjær er et klassisk eksempel: til å begynne med utviklet fjærene seg for temperaturregulering, men senere ble de tilpasset flyvning. Interessen for eksaptasjon gjelder både prosessen og produktet av evolusjonen: prosessen som skaper komplekse egenskaper og produktet som kan være ufullkommen utformet.


Meneltarma.
I J.R.R. Tolkiens Midgard var Meneltarma det hellige fjellet midt i Númenor. Navnet betyr "Himmelsøylen".
Fjellet hadde en jevn og flat topp, som var vel egnet til å romme en stor mengde folk under religiøse seremonier. Til tross for dette ble det aldri bygd noe oppe på dette fjellet, og ofringene fant sted under åpen himmel.
Det var krevd absolutt stillhet av alle som besteg dette hellige fjellet. Tradisjonene var så sterke og universale at selv fremmede følte seg bundet av dem. Bare kongen hadde lov til å si fram bønner og takksigelser til Eru Ilúvatar under festene: "Erukyermë", "Erulaitalë" og "Eruhantalë".
Fugler og dyr er ikke sett på toppen, og bare Manwës ørner ble sett mens de av og til sirklet over toppen. De, ørnene, ble også sett på som hellige voktere av fjellet og hele landet.
Foten av Meneltarma skrånte svakt og delte seg i fem forskjellige røtter som strakte seg mot fem forskjellige retninger av landet. Disse røttene var kalt "Tarmasundar", "Søylens røtter". I den søndre skråningen var gravene til Kongene av Númenor og deres dronninger blitt plassert, i en dal ved navnet "Noirinan". Vest av fjellet lå kilden til elven Nunduinë blant noen åser.


Maslows behovspyramide.
Maslows behovspyramide er en grafisk fremstilling (se figuren) av de menneskelige behov, utviklet av den russisk-amerikanske psykologen Abraham Maslow. Hans påstand er at behovene må oppfylles nedenifra i pyramiden. Man må altså ha dekket behovene for mat, vann, varme osv. før man kan gå i gang med å dekke behovet for fysisk og sosial sikkerhet.
Fysiologiske behov.
Det nederste nivået i behovspyramiden er de viktigste behovene som vann, mat og husly, men også behov for søvn, fysisk bevegelse og eliminasjon (at kroppen kvitter seg med avfallsstoffer). Det er kort og godt behovet for opprettholdelse og forsvaret av det fysiske legemet. Først når disse behovene er dekket melder behovene på det neste planet seg. Hvis man er svært sulten eller tørst tenker man ikke på noe annet, og man er heller ikke motivert for å få tilfredsstilt andre behov.
Trygghet (sikkerhet og beskyttelse).
Det neste nivå rommer de sikkerhetsmessige og følelsesmessige nødvendigheter som sikkerhet, opplevelse av trygghet, stabilitet og orden, beskyttelse. Først når behovene på første og andre plan er tilfredsstilt kan man interessere seg for de på neste plan.
Sosiale behov (tilhørighet og kjærlighet).
Her finner man de sosiale behov for fellesskap, kjærlighet, vennskap, for å kunne høre til eller ha et forhold til enkeltpersoner eller grupper. Det er også spørsmålet om å føle seg akseptert av både sine nære omgivelser, familie, naboer og arbeidskolleger, men også som borger i samfunnet. Og som individ i sin egen spirituelle eksistens.
Respekt og anseelse (selvaktelse, anerkjennelse og status).
På dette nivået dreier behovene for aktelse, selvrespekt, selvtillit, anerkjennelse, status og verdighet. Disse behovene blir først påtrengende når behovene på de tre lavere nivåene er tilfredsstilt.
Behov for selvrealisering (selvutvikling og selvrealisering).
På det øverste nivået har man krefter til å få dekket behovene for å virkeliggjøre sine mål, å realisere medfødte eller senere ervervede evner, å oppnå opplevelser som kjennes som høydepunkter eller åpenbaringer. De som har fått dekket behovene på de fire forgående nivåer er mennesker med skapende arbeid som søker utfordringer og har trang for å utvikle og bruke sine evner.
Samvirke mellom behovene.
Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredsstille i en prioritert rekkefølge.
Maslow oppfattet de tre nederste nivåene som såkalte mangelbehov som oppstår når organismen mangler noe. Disse manglene eller behov virker som drivkrefter for prosesser som foregår inntil behovet er dekket. Disse behov kalles også for homøostatiske etter som de oppstår når personens homøostase/likevekt er forstyrret, og forsvinner når likevekten er gjenopprettet.
De to øverste nivåene anså Maslow for å være fylt med vekstbehov. Mangelbehovene kan mettes og på den måte står de i motsetning til de to øverste behovsplan som ikke kan mettes. Mangelbehovene er normalt de sterkeste og det betyr at behovene for selvhevdelse og for selvrealisering trår i bakgrunnen hvis ett eller flere av mangelbehovene ikke er dekket.


Produksjonsfaktor.
Produksjonsfaktorer er de ressursene som brukes for å produsere varer og tjenester.


Neoteni.
Neoteni (neos = ung, tenein = strekke), kjennetegnes ved at voksne kjønnsmodne individer fremdeles har i behold karaktertrekk fra «barnestadiet» som de på «voksenstadiet» primært ville ha kvittet seg med, men som enda er til stede ved at den fysiske utviklingen har sakket akterut i større eller mindre grad. Vekstraten og tidspunkt for når kjønnsmodningen inntreffer blir derimot ikke redusert, og kan til og med forlenges og gi resultere i større individer enn vanlig.
Inntreffer hos arter uten larvestadie (direkte utvikling), eller arter med larveform som har lagt larvestadiet bak seg men som fremdeles befinner seg i en fase preget av umodne karaktertrekk og fortsatt utvikling frem til voksen form.


Thangorodrim.
Thangorodrim var en fiktiv fjellgruppe fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Fjellgruppen bestod av tre vulkanske fjell i fjellkjeden Jernfjellene som lå i den nordre delen av Midgard i det første tidevervet. Det var de høyeste fjelltoppene i Midgard, og de var blitt reist av Morgoth, som skapte sin store festning Angband under dem, og langt inn i Jernfjellene. Akkurat hvor Thangorodrim faktisk lå er uklart.
Det ble sagt om Thangorodrim at det hadde vært en haug med slagg fra Morgoths smelteovn og steinverk fra hulene av Angband, men på samme tid var de solide nok til å forme en steil skrent; Maedhros var spikret til en klippe i Thangorodrim, og Húrin ble holt fanget på en høy terrasse. Thangorodrims topper var alltid omkranset med røyk, og av og til spyttet den ut lava. De tre toppene av Thangorodrim fungerte som en ovn for Morgoths store smier dypt nede i Angband.
For en tid bodde ørnene i Thangorodrim, men en gang i løpet av det første tidevervet flyttet de seg til fjellet Crissaegrim i fjellkjeden Echoriath nær Gondolin.
I midten av den sydvendte siden av det midterste fjellet var den Store porten av Angband, en dyp slukt som førte langt inn i fjellet, utstyrt med tårn og fort. Der var også et antall av hemmelige innganger rundt omkring på sidene av fjellgruppen, som Morgoths tropper kunne bruke for å overraske angripere.
Sammen med Beleriand og hele resten av Midgard vest for Ered Luin ble Thangorodrim ødelagt i Vredens krig på slutten av det første tidevervet.


Progenese.
Progenese, også kalt "pedogenese", er et fenomen som defineres ved at individet når kjønnsmodenhet på larvestadiet, mens videre vekst og utvikling er sterkt redusert eller helt stanset opp.
Organismen vil da i utgangspunktet ha de samme egenskaper som den ville hatt om den ikke var kjønnsmoden på tilsvarende tidspunkt. Dette gjelder størrelse, alder og anatomi (med unntak av fungerende forplantningsorganer og tilhørende forplantingsatferd). Sekundær økning i størrelse og videreutvikling hos senere generasjoner vil ofte kunne forekomme.
Appendikulariene.
Et godt eksempel her er appendikulariene, en larveform av kappedyrene som er blitt kjønnsmodne på larvestadiet og har forkastet den voksne formen fullstendig. Beskjeden størrelse beholder de hele livet.
Flatormene.
En teori går ut på at flatormene oppstod via progenese ved at et dyr som opprinnelig var i besittelse av kroppshule og andre avanserte egenskaper ble formeringsdyktig og stanset opp i sin videre utvikling på et så tidlig stadium av sin utvikling (ontogenese) at disse egenskapene ikke hadde fått tid til å dannes enda. Dette forplantningsdyktige larvestadiet dannet så utgangspunkt for videre utvikling i sin egen evolusjonære retning og resulterte blant annet i arter som med tiden ble store nok til å dekke et menneskes håndflate. Flatormene er i så fall ikke oppstått via reduksjon som tidligere antatt, heller ikke er deres manglende kroppshule da et primitivt trekk. Faktisk er fossile dyr som Vernanimalcula enda eldre enn flatormene, men er like fullt utstyrt med kroppshule og avansert anatomi.
Xenoturbella.
Xenoturbella, som man tidligere regnet med til flatormene, ser derimot ut til å ha larvestadie med kroppshule og indre organer som er gått tapt hos det voksne individ. Da snakker vi om reell reduksjon, og flatormenes og Xenoturbellas tilsynelatende felles og tidligere antatt primtive egenskaper har dermed oppstått på to vidt forskjellige måter.


Bobsleigh under Vinter-OL 1984.
Under Vinter-OL 1984 i Sarajevo ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


А.
А (minuskel: а) er den første bokstaven i det kyrilliske alfabetet. Den kyrilliske er helt lik den latinske A. I russisk, serbisk, makedonsk og bulgarsk uttales den som A.
HTML-kodene er codice_1 eller codice_2 for stor bokstav, og codice_3 eller codice_4 for liten bokstav.
*


Kunstløp under Vinter-OL 1984.
Kunstløp under Vinter-OL 1984 Under Vinter-OL 1984 i Sarajevo ble det arrangert fire øvelser i kunstløp, single for damer og menn, parløp og isdans.


Albertine (roman).
Albertine er en tendensroman fra 1886 som ble skrevet av kunstmaleren Christian Krohg (1852–1925). Allerede dagen etter utgivelsen ble den forbudt av de norske myndighetene. Krohg har blitt stående i norsk kultur som «den sosialbevisste kunstneren» og boken "Albertine" var ment for å ryste og refse.
Handlingen.
Boken handler om en ung Kristiania-pike ved navn Albertine. Hun strever dagen lang som sypike hjemme hos sin mor. De er svært fattige og broren hennes, Edvard, er veldig syk. Albertine sitter inne hele tiden og vil ikke gå ut ettersom hun ikke har noe fint å ha på seg. Svært mye tid går med til å tenke på sin søster Oline. Oline har en fin regnfrakk som Albertine kunne trenge dersom hun skulle bevege seg utenfor døren, men den vil hun definitivt ikke låne. Tidligere var Oline nemlig å finne på horestrøket i byen. En gang hadde Albertine sett henne gå inn døra til et det offentlige prostitusjonsbygget. Oline hadde den gang smilt til henne, og hun klarer ikke å glemme det smilet. Gang på gang tenker hun på det hele.
Ikke kan hun begripe at Oline til slutt fikk lov til å gå oppover kirkegulvet med en eldre veletablert herre, hun som hadde vært slik en gatetøs. Uforståelig var det også hvordan folk kunne se på henne som en fullverdig kvinne.
Etter hvert gir hun seg og bestemmer seg for å låne regnfrakken likevel. Sammen med en venninne ved navn Jossa blir hun med på byen. Hun får smaken på utelivet og forelsker seg etter hvert i en herre ved navn Helgesen, men ham får hun dessverre ikke. I stedet får hun innkallelse til politifullmektig Winther. Han serverer henne noe å drikke, og hun faller i søvn og våkner ikke før hun merker at hun blir voldtatt av mannen. Dette får henne helt på skråplanet og er en av mange grunner til at hun selv ender som en gatetøs – akkurat slik som sin søster.
Bokens tema.
Temaet i boken er prostitusjon. Krohg skildrer hvordan dette foregikk på slutten av 1800-tallet. Boken er preget av refleksjon og moralisme og ble gitt ut som et innlegg i datidens moraldebatt, men ble beslaglagt kort tid etter dens utgivelse. Redaktøren av VG mente den ikke ble beslaglagt for å beskytte dyd og sederlighet, men for å beskytte ulydige og usedelige embetsmenn. Mange kjente kulturpersonligheter som blant annet Amalie Skram, Georg Brandes og Margrethe Vullum priste boken.
Fortellingen blir fortalt kronologisk, men leseren kan enkelte ganger få lese Albertines tanker i det hun tenker tilbake på de mange små hendelser som har preget henne. Handlingen flyter jamt i referatsform, men stopper enkelte ganger opp ved at samtaler innledes og replikker gjengis direkte. Dette gir et inntrykk av datidens miljø, normer og regler å kjenne. Lite skulle snakkes om direkte og derfor er samtalene mellom Albertine, Edvard og moren svært intetsigende.
Bokens vendepunkt er på det sted hvor bokens tema kommer frem i klartekst, i det Albertine blir voldtatt av politifullmektig Winther. Fra denne stund er ikke Albertine lenger en ‘uskyldig’ pike, og hennes oppførsel forandrer seg.
Bokens avslutning er sjokkerende ved at Albertine som i fortellingens innledning ble presentert som den snille og sjenerte piken ender opp med å rope etter mannfolk på gata: «Kom inn til meg da gutter! En etter en – alle sammen! Dere skal få det gratis! Kom -!».
Synsvinkel og virkemidler.
Alt hva leseren ser og hører blir presentert gjennom Albertine, med noen få unntak. Det er avstand mellom det Albertine sier og det hun tenker. Albertines hjem blir skildret tidlig i boken som et mørkt lite sted. De eneste bildene på veggene er bildet av kongen og dronningen. Iakttageren Krohg forteller om hvordan folk er kledd, spesielt hvordan de fine fruene og mennene er kledd.
Forfatteren har lagt handlingen til et konkret sted, som Karl Johans gate og utkanten av Oslo. Krohg ville la leseren se sitt eget samfunn i et speil. Han skildret en historie slik det virkelig var i samtiden, og fortellingens «skitne realisme» var nok også noe av grunnlaget for at boken ble beslaglagt.
Gjentagelse er et virkemiddel Krohg bruker flittig, spesielt av replikker og tanker. Ofte blir de samme tankene beskrevet, bare i en noe annen synsvinkel enn tidligere. Setningene er korte og de er ofte delt opp med tankestreker, noe som gjør teksten ekstra lett å lese.
Miljøet i boken spiller en viktig rolle for personer og deres holdninger og utvikling. Bokens moral er at det er en kausalårsak mellom fattigdom og moralisme, fattigdom og prostitusjon. Albertine ender som hun gjør på grunn av samfunnets karakter og tilstand.
Krohgs mening var at romanen skulle være et kampskrift mot den offentlige prostitusjon, men han var også opptatt av de fattige kvinnenes urettferdige og vanskelige situasjon. Det ble også understreket av hans artikler og ikke minst hans malerier. Etter store demonstrasjoner og press på daværende statsminister Johan Sverdrup, ble offentlig prostitusjon i den norske hovedstaden avskaffet bare et par år etter utgivelsen av "Albertine".


Air Force Medal.
Air Force Medal (AFM) er en dekorasjon for militært personell innen flyvåpenet i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for "«an act or acts of valour, courage or devotion to duty whilst flying»", dog ikke i strid.
Utmerkelsen ble innstiftet 3. juni 1918, og ble opprinnelig tildelt menig personell i flyvåpenet. Medaljen hadde samme funksjon som offiserenes Air Force Cross, selv om den ble rangert langt lavere, mellom Distinguished Flying Medal og Queen's Gallantry Medal. Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "AFM" etter navnet sitt.
I 1993 ble medaljen erstattet av Air Force Cross, som fra da av kunne tildeles flyvåpenpersonell uansett militær grad.


Б.
Б (minuskel: б), tidligere kalt Buki, er den andre bokstaven i det kyrilliske alfabetet. Den blir uttalt som norsk B. I russisk uttales den [p] i slutten av ord eller foran ustemte konsonanter.
HTML-koden er codice_1 eller codice_2 for stor bokstav, og codice_3 eller codice_4 for liten bokstav.
Utseendeforskjell i serbisk og makedonsk.
Oversikt over utseendeforskjeller i serbisk og makedonsk
I serbisk og makedonsk har bokstaven et annerledes utseende. Den er en rundere versjon av den greske bokstaven delta; δ (se bildet til venstre).
B


Kunstløp under Vinter-OL 1936.
Kunstløp under Vinter-OL 1936. Under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen ble det arrangert tre øvelser i kunstløp, singel for menn og kvinner og parløp. Konkurransen ble avviklet i perioden 9. til 15. februar 1936. Sonja Henie fra Norge vant sin tredje olympiske gullmedalje og Karl Schäfer sin andre. Maxi Herber og Ernst Baier fra Tyskland vant parløpskonkurransen.


AF Gruppen.
AF Gruppen ASA er et norsk entreprenør- og industrikonsern. Selskapet er notert på Oslo Børs og har hovedkontor på Helsfyr.
AF Gruppen ASA har virksomhet innen eiendom, bygg, anlegg, miljø og energi med om lag 2 100 ansatte i Norge, Sverige, Storbritannia, Polen og Kina. Selskapet ble etablert i 1985. 1. april 2006 ble de fleste av AFs datterselskaper sammenslått til ett selskap; AF Skandinavia AS, som senere har skiftet navn til AF Gruppen Norge AS.


В.
В (minuskel: в), tidligere kalt Vedi, er den tredje bokstaven i det kyrilliske alfabetet, med lyden [v]. I russisk uttales den [f] i slutten av et ord. I andre språk kan den uttales [w].
HTML-koden er codice_1 eller codice_2 for stor bokstav, og codice_3 eller codice_4 for liten bosktav.
V


Distinguished Flying Medal.
Distinguished Flying Medal (DFM) er en dekorasjon for militært personell innen flyvåpenet i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for "«an act or acts of valour, courage or devotion to duty whilst flying in active operations against the enemy»".
Utmerkelsen ble innstiftet 3. juni 1918, og ble tildelt menig personell i flyvåpenet. Medaljen hadde samme funksjon som offiserenes Distinguished Flying Cross, selv om den ble rangert langt lavere, mellom Military Medal og Air Force Medal. Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "DFM" etter navnet sitt.
I 1993 ble medaljen erstattet av Distinguished Flying Cross, som fra da av kunne tildeles flyvåpenpersonell uansett militær grad.


Distinguished Flying Cross.
Distinguished Flying Cross (DFC) er en dekorasjon for offiserer i flyvåpenet i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for "«an act or acts of valour, courage or devotion to duty whilst flying in active operations against the enemy»".
Utmerkelsen ble innstiftet 3. juni 1918, og ble opprinnelig kun tildelt offiserer i flyvåpenet. Fra den andre verdenskrig kunne den også tildeles offiserer i de andre våpengrenene, og fra 1993 til personell uansett militær grad. Distinguished Flying Medal, som tidligere ble tildelt menig personell, er ikke lenger i bruk.
Medaljen gir rett til å tilføye bokstavene "DFC" etter navnet sitt.


Military Cross.
Military Cross (MC) er en dekorasjon i de væpnede styrker i Storbritannia og (tidligere) Samveldet. Medaljen ble tildelt for tapperhet i strid på land.
Utmerkelsen ble innstiftet 28. juni 1915, og ble opprinnelig tildelt underoffiserer og offiserer inntil kapteins grad. Fra 1931 ble dette utvidet til å inkludere majorer, og fra 1993 til personell uansett militær grad. Military Medal, som tidligere ble tildelt menig personell, er ikke lenger i bruk.
Innehavere av medaljen kunne tilføye bokstavene "MC" etter navnet sitt.
Military Cross utstilt sammen med identitetsmerker
Storbritannia


Warez-gruppe.
En warez-gruppe er en organisert, gruppe som jobber i skjul for å spre piratkopiert materiale (også kalt «warez»), som oftest ved hjelp av protokollen FTP.
Stillinger.
I en slik gruppe er det normalt flere stillinger som må til for å få gruppa til å jobbe optimalt. En DVD-«ripping»-gruppe trenger f.eks. en organisator, en «encoder» (av engelsk "encode", "omkoder"), en kilde som jobber på et DVD-trykkeri eller i butikk, som gjør at gruppa får DVD-platene før de blir tilgjengelige for allmennheten. De trenger også en person som kan distribuere materialet, og en person som kan lage «NFO» (av "info", "informasjon"). Til slutt må resultatet pakkes om til RAR-filer via et kompresjonsprogram (f.eks. WinRAR). Det finnes egne interne regler for hvor store RAR-filene skal være, og andre regler som skal justere kvaliteten på den konverterte filmen.
Prosessen.
Det hele begynner med at kilden sender den nyeste DVD-en til organisatoren. Organisatoren dekrypterer DVD-en, og sender filene via FTP hvor encoderen omkoder DVD-ens lyd og bilde til et annet og mindre plasskrevende format til PCen, ofte komprimert i Xvid. Omkodingen kan ta et par timer, så imens er det en annen sin rolle å lage NFO-en ut i fra spesifikasjonene som organisatoren og omkoderen gir ham. Når omkodingen endelig er ferdig, så sender omkoderen AVI-filen opp på FTP-verten igjen. Der blir den hentet ned av en pakker, som pakker og til slutt distribuerer det på mangfoldige FTP-verter rundt om i verden.
Prosessen i andre typer grupper.
En gruppe som ikke driver med «ripping» av DVDer, vil ikke trenge en omkoder. En eksempel på en slik gruppe kan være en som driver med «reverse engineering», det vil si å «cracke» spill. Slike grupper vil heller trenge programmerere som er kjent med assemblykoding.


Vympel R-33.
Vympel R-33 (NATO-kallenavn: AA-9 «Amos») var et sovjetiskprodusert luft-til-luft-missil. Det er fortsatt i aktiv tjeneste i de russiske væpnede styrker.
Utvikling.
R-33 ble utviklet som primærvåpenet til det planlagte jagerflyet MiG-31. Utviklingen av R-33 begynte på samme tid som utviklingen av MiG-31, i 1972.
På denne tiden var NATO den sovjetiske hovedmotstanderen, og R-33 ble derfor konstruert med tanke på strid mot NATO-flyene SR-71 Blackbird, B-1 Lancer og B-52 Stratofortress.
I 1984 ble R-33 tatt i bruk i aktiv tjeneste.
Vympel-fabrikken begynte på midten av åttitallet å arbeide med en forbedret versjon av R-33, som skulle få typebetegnelsen R-33E. Dette prosjektet ble etterhvert til missilet Vympel R-37.


Color Line Stadion.
Color Line Stadion er den norske fotballklubben Aalesund sin hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet 16. april 2005, ligger i byen Ålesund i Møre og Romsdal.
Color Line Stadion har kunstgress, og anlegget erstattet Aalesunds gamle bane Kråmyra foran 2005-sesongen. Tilskuerkapasiteten er 10 778, og tilskuerrekorden er 10 903 mot Hamarkameratene den 3. august 2005. Den første kampen ble spilt mot Odd Grenland, og det første målet på arenaen ble scoret av Olivier Occean. Den første Aalesundspiller som scoret på banen var Lasse Olsen.
Strøk i FIFA-test.
Aalesund FK var ivirige etter å sikre seg FIFAs tostjerners-sertifikat, og få banen godkjent til internasjonale kamper. Det ville bety at det kunne arrangeres internasjonale kamper på Color Line stadion. Men da FIFA inspiserte banen høsten 2006, strøk Color Line i den såkalte «ball-testen». Balltesten går ut på at en rullende fotball blir sendt av gårde med en viss hastighet, og skal stoppe etter et visst antall meter. Etter FIFAs vurderinger rullet ballen litt for langt, og dermed strøk Color Line stadion «FIFA-testen». Begrunnelsen var at friksjonen var for svak. Banen fikk dermed ikke FIFAs godkjennelse. Dekket ble skiftet foran 2008-sesongen, og er nå godkjent.


Slains Castle.
Ruinene av Slains CastleSlains Castle er en av to festninger som ligger i samme område i Skottland.
Første festning.
Den eldste festningen som er fra 1200-tallet ligger i nærheten av Cruden Bay i Aberdeenshire i Skottland med utsikt ut over Nordsjøen. Festningen tilhørte først familien Comyn, bitre fiender av Bruce-familien, men etter at John Comyn (røde) ble drept av Robert Bruce i 1306, og faren (John Comyn (sorte)) ble beseiret i slaget ved Inverurie (1308) ble deres eiendommer, herunder også Slains Castle ekspropriert og gitt videre til Hays-klanen av Errol. Disse var fjerne slektninger av Comyn.
Festningen ble et sete for familien Errolls inntil det sprengt i stykker av kong Jakob I av Skottland som straff for deres andel i 1597-konspirasjonen ledet av jarlen av Huntly mot kongen.
Andre festning.
150 pxDen andre festningen som ble reist senere ligger 10 km lenger nord. Festningen ligger på toppen av en knaus med rette klipper ned mot sjøen. Det ble reist rundt et eksisterende tårnhus i 1597 av 9. jarl av Errol, etter at den første festningen ble sprengt av den skotske kongen. Flere utbygginger har blitt gjort flere ganger, det siste så sent som i 1837. På slutten av 1800-tallet hadde den 19. jarl av Errol flere berømte gjester på festningen. Man mener at den irske forfatteren Bram Stoker fikk inspirasjon for grev Draculas slott her.
Festningen ble solgt i 1916, så neglisjert og den gikk i forfall i begynnelsen av 1900-tallet etter 300 år i familien Errolls besittelse. Taket ble fjernet i 1925. I november 2004 bestemte myndighetene at festningen skulle restaureres og samtidig bygge 35 fritidsboliger på samme sted. Pr. mars 2005 er beslutningen opprettholdt, men ikke påbegynt.


Phoenix Foundation.
Phoenix Foundation er en liberalistisk stiftelse som har støttet noen forsøk på å skape uavhengige enklaver basert på liberalistiske prinsipper og skattefrihet. Stiftelsen er oppfinnelsen og hjertebarnet til den amerikanske forretningsmannen Michael Oliver.
I 1971 begynte stiftelsen å bygge en plattform i det sydlige Stillehavet. Den liberalistiske enklaven Minerva erklærte uavhengighet den 19. januar 1972, med det formål å bli et skatteparadis. Naboen Tonga sendte mannskap som tok ned flagget og deretter overtok plattformen.
Stiftelsens neste forsøk skjedde i 1973 på øya Abasco ved Bahamas. Bahamas var på denne tiden i ferd med å skaffe seg uavhengighet fra USA men det var et antall hvite bønder som ikke ønsket å bli styrt av et sort flertall. I juni 1973, måneder før den planlagte uavhengigheten, finasierte stiftelsen et forsøk på å gjøre Abaco uavhengig av Bahamas i det håp om å skape en liberalistisk område. Stiftelsen grunnla en nyhetsavis og en militær avdeling som etter sigende ble trent i Georgia (USA). Da Chuck Hall trakk seg kollapset prosjektet.
Stiftelsens neste forsøk skjedde i 1980 da Vanutu forsøkte å skaffe seg uavhengighet. Oliver allierte seg med Jimmy Stephens fra New Hebrides Autonomy Movement som ikke hadde vært suksessfull i valgene. Disse erklærte uavhengige republikken Vemarana på øya Espiritu Santo. Regjeringen på Vanuatu appellerte om hjelp fra Papua Ny-Guinea som sendte en bataljon med soldater som stoppet opprøret.
Stiftelsen har holdt en lav profil i senere årene.
Phoenix Foundation (Band).
Phoenix Foundation er også et band fra Wellington, New Zealand som ble dannet i 1997. Album utgitt er
Phoenix Foundation er også et norsk band fra Klepp. Album utgitt er: Troubleshooter (2010)
Phoenix Foundation (fiksjon).
Phoenix Foundation er også en fiktiv bedrift som TV-helten MacGyver jobbet i. Hans sjef og venn var Peter "Pete" Thornton.


Frank-Walter Steinmeier.
Frank-Walter Steinmeier (født 5. januar 1956 i Detmold) er en tysk jurist og politiker (SPD). Han var Tysklands utenriksminister i perioden 2005–2009, og var også visekansler 2007–2009.
Mellom 1999 og 2005 var Steinmeier statssekretær og sjef for kanslerkontoret under Gerhard Schröder. Før det var han leder for statskanselliet i Niedersachsen, mens Schröder var statsminister i denne delstaten. Han regnes som en nær medarbeider og politisk alliert av Schröder, og hører hjemme på den reformorienterte høyrefløyen i sitt parti. Steinmeier blir oppfattet som en nokså teknokratisk politiker, og har aldri vært folkevalgt, hverken på delstatsnivå eller føderalt nivå.
Utdannelse.
Han har arbeiderklassebakgrunn og gikk på gymnasiet i Blomberg fra 1966 til 1974, og avtjente deretter verneplikt frem til 1976. Fra 1976 studerte han jus, og deretter statsvitenskap, ved Justus-Liebig-Universität i Giessen. Han avla den første juridiske statseksamen i 1982, og den annen juridiske statseksamen i 1986, og ble vitenskapelig medarbeider ved lærestolen for offentlig rett og statsvitenskap ved Justus-Liebig-Universität. I 1991 tok han den juridiske doktorgrad med avhandlingen "Bürger ohne Obdach".
Politisk karrière.
Allerede som skoleelev ble han medlem av SPDs ungdomsorganisasjon.
I 1991 ble han sekretær for medierett og mediepolitikk ved det nedersachsiske statskanselliet i Hannover. I 1993 ble han leder for statsministerens personlige kontor i Niedersachsen, som da var Gerhard Schröder. Han ble statssekretær i Niedersachsen og leder for statskanselliet i 1996.
I 1998 fulgte han med Gerhard Schröder til den føderale regjeringen som statssekretær, og ble befullmektiget for etterretningstjenesten i kanslerkontoret. Etter Bodo Hombachs avskjed som sjef for kanslerkontoret, etterfulgte Steinmeier ham den 7. juli 1999, men etter eget ønske ikke med tittelen minister uten portefølje.
Steinmeier var en av Schröders nærmeste fortrolige. Han virket hovedsakelig som «grå eminense» i bakgrunnen. Han skrev grunnleggende strategidokumenter, bla. om reformen av pensjons- og helsesystemet, og deltok i utarbeidelsen av Agenda 2010 og utførelsen av Hartz-reformene og skatterreformen i 2003.
Utmerkelser.
Steinmeier ble i 2007 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
Privatliv.
Steinmeier er gift. Hans kone er dommer, og sammen har de en datter.


Albinisme.
Albinisme (av latin "albus", som betyr "hvit") er en relativt vanlig mutasjonsform hos både mennesker og dyr. I så måte kan alle virveldyr fra tid til annen vise såkalt "albinisme". En plante eller et individ som lider av albinisme kalles en albino.
Albinisme hos mennesker.
Albinisme hos mennesker har vært kjent langt tilbake i historien og beskrives blant annet i dødehavsrullene. Den første vitenskapelige beskrivelsen ble foretatt av den engelske legen Sir Archibald Garrod i 1908.
Albinisme er en medfødt tilstand som skyldes en gendefekt som medfører manglende eller redusert evne til å danne pigment. Mennesker med albinisme har få eller ingen pigmenter i øyne, hud og hår. De fleste har foreldre som ikke har albinisme, men som genetisk er bærere av det. Albinisme forekommer hos personer fra alle raser.
Pigmentproduserende celler (melanocytter) finnes i huden, i hårsekkene og i øyet. I melanocyttene produseres melanin, som er et brunt fargestoff. Melanin omdannes fra tyrosin ved hjelp av enzymet tyrosinase. Mennesker med albinisme har en genfeil som gjør at de mangler dette enzymet. Det finnes ulike typer albinisme, ut fra hvordan feilen i genene arter seg. Albinisme grupperes i to hovedgrupper, gruppe I med totalt manglende pigment, og gruppe II med svært redusert evne til å produsere pigment. Personer med albinisme gruppe II kan ha svakt rødlig hår og kan utvikle fregner. I tillegg til disse hovedgrupper er det noen som har pigmentmangel kun i øyet, okulær albinisme.
Arvematerialet, genene, overføres som kjent fra foreldrene. Alle gener finnes i to kopier, ett fra mor og ett fra far. Det er tilstrekkelig med bare ett normalt «tyrosinase-gen» for at produksjon av melanin skal skje normalt. Albinisme er altså resultatet av et defekt «tyrosinase-gen» fra både far og mor. Det vanligste er at et barn med albinisme har foreldre med normal pigmentering, men de er altså begge bærere av albinisme i genene sine, uten at dette kommer til syne hos dem selv.
Det finnes mange sykdommer som en kan være bærer av uten å vite det, men for at de skal komme til uttrykk må en få barn med en partner med akkurat samme gen-defekt som en selv, og begge de defekte genene må gå videre til barnet. For et par som har ett barn med albinisme, er det 25% risiko for at hvert av de neste barna får samme genkombinasjon som gir albinisme.
Utbredelse.
Innbyggerantallet i Norge er ca 4,8 millioner mennesker. Av disse er ca. 250–300 født med albinisme og utgjør en liten, men synlig gruppe i samfunnet. Blant hvite folkeslag fødes ca. 1 barn pr. 17 000 hvert år med albinisme. I Norge fødes det i gjennomsnitt 4 barn i året med en eller annen form for albinisme.
I Afrika er forekomsten hele 1 albino pr 4 000 fødte. Her er det også overtro knyttet til albinisme som gjør det livsfarlig å ha syndromet. Fiskere tror de får bedre fangst om de vever hår fra en albino inn i sine nett. Trollmenn lager heksebrygg tilsatt blod, knokler, hud og hår fra albinoer. Ifølge offisielle tall ble det drept nitten albinoer i Tanzania bare i 2007, og en regner med store mørketall. Det yngste drapsofferet var bare syv måneder gammelt. Prisen for en hånd fra en albino ligger rundt 12 000 kroner. Unicef har engasjert seg i arbeidet med å stanse drapene, og Tanzanias president har beordret nulltoleranse for all bruk av albino-kroppsdeler til magi. Sommeren 2009 sitter 170 heksedoktorer i Tanzania arrestert, men albinoer i denne del av verden er likevel langt fra å føle seg trygge. Burundi er et tilsvarende farlig område for albinoer.
I september 2009 dømte Tanzanias høyesterett tre menn til døden ved hengning for drapet på en tretten år gammel albinogutt, Matazio Dunia, i landets nordvestlige del. Hos en av de dømte fant man begge Dunias bein. Myndighetene holder mer enn nitti mennesker i arrest for lignende forhold, derav fire politimenn. Regjeringen har åpnet minst femten saker mot mistenkte. Ialt kjenner man til 53 drap på tanzanianske albinoer siden 2007, og i Burundi er minst elleve albinoer drept siden i fjor.
Ekte albinoer.
Hos "ekte albinoer" er øynene røde, fordi man kan se de røde blodkarene på netthinnen.
Albinisme er forårsaket av en mutasjon som forhindrer dannelse av pigmenter. Det utvendige utseende (fenotypen/framtoningspreget) kan være et resultat av forskjellige mutasjoner innenfor kromosomene (genotypen/anleggpreget). Albinisme kan være forårsaket av en mutasjon som forhindrer kroppen i å fremstille pigmentene, en mutasjon som forhindrer kroppen i å gjenkjenne proteinene som er nøkkelen til pigmentfremstilling, eller kroppens manglende evne til å danne de proteinene som forteller kroppen at den må produsere pigmenter.
Uekte albinoer.
Hos "uekte albinoer" er øynene pigmenterte, men de kan i ulik grad ellers vise en rekke tegn på albinisme, for eksempel gjennom hvit eller tilnærmet hvit pels.
Hos de fleste pattedyr skyldes albinisme et forandret gen som forhindrer fremstillingen av pigmenter. Andre faktorer foruten albinisme kan resultere i lys pels. Dette er vanligvis resultatet av at et protein blokkerer dannelsen av pigmenter, slik som for eksempel den sesongavhengige albinismen hos nordlige pattedyr som røyskatt, hare og fjellrev. Dette er ikke ekte albinisme, fordi pigmentene fremdeles eksisterer i øynene, i skinnet og i noe av pelsen, og de vil etterhvert få tilbake sin vanlige farge. Andre ganger kan dyr ha en hvit eller svært lys pels, men har fremdeles mørkere øyne, og denne egenskapen kan blandes med de fleste andre farger å danne en mellomtype. En såkalt hvit bengaltiger er et slikt eksempel. Disse er ikke ekte albinoer, og mangelen på pigment i pelsen reflekterer forandringer i genetikken på et annet sted enn hos ekte albinoer.


Fylkesvei 609.
Fylkesvei 609 (Fv609) går mellom Førde og Dale i Fjaler. Veien (unntatt fergestrekningen) er 67 km lang.
Fra Eikenes går en uferdig vei østover mot Otterstein. Veien ble bygd på 1970-tallet, etter at Stortinget hadde vedtatt å bygge bru over Dalsfjorden mellom Otterstein og Nishammar. Veibyggingen ble imidlertid stoppet i 1979. (Se Dalsfjordbrua.)
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Ulla Schmidt.
Ulla Schmidt (født 13. juni 1949 i Aachen) er en tysk politiker (SPD). Hun var Tysklands helseminister fra 2001 til 2009, og i perioden 2002–2005 også ansvarlig for sosialsaker.
På 1970-tallet var hun aktiv i det maoistiske småpartiet "Kommunistischer Bund Westdeutschland". Hun ble medlem av SPD i 1983, og sitter i ledelsen i den såkalte "Seeheimer Kreis", den konservativ-pragmatiske (høyreorienterte) fløyen i SPD.
Hun er medlem av Forbundsdagen siden 1990 for valgkrets 88 Aachen, og har mellom 1991 og 1998 vært formann for parlamentets likestillingsutvalg. Hun er medlem av SPDs fraksjonsstyre siden 1991, og var stedfortredende parlamentarisk leder mellom november 1998 og januar 2001.


Fylkesvei 610.
Fylkesvei 610 (Fv610) går mellom Eldalsosen og Osen i Gaular. Veiens lengde er 31,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Novaja Semlja.
Novaja Semljas posisjon på kartet.
Novaja Semlja (russisk:Новая Земля, «nytt land»), er en russisk dobbeltøy i Nordishavet. De to hovedøyene er Ostrov Severnij (Nordøya) og Ostrov Jusjnij (Sørøya – det gamle norske navnet er Gåselandet). Øyene ligger mellom 70° 30' og 77° (Kapp Mauritius – det gamle norske navnet er "Iskapp") nordlig breddegrad og mellom 52° och 69° østlig lengdegrad og skiller Karahavet i øst fra Barentshavet i vest. Befolkningen var 2 716 (per 2002, hvorav 2 622 bodde i landsbyen Belusja Guba, det administrative senteret i distriktet Novaja Zemlja, som igjen er en del av Arkhangelsk oblast.
I sovjettiden (1955–1990) ble øyene brukt til atomprøvesprengninger. Totalt 134 prøvesprengninger ble utført, hvorav 87 foregikk i atmosfæren. Det er sagt at drønnene av disse prøvesprengningene kunne høres helt i Berlevåg i Finnmark, hvor man trodde de gjentatte smellene var tordenskrall.
Geografi.
Øyene Novaja Semlja er skilt fra øya Vajgatsj i syd gjennom Karastredet eller "Karaporten". Novaja Semlja er delt i to øyer av en smal, krokete kanal, Matotsjkin Sjar. Arealet på Nordøya er på 40.955 km², og Sørøya på 50.115 km². Ved sydkysten ligger ei større øy, Mesjdusjarsky, på 321 km², og øvrige småøyer ved kysten utgjør tilsammen rundt 400 km². Tilsammen er altså arealet på hele Novaja Semlja på 91.791 km².
Nordøya har et alpint landskap, med fjelltopper på 1000 – 1400 m, ofte dekket av isbreer. Høyeste fjell er 1590 moh. Vestkysten er oppstykket i bukter og forberg. På østkysten er det flere fjordlignende innsnitt. Gåselandet (Sørøya) har et tundraklima med kun ubetydelige høyder (de høyeste på rundt 600 m), uten ekte isbreer. Opp til Matotsjkin Sjar er Novaja Semlja en fortsettelse av Uralfjellene på fastlandet.
Geologi.
Sundet mellom øyene, Matotsjkin Sjar, ser ut til å være en erosjonsdal. Det fins flere slike daler som går tvers over øya og som gjør det mulig å krysse øya fra kyst til kyst uten nevneverdige stigninger. Berggrunnen består i sør hovedsakelig av silurske og devonske lag, gjennombrutt av eruptive bergmasser som (porfyr, mandelstein, diorit og diabas), og granitt og glimmerskifer på noen steder. I nord dominerer derimot steinkullsformasjoner. Det forekommer til og med jura- og tertiærformasjoner på øya. Naturressurser som kobber, bly og sink fins det rikelig av på øya.
Erosjonen, som her forsterkes av de store temperatursvingningene og av vinden, har sprengt overflaten i en mengde isolerte partier. Elvene er av ubetydelig størrelse, ofte bare noen få meter brede, og karakteriseres gjennom vidstrakte deltadannelser som ofte strekker seg over flere kilometer. Den aller nordligste delen av Novaja Semlja (nord for Korsviken) består av et platå, ca 600 m på det høyeste i sydøst, som er dekket av innlandsis på flere steder. Kun på østkysten er det et isfritt område. Isbreer forekommer for øvrig helt ned til Navnløsviken. Nord for Matotsjkin Sjar strekker isbreer seg ned i dalene stort sett over alt.
Klima og dyreliv.
Hvalrossen er utbredt på Novaja Semlja.
Temperaturen er jevnt over høyere på vestkysten enn på østkysten. Gjennomsnittstemperaturen på vestenden av Matotsjkin Sjar er på -8,3°C, men avtar lenger sør (sør for 70° 35' er den på -9,5°C). Om sommeren er gjennomsnittstemperaturen på 2,5°C, og om vinteren -20°C.
Den kjente fanerogamfloraen på øya består av rundt 200 arter (vesentlig sør for 74°, nord for dette er ytterst få arter registrert). Det indre av øya mangler stort sett dyreliv, med unntak av en og annen trekkfugl, fjellemen, fjellrev, isbjørn eller rein. Selv insektene er få her. Derimot er det mer liv på kysten, med utallige trekkfugler, klippene er bokstavelig talt dekket med millioner av alker og lomvi. Om sommeren samles flokker av ender, gjess og svaner i dalene og innsjøene på øyens sørlige del. Det fins også et stort antall hval, hvalross og sel på øya.
Det rike dyrelivet ved kysten lokket tidlig til seg russiske jegere, og mange overvintret flere år på rad. I 1909 gjorde fiskere fra Arkhangelsk et forsøk på å grunnlegge en fiskerkoloni på øya. Men i 1912 var det umulig å komme fram til kolonien med forsyninger på grunn av isforholdene. Da forsyningsfartøyene endelig kom fram om sommeren 1913, hadde alle i kolonien dødd av sult (rundt 100 personer).
Historie.
Det ser ut til at Novaja Semlja var kjent for jegere fra Novgorod allerede på 1000-tallet, men dens geografiske oppdagelse inntraff først på 1500-tallet. Det er vanlig å anta at Novaja Semlja var det øde landet som sir Hugh Willoughby påtraff i 1553 (Otto Nordenskiöld anser imidlertid dette for å ha vært øya Kolgujev). Med sikkerhet vet vi at Novaja Semlja ble besøkt av Stephen Borough i 1556.
Willem Barents' død, maleri av Christiaan Julius Lodewyck Portman
De viktigste beskrivelsene av øya fra 1500-tallet, har vi imidlertid fra Willem Barents, som i 1594 undersøkte en del av vestkysten. I 1596–1597 kom han også fram til østkysten av øya. Ekspedisjonen ble da fast i isen, og ble tvunget til en beinhard overvintring på Nordøya, som kostet Barents livet. Historien om den skrekkelige overvintringen på Novaja Semlja ble beskrevet av skipets tømmermann Gerrit de Veer. Han ble med det den første som beskrev den atmosfæriske anomali som nå er kjent som Novaja Semlja-effekten: Han beskrev den 24. januar 1597 en soloppgang – to uker tidligere en den var forventet og rett og slett mulig på denne breddegrad. Det var ikke før i 1998 at man fant en forklaring på dette fenomenet, som var en arktisk luftspeiling.
Ryktet om gull og sølv på øya satte i gang flere russiske ekspedisjoner til øya i siste halvdel av 1700-tallet. Under en slik ekspedisjon ledet av Savva Losjkin, ble den første rundseilingen av øya gjennomført mellom 1760 og 1762.
Den viktigste ekspedisjonen til øya etter Barents, ble utført av "Rozmyslov" i 1769. Han etterlot seg den første beskrivelsen av Matotsjkin Sjar. Nyere mer eller mindre viktige ekspedisjoner som nevnes er "Lütkes" reiser i 1821-24, "Pachtusovs" i 1832-35, "Baërs" ekspedisjon i 1837, "Moisejevs og Zivolkas" i 1838-39 samt reiser av "Rosenthal og Heuglin, Wilczek" i 1872, "Payer og Weyprecht, Johannesen, Nordenskiöld" i 1875.
De norske fangstekspedisjonene tok til i 1868. Østsiden av øya ble kartlagt i 1870 av den norske ishavsskipperen og oppdagelsesreisende Edvard Holm Johannesen. I 1873 omkom den norske ishavsfareren Sivert Tobiesen og hans sønn under overvintring på øyene.
Den første permanente bosettingen ble nedsatt i Malye Karmakuly (norsk navn Møllerviken) på vestkysten av sørøya i 1870. Dette var det administrative hovedsetet for Novaya Zemlya inntil 1926, da administrasjonen ble overført til Belusja Guba.
På oppdrag av den russiske regjeringen anla løytnant "Tjagin" i 1877 en permanent stasjon til tjeneste for sjøfarende, med gode hus og livredningsbåt ved Malye Karmakuly. I 1878 dro "Grinevetskij" tvers over øya fra Karmakuli til østkysten, og i 1895 undersøkte "T. Tjernysjev" vestkysten av Gåselandet, i tillegg til at også han gikk over øya fra Karmakuli til Golitsynviken på østkysten.
Bosettingen besto av nenetsere. De ble flyttet til øya av russiske myndigheter for å motvirke de begynnende norske interessene. Fram til 1894 var det bare to bosetninger på øyene, med reindrift som viktigste næringsvei. I 1920 ble de organisert i ett kollektiv. Befolkningen var da totalt 157, hvorav 128 var nenets. Matotsjkin Sjar radiostasjon ble etablert sommeren 1923.
Ved forberedelsen til atomprøvesprengningene på 1950-tallet ble hele nenets-befolkningen, omkring 1500 mennesker, forflyttet til øya Kolgujev og Narjan-Mar på fastlandet.
Atomprøvesprengninger.
Novaja Semlyas tre felt for atomprøvesprengninger.
14. september 1954 besluttet Sovjetunionen å etablere et felt for atomprøvesprengninger på Novaja Semlja, som var i drift under mesteparten av den kalde krigen.
«Felt A», "Chernaya Guba" (70°42' N, 54°36'6 Ø), ble brukt hovedsakelig til undersjøiske prøvesprengninger mellom 1955 og 1962. «Felt B», "Matotsjkin Sjar" (73°24' N, 54°53' Ø) ble brukt til prøvesprengninger i underjordiske, horisontale sjakter mellom 1964 og 1990. «Felt C», "Sukhoi Nos" (73°42' N, 54°0' Ø), ble brukt til atmosfæriske prøvesprengninger mellom 1957 og 1962 og var feltet der den 50 megatonn store Tsar-bomben ble sprengt i oktober 1961.
Det foregikk ogstå tester andre steder på øya, det offisielle prøvesprengningsfeltet dekket over halvparten av øyas areal. I 1989 førte "glasnost" til at prøvesprengningene på Novaja Semlja ble allment kjent, noe som igjen åpnet en dør til vurdering av miljøet. Året etter ble feltet arena for protester fra Greenpeace-aktivister.
Den siste atomprøvesprengningen var i 1990, dette var også Sovjetunionens og Russlands aller siste prøvesprengning.
En rapport til den franske nasjonalforsamlingen oppsummerer: "De 91 prøvesprengningene i atmosfæren på Novaja Semlja utgjør totalt 239,6 megatonn sprengkraft. Dette er 97% av sprengkraften i Sovjet-unionens samlede atmosfæriske prøvesprengninger og nesten 55% av verdens totale sprengkraft ved atmosfæriske forsøk (440 Mt)".
Av klimatiske årsaker har MinAtom (Det russiske atomenergiministeriet) utført en serie mindre hydronukleære eksperimenter i nærheten av Matotsjkin Sjar hver sommer i juli og august siden 2000.


Frankenstein 1970.
"Frankenstein 1970" er en amerikansk film fra 1958, hvor Boris Karloff igjen spiller en rolle, denne gangen som «Baron Frankenstein». Karloff har tidligere spilt rollen som monsteret.
Den opprinnelige filmen om Frankensteins monster var basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley.
Historien.
«Baron Victor Von Frankenstein» (Boris Karloff) har vanskelige tider. Han ble torturert av nazistene fordi han ikke samarbeidet med dem under den andre verdenskrig og er blitt forkrøplet. Familieformuen begynner å ta slutt, og baronen tvinges til å la et TV-team filme en dokumentar om sine monster-skapende forfedre på slottet i Tyskland. Baronen på sin side har noen egne ideer. Ved å bruke inntektene fra filmingen kjøper han en atomreaktor som han bruker til å skape et monster. Han transplanterer inn butlerens hjerne og bruker det til å drepe TV-teamet for å skaffe flere kroppsdeler.


Scone (Perthshire).
Scone er en landsby en kilometer nord for Perth i Skottland. Landsbyen ble flyttet fra dens opprinnelige posisjon og inntil slottet Scone Palace, det gamle kroningsstedet for skotske konger. Skjebnesteinen, Stone of Scone, har fått navnet sitt fra dette stedet.
Det sies at den opprinnelige landsbyen Scone (uttales "scoon") ble flyttet ettersom områdets lord ikke kunne klare lukten av landarbeiderne. I mange år ble stedet omtalt av innbyggerne som «New Scone», men av alle andre som kun «Scone», inntil 1997 da noen malte over ordet New på alle skilt i byen. Det lokale styret hadde et møte og besluttet at ordet New ("ny") faktisk var avleggs og landsbyen fra nå av kun skulle hete Scone.
Skjebnesteinen.
«Skjebnesteinen» eller «Steinen fra Scone» har stor symbolsk betydning for Skottland. Steinen ble sagt å ha vært hodepute for Jakob da han hadde sin bibelske drøm om engler og trappen opp til himmelen. Det antas at den ble fraktet til Irland av fønikiske handelsmenn som flyktet fra religiøs forfølgelse. Den ble senere tatt av irske Dalriada og fraktet til Skottland og benyttet til å krone skotske konger ved Iona, Dunadd og senere Dunstaffrage.
Kong Kenneth mac Alpin var den som endelig brakte den til Scone. Dens viktighet for skottene ble ikke oversett av den harde Edvard I av England som stjal den og fraktet den til England i 1296 og oppbevarte den i Westminster. På 1960-tallet ble den igjen stjålet tilbake av skotske idealister under begrunnelsen at den var skotsk. Da den senere ble gjenfunnet ble den levert tilbake fordi den tilhørte det engelske kongehus som hevdet eiendomsretten på ‘grunnlag av erobring’. Steinen skulle likevel bli ført tilbake til Skottland på selveste Sankt Andreas-dag den 30. november 1996, nær 700 år etter at den først ble stjålet av engelskmennene. Den er nå plassert i Edinburgh Castle. Mange betviler på at denne steinen er den ekte og at den har blitt erstattet av en replika.
Den siste skotske konge som ble kronet på steinen er den kongen som skottene synes minst om; John Balliol.
Scone Palace.
Slottet ligger 1,5 km nord for Perth og 3 km vest for Scone. Slottet er idag familiehjemmet til jarlene av Mansfield. Til tross for den historiske innfatningen er det palasset som vi ser i dag bygget i 1802 av den engelske arkitekten William Atkinson som deretter bygde Abbotsford House for Walter Scott.
Stedet var opprinnelig setet til kirke på 500-tallet, deretter erstattet av augustiniansk kloster på 1100-tallet og biskopens festning som ble benyttet som periodisk bolig for skotske konger.
Både slottet og klosteret ble ødelagt i 1559 av bander fra Perth som var blitt opphisset av en seremoni av John Knox. Området ble deretter overtatt av jarlen av Gowrie som bygde et nytt hus, men etter Gowrie-konspirasjonen i 1600 som forsøkte å kidnappe kong Jakob VI av Skottland (1566–1622) ble området gitt til David Murray i 1604, som også fikk tittelen lord av Scone, som belønning for hans lojalitet til kongen.


Vassdrag.
Et vassdrag er et sammenhengende system av elver, bekker, innsjøer og isbreer innenfor et nedbørområde, regnet fra sine utspring i skog og fjell og ned til et felles utløp i havet, en innsjø eller ei større elv.
Fjellkjeder og andre høydedrag utgjør ofte et vannskille.
Amazonas er verdens største vassdrag, med et nedbørsfelt på 6 144 727 km², noe som utgjør en tredjedel av Sør-Amerikas areal. Europas største vassdrag er Volga (1 410 994 km²).
__NOTOC__
Vassdrag i Norge.
I Norge finnes det om lag 4000 vassdrag, hvorav nærmere 3000 enten er lengre enn 10 km eller har sjøer som er større enn 1 km². Norges største vassdrag er Glommavassdraget, med et nedbørsfelt på 41 917 km².
25–30% av Norges vassdrag er regulert for kraftproduksjon.


Sine qua non.
Sine qua non (latin, «uten hvilket ikke») er et uttrykk som brukes om noe en ikke kan klare seg foruten. «Bilen er blitt et sine qua non».
Uttrykket kommer fra jussen, og heter egentlig "conditio sine qua non" – «betingelse uten hvilken ikke» – og betyr da at et forhold eller en handling har vært en ufravikelig betingelse for et bestemt utfall: "A" setter fra seg bilen med nøkkelen i mens barna leker i nærheten. "A"s sønn starter bilen og kjører på søsteren. "A"s uaktsomme handling er et "conditio sine qua non" for datterens skade.


Olympiakos.
Olympiacos SFP (Olympiakos Syndesmos Filathlon Peiraios) er en gresk idrettssklubb med egne avdelinger for blant annet fotball, basketball, volleyball, friidrett, vannpolo.
Klubbens fotballag spiller på gresk fotballs høyeste nivå i den i den greske super liga. Klubben ble stiftet i 1925, og spiller hjemmekampene sine på Georgios Karaiskakis Stadion i Pireus. Byen Pireus er en havneby som ligger sør for den greske hovedstaden Athen. Olympiakos var en av initiativtakerne og stifterne av den nye europeiske klubb-unionen (ECA), som overtok etter G-14.
Tidlig suksess.
Den 10. mars 1925 ble klubben stiftet som følge av en fusjon mellom de to Pireusklubbene Pireus sports- og fotballforening og Pireus klubb for sportsvenner. Klubbens fulle navn betyr «Olympisk forening for sportsvenner i Piraeus» og henspiller på de såkalte olympiske idealer – den atletiske styrke, den noble kappestrid, den rettferdige seier. Klubbens emblem, den laurbærbekransede yngling, viser på samme måte til disse antikke idealene. Klubbens første offisielle forballkamp ble spilt den 30. april 1925 mot en delegasjon fra det franske krigsskipet "Jeanne d'Arc". Anført av de fem Adrianopoulos-brødrene skapte Olympiakos seg fort et navn i Hellas, og Giannis, Dinos, Georgios og Vasilis var fra starten viktige spillere for laget, og senere ble også den yngste av brødrene, Leonidas med. Klubben ble et symbol for arbeiderklassen ikke bare i Athen, men også i hele Hellas. Derfor strømmet fansen til, og allerede tidlig på 1930-tallet hadde velodromen i Pireus (senere Georgios Karaiskakis Stadion) ofte fulle tribuner på kampene.
Olympiakos deltok i det første Pireusmesterskapet, som ble arrangert i 1925, og ble kåret til mester etter å ha gått ubeseiret gjennom turneringen. Med unntak av mesterskapet i 1938 vant Olympiakos alle Pireusmesterskap de deltok i frem til 1959, da en nasjonal liga ble opprettet i stedet for de regionale mesterskapene. Det greske fotballforbundet ble stiftet i 1926 og året etter ble det første offisielle Panhellenske mesterskapet avholdt.
Her møttes de regionale mestrene fra henholdsvis Thessaloniki, Athen og Pireus og gjorde opp seg i mellom om å være landets beste fotballag. I den første sesongen kom Olympiakos sammen med Athenklubbene Panathinaikos og AEK Athen i en krangel med forbundet, og nektet å spille i serien. De ble følgelig ekskludert også fra de regionale mesterskapene og sammen startet de en gruppe kalt POK (Podosfairikes Omades Kentrou). De tre lagene møttes innbyrdes i vennskapskamper, før de året etter ble med i det opprinnelige mesterskapet igjen. I denne sesongen endte Olympiakos sist etter Panathinaikos og Aris.
Olympiakos vant sitt første seriegull i sesongen 1930/1931, og det skulle vise seg å være starten på en suksessrik æra. Innen 1940 hadde klubben allerede vunnet seks mesterskap. Innen 1960 hadde de vunnet 15 av de 23 seriemesterskapene som hadde blitt arrangert, i tillegg til ni greske cupmesterskap. Det legendariske Olympiakos-laget på 1950-tallet, med storspillere som Andreas Mouratis, Savvas Theodoridis, Ilias Rosidis, Thanasis Bebis, Ilias Yfantis, Kostas Polychronios og Georgios Darivas, vant seks mesterskap på rad fra 1954 til 1960. I tillegg vant de cupen i årene 1957, 1958 og 1959. Dette står fortsatt som eneste gang en gresk klubb har vunnet «"The Double"» tre år på rad. Kallenavnet på klubben, «"Thrylos"», som betyr legende, stammer fra denne perioden.
Vanskelige tider.
For sesongen 1959/1960 besluttet fotballforbundet å danne en nasjonal liga med 16 lag. De første seks sesongene sluttet Olympiakos på 2. og 3. plass før de seseongen 1965/1966 omsider ble seriemester. Årene fra 1960 til 1972 var en svakere periode i klubbens historie, med kun to seriemesterskap og seks cupmesterskap. Men med den nye presidenten Nikos Goulandris kom atter suksess til Georgios Karaiskakis. Lakis Petropoulos ble lagets nye trener, og hentet stjernespillere som Giorgos Delikaris, Yves Triantafyllos, Julio Losada, Milton Viera og Dimitris Persidis. Klubben vant deretter ligaen de tre følgende sesongene, inkludert to cupmesterskap. Sesongen 1973/1974 var særdeles suksessrik med rekord både i poengsum (59) og antall mål (102). Olympiakos hadde en rekke gode spillere, anført av keeperen Nikos Sarganis, spissen Nikos Anastopoulos og midtbanespilleren Tasos Mitropoulos. Alketas Panagoulias, som tidligere hadde trent både det greske og det amerikanske landslaget, var Olympiakos sin trener fra 1981 til 1983, og igjen i sesongen 1986/1987. Panagoulias vant serien alle årene han var i Pireus.
Olympiakos' tyngste periode gjennom tidene kom i perioden fra slutten av 1980-tallet til midten på 1990-tallet, og klubben tok ikke en eneste tittel mellom 1988 og 1996. Klubben ble skakkjørt av presidenten og forretningsmannen George Koskotas, som forlot klubben med stor gjeld i 1991. Sesongen 1987/1988 står som klubbens svakeste gjennom tidene, med kun en 8. plass på tabellen.
Total dominans.
Situasjonen i Olympiakos forbedret seg kraftig da forretningsmannen Sokratis Kokkalis ble president i klubben i 1993. Etter en tøff start med nedbetaling av gjeld, startet Kokkalis lagbyggingen med å ansette tidligere AEK-trener Dušan Bajević i 1996. Siden saumfarte Kokkalis det som var av talenter i Hellas, og signerte blant annet serbiske Predrag Đorđević og grekerne Stelios Giannakopoulos, Grigoris Georgatos, Georgios Anatolakis, Dimitris Mavrogennidis, Alexandros Alexandris, Georgios Amanatidis og Andreas Niniadis. Samtlige av disse ble i klubben i minst fem år.
Olympiakos hadde sin beste sesong i 1998/1999, da de vant både liga- og cupgull, samtidig som de kom seg til kvartfinalen i Champions League. Olympiakos vant i denne perioden syv mesterskap på rad, og slo dermed sin egen rekord. Klubben fikk tak i gode spillere som Giovanni, Rivaldo, Zlatko Zahovic og Christian Karembeau. Men selv ikke det var nok til å gi laget videre suksess i Europa, og dette bidro trolig til at Olympiakos i løpet av en 4-års periode hadde hele elleve trenere.
Til tross for de hyppige trenerskiftene, fortsatte Olympiakos å vinne hjemlige titler. Men både sesongen 2001/2002 og 2002/2003 ble vunnet på målforskjell. Året etter var det derimot slutt på at marginene tippet i Olympiakos sin favør, og det ble hovedrivalen fra «Leoforos», Panathinaikos, som tok hjem seriegullet. Dette gjorde at president Kokkalis måtte på sommerhandel, og det førte til at den tidligere verdenseneren Rivaldo ankom til klubben. Rivaldo skapte et fryktet par sammen med bestekameraten Giovanni, og de to skjøt til sammen Olympiakos til både cup og seriegull. I Champions League var også klubben svært nære på å ta seg videre fra gruppespillet, men tapte 3-1 på Anfield mot Liverpool. Etter sesongen trakk Dusan Bajevic seg igjen som trener for klubben, og det samme gjorde yndlingen Giovanni.
Trond Sollied som trener.
Det førte til at nordmannen Trond Sollied ble ny trener i Olympiakos, og ranaværingen gjorde sine saker bra i den hjemlige serien. Like før han kom til klubben, hadde Olympiakos signert Michalis Konstantinou fra Panathinaikos. Dette skapte stor oppstand hos erkerivalen. Olympiakos vant sesongen 2005/2006 samtlige fire derby-kamper mot Panathinaikos og AEK Athen, noe som ikke hadde skjedd siden 1972/1973-sesongen. Målforskjellen i disse kampene ble til sammen 11-3 i Olympiakos' favør, og det hele kronet seg med en 3-0 seier mot AEK i cupfinalen.
Dette fikk Kokkalis til å tro på Sollied ferdigheter, og ga nordmannen frie tøyler på overgangsmarkedet neste sommer. Men da klubben gjorde sin andre katastrofale sesong ute i Europa på rad, ble Sollied sparket på slutten av året 2006.
Takis Lemonis, en tidligere spiller og trener i klubben, tok igjen over. Lemonis førte Olympiakos til seriegull, men klarte ikke å tangere rekorden på tre strake "The Double". I sommeren av 2007 gjorde Olympiakos flere viktige overganger, som på hver sin måte forsterket klubben. I tillegg ble Nery Castillo solgt til Shakhtar Donetsk for 20 millioner euro, noe som står som den dyreste overgangen noensinne i gresk fotball. Dette førte til at klubben kunne hente Fernando Belluschi vinteren 2008.
Olympiakos gjorde en god sesong, selv om det ofte var langt mellom storspillet. Lemonis defensive legning var sannsynligvis avgjørende for at klubben tok seg videre i Champions League på samme poengsum som Real Madrid, og slo ut Lazio og Werder Bremen. I åttendedelsfinalen ble det stopp mot Chelsea etter at klubben tapte 3-0 på Stamford Bridge. Oppgjøret på Georgios Karaiskakis endte 0-0. Til tross for dette, ble Takis Lemonis sparket på våren 2008 etter en variabel vårsesong. Assistenten Jose Segura tok over på midlertidig basis, og førte Olympiakos til nok en "The Double".
I juni 2008 tok spanske Ernesto Valverde over som trener i klubben.
Stadion.
Georgios Karaiskakis Stadion (Gresk: Γήπεδο Γεώργιος Καραϊσκάκης) ligger i området Faliron i Pireus, og den gamle metroen i Athen går midt mellom «Karaiskaki» og Olympiakos sin basketstadion, «Fred- og vennskapsstadion» (Στάδιο Ειρήνης και Φιλίας). Georgios Karaiskakis Stadion er oppkalt etter den greske krigshelten med samme navn, som falt i kampen mot tyrkerne omtrent i området der stadionet ligger nå. Olympiakos eier ikke stadionet, men skal spille der ut 2052 i første omgang. Også det greske landslaget spiller sine kamper på dette stadionet som tar 33 344 tilskuere.
Stadionet var opprinnelig bygd for de olympiske leker i 1896, der den for det meste var brukt til banesykling. Først ble den kalt Pireus Velodrom, før den ble oppkalt for å hedre Georgios Karaiskakis etter renoveringen på 60-tallet. Da fotballen for fullt ble innført i Hellas, ble den Olympiakos sin hjemmebane, noe det var helt til starten på 1960-tallet. Da ble den kraftig renovert, før den i 2003 ble revet. Stadionet var blitt av for dårlig kvalitet, og det skulle snus 90 grader og bygges på nytt igjen til de olympiske leker i 2004. Mars 2003 stod byggingen ferdig, men Olympiakos brukte ikke stadionet igjen før august 2004. Olympiakos hadde forlatt stadionet på grunn av dets dårlige kvalitet i 1998, og hadde i mellomtiden brukt Olympiastadion og Rizoupoli Stadion.
Cupvinnercup-finalen mellom Chelsea og Real Madrid i 1971 ble holdt på stadionet. Den første kampen endte uavgjort 1-1 fremfor 42 000 tilskuere, og det ble dermed omkamp to dager senere. 35 000 så denne kampen, som Chelsea til slutt vant 2-1. Georgios Karaiskakis Stadion er blant de 15 stadionene i Europa som er klassifisert til fire-stjerners av UEFA.
Supportere og popularitet.
Olympiakos sin offisielle fanbase heter Gate 7 (Θύρα 7), og er oppkalt etter tribunedelen der 21 mennesker mistet livet den 8. februar 1981. Etter en kamp mot AEK Athen, som Olympiakos vant 6-0, stormet folk mot utgangen for å hedre sine helter. Ved utgang nummer syv var imidlertid en dør blitt stengt ved et uhell, og folkene lengst nede i trappen ble regelrett klemt ihjel av folkemassene som fosset på fra ovenfor. Ytterligere 42 ble lettere eller alvorlig skadet. Dette er regnet som den største tragedien i gresk fotball noensinne. Olympiakos-supporterene kalte sin nye supporterklubb Gate 7 for å hedre ofrene fra "Thyra", utgang, nummer syv. Olympiakos mest hardbarkede supportere står nå i området rundt utgang nummer syv. Den 8. februar 2006, 25 år etter tragedien, ble det avholdt en seremoni på Georgios Karaiskakis med et minutts stillhet og et enormt banner fra fansen.
Ifølge galluper som har blitt foretatt jevnlig siden 1988, har Olympiakos i denne perioden vært Hellas' mest populære lag. De røde fra havnen i Pireus representerte arbeiderklassen, og populariteten ble stadig større. I storhetstiden på 50-tallet begynte imidlertid klubben å tiltrekke seg fans fra flere sosiale klasser. Flere undersøkelser har siden blitt tatt i magasiner og aviser, og de aller fleste har vist at Olympiakos er den mest populære klubben i Hellas. Totalt i landet har klubben om lag to millioner supportere. De fleste av supporterne kommer fra Athen, Peloponnes og Thessalia.
Det har opp gjennom tidene etablert seg et sterkt vennskap mellom fanbasene til Olympiakos og den serbiske klubben Røde Stjerne Beograd, og nesten til hver eneste kamp er det utveksling av supportere mellom klubbene. Spesielt i kampene nord i landet, er serbere godt representert.
Rivalisering med andre klubber.
Fotball er et hett tema i Hellas, og det finnes få eller ingen land i Europa som vier sin fritid så til de grader til fotball som det grekere i de store byene gjør. Olympiakos' hovedrivaler er Panathinaikos, noe det har vært siden slutten av 20-tallet. Olympiakos representerte i starten arbeiderklassen i Athen og Pireus, mens PAO var overklassens klubb. Det sies at hver kamp mellom disse to lagene deler Hellas i to. Lagene er de suverent mest suksessrike både i fotball og basketball i Hellas, og har omtrent like mange supportere. Dessverre har det mildt sagt hatefulle forholdet mellom klubbene ført til mange dødsfall opp gjennom tidene. Senest i mars 2007 ble en politimann, som holdt med Panathinaikos, knivstukket og drept etter en vannpolo-kamp for kvinner lagene i mellom. Også etter at Olympiakos hadde slått Panathinaikos 4-0 i januar 2008, ble en Olympiakos-supporter knivstukket og drept. Det er imidlertid usikkert hvor mye den sistnevnte saken hadde med fotball å gjøre.
Olympiakos' andre store rival er AEK Athen, en klubb som i førstesak ble en rival etter at Dušan Bajević forlot AEK for Olympiakos i 1996. Bajević hadde ført AEK til nye høyder, og det satte sinnene i kok hos supporterne til de gule da serberen forlot klubben til fordel for Olympiakos. Også mellom PAOK Thessaloniki og Olympiakos er det stort rivalisering. Dette kommer først og fremst av at Olympiakos prøvde å lokke PAOK-helten Giorgos Koudas til klubben midt på sekstitallet. Koudas kom til Olympiakos og gjorde sin debut, men det massive presset fra fansen gjorde at PAOK måtte trekke seg fra handelen. Koudas returnerte til Thessalonki, og er den dag i dag regnet som den største spilleren som noensinne har ikledt seg den svart-hvite drakten med sine 504 seriekamper i løpet av 21 år.
Det finnes også et visst rivaleri mellom Olympiakos og Ethnikos Pireus, men siden laget fra Elliniko Stadium de siste årene har holdt til i divisjonen under Olympiakos, har rivalieret avtatt. Også kamper mellom Aris og Olympiakos har en spesiell atmosfære, men dette er mer regnet som vennskapelig rivaleri. Siden OFI Kreta har tjent som et slags hjelpelag for Panathinaikos i mange år, har det også utviklet seg et visst rivaleri mellom Olympiakos og laget fra Kretas hovedstad.


Fylkesvei 57.
Fylkesvei 57 (Fv57) går mellom Espeland i Gaular og Knarvik i Lindås. Veiens lengde er 151,4 km, hvorav 112,2 km i Sogn og Fjordane og 39,2 km i Hordaland.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 607.
Fylkesvei 607 (Fv607) går mellom Lavik i Høyanger og Flekke i Fjaler. Veiens lengde er 61,7 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 567.
Fylkesvei 567 (Fv567) går mellom Haukås i Bergen og Tysse i Osterøy. Veien (unntatt fergestrekningen) er 32,4 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Snegler.
Snegler (Gastropoda) er en gruppe av bløtdyr. I tradisjonell systematikk utgjør sneglene en klasse, den mest artsrike blant bløtdyrene. De finnes overalt unntatt på Antarktis og i Arktis. Snegler er delt inn i to delgrupper, lungesnegler og «gjellesnegler» (de to gruppene Eogastropoda og Orthogastropoda).
Mange arter lever på land, men omtrent to tredeler av artene holder til i vann, noen i ferskvann, men de fleste er marine og lever i saltvann. De aller fleste har et skall (sneglehus) som de bærer med seg. Inne i skallet finnes de fleste av sneglens organer, bare foten med hodet stikker ut.
Det er 110 arter i Norge, 80 er landlevende og 27 lever i ferskvann. I tillegg finnes et stort antall i saltvann, langs hele norskekysten.
De spiselige vingårdssneglene kan bli 10 år gamle. Kun 100 arter regnes som spiselige. Det var 1800-tallets konge av det franske kjøkken Antonin Carême, som gjorde snegler til luksusmat da han i 1814 kreerte den såkalte escargots à la bourguig-nonne, nettopp snegler med hvitløk og persille. Franskmennene spiser 700 millioner, 25 000 tonn snegler i året.
Anatomi.
Sneglene har et avgrenset hode. Det er velutviklet med sanseorganer (tentakler) og munn. Øyne finnes på eller like ved tentaklene. Arter som lever på svært dypt vann eller i jorden mangler øyne. I munnen har de en raspetunge (også kalt "radula"). Raspetungen er oppbygget av mikroskopiske, tettsittende tverrekker av harde, spisse tenner av kitin og protein. Tennene fornyes hele tiden, fordi de slites ned når sneglen rasper føde på harde overflater.
De fleste artene har sneglehus eller et skall. Skallet er udelt (ett skall) i motsetning til muslinger som har to skall (delt skall). Skallet består av blant annet kalsiumkarbonat (CaCO3). De fleste skall er høyrevridde. Men noen skivesnegler og blæresnegler har venstrevridde skall. Skallet kalles også "spiret" og har ofte flere vridninger. Overflaten kan være ru, eller glatt, ha ribbemønster og lignende. Rundt åpningen kan det finnes utvekster eller «tenner».
Noen arter mangler et skall (sneglehus) og utgjør gruppen nakensnegler, disse lever i havet. De «nakne artene» på land, slik som svartskogsnegl er ikke en av nakensneglene, men hører til en noen arter av landlungesnegler som ikke har utviklet et skall. De fleste har små rester av skallet innvendig.
Bare hodet og den store foten – en stor muskuløs flate som den bruker til å bevege seg med, stikker ut av skallet, og danner den delen av kroppen som synes. Landlevende arter skiller ut et slim fra kjertler foran på foten. Arter som lever i vann er ikke avhengig av et slikt slim for å bevege seg.
Inne i skallet ligger kroppens indre organer oppkveilet. Det er innvollssekk, hjerte, gatt, kjønnsorganer og kappen, som er innvollssidens glatte ryggside. Innvollssekken er usymmetrisk.
Snegler er muskeldyr, de kan trekke ti ganger sin egen vekt når de kravler loddrett oppover, og 50 ganger sin egen vekt vannrett.
Verdens største landlevende snegle kan bli bortimot 40 cm lang og veier over en kilo.
Lungesnegler.
Lungesneglene har en kappehule som er en del av åndedrettet til sneglen, og den tjenestegjør som en lunge. Kappehulen mangler gjeller. Alle landlevende snegler tilhører lungesneglene, men det finnes lungesnegler også i ferskvann.
Gjellesnegler.
Gjellesnegler lever i vann og ånder med gjeller. Gjellesneglene er utstyrt med et lokk på bakkroppen (operculum), som stenger en åpning til skallet (sneglehuset) når sneglen trekker kroppen inn.
Levevis.
Snegler beveger seg sakte. Guinness rekordbok forteller at verdens raskeste hagesnegle er engelske Archie, som i 1998 krøp 33 cm på 2 minutter og 9 sekunder. Den langsomste arten flytter seg knapt 60 cm i året.. Kjapt om snegler Få av artene er rovdyr. De som er rovdyr lever av andre dyr som sitter stille (muslinger m.m.) eller andre snegler. De aller fleste lever av planter eller alger.
Snegler stiller krav til sitt habitat (leveområde), både til maten de spiser, underlaget de lever på (sand, berg eller jord) og vannkvaliteten. Derfor kan tilstedværelse av enkelte arter brukes som indikator på et steds sunnhet.
Noen snegler er tvekjønnet og mange har kompliserte kjønnsorgan. Dette gjelder noen av de landlevende artene. De fleste snegler derimot er enkjønnet det vil si at det finnes både hanner og hunner.
Snegler på land.
Landsneglene lever av planter, bær, sopp, moser og døde dyr, som makk og snegler. De har en tunge med små tagger, også kalt raspetunge. Med den rasper den i seg deler av det de skal spise.
Snegler er viktige i næringskjeden da de er mat for flere dyr, som insekter, gnagere spissmus og fugler.
Snegler i vann.
Av de vannlevende artene holder noen til i ferskvann og andre i saltvann. Ferskvannssneglene beiter på alger på planter og stein. Noen marine (saltvann) er rovdyr og spiser blåskjell og rur. En rekke snegler holder til på grunt vann til mellomstore dyp, de største artene lever på 25-75 meters dyp. Noen få snegler holder til så langt ned som til 2000-3000 meters dyp. De er små og har et tynt skall.
Snegler i vann er føde for fisk og fugler. De blir vanligvis kjønnsmodne etter ett til tre år, men noen arter bruker hele ti år. Snegler dør ofte like etter parring og egglegging. Noen arter blir flere år, men de fleste lever bare ett år.
Systematisk inndeling.
Slektskapet mellom delgruppene er ikke avklart og den systematiske inndelingen er under konstant revisjon. Denne inndelingen følger Ponder & Lindberg, 1997. En nyere systematisk inndeling er utarbeidet av Bouchet, P. & Rocroi, J.-P. 2005., den deler inn gruppen på en annen måte, basert på sneglene innbyrdes slektskap og har tatt i bruk analyse av DNA and RNA. Dette har bidratt til en økt forståelse av systematikken og gir en inndelingen som har som mål å følge sneglenes evolusjon. Dette har store konsekvenser for plasseringen av de ulike delgruppene og artene i systemet.


Ralph Fiennes.
Ralph Nathaniel Fiennes (uttales), (født 22. desember 1962 i Suffolk, Storbritannia) er en Oscar-nominert engelsk skuespiller. Han er bror til skuespilleren Joseph Fiennes.
Fiennes' filmdebut var i 1992, da han hadde rollen som «Heathcliff» i "Stormfulle høyder". Det var først året etter at han ble internasjonalt kjent for rollen som plasskommandanten i Płaszów konsentrasjonsleir, «Amon Göth» i "Schindlers liste". En rolle han ble nominert til Oscar for Beste birolle for. I 1994 hadde han rollen som «Charles Van Doren» i "Quiz Show", og i 1996 ble han nominert til Oscar igjen for Beste skuespiller for filmen "Den engelske pasienten".
Fiennes' karriere har gitt ham roller innen horrorfilmer ("Den røde drage"), til animerte bibelske figurer i "Prinsen av Egypt". I 2002 mottok Fiennes og Miranda Richardson sensasjonelle omtaler og hyllester fra kritikere for sine opptredener i David Cronenbergs prisbelønte thriller "Spider".
Fiennes giftet seg med skuespillerinnen Alex Kingston i 1993, men de skilte seg igjen i 1997.
I 2004 ble Fiennes valgt til å spille rollen som «Fyrst Voldemort» i den fjerden Harry Potter-filmen, "Harry Potter og Ildbegeret".


Muslinger.
Muslinger (Bivalvia) er en klasse av bløtdyr. Den omfatter mer enn 7 500 – 10 000 nålevende arter og 20 000 fossile arter, og er delt opp i 105 familier. I Norge finnes det ca. 200 marine arter og 23 ferskvannsarter. Elvemusling (Margaritifera margaritifera) er en truet art og fredet i Norge. De fleste muslinger ernærer seg ved å filtrere plankton ut av vannet.
Vitenskapelig historie.
Det vitenskapelige navnet Bivalvia (Linné, 1758) kommer av at det er et todelt kalkskall som omslutter hele kroppen, og den eneste måten det kan forsvare seg er ved å lukke igjen skallene. "Bi" betyr dobbel, og "valvia" fløydører. Navnet Lamellibranchia (Blainville, 1824) er det mest brukt i vitenskapelig litteratur, navnet kommer av gjellene. Andre navn: Pelecypoda = gullfot, eller Acephale = de hodeløse (Cuvier, 1798). Men det er Linnés sitt forslag som det vitenskapelige navnet for muslinger som brukes i dag.
Bløtdyret.
Hodet er kraftig redusert inni skjellet. Bløtdyret blir dekket av kappen og de omliggende gjellene og et vanligvis enslig kjønnsorgan; gonaden. Sirkulasjonssystemet med hjerte er åpent. Typiske muskler er de to lukkemusklene som lukker sammen skjellhalvdelene, muskelen som trekker tilbake foten og muskelen som trekker tilbake kappen. Foten hos muslingene er bevegelig og utstyrt med slimkjertler.
Redusert hode.
På grunn av hvordan livet opprinnelig var, ved å grave i sediment, er hodet, med unntak av munnen, tilbakevokst. I sammenligning med andre bløtdyr, er tentakler, tenner og radula tilbakevokste. Munnkjertlene er også i en stor grad redusert. Like ved munnåpningen sitter det er par munnpalper som transporterer partikler til munnåpningen i dets originale form.
a> har symbiotiske alger i ytterkanten.
Kappe.
Kappen omslutter de andre bløtdelene og består av tre folder som har 3 forskjellige oppgaver. Den ytre folden (ligger inn mot kalkskjellet) er sekretorisk og ansvarlig for skalldannelsen. Skalldannelsen skjer ved påleiring av ytterkanten. Den midtre folden har sansefunksjoner og er dekket med lyssensitive tentakler, hos svømmende muslinger (kamskjell og filskjell) har punktøyne som gir mer nøyaktig informasjon om område runde. Hos noen arter i arkskjellfamilien kan ha over 200 øyne. Den innerste folden er muskulær og elastisk, og regulerer vanninnstrømningen til kappehulen.
Opprinnelig var kapperanden parallell med skallekanten (integripalliat). Muslingene har 3 åpninger: 2 ånderør i bakenden av skjellet, hvor i det ene oksygen og næring kommer inn, filtrert i gjellene, og avfallstoffene slippes ut igjen i det andre. Den tredje åpningen er for foten.
Hos gravende muslinger kan de rørlignende kappeåpningene (sifon) forlenges ut av skallet og opp til overflaten, slik at de kan forsørge seg med næring.
Sandmuslingen ("Mya arenaria") lever nedgravd nede i substratet i fjæra, og for næring gjennom siphonen. Blir de skyllet opp av substratet, dør de. I motsetning, lever blåskjell ("Mytilus edulis") oppe på substratet og har derfor ikke en siphon. Blir blåskjellet dekket med sand eller mudder, dør de.
I kapperanden hos kjempemuslingen ("Tridacna") lever alger (zooxantheller) i symbiose, i kapperanden blir de beskyttet av muslingen og får fotosyntese produkt fra algene til egen fornytelse.
Gjellene.
Gjennom evolusjon har gjellene blitt utviklet fra å være enkle pusteorganer til mere komplekse respirasjonsorganer som brukes til å ta opp oksygen og filtrere ut næring. Gjellene er besatt med små flimmerhår som virvler inn næringspartikler. Flimmerhårene produserer et slim slik at partiklene setter seg fast, og fører det til munnen.
Blodsirkulasjon.
Blodsirkulasjonssystemet hos muslinger, er som hos de fleste bløtdyr, åpen. Hjertet har to forkammer og et hovedkammer.
Foten.
Foten hos muslingene er opprinnelig flat og økseformet, men har etter tid blitt tilpasset hver enkelt muslingart etter deres levesett. Foten kan være bjelke-, tunge- og markformet. Svømmende og fastsittende muslinger har ofte en tilbakedannet fot.
Bak foten sitter det en byssuskjertel som produserer byssustråder, den fins hos alle unge muslinger, men blir tilbakedannet eller forsvinner helt desto eldre de blir. Hos noen muslinger produserer også voksne byssustråder for å feste seg til underlaget (f.eks blåskjellfamilien ("Mytilus"), arkskjellfamilien ("Arca") og kamskjell ("Pecten"). Fra kjertelen kan sekretet presses gjennom en lukket spalte i foten til tuppen. Når kjertelsekretet kommer i kontakt med vann, stivner det til en tråd når foten løftes. Deretter kan blåskjellet lage flere tråder som holdes fast av en muskel nær kjertelen. Vil den flytte på seg, slipper muskelen, foten kan brukes til å forflytte seg, og så igjen til å lage flere tråder for å feste seg på det nye stedet.
Skallet.
Skallet består av to skall, et høyre og et venstre som omringer bløtdyret. Skallene holdes sammen ved umbo med en lås og et låsbånd (ligament). Farger og former er svært variable. Skallene blir laget av kappen, en hudfold inni skjellet. Som lager 3 forskjellige lag: det fargede periostracum, prismelag og det indre kalklag. Begge halvdeler lukkes sammen med to interne lukkemuskler.
Materie.
Skallet består av tre lag. Ytterst ligger et hornlag ("periostracum"), det består av organisk kitin og kan ha forskjellige farger. I midten et tykkere kalklag, der kalsiumkarbonat er arrangert i små rektangulære prismer. Innerst et relativt tynt lag av perlemor.
Låsbånd.
Skallhalvdelene holdes sammen ved et låsbånd som er laget av et ikke-forkalket kitin. Låsbåndet er veldig elastisk og virker motsatt i forhold til lukkemusklene. Selv etter muslingens død kan man finne “gapende” skjell hvor låsbåndet er intakt og holder skjellene sammen.
Lås.
Låsen hindrer at skallhalvdelene skal skli fra hverandre. Låstennene består av tannformede forhøyninger og motstående groper for tennene skal gripe inn i. Det finnes ulike typer låser og gir grunnlag for en systematisk oversikt.
Muskelavtrykk.
Avtrykket fra lukkemuskel og retraktormuskelen (kappelinjen) spiller en viktig rolle for systematikk og artsbestemmelse. Opprinnelig var det 2 like store lukkemuskler, men det har gjennom evolusjon oppstått arter med forskjellige størrelser på lukkemusklene (anisomyar eller heteromyar) og arter med kun en lukkemuskel (monomyar).
Kappelinjen hos arter som lever oppå substratet har en buet linje (integripalliat), mens de som lever nede i substratet har en bukt på kappelinjen (sinupalliat). Størrelsen på kappebukta viser hvor langt nede i substratet arten har levd.
Forplantning.
De fleste skjell er særkjønnet; dvs at det finnes hann- og hunnkjønn individer. Forplantingen skjer ved at egg og spermier, som produseres i gonaden, skytes ut i vannet hvor befruktningen og den påfølgende larveutviklingen skjer. Utskytningen kan hos kjempemuslingen ("Tridacna") hormonelt samkoordineres.
Larveutviklingen består av 2 stadium. Trochophora-larvene er gjennomsiktige og er like tykke som et hårstrå. De er bekledt med flimmerhår som de bruker å svømme og fange mat med. I veligerstadiumet har larvene utviklet et tynt skall, men de lever fortsatt frittsvømmende. Når larvene er klar for å slå seg ned, går de gjennom en metamorfose, og lever resten av sitt liv på eller i bunnen. Hos blåskjell, østers og andre kolonilevende arter holder det unge skjellet i nærheten av en koloni.
Ferskvannsartene har utviklet annen forplantings- og utviklingsmetode. Disse artene lever i områder med store forandringer i levevilkår, i motsetning til sine slektninger i havet som har nesten konstant like levevilkår året rundt.
Hos de fleste ferskvannsmuslinger fullfører larvene sitt trochophora- og veligerstadium i morens kappehule.
Hos elvemuslingene ("Unionacea") tilbringer trochophora-larvene tiden i moren, og forlater moren når de når veliger-stadium. De kalles da glochidier og kan ikke svømme, men har en klebrig tråd festet etter seg, og når de kommer nær en fisk kleber de seg fast og lever parasittisk av fisken. Når de ser ut som en liten musling, faller de til bunnen, og lever der for resten av livet.
Dyrking.
Blåskjell, kamskjell og østers blir dyrket langs Norskekysten. I 2005 ble 2 921 tonn blåskjell og 603 tonn kamskjell eksportert til utlandet.
Grupper.
Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger).
Muslinger finnes både i fersk- og saltvann over det meste av Jorden.


Karahavet.
Karahavet (russisk: «») er en del av Nordishavet nord for Sibir, mellom øygruppene Novaja Semlja, Frans Josefs land og Severnaja Semlja. Havet avgrenses mot Barentshavet i vest langs ei linje mellom nordøstspissen av Novaja Semlja og det østligste punktet på Frans Josefs land. Herfra trekkes grensa mot sjølve Nordishavet langs ei linje til nordspissen av Severnaja Semlja. Karahavet er forbundet med Barentshavet og Laptevhavet lenger øst gjennom de delvis isfrie sundene Karastredet og Vilkitskijstredet.
Havet er rundt 1450 km langt og 970 km bredt, har et areal på ca 880 000 km² og en gjennomsnittsdybde på 110 m. Karahavet mottar en stor mengde ferskvann fra elvene Ob, Jenisej, Pjasina og Tajmyra, noe som gjør at saltinnholdet i havet er varierende. Hovedhavnene i Karahavet er Novyj Port og Dickson. Havet er et viktig fiskeområde, selv om det kun er isfritt to måneder av året. Det finnes store forekomster av råolje og gass i Karahavet, blant annet Kharasaveyskoefeltet. Det er også bekymringer over nivåene til det radioaktive avfallet som russerne har dumpet i havet, og virkningene som dette kan ha på det marine miljøet.


Historic Scotland.
Historic Scotland er en skotsk etat som har ansvar for bevaring av historiske monumenter, fremme av bruken av disse til forståelse av nasjonens historie og rekreasjon og for administrasjon av bygningsvern.
Den ble opprettet i 1991, og ble i mai 1999 knyttet til det skotske Undervisningsdepartementet, som har ansvar for nasjonens kulturelle arv. Det ligger dermed under Scottish Executive, og står til ansvar overfor de skotske ministrene og Det skotske parlamentet. Denne organisasjonsformen tilsvarer organisasjoner i andre deler av Storbritannia: English Heritage (England), Cadw (Wales) og Environment and Heritage Service (Nord-Irland).
Organisasjonen har vært involvert i kontroversielle avgjørelser. Spesielt var det stor strid omkring Castle Tioram i 2002. En plan om å restaurere det ved å legge nytt tak ble blokkert av Historic Scotland, som ønsket å stabilisere slottsruinen i stedet. Det ble avholdt en omfattende lokal høring, og Historic Scotlands plan vant frem, etter en opprivende diskusjon. Slike diskusjoner om bevaringsmetoder er ikke uvanlige, men de holdes normalt innenfor et akademisk miljø. Historic Scotland har blitt beskyldt for å være autokratisk og uten forståelse for behovene på den skotske langsbygden, og for å forårsake at det som kunne vært en rent faglig diskusjon om hva som er best for en ruin blir en krangel som allmennheten trekkes inn i.


Franz Müntefering.
Franz Müntefering (født 16. januar 1940 i Arnsberg-Neheim-Hüsten, Nordrhein-Westfalen) er en tysk politiker (SPD). Han var partileder i SPD fra 2004 til 2005, og igjen fra 2008 til 2009.
Müntefering har en lang karriere i SPD bak seg. For at Gerhard Schröder skulle kunne konsentrere seg om oppgavene som forbundskansler overtok Müntefering posten som partisjef i mars 2004. Ettersom Müntefering var meget populær blant SPDs egne medlemmer, ble han ansett som bedre egnet til å lede partiet i en tid da SPD var preget av sterke indre motsetninger. Kansler Schröder var blitt stadig mer omstridt i sitt eget parti på grunn av den rød-grønne regjeringens reformpolitikk (Agenda 2010) som innebar nedskjæringer i sosiale ytelser.
Etter bare ett og et halvt år som partileder valgte så Müntefering å trekke seg, etter å ha tapt en intern maktkamp i november 2005.
Franz Müntefering var arbeids- og sosialminister og visekansler i Angela Merkels føderale kabinett fra 22. november 2005 til 21. november 2007. Han gikk da av som statsråd og la også ned sitt verv som medlem av Forbundsdagen for å ta seg av sin kreftsyke kone. Hans kone døde sommeren 2008, og en stund etter ble det gjort kjent at Müntefering ville gjenoppta vervet som forbundsdagsmedlem for SPD.
Da SPDs leder Kurt Beck 7. september 2008 erklærte at han trakk seg som partileder etter at SPD hadde utpekt utenriksminister Frank-Walter Steinmeier som kanslerkandidat foran valget i 2009, ble Müntefering utpekt til på nytt å overta som partiets leder. På et ekstraordinært landsmøte i SPD den 18. oktober 2008 ble han valgt med 84,86% av stemmene.
Etter SPDs dårlige valgresultat høsten 2009 gikk Müntefering av som partileder. Han ble etterfulgt av Sigmar Gabriel


English Heritage.
a> er en av English Heritages mest kjente eiendommer
English Heritage er en britisk etat med ansvar for å bevare og administrere historiske monumenter i England og for administrasjon av bygningsvern.
Den er mest kjent for å adminstrere en lang rekke historiske og arkeologiske steder, fra Stonehenge til verdens eldste jernbro. Den har også ansvar for konservering, rådgivning, registrering og vern av historiske miljøer.
English Heritage arbeider i tospann med English Nature, som har ansvar for miljøvernsaker som ikke involverer menneskebygde monumenter. Begge veileder relevante ministre. English Heritage har ansvaret for registrering av bevaringsverdige bygninger og registrerte oldtidsmonumenter, og eier flere av disse. Etaten samarbeider også med private eiere, slik at flere monumenter eies privat men gjøres tilgjengelig for allmennheten av English Heritage.
Etaten er også lagt opp med en medlemsorganisasjon. Medlemmene får visse fordeler, som fri adgang til alle monumenter som administreres av English Heritage. De har ingen del i driften av etaten, som bestemmes av regjeringens politikk; medlemskapet må sees som et støttemedlemskap. Utover medlemskapet og overføringer fra regjeringen finansieres etaten av inngangspenger ved mange av sine eiendommer.
Hovedkvarteret ligger i Savile Row 23 i London.


Buchan.
Buchan omfatter en historisk område og et jarldømme i nordøstlige Skottland. Det er også navnet på et administrativt område i moderne Aberdeenshire.
Jarldømmet av Mar og Buchan var ett av de syv første skotske jarldømmer, senere ble Buchan adskilt fra Mar.
Det moderne administrative området har en befolkning på 39 160 innbyggere (2001) og dekket et område på. Det inneholder byen Peterhead og grenser til de administrative områdene Banff og Buchan.
En radarstasjon, RAF Buchan, ligger i dette området.
Det er også en skole på Isle of Man som heter Buchan School.


Wolfgang Tiefensee.
Wolfgang Tiefensee (født 4. januar 1955 i Gera) er en tysk politiker (SPD). Han var minister for transport, bygg og byplanlegging i Angela Merkels første regjering fra 2005 til 2009, og overborgermester i Leipzig fra 1998 til 2005.
Bakgrunn og utdannelse.
Han vokste opp i en musikkbegeistret katolsk familie, som sønn av komponisten Siegfried Tiefensee (f. 1922). Allerede som skoleelev vant han med sin cello Bach-prisen i Leipzig, men han regnet seg ikke som tilstrekkelig begavet til en musikerkarrière.
På grunn av sin kristelige oppdragelse var han ikke medlem av DDRs kommunistiske masseorganisasjoner, Junge Pionere og FDJ, deltok ikke i den såkalte "Jugendweihe" som var innstiftet av kommunistregimet i opposisjon til kirkelig konfirmasjonsfeiring, og vegret seg for å avtjene militærtjeneste i regimets "Nationale Volksarmee", noe som begrenset hans studiemuligheter. Etter våpenløs verneplikt som byggsoldat i 1976 fikk han likevel studere ved en ingeniørskole, og utdannet seg i 1979 til ingeniør for industriell elektronikk. Han arbeidet som produktutviklingsingeniør fra 1979 til 1986 i Leipzig, og videreutdannet seg til fagingeniør for bygningsinformatikk. I 1986 skiftet han over til den tekniske høyskolen i Leipzig, hvor han videreutdannet seg til diplomingeniør (tilsvarende hovedfag) i elektroteknikk.
Han er gift siden 1976 og har fire barn. Hans bror Eberhard Tiefensee er katolsk prest og professor i filosofi, samt tidligere dekanus for det katolsk-teologiske fakultet ved universitetet i Erfurt.
Politisk karrière.
I 1989 engasjerte Wolfgang Tiefensee seg første gang politisk i borgerbevegelsen "Demokratie Jetzt", som han representerte ved «det runde bordet» i Leipzig. Han ble valgt til byråd i Leipzig av «det runde bordet», og var kort tid også medlem av bystyret for fraksjonen Bündnis 90.
I 1990 ble han leder for skoleforvaltningen i Leipzig, og fra 1992 var han byråd for ungdom, skole og utdannelse. Han ble borgermester ansvarlig for ungdom, skole og sport i 1994. I 1995 ble han medlem av SPD.
Den 26. april 1998 ble Wolfgang Tiefensee i annen valgomgang med 48,4 prosent av stemmene valgt til overborgermester i Leipzig for en periode på 7 år. Under hans tid som overborgermester har han lykkes i å tiltrekke en rekke store industribedrifter til byen. Gjennom BMW og Porsches fabrikker i byen har det blitt skapt ca. 10 000 arbeidsplasser. Selskapet DHL flyttet i slutten av 2004 sitt luftfraktsenter for Europa til Leipzig, noe som innebærer ytterligere 10 000 arbeidsplasser.
Etter valget i Tyskland 2002 takket Tiefensee nei til et tilbud fra Gerhard Schröder om å bli transport, bygnings- og boligminister i den føderale regjeringen. Han begrunnet det med sin sterke tilknytning til Leipzig og sitt arbeide med Leipzigs kandidatur til å få olympiaden i 2012. Han lot seg heller ikke overtale til å stille som toppkandidat ved landdagsvalget i Sachsen i 2004, men deltok likevel i oktober det året i SPDs forhandlingsgruppe ved dannelsen av en ny koalisjonsregjering i Fristaten Sachsen.
I 2003 tilhørte Wolfgang Tiefensee Hartz-kommisjonen, som utarbeidet Hartz-konseptet som del av Agenda 2010.
Tiefensee ble gjenvalgt som Leipzigs overborgermester 10. april 2005 med 67,1 % av stemmene i første valgomgang.
Wolfgang Tiefensee ble den 13. oktober 2005 av SPDs presidium tildelt posten som transport- og bygningsminister i koalisjonsregjeringen under Angela Merkel. Han hadde denne ministerposten frem til 2009.


Sigmar Gabriel.
Sigmar Gabriel (født 12. september 1959 i Goslar) er en tysk politiker (SPD). Fra 1999 til 2003 var han ministerpresident i Niedersachsen, og fra 2005 til 2009 miljøvernminister i Angela Merkels første regjering. Fra 13. november 2009 er han leder av SPD.
Utdannelse.
Etter Abitur (artium) i Goslar avtjente Gabriel verneplikten, og utdannet seg til lærer med fagene tysk, politikk og sosiologi i Göttingen, og avla begge statseksamenene for læreryrket i gymnasiet. Deretter arbeidet han som lærer ved folkehøyskolen i Goslar.
Familie.
Sigmar Gabriel er skilt og har et barn fra et tidligere forhold. Han er samboer med Ines Krüger og bor i Goslar.
Parti.
Siden 1977 er Gabriel medlem av SPD og leder av partiet fra november 2009.
Parlamentsmedlem.
Gabriel er medlem av landdagen i Niedersachsen siden 1990, og var formann for SPD-fraksjonen mellom 1998 og 1999, og igjen mellom 2003 og 2005.
Han ble innvalgt i det tyske parlamentet (Forbundsdagen) i 2005 som direktekandidat i valgkrets 49 Salzgitter/Wolfenbüttel.
Offentlige verv.
Fra 15. desember 1999 til 4. mars 2003 var Sigmar Gabriel ministerpresident i Niedersachsen.
I Angela Merkels føderale regjering ble han utnevnt til minister for miljøvern og reaktorsikkerhet. Han hadde denne statsrådsposten frem til 2009.


Horst Seehofer.
Horst Seehofer (født 4. juli 1949 i Ingolstadt) er en tysk politiker (CSU). Han har siden 2008 vært CSUs partileder og Bayerns ministerpresident. Seehofer ble valgt som president for Forbundsrådet fra 1. november 2011 til 31. oktober 2012.
Bakgrunn og utdannelse.
Seehofer studerte forvaltningsvitenskaper og har arbeidet i statstjenesten. Han er katolsk, gift og har tre barn.
Parti.
Han ble medlem av Junge Union i 1969, og av CSU i 1971. Han er nestformann for CSU siden september 1994.
Parlamentsmedlem.
Seehofer er siden 1980 medlem av det tyske parlamentet. Fra oktober 1998 var han stedfortredende fraksjonsformann for CDU/CSU-fraksjonen, men trakk seg fra vervet den 22. november 2004.
Offentlige verv.
Han var tysk helseminister mellom 1992 og 1998. Mellom 1989 og 1992 var han parlamentarisk statssekretær ved nærings- og arbeidsministeriet. Den 6. mai 1992 ble han utnevnt til helseminister i den føderale regjeringen under Helmut Kohl. Han beholdt ministerposten til regjeringen gikk av etter valget i 1998. Fra 2005 til 2008 var han minister for ernæring, landbruk og forbrukerbeskyttelse i Angela Merkels kabinett. Den 27. oktober 2008 ble han valgt til ministerpresident i Bayern.


Kirke- og utdanningsdepartementet.
Kirke- og utdanningsdepartementet var et norsk departement som ble opprettet i 1819 på bakgrunn av det foregående 1. departement, og som eksisterte til utgangen av 1989. Første statsråd var Niels Treschow, og den siste var Einar Stensnæs.
Den 1. januar 1990 inngikk departementet inn i det nye Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) bortsett fra kirkeavdelingen fra det tidligere Kirke- og utdanningsdepartementet som ble flyttet til det tidligere Kulturdepartementet. Det nye departementet fikk navnet Kirke- og kulturdepartementet (KD).


Annette Schavan.
Annette Schavan (født 10. juni 1955 i Jüchen, Nordrhein-Westfalen) er en tysk politiker (CDU). Hun har vært Tysklands utdannelses- og forskningsminister siden 2005.
Bakgrunn.
Hun tok sin Abitur (artium) i 1974, og studerte pedagogikk, filosofi og katolsk teologi. Schavan tok doktorgraden i 1980, og har siden arbeidet i utdannelsesinstitusjoner knyttet til den katolske kirke. Fra 1980 til 1984 var hun vitenskapelig medarbeider ved den biskoppelige studieorganisasjonen Cusanuswerk, og deretter frem til 1987 avdelingsleder for "außerschulische Bildung" ved generalvikariatet i Aachen. De to følgende årene var hun generalsekretær for CDUs kvinneorganisasjon, og deretter fra 1989 til 1995 leder for Cusanuswerk.
I 1995 ble hun kulturminister i Erwin Teufels kabinett i delstaten Baden-Württemberg. I 2005 ble hun innvalgt i det tyske parlamentet, og ble etterfulgt av sin statssekretær som kulturminister.
Hun er medlem av styret i CDU i Baden-Württemberg, og ble i november 1998 dessuten valgt til en av nestlederne for CDU på føderalt nivå. Hun var president for kulturministerkonferansen i 2001, og siden januar 2002 var hun nestleder. Hun var fra 1994 til 2005 også visepresident for Zentralkomitee der deutschen Katholiken (ZdK).
Fra 2001 til 2005 var hun medlem av landdagen i Baden-Württemberg.


Bøyen Beng.
Bøyen Beng, også skrevet bøyen beng, Böyen beng, böyen beng, etc., er et norsk rockeband startet i 1987 av felespiller Silja Starbo fra Asker.


Utenriksdepartementet (USA).
Utenriksdepartementets bygning i Washington DC
Utenriksdepartementet ("Department of State") er et departement i den amerikanske regjeringen med ansvar for utenrikssaker. Departementet ble opprettet 27. juli 1789 og har sitt hovedsete i Harry S. Truman-bygningen, et par kvartaler fra Det hvite hus. Sjef for departementet er utenriksminister Hillary Clinton.
I dagligtale på amerikansk engelsk refereres det til som «the State Department».


Synthesizer.
a> Voyager hører med blant de mest anerkjente synthesizerne
En synthesizer er et elektronisk musikkinstrument utviklet for å lage elektronisk generert lyd ved bruk av forskjellige synthesemetoder. Eksempler på synthesemetoder er Frekvensmodulasjons-synthese (FM) (kjent fra synther som f.eks Yamaha Dx-7), Physical modelling-synthese (Yamaha VL 1), Subtraktiv-synthese (Minimoog) og Additiv-synthese (Kawai K5000). Det finnes flere titalls syntheser. Subtraktiv syntese er den mest populære og utbredte metoden. De fleste kommersielle synthesizere benytter seg av subtraktiv synthese, enten alene eller i kombinasjon med de andre metodene. Dette fordi det er den lettest forståelige og intuitive metoden. Amerikanske Dr. Robert Moog som regnes som synthesizerens far. Hans selskap, Moog Music, var et av de første selskapene som produserte synthesizere vanlige folk kunne bruke og hadde råd til å kjøpe.
Et annet stort navn innen tidlige, transportable synther var ARP, etter grunnleggeren A. R. Pearlmans initialer. Disse to selskapene konkurrerte gjennom 1970-tallet om å produsere nyere og bedre instrumenter. Selv om ARP lagde mange forskjellige typer instrumenter (monofoniske, duofoniske, sequensere osv.), er det nok ARP Omni og ARP String Ensemble var ARPs mest gjenkjennelige og utbredte lyder (ARP Omni var selskapets største salgssuksess). Disse instrumentene etterligner blant annet lyden av strykeinstrumenter, og var polyfoniske. De høres ikke nødvendigvis ut som ekte strykere, men lyden var moderne og ble etterhvert svært populær. ARP Omni kom på markedet i 1974, og spesielt i fusion og svart amerikansk musikk ble dette instrumentet ofte benyttet.
En av de første gode polyfone synthesizerene ble lagd av Tom Oberheim, ble solgt med 4 eller 8 stemmer og het henholdsvis Oberheim 4 voice og Oberheim 8 voice. Instrumentet var basert på et «voicecard» (som het SEM), et komponent som utgjorde en hel instrumentstemme. Ved å kombinere flere av disse fikk man et polyfont instrument.
Yamaha var ganske raske til å begynne å lage den nye instrumenttypen. Dere CS serie med polyfone analoge synthesizere ble populære. Selskapet har gjort stor suksess og har introdusert «nye» synthesemetoder på markedet: FM og fysisk modellering.
FM (frekvensmodulasjon) er en metode hvor flere komponenter påvirker hverandres frekvenser og dermed skaper forskjellige klangfarger. Fysisk modellering er en metode som bruker algoritmer som beskriver det som skjer i et akustisk instrument (flater, strenger luftrom osv.). Begge disse metodene hadde vært kjent i lang tid, men Yamaha har tatt dem ut av universitetene og i folks hjem.
Japanske Korg lagde opprinnelig orgler («-org» i navnet deres kommer derfra), men begynte på 1970-tallet å produsere bærbare synther slik som ARP og Moog. Etter hvert kom de i kontakt med keyboardisten Rick Wakeman fra blant andre Yes, som samarbeidet med dem om design, brukervennlighet og lyder. Korg MS 20 var en av deres mest populære instrumenter på den tiden. Selskapet har gjort det godt og er i dag en av de store synthesizer produsentene.
EMS er et engelsk selskap som lager analoge synthesizere. Deres EMS VCS 3 ble brukt av Pink Floyd på albumet "The Dark Side of the Moon". Dette instrumentet (som mange tidlige instrumenter) ble levert uten tangenter, men kunne styres blant annet ved hjelp av spaker og knotter. Den ble mest brukt for effekter, og King Crimsons lydmann på 1970-tallet sendte noen ganger signalet fra scenen gjennom en slik synth ved miksepulten, for å oppnå et annerledes lydbilde.
Synthens store gjennombrudd kom på 1970-tallet, som et følge av at de ble bærbare og billigere. Før det var synthesizere «modulære», det vil si at man anskaffet mange deler eller komponenter som så ble koblet sammen til et komplett instrument. Det er en relativt kostbar prosess som krever at man kan en del om elektro-syntese. Med sin Minimoog populariserte Dr. Robert Moog instrumenttypen samtidig som prisen gikk kraftig ned.
De tidlige synthene var alle monofoniske, dvs. kun en instrumentstemme kunne spilles om gangen. Selv om det etter hvert dukket opp en del polyfoniske analoge synther, var det først da de digitale synthesizeres kom tidlig på 1980-tallet at billige polyfoniske synther ble allment tilgjengelige. Den mest populære av disse var Yamha DX 7 og Roland Juno / Korg M1


Environment and Heritage Service.
Environment and Heritage Service (EHS) er en britisk etat, som har ansvar for bevaring av miljø og historiske monumenter i Nord-Irland og for administrasjon av bygningsvern.
Den forvalter Areas of Outstanding Natural Beauty, naturvernområder, bevaringsområder og spesielle beskyttede områder, samt en rekke monumenter.


Forsyningsdepartementet.
Departementet foretok rasjonering av varer under og etter andre verdenskrig, og utstedte blant annet rasjoneringskort til befolkningen gjennom Direktoratet for proviantering og rasjonering.
På 1950-tallet var det fortsatt rasjonering av visse varer, men departementet ble opphevet og oppgavene integrert i Handelsdepartementet.


Klemens V.
Bertrand de Got (født ca. 1260, død 20. april 1314) tok navnet Klemens V (latin for "den milde"), da han ble pave 5. juni 1305. Han var pave frem til sin død. Før han ble pave var han erkebiskop av Bordeaux fra 1299. Han huskes særlig for sin iherdige forfølgelse av Tempelridderne og for å ha flyttet pavestolen til Avignon i 1309, etter fire år i Poitiers.
Da Bertrand ble utnevnt til pave i 1305 befant han seg i Bordeaux. Han ble sterkt oppfordret av curiaen til å komme til Roma, men valgte å bli i Frankrike og la seg krone til pave i Lyons, i en storslått seremoni der også kong Filip den smukke var til stede.Det skal ha vært Filips påvirkning som førte til at pave Klemens V flyttet pavestolen til Frankrike, først til Bordeaux og Poitiers, så til Avignon i 1309.
Noe av det første Klemens V utrettet som pave var å utnevne hele ni franske kardinaler. I begynnelsen av året 1306 presenterte han en nytolkning av de pavelige bullene "Clericis Laicos" slik at de delene som kunne ha relevans for den franske monarken, ikke lenger fikk noen betydning. Dessuten gikk han langt i å trekke tilbake de to bullene "Unas Sanctam", som var blitt utstedt av pave Bonifatius VIII og som var særlig skadelige for kong Filips offensive regentskap. Det ser ut til at Klemens V i hele sin tid som pave bestrebet seg på å tekkes den franske kongen, og dermed lot seg bruke som et redskap for den franske kongemakten. Dette var et klart brudd med tidligere pavers politiske linje.
a> med portrett av Klement V
Klemens V's forhold til Henrik VII av Tyskland var i utgangspunktet godt. Men etter påtrykk fra den franske kong Filip begynte pave Klemens V etter hvert å distansere seg fra Henrik.
a>, "La Flor des Estoires d'Orient", til pave Klement V i 1307.


Ellen Auensen.
Ellen Auensen (født 28. juni 1944) er en norsk avistegner og illustratør.
Ellen Auensen tok utdannelse ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo 1964–68. Fra 1969 til 1978 var hun politisk tegner i Morgenbladet, der hun leverte treffsikre karikaturer og kommenterte politiske begivenheter med frodig strek og folkelig fantasi. Hun har dessuten hatt tegninger i Morgenavisen, Adresseavisen, Sandefjords Blad, Fredriksstad Blad, Universitas og Farmand.
I 1978 flyttet Ellen Auensen til Sverige der hun begynte som tegner for svensk fjernsyn, ved siden av oppdrag for Bonniers forlag. Hun har også illustrert en rekke bøker (blant annet «Kåres Nam-Nam-bok») og et utvalg av Morgenblad-tegningene er publisert i egne samlinger ("Se Norges Blomsterdal" fra 1972, "Mot den evige sne" fra 1973 og "I hine hårde dage" fra 1975). Hun mottok Narvesenprisen i 1973.


Arbeidsdepartementet (1885–1946).
Arbeidsdepartementet, opprinnelig Departementet for de offentlige Arbeider var et norsk departement som ble opprettet 1. september 1885 og ble nedlagt den 22. februar 1946. Den første statsråden med ansvar for dette departementet var Hans Rasmus Astrup, som satt fra opprettelsen til 1887.
Fra 1944 til utgangen av 2. verdenskrig het departementet Trafikkdepartementet, men fikk tilbake både navn og struktur som Arbeidsdepartementet da krigen endte. Fra 1946 fikk departementet endrede ansvarsområder, og ble omdøpt til Samferdselsdepartementet.


Kunstløp under Vinter-OL 1980.
Kunstløp under Vinter-OL 1980. Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ble det arrangert fire øvelser i kunstløp, single menn og kvinner, parløp og isdans.


Linlithgow Palace.
Linlithgow Palace sett fra øst
Nordlige og vestlige side av Linlithgow Palace
Linlithgow Palace er en ruin i byen Linlithgow, West Lothian, Skottland, ca 24 km vest for Edinburgh. Et kongelig herskapshus lå her på 1100-tallet, men ble erstattet av en festning kjent som «The Peel» ("Befestet byggverk").
Festningen ble bygget i 1302 av engelske styrker under kong Edvard I av England. Stedet var en ideel plassering for en militær base som kunne sikre forskyningsrutene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle. Festningen ble ødelagt av Robert Bruce rett etter slaget ved Bannockburn i 1314 og den ble erobret ved Skottlands egen «trojanske hest»-hendelse da en mindre gruppe skotter, inspirert av Robert Bruce, hoppet ut av en kjerre med høy og slaktet ned den engelske garnisonen.
Linlithgow Palace er kanskje mest kjent for å være fødestedet for Maria Stuart, skottenes dronning, skjønt hun forble kun syv måneder her før hennes mor fraktet henne til Stirling Castle. Det tok tyve år før hun kom tilbake.
I 1424 ble byen Linlithgow delvis ødelagt i en stor brann. Kong Jakob I av Skottland startet oppbyggingen av festningen som en storslått bolig for de skotske kongelige. I løpet av det neste århundret ble slottet utviklet til en formell struktur av en åpen plass med viktige utvidelser av Jakob III, Jakob IV og Jakob V som utvidet den ytterste porten og utarbeidet plassens fontene. Maria Stuart ble født her i desember 1542 og bodde tidvis i løpet av sin regjeringsperiode. Etter at Skottland og England ble en union i 1603 holdt de kongelige stort sett i England og Linlithgow ble brukt svært lite. Kong Jakob VI fikk den nordlige området ombygget i årene 1618 og 1622. Den eneste regjerende monark som oppholdt seg her etter denne dato var kong Karl I av England som sov en natt her i 1633.
Slottets ‘svanesang’ kom i september 1745 da Charles Edward Stuart, den såkalte «Bonnie Prince Charlie» besøkte Linlithgow på sin marsj mot sør, men han ble ikke natten over. Det ble sagt at fontenen ble omgjort til å flyte av vin i hans ære. Hertugen av Cumberlands hær ødela det meste av bygningene under beskytning i januar 1746.
Slottet har blitt aktivt konservert siden 1800-tallet og blir nå håndtert av foreningen Historic Scotland og det er åpent for besøkende året rundt.


Juventutem.
Juventutem er en tradisjonalistisk katolsk ungdomsorganisasjon som deltok på Verdensungdomsdagen 2005. Flere kardinaler og andre medlemmer av kirkehierarkiet holdt den tridentinske messen (på latin) for dem under arrangementet.


Fratton Park.
Fratton Park er fotballklubben Portsmouths hjemmebane. Den ble åpnet i 1898 og ligger i Portsmouth, Hampshire.
Anlegget har nå plass til 20 200 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter "Fratton End", "North Stand", "Milton End" og "South Stand".
Fratton Park var den første arenaen der en brukte flomlys under en ligakamp. Det skjedde mot Newcastle United i februar 1956.
Banens mål er 105 x 66 meter, og tilskuerrekorden er på 51 385 i FA-cupens 6. runde mot Derby County 26. februar 1949.
Det foreligger planer om å øke kapasiteten opp til 35 000 tilskuere. Første trinn i dette arbeidet vil være ferdig sommeren 2007, og da skal det være plass til 28 000 mennesker på Fratton Park.


Argyll.
Kart over det området som utgjør Argyll.
Argyll (skotsk-gælisk: "Earra-Ghaidheal" som betyr «Gallernes kystland»), noen ganger kalt for Argyllshire, er et av de historiske grevskapet i Skottland. Navnet blir også skrevet Argyle.
Grevskapets historisk by er Inveraray som fortsatt er setet til hertugen av Argyll. Hovedbyene er Oban, Campbeltown, Lochgilphead og Inveraray.
Ardnamurchan og Morvern, nord for øya Isle of Mull er også en del av fylket. Øyene Muck, Rum, Canna og Sanday, "de små øyene", er også en del av det historiske grevskapet, selv om de har blitt administrert av Invernesshire siden 1891 sammen med Eigg.
Fellesmyndighetenes område av Argyll and Bute dekker det meste av grevskapet Argyll og øya Isle of Bute (i Buteshire) og området vest for Loch Lomond (del av Dunbartonshire). Det nåværende administrative hovedkvarteret er ved Lochgilphead.
Annen bruk av navnene Argyll og Argyle.
Fotballklubben Plymouth Argyle i England har tatt navnet sitt fra Argyll i Skottland.


Westerdals School of Communication.
Westerdals School of Communication, forkortet WSoC, er en privat skole i Oslo som tilbyr utdannelse innen reklame og kommunikasjon. Skolen ble etablert i 2001 som en sammenslutning av de tidligere skolene "Skolen for Grafisk Design", "Westerdals Reklameskole" og "Wolff Dekorasjon og Reklameskole". Skolen holder til på Vulkan (Oslo) på Grünerløkka.
Hver skole har beholdt sitt særpreg under nye navn, henholdsvis "Westerdals Grafisk Design", "Westerdals Tekst og Art Direction" og "Wolff Exponeringsdesign". Samtidig har studentene felles undervisning i teoretiske kommunikasjonsfag. Fra 2004 er også "Westerdals Film & TV" en del av Westerdals School of Communication.
Studentene arbeider prosjektbasert med strategisk kommunikasjon, dvs. hvordan ideer utvikles, bearbeides og kommuniseres i forskjellige kanaler i arbeidslivet. Det er ca. 380 studenter på skolens dagstudier.


Tay.
a>River Tay er en elv som flyter 193 km og er den lengste elven i Skottland, og drenerer det meste av sydlige Skottland. Kilden til Tay er fjellet Ben Lui, kun 13 km fra vestkystbyen Oban, men vannet flyter gjennom Perthshire til nordsjøen, rundt 160 km øst.
Elven har flere navn; i den første delen blir den kalt for Connonish, deretter Fillan og deretter skifter navnet igjen til Dochart inntil den flyter inn i innsjøen Loch Tay ved Killin.
Elven kommer til syne igjen fra Loch Tay ved Kenmore og flyter derfra til Perth hvor det fra historisk tid var det laveste krysningspunktet for elven. Nedenfor Perth blir elven tidevann og går ut i Firth of Tay. Den største byen langs elven er Dundee som ligger på nordsiden av Firth.
De største bielvene til Tay er Almond, Isla, Braan, Tummel og Lyon. Akkurat som Spey, Dee og Tweed, er Tay en berømt lakseelv.
Tayside (Skotsk-gælisk: "Taobh Tatha") var en egen administrativ region i Skottland i perioden 15. mai 1975 til 31. mars 1996. Den er nå delt i de tidligere distriktene Perth and Kinross, Angus og Dundee.


Jan Birkelund.
Jan Birkelund (født 10. november 1950, død 28. februar 1983) var en norsk fotballspiller. Birkelund var en høy og sterk midtstopper, og spilte klubbfotball for Skeid og Lillestrøm. Han spilte også 33 kamper for.
Birkelund ble cupmester med Skeid i 1974, og vant «The Double» med Lillestrøm i 1977. Han ble også cupmester med LSK i 1978 i det som skulle bli hans siste kamp på høyt nivå. Etter sesongen ble det oppdaget at Birkelund hadde en hjertefeil, som tvang ham til å legge opp. Noen år senere døde Birkelund av hjertesvikt, bare 32 år gammel.


Idrettslaget Sandviken.
Idrettslaget Sandviken er et idrettslag for toppidrett og breddeidrett fra Bergen. Med unntak av toppfotballsatsingen for kvinner er Sandviken et breddeidrettslag som satser på engasjement i nærmiljøet. Herrelaget i fotball rykket også ned i 2009 og spiller per 2012 i 4. divisjon.
Idretter.
Sandviken er klart mest kjent for fotball og det pga toppfotball kvinner. De har også et herrelag i fotball som spiller i 4. divisjon i 2012. Klubben har flere aldersbestemte lag for jenter og guttter i fotball. Andre idretter for nærmiljøet er håndball og basket. Basketballaget for herrer spiller per 2012 i 4. divisjon. Innen håndball har Sandviken et seniorlag for damer i 8. divisjon (per januar 2012).
Kvinnefotball.
Sandviken er en av pionerene i kvinnefotball, og et av lagene med lengst fartstid i norsk kvinnefotball. Sandviken har utelukkende befunnet seg i de to øverste divisjonene.
Kampen om Bergen (1978-1986).
Sandviken var med på det første norgesmesterskapet i 1978, som endte med semifinaletap mot BUL. Året etter ble det kvartfinale for bergenslaget. Deretter en ny kvartfinale, for andre gang på rad med klart tap mot Asker i 1980. I norgesmesterskapet i 1981 var Sandviken ikke lenger Bergens beste lag, da Nymark vant kvalifiseringen til Norgesmesterskapet, da cupen ble arrangert først som kvalifisering i åtte grupper, så som kvartfinale mellom gruppevinnerne. Sandviken greide ikke å kvalifisere seg de tre påfølgende årene heller. I 1984 ble Sandviken mer aktive, da det ble opprettet en vestlandsgruppe i serien, som tidligere hadde vært enten østlandsdominert eller østlands- og trønderdominert. For Sandvikens del endte det med en andreplass bak Nymark. Nymark kom sist i sluttspillet mellom de tre gruppevinnerne det året.
I cupen i 1985 ble kvalifisering opphevet, og Sandviken kom seg til åttendedelsfinalen, hvor de igjen tapte for Nymark. I seriespillet det året endte de også der bak Nymark. Nymark ble senere det året seriemestre som hittil eneste bergenslag på kvinnesiden. I 1986 var imidlertid Sandviken Bergens beste lag. I serien, som også var kvalifisering for den første serien i en landsdekkene liga, slo de Nymark, som dermed rykket ned til nest øverste divisjon. Sandviken ble imidlertid slått i gruppespillet av Klepp, og var for tredje år på rad nest best i vestlandsgruppen. I cupen slo Sandviken Nymark, og kom til semifinalen, der de måtte gi tapt for Ørn.
Usikker tilværelse (1987-1990).
Sandviken gjorde en god debut i den landsdekkende 1. divisjon. I et prøveprosjekt som bare varte i første sesong, ble det straffesparkkonkurranse ved uavgjort, og taperen fikk ett poeng, mens vinneren fikk to. Som resultat av det endte Sandviken ett poeng bak Asker på tredjeplass, men med vanlige regler ville de ha fått like mange poeng, og Sandviken hadde bedre målforskjell. I cupen ble det kvartfinale, der nettopp Asker slo dem ut.
Imidlertid virket det som om Sandviken slet etter at Elisabeth Grindheim dro til Sprint-Jeløy foran 1988-sesongen. Sandviken falt ned til åttendeplass, den siste sikre plassen, og de sikret fortsatt eksistens i den øverste divisjonen først i siste serierunde. I 1989-sesongen gikk det verre, Sandviken kjempet om nedrykk, men så relativt trygg ut til det gjensto tre serierunder. Da tapte Sandviken samtlige tre kamper, to av dem bunnoppgjør, og ble forbigått av Jardar. Nettopp Jardar slo Sandviken ut av cupen også.
Tilværelsen i den nest øverste divisjonen var imidlertid ikke særlig lang. Sandviken vant sin gruppe klart, og vant samtlige kamper i kvalifiseringen. Cupen gikk imidlertid dårlig, Sandviken tapte for Nymark igjen.
Storhetstiden (1991-1999).
Sandvikens gjensyn med den øverste divisjonen var godt; de endte på tredjeplass i serien, og kom til finalen som første bergenslag i cupen. I finalen ble de slått med 8-0, per avsluttet sesong 2011 den største seiersmarginen i cupen. Blant nye spillere Sandviken hadde fått siden sist de var i Toppserien var Gro Espeseth, Nina Nymark Andersen og Anne Nymark Andersen. De tre påfølgende plasseringene ble midt på tabellen, med en fjerdeplass i 1992, femteplass i 1993 og en ny femteplass i 1994. Cupinnsatsen var høyst varierende. I 1992 ble det semifinaletap mot Asker, mens det i 1993 var tap i andre runde på straffer mot Haugar. I 1994 slo Sandviken for første gang Asker i cupen, men de tapte semifinalen mot Trondheims/Ørn.
I 1995 kom imidlertid Sandviken kraftig tilbake til toppsjiktet. I 1995 fikk Sandviken sin andre bronse, mens de i cupen vant en svært jevn og spennende finale mot Trondheims/Ørn etter ekstraomganger. Gro Espeseth, som tidligere på året ble kåret til VMs nest beste spiller, satte inn det avgjørende målet. I tillegg til Espeseth og søstrene Andersen, var også Trine Tangeraas (tidligere Donn) og Margunn Humlestøl (senere Haugenes) på laget av landslagsspillere.
I 1996 ble det imidlertid semifinaletap mot Klepp, mens Sandviken i serien tok sølv, godt bak Trondheims/Ørn, men med Asker på tredje på behørig avstand. Blant nye spillere var Lise Klaveness. Deretter, i 1997-sesongen ble Sandviken igjen en middelhavsfarer med en femteplass. Det ble nok en semifinale i cupen, der Sandviken tapte klart mot Trondheims/Ørn. I 1998-sesongen var mye likt, en femteplass i serien, og cuptap mot Trondheims/Ørn, denne gangen i kvartfinalen, og med et knepent tap.
1999-sesongen ble storhetstidens endelikt, da Sandviken rykket ned med klar margin og røk ut tidlig i cupen.
Heistilværelse (2000-2010).
Etter at Bjørnar rykket opp i 1997, var Sandviken ikke lenger Bergens beste lag. I 2000 ble det spilt om kvalifisering til den nasjonale 1. divisjon i tillegg til opprykk, og i Sandvikens gruppe var det bare de to beste som kom til 1. divisjon. Sandviken lyktes i å komme på andreplass, men bak Follese, og de var dermed tredje best i Bergen. I 2001 vant Sandviken 1. divisjon på målforskjell foran Larvik. Begge rykket opp, godt foran Follese på tredjeplass.
Oppholdet i Toppserien ble kort. 2002-sesongen endte med nedrykk, etter at Sandviken hadde ett poeng etter halve sesongen og lå nest nederst gjennom hele sesongen. I 2003 var Sandviken igjen overlegne. I cupen slo de Arna-Bjørnar, men tapte for overraskelseslaget Medkila med klar margin. I serien spilte Sandviken uavgjort mot og slo Medkila.
Sandvikens gjensyn med Toppserien i 2004 gikk bedre enn i 2002. Gjennom mesteparten av sesongen lå de på plassen over nedrykksstreken, men i de siste kampene kom Sandivken opp på en sjuendeplass. Arna-Bjørnar rykket ned, men slo ut Sandviken i cupen. Like fullt var Sandviken igjen, for første gang siden 1998, Bergens beste lag. Den påfølgende sesongen, 2005-sesongen, var Sandviken fortsatt i bunnstriden, men de kontrollerte igjen i de siste serierundene, og havnet et godt stykke foran nedrykksplassen på en åttendeplass. I 2006 var det ikke direkte nedrykk, da serien ble utvidet til 12 lag. De to nederste spilte kvalifisering, men Sandviken unngikk de to plassene, og beholdt igjen plassen. I 2007 ble det imidlertid stopp for Sandviken. Sandviken og Grand Bodø var klart sist, og begge lag rykket ned.
2008-sesongen gikk imidlertid svært bra, og Sandviken rykket rett opp, mye takket være toppscorer Kine Kvalsvik som ble kåret til årets komet i norsk kvinnefotball. Sandviken vant 1. divisjon med 19 poeng på lag nummer to, den største avstanden mellom nummer 1 og nummer 2 i den nest øverste divisjonen (per avsluttet sesong 2011). 2009-sesongen gikk imidlertid ikke særlig bra for Sandviken, som med elleve poeng rykket ned igjen. Sandviken hadde derimot kontroll over 2010-sesongen, og rykket opp igjen.
Stabilt toppserielag? (2011-).
I Toppserien 2011 var Sandviken blant lagene som ble forventet i nedre del av tabellen igjen. Det begynte med tre tap, men fra fjerde til sjuende serierunde ble det tre uavgjort og en seier, og Sandviken hadde med sine seks poeng et godt forsprang på Linderud-Grei og de lå noe foran Medkila. Det så ut til at disse ble lagene som kjempet om å unngå nedrykk. Ingen av de to lagene tok poeng i de neste rundene, men Sandviken slo Medkila den 3. august. Lagene fulgte hverandre likevel tett, men da Medkila tapte for Trondheims-Ørn mens Sandviken slo Kattem i 19. serierunde, var Sandviken garantert toppseriespill i 2012. Sandviken endte til slutt på tiendeplass, på målforskjell bak Kattem. Sandviken kvalifiserte seg dermed for første gang siden 2006 for en ny sesong i Toppserien.
Sandviken hadde flaks i overgangsmarkedet mellom sesongene. De mistet ingen spillere, men de fikk forsterkninger fra Arna-Bjørnar i Maren Sjåholm Knudsen, Karoline Bakke og Trude Johannessen, i tillegg til Nora Gjøen fra LSK Kvinner. Dette gjorde at de fleste tippet Sandviken langt høyere på tabellen enn nedrykksstriden.
Sandviken begynte sterkt med fire seire på fire kamper hjemme, inkludert lagets første seier noensinne mot Røa. Det ble imidlertid tap på bortekampene, men Sandviken greide likevel etter seks serierunder å havne på en femteplass. Deretter gikk det litt mer varierende, og nettopp Røa gikk forbi, og dro ifra sammen med tre andre topplag. Sandviken beholdt imidlertid sjetteplassen foran høstsesongen. Avstanden ned til direkte nedrykksplass var etter 15. serierunde 20 poeng, og det var 12 poeng ned til kvalifiseringsplassen.
Sandviken kom også til kvartfinalen i cupen, men tapte der noe overraskende hjemme mot Amazon Grimstad.
Annet.
Sandviken er en av bare to klubber fra Vestlandet som har vunnet NM i fotball for kvinner (den andre er Klepp). Sandviken er også Bergens mest meritterte lag på kvinnesiden, foran Nymark, som har et seriegull.
Sandviken har også et godt U-lag for kvinner.
Foruten fotball har IL Sandviken håndball og, nytt fra 2010, basket. Tilsammen har klubben over 50 lag i alle aldre.


Fredrik Strømstad.
Fredrik Strømstad (født 20. januar 1982 i Kristiansand) er en norsk fotballspiller fra bydelen Lund i Kristiansand.
Strømstad i kamp mot Strømmen IF i august 2012.
Strømstad er midtbanespiller, og spiller for den norske klubben hvor han også startet karrieren. Her startet han sin fotballkarriære på ungdomslagene til IK Start, og har (2012) spilt for klubben i drøyt femten år.
Han ble solgt til sommeren 2008, men returnerte på lån til moderklubben fra 26. august 2010 til 1. august 2011, deretter på nytt lån fra august 2012.
Fredrik Strømstad er svært god teknisk, men også hardtarbeidende – og har blitt sammenlignet med den tidligere Start-helten Erik Mykland. Strømstad er kanskje ikke fullt så teknisk begavet som «Myggen», men er til gjengjeld mer målfarlig.
Strømstad debuterte på i VM-kvalifiseringskampen mot i oktober 2005. Han har også spilt en rekke kamper for aldersbestemte landslag.
Strømstads første kamp for Le Mans kom 2. august 2008 i et 3-0 tap i en treningskamp mot Nancy. Strømstads første seriekamp kom 9. august i et 1-0 tap mot Lorient.


Bosanska Gradiška.
Gradiška (serbisk: Градишка, bosnisk: Bosanska Gradiška, kroatisk: Bosanska Gradiška), er en by i nordvestlige Bosnia-Hercegovina. Byen er lokalisert på høyre siden av elven Sava som renner gjennom Stara Gradiška i Kroatia, og nord for Banja Luka. Byen er administrativt en del av Republika Srpska.
I 1991 hadde bykommunen Gradiška en befolkning på 60 062, hvor 35 989 var serbere (59.9%), 15 888 bosniere (26.4%), 3 422 kroater (5.6%), 3 245 jugoslaver (5.4%) og 1 518 andre befolkningsgrupper (2.5%). Byen Gradiška hadde selv 18 671 innbyggere: 43.5% bosniere, 37.7% serbere, 10.3% jugoslaver, 4.6% kroater, 3.9% andre.


LSK Kvinner Fotballklubb.
LSK Kvinner Fotballklubb (stiftet 10. oktober 1989 som Setskog/Høland) er en kvinnefotballklubb fra Lillestrøm. I 2001 presset det seg fram et behov om sentralisering, som igjen tvang fram et navneskifte: Team Strømmen overtok plassen i Toppserien. Det navnet beholdt klubben til desember 2009, da det endret navn til LSK Kvinner FK.
Setskog/Høland.
Setskog var et av Norges mest anerkjente lag. De debuterte allerede fra begynnelsen av kvinnefotballen i norgesmesterskapet i 1978, der de kom til kvartfinalen. Dette ble den første av flere kvartfinaler for laget. Setskog kvalifiserte seg til den øverste divisjonen for kvinner i 1986, og var med fra begynnelsen, da den nasjonale serien begynte i 1987. I 1988 opplevde Setskog sitt muligens flaueste cupøyeblikk, da laget ble slått i første runde av Grorud, et lag som aldri før eller siden har markert seg i toppfotball for kvinner. I serien markerte Setskog seg med en femteplass som best i 1988.
Høland var også med fra begynnelsen, men har langt mer beskjedne plasseringer i cupen. I ligaen holdt de seg i 1. divisjon midt på treet fram til 1989, da laget rykket ned. Imidlertid ble det aldri noe opphold i 2. divisjon, da Setskog og Høland ble slått sammen til Setskog/Høland i 1989. I sitt første år tangerte laget femteplassen, og i 1991 ble det fjerdeplass. 1992 ble klubbens beste år, da de fikk sølv i serien og vant cupen, en bragd de hittil ikke har lyktes å kopiere eller forbedre. Imidlertid ble det sølv i 1995. Med unntak av 1999, ble Setskog/Hølands videre historie preget av kamp for å unngå nedrykk. Denne oppgaven lyktes de med, og Setskog/Høland, og deres fortsettelse, Team Strømmen, er et av tre lag som aldri har rykket ned fra den øverste divisjonen for kvinner.
Team Strømmen.
Fra 2001 ble laget flyttet til Strømmen og fikk navnet Team Strømmen. De fire første årene befant laget seg på 6. og 7. plass, men før 2005-sesongen kom Hege Riise tilbake til Team Strømmen. I 2005 overrasket laget med en andreplass og en cupfinale mot Asker. Cupfinalen var jevn, og endte 0-0 etter ordinær tid. I ekstraomgangene raknet imidlertid alt, og laget tapte 0-4. Riise og laget fortsatte, og i 2006 ble det en 4. plass. Mot slutten av sesongen annonserte trener Janne Jansson at han kom til å trekke seg som trener, og spillende assistenttrener Riise tok over hovedtrenerrollen. I sitt første år som trener lyktes det henne å bekrefte Team Strømmens posisjon som et av landets beste lag med en femteplass, og i 2008 kopierte hun Janssons bedrift ved å vinne sølv både i serie og cup. Dette var delvis på grunn av fire importspillere fra USA og Canada; Lindsey Carstens, Ella Masar, Rhian Wilkinson og Diana Matheson. Særlig var Masar en giftig spiller. Imidlertid ble hun tatt ut på fotballaget Chicago Red Stars i Den amerikanske proffligaen. Team Strømmens innsats i høsthalvåret var særdeles imponerende. Team Strømmen var et eneste laget som lyktes i å slå suverende Røa, og fram til Team Strømmen tapte den siste seriekampen, som for Team Strømmen var betydningsløs, mot Arna-Bjørnar, var de høstens formlag med flest poeng. I cupfinalen møtte Team Strømmen igjen Røa, og hadde et lite tak på seriemestrene ettersom de hadde slått dem på bortebane. Imidlertid var Røa det dominerende laget, og enda en streng offsideavgjørelse hindret utlikning til 2-2 mot slutten av andre omgang, var Team Strømmen et nummer for lite.
I sin siste sesong som Team Strømmen hadde de fått tilbake Janne Jansson for en énsesongkontrakt. Uten Masar, men med Una Nwajei, kunne Team Strømmen ha fått det brukbart til om det ikke hadde vært for de mange frafallene. Graviditet og skader ødela mye av sesongen, og med den bakgrunnen kan man kalle sesongen hederlg.
Gjennom sin andreplass i 2008 var Team Strømmen kvalifisert til Mesterligaen. De kom i pulje med den kroatiske og den estiske seriemesteren samt Everton LFC. Team Strømmen vant mer overbevisende enn Everton mot de svakere lagene, så den avsluttende kampen, mellom de to lagene, ble avgjørende. Team Strømmen greide seg med uavgjort, og var videre til det var ett minutt på overtid. Da scoret Everton, og Team Strømmen var ute av Mesterligaen. Team Strømmens skuffende høstsesong hadde en slags gulrot; laget kom til cupfinalen, igjen mot Røa. Kampen ble mye jevnere enn fjorårets finale, men Team Strømmen tapte etter en drømmetreff av Elise Thorsnes.
LSK Kvinner.
Den 23. februar 2009 ble Team Strømmen og Lillestrøm Sportsklubb enige om å slå sammen lagene, slik at Team Strømmen allerede fra 2009, etter sesongslutt og en oppvisningskamp, ble hetene LSK Kvinner. Dermed ble de det andre laget som konverterer til et Tippeligalag etter Stabæk Fotball Kvinner. Det nye laget vil spille i LSKs farger, og dermed blir de også det andre laget med gule overdeler. Interessant nok hadde seniorlaget Stetskog i Setskog/Høland også gule overdeler, om enn med blå bukser. Som del av avtalen kunne ikke det nye laget hete Lillestrøm, og heter derfor formelt LSK Kvinner Fotballklubb, på folkemunne LSK Kvinner. Likevel spiller LSK Kvinner altså i LSKs farger og assosierer seg med Kanarifansen.
Resultatmessig ble sesongen en mild skuffelse. Etter å ha ledet de første seks serierundene, kom LSK Kvinner til slutt på sjetteplass etter en dårlig høstsesong. Laget tapte i semifinalen i cupen, igjen for Røa.


Sandviken.
Sandviken kan forveksles med Sandvika i Bærum kommune og Sandviga i Arendal kommune


Douglas C-54 Skymaster.
C-54 Skymaster var et firemotors transportfly produsert av Douglas Aircraft Company under 2. verdenskrig.
Historikk.
Under typebetegnelsen C-54 Skymaster ble flyet brukt av De forente staters flyvåpen under Den andre verdenskrigen. Første versjoner av flyet hadde kapasitet til å frakte 26 passasjerer. Senere versjoner hadde kapasitet til 50 passasjerer. Flyet var et av de mest brukte transportfly for de allierte under krigen.
Det ble produsert i alt 1 170 fly av denne typen.
Etter krigen var flyet fortsatt et av de viktigste i det amerikanske flyvåpen, og flyet spilte en viktig rolle under Luftbroen til Berlin i 1948.
Flytypen var den første Air Force One og ble brukt av President Franklin D. Roosevelt. Det flyet, som fikk navnet «Sacred Cow», er nå bevart i National Museum of the United States Air Force.
Et stort antall C-54 ble solgt til sivile flyselskap etter krigen og bygget om til sivile passasjerfly som Douglas DC-4 Skymaster. De skandinaviske flyselskapene ABA, DDL og DNL hadde under krigen sikret seg en opsjon på kjøp av et antall fly som skulle danne grunnstammen for selskapenes internasjonale ruter etter krigen.


Tunnel.
En tunnel (kan også skrives tunell) er en underjordisk eller undersjøisk passasje.
Typer av tunneler.
Det er i hovedsak to bruksområder for tunneler, det ene er å lede vann og det andre er å lede trafikk. Eksempler på tunneler som leder vann, er inntakstunneler som leder vannet fram til vannkraftverk, og spillvannstunneler som leder avløpsvann og overflatevann vekk fra tettbygde områder. Tunneler som er laget for å lede trafikk er konstruert for å lede for eksempel fotgjengere, biler, tog eller båter gjennom fjell, under fjorder, eller under tettbygde strøk. I tillegg finnes det eksempler på tunneler som har andre bruksområder, f.eks gruveganger, som tømmerrenner, eller til bruk i spionasjevirksomhet.
Tunneler kan bygges på forskjellige måter. Senketunneler bygges ved at ferdige betongelementer senkes og settes sammen i vann for så å pumpes tørre. I fjell enten sprenger man eller fullprofilborer tunnelene, og i leire graves de ut. Enkelte tunneler bygges ved at en grøft graves ut og et tak legges over. Slike tunneler kalles også kulverter. T-banetunneler og miljøtunneler er vanlige eksempler på dette.
Ved en del fjord- og elvekrysninger er tunneler et alternativ til bruer. Avgjørende faktorer kan være avstanden over til andre siden kombinert med dybden til vannet, krav til seilingshøyde eller tilgjengelig plass på de to sidene. Bruer kan kreve mer plass på land enn en tunnelåpning gjør. Tunnelåpninger kan også føres lenger inn på land i tilfeller der det er bebyggelse langs vannkanten. Øresundforbindelsen er et eksempel på en vannkrysning som kombinerer bruer og tunneler.
Veitunneler.
Er en underjordisk vei eller en vei med en form for tak over seg som er beregnet for biler.
T-banetunneler.
T-baner regnes ofte ikke som jernbaner og tunnelene regnes ofte som noe annet.


Bobsleigh under Vinter-OL 1932.
Under Vinter-OL 1932 i Lake Placid ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Aking under Vinter-OL 1964.
Under Vinter-OL 1964 i Innsbruck ble det arrangert tre øvelser i aking. Ener for damer og menn og toer for menn. Det var første gangen aking var med på det olympiske programmet.


Halvøy.
Ei halvøy er en geografisk formasjon som består av et stykke land som er omgitt av sjø på tre sider og koblet til et større stykke land på den fjerde siden.


Serena Maneesh.
Serena Maneesh er et alternativt rockeband med base i Oslo. Bandets frontmann er Emil Nikolaisen. Rundt seg har han samlet seg et nettverk av musikere som hver for seg bidrar til bandets unike sound. Nikolaisen har tidligere spilt trommer i punkrockbandet Silver og retropoporkesteret The Loch Ness Mouse. Han har endatil en fortid som gitarist i metalbandet Extol og i indiebandet Royal (der også Elvira Nikolaisen var med).
Viktige inspirasjonskilder er bl.a. Velvet Underground, My Bloody Valentine, The Stooges, Spacemen 3, Stereolab, Royal Trux, Neu og George Gershwin. Som disse referansene antyder er bandets musikk preget av store spenninger. Intens støy og pulserende rytmer skjuler ofte vakre harmonier og melodiføringer. Skeive blues-riff avløses av psykedeliske strykere og vage vibrafoner, fløyter og orgler. Låtstrukturene og arrangementene er ofte rimelig uortodokse.
Vokalen i Serena Maneesh fungerer som ett instrument blant mange. Ordene som synges reflekterer de samme spenninger som musikken forøvrig: spenningene i en sjel dratt mellom, på den ene side; mørke, angst og overfladiskhet, og på den andre side; lys, håp og åndelig dybde.
Den særdeles kritikerroste selv-titulerte debutplaten ble gitt ut på det norske plateselskapet Honeymilk høsten 2005. Nå har imidlertid bandet meldt overgang til Playlouder i Beggars-group, London, UK. Bandet vant den nyopprettede turnèprisen under Alarmprisen 2006, en pris som ble delt ut i samarbeid med Rikskonsertene. Bandet ble også nominert til Spellemannprisen 2005 i klassen rock.
De har varmet opp for både Dandy Warhols, Arctic Monkeys, Oasis, og Nine Inch Nails. I desember 2009 er de invitert av indiekultbandet My Bloody Valentine til å spille på prestisjefestivalen All Tomorrows Parties.
Den andre fullengderen i rekken, "SM2 – Abyss in B Minor", ble utgitt 22. mars 2010 av det anerkjente britiske platemerket 4AD. For albumet ble de nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen rock. Bandet har også vært nominert til Statoil-stipendet som deles ut av og Statoil i 2008 og 2010, og til Nordic Music Prize for 2010.


Bobsleigh under Vinter-OL 1964.
Under Vinter-OL 1964 i Innsbruck ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Kunstløp under Vinter-OL 1964.
Under Vinter-OL 1964 i Innsbruck ble det arrangert tre øvelser i kunstløp.


Bobsleigh under Vinter-OL 1980.
Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


The Hawthorns.
The Hawthorns er den engelske fotballklubben West Bromwich Albions hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet 3. september 1900, ligger i byen West Bromwich, West Midlands. Dette er den høyest beliggende fotballbanen i England, 168 moh. (551 fot).
Anlegget har nå plass til 27 877 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter "Halfords Lane Stand", "Birmingham Road End", "Smethwick End" og "East Stand".
Halfords Lane Stand var ferdig ombygd i 1981, og har nå 5 110 sitteplasser. Birmingham Road End ble ombygd i 1994 og 1995, og har nå rundt 8 900 sitteplasser. Samtidig ble også Smethwick End ombygd, og den har nå 5 816 sitteplasser. Bortesupportere bruker en del av denne seksjonen. Den siste ombygningen som er gjort på The Hawthorns skjedde på East Stand i 2001. Her er det nå rundt 8 000 sitteplasser.
Banens mål er 105 x 66 meter, og tilskuerrekorden er på 64 815 i FA-cupens sjette runde mot Arsenal den 6. mars 1937.


Aking under Vinter-OL 1980.
Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ble det arrangert tre øvelser i aking. Det var femte gangen aking var med på det olympiske programmet. Som i tidligere vinter-OL konkurrerte damene i kun en øvelse, ener for damer og mennene i både ener og toer. Øst-Tyskland ble beste nasjon med to gull- og en sølvmedalje.


Argusøyne.
Argusøyne kommer fra gresk mytologi hvor Argus Panoptes (Argus den altseende) var et stort monster med hundre årvåkne øyne over hele kroppen. Uttrykket brukes bare i flertall.
Den som har «argusøyne» er i overført betydning svært vaktsom og årvåken. Å følge noe med «argusøyne» vil si å observere meget nøye og svært mistenksomt. Argusøynene er ofte kritiske.


Påfuglen.
Påfuglen (fra latin "Pavo") er et stjernebilde på den sørlige himmelhalvkule.


Prokrustesseng.
Å legge noe på prokrustesseng er å utøve vold mot virkeligheten for å få den til å passe i sitt eget system. Altså er systemet målestokken, og ikke virkeligheten.
I greske sagn var Prokrustes en kjempe som drev et herberge i en fjellgrotte. Der tok han imot gjester som trengte ly og overnatting. Sengen han brukte var det ypperste innen senger, men han hadde sterk føring. Var gjesten for lang for senga, ble føttene kappet av så han passet. Var gjesten for kort ble han strukket ut.


Akilleshæl.
Statue av Akilles, med den dødelige pilen i hælen
Akilleshæl er et uttrykk for et sårbart punkt på noe som ellers er robust og usårlig.
Begrepet kommer fra gresk mytologi hvor i sagnet Akilles er den fremste og mektigste helten i Agamemnons hær ved Troja. Han var sønn til Peleus, konge av myrdidonerene, og sjønymfen Thetis.
Ifølge legenden ville moren gjøre ham usårbar ved å dyppe han i elva Styx, men glemte å fukte stedet hun holdt ham etter – hælen. Dette ble hans eneste sårbare sted på kroppen, og i Trojanerkrigen blir han drept av en pil som treffer denne hælen.


Matthew Lewis.
Matthew David Lewis (født 27. juni 1989) er en engelsk skuespiller. Han ble født i Leeds, og går på St Mary's School i Menston.
Han er mest kjent for rollen som «Nilus Langballe» i "Harry Potter"-filmene.
Da han var på audition for å få være med i "Harry Potter"-filmene, tenkte han ikke på figuren «Nilus» i det hele tatt. Alt han ville var å få være med i filmen.
Lewis er også kjent for å ha forbindelse med fanclubbene til Harry Potter. Han er regelmessig innom fansiden MuggleNet, og har også vært med på direkte websamtaler med fansiden.


Curling-EM 2003.
Curling-EM 2003 ble arrangert 5. desember – 13. desember 2003 i
"Forum Sport Center" i Courmayeur i Italia.
Det deltok 21 lag for herrer og 19 lag for kvinner.
Herrer.
For Norge spilte Thomas Ulsrud, Torger Nergård, Thomas Due, Jan Thoresen og Thomas Løvold.
Kvinner.
For Norge spilte Dordi Nordby, Hanne Woods, Marianne Haslum, Camilla Holth og Henriette Wang.


MuggleNet.
MuggleNet er en Harry Potter-fanside på Internett. Den ble grunnlagt av Emerson Spartz fra Laporte, USA i 1999, da han var 12 år gammel. MuggleNet får nå over 6 millioner treff i måneden fra brukere i over 150 land.
Sidens innhold er omfattende nyheter, redaksjonelle artikler, oversikter over filmene og bøkene om Harry Potter, en encyklopedi over verdenen som presenteres i bøkene, et chatterom, diskusjonsfora og media slik som skjermdumper, forfilmer til de kommende filmene og bokframsider. Det er også en side der fans kan skrive sine egne historier, såkalt fanfiction, en ukentlig konkurranse og andre, sjeldnere konkurranser og avstemninger.
MuggleNet drar fordel av et godt forhold med forfatteren av Harry Potter-bøkene og produsentene av filmene. J.K. Rowling, forfatteren av bøkene, har lovprist MuggleNet på sin egen hjemmeside, og gitt den sin «Fan Site Award». Rowling inviterte Spartz (sammen med Melissa Anelli, redaktøren på The Leaky Cauldron) til sitt hjem i Edinburgh i Skottland for et eksklusivt intervju like etter at hennes sjette roman, "Harry Potter og Halvblodsprinsen", ble sluppet. Intervjuet kan du lese her
Rowling forteller på sin nettside at hun av og til besøker MuggleNet, og av og til leser hun kommentarene besøkende har lagt igjen, men hun kommenterer aldri selv. Imidlertid har Rowling sagt at hun besøkte siden chatterom og at hun ble irettesatt da hun ble med i en konversasjon om Harry Potter-teorier.
Warner Brothers, produsentene av Harry Potter-filmene, inviterte Spartz og Anelli til settet til "Harry Potter og Ildbegeret" i desember 2004, men forbød de å rapportere hva de hadde sett der før filmen lanseres. Rapporten de to skrev har ikke blitt lansert i oktober 2005, men den er forventet å bli lansert før filmens lansering i november. Warnes Brothers sender også MuggleNet bilder som de har tatt fra de kommende filmene før de blir lansert, samt at de gir MuggleNet en spesiell førvisning av det nye designet på Harry Potters offisielle nettside.
MuggleNet produserer også en podcast de kaller «MuggleCast». Det første showet ble lansert like før klokken 1 om natten i Storbritannia den 9. august 2005. Showet inneholdt diskusjoner rundt bøkene og filmene, og en «"voicemail"»-seksjon der lyttere kan sende inn spørsmål og spørre et panel. Etter to dager online nådde MuggleCast 6. plass på den amerikanske iTunes-listen over de mest populære podcastingene, og 14. august nådde den topplassering. Programmene er tilgjengelige på nettsiden.


Tredreier.
En tredreier er en håndverker som dreier gjenstander i tre, hovedsakelig ved hjelp av dreiebenk. Hulemaleri fra Egypt dokumenterer at faget har aner minst 4000 år tilbake i tiden.
I Norge ble faget i stor grad et bygdehåndverk, drevet i kombinasjon med jordbruk. Produksjonen foregikk oftest på vinterstid.
Eksempler på gjenstander en tredreier kan framstille er boller, fat, tallerkener, kopper og kar og møbel- og bygningsdetaljer.
På slutten av 1800-tallet var det mange tredreierverksteder, men nye moter, materialer og økt automatisering tok bort mye av næringsgrunnlaget for disse. Tredreierlaug fantes også i de største byene. I dag er faget mest praktisert som hobby.
Kunstdreieren var en spesialist innen dreierfaget. Han laget hovedsakelig pyntegjenstander, av tre og andre typer materiale.
Det fantes mange spesialiteter innen tredreiing, eksempler på dette er blokkmaker (heis- og strammeanordninger), navdreier (kjerrehjul), rokkedreier for å nevne noen.
Utdanning.
Faget ble lagt under lov om fagopplæring 1. juli 1958 som dreierfaget (tredreier). Utdannelsen for yrket i Norge i dag er ett år i skole og tre år i lære i bedrift. Utdannelsen er innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk.


Odd Eriksen.
Odd EriksenOdd Eriksen (født 11. mars 1955 i Sandnessjøen) er en politiker fra Arbeiderpartiet. 17. oktober 2005 ble han statsråd og leder for Nærings- og handelsdepartementet i Jens Stoltenbergs 2. regjering. Han gikk av som statsråd 29. september 2006 og ble erstattet av Dag Terje Andersen (Ap).
Eriksen ble innsatt som fylkesrådsleder i Nordland fylkesting 6. desember 2006.
Eriksen er opprinnelig fra Dønna. Han startet sin arbeidskarriere i 1974 som operatør i elektrolysen ved Elkem Aluminium i Mosjøen. I årene 1986–1990 var han fagforeningsleder i Mosjøen kjemiske arbeiderforening, som er den lokale foreningen i NKIF, der han blant annet ledet streiken under lockouten i 1986. Han var vararepresentant for Bjarne Mørk Eidem til Stortinget i årene 1989–1993; han satt da i justiskomiteen, og stortingsrepresentant i årene 1993–2001. I perioden 1993 til 1997 var han også nestleder i forsvarskomiteen. Fra 2003 og frem til utnevnelsen som minister, var han fylkesråd for samferdsel og leder for Arbeiderpartiet i Nordland.
I desember 2006 ble han valgt til leder av fylkesrådet i Nordland.
Eriksen ble kjent da han var med på å overmanne kapreren på et fly fra Kato Air i 2004, og avverget dermed at flyet styrtet i nærheten av Bodø. På bakgrunn av dette mottok han prisen Polaris Award fra organisasjonen International Federation of Air Line Pilots' Associations (IFALPA).


The Leaky Cauldron.
The Leaky Cauldron er en Harry Potter-fanside. Den inneholder nyheter, fora og en podcast de kaller «PotterCast». Den nåværende redaktøren for siden er Melissa Anelli, en journalist for Staten Island Advance.
J.K. Rowling, forfatteren av Harry Potter-bøkene, har priset "The Leaky Cauldron" på sin hjemmeside, og gitt den sin «Fan Site Award». Etter lanseringen av "Harry Potter og Halvblodsprinsen" inviterte Rowling Anelli (sammen med Emerson Spartz, redaktøren på MuggleNet) til sitt hjem i Edinburgh i Skottland for at de skulle få intervjue henne. Nettsiden mottar også informasjon fra andre viktige kilder i Harry Potter-verdenen, slik som Arthur A. Levine Books, Bloomsbury og Warner Bros.
I tillegg til nyheter og diskusjonsfora, inneholder "The Leaky Cauldron" intervjuer, omtaler og annen informasjon og underholdning. Nettsiden er medlem av «Flumnettverket», et nettverk som består av en del sider som omhandler Harry Potter.
En av nettsidens mest karakteristiske trekk innen Harry Potter-sider er veldedighetsarbeidet den driver med. Den stifter regelmessig nye fond for å øke verdens lese- og skriveferdigheter, et prosjekt som ble startet i 2002. "The Leaky Cauldron" holder en veldedighetsinnsamling et par ganger i året, og har samlet inn mer enn $30 000 til dags dato.


Ortose- og protesemaker.
En ortose- og protesemaker er en håndverker som lager ortopediske hjelpemidler og proteser. Hippokrates (460 f.Kr. – 377 f.Kr.) regnes som grunnleggeren av faget. I egyptiske kongegraver fra denne tiden er det funnet ortoser og proteser. På grunn av de mange skadede etter første verdenskrig ble faget satt i større system.
I Norge er utdanningen i faget ett år i skole og tre år i lære i bedrift.


Treskjærer.
En treskjærer er en håndverker som skaper ornamenter, bilder, figurer, relieffer og skulpturer i tre. På 1600- og 1700-tallet ble treskjærere med borgerskap i byene kalt bilthuggere.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid.


Bunadstilvirker.
En bunadstilvirker er en håndverker som lager og reparerer bunader. Faget er ganske nytt i Norge, selv om bunader har blitt tilvirket lenge. Utdanningen består av to år på skole og to år i lære i bedrift.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


Strikker.
En strikkehåndverker, eller strikker er en håndverker som tilvirker strikkede plagg. På 1600-tallet ble faget en næring, spesielt for jenter fra fattige kår. På 1800-tallet var strikkede trøyer en del av folkedrakten mange steder i landet.
Strikkefaget ble et fag under lov om fagopplæring i arbeidslivet i september 1997.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


Nilus Langballe.
Nilus Langballe (født 30. juli 1980) er en fiktiv figur i "Harry Potter-bøkene" som er skrevet av J.K. Rowling.
Han er en lubben Griffing-student med notorisk dårlig hukommelse, og han går i Harry Potters årskull ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Han deler sovesal med Harry Potter, Ronny Wiltersen, Jokum Finnimann og Tommy Ding.
Nilus' favorittfag er Urtologi, og det faget han er verst i er eliksirer. Han største frykt er den strenge eliksirlæreren professor Slur. Nilus eier en padde som han har kalt Tristan.
Det er Matthew Lewis som har rollen som Nilus i filmene.
Nilus' familie.
Nilus' foreldre er Frank og Alinda Langballe. De var begge svartspanere, og fremragende medlemmer av føniksordenen under tiden da Fyrst Voldemort regjerte. De ble drevet til vanvidd av Bellatrix DeMons, en av Voldemorts dødsetere, som torturerte dem med «"Martyriusforbannelsen"». De er nå innlagt på lukket avdeling på St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader. Nilus' verge er nå hans bestemor, som har oppdratt ham fra tidlig alder. Nilus har også en onkel Albert, som blir nevnt flere ganger, og som gir Nilus' padden Tristan før han begynner på skolen. Han gir også Nilus en Gufsulus Gufsletonia, en blomst som kan sprute illeluktende væske som selvforsvar. Onkelen har imidlertid ikke opptrådt som figur i bøkene.
Tapet av foreldrene til sinnssykdom har hatt stor innvirkning på Nilus. Det kan være at mye av Nilus' usikkerhet kommer fra omstendighetene rundt hans foreldres sinnssyke. Da Harry fikk kjennskap til skjebnen til Nilus' foreldre i løpet av "Harry Potter og Ildbegeret", visste ikke Nilus om at Harry visste. I løpet av "Harry Potter og Føniksordenen" møtte Harry og vennene hans, Ronny Wiltersen, Hermine Grang og Gulla Wiltersen, Nilus på St. Mungos da han besøkte foreldrene sine. De fire vennene har holdt Nilus foreldre hemmelig siden, og Nilus har bare pratet med dem om møtet på sykehuset en gang.
Personlighet og utvikling.
Nilus' mangel på selvtillit kan også komme av hans svakhet som magiker. Selv om han er fullblods viser Nilus en usikkerhet rundt alt som har med magi å gjøre, noe som ofte får ham i trøbbel. Det at han må bruke farens gamle tryllestav kan også være en faktor, siden man får vite i den første boken at en tryllestav må tilpasses den som skal bruke den helt og holdent. Selv om Nilus mangler selvtillit, har han stått opp både for sine venner og mot sine fiender. I løpet av den femte boken øker Nilus' magiske ferdigheter dramatisk, noe som kommer tydelig frem i løpet av møtene Humlesnurr-legionen har for å lære seg forsvar mot svartekunster.
Nilus er også kjent for sin glemmsomhet. Han brukte en Forglemei tidlig i bokserien for å hjelpe seg å komme på ting, men han kunne ikke huske hva Forglemeien viste at han hadde glemt. Det har blitt foreslått at Nilus glemsomhet kommer av senvirkningene av en minneformel som kan ha blitt gitt ham på grunn av at han var vitne til foreldrenes tortur, men dette er aldri bekreftet.
Et interessant poeng Albus Humlesnurr nevner i avsløringene i slutten av "Harry Potter og Føniksordenen" er at både Harry og Nilus ble født i løpet av den samme måneden, og profesien som er viktig i boken kan muligens ha vært om hvem som helst av de to.
Nilus i "Harry Potter og Halvblodsprinsen".
I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" møter vi Nilus for første gang på Galtvortekspressen. Der viser det seg at hans bestemor, som han fryktet ville være sint på ham etter slaget i Magidepartementet, faktisk var ganske tilfreds. Nilus var også tilfreds, da han kunne vise fram sin nye tryllestav, en som var lagd av kirsebærtre og enhjørninghår, og som tydeligvis var en av de siste tryllestavene herr Olivander solgte før han forsvant. Nilus ble invitert til Horatsion E.F. Snilehorns fest på toget, sammen med Harry og Gulla, på grunn av sine foreldre. Snilehorn spurte ham ut om foreldrene i løpet av festen, noe Nilus syntes var ubehagelig.
Vi får også vite om Nilus' U.G.L.E.-karakterer. Han får en S (Strålende) i urtologi, og han gjorde det bra i forsvar mot svartekunster og trylleformler, der han får en B (Bedre enn ventet). Han mottok A (Akseptabelt) i transfigurasjon, og var litt skuffet da professor McSnurp ikke ville tillate ham å ta Ø.G.L.E.-kurset i faget hennes.
Nilus svarer på et rop om hjelp da Galtvort blir angrepet i bok 6. Harry forsøker og samle gjengen fra Humlesnurr-legionen igjen ved hjelp av det gamle systemet om å fortelle om neste møte på en spesiell mynt, og Nilus og Lulla Lunekjær er de eneste to som svarer, på grunn av at de ønsker at møtene skal starte opp igjen. Det virker ikke som om Nilus kjenner til profetien som kunne ha endret livet hans så til de grader.
I Harry Potter og Dødstalismanene, blir ikke mye sagt om Nilus, bortsett fra at Harry under sin reise) får vite at han,Lulla og Gulla har fortsatt med HL og kjemper imot skolens nye rektor, Severus Slur. Siden verken Lulla eller Gulla, kom tilbake etter juleferien, klarte ikke Nilus å holde HL gående alene og gruppa ble oppløst igjen, men når Harry Potter returnerte til skolen, for sin endelige kamp mot Voldemort, tilkalte han både medlemmer som var på skolen og medlemmer som var ferdig på skolen. Alle medlemmene møtte opp, unntatt Sakarias Smutt og Marietta Eggelkam. Ved slaget kom han ansikt til ansikt med Voldemort og var modig og ropte "Humlesnurr-legionen" rett opp i fjeset på ham. Nilus dreper også Nagini, Voldemorts slange, som er en malacrux.
Nitten år senere.
Nitten år senere er han professor i Urtologi på Galtvort. Han gifter seg til slutt med Hanna Abom.
Eksterne lenker.
Langballe, Nilus


Smørterøl.
Smørterøl er en fiktiv drikk fra bok- og filmserien "Harry Potter", og tydeligvis favorittdrikken til de fleste unge magikere. Harry Potter blir først introdusert for drikken i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban". Selv om den lett alkoholholdige drikken ikke har noen merkbar effekt på et tretten år gammelt menneske, er den sterk nok til at en husnisse blir pære full hvis den blir konsumert på en regelmessig basis. J.K. Rowling har sagt i et intervju til «"Bon Appetit" magazine» at den skal «smake litt som fløtekaramell, men ikke fullt så søtt».
Flere fans av serien har kommet fram med oppskrifter på smørterøl.


Curling-EM 2002.
Curling-EM 2002 ble arrangert 5. desember – 14. desember 2002 i
"Sportscenter" i Grindelwald i Sveits.
Det deltok 21 lag for herrer og 18 lag for kvinner.


Landsforbundet for strikkere.
Landsforbundet for strikkere er et bransjeforbund under Håndverksbedriftenes Landsforening.
De representerer strikkerne i Norge, og ble stiftet i 1998.


PageRank.
Dataverktøyet Google Toolbar kan vise en sides PageRank som et tall fra 1 til 10. Hvordan den underliggende algoritmen regner ut tallet er ikke offentlig kjent. PageRank er patentert, og patenteieren er Stanford University.


Utdannings- og forskningsdepartementet.
Utdannings- og forskningsdepartementet var et norsk departement med ansvar for utdannelse og forskning i periodene 1990–1991 og 2002–2005. Departementet ble 1. januar 2006 erstattet av Kunnskapsdepartementet.


Kunstløp under Vinter-OL 1960.
Under Vinter-OL 1960 i Squaw Valley ble det arrangert tre øvelser i kunstløp.


Skeleton under Vinter-OL 1948.
Under Vinter-OL 1948 i St. Moritz ble det arrangert en øvelse i skeleton. Det var andre gang som sporten var med på det olympiske programmet, første gang var tjue år tidligere i St. Moritz.


Bobsleigh under Vinter-OL 1948.
Under Vinter-OL 1948 i St. Moritz ble det arrrangert to øvelser i bobsleigh. Løpene ble kjørt på den olymøpiske bobbanen, en 1576 meter lang naturbakke med en høydeforskjell på 130 meter.


Bobsleigh under Vinter-OL 1924.
Under Vinter-OL 1924 i Chamonix ble det arrangert en øvelse i bobsleigh. Det var 39 bobkjørere, alle menn, fra fem nasjoner som deltok i konkurransen. Totalt ni lag, Italia, Sveits, Storbritannia og Frankrike stilte med to lag hver og Belgia med ett
Resultater.
Dato: 2. februar
Både firer- og femmerbob var tillatt i denne øvelsen.


Skeleton under Vinter-OL 1928.
Under Vinter-OL 1928 i St. Moritz ble det for første gang arrangert en øvelse i skeleton.
Resultater.
Dato: 17. februar
Kilder.
Skeleton


Harry Potter og De vises stein (videospill).
"Harry Potter og De vises stein" er navnet på fem forskjellige dataspill. De første fire første versjonene ble lansert i 2001 av Electronic Arts for PC, Game Boy Color, Game Boy Advance og Sony PlayStation. PC-versjonen ble tilpasset Mac av Aspyr i 2002. En annen versjon til Nintendo GameCube, Sony PlayStation 2 og Microsoft Xbox ble lansert i 2003. Spillet er basert på J.K. Rowlings "Harry Potter og De vises stein", den første romanen i "Harry Potter"-serien. De fleste anmeldelsene av spillet var ganske negative på grunn av at det var veldig enkelt, noe som kun gjorde at et yngre publikum ville få utbytte av spillet.
Handling.
"For en mer omfattende handling, se boken "Harry Potter og De vises stein
Harry Potter, en foreldreløs elleve år gammel gutt, bor sammen med tanten og onkelen sin. Han får vite at han er en magiker, og drar for å gå på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. I løpet av året lærer han seg trylleformler som hjelper ham å bekjempe den ondeste trollmannen i verden, Fyrst Voldemort.


Det gylne horn.
Det gylne horn (tyrkisk: " Haliç " – «kanal») er en grein av Bosporos, sundet som skiller den europeiske og asiatiske delen av Tyrkia.
Det gylne horn strekker seg fra Bosporos ca. 7 km i nordvestlig retning inn i europeisk Tyrkia, og deler dermed den europeiske delen av Istanbul i to. Kanalen er på det mest 800 m brei og har en gjennomsnittlig dybde på 40 m. Haliç krysses av tre bruer – Galatabrua, Atatürkbrua og Fatihbrua.
Kanalen fikk tilnavnet det gylne horn i den tida da breddene tjente som rekreasjonssteder for sultanen og de ledende familiene i Det osmanske riket, som bodde der i sine palasser og strandvillaer kjent som "yalı". Under 1900-tallet ble områdene på begge sider av Det gylne horn skjemma av industriutbygging. I seinere år er det lansert rehabiliteringsprogrammer som skal prøve å gi området tilbake noe av gammel storhet.


Eyüpgravlunden.
Eyüpgravrunden er et stort gravfelt i bydelen Eyüp i Istanbul.
Gravlunden dekker et stort område på høyden over Eyüpmoskeen, og har utsikt over byen og Det gylne horn. Blant sypressene inne på gravlunden finnes tusenvis av gamle graver med forseggjorte minnesmerker. Gravstøttene er vakkert uthugd, prydes gjerne av en turban på manns- og et skaut på kvinnegravene, foruten et diadem hvis avdøde var en prinsesse. Kvinnegravene er dekorert med blomstermotiver, ofte roser, der tallet på blomster viser hvor mange barn avdøde hadde. Mannsgravene er gjerne utstyrt med epitafer.


Bobsleigh under Vinter-OL 1988.
Under Vinter-OL 1988 i Calgary ble det arrangert to øvelser i bobsleigh. Øvelsene ble dominert av lagene fra Sovjetunionen og Øst-Tyskland.


Vampyr.
En moderne variant - menneske utkledd som vampyr.
Vampyr er et mytologisk og folklorisk vesen som lever og ernærer seg av livsessensen (vanligvis i form av blod) fra levende vesener, uansett om de er udøde eller levende vesener. Vampyriske instanser har blitt nedtegnet i mange kulturer og til tross for spekulasjoner av litteraturhistorikeren Brian Frost at «troen på vampyrer og blodsugende demoner er så gamle som mennesket selv», og kan gå tilbake til «forhistorisk tid», ble begrepet vampyr ikke vanlig før tidlig på 1700-tallet etter en tilstrømning av vampyrovertro til vestlige Europa fra områder hvor vampyrlegender var hyppig, som Balkan og Øst-Europa. Det eksisterte også en del lokale varianter i områder som grenset opp mot de nevnte områdene, og som hadde andre navn, eksempelvis "vrykolakas" i Hellas og "strigoi" i Romania. Det økte nivået av vampyrovertroen i Europa førte til massehysteri og i en del tilfeller til at lik ble spiddet og noen mennesker ble også anklaget for å være vampyrer.
Selv om vampyrene i folkeminnet på Balkan og i Øst-Europa framsto i en mangfoldig framtoning fra bortimot menneskelig til oppsvulmende, råtne lik var det suksessen til legen og forfatteren John Polidoris roman fra 1819, "The Vampyre" ("Vampyren"), som etablerte forestillingen om det karismatiske og sofistikerte vampyren i skjønnlitteraturen. Denne romanen er uten tvil er det mest innflytelsesrike tekst om vampyrer fra tidlig på 1800-tallet, og inspirerte verker som James Malcolm Rymers "Varney the Vampire; or, The Feast of Blood", og ikke minst Bram Stokers "Dracula".
Det var imidlertid "Dracula", Stokers roman fra 1897, som er husket som den mest vesentlige fortelling om vampyrer, og som har dannet grunnlaget for den moderne vampyrfiksjonen. Dracula lånte fra tidligere mytologier om varulver og tilsvarende fiktive demoner og som «ga stemme til tidsalderens angst» og engstelsen til «det senviktorianske patriarkatet». Den enorme suksessen til denne romanen alene førte til en særegen vampyrsjangre, fortsatt populært på 1900-tallet og ikke minst i dag, med bøker, filmer, videospill, og fjernsynsshow. Vampyren er en slik dominerende figur i skrekksjangeren at litteraturhistorikeren Susan Sellers har plassert dagens vampyrmyte i «den samtidige trygghet i marerittets fantasi».
Etymologi.
Vampyr har i korthet sin opprinnelse i "ubyr", et ord for heks i kazantatarisk, et språk øst for Moskva. Dette ble lånt inn i russisk som "upyr", og derfra fant det sin veg inn i ungarsk som "vampir". Til engelsk og videre til norsk kom det enten fra franske "vampyre" eller tyske "vampir". Anvendelsen av orden i form av en blodsugende flaggermus ble introdusert på 1700-tallet av den franske biologen Buffon. "Oxford English Dictionary" daterer den første ankomsten av ordet vampyr fra 1734 i en reisebeskrivelse kalt "Travels of Three English Gentlemen", trykket i 1745. Vampyrer hadde allerede vært diskutert i tysk litteratur. Etter at Østerrike hadde fått kontroll over nordlige Serbia og Oltenia (den nå historiske provinsen Lille-Valakia) i 1718 merket myndighetene seg den lokale praksisen med ekshumasjon (grave opp lik) og «drepe vampyrer». Disse rapportene som ble nedtegnet i tiden 1725–1732 fikk omfattende oppmerksomhet i tyskspråklige områder.
Som nevnt er det engelske begrepet er avledet fra tyske "vampir" (muligens franske "vampyre") som igjen er avledet tidlig på 1700-tallet fra serbiske вампир ("vampir"). da Arnold Paole, en påstått vampyr i Serbia, ble beskrevet i løpet av den tiden da Serbia var en del av Det østerrikske keiserdømme.
Det serbiske begrepet har paralleller i bortimot alle slaviske språk: bulgarsk вампир ("vampir"), kroatisk "upir /upirina", tsjekkisk og slovakisk "upír", polsk "wąpierz", ungarsk упир ("upyr"), russisk упырь ("upyr"). Den nøyaktige etymologien er noe uklar, men det er foreslått at det er til sist avledet fra urslaviske former som *ǫpyrь og *ǫpirь. Den mest vanlig forklaringen er at de slaviske språkene har lånt ordet fra en tyrkisk form for «heks», jf. tatarisk "ubyr".
Det første bokførte bruken av gammelrussiske formen Упирь ("Upir") er antatt å være i et dokument datert 6555 (1047 e.Kr.). Det er i en kolofon i et manuskript med "Salmenes bok", skrevet av en prest som oversatte boken fra glagolittisk til kyrillisk. Presten skriver at hans navn er «Upir' Likhyi» (Оупирь Лихыи), noe som betyr i retningen av «Onde Vampyr» eller kanskje heller «Urene Vampyr». Dette tilsynelatende merkelige navnet har blitt sitert som et eksempel på bevart hedendom og bruken av oppnavn som personnavn.
Et annet eksempel på bruk av det gammelrussiske ordet er den antihedenske avhandlignen «Ord fra Sankt Grigoriy», datert løselig til mellom 1000- og 1200-tallet. Her blir hedensk tro på "upyri" rapportert.
Folketro.
Forestillinger om en eller annen form for vampyrer har eksistert i tusener av år. Kulturer i Mesopotamia, i Midtøsten, oldtidens Hellas, og i Romerriket hadde alle fortellinger om demoner og skumle ånder som er betraktet som forgjengere til moderne vampyrer. Til tross for forekomsten av vampyrlignende vesener i oldtidens sivilisasjoner, har folkeminnet av det vesen som vi i dag kjenner som vampyr bortimot utelukkende sin opprinnelse fra det østlige og sørøstlige Europa tidlig på 1700-tallet, da muntlige tradisjoner fra mange etniske grupper i disse områdene ble nedtegnet og utgitt. I de fleste tilfeller var vampyrer former for gjenferd av onde vesener, folk som hadde begått selvmord, eller hekser, men de kunne også ha blitt skapt av en ond ånd som besatte et lik, eller ved å ha blitt bitt av en vampyr. (Over)troen på slike legender ble så omfattende i en del områder at det førte til massehysteri og faktisk også lynsjing av en del mennesker som man mente var vampyrer eller besatt av en vampyrånd.
Beskrivelse og en del felles trekk.
Det er vanskelig å gjøre en felles, endelig beskrivelse av den folkloriske vampyr til tross for at det er flere elementer som er felles i mange europeiske legender. Vampyrer var vanligvis rapportert som oppsvulmet i sin framtoning, og hudfargen var rødmusset, purpurfarget eller mørk; karakteristikker som ofte ble forklart med at de nylig hadde drukket blod. Faktisk ble blod ofte sett sive eller dryppe fra munnen og nesen da liket ble sett i likskrud eller likkiste. I tillegg var det venstre øyet fortsatt åpent. Det kunne også være et bevis at tenner, hår og negler hadde vokst på liket, skjønt hoggtenner var ikke et vanlig trekk.
Å skape vampyrer.
Grunnene til vampyrgenerasjonen var mange og mangeartet i de opprinnelige folkeminnene. I den slaviske og kinesiske tradisjonene sto et hvilket som helst lik som et dyr hadde hoppet over, særlig en hund eller en katt, i fare for å bli udød. Et lik med et sår som ikke hadde blitt behandlet med kokende vann var også i risikosonen. I russisk folkeminne ble det sagt at vampyrer en gang hadde vært hekser eller mennesker som hadde gjort opprør mot Kirken mens de fortsatt levde.
Kulturelle praksiser oppsto ofte av at de hadde til hensikt å forhindre den kjære avdøde fra å bli forvandlet til et udødt vesen eller gjenferd. Å gravlegge et lik oppned var utstrakt praksis, og det samme var praksisen å legge igjen jordiske objekter som en ljå eller sigd i nærheten av graven for å forhindre enhver demon fra å gå inn i kroppen eller å berolige den døde slik at den ikke ville stige opp fra kisten. Denne metoden minner om oldtidens greske praksis å plassere en obolus (gresk mynt) i munnen på den avdøde som betaling for å krysse elven Styx på vegen til underverden. Det har blitt argumentert at mynten i stedet hadde til hensikt å avlede alle onde ånder fra å gå inn i liket, og dette kan ha påvirket senere folkeminne om vampyrer. Denne tradisjonen var vedvarende i gresk folkeminne om "vrykolakas" hvor et kors av voks og et stykke keramikk med inskripsjonen «Jesus Kristus erobrer» ble lagt på liket for å forhindre det fra å bli en vampyr. Andre metoder som vanligvis ble praktisert i Europa var å skade senene i knærne eller legge valmuefrø, hirse eller sand på graven til en antatt vampyr; dette hadde til hensikt å holde vampyren opptatt hele natten med å telle kornene, noe som indikerer at man assosierte vampyrer med arithmomania (en mental forstyrrelse som gjør at man er tvunget til å telle ting). Lignende kinesiske fortelleinger hevder at om et vampyrlignende vesen kom over en sekk med ris ville den være nødt til å telle hvert eneste korn. Dette er et tema som går igjen i myter fra det indiske subkontinent til søramerikanske fortellinger om hekser og andre former for onde eller ondskapsfulle ånder eller vesener. I albansk folkeminne er en "dhampir" sønn av "karkanxholl" eller "lugat". Om "karkanxholl" sover med sin hustru og hun blir gravid med et barn blir avkommet kalt for "dhampir" og har den særegne egenskap å kunne avsløre en karkanxholl; fra dette er det faste uttrykket «dhampir kjenner lugat» avledet. En lugat kan ikke bli sett og kan kun bli drept av en dhampir som i seg selv vanligvis er sønn av en lugat. I ulike regioner kan dyr være gjenferd som lugater; også levende mennesker som sover. Dhampiraj er også et albansk etternavn.
Å identifisere vampyrer.
"Men liket var ikke død...", bilde av Antoine Wiertz (1854)
Mange omstendelige ritualer ble benyttet for å identifisere en vampyr. En metode for å finne en vampyrs grav involverte å føre en gutt som var jomfru gjennom en kirkegård på en hingst som ennå ikke hadde bedekket en hoppe. Hesten ville etter sigende stoppe ved graven som var tvilsom. Vanligvis måtte hesten være svart, skjønt i Albania burde den være hvit. Når det ble funnet hull i jorda over en grav ble det sett som et tegn på en vampyr.
Lik som var antatt å være vampyrer ble generelt beskrevet som friskere ut enn forventet, runde og med få eller ingen tegn på forråtnelse. I en del tilfeller ble mistenkte graver åpnet, og landsbyboere har faktisk beskrevet at et lik hadde friskt blod fra et offer over hele ansiktet. Bevis på at en vampyr var aktiv i et gitt område omfattet døde kyr, sauer, slektninger eller naboer. Folkloristiske vampyrer kunne også gjøre sin tilstedeværelse kjent ved å bedrive mindre poltergeist-lignende aktiviteter som å løfte takstein fra takene eller flytte på husholdningsredskaper, eller å legge press på folk mens de sov.
Beskyttelse mot vampyrer.
Amuletter som beskyttelse mot gjenferd er vanlig i folkeminne. Hvitløk er et vanlig eksempel, en type villroser og hagtorn er også sagt å være skadelig for vampyrer, og å risle sennepsfrø på et taket av et hus var etter sigende en måte å holde dem unna. Andre beskyttelser var hellige gjenstander som et krusifiks, rosenkrans, eller hellig vann(vievann?). Vampyrer var etter sigende ikke i stand til å gå på viet jord slik som i kirker eller templer, eller krysse rennende vann. Selv om det tradisjonelt ikke har blitt ansett som en gjenstand som beskytter har speil blitt brukt for å jage vampyrer når et speil ble plassert mot utsiden av en dør - i en del kulturer er det sagt at vampyrer ikke har noe speilbilde og tidvis heller ikke kaster skygge, muligens en manifestasjon av at vampyrer mangler sjel. Denne egenskapen, som ikke er universell (greske "vrykolakas/tympanios" kunne både ha speilbilde og kaste skygge) ble benyttet av Bram Stoker i hans roman "Dracula" og har forblitt et populært emne hos påfølgende forfattere og filmregissører. En del tradisjoner har også hevdet at en vampyr ikke kan komme inn i et hus så sant de ikke helt bestemt har blitt invitert inn av eieren av huset, men etter den første invitasjonen kan de komme og gå som de selv vil. Selv om vampyrer i folkeminnet er antatt å være mer aktive om natten er de ikke generelt betraktet som sårbare for sollys.
Å drepe en vampyr.
Metoder for å ødelegge mistenkte vampyrer varierer. Å kjøre en påle gjennom vampyrens bryst er den metoden som oftest blir sitert, særlig i sørslaviske kulturer. Ask var den foretrukne tresorten i Russland og i baltiske land, eller hagtorn i Serbia med en nedtegnelse for eik i Schlesien. Mulige vampyrer ble som regel stukket gjennom hjertet, skjønt munnen var målet i Russland og nordlige Tyskland, og maven i nordøstlige Serbia. Å stikk hull på huden på brystet var å en måte å slippe luften ut av en oppblåst vampyr; dette er tilsvarende til det å begrave skarpe gjenstander slik som sigder sammen med lik slik at de kunne stikke hull på huden om kroppen ble oppblåst mens de ble omformet til et gjenferd.
Halshogging var den foretrukne metoden i tyske og vestslaviske områder og med hodet gravlagt mellom beina, bak rumpen eller fra kroppen. Dette tiltaket har blitt sett på som en måte å påskynde at sjelen kunne forlate legemet som i en del kulturer ble hevdet å dvele i liket. Vampyrens hode, kropp eller klær kunne også bli spikret eller festen til jorden for å hindre oppstigning. Sigøynere slo stål- eller jernnagler gjennom likets hjerte og la biter av metall i munnen, over øynene, ørene og mellom fingrene i løpet av begravelsen. De plasserte hagtorn i likets sokker eller presset hagtornpåle gjennom beina. I løpet av en begravelse på 1500-tallet i nærheten av Wien ble en murstein presset inn i munnen på et kvinnelig lik, en handling som har blitt tolket som et ritual i vampyrdrap av arkeologene som oppdaget det i 2006. Ytterligere grep omfattet å helle kokende vann over graven eller fullstendig forbrenning av liket. På Balkan kunne en vampyr også bli drept ved å skyte på det eller drukne det, helle hellig vann over legemet eller ved eksorsisme. I Romania kunne hvitløk bli lagt i munnen, og ikke så lenge siden som på 1800-tallet ble forholdsregelen å skyte en kule gjennom likkista benyttet. For særlig vanskelige saker ble liket hakket i småbiter og de enkelte delene brent, blandet med vann og administrert av familiemedlemmene som sjelesorg. I Sachsen i Tyskland ble en sitron lagt i munnen på en mistenkt vampyr.
Oldtidens overtro og forestillinger.
Fortellinger om overnaturlige vesener som sugde blod eller spiste kjøttet av levende har blitt funnet i bortimot hver eneste kultur over hele verden i mange århundrer. I dag vil vi knytte disse vesenene med vampyrer, med i oldtiden eksisterte ikke begrepet «vampyr»; bloddrikking og tilsvarende handlinger ble tilskrevet demoner eller gjenferd som kunne spise kjøtt og drikke blod; selv djevelen ble betraktet som synonym med en vampyr. Bortimot hver eneste nasjon har assosiert bloddrikking med en form for gjenferd eller demon, eller i en del tilfeller med en guddom. I India, for eksempel, har fortellinger om "vetalaer", ånd-lignende vesener som oppholdt seg i lik, blitt samlet i tekster som "Baital Pachisi" («Tjuefem fortellinger om Baital»), en av de eldste fra 1000-tallet e.Kr. En fortelling i "Kathasaritsagara" forteller om kong Vikramāditya og hans nattlige gjester som fanger et flyktig vesen. Oldtidens indiske gudinne Kali med hoggtenner og en krans av lik eller hodeskaller, ble også til sist knyttet til bloddrikking. I oldtidens Egypt drakk gudinnen Sekhmet også blod.
Perserne var blant de første sivilisasjonene som hadde fortellinger om bloddrikkende demoner: vesener som forsøkte å drikke blod fra mennesker ble avbildet på utgravde potteskår. Oldtidens Babylonia og Assyria hadde fortellinger om den mytiske Lilitu, synonym med framveksten av myten om Lilith (hebraisk לילית) og hennes døtre liluene fra hebraisk demonologi. Lilitu ble betraktet som en demon og ble ofte avbildet som ernærende av blodet fra spedbarn. Den jødiske motpart ble imidlertid sagt å leve av både menn og kvinner, i tillegg til nyfødte.
Oldtidens greske og romerske mytologi beskrev Empusæ, Lamia, og strigere. Over tid ble de første to begrepene til vanlige ord som beskrev henholdsvis hekser og demoner. Empusa var datteren av gudinnen Hekate og ble beskrevet som et demonisk vesen med bronseføtter. Hun ernærte seg av blod ved omforme seg til en ung kvinne og forførte menn og når de sov drakk hun deres blod. Lamiaen jaktet på småbarn som lå i sine senger om natten, sugde deres blod, det samme gjorde "gelloudene" eller Gello. Som Lamiaen ernærte "strigene" seg på barn, men jaktet også på unge menn. Det ble beskrevet at de hadde kropper som kråker eller fugler, og ble senere inkorporert i romersk mytologi som "strix", en form for nattlig fugl som levde på menneskelig kjøtt og blod.
Folkeminne fra middelalderen og senere.
Mange av mytene som omgir vampyrer har sin opprinnelse i middelalderen. De engelske historikerne og krønikeskriverne Walter Map og William av Newburgh på 1100-tallet nedtegnet hendelser om gjenferd, skjønt nedtegnelser av engelske legender om vampyrer er få. Disse fortellingene er lik senere folkeminne som ble rapportert vidt og bredt fra Øst-Europa på slutten av 1600- og 1700-tallet og som var grunnlaget for vampyrlegendene som senere kom til Tyskland og England hvor de ble senere polert, utsmykket og popularisert.
En av de tidligste nedtegnelsene av vampyraktivitet kom fra regionen Istria i dagens Kroatia i 1672. Lokale rapporter siterte den lokale vampyren Giure Grando fra landsbyen Khring i nærheten av Tinjan som skapte panikk hos landsbybeboerne. En tidligere bonde, Guire, døde i 1656, men imidlertid hevdet landsbybeboerne at han hadde kommet tilbake fra de døde og begynt å drikke blod fra folk og seksuelt plaget sin enke. Landsbyens leder beordret at en påle ble kjørt gjennom hjertet hans, men da denne metoden ikke greide å drepe ham, ble han halshugget med langt bedre resultat.
I løpet av 1700-tallet nådde graden av vampyrhysteriet et høydepunkt: det ble sett mengder av vampyrer i hele Øst-Europa og hvor man stadig vekk måtte grave opp lik for å identifisere og drepe mulige gjenferd; selv myndighetene var engasjert i å jakte på og kjøre påler gjennom vampyrer. Til tross for denne perioden ble kalt for opplysningstiden økte overtroen på vampyrer dramatisk og resulterte i massehysteri over det meste av Europa, men særlig i øst. Panikken begynte med et utbrudd av påståtte vampyrangrep i østlige Østpreussen i 1721 og innenfor det store området til Habsburgmonarkiet fra 1725 til 1734 som spredte seg til andre lokaliteter. To berømte vampyrsaker, den første som ble offisielt nedtegnet involverte likene til Peter Plogojowitz og Arnold Paole fra Serbia. Plogojowitz ble rapportert å ha dødd i en alder av 62 år, men skal etter hva som ble påstått ha kommet tilbake etter sin død og spurt sin sønn om mat. Da sønnen nektet ble han funnet død den neste dagen. Plogojowitz skal etter sigende ha kommet tilbake og angrepet en del naboer som ble funnet død, etter sigende grunnet blodtap. I det andre tilfellet døde Paole, en tidligere soldater som ble bonde, og som etter sigende angrepet av en vampyr i tidlige år, mens han slo høy. Etter hans død begynte andre folk å dø i omgivelsene og ble viden antatt at det var Paole som hadde kommet tilbake for å jakte på naboene sine. En annen berømt serbisk legende involverte vampyrer som hadde konsentrert seg rundt en viss Sava Savanović som levde i en mølle og som drepte og drakk blodet fra møllerne. Denne fortellingen ble senere benyttet i en fortelling skrevet av den serbiske forfatteren Milovan Glišić og i den serbiske skrekkfilmen "Leptirica" fra 1973.
Kontroversen bare økte da keiserinne Maria Teresia av Østerrike sendte sin personlige lege, Gerard van Swieten, for å undersøke kravene om vampyrer. Han konkluderte at vampyrer ikke eksisterte og keiserinnen vedtok lover som forbød åpning av graver og skjende graver, noe som også førte til at vampyrepidemien døde ut. Til tross for denne kondemneringen levde vampyrene videre i kunstneriske verker og i lokal overtro.
Moderne forestillinger.
I moderne litteratur tenderer vampyren til å bli beskrevet som en elegant, karismatisk skurk. Til tross for at de fleste ikke lenger tror på vampyrer blir enkelthendelser med vampyrer fortsatt rapportert. Det eksisterer også selskap som jakter på vampyrer, men disse er hovedsakelig dannet av sosiale grunner. Påstander om angrep fra vampyrer sveipet over det afrikanske landet Malawi på slutten av 2002 og begynnelsen av 2003, og hvor en mobb steinet et menneske til døde og angrep i alle fall minst fire andre. En av de som ble angrepet var guvernør Eric Chiwaya, da angriperne mente at myndighetene spilte på lag med vampyrene.
Tidlig i 1970 spredte lokalpressen ryktene om at en vampyr hjemsøkte kirkegården Highgate gravlund i London. Mange amatører og ditto vampyrjegere flokket i stort antall til kirkegården. Flere bøker ble skrevet om saken, særlig av en viss Sean Manchester, en lokal mann som var blant de første til å foreslå eksistensen av en «Highgatevampyr», og som senere hevdet at han hadde manet bort og ødelagt et helt rede med vampyrer i området. I januar 2005 sirkulerte det rykter om at en angriper hadde bitt et antall mennesker i engelske Birmingham, noe som spredte frykten for at en vampyr herjet i gatene. Det lokale politiet kunne derimot slå fast at slik kriminell aktivitet hadde ikke blitt rapportert og at hele saken synes å være en urban legende og vandrehistorie.
Chupacabra slik noen har forestilt seg at den kan se ut
En av de mer omtalte vampyrsakene i moderne er chupacabra («geite-sugerne») fra Puerto Rico og Mexico som etter sigende var ekle vesener som ernærte seg av kjøttet eller sugde blodet fra husdyr, noe som har gitt antagelsen at det egentlig var snakk om vampyrer. Det såkalte chupacabra-hysteriet har ofte blitt assosiert med de dype økonomiske og politiske krisene som særlig var rådende på midten av 1990-tallet.
I Europa, hvor de fleste mytene om vampyrene har sin opprinnelse, er vampyren betraktet som et fiktivt vesen, skjønt en del overtroiske lokalsamfunn i Øst-Europa har holdt fast på en del gamle forestillinger av ulike årsaker og hevder stadig at vampyrer er ute og herjer. I Romania i løpet av februar 2004 fryktet flere slektninger av Toma Petre at han hadde blitt en vampyr. De gravde opp liket, rev ut hjertet, brente det, blandet asken med vann for å kunne drikke blandingen.
Vampyrisme eller vampyrisk livsstil representerer også en relevant del av dagens okkulte bevegelser. Myten om vampyren, dets magiske kvaliteter, tiltrekkende sjarm, og arketypiske rovdyregenskaper uttrykker en sterk symbolisme som kan bli benyttet i ritualer og faktisk som en del av de spirituelle system. Vampyren har vært en del av de okkulte samfunn i Europa i århundret og spredde seg siden til de amerikanske subkulturer og blitt sterkt påvirket og blandet med nygotisk estetikk.
I 2006 skrev Costas Efthimiou, fysikkprofessor ved Universitet i Sentrale Florida, sammen med Sohang Gandhi, en avhandling som matematisk viser at vampyrer umulig kan eksistere, basert på geometrisk progresjon. Om den første vampyr hadde opptrådt den 1. januar 1600, i henhold til avhandlingen, og den ernærte seg en gang hver måned (noe som er mindre hyppig enn hva som beskrives i filmer og folkeminne), og hvert offer ble omskapt til en ny vampyr, ville hele den menneskelige befolkning i løpet av kun to og et halvt år ha blitt forvandlet til vampyrer. Grunnen er at befolkningen på jorden telte 511 870 911 mennesker den 1. januar år 1600. Hvis den aller første vampyren gikk til angrep på denne datoen på kun én person denne måneden, ville det vært to vampyrer på jordas overflate den 1. februar år 1600. En måned senere hadde de blitt fire og videre fordobling inntil alle var blitt vampyrer.
Vampyrflaggermus.
Selv om mange kulturer har fortellinger om vampyrflaggermus er det først i nyere tid blitt en vesentlig del av den tradisjonelle kunnskapen om vampyrer. Vampyrflaggermus ble først integrert i vampyrfolkloren da de ble oppdaget i Sør-Amerika på 1500-tallet. Selv det ikke fines vampyrflaggermus i Europa har flaggermus og ugler lenge blitt assosiert med det overnaturlige og som omen (varsel og tegn), hovedsakelig på grunn av at de er nattdyr.
De tre arter av reelle vampyrflaggermus er alle utelukkende knyttet til Latin-Amerika, og det er ingen bevis som tyder på at de hadde noen slektninger i Den gamle verden innenfor menneskelig minne. Det er derfor umulig at folkoriske vampyrer representerer en form for forvrengt minne om vampyrflaggermus. Det er flaggermusene som er oppkalt etter vampyren i folkeminnet, og ikke omvendt. "Oxford English Dictionary" har nedtegnet det folkloriske begrepet fra 1734 og det zoologiske ikke før 1774. Selv om vampyrflaggermusens vanligvis ikke er farlig for mennesker, er det kjent for at de har gått på mennesker og hovedsakelig på kyr hvor de ofte etterlater sitt kjennetegn, bitemerke bestående av to hull i offerets skinn eller hud.
Den litterære Dracula omformet seg til en flaggermus flere ganger i romanen, og vampyrflaggermus er nevnt to ganger. I 1927 ble det satt opp en teaterutgave av Dracula som fulgte romanen. Her ble Dracula omgjort til en flaggermus, akkurat som i filmen hvor Béla Lugosi ble omgjort til en flaggermus. Den samme scenen ble på nytt benyttet av Lon Chaney Jr. i filmen "Son of Dracula" (i 1943).
I moderne fiksjon.
Omslaget på den opprinnelige utgivelsen av "Varney the Vampire", en folkelig skrekkfortelling om den skrekkelige vampyren Varney.
Vampyren er i dag et fast innslag i populære fortellinger i bøker, fjernsyn og film. Slike fortellinger begynte i 1700-tallets poesi og fortsatte med 1800-tallets korte prosafortellinger, den første og mest innflytelsesrike var John Polidoris "The Vampyre" (1819). Her het vampyren «Lord Ruthven», og dennes bedrifter ble ytterligere utpenslet i en rekke vampyrskuespill hvor han var en form for antihelt. Før 1820 var det satt opp fire ulike dramatiseringer bare i Paris. Polidoris bok ble først trykket i "New Monthly Magazine", og forfatteren ble oppgitt å være selveste Lord Byron. Den kjente poeten var svært misfornøyd over krediteringen. Polidori var Byrons personlige lege, og under en ferie i Sveits skrev Byron et utkast til en fortelling om en vampyr som han oppga. Det Polidori gjorde var å spinne videre på denne ideen. I oppstyret fikk Polidori sparken som lege, og som hevn ga Polidori sin vampyr en rekke av Byrons mest negative egenskaper. Det interessante her er at den folkloriske vampyr fra Øst-Europa ble forestilt som stor og oppblåst, en avdød bonde – kun kledd i likdrakt, mens Polidori etablerte vampyren som en blek, sensuelle, elegant adelig herre – ganske like Lord Byron. Det var et trekk som vampyren beholdt og som Stoker befestet med Dracula. Etter Polidori fortsatte vampyren sitt liv i en rekke enkle skrekkfortellinger som "Varney the Vampire" (1847) til den kulminerte i den mest eminente vampyrromanen av dem alle, "Dracula" av Brad Stoker i 1897.
Over tid ble en del egenskaper som nå synes være et fast innslag integrert i vampyrens profil: hoggtenner og sårbar for sollys. Hoggtennene var tilstede både i "Varney the Vampire" og "Dracula", mens frykten for dagslys ble først introdusert i den tyske regissøren F.W. Murnaus skrekkfilm "Nosferatu", en bearbeidelse av Stokers "Dracula". Den lange, svarte kappen dukket opp som rekvisitt i teaterproduksjonene på 1920-tallet mens den høye kraven ble introdusert av skuespilleren Hamilton Deane som et hjelpemiddel for å la Dracula «forsvinne» på scenen. Lord Ruthven og Varney var i stand å bli kurert av månelys, men det finnes ingen parallell til det innenfor tradisjonell folkeminne.
Udødelighet er antydet skjønt ikke ofte direkte dokumentert i folkeminne. Udødelighet er derimot et vesentlig trekk i vampyrbøker og filmer hvor det ofte legges vekt på kostnadene for evig liv, nemlig det konstante behovet for nytt blod. Den fortsatte populariteten for vampyrtemaet i skjønnlitteraturen og i spillefilmen er blitt tilskrevet kombinasjonen av særlig to faktorer: representasjonen av seksualitet og den uopphørlig frykten for å dø. Mens en serie som "True Blood" diskuterer homofili, er avholdenhet og seksualfrykt et vesentlig tema i den mer pyntelige vampyrserien "Twilight". Dagens litterære vampyrer framstår nesten alltid som både tiltrekkende og frastøtende. «På denne måten er vampyrene å anse som symboler som kan fylles med varierende innhold. Historiene om vampyrer kan formidle svært ulike ideer og temaer.»
Moderne vampyr-fiksjon blir beskrevet som «fleksibel. Twilight skildrer spenningen mellom kyskhet og begjær mot det hemmelige. I True Blood er det uvasket hedonisme. I House of night forenes heltefortellingen med tenåringsromanens mønster av løsrivelse og nytt rotfeste». Et fellestrekk er vampyrenes aristokratiske overmenneskekarakter.


Kunstløp under Vinter-OL 1988.
Kunstløp under Vinter-OL 1988. Under Vinter-OL 1988 i Calgary ble det som i de tre foregående vinterlekene arrangert fire øvelser i kunstløp, single for damer og menn, parløp og isdans. Sovjetunionen ble beste nasjon med to gull-, to sølv- og en bronsemedalje.


Bobsleigh under Vinter-OL 1928.
Under Vinter-OL 1928 i St. Moritz ble det arrangert en øvelse i bobsleigh.
Femmerbob.
Dato: 18. februar


Eyüp.
Eyüp er en bydel i Istanbul, nord for bysentrum på vestsida av Det gylne horn. Eyüp er også navnet på en av Istanbuls kommuner eller administrative distrikter. Det administrative området strekker seg nordover like til Svartehavskysten.
Eyüp har fått navn etter Eyüp (Job) Ensari, som var profeten Muhammeds følgesvenn og standartbærer som ble drept under den første beleiringa av Konstantinopel i 670. Fatih Mehmet skal angivelig ha funnet grava hans etter beleiringa av byen i 1453. Han reiste da et mausoleum og en moske til ære for disippelen.
Under Det osmanske riket valgte mange av de ledende familiene i imperiet å bli gravlagt her, ofte i strålende mausoleer ("türbe"). Bydelen har mange fine eksempler på ottomansk arkitektur. Særlig må nevnes Eyüp-mausoleet og Eyüp-moskeen.


Kunstløp under Vinter-OL 1932.
Kunstløp under Vinter-OL 1932. Under Vinter-OL 1932 i Lake Placid ble det arrangert tre øvelser i kunstløp, single for damer og menn og parløp. Sonja Henie fra Norge og det franske paret Pierre Brunet / Andrée Brunet forsvarte sine titler fra forrige OL. Karl Schäfer fra Østerrike vant singlekonkurransen for menn foran Gillis Grafström fra Sverige.


Pietro Frosini.
Pietro Frosini (født 1885 i Catania, Sicilia, døpt "Pietro Guiffrida"; død 1951 i New York), var en musiker, verdenskjent for sitt virtuose trekkspillspill. Fattig bondesønn som begynte å spille på farens trekkspill i 4-årsalderen og ble raskt multi-instrumentalist. Utdannet ved musikkonservatoriene i Catania og Milano.
Han samarbeidet mye med nevnte Deiro og Anthony Galla-Rini. Tross knappespillets utbredning
var han tro mot treraderen. Over 200 innspillinger. Viktig inspirasjon for det norske trekkspillmiljøet som selvsagt deltar i «Frosini Grand Prix», arrangert av det svensk-baserte «Frosini Society».


Nina Young.
Nina Young (født 1966) er en australsk skuespiller. Hun spilte «Den grå damen» i "Harry Potter"-filmene, i tillegg til at hun hadde rollen som «Pegasus»' sekretær i "Johnny English". Hennes skuespillerkarriere startet i 1994.


Bobsleigh under Vinter-OL 1956.
Under Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Chris Rankin.
Christopher William Rankin (født 8. november 1983 i New Zealand) er en britisk skuespiller, som er mest kjent for rollen som «Perry Wiltersen» i "Harry Potter"-filmene.


Frankenstein.
"Frankenstein" (engelsk originaltittel "Frankenstein; or, The Modern Prometheus") er navnet på den britiske forfatteren Mary Shelleys debutroman som ble utgitt anonymt i 1818. Boka regnes av mange som den første science fiction-romanen og som en av de tre store grøsserromanene ved siden av Robert Louis Stevensons «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» og Bram Stokers «Dracula». Boka handler om en vitenskapsmann, "doktor Victor Frankenstein", som i et forsøk på å gi liv til et menneske han har sydd sammen av kroppsdeler fra avdøde personer, isteden skaper et monster som fører til stor ulykke. Historien er filmatisert flere ganger, blant annet i en skrekkfilmklassiker fra 1930 med Boris Karloff i rollen som Frankensteins monster. Denne skikkelsen, ofte feilaktig bare kalt "Frankenstein", har siden blitt en utbredt figur i en mengde filmer, historier og annet i den vestlige populærkulturen.
Handling.
Boka starter med at sjøkaptein Robert Walton reiser med sitt mannskap fra den russiske byen Arkhangelsk en gang på 1700-tallet for å finne Nordpolens midtpunkt, en besettelse han må få gjennomført og vil ofre alt for, til og med mannskapets liv. Men så fryser skipet fast i havisen og merkelige ting begynner å skje. Ikke lenger etterpå fisker de opp en mann opp fra det iskalde vannet, og Walton begynner å utforske mannens bakgrunn. Hans navn er Victor Frankenstein, og han forteller Walton om sin besettelse: å skape liv gjennom å sette vitenskapelige teorier og kjemiske eksperimenter ut i praksis, og besettelsens forbannelse som gikk utover ham og de han elsket.
Bokas form er preget av dagbok- og brev-notater fortalt av doktor Frankenstein og sjøkapteinen/eventyreren Robert Walton.
Om Frankenstein.
Historien bak «Frankenstein» er like spennende og kanskje mer kjent enn selve romanen. Den oppsto etter et veddemål sommeren 1816 mellom forfatteren, hennes mann Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John Polidori om hvem som kunne skrive den beste skrekkhistorien. Veddemålet ble til da disse fire personene på en regnværsdag, i ren kjedsomhet, kom over en bok med skrekkhistorier som de ikke syntes var skumle nok, og bestemte seg for å lage noe bedre. Mary Shelley og John Polidori var de eneste som gjennomførte veddemålet, med Mary Shelley som vinner. Også John Polidoris skrekkhistorie, "The Vampyre", har blitt kjent i ettertid, og regnes ofte som de moderne vampyrfortellingenes stamfar.
Bakgrunnen til historien fikk Mary gjennom en drøm hun hadde der hun så et vesen som fikk henne til fryse, og dette måtte selvsagt ha samme effekt på andre! Takket være Luigi Galvanis eksperimenter med å sende elektriske impulser gjennom en død frosk, fikk hun det bakgrunnsstoffet hun trengte for å støtte sin historie. Og dermed oppsto "Frankenstein".
Er Frankenstein den første science fiction?
Mange i verdenslitteraturen har betegnet romanen «Frankenstein» som den første science fictionhistorien som har blitt skrevet. Men det har også en annen, kanskje litt mindre kjent, roman også blitt betegnet som. Navnet på den romanen er Ludvig Holbergs «Nils Klims reise til den underjordiske verden» som kom ut i 1741, altså 77 år før «Frankenstein». Grunnene til at mange regner «Frankenstein» som den første science fiction fremfor «Nils Klims reise til den underjordiske verden» er mange. Grunnen kan være at «Frankenstein» er skrevet av en engelsk forfatter som kom fra en stormakt, mens «Nils Klims reise til den underjordiske verden» er skrevet av forfatter som kom fra en liten unionsnasjon. En annen grunn kan være at «Frankenstein» har en mer teknologisk preg som ofte kjennertegner genren, mens «Nils Klims reise til den underjordiske verden» ikke har et slikt preg og minner ofte mer om en robinsonade enn en science fiction.
Da Mary Shelley ga ut romanen «Frankenstein», ga hun også samtidig boken undertittelen «den moderne Prometevs» etter titanen Prometevs (som betyr den som tenker først) fra gresk mytologi. Det var Prometevs, i følge gresk mytologi, som skapte de første menneskene av leire, og ga dem ilden, som han hadde smuglet ned fra Olympen mot Zevs' vilje. Som straff for dette ba Zevs Hefaistos om å smi en kvinne som fikk navnet Pandora. Av gudene fikk hun diverse gaver, der i blant ynde, skjønnhet og makt til å vinne mennenes hjerte av Afrodite, søte innsmigrende ord av Hermes og et gullkjede av de tre gratiene. Av Zevs fikk hun en eske som han stappet full av ulykker, sorger og all mulig vondskap. Hun var første tenk som en gave til Prometevs, men han skjønte at alt som kom fra Zevs måte være ondt. Derfor fikk hans bror, Epimetevs (som betyr den som tenker først etterpå), henne og tok ikke advarslene fra broren på alvor. Det var han som åpnet esken og slapp all ondskap og elendighet inn til verden.
Doktor Viktor Frankenstein er, som Prometevs, en som skaper liv, men som samtidig bryter de grunnleggende lovene og får oppleve konsekvensene av sine handlinger.
Tolkning.
Romanen har blitt tolket på to måter. Den ene tolkingen er at romanen er en advarsel mot menneskets evige jag etter kunnskap for å oppnå lykke, som symboliseres gjennom Dr. Frankensteins jag etter naturvitenskapelig kunnskap for å bygge det perfekte menneske og Robert Waltons jakt på å oppnå suksess ved å nå Nordpolen først. Den andre, som er mer moderne, er en advarsel mot å tukle for mye med de naturlige prosessene. Mary Shelley skrev romanen sin under den industrielle revolusjon og så hva slags konsekvenser den medførte på samfunnet, og derfor er den betegnet som en protest mot den hurtige utviklingen. I dag er romanen mer rettet mot genteknologien og miljøforstyrrelsene.
Noter.
Frankenstein


Harry Potter og Føniksordenen (film).
"Harry Potter og Føniksordenen" er en film basert på J.K. Rowlings femte bok i Harry Potter-serien, "Harry Potter og Føniksordenen", og kom 13. juli 2007. Den er regissert av David Yates, og filmingen begynte i 2006. Manusforfatter er Michael Goldenberg, som erstatter Steve Kloves som skrev manus til de første fire filmene.
Handling.
Se "Harry Potter og Føniksordenen" for handlingen i boken.


Austevollsbrua.
Austevollsbrua er navnet på bruprosjektet som binder sammen øyene Huftarøy og Hundvåkøy i Austevoll kommune. Bruprosjektet på fylkesvei 546 består av to «fritt frembygg»-bruer og to steinfyllinger. Storholmenbrua er 439 meter lang, mens Hundvåkøybrua er 460 meter lang.
De samla kostnadene for Austevollsbrua er 316 millioner kroner. Regner man med kapitalkostnader knyttet til forskottering er de samla kostnadene 430 millioner kroner. 190 millioner blir dekket av bompenger, mens resten vil bli finansiert ved kombinasjon av ordinære statlige løyvinger, lokale tilskudd og midler gjennom ordningen med alternativ bruk av ferjetilskudd. De to bruene ble opprinnelig planlagt som hengebruer, men dette ble endret underveis i planprosessen.
Austevollsbrua ble påbegynt høsten 2005, og åpnet 17. november 2007. den erstattet fergestrekningen Hufthamar-Austevollshella


Bødalsseter.
Bødalsseter er ei setergrend i Bødalen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. I setergrenda ligger også en ubetjent turisthytte. Bødalseter ligger ganske nær Jostedalsbreen, og det er flere brearmer i nærheten, som Bødalsbreen, Skålebreen og Tindefjellbreen.
Bødalseter var seterområde for gården Bødal som ligger ved Loenvannet. Det går i dag en enkel kjørevei fra Bødal nesten fram til Bødalseter.
De enkelte bruk på gården Bødal hadde hvert sitt sel og fjøs på Bødalseter. Selene og fjøsene lå i hver sin rekke. De gamle seterhusene er i dag forfalt, eller de brukes som fritidsboliger.
Kulturlandskapet omkring setergrenda er i dag svært endret siden den gang det ble drevet melkeseterbruk. Det gamle beitelandskapet gror i dag mer og mer til med skog.


Bødalen i Stryn.
Bødalen er en dal i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Dalen ligger ved sørenden av Lovatnet ved Loen i Nordfjord. Turisthytta Bødalsseter (600 moh.) ligger innerst i Bødalen, og er via Brattbakkane, populært utgangspunkt for turisme og breturer på Jostedalsbreen.
Det har vært drevet gårdsdrift i Bødalen i uminnelige tider. Dalen
er dog omringet av høye rasfarlige fjell.
All bosetting og bebyggelse ble nær utslettet ved fjellskredene i
1905 og 1936.


Tindefjellbreen.
Tindefjellbreen er en isbre i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Breen ligger mellom Bødalen og Erdalen, øst for Lovatnet. Tindefjellsbreen henger sammen med Skålebreen i sørøst. I nordvest ligger Skålabreen.


Huftarøy.
Huftarøy er største øy i øykommunen Austevoll kommune i Hordaland fylke.
Øyen ligger mellom Møkstrafjorden i vest, Bjørnafjorden i øst, Langenuen og Selbjørnsfjorden i sør og Krossfjorden i nord.
På det nordlige Huftarøy ligger kommunesenteret Storebø, med omtrent 1200 innbyggere. Bygdene Kolbeinsvik og Vik ligger også på Huftarøy.
Kommunikasjon.
Det går ferje fra Hufthamar nord på Huftarøy til Krokeide i Fana bydel i Bergen kommune, og til Hundvåkøy. Denne fergeforbindelsen trafikkeres av to ferger. Sørøst på Huftarøy, i Husavik, går det ferge til Sandvikvåg i Fitjar kommune på øya Stord.
HSDs hurtigbåter og Flaggruten går innom transportknutepunktet Hufthamar nord på Huftarøy.
På sørspissen til Huftarøy binder Selbjørnsbrua øya sammen med Selbjørn, som er den nest største øya i Austevoll kommune. Høsten 2005 ble broprosjektet Austevollsbrua igangsatt, og i 2008 står broprosjektet som skal binde Huftarøy sammen med Hundvåkøy ferdig.


Skålebreen.
Skålebreen er en isbre i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Breen ligger mellom Bødalen og Erdalen, øst for Lovatnet. Skålebreen henger sammen med Tindefjellsbreen i nordvest.


Bødalsbreen.
Bødalsbreen er en isbre i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Breen er en sidearm av Jostedalsbreen som går ned mot Bødalen. Breelva fra Bødalsbreen renner inn i det lille Sætrevatnet, som ligger like ovenfor Bødalsseter.


Brenibba.
Brenibba (2017 moh.) er et fjell i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Brenibba og Lodalskåpa er de eneste fjellene over 2000 meter på Jostedalsbreen.
Brenibba i himmelranden til høyre i bildet. Sett fra Myklebustbreen i vest.


Fairchild Dornier 228.
Fairchild Dornier 228 er et tomotors STOL turboprop-fly som har en besetning på 2 og som kan ta opp til 19 passasjerer. Flyet ble produsert av Dornier GmbH i årene 1981 til 1998. Det første flyet som ble tatt i bruk, ble levert til flyselskapet Norving i 1982. Flytypen ble også brukt også av Kato Air. På grunn av dens noe spesielle utseende fikk den kallenavnet "maurslukeren" i Norge. 228 ble bygget i Oberpfaffenhofen i Tyskland og på lisens i Kanpur, India.
Man produserte 228 med to forskjellige skroglengder fra utgangspunktet, 228-100 med en lengde på 15,03 m og 228-200-serien med en lengde på 16,56 m. Varianter inkluderer også 228-202 som var den indisk-produserte varianten, og 228-212, som var den siste varianten som ble produsert av Fairchild Dornier før produksjonen deres stanset i 1999. Produksjonen fortsatte i India av HAL.
Militære operatører.
India er den største militære operatøren av Dornier 228. Både flyvåpenet, marinen og kystvakten bruker flytypen som rekognoseringsfly og patruljefly, utstyrt med relevant radarutstyr og sensorer.
Andre militære operatører inkluderer Thailands marine som bruker flytypen som maritimt rekognoseringsfly, Niger, Nigeria som bruker dem for transport, Malawi, Finland og Tysklands marine.


Powertech.
PowerTech Information Systems (PowerTech) er en norsk, Oslo-basert internettleverandør. Selskapet ble grunnlagt i 1993 av Øystein Homelien, Lars Nøring, Harald Paulsen og Henrik Dramstad som alle var tenåringer da.


The Brew.
The Brew var et tidligere bluesinspirert band som ble stiftet i 1968 i Surrey. Bandet bestod av gitarist Andrew Latimer, bassist Doug Ferguson og trommeslager Andy Ward. The Brew ble oppløst på høsten 1971 da medlemmene sammen med keyboardist Peter Bardens stiftet progrockbandet Camel.
Historie.
Den 13. november 1968 ble Doug Ferguson invitert til å spille bass i det nye bandet til gitaristen Andrew Latimer og trommeslageren "Alan Butcher". Ferguson ble angivelig valgt ut på stedet fordi han hadde bass, forsterker og bil. Denne trioen gikk da under navnet The Brew. Like etter at Ferguson hadde startet fortalte han Latimer om den lovende trommeslageren Andy Ward, som han kjente til gjennom spillejobber. Til tross for at Ferguson ikke hadde sett Ward spille på over tre måneder, mente Ferguson at han hadde det de trengte, og den 15. januar 1969 sluttet Andy Ward seg til bandet på bekostning av Alan Butcher i en alder av bare 16 år.
Ferguson spilte en viktig rolle i og med at han var en stor ressurs med sitt talent til å skaffe bandet både oppmerksomhet og spillejobber. Han var også veldig god på å overtale promotorene på å få honorarene de var lovet, siden de ofte protesterte på at de ikke hadde penger for hånd. Som et resultat av dette fikk bandet en stødig strøm med spillejobber og de kunne spille inn deres første demo som het "Crossroads". Denne fikk DJM Records til å vise interesse, men bandet ble skuffet over at de bare ble brukt som oppvarmingsband for pianisten Phillip Goodhand-Tait. I 1971 spilte de inn et album med Goodhand-Tait kalt "I Think I'll Write A Song", men det ble ingen salgssuksess, så både Tait og trioen ble droppet av selskapet.
Erfaringen fra å spille i nærheten av Tait inspirerte The Brew til å sette inn en annonse for en keyboardspiller i musikkmagasinet "Melody Maker". Dette for å få inn en ekstra dimensjon og et forbedret lydbilde. Den 20. september 1971 svarte Peter Bardens på annonsen med et imponerende band-resymé som inkluderte blant andre Shotgun Express med Rod Stewart, "Them" med Van Morrison, "Peter B's Looners" med Peter Green og Mick Fleetwood. Han hadde også to soloalbum under eget navn.
Andrew Latimer, Doug Ferguson, Andy Ward og Peter Bardens dro ut på turné og spilte sin første konsert sammen 8. oktober 1971 i Belfast, Nord-Irland under navnet "Peter Bardens On" grunnet gjenværende kontraktsforpliktelser Bardens hadde til konserter. I ukene etter denne konserten kom de til enighet om det nye navnet Camel.
Brew


Loen.
Loen er ei bygd ved Lobukta innerst i Nordfjord, i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Største arbeidsplassar er Nordfjord Kjøtt og Hotel Alexandra.


Skålabreen.
Skålabreen er en isbre i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Breen ligger på fjellet mellom Lovatnet og Oppstrynsvatnet, nordvest for Tindefjellbreen.


Brekstad.
a> i bakgrunnenBrekstad er en by og administasjonssentrum i Ørland kommune i Sør-Trøndelag. Brekstad tok bynavn 8. oktober 2005. Byen har navn etter "futegården" med samme navn, et gårdsbruk som fremdeles eksisterer; nå i privat eie. Førsteleddet "brek-" viser til "bakke". Bakken det er snakk om går fra havna og 200 m opp til gården.
Hårberg skole er barneskole for Brekstad og noen omkringliggende bygder. Ørland ungdomsskole på Brekstad dekker hele kommunen.
Ørland kirke ligger på Brekstad og betjener hele fastlandsdelen av kommunen.
Brekstad er sete for Fosen tingrett, Brekstad vegstasjon, NAV Fosen arbeid og et bredt utvalg offentlige og private tilbud. De største arbeidsplassene er Ørland hovedflystasjon, Mascot Høie sengetøyfabrikk og "Coop Fosen". Ørland kultursenter åpnet i 2009. Meieriet ble nedlagt i 2011.
Brekstad har postadresse 7130 Brekstad. "Brækstad poståpneri" ble opprettet i 1883.
Brekstad har hurtigbåtforbindelse med Kystekspressen til Trondheim, Hitra, Frøya, Storfosna og Kristiansund. Fergesambandet Brekstad–Valset til/fra Valset i Agdenes er en del av riksvei 710, som går gjennom Brekstad sentrum.


Unneberg skole.
Unneberg skole er Sandefjords minste barneskole. Den hadde i 2008 ca 140 elever, fordelt på sju årstrinn.
Unneberg skole var den første skolen i Sandefjord som fikk ballbinge. Skolen er et naturlig samlingssted for bygdas ungdommer på ettermiddag og kveldstid, selv om det ikke er organiserte aktiviteter der, bortsett fra lag og foreninger som leier gymnastikksalen.
Rektor er Eva Lill Leming og undervisningsinspektør er Gunnar Straand.
Historikk.
Unneberg skole ble bygget i 1966, og overtok etter From skole som hadde blitt for liten. Etter en avstemming bestemte et flertall at skolen skulle hete From skole, men politikerne ville det anderledes og skolen heter i dag Unneberg skole.
Unneberg skole har blitt bygget ut en gang etter L97, da kom avdelingen for første klasse og SFO. Skolen fikk også et nytt bibliotek som benyttes til skolens fellessamlinger i tillegg til vanlig bibliotek.
Den siste utbyggingen ble ferdigstilt høsten 2008. Skolen fikk da nytt ventilasjonsanlegg som krevde et helt nytt tilbygg for aggregatet.
Unneberg skole har gått motsatt vei av en del andre skoler, da flere rom har blitt delt i stedet for å etablere flere store rom.


Aking under Vinter-OL 1968.
Under Vinter-OL 1968 i Grenoble ble det arrangert tre øvelser i aking. Ener for damer, og ener og toer for menn. Det var andre gangen aking var med på det olympiske programmet.


Vaudeville.
Vaudeville er musikalsk variert teater, lystspill eller syngespill. Underholdningsformen er også beslektet, og blir ofte forvekslet, med varieté, farse og revy. Den kom opprinnelig fra Frankrike på 1700-tallet, og betegnet da et avsluttende sangnummer i et skuespill.
Opprinnelsen til ordet «vaudeville» er uviss, men har vært forklart med de franske ordene "voix de ville" (= «byens stemme»). En annen mulig etymologi er stedsnavnet Vau de Vire, en dal i Normandie, som siden middelalderen var kjent for sine satiriske sanger om aktuelle emner.
Etter 1920 ble interessen for vaudeviller etterhvert erstattet av kino, radio og fjernsyn. Vaudeville i USA på 1800- og tidlig 1900-tallet inneholdt gjerne "minstrel show", komiske musikkinnslag og annen underholdning der hvite eller svarte artister opptrådte med overdreven blackface-sminke, det vil si utkledt som karikerte «negre».


Ivar Rødningen.
Ivar Rødningen (født 29. juli 1957) er en norsk illustratør, modellør og animasjonsfilmskaper. Han har utdannelse fra Westerdals Reklameskole, men er selvlært som modellmaker.
I perioden 1982 til 1994 modellerte Ivar Rødningen en mengde figurer til bruk i norsk reklame- og forlagsbransje. Fotografier av figurene ble illustrasjoner på bokomslag, i blader, logoer og reine reklamekampanjer, bl.a. en plakat til OL på Lillehammer i 1994. Siden har han arbeidet mest med animasjonsfilm, reklamefilm og filmer for næringslivet. Han har bl.a. laget spesialeffektene til Vibeke Idsøes "Jakten på nyresteinen", regissert og animert kortfilmen ' fra 1999 og hatt scenografien på animasjonfilmen "Slipp Jimmy fri".
Rødningens enestående modelleringskunst har gitt ham en stor mengde priser, bl.a. mottok han i 1983 gull i designkonkurransen Form, forløperen til Gullblyanten, og seinere flere priser i den amerikanske konkurransen Dimensional Illustrators Awards.


Bobsleigh under Vinter-OL 1968.
Under Vinter-OL 1968 i Grenoble ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Det norske seriesystemet i fotball.
Det norske seriesystemet i fotball består av en nasjonal del, administrert av Norges Fotballforbund og en lokal del administrert av de forskjellige fotballkretsene. Den nøyaktige utformingen av den lokale delen, som strekker seg fra fjerdedivisjon og nedover, varierer fra krets til krets. Tredjedivisjon er en slags mellomting, da det er fotballforbundet som bestemmer antall avdelinger og lag, mens det er kretsene som tar seg av det administrative rundt kampoppsett, utnevnelse av dommere og så videre.
Historiske omlegginger.
Det norske seriesystemet har, siden oppstarten i 1937 vært gjennom en rekke endringer og omlegginger.


Kunstløp under Vinter-OL 1968.
Under Vinter-OL 1968 i Grenoble ble det arrangert tre øvelser i kunstløp.


Dave Sinclair.
David «Dave» Sinclair (født 24. november 1947 i Herne Bay i Kent) er en engelsk keyboardspiller og låtskriver kjent fra gruppa Caravan hvor han skrev sangene "For Richard", "Nine Feet Underground", "The Dabsong Conshirtoe" og "Proper Job/Back To Front".
Sinclair starten sin musikalske karriere i 1966 med bandet Wilde Flowers før han var med på å grunnlegge det engelske Canterbury–bandet Caravan i 1968 som keyboardspiller, sammen med gitaristen Pye Hastings, fetteren og bassisten Richard Sinclair samt trommeslageren Richard Coughlan. Dave regnes som en teknisk god keyboardspiller og har en stilart på sine soloer ikke ulikt Rick Wakeman fra "Yes" og Keith Emerson fra "Emerson, Lake & Palmer".
Sinclair har vært innom mange forskjellige band og regnes derfor for å være en musikknomade. Den mest kjente overgangen var da han valgte å bli med i progrockbandet Camel under deres "«Breathless–turné»" i 1978. Han har senere fortalt at det var økonomiske årsaker som gjorde at han ble med dem.
Andre band han har spilt med er: Hatfield and the North, Matching Mole, Sinclair and the South, Polite Force, Robert Wyatt og Dave Sinclair Band. Dave Sinclair ga for øvrig ut soloalbumene "«Full Circle»" og "«Into the Sun»" i 2003 og bor i dag Japan hvor han er opptatt med soloprosjekter.


Liste over statistikere.
Statistikere eller mennesker som har gjort betydningsfulle bidrag til teoriene innen statistikk eller relaterte emner som sannsynlighet eller maskinlæring.
Se også.
Statistikere


Uten skrupler (1986).
"Uten skrupler" er en amerikansk film fra 1986 med Danny DeVito og Bette Midler som ekteparet «Sam» og «Barbara Stone».
Historien.
Den lugubre forretningsmannen «Sam Stone» (Danny DeVito) planlegger mord på sin forferdelige kone «Barbara» (Bette Midler), med to motiv: Det første er penger og det andre for at han skal få gifte seg med sin elskerinne. Han har flaks, og konen hans blir kidnappet av «Ken» og «Sandy Kessler» som vil hevne seg på «Sam. «Sam» har stjålet sparepengene deres og «Sandy»s suksessfulle motedesign, som han nå markedsfører som sitt eget. Når «Barbara» finner ut hva mannen hennes har gjort mot dette paret og innser at han ikke kommer til å gjøre noe for å befri henne, blir hun venner med kidnapperne og planlegger å lære «Sam» en lekse.


Aleksej Tsjervonenkis.
Aleksej Tsjervonenkis er en russisk matematiker, og en av de største bidragsyterne innen Vapnik-Tsjervonenkis-teorien.


Uten skrupler (1969).
"Uten skrupler" er en italiensk film fra 1969.
Historien.
«Belli» (Franco Nero), en udødelig og brutal detektiv, prøver å løse mordet på en mann med navnet «Romanis». Det er en rekke mistenkte: Var det den engelske, glamorøse modellen «Sandy» (Delia Boccardi)? Sjalu unge «Mino» (Maurizio Bonuglia)? Hva med «Mino»s iskalde stemor (Florinda Bolkan)?


Eminönü.
Eminönü er en bydel og en kommune i den historiske delen av Istanbul, på neset mellom Det gylne horn og Marmarahavet.
Bydelen.
Eminönü er historisk sett området på sørsida av Galatabrua. Området var det sentrale forretningsdistriktet i byen under Det osmanske riket, og er stadig et viktig sted for handel.
Bydelen er et knutepunkt for kollektivtrafikk i Istanbul, med busser, trikk (linje Eminönü-Zeytinbu), tog og ferger.
Eminönü har mange historiske monumentalbygg, blant annet Yeni-moskeen (Yeni Camii), Rüstem Pasha-moskeen, Abdül Hamit-mausoleet, Cagaloglu-badet, hovedpostkontoret (Merkez Postanesi) og Sirkeci-stasjonen (Sirkeci Garı).
Allerede under det bysantinske riket var Eminönü en sentral handelsplass, dit bysantinerne brakte frukt, grønnsaker og korn for omsetning. I dag ligger stadig kryddermarkedet, eller det egyptiske markedet, i Eminönü.
Bydelen hadde en gang et stort jødisk kvarter. De første jødene var karaitter og kom på 1000-tallet, etter at de var blitt fordrevet fra Europa. I 1660 måtte de flytte lengre opp i byen på grunn av bygginga av Yeni-moskeen.
Kommunen.
Kommunen Eminönü dekker et område på 4,9 km² av halvøya som dannes av Det gylne horn og Marmarahavet. Det tilsvarer utstrekninga av den byen som Konstantin den store grunnla på 300-tallet, og som fikk navnet Konstantinopel, etter at den eldre byen Bysants på samme sted var blitt for trang.
Kommunens folketall er i dag 65 000. Befolkninga i Eminönü har en levestandard som er blant den laveste i Istanbul. Samtidig er Eminönü den mest turistifiserte delen av byen, ettersom en lang rekke av de store moskeer, palasser og basarer som regnes som viktige turistmål ligger her. Eminönü framstår derfor som et sted der en over korte avstander kan se kontrasten mellom overveldende offisiell prakt og fattigslige boligkvarterer.
Kommunen består av et stort antall bydeler eller kvarterer med egne navn: Eminönü, Sirkeci, Alemdar, Sultanahmet, Tahtakale, Mahmutpaşa, Süleymaniye, Beyazit, Laleli, Cemberlitas, Cağaloglu, Kumkapi, Gedikpasşa, Yenikapı, Vefa, Unkapani, Mercan, Çarsikapi og Sultanhamam.


Todalen (Aure).
Todalen er en grend på nordsiden av Vinjefjorden i Aure kommune på Nordmøre. Den var frem til begynnelsen av 1800-tallet kommunesentrum med lensmann og ting. Todal hadde postkontor frem til 1964, dampbåtforbindelse til Kristiansund og barneskole frem til 1966. Den er i dag mest kjent for å ha sin egen festival, Rock mot ras, etter en idé fra Kristian Todal.


Trolldeig.
Trolldeigen kan brukes kreativt, og må tørke og stivne i ovnen.
Trolldeig er en deig som kan lages hjemme og brukes til lekeleire/modelleringsleire. Den brukes ofte i barnehager. Den er ikke giftig, men inneholder så mye salt at den smaker vondt og det forhindrer at barna spiser opp deigen.
Trolldeig består f.eks. av 2 kopper hvetemel, 1 kopp salt og 1 kopp vann, 1 spiseskje matolje for smidighet, og eventuelt fargetilsetning.
Kommersiell trolldeig kan også inneholde blant annet vinstein (kaliumhydrogentartrat), men den er fortsatt ikke giftig.
Deigen kan tørkes i ovn, men kan kanskje sprekke litt opp.
Trolldeigfigurene skal stekes i ovnen på svak varme, ca 80 grader.
I USA ble en trolldeigvariant i 1930-årene først lansert som et rensemiddel for tapet, men det ble fort populært som leketøy. Derfor ble trolldeig i 1956 aktivt lansert som leketøy for barn, under varemerket: Play-Doh (fra engelsk: "Play-dough" som betyr: "leke-deig"). I 1957 kom Play-Doh i flere forskjellige fargevarianter.
Mellom 1955 og 2005 har det blitt solgt mer enn 2 milliarder bokser med Play-Doh.


Aking under Vinter-OL 1972.
Under Vinter-OL 1972 i Sapporo ble det arrangert tre konkurranser i aking. Det var tredje gangen aking var olympisk øvelse. Som i tidligere OL var det to øvelser for menn, ener og toer og damene konkurrerte kun i ener. Øst-Tyskland ble beste nasjon, de vant åtte av ni medaljer.


Kunstløp under Vinter-OL 1972.
Under Vinter-OL 1972 i Sapporo ble det arrangert tre øvelser i kunstløp.


Liste over probabilister.
En probabilist er enten en matematiker som arbeider innen sannsynlighetsteori eller en som anvender probabilisme innen teologi eller filosofi.
Se også.
Probabilister


Г.
Г (minuskel: г) er den fjerde bokstaven i det kyrilliske alfabetet. Bokstavens utseende kommer direkte fra den greske bokstaven gamma.
I russisk, serbisk, bulgarsk og makedonsk uttales bokstaven "G" som i «genser».
I ukrainsk og hviterussisk blir den kalt «He», og blir uttalt som en stemt glottal frikativ.
HTML-koden er codice_1 eller codice_2 for stor bokstav, og codice_3 eller codice_4 for liten bokstav.
Utseendeforskjell i serbisk og makedonsk.
Oversikt over utseendeforskjeller i serbisk og makedonsk
I serbisk og makedonsk har bokstaven et annerledes utseende i kursiv. Istedet for å være en bakvendt "s" ("г"), ser bokstaven ut som en latinsk I med makron, "ī" (se bildet til venstre).
G


Ґ.
Ґ (minuskel: ґ) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, uttalt som "G" i «genser».
Bokstaven var tidligere brukt i ukrainsk og hviterussisk, men under Sovjetunionen ble den erstatta med "Г".
I ukrainsk fortsatte diaspora (spredte folkegrupper) å bruke den, og den har blitt gjeninnført i alfabetet etter Ukrainas selvstendighet. Den har også blitt foreslått gjeninnført i hviterussisk, men det har foreløpig ikke skjedd.
*


Д.
Д (minuskel: д) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, som blir uttalt D. Den kommer fra den greske bokstaven delta.
I håndskrift skrives den gjerne som latinske "D", fordi den formelle versjonen er så vanskelig å skrive. Minuskelen ligner litt på en latinsk "g" i håndskrift.
HTML-koden er codice_1 eller codice_2 for stor bokstav, og codice_3 eller codice_4 for liten bokstav.
Utseendeforskjell i serbisk og makedonsk.
Oversikt over utseendeforskjeller i serbisk og makedonsk
I serbisk og makedonsk har bokstaven et annerledes utseende i kursiv. Istedet for "д", ser den ut som en latinsk G, "g" (se bildet til venstre).
D


Ђ.
Ђ (minuskel: ђ) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, brukt i serbisk. Bokstaven ble laga av Vuk Stefanović Karadžić, fra ћ.
HTML-koden er codice_1 for stor bokstav, og codice_2 for liten bokstav.
*


Aking under Vinter-OL 1976.
Under Vinter-OL 1976 i Innsbruck ble det arrangert tre øvelser i aking. Det var fjerde gangen det ble arrangert akekonkurranse i et vinter-OL. Som i de foregående lekene konkurrerte damene i en øvelse, ener for damer og mennene i både ener og toer for menn. Øst-Tyskland ble beste nasjon, de tok gull i alle tre øvelsene.


Ѓ.
Ѓ (minuskel: ѓ) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, brukt i makedonsk. Noen ganger er den likeverdig med ђ, for det meste i serbiske ord.
HTML-koden er codice_1 for stor bokstav, og codice_2 for liten bokstav.
*


Bobsleigh under Vinter-OL 1976.
Under Vinter-OL 1976 i Innsbruck ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Е.
Е (minuskel: е) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet.
I bulgarsk, makedonsk, serbisk og ukrainsk blir den kalt E, og representerer vokalen [e]. I hviterussisk og russisk, blir den kalt Je, og representerer den ioterte vokalen [je].
HTML-koden er codice_1 for stor bokstav, og codice_2 for liten bokstav.
E


Kunstløp under Vinter-OL 1976.
Kunstløp under Vinter-OL 1976. Under Vinter-OL 1976 i Innsbruck ble det arrangert fire øvelser i kunstløp, single for damer og menn, parløp og isdans. Det var første gangen isdans var med som olympisk øvelse.


Kumkapı.
Kumkapı (tyrkisk: "kum kapı" – «sandporten») er en bydel i Istanbul, på sørsida av bysentrum mot Marmarahavet.
Under det bysantinske riket kaltes området "Kontascalion" («liten kai») og var en fiskerlandsby, men også en travel havn med mange verft. I tidas løp ble havna grunnere av mudder, og strendene ved Kontascalion ble stedet der byen henta sand. Byporten like ved ble derfor kalt "Kum kapı".
Etter muslimenes erobring av Istanbul i 1453 var området hovedsakelig bebodd av karamanlis, dvs. tyrkisktalende gresk-ortodokse kristne.
Bydelen har gjennom århundrer vært kjent for sine vertshus, og har stadig et stort antall restauranter, særlig fiskerestauranter. Området har flere ganger vært herja av bybranner, og lite av det historiske Kumkapı fra før 1800 er bevart.


Ё.
Ё (minuskel: ё) er den syvende bokstaven i det russiske kyrilliske alfabetet. Den blir brukt i russisk og hviterussisk, og i noen kaukasiske og tyrkiske språk som bruker det kyrilliske alfabetet, men ikke i de fleste slaviske språk.
Bokstaven uttales vanligvis [jo], men etter bokstaver som ж, ч, ш og щ, blir den bare uttalt [o].
HTML-koden er codice_1 for stor bokstav, og codice_2 for liten bokstav.
*


Statistiker.
En statistiker er en person som jobber innen faget statistikk. Statistiker er ingen beskyttet yrkestittel. Statistikere er ofte matematikere som har spesialisert seg innen faget statistikk. Statistikere arbeider blant annet innen medisin, forsikring og matematisk finans. En statistiker som jobber innen anvendt statistikk utfører en stor del av arbeidet ved hjelp av statistisk programvare på datamaskiner.


BMW Car Club Norway.
BMW Car Club Norway (BMW CCN) er den norske interesseorganisasjonen for BMW biler og ble stiftet 17. oktober 1985 av Arne J. Filtvedt. Klubben utgir magasinet "Fahrfreude" som kommer ut tre ganger i året. Opplaget er på 4 100 eksemplarer. Fra 1987 ble klubben medlem av den europeiske BMW Club Europa e.V. Europaklubben støttes økonomisk av BMW i Tyskland. Den norske klubben mottar, i likhet med mange andre nasjonale klubber, støtte fra den lokale importøren. Internasjonalt har BMWs bil- og motorsykkelklubber med over 130 000 medlemmer. Høyeste internasjonale klubbnivå er BMW Council, en sammenslutning av ulike regionale klubber verden over.


Hawker Tempest.
Hawker Tempest var et britisk en-motors jagerfly / jagerbomber. Det ble konstruert av Hawker Aircraft Ltd. og er ansett som et av de mest effektive fra andre verdenskrig. Hawker Tempest hadde fire av den nye, kortløpede 20 mm Hispano Mk.V montert i vingene og kunne også føre raketter og bomber.
Det var utstyrt med en en Napier Sabre IV motor på 2250 hk. Flyet ble først brukt mot tyske V1-raketter over England, og under felttoget i Frankrike i 1944 ble det spesielt brukt mot tysk panser. Det hadde en medium rekkevidde på 1190 km. Det kunne bære 907 kg med bomber.


Tyssedal kraftanlegg.
I 1907 fikk stasjonen seks horisontale peltonturbiner fra Escher Wyss som hadde en ytelse på 4620 hk ved 375 omdreininger pr. minutt.
Rørgaten hadde en brutto fallhøyde på 410 meter, netto 385 meter
Fem heisespill i ventilhuset på Lilletopp
Rørgate, ventilhus og fordelingsbasseng ved Lilletopp
Tilførselstunnelene er 3,4 km og har et tverrsnitt på 9,5 og 10 m²
Heisespill i ventilhuset ved Vetlevann
Vetlevann med dam og ventilhus
a> ved Vetlevann ble bygget i 1911-1912 for transport av anleggsfolk og utstyr til fjells i forbindelse med sprengingen av en 600 meter lang tunnel mellom Øvre og Nedre Bersåvatnet som økte vanntilførselen til Vetlevann.
«Schults tunnel» var en reguleringstunnel mellom Ringedalsvatnet og Vetlevann.
a> prydes av generaldirektør Ragnvald Blakstads initialer og årstallene 1910-1918. Bokstavene er fire meter høye.
Tyssedal kraftanlegg (eller Tyssedal kraftverk, Tysse I, Tysso I) er et vannkraftverk og fredet, teknisk-industrielt kulturminne i Tyssedal i Odda kommune i Hordaland. Kraftstasjonen ligger ved riksvei 13, seks kilometer nord for Odda sentrum. Tyssedal kraftanlegg var Nord-Europas første høytrykksanlegg og anlegget er i dag verdens eldste intakt bevarte høytrykksanlegg. Kraftstasjonen utnyttet et fall på om lag 400 meter i nedre del av Tyssovassdraget, fra Vetlevann ned til Sørfjorden, og vann fra magasinet bak Ringedalsdammen. Da kraftverket stod ferdig i 1918, var det installert 15 aggregater med peltonturbiner på til sammen 100 MW. Stasjonen produserte vekselspenning med en frekvens på 25 Hz og hadde en midlere årsproduksjon på 700 GWh. De 15 generatorene sto i sine glansdager for omtrent 10% av den samlede kraftutvinningen i Norge. Kraftanlegget skilte seg ikke bare ut som et teknologisk framskritt, arkitekturen og byggets plassering ved fjorden er også bemerkelsesverdig. De to arkitektene Thorvald Astrup og Victor Nordan hentet inspirasjon fra italienske kirker og katedraler, og resultatet er et industribygg som står svært sterkt estetisk.
Kraftstasjonen var i drift fra 1908 til 1989. Som ett av de største fredete anleggene i Nord-Europa ble kraftanlegget vedtatt fredet i 2000.
19. juni 2009 ble Tyssedal kraftanlegg sammen med Odda Smelteverk og industristedene Rjukan/Notodden oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste.
Historikk.
Kraftanlegget er bygget opp rundt Tyssovassdraget. Nedslagsfeltet ligger på vestre del av Hardangervidda, hvor det ligger en rekke vann rundt 1200 moh. Disse har avløp til Ringedalsvatnet som ved naturlig vannstand ligger 440 moh. Like nedenfor ligger Vetlevann på rundt 415 moh. Fra Vetlevatn renner elven Tysso ned til Tyssedal og Sørfjorden.
En sentral forutsetning for kraftverket var den dype, isfrie Sørfjorden som gjorde det mulig å etablere lønnsom storindustri med drift året rundt. Arealet for storindustri var ikke tilstrekkelig i Tyssedal, så de største kraftkundene, de engelskeide karbid- og cyanamidfabrikkene ble lagt til Odda. Allerede før kraftutbygingen startet, 15. juni 1906, hadde "The Sun Gas Co", ledet av Alfred Ernst Barton, underskrevet kjøp av 20 000 elektriske hestekrefter (ca. 129 000 millioner kilowattimer) 25 perioders strøm fra 1. mai 1908. Byggingen av kraftanlegget startet i september 1906 og mai 1908, tre dager etter kontrakt, begynte leveringen av elektrisitet til smelteverkene i Odda. Utbyggingen av vassdraget ble ledet av ingeniør Sigurd Brinck.
Aktieselskabet Tyssefaldene.
20. april 1906 ble "Aktieselskabet Tyssefaldene" stiftet på ingeniør Sam Eydes kontor i Kristiania. Selskapets stiftere var også «viceheradshøfding» Knut Tillberg, «viceheradshøfding» Marcus Wallenberg, bankdirektør Knut Wallenberg, løytnant Allan Abenius, ingeniør dr. Albert Johan Petersson, direktør Fredrik Hjort og direktør Alf Scott Hansen. Selskapets første generaldirektør var Sam Eyde. Aksjekapitalen var på 700 000 kroner og for rettighetene til vassdraget Tysso betalte selskapet 420 000 kroner. Ved en kongelig resolusjon ble det allerede 10. mai 1906 gitt konsesjon til utbyggingen.
I august 1906 var aksjekapitalen utvidet til 2,5 millioner kroner. I september 1906 startet anleggsarbeidene for fullt i Tyssedal. Kalkylen for første byggetrinn var 3,1 millioner kroner. Arbeidsstyrken var på rundt 500 mann og første byggetrinn ble gjennomført på bare halvannet år. Anlegget omfattet da en 6 meter høy reguleringsdam og en 160 meter lang tappetunnel fra Ringedalsvatnet til Vetlevatnet, en inntaksdam ved Vetlevatnet, en 3420 meter lang og 9,5 m² stor tilførselstunnel til et fordelingsbasseng med ventilhus og to 730 meter lange rørledninger ned til kraftstasjonen.
I 1910 solgte Sam Eyde og Markus og Knut Wallenberg aksjene sine til en finansgruppe ledet av «häradshöfding» Knut Tillberg. Ragnvald Blakstad overtok som generaldirektør etter Sam Eyde. Blakstad ledet arbeidet med byggetrinn II, III og IV. I 1911 tok det engelske selskapet "The Hydraulic Power and Smelting Co" kontrollen over Tyssefaldene, sammen med Trollhättan Elektrochemiske Aktiebolag og Norsk Elektrisk Metalindustri på Sundløkken, tidligere ledet av Ragnvald Blakstad. Det nye selskapet ble dannet av svenskene Knut Tillberg, bankdirektør Sven Huldt og landshøvding C. Cederkrantz. Fram til januar 1914 ble aksjekapitalen utvidet til 7,2 millioner kroner. Kapitalen kom både fra Sverige, Tyskland og England.
9. september 1918 var Ringedalsdammen fullført og kraftstasjonen i Tyssedal hadde fått etablert 15 aggregat med en ytelse på 116,7 MW. Kraftanlegget kostet til sammen 13 millioner å bygge. Dette var på en tid da seks kroner dagen ble regnet som svært god betaling for anleggsarbeiderne i Tyssedal. Til sammenligning var en industriarbeiderlønn i Bergen rundt to kroner dagen.
I perioden 1906 til 1930 døde til sammen 17 personer i ulykker knyttet til anleggsvirksomheten.
Byggetrinn I (1906–1908).
Første byggetrinn krevde at vannstanden i Ringedalsvannet måtte reguleres, men ikke at det ble bygget dam med magasin. Ved enden av Ringedalsvatnet ble det derfor først sprengt en 160 meter lang reguleringstunnel med et tverrsnitt på 6,5-7 m². Tappetunnelen har fått navn etter ingeniør Torvald Schult som ledet arbeidet med tunnelen i 1907. Med tappetunnelen var reguleringshøyden for første byggetrinn 16 meter. Lukehuset nedenfor dammen blir også kalt «Schultsynken».
Ved enden av Vetlevatnet ble det mellom 1906-1908 bygget en 10 meter høy og 30 meter lang overløpsdam i brostein og sement med reguleringsnåler av tre. Dammen var 12 meter ved foten og 3 meter med damkronen. Like ved ble det bygget en fangdam med ventilhus og heisespill som ledet vannet inn i tilførselstunnelen.
Arbeidet med tilførselstunnelen ble satt bort til ingeniørfirmaet "Strøm & Hornemann" og byggeleder var ingeniør Torvald Schult, som forøvrig bare var 23 år da han fikk oppdraget. Tilførselstunnelen ble sprengt ut med innslag både fra Vetlevatnet og Lilletopp og fra 16 tverrslag langs tunnelen. Med arbeidslag på 6-10 mann ble det ved hvert tverrslag arbeidet i begge retninger. Tunnelen som lå 10 meter inn i fjellet ble drevet ut med håndbor, feisel og dynamitt. I seks av tverrslagene som ble murt igjen, ble det etablert inspeksjonsluker (mannhol) for vedlikehold. Ved fordelingsbassenget ble det sprengt ut en spyletunnel for oppsamlet sand som vannet med tiden slipte av grunnfjellet. I tilknytning til fordelingsbassenget er det også sprengt ut en svingesjakt som står i forbindelse med atmosfæren. Svingesjakten fungerer som trykkutjevningsbasseng og sikrer god reguleringsstabilitet ved raske endringer av vannstrømmen gjennom kraftverket (avslag og pådrag).
Fordelingsbassenget på Lilletopp ble i forkant murt opp med granitt lagt i betong og i bakkant sprengt ut mot fjell og tilførselstunnel. Overløpet på toppen av fordelingsbassenget lå kun 20 cm høyere enn tunnelinntak ved Vetlevatn. I bunnen av bassenget ble det lagt 5 fordelingskammer med rør til ventilhuset. Kun to av disse ble tatt i bruk i første byggetrinn.
De to rørledningene ble levert av "Escher Wyss & Cie" (Zürich) og hadde en brutto fallhøyde på 410 meter. De bratteste partiene i rørgaten var på rundt 60 grader. De øverste 90 meter ble levert av "Moss mekaniske verksted" og de nedre delene "Thyssen & Co" (Mülheim an der Ruhr). Rørledningene besto av seksjoner av rør i Siemens-Martin-stål som var dobbeltklinket og sveiset.
I tillegg til dette ble det bygget kaianlegg, en provisorisk kraftstasjon (Sjoarfossen kraftverk), taubaner, tjenesteboliger, brakker og en 7 km lang 12 kV høyspentlinje til Odda.
Tysse kraftstasjon var opprinnelig 50 meter lang og ble oppført etter arkitekt Thorvald Astrups tegninger. I 1907 fikk stasjonen seks vertikale peltonturbiner fra "Escher Wyss & Cie" med en ytelse på 4620 hk ved 375 omdreininger pr. minutt. Turbinene var opprinnelig konstruert for en netto fallhøyde på 383 meter, med en stråle og et løpehjul med 18 skovler som kunne skiftes individuelt. De seks generatorene var direkte koblet på samme aksling som turbinhjulene. Generatorerene ble levert av "Allmänna Svenska Elektriska Aktiebolag", hver med en effekt på 4100 kVA, til sammen 24,6 mVA, tilsvarende rundt 33000 hk. Generatorene var trefase vekselstrømgeneratorer som produserte 25 perioders strøm (Hz).
Strøm med spenning inntil 12 kV ble overført via en 6,6 km lang kraftledning mellom Tyssedal og fabrikkene i Odda. Den første ledningen hadde seks kobberliner (med to kurser) à 110 mm². Mastene besto i stor grad av tre, men i vinkelpunktene ble det brukt gittermaster av jern. 4. mai 1908 startet strømproduksjonen og kraft ble levert til Odda.
Kraftanlegget i Tyssedal var et av Europas første høytrykksanlegg. I landsbyen Campocologno ved Brennerpasset i Sveits, på grensen til Italia, bygget selskapet «Kraftwerke Brusio AG» mellom 1904-1907 kraftverket Campocologno I som hadde en brutto fallhøyde på 418 meter. Kraftverket hadde opprinnelig 12 peltonturbiner. Disse er i dag blitt erstattet av nye to francisturbiner, hver med en ytelse på 25 MW
Første byggetrinn inkludert oppkjøp av rettigheter og eiendommer kostet tilsammen 3,5 millioner kroner. Etter første byggetrinn ble Tyssefaldenes eiendommer taksert til 23 millioner kroner.
Byggetrinn II (1909–1912).
Stasjonsbygningen ble forlenget 12,5 meter sør for 1. aggregat. Tilbygget var det siste arkitekt Thorvald Astrup tegnet i Tyssedal. I tilbygget ble et syvende aggregat på 4100 kVA installert høsten 1909.
Mellom 1909-1910 ble en ny overføringslinje til Odda bygget. Den andre ledningen gikk stort sett parallelt med den første, men lagt noe høyre i terrenget. For å unngå ledningsbrudd langs det mest rasutsatte terrenget ble det også sprengt ut en 700 meter lang tunnel under Tveitanuten.
I løpet av 1909 ble grunnarbeidet på Ringedalsdammen påbegynt. Det ble også utført sprengningsarbeid i forbindelse med neste utvidelse av kraftstasjonen og de to nye rørledningene.
For å få lettere tilgang til arbeidet med å sprenge ut en 600 meter lang tunnel mellom Øvre og Nedre Bersåvatnet ble en tosporet trallebane bygget fra Skjeggedal til Mågelitopp i 1911. Reguleringen av Øvre Bersåvatnet økte magasinkapasiten i anlegget med rundt 53 mill. m³ vann.
Mellom 1910-1912 ble det lagt to nye rør med diameter 1500-1200 mm, godstykkelse 9-35 mm. Rørene ble levert av "AG Gustav Kuntze" (Worms). Den ene rørledningen ble dels sveiset og dels klinket, den andre ledningen ble sveiset hele veien.
Kraftstasjonen ble ombygget og forlenget 65 meter mot nord etter arkitekt Victor Nordans tegninger. Turbin 8 og 9 ble også levert av "Escher Wyss & Cie", men dimensjoner og ytelser hadde økt kraftig. Turbinene hadde to løpehjul med en stråle på hvert hjul. Ved levering ble det garantert en ytelse på 13500 hk ved 250 omdreininger pr. minutt og ved et netto fall på 385 meter. To nye generatorer fra "Siemens-Schuckert Werke" (Berlin) hadde ved 250 omdreininger hver for seg en effekt på 12000 kVA ved 12000 volt og 555 Ampere. De to nye aggregatene leverte dermed like mye strøm som de 6 første gjorde tilsammen.
I bakkant av stasjonen ble det i 1911 bygget et 60 meter langt og 8,5 meter bredt instrumenteringsbygg med fire etasjer. Instrumentene ble levert av "British Westinghouse" (Manchester) i 1911. "Norsk Elektrisk & Brown Boveri" i Kristiania var norsk leverandør og montør for Westinghouse. Kontrollpanelene var utført med 45 mm tykk, hvit marmor.
27. februar 1912 undertegnet Tyssefaldene en avtale om levering av ytterligere 36000 hk til "Alby United Carbide Factories Ltd" og de store utvidelsene ved karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. Kraften skulle leveres til Odda fra 1. juli 1913.
16. mai 1912 ble Tyssefaldenes nye administrasjonshotell (Tyssedal Hotell) tatt i bruk.
Byggetrinn III (1913).
I 1913-1914 fikk kraftstasjonen levert turbin 10 og 11 fra "Piccard, Pictet & Cie" (Geneve) som hadde en ytelse på 13500 hk ved 250 omdreininger. Generator 10 og 11 fra "The British Westinghouse Electric Mfg. Co" leverte 9600 kW ved 250 omdreininger. Med de nye generatorene som hver leverte 12000 kilovoltampere (kVA), hadde kraftstasjonen en samlet ytelse på 76700 kVA.
Parallelt med utvidelsen av kraftstasjonen tiden 1911-1913 ble også overføringsledningene bygget om og forsterket. De tolv kobbertrådene ble skiftet ut med 12 aluminiumsledninger à 450 mm2. Trestolpene ble byttet ut og jernstolpene forsterket. Mastene som støttet spennet på rundt 250 meter over elven Tysso fikk doble jernmaster. Gittermastene hadde tre tverrarmer og linene var lagt opp i en regulær sekskant. Tunnelen under Tveitanuten ble også forlenget til 1200 meter. Tunnelen hadde et kvadratisk tverrsnitt på 3 m² hvor seks liner ble montert på hver side tunnelen. I forbindelse med utvidelsen av Cyanamidfabrikken ble det også lagt to jernbåndarmerte blykabler à 3 x 120 mm² i en grøft mellom masterekkene. Over elvene Tysso og Opo ble det bygget kabelbroer for cyankabelene.
I 1913 oppførte også Tyssefaldene forsamlingslokalet "Festiviteten" i Tyssedal, tegnet av arkitekt Torgeir Alvsaker.
På Tyssefaldenes generalforsamlingen 21. august 1913 ble det gitt fullmakt til oppstart av fjerde byggetrinn.
Byggetrinn IV (1914–1918).
I 1914 sto Tyssefaldenes administrasjonsbygg ferdig. Året etter ble verkstedsbygningen like sør for stasjonen tegnet av arkitekt Victor Nordan. Verkstedsbygningen sto ferdig i 1916.
I 1914 ble magasinkapasiteten ved Ringedalsdammen økt med 300 mill. m³ ved at en ny tappetunnel ble bygget mellom Ringedalsvatnet og Vetlevann.
Mellom 1914-1915 ble det drevet ut en ny parallelltunnel på 3430 meter mellom Vetlevann og Lilletopp. Denne tunnelen ble drevet ut med maskiner og fikk et tversnitt på 10 m². Kapasiteten ved fordelingsbassenget ved Lilletopp ble også utvidet til 4500 m³.
Fra Lilletopp ble den femte rørledningen bygget i 1915-1916. Rørledningen ble montert og levert av "AG Ferrum" (Kattowitz) og var i sin tid verdens største. Ledningen har en diameter på 1700-1250 med godstykkelse 10-26 mm. Ledninger besto av 5-8 meter lange rør som var sveiset sammen. Den nederste delen av røret har stålbandasjer for å motstå det indre trykket. Rørledningen leverte vann til to turbiner på 16000 hk hver.
Kraftstasjonen ble forlenget 47 meter slik at den til sammen ble 175 meter lang med en grunnflate på 2125 m². Nordfløyen ble tegnet av arkitekt Victor Nordan som en arkitektonisk videreføring av Thorvald Astrups første byggetrinn. I 1916 ble turbin 12 installert. Denne hadde kun et løpehjul, men med to stråler. Turbinen ble levert av "Piccard, Pictet & Cie" og den hadde en ytelse på 13500 hk. Generator 12 på 12000 kVA ble levert av British Westinghouse og var av samme type som nr 10 og 11.
I 1916 ble samtlige tremaster byttet ut med jernmaster. Samme året startet også "Det Norske Nitridaktieselskap" (Nitriden) aluminiumsproduksjon i Tyssedal.
I 1917-1918 ble turbin 13 og 14 installert. Dette var verdens største peltonturbiner på denne tiden. Turbinene ble levert av "Piccard, Pictet & Cie" og hadde en ytelse på hele 16000 hk. De to nye generatorene med en ytelse på 14000 kVA ble levert av "Siemens-Schuckert Werke".
I 1918 ble aggregat 0 installert i sørenden av stasjonen. Turbinen på 10000 hk var levert av "The Pelton Water Wheel Co" (USA) med en tilsvarende generator fra Westinghouse Pittsburgh (USA). Etter mye problemer med aggregatet ble dette skiftet ut etter kort tid.
Ringedalsdammen sto ferdig 9. september 1918. Dammen er 520 meter lang, 33 meter høy og består av 80367 m³ stein og betong. Dammen er kledd med 100000 blokker håndhugget granitt.
Dammen fikk etterhvert store lekkasjeproblemer. Forsøk på å sprøyte inn betong hadde ikke vært vellykket og "Ingeniørfirmaet Chr. F. Grøner" prosjekterte byggingen av en ny damplate på innsiden av den eksisterende dammen. Pionerarbeidet med å støpe med glideforskaling ble startet i 1929 og anleggsarbeidet ble utført av entreprenørfirmaet "AS Høyer-Ellefsen". Dette var trolig første gang glideforskalingsteknikken ble anvendt i Norge. Damplaten ble støpt to meter fra den opprinnelige granittforblendingen og støttes av 1700 horisontale bjelker (trykkstaver). Damplaten er 20-47 cm tykk og har et areal på 9700 m2. Damplaten ble støpt i 68 seksjoner med 1 horisontal og 38 vertikale ekspansjonsfuger. Fugene ble opprinnelig tettet med kobberplater, bitumen og asfalt. Arbeidet med sto ferdig i 1931.
Ombygningene av Tyssedal kraftanlegg økte den samlete ytelsen til en turbineffekt på 142000 Hk og en generatoreffekt på 125000 kVA. Med gjennomsnittlig vannføring på 24 m³ kunne kraftverket årlig levere 100000 Hk.
Avvikling.
Et rørbrudd høsten 1980 førte til at fire av de fem tilløpsrørene ble satt ut av funksjon. Det gjenværende røret og to av aggregatene var i bruk til desember 1989, da stasjonens kraftproduksjon ble stoppet for godt. Produksjonen ble overtatt av Oksla kraftverk, som utnytter hele fallet på 465 meter fra Ringedalsdammen til Sørfjorden.
Museum.
Tyssedal kraftanlegg er nå en del av Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, som forteller historien om vannkraft- og industrireisingen i Norge gjennom omvisninger i den gamle kraftstasjonen, bildespill og utstillinger. Anlegget blir også brukt til kulturelle arrangementer, og en midlertidig scene er plassert i midten av stasjonen. Bygningen er særlig kjent for sin særegne akustikk, noe som gjør den til en velegnet konsertarena. Det har også blitt arrangert banketter og middager i den 180 meter lange maskinsalen, i tillegg til at kraftanlegget er tilknyttet Statkraftstova, som tilbyr lokalutleie og konferansefasiliteter.
Fredning.
Kraftanlegget er et av Norges mest komplette industrielle kulturmiljøer, og på bakgrunn av dette oversendte Hordaland fylkeskommune den 11. november 1993 sitt forslag til vedtak om fredning. Riksantikvaren vedtok 15. mai 2000 fredning av Tyssedal kraftanlegg. Etter dette er et stort restaureringsarbeid gjennomført. Fredningen omfatter kraftstasjonsbygningen med interiør fra maskinhall, kontrollrom, rørkjeller og produksjonsutstyr i disse rommene, og alt eksteriør fra perioden 1908-1988; dessuten eksteriøret i verkstedsbygning, rørgate og fordelingsbasseng; interiør, eksteriør og utstyr i de øvrige bygningene og vokterboligen; samt inntaksdammen Vetlevann og ventilhuset med interiør og eksteriør. I perioden 2000 til 2007 ble anlegget restaurert for 46,7 millioner kroner.
Tusenårssted og Århundrets byggverk.
Kraftstasjonen ble valgt som Odda kommunes Tusenårssted og kåret som «Århundrets byggverk 1905–2005» av folk i Hordaland og Sogn og Fjordane.


Bobsleigh under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert tre øvelser i bobsleigh. Løpene ble kjørt i "Utah Olympic Park". For første gang fikk også kvinnene delta i bobsleigh.


Bobsleigh under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Jan Schelhaas.
Jan Schelhaas (født 11. mars 1948 i Liverpool) er en engelsk musiker kjent som keyboardspiller fra progrockbandene Caravan og Camel.
Jan spilte i begynnelsen bass for en rekke progrock-band i Canterbury–området før han omsider startet softrock–bandet National Head Bang i 1970 og gikk over til å spille keyboard. De utga albumet "Albert One" i 1971, men denne ble ingen suksess. Neste stopp for Schelhaas var bandet til Thin Lizzy–gitaristen Gary Moore og innspillingen av albumet "Grinding Stone" fra 1973. Etter denne jobben forlot han Moore for å drive soloprosjekter.
I juli 1975 ble han forespurt om å spille keyboard i bandet Caravan etter at Dave Sinclair forlot dem. Jan Schelhaas turnerte verden rundt med bandet og spilte inn de tre albumene "Blind Dog At St. Dunstan's" (1976), "Better By Faru" (1977) og "Cool Water", som ikke ble utgitt før i 1994. Sommeren 1978 hadde Caravan en pause og Schelhaas aksepterte et tilbud om å bli med Camel til deres verdensturné etter albumet "Breathless". På den tiden hadde bandet også inkludert søskenbarnene Richard Sinclair og Dave Sinclair, som han allerede hadde spilt sammen med i tiden hos Caravan.
Schelhaas arbeidet regelmessig med Camel helt til 1981, hvor han bidro med innspilling til albumet "I Can See Your House from Here" fra 1979 og albumet "Nude" fra 1981. Han bidro sterkt i de påfølgende turnéene og spilte keyboards sammen med Kit Watkins. Etter dette endte den daværende musikalske karrieren til Schelhaas og han begynte med produksjon. Schelhaas overrasket likevel alle da han i 2001 spilte med Caravan på en musikkfestival og senere i november 2002 var med i innspillingen av albumet "The Unauthorised Breakfast Item".
I dag bor Jan Schelhaas i Canterbury hvor han arbeider med soloprosjekter samt turné og innspilling med Caravan.


Bobsleigh under Vinter-OL 1994.
Under Vinter-OL 1994 på Lillehammer ble det arrangert to øvelser i bobsleigh. Øvelsene fant sted på Hunderfossen.
Toerbob.
Toerbob ble avholdt 19.–20. februar. I alt deltok 43 toerbober, hvorav 42 fullførte.
Firerbob.
Firerbob ble avholdt 26.–27. februar. I alt deltok 22 firerbober.


Roman Šebrle.
Roman Šebrle (født 26. november 1974) er en tsjekkisk friidrettsutøver. Han innehar verdensrekorden i tikamp med 9026 poeng.
Han fikk sølv under VM 2003, men gikk helt til topps under OL 2004 i Athen. Under VM 2005 ble det en ny sølvmedalje og under VM 2007 i Osaka ble han verdensmester.


Kjemisk reaksjon.
En kjemisk reaksjon er en prosess hvor ett eller flere stoffer reagerer og danner en eller flere nye forbindelser. Stoffene som reagerer kalles reaktanter, og stoffene som dannes kalles reaksjonsprodukter.
Kjemiske reaksjoner kjennetegnes ved at det foregår en kjemisk endring av stoffene som inngår i reaksjonen. Is som smelter og blir til vann i væskeform, er ikke en kjemisk reaksjon. Det er vannmolekyler (H2O) både før og etter smeltingen. Vannet har ikke gjennomgått noen kjemisk endring.
Historie.
a> utviklet teorien om at forbrenning var restultat av en kjemisk reaksjon med oksygen
Kjemiske reaksjoner som forbrenning i ild, gjæring og reduksjon av malm til metaller har vært kjent siden antikken. Tidlige teorier om transformasjon av materialer ble utviklet av greske filosofer, for eksempel elementteorien av Empedokles om at alle stoffer er sammensatt av de fire grunnelementene - ild, vann, luft og jord. I middelalderen ble kjemiske transformasjoner studert av alkymister. De forsøkte å gjøre bly om til gull, og de ekesperimenterte blant annet med reaksjoner mellom bly og bly-legeringer og svovel.
Produksjonen av kjemiske stoffer som normalt ikke forekommer i naturen har lenge vært forsøkt, som syntesen mellom svovelsyre og salpetersyre som tilskrives den kontroversielle alkymisten Jabir Ibn Hayyān. Prosessen involverte oppvarming av sulfat- og nitratmineraler som kobbersulfat, alun og salpeter. I det 17. århundre produserte Johann Rudolph Glauber saltsyre og natriumsulfat ved å reagere svovelsyre og natriumklorid. Med utviklingen av blykammerprosessen i 1746 og Leblanc-prosessen, som muliggjorde storskala produksjon av henholdsvis svovelsyre og natriumkarbonat, ble kjemiske reaksjoner implementert inn i industrien. Videre optimalisering av svovelsyreteknologi resulterte i kontaktprosessen i 1880, og i 1909-1910 ble Haberprosessen utviklet for ammoniakksyntese.
Fra det 16. århundre forsøkte forskere som Johann Baptist van Helmont, Robert Boyle og Isaac Newton å etablere teorier om eksperimentelt observerte kjemiske transformasjoner. Den flogistonteorien ble foreslått i 1667 av Johann Joachim Becher. Det postulerte eksistensen av en ild-lignende element kalt "flogiston", som var lagret i brennbare objekter og frigjort ved forbrenning. Dette viste seg å være feil i 1785 da Antoine Lavoisier fant den riktige forklaringen på forbrenning som en reaksjon med oksygen fra lufta.
Joseph Louis Gay-Lussac fant i 1808 at gasser alltid reagerte i en viss sammenheng med hverandre. Basert på denne ideen og atomteorien av John Dalton utviklet Joseph Prousts hadde utviklet loven om konstante proporsjoner, som senere resulterte i begrepene støkiometri og kjemisk ligning.
Når det gjelder organisk kjemi ble det lenge ment at forbindelsene innhentet fra levende organismer var for komplisert til å kunne framstilles synthetisk. Ifølge konseptet vitalisme inneholdt organisk materiale en "vital kraft" som skilte det fra uorganiske materialer. Dette skillet forsvant imidlertid da Friedrich Wöhler i 1828 framstilte urea syntetisk fra uorganiske materialer. Andre kjemikere som brakte store bidrag til organisk kjemi inkluderer Alexander William Williamson med sin syntesegass av etere og Christopher Kelk Ingold, som blant mange funn etablerte mekanismer for substitusjonsreaksjoner.
Reaksjonsligninger.
En kjemisk reaksjon beskrives gjerne i en såkalt "reaksjonsligning" som illustrerer reaksjonen grafisk. Kjemiske symboler brukes for å angi hvilke stoffer som inngår i reaksjonen, og støkiometriske koeffisienter foran symbolene angir forholdene mellom stoffene i reaksjonen.
Pilen i ligningene (→) kan leses som "går til". På venstre side av pilen står reaktantene, og på høyre side står produktene. Når det er piler i begge retninger, angir det at reaksjonen er enten reversibel (⇆) eller i kjemisk likevekt (⇌).
Ligningen er balansert med såkalte støkiometriske koeffisienter. Disse angir hvor mange molekyler av hvert stoff som inngår i reaksjonen.
Kjemisk likevekt og reaksjonshastighet.
I de fleste reaksjoner vil reaksjonsproduktene samtidig brytes ned og gå tilbake til utgangsstoffene, og det vil etter en tid oppstå likevekt mellom reaksjonshastighetene begge veier. Reaksjonshastigheten er til enhver tid avhengig av konsentrasjonen av de ulike stoffene samt trykk og temperatur. Dette kalles likevektsreaksjoner, og beskrives i reaksjonsformler etter Brønsted-Lowry-prinsippet. I tillegg vil en katalysator påvirke reaksjonshastigheten i større eller mindre grad, men vil ikke påvirke selve likevekten.
Alle reaksjoner skjer hurtigere ved høyere temperatur, men likevekten kan da være forskjøvet mot utgangsstoff til ulempe for produktutbyttet. I industrielle kjemiske prosesser er reaksjonsbetingelsene (konsentrasjon, trykk, temperatur) oftest justert til et kompromiss mellom hastighet og utbytte.
Eksoterme og endoterme reaksjoner.
I noen kjemiske reaksjoner blir energi utviklet og avgis som varme. I andre reaksjoner må energi tilføres utenfra for at reaksjonen skal skje. Begge typer reaksjoner kan være spontane, avhengig av trykk og temperatur.
En reaksjon som utvikler energi kalles for en eksoterm reaksjon. Et eksempel på dette ser vi når vi tenner på et magnesiumband. Bandet brenner med en intens hvit flamme og gir fra seg energi.
En reaksjon som krever energi for at den skal gå, kalles for en endoterm reaksjon. Dersom for eksempel nitrogen og oksygen skal reagere med hverandre, må det tilføres energi. Reaksjonen er endoterm.


Bert Mozley.
Bertram Mozley (født 23. september 1923 i Derby) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball.
Biografi.
Etter å ha spilt amatørfotball for Shelton United, Nottingham Forest og Derby County under andre verdenskrig, ble han profesjonell fotballspiller for Derby County i oktober 1945. Totalt spilte han 321 obligatoriske kamper, og scoret 2 mål for Derby.
Han debuterte på landslaget mot den 21. september 1949. Da han ble skadet overtok Alf Ramsey hans posisjon, og han greide aldri å erobre denne plassen tilbake.
I 1954 emigrerte han til Canada der han begynte med hotelldrift. I 1999 ga han ut boken "When Football Was Fun"


Bobsleigh under Vinter-OL 1992.
Under Vinter-OL 1992 i Albertville ble det arrangert to øvelser i bobsleigh.


Kunstløp under Vinter-OL 1992.
Under Vinter-OL 1992 i Albertville ble det arrangert fire øvelser i kunstløp.
Herrer.
15. februar, 1992
Kvinner.
21. februar, 1992
Parløp.
11. februar, 1992


Norbert Lammert.
Norbert Lammert (født 16. november 1948 i Bochum, Nordrhein-Westfalen) er en tysk konservativ politiker (CDU). Fra 2005 har han vært president for Forbundsdagen, det tyske parlamentet.
Før han ble forbundsdagspresident var han parlamentarisk statssekretær i Helmut Kohls regjering fra 1989 til 1998 og visepresident i Forbundsdagen mellom 2002 og 2005.
Utdannelse.
Etter Abitur (artium) i 1967 avtjente Lammert frem til 1969 verneplikten, før han studerte statsvitenskap, sosiologi, nyere historie og sosialøkonomi ved universitetet i Bochum og universitetet i Oxford (Storbritannia). I 1972 tok han hovedfag, og i 1975 doktorgraden ved universitetet i Bochum med avhandlingen "Lokale Organisationsstrukturen innerparteilicher Willensbildung – Fallstudie am Beispiel eines CDU-Kreisverbandes im Ruhrgebiet".
Familie.
Norbert Lammert er gift og har fire barn.
Parti.
Siden 1966 er han medlem av CDU. Fra 1978 til 1984 var han nestleder for Junge Union i Westfalen-Lippe. Siden 1986 er han medlem av CDU-styret i Nordrhein-Westfalen, og formann for CDUs partilag i Ruhrområdet.
Parlamentsmedlem.
Fra 1975 til 1980 var han rådsherre i byen Bochum.
Siden 1980 er han medlem av det tyske parlamentet. Her var han fra 1983 til 1989 nestformann for utvalget for valgkontroll, immunitet og forretningsorden. Siden 1996 er han formann for CDU i Nordrhein-Westfalen og fra 1998 til 2002 var han kultur- og mediepolitisk talsmann for CDU/CSU-fraksjonen i det tyske parlamentet.
Han ble valgt til visepresident for Forbundsdagen den 17. oktober 2002. Den 11. oktober 2005 nominerte CDU/CSU-fraksjonen ham enstemmig til vervet som parlamentspresident.
Offentlige verv.
Den 21. april 1989 ble han parlamentarisk statssekretær i det føderale utdannelses- og vitenskapsministeriet. Etter valget i 1994 skiftet han over til næringsministeriet og endelig den 15. mai 1997 til transportministeriet. Etter valget i 1998 måtte regjeringen gå av.


Sigvart Dagsland.
Sigvart Dagsland (født 18. oktober 1963 i Stavanger) er en norsk sanger, pianist og komponist. Han skriver og fremfører musikk i en melodiøs pop-rock-stil. Han har utgitt 14 soloalbum og holder 30-50 konserter over hele Norge hvert år. Dagsland er blitt nominert til Spellmannspris tre ganger i pop-klassen og vant Spellemannprisen 1990 for albumet "Alt eg såg". I 1994 fikk han NOPA-prisen Årets verk for «Stup» og i 2008 fikk han Prøysenprisen. Han har også blitt nominert til Hitawards.
Han vokste opp på Stokka i Stavanger. Som 12-åring ble han med i Stavanger Domkor som guttesopran, og gikk i 1978 over som tenor i Sentralkoret for Stavanger-skolene. Han har storfag i juss (1. og 2. avdeling) og grunnfag i nordisk litteratur og språk fra Universitetet i Bergen. Sigvart Dagsland startet bandet Tro og Liv i 1980, og har siden blitt en av Norges mest folkekjære artister innenfor pop-sjangeren. Han er gift med musikeren Karoline Krüger og far til døtrene Sophie og Emma. Han er fadder til Emma Tallulah Behn.
Diskografi.
I tillegg har Dagsland skrevet teatermusikk.
Flere artister har spilt inn låter av Dagsland, deriblant Sissel Kyrkjebø, Bjarne Brøndbo, Maria Solheim, Maria Arredondo og Lill Lindfors.


Norbert Röttgen.
Norbert Alois Röttgen (født 2. juli 1965 i Meckenheim) er en tysk politiker (CDU). Han ble 28. oktober 2009 utnevnt til miljøminister i Angela Merkels andre regjering. Forbundskansler Angela Merkel kunngjorde 16. mai 2012 at hun ville foreslå for forbundspresidenten å erstatte Röttgen som miljøvernminister med Peter Altmaier, 22. mai fikk han avskjed som minister.
Röttgen var fra 2005 til 2009 første administrative leder av CDUs gruppe i Forbundsdagen. Han ble 15. november 2010 valgt til nestleder i CDU i Tyskland og samme år også leder i CDU i Nordrhein-Westfalen.
Ved valget i Nordrhein-Westfalen i 2012 var han CDUs ministerpresidentkandidat, men tapte valget for SPDs Hannelore Kraft. Han fratrådte umiddelbart sitt verv som leder av CDU i Nordrhein-Westfalen.
Utdannelse.
Etter Abitur (artium) ved gymnasiet i Rheinbach studerte han fra 1984 til 1989 jus ved Universität Bonn. I 1989 avla han den første og i 1993 den annen juridiske statseksamen. Han fikk advokatbevilling i 1993. I 2001 tok han den juridiske doktorgrad.
Familie.
Norbert Röttgen er gift med advokaten Ebba Herffs-Röttgen og har tre barn (Johannes, Clemens og Judith). Han er romersk-katolsk.
Parti.
Norbert Röttgen ble medlem av CDU i 1982. I 1992 ble han formann for Junge Union i Nordrhein-Westfalen. Fra oktober 2002 til januar 2005 var han justispolitisk talsmann for CDU/CSU-fraksjonen. Den 25. januar 2005 ble han på forslag fra Angela Merkel valgt til administrativ parlamentarisk leder for CDU/CSU-fraksjonen. Röttgen var fra 2005 til 2009 formann for foreningen av kristeligdemokratiske jurister. Han var fra 2010 til 2012 leder av CDU i Nordrhein-Westfalen, og er fra 2010 nestleder i CDU i Tyskland.
Parlamentsmedlem.
Röttgen er fra 10. november 1994 medlem av det tyske parlamentet. Hans valgkrets 99 Rhein-Sieg II omfatter de rhinske byene Bad Honnef, Königswinter og Sankt Augustin.


Wilhelm von Boddien.
Wilhelm von Boddien (født 27. februar 1942 i Stargard (Hinterpommern)) er en tysk forretningsmann fra Hamburg som er blitt kjent for sitt engasjement for gjenoppbyggelsen av Berlins byslott. Han tok i 1992 initiativet til "Förderverein Berliner Schloss", som han er forretningsfører for siden mars 2004. Han har bl.a. mottatt Bundesverdienstkreuz for sitt arbeide for å få gjenoppbygget slottet.


AEP.
"Kraftselskapet AEP er beskrevet under American Electric Power."
Auditive evoked potentials'". Stimulusfremkalt respons med lydstimuli. Den valigste varianten er registrering av hjernestammesvar ("BAEP", "BRA", "BAER"). Ved den varianten registrer man aktivitet fra indre øret og "8. hjernenerven", fra "nuclus olivarius superior", "lemniscus medialis" og "geniculus mediale". Stimulus er korte klikk og svarene kommer mellom 2 ms og 6 ms etter klikket. Metoden brukes i diagnostikk av ledningsforstyrrelser i hjernestammen, for eksempel ved MS. I tillegg finnes det en variant som viser aktiviteten fram til hjernebarken. Denne har fått liten klinisk betydning. Metoden er en parallell til VEP. Også sene svar som ledd i undersøkelse av "kognetiv prosessering" brukes forskningsmessig, for eksempel som ledd i P300.


Marianne Timmer.
Maria Aaltje (Marianne) Timmer (født 3. oktober 1974 i Sappemeer) er en nederlandsk skøyteløper. Hun er spesialist på mellomdistansene 1000 og 1500 meter. Timmer er skøyteløper i Team Liga.
I 1998 vant Timmer gull på 1000 og 1500 meter under OL i Nagano. Åtte år senere, under OL 2006 i Torino, ble hun igjen olympisk mester på 1000 meter.
Hun vant sprint-VM i 2004.
Timmer var tidligere gift med Peter Mueller.


Gert Londemann.
Gert Londemann portrettert av kobberstikker Frederik Ludvig Bradt
Gert Londemann (født 1718, død 1773) var en dansk Holberg- og karakterskuespiller.
Man sukker, for han er ey meer,
Man husker, hvad han var og leer.


Jack Lee.
Jack Lee (født 4. november 1920 i Sileby, død 15. januar 1995 i Loughborough) er en tidligere engelsk landslagspiller i fotball.
Biografi.
Han startet sin profesjonelle karriere i Leicester i februar 1941. Ni år senere ble han kjøpt for £ 18 500 av Derby County. Manageren i Derby, Stuart McMillan, lovet at han kom til å havne på landslaget, noe han også gjorde senere i sesongen. Etter 4 år i Derby ble Coventry City hans tredje, og siste, klubb som aktiv spiller. Etter en sesong i Coventry la han opp som aktiv spiller.
Han debuterte på landslaget mot den 7. oktober 1950. Han spilte en landskamp for.
Jack Lee var også kjent som en habil cricketspiller.


Є.
Є (minuskel є) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, brukt i ukrainsk for å representere lyden [je].
HTML-koden er codice_1 for stor bokstav, og codice_2 for liten bokstav.
je


Chris Witty.
Christine Diane Witty (født 23. juni 1975 i West Allis, Wisconsin) er en amerikansk skøyteløper og banesyklist. Hun er en av de få amerikanske idrettsutøverne som har konkurrert i både sommer- og vinter-OL.
Meritter.
Hun deltok i banesykling under OL 2000 i Sydney, hvor hun kom på 5. plass på 500 m.


Ж.
Ж (minuskel ж) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet som representerer lyden, uttalt som "s"-en i det engelske ordet «treasure», og som "j"-lyden i det franske navnet Jacques.
Ж er den sjuende bokstaven i bulgarsk og hviterussisk, den åttende i makedonsk, russisk og serbisk, og den niende i ukrainsk.
HTML-kodene er codice_1 eller codice_2 for stor bokstav, og codice_3 eller codice_4 for liten bokstav.
Sj


Monika Pflug.
Monika Pflug (født 1. mars 1954 i München), vesttysk skøyteløper som deltok i de olympiske vinterleker 1972 i Sapporo, 1976 i Innsbruck, 1980 i Lake Placid, 1984 i Sarajevo og 1988 i Calgary.
I 1972 vant hun, bare 17 år gammel, gull på 1000 meter under de olympiske lekene i Sapporo, fora Atje Keulen-Deelstra fra Nederland og Anne Henning fra USA.
Pflug vant sammenlagt i VM på skøyter, sprint for damer 1972 i Eskilstuna.


«Elektron».
«Elektron» er en russisk tråler som 17. oktober 2005 stakk av fra den norske Kystvakten med to norske fiskeriinspektører ombord. Tråleren ble oppbrakt av KV «Tromsø» lørdag 15. oktober i Hopen, helt øst i vernesonen. Kystvakten skal angivelig ha oppdaget grove brudd på norske fiskeribestemmelser.
Flere norske kystvaktskip tok etterhvert opp jakten på «Elektron», inkludert «Harstad», «Andenes», «Nordkapp», «Malene Østervold» og «Svalbard». Tre marinejegere fra Marinejegerkommandoen ble fløyet ut til KV «Tromsø», i tillegg til at personell fra samme avdeling embarkerte KV «Harstad». En gruppe norske elitesoldater var på vei ut for å borde den russiske tråleren, men dette ble avblåst da helikopteret brukte for masse drivstoff, og ikke kunne rekke frem til skipet – i tillegg skal KV «Svalbard» visstnok ha problem med å låre lettbåt i de høye bølgene – noe som ble utslagsgivende. Det ble også kjent i ettertid at Kystvaktskipet KV «Tromsø» hadde planlagt å avfyre en såkalt «kald» granat rettet mot skipssiden til «Elektron» under flukten i Barentshavet, men at kanonen til KV «Tromsø» klikket. Dette var fordi kilen, en sentral del i kanonen, var montert feil vei.
I løpet av natt til 19. oktober tok «Elektron» seg inn i russisk farvann. De norske kystvaktskipene ble liggende og avvente ved grensen, men fikk senere tillatelse til å gå inn i russisk farvann for å få inspektørene overlevert.
På morgenen 20. oktober ble inspektørene overført fra «Elektron» til et russisk marinefartøy.


Eidsvoll Verk stasjon.
Eidsvoll Verk stasjon er en togstasjon bygget i forbindelse med utbyggingen av Gardermoen som ny hovedflyplass. Stasjonen ligger ikke på Eidsvoll Verk som navnet skulle tilsi, men på Råholt, som ligger ca 1 800 meter fra Eidsvollsbygningen og Eidsvoll Verk.
Eidsvoll Verk stasjon ble tatt i bruk i 1999 da lokaltogene Kongsberg – Eidsvoll begynte å kjøre via Gardermoen.
Toglinjen ble anlagt mellom Eidsvoll og Hovedbanen sør for Jessheim i forbindelse med hovedflyplassen.
Eidsvoll Verk stasjon betjenes av Ruters busslinje: 811 (Eidsvoll – Olavsgaard), 817 (Eidsvoll Verk Stasjon – Dal Stasjon).


Beth Heiden.
Elizabeth Lee «Beth» Heiden (født 27. september 1959 i Madison, Wisconsin) er en tidligere amerikansk skøyteløper og syklist. I 1979 ble hun allroundverdensmester etter å ha vunnet samtlige fire distanser. Under OL 1980 i Lake Placid vant hun bronse på 3000 meter. Gullmedaljen gikk til Bjørg Eva Jensen, som dermed besørget Norges eneste gullmedalje i disse vinterlekene. De løp sammen i første par på denne distansen. Heiden var regnet som Jensens største utfordrer til gullet på 3000 meter.
Som syklist vant Beth Heiden verdensmesterskapet i landeveisritt i 1980.
Beth Heiden er søster til den mer kjente skøyteløperen Eric Heiden


Idéfagskolen.
Idéfagskolen er en privateid og privatdrevet fagskole for design og kommunikasjon i Tønsberg kommune, på øya Nøtterøy. Skolen har studielinjene "Interiørdesign", "Mediedesign" (tidligere "Grafisk design" og "Mediedesign"), "TV-produksjon", "Lydproduksjon", "Visual Merchandising" (tidligere "Dekorasjon"), "3D-animasjon", "3D-design", "Foto" og "Manus og tekst for TV". Skolen har rundt 150 studenter. Lars Øygard har vært rektor siden 1994.
Historikk.
Idéfagskolen AS ble opprettet med dekorasjonslinje og TV-fotograflinje i 1990 av dekoratøren Odd Harald Bekkevold, designeren Wictor Faanes og TV-fotografen Arve Sørvold. Skolen hadde da et tjuetalls studenter og skulle gi næringslivet dyktige medarbeidere via et intensivt og praktisk år. I 1992 fikk Idéfagskolen linje for grafisk design, og ble dataverktøyskolen. I 1994 kom linja for lydteknikere. I 1998 overtok skolen det 1800 kvadratmeter store Tybring Gjedde-bygget på Ramdal utenfor Tønsberg og fikk sin egen multimedialinje. I 2005 ble studietilbudet utvidet med fagene "Foto" og "Manus og tekst for TV".


Adrian Mutu.
Adrian Mutu (født 8. januar 1979 i Călinești) er en rumensk fotballspiller. Han spiller spiss på og i den italienske klubben Cesena. Han har tidligere spilt for Inter Milan, Parma, Chelsea, Juventus og Fiorentina.
Mutu ble kastet ut av Chelsea og utestengt for bruk av kokain. Han ble solgt fra Juventus etter nedrykket i 2006. Han scorte 7 mål på 32 kamper i Juventus.


Epitafium.
Et epitafium eller epitaf (gammelgresk: "på graven") er en tekst, ofte utformet som et vers, til ære eller minne for en avdød. Det er vanligvis skrevet på en gravstein eller plakett. Andre ganger brukes ordet epitafium om utsmykkede veggtavler som teksten står på. Enkelte poeter har skrevet sitt eget epitaf.
I flere eldre norske kirker henger epitafier eller minnetavler, blant annet i Stavanger domkirke. De kan være utskåret i tre, malt i flere farger med både tekst, avbildninger av personer (flere også med far, mor og barn), religiøse symboler, bumerker og våpenskjold. De fleste er fra 1600- og 1700-tallet og til minne om geistlige personer (biskoper, prester) eller verdslige (adelige, embetsmenn, handelsmenn). Epitafiene kan være store, opp til et par meter høye, og de kan være utført av dyktige håndverkere og ha høy kunstnerisk kvalitet.
Det er kjent fra skriftlige beretninger at konger og adelige i middelalderen fikk hengt opp malte våpenskjold på vegger i kirker, etter sin død, som en form for epitafier.
Eksempler.
Man sukker, for han er ey meer,
Man husker, hvad han var og leer.
"O xein', angellein Lakedaimoniois hoti têde"
"Gå, du fremmede (som leser dette), og fortell spartanerne,
at her ligger vi, som var lydige mot loven."


Balat.
Balat er en bydel i Istanbul, langs vestbredden av Det gylne horn. Navnet kommer av det greske ordet "palation", «palass».
Gjennom århundrer har Balat hatt et jødisk samfunn, både greskspråklige og sefardiske jøder innvandra fra Spania. Mange av synagogene som fortsatt er i bruk, stammer fra den bysantinske perioden. Den mest kjente er Okrida-synagogen. Balat har også mange gresk-ortokse og armenske kirker; flere av dem fra bysantinsk tid.


Wuppertal.
Wuppertal, Nordrhein-Westfalen, Tyskland er en by sør i Ruhrområdet, øst for Düsseldorf og Köln, sør for Essen. Byen har 361.333 innbyggere (18. august 2005), og har hatt en tilbakegang på cirka 15% siden 1960-tallet. Wuppertal er mest kjent for sin Schwebebahn, en 13,3 km lang hengebane som åpnet i 1901.
Friedrich Engels født 1820 i Barmen, en bydel i Wuppertal.
Den internasjonalt anerkjente bildeboktegneren Wolf Erlbruch bor og arbeider i Wuppertal som den britisk skulptør Tony Cragg.


Helse Midt-Norge.
Helse Midt-Norge er det statlige regionale helseforetaket som eier og driver sykehusene i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Foretaket ble satt i drift i 2002 og har fem helseforetak: Helse Nord-Trøndelag, Helse Møre og Romsdal, St. Olavs hospital, Rusbehandling Midt-Norge og Sykehusapotekene i Midt-Norge. Totalt driver foretaket åtte sykehus, fire apotek og fire rusbehandlingsinstitusjoner, i tillegg til en rekke mindre enheter. Helseforetaket har cirka 14 000 ansatte og forvalter budsjetter for over sju milliarder kroner. Direktør er Gunnar Bovim.
Eksterne lenker.
Midt-Norge


Oktogon.
Grunnplan fra Klippedomen i Jerusalem
Et oktogon er et polygon (en geometrisk figur i planet) med åtte hjørner og åtte kanter.
Oktogon i arkitektur.
Baptisterium San Giovanni i Firenze
En oktogon er i arkitekturen en sentralbygning ofte med interiør eller grunnriss som en likesidet oktogon.
Disse er ofte benyttet til mausoleer og baptisterier. Bygningen er da oktogonal. Dette kan skyldes en symbolsk sammenheng med dåpen (åtte mennesker overlevde i Noas ark).
Oktogonale kirker i Norge.
Den østligste delen av Nidarosdomen er formet som en oktogon og var opprinnelig kirkens mest hellige sted der St.Olavs relikvieskrin stod. Fra tidlig 1700-tallet og utover ble en ca. 60-talls norske kirker bygget som oktogonale sentralkirker, startende med Hospitalskirken i Trondheim.


Henry av Skottland.
Henrik av Skottland (1114–1152), jarl av Northumbria (1139-1152), var en skotsk prins og engelsk overhusmedlem. Han var sønn til kong David I og Maud, 2. grevinne av Huntington, og var oppkalt etter sin onkel, kong Henrik I av England. Han hadde tre sønner, to som ble konger av Skottland, og en tredjes etterkommere skulle komme til å spille en kritisk rolle for det skotske kongehusets siste dager.
Deres eldste sønn ble konge av Skottland som Malcolm IV i 1153. Henriks andre sønn ble konge i 1165 ved brorens død. Begge arvet tittelen Jarl av Huntington. Hans tredje sønn, David, ble også jarl av Huntington. Det er fra denne 8. jarl som alle skotske konger etter Margaret, «Jomfruen fra Norge», krever avstamming til.
Ved Henrys død ble hans tittel videreført til hans halvbror Simon av St Liz.
Huntingdon 1-03


Ishockey under Vinter-OL 1992.
Under Vinter-OL 1992 i Albertville deltok 12 land i ishockeyturneringen.
Gruppe A.
9. februar 1992 Sverige – Polen 7-2 (2-1,3-0,2-1)
11. februar 1992 Finland – Polen 9-1 (4-0,1-0,4-1)
13. februar 1992 Italia – Polen 7-1 (5-1,1-0,1-0)
15. februar 1992 Tyskland – Italia 5-2 (2-0,0-2,3-0)
17. februar 1992 Tyskland – Polen 4-0 (1-0,1-0,2-0)
Sp. V U T Mål +/- Poeng
1. USA 5 4 1 0 18- 7 +11 9
2. Sverige 5 3 2 0 22-11 +11 8
3. Finland 5 3 1 1 22-11 +11 7
4. Tyskland 5 2 0 3 11-12 -1 4
5. Italia 5 1 0 4 18-24 -6 2
6. Polen 5 0 0 5 4-30 -26 0
Gruppe B.
8. februar 1992 Frankrike – Canada 2-3 (1-1,0-2,1-0)
10. februar 1992 SUS – Norge 8-1 (3-0,2-0,3-1)
12. februar 1992 Canada – Norge 10-0 (3-0,3-0,4-0)
14. februar 1992 Frankrike – SUS 0-8 (0-2,0-4,0-2)
16. februar 1992 Frankrike – Norge 4-2 (1-0,0-0,3-2)
S V U T Mål +/- Poeng
1. Canada 5 4 0 1 28- 9 +19 8
2. SUS 5 4 0 1 32-10 +22 8
3. Tsjekkoslovakia 5 4 0 1 25-15 +10 8
4. Frankrike 5 2 0 3 14-22 -8 4
5. Sveits 5 1 0 4 13-25 -12 2
6. Norge 5 0 0 5 7-38 -31 0
Kamper om plassene fra 9. til 12. plass.
18. februar 1992 Italia – Norge 3-5 (1-1,1-2,1-2)
19. februar 1992 Sveits – Polen 7-2 (1-0,2-2,4-0)
20. februar 1992 Italia – Polen 1-4 (0-3,1-0,0-1)
20. februar 1992 Sveits – Norge 2-5 (0-2,1-0,1-3)
Kvartfinaler.
18. februar 1992 Canada – Tyskland 4-3 (e.e.o) (1-2,1-0,1-1,0-0,1-0)
Kamper om plassene fra 5. til 8. plass.
20. februar 1992 Frankrike – Tyskland 4-5 (0-1,3-3,1-1)
22. februar 1992 Frankrike – Finland 1-4 (0-0,0-2,1-2)
22. februar 1992 Sverige – Tyskland 4-3 (0-2,1-0,3-1)
Semifinaler.
21. februar 1992 Canada – Tsjekkoslovakia 4-2 (2-1,0-1,2-0)
Bronsefinale.
22. februar 1992 Tsjekkoslovakia – USA 6-1 (2-0,1-0,3-1)
Finale.
23. februar 1992 SUS – Canada 3-1 (0-0,0-0,3-1)


David av Skottland, jarl av Huntingdon.
David av Skottland, jarl av Huntigton (død 1219) var en skotsk prins. Han var den yngste overlevende sønn av Henry av Skottland, 3. jarl av Huntingdon og derfor sønnesønn til kong David I av Skottland. Tittelen jarl av Huntingdon ble tildelt ham etter at hans eldre bror William entret tronen. Jarltittelen ble etterfulgt av Davids sønn John.
I rettstvisten for etterfølger til den skotske tronen i årene 1290–1292 påsto en etterkommer etter Davids søsters Adas, Floris V, hertug av Holland, (som også søkte etter tronen for seg selv) at jarl David hadde gitt avkall på arvelige krav til skotske tronen. Sannferdigheten av denne påstanden har ikke blitt bekreftet av andre kilder, heller ikke grunnen til den.
Etter at den mannlige linje til det kongelige hus i Skottland døde ut i 1290 da Davids bror William I av Skottland døde ble det etterkommerne til David som ble førstekandidater til tronen. Det to mest framtredende var Robert Bruce, 5. lord av Annandale, og John Balliol som var hans etterkommer gjennom Davids respektive døtre Isobel av Huntingdon og Margaret av Huntingdon.
Huntingdon 1-08


Torgallmenningen (Bergen).
Torgallmenningen er en gate og plass, eller rettere sagt allmenning, i Bergen sentrum. Den strekker seg fra Torget i øst til Olav Vs plass i vest. Fra Strandgaten og vestover er den stengt for biltrafikk, og er en av byens viktigste møteplasser. Gaten var, som alle andre allmenninger i Bergen, opprinnelig en branngate, planlagt etter bybrannen i 1582. Fra 1660 het den Vågsallmenningen, et navn som nå brukes om den tidligere Kongens gate, og Torgallmenningen fikk dagens navn etter bybrannen i 1702. Gaten fikk i stor grad dagens utforming etter bybrannen i 1916.
Brann og regulering.
Ved brannen i 1916 ble hele området lagt øde. Dette førte til en reguleringskonkurranse om hvordan det nye sentrum i Bergen burde bli. Konkurransen ble vunnet av "Albert Lilienberg" 1879–1967 med "Georg Jens Greve" 1884–1967 på andreplass. Disse to ble gitt oppdraget med å utforme det nye sentrum. Oppdraget med å tegne Torgallmenningen ble gitt til "Finn Berner" (1891–1947). Finn Berner hadde sin utdannelse fra arkitektavdelingen ved NTHTrondheim. Etter at han i 1915 var ferdig, oppholdt han seg i blant annet England og Frankrike. Han hadde sin egen arkitektpraksis i Bergen fra 1920 til 1927, og ble etter dette professor i monumental arkitektur ved NTH. Berners bygninger er preget av 1920-årenes klassisisme, og han har ytet en betydelig innsats for norsk monumental arkitektur i klassisismens ånd. Foruten fasadene på Torgallmenningen har han tegnet "Telegrafbygningen i Bergen", men denne sammen med "Anton Kielland". Berner var formann for skjønnhetsrådet i Bergen fra 1923 til 1927.
Torvalmenningens Vel.
Torvalmenningens Vel er en sammenslutning av huseiere og næringsdrivende på Torgallmenningen og tilstøtende nærområder. Velforeningen ble startet i 1930-årene og har som formål å bidra til at Torgallmenningen skal være et attraktivt sted for handel, kultur og sosiale aktiviteter.
Søyler.
I 1999 ble Bård Breiviks søyler satt opp på Torgallmenningen, innkjøpt av Bergen kommune for 4,8 millioner kroner. Bakgrunnen var at en ønsket å oppruste byrommet. Det hadde før dette vært en rekke arkitektkonkurranser og planer som ikke hadde blitt gjennomført. Søylene begynte å slå sprekker da de ble boret i for å gjøres sterke nok til å bære glasstaket. Etterhvert fikk alle de 24 søylene gjennomgående sprekker.
I 2005 fremla Breivik en ny metode som kan forhindre sprekkdannelser i nye søyler. I 2008 kom det forslag om å bytte ut søylene med nye.


John de Scotia, 9. jarl av Huntingdon.
John de Scotia, 9. jarl av Huntingdon var nevø av William I av Skottland, også kalt for «William the Lion» ("«Løven», på grunn av våpenskjoldet").
John giftet seg med Elen ferch Llywelyn, datter av Llywelyn den Store. Han fikk jarltittelen gjennom sin mor Maud av Chester som var søster til den forgående jarl, Ranulf de Blundeville.
I 1232 arvet han tittelen jarl av Chester fra sin mors bror Ranulph de Blondeville, 4. jarl av Chester.
John døde i en alder av 30 år den 6. juni 1237. Etter hans tidlige bortgang ble jarledømmet Chester overtatt av Henrik III av England, og det engelske kongehuset har beholdt tittelen fram til i våre dager. Johns andre tittel, jarl av Huntingdon (arvet i 1219) ble delt mellom Robert Bruces far, John Balliols bestefar og Hastings far.
Huntingdon 1-09


Vannpolo.
Vannpolo er en lag- og vannsport som best kan bli beskrevet som en kombinasjon av svømming, fotball, basketball, håndball, ishockey, rugby og wrestling. Et lag består av seks utespillere og en målvakt. Målet med spillet er det samme som i fotball og håndball – å skåre så mange mål som mulig. Vannpolo var sammen med fotball de to første lagidrettene på det olympiske program. Vannpolo kom med så tidlig som i 1900, og er dermed langt eldre enn alle de grenene som den sammenliknes med. Realiteten er at mange idretter har tatt utgangspunkt i fotballens og vannpoloens idealer og offensive kvaliteter. I dag er vannpolo en beskjeden idrett i Norge – først og fremst på grunn av vanskelighet på tilgang til treningstider og plass i svømmehaller rundt om i Norge.
Fra og med sesongen 2009/2010 er det startet opp seriespill i Norge, med sju lag; Oslo (Vika), Landøya Vannpolo (Asker), Lørenskog og Rælingen Kappsvømmingsklubb, Namsos, Nordby (Ås), NTNUI (Trondheim) og Stavanger Vannpolo.


Isobel av Huntingdon.
Isobel av Huntingdon (1199–1251) var datter av David av Skottland, 8. jarl av Huntingdon og gift med Robert Bruce, 4. lord av Annandale og gjennom henne kom kravet til den skotske tronen, først ved hennes sønn, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, i 1290 og deretter senere ved dennes sønnesønn, Robert Bruce, den 7. lord av Annandale.
Isabels sønn, Robert Bruce, 5. lord av Annandale var regent og anerkjent som mulig arving til den skotske tronen i årene rett før hun døde.


Stephen Hawking.
Stephen William Hawking (født 8. januar 1942 i Oxford, Storbritannia) er en britisk fysiker og matematiker ved universitetet i Cambridge.
Hawking lider av amyotrofisk lateralsklerose, en sykdom som binder ham til rullestolen og har tatt fra ham alle muligheter til å kommunisere direkte med omverdenen. Han arbeider derfor med en spesiell språkcomputer som blir styrt av Hawkings øyne og enkelte muskler i ansiktet. Dette setter ham i stand til å holde foredrag, føre samtaler og mer.
Han er særlig kjent for sine arbeider om sorte hull og for å forbinde den generelle relativitetsteorien med kvantemekanikken.
Historikk.
Stephen Hawking i vektløs tilstand ombord i en modifisert Boeing 727
Foreldrenes hus lå i London, men i løpet av 2. verdenskrig flyttet de til Oxford for å sikre seg at Hawking fikk en tryggere oppvekst. Da han var 8 år gammel, flyttet familien til St Albans, en by ca. 30 kilometer nord for London. Han gikk på St Albans School og deretter University College Oxford. Hawking ønsket å studere matematikk, men måtte velge fysikk da University College Oxford ikke kunne tilby matematikkstudier.
Hawking dro videre til Cambridge for å forske på kosmologi siden ingen andre forsket på det i Oxford på den tiden. Etter å ha fått tittelen Ph.D, ble han først "Research Fellow" og senere "Professorial Fellow" ved Gonville and Caius College.
I 1973 forlot han "Institute of Astronomy" og kom til "Department of Applied Mathematics and Theoretical Physics" hvor han i 1979 fikk tittelen Lucasian Professor of Mathematics (en tittel som Isaac Newton fikk i 1669).
Stephen Hawkings mest berømte verk er "A Brief History of Time" som kom ut i 1988. Samme år ble han også tildelt Wolfprisen.
Han har datteren Lucy Hawking fra sitt første ekteskap.
Priser og utmerkelser (utvalg).
I 1982 ble Hawking utnevnt til kommandør av Order of the British Empire, han ble tildelt Wolf-prisen i fysikk i 1988 og i 1989 mottok han Order of the Companions of Honour.
Hawking ble i 2009 tildelt Presidentens frihetsmedalje.


Badenoch.
Badenoch er et distrikt sør-øst for Inverness-shire i Skottland, på nordsiden grenser det mot Monadhliath-fjellene, mot øst av Cairngorm og Braemar, og mot sør av Atholl og Grampian, og mot vest av Lochaber.
Beskrivelse.
Det noe udefinerbare området Badenoch dekker bortimot 58 km fra nordøst til sørvest og er 24 km fra nord til sør. Med unntak av dalområdene i Spey og Great Glens består det bortimot fullstendig av ubebodde fjellområder, mange opp til bortimot 900 m i høyden og skogområdene i Alder, Drumochter, Gaick og Feshie som har noen av de beste dådyrområdene i Høylandet.
Badenoch har sine største innsjøer i Loch Laggan og Loch Ericht, og Spey og i tillegg dens utallige elver og bielver.
Jernbanen går gjennom Badenoch fra Dalnaspidal til Boat of Garten. Det er svært lite industri og all bosetning er konsentrert i Kingussie og andre steder i nærheten av Spey.
Historie.
Fra 1229 til 1313 hadde Huset Comyn eierandelen til Badenoch. I 1371 ga kong Robert I av Skottland det til sin sønn Alexander Stewart, 1. jarl av Buchan (1343–1405), også kalt «Ulven av Badenoch». Etter et opprør mot kronen ble området overført til Alexander Gordon, 1. jarl av Huntly, og fortsatt i våre dager er tittelen lord av Badenoch til grevinnen av Huntly.


Jarl av Huntingdon.
Jarl av Huntingdon er en tittel som har blitt opprettet flere ganger i Englands adelskalender.
Det er ingen subsidiære titler. Normalt ville da arvingen i den nåværende opprettelsen kalles seg "Lord Hastings", men da det finnes en Baron Hastings brukes den kunstige tittelen "viscount Hastings" i stedet.
Slektens sete er Hodcott House nær West Ilsey i Berkshire.
Femte opprettelse - 1471.
"Se marki av Dorset, tredje opprettelse."
Syvende opprettelse - 1529.
Huntingdon


Club Deportivo Chivas USA.
Club Deportivo Chivas USA er en fotballklubb som spiller i Major League Soccer. Laget ble med i ligaen fra 2005. Klubben er eid av Jorge Vergara, som også eier den mexicanske klubben Chivas de Guadalajara og Deportivo Saprissa fra Costa Rica. Laget spiller hjemmekampene sine på Home Depot Center, som de deler med Los Angeles Galaxy.
Klubben satser på å trekke mest publikum i latino-miljøet i USA, spesielt det mexicansk-amerikanske. Selv om de lever i USA har de for det meste ignorert MLS mens de heller har fulgt Primera División de México. Vergara har lovet at selv om laget ikke bare vil ha latinamerikanske spillere, så skal hovedspråket til laget være spansk. Mottoet til klubben er da også på spansk: «Adios soccer. ¡El fútbol esta aqui!», som betyr «Farvel "soccer", fotball er her!»
Klubbens første trener var Thomas Rongen, som tidligere hadde trent MLS-klubbene Tampa Bay Mutiny, New England Revolution og D.C. United. Han fikk sparken etter å ha vunnet en kamp, tapt en og spilt åtte uavgjort de første ti kampene. Han ble erstattet av Hans Westerhof, som igjen har blitt erstattet med Bob Bradley.
I 2005 scoret Glimt-spissen Thiago Martins det første målet i klubbens historie, i en kamp mot San Jose Earthquakes som endre 3-3.


John Morris (fotballspiller).
John Morris (født 27. september 1923 i Radcliffe, død 6. april 2011) var en engelsk landslagspiller i fotball.
Biografi.
Han startet sin profesjonelle karriere i Manchester United i mars 1941. I 1948 var han på Uniteds lag da de slo Blackpool i FA-cupfinalen. Året etter kjøpte Derby County han for £ 18 500, britisk overgangsrekord på den tiden. Tre år senere gikk han til Leicester City for £ 21 500. I løpet av de seks årene han hadde i denne klubben hjalp han laget til å vinne 2. divisjon to ganger. Totalt spilte han mer enn 200 obligatoriske kamper for Leicester. På slutten av karrieren var han spillende manager i Corby Town, før han var manager for noen mindre klubber i årene 1964 til 1969.
John Morris debuterte på landslaget mot den 18. mai 1949. Han spilte tre landskamper for.


Terje Riis-Johansen.
Terje Riis-Johansen (født 15. mars 1968 på Ballestad i Skien) er en norsk politiker (Sp). Han var han landbruks- og matminister
2005–2008 og olje- og energiminister i Jens Stoltenbergs andre regjering 2008–2011. Han gikk av 4. mars 2011 og ble etterfulgt av partifellen Ola Borten Moe. Riis-Johansen ble valgt til fylkesordfører i Telemark 5. oktober 2011.
Ved valget i 1991 ble han valgt inn i Skien bystyre og Telemark fylkesting for Senterpartiet. Han var stortingsrepresentant for Telemark 1993–1997. Riis-Johansen har også vært sentralstyremedlem i Norges Bygdeungdomslag (1989–1991), nestleder i Nei til EU (1995–1997) og styremedlem i Norges Bondelag (2000–2005).


Hypermorfose.
Hypermorfose er et fenomen innen biologien som betyr at vokseperioden til en organisme forlenges og veksten stanser opp på et senere tidspunkt enn normalt, hvilket gir individer som er stort sett identiske men større enn individer som ikke er blitt berørt for hypermorfose.


Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.
Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF) var et fagforbund for ansatte i prosess- og kjemisk industri. Foreningen ble stiftet 1. januar 1924 og hadde om lag 26 000 medlemmer fordelt på 369 medlemsbedrifter da forbundet slo seg sammen med NOPEF i det det nye forbundet Industri Energi. Forbundet var tilsluttet LO. Forbundets siste leder var Olav Støylen.
Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund slo seg sammen 4. september 2006 til det nye forbundet Industri Energi.


Ans Schut.
Johanna «Ans» Schut (født 26. november 1944 i Apeldoorn) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
Høydepunktet i karrieren var gullmedaljen på 3000 meter i OL 1968 i Grenoble.
Ellers har Schut to medaljer fra allround-VM: sølv i 1968 og bronse i 1969. I 1969 satte hun tre verdensrekorder i løpet av en helg i Inzell: på 1500 m med 2.18,5, 3000 m med 4.50,3 og sammenlagt med poengsummen 185.500.


Fjærlandsfjorden.
Fjærlandsfjorden er en fjordarm på nordsiden av Sognefjorden. Størstedelen av Fjærlandsfjorden ligger hovedsaklig i Sogndal kommune, med bygda Fjærland innerst i fjorden og bygdesenteret Mundal. Men deler av fjorden ligger også i kommunene Balestrand og Leikanger, alle i Sogn og Fjordane fylke.


Stien Baas-Kaiser.
Christina Wilhelmina (Stien) Baas-Kaiser (født 20. mai 1938 i Delft) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
Hun har en imponerende merittliste fra 1960- og 1970-årene. I 1967 og 1968 vant hun allround-VM, og i OL i Grenoble fikk hun to bronsemedaljer. Under OL i Sapporo fire år senere vant hun gull på 3000 meter og sølv på 1500 meter.


Stridslys.
Stridslys (også kalt stridsbelysning eller blendingslys) er en form for belysning på militære kjøretøyer. Hensikten er å minske risikoen for å bli oppdaget under kjøring i mørket, men samtidig ha et minimum av belysning rundt kjøretøyet.
Det norske Forsvaret bruker små lamper på 20 Watt med en skjerm over hver foran på kjøretøyet, samt tre små lyspunkter for hvert baklys. To av lyspunktene på baklyset er kjørelys, og det siste er bremselys. Over en viss avstand smelter de to lyspunktene sammen til tilsynelatende ett punkt, og dette er med å gi kjøretøyet bak et pekepinn om avstanden.


Fotballbane.
Standard mål. Ikke alle baner har samme størrelse.
En fotballbane er en bane hvor det spilles fotballkamper. Etter internasjonale standarder skal banen være rektangulær på mellom 45-90 meter bred og mellom 90-120 meter lang. Målene er minimum og maksimumsmål. Underlaget skal være gress, eller FIFA-godkjent kunstgress. Norges Fotballforbund kan gi dispensasjon om banen er mindre enn standarden, men banen kan ikke være mindre enn 64 x 100 m.
Det er internasjonalt vedtatt at en 11-er fotballbane skal måle nøyaktig 68x105 meter.
Fotballmål.
Et fotballmål står i hver ende av en fotballbane og er 244 cm høyt og 732 cm bredt. Målet med fotball er å få ballen i motstanderens mål. Et fotballmål består av en horisontal stang plassert på to vertikale og har gjerne et nett for å fange ballen.
Mållinjen er den linjen som strekker seg parallelt med målet i fotball. Den er lokalisert på de korte sidene av banen. Den må være mellom 45 og 90 meter lang i vanlige kamper, og mellom 64 og 75 meter i internasjonale kamper.
Sekstenmeteren.
Sekstenmeteren er et felt som strekker seg 16,5 meter rett ut fra mållinjen i fotball og er 40,3 meter bred. Det er innenfor dette området målvakten har lov til å ta ballen med hendene. Hvis det skjer en forseelse av det forsvarende lag innenfor dette feltet som ville resultert i direkte frispark, blir det dømt straffespark til motstanderen. Hvis det angripende lag gjør en forseelse, blir det bare dømt frispark.
I sekstenmeteren finner man også straffemerket som er punktet straffespark tas fra. Dette punktet ligger elleve meter rett ut fra midten av målet.
Norge.
31. desember 2004 registrert 1 737 gressbaner, 1 413 grusbaner og 292 kunstgressbaner (også sjuer) i Norge.
Se også.
Uoffisielle måleenheter


Rekylfri kanon.
RFK like etter avfyring under Koreakrigen
En rekylfri kanon (vanligvis forkortet RFK) er en type våpen som skyter ut granater fra et løp. Avgassene fra eksplosjonen som driver granaten ut går med til å motvirke rekylen. Våpentypen ble tatt i praktisk bruk under andre verdenskrig, og var i allmenn bruk fram til 1960- og 1970-tallet, hvor panservernmissiler tok over de fleste bruksområdene.
Det norske forsvaret bruker 84 mm M2 Carl Gustav RFK. Dette er en portabel type som avfyres fra skulderen. Våpenet veier omtrent 16 kg uladet, og cirka 20 kg ladet med granat.
Historie.
Prinsippet for rekylfrie kanoner ble først demonstrert av amerikanske kommandør Davis under første verdenskrig. Hans modell hadde to kanonet montert i motsatte retninger. Den bakovervendte kanonen ble ladet med blykuler og fett av samme vekt som granaten i den forovervendte kanonen. Britiske myndigheter eksperimenterte med konseptet som et våpen mot luftskip og ubåter, montert på et 100 bombefly.
Under andre verdenskrig tok det svenske selskapet Carl Gustav fram en 20 mm rekylfri kanon, kalt 42. Britiske myndigheter var interessert, men på den tiden ble panservernrifler tatt ut av bruk.
Den første rekylfrie kanonen som ble tatt i tjeneste var tyske "Panzerabwehrwerfer 7,5" (eller "PAW"). Tyske fallskjermstyrker brukte disse før Panzerfaust ble tilgjengelig. Under invasjonen av Kreta hadde de gode erfaringer med disse våpnene, og en 105 mm-variant ble også tatt fram. Begge disse våpnene ble også kopiert av det amerikanske militæret. PAW forble ganske sjelden gjennom hele krigen, mens den amerikanske 75 mm ble brukt i større utstrekning fra 1945.
Under Koreakrigen ble rekylfrie kanoner brukt i stor utstrekning av amerikanske styrker. De originale 75 og 105 mm tjenestegjorde samtidig med versjoner i 57 mm og 90 mm. Etter hvert erstattet 90 mm og 106 mm de andre utgavene. I Sovjetunionen ble også RFKer tatt i bruk under 1950-tallet. Disse var glattløpede og de vanligste kalibere var 73, 82 og 110 mm.
I Storbritannia ledet Charles Dennistoun Burney forskningen på våpentypen. For å demonstrere teknologien tok Burney fram en kaliber 4 haglegevær. De første modellene ble tatt fram for å slå ut befestningene langs Atlanterhavsvollen, men de ble ikke brukt. Senere tok Burney fram en rekke modeller, blant annet en 3,45 tommer (88 mm) brukt i mindre utstrekning sent i 1945. Etter krigen utviklet han en rekke våpen i BAT-serien, hvorav den mest kjente var 120 mm L6 Wombat.
Portable 73 mm RFKer er fremdeles i tjeneste med russiske luftbårne styrker, og tung 82 mm B10 RFKer fra sovjettiden kan fremdeles finnes i bruk rundt i verden, som oftest som panservernvåpen.
Sent på 1960-tallet ble panservernmissiler mer og mer populære, og rekylfrie kanoner ble mindre og mindre brukt. En av de siste store bruksområdene var den amerikanske stridsvognen Ontos, som hadde seks 106 mm på et lett (9 tonn) chassis. Den ble tatt fram for å brukes av amerikanske luftbårne styrker i 1950. Den amerikanske hæren var ikke imponert over ytelsen, men marinekorpset brukte 176 av de. De ble brukt som ildstøtte under Vietnamkrigen. I 1970 ble de siste tatt ut av tjeneste.
Den eneste rekylfrie kanonen i de fleste vestlige lands styrker er Carl Gustaf 84 mm. Den er i bruk i det norske forsvaret, samt av det amerikanske marinekorpset og US Rangers (jegerstyrker).
Den kraftigste rekylfrie kanonen i tjeneste var M-388 Davy Crockett, som hadde et taktisk atomstridshode. Den var i bruk i den amerikanske hæren på 1960-tallet, men ble aldri brukt operativt.
Rekylfrie kanoner brukes også sivilt, for å utløse snøskred på en kontrollert måte.
Virkningsmåte.
Granaten, kruttladningen, tennsatsen og brannrøret til en RFK er integrert, og ser ut som en konvensjonell artillerigranat. Granaten settes inn bak i røret. Vanligvis er det to mann som operer våpenet; en skytter og en lader. Laderen holder også utkikk bakover ved avfyring, for å sikre at ikke egne styrker er innenfor fareområdet.
I avfyringsøyeblikket går granaten framover, mens drivgasser blir slynget ut bak våpenet. Vanlige artillerikanoner har tunge dempingsmekanismer og lavetter som de er montert på. Rekylfrie kanoner slipper unna det. Ulempen er et fareområde bak våpenet, samt at mesteparten av energien fra eksplosjonen går ut bak. Ammunisjonen blir derfor noe tyngre.
Baksiden av prosjektilhylsen er enten perforert, ellers så brenner den opp eller blir slyngt ut under avfyring.


Marsala (vin).
Marsala er navnet på italiensk sterkvin fra områdene rundt Marsala på Sicilia. Den kan sammenlignes med andre sterkviner som sherry, portvin og madeira.
Historie.
Det fins flere versjoner av historien om hvordan sterkvinen marsala ble introdusert for et større publikum, men den mest sannsynlige er at handelsmannen John Woodhouse som ankom Marsala, Sicilia, i 1773, oppdaget det lokale produktet. Marsala ble fatlagret og hadde en smak som kunne ligne på de spanske og portugisiske sterkvinene som den gang var svært populære i England. Sterkvinen marsala gjennomgikk den gang som nå en prosess som kalles "in perpetuum", tilsvarende til "solera"-systemet man bruker for å lage sherry i Spania. Prosessen hevet alkoholnivået i vinen, og Woodhouse forsto at dette var til nytte for å bevare drikkens karakteristika under lange sjøreiser.
Woodhouses tro på at Marsala ville bli populær i England ble bekreftet. Han returnerte til Sicilia i 1796 og startet masseproduksjon og kommersialisering av marsala.
Florio kjøpte mot slutten av 1800-tallet blant andre firmaet til Woodhouse og konsoliderte marsalavin-industrien. Florio og Pellegrino er fremdeles de største produsentene av marsala i dag.
Egenskaper og typer.
Marsalavin ble tradisjonelt servert som en aperitiff mellom første og andre rett i et måltid. I dag serveres den gjerne avkjølt med parmesan "(stravecchio)", gorgonzola, roquefort, eller andre krydrede oster, eller temperert som dessertvin.
Marsala sammenlignes ofte med en annen siciliansk vin, "Passito di Pantelleria".
Marsala i matlaging.
Marsalavin blir ofte benyttet i matlaging. En typisk marsalasaus lages f.eks. med ingrediensene marsalavin, løk, sopp og urter.
Vinen blir ofte benyttet sammen med kylling, f.eks. som ingrediens i marinade, sammen med smør, olivenolje, sopp og krydder – og i fiskeretter, f.eks. sammen med fløte, salt og pepper, som saus til pannestekt flyndre, eller til kveite. Marsala er klassisk ingrediens i dessertene tiramisù og zabaglione.


Marsala (Sicilia).
Scene fra torvet i Marsala.
Havnebyen Marsala (fra arabisk: "Marsa allah – Guds havn") ligger ytterst på Sicilias vestkyst og tilhører provinsen Trapani i Italia. Den har 77 000 innbyggere.
Næringsvirksomhet.
Marsala er sentrum for det vestlige Sicilias vindyrking, og har derfor mange vinleggere og en skole for vindyrking. Marsalavinen kommer herfra. Utover dette lever byen blant annet av fiskeri, fiskeforedling, olivenoljeproduksjon og turisme.
a> og hans frivillige i land i Marsala.
Historie.
Marsala ble grunnlagt i 397 f.Kr. av kartagerne som festningen Lilybaion etter at deres tidligere befestning Motya var blitt ødelagt. Under den første puniske krig var Lilybaion deres siste fotfeste på Sicilia. Men kartagerne tapte krigen og festningen falt og hele Sicilia i 241 f.Kr.. Romerne, de nye makthavere, overtok og kalte den for Lilybaeum.
Festningen forfalt så, og da det vestromerske rike falt kom området på sarasenernes hender. De gjenoppbygget festningen og gav den navnet "Marsa allah". Etterhvert ble den en by, og etterhvert kom den igjen på italienske hender.
Mot midten av 1500-tallet forfalt byen. Men på 1700-tallet begynte engelskmenn med vinproduksjon der. Byen fikk ikke særlig betydning før ved Italias samling; det var her at Giuseppe Garibaldi og hans 1 000 frivillige gikk i land den 11. mai 1860.
Severdigheter.
Domkirken "San Tommaso di Canterbury" i Marsala.


Curling-EM 2001.
Curling-EM 2001 ble arrangert 8. desember – 15. desember 2001 i
"Vierumäki Ice Rink" i Vierumäki i Finland.
Det deltok 18 lag for herrer og 14 lag for kvinner.
Kvinner.
På det norske laget spilte Dordi Nordby, Hanne Woods, Marianne Haslum, Camilla Holth og Kristin Løvseth.


Strømmen Idrettsforening.
Strømmen Idrettsforening (Strømmen IF) er en idrettsforening i Strømmen, Akershus. Foreningen ble stiftet i 1945 etter en fusjon av Strømmen Fotballklubb, stiftet 25. september 1911 og Strømmen Idrettslag. Per 2007 er det bare fotball og friidrett som har aktivitetstilbud i Strømmen IF.
Historie.
Foreningen fikk sitt nåværende navn 27. juni 1945 da Strømmen Fotballklubb, stiftet 25. september 1911 og Strømmen Idrettslag slo seg sammen. To andre navn som har sin plass i klubbens historie er "Strømmen Ballklubb" (Strømmen BK) og "IL Norrøna". Strømmen Ballklubb ble stiftet i 1925 og på den tiden var det to fotballklubber på Strømmen. Tre år etter stiftelsen i 1911 skiftet Strømmen FK navn til FK Norrøna som snart ble til IL Norrøna. De to klubbene IL Norrøna og Strømmen BK fusjonerer 6. mai 1935 og tar tilbake det opprinnelige navnet Strømmen Fotballklubb.
Kjell Bjerke Ruud spilte på Strømmen IF i mange år.
Strømmen IF gjennom tidene hatt grupper for idrettene friidrett, skøyter, håndball, bandy, orientering, turn, ski, svømming, alpin og sykkel. Etter hvert har idrettene falt fra. I 1991 ble skøytegruppa lagt ned. På den tiden var Johann Olav Koss medlem i klubben, og etter nedleggelsen startet han en ny skøyteklubb kalt Sk-94. Per 2008 er det bare fotball, turn og friidrett som har aktivitetstilbud i Strømmen IF.
Fotball.
Kretsmesterne på Romerike 1912 og 1913 avbildet på Hesteryggen Arena (ved Jenseberget) høsten 1913.
a> på Strømmen stadion, august 2012.
Strømmen IFs fotballag er trent av Thomas Berntsen og Petter Myhre siden 2008. A-laget har spilt i Adeccoligaen siden 2010. Kampene spilles på Strømmen stadion.
Laget kom til semifinalen i NM i 1957, og spilte i den øverste divisjonen mellom 1949 og 1961, samt i 1986 og 1988.
I 2006 vant laget sin tredjedivisjonsavdeling og ble med det klare for kvalifisering til 2. divisjon. I kvalifiseringen møtte de Ullern. Den 21. oktober 2006 vant Strømmen 6-2 på Strømmen stadion, og i returkampen vant Ullern 4-2. Dermed vant Strømmen 8-6 sammenlagt og spilte 2. divisjon i 2007-sesongen. Strømmen havnet på nedrykksplass i 2007, men rykket ikke ned, fordi Odd Grenland 2 som havnet på plassen over ble relegert til 3. divisjon etter at førstelaget rykket ned fra Tippeligaen.
Strømmen vant 2. divisjon avdeling 1 i 2009 og rykket opp til Adeccoligaen, der klubben fortsatt befinner seg.
Strømmen supportere er Strømmen Greyhounds, www.greyhoundsweb.no


Sydvest.
Sydvest er et tettsittende hodeplagg som skal beskytte hode, ansikt, nakke og hals mot vann i regnvær og på sjøen. Sydvestene er laget av oljelerret eller annet vanntett materiale og har en bred brem som henger ned i nakken og som danner en skygge foran. Sydvesten brukes gjerne sammen med oljehyre eller annet regntøy.
Sydvestene ble opprinnelig fremstilt av bomullslerret innsatt med rå eller kokt linolje. Med vulkanisering på midten av 1800-tallet kom gummierte stoffer på banen, og i dag framstilles sydvester ofte av vinyl. Navnet betyr opprinnelig «beskyttelse mot sydvestvind», og er det samme på flere språk: «Südwester» på tysk, «Sou'wester» på engelsk, «Sydväst» på svensk og «Zuidwester» på nederlandsk.
Allerede i 1801 var det en sydvestfabrikk i Stavanger.


Lørenskog Idrettsforening.
Lørenskog Idrettsforening (LIF) (stiftet 17. april 1929) er en norsk fotballklubb fra Lørenskog i Akershus. Foreningen ble stiftet ved en sammenslåing av Lørenskogkameratene og Solheim. Klubben har nesten 1 200 medlemmer fordelt på 61 lag. A-laget spiller i 2. divisjon.


Sherry.
En bodega med tønner fylt med sherry. De lagres etter den såkalte solera-metoden
Sherry er en sterkvin som blir produsert i det såkalte sherry-trianglet, "Sanlúcar de Barrameda", "El Puerto de Santa Maria" og "Jerez de la Frontera" i "Spania". Sherry blir laget av tre druetyper; "Palomino", "Pedro Ximénes" og "Muscat" (muskatell). Det lages sherry-lignende viner i andre deler av verden, og av forskjellige typer druer, men sherry er et beskyttet varemerke på linje med champagne og cognac.
Historie.
Sherry har røtter tilbake til maurerne som regjerte i Spania i 700 år. Det var de som ga byen som i dag er kjent som Jerez, navnet – Xeres. Ettersom sherry er en sterkvin har den høyere alkoholinnhold enn vanlig vin. Den hadde derfor de nødvendige egenskapene for å overleve sjøreisen fra Spania til Storbritannia. Allerede på 1700-tallet var handelen godt etablert, og sherry ble satt pris på av britene. Shakespeare sin figur Falstaff var stor tilhenger av sherry, den gang kjent som "sack". Ettersom sherry var en av de største eksportvarene til Storbritannia, ble flere britiske sherryfirmaer grunnlagt. Mange bodegaer i Jerez de la FZrontera ble grunnlagt eller videreutviklet av britiske familier.


Arbeidernes Opplysningsforbund.
Arbeidernes Opplysningsforbund (Studieforbundet AOF) ble etablert 12. desember 1931 og er et studieforbund som bygger på kollektivt medlemskap av organisasjoner med individuelle medlemmer. Forbundet er sammensatt av faglige, politiske, sosiale og kulturelle organisasjoner innen norsk arbeiderbevegelse og samfunnsliv.
Første leder var Oscar Torp, mens første sekretær var Haakon Lie.
Forbundet gav blant annet ut kulturtidsskriftet "Fakkelen".


Sven Kramer.
Sven Kramer (født 23. april 1986 i Heerenveen) er en nederlandsk skøyteløper som representerer klubben Oudeschoot og profflaget TVM. Han er sønn av den tidligere skøyteløperen Yep Kramer. Kramer er ubeseiret på 5000 m og stor firkamp allround siden 10. november 2007, og er den eneste løper som har vunnet både VM og EM fire år på rad. Han ble også olympisk mester på 5000 m i Vancouver 2010.
Karriere.
Sven Kramer har i en alder av 23 år blitt en av tidenes mestvinnende løpere. Med ni gull har han satt rekord i VM enkeltdistanser for menn, han har som en av fire løpere vunnet VM tre ganger på rad, og han har vunnet 18 verdenscupseire på langdistanser, fire mindre enn rekordholderen Gianni Romme. Kramer har hatt verdensrekorden nesten ubrutt på de to lengste distansene siden mars 2006, og han ledet adelskalenderen i ett år. Kramer er også fire ganger nederlandsk mester allround, og er dermed den mestvinnende utøver i det mesterskapet siden Hilbert van der Duim vant sju år på rad.
2004–05.
Kramer debuterte i seniorklassen som 18-åring, etter å ha vunnet det nederlandske mesterskapet for juniorer året før og blitt nummer to i junior-VM. Han kvalifiserte seg for verdenscuplaget og fikk tre plasseringer blant de ti beste, med 5. plass som best, men var aldri nærmere enn 7 sekunder fra seieren. I desember vant Kramer det nederlandske mesterskapet for første gang, tross at han ikke fikk noen distanseseier, og han ble, sammen med europamester Jochem Uytdehaage, Nederlands fremste allroundløper denne sesongen med sølv i allround-EM og bronse i allround-VM sammenlagt.
2005–06.
Dette var Kramers første sesong i den ypperste verdenseliten på langdistansene. Han vant fire store langdistanseløp i verdenscup og VM allround, og satte verdensrekord på de to lengste distansene, men vant ikke noen av de største løpene. Han fikk OL-sølv på 5000 meter, men var 17 sekunder bak vinneren på 10 000, falt i OL-semifinalen i lagtempo, og tok 2. plass i verdenscupen på langdistansene sammenlagt.
Kramer begynte sesongen brukbart, med tangering av sin beste plassering, 5. plass, i det første verdenscupløpet på 5000 meter i Calgary 13. november. Uka etter tok han sin første internasjonale seier på 5000 meter, med verdensrekord i Salt Lake City med tiden 6.08,78. Kramer gikk i par med Carl Verheijen, som hadde blitt nummer to i Calgary, og lå nesten to sekunder bak med 800 meter igjen, men avsluttet med en sisterunde på 28,19 og vant paret og distansen med to tideler.
Kramer var ikke i samme form under de to verdenscupløpene i desember, og fikk 5. plass på 10 000 m i Heerenveen og 5000 m i Torino. I det siste løpet var han nesten sju sekunder bak vinneren. Kramer vant heller ikke noen distanser under det nederlandske mesterskapet enkeltdistanser, som også var uttaksløp til OL, men ble slått av Verheijen både på 5000 og 10 000 m.
I januar var det eneste store løpet EM på Hamar. Kramer ble beste nederlender, og den eneste blant de åtte beste, men han manglet 5 sekunder på 10 000 m for å ta en medalje, og ble dermed nummer fire etter annenplass på de to lengste distansene. Kramer unnlot å forsvare sitt nederlandske allroundmesterskap, og ladet i stedet opp til OL.
OL 2006 i Torino begynte med 5000 m. Kramer ble igjen trukket i par med Verheijen, og slo sin landsmann med to sekunder med en sterk avslutning. I neste par åpnet imidlertid Chad Hedrick for sterkt, og amerikaneren tok gullet, 1,72 sekunder foran Kramer. 20-åringen hadde et nytt medaljehåp tre dager etter, da det ble gått lagtempo, men tråkket på en kloss og Nederland falt ut av semifinalen. De tok bronsemedaljen etter å ha slått Norge med 1,7 sekunder.
Kramer vant 5000 meter i verdenscupfinalen med 3,5 sekund, og ble dermed nummer to i verdenscupen sammenlagt, bak OL-mester Chad Hedrick. To uker senere var det allround-VM i Calgary, og Kramer slo alle på 5000 meter, rett nok bare ett hundredel foran Hedrick. Dermed endte sesongen med 3–3 i innbyrdes oppgjør mot olympiamesteren. Sammenlagt ble det bronsemedalje, etter at Hedrick, som ledet med 55 sekunder på Kramer før siste distanse, ble diskvalifisert. Kramer vant den avsluttende 10 000 meteren med 12.51,60, ny verdensrekord og fem sekunder foran nordmennene Øystein Grødum og Lasse Sætre.
2006–07.
Kramers overlegenhet på langdistansene begynte for alvor denne sesongen. Han vant EM og VM sammenlagt, vant sju internasjonale seire på 5000 m og fire på 10 000 m, og ble nederlandsk mester allround og på de tre lengste distansene. For prestasjonen i VM enkeltdistanser, hvor han vant tre gull, ble han tildelt Oscarstatuetten av Oslo Skøiteklub.
Kramer begynte sesongen med det nederlandske enkeltdistansemerskapet den første uka i november, og her vant han tre distanser, selv om Verheijen bare var ett sekund fra å knipe tittelen på 5000 og det var fire mann innenfor halvsekundet på 1500. I det første verdenscupløpet i Heerenveen økte han til to sekunder på Verheijen. Uka etter, i Berlin, ble han den første som gikk 5000 m under 6.10 på lavlandsbane, nesten sju sekunder foran Verheijen, som ble nummer to igjen. Kramer, Verheijen og Erben Wennemars vant også lagtempoen med nesten fem sekunder foran Norge. 1500-meterløpene endte imidlertid et stykke vekk fra seierspallen.
Kramer konkurrerte ikke på de neste fem ukene, men vant det nederlandske allroundmesterskapet den nest siste helgen i desember. Seiersmarginen ble på over ett tidspoeng til Verheijen, men Kramer fikk sitt eneste tap på en langdistanse denne sesongen da Verheijen vant 10 000 med sju sekunder.
Tre uker senere gikk Kramer sesongens første internasjonale mesterskap, EM i Collalbo. På hjemmebane var italieneren Enrico Fabris sterk, og ledet med 0,71 sekunder før 10 000 m. Han hadde imidlertid blitt slått med fem sekunder på 5000, og var heller ikke i nærheten på 10 000; Kramer vant med 11 sekunder og tok sitt andre EM-gull. Han ble også nummer to på 1500 m, bare 0,14 sekunder bak Fabris, hans sterkeste internasjonale innsats på den distansen.
I VM på hjemmebane var Kramer enda mer suveren. Igjen hadde Fabris et lite forsprang før 10 000, men nå satte Kramer ny verdensrekord med 12.49,88, og vant sammenlagt med over ett tidspoeng på Fabris.
Kramer avsluttet sesongen i verdenscupen som han hadde begynt, med seier på 5000 m i Torino, seier og verdensrekord (6.07,48) på 5000 m i Calgary, og verdenscupseier totalt på de lange distansene foran Verheijen. Han gikk inn i VM enkeltdistanser uten tap i internasjonale løp på de to lengste distansene, og vant begge distanser, selv om Enrico Fabris i parløp på 5000 m holdt følge fram til 3000 m. Da satte Kramer inn to runder under 29 og avgjorde løpet. To dager etter slettet Kramer sin en måned gamle verdensrekord på 10 000 m med 12.41,69, før Kramer, Verheijen og Wennemars vant lagtempogullet med 0,51 sekunder etter en kraftig sluttspurt.
2007–08.
Kramer vant ikke like mange seire som i fjoråret, og gikk også på sitt foreløpig siste tap på langdistansene, men han økte sin seiersmargin i Europa- og verdensmesterskapet, tok sin første verdenscupseier på 1500 meter og vant VM-medalje enkeltdistanser på 1500 meter i tillegg til å forsvare sine tre gull fra året før.
I det nederlandske enkeltdistansemesterskapet, som igjen åpnet sesongen, ble Kramer denne gangen slått på 1500 meter, men vant de to lengste distansene med et par sekunders margin. To uker senere, i verdenscupåpningen på 5000 m i Salt Lake City, gikk Enrico Fabris i et senere par, og tok igjen Kramers ledelse på over ett sekund før de to siste rundene. Kramer ble nummer to, og mistet verdensrekorden, men viste seg som sterkest en uke senere i Calgary. Selv om han igjen måtte gå før Fabris, senket han verdensrekorden med over fire sekunder til 6.03,32, og gikk under 29 på de første åtte rundene. Fabris kunne ikke svare, og Kramers nye seiersrekke var begynt. Med sin nye personlige rekord tok han også over ledelsen på Adelskalenderen.
Kramer med laurbærkrans etter seier i det nederlandske mesterskapet.
Kramer deltok ikke i verdenscupen i Kolomna, men var igjen suveren i 5000 m i Heerenveen, og vant alle fire distansene under det nederlandske mesterskapet allround i Groningen. Han var nær ved å gjenta bedriften under EM i Kolomna, men manglet 0,28 sekunder på 1500 meter. Sammenlagt vant Kramer med over ett poeng tross at han bare vant 10 000 m med tre sekunder.
Kramers neste løp var VM, ettersom han sto over verdenscupløpet på Hamar. Han hadde ingen problemer med å vinne med over 1,3 poeng, selv om han igjen ikke var overlegen på 10 000 m. To uker senere avsluttet Kramer verdenscupsesongen med å vinne 5000 m tre sekunder foran Fabris; en syk Håvard Bøkko tok 6. plass og tok dermed tittelen sammenlagt, tross at han aldri hadde slått Kramer.
Bøkko deltok ikke i VM enkeltdistanser, og dermed vant Kramer greit; bare Fabris kom innenfor fem sekunder på 5000, og på 10 000 vant Kramer med 21 sekunder. Siste dag gikk Kramer to løp – først 1500 m, et dramatisk parløp hvor Kramer tapte med 0,1 sekund for verdensmesteren Denny Morrison og tok sølv, og deretter vant Nederland sitt andre lagtempogull på rad, fem sekunder foran nærmeste utforder.
2008–09.
Kramer gikk gjennom denne sesongen uten tap på de lengste distansene, men denne gangen fikk han hardere konkurranse fra Håvard Bøkko under VM allround på Hamar. I VM enkeltdistanser var seiersmarginen også knappere enn tidligere år, han mistet ledelsen på Adelskalenderen, og han tok færre poeng i verdenscupen på 1500 m enn tidligere.
Under det nederlandske mesterskapet i oktober vant Kramer igjen tre gull, og han vant blant annet 5000 m med 6,5 sekunder. Kramer var nesten like suveren på 5000 m i det første verdenscupløpet, men Håvard Bøkko reduserte avstanden til 4,5 sekunder. Kramer fikk også med seg 1. plass i en nederlandsk kvadruppeltseier på 1500 m i Berlin, og vant 5000 m på hjemmebane i Heerenveen uka etter, men falt helt ned til 11. plass på 1500 m, nesten to sekunder bak vinneren.
For tredje året på rad takket Kramer nei til å delta i verdenscup i Russland, og Bob de Jong tok dermed over sammenlagtledelsen ved å vinne 10 000 m i Moskva. De Jong kunne imidlertid ikke komme nærmere enn sju sekunder på de lengste distansene under det nederlandske mesterskapet i romjula 2008, som Kramer vant med nesten tre poengs margin.
a> etter å ha blitt europamester.
I det første løpet i 2009 vant Kramer EM på hjemmebane med den største seiersmarginen han har oppnådd i et internasjonalt mesterskap, 1,9 poeng. Sølvvinner Håvard Bøkko snublet på 500 m. Kramer var også suveren i verdenscupløpet rett før VM allround, og vant med fem sekunder, men VM ble likevel jevnere. Kramer ble bare nummer seks på 500 m, bak Bøkko, Hedrick og Fabris, og ble trukket til å gå i et tidligere par enn hovedutfordrene på 5000 m. Kramer svarte med å gå det raskeste løpet på lavlandsbane noen gang, enda bedre enn i Berlin 2006, og med 6.09,74 var han i ledelsen i sammendraget, 0,28 poeng foran Bøkko.
Bøkko reduserte den ledelsen til 0,22 poeng med å slå Kramer, som hadde siste ytre, i deres parløp, og de to skulle igjen møtes på 10 000 m. I den 17. runden prøvde Bøkko å stikke fra, men Kramer svarte, og vant samløpet med 5,8 sekunder. I de to siste løpene i verdenscupen, i Heerenveen og Salt Lake City, ble avstanden på 10 000 m og 5000 m mindre – omtrent tre sekunder i begge løp – men Kramer sikret seg likevel sin andre sammenlagttittel i verdenscupen etter fem seire på fem starter.
I VM enkeltdistanser i Richmond skulle nå 1500 m arrangeres på torsdag. Det ble ikke vellykket for nederlenderne; Kramer ble nummer åtte, omtrent 3⁄4 sekund fra medalje, og han var ikke mer enn to sekunder foran Bøkko på 5000, selv om han her gikk i par etter Bøkko og kunne kontrollere seieren. På 10 000 gikk Kramer og Bøkko i par, og her holdt Bøkko følge i 2000 m før han ikke klarte å holde samme tempo. Til slutt ble det nesten en langside mellom de to løperne, og Kramer gikk inn til 12.55,32 på neste års olympiabane. Sesongen ble avsluttet med ett nytt overlegent laggull, 4,5 sekund foran sølvvinnerne fra Sverige.
2009–10.
Kramers ubeseirede serie endte på en trist måte under sesongens store høydepunkt, OL i Vancouver. Han ble diskvalifisert for å gå fire indre på rad, men fullførte likevel løpet noen få sekunder foran vinnertiden. Kramer vant ett OL-gull i Vancouver, og vant også EM og VM, og ble dermed den første mann som har vunnet fire EM-gull og fire VM-gull i fire påfølgende sesonger. I tillegg vant han ble nederlandsk mester på 5000 m og 10 000 m, og vant fire verdenscupseire. Som i 2006 deltok han ikke i det nederlandske allroundmesterskapet, og seiersrekken der stoppet dermed på tre gull.
Kramer slet i mange løp på 1500 m denne sesongen, og kvalifiserte seg bare så vidt for OL-laget på distansen; han satte rett nok ny personlig rekord i Salt Lake City, men ble bare nummer ni i det løpet likevel. Han var imidlertid fortsatt suveren på de to lengste distansen, og vant alle løp både i verdenscup og nasjonalt før OL. På OLs første distanse, 5000 m, måtte Kramer gå før alle de øvrige favorittene, og slo Jochem Uytdehaages åtte år gamle olympiske rekord med 0,06 sekunder. Tiden 6.14,60 var den sterkeste oppnådd på en bane under 200 m over havet denne sesongen i et internasjonalt løp, men Bob de Jong, som ble nummer fem i OL, hadde gått raskere under den nederlandske OL-kvalifiseringa, hvor Kramer ikke deltok. Likevel klarte ingen å komme i nærheten, og Kramer vant med 2,3 sekunder.
1500 m i OL ble en ny skuffelse, med 13. plass, hans dårligste internasjonale løp på mange år, og på 10 000 m ble Kramer diskvalifisert etter at treneren Gerard Kemkers hadde ropt at han skulle gå til indre bane. Kramer ledet med tre sekunder på koreaneren Lee Seung-hoon da han begikk feilen. Nederland klarte heller ikke å forsvare sine tre VM-gull i lagtempo, da Kramer, Jan Blokhuijsen og Mark Tuitert ble slått ut i semifinalen av sølvvinnerne USA. Dagen etter vant det samme laget bronse etter å ha slått Norge med en ny olympisk rekord, i en bronsefinale hvor begge lag gikk raskere enn finalistene.
Kramer sto over de gjenstående verdenscupløpene for å avslutte sesongen sterkt i VM allround. Han klarte å bli den første mann som vant fire VM-gull på rad, men ble utfordret sterkt av den amerikanske overraskelsen Jonathan Kuck som ledet etter tre distanser. Dermed måtte Kramer gå før Kuck og sette en god tid, noe han gjorde med 12.57,97, og til slutt vant han sammenlagt med et halvt poeng og 10 000 m med 15 sekunder. 10 000-mesteren fra OL, Lee Seung-hoon, deltok ikke i VM.
2010–11.
Kramer annonserte allerede midt i oktober at han ikke ville delta i første halvdel av sesongen, men håpet å være tilbake til desember 2010 og det nederlandske allroundmesterskapet. Han sa at han ikke hadde hatt overskudd til å trene. I november begynte han å trene seg opp, men oppdaget en skade i høyrebeinet og bestemte seg deretter for ikke å delta denne sesongen.


Hestmannøy.
Hestmannøy, eller Hestmannen, er ei øy i Nordland fylke. Den er stor, og det bor ca. 50 fastboende på øya. Hestmannøy er delt mellom to kommuner: Den nordlige halvdelen (Storselsøy) tilhører Rødøy kommune, mens den sørlige halvdelen (Hestmona) tilhører Lurøy kommune. Landskapet på øya domineres av de to fjellene Hestmannen (571 moh.) og Ambota (318 moh.). Polarsirkelen krysser den nordlige delen av øya.
Viktigste næringsvei på Hestmannøy er landbruk. Øyas eneste skole er Hestmannøy skole, som for tiden er under administrasjon av Selsøyvik skole.
Gamle sagn er knyttet til øyas navn og form.
Annet.
DS «Hestmanden» har sitt navn etter Hestmannøy.
Øya har også historisk hatt navnet "Hestmona", men i dagligtale er dette navnet ikke lenger i bruk.


Petter Hugsted.
Alf Petter Hugsted (født 11. juli 1921 i Kongsberg, død 16. mai 2000 samme sted) var en norsk skihopper.
Han ble olympisk mester i hopprenn i 1948 foran Birger Ruud på sølvplass, og mottok for dette Sportsjournalistenes statuett første gang den ble utgitt.


Elizabeth Spriggs.
Elizabeth Spriggs (født 18. september 1929 i Buxton i England, død 2. juli 2008 i Oxford) var en britisk skuespiller.
Hennes lengstvarende rolle på britisk TV var som «Nan» i "Shine on Harvey Moon". Hun har også opptrådt i serien "Doctor Who", i BBCs dramatisering av "Our Mutual Friend" av Charles Dickens, og i Hale & Pace-dramatiseringen av Dalziel og Pascoe-romanen "A Pinch of Snuff".
På film har hun spilt «Den trinne dame» i "Harry Potter og De vises stein".


Arktisk klima.
Arktisk klima betyr at middeltemperaturen (normaltemperaturen) ligger under +10 °C i årets varmeste måned. Ifølge Köppens klimaklassifikasjoner defineres arktisk klima (og polarklima) som "områder med så lave temperaturer at det ikke naturlig vokser trær der". Det betyr i praksis at tregrensen mot sør er grenselinjen for det arktiske klimaet i Norge.
Den varmeste sommermåneden i Vardø har for eksempel en middeltemperatur for årene 1961–1990, for juli (årets varmeste måned), på +9,2 °C. Vardø har med andre ord et "arktisk klima", og i så måte kan man peke på det faktum at Vardø ikke har trær (med unntak av et rognetre som pakkes mot kulden før hver vinter). Man kan også si at Vardø ikke har en klimatologisk definert sommer, men det betyr ikke at det ikke kan bli varmt der. I så måte ble maksimumstemperaturen i Vardø målt til +27 °C den 7. juli 1987.
Store deler av fjellområdene (ovenfor tregrensen) i Norge har et alpint klima som tilsvarer arktisk klima.


Høgskolen i Nesna.
Hovedinngangen i nyfløyen fra 2006
Høgskolen i Nesna (HiNe, HiNesna) er en av 24 statlige høgskoler i Norge og Nord-Norges nest eldste institusjon for høyere utdanning. Den ble etablert som Nesna lærerhøgskole i 1918 og omorganisert til Høgskolen i Nesna i forbindelse med Høgskolereformen i 1994. Høgskolen har hovedcampus på Nesna i Helgeland (Nordland), og har i dag ca. 1140 studenter og 125 ansatte (2011). Høgskolen tilbyr studieprogrammer innen bl.a. lærerutdanning, sykepleierutdanning, musikkvitenskap, drama, samfunnsfag, språkfag og matematikk/naturfag. Høgskolen er vertskap for den nordiske forskningsstiftelsen Kvinneuniversitetet Norden.
Om høgskolen.
Høgskolen i Nesna er Nord-Norges nest eldste institusjon for høyere utdanning. I tillegg til hovedcampus på Nesna, har HiNe studielokaliteter i Mo i Rana og Sandnessjøen. Høgskolen er involvert både i ordinære forsknings- og utviklingsprosjekter samt i prosjekter innenfor næringsrettet høgskolesatsing.
Høgskolens online skriftserie er «Fredrikke», i Fredrikke Tønder-Olsens navn.
Studietilbud.
Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen informatikk, naturfag, idrett, musikk, drama, grunnskolelærerutdanning, førskolelærerutdanning og sykepleierutdanning. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader og enkelte mastergradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Høgskolen har også doktorgradsstipendiater og samarbeider om dette med andre utdanningsinstitusjoner.
Organisering.
Høgskolen har 125 ansatte (2011), derav 4 i professorstilling, 9 i førsteamanuensisstilling, 5 i dosentstilling (hvorav en dosent II), 8 i førstelektorstilling og 40 i høgskolelektorstilling. Høgskolens professorer er professor i drama og teater Tor-Helge Allern og musikkprofessorene Bodvar Moe, Svein Halvard Jørgensen og Ove Larsen.
Dekan Renee Waara
Dekan Even Næss
Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av ordinær utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanningen i utlandet etter endte studier.


Curling-EM 2000.
Curling-EM 2000 ble arrangert 9. desember – 16. desember 2000 i
"Eislaufzentrum" i Oberstdorf i Tyskland.
Det deltok 18 lag for herrer og 13 lag for kvinner.
Herrer.
På det norske laget spilte Thomas Ulsrud, Torger Nergård, Thomas Due, Johan Høstmælingen og Flemming Davanger.


Kvalifisering.
Kvalifisering brukes i flere sammenhenger om framgangsmåter for å vise at noen har visse ferdigheter, erfaringer, kunnskaper eller lignende.
I sport er kvalifisering en metode for å oppnå rett til å delta videre i en konkurranse eller for å tildelt en god startposisjon. I større turneringer må spillere eller lag ofte kvalifisere seg først for å få delta i selve turneringen. I motorsport kjøres det vanligvis kvalifiseringsrunder før selve konkurransen for å avgjøre hvem som skal få de beste startposisjonene.
I sjonglering er en kvalifisering pr. definisjon "antall hender x antall objekter du sjonglerer med" mottak. Dvs, har du 2 hender og 7 baller; 14 mottak for en kvalifisering. Driver man med passing, dvs sjonglere/kaste til hverandre, kan man benytte flere objekter, f.eks 13. 13 baller x 4 hender = 52 mottak for en kvalifisering. En kvalifisering er kriteriet for å "sjonglere" med noe. Se sjonglering. En flash, like mange mottak som objekter, består av å kaste all objektene opp, for så å ta i mot igjen. F.eks 5 kast og 5 mottak med 5 baller. Dette er da ikke "en sjonglering".
Kvalifisering og kvalifikasjon brukes også juridisk, blant annet ved søknad om ansvarsrett etter plan- og bygningslovgivningen og ved offentlige anskaffelser.
Kvalifiseringen kan ved offentlige anskaffelser foregå enten samtidig med tilbud eller i en forutgående prekvalifisering. I konkurransegrunnlag fastsetter oppdragsgiver de kvalifikasjonskravene som gjelder for å delta i konkurransen. Kvalifikasjonene er minstekrav til tilbyderen og må være oppfylt for at tilbudet skal bli vurdert. Ved prekvalifisering kan det imidlertid være konkurranse om hvilke tilbydere som er best kvalifisert.


R. Kelly.
Robert Sylvester Kelly, født 8. januar i 1967 i Chicago, USA er en amerikansk R&B artist, låtskriver og plateprodusent. Hans debut kom i 1989 da han var vokalist i gruppa MGM som lagde "Why You Wanna Play Me". I 1992 grunnla Kelly gruppa Public Announcement, som debuterte med albumet "Born into the '90s" som inneholdt sanger som "Honey Love" og "Slow Dance (Hey Mr. DJ". Public Announcement lagde også låta "Dedicated", som ble deres største hit, og tilbragte 2 uker på R&B Singellista i USA.
I 1993 kom R.Kelly med sitt første soloalbum, 12 Play, som hadde sanger som "Sex Me (Pt. 1)", "Your Body's Callin", og nr. 1 slageren "Bump N' Grind" på baksiden av coveret.
I 1994 hjalp Kelly det unge R&B talentet Aaliyah med sitt debutalbum, "Age Ain't nothing but a number", som solgte to ganger til platina med singler som "Back and Forth" og "At your best".
Samme år giftet R. Kelly seg med Aaliyah som bare var 15 år da ekteskapet ble inngått. Aaliyah hadde løyet om alderen og sagt at hun var 18. I 1995 avslørte Vibe Magazine giftermålet og det ble fort kjent ugyldig. Aaliyah avsluttet på samme tidspunkt sitt profesjonelle samarbeid med R. Kelly.
Kelly returnerte til studioet sitt og begynte å produsere sitt neste album som fikk titelen «R. Kelly» og var hans andre soloalbum. «R. Kelly» cden ble en stor suksess og solgte 5 millioner eksemplarer med singler som "You Remind Me of Something", "I Can't Sleep (Baby If I)" og samarbeidsprosjektet med den legendariske R&B gruppa The Isley Brothers med Ronald Isley, "Down Low (Nobody Has To Know)". I 1995 ble Kelly låt skriver for R&B gruppa Changing Faces og popartisten Janet Jackson. Kelly produserte også remixen av Jacksons 1994 super hit "Any time, any place". Kelly samarbeidet også med Michael Jackson som låtskriver og co-produsent på singelen "You Are not alone". SABAM, et belgisk opphavsrettsorgan, bekreftet at sangen "You Are Not Alone" egentlig var skrevet og komponert i 1993 av Eddy Van Passel og Danny Van Passel, som er veteraner i den belgiske musikkbransjen.
I 1996 kom superhiten "I believe I can Fly" i forbindelse med Space Jam filmen. Sangen gikk rett inn som nr. 2 på Topp 100 lista i USA og som nr. 1 på britiske hitlister.
I 1997 hadde Kelly også stor suksess med hiten "Gotham City".
I 1998 mottok R.Kelly 3 Grammyer for "I Belive I can fly", beste R&B Sang, Beste R&B Mannelige Vokalist og Beste sang fra et soundtrack. Samme år kom det tredje albumet til Kelly, «R», ble en stor suksess med en gang og inneholdt sangen "I'm Your Angel" en duett med Celine Dion som toppet den amerikanske topp 100 lista i 6 uker, andre singler fra «R» albumet er den Sam Cooke inspirerte "If I Could Turn Back The Hands Of Time", "When A Woman's Fed Up" og "Home Alone." Albumet «R» mottok 8 ganger platina av RIAA
I 2002 kom "The Best of two Worlds" albumet der Kelly samarbeidet med Jay-Z, albumet gikk inn som nr.2 på pop album listene i USA.
Februar 2003 kom Kelly med sitt nye album «Cocholate Factory», albumet gikk under kode navnet «Loveland» når det var under innspilling i 2002 og 2003.


Drevvatn.
Drevvassbygda sett fra Tovenfjellet nordvest for bygda.
Drevvatn eller Drevvassbygda er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland. Bygda ligger ved nord- og østenden av Drevvatnet, i tidligere Elsfjord kommune.
Drevvatn er hovedsakelig ei jordbruksbygd. Til Drevvassbygda regnes i tillegg til gården Drevvatnet også gårdene Drevvassbukta (også kalt Drevvassbotnet) og Dyrhaugen.
Drevvatn stasjon er et stoppested på Nordlandsbanen. Stasjonen ble åpnet i 1941, og ligger 92,9 moh. Fv241 fra Elsfjord passerer gjennom bygda, og fortsetter sørvestover gjennom Drevjedalen til Holandsvika og Riksvei 78.
I den gamle skolebygningen i bygda ligger Drevvatn museum, som drives av Drevvatn historie- og museumslag. Skolebygget var ferdig i 1939, men ble ikke tatt i bruk før i 1945, da den under andre verdenskrig ble brukt av tyske soldater. Etter krigen var skolen i drift fram til 1967.


Timbaland.
Timbaland (født Timothy Z. Mosley 10. mars 1971 i Norfolk, Virginia, USA) er en afro-amerikansk hip hop- og R&B-musikkprodusent og rapper, hvis produksjons- og arrangementstil var veldig innflytelsesrik i begge musikkgenre på midten av 1990-tallet.
Han har flere ganger samarbeidet med R&B artisten Justin Timberlake i sanger som «Sexyback», «Release», «Cry Me A River», «What Goes Around Comes Around», «My Love» og «Bounce».
I 2007 ga han ut albumet Shock value med gjesteartister som Falloutboy, The Hives, Magoo og Justin Timberlake.
Sammen med Magoo danner de hip-hop-gruppen Timbaland & Magoo. Timbaland er den 2. rikeste rapperen, etter han tjente over 21 millioner dollar i 2006.
Han er mest kjent for sangene «The way I Are», «Apologize» og «If We Ever Meet Again».


New York Red Bulls.
New York Red Bulls er et amerikansk fotballag som spiller i Major League Soccer (MLS). Klubben spiller på Redbull Arena i Harrison, New Jersey. De har vært med i ligaen siden den ble startet i 1996. Fra 1996 til 1997 var de kjent som New York/New Jersey MetroStars, etter det het de bare MetroStars. 9. mars 2006 ble klubben kjøpt opp av Red Bull, og endret navn til det nåværende. Red Bull endret også draktene og logoen, og overtakelsen har blitt sammenlignet med den som skjedde med Red Bull Salzburg.
Laget har hatt både kjente spillere og trenere, blant annet Lothar Matthäus, Tim Howard, Adolfo Valencia og Youri Djorkaeff, og på trenersiden, Carlos Alberto Parreira og Bora Milutinović.
Fra 2011 fikk laget sin første norske spiller, Jan Gunnar Solli.


Langedrag Naturpark.
Langedrag Naturpark (egentlig "E.K.T. AS, Langedrag Naturpark, Fjellgård og Leirskole") er en fjellgård 1000 moh., like sør for Tunhovd i Nore og Uvdal kommune, Buskerud.
Langedrag Naturpark, som er åpen for besøk hele året, huser omkring 25 ulike dyrearter og er bl.a. kjent for sitt utvalg av gamle husdyrraser og ville dyr fra norsk fauna. Man kan bl.a. oppleve spennende rovpattedyr som ulv og gaupe. Men man finner også tradisjonelle dyr som reinsdyr, elg, fjellrev, hester, geiter, høns, ender, gjess og kaniner der, samt mer eksotiske dyr som skotsk høylandskveg, yak-kveg og muflon-sau. I tillegg kan man oppleve ridning og kjøring med hest og vogn/slede, samt seterliv og en rekke andre aktiviteter.
Siden 1981 har det vært drevet leirskole ved Langedrag, og hvert år siden den gang har hundrevis av elever fått oppleve nærhet til dyr og livets gang i naturen.
Organisasjonen (E.K.T. AS) ble grunnlagt 1. november 1960 av Edvin Thorson, men byggingen av fjellgården tok først til i 1978. Edvin Kjell Thorson og hans kone Eva Thorson drev gården i mange år, men er nå overdratt til datteren Tuva Thorson. Gården er gjort kjent gjennom TV-serien «Vi på Langedrag», som NRK sendte første gang i 2001 (senere også vist i 2003).


Fyrtårnet på Faros ved Alexandria.
En tegning av fyrtårnet av den tyske arkeologen H. Thiersch (1909).Fyrtårnet på Faros utenfor havnen i Alexandria i Egypt var det av de syv underverker etter Keopspyramiden som klarte seg lengst. Det blir noen ganger kalt for "Faros i Alexandria" ("Pharos" eller Φάρος på gresk betyr fyrtårn) og ble bygget av den greske arkitekten Sostratos av Cnidus i tidsrommet 299 f.Kr. –279 f.Kr. og ble ødelagt ved et endelig jordskjelv i 1375. Ingen vet i dag fullstendig hvordan tårnet så ut, men restene ble funnet av dykkere i 1994 og ytterligere mer ble avslørt av satellittfotograferinger senere.
Arkitektur.
Fyrtårnet avbildet på antikk mynt.
Tårnet har blitt beregnet til å ha vært 134 meter høyt, og dermed ett av de aller høyest menneskeskapte bygninger i sin tid. Fyrtårnet ble bygget i blokker av hvit stein. Tårnet ble reist i tre stadier: en nedre kvadrat med en sentral base; en midterst oktagonal (eller åttekantet) seksjon; og på toppen, en rund seksjon. Dets toppunkt hadde et speil som reflekterte sollyset i løpet av dagen og en ild ble tent om natten. Lyset kan bli sett avbildet på romerske mynter. Det var fire statuer av tritonere (Triton var en gresk gud, sønn av Poseidon, og representerte budsenderen fra havets dyp) som blåste i horn, en på hvert hjørne av bygningen. I den romerske perioden var det også en statue på toppen av fyrtårnet.
Formgivningen av minareter (arabisk "manara" منارة, men vanligvis مئذنة) ved de tidlige islamske moskeer fulgte i mange århundrer senere den samme design med tre stadier og er en attest til fyrtårnets bredere arkitektoniske innflytelse.
Fyrtårnet ble bygget av grekeren Sostratus på slutten av 200-tallet f.Kr. som kom fra byen Cnidus i Lilleasia (nåværende Tyrkia) og hans navn nevnes også på helligdommen til Apollon i Delphi og på Delos, søsterøya til Mykonos i Egeerhavet. Sostratus av Cnidus var byggherre på oppdrag av Ptolemaios I, en av Alexander den stores generaler som etter dennes død ble kalt for "Soter av Alexandria" (soter = frelser eller konge), og var Egypts første hellenistiske hersker i 305 f.Kr. og byggingen av fyrtårnet ble satt i gang kort tid etter og ferdigstilt under styret til hans sønn Ptolemaios II Philadelphos.
De fleste forskere mener at fyrtårnet ikke ble reist i ren gresk stil, slik som det ofte blir beskrevet, ettersom Ptolemaiosene blandet deres egen greske kultur med den egyptiske, og fyrtårnet lånte sannsynligvis fra faraoistiske tradisjonen, brukte egyptisk stein, og sannsynligvis dekket med hvit marmor.
Lokalisering.
Ettersom landskapet i området er meget flatt og manglet landemerker som ble benyttet på denne tiden for navigering ble et merke i havnen nødvendig. Fyrtårnet lå på en liten øy rett utenfor havnen av Alexandria i Egypt med en kunstig forbindelse av solid granitt på lengde med syv stadiumer til fastlandet, "Heptastadion", og som dermed dannet på den ene siden havnen i Alexandria.
Fyrtårnet ble berømt allerede i samtiden og øyensynlig en turistattraksjon helt fra begynnelsen. Det ble servert mat til de besøkende som gikk opp på en plattform på første nivå. En tilsvarende plattform ga utsikt på den åttekantede tårnet for de som gikk ytterligere opp.
Takket være dette fyrtårnet har det greske ordet "pharos" senere blitt det etymologiske opprinnelsen til ordet fyrtårn i mange romanske språk, som på fransk ("phare"), italiensk ("faro"), portugisisk ("farol"), spansk ("faro") og romansk ("far"), og til og med det hebraiske språket har innkapslet ordet.
Legenden forteller at lyset fra fyrtårnet ble brukt til å brenne fiendtlige skip før de nådde kysten, men det er utenkelig grunnet datidens optiske kvalitet. Mer sannsynlig er uttalelsene om at lyset kunne ses på en distanse på rundt 55 km fra kysten.
Varighet.
En rekonstruksjon av fyrtårnet i Alexandria finnes i parken «Verdens vindu» i Changsha, Kina. Med unntak av de store pyramider på Giza er det av syv underverker som varte lengst. Det ble betydelig ødelagt av to jordskjelv i 1303 og 1323 i en slik grad at den arabiske reisende Ibn Battuta kunne rapportere at det var umulig å komme til ruinene. De siste restene forsvant i 1480 da den daværende sultan av Egypt, Qaitbay, bygget et middelalderfort på det samme sted som fyrtårnet en gang sto, og brukte deler av den ødelagt steinen og marmoren. Fortet som står i dag er gjenoppbygd på nytt for turistene med støpt stein og har liten historisk verdi.
Det ble uansett en solid bygning som overlevde lenge og sto imot tidens tann, store stormer, til og med den store flodbølgen som skylte over Middelhavet i 365 e.Kr. og overlevde også 22 jordskjelv mellom år 320 f.Kr. og 1303 e.Kr. som var store nok til antikke skribenter har nevnt dem, inntil de to siste som var for kraftige.
Mye av de vi vet om fyrtårnet og dens struktur kommer fra den tyske forskeren Hermann Thiersch som forfattet en bok om emnet som fortsatt er den beste referanseverket. Det har vært sporadiske benevnelser som har overlevd fra antikkens egne skribenter, men Thiersch brukte avbildninger på mynter, mosaikker og mindre modeller. En del fakta kunne bli avledet fra arabiske skrifter som mikset presise beskrivelser med rene fantasier, men som ga god informasjon om første nivå, lite om de øvrige og intet om lyset på toppen. Eksempelvis ble en morisk geografer fra Spania, Idrisi, som besøkte tårnet i 1115 e.Kr., så imponert over bygningen at han telte trappetrinnene og målte høyden på dets balkonger, basarer og tårn.


Open Geospatial Consortium.
Open Geospatial Consortium, eller OGC, er en internasjonal frivillig organisasjon for standardisering av kartdata.
I OGC, mere enn 280 kommersielle-, statlige-, «nonprofit»- og forskningsorganisasjoner over hele verden samarbeider for å utvikle og samordne standarder for Geografiske InformasjonsSystemer (GIS). Organisasjonen var tidligere kjent som Open GIS Consortium.
Årsaken til etableringen av organisasjonen er at det på verdensbasis finnes en mengde geografiske datasett som er opprettet i ulike programverktøy, men som ikke enkelt kan utveksles fra det ene systemet til et annet.
OGC har nær forbindelse med TC 211 (Geogratisk Informasjon/Geomatikk).


Romeo Must Die.
Romeo Must Die er en amerikansk film fra 2000, hvis historie er løslig basert på William Shakespeares "Romeo og Julie", regissert av Andrzej Bartkowiak, og med Aaliyah, DMX og Jet Li i hovedrollene.
Historien.
«Han Sing» (Jet Li) har tatt på seg skylden for sin far og bror og gått i fengsel for dem i Hongkong, mens familien har rømt til USA. Når «Sing» får høre at broren hans er blitt drept av noen rivaler, rømmer han fra fengelset og tar seg til San Francisco for å søke hevn. Der møter han og blir forelsket i «Trish» (Aaliyah), datteren til rivalenes sjef.


Edie Brickell.
Edie Brickell (født 10. mars 1966 i Oak Cliff, Dallas, Texas, USA) er en amerikansk sanger og låtskriver. Hun var medlem av bandet Edie Brickell & New Bohemians i perioden 1985–1990, og har etter det vært soloartist.
Brickell giftet seg med den 25 år eldre Paul Simon 30. mai 1992. Sammen har de tre barn.


Garth Brooks.
Brooks under en konsert i Washington DC
Troyal Garth Brooks (født 7. februar 1962 i Tulsa, Oklahoma, USA) er en amerikansk countryartist. Han slo gjennom i Nashville i 1989, og har solgt over 100 millioner plater. Han regnes som den største countrystjernen gjennom tidene. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Han er gift med countrysangeren Trisha Yearwood og har tre døtre fra et tidligere ekteskap.


Studieforbund.
Et studieforbund er en ideell organisasjon som har voksenopplæring som hovedformål, og som består av to eller flere medlemsorganisasjoner.
Voksnes læring i studieforbundene er som oftest ikke-formell, men enkelte studieforbund har også tilbud innen det formelle utdanningssystemet.
Det finnes 19 godkjente studieforbund i Norge, og disse har mer enn 470 medlemsorganisasjoner og 40 000 studietiltak for mer enn 500 000 deltakere. 18 godkjente studieforbund, alle unntatt Fremskrittspartiets Studieforbund, er organisert i Voksenopplæringsforbundet, studieforbundenes interesseorganisasjon. Voksnes læring i studieforbundene bygger på like muligheter til læring for alle, og på demokratiske læringsformer i et livslangt læringsperspektiv.
Studieforbundene er sentrale leverandører av kulturrelatert opplæring og kurs. Estetiske fag og håndverksfag utgjorde i 2011 47% av all den godkjente kursvirksomheten. I arbeidslivet står studieforbundene for rundt ti prosent av kursvirksomheten. Det er spesielt stor aktivitet rettet mot primærnæringene.
Det er betydelig aktivitet innenfor organisasjonskunnskap
og andre emner som kvalifiserer til deltakelse i politikk og organisasjonsliv.
Studieforbundene er underlagt Lov om Voksenopplæring. Loven forvaltes av Kunnskapsdepartementet.
Referanser.
SSBs statistikk for opplæring i studieforbund 2011


Harry Melling.
Harry Melling (født 13. mars 1989 i London, England) er en engelsk skuespiller. Han er kanskje mest kjent for rollen som «Dudleif Dumling» i "Harry Potter"-filmene.
Melling ble utdannet som skuespiller ved Sue Nieto Theatre School i Nordvest-London, og begynte senere ved London Academy of Music and Dramatic Art, hvor hans produksjoner inkluderer The provoked Wife, King John, Antigone, Plenty and Sisterhood. Melling er medlem av National Youth Theatre. Han er barnebarn av Patrick Troughton, som spilte en lege i science fiction-serien Doctor Who fra 1966 til 1969. Melling er også nevø av David Troughton og Michael Troughton som begge er skuespillere, og han er fetter av cricket-spiller Jim Troughton og skuespiller Sam Troughton.
Melling dukket opp i fem av de åtte Harry Potter-filmene som Harry Potters overvektige og bortskjemte fetter Dudley Dursley. Den 11. oktober 2009 ble det annonsert at Melling hadde mistet så mye vekt siden hans siste opptreden i Harry Potter-filmene at han var nærmest ugjenkjennelig, og at hans rolle som Dudley Dursley måtte nesten omarbeides før innspillingen av Harry Potter og Dødstalismanene Del 1. Melling opptrådde også i en episode av BBC-serien Merlin hvor han spilte en ung trollmann som heter Gilli, som akter å bruke magi for å hjelpe ham å vinne den legendariske turneringen i Camelot. Han spilte også i BBC-serien Just William.


Kostymesyer.
En kostymesyer er en håndverker som syr kostymer for for eksempel teater, film eller opera.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


Addisjon.
Addisjon er en av de fire grunnleggende regneartene, (operasjonene) innenfor aritmetikken. Symbolet for addisjon er +. Ved addisjon legger man sammen verdien av to (eller flere) tall til en sum, for eksempel 1+2=3. For å legge sammen "n" tall, må man utføre "n" −1 addisjoner av to tall. Tall som adderes kalles addender.
Addisjon av et negativt tall er ekvivalent med subtraksjon. Se også vektoraddisjon.


Håndbokbinder.
En håndbokbinder er en håndverker som binder inn bøker. Automatisering av bokinnbindingen har gjort at det finnes et eget marked for «kunstbind», bøker med godt papir og innbinding utført for hånd. Håndbokbinderen utfører også reparasjon og restaurering av eldre bøker.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk på videregående skole. Etter ett år på skole Vg1 Design og håndverk, må elevene gå tre år i lære i bedrift.


Pius VI.
Pius VI (født 27. desember 1717, død 29. august 1799) var pave fra 22. februar 1775 til sin død.
Pius VI ble født som Gianangelo Braschi og fikk sin utdanning av jesuittene. Han var forlovet, men bestemte seg for å bli prest i stedet for å gifte seg. Han ble kardinal i 1773, etter å ha hatt ulike stillinger i Vatikanet. Ble valgt til pave i 1775, tross motstand fra bl.a. styresmaktene i Spania, Portugal og Frankrike, som ikke likte hans påståtte støtte til jesuittene. Pius VI friga jesuitter som den tidligere paven, Klemens XIV, hadde fengslet.
Han hadde flere motstandere i sin periode som pave, slik som keiser Joseph II og Napoleon. Han ble arrestert i en alder av 82, og sendt til Frankrike. Han døde i eksil.


Filigransarbeider.
En filigransarbeider er en håndverker som lager filigransarbeid, altså mange små deler som er loddet sammen til en helhet. Det mest kjente eksempelet er kanskje smykker av tråder i sølv og gull, da spesielt søljer til bunader.
Håndverket har flere tusen år gamle tradisjoner, blant annet fra Asia og middelhavsområdet. Ordet filigran (eller "viraverk") kommer fra latin "filium", som betyr tråd, og "granum", som betyr korn.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og gullsmedhåndverk. Tidligere var faget en del av gullsmedfaget og ble lagt inn under lov om fagopplæring i 1953.


Håndvever.
En håndvever er en håndverker som vever tekstiler for hånd. De som praktiserer faget i dag produserer interiør- og bekledningstekstiler, suvenirer og gaveartikler. Mange utøvere selger også varer og tjenester til andre næringsdrivende, for eksempel bunadstilvirkere og arkitekter.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.


Marinedepartementet (USA).
Marinedepartementet ("Department of the Navy") er et departement underlagt det amerikanske Forsvarsdepartementet. Departementet ble opprettet ved lovgivning 30. april 1798 for å gi administrativ og teknisk støtte og sivil kontroll over den amerikanske marinen og marinekorpset. Departementet ledes av marineministeren ("Secretary of the Navy") og visemarineministeren ("Undersecretary of the Navy").
Marinedepartementet var opprinnelig et selvstendig departement i USAs regjering, sidestilt med Krigsdepartementet som inneholdt hæren, men disse ble underlagt det felles Forsvarsdepartementet da dette ble opprettet i 1947.
Marinedepartementet har administrative og tekniske oppgaver, og inngår ikke i den operative kommandokjeden. Blant oppgavene er rekruttering og trening av militært og sivilt personell, utstyr og logistikk, konstruksjon og vedlikehold av skip og fly og mobilisering og demobilisering av flåten.
Departementet styrer to separate forsvarsgrener, Marinen og Marinekorpset, som sammen utgjør «de operative styrkene» ("operating forces"). I tillegg kommer «landetablissementene» ("shore establishment") med en rekke marinebaser, marineverft, depoter, skoler, sykehus osv.
De øverste militære lederne i departementet er sjefen for marineoperasjoner ("Chief of Naval Operations"), en firestjerners admiral som er øverstkommanderende i Marinen, og kommandanten for Marinekorpset ("Commandant of the Marine Corps"), en firestjerners general som er øverstkommanderende i Marinekorpset. Begge disse er medlem av Den militære sjefsnemnd ("Joint Chiefs of Staff").


Storurmaker.
En storurmaker er en håndverker som lager, vedlikeholder og reparer alle typer ur, spesielt mekaniske tårn- og kirkeur, veggur og gulvur.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk. Andre året er vg2 ur- og instrumentmaker. Siden faget ble regulert i 1997 er det ingen som har avlagt svenneprøve.


Regneart.
Innenfor aritmetikk opererer man med "de fire regneartene", som omfatter
Hver av disse regneartene utfører en matematisk operasjon på to tall for å danne et tredje.


Forgyller.
En forgyller er en håndverker som legger bladgull på gjenstander.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå et år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er Vg1 design og håndverk.


Subtraksjon.
Subtraksjon er en av de grunnleggende regneartene (operasjonene) innenfor aritmetikken. Symbolet for subtraksjon er −.
Ved subtraksjon trekkes et tall ("subtrahend") fra et annet tall ("minuend"), slik at man får en "differanse".
Subtraksjon er ekvivalent med addisjon av et negativt tall.


Multiplikasjon.
Multiplikasjon eller ganging er en av de fire grunnleggende regneartene (operasjonene) innenfor aritmetikken. Tall som multipliseres med hverandre, kalles faktorer. Resultatet av en multiplikasjon kalles et produkt.
"Multiplikasjonstabellen" eller «"Gangetabellen"» er samlingen av alle heltallige multiplikasjoner av to tall mellom 1 og 10. Denne tabellen er standard lærestoff (puggestoff) i grunnskolen.
Multiplikasjon benyttes for reelle tall, komplekse tall og matriser.
Produktoperatoren.
Π (stor pi) brukes som produktoperator, og angir at matematiske objekter skal multipliseres i en produktserie. I noen tilfeller også kalt en produktsum.
Et eksempel på en produktserie er


Absolutt avvik.
Absolutte avvik til et element i et datasett er den absolutte differensen mellom dette elementet og et gitt punkt. Vanligvis er punktet som avviket beregnes i forhold til enten medianen eller det aritmetiske gjennomsnittet av datasettet.
Gjennomsnittlig absolutt avvik til et datasett er gjennomsnittet av det absoluttet avviket til hvert element i datasettet. Dette er et mål på statistisk spredning.
hvor formula_2 er det valgte målet for sentraltendensen til mengden og som det gjennomsnittlige absolutte avviket beregnes i forhold til.
Medianen er det punktet som minimerer det gjennomsnittlige absolutte avviket til et datasett. For eksempel, for mengden, er medianen 2 mens gjennomsnittet er 3. Det gjennomsnittlige absolutte avviket fra medianen er (1+0+0+2+4)/5 = 1,4 mens det gjennomsnittlige absolutte avviket fra gjennomsnittet (noen ganger kalt gjennomsnittsavvik) er (2+1+1+1+3)/5 = 1,6.
Generelt er det gjennomsnittlige absoluttet avviket fra gjennomsnittet mellom en og to ganger større enn det gjennomsnittlige absoluttet avviket fra medianen. Det gjennomsnittlige absoluttet avviket er også alltid mindre enn eller lik standardavviket.


Den militære sjefsnemnd (USA).
Den militære sjefsnemnd ("Joint Chiefs of Staff") er et råd bestående av USAs øverste militære embetsmenn som fungerer som den amerikanske presidentens militære rådgivere. Nemnden har ikke operativ myndighet over militære styrker; den operative kommandokjeden løper fra presidenten og forsvarsministeren direkte til de ni felles hovedkommandoene. Sjefsnemnden skal imidlertid gi råd til presidenten og forsvarsministeren, og formannen for nemnden har høyest rang av alle militære offiserer og regnes som USAs forsvarssjef.


Divisjon (matematikk).
Divisjon eller deling er innenfor matematikk, spesielt elementær aritmetikk, en regneart som er motsatsen til multiplikasjon. Resultatet av en divisjon kalles en "kvotient".
For eksempel er 6: 3 = 2 siden 2 × 3 = 6.
I uttrykket over kalles "a" "kvotient", "c" "dividend" og "b" "divisor".
Uttrykket "c": "b" kan også skrives som 'c"/"b'.
Divisjon med null er ikke definert.


Sølvsmed.
En sølvsmed er en håndverker som jobber med gjenstander i sølv. Utdanningen i Norge er to år i skole og to år i lære i bedrift.
Tradisjonene for å smi og forsire i sølv er svært gamle i Norge. Dette bekreftes av en rekke gamle arvestykker som er datert helt tilbake til middelalderen, som drikkehorn eller brudekroner.
Da sølvgruvene på Kongsberg ble funnet, ble det nedlagt forbud mot at sølv herfra skulle sendes noe annet sted enn til kongen i København. Allikevel greidde bøndene og kunsthåndverkerne i dalene omkring å smugle ut en god del av kongsbergsølvet, slik at de hadde noe å arbeide med. I årenes løp kom det innflyttere til Telemark fra Tyskland som hadde med seg solide håndverkstradisjoner. En av de mest kjente er Mikkel Mandt, som fikk en stor etterslekt av begavede kunsthåndverkere i Vest-Telemark.
I dag smis det i sølv på tradisjonell basis i Telemark og Setesdal. Sølvsmedlinja ligger i Valle, og er knyttet til Setesdal videregående skole.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og gullsmedhåndverk.


Charles Babbage.
Charles Babbage (født 26. desember 1791, død 18. oktober 1871) var en engelsk matematiker. Han er berømt for sine skisser av maskiner, for eksempel hans differansemaskin ("the Difference Engine"), som var forløperen for dagens datamaskiner. Påbegynte konstruksjoner og tegninger av disse maskinene finnes på London Science Museum. I 1991 ble det produsert, på grunnlag av Babbages tegninger, en ferdig differansemaskin som fungerte slik det var tenkt. Den ble produsert med presisjonsnivåer og toleranser som var fullt mulige på 1700-tallet, noe som beviser at Babbages maskin ville ha fungert hvis han hadde fått ferdigstilt den.
Tidlige år.
Han ble født i Teignmouth, Devonshire og studerte ved Trinity College og Peterhouse ved Universitetet i Cambridge. Han ble uteksamnert fra Cambridge i 1814. Samme år giftet han seg med Georgiana Whitmore. De fikk åtte barn, men bare tre levde opp til voksen alder. Hans kone døde i 1827.
Beregningsmaskinene.
Astronomer og navigatører utfører mange regneoperasjoner, f.eks. multiplikasjoner og divisjoner, og helt opp til våre dager (før datamaskiner og andre elektroniske hjelpemidler) har det viktigste hjelpemidlet til dette vært logaritmer. Enklere logaritmetabeller strekker ikke til for presisjonsbehovene i astronomi og navigasjon. Siden det er arbeidskrevende å beregne en logaritme for hånd, ble det publisert logaritmetabeller i tykke bind, med mer nøyaktige logaritmer. Disse ble fremstilt ved hjelp av et stort antall ansatte som beregnet tabeller for hånd. Deretter ble tabellene satt i bly for trykking. Denne arbeidskrevende prosessen resulterte i mange feil, noe som forårsaket store og kostbare problemer for fartøyer.
Med bakgrunn i den høye feilfrekvensen i datidens logaritmetabeller, lette Babbage etter en metode for å gjøre disse beregningene automatisk. Målet var at beregninger og setting skulle gjøres uten menneskelig inngrep. Han kjente til, og var sikkert påvirket av de tidligere arbeidene med beregningsmaskiner av Blaise Pascal og Gottfried Leibniz. I 1822 beskrev han i et brev til Sir Humphry Davy sine ideer om hvordan en beregningsmaskin skulle kunne brukes til å beregne og trykke matematiske tabeller.
Differansemaskinen.
I 1821 presenterte Babbage en modell til noe han kalte differansemaskinen ("the Difference Engine") for Royal Astronomical Society. Formålet med denne maskinen var å fremstille logaritmetabeller der logaritmeberegningen ble approksimert av polynomer med en numerisk metode, differansemetoden. Ideen ble godkjent, og i 1823 mottok han et bidrag fra den britiske regjeringen på 1500 pund for å realisere konstruksjonen.
Arbeidet ble påbegynt, men aldri avsluttet. For det første var friksjonen i de tannhjulmekanismene som kunne produseres med datidens teknikk for stor – vibrasjoner var et konstant problem. For det andre ombestemte han seg stadig med hensyn til hvordan maskinen skulle konstrueres. I 1833 hadde han brukt 17 000 pund uten at han kunne vise til tilfredsstillende resultater.
Den analytiske maskinen.
Mellom 1833 og 1842 gjorde han et nytt forsøk. Denne gangen forsøkte han å bygge en maskin som skulle kunne programmeres til å utføre alle typer beregninger, ikke bare polynomfunksjoner. Denne maskinen kalte han "den analytiske maskinen" (the Analytical Engine). Konstruksjonen bygde på prinsipper fra Joseph-Marie Jacquards vevstolproduksjon, som brukte hullkort til å styre arbeidet. Babbage tilpasset denne konstruksjonen til å styre hvordan ulike matematiske beregninger skulle utføres.
Den analytiske maskinen hadde innmatingsenheter som bygde på hullkort, etter Jacquards ideer, en beregningsenhet som utførte ulike matematiske operasjoner, en styreenhet som sørget at riktige operasjoner ble utført, og et minne der beregnede mellomresultater kunne lagres for senere bruk. Dette var verdens første datamaskin.
Konstruksjonen var ferdig i 1835, men den så aldri dagens lys. Dette skyldtes i stor grad Baggages tidligere problemer med sin differansemaskin, han fikk flere avslag på søknad om økonomiske bidrag til arbeidet fra myndighetene.
I oktober 1842 publiserte den italienske generalen og matematikeren Federico Luigi, Conte Menabrea en forskningsrapport om den analytiske maskinen. Augusta Ada King, grevinne av Lovelace, en mangeårig venn av Babbage, oversatte rapporten til engelsk. Charles foreslo at hun skrev kommentarer til rapporten. I en serie brev mellom 1842 og 1843, samarbeidet paret om sju kommentarer. I den ene kommentaren utarbeidet Ada en utføringstabell for et program som Babbage skrev for å beregne bernoullitallene. I en annen skrev hun om et generalisert algebraprogram som kunne utføre operasjoner på symboler i tillegg til tall. Av enkelte blir Lovelace regnet som historiens første programmerer. Hun begynte på arbeidet med en mer detaljert beskrivelse av den analytiske maskinen, men den ble aldri ferdig. Over hundre år senere ble et av de tidlige programmeringsspråkene, Ada, oppkalt til minne om henne.
Senere år.
I 1837 lyktes en svensk advokat Georg Scheutz å bygge en fungerende versjon av differansemaskinen. Konstruksjonen bygde på Babbages beskrivelser fra 1834. Babbage var blant dem som undersøkte maskinen og uttalte seg positivt om den. Den britiske regjeringen kjøpte et eksemplar av maskinen.
Babbages arbeid med å forbedre produksjonen av tannhjulmekanismer til sine maskiner, har etter manges mening bidratt til at britene fikk et teknisk forsprang, og til den britiske flåtens overlegenhet under første verdenskrig.
I 1816 ble han medlem i Royal Society.
Fra 1828 til 1839 var Babbage Lucasiansk professor i matematikk ved universitetet i Cambridge. Han bidro med artikler i flere vitenskapelige tidsskrifter, og var delaktig i stiftelsen av "The Astronomical Society" 1820 og "The Statistical Society" 1834. De siste årene bodde han i London og arbeidet med å konstruere maskiner som kunne utføre aritmetiske og algebraiske beregninger.
Eksterne lenker.
Babbage, Charles
Babbage, Charles
Babbage, Charles


Glasshåndverker.
En glasshåndverker (ofte kalt glassblåser) er en håndverker som former glass for pryd- og nyttegjenstander, og linseemner til optisk industri. Faget er flere tusen år gammelt.
Utdanningen i Norge er et år på skole og tre år i lære i bedrift.


Maskør- og parykkmaker.
En maskør- og parykkmaker er en håndverker som lager parykker og løshår, skjegg, barter, masker og lignende til teater, opera og film.
Utdanning.
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet design og håndverk. Elever må gå et år på skole og tre år i lære i bedrift eller man kan ta frisørfaget andre året for så å gå ut i lære. Grunnen til at det er mulig å ta frisørfaget er at man da lærer klipping, farging osv. Første skoleåret er Vg1 design og håndverk.


Erik Ødegaard.
Erik Ødegaard (født 28. november 1969 i Oslo) er en norsk maler og illustratør. Han har studert filosofi og litteratur ved Universitetet i Tromsø (1991–1993) og illustrasjon ved Academy of Art College i San Francisco i USA (1996–2000). Erik Ødegaard har jobbet med en rekke kunstuttrykk, alt fra malerier til digital grafikk. Ødegaard har illustrert flere bøker for Aschehoug Forlag, Cappelen Forlag og Gyldendal Norsk Forlag, bl.a. Arne Svingens barnebok "De Tøffeste Gutta". Han er representert på Inferno Gallery i Oakland, CA og Speilbildet Galleri i Bærum.


Ѕ.
Ѕ (minuskel: ѕ) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, brukt i makedonsk der den representerer lyden [dz]; den fantes imidlertid allerede i det tidlige kyrilliske alfabetet.
HTML-koden er codice_1 for stor bokstav, og codice_2 for liten bokstav.
S


З.
З (minuskel: з) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, som representerer konsonanten [z]. Den uttales som en stemt "s" [z], utenom i slutten av ord, der den uttales som vanlig "s".
Fra 1957 til 1986, ble en bokstav brukt sammen med det latinske alfabetet for å skrive zhuang. I 1986 ble zhuang sin ortografi endret, slik at den ble ASCII-kompatibel, og з ble byttet ut med bokstaven j. Bokstaven ble brukt til å representere høy tone.
I Unicode kodes з som U+1047 (&#X1047;) og U+1079 (&#X1079;).
Z


И.
И (minuskel: и) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet, uttalt i russisk, eller i ukrainsk. Den ser ut som en speilvendt versjon av den latinske bokstaven "N", og kommer fra den greske bokstaven eta ("Η", "η", uttalt i gammelgresk, men i moderne gresk).
Den er den tiende bokstaven i det russiske alfabetet, og den ellevte bokstaven i ukrainsk.
I


Kit Watkins.
Kit Watkins (født 20. november 1953 i Virginia) er en amerikansk musiker kjent som tidligere keyboardist og låtskriver i det amerikanske progrockbandet Happy the Man samt som tidligere keyboardist i det britiske bandet Camel.
Watkins begynte å lære seg piano hjemme fra han var fem år og gjennom tenårene ble han drevet mot rockemusikk. Han var med på å starte en rekke lokale band hvor han spilte alle slags tangentinstrumenter og fløyte samt at han sang. Når Watkins var 18 år i 1971, ble han oppdaget for hans låtskriverevner og tatt med i Happy the Man som ble grunnlagt på det lokale universitetet. Og det var med dette bandet han utviklet seg som musiker og hvor han skrev, fremførte, arrangerte og produserte. I løpet av seks år hadde bandet gitt ut fem album.
I 1979 ble Kit Watkins med the britiske progrock-bandet Camel for å delta på innspilling av albumet "I Can See Your House from Here" og flere turnéer i England, Europa og Japan fra 1980 til slutten av 1982.
Kits solokarriere begynte i 1980 med et selvprodusert album som het "Labyrinth", og var utgitt på hans eget plateselskap Azimuth Records. Han ga ut flere soloalbum i løpet av 1980-tallet, noen på sitt eget selskap og andre på større internasjonale plateselskaper. Kit Watkins' musikkstil har skiftet fokus fra album til album og han har omfattet varierte sjangere som progrock, elektronika, ambient, jazz og fusion. Noen av de musikalske forbildene er Brian Eno og Joni Mitchell. Kit Watkins har en variert musikkstil som gjør at han kan flytte fokus mellom albumene.
I 2001 fremførte Kit en konsert i Philadelphia for første gang etter 20 år. Han har nevnt på sin hjemmeside at han vil fortsette å fremføre spesielle konserter. Den siste utgivelsen hans kom i 2007 under navnet "The Works" og inneholder alle tidligere utgivelser på et medium. Watkins avslørte i et intervju i Aftenposten i juli 1982 at Terje Rypdal var en av hans store inspirasjonskilder.


Happy the Man.
Happy the Man er et amerikansk band som ble stiftet 1972 i Virginia. Bandet hører sjangermessig til innen progressiv rock.
Bandet er regnet som et av de mest markante amerikanske progrockbandene og blir ofte sammenlignet med Yes og Genesis for deres harmoni, samt med Gentle Giant for deres komplekse komposisjoner. Likevel er lydbildet til Happy The Man langt unna disse bandene. Happy the Man har en egen sans for symfonisk drama, komplekse mellomspill, merkelige tidssignaturer og et jazzpreget, futuristisk og lunt lydbilde. Selv om deres store instrumentale verker er mer eller mindre usammenhengende så bærer bandet en innviende oppfølger til progrockens musikksamlere.
Deres debutalbum fra 1977 med samme navn ble spilt inn med trommeslager Mike Beck og introduserte alle medlemmenes komposisjoner. Kit Watkins med symfonisk keyboard, Frank Wyatt med vokal på sine tekster og Stanley Whitaker med gitar og sin sans for humor på låtene "«Stumpy Meets the Firecracker in Stencil Forest»" og "«Knee Bitten Numphs in Limbo»". Det nesten helt instrumentale oppfølgeralbumet "Crafty Hands" ble gitt ut i 1978 mens albumet "Better Late" ble spilt inn i 1979. Begge albumene var med forskjellige trommeslagere.
Etter at "Better Late" ble spilt inn ble bandet oppløst. Kit Watkins gikk til det britiske progrockbandet Camel og spilte inn to album med dem før han startet med egne prosjekter. Noen album fra bandet ble trykket fra uavhengige plateselskap og ble utgitt etter oppløsningen. Happy The Man gikk sammen igjen til progrockfestivalen NEARfest med David Rosenthal på keyboards.


Bombarde.
Bombarden er et musikkinstrument i treblåserfamilien. Den er et bretonsk folkemusikkinstrument, en slags konisk obo. Den er vanligvis stemt i B♭, og kan spille en diatonisk skala over to oktaver.
Bombarden krever så mye pust at en bombardespiller ikke kan spille lenge om gangen. Dette passer bretonsk musikk hvor det ofte er bombardesolo som blir svart av resten av orkesteret; da kan bombardespilleren hente seg inn mens resten spiller svaret.


Dagfinn Sundsbø.
Dagfinn Sundsbø (født 11. desember 1946 i Lindås) er en norsk politiker (Sp).
Han ble valgt som vararepresentant til Stortinget fra Akershus i 2005, og møtte som fast representant mens Åslaug Haga var i regjering fra 2005 til 2008. Sundsbø var statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet fra juni 2008 til oktober 2009. Fra 20. oktober 2009 til 28. september 2012 var han statssekretær for Jens Stoltenberg i Jens Stoltenbergs andre regjering.
Han er fylkesleder i Akershus Senterparti, og var vararepresentant til Stortinget også i periodene fra 1993 til 2005. Han var medlem av Akershus fylkesting 1991–1995, 1995–1999, 1999–2003, 2003–2005; og medlem av Fet kommunestyre fra 1987 til 1991.
Sundsbø har handelsskole- og høgskoleutdannelse, og har arbeidet i Senterungdommen/Senterpartiet 1969–76, og i Norges Bondelag 1980–2001. Fra 2001 var han generalsekretær i Senterpartiet.


Rock mot ras.
Rock mot ras er en festival i bygda Todalen i Aure kommune på Nordmøre, som første gang ble arrangert i 2004 etter en idé av Kristian Todal. Festivalen er et dugnadsprosjekt, dratt igang av ungdommer fra kommunen som savnet flere ungdomstilbud.
Todal er en liten bygd med kun 17 fastboende. I 2004 trakk festivalen rundt 300 besøkende, i 2005 rundt 470, og i 2008 i underkant av 1000.
Navnet har en dobbel betydning – den beskriver rasfaren i fjorden som er omkranset av høye fjell samt raset av ungdom som flytter fra kommunen. Men var mest av alt et morsomt ordspill på "Rock mot rus".


Ivar Skulstad.
Ivar Arne Skulstad (født 16. mai 1953 i Eidskog) er en norsk politiker (Ap).
Skulstad er utdannet med realskole, handelsskole og befalsskole. Han arbeidet i forsvaret fra 1972–73 og ved Magnor Glassverk AS fra 1973–75. Deretter i NSB Reisebyrå 1975–88 som avdelingsleder og i Hedmark Energi AS 1988–99, der han var salgs- og markedssjef. Han var også ansattes representant i styret for Hedmark Energi AS.
I 1999 ble han valgt som ordfører i Eidskog kommune, og gjenvalgt i 2003. Han har vært medlem av kommunestyret 1979–2007 (varaordfører 83–87), der han har hadde en rekke lederverv i forskjellige politiske komiteer, råd og utvalg.
Under Skulstads ledelse gikk kommunen gjennom en omorganisering og strukturendring med støtte fra alle partier. Gjennom enstemmige kommunestyrevedtak ble det lansert flere garantier, blant annet for rask medisinsk behandling og barnehageplass i løpet av én uke. Etter de høye strømprisene vinteren i forveien, la Skulstad i 2003 frem et forslag om at Glåmdalskommunene burde forhandle frem en strømavtale på vegne av innbyggerne, og dermed oppnå gunstigere pris. 6500 innbyggere i 7 kommuner benyttet seg av tilbudet. Ved kommunevalget i 2003 var Skulstad eneste ordførerkandidat i Eidskog, og ble gjenvalgt etter at Arbeiderpartiet oppnådde rent flertall av representantene i kommunestyret.
Skulstad var også regionleder for Glåmdal Regionråd 2003–2005. Fra starten i 2001 og fra til 2008 har han vært styreleder i Eidskog Næringsservice KF. Skulstad har siden 1999 vært styreleder i Eidskog Boligstiftelse som har ansvar for å bygge og drifte omsorgsboliger i Eidskog.
Ivar Skulstad ble valgt som vararepresentant til Stortinget fra Hedmark i 2005, og møtte fast på Stortinget mens Sylvia Brustad var i regjering. Han er tidligere medlem av Kontroll og konstitusjonskomiteen.


Thomas Breen.
Thomas Breen (født 13. september 1972 i Folldal) er en norsk Ap-politiker fra Folldal i Hedmark. Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark ved 2009.
Breen ble valgt som vararepresentant til Stortinget fra Hedmark i 2005. Han møtte fast som medlem i justiskomiteen, ettersom den valgte representanten Knut Storberget var i regjering. Fra 2009 er Breen medlem av finanskomiteen og valgkomiteen.
Han var varaordfører i hjemkommunen fra 2003 til han ble stortingsrepresentant. Han satt også i kommunestyret 1999-03, og han er styremedlem i Hedmark Ap.
Breen er utdannet tømrer og er i det sivile liv industriarbeider.


Dag Ole Teigen.
Dag Ole Teigen (født 10. august 1982 i Volda, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (A). Han vokste opp på Sunnmøre, men er bosatt i Fjell kommune. Han var vararepresentant til Stortinget for Hordaland 2005–2009, og møtte fast mens Anne-Grete Strøm-Erichsen var statsråd i Forsvarsdepartementet. Ved stortingsvalget 2009 var han fjerdekandidat for Ap i Hordaland, og ettersom Arbeiderpartiet fikk inn 5 representanter fra Hordaland, har han fast plass på Stortinget i perioden 2009–2013.
Teigen er bachelor i kultur- og samfunnsvitenskap, Universitetet i Bergen, sammenliknende politikk og samfunnsøkonomi 2001–2004.


Svein Gjelseth.
Svein Asbjørn Gjelseth (født 2. februar 1950) er en norsk politiker (Ap). Han ble valgt inn på Stortinget for Møre og Romsdal ved stortingsvalget 2009 og er medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.
Gjelseth var første vararepresentant fra 2005 til 2009 og møtte fast for Karita Bekkemellem i hennes statsrådtid (oktober 2005 – oktober 2007). Han var da medlem av transport- og kommunikasjonskomiteen.
Gjelseth var varaordfører i Herøy 1987–1989, og ordfører 1989–1995 og 1999–2003.
Gjelseth har utdanning som ingeniør/adjunkt, og fagbrev som mekaniker fra 1983. Gjelseth har vært fisker og maskinassistent på fiskebåter 1967–1970, mekaniker, konstruktør, driftsingeniør ved Smedvik Mek. Verksted 1974–1979, driftsingeniør ved Ulsteingruppen 1979–1983, lærer og hovedlærer ved Herøy videregående skole 1983–1989, konsulent ved Vekst Næringsutvikling AS 1996–1999, samt daglig leder ved Herøy Næringsforum 2004–2005.


Truls Wickholm.
Truls Aronsen Wickholm (født 15. oktober 1978) er en norsk politiker (A). Han ble valgt som vararepresentant til Stortinget fra Oslo i 2005, og møter fast mens Jonas Gahr Støre er i regjering. Ved Stortingsvalget 2009 sto Wickholm på åttendeplass på partiets liste i Oslo.
Truls Wickholm er utdannet energimontør med arbeidserfaring fra Hafslund, og kommer fra Holmlia. Han er fagligpolitisk ansvarlig i partistyret i Oslo Arbeiderparti. Han var tidligere nestleder i AUF i Oslo.


Erling Sande.
Erling Sande (født 8. november 1978 i Bremanger) er en norsk politiker (Sp). Etter valget 2009, er Sande leder for energi- og miljøkomitéen på Stortinget.
Han ble valgt som vararepresentant til Stortinget fra Sogn og Fjordane i 2005, og møter fast mens Liv Signe Navarsete er i regjering. Han var 2. nestleder av familie- og kulturkomitéen 2005–2007, og medlem av energi- og miljøkomitéen fra høstsesjonen 2007.
Sande er bosatt på Vereide i Gloppen kommune.


Arild Stokkan-Grande.
Arild Stokkan-Grande (født 5. april 1978 i Trondheim) er en norsk politiker (Ap).
Han er sønn av produksjonssjef Magne Arild Grande (1957–) og barnehageassistent Rigmor Aglen (1955–), og vokste opp på Ytterøy i Levanger kommune. Han er utdannet innen kirkemusikk fra Institutt for musikk ved NTNU, og arbeidet som organist i Levanger 2000–2005.
Han ble 1. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag i 2005, og møtte fast for statsråd Bjarne Håkon Hanssen hele stortingsperioden. I 2009 ble Stokkan-Grande innvalgt som fast representant.
Stokkan-Grande var fylkessekretær 1997–2000 og fylkesleder 2000–2002 i Nord-Trøndelag AUF, leder i Nord-Trøndelag Barne- og Ungdomsråd 2001–2002, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 2003–2005 og leder i fylkestingets utdannelses-, kultur- og helsekomité 2003–2005. Han ble høsten 2007 oppnevnt som leder av Mannspanelet, nedsatt av Barne- og likestillingsdepartementet i forbindelse med en ny stortingsmelding om menn og mannsroller.


Jackson Browne.
Clyde Jackson Browne (født 9. oktober 1948 i Heidelberg, Tyskland) er en amerikansk musiker, gitarist, pianist og låtskriver.


Jackson Browne (album).
"Jackson Browne" er Jackson Brownes første soloalbum, utgitt 2. januar 1972. Albumet ble produsert av Richard Sanford Orshoff.
Albumet oppnådde 53. plass på Billboard-listen
Sporliste.
Singelplassering på Billboard-listen i parentes
Alle låtene er skrevet av Jackson Browne selv.


Arne L. Haugen.
Arne L. Haugen (født 25. juli 1939 i Meldal) er en norsk politiker (A).
Han er en av de lengstsittende ordførere i Norge, og var ordfører i Meldal kommune, Sør-Trøndelag, fra 1979 til 2005. Han ble valgt som vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag i 2005, og møter fast mens Trond Giske er i regjering.
Haugen har skogbruksutdannelse, og drev egen gård inntil han ble heltidspolitiker.


Nøytrino.
Et nøytrino er en elementærpartikkel uten elektrisk ladning som første gang ble postulert av Wolfgang Pauli i 1931. Et nøytrino er et lepton, i likhet med elektronet. Symbol: ν (ny = gresk n).
Vi kjenner i dag til tre nøytrino-typer. Elektron-nøytrinoet, myon-nøytrinoet og tau-nøytrinoet. Det er kjent at nøytrinoene har en viss masse, men det er ukjent hvor stor den er. Det at nøytrinoene har masse er et lenge etterlengtet avvik fra standardmodellen.
Nøytrinoer produseres i mange reaksjoner, særlig i partikkelhenfall. Det var faktisk gjennom et omhyggelig studium av radioaktive henfallsreaksjoner at fysikerne kunne slutte seg til nøytrinoets eksistens. Fordi det ble produsert mange nøytrinoer da universet var ungt, og fordi nøytrinoene påvirkes lite av annet stoff, er det mange av dem i verdensrommet i dag. Siden det er så mange av dem, kan de kanskje gi et viktig bidrag til den totale massen i verden selv om de er veldig lette, og således kanskje påvirke universets utvidelse.
I september 2011 ble det kjent at forskere ved CERN har indikasjon på at hastigheten til nøytrinoer kan overgå lyshastigheten. Dette er ikke bekreftet av andre eksperimenter (per des. 2011). I mars 2012 ble det så kjent at en løs datakabel kan ha forårsaket feil i måleresultatene.


Curling-EM 1999.
Curling-EM 1999 ble arrangert 9. desember – 16. desember 1999 i
Det deltok 16 lag for herrer og 14 lag for kvinner.
Herrer.
På det norske laget spilte Pål Trulsen, Lars Vågberg, Flemming Davanger, Bent Ånund Ramsfjell og Ole Ingvaldsen.


Kos.
Stranden ved byen Kos om natten
Kos er den tredje støste øya i den greske øygruppa Dodekanesene som ligger øst i Egeerhavet. Denne øya blir ofte kalt «kontrastenes øy» for her finner man alt fra stille strender, til et til tider pulserende natteliv. Fra Kos er det kun en times båttur til det populære feriestedet Altinkum i Tyrkia og nordøst av Kos, om lag 20 km i luftlinje, ligger turistbyen Bodrum.


Bassetthorn.
Bassetthorn er et musikkinstrument blant treblåserne og hører hjemme i klarinettfamilien.
Bassetthornet er nært beslektet med klarinetten, men er større og har, i motsetning til den rette klarinetten, en bøy både ved munnstykket, og ved klokkestykket (eldre instrumenter har ofte en bøy på midten). Bassetthornet noteres i G-nøkkel som transponerende instrument og er stemt i F, med grunntone f, og kommer ofte utvidelse av dybderegisteret som gjør at den når ned på F en oktav dypere. Klangen ligner klarinettens, men er mørkere og mindre briljant. Bassetthornet og altklarinetten er svært like, men bassetthornet har trangere boring, noe som gjør den mer lik vanlig sopranklarinett.
Det finnes lite musikk for instrumentet, men Mozart skrev bassetthornstemmer i mye av sin musikk. Han var også venn av Anton Stadler som spilte bassetthorn. På 1800-tallet skrev Felix Mendelssohn to stykker for bassetthorn, klarinett og piano (opus 113 og 114), men så var instrumentet nesten ubrukt før Richard Strauss brukte det i operaen «Elektra» og flere senere verk. På 1900-tallet skrev Karlheinz Stockhausen for bassetthorn og gav det blant annet en framtredende rolle i operasyklusen «Licht».


Selseng.
Dalavatnet med Selseng til venstre
Selseng er ei bygd i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger ved nordenden av Dalavatnet, rundt 20 kilometer nordvest for Sogndal sentrum. Riksvei 5 passerer forbi bygda. Navnet er todelt, og den første delen; "Sel" betyr seterhus, mens andre delen; "eng", betyr åker.
Turisme og jordbruk er viktigste næringsveier. Fem kilometer nord for Selseng ligger Anestølen, hvor det drives stølsdrift med geiter. Stølen er åpen for besøkende om sommeren.


Rømmebrød.
Rømmebrød er et spesielt brød; helt rundt og helt flatt. Rømmebrød fra Telemark er bakt etter gamle gardsoppskrifter.
Rømmebrød brukes i hverdag og fest, nå til dags helst som en godbit til kaffen. Serveres gjerne med Røros-smør.


Stockholmskonvensjonen.
Stockholmskonvensjonen ble undertegnet i Stockholm 4. januar 1960, og etablerte fra og med 3. mai 1960 "Den europeiske frihandelsorganisasjonen" (EFTA) mellom Østerrike, Danmark, Norge, Portugal, Sverige, Sveits og Storbritannia. Handelsorganisasjonen ble etablert som et alternativ for stater som ikke kunne eller ønsket å bli med i De europeiske fellesskap (i dag Den europeiske union (EU)). I dag er det kun Sveits, Island, Norge og Liechtenstein som fortsatt er medlem av EFTA. Med unntak av Sveits er alle disse landene i tillegg knyttet til EU gjennom EØS-avtalen.


Colin Bass.
Colin Bass (født 4. mai 1951 i London) er en engelsk musiker. Han er kjent som bassist for progrockbandet Camel som han sluttet seg til i 1979 og som tidligere medlem av verdensmusikk-pionerene "3 Mustaphas 3" samt for å ha produsert og solgt mange millioner album i Indonesia under navnet Sabah Habas Mustapha.
Biografi.
Colin Bass' eklektiske karriere startet med forskjellige småband i London-området, men han fikk ikke til noe særlig før han sluttet seg til Steve Hillage Band og en lengre europaturné. Deretter gikk han til Camel hvor han fikk til et veldig bra samspill med trommeslageren Andy Ward. Hans debutalbum var "I Can See Your House from Here" fra 1979 hvor han i tillegg til å spille bass, fikk vise sitt vokale repertoar.
Han var også medlem av verdensmusikk-pionerene "3 Mustaphas 3" fra 1984 til 1991. Bass har også spilt inn plater og fremført med mange internasjonale artister som Steve Hillage, Duncan Browne, Oumou Sangare, Dembo Konte & Kausu Kouyate, Maurice el Medioni, Stella Chiweshe. Han har også produsert album for Tarika, The Klezmatics, Ali Hassan Kuban og andre.
Colin Bass er kjent i Indonesia for å ha produsert og solgt mange millioner album og har spilt inn 3 album der under sitt eget navn (Sabah Habas Mustapha), som inneholdt mange topp indonesiske musikere fra Jakartaområdet. Det siste albumet "So La Li" av Sabah Habas Mustapha & the Jugala Allstars fra 2000 ble nominert av BBC Radio 3 til deres "World Music Award".
I 1999 ga han ut det første Bass-albumet "An Outcast of the Islands", som ble innspilt i Polen og California og som hadde med Andrew Latimer og Dave Stewart fra Camel, og medlemmer fra de polske gruppene "Quidam", "Abraxas" og "Poznan Filharmoniske Orkester". Senere samme året utkom hans album "Live at Polskie Radio 3", og i 2000 ble "Live Volume 2 – The Acoustic Songs" utgitt. Camels foreløpige siste album var "A Nod and a Wink" og kom ut i 2002.
Bass bor i dag i Berlin i Tyskland, hvor han jobber med soloprosjekter og har sitt ukentlige radioprogram på "SFB Radio 4". Colin Bass er forøvrig storebror til den amerikanske skuespillerinnen Bo Derek.


Pteromys volans.
Pteromys volans er et flygende ekorn som er registrert fra Estland, Finland og Latvia i vest til Japan og Korea i øst.


Natalja Petrusiova.
Natalja Anatoljevna Petrusiova (russisk "Наталья Анатольевна Петрусёва", født 2. september 1955 i Pavlovskij Posad) er en tidligere sovjetrussisk skøyteløper som figurerte høyt opp på resultatlistene i internasjonale mesterskap i første halvdel av 1980-årene.


Brennkopper.
Brennkopper ("impetigo") er en overfladisk infeksjon som skyldes bakterier.
Forekomsten av brennkopper er vanligst om sommeren når det er varmt.
I Skandinavia er det mest vanlig at brennkopper skyldes stafylokokkbakterien. I tropene skyldes brennkopper ofte streptokokkbakterien som er mer alvorlig, blant annet på grunn av nyresykdom.
Sykdommen er mest alminnelig hos barn selv om den kan forekomme i alle aldre. Den utvikles spesielt i varme og ved fuktighet. Den smitter lett, f.eks. i barnehager, skoler og mellom søsken.
Symptomene begynner ofte som en rød flekk med gule skorper som utvikler seg til en pussfylt blære eller et sår. Man har som regel ingen nedsatt allmenntilstand og ingen feber. Vanligvis starter symptomene i ansiktet og da ved nesen, munnvikene og øreflippene.
Navnet brennkopper har sykdommen på grunn av det vannkopplignende utseendet og fordi det smitter fra et barn til et annet.
Brennkopper kan starte på tilsynelatende sunn hud, men forekommer oftest på hud hvor man har klødd/skadet seg, eller på hud som på annen måte er svekket. Brennkopper er spesielt vanlig hos barn med atopisk eksem.
Behandling.
Ved lettere tilfeller av brannkopper kan dette behandles med bakteriedrepende kremer. Ved alvorligere tilfeller må behandlingen suppleres med spesialbad og antibiotikatabletter.
Fusidinsyreresistente bakterier har økt de siste 10 årene. Siden 1980-tallet har brennkopperbakterier blitt tiltagende motstandsdyktige mot vanlige penicilliner, så nå brukes oftest for eksempel dikloksacillin ("Diclocil"), cefalexin ("Keflex"), med fler.
Etter første behandlingsdag med lokalbehandling og tabletter smitter brennkopper ikke.
Solen og lysbehandling kan også være en del av behandlingen. Ved store skorper må skorpene fuktes og fjernes, for eksempel med pinsett.
Resistens.
Det er nå stort utbredt resistens overfor fusidinsyre, bacitracin og penicillin blant brennkopper.
Smitte/tilbake i barnehage.
Barn må holdes hjemme fra barnehage/ skole til brennkoppene er under kontroll, slik at ikke smitte spres til andre barn. Dersom brennkoppene kan tildekkes med plaster, vil de ikke smitte. Brennkoppene må være helt inntørket før barnet kan gå i barnehagen / Skolen, smittefaren er der helt til at sårene er grodd. Generelt gjelder at smittefaren avtar raskt når antibiotikabehandling er startet


Ole Gabriel Gabrielsen Ueland.
Ole Gabriel Gabrielsen Ueland (født 28. oktober 1799, død 9. januar 1870) var en norsk politiker og stortingsrepresentant. Ueland kom fra lave samfunnslag, men arbeidet seg frem til å bli en ledende politiker. Han regnes sentral i å folkeliggjøre politikk i Norge. Han banet vei for at også personer fra fattige kår kunne oppnå politiske posisjoner.
Ueland var født inn i en bondefamilie på gården Skaaland i Lund i Dalane. Som ung het han Ole Gabriel Gabrielsen Skaaland. Han var nest eldst av fire søsken. Til tross for mangelfull formell utdanning, viste han evne til læring og lesing. 17 år gammel ble han bedt om å undervise barna i området. Innen 1827 hadde han gjennom giftermål blitt eier av gården Ueland. I 1825 giftet han seg med gårdsjenta Marthe Gurie Osmundsdatter Ueland. Han arbeidet som klokker i Heskestad i Lund kommune.
I 1833 ble han valgt inn på Stortinget, der han satt som representant frem til 1869. Han ble leder for bondebevegelsen, og nøt respekt for sitt politiske syn. I 1859 dannet han, sammen med Johan Sverdrup, den politiske sammenslutningen Reformforeningen. Foreningen bestod av stortingsrepresentanter som i særlig grad gikk inn for demokratiske reformer. Det er reist minnestøtte av Ole Gabriel Gabrielsen Ueland på Steinsland på Ualand i Lund kommune for å hedre hans minne.


Ippolito de Rossi.
Ippolito de Rossi (født 1532 i Parma i Italia; død 18. april 1591 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Pavia i 1564.
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1585 av pave Sixtus V.
Han var i slekt med kardinalene Giovanni Vincenzo Gonzaga (1578) og Scipione Gonzaga (1587).
Rossi, Ippolito de
Rossi, Ippolito de
Rossi, Ippolito de
Rossi, Ippolito de


Ole Gabriel Ueland.
Ole Gabriel Ueland (født 31. januar 1931 i Varhaug, død 5. april 2009) var en norsk agronom og politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 1977–1993. Ueland var ordfører i Sola i perioden 1971–1975. Han hadde eksamen fra Norges landbrukshøgskole fra 1957, og arbeidet som agronom.
Han var barnebarn av den tidligere kjente bondepolitikeren Ole Gabriel Gabrielsen Ueland, og var selv bestefar til Høyre-politikeren Ole Ueland.


Domenico Pinelli den eldre.
Domenico Pinelli den eldre (født 21. oktober 1541 i Genova i Italia; død 9. august 1611 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, kreert til kardinal den 18. desember 1585 av pave Sixtus V. Han ble tilknyttet den romerske kurie og besatte en rekke sentrale embeder der. Han var blant annet katolsk biskop av Fermo i Italia. Han ble og var dekanus for kardinalskollegiet fra 1607 til sin død.


Chicago Fire.
Chicago Fire er Chicagos Major League Soccer-klubb. Den ble stiftet 8. oktober 1997, 126 år etter den store brannen i Chicago i 1871. De vant MLS-cupen i 1998, deres første sesong. De vant US Open Cup i 1998, 2000 og 2003. Klubben spilte på Soldier Field i perioden 1998–2001. Deretter spilte de på Cardinal Stadium i utkanten av Naperville i 2002, før de flyttet tilbake til Soldiers Field. Fra 2006 vil de spille på nye Toyota Park.
Relativt unikt for de nordamerikanske fotballklubbene, har Chicago Fire flere ultras-grupper og fanklubber som sitter på et område kalt "Section 8", som både refererer til de opprinnelige plassene deres og navnet på utskrevne soldater som har blitt erklært mentalt uskikket for militæret. Section 8 Chicago, den uavhengige supporterforeningen for klubben, følger med på aktivitetene til de forskjellige gruppene som inkluderer Barn Burners 1871, Fire Ultras '98 (en polsk ultras-gruppe), Ultras Red-Side, Sector Latino, Mike Ditka Street Crew og Arsonists.


Gaustad sykehus.
Herman Wedel Major. Ukjent fotograf.
Gaustad sykehus ble åpnet i 1855 som det første statlige sykehus i Norge for behandling av mennesker med alvorlige psykiske lidelser (psykoser, betegnelse i 1855 «sindsyg» eller «galskap»). Sykehuset ble bygget takket være iherdig innsats av legen Herman Wedel Major (1814–1854).
Historie.
Forut for byggingen hadde Major utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge og vist at forholdene var forferdelige (Indberetning "om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846"). Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» (1848) som dermed medførte at omsorgen for mennesker med de alvorligste psykiske lidelsene nå ble en oppgave for helsevesenet adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Det var forutsetningen for at staten kunne bygge Gaustad sykehus.
Arkitektur.
Arkitekt for sykehuset var Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887). Sykehuset ble bygget i nygotikk. Modellen til sykehuset skal ha vært Girard de Cailleuxs asyl i Auxerre som ligger sydøst for Paris. Sykehuset ble lagt utenfor Oslo (kalt Kristiania i 1855)for å gi de syke ro, hvile og kontakt med naturen samtidig som de var beskyttet (knfr. ordet asyl) fra belastninger og konflikter i forhold til for eksempel familie. Arkitekturen skulle, sammen med behandlingen, bidra til pasientenes bedring.
Sykehuset var da det ble åpnet et svært moderne sykehus som også vakte internasjonal anerkjennelse. Behandling og rehabilitering ble vektlagt, i motsetning til tidligere tiders mer vekt på oppbevaring. Behandlingen var særlig inspirert av tysk og fransk psykiatri som på den tiden ble regnet som de fremste i verden. Arbeidsterapi ble oppfattet som svært viktig. Målet var å bygge opp både selvdisiplin og utholdenhet. Trening i korrekt og dannet adferd som personlig hygiene, konversasjon, høflighet og skikk og bruk var en del av behandlingen. Det ble lagt stor vekt på at man skulle bruke minst mulig tvang. Forholdstallet mellom personale og pasienter var de første årene så lavt som en til åtte.
Asylet delte pasientene inn i forskjellige kategorier for kjønn, sykdommens art og sosial klasse.
Eksempler på kjente personer som gjennom tidene har vært innlagt ved Gaustad sykehus er dikterne Amalie Skram og Gunvor Hofmo. De mest profilerte legene ved Gaustad sykehus har vært Ragnar Vogt (1870–1943) som senere ble Norges første professor i psykiatri; professor Ørnulv Ødegård (1901–1983) og professor Nils Retterstøl. I Retterstøls periode som direktør og sjeflege ble sykehusets gjerder mot utenverdenen fjernet og sykehuset mer demokratisert.
Gaustad sykehus har på flere områder vært i fronten i Norge hva gjelder behandling av alvorlige psykiske lidelser. I løpet av de siste 30 årene har Gaustad sykehus særlig gjort seg bemerket i arbeidet med å utvikle bedre psykologiske behandlingsmetoder for pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Av de mer kritiserte sider ved sykehusets historie har vært bruken av lobotomi, som var en behandlingsmetode som ble tatt i bruk i utlandet før annen verdenskrig og ved Gaustad sykehus fra 1941 og frem til 1974.
Overgrep.
Det har versert beskyldninger om overgrep mot flere personer på Gaustad Sykehus. Et av de mest kjente tilfellene er Arnold Juklerød, som ble tvangsinnlagt i 1971. Han fikk diagnosen «Paranoia 297,0. Religiøs kverulant type», og ble tvangsmedisinert. Med dette innledet han en kamp mot psykiatrien som kostet ham både jobb, eiendom og familieliv. Den 11. august 1995 mottok Arnold Juklerød en uforbeholden innrømmelse fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om at hans «vrangforestillinger» i Holtane-saken hadde vært riktige.
Programmet NRK Brennpunkt tok opp et annet av tilfellene av påståtte grove overgrep og sjokkbehandling. I følge NRK døde flere av pasientene som følge av cardiazol- og insulinsjokk i Norge på 40- og 50-tallet.
Gaustad sykehus eies idag av Oslo kommune og er en del av Aker universitetssykehus divisjon for psykiatri.


Den Konservative Studenterforening.
Den Konservative Studenterforening (DKSF) er partiet Høyres forening for konservative studenter ved høyere utdannelsesinstitusjoner i Oslo (tidligere bare ved Universitetet i Oslo). Den var opprinnelig en selvstendig organisasjon, men inngår i dag som den nest største lokalforeningen i Høyres Studenterforbund og er i tillegg tilsluttet Oslo Høyre. Foreningen ble grunnlagt av Bille Aubert den 16. mars 1891 og er Nordens eldste politiske studenterforening. DKSF er også tilknyttet den politiske studentfraksjonen Blå Liste ved Universitetet i Oslo. DKSF utgir kvartalstidsskriftet "Minerva" og har kontor på Det Norske Studentersamfund i Chateau Neuf i Oslo, hvor mange av foreningens ulike medlemsarrangementer, åpne debatter og sosiale sammenkomster finner sted.
__NOTOC__
Politikk.
DKSF er politisk fundert på konservatismen, og senere er foreningen også blitt definert som liberalkonservativ, slik som moderpartiet Høyre. Foreningen er særlig opptatt av utdannings-, student- og forskningspolitikk, men også av utenrikspolitikk. Den har for eksempel en rekke ganger demonstrert mot blant annet arbeiderbevegelsen, den internasjonale kommunismen og annen radikalisme. Foreningen protesterte sammen med "Aftenposten" og kong Haakon VII mot fredspristildelingen til den spiondømte pasifisten Carl von Ossietzky i 1936. De arrangerte også demonstrasjoner til forsvar for USAs krigføring i Vietnam 1964–1973.
Utgivelser.
I 1957 ble kvartaltidsskriftet "Minerva" utgitt for første gang. Redaksjonen bestod av en krets i DKSF som ønsket å skape ideologisk debatt omkring konservatismen i en tid da Høyre stod svakt. De ønsket også å skape en motvekt til den liberalistiske stiftelsen Libertas, som med sine næringslivsinteresser søkte å styre partiet. "Minerva"-kretsen bestod hovedsakelig av unge intellektuelle, hvorav Lars Roar Langslet (redaktør i 11 år) som den kanskje mest kjente, som kom fra distrikts-Norge for å studere humanistiske - og samfunnsvitenskaplige fag i Oslo i begynnelsen av 1950-årene. I dag utgis "Minerva" med støtte fra Høyres Hovedorganisasjon og Minervastiftelsen. DKSF har også bidratt med økonomisk støtte til Høyres Studenterforbund slik at de fikk utgitt debattskriftet "Her er Høyre".
Formenn.
Listen viser noen av foreningens formenn.


Via Dolorosa.
4. stasjon - Jesus møter sin mor.
Via Dolorosa (latin, «smertens vei») er en gate i Gamlebyen i Jerusalem. Den løper fra litt innenfor Løveporten (også kalt Stefansporten) til Gravkirken. Den regnes som den vei Jesus fulgte på vei til sin korsfestelse på Golgata.
I dag lar det seg ikke gjøre å følge den middelalderske kurs som "Via Dolorosa" fulgte fordi nyere bygninger sperrer veien på ett punkt. Pilegrimene må derfor ta en liten omvei til Gravkirken hvor også stedet for korsfestelsen anses å være.
I katolsk fromhetsliv er "Via Dolorosa" utviklet til en meditasjonsvandring med fjorten såkalte "stasjoner". Disse stasjonene er markert langs gateløpet som pilegrimene følger i Jerusalem, med unntak av de fem siste stasjonene som alle er inne i Gravkirken. En meditativ vandring langs denne ruten er den første og opprinnelige korsveiandakt.
Etter hvert ble korsveier bygget opp forskjellige steder i Europa slik at troende som ikke hadde mulighet for å valfarte til Det hellige land likevel kunne gå korsveien. Ennå senere, på midten av 1800-tallet, bestemte paven at alle katolske domkirker, senere alle sognekirker, skulle innrette korsveier. Dette er bakgrunnen for at det i katolske kirker finnes 14 tablåer med illustrasjoner fra Jesu lidelsesvei.
En avlat ble tidlig knyttet til Via Dolorosa, og i dag er den avlaten også utvidet til å gjelde (under de vanlige vilkår for avlat i katolsk teologi) for den som går korsveien i en kirke. Korsveiandakten er særlig populær på Langfredag, men også generelt på fredager i Fastetiden, og i noen grad på vanlige fredager året rundt.


Selektiv serotoninreopptakshemmer.
Selektive serotoninreopptakshemmere (selective serotonin reuptake inhibitor, SSRI), populært kalt lykkepiller, er en gruppe legemidler som først og fremst brukes i behandling av angst og depressive lidelser.
Farmakologiske egenskaper.
Selektive serotoninreopptakshemmere hemmer som navnet sier gjenopptak av signalstoffet (transmitteren) serotonin i nerveceller. Dermed blir det en større konsentrasjon av serotonin mellom nervecellene (synapsen). Dette vil igjen påvirke nervecellenes mottagersteders (reseptorers) følsomhet for serotonin og medføre påfølgende endringer i nervecellenes indre signalveier.
Tidligere antok man at en av årsakene til depresjon var lave nivåer av monoaminer (serotonin, noradrenalin, dopamin) mellom nervecellene. Dette vet man idag var en alt for enkel fremstilling. Når SSRI blant annet har effekt på både angst og depressive lidelser, skyldes dette at SSRI påvirker (modulerer) serotoninkonsentrasjonen mellom nervecellene mer enn den økede konsentrasjonen per se. Således har legemidler som "øker" gjennopptaket av serotonin i nerveceller også antidepressive effekter (f.eks. tianeptin, ikke registrert i Norge).
Påvirkning av serotonin er ikke spesifikt for SSRI. Også de eldre antidepressive legemidlene, kalt tricykliske antidepressiva hadde blant annet en hemmende effekt på serotoningjenopptaket. Men disse påvirker direkte også en rekke andre biokjemiske prosesser. De gir dessuten mer bivirkninger og er giftigere i overdose. Også flere andre legemidler som brukes i behandlingen av psykiske lidelser påvirker direkte eller indirekte omsetning av serotonin i hjernen og serotoninreseptorer.
Klinisk bruk.
SSRI brukes først og fremst i behandling av depresjoner (alvorlige depressive episoder, kroniske depresjoner – dystymi), angstlidelser (panikklidelse, sosial angst, kronisk generalisert angst) og tvangslidelser, spesielt tvangstanker.
Den antidepressive effekten inntrer etter 2-4 uker forutsatt at medikamentet tas daglig. Ved første gangs behandling anbefales det at medikamentet tas sammenhengende 2-4 måneder efter at pasienten er blitt bra for å hindre tilbakefall. I noen tilfeller kan SSRI brukes over mange år.
Når SSRI brukes i behandlingen av panikklidelse kan noen av pasientene de første 3-5 dagene oppleve øket angst før denne blir gradvis mer og mer redusert. Brukes SSRI i behandling av sosial angst og tvangstanker vil det ofte ta en til tre måneder før effekten virkelig blir betydelig.
Serotonin kan også være effektivt i behandling av premenstruelt syndrom. I så tilfelle gis da SSRI kun mens episoden med ustabilt stemningsleie og irritabilitet består (oftest kun en ukes tid). SSRI benyttes også til en viss grad ved spiseforstyrrelser og spilleavhengighet. Det er også forskningsdata som viser at SSRI kan redusere alkoholinntak hos moderate alkoholmisbrukere hvor impulsiv drikking er et hovedproblem.
SSRI-behandling skal kombineres med oppfølging fra lege, psykolog eller psykiater. Kombinasjon med psykoterapi kan ved noen tilstander være effektivt enn en av behandlingene gitt alene.
Bivirkninger.
Bivirkningene kommer som regel i starten og i forbindelse med doseendringer, men forsvinner som regel etter 2-4 uker. Dersom pasienten bare tar SSRI av og til, blir resultatet svingende nivåer i blodet, noe som oftest resulterer i manglende effekt og kraftigere og mer langvarige bivirkninger.
De vanligste bivirkningene er fordøyelsesplager (tendens til løs mage), kvalme (ofte et par timer efter inntak av tablettene) og øket svettetendens (ofte nattestid). Før effekten setter inn kan noen også oppleve økede søvnproblemer. Derfor anbefales det å ta SSRI om morgenen sammen med mat. Noen kan imidlertid bli døsige av SSRI. I så tilfelle bør tablettene tas om kvelden før sengetid. Sjeldnere bivirkninger er hodepine, muskelsmerter og tørr munn. Hemning av orgasme/sædutløsning (ejakulasjon) forekommer relativt hyppig og samvarierer med konsentrasjonen i blodet. Brukt over tid er det mange som også angir at sexlysten blir redusert.
En annen plagsom bivirkning som noen rapporterer er en opplevelse av redusert evne til å reagere følelsesmessig. Evnen til ekstatisk glede eller evne til å bli rørt blir redusert. Det er på forhånd følsomme personer som oftest klager over dette. Mens man tidligere f.eks. kunne bli rørt til tårer av en film eller et kinostykke, forsvinner dette reaksjonsmønsteret. Noen føler seg rett og slett følelsesmessig dempet. Dette er en bivirkning som henger sammen med serumkonsentrasjonen. Reduksjon av dosen kan redusere denne type bivirkninger.
Hos en liten undergruppe kan det spesielt de første ukene forekomme øket angst med økede selvmordstanker og i noen tilfeller også direkte selvmordsforsøk. Forskningen tyder ikke på at dette er noe stort problem rent tallmessig, men hvis det forekommer er det svært alvorlig. Derfor skal enhver person som behandles med SSRI ha løpende kontakt med legen. Oppstår økende angst og selvmordstanker kreves tett oppfølging. Legen må ta stilling til om SSRIbehandlingen skal avbrytes (seponeres) eller suppleres med et angstdempende legemiddel. Legen må også avgjøre om det foreligger en type depresjon som ikke bør behandles med antidepressive legemidler alene (f.eks. visse former for personlighetsforstyrrelser eller lidelser innenfor det såkalte schizofrene spektrum).
Hos barn og unge er det også observert øket forekomst av selvmordstanker, men ikke gjennomførte selvmord ved bruk av SSRI. Leger er derfor tilbakeholdne med bruk av SSRI til barn og unge, men bruk av SSRI kan være forsvarlig også hos barn og unge i utvalgte tilfeller.
Ved langvarig bruk vil det hos mange tilkomme en fysiologisk tilvenning i betydningen av at plutselig avbrytelse av inntak av SSRI gir plagsomme kroppslige symptomer. Slike avbrytningssymptomer (seponeringssymptomer) er kvalme, hodepine og en form for elektriske støtlignende opplevelser i armer og ben. Mange kan engste seg for slike symptomer og tro at de har fått varige alvorlige bivirkninger. Det er ikke tilfellet. Symptomene forsvinner over tid selv om de er plagsomme. Men jo mer man bekymrer seg og konsentrerer seg om symptomene, jo mer plagsomme og kroniske kan de bli. Man anbefaler derfor idag en gradvis nedtrapping av SSRI når behandlingen skal avsluttes.
Oppstår likevel seponeringssymptomer vil legen gå tilbake til den opprinnelige dosen og redusere dosen over lengre tid. Alternativt kan man bytte over til fluoxetin som gir langsommere utskillelse av kroppen og dermed mindre ubehag ved avslutning av behandlingen.
Begrepet "Lykkepille".
"Lykkepille" er et medieskapt betegnelse på SSRI. Endel personer som tidligere hadde vært hemmede og sky (sosial angst, kronisk lett deprimerte), følte seg under behandling med SSRI mer frie, utadvendte og glade derav navnet "lykkepille". Begrepet "Lykkepille" er imidlertid misvisende, fordi SSRI bare hever stemningsleiet når det er betydelig senket og bare fremmer mulighet for sosial utfoldelse når denne har vært hemmet i uttalt grad.
Da SSRI har et bredt virkeområde (brukes ved mange ulike psykiske lidelser) og samtidig – for de aller fleste tolereres godt- har det vært et stort forbruk av denne type legemidler i alle vestlige land. Men det har vært – og er fortsatt – betydelig uenighet om bruken av SSRI er forsvarlig eller om den er for høy. Det er særlig bruken av SSRI ved lettere psykiske tilstander og lidelser, og ved personlighetstrekk som i seg selv ikke er sykdom, men som hemmer en persons utfoldelse, hvor det er ulike oppfatninger av hvor grensen for bruk skal gå.
Tilgjengelige SSRI.
Venlafaksin ("Efexor") og duloksetin ("Cymbalta", "Yentreve") er en kombinerte serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere. Reboksetin ("Edronax") og atomoksetin ("Strattera") er selektive noradrenalinreopptakshemmer (SNRI). Bupropion ("Wellbutrin", "Zyban")er en kombinasjon av dopamin og noradrenalin reopptakshemmer.
Trisykliske antidepressiva (TCA) virker også blant annet ved å hemme reopptak av serotonin og noradrenalin. Moklobemid ("Aurorix"), mianserin ("Tolvon") og mirtazapin ("Remeron") påvirker blant annet serotonin indirekte ved å henholdsvis hindre nedbrytningen (moklobemid) eller indirekte ved å påvirke sekresjon (mianserin, mirtazapin).
Graviditet/amming.
Bruk av SSRI'er under graviditet er omstridt, men det er en generell enighet om at bruken burde reduseres til den minste dosen som forsatt er effektiv. Depresjoner under graviditet har betydlige assosierte farer tilknyttet til seg; derfor skal bruken vurderes i forhold til nytte mot skade; dette gjelder også vekst og utvikling. SSRI'en med minst assosierte problemer, spesielt i forhold til amming, er Sertralin


Lundbeck.
H. Lundbeck A/S (også kjent som Lundbeck) er et dansk internasjonalt farmasøytisk selskap, som er involvert i forskning, produksjon, markedsføring og salgt av medisiner for behandling av psykiatriske og nevrologiske sykdommer.
Historikk.
Selskapet ble grunnlagt av Hans Lundbeck i 1915, og var opprinnelig et handelsselskap som importerte en rekke varer, blant annet maskiner, aluminiumsfolie, kunstige søtstoffer og fotografiutstyr.
Lundbeck gikk inn i det farmasøytiske markedet i 1924, i det man startet med import av medisiner og kosmetikk til det danske markedet fra andre europeiske og amerikanske land. På 1930-tallet startet Lundbeck med sin egen produksjon av medisiner og hadde etablert sin egen forskningsavdeling. Under andre verdenskrig var produksjonen opprettholdt, men begrenset på grunn av mangel på råvarer.
Etter krigen fortsatte Lundbeck sin ekspansjon, og har med tiden blitt et stort internasjonalt selskap, som fokuserer på behandling av sykdommer i sentralnervesystemet. I 2003 hadde selskapet en omsetning på 9,9 milliarder danske kroner.
Produkter.
Et nøkkelprodukt fra Lundbeck er SSRI-preparatet citalopram, som markedsføres som Cipramil. Patentet på dette preparatet utløp i 2003. Lundbeck er nå markedsleder blant SSRI-preparatene med medikamentet escitalopram som markedsføres med handelsnavnet Cipralex.


Johnny Haynes.
John Norman Haynes (født 17. oktober 1934 i Kentish Town, London, død 18. oktober 2005 i Edinburgh) er en tidligere engelsk landslagsspiller, og landslagskaptein, i fotball.
Etter å ha spilt amatørfotball for Feltham, Wimbledon og Woodford Town, ble han profesjonell fotballspiller for Fulham i mai 1952. Selv om han fikk tilbud fra både Tottenham Hotspur og AC Milan ble han trofast mot Fulham de neste 18 årene. I 1961 ble han kjent som den første spilleren som tjente mer enn £ 100 i uka etter at lønnstaket ble fjernet. Han var i november 1968 midlertidig manager i Fulham etter at Bobby Robson hadde fått sparken. I 1970 forlot han England for å spille fotball i Sør-Afrika for Durban City.
Johnny Haynes, som hadde kallenavnet "The Maestro", debuterte på s landslag mot den 2. oktober 1954. I denne kampen scoret han også sitt første landslagsmål. Han ble utnevnt som kaptein den 15. mai 1960 i en kamp mot. Han var med i to VM-sluttspill. Det første var i 1958 der han spilte fire kamper, mens det andre var i 1962 der han også hadde fire kamper.
Totalt spilte Haynes 56 landskamper, han scoret 18 landslagsmål og han var kaptein i 22 landskamper.
Johnny Haynes var innblandet i en bilulykke mandag 17. oktober 2005, og han døde på Edinburgh Royal Infirmary dagen etter av skadene han pådro seg i bilulykken. Foran Fulhams hjemmekamp på Craven Cottage mot Liverpool den 22. oktober 2005 var det ett minutts stillhet til minne om John Norman Haynes.


Kirkens Bymisjon.
Kirkens Bymisjon er en diakonal stiftelse i Norge som driver sosialt arbeid innenfor rusomsorg, eldreomsorg, barnevern, psykisk helsevern og blant prostituerte – så vel som kirkelig virksomhet med sjelesorg, forkynnelse og menighetsarbeid.
Kirkens Bymisjon ble grunnlagt 22. januar 1855 av professor Gisle Johnson under navnet Christiania Indremissionsforening, seinere Oslo Indremisjon. Fra 1887 til 1982 utgav stiftelsen ukeavisen Vår Kirke.
På landsbasis har bymisjonstiftelsene til sammen ca 1750 ansatte med faglig kompetanse. Rundt 1850 frivillige er også knyttet til arbeidet. Stiftelsene driver ca 70 store og små institusjoner og virksomheter. Den største stiftelsen er i Oslo med vel 1400 ansatte. Kirkens Bymisjon har sentre i Oslo, Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Tønsberg, Fredrikstad, Drammen og Kristiansand.
Kirkens bymisjon driver også, et døgnåpent helse- og velferdstilbud.


William Dalrymple.
William Dalrymple (født 1967 ved Firth of Forth, Skottland) er en britisk forfatter. Dalrymple skriver reiseskildringer, iblandet historie. Hans hovedfokus er India, Kina og Midtøsten, samt islam og tidlig kristendom.
Dalrymple er gift med Olivia Fraser. De har tre barn. De bor for tiden delvis i London og delvis i Delhi.
Bøker.
Dalrymples første bok "In Xanadu" kom da han var 22 år gammel. Denne boken vant "the 1990 Yorkshire Post Best First Work Award" og en "Scottish Arts Council Spring Book Award", og ble dessuten nominert til "John Llewellyn Rhys Memorial Prize".
Han neste bok var "City of Djinns". Denne kom som et resultat av et års opphold i den indiske hovedstaden Delhi. Her prøver Dalrymple å vise både det gamle Delhi og det nye Delhi, dessuten tar han opp delingen av India i 1947 og de tragiske følger det fikk for subkontinentet. Drapet på Indira Gandhi og de påfølgende opptøyene tas også opp, dessuten trekkes linjer tilbake til Mogulriket og britisk kolonialisme. City of Djinns vant den prestisjetunge "Thomas Cook Travel Book Award" i 1994 samt "the Sunday Times Young British Writer of the Year Award"
Delrymples tredje bok var "From the Holy Mountain" (norsk tittel: "I skyggen av Bysants") i 1997. I denne boken drar Dalrymple i den bysantinske munken Johannes Moschos fotspor i Midtøsten, og gjenskaper en reise denne gjorde i 578. Gjennom reisen i Tyrkia, Libanon, Syria og Egypt oppsøker Dalrymple spor av det tidlige kirken i Midtøsten, og forteller om forvitringen av kristne samfunn i regionen. From the Holy Mountain vant en "Scottish Arts Council Autumn Book Award" samme år.
I 1998 kom Dalrymples fjerde bok, "The Age of Kali" (norsk tittel: "I Kalis tid – indiske reiser og møter"). Her oppsummerer Dalrymple ti års reising på subkontinentet, og forteller blant annet om forfallet i Lucknow og de store kampene mellom kastene i Rajasthan og Bihar. Denne boken vant den franske "Prix D'Astrolabe" i 2005.
Dalrymple femte bok var "White Mughals" i 2002. Denne forteller historien om James Achilles Kirkpatrick, en brite som blant annet konverterer til Islam for å kunne ekte en kongelig indisk kvinne. White Mughals vant "the Wolfson Prize for History" i 2003.


Curling-EM 1998.
Curling-EM 1998 ble arrangert 5. desember – 12. desember 1998 i
"Die Alpenarena" i Flims i Sveits.
Det deltok 17 lag for herrer og 14 lag for kvinner.
Kvinner.
For Norge spilte Dordi Nordby, Hanne Woods, Marianne Haslum, Marianne Aspelin og Kristin Løvseth.


Joakim Lehmkuhl.
Joakim Lehmkuhl (født 22. september 1895 i Bergen, død 15. oktober 1984 i Nassau på Bahamas) var en norsk industrileder, ingeniør og konservativ politiker.
Lehmkuhl ble født i Bergen, men bodde senere i Oslo og fra 1940 i USA. Lehmkuhl var sønn av Høyre-politiker Kristofer Lehmkuhl, som seilskipet «Statsraad Lehmkuhl» er oppkalt etter. Lehmkuhl var en av stifterne av organisasjonen Fedrelandslaget i 1925. Han var formann på livstid i Fedrelandslaget, og satt offisielt frem til 1938, da han ble avløst av Victor Mogens. Derimot hadde Lehmkuhl annet enn i navnet, trukket seg aktiv virke i organisasjonen etter 1936. Lehmkuhl tjente etterhvert gode penger på sin elektronikkvirksomhet og sine agenturer på kjøleskap. Da Fedrelandslaget ønsket eget tidsskrift, gikk Lehmkuhl sterkt økonomisk inn å støttet opprettelsen og driften av ukeavisen "ABC", som ble utgitt fra 1932. Lehmkuhl var nær venn med skipsreder Thomas Olsen, far til nålevende skipsreder Fred. Olsen. Under krigen reiste Lehmkuhl og Olsen til USA og kjøpte opp Waterbury Clock Company. Under krigen produserte de mekaniske urverk og instrumenter til de allierte. Under Lehmkuhls ledelse fikk selskapet produksjonsutmerkelser av den amerikanske hæren. Lehmkuhl fikk til og med direkte brev fra general Dwight D. Eisenhower. Etter krigen endret så Waterbury Clock Company navn til TIMEX Corporation som med Lehmkuhl som styreformann og administrerende direktør, ble en av verdens ledende klokkeprodusenter.


World Wide Fund for Nature.
World Wide Fund for Nature (WWF), tidligere World Wildlife Fund, er en internasjonal natur- og miljøvernorganisasjon med nettverk i mer enn 100 land. Organisasjonen ble grunnlagt 29. april 1961, av blant annet biologen Sir Julian Huxley (1887–1975) og ornitologen Sir Peter Scott (1909–1989). Det første kontoret åpnet samme høst i Morges i Sveits.
I dag har WWF mer enn 1300 prosjekter over hele verden, 4000 ansatte og nærmere 5 millioner medlemmer. De driver feltarbeid i en rekke land, med særlig fokus på sine 13 globale prosjekter. Det internasjonale nettverket er organisert ved nasjonale kontorer og prosjektkontorer med varierende grad av selvstendighet.
Organisasjonens varemerke er en panda, inspirert av Chi Chi som flyttet fra Beijing til London Zoo samme år som WWF ble grunnlagt. Logoen ble tegnet av Sir Peter Scott etter skisser av den skotske naturalisten Gerald Watterson. Dagens logo ble innført i 2000.
Formål.
Tigerens utbredelse har krympet drastisk de siste tiårene, og det er nå bare 3 200 individer igjen
Organisasjonens primærmål var opprinnelig å beskytte truede arter og tilhørende habitater, men har med årene blitt utvidet til å omfatte bredere natur- og miljøvern hvor man tar vare på hele økosystemer og fokuserer på vern og bruk av biologisk mangfold. I dag regnes WWF for å være verdens største og mest innflytelsesrike naturvernorganisasjon.
WWF International.
Organisasjonen har omkring 5 millioner medlemmer og 4 000 ansatte globalt. WWF er representert med lokale organisasjoner i mer enn 30 land, herunder Norge. I tillegg er staben engasjert i feltarbeider i mer enn 100 land. Hovedkontoret ligger i Gland i Sveits.
WWF organiserer arbeidet i seks hovedområder: Arter, ferskvann, giftige kjemikalier, klimaendringer, kyst og hav og skog.
I dag engasjerer WWF seg også politisk, finansielt og innen utdanning, for å nå sine målsetninger om bevaring og naturvern. I så måte er organisasjonen også kjent for å ha tatt i bruk sivil ulydighet for å oppnå å belyse sine synspunkter.
WWF-Norge.
WWF-Norge (Stiftelsen WWF Verdens Naturfond) er en uavhengig natur- og miljøvernorganisasjon. Stiftet i Norge 14. desember 1970 med Kong Harald V, da kronprins, som president. Det norske hovedkontoret ligger i Oslo.
WWF-Norge jobber for å beskytte og bevare naturverdier og biologisk mangfold på land, i ferskvann og i hav- og kystområder. I tillegg har WWF-Norge 33 utviklingsprosjekter i Afrika, Sentral-Asia, Øst-Europa og Sør-Amerika og jobber for å forbedre norsk miljøpolitikk og lovverk.
WWF-Norge hadde 13 000 faddere og støttemedlemmer og 40 ansatte ved inngangen til 2011. I 2005 var medlemstallet ca 4000 og de var 15 ansatte. 79,5% av organisasjonens inntekter var tilskudd fra det offentlige, og nesten 7% var bidrag fra medlemmene. 59% av inntektene i 2011 var prosjektstøtte fra NORAD, mens 15% av inntektene var fra Utenriksdepartementet
I Norge var organisasjonen tidligere kjent som Verdens Villmarksfond, men navnet ble endret i forbindelse med det internasjonale navnebyttet i 1989.
WWF-Norges medlemsblad Verdens Natur kommer ut fire ganger årlig. Det inneholder nyheter, reportasjer og unike bilder fra WWFs arbeidsområder i hele verden. Bladet distribueres til alle medlemmer og samarbeidspartnere. Verdens Natur utgis i 12 000 eksemplarer. Redaktør er Jon Bjartnes.
Kjernesaker.
WWF-Norge jobber med å sikre det biologiske mangfoldet, herunder vern av arter og deres livsmiljø. Organisasjonen driver holdningsskapende arbeid for å øke kunnskap om og forståelse for verdien av naturvern og en bærekraftig naturforvaltning. For å nå sine mål samarbeider WWF-Norge blant annet med myndigheter, forvaltning, næringsliv, organisasjoner og lokalbefolkning nasjonalt og internasjonalt.
WWF-Norge driver bistands- og samarbeidsprosjekter i Arktis, Asia, Øst-Europa, Sør-Amerika og Afrika.
WWF-Norge driver også naturvern i møterom og korridorer. Politikk og lovverk legger føringer for hvordan det går med naturen.


Vallestadfossen.
Vallestadfossen er en foss i Gaular kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fossen ligger i Råheimsdalen, langs riksvei 13, like nedenfor Haukedalsvatnet, og er en av de mest kjente fossene i Gaularvassdraget.
Fossekraften har tidligere blitt benyttet til kverner, sagbruk og kraftverk, nå er det et minikraftverk i fossen. Like nedenfor fossen ligger Viksdalen camping.
I sammenheng med turistveistatus på riksvei 13 er det planlagt bygging av en bro over fossen. Mulig også et utkikkspunkt ved veien.


Atlantis (romferge).
thumb
"Atlantis" (fartøybetegnelse: OV-104) var den fjerde romfergen som NASA bygget i sitt romfergeprogram.
Da man bygget "Atlantis" baserte man seg på de erfaringer man hadde gjort med de foregående ferjene. Ferjens vekt kunne dermed reduseres med 3 tonn sammenlignet "Columbias". I tillegg var byggetiden bare halvparten i forhold til de foregående byggene. Man passet også på å produserer deler til "Endeavour", som var den neste fergen som skulle bygges.
"Atlantis" gjorde sin første flygning i oktober 1985, da den ble brukt til et militært oppdrag. Fra 1995 og utover gjorde "Atlantis" sju reiser på rad til den russiske romstasjonen Mir.
Fra november 1997 til juli 1999 ble "Atlantis" bygget om for å kunne utføre konstruksjonsarbeider på den internasjonale romstasjonen (ISS). Om lag 165 endringer ble gjort.
8. juli 2011 klokken 11:29 EDT (15:29 UTC) ble "Atlantis" skutt opp for siste gang som STS-135. Når "Atlantis" landet ved Shuttle Landing Facilitys rullebane 15 ved John F. Kennedy Space Center i Florida den 21. juli klokken 05:57 EDT (09:57 UTC) satte det sluttstreken for NASAs 30 år lange romfergeprogram.
Trivia.
I 1998 medvirket "Atlantis" i filmen "Armageddon".


Tysklands regjering.
a> er kanslerens sete og verdens største regjeringshovedkvarter
Tysklands regjering (ty. "Bundesregierung" eller "Bundeskabinett") er den føderale utøvende myndighet i Tyskland. Den består av kansleren og et antall forbundsministre.
Kansleren blir valgt av Forbundsdagen og deretter formelt utnevnt av presidenten sammen med sine ministre. Kansleren og ministrene må avlegge en ed i parlamentet ved innsettelsen.
Den føderale regjeringen har sete i Berlin. Enkelte ministerier ligger i Bonn. De ministeriene som har hovedsete i Bonn har likevel et andresete i Berlin.
Tysklands delstater har sine egne regjeringer. Den føderale regjeringens kompetanse er begrenset gjennom føderal lovgivning til bestemte områder. Alle andre områder er delstatenes ansvar.


Mir.
Mir (Мир) var en sovjetisk romstasjon som ble skutt opp 19. februar 1986. I 1991 overtok Russland stasjonen etter oppløsningen av Sovjetunionen. "Mir" betyr både «fred» og «verden» på russisk. Mir var første tredjegenerasjons romstasjon og er forløper til Den internasjonale romstasjonen (ISS).
Stasjonen var opprinnelig bygget for å kunne holde i tre år, men fungerte i tilsammen 16 år. I løpet av disse årene bodde over 100 kosmonauter og astronauter i Mir i kortere eller lengre perioder. En enkelt russisk kosmonaut, Sergej Krikaljov, tilbrakte sammenlagt (over 2 perioder) litt over 2 år ombord på Mir.
Etter Sovjetunionens fall, deltok også amerikanske og andre vestlige astronauter i arbeidet ombord på Mir.
Mir ble planmessig styrtet i Stillehavet utenfor New Zealand i 2001. Romstasjonen var da blitt gammel og usikker for mannskap. Man besluttet dermed at stasjonen skulle styrtes. Størstedelen av den 136 tonn tunge stasjonen brant opp på vei gjennom jordens atmosfære, men opp mot 20 tonn rester av romstasjonen gikk gjennom atmosfæren og styrtet i Stillehavet.
Mir-modulene.
Romstasjonen Mir ble bygget ved sammenføyning av flere ulike moduler, som ble sendt enkeltvis opp i rommet. Kjernemodulen som ble oppsendt i 1986 inneholdt beboerkvarterer og kontrollsenter. Kvant I (1987) og Kvant II (1989) inneholdt vitenskapelige instrumenter samt sanitæranlegg for besetningen. Kristall (1990) utvidet de vitenskapelige mulighetene. Spektr (1995) fungerte som beboelses- og arbeidsrom for de amerikanske astronautene. Priroda (1996) foretok jordobservasjoner. Landingsmodulen (1996) ga en sikker og stabil adgang for romfergene.


Dødseter.
En dødseter er en tilhenger av Fyrst Voldemort i "Harry Potter"-serien skrevet av J.K. Rowling.
Dødseterne var opprinnelig kjent som "Ridderne av Walpurgis", men tok sitt andre navn da Voldemort kastet av seg sin fasade av anstendighet under sitt første forsøk på å ta over Magidepartementet, det rådende organ i Storbritannias magikerverden, og ta makten. Dødseterne tjente som Voldemorts tropper i den første krigen, og var hans mest tiltrodde og lojale følgesvenner. Oppgavene til dødseterne omfatter å kjempe i slag mot Magidepartementet og Føniksordenen, samt psykologisk krigføring mot de som står opp mot fyrsten deres ved å angripe familiene deres, gjerne med dødelig utfall. En som slutter seg til dødseterne må forbli lojal overfor Voldemort til sin død. Voldemort holder streng kontroll med dem og straffer dem hardt for feil; desertering blir straffet med døden.
Alle dødsetere er merket med Mørkets Merke på sin venstre arm, der du til vanlig kan se blodårene dine tydelig. Mørkets merke, Voldemorts tegn (en hodeskalle med en slange til tunge) blir brukt til kalle på dødseterne. Når Voldemort berører et av merkene, blir de andre sorte, og dødseterne skal da straks immivere til hans side. Standarddrakten til dødseterne er en sort kappe med en hvit hodeskallemaske.
Utvikling i løpet av bøkene.
Etter Voldemorts plutselige forsvinning etter å ha angrepet Harry Potter som liten, mistet dødseterne sin evne til å fungere effektivt. Magidepartementet pågrep dem og fengslet dem i Azkaban, selv om enkelte greide å unngå fengsling ved å erklære seg uskyldige, hevde at de hadde blitt forhekset eller lurt, eller fornektet Voldemort. Leserne av bøkene blir presentert for enkelte slike saker gjennom Humlesnurrs tanketank.
Da Voldemort kom tilbake til full styrke ved slutten av "Harry Potter og Ildbegeret", samlet han sine tilhengere igjen. Enkelte av dem hadde forrådt ham og var for redde til å vende tilbake, og andre var døde eller fengslet, men mange kom, og de gjenopptok sine plikter under Voldemort da han begynte sitt andre forsøk på å ta makten.
Ryktet gikk om Voldemorts tilbakekomst, men Magidepartementet nekter å anerkjenne dette, og de fleste magikerne valgte å tro på den offisielle forklaringen til departementet. Dette ga dødseterne og Voldemort en stor fordel, og gjennom store deler av "Harry Potter og Føniksordenen" holdt de en lav profil. Magidepartementets uvitenhet gjorde det mulig for dødseterne å rekruttere desperantene og jøtulene til sin sak. I tillegg deserterte desperantvokterne i fengslet Azkaban, noe som gjør at de innesperrede dødseterne kunne rømme.
I "Harry Potter og Føniksordenen" ble et forsøk på å høre hele innholdet av en spådom som var lagd om sammenhengen mellom Harry Potter og Voldemort – som hadde ført til Voldemorts fall – mislyktes takket være Føniksordenen og seks elever fra Galtvort – inkludert Harry Potter – og elleve av de tolv dødseterne som deltok i forsøket ble tatt til fange.
Kjente dødsetere.
De som ikke har fått spesifikke forbrytelser opplistet, deltok i stor grad i kampene i Mysteriedepartementet, eller blir kort nevnt med navn i bøkene.
Krabbe Senior er faren til Vincent Krabbe. Krabbe senior var en av de elleve dødsterne som ble tatt til fange i Magidepartementet i forsøket på å stjele en spådom. Etter Fyrst Voldemorts fall, ble han frikjent i en rettssak og slipper dermed å sitte i Azkaban, men i "Harry Potter og ildbegeret" finner Harry Potter ut at han var en dødseter som hadde handlet av egen vilje. Men problemet er at magiministeren ikke tror på at dødseterne han røper, Averson, Lucifus Malfang, Wolmer McKnife, Nokk, Sir Krabbe og Sir Gurgel er dødsetere, og at de har vært utsatt for Martyrius- eller Befalius-Forbannelse, mens de egentlig har handlet av egen vilje. I slutten av "Harry Potter og Føniksordenen" sier magiministeren at Voldemort virkelig "har" kommet tilbake og sender dem til trollmannsfengselet Azkaban, da han har sett Voldemort i Magidepartementet.
Fenris Vargar er en fiktiv figur fra bok- og filmserien "Harry Potter", skrevet av J.K. Rowling. Det var han som bet Remus Lupus og gjorde ham til varulv (på grunn av at Lupus' far hadde fornærmet ham). Vargar har gjort det til sin fremgangsmåte å bite barn slik at han kan oppdra dem til å hate menneskeheten. Fenris er også en kannibal, siden han liker å bite i menneskekjøtt selv om han ikke er transformert til varulv. Han er på Voldemorts side i den andre krigen, og er en dødseter.
Draco Malfang påstår å ha forbindelse med Vargar; han er «en gammel familievenn». Han bruker Vargar til å true herr Borgia slik at han kan få dødsetere inn på Galtvort for å være med i slaget, men ironisk nok blir Malfang forferdet da han oppdager at Vargar er blant dødseterne da de kommer til Galtvort. Det virker som om Vargar er et så forferdelig monster at Malfang var redd for hva han kunne gjøre, da han ikke hadde planlagt at angrepet skulle gå så langt.
I løpet av slaget ved Galtvort bet Vargar Rulle Wiltersen (mens han var menneske, så Rulle vil ikke bli en varulv). Han etterlot seg Rulle så han såvidt kunne gjenkjennes.
Det engelske navnet er engelske «Fenrir Greyback», der Fenrir er det engelske navnet på den norrøne ulven Fenris.
Bellatrix og Rodolfus DeMons.
Bellatrix DeMons (født Svaart) er en fiktiv person fra "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling. Hun er en dødseter, og ekstremt lojal mot Fyrst Voldemort.
Bellatrix' navn betyr «amasone» eller «krigerske», og som mange andre medlemmer av familien Svaart er hun oppkalt etter en stjerne. Bellatrix "(kjent som Gamma Orionis)" er navnet på en av de klareste stjernene i stjernebildet Orion.
Bellatrix DeMons ble født Bellatrix Svaart, og er kusinen til Sirius Svaart og Regulus Svaart, og søsteren til Narcissa Malfang og Andromeda Dult, samt tanten til Nymfadora Dult.
Bellatrix ble en dødseter og giftet seg med Rodolfus DeMons, bror av Radamsus DeMons. Innen den tid da hun giftet seg hadde hun allerede blitt en sadist. Et år etter at Fyrst Voldemort var overvunnet av Harry Potter, forsøkte de tre, sammen med Bart Kroek jr., å finne informasjon om hvor den overvunne sjelen til Voldemort hold sted, ved å bruke «"Martyriusforbannelsen"» på Frank og Alinda Langballe. Ofrene deres ble sinnssyke av torturen, og for denne kriminelle handlingen ble de fire dødseterne dømt til livstid i Azkaban.
Fjorten år senere var Bellatrix, Rodolfus og Radamsus blant de fengslede dødseterne som brøt seg ut av fengselet og slo seg sammen med Fyrst Voldemort igjen. Familien DeMons blir ansett som noen av Voldemorts mest lojale tilhengere.
Bellatrix DeMons var blant en gjeng dødsetere som forsøkte å stjele en profesi fra Mysterieavdelingen i Magidepartementet. I løpet av dette oppdraget beviste Bellatrix at hun var en voldsom og erfaren kriger ved å sette svartspanerne Nymfadora Dult og Nestor Bindebolt ut av spill, og ved å alene greie å rømme fra Albus Humlesnurr etter at han ankom departementet. Hun tok også livet av Sirius Svaart i en duell, selv om hun er søskenbarnet hans. Hun rømte fra departementet sammen med Voldemort.
I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" forsøker Bellatrix å hindre søsteren sin fra å spørre Severus Slur om hjelp til å beskytte sin sønn, Draco Malfang, siden hun ikke stoler på Slur. Hun viser ingen sympati for Narcissas frykt for Dracos sikkerhet, og skryter av at hvis hun hadde sønner ville hun være stolt av å ofre dem i «mørkets fyrstes» tjeneste. Bellatrix blir også avslørt som en som er flink med psykoblokk, og lærer bort denne kunsten til Draco. På vei for å møte Slur tar Bellatrix kaldblodig livet av en uskyldig rødrev, og sier at hun trodde det stakkars dyret var en spion fra magidepartementet.
I følge tradisjonen i familien Svaart burde Bellatrix ha arvet Grimold Plass 12 og alt i huset etter Sirius' død (siden hun var hans nærmeste slektning i live). Sirius' testamente sa imidlertid at alt skulle gå til Harry. For å være sikker på at det ikke var tvil om at Harry virkelig var den rette eier av Sirius' eiendom (og for å unngå at Føniksordenens hovedkvarter skulle ramle i fiendens hender), ble Krynkel innhentet foran Harry for å se om han måtte følge Harrys ordre. Krynkel adlød ordren «Hold munn!», og saken var klar.
Familien Malfang.
Draco Malfang (født 5. juni 1980) er en fiktiv person fra J.K. Rowlings bokserie om Harry Potter. Han er Harrys svorne fiende ved "Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom", og favoritteleven til Smygards husstyrer Severus Slur. I filmene om Harry Potter er det Tom Felton som har rollen som Draco Malfang (Draco Malfoy eng. uttale).
Familieforhold.
Draco Malfang er eneste sønn av Lucifus Malfang og Narcissa Malfang.
Første møte.
Draco Malfang blir først nevnt i Harry Potter og De vises stein i kapittel 5, og ved navn i kapittel 6. Møtet finner sted i Diagonallmenningen inne i "Madam Malkins Gevanter for enhver anledning", og allerede da blir det tydelig at Draco og Harry Potter ikke kommer godt overens.
Draco Malfang er elev ved "Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom", og går i Harry Potters klasse. I sitt 5. år blir han utnevnt til prefekt, og senere på året blir han medlem av inkvisitorialtroppen til Venke Dolorosa Uffert. Draco blir ikke nevnt blant de flinkeste elevene på skolen, men heller ikke blant de dårligste. Han har rollen som speider ved rumpeldunklaget til Smygard.
Da Dracos far, Lucius Malfang, blir arrestert i Harry Potter og Føniksordenen, viser Voldemort interesse for Draco. I Harry Potter og Halvblodsprinsen blir det antydet at Draco er blitt dødseter, og har fått dødseternes merke «tatovert» på armen. Selv om dette aldri blir bevist i boken, er det veldig mange indisier på at det stemmer.
Draco får en viktig oppgave i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" da Voldemort beordrer ham å ta livet av professor Albus Humlesnurr, en oppgave han til syvende og sist feiler i å utføre (se Slaget ved Galtvort). Draco tilbringer mesteparten av skoleåret i den sjette boken med å reparere et forsvinningsskap i nødvendeligrommet slik at han kan skape en passasje mellom dette skapet og dets motpart i butikken Borgia og Brust. Denne passasjen bruker han til å slippe dødsetere inn på Galtvort. Selv om Harry bestandig har sett på Draco som ond, oppdager han at Draco står inne på Stønne-Stinas toalett og gråter i frykt for hva som vil skje med familien hans om han feiler oppgaven Voldemort har gitt ham. Det at Draco til slutt ikke greier å ta livet av en annen person, viser at han fortsatt er i besittelse av uskyldighet ifølge Humlesnurr. Det ble også avslørt i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" at Draco er begavet innen psykoblokk, noe Harry aldri har kunnet, og sannsynligvis aldri vil lære seg.
Lucifus Malfang er en fiktiv person fra J.K. Rowlings bokserie om Harry Potter. Levde helt til 1996 som overhode for sin fullblodsfamilie i Wiltshire. For tiden lever han i fengselet Azkaban. Det amerikanske bladet Forbes har Malfang på tolvteplass over mest velstående fiktive personer.
I filmene om Harry Potter spilles Lucius Malfang av Jason Isaacs.
Lucifus Malfang er sønnen til Abraxas Malfang, som døde av dragekopper mens hans barnebarn, Draco, ennå bare var et barn.
Han er født i 1954, og fikk sin utdannelse ved Galvort høyere skole for hekseri og trolldom, der han trolig møtte sin kone Narcissa, og mange andre smygardinger som senere ble dødsetere.
Lucifus og Narcissa fikk senere en sønn, Draco Malfang
Han er gift med Narcissa Malfang og er faren til Draco Malfang. Han var også en av dødseterne under Voldemorts første regjeringstid, men hevdet at han hadde vært forhekset med befaliusforbannelsen, og ikke hadde noe annet valg enn å følge mørkets Mørkets Fyrste helt til han forsvant etter å ha forsøkt å drepe Harry Potter. I bok nr. 4 – Harry Potter og Ildbegeret avslører Harry Potter derimot at Lucifus Malfang fremdeles er en av Mørkets Fyrstes nærmeste støttespillere.
Lucifus Malfang og Arthur Wiltersen er bitre uvenner. Lucifus er fullblods, og hater alle grumser, og mener de ikke er ekte trollmenn, og at de ikke er verdige å gå på Galtvort. Han misliker også sterkt alle som liker gomper, slik som herr Wiltersen gjør. Allerede i Harry Potter og Mysteriekammeret havner Malfang i slagsmål med Herr Wiltersen. Lucifus Malfang lurer da også Gulla Wiltersen til å ta imot en gammel dagbok med minnet av Voldemort, eller Tom Dredolo Venster. Dette fører til at basilisken som lever i mysteriekammeret blir sluppet fri, og mange på Galtvort blir skadet.
Harry Potter klarer å komme på vrangsiden av Lucifus Malfang allerede i bok nr. 2 – Harry Potter og Mysteriekammeret. Da frigir han nemlig familien Malfangs husnisse Noldus ved å lure Lucifus til å gi ham klær, og i filmen prøvde han og drepe harry potter, man hørte at han sa avade (noe som egentlig er litt rart fordi Rowling har sakt at mordforbannelsen først ble nevnt i bok 4) men så ble harry reddet av Noldus.
I Harry Potter og Føniksordenen vet Harry at Lucifus er en dødseter,og han blir sjokkert over å se at han fremdeles har så god innflytelse på departementet etter at han selv avslørte ham som dødseter. Daværende magiminister Kornelius Bloeuf var derimot totalt overbevist om at Harry var ubalansert, og trodde ham ikke. På slutten av Harry Potter og Føniksordenen leder Lucifus en gruppe dødsetere til Mysteriedepartementet i et forsøk på å få tak i en profeti som omhandler Harry Potter og Voldemort. Forsøket ble hindret av Harry Potter og flere andre medlemmer av Humlesnurr-legionen med hjelp fra Føniksordenen.
Etter at han ble arrestert som følge av dette har Lucifus Malfang falt i unåde hos Voldemort
Malfang benyttet også en befalius på Styriasn Pommer.
I Harry Potter og Halvblodsprinsen blir Bloeuf tvunget til å se sannheten i øynene,og han blir erstattet av Rufus Grimst som arresterer Lucifus Malfang og sender ham til trollmannsfengselet Azkaban. Dette fører til at Draco tar farens plass i dødseternes rekker. Da er Lucifus bare glad for å sitte i Azkaban.
Narsissa Malfang, født Svaart er en fiktiv figur i Harry Potter-serien, skrevet av J.K. Rowling. Det er ikke så mye informasjon som er gitt om henne i bøkene, annet enn hennes slektsskap. Hun ble født inn i familien Svaart, og er søskenbarnet til Sirius Svaart og Regulus Svaart, og søster til Bellatrix Svaart og Andromeda Svaart. Narsissa er også tanten til Nymfadora Dult.
Narsissa er i tillegg gift med Lucius Malfang, og mor til Draco Malfang. Hun blir beskrevet som at det bestandig ser ut som om hun rynker på nesen, som om hun lukter noe som ikke lukter godt. Dette utseendet er sannsynligvis en følge av hennes nedsettende holdning til andre, en holdning hun deler med både sin ektemann og sin sønn. Hun blir også beskrevet som så «blek at det virker som om hun skinner i mørket, og det lange blonde håret strømmende ned ryggen hennes gir intrykk av en druknet person»[HP6].
Da husnissen Krynkel forlot Grimold Plass 12 på Sirius' «ordre», dro han til hjemmet til Narsissa Malfang, siden hun var det eneste tilgjengelige medlemmet av familien han fortsatt respekterte. Siden han var begrenset av husnissenes bånd til sin herre, kunne han ikke avsløre hvor hovedkvarteret til føniksordenen var, men han kunne hjelpe Narcissa å finne ut hvordan hun kunne lure Sirius ut av huset. Planen Krynkel og Narsissa la sammen, førte dessverre til den alt for tidlige døden på slutten av "Harry Potter og Føniksordenen".
Narsissa Malfangs kjærlighet til sin ektemann og sønn er overraskende ærlig. Hun var knust da hennes ektemann ble etterlatt i Azkaban, og kom til Severus Slur sammen med sin søster Bellatrix for å be ham beskytte sin sønn fra Fyrst Voldemort. Hun greide å overbevise Severus til å inngå en ubrytelig avtale om å beskytte Draco. Det virkelige forholdet mellom Narsissa og Severus kan illustreres av kontrasten mellom Slurs generelt kalde og fjerne forhold med andre, og hans rolige og sympatiske samtale med Narcissa den kvelden han inngår den ubrytelige avtalen.
Narsissa blir senere sett i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" mens hun handler nye kapper sammen med sin sønn. Hun og sønnen slenger bemerkninger til Harry og Hermine da de kommer inn i butikken. Harry og Draco starter nesten å duellere, men Narsissa avdramatiserer det hele ved å forlate butikken sammen med sin sønn. Hun prøvde å true Harry Potter mens hun sørget for at hennes sønn var trygg, men det er mulig hun var mye mer redd for Harry enn han var for henne.
Narsissas lojalitet er mot sin ektemann og sin sønn, dødseterne, og dermed også Fyrst Voldemort. Det er derimot ikke kjent at Narsissa faktisk er en dødseter selv, siden ingen fortelling om ugjerninger fra hennes kant er nevnt i bøkene så langt.
Flere dødsetere.
Petter Pittelpytt er en figur fra J.K. Rowlings bokserie om "Harry Potter". Han er en liten, rotteaktig mann, og går under kallenavnet Ormsvans.
Severus Slur (født 9. januar 1959) (Død våren 1998) er en fiktiv person fra bok- og filmserien "Harry Potter", skrevet av J.K. Rowling. Han var lærer i faget Eliksirer i 15 år, og Forsvar mot svartekunster i ett år, og var leder for huset Smygard ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Han viste tydelig at han ikke likte Harry Potter, noe som ikke akkurat bidro til at Harry likte Slur til gjengjeld.
I "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" finner Harry ut at Sirius Svaart (en av Jakob Potters beste venner, og Harrys gudfar) lurte Slur til Hylehuset, der han kunne blitt seirøst skadd eller drept av Remus Lupus som varulv. Slur ble reddet av Jakob; men Slur innbiller seg at Jakob var involvert i planene om å lure ham dit fra begynnelsen av, og bare redder ham igjen fordig han er redd for å bli utvist fra skolen. Senere, i "Harry Potter og Føniksordenen", blir det avslørt at Slur ble utsatt for erting og mobbing fra Jakob og Sirius i løpet av deres 5. år ved skolen.
Slur kaller stadig vekk Harry og «en ekkel liten gutt som ikke bryr seg om regler»HP4. Han erter Harry i eliksirtimene, gjør narr av arbeidet hans og gir ham stadig gjensitting. Slur prøver også ved flere anledninger å få Harry og Ronny utvist fra skolen. Tross alt dette redder Slur Harrys liv mer enn en gang i løpet av historiene.
Ved slutten av den fjerden boken forsøker Slur å overbevise Kornelius Bloeuf om at Voldemort har returnert ved å vise ham Mørkets Merke på armen sin, et merke som viser seg når Voldemort er sterk. Humlesnurr sender Slur ut på en misjon, som senere viser seg å være og besøke Voldemort.
Hun støter også på Mundungus Styrfeder og truer med å gi ham bot. Men da Mundungus tilbyr henne en medaljong (som han ironisk nok hadde stjålet fra huset til Sirius Svaart etter Sirius' død) lar hun han gå. Denne medaljongen viser seg å være en Malacrux som tilhører Fyrst Voldemort.
Tidligere dødsetere.
Igor Karkaroff (død 1996) er en fiktiv fuger i bok- og filmserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling.
Karkaroff er en tidligere dødseter. Han ble tatt til fange av svartspaneren Alastor Bister etter Voldemorts fall. Magidepartementet satte ham senere fri fra Azkaban for å ha navngitt dusinvis av andre dødsetere.
Karkaroff ble senere rektor ved Durmstrang, en magikerskole man tror er lokalisert et sted i øst-Europa. Under hans tid ved skolen, ble det sagt at skolen underviste i faktiske svartekunster, og ikke bare i forsvar mot disse. Videre var Durmstrang kun åpen for fullblods magikere. Det er ikke kjent hvor mye av dette som var en følge av at Karkaroff ble rektor, og hvor mye som allerede var vanlig ved skolen før han begynte der.
Karkaroff viste en eksepsjonell favorisering mot den bulgarske studenten Viktor Krumm i Tretrollmannsturneringen i 1994, sannsynligvis fordi Krumm var hans egen student. Karkaroff var dommer ved turneringen, i egenskap av at han var rektor ved en av de deltakende skolene. Etter den uventede uttrekningen av "to" deltakere fra Galtvort truet Karkaroff med å trekke ut sin skole fra turneringen.
I løpet av året møtte han med med-dødseter Severus Slur, som han hadde flere konversasjoner med om tidligere hendelser. I juni 1995, ved slutten av Tretrollmannsturneringen, dro Karkaroff i skjul etter at han merket av Voldemort tilkalte ham.
I følge Viktor Krumm styrte ikke Karkaroff Durmstrangskipet som lå fortøyd i innsjøen ved Galtvort, men lot heller studentene sine gjøre alt arbeidet.
Etter å ha returnert til makten nevnte Voldemort at han skulle la Karkaroff betale for sin feighet. I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" blir det avslørt at Karkaroff ble funnet død i et skur med mørkets merke hengende over seg, noe som indikerer at han ble drept av dødsetere. Arthur Wiltersen syntes det var imponerende at han overlevde et helt år etter at han deserterte fra Voldemort. Etter deserteringen ble liket funnet nord i England.
Igor Karkaroffs nasjonalitet er usikker. Han prater uten en utenlandsk aksent, men Durmstrangs vinterbekledning, som består av pelskapper, virker som om det er en referanse til tradisjonell nordlig bekledning vanligvis assosiert med den russiske ushankaluen. Hans fulle navn er slavisk, selv om det er fiksjonellt og skal peke på at han er en generell «utlending fra øst», heller enn å peke på ett spesielt land. Fornavnet «Igor» er veldig uvanlig utenfor Russland, Ukraina og Hviterussland.
Professor Krengle er lærer i faget forsvar mot svartekunster under Harrys første år ved skolen.
Krengles fornavn er ikke nevnt i bøkene, men det offisielle kortspillet (som tidligere har oppgitt korrekte navn på figurer i bøkene før bøker der de ble nevnt er lansert) oppgir «Quirinus» som hans fornavn.
Før Harry starter sitt første år ved Galtvort, brukte Krengle et år på å få litt praktisk erfaring innen forsvar mot svartekunster. Ryktene sa at han hadde møtt vampyrer i den sorte skogen. Han opptrådte nervøst og stammende helt siden han returnerte. Det blir avslørt at Krengle møtte en såvidt levende Fyrst Voldemort på denne reisen. Voldemort lurte den unge og naive Krengle til å bli med på den mørke siden, og brukte ham i en plan om å stjele De vises stein fra hvelv 713 i magikerbanken Flirgott. Heldigvis hadde Gygrid fjernet steinen fra hvelvet tidligere den samme dagen for å bringe den til Galtvort.
Voldemort bestemte seg for at han måtte holde et øye med Krengle, så han bestemte seg for å dele kropp med ham. For å skjule det faktum at Voldemorts fjes var på baksiden av hodet sitt, måtte Krengle ha på seg en lilla turban.
Etter at han returnerte begynte Krengle å oppføre seg nervøst, sannsynligvis for at folk ikke skulle mistenke ham for noe. Han forklarte turbanen med at det var en gave fra en afrikansk prins for å bli kvitt en zombie for ham. Selv førsteklassen han hadde i forsvar mot svartekunster trodde ikke på historien, siden han ble rosa og begynte å prate om været da han ble spurt om hvordan han ble kvitt zombien.
For å holde Voldemort i live, måtte Krengle ta livet av enhjørninger i Den Forbudte Skogen og drikke blodet deres.
Pittelpytt som Skorpus.
De neste tolv årene skjulte Ormsvans seg i rotteform. Han var nødt til å ligge lavt, for han visste at dødseterne ville være på jakt etter ham. Han skjulte seg for alle andre også, slik at de skulle tro han var død. På uvisst hvilket vis kom han så inn i Wiltersen-familiens eie, som kjæledyret til Perry Wiltersen. Perry kalte ham Skorpus. Da Ronny begynte på Galtvort, arvet han Skorpus.
Hermine Grangs katt Skeivskank var svært mistenksom overfor denne rotta, og forsøkte å angripe ham hver gang han fikk sjansen. Dette resulterte i at Pittelpytt nok en gang måtte late som han var blitt drept, noe som førte til en større krangel mellom Ronny og Hermine. Pittelpytt visste også at Svaart, som på dette tidspunktet hadde klart å rømme fra Azkaban, fortsatt var på jakt etter ham, og på slutten av Harrys tredje skoleår, avslørte Svaart og Lupus hele sammenhengen for Harry og hans venner. Til slutt klarte Pittelpytt igjen å slippe unna.


Norsk institutt for vannforskning.
Norsk institutt for vannforskning (NIVA) er et nasjonalt forskningsinstitutt som utfører forskning, undersøkelser, utviklingsarbeid og utredninger knyttet til vann; ferskvann, marint miljø og renseteknologi. NIVA ble opprettet 1. juli 1958 og er i dag en stiftelse med et styre oppnevnt av Miljøverndepartementet (MD), Norges forskningsråd og NIVAs ansatte.
Organisasjon.
NIVA har hovedkontor i Oslo og fire distriktsavdelinger: Sørland (Grimstad), Vestland (Bergen), Østland (Hamar) og Midt-Norge (Trondheim), samt en storskala marin forskningsstasjon på Solbergstrand ved Drøbak, etablert i 1978. Ved utgangen av 2010 hadde NIVA til sammen 219 ansatte (202 årsverk), hvorav 120 var forskere i heltidsstilling.
Greta Bentzen tiltrådte stillingen som administrerende direktør i februar 2010.
NIVA-gruppen består i tillegg til stiftelsen NIVA av forsknings- og konsulentselskapene Akvaplan-niva AS i Tromsø, AquaBiota Water Research AB i Stockholm, Sverige og NIVA Chile SA i Puerto Varas, Chile samt utviklingsselskapet BallastTech-NIVA og NIVA-tech AS med datterselskaper.
NIVA er medlem av CIENS, et forskningsstrategisk samarbeid mellom selvstendige forskningsinstitutter og Universitetet i Oslo.
Oppgaver.
Oppdrag fra offentlig forvaltning, inkludert basisbevilgningen, utgjør omtrent 55 % av NIVAs omsetning. Nasjonale overvåkingsprogrammer for kyst og vassdrag har i mange år vært en viktig del av oppdragene.
Nasjonale og internasjonale forskningsoppdrag utgjør omtrent 25 % av omsetningen, og NIVA deltar i flere store forskningsprogrammer finansiert av Norges Forskningsråd og EUs rammeprogram.
NIVAs oppdrag for industri og næringsliv utgjør omtrent 20 % av omsetningen. Oppdragene omfatter forsknings- og utviklingsarbeid, miljøovervåking, utredninger og annen rådgivning.
Brutto omsetning i 2010 var ca. 250 mill. kr, mens brutto omsetning i konsernet var ca. 340 mill. kr.
Mer enn 6000 NIVA-rapporter er tilgjengelig på NIVAs hjemmeside og kan lastes ned i pdf-format.
Kvalitet.
De fleste kjemiske analysene som utføres ved NIVA er akkreditert i henhold til NS-EN45000/ISO71EC Guide 25 (referanse P009) siden 1993, og siden 2001 NS-EN ISO/IEC 17025. NIVAs laboratorium deltar på ulike internasjonale interkalibreringer (bl.a. alle -øvelsene) med gode resultater.
NIVAs bløtbunnslaboratorium er akkreditert for prøvetaking og opparbeiding av marin bløtbunnsfauna (ISO 16665).
Fra og med 2010 er NIVA akkreditert for gjennomøring av sammenlignende laboratorieprøvninger, slp (tidligere kalt ringtester), etter ISO 17025 og ILAC G13.
NIVAs økotoksikologiske testing er godkjent ihht..
Prosjektvirksomheten i NIVA ble i 2010 sertifisert ihht..
Samarbeidspartnere.
NIVA har vært med i Miljøalliansen siden starten i 2002 og samarbeider blant andre, bl.a. Havforskningsinstituttet, European Environmental Agency (EEA), NVE, Universitetet for Miljø- og Biovitenskap og Polarmiljøsenteret.
Fra 2006 har NIVA vært representert i det nye forskningssenter for miljø og samfunn (CIENS) som holder til i Forskningsparken i Oslo.


Byrteåi.
Byrteåi er en elv i Tokke kommune i Telemark. Den har sitt utspring i flere mindre fjellvann, og renner gjennom Byrtedalen før den munner ut i Byrtevatn ved øvre Byrte. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Rukkeåi.
Rukkeåi er en elv i Tokke kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Byrtevatn (via Mosåi og Mosvatn) og løper ut i elva Tokke, på vei mot Bandak. Systemet tilhører Skiensvassdraget.
Elva er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag.


Miljøinformatikk.
Miljøinformatikk (engelsk "environmental informatics") er et fagfelt innen informatikk som studerer IKT-behov knyttet til overvåkning og kontroll av miljø.
Forskning og utvikling innen miljøinformatikk drives ved alle universitetene, samt enkelte forskningsinstitutt som NIVA. Egne studier er etablert, bl.a. masterstudium i
miljøinformatikk ved Høgskolen i Østfold.


Colorado Rapids.
Colorado Rapids er en fotballklubb fra Denver i Colorado som spiller i Major League Soccer (MLS). Klubben ble med i ligaen da den ble startet. I 1997 kom de til finalen i MLS-cupen, og i 1999 til finalen i US Open Cup, uten å vinne noen av dem.
Nat Borchers, Anders Limpar og Carlos Valderrama har spilt for klubben.


Miseryfjellet.
Miseryfjellet (536 moh.) er et fjell på Bjørnøya sør for Svalbard. Fjellet ligger på sørøstkysten av øya, som domineres av fjellmassiver. De høyeste toppene på fjellet er oppkalte etter de tre nornene (skjebnegudinnene) fra norrøn mytologi, Urd, Verdande og Skuld. Urd er den høyeste av toppene (536 moh.), Verdande (også kalt Vardan) (462 moh.) og Skuld (454 moh.). Fjellet ligger på 74°26′ N 19°10′ Ø.


Moholt jernverk.
Kullkjelleren på Moholt rommet 4000 m3 kull
Moholt jernverk ligger på Eidet i Siljan kommune, som da het Slemdal, i Telemark og var en del av Fritzøe verk på Langestrand i Larvik, og også en del av et moderne industrieventyr. Navnet Siljan kom først i 1917.
Jernverket ble plassert ved Siljanelva for å sikre kraftforsyning hele året.
Den spede begynnelse.
I 1731 ble det anlagt en stangjernhammer som hamret ut støpjern til stangjern. Råjernet ble fraktet over Farris i båt om sommeren og over isen om vinteren. Det ble smidd ut og så fraktet tilbake igjen til Larvik.
Jernproduksjon i masovn.
Masovnen på Moholt1. oktober 1817 startet jernproduksjon i masovn på jernverket. Denne typen jernproduksjon krever enorme mengder trekull, og på denne tiden var skogene rundt Larvik begynt å bli veldig uttynnet. Larviksgreven hadde derfor valgt å reise dette masovnanlegget, istedenfor å frakte trekull fra Siljan til Larvik. I Siljan var det fortsatt skog nok, og trekullproduksjonen kunne dekke behovet både ved masovnen og de to stangjernshamrene.
Masovnen var 9 meter fra bunn til topp og hadde en indre diameter på 2,5 meter. Den indre kjernen måtte bygges av spesiallaget stein, hentet fra Skottland. Det bød på store problemer, på grunn av Napoleonskrigene som under byggingen fortsatt raste ute i Europa. Da ovnen og støttemurene sto ferdige, ble det reist et hus omkring og et tak over toppen som fikk navnet «kransen».
I tillegg til masovnen besto anlegget av to store kullhus, en rostovn, stampekvern og arbeiderboliger.
Råvarer.
Mesteparten av malmen til jernproduksjonen kom fra gruver ved Arendal. Til tross for den lange transportveien var inntjeningen svært god, siden prisen på jern var høy.
Opprusting på 1830-tallet.
I 1837 ble anleggene opprustet. Den gamle arbeiderbrakken ble revet, og det ble bygget en ny som hadde plass til å huse åtte familier.
I 1839 ble det reist et nytt hus til kornmagasinet, som i lengre tid hadde formidlet varer til de ansatte. Til verket hørte også et teglverk og den første faste skolen i bygda.
Opptur og nedtur.
I 1842 satte Treschow inn en dampbåt på Farris, som slepte lektere med malm og råjern mellom Larvik og Siljan. Den store glansperioden hadde verket i 1850-årene, og på den tiden var faktisk Moholtverket den eneste inntektskilden til Fritzøe-konsernet. Så tok det slutt. Det norske jernet tapte i konkurransen med jern fra land som smeltet med steinkull.
Allerede i 1865 lå det store lagre av usolgt jern i Larvik og i 1867 ble masovnen «blåst ned» for siste gang. Forfallet ved verksanlegget begynte, og «kølavegene», som hadde gått på kryss og tvers i bygda, grodde igjen.
Moholtverket idag.
Moholtverket er nå et kulturminne og arena for konserter og teater. Det er også utstyrt med informasjonstavler som forteller historien til verket.
Kullkjelleren på verket er Siljan kommunes tusenårssted. Den gamle forvalterboligen fra 1818 står ennå.


Akvaplan-niva.
Akvaplan-niva er et norsk selskap, etablert i 1984 for å drive forskning og utvikling innen akvakultur, marinbiologi og ferskvannsbiologi.
Selskapet har siden 1994 hatt kontorer i Polarmiljøsenteret (nå Framsenteret) i Tromsø. I 1991 ble NIVA deleier og strategisk partner. Nå eier NIVA samtlije aksjer. Selskapet representerer NIVA i de fleste prosjekter i Nord-Norge og rundt nordområdene. Selskapet er organisert i fem avdelinger (akvakultur, havmiljø, kyst- og ferskvannsmiljø, samt akvakulturforskning og miljøforskning). Samarbeid organiseres også gjennom konsortiet Akvaplan-niva, som inkluderer Unilab Analyse, Akvaplan-niva Barents (Murmansk), Troms Marin Yngel og Senja Akvakultur. Selskapet har kontorer i Frankrike, Spania og Russland, samt på Island.
Det var i 2012 over 65 forskere og rådgivere tilknyttet selskapet. Omsetningen i 2011 var på 65 millioner NOK.


Powerball.
Powerball er et amerikansk lotteri som arrangeres av Multi-State Lottery Association (MUSL), et konsortium bestående av lottokommisjoner i 28 delstater, Washington DC og De amerikanske jomfruøyene.
Powerball-trekninger foregår hver onsdag og lørdag i MUSLs hovedkontor i Iowa.
Gjennomsnittlig odds for å vinne en premie er 1 til 36,61.
Jackpot-vinnere kan velge å motta en årlig utbetaling eller en engangsutbetaling. Minimum jackpot er 15 millioner dollar fordelt på 30 utbetalinger over 29 år. Engangsutbetalingen er typisk rundt halvparten av verdien ved årlige utbetalinger.
Vinnere betaler ikke inntektsskatt på premier fra Powerball i Delaware, North Dakota, New Hampshire, Pennsylvania og Tennessee. South Dakota har ikke delstatlig inntektsskatt.
28. august 2005 ble lotteriet modifisert for å gi større jackpot og raskere vekst i jackpotoppsamling. Oddsene for å vinne jackpoten økte til 1:146,1 millioner.
Trekningen 19. oktober 2005 var den største i Powerballs historie, med en verdi på rundt 340 millioner dollar.


Tatjana Averina.
Tatjana Borisovna Averina (ru. Татьяна Борисовна Аверина), født 25. juni 1950 i Gorkij, død 22. august 2001 i Moskva), er en tidligere russisk skøyteløper.
Hun representerte Sovjetunionen i internasjonale skøytemesterskap gjennom 1970-årene, og høstet gullmedaljer fra både VM og OL.
Fremste meritter.
I løpet av karrieren satte Averina 11 verdensrekorder, samtlige på den rekordraske Medeo-banen i Alma Ata


Bora (elv).
Bora (Borda) er en elv i Vinje kommune i Telemark. Elva har sitt utspring på Hardangervidda, og renner gjennom Bordalsvatn og ned til Edland, hvor den munner ut i elva Kjela, like før dennes utløp i Tveitevatnet.
Kraftutbygging.
Bora er sterkt berørt av kraftutbyggingen i Tokke på 1960- og 70-tallet. Øvre Bora er overført østover til Songavatn og Songa kraftverk. Bordalsvatn er regulert 40 meter og overført sørover til Kjela kraftverk. Ved Venemodammen (703 moh), rundt 2 kilometer nordvest for Edland, er elva demmet opp og overført til Totak, som er hovedmagasin for Vinje og Tokke kraftverk. Som følge av de omfattende overføringene av vann fra Boras nedslagsfelt er den tidligere elvemunningen ved Edland nå stort sett permanent tørrlagt og i ferd med å gro igjen.


Edland.
Edland er ei bygd i Vinje kommune i Telemark. Stedet ligger der hvor elvene Bora og Kjela møtes. Europavei 134 passerer gjennom bygda, og Riksvei 362 går fra Edland nordover til Arabygdi og Totak.
Edland er også et etternavn og en plass nede i Gjesdal, nær Stavanger i Rogaland.


Lada Niva.
Niva (fra russisk "åker") er en bilmodell med firehjulstrekk fra russiske VAZ, og selges under varemerketLada.
Niva ble satt i produksjon i 1978. Den er konstruert med selvbærende karosseri, korte overheng foran og bak, 23,5 cm bakkeklaring og permanent firehjulstrekk. Motoren var fra personbilen VAZ 2106, som var populær på den tiden. Mye av interiøret kom også fra denne bilen. Da 2106 ble tatt ut av produksjon,
ble Niva'en oppgradert med deler fra Lada Samara.
Motorene tilgjengelige var 1,6 liter bensin(forgassermotor), senere 1,7 liter bensin (injection) og 1,9 liter dieselmotor(fra peugot). Motor, fremre differensial, girkasse er boltet sammen i en enhet på bensinversjonene (Dieselversjonen har separat montering). Fordelingskassen er boltet fast i gulvet like foran framsetene. Ofte er det mye vibrasjon i bilens kupé på grunn av; 1. Dårlig oppretting i mellom girkasse og midtdifferensial, 2. Stor vinkel i universalleddene på mellomakslene til både fremre og bakre differensial.
Bak den vanlige girstangen (4 gir + revers på de tidligste modellene, senere 5 gir + revers) er det to kortere spaker, den ene for sperring av senterdifferensialen, og den andre for reduksjonsgir som gir halv fart på alle gir satt i den vanlige girkassen. Sperren er av mekanisk type. For å slå inn disse må bilen stå i ro.
Bilen er laget for å kunne repareres og vedlikeholdes i de enkleste verkstedene. De aller fleste reparasjoner kan gjøres med enkelt standardverktøy. Ved kjøp av reservedeler er det sjelden nødvendig å oppgi årsmodell. Skifte av støtdempere bak kan gjøres uten å jekke opp bilen med kun to fastnøkler som verktøy. Etter løsning og feste av fire bolter er begge demperene skiftet.
Selv om Niva'n nå er en umoderne bil, var den revolusjonerende i sin konstruksjon da den kom. Med uavhengige fremhjul og stor bevegelse på bakakselen tar den seg frem som få andre biler. Den har sprengt flere grenser for hva som har blitt gjort med biler. Blant annet ble det i 1999 kjørt 3 Nivaer til en høyde på 5,726 meter over havet. Dette skjedde i Tibet. En monsterversjon av Nivaen (VAZ-1922 Marsh) ble i år 2000 første bil kjørt til Nordpolen. To russere kjørte en standard Niva Marsh fra en forskningsbase beliggende ca 114km fra polpunktet og frem til Nordpolen. Bilen fungerte perfekt, og de hadde en gjennomsnittshastighet på 20-15 Km/t Gjennomsnittstemperaturen var ca -30ºC.


Pasvikelva.
a>ene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.)
Pasvikelva (finsk: "Paatsjoki", russisk: Патсойоки – "Patsojoki", eller Паз – "Paz", nordsamisk: "Báhčeveaijohka") er ei elv i Finnmark. Den renner fra innsjøen Enaresjøen i Finland og munner ut i Bøkfjorden. Elva er 387 km lang, og 112 km av elva danner riksgrensen mellom Norge og Russland. Elva drenerer et nedbørsfelt på 18 297 km². Vassdraget regnes som det nest største i Norge etter Glomma, selv om storparten av nedbørsfeltet ligger i Finland.
I elva finnes det sik, abbor, gjedde, harr og ørret. Tidligere var Pasvikelva ei god lakseelv, men det ble på 1960- og 1970-tallet bygget hele syv vannkraftverk i elva, og laksen er nå forsvunnet. En rekke fossefall i elva forsvant i forbindelse med reguleringen. Ett av disse er Harefossen.
Ettersom Pasvikelva er ei grenseelv mellom Norge og Russland, gjelder spesielle regler for ferdsel på elva. Grensen går der djupålen i elva er.
Tømmer.
Pasvikdalen er rik på furu av god kvalitet, Det ble drevet med tømmerfløting på elva i mellomkrigstiden. Pasvik-Timber hadde sagbruk på Jakobsnes ved utløpet av Pasvikelva. Der var det sysselsatt på det meste 250 mann. Dette sagbruket ble bombet av tyske bombefly i 1940, og ble aldri bygget opp igjen.
Vannkraftverk.
Det produseres 1,4 TWh vannkraft i vassdraget, nok til hele 55 000 husholdninger. Av dette utgjør den norske andelen 387 GWh, tilsvarende 15 000 husholdninger.


Adecco.
Adecco S.A. er et sveitsisk bemanningsselskap med 6 000 kontorer i mer enn 60 land. Selskapet ble opprettet etter en fusjon mellom sveitsiske "Adia" og franske "Ecco" i 1996 og er med 30 000 ansatte verdens største bemanningsselskap som formidler arbeid til mer enn 500 000 mennesker hver dag. Adecco er dermed en av verdens største arbeidsgivere.
I det norske markedet er Adecco kjent som videreføringen av "Olsten Norsk Personal" og før dette "Norsk Personal". På 1990-tallet startet Adecco sin satsing i Norge, men hadde kun en beskjeden markedsandel før Olsten-konsernet ble kjøpt opp og de to selskapene i Norge ble fusjonert. I dag er Adecco markedsleder i Norge og etablert med 50 kontorer over hele landet som daglig formidler arbeid til 8 000 mennesker.
Selskapet er i tittelsponsor for Adeccoligaen i fotball.
Adecco-skandalen.
Februar 2011 avslørte en NRK-reportasje omfattende brudd på Arbeidsmiljøloven ved det Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem i Oslo, noe som ledelsen i Adecco Helse AS etter hvert skulle komme til å innrømme at var tilfelle ved samtlige av sine sykehjem i Norge. Fredag 25. februar varslet Arbeidstilsynet at de ville anmelde selskapet for brudd på Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser.


Manpower.
Manpower er en del av ManpowerGroup et amerikansk bemanningsselskap med hovedkontor i Milwaukee, Wisconsin. Selskapet ble grunnlagt av Elmer Winter og Aaron Scheinfeld i 1948, ble kjøpt opp av det britiske selskapet Blue Arrow i 1987, men ble selvstendig igjen i 1991.
ManpowerGroup med Manpower i spissen har 3 900 kontorer i over 80 land. ManpowerGroup har 30 000 ansatte og formidler jobb til over 3,5 millioner vikarer hvert år. ManpowerGroup er således USAs største arbeidsgiver.
ManpowerGroup i Norge.
I Norge er ManpowerGroup etablert med datterselskapet Manpower AS, grunnlagt i 1965 og 100% eid av Manpower Norway Holdings AS.
Manpower har siden 60-tallet formidlet jobb for hundretusener av mennesker både til vikariater og faste stillinger, i privat og offentlig sektor. Hver dag går mer enn 5 000 medarbeidere i forskjellige bransjer og fagområder på jobb for Manpower. Virksomheten i Norge genererer over 35 000 oppdrag årlig.
ManpowerGroup, gjennom Manpower og Experis, har kontorer i 35 byer og tettsteder og har 11 000 medarbeidere knyttet til virksomheten. Mer enn 200 bemanningskonsulenter betjener oppdragsgivere og medarbeidere; lokalt, regionalt og nasjonalt.


Tanketank.
En tanketank er et fiktivt objekt i bøkene om "Harry Potter". Det er en steintank, dekket med mystiske runer, som inneholder en væske eller gass.
Bruken.
En heks eller en trollmann i "Harry Potter"-bøkene kan trekke ut sine egne minner og plassere dem i tenketanken, spesielt for å avlaste hjernen når den blir overfylt med informasjon. Hvem som helst kan utforske minnene i tanketanken, som også tillater utforskerne å fordype seg totalt i minnene som er lagret i tanken, mye likt virtuell virkelighet. Harry Potter har blant annet utforsket Severus Slurs verste minner. Tom Vensters dagbok ser ut til å ha den samme formen for virtuell virkelighet. Merkelig nok ser den som bruker en slik innretning minnene fra en allvitende, tredjepersons perspektiv, isteden for i førstepersonsperspektivet den som opplevde minnene har hatt. Dette bringer opp spørsmålet om hvordan man for eksempel kan «huske» noe som hendte bak en selv. Rowling besvarte spørsmålet med at man ikke merker og husker slike ting, men uttalte at «det er magien i en tanketank som vekker det til live».
En tanketank opptrer for første gang i "Harry Potter og Ildbegeret", og senere i "Harry Potter og Føniksordenen" og "Harry Potter og Halvblodsprinsen".


Enterprise (romferge).
"Enterprise" (fartøybetegnelse: OV-101) var den første romfergen som ble bygget for NASA. Den var kun bygget for å prøve forskjellige tekniker og var aldri ment å skulle skytes opp i rommet. Den hadde derfor ingen motorer og ikke noe brukbart varmeskjold. Den første flygning med "Enterprise" skjedde i 1977 da den red på toppen av en Boeing 747.
Romfergen "Enterprise" skulle opprinnelig hete "Constitution", men pga. en overveldende mengde brev sendt til Det hvite hus, ble det besluttet å oppkalle romfergen etter sciencefictionfiguren Kaptein Kirks stjerneskip "Enterprise" fra TV-serien "Star Trek".
Fergen står i dag utstilt ved flyplassen Dulles utenfor Washington, D.C. som en del av Smithsonian Institution.
«Approach and Landing Test»-program.
Astronautene Richard H. Truly, Joe Henry Engle og C. Gordon Fullerton var involvert i testflygingene som som ble gjort med "Enterprise" i 1977.


Croupier.
Croupier er en person som leder spillet og tar imot innsatser og utbetaler gevinster ved et hasardbord, gjerne i et kasino. Croupieren representerer «huset», men har som regel ingen personlig innsats i spillet. Spill som vanligvis benytter en croupier er blackjack, rulett, baccarat og craps.


Byrte.
Byrte er ei grend i Tokke kommune i Telemark. Den ligger der Byrteåi munner ut i Byrtevatn.
Byrte oppvekstsenter kombinerer barnehage og skole (1.-7. klasse). Barnehagen er åpen mandag, onsdag og fredag. Skolen har 16 elever (2007/2008).
Fra Hovden er det mulig å ta seg over fjellet til Byrtedalen.
Byrte er delt inn i to, den øvre delen og «Ytre Grændi» eller Ytre grenda. Byrte ligger langsetter Byrtevatn. Sentrum i Byrte er Utigardsflata som er ca. 400 meter langt. Byrte har egen badeplass, sykkelløype og gåfelt. Nord for Bygda er heia eller «nori heie» som de sier der. Skiløperen Svein Olav Utistog har vokst opp i denne bygda.


Columbus Crew.
En kamp på Columbus Crew Stadium
Columbus Crew er et fotballag fra Columbus i Ohio som spiller i Major League Soccer (MLS). franchise. Klubben spiller på Columbus Crew Stadium, det første store store stadioanlegget kun ment for fotball i USA. Fra 1996 til 1999 spilte de på Ohio Stadium..
Laget har tre større supportergrupper: "Legion 04", "V-Army" og "Fort Knox".


Evita (film).
Evita er en musikal om Eva Perón og hennes liv fra hun var 17 frem til hennes død.
Historien.
Evita Duarte var en argentinsk b-skuespiller som ble gift med den argentinske presidenten og diktatoren Juan Perón, og ble den mest elskede og hatede kvinnen i Argentina. Madonna spiller rollen som Eva Perón, mens Antonio Banderas spiller Che Guevara.


U.S. Central Command.
U.S. Central Command (CENTCOM) er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen ble opprettet i 1983 og har et geografisk ansvarsområde som omfatter Midtøsten, Øst-Afrika og Sentral-Asia.
På grunn av sitt konfliktfylte ansvarsområde har CENTCOM ledet flere store amerikanske operasjoner, inkludert Gulfkrigen i 1991, invasjonen av Afghanistan i 2001 og invasjonen av Irak i 2003. Kommandoen har faste forlegninger i Kuwait, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater, Oman, Pakistan og Djibouti. Hovedkvarteret er lokalisert til MacDill Air Force Base i Tampa, Florida.
I likhet med de andre felles hovedkommandoene ledes CENTCOM av en firestjerners general som rapporterer direkte til USAs president gjennom forsvarsministeren.
Sjefen for CENTCOM er general David H. Petraeus.
Underliggende avdelinger.
CENTCOM er et rent stabselement og ingen operative styrker er permanent underlagt kommandoen. I stedet har CENTCOM fem underliggende kommandoer, som bringer kampstyrker under CENTCOMs kontroll.


Bananflue.
Bananflue ("Drosophila melanogaster") er en flue i familien fruktfluer (Drosophilidae). Den er fra 1 mm til ca. 6 mm lang.
Kroppen er ofte lys brun, gjerne med en mørkere bakkropp som hos noen arter har striper eller mørkere partier. Bananfluer er små avlange, bevingede fluer. Øynene er ofte lysende og ofte røde. Eggene legges på plasser med gjærsopp, bakterier eller andre mikroorganismer. Bananfluer legger opp til flere hundre egg om dagen. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium.
Bananfluer har blitt et mer vanlig problem i kjøkkenet etter at det ble innført tvungen kompostering i form av innsamlig av matavfall i kommunene. I varme lokaler og gjerne på sommeren kan en lett få store problemer med bananfluer. Siden de legger masser av egg, kan det være vanskelig å bli kvitt dem når de først har etablert seg. Renhold og fjerning av matrester er viktig. Det kan også være forebyggende å benytte seg av lysfeller. Dette er innretninger med UV-lys som tiltrekker seg fluer. Disse blir fanget i disse lysfellene slik at de ikke kommer i maten. De fleste restauranter og storkjøkken har lysfeller for å forebygge problemer med fluer.


Dally Bausen.
«Dally Bausen» (født i 1951) var en norsk kaldblodstravhest som var ledende i sin klasse. «Dally Bausen» hadde blant annet tre seire i de norsk-svenske kaldblodslandskampene og flere norske mesterskap. På sitt beste tok «Dally Bausen» 19 seire på rad, i 1961 satte den norsk rekord med kilometertiden 1.28,6.
Hestens eier var Kåre Solberg, Askim, inntil han døde i 1958, senere Kåre Solbergs enke Marie Solberg. Kåre Solberg kjørte selv hesten så lenge han levde, seinere ble «Dally Bausen» kjørt av Per Rakkestad og Gunnar Diskerud.


U.S. Southern Command.
U.S. Southern Command (SOUTHCOM) er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen har et geografisk ansvarsområde som omfatter Sentral-Amerika, Sør-Amerika og Karibien. Hovedkvarteret ligger i Miami, Florida.
Et av SOUTHCOMs viktigste oppdrag er å bidra i USAs langvarige kamp mot narkotikasmugling fra Sør-Amerika til USA. SOUTHCOM gir logistikkstøtte til amerikanske etater som DEA, Justisdepartementet og ICE, og overvåker luftrommet og havområdet som narkotikasmuglere benytter for å transportere narkotika til USA. For dette arbeidet mottar SOUTHCOM rundt én prosent av USAs totale føderale antinarkotikabudsjett (17,8 milliarder dollar i 2000).
I tillegg er det SOUTHCOM som driver forvaringssenteret for terrorister på marinebasen Guantanamo Bay.
I likhet med de andre felles hovedkommandoene ledes SOUTHCOM av en firestjerners general som rapporterer direkte til USAs president gjennom forsvarsministeren.
Underliggende avdelinger.
SOUTHCOM er et rent stabselement og ingen operative styrker er permanent underlagt kommandoen. I stedet har SOUTHCOM et antall underliggende kommandoer, som bringer kampstyrker under SOUTHCOMs kontroll.


Forurensning.
Forurensning er alt som gjør et miljø usunt. Anvendelsen av begrepet vil variere med hva som menes med miljø og hvordan man vurderer hva som er usunt.
I det fysiske miljøet utgjør forurensning en forringelse av miljøkvalitet som et resultat av skadelige stoffer eller annen påvirkning.
"Forurensning" kan være utslipp av skadestoffer fra naturlige og menneskeskapte prosesser. Stoffene slippes ut i miljøet og bringes blant annet videre i næringskjeden ved opptak av mat.
De synlige og estimerte skadevirkningene på menneske og miljø danner grunnlaget for bestemmelsen av grenseverdier for tiltak.
I balansegangen mellom antatt skade i resipienten og andre samfunnsbehov blir det gitt konsesjon som setter grenser for hva som er tillatte utslipp fra spesifikke prosesser. I Norge er det utformet et omfattende regelverk under Forurensningsloven. Det er Klima- og forurensningsdirektoratet som er forvalter av forurensningsloven, og håndhever denne i Norge. EØS-avtalen stiller også konkrete tiltakskrav gjennom miljøkvalitetskriterier.
Forurensning foregår enten ved utslipp fra kontinuerlige prosesser eller ved store enkelt-utslipp i forbindelse med katastrofer (akuttutslipp). Utslippene forurenser luft, ferskvann og hav, jordsmonn, vegetasjon og dyr (biota).
Mengden av vannforurensning måles ved slaminnhold, bakterieinnhold, tungmetaller.
Med den industrielle revolusjon på begynnelsen av 1700-tallet kom røyk fra fabrikkpiper og forgiftet luften av de voksende byer. Selv om det er færre av slike skorsteiner nå, er luften hver dag forurenset av eksos fra biler og lastebiler.
Når forurenset luft blandes med regnvann, gir det en syre som angriper metall, tre, murstein og stein. Skog av trær visner og dør av denne sur nedbør. Planter vokser saktere og er mindre sunt. Dette påvirker igjen dyr som spiser planter.
Sur nedbør er regn eller annen form for nedbør som er uvanlig syrlig, dvs. forhøyede verdier av hydrogen ioner (lav pH-verdi). Dette kan ha skadelige effekter på planter, dyr og økosystemet gjennom prosessen med surt regn. Sur nedbør skyldes utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider som reagerer med vannmolekyler i atmosfæren til å produsere syre. Regjeringer har gjort tiltaker for å redusere utslippet av svoveldioksid i atmosfæren med positive resultater.
Dagens bønder bruker store mengder plantevernmidler som dreper ikke bare skadedyr, men noen ganger dreper det harmløse insekter også. Fuglene som spiser insekter med plantevernmidler i dem er også berørt. Noen av disse fuglene er i sin tur blitt spist av andre rovfugler som senere dør av giften. I enkelte land med store områder blir skog brent ned for å gjøre områder tilgjengelig for beite eller avlinger. Skogs planter og dyr dør ut når økosystemet deres blir ødelagt. Området er fruktbart fra asken av brent skog, men etterpå blir jorden dårlig og mer skog må brennes ned. Det forlatte landstykket deretter begynner å erodere og blir blåst bort som støv.
Brenning av skog har en annen effekt. Trær er store rense anlegger som omdanner karbondioksid til oksygen. De industrialiserte landene bruker fossilt brensel med en økende utslipp og fyller atmosfæren med sine etter biprodukt, karbondioksid. Det en gradvis oppbygging av karbondioksid i den øvre atmosfæren. Dette gjør at solens varme kan passere gjennom atmosfæren, men samtidig er varmen fanget slik at jorden blir langsom varmet opp. Dette er kjent som "drivhuseffekten"..
Rundt en tredjedel av drikkevannet vårt kommer fra elver, men mange elver er forurenset med kloakk, industriavfall eller plantevernmidler vasket av fra jorda ved regnvann. I noen elver er fisker og de fleste planter blitt drept av giftige kjemikalier. Etter hvert som slik forurensning er vasket ut i havet, sprer den dødelige effekten videre.
Forurensning i Norge.
Samlede utslipp i 2007 var 55 millioner tonn CO2-ekvivalenser, som er en økning på tre prosent fra 2006.
Fra 1990 har det vært en økning av de samlede utslippene med elleve prosent.
CO2 er den største miljøsynderen, og er ansvarlig for om lag 85 prosent av de samlede klimagass-utslippene og er alene ansvarlig for praktisk talt hele økningen i 2007.
Fra 1990 har det vært en sterk reduksjon av utslippene av metan, lystgass og fluorholdige gasser.
Olje- og gassvirksomheten, industri og transport er de tre dominerende sektorene, og er ansvarlige for henholdsvis 26, 27 og 32 prosent av de samlede utslippene.
Farlige kjemikalier.
Import av meget giftige og giftige kjemikalier til privat bruk er forbudt.
Ikke alle kjemikalier er like skadelige. Enkelte er harmløse. Andre kan imidlertid forårsake alvorlige
helseskader, slik som akutt forgiftning, etseskader, irritasjonsskader, hjerneskader samt andre kroniske skader; allergi, kreft, fosterskader eller skader på arvestoffet.
Produktgrupper som Klima- og forurensningsdirektoratet har hatt i søkelyset er maling, lim, lakk, rensemidler, pleiemidler, løsemidler, vaskemidler, duftprodukter og liknende.
Verdens mest forurensede områder.
Blacksmith Institute publiserer årlig ei liste over de mest forurensede stedene i verden. Listen er fra 2007
Se også.
Oljeutslipp ved en strand i Tyskland


U.S. Transportation Command.
U.S. Transportation Command (TRANSCOM) er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvaret. Kommandoen ble opprettet i 1987 og har ansvar for land-, luft- og sjøtransport for Forsvarsdepartementet, både i krig og fredstid.
Hovedkvarteret er lokalisert til Scott Air Force Base i Illinois.
I likhet med de andre felles hovedkommandoene ledes TRANSCOM av en firestjerners general som rapporterer direkte til USAs president gjennom forsvarsministeren.
Underliggende avdelinger.
TRANSCOM er et rent stabselement og ingen operative styrker er permanent underlagt kommandoen. I stedet har TRANSCOM tre underliggende kommandoer, som bringer operative styrker under TRANSCOMs kontroll.
Flyvåpenets "Air Mobility Command" (AMC) er TRANSCOMs lufttransportavdeling, med ansvar for å transportere passasjerer og last med fly, og tanke drivstoff til andre fly i luften. AMC har hovedkvarter på Scott flystasjon sammen med TRANSCOM.
Marinens "Military Sealift Command" (MSC) er TRANSCOMs sjøtransportavdeling og benytter en blanding av statseide og kommersielle skip for å utføre sine oppgaver: forflytning av materiell fra USA til krigssoner, forhåndsutplassering av materiell på skip rundt omkring i verdens hav, og logistikkstøtte for å gjøre operative krigsskip i stand til å operere uavhengig av havnebesøk. MSC har hovedkvarter i Washington, DC.
Hærens "Surface Deployment and Distribution Command" (SDDC) er TRANSCOMs landtransportavdeling, med ansvar for deployering og distribusjon av materiell over land. SDDC har avdelinger ved 24 havner over hele verden, og disponerer 10 000 containere og 1350 jernbanevogner.


Endeavour (romferge).
"Endeavour" i rommet med endel av ISS ombord
Nattoppskyting av "Endeavour" på STS-67
"Endeavour" (fartøybetegnelse: OV-105) er den siste av NASAs nå pensjonerte romferger, og ble bygget som erstatning for "Challenger" som eksploderte under oppskytning i 1986. Byggingen av "Endeavour" begynte i 1987, og romfergen ble første gang sendt opp i mai 1992 på oppdraget STS-49. Romferga ble brukt for siste gang på oppdraget STS-134 i mai 2011.


Amerikansk staffordshireterrier.
Amerikansk staffordshire terrier (FCI #286), eller amstaff som den i enkelhet kalles, er en middels stor amerikansk terrier som nedstammer fra kamphunder av pitbull typen. Hunderasen er forbudt i Norge og noen andre land.
Opprinnelse og alder.
Amstaff er en amerikansk hunderase som nedstammer fra såkalte "bull & terrierblandinger" som var populære kamphunder i USA på 1800-tallet. Nøyaktig hvilke hundetyper og blandinger som ligger til grunn for rasen er usikkert. Staffordshire bull terrier og amerikansk pit bull terrier (apbt) står imidlertid sentralt i rasens linjer.
Amerikansk pit bull terrier ble i 1898 anerkjent av United Kennel Club (UKC) som egen hunderase. Anerkjennelsen førte imidlertid ikke til presedens hos andre internasjonale kennelklubber. Hundetypen var populær, men rasen lite homogen. Dette resulterte i at noen oppdrettere startet oppdrett etter bestemte linjer, der kamphundlinjene ble undertrykt. Disse hundene fikk etter hvert navnet "american staffordshire terrier". Typen ble anerkjent som egen hunderase av AKC i 1936, den gang under navnet "staffordshire terrier". Fra 1972 ble prefikset "amerikansk" lagt til navnet, for å unngå forveksling med "staffordshire bull terrier".
Amstaff har primært blitt avlet for sitt eksteriør og sine egenskaper som familiehund, mens apbt gjerne har vært avlet for sine bruksegenskaper. Amstaff og apbt kan imidlertid regnes som varianter av samme hund, der førstnevnte er mest homogen. UKC tillater således amstaffer på sine utstillinger. Likeledes tillater AKC apbt på sine, men bare så lenge hundene tilfredsstiller amstaff standarden og har sine registreringspapirer i orden. Om hunden først er registrert som en apbt hos UKC anerkjennes den ikke av AKC. Derimot kan den godt registreres som en amstaff hos AKC først, og deretter som en apbt hos UKC. Da anerkjennes den av AKC. FCI anerkjenner kun amstaff.
Norsk raseforbud.
Amstaff ble forbudt i Norge den 20. august 2004. I likhet med apbt og flere andre hunderaser gjelder et tilsvarende forbud også i noen andre land. Forbudet omfatter ikke hunder som alt var i landet på lovlig vis, men videre avl og kryssavl ble forbudt med øyeblikklig virkning. Grunnlaget for forbudet er imidlertid svært omdiskutert, både blant fagfolk og legfolk. Mange kynologer og forskere mener at forbud mot spesielle raser mangler faglig forankring. Norsk Kennel Klub søtter ikke slike raseforbud. Dette begrunnes blant annet med at bittulykker med hunder i de fleste tilfeller kan henføres til et uansvarlig eller mangelfult hundehold.
Utseende, anatomi og fysikk.
Amstaff er en middels stor hunderase med en kompakt og svært muskuløs kropp. Den er noe lengre enn den er høy, med forholdsvis korte ekstremiteter, et forholdsvis stort hode med kraftfulle kjever og et semikort snuteparti. Pelsen er glatt og tilliggende. Alle farger er tillatt, men mer enn 80% hvit, solbrun, leverfarget eller svart er ikke å foretrekke.
Bruksområde.
Amstaff er en energisk, utholden og god brukshund. Den brukes blant annet som terapihund i enkelte land.
Lynne og væremåte.
Amstaff har normalt et mildt og tolerant lynne, men den kan være noe dominant overfor andre hunder. Rasen regnes som omgjengelige og menneskekjær, men den trives best når den får godt med mosjon og nok av psykiske utfordringer. En passiv hund kan bli en utfordring. Rasen egner seg derfor best for aktive mennesker som har solid erfaring.


Sosialpsykologi.
The scope of social psychological research. Adapted from Cote and Levine (2002).
Sosialpsykologi er et tverrfaglig samfunnsvitenskapelig forskningsfelt i skjæringspunktet mellom sosiologi og psykologi. Forskere innen dette området er vanligvis enten sosiologer eller psykologer, men kan også ha bakgrunn fra andre fag. Forskningsområdet består av to distinkte tradisjoner, en som har sosiologifaget som utgangspunkt og en som springer ut av psykologifaget. Noen ganger omtales de som henholdsvis "sosiologisk sosialpsykologi" og "psykologisk sosialpsykologi".
Psykologien har tradisjonelt vært opptatt av å beskrive enkeltmennesket, mens sosiologien har vært opptatt av å beskrive grupper av mennesker. Sosialpsykologiens hovedfokus er enkeltmennesket som del av en gruppe, og hvordan gruppetilhørighet og sosiale relasjoner påvirker enkeltmennesker.
Selv om det er likheter, er det også forskjeller mellom psykologer og sosiologer som forsker innen sosialpsykologi, bl.a. i målsettinger, tilnærmingsmåter, metoder og terminologi. Sosialpsykologer med bakgrunn fra psykologi og sosialpsykologer med bakgrunn fra sosiologi holder seg også i betydelig grad med separate tidsskrifter og vitenskapelige organisasjoner. I tiden like etter andre verdenskrig samarbeidet psykologer og sosiologer innen dette fagfeltet nært, men senere har det skjedd en større grad av spesialisering og deling av fagområdet i psykologisk orientert sosialpsykologi og sosiologisk orientert sosialpsykologi, men med visse overlapp og samarbeid på tvers.
I Europa utviklet sosialpsykologien seg fremfor alt som en gren av sosiologien, mens sosialpsykologi som gren av psykologien har sin opprinnelse i USA. I Norge er Harriet Holter, Arnulf Kolstad, Berit Ås og Pål Kraft kjente representanter for dette fagområdet.
"Sosialpsykolog" er ikke en beskyttet tittel. Som oftest vil personer betegnet som sosialpsykolog ha utdannelse innen psykologi, sosiologi eller et annet samfunnsfag, men enhver som forsker innen det tverrfaglige feltet sosialpsykologi kan betegnes som sosialpsykolog (Arnulf Kolstad er f.eks. opprinnelig sivilingeniør).
Psykologisk sosialpsykologi.
Den psykologisk orienterte sosialpsykologien bygger hovedsakelig på den naturvitenskapelige tilnærmingsmåten som psykologi generelt i stor grad baserer seg på. Den er derfor først og fremst eksperimentell (basert på eksperimenter) og kvantitativ, og streber å gi årsak-virkning-forklaringer på individer i interaksjon med omgivelsene.
Psykologene fokuserer på individet og deres anstrengelser for å forstå hvordan tanke, følelse og atferd blir påvirket av andre mennesker. Forskere vektlegger den umiddelbare sosiale konteksten og samspillet mellom person og situasjon. Forskningen er empirisk og kvantitativ innen emner som holdninger, sosial forståelse, sosiale misforståelser og uoverensstemmelser, sosial influens og mellommenneskelig adferd som altruisme og aggresjon.
Noen av de viktigste tidsskriftene innen den psykologisk orienterte sosialpsykologien er "Journal of Personality and Social Psychology", "Journal of Experimental Social Psychology" og "Personality and Social Psychology Bulletin". Det finnes også mange mer spesialiserte tidsskrifter.
Sosiologisk sosialpsykologi.
Sosiologene fokuserer på adferden til grupper såsom sosiale interaksjoner og utvekslinger på mikronivå, gruppedynamikk og gruppeutvikling og menneskemasser på makronivå. Sosiologer er interessert i både individet og gruppen, men gjerne i konteksten av større sosiale strukturer og prosesser. Sosiologisk orientert sosialpsykologi utforsker en rekke demografiske, sosiale og kulturelle fenomener, slik som sosiale roller, raser, klassetilhørighet, kjønn, familie, individenes sosialisering, sosial endring, sosial identitet og symbolsk interaksjonisme. Forskerne bruker både kvalitative og kvantitative metoder. Det viktigste sosiologisk orienterte tidsskriftet innen sosialpsykologien er "Social Psychology Quarterly". "Kölner Zeitschrift für Soziologie und Sozialpsychologie" dekker både sosiologi i generell forstand og sosialpsykologi bredt definert.
Den sosiologiske disiplinen sosialpsykologi har røtter tilbake til 1902.


Sørli museum.
Sørli museum er et anlegg med samling av 16 gamle bygninger samt en utescene, og ligger i Lierne kommune. Det ble i forbindelse med tusenårsskiftet valgt til kommunens tusenårssted.
En presentasjon av noen av bygningene på museet følger.
Seterfjøset.
Seterfjøset er bygget på Skåleseteren i 1952 og ble fraktet til museet i 1993. Fjøset var en gave fra Per Albin Skåle.
Seterstuen.
Seterstuen er også fra Skåleseteren og ble bygget der i 1930. Den ble også fraktet til museet i 1993, og var også en gave fra Per Albin Skåle.
Stuen var sentral i forbindelse med Skåleseterstevnene som ble arrangert på slutten av sommeren i mange år, med friluftsgudstjenester og rømmegrøtkoking i stuen.
Udlandsstua.
Udlandsstua ble bygget i ca. 1850 på den største gården på Udland, og ble flyttet til museet i 1970. Huset var en gave fra Hildor Udland.
Kjelleren på denne bygningen var oppført med en spesiell byggemåte som gjorde at den var meget godt egnet til oppbevaring av diverse matvarer. Denne lot seg ikke bygge opp igjen da stuen ble flyttet.
Bygningen har forutenom bolighus, tidligere fungert som skolestue, butikk, danselokale og utleiebolig til tømmerhoggere og arbeidere på veianlegg.
Fjøset.
Fjøset ble bygget på Østborg i 1886 av Anders A. Arnquist, og er delt i tre enheter.
Den ene delen var bygget for å romme husdyr, den andre bar bygget som redskaps- og arbeidsrom, mens det i midten var bolig. Under boligdelen var det opprinnelig en potetkjeller.
Det er ikke dør fra fjøsdelen og rett ut, slik at husdyrene måtte gå gjennom boligdelen for å komme ut og inn.
Fjøset var bebodd frem til 1930 og etter det ble det trolig bare benyttet som fjøs.
Skogahuset.
Skogahuset ble bygget på Gjertsbekken i 1930 og ble flyttet til museet i 1991. Huset var en gave fra Aud og Gunnar Totland.
Huset er bygget i to etasjer, hvor førsteetasjen ble brukt som stall og andreetasjen var husvære for arbeidere.
Tollbua.
Tollbua er et båthus som var bygget for å oppbevare tollbåten. Den ble flyttet til museet i 1991, og huser flere båter i tillegg til tollbåten.


Evenskjer.
Evenskjer (også Evenskjær) er et tettsted og administrasjonssenteret i Skånland kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på østsiden av Tjeldsundet. E10 går like ved. Skånland kirke og Soltun folkehøgskole ligger her.
Stedet.
Navnet Evenskjer er relativt nytt, tettstedet ligger hovedsakelig på området som tidligere hørte til gården Skånland store. Da et postkontor ble lagt til dampskipskaien som kaltes «Skjærran» fikk det navnet Evenskjer.
Det har fra tidlige tider bodd folk på Evenskjer. Det er funnet rester etter en boplass fra yngre steinalder og det er fire gravplasser fra jernalderen. Man har også gjort funn av blant annet en øks og pilespisser i en grav fra vikingtiden.
Frem til den ble delt i fire mindre gårder i 1670 var Skånland store én gård, i 1810 ble disse fire delt videre slik at totalt 10 mindre gårder oppstod. Land- og skogbruk var hovednæringen frem til slutten av 1860-årene, da et handelssted vokste frem på Evenskjærene. Etterhvert ble handelsstedet anløpssted for kystruteskipene og et eget postkontor. Fra 1862 har Evenskjer en egen kirkegård. Frem til den nybygde kirken ble innviet 19. september 1901 ble gudstjenesten holdt i Saltdals gamle kirke, innviet 1868. Denne hadde blitt flyttet til Evenskjer da det ble bygget ny kirke i Saltdal.
Etter den første verdenskrig blomstret Evenskjer igjen, det ble bygget nye boliger rundt kirken og stedet fikk blant annet et eget meieri og en bank. I 1926 ble Skånland skilt ut fra Trondenes som egen kommune og siden da ligger kommuneadministrasjonen her.


Sonvatnet.
Sonvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Meråker og Stjørdal i Nord-Trøndelag. Sonvatnet er delt på midten av det smale sundet Silra. Den vestre delen av innsjøen kalles Ytre Sonvatnet (eller også Vestre Sonvatnet) mens den østre delen kalles Øystre Sonvatnet.


Innsvatnet.
Innsvatnet er en innsjø som ligger i Verdal kommune i Nord-Trøndelag.


Hovsvatnet.
Hovsvatnet er en innsjø som ligger norvest for Moi i Lund kommune i Rogaland. Vannet får tilsig fra Rusdalsvatnet med flere i nord via Storåni, samt flere bekker. Avløpet er i sør via Moisåna til Lundevatnet. Langs nordsiden i den vestre enden av vannet ligger Drangsdalen naturreservat. Her er fin eikeskog, og muligens den vestlige grensa for gran. Terrenget rundt vannet er mange steder svært bratt.
E39 og jernbanen følger sørsiden av vannet.
Ved Lyngodden, omtrent midt på sjøens arm mot vest, ble det i 1824 begått et postran. Raneren dyttet postføreren utfor ura, men offeret overlevde og kunne avsløre gjerningsmannen. Raneren ble dømt til å «henlægges på Steile og Hjul», men dette ble omgjort til «Fæstningsarbeide på Livstid». Han ble senere benådet og satt fri etter 26 år.


Unna Guovdelisjávri.
Unna Guovdelisjávri er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Narvik kommune i Nordland.


Birtevatn.
Birtevatn er en innsjø som ligger i Fyresdal kommune i Telemark. Den har sitt utløp i "Tovslielva" og via "Tovslitjønn" ned til Nesvatn. Systemet tilhører Arendalsvassdraget.


Langen (Tydal).
Langen er en innsjø som ligger i kommunene Røros og Tydal i Sør-Trøndelag.


Norefjorden.
Norefjorden er en innsjø som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.


Høvringsvatnet.
Høvringsvatnet er en innsjø som ligger i Evje og Hornnes kommune i Aust-Agder.


Hallsjøen.
Hallsjøen er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Meråker kommune i Nord-Trøndelag.


Volbufjorden.
Volbufjorden er en innsjø som ligger i Øystre Slidre kommune i Oppland.


Fretheimsdalsvatnet.
Fretheimsdalsvatnet er en innsjø som ligger i Aurland kommune i Sogn og Fjordane.


Reinsvatnet i Lillehammer.
Reinsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Lillehammer og Øyer i Oppland.
Historikk.
Reinsvatnet ble bygslet fra 1660-tallet av Storhove og Sør-Hove, noen år senere også av Smestad. I 1726 ble Reinsvatnet solgt til Lars Haave og Thord Smestad ved en auksjon på Elstad i Ringebu. I 1921 anla Staten sak mot eierne med påstand om at Reinsvatnet ikke var undergitt privat eiendomsrett, dernest at kongeskjøtet kun overdro fiskeretten og ikke eiendomsretten. I 1922 ble eierne kjent eiendomsberettiget til Reinsvatnet og Staten ble ilagt saksomkostninger.
I 1978 ble det åpnet adgang for allmennheten til stangfiske mot løsning av alminnelig fiskekort for Fåberg Østfjell.
Reinsvatnet er fremdeles i privat eie, sameiet består av 4 eiere. Eidsiva energi eide i mange år en fjerdepart i sameiet, men solgte sin andel i 2005 til en privatperson.
Fiske og forvaltning.
Forvaltningen av Reinsvatnet krever en vedvarende sterk beskatning, først og fremst av sikbestanden. Etter innførsel av storrusa har man sett en markant kvalitetsforbedring av både sik og ørret. Bærebjelken i forvaltningen er storruse- og garnfisket.
I tabellen gjengis data for fisket i 2008, herunder er ikke tatt med allmennhetens fiske som i stor grad dreier seg om ørret tatt på stang. Kilde: Eierne.


Trollvatnet.
Trollvatnet er en innsjø som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Gavdnjajávri.
Gavdnjajávri er en innsjø som ligger i Kautokeino kommune og Øvre Anárjohka nasjonalpark i Finnmark.


Kjelvatnet (Fauske).
Kjelvatnet (lulesamisk: "Giebnejávrre") er en innsjø som ligger i Sulitjelma, Fauske kommune i Nordland.


Håen.
Håen er en innsjø som ligger i kommunene Midtre Gauldal og Melhus i Sør-Trøndelag. Håen er regulert, og kraftverka i Samsjøvassdraget er pr. i dag en del av TrønderEnergi. For å komme til Håen med bil, må en ta av østover fra E6 på Lundamo, og kjøre den ca. 2 mil lange bomvegen derfra.
I tillegg er området rundt Håen og Samsjøen et fint utgangspunkt for turer nordover til Brungmarka i Klæbu, både via Rensfjellet, Kråkfjellet og Oksdalen.


Reinsvatnet i Sunndal.
Reinsvatnet er en innsjø som ligger i Sunndal kommune i Møre og Romsdal.


Hopvatnet.
Hopvatnet er en innsjø som ligger i Steigen kommune i Nordland.


Store Kobbholmsvatnet.
Store Kobbholmsvatnet (nordsamisk: "Vuorkeljávri") er en innsjø som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Øre (innsjø).
Øre er en innsjø som ligger i Åseral kommune i Vest-Agder.


Trangdalsvatn.
Trangdalsvatn (nordsamisk: "Ávžejávri") er en innsjø som ligger i kommunene Kautokeino og Alta i Finnmark.


Langvatnet (Gildeskål).
Langvatnet er en innsjø som ligger i Gildeskål kommune i Nordland.


Almåsgrønningen.
Almåsgrønningen er en innsjø som ligger i Høylandet kommune i Nord-Trøndelag. Gjennom Nordåa forbindes den med Store Grønningen og Orsgrønningen. Nordåa renner ut i Grungstadvatnet (14 m o.h.). Vassdraget fortsetter i elva Eida til Eidsvatnet (Nord-Trøndelag) (6 m o.h.) og videre i elva Bjøra, som renner ut i Namsen ved Rodum i Overhalla.


Bjørkedalsvatnet.
Bjørkedalsvatnet er en innsjø som ligger i Volda kommune i Møre og Romsdal.


Finnknevatnet.
Finnknevatnet (sørsamisk: "Saemienboelve") er en innsjø som ligger i Vefsn kommune i Nordland.


Teksdalsvatnet.
Teksdalsvatnet er en innsjø som ligger i Bjugn kommune i Sør-Trøndelag.


Akksjøen.
Akksjøen er en innsjø som ligger i Nordre Land kommune i Oppland.


Lauvsjøen.
Lauvsjøen er en innsjø som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Storvatnet (Leirfjord).
Storvatnet er en innsjø som ligger i Leirfjord kommune i Nordland.


Luktvatnet.
Luktvatnet er en innsjø som ligger nord i Vefsn kommune i Nordland. Vatnet ligger ved foten av Korgfjellet og Lukttinden. Europavei 6 passerer på vestsiden av vatnet.


Osvatnet.
Osvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Molde og Nesset i Møre og Romsdal.


Blåmannsisvatnet.
Blåmannsisvatnet er en innsjø som ligger i Fauske kommune i Nordland.


Fossemvatnet.
Fossemvatnet er en innsjø som ligger i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Den er en del av Snåsavassdraget og liggermellom Reinsvatnet og Snåsavatnet. I tillegg til elva fra Snåsavatnet, ved Sunnan, renner også Forneselva ut i Fossemvatnet. Fossemtvatnet har tidligere vært anadromstrekning, men nå er oppgangen av fisk hindret av kraftverk på Byafossen. Fossemvatnet har tidligere hatt en god bestand av ørret og røye. I dag er det bra med ørret, men bestanden av røye er utsatt på grunn av utsetting av krrepsedyret "Mysis relicta". Mysisen har spredd seg ned fra Snåsavatnet. I tillegg er gjedde satt ut i vassdraget. Dette påvirker rekrutteringen av ørret. Siste arten som ble påvist i Fossemvatnet var sik. Hvordan dette påvirker vatnet er enda ukjent, men flere lovlige og ulovlige utsettinger har skapt en god del trøbbel for økologien i Fossemvatnet. Det er også registrer elvemusling i vassdraget. Både oppover i Forneselva og ved innløp fra Snåsavatnet ved Sunnan.


Tysdalsvatnet.
Tysdalsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Strand og Hjelmeland i Rogaland. Riksvei 13 fra Tau til Hjelmeland går langs vannet. Ved vannet ligger fjellet Reinarknuten.


Straumfjordvatnet.
Straumfjordvatnet er en innsjø som ligger i Steigen kommune i Nordland.


Daningen.
Daningen (sørsamisk: "Daarenege") er en innsjø som ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland.


Bjørkvatnet (Lierne).
Bjørkvatnet er en innsjø som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Hallevannet.
Hallevannet er en innsjø som ligger i Larvik kommune i Vestfold. Omkretsen er 33 km. Dybden er på 54 meter på sitt dypeste. Hallevannet kan også ses fra den Sørlandske hovedveien E 18. Det er bygd rasteplass der.


Herefossfjorden.
Herefossfjorden er en innsjø som ligger i bygda Herefoss i Birkenes kommune i Aust-Agder.


Havvatnet.
Havvatnet (nordsamisk: "Vuolit Áhpelanjávri") er en innsjø som ligger i Måsøy kommune i Finnmark.


Stølsvatnet i Høyanger.
Stølsvatnet er en innsjø som ligger i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane.


Kjesbuvatnet.
Kjesbuvatnet er en innsjø som ligger i Verdal kommune i Nord-Trøndelag.


I Can See Your House from Here.
__NOTOC__
"I Can See Your House from Here" er et progrockalbum fra 1979 fra bandet Camel produsert av Rupert Hine. Lydbildet på denne utgivelsen nærmer seg mer pop-progrock og viser at den nye retningen Camel tok fra "Breathless-albumet" har fortsatt. Bandet leverer her markante enkeltmelodier til tross for at 1979 var året da progrock led under det voldsomme presset fra punkrocken.
"I Can See Your House from Here" representerer ikke bandets opprinnelige karakter, men det er likevel et av deres mest populære album blant den harde kjerne av fansen. Amerikaneren Kit Watkins ble hentet inn fra Happy the Man før innspillingen, og sammen med Jan Schelhaas får disse til et markant keyboardsamarbeid, mens Mel Collins og Phil Collins (kjent fra Genesis) bidrar litt med henholdsvis saksofon og trommer. Dette er også den første Camelutgivelsen til Colin Bass, som kom fra turné hos Steve Hillage Band. Utgivelsen ble produsert av Rupert Hine i hans tidlige produsentkarriere, som senere har stått bak toppselgende utgivelser hos blant andre Tina Turner, Chris De Burgh, Howard Jones, Bob Geldof og Rush.
Låtene «Survival» og «Who We Are» har orkestrering bak seg og gitaristen Andrew Latimer gir et gitarmessig ganske likt lydbilde som Pink Floyds David Gilmour på albumets avslutning, «Ice», som ble spilt inn live i studioet på ett opptak. Låta «Wait» har et preg av å kunne bli spilt på radio og handler om gambling. Låta er utradisjonell i forhold til bandets både tidligere og senere utgivelser og bryter opp flere vante stilsjangre. Den kan også sies å være inspirert av det arbeidet Alan Parsons Project la ned på samme tid. (Den neste utgivelsen til APP handlet for øvrig også om gambling).
Subtile «Hymn To Her», som ble skrevet i samarbeid mellom Andrew Latimer og Jan Schelhaas, ble bygget opp rundt flere tangentkomposisjoner bundet sammen med vokal og gitar. «Remote Romance» er en utypisk Camel–låt bygget opp av synthesizere og elektronisk musikk med Kit Watkins og Rupert Hine som hovedbidragsytere.
Opprinnelig ble albumet navngitt "Endangered Species", men denne tittelen ble forandret i siste minutt til "I Can See Your House from Here". Dette var, sammen med innholdet, en markering for en ny retning av inkluderende humor som speilet humøret innad blant musikerne. Likevel ga dette bandet problemer i forhold til promotering fordi det hadde et uærbødig «cover» som viste en korsfestet astronaut som så ned på jorda. Enkelte platebutikker og musikkmagasiner nektet å vise promoteringsbilder av platen på grunn av dette.
I tillegg til presset fra punkrocken hadde ikke Camel bygget opp et skikkelig navn for denne type musikk, noe som kan forklare hvorfor det ikke ble gode salgstall for "I Can See Your House From Here". Albumet nådde til tross for dette nummer 45 på de britiske albumlistene og nummer 18 på VG-lista.


Nude.
__NOTOC__
"Nude" er det niende progrockalbum til bandet Camel utgitt i januar 1981 på plateselskapet Gama Records som var et platemerke "(label)" under Decca Records. Albumet, som ble det mest solgte av bandets utgivelser i Norge, har et distinkt 1980-tallspreg og fremhever også tyngre improvisasjoner og orkestrering.
Camel hadde før dette albumet tatt inn flere verdensvante studiomusikere og resultatet ble at utgivelsen fikk et ulikt lydbilde fra bandets tidligere utgivelser. Albumet er likevel progressivt, atmosfærisk og indirekte lager en egen portal som fører Camel inn i 1980-årene og datidens musikkstiler. Albumet er et konseptalbum utformet av Susan Hoover (som er samboeren til frontfigur Andrew Latimer) og er basert på en sann historie om den japansk soldaten Hiroo Onoda, som ble funnet på en forlatt øy 29 år etter andre verdenskrig, uten å vite at krigen var slutt.
Konseptalbumet med både tekst og musikk baserer seg på hele hans historie som involverer førkrigstiden og hvordan han blir innrullert samt hvordan krigens påkjennelser etterhvert påvirker soldaten. Siden går tråden videre i hvordan han lever sitt ensomme liv på øya og hvordan han blir funnet og brakt med til den moderne sivilisasjonen, med de tanker han gjør seg om det. Videre går tråden i hvordan han ikke klarer å tilpasse seg den nye tiden og som til slutt velger å dra tilbake til øya han hadde befunnet seg.
Albumet er mer ambisiøst og grasiøst enn det forrige albumet "I Can See Your House from Here", men det er ikke like åpent og har låter som har ganske intrige avsnitt, spesielt siden det fremhever tyngre improvisasjoner og orkestrering. Helheten rundt albumet er identisk til "The Snow Goose" i oppbygning og komposisjon, samt at enkelte låter kan minne om låter fra "Mirage". Som konseptalbum henger låtene sammen og går inn i hverandre fra start til slutt, hvor enkelte låter som for eksempel den piano og fløyebaserte «Landscapes» blir etterfulgt av en mer rytmebasert «Changing Places», også den med fløyte i sentrum av komposisjonen.
«Please Come Home» er en mild vokalbasert låt basert på både piano og fløyte og kan minne om Caravan. Lydbildet får et mer rockepreg over seg fra låtene «Lies» og videre på «The Birthday Cake» og «Nudes Return» (som kan minne om Van der Graaf Generator), hvor tradisjonelle Camel-instrumenter igjen utgjør hovedstammen i komposisjonen. Nevnte «Lies» med en lengre gitarsolo av Andrew Latimer ble også utgitt på singel og bidro til at albumet erfarte markante salgstall også i Norge, hvor den til slutt endte på en tolvteplass på VG-lista. I Storbritannia endte utgivelsen på en respektabel 34. plass på de britiske albumlistene.
Keyboardist Kit Watkins, som bidro på det forrige albumet og som gikk fra bandet før innspillingen av dette albumet, kom tilbake og bidro på "Nude"-turneen. Camel, inklusive Kit Watkins, holdt konsert på Chateau Neuf i Oslo som en del av "Nude"-turneen den 1. februar 1981. Den påfølgende sommeren i 1981 fikk for øvrig trommeslager Andy Ward problemer med alkohol- og narkotikamisbruk. Han hadde også et selvmordsforsøk i denne perioden. Dette gjorde Ward uskikket til å spille, og som et resultat av det ble Camel oppløst, resten av turnéen ble avlyst og det neste albumet ble utsatt i håpet om at Ward kunne bli frisk igjen.


To små karer.
To små karer er en norsk rapgruppe bestående av Nicolay André Ramm (1988) og Christoffer B. Claussen (1988).
I 2002 vant To små karer den første Melodi Grand Prix Junior-finalen, som ble avholdt i Oslo Spektrum. På den tiden hadde de en musikkstil som kan beskrives som litt grov gangsterrap, og låten het «Paybacktime».
I 2003 ga guttene fra Asker og Bærum ut sitt første album "Oss små imellom", som inneholdt 14 låter – alle skrevet av guttene selv. Duoen reiste også rundt i landet og holdt en rekke konserter dette året.
Etter plateutgivelsen høsten 2003 gikk de fra hverandre, og deres siste låt ble en remix av Erik Byes «Tømmerkoievise» som de også spilte inn musikkvideo til.
Navnet «To små karer» kommer av at guttene på sin tid var de laveste i klassen. Da de vant Melodi Grand Prix Junior gikk de på Landøya ungdomsskole i Asker kommune.


Sigvard Eklund.
Sigvard Eklund (født 1911 i Kiruna i Sverige, død 30. januar 2000 i Wien i Østerrike) var en svensk diplomat. Han var Det internasjonale atomenergibyråets andre generaldirektør 1961–1981.


W. Sterling Cole.
William Sterling Cole (født 18. april 1904 i Painted Post i New York i USA, død 15. mars 1987 i Washington DC) var en amerikansk politiker som satt i den amerikanske kongressen, senere Det internasjonale atomenergibyråets første generaldirektør 1957–1961.


Stuart Tosh.
Stuart MacIntosh (født 26. september 1951 i Aberdeen) er en skotsk trommeslager, låtskriver og vokalist kjent fra forskjellige progressive band av britisk opphav.
MacIntosh, også kjent som Tosh, spilte inn album og turnerte med mange kjente og respektable band i løpet av 1970- og 1980-tallet.
I 1973 var han med på å stifte softrockgruppa Pilot sammen med David Paton, Billy Lyall og Ian Bairnson. To år senere ble han også medlem av Alan Parsons Project hvor han ble i to år og deltok på utgivelsene "Tales of Mystery and Imagination" og "I Robot". Etter denne perioden gikk han til bandet 10cc, hvor han var medlem fra 1976 til 1980. I 1982 var han en kort periode innom progrockgruppen Camel som trommeslager på turnéen etter utgivelsen "The Single Factor".
Det finnes lite informasjon om hans nåværende status siden 1982.


Funai Electric.
Funai Electric Co. (船井電機) er et japansk elektronikkselskap grunnlagt i 1961. Selskapet er engasjert i utvikling, produksjon og salg av informasjons- og kommunikasjonsutstyr som internetterminaler, datautstyr, audiovisuelt utstyr, fjernsynsapparater, videospillere, DVD-spillere og annen elektronikk.


Ernest Shackleton.
Ernest Henry Shackleton (født 15. februar 1874 i Kilkea, County Kildare, Irland, død 5. januar 1922 i Grytviken, Sør-Georgia) var en britisk polarforsker med irsk bakgrunn.
Shackelton startet sin Antarktis-karriere som fenrik på Discovery-ekspedisjonen ledet av Robert Falcon Scott.
Scott og Edward Adrian Wilson nådde 82°17'S den 31. desember 1902, som da var det sydligste punkt noe menneske hadde vært. Ernest Shackleton var også med i "Sør-gruppen", men ble beordret til å vente på 82°15'S med hundene.
Det har i ettertid blitt hevdet at Scott og Shackleton i løpet av denne ekspedisjonen ble uvenner og at dette var grunnen til at Shackleton ikke fikk være med til det sydligste punktet. I løpet av turen sydover utviklet Shackleton skjørbuk, og han ble derfor sendt tilbake til England av Scott tidlig i 1903, før ekspedisjonen var over. Enkelte forfattere har hevdet at dette ble gjort på tross av at Shackleton på dette tidspunkt var så godt som symptomfri og at Scotts motiv var å kvitte seg med et ekspedisjonsmedlem han så på som en konkurrent.
Selv om det er usikkert hvordan forholdet mellom Scott og Shackleton var på det personlige plan, kom de i de neste årene til å være de ledende i Storbritannia innen polarekspedisjoner. Som en følge av dette konkurrerte de om midler fra de samme sponsorene, og det var uunngåelig at det ble konkurranse mellom de to. De sto også, til en viss grad, for ett skille i britisk polarteknikk. Der Scott dyrket det tradisjonelle britiske med menn som trakk sleder til fots, var Shackelton av samme oppfatnig tidlig i sin karriere. Begge satset på hester og motoriserte framkomstmidler, men de viste seg dårlig egnet. Hunder hadde de vansker med da de ikke «forsto» hunder og hundene ikke «forsto» sine herrer. De ble i tillegg dårlig fôret og presset til å dra det dobbelte av normal last. De ble også tvunget til å trekke i gangfart, noe som er unaturlig for en hund som ønsker å trave i «joggefart». Det er mulig at Shackleton til slutt lærte av sine feil og godtok det Ammundsen gang på gang prøvde å innprente britene: bruk hunder og ski.
Han ble mest kjent for Nimrod- og Endurance-ekspedisjonene i Antarktis, som var under hans lederskap. Førstnevnte nådde "lengst syd" på 88°23', 180 km fra polpunktet i 1909. Sistnevnte varte fra 1914 til 1916 og ekspedisjonsskipet «Endurance» (bygd i Sandefjord i 1912) ble knust av isen. Shackleton dro til Sør-Georgia med en liten båt, hvor han fikk hentet hjelp. Han fikk hjerteinfarkt og døde i Grytviken på sin fjerde ekspedisjon til Antarktis.
Flytypen Avro Shackleton er oppkalt etter ham.
Shackletons grav ved den norske hvalfangerkirkegården i Grytviken


Lomnessjøen.
Lomnessjøen er et vann som ligger i Rendalen kommune i Hedmark. Det tilhører vassdraget Rena og munner ut 3 kilometer ovenfor Storsjøen. Lomnessjøen utgjør et fruktbart lavland med tettstedet Otnes og Ytre Rendal kirke.


Lysvatnet (Lenvik).
Lysvatnet (nordsamisk: "Čáhppesjávri") er et vann som ligger i Lenvik kommune i Troms.


Kjårdavatnet.
Kjårdavatnet (nordsamisk: "Čoađgejávri") er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Narvik kommune i Nordland.


Øysævatn.
Øysævatn er et vann som ligger i Fyresdal kommune i Telemark, og tilhører Arendalsvassdraget. Vannet har tilløp fra Brårvatnet, Kjøpsvatnet og en rekke mindre fjellvann. Naturlig ville vannet drenere via Ulvsvatn og Ramsvatn til Bondalsvatn, og derfra elva Bondøl til Finndøl og ut i Dalåni. Men siden Øysævatn er regulert, ledes vannet nå til Gausvatn og Finndøla kraftverk.
Nær Øysævatn går vandringsveien Bispevegen, og her ligger den ubetjente turisthytta Hovstøyl.


Skarvsvatnet.
Skarvsvatnet er et vann som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.


Store Valvatnet.
Store Valvatnet (nordsamisk: "Vađajávri") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Edward Elgar.
thumb
Sir Edward William Elgar (født 2. juni 1857, død 23. februar 1934) var en engelsk komponist.
Han ble født i den lille byen Lower Broadheath utenfor Worcester, Worcestershire. Foreldrene var William Elgar, en pianostemmer og musikkhandler og hans kone Ann. Edward var den fjerde i rekken av seks barn; de tre brødrene het Henry, Frederick og Francis, og de to søstrene Lucy og Susannah.
Blant Elgars mest kjente verker er "Enigmavariasjonene" 1898-1899 og "The Pomp and Circumstance Marches" (1901). Mellom 1902 og 1914 nøt Elgar en fenomenal suksess, bl.a med fire turer til USA. Mellom 1905 og 1908 var Elgar Professor of Music ved Birminghams Universitet. Elgar's Symphony No. 1 (1908) ble oppført hundre ganger allerede i det første året.


Illvatnet.
Illvatnet er et vann som ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane.


Breidvatnet (Hjartdal).
Breidvatnet er et vann som ligger i Hjartdal kommune i Telemark. Vannet har sitt utløp i "Vangsåi", som raskt løper sammen med Bjordøla og Hjartdøla.
Innsjøen er oppdemmet og brukes som magasin for Hjartdøla kraftverk. Det overføres vann fra nabovassdrag gjennom Mydalen og Bjordalen kraftverk.


Juklavatnet.
Juklavatnet er et vann som ligger i kommunene Kvinnherad og Jondal i Hordaland.


Galtsjøen.
Galtsjøen er en grunn utvidelse av Femundselva i kommunene Rendalen og Engerdal i Hedmark. Innløpet er gjennom Galtstrømmen som kommer fra Galthåen som igjen har innløp fra Isteren gjennom Isterfossen. Femundselva har sitt utspring i Galtsjøen.
Sjøen er næringsrik p.g.a. dens beliggenhet umiddelbart nedstrøms Isteren og Femunden. Sjøen er fiskerik og har bestander av sik, harr, ørret, gjedde, lake og abbor. Gjennomgående er fisken av god kvalitet, men sikbestanden er de siste år blitt mer tallrik og småfallen. Sjøen betraktes som et godt fiskevann, og har norgesrekord for sik tatt på flue (4 kg).
Hele sjøen sammen med Galthåen inngår i Galtsjøen naturreservat.


Holden i Lierne.
Holden er et vann som ligger i Sørli i Lierne kommune i Nord-Trøndelag.


Stuorajávri (Alta).
Stuorajávri er et vann som ligger i Alta kommune i Finnmark.


Oppheimsvatnet.
Oppheimsvatnet er et vann som ligger i Voss kommune i Hordaland.


Svorksjøen.
Svorksjøen er et vann som ligger i kommunene Meldal, Orkdal og Melhus i Sør-Trøndelag.
Innsjøen er grunn, og vannet blir raskt varmt om våren. Ved den østre enden av vannet ligger ei populær badestrand og Svorksjøen camping.
Elva Skolda renner ut i Svorksjøen og dammer et stort delta med tilstøtende myrområder. Svorksjøen har avløp gjennom den korte Sagelva til Svorka. Denne elva renner så ut i Orkla på Svorkmo.


Eidfjordvatnet.
Eidfjordvatnet er en fjordsjø som ligger i Eidfjord kommune i Hordaland. Fjorden fyller hele dalen mellom Eidfjord og Øvre Eidfjord.


Strøen.
Strøen er et vann som ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland samt Nes kommune i Buskerud. Den er det største vannet i Vassfaret.


Lemonsjøen.
Lemonsjøen er et vann som ligger i Vågå kommune i Oppland.


Rotvatnet.
Rotvatnet (lulesamisk: "Ruohcajávri"), også kalt Nervatnet, er en innsjø i Hamarøy kommune i Nordland, omtrent 8 kilometer sør for Innhavet.
Vatnet er det nordligste av Sagvatnan, og er i sør forbundet med Strindvatnet gjennom Nerstraumen. Sagelvvassdraget i nordenden gir avløp til Hopen innerst i Sagfjorden.
E6 går langs østsiden av vatnet mellom Strindberg og grenden Tømmerneset.


Kovvatnet (Hjartdal).
Kovvatnet er et vann som ligger i Hjartdal kommune i Telemark. Tilløp og utløp skjer via elva Kova, som renner gjennom vannet.


Kvilesteinsvatnet.
Kvilesteinsvatnet er et vann som ligger i Vik kommune i Sogn og Fjordane.


Helgåvatnet.
Helgåvatnet er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland. Vatnet er en del av Helgåvassdraget.
I den øvre delen av vatnet har det inntil 1950-tallet vært gårdsdrift, mens det nå kun er 6-7 hytter rundt vatnet. Området har grunnet vanskelig tilgjengelighet mest vært brukt av lokalbefolkningen i Nordsjona som rekreasjonsområde, men etter at det ble vei til Nordsjona i 1983 er også tilreisende begynt å bruke området.
Vannet har bestander av både ørret og røye, samt en del stingsild.


Sæsvatn.
Sæsvatn er et vann som ligger i Vinje kommune i Telemark samt ved Bjåen i Bykle kommune i Aust-Agder. Vannet har sitt utløp via Breidvatn til elva Otra, og er dermed en del av Otravassdraget.
På 70-tallet ble det satt ut ørekyte i vannet, og siden har ørekyten spredt seg nedover vassdraget til utslippstunnellen fra Brokke kraftverk.


Horndalsvatnet.
Horndalsvatnet (lulesamisk: "Čoarvvekjávri") er et vann som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Storvatnet (Åfjord).
Storvatnet er et vann som ligger i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Vannet har funksjon som magasin for Mørre kraftverk.


Endestadvatnet.
Endestadvatnet er et vann som ligger i Flora kommune i Sogn og Fjordane.


Goksjø.
Goksjø er en innsjø på ca 3 km² som ligger i kommunene Sandefjord, Larvik og Andebu i Vestfold.
Nedbørsfeltet for Goksjø er på om lag 190 km² og strekker seg nordover til kommunene Lardal og Re. Det spesielle med Goksjø er at de største innløpene og utløpet finnes i samme ende av innsjøen, nemlig i nord. Storelv og Skorgeelva er de største innløpselvene. Utløpselva er Hagneselva som renner i nordøstlig retning til den løper sammen med Svartåa ved Hagnes og danner Storelva som fortsetter sydover til Åsrumvannet og deretter ut i Numedalslågen.
Største dyp er 23 meter og middeldypet er 7,6 meter. Fiskearter i Goksjø: Gjedde, abbor, vederbuk, gullbust og ål. Laks og ørret kan komme opp fra Hagneselva for å gå videre opp Skorgeelva.
Fiskeplasser fra land i Goksjø.


Eldrevatnet.
Eldrevatnet er et vann som ligger i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Innsjøen er regulert og inngår i Borgund kraftverk. Eldrevatnet ligger 1106 - 1116 m over havet. På Eldrehaugen ved sørenden av vannet går fylkesgrensen mellom Sogn og Fjordane og Buskerud og kommunegrensen mellom Lærdal og Hemsedal. Kongevegen fra Tuv i Hemsedal til Eldrehaugen er restaurert. Langs vegen ligger fire større informasjonsinstallasjoner med historier og informasjon fra området. På Eldrehaugen informeres det om steinalder og fangstkultur. Den gamle Kongevegen er å finne inntegnet på et gammelt kart fra Hemsedal, produsert i 1849/50.


Suolojávri (Lebesby).
Suolojávri er et vann som ligger i Lebesby kommune i Finnmark.


Simskardvatnet.
Simskardvatnet (sørsamisk: "Sijdurrienjaevrie") er et vann som ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland.


Aksdalsvatnet.
Aksdalsvatnet er et vann som ligger i Tysvær kommune i Rogaland. Det går fisk i vannet og det blir drevet sportsfiske etter ørret, røye og ål.
Tettstedet Aksdal ligger på nordsiden av vannet, og E134 går på nordsiden, mens E39 går på østsiden, mellom Aksdalsvatnet og det mindre Fuglavatnet.


Sørkjevatn.
Sørkjevatn er et vann som ligger i Rollag kommune i Buskerud.


Vermunden.
Vermunden er et vann som ligger i Åsnes kommune i Hedmark. Vannet er delt i en mindre nordlig del og en større sørlig del av Merrasundet der Rv206 passerer i bro over.
Ved nordbredden av vannet ligger Åsnes Finnskog kirke. Like ved kirken er det kafe som serverer mat med lokalt og tradisjonsrikt preg.
I mange år er det brøytet flystripe, Vermundsjøen isflyplass, på isen like ved kirken, og hver vår arrangeres fly-in gudstjeneste som er godt besøkt.


Slettningen.
Slettningen er et vann som ligger i Vang kommune i Oppland.


Flakavatnet.
Flakavatnet er et vann som ligger i Hol kommune i Buskerud samt Ulvik kommune i Hordaland. Innsjøen ligger i et pass som nesten skjærer gjennom Hallingskarvet. Innsjøen er blant de største innsjøer i Europa som ligger i overgangen til den høyalpine sone, der vegetasjonen er minimal eller fraværende og påvirkning fra permanente snøleier og breer er påtagelig.
Flakavatnet i vitenskapelig sammenheng.
Flakavatnet ble første gang sporadisk undersøkt i vitenskapelig sammenheng sommeren 1933, av Norges første professor i limnologi, Kaare Strøm. Fordi årets høyeste temperatur i vannet såvidt kom over 4 °C (i slutten av august måned) foreslo han at innsjøen representerte en «semi-arktisk» innsjøtype. Denne betegnelsen er senere endret til «subpolar» – Flakavatn var dengang "typelokaliteten". Innsjøen var vanskelig tilgjengelig med tungt vitenskapelig utstyr, og nettopp fordi den krever betydelig fysisk innsats, har undersøkelsene av innsjøen vært begrenset.
Vitenskapelige undersøkelser av Flakavatnet har vært tatt opp igjen fra 2002, og målinger og beregninger som Strøm gjorde har vært fulgt opp, til sammenligning. Ut ifra fotografier (blant annet i Strøm 1934) er det tydelig at breen Flakavassfonn har skrumpet betydelig, og påvirkningen av smeltevann fra denne og andre snø- og isrester må ha avtatt siden de første undersøkelser. Limnologene ved Universitetet i Oslo følger derfor innsjøen nøye, og er interessert i de fysiske, kjemiske og biologiske endringer som har skjedd, og vil kunne skje, under de foreliggende klimabetingelser.


Kjerringvatnet (Hattfjelldal).
Kjerringvatnet (sørsamisk: "Aahkanjaevrie") er et vann som ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland.


Funai Classic at the Walt Disney World Resort.
Walt Disney World Resort har fem mesterskapsbaner
Funai Classic at the Walt Disney World Resort er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres hvert år på en av de fem mesterskapsbanene i Walt Disney World Resort i Florida. Turneringen ble spilt for første gang i 1971 under navnet "Walt Disney World Open Invitational". Selskapet Funai Electric overtok som tittelsponsor i 2003.


Longerakvatnet.
Longerakvatnet er et vann som ligger i Bygland kommune i Aust-Agder.


Flensjøen.
Flensjøen er et vann som ligger i Os kommune i Hedmark samt Røros kommune i Sør-Trøndelag.


Bjørnevatnet.
Bjørnevatnet (nordsamisk: "Guvžajávri") er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Måvatn.
Måvatn er et vann som ligger i Åmli kommune i Aust-Agder.


Langen (Meråker).
Langen er et vann som ligger i Meråker kommune i Nord-Trøndelag. Vannet brukes til fjellfiske for de som har hytte der.


Breidvatn.
Breidvatn er et vann som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder. Vannet har sitt tilløp fra Sæsvatn og sitt utløp til elva Otra, og er dermed en del av Otravassdraget.


Nygardsvatnet.
Nygardsvatnet er et vann som ligger i Hol kommune i Buskerud.


Visterflo.
Visterflo er et vann som ligger i kommunene Sarpsborg og Fredrikstad i Østfold. Sammen med Ågårdselva og Mingevannet utgjør Visterflo et sideløp til Glomma, og er en del av Glommavassdraget. De to fluviale øyene Tunøya og Rolvsøy ligger på hver sin side av Visterflo. Navnet Visterflo brukes også om den korte elvestrekningen som fører vann ut av sjøen til samløpet med Glomma ved Greåker. Utløpet er noen ganger også kalt Rolvsøysund.
Ved Eid nordøst ved sjøen, munner det ut en tømmertunnel som kommer fra Vestvannet ved Isnes. Tunnelen var i bruk fram til 1985, så lenge det ble fløtet tømmer i Glomma
Sjøen ligger praktisk talt på havnivå, og er derfor påvirket av tidevann.


Storvatnet (Gildeskål).
Storvatnet er et vann som ligger i Gildeskål kommune i Nordland. Vannet er regulert og fungerer som magasin for Sjøfossen kraftverk.


Melkevatnet.
Melkevatnet er et vann som ligger i Ballangen kommune i Nordland.


Josefvatnet.
Josefvatnet er et vann som ligger i Balsfjord kommune i Troms.


Holsavatnet.
Holsavatnet er et vann i bygden Holsen i Førde kommune, Sogn og Fjordane. Fjellet Drøsinga stuper i vannet på sørsiden, ellers er det mange gårdsbruk som ligger ved vannet. Holsen kirke ligger ved nordenden, her er også Holsen skule, Rv13 følger vannet på nordsiden. Vannet er rikt på ørret, og er regnet som et bra fiskevann.


Vuolit Spielgajávri.
Vuolit Spielgajávri er et vann som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Bergsvatnet i Høyanger.
Bergsvatnet er et vann som ligger i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane.


Storevatnet i Høyanger.
Storevatnet er et vann som ligger i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane.


Skilvatnet.
Skilvatnet er en innsjø i Hamarøy og Tysfjord kommuner i Nordland.
Vatnet ligger omtrent fire kilometer sør for Ulvsvåg og omtrent syv km nordvest for Drag og har et totalareal på 3,25 km² hvorav omtrent 0,7 km² i den sørøstlige delen ligger i Tysfjord kommune.
Mellomelva gir utløp mot sør via Kvannvatnet, Varpvatnet og Varpelva til Innhavet. E6 går gjennom grenden Skillvassbakk og fortsetter sørover langs østsiden av vatnet.


Ångardsvatnet.
Ångardsvatnet er en innsjø som ligger i Storlidalen, en del av Lønset kirkesogn i Oppdal (Sør-Trøndelag).
Geografi.
Vannet er det største av Lønsets innsjøer og ligger i selve Trollheimen, ca 35 km (østenden) vest for Oppdal sentrum og er omgitt av fjellene Gråfjellet, Kråkvasstind og Lorthøa i sør og Bårdsgardskammen og Okla i nord. Innsjøen ble regulert i forbindelse med utbyggingen av Driva kraftverk som ble åpnet i 1973. Ångardsvatnet er forbundet med Dalsvatnet gjennom Haugelva (1,7 km lang). Reguleringen av innsjøen medførte at elva Vindøla, som renner ut i østenden Dalsvatnet og løper sammen med Driva rett ned for tettstedet Lønset har svært liten vassføring i deler av året.
Bruksmuligheter.
Innsjøen byr på gode bademuligheter og andre aktiviteter (fiske og båtturer) om sommeren. Lønset grunneierlag disponerer fiskerettighetene og selger fiskekort for sportsfiske. Vinterstid kan det tilby på aktiviteter i preparerte skiløyper samt gode muligheter for isfiske. Årlig arrangeres isfiskekonkurranse ved påsketider.


Bogvatnet.
Bogvatnet (lulesamisk: "Tjoamodisjávrre") er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland.


Ytre Øydnavatnet.
Ytre Øydnavatnet er et vann som ligger i Audnedal kommune i Vest-Agder. Sjøen munner ut i elven Audna, og nærmeste tettsted er Konsmo.
Topografi.
Sjøen er i underkant av en mil lang, og ligger i en naturlig revne i landskapet. Landskapet omkring stiger flere steder bratt. En fjellvegg ved sjøen stiger til om lag 140 meters høyde og fortsetter tilsvarende bratt under vannoverflaten. Enkelte steder er vannet dermed meget dypt. Bunnforholdene er hvit sand som mange steder er dekket av gjørme.
Bergarten i området er grunnfjell med isskurte svaberg som følge av istiden.
Dyre- og planteliv.
Det er svært mye småørret i sjøen, som lett lar seg fiske med båt og slepesnøre. Det er oppfordret til å fiske i sjøen for å redusere bestanden av småørret. Forøvrig er det ål i sjøen. Inntil om lag 1950-tallet var det også abbor i sjøen. Bever holder til omkring sjøen og bygger beverhytter særlig på vestsiden og langs elven Audna. Det holder til rovfugler som ørn omkring sjøen, og i blant kan man se disse fiske. Ofte kan man se ørn sirkle over sjøen i stor høyde. Langs vestsiden av sjøen er det små områder med gammel eikeskog som trolig ikke ble hogget på grunn av at de er vanskelig tilgjengelig. Forøvrig er det mye furu på vestsiden av sjøen, med innslag av lind og svartor. På østsiden er det hovedsakelig granskog.
Vinterstid.
Det kan falle store snømengder ved vannet, som er isdekket i vintermånedene.
Rekreasjon.
Omkring vannet er det mange steder fine hvite sandstrender som gir gode muligheter for å bade. Enkelte strender kan man i praksis kun komme til ved bruk av båt. Det er en offentlig opparbeidet og populær badestrand om lag midt på sjøen, med stor sandstrand, grillplasser, sandvolleyballbane, vannskihopp, toalett og kommunal renovasjon. Området ble rehabilitert i 2007. Det er noe bruk av motorbåt på sjøen, og forøvrig bruk av robåt og kano.
Kommunikasjon.
Riksvei 460 går langs hele østsiden av sjøen. Audnedal stasjon ligger om lag 1 kilometer fra sørenden av sjøen.
Bebyggelse.
Det er spredt bebyggelse ved riksvei 460 langs den nordlige halvdelen av sjøen. Inntil 1970-tallet var det to matbutikker langs sjøen: den ene i nordenden av sjøen, og den andre om lag midt på sjøen ved Ågedalsstøi.
Det ble etablert et hytteområde ved sjøen ved Ågedalsstøi i 1972. Åsen boligfelt ble begynt bygget overfor hytteområdet i 2004. I sørenden av sjøen ligger det et sagbruk.


Storvatnet (Tingvoll).
Storvatnet er et vann som ligger i Tingvoll kommune i Møre og Romsdal. Storvatnet er også drikkevannskilde (hovedkilde) til Frei og Kristiansund.


Sandvatnet i Suldal.
Sandvatnet er et vann som ligger i Suldal kommune i Rogaland.


Bajit Spielgajávri.
Bajit Spielgajávri er et vann som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Våja.
Våja er et vann som ligger i kommunene Lunner og Gran i Oppland.


Snipsøyrvatnet.
Snipsøyrvatnet er et vann som ligger i Hareid kommune i Møre og Romsdal.


Brommafjorden.
Brommafjorden er egentlig ingen innsjø, men en del av Hallingdalselva i Nes kommune i Buskerud. En skulle tro at det var mest naturlig at elvestrekningen ved Bromma kunne bære dette navnet, men i følge eldre kart, er det strekningen som ligger sør for Liodden, 3 - 5 km nord for Bromma som har dette navnet. Muligens er dette den bredeste og mest rolige delen av Hallingdalselva. En mindre bereist skoleelev fra øvre Hallingdal skrev for lenge siden stil om Hallingdalselva: "Når elva kommer ned til Liodden, blir den havaktig".


Førsvatn (Vinje).
Førsvatn er et vann som ligger i Vinje kommune i Telemark. Det får sitt hovedtilløp fra Langesæåi, og munner ut i Førsvassåi, som ganske snart tømmer seg i elva Kjela. Systemet tilhører Skiensvassdraget.
Innsjøen er magasin for Kjela kraftverk og det overføres vann fra flere andre vassdrag til magasinet.


Tårnvatnet.
Tårnvatnet er et vann som ligger i Lenvik kommune i Troms.


Øyuvsvatn.
Øyuvsvatn (Øyulvsvatn) er et vann som ligger i Fyresdal kommune i Telemark. Vannet har sitt utløp i "Skardstøylåi" til "Liåni", videre gjennom "Kleivvatn", "Ramnvatn" og "Ramnåi" ut i Bondalsvatn, som renner ut i elva Finndøl, på vei til Fyresvatnet, Systemet er en del av Arendalsvassdraget.


Samsjøen (Ringerike).
Samsjøen er et vann som i all vesentlighet ligger i Ringerike kommune i Buskerud. Fylkesgrensa mot Oppland går i rett linje et kort stykke langs vannet i nordøst, og en ørliten del av vannet strekker seg da inn i Jevnaker kommune i Oppland.
"Foreningen til Bægnavassdragets regulering" fikk konsesjon for å regulere Samsjøen i 1958. Vannet var da fra før regulert for fløtningsformål. Regulanten ble pålagt å sette ut fisk som kompensasjon for redusert naturlig rekruttering av ørret. Ørretbestanden har likevel vært lav hele tiden, og i de senere år er det satt i verk uttynningsfiske av abbor og sik. Dette har gitt noe resultater, og påleget om utsetting av ørret ble derfor opphevet i juni 2006.


Olstappen.
Olstappen er et vann som ligger i kommunene Nord-Fron og Sør-Fron i Oppland.


Storevatnet i Gloppen.
Storevatnet er et vann som ligger innerst i Austredalen i Hyen i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Vannet har gode fiskeforhold, og det er mulighet for leie av båter i området. Grunneierne krever fiskekort for fiske her.
Mot nord ved vannet ligger Gjengedalsstøylen, stølen til bøndene i innerst i østre Hyen, Gjengedal, i Hyen. Fra stølen går merket turstier mot nordøst til indre Gloppen og Sandane. Fra gammelt av var dette vanlig brukt stier for kommunikasjon mellom bygdene sommerstid.
Dalevatnet ligger idyllisk til, vest for Storevatnet.
Området på vestsiden av vannet, kalt Dalen, har utlagt en rekke hyttetomter. Her er også hytter for leie med rettigheter til småviltjakt og fiske.
På østsiden av vannet ligger en sandstrand med fin, lys sand. Her har grunneiere bygget en friluftscamp med lavvoer, som er til utleie. Herfra er det lett turterreng med gode jaktforhold for småvilt (hovedsakelig rype, orrfugl og hare). Det finnes også merkede turer til Jølster fra dette området.
Fra Storevatnet renner Gjengedalselva gjennom korte stryk til Dalevatnet, før den fortsetter ned dalen i en rekke kaskaderende fosser i bratte, dramatiske juv, og munner ut i Ommedalsvatnet. Gjennom Ommedal heter elva Aaelva, en lakseelv som munner ut i Hyefjorden.


Kallungsjåen.
Kallungsjåen er et vann som ligger helt nord-vest i Vinje kommune i Telemark, langs grensa mot Tinn kommune. Vannet dreneres via Sletteåi til Vråsjåen, og videre ut i Grytfjorden i Kalhovdfjorden i Tinn kommune. Systemet, som dreneres videre til Tinnsjå, tilhører Skiensvassdraget.


Dart.
Dart er et engelsk spill hvor deltakerne kaster piler mot en rund måltavle, med spesielle spilleregler. Måltavlen er inndelt i ringer og sektorer som gir bestemte poeng.
Dart er en profesjonell sport, men er også vanlig som et sosialt spill, spesielt i Storbritannia, Skandinavia, Nederland og USA.
Dart oppsto sannsynligvis som et øvelsesspill for bueskyttere, som utviklet seg fra «nærmest blinken» til å ha mer finurlige treffsoner og poengberegning, og fra pil og bue til små håndholdte kastepiler.
Fra 1800- tallet begynner dart likt dagens spill å bli utbredt på puber i England. Det var i utgangspunktet et spill for arbeidere, men ble etterhvert spilt i alle sosiale lag. I 1937 ble kong Georg VI og hans hustru Elizabeth avfotografert mens de spilte dart. Senere har også kjente dartspillere blitt tildelt ordenen Order of the British Empire.
Dart er et dyktighetsspill, noe det også finnes en rettskraftig dom på. I 1908 ble dette fastslått i Leeds' Magistrates Court, som tok stilling til om dart var tillatt når det var et generelt forbud mot pengespill.
Det finnes flere spillvarianter av darts, men felles for de er avstanden mellom spiller og skive som er 237cm. Samt at senter på dartskiven skal henge 173cm over gulvet. De aller fleste spilles ved at hver deltaker kaster tre piler mot skiven per omgang. Det vanligste spillet er "501". I 501 starter hver spiller med 501 poeng, og summen av treffpoeng pr omgang trekkes så fra. Målet er å komme ned i akkurat 0 poeng, og den siste tellende pilen skal være en "dobbel" – dvs. stå i skivens ytterste sektor.
I England ble spillet en virkelig stor nasjonal sport på 80 tallet, med store legender som Bristow the Cratfy Cockney, Bobby George, John Lowe med flere. Disse satte virkelig fart på sporten som i dag drives på et virkelig høyt presisjonsnivå.
Spillet er utbredt også i Norge – først og fremst som pubspill men også som spill i organiserte turneringer. Den første dartklubben i Norge var "Dartsklubben av 1950", klubben er fortsatt aktiv. Den seriøse dartspillingen i Norge er organisert i "Norges Dartsforbund" NDF. De arrangerer årlig Norgesmesterskap, kretsmesterskap og klubbturneringer. Dart spilles også som bedriftsidrett.


Geitsjøen i Nore og Uvdal.
Geitsjøen er et vann som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.


Finsevatnet.
Finsevatnet er et vann som ligger i Ulvik kommune i Hordaland. Finse ligger ved vannets nordøstre bredd.


Hostovatnet.
Hostovatnet er et vann som ligger i kommunene Meldal og Orkdal i Sør-Trøndelag. Dette er et meget bra fiskevann med både ørret og røye.
Bygda Hoston ligger like nordøst for vannet, mens Ringavatnet ligger i sørvest, bare skilt med et kort sund, Vaulen.


Øyangen (Ringerike).
Øyangen er en innsjø som ligger på Ringkollen i Nordmarka i Ringerike kommune i Buskerud. Vannet er et populært fiske- og badevann. Abbor, ørret og røye er mest vanlig. Røye fantes ikke naturlig, men ble utsatt her i 1840.


Storavatnet (Meland).
Storavatnet er et vann som ligger på Holsnøy i Meland kommune i Hordaland.


Oltedalsvatnet.
Oltedalsvatnet er et vann som ligger ved Oltedal i Gjesdal kommune i Rogaland. Vannet er magasin for Oltedal kraftverk og lenger nede Oltesvik kraftverk. I den østlige delen av Oltedalsvatnet renner elven fra Madland ut i vannet ved Ravndal.


Vegvatnet.
Vegvatnet er et vann som ligger i Alta kommune i Finnmark.


Vessingsjøen.
Vessingsjøen er et vann i Nea-Nidelvvassdraget som ligger i Tydal kommune i Sør-Trøndelag.


Kumlevollvatnet.
Kumlevollvatnet er et vann som ligger i Flekkefjord kommune i Vest-Agder. Navnet er skiftet fra Kongevollvann (Kongevollvannet), som det fremdeles heter på folkemunne. Navnet stammer fra Kongevoll gård, som grenser til vannet.
Vannet er vannmagasin til Høylandsfoss kraftverk.


Ormsavatnet.
Ormsavatnet er et vann som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder.


Hjelmevatnet.
Hjelmevatnet er et vann som ligger i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane.


Bleiksvatnet.
Bleiksvatnet er et vann som ligger ved fiskeværet Bleik på Andøya i Andøy kommune i Nordland. Vannet ligger 28 moh og har et areal på 1,8 km². Et parti av den norvestlige delen av Bleiksvatnet er en del av Bleiksmorenen naturreservat.


Rambergsjøen.
Rambergsjøen er et vann som ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag.


Grøsfjellvatnet.
Grøsfjellvatnet er et vann som ligger i kommunene Eigersund, Sokndal og Lund i Rogaland.


Vinjevatn.
Vinjevatn er et vann som ligger i Vinje kommune i Telemark. Vannet har sitt hovedtilløp fra Smørkleppåi, og dreneres via Vinjeåi som munner ut i elva Tokke. Systemet er en del av Skiensvassdraget.
Vannet er regulert i forbindelse med Tokke kraftverk.


Kvitvatnet.
Kvitvatnet er et vann som ligger i Sørfold kommune i Nordland.


Grønvatnet.
Grønvatnet er et vann som ligger i Skjåk kommune i Oppland.


Juklevatnet.
Juklevatnet er et vann som ligger i Hemsedal kommune i Buskerud og Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Vannet er regulert med dam i nordvestre ende og ligger 1279-1286 m o h. Herfra renner vannet ned i regulerte Vesle Juklevatnet (1277-1280 m o h) og via Jukleåni til regulerte Eldrevatnet (1106-1116 m o h), som leverer vann til Øljusjøen kraftstasjon (pumpekraftverk). Sammen med med Borgund kraftstasjon og Stuvane kraftstasjon utgjør stasjonen Borgund kraftverk i Lærdal kommune.


Richard Harris.
Richard St John Harris (født 1. oktober 1930 i Limerick, Irland, død 25. oktober 2002) var en irsk skuespiller og sanger. Han spilte i "Camelot" i 1967, "Horse" (orig. "A Man Called Horse") i 1970 og på slutten av sin karriere spilte han i de første to "Harry Potter"-filmene. Han var en notorisk playboy og dranker, del av en stor generasjon talentfulle irske og britiske skuespillere, som også inkluderer Albert Finney, Richard Burton og Peter O'Toole.
Biografi.
Harris var en av ni søsken, sønn av gårdbrukerne Ivan og Mildred Harris. Han gikk på den jesuittiske skolen Crescent School (nå Crescent College) og Sacred Heart Jesuit College. Han var en talentfull rugbyspiller, var på flere Munster Junior- og Senior Cup-lag for Crescent, og spilte for det velrespekterte Garryowen club. Han kunne ha fortsatt en karriere som profesjonell rugbyspiller, men hans atletiske karriere tok slutt da han som tenåring fikk tuberkulose.
Etter å ha blitt frisk av sykdommen flyttet han til London med et ønske om å bli regissør. Han kunne ikke finne noen passende kurs eller skoler, og begynte på London Academy of Music and Dramatic Art (LAMDA) for å lære skuespilleryrket isteden. Mens han fortsatt studerte, leide Harris det lille teateret Irving Theatre og regisserte sin egen produksjon av teaterstykket "Winter Journey (The Country Girl)" av Clifford Odets. Oppsetningen var en stor suksess, men en finansiell tragedie. Harris tapte alle sine sparepenger, og endte opp som midlertidig hjemløs og sov i en kullkjeller i seks uker.
Etter at han var ferdig med studiene, begynte Harris i Joan Littlewood's Theatre Workshop. Han begynte å få roller på sceneproduksjoner i London, hvor den første var "The Quare Fellow" i 1956.
I 1957 giftet han seg med Elizabeth Rees-Williams, datter av David Rees-Williams. De ble skilt i 1969 og Elizabeth giftet seg med en annen skuespiller, Rex Harrison. De fikk tre barn sammen; skuespilleren Jared Harris, skuespilleren Jamie Harris (født "Tudor St. John Harris", men er blitt kalt «Jamie» siden barndommen), og regissør Damien Harris. Han giftet seg senere med den amerikanske skuespilleren Ann Turkel, men også dette ekteskapet endte i skilsmisse.
Sin filmdebut fikk Harris i 1958 i filmen "Alive and Kicking". For sin rolle i "Mytteriet på Bounty" krevde han å bli krediert som nummer tre, etter Trevor Howard og Marlon Brando, til tross for at han var ganske ukjent. Hans gjennomslagsrolle var i filmen "This Sporting Life" i 1963, som en bitter, ung kullgruvearbeider som blir en stor rugbyspiller.
Han spilte kong Arthur i filmatiseringen av "Camelot", til tross for at han ikke var en spesielt dyktig sanger, og fortsatte å spille denne rollen på scenen i mange år. Han spilte inn flere album, som ett av dem inkluderer den syv minutter lange hiten «MacArthur Park» (som Harris feil uttalte som «MacArthur's Park»). Denne sangen oppnådde 2. plass på det amerikanske Billboard magazines popliste, og toppet flere lister i Europa sommeren 1968. I 1971 hadde han hovedrollen i filmen "I Villmarkens vold" (orig. "Man in the Wilderness"), og lavbudsjettfilmen "Spekkhuggeren Orca" i 1977.
På slutten av 1980-tallet hadde Harris gått lenge uten noen stor filmrolle. Han var kjent med teaterstykkene av iren John B. Keane og hørte at ett av dem, "The Field", skulle bli filmatisert av regissøren Jim Sheridan. Sheridan jobbet med skuespiller Ray McAnally i forbindelse med filmatiseringen, og hadde som hensikt å ha McAnally i hovedrollen som «Bull McCabe». Da McAnally uventet døde under de innledende forberedelsene til filmen, startet Harris en kampanje for å få rollen som «McCabe». Kampanjen var tydeligvis suksessfull, og filmversjonen av "The Field" ble sluppet i 1990. Harris fikk en Oscar-nominasjon for sin tolkning.
Sent i sin karriere, spilte han i de Oscar-belønnede filmene "Nådeløse Menn" og "Gladiatoren". I den siste spilte han rollen som «Marcus Aurelius». Han høstet en ny generasjon fans i rollen som «Albus Humlesnurr» i de første to "Harry Potter"-filmene. I 2003 hadde han stemmen til «Opaz» i den animerte filmen '. Denne filmen ble også dedikert til ham da han gikk bort året før.
Han var medlem av Knights of Malta, og ble av ukjent grunn slått til ridder av Danmark. Harris døde av Hodgkin's disease i 2002. Da var han 72 år og det var kun uker før den andre Harry Potter-filmen hadde premiere. Hans rolle som «Humlesnurr» ble erstattet av den irske skuespilleren Sir Michael Gambon.


Lykkjebøvatnet.
Lykkjebøvatnet er et vann som ligger i Flora kommune i Sogn og Fjordane.


Hestadfjorden.
Hestadfjorden er et vann som ligger i Gaular kommune i Sogn og Fjordane.


Slettedalsvatnet.
Slettedalsvatnet er et vann som ligger i Sauda kommune i Rogaland.


Myggvatn.
Myggvatn (nordsamisk: "Surotjávri") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark.


Viuvatnet.
Viuvatnet er et vann som ligger i Tinn kommune i Telemark. Vannet har sitt utløp til vannet Kalven i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.


Uldalsåna.
Uldalsåna er en kunstig innsjø som er oppstått ved oppdemming av elva med samme navn ved Hanefossen. Vannet er magasin for Hanefoss kraftverk, og kalles derfor også "Hanefossmagasinet". Vannet ligger i kommunene Birkenes og Froland i Aust-Agder.


Kolbeinsvatnet.
Kolbeinsvatnet er et vann som ligger i Skjåk kommune i Oppland samt Stranda kommune i Møre og Romsdal.


Hornsjøen (Gausdal).
Hornsjøen er et vann som ligger i Gausdal kommune i Oppland.


Makkvatnet.
Makkvatnet (lulesamisk: "Suoksavuomejávri") er en innsjø som ligger i Hamarøy og Steigen kommuner i Nordland, omtrent seks kilometer sør for Tømmerneset.
Av totalarealet på 3 km², ligger litt i underkant av halvparten i Steigen.
Makkvasselva ("Suoksavuomjåhka") gir avløp i nordenden via Kjerringvatnet og Rotvatnet til Sagelvvassdraget og Sagfjorden.


Strandafjorden.
Strandafjorden er et vann som ligger i Ål kommune i Buskerud.


Langevatn i Vinje.
Langevatn er et vann som ligger i Vinje kommune i Telemark.


Grøttavatnet.
Grøttavatnet er et vann som ligger i Rauma kommune i Møre og Romsdal.


Finnvollvatnet.
Finnvollvatnet er et vann som ligger i Namdalseid kommune i Nord-Trøndelag.


Skrøyvstadvatnet.
Skrøyvstadvatnet er et vann som ligger i Fosnes kommune i Nord-Trøndelag.


Storavatnet (Fitjar).
Storavatnet er et vann som ligger i Fitjar kommune i Hordaland.


Gjerdingen.
Gjerdingen er et vann som ligger i kommunene Jevnaker og Lunner i Nordmarka i Oppland. Vannet tilhørte ikke opprinnelig Akerselvas tilsig, men en tunnel anlagt mellom 1900 og 1909 mellom Gjerdingen og Daltjuven i sørøst, og en tunnel videre derfra til Store Sandungen, gjør imidlertid at Maridalsvannet også mottar vann fra dette vassdraget.
Demningen i Gjerdingen ble bygget i 1913. Vannet er regulert med om lag 7 m. Gjerdingselva renner fra Gjerdingen til vannet Store Skillingen. Gjerdingen gård på Hollendertangen midt i vannet er en tradisjonsrik nordmarksgård og finneplass.


Medisinens Kanon.
En latinsk kopi av boken
"Medisinens Kanon" er en lærebok i medisin skrevet av den persiske muslimen Ibn Sina, bedre kjent som Avicenna, ca. 1000 e.Kr. Mange av de teoriene og praksisene han fremla i sin bok, ligger i dag til grunn for det medisinstudenter på universiterer rundt om i verden leser og lærer. Dette var en av de viktigste bøkene i medisin fram til ca. 1700.


Brissel.
Brisselen (lt. "thymus") er en kjertel som finnes hos mange dyr, også hos mennesket.
Brisselen er kroppens andre primære, lymfoide organ. Den består av epitealt vev (cellevev) og befinner seg i halsregionen, like bak brystbeinet ("sternum"). På samme måte som beinmargen, har den sin funksjon knyttet til utviklingen av forsvarsceller, men bare én bestemt variant. Fra beinmargen fraktes umodne forløperceller, progenitorceller, såkalte thymocytter, til brisselen for å videreutvikles til en høyt spesialisert celletype, kanskje den aller viktigste i hele immunapparatet, nemlig T-lymfocyttene.
Noe av det viktigste som skjer med thymocyttene under oppholdet i brisselen, er at de utstyres med reseptorer for antigener, hver thymocytt med sin type reseptor. I utgangspunktet dannes reseptorene slik at hele thymocyttpopulasjonen samlet blir i stand til å gjenkjenne alle tenkelige strukturer, inklusive kroppens egne. Denne løsningen innebærer imidlertid at organismen i neste omgang må kvitte seg med de thymocyttene som kan tenkes å gjenkjenne og reagere med kroppens egne molekyler. Samtidig foregår en spesiell utvelgelse av de thymocytter som er i stand til å identifisere og reagere på fremmede strukturer på en bestemt måte. Vi sier gjerne at det foregår både positive og negative seleksjonsprosesser i brisselen. Om lag 95% av thymocyttene som dannes i beinmargen, blir drept i brisselen. Dersom T-celler uten absolutt strengeste sikkerhetsklarering klarte å lure seg gjennom brisselen, kunne dette føre til skadelige immunreaksjoner mot kroppens eget vev, slik det kan sees ved såkalte autoimmune sykdommer.
Brisselen er først og fremst organet for utvikling av T-lymfocyttene, men den gjennomgår også en egen utviklingsprosess. Den er størst og mest aktiv i årene fram til puberteten og minsker deretter med alderen. Mye tyder på at nedsatt aktivitet i brisselen henger sammen med generelt nedsatte immunfunksjoner med økende alder.
Dersom brisselen skades tidlig i livet, kan viktige funksjoner i immunsystemet bli påvirket. Hos mennesker kan dette blant annet resultere i nedsatt evne til å bekjempe virus og infeksjoner fra sopp.


Maggie Smith.
Margaret Natalie Smith Cross (født 28. desember 1934 i Ilford, Essex, Storbritannia), bedre kjent som Maggie Smith, er en engelsk film-, scene- og fjernsynsskuespiller. Hun har mottatt utallige æresbevisninger gjennom sin karriere, hvor den største var utnevnelsen til "Dame Commander" av Order of the British Empire i 1990 da hun var 56 år. Hun ble derigjennom opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen "Dame" foran sitt navn.
Hun startet sin karriere på Oxford Playhouse Theatre sammen med Frank Shelley, og opptrådte første gang på filmlerretet i 1956. I 1969 vant hun Oscar for beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i "The Prime of Miss Jean Brodie". Hun mottok også en Oscar i 1978 for beste kvinnelige birolle for sin rolle som "Dianne Barrie" i "California Suite". Idag er kun nok best kjent som Professor Minerva McSnurp i "Harry Potter"-filmene.
Hun har vært gift to ganger. Hun giftet seg med Sir Robert Stephens den 29. juni 1967 på Greenwich Registry office og de fikk to barn sammen. Disse er Chris Larkin (født i 1967) og Toby Stephens (født i 1969), og begge ble født på Middlesex Hospital. Smith og Stephens ble skilt 6. mai 1974, og hun giftet seg senere med Beverley Cross den 23. august 1975 på Guilford Registry office. De har ingen barn sammen, og ekteskapet tok slutt da han døde 20. mars 1998.
Hun har også vært med i "Becoming Jane".
Sceneroller.
Hun spilte tittelkarakteren i sceneproduksjonen av Alan Bennetts "Lady in the Van" og spilte Peter Pan i Sir J. M. Barries eventyrfortelling «Peter Pan».
Hun vant en Tony Award i 1990 for beste skuespillerinne i et teaterstykke for "Lettice and Lovage".


Web Map Service.
Web Map Service (WMS) en av en av den frivillige organisasjonen Open Geospatial Consortium (OGC)'s standarder for å produsere skalerbare kart som kan vises på en PC-skjerm. Kartene vil være geografisk refererte i et eller flere internasjonalt akseptert(e) koordinatsystem.
Denne standarden definerer kart som en geografisk presentasjon av en digital bilde-fil ("image-file"), for eksempel PNG, GIF eller JPEG, men også som vektor-baserte geografiske elementer i «Scalable Vector Graphics» (SVG) eller «Web Computer Graphics Metafile» (WebCGM) formater. Kartet er presentasjonen på skjermen, og ikke dataene i seg selv.
Operasjonene kan utføres ved hjelp av en standard web-leser via Uniform Resource Locators (URL). Innholdet i vedkommende URL avhenger av hvilken operasjon det søkes om. For eksempel kan man kombinere innholdet i flere ulike URL-adresser slik at de kan presenteres på skjermen samtidig, og på en slik måte at alle datasettene blir synlige. Forutsetningen er at dataformatene kan presenteres som transparente lag (f.eks. GIF eller PNG). På den måten kan brukeren produsere egendefinerte kart fra ulike web-servere over hele verden, og kombinere disse med egenproduserte data.


Lord Warden of the Marches.
Lord Warden of the Marches var et embete i England i middelalderen og tudortiden. Embetsinnehaveren var ansvarlig for sikkerheten langs grensen til Skottland; "Marches" er et gammel ord for «grense» som ble brukt både om den skotske og den walisiske grensen.
Etter at Skottland og England gikk inn i en personalunion i 1603 var embetet ikke lenger nødvendig, og ble avskaffet.


Lord Warden of the Cinque Ports.
Lord Warden of the Cinque Ports er en tidligere embetstittel og nå en seremoniell tittel i Storbritannia. Embetet ble opprettet senest i det 12. århundre, og innehaveren var ansvarlig for "Cinque Ports", fem viktige havner på sørkysten av England. Posten er i dag en "sinecure", det vil si at den praktisk talt har kun seremonielle funksjoner. Den er en av de høyeste ærestitler som deles ut av den britiske monarken, og har ofte blitt gitt til medlemmer av kongefamilien eller statsministre.
I middelalderen holdt Lord Warden hoff i St. James' kirke nær Dover Castle. Han hadde innenfor havnebyene omtrent samme fullmakter som kanselliet. I tillegg hadde han rett til å innkalle styrker til forsvar av havnene og han var "constable" av Dover Castle og hadde dermed rett til å holde en garnison og en administrativ stab.


Mika Myllylä.
Mika Myllylä (født 12. september 1969 i Haapajärvi, død 5. juli 2011 i Karleby) var en finsk langrennsløper. Myllylä vant gull på 30 km under OL 1998 i Nagano.
Under VM i Lahtis (2001) testet Myllylä, i likhet med fem andre finske løpere, positivt for dopingmiddelet «hemohes», og ble utestengt i to år. Etter at straffen var ferdigsonet, annonserte han flere ganger comeback i verdenscup-langrenn, men dette ble utsatt hver gang.


Chris Rainbow.
Chris Rainbow egentlig Christopher James Harley (født 18. november 1946 i Glasgow) er en skotsk musiker kjent som sanger i både Alan Parsons Project og Camel. Han startet sin musikerkarriere i 1974 og har spilt inn egne soloalbum i Storbritannia for EMI Records og Polydor Records samt at han har utmerket seg også med eget materiale og som produsent.
Musikerkarriere.
Rainbows karriere startet i 1971 i Glasgow hos en gruppe som het "Hope Street". Han ble i midlertidig oppdaget av Polydor, som hadde hørt noen opptak sendt inn av Chris Rainbows venn Norman Jones. I tillegg til hans platekontrakt med Polydor signerte Rainbow en kontrakt med britiske Warner Bros. Norman Jones, som skiftet navn til Van Den Berg, tok oppgaven å være manager for sin venn, og Rainbow, et pseudonym artisten tok i 1974, spilte inn og ga ut to album hos Polydor, "Looking Over My Shoulder" og "Home of the Brave". Når Norman Jones omsider flyttet til California i 1977, ansatte Rainbow den tidligere Procol Harum-manageren David Knights, som forble hans manager til 1986.
I 1978 endte kontrakten hans med Polydor og noen uker etter signerte han en ny kontrakt med EMI Records. Her ga han ut albumet "White Trails" og to singler, men like etterpå ble han og mange andre artister kastet ut av plateselskapet. Han gikk da til progrockgruppen Alan Parsons Project i 1980 og ble i bandet nesten i et tiår. Samtidig tilbrakte han også to år hos Camel, hvor han bidro på studioutgivelsene "The Single Factor" (1982) og "Stationary Traveller" (1984). Rainbow var for øvrig også to år med Jon Anderson, som var tidligere medlem av Yes.
Fra 1986 til 1998 produserte Chris Rainbow album i Skottland. Han var også deltagende som musiker i løpet av denne perioden for artister som Alan Parsons, Elaine Paige, Culture Club, Eric Woolfson, Lenny Zakatek og Tomoyasu Hotei. I tillegg hadde Rainbow jobben med vokal på 5 album, inkludert på Ton Scherpenzeels album "Heart of the Universe" fra 1984. Chris Rainbow jobbet også i to tiår som produsent og rådgiver for "Runrig", et band kjent for sin galliske rock. Han ga ut et soloalbum i 2001 som het "Perfect World". I dag bor Chris Rainbow i Isle of Skye i Skottland hvor han driver et plateselskap som spiller inn og utgir både tradisjonell– og moderne skotsk rock.


Herrevassdraget.
Herrevassdraget er et mindre vassdrag i kommunene Bamble og Skien i Telemark, med et nedbørsfelt på ca 255 km². Vassdraget består i hovedsak av Kilevann med sine tilløp, og vannene Langen, Flåte, Mevann og Hellestveitvann med sine tilløp.
Kilevann har sitt utløp i Bolvikelva som, etter å ha passert kommunegrensa, møter Grytelva. De andre vannene har sitt utløp via "Kongens dam" i Hellestveitvann til Grytelva, som sammen med Bolvikelva danner Herreelva som munner ut i Frierfjorden, ved Herre.


Fylkesvei 582.
Fylkesvei 582 (Fv582) går mellom Lyngbø og Sørås i Bergen. Veiens lengde er 14,6 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Bolvikelva.
Bolvikelva drenerer Kilevann i Skien kommune i Telemark. På sin korte vei mot havet passerer den Siljantjern (32 moh.) i det den renner inn i Bamble kommune. Snaue 2 km etter at den forlater Siljantjern møter den Grytelva, og sammen danner de Herreelva som har sitt utløp til havet ved Herre. Systemet er en vesentlig del av Herrevassdraget.


Herreelva.
Herreelva er en elv i Bamble kommune i Telemark. Den dannes der Grytelva fra Hellestveitvann møter Bolvikelva fra Kilevann, og drenerer dermed hele Herrevassdraget. Etter ca 1 km har elva sitt utløp til havet i Frierfjorden, ved Herre.
Elva er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag.


Herre (tettsted).
Herre (fra norrønt: "Herred") er et tettsted i Bamble kommune i Telemark som ligger på vestsiden av Frierfjorden, ca. fem kilometer sørvest for Porsgrunn by. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
Stedet.
Stedet grenser til Skien og Drangedal kommuner på land og Porsgrunn til sjøs, mens kommunen forøvrig også grenser til Kragerø kommune på land og Larvik kommune i Vestfold til sjøs. Herres mest kjente sted er Kongens dam, som ligger ved den kommunale veiens ende. Lenger ned mot fylkesveien er det mer tettbygd, og bebyggelsen består hovedsakelig av eneboliger i byggefelt. Et av de største boligfeltene er Ringveien.
De som bor på Herre jobber i stor grad ved petrokjemianleggene Hydro på Rafnes og Borealis på Rønningen/Tråk, i tillegg til Hydros anlegg i Porsgrunn. Disse er viktige og store arbeidsplasser for mennesker i grenlandsregionen.
Tettstedet har dannet seg der hvor Herrevassdraget munner ut i Frierfjorden, og er Norges eldste industristed siden 1497. Herre har aldri vært noe sted med verken utstrakt sjøfart eller landbruk, slik det ellers er i kommunen.
Industri.
Herre har alltid vært et typisk industristed. Elva har ført til at tettstedet ble dannet ved at det har vært drift av sager og møller, stangjern- og spikerhamre, samt tømmerfløting. Stedet Herre tilhørte tidligere nonneklosteret på Gimsøy. Det ble ved reformasjonen i 1536 overført til kongen. Stedet har fortsatt stedsnavn som minner om dette, som for eksempel «Kongens dam».
Fra 1888 til 1978 var Bamble Aktiecellulose A/S, eller bare «fabrikken» på folkemunne, hjørnestensbedriften. Den sysselsatte godt over 200 mennesker og så godt som alle var lokale. Stedet bærer fortsatt preg av denne tiden, gjennom fundamenter etter selve fabrikken og i tillegg en rekke annen bygningsmasse; eksempelvis direktørboligene på Fjelly. (kommentar: De opprinnelige direktørboligene er revet og erstattet med et leilighetskompleks, og bygningsmassen fra fabrikken er for det meste forsvunnet. På den gamle fabrikk-tomten ligger idag bla. et eldresenter) kontorbygningen, «Houldergården», kaia, m.m.
Tidligere lå også sentrum nært til fabrikken, og da arbeidene med kirke skulle starte ble det påpekt at tomta som fabrikken hadde skjenket lå langt utenfor sentrum. Med årene flyttet sentrum seg naturlig og i dag ligger kirken midt i sentrum. Fabrikken betalte forøvrig 16 000 av totalbeløpet på kr 23 609. Fabrikkens disponent Jørgen Gløersen ble etter dette kirkeverge.


Dysmorfofobi.
Dysmorfofobi (engelsk "Body dysmorphic disorder", forkortet "BDD") karakteriseres av en sykelig opptatthet av innbilt eller overbekymring for minimal feil med eget utseende.
Klart adskilt fra andre sykdommer som ofte inkluderer feil kroppsinntrykk, som anoreksi.
Det er heller ikke en psykose, som eksempelvis schizofreni. Mennesker med dysmorfofobi tar ofte plastiske operasjoner, og greier ikke stoppe.


Schöneberg.
Gatekart over SchönebergSchöneberg («skjønne berg») er en ortsteil i den nåværende bydelen Tempelhof-Schöneberg i Berlin. Frem til bydelsreformen i 2001 var Schöneberg en egen bydel. Heinrich-von-Kleist-Park ligger i denne delen av Berlin.


Josef von Sternberg.
Josef von Sternberg (Jonas Sternberg) (født 29. mai 1894 i Wien, død 22. desember 1969 i Hollywood) var en østerriksk-tysk-amerikansk filmregissør. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Eksterne lenker.
Sternberg, Josef von
Sternberg, Josef von
Sternberg, Josef von
Stenberg, Josef von
Sternberg, Josef von
Sternberg, Josef von


Hanna Schygulla.
Hanna Schygulla (født 25. desember 1943 i Königshütte, Oberschlesien) er en tysk skuespillerinne. Hun er en av tysk films fremste kvinnelige skuespillere siden 1970-tallet, og spilte i en rekke filmer av Rainer Werner Fassbinder.
Karriere.
Hanna Schygulla er datter av Joseph Schygulla og Antonie Mzyk. Hun kom med moren i 1945 som flyktning fra Schlesien til München. Faren kom tilbake fra krigsfangenskap i 1948. Hun gikk på Luisengymnasium i München og bodde deretter et år i Paris som au pair. Fra 1964 studerte hun germanistikk og romanistikk, og tok samtidig undervisning i skuespill i München.
Under skuespillundervisningen ble hun kjent med Fassbinder, som i september 1967 rekrutterte henne til sitt teater. Der spilte hun i en rekke oppsetninger. Hun fikk også flere små filmroller. I april 1969 gav Fassbinder henne en viktig rolle i "Liebe ist kälter als der Tod". Fra da av og frem til 1972 spilte Schygulla med ett unntak i alle Fassbinders filmer og samtidig i mange av hans teaterstykker. Etter 1974 løsnet hun båndene til Fassbinder og spilte i filmer av andre regissører. Hun deltok også på teaterturnéer og hadde roller i klassiske teaterstykker som "Rose Bernd". I 1978 innledet hun et nytt samarbeid med Fassbinder, da hun fikk hovedrollen i "Die Ehe der Maria Braun".
I 1980 spilte hun hovedrollen i Lili Marleen. Hun spilte senere også i franske, italienske og amerikanske filmer. Fra 1990-tallet ble hun også kjent som chansonsangerinne. Hun har bodd i Paris siden 1981.
Schygulla ble i 2010 utnevnt til medlem av Den bayerske fortjenstorden.
Eksterne lenker.
Schygulla, Hanna


Lili Marleen.
«Lili Marleen» er en kjent sang skrevet av den senere forfatteren Hans Leip. Leip skrev den under første verdenskrig før han dro til den russiske fronten i 1915, og senere publisert som "Das Lied eines jungen Soldaten auf der Wacht". Leip var forelsket i to jenter, Lili og Marleen, som i dikterisk frihet ble til en jente.
Diktet ble satt musikk til av komponisten Norbert Schultze i 1938, og er en av de største sangsuksesser gjennom alle tider. Sangen ble kjent gjennom fremførelsen til Lale Andersen og har også blitt sunget av andre, bl.a. Marlene Dietrich. Den het opprinnelig «Das Mädchen unter der Laterne», men var bedre kjent som «Lili Marleen».
I 1941 begynte den tyske militærradioen "Soldatensender Belgrad" å sende sangen. Opprinnelig hadde militærradioen fått sangen sammen med en kasse plater fra rikskringkastingen i Wien, og spilte den bare sjelden, frem til det gitt beskjed om å slutte å spille den. Da kom det en rekke henvendelser om hvorfor radioen hadde sluttet å spille sangen, og generalfeltmarskalk Erwin Rommel ba radioen om å sende sangen daglig. Sangen ble dermed radioens kjenningsmelodi og spilt hver dag kort før kl. 22. Snart spredte den seg til andre soldatsendere og oppnådde en enorm popularitet blant tyske soldater, og ble således en «skjebnesang» på samme måte som "Waltzing Matilda" hadde vært under første verdenskrig.
Også blant allierte soldater ble sangen gjerne sunget, og det ble spilt inn filmen "The True Story of Lili Marleen" i England i 1944. Tommie Connor skrev den engelske teksten.
I 1980 laget Rainer Werner Fassbinder filmen "Lili Marleen".
Selv om sangen synges fra en soldats synsvinkel, fremføres den hovedsakelig av sangerinner.
Det finnes også en norsk versjon av «Lili Marleen», skrevet av Toril Nordvik til albumet "Frem fra Glemselen kap.14" med Rita Engebretsen.


Lale Andersen.
Lale Andersen (født 23. mars 1905 i Bremerhaven-Lehe, død 29. august 1972 i Wien; egentlig Liese-Lotte Helene Berta Bunnenberg, gift Beul) var en tysk sangerinne og skuespillerinne. Hun er best kjent for sin tolkning av sangen «Lili Marleen», som gjorde den berømt.


Norbert Schultze.
Norbert Schultze (født 26. januar 1911 i Braunschweig, død 14. oktober 2002 i Bad Tölz), egentlig "Norbert Arnold Wilhelm Richard", var en tysk komponist og dirigent. Hans mest kjente verk er melodien til den verdensberømte sangen "Lili Marleen". Han skrev også en rekke andre soldatsanger og patriotiske sanger før og under annen verdenskrig.
Han ledet fra 1953 til 1968 sitt eget musikkforlag. Han skrev operaer, operetter, balletter, filmmusikk og sanger. I 1961 ble han valgt til president i Forbundet av tyske sceneforfattere, og fra 1973 til 1991 var han styremedlem i den tyske komponistforeningen. Han hadde også verv i GEMA, den tyske søsterorganisasjonen til TONO.


Tufte IL.
Tufte IL er et fotballag konstruert for TVNorges realityprogram "Heia Tufte!". TVNorge ba unge menn som aldri hadde rørt en fotball før, melde seg på det nye laget, slik at de kunne lage en TV-serie om utviklingen fra et totalt inkompetent til et ganske OK lag. Målet for serien var at laget skulle spille en fotballkamp mot Vålerenga Fotball i Valhall i Oslo 5. november 2005.
Ideen til tittelen og navnet på laget kom fra en norsk reklamefilm for pengespillet Lotto, der keeperen i filmens fiktive «Tufte IL» hadde vunnet så mye penger i Lotto at han kunne leie inn den danske keeperkjendisen Peter Schmeichel til å ta over for seg i målet.
Programideen kommer fra Danmark, der Nordisk film laget en programserie som het FC Zulu. Det danske laget skulle trenes opp til å slå FC København (FCK), en kamp som til slutt endte med 1–6 til FCK. Programideen er solgt til 20 land.
Kamper.
Laget har spilt flere treningskamper for å forberede seg mot hovedkampen mot Vålerenga. Den første kampen spilte de mot et pikelag (Raphid/Athene) i 13-15 års alderen, en kamp de tapte. Deres andre kamp hadde laget mot det sørafrikanske gutter 14-laget «Potch» på Norway Cup. Også denne kampen tapte Tufte IL. Den første kampen mot voksne mennesker ble spilt mot laget Apollo, som er laget til de innsatte på Ila landsfengsel. Her fikk Tufte IL hjelp av Egil «Drillo» Olsen, men det hjalp ikke nok til at laget fikk sin første seier, og det hele endte med 9-0 for Apollo.
Mellom sesong 1 og 2 spilte Tufte kamp mot det danske laget FC Zulu på Voldsløkka. Kampen ble spilt 27. august 2006. Tufte ble statister, og tapte 5-1 for danskene. Kampen ble aldri vist på TV Norge.
Kampen mot Vålerenga.
Vålerenga spilte med syv mann på banen, mens Tufte spilte med fullt lag. Kampen varte i 2x15 min, og VIF vant kampen 15-1; Sjur Marius Tomter scoret for Tufte IL på straffe.
Kampen mot .
Tufte spilte en kamp mot 24/11/2006 hvor billettinntektene gikk til kreftavdelingen ved Sørlandet sykehus. Kampen endte 15–5 til IK Start.
Annen sesong.
I annen sesong av serien la noen av de opprinnelige deltagerne opp, mens noen nye kom til. Målet for denne sesongen var å spille mot Rosenborg på Lerkendal Stadion den 30. november 2006. Kampen endte med seier til Rosenborg, med resultatet 8-4. Underveis i sesongen reiste laget blant annet på treningsleir i Brasil.
Spillerstallen 2006.
"Trenere:" Erik Thorstvedt og Klaus Pettersen
Rosenborg-kampen.
Den 30. november 2006, var det klart for sesongavslutninge av den andre Heia Tufte-sesongen, og Tufte IL skulle møte Trondheims fotballag Rosenborg, på Lerkendal stadium. Over 12 000 tilskuere hadde møtt opp på Lerkendal for å se kampen.
Tidligere spillere.
Petter William Hansen
Stian Birger Linhhom
Kenneth Lilliegren
Tilskuerrekorder.
Tufte IL har publikumsrekord i Sørlandshallen og Finnmarkshallen. Da kampen på Viking Stadion ble spilt var publikumstallet tangering av publikumsrekorden, og billettene ble solgt ut på 2 timer.


Den blå engel.
"Den blå engel" (orig. "Der blaue Engel") er en tysk film av Josef von Sternberg fra 1930 med Emil Jannings og Marlene Dietrich i hovedrollene. Filmen er produsert av UFA. Manus er skrevet av blant annet Carl Zuckmayer etter Heinrich Manns roman Professor Unrat fra 1905.
Handling.
Professor Immanuel Rath (Emil Jannings) er gymnaslærer i en tysk småby. Han forelsker seg i sangerinnen «Lola-Lola» (Marlene Dietrich) som opptrer i nattklubben «Den blå engel». De innleder et forhold, men når det avsløres får professoren sparken. De to gifter seg, men i mangel av arbeide synker professoren så lavt at han må opptre som klovn. Han går fullstendig til grunne.


Maureslekta.
Maurer (latin: "Galium") er flerårige planter med kransstilte blad og små, hvite eller gule firetallsblomster i en riktblomstret topp. Av norske arter kan nevnes myrmaure, sumpmaure, hvitmaure og gulmaure.


Kommunenummer.
Kommunenummer er nummer for å identifisere kommuner eller kommunefrie områder. Eksempel på andre måter å identifisere områder er postnr, NUTS-koder eller FIPS-koder i USA.
Kommunenummer i Norge.
Kommunenummer i Norge er et firesifret nummer "(eks.: 0101)" som er unikt for hver kommune i Norge. Numrene brukes til statistiske og andre forvaltningsmessige oppgaver.
Systemet med kommunenummer ble anvendt for første gang ved folketellingen i 1946. De to første sifrene i nummersystemet er fylkesnummeret som angir hvilket fylke kommunene tilhører, 01 er Østfold, 02 er Akershus, osv., mens de to siste er løpende innen fylket. Eks. har Bærum kommunenummer "0219", som angir at den har kommunenummer 19 i fylke nummer 02 (Akershus).
Bykommuner har tredjesiffer null, f.eks. "1201 Bergen", mens herredskommuner løper fra "nn11" i topografiske sekvenser, slik er for eksempel kommunenumrene i Sør-Trøndelag tildelt etter tre bevegelser fra sør til nord: først langs kysten fra Hemne til Osen, deretter fra Oppdal til Orkdal, og til sist fra Røros gjennom Gauldalen, via Trondheim og til Tydal.
Nummersystemet er historisk og dynamisk, slik at alle enheter som har vært selvstendige kommuner etter 1837 er gitt et eget nummer, det gjelder også et ladested som Hvitsten, selv om stedet hadde felles kommunestyre med Vestby. Kommuner som er blitt sammenslått med en eller flere kommuner der den nye enheten har fått nummer (og oftest også navn) etter denne (gjerne den største) kommunen. Eks. "0101 Halden" både før og etter sammenslåingen 1. januar 1967, og "0119 Øymark" før og "0119 Marker" etter sammenslåingen 1. januar 1964. Kommuner som er blitt sammenslått med en eller flere andre kommuner og som etter en tid igjen er blitt utskilt som egen kommune (uavhengig av om kommunenummer og/eller område er identisk med før sammenslåingen). Eks. "0435 Os" (1951–1965), "0435 Tolga-Os" (1966–1975) og "0441 Os" (1976–2007). Noen kommuner har fått endret sitt kommunenummer etter 1970, noe som i 1977 og 1988 innebar gjenbruk av enkelte nummer som tidligere tilhørte andre kommuner. Det gjelder 0516 Heldal (1908–1964), 0701 Svelvik (1845–1964), 0704 Åsgårdstrand (1838–1964), 1523 Synnylven (1838–1964) og 1923 Øverbygd (1925–1963). Siden 1970-tallet er det vanlig at sammenslåtte kommuner får et nytt kommunenummer i stedet for å beholde et av de gamle.
Det er flere ledige numre i tallseriene, men for Vestfold er bynummer brukt opp og gjenbruk er nødvendig (som angitt over).
Kommunenummerene er utgangspunktet for åttesifrede grunnkretsnummere der kommunenummeret er de fire første sifrene.
Kommunenummerene er også utgangspunkt for listen Statens institutt for folkehelse har for meldeenheter for smittsomme sykdommer. Hver enhet har sitt eget sekssifrede nummer.
Kommunenummer i noen andre europeiske land.
De svenske kommunenumrene bruker samme prinsipp som de norske, to siffer for län/fylke og to for kommune.
I Danmark har kommunenumrene tre siffer. Numrene er oppdelt i grupper på 50 der hovedsetet i hver amt har det første nummeret og de tilhørende kommunene fikk de følgende numrene. Kommunene i amten fikk siden nummer i alfabetisk ordning etter kommunenavn.
I Tyskland har numrene 8 siffer og er oppdelt i fire grupper, XX X XX XXX. De to første sifferne viser hvilken delstat de tilhører, de to gruppene i midten viser regionale tilhørigheter og de siste tre sifrene er den mest lokale enheten.
De østerrikske kommunenumrene har fem siffer, det første nummeret viser hvilken østerriksk delstat kommunen tilhører, de to følgende viser hvilket distrikt de tilhører og de to siste er spesifikke for kommunen.
De Sveitsiske kommunenumrene har fire siffer og er inndelt i intervaller etter hvilken kanton kommunen tilhører.


Fayette.
Fayette er en by som ligger i Seneca County i New York. Ifølge United States Census Bureau dekker den et areal på, hvorav er land og er vann. Byen har et innbyggertall på omkring.
Byen ble etablert fra en del av Town of Romulus i 1800. Dette stedet het opprinnelig Town of Washington, men navnet ble endret til det nåværende i 1803. Berømte personligheter som har bodd her er indianerhøvdingen Red Jacket og predikanten Joseph Smith, som grunnla samfunnet Siste Dagers Hellige.


Curling-EM 1997.
Curling-EM 1997 ble arrangert 6. desember – 12. desember 1997 i
"Bundesleistungszentrum" i Füssen i Tyskland.
Det deltok 17 lag for herrer og 14 lag for kvinner.
Herrer.
På det norske laget spilte Thomas Ulsrud, Johan Høstmælingen, Thomas Due, Torger Nergård og Rolf Andreas Lauten.
Kvinner.
For Norge spilte Dordi Nordby, Marianne Haslum, Kristin Løvseth, Hanne Woods og Grethe Wolan.


Curling-EM 1996.
Curling-EM 1996 ble arrangert 30. november – 7. desember 1996 i
"Hvidovre" i København i Danmark.
Det deltok 18 lag for herrer og 16 lag for kvinner.
Herrer.
På det norske laget spilte Tormod Andreassen, Stig-Arne Gunnestad, Niclas Järund, Kjell Berg og Flemming Davanger.
Kvinner.
På det norske laget spilte Dordi Nordby, Marianne Haslum, Marianne Aspelin, Kristin Løvseth og Hanne Woods.


Curling-EM 1995.
Curling-EM 1995 ble arrangert 9. desember – 16. desember 1995 i
"Sportzentrum" i Grindewald i Sveits.
Det deltok 19 lag for herrer og 16 lag for kvinner.


Curling-EM 1994.
Curling-EM 1994 ble arrangert 4. desember – 10. desember 1994 i
"Gärdeshallen" i Sundsvall i Sverige.
Det deltok 19 lag for herrer og 17 lag for kvinner.


Jiří Raška.
Jiři Raška (født 4. februar 1941 i Frankstadt am Radhost, død 20. januar 2012) var en tsjekkisk skihopper, som i sin aktive tid konkurrerte for Tsjekkoslovakia.
Han vant gull i normalbakken og sølv i storbakken i OL 1968 i Grenoble. I VM 1970 tok han sølv i storbakken.
Han vant hoppuka sammenlagt i 1970/71, og ble nummer to i 1967/68 og 1968/69, begge ganger på plassen bak Bjørn Wirkola. Han kom på tredjeplass i historiens første verdensmesterskap i skiflyging i Planica i 1972. Han er bestefar til de tsjekkiske skihopperne Jiři og Jan Mazoch.
Raška døde den 20. januar 2012 etter lengre tids sykdom.


Siljantjern.
Siljantjern er et vann som ligger i kommunene Skien og Bamble i Telemark fylke. Vannet er drøye 2,5 km langt, men ikke mer enn 250 m bredt på det bredeste. Bolvikelva, som drenerer Kilevann, renner gjennom tjernet. Like etterpå møter den Grytelva, og sammen danner de Herreelva som har sitt utløp til havet i Frierfjorden, ved Herre. Systemet er en del av Herrevassdraget.


Bajkonur kosmodrom.
Bajkonur Kosmodrom (Космодром Байконур, "Kosmodrom Bajkonur"), også kalt Tjuratam, er verdens største og eldste fungerende rakettoppskytingsbase. Den ble opprinnelig bygget som et sovjetisk romsenter og er nå under russisk kontroll, selv om det ligger i Kasakhstan. Basen ligger omkring 200 km øst for Aralsjøen, på den nordre bredden til elva Syr-Darja, nær byen Tjuratam i den sør-sentrale delen av Kasakhstan.
Navnet Bajkonur ble valgt for å lure Vesten til å tro at området lå nær Bajkonur, en gruveby omtrent 320 km nordøst for romfartssenteret, i ørkenområdet nær byen Dzjezkazgan. Kosmodromens koordinater er.
Bajkonur var det viktigste anlegget i Sovjetunionens romprogram fra slutten av 1950-årene og igjennom 1980-årene. Kosmodromen har alt av nødvendig utstyr som trengs for oppskytning av både bemannede og ubemannede romfartøy. Bajkonur huser rakettene Sojuz, Proton, Tsyklon, Dnepr og Zenit. Stasjonen har også en viktig rolle i driften av Den internasjonale romstasjonen (ISS).
Romsenteret ble offisielt grunnlagt 2. juni 1955. Det ble opprinnelig bygd for oppskyting av langdistansemissiler og ble senere utvidet til også å håndtere romraketter. I nærheten av basen skjøt en by opp med leiligheter, skoler og forretninger for de som arbeidet på romsenteret. I 1966 fikk den bystatus og ble døpt Leninsk, men i 1995 ble den omdøpt til Bajkonur.
Mange historiske romferder er startet fra Bajkonur: Den første kunstige satellitten, Sputnik 1, ble sendt opp den 4. oktober 1957, den første bemannede romflygning med Jurij Gagarin den 12. april 1961, og den første kvinne i rommet, Valentina Teresjkova, i 1963. Her fant også Nedelinkatastrofen sted.
Driften av anlegget fortsatte også etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, under beskyttelsen av Samveldet av uavhengige stater. 8. juni 2005 ratifiserte det russiske parlamentet en avtale mellom Russland og Kasakhstan om økt samarbeid om effektiv drift av Bajkonur. Avtalen forlenger også Russlands lån av stasjonen til 2050. Leiesummen er på 115 millioner amerikanske dollar per år.
På grunn av den lange uenigheten mellom Russland og Kasakhstan om leiesummen for lånet av kosmodromen, har russerne begynt å utvide Plesetsk kosmodrom i Arkhangelsk i Nord-Russland.


Liste over Norges fiskeri- og kystministre.
Liste over Norges fiskeri- og kystministre
Fiskeri- og kystministre


Kjell Alseth.
Kjell Alseth (født 15. august 1960 i Stjørdal) er en norsk fotballdommer.
Han representerer Idrettslaget Stjørdals-Blink. Alseth debuterte som dommer i Tippeligaen den 18. august 1996, da Skeid slo Stabæk 3–1. Han har dømt 157 kamper i Tippeligaen, og har tidligere også vært FIFA-dommer. Alseth arbeider som dommerkoordinator i Trøndelag fotballkrets.


Steinar Wiik Sørvik.
Steinar Wiik Sørvik (født 28. november 1962) er en profilert norsk advokat, som har representert tiltalte i flere store straffesaker, bla. i forbindelse med NOKAS-ranet og Orderudsaken
Han har hatt en lang rekke høyprofilerte straffesaker og har representasjon både i Oslo og Kristiansund. Han påtar seg straffesaker med hele landet som dekningsområde. Sakene har stor spredning fra de tyngste voldssaker til de mer trivielle trafikksaker. Han har videre hatt en lang rekke tyngre økonomisaker av omfattende lengde. Advokat Steinar Wiik Sørvik er kanskje i dag mest kjent for sin befatning som forsvarer for en av de tiltalte i Orderudsaken.


Alt kan repeteres.
"Alt kan repeteres" er et album av Jokke & Valentinerne. "Alt kan repeteres" kom ut i 1994 på Sonet. Albumet er det siste av bandet før det oppløstes.
Trommeslageren May-Irene Aasen synger på sangene «Ta meg med» og «Feil igjen», og bassisten Petter Pogo synger på «Trall». Resten av sangene synges av Joachim Nielsen.


Steinar Raknes.
Steinar Raknes (født 22. mars 1975 i Midsund) er en norsk jazzmusiker (kontrabass), og må reknes som en av sin generasjons mest talentfulle bassister i Norge.
Raknes begynte å spille kontrabass femten år gammel og er utdannet ved musikkskolen i Kristiansund, samt Sund Folkehøgskole. I studietiden ved Jazzlinja (NTNU) (1995–1998) etablerte han bandene The Core (1996–) og Urban Connection (1996–). Han spilte i Trondheim Jazzorkester med Chick Corea som solist, samt kvartetten BounceTones. Han medvirket på NRK/EBU samsending «Jazz jorda rundt» som bassist i Hallgeir Pedersen Trio i 2003. Han har spilt på utgivelser med Jens Arne Molvær (1998) og Ole Reinlund (2003). Raknes har også blitt fast i Ola Kvernberg's besetninger, spilt i Kirsti Huke Trio og etablert Shagma (2004–). Han har virke som instrumentallærer på kontrabass ved jazzlinja (NTNU) i Tondheim.
Steinar er bror til vokalisten Eldbjørg Raknes.
Referanser.
Raknes, Steinar
Raknes, Steinar
Raknes, Steinar


Frelst!
"Frelst!" er ei plate av den norske gruppa Jokke & Valentinerne. Den kom ut på Sonet i 1991. "Frelst!" var bandets fjerde plate, og regnes av mange som den beste plata «Valentinerne» gav ut. Jokke & Valentinerne mottok i 1992 Spellemannprisen for denne plata, i klassa rock.
Joachim Nielsen bidrar med vokal og gitar. May-Irene Aasen er trommeslager, i tillegg til vokalen på låta «Aftenbønn». Petter Pogo spiller bass, gitar, keyboard og mandolin.


III (Jokke & Valentinerne).
"III" er det tredje albumet til gruppen Jokke & Valentinerne. "III" kom ut i 1990. og er det første Valentinerne-albumet som kom ut på plateselskapet Sonet, etter at Sonet hadde underskrevet platekontrakt med gruppen i 1989.
Medvirkende.
III


Ranem kirke.
Ranem kirke er en middelalderkirke i Overhalla kommune. Kirken var bygget i 1187 og har stenutsmykninger fra denne tiden. Altertavlen er fra 1678.
Marmoren og bruddsteinen kirken ble bygget av, kom fra lokale steinbrudd i henholdsvis Veglosfjellet og Solemsfjellet. Det er fortsatt mulig å se restene etter denne driften, hvor marmorbruddet er mest synlig. Steinen er tatt ut fra en meget ren forekomst av hvit marmor.
Kirka står ute på elvemælen mot Namsen. Det er spådd at den en dag skal rase ut i elva. I området er det gått mange leirras, så spådommen er ikke helt ubegrunnet.
Ranem kirke er Overhalla kommunes tusenårssted.


Eldbjørg Raknes.
Eldbjørg Raknes på Moers-festivalen, 2007
Eldbjørg Raknes (født 9. februar 1970 i Midsund) er en norsk jazzvokalist, kjent for sitt arbeid med "a cappella", innovativ stemmebruk og elektroniske effekter.
Hun er utdannet ved musikklinja på Atlanten videregående skole i Kristiansund (1986–89),
teaterlinja på Romerike Folkehøgskole (1990) og
Jazzlinja (NTNU) (1991–94) med spesialisering i sang, pedagogikk, arrangement og komposisjon, og er er engasjert som lærer på Jazzlinja (NTNU).
Hun har turnert med Rikskonsertene og deltatt ved flere internasjonale jazzfestivaler, blant annet som medlem av gruppene Bodega Band, TINGeLING, Søyr (1994–96), ESE, Kvitretten og Trondheim Voices, samt i duo med Anders Jormin (2004–). Hun mottok Kardemommestipendiet i 2000. I 2011 ble hun tildelt Radka Toneff Minnepris, samt Buddy-prisen.
Raknes driver eget plateselskap, "My Recordings" (2006). Eldbjørg er søster til bassisten Steinar Raknes.


Cauchy–Schwarz’ ulikhet.
Cauchy–Schwarz’ ulikhet er en av de viktigste ulikhetene i lineær algebra. Den har sitt navn etter den franske matematikeren
Augustin Louis Cauchy (1789–1857) og den tyske matematikeren Herman Amandus Schwarz (1843–1921). Trekantulikheten kan bevises ved å bruke Cauchy-Schwarz ulikhet.
Generelt gjelder: For vektorer formula_4 og formula_5 i et reelt vektorrom med indreproduktformula_6, eksempelvis
det Euklidske n-rommet formula_7, er
Vinkler.
Ulikheten forsikrer at vinkelen mellom to vektorer, begge ulik formula_9, er veldefinert. Denne vinkelen formula_10
Amplityde for svingninger.
Svingninger beskrives ved en funksjon formula_13, hvor formula_14 og formula_15 er parametere.
Ved å se på formula_16 og formula_17 som vektorer i planet gir Cauchy-Schwarz’ ulikhet at
siden formula_19.
Bevis.
Dersom formula_4 eller formula_5 er lik formula_9, så er ulikheten opplagt.
Anta derfor at begge vektorene er ulik formula_9.
La formula_24 være en skalar, og se på vektoren formula_25. Vi har
Ved å multiplisere ut venstre side og betrakte den som et polynom i formula_24, får vi
Et annengradspolynom formula_29 er større enn eller lik formula_9 for alle formula_24 dersom


Lutherstadt Mansfeld.
Mansfeld (nå egentlig Lutherstadt Mansfeld) er en liten by i Sachsen-Anhalt i Tyskland, med 8.988 innbyggere i 2005. Den ligger ikke så langt fra Harz, et lite fjellområde sentralt i Nordtyskland.
Byen dukker opp i historisk kildemateriale fra 973. Siden 1996 har den hatt ordet «Lutherstadt» som tillegg i navnet. Martin Luther bodde her i deler av sin barndom.


Lukttinden.
Lukttinden (1343 moh.) er et fjell i Vefsn og Hemnes kommuner i Nordland fylke. Fjellet ligger plassert midt i mellom Mo i Rana og Mosjøen, rett øst for Ømmervatnet. I nærheten av fjellet ligger de mer kjente Okstindene, Lukttinden er i motsetnind til disse ikke omringet av isbre, og er på bakgrunn av det et lettere turmål.


Emma Thompson.
Emma Thompson (født 15. april 1959 i Paddington, England) er en engelsk skuespiller og manusforfatter.
Bakgrunn.
Thompson er datter av den britiske skuespilleren Eric Thompson (fra "The Magic Roundabout") og den skotske skuespilleren Phyllida Law. Hun har en søster, skuespilleren Sophie Thompson.
Karriere.
Emma Thompson studerte engelsk litteratur på Newnham College, Cambridge hvor hun var medlem av Cambridge Footlights komediaklubb. Etter Cambridge ble hun kjent gjennom sin hovedrolle i BBC-dramaserien "Fortunes of War", som var basert på Olivia Mannings romaner. Her spilte hun mot Kenneth Branagh, som hun senere giftet seg med. De ble gift den 20. august 1989. De har spilt sammen i suksessfilmer som "Dead Again", "Henry V" og "Much Ado About Nothing", men skilte seg i oktober 1995. Thompson giftet seg i 2003 med skuespilleren Greg Wise, som hun i 1999 fikk datteren Gaia Romilly med.
Thompson hadde også hovedroller i romantiske komedier, som for eksempel "The Tall Guy", og mer seriøse filmer som "Howards End". Filmen er basert på E. M. Forsters roman og hun vant Oscar for Beste skuespillerinne for sin tolkning. Hun har spilt i "The Remains of the Day" med Anthony Hopkins som motskuespiller og "The Winter Guest" av regissøren Alan Rickman).
Hennes karriere ble toppet med Oscaren fra 1996 for filmatiseringen av Jane Austens "Sense and Sensibility", hvor hun spilte hovedrollen som «Elinor Dashwood».
Thompson spilte «Rakel Rummelfiold» i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" (2004), hvor hun fulgte i fotsporene til sin eksmann Branagh, som spilte «Gyldeprinz Gulmedal» i den foregående «Harry Potter»-filmen.
Hun spilte også «Cecilia» i "Imagining Argentina" (2003), med Antonio Banderas som medskuespiller.
I oktober 2005, etter å ha arbeidet med prosjektet i over ni år, ble henns film "Nanny McPhee" lansert. Thompson skrev manuset og spilte hovedrollen. Hennes mor hadde også en rolle i filmen.


Papias.
Papias (død omkring år 150) var en skikkelse i kristendommens tidlige historie. Det sies at han var en som ivrig forsket i skriften og gikk imot fremmed lære. Han bodde i Hierapolis i Frygia og var tilsynsmann i menigheten der. Han regnes som en av de apostoliske fedrene.
Papias skal ha samlet inn en lang rekke uttalelser fra apostlene og skrevet det ned i en bok. Den boken skal ha eksistert i mange århundrer etterpå. Papias sier at Markus var Apostelen Peters tolk. Han sier også at Matteus i begynnelsen skrev på hebraisk og at det senere ble oversatt til gresk. Han skal ha kjent Polykarpos, og han blir også sitert av Ireneus av Lyon.


Oppstadhornet.
Opstadhornet (også kjent som Opstadhornet) er et fjell (737 moh) på Otrøya i Midsund kommune i Møre og Romsdal. Det ligger i et fjellmassiv som også inkluderer Klausethornet (660 moh.) i sørvest, Rørsethornet (659 moh.) og Ræstadhornet (759 moh.) i vest, og Heggdalshornet i nordøst.
Fjellet er brukt til rekreasjon, men er kanskje mest kjent for sprekkene ved fjellets topp og fare for fjellskred. Kartlegginger gjennomført av Norges Geologiske Undersøkelse, Norges Geotekniske Institutt og fylkesgeologen i Møre og Romsdal har de siste tiårene påvist et flak med 20 millioner m³ stein i vertikal krypbevegelse. Gjennom 5000–10000 år, i perioden etter siste istid, har flaket sunket 30–40 meter. Det anslås for relativt sannsynlig (0,1 promille i året) at flaket vil løsne og rase ut i Moldefjorden på øyas sør-østlige side, ved gården Opstad. Virkningene vil langt overgå de man fikk ved Tjelle-skredet, lengre inn i fjorden. Det antas at jordskjelv vil kunne fremprovosere raset.


Michael Gambon.
Sir Michael Gambon (født 19. oktober 1940 i Dublin, Irland) er en høyt respektert irsk-britisk skuespiller, med erfaring fra film, fjernsyn og scene.
Bakgrunn.
Hans familie immigrerte til Storbritannia etter andre verdenskrig, i 1945, da Gambon var fem år. Han gikk på katolsk skole.
Karriere.
Gambon fikk sin filmdebut i regissøren Laurence Oliviers "Othello" i 1965. Han spilte så romantiske hovedroller, og en av disse var rollen som «Gavin Ker» i BBC-serien "The Borderers" fra tidlig 70-tall. Hans utseende gjorde ham til en karakterskuespiller, og det var ikke før Dennis Potters "The Singing Detective" (1986) at hans navn ble kjent. Etter denne suksessen, som han vant en BAFTA-pris for, spilte han i suksessfilmer, som f.eks. "The Cook, The Thief, His Wife and Her Lover" fra 1989, hvor også Helen Mirren spilte en av hovedrollene, mens han også spilte i filmer som ikke fikk så stor oppmerksomhet og suksess.
Han spilte hovedrollen som «Fjodor Dostojevskij» i den ungarske regissøren Károly Makks film "Spilleren" (1997) som handlet om prosessen rundt skrivingen av Dostojevskijs roman "Spilleren".
I de senere år, har filmer som "Sensommerdansen" (1998) og "Plunkett & Macleane" (1998), så vel som fjernsynsopptredener i serier som "Wives and Daughters" (1999) (som han vant en ny BAFTA-pris for), en TV-adapsjon av Becketts "Endgame" (2001) og "Perfect Strangers" (2001), gjort ham til en av Storbritannias mest ettertraktede skuespillere, så vel som avslørt hans talent for komedie.
I 2004 fikk han bevist sin store spennvidde med sin opptreden i de fem filmene Wes Andersons komedie "Livet under vann med Steve Zissou", gangsterfilmen "Layer Cake", det teatralske dramaet "Being Julia" og action-fantasifilmen "Sky Captain and the World of Tomorrow". Men kanskje var hans mest signifikante rolle dette året «Albus Humlesnurr», Galtvorts rektor i den tredje filmen etter J.K. Rowlings bokserie, "Harry Potter og Fangen fra Azkaban", som han overtok etter den irske skuespilleren Richard Harris' bortgang.
Han har i det senere også opptrått i BBCs program Top Gear, som i Norge er vist på NRK, hvor han fikk en Suzuki Liana til å kjøre på to hjul i siste sving. Siste sving på Dunsfold Park-banen har nå fått navnet «Gambon» etter dette stuntet.
Gambon spilte igjen rollen som «Albus Humlesnurr» i filmen "Harry Potter og Ildbegeret", som hadde premiere i november 2005.
Gjennom sin karriere, har Gambon spilt i filmer, fjernsynsserier og på scener med en rekke høyt respekterte skuespillere, regissører og manusforfattere, Maggie Smith, Miranda Richardson, Dennis Potter og Derek Jacobi er bare noen av disse. Han spilte også rollen som "Albus Humlesnurr" i "Harry Potter og Føniksordenen" som hadde premiere 2007
Han var også med i Harry Potter og halvblodsprinsen, som hadde premiere på norske kinoer 17.juli.


Mark O'Meara.
Mark O'Meara (født 13. januar 1957) er en amerikansk golfspiller som hadde stor suksess på PGA-touren og internasjonalt fra midten av 1980-tallet til slutten av 1990-årene.
O'Meara har vunnet 16 turneringer på PGA-touren; den første var Greater Milwaukee Open i 1984. Han passerte sin 40-årsdag uten å ha vunnet en "major"-turnering og fikk sitt beste år i 1998 da han tok to "major"-turneringer, The Masters og The Open, samt HSBC World Match Play Championship på Europatouren. Mange mener dette skyldtes inspirasjon fra hans nære venn Tiger Woods.
O'Meara er kjent for å konkurrere mer utenfor USA enn de fleste andre ledende amerikanske spillerne, og har vunnet turneringer i Europa, Asia, Australia og Syd-Amerika. På grunn av sitt gode humør og vennlige opptreden er han en av de mest populære stjernene i internasjonal golf. På 2000-tallet begynte han å slite med skader og kom ut av form, men i 2004 vant han Dubai Desert Classic på Europatouren, hans første tour-seier siden 1998.


Shuttle–Mir-programmet.
Shuttle-Mir programmet var et samarbeidsprogram i verdensrommet mellom Russland og USA. Det innebar at amerikanske romferger koblet seg opp mot den russiske romstasjonen Mir. Programmet ble annonsert i 1993 og den første ferden skjedde i 1995. Til tross for amerikansk skepsis til sikkerheten, ble programmet gjennomført i sin helhet til det ble avsluttet i 1998. Programmet var en viktig forløper til den nåværende Den internasjonale romstasjonen.


Antenne.
En antenne i enkleste forstand er en elektronisk komponent som er laget for å sende eller motta radiosignaler. Mer spesifikt er en antenne en innretning av ledende materiale, hvis hensikt er å stråle ut (sende) et elektromagnetisk felt i respons med en pådyttet høyfrekvent elektrisk vekselstrøm, eller omdanne elektromagnetiske bølger til elektriske strømmer og spenninger som radiomottakeren mottar.
En antennes utforming står i forhold til hvilken frekvens den skal brukes i. De fleste antenner er kvart- eller halvbølgeantenner.
Formelen for bølgelengde er: 300/f (frekvens i MHz) = bølgelengde i meter.
Ved 30 MHz er en bølgelengde 300/30 MHz = 10 meter
I mobiltelefon er bølgelengden 300/915 MHz = 32 centimeter
Måler du antennen på radioen, er den sannsynligvis 76 cm.
300/ 98MHz/ 4 = 76 cm
Antenner kan også være aktive som slik at man gjennom forsterkning oppnår gode mottaks forhold selv uten å ha den nødvendige fysiske størrelsen på antennen.
En antennes evne/egenskap til å sende et signal måles i dB (desibel).
Dette benevnes som antennegain, man oppgir forsterkning eller dempning i forhold til en isotropisk antenne. En isotropisk antenne er en ideell antenne som sender effekten like mye ut i alle retninger.
En vanlig stangantenne (som den på bildet) har rundt 1 dB gain.
En parabol kan ha 50 dB gain
I grovt kan man si at for hver 3 dB gain dobler man effekten i senderetningen.
Siden farten på strømmen i en leder er litt mindre enn radiosignalets fart, må antennen være litt mindre enn beregnet bølgelengde tilsier. Ofte passer det å redusere antennedimensjonen med 5 % i forhold til beregnet bølgelengde fra aktuell radiofrekvens.
En antenne som ikke har den riktige avstemmingen i forhold til frekvens, kan tilpasses ved å tune (avstemme) antennen elektrisk. Dersom antennen er for kort for aktuell frekvens, kan den fremstå som elektrisk lenger ved å lage en spole i nedre del an antennen. Dersom den er for lang i forhold til aktuell frekvens, kan det settes en kondensator i foten av antennen.
Når resonansfrekvensen i antennen og frekvensen en radiosender forer antennen med, er forskjellige, oppstår det stående bølger i antennen og i antennekabelen. Slike stående bølger kan gi overbelastning på det siste forsterkertrinnet i radiosenderen, slik at det blir varmt og eventuelt ødelegges.
Senderantenne.
En senderantenne er en type antenne som fungerer ved at de høyfrekvente elektromagnetiske radiobølgene som stråler ut fra senderantennene, kommer fra høyfrekvente vekselstrømmer som svinger fram og tilbake i antennen. Strømmen i antennen danner magnetiske felter rundt antennen, samtidig som det blir dannet elektriske felter mellom antennen og jord. Når de elektromagnetiske radiobølgene brer seg utover, vil det dannes elektriske og magnetiske felter som står 90 grader i forhold til hverandre, og vi får en Elektromagnetisk polarisering av signalet fra antennen.
Det elektriske signalene fra forsterkertrinnet i en radiosender overføres til antennen med en kabel som fungerer som en radiolinje. Disse signalene er høyfrekvente vekselstrømmer vanligvis med frekvenser nær signalets bærebølgefrekvens. Antennens utforming og dimensjoner er bestemmende for hvilke frekvenser som er i resonans med antennen. Dersom radiosenderen sender et signal med frekvens litt forskjellig fra resonansfrekvensen til antennen, vil noe av energien i radiosignalet reflekteres tilbake til senderen. Dette kalles stående bølger. De måles med en SWR-måler. SWR er forkortelse for "standing wave ratio", (stående bølge forhold).


Koroljov (by).
Det er mange butikker i hovedgaten Koroljova Prospekt. Der finnes det også barområde og klesforretninger
Koroljov (russisk: Королёв) er en by i Moskva oblast i Russland. Den ligger rundt 20 km nordøst for Moskva. Innbyggertall: 142 568 (folketelling 2002).
Byen er kjent som den russiske romfartens vogge. Byen ble grunnlagt i 1938 under navnet "Kaliningrad", som det ledende sovjetiske senter for produksjon av antitank- og luftforsvarsartilleri. Etter andre verdenskrig ble imidlertid artillerifabrikken ombygd for produksjon av raketter og romfartøyer, under ledelse av den russiske vitenskapsmannen og akademikeren Sergej Pavlovitsj Koroljov. Fabrikken ble senere kjent som RKK Energija. I juli 1996 ble bynavnet endret til Koroljov, for å unngå forveksling med den mer kjente byen Kaliningrad.
Rakett- og romfartskomplekset «RKK Energija» er den største arbeidsgiveren i byen, i tillegg finnes det en rekke andre industrier i Koroljov. Det russiske kontrollsenteret for romferder (russisk: Центр Управления Полётами (ЦУП) – "Tsentr Upravlenija Poljotami (TsUP)") ligger også i Koroljov. Dette tilsvarer NASA's Mission Control Center i Houston, Texas.
Historie.
På 1100-tallet lå en slavisk bosetning på stedet til dagens Koroljov. Bosetningen lå ved et sted hvor flere handelsveier mellom fyrstedømmene Moskva og Vladimir-Suzdal møttes. Etter mongolenes invasjon av Russland gikk regionen tilbake. På 1700-tallet ble en av Russlands første tekstilfabrikker etablert her.
På slutten av 1800-tallet og frem til revolusjonen i 1917 lå det mange datsjaer for velstående moskovitter i Koroljov. Mange berømte personer, som Konstantin Stanislavskij, Anton Tsjekhov, Valerij Brjusov, Boris Pasternak, Anna Akhmatova, Isaak Levitan, Pavel Tretjakov, Marina Tsvetajeva og Vladimir Lenin bodde her.
Kultur og underholdning.
Byen har 6 store kulturelle sentre, 4 museer, kunstskoler, sentre for barn og teknisk kreativitet, teatergrupper, et musikal-teater, barneteater-skole og en skole for kinematografi og TV.
Idrett og friluftsliv.
Byen har 3 stadioner som ligger i gåavstand fra sentrum, blant annet stadion til FK «Vympel». Det er også 3 svømmehaller, og i stadionet «Metallist» drives leksjoner for isklatring om vinteren.
Medier.
«TV Koroljov24» og «RTV-Podmoskovje» har sine hovedkvarter i Koroljov. «TV Koroljov24» er spesielt kjent, og denne bykanalen har nesten blitt synonymt med lokalfjernsyn. Koroljov har også flere lokalaviser. «Kaliningradskaja Pravda» har en historie som strekker seg tilbake til 1931. Av de smalere Koroljov-avisene er «Nedelja v Podlipkah» og «På Jaroslavke».


Spiral (romfly).
Modell av Spiral på toppen av befraktningsflyet


Sergej Lukjanenko.
Sergej Vasiljevitsj Lukjanenko (russisk: "Сергей Васильевич Лукьяненко") (født 11. april 1968) er en russisk forfatter som skriver i genrene science fiction og fantasy. Han er født i Karatau i Kasakhstan og ble utdannet psykiater ved universitetet i Almaty. Som forfatter blir det hevdet at han er påvirket av Robert Heinlein og Vladislav Krapivin.
Han fikk publisert sin første fantasy-fortelling i 1987, og skrev ferdig sin første roman i 1990. Han har siden publisert mange bøker. I 1996 flyttet han fra Almaty i Kasakhstan til Moskva.
En av hans bøker, «Nattevakten» ("Notsjnoj dozor") fra 1998, en bestselger med 300 000 lesere i hjemlandet, dannet grunnlaget for en film som ble en historisk storselger i Russland i 2004. Den spilte inn 16 millioner USD, hvilket inntil da var rekord i landets kinohistorie. Rekorden er allerede slått av oppfølgeren "Dnevnoj dozor", «Dagvakten», som allerede to dager etter at den åpnet på kino i Moskva i januar 2006, hadde spilt inn 9 millioner USD.
"Notsjnoj dozor" er tilgjengelig på DVD i Norge som "Night Watch" fra Fox Searchlight. "Dnevnoj dozor" blir utgitt på DVD i vesten som "Day Watch" av samme filmselskap senere i 2006.
Sergej Lukjanenko har vært gift med Sonja Lukjanenko siden 1990.


Norges konge.
Norges Konge er Norges formelle statsoverhode, juridiske suveren og den øverste symbolske leder for den utøvende makt, Kongen i Statsråd. I praksis er det Regjeringen som utøver styresmakten, noe som har vært tilfelle siden unionen med Sverige ble oppløst 7. juni 1905.At Kongen er statsoverhode, innebærer at han må signere alle Regjeringens offisielle beslutninger, såkalte kongelige resolusjoner, samt sanksjonere lover vedtatt av Stortinget. Dette gjøres normalt ved de faste møtene i Statsrådet (Kongen og Regjeringen) på fredager. Kongens rolle her betegnes som Kongen i statsråd.
Viktige regler om Kongens myndighet og andre forhold finnes i Grunnloven. I de fleste paragrafene der Kongen er tildelt myndighet, må det siden parlamentarismens fremvekst fra 1884 tolkes slik at det er Regjeringen som har myndigheten. Enkelte regler gjelder imidlertid Kongen personlig, som for eksempel arvereglene, samt regler om Kongens plikter (se for eksempel §§ 4 og 11). Kongen nyter full immunitet, jf. § 5. Tidligere var det bare menn som kunne arve tronen, men dette ble forandret ved en grunnlovsendring i 1990. Dersom statsoverhodet er en kvinne, tituleres hun Dronning, og har de samme rettigheter og plikter som i lovverket er tillagt Kongen, jf. Grunnloven § 3.
Begrepet «Kongen» brukes fortsatt i de fleste norske lover, hvor vedkommende er tildelt en spesiell myndighet, for eksempel å utferdige forskrifter eller å treffe vedtak om et spesielt spørsmål. Dette henger igjen fra 1800-tallet, da Kongen fortsatt hadde reell utøvende makt i Norge, men må i dag i utgangspunktet leses som om det sto «Regjeringen». Denne myndigheten kan imidlertid delegeres, og det gjøres i de aller fleste tilfeller. I praksis må dermed «Kongen» leses slik at myndigheten tilligger det aktuelle departement som lovbestemmelsen hører inn under. Dette er annerledes dersom uttrykket «Kongen i statsråd» er brukt – i slike tilfeller er delegasjonsadgangen avskåret, slik at regjeringen selv må utøve myndigheten.
Som tegn på at Kongen er øverste symbolske leder også for den militære delen av den utøvende makt, har han øverste generalsgrad i Hæren og Luftforsvaret, og øverste admiralsgrad i Sjøforsvaret.
Eiendommer.
Flere av de eiendommer som kongen og kongefamilien benytter er i offentlig eie, men med disposisjonsrett for kongen.
Kongefamilien har også flere eiendommer i privat eie.
Kongen eier også Kongeskipet «Norge».
Eksterne lenker.
Kongen


Greven.
St. Martinus kirke i Greven
Greven er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, mellom Münster og Osnabrück. Elva Ems renner gjennom byen og deler den i "Greven links der Ems" og "Greven rechts der Ems". Byen har noe over 35 000 innbyggere.


UNEP/GRID-Arendal.
UNEP/GRID-Arendal er et informasjonssenter om internasjonale miljøproblemer som ligger i Arendal
Senteret ble etablert i 1989. Bak opprettelsen står Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, UNEP (FNs miljøprogram) og Norges regjering.
Sammen med UNI (FN-universitetet), UNEP og Høgskolen i Agder står UNEP/GRID-Arendal bak Global Virtual University (GVU) som et tilbud til studenter over hele verden om å ta mastergrad om globalt miljø og utvikling over Internett.


Domenenavn.
Et domenenavn er en unik, hierarkisk oppbygget navnestreng som benyttes til adressering på Internett.
Hensikt.
All kommunikasjon på Internet foregår ved hjelp av IP-adresser. IP-adressen til codice_1 er codice_2, men domenenavnet codice_1 er lettere å huske, og dette er noe av hensikten med domenenavn. Det finnes egne DNS-servere som oversetter domenenavn til IP-adresser. Disse trenger brukere normalt ikke bry seg om. Serverne oversetter tekststrengen (internettadressen) som skrives i adressefeltet på nettleseren til en IP-adresse, og sender denne tilbake til maskinen som brukes. Deretter spør maskinen den rette tjeneren (serveren) for oss.
Hierarkisk oppbygging.
Hierarkiet er bygget fra høyre, og begynner strengt tatt med et «codice_4», så den egentlige adressen er codice_5 (altså med «codice_4» etter codice_7).
Toppnivå-domene.
«codice_8» er et eksempel på et toppnivådomene ("Top Level Domain", "TLD"). De fleste toppnivådomener er landkoder, og det finnes et toppnivådomene for hvert land i verden. Eksempler er codice_9 (Norge), codice_10 (Sverige) og codice_11 (Storbritannia). Norge har til og med to «ekstra» toppnivådomerer som ikke er tatt i bruk. Det er codice_12 (Bouvetøya) og codice_13 (Svalbard og Jan Mayen).
I tillegg til landkodene finnes noen toppnivådomener som ikke er landspesifikke. Mest kjent er codice_14. Andre eksempler er codice_15, codice_8 og codice_17. Disse kalles "generiske toppnivådomener", som forkortes "GTLD" (fra engelsk "Generic TLD").
Organisasjonsnivå.
I vårt eksempel, «codice_1», danner «wikipedia» organisasjonsnivået.
Det kan godt finnes en adresse som heter «codice_19» som tilbyr noe helt annet enn det som tilbys på «codice_1». Et klassisk eksempel er codice_21», som er den offisielle hjemmesiden til statsapparatet i USA, «codice_22», som nå er en portal, men var en pornoside, og «codice_23» som er en parodiside over statsmakten i USA.
Tjenestenavn.
Tjenestenavnene skiller de forskjellige tjenestene fra hverandre. Det vanligste tjenestenavnet er «codice_24». Fordi Wikipedia opererer på flere språk, har man valgt å skille dem med betegnelser som «codice_25» for svensk, «codice_26» for dansk osv. Den komplette adressen for den tjeneren som har lagret denne artikkelen blir dermed «codice_27».
Subdomener.
En del land og enkelte organisasjoner velger å ta med flere ledd i domenenavnet ved å innføre subdomener. Et eksempel her er Storbritannia som har delt opp codice_11 i forskjellige underdomener og dermed får adresser som «codice_29».
Domenetegn.
Et domenenavn kan inneholde bokstavene "a-z", sifrene
"0-9", og bindestrek (navnet kan ikke begynne eller slutte med bindestrek).
Navnet kan maksimalt inneholde 63 tegn og minimum 1. Store og små bokstaver tolkes likt.
Under.no domenet har også en rekke nye tegn blitt innført.
Forvaltning av domener.
ICANN administrerer toppnivåene på verdensbasis. Dette er et amerikansk selskap, noe som skal ha skapt visse, internasjonale konflikter høsten 2005. Utfordringen til ICANN, eller andre som skulle hatt en tilsvarende rolle, er å fordele domenenavn rettferdig. Dette er løst ved å "delegere" ansvaret til lokale forvaltere.
I Norge forvalter NORID «.no». NORID har satt reglene, men tillater at registrarer sørger for utdeling av domenenavn på deres vegne.


Spore (formering).
Sporer av blek åkersopp "(Agrocybe pediades)" - 1000 x forstørret
Sporer er oftest mikroskopiske formeringsenheter hos visse organismer. Sporer kan gi opphav til en ny organisme uten at to celler har smeltet sammen.
Sporer finner man hos bakterier, sopper og hos grønne karsporeplanter (bregner, sneller, kråkefotplanter m.fl). Planter som formerer seg ved bruk av sporer har generasjonsveksling. Disse skiller seg vanligvis tydelig fra frøplanter, som formerer seg ved hjelp av frøspredning og pollinering.
De plantene som har formering ved hjelp av sporer, teller blant annet moser og karsporeplanter. Hos kråkefotplanter sitter sporene i sporehus (sporangia) enkeltvis i bladhjørnene inne ved stilken. Hos sneller sitter de samlet i skjell, og hos bregneplanter sitter sporene langs eller på undersiden av bladene. På bregner samler sporene seg i små klumper eller sporehushoper (sori), som kan være dkket av et tynt slør (indusium).
Alle de nordiske karsporeplantene er flerårige, og formerer seg ved veksling mellom to generasjoner (individstadier) – den haploide gametofytten og den diploide sporofytten. Det er sporofytten (eller «planten», eksempelvis bregnen) som produserer nye sporer, som igjen har som oppgave å produsere mellomgenerasjonen – gametofytten. Den har bare et enkelt sett av kromosomer, mens sporofytten har dobbelt sett.


Pollen.
Pollen (blomsterstøv) er en del av de hannlige reproduksjonsenhetene til en plante. Pollenkornene inneholder
mikrogametofytten til plantene som vil levere de hannlige gametene når pollenkornet spirer på arret. Siden planter er fastsittende organismer, må plantene ha hjelp av et dyr, av vind eller av vann for å flytte pollenet mellom blomster for slik å oppnå befruktning.
Pollenkornet består av en (hos blomsterplanter) eller flere (hos andre frøplanter) vegetative celler og en reproduktiv celle innelukket i en cellulosefylt cellevegg og en ytre beskyttende vegg (eksine). Den reproduktive cella har to kjerner: en kjerne som produserer pollenslangen og kjerne som deler seg og danner to sædceller. Når et pollenkorn lander på arret hos en blomst av samme art, vil det vokse ut en pollenslange som vokser nedover griffelen og finner veien til frøemnet. Ved kontakt med frøemnet vil de to sædcellene gjennomføre den doble befruktninga som er unik for blomsterplanter: en sædcelle går sammen med eggcella og danner en zygote som gir opphav til det kommende frøets kime og den andre sædcella går sammen med de diploide eller dikaryote endosperm-kjernene og danner det triploide endospermen.
Selv om pollenet har samme funksjon som sæden hos dyrene, noe Nehemiah Grew var den første til å finne ut av i 1676, er forskjellene store: Hvert pollenkorn inneholder en (haploid) gametofytt som produserer sædceller på et senere stadium, mens sperma hos dyr i hovedsak består av sædceller.
Noen mennesker (og dyr) utvikler allergi mot pollen fra visse plantearter. De pollentypene som har størst betydning ved pollenallergi kommer fra tresortene or, hassel og bjørk. Pollenallergi skyldes at man
reagerer allergisk på visse proteiner som finnes i noen pollentyper. På fagspråket kalles pollenallergi for sesongallergisk rhinitt, på folkemunne kalt høysnue. Kroppen reagerer på proteinet i pollen og det frigjøres histamin og andre betennelsesfremkallende substanser som resulterer i form av nysing, rennende nese og kløe i øynene.
Studiet av fossilt pollen kalles palynologi.
Kilde.
Blant annet Norges astma- og allergiforbund.


Landstinget.
Landstinget var det ene av den danske Rigsdagens to ting (1849–1953). Det andre var Folketinget.
Landstinget ble avskaffet ved en grunnlovsendring i 1953.
Landstinget hadde 76 medlemmer, hvorav halvparten ble valgt hver fjerde år.
Fra 1866 til 1915 hadde landets høyere inntektsklasser privilegert valgrett til Landstinget.


Hugo Aasjord.
Hugo Aasjord (født i 1955 i Lofoten) er en norsk billedkunstner. Aasjord har utdannelse fra Fachhochschule FB Design, Münster i Tyskland (1973–1977). Hugo Aasjord har deltatt på en rekke separat- og kollektive samtidsutstillinger siden debuten på galleri Destille i Tyskland i 1975 og har gjennomført en rekke utsmykkingsoppdrag på offentlige bygg. Han er blitt innkjøpt av blant andre Norsk Kulturråd, Nordnorsk Kunstmuseum, Troms fylkeskommune og Riksgalleriet.
Hans malerier har ofte et maritimt preg, som også kan assosieres med menneskets seilas mot det ukjente. Aasjord, som jobber både, to- og tredimensjonalt, bruker ofte mektige og massive symboler som minner om en urnorsk eller keltisk billedverden. Jordfarger er sentrale i de fleste maleriene.
Aasjord har eget galleri på Engeløya i Steigen.


David Paton.
David Paton (født 29. oktober 1949 i Edinburgh) er en skotsk musiker som er mest kjent for sin rolle som bassist for progrockbandene Pilot og Alan Parsons Project.
David Paton har som profesjonell musiker vært involvert i skotske rockeband siden midten av 1960-tallet. Tidlig på 1970-tallet ble han som grunnleggende medlem bassist, vokalist og låtskriver for bandet Pilot, som også inkluderte Ian Bairnson på gitar og Stuart Tosh på trommer. Her skrev han blant annet hitlåtene «It's Magic» og «January» før Pilot senere ble absorbert inn i bandet Alan Parsons Project og Paton spilte på alle albumene bandet ga ut mellom 1975 til 1985.
I 1982 under plateinnspilling med Alan Parsons Project på Abbey Road Studios, besøkte Paton og vokalisten Chris Rainbow progrockbandet Camel, som var i nabostudioet og spilte inn albumet Nude. De stiftet et bekjentskap til Andrew Latimer og de ble i en kort periode en del av Camel, hvor Paton etterhvert ble med i innspillingene "The Single Factor" (1982), "Stationary Traveller" (1984), "Dust and Dreams" (1991) og "Harbour of Tears" (1996) samt noen turnéer etter disse.
Senere på 1980-tallet var han også med som bassist i bandet til Fish, som han forlot tidlig på 1990-tallet, og for Elton John, Paul McCartney og flere. Paton ga ut et soloalbum i 1993, men utgivelsen var markedsført diskret. I dag bor David Paton i Costa Blanca, Spania, hvor han driver sitt eget studio og har spilt inn utgivelser for flere artister.


San Jose Earthquakes.
San Jose Earthquakes et et fotballag fra San Jose i California som spiller i Major League Soccer (MLS). De vant MLS-cupen i 2001 og 2003. De het San Jose Clash mellom 1994 og 1999.
Eierne av Earthquakes, AEG, ville i 2006-2007 få solgt laget eller flytte dem til en by med et mer lukrativt marked. De siste årene hadde publikumssnittet gått betraktelig ned, og eierne var mest interessert i å flytte klubben til Houston. Dette ble gjort og Earthquakes forsvant fra ligaen og ble til det som i dag er Houston Dynamo. I 2008 kom Earthquakes tilbake til MLS som et expansion-lag (nytt lag i ligaen).
San Jose Earthquakes var også navnet på en fotballklubb som eksisterte mellom 1974 og 1984.


Nøtt.
En nøtt er en plantedel som består av ett eller flere frø i et skall.
Mange nøtter brukes i matlaging. Den kulinariske definisjonen av en nøtt er mye videre enn den botaniske.
Botanisk definisjon.
En nøtt innen botanikken er en tørr frukt med ett frø (av og til to) der ovarieveggen eller deler av den blir veldig hard (steinaktig eller treaktig) ved modenhet. I motsetning til kapsler åpner ikke denne frukta seg for å spre frøene, frøet ligger løst inne i det harde skallet og hele nøtta spres som en enhet. De fleste nøtter utvikles fra undersittende fruktemner. Nøttefrukter finnes hos mange ulike slekter og familier og alle er ikke like store som f.eks. kastanje eller hasselnøtt, også bjørk og løvetann har nøtter.
Kulinarisk definisjon og bruksområder.
En nøtt innen matlaging er en mye mindre restriktiv kategori enn en nøtt innen botanikken. Betegnelsen blir brukt (eller misbrukt avhengig av perspektiv) på mange frø som ikke er ekte nøtter. Enhver oljete kjerne funnet inne i et skall og brukt i matlaging kan sees på som en nøtt.
Da nøtter generelt har et høyt oljeinnhold, blir de høyt verdsatt som mat og energikilde. Et høyt antall frø er spiselige for mennesker og brukt innen matlaging, enten spist rå, som spire eller ristet som en snack. De kan også presses for olje som blir brukt i matlaging og kosmetikk.


Sløyfe (klesplagg).
a> viser en ung mann i samtidens mote med blant annet halsbind knyttet i en sløyfe.
Sløyfe (også kalt flue eller tversover) er et enkelt plagg i form av et smalt halsbind knyttet med løkker og båret rundt halsen ved finere anledninger. Sløyfer blir vanligvis båret av menn rundt skjortekraven på samme måte som slips. De opprinnelige sløyfene var halsbind og bånd som ble knyttet rundt halsen. Senere har det blitt langt vanligere at det selges ferdige sløyfer med strikk.
Sløyfene og slipsene i sin moderne form ble til på midten av 1800-tallet. Utformingen av skjortekravene gjorde at man måtte lage tynnere og smalere halsbind enn det man hadde brukt før. En slags sløyfer hadde imidlertid blitt brukt lang tid i forveien og kan spores tilbake til kravatene. Det var knyttede halstørkler som oppstod i den franske militærmoten på 1600-tallet og som ble båret som sivilt plagg fram til første verdenskrig.
Sløyfe var meget vanlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Senere har slips nesten fullstendig overtatt, skjønt man kan se en kort renessanse for bruk av sløyfe på 1960-tallet. Sløyfe brukes mest i dag til klesdrakter som brukes til galla, som smoking eller livkjole.
Noen personer som har gjort seg bemerket for sin bruk av sløyfe, har vært Winston Churchill, Alfred Kinsey og Kai Larsen.


Darling Harbour.
thumb
Darling Harbour er en bydel i Sydney, Australia. Bydelen er godt tilrettelagt for fotgjengere og ligger i det vestre sentrumsområdet og strekker seg nordover fra Chinatown, på begge sider av Cockle Bay til King Street Wharf i øst og til forstaden Pyrmont i vest.


Thomas Huxley.
Thomas Henry Huxley (født 4. mai 1825 i Ealing i Middlesex i England, død 29. juni 1895 i Eastbourne) var en britisk biolog som er kjent som en tidlig tilhenger av Darwins tankegang. Han har ofte blitt omtalt som «Darwins bulldog» på gunn av sitt forsvar for mange (men ikke alle) av Darwins teorier. Han blir særlig husket for sine voldsomme diskusjoner med biskop Samuel Wilberforce.
Hans vitenskapelige debatter med Richard Owen er et godt eksempel på hans syn. Huxley prøvde å finne likheter mellom menneskets og gorillaens skjeletter, og han skrev om dette og laget plansjer.
Han var i 1869 en av de prodarwinister som grunnla fagtidsskriftet "Nature".
Hans essays gav ham ry som en av det engelske språks største stilister. Hans språkbegavelse var med på å popularisere darwinismen for de brede masser, ved at han benyttet et enkelt språk som de fleste kunne forstå.
Huxley menes å være den første personen som begynte å bruke ordet agnostiker, i 1869. Han sa at kirkene hevdet å sitte inne med en særlig "gnosis" (kunnskap) om Gud og om tingenes opprinnelse. Han anførte at han ikke kunne akseptere dette fordi det dreide seg om emner utenfor menneskenes erkjennelse, og at han derfor var agnostiker.
Noen nyere kristne apologieter betegner Huxley som den første ateistiske evangelist, til tross for at han selv benyttet ordet agnostiker og ikke ville være med på at han skulle være ateist. Han var imidlertid en iherdig motstander av nærmest enhver form for organisert religion, skjønt han særlig gikk ut mot katolisismen. Lenin hevdet om ham i sitt verk "Materialisme og empiriokritisisme" at «I Huxleys tilfelle... tjener agnostisisme som et fikenblad for materialisme.»
Thomas Henry Huxley er far til Leonard Huxley og farfar til Julian Huxley, som var bl.a. var UNESCOs første direktør og en av International Humanist and Ethical Unions stiftere, og forfatteren Aldous Huxley.


Pathfinder (romferge).
"Pathfinder" (fartøybetegnelse: OV-098) er en fullskala modell av en romferge, der både mål og vekt tilsvarer romferjer som brukes til oppskyting. Modellen ble benyttet av NASA for å lære seg hvordan man best kunne håndtere ferjene mens de var på bakken.
Etter at romfergene var ferdig utviklet, solgte NASA "Pathfinder" til en japansk organisasjon, som stilte ut ferjen i Tokyo. Fergen ble senere solgt tilbake til USA og kan nå sees på U.S. Space & Rocket Center i Huntsville i Alabama.


Apes&Babes.
Apes&Babes er et a capella-band fra Trondheim. Gruppa ble dannet i 1999.


Gemma Padley.
Gemma Padley er en skuespiller kjent for sin rolle som «Pernille Klarvang» i "Harry Potter og Mysteriekammeret".


Charlotte Skeoch.
Charlotte Skeoch, (født 1990), er en engelsk skuespiller som har spilt «Hanna Abom» i hittil to av de fire produserte "Harry Potter"-filmene. Disse er henholdsvis Harry Potter og Mysteriekammeret og Harry Potter og Ildbegeret.


Kognisjon.
Kognisjon vil si forstandsaktivitet, det vil si tenkning og å tilegne seg kunnskap. Kognisjon er et viktig tema innen psykologi. Kognitiv psykologi omfatter slike prosesser som persepsjon (sanseoppfatning), oppmerksomhet, forestillingsvirksomhet, hukommelse, begrepsdanning, språk, bedømming, resonnering og problemløsning. Mange av de eksperimentene psykologer har foretatt, kommer innunder fagområdet kognisjon.
Mange, men ikke alle, av disse funksjonene finnes også hos dyr.
Kognitive skader og undersøkelser.
Mange sykdommer og skader medfører reduserte kognitive funksjoner. Disse omfatter flere demenstilstander, løsemiddelskader, hjernerystelse, hjerneblødning, hjerneslag, stoffskiftesykdommer, delirium og så videre.
Kartlegging av slike tilstander hos mennesker omfatter blant annet nevropsykologisk undersøkelse som er en standardundersøkelse over flere timer av alle de kognitive prosessene nevnt ovenfor. Demensundersøkelser omfatter enklere funksjonstester som MMS (Mini Mental Status), klokketest, OBS-demens og andre tester. Andre undersøkelser av hjernen er standard nevrologisk undersøkelse (praktisk legeundersøkelse av nervesystemet), diverse analyser av blodprøver, cerebral CT (databasert snittbilde av hjernen dannet av en røntgenstrålescanning), cerebral MR (databasert snittbilde dannet av magnetisk resonansregistrering) og SPECT ("Single photon emission computed tomography").
Hjelpemidler.
Det finnes et stort utvalg hjelpemidler i forhold til kognisjon. For tidsbegreper finnes det spesielle kalendere, klokker og påminnere. For styring av datamaskiner og apparater kan man i enkelte tilfeller ha behov for bryterstyring eller alternative styringsenheter. Til påminnelse og for å huske enkle beskjeder, benyttes det noen ganger kommunikatorer (også kjent som samtalebokser/snakkeapparater). Det er også vanlig å benytte symbol kommunikasjon for de som mister forståelsen av språk.


Louis Doyle.
Louis Doyle har spilt rollen som «Ernst Maltmann» i hittil to av de fire produserte "Harry Potter"-filmene. Disse er henholdsvis "Harry Potter og Mysteriekammeret" og "Harry Potter og Ildbegeret".
Doyle spiller også i bandet The Cadets.


Ray Fearon.
Kathrine Windfeld og Ray Fearon
Ray Fearon (født i 1967 i London, Storbritannia) er en britisk skuespiller.
Fearon hadde vest-indiske foreldre, syv brødre og søstre, og han var en lovende tennisspiller i tenårene. Etter å ha studert drama ved Rose Bruford College of Speech og drama, begynte Fearon som teater-skuespiller ved Liverpool Everyman Theatre, The Royal Shakespeare Theatre i Stratford og det britiske Nationaltheatret. Han har også turnert i USA, Europa og Østen. Fearon spilte rollen som Nathan Harding i filmen Coronation Street, og han dukket opp i filmen Harry Potter og De vises stein der han ga stemmen til kentauren Florens. I 2006 var han med i serien Strictly Come Dancing. Fearon har en datter.


Eleanor Columbus.
Eleanor Patricia Columbus (født 1989) er skuespiller og datter av filmskaperen Chris Columbus. Hun spilte rollen som «Susanne Beining» i "Harry Potter og De vises stein".


Marthe Valle.
Marthe Valle, (født 29. november 1982) er en norsk sanger og låtskriver, født og oppvokst i Harstad, bosatt i Bergen.
24. oktober 2005 kom hennes første CD, "It's A Bag Of Candy" som hun vant Spellemannprisen 2005 som beste nykommer for. I tillegg var hun også nominert i klassen beste kvinnelige artist samme år. I 2010 kom hun til finalen i norske X Factor 2010, men ble stemt hjem i sjette finalerunde med en syvendeplass.
Hun var sammen med basketballspilleren Marco Elsafadi og sammen har de en datter.
Hun deltok i Melodi Grand Prix 2012.


David Bryan.
David Bryan Rashbaum (født 7. februar 1962) er en amerikansk musiker som spiller keyboard i bandet Bon Jovi. Han er ikke bare kjent som keyboardist i Bon Jovi, men jobber også med musikk til teatre, som f.eks. til Broadway-musicalen "Memphis". Han liker også å spille golf, og jobber med veldedighet. Siden Bon Jovi har solgt over 100 mill. album, har han litt til gode. Han er den eneste i Bon Jovi som ikke forandret hårfrisyren så mye etter 1980-tallet (han hadde mer afro-hår da enn nå). Han er veldig entusiastisk på scenen, og hopper opp og ned og koser seg.
Rashbaum ble født i en jødisk familie i New Jersey. Han giftet seg med April McLean i 1990, og sammen har de tre barn, Gabrielle Luna og Colton Moon (tvillinger), og Tiger Lily.


Jimmy Buffett.
James William «Jimmy» Buffett (født 25. desember 1946 i Pascagoula, Mississippi, USA) er en amerikansk countryartist og låtskriver med mer.
Jimmy Buffett eier sitt eget musikkimperium og skriver såvel låter som bøker selv. I tillegg eier han to restaurantkjeder og turnerer med gruppa Coral Reefer Band hvert år. Samlet gir dette Buffett plass på listen til Fortune Magazine over de best betalte entertainerene i USA.
Bakgrunn.
Jimmy Buffett er sønn av James Delaney Buffett Jr. og kona Mary Loraine (kalt «Peets»). Han ble født den 25. desember i 1946 ved Jackson County Memorial Hospital, nær Pascagoula i staten Mississippi. En stund senere flyttet familien til Mobile i Alabama, der faren fikk jobb ved Alabama Dry Docks and Shipyard. Bestefaren var kaptein ombord på en båt, så tilknytningen til sjøen har alltid vært betydningsfull for Jimmy Buffett. Dette kommer også sterkt til uttrykk i Buffetts låter, for eksempel i låter som "Son of a Son of a Sailor" og "The Captain and the Kid".
Jimmy ble uteksaminert fra high school i 1964, hvoretter han studerte ved Auburn University og ved University of Southern Mississippi i Hattiesburg, der han tok en grad i historie i 1969. Senere fikk han jobb ved Billboard Magazine i Nashville.
Musikeren.
Jimmy Buffett startet sin musikalske karriere i Nashville, Tennessee, på slutten av 1960-tallet. Hans første album kom ut i 1970 og var et såkalt folkrock album. Buffetts musikk befinner seg i musikksjangerene for country, pop, soft rock, beach musikk (også kjent som Carolina beach musikk), tropisk rock og såkalt gulf & western. Den siste sjangeren ble skapt av Buffett selv og er sterkt påvirket av countrymusikk fra kysten rundt Mexicogolfen. Eksempler på andre musikere som gjør gulf & wstern er for eksempel Kenny Chesney og Greg «Fingers» Taylor.
Forfatteren.
Jimmy Buffett på bokmessen "Miami Book Fair International" i 1989.
Jimmy Buffett har ikke bare en produktiv musikkproduksjon, men også skrevet et antall bøker. De første var "Tales from Margaritaville", "Where Is Joe Merchant?" og "A Pirate Looks At Fifty". De to første var skjønnlitterære bøker, respektiv en novellesamling og en roman, mens den sistnevnte er selvbiografi. Begge nådde første plass på New York Times' liste over beste skjønnlitterære bøker. Hans selvbiografi, en sakprosabok med litterært tilsnitt, gikk rett til topps på New York Times bestselgerliste for litteratur som i USA kalles for ikkefiksjon, noe som gjorde ham til én av kun sju forfattere som hadde klart dette gjennom tidene til da. De seks andre var Ernest Hemingway, John Steinbeck, William Styron, Irving Wallace, Dr. Seuss og Mitch Albom.
Buffett har også vært medforfatter til to barnebøker, "The Jolly Mon" og "Trouble Dolls", sammen med sin eldste datter Savannah Jane Buffett. Den første innbundet utgaven av "The Jolly Mon" ble solgt sammen med innspilling på kassett av ham selv og Savannah Jane som leste opp fortellingen, akkompagnert av musikk skrevet for denne av Michael Utley.
Buffets roman "A Salty Piece of Land" ble utgitt 30. november 2004 og den første utgaven av boken inkluderte en CD-singel av sangen «A Salty Piece Of Land» som ble innspilt for hans 26. musikkalbum "License to Chill". Boken havnet også på New York Times’ bestselgerliste. Romanen handler om den fiktive Tully Mars som arbeider på å reparere et fyrtårn på en øy. Buffet introduserte figuren Tully Mars i et tidligere verk, "Tales from Margaritaville".
Buffets siste tittel og syvende bok, "Swine Not?", ble utgitt den 13. mai 2008, er også en roman. Det er en fortelling med basis i en sann historie om en venns kjælegris, og som lever i deres hotell i New York.
I henhold til 2009 skriver Buffet på en oppfølger på sin selvbiografi som han har sagt vil ta opp til ti år å skrive og fullføre.


Solomon Burke.
Solomon Burke (født 21. mars 1940 i Philadelphia, Pennsylvania, USA, død 10. oktober 2010 på Schiphol, Haarlemmermeer, Nederland) var en amerikansk sanger og en av pionerene innen soul- og country-musikken.
Burke startet sin musikalske karriere med gospel. Tidlig på 1960-tallet gikk han over til mer «jordnær» musikk. Sine største hiter fikk han på begynnelsen av 1960-tallet. «Everybody Needs Somebody to Love» er en av hans større og velkjente hiter, dog er denne sangen mer kjent gjennom tolkningene til Rolling Stones og Blues Brothers. Siden fikk han også en hit med en coverlåt av CCRs «Proud Mary».
Han hadde mange små hits, men de ble aldri riktig store. Han regnes som en pioner som har hatt stor innflytelse på musikken. I 2001 ble han innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Ved sin død etterlot han seg 21 barn og 90 barnebarn.


Paul Butterfield.
Paul Butterfield (født 17. desember 1942 i Chicago, Illinois, USA, død 4. mai 1987 Hollywood, California, USA) var en amerikansk bluessanger og musiker, som ledet Paul Butterfield Blues Band. I 2006 ble Butterfield posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.


Euro-fiksering.
Gjennom euro-fikseringen ble det den 1. januar 1999 fastlagt en fast kurs mellom euro og valutaen i de land som skulle bli medlem av den økonomiske og monetære union.


Charlie Byrd.
Charlie Byrd (født 16. september 1925, død 30. november 1999) var en amerikansk jazzgitarist og komponist.
Han studerte hos den kjente spanske gitaristen Andrés Segovia og vendte senere tilbake til USA, der han ble populær på ulike klubber. I 1962 spilte han inn en plate som ble veldig suksessfull, sammen med Stan Getz.


Wednesday 13.
Wednesday 13 (født Joseph Poole 12. august 1976) er en amerikansk sanger, gitarist, bassist og låtskriver i horror-punk-genren. Han er mest kjent som frontfigur i bandet Murderdolls
Wednesday 13 er bosatt i North Carolina, USA sammen med sin kone, Fru 13, og deres datter.
Eksterne lenker.
Wednesday 13
Wednesday 13
Wednesday 13
Wednesday 13


Kanzleramt (Berlin).
Kanzleramt (norsk: "Kanslerkontoret") er navnet på den tyske kanslerens hovedkontor (bygningen). Bygningen som også kalles "Bundeskanzleramt" ligger i Tiergarten i Berlin. Den er en del av Band des Bundes som er navnet på en rekke av bygninger ved Spree like ved Riksdagsbygningen og som huser flere føderale tyske politiske institusjoner.
Bygningen er tegnet av arkitektene Axel Schultes og Charlotte Frank etter initiativ fra Helmut Kohl og ble tatt i bruk i 2001.
"Kanzleramt" har areal på 12 000 m² er er dermed ett av verdens største. Ved siden av kansleren og den politiske ledelsen forøvrig arbeider det omkring 500 mennesker ved kontoret.
Det tidligere kanslerkontoret ligger Bonn og brukes i dag av Bundesministerium für wirtschaftliche Zusammenarbeit und Entwicklung.
Forvaltningsorganet Bundeskanzleramt.
"Kanzleramt i Berlin" er lokalene til det føderale forvaltningsorganet "Bundeskanzleramt".


The Single Factor.
__NOTOC__
"The Single Factor" er den tiende utgivelsen til progrockbandet Camel og ble utgitt i 1982. Albumet regnes for å være en poppreget soloutgivelse av gitarist Andrew Latimer siden de andre fra originalbesetningen ikke er med.
Etter bandets ambisiøse album "Nude" og før den påfølgende turneen ble trommeslager og Latimers nære venn Andy Ward tvunget til å slutte i bandet på grunn av problemer med alkohol- og narkotikamisbruk. Som et resultat av dette offentliggjorde Latimer at han ville legge bandet på is til Ward ble frisk igjen. Dette ble riktignok ikke godtatt av plateselskapet Decca Records, som på sin side hadde en kontraktfestet avtale om at Camel skulle produsere flere album, og dermed presset Andrew Latimer til å starte opp igjen bandet senere samme år.
Resultatet ble en utradisjonell blanding av låter under tittelen "The Single Factor", som er ironisk ment på at Latimer nå var igjen alene. Coverbildet til denne utgivelsen, som viser et forvrengt bilde av Latimer, indikerer dette.
På "The Single Factor" prøver Camel å lage noe lignende det Alan Parsons Project produserte på samme tid. Tatt i betraktning at Parsons hadde sine listetopper dette året, så var det ikke merkverdig at Camel prøvde seg mot det samme publikumet. Til å hjelpe seg med dette fikk Latimer hjelp av medlemmer fra nettopp Alan Parsons Project i vokalist Chris Rainbow og bassist David Paton, som Latimer ble kjent med gjennom innspillingen av "Nude" i Abbey Road Studios i 1981, hvor også Alan Parsons Project holdt på med innspillinger til "Eye in the Sky".
Latimer fikk også hjelp av tidligere Genesis–gitarist Anthony Phillips, som på grunn av sceneskrekk hadde begynt på en solokarriere med egne innspillinger, og som nå hjalp Latimer med å skrive låter. Også tidligere bandmedlem og keyboardist Peter Bardens bidro med tangenter på låta «Sasquatch», som er en selvironisk sang som handler om Latimers angivelige store føtter.
Det som til da hadde kjennetegnet Camel og som ga bandet dets distinkte preg var konseptbaserte atmosfæriske instrumentaler samt detaljerte og kreative lydbilder. Som en konsekvens av dette så blir lydbildet til "The Single Factor" litt annerledes enn tidligere utgivelser, men med en besetning bestående av nevnte musikere og andre studiomusikere med lang erfaring, som for eksempel Francis Monkman fra Curved Air og Sky, har det likevel noen utpregede låter. Som følge av den markante stilmessige endringen fra foregående utgivelser solgte "The Single Factor" dårlig og ble heller ikke godt mottatt blant fansen. Mange fans hevder det var for poppreget og lignet for mye på Alan Parsons Project.
"The Single Factor" klarte ikke å komme inn på hverken den britiske eller den amerikanske albumlisten som følge av lave salgstall, men i Norge kom den likevel på en 32. plass på VG-lista i første halvdel av 1982. Under den påfølgende turneen, som markerer tiårsjubileet til Camel, ble det også holdt konsert i Oslo på Chateau Neuf den 9. juni 1982.


Suite (musikk).
Suite (fransk "rekke", ble også kalt "partita") er en sammenstilling av musikkstykker med dansekarakter. Suiter finnes både for soloinstrument og for orkester.
Form.
Suiten var særlig brukt i barokken. Satsene var gjerne sammensatt slik at stykkene med dansekarakter danner par – først en langsom, deretter en rask dans. Vanlige kombinasjoner er Allemande (langsom) – Courante (rask) og Sarabande (langsom); noe senere kom Gigue (rask, i 6/8-takt) til.
Mellom disse satsene kan det være plassert stykker av forskjellig karakter, som for eksempel Menuett, Gavotte eller Bourrée. Flere komponister innledet sine suiter med en ouverture, et preludium eller en toccata.
Orkestersuite.
Begrepet orkestersuite tok utgangspunkt i den barokke suiten (for eksempel Johann Sebastian Bachs 4 orkestersuiter, blant dem nr. 2 i h-moll med sin berømte Badinerie), men har etter det også blitt brukt for en sammenstilling av stykker for orkester uten dansekarakter.
Spesielt i romantikken ble utdrag av scenemusikk skrevet til et skuespill, kalt for suite.


Den svarte hånd.
Svart hånd (serbisk: "Црна рука / Crna Ruka"), offisielt het de Union eller Død (serbisk: "Уједињење или смрт / Ujedinjenje ili smrt") var en terrorgruppe etablert offisielt i 1911 i Serbia som hadde som politisk mål at de serbiske områdene av Bosnia skulle bli en del av Serbia.
Gruppen ble ledet av Dragutin Dimitrijević. Medlemmer av gruppen stod bak attentatet på daværende kongen av Serbia, Aleksandar Obrenović i 1903. Gruppen gav også våpen og trening til Unge Bosnia, samt at de planla attentatet mot Franz Ferdinand. Under rettssaken i Wien nektet alle de involverte for at Svart Hånd hadde hjulpet dem.
Serbias statsminister Nikola Pašić bestemte seg for å bryte opp gruppen på slutten av 1916 og fikk medlemmene arrestert. En rettssak ble holdt i mai 1917 hvor en av tiltalene var et planlagt attentat mot prinsregent Aleksandar I. Dragutin Dimitrijević og tre andre ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet 26. juni 1917.
Referanser.
Serbia
Serbia


Fylkesvei 556.
Fylkesvei 556 (Fv556) går mellom Fjøsanger og Hjellestad i Bergen. Veiens lengde er 14,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 552.
Fylkesvei 552 (Fv552) går mellom Moberg i Os og Eikelandsosen i Fusa. Veien (unntatt fergestrekningen) er 20,0 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Marxist-leninistisk forbund.
Marxist-leninistisk forbund var en pro-albansk, partiforberedende organisasjon som eksisterte på begynnelsen av 1980-tallet. De sentrale aktivistene var ungdommer som tidligere hadde vært med i Kommunistisk Arbeiderforbund. Marxist-leninistisk forbund drev bokhandelen Arbeideren der det blant annet ble solgt skrifter av den marxistist-leninistiske teoretikeren og albanske diktatoren Enver Hoxha.
Marxist-leninistisk forbund ble i likhet med andre grupperinger på venstresida utsatt for omfattende overvåkning. Dette er blant annet dokumentert av Lundkommisjonen. I Overvåkningssentralens notat fra 1984 omtales Norsk-albansk Vennskapssamband som en frontorganisasjon for Marxist-leninistisk forbund.
Marxist-leninistisk forbund gav ut tidsskriftet Arbeideren. Organisasjonen gikk i oppløsning på midten av 1980-tallet, men gjenoppstod seinere som redaksjonskollektivet Revolusjon.


Fylkesvei 544.
Fylkesvei 544 (Fv544) går mellom Kattatveit i Stord og Persvikskar i Kvinnherad. Veien (unntatt fergestrekningen) er 3,7 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Opus (band).
Opus er en østerriksk pop-rock-gruppe som ble dannet i 1973. I 1984 slo de igjennom med låten "Live is Life". I Norge lå den på Topp-20 i 14 uker i 1985, med 2. plass som beste plassering. Opus er fortsatt aktiv, men har ikke hatt samme suksess etter "Live is Life", og de regnes som en «one hit wonder».


Syngespill.
Syngespill er en lett og munter operaform med både sang og tale. Operatypen oppstod i Tyskland rundt 1750. Berømte syngespill er Mozarts "Bortførelsen fra Seraillet" og "Tryllefløyten". Betegnelsen syngespill brukes ofte synonymt med vaudeville.


Det ontologiske gudsbevis.
Gudsbeviset som kalles det «ontologiske» – i dette henseendet vil betegnelsen ontologi gjelde for enhver diskusjon som dreier seg om det værendes vesen – er det tredje av de store bevisene. Sammen med Det ontologiske gudsbeviset har man Det teleologiske gudsbevis og Det kosmologiske gudsbevis.
Forestill deg, sa han, det største, mest fullkomne vesen som er mulig. Hvis dette vesenet har alle de attributter som er ønskelige, bortsett fra eksistens, så er det ikke det største eller mest fullkomne, for det er åpenbart at et vesen som eksisterer, er større og mer fullkomment enn et som ikke gjør det.
De fleste tenkende mennesker føler at dette argumentet ikke holder, men det er vanskelig – som f.eks i historien med Akilles og skilpadden – å vise hva som er galt med det.
På slutten av 1700-tallet gjorde Kant det på en måte som tilfredsstiller de fleste. Men saken er kontroversiell, og i de senere årene har det ontologiske gudsbeviset dukket opp i igjen i filosofien. Blant filosofene er det idag relativt bred enighet om at guds eksistens ikke kan bevises. Dette betyr ikke at guds eksistens dermed er motbevist, men at rasjonelle bevis er irrelevante i diskusjonen om denne gudens eventuelle eksistens.
Motargument.
Og man er tilbake til utgangspunktet.


Synkenot.
Synkenot eller søkkenot er et fiskeredskap som består av et tilnærmet kvadratisk notstykke, med ile (tau) i hvert hjørne. Nota manøvreres med en fiskebåt i hvert hjørne. Synkenota senkes ned mot bunnen og løftes opp når fiskestimen står over nota.
Synkenot ble særlig brukt til seifiske i sommerhalvåret. Sei, konservert som gammelsei, var tidligere utbredt som hverdagskost i store deler av Kystnorge. Synkenota er nå avløst av snurpenot og ringnot.


Wild Bill Hickok.
Wild Bill Hickok, egentlig James Butler Hickok (født 27. mai 1837 i Troy i Illinois i USA, skutt 2. august 1876 i Deadwood i Sør-Dakota) var amerikansk revolvermann og sheriff. Foreldrene var William Alonzo Hickok (1801–52) og Polly Butler (1804–78).
Firmaet Russell, Majors and Waddell ansatte ham i 1859. I egenskap av å være ansatt i firmaet ble han involvert i McCanless-affæren. Firmaet hadde kjøpt jord fra David McCanless uten å klare avdragene. McCanless forsøkte forgjeves å drive inn gjelden. Hva som skjedde under en het konfrontasjon ved firmaets hovedkvarter (i 1861) er uklart på grunn av motstridende vitneforklaringer, men McCanless døde i alle fall. Wild Bill ble frikjent ved rettssaken.
Under borgerkrigen kjempet han på Nordstatenes side. Oppgavene varierte, men han var ofte vognfører og detektiv. Hans innsats under krigen kombinert med duellen med David Tutt kan ha bidratt til hans ry. Kavallerikaptein Albert Barritz,som arresterte han, vitnet til Bills fordel.
I 1866 ble han speider i hæren og var det mer eller mindre til slutten av 1869. I den perioden ble han kjent med general Custer som forøvrig gav han en hederlig omtale i selvbiografien "My Life on the Plains" (1874).
Fra 1869 fungerte han som sheriff i Hays City og gjorde der en god jobb. Likevel tapte han sheriffvalget i november 1869. Den følgende tid arbeidet han som deputy U.S. marshall (en jobb han hadde hatt tidligere også). 17 juli 1870 var han i Hays City og ble innblandet i et sammenstøt med fulle kavalerister. Da drepte han John Kile.
Borgermester Joseph G. McCoy utnevnte han til marshall i Abilene (by som texanerne førte kveg til før det ble sendt med jernbane vestover) den 15. april 1871. Han gjorde en god jobb der, men texanerne var etter 1872-sesongen uønsket i byen. dermed forsvant mye av arbeidsgrunnlaget hans.
Fra 1872 til 1874 er han med i «Buffalo Bill's Wild West Show», men han trives ikke med det. Når han vendte tilbake til det virkelige vesten er uklart og hva han gjorde fra 1874 til 5. mars 1876 er lite dokumentert.
Den 5. mars 1876 giftet han seg med Agnes Lake Thatcher som han hadde truffet første gang i 1871.
Det kan forøvrig nevnes at Wild Bill ikke hadde noe nært forhold til Calamity Jane. De er nå begravd på den samme kirkegården, men det er en nærhet som de ikke hadde noe i det virkelige liv. Saken var den at Calamity forsøkte å få folk til å tro det (vennene endret blant annet hennes dødsdato fra 1. august 1903 til 2. august 1903).
Han dro til gullgraverbyen Deadwood for å gjøre lykken. Under et pokerspill 2. august ble han skutt i ryggen av Jack McCall. McCall ble utrolig nok frikjent i den første saken, men ble dømt til døden av den føderale domstolen i Yankton i Dakota. Henrettelsen skjedde 1. mars 1877. Hvorfor han drepte Hickok er fremdeles uklart. I den første rettssaken sa McCall at det var en hevnakt for at Bill drepte broren hans i Hays City (han ble frikjent på det grunnlaget utrolig nok). Før han ble henrettet sa McCall at han skulle skrive ned hva som virkelig skjedde, det skjedde dessverre ikke. I ettertid viste det seg at McCall ikke hadde noen bror.
Litteratur.
Hickok, Wild Bill
Hickok, Wild Bill


Synkronmotor.
Synkronmotor er en elektrisk vekselstømmotor der rotoren er permanent magnetisert (ev. har likestrøms-magnetisering), slik at den ved stasjonær drift får samme omdreiningshastighet som det magnetiske dreiefeltet fra vekselstrømmen i stator-viklingene. Motoren går synkront (i takt) med vekselstrømmen. Det er ikke mulig å drive en synkronmotor direkte fra likespenning.


Wienerklassisismen.
Wienerklassisismen er en epoke innen europeisk klassisk musikk som strekker seg omtrent fra 1750 til 1820. Den hadde sitt sentrum i Wien i Østerrike.
Bakgrunn.
Etterhvert som kirken mistet mer av sin politiske og kulturelle maktposisjon i Europa på midten av 1700-tallet, førte det til større handlefrihet for den verdslige musikken i innhold, tema og uttrykk. Det kom spesielt til uttrykk i tysk-østerriksk orkestermusikk som ble uttrykk for den nye borgerlige kulturen.
Epoken har fått navn etter byen som først og fremst er blitt assosiert med denne musikken, Wien, og strekker seg anslagsvis fra år 1750 til 1820. Stilepoken kalles for rokokko, og forklares ved at folk flest foretrakk lettere og lystigere stykker fremfor den overdådige og storslåtte musikken under barokken. Rokokkoen var en reaksjon mot barokkens regelbundne, mektige og overdådige stiltrekk. Under rokokkoen ble musikken enklere, mer intim og tildels leken. Klaveret eller pianoet har mye av æren for at overgangen gikk så raskt. Musikeren kan lettere variere styrkegraden på dette instrumentet enn på spinett og cembalo.
Under barokken var operaen viktig, men først og fremst for hoffet. Det nye borgerskapet som vokste fram ville bli underholdt, og den gamle operaen passet ikke inn i opplysningstidens idealer. I stedet ble en lettere og mer elegant opera dyrket, såkalt "komisk opera" (opera buffa).
Wienerklassisismen er preget av den helt spesielle formen på sonatene, og besto ofte av tre deler: eksposisjon, gjennomføring og reprise (repetisjonsdel). De viktigste formene på stykker var klaversonate, strykekvartett, solokonsert med orkester og symfoni.
I tillegg regnes Franz Schuberts (1797–1828) komposisjoner til den sene Wienerklassisismen, dog med klar overgang til romantikken.


Syrisk kristendom.
Syriske kristne kan brukes som en betegnelse på to ulike kirkelige retninger som begge har sitt utspring i det gamle Syria, et område som var av større utstrekning en den moderne staten av samme navn.
Den syriske kirke.
Den assyriske kirke i øst, også kalt Den syriske kirke eller Den østsyriske kirke, og stammer apostolisk tid, på 100-tallet. Området Syria lå da dels i Romerriket, dels i det persiske riket. Fra begynnelsen lå den syriske kirken undet patriarken i Antiokia, men ble en selvstendig nasjonalkirke på 400-tallet.
På konsilet i Efesos i 431 ble nestorianismen avvist, noe den syriske kirke ikke var enig i. Nestorianismen fortsatte som den gjeldende teologien i kirken, noe som gjør at denne kirken også blir kalt for Den nestorianske kirke. Muhammed fikk sin kunnskap om kristendommen fra denne kirken, noe som gjør at den kristne påvirkningen til tidlig Islam har vært nestoriansk.
Den vest-syriske kirke.
Den vest-syriske kirke ble grunnlagt rundt år 500 av munken Jakob Baradi. Kirken kalles derfor ofte også Den jakobinske kirke. Dette er en monofysittisk kirke som ble opprettet i protest mot Kalkedonbekjennelsen
Litteratur.
Brynjar Haraldsø, "Kirke og misjon gjennom 2000 år", Lunde forlag, Oslo, 2001. ISBN 82-520-4450-6 s.88


Glen Campbell.
Glen Travis Campbell (født 22. april 1936 i Delight, Pike County Arkansas) er en amerikansk country- og popsanger og gitarist som er mest kjent for en rekke hitssanger på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Han har vunnet flere amerikanske priser og var vert for et fjernsynsshow kalt «The Glen Campbell Goodtime Hour» på CBS i USA. Blant hans mest kjente sanger er blant annet «Galveston», «Wichita Lineman» «Gentle On My Mind», «By the Time I Get to Phoenix» og «Rhinestone Cowboy». En kort periode var han medlem av The Beach Boys som erstatter for Brian Wilson.
Campbell skapte historie ved å vinne Grammy i både country- som pop-kategoriene i 1967 ved at «Gentle On My Mind» vant i country og «By The Time I Get To Phoenix» i pop. I løpet av sine 40 år som sanger har Campbell utgitt mer enn 70 album, skjønt mange av disse er samlealbum av tidligere utgitte sanger. Han har solgt mer enn 45 millioner plater og samlet tolv gullalbum, fire platina-album og ett dobbelt platina-album. Av hans 75 listinger på hitlistene har 27 vært blant de topp 10.
Campbells dyktighet på gitar gjorde ham til en etterspurt studiomusiker på 1960-tallet og han var medlem av Phil Spectors berømte samling av studiomusikere kalt «The Wrecking Crew». Sammen med Campbell på gitar, bestod denne gruppen av Hal Blaine på trommer og Carol Kaye på bassgitar og disse var en del av den elitegruppen Spector og andre produsenter brukte på platesinnspillinger på denne tiden. De kan derfor høres på en rekke av Spectors «Wall of Sound»-innspillinger på denne tiden.
Campbell ble håndplukket av skuespilleren John Wayne for å spille sammen med ham i filmen "Jente med mannsmot" i 1969 som ga Wayne hans eneste Oscar. Campbell sang og hadde en hit med filmens tittelsang som ble nominert for en Oscar samme år. I 2005 ble Campbell valgt inn i Country Music Hall of Fame. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Freddy Cannon.
Freddy Cannon (født Frederico Anthony Picariello den 4. desember 1940 i Lynn, Massachusetts, USA), er en amerikansk rockesanger. Han blir til tider kalt «The Boom Boom Man» etter hans egen låt med samme navn, som har blitt en del av hans signatur.
Cannon havnet litt i skyggen av de rock and roll-stjernene som var aktive på tidlig 60-tall. Hans innspilninger kjennetegnes av mye slagverk og raske, energiske låter. Blant hans store hiter er «Tallahassee Lassie», «Way Down Yonder in New Orleans» og «Palisades Park».


Irene Cara.
Irene Cara (født Irene Escalera 18. mars 1959 i New York City i New York) er en amerikansk-født sanger og skuespiller med cubansk og puertorikansk bakgrunn.
Caras første jobb som tenåring, var en rolle i såpeoperaen "Love of Life" og det klassiske barneshowet "The Electric Company".
Cara er mest husket for at hun sang temaene fra filmene "Fame", og "Flashdance". Hun spilte «Coco Hernandez» i "Fame", «Sparkle» i "Sparkle" og «Angela» i klassikeren, den romantiske thrilleren "Aaron Loves Angela".
Cara vant Oscar for beste sang i 1983 og i 1984 vant hun Grammy for Beste kvinnelige popvokal-fremføring for «Flashdance (What A Feeling)» fra filmen "Flashdance".
I juni 2005 vant Cara tredje runde av NBCs hitshow "Hit Me Baby One More Time" med sin fremføring av «Flashdance (What a Feeling)» og en coverversjon av Anastacias hit «I'm Outta Love» med bandet sitt, Hot Caramel.
I 2001 gjør Cara en duett sammen med Dj Bobo i singenel What A Feeling.
Eksterne lenker.
Cara, Irene
Cara, Irene
Cara, Irene


Kjell Hovden.
Kjell Hovden (født 1932, død 1998) var en norsk fagforeningstillitsmann og politisk aktivist.
Hovden var leder av den marxist-leninistiske opposisjonen innenfor NKP på slutten av 1960-tallet. Seinere var han sentral i stiftelsen av Kommunistisk Arbeiderforbund.
Kjell Hovden ble særlig kjent som leder av NORGAS-streiken i Oslo i 1970, en aksjon som innledet rekken av "ville" streiker utover 1970-tallet. Kritikken mot Hovdens person i samband med NORGAS-streiken var voldsom, særlig fra VG og Michael Grundt Spang. Hovden var blant dem som brakte de såkalte Strasbourgtesene fra Den Røde Faglige Internasjonale fram i lyset, og så på dem som gode anvisninger i kampen mot det han betraktet som «klassefienden» og «forræderne i det faglige apparatet».


Kim Carnes.
Kim Carnes (født 20. juli 1945 i Pasadena, California, USA) er en amerikansk sangerinne og musiker.
Carnes vokste opp i Los Angeles og begynte sin karriere med å synge på nattklubber, som korist på plateinnspillinger og som låtskriver for andre artister. I 1967 spilte hun i lavbudsjettfilmen "C'mon, Let's Live A Little".
Hun giftet seg i 1971 med Dave Ellingson, som hun har skrevet mange låter sammen med. Låten «Nobody Knows» skrev de for eksempel til filmen "Døden ved rattet" samme året.
I 1972 kom hennes første soloalbum "Rest On Me", men det var ikke før nesten ti år etter og fem LP-er at hun virkelig slo igjennom, da med albumet "Mistaken Identity". Den inneholder hiten «Bette Davis Eyes». I 1993 kom ' som inneholder noen nye låter i tillegg til hennes gamle hiter. Carnes har ikke gitt seg enda, og i 2004 kom hennes seneste album.


Eric Carr.
Eric Carr (født Paul Charles Caravello 12. juli 1950 i Brooklyn, New York City, USA, død 24. november 1991) var en amerikansk musiker, best kjent for å ha vært trommeslager i Kiss mellom 1981 og 1991 som «The Fox».
Kiss.
left
Etter at Peter Criss sluttet i Kiss i 1979 pga skade i venstre arm og dopmisbruk, stilte Paul Charles Caravello opp på audition og fikk jobben.
Siden det allerede var en i bandet som het Paul, (Paul Stanley) måtte Caravello skifte navn. Caravello foreslo navnet Rusty Blade, men det ble ikke godkjent av resten av bandet. Så kom han opp med navnet Eric Carr, som ble akseptert. Eric Carr ble karakteren «The Fox» i bandet. Sminken hans var svart og rød.
Carr hadde også en fin sangstemme, han spilte inn flere sanger med sitt gamle band The Cellarmen hvor han sang og spilte trommer. For Kiss fikk han også synge noen sanger: «Black Diamond», «Young and Wasted», «Beth» og «Little Caesar». Kun de to sist nevnte ble med på studioalbum. «Beth» var en hitlåt fremført av tidligere trommeslager Peter Criss, den sang Carr inn på albumet "Smashes, Trashes & Hits". «Little Caesar» kom på albumet "Hot in the Shade" i 1989. Det var det siste albumet Carr spilte på for Kiss før han døde.
I 1991 fikk Eric Carr kreft. Da han lå på dødsleiet sa han til Kiss at han fortsatt ønsket og være et medlem i bandet selv om han snart skulle dø. Eric Carr døde 24. november 1991. Sangen «God Gave Rock 'n' Roll to You II» var det siste Carr gjorde med Kiss, han sang støttevokal på sporet.
I juli 2005 ble Carr stemte på tiendeplass for verdens beste trommeslager av Planet Radio Rock. Ingen andre medlemmer av Kiss fikk æren av å lage de 10 i kategorier av vokalist, bassist og gitarist. Carr var bare den andre amerikanske trommeslageren på listen, med alle andre som enten britiske og kanadiske.


Aaron Carter.
Aaron Charles Carter (født 7. desember 1987) er en amerikansk sanger. Han er lillebroren til Nick Carter fra boybandet Backstreet Boys.
Biografi.
Aaron Carter ble født på Tampa General Hospital i Tampa, Florida, hvor foreldrene hans drev Garden Villa Retirement Home. Aaron er oppkalt etter sin morfar Douglas «Charles» Spaulding og sin farfar Aaron Charles Carter.
Karriere.
Carter hadde sin første soloopptreden som oppvarmer for Backstreet Boys da de spilte i Berlin i mars 1997, og sang «Crush on You» av The Jets. Etter opptredenen fikk Aaron platekontrakt, og høsten 1997 ble singelen «Crush on You» utgitt. Hans første album, "Aaron Carter" ble utgitt 1. desember 1997. Albumet ble utgitt i USA 16. juni 1998. 17. november 1999 ble EP-platen "Let The Music Heal Your Soul" utgitt. Platen var et veldedighetsprosjekt i samarbeid med blant andre Backstreet Boys og 'N Sync.
Eksterne lenker.
Carter, Aaron
Carter, Aaron


June Carter Cash.
June Carter Cash (født Valerie June Carter 23. juni 1929 i Maces Springs, Virginia, USA, død 15. mai 2003) var en amerikansk countryartist, låtskriver og ble etter hvert medlem av den første countrymusikk-familien, The Carter Family. som ble stiftet av A.P. Carter,Sara Carter og hennes mor Maybelle Carter
Hun spilte gitar, banjo og autoharpe (siter-liknende instrument).
Hun var mellomste datter av Ezra (Eck) Carter og Maybelle Carter (Mother Maybelle), og mor til Carlene Carter. Hun giftet seg i 1952 med Carl Smith og senere med legenden Johnny Cash (1968).


Kayak.
Kayak er et nederlandsk band som ble stiftet i 1968 i Hilversum. Bandet hører sjangermessig til innen progressiv rock. Stilmessig var begynnelsen preget av instrumentale og progressive låter likt Yes og Genesis, men med preg av pop som hos Supertramp og Alan Parsons Project, som de senere skulle ligne mer og mer på.
Historie.
Med deres instrumentale dyktighet og keyboardspilleren Ton Scherpenzeels bekvemmeligheter med å skrive låter på engelsk, skulle man nesten tro bandet var et britisk progrockband. Men dette nederlandske bandet ble grunnlagt i 1968 i byen Hilversun, hvor Ton Scherpenzeel og trommeslageren Pim Koopman gikk på musikkskole. Etter at gitaristen Johan Slager, bassist Cees van Leeuwen og vokalist Max Werner kom med, ble gruppen satt og de begynte med innspilling i 1972.
Albumet "Royal Bed Bouncer" fra 1975 var et av de mest balanserte albumene med disse to stilartene, og ble et kommersielt og artistisk høydepunkt for bandet. De fortsatte å utgi album på 1970-tallet med varierende suksess på forskjellige plateselskap og i 1974 var de oppvarmingsband for Queen, et viktig sceneskifte som influerte bandet på deres senere album. Som de fleste andre progrockband, så hadde ikke Kayak en stabil medlemsrekke, og på et punkt hadde de tre bassister på like mange år.
Med Ton Scherpenzeel som fast medlem ble Kayaks første medlemmer den vesentligste medlemsrekken. Men Pim Koopmans astma tvang ham til å legge opp alt i 1976, mens Max Werner var så påvirket av sceneskrekk og tvil over sin egen sangstemme at han ville ta over den ledige trommestolen og lot det nye medlemmet Edward Reekers ta over vokaljobben. Ton Scherpenzeels sentrale rolle i bandet ble etter hvert tatt over av andre, og Kayak ble oppløst i 1980.
Ton Scherpenzeel fortsatte å arbeide med det britiske progrockbandet Camel og har i nyere tid komponert for teater. Pim Koopman og Edward Reekers arbeidet innen musikkproduksjon, mens Max Werner jobbet i det nederlandske postvesenet. Cees van Leeuwen ble senere en prominent advokat. Kayak ble gjenforent i 1997 for en nederlandsk TV-serie, og ga ut et par nye utgivelser før de i 1999 fant sammen igjen.


Ton Scherpenzeel.
Ton Scherpenzeel (født 6. august 1952 i Hilversum) er en nederlandsk musiker. Han er mest kjent som keyboardisten i progrockbandet Kayak. Ton er bror av Peter Scherpenzeel, som også forbindes med Kayak.
Scherpenzeel var med å grunnla det nederlandske progrockbandet Kayak i 1972 sammen med Pim Koopman, Johan Slager og Michel Marion. Bandet var tidlig influert av Yes. Han var også medlem av det nederlandske progrockbandet "Earth & Fire" under deres comeback i 1987. I 1983 dro Scherpenzeel til London etter å ha blitt kontaktet av Andrew Latimer, gitaristen til Camel. Der spilte inn og ga ut albumet "Stationary Traveller", som kom ut i april 1984.
Ton er ikke komfortabel med å fly, så han deltok ikke på turnéene med Camel. Han deltok forøvrig på albumene "Pressure Points" (1984), "Dust and Dreams" (1991) og "Rajaz" (1999). Det sistnevnte albumet ble til gjennom CD-ROM som Latimer sendte til studioet til Scherpenzeel i Nederland. Der spilte han inn keyboarddelene og sendte det tilbake. I 2003 deltok han på Europaturnéen til Camel som erstatning for canadiske Guy Le Blanc.
Han har utgitt tre soloalbum, det første "Le Carnaval Des Animaux" kom i 1978, "Heart of the Universe" i 1984 (med bidrag fra Chris Rainbow og Andrew Latimer) samt "Virgin Grounds" i 1991. I dag bor Ton Scherpenzeel i Hilversum, Nederland, hvor han arbeider med prosjekter for Kayak, samt driver egne soloprosjekter innen teater og ballet.


Omar Andréen.
Omar Wilhelm Andréen (født 12. september 1922, død 1. juni 2010) var en norsk tegner, grafiker og illustratør.
Omar Andréen illustrerte flere bøker både for barn og voksne, og laget særlig tegninger med dyre- og naturmotiver. Han tegnet også i Aftenpostens A-magasinet i 20 år. Av illustrerte bøker kan nevnes Nils Johan Ruds "Ørretsommer og rypehøst" fra 1961, Per Hohles "Vassfaret" fra 1964, Olav Nordrås "Simla" fra 1969, antologien "Om dyr" fra 1979, Ingvald Svinsaas' "Tom i villmarka" og Torvald Sunds "Villmarksguten".
Andréen er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Stockholm bys samlinger og av Oregon State University i USA, i tillegg til en rekke andre offentlige og private samlinger.
Omar Andréen var født i Bergen. Han fikk sin utdannelse ved SHKS i årene 1943–1945 og i Paris. Han bodde i Asker i Akershus.


Will Theakston.
William Theakston (født 4. oktober, 1984) er en britisk skuespiller som opptrådte i den første "Harry Potter"-filmen. Han spilte rollen som Smygard-speideren «Terris Bulter» som ble erstattet med «Draco Malfang» året etter.
Theakston har gått på Latymer Upper School.
Han har også spilt i to barne-TV-serier, CBBCs "Ghost Hunter" og CITVs "Sir Gadabout". I "Ghost Hunter" spilte han «Roddy», en av hovedkarakterene. «Roddy» og hans søster «Tessa» blir venner med spøkelset av en viktoriansk skopusser-gutt som blir jaket av «Ghost Hunter». I "Sir Gadabout" spilte han «Will», en mindre rolle som er venner med prinsessen i serien. Dette programmet er løselig basert på historiene om kong Arthur.


FC Dallas.
FC Dallas er et fotballag fra Dallas i Texas som spiller i Major League Soccer (MLS). De het Dallas Burn fra 1996 til 2004. Fra august 2005 spiller de på en egen fotballarena, Pizza Hut Park, i utkanten av Frisco. Fram til det spilte de på Cotton Bowl.


Jan Eggum.
Jan Eggum (født 8. desember 1951 i Bergen) er en norsk visesanger og artist som har vært aktiv siden 1975. Han karakteriseres ofte som et «ansikt for melankolien», og temaene i sangene hans er ofte kjærlighetssorg, ensomhet og tungsinn. Men han viser også ofte både samfunnskritiske og mer trivielle og morsomme sider av seg selv i sine sanger.
Han begynte som pubsanger i London, og livnærte seg i to år på å skrive engelske sanger. Blant annet ble en av hans mest kjente sanger – «En natt forbi» – opprinnelig skrevet på engelsk, med tittelen «Alone, Awake». Tor Endresen har senere spilt inn denne sangen i engelsk språkdrakt.
Eggum fikk i 1975 platekontrakt med den norske avdelingen av det internasjonale plateselskapet CBS, og spilte der inn sin debutplate "Jan Eggum" høsten samme år. Men gjennombruddet hans kom først for fullt etter hans tredje utgivelse, albumet "Heksedans" fra 1977. For dette fikk han «Bransjeprisen» som opphavsmann under Spellemannprisen 1977. På albumet finner vi blant annet klassikeren «Mor, jeg vil tilbake».
Etter dette har Eggum vært en av Norges mest kjente artister, både som soloartist og i andre sammenhenger. Blant annet som medlem av Gitarkameratene. Flere av hans album har solgt til gullplate og han har vunnet en rekke priser og utmerkelser, blant annet seks Spellemannpriser, både som soloartist og sammen med Gitarkameratene. Blant annet ble han tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2011. Eggum ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame.


Juliansk dag.
Juliansk dag (JD) eller Juliansk dato er antall dager som har gått siden startdatoen i Den julianske kalender. Startdatoen er mandag 1. januar 4713 f.Kr. (før Kristi fødsel), klokken 12 middag, Greenwich Mean Time (GMT). Dette tidspunktet blir betegnet som JD=0,00. Betegnelsen JD, med desimalangivelse, blir brukt som tidsfaktor i astronomiske beregninger.
Det finnes flere varianter av denne form for tidsregning til ulike beregningsformål. For eksempel benytter regnearkprogrammene Lotus 1-2-3 og Microsoft Excel Dublin Julian Day (DJD) som starter midnatt (kl. 0:00) 1. januar, 1900. DJD 0,00 = JD 2415020,5.


Orkanen Wilma.
Orkanen Wilma er en atlantisk orkan "(hurricane)" som i midten og slutten av oktober 2005 med usedvanlig styrke rammet områder rundt Det karibiske hav, og deretter raste tvers over Florida og ut i Atlanterhavet.
Haiti og Jamaica.
På vei vestover fra Atlanterhavet kom orkanen nær Haiti, og utløste leirras som kostet minst tolv mennesker livet. Deretter forvoldet den i over tre dager store skader i Jamaica, og det ble meldt om én omkommet.
Mexico.
Den feide deretter inn mot Mexicogulfen over Cancún, Cozumel og den nordøstlige tippen av Mexicos østlige halvøy Yucatan. Orkanen ble den 19. oktober klassifisert som en kategori 5-orkan, og som den voldsomste orkanen som er målt noensinne siden målingene begynte. Men som orkanen beveget seg over Yucatan ble den svekket. Imidlertid gikk også farten ned slik at orkanen holdt seg nesten i ro over Yucatan i flere dager, noe som skapte større oversvømmelser enn det en raskere passasje ville ha gjort. Åtte dødsofre ble rapportert fra Mexico, alle i delstaten Quintana Roo.
Cuba og Florida.
Orkanen satte da opp farten og trakk raskt østover slik at den gikk klar av og nord for den kubanske landmasse, men likevel bragte kraftig vind og mye regn til øya, og deretter fortsatte den mot den amerikanske delstaten Floridas sørøstre kyst mot Mexicogulfen. Den raste raskt over den sørlige delen av Floridahalvøya og fortsatte nordøstover i Atlanterhavet utenfor kysten av sørstatene.


Trainspotting.
Trainspotting er en hobby hovedsakelig praktisert av jernbaneentusiaster. Det går ut på å se på tog, og ofte skrive ned litranummeret på lokomotiver og motorvognsett. Et mål i seg selv kan være å «samle» alle litranummerene som finnes på et tognett.
I Norge er ikke trainspotting, men nummersamling praktisert i stor grad, men mange foretrekker å ta bilde av tog som passerer.
Å fotografere tog er nyttig for dokumentasjon av jernbanemateriell.
Trainspottere kan være svært viktig for jernbaneselskap. For eksempel kan branner i godstog lett oppdages av en årvåken person ved sporet, mens togpersonalet kan bruke for lang tid på å oppdage situasjonen. Likevel blir trainspottere sett på som en trussel mot jernbanen mange steder. I USA må trainspottere daglig konfronteres med myndighetene fordi de oppfattes som en terrortrussel. Lokomotivførere er generelt engstelig for personer ved linja, i frykt for at de kan hoppe foran toget. I noen land oppfordres derfor trainspottere til å bære vernetøy, men i Norge er holdningen stikk motsatt. Kun personell med sikkerhetskurs bør bære vernetøy nær spor.
Det er strengt forbudt å gå over skinnene utenom planoverganger.
En variant av trainspotting er trainchasing.


UEFA Europa League.
UEFA Europa League (også på norsk kjent som Europaligaen; tidligere kalt UEFA-cupen) er en fotballturnering for europeiske fotballag, og arrangeres av UEFA. Turneringen startet i 1971 som erstatter av den tidligere Messebycupen fra 1955 og var i sin helhet et rent cupmesterskap.
I 1999 ble Cupvinnercupen sammenslått med UEFA-cupen, og etter 2004/2005-sesongen ble det lagt til gruppespill etter innledende kvalifiseringsspill. Etter at også UEFA Intertoto Cup ble en del av UEFA-cupen i 2009, ble gruppespilldelen utvidet samtidig som kriteriene for kvalifisering ble endret, noe som i dag utgjør dagens turneringsformat. Vinneren av UEFA Europa League møter for øvrig vinneren av UEFA Champions League i en årlig finale av UEFA Super Cup.
Messebycupen.
Cupen ble først introdusert i 1955, da under navnet Messebycupen. Messebycupen var ikke en turnering for klubber, men for byer. Byer med flere lag ble representert av et lag sammensatt av de beste spillerne fra lagene i byen. Dette fenomenet ble imidlertid mindre vanlig utover på 60-tallet, og på midten av tiåret ble turneringen kun for klubber. Den første Messebycupen ble arrangert over flere år, og gikk fra 1955 til 1958. Den ble vunnet av Barcelona.
UEFA-cupen.
I 1971 tok UEFA over arrangørrollen av Messebycupen, og gav den navnet UEFA-cupen. Opprinnelig kvalifiserte man seg til UEFA-cupen ved å komme på første- eller andreplass i den nasjonale ligaen. De største ligaene hadde imidlertid flere plasser, slik at også tredje- og fjerdeplassen kunne delta.
I 1999 ble UEFA-cupen slått sammen med Cupvinnercupen, med den følge at nasjonale cupvinnere også fikk muligheten til å delta. Etter dagens regler, kan man også kvalifisere seg ved å tape tredje kvalifiseringsrunde i Mesterligaen eller ved å komme på tredjeplass i de innledende gruppene i samme turnering.
Turneringen foregikk tradisjonelt i rent cupformat, der lagene trakk en motstander i hver runde og møtte dette laget to ganger – både hjemme og borte. I 1998 ble for første gang finalen spilt over én kamp istedenfor to. De innledende rundene gikk fortsatt over to kamper. Før 2004/05-sesongen ble det vedtatt at turneringen skulle endres slik at det ble et innledende gruppespill før man kom videre til sluttspillet.
UEFA Europa League.
UEFA-cupen skiftet navn til "UEFA Europa League" fra og med turneringen for 2010.


AS Monaco FC.
Association Sportive de Monaco Football Club er en fotballklubb fra Monaco som spiller i den franske andredivisjonen Ligue 2. Klubben ble stiftet i 1919, og ble profesjonell i 1948. Til tross for å komme fra Monaco, som er et land utenfor Frankrike, er den en av Frankrikes mest suksessfulle klubber, med 7 ligatitler og 5 cuptitler.
Klubben kom noe overraskende til finalen i UEFA Champions League i 2004, men måtte der se seg slått 3-0 av FC Porto.
Eksterne lenker.
Monaco
Monaco


Danny Boyle.
Danny Boyle (født 20. oktober 1956) er en engelsk regissør og produsent. Boyle startet sin karriere med å regissere fjernsynsserier, blant annet den kjente kriminalserien Inspektør Morse. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han med filmen Trainspotting.
Mainstream Suksess.
Boyle gav ut sin debutfilm, Shallow Grave, i 1994. Den ble en kommersiell suksess. Neste film var Trainspotting, som var inspirert av romanen av Irvine Welsh. Filmen ble nominert til Academy Award og den blir ofte ansett som en av de beste britiske filmene fra den siste halvdelen av 1900-tallet.
Etter filmen Trainspotting ble han spurt om å produsere den fjerde Alien-filmen, men Boyle sa nei og begynte i stedet å arbeide med den svarte komedien A Life Less Ordinary. Han har også laget den kjente filmen The Beach med Leonardo DiCaprio. Etter dette sto han bak grøsseren 28 dager senere, som ble gitt ut i 2002. Etter dette begynte Boyle med filmen Millions, som klarte seg bra kommersielt. Neste film ble Sunshine, som er en av hans mest populære filmer. I 2008 kom Slumdog Millionaire.
Boyle var kunstnerisk leder for åpningsseremonien for Sommer-OL 2012.


Torridge.
Torridge er et administrativt distrikt i Devon, England, med administrasjonssenter i Bideford. Det har navnet etter elven Torridge.
Øya Lundy administreres som en del av distriktet.


Westward Ho!
Westward Ho! er en kystby i Devon, England. Den ligger i distriktet Torridge, nær Bideford. Byens navn er tatt fra tittelen på Charles Kingsleys roman "Westward Ho!", og er det eneste sted i Storbritannia med et utropstegn i navnet.
Den var tidligere første og fremst et feriested, men har etterhvert fått stadig flere fastboende ettersom turistanleggene har lagt ned; dette gjelder blant annet det kjente anlegget Torville Camp. Noen anlegg er fortsatt i drift.
Stedet er kjent for sin lange sandstrand, hvor det ofte er mulig å surfe.


Finndøl.
Finndøl er en elv i Fyresdal kommune i Telemark. Den har sitt opphav i Fisstøylvatnet på grensa til Valle kommune i Aust-Agder. Et stykke nede tar den også bl.a. i seg elva Bondøl fra Bondalsvatn og Gausåni fra Gausvatn, før den sammen med Songedalsåi danner Dalåni, på vei mot Fyresvatnet. Systemet tilhører Arendalsvassdraget.


Paul Burgess.
Paul Burgess (født 28. september 1950 i Manchester) er en engelsk musiker kjent som trommeslager for gruppa 10cc og som tidligere medlem av gruppene Jethro Tull, Camel, Magna Carta og The Icicle Works.
Biografi.
Burgess startet å spille trommer da han var femten år gammel og ble siden profesjonell trommeslager i 1971. Han spilte med mange bluesband i Manchester-området før han i 1973 ble spurt om å bli med i 10cc som en hjelpetrommeslager på deres turné. Som en følge av at Kevin Godley og Lol Creme dro fra bandet i 1976 ble Paul fast medlem og spilte inn albumene "Deceptive Bends" (1977), "Live & Let Live" (1977), "Bloody Tourists" (1978), "Look, Hear" (1979) og "Ten out of 10" (1982).
I 1982 turnerte Paul Burgess omfattende i USA, Canada og Europa med Jethro Tull etterfulgt av en siste turné med 10cc i 1983. Senere samme år gikk han til progrockbandet Camel og var med på innspillingen av "Stationary Traveller", som førte til en turné og konsertalbumet "Pressure Points" (1984). Resten av 1980-tallet fortsatte med omfattende turnévirksomhet. Først med Elkie Brooks i (1985), Joan Armatrading (1986), Alvin Stardust (1987), Gloria Gaynor (1988) og Icicle Works (1989–1990).
Etter turnéen med Camel i 1984 ble bandet lagt på is, men Burgess tok likevel kontakt i 1991 da gitarist Andrew Latimer under gjenoppstarten trengte musikere til studioutgivelsen "Dust and Dreams". Burgess deltok også på den påfølgende turnéen i 1992, noe som førte til konsertalbumet "Never Let Go".
Paul Burgess arbeid innen folkemusikkområdet har inkludert arbeidet med Magna Carta, og har siden tidlig 1980-tallet spilt inn fire album med dem, ved siden av innspillinger med Ashley Hutchings og Chris White. I 1990 begynte et fem års samarbeid med Jerry Donahue, som en del av "The Backroom Boys" som nådde en topp med "Hellecasters" i 1995. Siden da har Paul jobbet med den legendariske Rhythm and blues-sangeren Chris Farlowe og i 2000 ble han gjenforent med Graham Gouldman og dagens versjon av 10cc.


Songedalsåi.
Songedalsåi er en elv i Fyresdal kommune i Telemark. Den drenerer bl.a. Mjåvatn og Sundsvatn, før den lenger nede sammen med elva Finndøl danner Dalåni som renner ut helt nord i Fyresvatnet. Systemet tilhører Arendalsvassdraget.
Elva er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag.


Dalåni.
Dalåni er en elv i Fyresdal kommune i Telemark. Den starter der elva Finndøl møter Songedalsåi, og munner ut helt nord i Fyresvatnet ved Snarteland. Dette siste stykket av elva kalles også "Snartelandsåi".


Poirot.
"Poirot" er en britisk fjernsynsserie om privatdetektiven Hercule Poirot, en figur skapt av Agatha Christie gjennom kriminalromaner og -noveller. Serien er en kombinasjon av hennes fortellinger og originale historier. Hovedrollen spilles av David Suchet.
Poirot var opprinnelig belgisk politisjef, men emigrerte til England under første verdenskrig og slo seg opp som privatetterforsker. Han er en eksentriker hvis spesialiteter innbefatter å bruke sine «små grå» hjerneceller fremfor makt, samt å samle alle involverte på slutten for å peke ut den (eller de) skyldige. Som regel tilstår vedkommende basert på hans indisier.
Poirots assistent, kaptein Hastings, er en lett naiv eksoffiser som gjennom trivielle bemerkninger ofte setter mesterdetektiven på sporet av løsningen. Førstebetjent Japp ved Scotland Yard er en brysk politimann av den håndfaste typen, men har gjennom årene erfart at når Poirot er til stede er en sak sjelden så enkel som den kan virke på overflaten.
Første sesong ble vist i 1989. Episodeformatet utviklet seg med enkelte dobbeltepisoder fra annen sesong, og fra 1995 fullengdes fjernsynsfilmer. Dette gav rom for større tyngde og alvor i historie og karakterfremstilling. Suchet ble delprodusent i 2003. De fem resterende Christie-fortellingene om Poirot vil bli produsert fra 15. oktober 2012.
Rolleliste.
Figurene Hastings, Japp og Lemon har ikke vært med siden 2001.
Episoder.
Sesong 1–12 er utgitt på norsk DVD.


Hercule Poirot.
Hercule Poirot er en fremtredende detektivfigur som har vært sentral i Agatha Christies krimbøker. Han opptrer i over 30 romaner og over 50 noveller, og er en av de mest berømte detektiver i litteraturhistorien.
Poirot er født i Spa i Belgia og har arbeidet som belgisk polititjenestemann, især i Brussel, men måtte flykte til England under 1. verdenskrig og slo seg ned der. I likhet med mange andre detektiver i kriminalitteraturens tidlige år (Miss Marple, Sherlock Holmes, Father Brown), er Poirot ugift. Hans livs kjærlighet, grevinne Vera Rossakoff, opptrer i novellene "The Double Clue" og "The Capture of Cerberus" og romanen "The Big Four".
Poirot er en liten, halvskallet mann som har en underlig sans for symmetri og renslighet, han har en liten mustasj som er hans stolthet, og han steller den iherdig for at den skal være helt symmetrisk, han tolerer ikke engang en feil på tre millimeter. Det samme gjør han hver gang han ser noe stå eller sitte skjevt og han er også en smule kresen i matveien. Han snakker engelsk med en fransk aksent, og første gang folk møter ham, mistar de ham ofter for å være fransk.
Christies bøker om Poirot ble fra 1989 gjort til en fjernsynsfilm-serie under navnet "Poirot" med David Suchet i tittelrollen.
Andre skuespillere som har portrettert Poirot på film og fjernsyn er Austin Trevor, Tony Randall, Albert Finney, Peter Ustinov, Alfred Molina og Ian Holm.


Sheppard Air Force Base.
Sheppard Air Force Base (IATA:SPS ICAO:KSPS)er en flystasjon nord for Wichita Falls i Texas, USA.
ENJJPT (Euro Nato Joint Jet Pilot Training), opprettet i 1981, er stasjonert her. Tretten medlemsland i NATO, deriblant Norge, sender offiserer hit for pilottrening.
Flystasjonen er oppkalt etter senator John Morris Sheppard, som var formann i Senatets forsvarskomité ved sin død i april 1941, like før basen åpnet.
Basen huser to treningsenheter. 82. Training Wing er en ikke-flygende enhet som utdanner teknisk personell, og 80. Flying Training Wing, der ENJJPT er inkludert, som utdanner rundt 200 nye piloter og omtrent 80 nye instruktører årlig.
Flytyper i bruk på Sheppard inkluderer T-38C, T-37 og T-6.


Louis Blériot.
Louis Blériot (født 1. juli 1872, død 2. august 1936) var en fransk ingeniør og oppfinner som gjennomførte den første flyvning over noen distanse med åpent vann, da han krysset Den engelske kanal den 25. juli 1909.
Tidlige år.
Blériot ble født i Cambrai, og studerte ingeniørfag ved École Centrale Paris. Han ble tidlig interessert i flyvning, og i 1900 bygde han en motordreven farkost som ble kalt «ornikopter», hvis hensikt var å skulle kunne fly ved å flakse med vingene som fugler. Han erfarte det samme som andre som hadde prøvd seg med ornikoptere tidligere. Eksperimentet var mislykket, men men han fortsatte å arbeide med planer om en praktisk flyvemaskin.
Blériot-Voisin Company.
I løpet av 1903, gikk Blériot i kompaniskap med en annen flykonstruktør, Gabriel Voisin, og dannet Blériot-Voisin Company. Sammen bygde de et glidefly med pongtonger, som fløy i løpet av 1905. De utviklet også en to-dekker utstyrt med en Antoinette-motor. Kompanjongene skilte lag i 1906 og Blériot begynte å bygge sine egne fly.
Endekkere.
Etter at lettere motorer ble tilgjengelige, slike som Gnome-motoren, utviklet han fly av ulike typer og varianter fra drager til Canard endekkere (Canard-fly har styreflaten foran). Hans første vellykkede fly Blériot V var en endekker. Flyet fløy i 1907, men havarerte og ble oppgitt.
Den engelske kanal.
Da londonavisen Daily Mail satte opp en pris på 1000 pund til den første som kunne krysse Den engelske kanalen, fattet Blériot interesse, og det oppmuntret ham til å utvikle sin fjerde en-dekker, det første virkelige vellykkede fly, som fikk betegnelsen Blériot XI. Etter å ha satt en europeisk utholdenhetsrekord på 36 minutter og 55 sekunder og vunnet en flykonkurranse, følte Blériot seg trygg på at han kunne legge ut på å krysse kanalen. Den 25. juli 1909 gjennomførte han turen fra Calais til Dover på 37 minutter.
Franskmennene jublet, men britene følte at de nå plutselig var blitt sårbare for angrep fra den andre siden av kanalen.
Flyprodusent.
Blériot XIEtter kryssingen av Den engelske kanal konsentrerte Blériot seg om konstruksjon og produksjon av fly. Han ble president for et nystartet selskap Société pour les Appareils Deperdussin i 1914. Det ble senere til Pour l'Aviation et ses Dérivés (SPAD) som snart ble en av Frankrikes ledende produsenter av jagerfly. I løpet av første verdenskrig bygde SPAD mer enn 5600 fly for Frankrike og eksporterte noen til England og andre land som ikke var i krig med Tyskland.
Han startet også en flyskole i Paris like før første verdenskrig og på flyplassene ved Brooklands og Hendons startet han en flyfabrikkk i England i 1917.
Død.
Etter krigen dannet Blériot sitt eget selskap, Blériot-Aéronautique for å utvikle sivile transportfly, Han døde i Paris in 1936 og er gravlagt ved Cimetière des Gonards i Versailles.
Nordmannen Tryggve Gran var elev ved Blériots flyskole i Paris og fikk sitt sertifikat derfra. Det var med et fly av samme type, Blériot XI, Blériots kanalfly som Gran brukte da han krysset Nordsjøen den 30. juli 1914. Gran hadde imidlertid utstyrt flyet sitt med en ekstra bensintank, i tillegg til flyteputer i skroget, slik at han kunne holde seg flytende i Nordsjøen om han ble nødt til å nødlande på havet.
Det ble bygd kopier av Blériots XI i Stockholm. Flyet fikk navnet Thulin A etter den svenske flykonstruktøren.


Paul Giraud.
Paul Giraud & Fils er et konjakkhus. De har ca. 280 dekar vinmarker øst i Grande Champagne.
Paul Giraud kjennetegnes bl.a. ved sin streben etter høy kvalitet, og omtales gjerne som "den nye Léopold Gourmel”, etter en annen kvalitetsprodusent.
Historie.
Familien Giraud har drevet med konjakk siden 1650, på samme eiendom. De solgte lenge konjakk i bulk, og først på 1970-tallet begynte de å selge under eget navn.
En særegenhet er at de fortsatt plukker druene for hånd. Dessuten er de opptatt av organiske produksjonemetoder, så de sprayer kun med et minimum av kjemikalier.
Til lagring bruker de fat av Limousin eik, med ca 30 % nytt trevirke, resten brukt. De tilsetter svært lite tilsettingsstoffer, og tilstreber å lage konjakken så ren som mulig.
De har mange årgangskonjakker på fat på lager, som de kan selge som årgangskonjakk. De er også leverandør av konjakk til Hennessy (10 års lagring) og Remy Martin (20 års lagring) som disse kan bruke i sine blandinger.
Huset ledes i dag av Paul Giraud.


Bifrost.
Bifrost er broen mellom gudenes og menneskenes verden i norrøn mytologi. Den ene enden var forankret i himmelberget, et stort fjell i utkanten av Åsgard der Heimdall sitter og skuer ut over verden. Mens den andre enden vandrer fritt rundt i Midgard. Gudene kunne bruke Bifrost som en bro når de skulle fra Åsgard til Midgard. Men broen var magisk, så intet menneske kunne finne den andre enden og komme seg til Gudenes rike.
Bokstavelig betyr navnet den bevrende broen, og uttales egentlig «biv-råst». På moderne norsk sier de fleste likevel "bi-frost". Det er en vanlig forestilling at bifrost er identisk med regnbuen, men noen mener også at det er nordlyset som er den bevrende broen.


Geriljakrig.
Geriljakrig kjennetegnes ofte ved at det er små styrker som tar overraskende eller uventede anslag, som for eksempel sprengning, bakhold, ildoverfall, snikskyting og lignende.
Mens en regulær avdeling kjemper med mer eller mindre fastsatte metoder, kan og må geriljakrig utkjempes med det en har for hånden eller som kan nåes tak i underveis.
Normal etterforsyning er ofte vanskelig. Mange geriljakrigførende parter er avhengig av å ta utstyr hos fienden for å opprettholde kampevnen.
Nasjonale frigjøringskjempere og terrorister benytter ofte geriljakrig som taktikk, da de sjelden har ressurser eller nok styrker til å kjempe en konvensjonell kamp.
Geriljasoldater kjemper ofte i hjemområdet og kjenner derfor området godt, og dermed har de en fordel der mot fienden.
Geriljakrig er en av de eldste formene for asymmetrisk krigføring. De fremste bidragsyterne til moderne teorier om geriljakrig er blant andre Mao Zedong, Wendell Fertig, og Che Guevara. Mens asymmetrisk krigføring er den militære betegnelsen for geriljataktikk, blir det ofte omtalt som terrorisme eller frigjøringskamp.
Om sovjetiske og jugoslaviske forhold brukes ofte begrepet partisan.
Etymologi.
«Gerilja» kommer av spansk "guerrilla" som er diminutiv av "guerra" som betyr «krig». Begrepet ble første gang brukt om de spansk-portugisiske "guerrilleros" (irregulære styrker) som i 1809 gjorde opprør mot det franske styret i Spania under Napoleonskrigene.
Ordet geriljakrig er egentlig en pleonasme "(småkrigskrig)" som likevel er innarbeidet i Norge, siden "gerilja" i norsk oversettelse ikke bare kan betegne krigshandlingene, men også de styrker eller enheter som står bak, "geriljaen".


Taktisk våpen.
Et taktisk våpen er et våpen med kort rekkevidde som brukes av stridsvogner, fly etc. i strid. Slike våpen er de mest brukte i en faktisk krigssituasjon (under et slag).


Strategisk våpen.
Et strategisk våpen har en enorm rekkevidde, som for eksempel USAs atomvåpen som skal kunne rekke helt til Afghanistan, på andre siden av kloden.


Lovforslag.
Et lovforslag er et forslag om en ny lov eller en lovendring.
Initiativ.
I Norge starter lovarbeidet som oftest med initiativ fra sittende regjering. Enten på egenhånd, eller med basis i et Stortingsvedtak.
Lovforslag kan også komme fra det enkelte medlem av odelstinget, såkalte representantforslag. Disse kalles ofte dokument 8 forslag.
NOU.
Større lovarbeider blir først satt ut til en fagkomitee som lager utrednings som publiseres NOU-serien ("Norges offentlige utredninger)". I denne utredningen blir det redegjort for mandatet, rettstilstanden i dag, rettstilstanden i andre land, og så blir det gjort en vurdering av nye regler og hvordan de kan virke. Til sist vil en lovforarbeids-NOU inneholde et lovforslag.
Dersom det mindre omfattende lover eller revisjoner kan det oppnevnes en utreder som eventuelt knytter til seg medhjelpere, oppnevnes en interdepartemental arbeidsgruppe eller utredningen kan utarbeides internt i det aktuelle departementet.
Høring.
NOU-en vil bli overlevert regjeringen (ved fagstatsråden). Deretter går forslaget ut på høring til departementer, offentlige instanser, organisasjoner og andre som ønsker å kommentere forslaget.
Proposisjon.
Når uttalelsene fra høringsrunden foreligger, utarbeider departementet et utkast til en proposisjon til Stortinget. Utkastet til proposisjon skal legges fram for Finansdepartementet og berørte departementer før det sendes til Lovavdelingen i Justisdepartementet for lovteknisk gjennomgang (skattelovforslag sendes ikke til Lovavdelingen). Deretter går proposisjonen til godkjenning hos Kongen i statsråd.
Stortingsbehandling.
Proposisjonen behandles deretter i Stortinget. Først av fagkomiteen, deretter i Odelstinget og så i Lagtinget. Deretter sendes Kongen til sanksjon.
Sverige.
Den svenske prosessen er inndelt i ulike moment. Innføringen av nye lover kan innebære færre steg ved mindre lovendringer, men for mer omfattende lovendringer følges nesten alltid samma ordning. I og med Sveriges medlemskap i EU finnes idag to måter hvorpå nye lover kan introduseres i Sverige. Nedenfor beskrives den svenske prosessen i de tilfeller der EU ikke er involvert.
Utredning tilsettes.
Det første steget er at regjeringen — eller i mer sjeldne tilfeller, Riksdagen — tar initiativ til å tilsette en statlig utredning. Utredningen legger frem et forslag til forandring i form av en rapport som går igjennom spørsmålene grundlig. Rapporten publiseres i den serie utredningar som kallas "Statens offentliga utredningar" (SOU). Regjeringen kan også velge å utrede et spørsmål internt innen regeringskansliet. Slike utredninger publiseras i "Departementsserien" (Ds).
Ved utredningens slutt sendes utredningens forslag på høring ("remiss") til et antall høringsinstanser, organisasjoner og i visse tilfeller individuelle eksperter som anses å ha vesentlige ting å si om forslaget. Høringsinstansene svarer, om de vil, til departementet med sine synspunker. Når høringssvarene har kommet inn til ansvarlig departement sammanstilles de av departementets tjenstemenn.
Proposisjon.
Deretter skriver departementet et utkast til en proposisjon. Denne inneholder såvel lovforslag som en bakgrunnsvurdering av spørsmålene — et forarbeide. Teksten sendes også på såkalt "delning" til andre berørte departementer innen Regeringskansliet slik at de kan komme med sine synspunkter.
Utkastet til lovtekst, "lagrådsremissen", sendes vanlitvis til Lagrådet for uttalelse. Lagrådet har til oppgave å se over i tilfelle proposisjonen strider mot konstitusjonen. Lagrådet har imidlertid ingen vetorett. Regjeringen kan altså legge frem forslaget for riksdagen selv om det strider mot Lagrådets anbefaling. Denne prosedyren har blitt kritisert som svak i forhold til lovprosessen i mange andre demokratiske land.
Etter lagrådets granskning tas en endelig versjon av proposisjonsteksten frem av det ansvarlige departementet.
Riksdagen behandler proposisjonen.
Når regjeringen har vedtatt en proposisjon sendes den til Riksdagen. Den riksdagskomiteen som har ansvar for proposisjonens område behandler proposisjonen og skriver en "betenkning". Det er en skrivelse til den øvrige Riksdagen med forslag til riksdagsbeslutning, det vil si om og hvordan det skal stiftes nye lover. Riksdagsmedlemmene kan også komme med motforslag eller forslag til endringer som svar på proposisjonen.
Loven kunngjøres og innføres.
I tilfelle Riksdagen stiller seg bak regjeringens proposisjon og beslutter en ny lov, får regjeringen i oppdrag å kunngjøre den nye loven. Dette gjør regjeringen via "Svensk författningssamling", det såkalte SFS-systemet.


Stortingskomité.
En stortingskomité er en intern arbeidskomité i Stortinget. Stortinget har i sitt arbeide delt saksområdene mellom ulike komiteer. Denne komitéinndelingen følger ikke departementsstrukturen i regjeringen.
Stortingskomiteene forbereder sakene før de behandles formelt i Stortinget i plenum. Plenumsbehandlingen innebærer at man diskuterer en innstilling fra komiteen.


Koalisjonsregjering.
En koalisjonsregjering er en regjering hvor statsrådpostene er fordelt på ulike partier.
Hvordan oppstår situasjonen.
Etter valgopptelling; Dersom det viser seg at ikke noe enkelt parti har flertall i Stortinget, blir oppdraget om å danne regjering gitt til det partiet, som har størst sjanse til å vinne støtte for politikken sin i Stortinget.
Dette partiet danner da regjering alene, eller blir enig med andre partier om å dele statsrådstillingene.
Mindretall og flertallskoalisjonsregjeringer.
En "koalisjonsregjering" kan opptre både i mindretallsregjeringer og flertallsregjeringer. En flertallsregjering sitter trygt fordi den har over halvparten av representantene i Stortinget. Den kan likevel bli felt hvis det utvikler seg stort uenighet innad koalisjonen.
Partigrunnlag.
Partisamarbeidet i en koalisjon kaller vi "partigrunnlaget". Kjell Magne Bondeviks andre regjerings partigrunnlag var Høyre, KrF og Venstre. Dette var en mindretallsregjering.
Den nåværendre regjeringen, Jens Stoltenbergs andre regjering, er også en "koalisjonsregjering". Dette er derimot en flertallsregjering, partigrunnlaget her er AP, SV og SP.


Sognsvannsbanen.
Foreslått linjekart over Sognsvannsbanens trasé ("venstre"), lagt frem i 1918
Sognsvannsbanen er en linje på T-banen i Oslo som strekker seg fra Majorstuen til Sognsvann stasjon. Samtlige av Sognsvannsbanens stasjoner ligger i bydel Nordre Aker, men linjen er også innom bydel Vestre Aker ved strekningen rett før Blindern stasjon. Linjen ble bygget av S Akersbanene og ble innviet 10. oktober 1934. Linjen ble ombygget til T-bane i 1993 og renovert i 2002.
Sognsvannsbanen var den første av de vestlige forstadsbanene som ble oppgradert til metrostandard, med strømskinne og lange plattformer. Den nye T-baneringen grener av fra Sognsvannsbanen efter Ullevål stadion stasjon. I dag betjenes Sognsvannsbanen av linje 3, som også betjener Østensjøbanen i øst.
Stasjonene Blindern og Forskningsparken er viktige for Universitetet i Oslo. Ullevaal Stadion ligger ved stasjonen med samme navn, som også betjener Sogn studentby. Kringsjå stasjon betjener studentbyene Kringsjå og Fjellbirkeland. Endestasjonen Sognsvann brukes mye som innfallsport til friluftsaktiviteter i Nordmarka.
Bakgrunn.
De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre over Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagene-trikken, for derefter å følge Uelands gate ned til sentrum. I en internasjonal konkurranse om hvordan byens banenettverk kunne se ut i sin helhet vant Jørgen Barth med forslaget «Kristianiadalens pulsårer». Forslaget innebar mye som senere har blitt realisert, blant annet en ringbane gjennom byen, en fellestunnel gjennom sentrum, en forlengelse av Lilleakerbanen mot Bærum, og en bane østover kalt Østensjøbanen.
Kommunen grunnla i tillegg et selskap ved navn Akersbanerne, med en aksjekapital på kroner. Bydelene Sogn og Tåsen ble bygget ut, og kommunen ønsket å etablere et godt transportsystem for å gjøre bydelene mer attraktive. A/S Holmenkolbanen uttrykte ønske om å få bygge banen, siden de allerede hadde bygget en annen bane på Oslos vestkant. Dette ønsket ble ikke imøtekommet, da Aker kommune ville ha full politisk kontroll over bydelsplanleggingen, og ikke overlate dette til et privat selskap med kommersielle interesser.
Utbygging.
Reklameplakat fra Sognsvannsbanens åpning i 1934
I 1920 ville A/S Holmenkolbanen bygge en ny seks kilometer lang banestrekning fra Frøen over Tåsen til Nydalen og Grefsen, langs med det som i dag danner T-baneringen. Dette forslaget inkluderte en avstikker til Sognsvann fra Tåsen. Samferdselsdepartementet avviste A/S Holmenkolbanens forslag, og innvilget istedet konsesjon til Akersbanerne. Arbeidet med banen ble pågynt i januar 1922, men stanset i 1924 grunnet en konflikt om lønns- og arbeidsvilkår. I 1924 ble Smestadbanen kjøpt opp av S Akersbanerne, selv om A/S Holmenkolbanen fortsatte driften.
Holmenkolbanens aksjer ble derefter delt inn i A-aksjer og B-aksjer, hvorav Aker kommune eide A-aksjene (aksjer), mens de øvrige aksjonærene satt med B-aksjene (15 885 a.). Efter at første fase av Fellestunnelen, mellom Majorstuen og Nationaltheatret, sto ferdig i 1928 kom A/S Holmenkolbanen i økonomiske vanskeligheter, og måtte selge brorparten av aksjene til Akersbanerne i 1933. På samme tidspunkt ble Røa- og Sognsvannsbanen slått sammen med Holmenkollbanen, og innlemmet i det halvkommunale A/S Holmenkolbanen.
Efter at den tidligere nevnte arbeidskonflikten ble løst den 15. desember 1932, kunne arbeidet igjen begynne, og banen sto ferdig den 10. oktober 1934. Da det 22. september samme år ble arrangert en kommunal befaring av banen, stilte flere studenter seg opp på Blindern stasjon med slagordet «Vi vil kjøre – men bare for 20 øre». Ordinær takst ble derefter redusert fra 35 til 20 øre.
I første omgang var kun strekningen mellom Frøen og Østhorn utstyrt med dobbeltspor. Den 21. februar 1939 ble strekningen helt frem til Sognsvann oppgradert fra enkelt- til dobbeltspor. Opprettelsen av banen til Sognsvann bidro til økt boligutbygging, og dermed økt behov for et offentlig transporttilbud.
Selv om det for det meste ble kjørt med Holmenkollbanens vogner, bestilte Akersbanene i 1934 fem boggivogner fra Skabo med elektrisk utrustning fra Siemens og motorer fra NEBB til Sognsvannsbanen. Vognene så noe mer moderne ut enn Holmenkollbanens, motorene var viklet for 300 volt og fikk numrene 201–205. 200-vognene var i bruk til mars 1977, men etter sammenslåingen med AS Holmenkolbanen ble vognene brukt om hverandre på alle tre linjer. På 1970-tallet var dobbeltvognene 501–503 fra 1948 ofte i trafikk på Sognsvannsbanen.
Etterkrigstiden=.
Banen fikk få skader under krigen, kun én ved Frøen stasjon, hvor en bombe sluppet over Blindern ødela noen meter av banelegemet. Det som ofte vil bli husket fra krigen, var forbudet mot å «demonstrere» i vognene, dvs. unnlate å sette seg ved siden av et NS-medlem eller tysker på trikken, dersom det var plass. En passasjer som gjorde dette, ville bli utvist på nærmeste holdeplass.
Efter at de to kommunene Oslo og Aker ble slått sammen i 1948, fusjonerte Akersbanerne med Oslo Sporveier, mens A/S Holmenkolbanen forble et deleid datterselskap som skulle stå for driften av de vestlige banene. I 1973 kjøpte Oslo Sporveier de resterende B-aksjene i A/S Holmenkolbanen, og tok over driften av banene i 1975. Holmenkolbanen fortsatte som rent eiendomsselskap før det i 1992 ble fullstendig nedlagt. Den kommunale overtakelsen resulterte i en oppgradering av både skinnegangen, kjøreledningene og togene på Røa- og Sognsvannsbanen. Med overtakelsen byttet linjene numre; Sognsvannsbanen fikk først nr. 81, og så 13.
Sognsvannsbanens passasjertall steg, i motsetning til de andre vestlige forstadsbanene, i perioden 1950–75. I 1955 hadde banen nesten seks millioner passasjerer, før den i 1960 sank til 5,2 millioner. Banens passasjertall doblet seg imidlertid under oljekrisen på 70-tallet. På 1960-tallet utviklet Sognsvann seg til å bli et populært utfluktssted fra byen, med et yrende kaféliv.
Tunnelbane.
På 1980-tallet ble det vedtatt å forbinde de fire vestgående forstadsbanene med resten av T-banenettverket. Sognsvannsbanen var den første vestlige banen i Oslo som ble oppgradert til metrostandard, og tillot dermed gjennomkjøring med østkantens T-banelinjer. Linjen ble oppgradert til metrostandard ved å erstatte kjøreledningen med strømskinne, og ved å installere automatisk togsikring.
Alle stasjonene ble ombygd for å tilpasse seg de nye t-banetogene. Plattformene ble forhøyet og forlenget fra å passe to vogner til å passe fire. Bruken av strømskinne innebar at alle plankrysninger måtte bli fjernet og erstattet med over- eller underjordisk gangvei. Mens banen ennå var trikk var det fritt frem for reisende å krysse skinnene, men dette ble forbudt da metrostandarden ble introdusert, siden menneskelig kontakt med skinnegang og strømskinne medfører livsfarlig elektrisk støt.
Frøen stasjon ble bygget om, og tillot derefter kun at tog til Frognerseteren kunne stoppe der. Nordberg stasjon ble stengt. Alle stasjonene, med unntak av Ullevål stadion, ble ombygget i samme arkitektoniske stil. De ble bygget med stålsøyler og leskur i tre som sto foran gjerder til private hager. Alle stasjonene fikk minst ett leskur, hvorav mange var tegnet av arkitekt Arne Henriksen. Ullevål stadion stasjon har flere leskur, som hver har ett engelsk ord øverst på skuret, som tilsammen danner setningen "«If You Go Your Way, I'll Go Mine»". Oppgraderingen innebar også at man utstyrte strekningen fra Majorstuen til Stortinget med strømskinne. Den 10. januar 1993 ble Sognsvannsbanen gjenåpnet, og fra og med 4. april begynte T-banetog fra Sognsvann å kjøre gjennom fellestunnelen og ut på Lambertseterbanen i øst. Den nye linjen ble betjent av T1000-tog.
Trikk.
Som følge av beslutningen i 1991 om å flytte Rikshospitalet fra Holbergs plass til Gaustad, ble det vedtatt å forlenge Ullevål hageby-trikken til Gaustad for å sikre pasienter og besøkende skinnegående kollektivtilknytning til sykehuset. Planen var at Sognsvannsbanen skulle krysse trikken i Problemveien i en viadukt-lignende bro, hvor Forskningsparken stasjon skulle ligge. Denne ville erstatte Vestgrensa stasjon, som var for langt unna trikketraseen til å kunne tilby korrespondanse. Stasjonen ville også betjene den nordlige delen av universitetsområdet på Blindern. I 1998 ble det oppnådd politisk enighet om å starte byggingen. Den nye trikketraseen ble åpnet den 1. juni 1999, og t-banestasjonen åpnet 22. august. I anledning av åpningen ble linje 4 forlenget fra Blindern over Forskningsparken til Ullevål stadion. Det kom mange klager fra lokale beboere som hevdet at den økte trafikken på banen skapte støy, og som hevdet at enda flere støymurer burde bli satt opp.
Ringbane.
I 1991 la Oslo Sporveier frem planer som innebar å knytte Sognsvannsbanen til Grorudbanen med en ny ringbane. Selskapet drøftet også å bygge ut ringen med trikkestandard, og å ha kombinert trikk- og metrodrift på Sognsvannsbanen. Dette ble senere forkastet, på tross av høyere investeringskostnader med en t-bane, siden trikken ville gi høyere driftskostnader på sikt og lengre reisetid. Oslo Sporveier kom med nye planer til T-banering i august 1996. Disse innebar at Berg ikke ville bli betjent av den fremtidige T-baneringen. Mange av naboene til Sognsvannsbanen klagde over at T-banen mellom Majorstuen og Berg ikke ble lagt i tunnel, når den allikevel måtte ombygges. Det ble også påpekt som irrasjonelt at banen skulle kjøre på bakkenivå langs med tettbefolkede områder som Blindern og Ullevål, mens den gjennom det nesten ubebygde Nydalen ville kjøre under bakken. Som en kompensasjon lovet Oslo Sporveier at de ville bygge støymurer langs med banen.
Byrådet vedtok den 25. juni 1997 å bygge T-baneringen, selv om Fremskrittspartiet stemte imot. Finansiering ble delvis sikret i desember, da en politisk enighet rundt Oslopakke 2 ble oppnådd, en pakke som sikret finansiering av nye investeringer i kollektivtrafikken i Oslo og Akershus mellom 2002 og 2011. Byggingen startet i juni 2000, hvor staten bidro med 673 millioner kroner. Den første strekningen fra Ullevål stadion over Nydalen til Storo sto ferdig den 20. august 2003. Linje 5 ble ved åpningen forlenget fra Blindern til Storo stasjon. Den 20. august 2006 ble den siste strekningen av T-baneringen innviet, fra Storo over Sinsen til Carl Berners plass.
Nyere tid.
I 2002 ble Sognsvannsbanen stengt gjennom hele fellesferien på grunn av utskiftning og forbedring av banens fundament. I 2008 ble banen stengt i litt over en uke grunnet glatte skinner forårsaket av løvfall. Driften ble erstattet av busser som betjente holdeplasser langs med Nordberg- og Sognsveien. I 2010 satte en for høy lastebil seg fast under broen over Carl Kjelsens vei mellom Holstein og Kringsjå stasjon. Broen ble skadet, og tillot i to uker derefter kun énveiskjøring over broen, hvilket førte til at halvparten av T-banetogene måtte snu efter Berg stasjon.
Rute.
Banen fra Fellestunnelen deler seg i tre ved Frøen, like efter Majorstuen stasjon; her tar Sognsvannsbanen av nordover til Nordre Aker bydel. De første to stasjonene efter Frøen er Blindern og Forskningsparken, som begge betjener Blinderndelen av Universitet i Oslo. Ved Forskningsparken finnes det overgang til Ullevål Hageby-trikken, som kommer fra Ullevål sykehus og kjører til Rikshospitalet. Ullevål stadion stasjon ligger ved Ullevål Stadion, som er Norges største fotballstadion og idrettsanlegg, og er hjemmebane til fotballaget Vålerenga og landslaget.
Nord for Ullevål stadion, på vei mot Berg, deler banen seg i to, hvor T-baneringen med sine linjer 4, 5 og 6 går ned i tunnel. Linjene betjener T-baneringens tre stasjoner, Nydalen, Storo og Sinsen før de når Grorudbanen. Fra Berg til Tåsen stasjon går banens trasé parallelt med den tidligere Ring 3, som her heter Kaj Munks vei. Nord for Berg betjener Sognsvannsbanen hovedsakelig boligområder og studentboliger ved Sogn og Kringsjå. Norges idrettshøgskole og Riksarkivet blir betjent av Sognsvann stasjon. Stasjonen fungerer også som innfallsport til Nordmarka og Sognsvannet.
Oversikt.
"Hvor startpunkt er satt på Majorstuen stasjon, siden banen ble utbygget herfra."
Som tabellen viser er passasjertall og rutetilbud skjevt fordelt mellom stasjonene. Blindern, Forskningsparken og Ullevål stadion stasjoner har 73 % av passasjerene på Sognsvannsbanen, selvom de utgjør kun av stasjonene. Denne delstrekningen har 5437 passasjerer i snitt pr stasjon, relativt høyt sammenlignet med det øvrige t-banenettet.
Delstrekningen Ullevål stadion - Sognsvann er med sine 3,4 km den klart korteste av alle grenbanene (strekningen efter at den har skilt lag fra øvrige baner). Pga. dette er den også den grenbanen med totalt sett færrest passasjerer (snittet pr stasjon (1021 stk) er vesentlig høyere enn på Holmenkollbanen (396 stk), men denne er mer enn tre ganger så lang, og har tre ganger flere stasjoner). I den nærmeste fremtid er det ingen eller minimal nytteverdi i å forlenge banen videre, eftersom banen allerede i dag har nådd marka. Grenbanens lengde er en faktor som gjør at Ruter i sin fremtidige ruteplan planlegger å la linjen som betjener Sognsvannbanen også betjene T-baneringen. Fordelen man oppnår her er at korte grenbaner er mindre sårbare i forhold til forsinkelser. På sin side fører totaltallene for passasjer på grenbanen til at Ruter planlegger også på svært lang sikt å la frekvensen på rutetilbudet å forbli som i dag, mens de fleste andre grenbanene er planlagt å få en dobling. Sett under ett har Sognsvannsbanen et høyt snitt på 2493 pasassjerer pr stasjon, og er her kun slått av Fellestunnelen, Fellesstrekningen i øst og T-baneringen.
Linjer.
a>. Sporet til høyre i bildet er Holmenkollbanen, som skiller lag fra Sognsvannsbanen omtrent her.
Sognsvannsbanen blir betjent av linjene 3, 4 og 5 til T-banen i Oslo. Linje 3 betjener hele banen, mens linje 4 og 5 tar av efter Ullevål stadion og betjener T-baneringen. Linjene 4 og 6 betjener hele ringen, men bytter numre efter henholdsvis Ullevål stadion og Carl Berners Plass (retning Ringen). På grunn av dette opererer linje 4 bare fra Majorstuen til Ringen, og linje 6 opererer den andre retningen; fra Ringen til Carl Berners Plass. Linje 5 går kun til Storo.
Alle fire linjene opererer med en femten-minutters frekvens, unntatt kvelder og helger. Dette gir stasjonene Blindern, Forskningsparken og Ullevål stadion en gjennomsnittlig togfrekvens på fem minutter til og fra sentrum. T-baneringen har en frekvens på 7,5 minutter mellom Nydalen og Storo. På den østlige delen av byen fortsetter linje 3 videre på Østensjøbanen, linje 4 på Lambertseterbanen og linje 5 på Grorudbanen. T-banen i Oslo blir driftet av Oslo T-banedrift på anbud fra Ruter.
Overgang til Kolsås-, Røa- og Holmenkollbanen er mulig ved Majorstuen. Overgang til Oslo S finnes ved Jernbanetorget. De fleste vestgående tog kan bli påsteget på Nationaltheatret. Overgang til Oslotrikken finnes på Storo, Majorstuen og Forskningsparken stasjoner, samt i sentrum på Jernbanetorget, Stortinget og Nationaltheatret.
Sognsvatn.
Da Sognsvannsbanen ble ferdigbygget på midten av 1930-tallet ble det fastsatt av regjeringen Nygaardsvold at endestasjonen skulle hete «Sognsvatn», noe som ble fulgt opp av A/S Holmenkollbanen og A/S Oslo Sporveier. Dette var på tross av at «Sognsvatn» aldri hadde vært i utstrakt bruk blant beboerne i Oslo og Aker.
«Sognsvatn»-formen kom alltid til å bli svært kontroversiell i Oslo. Det var mange og dyptfølte avisinnlegg om saken, og det skjedde flere ganger at folk i nattens mulm snek seg opp til stasjonen for å male over t-en i Sognsvatn. «Harmen mot det hersens Sognsvatn var almen og inderlig», skrev "Aftenposten" i 1984.
På tross av den offisielle formen var «Sognsvatn» ikke alltid helt konsekvent brukt i offentlig utgivelser. For eksempel brukte flerbindsverket om Akers historie, utgitt av Oslo kommune i 1940, formen «Sognsvann». Mange skiftet også mellom formene innad i samme verk, og i Oslo byleksikons 1966-utgave ble «Sognsvatn» brukt som stasjonsnavn i brødteksten, mens «Sognsvann» ble brukt i sporveiskartet.
Samferdselsdepartementet godkjente offisielt den nye skrivemåten «Sognsvann» i 1984. Samtidig ble stasjonsnavnet «Frøn» godkjent endret til «Frøen», og «Majorstuen» brukt konsekvent.


Ensilering.
Ensilering er det å konservere gras eller noe annet ved å forhindre lufttilførsel til plantene. Målet med ensileringen er å forhindre utviklingen av aerobe bakterier, altså oppnå et anaerobt miljø, og senke pH til et ønsket nivå som er rundt 4. Gresset presses sammen for å få ut lufta, det tilsettes syre for å oppnå riktig pH, og det oppbevares vakumpakket i en silo eller pakket inn i plast (rundballer). Det ensilerte gresset brukes i landbruket som fôr, såkalt silofôr eller surfôr, til storfe, geiter og sauer.
Ensilering av direkte høstet gras.
Direkte høstet gras har lavt tørrstoffinnhold, og legges i silo rett etter høsting. Det at det er såpass høy vannaktivitet kan gjøre sitt til at pH ikke synker raskt nok til å forhindre vekst av uønskede mikroorganismer som enterobakterier og klostridier. Enterobakteriene er lite syretolerante og forsvinner med en gang pH blir lav, mens klostridiene kan gå over fra bakterieform til sporeform ved lav pH hvis nedgangen i pH er for treg. Enterobakteriene danner etanol og klostridiene smørsyre. Begge disse endeproduktene forringer surfôrets kvalitet betraktelig og kan gjøre det uspiselig. Et stort tap som kan forekomme ved direkte høsting er pressaftap. Dette begynner allerede ved høsting med fôrhøster ute på jordet, men blir størst inne i siloen. i dag er det påbudt å samle opp pressaften, ettersom den er sterkt foruerensende. Pressaften inneholder mye tørrstoff og er en viktig næringskilde i surfôret. Det at det samles opp gjør at tapet blir litt mindre i dag enn tidligere. Pressaft brukes ofte som fôr til ungdyr, gris og melkekyr.
Ensilering av fortørket gras.
Fortørket gras blir tørket ute på jordet til en viss tørrstoffprosent og er sterkt væravhengig. På bladene på graset finnes det små spalteåpninger (stomata) på undersiden. Disse regulerer fordamping av væske. Fortørkingen deles ofte opp i to faser. Den første intensive hvor vanntapet er stort, og den andre der et vokslignende lag (kutikula) beskytter spalteåpningene mot fordamping, slik at bladene holder på vannet. Ved bruk av en såkalt stengelbehandler på slåmaskinen (fingre som knekker graset slik at vokslaget brytes) kan man forhindre at denne fasen blir langvarig, noe som er veldig avgjørende for god surfôrkvalitet. Det er vikig med rask nedgang i pH, og dette får man når nedgangen i tørrstoff er betraktelig. Når bladene tørker ute på jordet, sprekker celleveggene og graset blir veldig sårbart for utvasking, og det mekaniske tapet av lettløselige fragmenter ved håndtering er massivt. Det at graset blir liggende ute på jordet kan medføre ekstra arbeid i forhold til vending o.l. Når graset plukkes opp fra bakken og kjøres inn må det kuttes godt. Hvis det ikke blir kuttet riktig kan dårlig pakking i siloen føre til stort porevolum og aerob ustabilitet i siloen som fører til treg nedgang i pH og fare for varmgang ved åpning. Hvis det blir kuttet i riktig lengde (2-5cm) vil dette problemet opphøre. Fortørking gjør at man oppnår raskt aerob stabilitet i surfôrmassen og rask nedgang i pH. Dette gjør at miljøet inne i siloen er lite attraktivt for enterobakterier og klostridier. Så på mange måter gir fortørking bedre forutsetning for god fermentering i siloen.
Fôropptak.
Når det gjelder fôropptak så er det størst ved fôring på direkte høstet gras. Det kan ha noe med de massive mekaniske tapene en får ved fortørking, hvor man mister mange viktige lettfordøyelige fraksjoner. Dette gjør at mange foretrekker nettopp direkte høsting. Dessuten er det mindre tidkrevende og billigere enn fortørking og to-trinns høsting.
Tilsetningsmidler.
Ved ensilering kan det benyttes ulike tilsetningsmidler. De deles inn i gjæringstimulerende og gjæringshemmende. Gjæringsstimulerende midler hjelper de ønskede melkesyrebakteriene i bekjempelsen av mindre ønskelige biokjemiske og mikrobiologiske prosesser. Dette kan være inokulanter, sukkertilsetning og enzymer. Inokulanter er melkesyrer bla, da kun de homofermentative.
De gjæringshemmende midlene går noe mer selektivt på å hemme uønskede mikroorganismer og forhindre gjæring av siloen (forhindre ved hjelp av syrer, salter og formaldehyd-lignende stoffer). Men de uorganiske syrene saltsyre, svovelsyre og fosforsyre skaper kun rask nedgang i pH, og forhindrer ikke de uønskede mikroorganismene. Derfor brukes de ofte sammen med formaldehyd-lignende stoffer. De organiske syrene maursyre, propionsyre, benzosyre m.fl. er ikke like sure som de uorganiske, men i tillegg til nedgang i pH så virker de også hemmende på de uønskede mikroorganismene. Dessuten viser forsøk at de har positiv påvirkning på fôropptaket.
Gassfare.
Det er stor fare for gass under ensilering. Grunnen til det er at plantene som ensileres ikke er døde, og fortsetter med fotosyntesen hvor de bruker opp all lufta og danner karbondioksid. Det er derfor man lett kan kveles av oksygenmangel om man faller ned i en silo, eller bli dårlig av all karbondioksiden om man oppholder seg i en sånn plass. I tillegg vil enterobakteriene danne nitritt og nitrøse gasser som er usynlige, men blir grå i kontakt med oksygen. Disse er veldig farlige og kan forårsake lungeødem, blodstyrt og kroniske lungesykdommer. Se også gassfare i tårnsiloer


T-baneringen.
T-baneringen er en linje i T-banen i Oslo som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Rundt hele ringen, inkludert strekninger som eksisterte før byggingen av T-baneringen, er det 13,5 km.
Et særtrekk med de tre nye stasjonene er at de har øyperrong istedenfor perronger på hver side av sporet, som er mest vanlig på T-banen i Oslo. Siden hele ringen er forholdsvis kort, kan passasjerene gjerne reise i begge retninger for å nå samme stasjon. Spesielt for reisende til sentrumsstasjonene Jernbanetorget, Stortinget og Nationaltheatret er midtplattform hensiktsmessig.
Historie og bygging.
Banen ble planlagt på slutten av 1990-tallet, og byggearbeidet startet i år 2000. Første etappe av ringen fra Ullevål stadion med de to nye stasjonene Nydalen og Storo, ble åpnet 20. august 2003. Resten av ringen ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006. Med åpningen fikk T-banen sin nyeste stasjon på denne linjen, Sinsen.
Muligheter som følge av T-baneringen.
T-baneringen muliggjør byggingen av Lørensvingen. Lørensvingen er en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs t-baneringen, og ikke "må" kjøre sørover langs Fellestunnelen som i dag. Dette vil gi T-baneringen økt verdi, og mange mener dens fulle potensial ikke vil være tatt ut før Lørensvingen er bygget.
I og med t-baneringen har man har også en nødløsning om det skulle oppstå driftsstans i sentrum, da man kan komme seg fra øst til vest og omvendt via denne ringen. En slik reise vil riktignok medføre togbytte både på Majorstuen og Tøyen.
Drift.
Linjen betjenes "ikke" av tog som går i en kontinuerlig løype rundt ringen, slik det gjøres på Ringbanen i Berlin og også tidligere ble gjort på Circle-linjen i London. Dette ble drøftet, men forkastet fordi kjøretiden på en runde er 24 minutter, og dette koordinerer dårlig med kvartersrutene som T-banen opererer med. Dessuten er forsinkelser vanskelig å kjøre inn med et slikt opplegg (noe som også var grunnen til at Circle-linjen i London sluttet med nettopp dette).
Istedet kobles linje 4 (Lambertseterbanen) og linje 6 (Kolsåsbanen) sammen og danner en sløyfelinje. For linje 4 blir altså ruteopplegget Bergkrystallen–Tøyen–Majorstuen–Storo. Idet denne linjen kommer inn på ringen skiftes dens linjenummer til 6 som fortsetter via Sinsen–Tøyen–Majorstuen–Bekkestua.
Linjen til Storo betjenes også av linje 5, som også kjører på Grorudbanen i øst. I scenarioene ved en bygget Lørensving vil ingen linjer ha endestasjon på T-baneringen, men fortsette videre. Spesielt Sinsen stasjon, som per i dag kun har en bane i kvarteret, vil nyte godt av dette.
Stasjonene i ringen.
De røde stasjonene er de nye, og tilhører linjen T-baneringen. De blå ligger på ruta til Ringen, men er ikke en del av selve denne linjen (de eksisterte før byggingen av T-baneringen). Homansbyen er i klammer fordi denne kun er planlagt.
Tallene viser korteste avstand fra Stortinget stasjon. For stasjonene på T-baneringen hvor det er tilnærmet like langt til Stortinget uavhengig av hvilken vei man kjører har man av naturlige grunner ikke oppgitt noen tall, men avstandene er som følger: Strekningen på 5 km består av 4 km fjelltunnel/betongkulvert og 1 km i dagsone. Strekning mellom Ullevål stadion og Nydalen er 2 km, mellom Nydalen og Storo 950 m, Storo–Sinsen er 815 m og Sinsen–Carl Berners plass 900 m. Nydalen er dermed 7,3 km fra Stortinget hvis man kjører vestover og 6,2 km hvis man kjører østover. Storo er 8,4 km fra Stortinget hvis man kjører vestover og 5,1 km hvis man kjører østover. Sinsen er på sin side 9,3 km fra Stortinget hvis man kjører vestover og 4,2 km hvis man kjører østover.
Byutvikling.
Byggingen av banen har medført at områdene i nærheten av de nye stasjonene kunne utbygges i langt større grad enn tidligere. Nydalen stasjon betjener Nydalen som nå har blitt et av de største arbeidsstedene i Oslo, i tillegg til at det er blitt en massiv boligutbygging i strøket. På Nydalen T (som da også omfatter busstrafikken på dette kollektivpunktet) økte antall påstigende fra 1470 til 8420 pr virkedøgn som følge av at T-baneringen ble bygget.
Etableringen av Storo og Sinsen stasjoner har ført til at hele den åpne strekningen vest for T-banen (Storo sør, hele Sandaker øst og nordøstlige Torshovdalen) skal utbygges med godt over 1000 leiligheter over 2 uavhengige boligprosjekter. I tillegg har de nye stasjonene naturligvis bedret kollektivtilbudet for de eksisterende arbeidsplassene og boligene drastisk, eksempelvis økte andelen i Storo/Nydalen-området som var ganske eller svært fornøyd med kollektivtilbudet fra 39 til 74 prosent i perioden 2003-2007 (målt før og etter hele ringen åpnet).
T-baneringen ble i 2008 tildelt Bolig- og byplanprisen av Norsk bolig- og byplanforening.


Fylkesvei 49.
Fylkesvei 49 (Fv49) går mellom Jektavik i Stord og Norheimsund i Kvam. Veien (unntatt fergestrekningen og felles trasé med riksvei 48) er 102,8 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Reality-TV.
Reality-TV (på engelsk ofte kalt "reality drama") er en programsjanger i fjernsyn som viser personer som opptrer som seg selv, ikke skuespillere i roller, og som handler i «virkelige» situasjoner, enten de utfører dagligdagse gjøremål i sitt vanlige liv eller utfører arrangerte oppgaver i et konstruert miljø. Reality-TV låner formgrep både fra dokumentarfilm, fra fiksjonsfilm eller dramatikk med et skrevet manuskript og fra underholdningsprogram. Deltakerne skal ofte utføre en bestemt oppgave eller konkurrere med hverandre. Reality-TV er vanligvis formet som en programserie med flere episoder som sendes fast hver dag eller uke.
Eksempler på populære realityserier er Big Brother, Robinsonekspedisjonen, Farmen, Sjarmørskolen eller Heia Tufte. Den dramatiske motoren er vanligvis utstemning, og intriger fremprovoseres gjennom dette. Mange norske realityserier følger en streng programoppskrift kjøpt fra utenlandske suksesserier.
Undersjangre.
"Dokusåpe" (satt sammen av "dokumentar" og "såpeopera") følger allerede eksisterende miljøer, og skildrer livet her gjennom alminnelige mennesker, ofte i grupper som har noe til felles, for eksempel felles arbeidsplass eller fritidsaktivitet, og gjerne over en lengre tidsperiode. Eksempler på norske og utenlandske dokusåper er Campingliv, Charterfeber, Yngrebølgen og Fete Typer eller The Osbournes.
Også mer tradisjonelle dokumentarserier som handler om vanlige mennesker, vil kunne defineres inn i denne sjangeren, som Raballder, Et lite stykke Thailand og Hyttedrømmen.


Høyballe.
En høyballe er komprimert (presset) høy. Høyballer finnes i ulike former og størrelser. Små firkantballer er svært vanlige, er lette å bære og enkle å transportere. Store firkantballer (storballer) blir mer og mer vanlig. Ellers pakkes også høy i rundballer.


Høy.
Høy er tørket gress og andre engvekster. På bondegårder brukes høy hovedsakelig til mat for hest og ku og sau, og til mykt underlag for kalver, griser og så videre.
Produksjon av høy.
Gresset blir produsert ved at det dyrkes ute til det tas inn i høyonna. Under tørking kan gresset enten ligge på bakken eller bli hengt opp på en hesje. Etter mekaniseringen av landbruket er hesjing blitt sjeldnere. Det tørre høyet blir presset til høyballer eller kjørt inn med høysvans eller selvlesservogn.
Det er stadig vanligere at fortørket gress blir pakket i rundballer. Det også vanlig at gress blir lagt i en gressilo (silofór). Silofór er tilsatt ensileringsmiddel mens rundballer kun er fortørket gress luftett pakket i plast.
Høy-kvaliteter.
Best kvalitet på vanlig tørt høy får man ved å tørke høyet på låvetørke. Tørket høy er lagringstørt med et vanninnhold lavere enn 18% vann. Fortørkingen av høy ute gjøres til høyet har maksimalt 40-45% vann. Man vil da høre at gresset får «høylyd» eller «krisler» når det håndteres. Kort fortørk ute gir høyet gode hygieniske egenskaper som fin grønn farge og god lukt.
Statens Fagtjeneste for Landbruket (nedlagt i 1994) utarbeidet kvalitetsklasser på høy basert på en skala (H-klassifisering) fra 1 (best) til 5 (uegnet til fóring). Klassifiseringen ble foretatt etter laboratorieanalyser. Klassifiseringssystemet er fortsatt i vanlig bruk selv om det kun klassifiserer høyet etter energiinnhold. Dagens høyanalyser gir opplysning om en rekke næringsstoffer i tillegg til energiinnhold.


Silofôr.
Silofôr eller surfôr, også kort bare "silo", er ensilert og nedsyret gress, som regel enten i rundballer eller silo. Det brukes i landbruket hovedsakelig til fôr for storfe, geiter og sauer. Surfôr er den klart vanligste typen av grovfôr, spesielt i mjølkeproduksjon. Høy brukes nå mest til andre dyreslag, som hest og sau, eller som fôr til kalver.
Produksjon.
Når man lager silofôr er det vanlig at råvaren kuttes ved høsting. Dette gjør at det er lettere å pakke silofôret godt under innlegging, slik at det blir så lite luft som mulig igjen i massen. For å hjelpe ensileringsprosessen ytterligere i gang, tilsettes oftest også ensileringsmidler som senker pH-verdien, motvirker uønskede mikroorganismer og/eller hjelper mjølkesyrebakteriene. Det klassiske ensileringsmidlet er ren maursyre. Ensileringsmiddel tilsettes ofte med dyser som spruter ensileringsvæsken på graset under høstingen.
Metoder.
I hovedsak er det tre metoder som nyttes ved produksjon av silofôr i det norske landbruket.
Tårnsilo.
I Norge har tårnsiloen fram til nå vært den vanligste metoden. Den har høyest anleggskostnad, men gir ofte silofôr med høy kvalitet. Pakkingen blir effektiv i en høy tårnsilo, fordi graset presses godt sammen av egen tyngde. Tårnsiloen er støpt i betong eller bygd i stål eller tre. Ved bygging i andre materialer enn tre må det tas hensyn til korrosjonen som ensileringsmiddelet vil medføre. F.eks kan en offeranode kobles til armeringen i en betongsilo.
Det er mulig å mekanisere innlegging og/eller tømming med såkalte fylltømmere. Ellers er det vanlig med uttak med vinsj og silograbb. Den enkleste formen er manuell tømming med høygaffel og silospade.
Rundballer.
Graset slås med en slåmaskin, deretter presses det i rundballer med en rundballepresse og pakkes inn med fire til åtte lag plast (strekkfilm). I prinsippet er det ingen anleggskostnader med metoden, men de variable kostnadene er store p.g.a. all plasten. Det er dessuten vanskelig å rasjonalisere utfôringen da hver enkelt rundballe må håndteres med traktor, gaffeltruck, hjullaster e.l.
Plansilo.
Plansiloer er vanligvis langsmale, to til fire meter høye, og åpne i en eller begge ender, vanligvis støpt i betong. Massen som skal ensileres legges ut i jevne lag og pakkes hele tiden med traktor, hjullaster el.l. Når plansiloen er fylt opp dekkes massen med plast for å forhindre lufttilgang. Uttak skjer ved hjelp av traktor med frontlaster el.l. med en blokkuttaker som kutter blokker av silofôren fra den ene enden av plansiloen.
En plansilo må dimensjoneres slik at man har stort nok uttak til at det ikke blir varmgang i den massen som ligger utildekket i enden av siloen under uttaket. Det vil vanligvis måtte kasseres noe fôr p.g.a. dårlig kvalitet. Plansiloer muliggjør høy innleggingskapasitet og egner seg godt ved stordrift.
Gassfaren i tårnsiloer.
En alvorlig fare ved tårnsiloer er at ensileringsprosessen kan gi CO2 og de nitrøse gassene NO, NO2 og N2O4. Disse legger seg nede i siloen fordi det er tyngre enn luft og en person som klatrer ned i siloen kan miste bevisstheten og bli kvalt. Både dette og gasser i gjødselkjeller har ført til mange dødsfall i landbruket. På 80-tallet var gassforgiftning den vanligste dødsårsaken ved ulykker i landbruket
Symptomer.
4% CO2 i siloen gir svimmelhet, 7% fører til kvelning. 20% er dødelig ved første innpust. CO2 er luktfri og usynlig. Små mengder nitrøse gasser vil gi irritasjon i nese svelg og øyne. Symptomer på forgiftning er tungpustethet, kvalme, at man føler man besvimer og hoste med rødt skummende slim. Ved mindre forgiftninger vil symptomene forsvinne men kan komme tilbake etter 4 til 30 timer.Det er derfor viktig å oppsøke lege straks det er mistanke om forgiftning.
Det er viktig at en person som ser andre falle om i siloen er oppmerksom på faren og ikke selv kveles når han/hun prøver å hjelpe.
Typisk faresituasjon.
Faren for forgiftning øker ved et opphold i ileggingen eller når gresset ikke er jevnet og pakket før man forlater siloen. En typisk situasjon vil være at gassen utvikles under middagspausen. En plastduk over gresset ved arbeidsdagens slutt kan minske gassdannelse, men forgiftning kan oppstå når duken fjernes. Bruk derfor alltid tau til å fjerne duken.
Forebygging.
Gass kan forebygges ved å installere silovifte, denne bør ha en kapasitet på 10 ganger siloens volum i timen og blåse langs kanten av siloen. Noen siloer er konstruert med en rekke luker ned langs siden av siloen, for uttak av fôr. Disse lukene åpnes etterhvert som nivået av fôr synker ved uttak. Dette gir dermed en viss utlufting. Det er derimot en myte at lass med ferskt gress som tippes ned i siloen skaper nok luftbevegelse til å unngå problemet.
De nitrøse gassene oppstår ved nedbrytning av nitrogen. Overdreven nitrogengjødsling kan derfor øke mengden nitrøse gasser. Fortørket gress øker også gassdannelsen. Tettpakket gress reduserer tilgangen på oksygen og dannelsen av gasser og gir også best kvalitet på silofôret.
Barn må ikke arbeide eller oppholde seg i siloen, ver oppmerksom på at barns lave høyde gjør at de kan puste inn gass fra lave gasslommer voksne ikke merker.


Admittans.
Admittans er den inverse størrelsen til impedans.
Admittans har betegnelsen Y og måles i Siemens [S] eller Mho.
Likestrøm.
Den mest grunnleggende regelen i elektrisiteten er Ohms lov som beskriver forholdet mellom likespenning og likestrøm over en kjent motstand. Motstand er spenning delt på strøm. Hvis vi istedet snakker om ledningsevne over motstanden, snur vi den brøken på hodet, og får den inverse verdien, som blir strøm delt på spenning.
Vekselstrøm.
Når vi går over til vekselstrøm med stadig økende svingehastighet / frekvens, og det som skaper motstanden ikke er en ren motstand, men kanskje en kondensator eller spole, vil motstanden variere med frekvensen. Spolen slipper igjennom mye vekselstrøm ved lave frekvenser og kondensatoren slipper igjennom mye ved høye frekvenser. Impedansen kan vi da sammenligne med motstanden, men vi må vite frekvensen før vi finner hvor mange ohm det er, eller så tar vi vekselstrøm delt på vekselspenning, som blir impedans i Ohm. Hvis vi heller vil snakke om ledningsevne for vekselstrømmen kaller vi det admittans, og snur brøken på hodet, til den inverse verdien, på samme måte som ovenfor med vekselstrømmen delt på vekselspenningen og får admittans i antall Siemens.
Koaksialkabler og noen andre linjer er slik at de har evne til å overføre vekselstrøm i et viss forhold til vekselspenningen, som kalles (impedans) over et stort frekvensområde. Vanligvis oppgir vi verdien på kabelen med impedansen i Ohm, men vi kunne like gjerne oppgitt den med admittans i Siemens. Denne impedansen er noe annet enn tapet i kabelen som ikke regnes som motstand, men som tap i dB/m (desiBel pr. meter).
Hvis en vekselstrøm/vekselspenning går fra en linje/kabel med en gitt impedans, over i en annen linje med en annen impedans, må vi ha en transformator som for eksempel øker vekselspenningen og reduserer vekselstrømmen. Denne forandringen av impedansen kan sammenlignes litt grovt med giret på en bil som reduserer antall omdreininger pr sekund og øker kraften.
Da stryker jeg "Opprydningstagen" og håper at de som ikke har særlig greie på elektrisitet har forstått det.
Impedans og admittans kan også sees i sammenheng med faseforskyvning.


Silo.
Silo er en tank eller bygning for lagring av korn, sand, sement, kraftfôr eller andre egnede produkter i bulk. En silo kan være laget av metall eller i armert betong. Siloen fylles fra toppen, mens uttak skjer fra bunnen. Tidligere var kornsiloer plassert i en rekke norske havner, som f.eks Silokaia i Kristiansand og Oslo Havnesilo på Vippetangen.
Silo brukes også om underjordiske anlegg for lagring og utskyting av rakettvåpen.
Silo er en kortform av begrepet Silofôr.
Silo på en gård er en konstruksjon hvor det lagres ensilert silofôr. Se Silofôr.
a> med containerhavn og kraftfôrsiloer til venstre. Utenfor høyre bildekant finnes også sementsilo.


Curling-EM 1993.
Curling-EM 1993 ble arrangert 6. desember – 11. desember 1993 i
"Sportzentrum" i Leukerbad i Sveits.
Det deltok 18 lag for herrer og 14 lag for kvinner.


Fylkesvei 546.
Fylkesvei 546 (Fv546) går mellom Rå i Bergen og Bekkjarvik i Austevoll. Veien (unntatt fergestrekningen) er 33,6 km lang.
Den 17. november 2007 ble Austevollsbrua åpnet. Fergen mellom Hufthamar og Austevollshella ble dermed erstattet.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Curling-EM 1992.
Curling-EM 1992 ble arrangert 7. desember – 12. desember 1992 i
"Dewars Rinks" i Perth i Skottland.
Det deltok 19 lag for herrer og 14 lag for kvinner.
Herrer.
For Norge spilte Eigil Ramsfjell, Sjur Loen, Niclas Järund og Bent Ånund Ramsfjell.


James Phelps.
James og Oliver Phelps på førpremieren av Harry Potter og halvblods prisnen i Oslo, Norge.
James Andrew Eric Phelps (født 25. februar 1986 i England) ble født 13 minutter etter sin tvillingbror Oliver Martyn John Phelps. Tvillingbrødrene er best kjent for sine roller som «Fred og Frank Wiltersen», der James hadde rollen som «Fred Wiltersen».
Begge brødrene er 1,91 meter høye og har brunt hår som blir farget oransje til filmene. Begge brødrene har brune øyne. Det gikk et rykte om at brødrene byttet plass på innspillingssettet til en av "Harry Potter"-filmene en gang, og måtte filme alle scenene på nytt igjen, selv om dette bare var et rykte. De vokste opp i Sutton Coldfield (utenfor Birmingham) i England.


Oliver Phelps.
James og Oliver Phelps på førpremieren av Harry Potter og halvblods prisnen i Oslo, Norge.
Oliver Martyn John Phelps (født 25. februar 1986 i England) ble født 13 minutter før sin tvillingbror James Andrew Eric Phelps. Tvillingbrødrene er best kjent for sine roller som «Fred og Frank Wiltersen», der Oliver hadde rollen som «Frank Wiltersen».
Begge brødrene er 1,91 m høye og har brunt hår som blir farget oransje til filmene. Brødrene byttet plass på innspillingssettet til en av "Harry Potter"-filmene en gang, men ble oppdaget og måtte filme alle scenene om igjen. De vokste opp i Sutton Coldfield (utenfor Birmingham) i England. Brødrene gikk på Terry Arhtur School, der det fortelles at de pleide å bytte navn og klasserom, og lot som om Oliver var James og James var Oliver, uten at lærerne fant det ut.
Oliver hater rotter, og mislikte sterkt å måtte spille sammen med en i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban".


Fylkesvei 545.
Fylkesvei 545 (Fv545) går mellom Sandvikvåg i Fitjar og Leirvik i Stord. Veiens lengde er 29,8 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Tvangstrøye.
En tvangstrøye er en trøye eller jakke av solid stoff med lange ermer som kan knyttes i kors over brystet eller på ryggen, eller festes til en seng eller stol, slik at brukerens bevegelser hindres. Tvangstrøyer har tradisjonelt vært brukt på urolige fanger og psykiatriske pasienter.
Årsaken til at personer har blitt utstyrt med tvangstrøyer er det er fare for at de kan skade seg selv eller andre. Tvangstrøyen er også mye brukt blant tryllekunstnere, illusjonister og «utbryterkonger».
For at en tvangstrøye skal fungere effektivt, må den være så liten som mulig. En jakke som er for vid over brystet og armene vil være mulig å komme ut av.
Å ha på seg en tvangstrøye over en lengre periode kan være smertefullt. Typisk kan man få hovne albuer og man kan oppleve "prikking" i fingrene på grunn av for dårlig blodsirkulasjon.
Ett alternativ til tvangstrøye er såkalt beltelegging. Det festes to belter rundt senga. Til det ene festes belter rundt begge håndledd, og til det andre festes belter rundt begge ankler.
Når tvangstrøye eller beltelegging benyttes ved en psykiatrisk avdeling må det skrives vedtak om tvangsbehandling, og behandlingen må føres inn i avdelingens protokoll for tvangstiltak. Dette må gjøres av en av avdelingens leger. I pasientens journal bør pasientens tilstand beskrives. Vedtakene og protokollen blir gjennomgått av sykehusets kontrollkommisjon, samt sendt til fylkesmannen.
Tvangstrøye kalles "Zwangsjacke" på tysk og "straitjacket" på engelsk.


Fransk revolusjonskalender.
Den franske revolusjonskalender, også kalt "republikanske kalender" eller "revolusjonskalenderen", er kalenderen som ble anvendt i Frankrike i noen år etter den franske revolusjons utbrudd. Den skilte seg fra den gregorianske både med hensyn til månedenes navn og lengde, ukenes lengde, ukedagenes navn og døgnets timeinndeling. Kalenderen var et forsøk på å innføre desimaler i tidsregningen.
Innført 1793.
Kalenderen ble innført ved et edikt den 5. oktober 1793 og var offisielt gjeldende frem til den 1. januar 1806, da den ble avskaffet ved et påbud gitt den 9. september 1805.
Kalenderens utgangspunkt var den 22. september 1792, den dag republikken ble innført. Denne dato ble kalt "1. vendémiaire år I".
Etter denne kalenderen var året inndelt i 12 måneder, hver på 30 dager. Hver måned ble inndelt i tre tidagersuker ved navn "dekader", og ved årsskiftet la man til fem eller (hvert fjerde år) seks tilleggsdager, kalt "jours complémentaires" eller "jours epagomènes". Et døgn bestod av 10 timer, hver på 100 minutter.
Sommer.
De ti ukedagene fikk navn etter deres nummer i uken: "primedi, duodi, tridi, quartidi, quintidi, sextidi, septidi, octidi, nonidi" og "décadi".


Murmansk oblast.
Murmansk oblast (russisk: Му́рманская о́бласть) er en oblast (region) i Nordvest-Russland. Oblastens administrasjonssenter ligger i byen Murmansk. Arealet er 144 900 km², og befolkningstallet er på 892 534 (2002). Oblasten består av fem distrikter og har sju byer og tettsteder og administrasjonsenteret er i byen Murmansk.
Geografi.
Murmansk oblast ligger hovedsakelig på Kolahalvøya, og er en del av det samiske området som strekker seg over fire land. Oblasten grenser i syd til republikken Karelia, og i vest til Finnmark i Norge og til Lappland i Finland. Nord for Kolahalvøya er Barentshavet, og Kvitsjøen rammer inn halvøya i øst og syd.
Murmansk oblast ligger i Moskva tidsone (MSK/MSD). UTC-offset er +0300 (MSK)/+0400 (MSD).
Demografi.
Befolkning: 795 409 (Folketellingen i 2010), 892 534 (Folketellingen i 2002), 1 146 757 (Folketellingen i 1989).
Samene er de innfødte menneskene i regionen, men de utgjør bare en liten minoritet av dagens befolkning. 92,2% av oblastets befolkning lever i de urbane områdene. Byen Murmansk er Oblastets største by med sine 336 137 innbyggere. Andre byer eller store tettsteder i oblastet er Severomorsk, Apatity, Kandalaksja, Montsjegorsk og Kirovsk.
I 2009 hadde byene og tettstedene i oblastet en nedgang i den naturlig tilvekst på -0,16% i året, mens de rurale områdene hadde en økning på 0,35%.
Økonomi.
Murmansk oblast er veldig rik på naturlige ressurser. Regionen har over 700 forskjellige typer mineraler. Mesteparten av industrien i oblaste driver med bearbeiding og utvinning av råvarer. De største industriene i oblastet er utvinningen av metaller(36,6%), strøm produksjon(22,9%) og mat produksjonen(13,7%).
De isfrie havnene til Murmansk spiller en viktig rolle i Russland sin utenrikshandel. Murmansk oblast står for 41% av Russland sin totale transport via sjøveien. Fiske industrien i oblastet er en av de mest lønnsomme fiske-industriene i landet og står for 16% av landets totale fiskeproduksjon. Russlands største fiskeflåte Murmansk Trawl Fleet holder til i Murmansk.
Oblastets økonomi er eksportorientert. Hovedeksport varene er nikkelprodukter, Apatitt, Aluminium, Kopper og kopperprodukter. Oblastet står for 100% av Russland sin total produksjon av apatitt konsentrat(3,7 millioner tonn i 1998), 43% av Russland sin nikkel produksjon, 15% av Russland sin produksjon av kopper, 12% av Russland sin utvinning av Jernmalm og Jernmalm konsentrat(17,7 millioner og 6,4 millioner tonn i 1998) og 40% av Russland sin produksjon av Kobolt.
Arbeidsledigheten i oblastet var på 3,4% i 2006.
Militære.
Murmansk Oblast har en viktig rolle for den russiske marinen. Nordflåten har hovedkvarteret sitt i Severomorsk 25km nord for Murmansk. Marinen har også andre baser og skipsverft i Murmansk oblast.


Fall Finish.
Fall Finish presented by PricewaterhouseCoopers er en poengbasert konkurranse i golf som går over 11 turneringer mot sesongavslutningen på PGA-touren. I 2006 begynner den med Deutsche Bank Championship og slutter med The Tour Championship. Spillere som konkurrerer i Fall Finish mottar poeng for topp 10-plasseringer i hver turnering, som fordeles med 100 poeng til 1. plass gradvis ned til 10 poeng for en 10. plass. En bonus på 1 million dollar fordeles på de tre beste plasseringene i Fall Finish, der vinneren mottar 500 000 dollar.
Turneringene i Fall Finish spiller tradisjonelt en viktig rolle i å avgjøre hvem som får spillerett på touren i neste sesong, og for kåringer som Årets spiller og Vardon Trophy. De ledende spillerne på touren kjemper om en plassering blant de 30 beste på pengelisten og dermed en plass i The Tour Championship. Andre kjemper om en plassering blant de 125 beste på pengelisten for å få spillerett til neste sesong.


Christian Coulson.
Christian Coulson (født 3. oktober 1978) er en engelsk skuespiller, og er mest kjent for rollen som «Tom Marvolo Riddle» i den andre filmen i "Harry Potter"-serien, "Harry Potter og Mysteriekammeret". Etter å ha fullført gymnaset dro Coulson til Cambridge University, der han fikk graden sin i 2000 etter å ha lest engelsk på Clare College. Mens han gikk på skolen hadde han flere teaterroller, og han fortsatte teaterkarrieren sin etter at han var ferdig på universitetet.
Han hadde ikke lest bøkene før han prøvde ut for rollen som Tom Marvolo Riddle. De så over
tusen forskjellige folk. Alt tok veldig lang tid, og etter seks måneder fikk han beskjed at han hadde fått rollen.
Christian var medlem av UK's National Youth Music Theatre i syv år (1990–1997) og skrev lyrikken og boken for en produksjon av "The Fallen" for Bedford Modern School. Utenom dette var han også medlem av Cambridge University Amateur Dramatic Club.
Han spilte i stykker som "Cabaret", "The Resistble Rise of Arturo Ui", "The Maids" og "Equus". Han har også spilt i produksjoner som Shakespeares "Romeo and Julie" på Liverpool Playhouse,og spilte Christian i "Festen", som har blitt roset av anmelderne og nominert for hele fem Oliver awards.


Fylkesvei 47.
Fylkesvei 47 (Fv47) går mellom Bjelland i Sveio og Skudeneshavn i Karmøy. Veiens lengde er 60,3 km, hvorav 12,8 km i Hordaland og 47,5 km i Rogaland, omkjøringsveg Norheim-Raglamyr og T-forbindelsen er ikke medregnet.
Veien var før 1992 en del av den daværende riksvei 14. Fra 1. januar 2010 ble veien omklassifisert til fylkesvei, unntatt strekningen mot Haugesund lufthavn, se riksvei 47. Omkjøringsveg mellom Norheim og Raglamyr samt strekningen Raglamyr-Ørpetveit åpnet i juni 2012. T-forbindelsen mellom Raglamyr i Haugesund, Håvik i Karmøy og Mjåsund i Tysvær vil stå ferdig i 2013.

Mellom Rossabø og Raglamyr felles trasé med


Danmarks Radio.
Danmarks Radio (DR) er Danmarks offentlige kringkastingsselskap. Det ble grunnlagt som "Statsradiofonien" 1. april 1925, men skiftet navn til "Danmarks Radio" i 1959. I 1996 endret man navnet til kun "DR". DR er finansiert gjennom innkreving av lisens. DR har hovedsete i København, og selskapets virksomhet er regulert gjennom radio- og fjernsynsloven. Det er medlem av Den europeiske kringkastingsunionen.
DR Radio sender radio i fire landsdekkende kanaler (P1, P2, P3 og P4) på FM-båndet. I tillegg omfatter DR Radio en rekke digitale kanaler, som for det meste sender musikk.
DR TV driver de to landsdekkende fjernsynskanalene DR1 og DR2, i tillegg til digitalkanalene DR Ramasjang, DR K, DR HD og DR Update.
Danmarks Radio flyttet i 1941 inn i det nybyggede Radiohuset i Rosenørns allé på Frederiksberg. I 1970 flyttet tv-seksjonen til TV-Byen i Gyngemosen i Gladsaxe. I 2006 ble DRs nye hovedkvarter DR Byen i Ørestad på Amager åpnet, og i løpet av 2007 hadde alle DRs ansatte i Københavnområdet flyttet inn i det nye hovedkvarteret.
"DR Symfoniorkestret", " DR Underholdningsorkestret" og " DR Big Band" er navnene på DRs tre kringkastingsorkestre med henholdsvis 99, 43 og 16 musikere. Danmarks Radio drifter også profesjonelle kor som " DR Vokalensemblet" og "DR Koncertkoret" med heltidsansatte sangere i vokalensemblet og deltidsansatte i konsertkoret. Utover dette har Danmarks Radio "DR Ungdomsensemblet" foruten "DR Pigekoret" som er øverste trinn i en omfattende korskole. 17. januar 2009 innviet Danmarks Radio DR Koncerthuset i København.
Konserthuset er tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel og inneholder fire konsertsaler. Den største – "Studie 1" – har 1800 sitteplasser og et 91 stemmers orgel bygd av den hollandske orgelbygger Van Heuvel. Salen er amfiteatralsk oppbygd etter mønster av Berliner Philharmonie og er allerede lovprist for sin akustikk og arkitektoniske skjønnhet.


Carlene Carter.
Carlene Carter (født Rebecca Carlene Smith; 26. september 1955) er en amerikansk countryartist og låtskriver. Hun er datteren av June Carter (hun som var gift med Johnny Cash) og Carl Smith.


Ernest Carter.
Ernest «Boom» Carter er en amerikansk trommeslager fra Asbury Park i New Jersey.
På 1960-tallet spilte Carter blant annet med Little Royal, The Swingmasters og i 1974 spilte han en kort periode i Bruce Springsteen & The E Street band.
Kallenavnet «Boom» fikk han etter at naboene hans hadde rapportert om skyting i huset hvor han bodde i Asbury Park. Politiet kom til stedet og fant Carter spillende på slagverket sitt.
Carter, Ernest


Mithlond.
Mithlond eller Gråhavnene (også bare kalt Havnene noen ganger) er en fiktiv havn fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den ligger inne i Lune gulfen i den nordvestre delen av Midgard.
Mithlond ble bygd av alvene av Lindon på begynnelsen av det andre tidevervet, og ble etterpå brukt av alvene til å forlate Midgard for å dra til Valinor. Alvene Círdan "Skipsbyggeren" og Galdor av Havnene levde der i lang tid.
Bilbo Lommelun og Frodo Lommelun dro også til Valinor fra Gråhavnene, og en familietradisjon hevder at det samme gjorde Sam Gamgod (som også hadde vært en ringbærer for en kort stund), som forlot sitt hjem i Hobsyssel i året 1484 "Sysselregning" (år 61 fjerde tideverv). Det er uklart hva skjebnen til alvene i Midgard var på begynnelsen av det fjerde tidevervet og hvor lenge Círdan og hans folk ble igjen i Havnene for å bygge et stort skip til å frakte de "førstefødte" (alvene) til "det Ytterste vest".


Tricare.
Tricare er det amerikanske Forsvarsdepartementets helsevesen for soldater i aktiv tjeneste, deres familier, pensjonerte soldater og deres familier, etterlatte og andre autoriserte brukere. Fordi USA ikke har et sivilt riksdekkende helsevesen, ble Tricare opprettet som en kombinasjon av et militært sykehusvesen og et allment helsevesen for hele Forsvarsdepartementets brukergruppe. Tricare forener militære helseinstitusjoner fra alle forsvarsgrenene under én paraplyorganisasjon og supplerer dette ved å kjøpe sivile helsetjenester fra andre aktører.


Jack Casady.
Jack Casady (født John William Casady den 13. april 1944 i Washington, D.C., USA) er en amerikansk bassist, kjent for sitt karakteristiske basspill.
Han ble spurt om å spille bass i Jefferson Airplane av Jorma Kaukonen i 1965, og var dermed originalmedlem i gruppen, hvor han spilte til begynnelsen av 1970-tallet. Han startet da bandet Hot Tuna sammen med Kaukonen, og har også vært gjestemusiker på andre innspillinger.


Peter Cetera.
Peter Paul Cetera (født 13. september 1944 i Chicago, Illinois, USA) er en amerikansk sanger og låtskriver som er best kjent for å ha vært original vokalist og bassist i bandet Chicago. Gruppen hadde flere hits med blant annet «If You Leave Me Now» fra 1976 og «Hard to Say I'm Sorry» fra 1982. Den første skrev han alene, den andre sammen med David Foster.
Noen av hans største hiter er «The Glory of Love» (1986) og Agnetha Fältskog-duetten «I Wasn't The One (Who Said Goodbye)» (1988).
Cetera er kjent for sin høye tenor-stemme.
Familie.
Cetera er født og oppvokst i bydelen Morgan Park i Chicago, Illinois, på sørsiden av byen.
Han var nummer to av totalt seks barn, og er av polsk avstamning. Faren skal angivelig ha jobbet som maskinist. Blant Ceteras søsken, er også Tim Cetera og Kenny Cetera kjente musikere, hvorav førstnevnte spilte inn et album med Ricky Nelson og sistnevnte har bidratt på flere album med Chicago samt på broren Peters soloalbum.
Utdannelse.
Cetera ble uteksaminert fra Mendel Catholic Prep High School i 1962.
Musikk interesse.
Ceteras interesse for musikk begynte i elleve års-alderen da hans foreldre kjøpte et trekkspill til ham, istedet for gitaren som han egentlig ønsket seg. Da han var 15 så tok noen eldre studenter ham med på en klubb for å se bandet The Rebel Rockers, noe som førte til at han kjøpte seg en akustisk gitar.
Siden begynte han å spille bassgitar, og sammen med noen skolevenner — en trommeslager, en gitarist og en saksofonist — begynte de å spille på lokale danse stevner. Siden var Cetera med i forskjellige band, inkludert et populært rockeband kalt The Exceptions som utga to album og turnerte en del på 60-tallet. Cetera skal ha sagt "Da jeg var 18 år så tjente jeg mer penger enn min far."
Tenor og bassist i Chicago.
I desember 1967 var Peter Cetera på et show med «The Big Thing». Han ble imponert av kombinasjonen av rock og blåserrekke. To uker senere hadde Cetera forlatt The Exceptions og blitt med i bandet The Big Thing. Ikke lenge etter skiftet de navn til Chicago Transit Authority og deretter ble navnet forkortet til Chicago, etter klager fra etaten. Deres første album "The Chicago Transit Authority" ble utgitt i 1969 på Columbia Records. Cetera sang førstevokal på tre av elleve låter, og utfylte dermed de andre førstevokalistene i bandet, keyboardist Robert Lamm og gitarist Terry Kath som hadde baryton-stemmer.
Med oppfølger albumet "Chicago" så var suksessen sikret. «25 or 6 to 4» var den første hit-låten med Cetera på førstevokal. Han bidro også med sin første selvskrevne låt på dette albumet, «Where Do We Go From Here?»
Iløpet av 70-tallet ble Peter Cetera en av hovedlåtskriverne i bandet, med flere hits som foreksempel: «Wishing You Were Here», «Happy Man», «Baby, What A Big Surprise» samt deres første store suksess «If You Leave Me Now» som gikk helt til topps på hitlistene i 1977.
Men på slutten av 70-tallet så fikk disco-musikken sin store oppsving, etter kassasuksessen Saturday Night Fever med musikk av Bee Gees og John Travolta i hovedrollen. Noe som førte til at Chicagos popularitet sank. Dette kulminerte i at albumet "Chicago XIV" utgitt i 1980 solgte dårlig og kun klatret til 71. plass på Billboard Hot 100. Columbia Records likte dette dårlig, og kvittet seg med bandet. (Det ironiske er kanskje at blåserrekken fra Chicago — James Pankow, Walter Parazaider og Lee Loughnane — ett år tidligere medvirket på «disco-kongene» Bee Gees' album Spirits Having Flown fra 1979.)
I 1981 utga Peter Cetera sitt første soloalbum på Warner Bros. Records, men det var ingen stor suksess. Ifølge Cetera var årsaken den at Warner Bros. nektet å promotere albumet av frykt for at Cetera skulle forlate bandet, som nylig hadde signert kontrakt med Warner Bros.
Chicago gjorde comeback med sitt neste album "Chicago 16" i 1982, da hit-låten «Hard To Say I'm Sorry» skrevet av produsenten David Foster og Peter Cetera, gikk helt til topps på hitlistene. Sangen var med i filmen «Summer Lovers» med Daryl Hannah. De skrev også «Love Me Tomorrow» som nådde 22. plass.
Så i 1984 kom "Chicago 17" som solgte 6 millioner eksemplarer i USA alene og som således ble deres største suksess noensinne. Cetera sang førstevokal på samtlige fire singler (og hadde selv vært med og skrevet tre av dem): «Stay the Night» (#16), «Hard Habit to Break» (#3), «You're the Inspiration» (#3) og «Along Comes a Woman» (#14).
Chicago hadde – med ett unntak – kun hatt logoen sin i forskjellige former på platecoverne. Men da MTV ble populært så ble Cetera frontfigur og «lederen» for det «ansiktsløse» bandet Chicago.
Bruddet med Chicago.
Med sin økende popularitet følte Peter Cetera at det var på tide å utgi et nytt soloalbum. I tillegg var han lei de lange turneene som de gjorde for å promotere "Chicago 17". Da turneen var ferdig i mai 1985 så ba Cetera om en pause for å lage soloalbumet sitt. Men ledelsen og flere av medlemmene mente de burde legge ut på en sommerturne, noe som førte til full skjæring og det endelige bruddet ble annonsert i juli 1985.
Solo karriere.
«Glory of Love» var hans første single etter at han forlot Chicago, og denne var gjennomgangsang i filmen "The Karate Kid, Part II" og gikk helt til topps på hitlistene i 1986 både i USA og i resten av verden. Den vant en ASCAP Award for mest spilte sang fra film og en BMI Film & TV Award for mest spilte sang fra en film. Den ble også nominert for både Oscar og Golden Globe i kategorien «beste originalsang», samt en Grammy Award for beste mannlige pop-vokalist.
Da albumet "Solitaire" ble utgitt senere i 1986, solgte det over 1 million eksemplarer i tillegg til å produsere enda en nummer 1 hit – «The Next Time I Fall» – en duett med Amy Grant. Låten ble nominert til Grammy Award for beste pop-duett. Det er også verdt å nevne at "Solitute/Solitaire" solgte mange flere eksemplarer enn "Chicago 18", det første Chicago albumet uten Cetera.
I 1988 slo han seg sammen med produsenten Patrick Leonard og utga sitt tredje soloalbum "One More Story" med hitlåten «One Good Woman» (#4) og «Save Me», den originale åpningstemaet til TV-serien "Baywatch". Leonard var med på å skrive hele 8 av 10 sanger på albumet, inkludert tittelsangen «One More Story», og han spilte også piano og synthesizer på albumet. Ceteras bror Kenny var med og koret. «Save Me» ble skrevet i samarbeid med David Foster som også var med og skrev suksessen «Glory Of Love»
Dette albumet hadde også en duett – «Sheherazade» – med Madonna i «cameo» som 'Lulu Smith'. Patrick Leonard hadde samarbeidet med Madonna tidligere og skrevet og produsert flere av hennes hitlåter, og det var han som foreslo henne.
I 1989 spilte Cetera inn enda en duett, «After All», denne gangen med Cher. Denne låten var med i filmen "En Sjanse Til" og nådde 6. plass på hitlistene i USA.
Han siste album på Warner Bros. Records kom i 1992, og het "World Falling Down". Det inkluderte en nummer 1 pop hit-låt, «Restless Heart», i tillegg til to andre suksessfulle singler «Even a Fool Can See» og en duett med Chaka Khan, «Feels Like Heaven.»
Peter Cetera byttet til River North Records i 1995 og utga albumet "One Clear Voice" hvorpå han dro ut på turne sammen med country-sangeren Ronna Reeves som også hadde platekontrakt med River North.
Film.
Han har også spilt i filmene "Electra Glide in Blue" fra 1973 og i TV-filmen "Memories of Midnight" fra 1991.
Privatliv.
Cetera giftet seg i 1982 med Diani Nini, som er mor til hans første datter Claire, født i 1983. De ble skilt i 1991. Han har også datteren Senna (født i 1997) med Blythe Weber.
Han har siden midten av 1980-årene bodd i Sun Valley i Idaho.


Medicare (Australia).
Medicare er Australias universelle, offentlige helsefinansieringsprogram, som gir rimelig behandling hos leger og i sykehus for alle statsborgere og permanent bosatte unntatt på Norfolk Island. Medicare dekker også helsetjenester for besøkende fra land som har gjensidige avtaler med Australia, blant andre Norge. Dette gjelder imidlertid ikke for norske studenter som studerer i Australia.
Programmet ble stiftet i 1983 av den føderale arbeiderpartiregjeringen og bygget på det tidligere "Medibank"-programmet som var etablert i 1974. Det finansieres formelt gjennom en ekstra inntektsskatt kalt Medicare-avgiften, men i praksis gir denne avgiften kun en brøkdel av de pengene som kreves for driften. Den sittende liberale regjeringen har de siste årene innført høyere avgift for personer som ikke har privat helseforsikring for å oppfordre folk til å tegne privat forsikring.
I Australia bygges og drives offentlige sykehus av delstatene. I praksis fungerer derfor delstatene, og private leger, som leverandører for Medicare når de tilbyr helsetjenester til fastsatte priser på vegne av den føderale regjeringen. I tillegg finnes det flere private sykehus, de fleste drevet på ideell basis, som leverer Medicare-tjenester på samme måte som delstatenes offentlige sykehus.
For poliklinisk behandling finansierer Medicare 85% av den fastsatte prisen for tjenesten, og pasienten må betale resten, opp til en maksimumspris på 52,50 australske dollar. Behandling på offentlige sykehus subsidieres fullt ut.


Sarah Chang.
Sarah Chang (født 10. desember 1980 i Philadelphia, Pennsylvania, USA) er en amerikansk fiolinist av koreansk opprinnelse.
Chang har oppnådd stor internasjonal berømmelse.


Rágesjávri.
Rágesjávri er et vann som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Dátkojávri.
Dátkojávri er et vann som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark.


Sløddfjorden.
Sløddfjorden er et vann som ligger i Hol kommune i Buskerud. Etter oppdemming av Ustevatn har disse vannene flytt sammen på samme høyde, bare adskilt av Sundet. Vannet inngår i magasinet for Usta kraftverk.
Riksvei 7 følger Bergensbanen på nordsiden av vannet, men fortsetter rundt på vestsiden før den dreier mot sørvest over Hardangervidda.


Øvre Doarrovatnet.
Øvre Doarrovatnet er et vann som ligger i Saltdal kommune i Nordland.


Sandungen (Oslo).
Sandungen var opprinnelig tre vann som ved oppdemming i 1887 ble til én innsjø, delt av et smalt sund med bro. Den vestre og minste delen kalles Vesle Sandungen (1,44 km²) mens den østre, og største, delen kalles Store Sandungen (2,52 km²). Den nordlige utløperen av Store Sandungen kalles Sandungskalven og ligger i Lunner kommune. Vannene ligger nordvest for vannet Hakkloa, nord for åsen Sandungskollen og sør for åsene Kjerkeberget (Oslos høyeste punkt) og Branntjernshøgda.
Plassen Sandungen, ved vestenden av Store Sandungen er Nordmarkas største. Plassen ble sannsynligvis ryddet av finner på midten av 1600-tallet. Bønder fra Ringerike setret på Sandungsbekkseteren. Brukerne av denne seteren hadde kvern i Katnoselva på 1800-tallet.


Engsetdalsvatnet.
Engsetdalsvatnet er et vann som ligger i kommunene Skodje og Haram i Møre og Romsdal.


Stuora Gámasjávri.
Stuora Gámasjávri er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Bardu kommune i Troms.


Chad Channing.
Chad Channing (født 31. januar 1967) er en en amerikansk trommeslager. Han var trommeslager i Nirvana i perioden 1988–1990 og ble da erstattet av Dave Grohl.


Michael Chapman.
Michael Chapman (født 15. april 1947 i Queensland, Australia) er en australsk låtskriver, plateprodusent og gitarist. Han er mest kjent for sitt samarbeide med Nicky Chinn som låtskrivere og produsenter av sanger for blant andre Smokie, Sweet, Mud og Suzi Quatro.


Ammunisjon.
Ammunisjon (fra latin "munire", å forsyne og fra fransk "munition") er eksplosiver og prosjektiler til våpen og våpensystemer. Patroner, missiler, granater og piler (til bue) er eksempler på ammunisjon.
Patroner.
"Hovedartikkel Patron (ammunisjon)"
I dag bruker alle vanlige, moderne skytevåpen patroner. En patron er en enhet som består av tennsats (tennhette), hylse, drivmiddel (krutt) og prosjektil. Patronens funksjon er og samle alt som trengs i en enhet for å forenkle ladingen av våpenet.


Tonje Strøm.
Tonje Strøm (født 20. april 1937 i Oslo, død 2. november 2010) var en norsk tegner, grafiker og maler. Hun var utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.
Tonje Strøm illustrerte en rekke bøker, særlig barnelitteratur, bl.a. Inger Hagerups "Hultertilbulter" fra 1979 og Einar Øklands tegnspråkbilledbok "Egg til alle" fra 1982. Hun laget også plakater for Nei til atomvåpen og var fast illustratør i kvinnetidsskriftet Sirene fra 1973 til 1983. Bildene hennes kjennetegnes av en fri og følsom strek.
Tonje Strøm fikk Kulturdepartementets barnebokpris for bokillustrasjonene sine fem ganger, første gang for tegningene til Ebba Linds "Per-Pål-Espen på Sommerøya" allerede i 1959.
Hun var gift med Nils Aas i årene 1959–79, og brukte da navnet "Tonje Strøm Aas".


Per Elvestuen.
Per Elvestuen (født 14. august 1962) er en norsk tegner, skribent og kommunikasjonsrådgiver.
Per Elvestuen var i mange år særlig kjent for sine karikaturer i Dagens Næringsliv (DN), der han var fast avistegner siden 1988. Han skrev også reportasjer, artikler og kommentarer, som ble illustrert med egne tegninger eller fotografier, særlig i DNs Magasinet på lørdager. Elvestuen har også vært fast spaltist i e24 der han ukentlig kommenterte norske forhold med
Sammen med journalistene Eskil Engdal, Åge Winge, Bjørn Gabrielsen og Kjetil Wiedeswang utviklet Elvestuen en egen norsk sjanger av Gonzo-journalistikk i Dagens Næringsliv. Inspirert av Hunter S. Thompson og Ralph Steadman i blant annet Rolling Stone Magazine på 1960- og 1970-tallet.
Han har illustrert og gitt ut flere bøker, deriblant en egen barnebok i 1995, "Pytte, gutten som ville bytte". I 1999 utga han "Rampestreker", en samling på hundre «sarkastiske og hardtslående» tegninger innenfor politikk og næringsliv fra Dagens Næringsliv. I 2004 kom en tilsvarende bok: "Norsk reality - tegninger fra Dagens næringsliv". Han utga en bok om sammen med Bjørn Gabrielsen i 2005. Elvestuen ble kåret til Årets avistegner i 2003.
Per Elvestuen har siden januar 2009 vært kommunikasjonsrådgiver. Han har fått oppmerksomhet for sitt samarbeid med Thor Halvorssen om den årlige internasjonale menneskerettskonferansen Oslo Freedom Forum.
Per Elvestuen er bror av Ola Elvestuen som er sentralstyremedlem og nestleder i Venstre, leder i byutviklingskommiteen og gruppeleder for Venstre i Oslo bystyre.


Kvartventil.
En kvartventil er en ventil som på messingblåseinstrumenter senker tonehøyden en kvart, dvs. 5 halvtoner. Kvartventiler er vanlig på bass- og tenortromboner hvor den betjenes med venstre tommel. Den forekommer også hyppig som ventil nummer fire på tuba, eufonium, horn og pikkolotrompet.


Kvart (musikk).
 Ren kvart .
En ren kvart er betegnelsen på intervallet (avstanden) mellom to toner på 5 kromatiske halvtoner, f. eks. avstanden mellom C og F. Navnet skyldes at en kvart spenner over fire trinn i de fleste diatoniske skalaer bortsett fra lydisk. At den er "ren" plasserer den sammen med de andre rene intervallene kvint, oktav og prim i en egen intervallkategori.
I en likesvevende skala tilsvarer forholdet mellom frekvensene på formula_1 = 1,3348. I ren stemming tilsvarer det et forhold på 3:4.
I streng koralsats betraktes en ren kvart som dissonans som må innføres og oppløses etter bestemte regler.
En invertert (omvendt) kvart er en kvint.
Det er vanlig å stemme strengene på kontrabasser og bassgitarer i kvarter. Gitarer blir også stemt i kvarter med unntak av én streng. Også gambefamilien (viola da gamba) er delvis stemt i kvarter.
Forstørret kvart.
En forstørret kvart kalles for tritonus (d.e. tre(hel)toners intervall).
Forminsket kvart.
En forminsket kvart er en ren kvart hvor enten den øverste tonen er senket med en halvtone, eller den nederste tonen er hevet med en halvtone. Når man bruker c som utgangspunkt, er den rene kvarten f. Hever man den nederste tonen med en halvtone, får man den forminskede kvarten c - f. Senker med den øverste tonen med en halvtone, får man den forminskede kvarten c - f. Fra den rene kvarten a - d dannes det de forminskede kvarter a - d og a - d, fra den rene kvarten f - h de forminskede kvarter f (eller fx) - h og f - h.
I den likesvevende skalaen høres en forminsket kvart ut som en stor ters. Likevel gjelder en forminsket kvart i streng koralsats som dissonans.


Pedaltone.
Pedaltoner er de aller dypeste tonene man kan spille på messingblåseinstrumenter. Navnet stammer fra de store orglene, der de største pipene med dype toner blir spilt med føttene (latin:"pedes").
Tar man f.eks. en vanlig tenortrombone, er den stemt i B med grunntone B (store B). Ved å dra ut sliden kan man senke tonehøyden til E (store E). Men dette dreier seg om andre tone i naturtonerekka, eller andre harmoniske. Ved å slappe mer av i leppene kan man spille på grunntonen i naturtonerekka, eller første harmoniske. Dette gir trombonisten mulighet til å spille tonene fra B1 ned til E1, og disse tonene kalles da pedaltoner.
Pedaltonene brukes relativt sjelden; på trompet så godt som aldri. Det er dog nokså vanlig på tuba, og særlig på basstrombone.


Den ærerike revolusjon.
Prinsen av Orange går i land ved Torbay, gravering av William Miller etter J M W Turner
Den ærerike revolusjon (engelsk "The Glorious Revolution") refererer til avsettelsen av den katolske kong Jakob II av England og innsettelsen av protestantene Vilhelm III og Maria II i 1688. Den har også blitt kalt "Den ublodige revolusjonen", hvilket ikke er helt nøyaktig. Mange moderne historikere unngår også adjektivet "ærerik" og foretrekker "1688-revolusjonen".


Sinsheim.
Sinsheim er en by i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. Byen ligger i mellom Heidelberg og Heilbronn. Byen har en befolkning på 35 092 (2004).
Den største turistattraksjonen i byen er Auto- und Technikmuseum Sinsheim som blant annet har overlydsflyet Concorde på utstilling.
Fotballklubben TSG 1899 Hoffenheim fra bydel Hoffenheim rykket opp til 1. Bundesliga i 2008.


Valthorn.
Valthorn (etter tysk "Waldhorn", «skogshorn»; engelsk "french horn", «fransk horn»), ofte bare kalt horn, er et musikkinstrument i messingblåserfamilien som er utviklet fra ventilløse signal- og posthorn. Valthornet har konisk boring, traktformet munnstykke, stort sjallstykke og 3–6 ventiler.
Valthornet har tynne rør i forhold til rørlengden, noe som har gjort at valthornet har fått ord på seg for å være et usedvanlig vanskelig instrument å spille. De fleste horn er 2,7 til 3,7 meter rør som er rullet sammen. Valthornet er oftest stemt i F, og noteres vanligvis i G-nøkkel som transponerende instrument. Det er dog ikke uvanlig at hornet er stemt i B, mens det likevel noteres som om det var stemt i F. Dette medfører at en del valthorn bruker andre grep en resten av messingblåseinstrumentene. Det finnes også såkalte "dobbelhorn", som har en ekstra ventil som gjør at man kan skifte grunntone mellom F og B. Ved å føre hånda inn i sjallstykket kan man endre klangfarven til instrumentet, men da dette også medfører endret tonehøyde, er den del horn utstyrt med en egen "stoppeventil" for å utligne dette.
Valthornet er fast inventar med i symfoniorkester og janitsjarkorps.


Janitsjarkorps.
Et janitsjarkorps er et musikkorps som har både treblåsere og messingblåsere i tillegg til slagverk, i motsetning til brassband som ikke har treblåsere og fanfarekorps hvor brassbandbesetningen er utvidet med saxofoner.
Begrepet janitsjarkorps kommer opprinnelig fra tyrkisk militærmusikk. Janitsjar kommer fra tyrkisk "yeni çeri" som betyr "ny hær". Janitsjarene var osmanske hærfolk.
Det arrangeres årlig norgesmesterskap for janitsjarkorps i Olavshallen i Trondheim.
Historikk.
Norske janitsjarkorps hadde opprinnelig ofte en besetning som lignet på militærmusikkorpsenes, med relativt få musikere på hver stemme. Siden 70-tallet har norske amatør-janitsjarkorps i større og større grad nærmet seg den amerikanske Symphonic Band-modellen, hvor en stor klarinettgruppe bærer en stor del av korpsklangen. Moderne janitsjarmusikk krever også ofte en stor gruppe med allsidige musikere på slagverk, som kan spille melodiske og rytmiske slagverksinstrumenter om hverandre.
De senere år har norske korps' deltagelse under festivalen Certamen Internacional de Bandas de Musica - Ciudad de Valencia ført til økt påvirkning også fra spansk korpstradisjon, hvor besetningen er enda mer utvidet, blant annet med cello.
Treblåseinstrument.
Pikkolofløyte, tverrfløyte, (altfløyte), obo, (engelsk horn), (sopraninoklarinett), klarinett, (altklarinett), bassklarinett, (kontrabassklarinett), (sopransaksofon), altsaksofon, tenorsaksofon, barytonsaksofon, (bassaksofon), fagott og (kontrafagott).
Messingblåseinstrument.
(Pikkolotrompet), trompet, kornett, (flygelhorn), valthorn, (tenorhorn), trombone, (Basstrombone), eufonium og tuba.
Mange tror at også althorn hører hjemme i et janitsjarkorps, men dette er et rent brassband instrument og hører ikke hjemme her.
Slagverkinstrument.
Forskjellige slagverksinstrumenter som f.eks. pauke, xylofon, marimba, congas, trommer og cymbaler.
Spesialinstrumenter.
Piano, celesta, synthesizer, cello (spesielt i spansk musikk), kontrabass, harpe.


Inger Giskeødegård.
Inger Karin Giskeødegård (født 28. juni 1956) er en norsk maler, avistegner og illustratør. Hun har tegnet for Sunnmørsposten i flere år, og ellers illustrert bøker og hatt utsmykningsoppdrag i bl.a. Ålesund. Giskeødegård er selvlært.


Høysvans.
En høysvans er et traktorredskap til samling og frakt av høy. Den består av en rive med lange, tykke tinder til å tre under høyet, og en klo som griper tak i høyet når man løfter opp svansen. Den ligner silosvansen, men siden denne brukes til frakt av utørket gress, har silosvansen flere og kortere tinder, og den mangler høysvansens klo. Det er vanlig med redskap med utskiftbare tinder og avtagbar klo, som slik kan brukes til både høy- og silosvans.
Både høy- og silosvansen er videreutviklet fra hesteredskapet sleperive.


Hestehakke.
En hestehakke er et gammelt jordbruksredskap til å slepes etter hest. Den består av av en liten bom med et støttehjul fremst, og håndtak for styring bak. På bommen kan man feste forskjellige skjær. Ofte brukt til hypping.


Populisme.
Populisme (latin: "populus" = folk) blir i dag ofte brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser som gir uttrykk for sterk mistillit til det eksisterende politiske etablissement, den politiske eliten eller det politiske system, og som derfor lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft "uten" å legge en bestemt helhetlig ideologi til grunn for sin politikk. Opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.
Opprinnelig bruk.
På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen.
Populismen i Norge.
Begrepet kom inn igjen på den politiske arena på 1960-tallet og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til «the establishment», med hovedvekt på miljøpolitikk og desentralisering. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte Populistiske arbeidsgrupper (PAG) i Bergen (og senere Tromsø) og Grønt Gras i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og Det Norske Studentersamfund (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med anarkister) Trondheim. Enkelte populister kalte seg også grønne sosialister. Kjente norske populister var bl.a. Hartvig Sætra, Ottar Brox og Bjørn Unneberg.
Populisme i praksis.
Populismens politiske filosofi kan sies å være anti-platoniansk (Platon) og ha en retorisk stil som tar som gitt at interessene til «vanlige folk» blir undertrykt og oversett av samfunnets elite (politikere, økonomiske makthavere, byråkrater, grå eminenser, etc.), og at statsapparatet derfor må tas fra denne eliten og brukes til fordel for «det vanlige folk».
Populismens sekkebegrep «det vanlige folk» tar sjelden hensyn til at det såkalte vanlige folk innbyrdes har ulike interesser og behov. I motsetning til f.eks. marxister eller konservative politiske retninger – som har en langt mer nyansert oppfatning av «folk flest» – opererer gjerne populister med en forestilling der «folk flest» har felles interesser og behov. Med andre ord mener populistene at det verken finnes klasseforskjeller eller sosiale lag med ulike interesser og behov, men snarere en stor «folk flest»-gruppe som kues av en ørliten minoritet som har kapret makten i samfunnet, og som populistene vil befri «folk flest» fra.
Rent historisk kan det skilles mellom venstre- og høyrepopulister, og som regel har de forekommet som typiske motstandsbevegelser. De kritiserer den bestående politikk og kommer noen ganger med svært enkle løsninger på kompliserte problemer som krever langt mer kompliserte løsninger.
Populismen har gjerne som kjennetegn at den har utspill som tar sikte på å få oppslutning og sanke stemmer, framfor å presentere en helhetlig politikk som kanskje ikke ville gitt samme oppslutning ved valgene. Derfor prøver gjerne populistiske partier å markedsføre kun fragmenter eller deler av sin egen politikk, snarere enn å presentere sin helhetlige politikk og dermed stå i fare for å synliggjøre at fragmentene kan være uforenelige. Noen hevder at dette er et misbruk av demokratiet og setter folks umiddelbare lyst eller oppfattelse av virkeligheten framfor deres langsiktige fornuft og interesser, mens andre igjen velger å se det som å la folk selv bestemme.
Stempling.
Siden populisme ofte har fått en nedsettende eller stigmatiserende betydning, tas begrepet ofte i bruk av politiske motstandere, "uansett" om bevegelsen eller partiet de kritiserer er populistisk eller ikke-populistisk. Det kommer blant annet til syne i hvordan media i USA fremstiller politiske endringer i Latin-Amerika som tar standpunkt mot hele eller deler av USAs utenrikspolitikk..
I Norge kan samme fenomen iakttas når f.eks. politiske motstandere av Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller Rødt legger vekt på å framstille disse partiene som populistiske. Hvorvidt de er populistiske, er imidlertid et spørsmål som krever en langt mer dyptpløyende analyse. I dette tilfellet brukes derfor ovennevnte kun som eksempler på at begrepet populisme også er blitt et politisk våpen her i Norge, og at det også her tas i bruk av politiske motstandere og journalister.


Siljanelva.
Siljanelva ligger i Siljan kommune i Telemark. Den starter ved utløpet av Opdalsvannet og renner gjennom Siljan sentrum og vannene Gorningen og Lakssjø, før den munner ut i innsjøen Farris, på grensa til Larvik kommune i Vestfold. Systemet tilhører Farrisvassdraget.


Chilinøtter.
Chilinøtter er et snacksprodukt laget av peanøtter. De er vanligvis dekket med et oransjefarget «skall» utenfor selve nøttene, som består av krydderet og en melblanding som nøttene blir dyppet i før de blir fritert eller oppvarmet på annen måte.
Det finnes flere produsenter som selger chilinøtter som merkevarer, blant andre Kims, Maarud, Den lille nøttefabrikken og Eldorado.
Ernæring.
Selv om nøtter generelt regnes som sunn snacks, er chilinøtter et unntak, grunnet tilberedningsmetoden og den store kryddermengden.


Roar Hagen.
Roar Hagen (født 15. april 1954 i Ørsta på Sunnmøre) er en norsk avistegner og bokillustratør.
Roar Hagen ble utdannet som grafisk formgiver. Han begynte som tegner i Sunnmørsposten i 1975, fortsatte så i Stavanger Aftenblad fra 1978 til 1986, og siden 1986 i VG. Fra 1989 har han vært tilsluttet Cartoonists & Writers Syndicate i New York, som formidler tegninger til rundt 200 aviser og magasiner over hele verden. Hans tegninger er gjengitt i bl.a. Die Zeit, International Herald Tribune, Der Spiegel, Newsweek, Time Magazine.
Roar Hagen er president i den uformelle foreningen Avistegnerlauget. Han er far til skuespilleren Pål Sverre Valheim Hagen.


Farrisvassdraget.
Farrisvassdraget eller Siljanvassdraget er et vassdrag som i hovedsak ligger i Larvik kommune i Vestfold. Vassdraget består for en stor del av innsjøen Farris og dens tilløp. En del av nedbørsområdet ligger også i Telemark, hvor det viktigste bidraget til vassdraget kommer via Siljanelva som drenerer en mengde vann i Siljan kommune. Vassdraget har sitt utløp via Farriselva, som munner ut i havet midt i Larvik by. Vassdraget har et nedbørsfelt på 493 km²
Selve Farrisvannet ligger på grensa mellom Telemark og Vestfold, i kommunene Porsgrunn, Siljan og Larvik.


Årets avistegning.
Årets avistegning, Avistegnerprisen eller Årets avistegner er en utmerkelse som går til tegneren av fjorårets beste norske avistegning. Prisen ble innstiftet av Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening i 1997. Fra 2003 blir prisen delt ut bare hvert annet år.


Madrigal.
En madrigal er opprinnelig en italiensk betegnelse for korte, kunstferdige dikt med strofer på tre eller fire linjer. Diktformen var lite utbredt utenfor de romanske språk.
I musikken er en madrigal et flerstemt vokalstykke på italiensk språk med verdslig innhold. Det fins to slags madrigaler, disse har bortsett fra betegnelsen lite felles: Trecento-madrigalen fra det 14. århundre og madrigalen fra det 16. og 17. århundre.
Trecento-madrigalen.
Trecento-madrigalen stammer fra midten av det 14. århundre. Her er ofte kjærlighet og erotikk tema, og også bilder fra naturen. Teksten er enkelt oppbygd av terzetti, vers med tre linjer, og coppia, ritornell (refreng) med to linjer. Melodien følger teksten, først i perioden tostemt, senere trestemt, med en svært virtuos og koloraturaktig overstemme og enkel støttende understemme. I terzettien begynner og slutter hver linje med en melisme – en lang melodi på en enkelt stavelse. Terzettien hadde hele tiden samme melodi, coppiaen stadig en ny melodi, gjerne i en danseaktig tre-takt og vesentlig kortere enn terzettien.
Madrigalen fra det 16. og 17. århundre.
Denne madrigalen betraktes som det verdslige motstykke til motetten, og var en svært kunstfull og uttrykkssterk musikkform for «kjennere» ("musica reservata"). Utførelsen er solistisk med akkomagnement. Madrigalen besto som regel av frie vers, der musikken fulgte teksten med med den hensikt å fremheve uttrykket av enkelte steder i teksten ("imitar le parole").


Biller.
Biller (Coleoptera) er en gruppe av insekter med fullstendig forvandling. Biller er den insektordenen med flest arter. Det eksisterer cirka 400 000 billearter i verden. I Norge er det funnet ca. 3 500 arter.
Utseende.
Billene varierer stort i både størrelse og utseende. Størrelsen kan være mellom 0,4 mm til 18 cm. Europas minste bille, "Baranowskiella ehnstromi", ble funnet i Eikesdalen i Møre og Romsdal sommeren 2000. [Andersen, 2003]
Hudskjelettet er vanligvis kraftig kitinisert (hardt), mens dekkvingene er bløte hos noen grupper, som i familien bløtvinger (Cantharidae). Kroppen kan ha mange farger. Brune og svarte varianter er de vanligste, men det finnes fargerike arter som kler seg i både rødt, blått og grønt. Noen fremstår som metalliske og skinnende blanke, en «farge» som oppstår ved lysbrytning. Mønster i farger forekommer. Overflaten av hudskjellettet har ofte et mønster eller skulptur, og tekstur preget av punkter og forhøyninger eller riller og punktrader.
Det forreste vingeparet er beskyttende (harde) dekkvinger ("elytra"), og brukes ikke til å fly med. Bakvingene derimot, er flygefunksjonelle og finnes under de harde dekkvingene. Disse finner man hos de fleste artene, mens enkelte har sammenvokste dekkvinger og derfor mangler evnen til å fly.
Munndelene er alltid bitende, og kjevene er som regel ganske kraftige. Ved siden av kjevene er det et par «munnføtter». Antennene varierer mye i utseende, fra noen svært korte, til lange trådformede antenner med store utvekster. Antennene kan ha en utvidelse ytterst, kalt antennekøllen. Denne består av de siste leddene som er utvidet.
Beina varierer fra mer åre- (padleåre-) lignende hos noen vannlevende biller som vannkalver, til lange og smidige løpebein hos de landlevende artene, som eksempelvis løpebillene. Andre har bein som egner seg spesielt godt til graving, som hos åtselgravere og tordivler.
Levevis.
Billene lever mange ulike steder (habitat). De finnes både i fjellet, skogen, på åker og eng, eller langs vann. Mange arter lever også i vann. De finnes med andre ord overalt, unntatt i saltvann. Noen arter, for eksempel enkelte arter av løpebillen, trives imidlertid like ved havet, hvor de kan oppholde seg helt nede i fjæresteinene. Biller kan bosette seg i eller på sopp, planter og trær, i råtnende organisk materiale, dyremøkk, dødt kjøtt, i sandholdig jord eller mudder.
Føde.
Mange arter, som løpebiller, vannkalver og mange flere, er rovdyr. Marihøner lever av bladlus. Andre biller, som åtselgravere, lever av døde dyr. Andre igjen, som gjødselbiller og tordivler, har larvestadiene i råtnende organisk materiale som kompost og dyremøkk.
Langt fra alle er rovdyr og mange er planteetere som lever av planter, røtter og trær, for eksempel snutebiller, bladbiller, barkbiller og trebukklarver. Noen lever av nektar og pollen fra blomster, slik som gullbasser.
Utvikling.
Billene har fullstendig forvandling. Det vil si at larven gjennomgår flere hudskift og et puppestadium, før det voksne ("imago") stadiet er nådd.
Historie.
Eldste kjente fossiler er fra perm.
Systematisk Inndeling.
I 2004 kom et forslag til norske navn på alle de 296 familiene og underfamiliene til de norske billene. Mange av gruppene (familiene, over- og underfamilier) har det samme navnet på norsk. Dette er litt underlig, men ikke problematisk der det bare er én undergruppe. Vanskeligere blir det hos eksempelvis marihøner, der det er flere underfamilier hvor en av dem har det samme navnet som selve familien (den høyere gruppen). En del familier som ikke er funnet i Norge mangler enda norske navn.
Et latinsk familenavn ender med "...idae", en underfamilie ender på "...inae" og et navn på en overfamilie på "...oidea".
Nomenklaturen følger hovedsakelig Ødegaard, 2004.
Norske arter.
I Norge er det funnet ca. 3 500 arter.


Marihøner.
Marihøner (Coccinellidae) er en familie innen ordenen biller (Coleoptera) og tilhører som sådan gruppen med glans- og flatbiller (Cucujoidea). I Norge er det 54 forskjellige arter, mens det finnes over 5 000 på verdensbasis.
Beskrivelse.
Marihøner er små til middelsstore (1–9 mm), bredt ovale, høyt hvelvede biller med påfallende korte antenner. De fleste er glatte og mer eller mindre blanke, men ikke småmarihøner (Scymninae) og hårmarihøner (Epilachninae). Mange arter er kontrastrikt farget i rødt, gult og svart.
Marihønene viser stor variasjon i farger og mønster (tegninger). Noen arter, slik som sjuprikket marihøne ("Coccinella septempunctata") er ganske konstante i utseende, mens andre, slik som toprikket marihøne ("Adalia bipunctata"), kan variere mye. Mange kjennetegnes av prikker på dekkvingene. Mange vitenskapelige artsnavn består av et tallord og enten -"punctata" (mørke prikker på lys bakgrunn) eller -"guttata" (lyse prikker på mørk bakgrunn), og angir dermed antallet prikker på dekkvingene. Forskjellige arter har ulike farver og antall prikker. Det er imidlertid en myte at antallet prikker forteller hvor gammel marihøna er. De lever vanligvis kun ett år.
Hodet er kort og bredt med fasettøyne som gjerne er innskåret i fremkanten. Antennene er kølleformede og ganske korte, vanligvis kortere enn hodet er bredt. Brystskjoldet (pronotum) er mye bredere enn langt, ofte lyst med en mørk tegning i midten eller svart med noen lyse flekker. Dekkvingene er avrundede og hvelvede, uten tydelige punktrekker. Beina er korte og kraftige, med fire-leddete føtter der det andre leddet er ganske lite slik at de ved liten forstørrelse ser tre-leddete ut.
Larvene er ofte ganske fargerike, med en spoleformet eller noe avflatet kropp. Hvert kroppsledd bærer flere vorter med børster i spissen, og de tre beinparene er ganske lange.
Levevis.
Noen få lever av plantekost eller sopp, men de fleste er, både som larver og voksne ("imago"), rovdyr som fortærer bladlus, skjoldlus og andre plantesugere. De er nyttige dyr og marihøner er derfor benyttet til biologisk kontroll av skadedyr på planter.
Eggene legges i små klaser, på planten.
Marihøner gjennomgår en fullstendig forvandling. Det vil si at de gjennomgår en utvikling som inneholder både larvestadier og et puppestadium før voksenstadiet. Vanligvis er livssyklusen ett år.
Marihøner er enkelte år en plage i Danmark. Ved spesielt gode klekkeforhold blir de opptil 10 ganger så mange som vanlig. Matmangel og tørste på sensommeren får dem til å trekke mot kysten, og de kan opptre i hundretusenvis på utsatte steder.
Systematikk.
Systematisk inndeling med vekt på norske arter.
Marihøner er brukt som det norske navnet på gruppen Coccinellidae, men også på en delgruppe av førstnevnte, (egentlige) marihøner (Coccinellinae). Dette er i samsvar med forslag til norske navn på alle de 296 familiene og underfamiliene til de norske billene. Norske navn på arter er hentet fra "Norske dyrenavn med tilhørende vitenskapelige navn.". Systematikken følger "Norske Insektfamilier og deres artsantall".
Eksterne lenker.
Artikkel i Fyn Amts Avis: Sydfyn invaderet av mariehøns


Steinrive.
En steinrive er et traktorredskap til samling av stein. Etter pløying og harving ligger det ofte mye stein sammen med jorda, som er ønskelig å fjerne. En steinrive har en roterende, skråstilt vals med tagger som danner en skrue som skyver steinene til siden og ranker dem opp, så de er lettere å plukke opp med steinsvans eller steinplukker.


Traktorredskap.
Traktorredskap er redskap som brukes av en traktor. Disse kan være til bruk innen jordbruk, skogbruk, anleggsarbeid, eller annet. De kan motta kraft fra traktoren via hydraulikk eller roterende kraftoverføringsaksel.


Cher.
Cher (født Cherilyn Sarkisian La Pierre i El Centro i California) er en amerikansk sanger og skuespiller som slo igjennom på 1960-tallet som medlem i duoen Sonny and Cher, sammen med sin daværende ektemann Sonny Bono. Hun fortsatte sin karriere som soloartist etter duoen brøt opp i 1974. Hun har solgt over 100 millioner plater verden over siden starten på sin karriere, og i 1987 fikk hun en Oscar for sin rolle i "Forhekset av månen".
Cher er halvt armensk og skotsk-irsk, og 1/16 Cherokee.


Kenny Chesney.
Kenneth Arnold Chesney (født 26. mars 1968 i Knoxville, Tennessee, USA) er en amerikansk countryartist.
Den 9. mai 2005 giftet han seg med skuespilleren Renée Zellweger, i en seremoni som varte i kun 15 minutter. I september samme år søkte de om å få ekteskapet annullert, etter kun fire måneder som ektefolk.


Chick Corea.
Armando Anthony «Chick» Corea (født 12. juni i Massachusetts, USA) er en amerikansk jazzpianist som regnes som en av verdens mest innflytelsesrike siden Bill Evans. Han har spilt blant annet med Miles Davis, Stan Getz og Herbie Hancock. Han dannet jazzfusiongruppen "Return to Forever" på begynnelsen av 70-tallet, og er i Norge kjent for sine samarbeid med Trondheim Jazzorkester. Corea er også kjent for å promotere Scientologikirken.
28. oktober 2010 ble Corea utnevnt til æresdoktor ved NTNU i Trondheim


Hesteredskap.
Hesteredskap er en betegnelse på landbruksredskap som drives av en eller flere hester. Hesteredskap som hadde roterende deler, måtte få rotorkraft fra hjul på redskapet. I Norge var det vanlig å drive landbruk med hest frem til 1950- 1960-tallet, da traktoren gradvis tok over.


Anduin.
I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Anduin Sindarin for Den lange flod, men er og så kjent som Storfloden. Anduin er den lengste elven i det tredje tidevervet. Den har sine to utspring i Gråfjellene og Tåkefjellene, men får flere tilløp på den lange veien mot sør til "Ethir Anduin" (Anduins munninger) hvor den flyter ut i Belegaer, Storhavet. I boken "Atlas of Middle-earth", har Karen Wynn Fonstad beregnet at den totale lengden på elva er omtrent 1.388 mil.
Utspringet.
Anduin begynner som to forskjellige elver nær det stedet hvor Tåkefjellene og Gråfjellene møtes. Disse to elvene ble kalt Langvell og Grålin av Éothéod da de ennå bodde på landtungen mellom elvene. Deres gamle hovedstad, Framsburg, ble bygd der hvor disse to elvene fløt sammen og hvor Anduin begynte for alvor. Langvell hadde sitt utspring i Tåkefjellene nær Gundabadpiggen, mens Grålin begynte ved den vestligste høyden i Ered Mithrin.
Vei mot havet.
Anduin flyter parallelt med Tåkefjellene i en bred dal som former den vestre delen av Rhovanion, og ligger mellom fjellene og Myrkskog. Etter at Anduin passerer Lórien skilles veiene til elva og fjellene, og elva flyter videre gjennom Brunlandene (som muligens har vært "ent-makenes" hjem en gang) via nordre og søndre grunne og fram til den passerer Emyn Muil og Argonath og kommer inn i sjøen Nen Hithoel gjennom Sarn Gebir (en serie grusomme stryk). Siden flyter den videre og kommer til Rauros fallene, og videre forbi Entsigets munninger og markene kjent som Nindalf eller Våtvang. Så passerer den mellom Kvitklettene og Skyggefjellene ved Gondors gamle hovedstad, Osgiliath, før den svinger forbi Harlond havnen like ved Rammas Echor sør for Minas Tirith, og så forbi Emyn Arnen og ned forbi Pelargirs port, for så å flyte ut i Storhavet i Belfalas bukten kjent som en bred delta kjent som Anduins Munninger.
Tilsig til Anduin.
I rekkefølge som de ligger fra nord mot sør: Rhimdath, Sîr Ninglor (Sverdliljeelven) som slutter seg til Anduin ved området kjent som Sverdliljevollene, Celebrant (Sølverstrøm), Limskir, Onodló (Entdiget), Morgulduin, Erui, Sirith og Poros. De første fem har som Langvell sitt utspring i Tåkefjellene, Morgulduin og Poros har sine utspring i Ephel Dúath på grensen til Mordor, og resten av dem har sine utspring i Kvitklettene.
Krysnings punkt.
Den gamle skogsveien som gikk fra Høypasset og videre gjennom Myrkskog krysset Anduin ved "Det gamle vadestedet", litt sør for Beorns hus. I tillegg til dette var det en bro ved byen Osgiliath, men den ble ødelagt av orker fra Mordors styrker.
Utenom disse to krysnings stedene var man nødt til å bruke båt for å komme over elva, til tross for at den var så lang.
Bebyggelse.
Mens alvenes mars mot vest pågikk i de to trærs år, forlot Nandorene resten av Eldaene da de støtte på den store fjellkjeden Tåkefjellen og slo seg heller ned i Anduins dal. Noen av disse alvene ble siden til "Grønn-alvene" av Ossiriand, men alver fortsatte å bo i Anduins dal helt til Krigen om ringen, styrket av flyktninger fra Beleriand (på slutten av det første tidevervet) og fra Eregion (i det andre tidevervet).
Bosetninger i Anduin dalen i det tredje tidevervet inkluderer blant annet byen Framsburg, og Beorns hus og Stoorenes bebyggelse nær ved Sverdliljevollene hvor Sméagol (som ble til Gollum) ble født. Det var ved Sverdliljevollene i den nordre delen av Anduin at Isildur ble drept av orker og mistet den ene ringen; og det var her at Déagol fant ringen mer enn to tusen år etter at den var blitt borte. Da Déagol fant denne ringen ble han drept av sin fetter Sméagol. "Rhosgobel", hjemmet til trollmannen Radagast den Brune, og alvenes rike Lothlórien ligger også i Anduin dalen.
Når elva har kommet inn i Gondor flyter den forbi menneskenes gamle byer Osgiliath og Minas Tirith og så kommer den til Pelagir, like ved havet. Etter at Osgiliath falt i ruiner var det Anduin som markerte Gondors østre grense.
Øyer.
Det virker som om de viktigste øyene i Anduin er Cair Andros, på grensen til Ithilien og Tol Brandir i sjøen Nen Hithoel. Drangsnyken, i nord var det stedet hvor ørnene satte ned Thorin Eikenskjold og følget hans på deres vei mot Erebor (se kap. 7 i "Hobbiten").


Hopperstad stavkirke.
Hopperstad stavkirke er en stavkirke med hevet midtrom som står på gården Hopperstad i Vikøyri. Stavkirken skal være bygd omkring år 1130, og den står på sin originale tuft. Kirken, som også har vært kalt Hoprekstad eies av Fortidsminneforeningen. Dendrokronologiske prøver tatt i 1997 på syv forskjellige steder i kirken gav dateringer mellom 1034 og 1116, men ingen endelig datering. I 1982 ble det ved en reparasjon i nordre korsval avdekket et stolpehull, noe som kan indikere at det tidligere har stått en stolpekirke på stedet.
Historie.
Tegning av Hopperstad stavkirke fra 1878
Hopperstad i 1885 under restaureringsarbeidet
Jomfru Maria med Barnet, 1230–1235
Kirken skal ha stått noenlunde uendret til 1600-tallet. Da ble skipet forlenget mot vest, og det ble bygget et klokketårn over den nye delen. Mot øst fikk kirken en tømret utvidelse og mot sør et nytt våpenhus med en ny inngang. Den største utvidelsen kom mot nord med den tømrede «Nyekyrkja». Utbyggingen var ferdig på 1700-tallet og fikk stå til ca 1875. Det finnes ingen interiørbilder fra denne tiden, men en beretning av presten "Niels Dahl", som skal ha besøkt kirken i 1824. Han forteller at kirken hadde gallerier i tre høyder rundt alle veggene, og at den var lavloftet og tømret med trapper opp til galleriene. Døpefonten var plassert under den middelalderske baldakinen. Veggene var bemalt med en rekke bibelsitater i klare farger.
Virkninger av kirkelov.
I 1851 kom en ny lov som fastslo at kirkene skulle ha plass til 3/10 av sognets befolkning og at det skulle holdes gudstjeneste to ganger hver søndag for 2/10. Loven førte til at en rekke kirker ble for små. I noen tilfeller ble de utvidet, i andre ble det bygget ny kirke og den gamle ble revet. Det ble derfor bygget en ny kirke i Vik i 1877.
Vik hadde også en steinkirke, Hove kirke, men hadde ikke økonomi til å holde alle tre. Fortidsminneforeningen kom derfor med et tilbud til kommunen om å kjøpe kirken. Men prisen var for høy, 1200 kroner. Derfor ble det avtalt at foreningen skulle få kjøpe middelalderdelen for 600 kroner, mens tilføyelsene fra 1600–tallet skulle tas ned og tømmeret selges. Fortidsminneforeningen fikk overta kirken i 1880 etter at den nye delen var tatt ned og solgt for 800 kroner.
Fortidsminneforeningen ville flytte kirken til "Nygårdsparken" i Bergen, men etter en del diskusjon ble det besluttet å restaurere den på stedet.
Til restaurering og rekonstruksjon ble arkitekt Peter Andreas Blix (1831–1901) engasjert. Arbeidet ble gjennomført fra 1885 til 1891.
Stavkirken etter restaureringen.
Restaureringen av kirken ble en blanding av bevaring, rekonstruksjon og komplettering.
Eksteriør.
Ombyggingene på 1600-tallet hadde medført at svært lite av eksteriøret var bevart. Dette ble rekonstruert med Borgund stavkirke som modell. Kirken fikk apside med tårn, takrytter på hovedmønet og svalgang. Dette var slik en mente at kirken kunne ha sett ut. Den opprinnelige kirken finnes innenfor svalgangen og har "grunnstokker", "sviller", "veggtiler", "stavlegjer" og "hjørnestaver" med store baser bevart.
Portaler.
Kirken har tre portaler. På nordsiden av koret er der en smal døråpning dekorert med enkel dyreornamentikk. På sørsiden finner vi en vanlig søyleportal, men denne er også utsøkt laget. Her finnes det også en glugge i veggen som ble anvendt som skrifteluke. Sørportalen skal ha blitt brukt av kvinner som kom til kirken første gang etter en fødsel, og som ble regnet for urene til de hadde vært igjennom en seremoni.
Hovedportalen mot vest har dragemotiv, et innfløkt dyremotiv der drager slynger seg rundt hverandre og biter hverandre i halene. Denne er av høy kvalitet, og det er mulig at den er skåret av en mester som har dekorert flere kirker, da denne har likheter med portalen i Borgund.
Interiør.
Interiøret domineres av 18 staver formet som søyler med romanske terningkapiteler, forbundet med rundbuede arkader, 6 på hver langside og 3 på kortsidene. Disse er 8 m høye og hviler nederst på grunnstokker som danner en firkantet ramme. Kirken har stor likhet med Urnes stavkirke, og muligens er de oppført omtrent samtidig. Det spekuleres i om motivet med søyler og kapiteler kan være overført til tre fra 1100-tallets steinarkitektur.
Akvarell av ciboriet malt av Peter Andreas Blix i 1882
Opprinnelig var ikke kirken avstivet med andreaskors og tenger, disse delene må være satt inn på et seinere tidspunkt. Det må også korskillet være, siden de trekløverformede åpningene har gotiske trekk. Dette er det eneste middelalderske korskillet som er bevart i en norsk stavkirke. Det kan ha vært en hel vegg som på 1300-tallet ble ombygd og åpnet opp slik at kirkelyden skulle kunne følge med i hva som foregikk rundt alteret. Men av og til ønsket en å lukke igjen, og dette ble gjort med draperier som var festet på knagger langs veggene. Store deler av takkonstruksjonen og bordgulvet er også fra middelalderen.
Inventar.
Kirkens praktstykke er et ciborium eller en "baldakin" på det nordlige sidealteret, som er viet til Jomfru Maria. Det er fra 1300-tallet. En antar at det kan ha vært et lignende på sørsiden, der det nå bare er et alter. Baldakinen er festet i stavverket på tre sider, og på den fjerde holdes den oppe av en frittstående søyle. Vi finner fire skulpturer på ciboriet; øverst på mønegavlen et kristushode med glorie, på toppen av venstre søyle en kvinnefigur med krone, på høyre side en mann med krone, og under ham et munkehode. De kan være eldre enn ciboriet, og muligens er det bare kristushodet som er på sin opprinnelige plass.
Himlingen på undersiden av baldakinen er bemalt med scener i forbindelse med Jesu fødsel. Det er i alt åtte scener i syklusen.
På innerveggen i ciboriet er det malt to engler med røkelseskar.
Fra 1600-tallet.
Det var ikke bare kirken innvendig som skulle skures, men også baldakinen. Den var fraktet ned til elven og lagt i bløt, men ble reddet i siste sekund.
Der finnes likevel noen få inventardeler fra 1600-tallet. Altertavlen fra 1621 er en "katekismetavle" i renessanse. Dette er en kassettavle med tre like store skriftfelt som inneholder katekismen. Her er også en lesepult fra samme århundre.
Kirken har et par minnetavler, den ene har en skadet ramme fra ca. 1670, og bildet av den avdøde er borte. Det finnes også en minnetavle over sogneprest "Iver Erikson Leganger" 1629–1702. På en oval tavle fra 1688 kan en lese "Anno 1688 Unionis Regnos Daniæ et Norrigiæ CCC, udi Kong Christian den femtes 19 Regierings Aar, da velh. Lavridts Lindenow var Amptmand og Niel Randulf Biscop er dette maledt".
Det finnes også et portrett fra ca 1650, men det er usikkert hvem som er avbildet. Det kan være Maren Mule Glad, presten Iver Eriksson Legangers første kone.
Madonnaen i Bergen Museum.
I Bergen Museum finnes en "Madonna med barnet" fra 1230–1235 av eiketre, som skal ha kommet fra Hopperstads nabokirke Hove kirke. Det har imidlertid vært spekulasjoner om hun kan ha vært i ciboriet i Hopperstad og så blitt flyttet til Hove. Skulpturen er en av de fineste unggotiske skulpturene som er bevart i Norge. En vet ikke om hun er laget i England eller om hun er skåret ut i Bergen av en engelsk treskjærer.


Landbruksredskap.
Landbruksredskap er en betegnelse på redskap og maskiner som benyttes innen landbruk; jordbruk og skogbruk.


Moro-vers.
"Moro-vers" er ei norsk barnebok med rim og regler skrevet av André Bjerke (1918–1985). Boka er kommet i flere opplag og utgaver, alle på Aschehoug forlag.
Bjerkes enkle tøysevers og velklingende ordleker er blitt klassiske i norsk barnelitteratur. De ble første gang utgitt i "For moro skyld – barnerim" (1956), "Mere moro – barnerim" (1957) og "Fru Nitters datter – og andre barnerim" (1966, andre opplag 1975). Versene ble gjengitt med store bokstaver og illustrert av Mette Borchgrevink. De tre bøkene ble henholdsvis tilegnet forfatterens tre barn Tone, Espen og Vilde, og barnas navn finnes i diktene.
De tre bøkene ble utgitt i samleutgave med tittelen "Moro-vers" i 1980 med nye illustrasjoner av Rune Johan Andersson. Siden har det kommet utgaver med illustrasjoner av Fam Ekman i 1995, og i 2000 med et mindre utvalg av tekstene og med tegninger av Svein Nyhus.


Norges Røde Kors Hjelpekorps.
Norges Røde Kors Hjelpekorps (NRKH) ble opprettet i 1932 som en støtte for sivilsamfunnet i tilfelle krig, og særlig med
tanke på gassangrep på norske byer.
I dag er det over 300 lokale hjelpekorps med over 12 000 medlemmer der en stor andel er kvalifiserte førstehjelpere.
Hjelpekorpsenes hovedoppgaver er å bistå politiet ved søk og redningsasjoner og katastrofer. I tillegg stiller korpsene
sanitetsmannskaper til forskjellige arrangementer i lokalsamfunnet, driver førstehjelpsinstruksjon og enkelte steder også ambulansetjeneste.
All innsats fra medlemmene er frivillig, og utstyret som benyttes betales også med midler skaffet til veie gjennom frivillig innsats.
Hjelpekorpset er en del av Norges Røde Kors og de fleste korpsene er en del av en lokalforening som også driver andre aktiviteter.
Utdanning.
Alle som ønsker å bli aktivt medlem i hjelpekorpset må gjennomføre en grunnleggende opplæring innen førstehjelp, organisasjon og grunnleggende bruk av radiosamband.
Alle hjelpekorpsmedlemmer må bestå en praktisk og teoretisk prøve i førstehjelp hvert tredje år.
For å være med på søk og redningsaksjoner kreves også kurs eller dokumenterte ferdigheter innen friluftsliv og søkemetoder for henholdsvis barmark- og vinterforhold.
I tillegg arrangeres kurs i vannredning, redning i krevende lende, redning i skred, samband, videregående førstehjelp, sminke- og markørtjeneste, ledelse, psykisk førstehjelp, amulansepersonellutdanning med mer.
Historie.
1981 – 1984 Johan Kofstad
1984 – 1987 Einar Spang
1987 – 1990 Oddbjørn Røys
1990 – 1993 Roald Sæterdahl
1993 – 1996 Steinar Lægland
1996 – 1999 Kjell Løvik
1999 – 2005 Arvid Ryen
2005 – 2008 Ole Gladsø
2008 – 2011 Jahn Petter Berentsen
2011 – 2014 Ole Gladsø


Adorn.
Adorn er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens univers Midgard.
Adorn var en av de elvene som oppsto i Midgard som har sitt utspring i Kvitklettene. Den flyter sammen med elva Jarna (Angren på Sindarin) og de skaper kongeriket Rohans vestre grense. Adorn flyter sammen med Jarna ca. 150 Númenóreanske mil vest for Rohansgapet.
Den triangel formede landtungen som er mellom elvene Jarna, Adorn og Kvitklettene var symbolsk sett en del av Kongeriket Rohan, men i den senere tiden av det tredje tidevervet var dette området delt mellom Rohirrim og Dunlendingene.


Fylkesvei 521.
Fylkesvei 521 (Fv521) går mellom Harastadvika i Randaberg og Skudeneshavn i Karmøy. Veien (unntatt fergestrekningene) er 2,0 km lang.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Avledningsmanøver.
En avledningsmanøver er en handling som blir uført for å trekke oppmerksomhet fra en annen handling.
I retorisk forstand er en avledningsmanøver en logisk tankefeil der en utgir et argument som i seg selv kan være logisk gyldig og holdbart, som om det er et annet argument enn det er, ved at en gir inntrykk av at det støtter en annen konklusjonen et annet standpunkt enn det faktisk støtter. På engelsk kalles det «red herring». I den klassiske litteraturen om tankefeil som går tilbake til Aritoteles bok Sofistiske gjendrivelser kalles det «"Ignoratio elenchi"» – dvs. uvitenhet om gjendrivelse.


Adurant.
Adurant er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den rant fra den søndre delen av Ered Luin og rant inn i elva Gelion, som var den største elva i øst Beleriand. Adurant markerte den søndre grensen til Ossiriand.
Navnet Adurant betyr "dobbelstrøm" på Sindarin, og referer til delingen av elven over øyen Tol Galen.
Adurant regnes som den syvende av de syv elvene i Ossiriand. De andre seks elvene i Ossiriand var Gelion, Ascar, Thalos, Legolin, Brilthor og Duilwen.


Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris.
Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris eller Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok er en litteraturpris opprettet av Norsk litteraturkritikerlag i 1978. Den gis til den norske forfatteren som har skrevet den beste skjønnlitterære boka for barn eller ungdom. Prisen er et kunstverk.


Tankefeil.
Tankefeil eller argumentasjonsfeil, også kalt fallgruve, er et samlebegrep for falske eller bedragerske argumenter, det vil si argumenter der premissene ikke gir støtte til konklusjonen. Uttrykket brukes både om formallogiske og ikke-formelle feil ved argumenter, men særlig om argumenter som på en besnærende måte gir inntrykk av å være gode uten å være det.
Tankefeilene har ofte latinske navn som for eksempel "argumentum ad hominem" (personangrep) eller "ignoratio elenchi" (irrelevant konklusjon). Mange av dem ble nemlig identifisert i skolelatinens dager. På den tiden førte man nøye oversikter over tankefeilene og formidlet dem gjennom de frie kunster. Det latinske ordet for tankefeil er "fallacia", bedrag (derav avledet den engelske termen "fallacy").
Bakgrunn.
Den faglige interessen for tankefeilene har variert stort opp gjennom historien. Siden latinen har det vært relativt lite interesse for dem, men i de siste tyve-tredve års tid har den faglige interessen blusset stort opp igjen internasjonalt, om enn ikke i Norge. Hva som er grunnen til at faget stadig forsvinner for så å dukke fram igjen, kan være et studium verdt.
Den nyvunne interessen for studiet av tankefeil har ført til helt nye måter å analyse og identifisere tankefeilene på, og nye måter å ordne og klassifisere dem på. Mest lovende synes den retning å være som diskuterer tankefeil som brudd på atferdregler for god, kritisk debatt.
I den norske faglige debatten etter Arne Næss' argumentasjonsteori har man vært inne på lignende tanker.
I en annen debatt i Norge har man skilt mellom det å overtale og det å overbevise. Man blir «overtalt» av dårlige argumenter, mens man blir «overbevist» av gode. Når man blir overtalt, blir man narret til å tro at man er overbevist, for eksempel ved hjelp av virkemidler som tankefeil, reklametriks eller propagandametoder som når journalister stadige kverner på de samme karakteristikkene og sammenligningene hver gang de omtaler den samme tingen eller personen, slik at publikum blir vent til å assosiere det ene med det andre, uten at det egentlig er definitivt påvist noen forbindelse mellom de to tingene. Man bare tar det for gitt gjennom sine ordvalg at sånn er det, uten at det noen er fremført noe som helst gangbart argument for at det faktisk er sånn.
Det å utvikle intellektuelle innsikter og ferdigheter, dygder og standarder når det gjelder å skille mellom god og dårlig argumentasjon, er det man i sin kjerne har holdt på med innenfor filosofi og vitenskap helt siden antikken i den vestlige sivilisasjon. Og det har så i sin tur gjort det mulig for oss å skille mellom en offentlighet som er preget av overtalende eller manipulerende virkemidler, og der en ikke er ute etter å prøve ut argumenter og synspunkter i åpen og opplyst dialog, og på den annen siden den deliberative offentlighet, der en i fellesskap er ute etter å drøfte seg fram til en velbegrunnet mening.
Innenfor postmodernismen har man diskutert muligheten av å kunne realisere en deliberativ offentlighet. Noen har ment at dette ikke er mulig. Et svar på dette finner man innenfor denne nye debatten om tankefeil. Man må rett og slett gjøre denne delen av vår kulturarv til en del av vår kultur. Vi må rett og slett bringe de intellektuelle dygder og standarder som vi har utviklet helt fra antikken, fra generasjon til generasjon, til å bli en del av vårt verdigrunnlag, en del av vår kollektive bevissthet. De kritiske innsikter og ferdigheter vi har når det gjelder å kunne vurdere argumenter må vi rett og slett begynne å formidle i skolen igjen, slik at det å kunne vurdere argumenter på en myndig måte blir en viktig del av allmenndannelsen igjen. De overtalelsestriks du er kjent med og som du har lært deg å gjennomskue, er det jo ikke så lett å narre deg med. Den propagandaen som du gjennomskuer, blir du ikke narret av. Vi har kunnskaper som gjør oss i stand til å skille mellom god og dårlig argumentasjon. Det gjelder bare å formidle dem.
Det besnærende ved tankefeilene gjør at det kreves trening for å kunne klare å gjenkjenne dem. Vanskeligheten kan for eksempel bestå i en tilslørende språklig oppbygning, de kan ha en sterk psykologisk appell, eller rett og slett være en besnærende framføring som gjør at vi ikke skjønner at vi blir narret. Det kan være veldig vanskelig å se at det slett ikke da er av logiske grunnet at vi anser oss overbevist.
Et eksempel som man skulle tro det var veldig lett å gjennomskue, er sirkelargumenter. Et sirkelargument er et argument som sier det samme i et av premissene som i konklusjonen. Problemet med sirkelargumenter er ikke at de er logisk ugyldige. De er nemlig gyldige. Problemet er at premissene ikke støtter, men bare gjentas i konklusjonen. Men de er gyldige fordi det samme følger av det samme (Sokrates er et menneske, derfor er Sokrates et menneske, noe som er gyldig nok). Slike argumenter kan en da ikke gjennomskue ved å finne at de ikke har en logisk ugyldig form. Men ofte kan de være formulert med logiske ord som signaliserer at her er det et argument. I tillegg kan de være formuleres slik at det er vanskelig å se at det er det samme som sies i både premiss og konklusjon. Som om ikke det var nok, kan deler av det som gjentas være noe som gjentas underforstått, men uten at det sies.
Det dette argumentet sier egentlig ikke noe annet enn at gitt at Paulus snakker sant, så snakker Paulus sant. Argumentet er logisk gyldig. Men konklusjonen blir formulert litt annerledes, og det er underforstått at forutsetningen om at han snakker sant er gitt.
Denne formen for sirkelargumentasjon kalles på engelsk "begging the question". Siden debatten om tankefeil aldri har vært noe stort tema i Norge, finnes det ikke noe norsk navn på denne tankefeilen.
Klassifikasjon av uformelle tankefeil.
I logikken skiller en mellom formelle og uformelle tankefeil. Formelle tankefeil kalles vanligvis kalles "feilslutninger". Formelle tankefeil er deduktive argumenter som har en ugyldig form. Den logiske formen er slik at konklusjonen ikke følger logisk av de grunnene som anføres i argumentet. Feilen beror på argumentets logiske form. Uformelle tankefeil derimot er kan imidlertid være logisk gyldige – som sirkelargumenter – men likevel slik at premissene ikke gir noen støtte til konklusjonen. Feilen beror ikke på argumentets logiske form.
Aristoteles' klassifikasjon.
Aristoteles, av Lysippos (kopi), Louvre
De formelle tankefeilene behandles som feilslutninger i faget logikk. Interessen for behandling av de uformelle tankefeilene har variert stort ned gjennom historien. I den vestlige tenkningens historie var Aristoteles den første til å gi også de uformelle tankefeilene en mer systematisk behandling i boka "Sofistiske gjendrivelser" (av gresk "Sophistici elenchi"). I de senere år har debatten om tankefeil fått en renessanse etter at Charles L. Hamblin utga sin bok "Fallacies" (Methuen London) i 1973.
De uformelle tankefeilene har etter Aristoteles tradisjonelt vært analysert etter hva som gir opphav til tankefeilen. Aristoteles deler dem inn i verbale tankefeil – der feilen oppstår som en følge av en tvetydighet, og i materielle – der feilen er en feil med årsak eller med manglende relevans.
van Eemeren og Grootendorst klassifikasjon.
En annen tilnærming til klassifikasjon av tankefeil er utviklet av argumentasjonsteoretikerne Frans H. van Eemeren og Rob Grootendorst, kalt den pragmadialektiske tilnærming (engelsk "The Pragma-dialectical Approach"), eller pragmadialektisk argumentasjonsteori. De betrakter argumentasjon eller debatt som styrt av et sett med interaktive protokoller for hvordan to parter skal kunne forholde seg rasjonelt til uenighet. Protokollen er styrt av et sett atferdregler for kritisk debatt, og tankefeil er her definert som brudd på slike regler. Tankefeil er brudd på regler som blokkerer eller stiller seg i veien for det som er målet med en rasjonell dialog, nemlig å løse opp i en meningsforskjell.
Damers klassifikasjon.
En praktisk tilnærming i så måte er Edvard T. Damer med sin bok "Attacking Faulty Reasoning: Practical Guide to Fallacy-Free Arguments". Damer tar her utgangspunkt i et sett på 12 etiske atferdsregler for effektiv rasjonelle debatt («Code of Conduct for Effective Rational Discussion»), hvorav brudd på en av fire av disse reglene utgjør tankefeil.


Uformell logikk.
Gren av logikken som behandler den uformelle siden av logikken og særlig tankefeil.


Aros.
Aros var en elv i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Aros lå i Beleriand og hadde sitt opphav i de nordre landene rundt Himring og den møtte elven Sirion ved Aelin-uial. Elva Aros danner den søndre grensen til skogriket Doriath.


Schwäbisch Gmünd.
Schwäbisch Gmünd er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland.


Ad hominem-argument.
Ad hominem-argument eller personangrep (latin "argumentum ad hominem", «argument mot mennesket»), er en tankefeil der en søker å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den personen eller organisasjonen som fremsetter argumentet i stedet for å tilbakevise selve argumentet. På folkemunne kalles det å «ta mannen i stedet for ballen» eller «angripe person i stedet for sak».
Eksempler.
Eksempel 1: ad hominem tu quoque
Merk at dette er en tankefeil bare forsåvidt som Per (eller andre) tror at innvendingen om at far ikke lærer som han lever, er en relevant innvending mot det standpunkt eller det argument som far her argumenterer for.
Om et argument støtter et standpunkt eller ikke, er uavhengig av om en person er kristenfundamentalist eller ikke. Men dette eksemplet illustrerer at selv om en stakkar ikke er kar om å tilbakevise et argument, men føler seg tvunget til å gripe til en tankefeil og dermed ikke lykkes i å tilbakevise det argumentet han satte ut for å tilbakevise, så er det ikke dermed sagt at det ikke tilbakeviste argumentet dermed er holdbart, for Per begår nemlig her selv en en tankefeil (sirkelargument). Men merk igjen: Om man har innsett at et argument er en tankefeil, og at premissene ikke støtter en konklusjon, er det ikke dermed noen grunn til å tro at konklusjonen er usann. Det var bare tankefeilen som mislyktes i å fremføre noen grunn til å tro på den. Trekker man den slutningen, begår man det som kalles tankefeil-tankefeilen (engelsk "«fallacy fallacy»").
Uttrykket «brønnpissing» ble for øvrig særlig kjent i norsk offentlig debatt etter at forfatteren Sigbjørn Hølmebakk brukte det i en kronikk i Dagbladet 5. januar 1961. Der beskrev han en brønnpisser som en som forgifter den politiske debatten ved å stemple fredsaktivister og NATO-motstandere som samfunnsfiender og skjulte kommunister.
Begrunnelse.
Feilen består her i å fremføre irrelevante innvendinger, og ignorere det at det ikke er motstanderes karakter, interesser, motiver og hensikter, eller viljestyrke som avgjør om det argument vedkommende fremfører er holdbart eller ikke, eller støtter opp om det standpunkt som vedkommende forsvarer.
Det besnærende ved det.
En grunn til at denne typen argumenter overtaler er at det kan avlede oppmerksomheten fra saken selv, og at det kan gi den som bruker det et psykologisk overtak. Det kan forlede den som blir utsatt for det til å gi seg til å forsvare seg mot angrepet, i stedet for å holde tråden. Det kan også skape inntrykk av at det er den som angripes gjennom ad hominem-argumentasjonen som er på defensiven.


K (album).
"K" er debutalbumet til det britiske bandet Kula Shaker. Albumet er en eksotisk blanding av britpop, psykedelia og indiske inspirasjoner. Singelen "Govinda" fra albumet utmerker seg med å være den eneste låta sunget i sin helhet på sanskrit som har vært på topp ti på de britiske hitlistene.
Sporliste.
Låt 1, 2, 4, 5, 9 og 10 er kreditert "Mills/Kula Shaker", låt 3, 6, 7 og 11 er kreditert "Mills/Bevan", låt 8 er kreditert "Mills/Bevan/Darlington/Winterhart" og låt 12 og 13 er kreditert "Mills".


Brithon.
Brithon er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Elva lå i Beleriand og dens kilde lå i åsene i den nordvestre delen av Vest Beleriand sør for Ered Wethrin. Elva Brithon rant ut i Brithombar bukten i Falas hvor den møtte havet, Belegaer.


Nicky Chinn.
Nicky Chinn (født 16. mai 1945 i London i England) er en låtskriver og plateprodusent. Han er mest kjent for sitt samarbeide med Mike Chapman som låtskrivere og produsenter for blant andre Smokie, Sweet, Suzi Quatro og Mud.


Young Maylay.
Young Maylay (født Christopher Bellard 17. mai 1983 i Los Angeles, California) er en amerikansk musiker.
Bellard er kjent i Los Angeles, California for sin hip-hop-musikk. Han har ennå ikke gitt ut noe album, men har fått mye publisitet for sitt bidrag til TV-spillet, hvor han har stemmen til Carl Johnson.


Chubby Checker.
Chubby Checker (født Ernest Evans 3. oktober 1941 i Spring Gulley i South Carolina) er en amerikansk sanger.
Checker vokste opp i Philadelphia i Pennsylvania.
Checker ble oppdaget på slutten av 1950-tallet da han ofte brukte å synge for å underholde kundene i butikken har jobbet i. Det lokale plateselskapet fikk øynene opp for ham og i 1960 ble hans første album utgitt. Den inneholdt låten «The Twist», en milepæl i rockemuskiken som også gjorde dansen twist populær. Oppfølgeren til «The Twist», «Let's Twist Again» ble også en stor hit.
I 1962 kom «Limbo Party» som også ble en stor hit, men etter den hadde Checker ingen store hiter.


Chuck D.
Chuck D (født Carlton Ridenhour 1. august 1960) er en amerikansk musiker. Han er medlem i bandet Public Enemy og er kjent for sine politiske tekster.
Han er en av talspersonene for fri fildeling. Han har vitnet i den amerikanske kongressen angående dette.
Chuck D har skrevet boken "Fight the Power" sammen med Yusuf Jah og regissøren Spike Lee.


Monster (manga).
Monster er en japansk tegneserie, manga, av Naoki Urasawa, lisensiert av "Big Comic Original" i USA, utgitt av "Shogakukan" i Japan mellom 1994 og 2001, og nyutgitt i 18 tankōbon. En TV-serie av animerte fortellinger, tegnefilm – anime, på 74 episoder ble vist på NTV i USA i Madhouses utgave i tidsrommet 7. april 2004 til 28. september 2005. Manga-utgaven er lisensiert til engelsk av Viz Communications og den første utgivelsen vil komme i februar 2006.
Historien.
Serien følger dr. Kenzo Tenma (天馬賢三), nevrokirurgen, mens han forfølger som en ung psykopat kjent som Johan. Tenma hadde tidligere reddet dennes kone Tenma. Fortellingen progresjon skifter gjennom et antall ulike steder: det starter i Düsseldorf i Tyskland, passerer gjennom Berlin, Frankfurt, Wiesbaden, polske byer, Budapest, byer i Tsjekkia og en rekke andre byer og landsbyer.
Eisler prioriterer høytstående pasienter framfor gjennomsnittspasienten på grunn av pengegavene. En dag kommer en gutt med en kule i hodeskallen, Johan Liebert, til sykehuset sammen med sin mentalt forstyrrede søster, Anna. Mens Tenma forbereder seg på operasjonen, kommer borgermesteren som nettopp har fått et slag også inn på hospitalet. Det blir lagt press på Tenma til bryte av operasjonen for å operere borgermesteren. Tenma bestemmer seg for å trosse ordre og fortsetter operasjonen av Johan. Johan blir reddet, men samme natt dør borgermesteren. Tenma blir fortalt at han ikke kan vente seg noen flere forfremmelser, at han sitter fast i den stillingen han allerede er i. Han kan heller ikke overføres til noe annet sykehus. Alle dører er altså lukket for ham på grunn av direktørens pengegriskhet.
Da Tenma betror seg til Johan, og det glipper ut av ham at slike som direktøren heller burde vært døde. Neste morgen blir direktøren og hans to nærmeste medarbeidere funnet døde, drept med legemidler. Og den eneste som som har noe å vinne på dette mordet, er Tenma...


Ciara.
Ciara Harris (født 25. oktober 1985 i Austin, Texas) er en amerikansk R'n'B-sanger som slo gjennom med hiten «Goodies» som ble kjent verden over. Hun har flere ganger arbeidet sammen med hiphop-dronningen Missy Elliott, blant annet på oppfølgersingelen «1, 2, step» og Missys egen singel «Lose Control».
Ciara utga albumet "Goodies" i 2004.
Eksterne lenker.
Ciara
Ciara


Sofistiske gjendrivelser.
De fire siste – under Ignoratio Elenchi (irrelevant konklusjon) – ble lagt til i den senere latinske diskusjonen om Artistoteles bok om tankefeil, da den i senmiddelalderen igjen ble kjent for universiteter og læresteder i Europa.
Sammenlignet med kategoriseringen i 1911-utgaven av "Encyclopedia Britannica" i artikkelen, ser man at det ikke har skjedd store utviklingen fra Aristoteles dager og fram til begynnelsen av 1900-tallet.


Gene Clark.
Harold Eugene Clark (født 17. november 1944, død 24. mai 1991) var sanger, gitarist og låtskriver.
Clark var vokalist i The Byrds i perioden 1964–1966 og sang noen av deres mest kjente sanger som «Mr. Tambourine Man», «Turn! Turn! Turn!», «5D» og «Eight Miles High». Han innledet siden en respektert, men mindre kjent solokarriere.
Han døde i 1991, rett etter at han var blitt valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame. Helsen sviktet etter et stadig økende alkoholforbruk, men han døde av "naturliger årsaker" som følge av et blødende sår (byll) som ikke lot seg lege.


Jutsu.
Ninjutsu referer til kampsport innenfor japanske tegneserier. Navnet betyr «Ninjaenes kunst», og er evnene ninjaene i "Naruto" kan utøve ved hjelp av Chakra. Ninjutsu kan være elementbaserte, av De Fem Grunnelementene, som er: Jord/Doton, Ild/Katon, Luft/Fuuton, Vann/Suiton og Elektrisitet/Raiton, eller Kombinasjonselementer som Is/Hyouton, blanding av Vann/Suiton og Vind/Fuuton, eller Tre/Mokuton, blanding av Jord/Doton og Vann/Suiton, eller tilhøre ingen elementer (byttetekkniken,kloneteknikk) og mengden Chakra som trengs for å bruke dem avhenger av elementene de består av. For å forme chakraet man skal bruke må man bruke håndsegl som alle har navn som stammer fra det kinesiske horoskopet, slik som Ape, Tiger og Hane.
Genjutsu.
"Genjutsu", som betyr «Illusjonskunst» påvirker ikke mennesker fysisk, slik som Ninjutsu, men påvirker dem psykisk. De kan gjøre alt fra å få dem til å bryte sammen i hikstende gråt, begå selvmord, og stivne av innbildt skrekk. Genjutsu kan avbrytes på mange måter. Blir den som er utsatt for Genjutsu eller den som bruker den skadet mens det pågår, avbrytes Genjutsuen. Den som er utsatt for Genjutsu kan også stoppe Chakraen sin for en liten stund, for så å konsentrere den i hodet for å avbryte Genjutsuen. Ellers kan en annen utenfor Genjutsuen desarmere Genjutsuen for den som er fanget i den.
Taijutsu.
"Taijutsu" er kampsport og deles i tre grupper Goken, Juuken og Suiken. Til Goken trenger man bare smidighet og styrke. Goken betyr «Den rasende knyttneve». Men i noen tilfeller kan man konsentrere Chakraen sin forskjellige steder, f. eks. Sakura konsentrerer Chakraen sin i nevene og får dermed mer kraft i slagene sine. I andre tilfeller kan man konsentrere Chakraen sin i føttene for å bevege seg raskere. Hyuga-klanen kan konsentrere Chakraen sin i håndflatene, og når slagene treffer, tvinger de Chakraen sin inn i motstanderens kropp hvor den gjør stor skade på motstanderens Keirakukei som er Chakra-sirkulasjonssystemet. Denne formen for Taijutsu kalles Juuken, som betyr «Den milde knyttneve».
Kekkei genkai.
Kekkei genkai («blodslinje-grense») er evner som blir arvet genetisk i spesifikke klaner. De fleste av disse klanene har utviklet spesielle teknikker som er avhengige av og baserer seg på disse genetiske evnene, ettersom dette gir dem en fordel i kamp som ikke kan læres eller kopieres av motstanderne. Kekkei genkai som Uchiha-klanens Sharingan og Hyuga-klanens Byakugan, som virker via brukerens øyne, kalles «øyeteknikker», eller Dojutsu. Andre kekkei genkai, som Mokuton, baserer seg på samtidig kombinering av to separate chakra-elementer for å skape et helt nytt et.
Dojutsu.
"Dojutsu" er øyeteknikker som Sharingan, Byakugan og Mangekyou Sharingan. Sharingan har tre rangeringer: Nivå 1, nivå 2 og nivå 3. I første nivå kan Sharingan gjette motstanderens bevegelser før han/hun beveger seg. Nivå 2 Sharingan kan også gjette motstanderens bevegelser før han/hun gjør dem, men kan også kopiere og bruke en teknikk man har sett en annen bruke. Nivå 3 Sharingan kan gjette motstanderens bevegelser, kopiere teknikker og se motstanderen man fokuserer på som om han/hun beveger seg i sakte film. Sharingan utvikler seg etter hvert som man bruker det, og er Uchiha-klanens Kekkei genkai.
Byakugan kan se gjennom motstanderen, se motstanderens Keirakukei og et ekstremt sterkt Byakugan kan se motstanderens Tankesu-punktene som leder Chakraen gjennom kroppen. Byakugan er Hyuga-klanens Kekkei-genkai.
Mangekyo Sharingan er en form for Sharingan som kan fås gjennom at en Sharingan-bruker dreper sin beste venn. Mangekyo Sharingan kan brukes til å lage en alternativ dimensjon hvor et sekund kan føles som et år, og brukes som omtrent en torturmetode hvor alle som ser inn i Mangekyou Sharingan blir fanget i denne dimensjonen. Men, Mangekyo Sharingan er veldig risikabelt, bruker mye Chakra og brukeren risikerer å ødelegge øynene sine.
Mangekyo Sharingan.
"Mangekyo Sharingan" (Kaleidoskop Speiløye) er det høyeste nivået av den avanserte blodslinje-jutsuen Sharingan i animeserien Naruto og er fryktet av alle. Det kan brukes som ninjutsu eller genjutsu. Man kjenner bare til fem bruker av Mangekyo Sharingan, Uchiha Itachi, Hatake Kakashi, Uchiha Sasuke, Uchiha Madara og Tobi.
Alle tre teknikkene krever store mengder chakra, i tillegg til at de forårsaker brukeren til å blø fra øynene hvis han/hun holder på for lenge.
Hvis brukeren bruker disse teknikkene alt for mye, vil synet hans/hennes sløres. Dette har skjedd med Uchiha Sasuke, og Uchiha Madara mistet synet helt, men hvis brukeren har et perfekt Sharingan fjernes denne risken. Et perfekt Sharingan dannes ved at brukeren implanterer sin brors/søsters Sharingan sammen med sine egne. De eneste som er kjent for å ha perfekte Sharingan er Uchiha Madara, Uchiha Sasuke og Tobi.


Michael Clarke.
Michael Clarke (født Michael James Dick 3. juni 1946 i Spokane, Washington, død 19. desember 1993 i Florida, USA) var trommeslager.
Clarke startet sin karriere som trommeslager i The Byrds. Til tross for at han var offisielt medlem av bandet spilte han ikke alltid på platene deres. Han skrev heller ikke mye materiale til gruppen.
Clarke fortsatte sin musikaliske bane i gruppene The Flying Burrito Brothers og Firefall. Han døde i 1993 av leverskader etter lang tids alkoholmisbruk.


Kelly Clarkson.
Kelly Brianne Clarkson (født 24. april 1982 i Fort Worth, Texas, USA) er en amerikansk sanger og vinner av American Idol første sesong i 2002.
Tidlig liv.
Clarkson har to søsken, en storebror og en storesøster; Jason og Alyssa. Farens navn er Steve Clarkson og morens Jeanne Taylor. Da Clarkson fylte seks år separerte foreldrene hennes seg etter et syv år langt ekteskap. Broren flyttet med faren, søsteren flyttet til en tante og Kelly flyttet med moren rundt om i Texas. Etter en stund giftet moren seg på nytt og flyttet til Burleson med Kelly og den nye mannen.
Clarkson ville egentlig bli marinebiolog, men da en lærer på skolen hun gikk på overhørte henne synge, overtalte hun Clarkson til å bli med å synge i skolekoret og deretter til å bli med i musikaler. Da Clarkson var ferdig på skolen i år 2000, bestemte hun seg for å flytte til Hollywood for å se om hun hadde en sjanse som artist. Men det viste seg at hun ikke hadde lykken med seg, og da leiligheten hennes brant ned, reiste Clarkson tilbake til Texas der hun tok forskjellige småjobber.
American Idol.
Da TV-programmet American Idol hadde prøveopptak for første sesong i 2002 var det mange av vennene til Clarkson som oppmuntret henne til å prøve seg, og det gjorde hun. Dommerne var imponert over stemmen hennes, og sendte henne videre. Clarkson var favoritt blant seerne og fikk over halvparten av stemmene. Da Kelly vant, sang hun sangen «A Moment Like This». Senere spilte hun inn en musikkvideo til sangen og fikk den over på hennes første plate "Thankful". CD-en viste seg å bli en stor suksess og det ble solgt 236 000 eksemplarer den første uka.
World Idol.
I desember 2003 var Clarkson i London og deltok i konkurransen World Idol. Hun sang sangen «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman» av Aretha Franklin, og var favoritt. Hun tapte overraskende for norske Kurt Nilsen.
Etter Idol.
Hun har gitt ut flere musikkalbum; "Thankful" er debutalbumet fra 2003. Oppfølgeren "Breakaway", som Avril Lavigne hjalp henne med, ble en suksess og solgte over 5 millioner album.


Doug Clifford.
Douglas «Cosmo» Clifford (født 24. april 1945 i Palo Alto i California, USA) er en amerikansk trommeslager, mest kjent som trommeslager i Creedence Clearwater Revival i perioden 1967–1972, hvor han også til tider spilte bassgitar.
På 1990-tallet startet han sammen med CCRs tidligere bassist Stu Cook Creedence Clearwater Revisited, en slags fortsettelse.


Horatio Nelson.
Horatio Nelson, 1. Vicomte Nelson (født 29. september 1758 i landsbyen Burnham Thorpe i Norfolk i England, død 21. oktober 1805) var en britisk admiral, som er berømt for innsatsen sin i Napoleonskrigene, og da spesielt slaget ved Trafalgar, hvor Nelson mistet livet, og hvor store deler av den fransk/spanske flåten ble ødelagt.
Nelson brøt med tradisjonell taktikk ved å trenge gjennom fiendens linjer, et klart eksempel på det er hans taktikk for slaget ved Trafalgar. Nelson var kjent for sin evne til å få frem det beste i sine underordnede, så mye at det ble benevnt som «the Nelson touch» (Nelsons håndlag). Nelsons innsats i Napoleonskrigene og hans heroiske fremtoning som en en-armet, en-øyd patriot bidro til at han ble sett opp til og dyrket.
Nelson ble gift i 1787, men innledet allikevel en romanse i 1798 med Emma, Lady Hamilton, hustru til William Hamilton, den britiske ambassadøren i Napoli, en affære som vedvarte til Nelsons død. Emma fulgte med Nelson tilbake til England og levde åpenlyst med han, de fikk også en datter sammen, Horatia. Det var offentlighetens kjennskap til affæren som fikk admiralitetet til å gi Nelson fornyet sjøtjeneste. Ved sin død i 1805 var Nelson en nasjonalhelt og han fikk en statsbegravelse i St. Paul's Cathedral. Admiral Nelson er udødeliggjort ved en rekke monumenter, mest kjent er det som står midt på Trafalgar Square.
Ungdom.
Som gutt lekte han ved fiskebåtene i nærheten av havnen «Burmingham Ovary». Nelsons far, Edmund Nelson, var en sogneprest med elleve barn. Siden familien hadde lite penger, ble Nelson sendt til sjøs for å tjenestegjøre i den britiske marinen, i en alder av tolv år. Horatio Nelsons møte med havnen «Port of Kent», ble en skummel opplevelse. Det ble problematisk for gutten å komme seg ut til skipet sitt «Raisonnable», og når han tilslutt kom var han ikke ventet.
I syv år krysset Nelson havene fra det kalde arktiske farvann til Indias hete. Da Nelson var i India ble han livstruende syk. Den eneste sjansen han hadde for å overleve var å bli transportert tilbake til et kaldere klima i England. På denne seilasen hjem til England skrev den unge sjømannen i dagboken sin: «I will be a hero, I will brave every danger». Denne troen holdt han livet ut.
Nelson får kommando.
I en alder av tyve år ble han forfremmet til kaptein, og ble den yngste kapteinen i tjeneste i Royal Navy. Han fikk kommandoen over skipet «Hichinbrooke», og ble sendt for å kjempe mot Spania i Nicaragua. I den tykke skogen med en utrolig hete og mye regn, ble Nelson alvorlig syk av dysenteri. Av to hundrede menn som ble sendt på dette oppdraget, var det bare Nelson og ti andre som overlevde.
Etter en tiårs periode med fred var England på nytt i krig, og denne gangen med Frankrike. Nelson fikk kommandoen over «Agamemnon», og ble sendt til Korsika for å angripe to franske fort der. Under ett av angrepene ble han truffet av en splint i det høyre øyet. Han ble blind på dette øyet for alltid.
Ikke lenge etter var han tilbake i kamp igjen. Da han seilte for å møte Admiral Jervis ved kapp St Vincent, ble han omringet av en spansk flåte på tyve skip. Dette var en tåkete morgen, så for ikke å trekke til seg oppmerksomhet ved å fyre av skudd, lot han som ingenting og seilte uoppdaget gjennom de spanske skipene.
Nelson møtte Admiral Jervis morgenen etter. Den engelske flåtestyrken var på femten skip mens den spanske var på tjuesju. Under dette slaget ved kapp St Vincent hadde Nelson kommandoen over «The Captain». Denne skuta ble så ødelagt at det ble nesten umulig å manøvrere henne. Nelson seilte skipet sitt inn i det nærmeste fiendtlige skip han så, og bordet det. Mens engelskmennene slåss på dekket til det spanske skipet kom flere skip opp langs bredsiden. Nelson fant ut at de skulle borde dem også. Det hele endte med at spanjolene overgav seg. I den tiden var det en skikk at de kapteinene som overgav seg, skulle gi sablene sine til den kapteinen som vant. Den dagen fikk Nelson så mange sabler at han måtte gi dem til en annen mann som måtte holde dem under armen under seremonien. Nelson mottok forfremmelse til kontreadmiral og en takknemlig Kong Georg III slo ham til ridder av Bath-ordenen.
Admiral Nelson.
Kontreadmiral Sir Horatio Nelson, nå med kommandoen over «Thesus», ble sendt i blokadetjeneste utenfor havnen i Cadiz der den spanske flåten lå for anker. Nelson kunne ikke angripe flåten, og de kunne ikke forlate havnen. Dette var til stor frustrasjon for Nelson. Men så hørte han ett rykte om at spanske skip med gullast ombord hadde ankommet Santa Cruz på Tenerife. Nelson bestemte seg for å kapre dette skipet. Angrepet ble en katastrofe, mange ble drept da de prøvde å bli landsatt på øya, og Nelsons høyre albu ble truffet av ett skudd fra en kanon. I sinne nektet han å bli hjulpet da han ble ført tilbake til «Thesus». Den eneste måten å redde hans liv på, var å amputere armen. Dette var svært smertefullt, og den eneste bedøvelsesmiddelet var rom. Etter operasjonen ble Nelson sendt hjem for å komme seg.
Da Nelson kom hjem til England ble han hyllet som en helt. Men etter syv måneder var han igjen til sjøs. Sommeren 1798 var den franske flåten i Egypt. Dette utviklet seg til et stort slag, senere kjent som slaget ved Nilen. Gjennom hele natten holdt engelskmennene de franske skipene under konstant ildgivning fra kanonene, og det franske flaggskipet «Orient» sprengt i fillebiter. Men kampen fortsatte. Neste morgen flyktet de to gjenværende franske skipene. Begge sider kjempet med stort mot, men Nelson fikk den overlegne seieren.
København.
Ikke lenge etter ble Nelson sendt til København for å skremme den dansk-norske flåten og andre flåtestyrker til å oppløse ett nøytralitetsforbund som beskyttet de nøytrale statenes handelsskip under napoleonskrigene. England så på dette nøytralitetsforbundet som en trussel mot sin overlegenhet til sjøs. Danmark-Norge hadde tross alt den nest største handelsflåten etter Storbritannia.
Da Danmark-Norge nektet å gå med på å løse opp forbundet, brøt det ut i et stort slag, kjent som Slaget på Københavns red. Nelson fikk problemer med å få skipene sine bak fiendens linjer. Mesteparten av slaget ble utført ved at det ble avfyrt bredside mot bredside mellom den britiske og dansk-norske linja. Under slaget fryktet Admiral Parker at de skulle tape, og han kommanderte alle engelske skip i retrett. Men Nelson var overbevist om en seier. han satte langkikkerten foran det blinde øyet sitt og sa: «I really do not see this signal!» Britene vant dette slaget, og bare ett skip fra den dansk-norske flåten overlevde. De andre skipene ble enten brent, senket eller tatt som prise.
Trafalgar.
To år senere kom nyhetene om at Napoleon hadde kronet seg selv til keiser av Frankrike. For å kunne herske over hele Europa visste Napoleon at han måtte overvinne den engelske flåten for å kunne erobre England. Napoleon sendte den franske admiralen Villeneuve til sjøs med en stor flåte.
Nelson satte seil fra Portsmouth i «Victory» som var det største skipet i Royal Navy. Dette har blitt ett av de mest berømte skip i historien, og ligger i tørrdokk i Portsmouth. I hele to år lekte Nelson og Villeneuve katt og mus med hverandre. Begge admiralene ville slåss, men på rett sted til rett tid. En tidlig oktobermorgen i 1805, utenfor Kapp Trafalgar, støtte de to flåtene på hverandre, i det som senere er kjent som slaget ved Trafalgar. Rett før slaget begynte, beordret Nelson opp et signal til den britiske flåten. Signalet lød: «England expects every man will do his duty».
Det var i dette slaget Nelson falt. Han ble truffet av en muskettkule i ryggen. Det ble beordret at det ble lagt et lommetørkle over ansiktet hans slik at ikke mennene skulle se at han ble båret ned under dekk. Tre timer etter skuddet, 21. oktober 1805, døde Nelson av skadene. Tross Nelsons død vant britene dette avgjørende slaget som resulterte i at Napoleon måtte gi opp tankene om en invasjon i England. Hele England sørget over tapet av en helt. Det var en tradisjon å begrave de falne til sjøs for å unngå forråtnelse ombord. Men for å ære Nelson, gav mannskapet brennevinsrasjonene sine bort for at de kunne konservere liket til det ble fraktet til England for å få en ordentlig begravelse. Nelson ligger begravd i St Paul`s Cathedral.
Fortsatt den dag i dag, på den 21. oktober, reiser alle offiserene i The Royal Navy seg for å utbringe en stående skål til ære for Nelson, mens de sier i kor: «The immortal memory».


Øystein Kåre Beyer.
Øystein Kåre Beyer (født 8. april 1947) er ordfører i Porsgrunn kommune, og representerer Arbeiderpartiet. Han er valgt for perioden 2003–2015.


Sindre Fossum Beyer.
Sindre Fossum Beyer (født 10. oktober 1977) er en norsk politiker (Ap). Fra 4. oktober 2012 er han konstituert statssekretær ved statsministerens kontor. Fra oktober 2009 var han politisk rådgiver for statsminister Jens Stoltenberg, ved statsministerens kontor. Han var tidligere informasjonssjef i Arbeiderpartiet og kommunalpolitisk rådgiver i det samme partiet. Beyer har hatt lokale politiske verv for Arbeiderpartiet i Porsgrunn og Telemark.
Beyer er sønn av Porsgrunns ordfører Øystein Kåre Beyer og gift med Mette Fossum Beyer.


Scanpix.
Scanpix er et skandinavisk bildebyrå, den ledende leverandøren av fototjenester i Skandinavia. Selskapet ble dannet etter en fusjon mellom Scan-Foto og fotodelen av NTB Pluss i 1999. Scanpix har 12 egne fotografer og et bildearkiv på over 20 millioner bilder. I tillegg selger Scanpix også bilder på vegne av ca. 80 bildebyråer over hele verden og har salgsrett på bildearkivene til VG og Aftenposten. Byrået bedriver egenproduksjon av nyheter på video, og har et filmarkiv som rommer mer enn 1 million timer film.
I tillegg representerer de over 50 store og små bildebyråer i hele verden, de aller fleste av disse på eksklusiv basis. Bildebasen deres inneholder bilder helt tilbake til 1900-tallet og fram til nyheter fra de siste timene. Scanpix har totalt femti medarbeidere og i tillegg et stort nettverk av frilansere og internasjonale samarbeidspartnere.


Mette Fossum Beyer.
Mette Gulbrandsen Fossum Beyer (født 15. juli 1974) er ansatt som kommunikasjonsdirektør i Norges Bank. Hun kom fra jobben som kommunikasjonssjef i Nærings- og handelsdepartementet. Fossum Beyer har tidligere jobbet som utviklingssjef for aktualitet i TVNorge. Hun er gift med Sindre Fossum Beyer, og er datter av tidligere stortingsrepresentant Grethe G. Fossum og lærer Erling Fossum.
Fossum Beyer har i 4 år jobbet som nyhetsanker i Aktuelt, TVNorges nyheter. Hun har også jobbet som politisk reporter i TV 2, og programleder for politisk debatt på TVNorge. Mette Fossum Beyer er fra Grue i Hedmark. Hun har tre barn.


Kenilworth Road Stadium.
Kenilworth Road Stadium et fotballstadion i Luton, Bedfordshire, England og er hjemmebane for Luton Town FC. Stadionet ligger ved gaten med samme navn og har en kapasitet på 10 240 sitteplasser fordelt på fire tribuneseksjoner som heter "Main Stand", "Kenilworth Road End", Executive Stand" og Oak Road Stand". Tilskuerrekorden er på 30 069 og ble satt i FA-cupens sjette runde mellom Luton Town FC og Blackpool FC den 4. mars 1959.
Stadionanlegget er for øvrig av veldig dårlig standard og har ikke fått moderne oppgraderinger som andre stadionanlegg i samme ligasystem som Luton Town FC, og klubben har forsøkt å skaffe et nytt stadion, men har ikke fått gjennomslag. Kenilworth Road hadde også kunstgress på 1980-tallet, men dette dekket ble forbudt etter vedtak av det engelske fotballforbundet.


Riksvei 509.
Riksvei 509 (Rv509) går mellom Stavanger og Solakrossen, med arm til Stavanger lufthavn. Veiens lengde er 19,5 km.
Før 1. januar 2010 var fylkesvei 509 del av veien.


Audun Hugleiksson.
Audun Hugleiksson (Hestakorn) (født ca. 1240, henrettet 2. desember 1302 i Bergen) var en stormann i kongeriket Norge på slutten av 1200-tallet. Han var kongens høyre hånd, både under Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson, og ble sett på som en viktig politiker og jurist for sin tid, og hadde en sentral rolle i utformingen av det norske lovverket i. Fra 1280 og fram mot århundreskiftet fikk han stadig viktigere stillinger i statsledningen, og hadde et eget sete i kongens råd, tjenestegjorde som stallare («advokat»), fehirde («skatteminister») og bar tittelen baron. Audun oppførte noe så sjeldent i norsk sammenheng som et slott eller en borg i stein på Ålhus i Jølster i Sunnfjord. Hugleiksson døde ved henging på Nordnes i Bergen den 2. desember 1302.
Bakgrunn.
Audun Hugleiksson vokste opp på gården Hegranes på Ålhus i Jølster, som ligger i det som tidligere ble kalt Firda-fylket (øst for Førde og nord for Sognefjorden). Faren Hugleik synes å tilhøre lavadelen, og var sannsynligvis hirdmann under kong Håkon Håkonsson (1204–1263), men selv om han neppe hadde noen fremstående posisjon i samfunnet, var han godt gift med en kvinne fra Østlandet. Moren var sannsynligvis datter til Audun i Borg (Sarpsborg). Audun Hugleiksson kunne derfor føre morslekta tilbake til Inga fra Varteig, mor til kongen som han ble tremenning av.
Faren Hugleik hadde tilnavnet «Hestakorn» ettersom han matet hestene sine med korn, noe folk i Jølster sannsynligvis så på med undring og som sløsing med god matvare, på et sted hvor korn var vanskelig å dyrke.
På 1200-tallet opplevde Norge en utrolig storhetstid under kong Håkon Håkonssons ledelse. Norge hadde endelig kommet seg ut av den tærende borgerkrigstiden omkring år 1240 og kunne løfte blikket utover landets grenser. Nasjonen la krav på landområdene Island, Grønland, de nordlige og vestlige delene av – og øyene nord for Skottland, inklusive Færøyane. Kongeriket posisjonerte seg i Europa, og kongen bygget allianser ved blant annet å gifte datteren, Kristina av Tønsberg, inn i den spanske kongefamilien.
Kongen la stor vekt på å holde på freden innenlands og å stabilisere kongeriket. Som andre konger i Europa på 1200-tallet hadde han som ønske å skape et stabiliserende lovverk. Det hadde skjedd en rivende utvikling i rettsfilosofien i Europa i årene 1150 og 1250, noe som også nådde Norge, og i forbindelsen med utarbeidelsen av et nytt lovverk ble unge nordmenn sendt til søreuropeiske universitet for å studere, og Audun Hugleiksson var en av disse.
Utdannelse.
a>, basert på Håkonshallen, kan gi et inntrykk.Audun fikk en uvanlig høy utdannelse, både i språk og rettslære, først i den norske krigsskolen og deretter i utlandet. Antagelig ble han først undervist ved Selja kloster og deretter ved Bergen katedralskole, og han må ha vært spesiell lærenem, for allerede i tyveårsalderen ble han sannsynligvis tatt med i arbeidet med lovrevisjonen, og det førte ham til en fem års utdannelse i juridikum i Paris i Frankrike og Bologna i Italia. Kanskje var han også i England.
Disse årene i utlandet må ha gitt ham solide språkkunnskaper i fransk, italiensk og sannsynligvis også latin, som kom ham til gode senere som diplomat. Da han i 1266 kom tilbake til Norge for å arbeide med revisjonen av Gulatingsloven, var han en ung, men lærd mann i lese og skrivekunst, krigsføring, juss og økonomi.
Lovmann med innflytelse.
Mellom 1269 og 1281 ble det norske og islandske lovverket kraftig reformert, og Audun Hugleiksson hadde en sentral rolle i dette arbeidet, som blant annet samlet det meste av norske lover i ett lovverk (Landsloven). Borgartingsloven ble revidert i 1269, og året etter ble Frostatingsloven lagt fram og kongerikets jurister begynte arbeidet med Landlova.
a> overrekker Landsloven (utsnitt fra en initial)
Første gang Audun Hugleiksson blir nevnt i kildene som sendebud for kongen, er på et rettsmøte i Bergen i 1273. Samme året fikk han sin første politiske utmerkelse da han i en alder av 33 år ble gjort til stallare av kong Maguns Lagabøte. Det var en ung alder for en stilling som var regnet som en av de viktigste i kongeriket. I 1277 ble Gulating, Frostating- og Eidsivatingslovene for første gang samlet i et lovverk, Landloven, og Norge ble en av de aller første nasjonene i Europa som tok dette tunge løftet. Islandske kilder omtaler Audun som «den klokeste mannen i Landsloven». Sentralt i arbeidet sto foruten Audun de to kanslerne Askatin, senere biskop i Bergen, og Tord Håkonsson. Muligens også kongens biograf Sturla Tordsson, som dro til Island med loven som kongens lagmann i 1271.
Gjennom Hirdskrå (kongens og kongsmennenes lovbok) ble en stor mengde europeiske tradisjoner innført i det norske statsstyret. Her ble blant annet gamle norske adelstitler gitt europeiske navn. For eksempel ble lendmenn etter hvert kalt baroner, og Audun selv ble en av disse baronene med eget sete i kongens råd. Det samme året som Landsloven ble lagt fram, ble Audun hedret av kongen som fehird og baron. Fehird betydde at han hadde ansvaret for nasjonens finanser både innenlands og utenlands. Med dette embetet fikk han virkelig politisk makt med posisjon nest etter kongen selv.
Da kong Magnus døde i 1280, gikk kongsmakten over til sønnen Eirik Magnusson, men den nye kongen var bare 12 år og for ung til å regjere på egne vegne. Det ble dannet formynderstyre, som Audun Hugleiksson var en del av, sammen med en rekke andre baroner og enkedronning Ingebjørg. Også da kong Eirik ble myndig, beholdt han en sentral rådgiverrolle.
Strid med kirken.
Med de nye lovene forbeholdt kongen seg retten til å gi lover, til å dømme og fullbyrde dommene. Kirken mente at dens posisjon ble truet ved at den hadde den samme ambisjonen, foruten at den ville sikre sin rolle som uavhengig stat i staten med egne skatter og inntekter. Konflikten mellom kongsmakten og kirken ble dempet gjennom sættargjerden i Tunsberg i 1277. Erkebiskopen fikk ved denne avtalen innrømmet betydelige rettigheter, blant annet mindre skatter til kongen foruten å sikre seg retten til et eget rettssystem som gikk på moral og religiøse spørsmål. I tillegg krevde kirken retten til å ha sitt eget pengesystem og prege mynter, noe som var et rent kongelig privilegium.
I 1282 var striden løs igjen, og konflikten førte til at erkebiskop Jon Raude måtte rømme landet. Kirken svarte med å lyse ledende menn og baronene i bann. Audun Hugleiksson ble aldri utsatt for bannlysingen. Allerede i 1281, da striden var på sitt krasseste, hadde diplomaten i ham sørget for å gi deler av jordgodset sitt til kirkelige institusjoner.
Utenrikspolitiker og diplomat.
Auduns skjoldmerke (Fargene er rekonstruerte).
Kong Magnus Lagabøte hadde gitt opp den ekspansive norske utenrikspolitikken som faren hadde ført, men da formynderne styrte på vegne av barnekongen Eirik, ble den gamle politikken tatt opp igjen. Øyene vestover hadde alltid vært norske, og lengre syd mot de ytterste øyene i Skottland hadde Norge også interesser. I motsetningen til Håkon Håkonssons konfrontasjonspolitikk benyttet kongeriket diplomatiske virkemidler.
I 1281 fikk rådet til et strategisk ekteskap mellom datteren til kong Alexander III av Skottland, prinsesse Margaret av Skottland, og barnekongen Eirik, syv år yngre enn sin hustru. Det skulle både sikre norske interesser i Skottland og en posisjon ved kong Alexander III av Skottlands hoff. Prinsessen fødte den unge kongen et pikebarn, som ble døpt Margaret etter moren, men hun døde selv i barselet 1283.
Så døde kong Alexander tre år etter, og til ulykke for Skottland var kongen uten mannlig arvtaker. Til alt hell for Norge var den lille prinsessen i Norge den eneste direkte arvingen igjen av huset Dunkeld. Dette satte Norge i en særegen posisjon, som krevde diplomatisk handlekraft av ypperste klasse. I Audun Hugleiksson hadde Norge den rette mannen for den historiske sjansen til å sikre seg den skotske tronen og manøvre seg i posisjon overfor mektige England.
Audun Hugleiksson var med på forhandle fram Birgham-traktaten i 1290, som slo fast at prinsesse Margaret ble forlovet med sønnen til kong Edvard I av England, prinsen av Wales. Den engelske kongen skulle da garantere for skotsk uavhengighet og ville fungere som verge for den norske prinsessen, «Jomfruen av Norge» som hun kalles i skotsk historie, inntil hun nådde myndighetsalder. For Norge medførte avtalen ikke minst en finansiell medgift.
I årene frem til prinsessen ble syv år, reiste Audun Hugleiksson frem og tilbake mellom de engelske øyene og hjemlandet og posisjonerte norske interesser. Så ble det bestemt at prinsessen skulle føres til Skottland. Den syvårige norske piken, allerede i sitt fjerde år som offisiell skotsk dronning, seilte ut fra Bergen. Overfarten var tung, Margaret fikk feber og man gikk i land på Kirkwall på Orknøyene, men livet hennes sto ikke til å redde. Lille Margrete døde uten noen gang å bli kronet. Liket ble ført tilbake til Bergen og begravet ved Kristkirken.
Det var tapte muligheter for en enestående dynastisk allianse i norsk middelalderhistorie, slår historiker Knut Helle fast, og et nederlag for Audun Hugleikssons diplomatiske anstrengelser, men for Skottland var konsekvensene meget alvorlige da landet igjen var uten monark.
Krig med Danmark.
Bakgrunnen lå i tysk handelsblokade mot Norge som danske kong Erik Klipping sluttet seg til. Norge så seg nødtvunget til en fredsforhandling som kostet dyrt. En dom i Kalmar påla Norge å betale den uhørte summen av 6000 mark sølv i erstatning. Krigshandlingene ble provosert fram av jarl Alv Erlingsson (yngre) som bedrev piratvirksomhet med base fra borgen sin Isegran i Fredrikstad ved Glommas munning.
I november 1286 blir kong Erik Kipping myrdet og i juni 1287 er Audun Hugleiksson i Tønsberg og setter seglet sitt under avtalen med de danske kongemorderne som betydde en gjenopptagelse av den tidligere antidanske politikken. I tidsrommet juli til september 1289 er Norge i krig med Danmark. Audun Hugleiksson leder de styrkene som i juli går til angrep på Lolland syd for Sjælland. Rundt ti krigstrefninger og herjinger oppsto med den norske leidangsflåten. Sentralt i konflikten sto også øya Hjelm ved den jyske østkysten som lå strategisk plassert for å enten kontrollere eller beskytte handelsrutene. Øya ble betraktet som en norsk kronbesittelse.
Etter nye norske leidangstog i danske farvann i 1293 og 1295 innledet den danske kongen fredsforhandlinger og i september 1295 ble det lyst fred på Hindsgavl på Fyn med gunstig vilkår sett fra Norge hvor Norge beholdt Hjelm og i tillegg Hunehals. Sannligvis var Audun Hugleiksson lettet. Krigshandlinger lå ikke for diplomaten i ham og nå kunne han vende oppmerksomheten mot de engelske øyene hvor fransk var førende språk.
Forsvarsallianse med Skottland og Frankrike.
I de to årene som fulgte etter lille Margarets død var det hele 14 personer som gjorde krav på den skotske tronen. Også den norske kongen, Eirik Magnusson, var formelt en kandidat, men de argeste konkurrentene sto mellom Huset Balliol og Huset Bruce. Audun Hugleiksson synes å ha brukt kong Eiriks tronkrav som prutningsmonn for finansielle krav: kronens inntekter de årene Margaret Eiriksdatter formelt sett var Skottlands dronning, og tillegg på 10 000 pund i erstatning. Samtidig posisjoner han Norge i forhold til Huset Bruce ved å innlede forhandlinger om ekteskap mellom kong Eirik og Isabella, sønnedatter til Robert Bruce, 5. lord av Annandale, selv en av kandidatene til den skotske tronen.
a> var en sentral forhandlingspartner for Audun Hugleiksson.
I praksis var Skottland i en tilstand av borgerkrig og Skottland ba kong Edvard I av England om å fungere som uavhengig dommer. I 1292 innsatte han John Balliol som konge, men kun under forutsetningen at han selv var overkonge. Kong John Balliol blir ydmyket av å bli krevet til regnskap for den engelske kronen og forsøker å posisjonere seg mot andre land. Det gir nye vilkår for Norge som sender sin øverste diplomat til forhandlingsbordet igjen.
Grunnen til den overraskende norske tilnærmingen til Frankrike kan spores til kong Edvard I av Englands halvhjertlige støtte til de norske finansielle kravene og at Norge ga støtte til Huset Bruce.
Norge ønsket skaffe allianser mot Danmark og ikke minst de tyske handelsbyene. I fredsårene økte folketallet i kongeriket og spesialiseringen i ulike produksjonsyrker, fra fiske til håndverk førte til kornunderskudd. Norge var avhengig av utenlandsimport, men ønsket ikke å underlegge seg et tysk monopol. Ingen visste det bedre enn mannen som styrte rikets finanser, Audun Hugleiksson som ville ha ryggdekning med både England og Skottland til felles front mot Danmark og de tyske handelsbyene (hansaen), men endte opp med å gå til krig mot Danmark alene.
I 1295 satte Audun Hugleiksson segelet sitt på en allianse som i ettertid kalles for Auld-alliansen. Det er et dokument mellom Skottland, Frankrike og Norge, signert av John Balliol, kong Filip IV av Frankrike og den norske sendemannen Audun Hugleiksson. Alliansen er en forsvarsallianse hvor vilkårene er at om ett av landene ble angrepet av England skulle de andre komme støttende med militær hjelp. Alliansen betydde også slutten på utvidelsen av det norske riket til de engelske øyene.
For en rede sum av 40 000 ‘groat’ skulle Norge forsyne Skottland med 100 krigsskip for fire måneder av året så lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England holdt seg (‘groat’ var myntenhet på 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrentlig 1/8 av en unse (: 28,349 g sølv). Skottland betale aldri den avtalte summen, og Norge oppfylte heller ikke sin del av avtalen.
I oktober 1295 er Audun Hugleiksson igjen ute i et dristig foretak. På vegne av Norge signerte han en avtale om at Norge ville stille 300 skip og mer enn 33 000 soldater til Frankrikes disposisjon for en kommende krig med England. Til gjengjeld hadde Hugleiksson med seg 6000 mark sterling (1200 kg) rent sølv tilbake til Norge. Kongeriket var da i stand til å nedbetale den norske utenriksgjelden. Summen var kun et forskudd. Hvis Norge stilte militærstyrken skulle Frankrike betale 30 000 sterling i leie pr. år, men det skjedde aldri.
Alt for Norge.
Norske historikere har i ettertid kritisert Audun Hugleiksson for denne avtalen, men det er mulig de undervurderer nordmannens kløkt. Norge ville ikke ha vært fysisk i stand til å stille en slik militærstyrke. Sannsynligvis var Audun fullstendig klar over det. Sannsynligvis red han to hester samtidig. Han ønsket slett ikke krig med England og ønsket tvert imot en fast handelsrute med England, men takket heller ikke nei til fransk sølv. På den andre siden fikk Skottland aldri den militære støtten fra Frankrike som de var lovet. Det var nettopp Hugleiksson som ble sendt som diplomat når det var tale om store mulige inntekter til norske statsmakten.
Kong Edvard I av England oppdaget den fransk-skotske alliansen i 1295, rustet øyeblikkelig opp store hærstyrker mot den skotske grensen, og året etter var krigen et faktum da John Balliol invaderte Nord-England som støtte for Frankrike. Resultatet ble katastrofalt for skottene. Norge ble ikke involvert. Skottland gikk så inn i sin lange uavhengighetskrig.
I tillegg førte Audun ordet i flere andre forhandlinger mellom Norge og andre europeiske stormakter i samtiden. Mens han var i Frankrike forhandler han om et ekteskap mellom kong Eiriks bror, hertug Håkon Magnusson, og en rik fransk arving, men ekteskapet kom aldri i stand. I steden ektet hertugen en tysk fyrstedatter i 1299.
Auduns segl.
a> kommune er bygd på liljefigurene i Auduns våpenskjold.På et skotsk dokument fra 1290 står signaturen «Odwyni de Hagernes». Det store seglet til Audun Hugleiksson viser Audun i fullt ridderutstyr til hest. Omskriften i seglet er på latin: «S’Avdoeni Hvglaci Din De Hegrenes». Audun er i seglet utstyrt med et våpenskjold og deler av våpenet ser ut til å ha vært inspirert av figurer som er brukt i skotske våpen. Hovedfiguren i skjoldet er en heraldisk stilisert rose, som vi finner noen andre, norske våpen fra middelalderen. Men Auduns skjold er særpreget ved at det har langs skjoldkanten – dvs. rundt rosen – en krans eller streng som det er festet små liljer på. Denne liljestrengen er et særmerke som det hendte at den skotske kongen ga til sine følgesmenn. Liljestrengen kan stamme fra tiden for de drøftingene som Audun Hugleiksson ledet om norsk-skotske landområde på slutten av 1200-tallet. Disse forhandlingene var svært viktige for den ustabile økonomien i kongeriket Norge.
Foruten rytterseglet hadde Audun også et kontrasegl som er mindre og bare har det skjoldet som han holder på rytterseglet. Han benyttet begge seglene ved ulike anledninger. Kommunevåpenet i Jølster er bygd på liljedelen av våpenskjoldet og viser et gull liljekors på rød bunn.
Borgherre.
Døra på Ålhus kirke sies å komme fra Auduns borg.I dag står bare ruinene tilbake av Hegrenes-borgen ytterst ute ved neset mot Jølstravatnet i Sunnfjord, første gang utgravd i 1934. Bygningen var sannsynligvis modellert over Håkonshallen i Bergen som var dobbel så lang og bred.
Borgen ble bygget i stein i årene 1276 og 1286, sannsynligvis av engelske håndverkere fra Bergen. Den avlange bygningen, 22 ganger 13 meter, hadde tre etasjer i massive murer, lager i første etasje, oppholdsrom i andre og festsal i øverste. Den skal ha hatt vinduer og store buer. Den har vannkanten mot tre sider og var således lett å forsvare.
På kirken i Ålhus står en gammel dør i våpenhuset med smijern i form av liljer som kommer fra borgen. Nyere forskning mener å påvise at Audun i liten grad bodde på fedregården, men oppholdt seg enten på Østlandet eller i Bergen.
Det var bare kongen selv og kirken som hadde råd til å bygge i stein. Det eneste unntaket er jarl Alv Erlingsson som bygde borgen Isegran ved Glomma.
Nedverdigende død.
I den siste delen av livet trakk Audun seg lenger bak i kulissene, men holdt plassen som «skatteminister», til tross for at han selv begynte å trekke på årene, helt fram til kong Eirik Magnusson (f. 1268) døde i 1299 og ble etterfulgt av broren, den tidligere hertug Håkon Magnusson (1270–1319). Bare noen få dager etter at Håkon ble konge ble Audun fengslet. Som baron hadde han egen hird, men han benyttet den ikke.
Han satt i fengsel i tre år, fram til han ble dømt til døden sent på året i 1302, og alle eiendommene hans ble beslaglagt og lagt under kongen. Han ble hengt søndag den 2. desember 1302, første søndag i advent.
Henging ble regnet som den mest ydmykende av alle henrettelsesmetoder i middelalderen. Det er tydelig at Audun ble dømt for noe som ble regnet som et direkte brottsverk mot kongen. Samtidig står det ikke nedfelt noe sted hva som var årsaken til dødsdommen. Antagelig ble han regnet som en politisk motstander av den nye kongen, og han måtte derfor ryddes av vegen. Politiske henrettelser var ikke et ukjent fenomen i Europa.
I ettertiden spredde det seg folkefortellinger og folkeviser om Audun Hugleiksson. Flere av disse forsøker å forklare hvorfor han ble hengt, blant annet ble dødsdommen omtalt i en folkevise om Audun Hugleiksson som er nedskrevet på Færøyane på 1800-tallet, men ofte er forklaringene fantastiske og lite troverdige. I «Frúgvin Margreta» er han skurken som selger kongsdattera til en greve i Blåland og får henne brent på bål når hun senere vender tilbake.
Etterkommere.
Fra et brev Audun Hugleiksson sendte til Munkeliv kloster het hustruen Gyrid og de hadde flere barn sammen, men disse er ikke navngitte. Gyrid kan komme fra den mektige Eillifsætta fra Naustdal, nabokommunen til Jølster. I en opptegnelse over prester i Jølster finnes en Hugleik Audunsson som antagelig er en sønn av stormannen. Han bosatte seg senere i Bødalen i Loen, Stryn kommune, og der forsvinner stormannens slekt i historiens mørke.
Etterspill.
Den nye kongen, Håkon Magnusson, flyttet hovedstadsfunksjonene fra Bergen til Oslo og rettet de utenrikspolitiske linjene østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt. Norge mistet kontakten vestover med de engelske øyene, og enda viktigere, med Færøyene og Island. Etter en stund kom Norge under sterk utenlandsk innflytelse og ble selv en ubetydelig provins i Europas ytterkant for de neste 400 år.
Audun Hugleiksson ble «den siste» representanten for den sterke norske nordatlantiske stormakten, også omtalt som Norgesveldet. Middelalderhistorikeren Fredrik Macody Lund har kalt Audun «den eneste politiker av europeisk format som Norge noen gang har fostret».
Audun minnes.
En minnestein står på det stedet hvor Auduns borg lå.Før Audun bega seg ut på sin siste ferd til Bergen, sies det at han grov ned pengene sine og senket et sølvbord ned i Jølstravatnet.
Med unntak av folkevisene gikk Audun Hugleiksson nærmest i glemmeboken, noe hans nedverdigende død har bidratt til. Kongen har alltid rett, synes folk å mene, og derfor måtte Audun være skyldig.
Det ble satt opp en minnestein på Ålhus i 1960, hogd av Jørgen P. Solheimsnes fra Jølster. Motivet på steinen er hentet fra baronens segl. Vrimlearealet utenfor auditoriumene på juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen bærer navnet Audun Hugleikssons hall. Audun Hugleiksson er den jølstringen og sunnfjordingen gjennom alle tider som har hatt mest politisk makt i Norge.
På Ålhus i Jølster holdes hvert annet år Hugleikssonspelet bygd på et manus av Edvard Hoem, basert på en bok av Anne Cecilie Kapstad. Kjente skuespillere som f.eks. Bjørn Sundquist har deltatt i spelet.


Gullblyanten.
Gullblyanten er en årlig konkurranse og en reklamepris som Kreativt Forum deler ut til de beste bidragene sendt inn fra reklamebyråer i Norge. Tidligere het konkurransen "Form".
Formål.
Konkurransens mål er å inspirere den enkelte utøver til kreativitet, ved å premiere kreativ kommersiell kommunikasjon, som i valg av både strategi/konsept, idé og utførelse viser evne til å engasjere målgruppen. Konkurransen skal også bidra til økt bevissthet og engasjement blant utøvere, oppdragsgivere, media og i samfunnet forøvrig, samt stimulere til en kontinuerlig debatt om hva som er god kreativ kommersiell kommunikasjon.
Den skal også være med på å understreke bransjens estetiske og etiske ansvar. Uten å kaste vrak på etablerte konsepter, skal konkurransen være en katalysator for den utvikling og dristighet som påkreves for å bringe norsk kreativ kommersiell kommunikasjon videre.
Gullblyanten gir seg ikke ut for å være en konkurranse som premierer de arbeider som i praksis har fungert best i markedet. Juryen vil derimot legge vekt på sin subjektive oppfatning av arbeidenes kommunikasjonsmessige effekt.


Kreativt Forum.
Kreativt Forum eller KF er en norsk forening for alle som arbeider aktivt med reklame (kreativ kommersiell kommunikasjon). Kreativt Forum ble opprinnelig stiftet i 1967. Sammen med Reklamebyråforeningen, som har røtter tilbake til "Kristiania Annoncebureu Forening" fra 1911, etablerte det gamle KF «nye» KF i 2003. Foreningen skal ivareta medlemmenes næringsinteresser og gir blant annet ut en årlig reklamepris, Gullblyanten, til beste bidrag innsendt fra reklamebyråene.
I 2008 fusjonerte Kreativt Forum med Designbyråforeningen. Etter noe tids forhandlinger ble de to organisasjonene enige om en felles strategisk samarbeidsplattform. KF samler nå nær 50 design- og reklamebyråer. Fusjonen ble vedtatt på DBFs ekstraordinære generalforsamling den 20. august. 15 byråer stemte for, mens 4 stemte mot.
KF magasinet er Norges eneste magasin med fokus på personer, arbeider og kreative prosesser knyttet til kreativ kommersiell kommunikasjon. Magasinet har en tretti år gammel historie med røtter tilbake til starten av Kreativt Forum, foreningen som norske kreatører organiserte seg i 1967, og som gjenoppsto i ny form 2003. Det redaksjonelle søkelyset retter seg mot kommunikasjon, reklame, design, foto, illustrasjon, merkevarer, trender – samt menneskene bak jobbene. Redaksjonen eies og drives av Kreativt Forum.


Campari.
Campari er en alkoholholdig aperitiff som produseres av Gruppo Campari. Den ble første gang laget i 1860. Den har fra 20,5 til 28% alkohol, avhengig av hvilket land man kjøper den. Den består av forskjellige røtter, krydderurter, krydderier og frukter som er blandet med destillert vann og etanol (sprit). Den brukes mest i cocktailer eller blandet med soda. Drikken er en type "bitter", og har en dyp, rød farge.
Historie.
Camparis historie starter i 1860, da den ble oppfunnet av Gaspare Campari i Novara i Italia. Han ga drikken først navnet "Bitter Uso Olanda". Den originale oppskriften er fortsatt i bruk, men er hemmelig, og er kjent av bare noen få personer. Noen kilder sier også at kun én person kjenner hele oppskriften, mens en liten gruppe mennesker kjenner deler av den. Den ble opprinnelig farget med karmin, som ble utvunnet fra cochenillelusen, som ga drikken den distinkte rødfargen.
Den 7. januar 1889 ble den første reklamen for Campari trykket i avisen Corriere della Sera, den ledende avisen i Italia.
I 1904 åpnet den første fabrikken for produksjon av Campari, i Sesto San Giovanni, som ligger i nærheten av Milano. Selskapet krevde da at barer som solgte Campari måtte ha en plakat med "Campari Bitters" synlig. Dette bidro til å øke omsetningen av Campari. Da Davide Campari, Gaspare Camparis sønn, ledet selskapet, begynte de også eksport av drikken; først til Nice, senere også til andre land. Campari eksporteres i dag til over 190 land, der Italia, Brasil, Tyskland, Belgia og Frankrike var de største markedene i 2009.
I Italia selges Campari også ferdig blandet med soda, under navnet "Campari Soda". Denne drikken har 10% alkoholprosent, og flasken ble designet av Fortunato Depero in 1932.


Smørkleppåi.
Smørkleppåi er en elv i Vinje kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Grungevatn, og munner ut som hovedtilløp i Vinjevatn. Systemet er en del av Skiensvassdraget.
Elven er regulert i forbindelse med Songa og Tokke kraftverk og har pålagt minstevannføring.


Vinjeåi.
Vinjeåi er en elv i Vinje kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Vinjevatn, og munner ut i elven Tokke ved Åmot. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


PH-indikator.
En pH-indikator er et kjemisk stoff som har én farge i sure løsninger og en annen farge i basiske løsninger.
Indikatorer på kjøkkenet.
Flere stoffer i vår hverdag har disse egenskapene. Eksempler er te, blåbær og rødkål.
Rødkålen er en meget god indikator som får en lysere rødfarge i syre, mens i basiske løsninger blir den grønn.
Bromtymolblått.
Bromtymolblått (forkortes gjerne BTB) får en gul farge i sure løsninger og en blå farge i basiske løsninger. Siden BTB skifter farge ved en pH-verdi mellom 6,0-7,6 så er BTB idealt for å finne konsentrasjonen i et nøytralt område.
Lakmus.
Lakmus blir også ofte brukt i samme omgivelser og sammenhenger som BTB og brukes som et alternativ. Lakmus har et imidlertid et større omslagsområde, og fungerer bra for pH-verdier mellom 5,0-8,0. Syrefargen er rød og i basiskløsning blir fargen blå.
Fenolftalein.
Fenolftalein et hvitt, krystallinsk stoff. Fargeløs i sur og nøytral løsning, mens den blir farget karminrød i det basiske omslagsrområdet, pH 8,5—9,5. Brukes som indikator i kjemiske analyser.
Alternativ til indikatorer.
Det finnes elektroniske pH-målere som gir langt bedre nøyaktighet enn man kan lese seg frem til ved hjelp av en indikator.


Saltsyre.
Saltsyre er en løsning av hydrogenklorid i vann, og er en sterk syre. Den har stor industriell betydning, og finnes også naturlig i magesaft.
Fra gammelt av ble saltsyre produsert ved at man blandet svovelsyre med vanlig salt (natriumklorid), og navnet "saltsyre" kommer fra denne fremstillingsmetoden. Saltsyre ble først omtalt av kjemikeren og alkymisten Geber på 700-tallet. I middelalderen ble saltsyre brukt av alkymistene, i jakten på de vises stein.
Etter den industrielle revolusjonen fikk saltsyre stor betydning og utbredelse. Den er brukt som reagens i flere industrielle produksjonsprosesser, som for eksempel produksjon av polyvinylkorid (PVC) og polyuretan (PU). Saltsyre er også et godkjent tilsetningsstoff i matvarer (surhetsregulerende), og har E-nummer E507.
Kjemi.
Saltsyre kan derfor brukes til å lage salter som kalles "klorider", som for eksempel natriumklorid (koksalt). Saltsyre er en sterk syre, siden praktisk talt alle HCl-molekylene dissosierer i vannet.
Fysiske egenskaper.
Egenskapene til saltsyre, så som kokepunkt og pH, er avhengig av konsentrasjonen eller molariteten til HCl i løsningen.
Referansetemperatur og trykk for tabellen over, er 20 °C og 1 atmosfære (101.325 kPa).


Salpetersyre.
Salpetersyre, HNO3, (av latin "sal", salt og "peter", klippe) er en sterk syre og samtidig et sterkt oksidasjonsmiddel, og må behandles med forsiktighet. Grunnet dette utvikler ikke salpetersyre hydrogengass ved reaksjon med et metall, men i stedet nitrogenoksider. Salpetersyre oppbevares i fargede flasker for at den ikke skal bli nedbrutt av lys. Ved nedbrytning og ved reaksjoner med visse andre stoffer dannes nitrogenoksider og andre giftige gasser. Salpetersyre reagerer med de fleste metaller unntatt gull, og gir metallets nitrat. F.eks reagerer salpetersyre kraftig med kobber og danner kobbernitrat: HNO3(aq) + Cu(s) → Cu(NO3)2(aq) + NO2(g) + H2O (l)
Salpetersyre i 1 til 3 blanding med saltsyre kan løse opp gull. Løsningen saltsyre/salpetersyre kalles kongevann.
Salpetersyre danner en såkalt azeotrop med vann ved 68% konsentrasjon. Det vil si at syren ikke kan konsentreres opp videre fra dette nivået ved bare å koke bort vannet. Den vanligste måten å konsentrere opp salpetersyre til 100% konsentrasjon i laboratoriet, er å destillere den sammen med 98% konsentrert svovelsyre eller magnesiumnitrat i en destillasjonskolbe av borosilikat glass. Svovelsyren vil binde til seg vannmolekylene i salpetersyren, slik at det dannes såkalt rød-rykende salpetersyre i mottager kolben. Den rødlige fargen skyldes oppløste nitrogenoksider i syren. Nitrogenoksidene kan fjernes med et vakuum apparat.
I industrien foregår den videre konsentrasjonen ved å tilsette mer nitrogendioksid-gass som reagerer med vannet og danner mer salpetersyre. Ren vannfri 100% salpetersyre er en fargeløs væske som har en vekt på 1,513 gram/ml, fryser ved -42 grader C. og koker ved 83 grader C.
65-70% konsentrasjon er den vanligst forekommende til teknisk bruk, og har en vekt på 1,42 gram/ml ved 70% konsentrasjon.
Den mest brukte konsentrasjonen i sprengstoff industrien er 90%, og har en vekt på 1,50 gram/ml.
Helsefare.
Kommer salpetersyren i kontakt med huden merkes det umiddelbart. Den er svært etsende (avhengig av konsentrasjon). På grunn av stoffet keratin i huden, vil det tilsølte området på huden farges gult.
Under atmosfærisk trykk og romtemperatur vil det forekomme en delvis dekomposisjon hvor syren brytes ned til nitrogenoksider. Dette fører til at dampen fra Salpetersyren er særdeles farlig å puste inn. Nitrogenoksidene som utvikles under en reaksjon med et metall kan føre til pulminær lungeødem ved inhalasjon.
Bruksområder.
Salpetersyre er en av de mest brukte syrene i industrien. Den brukes blant annet til produksjon av kunstgjødsel (salpetergjødsel), sprengstoff og andre kjemikalier. Den brukes også i syntese av organiske forbindelser. Salpetersyre kan kjøpes på apotek, men kan medføre stor skade om det ikke håndteres riktig. Du kan få skader i lungene og dampen kan virke etsende på fordøyelsessystemet hvis du trekker inn dampen fra denne syren.


Åmot (Vinje).
Åmot er et tettsted og administrasjonssenteret i Vinje kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar.
Navnet «Åmot» betyr «elvemøte», og her løper Vinjeåi ut i elva Tokke på sin vei mot Bandak.
Åmot er et knutepunkt for veinettet i Vest-Telemark. Europavei 134 går gjennom Åmot. Riksvei 37 («Raulandsveien») går nordover til Rauland og videre til Rjukan, mens Riksvei 38 «Dalenveien» går fra Åmot sørover til Dalen og Vrådal.
Ettersom mange veier møtes i Åmot er stedet også et handelssentrum i regionen med en rekke butikker. Næringslivet forøvrig omfatter et turisthotell, samt virksomheter innen trevare- og verkstedindustri.


Saab-Scania.
Saab-Scania AB er en sammenslåing av de to svenske selskapene Saab AB og Scania AB.
Saab-Scania ble stiftet i 1969, da bilprodusenten Saab og lastebilprodusenten Scania-Vabis slo seg sammen. Saab og Scania hadde begge eierinteresser fra familien Wallenberg, og man ville skape et svensk storkonsern innen industri. Selskapets styreleder ble Marcus Wallenberg. Selskapets to deler delte blant annet utvikling og produksjon. I 1983 skapte Carl Fredrik Reuterswärd selskapets nye logo, med Scanias ørn sentralt. Selskapets mest lønnsomme del var lastebildivisjonen (Scania) og flyproduksjonen hos Saab, mens personbildivisjonen ofte stod i fokus med sin ulønnsomhet. I 1977 hadde man langsiktige planer om å slå sammen Saabs personbildivisjon med Volvo, men planene ble skrinlagt etter protester fra Saab.
Delingen av Saab-Scania.
Saabs personbildivisjons etterhvert prekære økonomiske situasjon krevde forandringer mot slutten av 1980-tallet, og i 1992 ble personbilproduksjonen solgt til amerikanske General Motors. Dette sørget også for at en deling av storkonsernet Saab-Scania måtte gjennomføres, og Saab måtte også igjen deles i flere deler. Ørnen er fortsatt en del av begge selskapers logo (selv om de for øvrig er ulike), til tross for at merket historisk tilhører Scania.


Namsosbanen.
Namsosbanen er en jernbanelinje mellom Grong og Namsos i Nord-Trøndelag.
Anleggsarbeidet startet i 1922, og banen ble åpnet 1. november 1933. Banen har en lengde på 52 km. I 1978 ble persontrafikken på banen nedlagt.
Strekningen mellom Grong og Skogmo er tillatt for togtrafikk, mellom Skogmo og Namsos er den nå stengt for jernbanetrafikk. Turister kan låne dresin på campingplassen i Namsos for å sykle strekningen Namsos-Skage.


Birka.
Birka var en svensk handelsby i vikingtiden, på lik linje med Kaupang i Norge.
Birka lå på Björkön i Uppland. Byen ble opprettet på midten av 700-tallet og vart fram til rundt år 1000.
Birka var en svensk kaupang eller handelsby i vikingtiden, og betraktes som Sveriges første by. Birka lå på Björkö i Uppland og ble opprettet på midten av 700-tallet og hadde i sin storhetstid med kanskje mellom 800-1000 innbyggere. Handelsbyen var en viktig knutepunkt for handelen i Norden med resten av Europa. Birka og Hovgården (på naboøya Adelsö) er siden 1993 inkludert på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.
Birkas betydning.
I 2004 ble Garnisonen på Björkö gravd ut.Birka var under vikingtiden, fra midten av 700-tallet og fram til rundt år 1000, en viktig handelsby, en kaupang, i sveaernes rike. Som sådan blir stedet betraktet som Sveriges første by selv om Sverige som nasjon ikke var dannet ennå.
Bygningsstrukturen med gater og hus viser store likheter med de tilsvarende kaupanger i Hedeby i Danmark (som nå ligger i Nord-Tyskland) og Skiringssal i Norge.
Tradisjonelt var det sveakongen som fikk byen anlagt på midten av 700-tallet. På naboøya Adelsö lå en kongsgård slik at kongen enkelt kunne overvåke handelen. Rundt 800 kunne kanskje så mange som i underkant av 1000 mennesker ha bodd på Birka da byen var på sitt største. Liten håndverksindustri ble etablert og handelsmenn fra fjern og nær, og via mellomledd har man funnet spor av varer som har kommet så langt unna som Arabia. Det er funnet spor av rundt 2300 graver på Björkö med ulike gravtyper representert. Blant de utenlandske finnes flere fra Frisland.
«Birk» var i Norden, eller kanskje hovedsakelig begrenset til Danmark og Sverige, opprinnelig betegnelsen for en mindre rettskrets utskilt fra et herred. "Birk" kan ha vært synonymt med handelssted. Birken hadde en egen lov som regulerte handelen, Bjarkøyretten (norrønt "biarkeyiarréttr"). Både navnet Birka og Björkö kan være avledet fra denne betegnelsen. I eldre svensk språk var "birk" synonymt med borg, handelsplass, (sammenlign med "birkelag", handelslag og "birkekarlar", kjøpmenn).
Ansgars Birka.
Ansgar på en etsning av Hugo Hamilton, (1830).Helt siden middelalderen har Björkö i innsjøen Mälaren blitt betraktet som identisk med denne kaupang. Den eneste kilden fra denne tiden da Birka eksisterte er erkebiskop Rimberts «Vita Anskarii» ("Ansgars liv") fra rundt år 870. Som tittelen antyder var det en fortelling om misjonæren Ansgars liv, og Ansgar skal ha besøkt Birka to ganger. Rimbert nevner Birka som "Birca", noe man antar er en latinisering av Bjørkøy, dagens svenske navn Björkö. Birka blir også omtalt av Adam av Bremen rundt år 1070, men stedet var da lagt øde.
Basert på Rimberts opptegnelse var Birka betydningsfull ettersom stedet hadde både en havn og for å være underlagt den lokale kongen. Adam nevner havnen, men ingen av dem beskriver byens størrelse. For Adam var stedet av betydning for å være utgangspunktet for Ansgars misjon og ettersom erkebiskop Unni hadde vært begravd her. Verken Rimbert eller Adam baserte sine beretninger på andres fortellinger og besøkte selv ikke Birka.
I år 820 ble benediktinermunken Ansgar sendt til dagens Sverige ettersom etter sigende en kristen misjon var blitt etterspurt av svearnes konge Bjørn. Ved ankomsten dro Ansgar først til kongsgården ved Hovgården på Adelsö for å få kongens tillatelse til å misjonere i Birka. Der grunnla Ansgar siden en kristen menighet. Et minnesmerke over Ansgar og hans misjonsarbeid ble i 1836 reist på Björkö.
Birka blir forlatt.
En boltlås fra vikingtiden funnet i grav 523 på Björkö i Mälaren.Birka ble oppgitt av ukjente grunner på slutten av 900-tallet. Man har funnet mynter fra 960, men antagelig eksisterte byen noe lengre, kanskje fram til år 1000. Tidligere ble det sagt at grunnen var at byen ble angrepet av daner, ble plyndret og brent og kom seg aldri. Det kan gjerne ha skjedd, men den mest antagelige grunnen, og som svenske historikere fremmer, er at landhøyningen førte til at Björkö ble isolert ved at skipene fra Østersjøen ikke lenger kom inn til Birka ved innløpet ved dagens Södertälje.
Utgravninger.
Allerede på 1680-tallet utførte fornalderforskeren Johan Hadorph utgravninger på Björkö hvor han fant «swarteste Kohlen aff upbrände Husen, hwarest Bönderne hafwa sin fetaste Åcker». Plassen for bybebyggelsen kalles fortsatt for «Svarta jorden». Denne ligger på øyas nordlige side og er omkranset av en jordvoll. Jordvollen ender i sør i Borgberget med rester etter en befestning. Utenfor vollen finnes store gravområder. Her har man funnet rike gravkammer, det vil si dypt nedgravde sjakt med vegger av tømmer.
Hjalmar Stolpe gjennomførte en systematisk utgravning av Björkö i løpet av 1870- og 1880-tallet.
Björn Ambrosiani gravde i Svarta jorden på Björkö i årene 1969–1971, og var siden prosjektleder for de videre utgravningene for årene 1990–1995. Arkeologiska forskningslaboratoriet ved Stockholms universitet utførte i årene 1997–2004 utgravninger ved den såkalte Garnisonen under ledelse av Lena Holmquist Olausson. I 2005 og 2006 gjennomførte Riksantikvarieämbetets undersökningsverksamhet (UV) utgravninger i utkanten av dagens Björkö by i den hensikt å forsøke etterspore Björkös middelaldertid.
Hvor lå Ansgars Birka?
Grunnen til at plasseringen av Ansgars Birka er kontroversiell baserer seg på at Ansgarskrøniken nevner at sveakongen hadde sin boplass i nærheten av Birka. Plasseringen av Ansgars Birka blir dermed også en plassering av Svearikets vugge, som i henhold västgötaskolan og likesinnede ikke lå i Mälardalen. I sitt kirkehistoriske verk fra rundt år 1070 angir Adam av Bremen på to steder at Birka lå midt i «Sueonia», henholdsvis mellom «Suedia» og Östergötland. De latinske omskrivingene «Sueonia» og «Suedia» bør rimeligvis tolkes som et forsøk på å skille mellom Sverige og Svitjod (= Svealand). Adam av Bremen beskriver Birka også som gøtenes by, hvilket har fått enkelte til å hevde at det er et bevis for Birka ikke lå Svealand.
Det virker unektelig som om Adam av Bremen har oppfattet Birka som østgøtenes sentrale sted, men han skiller heller ikke mellom østgøtere og vestgøtere. Her må man ta med i betraktningen at Adam av Bremen hadde selv kun annenhånds informasjon og hadde ikke selv vært i de land han beskrev, og hans geografiske beskrivelser er tynne. Derimot sier han at Birka og Sigtuna lå en dags ferd nord om Södertälje, og det er overensstemmelse med at Birka lå på Björkö. Et annet argument imot at Birka lå på Björkö er at Adam beskriver at Birkas havn lå vendt mot nord mens den i virkeligheten lå vendt på vest. Dette er dog lite overbevisende argument i og med Adam konsekvent angir retningen feil slik vest blir nord og nord blir øst og videre.


Carnen.
Carnen – Sindarin for Rødvann men også oversatt som Raudvasselv – er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Elven fløt mot sør fra Jernhøene øst for Ensomfjellet og flyter sørover helt til den møter på Celduin, som kommer fra nordvest, og de møtes ca 250 Númenóreanske mil lenger sør. Derfra fløt de sammen ned mot Rhûnhavet, forbi Dorwinion.
Det er ikke helt klart hva navnet på denne elva er etter at den flyter sammen med Celduin, men mange kart forteller at Carnen er navnet på disse elvene etter at de flyter sammen. Selv om dette området ikke var satt på kartet av Tolkien må Carnen ha dratt forbi mange små landsbyer og byer, som menn fra Dale og Esgaroth handlet med, hvis de bodde lenger ned langs elva.


Lockheed Martin.
Lockheed Martin er en stor produsent av passasjerfly, militærfly, rakettvåpen og romfartøyer. Selskapet er en av verdens største produsenter av forsvarsutstyr. Pr. 2005 er 95% av alle inntekter hentet fra kontrakter med Forsvarsdepartementet i USA og andre utenlandske departementer. Selskapet har 130 000 ansatte.
Lockheed Martin ble opprettet i 1995 gjennom en sammenslåing mellom Lockheed Corporation og Martin Marietta.


Komposittmateriale.
Komposittmaterialer eller kompositter er en samlebetegnelse for blandingsmaterialer der man utnytter de gode egenskapene til hver av bestanddelene. I dagligtale referer man gjerne til avanserte fiberkompositter.
Historie.
Egypterne var trolig de første til å blande ulike byggematerialer, da de allerede for 3000 år siden blandet siv i leiren som armering da de bygde hus. I dag har denne materialgruppen utviklet seg til å bestå av svært avanserte materialer som mest brukes i produkter der lav vekt er viktig.
Anvendelse.
Sportsutstyr, tannfylling, trykktanker, rør, båter, skuddsikker vest, hjelm, flydeler og vindturbinblader.


Celduin.
Celduin eller Rinnrisla er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Celduin er omtrent 600 Númenóreanske mil lang, og renner fra Ensomfjellet mot sør til Langsjø hvor den renner sammen med Skogstrømmen som kommer fra Gråfjellene og hele veien gjennom Myrkskog. Derfra renner den videre mot sør gjennom Rhovanion, men svinger mer og mer mot øst og møter elva Carnen og de fortsetter sammen ned mot den store innlands sjøen Rûhnhavet, forbi Dorwinion.
Det er ikke helt klart hva navnet på denne elva er etter at den flyter sammen med Carnen, men mange kart forteller at Carnen er navnet på disse elvene etter at de flyter sammen. Selv om dette området ikke var satt på kartet av Tolkien må Celduin og Carnen ha dratt forbi mange små landsbyer og byer, som menn fra Dale og Esgaroth handlet med, hvis de bodde lenger ned langs elva.


Celebrant (Midgard).
Celebrant er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Celebrant er Sindarin for Sølverstrøm som elva heter på Vestrønt, og elva heter Kibil-nâla på Khuzdul som er dvergenes språk.
Celebrant har sitt utspring i de østre Tåkefjellene ikke så langt fra Morias utgang. Elva rant derfra og gjennom Lórien hvor den møtte elven Nimrodel, og så fløt sammen med Anduin.
Ringens brorskap fulgte elva Celebrant da de flyktet fra Moria på veien til Lórien.
Celebrant formet den nordre grensen av Celebrants mark, som Celeborn og Galadriel av Lórien hevdet at var en del av deres rike.


Anders Lassen.
Anders Lassen, døpt Anders Frederik Emil Victor Schau Lassen, (født 22. september 1920, død 9. april 1945), var dansk statsborger, tjenestegjorde som engelsk soldat under Den andre verdenskrig.
Anders Lassen var det meste av krigen tilknyttet en nyopprettet enhet Special Boat Service og deltok blant annet i commandoraid i Vest-Afrika, på den franske kanalkysten, Egeerhavet samt i Italia hvor han falt den 9. april 1945 ved innsjøen Comacchio.
Anders Lassen hadde ved sin død rang som major og ble høyt dekorert, blant annet med Victoriakorset (VC) og tre Militærkors (MC w/two bars).
Viktoriakorset, utdrag fra begrunnelsen.
"Major Lassen ble beordret til å lede en patrulje med en offiser og sytten soldater til å foreta et angreb på den nordlige delen av sjøen Comacchio, for å foresake så stort fiendtlig tap og skape så stor forvirring som muligt, dette for å skape inntrykket at et hovedangreb var ved å bli satt inn."
"Tross overveldende fiendtlige styrker fullførte major Lassen oppdraget."
"Tre svært armerete bunkere ble tilintetgjort."
"Major Lassen ble dødeligt såret, men nektet å la seg evakuere, dette for ikke å være til hinder og besvær ved at han kunne sette sine menns liv på spill."
"Ved dyktig ledelse og ignorering å egen sikkerhet hadde major Lassen, tross motstand fra store fiendtlige styrker, oppnådd at det ordren ble fullført."


Shirley Horn.
Shirley Horn (født 1. mai 1934 i Washington, DC, død 20. oktober 2005 samme sted) var en amerikansk jazzpianist og jazzsanger.
Biografi.
Shirley Horn vokste opp i Washington og lærte å spille piano av bestemoren allerede som barn. I 1954 startet hun sin første jazztrio. I 1961 ga hun ut sitt første album "Embers and ashes". Miles Davis ble oppmerksom på henne og introduserte henne i jazzklubben "Village Vanguard" i New York. De følgende platene ble produsert av jazzlegenden Quincy Jones. I en periode på 15 år trakk hun seg tilbake fra musikklivet for å konsentrere seg om datteren Rainy, og gjorde deretter et comeback på 1980-tallet.
Horn ble nominert for Grammy Award ni ganger, i 1998 vant hun utmerkelsen for albumet "I Remember Miles". Albumet var til minne om Miles Davis som hadde hjulpet henne i begynnesen av karrieren. Davis sa en gang: «Shirley horn er den eneste som kan få meg til å gråte med piano og sang». Typisk for hennes musikk var langsomhet og pauser.
Shirley Horn døde i Washington som følge av en diabeteslidelse.


Klovner i kamp.
Klovner i kamp er en norsk hip hop-gruppe fra Tåsen i Oslo. Bandet startet i 1994, da som en duo bestående av Aslak Hartberg («Allis») og Sveinung Eide («Dr.S»). Etter kort tid fikk bandet et nytt medlem, Esben Selvig («Dansken»). Klovner i kamp hadde dette tremannsoppsettet i flere år, men Dr. S forlot gruppen rett før debutplata kom ut, og i stedet for ham ble Thomas Gullestad («Fingern» eller «DJ Goldfinger») med i bandet i 2000
I 1999 dannet Klovner i kamp sammen med bandet Oslo Fluid plateselskapet City Connections som blant annet utga albumet, "Schwin" i 2000 på norsk.
Bandet hadde sin avslutningskonsert på Rockefeller 1. september 2006. De hadde også en gjenforeningskonsert på Roskildefestivalen i 2009. Klovner i kamp er de mestselgende norske rapartistene gjennom tidene, de solgte over 30 000 eksemplarer av albumet "Bjølsen hospital" og de har vunnet flere priser innenfor norsk språk og musikk.
Flere av medlemmene fra Klovner i kamp er nå medlemmer av bandet Yoga Fire sammen med Apollo og bandets tidligere lydmann Søren «Posen» Brandt.


Georg Ferdinand von und zu Brenken.
Baron Georg Ferdinand von und zu Brenken ("Georg Ferdinand Freiherr von und zu Brenken") er siden 1998 president for Bonifatiuswerk der deutschen Katholiken. Før det var han fra 1977 styremedlem og mellom 1995 og 1998 visepresident. Han er også formann for det westfalske adelsarkivet. Han bor på Schloß Erpernburg i Büren, Nordrhein-Westfalen.
Har har bl.a. mottatt Bundesverdienstkreuz 1. klasse, etter forslag fra statsminister Peer Steinbrück.


Schwin (album).
"Schwin" er det første musikkalbumet til det norske bandet Klovner i kamp.


Tykt og tynt (EP).
"Tykt og tynt" (2001) er en EP fra Klovner i kamp, og den første de ga ut.


Werner Christie (1746–1822).
Werner Hosewinckel Christie (født 30. november 1746 i Tysnes, død 19. september 1822 i Bergen) var en norsk lagmann og industrigründer.
Werner Christie studerte juss ved Universitetet i København, og skal også ha studert mekanikk, matematikk, arkitektur og språk i utlandet. Han ble landmåler i 1774, kanselliråd i 1780 og lagmann i Bergen og Gulating i 1783.
Christie fikk etterhvert kongelig privilegium på all marmordrift i Hordaland, og eide personlig de fleste marmorbruddene i distriktet. Han drev også kalkbrennerier. I samtiden var Christie kjent for sine eksperimenter med nye produksjonsmetoder og utvikling av nye byggematerialer.


Bjølsen hospital.
"Bjølsen hospital" er det andre albumet til Klovner i kamp, som kom etter EP-en "Tykt og tynt" som ble gitt ut i 2001.
Alle tekstene er skrevet og framført av Dane, Alis og Dr. S.
Introen til «Bjølsen hospital» er hentet fra "Vandrehistorier" skrevet og lest av John Erik Riley.


Riksvei 510.
Riksvei 510 (Rv510) går mellom Hinna i Stavanger og Sømmevågen i Sola.
Før forvaltningsreformen 1. januar 2010 var fylkesvei 510 del av veien.


Fylkesvei 506.
Fylkesvei 506 (Fv506) går mellom Ålgård i Gjesdal og Bryne i Time. Veiens lengde er 17,4 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Celebros.
Celebros er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens univers Midgard. Den lå i Beleriand, og fløt sammen med elva Taeglin (også kalt "Teiglin") som fløt forbi skogen Brethil. Et av strykene i elva var Dimrost.
Glaurung ble drept av Túrin like ved der hvor Celebros møtte Taeglin, og Nienor Níniel begikk selvmord ved å hoppe inn i denne elva.


Skjetten.
Skjetten er et større sted i Skedsmo kommune i Akershus fylke, med rundt 10 000 innbyggere. Stedet inngår i tettstedet Oslo. Skjetten grenser mot Strømmen, Lillestrøm, Lørenskog, Skedsmokorset, Nittedal og Oslo.
Stedet.
Europavei 6 går gjennom utkanten av Skjetten, forbi det lille industriområdet Hvam, hvor også Olavsgaard hotell ligger.
Skjetten Sportsklubb er den lokale idrettsorganisasjonen, som driver med fotball, basketball, håndball, ishockey, svømming og volleyball. Fotball spilles på det nye kunstgressbanen (2008) i Skjettenbyen, og ved siden av er kjøpesenteret Skjettensenteret og Gjellerås skole.
Skjetten har i tillegg flere grusbaner for fotball noen basketballbaner og tennisbaner. En annen lokal organisasjon er Skjetten jente- og guttekorps, som er det lokale korpset. Her finnes også rideskole, speider, lysløype, fritidsklubben Jolly og 100m/300m skytebane.
Skoler.
Skjetten har ingen videregående skole. Den nærmeste er Strømmen videregående skole, som primært har yrkesfag, Skedsmo videregående skole, Lillestrøm videregående skole, Mailand videregående skole og Lørenskog videregående skole.
Gamle Skjetten.
Område bestående av eneboliger og tomannsboliger med store hager, i likhet med Skjetten skole bygget tidlig på 1950-tallet. De senere tiårene har det skjedd noe fortetting ved tomtedeling, og ved at det tidligere gartneriet og jorder blir bebygget. Lavblokker ved Skjetten skole og i Hellaveien.
Et spesielt boligområde på Gamle Skjetten er Breidablikk – med veiene Rich. Nordraaks vei, Johan Svendsens vei og Kiellands vei. Området ligger på et jorde – senere avgrenset av veiene rundt. Det er to forhold som gjør byggingen av området spesielt: Dugnadsånden og byggemetoden. Etterkrigstidens boligmangel fikk mange ildsjeler til å starte selvbyggerlag. Blant disse var Breidablikk Selvbyggerlag som begynte byggingen i 1950.
Ti år senere hadde byggelaget reist 48 likt utseende tomannsboliger. Alle ble bygd på dugnad av de som etter hvert flyttet inn i boligene. Alle deltakerne forpliktet seg til å være med på byggingen av alle boligene. Etter hvert som deltakerne flyttet inn i egne hus, hadde de følgelig fortsatt mange år med dugnadsarbeid foran seg på de resterende boligene. De første 12 husene ble bygd av håndstampet leire, såkalte adobehus. Byggemetoden var slitsom og veldig tidkrevende.
Etter hvert som byggematerialer ble billigere og lettere tilgjengelig, gikk man derfor over til lettbetong. I dag ser området ut som et hvilket som helst villaområde, og stampejordshusene står fortsatt.
Skjettenbyen.
Det sies at Skjetten er den eneste norske by som er utstilt på en arkitektonisk avdeling i Norge.
Skjettenbyen i nordre del av Skjetten ble bygget ut tidlig på 1970-tallet, og består av lavblokker og modulære rekkehus. I sentrum av området ligger Skjetten Sportsklubbs anlegg og Skjettensenteret med butikker, bensinstasjon og gatekjøkken.
Guldhaug/Tømte.
Villaområde som ble bygd på 1980-tallet. Guldhaug/Tømte er omkranset av skog som gjerne benyttes til turgåing.
Guldhaug/Tømte er kalt opp etter to gårder som lå der, Guldhaug og Tømte. Noe av området som leder opp dit er fortsatt dyrket mark.


Junge Union.
Junge Union («Den unge unionen»), forkortet JU, er ungdomsorganisasjonen til de to tyske Unionspartier: CDU (den kristeligdemokratiske union) og CSU (den kristeligsosiale union). Junge Union har omkring 130 000 medlemmer, og er den største politiske ungdomsorganisasjon i Europa.
Politisk filosofi.
JU definerer seg som liberal, sosial, konservativ og progressiv. Fra et norsk synspunkt vil konservativ være den mest dekkende betegnelsen. Dets politikk er i likhet med moderpartiene basert på et kristent verdisyn. JU støtter demokrati og sosial markedsøkonomi. De er ivrige tilhengere av europeisk integrasjon, og av et sterkt transatlantisk forhold. I likhet med moderpartiene ønsker JU å gjennomføre nødvendige reformer av velferdsstaten for å møte demografiske utfordringer og sikre konkurranseevne og arbeidsplasser.
Internasjonale forhold.
JU er medlem av det europeiske folkepartiets ungdomsorganisasjon (YEPP), som omfatter konservative og kristeligdemokratiske partier i hele EU. Det samarbeider nært med alle europeiske partnerorganisasjoner, men tradisjonelt har det et spesielt nært forhold til Junge Österreichische Volkspartei (JVP), det østerrikske konservative folkepartiets ungdomsorganisasjon. Unge Høyre er søsterparti i Norge.


Visuell kommunikasjon.
Visuell kommunikasjon er formidling av ideer og informasjon ved hjelp av bilder og synsinntrykk. Visuell kommunikasjon omfatter særlig todimensjonale framstillinger som bokstaver og tegn, piktogrammer og symboler, bilder og illustrasjoner, film og animasjoner, men også forskjellig slags signalering, for eksempel semafor, tegnspråk og bildetelefoni. Faget berører derfor en rekke felt, både kommunikasjon generelt, men også informasjon, billedkunst og reklame såvel som teknologi, fysiologisk optikk og psykologi. Selve begrepet kommer fra engelsk der «visual communication» særlig brukes om fagene illustrasjon og grafisk design.
Visuell kommunikasjon som fag.
Visuell kommunikasjon omfatter billedlig informasjonsformidling i vid forstand. Begrepet brukes imidlertid særlig om trykksaker og digitale medier (webdesign) – både utforminga av innholdet (illustrasjoner, typografi og grafisk design) og selve produksjonen (grafisk industri og liknende). Såvel blader, bøker og profilprodukter som TV og Internettet er eksempler på kommunikasjonsformer der den visuelle utforminga påvirker for hvordan budskapet skal nå mottakeren. Selve formen blir derfor viktig for hvordan innholdet blir formidlet.
I Norge er det flere høyskoler som underviser i visuell kommunikasjon i trykte og elektroniske medier. For eksempel har Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Buskerud i Drammen, Kunsthøgskolen i Oslo (Tidligere Statens håndverks- og kunstindustriskole) og Kunsthøgskolen i Bergen avdelinger for visuell kommunikasjon. Det samme har flere private fagskoler, blant andre Norges Kreative Fagskole, Westerdals School of Communication og Idefagskolen. I tillegg har Handelshøyskolen BI og Høgskolen i Oslo dette som enkeltfag.
Visuell Kommunikasjon Norge.
Visuell Kommunikasjon Norge (forkortet VISKOM) het tidligere Grafiske Bedrifters Landsforening, og er en bransjeorganisasjon for bedrifter som foredler og formidler informasjon, både innenfor tradisjonelle, grafiske fag og nye, digitale medier. En stor del av de kreative utøverne i bransjen, i hovedsak illustratører og grafiske designere, er tilsluttet interesseorganisasjonen Grafill – organisasjon for visuell kommunikasjon.


Ciril.
Ciril er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Ciril, som også blir stavet Kiril, ble regnet som den tredje av de Gondors syv elver.
Ciril hadde sitt utspring i en isolert fjelltopp i den søndre delen av Midgard i den nordre delen av den Gondorske regionen Lamedon, og flyter mot sør forbi byen Calembel helt fram til den møtte elva Ringló, og som en del av den elva fløt den videre mot Edhellond.


Entsiget.
Entsiget er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Entsiget renner gjennom Rohan, og den har et bemerkelsesverdig stort delta.
Entsiget, som er en oversettelse av det Sindarinske Onodló, hadde sitt opphav i kildene som oppsto på fjellet Methedras, det sørligste fjellet i Tåkefjellene, like ved Treskjeggs hjem.
Når elva forlater skogen Fangorn flyter den forbi "Kollemoene", og renner videre sørover inn i Rohans "Øst" og "Vestemnet". Når elva er på høyde med Edoras slutter elva Snøbrunna seg til den, og de flyter videre vestover mot Anduin. Entsiget slutter seg til Anduin nedenfor Raurosfallene, i det veldige innlandsdeltaet kjent som "Entsigets munninger". Meringstrømmen eller Glanhír møter en av Entsigets armer der. Mengden med vann som kom fra Entsiget var så stor at myrene Nindalf (Våtvang) og Daudemyrene oppsto på den andre siden av Anduin.
Entsiget fikk navnet sitt på grunn av entene (Orodrim) fra Fangorn, men dette navnets opphav var stort sett glemt av Rohorrim.


Erui.
Erui er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard.
Elva Erui var en av de elvene i Gondor som ikke ble regnet med blant Gondors syv elver.
Elven begynte nær fjellet Mindolluin i den østre delen av Kvitklettene, og rant sørover gjennom provinsen Lossarnach, hvor den møtte Anduin omtrent 100 Númenóreanske mil sør for Minas Tirith.
I løpet av slektsdrapene i Gondor ble slaget ved Erui utkjempet ved vadestedet over Erui som lå på veien til Pelargir.


Kees Broekman.
Cornelius (Kees) Broekman (født 2. juli 1927 i De Lier, død 8. november 1992 i Berlin) var en nederlandsk skøyteløper og -trener.
Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1948, da han vant to distanser (5000 og 10 000 meter) under VM. Samme år deltok han for første gang i OL.
Fire år senere vant Kees Broekman Nederlands første medalje i et vinter-OL: 17. februar 1952 tok han sølv på 5000 meter etter vinterlekenes store navn, Hjalmar Andersen. To dager senere gjentok det seg på 10 000 meter.
Broekman gjorde sine største internasjonale prestasjoner det følgende året: 1. februar 1953 ble han på Hamar Nederlands første europamester på skøyter. Landsmannen Wim van der Voort la beslag på andreplassen i sammendraget.
Kees Broekman trakk seg tilbake fra internasjonal skøytesport etter OL-sesongen 1960, men deltok ennå noen år i nasjonale løp. Senere gjorde han karriere som trener, blant annet i Sverige og USA.


Fylkesvei 501.
Fylkesvei 501 (Fv501) går mellom Heskestad i Lund og Rekeland i Sokndal. Veiens lengde er 17,3 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Folk og språk i Bhutan.
Befolkningen i Bhutan kan grovt sett deles inn i tre: Drukpa, Lhotshampa og små grupper av gjeterfolk og andre grupper med urbefolkningskarakter.
Drukpa.
Ngalop i vest- og midt-Bhutan er den dominerende folkegruppen i landet, som har tatt monopol på å definere den nasjonale kulturen. Sharchop i øst-Bhutan er i stor grad assimilert med Ngalop. Sammen omtales Ngalop og Sharchop som Drukpa, "Tordenfolket".
Dzongkha.
Ngalop, eller Ngalong, omtales ofte som "Bhutanere". De utgjør anslagsvis i overkant av 50 prosent av befolkningen, og dominerer kulturen i landet. Nasjonalspråket Dzongkha er opprinnelig språket til denne folkegruppen, og kongen og landets sosiale og administrative overklasse tilhører Ngalop. Den obligatoriske nasjonaldrakten Gho har også opprinnelse i Ngalop. Ngalop har sitt opphav i folkegrupper som på 700-tallet utvandret fra Tibet mot India. Navnet Ngalop betyr «de først vakte», og gjenspeiler at dette var de første som tok opp buddhismen.
Sharchopk.
Sharchop er tradisjonelt bosatt i Øst-Bhutan. De anslås å utgjøre 15-20% av befolkningen. Deres språk Sharchopk eller Tsangla har ca 50% gjensidig forståelse vis-à-vis dzongkha, og tilsvarende vis-à-vis Bumthangkha. Det antas at folkegruppen har opphav i innvandring fra områder i dagens India og Burma. Navnet "Sharchop" betyr "østlendinger" på Dzongkha.
Lhotshampa / Nepali.
Lhotshampas språk, kultur og religion står i aktiv og passiv opposisjon til den dominerende kulturen.
Lhotshampa er etterkommere etter nepalske arbeidere som britene skaffet til teplantasjene i darjeeling og Assam i kolonitiden. Noen av dem trakk nordover til Bhutans sydlige, fruktbare områder på slutten av 1800-tallet, mens andre ble direkte invitert dit av kolonimakten for å dyrke opp det fruktbare området som de andre, høyfjellsboende, folkegruppene i Bhutan ikke brød seg om. Lhotshampa er i hovedsak hinduer, og snakker Nepali, språket kalles i Bhutan også "Lhotshammikha".
Folkegruppen antas å utgjøre 35-40% av innbyggertallet i Bhutan, og det er antatt myndighetenes frykter for at de skal vise seg å utgjøre flertallet i befolkningen. Myndighetene i Bhutan antas å frykte en utvikling tilsvarende den i Sikkim, hvor den hinduistiske folkegruppen etter hvert utgjorde et flertall, og ved en folkeavstemning i 1974 vedtok å innlemme landet i India, idet de mente at India ville beskytte deres tro og livsform bedre enn den buddhistiske overklassen i Sikkim gjorde.
Navnet Lhotshampa betyr "sør-boere" på Dzongkha.
Bhumthangkha.
Snakkes av om lag 30 000 personer i Bumthang og Trongsa fylker i sentral-Bhutan. Ligger svært nær Khengkha (90%), og 50% nær Dzongka..
Språket har fire dialekter: "Ura, Tang, Chhokhor" og "Chhumney". De tre språkene "Nubikha", "Khengkha" og "Kurtokha" kan ifølge Dorji også sees som dialekter av Bhumthangkha, men foretrekker å behandles som egne språk.
Khengkha.
Kalles også "Khen", og snakkes av om lag 40 000 personer i Mongar og Zhemgang fylker i sentral-Bhutan. Språket kan sees som en dialekt av Bhumthangkha, og brukes i fylkene sør for Bumthang.
Kurtokha.
Kalles også "Kurtyokha" og "Gürtu", og snakkes av om lag 10 000 personer i Lhuntse fylke i nordøst-Bhutan. Språket kan sees som en dialekt av Bhumthangkha, og brukes i fylket øst for Bumthang.
Nubikha.
Kalles også "Nupbikha", "Ngenkha" og "Henkha", og snakkes i og rundt Trongsa by i Trongsa fylke. Ukjent antall brukere. Språket kan sees som en dialekt av Bhumthangkha, og brukes i fylket vest for Bumthang.
Chhalikha.
Kalles også "Chali" og "Tshali" og snakkes av om lag 1000 personer i Mongar fylke. Språket er beslektet med Bhumthangkha og Kurtokha.
Brokpa og Dakpikha.
Brokpa kalles også "Brokpake", "Damilo", "Drokpakay" og "Merag-Sakteng-kha", og snakkes av om lag 5000 personer i bygdene Merak og Sakteng lengst øst i Trashigang fylke i Øst-Bhutan. Dorji sier at språket snakkes av "«jak-gjetere»".
Dakpikha kalles også "Dakpakha" og snakkes av om lag 1000 personer i de samme områdene som Brokpa. Ethnologue antyder at det kan være en dialekt av Brokpa, som er påvirket av nabospråket "Dzalakha".
Chocangacakha.
Snakkes av om lag 20 000 personer i Mongar og Lhuntse fylker i Øst-Bhutan. Dorji sier at språket brukes av østlige grupper av samme folkegruppe som utviklet "Ngalop" / "dzongkha".
Dzalakha.
Snakkes av om lag 15 000 personer nordøst i Lhuntse fylke i Nordøst-Bhutan. Kalles også "Yangtsebikha" (Yangtses språk). Selv om det ikke
Gongduk.
Snakkes av om lag 2 000 personer i Gongdu gewog sørvest i Mongar fylke, Øst-Bhutan. Oppgis å være et urbefolkningsspråk. Kalles også "Gongdubikha". Dorji sier at "«man tror at Gundu var et lite, selvstendig kongedømme i meget tidligere tider»".
Jokay.
Kalles også "Brokkat" og "Brokskad", og snakkes av om lag 250 personer i "Dur"-distriktet i Bumthang fylke. Regnes som et utrydningstruet språk.
Lakha.
Kalles også "Tshangkha". Snakkes av om lag 8000 personer fra folkegruppen "Lagab" som bor i fjellområder vest i det sentrale/vestlige fylket Wangdue Phodrang..
Lhobikha.
Kalles også "Lhokpu". Snakkes av om lag 1000 personer fra folkegruppen "Lhob", som hevdes å utgjøre en av landets urbefolkningsgrupper, i to landsbyer i det sørvestre fylket Samtse. Bhutanerne tror at Lhob-folket fantes i Bhutan før den tibetanske innvandringen fra nord begynte på 800-tallet. Lhopfolket er kjent for sin animistiske religion, for praksisen med ekteskap mellom søskenbarn, og for særegne gravskikker.
Språket regnes som et utrydningstruet språk..
Lunakha og Layakha.
Begge språkene snakkes av grupper på mellom 500 og 1000 personer lengst nord i det nordvestre fylket Gasa. Dorji sier at begge gruppene, både "Lunab" og "Layab" er "«alpine gjeterfolk»".
Olikha.
Kalles også "Olekha" og "Monkha", og snakkes av om lag 1000 personer fra folkegruppen "Monpa" som bor fem landsbyer i tre enklaver rundt "Det svarte fjellet" i Trongsa og Wangdue Phodrang fylker. Monpaene antar å være en urbefolkningsgruppe. Regnes som et utrydningstruet språk.
Andre språk i Bhutan.
Gjestearbeidere snakker ulike indiske språk og engelsk. Tibetanere som flyktet til Bhutan ved den kinesiske maktovertakelsen i 1959 bruker fortsatt i noen grad sitt eget språk.
Litteratur.
C.T. Dorji. "An introduction to bhutanese languages". New Delhi, 1997


Jarna.
Jarna er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard.
Jarna (eller Angren i Sindarin) oppsto i den søndre delen av Tåkefjellene, og flyter først sørover gjennom festningsverket Jarnagard (eller "Angrenost") mot Kvitklettene, hvor den gjør en brå sving mot vest og flyter mot storhavet Belegaer. Omtrent 150 Númenóreanske mil vest for Rohansgapet flyter elva Jarna sammen med den mindre elva Adorn.
Elvene Jarna og Adorn formet den vestre grensen av kongeriket Rohan, og selv om den triangelformede landtungen mellom Jarna, Adorn og Kvitklettene var tradisjonelt sett en del av Rohan, men Dunlendingene gjorde krav på det likevel.
Jarna dannet en naturlig grense til Rohansgapet, og kunne kun krysses ved Jarnagard eller ved "Jarnavad", hvor Rohirrim utkjempet flere store slag mot Dunlendingene og Sarumans orker i den senere delen av det tredje tidevervet.
Saruman omdirigerte Jarna vekk fra Jarnagard da han skapte om festningen til en krigsmaskin, og demmet den opp ved den nordlige veggen. Da entene angrep Jarnagard, ødela de denne demningen og gjenskapte det opprinnelige elveløpet, noe som førte til at Jarnagard ble midlertidig oversvømt.


Fylkesvei 504.
Fylkesvei 504 (Fv504) går mellom Bue i Bjerkreim og Varhaug i Hå. Veiens lengde er 23,6 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Fylkesvei 503.
Fylkesvei 503 (Fv503) går mellom Vikeså i Bjerkreim og Byrkjedal i Gjesdal. Veiens lengde er 26,7 km.
Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei.


Lilongwe.
Lilongwe er hovedstaden og den største byen i Malawi. Byen ligger sørvest i landet, vest for Malawi-elva, nær grensen mellom Malawi, Mosambik og Zambia. Den hadde 781 538 innbyggere i 2012. Lilongwe er den administrative hovedstaden mens Blantyre er det økonomiske senteret i Malawi.
Historie.
Byen begynte som en liten landsby langs bredden av Lilongwe-elva og ble sentrum from den britiske koloniadministrasjonen på begynnelsen av 1900-tallet. Lilongwe ble den nest største byen i Malawi på grunn av plasseringen i nærheten av den nord-sørlige stamruten igjennom landet og veien til Nord-Rhodesia (nåværende Zambia). I 1975 ble hovedstaden offisielt flyttet fra Zomba til Lilongwe. Byen har opplevd en stødig vekst siden det og ble i 2008 den største byen i Malawi.
Transport.
Lilongwe har jernbaneforbindelse til andre byer i Malawi og til Beira i Mosambik. Lilongwe internasjonale lufthavn er hovedflyplass med forbindelse til flere større byer i Afrika.


Archie Shepp.
Archie Shepp (født 24. mai 1937 i Fort Lauderdale i Florida) er en amerikansk jazzsaksofonist. Han vokste opp i Philadelphia, Pennsylvania, der han studerte piano, klarinett og altsaksofon før han gikk over til tenorsaksofon.
Shepp studerte drama ved Goddard College fra 1955 til 1959 men valgte deretter å satse helt på en profesjonell musikkariere. Han har gjort innspillinger med bl.a. John Coltrane, Bill Dixon, Cecil Taylor og Phish.
Den musikkgenre som Shepp sorteres under kalles frijazz. Med innspillinger som "A Sea of faces" (1975) har han inntatt en sentral plass i jazzens "Hall of Fame".


Harry Nilsson.
Harry Edward Nilsson III, også kjent som Nilsson (født 15. juni 1941, død 15. januar 1994), var en amerikansk låtskriver og sanger. Hans besteforeldre på farssiden var svenske sirkusartister og dansere. Nilsson var kjent for sine vittige tekster og sin stemme, som spente over tre og en halv oktav.
Han ble født i Brooklyn i New York City og arbeidet i en bank før han slo gjennom som låtskriver. Blant hans mest kjente innspillinger er «Coconut», «Everybody's Talkin'» (av Fred Neil, fremført i filmen "Asfalt-cowboy"), «One» og «Without You» (av Tom Evans og Pete Ham). The Beatles var fans av Nilsson, og han ble venn av John Lennon, som produserte albumet "Pussy Cats" (1974) for ham.
Harry Nilsson døde i Agoura Hills i delstaten California.


Grålin.
Grålin er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Den er en av de to elvene som flyter sammen og blir Anduin (den andre elva er Langvell). Grålin har sitt opphav i den østre delen av Gråfjellene ikke så langt fra Gundabadfjellet.


Esgalduin.
Esgalduin ("Fortrylled elv" på Sindarin) er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens bok Silmarillion. Elva var et østre tilsig til elva Sirion i Beleriand, og den rant fra Dorthonion åsene gjennom Doriath og forbi Menegroths grotter.


Klimapolitikk.
Klimapolitikk referer til de politiske effekter av global oppvarming og menneskeskapte klimaendringer. I henhold til den norske regjering er «Klimaendringene er en av vår tids største politiske utfordringer. Alle land må bidra med reduksjoner i utslippene for å begrense de menneskeskapte klimaendringene.» Klimapolitikk involverer ikke bare politiske avgjørelser på lokal og nasjonalt plan, men også forskningsaktivitet, korporativ lobbyvirksomhet, finansiering og kampanjer av og fra interesseorganisasjoner som miljøorganisasjoner og blant annet olje- og kullindustrien, som har til hensikt å påvirke politiske beslutninger og lovgivning verden over. Dette har på sin side ført til politisk debatt om det vitenskapelige grunnlaget for global oppvarming og menneskeskapte klimaendringer. For Norge har den norske regjeringen slått fast at Norge vil være et foregangsland i miljøpolitikken og derfor arbeide for en mer omfattende og ambisiøs internasjonal klimaavtale som skal etterfølge Kyotoavtalen.
I sin enkelhet betegner klimapolitikk aktiviteter og tiltak på politisk plan, som har som mål å få registrert og dokumentert en eventuell global oppvarming og tempoet denne skjer i. I tillegg finne ut hva som skjer med klimaet, da menneskeskapt aktivitet gir bidrag til at jordens gjennomsnittstemperatur stiger med noen grader Celsius. Dessuten ved rimelig grad av politikerkonsensus anbefale målsettinger som kan minske den menneskeskapte påvirkningen.
Det viktigste vitenskapelige grunnlaget for internasjonal klimapolitikk er rapportene fra FNs klimapanel. Klimapanelet består av forskere som har klima som spesialitet. Det forventes å komme fram til resultater og anbefalinger som kan brukes til å utforme praktiske tiltak. Per 2010 har en konstatert at CO2-utslippene gir grunn til bekymring, og bør møtes med dempende tiltak. Det er utformet modeller og statistikker som viser scenarier om hva som kan skje hvis utslippene fortsetter i økende tempo.
I den internasjonal klimapolitikken er det følgelig lagt stor innsats i å forhandle om forpliktende avtaler mellom stater.Ett av virkemidlene er handel med CO2-kvoter også kalt klimakvoter.
a> for en tilsvarende oversikt over de globale CO2-utslippene.På nasjonalt plan har klimapolitikken for det meste handlet om hvordan de internasjonale målene om reduksjon av karbondioksid (CO2)- og KFK-utslipp kan oppnås.
Et sentralt tema her er erstatning av fossilt brensel i industri, transport og husholdninger med fornybare energikilder og energiøkonomisering. I mindre grad er fjerning av CO2 og en bedre forvaltning av karbonressurser i form av petroleum og skog satt i sammenheng med klimapolitikk.
Det fins flere holdninger i klimapolitikken.
Den mest utbredte holdningen i Europa er at utslippene av drivhusgasser, fremfor alt karbondioksid, bør reduseres for å unngå en for sterk oppvarming av jordens klima.
Enkelte lands regjeringer – samt enkelte politiske grupperinger i mange land – går derimot inn for en passiv klimapolitikk, dvs. at de ikke vil sette i verk noen klimapolitiske tiltak. Dette gjelder i første rekke USA, med støtte spesielt fra Saudi-Arabia.
Ifølge klimaforskeres beregninger innebærer en manglende klimapolitikk at ødeleggelser og tap av menneskeliv som følge av blant annet mer ustabilitet i været og stigende havnivå vil øke dramatisk i løpet av de nærmeste tiårene.


Vespa.
Vespa (italiensk for veps) er et italiensk scootermerke produsert av selskapet Piaggio & C. i Pontedera, Italia. Produksjonen startet der i 1946, og foregår fortsatt. Vespa-scooteren har hatt stor historisk betydning i store deler av verden etter andre verdenskrig. I tillegg til å være et nyttig kjøretøy før massebilismens gjennombrudd utenfor USA, representerte Vespaen en iøynefallende design. Gjennom film og annen populærkultur har Vespaen festet seg som et viktig symbol på etterkrigstidens Vest-Europa.
Vespa er et av de mest solgte scootermerkene gjennom tidene. Ved inngangen til år 2000 hevdet Piaggio at i alt 15 millioner Vespa-scootere var produsert siden starten i 1946. Vespa er blitt produsert på lisens i 14 ulike land. I Europa var lisensprodusentene fra 1950-tallet britiske Douglas, franske ACMA, tyske Hoffmann og senere Messerschmitt, og spanske Moto. I tillegg åpnet Piaggio sin egen fabrikk i Belgia etter 1957. Det ble også produsert Vespa på lisens i Sør-Amerika og Asia. Mest kjent er trolig produsenten Bajaj i India.
Vespa-produsent Piaggio er i dag Italias største produsent av tohjulte motorkjøretøy, samt mindre nyttekjøretøy med tre og fire hjul. Piaggio eier eller har eierinteresser i følgende produsenter av motorkjøretøy: Moto Guzzi, Gilera, Aprilia og Derbi. Selskapet var opprinnelig familieeid, men kontrolleres per 2006 av et konsortium ledet av finansmannen Roberto Colannino.


Skogstrømmen.
Skogstrømmen er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard.
Skogstrømmen er en stor elv som flyter gjennom den nordre delen av Myrkskog. Den begynner i Ered Mithrin langt mot nord, og flyter mot sørøst, helt til den møtte den Fortryllede elven like ved Thranduils bolig. Derfra fortsatte den mot øst til Langsjø ved Esgaroth, og der møtte den elva Celduin som kom fra Erebor, og sammen rant de videre sørover.


Beinfisker.
Beinfisk er en klasse (biologi) med fisker. Gruppen omfatter all fisk med kjever og som ikke er bruskfisk. I motsetning til bruskfiskene har beinfisk et forbenet skjelett og er utstyrt med svømmeblære. Systematisk sett er beinfiskene en parafyletisk gruppe i og med at de gav opphav til de landlevende virveldyrene i devon.
Beinfiskene utgjør den største gruppen av virveldyr både målt i biomasse og antall arter, med rundt 29 000 kjente arter. De aller fleste beinfisker er strålefinnede fisker, slik at begrepene i praksis nærmest brukes synonymt.
De beinfiskene som ikke er strålefinnefisker er kjøttfinnefiskene (kvastfinnefisker og lungefisker) som bare utgjør åtte arter. Disse er nærmere beslektet med landlevende virveldyr enn med de strålefinnede fiskene.
Fossiler.
De eldste funn av beinfisker er kjent fra slutten av silur (ca. 400 mill. f. kr.). Fossile funn av beinfisk er funnet fra gruppene kvastfinnefisker (Crossopterygii), lungefisker (Dipnoi), piggfinnefisker (Acanthodii) og strålefinnefisker (Actinopterygii).
Systematikk.
Systematikken hos beinfisker har vært utsatt for en del omkalfatringer for å prøve å skape naturlig grupper. En vanlig inndeling er å dele gruppen i to, Kjøttfinnefisker og strålefinnefisker, slik at i alle fall en av gruppene utgjør en selvstendig enhet. Siden beinfiskene er den mest artsrike gruppen av virveldyr og har en lang utviklingshistorie bak seg, finnes de svært mange grupper. Mange av gruppene har «gitt opphav» til andre grupper.
Formell klassifisering.
Gruppene Chondrostei, Holostei og Teleostei representerer tre store runder med artsdannelse i henholdsvis devon, trias og slutten av kritt. Disse gruppene har gitt opphav til hverandre og utgjør parafyletiske grupper. De få nålevende chondreostene og holeostene er på mange måter representative for henholdsvis paleozoisk og mesozoisk fiskefauna, og kan karakteriseres som levende fossiler.


Ginglith.
Ginglith var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Elva lå i Beleriand og den var en av de elvene som fløt sammen med Narog.
Ginglith hadde sitt utspring i Núaths skoger. Etter at den hadde passert landene Tumhalad møtte den Narog omtrent 50 Númenóreanske mil nord for Nargothrond.


Pterobranchier.
Pterobranchier (av gresk πτέρον ["pteron"] = «vinge», βράνχια ["branchia"] = «gjelle») er en liten gruppe bestående av sessile marine dyr.
Enkeltdyrene er veldig små (om lag 0,5 mm), men danner kolonier som kan bli opptil 30 cm store.
Koloniene består av rør som er laget av kollagen (et protein).
Dyrene er ellers kjennetegnet ved at de har to til ni «armer» med små tentakler som de filtrerer næringspartikler ut av vannet med.
«Hodet» ("prosoma") danner et plateaktig såkalt "rostralskjold" eller «krypesåle» som dyrene kan holde seg fast med.
Kroppen har, som hos andre deuterostomier, et coelom (en sekundær kroppshule) som er delt i protocoel, mesocoel og metacoel.
Søstergruppen til pterobranchiene er sannsynligvis enteropneustene.
Disse to gruppene gar også under samlebetegnelsen hemikordater («halv-ryggstrengdyr»), fordi de i en del egenskaper ligner på ryggstrengdyrene.
De ser likevel ut til å stå pigghudene nærmest.


Leo Visser.
Statue av Leo Visser i Haastrecht
Leendert (Leo) Visser (født 13. januar 1966 i Haastrecht) er en tidligere nederlandsk skøyteløper, som i 1989 vant allround-VM.
I 1989 ble Visser også europamester og mottok Oscarstatuetten. Under OL 1988 i Calgary fikk han sølv på 5 000 meter og bronse på 10 000 meter.
Under OL 1992 i Albertville fikk Visser to bronsemedaljer, på 1 500 meter og 5 000 meter, to distanser som ble vunnet av henholdsvis Johann Olav Koss og Geir Karlstad.


Virgin Atlantic Airways.
Virgin Atlantic Airways, til daglig kalt Virgin Atlantic, er et flyselskap grunnlagt av forretningsmannen Richard Branson.
Flyselskapet opererer langdistanse flyvninger mellom London og Nordamerika, Caribbien, Afrika, Asia og Australia. Hovedkontoret ligger på London Heathrow (LHR), med et senter på London Gatwick (LGW).
Historie.
Virgin's forgjenger, British Atlantic Airways, begynte flyvninger mellom England og Falklandsøyene i 1982
Selskapet ble kjøpt opp av forretningsmannen. Richard Branson i 1984 og han begynte med flyvninger til Nordamerika mellom London Gatwick og Newark den 22. juni 1984, Han startet med en enkelt Boeing 747-200 og tok over en liten markedsandel fra Freddie Laker's mislykkede «Skytrain» virksomhet.
Virgin vs. British Airways.
Virgin ble i starten sett på som en konkurrent og rival til British Airways. I januar 1991 fikk Virgin tillatelse fra britiske luftfartsmyndigheter til å operere fra Heathrow og begynte flyvninger fra juli 1991.Med øket aktivitet og tillatelse til å operere fra Heathrow så BA ham som en sterk og farlig konkurrent, noe som utløste en kampanje mot Virgin ved at bl.a BA's Public Relation Director David Burnside i en artikkel i "BA News" (BAs interne avis) i 1992 påstod at Bransons protester mot British Airways var mest for å oppnå oppmerksomhet for sin egen virksomhet. Branson gikk til rettssak mot British Airways og krevde erstatning. BA inngikk forlik. Saken endte med at BA ble idømt bøter. Richard Branson ble tilkjent en halv million pund i erstatning og ytterligere tilkjent 110 000 pund til selskapet, Branson delte sin halve million med sine ansatte, og hver ansatt fikk 166 pund i en såkalt «BA bonus». BA måtte dessuten bære Bransons saksomkostninger
På 90-tallet ble Virgin Atlantic´s jetfly malt med ordene "No-Way BA/AA" som et mottiltak mot sammenslåingen av British Airways og American Airlines. Og i 1997, som en følge av British Airways kunngjøring om at de aktet å fjerne det britiske flagget fra halerorene til fordel de non-figurative bilder utført av kunstnere fra alle land hvor BA opererte, Det var de såkalte world images,
BA´s introdusering av dette ble møtt med blandede følelser, tildels motstand hos sine kunder, og hos det britiske folk da de fjernet britenes stolthet, «Union Jack» fra flyenes haleror. Virgin utnyttet dette ved å fjerne sitt logo, eller sybol; «the Scarlet Lady». Istedet ble Virgin s fly påmalt «Union Jack»
Forholdet til British Airways ble betydelig forbedret ved skifte av øverste leder da Rod Eddington avløste Robert Ayling, som hadde hatt en nøkkelrolle i «urent spill»-saken. PR-direktøren, David Burnside forlot selskapet.
Saken fikk voldsom oppmerksomhet i Storbritannia. I en bok skrevet av Martyn Gregory, "Dirty Tricks", er hele saken blitt beskrevet og dokumentert,
I Desember 1999 ble 49 % av Virgin Atlantic solgt til Singapore Airlines for 600 millioner Pund, som tilsvarte 7 200 millioner kroner.
I August 2002 ble Virgin det første selskap som tok i bruk den nye Airbus A340-600.
Ulykker og hendelser.
Virgin har ikke hatt noen alvorlige ulykker av noe slag. Tre mindre hendelser med systemsvikt er registrert mellom 1984 og 2005, men ingen har forårsaket ulykke som har ført til tap av menneskeliv.
Destinasjoner.
Virgin Atlantic destinasjoner
Flåte.
Airbus A330-300 (10 stk.)
Airbus A340-300 (6 stk.)
Airbus A340-600 (19 stk.) (10 ordre)
Airbus A380-800 (6 ordre) (6 opposisjoner)
Boeing 747-400 (12 stk.)
Boeing 787-9 (15 ordre) (8 opposisjoner)
I november 2003 introduserte Virgin «Upper Class Suite», i «Business Class» med liggestoler i full kroppslende. Denne type stoler er installert i alle av selskapets.A340-600 og 747-400 fly. Omtrent halvparten av A340-300 fly i Virgin-flåten vil få dette installert i løpet av 2005. Resten av flyparken vil enten bli solgt eller avskrevet.
Selskapet har tre ulike klasser å tilby passasjerene: Økonomi, «Premium Økonom» og «Upper Class».
I selskapets fly gis det tilbud om underholdning som omfatter fritt valg innen 50 helaftens filmer, 60 ulike CD-innspilninger og nesten 200 timer med fjensynsundeholfning.
I tillegg et stort antall Videoe-spill hvor passasjerene kan spille mot hverandre
Virgin's fly har alle kvinnenavn, som: «Ladybird», «Island Lady» og «Ruby Tuesday». Andre har fått navne etter selskapets destinasjoer, som;«Maiden Tokyo» og «California Girl».
Fremtidsplaner.
Virgin har ordre og opsjon på tilsammen 6 av det nye kjempeflyet Airbus A380. som forventes å bli satt inn i trafikk fra våren 2008. Ytterlige nye destinasjoner som Montego Bay, Jamaica vil føre til at Virgin vil fly til 28 oversjøiske destinasjoner


Visuell Kommunikasjon Norge.
Visuell Kommunikasjon Norge eller VISKOM er en bransje- og arbeidsgiverorganisasjon for bedrifter som foredler og formidler informasjon, det vil si bedrifter innenfor den såkalte visualiseringssektoren. Organisasjonen het tidligere Grafiske Bedrifters Landsforening (GBL) eller Landsforeningen Grafiske Bedrifter og ble opprettet i 1975.
VISKOM omfatter både tradisjonelle grafiske tjenester og flere nye tjenester, blant annet innen elektronisk publisering. Organisasjonen har rundt 250 medlemsbedrifter som til sammen representerer cirka 70 prosent av sysselsetting og verdiskaping innen grafisk bransje. VISKOM er tilsluttet NHO.


Jahn-Arill Skogholt.
Jahn-Arill Skogholt (født 30. desember 1943, død 19. april 2007) var en forfatter fra Storfjell i Vågan kommune. Han er mest kjent for å ha skrevet «Bygdevisa», bedre kjent som «Kor e hammaren, Edvard?». Han har produsert alt fra viser og dikt til biografier og romaner. Skogholt var daglig leder i Noregs Mållag i 1971–1973. Han fikk Blix-prisen i 1987.


U.S. Capitol Police.
U.S. Capitol Police (USCP) er en amerikansk føderal politietat underlagt Kongressen. Etatens oppgave er å beskytte USAs føderale lovgivende myndighet.
En politibil tilhørende U.S. Capitol Police
U.S. Capitol Police ble opprettet i 1828 for å patruljere og beskytte kongressbygningen i Washington, DC. Mandatet er etterhvert blitt utvidet til å sørge for en rekke forskjellige politi- og sikkerhetstjenester for Kongressen og dens medlemmer, ansatte og besøkende. Tjenestene utføres gjennom diverse spesialenheter, et nettverk av fot- og bilpatruljer og stasjonære politiposter. Etaten har 1700 tjenestemenn og 572 sivilt tilsatte pr. 2004.
På grunn av maktfordelingsprinsippet er etaten direkte underlagt Kongressen og ledes av et styre bestående av tre tjenestemenn valgt av kongressmedlemmene; "Sergeant-at-Arms of the Senate" (Senatets våpensersjant), "Sergeant-at-Arms of the House of Representatives" (Representanthusets våpensersjant) og "Architect of the Capitol" (Kongressarkitekten).
Idag består hovedoppgavene i å beskytte liv og eiendom; forebygge, oppdage og undersøke kriminelle handlinger; håndheve trafikkregler i hele komplekset av kongressbygninger, parker og gjennomfartsveier; og beskytte kongressmedlemmer, kongressansatte og deres familier hvor de enn befinner seg i hele USA.
Kun tre tjenestemenn er blitt drept i etatens tjeneste. I 1984 ble sersjant Christopher Eney drept i et treningsuhell, mens betjent Jacob Chestnut og detektiv John Gibson ble skutt og drept av en mentalt forstyrret våpendesperado i 1998.
Eksterne lenker.
Capitol Police


Tsjeboksary.
Området ved golfen i Tsjeboksary.
Tsjeboksary (russisk: Чебоксары, tsjuvansk: Шупашкар – "Sjupasjkar") er den største byen og hovedstad i Republikken Tsjuvasjia i Russland. Innbyggertall: 453 700 (est. 2004), 440 621 (folketelling 2002), 419 592 (folketelling 1989).
Byen ble grunnlagt i 1555. Den ligger ved Tsjeboksary-reservoaret i Volga, og er en viktig havneby. I tillegg har byen tekstil-, næringsmiddel- og traktorfabrikker.


Festningstunnelen.
Festningstunnelen er den vestligste delen av Operatunnelen, en motortrafikkvei-tunnel på Europavei 18 under Oslo sentrum. Den binder sammen delen Bjørvikatunnelen i øst med resten av E18 i vest. Tunnelen har to løp med tre felt i hvert løp. Det er ramper for trafikk til/fra Dronning Mauds gate, samt klargjort for fremtidige ramper mot den prosjekterte Slottsparktunnelen. Tunnelen er 1800 meter lang. Laveste punkt i Festningstunnelen er 45 meter under havet.
Tunnelprosjektet ble opprinnelig kalt Fjellinjen, som nå er navnet på bompengeselskapet som krever inn penger i bomringen rundt Oslo. Tunnelen ble åpnet i januar 1990. Den ble kalt "Oslotunnelen" fram til 1998, da den skiftet navn til "Festningstunnelen" for å unngå forveksling med jernbanetunnelen "Oslotunnelen" mellom Oslo S og Skøyen.
Etter åpning av det nye senketunnelen i Bjørvika fikk hele det nå sammenhengende tunnelsystemet nytt navn, "Operatunnelen".


Primitivitet (antropologi).
Primitivitet er et tenkesett i humaniora som har vært brukt før og nå for det meste er forkastet. Innenfor arkeologien opererte en tidligere med et behov for å finne ut hvor alle redskapstyper "kom fra" snarere enn å undersøke deres rolle i det samfunnet de hadde vært en del av. Slik sett oppfattet en steinalderreskaper som mer "primitive" enn for eksempel bronsealderens redskaper, selv om steinalderens redskaper selvfølgelig må ha vært absolutt adekvate for det de skulle brukes til.
Når folk i dag omtaler steinalderens levesett som mer "naturlig" enn moderne liv, er det å oppfatte som en rest av det samme systemet, i det det ligger implisitt at det naturlige er det enkle, eller primitive.


Eyvind Retzius.
Eyvind Tor Ragnar Retzius (født 16. mai 1921, død 12. desember 2004) var en norsk arkitekt.
I 1952 inngikk han kompaniskap med Svein Bjoland, og sammen vant de flere prestisjefylte konkurranser, blant annet om Norges ambassade i Finland.
Andre kjente arbeider er hovedkontor for Stavanger Aftenblad, utvidelsen av Stavanger museum i 1964, Olavsgården ved Breiavannet, Kuppelhallen i Bjergsted og Bryne rådhus. Retzius og Bjoland var også arkitekter for Hinna kirke.


Tim Duncan.
Tim Duncan (født 25. april 1976) er en amerikansk basketballspiller. Han er 211 cm høy og spiller power forward. Duncan vokste opp på jomfruøyene, og var aktiv konkurransesvømmer helt til orkanen Hugo ødela øyenes eneste svømmebasseng med olympiske mål i 1989. Først da begynte han å spille basketball for alvor. Trass i den sene starten er Duncan i dag regnet som en av basketballsportens aller beste spillere.
NBA-karriere.
Duncan spiller for NBA-klubben San Antonio Spurs, som han har representert helt siden han ankom ligaen i 1997. Sesongen 1997/98 ble han kåret til årets førsteårsspiller, og tatt ut på årets lag. Han har også blitt tatt ut på årets lag i NBA hver eneste sesong frem til i dag. I 2002 og 2003 ble han kåret til ligaens beste spiller, og han har vært med på å vinne fire NBA-finaler i sin karriere.


Stoltenberg (Tyskland).
Stoltenberg er en liten kommune og landsby nordøst i den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Den ligger ved Østersjøen (nærmere bestemt "Passader See") i landkretsen Plön, omfatter 7,78 km² og har 360 innbyggere (2003). Den er en del av Amt Selent/Schlesen.
Historie.
I likhet med nabolandsbyene Schlesen og Fargau-Pratjau tilhørte Stoltenberg godset Salzau. Dette hørte opprinnelig til den østlige del av hertugdømmet Holstein. Etter at hertugdømmene Schleswig og Holstein ble annektert av Preussen i 1867/1868 ble det en del av den nye landkretsen Plön.
Etter oppløsningen av godsdistriktene i Schleswig-Holstein i 1927 ble Stoltenberg en egen kommune i det daværende amt Schlesen.
Geografi.
Kommunen Stoltenberg består av selve landsbyen Stoltenberg samt godsene Ottenhof og Charlottenthal, i tillegg til gårdene Jabek og Adolfshof.
Stoltenberg som navn.
Flere slekter av nordtysk opprinnelse har navnet Stoltenberg; mest sannsynlig stammer de fra denne landsbyen, som de har tatt navn etter.


Ditmarsken.
Ditmarsken (tysk: "Dithmarschen", lavtysk:) er en krets og historisk region i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. Administrasjonssentrum og største by er Heide. Ditmarsken avgrenses naturlig av Eideren i nord, Elben i sør, Kielkanalen i øst og Nordsjøen i vest. Topografisk kjennetegnes regionen av lavtliggende og kystnært marsklandskap. Kretsen sammenfaller helt med den historiske regionen med samme navn. 30. mars 2010 hadde Ditmarsken 135 156 innbyggere.
Ditmarsken har i lange tider vært et omstridt område. Både tyskere og dansker har gjort krav på Ditmarsken, noe som enkelte ganger har ført til krig. Som en motsetning til føydalsamfunn i samtiden, var Ditmarsken en selvstendig bonderepublikk av frie og selveiende bønder fra 1227, men i 1559 falt republikken i en krig som førte til at Ditmarsken ble delt mellom seierherrene Danmark og Holstein. Fra 1773 var regionen fullstendig underlagt Danmark, men i 1864 ble den underlagt Preussen og videre det samlede Tyskland. I 1970 ble de to kretsene Sør-Ditmarsken og Nord-Ditmarsken gjenforent til dagens Ditmarsken krets.
Geografi.
Distriktet ligger ved på Nordsjø-kysten. Det er avgrenset av elvene Elbe i sør og munningen av Eideren i nord. I dag ligger østlige og sørøstlige deler der som en kunstig øy, avgrenset av Eideren i nord, og Kielkanalen i både øst og sørøst. Det er et relativt flatt kulturlandskap, som en gang var full av diker og sumper.
I nord grenser Ditmarsken til Nordfriesland og Schleswig-Flensburg, i øst til Rendsburg-Eckernförde, og i sørøst til Kreis Steinburg.
Grensene på land har ikke forandret seg mye siden Charlemagnes tid. Oppdemninger og bygging av diker o.a. har uansett nesten doblet Ditmarskens størrelse etter at mer og mer land er blitt vunnet fra havet.
Distriktet har en maksimal nord–sør-lengde på 54 km, og en øst–vest-lengde på 41 km. Det høyeste punktet ligger nært Schrum, og ligger 78 moh. Det laveste punktet ligger nært Burg, og ligger 0,5 meter under havnivå.
To større elver flyter gjennom det flate landskapet; Eideren og Elben. Eideren danner en naturlig grense mot de tilgrensende kretsene.
Viktige byer er Hamburg og Itzehoe i sør, Husum i nord, og Kiel og Rendsburg i øst. Hovedveiene og jernbanen går i Schleswig-Holstein i en retning fra nord til sør, noe som gjør Hamburg til den mest tilgjengelige byen utenfor distriktet.
Natur.
Marsklandskapet er typisk for store deler av Ditmarsken. Marsklandskapet er en spesiell type kystlandskap der store områder oversvømmes ved høyvann. Når vannet trekker seg ut, ligger slampartikler igjen, og slik bygges landet sakte opp. Marsklandskapet er fruktbart. Diker er mange steder bygd opp for å hindre ukontrollerte oversvømmelser ved springflo. Marsklandskap dekker spesielt store arealer på Nordsjø-kysten av Tyskland, Nederland og søndre del av Jylland i Danmark.
Selv om det finnes skog i Geesten, vokser de fleste trær i Ditmarsken i åpent landskap, og fungerer som verneskog ved hus og landsbyer. En typisk løsning er lange rader med trær. Sterk vind er også noe som preger landskapet i Ditmarsken.
I Ditmarsken er det flere myrer. «Weißes Moor» ("«Hvitmyra»") er den eneste myra i Schleswig-Holstein som, til en viss grad, fortsatt har sin naturlige form intakt.
Trischen, Tertius og Blauort er tre sandbanker like utenfor kysten. De er tre av bare noen få gjenværende på den tyske kysten, og er et svært viktig tilholdssted for sjøfugl og sel. Etter flere mislykkede forsøk på 1930-tallet på å gjøre sandbankene beboelige for mennesker, er de nå deler av en nasjonalpark, avstengt for mennesker. Mange fugler er det også i de våte gressmarkene i Eider–Treene-dalen.
Historie.
I middelalderen hadde landsbyene ute i Ditmarskens myrer forent seg til én, uavhengig stat, og i det 15. århundre stod den lille bonderepublikken standhaftig imot all slags form for invasjon av fremmede makter. Flere ganger prøvde konger og adelsfolk med sine hærer å underlegge seg den selvstendige ministaten. I år 1500 utspilte det største av disse mange slagene seg; Slaget ved Hemmingstedt, hvor den lille bondehæren utklasset overmakten – en forent hær fra Holstein og Kalmarunionen. Ditmarskerne kjempet for å forsvare sin selvstendighet, men måtte gi tapt for en av datidens største militære strateger, Johan Rantzau fra Steinburg. Siden den gang har en ridder vært avbildet på Ditmarskens kretsvåpen, og denne ridderen er nettopp Johan Rantzau. Ridderen på våpenskjoldet har også blitt identifisert som St. Georg, Ditmarskens skytshelgen.
Kong Frederik II og onklene hans hertugene Adolf og Hans — delte i 1559 Ditmarsken mellom seg: Den sydlige delen ble en del av Holstein (som igjen var i en personalunion med Danmark), mens den nordlige delen ble holsteinsk territorium under den lokale hertugen.
I 1773 ble hele Holstein forent i en personalunion med Danmark, og beholdt denne statusen frem til 1864, da Schleswig og Holstein ble en del av Preussen, og fra da av utgjorde provinsen "Schleswig-Holstein".
Middelalderen i Ditmarsken sies å ha vart frem til 1800-tallet, da Kielkanalen ble ferdigstilt, åkre ble tørrlagte, og moderniseringer innen landbruket fant sted. Det som ble "Bundesland Schleswig-Holstein" var delt inn i to deler, Nord-Ditmarsken og Sør-Ditmarsken, inntil Ditmarsken endelig ble forent i 1970 som "Kreis Dithmarschen".
Bosetning.
Byer og kommuner i distriktet har sitt opphav fra de eldre sognene som var uavhengige, administrative områder i datidens bonderepublikk i middelalderen. Sognene fungerte som de laveste, administrative inndelingene inntil 1800-tallet. Bare Meldorf utviklet en bykultur i middelalderen.
I nært opp til våre dager ble Heide etterhvert Meldorfs rival. Wesselburen og Wöhrden var de viktigste landsbyene i det rike, nordlige myrlandet.
Etter at Schleswig-Holstein ble annektert av Preussen i 1867, vokste mange av de gamle landsbyene, og ble små byer. De forlot derfor sine opprinnelige sogn, og dannet egne administrative områder; Meldorf i 1869, Heide i 1878, Marne i 1891, og Wesselburen i 1899. Den gamle landsbyen Brunsbüttel slo seg sammen med den nyopprettede Brunsbüttelkoog i 1970, og dannet det som i dag utgjør byen Brunsbüttel.
Under nazistenes styre i Tyskland ble sognene fullstendig oppløst, og hver enkelt landsby utgjorde nå en egen kommune. For å effektivisere administrasjonen, ble kommuner samlet i "amter", som av historiske grunner fortsatt på tysk heter "Amt Kirchspielslandgemeinden" ("Kirkesognsamter").
Den største byen etter folketall har i nyere tid vært Heide. Büsum har en spesiell rolle som turiststed fordi byen er en del av Büsum-Wesselburens amt, selv om Büsums befolkning blir den største i Ditmarsken om sommeren.
I distriktets demografi har forskjellene mellom myrlandet og høylandet spilt en viktig rolle. Historisk har myrlandet vært rikt, mens befolkningen på høylandet har vært fattige, men sistnevnte har allikevel vært mer beskyttet mot oversvømmelser. De to viktigste byene, Heide og Meldorf, er begge anlagt på de trygge slettene, mellom myrlandet og høylandet, slik at byene er beskyttet mot oversvømmelser, men at befolkningen likevel har kort vei til myrene hvor det kan anlegges åkrer.
Politikk.
Kretspolitikken domineres av CDU, SPD og lokale lister som KWV. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Ditmarsken i 1970 har Ditmarsken hatt i alt tre kretsforstandere ("Landräte"), og tre kretspresidenter ("Kreispräsidenten"). Samtlige innehavere av "kretspresident"-stillingen har representert CDU. Kretsforstanderne pleier ikke å tilhøre noe politisk parti.
Kultur.
Menneskene i Ditmarsken har alltid vært stolte av sin kultur. I de siste tiårene har mange tradisjoner blitt revitaliserte, og nye arrangementer har blitt grunnlagt. Det kan ofte være vanskelig å skille aktivitetene inspirerte av tradisjon fra de som er fostret av den voksende turismen.
Tradisjonelle begivenheter i mindre landsbyer er blant andre "rolandreiten", "ringreiten", "vogelschießen", og "klootschieten". I Heide heter den tradisjonelle festivalen "Hohnbeer", i Nordhastedt har man "Frunsbeer". I de siste tiårene har man fokusert på "Kåldagene" for å øke turismen. Disse dagene starter med innhøstingen i kålåkerne, og skal være en slags gjenopplivning av de gamle markedene i Heide i middelalderen; men denne festivalen er faktisk noe som har blitt gjenopptatt sent på 1900-tallet. I Friedrichstadt og Büsum avholder man de kjente trålerregattaene.
Tradisjonelle retter inkluderer "dithmarscher mehlbeutel", "schwarzsauer", fløtesuppe med "klüten", og "brødpudding" med reker. Siden sent på 1800-tallet har også kål blitt en viktig del av maten. I Nord-Tyskland er Ditmarsken velkjent for sitt øl, "Dithmarscher Pilsener", brygget på Karl Hintz Bryggeri i Marne.
Språk.
Høytysk er nå for tiden det dominerende språket, men den holsteinske versjonen av lavtysk har fortsatt en plass i dagligspråket. Inntil 1960-årene var lavtysk det dominerende språket i daglig kommunikasjon, og ditmarskinger født før 1960 anser fortsatt lavtysk å være deres morsmål. Lavtysk er mer vanlig i rurale enn urbane strøk, og er som regel talt av eldre ditmarskinger.
Den mest kjente forfatteren av «høyere litteratur» på lavtysk var Klaus Groth fra Heide. Den mest kjente lavtysk-språklige i Tyskland i dag er nok Wilhelm Wieben, tidligere programleder på det populære, tyske programmet "Tagesschau". Han lager i dag lydbøker på lavtysk. Bare to episoder på den populære krimserien "Tatort" på tysk TV hadde underteksting, og i én av disse var handlingen lagt til Ditmarsken; dialogen på lavtysk var for vanskelig for de høytysk-talende lytterne å forstå!
Arkitektur.
Utsikten over Ditmarsken var lenge preget av kirker bygd i stein med høye tårn og spir. Palasser ble aldri bygd i den rurale bonderepublikken. Noen få slott ble bygd, men disse spilte bare en liten rolle, og har for lenge siden blitt redusert til bare grunnmurer. Kirker, derimot, var ikke bare symbolet på det spirituelle, men også ordets kraft. Bonderepublikken Ditmarsken var tidlig inndelt i kirkesogn («Kirchspiele»), og disse var organisert ut i fra kirkene.
Kirkene i Ditmarsken hadde ikke bare en religiøs funksjon; de var også det politiske møtestedet, og var således en form for lokale tingsteder slik som man hadde i Norge, bare i særdeles mindre skala. Administrasjonen av det spirituelle og det politiske ble gjort av de samme personene på det samme stedet, så det var ikke noe behov for andre administrasjonssentre. Politisk og religiøst liv i Ditmarsken var samlet inntil Schleswig-Holsteins innlemmelse i Preussen i 1867.
På det flate marsklandskapet som preger Ditmarsken kan man ofte se kirketårn som ligger mer enn én mil unna. Kirkene er bygd på de høyeste punktene i terrenget, av sikkerhetshensyn, blant annet i landsbyer som Wesselburen, Maren og Wöhrden. Landsbyenes gater fører til ett felles punkt midt i byen; den gamle kirken, og dette gir landsbyene en typisk middelalderkarakter. Eldre hus har ofte blitt fjernet for å gi plass til disse kirkene. Flere steder har man også bygd andre hus helt inntil kirkene for å beskytte de ærverdige kirkene mot flommer som forekom ofte i middelalderens Ditmarsken.
Den viktigste kirken i Ditmarsken var den såkalte Meldorfkatedralen. Mellom det 9. og 11. århundre var den den eneste kirken i Ditmarsken, og én av de få nord for elven Elben. I middelalderen var stedet rundt denne kirken det viktigste møtestedet i Ditmarsken, og Meldorf var det eneste stedet som var organisert som en by. Selv etter at det politiske senteret ble flyttet til Heide så fortsatte Meldorfkatedralen å være det viktigste, religiøse stedet i Ditmarsken. Reformasjonen kom til Ditmarsken i 1524, og startet ved Meldorfkatedralen.
Dagens kirke i Meldorf ble bygd i det 14. århundre. Selv om utsiden for det meste er ombygd, kan man fortsatt se den gotiske arkitekturen på innsiden. De gotiske utsmykningene i kirken skriver seg fra perioden 1250–1300. Maleriene der inne er noen av de mest storslagne i hele Schleswig-Holstein, hvilket gir et inntrykk av fordums storhet og rikdom i bonderepublikken.
St. Jürgenskirken i Heide oppstod som et kapell i det 15. århundre. På grunn av konflikter i Ditmarsken så mistet Meldorf sin rolle som det sentrale møtestedet. Folket i nordre Ditmarsken begynte heller å møtes «på heden» (tysk: "«auf der Heide»") i 1447, og senere opprettet man et politisk styreorgan for Ditmarsken, bestående av 48 representanter fra de viktigste familiene i Ditmarsken. Denne forsamlingen møttes regelmessig ved St. Jürgenkirken i Heide. Kirkens ytre utseende er dominert av tårn i senrenessansestil, bygd i tre ledd av Johann Georg Schott i 1724.
St. Bartholomäuskirken i Wesselburen ble også bygd av Johann Georg Schott, denne i perioden 1737–38. Han konstruerte den barokke bygningen på grunnlag av restene av eldre kirker i Wesselburen, hvilke hadde gått tapt under bybrannen i Wesselburen i 1736. Løkkuppelen på kirketårnet er meget uvanlig i Nord-Tyskland.
Vennskapssamarbeid.
Ditmarsken har et vennskapssamarbeid med distriktet Restormel i Cornwall i England. Dette samarbeidet startet i 1990 og er nedfelt i en traktat. Samarbeidet gir lag og foreninger muligheten til å samarbeide med en tilsvarende organisasjon, samt at personer fra Restormel kan dra til Ditmarsken og oppleve tysk kultur gjennom husstander tilknyttet samarbeidet, og vice versa.
Økonomi.
a>, den største arbeidsgiveren i distriktet
Ditmarskens økonomi utgjøres stort sett av turisme, landbruk og energiproduksjon. Turisme er for det meste konsentrert rundt Büsum i nord, og Friedrichskoog i sør. De fleste turistene er barnefamilier som drar for å oppleve badeferie på strendene ved Nordsjøen. Et betydelig antall turister kommer også på sykkelferie. Av de ca. to millionene turister som besøker distriktet hvert år, er nesten alle fra resten av Tyskland.
I januar 2005 lå arbeidsledigheten på 17,4 %, noe som er over snittet for Scleswig-Holstein (12,7 %). De største arbeidsplassene i distriktet er Bayer i Brunsbüttel (1000 arbeidsplasser), Sparkasse i Westholstein (600), Royal Dutch Shells raffineri i Hemmingstedt (570), trykkeriet Evers i Meldorf (560), og Beyschlag-fabrikken i Heide. Bundeswehr har en offiserskole i Heide.
I de siste årene har antallet personer som bor i Ditmarsken, men som jobber i Hamburg, økt kraftig. I 2002 dro 9 200 personer i Ditmarsken på jobb utenfor distriktet, og av disse pendlet 1 700 til Hamburg.
Energi.
Kommersiell utnyttelse av vindkraft i Tyskland startet i Ditmarsken. Tysklands første vindpark ble åpnet i 1987 i Kaiser-Wilhelm-Koog. Den eksperimentelle "GROWIAN" ("Große Windkraftanlage" – stor vindmølle) stod der fra 1983 til 1987.
I Ditmarsken er det omkring 800 vindmøller, og nesten alle av dem er plasserte i myrlandet. Bortsett fra Büsum, hvor en liten flyplass forhindrer eventuelle vindmøller, og naturreservatet ved Speicherkoog, finnes det vindmøller langs hele kysten. I 2003 produserte vindmøllene nok strøm til å dekke ca. halvparten av Ditmarskens strømbehov.
Oljefeltet Mittelplate, like utenfor Ditmarskens kyst, produserer to millioner tonn petroleum, hvilket utgjør ca. 54 prosent av den totale tyske produksjonen. Raffineriet i Hemmingstedt produserer omkring fire millioner tonn olje i året, delvis fra Mittelplate, og delvis fra olje levert via havnen i Brunsbüttel. Et oljefelt mellom Heide og Hemmingstedt var aktivt inntil 1991. Kjernekraftverket i Brunsbüttel er ett av de eldste i Tyskland. Det har også flest antall rapporterte ulykker, og de lengste periodene uten drift. Anlegget skal legges ned i løpet av 2008.
Turisme.
Hovedattraksjonene for turister i Ditmarsken er nasjonalparkene for Nordsjøen og Vadehavet. Kretsen har rundt 10 kilometer med grønne strenger, og Büsum kan tilby sine kjente sandstrender. I 2003 oppholde 205 382 turister seg 1 173 205 netter i Ditmarsken, de fleste av dem i Büsum (756 630 netter), etterfulgt av Friedrichskoog (75 654 netter) og Büsumer Deichhausen (33 811 netter). Turismen har gjennomgått en nedgang de siste årene, men ikke så kraftig som på Schleswig-Holsteins Østersjø-kyst. Økende konkurranse fra tidligere Østblokk-land og deres Østersjø-kyster har hatt mindre innvirkning på Ditmarsken fordi deres kyster er ganske forskjellige.
Inngangspenger for strender har reist en større debatt i Ditmarsken. Büsum (med ca. 1 million strandbesøk hvert år) og Friedrichskoog (300 000) krever slike inngangspenger. Det gjør derimot ikke mindre landsbyer i nærheten.
Turistindustrien i Ditmarsken prøver å variere turistmålene. Helse spiller stadig en større rolle i Tyskland, så gang- og sykkelveier blir stadig bygd. Deler av sykkelruten ved Nordsjø-kysten går gjennom Ditmarsken. I østre Ditmarsken tilbyr man kano- og kajakkturer på Eideren. Både politikere og reisebyråer legger vekt på kretsens kulturelle og historiske røtter.
Administrativ inndeling.
Nesten alle kommuner i Ditmarsken tilhører et amt. De to største byene i Ditmarsken er Heide og Brunsbüttel, og disse er amtsfrie byer, hvilket gjør at de hører direkte under kretsen. Selv i dag følger det desentraliserte Ditmarsken det gamle prinsippet om at hver landsby skal utgjøre sin egen kommune, noe som fører til store ulikheter i folketall og areal, jamfør Heide og Brunsbüttel mot Marnerdeich og Bergewöhrden. Jevnt over er kommunene i Ditmarsken gjennomsnittlig mindre enn andre steder i Tyskland, både i areal og folketall.
De største forandringene i sammensetningen av kommuner og amter skjedde i henholdsvis 1970 og 2008. I 1970 ble Nord- og Sør-Ditmarsken slått sammen til dagens Ditmarsken krets. Samtidig ble flere amter, som da var baserte på de gamle kirkesognene, "Amt Kirchspielslandgemeinden" («Amt KLG»), slått sammen til noe større amter. De nye amtene fulgte fortsatt det gamle prinsippet om kirkesogn, og således var Ditmarsken i 1970 den eneste kretsen i Tyskland som fortsatt titulerte sine amter som «Amt KLG». Fra 1970 var det 12 amter i kretsen. De fleste kommunene hadde vært selvstendige siden Weimarrepublikken, slik at den største forandringen på dette i 1970 ble at kommunen Sankt Michaelisdonn ble opprettet. Dessuten ble Brunsbüttel utvidet ved innlemmelser av blant andre Brunsbüttelkoog. I 2008 ble antall amter halvert, og samtlige kommuner bortsett fra Norderwöhrden fulgte med sitt gamle amt inn i ett av de seks nye. Fortsatt er Heides omlands amt og Eiderens amt titulerte som «Amt KLG». Hägen ble innlemmet i Süderheistedt den 1. januar 2009.


Alv Erlingsson (yngre).
Alv Erlingsson (fødselsår ukjent, død 1290 i Helsingborg) var en norsk adelsmann, som tilhørte Tanberg-ætten fra Norderhov på Ringerike og var sønn av baron Erling Alvsson. Erling var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (d. ca. 1240) og hertug Skule Bårdssons søster, et slektskap som knyttet Tanberg-ætten til kongehuset. Alv Erlingsson (yngre) var kong Magnus Lagabøtes tremenning. Han ble utnevnet til jarl og var kongens sysselmann i Sarpsborg. I utlandet titulerte han seg som «Comes de Saresburg» som betyr greve, dvs jarl, av Sarpsborg. Alv er kjent for å ha drevet med piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip.
Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen.
Bakgrunn.
a> etter at det ble forenklet og stilisert i 1965 av Hallvard Trætteberg
Da faren Erling døde i 1283 arvet Alv Erlingsson ættegården og stillingen som sysselmann i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold).
Allerede 1276 var Alv Erlingsson med sin far Erling voldgiftsmann for den norske regjeringen og forsøkte å megle mellom kong Valdemar Birgersson av Sverige (1243–1302) og hans bror hertug Magnus Ladulås (ca. 1240 – 1290) etter det svenske opprøret mot svenskekongen i 1275.
Fra 1277 finnes et brev fra kong Valdemar av Sverige til Alv Erlingsson og Audun Hugleiksson som ber om vern for Malmöborgeren Godekinus, originalen er i Lübeck Staatsarchiv, Svecica nr. 7a.
Alv Erlingsson fikk en sentral rolle i den norske riksstyringen etter Magnus Lagabøtes død i 1280. Kong Magnus’ sønn, kong Eirik Magnusson var mindreårig og ikke i stand til å ta regjeringsstyringen i egne hender. Det ble opprettet et formynderstyre som skulle styre riket på vegne av kongen frem til han var myndig. Alv var ikke med i den formelle formynderregjeringen, men hadde mye makt som sysselmann over Borgarsyssel.
Nordtysk handelsblokade.
I 1282 oppsto det konflikt mellom tyske handelsmenn i Bergen og de bergenske bymennene. På et bymøte forbød bymennene utlendinger å handle med diverse varer. Da kongen stilte seg bak byrådets vedtak, havnet den norske kongemakten i konflikt med det «Rostockske Landefredsforbund», et nordtysk forbund av territoralfyrster og østersjø- og nordsjøsteder. De vendiske stedene med byen Lübeck i sentrum, spilte en ledende rolle i forbundet. I 1283 innførte forbundet en blokade av Norge, med det uttalte mål å sulte ut befolkningen, for slik å få det norske lederskapet til å bøye av.
I denne situasjonen gikk Alv inn for en konfrontasjonspolitikk mot rikets tyske fiender. Da det i 1284 brøt ut krig, fikk Alv en lederrolle på norsk side. Krigføringen tok form som en ren kaperkrig mot tyske handels- og krigsskip. Årboken i Lund omtaler dette året Alv som en «mektig sjørøver». Under Alvs ledelse ble en rekke tyske skip angrepet på åpen sjø og besetningen drept. Også nøytrale skip fra Frisland ble angrepet og norske krigsfolk gikk i land i Danmark og herjet Skagen nord i Jylland. I 1285 ble den danske kongemakten blandet inn i konflikten på tysk side, da den danske kong Erik Klipping sluttet seg til blokaden. Alv slo nå til mot Horsens i Jylland og Kalundborg på Sjælland.
I 1285 møttes tyske og norske diplomater til forhandlinger under et møte som ble holdt i Kalmar i regi av den svenske kongen Magnus Birgersson, som hadde etterfulgt broren Valdemar. Kong Eirik Magnusson ble nødt til å betale 6000 mark sølv, en uhyre stor pengesum, for å få til en fredsslutning med landefredsforbundet. Den rollen Alv hadde spilt førte til at han fikk mange fiender innen den politiske norske eliten. Motstanden mot Alv var sentrert rundt kongens yngre bror, hertug Håkon Magnusson. Alv ble gitt ansvaret for den vanskelige situasjonen kongemakten nå befant seg i, med et enormt pengekrav rettet mot seg og fortsatt krig mot Danmark.
Alv var likevel fortsatt en av Norges mest innflytelsesrike personer. Som en formalisering av hans militære lederrolle, ble han sent på året i 1285 eller tidlig i 1286 gitt tittelen jarl, i følge en islandsk kilde for å «verge Norges rike». Som nyutnevnt jarl reiste Alv som offisiell norsk representant til Frankrike og England, og møtte kong Edvard I av England. Han tok i kong Eiriks navn opp et lån på 6000 mark sølv, sannsynligvis penger som skulle brukes til å betale tyskerne erstatning. I tillegg vervet han engelske leiesoldater som skulle brukes til å tvinge Danmark ut av konflikten.
I Alvs fravær forandret situasjonen i Danmark seg drastisk. Den danske kongen hadde ligget i borgerkrig med hertug Valdemar av Jylland. Hertugen var en nær alliert med lederskapet i det «Rostockske Landefredsforbundet», noe som førte til at den danske kongen ikke ble med i fredsavtalen mellom tyskerne og nordmennene som var blitt inngått i Kalmar. Mens Alv var i utlandet bekjempet kong Erik Klipping hertug Valdemar og satte han i fengsel. Etterpå tok han initiativ til å inngå fred med den norske kongemakten. Da Alv senere på året kom hjem med leiesoldater som skulle brukes mot Danmark var krigsgrunnlaget derfor borte.
Konflikt mellom Alv og hertug Håkon Magnusson.
I tiden som fulgte forverret situasjonen seg for Alv i Norge. Kretsen rundt kong Håkon i Oslo anklaget ham åpenlyst for å ha framprovosert krigen som hadde kostet så dyrt, og leiesoldatene han hadde med seg kunne ikke brukes til det de var leid inn for. I mars 1287 døde så enkedronning Ingeborg. Hun hadde hatt en lederrolle i det politiske lederskapet, og uten henne manglet riket et klart lederskap. Snart eskalerte konflikten mellom hertug Håkon og Alv. Det finnes ikke kilder som forteller akkurat hva som forårsaket at konflikten utviklet seg til borgerkrig, men en trolig forklaring er at Alv nektet å levere fra seg pengene han hadde lånt i England. Da tyske diplomater ankom Tønsberg for å få utbetalt kong Eiriks gjeld, hadde han ingen penger å gi dem. Like etterpå brøt det ut krig på Østlandet mellom Alv og Håkon.
Det har vært vanlig å hevde at Alv angrep Oslo, brente byen og fanget høvedsmannen der, Hallkjell Krøkedans. Det er det ikke kildegrunnlag for å si sikkert, men vi vet med sikkerhet at Alv fanget Hallkjell og senere fikk han drept på øya Isegran i Glomma. For det ble han lyst fredløs, og det sto et større slag mellom hans og hertugens styrker. 260 av Alvs menn ble drept, og åtte av lederne hans ble senere hengt. Selv flyktet Alv til Sverige, der han underkastet seg den svenske kongen for å få beskyttelse.
Sjørøveraktivitet i Østersjøen.
Etter et kortere opphold i Sverige reiste Alv videre. Et brev fra ordensmesteren i «Den tyske orden» knytter ham i tiden etterpå til Riga, der han kan ha bygget seg opp en ny base. Ordensmesterens brev omhandler en flokk «skadelige ulver» som har slått seg ned i Riga for å drive rovdrift på byens rike handelsliv. Lederen for røverflokken er i følge brevet en greve av Tønsberg, som sannsynligvis henviser til Alv, den eneste norske «greven». I denne tiden forsøkte Alv å vinne tilbake sin posisjon i Norge. Svogeren hans, baronen Tore biskopsson Håkonsson, skrev i 1290 brev til kong Edvard I og tilbød sine tjenester mot at den engelske kongen hjalp Alv til å forsone seg med kong Eirik.
Henrettelse.
Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, og han ble henrettet på steile og hjul (radbrukket) utenfor Helsingborg ved Skånes kyst.
Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.
I 1293 ble Alvs beinrester ført fra Helsingborg til Tunsberg av svogeren Tore Håkonsson og sannsynligvis begravet der.
Alvs hovedfiende, hertug Håkon, var bare 17 år gammel da konflikten mellom dem nådde sitt høydepunkt i 1287. Da han mange år senere ble kronet til konge førte han en politikk som har vært vanlig å forstå som antiaristokratisk. Bare noen få dager etter at han i 1299 ble kronet lot han stormannen Audun Hugleiksson arrestere og lot ham sitte tre år i fengsel før han lot ham henge som en annen tyv og niding. I 1308 kom han med den berømte forordningen hvor han avskaffet alle jarle- og lendmannsverdigheter, unntatt for de av kongeslekt, under den uklare begrunnelsen «ymse menns framferd i landstyringen både da vi brødre var barn, og nå i senere tid.»
Borg på Isegran og Valdisholm.
Isegranhalvøya stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.
Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel Tordenskjold brukte det som en viktig base under Den store Nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset».
Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.
Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen.
Etterspill.
Alv Erlingsson blir av noen i ettertid sett på som en slags «aller siste viking», den siste forsvarer av Norge mot det tyske handelsherredømmet. Hans virksomheter har både vært karakterisert som stort sjømannsskap og som grovt og simpelt sjørøveri.
Folkeviser.
Både Audun Hugleiksson og Alv Erlingsson dukket opp i folkeviser senere, og Audun som sannsynligvis var uskyldig, ble hurtig den skyldige i folks øyne og framstilt som en stor skurk, mens Alv som beviselig var overfallsmann, morder og sjørøver, ble heroisk skildret og kalles for «Milde herr Alf». Senere skjer det en språklig misforståelse hvor «milde» blir omgjort til «Mindre-Alf». Det er ingenting som tyder på at han var liten av vekst.
Absalon Pedersson Beyer har i "Om Norgis Rige" sitert og omtalt et par viser med tilknytning til Bergen: om Alv Erlingsson og om den «falske Margrete» som ble brent på Nordnes i 1301. Disse visene har delvis samme historiske bakgrunn som «Sir Patrick Spens» og Jon Remarsson-visene.
Slekt.
Om Alv Erlingsson var gift eller hadde barn er uklart.
En Eystein Aslakson som fikk bispeembede i Oslo, sies å være i slekt med Alv Erlingsson. En annen påstått slektning er den nåværende dronning Sonja.
Teater.
Galeicompagniet har i samarbeid med Østfold Teater i forbindelse med «Tall Ships Race» i Fredrikstad oppført en utradisjonell historisk teaterforestilling kalt «To helter – et hav» med skuespillere og sirkus-artister. Her møtes de historiske skikkelsene Alv Erlingsson og Peter Wessel Tordenskiold.


Bundespolizei.
Bundespolizei (før 1. juli 2005: "Bundesgrenzschutz") er navnet på det føderale politiet i Tyskland. Det er underlagt det føderale innenriksministeriet. De enkelte forbundsstatenes politi kalles Landespolizei, «statspoliti».
Rikspolitiet har tre spesialenheter: Flyvergruppen, antiterrorenheten GSG9, samt sentralkontoret for informasjon og kommunikasjon.
Totalt har Rikspolitiet ca. 38 500 ansatte.


Helgeroa.
Stein i Helgeroa med innskripsjon Laurvig Grevskap anno 1782
Helgeroa er et sted i Larvik kommune i Vestfold, på østsida av Langesundsfjorden. Helgeroa er en del av tettstedet Nevlunghamn, da stedet har vokst sammen med Nevlunghavn.
Om sommeren er Helgeroa et populært feriested med blant annet Helgeroa Marina og Blokkebukta badestrand og campingplass. Tidligere var det losstasjon her. I Helgeroa ligger Sjøkartverkets målestasjon for vannstand med opplysninger fra 1965.
Det går ferje som tar passasjerer og sykler fra Helgeroa via Arøya til Langesund på vestsida av fjorden.
Helgeroa havn ligger i le for Skagerrak på nordsiden av en tange av rullestein, Mølen. Fra Mølen går det store raet med ra-veien gjennom Vestfold. På grunn av vanskelig topografi, blant annet i Langangen, var det lenge overgang fra landeveis til sjøveis transport nettopp i Helgeroa. Fra Helgeroa var det da båtforbindelse enten innover Langesundsfjorden og Frierfjorden eller vestover til byene på Agder.
Før Breviksbrua ble åpnet i 1961 var fergestrekningen Langesund – Helgeroa en viktig forbindelse for landeveis trafikk mellom Østlandet og Sørlandet.


Luftforsvarets stasjon Mågerø.
Luftforsvarets stasjon Mågerø eller Control and Reporting Centre (CRC) Mågerø ligger på Mågerø militære område på halvøya Mågerø i Tjøme kommune i Vestfold. Stasjonens oppdrag er suverenitetshevdelse av norsk luftrom 24/7 sammen med søsterstasjonen CRC Sørreisa i Troms.
Mågerø fort ble bygd på Mågerø på 1930-tallet som en del av forsvaret av Oslofjorden. Kystartilleriet var stasjonert der fram til 1960-tallet, bortsett fra under krigen da tyskerne overtok anlegget og bygde ut bl.a. med flere kanoner. Fra 1962 har Luftforsvaret hatt kontroll med radarstasjonen. CRC Mågerø er i dag en høyteknologibedrift, og Forsvaret er den største arbeidsgiveren på Tjøme etter kommunen. 14. juni 2012 vedtok Stortinget at Luftforsvarets stasjon Mågerø skal legges ned.
På det militære området ligger også Kongefamiliens private feriebolig.
Eksterne lenker.
Mågerø


Rhamphorhynchus muensteri.
"Rhamphorhynchus muensteri" var en flygeøgle som levde mot slutten av Jura. Hodeskallen var avlang og i kjevene satt en rekke spisse tenner. Den lange halen fungerte antagelig som et slags ror og hjalp "Rhamphorhynchus" å manøvrere i lufta. "Rhamphorhynchus" levde av å fange fisk i havet.
Flere hundre "Rhamphorhynchus"-fossiler har blitt funnet i kalksteinene ved Solnhofen i Tyskland, slik at man har kunnet danne seg et forholdsvis fullstendig bilde på "Rhamprhynchus anatomi. Fossilene varier ganske mye i størrelse, med vingespenn fra 30 cm til over 1 m. Tidligere trodde man derfor at det fantes flere arter av "Rhamphorynchus", men tror man heller at variasjonene representerer forskjellige livsstadier. I så fall fortsatte "Rhamphorynchus" og andre flygeøgler å vokse gjennom hele livet.


A-magasinet.
"A-magasinet" er et blad som kommer som vedlegg til den norske avisa "Aftenposten" hver fredag. Magasinet har et mål på 210x278 mm, og er altså mindre enn dagsavisa, som er i tabloidformat. Bladet trykkes hos Hjemmet Mortensen Trykkeri og
har har et sidetall på mellom 68 og 84 sider. Bladet ble fram til 2011 trykket hos Aktietrykkeriet i Fetsund.
Historikk.
"A-magasinet" er blitt utgitt i tre perioder: 1927–1944, 1963–1993 og fra 2005.
1927–1944.
Første nummer kom nyttårsaften 1926 etter initiativ fra redaktør Frøis Frøisland. Navnet var vinnerbidraget i en navnekonkurranse blant Aftenpostens lesere. Andre forslag var "Lørdagshygga", "Ding Dong", "Tilhænger'n" (etter det populære komikerparet Telegrafstolpen og Tilhenger'n), "Sofadyret" med flere. Magasinet ble midlertidig stanset i 1943 på grunn av papirrasjoneringen under 2. verdenskrig.
1963–1993.
Magasinet gjenoppstod i 1963, nå med en «kvinneprofil», det vil si med stoff om familieliv, hjem og moter. Allerede året etter ble denne redaksjonelle profilen forlatt, og magasinet ble et rent reportasjeblad med «saklig underholdning». I 1966 ble det første fargefotografiet trykket i bladet, og siden ble fotojournalistikken et kjennetegn ved A-magasinet. I 1984 ble Per Egil Hegge redaktør og bladet ble litt «friskere» i formen. Faste innslag var blant annet kriminalnovellen og tekstkonkurransen med vitsetegninger av Sven Sønsteby. "A-magasinet" ble imidlertid nedlagt i 1993 da mange av annonsørene gikk over til Schibsteds nystarta TV 2.
Naturfotografen Sverre M. Fjelstad var i over 20 år ansvarlig for den faste spalten "Naturen rundt oss" i A-magasinet i denne perioden.
2005–.
Tredje runde med "A-magasinet" begynte fredag 21. oktober 2005. Kjersti Løken Stavrum, tidligere sjefredaktør i ukebladet Kvinner og klær, er i dag redaktør.


Nevrokirurgi.
thumb
Nevrokirurgi er en kirurgisk disiplin som befatter seg med behandling av sykdommer i sentralnervesystemet og det perifere nervesystem, samt dets omkringliggende strukturer.
Fagfeltet inkluderer forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av sykdommer som affiserer sentralnervesystemet og perifere nerver. Tilstander som behandles av nevrokirurger er for eksempel hjernesvulster, hjerneblødninger, hodeskader, hydrocephalus, rygglidelser, kroniske smertesyndromer og bevegelsesforstyrrelser (Parkinsons sykdom). Faget er av mange regnet som det mest prestisjefylte innen medisin, og stiller store krav til fagkunnskaper, beslutningsdyktighet, stressmestring og operasjonsferdigheter. I Norge utøves nevrokirurgi på Oslo Universitetssykehus, Haukeland Universistetssykehus i Bergen, St. Olavs Hospital i Trondheim, Universitetssykehuset i Nord-Norge i Tromsø og Stavanger Universitetssykehus. Mange nevrokirurger er også involvert i forskning og innehar medisinsk doktorgrad.
Nevrokirurgi er en svært gammel disiplin. Det er kjent at mennesker i mange kulturer har utøvet hjernekirurgi flere tusen år f.Kr. Den moderne nevrokirurgiens fedre regnes som Harvey Williams Cushing og Gazi Yaşargil.
I de fleste land er nevrokirurgi en egen spesialitet. En spesialistutdannelse tar minimum 6 år, som kommer i tillegg til medisinstudium og turnustjeneste.


Samisk parlamentarisk råd.
Samisk parlamentarisk råd er et samarbeidsorgan for sametingene i Norge, Sverige og Finland. Det ble opprettet 2. mars 2000. Sametingspresident Sven-Roald Nystø ble valgt som rådets første president, og presidentskapet for rådet går på omgang mellom sametingene.
Den viktigste saken for rådet har vært det fellesnordiske språkarbeidet. Rådet har ansvaret for den felles samiske språknemnden. Andre saker rådet arbeider med, er Barentssamarbeidet, Arktisk Råd, Interreg og arbeidet med urfolksspørsmål i FN.


Sven-Roald Nystø.
Sven-Roald Nystø (født 30. september 1956) er en lulesamisk politiker fra Storå i Tysfjord. Han er utdannet cand.polit. fra Universitetet i Tromsø.
Nystø var president for det norske Sametinget i to perioder, fra 1997 til 2005, for Norske Samers Riksforbund.
Før han ble sametingspresident, var han visepresident under Ole Henrik Magga. Han satt også i
Samerettsutvalget, og han var leder for Urfolksutvalget i Barentssamarbeidet.


Kulturrevolusjonen.
Den proletære kulturrevolusjon (kinesisk: 无产阶级文化大革命; pinyin: "Wúchǎn Jiējí Wénhuà Dà Gémìng"), ofte forkortet til Kulturrevolusjonen (文化大革命; "Wénhuà Dà Gémìng", eller enda enklere med kinesisk stavelsesforkortelse: 文革, "Wéngé"), var en serie gjennomgripende politiske kampanjer i det kommunistiske Kina med den hensikt å forandre samfunnet fra bunnen av.
Kulturrevolusjonen regnes som regel for å ha vart fra 1966 til 1976, selv om denne periodiseringen ikke er allment godtatt. Mao Zedong stod bak, og et fremtredende motiv for ham var å bevare og styrke sin egen maktposisjon. Under de år det hele pågikk, var det store utrenskninger og ødeleggelser. Antall ofre regnes i millioner og økonomien led. Mellommenneskelige relasjoner ble ødelagt, og grunnfestede samfunnsverdier ble skadet. Religioner, minoriteter, folk med suspekt sosial bakgrunn eller akademisk bakgrunn ble nådeløst forfulgt og vesentlige deler av kinesisk kulturarv gikk tapt. Selv om Kulturrevolusjonen ble drevet gjennom av det kinesiske kommunistpartis ledelse, rammet den også kommunister i Kina, både ved utrenskninger og drap. I lederskapsskiktet var det store utrenskninger; en vanlig anklage var at folk «var slått inn på kapitalismens vei». Blant disse angivelige «kapitalistfarerne» var toppfolk som Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. I ettertid har kulturrevolusjonen gitt det kinesiske kommunistpartiet et vesentlig troverdighetsproblem.
Den offisielle vurderingen av Kulturrevolusjonen fra Det kinesiske kommunistpartis side har i ettertid sunket trinnvis, fra først å bli stille tilsidesatt og dempet kritisert, til mer uttrykt kritikk, og til en uforblommet karakteristikk under dengismens markedssosialistiske Kina som "en ti år lang katastrofe".
Periodisering.
Det er flere måter å periodisere kulturrevolusjonen på.
Når begynte Kulturrevolusjonen?
I de mest aksepterte versjonene begynte Kulturrevolusjonen i 1966, skjønt det er noe forskjell på månedsangivelsen. Mai 1966 er det kinesiske kommunistpartiets foretrukne versjon. Denne støttes av endel uavhengige historikere. For mange historikere er august 1966 vel så godt som startpunkt. Begge synsmåter har meget for seg. Viktige beslutninger var på plass i midten av mai, avisene begynte å gi stor plass til dramatisk omtale av «den store proletære kulturrevolusjon», utrenskninger i Kulturrevolusjonens navn var kommet i god gang. Historiebevisste kinesere og utenlandske observatører, som selvsagt merket seg begrepet «kulturrevolusjon», registrerte imidlertid det hele som nok en av de periodiske utrenskninger. Det var ikke før i august at det mest dramatiske kjennemerket på Kulturrevolusjonen var på plass. Det skjedde ved at Mao innkalte enorme mengder rødegardister til Beijing for å gi dem et mandat som til og med stod over de militære styrkers og partiapparatets, og så sendte dem ut på det som ofte ble rene herjingstokter.
Det finnes også helt avvikende oppfatninger om når Kulturrevolusjonen begynte.
Når sluttet Kulturrevolusjonen?
Det eksisterer tre versjoner av når Kulturrevolusjonen var over.
I oktober 1974 sa Mao Zedong i en tale at Kulturrevolusjonen var nå "«i sitt åttende år … Nå er det godt å ha stabilitet, og hele partiet og hæren bør omforenes»". Dermed opphevet han "de facto" sitt tidligere utsagn om at den var over. I årene som fulgte, ble Kulturrevolusjonen igjen omtalt i offisiell propaganda som noe pågående, eks. "«vi er gått inn i Den store proletære kulturrevolusjons tiende vår»".
Denne siste periodiseringen, 1966 til 1976, er blitt den «offisielle» i kinesisk historieskrivning. Det er kanskje noe oppsiktsvekkende at utenlandsk historieskrivning har overtatt denne historietolkningen, ettersom den åpenbart var blitt til for å tjene det kinesiske kommunistpartis egeninteresse. En slik periodisering bidrar også til å tåkelegge hvor forskjellig de to distinkte fasene av perioden var. I årene 1966 til 1968 hadde man å gjøre med en periode preget av rødegardister og unntakstilstand i det akademiske liv og i arbeidslivet. De påfølgende år fra 1969 av må forstås som en reaksjon på meget av det som skjedde i den første perioden, med bruk av langt mer kontrollerte og styrte maktmidler.
I denne artikkelen: 1966 til 1976.
Denne artikkelen legger til grunn den fortolkning av Kulturrevolusjonen som er blitt den dominerende i og utenfor Kina, nemlig 1966 til 1976, selv om den har innebygde svakheter. Denne tidfestingen er mulig ettersom vesentlige sider ved samfunnsveltningene fortsatte etter 1968.
Overblikk.
Mellom 1966 og 1968 brukte Mao Rødegardistene, som man kan karakterisere som hans personlige ungdomsmilits som ble opprettet for anledningen, til å slå ned på Maos ekte eller innbilte motstandere og gripe kontrollen over stats- og partiapparatet. Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti ble derved tilsidesatt til fordel for "Komiteen for kulturrevolusjonen" og tilsvarende de regionale og lokale styringsorganer med revolusjonskomiteer. I det kaos og voldsregime som fulgte, ble mange av den kinesiske revolusjons ledere og mange forfattere, kunstnere og religiøse ledere utrensket og mange av dem drept, mens millioner av mennesker ble forfulgt. Så mange som en halv million mennesker døde.
For å forstå kulturrevolusjonens rolle er det nødvendig å gå nærmere inn på hva formålet var. Dette blir samtidig en reise inn i idefilosofiens verden, da kulturrevolusjonen har sitt idemessige utspring i utopiske tanker om det kommunistiske samfunnet.
Kulturrevolusjonen er det største og mest omfattende forsøket på å skape det nye mennesket som kunne gjøre det kommunistiske samfunnet mulig. Allerede så tidlig som 1953 var arbeidet med avskaffing av gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker en prioritert oppgave i Kinas nyetablerte obligatoriske skolegangen for alle barn. For å forstå sammenhengen mellom disse tidlige aktivitetene og kulturrevolusjonen, må man ha innsikt i Det kinesiske kommunistpartiets målsettinger etter maktovertakelsen i 1949. Det langsiktige målet var å skape et kommunistisk samfunn i samsvar med det filosofiske idegrunnlaget man finner hos Engels, Marx og Lenin. I følge dette idegrunnlaget er proletariatets diktatur det første steget på veien mot det kommunistiske samfunnet. Under proletariatets diktatur overtar staten kontrollen over alle produksjonsmidler i samfunnet. Dette eierskapet er fundamentet for den sosialistiske statsdannelsen. Målsettingen for den sosialistiske statsdannelsen er å gjøre den overflødig. Kort og overforenklet formulert er den utopiske tanken at den sosialistiske statsdannelse blir overflødig når alle mennesker på jordkloden har innsett at deres personlige interesser blir best ivaretatt når fellesskapets interesser er optimalisert. Det finnes ingen intersubjektiv enighet om hva dette skulle kunne bety. Derfor er det vanskelig å gi noen nærmere beskrivelse uten å ta med et større antall ulike individuelle oppfatninger/drømmer. En fellesnevner som dekker noen ulike syn kan være drømmen om en allestedsnærværende kollektiv bevissthet som erstatning for menneskenes individuelle bevissthet. Verdenslitteraturen har flere kreative eksempler på hvordan en slik kollektiv bevissthet skulle fungere/ikke fungere, i praksis. Isac Asimov’s «Gaia» kan neves som eksempel på en kollektiv bevissthet som fungerer. Riktig nok som noe vi mennesker ikke er i stand til å forstå med våre individuelle bevisstheter. «Fluenes herre» av William Golding er et kraftfullt argument for at en kollektiv bevissthet ikke finnes i virkelighetens verden. Fra et idefilosofisk ståsted er det oppsiktsvekkende at en filosofisk retning basert på den historiske og dialektiske materialismen, har en målsetting som til forveksling er identisk med en platonsk ide.
Troen på et kommunistisk samfunn er nær knyttet til troen på at det går an å skape en mennesketype, frigjort fra det kapitalistiske samfunnets individualistiske tenking. Engels, Marx, Lenin og Mao har alle gitt sin tilslutning til denne ideen. Ofte omtalt som «Det nye mennesket». Fra et ideologisk perspektiv var Maos lansering av Det store Spranget og kulturrevolusjonen, forsøk på å skape det nye mennesket som skulle vise veien fram mot det kommunistiske samfunnet. Det er åpenbart at Mao aldri ville lansert disse bevegelsene dersom han ikke hadde hatt en sterk tro på menneskets evne til å forandre seg. Erfaringene fra den kinesiske revolusjonen hadde vist ham hvilke enorme krefter håpet om frihet kan utløse i en befolkning. I 1957, etter Kinas første femårsplan, ville Mao at man skulle øke takten i veksten mot «realsosialismen» (Overgang fra proletariatets diktatur til demokratisk sosialisme»). For å fremme dette satte han i gang «Det store spranget fremad» I 1966 var de første barna utsatt for en massiv påvirkning med formål å skape den nye mennesketypen på vei inn i de voksnes verden. Det var helt tydelig at framveksten av en ny mennesketype ikke kom av seg selv i samsvar med Marx postuleringer om historisk nødvendighet.
Kulturrevolusjonens store mål var å skape den mennesketypen som kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Første steg på veien var å avskaffe: Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Kina noen sinne hadde sett. Kommunistpartiet hadde forventninger om at befolkningen ville omsette denne friheten til med forenede krefter å skape det frie sosialistiske Kina. I samsvar med sosialistiske teoretikeres tanker hadde man forventninger om at dette var en historisk nødvendighet. Men helt i tråd med William Goldings «Fluenes Herre» fikk kulturrevolusjonen fram både de beste og de verste egenskapene vi mennesker har. Noe nytt menneske var det ikke mulig å få øye på. Etter godt og vel 2 år (1966 -1969) med kaotiske tilstander måtte Mao innrømme at eksperimentet ikke hadde gitt de ønskede resultater. At kulturrevolusjonen først endelig ble begravet sammen med Mao er utrykk for anerkjennelsen av Maos rolle i gjenreisingen av Kinas storhet.
Det kinesiske kommunistpartis offisielle historiske analyse er inkorporert i dets "«Resolusjon om visse spørsmål i vårt Partis historie siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina»", vedtatt den 27. juni 1981. I dette dokumentet fastslås det at "«hovedansvarlig for det alvorlige "venstre"avvik som Kulturrevolusjonen var, en feil av omfattende størrelse og utstrakt i varighet ligger hos kamerat Mao Zedong»". Det heter videre at Kulturrevolusjonen ble "«gjennomført under feilaktig ledelse av Mao Zedong, som ble manipulert av Lin Biaos og Jiang Qings kontrarevolusjonære gruppe, og brakte alvorlig katastrofe og uro over Partiet og det kinesiske folk»".
I dette dokumentet defineres Kulturrevolusjonens varighet å være fra mai 1966 til oktober 1976.
Kulturrevolusjonen er fremdeles (2007) et følsomt tema i Folkerepublikken Kina. Selv om det nå ikke er så meget sensur av skildringer av hendelser under Kulturrevolusjonen, er det jevnlig sensur av ytringer om ansvarsforhold og sammenhenger som ikke sammenfaller med den versjon som ble knesatt ved den offisielle resolusjon av 1981. Det gjelder også ytringer som går ut på at Kulturrevolusjonen for det meste var av det gode, eller at Mao bar enten mer eller mindre personlig ansvar for hendelsene enn det som offisiell historieskrivning hevder.
Tidlige forbilder.
Allerede før Kulturrevolusjonen var de fleste av dens trusselmetoder utprøvet og brukt under den tidligere beriktigelsesbevegelsen på 1940-tallet, gjennomført før kommunistene hadde makten i mer enn noen nordlige og nordvestlige regioner av Kina, og mens japanske styrker kontrollerte store deler av det østre og nordøstre Kina.
De politiske forandringene etter kommunistenes maktovertakelse i hele Kina i 1949 førte også til omfattende sosiale forandringer, særlig ved det at mange fra den tidligere herskende klasse og intelligentsiaen ble brennemerket høyreorienterte, «revisjonister», «svarte elementer» og «svarte gjengelementer». Deres hus ble konfiskert, og enhver gjenstand som ikke passet inn med Maos verdisystem ble knust. Knapt noen familie med et problematisk rulleblad i forhold til det nye systemet unnslapp slik oppmerksomhet. På 1950-tallet gikk det knapt et eneste år uten at en ny utrenskning ble foretatt, under kampanjeslagord som "de tre anti", "Gao Gangs anti-parti-klikk", "eliminering av de kontrarevolusjonære", "anti-høyre-bevegelsen".
Det store spranget.
I 1957, etter Kinas første femårsplan, ville Mao at man skulle øke takten i veksten mot «realsosialismen» (til forskjell fra «diktatorisk sosialisme»). For å fremme dette satte han i gang "«Det store spranget fremad"», etablerte folkekommuner på landsbygda med kollektivt arbeid og massemobilisering. "Det store spranget" hadde som mål å øke stålproduksjonen og doble jordbruksproduksjonen.
Men det hele kom i ulage: Jernet som ble produsert av bøndene, var for det meste av altfor dårlig kvalitet. Bøndene hadde liten kunnskap om denne typen arbeid, og de maktet ikke å drive landsbyessene. Ettersom mange landbruksredskaper var blitt smeltet ned for å inngå i stålproduksjonen, og fordi bøndene fikk mindre tid til jordbruksproduksjon, gikk all annen produksjon tilbake. Situasjonen ble ikke bedre av at lokale kommunistledere forfalsket produksjonstallene for å unngå sanksjoner. Dermed ble problemet maskert, ja til de grader at Kina eksporterte matvarer til utlandet, og det fra provinser der det var brutt ut hungersnød. Økonomien brøt sammen, og tapene av menneskeliv var på mange millioner. Ifølge en rekke kilder kan antall omkomne ha kommet opp i et sted mellom 20 til 30 millioner.
a> var en av kinesisk kommunismes veteraner. Her på hesteryggen i 1940.
I 1959 trådte Sentralkomiteen sammen til et møte i partiets eksklusive møtesenter i Lushanfjellene. General Peng Dehuai kritiserte der Maos «store sprang fremad» i et privat brev. Han skrev at Det store spranget var preget av vanstyre og småborgerlig fanatisme. Selv om Mao selv hadde kommet med kritikk av Det store spranget i endel taler noe forut for dette, var det hans standpunkt at politikken hadde vært «70 prosent korrekt» generelt sett. I 1959 gikk Mao av som formann for Folkerepublikken, og regjeringens daglige arbeid gikk over til andre ledere som den nye formann Liu Shaoqi, statsminister Zhou Enlai og kommunistpartiets generalsekretær Deng Xiaoping. Mao forble formann for kommunistpartiet. Politisk inngikk Mao en allianse med Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, som gav dem den daglige kontroll over landet, mot at man fikk uskadeliggjort Peng og anklaget ham som «høyreopportunist».
Blant Lius og Dengs reformer var det en delvis retrett fra kollektivismen, og politikken ble mer pragmatisk og effektiv. Liu Shaoqi erklærte at «det er bedre å kjøpe enn å produsere, bedre å leie enn å eie». Dette var toner som åpnet for en økonomisk utvikling som var helt i strid med Maos tanker om selvberging.
Tiltagende konflikt mellom Mao Zedong og Liu Shaoqi.
I Kina ble de tre årene fra og med 1959 kjent som naturkatastrofenes tre år. Det var en desperat matmangel, og produksjonen falt sterkt. Mot slutten av denne treårsperioden, som var et direkte resultat av «Det store spranget», var anslagsvis 45 millioner mennesker døde av sult eller av andre årsaker knyttet til politikken som ble ført.
Liu Shaoqi bestemte at en rekke av «det store spranget»-reformene skulle avbrytes, som for eksempel folkekommunene, slik at økonomien kunne få fungere som tidligere.
Ettersom Lius politikk gav gode resultater, vokste han i anseelse både blant partifolk og i folket. Sammen med Deng Xiaoping begynte Liu å planlegge hvordan man gradvis kunne endre Maos rolle fra å ha reell politisk innflytelse til å bli en nasjonal gallionsfigur. For å gjenvinne politisk fotfeste og sjalte ut opposisjonen satte Mao i gang den sosialistiske dannelsesbevegelse i 1963.
Mao innrømmet senere at noen generelle feil var blitt begått, men forsvarte innbitt «Det store spranget» som konsept. Et tankekors ved den sosialistiske dannelsesbevegelse var at den ble fremstilt som et tiltak for å fremme grasrotbeslutninger, mens den reelt ble fast ledet av Mao selv. Denne bevegelsen, som var primært rettet mot skolebarn, fikk ingen umiddelbar betydning innen kinesisk politikk, men den hadde sin innflytelse på en generasjon unge, som Mao kunne mobilisere støtte fra i fremtiden.
I 1963 begynte Mao å angripe Liu Shaoqi åpent. Han sa at klassekampens idealer måtte fremmes til stadighet; hvert år, hver måned, hver dag. I 1964 var den sosialistiske dannelsesbevegelse gått over i den nye «fire opprydningers bevegelse», som hadde som uttrykt mål å rydde opp innen områdene politikk, økonomi, ideer og organisasjon. Bevegelsen var politisk rettet direkte mot Liu.
Umiddelbar opptakt.
Mot slutten av 1959 skrev historikeren og viseborgermesteren i Beijing Wu Han en avisartikkel som han to år senere utviklet til et historisk drama på beijingoperaen kalt "Hai Rui avsettes fra embedet" (pinyin: "Hai Rui Ba Guan", 海瑞罢官). I stykket blir den rettskafne mandarinen (Hai Rui) avsatt av en korrupt Ming-keiser.
Stykket høstet til å begynne med ros fra Mao. I 1965 skrev imidlertid Mao Zedongs kone Jiang Qing og hennes protesjé Yao Wenyuan, som den gang var en lite kjent redaktør for en fremstående avis i Shanghai, en avisartikkel som kritiserte stykket. De kalte det for «giftig ugress» og et angrep på Mao, der Mao Zedong var forkledd som den korrupte keiser og Peng Dehuai var den dyktige mandarin.
Avisartikkelen fikk publisitet over hele landet, ettersom mange andre aviser bad om å få gjengi den. Beijings borgermester Peng Zhen, som støttet Wu Han, opprettet en komité som kom til at kritikken mot stykket gikk alt for langt. Den 12. februar 1966 kom denne komiteen, kalt «Gruppen på fem med ansvar for Kulturrevolusjonen», med en «rapportskisse om den pågående akademiske diskusjon», som senere ble kjent som «februarskissen». I dette dokumentet understreket gruppen at diskusjonen rundt "Hai Rui avsettes fra embedet" var akademisk og ikke politisk.
Lin Biao vant i denne omgang, og hans mottrekk bidro til å felle enkelte av hans motstandere. Den Yan Weibing som ble nevnt i fjerde punkt, og som vitterlig hadde skrevet anonyme brev for å sverte Ye Qun, var nemlig konen til Lu Dingyi, som Mao ønsket å få fjernet. Sammen med en rekke andre anklager var dette med på å felle en gruppe som – til sin egen overraskelse – ble definert som en egen antipartiklikk av sammensvorne: Peng Zhen, Luo Ruiqing, Lu Dingyi og Yang Shangkun.
En annen sak som kom opp, dreide seg om en angivelig avlytting av Mao. Forhistorien var at kommunistpartiet i 1958 hadde anskaffet ti båndopptakere fra Sveits for å kunne forbedre referatene fra viktige møter. Åtte av apparatene ble administrert av Yang Shangkun. I 1961 råflørtet Mao med en ung kvinne han hadde i kikkerten uten å vite at en av båndopptakerne i nærheten stod på opptak. Etterpå ble det en huskestue, som igjen ble husket og politisert i 1966. Flere folk ble utrensket for å ha «avlyttet» Mao, og det endte først etter noen år med at Deng Xiaoping i 1968 kom med en beklagelse av «avlyttingen». (Etter Kulturrevolusjonen, i 1980, ble det fastslått at det aldri var pågått noen avlyttingsovervåking av Mao.)
Den 16. mai, etter anvisning fra Mao, kom Politbyrået med en formell beslutning som kan sies å inneholde flere av Kulturrevolusjonens vesentlige kjennemerker. Dette dokumentet, "Zhongfa 267", ble den gang reservert de høyere nivåer i Partiet og bar navnet «Notat fra Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti». Her ble Peng Zhen utsatt for skarp kritikk og «Gruppen på fem med ansvar for Kulturrevolusjonen» ble oppløst. Femmergruppens dokument ble karakterisert slik i notatet: "«Fullstendig gjennomsyret av dobbeltspill angrep disse tesene Den store kulturelle revolusjon som er utviklet og personlig ledet av kamerat Mao Zedong, og Mao Zedongs anvisninger vedrørende kritikken av Wu Han"».
Ett år etter, den 18. mai 1967, ble dette notatet offentliggjort i sin helhet og hyllet som "«et stort historisk dokument utviklet under vår store leder kamerat Mao Zedongs direkte ledelse»" på lederplass i Folkets Dagblad, og fremstilt som begynnelsen på Kulturrevolusjonen.
Under et senere møte i Politbyrået i 1966 opprettet man den nye Kulturrevolusjonsgruppen. Den 18. mai sa Lin Biao i en tale at
Dette kan anses som startskuddet for den maoistiske personkult som ble drevet frem av Jiang Qing, Lin Biao og andre. På dette tidspunkt hadde Jiang og Lin allerede fått noe reell makt.
Den 25. mai skrev en ung filosofidosent ved Pekinguniversitetet, Nie Yuanzi, et dazibao («poster med store skrifttegn», dvs. i praksis "veggavis"), der universitetets rektor og andre professorer ble kalt «svarte antipartigangstere». Noen dager senere forordnet Mao Zedong at teksten på posteren skulle kringkastes landet rundt, og kalte det for «det første marxistiske dazibao i Kina». Den 29. mai 1966 ble den første gruppen av rødegardister organisert på Middelskolen tilknyttet Tsinghua-universitetet i Beijing. Den hadde som mål å straffe og nøytralisere både intellektuelle og Maos politiske motstandere i sin alminnelighet.
Utrenskningene foregikk ut over sommeren. Luo Ruqing kunne ikke møte sine anklagere av helsegrunner; han hadde skadet seg selv sterkt under et selvmordsforsøk. Da trakk man like så godt inn hans kone, som var offiser i Folkets Frigjøringshær, æreskjelte og plaget henne og kastet henne i fengsel. I det hele tatt ble den ovennevnte firerklikkens familier trukket med i undergangen. Dette lå allerede i kortene da klikken i mai ble gitt tilnavnet «De fire store familier» ("Si da jiazu"), for å sammenligne dem med den «gruppen» som kommunistene fra før av hadde gitt dette økenavnet: Familiene til Chiang Kai-shek, T.V. Soong, H.H. K'ung og brødrene Ch'en (Kuo-fu og Li-fu). Å ramme ektefelle, barn og andre slektninger skulle bli et vanlig kjennemerke under Kulturrevolusjonens utrenskinger. Da man utpå sommeren tok et oppgjør med redaktøren Deng Tuo, medførte det også at hans barn ble utvist fra skolen og hans kone paradert gjennom gatene og utsatt for mengdens spott og ydmykelser.
Den 1. juni 1966 fastslo "Folkets Dagblad", kommunistpartiets offisielle avis, at alle «imperialister», «folk med bånd til imperialistene», «imperialistiske intellektuelle» med videre måtte utrenskes. Snart kom det i gang en bevegelse for utrenskning av universitetspresidenter og andre ledende intellektuelle. Den 28. juli 1966 rettet representanter for rødegardistene et formelt brev til Mao som fastslo at masseutrenskninger og lignende var rettmessige. Mao svarte med å gi dem full støtte i en artikkel med tittelen «Bombarder hovedkvarteret», og med dette begynte Kulturrevolusjonen.
Ideologiske forutsetninger.
Som alt annet skjellsettende som ble forordnet de første tre tiårene av Folkerepublikken Kinas historie, hadde Kulturrevolusjonen som nødvendig bakteppe Mao Zedongs personlige sinifisering av marxismen-leninismen. Vanligvis tenker man seg en «revolusjon» som selve den omveltningen som bringer et nytt regime til makt, slik at den etterfølgende fase med oppbyggingen av en ny samfunnsmessig og økonomisk struktur krever en annen metodikk. Men dette svarer ikke til Maos tenkning rundt den kinesiske revolusjon. Revolusjonen er noe "vedvarende"; i strid med den historiske materialismes tanke om evolusjonære faser og revolusjonære sprang var for Mao også den fase som ble karakterisert som "byggingen av sosialismen" en tid som måtte preges av revolusjon i ordets dramatiske forstand.
Denne form for revolusjon var noe langt mer håndfast enn den pleie av revolusjonens frukter som Antonio Gramsci hadde påpekt som nødvendig idet den nye samfunnsordnings vedvarende hegemoni ikke kan bli tatt helt for gitt. Etter Maos oppfatning ville et solid sosialistisk hegemoni avhenge av om den kommunistiske ideologi var i stand til å innta samtlige samfunnsposisjoner og kontrollere alle ledd av den sosiale reproduksjons prosesser.
Man kan si at denne revolusjonen i Mao Zedongs tanker tilførte en "dialektisk moralisme" til den dialektiske og den historiske materialisme. Ideologien måtte gjennomsyre folkets moralske overbevisninger for at revolusjonens mål skulle kunne nås: I mennesket, som produsent, stammer motivasjonen fra bevisstheten, som igjen kommer fra den sosiale praksis. Motivasjonen er kilden til de moralske energier, slik som målrettethet, hengivenhet, besluttsomhet, tro, sparsommelighet, arbeidsinnsats og enkelhet. Bevissthet og motivasjon forsterker hverandre, og kan gjennom menneskets arbeide omformes til en materiell kraft.
Kort sagt representerte Kulturrevolusjonen en vesentlig justering av marxistisk revolusjonær teori, og ble av Mao betraktet som en kontinuerlig del av den kinesiske revolusjon. En slik revolusjon var nødvendig for å lykkes i den revolusjonære forvandling av det kinesiske samfunns sosiale og økonomiske grunnvoller. Den tok sikte på å bevirke både den materielle forvandling (objektiv betingelse) og den ideologiske forvandling (subjektiv betingelse) for å oppnå det fullstendige ideologiske hegemoni som trengtes for å konsolidere den sosialistiske utvikling.
Maos tanke om en vedvarende revolusjon hadde i dette et fellestrekk med trotskismen, som igjen kanskje stod på støere marxistisk-leninistisk grunn enn Stalin da sistnevnte i 1924 kom med læren om «Kommunismen i ett land». Når Mao fant den trotskistiske tanke om at revolusjonen måtte fortsette til verdensrevolusjonen var vel i havn, var ikke dette bare å betrakte som en distansering fra Stalin, men også som noe som svarte bedre til Maos virkelighetsoppfatning og passet hans behov for å være på vakt mot rivaler. Den vedvarende revolusjon gjorde «revolusjonen» til et enda mer mytisk begrep enn det allerede var, og innebar at det var påkrevet til stadighet å være på leting etter fiender, og stadig bekjempe reell og innbilt motstand, om nødvendig med vold.
Det marxistiske syn på de iboende krefter som styrte materie og historie, og som er blitt kalt "«vitenskapelige» utopier", kunne også appellere til utopiske understrømninger i kinesisk kultur. Selv om det knapt var noen som helt lot seg gripe av Lenins tanker om at man i kommunismens nest siste utviklingsstadium ville oppleve at «antitesen mellom kroppsarbeid og åndsarbeid ville svinne hen» og at man ville komme frem til både arbeidslikhet og lønnslikhet, var tanken om det endelige kommunistiske sluttstadium som det kinesiske samfunnet styrte fast imot besnærende og lot seg lett kombinere med kinesiske samfunnsutopier. Nå var det slik at Mao fremhevet at Kina ennå ikke var kommet inn i den kommunistiske fase av sin utvikling, den var inne i sitt sosialistiske stadium. Og dette stadium, fremholdt han, krevde permanent revolusjon, at åndsarbeidet dominerte over kroppsarbeidet, og at man villig aksepterte motgang og oppofrelse inntil døden.
Kinesiske samfunnsutopier.
Selv om man vanligvis karakteriserer kinesisk filosofi som pragmatisk og uvillig til å få for meget luft under vingene, er et slikt bilde ufullstendig. Det er mulig å finne understrenger som er sterkt preget av utopier, og kinesiske kommunistiske filosofer, som med sin deterministiske tro på den historiske materialisme selv kjempet for en «utopisk frelseslære», var faktisk oppmerksom på disse trekkene. I 1957 ble et grundig hefte utarbeidet i Shanghai som på 98 sider oppsummerte disse trekk, og pekte mot hvordan kommunismen kunne bygge videre på dem. Heftet, forfattet av «Gruppen for kinesisk filosofihistorie ved det kinesiske vitenskapsakademis forskningsavdeling» kom ut i et så lavt opplag, 7.500 eksemplarer, at det nærmest kunne betraktes som en hemmelig studie.
Selv om utopisk tenkning på ingen måte er noen representativ rød tråd gjennom kinesisk historie, er det klart at den var en understrømning, og at drømmen om det kommunistiske samfunn var i stand til å bygge på meget av dette.
Sosiale og massemediale forutsetninger.
På 1950-tallet var den sosiale ensretting langt fremskreden. Skoler og universiteter var grundig ensrettet og ideologisert, yrkeslivet var ideologisk styrt og arbeiderne ble gjenstand for en intens og ensrettet politisk skolering. Barna ble gjort til ungpionerer der skolens indoktrinering ble fortsatt. Ved tidligere utrenskninger var vanlige mennesker trukket med i voldshandlinger slik at det heftet en personlig delaktighet ved mange. Å søke medlemskap i kommunistpartiet var blitt det viktigste man kunne foreta seg for å bedre sine sosiale fremtidsutsikter.
En mer umiddelbar forberedelse som muliggjorde Kulturrevolusjonen i den utforming den fikk, var at «Det sentrale presse- og kringkastingsbyrå» hadde presset på for å få installert høyttaleranlegg som kunne tilkobles radiomottakere i alle skoler, militærforlegninger og offentlige organisasjoner av alle slag. Slik kunne Kinas nasjonale radio bli et hovedelement i rask spredning av nye politiske retningslinjer. I 1960-årene kunne 70 millioner høyttalere nå ut til 400 millioner mennesker. Det var i lange perioder daglige programmer fra morgen til ettermiddag, som begynte med det som ble Kinas "de facto" nasjonalsang under Kulturrevolusjonen, "Østen er rød", og sluttet med "Internasjonalen".
Psykologiske forutsetninger.
Det har blitt fremstilt som nærmest ubegripelig at en slik voldsom prosess som kulturrevolusjonen kunne finne sted, og tilsynelatende bli drevet gjennom av en hel generasjon tenåringer og unge studenter. Det er kanskje bare med sitater fra den maohyllest som disse mennesker var vokst opp med at man kan få en følelse av hvor nesegrus persondyrkingen av Mao ble ut over i 1960-årene. Her er hva som ble fremført akkompagnert av 16 000 opptredende skoleelever og studenter ved åpningen av "Arbeidernes Sportsstadion" i Beijing den 11. oktober 1965.
Hyllesten ble gjengitt i "Folkets Dagblad" dagen etter.
1966: De 16 punkter og rødegardistene.
Beslutningen tok dermed den allerede eksisterende studentbevegelse og opphøyet den til en landsomfattende massekampanje, der ikke bare studentene men også «massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre» ble mobilisert for å «omforme overbygningen» ved å skrive veggaviser og avholde «store debatter». Ett av Kulturrevolusjonens store mål var å avskaffe de fire gamle: Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Folkerepublikken noen sinne hadde sett, men dette var en frihet som var strengt bestemt av det maoistiske intellektuelle klima og til sist, av Folkets Frigjøringshær og Maos myndighet over hæren, slik det var nedfelt i beslutningens artikkel 15 og 16. De friheter som ble gitt i de seksten punktene ble senere skrevet ned i Folkerepublikkens konstitusjon som "«de fire store rettigheter ("四大自由")»" innen "«det store demokrati ("大民主")»": Retten til fri meningsytring, til å ytre sitt syn fullstendig, til å skrive veggaviser, og til å holde store debatter (forkortet 大鸣、大放、大字报、大辩论 – de to første punktene er synonyme, men lyder forskjellig på kinesisk: "dà míng, dà fàng").
I andre sammenhenger ble den annen rettighet noen ganger byttet ut med 大串联 – rettigheten til «sammenknytning», det vil si til å forlate klasserommene og reise landet rundt for å møte andre aktivister og utbre Mao Zedongs tanker.
I tillegg til disse friheter kom retten til å streike, selv om den ble vesentlig tøylet av hærens inntreden på den sosiale arena i februar 1967. Alle disse rettigheter ble strøket fra grunnloven etter at Dengs regjering undertrykte demokratimurbevegelsen i 1979.
Den 16. august 1966 strømmet millioner av rødegardister til Beijing for å få et glimt av Formannen. På toppen av Tiananmenplassens port viste Mao og Lin Biao seg flere ganger for de rundt 11 millioner rødegardistene, under stor jubel hver gang. Mao roste deres innsats for å utvikle sosialismen og folkestyret.
I hele to år, frem til juli 1968 (og noensteds vesentlig lengre) fortsatte studentaktivister som rødegardistene å utvide sitt maktområde, og deres innsats for å fremme sosialistisk rekonstruksjon tiltok i intensitet. De begynte med å dele ut flyveblader som forklarte deres forehavende om å utvikle og styrke sosialismen, navngav mistenkte «kontrarevolusjonære» og sammenkalte til folkemøter på veggaviser og oppslagstavler. De kalte folk sammen til folkemøter der de hadde «store debatter», og skrev skuespill som skulle utdanne massene. Deres folkemøter tok sikte på å fremtvinge selvkritikk fra de mistenkte «kontrarevolusjonære».
«Fysisk kamp» og «verbal kamp».
Selv om de 16 punkter og andre uttalelser fra sentralt hold forbød "«fysisk kamp "(武斗)"»" og gikk inn for "«verbal kamp "(文斗")»" førte disse kampsesjonene ofte til fysisk maktutøvelse. Det begynte gjerne med verbal overhøvling fra aktivistenes side, men etterhvert ble det stadig mer voldelig, særlig etter at de begynte å forsyne seg med våpen fra militærlagrene i 1967. De sentrale maoistiske ledere nøyde seg med verbal kritikk, men syntes stundom å oppmuntre til den «fysiske kamp», og det var bare etter at rødegardistene hadde begynte å bevæpne seg at de begynte å undertrykke denne massebevegelsen.
Liu Shaoqi ble sendt til en fangeleir, og døde av den behandling han fikk i 1969. Deng Xiaoping, som selv ble sendt til omskolering tre ganger, ble til slutt sendt til arbeid i en maskinfabrikk. Der ble han til han noen år senere ble hentet tilbake av Zhou Enlai. Men de fleste av de anklagede var ikke så heldige; mange av dem kom aldri tilbake.
Mao Zedong priste rødegardistenes innsats. Den 22. august 1966 kom han med en forordning som stanset "«enhver polisiær inngripen mot rødegardistenes metoder og aksjoner»". Politifolk som ikke forholdt seg til dette ble brennemerket som «kontrarevolusjonære».
Den 5. september 1966 kom nok en bekjentgjørelse som oppfordret alle rødegardister om å komme til Beijing for en tid. Alle kostnader, også reise og opphold, skulle regjeringen stå for. Den 10. oktober 1966 kritiserte Maos allierte, general Lin Biao, offentlig Liu og Deng for å følge «kapitalismens vei» og brennemerket dem som «trusler». Senere ble Peng Dehuai bragt til Beijing for offentlig spott og spe; han ble deretter utrensket.
De mest grufulle sider ved kampanjen var tortur og drap av sakesløse mennesker, og de mange selvmord som ble begått av alle som ikke kunne utstå slag og ydmykelse. Bare i løpet av august og september skal det ha vært 1772 drap bare i Beijing. I Shanghai var det september 704 selvmord og 534 dødsfall knyttet til Kulturrevolusjonen. I Wuhan var det i samme tidsrom 62 selvmord og 32 mord. Myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn mot rødegardistenes voldshandlinger. Som den nasjonale politisjef Xie Fuzhi uttrykte det: "«Hvis folk blir slått til døde..., angår det ikke oss. Hvis dere griper inn mot dem som slår folk til døde... gjør du en stor feil.»"
Kampen mot religionene.
Under slagordet "Knus de fire gamle" (i betydningen "avleggse") ble religiøs virksomhet av ethvert slag forfulgt av rødegardistene. Mange kirker og templer ble utplyndret og ødelagt.
Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.
Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite rødegardistene trengte å gjøre for å bryte ned kirkens strukturer, de var forlengst knust i løpet av de forutgående femten år. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, hogd eller sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet. Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sendt til tvangsarbeidsleirer.
De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen "Franciscan Missionaries of Mary" som drev en skole for utenlandske diplomatbarn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskert og søstrene som utvist, og de ble under væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av dem rett etter døde av påkjenningene. I 1970 løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop James E. Walsh.
Den regimetro protestantiske Tre-selv-kirken ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.
De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i regimetro patriotiske bevegelser, ble også rammet som om de skulle være farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere, kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som "«oksespøkelser og slangeånder»". Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til almen spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive utallige erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.
«Patriotisk» biskop Guo Zeqian av Hanyang ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av Yantai (Shandong). Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.
1967: Politiske maktkamper.
Den 3. januar 1967 manipulerte Lin Biao og Jiang Qing massemedier og lokale kadre til å få i gang den såkalte «januarstormen», da mange ledende skikkelser i Shanghais bystyre ble kraftig kritisert og så utrensket. Dette åpnet veien for at Wang Hongwen kunne overta den reelle makt i byen og dens partiapparat som leder av revolusjonskomiteen. Byregjeringen fungerte ikke lenger. I Beijing var Liu og Deng atter blitt til skyteskiver for kritikken, mens andre som ikke var så direkte engasjert i kommunistpartiets kritikksesjoner, som Chen Boda og Kang Sheng, rettet kritikk mot visestatsminister Tao Zhu. Slik begynte en politisk maktkamp i det sentrale styringsapparat og blant lokale partikadre, som benyttet seg av Kulturrevolusjonen som en sjanse til å anklage rivaler for «kontrarevolusjonær virksomhet» etterhvert som den paranoide atmosfære bredte om seg mer og mer.
Den 8. januar roste Mao disse tildragelsene gjennom "Folkets Dagblad", og oppfordret alle lokalpolitikere i å øve selvkritikk, og til å kritisere og utrenske andre. Dette utløste omfattende maktkamper som førte til utrenskning etter utrenskning i de lokale regjeringer, slik at en rekke av dem helt sluttet å fungere. Det var kun ved å medvirke i noe slag av «revolusjonær» virksomhet at man kunne håpe å unngå å bli utrensket, men man hadde ingen sikkerhet for det selv da.
I februar krevde Jiang Qing og Lin Biao, med Maos tillatelse, at disse «klassekampene» også måtte utvides til å omfatte hæren. Mange ledende generaler som hadde vært med på grunnleggelsen av Folkerepublikken gav uttrykk for stor bekymring over og motstand mot Kulturrevolusjonen, som de kalte et feilgrep. Tidligere utenriksminister Chen Yi sa i sinne under et møte i Politbyrået at de nye fraksjonene kom til å ødelegge det militære, og deretter Partiet. Andre generaler som Nie Rongzhen, He Long og Xu Xiangqian gav uttrykk for sin sterkeste misbilligelse. De ble etterpå fordømt i de nasjonale massemedier, som ble kontrollert av Zhang Chunqiao og Yao Wenyuan, som «februar-motstrømskreftene». Alle ble de til slutt utrensket av rødegardistene.
Samtidig begynte mange store rødegardistgrupperinger å reise seg i protest mot andre rødegardistgrupperinger som hadde avvikende revolusjonære budskap, noe som ytterligere kompliserte situasjonen og bidro til mer kaos. Dette fikk Jiang Qing til å fordre av rødegardistene å innstille all usunn virksomhet. Den 6. april ble Liu Shaoqi åpent fordømt av en fraksjon av Zhongnanhai hvori inngikk Jiang Qing og Kang Sheng og til slutt Mao selv.
Dette ble fulgt opp med en protest og massedemonstrasjoner, som i Wuhan i juli (Wuhanhendelsen), der Jiang åpent fordømte enhver «kontrarevolusjonær virksomhet». Der pågikk det sammenstøt av svære proporsjoner, og den lokale militære overkommando under general Chen Zaidao, støttet aktivt «feil» fraksjon, og nektet å følge ordre om å skifte side og istedet støtte den fraksjon som rødegardistene var med i. Folk sendt ned fra Beijing for å overtale generalen, ble mishandlet eller bortført. Zhou Enlai prøvde også å komme seg dit, men general Chens styrker plasserte stridsvogner på rullebanen slik at statsministerens fly ikke kunne lande. Til slutt ble overveldende troppestyrker satt i bevegelse mot general Chen, som da overgav seg.
Det det hele var over fløy hun personlig til Wuhan for å «kritisere» Chen Zaidao, generalen med ansvar for Wuhan militærdistrikt.
Den 22. juli bad Jiang Qing rødegardistene om å – om nødvendig – ta Folkets Frigjøringshærs plass, og dermed gjøre de eksisterende militære styrker maktesløse. Rødegardistene begynte med denne ryggdekningen snart å stjele og plyndre fra barakkene og andre av hærens bygninger. Dette klarte ikke generalene å stanse, og det pågikk til høsten 1968.
1968: Persondyrkelse, rødegardistenes fall.
Persondyrkelsen av Mao nådde nye høyder
Våren 1968 begynte en kampanje som tok sikte på å ytterligere øke persondyrkelsen av Mao. Han skulle oppnå en nærmest gudelik status. Den egen lojalitetsdans, som hadde vokst frem under de tidligere årene av kulturrevolusjonen, ble mer og mer vanlig, slik at man to ganger daglig på arbeidsplassene skulle fremføre den og deklamere sin kjærlighet til Formann Mao. Til og med flyvertinner fikk legge inn slike in-flight opptrinn foran maoportrettet som hang fremst i alle passasjerflykabiner.
Et uttrykk var nå blitt godt innarbeidet: «Om lojal eller illojal, se på ens handlinger» ("Zhong bu zhong, kan xingdong"). Det var tre prøvestener: For det første: Kan du lojalitetsdansen? For det andre: Har du Maos lille røde, og kan du sitere fra den? Og for det tredje: Har du på deg noe Mao-jakkemerke?
Den 27. juli 1968 ble rødegardistenes myndighet over hæren offisielt opphevet og sentralregjeringen satte inn troppestyrker for å beskytte en rekke områder som fortsatt var blant rødegardistenes målområder. Dette omskifte kan, dersom man holder seg til den snevrere forståelse av Kulturrevolusjonen, betraktes som begynnelsen på Kulturrevolusjonens avslutning; nå ble motkrefter satt inn mot kaoskreftene som var blitt satt fri i 1966.
Konkret begynte tiltakene mot rødegardistene at grupper nyorganiserte arbeidere (omlag ansatte ved 60 fabrikker i Beijing var blitt organisert i «Hovedstadens Mao Zedongs Tanker arbeiderpropagandagrupper») ble sendt til byens universiteter for å stanse urolighetene rødegardistene der anstilte. Den gruppen som kom til Tsinghuauniversitetet den 27. juli ble møtt med steinkasting og skuddsalver på ordre fra rødegardistlederen Kuai Dafu. Fem medlemmer av arbeidergruppen ble drept, mange ble såret. Gruppen trakk seg tilbake.
Men dagen etter innkalte Mao Zedong personlig hovedstadens viktigste rødegardistledere til et møte i Folkets Store Hall. Rødegardistlederne var de to kvinnene Nie Yuanzi fra Pekinguniversitetet og Tan Houlan fra Beijings pedagogiske universitet, og de mannlige ledere Han Aijing (Beijings aeronautiske institutt), Kuai Dafu, og Wang Dabin (Beijings geologiske institutt). Mao tok med seg Lin Biao, Zhou Enlai,
Chen Boda, Kang Sheng, Jiang Qing, Lin Biaos kone Ye Qun, Xie Fuzhi, Wu De og Folkets Frigjøringshærs nye stabssjef Huang Yongsheng. Trass i denne storslåtte mottagelsen var dette et møte da studentene fikk høre dødsdommen over sin bevegelse. Mao sendte tropper inn på mange lærestede, og sentrale rødegardister ble sendt «upp i fjellene og ned til landsbyene» (上山下乡; "Shàngshān xiàxiāng").
Mao lot sin støtte og sitt fremme av den nye linje bli alminnelig kjent ved å la en av hans «høyeste anvisninger» om dette bli kjent blant massene. Ett år etter var alle rødegardistenes grupperinger blitt oppløst; Mao fryktet at det kaos de hadde skapt, og fremdeles var i stand til å skape, kunne skade selve kommunistpartiets fundamenter. Uansett hadde de allerede gjort sin nytte for Mao, som nå hadde konsolidert i sin makt.
Tidlig i oktober begynte Mao en kampanje for å utrenske embedsfolk som han mente ikke var lojale mot ham. De ble sendt til arbeidsleirer på landet. Samme måned, under det 12. plenum av den 8. partikongress, ble Liu Shaoqi «ekskludert fra Partiet for alltid», og Lin Biao ble gjort til Partiets viseformann og til Maos «tiltenkte etterfølger». Hans status og berømmelse i Kina var nå så stor at bare Maos ry var større.
I desember 1968 utropte offisielt Mao kampanjen «Ut på landet-bevegelsen». Denne kampanjen, som varte i ti år, innebar at unge intellektuelle i byene ble beordret ut på landsbygda. Ordet «intellektuell» ble benyttet i meget vid forstand, ettersom denne politikken også ble gjort gjeldende for ungdom etterhvert som de ble uteksaminert fra de videregående skoler. Det var ikke før mot slutten av 1970-årene at disse «unge intellektuelle» kunne vende tilbake til sine hjembyer. Tiltaket var et av tiltakene for å flytte rødegardistene fra byene og ut på landet, der de ville forvolde mindre sosial uro.
I løpet av de neste syv årene ble 12 millioner byungdommer, det vil si omlag 10 prosent av bybefolkningen, sendt ut av byene. Under hele perioden fra 1967 til 1979 kom tallet opp i 16.470.000. De fleste ble sendt til steder i deres egen hjemprovins, de heldigste til rike landfylker i utkanten av hjembyene. Men åtte byer – Shanghai, Beijing, Tianjin, Hangzhou, Nanjing, Wuhan, Chengdu og Chongqing – sendte store antall til grenseprovinser som Indre Mongolia, Xinjiang, Yunnan og Heilongjiang.
Spredningen av tidligere rødegardister førte ikke til at det ble slutt på volden. Den fikk fortsette i nye former. En mer systematisk og omfattende terrorbølge under ledelse av nye revolusjonskomiteer fulgte, da enda flere mennesker ble torturert, lemlestet, drevet til vanvidd eller til selvmord, eller drept. Blant selvmorderne var Jiang Yongning, Rong Guotuan og Fu Qifang, berømte bordtennisstjerner som hadde økt Kinas internasjonale prestisje.
Engasjementet i de forskjellige samfunnslag.
De forskjellige grupperingers engasjement i den kaotiske perioden 1966-68 er bare delvis blitt gjenstand for forskning. Kildesitusjonen er så langt utilfredsstillende, og øyenvitneintervjuer i Kina om denne perioden er fremdeles en delikat affære (2007). Sentrale aktører er nå gamle, og hukommelsen blir mindre presis. Det er illustrerende at det pr. 2007 kun var ett museum i Folkerepublikken som beskjeftiget seg med tildragelsene; det er i Shantou, og kulturmyndighetene – som tolererer museet – tillater ikke at det blir opplyst om det for eksempel i brosjyrer.
a>, her med sitt mest kjente symbol, den gamle porten, var et fremtredende arnested for rødegardistene, både dets videregående college og det egentlige universitetet.
Et talende eksempel på hvordan forskjellige grupper rødegardister hadde hver sine interesser å ta vare på, gir hva som skjedde i byen Qufu i Shandong. Her, i Konfucius' fødeby, var det et stort tempel- og minneområde med vel ivaretatte minner som gikk hundrevis av år tilbake. De lokale rødegardistene var ikke snauere enn i andre byer med å gå løs på «klassefiender» og ramponere eiendom. Men Konfucius-anlegget lot de stå i fred – etter rettere sagt, de malte store slagord og hengte opp plakater slik at fremmede rødegardister skulle få inntrykk av at anlegget var «ferdigplyndret». Til slutt ble det likevel herjet – av en tilreisende gruppe på 200 rødegardister fra Beijings pedagogiske universitet ledet av Tan Houlan, ansporet av en oppfordring fra Mao om å "«lære av Lu Xun»". Lu Xun var en berømt avdød kinesisk forfatter som i sitt «liv etter døden» skulle bli instrumentalisert til de mest forskjellige politiske kursendringer, nå til angrep på gammel kultur. Beijinggardistene ødela mer enn 6 000 gjenstander i Qufu-anlegget i november 1966.
Tiden preget av Lin Biao (1969-1971).
Lin Biao, som Mao hadde utsett som sin etterfølger, ble den mest synlige skikkelsen i årene etter omslaget høsten 1968. I september 1971 ble Kina sjokkert over nyheten at Lin skulle ha styrtet i Mongolia i et fly på vei til Sovjetunionen etter det som syntes å ha vært en serie med mordforsøk på Mao Zedong. Det er fremdeles (2007) ikke mulig å komme til bunns i alt angående Lin i årene 1968 til 1971, idet det åpenbart er elementer i hendelsesforløpet som mangler i kjent kildemateriale, også vedrørende Lins død, slik at mange historikere ikke våger å konkludere.
Maktskifte innen kommunistpartiet.
Under Det kinesiske kommunistpartis niende kongress i 1969 fremstod den 1. april Lin Biao som den store seierherre. Han ble da offisielt Kinas nestkommanderende, og fikk også en uovertruffen innflytelse over de væpnede styrker. Lins fremste politiske rival, Liu Shaoqi, var blitt utrensket, og Zhou Enlais makt var for nedadgående.
«Maos lille røde» i tysk versjon. Den ble også utgitt på norsk av hjemlige entusiaster.
Den niende kongress begynte med at Lin Biao avla en «politisk rapport» som var kritisk mot Liu og andre «kontrarevolusjonære» og ellers var breddfull av sitater fra «Maos lille røde». Det neste på dagsorden var den nye partikonstitusjon, som ble justert slik at Lin ble offisielt utpekt til å bli Maos etterfølger. Etter dette ble Maos navn til stadig vekk knyttet til Lins, som for eksempel i sammenstillingen «Formann Mao og viseformann Lin». For det tredje ble det valgt et nytt Politbyrå. Til Politbyråets stående komité på fem personer ble valgt Mao Zedong, Lin Biao, Chen Boda, Zhou Enlai og Kang Sheng. Dette nye Politbyrået bestod for det meste av folk som var kommet til makten på grunn av Kulturrevolusjonen. Zhou klarte med nød og neppe å beholde sin plass, etter å ha falt til fjerdeplass i rang blant de fem.
Lins forsøk på å utvide sitt maktfundament.
Etter å ha blitt bekreftet som Maos etterfølger fokuserte Lin Biao på gjenopprettelsen av statspresidentsvervet som var blitt avskaffet av Mao i forbindelse med Liu Shaoqis fall. Det var Lins mål å bli visepresident; Mao skulle være president.
Den 23. august 1970 ble det annet plenum av kommunistpartiets niende kongress avholdt i Lushan. Chen Boda var første taler. Han kom med sterk ros av Mao og bygde opp om Maos status, i den uuttrykte hensikt å styrke sin egen stilling. Samtidig gikk Chen inn for at stillingen som statspresident ble gjenopprettet. Mao var svært kritisk til Chens tale og fjernet ham fra Politbyråets stående komité. Dette ble begynnelsen på en serie av kritikksesjoner landet rundt der folk som hadde benyttet seg av «bedrageri» for å fremme seg selv ble kalt «Liu Shaoqis type av marxister og politiske løgnere».
Chens avsettelse fra den stående komité ble også oppfattet som et advarsel til Lin Biao. Etter den niende kongress hadde Lin stadig bedt om nye forfremmelser innen partiet og sentralregjeringen, noe som fikk Mao til å mistenke at han var ute etter den ytterste styringsmakt og for til og med å ville styrte Mao selv.
Men at Chen nå forsvant, gav næring til Maos egen uro på en ny måte. Nå var stillingen som visepresident ubesatt. Hva nå? Dersom Lin skulle bli den neste visepresidenten, ville han automatisk sitte med all makt etter Maos død&mdash. Dette innebar en klar trussel mot Maos sikkerhet; noen kunne se seg tjent med at han døde.
Lins kuppforsøk.
Maos avvisning av å la Lin få ytterligere innflytelse innen parti og regjering gjorde at Lin ble svært indignert. Samtidig krympet hans maktgrunnlag innen partiapparatet. Lin bestemte seg da for å gjøre bruk av den militærmakt som fremdeles stod til hans disposisjon for å styrte Mao ved militærkupp. Kort tid etter dannet Lin og hans sønn Lin Liguo og andre medsammensvorne et kuppapparat i Shanghai hvis mål var å fjerne Mao med makt. I et dokument som er blitt kjent fra denne tiden fremgår det at Lin i Shanghai fremholdt at «En ny maktkamp har skyllet opp rundt oss, dersom vi ikke skulle klare å gripe kontrollen over den revolusjonære virksomhet, vil denne kontrollmakt tilfalle noen andre».
Lins plan gikk hovedsakelig ut på bombetokter og utstrakt bruk av hærens flyvåpen. Skulle alt gå etter planen, ville Lin klare å arrestere alle sine politiske rivaler og vinne den øverste maktposisjon han var ute etter. Men fallhøyden var høy dersom han skulle mislykkes.
Det ble gjennomført attentater mot Mao i Shanghai fra 8. september til 10. september 1971. Det er senere blitt kjent at det lokale politi hadde kunnskap om Lins virksomhet i forkant av forsøkene; de kunne opplyse at Lin Biao stod bak et stort politisk komplott og at Lins støttespillere fikk spesialopplæring fra det militære.
Fra da av kom det stadige påstander eller meldinger om angrep mot Mao. En av meldingene gikk ut på at Mao på vei til Beijing i sitt private tog ble utsatt for et fysisk angrep; en annen gikk ut på at Lin hadde bombet en bru som toget måtte krysse på vei til Beijing men at Mao unngikk fellen på grunn av etterretningsrapporter og dermed kunne velge en annen rute i tide. Under disse dagene ble det til og med utplassert vakter langs jernbanesporet med ti til tyve meters mellomrom for å forhindre attentater.
Selv om kildene ikke helt overensstemmer med hverandre, er det kjent at Lin ikke opptrådte i offentligheten igjen etter den 1. september. Det gjorde heller ikke noen av hans støttespillere, og de fleste av dem forsøkte å flykte til Hongkong. De fleste lyktes ikke i det, og om lag 20 generaler ble arrestert.
Det ble også kjent at Lin Biao og hans familie den 13. september 1971 hadde forsøkt å flykte til Sovjetunionen. Underveis styrtet Lins fly i Mongolia. Alle ombord omkom. Samme dag trådte Politbyrået sammen i en krisesesjon for å drøfte Lin Biao-saken. Det var ikke før den 30. september at Lins død ble offisielt bekreftet i Beijing, noe som førte til at nasjonaldagsfeiringene for den påfølgende dag ble avlyst.
Hva som forårsaket flykrasjet har forblitt et mysterium. Det er blitt antatt at flyet slapp opp for drivstoff, eller at det fikk maskinproblemer. Det ble også spekulert i at flyet ble skutt ned av kineserne. Men det kan også ha vært sovjetiske styrker. De tok hånd om likene av passasjerene ombord. I alle fall: Lins kuppforsøk slo feil, og hans ettermæle ble grundig og ettertrykkelig ødelagt innen kommunistpartiet og i Kina.
Tiden preget av «Firerbanden» (1972/73-1976).
Mao Zedong ble deretter opptatt av å finne en ny arvtager. I september 1972 ble Wang Hongwen fra Shanghai forflyttet til Beijing for å arbeide i sentralregjeringen. Året etter ble han partiets viseformann. Omtrent samtidig fikk statsminister Zhou Enlai bevirket at Deng Xiaoping ble bragt tilbake til Beijing. Mao var blitt oppskaket av Lin Biao-komplottet og så seg nødt å støtte seg mer til Zhou Enlai og Deng Xiaoping igjen.
Men sent i 1973 satte Jiang Qing og hennes medspillere, blant annet Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen (senere gitt økenavnet firerbanden) en ny kampanje: "Pi-Lin Pi-Kong"-kampanjen («Kritiser Lin, kritiser Konfucius»). Kampanjen betjente seg av resonnementer fra den inntil da ikke så kjente filosofiprofessoren Yang Rongguo. Denne kampanjen var i virkeligheten rettet mot statsminister Zhou Enlai; firerbanden ønsket å svekke hans nyvunne sterkere posisjon. Jiang Qing og hennes medspillere så på Zhou som den viktigste trusselen mot dem som de posisjonerte seg for tiden etter Mao, som nå var blitt mer og mer svekket. Akkurat som i forkant av Kulturrevolusjonen ble kritikken fremført i allegoriske forkledninger. Selv om Zhou Enlais navn aldri ble brukt under kampanjen, fikk man frem budskapet blant annet med å utøve heftig kritikk mot hertug Zhou, hans navnebror – en skikkelse som hadde levd tre tusen år tidligere! Men befolkningen var nå gått lei av de stadige ødeleggende politiske kampanjer, slik at massene tok liten del i den. Den oppnådde da heller ikke sitt mål; Zhou forble statsminister.
Religionsforfølgelsene etter Lins tid.
Etter at Lin Biao falt i unåde, skjedde det noen små endringer for religionene. Etter påtrykk fra den italienske ambassade var en messe for diplomater blitt godtatt i Beijing i 1971, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen.
Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april 1972 ble et antireligiøst verk av den ateistiske 1700-tallsfilosofen Paul-Henri Holbach trykket, en oversettelse av hans "Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne" (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai 1973 utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste propagandahistoriene fra 1950-årene om de imperialismens lakeier mordernonnene som angivelig hadde myrdet barnehjemsbarn for å lage medikamenter av deres øyne og andre kroppsdeler, og katolikker ble utkommandert til "de ti tuseners grav", det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn».
Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder K. H. Ting, som hadde vært en av lederne av den nå "de facto" nedlagte regimetro protestantiske Tre-Selv-bevegelsen, ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.
Mange katolske biskoper og prester som hadde giftet seg, tok nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller for å kunne fortsette å leve "de facto" sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene "pro forma"-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Enkelte av de «patriotiske» biskoper hadde nok hele tiden hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.
En biskop i et nordøstlig bispedømme var blitt fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og giftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville stanse eller redusere mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik».
Vurderinger av Zhou Enlais rolle.
a> tilbake fra forvisningen til fabrikkgulvet i Shanghai og til maktapparatet i Beijing.
En i etterkant vanlig tolkning av statsminister Zhou Enlais rolle under Kulturrevolusjonen, var at han innenfor det handlingsrom han rådde over kjempet en stille og for seg selv livsfarlig kamp for å dempe revolusjonens eksesser, og aller helst ville han ha stanset den helt. Dette er et bilde som nok har meget for seg, men det er også elementer som nyanserer bildet.
Det er også på det rene at Zhou Enlai slet med å begripe hva Mao egentlig siktet til med sin analyse av at det var "vandrere på kapitalismens vei" innen selve kommunistpartiet. Dette var så vidt han kunne se uten sidestykke og overraskende ut fra ortodoks marxisme. Til og med Maos aller nærmeste hadde problemer med å skjønne seg på dette. Zhou Enlai spurte en gang en av sine assistenter: "«Motsetningene mellom partilinjer er vanligvis forstått som venstre- eller høyrelinjer, men hvordan kan vi forestille oss en kapitalistklasse innen selve partiet?»".
I 1992 fremsatte historikeren Stephen I. Levine et annet syn, som går ut på at Zhou Enlai var en beredvillig Maos tjener "(supple sycophant)" som personlig fordømte sine kolleger og praktiserte en form for brutal politisk hensiktsmessighetsvurdering "(a kind of brutal political triage)". Denne synsmåten går ut på at Zhou var «despotens villige tjener» og at han for å overleve selv måtte fóre «monsteret» med hans gamle kampfellers nedbrutte kropper, selv om han var helt klar over at de var hengivne kommunister. Dette bildet gjør Zhou til en mann som behersket overlevelsens kunst, ikke til en forbilledlig skikkelse, - det selv om han var med på å legge grunnlaget for de senere «fire moderniseringer». For han hjalp Mao med mye av planleggingen, og uten Zhous opplagte lederegenskaper ville Kina ha sunket ned i borgerkrigskaos.
1976: Avslutningen.
Den 8. januar 1976 døde Zhou Enlai av kreft. Neste dag ble Beijings monument til folkets helter raskt overfylt av kranser som uttrykk for folkets sorg. Noe slikt hadde man ikke sett før. Den 15. januar ble Zhou begravet, og det ble nødvendig med sørgehøytideligheter landet rundt. Firerbanden, som kontrollerte massemediene, ble forskrekket over de spontane sørgemanifestasjonene som gikk langt over det nivå som de mente den offentlige sorg skulle ligge på. De ila sanksjoner: Det skulle ikke være tillatt å bære sorte bånd eller hvite blomster, og andre sørgemanifestasjoner enn de statsorganiserte ble også forbudt.
I februar begynte Firerbanden å sikte seg inn mot sin siste seriøse politiske motstander, visestatsminister Deng Xiaoping. Deng ble igjen fratatt alle verv innenfor og utenfor Partiet. Men Mao valgte ikke noen fra Firerbanden til å bli ny statsminister; istedet falt valget på den relativt ukjente Hua Guofeng.
Den 5. april feiret landet Qingmingfestivalen, som er en tradisjonell sørgemarkering for de avdøde. Folk hadde siden utgangen av mars samlet seg på Den himmelske freds plass for å sørge over Zhou Enlai. Samtidig kom et sinne mot Firerbanden til uttrykk blant annet gjennom veggaviser. Den 5. mars var rundt to millioner mennesker samlet på og rundt Den himmelske freds plass, og forsamlingen utviklet seg til en protestdemonstrasjon mot firerbanden. Firerbanden fikk politiet til å gripe inn, jage bort folk og fjerne kranser og kritiske budskap. De pekte mot Deng Xiaoping som bakmann for dette utbrudd av folkelig misnøye. Denne hendelsen ble senere offisielt politisk omvurdert vinteren 1978, og ble kjent som Tiananmenhendelsen.
Den 9. september 1976 døde Mao Zedong. Han hadde vært syk i svært lang tid; allerede under Nixons besøk i 1972 var han alvorlig svekket, skjønt hans skjørhet ble holdt skjult for befolkningen så lenge man bare kunne. Maos bilde fra Kulturrevolusjonen fremstilte ham som en foregangsmann og en folkets mann som gjerne blandet seg i folkemengdene. For folk flest symboliserte Maos død et stort tap for det nye Kinas sosialistiske fundament. Da hans død ble bekjentgjort utpå ettermiddagen den 9. september i en pressemelding med navn «Melding fra Det kinesiske kommunistpartis sentralkomité, den nasjonale folkekongressen, statsrådet og CMC til alle i militæret og partiet og til hele det kinesiske folk», brøt hele nasjonen sammen i spontane sorgutbrudd. Forretninger og offentlige kontorer holdt stengt i vel en uke.
Før han døde hadde Mao skrevet en lapp til Hua Guofeng der det stod «Med deg ved makten faller jeg til ro». Dermed ble Hua Partiets neste formann. Før dette hadde man jevnt over vurdert Hua som en mann uten politiske ferdigheter eller ambisjoner, og dermed som ingen trussel mot Firerbanden hva gjaldt maktoverdragelsen som ville komme. Men influert av ledende generaler som Ye Jianying, og delvis influert av Deng Xiaoping, og med hærens støtte, beordret Hua etter Maos død at Firerbanden ble arrestert. Den 10. oktober arresterte det 8341. spesialregiment alle medlemmene av Firerbanden.
Overgang til en ny æra.
Selv om Hua Guofeng arresterte og tok offentlig avstand fra Firerbanden i 1976, fortsatte han med å påkalle Maos navn for å begrunne og rettferdiggjøre sin politikk. Hua lanserte et slagord som sikkert høres bedre ut på kinesisk enn på norsk: «De to enhver», som lød «Enhver politikk som har sitt utspring fra Formann Mao, må vi fortsette med å støtte», og «Enhver anvisning gitt oss fra Formann Mao, må vi fortsatt la være grunnlag for vårt virke». Både Deng og Hua hadde som mål å reversere Kulturrevolusjonens skadevirkninger, men i motsetning til Deng - som ikke var motstander av nye økonomiske modeller - aktet Hua å lede det kinesiske økonomiske og sosiale system henimot sentralstyring etter 1950-årenes sovjetiske forbilder.
Kort etter skulle Hua oppdage at det ikke var så enkelt for ham å styre statsaffærene fra dag til dag uten Deng Xiaoping. Den 10. oktober skrev Deng Xiaoping personlig til Hua og bad om å få bli tilbakeført til arbeid for stat og parti. Ubekreftet informasjon hevder at det ledende medlem i Politbyråets stående komité Ye Jianying aktet å gå av dersom Deng ikke fikk komme tilbake til det sentrale styringsverk. Under økt press fra alle hold bestemte Hua seg for å hente tilbake Deng. Først utnevnte han ham til visestatsminister i juli 1977, og til forskjellige andre stillinger. I praksis var Deng blitt nr. 2 i Kina. I august ble partiets ellevte partikongress avholdt i Beijing, og det endte med delvis ny besetning og ny rangordning av Politbyråets stående komité. I rangordning ble det Hua Guofeng, Ye Jianying, Deng Xiaoping, Li Xiannian og Wang Dongxing.
I mai 1978 grep Deng sjansen til å få forfremmet sin protesjé Hu Yaobang ytterligere i maktapparatet. Hu skrev en artikkel i avisen "Daglig lysende fremtid", der han ispedd dyktig bruk av maositater fikk utvidet Dengs maktposisjon ytterligere. Etter å ha lest denne artikkelen, støttet nesten alle de politikerne som betydde noe i toppskiktet Hu, og dermed Deng. Den 1. juli offentliggjorde Deng den selvkritiske rapport om "Det store spranget" som Mao hadde utarbeidet i 1962. Fra en betydelig styrket posisjon begynte Deng i september 1978 å rette åpen kritikk mot Hua Guofengs «De to enhver».
Den 18. desember 1978 ble det tredje plenum av den 11. partikongress avholdt. Deng fremholdt da at det var nødvendig med «frigjøring av tankene» innen partiet, og «et presist syn som kan lede til presise resultater». Hua Guofeng kom med selvkritikk og sa at «De to enhver» var feil politikk. Wang Dongxing, som hadde vært en av Maos betrodde støttespillere, ble også kritisert. Tiananmenhendelsen ble politisk rehabilitert. Liu Shaoqi fikk en forsinket statsbegravelse.
Under det femte plenum av partikongressen, avholdt i 1980, ble Peng Zhen og mange andre som var blitt utrensket under Kulturrevolusjonen politisk rehabilitert. Hu Yaobang ble partiets generalsekretær og Zhao Ziyang, en annen av Dengs protesjeer, kom inn i styringsapparatet. I september fratrådte Hua Guofeng, og Zhao Ziyang ble ny statsminister. Deng var formann for den sentrale militærkommisjon.
Konsekvenser.
Hele den kinesiske befolkning ble direkte eller indirekte sterkt berørt av Kulturrevolusjonen. Under denne tiden ble mye av industrien bragt til stillstand, etter som «revolusjonen», hva enn den måtte utlegges som, hadde absolutt forrang. Ved begynnelsen av Kulturrevolusjonen ble et stort antall rødegardister kalt til Beijing, med gratisbilletter, og jernbanesystemet ble bragt helt i ulage. Utallige gamle bygninger, kirker og templer, kunstverk, antikke gjenstander, bøker og malerier ble ødelagt av rødegardistene. Frem til desember 1967 var det blitt trykket opp 350 millioner eksemplarer av Maos lille røde.
Andre steder ble det også så godt som stillstand i skole- og utdannelsesvesenet. De vanlige opptaksprøver bortfalt, og ble ikke gjeninnført før i 1977, takket være Deng Xiaoping. Mange intellektuelle ble sendt til arbeidsleirer på landet. Mange overlevende og observatører mente at nesten enhver som oppviste evner ut over det gjennomsnittlige på et eller annet område var blitt et legitimt mål for «kampsesjoner» eller annen kritikk. Dette førte til at nesten en hel generasjon fikk underlødig utdannelse.
Dette varierte riktignok fra region til region, men det sier sitt at man ikke gjenopptok målingene av lesekyndighet igjen i Kina før i 1980-årene. Noen fylker i Zhanjiangområdet hadde en analfabetisme så høy som 41 % rundt tyve år etter revolusjonen. Problemet ble benektet helt fra begynnelsen av. Men ettersom så mange lærere var blitt «eliminert» under Kulturrevolusjonen måtte man mange steder la studenter ta seg av den grunnleggende undervisning av neste generasjon.
Mao Zedongs tenkning ble til ledesnoren for all aktivitet. Rødegardistenes myndighet overgikk hærens, det lokale politiets og lovens gjennomslagskraft. Tradisjonell kinesisk kunst og tenkning ble ignorert, og hyldesten av Mao inntok dens sted. Folket ble oppfordret til å kritisere kulturelle institusjoner og til å kritisere sine foreldre og lærere, noe som var helt i strid med konfuciansk tenkning om barnlig pietet. Dette ble ytterligere aksentuert under "Anti-Lin; Anti-Konfucius-kampanjen". Slagord som «Mine foreldre elsker meg nok, men ikke så meget som Formann Mao» var vanlige.
Kulturrevolusjonen synliggjorde eller førte til mange maktkamper innad i Kommunistpartiet, og mange av dem hadde lite å gjøre med de «store» ideologiske spørsmål eller de forskjellige nasjonale ledere, men var utslag av lokale fraksjoner og rivalisering. Det kaotiske og ustabile politiske klima svekket det lille som var igjen av det lokale partiapparatets organisasjon og stabilitet. Forskjellige partifraksjoner kunne til og med ta opp kampen mot hverandre på gatene, og politiske mord ble vanlige, særlig i de provinsene der jordbruket dominerte. Folkemassene kunne engasjere seg spontant i disse konfliktene, slik at de voldelige sammenstøtene kunne bli nokså omfattende. Den ideologi som drev disse fraksjonene, var som regel heller vag, eller tidvis helt fraværende. Det dreide seg om lokale maktkamper.
Ødeleggelsen av den historiske arv: Bygninger, kunstverk og kulturer.
Kinas historiske arv, mest håndgripelig dennes materielle side som bygninger, gjenstander og kunst, led katastrofalt skadeverk i en bevisst kampanje for å tilintetgjøre alt som kunne nøre opp om «gammel tenkning». Mange uvurderlige gjenstander ble tatt fra private hjem og ofte knust på stedet. Ingen oversikt over alt hva som ble ødelagt kan oppstilles, men det er grunn til å tro at meget uvurderlig kulturgods, kanskje mesteparten av det, gikk tapt fremfor alt under årene 1966 til 1968. Kinesiske historikere har sammenlignet ødeleggelsene med Qin Shihuangs forsøk på å kvitte seg med alt konfuciansk tankegods. Kinas fremstående arkeologiske tidsskrift "Kaogu" kom ikke ut under Kulturrevolusjonen.
Religionsforfølgelsene ble også mer intense under Kulturrevolusjonen, ettersom religion ble betraktet som den verste fiende av marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning.
Tradisjonell kinesisk kultur led meget i disse årene. Mange gamle skikker, som kinesisk spådomskunst, papirkunst, feng shui-konsultasjoner, bruken av tradisjonelle stasklær til brylluper, bruken av den kinesiske kalender, studier av de kinesiske klassikere, feiringen av kinesisk nyttår som «nyttår» (i stedet for «vårfesten») ble så godt som fjernet i Kina, og fremdeles (2007) strever disse kulturelle særtrekkene med å gjenvinne noe som ligner deres gamle plass i folkets liv. I den grad skikkene nå begynner å gjøre seg gjeldende igjen, er det til dels under påvirkning av kinesere fra Hongkong, Macao, Taiwan og oversjøiske områder.
Tradisjonelle konfucianske verdier som harmonisk sosialt samkvem, er blitt langt på vei erstattet av vestlig modernistisk tankegods fra tidlig 1900-tall: Sosialdarwinistisk tro på "«survival of the fittest»" synes å ligge under det ofte beinharde mellommenneskelige i Fastlands-Kina i vår tid. En blind vitenskapsovertro er kanskje av de få ting som kan kalles «kulturarven» fra Kulturrevolusjonen. Det er flere kinesiske samfunnskommentatorer, som Chien Mu, To Kit og Martin Oei, som er av den mening at Folkerepublikken Kina opphørte å være ekte kulturelt kinesisk under Kulturrevolusjonen, og ikke har funnet veien tilbake til sine røtter. Man kommer over synspunktet at dagens Kina kun er kinesisk i kraft av sin geografi og folkerase, men er blitt utenlandsk av kultur, og at det nå er opp til kineserne i diasporaen å oppebære de mer tradisjonelle uttrykk for kinesisk kultur.
Kulturrevolusjonen var en stor katastrofe for Kinas nasjonale minoriteter. Det antas vanligvis at dette skyldes Jiang Qings personlige forakt for de etniske minoriteter. Under denne perioden var «han-folkets sentrale stilling» et evig tilbakevendende tema. I Tibet ødela man over 6 000 klostre, ofte med hjelp fra tibetanske rødegardister. Blant annet raserte de ettertrykkelig Tholing og Tsaparang, som i mange hundre år og frem til 1630-årene hadde vært hovedstedene for det vesttibetanske kongeriket Guge. I Indre Mongolia ble mange henrettet under en heksejakt etter påståtte separatister. Det hadde faktisk en gang eksistert et parti der med autonomiambisjoner, Indre Mongolias folkeparti, men det var blitt oppløst lenge før Kulturrevolusjonen. I Xinjiang brente man Koranen og andre bøker som ble holdt kjær blant uighurene. Muslimske imamer ble ført rundt i gatene oversprøytet med maling. I de etnisk koreanske områdene av Nordøstkina ble etniske skoler ødelagt. I Yunnan ble palasset til Daifolkets konge satt fyr på. En skrekkelig massakre på Huifolket (muslimer) ble forøvet av Folkets Frigjøringshær i 1975 i det som kalles Shadianhendelsen. Over 1 600 mennesker ble drept.
Utviklingen av maoistisk ideologi hadde det ikke-kinesiske tankegodset fra Karl Marx, Vladimir Lenin og Josef Stalin som grunnlag. Men Mao laget sin helt egne og heller uortodokse marxisme når han satte opp et system som økonomisk sett var fullstendig urealistisk i sine vekstforventninger.
Overgrep mot menneskets rettigheter.
Millioner av mennesker i Kina fikk sine grunnleggende menneskelige rettigheter under Kulturrevolusjonen alvorlig krenket, og stod helt uten mulighet til å verge seg eller søke hjelp fra de vanlige kanaler, ettersom både parti, politi, militær og rettsvesen var ute av stand til å gripe inn. Atter millioner ble tvangssendte til nye bosteder. Unge mennesker fra byene ble tvangsflyttet ut på landet, der de ble tvunget til å forsake videre utdannelse og i stedet underkaste seg kommunistisk partipropaganda.
Noen kommentatorer påpeker at Kulturrevolusjonen på den annen side fikk det kinesiske folk til å legge bak seg mye vanetenkning av konformistisk og autoritært preg. Dette skulle fremgå av noe av det som i ettertid ble sagt av studentledere som var aktive under protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Slik fremholder studentlederen Shen Tong i sin bok "Almost a Revolution" at det som utløste sultestreikene den våren var en "dazibao"; dette var en uttrykksmåte som var blitt alminneliggjort under Kulturrevolusjonen, selv om den etterpå ble forbudt. Når studentene organiserte demonstrasjoner som millioner tok del i, noe man ikke hadde opplevd siden Kulturrevolusjonen, reiste unge mennesker med toget inn til Beijing og satset på togpersonalets og Beijingborgernes velvilje.
Omtrent det samme hadde ungdommen gjort da Kulturrevolusjonen brøt ut. Et annet likhetstrekk var at det oppstod fraksjoner, med navn som minnet om de fraksjoner rødegardistene fikk. Ifølge Shen Tong kunne fraksjonene til og med kidnappe folk fra andre fraksjoner, likesom rødegardistenes fraksjoner hadde gjort. Til slutt kan nevnes at noen få av de eldre 1989-lederne hadde vært aktivister på ungdomsskolene under Kulturrevolusjonen. Kulturrevolusjonen hadde, ifølge disse kommentatorene, rett og slett gjort det mindre utenkelig å rette kritikk mot kinesiske myndigheter - selv om kritikk av Mao Zedong og selve maoismen fremdeles var tabu under Kulturrevolusjonen, og forble det i utstrakt grad også etterpå.
Overslagene over dødstallene under de kaotiske årene 1966-1969 kommer både i vestlige og østlige analyser opp i minst 500 000. Mange var ikke i stand til å utstå den grufulle tortur de ble utsatt for, eller mistet alt sitt fremtidshåp og begikk selvmord. Et av de mer kjente tilfellene var det angivelige selvmordsforsøket til kommunistlederen Deng Xiaopings sønn Deng Pufang. Han hoppet fra et fireetasjers hus (eller mer sannsynlig er det han selv sier, at han ble dyttet); han døde ikke, men ble lam.
Under rettssaken mot Firerbanden hevdet domstolen at 729 511 mennesker var blitt forfulgt, hvorav 34 800 døde. Men det sanne antall blir kanskje aldri klarlagt ettersom mange dødsfall ikke ble kjent – i hvert fall ikke som knyttet til Kulturrevolusjonen – og fordi politiet og lokale myndigheter aktivt tilslørte meget. Andre vanskeliggjørende faktorer er upåliteligheten i de demografiske tall fra perioden slik at overslag blir usikre, og at Folkerepublikken Kina fremdeles nøler med å åpne for seriøs forskning om perioden.
En fersk beregning av seriøse forskere hevder at bare på den kinesiske landsbygda ble 36 millioner forfulgt, og at av dem ble mellom 750 000 og 1,5 millioner drept, og omtrent det samme antall fikk varige fysiske mén. I ' hevder Jung Chang og Jon Halliday at så mange som tre millioner døde under Kulturrevolusjonens voldsutskeielser.
Midlertidig forråelse av språket.
Under de årene det stod på som verst, utviklet propagandistene et rått språk som i noen grad spredte seg i befolkningen.
Volden under Kulturrevolusjonen avlet et vulgært vokabular av banning og skjellsord. Påståtte klassefiender ble stemplet i veggaviser og under kampsesjoner som
... og mye mer. Alminnelig høflighet ble kalt "borgerskapets motbydelige etikette". Og siden proletariatet «var i krig», ble dagligtalen fylt med militære begreper som "motoffensiv, generaloffensiv, taktisk tilbaketrekning" og "strategisk framrykning".
I årtiene etter har den alminnelige språkføring imidlertid klart å finne veien tilbake til roligere og mer «før-revolusjonære» former.
Kinesisk litteratur etter kulturrevolusjonen.
Under dengismen, og kanskje særlig tydelig under Deng Xiaopings første år, kom det en bemerkelsesverdig litteratur som bearbeidet folks smerte fra de vanskelige år som var gått forut. Det oppstod en litterær trend som har fått navnet «arr-litteratur». Det er interessant at blant forfatterne som skrev mørkt og vemodig, ofte kaldt, med bakgrunn i den samfunnsånd Kulturrevolusjonen skapte, også var en del tidligere rødegardister. Blant dem var Bei Dao, som hadde vært rødegardist i heller kort tid, så ikke ville være med lenger og fikk gjennomgå fra andre rødegardister for det.
Men for eksempel Zhang Chengzhi, selve den aller første rødegardist, en mann som allerede i skoleårene hadde begynt å benytte psevdonymet "rødegardisten" og som organiserte den første gruppen på rundt ti rødegardister i mai 1966 inne blant det gamle sommerpalassets ruiner nær skolen de gikk på, selv skrev om hvordan denne tiden også hadde mye fint med seg. Han ble senere interessert i en mystisk retning innen islam og ble senere Kinas mest fremstående muslimske forfatter.
Kulturrevolusjonen i Norge.
I Norge hadde det lille maoistiske partiet Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) sin blomstringstid under de samme årene som Kulturrevolusjonen pågikk i Kina. AKP(m-l) var på denne tiden kanskje det største maoistiske parti i hele Vesten, sett i relasjon til landets folketall. Dets hyllest av hendelsene i Kina var svært entusiastisk, og en åpenhet for motforestillinger var ikke å spore før flere år etter Maos død. Partiet ble i påtakelig grad inspirert i sin politikk, sine debatteknikker og sin interne språkutvikling fra det kommunistiske Kina generelt og fra Kulturrevolusjonen spesielt.
Også etter partiets storhetstid vedvarte noen trekk, og ble som et nytt kulturelement felleseie i det norske samfunn. Uttrykket «sjølkritikk/selvkritikk» (som i «han tok sjølkritikk») er kanskje det klareste eksempel på maoistisk sjargong gjort kjent fra Kulturrevolusjonens beryktede «kampsesjoner» som senere er glidd inn i det almene norske språk.


Pelsdyroppdrett.
Pelsdyroppdrett eller pelsdyrnæring vil si oppdrett av rev (blårev og sølvrev), mink og andre pelsdyrarter med sikt på bruk av dyrenes pels til klær og andre lignende formål. Pelsdyroppdrett regnes som en primærnæring, og er i Norge gjerne er tilknyttet gårdsdrift og landbrukseiendommer.
Bruk av pelsverk til å lage plagg har lange tradisjoner i en rekke land, også i Norge.
Fra riktig gamelt av var det tradisjon med å utnytte pelsverket maksimalt, slik at nesten hele dyrepelsen ble utnyttet. For å lage ei pelskåpe av rev går det med omkring 10–20 skinn (av og til også flere), avhengig av størrelse, modell og kåpelengde. Slike kåper ble i 2010 ofte omsatt for mer enn per stk. I 1988 ble det estimert at nærmere 10 millioner reveskinn ble omsatt for bruk i pelsverk. Av disse var omkring halvparten såkalt oppdrettsrev og den andre halvparten viltfanget rev.
Historie.
Oppdrett i stor skala startet i Alaska i 1865 med oppdrett av blårev. Året etter ble det gjort forsøk på oppdrett av mink. To år etter de første forsøkene med blårev ble det startet oppdrett av sølvrev. Oppdrett med sølvrev spredte seg deretter til Europa, og i 1913 kom de første sølvrevene til Norge.
Nordiske land er samlet sett en betydelig aktør i pelsdyrnæringen, men norsk oppdrett utgjør ikke mer enn ca. 250–300 millioner kroner hvert år. Den er først og fremst en tilleggsnæring for bønder i utkantstrøk. I Norge drives det hovedsakelig oppdrett av mink, sølvrev og blårev. Skinn av sølvrev ble i 2010 omsatt for en midlere pris av (norske skinn gikk for) på en auksjon i Helsingfors, mens minkskinn gikk for. Råvarer til en pels av reveskinn som typisk er på 10-20 skinn vil dermed komme på. I tillegg til dette kommer kostnad til andre materialer, arbeid og avanse i omsetningsledd.
Fram til begynnelsen av 1900-tallet var pelsverk et resultat av fangst i Norge. Etter denne tid kom man imidlertid i gang med oppdrett av rødrev (rødrev og fjellrev) og mink. I så måte ble Skandinavias første pelsauksjonen holdt i Oslo i 1932. Mot slutten av 1800-tallet var pels blitt et populært statussymbol i noen kretser. Filmstjerner og andre kjendiser tok i bruk pels og konkurrerte om å ha de flotteste plaggene, noe som altså resulterte i et regulært pelsdyroppdrett for å dekke etterspørselen. Fenomenet smittet over til et stadig bredere lag av befolkningen, først og fremst til adel og rikfolk, deretter også til middelklassen og andre lag i samfunnet. På 1960- og '70-tallet ble bruk av pels som statussymbol veldig vanlig i Norge.
I 2003 var Danmark landet med størst markedsandel, 35% av verdensproduksjonen. I Europa foregår oppdrett i hovedsak i Danmark, Finland, Norge og Nederland. Kina har stor produksjon av pelsklær og er det landet i verden som importerer og reeksporterer mest pels.
Etterspørselen etter pels falt sent på 1980-tallet og 1990-tallet. Dette hadde flere årsaker, inkludert at klesdesignerne ikke klarte å presentere spennende, nye kolleksjoner, og også innsatsen fra dyrevernorganisasjoner spilte en rolle. Men etter årtusenskiftet har salget av pels i verden økt enormt og nådd rekordhøyder. Dette har sammenheng med banebrytende, nye teknikker i foredlingen og fremstillingen av pelsklær samt sterk inntektsøkning hos forbrukere i gigantmarkeder som Kina og Russland. Som en følge av den økte etterspørselen er det etablert store, nye oppdrettsvirksomheter i land som Kina. Aktivistgrupper som PETA har uttrykt bekymring over behandlingen av dyrene i disse anleggene og over forholdene i enkelte slakterier.
Dyrevelferd.
Det har vært stigende internasjonal motstand mot pelsdyrnæringen. I Norge har denne motstanden engasjert såvel vanlige folk som dyrevernaktivister. Det er primært dyras dårlige levekår som har vært gjenstand for kritikken fra dyrevernorganisasjonene.
I 2000 gikk for første gang aktivister i Norge til aksjon for å slippe løs opprettsdyr. Aksjonen ble utført av en gruppe som kalte seg «De ville minkene», og senere har en rekke slike aksjoner blitt utført av Dyrenes Frigjøringsfront. I 2002 ble hele 9500 mink sluppet ut i Gjesdal. Oppdretterne hevder at mange frislupne dyr vil sulte ihjel eller bli tatt av andre dyr, fordi de ikke har evne til å klare seg i naturen. Genetisk medfører de dessuten en stor risiko for eksisterende bestander av ville dyr, om de skulle klare å overleve.
Pelsdyroppdrett er forbudt i Østerrike og Storbritannia. Kroatia staret en utfasingsperiode på 10 år den 1. januar 2007. I Sveits er bestemmelsene for oppdrettsvirksomhet så strenge at alle pelsdyrgårdene er nedlagt. Enkelte andre land har forbud mot oppdrett av enkelte dyrearter.
Det har blitt rapportert om skader blant dyr i pelsfarmer.
Dyrevernere har i flere tilfeller tatt bilder og gjort opptak fra pelsfarmer både i Norge og utlandet. Senest i 2010 i Norge, ble over 800 videopptak med skadde og døde dyr fra 39 gårder i Norge, levert inn til NRK fra Nettverk for dyrs frihet og Dyrebeskyttelsen. Disse viste skader som åpne sår, øyesykdommer, avrevne kroppsdeler, og også døde dyr.
Pelsdyroppdrett i Norge.
Det var 331 pelsdyrfarmer i drift i Norge i per juni 2009. Antall pelsdyrfarmer har falt fra 1200 i 1995 til 625 i 2005.Flertallet av farmene driver oppdrett av rev, mens mindretallet oppdretter mink. Noen farmer har både rev og mink i oppdrett. Både mink og rev i oppdrett lever hele sitt liv i et nettingbur med tilgang til vann og mat hver dag. Videre skal buret inneholde en kasse til å søke ly i og et aktivitetsobjekt. Rever skal i tillegg ha en liggehylle. Lovverket spesifiserer at en rev skal ha et fritt gulvareal på 0,8m², mens en mink skal ha et fritt gulvareal på 0.255m². Pelsdyr i oppdrett er svært følsomme for støy, spesielt i ammeperioden. Det finnes egne soner rundt pelsdyrfarmer hvor fly ikke kan passere, for ikke å forstyrre pelsdyrene. Krav til dyrehold for pelsdyrfarmer i Norge er fastsatt i «Forskrift om hold av pelsdyr». Pelsdyroppdretterne har gjennom de siste årene møtt mye kritikk for ikke å følge gjeldende regler og lover. Mattilsynet, underlagt Landbruks- og matdepartementet, er ansvarlig tilsynsmyndighet for pelsdyrnæringen.
I 1994 uttalte det daværende Landbruksdepartementets etikkutvalg at «Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. De bør derfor avvikles.» Den norske veterinærforening mener regelendringer og hyppigere tilsyn ikke har ført til nevneverdig endring i dyrenes levevilkår, og vil ha pelsdyroppdrett avviklet.
Mattilsynet inspiserte 244 av 331 norske pelsdyrfarmer på sin "nasjonale tilsynsrunde" våren 2009. En rapport utarbeidet av Mattilsynet i juni 2009 viser at 86% av alle norske pelsdyrfarmer brøt gjeldende regelverk ved inspeksjonstidspunktet. Mattilsynet konkluderte med at "dei fleste pelsdyra som vart inspiserte under kampanjen, vart stelte og oppstalla i tråd med gjeldande regelverk for dyrevelferd." Mattilsynet hadde opplyst pelsdyrnæringen om det kommende tilsynet, i et brev datert 25. februar, 2009. Dyrebeskyttelsen påpekte at det var et problem at inspeksjonene var forhåndsmeldt, noe som ga oppdrettsbønder tid til å fjerne døde og skadde dyr. Inspeksjonene ble også utført da det i hovedsak var avlsdyr, og ikke mange valper på farmene.
Sommeren 2009 inspiserte Nettverk for dyrs frihet ulovlig 45 pelsfarmer i Norge. På en rekke farmer ble det blant annet funnet dyr med avgnagde labber eller ører, og døde dyr. Skadde dyr ble funnet på hver av gårdene. En tilsvarende inspeksjonsrunde i 2010 viste at forholdene ikke hadde endret seg. Organisasjoner som involverer seg imot de eksisterende driftsformene mener at forholdene opprettholdes for å verne næringen.


Ole Henrik Magga.
Ole Henrik Magga (født 12. august 1947) er en samisk språkforsker og politiker fra Kautokeino.
Språkforskeren Magga.
Som språkforsker er Ole Henrik Magga fremfor alt kjent som syntaktiker. Magistergradsavhandlingen hans, «Lokative læt-setninger i samisk», tar opp et klassisk emne i syntaktisk teori, strukturen til eksistensialsetninger og habitivsetninger, som i mange uralske språk har en svært lik struktur. Doktoravhandlingen fra 1986 handlet om strukturen i den samiske verbalfrasen, spesielt samspillet mellom modalverb og infinitiver.
Magga ble professor i fennougristikk ved Universitetet i Oslo i 1987, etter Knut Bergsland, men sa opp stillingen for å arbeide ved Samisk høgskole i Kautokeino, der han ble høyskoledosent i 1990 og professor fra 1997. Magga ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1993.
I 2006 ble han Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for «for hans innsats for samenes og urfolks sak».
Politikeren Magga.
Magga var leder i Norske Samers Riksforbund fra 1980 til 1985, og den første presidenten i Sametinget i Norge, fra 1989 til 1997. Magga var med på å stifte Verdensrådet for urfolk (WCIP i Canada i 1976). I perioden 1992–1995 var Magga medlem av FN-kulturkommisjonen Worlds Commission on Culture and Development. I 2002 ble Magga den første lederen for FNs permanente forum for urfolk.


Drammenbanen.
Drammenbanen (opprinnelig "Christiania – Drammenbanen" (CDB), dernest "Kristiania – Drammenbanen" (KDB)) er en jernbanestrekning mellom Oslo og Drammen. Banen ble vedtatt bygd av Stortinget 16. juni 1869 og knyttet Drammen til hovedstaden da den ble åpnet 7. oktober 1872.
Banen var smalsporet, sporvidde 1067 mm, som de fleste 1800-tallsbanene i Norge. Fornyelsen og oppgraderingen av Drammenbanen rundt første verdenskrig er noe av det mest omfattende som er utført ved jernbanen i Norge. Banen ble lagt om til normalspor (1435 mm), elektrifisert, og strekningen mellom Sandvika og Oslo Vestbanestasjon fikk dobbeltspor. Drammenbanen ble åpnet som normalsporet bane 11. februar 1920. Elektrifiseringen Oslo V – Brakerøya ble fullført 26. november 1922 som den første av de statlige banene. Hakavik kraftverk ved Eikeren i Buskerud ble bygd for å forsyne banen med elektrisitet. I 1958 var strekningen mellom Sandvika og Asker stasjon ombygget til dobbeltspor, mens linjen videre mot Drammen fortsatt var enkeltsporet.
I 1973 ble den dobbeltsporete Lieråstunnelen åpnet og Drammenbanen lagt om mellom Asker stasjon og Brakerøya. Den 10,7 kilometer lange tunnelen var landets lengste, og medførte en radikal reduksjon av reisetiden.
Oslo vestbanestasjon ble lagt ned i 1989, etter at Oslotunnelen på strekningen Oslo sentralstasjon – Skøyen stasjon i Oslo var blitt åpnet i 1980, og trafikken gradvis overført til Oslotunnelen.
Den gamle, ensporete strekningen mellom Asker stasjon og Gullaug ble beholdt etter at Liertunnelen var åpnet, og fram til 1994 var Gullaug Spikkestadlinjens endepunkt. I 1994 ble godstrafikken nedlagt, og banen forkortet ved Spikkestad stasjon. Her går nå NSB lokaltog 550 Spikkestad – Oslo S – Moss.
Askerbanen, hvis siste strekning åpnet i august 2011, går parallelt med Drammenbanen mellom Lysaker og Asker og avlaster Drammenbanen, og eliminerer kapasitetsproblemene som oppstod på denne strekningen. For fremtiden vil den tradisjonelle Drammensbanen først og fremst fungere som lokalbane på strekningen mellom Skøyen stasjon og Asker stasjon.
Linjekart.
"Kilometreringen refererer til Oslo S, i parentes til Oslo V. *= Kjedebrudd (ikke kontinuitet i kilometrering)."


Informasjonsarkitektur.
Informasjonsarkitektur er en fagdisiplin som har som viktigste aktivitet å beskrive en modell eller et konsept for informasjon.
Informasjonsarkitektur benyttes innen utvikling av et nettsted, en applikasjon eller andre informasjonstjenester, og kan beskrives noe ulikt avhengig av for hvilket område begrepet anvendes.
En utøver av fagdisiplinen kalles en informasjonsarkitekt. Denne tittelen er foreløpig ikke beskyttet og kan anvendes fritt.
Aktiviteter og formål.
Sentrale aktiviteter innen fagdisiplinen er å gruppere og navngi informasjonselementer og emner, beskrive forskjellige egenskaper ved informasjonselementene og hva som er forholdet mellom dem.
Formålet med aktivitetene er å tilpasse informasjonen til ulike brukere, systemer eller teknologier.
Overfor brukere kan hensikten være å gjøre informasjonen oversiktlig og forståelig samt å effektivisere navigasjon og gjenfinning. Informasjonsarkitektens rolle regnes som sentral for å oppnå god brukeropplevelse i informasjonstjenester.
For systemer og teknologier kan formålet være å gjøre informasjonen håndterbar for eksempelvis en søkemotor, publiseringsverktøy og databaser.
Området tilgjengelighet beskjeftiger seg med tilpasning av informasjon både i forhold til brukere og agenter som søkemotorer og tekniske hjelpemidler.
Leveranser.
Det typiske utkommet av aktivitetene er en informasjonsstruktur samt retningslinjer for implementering, forvaltning og eierskap.
I de tilfellene der informasjonsstrukturen inngår som en del av et brukergrensesnitt, for eksempel i form av menystrukturen på et nettsted, kan fagdisiplinen overlappe med interaksjonsdesign ved også å beskrive hvordan informasjonsstrukturen er visualisert og hvordan brukeren interagerer med den.
Metodikk.
Den skandinaviske tradisjonen innen design med vektlegging av brukskvalitet har hatt stor innvirkning også på norske informasjonsarkitekter.
De fleste utøvere innen fagdisiplinen anvender en form for brukersentrert utvikling i utformingen av informasjonsstrukturer. Metodikken innebærer som regel en iterativ utviklingsprosess der løsningen blir justert underveis på bakgrunn av sluttbrukernes tilbakemeldinger. En vanlig form for en slik brukerinvolvering kalles brukertesting.
Forskjellen på informasjonsarkitektur og annen klassifikasjon.
Informasjonsarkitektur skiller seg fra andre typer klassifikasjon, for eksempel taksonomi innen biologi, ved at sluttbrukernes behov eller de forretningsmessige målene med løsningen også blir tatt hensyn til når informasjonen skal klassifiseres.
Forskjellen er glidende heller enn absolutt, og av og til kan arbeid innen informasjonsarkitektur ha mer karakter av klassifikasjon, spesielt innen spesifisering av metadata og strukturer brukt for bibliotektjenester eller arkiv som i dokumentbehandlingssystemer.
Informasjonsarkitektur internasjonalt.
De fleste internasjonale foraene og miljøene som er etablert innen fagdisiplinen har hatt Internett-tjenester som viktigste fokusområde. Fremst av disse er Information Architecture Institute med 1200 medlemmer innen 60 land (2006). En viktig årlig begivenhet er konferansen ”IA Summit” arrangert av American Society for Information Science and Technology.
Utdannelse.
Foreløpig finnes det ingen spesiell utdannelse innen informasjonsarkitektur i Norge, men en rekke utdanningsinstitusjoner tilbyr kurs innen tilgrensende tema, eksempler er studiet ”design og kommunikasjon innen digitale medier” tilhørende bibliotekfag på Høgskolen i Oslo og ”informasjonsfag” ved Høgskulen i Volda.
Konsulentselskaper.
Kompetansen innen informasjonsarkitektur er i Norge i stor grad knyttet til konsulentselskaper innen IT-sektoren.
Forskningsmiljøer.
De viktigste forskningsmiljøene relatert til fagdisiplinen omfatter Stiftelsen for industriell og teknisk forskning (SINTEF) og Institutt for Energiteknikk (IFE). Forskingen er oftest knyttet til relaterte områder som MMI, brukersentrert utvikling og brukskvalitet.
Utdanningsinstitusjoner.
Kompetanse på informasjonsarkitektur finnes innen flere utdanningsinstitusjoner, deriblant bibliotekfag ved Høgskolen i Oslo, interaksjonsdesign ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, industriell design og datateknikk ved NTNU og informasjonsfag ved flere institusjoner som Høgskulen i Volda og Universitetet i Bergen.
Ansatte i organisasjoner.
Enkelte større organisasjoner har opprettet egne stillinger for fagdisiplinen, mange ansatte vil også oppfatte seg selv som utøvende informasjonsarkitekter uten at begrepet inngår i den offisielle stillingsbeskrivelsen.
Andre miljøer og arrangementer.
Informasjonsarkitektur er beskrevet som satsningsområde for Den Norske Dataforenings faggruppe BITS – Brukervennlige IT-Systemer og er også delvis knyttet til faggruppene Emnekart, Semantisk web og Elektronisk dokumentbehandling – EDOK.
Fagdisiplinen er et hyppig omtalt tema på konferansen Yggdrasil arrangert av Den Norske Dataforening, samt arrangementer i regi av overnevnte faggrupper.


Khoisanspråk.
Kart som viser utbredningen av khoisanspråk
Khoisanspråkene er en gruppe afrikansk språk. Tidligere ble khoisan regnet for å være en språkfamilie, men regnes nå heller for å være et antall familier ikke i slekt med hverandre eller med andre omkringliggende språk, men som sammen utgjør et språkområde. Historisk sett ble de talt av khoier og buskmenn. I dag tales de i Kalahari-ørkenen i sørvestlige Afrika, og i en liten del av Tanzania. Det eneste vidstrakte språket er nama, med en kvart million brukere. Sandawe kommer på andre plass, med 40 000, og ju har 30 000. Mange av språkene minsker i utbredelse, og er sjeldne og/eller utdøende – noen av språkene er allerede utdødde.
Khoisanspråk er mest kjent for bruken av klikk-konsonanter som fonemer. Språket 'hoan har 30 klikk-konsonanter og rundt 90 forskjellige fonemer. Språkene !Xóõ og ‡Hõã er like komplekse. De eneste andre språkene som bruker slike klikkelyder, er de nærliggende bantu-språkene.


Cauda equina.
Cauda equina (Latin: hestehale "cauda"=hale, "equina"=hest) er en samling av intradurale nervefilamenter ved enden av ryggmargen, beliggende i den lumbosakrale del av ryggsøylen. Disse nervefibre innerverer perineum, endetarm og kjønnsorganer.


ǃXóõ.
ǃXóõ er et khoisan-språk med det høyeste antall fonemer i noe kjent språk. Disse består av mange konsonant-klikk og vokal-fonasjoner. Utropstegnet i navnet angir en klikkelyd. Det har også et kompleks tonesystem.
Alternative navn.
Språket har mange forskjellige navn og betegnelser: N/u-san, Xatia (Katia, Kattea, Khatia, Vaalpens, |Kusi, |Eikusi, Masarwa), ǃKwi. Det er mye forvirring rundt disse navnene, noen av dem må muligens klassifiseres som egne språk, noen er egentlig dialekter til andre khoisan-språk.


Sverre Mitsem (1944–2005).
Sverre Mitsem (født 3. juli 1944 i Oslo, død 18. oktober 2005) var en norsk jurist og høyesterettsdommer.
Han tok juridisk embedseksamen i 1972 og var deretter konsulent i Forbrukerrådet frem til 1975.
Mitsem var dommerfullmektig ved Drammen byrett fra 1975 til 1977, herredsrettsdommer ved Asker og Bærum herredsrett fra 1986 til 1991 og lagdommer i Eidsivating lagmannsrett (nå Borgarting lagmannsrett) fra 1991 til august 2002. Han tiltrådte som dommer i Høyesterett 12. august 2002.
Som advokat arbeidet han som advokatfullmektig og advokat ved kommuneadvokaten i Trondheim fra 1977 til 1979 og som advokat ved juridisk avdeling i Landsorganisasjonen, 1981 til 1986.
Han var faglig sekretær/juridisk rådgiver i Norsk Journalistlag fra 1979 til 1981.
Mens han var høyesterettsdommer var han også leder av Overskjønnsnemnda etter § 23 i lov om endring i kommunal inndeling, et verv han hadde som varaformann fra mars 1999 og formann fra 2003. Han var formann i Næringslivets Konkurranseutvalg fra mai 2000 og ut 2003.
Eksterne lenker.
Mitsem, Sverre
Mitsem, Sverre
Mitsem, Sverre
Mitsem, Sverre


Utropstegn.
Utropstegn er et skrifttegn som brukes for markere avslutning på utrop og interjeksjoner, oppfordringer og ønsker, samt setninger i imperativ. Sammen med spørsmålstegn og punktum utgjør utropstegn en gruppe av "store skilletegn".
Utropstegn har og en rekke spesialanvendelser innenfor for eksempel datateknologi og i matematikk.
Symbolet antas å komme fra det latinske ordet "io", som er et gledesutrop, ved at man satte en liten "o" under en "i". Alternativt er det bokstaven "i" for "io" som er satt over et punktum.
Bruk i norsk.
Utropstegn brukes tilsvarende punktum for å markere slutten på en setning. Tegnet marker et utop, en befaling, et ønske, en hilsen. For lange oppfordringer kan en gjerne bruke punktum istedenfor utropstegn. I instruksjoner bruker en vanligvis ikke utropstegn.
Alternativt kan en se brukt et tegn som er en blanding av et utropstegn og et spørsmålstegn (‽), på engelsk kjent som «interrobang», men dette er ikke vanlig.
Bruk i datateknologi.
I et ASCII tegnsett er utropstegn representert ved tegnkode 33. Tilsvarende i Unicode er U+0021.
Bruk i matematikk.
I matematikk er "n!", kalt n-fakultet, en funksjon som beregner produktet av de naturlige tallene fra 1 til "n". For eksempel er 3! = 1 x 2 x 3 = 6.
Bruk i andre språk.
På spansk er det også regnet for alminnelig korrekt å kunne bruke et utropstegn oppned foran setningen, og et spørsmålstegn etter, men dette er ikke så vanlig i moderne spansk.
Annen bruk.
Et tegn som er helt likt utropstegnet ǃ, brukes i det internasjonale fonetiske alfabetet og khoisan-språkene, som et skrifttegn som angir en klikkelyd.
I et engelsk stedsnavn, Westward Ho!, inngår utropstegnet fordi stedsnavnet er hentet direkte fra tittelen på en roman. I Canada finner man Saint-Louis-du-Ha! Ha!, med to utropstegn. Navnet har antageligvis opphave i en misforståelse.
Utropstegn brukes ofte som symbol for fare eller i sammenhengen der en ønsker oppmerksomhet. Et velkjent eksempel er trafikkskiltet «Annen fare». Beskrivelse av årsaken til fare-varslingen er vanligvis gitt på et underskilt.


Jon Reidar Øyan.
Jon Reidar Øyan (født 15. april 1981 i Snillfjord) er en norsk politiker (AP). Fra 28. oktober 2009 var han politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet for statsråd Rigmor Aasrud og fra 21. desember 2009 til 1. februar 2011. for statsråd Hanne Bjurstrøm. Fra 30. juni 2011 er han igjen politisk rådgiver for Rigmor Aasrud, nå i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Han er tidligere leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).
Øyan engasjerte seg tidlig som lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, og gikk etter hvert over til å jobbe med interessepolitikk. Han satt i sentralstyret til Elevorganisasjonen i perioden 2000–2001, og satt også i styret til Lånekassen i denne perioden. Etter en kampvotering på landsmøtet i 2004 ble han valgt som leder av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, og markerte seg ved å profilere organisasjonen svært tydelig i media. Øyan ble gjenvalgt på landsmøtet til LLH i 2006, men valgte å ikke stille til gjenvalg på landsmøtet i juni 2008. Etter en kort periode som informasjonsrådgiver i Geelmuyden.Kiese, ble Øyan ansatt som rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i 2009.


Trygve M. Davidsen.
Trygve Marentius Davidsen (født 1895, død 1978) var en norsk maler, tegner og illustratør. Han illustrerte en rekke bøker og malte flere vakre postkort i en sikker og tidsriktig akvarellteknikk, ofte med religiøse motiv eller av nisser i norsk natur. Davidsen utgav også flere lærebøker i tegning. Han er representert med to arbeider i Nasjonalgalleriet i Oslo.
Han har også malt altertavlen i Lykkja kapell
Trygve Davidsen var faren til illustratøren og designeren Stein Davidsen.


Bjordøla (Hjartdal).
Bjordøla er en elv i Hjartdal kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Fyribøvatnet, og tømmer seg i Hjartdøla, der denne dannes.


Treghetsnavigasjon.
Treghetsnavigasjon benyttet i en fransk interkontinental rakett~
Treghetsnavigasjon, Inertial Reference System baserer seg på akselerasjon og rotasjon av flere treghetssensorer.
Slike systemer brukes blant annet i missiler, fly og romfartøyer.
De benytter systemer som måler akselerasjon og rotasjon, alle med tre akser, og beregner ut fra disse verdiene hvor enheten befinner seg til enhver tid.
Tidligere ble det brukt gyrosystemer, men senere er optisk utstyr, etterhvert med kvartskrystallteknologi vanligere og billigere.
En av fordelene med disse systemene er at de er uavhengig av utstyr utenfor fartøyet og påvirkes vanligvis ikke av jamming eller elektronisk krigføring.
De siste årene har nye krystall og halvlederkomponenter gjort det mulig å bruke denne teknikken i vanlige videokameraer for å stabilisere bildet ved småbevegelser i kameraet.
Mange fly har to selvstendige systemer og viser posisjon som angitt av begge systemene.
Andre navigasjonshjelpemidler i flyene er kompass, gyrokompass, GPS og radionavigasjonshjelpemidler.


Magnhild Haalke.
Magnhild Camilla Haalke (født 12. august 1885 i Vikna, død 8. oktober 1984) var en norsk forfatter.
Haalke debuterte i 1935 med romanen "Allis sønn", og føyde seg dermed inn i rekka av skrivende kvinner som venta lenge før de publiserte noe. Debutromanen regnes fremdeles som hennes beste verk, og er gjenutgitt flere ganger.
I 1939 vant hun en nordisk romankonkurranse om «yrkeskvinnen i hennes forhold til arbeid, kjærlighet og hjem» med romanen "Trine Torgersen", som kom ut året etter. Her skildrer hun en kvinnelig lærer på bygda som må kjempe på to fronter; mot et mannsdominert skolestyre og mot misunnelse og bakvasking fra kvinnene i et tett og tradisjonsbundet samfunn. Fram til 1940 arbeidde Haalke sjøl som lærer.
Hun har skrevet en lang rekke romaner, ofte med samme hovedperson eller samme slekt gjennom flere bøker, f.eks. trilogien om Gry ("Åkfestet", "Dagblinket" og "Rød haust?"). Haalke har lagt handlinga til trøndersk bygdemiljø, og følger Gry fra hun er tolv til hun er førti. Trilogien er både en individualpsykologisk utviklingsroman og en skildring av et samfunn og ei tid der liten takknemlighet og mager belønning høstes av kvinnene, som ofte har de lengste arbeidsdagene og det tyngste arbeidet.
Trilogien "Karenanna Velde", "Kaja Augusta" og "Kvinneverden" følger Kaja Augusta og slekten hennes.
Haalke er oversatt til engelsk, fransk, nederlandsk og svensk. Hun var gift med maleren Hjalmar Haalke, paret bodde det meste av tiden i Nord-Odal.


Jon Raude.
Jon Raude (død 21. desember 1282 i Skara i Sverige) var erkebiskop av Nidaros fra oktober 1267 til desember 1282. Noen måneder før sin død ble han tvunget i landflyktighet.
Han var en av de merkeligste menn på Nidaros erkesete. Hans gjerning har satt tydelige spor i en overenskomst, sættargjerd, med kongemakten og i en kristenrett, og den historiske forskning må stadig vende tilbake til ham. Middelalderen har kalt ham ‘den standhaftige’, og etter hans død mente visse kretser at han hadde vært en hellig mann.
Jon Raude
Jon Raude
Jon Raude


Land Rover 1,6 liter bensinmotor.
1,6 liter bensinmotor ble benyttet av Land Rover i tidlige Series I mellom 1948 og 1951. Den ble avløst av en variant av samme motoren, bare med større slagvolum på 2,0 liter.
Motoren hadde et slagvolum på 1595 cm³, og hadde fire sylindre i rekke. Eksosventilene var montert i motorblokka og innsugsventilene var montert i toppen.


Land Rover 2,0 liter bensinmotor.
2,0 liter bensinmotor ble benyttet av Land Rover i Series I mellom 1951 og 19??. Den var en variant av den tidligere bensinmotoren på 1,6 liter. Den ble avløst av en nyere motor med 2,25 liter slagvolum.
Motoren hadde et slagvolum på 1997 cm³, og hadde fire sylindre i rekke. Eksosventilene var montert i motorblokka og innsugsventilene var montert i toppen.


Zoonose.
Zoonose (eller zoonotisk sykdom) er betegnelsen på infeksjonssykdommer som overføres fra mennesker til dyr og omvendt. Smitten overføres direkte, eller via mat, forurensning, vann eller biologisk vektor (som insekt). Smittestoffene er bakterier, virus, prioner, sopp og parasitter.
Eksempel på sykdommer er de forårsaket av Salmonella (som salmonellose), bakteriegruppen Campylobacter (kan gi diaré), bakterien "Yersinia entercolitica" (kan gi yersiniose), Listeria-bakterien (som gir listeriose), bakterien e.coli.
Tuberkulose, trikinose, kugalskap, rabies og brucellose er også zoonotiske.
I Norge har Veterinærinstituttet ansvar for å overvåke utviklingen av zoonoser her til lands, og rapporterer årlig til EU, gjennom Zoonoserapporten, som lages i samarbeid med Mattilsynet, Folkehelseinstituttet og andre sentrale organer.
Historie.
Zoonosene oppstår når ulike arter har tett samkvem, f.eks når mennesker i jegersteinalderen tok til seg forlatte dyreunger som kjæledegger. Visse virus som bare kan overføres ved nært samliv, ble overført fra aper til mennesker i Sør-Amerika allerede for minst 15.000 år siden. Med husdyrhold oppstod nye sykdommer. Meslinger har opphav i kvegpest og valpesyke, mens forkjølelse og influensa stammer fra ender, griser og hester. Menneskehetens svøpe, kopper, stammer fra kukopper. Tilfellet Amerika viser hvor tett massesykdommer kan knyttes til dyrehold. Før Columbus hadde det amerikanske dobbeltkontinentet verdens største befolkningskonsentrasjoner (området rundt Mexico by var verdens dengang største by med en halv million innbyggere, og et oppland rundt med halvannen million bønder), men kjente ikke til epidemier. Indianernes eneste tamdyr var nemlig lama og kalkun, som vandret nokså fritt og derfor ikke gav opphav til zoonoser, og marsvin, som via lus overførte noen protozo-sykdommer.
Zoonosen meslinger har sitt opphav i kvegpest og valpesyke. Forkjølelse og influensa stammer fra ender, griser og hester, mens kukopper ble til menneskehetens svøpe, kopper. Disse sykdommene oppstod i bondesteinalderens små, isolerte samfunn, der kanskje 80-90% døde av dem i første omgang, mens resten ble immune. Forskerne mener at tuberkulosen beveget seg fra drøvtyggere til mennesker i egyptisk bondesteinalder. Spor av tuberkulose er funnet i skjeletter fra Nubia og Egypt fra ca 3000 f.Kr. Tuberkulosen var nådd til Danmark ca 500 f.Kr. Zoonosen rabies ble beskrevet i Babylon ca 2000 f.Kr. I den urolige bronsealderen, hvor lange tørkeperioder tvang kvegeierne ut på vandring med dyreflokkene på jakt etter nye beiteområder, ble smitte fraktet til befolkningsgrupper uten motstandskraft. Ca 400 f.Kr beskrev Hippokrates virussykdommer som kusma og influensa, samt parasitt-sykdommen malaria og bakterie-sykdommene difteri og tuberkulose. Men befolkningsgruppene var ennå for små til at kopper og meslinger var blitt menneskenes faste følge. Det ser ut til at zoonosenes smittestoffer ble "utviklet" i bondesteinalderen, mens bronsealderens vandringer "blandet, spredte" og "videreutviklet" dem.
De overlevende i byene ble immune, og epidemiene der ble til «barnesykdommer». Men på landet, der folk bodde spredt, kunne det gå generasjoner mellom hver gang en smitte viste seg. Helt innpå 1900-tallet kunne man i militæret se store, velfødde bondesønner dø av småvokste by-rekrutters barnesykdommer.
Etterkrigstiden.
Etter andre verdenskrig er husdyrholdet i stigende grad blitt ren fabrikkindustri. Dyrene er ikke lenger husdyr, men produksjonsdyr, som lever i monokulturer med flere tusen individer av samme art samlet på ett sted. Dermed er det fritt frem for virus og bakterier å sirkulere i enorme populasjoner, mens de utvikler nye og farligere varianter. I Canada oppstod f.eks en særlig aggressiv form for svineinfluensa i enorme grisefabrikker, etter at man hadde vaksinert systematisk mot den vanlige varianten gjennom flere sesonger. I slike omgivelser kan vaksine fort bli et tveegget sverd. Coli-bakterier skyldes endringer i kyrnes tarmflora. Tidligere gikk kyrne ute og spiste gress; nå står de innendørs og spiser korn. Kumøkk, som var trygg gjødsel i 10.000 år, er blitt farlig.


Land Rover 2,25 liter bensinmotor.
2,25 liter bensinmotor ble benyttet av Land Rover i Series II og III og tidlige 90 og 110. Den ble avløst av en nyere motor med 2,5 liter slagvolum, basert på den samme blokka.
Motoren har et slagvolum på 2228 cm³, og har fire sylindre i rekke. Motoren er toppventilert. Motorblokka fra en 2,25 liter dieselmotor, som ble utviklet litt før, ble brukt på denne motoren, noe som gjør at den er svært tung for en bensinmotor av denne størrelsen.


Land Rover 2,25 liter dieselmotor.
2,25 l i en tidlig 110
2,25 liter dieselmtor ble benyttet av Land Rover i Series II og III og tidlige 90 og 110. Først hadde den en trelagret veivaksel, men den ble erstattet med en femlagret i 1980. Den ble avløst av en nyere motor med 2,5 liter slagvolum, basert på den samme blokka.
Motoren har et slagvolum på 2228 cm³, og har fire sylindre i rekke med indirekte innsprøytning. Motoren er toppventilert. Den samme blokka ble brukt på Land Rover 2,25 liter bensinmotor.


Land Rover 2,5 liter dieselmotor.
2,5 liter dieselmotor ble benyttet av Land Rover i tidlige 90 og 110. Den ble senere erstattet av en 2,5 liter turbodiesel.
Motoren har et slagvolum på 2495 cm³, og har fire sylindre i rekke med direkte innsprøytning. Motoren er toppventilert. Ytelsen er 85 hk ved 4000 omdreininger i minuttet og 203 Nm med 1800 omdreininger.


Helleristningene i Alta.
Helleristningene i Alta er Nord-Europas største samling helleristninger laget av jeger-fangstfolk. De første ristningene ble oppdaget like før pinse i juni 1973, og det er nå dokumentert over 6 000 helleristninger og hellemalerier på flere steder rundt Alta. Helleristningene i Hjemmeluft, Storsteinen, Amtmannsnes og Kåfjord, samt hellemaleriene i Transfarelvdalen ble innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste 3. desember 1985.
Hjemmeluft (nordsamisk: "Jiepmaluokta") ca 5 km utenfor Alta sentrum er det største området. Her finnes det mange tusen ristninger, inndelt i fem faser etter høyde over havet og stilistiske variasjoner. Her ligger Verdensarvsenter for bergkunst – Alta museum, hvor det er lagt til rette for å se en del av dem, blant annet med en 2,9 km lang gangvei. De eldste ristningene i Hjemmeluft er tidligere datert av arkeolog Knut Helskog til ca 4200 f.Kr., og området ble sannsynligvis brukt frem til de første århundrene etter Kr.f. I sin doktorgrad fra 2010, skjøv Jan Magne Gjerde dateringen tilbake omlag 1000 år for de eldste fasene.
Bergkunsten i Alta ble laget av jeger-fangstfolk. Den viser trolig en del av menneskenes trosforestillinger og ritualer, og de var kanskje elementer i myter eller historier. Men helleristningene forteller også om de naturlige omgivelsene og ressursgrunnlaget, gjennom det utvalget av dyreliv som er avbildet (rein, elg, bjørn, hund/ulv, rev, hare, gjess, ender, svane, skarv, kveite, laks, hval). I tillegg til artene fra dyreriket som er avbildet, viser helleristningene også mennesker, båter, redskaper, ulike geometriske mønstre og figurer. Ofte ser man store scener hvor mennesker og dyr deltar i ulike aktiviteter, som jakt, fangst og fiske, dans og ritualer.
Helleristningene i Alta ble laget nært sjøen, på svaberg i strandsonen. Etter hvert som landet hevet seg, og nye glatte svaberg kom til syne, tok man disse i bruk til å lage helleristninger på. De eldste feltene ligger derfor langt over dagens havnivå, mens de yngre ligger lavere i terrenget. Det er usikkert om hellemaleriene hadde samme nære tilknytning til sjøen og strandsonen.
Det oppdages stadig nye helleristninger i området. Det var i første uken av juni 1973 at Isak Balandin fant reinsdyr hogd inn i fjellet nedenfor huset til Ole Pedersen på østsiden av bukten - han satt i kveldssolen og røykte pipe etter en fisketur med sin sønn. Feltet fikk navnet "Ole Pedersen I". Samme uke så skytebasen Åge Nilssen (død 2006) bergbilder på toppflaten til den store steinblokken, Storsteinen i Bossekop. Han arbeidet for kommunen med klarlegging for et nytt boligfelt, og kontaktet Tromsø Museum, slik at Storsteinen ble reddet for ettertiden. Kort tid senere fant to unge gutter, Roar Kristiansen og Stig Ronald Esjeholm, helleristninger da de lekte ved Apanes.
I 1976 fant Tor Harry Pedersen helleristninger ved hjemmet sitt på Bergheim i Hjemmeluft, og Charles Pedersen oppdaget de første helleristningene på Apana gård, litt nedenfor Bergheim. Helleristningene som vises frem på muséets guidete turer, er de som ligger vest i Hjemmeluft-bukten. De første av disse ble oppdaget i 1976 av Svein Erik Thomassen.


Land Rover 2,5 liter turbodiesel.
2,5 TD i en 90
2,5 liter turbodiesel ble benyttet av Land Rover i tidlige 90 og 110. Den ble senere erstattet av motoren 200 Tdi.
Motoren har et slagvolum på 2495 cm³, og har fire sylindre i rekke med direkte innsprøytning. Motoren er toppventilert. Ytelsen er 107 hk ved 3800 omdreininger i minuttet og 255 Nm ved 1800 omdreininger.


Karsten Roedder.
Karsten Roedder (født 1900, død 1986) var en norskfødt forfatter og redaktør.
Roedder skrev én roman, den sosialrealistiske "Knus ikke en elendig i porten" fra 1937. Handlingen er lagt til Stavanger før første verdenskrig, og skildrer hvordan en ung gutt fra elendige kår blir sendt på forbedringsanstalt og mishandlet, før han rømmer til sjøs.
Roedder reiste selv til USA, der han gjennom mange år var sjefredaktør for den norske avisen Nordisk Tidende.


Land Rover 2,5 liter bensinmotor.
2,5 liter bensinmotor ble benyttet av Land Rover i tidlige 90- og 110-utgaver av Land Rover Defender. Den var den siste firesylindrete bensinmotoren som var i bruk i 90/100/Defender-serien.
Motoren har et slagvolum på 2495 cm³, og har fire sylindre i rekke. Motoren er toppventilert. Ytelsen er 83 hk ved 4000 omdreininger i minuttet og 180 Nm ved 1800 omdreininger.


Land Rover 2,6 liter bensinmotor.
2,6 liter bensinmotor ble benyttet av Land Rover i Series IIA og III med lang akselavstand og noen "Forward Control"-modeller.
Motoren har et slagvolum på 2625 cm³, og har seks sylindre i rekke. Motoren har eksosventiler i blokka og innsugsventiler i toppen. Den yter 83 hk ved 4500 omdreininger i minuttet og 174 Nm ved 1500 omdreininger.


Berwick-upon-Tweed (distrikt).
Berwick-upon-Tweed er et administrativt distrikt i Northumberland i England. Det er blant de lavest befolkede distriktene i landet, og også det som har minst etnisk blandet befolkning; i folketellingen 2001 oppgav 99,6 % at de var hvite.
Administrasjonssenteret er Berwick-upon-Tweed, som ligger nord for elven Tweed. Det er en gammel by, som har vært åsted for en rekke trefninger mellom engelske og skotske styrker, og har byttet hender flere ganger.
Sør for fjorden som dannes av Tweed ligger havnen Tweedmouth, hvor det foregår utskiping av forskjellige produkter for eksport. Resten av distriktet består av landsbygd. I vest grenser det mot Cheviot Hills, og i øst mot en vakker kystlinje.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Berwick-upon-Tweed ble slått sammen med landdistriktene Belford, Glendal og Norham and Islandshire. Det var det første distriktet i Storbritannia som hadde folkeavstemning over hvorvidt man skulle innføre et direktevalgt borgermesterembete. Avstemningen fant sted 7. juni 2001, og endte med en overveldende seier for å beholde dagens ordning.
I oktober 2004 ble det rapportert i media at det ble gjort forsøk på å få definert distriktet som en del av Skottland. Dette hadde sitt opphav i distriktet, men hadde også støtte fra den politiske ledelsen i regionen Scottish Borders. Elven Tweed markerer grensen langs store deler av sitt løp, og deler av distriktet ligger nord for den og burde således tilhørt Skottland. At det ikke gjør det skyldes politisk kjøpslåing i middelalderen.


Rover V8.
Rover V8 er en bensinmotor fra britiske Rover, brukt i en rekke bilmodeller. Den har eksistert i slagvolum fra 3,5 til 4,6 liter. Den ble utviklet av General Motors på 1950-tallet og kjøpt av Rover på 1960-tallet.
Blokka er i aluminium, og motoren bruker støtstenger for å drive ventilene. Motoren med aggregater veier fra 230 kg, og dimensjonene er omtrent 711 mm i høyde, 843 mm i lengde og 762 mm i bredde.


Land Rover 2,0 liter dieselmotor.
Motorrommet på en Series I
2,0 liter dieselmtor ble benyttet av Land Rover i Series I og II. Den ble senere erstattet av en 2,25 liters motor.
Motoren har et slagvolum på 2052 cm³, og har fire sylindre i rekke med indirekte innsprøytning. Motoren er toppventilert. Den yter 51 hk ved 3500 omdreininger i minuttet og 117 Nm ved 2000 omdreininger.


Manglerud Star Toppfotball.
Manglerud Star Toppfotball er en fotballklubb fra Oslo. Damelaget spiller i 2010 i 1. divisjon. Herrelaget spiller i 2010 i 2. divisjon.
Historie.
1. januar 2000 ble FK Oslo Øst stiftet ved at fem klubber sørøst i Oslo slo sammen toppsatsingen for å skape et topplag i området.. Disse var Oppsal IF, Abildsø IL, Manglerud Fotball, Nordstrand Idrettsforening og Rustad IL. Senere ble Hauketo Fotball med på samarbeidet, mens Nordstrand trakk seg.
Tidligere toppspiller Paal Fredheim (VIF) ble ansatt som hovedtrener i den nye samarbeidsklubben og Stein Madsen ble sportslig leder. Første året (2000) endte klubben på 2. plass i sin avdeling etter Ørn Horten, og året etter gikk det enda bedre for Oslo Øst. Dette året rykket nemlig klubben rett opp i 1. divisjon etter en flott sesong, og i 2001 undertegnet også Oslo Øst en samarbeidsavtale med den engelske klubben Manchester United. Selveste Alex Ferguson kom til og med på en snarvisitt til Manglerud i samband med denne avtalen. Klubben klarte seg bra i 1. divisjon i 2002, og endte på en pen 10. plass med 38 poeng, men etter 2003-sesongen havnet Oslo Øst på 14 plass, og rykket dermed ned igjen i 2. divisjon. Ved årsskiftet 2003-2004 lå klubben med brukket rygg, uten penger, trener Fredheim gikk i protest våren 2003 og ble avløst av Ståle Andersen, og de fleste spillerne forlot klubben etter sesongen. Det lyktes likevel klubbstyret å få til en midlertidig samarbeidsavtale med FC Lyn utpå vinteren 2004, og derifra kom også den nye treneren Geir Midtsian, sammen med en del unge, lovende spillere. Utover i sesongen 2004 ble laget styrket betydelig, og den fine høstsesongen 2004 bar bud om bedre tider for "nye" Oslo Øst. Og oppholdet i 2. divisjon ble kort, for i 2005 vant Oslo Øst sin avdeling i 2. divisjon under Geir Midtsians ledelse, og med små midler, og rykket opp i 1. divisjon foran 2006-sesongen. Men Oslo Øst slet hele tiden med dårlig økonomi, og dette var en viktig årsak til at klubben før sesongen 2006 slo seg sammen med Manglerud Star Fotball og valgte å stille under sistnevntes navn.
Gjensynet med 1. divisjon ble kortvarig, for Manglerud Star endte på 13. plass og rykket rett ned til 2. divisjon igjen foran 2007-sesongen. Noen få sentrale spillere forlot nå klubben, og det samme gjorde trener Geir Midtsian. Ny trener før 2007-sesongen ble den unge Håkon Grøttland, og det kom også til noen nye, spennende spillere til MS Toppfotball.
Grøttlands første år som hovedtrener i Manglerud Star gikk bra. Klubben kjempet om opprykk helt til siste serierunde, men endte til slutt på en 3. plass. Også i cupen gjorde klubben det bra, og man var bare marginer fra å slå ut Start i 3. runde. De gode prestasjonene førte til at Grøttland ble kåret til Årets unge trener i 2007.
2008-sesongen gikk ikke like bra som året før. I en sesong som var preget av en tynn stall og mange skader, klarte klubben først å redde plassen da én serierunde gjenstod. Sesongens siste kamp ble likevel vunnet med stil mot Modum, og Manglerud Star endte på en skuffende 8. plass. Dette viste seg å bli Grøttlands siste kamp som trener for klubben da han avslo tilbudet om en ny toårskontrakt med klubben.
I 2009 er Kjell Sverre Hansen Wold (tidligere Skeid, Hønefoss og Stabæk) ny hovedtrener, og laget har fått en rekke nye og rutinerte spillere i stallen, etter at de fleste fra 2008-sesongen forlot klubben ved årsskiftet 2008-2009.
Kvinnefotball.
I sesongen 2005 klarte også klubbens kvinnelag å rykke opp til nest øverste divisjon. Der har de etablert seg på øvre halvdel av tabellen. Første sesong i 1. divisjon (2006) klarte kvinnene å kapre kvalikplass om opprykk til Toppserien. Klepp var motstander i en hjemme -og en bortekamp. Til tross for iherdig innsats i første kvalikkamp på hjemmebane med et hederlig 0-1 tap, måtte Manglerud Star innse at Klepp var noen hakk bedre da de enkelt vant 5-1 på Jæren.
Maria Arnesen representerte det norske J-17 landslaget samme år som Manglerud Star debuterte i allnorsk 1.divisjon. Hun spiller fortsatt på Manglerud Star, og har vært fast inventar på damelaget siden opprykket i 2005.
Siden 2010 er kvinnefotballen blitt del av det samarbeidet som gjør seg gjeldende i herrefotballen.


Digeråi.
Digeråi er en elv i Notodden kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Sjåvatnet på grensa til Hjartdal, og munner ut i Tinnsjøen som er en del av Skiensvassdraget.


Jesus Christ Superstar.
Jesus Christ Superstar er en «rockeopera», en underdefinisjon av musikal, skrevet av Tim Rice (tekst) og Andrew Lloyd Webber (musikk), som ble utgitt første gang på plate i 1970. Stykket gjennomgår de politiske og personlige motsetningene mellom Judas Iskariot og Jesus Kristus. Handlingen foregår den siste uken av Jesu liv, begynner med inntoget i Jerusalem og ender med korsfestelsen. Stykket har anakronistiske holdninger fra 1900-tallet og ironiske allusjoner til dagens moderne liv.
Innhold.
Innholdet i "Jesus Christ Superstar" er for det meste hentet fra Bibelen og er enkelte steder direkte avskrift. Dette handler om de siste syv dagene av Jesu liv på jorda. Israel var okkupert av romerne, og styrt av keiseren i Roma. Romernes leder i Israel var Pontius Pilatus. Han var redd for sin stilling og jødene hadde ikke noe problem med å overbevise ham om at han måtte korsfeste Jesus, ellers ville han få keiserens vrede over seg. Jødene hadde et noenlunde selvstyre med Kong Herodes som mente at Jesus var en trussel ettersom han kalte seg «Jødenes Konge».
Vranglære.
De jødiske prestene hadde stor makt blant folket fordi de kjente Guds skrifter og utnyttet det til å få egen makt over folket. Kaifas (ypperstepresten) og de andre prestene påropte seg selv enerett på å tolke Guds ord og godtok ikke Jesu' budskap som Guds ord. De sa at Jesus drev vranglære når han sa at han var Guds sønn og at det viktigste menneskene gjorde overfor Gud var å tro, og ikke rettferdiggjøre seg selv gjennom gjerninger som skulle føre til frelse som belønning. Jesus lærte dem at de fikk Guds frelse gjennom troen. Prestene ble derfor redde for Jesus fordi han lærte folk noe annet enn det som fra før var sett på som sannhet.
Personer.
Judas Iskariot var en av Jesu' tolv disipler. Iskariot betyr «mannen fra Kariot» og ble et tilnavn for å skille ham fra den andre Judas, nemlig Judas Taddeus.
Maria Magdalena var en av de mange Maria-skikkelsene i de evangeliske fortellingene. Hun må ikke forveksles med Maria i Betania, som var den ene av tre søsken som bodde sammen, og som var Jesu nære venner. De andre to het Marta og Lasarus. Lasarus ble syk og døde kort tid før påskedramaet, men Jesus vekket ham opp igjen, og kalte ham ut av graven (se Joh 11). Maria Magdalena fikk trolig sitt navn fra byen Magdala, som kan ha vært hennes hjemby. I følge Luk 8 var hun en av de kvinnene som Jesus hadde helbredet for sykdommer og onde ånder, og var blant dem som fulgte Jesus på hans vandringer. Noen har ment at Maria Magdalena er identisk med kvinnen som salvet og vasket Jesu føtter under hans besøk hos fariseeren Simon. Om henne står det at hun hadde levd «et syndefullt liv» (se Luk 7, 36 – 50). Dette har fått mange til å tro at Maria Magdalena hadde vært en prostituert fram til hun møtte Jesus. Dette inntrykket legger også "Jesus Christ Superstar" til grunn. Men det er ingen holdepunkter i bibelteksten for en slik kobling.
Pontius Pilatus var den romerske landshøvdingen som regjerte i område rundt Jesu tid. Vanligvis var han en hard og voldsom mann som alle jøder ikke hadde noe til overs for, men han hadde nåde overfor Jesus, og ville egentlig ikke dømme ham. Men etter trusler om å melde ham til keiseren i Roma etterga han seg til folkets krav.
Kong Herodes Antipas så på Jesus med nysgjerrighet som senere ble til narr og forakt. Kong Herodes Antipas var sønn av Herodes den Store som regjerte under Jesu fødsel og som satte igang barnedrapene for å få drept den nye kongen fordi han var redd for sin stilling.
Musikalen slutter med at Jesus blir korsfestet og lagt i graven.
Dobbelt LP og på scenen.
Sommeren 1970 ble dobbeltalbumet "Jesus Christ Superstar" lansert. Det gikk rett til topps på hitlistene i USA, men fikk ikke samme mottakelse i England. I oktober 1971 ble en scenisk versjon satt opp i New York, som provoserte mange og skapte stor debatt. Mange oppfattet det som krenkende at Jesus ble framstilt som en popstjerne. Dette ga musikalen ekstra stor publisitet, og rockeoperaen har senere gått sin seiersgang i Tyskland, Frankrike, Australia, Danmark, Spania, Ungarn, Brasil, Mexico og i London, hvor den hadde premiere i 1972 og ble vist i åtte år med til sammen 3358 forestillinger.
Musikalen ble først iscenesatt på Broadway (1971), og senere i Londons West End (1972). På det opprinnelige albumet ble Jesus sunget av Ian Gillan, (vokalist i Deep Purple som senere også arbeidet med Black Sabbath og andre), Judas ble sunget av Murray Head. Paul Francis Gadd (Gary Glitter), hadde en lite rolle som prest og Michael d'Abo (tidligere vokalist i Manfred Mann) fremsto som kong Herodes. Tittelsporet, «Superstar», sunget av Judas (Murray Head), og «I Don't Know How to Love Him», sunget av Maria Magdalena (Yvonne Elliman) om hennes forhold til Jesus, ble begge store hits.
Det opprinnelige albumet hadde en noe «rocket» stil som er svært forskjellig fra Webbers senere arbeid. Dette er delvis på grunn av den følelsesmessige syngingen til Murray Head og Ian Gillan og musikere som gitarister Neil Hubbard og Chris Spedding, bassisten Alan Spenner og trommeslager Bruce Rowland. De musikalske arrangementene er ofte i flere lag, med rock og klassiske elementer, og inneholder mye brå skiftende dynamikk. Mange mener at dette er den definitive versjonen av denne musikalen.
Film.
I filmen "Jesus Christ Superstar" fra 1973 spiller Ted Neeley Jesus, Carl Anderson er Judas, Paul Thomas Petrus og Yvonne Elliman Maria Magdalena. Filmen ble nominert til Oscar for Beste musikk og Beste sang.
TV-versjon.
I en Emmybelønnet TV-versjon fra 2000 spiller Glenn Carter Jesus, Jérôme Pradon Judas og Renee Castle Maria Magdalena.
Oppsetning i Norge.
I 1986 ble rockeoperaen "Jesus Christ Superstar" for første gang framført i ei norsk kirke. Ranheim Musikkforening i samarbeid ned Jonsvatnet Sangkor og Reppe Blandakor sto for framføringen. Store debatter i Adresseavisen, hvor også biskopen uttalte seg. 5 fullsatte konserter ble gjennomført i Ranheim Kirke og i Moholt Kirke.
"Jesus Christ Superstar" ble satt opp på Det norske teatret i 1990 med Carl Robert Henie i hovedrollen, og med regi av Runar Borge.
Musikalen ble også satt opp i Oslo Spektrum i 1998.
Sommeren 1999 og 2001 ble "Jesus Christ Superstar" for første gang vist i fullversjonen i Norge på friluftscenen Moster Amfi. Bømlo Musikallaug satte opp rockeoperaen i et tett samarbeid mellom profesjonelle aktører og lokale krefter.
Sommeren 2001 hadde Agder teater en oppsetning av "Jesus Christ Superstar" i Fjæreheia i Grimstad, med Bentein Baardson som instruktør. "Jesus Christ Superstar" er også vist ved Trøndelag Teater.
Høsten 2009 ble musikalen nok en gang spilt på Det norske teatret, denne gang med Hans-Erik Dyvik Husby fra Turboneger i rollen som Jesus. Frank Kjosås spilte rollen som Judas. Regien var ved Erik Ulfsby.
Vinteren 2011 viser Romerike Folkehøgskole "Jesus Christ Superstar" med orkester, kor og solister.
I en oppsetning 28. og 29. oktober 2011 i Lademoen Kirke i Trondheim viste Strindheim Blandakor "Jesus Christ Superstar" på invitasjon fra Ranheim Musikkforening, som også satte denne opp i 1986. Dette var konsertversjon, arrangert av Jan Magne Førde med over 100 på scenen inkl orkester, band og kor. Jesus ble spilt av Jarand Julsrud, Judas Petter Selliseth, Maria: Lene Beate Granheim Herodes: Sverre Bøgh (som også var produsent). Bandet: Per Christian Jørstad (gitar), Rune Børseth (trommesett), Rune Andreas Wold (piano) og Sverre Bøgh (bass). Fra koret stilte følgende solister: Kajfas: Nils Chr: Meland, Annas: Arve Olav Solumsmo, Pilatus: Anne Jegthaug, Peter. Ragnar Kvithyll, Jente Siri Qvam Jakhelln, Soldat: Frede Jakhelln. Dirigent var Brynjar Sonstad. Forestillingen ble vist for 3 fulle hus, over 1100 tilskuere til sammen.


Andreas Eriksen.
Andreas Eriksen (født 22. september 1915 i Oslo, død i 1976) var en norsk forfatter og journalist.
Eriksen er mest kjent for skoleromanen "Efterpå gikk vi hjem" fra 1936, der en gutt med arbeiderbakgrunn sliter med å tilpasse seg et tilstivna og gammeldags gymnas.


Bjørn Rongen.
Bjørn Rongen (født 1906 i Evanger, død 26. august 1983) var en norsk forfatter, både av barnebøker og romaner for voksne.
Han gikk på landsgymnas på Voss, studerte en kort tid i Oslo, men avbrøt studiene for å skrive. Sitt voksne liv var han bosatt i Drøbak.
Rongen har skrevet mange romaner med handling fra norsk arbeidsliv, blant annet den store trilogien om rallarne som bygde Bergensbanen: "Toget over vidda", "I jøkulens skygge" og "Klart for tog" (1956–58). I romanen "Stille smil" fra 1936 gir han et presist bilde av krisa i jordbruket på 1930-tallet, og hvordan noen bondeungdommer ble drevet over mot Nasjonal Samling. Rongen var også en produktiv novelleforfatter, og bidro med et stort antall noveller til "Arbeidermagasinet" – seinere "Magasinet for alle".
Rongen brakdebuterte som barnebokforfatter med "Bergteken i Risehola", som vant både en forlagskonkurranse og Kirke- og undervisningsdepartementets pris, og som den ledende kritikeren Sonja Hagemann umiddelbart utropte til en klassiker. Boka er velkomponert med en rammefortelling: en bestemor forteller for en gruppe barn historien om gjetergutten Ola som sammen med buskapen blir sperret inne i ei hule etter et steinskred. Bestemors fortelling strekker seg over 4 kvelder, og denne disposisjonen gjorde den velegnet til dramatisering i Lørdagsbarnetimen.
Romanen "Store Ma" er oversatt til russisk; "Nettenes natt" er oversatt til dansk, svensk og tysk; og flere av hans barnebøker er oversatt til ulike språk: dansk, finsk, svensk, islandsk, polsk, engelsk, tysk, nederlandsk, afrikaans og tsjekkisk.


Natalie Cole.
Natalie Cole opptrer i 2007
Stephanie Natalie Maria Cole (født 6. februar 1950 i Los Angeles i California) er en amerikansk jazzsanger og skuespiller. Hun er datter av Nat King Cole.
Natalie Cole fikk i 1975 en Grammy for Beste nykommer.
På Coles plate "Unforgettable... With love" fra 1990 synger hun sin fars sanger i eget arrangement. Platen inneholder også en «kunstig» duett der hun synger sammen med sin avdøde far. Hans innspilling er lagt oppå hennes egen. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
I 1993 ble Cole tildelt MusiCares Person of the Year.


Perry Como.
Pierino Ronald «Perry» Como (født 18. mai 1912 i Canonsburg, Pennsylvania, død 12. mai 2001 i Florida) var en amerikansk sanger.
Como hadde sin storhetstid som artist fra siste halvdel av 1940-tallet til begynnelsen av 1960-tallet. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame.


Patsy Cline.
Patsy Cline (født Virginia Patterson Hensley 8. september 1932 i Winchester i Virginia i USA, død 5. mars 1963, i en flyulykke), var en amerikansk countrysanger.
Hun fikk sin første kontrakt som countrysanger i 1953 og, til tross for hennes korte liv, oppnådde å bli en av de mest innflytelsesrike sangerne i amerikansk populærmusikk.
Cline fikk sitt etternavn etter sin første ektemann, Gerald Cline, som hun var gift med i perioden 1953 til 1957. Samme år giftet hun seg med Charles Allen Dick. Sammen fikk de datteren Julia Simadore Dick (1958–), nå kjent som Julie Fudge, og sønnen Allen Randolph «Randy» Dick (1961–). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Blant hennes slagere kan nevnes Willie Nelsons komposisjon «Crazy».


John Corabi.
John Corabi (født 26. april 1959 Philadelphia, Pennsylvania, USA) er en amerikansk heavy metal-sanger og gitarist som har jobbet med band som Angora, The Scream, Mötley Crue, Union og Eric Singer Project (begge med tidligere KISS-gitarist Bruce Kulick), Ratt, Twenty 4 Seven, Zen Lunatic, Brides Of Destruction og Angel City Outlaws.


Rivers Cuomo.
Rivers Cuomo (født 13. juni 1970 i New York, USA) er sanger, låtskriver og gitarist i Weezer.
Cuomo er vokst opp i Connecticut. I oppveksten brukte han navnet Peter Kitts, hvor Kitts var etter hans stefar.
Etter han gikk ut fra High school dannet han bandet Avant Garde som spilte progressiv metall, og hadde en rekke spilleoppdrag med dette i Connecticut. Bandet forflyttet seg til Los Angeles i 1989 og endret navn til Zoom. I 1990 ble de oppløst. Etter en rekke prosjekter i Los Angeles, dannet han Weezer i februar 1992 sammen med Patrick Wilson, Matt Sharp og Jason Cropper. Jason Cropper sluttet i bandet under innspillingen av deres første album, og ble erstattet av Brian Bell.
Eksterne lenker.
Cuomo, Rivers
Cuomo, Rivers
Cuomo, Rivers
Cuomo, Rivers


Tony Danza.
Tony Danza (født Anthony Salvatore Iadanza 21. april 1951 i Brooklyn i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller og tidligere bokser. Han er nok mest kjent for sin medvirkning i komiseriene "Taxi" (1978–1983) og "Who's the Boss?" (1984–1992).
Danza giftet seg med sin college-kjæreste i 1970 og sammen har de sønnen Marc (født i 1971). De ble skilt få år senere. På slutten av 1980-tallet giftet Danza seg med Tracey Robinson, og sammen fikk de to døtre. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Dimebag Darrell.
«Dimebag» Darrell Abbott (født Darrell Lance Abbott 20. august 1966 i Dallas, Texas, USA, død (myrdet) 8. desember 2004 i Columbus, Ohio), også kjent som Diamond Darrell, var en amerikansk musiker, som var gitarist i bandene Pantera og Damageplan. 17. mai 2007 ble han innført i Hollywood's Rock Walk, rockeverdens «walk of fame».
Bakgrunn.
Abbott var sønn av countrymusikk-låtskriveren Jerry Abbott. Hans far eide et platestudio i Pantego, Texas, hvor Abbott hadde sett mange bluesgitarister spille. Dette inspirerte ham til å velge gitar selv, og allerede i ung alder begynte han å delta i gitarkonkurranser i Texas. Da han var 16 år ble han nektet å delta fordi han vant for ofte.
Pantera.
Pantera, opprinnelig Pantego, ble dannet i 1981 med Abbotts bror Vinnie Paul på slagverk. Pantera var et av 1990-tallets mest innflytelsesrike og populære heavy metal-band. Bandet ble offisielt oppløst i 2003 på grunn av konflikter med vokalist Phil Anselmo.
Damageplan.
Damageplan ble dannet etter at Abbott og hans bror ønsket å fortsette sin musikalske karriere. Bandet ble dannet sammen med Patrick Lachman (vokal) og Bob Zilla (bassgitar). Debutalbumet "New Found Power" nådde høyt på listene i 2004. Bandets liv fikk en brå slutt med drapet på Abbott, og hans bror har startet på nye prosjekter etter hans død, kalt Hellyeah
Tidlig i 2005 annonserte Damageplans manager Paul Bassman at et andre album var nesten ferdiginnspilt da Darrell døde, men det er ikke sagt noe om det skal utgis.
Andre prosjekter.
I perioden mellom Pantera og Damageplan jobbet brødrene sammen med countrysangeren David Allan Coe i et prosjekt de kalte "Rebel Meets Rebel" («Rebell møter rebell»).
Drapet.
Abbott ble myrdet mens han sto på scenen med Damageplan på nattklubben Alrosa Villa i Columbus, Ohio den 8. desember 2004. Morderen var Nathan Gale fra Marysville, Ohio. Han hadde kommet seg inn på nattklubben etter å ha klatret over et gjerde og ble jaget av sikkerhetsvakter. Han kom seg opp på scenens venstre side og fortsatte over til høyre hvor Abbott sto. Gale tok tak i Abbott og skjøt ham to ganger i hodet. Totalt skjøt han ham fem til åtte ganger.
Tre andre ble også drept i skytingen; Nathan Bray (besøkende), Erin Halk (ansatt på klubben) og Damageplans sikkerhetsvakt Jeff «Mayhem» Thompson. Bandets trommetekniker John Brooks og turnéleder Chris Paluska ble også skadet.


Kimya Dawson.
Kimya Dawson (født 17. november 1972) er en amerikansk sanger og låtskriver. Hun er medlem av gruppen The Moldy Peaches fra New York samtidig som hun har sin egen solokarriere.
Soloalbum.
Neste album er ventet i februar 2006.
Eksterne lenker.
Dawson, Kimya
Dawson, Kimya
Dawson, Kimya


Aksent (tankefeil).
Aksent er en tankefeil som kan inntreffe i argumenter der utsagn er flertydige og utsagnet får forskjellig betydning avhengig av hvilket ord den som uttaler det legger vekt på (altså med trykk eller tonefall). Allerede Aristoteles omtaler den i sin bok Sofistiske gjendrivelser.


Magne Reitan.
Magne Reitan (født 1956) er universitetslektor ved filosofisk Institutt, NTNU.
Hans forskningsinteresser er logikk-filosofi, uformell logikk og argumentasjonsteori Reitan har forfattet flere logikkompendia (utgitt av Tapir forlag, Trondheim) og har skrevet om matematikksynet i antikken (Parabel. Tidsskrift for filosofi og vitenskapsteori).


Alnwick (distrikt).
Alnwick er et administrativt distrikt i Northumberland, England. Det er et av de lavest befolkede og mest landlige distriktene i landet. Drøyt halvparten av befolkningen bor i de tre byene Alnwick, Amble og Rothbury, mens resten er fordelt på landsbyer og gårder.
Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Alnwick og Amble ble slått sammen med landdistriktene Alnwick og Rothbury. I april 2009 opphørte denne kommunen å eksistere da den ble gjort del av en såkalt super-grevskap. Grevskapet Northumberland er altså gjort om til én kommune.


Sarpsborg 08 Fotballforening.
Sarpsborg 08 Fotballforening er en fotballklubb fra Sarpsborg som i 2012 skal spille i 1. divisjon etter å ha rykket ned fra Tippeligaen i 2011. Klubben er en samarbeidsklubb for Sarpsborg-distriktet og overtok plassen til FK Sparta Sarpsborg i 1. divisjon før 2008-sesongen. Klubbens supporterklubb heter Fossefallet.
Historie.
Fotballen i Sarpsborg-distriktet har historie helt tilbake til 1903, da Sarpsborg FK ble stiftet. Sarpsborg FK og Sparta har tilsammen vunnet 7 cupmesterskap, men det siste kom så langt tilbake som 1952.
I perioden mellom 1974 og 2010 hadde ikke Sarpsborg noe lag i den øverste divisjonen i norsk fotball. I 1999 startet derfor alle de 16 fotballklubbene i Sarpsborg-distriktet et samarbeid med arbeidstittelen "Klubben 2000". Målet var å skaffe et best mulig fotballag i distriktet. Det varte dog helt til 2007/2008 før samarbeidsklubben fant sin nåværende form. Under følger en kronologisk oversikt over samarbeidsklubbens historie. En tilsvarende oversikt finnes også i Sarpsborg Arbeiderblad.
Fem sarpinger har fått gullklokke for 25 landskamper: Keeperkjempen Asbjørn Hansen med 52 landskamper, far og sønn Bjørn Spydevold (37 landskamper) og Thor Spydevold (28 landskamper), Kristian Henriksen (28 landskamper) og Odd Wang Sørensen (25 landskamper).
1999-2007.
De første samarbeidsårene i Sarpsborg preges av en rekke bytter av satsingsklubb, endringer av klubbnavn og poengtrekk.
2000: Sarpsborg FK blir satsingsklubb og laget får navnet Sarpsborg Fotball. Karl Petter Løken blir ansatt for å styre satsingen, men trekker seg etter bare noen måneder bak roret. Den første samarbeidssesongen ender også med sportslig fiasko og man rykker ned til 3. divisjon.
2001: 3. divisjonsklubben Navestad overtar som satsingsklubb. Laget får navnet FF Sarpsborg. Sarpsborg FK og Sparta velger å ikke være med i samarbeidet og fortsetter som egne klubber.
2002: FF Sarpsborg bytter navn til Borg Fotball og rykker opp fra 3. divisjon. Sparta melder seg inn i samarbeidet.
2003: Borg Fotball rykker ned fra 2. divisjon, samtidig som Sparta rykker opp fra 3. divisjon. Borg Fotball har store økonomiske problemer og FK Sparta Sarpsborg overtar som satsingsklubb. FK Sparta Sarpsborg betaler ut Borg Fotballs gjeld slik at de kan bruke Borg Fotballs plass i 3 divisjon.
2004: FK Sparta Sarpsborg beholder plassen i 2. divisjon. Sarpsborg FK rykker også opp i 2. divisjon.
2005: FK Sparta Sarpsborg rykker opp i 1. divisjon etter å ha slått Fram Larvik 15-0 i siste seriekamp hjemme.
2006: FK Sparta Sarpsborg trekkes to poeng av Norges Fotballforbund for å ha brukt Makhtar Thioune uten tillatelse, men kommer allikevel på 10. plass i 1. divisjon og berger plassen.
2007: FK Sparta Sarpsborg kommer på 13. plass i 1. divisjon og rykker i utgangspunktet ned til 2. divisjon. Da Raufoss senere samme høst mister klubblisensen, får Sparta Sarpsborg allikevel beholde plassen.
2007-.
Høsten 2007 lykkes det endelig å samle alle klubbene i distriktet når Sarpsborg FK igjen melder seg inn i samarbeidet. FK Sparta Sarpsborg og Sarpsborg FK flytter sine A-lag ned i henholdsvis 6. divisjon og 4. divisjon, og den nye satsingsklubben SFK Sparta overtar plassen til FK Sparta Sarpsborg i 1. divisjon. Conny Karlsson blir ansatt som ny hovedtrener. Karlsson overtar etter Kai Andersen som har hatt stor sportslig suksess og ført Sparta Sarpsborg opp fra 4. divisjon til 1. divisjon.
2008: SFK Sparta bytter navn til Sarpsborg Sparta Fotballklubb. Sarpsborg Sparta FK ender på 10. plass i 1. divisjon.
2009: Sarpsborg Sparta FK bytter navn til Sarpsborg 08 Fotballforening. Klubben trekkes tre poeng av forbundet for feilaktig økonomirapportering. Conny Karlsson trekker seg som trener midt i sesongen og den tidligere assistenttreneren Roar Johansen tar over som hovedtrener. Til tross for alt dette ender klubben på 5. plass i 1. divisjon, noe som medfører kvalifiseringsspill for opprykk til Tippeligaen. I første runde i kvalifiseringen beseires Fredrikstad 2-0 på Fredrikstad stadion. I siste kvalifiseringsrunde blir dog Kongsvinger for sterke over to kamper. Sarpsborg vinner først hjemmekampen 3-2, men taper deretter bortekampen 1-3. Dette gir klubben en ny sesong i 1. divisjon mens Kongsvinger tar steget opp i Tippeligaen.
2010: Sarpsborg ender på 2. plass i 1. divisjon og rykker opp til Tippeligaen. Alta beseires 4-0 på hjemmebane i siste serierunde foran et fullsatt Sarpsborg Stadion og for første gang siden 1974 har Sarpsborg atter et lag i den øverste divisjonen. Sarpsborg får mye ros for den økonomiske styringen og den nøkterne holdningen til spillerlønninger. Det kommer også signaler om at Sarpsborg stadion skal moderniseres og utøkes for å møte kravene som tippeligaspill medfører.
2011: Klubben spiller i Tippeligaen. Budsjettet økes til ca. 20 millioner, men er allikevel klart lavest i Tippeligaen. Fire nye spillere hentes inn før sesongstart: Joacim Heier, Jo Nymo Matland, Erik Jonvik og Glenn Roberts. Sarpsborg går til 4. runde i cupen der det blir tap for Aalesund. Under sommeroppholdet forsvinner Matland til Aalesund, mens Claes Jørgensen, Mohammed Ahamed og Stanley Chinedu Ihugba hentes inn. Laget ender allikevel sist på tabellen og sesongen ender med nedrykk til 1. divisjon.
2012: Sarpsborg spiller i 1. divisjon.
Stiftelse av samarbeidsklubben.
Samarbeidsklubben valgte sitt første styre 15. januar 2008. Noe av det som skapte heftigst debatt i løpet av høsten 2007 og tiden fram til stiftelsesmøtet, var klubbnavnet, valget av ny klubblogo og ny drakt. Alt dette ble heller ikke løst umiddelbart, men falt på plass i løpet av det påfølgende året.
Klubbnavn.
Som den historiske oversikten viser, har navnet på samarbeidsklubben blitt endret mange ganger. De to sterkeste klubbene i samarbeidet, Sarpsborg Fotballklubb og Sparta Sarpsborg, hadde hele tiden ønsker om å videreføre deler av sitt klubbnavn. Det var steile fronter i navnediskusjonen og mye av debatten ble ført i media. Et godt eksempel på navneforvirringen er da klubben i 2007 het FK Sparta Sarpsborg, for så å hete Sarpsborg Sparta FK i 2008. Kun de mest innvidde klarte å se forskjellen. I 2009 endte farsen med at man til slutt falt ned på navnet Sarpsborg 08 Fotballforening.
Logo.
Etter en del frem og tilbake utlyste klubben, sammen med Sarpsborg Arbeiderblad, en logokonkurranse der alle var velkomne til å bidra med logoforslag. Det kom inn rundt 180 forslag til ny logo, og fra disse forslagene valgte en jury ut tre finalelogoer. Deretter var det opp til publikum å stemme på sin favoritt via SMS. Over 700 stemmer kom inn før en vinner ble kåret. Vinnerlogoen, som var laget av sarpingen Ben Høst, fikk 49% av stemmene. Etter en kort stund viste det seg dog at logoen var meget lik logoen til en australsk klubb, Sydney FC, men etter litt finsliping av logoen ble den godkjent av alle parter.
Drakt.
Sarpsborg Fotballklubb og Sparta Sarpsborg hadde – som i saken om klubbnavnet – motstridende synspunkter. SFK ønsket å beholde de klassiske blå-hvite stripete draktene, mens Sparta på sin side ønsket noe tilnærmet sine blå drakter med hvite ermer. Etterhvert falt man ned på et kompromiss som alle parter kunne akseptere; en blå-hvit drakt med brede striper.
SAMS.
En av hovedårsakene til at det har vært mulig å etablere en toppklubb i Sarpsborg, er det formelle samarbeidet som skjer gjennom SAMS – Sammen for Sarpsborg. SAMS er et spillerutviklingsprosjekt som omfatter 16 av klubbene i distriktet. Kun Greåker IF har valgt å stå utenfor samarbeidet. De 16 klubbene som inngår i samarbeidet er
Kvinnefotball.
Sarpsborg 08 overtok Hafslunds plass i 2. divisjon før 2010-sesongen.
Den første sesongen for damelaget endte med suksess og opprykk til 1. divisjon.
Laget trenes av Jon Erik Pettersen. Han har tidligere vært trener for Greåker IF i 3. divisjon. Dessuten har han bakgrunn som som trener for flere ungdomslag i Fredrikstad, og mange sesonger som trener for kretslag J16 i Østfold.
Hjelpetrener er Jan Kristian Fjærestad, tidligere toppscorer i daværende 1. divisjon. Året var 1987 da han spilte for Moss FK.
Trener for junior er Hans Jørgen Mathisen, som har bakgrunn i Kråkerøy IL og fra Østfold Fotballkrets, som sonetrener i Fredrikstad og kretslagstrener for J16.
Laget har flere spillere som er på aldersbestemte landslag, bl.a Ida Aardalen, Anne-Marthe Birkeland, Mia Marie Voltersvik og Andrea Segtnan Thun.


Blyth Valley.
Blyth Valley er et administrativt distrikt i Northumberland, England.
Det ble opprettet 1. april 1974 ved at administrasjonsbyen Blyth ble slått sammen med bydistriktet Seaton Valley og deler av Whitley Bay.


Argumentum ad baculum.
Argumentum ad baculum, eller "appell til trussel" er en tankefeil som er et spesialtilfelle av
"argumentum ad consequentiam", eller "appell til konsekvens". Det går ut på å ved vold eller trusler om vold å forsøke å bringe noen til tro eller taushet.
Logisk form.
Feilen ved det er at man her ikke anfører relevante grunner for å tro P. Man henvender seg da ikke til den annens intellekt, men appellerer til følelser, skremler om noe truende som kan inntreffe.


Appell til konsekvens.
Appell til konsekvens (lat. "argumentum ad consequentiae") er en tankefeil der en argumenterer for at en oppfatning er usann / sann fordi hvis du antok at den var usann / sann så ville det implisere noe du helst ikke ville tro. En henviser altså til positive eller negative konsekvenser av å tro noe, for å vise at det å tro det er sant eller usant.
Feilen ved dette argumentet er at innvendingen er irrelevant. Det er en *appell til følelser.
I etikken er derimot en slik argumentasjon gyldig: Der konkluderes det bare med hvorvidt premisset er rett eller galt, godt eller ondt, ikke hvorvidt det er sant eller usant.


Sven Sønsteby.
Sven Karsten Sønsteby (født 20. mai 1933) er en norsk tegner og illustratør. Han er utdannet ved SHKS. Sønsteby har særlig laget vitsetegninger og karikaturer og levert bidrag til Aftenposten siden 1950-årene, A-magasinet fra 1963 (med tegneserien "Grynt" og tegninger til tekstkonkurransen) og i billedbladet NÅ fra 1954. Han har også illustrert bøker og fagtiddsskrifter og hatt tegninger i aviser og blader verden rundt.
Sønsteby har deltatt på en rekke utstillinger, og er bl.a. er representert i Sammlung Karikaturen & Cartoons i Basel.


Olav Gullvåg.
Olav Gullvåg (født 31. desember 1885 i Trondheim, død 25. september 1961 i Asker) var en norsk forfatter.
Gullvågs mest kjente verk er "Spelet om Heilag Olav", som spilles hvert år på Stiklestad. Stykket bygger på de tre eldre skuespillene "Natterast på Sul" (1952), "Føre slaget" (1954) og "Stiklestad" (1960). Ellers har Gullvåg skrevet et stort antall lettere skuespill beregna på framføring i ungdomslag.
Av romanene er "Det byrja ei jonsoknatt" (1937) og fortsettelsen "Kongens nåde" (1939) mest kjent. Den dramatiske handlinga foregår i Telemark på 1700-tallet, og har kjærlighet på tvers av standsgrenser som sentralt tema. Romanene ble tidlig oversatt til en lang rekke språk.
Gullvåg er oversatt til svensk, dansk, islandsk, engelsk, tysk, russisk, nederlandsk, fransk, tsjekkisk, ungarsk og latvisk.
I april 1929 tok Olav Gullvåg med hustru og fire barn i alderen 4-13 år på sommerferie til Italia. Han fikk reisestipend av forfatterforeningen ved å vinne en kantate-konkurranse i forbindelse med 900-års jubileet av Slaget ved Stiklestad. Kantaten han skrev teksten til var Heimferd, tonesatt av komponisten Ludvig Irgens-Jensen. Det eksepsjonelle ved denne ferien var at familien Gullvåg, etter å ha tatt båt til Danmark, fortsatte ferden til fots. I slutten av november 1929 kom familien Gullvåg frem til Italia.


Ønsketenkning.
Ønsketenkning er en tankefeil som er et spesialtifelle av appell til følelser, der man tror eller ikke tror noe fordi man ønsker at det var sant, eller ville like det hvis det var sant. Dette er en vanlig måte å overtale seg selv på. Som tankefeil er det et spesialtilfelle av appell til konsekvens.
Logisk form.
X ønsker å tro at P, derfor er P sann.
X ønsker å ikke tro at P, derfor er P usann.
Feilen ved det er at hva en ønsker å tro eller ikke ønsker å tro, er en irrelevant grunn til å tro at noe er sant eller usant.


Silky terrier.
Silky terrier er en forholdsvis ny terrierrase.
Australsk terrier, som er bakgrunnen for silky terrieren, er oppstått ved en kombinasjon av forskjellige små engelske terrierraser, blant dem Yorkshire terrier. I et australsk terrier-valpekull kunne det bli født dels Australsk terrier, dels Yorkshire terrier og dels en mellomting av disse to rasene. Disse ble kalt Sydney Silky terrier.
Da Sydney Silky terrier begynte å bli renavlet og ble eksportert til andre land, ble rasenavnet forandret til Australsk Silky terrier. Det korrekte rasenavnet er nå Silky terrier.
Silky terrieren er en liten, langhåret hund med et typisk terriertemperament. Den er skapt kun som selskapshund, men jaktinstinktene fra forfedrene er ikke utslettet.
Silky terrieren er en ivrig rottejeger om den får sjansen.
For øvrig er den en aktiv, våken og morsom familiehund.
Den tilhører ikke de mest alminnelige blant terrierrasene.
Kort om rasen.
Australsk miniatyrhundrase, sammensatt av australsk terrier og yorkshire terrier med noe tilskudd av skye terrier og norwich terrier. Den er moderat lavstilt, mankehøyde 22–23 cm. Hodet er middels langt og middels bredt med små øyne og små, V-formede, stående ører. Halen er rett og ikke for høyt båret. Pelsen er silkeaktig og 12–15 cm lang, blå-og-mahogni eller gråblå-og-mahogni med blå eller gråblå hårtopp.


DW Stadium.
DW Stadium (men stadionet ble kalt "JJB Stadium" fra det ble åpnet og fram til august 2009) er den engelske fotballklubben Wigan Athletic og rugbyklubben Wigan Warriors' hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet den 4. august 1999, ligger i byen Wigan i Stor-Manchester.
Stadionet har plass til 25 138 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter "West Stand" (som har plass til 6 022 tilskuere), "North Stand" (plass til 4 500 tilskuere), "East Stand" (plass til 8 178 tilskuere) og "South Stand" (plass til 5 400 tilskuere).
DW Stadium kostet £30 000 000 å bygge.
Gressmattens mål er 105 ganger 68 meter, og tilskuerrekorden på 23 575 ble satt i en ligakamp mot Chelsea den 14. august 2005.


Bala Garba.
Bala Ahmed Garba (født 9. august 1974) er en nigeriansk fotballspiller og trener bosatt i Kopervik.
Garba, som er angrepsspiller, startet sin karriere i NUB Kaduna. Deretter spilte han for VIP, EL-Kanemi Warriors og Udoji United.
I 1997 ble Haugesund hans nye arbeidsgiver, og han var i denne klubben fram til 2002. Tiden der gjorde ham til tidenes toppscorer for FK Haugesund, en status han fortsatt innehar. De neste sesongene spilte han for den svenske klubben GIF Sundsvall.
I januar 2004 skrev han under for Start, der han var ut 2006-sesongen og var blant annet med på å ta sølv i Tippeligaen i 2005. Etter dette fulgte to sesonger med Adeccoligaenfotball i Notodden. Før 2009-sesongen flyttet han tilbake til Haugalandet og signerte for Kopervik Idrettslag i andre divisjon. Etter en god, og en noe svak nedrykksesong med Kopervik trappet han ned fotballen og gikk til SK Nord før 2011 sesongen. I 2012 er han spillende trener for Karmøy-klubben Haugaland FK i 6. divisjon.
Bala Garba har spilt 74 tippeligakamper, og han har scoret 18 mål.
Garba søkte i 2005 om å bli norsk statsborger.


Rover P5.
Rover P5 er en bilmodell fra britiske Rover. Den ble produsert i fire generasjoner mellom 1958 og 1973.
Mark I.
P5 ble introdusert i 1958. Under panseret satt en 3,0 l (2995 ccm) motor, og den ble raskt kjent som "3-Litre". Rekkemotoren hadde seks sylindre og overliggende innsugsventiler. Tidlige modeller hadde trommelbremser, men Rover gikk raskt over til skivebremser foran. Automatisk girkasse og servostyring var ekstrautstyr. 20.963 eksemplarer ble bygget av den første generasjonen, før den gikk ut av produksjon i 1962.
Mark II.
Mark II-versjonen av P5 ble introdusert i 1962. Den hadde flere krefter (129 hk) fra den samme 3,0 liters motoren, og et oppgradert understell. Dessuten ble en versjon med et coupé-liknende karosseri introdusert. Denne modellen hadde en lavere taklinje og tynnere B-stolper, slik at den så ut som en todørs coupé. 5.482 ble bygget av sistnevnte modell, mens 15.676 sedanutgaver ble bygget før modellen gikk ut av produksjon i 1965.
Mark III.
Den mer moderne Mark III ble introdusert i 1965. Den var igjen tilgjengelig i to forskjellige firedørs karosserivarianter – coupé og sedan. Mark III var utstyrt med samme motor som sine forgjengere, men den leverte nå 134 hk. 3.919 sedanutgaver og 2.501 coupéutgaver ble bygget før modellen gikk ut av produksjon i 1967.
P5B.
Den siste generasjonen P5 ble introdusert i 1967. Den var utstyrt med en 3,5 liters (3528 ccm) V8-motor, som også ble brukt i 3500, og bilen ble raskt kjent som "3½ Litre". Den siste bokstaven i navnet "P5B" kom fra Buick, som var opprinnelsen til motoren (Rover hadde verken penger, tid eller kompetanse til å utvikle en sofistikert motor). Automatgirkasse og servostyring var nå standardutstyr. Eksteriøret var stort sett det samme, bortsett fra nye «3.5 Litre»-merker og nye lykter under hovedlysene. P5B ble bygget både som firedørs coupé og sedan i hele produksjonsperioden. 9.099 coupémodeller og 11.501 sedaner ble bygget da den gikk ut av produksjon i 1973.


Rover P6.
Rover P6-serien (modellene 2000, 2200 og 3500 etter motorvolumet) var en serie sedanmodeller fra den britiske bilprodusenten Rover, som ble produsert mellom 1963 og 1977. Modellen ble kåret til "Årets bil i Europa" i 1964.
2000.
P6 var den sjette og siste modellen fra Rover i "P"-serien (modellene P7 og P8 ble aldri serieprodusert som en del av Rover-porteføljen). Bilen ble først markedsført under navnet "Rover 2000", og var en helt ny modell designet for å appellere til en større kjøpergruppe enn tidligere modeller som den var en erstatter for. P5 ble solgt samtidig med P6 frem til 1972.
Den første P6-modellen var utstyrt med en 2,0 liter (1978 ccm) motor utviklet spesielt for P6. Opprinnelige ytelser var 104 hestekrefter. Rover utviklet senere motoren videre, blant annet med doble SU-forgassere og en redesignet sylindertopp, og markedsførte modellene med den nye modellen som "2000 TC". Ytelsene fra 2000 TC-motoren var omkring 124 hk. Den opprinnelige motoren fortsatte i produksjon, i modellene med navnet "2000 SC". Disse var utstyrt med den opprinnelige, enkle SU-forgasseren.
2000 var avansert for sin tid, med semiuavhengig hjuloppheng, skivebremser på alle fire hjul og en helsynkronisert girkasse. Karosseriet var selvbærende.
Rover 2000 vant flere priser for sikkerhet da den ble lansert. Bilen hadde setebelter på alle passasjerplasser, og et nøye utviklet sikkerhetsinteriør. En av de innovative løsningene var glassprismen øverst på lyktene foran, som gjorde det mulig for sjåføren å se bilens hjørne i mørket.
Alle P6-varianter ble oppgradert i 1970 (Series II), med eksteriørmodifikasjoner som luftinntak i plast foran (i stedet for aluminium, som til da hadde blitt brukt), nytt panser (med en forhøyning) og nye baklykter. Interiøret i 3500 og 2000 TC ble oppdatert med nye instrumenter. 2000 SC-utgaven beholdt de gamle instrumentene. Alle Series II-utgaver fikk batteriet flyttet fra motorrommet til bagasjerommet. Dette for å bedre vektfordelingen.
3500.
Rover hentet GM Buicks kompakte 3.5 liters (3528 ccm) V8-motor, for å skille P6 fra erkerivalen Triumph 2000, som i motsetning til Rover 2000 hadde 6-sylindret motor. De kjøpte rettighetene til den innovative aluminiumsmotoren, gav den doble SU-forgassere, og den ble en umiddelbar suksess. "Rover V8", som motoren ble kjent som, ble først brukt i modellen "P5B", og fortsatte i P6.
3500 ble produsert fra 1968 (ett år etter at Rover ble kjøpt av Triumphs eier, British Leyland) til 1977. Eneste tilgjengelige girkasse var automatisk frem til 1971, da modellen 3500S med manuell girkasse ble lansert.
2200.
2200 SC og 2200 TC erstattet 2000 og 2000 TC. Den ble produsert fra 1973 til 1977, og var utstyrt med en 2,2 liters (2205 ccm) versjon av 2000s motor. Den siste 2200 rullet av produksjonsbåndet den 19. mars 1977, og var en venstrestyrt modell for eksport, som ble konvertert tilbake til høyrestyring og plassert i museet "Tourist Trophy Garage" i Farnham, England.
NADA-modeller.
Rover gjorde flere forsøk på å slå gjennom på det amerikanske markedet. En versjon av P6 var NADA ("North American Dollar Area"), som hadde mer utstyr enn de britiske modellene. Blant eksteriørforskjellene var større støtfangere og tre luftinntak øverst på panseret. Bilene solgte dårlig i USA, og ble i stedet solgt i Europa, da de allerede var bygget om til venstrestyring.
Siste produksjonsmodell.
VVC 700S var den siste Rover P6 som rullet av produksjonsbåndet den 19. mars 1977.
Denne bilen ble først sendt til "Leyland Historic Vehicle Collection", hvor den var utstilt frem til 1990, da den ble plassert på et lager, hvor den sto frem til 1993. I 1993 flyttet samlingen til sitt nye hjem, "The British Motor Industry Heritage Trust" i Gaydon, nå kalt "Heritage Motor Centre". VVC 700S var utstilt frem til 2003, da den ble solgt på en auksjon.
Stasjonsvognutgaver.
Det ble også bygget en stasjonsvognutgave av Rover P6, under navnet "Estoura", som var en konvertert utgave av sedanmodellen. Den ble produsert i mellom 160 og 170 eksemplarer.
Konverteringene ble utført av H.R. Owen og Crayford, og brukte karosseriplater fra FLM Panelcraft. Konverteringen kunne gjøres når som helst i løpet av en bils liv, og de fleste konverteringene ble utført da bilene var omkring ett år eller eldre, på grunn av at også konverteringen måtte skattlegges hvis den ble gjort da bilen var ny.
På grunn av kostnadene ved konvertering (omkring 800 britiske pund) ble det konvertert flest av den dyrere 3500-modellen.


Rover SD1.
Rover SD1 er et kodenavn på en serie store kombibiler produsert av British Leyland og Rover mellom 1976 og 1987.
Historie.
I 1971 begynte Rover (den gang en del av British Leyland) utviklingen av en ny bil som skulle erstatte modellene P6 og Triumphs 2500. Designerne hos både Triumph og Rover leverte planer for den nye bilen, og den siste ble valgt. Rovers David Bache ble satt til å lede designteamet, inspirert av eksotiske biler som Ferrari Daytona og et designstudie Pininfarina gjorde for BMC, "BMC 1800", som også var inspirasjon for Citroens CX. Spen King var ansvarlig for den tekniske utviklingen. De to hadde tidligere arbeidet sammen med Range Rover. Først fikk prosjektet kodenavnet "RT1" (for "Rover Triumph Nr. 1"), men det ble raskt endret til "SD1" ("Specialist Division nr. 1"), da Rover og Triumph begge ble plassert i British Leylands nye "Specialist Division".
Designet ble utviklet med enkel produksjon i bakhodet, i motsetning til P6, som hadde et relativt komplisert design. Denne tilnærmingen ble gjort fordi undersøkelser hadde vist at selv om motorpressen ble imponerte av innovative løsninger ble ikke kjøperne det, så lenge bilen var komfortabel og praktisk.
Rovers planer om å bruke sin den gang relativt nye 2,2 l firesylindrede motor ble snart forkastet, fordi BL-ledelsen bestemte at en redesignet versjon av Triumps sekssylindrede motor skulle brukes i stedet. I toppmodellen ble Rovers V8-motor plassert under panseret.
Bilen ble lansert i juni 1976 i kombiform, med varianter med 2,3 l og 2,6 l motorer året etter. Bilen ble godt mottatt av pressen og vant prisen "Årets bil i Europa" i 1977. Opprinnelig planla Rover også en stasjonsvognutgave, som aldri ble satt i produksjon.
Mellom 1976 og 1981 fikk bilen små oppgraderinger, blant annet nye logoer (foran og bak) og krommede sidespeil. I 1979 ble den nye V8-S-modellen lansert.
Ansiktsløftning.
Tidlig i 1982 presenterte Rover den ansiktsløftede utgaven. Bilen hadde fått små kosmetiske endringer utvendig samt et helt nytt interiør. Modellene kan skilles fra hverandre ved at den nye hadde fått kromlister rundt hovedlyktene, samt annerledes lister under baklyktene og vindusvisker på bakruten.
Omsider ble bilen også levert med en firesylindret motor (2,0 liter, hentet fra Moris Ital). Samtidig introduserte Rover en ny utgave av sin V8-motor, med elektronisk bensininnsprøytninng. Denne motoren ble kun levert på "Vitesse"-modellen, som var etterfølgeren etter den tidligere sportsmodellen "V8-S". Den ble også levert som standard i den amerikanske V8-utgaven, på grunn av strengere utslippsregler.
Standard 2000.
Etter at bilen ble tatt ut av produksjon i England dukket SD1 opp i en kort periode i India, som Standard 2000. Den ble bygget på den nå nedlagte fabrikken til "Standard Motor Products of India Ltd" midt på 1980-tallet. Bilen var utstyrt med en gammel 2,0-liters motor og ble ingen suksess. Kort tid etter sluttet Standard med bilproduksjon.


Triumph TR8.
TR8 var en sportsbil produsert av britiske Triumph.


Nisse.
a>er. Plansje fra tysk hagenisse-katalog 1910
Nisse er en skikkelse som ifølge skandinavisk folketro særlig holdt til i uthusene på en bondegård. Nissen i norsk tradisjon overtok for den norrøne gardvorden, et vette som passet på gården. Andre navn på gardvorden eller nissen kunne være «tuft», «tuftekall», «tomt», «gardsbonde», «godbonde», «haugebonde», «gardrud», «rudkall» eller «rundbonde». I tillegg til den østnorske «fjøsnissen» fantes det ellers både «skipsnisse», «kirkenisse» (blant annet nevnt hos H. C. Andersen) og flere. Fortellinger, julekort og annet fra slutten av 1800-tallet har vært med på å spre forestillingen om nissen i Norge og har i nyere tid knyttet figuren til jul.
Fjøsnissen.
I Norge ble fjøsnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød nisselue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager (og som lever videre i skandinaviske mannsbunader).
Han kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt.
Det er også sagt at en pike på gården en gang skal ha lagt smørøyet i bunn av trauet og grøten oppå. Nissen, som forventet smørøye i grøten ble virkelig sinna, så han slo i hjel den beste melkekua på gården. Da nissen hadde spist grøten, og funnet smøret, angret han, og så gikk han og hentet den beste melkekua på nabogården.
En annen gang var en bonde i nød og måtte stjele høy fra nabogården. Da han gikk og drog høy, så han en grå tuftekall med rød topplue, som drog høy. Bonden sa til nissen at det lille lasset der var til lite hjelp. Det bonden ikke visste var at det lille lasset gav stort resultat. Men nissen ble sint, og dagen etter var løa tom for høy! Da forstod bonden at nissen hadde straffet han ved å dra alt høyet bort i løa på nabogården.
Ellers hadde nissen overnaturlige evner (trodde noen), og den røde toppluen var grå innvendig. Hvis nissen vrengte lua, så det grå var ut ble han usynlig!
Opp til 1800-tallet var det ikke uvanlig at man virkelig trodde nisser eksisterte og man tok derfor hensyn til nissen i dagliglivet på gården. Således var det for eksempel flere steder skikk ikke bare å sette ut grøt til nissen julenatta, men også å la restene av julematen stå framme på bordet natta over for at nissen skulle forsyne seg. Tilsvarende ble tilsynelatende uforklarlige fenomener ofte forklart med at fjøsnissen hadde vært på ferde.
I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog har han registrert fem vandresangtyper om nissen.
Nisse i andre land.
Ordet «nisse» kommer fra Danmark, der skikkelsen også kunne kalles «Niels», «Niels Gårdbo» eller «Puge». «Nisse» ble ellers brukt i Skåne og i Norge mest på Østlandet. Navnet er en forkortelse av Nikolaus eller Nils, og kom via Tyskland etter reformasjonen. Den moderne julenissen har sin rot i helgenskikkelsen Sankt Nikolaus, og det var antakelig navnelikheten mellom «Nikolaus» og «nisse» som førte til en sammenblanding med julenissen på 1800-tallet og knyttet bondegårdsnissen spesielt til jula. Dikteren H. C. Andersen skriver i sitt eventyr "Nissen hos spekhøkeren" («Nissen og kolonialhandleren») fra 1853 følgende om nissen: «(...) der var en rigtig Spekhøker, han boede i Stuen og eiede hele Huset, og ham holdt Nissen sig til, for her fik han hver Juleaften et Fad Grød med en stor Klump Smør i!»
I Sverige blir nissen vanligvis kalt «tomte». I England brukes «goblin» eller «gnome» med omtrent samme betydning som vår nissefigur. Tyskerne kaller sin nisse «Wichtel», sin husnisse «Heinzelmännchen» og sin bergnisse «Kobold».
På Island er troen på underjordiske småfolk fremdeles levende. Der er nisseforestillingene også uttrykt i de rampete julesveinene som kommer med smågaver før jul, de såkalte "jólasveinar". De islandske "jólasveinar" har forøvrig ikke noe slektskap med de skandinaviske nissene, men i likhet med nissene har også disse islandske skremselsvettene smeltet sammen med den moderne og vennlige julenissefiguren.
Nissen i norsk litteratur.
Det typiske trekket ved nissen, at han er å finne som skytsånd for gårdene, og som «verner av det gamle», ble tatt i bruk i nasjonalromantikken. Henrik Ibsens tidlige skuespill Sancthansnatten har en slik nisse i en sentral rolle. Nissen ble en kulturgarantist i denne perioden.
Tidligere var nissene nærmest å betrakte fra motsatt utgangspunkt, spesielt hos Henrik Wergeland. Wergelands nisser er ofte skildret med opplysningstidens blikk, og står som symboler på mørkemakter, fordommer og manglende innsikt. Sangen "Nisser og Dverge" er et typisk eksempel på dette synet. I skuespillet "den Constitutionelle" er nissene på parti med de negative kreftene, og slåss mot alvene. Endringen i synet på Nissen kom med nasjonalromantikken og den nye interessen for bygdekulturen.
Nissen på lasset.
Det er flere fortellinger, sanger og ordtak om bonden som vil rømme fra den ondskapsfulle nissen og pakker alle sakene for å flytte, men som får «nissen med på lasset». Dette har blitt et uttrykk for noen som forgjeves prøver å flykte fra problemene sine.


Birgit Nilsson.
Birgit Nilsson som Lady Macbeth. (1947)
Märta Birgit Nilsson (født 17. mai 1918 i Västra Karup, Skåne i Sverige, død 25. desember 2005 i Bjärlöv) var en av Sveriges mest kjente operasangerinner.
Hun debuterte ved Stockholmsoperaen i Carl Maria von Webers "Friskytten" i 1946. Hun huskes fremfor alt for sine prestasjoner i Wagner-operaene "Tristan og Isolde", "Lohengrin" og "Nibelungenringen".
Takket være sin gjennomtenkte sangteknikk og et variert repertoar, hadde hun en uvanlig lang karriere (1946–1984).
I 1995 utgav hun selvbiografien "La Nilsson".
Birgit Nilsson-prisen.
I desember 2008, tre år etter hennes død, ble det offentliggjort at det etter hennes ønske ble innstiftet en pris i hennes navn på en million dollar, og denne skal gå til en sanger, dirigent eller en egen produksjon innen klassisk musikk. Beløpet gjør den til den høyeste prisen i verden, og det er forventet at den bare deles ut hvert andre eller tredje år.
Den første pristildelingen ble kunngjort i februar 2009 og gikk etter Birgit Nilssons ønske, til den spanske sangeren og dirigenten Plácido Domingo. I mars 2011 ble det kunngjort at prisen også ble delt ut til den italienske dirigenten Riccardo Muti.


Andreas Markusson (1893–1952).
Andreas Markusson (født 7. mars 1893 i Ankenes (nå Narvik), død 31. oktober 1952 i Tønsberg) var en norsk romanforfatter.
Markusson henta stoffet til romanene sine fra Nord-Norge i fortid og nåtid. Trilogien "Høstnatt", "Utenfor" og "Forlat oss vår skyld" handler om kystfisket. Bøkene ble av Markusson omarbeida og gjenutgitt i 1953 under tittelen "Fiskere 1" og "Fiskere 2".
I "Han som kjempet mot mørket" og fortsettelsen "Hyrdene som for vill" bruker han forkynneren Lars Levi Læstadius som hovedperson. Her viser han hvordan læstadianismen samtidig vekket samene til erkjennelse av eget kulturelt verd og til opprør mot statsapparatets undertrykking av samisk identitet og egenart. Det dramatiske høydepunktet i "Hyrdene som for vill" er Kautokeino-opprøret i 1852, som endte med drap på øvrighetspersoner og etterfølgende dødsstraffer.
I "Fiskere" skildrer han fiskerbondens liv på en dokumentarisk måte, og "Fiskere" regnes som et hovedverk innen sosialrealistisk/nyrealistisk diktning i nordnorsk litteratur, en tendens som ofte ser i nordnorsk litteratur fram til i dag.
Markussons romaner er oversatt til svensk, finsk, dansk, tysk og tsjekkisk.


Emanuel Minos.
Emanuel Minos (født 11. juni 1925 i daværende Belgisk Kongo, den nåværende Demokratiske republikken Kongo) er en norsk teolog og forkynner tilknyttet den norske pinsebevegelsen.
Hans far var gresk, hans mor av egyptisk opprinnelse. Som liten ble han adoptert av den norske misjonærfamilien Gunnerius Tollefsen, og han kom hit til Norge, som et av de første adoptivbarn, fra et land utenfor Norden. Minos hadde sin frelesopplevelse allerede som fireåring og begynte å preke ved femårsalderen. Da han var seks år hadde han lest hele Bibelen.
Minos deltok under den andre verdenskrig i motstandsbevegelsen, og studerte senere i England og i USA, hvorfra han har en teologisk doktorgrad.
Minos er gift og har barn og barnebarn. Hele livet har han vært en aktiv predikant, særlig i pinsebevegelsen, der han fremdeles virker som en respektert forkynner. Han virker særlig i Norge og Sverige.
Profetier.
Minos tror på det profetiske syn og budskap. Ofte er profetier og det profetiske syn og budskap, tema i hans forkynnelse. Selv hevder Minos å ha fått flere profetier.
Den kanskje mest kjente profetien Minos har formidlet er en profeti han skrev ned gitt av en eldre kvinne fra Valdres. Hun var i nitti-årene. Dette var på slutten av 1960-tallet og kvinnen fortalt Minos hvordan det ville være «i den siste tid», den handlet om samboere (noe som var uvanlig på den tiden), umoral, tabuer som brytes, om en militær nedrustning (i Norge), den tredje verdenskrig og mye annet. Profetien innholdt så mye radikalt at Minos la den til siden, for så å glemme den. Flere år senere, på 1990-tallet, fant Minos igjen det han hadde skrevet og ble svært forundret. Samfunnet hadde endret seg slik at det som stod i profetien om ekteskap i oppløsning, samboere, umoralsk bilder på TV (internett), ikke lengre var en radikal profeti, men et speilbilde av verden.
Et annet kjent profetisk syn er det som kalles "krigssynet" og handler om Norge. Der hevder Minos blant annet å ha sett scener fra en krigsfront og et norgeskart i form av en bokrull. En pistol senkes ned mot midten av kartet og et navn blir synlig, Mo i Rana.
Minos er kjent for sin profeti om jernmalmen som kommer tilbake i form av krigsskip og skyter byen i biter. Denne profetien ble gitt ham mens han var en ung gutt, antageligvis i 1937. Byen er Narvik.


Beyoncé Knowles.
Beyoncé Giselle Knowles (født 4. september 1981) er en amerikansk R&B og popsanger. Hun er også en komponist, plateprodusent, skuespiller, danser og motedesigner. Knowles ble først kjent som den kreative hjernen og førstesangeren av Destiny's Child, den mestselgende jentegruppa noensinne.
Etter en rekke kommersielle suksessfulle utgivelser med Destiny's Child utga Knowles sin debutplate som soloartist, "Dangerously in Love", i juni 2003. Albumet ble en av de største kommersielle suksesser det samme året og toppet hitlistene i både USA som Storbritannia. To singler fra albumet, «Crazy in Love» og «Baby Boy», ga henne fem Grammy-priser i 2004. Hennes andre album, "B'Day", som ble utgitt verden over den 4. september 2005 fortsatte suksessen. Fra albumet solgte to singler meget godt, «Déjà Vu» og «Beautiful Liar», sammen med Shakira, foruten en annen singel som toppet hitlistene i mange land, «Irreplaceable». Det ga også Knowles hennes syvende Grammy som soloartist av hennes ti totalt. Hun er gift med hip-hop artisten Jay-Z. Hun er også en stor fan av Michael Jackson, og sier selv at det var han som fikk henne lysten til å opptre som artist.
De første årene.
Beyoncé Giselle Knowles er den eldste av de to døtrene til Mathew Knowles og Tina Beyincé fra Houston, i Texas. Hennes foreldre besluttet at hennes fornavn skulle være en hyllest til hennes mors pikenavn. Hennes besteforeldre på morsiden, Lumis Beyincé og Agnéz Deréon (en syerske), var fransktalende kreoler fra Louisiana. Hennes yngre søster er Solange Knowles og hun er kusine til Angela Beyincé som også er hennes personlige assistent og medkomponist.
Da Knowles var syv år gikk hun på danseskole og var solosanger i kirkekoret. Hennes danseinstruktør fattet interesse i henne og lot henne være stjerne i en rekke konkurranser. Hun vant over 30 ulike lokale sang- og dansekonkurranser.
Sammen med hennes bestevenner fra barndommen, LaTavia Roberson og Kelly Rowland foruten LeToya Luckett, dannet hun en kvartett som opptrådte i bakgården deres og i Tina Knowles' hårsalong. Etter å ha sunget på lokale arrangementer fikk de en sjanse da de ble med "Star Search", et fjernsynsshow som gikk fra 1983 til 1995 med Ed McMahon som vert. Jentegruppa, da kalt for «Girl's Tyme» var skuffet over å ha tapt konkurransen, men Mathew Knowles, Knowles' far og Rowlands rettslig verge, besluttet å bli deres manager. Han sa opp sin jobb ved Xerox til tross for at familiens inntektsgrunnlag ble halvert. Da gruppa signerte kontrakt med plateselskapet Columbia Records i 1996 betalte investeringen seg.
Som tenåring gikk Knowles på High School for the Performing and Visual Arts i Houston hvor hun viste sine musikalske talenter. Hun gikk senere på Alief Elsik High School, også i Houston.
Destiny's Child.
Destiny's Child ble berømt i 1998 da de gikk øverst på Billboard Hot 100 med singelen single «No, No, No Part 2». Selv etter mye ståk og mediaomtale da LeToya Luckett og LaTavia Roberson forlot gruppa forble Destiny's Child en av de mest populære R&B- og popgrupper tidlig på 2000-tallet med flere singler på hitlistene og to album.
Deres debutalbum fra 1998 ble produsert av Wyclef Jean og Jermaine Dupri og hadde blant annet hitsingelen «No, No, No Part 2». Gruppas andre album, "The Writing's on the Wall", utgitt i 1999, hadde to hitsingler: «Bills, Bills, Bills» og «Say My Name». «Bug a Boo» og «Jumpin' Jumpin'» var også populære singler fra dette albumet. Albumet solgte 8 millioner i USA og 12 millioner i resten av verden. Det påfølgende albumet, "Survivor", var ytterligere en suksess og gikk til toppen av hitlistene. To singler fra albumet, «Independent Women Part I» og «Bootylicious», gjorde det tilsvarende bra, mens albumets tittelsang, «Survivor», ble nummer to og «Nasty Girl», den siste singelen fra albumet, kom ikke inn på hitlistene.
I 2005 dro Destiny's Child ut på en verdensturne kalt «Destiny Fulfilled... And Lovin' It», sponset av hamburgerkjeden McDonald. De besøkte sytti byer verden over fra april til september. Den 13. juni 2005 ble det annonsert at gruppen ville bli oppløst etter at verdensturnen var ferdig. I oktober 2005 utga gruppa sitt siste album, kalt "#1's", ved at det innholdt alle deres singler som hadde blitt nummer en på hitlistene, foruten andre sanger, blant annet tre nye sanger som «Stand up for Love». Albumet solgte tre millioner verden over.
Solokarriere.
I løpet av høsten 2002 opptrådte Knowles som sanger på rapperen Jay-Zs hitsingel «'03 Bonnie & Clyde». Våren 2003 gjorde hun en duett sammen med Luther Vandross, «The Closer I Get to You», som først hadde blitt gjort berømt av Roberta Flack og Donny Hathaway. I denne versjonen ble vokalstemmene byttet om ved Vandross tok Flacks stemme, og Knowles tok Hathaways. Duetten ble senere inkludert på hennes soloalbum og på Vandross' album "Dance with My Father", og de delte en Grammy-pris som beste R&B-utgivelse som duo eller gruppe.
"Dangerously in Love".
I 2003 utga hun sitt debutalbum som soloartist, "Dangerously in Love", og albumet gikk inn på Billboard 200 på førsteplass og solgte 317 000 kopier den første uka. Den første singelen fra plata var den funky «Crazy in Love» som havnet rett på første plass på Billboard lista i USA. Den lå på første plass i åtte uker. Singel nr.2 fra albumet "Dangerously in love", "Baby Boy" gjorde enda større suksess, og lå på første plass i ni uker i USA. «Baby Boy» ble hennes største hit fra albumet "Dangerously in love", som til dags dato har solgt over 7.5 millioner verden over. Den tredje singelen «Me, Myself & I», hadde ikke like stor suksess som de to første. Den kom ikke lenger opp enn 11. plass i USA. "Naughty Girl" som ble sluppet som den siste offisielle singelen fra Beyoncés "Dangerously in love", tok fjerde som høysete plass på Billboard i USA, men kom på 1. plass i Storbritannia.
"B'Day".
Hennes andre album, "B'Day", ble utgitt verden over den 4. september 2006. Den første uka solgte albumet mer enn 541 000 kopier i USA alene og toppet hitlistene med en gang. Det var også det høyeste førsteukesalget fra en kvinnelig sanger i 2006 og hun passerte da Christina Aguilera som tidligere hadde holdt rekorden. Albumet solgte syv millioner kopier verden over. Albumets hovedsang, «Déjà Vu», gikk til toppen på hitlisten i USA og Storbritannia.
"I Am...Sasha Fierce".
Hennes tredje studioalbum, "I Am...Sasha Fierce", ble utgitt 18. november 2008, og kom med singlene If I Were A Boy, Single Ladies, Diva, Halo, Ego, Sweet Dreams, Broken-Hearted Girl og Video Phone, samt flere sanger som ikke er blitt utgitt som singler, men som er i CDen. "I am...Sasha Fierce" solgte mer enn 319 000 eksemplarer den første uken. Albumet har blant annet vunnet 6 Grammy-priser på en kveld, noe som er en historisk rekord. Det var nominert i 10 kategorier.
"4".
"4" er Beyonces fjerde studioalbum, og ble utgitt 24. juni 2011. Albumet inkluderer hiter som "Run the World (Girls)" og "Best thing I never had".
Filmkarriere.
Knowles debuterte på lerretet i 2001 som skuespiller da hun sammen med skuespilleren Mekhi Phifer spilte i MTV-fjernsynsfilmen "Carmen: A Hip Hopera".
Sommeren 2002 spilte hun i filmen "Austin Powers in Goldmember" med Mike Myers og Michael Caine. Hun spilte også inn sangen «Work It Out» som var soundtrack'en til filmen. Sangen ble en stor suksess, og havnet på hennes debutplate "Dangerously in love". (hun sang også med Libaan Mahamed)
I 2003 spilte hun i filmen "The Fighting Temptations" sammen med Cuba Gooding Jr.
I februar 2006 spilte hun i komedien "Den rosa panteren", sammen med blant andre, Steve Martin, Jean Reno og Kevin Kline. Filmen ble en stor suksess i første uken i USA og havnet på toppen i åpningshelgen. «Check on it» som ble spilt inn for filmen, ble også en stor suksess og havnet på første plassen i USA på billboardlista i 4 uker. Det ble hennes 3 nr.one hit som solo artist
I 2007 var hun med i musikalen "Dreamgirls", som er basert på 60-talls trioen, The Supremes. Filmen har blant annet Jamie Foxx og Eddie Murphy på rollelisten. Filmen ble samme året nominert til åtte Oscar-priser.
Kontrovers.
Organisasjoner for dyrs rettigheter som People for the Ethical Treatment of Animals (PETA) har kritisert Knowles for å bære og bruke dyreskinn i sin kleskolleksjon, «House of Deréon».
Filmografi.
NB! Dette er en oversikt over spillefilmer Knowles har vært med i, og ikke hennes musikkvideoer.
Eksterne lenker.
Knowles, Beyoncé
Knowles, Beyoncé


AMX-13 DCA.
AMX-13 DCA (Défense Contre Avions) er en fransk selvdrevet luftvernkanon. Kjøretøyet er basert på stridsvognen AMX-13, og tårnet er ustyrt med to 30 mm kanoner med en effektivt rekkevidde mot fly på rundt 3 500 meter.
Den første prototypen ble bygget i 1960 og de første produksjonskjøretøyene ble bygget i 1968/1969.
Den har bare vært i tjeneste med den franske hæren.


Guayaquil.
Guayaquil er den største byen i Ecuador og dessuten den viktigste handelsbyen og ligger nær Stillehavskysten i provinsen Guayas. Den har over 2 mill. innbyggere.
Guayaquil ligger vest for elva Guayas som renner ut i Guayaquil-bukta i Stillehavet. Malecòn er en lang promenade langs elven og nær sentrum. Kafeer, spisesteder og andre fasiliteter gjør dette til et yndet sted for avslapping. Iguana-parken har mange iguaner, store, men harmløse øgler.
Guayaquil er omgitt av en rekke slumbydeler, blant annet "Paraíso de la flor" og "Isla Trinitaria". De som bor her er fattige og har ingen garanti for at hjemmene deres består lenge. Fordi de har vokst fram uten lovfestet støtte kan landeierene jevne områder med jorden.
Guayaquil fungerer som hovedstaden for den romersk-katolske kirke i landet og San Pedro-katedralen er hovedkirke for regionens katolikker. Majoriteten i byen identifiserer seg tilhørende til den katolkse kirke, men ettersom Ecuador har religiøs frihet har byen også bygninger tilhørende andre religionsretninger, spesielt kristne sekter.
Byens flyplass heter Simón Bolívar International Airport og har blitt pusset opp de siste årene.
Kjente personer fra Guayaquil inkluderer kunstmalererne Enrique Tábara, Félix Arauz, Juan Villafuerte, Luis Molinari og Theo Constanté; poeten José Joaquín de Olmedo, akademikeren Benjamín Urrutia og tennisspilleren Pancho Segura.


Gepard (luftvern).
Gepard er et tysk selvdrevet luftvernsystem. Kjøretøyet er basert på stridsvognen Leopard I og har et tårn ustyrt med søkeradar, målradar og to 35 mm kanoner.
Den nederlandske varianten har en T-formet søkeradar


2S6.
2S6 (NATO-kallenavn: SA-19 Grisom) er et sovjetisk, selvdrevet luftvernkjøretøy med to 30 mm kanoner og åtte SA-19 luftvernmissiler. Utseendemessig er det ganske likt tyske Gepard. Kanonene har en effektiv rekkevidde på rundt 3 000 meter og missilene rundt 8 km.
Det ble utviklet tidlig på 1980-tallet.
Det er fremdeles i tjeneste i tidligere sovjetstater.
Kilder.
Foss, Christopher; "Jane's AFV Recognition Handbook", Jane's, ISBN 0-7106-1043-2


Mitsubishi Type 87.
Type 87 er en japansk selvdrevet luftvernkanon fra Mitsubishi med to 35 mm kanoner. Chassiset er fra stridsvognen Type 74.
Det er bare i tjeneste i Japan.
Kilder.
Foss, Christopher; "Jane's AFV Recognition Handbook", Jane's, ISBN 0-7106-1043-2


ZSU-57-2.
ZSU-57-2 er et sovjetisk selvdrevet luftvernkjøretøy med to 57 mm kanoner. Det har ingen radar, og kan derfor bare brukes i klart vær. Det ble utviklet på basis av stridsvognen T-54 tidlig på 1950-tallet. Kanonene er tilpasninger av tauede 57 mm S-60 luftvernkanoner.
Det er eller har vært i tjeneste i Algerie, Kambodsja, Kina, Russland, Cuba, Egypt, Etiopia, Finland, Ungarn, Iran, Irak, Nord-Korea, Mosambik, Syria, Vietnam og det tidligere Jugoslavia.
Kina produserer selv en variant kalt Type 80, basert på stridsvognen Type 69.


ZSU-23-4.
ZSU-57-2 er et sovjetisk, selvdrevet luftvernkjøretøy med fire 23 mm kanoner. Det ble utviklet på basis av stridsvognen PT-76 tidlig på 1960-tallet. ZSU-23-4 er nå i ferd med å bli faset ut de fleste steder, ofte til fordel for 2S6.
Det er eller har vært i tjeneste i Afghanistan, Algerie, Angola, Bulgaria, Kongo, Cuba, Tsjekkoslovakia, Egypt, Ungarn, India, Iran, Irak, Jordan, Nord-Korea, Libya, Nigeria, Peru, Polen, Somalia, Syria, Tsjetsjenia, Vietnam, Jemen og det tidligere Jugoslavia.
Tsjekkoslovakia har produsert vogna på lisens.


Flaktårn.
Flaktårn (tysk: "Flakturm") var store betongkonstruksjoner som dels fungerte som beskyttelsesrom, dels som plattform for luftvernkanoner (tysk: FLugAbwehrKanone – FLAK). De ble reist i Tyskland under andre verdenskrig for å beskytte nøkkelområder mot alliert bombing. Noen av tårnene hadde vegger opptil 3,5 meter tykke, og ble regnet som usårbare mot konvensjonelle våpen.
Hvert tårnkompleks hadde et G-tårn (kanontårn) og et L-tårn (ildledningstårn). Bevæpningen var alt fra 20 mm til 128 mm kanoner.


Sperreballong.
En sperreballong er en ballong beregnet på å ødelegge eller forstyrre angripende fly. Ballongen er festet til bakken i stålkabler, og et fly som treffer kabelen vil da sannsynligvis bli ødelagt og styrte. Noen sperreballonger hadde også sprengladninger i kabelen for å sikre ødeleggelse av fiendtlige fly. Sperreballonger kan bare brukes mot lavtflyvende angripere, da vekten av en lang stålkabel begrenser operasjonshøyden.
Sperreballonger ble lite brukt etter andre verdenskrig.
Bruk i andre verdenskrig.
I 1938 opprettet Storbritannia sin Ballongkommando for å beskytte nøkkelmål som industriområder og havner. Sperreballonger skulle tas i bruk som forsvar mot stupbombere på høyder opp til 5 000 fot (1 500 meter), noe som skulle tvinge de opp i høyden hvor luftvernkanoner kunne beskyte dem mer effektivt – luftvernkanoner kunne nemlig ikke traversere raskt nok til å følge flymål i lavere høyde. I midten av 1940 var det 1 400 ballonger i bruk, en tredjedel av dem i London-området.
Selv om stupbombere var svært ødeleggende mot forsvarsløse mål, slik som Guernica og Rotterdam, så var de svært sårbare ovenfor jagerfly, og det var britenes effektive Royal Air Force som tvang tyskerne til å gå over til høytflyvende bombere. Bruken av sperreballonger fikk da liten konsekvens, men fortsatte å bli produsert og satt i tjeneste fram til det var omtrent 3 000 i bruk i 1944. De hadde en begrenset virkning mot V1-missilet, som vanligvis fløy på rundt 2 000 fot (600 meter) eller lavere, men som hadde vaierklippere på vingene for å beskytte de mot ballongene. 231 V1 ble stoppet av sperreballonger i følge offisielle britiske kilder.
Mange bombefly var utrustet med innretninger for å klippe sperreballongkabler. Britiene brukte et stort antall ballonger, så Tyskland utviklet de beste kabelklipperne. De besto av små C-formede innretninger på vingenes framkant, og når en kabel gled langs vingen etter å ha truffet din, så utløste den en liten sprengladning som drev et blad gjennom kabelen. Britiske bombefly hadde også sine innretninger, selv om tyskerne brukte få sperreballonger.
Britene innførte to forbedringer på sine ballonger. De første kaltes "Double Parachute Link" (DPL) (Dobbelt fallskjermlenke) og "Double Parachute/Ripping" (DP/R) (Dobbelt fallskjerm/løsrivning). Den første besto av en innretning som sprengte løs en del av kabelen når et bombefly traff den, og i hver ende av kabelsegmentet hang det en fallskjerm. Denne belastet bombeflyet såpass med økt vekt og drag slik at det styrtet. Den andre skulle uskadeliggjøre ballongen hvis den slet seg: En fallskjerm i kabelen utløstet slik at kabelen falt kontrollert til bakken, og en bit av ballongen ble revet løs slik at denne mistet luft og sank til jorden.


Lars Berg (forfatter).
Lars Berg (født 16. mai 1901 i Hillesøy, død 11. januar 1969) var norsk romanforfatter, dramatiker, lærer og kulturforkjemper.
Lars Berg tok seminaret (lærerskolen) i Tromsø 1919-22. Som 22-åring begynte han som lærer ved Galnslått skole i Stønnesbotn, Hillesøy kommune. Han var også en tid lærer i Hjørundfjord og Bø i Vesterålen før han debuterte som forfatter på det nyetablerte Tiden Norsk Forlag i 1934. I perioden 1934-1940 levde han som forfatter i Oslo. Det var hans mest produktive periode som forfatter: Ved siden av at han skrev en stor roman i året, leverte han dessuten et femtitall noveller til Arbeidermagasinet.
De fleste romanene til Berg handler om livet til fiskerbøndene i Nord-Norge og familiene deres i samtid og nær fortid. Berg sine romaner skildrer omstillinga i landsdelen i første del av 1900-tallet, med mekanisering i jordbruket og motorisering av fisket. Hos Berg er seksualiteten en positiv kraft som holdes nede av kirkas seksualfiendtlighet og folks fordommer.
I skildringen av seksuelle scener var Lars Berg utvilsomt den mest radikale forfatteren i den norske 30-tallslitteraturen. På grunn av åpenheten og utførligheten i skildringene, ble han beryktet som "rikspornograf", også utenfor de strenge puritanernes egne kretser. Det gjaldt særlig hans tre første romaner.
Som hans hovedverk regnes de fire romanene som kom mellom 1936 og 1939. Her følger Berg medlemmer av samme familie gjennom to generasjoner. Hovedpersonen i de to siste romanene tar utdanning og lærer nye tanker å kjenne. Han kommer tilbake, og etter hvert får de nye, radikale tanker fotfeste også i hjembygda. Framskritt i næringsliv og tenkesett kobles i den siste boka opp mot Arbeiderpartiets overtakelse av politisk makt. Lars Berg var utvilsomt inspirert av den nye tid med kriseforlik og Johan Nygaardsvolds sosiale reformer.
Lars Berg var en aktiv kulturradikaler. Han var en av 33 norske forfatterne som skrev opprop mot Knut Hamsun etter at Hamsun hadde angrepet den tyske krigsfangen Carl von Ossietzky, som fikk Nobels fredspris i 1936 (for 1935). Lars Berg ble innbragt av politiet i Oslo da han arrangerte demonstrasjon mot Mussolini etter Italias invasjon i Etiopia i mai 1936. Sammen med bl.a. Arnulf Øverland, Aksel Sandemose og Sigurd Hoel skrev Lars Berg dessuten opprop med protester mot Moskvaprosessene da de startet i 1936.
Lars Berg advarte tidlig mot nazismen, mest aktivt med taler og foredrag etter en reise i Tsjekkoslovakia våren 1938. Da krigen kom til Norge, ble Berg med i motstandsarbeidet. Han ble tatt av Rinnanbanden, og satt i fangenskap fra 4. desember 1942 helt til frigjøringen i 1945. Den lengste tiden satt han på Grini. Bergs bøker var forbudt under krigen. Tiden Norsk forlag ble stengt i 1940, og Bergs bøker ble fjernet fra forlag, bokhandler og bibliotek.
Etter krigen var det allikevel antinazisten og krigsfangen Lars Berg som avduket bysten av Knut Hamsun på Hamarøya i 1961. Han omtalte Hamsun som "Noregs største diktar".
Da Berg slapp ut av fangenskapet dro han tilbake til Tromsø og etablerte etter hvert framhaldsskole i brakkene i tyskernes gamle fangeleir på Krøkebærsletta i Tromsdalen. Det ble hans pedagogiske og kulturelle "base" de neste 20 år.
Lars Berg gjorde en stor innsats for målsaken i Norge. Han skrev og agiterte på nynorsk, han underviste på målet og han utviklet språket. Han stiftet Hålogaland lærarmållag, senere Noregs lærarmållag, og i 1947 utarbeidet han en nynorsknormal basert på Tromsdialektene.


Gruppetenkning.
Gruppetenking er et begrep videreutviklet av psykologen Irving Janis i 1972 som betegner prosesser i sosiale grupper som kan få grupper til å treffe dårlige eller irrasjonelle beslutninger.


Twiztid.
Twiztid en duo på to rappere ifra Detroit som har utviklet seg fra lokale akter (Som en tidligere trio kalt for House of Krazees) til nasjonalt, under vingene til en annen og mer etablert duo, Insane Clown Posse, og senere til internasjonalt nivå, gjennom hjelp fra deres plateselskap, Psychopathic Records. Deres genre for musikk er kalt for Horrorcore.


Zat Knight.
Zatyiah Knight (født 2. mai 1980 i Solihull) er en engelsk landslagsspiller i fotball. Han er forsvarsspiller, og spiller nå for Bolton Wanderers i Premier League.
Knight skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Fulham den 23. februar 1999. I 2000 var han noen måneder på lån til Peterborough United.
Zat Knight debuterte på det engelske landslaget mot den 28. mai 2005, og han har spilt to landskamper for.
Han spilte på Aston Villa fra 2007 til juli 2009, før han ble kjøpt av Bolton.


Anton Radziwiłł.
Fyrst Anton Radziwill (omkring 1810)
Fyrst Anton Heinrich ("Antoni Henryk") Radziwiłł, 12. hertug av Nieśwież og (siden 1813) 11. hertug av Ołyka (født 13. juni 1775 i Vilnius, død 7. april 1833 i Berlin) var en polsk og prøyssisk politiker, storgodseier og komponist. han var blant annet polsk generalguvernør i det prøyssiskkontrollerte Storhertugdømmet Posen.
Han var gift med Louise av Hohenzollern, og var far til Elisa Radziwill. Det radziwillske palé i Berlin ble etter 1871 innrettet som rikskanselli for Otto von Bismarck.
Radziwill, Anton
Radziwill, Anton
Radziwill, Anton
Radziwill, Anton


Dunfermline Abbey.
Dunfermline Abbey og kirke, illustrasjon fra 1902.Dunfermline Abbey er ruinene av et stort bendiktinerkloster som ble grunnlagt i 1070 av dronning Margaret, hustru til Malcolm Canmore og sønnedatter av Edmund Ironside, konge av England. Grunnmuren til kirken er under den nåværende kirken, bygget på 1100-tallet i romansk rundbue-stil.
Robert Bruce, Robert I av Skottland, er begravd under koret, nå sete for den nåværende sognekirken.
Klosteret ble herjet i 1560 og forfalt, men deler av kirken fortsatte å være i bruk.
Betydelige deler av klosterbygningene står fortsatt, inkludert det store refektoriumet (spisesalen). Ved siden av klosteret ligger Dunfermline Palace.
Klosteret var fødestedet for Karl I av England, den siste britiske monark som ble født i Skottland.
Dunfermline Abbey er et av de viktigste stedene i Skottland, og med unntaket av Iona har det begravd flere av Skottlands kongelige døde enn noe annet sted i kongeriket. Innenfor dets område er dronning Margaret og Malcom Canmore; deres sønner Edgar og Alexander I, sammen med sin dronning; David I og hans to dronninger; Malcolm IV; Alexander III med hans første kone og deres sønner David og Alexander; Robert Bruce med sin dronning Elizabeth og deres datter Matilda; og Annabellea Drummond, hustru til Robert III og mor til Jakob I.
Dunfermline kloster, hovedinngangen.Robert Bruces hjerte hviler i Melrose, men hans bein ligger Dunfermline Abbey hvor (etter at skjelettet ble gjenoppdaget i 1818) ble gravlagt på nytt med all den prakt som var passende under prekestolen på den nye kirken. I 1891 ble prekestolen skjøvet til side og en monumental bronseplate ble lagt ned i gulvet for å indikere det kongelige gravsted.
Gravsteinen til dronning Margaret og Malcolm Canmore, som ligger innenfor de ødelagte veggen til Vår frues kapell, ble restaurert og inngjerdet på ordre av dronning Victoria.
I løpet av vinteren 1303 ble hoffet til Edvard I av England holdt i klosteret, og da det reiste året etter ble de fleste av bygningene brent. Da reformatorene angrep klosteret i mars 1560 sparte de bare kirken som senere ble benyttet som sognekirke helt til 1800-tallet, og former nå vestibylen i den nye kirken. Dette byggverket, i vinkelrett stil, ble åpnet av publikum i 1821, okkuperer stedet for det gamle kirkekoret, men i en annen byggestil og størrelse enn den opprinnelige strukturen.
Den gamle bygningen var et fint eksempel på den enkle og massive normannerstilen, som kirken vitner om, og hadde en vakker døråpning på vestfronten. En annen rik normannisk døråpning ble avdekket på sørveggen i 1903 da murerne slo igjennom for å bygge et minnesmerke for de soldatene som hadde dødd i sørafrikanske krigen. Et nytt sted ble funnet for dette minnesmerket for at den gamle og vakre inngangen kunne bli tatt vare på. Den ærverdige strukturen blir ivaretatt av myndighetene, men private har med stor gavemildhet sørget for flere vinduer med glassmalerier.
Av selve klosteret finnes fortsatt den sydlige veggen til spisesalen og som har et vakkert vindu.
Den nåværende kirkebygningen (på stedet for koret til det gamle klosteret) er fortsatt i bruk som sognekirke og benytter navnet Dunfermline Abbey. I 2002 hadde frikirkemenighet 806 medlemmer og presten er Alastair Jessamine (siden 1991).


Rikskanselliet.
thumb
thumb
a>s skulpturer «Die Partei» og «Die Wehrmacht»
Rikskanselliet (tysk "Reichskanzlei") betegnet den tyske kanslerens kontor og embedsverk fra 1871 til 1945. Siden 1875 hadde Rikskanselliet sitt sete i det såkalte gamle Rikskanselliet i Wilhelmstraße 77 i Berlin, i det radziwillske palé. Rikskanselliet ble innrettet i det radziwillske palé fra 1871 etter påtrykk fra Otto von Bismarck. Rikskanselliet hadde hovedsakelig ansvaret for kanslerens kommunikasjoner med de andre riks- og statsorganene. Det ble ledet av en statssekretær.
Det gamle rikskanselliets hovedbygning var oppført 1738–1739 av Carl Friedrich Richter. I 1869 ble paléet kjøpt av den prøyssiske statsregjering. Det ble overdratt til det tyske rike i 1875. I årene 1875–1878 ble det bygget om etter planer av Georg Joachim Wilhelm Neumann. Fra 1878 benyttet Bismarck paléet som residens.
Berlin-kongressen 1878 som avgjorde Balkanproblemene ble holdt i paléets festsal.
Fra 1932 til 1933 ble bygningen forbigående brukt som tjenestebolig for rikspresident Paul von Hindenburg mens presidentpalasset ble renovert. 1934–35 fulgte en ombygning ledet av Paul Ludwig Troost, Gerdy Troost og Leonhard Gall. I denne sammenheng ble det oppført et sal-tilbygg i kanselliets have, med bombesikre rom under.
1945 ble kanselliet gjennom bombardering og kamphandlinger fra februar til april totalt ødelagt. Det ble gjennom magistratsbeslutning gitt status som kunsthistorisk minnesmerke i 1947, men dets status betegnet som ruin. Ruinene ble fjernet i 1949.
I 1938/39 oppstod etter planer av arkitekten Albert Speer det nye rikskanselliet ved hjørnet ved Wilhelmstraße og Voßstraße. Den nye bygningen var oppført i nasjonalsosialistisk arkitektur og var i tråd med denne tenkningen tegnet for å imponere og hadde en lengde på hele 441 meter. I nybyggets have ble det dessuten oppført en bunker. Også det nye kanselliet ble ødelagt ved slutten av krigen.
Et nytt kanselli ble ferdigstilt i det sentrale Berlin i 2001. Det går under betegnelsen Kanzleramt.


Elisa Radziwill.
Prinsesse Elisa Radziwill ("Elisa Friederike Luise Martha"; født 28. oktober 1803 i Berlin, død 27. september 1834 i Bad Freienwalde) gikk inn i historien som den senere tyske keiser Wilhelm Is første kjærlighet.
Liv.
Elisa var det femte av åtte barn av fyrst Anton Radziwill og hans gemalinne Louise Friederike av Preussen. Hun fikk en god utdannelse og var en begavet pike. Elisa og den fem år eldre prins Wilhelm kjente hverandre siden deres tidlige barndom, siden foreldrene ofte var i Berlins kronprinspalé. De danset sammen på hoffballet i 1815 — Wilhelm var 18 og Elisa 12 år — og forelsket seg i hverandre. Den 27. januar 1821 opptrådte de sammen i en forestilling ved Hoffteatret, og Elisa, som hadde tittelrollen, vekket almen beundring. Hun ble beskrevet som den vakreste dame ved det prøyssiske hoff, og kalt «Engelen» og «Den hvite rose».
Den dramatiske historien om det planlagte ekteskapet mellom Elisa og Wilhelm var i årene mellom 1820 og 1826 samtalestoff ved hoffene i hele Europa. Prins Wilhelm var nr. 2 i arvefølgen til den prøyssiske trone etter sin bror Fredrik Vilhelm, og var ved et eventuelt ekteskap bundet til kravet om likebyrdighet. Elisas foreldre og Wilhelms far, Fredrik Vilhelm III av Preussen, bestilte tallrike undersøkelser, bl.a. hos historikeren og juristen Savigny, som skulle vise huset Radziwills slektskap med forskjellige regjerende hus i Europa. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig — Radziwill, tyske riksfyrster siden 1515 (de kjøpte tittelen av keiser Maximilian I) og i Polen regnet til den absolutt fornemste adel, var etter tyske lover ikke regnet som høyadel.
Kong Fredrik Vilhelm III, som støttet ekteskapet, vendte seg i 1824 med en bønn til den barnløse tsar Alexander I av Russland om å adoptere Elisa, noe den russiske herskeren avviste. En ny plan om at Elisa skulle adopteres av sin onkel på morssiden, prins August av Preussen, lyktes heller ikke, etter at den ansvarlige kommisjonen fant at adopsjon «ikke endrer blodet» (et prinsipp som stadig gjelder for adelskap). Ifølge enkelte kilder hadde ekteskapet også andre mektige fiender, nemlig den avdøde dronning Louises mecklenburgske slektninger, som øvet stor innflytelse ved hoffet både i Berlin og St. Petersburg, og ikke likte Elisas far, fyrst Radziwill.
Til slutt så kongen seg den 22. juni 1826 seg tvunget til å oppfordre prins Wilhelm til å gi opp ekteskapet. Wilhelm adlød. Han så Elisa siste gang i 1829. Elisa forlovet seg senere med fyrst Friedrich von Schwarzenberg, men forlovelsen ble brutt.
I årene fra 1822 til 1830 var Radziwill-familien sjelden i Berlin, og bodde mest i Posen, Antonin og Ruhberg i Riesengebirge. Omkring 1831 fikk Elisa tuberkulose og døde under et kuropphold i Bad Freienwalde i 1834. I 1838 ble hennes sarkofag overført til Antonin og bisatt i det nybyggede Radziwill-mausoleet.
Keiser Wilhelm I glemte henne aldri. Til sin død hadde han en portrettminiatur på sitt skrivebord i Kaiser-Wilhelm-Palais i Unter den Linden.
Deres kjærlighetshistorie ble filmet i 1938 med Lída Baarová i rollen som Elisa som "Preußische Liebesgeschichte".
Eksterne lenker.
Radziwill, Elisa
Radziwill, Elisa


Kronprinzenpalais.
Kronprinzenpalais (kronprinspaléet) er et palé på Unter den Linden i bydelen Mitte i Berlin. Det ble opprinnelig bygget som privathus for en hoffsekretær mellom 1663 og 1669. I 1733 ble det av Philipp Gerlach ombygget til bypalé for kronprins Fredrik, den senere kong Fredrik den Store. Mellom 1919 og 1937 brukte Berlins nasjonalgalleris moderne avdeling bygningen. Deutsches Historisches Museum disponerer nå bygningen.


Lída Baarová.
Lída Baarová (født 14. september 1914 som "Ludmila Babková" i Prag (Bøhmen), død 28. oktober 2000 i Salzburg) var en tsjekkiskfødt tysk skuespillerinne.
Etter sin utdannelse ved skuespillerakademiet i hjembyen spilte hun inn sin første film 17 år gammel. I 1934 ble hun ansatt ved det tyske Universum Film AG (UFA), og spilte 1935 i filmen "Baccarole". Den mannlige hovedrollen spilte Gustav Fröhlich, som Baarová hadde et forhold til. De bodde sammen i et hus på halvøyen Schwanenwerder i Berlin. Senere fulgte filmer som "Einer zuviel an Bord" (1935), "Verräter" (1936), "Patrioten" (1937) og "Die Fledermaus" (1937), samt engasjementer ved Deutsches Theater og Freie Volksbühne.
Etter at hun hadde møtt Joseph Goebbels utviklet det seg et heftig kjærlighetsforhold mellom dem, som også ble offentlig kjent. Goebbels ønsket å skille seg fra sin kone Magda til fordel for Baarová. Men etter bønn fra Magda grep Adolf Hitler inn og fikk Goebbels til å redde ekteskapet. Etter dette fikk Baarová ikke flere engasjementer i Tyskland. Filmen "Preussische Liebesgeschichte" fra 1938, hvor hun spilte hovedrollen, fikk fremvisningsforbud på grunn av krigen med Polen (den handlet om kjærlighetsforholdet mellom keiser Wilhelm I og den polsk-tyske prinsesse Elisa Radziwill), og ble først satt opp på kino etter krigen.
I 1938 reiste Baarová tilbake til Bøhmen og senere Italia, men fikk ikke lenger noe fotfeste i filmbransjen. I 1956 lot hun seg skille fra sin ektemann Jan Kopecky og spilte teater i Østerrike og Tyskland.
I 1958 giftet hun seg i Salzburg med den svenske professor Kurt Lundwall. Ektemannen døde i 1980, og hun tilbragte resten av sitt liv alene i Salzburg.
Baarová, Lída
Baarová, Lída
Baarová, Lída


Harald Damsleth.
Harald Damsleth (født 16. august 1906 i Bremen i Tyskland, død 1. mars 1971) var en norsk tegner, illustratør og reklamemann. Han ble særlig kjent som frimerketegner og som plakatkunstner for Nasjonal Samling (NS) før og under andre verdenskrig.
Liv og arbeid.
Harald Damsleth hadde norsk far og tysk mor, og vokste opp hos gudfaren sin i Norge, banksjefen Erling Sandberg, som seinere ble kommissarisk statsråd.
Damsleth hadde utdannelse fra både Tyskland og USA. Han arbeidet deretter fra midten av 1930-årene i flere reklamebyråer i Oslo før han overtok Myres reklamebyrå og så Heroldens reklamebyrå i 1939. Han arbeidet både som reklametegner og som illustratør i bøker, tidsskrifter og ukeblader.
Harald Damsleth er mest kjent som plakatkunstner og reklametegner for Nasjonal Samling. Han ble medlem av NS allerede i 1933 og fikk fra oktober 1940 enerett på statsannonser. Hans propagandaplakater, nesten 200 i alt, er blitt berømte for sine karakteristiske ariske. I 1950 ble han dømt til fem års straffarbeid for landsvik under krigen, men ble benådet etter to års soning. Damsleth lagde også en rekke postkort, blant annet mange nissekort.
Damsleth kunne arbeide i flere stilarter, men den vanligste tegnestilen var tidstypisk med tydelige former og reine flater i en slags realistisk forenkling. Denne ga en blanding av fart og stivnede bevegelser, markert med diagonale linjer, forenkling, eleganse og fantasifulle perspektiv. Han framstår som en individualist i norsk sammenheng, selv om det er klare spor fra tysk reklamekunst.
Både før og etter andre verdenskrig malte Damsleth en mengde illustrasjoner til bokomslag, ikke minst til utgivelser av Aschehougs populære forfattere Sigrid Boo og Margit Ravn.


Kowhaier.
Kowhaier er en gruppe med åtte små blomsterbærende trær i slekten "Sophora" i erteblomstfamilien. "Sophora" inneholder forøvrig ca 45 arter. Det kommer fra New Zealand, der det også er nasjonalblomsten. Det finnes åtte ulike arter, med "Sophora microphylla" som den mest vanlige. Kowhai-trær vokser over hele landet, og er ofte å se i nyzealandske hager.
Trærne kan bli opptil åtte meter høye. De har nokså glatt bark og små blad. De store, sterkt gulfargede blomstene med form som horn kan en se om våren og tidlig på sommeren. Etter blomstringen lager planten belger som inneholder seks eller flere frø.
Noen av kowhai-artene mister bladene om høsten, noe som er uvanlig på New Zealand, der de fleste plantene er eviggrønne.
Det maoriske ordet for gult er kowhai, og kommer fra de gule blomstene


Wojciech Fortuna.
Wojciech Fortuna (født 6. mars 1952 i Zakopane) er en tidligere polsk skihopper.
Fortuna gikk svært overraskende til topps i storbakkerennet under OL 1972 i Sapporo.
Han ble regnet som Polens beste skihopper gjennom tidene, inntil Adam Małysz like uventet vant den tysk-østerrikske hoppuka sammenlagt i årsskiftet 2000/2001.


Toni Nieminen.
Toni Nieminen (født 31. mai 1975 i Lahtis) er en tidligere finsk skihopper.
I 1992 ble hoppsesongen fullstendig dominert av den bare 16-årige Nieminen, en av de første V-stilhopperne. Han vant hoppuka, tok to gullmedaljer under OL i Albertville og vant også verdenscupen sammenlagt.
Senere greide Nieminen ikke å leve opp til slike resultater. Vektproblemer på grunn av fortsatt vekst, og den øvrige verdenselitens overgang til V-stil er to av forklaringene til dette faktum.
Han skrev idrettshistorie 17. mars 1994, da han i slovenske Planica gjennomførte historiens første stående skihopp på over 200 meter. Tidligere samme dag hadde Andreas Goldberger strukket seg til 202 meter, men han greide ikke å holde seg oppreist etter nedslaget.
Nieminen la opp som skihopper etter OL 2002, etter å ha oppnådd en 16. plass.


Fulldøla.
Fulldøla er en elvestubb i Notodden kommune i Telemark. Den drenerer Follsjå, og munner etter et par kilometer ut i Tinnelva, like nedenfor Grønvollfoss kraftstasjon.


Ferdinand E. Marcos.
Ferdinand Edralin Marcos (født 11. september 1917, død 28. september 1989) var Filippinenes 10. president. Han var president fra 1965 til 1986.
Som president ledet han et autoritært regime, men ble avsatt i 1986 ved en fredelig revolusjon.


Jouko Törmänen.
Jouko «Jokkeri» Törmänen (født 10. april 1954 i Rovaniemi) er en tidligere finsk skihopper.
Han vant gull i storbakkerennet i OL 1980 i Lake Placid, og tok sin eneste seier i verdenscuprenn i Falun en måned senere. Han vant flere finske mesterskap, men oppnådde ikke ytterligere internasjonale pallplasseringer. Hans beste VM-plasseringer var 5. og 6. plass i storbakkerennene i henholdsvis 1974 og 1978.
Törmänen har siden 2004 vært leder for hoppkomiteen i FIS. Han tok over stillingen etter norske Torbjørn Yggeseth.


Gjuvsjååi.
Gjuvsjååi er en elv i Vinje kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Gjuvsjåen på Hardangervidda, og løper ut i Grunntjønn ved Skardvatnet. Systemet hører til Skiensvassdraget.


Johndoe.
Johndoe er et norsk band fra Trondheim som spiller pønkrock. De så dagens lys etter en konsert med det svenske pønkbandet Charta 77 på UFFA i 1996. Bandmedlemmene den gangen var klassekameratene Øystein Eide på bass, Børge Andreassen på trommer og Jonas Skybakmoen på gitar og vokal. I 1997 fikk de inn en ekstra gitar i Thomas Ryjord, og ga ut sin første EP, «Solen-Korridor-Pliktløp-Våken». Plata ga de da 17 år gamle bandmedlemmene innpass på i Trondheim i 1998. EP-en ga også bandet meget god kritikk i lokal presse, og etter en mengde konserter ga bandet ut sin andre EP, «I Kveld».
I 2000 signerte Johndoe som trio en kontrakt med Dsign Records i Trondheim og ga ut EP-en «Explosift!» i desember samme år. Johndoe spilte live på NRK Petre, kom på studentradioen i Trondheims spilleliste, og mottok igjen gode kritikker i lokal presse. Etterhvert kom gitarist Terje Uv inn i bildet, og trommis Børge Andreassen forlot bandet.
Sommeren 2001 ble batterist Stian Lundberg med i bandet. 2. september 2002 lanserte Johndoe EP-en «Rastløs Rock'n'Roll» på Dead Letter Records, og de fikk spillejobber på Moldejazz og Norwegian Wood. EP-en ble svært godt mottatt, og bandet fikk etterhvert kontrakt med Sony. Høsten 2002 turnerte bandet med Hobbits og Numskull. Samme høst var de et av vinnerbandene under Zoom og ble sendt på den påfølgende Zoom-turneen i Norge, England og Popkomm-festivalen i Tyskland våren 2003.


Eero Mäntyranta.
Eero Antero Mäntyranta (født 20. november 1937 i Pello) er en tidligere finsk langrennsløper. Med sju olympiske medaljer og deltakelse i fire vinter-OL er han en av de mestvinnende langrennsløperne Finland har fostret.
I Pello er det et eget museum som omhandler Eero Mäntyranta. I 1964 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
OL.
Han deltok i sitt fjerde OL i Sapporo 1972, uten å nå opp på resultatlistene.
VM.
Han gikk til topps på 15 km i Holmenkollen i årene 1962, 1964 og 1968.


Roxbury.
Roxbury er en by i Litchfield County, Connecticut i USA. I folketellingen i 2000 hadde byen 2136 innbyggere.


Langesæåi.
Langesæåi er en elv i Vinje kommune i Telemark. Den drenerer Langesæ, og munner ut i Førsvatn. Systemet tilhører Skiensvassdraget.


Førsvassåi.
Førsvassåi er en elvestubb i Vinje kommune i Telemark. Den drenerer Førsvatn, og etter ca 1 kilometer munner den ut i elva Kjela.


Tansåi.
Tansåi er en elvestubb i Rauland i Vinje kommune i Telemark. Den drenerer Lognvikvatn, og etter en snau kilometer munner den ut i Totak.


Kvenna.
Kvenna er en elv med opprinnelse på Hardangervidda, i Kvennsjøen i Ullensvang kommune i Hordaland. Den renner gjennom Krokåvatni, før den krysser grensa til Vinje kommune i Telemark. Her fortsetter den gjennom bl.a. Sandvatn, Gunleiksbuvatnet, Briskevatnet og Vollevatnet, før den munner ut i "Vinjefjorden" i Møsvatnet. Hele veien heter dalføret den følger "Kvennedalen" eller "Kvenndalen". Systemet er en del av Skiensvassdraget.
Kvenna er vernet i henhold til Verneplan II for vassdrag.


Curling-EM 1991.
Curling-EM 1991 ble arrangert 8. desember – 14. desember 1991 i
"Patinoire de Chamonix" i Chamonix i Frankrike.
Det deltok 17 lag for herrer og 13 lag for kvinner.


Liste over Romanias presidenter.
Eksterne lenker.
Romania


Otto Günsche.
Otto Günsche (født 24. september 1917 i Jena i Tyskland, død 2. oktober 2003 i Lohmar) var SS-Sturmbannführer og Adolf Hitlers personlige adjutant.
Etter den høyere realskole trådte Otto Günsche, da 16 år, som frivillig inn i Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Som medlem i «Førerledsagelseskommandoen» "(Führerbegleitkommando]" kom han i 1936 for første gang i umiddelbar nærhet av Hitler. Deretter fulgte utdannelse ved SS-Junkerschule i Bad Tölz, og frontinnsats i Waffen-SS. Fra januar 1943 var Günsche Hitlers personlige adjutant, skjønt til å begynne med som stedfortredende. Etter et nytt halvår ved fronten ble han den den 6. februar 1944 offisielt gjort til Førerens personlige SS-adjutant.
Ved attentatet mot Hitler den 20. juli ble Günsche lett såret. Fra midten av januar 1945 ledsaget han Hitler i Førerbunkeren i Berlin, og var også med under Hitlers siste besøk ved fronten (tidlig mars 1945, ved Oder). Etter Hitlers selvmord brente Günsche hans lik i Rikskanselliets hage.
Deretter forlot den da 27-årige Günsche Førerbunkeren om kvelden den 30. april 1945 sammen med Hitlers første privatsekretær Gerda Christian. Han ble etter kort tid tatt til fange, og havnet i et mangeårig sovjetisk krigsfangenskap. Han ble løslatt fra DDR-tukthuset i Bautzen i mai 1956. Gerda Christian kom seg unna til Bayern.
Senere gjenopprettet de kontakten, og fikk hver for seg arbeid i Rhinlandet.
Günsche levde de siste årene av sitt liv tilbaketrukket som enkemann i Nordrhein-Westfalen. Han døde kort etter sin 86-årsdag i sitt hjem i Lohmar ved Bonn.


Annbjørg Lien.
Annbjørg Lien (født 15. oktober 1971 i Ålesund og oppvokst i Mauseidvåg på Sula) er norsk felespiller og folkemusiker. Hun spiller hardingfele, fele og nøkkelharpe (svensk fele). Hun har gitt ut syv soloalbum og en rekke album som medlem av andre grupper, blant andre Bukkene Bruse, og sammen med andre artister. Hun har mottatt en rekke priser, både i Norge og i Norden, blant annet Gammleng-prisen i klassen folkemusikk i 2004 og Hilmarprisen i 2006. Hun har i tillegg til folkemusikken jobbet med jazzmusikere og reist og jobbet med musikere i en rekke andre land.
Biografi.
Annbjørg Lien ble landskjent gjennom et portrettprogram i NRK i 1986. Ikke lenge etter fikk hun platekontrakt med Heilo og ga i 1988 ut debutalbumet "Kjellstadslåttar".
Sammen med Arve Moen Bergset og Steinar Ofsdal dannet hun i 1988 folkemusikkgruppen Bukkene Bruse hvor etter hvert også Bjørn Ole Rasch ble medlem. I 1993 var de på turné i Japan, Tyskland, Spania og i USA i forbindelse med De olympiske leker og spilte også under avslutningsseremonien på Lillehammer i 1994.
I 1996 slapp hun sitt fjerde album "Prisme" og deltok i 1997 på The Chieftains album "Tears of Stone". I 1998 mottok hun Kassettavgiftsfondets lanseringsstipend som ga henne muligheten til å spille inn albumet "Baba Yaga" som kom på markedet november 1999. Stipendet ga henne i tillegg anledning til gjennomføringen av en større internasjonal turné i løpet av året 2000.
Rundt 2000 ble hun medlem av folkemusikkgruppen String Sisters som består av seks kvinnelige felespillere fra ulike land. Høsten 2005 hadde de en turne i Norge som resulterte i utgivelsen av albumet "Live" i 2007. Samme år skrev hun et bestillingsverk til Telemarkfestivalen og som hun framførte sammen med amerikanske (fele), svenske Mikael Marin (fem strengs bratsj) og kanadiske (cello). Konserten resulterte i utgivelse av livealbumet "Waltz With Me" i 2008.
Nettstedet Adlibitum.no har beskrevet Annbjørg Lien som en som har «modig plassert folkemusikken i nye musikalske sammenhenger, og hun fremfører musikken med stil – personlig, sikkert og fengende.»
Eksterne lenker.
Lien, Annbjørg


Karekare (matrett).
Karekare er en populær matrett fra det filippinske kjøkken.
Retten har sin opprinnelige lokale forankring i provinsen Pampanga.
Karekare er en hovedrett som er basert på innvoller som tarmer og mage (i provinsen Pampanga foretrekkes istedet oksehale) og stuet i en paste basert på peanøttsmør (eller noen steder ferskt malte peanøtter).


Thomas Seltzer.
Thomas Seltzer på Nordiske Mediedager, 2011
Thomas Seltzer (født 27. juli 1969), også kjent under artistnavnet Happy-Tom, er en norsk musiker (bass, trommer og gitar) og programleder, mest kjent som bassist i Turboneger og programleder for TV-programmet "Trygdekontoret".
Seltzer-slekta er opprinnelig fra Midland, Texas i USA, men han vokste opp med en fem år eldre bror i Superior i Wisconsin. Seks år gammel flyttet han til Nesodden i Akershus i 1975.
Sammen med Pål Bøttger Kjærnes og Rune Grønn startet han Turboneger rundt juletider i 1988. I tillegg til å være bandets bassist, er han også låtskriver og spilte en periode slagverk i bandet. Han har også spilt i bandene Akutt Innleggelse, The Vikings og Anal Babes.
Seltzer er også programleder på fjernsyn og har siden februar 2009 ledet diskusjonsprogrammet "Trygdekontoret" på NRK3. For programmet ble han kåret til beste mannlige programleder under Gullruten 2012. Han har også jobbet som trend/markeds-analytiker, og har studert psykologi.


Hans Hagerup Krag.
a>Hans Hagerup Krag (født 9. august 1829 i Grong, død 8. mai 1907 i Kristiania) var mest kjent som vegdirektør i perioden 1874 til 1903. Han var sønn av Hans Peter Schnitler Krag og flyttet med familien, men bosatte seg etter hvert i Kristiania.
Lt. Krag, offisersutdannet (1850), var vegingeniør fra 1852, og stakk i 1857 ut ruten for Geirangervegen. Kapt. Krag var deretter vegdirektør for nasjonens vegvesen 1874-1903 og opptatt av å legge tilrette for «Bilismens fremvekst». Han var sentral ved etableringen av Haukelivegen mellom Telemark og Odda, ved Strynefjellsvegen i 1894, og lanserte i 1896 planene for Sognefjellvegen (stukket 1902). Han var sentral også ved bygging av veiene til Holmenkollen (1887) og Voksenkollen.
I 1868 etablerte han Den Norske Turistforening (æresmedlem 1897) og var ellers opptatt av å fremme friluftsliv. Han var opptatt av teknologiske nyvinninger (benyttet bl.a. et på den tiden innovativt «interkom-anlegg»). Han oppfant «tønnekjerren» (tønne erstattet kjerrens to hjul), som ikke ble spesielt utbredt.


David Seltzer.
David Seltzer (født i 1940 i Highland Park, Illinois, USA) en amerikansk manusforfatter, produsent og regissør.
Han giftet seg med Eugenia Zukerman i 1987 og sammen har de datteren Emily Seltzer, som er skuespiller.


Kileskrift.
Kileskrift er en form for skrift som ble brukt av flere folk i Orienten i oldtiden. Den kalles så fordi tegnene hadde form som spisser og vinkler. En rekke forskjellige oldtidsspråk ble skrevet med denne skriften.
Historie.
Kileskriften oppstod fra en gammel form for skrift som man brukte i Sumer. Denne skriften hadde mer form av en billedskrift, på samme måte som Egypts hieroglyfer. Dette var til bruk i handel, hvor det var nødvendig med fortegnelser. Senere kom tegnene til å bli brukt for flere ord. Tegnene gjennomgikk en ganske omfattende utvikling. De eldste tekstene man har funnet viser de opprinnelige billedtegnene. De ble etterhvert stilisert til enkle tegn satt sammen av forskjellige mønstre av vinkler. På den måten oppstod den typiske formen som kileskriften hadde. Kileskriften var en stavelsesskrift som bestod av omkring 600 tegn.
Skriften ble overtatt av dem som snakket akkadisk, et språk som var helt forskjellig fra sumerisk språk. Kileskriften ble med tiden et utbredt skriftsystem som ble benyttet til mange vidt forskjellige språk. Det ble brukt i Assyria og Babylonia. Den ble også brukt av hurritter og elamitter, samt av folk i Anatolia. En særegen form for kileskrift var den ugarittiske skriften, som ble brukt til å skrive ugarittisk. På et senere tidspunkt ble kileskrift brukt av perserne, som minnet mer om en alfabetskrift med omkring 40 tegn.
I nyere tid begynte man å tyde skriften på slutten av 1700-tallet. Viktige personer på dette området var dansken Carsten Niebuhr, tyskeren Georg Friedrich Grotefend, og engelskmannen Henry Rawlinson. Tydningen av denne skriften åpnet en helt ny verden for arkeologene og forståelsen av oldtidens kulturer ble utvidet mer enn noen gang før.
I tidens løp har man funnet flere hundre tusen innskrifter på leirtavler. Disse innskriftene inneholder ofte handelsavtaler og brev. Men mange innskrifter med lover og kongelister er også funnet.
System.
Skriften fikk sin begynnelse med at sumererne brukte enkle billedtegn for forskjellige gjenstander. De fikk en fonetisk betydning etter den opprinnelige uttalen av ordene de stod for.
For eksempel ble et bestemt tegn brukt for det sumeriske ordet for himmel, "an". Det tegnet kunne også brukes for stavelsen «an» i andre sammenhenger. Siden ble tegnet tatt opp i akkadernes skriftspråk, og der kunne det også brukes for himmel, som på akkadisk het "shamu". Dessuten beholdt det også den lydverdien som det hadde hatt på sumerisk, slik at det fortsatt kunne brukes for stavelsen «an». Et tegn kunne derfor ha flere forskjellige betydninger. Betydningen ville fremgå av sammenhengen, eller man tilføyde også determinativer for å gjøre forståelsen lettere.


Curling-EM 1990.
Curling-EM 1990 ble arrangert 4. desember – 8. desember 1990 i
"Kristins Hall" på Lillehammer i Norge.
Det deltok 14 lag for herrer og 13 lag for kvinner.


Tuba (drikk).
Tuba (filippinsk palmevin) er en vanlig alkoholholdig drikk i de ikke-muslimske områder av Filippinene der det vokser kokospalmer.
To ganger daglig klatrer kokosvindyrkerne opp i nøttefri kokospalmer for å hente saften som blir tappet gjennom bambusrør satt inn i den avskårne voksende tretoppen. Den ferske sevjen er søt og ikke alkoholholdig. Den gjæres, og blir da sur og lett alkoholholdig.
Tuba kan også fremstilles av buri- eller nipapalmer.
I de viktigere kokosdyrkende provinser, som Laguna og Quezon, blir sevjen også destillert til lambanog, som er en sterk likør.


Geirangervegen.
Geirangervegen er en bilvei og fjellovergang mellom Skjåk og Geiranger. Veien er en del av fylkesvei 63 (tidligere riksvei 63). Høyeste punkt ligger 1038 moh. Veien er en viktig ferdselsvei mellom Sunnmøre og Østlandet, og en av landets mest brukte turistveier.
Opprinnelig var veien en smal rideveg. Planer om bedre vei begynte rundt 1850. Veien ble stukket første gang i 1857 av Hans Hagerup Krag.
Første bevilgning kom i 1881 og arbeidet kom i gang i november samme år. Opptil 300 mann arbeidet på sommeren med de 22 km vei som stod ferdig i 1889. Veien hadde maksimal stigning 1:10, ni steinhvelvsbruer, 29 hårnålssvinger (180°) og 5364 stabbesteiner. I «Knuten», som ikke lenger er en del av veien, går veien i sløyfeformasjon, en av landets første trafikkmaskiner. Byggverket ble tildelt gullmedalje på Parisutstillingen i 1900 med følgende ord: «Du giver et godt bilde av den storartede norske fjeldnatur».
Veien ble delvis omlagt på 1960-tallet, selv om traseen er omtrent lik. Enkelte rester av den opprinnelige veien står fremdeles. Geirangerveien gikk opprinnelig til Grotli der den møtte den daværende Strynefjellsveien. I 1977 ble strekningen mellom Grotli og Langvatnet en del av den nye Strynefjellsveien, dagens riksvei 15. Hele veien ble tofelts i 1983. Veien var del av det tidligere reiselivsproduktet The Golden Route, men inngår sammen med Trollstigvegen, Ørnevegen og resten av fylkesvei 63 i en nasjonal turistvei. Fra Djupvasshytta går det sidevei til Dalsnibba på 1476 m.o.h. (åpnet 1939).
Veien er vinterstengt og åpning avhenger av ras- og værforhold. Normalt åpnes veien omkring 25.mai (19.mai i 2010). Strekningen mellom Djupvasshytta og Langvatn er mest utsatt og er siste del av veien som åpnes for sesongen (i 2008 ble det åpnet til Djupvasshytta 13.mai, til Langvatn i månedsskiftet). Det arbeides i 2005 med rassikring av Stavbrekkfonna for å muliggjøre tidligere åpning. Veien er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.


Madrids metro.
Et moderne togsett ved stasjonen Colombia ved linje åtte
Kart med Metronettet i Madrid
Madrids metro (spansk: Metro de Madrid) er et tunnelbanesystem i Madrid i Spania som ble innviet i 1919. Systemet er i dag et skinnesystem som omfatter 293 km, 13 linjer (inklusive ett kort mellomspor), 300 stasjoner og 1514 vogner. Tunnelbanen regnes som en av verdens ti største når det gjelder utstrekning og antall stasjoner.
Tunnelbanesystemet er en av de raskest voksende i verden, idet det har vært igjennom store utvidelser det seneste tiåret og har ambisiøse planer for fremtiden. I løpet av 2003 hadde banen 601 804 790 reisende.
Rekord i tunnelboring.
Under utvidelsene av tunnelsystemet ble det satt en rekord, da tunnelboremaskinen "TBM" brukte kun 1 måned på traséen mellom Campo de las Naciones og flyplassen Barajas, en strekning på 792 meter med 10 meter tunneldiameter. Maskinen er døpt til "La Adelantada", hvilket kan oversettes med "Spesialisten".
Metro Ligero.
I 2007 ble et kompletteringsnett av bybanelinjer (Metro Ligero = «lettmetro») tatt i bruk i mindre tettbygde strøk av Madrid. Disse linjene går delvis overjordisk på veinivå, med en samlet lengde på 27,8 km.


Camberwell.
Camberwell er et sted i distriktet Southwark i London, Storbritannia og ligger 4,3 km sør-øst for Charing Cross.


Gastronomisk Institutt.
Gastronomisk Institutt (GI) er et norsk, nasjonalt kokke- og matfaglig kompetansesenter, som holder til i Stavanger. Instituttet arbeider med undervisning, formidling og måltidsutvikling, både for de som driver profesjonelt med mat og drikke og for alle som er interessert i mat og matkultur. GI holder til i Måltidets Hus på Ullandhaug i Stavanger, men jobber over hele landet og har mange internasjonale oppdrag. Selskapet har fire matfaglig ansatte.
Historie.
Gatronomisk Institutt ble etablert i 1988. Grunnet høy gjeld gikk GI konkurs i 2008. Etter dette ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune for å videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt, og kjøpte navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet. Gastronomisk Institutt har hovedkontor på Ullandhaug og flyttet i 2009 inn i Måltidets Hus på Ullandhaug.


Uppingham School.
Uppingham School er en privatskole i den lille byen Uppingham i grevskapet Rutland i Storbritannia. Den ble grunnlagt i 1584 av Archdeacon Johnson, i samarbeid med Oakham School.
Edward Thring er skolens mest kjente rektor, og var det i perioden 1853–1887 og gjorde mange innovative forandringer i skolens pensum som senere ble eterfulgt i andre engelske skoler. I hans periode ble skolen tvunget å midlertidig flytte til Borth i Wales etter tyfus-utbrudd på skolen.
Dronning Elisabeth besøkte skolen den 16. november 1984 i forbindelse med skolens 500-årsjubileet.


The Golden Route.
I 2002 ble deler av virksomheten omorganisert og videreført i Geirangerfjord A/S.
Rauma har gått ut av samarbeidet. Området markedsføres ikke lenger under navnet Golden Route. I stedet benyttes Geirangerfjord-Trollstigen for området hovedsakelig i Stranda og Norddal kommuner. Åndalsnes og Romsdal driver egen markedsføring av tilstøtende og dels overlappende område i Rauma kommune.
I 2004 ble ruten Geiranger–Trollstigen utpekt til Nasjonal turistvei.
Nærliggende nasjonale attraksjoner som har dratt nytte av konseptet, men holdes utenfor, er blant annet Atlanterhavsvegen og Sognefjorden, byene Molde, Kristiansund og Ålesund.
Navnet «Golden Route» benyttes også internasjonalt om reiseruten Afghanistan–Pakistan–Iran der attraksjonen er uforhindret smugling av opium. Kina, Japan og en rekke land ellers, har også sine Golden Route «salgskonsept» som inkluderer besøk av kjente byer og minnesmerker.


Kristian Kristiansen (1909–1980).
Kristian Kristiansen (født 16. november 1909 i Tromsø, død 14. juli 1980 i Trondheim) var en norsk forfatter. Han skrev en rekke historiske romaner fra Trondheim, og blir fremdeles av mange regnet som Trondheims-forfatteren framfor noen.
Liv og arbeid.
Kristiansen ble født i Tromsø, men flyttet sammen med familien til Hovin i Sør-Trøndelag da han var ni år gammel. Noen år senere flyttet familien til Trondheim. Han hadde ikke videregående utdannelse, men arbeidet blant annet som kontorist, såpefabrikant og vaktmester. Under andre verdenskrig ble han med i motstandbevegelsen, og måtte i 1942 flykte til Sverige.
Kristiansens første utgivelse i bokform var barneboken "Eggtjuver i fugleberget" (1938). Han hadde da allerede produsert en stor mengde noveller blant annet i Arbeidermagasinet, foruten to skuespill. Han utga før flukten til Sverige enda en barnebok foruten tre romaner. Allerede den første romanen for voksne var en historisk roman, men de tidligste romanene og begge skuespillene hadde også et sterkt arbeiderpolitisk innhold.
Etter krigen bodde Kristansen en tid i Sverige. I 1950 flyttet han til Trondheim, hvor han ble boende resten av livet. Her skrev han en serie historiske romaner delvis bygget på faktiske hendelser fra byens historie.
Kristiansens mest kjente verk, trilogien "Adrian Posepilt", "Vårherres blindebukk" og "I den sorte gryte", ble dramatisert av forfatteren for NRK Radioteateret som "Adrian Posepilt" (1976), "Adrian klokker" (1978) og "Gunilla Adriansdatter" (1980).
Kristiansens bolig Adrianstua ved Ringvebukta eies nå av Trondheim kommune og disponeres av Trøndersk Forfatterlag.


Fokus Kino.
Nye Fokus Kino i Tromsø.Fokus Kino er den kommunale kinoen i Tromsø. Kinoen inngår i Rådhuskvartalet, som også inkluderer Tromsø Rådhus, i samme bygning som Fokus Kino, og Tromsø Bibliotek. Kinoen ble åpnet 17. desember 2004, og er således en av de nyeste kinoene i Norge. Den nye kinoen har erstattet den gamle Fokus kino, som nå er blitt ombygd til Tromsø Bibliotek. Verdensteatret er den eldste kinoen i Tromsø by og ligger i gågata i sentrum.
Kinoen har 936 seter fordelt på seks saler, hvorav den største salen har 418 seter. Resten av salene har henholdsvis 222 seter, 102 seter, 89 seter og 62 seter. Alle salene har ovale lerret som heller fremover for bedre effekt, stoler med vipperygg og 120 cm med benplass. Det er også en luksussal med 43 skinnseter og bord mellom setene.
Rådhuset i Tromsø hvor kinoen holder hus


Snøbrett under Vinter-OL 1998.
Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert fire øvelser i snøbrett, som for første gang var olympisk disiplin.


New England Revolution.
New England Revolution er en fotballklubb som deles av Boston, Massachusetts og Providence, Rhode Island. Laget spiller i Major League Soccer (MLS), og eies av Robert Kraft, som også eier NFL-klubben New England Patriots.
New England Revolution har aldri vunnet en større tittel, selv om de har vært nære to ganger – i 2001 kom de til finalen i US Open Cup og i 2002 nådde de finalen i MLS-cupen. Begge gangene tapte de for Los Angeles Galaxy. I 2003 deltok de i CONCACAF Champions Cup, men gikk ut i første runde.


Real Salt Lake.
Real Salt Lake er en fotballklubb fra Salt Lake City i Utah som spiller i Major League Soccer (MLS). Klubben ble stiftet i 2005, og spiller på Rio Tinto Stadium som ble åpnet høsten 2008.
Klubben eies av Dave Checketts, som ønsker å knytte laget til en annen seiersrik fotballklubb, Real Madrid. Navnet på klubben skulle også tydelig vise at det var snakk om en fotballklubb. Mange mente at navnet heller skulle gjenspeilt Salt Lake-området på en bedre måte, siden byens andre profesjonelle lag, Utah Jazz (NBA), ikke gjør det.
Laget har tre supporterklubber: "The Loyalists", "Rogue Cavaliers Brigade" (RCB) og "The Jesters".


Wim van der Voort.
Willem «Wim» van der Voort (født 24. mars 1923 i 's-Gravenzande) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
Han høstet de største suksessene på 1500 meter. På denne distansen fikk han sølv under Vinter-OL 1952 på Bislett. Han ble slått med 0,2 sekunder av Hjalmar Andersen.
Wim van der Voort kom på tredje plass sammenlagt under verdensmesterskapet i 1953. To ganger fikk han sølv sammenlagt i EM: i 1951, da han ble slått av Hjallis, og i 1953, etter landsmannen Kees Broekman.


Oslo Konserthus.
Oslo Konserthus er et konserthus som ligger i bydelen Vika i Oslo. Det er tilholdssted for Oslo Filharmoniske Orkester. Konserthuset eies av Oslo Kommune.
Historie.
Konserthuset ble åpnet den 22. mars 1977. Det var opprinnelig kommunens plan å legge Konserthuset på en tomt ut mot Rådhusplassen, men et omdiskutert makeskifte førte til at Konserthuset ble forvist til bakgården i samme kvartal, mens Wilhelmsens rederi fikk disponere konserthustomten til sitt kontorbygg. Arkitekten Gösta Åberghs originale utkast til Oslo Konserthus ble tegnet allerede i 1957, men det var ikke før i oktober 1966 at selskapet Oslo Konserthus AS ble stiftet og planene ble konkretisert.
Bygningen.
Bygget ble tegnet av den svenske arkitekten Gösta Åbergh. Fasaden er dekket med lys grå "Tolgagranitt" som er en trondhjemitt fra Tolga i Østerdalen.
Store Sal har plass til 1404 publikummere + 212 i podieterrassen.
Orgelet.
Oslo Konserthus har et av Norges største orgel. Det har 90 stemmer og er bygget av den tyske orgelbyggeren Paul Ott i 1978. Bjørn Boysen er instrumentets faste organist.
Konserter.
Oslo Konserthus har to konsertsaler med henholdsvis 1616 og 266 plasser. Det er ca. 300 kulturarrangementer i konserhuset hvert år, med et samlet besøkstall på 200 000.
På torsdager og fredager holder Oslo Filharmoniske Orkester konsert. I tillegg til kjente klassiske musikere som Anne-Sophie Mutter og José Carreras, har også mer moderne og legendariske musikere som Nick Cave, Bill Wyman, The Moody Blues, Neil Young, Prince, Elvis Costello, Procol Harum, Yes, Brian Wilson, Jackson Browne og Lou Reed holdt konserter i huset.
Av legendariske jazzutøvere kan nevnes Sammy Davis jr., Ella Fitzgerald (tre konserter) og Oscar Peterson trio med Niels Henning Ørsted Pedersen.
Liberace har også gjestet konserthuset i 1981.
Eksterne lenker.
Konserthuset


André Previn.
André Previn (egentlig Andreas Ludwig Priwin, født 6. april 1929 eller 1930) er en kjent pianist, komponist og dirigent. Previn selv er usikker på når han er født, siden fødselsattesten hans har gått tapt.
Previn ble født i en jødisk familie i Berlin, men på grunn av det nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland flyktet Previn med familie til USA i 1938.
Previn begynt i filmbransjen, som komponist av filmmusikk vant han fire Oscar i etterkrigsårene. Han ble førstemann til å motta ærestittelen «the Jazzmusician of the Year».
I 1967 ble Previn dirigent ved Houston Symphony Orchestra. Året etter begynte han også i London Symphony Orchestra. På 1970-tallet ble han også tilknyttet Pittsburgh Symphony Orchestra, Royal Philharmonic Orchestra og Los Angeles Philharmonic Orchestra.
I 2002 ble Previn sjefdirgent for Oslo Filharmoniske Orkester etter at orkesterets dirigent i en årrekke, Mariss Jansons, plutselig trakk seg. Fra august 2006 overtok Jukka-Pekka Saraste denne stillingen.
Previn har vært gift fem ganger, sist i 2002 med den tyske fiolinisten Anne-Sophie Mutter. Ekteskapet endte i skilsmisse i 2006. Han har tidligere vært gift med blant annet Mia Farrow og Dory Previn.
I 2005 ble han tildelt Glenn Gould-prisen.


Daniel Martin (fotballspiller).
Daniel Ashley Martin (født 24. september 1986 i Derby) er en engelsk tidligere fotballspiller.
Martin, som er forsvarsspiller, har spilt for England Youth, men også representert Wales på U-21 nivå.
Dan Martin startet sin profesjonelle fotballkarriere i Derby County, der han var i spillergruppen i 2004/05-sesongen. Foran 2005/06-sesongen gikk han gratis til Notts County som spiller i Football League Two. Han debuterte for Notts County i ligasammenheng den 6. august 2005 mot Torquay United.
Han signerte for Mansfield 7. juni 2007.


Snøbrett under Vinter-OL 2002.
Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert fire øvelser i snøbrett.
Løypa i parallellslalåm var 914 meter lang med en høydeforskjell på 178 meter.


Håkonshallen.
Håkonshallen er en middelaldersk steinhall i Bergen. Den ble først oppført som kongelig residens og festhall under Håkon Håkonssons styre av Norge (1217–1263). Første gang man vet hallen ble brukt var under Håkons sønn Magnus (senere kjent som Magnus Lagabøte) sitt bryllup den 11. september 1261.
Bygningen forfalt i løpet av middelalderen og fra 1683 ble bygningen brukt som kornmagasin. J. C. Dahl «gjenoppdaget» bygget som kongehall. Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring fikk som sin første hovedoppgave å restaurere Håkonshallen. På oppdrag av J. C. Dahl fikk arkitekt Franz Wilhelm Schiertz utført oppmålingstegninger av hallen. I 1873 ble restaureringsarbeidene satt i gang av arkitekt Christian Christie. Arkitektene Peter Blix og Adolph Fischer fullførte restaureringen i årene 1880–1895. Trappegavlen ble tilbakeført på bakgrunn av det eldste bilde av bygningen, Scholeusstikket fra ca 1580. Hallen ble innvendig utsmykket med fresker, billedvev og møbler etter Gerhard Munthes tegninger (1910–1916).
Eksplosjonen på Vågen i 1944 førte til omfattende skader på Håkonshallen. Etter nye arkeologiske undersøkelser av arkitekt Gerhard Fischer ble Håkonshallen gjenoppbygget av arkitektene Johan Lindstrøm, Claus Lindstrøm, Jon Lindstrøm og Peter Helland-Hansen i årene 1955–1961.
Håkonshallen forvaltes i dag av Bymuseet i Bergen, som også bestyrer Rosenkrantztårnet (rett ved Håkonshallen), Gamle Bergen, Lepramuseet m.fl. Håkonshallen brukes også en del til konsertvirksomhet, særlig korsang og kammermusikk.


Ian Taylor.
Ian Taylor (født 4. juni 1968 i Birmingham) er en engelsk fotballspiller som spiller for Northampton Town.
Taylor startet sin karriere i nonligalaget Moor Green i 1991. Et år senere ble han kjøpt av Port Vale for £15 000. Han var to sesonger i Port Vale før han gikk til Sheffield Wednesday for £1 000 000. Et halv år senere kjøpte Aston Villa han for den samme summen, £1 000 000. Han ble værende i denne klubben fram til 2003 da han gikk gratis til Derby County. Han spilte to sesonger for Derby, og var også klubbens kaptein i de sesongene.
Den 30. juni 2005 skrev han under på en kontrakt med Northampton Town som spiller i Football League Two.


Synode.
Synode kan bety forsamling eller møte. Ordet brukes i visse religionssamfunn enten om viktige møter eller styrende organer. I den katolske kirke betyr en synode et møte hvor alle biskoper har stemmerett.


Flekkerøy.
Flekkerøy er en egen bydel som ligger på den største øya i Kristiansand, utenfor Vågsbygd helt sørvest i kommunen. Øya er 6,6 km² stor. Den har 2 632 innbyggere (1. januar 2005). På øya ligger tettstedet Skålevik. Øya har tilknytning til fastlandet via den 2 321 meter lange Flekkerøytunnelen.
Det er mange teorier om hvordan Flekkerøy fikk navnet sitt. En sier at man på vest-siden kan se flekker på fjellet (noe som kommer av at fjellet er av kvarts som har to farger). En annen variant er at sett ovenfra ser man at Flekkerøy består av mange mindre øyer, slik at det ser ut som flekker.
Bydelen består av grunnkretsene Kjære, Berge, Andås, Mæbø, Høyfjellet, Lindebø og Skålevik. Disse er i hovedsak sammenfallende med de tidlige gårdsnavnene på Flekkerøy: Mebø (g.nr. 1), Skålevik (g.nr. 2), Lindebø (g.nr. 3), Kjære (g.nr. 4), Berge (g.nr. 5) og Andås (g.nr. 6 i Oddernes).
Flekkerøy Idrettslag er fotballaget til Flekkerøy.
Historikk.
Flekkerøy var en viktig havn i Skagerrak på 1500-tallet, og fra 1540 var Flekkerøy den viktigste uthavnen for skipstrafikken mellom Nordsjøen og Østersjøen på Agdesiden. De første befestninger i området ble anlagt i 1555 og hadde navnet Flekkerhus festning. Stedets og havnens betydning fremgår også av at lenet fra 1559 (forbigående) hadde navnet Flekkerhus len.
9. januar 1628 gikk et kongebrev til Christopher Giøe som var lensherre på Agdesiden med befaling om å bygge et blokkhus på Slottsholmen på Flekkerøy. Det stod ferdig i 1635. Slottsholmen kaltes også Gammeløya, siden Christiansø.
Hovedtollstedet for Nedenes og Mandals len ble i 1634 etter kongelig befaling langt til Flekkerøy. Alle kromenn som bodde på fastlandet (Indre Flekkerøy/Kroodden) ble pålagt å flytte til Slottsholmen. Det samme gjaldt toller og visitør. Flekkerøy havn ble av riksrådet på denne tiden sagt å være skapt «av naturen likesom nøkkelen til Øster- og Vestersjøen.» Etter kongelig besøk våren 1635 fikk Slottsholmen navnet Christiansø.
Kongen ville gjøre Flekkerøy til en sterkt befestet havn og til et midtpunkt for hele lenets administrasjon. I 1635 fikk lensherren derfor ordre fra kongen om at residensen skulle legges i nærheten av Christiansø. Om sommeren, i skipnings- og sjørøversesongen skulle lensherren bo på selve den befestede øya. Sommerresidensen ble bygd i murstein og stod ferdig i 1642. Lindebø gård på Flekkerøy var ladegård under festningen.
På 1800-tallet bodde 250 personer på øya. Det var fem gårder, men de fleste livnærte seg ved fiske. Dampskipet S Flekkerøy ble satt i drift til fastlandet i 1894. I 1904 startet S Skjærgaard fergerute mellom Flekkerøya og Møvig som ligger på fastlandet.
Kulturliv.
Flekkerøy er kjent for et kulturliv som i stor grad springer ut av et lavkirkelig engasjement. Flekkerøyguttene og Flekkerøy Sangkamerater er to mannskor på Flekkerøya.


Fredrik Stabel.
Fredrik Henrik Stabel (født 4. januar 1914 i Oslo, død 2. juli 2001 i Drøbak) var en norsk skribent, avistegner og humorist. Stabel hospiterte ved SHKS noen år under krigen og tegnet i vittighetsblader som "Tyrihans", "Humoristen" og "Karikaturen" 1943–40. Han arbeidet seinere med grafikk og utgav enkelte bøker, men er først og fremst kjent som avistegner i "Dagbladet" (fra 1940) hvor han skrev og redigerte sin faste spalte "Norsk Dusteforbund" (fra 1950 til 1990). I "Dusteforbundet" kommenterte han stort og smått med absurd humor i tekst og tegninger. Fredrik Stabel er innkjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo.
I Drøbak drives det et avistegnergalleri, Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus, med fast utstilling av flere av Fredrik Stabels tegninger.
Han var sønn av sorenskriver Peter Lorentz Stabel og far til Anne-Mette Stabel. Hans bror var høyesterettsdommer Carl Ludovico Stabel og hans niese høyesterettsdommer Ingse Stabel.


Vittighetsblader.
Vittighetsblader eller vittighetspressen er ukentlige eller månedlige publikasjoner som i tekst og tegning kommenterer stort og smått på en humoristisk eller satirisk måte. Innholdet er ofte karikaturtegninger, vitser og anekdoter. Vittighetsbladene hadde sin storhetstid fra før forrige århundreskifte og fram til 1930-tallet.
Vittighetsblader blir kalt «skämttidningar» på svensk, «satirical/humour magazines» på engelsk og «Satirezeitschriften» på tysk.
Historie og arvtakere.
De første vittighetsbladene oppstod på 1700-tallet og økte i popularitet og antall mot slutten av 1800-tallet. Blant de fremste var "Simplicissimus " som kom ut i München i Tyskland og utmerket seg med svært høy kvalitet på illustrasjonene. Av andre betydningsfulle vittighetsblader kan nevnes det satiriske "Krokodil" som har blitt utgitt i Moskva i Russland siden 1922. Tross streng sensur og statlig styring i det kommunistiske Sovjetunionen fram til 1991 inneholdt Krokodil forsiktig kritikk også av hjemlige byråkrater og samfunnsforhold, og magasinet var dermed en kjærkommen sikkerhetsventil for folkelig frustrasjon over systemet. Bladet hadde på det meste et opplag på 6 millioner.
I USA startet Harold Ross i 1925 det ambisiøse ukemagasinet "The New Yorker" som hadde både noveller og kommentarstoff om kunst og kultur, men som også ble kjent for sine satiriske innslag og vitsetegninger. Tegningene der skapte et eget, sofistikert, amerikansk bildespråk og vitsene inneholdt enda mer understatement enn hos britene. Tidsskriftet hadde sin gullalder fra 1925 til 1955 med toneangivende «cartoonister», det vil si vitsetegnere, som den naivistiske James Thurber (1894–1961), den makabre Charles Addams (1912–1988), de elegante Peter Arno (1904–1968) og kanadieren Richard Taylor (1902–1970) og den intellektuelle Saul Steinberg (1914–1999). Siden overtok TV, tegneserier, Disney og andre underholdningstilbud og -sjangre, og vittighetsbladene ble færre og opplagene gikk nedover.
I utlandet eksisterer fremdeles enkelte humorblader og satiremagasiner. Blant annet har den franske "Le Canard enchaîné" fortsatt som en illustrert politisk ukeavis. Likevel er den tradisjonelle vittighetspressen i stor grad blitt utkonkurrert av annen underholdning etter den annen verdenskrig. Bladene er isteden blitt erstattet av nyere medier der politisk satire forekommer, f.eks. humoristiske TV-programmer og politiske karikaturer i vanlig dagspresse. I etterkrigstida har det også kommet en lang rekke reine humorblader, særlig tegneserier, f.eks. norske "Konk", "Stupido" o.a. og amerikanske "MAD", "CRACKED Magazine", "National Lampoon" o.l.
Forfattere og tegnere.
Flere kjente kunstnere har arbeidet for vittighets- og karikaturpressen, deriblant forfatterne Anton Tsjekov, Thomas Mann, Hermann Hesse, Rainer Maria Rilke, Verner von Heidenstam og Gustaf Fröding samt den svenske maleren Carl Larsson og en rekke karikaturtegnere.
Vittighetspressen i Norge.
Vittighetspressen i Norge utviklet seg fra 1830-40-årene til den dabbet av i 1930-årene og fortsatte noen tiår kun som jule-, påske- eller sommernumre. De første spede forsøk kan sees i "Harcellisten" og "Magazin for Anecdoter vittige Indfald og Charactertræk" fra 1836, selv om "Krydseren" fra 1849 regnes som det første norske vittighetsbladet av betydning. Tegningene var ikke alltid det viktigste, men satiren og humøret hadde bred plass. Blant skribentene fantes store navn som Henrik Ibsen, Aasmund Olavson Vinje, Paul Botten Hansen og Bjørnstjerne Bjørnson, mens flere av landets beste tegnere leverte illustrasjoner, blant andre Andreas Bloch, Theodor Kittelsen, Eivind Nielsen, Olaf Gulbransson, Gustav Lærum, Olaf Krohn, Yngve Anderson, Jens R. Nilsen, Ragnvald Blix og Fredrik Stabel.
I vrimmelen av vittighetsblader som utkom i Norge, fikk de færreste et langt liv. Noen maktet bare et eneste nummer. Tyrihans gikk inn i 1958 som det siste av denne typen blader. Dagens norske avistegnere har ført karikaturkunsten inn i vår tid.
Norske vittighetsblader (utvalg).
Med stort og smått ble det utgitt godt over 150 forskjellige vittighetsblader i Norge fra 1836 til 1958. Flere hadde kort levetid og kom bare med ett nummer, andre var lokale utgaver uten riksspredning.


Sirkelpust.
Sirkelpust er en blåseteknikk som går ut på å presse ut luft fra munnhulen samtidig som man puster inn gjennom nesen, slik at man kan opprettholde en uavbrutt luftstrøm ut av munnen. Denne teknikken er særlig vanlig å bruke når man spille didgeridoo, men kan også benyttes på andre blåseinstrumenter.


Mike Dirnt.
Mike Dirnt (født Michael Ryan Pritchard 4. mai 1972 i Berkeley, California, USA) er en amerikansk musiker og bassist i punkrock-bandet Green Day.
Tidlige år.
Dirnts mor var heroinavhengig (cannabis); hun døde ung, og Dirnt ble adoptert bort mens han fortsatt var en baby. Da han var syv år ble hans adoptivforeldre skilt, og han bodde hos faren en stund. Krangel gjorde at han flyttet til moren sin, hvor de levde på kanten av fattigdom. Søsteren hans flyttet hjemmefra da hun var 13 år. Da Dirnt gikk i fjerde eller femteklasse fikk moren en samboer, og Dirnt hadde ikke møtt ham før han flyttet inn, og det oppsto mange krangler mellom dem. Senere, da han begynte på high school og moren flyttet, ble han og stefaren gode venner, men han døde da Dirnt var 17 år.
Green Day.
Da han var 15 år flyttet Dirnt ut fra barndomshjemmet for å bo hos Billie Joe Armstrong, hans bestevenn siden femteklasse. I 1987 stiftet de bandet Sweet Children sammen med trommeslageren John Kiffmeyer. I løpet av de to neste årene fikk bandet et stort renommé i den lokale punk-scenen. Da trommeslageren forsvant ble han erstattet med Tré Cool. De byttet navn til Green Day og gav ut to LPer og to album med Lookout!. På denne tiden ble punk populært i USA og store selskaper begynte å se seg rundt etter de neste gullgruvene. Green Day ble signert på Reprise records som er eid av Warner Bros. Det første albumet med dette selskapet ble "Dookie", utgitt i 1994. Albumet ble en suksess og vant en Grammy. Albumet innhold også bandets første hit, "When I Come Around" og "Basket Case".
Kilder.
Dirnt, Mike
Dirnt, Mike


John Bowers.
John William Anslow Bowers (født 22. februar 1908 i Scunthorpe, død 4. juli 1970 i Lichfield) er en tidligere engelsk landslagsspiller i fotball.
Biografi.
John Bowers, oftest kalt "Jack Bowers", startet sin karriere i Scunthorpe United i desember 1927. Fem måneder senere gikk han til Derby, og der var han fram til høsten 1936. I løpet av denne tiden ble han ligaens toppscorer to ganger, og det er bare Steve Bloomer som har scoret flere ligamål for Derby. Når det gjelder klubbmål for Derby har John Bowers en 3. plass (bak Steve Bloomer og Kevin Hector) med sine 183 mål.
En kneskade i september 1934 tok det lang tid å lege, og han spilte ikke så mye de siste årene han var i Derby County.
Etter å ha gått til Leicester City i november 1936 bidro han med sine 33 ligamål på 27 ligakamper at Leicester City vant 2. divisjon i 1936/37-sesongen.
Jack Bowers debuterte på mot den 14. oktober 1933. Han spilte tre landskamper, og scoret 2 mål for England.
Etter fotballkarrieren jobbet han som fysioterapeut.


Songs of Love and Hate.
"Songs of Love and Hate" er Leonard Cohens tredje studioalbum, utgitt i 1971. Det nådde 145.-plass hos Billboard og 11.-plass på VG-lista.
I likhet med forgjengeren var albumet innspilt i Nashville og produsert av Bob Johnston, som selv spilte piano. Sangene er betraktelig lengre og mindre countryinfluerte enn på forrige plate. Paul Buckmasters lavmælte, men intense stryker- og blåserarrangementer rundt Cohens gitarakkompagnement understreker albumets mørke tone.
En remastret CD ble utgitt i 1995. I 2002 gav selskapet Simply Vinyl ut en remastret LP. En ny CD-remaster med et bonusspor ble lansert i 2007.
Sanginformasjon.
Bortsett fra «Last Year's Man» har han fremført alle live.
Skrevet allerede i 1967. Nick Cave and The Bad Seeds spilte den (beruset) på albumet "From Her to Eternity" (1984).
Judy Collins spilte den inn allerede i 1966 på albumet "In My Life". Det var sanger som denne, om en arbeidsløs kunstners avbrutte selvmordsforsøk, som fikk en anmelder til å skrive at platene til Cohen burde selges sammen med barberblad. På grunn av sangens depressive natur har han ikke spilt den live bortsett fra to fremførelser i 1968.
Opprinnelig registrert som «No Diamonds in the Mine». På konserter har Cohen fremført et ekstra vers som refererer til Vietnamkrigen.
Opprinnelig kalt «The Letter» (og den avsluttes «sincerely, L. Cohen»). Allerede før den ble festet til lydbånd var dette en populær sang ved konserter i Europa. Den gav tittel til Jennifer Warnes' hyllestalbum med Cohen-sanger. I 1993 sang Kari Bremnes den norske gjendiktningen «Gikk du noen gang fri?» av Håvard Rem på albumet "Hadde månen en søster: Cohen på norsk".
Studioinnspillingen av denne sangen ble i siste øyeblikk erstattet av et liveopptak fra Cohens nattkonsert på East Afton Down under Isle of Wight-festivalen den 31. august 1970.


Hjertesvikt.
Hjertesvikt er en tilstand hvor hjertet svikter.
Hjertesvikt.
Hjertesvikt oppstår når hjertets pumpeevne er svekket. Dette fører til en reduksjon i hjertets minuttvolum, først ved belastning, og deretter i hvile. Hjertets pumpeeffekt skal både produsere et tilfredsstillende blodtrykk i arteriene, og hjertet skal pumpe unna blod fra venene slik at trykket i venene blir lavt.
Dersom trykket blir for høyt i venene som fører blod fra kroppen til hjertet, vil det vanligvis bli væske i underhudsvevet der det er lavest, vanligvis i anklene. Ved forverret hjertesvikt kan det oppstå ødemer(væskeopphopning) flere steder i kroppen.
Dersom venetrykket i lungene blir for høyt, danner det seg væske i de laveste delene av lungene, som lungeødem. Dersom lungeødemet får utvikle seg, kan tilstanden fort bli kritisk, og tilstanden kan føre til døden på så kort tid som en halvtime, men vanligvis mye lengre.
Når hjertet ved hjertesvikt har problemer med å trekke seg sammen, vil hjertets volum øke. Dette kan sees på røntgen og det kan høres ved perkusjon (lette fingerslag).
Ved hjertesvikt som har vart en periode, vil hjertets muskulatur være overbelastet slik at muskelmassen øker, muskelhypertrofi. Det vil da sees en fortykkelse av muskelveggene i hjertet.
Hjertesvikt må ikke forveksles med hjertestans, som innebærer at blodsirkulasjonen er helt opphørt.
Perfusjon (blodgjennomstrømning)prioriteres først til de større organer: hjertet, hjernen, muskulatur, og endokrine organer.
Dette medfører redusert perfusjon i lever, nyrer, hud, og mage-tarm-kanal.
Den reduserte perfusjonen i nyrene fører til at natrium og vann holdes tilbake, noe som igjen fører til økt blodvolum og økt belastning på hjertet.
Om natten klarer kroppen å tilfredsstille kroppens krav til minuttvolum og dermed holdes ikke lenger natrium og vann tilbake i kroppen og dette medfører nokturi (vannlating om natten). Nokturi er således et symptom på hjertesvikt, men kan også skyldes prostataplager (hos menn).
Høyresidig hjertesvikt.
Ved høyresidig hjertesvikt stuves blodet bakover i det store kretsløpet. Dette fører til venestuvning (økt trykk best synlig i halsvenene), førstørret lever (hepatomegali), forstørret milt (splenomegali), økt blodtrykk i kapillærene som igjen fører til ødem. Videre kan utsiving av væske fra kapillærene føre til væske i pleurahulen (pleuravæske) og væske i peritonealhulen (ascites).
Venstresidig hjertesvikt.
Venstresidig hjertesvikt varer sjelden lenge alene, men vil som oftest føre til en kombinert hjertesvikt. Blodet stuves bakover i lungekretsløpet og gir økt trykk i lungekapillærene. Væske siver inn i skilleveggen mellom kapillærene og alveolene. Dyspné (tungpust) oppstår, og i verste fall kan det oppstå lungeødem som er en livstruende tilstand.
Koronarsykdom.
Et akutt hjerteinfarkt kan føre til hjertesvikt hvis en større del av hjertemuskelen ødelegges eller denne er iskemisk (surstoffmangel på grunn av nedsatt blodgjennomførsel). Behandlingen siktes inn på en reduksjon av iskemien som vil minske hjertesvikten.
Utvikling av hjerteaneurisme (utposning av hjertemuskelveggen) øker også tendensen til hjertesvikt.
Hypertensjon.
Ved hypertensjon (høyt blodtrykk) øker arbeidsbelastningen på hjertets venstre ventrikkel (hjertekammer), og dette gir venstre ventrikkelhypertrofi (forstørret muskel i hjertekammer). Blodtrykksbehandling hindrer utviklingen av hypertrofien. Uten denne behandlingen oppstår det hjertesvikt da man får økt tykkelse og stivhet i hjertemuskelen, samt mindre plass for blod som skal pumpes ut i det store kretsløpet.
Klaffefeil.
Ved klaffefeil (kan være medfødt eller ervervet) øker hjertets arbeidsbyrde og kan føre til hjertesvikt. Det er spesielt vanlig med ervervet klaffefeil i venstre hjertehalvdel, noe som først fører til venstresidig hjertesvikt.
Raske hjertearytmier (f.eks. atrieflimmer) kan medføre hjertesvikt. Dette grunnet dårligere coronar perfusjon (dårlig blodgjennomstrømning i hjertemuskelen). Her er spesielt syke eldre utsatt, fordi unge friske hjerter tåler slike arytmier bedre enn eldre.
Lungesykdom.
Lungesykdommer (f.eks. kronisk bronkitt eller emfysem) øker arbeidsbelastningen på høyre ventrikkel på grunn av økt motstand i lungekretsløpet). En lungeemboli kan gi en akutt belastning på høyre ventrikkel som fører til hjertesvikt.
Symptomer.
Ved svikt i venstre ventrikkel er dyspné (tungpust) dominerende symptom.
Diagnose.
- Er pasienten lett tungpust i trapper og motbakker?
- Hovner beina ofte opp om kvelden?
- Synes pasienten at det er best å ligge med overkroppen hevet?
- Later pasienten vannet ofte om natten?
Klinisk påvisning av kardiomegali (forstørret hjerte), venestuvning, hepatomegali (forstørret lever), deklive ødemer (vannansamling med hevelse i lavere deler av kroppen), lungestuvning, cyanose (blåfarget hud av surstoffmangel) er også sikre tegn på hjertesvikt.
Behandling.
Medisinsk behandling går parallelt med eventuelt operativ behandling eller opptrer som eneste behandling hvis pasienten ikke blir operert.
Sengeleie kan være aktuelt i dårlige perioder. Trening skal unngås. Samtidig bør kosten være saltfattig, store væskeinntak unngås, alkohol skal ikke konsummeres, og overvektige pasienter bør slankes under veiledning av kostekspert.
Diuretika (vanndrivende), ACE-hemmere, Betablokker, langtidsvirkende nitrater (nitroglycerinlignende), digitoksin (hjerteglykosider).
Ved alvorlig hjertesvikt kan pasienten få lungeødem, der væske hoper seg opp i lungene på bakgrunn av redusert funksjon i hjertets venstre ventrikkel. I slike tilfelle blir akutt behandling: CPAP (continuous positive airway pressure), nitroglycerin infusjon, diuretika og morfin.
Det er mulig å legge en ballong i hovedpulsåren som blåses opp såvidt etter at pulsbølgen er på topp og dermed gir bedret total pumpeeffekt, men dette er ikke rutinebehandling ennå.


Glanduin.
Glanduin er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Elva lå i Eriador og var en nordre arm av elva Gwathló ("Gråflåma").
Glanduin begynner i Hithaeglir (Tåkefjellene) sør for Khazad-dûm, og den flyter mot vestnordvest helt til den blir møtt av Sirannon ikke langt fra den gamle beliggenheten til Ost-in-Edhil, Noldoenes hovedstad i Eregion. Derfra fløt Glanduin videre mot Mitheithel ("Rimila"), som den møtte i myrene kjent som Svanarenn eller "Nîn-in-Eilph" nordøst for Tharbad. Fra dette stedet hvor disse elvene møtes skifter de navn og blir til Gwathló.
På noen versjoner av kart over Midgard er navnet "Svanarenn" dukket opp som et alternativt navn på Glanduin, men navnet referere egentlig bare til myrene og våtmarkene.


Glithui.
Glithui er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva lå i Beleriand, og var en nordre sideelv til Taeglin.


Ben Bernanke.
Ben Shalom Bernanke (født 13. desember 1953 i Augusta i Georgia i USA) er en amerikansk økonom. Han har siden februar 2006 hatt vervet som USAs sentralbanksjef.
Bernanke har fått sin universitetsutdannelse ved Harvard University og sin ph.d. fra Massachusetts Institute of Technology. Heretter han har undervist ved blant annet Stanford University og London School of Economics samt vært professor ved Princeton University. Han har fra august 2002 til juni 2005 vært sentralstyremedlem i Federal Reserve, og ble deretter økonomisk rådgiver for Det hvite hus.
Den 24. oktober 2005 nominerte president George W. Bush Bernanke til å etterfølge Alan Greenspan som USAs sentralbanksjef. Bernanke ble innsatt i stillingen 1. februar 2006 etter at Senatet bekreftet Bushs nominasjon ved en avstemning den 31. januar 2006.
Som forsker har Bernanke skrevet mye om Den store depresjonen på 1930-tallet. Blant hans konklusjoner er at deflasjonen og finanskrisen kan forklare mye av grunnen til at den økonomiske krisen den gang ble så dyp.


Bergepanzer 1.
Bergepanzer 1 er en pansret bergningsvogn fra tyske MaK. Den er utviklet for den tyske hæren, men brukes også i en noe modifisert versjon av det norske forsvaret.
Kjøretøyet er utviklet av Porsche, men ble produsert av MaK. Det er eller har vært i tjeneste med Australia, Belgia, Canada (som Taurus), Tyskland, Hellas, Italia, Nederland, Norge og Tyrkia.
I det norske forsvaret blir bergepanzeren ofte referert til som «Bergeburger», uvisst av hvilken årsak.
Kilder.
Foss, Christopher; "Jane's AFV Recognition Handbook", Jane's, ISBN 0-7106-1043-2


Hieronymusdagen.
Hieronymusdagen er navnet på et årlig én-dags arrangement ved Universitetet i Agder, arrangert av Institutt for oversetting og fagspråk. Hieronymusdagen er blitt arrangert hvert år siden 2000.
Instituttet velger et tema for dagen, og inviterer foredragsholdere med spesialkompetanse på området. Temaet for Hieronymusdagen 2005 var "Oversetting i dagens multimediaverden", med spesielt fokus på teksting av filmer og TV-programmer.
Arrangementet har fått navn etter Hieronymus, oversetternes skytshelgen. Dagen legges vanligvis til en fredag i nærheten av 30. september, Hieronymus' dødsdato (i år 420).


Schloss Glienicke.
Schloss Glienicke var sommerslottet til Karl av Preussen. Det ligger i området av Berlin kalt Wannsee, i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Slottet er fra 1990 på UNESCOs liste over verdens kulturarv som en del av Slott og parker i Potsdam og Berlin. Det forvaltes av Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg.
Det opprinnelige bygget fra ca 1750 ble i 1826 ble ombygget av Karl Friedrich Schinkel til sommerslott for prins Karl. Slottet ble bygget i senklassisistisk stil.
Ved gatefronten står to gyldne løver, utformet av Schinkel etter modell av løvefontenen foran Villa Medici. I slottet finnes en rekke antikke kunstgjenstander, som prinsen brakte med seg fra sine reiser.
Slottsparken kalles Volkspark Glienicke. I nærheten finnes bl.a. Glienicker Brücke og Jagdschloss Glienicke.


Sverre Halvorsen.
Sverre Halvorsen (født 1891, død 1936) var en norsk tegner og tegnefilmskaper. Han var han antakelig den første animatøren i Norge.
Inspirert av den tyske tegneren Robert Leonard, lagde Sverre Halvorsen allerede i 1913 flere animerte filmer for direktør Randall på Cirkus Tivoli i Kristiania, men i dag eksisterer kun "Roald Amundsen paa Sydpolen" fra denne perioden. Tegningene ble utført ved hjelp av kritt og tavle. I "Det nye Aar?" tok han i tillegg til tegning i bruk såkalt pixillation-teknikk, det vil si animasjon av virkelige gjenstander og figurer. Han var for øvrig en av Norges ledende karikatur- og vittighetstegnere, og var med på å starte Tegnerforbundet i 1916.


Karl av Preussen.
Prins Carl av Preussen (født 29. juli 1801, død 21. januar 1883) var tredje sønn av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen og dronning Louise.
Hans søsken var kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen, keiser Wilhelm I, Charlotte og Alexandrine.
Med hjelp av baron Heinrich von Minutoli, en historiker og arkeolog, begynte Carl å samle antikke kunstverker. Hans historiske interesse gikk så langt at han lot legge gulv med antikke mosaikker fra Karthago i tepavillionen Kleinen Neugierde. Han foretok en rekke reiser til Italia for å samle kunstverker. Han var også ofte i Russland, hvor hans yndlingssøster Charlotte var gift med tsar Nicolai I. I Berlin eiet han et palé på Wilhelmplatz 8-9. Som sommerslott lot han den berømte arkitekten Karl Friedrich Schinkel oppføre Schloss Glienicke. Etter søsteren Charlottes død bygget Loggia Alexandra på Böttcherberg. Han skal ha hatt et dårlig forhold til sin bror, den senere keiseren.
Hans grav befinner seg i St. Peter und Paul-kirken i Berlin-Wannsee.


Hans Petter Buraas.
Hans Petter Buraas (født 20. mars 1975 i Bærum) er en norsk alpinist. Han går under kallenavnet «Burre», og kjører for Bærum Skiklubb.
Han vant gullmedaljen i slalåm under OL 1998 i Nagano.
Han debuterte i verdenscupen 6. januar 1995 i Kranjska Gora og fikk sine første verdenscuppoeng 12. november 1995 med en 27. plass i storslalåm i Tignes. Han står foreløpig med én seier i et verdenscuprenn i slalåm, 11. desember 2000 i Sestriere. Han har fire andreplasser og fem tredjeplasser i verdenscupen i slalåm i perioden 1997–2003.
I VM 2007 i Åre ble han nummer åtte i slalåm.
Høsten 2008 medvirket Buraas i TV 2-programmet Skal vi danse. I 2009 deltok han i Zebra Grand Prix på TV2 Zebra, hvor han sammen med lagkamerat Terje Schröder kom på 4. plass.
I 2009 engasjerte Buraas seg i utviklingen av norske alpinister ved å bli trener på NTG (Norges Toppidrettsgymnas) Bærum.


Orgasme.
a>, noe som også preger den erotiske mysterieteksten som danner grunnlaget for motivet.
Orgasme, også kjent som "klimaks" eller "utløsning", er høydepunktet av lystfølelse under seksuell aktivitet. Orgasme er en fysiologisk og psykologisk respons på seksuell stimulering som kan oppleves av dyr og mennesker av hannkjønn (vanligvis ledsaget av sædtømming) og hunnkjønn (bare hos mennesker, rytmiske sammentrekninger i skjede og gjennom hele kroppen). Orgasmen hos mennesker varer fra 2 til 15 sekunder og etterfølges oftest av en dyp følelse av ro og tilfredshet. Orgasmen er en av naturens måter å sikre at et dyr «ønsker» paring og dermed utbrer sine egne gener ved kjønnet formering.
Ordet "orgasme" er lånt fra det greske "orgasmos" som er dannet av et ord som betyr «å svulme» eller «bli prirret».